Artikkelen undersøker påstandane frå ulikt hald om at nettverket for rettferdig handel (Fair Trade) gir grunnlag for å utfordre varekarakteren til alle produkt under regimet til den globale kapitalismen.

Gavin Fridell er universitetslektor i statsvitenskap ved Trent University.

 

---

 

Rettferdig kaffi (Fair Trade Coffee) er ein av mange markedsdrivne prosjekt som har fått aukande merksemd dei siste to tiåra fordi sosiale aktivistar og utviklingsarbeidarar har freista sette søkelyset på global ulikskap på grunnlag av «politisk forbrukarmakt». (1) Den raske salsveksten nettverka har hatt det siste halvtanna tiåret har gitt auka merksemd frå kommentatorar som vurderer rettferdig handel frå ulike synsvinklar: som ei form for «etisk forretningsdrift», som NGO-prissubsidiar og «sosial kapital» for partnarar i sør, eller som eit alternativ til nyliberal politikk.(2) Trass i breidda i perspektiv i dei nye studiane, er dei fleste forfattarane samde om at hovudfordelen med rettferdig handel er at han representerer ei markant utfordring til at alle produkt får varekarakter under den globale kapitalismen. Her vil eg kritisk vurdere desse påstandane ved å undersøke rettferdig kaffi – «flaggskip»-varen og varen med det største salet i nettverket for rettferdig handel. Kaffi er den nest mest verdifulle lovlege eksportvaren frå sør, som gir levebrød for millionar av småbrukarar, og han har ei lang historie med røtter i kolonialisme, utbytting og manglande sosial rettferd. Det forklarer korfor kaffien har ein så stolt plass i nettverket for rettferdig handel. Eg hevdar at mens rettferdig kaffi kan gi eit grunnlag for ei viktig symbolsk utfordring for vareøkonomien, så blir utfordringa til sjuande og sist skarpt avgrensa av nettverkets markedsdrivne tilnærming. Prosjektet rettferdig handel er grunnleggande pakka inn i konvensjonelle normer og oppfatningar om «forbrukarmakt » og neo-smithiansk markedsoppførsel. Derfor har den symbolske utfordringa rettferdig handel gir vareøkonomien i seg sjølv blitt ein vare som kan bli kjøpt og selt på markeda i nord. Det avdekkar krafta i dei strukturelle krava til det globale kapitalistiske markedet, og reiser fundamentale spørsmål om grensene for å bruke markedsstrategiar for å overvinne dei.

Å forstå rettferdig handel og varekarakteren

Nettverket for rettferdig handel er eit formelt system knytt til NGO-ar som set bønder, arbeidarar og handverkarar i sør i kontakt med partnarar i nord gjennom eit system av reglar og prinsipp for «rettferdig handel». Nettverket vart først utvikla på 1940- og 1950-tallet på initiativ frå ATO-ar (Alternative Trade Organisations – alternative handelsorganisasjonar) som freista gi støtte til fattige produsentar i sør ved å skape eit alternativt handelssystem der prisane skulle fastsettast på grunnlag av sosial rettferd, ikkje innfalla på det internasjonale markedet. Mange av grunnleggarorganisasjonane, som Oxfam International, såg nettverket som ein del av ei breiare rørsle som arbeidde for ein ny internasjonal økonomisk orden basert på statlege inngrep på nasjonalt og internasjonalt nivå for å støtte utviklingstiltak i sør. På 1980-tallet endra nettverket seg vesentleg då rettferdig handel- aktivistar gjekk bort frå visjonen om eit alternativt handelssystem og i staden freista få tilgang til vanlege marked som dei håpa kunne reformere. (3) Denne reorienteringa spreidde seg med framveksten av initiativ for rettferdig handel-merking, samordna av paraplyorganisasjonen FLO (Fairtrade Labelling Organisations International) som freista sertifisere vanlege selskap som var villige til å følge FLOs kriterium for rettferdig handel. Etter FLO-standard er rettferdige varer produserte i sør etter prinsippet om «demokratisk organisering» (kooperativ eller samvirkeselskap ut frå vareslag), utan barnearbeid, og miljømessig berekraftig. Dei blir omsett på vilkår av garanterte minsteprisar med belønningstillegg til produksjonssamfunn som grunnlag for å skape sosial og økonomisk infrastruktur. (4)

Reorienteringa i nettverket som organisasjonane for rettferdig handel-merkinga initierte var delvis styrt av ønsket om å utvide omfanget av markeda for rettferdig handel som var for små til å dekke behova til partnarane i sør. (5) Men ei like viktig drivkraft var endra politiske, økonomiske og ideologiske vilkår som vart introduserte av neoliberale reformar. Dei gav nasjonal og internasjonal kapital kraftig auka kontroll over markedsreguleringa, og spora av krava om ein ny økonomisk verdsorden. Ut frå desse trendane tok folka i nettverket til seg ein ny markedsstyrt visjon for rettferdig handel, basert på ikkje-bindande, frivillige lovnader frå private selskap. Resultatet er ein finansiell suksess for nettverket for rettferdig handel som har hatt sin største vekst i perioden med neoliberal globalisering. (6) Veksten har vore styrt av aukande deltaking i nasjonale og internasjonale organ, slik som Verdsbanken, så vel som multinasjonale selskap (TNC-ar – Transnational Corporations) som ser på nettverket for rettferdig handel som eit frivillig alternativ til statleg regulering. (7)

Den globale styringa av kaffisektoren har i hovudsak følgt denne vegen frå statlege reguleringar til frivillige mekanismar. Dei fleste åra frå 1963 til 1989 var det globale kaffimarkedet regulert av International Coffee Agreement (ICA), som var oppretta for å gi høgare prisar for kaffibønnene i sør ved å halde overflødig produksjon utanfor markedet gjennom eit kvotesystem. Verknadene ICA fekk var blanda: mens dei klarte å halde tilbake ein større del av inntektene på kaffi i sør ved høgare pris, så vart resultatet av det markant ulikt ut frå politiske og sosiale skille i landa som var med. Land som Costa Rica, med ein stor middelklasse og velferdsstat, fordelte dei nye kaffiinntektene breiare og med mykje betre sosial verknad enn land som Guatemala og Brasil, med svært skeiv fordeling av jord og ressursar. (8) I alle tilfelle så kollapsa ICA i 1989 av presset frå neoliberale reformar. I kjølvatnet har rettferdig handel-rørsla freista oppnå høgare og meir stabile prisar på kaffibønner gjennom frivillig og markedsstyrt tilnærming. Til i dag har analytikarane bare vore i stand til å nå eit utval av kaffibøndene, men dei seier nettverket er eit forsøk på å føre meir avkasting i hendene på fattige produsentar ved å auke verdien på produkta gjennom strategiar for etisk markedsføring, og ved å oppmuntre kooperativ til å «utvikle seg vidare» til høgteknologiske og meirverdiskapande delar av kaffikjeden. (9)

Det har vakse fram kraftig diskusjon dei siste åra om i kva grad rettferdig handel er eit effektivt svar på bortfallet av statlege reguleringar, vilkåra for det kan ikkje oppsummerast her. (10) I staden vil eg fokusere på eit nøkkelspørsmål som stadig brukast som argument for at rettferdig handel går vidare enn dei statlege reguleringsmekanismane frå fortida: at nettverket ikkje bare dreier seg om å oppnå meir rettferdige prisar, men peikar mot ein start på å fjerne varekarakteren til produkt (initial decommodification of goods). Tydeleg i mest alle nye arbeid om rettferdig handel er oppfatninga om at rettferdig handel utfordrar at produkt blir gjort til varer – ein prosess der varer er utan samband til arbeidarane som faktisk har produsert dei. (11) Dei fleste forfattarane hevdar, på ulike måtar, at rettferdig handel er meir enn ei utfordring for sosial ulikskap i verdshandelen, men at dei etiske verdiane og opplæringseffekten er ei kraftig utfordring for kjerneverdiane i den globale kapitalismen og krava frå den om konkurranse, akkumulasjon og profittmaksimering. For nokre forfattarar er det slik at mens rettferdig handels evne til å utfordre det globale handelssystemet er avgrensa, så ligg det største potensialet i evnen til å skape medvit om global ulikskap hos konsumentane i nord ved å avdekke vilkåra varer blir produsert under i sør. (12)

Andre går lenger enn det og hevdar at rettferdig handel utfordrar sjølve karakteren til kapitalismens kultur, og atomiseringa, individualismen og det anonyme varebyttet på kapitalistiske marked. Her argumenterer Charles Simpson og Anita Rapone for at rettferdig handel utfordrar den kulturelle utarminga under kapitalismen – nedbrytinga av sosial solidaritet med materialistiske framfor idealistiske motivasjonsmekanismar. (13)

