«En annen verden er mulig!» sier dagens motstrømsbevegelser. Dette slagordet er et svar på den «sannheten» vi er forsøkt innprentet i nærmere tjue år: nemlig at kapitalismen er deteneste tenkelige og mulige samfunnssystem.
Tidsskriftet Rødt! har utgitt Kjersti Ericssons bokfra 1991 på nytt. Dette er det nye forordet til 2009-utgaven.

av Kjersti Ericsson

---

Denne boka kom opprinnelig ut i 1991, nettopp på den tida kapitalismen proklamerte sin definitive seier. Den amerikanske professoren Francis Fukuyama spådde den økonomiske og politiske liberalismens endelige triumf som slutten på selve historien: «Det vi er vitne til, er ikke bare slutten på den kalde krigen, eller at en bestemt periode av etterkrigstida er over, men slutten på selve historien … Det vil si sluttpunktet for menneskehetens ideologiske evolusjon, og universaliseringen av vestlig liberalt demokrati som den endegyldigeregjeringsformen.»

Bakgrunnen for slike erklæringer var sammenbruddet til de samfunnene som en gang oppsto som resultat av menneskers kamp for å fri seg fra kapitalisme og imperialisme. Da sammenbruddet skjedde, hadde disse samfunnene lenge på mange måter vært vrengebilder av det deres forkjempere en gang drømte om. Det var liten grunn til å gråte over at de nå gikk under. Men var historien virkelig slutt? Kunne menneskene nå se fram til et paradis for alle, grunnlag på kapitalisme og vestlig demokrati? Nei, sa denne boka i 1991. Om svarene til dem som tidligere kjempet for «en annen verden» på mange punkter hadde vist seg ugyldige, så er spørsmålene fortsatt gyldige. De fryktelige konsekvensene av kapitalismen og imperialismen som samfunnssystem er tydelige rundt oss hvereneste dag. En annen verden er nødvendig.

Siden den gangen har millioner småbarn hvert år dødd unødvendig av sult og sykdommer som det finnes botemidler for – det stille økonomiske folkemordet pågår fortsatt, den strukturelle volden utøves uavbrutt. Verden styrer, med god fart og åpne øyne, dypere og dypere inn i miljøkrisa. Vi har hatt krigene på Balkan da byttet etter den havarerte sosialismen skulle deles. Vi har hatt angrepene på tvillingtårnene og invasjonene i Afghanistan og Irak. Vi har sett supermakta USA utnytte sin styrke med hensynsløs brutalitet. Vi har hatt en rekke folkemorderiske kriger på det afrikanske kontinentet, der konfliktlinjene fra kolonitida mer enn anes i bakgrunnen, og der tidligere kolonimakter mer eller mindre diskret ivaretar egne interesser. Vi har sett vårt eget land utvikle seg til et slags vedheng til et mektig oljeselskap som jakter hvileløst på profitt over hele verden, og i prosessen krenker alle de verdiene regjeringa påstår den står for. Vi har sett innesperringen av, og bombene mot sivilbefolkningen i Gaza. Og vi har sett den verdensomspennende finanskrisa, der medisinen som utskrives er mer av det samme som forårsaketsykdommen.

Jo, en annen verden er nødvendig. Oppgaven til alle som ser det, er å bidra til å gjøre en annen verden mulig. Det krever blant annet at vi slåss for å utvide rommet for hva den politiske diskusjonen handler om. For de viktige spørsmålene truer stadig med å forsvinne ut av politikken. Når politikere for eksempel diskuterer fattigdommen i verden, handler det om hvor mange promiller av bruttonasjonalproduktet vi skal gi i u-hjelp, ikke om et økonomisk system som med nødvendighet produserer nød og lidelse for noen og meningsløs, uanstendig rikdom for andre. Det blir lett taust om de største og viktigste spørsmålene. Vi så det tydelig i forbindelse med fusjonen mellom Statoil og Hydro i for noen år siden. Målet med fusjonen var å skape en såkalt «robust aktør på det internasjonale markedet». Og hva betyr så det? Jo, det betyr at Statoil/ Hydro skal bli i stand til å slåss med andre internasjonale oljegiganter om å utbytte andre folks naturressurser og billige arbeidskraft, oftest i fattige land. Imperialisme er det rette navnet på dette. Statoil og Hydro fusjonerte for at Norge skulle styrke segsom imperialistmakt.

Men er det virkelig dette vi vil? Det fikk vi ingen politisk debatt om. Fusjonen ble nærmest framstilt som et teknisk, bedriftsøkonomisk spørsmål, som politikere burde mene minst mulig om. For det er skrekkelig uprofesjonelt av politikere å mene noe omøkonomi. For ikke å snakke om folk flest.

Men sjølsagt handler det om politikk. Det handler om hva slags land Norge skal være, om hvem vi skal knytte oss til, om hvem som skal være våre fiender og hvem som skal være våre venner. Skal vi knytte landets interesser enda sterkere til de kreftene som tjener på utbytting, imperialisme og en dypt urettferdig verdensorden, og som vil slåss med alle midler for å opprettholde den? Er det disse kreftene vi vil ha som venner? Og skal de som kjemper for sin rett til utvikling på egne premisser, for kontroll over egne naturressurser, for at rikdommene skal komme folket, ikke utenlandske storselskaper til gode, være våre fiender, som vimå slå ned hvis de reiser seg?

Erklæringene om historiens slutt er det få som tror på lenger, ikke en gang Fukuyama sjøl. Likevel har makthaverne langt på vei oppnådd å «naturalisere» kapitalismen, og gjøre det til en form for galskap for alvor å reise spørsmålet om å erstatte den med en radikalt annerledes samfunnsform. Men vi er nødt til å kaste oss inn i denne «galskapen » dersom en annen verden skal blimulig.

En annen verden lages ikke på tegnebrettet. Den skapes gjennom virkelige sosiale bevegelser og virkelige menneskers opprør. For at slike bevegelser skal lykkes, er det imidlertid nødvendig med politiske analyser, bevisste strategier og former for organisering. Diskusjonen om disse analysene, strategiene og organisasjonsformene må vi føre hele tida. Denne boka var, da den kom i 1991, ment som et bidrag nettopp i slike diskusjoner. Den nye utgaven er et rent opptrykk av den gamle, uten endringer eller revisjoner. I all ubeskjedenhet er det mitt syn at svært mye i dette bidraget likevel er relevant for de diskusjonene vi trenger åføre, også i dag.

Vi som drømmer om en annen verden, har opplevd mange nederlag. Men nederlag er en kilde til erfaringer og refleksjon. Denne boka prøver også å formulere noen erfaringer fra sosialismens tidligere nederlag, som et grunnlag for å utvikle nye strategier. »Revolusjonen trenger mange stemmer» er tittelen på avslutningskapitlet. Mange stemmer trenger også diskusjonen om hvordan en annen verden skal bevege seg fra nødvendig til mulig. Med denne boka har jeg bidratt med min stemme. Les den, for all del ikke som en fasit eller oppskrift, men som et innlegg i den viktigste politiske diskusjonen vi kan føre i dagens verden, og som en invitasjon til å gjøre din egenstemme hørt.

«Hvis bildet av «den mektige, enhetlige bølgen» skiftes ut med den polariserende imperialismen som tvinger fram sosialistisk oppbygging fra radikalt ulike utgangspunkt, betyr det en rekke utfordringer til revolusjonære i Vesten.» Slik begynner Kjersti Ericsson utdraget fra Den flerstemmige revolusjonen, kapitlet Drømmen om i den «reine» vestlige sosialismen.

av Kjersti Ericsson

---

Mange revolusjonære i min generasjon har opplevd skuffelse og desillusjonering i forhold til det de lot seg begeistre av i ungdommen. Synet på sosialismen og sosialistiske land har gått gjennom mange faser. Oppfatninga av Kina kan tjene som eksempel. En naiv entusiasme under kulturrevolusjonen ble avløst av en mer nøktern vurdering etter Maos død og firerbandens fall. Nå la vi hovedvekta på at Kina var et tilbakeliggende 3. verden-land, som hadde enorme vansker å overvinne i forsøket på å bygge sosialismen. Det var ikke rart om ting ikke kunne bli så fine og flotte i et slikt land. De objektive forholda gjorde at Kina måtte bli et dårlig kompromiss mellom den ideellesosialismen og virkeligheten.

Den mer nøkterne vurderinga av Kina gjorde at vi begynte å se på samfunn i vår egen del av verden med større håp. Her var forholda annerledes, og her kunne den ideelle sosialismen virkeliggjøres i all sin prakt. I denne fasen hadde vi nesten en tendens til å se på det som irriterende uflaks at revolusjonen seira først i slike umulige land som Sovjet og Kina. Hadde det bare skjedd slik Marx trodde det ville skje, at revolusjonen kom først i de framskredne, kapitalistiske landa, så hadde vi hatt noen ganske andrevakre og flotte fyrtårn å vise fram!

Mange av de frastøtende trekka ved sosialistiske samfunn og sosialismens historie har vi tilskrevet det «tilbakeliggende» utgangspunktet Sovjet og Kina hadde. Og det er naturligvis riktig at samfunnssystemet i disse landene er et konkret, historisk produkt, en fusjon av gammelt og nytt, der et halvføydalt innhold ofte har kommet til å fylle «sosialistiske» former. Dette må en se i øynene og analysere så fordomsfritt som mulig. Problemet oppstår når disse landenes erfaringer blir avvist som «feil», som ikke «egentlig». Da ligger det under at det er i land av vår type den «egentlige», reine, plettfrie sosialismen kan skapes. Vi ernormen, de andre er et mindreverdig avvik.

La oss gjøre det tankeeksperimentet at de første, seierrike revolusjonene hadde kommet i europeiske, fullt utvikla kapitalistiske land, f.eks. England og Frankrike. Da hadde antakelig vårt bilde av sosialismen sett helt annerledes ut i dag. Kanskje hadde den sosialistiske ettpartistaten vært et ukjent fenomen. Men betyr det at de sosialistiske samfunnene og sosialismens historie ville vært uten avskyelige sider? Neppe. Men de ville vært andre. Kanskje hadde rasismen vært langt mer framtredende hvis sosialismen hadde oppstått først i gamle koloniland som var vant til å se på seg sjøl som «sivilisasjonens bærere». Det var representanter i den 2. Internasjonalen som snakket om å ha en «sosialistisk kolonipolitikk». Det franske kommunistpartiet klarte ikke å ta et klart standpunkt for den algirske frigjøringsbevegelsens krav om sjølstendighet etter 2. verdenskrig. Simone de Beauvoir skriver i memoarene sine fra denne tida(eng. utgave 1968, s. 352):

«Kommunistpartiet fryktet at det ville fjerne seg fra massene dersom det framsto som mindre nasjonalistisk enn de andre partiene. Offisielt uttrykte det opposisjon mot regjeringa, men det oppfordret ikke lenger alle som kunne til å trosse regjeringa. Partiet gjorde ikke noe forsøk på å bekjempe rasismen til de franske arbeiderne, som både betraktet de 400 000 nord-afrikanerne bosatt i Frankrike som inntrengere som tok jobbene deres og som et underproletariat som bare fortjente forakt.»

Dette var en krig der franskmennene opprettet konsentrasjonsleire i Algerie. Mer enn 1 million mennesker døde i disse leirene i løpet av tre år. Og det var en krig der bestialsk tortur og grusomheter mot sivilbefolkningavar daglig kost.

Også i vår del av verden ville sosialismen vært et konkret, historisk produkt, en fusjon av gammelt og nytt. Også i vår del av verden ville gammelt innhold lett komme til å fylle nye former. Det er lite trolig at en slik vestlig sosialisme ville vært spesielt «rein» eller plettfri. Forskjellen er antakelig at vi ville hatt atskillig vanskeligere for å se plettene, fordi de ikke på samme måte ville bryte mot våre egne forestillinger og fordommer.

Mange trekk ved samfunnene i den 3. verden som vi synes er frastøtende, er dessuten skapt og/eller opprettholdt av imperialismen. Amin (1990) mener at den typen parlamentarisk demokrati vi har i Vesten, bare er mulig i de kapitalistiske sentrene, ikke i periferien. I de kapitalistiske sentrene er det en viss sammenheng mellom arbeidsproduktiviteten og arbeidsfolks levekår. Dette gir grunnlag for en større grad av klassefred, som gjør en parlamentarisk styringsform mulig. I den 3. verden, derimot, er det ikke grunnlag for det nødvendige minimum av sosial harmoni mellom massene, som må betale prisen for den imperialistiske utbyttinga, og herskerklassen som er kompradorisert, dvs alliert med imperialismen. Amins synspunkt kan være riktig eller ikke riktig. Sikkert er det ihvertfall at imperialismen er et viktig hinder for framveksten av demokrati, også i nokså begrenset forstand, i den 3. verden. Dette blir godt illustrert av to korte nyhetsoppslag om Zambia i VG onsdag 27. juni 1990. Begge oppslagene står på samme side, men uten at journalisten har funnet grunn til å sette dem i sammenheng. Det ene oppslaget forteller at Kaunda har styrt ved hjelp av ettpartisystem, og med trange kår for opposisjonen. Studentopposisjonen krever flerpartisystem. Det andre oppslaget forteller om harde opptøyer i landet på grunn av økning i matvareprisene. Prisen på den viktigste matvaren, maismel, har økt med 150 %. 20 mennesker er drept i Lusaka, der det nærmest er krigstilstand. Byens borger-verngrupper, som består av sivile i nært samarbeid med politiet, har fått grønt lys til åskyte for å drepe. Oppslaget avslutter slik:

«Prisøkningen er et ledd i Zambias forsøk på å komme økonomisk på fote, anbefalt av Verdensbanken og Pengefondet. Tilsvarende opprør skjedde i Kopperbeltet i 1986. Det ble da erklært unntakstilstand, og studentorganisasjoner ble forbudt.»

Og så kan en jo spørre seg om hvorfor det ikke står et ord om at Verdensbanken og Pengefondet hindrer demokrati i Afrika.