Laura Reynolds hevdar at nettverka for rettferdig handel omplasserer varer sosialt, slik at gjenstandar kjem til konsumenten fullproppa med informasjon om dei sosiale og miljømessige vilkåra dei vart produsert og selt under. (14)

Laura Waridel og Francis Moore Lappé og Anna Lappé står i sine respektive verk på at rettferdig handel frigjør konsumentane frå «mental kolonialisme» eller «tankefeller» som skjuler sanninga om korleis varer blir produserte i eit kapitalistisk system. (15)

Sjølv om dei fleste ikkje stør seg direkte på marxistiske idear i sine analysar, argumenterer dei i kjerna med at rettferdig handel er ein modell som er ein start på å motsette seg «varefetisjismen», der sosiale relasjonar mellom folk står fram som relasjonar mellom ting. (16) For Marx er varefetisjismen eit nødvendig resultat av dei sosiale relasjonane under kapitalismen. (17) Under kapitalismen må alle markedsaktørar (arbeidarar, småprodusentar, storkapitalistar) selje enten arbeidet sitt eller produkta sine som abstrakte varer på markedet i bytte for pengar som dei så brukar som konsumentar for å kjøpe andre abstrakte varer. Resultatet er at folk framfor å engasjere seg saman om produksjon og distribusjon av produkt, engasjerer seg i markedet som atomiserte aktørar fråtatt all infomasjon om korleis tinga blir produserte, ut frå eigne individuelle behov som einaste kriterium for å gjøre val. Denne prosessen er ikkje bare resultat av sosiale relasjonar under kapitalismen, men hjelper til med å bevare legitimiteten til desse relasjonane ved å tildekke den sosiale utbyttinga som skjer i vareproduksjonen og får dei til å framstå som «naturlege». (18)

Diane Elson, Ian Hudson og Mark Hudson beveger seg ut over eit marxistisk grunnsyn når dei argumenterer for at rettferdig handel er eit forsøk på å utfordre varefetisjismen. Elson framstiller jamvel rettferdig handel-merking, og andre liknande prosjekt, som nøkkelen til visjonen hennar om eit framtidig sosialistisk samfunn bygd på «sosialiserte marked». (19) Ut frå deira arbeid, og arbeida til andre nemnt ovanfor, kan ein dra ut to hovudargument. Først at rettferdig handel avdekkar dei sosiale og miljømessige tilhøva varer blir produsert under, og fører produsentar og konsumentar saman gjennom «etisk forbrukarmakt », som utfordrar at alt blir gjort til varer og gjør dei til gjenstandar med eit sjølvstendig eige liv. Dernest sikrar rettferdig handel ikkje-økonomiske verdiar som samarbeid og solidaritet som utfordrar dei kapitalistiske krava om konkurranse, akkumulasjon og profittmaksimering. (20)

 

Å fjerne varekarakteren med «etisk forbrukarmakt»

Det blir ofte hevda at ein av hovudmåtene rettferdig handel utfordrar at alt blir varer er ved å bygge bru over gapet mellom produsent og konsument, ved å avdekke forholda produkt frå rettferdig handel blir produserte under, og ved å fremme «etisk forbrukarmakt ». Vanlege konsumentar kjøper varer som framstår med eit eige liv, brukar sine eigne individuelle behov som einaste kriterium når dei handlar på markedet. I kontrast til det blir det hevda at konsumentar som handlar rettferdig, gjennom etiske markedsval basert på korleis varene blir produserte, kjøper ikkje bare ein handelsvare, men står i eit direkte tilhøve til produsentar i sør gjennom eit «assosiert» nettverk basert på felles verdiar om sosial rettferd. (21) Etisk handel blir framstilt som meir enn bare forbrukarmakt; som ei politisk solidaritetshandling som bidrar til å legge press på vanlege multinasjonale selskap om å delta i rettferdig handel, ikkje bare ut frå moralske krav, men ut frå ønsket om å tjene på krava frå etiske konsumentar. (22)

På grunnlag av desse argumenta meiner ein varekjøp på grunnlag av rettferdig handel vil kunne føre til ein start på å fjerne varekarakteren alt har fått, basert på skilnaden mellom etisk og vanleg forbrukarmakt – dei ulike motiva som ligg bak etisk handling og den avgjørande evna til å føre konsumentar og produsentar saman. Det er viktig å merke seg at majoriteten av etiske konsumentar ifølge markedsundersøkingar er kvinner som har leiar- eller administrative stillingar og i hovudsak kjem frå middeleller overklasse. (23) Klassetilknyttinga til fleirtallet av etiske konsumentar kjem mest sannsynleg av det enkle faktum at bare dei har inntekt nok til å betale meir for speielle matslag som rettferdig kaffi. (24) I Canada td brukte dei rikaste 16,2 % av kanadiske hushaldningar 56 % meir pengar på kaffi per person og var 46 % meir tilbøyelege til å handle mat i spesialforretningar enn dei fattigaste 43,2 % av kanadiske hushaldningar. (25) Resultatet er at mens rettferdig handel i sør er basert på klassesolidaritet mellom fattige arbeidarar og bønder, er rettferdig handel på verdsbasis grunnlagt på solidaritet på tvers av klasse, mellom fattige produsentar og rike konsumentar, for å møte krava frå markeda i nord. Denne solidariteten er ikkje basert på klassefellesskap mot ein felles undertrykkar (i dette tilfellet «urettferdige» multinasjonale selskap), men på moralske appellar frå produsentar i sør om hjelp mot sine undertrykkarar. Konsumentar i nord satsar ingenting direkte om rettferdig handel har suksess eller ikkje, anna enn sine eigne etiske motiv.

Gitt det faktum at etisk forbrukarmakt ikkje appellerer direkte til eigennyttige motiv, har mange kommentatorar meint at vekstpotensialet for etiske marked er svært avgrensa. T. d. har populærjournalisten Mark Pendergrast hevda at mens rettferdig handel kan appellere til nokre få «gode samaritanar», kan «jamvel dei til slutt skrike opp viss all produsert kaffi skulle sikre eit skikkeleg liv for dei som produserer avlingane». (26) I boka No logo gir journalisten og aktivisten Naomi Klein ei framifrå oppsummering av korleis massive annonsekampanjar frå storselskapa har vore i stand til å påverke konsumentane til å betale urimelege prisar for merkevarer – som å betale frå 100 til 180 US-dollar for eit par Nike-sko som kostar bare 5 US-dollar å produsere. (27) Men ho trur ikkje at etiske produkt vil ha same potensiale, og seier at ut over å appellere til ei relativt lita gruppe konsumentar, «vil alle rørsler som primært er baserte på å få folk til å føle skyld når dei går på supermarkedet dømt til å få eit tilbakeslag». (28)

Likevel er det ingen grunn til å tru at strategiar som har som mål å selje «etikk» ikkje kan appellere til eit breit sjikt av konsumentar, og oppblomstringa av tallause sosiale og økologiske produkt og program for «bedrifters samfunnsansvar» («corporate social responsibility») dei siste tiåra kan vise at det nok kan eksistere stort vekstpotensiale for etiske marked. (29) Men nettverket for rettferdig handel må ta denne påstanden med to viktige åtvaringar. For det første, om det er vekstpotensiale generelt for etiske marked, betyr det ikkje nødvendigvis vekstpotensiale for nettverket for rettferdig handel, som manglar markedsføringa, annonseringa og distribusjonsressursane som er nødvendige for ei kraftig utviding av sin nisje i markedet. Dei som mest sannsynleg vil dra fordel av framtidig vekst i etiske marked vil vere gigantiske multinasjonale selskap som i aukande grad følger nøye med sine eigne private «etiske» initiativ; eller andre næringslivvennlege tredje partar som ikkje har FLOs meir rigorøse sosiale standarder og høgare pristillegg. (30) Det utgjør ein kraftig trussel til framtida for sertifisert rettferdig handel som godt kan overvinnast av selskapsstøtta prosjekt med langt større markedsføringsressursar.

For det andre, jamvel om nettverket for rettferdig handel skulle vise seg betre i stand til å stå seg mot konkurranse frå næringslivet enn rekna med ovanfor, og om dei held fram med å vekse på grunnlag av etisk forbrukarmakt, står spørsmålet framleis opent: Har slik forbrukarmakt potensiale til å føre produsentar og konsumentar saman på den måten rettferdig handel trur? Gir forbrukarmakt basert på rettferdig handel verkeleg ein alternativ veg der varer kan byrje miste sin varekarakter? Korfor kjøper konsumentar i nord rettferdige varer, og når dei gjør det, kva betyr det for den typen internasjonal solidaritet som rettferdig handel står for? Mens rettferdig handel generelt legg vekt på dei sidene ved rettferdig handel som utfordrar konvensjonell forbrukarmakt, som informasjonen om korleis varene blir produsert, er det bare den eine sida av etisk forbrukarmakt. Den andre sida er faktisk på mange måtar lik konvensjonell forbrukarmakt og reproduserer mange av dei negative verknadene han har.