Lenin snakket om at imperialismens superprofitter gjorde det mulig for herskerklassen i de rike landa å «kjøpe opp» et sjikt i sine egne lands arbeiderklasse som så støttet herskerklassen mot sine egne klassefeller. Det er liten tvil om at imperialismens superprofitter blir brukt til å «kjøpe opp» et herskende sjikt i den 3. verden, som blir belønnet for brutalt å holde sin egen befolkning nede. Rekken av diktatoriske regimer som har mottatt store summer i støtte fra det «demokratiske» Vesten, er uten ende. Men det hindrer ikke Vestens politikere i å klage over manglende demokrati i det «underutviklete» sør.

En av de store utfordringene for revolusjonære i Vesten, er å bryte med forestillinga om våre egne land som stedet der den «egentlige », sanne sosialismen kan skapes. Vi må slutte å se på oss sjøl som mønster, de andre som avvik. For det første bor flertallet av jordas utbytta og undertrykte mennesker i sør. En sosialisme som er noe verdt, må løse flertallets problemer. Det er flertallet som spiller hovedrollen. For det andre er tanken om oss sjøl som «mønster» et håpløst utgangspunkt for virkelig frigjøring i vår del av verden. Med et slikt utgangspunkt vil vi aldri klare å fri oss fra det Amin (1988) kaller «eurosentrismen»: det dominerende tankesystemet i det kapitalistiske Vesten. Innafor dette tankesystemet ses de fattige landa gjennom den hvite arrogansens briller. Og det er utvikla et system av «selvfølgelige sannheter» som bekrefter vår overlegenhet og fraskriver oss alt ansvar for tilstandene i verden forøvrig.

Klarer vi ikke å fri oss fra eurosentrismen, vil den flytte med som nissen på lasset inn i et nytt samfunn. Og snart vil det nye samfunnet, som skulle bygge på frigjøring og solidaritet, ikke være annet enn et stygt vrengebilde. Det største problemet revolusjonære i Vesten vil stå overfor i sin kamp, vil sannsynligvis være nettopp den imperialistiske arven. Kanskje vil den vise seg som ei tyngre bør i forhold til virkelig frigjøring enn halvføydale og tilbakeliggende forhold i den 3. verden.

Nina Dessau: Den globale oppvarmingen, Pax 2006, 199 sider

2.juledag 2008 meldes det om flom, oversvømmelser, ødeleggelser og ekstremvær langs Middelhavskysten. Ja vel er det vinter, men dette er først blitt ikkeuvanlig siden 1990-årene.

Den globale oppvarmingen åpner med å beskrive Europas erfaringer med ekstremvær og går spesielt inn på hetebølgen, tørkenog brannene i 2003.

Som mange andre steder i verden har kysten sørøst i England det doble problemet at havet stiger og landet synker. I London er over 1 million innbyggere utsatt for flom og forsvares av innfløkt system som inkluderer den flyttbare Themsen-barrieren. Den stenges når vannivået går opp. På 1980-tallet ble den brukt bare en gang i året, de siste årene omtrent 6 ganger i året og i 2004 – 17 ganger. For å bygge ut forsvaret av London tas landbruksjord i bruk! 10 000 hektar jordbruksland skal forlates fordi det ikkelenger kan sikres.

I Nederland har de klar ideer om vanlige hus som bygges slik at de kan flyttes hviskatastrofen inntreffer.

Dessau går gjennom klimaforskningens historie fra 1827 da den franske matematikeren og fysikeren Jean Baptiste Fourier tok i bruk begrepet «drivhuseffekt» om gassene i «den naturlige drivhuseffekten», gjennom FNs oppnevning av IPCC (det internasjonaleklimapanelet) til situasjonen i 2006.

Rett etter opprettet amerikansk storindustri Global Climate Coalition (GCC) og de største olje-, bil-, og energiselskapene i verden fikk styremedlemmene her. I tillegg ble mange av bransjeorganisasjonene i USA med, jord- og skogbruk, elektrisitets-, kull- og oljebransjen,gruve- og transportbransjen.

En viktig del av boka er viet hvem «klimaskeptikerne » er, hvilke faglige kvalifikasjoner de har, forbindelsene mellom dem; at de sitter i styrer og er ansatt som eksperter i konservative tankesmier (spesielt i USA) og fond, sammenslutninger somGCC.

Et helt kapittel er om de fondene, tankesmiene og forskningsinstituttene som mottar støtte fra Exxon Mobil, ledende oljeselskap i verden. Et eksempel: En mye brukt ekspert er Sallie Balunas, astronom, forsker blant annet ved Commitee for a Constructive Tomorrow, utgir bøker på Marshall Institute, holder foredrag i konservative tankesmier, skriver rapporter mot tiltak, publikasjoner rettet mot skoler; «Kalde fakta om global oppvarming», en av kildene til «World Climate Report», et «klimakritisk » blad støttet blant annet av Western Fuels Association, utgis av Greening Earth Society. Dette er bare en liten flik av nettverk som har mye penger, posisjoner og sterke bånd til politiske krefter både i USA,Europa og Russland.

Dessau bedriver ikke konspirasjonsteori, men dokumenterer de tette båndene mellom konservative krefter; økonomiske og vitenskapelige, religiøse og politiske som kjemper mot endringer i teknologi, økonomisk og politisk orden og bruker skremsler, propaganda og «fagfolk» med minimal troverdighettil å jobbe for seg.

Dessau viser også at de for en stor dellykkes med propagandaen sin.

Den eksisterende teknologi og energibruk subsidieres i USA og i resten av den vestlige verden med et sted mellom 230 og 1700milliarder dollar årlig. Subsidiene tar mange former, fra direkte subsidier, forskning, skattefordeler, tekniske beregninger, priser til forbruker som ikke dekker kostnader osv. Dette er svært vanskelig å beregne fordi mye er skjult for ikke å rammes avinternasjonale regler for handel blant annet.

Den Globale oppvarmingen går gjennom noen av følgene av klimaendringene for matproduksjon, vanntilgangen, følgene for de fattige i de fattige landene, klimaflyktningene og deres usikre status, økt matproduksjon med mindre næring, øysamfunnene som synker i havet, økogjeld og ulandsgjeld som henger så tett sammen,ansvar og «hjelp» …

Historien om Tuvaluøyene som innfører fornybar energi for å vise at de vil gjøre noe for å endre klimautviklingen. Øyene kommer til å synke og myndighetene planlegger permanent evakuering av beboerne, men ingen land vil hjelpe til med å gi land hvor hele befolkningen kan flytte når øyene deres synker. Diskusjonen om hvem som har ansvar, hva skal erstattes, fra hvem til hvem,osv. gjør sammenhenger veldig tydelige.

Dessau viser hvor mye mer det koster å «reparere» etter miljøødeleggelsen, avgiftsbelegge miljøødeleggende virksomhet, bøtelegge kriminalitet som ødelegger for enorme summer og forske for å «reparere» ikke bærekraftig forbruk. Og at denne praksisen fortsetter til tross for kunnskap om hvor mye mindre det koster å legge om til eksisterende miljøvennlige teknologier, mindreressurskrevende løsninger osv.

Boka er full av kunnskap, analyser, fortellinger,spørsmål og 23 sider noter.

Dessau gjør bruk av åpne kilder, opplysninger og standpunkter er hentet fra hjemmesider,rapporter osv.

Er boka for gammel? Det har skjedd mye siden 2006. Ja, det har det heldigvis og seinest krevde Lars Haltbrekken fra Naturvernforbundet 5års moratorium – stans i nyutbygging av oljefelt. Boka er fremdeles nyttig og god fordi den er så bra på å sette ting i sammenheng. Nina Dessau har skrevet ei bok som gir god oversikt over kreftene som ikke ønsker forandringer, hvordan de jobber, hvilke ressurser de rår over og sammenhengen mellom de forskjellige miljøene. Hun viser fram sammenhengene mellom mat-, vann-, energi-, miljøkriseneog den grådige kapitalismen.

Men hun viser og at det er motstand. Øystatene som er truet av forsvinning slår seg sammen og presser fram diskusjoner om erstatninger fra selskaper og stater for ødeleggelser,plyndring av ressurser osv

Nina Dessau påpeker ganske riktig at hvis vi ikke hver og en gjør de små tingene, som å sortere søppel, kreve miljøsatsinger, kjøpe miljøvennlig og kortreist mat, osv, osv vil vi oppleve oss som maktesløse. Ogdet er vi ikke.

Taran Anne Sæther

Kjersti Ericsson: Gunhild fra Vakkerøya, Oktober forlag 2008, 347 sider

Gunhild kommer til verden på ei fødestue ved trøndelagskysten. Født av ei mor som ikke vil ta seg av henne, til ei mormor som tar ansvar for henne og en grandonkel hun skal bli glad i. Disse to blir i virkeligheten foreldre for jenta, og hun får en trygg og ikke så uvanlig oppvekst på ei øy i etterkrigstidas Norge. Det er Gunhild som eruvanlig.

Gunhild er et navn som stammer fra norrønt, er sammensatt av gunnr som betyr krig og hildr som betyr kamp. De egenskapene som trengs for å komme gjennom, ligger i navnet, men Gunhild får også de egenskapene jenter lærte og lærer, og de fårhun også bruk for.

Boka handler om strukturrasjonaliseringa i distriktene, kampen for skolen, for bruforbindelser, mot fraflytting, forakten fra politikere, både lokale og sentrale. Beskrivelsene av den lokale stortingspolitikeren som uten å blunke sier at det er et problem for samfunnet at det bor folk på øyene, balanserer så fint. De er bryderi for framskrittet! sier han og underteksten i denne beskrivelsen er typisk for Ericsson. Den er kritisk og samtidig full av kjærlighet til og respekt for de som kjemper for øya si, grandonkelenKonrad og Gunhild.

Ericsson beskriver på sin særegne poetiske måte konflikten mellom troen på tekniske framskritt som løsning på menneskenes problemer og å ta vare på gamle kunnskaper som kan brukes i nyskaping. Skildringene av Konrads utrettelige arbeid med å tilegne seg kunnskaper om byggemåter for forskjellige typer broer er svært gode. Han har vært til sjøs og reist i verden. Nå er han sauebonde med ervervede tekniske kunnskaper, Gunhild som alliert og stor tro på at ei bru vil redde Vakkerøya fra avfolking. Folket på Vakkerøya har fått telefon og med ei linje blir det meste om de fleste spredd ved lytting på linja. Strøm har de sjølsagt fått etter krigen, og når morfaren til Gunhild kommer hjem med øyas førstekjøleskap, er det en begivenhet.

Kjersti Ericsson skriver med en dybde som er sjelden. Lag på lag av konflikter, hensyn som skal tas, interesser som spriker. Her er også bygdedyret, hjelpsomhet, vennskap, misjonstankegang, ærgjerrighet, rasisme og mot, kjærlighet og lengsel, svikog utferdstrang.

Dyra Gunhild vokser opp med – hunden Cæsar, hesten Franken, sauene og spesielt «farsksauen» – skildres som dyr med særtrekk, nære skapninger og som dyr på en gård. Fasettene i menneskenes forhold til dyr skrives inn i historien. Du finner ingen fortellertekst eller replikker som sier «hesten hadde så menneskelige trekk, og vi er såglad i ham».

Men Solbjørg, mora til Gunhild, har reist for godt og etterlatt seg viktige hull og mange spørsmål for Gunhild. Hvem var faren hennes? Det eneste hun veit er at han må ha vært neger, for hun er mørk med krøller. Det dukker opp en misjonær som forteller om og viser bilder av negrene i Afrika, og da er fargen på Gunhilds hudviktig.

Nysgjerrigheten, kunnskapstørsten og fliden til Gunhild sender henne ut i verden, langt vekk fra øya. Når hun kommer hjem på juleferie fra storskolen, er mormoras blomster visna. Gunhild forstår at det er noe galt med henne og skaffer nye planter mormora kan stelle. Men er hun i ferd medå bli sjuk, eller sjuk av engstelse eller savn?

Når Franken dør på dramatisk vis, er det nødvendig for Gunhild å bli hjemme fra skolen og være sammen med Conrad. Ved denne hendelsen vender livet for Gunhild og spørsmålene som ingen kan eller vil svare på, blir det viktigste å finne ut av. Gunhild møter livets utfordringer på en offensiv måte, gjør valg som må være vanskelige og veier hensyn opp mot hverandre. Uvanlig erhun i mange henseender.

Språket i boka er i fortellerdelene bokmål med mange nordtrønderske uttrykk og begreper og i replikkene trøndersk. Dette er et kjent grep og skal gjøres godt hvis det skal fungere. I «Gunhild fra Vakkerøya» virker det til å skape en passe avstand i fortellingen. Noen steder, for eksempel der Gunhild begynner på storskolen og blir gjenstand for den rene folkevandringen, er kanskje avstanden for stor. Det når ikke denne leseren helt. Det blir litt for eksotisk og litt for langt fra Gunhild og hennes mulige opplevelse. Men i replikkene får vi nærhet til personene. Kjersti Ericssons fortellermåte vitner om dyp innsikt i menneskenes historie og hva som er med på åforme menneskene.

For de lesere som ikke kjenner Kjersti Ericssons produksjon, kan jeg tidvis love dere fantastiske leseopplevelser. Hennes poetiske univers er her, formuleringene som får deg til å ønske at boka var dobbelt sålang.

Når boka er lest og enkeltepisodene der det kjennes litt for rosenrødt har falmet, lurer jeg på om det går an å be Kjersti Ericsson gi oss historien om Gunhilds forsøk på å finne svar på spørsmålene sine?Om hun vil føle seg hjemme noe sted?

Taran Anne Sæther

Hans W. Kristiansen: Masker og motstand – Diskré homoliv i Norge 1920–1970, Unipub 2008

Korleis levde dei ein no ville ha kalla homofile for snart hundre år sidan? Kunne ein driva gård med nokon av same kjønn når alt var delt i kvinnfolk- og mannfolkarbeid? Korleis var den tidlege homorørsla i Noreg?