Som med konvensjonell forbrukarmakt, blir forbrukarmakt bygd på rettferdig handel fundamentert på oppfatninga om «forbrukarsuverenitet ». Ideen er at industrien bare reagerer på krav frå forbrukarane, og at mangelen på sosialt og økologisk rette produksjonsmetodar, til sist er eit resultat av etiske avgjerder hos konsumentane som har «forbrukarmakt». Dette synet har heilt korrekt vore kritisert for å neglisjere det faktum at forbrukarane ikkje har tilnærma perfekt eller jamvel tilstrekkeleg informasjon som dei kan bygge markedsvala sine på. (31) I staden må dei ut i markedet under tvangen og manipulasjonen til massive annonsekampanjar som er utforma for å skape forbrukarbehov – i USA aleine brukar dei store selskapa aleine no over ein billion dollar i året på markedsføring. (32)

Mens rettferdig handel utfordrar oppfatninga om at forbrukarane har tilstrekkeleg informasjon dei kan bygge markedsvala sine på, heng dei framleis fast i trua på at dei same forbrukarane skal ha siste ord om korleis varer blir produsert og distribuert på verdsbasis. Som når det gjeld konvensjonell forbrukarmakt, godtar forbrukarmakt bygd på rettferdig handel at behova til fattige produsentar i sør i siste instans er underordna krava til forbrukarane i nord. Slik sett, når det gjeld å fremme demokrati og sosial rettferd, er det ingen gyldig grunn til å meine at forbrukarane skal vere «suverene » og at personlege krav som forbrukar skal gå foran dei personlege behova andre har som produsentar. (33) Som Ernest Mandel effektivt argumenterer i sin kritikk av grensene for det kapitalistiske markedet: kva for prinsipp for «rettferd», «demokrati» eller «humanitet» er lagt til grunn for at den suverene retten til å avgjøre tidsbruk og arbeid som skal leggast i å tilfredsstille forbrukaren, blir tatt ut av hendene på produsentane sjølve? (34)

Vidare, ved å godta kjerneargumenta om den suverene forbrukaren, tar rettferdig handel for gitt det noverande svært ulike og økologisk destruktive globale forbruksmønsteret. I nord er forbrukarane som rettferdig handel liter på sett saman av relativt rike forbrukarar som bygger rikdommen sin på ei svært ulik fordeling av inntekt. Internasjonalt avheng rettferdig handel av eksisterande forbrukarmønster som er karakterisert av eit «overforbruk» i nord som truar med å utrydde naturressursar, og som sementerer den eksisterande svært ulike fordelinga av global rikdom. (35) Slik søker rettferdig handel større global rettferd på grunnlag av svært urettferdige globale forbruksmønster. Ifølge Michael Maniates er det stadig tilfelle med «berekraftige» utviklingsprosjekt som alt for ofte ser bort frå det faktum at om dei fire milliardane eller meir som underkonsumerer skulle auke forbruket sitt til eit minstemål av trygge levekår, må først dei ein milliard eller meire med globale overforbukarar stanse og så redusere sitt totale forbruk for å gi økologisk rom for det. (36)

Innanfor eit konvensjonelt forbruksmønster kjøper mange etiske forbrukarar likeins rettferdige varer av same grunn som dei eller andre kjøper «urettferdige» varer produsert av konvensjonelle selskap for å skaffe seg betre samvit. Medvit om slike psykologiske motiv er kjerna i dagens annonsekampanjar og blir ofte framstilt av markedsføringsekspertar frå næringslivet som å bygge på folks påståtte «naturlege» hang til å vere «egoistar». (37) Men det gir eit feilaktig og overflatisk syn på menneskeleg oppførsel og drar merksemd bort frå markedsføringsekspertane sjølve som brukar subtile teknikkar for å manipulere forbrukarane sine «naturlege» behov for å auke fortjenesta til selskapa. (38)

Å bruke den psykoanalytiske ideen om «narsissisme» til å forklare strevet etter sjølvrespekt gir langt større meining for å undersøke maulege psykologiske motiv bak forbruk bygd på rettferdig handel. I psykoanalytisk teori er ikkje narsissisme styrt av egoisme eller eigen-kjærleik, men av djup angst og sjølvhat som fører til desperate ønske om å bli verdsett av andre. (39) Som Christopher Lasch har argumentert i verket The Culture of Narcissism, tenderer det kapitalistiske samfunnet til å fremme narsissistiske impulsar ved å fremmendgjøre arbeidarane frå det dei produserer og frå einannan, og kvernar dei mot einannan i eit brutalt konkurransemiljø på leit etter arbeid og verdsetting. For å imponere dei høgare oppe i bedriftshierarkiet, må arbeidarane selje personlegdommen sin som om det var ein vare på markedet, det fører til intens angst, dei blir sjølvopptatte og narsissistiske. På same tid blir folk frigjort frå tradisjonelle band til familie og institusjonar (som kjerka), slik vil mange kjenne seg isolerte og aleine. (40)

Ifølge Lasch tilbyr kapitalismen forbruk som kur for narssistisk angst, einsemd og fremmendgjøring. Forbruk blir gitt både som alternativ til protest eller opprør (arbeidarane blir opptatt av straks å bli tilfredsstilte ved å konsumere nye varer) og som eit botemiddel for åndeleg misere og manglande status. Overtydde om at dei er for makteslause til å påverke livet på meiningsfullt vis, vender folk seg til personlege forbetringar og til å skape ein utvendig identitet bygd på ting levert av annonsar og massekultur, tema frå populære filmar og bøker, og fragment frå eit breitt utval av kulturelle tradisjonar. (41)

Her ser Lasch ein retrett frå politikken og ei vending mot psykisk sjølvforbetring: komme i kontakt med eigne kjensler, ete sunn mat, ta kurs i ballett eller magedans, fordjupe seg i visdommen frå aust, jogging, lære sjå seg sjølv i samanheng med verda, overvinne «frykta for glede». (42)

Til denne lista kunne ein kanskje legge til rettferdige produkt. Med kjensle av maktesløyse, og angstridde, kan etiske forbrukarar kjøpe rettferdige produkt på markedet, både for å mildne litt på kjensla av maktesløyse og for å skape seg ein identitet som eit «etisk» menneske. Rettferdig handel inneber inst inne at sosial rettferd får varekarakter og lar konsumentane kanalisere ønska om ei meir rettvis verd til å kjøpe varer på markedet for å løfte sitt eige sjølvbilete. (43)

Likevel, om narsissistisk sjølvvurdering er ein sannsynleg nøkkelfaktor for å forklare kva som driv enkelte forbrukarar til å kjøpe rettferdige varer, er det framleis fundamentale skilnader mellom rettferdig handel og andre former for «sjølvforbetrande» forbruk. Den første krev ein viss grad av personlege offer, sjølv om det kan vere marginalt, for å betre liva til andre. Vidare er mange rettferdige konsumentar utan tvil aktivistar i ulike sosiale rørsler som ikkje ser på rettferdig handel som tilbaketrekking frå politikken, men som ein del av eit breiare politisk engasjement. I ein slik samanheng peikar Moore Lappé og Lappé på, ut frå arbeida til Eric Fromm, at rettferdig handel og andre alternative prosjekt representerer forsøk frå forbrukarane på å finne seg litt «positiv fridom» («fridom til») i ei verd der dei er bydd lite anna enn «negativ fridom» («fridom frå») og overvelda av ei kjensle av individuell maktesløyse framfor storselskap og statsbyråkrati som dei lite kan påverke eller kontrollere. (44)

Fromm argumenterte for at folk for å komme frå negativ fridom til positiv fridom må arbeide solidarisk saman for eit felles mål. Det krev at samfunnet overvinn varefetisjismen som får folk til å samhandle som fremmendgjorte individ i relasjonar bygde bare på «instrumentalitet» og individuell vinst. I staden må markedsstyrte relasjonar bli erstatta av demokratisk planlagte prosessar der individa kan samhandle i solidaritet og «dele ansvar» for samfunnsutviklinga som eit heile. (45) Mens Moore Lappé og Lappé ikkje hevdar at rettferdig handel representerer slike utvida politiske prosessar som Fromm gir resept på, så seier dei at han gir konsumentar i nord eit viktig symbolsk verktøy til å kunne «le av kariktaturen » av seg sjølve som egoistiske, atomiserte nyttejegarar. (46) I ein slik samanheng kan rettferdig handel vere ein kanal der forbrukarane kan lette på sosial angst ved å «gjøre det rette», og kan tjene som ei folkeleg form for ei «symbolsk ombytting» som for ei kort stund lar folk uttrykke ønsket sitt om ei annleis verd. (47)

Mens forbruk bygd på rettferdig handel gir eit symbolsk verktøy til å kritisere konvensjonell handel – som har potensiale til å oppdra til og heve politisk medvit – så er graden av faktiske vinstar for etiske forbrukarar i form av positiv fridom og solidaritet betydeleg avgrensa. Etiske forbrukarar vil vere isolerte individ med fremste ansvar å handle rettferdig (å kjøpe rettferdig kaffi). Forbrukarane er ikkje knytt saman med produsentane eller andre forbrukarar i ein demokratisk prosess og innverknaden dei har på rettferdig handel (og på dei vidare strukturane i den globale kapitalismen) er avgrensa til «kjøpekrafta» dei har som isolerte individ. Kunnskapen dei har om rettferdig handel og livet i samfunna som produserer i sør er i hovudsak avgrensa til kommersielle medium, og er ikkje basert på direkte og personlege band, men blir formidla av markedet. (48) I den samanhengen er solidariteten bygd på individuelle moralske appellar og ikkje på delt ansvar. Rike etiske konsumentar deltar ikkje i ein felles kamp saman med produsentar i sør, og viktigare, har ikkje eit delt ansvar for resultatet av vala dei gjør som konsumentar. Avgjerder som er svært alvorlege for produsentane i sør er bare eit spørsmål om individuelle kjøpspreferansar for etiske konsumentar. Som fremmendgjorte, isolerte individ vil etiske konsumentar halde fram med å vere fråkopla og skjerma frå det direkte resultatet av markedsvala sine. I den samanhengen vil rettferdige varer halde fram med å vere sjølvstendige varer med sitt eige liv, bortsett frå eit symbolsk knytting til produsentane ved eit «etisk avgift» som konsumentane kan vere villige til å betale eller ikkje.

Likevel, mens relasjonane mellom produsentar og konsumentar vil halde fram med å bli formidla av markedet, har enkelte scenario større potensiale enn andre for utviklinga av ei fellesskapskjensle og band gjennom etisk forbruk. Småskala ATO-ar gir langt større høve til å bygge solidaritetsband mellom produsentar og konsumentar enn dei store konvensjonelle multinasjonale selskapa som aukar dominansen sin innanfor nettverket. Planet Bean, eit lite arbeidareigd kooperativt kaffibrenneri i Guelph i Ontario, Canada, kan tjene som eksempel på korleis det er tilfelle. Planet Bean sel 100 % av kaffien sin gjennom rettferdig handel, ser opplæring av forbrukarane om det urettvise i det noverande globale systemet som ei sentral oppgave, og som eit lite ATO, syt dei for vilkår der konsumentane kan utvikle personlege band til medlemmene i kooperativet som i sin tur har direkte kontaktar til partnarane i sør. For å fremme læringa, har medlemmer av Planet Bean halde offentlege foredrag og har vore vertskap for partnarar frå sør som har besøkt lokalsamfunn i Canada. Ifølge Bill Barrett, direktør og markedssjef på Planet Bean, har desse tiltaka potensiale til å heve medvitet om liva til produsentane i sør. Det kan ein sjå av ein visitt nyleg frå partnarar i sør til eit supermarked i Toronto som sel Planet Bean-kaffi. Styraren i butikken sa etter å ha møtt kaffibøndene at det var einaste og første gongen han hadde møtt nokon av dei som produserte varene som blir selde i butikken hans. (49) Denne historia syner potensialet som Planet Bean har til å korte ned «avstanden» mellom produsent og konsument, som i konvensjonell internasjonal handel stadig fører til stopp i tilbakemeldingar og ansvar for dei sosiale verknadene av markedsavgjerder. (50)

I skarp kontrast til Planet Bean står store konvensjonelle multinasjonale selskap som Starbucks Coffee Company, ein enorm hierarisk organisasjon med tusenvis for det meste lågtlønna, uorganiserte, fremmendgjorte arbeidarar. Framfor å vere engasjerte i det moralske oppdraget til rettferdig handel byrja Starbucks tilby begrensa kvanta rettferdig kaffi i butikkane sine i 2000 etter intenst press frå sosiale aktivistar. Dei sel bare ein eller to % bønner som er sertifiserte som rettferdig handel. Starbucks vil først og fremst unngå dårleg publisitet og har brukt mykje meir merksemd på å fremme bedriftsvennlege alternativ til rettferdig handel, som Conservation International (CI)-sertifisert skyggedyrka kaffi (51) («Shade grown»-kaffi har tradisjonelt vore dyrka under høgare tre og vekster; det skal gi seinare vekst og høgare kvalitet. Men frå 1970-tallet har dyrkinga skjedd på rydda område, noko som mellom anna truar regnskogen. Oversetters anm.) Samanlikna med FLO-standardar, har CI-standardar lågare standard på sosiale avgifter, og arbeidsvilkår som er meir ulne og mindre strenge. (52) Vidare kan ein i høg grad stille spørsmål ved CIs lovnader som etisk partnar. Mellom anna har dei vore skulda for å grønnvaske biletet av sponsorane sine, og agere som «det vennlege fjeset til biokolonialismen» ved aktiv støtte til dei store farmasøytiske selskapa, ved å samle kunnskapen urfolk har om plantar og insekter for å ta patent på dei. (53)

Trass i at dei freister dekke seg bak sosialt ansvar, kastar Starbucks historie i nord lange skyggar over deira etiske på-standar. Selskapet har slåst aggressivt mot fagorganisering blant dei tilsette i tjenestesektoren – ein rett som er garantert dei sertifiserte i rettferdig handel i sør. I julestria får selskapet pakka varene sine av Signature Packaging Solution, eit selskap som tilsett lågtlønna innsette frå fengsla i staten Washington. (54) Det betyr at rettferdig kaffi hos Starbucks kan vere pakka av fengselsarbeidskraft og selt av lågtlønna uorganisert arbeidskraft, noko som verkeleg utfordrar ideen om at kaffien skal vere «rettferdig». Vidare – når ein handlar rettferdig kaffi hos Starbucks, blir det handla frå fremmendgjorte arbeidarar, hovuddelen av dei har ingen knyttingar til produsentane i sør. Slik er etiske konsumentar i kjerna like fråkopla dei faktiske produsentane og dei verkelege liva deira (både i sør og nord) som dei er når dei handlar vanlege varer på markedet i nord. (55) Slik sett kan neppe rettferdig handel på Starbucks minske avstanden mellom produsent og konsument og på meiningsfullt vis utfordre at alt blir varer. Den veksande deltakinga til multinasjonale selskap betyr heller ei undergraving av nettverkets evne til å utfordre at alt får varekarakter.

Til sjuande og sist må ein ta oppfatninga om at rettferdig handel knytter internasjonale solidaritetsband mellom produsentar og konsumentar med ei klype salt. Ønska folk har om positiv fridom, solidaritet og deltaking er nødvendige for utløyse forbrukarkrav, men evnen rettferdig handel har til å møte desse ønska er avgrensa: positiv fridom er avgrensa til å kjøpe etiske varer; solidaritet er basert på moralske appellar i motsetning til allmenne prinsipp; og band mellom konsumentar og og produsentar er formidla av markedet, som skjermar konsumentane frå ansvaret for handlingane sine. Verkeleg brot med varefetisjismen medfører ikkje bare informasjon om korleis varene blir gjort tilgjengelege for konsumentane, men det krev produksjon på ein demokratisk og medviten regulert måte der både produsentane og konsumentane er involverte, og er ansvarlege for vala dei gjør. (56)

Samarbeid og solidaritet

Det blir hevda at nettverket for rettferdig handel ikkje bare lager bru over gapet mellom konsumentar og produsentar, men at dei ikkje-økonomiske verdiane som samarbeid og solidaritet er ei utfordring til konkurransekrava, akkumulasjonen og profittmaksimeringa i det kapitalistiske markedet. Sant nok er det mange prov på at rettferdig handel, som alle demokratiske kooperative prosjekt, utfordrar dei kapitalistiske prinsippa. Ein del av profitten som tilkjem kooperativ i rettferdig handel blir brukt til å skape nødvendig sosial infrastruktur på lokalnivå framfor å bli reinvestert til meir kapitalakkumulasjon eller fordelt til private lommer. Produsentar og importørar i rettferdig handel samarbeider for å oppnå mest mauleg rettferdig handelssamband, og store produsentkooperativ gir innimellom hjelp til andre mindre kooperativ i nettverket. (57) Desse handlingane kan ein best tolke som starten på ein internasjonal etisk økonomi, som freistar gjennomføre retten folk har til å ta erstatte kapitalismens konkurranseverdiar og utarma etiske prinsipp. (58)