Hans W. Kristiansen har gjort eit viktig arbeid i å dokumentera homoliv i Noreg i perioden 1920–1970. Dette er ein ganske ukjent del av historia, sjølv om det ikkje er lenge sidan. Kristiansen har i fleire forskningsprosjekt intervjua eldre menneske, både homofile og heterofile, for å få kunnskap om eit tabubelagt område, mens det enno finst munnlege kjeldar. Prosjektet til Kristiansen er også eit oppgjer med todelinga av homohistoria, at fram til 70-talet levde homofile og lesbiske i forestillelse, fortielse og fornektelse, mens etter homoopprøret lever ein synleg og fritt.

Boka er delt i tre perioder. Den første delen er om homoliv på landsbygda i mellom- og etterkrigstida, og kva sanksjonar dei kunne frykta. Den andre delen er om småbyhomofile og byhomofile i etterkrigstida, og om starten på homokampen i Noreg på 50-talet. Den siste delen handlar om arbeidet i Det Norske Forbundet av 1948 (DNF-48) dei første femten åra.

Historiene frå mellom- og etterkrigstida er spanande, for dei viser at sjølv om homoseksualitet ikkje var noko ein snakka om, så har likevel folk levd på andre måtar enn det som var normen. Dei forholda som har vore enklast å dokumentera i ettertid, er dei forholda som blei anmeldt eller skapa skandaler som blei omtala i pressa. Men Kristiansen dokumenterer at det fanst par av same kjønn som alle visste om, og som blei stillteiande akseptert. Frå innlandsbygdene fortel Kristiansen historia om Trygve og Jon, som alle «visste» at hadde eit forhold til kvarandre fordi dei var mykje saman. Kari og Jorunn budde saman i femti år, og dreiv gård saman. Jorunn kom til Kari som tenestejente, og sjølv om Kari blei satt pris på i bygda for ureddheiten og den kjappe tunga si, så lyktes ho ikkje som bonde. Kanskje var det fordi paret ikkje blei heilt tatt inn i fellsskapet i bygdesamfunnet på grunn av at dei øt med normene. Frå ein småby kjem historia om «de tre musketerer », tre homofile menn som ikkje levde i faste parforhold, men som hadde forhold til forskjellige menn i lokalsamfunnet. Dei tre mennene såg ut til å vera sosialt akseptert, men var også kjappe i kjeften når dei møtte verbale angrep retta mot levesettet sitt.

I Oslo fanst det større variasjon i homolivet, og nettverka og miljøa var grunnlaget for danninga av DNF-48 i 1950. Pissoara fungerte som erotiske frirom for menn som møttes der. Informantane fortel at ein gjekk faste runder, til dømes «Edvard», som vanlegvis etter å ha kome heim frå jobben og spist middag, sov ein ettermiddagslur, og så gjekk frå pissoar til pissoar på Frogner og St. Hans Haugen. Det var ikkje ein ufarlig kveldstur, han risikerte at politiet hadde razzia og pågreip alle i urinala. Urinala var ein stad for korte erotiske møte, men også ein inngangspunkt til sosiale nettverk, viss dei ein møtte synst ein passa inn. Kristiansen finn klasseforskjellar i homoseksuelle sine sosiale liv: middelklassemenn han har forska på, levde i større grad ugift og hadde homofile nettverk, mens arbeiderklassemenn hadde homoseksuelle erfaringar tidlegare i livet, dei kombinerte ofte homoseksualiteten med ekteskap, og viss dei haldt seg ugifte og ikkje reiste på sjøen, så budde dei ofte i barndomsheimen saman med mor. Dei homofile sosiale nettverka var altså ofte menn frå middelklassen. Desse nettverka bestod av menn som møttes hos kvarandre i leiligheter på Vestkanten i Oslo, gjerne under dekke av å høyra på klassisk musikk i såkalla hi-fi-klubber.

Initiativet til DNF-48 kom frå den danske organisasjonen Forbundet af 1948. Styret i forbundet tok kontakt med norske abonnentar på tidsskriftet Vennen, og fekk sett i stand eit møte i Oslo i mai 1950. Rolf Løvås, som blei den første leiaren av den norske organisasjonen, var ein av dei danskane hadde kontakta. Det første møtet var besøkt av 20–25 mennesker, eit overveldande tal for den nye organisasjonen. Dei var spente på korleis myndigheitene ville reagera på den nye organisasjonen. Det viktigste politiske arbeidet dei første åra var å få oppheva straffelovas paragraf 213, som sette ei straff for utuktig omgang mellom personar av hannkjønn. Arbeidet var vanskeleg, Løvås ville ikkje stå fram med fullt navn fordi han var redd for å mista jobb og inntekt. Danskane kritiserte den forsiktige og hemmelighetsfulle oppførselen til nordmennene, og lurte på kva dei var så redde for. Dei synst også nordmenne mangla initiativ. Etter kvart øyt Det norske forbundet med det danske, og med Vennen, delvis fordi dei var leie av å bli overstyrt frå København, og delvis fordi dei var usamde med danskane sit ukritiske syn på pedofili. Publiseringa av bilete med svært unge menn i Vennen førte til ein stor skandale i Danmark, og straffesaker. I Sverige var det også skandalar rundt rykter om homoseksuelle hemmelige nettverk. Sjølv om skandalene ikkje hadde nokon direkte innverknad på det norske forbundet, så argumenter Kristiansen overbevisande for at skandalene i nabolandet bekrefta leiarane i DNF-48 sitt syn på at strategien med diskré nettverksbygging og allianseskaping var rektig.

Diskresjonspolitikken til DNF-48 førte til siling av nye medlemmer. For å få med seg fleire frå dei lukka middelklassenettverka måtte ein sikra at dei ikkje risikerte å bli eksponert. Arbeidarklassemennene som jobba i restaurantar og som frisørar, eller dei som var kjente frå pissoara og barer og dermed blei sett på som openlyse homoseksuelle, var ikkje så velkomne. Folk som hadde henvendt seg til forbundet blei møtt av to medlemmer av styet, som møtte søkaren i Oslo sentrum. Viss personen såg ut til å vera «diskré, edru og proper», gjekk dei på restaurant Håndverkeren, i andre tilfelle gjekk dei til Kaffistova. I boka står det at ein kjent billedkunstnar blei avvist, fordi han stilte i arbeidsklær, hadde skitt under neglene, og snøvla på grunn av talefeil.

Den siste delen av boka nyanserer og utfordrer historieskrivinga om den tidlege homokampen i Noreg. Dette har vore ein til tider sår debatt, som mellom anna gjekk i Blikk i 2004/2005. Debatten handlar om kven som var sentrale dei første åra av homorørsla, og har spesielt vore ein debatt om Arne Heli som har blitt symbolet på diskresjonskulturen og Kim Friele som representerer dei som ville stå fram. Og kven sto eigentleg opent fram først? Debatten kjem av politiske og personlege usemjer i DNF- 48, men til tider har det blitt i overkant personleg debatt som er uinteressant for dei som ikkje deltok, og knapt nok for dei.

Boka sluttar før dei store konfliktene i homorørsla på 70-talet. Kristiansen seier at tidsavgrensinga av boka er gjort for å ikkje bli frista til å dømma fortida ut frå samtida sine verdier. Han kritiserer det han kallar frigjeringsideologien frå 70-talet, som var eit oppgjer med den tidlegare diskresjonskulturen. Han skriv: «Den utvetydige og nyanseløse forkastelsen av det jeg har kalt mellom- og etterkrigstidens «diskresjonskultur», har bidratt til en kraftig innskrenkning og ensidiggjøring av homobevegelsens eget fortellings- og motstandsrepertoar. » Forfattaren argumenterer for at når ein forkastar alt ein gjorde før 70-talet, så er det vanskeleg å læra av strategiane folk uka. Det meiner han er spesielt skadeleg i forhold til samarbeid med personar og grupper frå samfunn med repressivt lovverk.

Det er interessant å lesa korleis folk har levd relativt opent i lang tid, så lenge me har munnlege kjelder. Og det er interessant å lesa om korleis den tidlege homorørsla organiserte seg og arbeidde. Eg kan vera samd med forfattaren at ein ikkje kan dømma fortida ut frå notida, og at eit notidsfilter øydelegg for å læra av fortida. Men eg meiner samtidig det var eit vikig opprør ein gjorde på 70-talet. Eg vil ha ei homorørsle i Noreg som seier at det er same om me er født sånn, eller om me har vald det sjølv, me krevjer respekt for dei me er. Og eg vil ha ei homorørsle der skruller og transer og SMerar og butcher blir respektert, på lik linje med dei som vil sjå ut som alle andre. Diskresjonskulturen fungerte, men kravet om å få lov til å vera synleg kom fordi hemmeleghaldet blei for trangt og ekskluderande.

Ingrid Baltzersen

 

Ida Jackson og Maren Kristiane Solli: Jenter som kommer Spartacus 2008

 

Ida Jackson og Maren Kristiane Solli har laga den første norske sex-boka for kvinnersom har sex med kvinner.

Boka er ei typisk sjølvhjelpsbok, med lister og tips til alt frå korleis styrka bekkenmusklene til kva ein skal sjå etter når ein kjøper sexleiketøy, og kva slags nettlesar ein bør bruka viss ein surfar porno på nett. Boka plasserer seg samtidig tydeleg i ein feministisk ståstad. Forfattarane tar ikkje stilling til tema som feministar ofte er mot, til dømes porno, eller omdiskuterte tema, som BDSM, analsex og sexleiketøy. Men dei legg vekt på at det er ein sjølv som skal definera seksualiteten sin, både at det ein har lyst til å gjera er ok, og at det er ein sjølv som må bestemma kva ein ikkje vil flott bok, dei skriv opplysande og innsiktsfullt om dei fleste sidene av seksualitet, blanda med tips, teknikkar og trenings-oppgåver. Einaste eg har å innvenda er at boka ikkje er illustrert, viss ein ikkje har studert snittbilete av fitta, er det ikkje alle anatomiske omgrep som er så enkle å halda styr på, sjølv om forfattaraneer flinke til å forklara.

Forfattarane skriv at boka starta som ei bok for kvinner som har sex med kvinner, men dei endte med ein breiare innfallsvinkel, som det står på forsida: En bok for alle som har sex med damer, inkludert damer som har sex med seg selv. Det første kapittelet handlar difor om å bli kjent med kroppen sin, og få eit godt sexliv med seg sjølv. Forholdet til seg sjølv er eit gjennomgangstema i boka, både at ein sjølv må definera kva ein har lyst til, men også korleis ein skal handtera overgrepserfaringer hos seg sjølv eller partnaren. Kapittela om kroppen, smertefull sex og overgrep, legning og kjønnsroller handlar om viktige og ofte problematiske sider av seksualitet, noko som er med på å gjera boka til meir ennberre ei sextipsbok.

Boka avslutter med eit pulepolitisk manifest, som trekk trådar frå dei feministiske elementa frå resten av boka. Kravet i manifestet er: Ja til sex!. Kravet virkar jo ikkje kontroversielt i vårt sexfikserte samfunn, men forfattarane lister opp ein del viktige grunner til at målet faktisk ikkje er oppnådd. Dei nemner at ein av fire kvinner aldri onanerer, at ein av ti norske kvinner blir voldtekne, at mange jenter har eit dårlig forhold til kroppen sin og at mange jenter har problemer med å setta grenser. Jackson og Solli har også forslag på løysinger. Dei seier at me må fortella andre historier: aktive jenter som veit kva dei vil må bli synlege i bøker, filmar og i kvardagslivet. Det må bli eit betre tilbod til valdtektsofre. Og: Du må ta saken i egne hender, noko denne bokmeldaren vil hevdaat boka inspirerer til.

Ingrid Baltzersen

Lars Sandvig, Bent Hvale, Øyvind Asbjørnsen: FrP-landet –Norge etter valget i 2009? Fritt forlag 2008, 185 sider

Frp-landet er en bok der redaktørene har spurt ulike samfunnsdebattanter om å ta for seg ulike sider ved Frps politikk i en situasjon der det er mulighet for at partiet kommer i regjering. Boka er som sådan høyaktuell – ikke minst i en situasjon der FrP til stadighet forsøker å vri seg unna standpunktene sine. De fleste bidragene, men unntak av Hans Røsjordes innspill om forsvar og Hege Storhaugs innspill om innvandring, bidrar da også til å avsløre hovedsakelig to sider ved FrPs politikk:inkonsekvens og uvitenhet.

Et av de feltene FrPs synspunkter møter kraftigst motstand, er i miljøspørsmålet, noe som ikke er merkelig all den tid bidragsyterne er Frederic Hauge, Erik Dammann og Steinar Lem. De er alle skjønt enige om at FrPs miljøpolitikk fundamentalt sett bygger på en manglende forståelse av økologiske sammenhenger generelt og klimaendringer spesielt. Å slå fast dette, er nok i stor grad å slå inn åpne dører, men særlig Lems bidrag, som tar for seg samferdselssektoren, illustrerer både inkonsekvenser, halvkvedede viser og åpenbar antikollektivistisk populisme i partiprogrammet. Her er det definitivt ammunisjon mot FrPs krav om flere veier, mindre til kollektivtransport,billigere bensin og lavere bilavgifter.

Et annet felt FrP får kjørt seg kraftig, er på justispolitikken. Selv om utgangspunktet er ulikt, er Odd Einar Dørum og Harald Stabell skjønt enige om at FrPs justispolitikk vil føre oss mange tiår tilbake. Fokus skiftes fra forbrytelse til forbryter, og rehabilitering erstattes av det Dørum treffende omtaler som renovasjon. Stabell tar også opp programpunktet der Frp foreslår å privatisere deler av kriminalomsorgens og politiets oppgaver, og fokuserer på hvilke potensielle farer som dette kan medføre hva angår ansvarsforhold. Dette temaet berører også Ivan Kristoffersen i sitt innspill om forsvarspolitikk, der han blant annet imøtegår FrPs synspunkt om å la militæretutføre enkelte politioppgaver.