Etikken i økonomien til rettferdig handel har gitt viktige utviklingsfordelar til spesifikke grupper i sør. Dei har fått tilgang til markedet til rettferdig handel. I kaffisektoren var det td 670.000 familiar med kaffibønder i registeret til FLO i 2003, av totalt 25 millionar på verdsbasis. Utviklingspotensialet til nettverket er mest tydeleg i tilfellet med Unión de Comunidades Indígenas del Región del Istmo (Sambandet for urfolksamfunn i Isthmus-regionen, UCIRI), eit rettferdig handel-kooperattiv i Oaxaca, Mexico. Dei har over 2.500 familiar som medlemmer. UCIRI har spelt ei nøkkelrolle i å skape rettferdig handel-merket, og er oppfatta som eit av dei mest framgangsrike kooperativa i verda. Ved å delta i nettverket har medlemmene skaffa seg høgare inntekt og betydeleg betre sosialvesen ved kooperative tiltak innanfor helse, utdanning og opplæring. UCIRI har au laga sin eigen økonomiske infrastruktur, som omfattar kaffibrenneri og transportopplegg. Dei har gitt medlemmene sine betre tilgang til kreditt, teknologi og markedskunnskap. Det har gjort medlemmene betre i stand til å stå mot ekstrem fattigdom, feilernæring og miljøproblem, og evnen til å overleve og tevle på det internasjonale markedet. (59)

I tillegg har UCIRI-medlemmene utvikla viktige solidaritetsband med partnarar i nord, og dei har fått sterkare kollektiv identitet på grunn av dei organisatoriske og administrative krava ved å drive kooperativ knytt til rettferdig handel. Det har styrka evna deira til å støtte initiativ lokalt og lobbyverksemd mot regjeringa for å forsvare interessene sine saman med andre landbruksprodusentar i Mexico. Gjennom åra har UCIRI spelt ei nøkkelrolle i å skape eit utall lokale og regionale organisasjonar, medrekna rettferdig handel og økologiske sertifiseringsgrupper og organisasjonar med breiare formål, som stør småprodusentar generelt. (60)

Mens samarbeids- og solidaritetsverdiane i nettverket for rettferdig handel har gitt viktige framsteg for partnarane i sør, er det til sjuande og sist ikkje slik at konkurranse og utbytting under kapitalismen er eit resultat av manglande etikk. Det er eit resultat av strukturelle krav i det kapitalistiske markedet som tvingar alle produsentane til å konkurrere, akkumulere og maksimere profitt for å vere konkurransedyktige og overleve. Dei fleste i nettverket for rettferdig handel har likevel ein tendens til å tone ned desse krava og fokusere på markedet som ein stad der dei som er villige og i stand til det har sjansar. Dei framstiller kapitalismen mindre som eit særleg sett av sosiale relasjonar enn ei spesifikk haldning til kommersiell byttehandel. (61) Ein ser ikkje på utbytting som eit resultat av det kapitalistiske markedet, men som ei forvrenging av markedet pga handlingane til «skruppellause» markedsaktørar. (62) For dei fleste i nettverket for rettferdig handel er målet å rette på desse forvrengingane ved å fremme meir etiske handelsverdiar som dei håper vil gi alle, rik som fattig, høve til å hauste i markedet. Denne moralske innfallsvinkelen risikerer å oversjå tyngda i strukturelle krav. Ifølge aktivisten og teoretikaren David McNally, som freistar kjempe mot utbyttinga under den globale kapitalismen:

Sant nok er moralsk harme nødvendig og høgverdig. Men eit reint moralsk svar ser bort frå det faktum at kapitalismen krev at dei store aktørane er utbyttande og destruktive. Verken moralpreikar eller opplysning vil endre oppførselen til kapitalistane, ettersom dei bare kan overleve som kapitalistar om dei oppfører seg som dei gjør. Om dei ikkje utbyttar dei fattige, stjel land og ressursar, gjør alt til varer, og er økologisk destruktive, kan dei ikkje halde fram i den kapitalistiske konkurransekrigen. Krava om kostnadsminimering og profittmaksimering tvingar kapitalistane til å handle slik. (63)

Når rettferdig handel ser bort frå strukturelle krav kjem det av deira «neo-smithianske» oppfatning av kapitalismen, felles for dei fleste utviklingsmiljø, som historiske materialistar lenge har kritisert for å legge vekt på markedsendingar framfor dei sosiale produksjonstilhøva som ligg til grunn for markedsrelasjonane under kapitalismen. (64) Dei fleste i rettferdig handel og analytikarar av rettferdig handel har fokusert på markedet som den primære kamparenaen, men har neglisjert krava frå det kapitalistiske markedet som stammar frå dei historisk spesifikke sosiale relasjonane som ligg til grunn for det. Ifølge den marxistiske teoretikaren Ellen Meiksins Wood, involverer det spesifikke følgande:

for det første, at det materielle livet og den sosiale reproduksjonen under kapitalismen allmennt sett er formidla av markedet, slik at alle individ på ein eller annan måte må inn i markedsrelasjonar for å få tilgang til levelege vilkår; og for det andre at diktatet frå det kapitalistiske markedet – krava om konkurranse, akkumulasjon, profittmaksimering, og auka arbeidsproduktivitet – regulerer ikkje bare alle økonomiske transaksjonar men sosiale forhold generelt. På same vis som forhold mellom menneska blir formidla av varebyttet, framstår sosiale forhold mellom menneska som forhold mellom ting, «varefetisjismen», med det berømte uttrykket til Marx. (65)

Karakterdraga til det kapitalistiske markedet slik Wood framstiller dei er kjerna i utbyttinga som det kapitalistiske systemet skaper. Alle markedsaktørar – arbeidarar, småbrukarar, eller store multinasjonale selskap – må konkurrere i eit vinn-eller-forsvinn-miljø der dei kontinuerleg må utbytte einannan (slik multinasjonale selskap tvingar ned lønningane) eller seg sjølve (som småbrukarar som sel avlingane sine nær svelteprisar) for å kunne konkurrere og overleve. Mens det etiske strevet til rettferdig handel har kunna mildne litt av dei verste verknadene av desse krava, har ikkje rettferdig handel vore i stand til å sleppe unna makta til det kapitalistiske markedet som har tvunge på dei strenge grenser for utviklingsprosjekta.

Tyngda av strukturelle krav på rettferdig handel er tydeleg i UCIRI. Trass i framgangar har det vist seg tydelege grenser. Eit teikn på desse grensene er fattigdomen og den utilstrekkelege inntekta som framleis eksisterer blant UCIRI-medlemmene. Årsaka er prisen i rettferdig handel, som sjølv om han er høgare vanlege prisar, ikkje kan bli så høg at han skremmer bort «etiske konsumentar». (66) Slik er prisen på rettferdig kaffi, framfor å bli fastsett primært av sosial rettferd og behova til produsentane i sør, bestemt som ein pris som er «(så) rettferdig (som mauleg)» ut frå krava i markedet. (67) Resultatet er ifølge ein UCIRI-rapport at mens høgare inntekt pga rettferdig handel har fjerna ekstremt elende blant medlemmene, «kan ein ikkje seie at desse inntektene er i stand til å sikre familiane til produsentane». (68) I 2002 tvinga det rundt eit hundre og femti medlemmer til å forlate gardane på leit etter midlertidig arbeid i byane, ein vanleg overlevingsstrategi i fattige landområde i regionen. (69)

Eit anna teikn på grensene for UCIRIprosjektet er fiaskoen med klesfabrikken som skulle gi alternative inntekter for medlemmene ved sida av kaffiproduksjonen. Fabrikken vart opna i 1997 og så lagt ned i 2004 pga forsyningsproblem, dei høge kostnadene med «rettferdige» sosiale ordningar til tilsette, og brutal konkurranse frå låglønnsfabrikkar i Kina som har ramma klesindustrien på verdsbasis. Det viser vanskane med å spreie UCIRIs prinsipp for rettferdig handel utanfor det etablerte nettverket for rettferdig handel. (70)

Til sist er grensene for UCIRI-prosjektet tydelege i i det aukande behovet dei har for å gi store konsesjonar til selskapspartnarar for å utvide markedstilgangen for medlemmene sine. Det viktigaste eksemplet kom i 2002 då UCIRI underteikna ein avtale med Carrefour, den nest største matkjeda i verda, for å selje eit uspesifisert kvantum kaffi til rettferdige prisar, men utan sertifisering frå FLO. Denne handlinga, driven fram av markedskrav, dannar presedens for nettverket som truar med at selskapa skal opne døra enno meir for eigne alternativ til rettferdig handel. Representantar for FLO har kritisert avtalen for at han kompromitterer integriteten til den uavhengige sertifiseringa som er nøkkelen som skal trygge at standarden til rettferdig handel blir handtert kontrollerbart og opent. (71)

Ei langt viktigare vurdering av rettferdig handel er ikkje grensene for UCIRI-modellen, som trass i feil har gitt viktige utviklingsfordelar for medlemmene, men at det er usannsynleg at fordelane kan kopierast i større skala. På grunn av si spesielle historie som ein av grunnleggarane av rettferdig handel-merkinga har UCIRI vore ein særleg vellykka organisasjon i nettverket for rettferdig handel, som har vore i stand til å selje nær 100 % av kaffibønnene sine i nettverket. Slik har det ikkje vore for majoriteten av partnarane i rettferdig kaffi, som i snitt bare kan selje rundt 20 % av bønnene sine her. Grunnen er grensene for markedet for rettferdig kaffi som sjølv om det har vakse markant det siste halvtanna tiåret, aldri har vore i stand til å dekke behova til partnarane i sør. (72) Vidare, mens vekstraten i relativt nye marked som USA og Canada har vore høg dei siste åra, så har salstalla for rettferdig kaffi i etablerte marked stagnert. Det tyder på at nettverket vil møte eit tak i opparbeidde marked. I viktige konsumentland for rettferdig kaffi stagnerte kaffisalet frå 1999 til 2001 i Nederland, og sank med 2 % i både Tyskland og Sveits. (73)

Når markedet for rettferdig kaffi viser avgrensa vekstpotensiale, trur enkelte kommentatorar og folk i rettferdig handel at konkurranse mellom kooperativa er aukande og truar med å undergrave solidariteten og samarbeidet i nettverket. Det blir stadig vanskelegare for nye og mindre utvikla kooperativ å få ein del av markedet, og ekstremt vanskeleg for nye grupper å plass i registeret til FLO. Dess meir, donorar og långivarar tenderer å favorisere veletablerte kooperativ som er tydeleg til stades i marked for rettferdig handel og økologiske varer. Det gir ytterlegare fordelar til grupper som alt gjør det etter måten bra. (74) Under slike tilhøve er det dei sterkaste og mest veletablerte kooperativa, som UCIRI, som får størst fordelar av rettferdig handel, mens svakare grupper i aukande grad blir pressa ut. Td tok det FLO-sertifiserte Tzotzilotic Tzobolotic Coffee-kooperativet i Chiapas, Mexico åtte år å finne kjøpar til den første sendinga med rettferdig kaffi i 2001. (75) I eit anna tilfelle vart Unión de La Selva-kooperativet i Chiapas desertifisert i 2000 etter seks år i FLO-systemet. Dei klarte ikkje oppfylle ein kontrakt. I ein kommentar hevdar La Selva-rådgivaren José E. Juárez Valera:

Den noverande strukturen i rettferdig handelsystemet er avhengig av eliten og politiske toppar (caciques) blant produsentane … Eg meiner rettferdig handel skulle fremme ikkje bare deltaking frå veletablerte kooperativ men au dei mindre heldigstilte og priviligerte. (76)

Gitt dei sannsynlege grensene for stadig ekspansjon i salet av rettferdig kaffi på lengre sikt, er det mauleg at press i markedet vil føre til aukande konkurranse blant kooperativ i nettverket for rettferdig handel som slik vil freiste utvide sin markedsdel, og blant usertifiserte kooperativ som vil inn i markedet. Slik set globale markedskrav endelege grenser for utviklinga av samarbeids- og solidaritetsverdiane til nettverket for rettferdig handel.

 

Konklusjon: Grensene for markedsstyrt sosial rettferd

Mens solidaritetsbanda rettferdig handel har skapt mellom nord og sør i sanning er positive og representerer ei utfordring for prinsippa for markedsbytte under den globale kapitalismen, er utfordringa strengt avgrensa av eksisterande kapitalistiske forhold med omsyn til eigedom og arbeid, og av den markedsstyrte tilnærminga nettverket for rettferdig handel står for. Rettferdig handel har i kjerna freista fjerne varekarakteren til produkt gjennom den same mekanismen som gjorde dei til varer i første omgang – det kapitalistiske markedet. Dei har freista det ved å fremme ei anna haldning til markedsbytte, mens dei har neglisjert at det ikkje er ei haldning men eit spesifikt sett av sosiale produksjonsforhold som fører til krava frå det kapitalistiske markedet. Det var av den grunn Marx hevda at den einaste måten ein kunne fjerne at arbeid og produkt blir varer, var ved å utfordre dei sosiale forholda som opna vegen for dei. Det kunne ein gjøre, hevda han, gjennom utviklinga av en sammenslutning av frie mennesker. De arbeider med felles produksjonsmidler og forbruker sine mange individuelle arbeidskrefter bevisst, som en samfunnsmessig arbeidskraft. (77)

Ifølge McNally uttrykker påstanden til Marx tri hovudprinsipp: arbeidarane sitt sjølvstyre og kontroll over produksjonsprosessen; samfunnsmessig eige og kollektiv fordeling av ressursane; og sosial samordning av det økonomiske livet i ein demokratisk og deltakande prosess. (78) Mens Marx såg føre seg ei breiare omdanning enn dei meir smålåtne måla til rettferdig handel, er det nyttig å tenke over desse forholda når det gjeld nettverkets strev for å utfordre at alt blir gjort til varer. Nettverket er eit forsøk på å utvikle ein modell som fører oss i retning dei to første prinsippa, men med viktige motsetningar. Sjølvstyre for arbeidarar eksisterer i kooperativa i sør, og offentleg eige og regulering av felles eigedom finst au, jamvel om småprodusentane ofte individuelt er sjølveigarar. Men i nord finst ikkje noko av slike prinsipp, lisensiatar i nord kan vere alt frå små ATO-ar til gigantiske multinasjonale selskap, der dei siste blir stadig meir dominerande i nettverket.

Viktigast for å vurdere korleis nettverket er i stand til å fjerne varekarakteren alt får er det tredje prinsippet, den sosiale samordninga av det økonomiske livet. I denne samanhengen kjem det markedsstyrte nettverksprosjektet tydeleg til kort når det gjeld å knytte den deltakande arbeidskrafta «bevisst, som en samfunnsmessig arbeidskraft». Med rettferdig handel held markedet fram med å vere den endelege samordnaren av det økonomiske livet, og rettferdig handel-standard for produsentane i sør er til sjuande og sist fullstendig avhengig av avgjerdene til konsumentar i nord som framleis er atomiserte og individuelle konsumentar direkte upåverka av dei sosiale resultata av markedsoppførselen sin. Så sjølv om varer blir utveksla mellom produsentar i sør og konsumentar i nord, er ikkje dei berørte partane engasjert i bevisste, demokratiske, deltakande prosessar der alle – som medlemmar av eit samfunn – er likeverdig ansvarlege for og berørte av vedtak som regulerer produksjon og konsumpsjon. Mens individuelle konsumentar i nord kan ha ei kjensle av moralsk ansvar for produsentar i sør, er det framleis markedet som avgjør kven som vinn eller forsvinn i nettverket for rettferdig handel.

Her kom ICA med eit meir handfast grunnlag å bygge ei langsiktig utfordring til varekarakteren, sjølv om det offisielt ikkje var eit mål med avtalen. ICA sette fram ideen om at prisane internasjonalt og ei meir rettferdig fordeling av global rikdom skulle vere ei statleg oppgave og gjennomførast overalt for å sikre litt rettferd for alle produsentar og konsumentar. Trass i manglar i praksis, gav det grunnlag for ein byrjande diskusjon om korleis ein genuin modell for ein demokratisk, deltakande prosess for å regulere produksjon og konsumpsjon skulle sjå ut på internasjonalt nivå. Det betyr ikkje at ICA faktisk står for ein slik modell. Men det peika på retninga bort frå markedet og mot tanken om meir bevisste og universelt regulerte politiske prosessar. I kontrast til det peikar nettverket for rettferdig handel i ei anna retning, mot ein modell som er frivillig, medlemsspesifikk og avhengig av uføreseielege innfall i det internasjonale markedet.