Av andre innspill som nok kan ha en nytte, kan nevnes Thomas Hylland Eriksens omtale av FrPs selvmotsigende utdanningspolitikk, Stein Evensens gjennomgang av FrPs helsepolitikk fra et medisinsk fagsynspunkt, Jostein Gripsruds gjennomgang av hvordan FrPs kulturpolitikk vil skape en innskrenking av informasjonsfriheten, Ivan Kristoffersens nærmest kåseriaktige innspill om FrPs mangel på vilje til å opprettholde levekraftige lokalsamfunn i distriktene og Olaf Thommesens innspill om innvandring, som, tross alt, står som en fin motvekt til Hege Storhaugs forsvar for kulturell ensretting og en inhuman flyktningpolitikk. Om man skal trekke frem en negativ side ved boka, må det være de aller fleste forfatterne tar det politiske status quo som utgangspunkt. Aller klarest kommer dette frem i Janne Haaland Matlarys innspill om utenrikspolitikk, der den røde tråden er at det er farlig for Norge å endre utenrikspolitisk ståsted, uavhengig av retning. Heller ikke Petter Eide makter å utfordre den etablerte oppfatningen av u-hjelpens fortreffelighet, selv om han har flere poenger rundt årsakene til fattigdom, som med fordel kunne vært utvidet til en kritikk også av status quo. Det mest tafatte av alle innspillene, er imidlertid Paul Chaffeys innspill om FrPs balansegang mellom liberalisme og statskapitalisme som nærmest fremstår som en skolestil i form, selv om han, skal det innrømmes, illustrerer enkelte selvmotsigelser iFrPs politikk.

Det er imidlertid også noen forfattere som bør berømmes for at de tør tenke utenfor boksen. Erik Dammann kritiserer ikke bare FrPs vekstideologi, men viser også hvordan denne er en integrert del av hele den etablerte moderne ideologien, og klarer dermed også å forklare hvordan FrP får den oppslutningen de gjør. Også Harald Stabell er i stand til å gjøre dette. For å møte kritikken av FrPs krav om høyere straffer, viser han hvordan dette bare er mer av samme medisin som har vært utskrevet de siste tiårene, og som har vist seg ikke å virke etter hensikten. Martine Aurdal viser også at hun våger å tenke utenfor boksen ved at hun stiller kritiske spørsmålstegn til u-hjelpens funksjon, men i motsetning til Dammann og Stabell makter hun ikke å knytte kritikken av FrP opp mot en kritikk av status quo, og innspillet hennes kan, om man ikke vet bedre, leses som et forsvar for FrPsbistandspolitikk.

Like fullt – det er ikke kritikken av status quo som er tema for boka, det er FrPs politiske program. Dette er en hensikt boka lever opp til – den kan med fordel brukes for å minimere faren for at FrP får økt makt etter neste valg. For, som Ivan Kristoffersen så treffende sier det, er FrP «ikke en kode en trenger å knekke for å ta seg inn til partisjela». Det er en helt konkret politikk som, med FrP i regjering, vil gi helt konkretepolitiske konsekvenser.

Mathias Bismo

Svetlana Đordevic: Helvetesfjellet: Dagbok fra krigen i Kosovo, Progon forlag, 2008 Oversatt fra serbisk av Marit Holten

Helvetesfjellet er basert på den serbiske kvinnen Svetlana Đordevics dagboksnotater fra siste halvdelen av nittitallet. Den ble først utgitt i 2003 av det serbiske fondet for menneskerettigheter og er en viktig bok. Utgivelsen har vært et stort personlig offer, og Đordevic lever i dag i asyl i Norge på grunnav trusler fra serbiske kriminelle.

Hovedpersonen er forfatteren selv, Ceca. Boka starter i Serbia på begynnelsen av nittitallet i en atmosfære av «akselererende, irreversibel galskap». Mens ultranasjonalister pisker opp «følelsen av å tilhøre et truet serbisk folk» og et «voldsomt hat mot alt som ikke er serbisk», kjemper Ceca mot mektige maktstrukturer for å finne lillebroren sin. Det gjør hun, men blir knust fordi han er blitt en fryktet krigsforbryter i Bosnia. Denne delen er et viktig vitneprov om kommandolinjer mellomBeograd og serbiske paramilitære.

Cecas grunnleggende skepsis mot «folk som plaget andre som var svakere enn dem selv» gjør at hun tidlig gjennomskuer tidlig Miloševic-regimet «forbryterske» natur. Politikken som føres «i navnet til ett eller annet høyere, nasjonalt mål» dreier seg nemlig ikke om annet enn å holde detMiloševic ved makten.

Bokens hoveddel foregår i Kosovo når Ceca i 1995 følger Beograds oppfordringer til serbere om å flytte dit. Som provinsens eneste kvinnelige drosjesjåfør beveger hun seg inn på mafiaens enemerker der brutale menn rår grunnen. På kjøreturene avslører hun nasjonalistenes fiendebilde og ser at det i virkeligheten er serbiske styrker som terroriserer albanske sivile. Overalt møter de veisperringer og «hundre politimenn, hvorav halvparten ønsker livet av deg». Ceca blir selv banket opp og hardt skadet, men nekterå slutte å hjelpe sine medmennesker.

Daglig observerer hun hvordan konfliktens dynamikk gjør «alle redd alle». Serberne styres fra Beograd og er blitt «ute av stand til å tenke selv». Til hennes forferdelse bifaller de fleste den intensiverte etniske renskningen. Ceca konkluderer atserbisk nasjonalisme til slutt selv skapte sin egen skrekkvisjon av albanere som terrorister.

Boken er en hyllest til folk som gjør så godt de kan og ønsker å leve i fred og fordragelighet med sine naboer, men som i motsetning til kyniske og korrupte ledere, har alt å tape på konflikt. Cecas fortelling har også et eksplisitt kjønnsperspektiv, med vekt på hvordan de grusomste forbrytelser under krigene på nittitallet ble begått av menn fra «patriarkalske familier, hvor mannligsadisme mot kvinner var en livsstil».

Đordevic innsett hvor destruktiv den serbiske nasjonalismen var og er: «Hvem er det som har sådd et slikt hat mot den albanske nasjonen og hele den demokratiske verden i serberne? Hvem er det som har trukket oss inn i en skitten krig mot dem?» Hun ser selv at den serbiske nasjonalismen i Kosovo har lite med kulturhistorie og nasjonalhelligdommer å gjøre men i stedet tjener psykopater, krigsprofitører, pyromaner oglikrøvere.

Allerede i forordet presiserer Đordevic at «de skammelige, dyriske forbrytelsene ble i hovedsak utført av enkeltpersoner». Skillet mellom gode og dårlige mennesker følger ikke nasjonale og etniske grenser og er heller ikke absolutt, men dels situasjonsbetinget. Ceca skiller nøye mellom for eksempel serbisk politi som mislikte den rollen de var tvunget inn i, mens andre nøt muligheten til å slippe sadisten i seg fri. Selv om enkeltmennesket kan være fanget av de mektiges rammer, har de alltid et visst spillerom for å handle mer eller mindre moralsk, om ennaldri så lite.

Å kalle Đordevic antiserbisk faller på sin egen urimelighet. Boka er en viktig påminnelse om meningsmangfoldet blant serbere, der stemmer som dette ikke har kommet nok til orde. Helvetesfjellet kan i stedet ses som hjelp til selvhjelp for serbere og spille en positiv rolle i forsoningsarbeidet i Kosovo. Helvetesfjellet er ikke bare et viktig dokument og en fengslende fortelling, men også et forsvar av sunt vett og menneskeliganstendighet.

Cecilie Endresen

Kjersti Ericsson: Den flerstemmige revolusjonen, Tidsskriftet Rødt!, 2009, 2. utgave

Det er nå 18 år siden Den flerstemmige revolusjonen ble utgitt for første gang av Oktober forlag. På tross av at boka har rukket å nå myndighetsalder på den tid, er den overraskende aktuell også i dag. Selv var jeg bare fire år da boka kom for første gang,og fikk med meg lite av oppstusset som var rundt den da. Like fullt har en del av ideene fra boka satt spor i videre tenkning i vår bevegelse, og gjør seg på den måten gjeldende fortsatt. Kjersti Ericsson tar med denne boka et oppgjør med den marxistiske tradisjonen, og ikke minst med vestlig tenking og revolusjonær strategi. Hun utfordrer ideen om industriproletariatet som den viktigste (og eneste) revolusjonære krafta.

Jeg vil begynne der boka slutter. Ericsson trekker fram Marx’ og Engels’ parole «Arbeidere i alle land, foren dere» og viser til at denne etter hvert ble utvida til «Arbeidere og undertrykte i alle land, foren dere». Hva betyr dette i praksis for den revolusjonære strategien i vår bevegelse? Det er dette Ericsson forsøker å gi svar på, eller i det minste problematisere i boka.

Boka starter med en framstilling av det Ericsson mener er de to modellene for revolusjonær tenking. Den første er «en mektig, enhetlig bølge som ruller fram og river med seg alt», og den andre er «ikke bare én bølge, men mange strømmer som får den kapitalistiske skuta til å forlise». Ericsson bekjenner seg da til den siste modellen, og bruker boka til å legge fram begrunnelser for hvorfor dette er en mer riktig strategi, men tar også med en rekke problemstillinger knytta til dette. Hvordan får man for eksempel arbeidere i vestlige land til å alliere seg med arbeidere i den tredje verden? Hvordan får man menn og kvinner i arbeiderklassen til å forene seg, uten at kvinners interesser må vike for det som tjener «fellesskapet»?

Ericsson vier mye tid til begge disse spørsmålene i boka. Hun kritiserer den vestlige revolusjonære bevegelsen for å sette framveksten av et moderne industriproletariat som premiss for muligheten til å skape en vellykka sosialisme. Hun trekker fram imperialismens framprovosering av en verdensorden bestående av sentrum og periferi. Hun mener at periferien aldri kan bli «økonomisk moden for sosialisme» slik som vestlig marxisme forstår det, innenfor imperialismens rammer. Derfor er det nødvendig å se at man ikke kan skape sosialisme med mindre man bygger «en allianse der ulike utgangspunkt blir respektert, der motsetninger og undertrykkingsforhold tas opp og bearbeides».

En stor del av boka handler om hvilke mekanismer som fungerer undertrykkende for kvinner. Her problematiserer Ericsson også definisjonen av kvinnefrigjøring som har hegemoni i den tradisjonelle marxismen, nemlig at kvinner ikke blir frie før de også blir en fullstendig del av arbeidslivet og blir mer like menn. Hun setter spørsmålstegn ved produksjonens overordna stilling i forhold til reproduksjonen, og bytteverdiens overordna stilling i forhold til bruksverdien. Dette synet gjør seg gjeldende ikke bare for kapitalismens administratorer, men også innenfor klassisk marxisme, og det bringer med seg en «naturlig» underordning av det arbeidet tradisjonelt sett kvinner gjør. Ericsson skriver: «Hvis utgangspunktet for arbeiderklassens organisering og kamper utelukkende defineres som ’produksjonspunktet’, blir det for snevert. Det trengs også kamp- og organisasjonsformer som gjør helheten i kvinnelivet synlig, og som kan sette kampen i «produksjonen» og kampen i ’hjemmet’ i sammenheng». Spørsmålet er om man skal ha som strategi å fjerne alle reproduksjonsoppgavene som fortsetter å gjøre kvinner underordna menn, eller om man skal heve skillet mellom produksjon og reproduksjon og integrere disse i en ny organisering av samfunnet.

Hverdagslivsperspektivet

Disse tankene leder videre mot en sentral idé hos Ericsson. Hun spør om hvordan man kan skape en sosialisme der premissene for samfunnsutviklinga ikke legges på toppen, men tvert imot en sosialisme der dagliglivet er med på å definere «de store spørsmåla». Hun lanserer «hverdagslivsperspektivet ». Hverdagslivsperspektivet handler om både klasse og kjønn. Det handler om å se samfunnet «nedenfra», fra arbeiderklassens og kvinnenes ståsted. Ericsson er sterk motstander av sosialisme som et ovenfraog- ned-system, og mener at det er de som blir undertrykte og utbytta, som må være utgangspunktet for en revolusjonær strategi. Det andre poenget med hverdagslivsperspektivet er at det må være en helhetlig strategi som tar opp i seg livet til folk slik det leves fra dag til dag. Ericsson bruker stor del av boka til å gå mer inn på hva hverdagslivsperspektivet vil si i praksis, i sammenheng med planøkonomi, med kunnskap, med teknologi, med mikroplan, og med kvinnemakt. Ericsson vier også et kapittel til «de problematiske spørsmåla» som for eksempel statsoppbygging under sosialismen, med utgangspunkt i eksemplene fra tidligere sosialistiske land. Ericsson mener historien viser oss at staten har en «nesten uimotståelig tendens til å skille seg fra dem den skal tjene, til å avle nye, byråkratiske herskersjikt ». Det store spørsmålet hun stiller, er hvordan kan man skape direkte samfunnsmessig styring uten sterk sentralstyring og byråkrati?

Det jeg oppfatter som hovedpoenget med boka til Kjersti Ericsson, er at hun etterlyser en mer helhetlig sosialisme. En sosialisme som ikke bare ser verden fra den vestlige (mannlige) industriarbeiderens synspunkt, men som makter å se at det finnes mange stemmer som bør tas med i strategien for å skape et sosialistisk samfunn. Hun mener tiden har løpt fra ideen om «en mektig, enhetlig bølge» som tar med seg alt på sin vei, og vil med denne boka tale for en flerstemmig revolusjon som tar opp i seg mangfoldet hos alle dem som kjemper for et annet samfunn.

Parolen «Arbeidere og undertrykte i alle land, foren dere» kan bare virkeliggjøres gjennom en svært komplisert prosess, skriver Ericsson. Vår bevegelse har ikke kommet så mye nærmere svaret på hvordan man gjør dette i løpet av de 18 åra som har gått siden boka først kom ut. For å komme i gang med denne svært kompliserte prosessen, kan Den flerstemmige revolusjonen være et godt verktøy for å sette i gang diskusjoner og tankeprosesser rundt hvordan man gjør dette.

Mari Eifring

Skammen er tilbake i stønadssystemet. Gammel rettighetsorientering konkurrerer med den offentlige debattens pekefingermoralisering. Det nye budskapet er at du kan hvis du vil, hvis vi bare truer med å kutte ytelsene. Den nye sosialpolitikken bygger på at det er den individuelle viljen det må gjøres noe med, ikke mulighetene i arbeidsmarkedet.
Arbeidslinja skal med NAV som viktigste redskap, bidra til at flest mulig er mest mulig og lengst mulig disponibel på arbeidsmarkedet, men uten rett til å få arbeid, skriver Ebba Wergeland.

Ebba Wergeland er lege og spesialist i arbeidsmedisin. Hun takker Magnhild Folkvord for gode råd og innspill.

---

Sosialpolitisk høyre om

NAV-reformen er siste fase i den sosialpolitiske snuoperasjonen som i Norge har gitt oss «arbeidslinja». Nesten uten debatt har Norges politiske ledelse tatt farvel med etterkrigstidens sosialpolitikk og gått tilbake til modeller som vi trodde hørte historien til.

Målet om full sysselsetting er oppgitt, og retten til arbeid eller trygd er avløst av plikt til å søke arbeid, uten rett til å få arbeid. Trygd er ikke lenger en kompensasjon til dem som fratas retten til arbeid for
å gi dem en viss økonomisk trygghet. Nå er trygd en stønad som bør være så dårlig som mulig for ikke å ødelegge arbeidsmoralen.

Snuoperasjonen er ikke et isolert norsk fenomen. Slik beskriver professor Knut Halvorsen det som er skjedd:

Det Halvorsen kaller politiske og økonomiske grunner uten nærmere presisering, har i andre sammenhenger vært beskrevet som «markedsliberalernes korstog» eller «den nyliberale revolusjonen». Det handler ikke bare om en endring i rådende økonomisk teori. Teorien har tjent til å legitimere en samfunnsmessig snuoperasjon i land etter land, med en maktforskyving fra arbeid til kapital, økte inntektsforskjeller og dårligere velferdsordninger.

Lysestøl og Eilertsen beskriver tre stadier i denne snuoperasjonen slik den forløp i Norge.(2) De tidfester første fase til slutten av 1970-tallet. Da fikk kapitalen større frihet ved at målet om full sysselsetting ble oppgitt, det samme gjaldt offentlig regulering av boligmarkedet og kredittmarkedet. Så ble det innført skattelette for bedrifter og høytlønte, og utbytteskatten ble redusert. Og til slutt, fra ca. 1990, begynte nedbyggingen av trygdeordningene for alvor.

Det Halvorsen kaller større vekt på tilbudssiden, betød at myndighetene ble mindre opptatt av å sikre etterspørselen etter arbeidskraft, tilstrekkelig jobbmuligheter til å sikre full sysselsetting. Det ble viktigere å tilfredsstille kjøperne i arbeidsmarkedet, og de vil alltid ha større «arbeidskrafttilbud», flere ledige hender. Vi har opplevd at det som før var positivt, full sysselsetting, blir beskrevet som et samfunnsproblem: «stramt arbeidsmarked, mangel på arbeidskraft». Og motsatt blir arbeidsløshet beskrevet i positive vendinger som «høyt tilbud av arbeidskraft ». Dette er et av NHOs næringspolitiske krav, men vi får det presentert som et samfunnsbehov

Det Halvorsen kaller større vekt på incitamentsproblemer, betyr at stønadsordningene som før ble utformet for å gi mottakerne økonomisk trygghet, nå først og fremst skal være dårligere enn de dårligste arbeidsmulighetene. Ved å gi dårligere offentlig stønad til dem som av en eller annen grunn er uten arbeid, skal de komme seg i jobb.

Det som er skjedd med dagpengene til arbeidsløse, er et godt eksempel. Dagpengene er ikke blitt mindre per dag, men det er færre som får dem. Arbeidstida må være redusert med 50 prosent, ikke bare 20 prosent som tidligere. Kravet til tidligere inntekt er økt. Tida du kan motta dagpenger er redusert fra tre til to år, og bare ett år for de laveste inntektene. Logikken er enkel. Vi kommer oss sjølsagt raskere i jobb når stønadstida er kortere – aller raskest dersom de tar bort hele dagpengeordninga. Og vi stiller tilsvarende mindre krav til lønn, arbeids- og ansettelsesvilkår.

Arbeidslinja – kapitalens behov

De sosialpolitiske reformene i Europa de siste tiårene har noen fellestrekk. Det handler først og fremst om hvordan samfunnet skal forstå og forholde seg til arbeidsløshet, de helt eller delvis arbeidsføre arbeidsløse, og til ikke fullt utnyttet arbeidskraft. Nanna Kildal, forsker ved Universitetet i Bergen, er blant dem som har beskrevet dette. (3)

For det første står håndteringen av dem som er ute av arbeid høyt på den politiske dagsordenen, selv i land med lav arbeidsløshet som Norge. For det andre går reformene i Europa i samme retning: såkalt aktive tiltak framfor såkalt passive, straff framfor belønning, plikter snarere enn rettigheter. Myndighetene inngår avtaler med den arbeidsløse, framfor å ta utgangspunkt i at den arbeidsløse har rettigheter. Og det satses på særordninger og behovsprøving snarere enn universelle ordninger. Dette felles mønsteret forteller oss at det ligger en felles virkelighetsforståelse bak, og felles politiske prioriteringer.

Det handler om å øke kjøpernes eller kapitalens makt i arbeidsmarkedet, og å svekke motparten, de som selger sin egen arbeidskraft på dette markedet. I en artikkel fra 1994, forklarer Kjersti Ericsson bakgrunnen for innføringa av arbeidslinja i dagens Norge:

«Regjeringas mål er å gjøre velferdsstatens ytelser mindre universelle. Den vil gjøre dem vanskeligere å oppnå, og den vil senke satsene. Og ytelsene skal konsentreres til det lille mindretallet som har det aller vanskeligst. Det betyr også at stigmaet ved å motta offentlige ytelser, øker. Sosialpolitikken skal virke avskrekkende, slik at folk prøver å slå seg igjennom på arbeidsmarkedet, uansett hvor problematisk dette er.» (4)

Målet er å binde oss sterkere til markedet, og gjøre oss mer avhengige av å tilby varen vår på det kapitalistiske markedet. Livet blir vanskeligere for dem som av en eller annen grunn ikke vil eller kan selge arbeidskraften sin.

Politikken har vært prøvd før. Gamle dagers brutale fattiglover er blitt beskrevet som et ledd i skapingen av det kapitalistiske arbeidsmarkedet. De tvang menneskene til å bli varer – ved den arbeidskraften hver og en representerte. «Vi står overfor en ny utgave av innskjerpinga av fattiglovene på 1800-tallet,» skriver Ericsson. «Situasjonen er annerledes, midlene og retorikken er også litt annerledes. Men kjerna i det hele er lett å kjenne igjen: Hvis det blir for lett å få trygd og sosialhjelp, og hvis satsene er for høye, vil folk velge det istedet for å ta seg jobb.»

For overklassen på 1800-tallet var det naturlig å se på arbeiderklassen først og fremst som bærere av varen arbeidskraft. På den tida hadde ikke arbeidere engang stemmerett, langt mindre politisk makt. Vi ser tenkemåten for eksempel hos sekretær Mohn i Statistisk Centralbyrå som i 1878, på oppdrag av Kirkedepartementet, kom med forslag til en lov for å begrense barnearbeid i fabrikkene. Han begrunnet forslaget med at det var spesielt viktig for barn av arbeiderklassen å bevare helsa, fordi kroppsstyrken for dem «sedvanligvis blir personens eneste eiendom i manndomsårene, hvorpå hele deres velferd beror. Fabrikklovens eneste hensikt er, som man treffande har sagt, å beskytte mannen i barnet.»

Det var i arbeidskraftskjøpernes interesse at flest mulig ble tvunget til å tilby arbeidskraft på arbeidsmarkedet. Det måtte så vanskelig som mulig å opprettholde livet uavhengig av arbeidsmarkedet. Når arbeidsmarkedet er den eneste kilden til livsopphold, tar man arbeid uansett betingelser.

Offentlige stønadsordninger ble utformet etter prinsippet om laveste attraktivitet. Det innebar at hvilket som helst arbeid skulle være bedre enn stønad. Dette preget selvfølgelig arbeidsvilkårene som folk ble budt.

«Der maa og bør staa skræk av den,»(5) het det om fattighjelpen i innstillingen fra Folkeforsikringskomiteen av 1907.  Fattigvesenet kunne tilby ekstra billig arbeidskraft, for de som havnet der, hadde verken råd eller mulighet til å stille krav om anstendige vilkår. Dermed svekket de også kampen for kollektivavtaler og tarifflønn.

Det gjaldt å øke folks avhengighet av det kapitalistiske arbeidsmarkedet. Det forutsatte også et oppgjør med gamle kristne dyder, som det å gi almisser til de fattige. Det ble framstilt som en måte å ødelegge de fattiges (arbeids)moral, slik stortingsmann Jacob Aall skriver i 1834:

«Blant fattigdommens kilder er ingen mer virksom enn den ille anvendte, såkaldte kristelige barmhjertighed som understøtter armoden hvor den findes uden at undersøke dens rod eller uden at give den fattige midler ihænde, til arbeide for egen og familiens underholdning i stedet for at kreve den hel og holden av medlidende hænder.»

Det går en rett linje fra Jacob Aalls bekymringer til Kjell Andersen fra OECD som uttalte seg til Økonomisk rapport (1991/15):

«en slepphendt praksis av både arbeidsløshetstrygd og andre trygder har bidratt til større ledighet … Direkte ved at en forholdsvis høy og lett oppnåelig arbeidsløshets- og sosialtrygd frister til lediggang. Indirekte ved at utgiftene til et høyt antall arbeidsløshets-, syke- og uføretrygdede øker næringslivets kostnader.
Målet bør være et mer effektivt velferdssystem som tar vare på dem som trenger hjelp, men som gir mottakerne incentiver til å bli yrkesaktive.»

I 1991 lød dette fortsatt litt reaksjonært ute i offentligheten. Slik snakket man kanskje i NHO, men ikke blant skikkelig folk. I løpet av få år var imidlertid dette gamle prinsippet om lavere attraktivitet tilbake i sosialpolitikken: Den arbeidsløses liv må, uansett arbeidsløshetens årsak, gjøres magert. Ellers «velger» vi trygd framfor arbeid. Dagens slagord er at «det skal lønne seg å arbeide» – «work must pay». Når avisene oppdager at en flerbarnsmor får mer som uføretrygdet enn i kassa på RIMI, er det nå til dags bred politisk enighet om at det er trygden det er noe galt med. Den «frister til lediggang».

Slik får de folket med …

Den som vinner kampen om virkelighetsbeskrivelsen, vinner valget, sa partiet Moderaternas kommunikasjonsrådgiver foran et av de siste valgene i Sverige.

Noe av det mest påfallende med den samfunnsmessige snuoperasjonen som brakte den nye arbeidslinja inn i sosialpolitikken, er at den har kunnet foregå nesten uten debatt. Den kritikken som er kommet, har vært fra funksjonshemmetes organisasjoner, fra Datatilsynet og Advokatforeningen. De har pekt på svakheter når det gjaldt rettssikkerhet og personvern, og at reformen er så ensidig rettet mot arbeidsmarkedets behov, at det går utover alle som ikke er etterspurt i dette markedet.

Det er interessant at en av konklusjonene da det ble gjort forsøk med samling av tjenestene på 90-tallet, nettopp hadde å gjøre med rettsikkerheten for stønadssøkeren i forhold til en mektig etat som hadde tilgang og tolkningsmonopol på alle typer personinformasjon. Det ble til og med foreslått at stønadssøkerne skulle ha tilgang til egen advokat. Helse- og sosialombudet i Oslo er inne på det samme når han etterlyser et eget NAV-ombud for dem som føler seg dårlig behandlet (Aftenposten 1.07.2008).

Ellers befinner de kritiske røstene seg stort sett på internasjonale konferanser for samfunnsforskere og økonomer, der de utveksler erfaringer – uendelig langt borte fra RedaksjonEN og Tabloid. Dette er en reform som med litt ulik kraft og effekt gjelder hele OECD-området.

Blant de såkalte aktørene i den offentlige debatten i Norge, stortingspolitikere og ledere for organisasjonene i arbeidslivet, er reformen nærmest klappet igjennom. Journalistene har raskt lært seg de nye formuleringene, positivt ladete uttrykk som ingen kan være uenige i.

Et interessant trekk ved kommunikasjonsrådgivernes fraser, er tvetydigheten. Og da snakker vi ikke bare om Norge, men også om engelske og franske varianter. I første omgang lyder de som noe alle kan slutte seg til, i neste omgang viser det seg at de kan tolkes diametralt motsatt, spesielt av partene i arbeidslivet. Men da er avtalen inngått og den politisk nødvendige partsenigheten oppnådd. Prøvde fagbevegelsens representanter å tekkes myndighetene og sine egne på samme tid, ved å dekke seg bak tvetydigheten og velge sin egen tolkning da de la avtalen fram for medlemmene?

«Alle» priste det fleksible arbeidslivet, men arbeidstakerorganisasjonene snakket alltid om fleksibilitet på arbeidstakers premisser, mens arbeidsgiverne priste fleksibiliteten på eierens premisser. «Alle» ville redusere sykefraværet, men arbeidstakerorganisasjonene trodde det kunne forenes med en kampanje for bedre arbeidsmiljø, mens arbeidsgiverne gjenkjente sykefraværsprosenten som det den er: et bedriftsøkonomisk mål for produksjonstap. Ekskludering av eldre og syke fra arbeidsstokken er den raskeste veien til lavere fravær og mindre produksjonstap per årsverk.