Mens rettferdig handel til sjuande og sist faktisk representerer ei viktig symbolsk utfordring til prinsippa for markedsbytte under kapitalismen, er det usannsynleg at rettferdig handel kan fungere som grunnlag for å sjå for seg eit prosjekt som går frå det symbolske til ei langsiktig utfordring til kjerna i at alt blir omgjort til varer. Det er slik både på grunn av den mektige og vedvarande nedbrytinga frå dei strukturelle krava i det internasjonale markedet, og pga nettverkets eigen markedsstyrte tilnærming, grunnfesta i konvensjonelle normar og oppfatningar om forbrukaren først og neo-smithiansk oppførsel i markedet. For å selje si symbolske utfordring til at alt blir varer, har rettferdig handel måtta pakke utfordringa si som vare på same vis som konvensjonelle varer og som føremål for liknande krav. Mens rettferdige varer formelt avdekkar dei sosiale og miljømessige vilkåra varene blir produsert under, så er konsumentar i nord framleis fremmendgjorte individ som er fråkopla produsentane og som ikkje står til ansvar for dei vedtaka dei gjør i markedet. Mens rettferdig handel faktisk sikrar ikkje-økonomiske verdiar som samarbeid og solidaritet, så vil til slutt kapitalistiske krav om konkurranse, akkumulasjon og profittmaksimering ikkje vere eit spørsmål om å velje, men dei er naudsynte for alle selskap som vil overleve i det globale kapitalistiske markedet. For å gå ut over den symbolske utfordringa frå nettverket til verkeleg å sprenge varefetisjismen vil det i siste instans kreve eit prosjekt retta ikkje bare mot uetisk oppførsel i markedet, men mot dei sosiale forholda som ligg til grunn for det.

(Artikkelen sto i Historical Materialism nummer 4/2007. Artikkelen trykkes med tillatelse fra forfatteren, og er oversatt av Gunnar Danielsen. Red.)

Notar:

1. Eg vil takke Social Science and Humanities Research Council of Canada (SSHR C) for å ha finansiert forskinga, så vel som to anonyme lesarar og redaksjonen i Historical Materialism for nyttige forslag. Særleg takk til Gregory Albo, Donald Carveth, David Friesen, Mark Gabbert, Samuel Knafo, Martijn Konings, Liisa North, Viviana Patroni, og framfor alt Kate Ervine, for kritiske råd, oppmuntring og vennskap.

2. O m rettferdig handel som «etisk forretning», sjå Blowfield 1999 ; om prissubsidiar sjå LeClair 2002; om «sosial kapital» sjå Simpson og Rapone 2000; om alternativ til nyliberalismen sjå Waridel 2002. For å lese meir om «politisk forbrukarmakt», sjå Bernstein og Campling 2006b; Guthman 2002; og Micheletti 2004.

3. Fridell 2004 og 2007.

4. FLO 2003.

5. Bolscher, intervju 2002; Renard 1999 ; Simpson og Rapone 2000; Waridel 2002, pp. 93-6.

6. Salet av FLO -serifiserte varer voks med trettifem prosent frå 1997 til 2000. Totalt detaljsal av FLO – sertifiserte varer i 2000 var verd over 196 millionar US-dollar, der meir enn 49 millionar US-dollar gjekk direkte til produsentane, rundt førti prosent meir enn det som ville vore tilfelle med konvensjonelle prisar. FLO 2001.

7. Fridell 2004 og 2007.

8. Meir om ICA sjå Talbot 2004 og Fridell 2007. Ein gjennomgang av nøkkeldiskusjonar om «varestudiar» generelt hos Bernstein og Campling 2006a og 2006b.

9. Guthman 2002; Raynolds 2002a; Renard 2005; Taylor 2005.

10. For meir om andre spørsmål og debattar om rettferdig handel, sjå Fridell 2006 og 2007.

11. Sjå Elson 2002; Hudson og Hudson 2003.

12. Bird og Hughes 1997 ; Blowfield 1999 ; Fisher 2004; LeClair 2002; Simpson og Rapone 2000.

13. Simpson og Rapone 2000, s 55 .

14. Raynolds 2002a, s 415. Sjå au Jaffee, Kloppenburg og Monroy 2004, s 170.

15. Moore Lappé og Lappé 2002, pp 27-31; Waridel 2002, s 23.

16. Guthman (2002) peikar på at den implisitte kritikken av at alt blir gjort til varer under kapitalismen er vanleg i dei fleste individuelle varestudiane (commodity studies).

17. Marx 1983, pp 85-100. (pp 319-29.)

18. Bernstein og Campling 2006b, pp 423-6; Elson 1998; Guthman 2002; Hudson og Hudson 2003; Marx 1983, pp 85-100 (pp 319-29); McNally 199 3, pp 199 -200 og 214-17.

19. Elson 1988 og 2002.

20. Elson 1988 og 2002; Fisher 2004; Moore Lappé og Lappé 2002, pp 199 -203, 293-6; Raynolds 2002a, pp 415-20; Simpson og Rapone 2000, pp 47 -55 ; Waridel 2002, pp 24-7, 100-13.

21. Elson 2002.

22. Waridel 2002, pp 106-9. 23. Bird og Hughes 1997 . Kvinnelege kjøparar er meir opne for å handle etisk pga sosialt skapte kjønnsskille mellom maskuline og feminine roller. Den «sosiale kvinna» er meir på linje med etisk forbruk enn den «økonomiske mannen» (Gidengil 1995 ). På ein seminardiskusjon kommenterte Mary Frey (direktør/CEO i Ten Thousand Villages i Canada) det faktum at nær åtti prosent av kundane til TTV var kvinner og at rettferdig handel i nord på mange måtar derfor var ei «kvinnerørsle» (Frey 2004). Ei analyse av kjønn og politisk forbrukarmakt finn du hos Micheletti 2004.

24. Som ein lesar korrekt peikar på, betyr det at mens forbrukarar frå arbeidarklassen ikkje prosentvis kjøper mest rettferdig kaffi, så brukar desse forbrukarane ein mykje større del av inntekta si i namnet til solidariteten.

25. Statistics Canada 2003.

26. Pendergast 199 , p 395 .

27. Klein 2000, p 372.

28. Klein 2000, p 429.

29. Bird og Hughes 1997 , p 160; Blowfield 1999 , pp 76 0-1; Seligman 2002.

30. Fridell 2007; Giovannucci 2003, pp 21-2, 55 -9; Renard 2005, pp 426-30.

31. Dawson 2003; Princen, Maniates og Conca 2002.

32. Dawson 2003.

33. Hudson og Hudson 2003, s 426.

34. Mandel 1986, s 22. Mandels artikkel var ein kritikk av oppfatninga til Alex Nove om «gjennomførbar sosialisme» og var ein del av ein interessant debatt om utsiktene for sosialistisk planlegging som starta i New Left Review på 1980-tallet. Sjå Auerbach, Desai og Shamsavar 1988; Elson 1988, og 2002; Mandel 1986 og 1988; McNally 199 3, pp 214-17; Murray 1987; Nove 1987 og 1991.

35. D awson 2003; Hudson og Hudson 2003, s 426; Princen, Maniates og Conca 2002.

36. Maniates 2002, s 206.

37. Sjå td Seligman 2002.

38. Dawson 2003, pp 132-54 .

39. Lasch 1979 , pp 72-5.

40. Lasch 1979 .

41. Lasch 1979 , s 166 .

42. Lasch 1979 , s 29. 43. Bernstein og Campling 2006b, pp 423-34; Guthman 2002.

44 . Moore Lappé og Lappé 2002, pp. 27–31 og 291–3.

45 . Fromm 194 1, pp 32-78, 119, og 273.

46 . Moore Lappé og Lappé 2002, pp 291–3.

47 . Featherstone 199 0, pp 14-15; Guthman 2002, s 305. Sjå ein kritikk av bidrag frå kulturforskarar omkring varestudiar hos Bernstein og Campling 2006b.

48. Lyon 2003.

49 . Barrett, intervju 2004; Fridell 2007.

50. Princen 2002.

51. Fridell 2004 og 2007; Rogers 2004.

52. Fridell 2007. Ifølge Starbucks fekk gardbrukarane i CI-programmet i 2001 betalt ein premie på seksti prosent over «lokale prisar». (Starbucks 2004.) Mens det er uklart kva det betyr, er det sannsynlegvis godt under 1 US-dollar per pund då verdsprisen for kaffislag dyrka i Brasil låg mellom 0,60 US-dollar og 0,40 det året (UNCTAD 2004). Det er vesentleg lågare enn minsteprisen i nettverket til rettferdig handel på 1,26 US-dollar per pund.