«Alle» ville ha inkluderende arbeidsliv, men arbeidstakerorganisasjonene ville endre arbeidslivet så flere fikk plass, mens NHO ville øke sysselsettingsandelen og hadde USAs inkluderingspolitikk som forbilde. Der skaper svak fagorganisering og mangel på sosial trygghet en svært høy sysselsettingsandel, samtidig som fattigdommen øker. «The working poor» er blitt betegnelsen både i USA og England på dem som har arbeid, ofte flere jobber, men som ikke kan forsørge seg på lønna. Arbeidstakernes tolkning har hatt liten gjennomslagskraft. I praksis er nittini prosent av alle IA-tiltak kontroll, vurdering eller påvirkning av den enkelte arbeidstaker. Kanskje én prosent av tiltakene er rettet mot strukturelle forhold i arbeidslivet. Tilgjengeligheten for bevegelseshemmete og andre funksjonshemmete er ikke blitt mye bedre på ti år. Kravene til arbeidsintensitet og arbeidstider er ikke blitt mindre. I offentlig sektor har innsparing og eksponering for konkurranse tilsynelatende prioritet langt framfor inkludering. Med unntak for en del akademiske yrker, er arbeidslivet lite inkluderende for folk over 60 år. Pensjonsreformens visjoner om arbeid utover 67 års alder, er skrivebordsfantasier.

«Alle» syntes at aktive tiltak hørtes bedre ut enn passive trygdeløsninger. Men hvis aktivitet bare betyr at stadig flere nektes trygd og pålegges arbeidsplikt uansett hva slags jobber som finnes, betyr denne politikken bare en større reservearmé til kapitalens disposisjon.

Velferdsstatens sosialpolitikk: Brød eller arbeid

Etterkrigstida var en reformtid for velferdsstaten og synet på arbeidsløshetens problem. I et foredrag om sysselsettingspolitikk og sosialpolitikk i 1979, sa Anne-Lise Seip at det norske samfunnet ved inngangen til den andre verdenskrigen hadde påtatt seg ansvaret for den kategori som alltid hadde stått svakest, de arbeidsføre arbeidsløse. «Arbeidsløshet ble erkjent som et systemproblem, ikke et moralsk og individuelt problem». (6) Samfunnet hadde ansvar for å styre markedsøkonomien slik at folks krav om arbeid ble imøtekommet. Men hun skriver også at det var en politisk enighet om samfunnets ansvar, som ble vunnet gjennom strid.

Grunnleggende var det som sto i partienes felleserklæring i 1945:

«Alle arbeidsføre skal ha rett og plikt til arbeid.»

Plikten gjenspeiler visjonen om et samfunn der man yter etter evne og får etter behov. Retten innebar at den som ikke fant arbeid, hadde krav overfor samfunnet på en form for kompensasjon – «arbeid eller brød». 

Sosialpolitikken var basert på en oppfatning om at folk flest helst ville være i arbeid, og at arbeidsløsheten skyldtes mangel på muligheter, ikke mangel på vilje. Det var et offentlig ansvar å gi folk mulighet for arbeid, og å sørge for at de som ikke kunne forsørge seg ved eget arbeid, allikevel hadde økonomisk trygghet. I 1954 ble retten til arbeid til og med grunnlovsfestet i Norge. Grunnlovens § 110 lyder slik:

«Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for at ethvert arbeidsdygtigt Menneske kan skaffe sig Udkomme ved sit Arbeide.»

Så seint som i 1977 mente regjeringen Nordli at vi hadde krav på arbeid. Og ikke et hvilket som helst arbeid:

«Alle skal ha muligheter til å skaffe seg og være sikret et mest mulig trygt og meningsfylt og inntektsgivende arbeid på hel- eller deltid. Arbeidet bør så langt råd er, være tilpasset den enkeltes forutsetninger, og så vidt mulig finne sted i rimelig nærhet av heimstedet.» (St.meld. 14 1977–78).

Vi kjenner igjen enkelte av disse formuleringene fra Arbeidsmiljøloven som ble revidert og betydelig styrket samme år. Meningsfylt arbeid, tilpasset den enkeltes forutsetninger. I Arbeidsmiljøloven lever noe av de gamle idealene videre. Takket være motstanden i fagbevegelsen, unngikk vi at de forsvant med revisjonen av loven i 2005–2006.

Synet på arbeid og trygd som rettigheter lever også videre i fagbevegelsens prinsipprogrammer, som her i NTLs program (Prinsipp- og handlingsprogram 2007–2010):

«Det er et overordnet mål for NTL at alle i samfunnet skal sikres økonomisk uavhengighet og sosial tilhørighet, og at alle som har arbeidsevne kan få arbeid … Vi aksepterer ikke et arbeidsliv som støter store grupper av arbeidstakere ut av arbeidslivet og over på trygd.»

Her er fortsatt forholdene i arbeidslivet hovedforklaringen på at folk ikke er i arbeid, og ansvaret for å inkludere ligger på samfunnet i fellesskap. Her er også formålet med trygd og stønader fortsatt å sikre alles rett til et verdig liv, selv om man ikke er etterspurt i arbeidsmarkedet:

«De sosiale velferdsordningene skal gi trygghet mot tap av inntekt, sikre den enkelte hjelp og omsorg og bidra til sosial utjevning …»

«Folketrygdens ytelser må opp på et nivå som gjør det mulig å leve et fullverdig liv, også for dem som ikke har tilleggspensjoner.»

Det er på tide å tørke støv av prinsipprogrammene.

Formålsparagrafen (§ 1-1) i Folketrygdloven har også overlevd fra den gamle tida, selv om arbeidslinja har satt sine spor ved revisjoner på andre deler av loven de siste tiåra:

«Folketrygden skal bidra til utjevning av inntekt og levekår over den enkeltes livsløp og mellom grupper av personer.»

Hadde de laget den i dag, ville det stått at trygdens formål var å gjøre arbeid til folks førstevalg og gi incitament til jobbsøking, forlenge befolkningens yrkesaktive periode og stimulere til full utnyttelse av restarbeidsevnen, forsyne arbeidsmarkedet med et høyt arbeidskrafttilbud av fleksibel arbeidskraft, og øke konkurranseevnen. I stedet for «arbeid eller brød», innføres nå nærmest prinsippet om «brød i bytte mot arbeid» (eller «something for something» som det lyder i engelsk versjon).

En gang ble trygdene utformet for å sikre økonomiske overføringer fra yrkesaktive til yrkespassive. De skulle motvirke fattigdom ved å dempe forskjeller. Den nye sosialpolitikken satser på målrettede, behovsprøvde tiltak for de aller fattigste. Utjevning av forskjeller står ikke lenger på programmet. Både blå, røde og grønne er gått fra generell «utjevningspolitikk» til målrettet «fattigdomsbekjempelse». Og det viktigste virkemiddelet for den rød-grønne regjeringen i kampen mot fattigdom, er i følge deres egne utsagn, velferdskontrakten.

Velferdskontrakten

De rød-grønnes tilbud til sosialhjelpsklientene er et av de klareste eksemplene på hva den nye sosialpolitikken innebærer. På Soria Moria ga de løfter om å avskaffe fattigdommen, blant annet ved å heve sosialhjelpsatsene. For 2007 ble de økt med 5 %, men da budsjettet for 2008 skulle presenteres, sa Bjarne Håkon Hanssen noe som enda var ganske oppsiktsvekkende: han hadde ikke villet økt sosialhjelpen, selv om han hadde hatt flere midler til rådighet (Aftenposten 10.10.2007). Han ville i stedet inngå en kontrakt med sosialhjelpsklientene. Regjeringens løfter om fattigdomsbekjempelse fikk vike for arbeidslinja. I stedet for mer sosialhjelp, kom regjeringens kvalifiseringsprogram for sosialhjelpsmottakere.

Kvalifiseringsstønad på 2 G er ikke mye, men det er langt bedre enn å måtte leve på sosialhjelp med månedssatser under 5000 kroner for enslige. Tanken var at dette skulle tvinge sosialhjelpsklientene til å bli med på kvalifiseringsprogrammet, og følge NAVs opplegg med sikte på å komme i arbeid. Regjeringen stolte på sine arrogante fordommer når det gjaldt sosialhjelpsklientene. De måtte «lære å stå opp om morran», sa Hanssen.

Forskere ved Høgskolen i Oslo satte seg fore å undersøke velferdskontraktens målgruppe. Hvem var disse som gikk på sosialhjelp lenge, og hvis levestandard avhang direkte av sosialhjelpssatsene? Studien omfattet 554 langtidsmottakere av sosialhjelp. Av disse hadde bare halvparten fullført grunnskolen. Fire av fem hadde dårlig fysisk eller psykisk helse, rusproblemer eller smerter, og som gruppe hadde de dårligere helse enn uføretrygdete. Bare én av fire hadde få eller moderate problemer. Resultatene er publisert i Funksjonsevnestudien(7). I oppsummeringskapittelet spør professor Ivar Lødemel og Kjetil van der Wel om teorien bak tiltaket stemmer, en teori som «legger til grunn at det er viljen mer enn evnen som må styrkes,» og som «bygger på forestillingen om den rasjonelle aktør, som responderer best på økonomiske stimuli». Forskernes konklusjon er forsiktig formulert, men likevel lett nok å forstå:

«Funnene … tyder på at denne teorien har begrenset verdi overfor dagens langtidsmottakere.»

Velferdskontrakten var altså en dårlig ide i forhold til sosialhjelpsmottakernes situasjon og behov. De fleste hadde i liten grad noen realistisk sjanse på arbeidsmarkedet. De trengte snarere oppfølging fra et helsevesen som ikke hadde klart å fange dem opp tidligere. Forskerne er også inne på at funnene burde føre til større innsats for å forebygge nederlag i skolen og i neste omgang en ny generasjon rekrutter til langtids sosialhjelp. At gruppen langtidsmottakere av det som var ment som korttids hjelp er så stor, mener de kan leses som en systemsvikt i velferdsstaten. Men den nye sosialpolitikken snakker bare om «målrettet» hjelp til de aller fattigste (på engelsk «targeting»), gjerne ved å ta fra de litt fattige, og gi til de veldig fattige. Den har ingen ambisjoner om utjevning eller å påvirke strukturelle forhold som ligger bak individuell fattigdom.

Kvalifiseringsprogrammet fortsetter. For å oppnå suksess og gode «måltall», satser de kanskje på de «en av fire med moderate problemer». Men hva med de andre? Det har gått landet rundt at de må lære å stå opp om morran. Det har ikke gjort det lettere for dem.

Nanna Kildal(3) beskriver tilsvarende tiltak ellers i Europa og USA. Fellestrekket er at sosialhjelpen, eller det som tilsvarer siste sikkerhetsnett, knyttes til kontrakter om underbetalt arbeid, uten vanlige arbeidstakerrettigheter. Den som bryter kontrakten eller ikke vil inngå kontrakt, får svært lite å leve av. USA ligger som alltid foran. I en kronikk i Dagbladet 24.02.1999 siterer hun New Yorks borgermester, Giuliani, som uttalte at alle som fikk ytelser fra det offentlige, ville møte krav om arbeidsinnsats til gjengjeld. «Bortsett fra alvorlig arbeidsuførhet, vil det finnes få unntak.» New York er blitt en renere by, skriver hun, men antallet fagorganiserte kommunearbeidere med ordinære lønner og sosiale og fagpolitiske rettigheter er blitt kraftig redusert.

Virket USAs velferdsreform, med korte stønadstidsrom og bortfall av stønad, for dem som ikke henger med på myndighetens aktiviseringstiltak? Tilsynelatende. Fra 1996 til 1997 forlot over en million klienter velferdsrullene, skriver Kildal, men fortsetter slik:

«Hvor de gikk videre, er det imidlertid ingen som vet.»

Skal det bli slik her også? Hvis NAV-reformens mål om færre på trygd blir realisert, hvor vil det da bli av dem som før ville fått trygd, men som nå loves «arbeid eller aktivitet» i stedet? Hvis arbeidsløsheten øker, slik det nå er varslet, blir det da Frelsesarmeen som tar seg av dem, eller kan familien klare det?

Det er selvsagt ikke galt å forsøke å hjelpe sosialklienter til å få arbeid. Spørsmålet er hvordan det foregår. Får de tarifflønn med fulle arbeidstakerrettigheter hvis de utfører vanlig arbeid, eller er de underbetalt og uten vanlige arbeidstakerrettigheter? Som i New York vil underbetaling virke lønnsdempende og undergrave fagorganisasjonenes arbeid. Fagbevegelsen har derfor også egeninteresse av å bry seg om sosialklientenes skjebne. I neste runde kan den samme fagbevegelsen møte et enda større B-arbeidsmarked. Det er mange planer for å tilby aktiviserte arbeidstakere med «redusert arbeidsevne» på arbeidsmarkedet til nedsatt pris, fordi NAV kan betale mellomlegget fra trygdebudsjettet. Halv trygd/halv lønn. Vi prøvde det såvidt allerede på 70-tallet.

Kommunene skal stå for aktivisering og kvalifiseringstiltak. Motstår de fristelsen til å spare penger på underbetalt arbeid? Det nye med velferdskontrakt og arbeidsplikt for sosialklienter er ikke plikten til å forsøke å forsørge seg gjennom arbeid. Den har alltid vært der. Det nye (eller bortimot hundre år gamle) er typen aktivitet man kan bli satt til, vekten på tvang framfor rettighet, og straffen for ikke å akseptere kontrakten. Hvis valget står mellom sosialhjelp og 2G blir det lett «an offer you cannot refuse». En slik moraliserende forskjellsbehandling av dem i forhold til resten av befolkningen kan bare rettferdiggjøres hvis man mener situasjonen deres i hovedsak skyldes deres egne valg. Dette kan vanskelig underbygges med kunnskap, men det er utvilsomt en utbredt fordom, særlig blant dem som aldri vil behøve sosialhjelp.

Lanseringa av arbeidslinja

Arbeidslinja ble for alvor lansert for norsk publikum med Attføringsmeldinga i 1992 (St.meld. nr. 39 1991–92). Den markerte en fullstendig revisjon av hvordan arbeidsløshet og utstøting ble forklart og forstått av myndighetene.

Mens det i mange år hadde vært politisk enighet om at arbeidsløshet var et systemproblem, var det nå en like bred politisk enighet om de individuelle forklaringene, med tendensene til moralisering og stigmatisering som alltid har fulgt denne forståelsesmåten. Forfatterne av stortingsmeldingen beskriver helomvendingen nærmest som naturens gang. Ingen har ansvar, ingen har påvirket. De som deltar i «den offentlige debatten», har bare skiftet mening. Her er noen avsnitt som illustrerer (s.41):

Velferdsmeldinga i 1995 (St.meld. nr. 35 1994–95) fulgte opp den politiske nyorienteringen. Den ga oss ikke bare slagordet om å gjøre arbeid til førstevalg. Den var også et hoveddokument for argumentasjonen om at for gode trygder ødela arbeidsmoralen, eller som det fra nå av ble hetende i offentlig debatt: trygdene må gi incitament til jobbsøking.

Fra 2001 fikk vi kampanjen for et inkluderende arbeidsliv. NHO ville til og med kalle den kampanjen for et mer inkluderende arbeidsliv. Det viste seg raskt å være en kampanje som skulle innprente budskapet at sykefraværet i Norge var «for høyt», en videreføring av ti års regjeringspålagt partssamarbeid om å bekjempe sykefraværet. De to andre delmålene, om å gi plass for eldre og funksjonshemmete sto i direkte motsetning til målet om å redusere sykefraværsprosenten, fordi eldre og kronisk syke bruker flere sykefraværsdager enn gjennomsnittet. Men det var en altfor ubekvem sannhet. NHO finansierte derfor en såkalt forskningsrapport som skulle tilbakevise at IA-avtalen inneholdt en målkonflikt. SINTEF leverte rapporten, men den tilbakeviste ingenting. (8)

Det som raskt ble klart, var at inkluderingen ikke skulle oppnås med endringer i arbeidslivet. Også inkludering var et individproblem. Legenes sykmeldinger skulle nå i stor skala overprøves av NAV, i en urealistisk tro på at det var store mengder helt unødvendig sykefravær der ute. Men fraværsprosenten lot seg ikke påvirke før retten til fulle sykepenger ble innskrenket i 2004. I det siste er de sykmeldtes rettigheter svekket ytterligere, ved at NAV har begynt å tolke lovformuleringen om gradert sykmelding annerledes enn tidligere. Mens 50 % sykmelding tidligere betydde 50 % arbeidstid, kan du nå få beskjed om å jobbe full tid med 50 % sykmelding hvis arbeidsgiver mener du bare går for halv maskin. Slik står det på NAVs nettsider:

«Det skal ytes graderte sykepenger dersom den sykmeldte kan utføre deler av sine vanlige arbeidsoppgaver, enten ved å arbeide redusert tid eller ved å bruke lengre tid på å utføre arbeidsoppgavene.»

Som halvt sykmeldt skal du utføre halvparten av dine vanlige arbeidsoppgaver, og hvis de tar lenger tid enn vanlig, kan arbeidsgiver kreve at du står den tida det tar, om det så er full tid. Legene bør derfor fra nå av markere at de med halv sykmelding mener halv arbeidstid, slik også NAV tolket loven tidligere.

IA-avtalen bidro til å svekke arbeidstakers rettigheter og styrke arbeidsgivers pressmuligheter. Den arbeidsgiveren som i god samforstand med sin arbeidstaker ville legge til rette for tidligst mulig tilbakeføring til arbeidet, hadde riktignok god nytte av IA-avtalen til begge parters glede. Men den arbeidsgiveren som ville bli kvitt en sykmeldt arbeidstaker, hadde også stor glede av IA-avtalen.

Arbeidsavdelinga tilbake til Sosialdepartementet

I 2004 skjedde det en omorganisering som de færreste la særlig merke til. Arbeidsavdelingen fra Administrasjons-departementet ble slått sammen med Sosialdepartementet (nå AID). Dermed reverserte de skillet som ble markert organisatorisk i 1948, da Sosialdepartementets arbeidsavdeling ble lagt til det nyopprettede Kommunaldepartementet.

I en historisk oversikt på regjeringens nettsider, står det at Arbeidsavdelingen i 1948 ble overført fra Sosialdepartementet til det nye Kommunaldepartementet fordi oppgavene var blitt for store for én statsråd.

Anne-Lise Seip forklarer det annerledes. (6) Samfunnet hadde erkjent at arbeidsløshet var et økonomisk systemproblem, ikke et privatproblem. Det innebar at sysselsettingsspørsmålet måtte løses gjennom ny økonomisk politikk, og først i annen rekke gjennom sosialpolitikk. Derfor fikk man etter krigen et skille mellom sysselsettingspolitikk, arbeidsmarkedspolitikk og sosialpolitikk, som kom til uttrykk blant annet i nyoppdelingen av departementer.

Tilbakeføringen av arbeidsavdelingen til Sosialdepartementet i 2004 skyldtes neppe at den samlede arbeidsmengden nå passet bedre for én statsråd enn i 1948. Det var fordi man hadde lyttet til markedsentusiastene i OECD og lært av den politiske snuoperasjonen i andre europeiske land. Det gjaldt å knytte sosialpolitikken tettere til arbeidsmarkedspolitikken. Tilsynelatende var få eller ingen klar over at man dermed vendte tilbake til en gammel modell, fra den gangen sosialpolitikkens primære oppgave var å betjene arbeidsmarkedet. Igjen var det å tilfredsstille etterspørselen etter arbeidskraft blitt primært, mens omsorgsdelen ikke bare var sekundær, den kunne jo til og med undergrave arbeidsmoralen.

Denne reverseringen av sosialpolitikken til gamle dagers modeller ble på en måte fullført med NAV-reformen. Arbeidsformidling og offentlig stønad til dem som var uten arbeid, var igjen bak en og samme dør, akkurat som fattighjelpen i en fjern og lite tiltalende fortid. Det var ikke bare på stønadsiden at snuoperasjonen slo inn. Den fikk minst like mye å si for alt som hadde med arbeidsformidling å gjøre.

Arbeidsformidling

Fattigkassas arbeidsformidling var et redskap som kunne brukes til å tvinge folk til å godta dårlige arbeidsvilkår, og stengte andre utveier enn markedet.

Da fagforeningene kom, fikk de arbeidsløse støtte på en bedre måte. Det var et ledd i den kampen den organiserte arbeiderklassen hele veien har ført for at arbeiderne i mindre grad skulle være prisgitt markedet. Fagforeningenes arbeidsløshetskasser skilte seg fra fattigkassa ved å betale ut stønad selv om det fantes arbeid, hvis det arbeidet som fantes var underbetalt eller ikke samsvar med inngåtte avtaler.(9) Og en kunne få støtte om det var for langt å reise for å få annet arbeid.

Kollektivavtaler om lønn og arbeidsvilkår var også en måte å stå imot markedet. Det gamle kravet om «arbeid eller brød» som ble realisert i etterkrigstidas sosialpolitikk, innebar at den som fikk jobb, hadde krav på brød, det vil si anstendig underhold. Etter hvert som det offentlige faktisk tok ansvar for arbeidsformidling og arbeidsløshetstrygd, inngikk det i kompromisset at det ga staten mulighet for kontroll, som fattigkassa – for eksempel med bortfall av stønader ved streik, og mobilitetskrav som motkrav for arbeidsløshetstrygd. Det ble overlatt til staten å bestemme hva som var «høvelig arbeid», altså jobbtilbud som ikke kunne avslås. Når regjeringen Nordli i 1977 snakket om rett til arbeid «i rimelig nærhet av heimstedet», var det en markering mot de mest ekstreme kraven fra arbeidskraftkjøperne om større mobilitet hos arbeidskraften (og de menneskene den var knyttet til). Vi kan forvente nye krav om økt mobilitet, hvis arbeidsløsheten øker. Det sto i Aftenposten 24. januar i år allerede:

Sammenliknet med dagens situasjon, er det interessant at arbeidsformidling svært lenge ble ansett som en klar offentlig oppgave. I 1906 fikk man lov om offentlige festekontorer. Private kontorer ble fordømt fordi de var private og ble ledet av profittbehov.(10) I arbeidsformidlingen trengtes en upartisk instans som ikke hadde økonomiske interesser i saken. Denne oppfatningen om at formidling av den spesielle varen arbeidskraft var et samfunnsansvar og ikke skulle være en kilde til profitt, overlevde tilsynelatende helt fram til 1. juli 2000. Da ble arbeidsmarkedet liberalisert, som ledd i den nyliberale revolusjonen, og i tråd med innstillingene fra det omstridte Blaalid-utvalget. Det generelle forbudet mot inn- og utleie av arbeidskraft ble opphevet. Som det entusiastisk står i Rattsø-utvalgets utredning om NAV-reformen (NOU 2004:13):

Alderspensjonen

De politiske grepene i arbeidslinjas kjølvann er blitt gjennomskuet av store deler av fagbevegelsen, på tross av den politiske enigheten i Stortinget om den nye sosialpolitikken. De har møtt motstand, både forsøkene på å svekke sykelønnsordningen og Arbeidsmiljøloven, og forslagene om å reformere alders- og uførepensjonene så de stemmer med arbeidslinja og prinsippet om lavere attraktivitet – mindre beløp og strengere tildelingskriterier.

Også når det gjelder alderspensjonen er det interessant å sammenlikne det som var, med reformen som Stortinget samlet seg om i 2005.

Sosiallovkomiteen som forberedte Norges første alderspensjon i 1936, var opptatt av forskjellen mellom ordninger «der den enkelte alene har rettigheter i henhold til det de har innbetalt», og ordninger «som tar sikte på at alle samfundsborgere så vidt mulig skal nyte godt av samfundets fremskritt, som de alle har bidratt eller bidrar til.» De valgte den siste modellen. De var enige om at det var samfunnets bæreevne og ikke egen innsats, som skulle avspeiles i pensjonen. (A-L Seip: Veiene til velferdsstaten. 1994.) Norge fikk en beskjeden, men solidarisk ordning for alderspensjon. Med Folketrygden i 1965, ble den gjort gjeldende for alle.

Stoltenbergs forslag til pensjonsreform i Norge, innebar nøyaktig slike ordninger som Sosialkomiteen avviste i 1936, der «den enkelte alene har rettigheter i henhold til det de har innbetalt». Reformen i 2008 ble markedsført av Høyre og Arbeiderpartiet i skjønn forening med et slagord som sa farvel til utjevning og solidaritet:

«Bedre sammenheng mellom (hver enkelts) inntekt og pensjon». Dette ble framstilt som mer rettferdig enn dagens ordning med utjevning «mellom grupper av personer».

Nok en gang en helomvending i forhold til gamle verdier.

Pensjonsreformen straffer dem som går av tidlig. Du kan slutte ved 62 år, men du får en tredjedel mindre i årlig pensjon livet ut, enn om du hadde stått til 67 år. Bjarne Håkon Hanssen sa at hensikten var å beholde seniorene i arbeidslivet. Han påsto at vi var inne i en ny tid, der mangel på arbeidskraft var det normale. Det var før finanskrisa. Det ville vært ærligere å si at de prioriterte NHOs krav som både med og uten krise alltid vil være å øke «tilgangen på arbeidskraft», i stedet for full sysselsetting. Større vekt på tilbudssiden. Det er ingen arbeidervennlig politikk.

Skammen er tilbake

Arbeidslinja har brakt skammen tilbake i stønadssystemet. Mange var sinte på trygdeetat og arbeidskontor i gamle dager også, men trygdens interne slagord om «rett ytelse» minte om at man ikke bare var opptatt av misbruk, men også av underforbruk. Både arbeid og trygd var rettigheter. Når målsettingen i stedet er «færrest mulig på trygd» med sterkt fokus på misbrukskontroll, kan det lett påvirke holdninger. Gammel rettighetsorientering konkurrerer med den offentlige debattens pekefingermoralisering.

Sosialklientene står lavest på rangstigen og er mest utsatt. Slik beskrev professor Espen Dahl i et intervju konsekvensene av arbeidslinja for sosialtjenesten:

«Kjennetegn ved arbeidslinja i sosialtjenesten er ofte paternalisme, strenge vilkår, sanksjonering, tett oppfølging og overvåking, behovsprøving og målretting. På denne bakgrunnen må vi spørre om arbeidslinja er en «skamprodusent» som øker sosialhjelpmottakerens helsemessige problemer.» (Professor Espen Dahl, Høgskolen i Oslo, 2005).

I Sverige som selvsagt er rammet av samme nye sosialpolitikk og samme arbeidslinje, kaller de det «den strukturelle skammen» – den skammen som oppstår fordi alle myndighetspersoner og politikere bringer samme budskap: den som ikke er i arbeid, har først og fremst seg selv å takke. Det er viljen, ikke evnen det står på. Det er et budskap som setter spor. En spørreundersøkelse viste at over halvparten av arbeidsløse i Sverige som fikk sosialhjelp, mente at andre så ned på dem som arbeidssky og verdiløse. Blant unge arbeidsløse hadde halvparten erfart at andre mente de var late fordi de ikke hadde arbeid. (Bengt Starrin, Scand J Work Env Health 1997:23 suppl 4 s. 47–54).

Slik snakker arbeidslinjas tilhengere når de skal drøfte hvilke tiltak som virker best for å få arbeidsløse i arbeid:

«Konklusjonen fra OECD er at effekten av aktivitetskrav som beslaglegger fritid gjennom blant annet krav til søkeadferd, innkalling til konsultasjon med arbeidsmarkedsmyndighetene og krav om tiltaksdeltakelse (gjerne av typen jobbklubb) synes å være mer effektive for overgang til arbeid enn effekter av ulike kvalifiseringstiltak.» (St.meld. nr. 9. Arbeid, velferd og inkludering, s.128).

Hvordan opplever den NAV-ansatte å skulle administrere et aktiviseringsprogram som er laget etter denne malen? Jeg tror det finnes en yrkesetikk som forteller de fleste NAV-ansatte at dette er en nedverdigende behandling av folk som ikke har gjort annet galt enn å bli arbeidsløse. Men tenkemåten slår igjennom i planer, dokumenter og offentlige uttalelser. Det mest effektive for å få folk i arbeid, er å disiplinere dem med «krav til søkeratferd» ved å legge beslag fritida deres, kreve hyppige stemplinger og tidlig oppmøte og jobbsøkingslogg. Det er ingen grunn til å bruke penger og tid på kvalifisering. De kommer raskere i arbeid uten.

Hvis OECD-forskerne bare er opptatt av hvor lang tid det går før folk kommer i arbeid, stemmer sikkert konklusjonene. Det tar mer tid å kvalifisere seg enn å ta første ledige jobb. Men hvis de sist ansatte ikke har kvalifikasjoner å vise til, er det de som går først ved innskrenkninger. Det ser fint ut på statistikken at de kommer raskt i arbeid, men det bidrar til en voksende gruppe marginalisert arbeidskraft med få kvalifikasjoner, med midlertidig arbeid, dårlige arbeidsforhold og lite trygghet.

Den nye sosialpolitikkens talemåter er ikke tilfeldig valgt. Hvis du spør mannen om når han slo kona sist, tar du for gitt at han driver med den slags. Hvis du sier at vi skal gjøre arbeid til folks førstevalg, tar du det for gitt at trygdesøkere vanligvis ikke har arbeid som førstevalg. Da er det rimelig at trygdekutt må til for at de skal «velge» arbeid framfor trygd. Når vi får høre at trygdene må reduseres fordi «det skal lønne seg å arbeide», må vi jo tro at det til nå har lønt seg bedre å gå på trygd enn å arbeide. Igjen får vi forståelse for at trygdene må kuttes. Hver gang noen gjentar slike fraser, følger det underliggende budskapet med om at de fleste trygdesøkere er arbeidssky. Til slutt blir det en del av det vi tar for gitt.

Ordbruken er et ledd i kampen om virkelighetsoppfatningen. I land med demokratisk styresett er kapitalen avhengig av å framstille sine interesser som flertallets interesser. Når alle tror at trygdeordningene våre misbrukes og at sykefraværet er et samfunnsproblem, er de i neste omgang klare til å stemme for nedskjæringer og kutt. Kapitalen er alltid tjent med å få samfunnet til å tro at kapitalens problemer er samfunnets problemer.

Men i blant får vi en påminning om at det er noe som ikke stemmer her. Vi får vite at de arbeidsløse kan hvis de vil, det gjelder bare å gi dem minst mulig stønad, og ikke sy puter under armene på dem. Men samtidig hører vi stadig at gode ledere er umulig å oppdrive hvis vi ikke tilbyr høye lønninger, fete opsjoner og gylne fallskjermer. Den kanadisk-amerikanske økonomen John Kenneth Galbraith (1908–2006) har stemplet denne tenkemåten en gang for alle:

«Det er en merkelig idé at de rike arbeider bedre hvis de hele tiden blir rikere, mens de fattige bare arbeider bedre hvis de blir fattigere.»

NAV-reformen – Rattsø-utvalget

NAV-reformen skulle sette kraft bak den nye sosialpolitikken. Rattsø-utvalgets utredning (NOU 2004:13) la grunnlaget. Her slås det fast at arbeidslinja ikke har vært gjennomført med tilstrekkelig kraft i Norge:

«Dagens organisering er i for stor grad preget av en historisk bakgrunn med en annen avveining mellom politiske mål og hensyn» (s.18) i stedet var det i følge utvalget behov for en forvaltning «som kan forfølge arbeidslinjen i velferdspolitikken mest mulig effektivt» (s.18).

Ifølge utredningen er dette elementer som inngår i en styrking av arbeidslinja, med de betegnelsene som brukes i andre land: (s.85)

• Deregulering av arbeidsformidling og utleie
• Konkurranseutsetting og privatisering av tjenester (bestiller/utfører)
• Aktivisering av funksjonshemmede, sykmeldte, uføre, enslige forsørgere m.m
• Innskrenkning av stønadsnivåene så det gir sterkere incentiver til å skaffe seg og beholde arbeid (making work pay)
• Behovsprøvde framfor generelle stønader
• Tettere kobling mellom rettigheter og plikter (something for something)
• Tiltak for å øke yrkesaktiv periode

I gamle dager snakket man om å teste de fattiges arbeidsvilje. For det måtte jo være noe med arbeidsmoralen når de gikk uten arbeid. Nå er det arbeidsevnen som skal vurderes. Har du ikke en viss restarbeidsevne? Hvilke utrolige kontrollmuligheter ligger det ikke i systemet når man kan koble informasjonen fra arbeidskontor, trygdekontor og sosialkontor? Økt kunnskap kan også gi bedre tjenester, men ikke når utgangspunktet for informasjonsinnhentingen er at arbeid må gjøres til trygdesøkerens førstevalg. I «arbeidslinjas» verden starter vi alle ut som potensielle unnasluntrere.

Man bør «undersøke om barrierer mot utveksling av informasjon og opplysninger mellom forvaltninger kan fjernes eller dempes», står det i Rattsø-utvalgets utredning, og «utnytte stordriftsfordelene ved informasjonsinnhenting og -utveksling» (s.184). Nå skjønner vi bedre hvorfor NAV oppsøker legekontorene for å få tilgang til journalene. Legenes taushetsplikt er åpenbart en «barriere» som må «fjernes eller dempes». Hvis dette er tidenes største brukerreform, er det kanskje på tide å spørre hva slags brukere det er snakk om, eller hvilke brukere NAV primært skal tjene?

Hva er nytt med arbeidslinja

Det er ikke nytt at retten til arbeid også forutsetter en plikt til arbeid, i den betydningen at man plikter å forsøke å forsørge seg ved arbeid. Det nye er at retten faller bort når arbeidsløshet igjen forklares med egenskaper ved individet. Da blir arbeidsløshet blir igjen et privat ansvar, som for mer enn hundre år siden. Men plikten består. Og offentlig stønad skal nå ikke først og fremst gi et verdig liv. Prinsippet om laveste attraktivitet er tilbake. Stønaden må ikke være bedre enn betalingen for den dårligste jobben på arbeidsmarkedet.

Det har alltid vært noen på den politiske høyresida som har holdt fast ved gammel overklassetenkning, og ment at arbeidsløshet i hovedsak skyldes dårlig arbeidsmoral, og at Folketrygden sydde puter under armene på folk. Men de fikk ikke særlig gjennomslag, før på 80- og 90-tallet da dette også ble rød-grønn sosialpolitikk. I løpet av 90-tallet gikk vi fra arbeid som rett og plikt, til arbeid og jobbsøking som plikt, men ingen rettighet. Det skikkelige folk ikke kunne drømt om å si 1980, er noe «alle vet» i 2009.

Synet på sykelønnsordningen er et godt eksempel. I 1977 vedtok et enstemmig Storting sykelønnsreformen. Fra nå av skulle alle, ikke bare høyere funksjonærer, få full lønn under sykdom. Det skulle ikke være noen egenrisiko, for sykefravær var stort sett ikke noe den enkelte kunne rå med.

Sosialdepartementet uttalte litt syrlig:

«En kan neppe legge til grunn at de deler av befolkningen som ikke har denne retten, er større potensielle misbrukere enn andre.» (Ot.prp. nr. 68 (1976–77). Om lov om endringer i lov av 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd.)

I 2009 ville et like enstemmig storting helt sikkert ha kuttet i sykelønnsordningen, hvis det ikke hadde vært for motstanden fra LO og andre arbeidstakerorganisasjoner. Sykefraværet er faktisk på omtrent samme nivå i 2009 som i 1977. Det er bare Stortingets syn på sykelønnsordningen som er nytt.

Mot krisetider

Norge har revidert sosialpolitikken – dvs. håndteringen av dem som ikke forsørger seg ved arbeid, som resten av Europa – selv om vi ikke har hatt like høy arbeidsløshet som resten av Europa. Mange av dem som markedet ikke ville ha, har fortsatt fått sykepenger og uføretrygd og AFP i stedet for dagpenger og sosialhjelp, tross arbeidslinjas inntog i sosialpolitikken. Blant annet fordi motstanden i befolkningen mot kutt i trygdeordningene har vært seigere og mer effektiv enn i mange andre land.

Når vi nå går mot krisertider, og markedet etterspør mindre arbeidskraft, som det heter, risikerer langt flere også her i landet å møte konsekvensene av den nye sosialpolitikken. Jo mer prisgitt vi blir markedet, jo færre muligheter det er blir til å overleve på en god måte uten å bli satt pris på av markedet, jo verre blir det når markedet ikke vil kjøpe. Kapitalen vil møte krisen ved å legge mest mulig av omkostningene på arbeiderne. Vi ser det allerede: sekstimersdag med full lønn vil ingen snakke om, men mange eiere lar sine ansatte få forsøke å redde arbeidsplassene sine med lønnsnedslag, eventuelt kombinert med kortere arbeidsdag.

Hvis arbeidsløsheten øker, kommer det til å bli omkamp om forklaringsmodellene – krav om samfunnsansvar mot individualisering av ansvaret for å stå uten jobb. Da spørs det hvilken virkelighetsoppfatning som hersker i befolkningen. Har kapitalen gjennom myndighetene lyktes i å vinne oss for sin virkelighetsbeskrivelse når de, som professor Halvorsen beskrev, har «ledet folkemeningen i retning av et negativt syn på velferdsstaten og de stønadsavhengige»? Hva er det «alle vet» i 2009 om arbeidsløse og trygdesøkere? At de først og fremst er arbeidssky, eller at de er nektet en grunnlovsfestet rettighet til arbeid i samsvar med egne forutsetninger?

Jo mer regjeringene har gjort oss mer avhengige av arbeidsmarkedet igjen, jo mer svekkes arbeidernes forhandlingsposisjon i krisetider. Med økende arbeidsløshet vil det komme krav fra kapitalen om å redusere arbeidsløshetsstønadene enda mer, under henvisning til at utgiftene øker. De vil si det er nødvendig å skape økt «incitament til jobbsøking» og tvinge folk til å godta underbetalt arbeid, flytting over lange avstander (kalt økt mobilitet) og midlertidige ansettelser. Hvis «arbeidslinjas» tenkning vinner kampen om virkelighetsbeskrivelsen i befolkningen, kan kapitalen få sine krav i gjennom med demokratisk flertall. Da kan vi komme ut av krisen med et mye mer brutalt arbeidsmarked og en mye svakere fagbevegelse enn idag.

Vi må holde fast ved, at fordi trygd skal være et middel til utjevning og til å forebygge fattigdom, er det helt riktig og i samsvar med hensikten at volumet av disse overføringene øker når flere trues av fattigdom, altså at trygdeutgiftene øker kraftig. I krisetider må den økonomiske tryggheten for arbeidsløse dessuten økes, ikke svekkes. Tida utenfor arbeidsmarkedet kan bli lang, for noen kan den bli varig og komme tidlig i livet. Vi ser allerede i dag en skremmende utvikling når det gjelder unge arbeidsløse og unge uføre. Det må bli dyrt for staten å la mange gå arbeidsløse. Høy arbeidsløshet må ikke framstå som den enkleste og billigste kriseløsningen for samfunnet, selv om det er slik for kapitalen.

Skal vi i et demokratisk land kunne demme opp for en slik utvikling, må befolkningen holde fast ved den solidariteten med de arbeidsløse og trygdesøkende som var forutsetningen for velferdsstaten. Forutsetningen for solidaritet er innsikten om at det kan være meg som faller utafor imorgen, selv om det bare er deg i dag. For flertallet i Norge er det denne formen for solidaritetstenkning som gjennom klassekamp har sikret økonomisk trygghet og dermed valgfrihet i livet, også når markedet ikke etterspør oss som arbeidskraft.

 

Hvem rammes av arbeidslinja? De som ikke er etterspurt i markedet, fordi det blir vanskeligere å få stønad – vi får «working poor» med flere, underbetalte jobber. De som ikke har helse til jobben, fordi ytelsene kuttes – «work must pay». De som ikke klarer full jobb til 67 år. Pensjonsreformen straffer dem hardt økonomisk. De som trenger trygd – fordi arbeidslinjas budskap hamres til folkemening: «Det er for lett å få trygd.» Skammen er tilbake. Alternativet til arbeidslinja Krav om arbeid – eller brød, der vil økonomisk trygghet for et fullverdig liv også for dem som ikke får arbeid. Arbeidsløshet er et offentlig ansvar, ikke en privat skjebne. Sosialpolitikk skal gi økonomisk trygghet, ikke brukes til å mobilisere store mengder billig arbeidskraft ved å tvinge folk til å godta underbetalt eller dårlig arbeid. Sysselsettingspolitikk og sosialpolitikk må skilles, slik Norge gjorde etter krigen. Sikring mot inntektstap skal gi folk nødvendig trygghet til å si nei takk til dårlige arbeidsvilkår.

 

Referanser

1. Søkelys på arbeidsmarkedet, 1/2005
2. Den nyliberale revolusjonen, De Facto, Oslo 2000
3. Workfare tendencies in Scandinavian Welfare Politics, ILO, Geneva 2001
4. Arbeidslinja og velferdsstaten. Klassekampen, desember 1994, se www.akp.no/arkiv/faglig/arblinja-ke.htm.
5. Gjengitt i Aksel Hatland m.fl. Den norske velferdsstaten, Gyldendal 1994, s.164
6. A-L Seip Om velferdsstatens fremvekst. Universitetsforlaget. Oslo 1981.
7. Kjetil van der Wel (red). Funksjonsevne blant langtidsmottakere av sosialhjelp. HiO rapport, Oslo 2006.
8. Bull E. Arbeiderbevegelsens historie i Norge. Bind I. Oslo: Tiden Norsk Forlag 1985.
9. Seip Anne-Lise. Sosialhjelpstaten blir til. Gyldendal fakkelbok 1984