53. Choudry 2003.

54 . Barnett 2002; Fridell 2007.

55 . Princen 2002, s 116.

56 . Bernstein og Campling 2006b, pp 423-34.

57 . Simpson og Rapone 2000, s 53; Taylor 2002, s 7.

58. Fridell 2007; Simpson og Rapone 2000.

59 . Fridell 2007; Simpson og Rapone 2000; VanderHoff Boersma, intervju 2002, og 2002.

60. Fridell 2007; Taylor 2002; VanderHoff Boersma 2002. 61. McNally 199 3 og 2002; Wood 1999 .

62. FLO 2001, s 2.

63. McNally 2002, s 86.

64 . Brenner 197 og 1985; Brewer 1990; Kay 1975 ; Leys 1996 ; McNally 199 3 og 2002; Wood 199 .

65 . Wood 199 , pp 6-7.

66 . Blowfield 1999 ; LeClair 2002.

67 . Renard 199 , s 496 .

68. VanderHoff Boersma 2002, s 20.

69 . VanderHoff Boersma, intervju 2002.

70. Fridell 2007; samtale med Roy, 2004.

71. Fridell 2007; VanderHoff Boersma, intervju 2002.

72. R aynolds 2002b, s 11; Renard 1999 , s 498.

73. EFTA 2001, pp 33-6; FLO 2001; Giovannuci 2003.

74 . Raynolds, Murray og Taylor 2004; Taylor 2002, pp 7, 25-6.

75 . Martinez 2002.

76 . Sitert frå Gonzalez Cabanas 2002, s 32.

77 . Marx 1983, p 94 . (197 8, p 326.)

78. McNally 2002, pp 233-4.  

Referansar:

– Auerbach, Paul, Meghnad Desai og Ali Shamsavari 1988, ‘The Transition from Actually Existing Capitalism’, New Left Review, I, 170: 61–78.

– Barnett, Erica C. 2002, ‘Prison Coffee’, Organic Consumers Association, 27. desember – 2. januar.

-Barrett, Bill 2004, telefonintervju med forfattaren, Guelph, Ontario.

– Bernstein, Henry og Liam Campling 2006a, ‘Commodity Studies and Commodity Fetishism I: Trading Down’, Journal of Agrarian Change, 6, 2: 239–64. – 2006b, ‘Commodity Studies and Commodity Fetishism II: “Profits with Principles”?’, Journal of Agrarian Change, 6, 3: 414–47.

– Bird, Kate og David R. Hughes 1997, ‘Ethical Consumerism: The Case of “Fairly-Traded” Coffee’, Business Ethics: A European Review, 6, 3: 159–67.

– Blowfield, Mick 1999, ‘Ethical Trade: A Review of Developments and Issues’, Third World Quarterly, 20, 4: 753–70.

– Bolscher, Hans 2002, intervju med forfattaren, Utrecht.

– Brenner, Robert 1977, ‘The Origins of Capitalist Development: A Critique of Neo-Smithian Marxism’, New Left Review, I, 104: 25–93.

– 1985, ‘The Social Basis of Economic Development’ i Analytical Marxism, redigert av J. Roemer, Cambridge: Cambridge University Press.

– Brewer, Anthony 1990, Marxist Theories of Imperialism: A Critical Survey, andre utgave, London: Routledge.

– Choudry, Aziz 2003, ‘Beware the Wolf at the Door’, Seedling (GRAIN), October.

– Dawson, Michael 2003, The Consumer Trap: Big Business Marketing in American Life, Urbana: University of Illinois Press.

– EFTA 2001, EFTA Yearbook: Challenges of Fair Trade 2001–2003, Maastricht: European Fair Trade Association (EFTA).

– Elson, Diane 1988, ‘Market Socialism or Socialization of the Market?’ New Left Review, I, 172: 1–44.

– 2002, ‘Socializing Markets, Not Market Socialism’ i Socialist Register 2002: Necessary and Unnecessary Utopias, redigert av Leo Panitch og Colin Leys, Black Point: Fernwood Books.

– Featherstone, Mike 1990, ‘Perspectives on Consumer Culture’, Sociology, 24, 1: 5–22.

– Fisher, Carolyn 2004, ‘Report from the Field: Fair Trade and the Idea of the Market’, North American Dialogue, 7, 2: 15–18.

– FLO 2001, Report 2000–2001: Developing Fairtrade’s Labelling, Bonn: Fairtrade Labelling Organisations International (FLO).

-2003, Fairtrade Standards in General, Bonn: Fairtrade Labelling Organisations International (FLO).

– Frey, Marv 2004, ‘Presentation on Ten Thousand Villages’, i Fair Trade Workshop For Academic and Fair Trade/No Sweat Practitioners. Toronto: York University.

– Fridell, Gavin 2004, ‘The Fair Trade Network in Historical Perspective’, Canadian Journal of Development Studies, 25, 3: 411–28.

– 2006, ‘Fair Trade and Neoliberalism: Assessing Emerging Perspectives,’ Latin American Perspectives, 33, 6: 8–28.

– 2007, Fair Trade Coffee: The Prospects and Pitfalls of Market-Driven Social Justice, Toronto: University of Toronto Press.

– Fromm, Erich: Flukten fra friheten, Pax, 1965.

– Gidengil, Elisabeth 1995, ‘Economic Man – Social Woman? The Case of the Gender Gap in Support for the Canada-United States Free Trade Agreement’, Comparative Political Studies, 28, 3: 384–408.

– Giovannucci, Daniele 2003, The State of Sustainable Coffee: A Study of Twelve Major Markets, International Coffee Organisation/International Institute for Sustainable Development/United Nations Conference on Trade and Development/World Bank.

– Gonzalez Cabanas, Alma Amalia 2002, Evaluation of the Current and Potential Poverty Alleviation Benefits of Participation in the Fair Trade Market: The Case of Unión La Selva, Chiapas, Mexico,

– San Cristóbal de las Casas, Chiapas: Union of Societies of La Selva/Federation of Social Solidarity Societies.

– Guthman, Julie 2002, ‘Commodified Meanings, Meaningful Commodities: Re-Thinking Production-Consumption Links through the Organic System of Provision’, Sociologia Ruralis, 42, 4: 295–311.

– Hudson, Ian and Mark Hudson 2003, ‘Removing the Veil?: Commodity Fetishism, Fair Trade, and the Environment’, Organisation & Environment, 16, 10: 413–30.

– Jaffee, Daniel, Jack R. Kloppenburg, Jr. og Mario B. Monroy 2004, ‘Bringing the “Moral Charge” Home: Fair Trade within the North and within the South’, Rural Sociology, 69, 2: 169–96.

– Kay, Geoffrey 1975, Development and Underdevelopment: A Marxist Analysis, New York: St. Martin’s Press.

– Klein, Naomi 2000, No Logo: Taking Aim at the Brand Bullies, Toronto: Vintage Canada.

– Lasch, Christopher 1979, The Culture of Narcissism: American Life in an Age of Diminishing Expectations, New York: W.W. Norton & Company

– LeClair, Mark S. 2002, ‘Fighting the Tide: Alternative Trade Organizations in the Era of Global Free Trade’, World Development, 30, 6: 949–58.

– Leys, Colin 1996, The Rise and Fall of Development Theory, Bloomington: Indiana University Press.

– Lyon, Sarah 2003, ‘Fantasies of Social Justice and Equality: Market Relations and the Future of Fair Trade’, på 2003-møtet til Latin American Studies Association (LASA), Dallas, Texas.

– Mandel, Ernest 1986, ‘In Defense of Socialist Planning’, New Left Review, I, 159: 5–37.

-1988, ‘The Myth of Market Socialism’, New Left Review, I, 169: 108–20.

– Maniates, Michael 2002, ‘In Search of Consumptive Resistance: The Voluntary Simplicity Movement’, i Confronting Consumption, redigert av Thomas Princen, Michael Maniates og Ken Conca, Boston: MIT Press.

– Martinez, Maria Elena 2002, Poverty Alleviation through Participation in Fair Trade Coffee Networks: The Case of the Tzotzilotic Tzobolotic Coffee Coop, Chiapas, Mexico, New York: Fair Trade Research Group/Colorado State University/Ford Foundation

– Marx, Karl, Kapitalen, første bok, del 1, Oktober 1983 (1978 (1867), Capital, Volume One, i The Marx-Engels Reader, redigert av Robert C. Tucker, New York: W.W. Norton & Company.)

– McNally, David 1993, Against the Market: Political Economy, Market Socialism and the Marxist Critique, London: Verso.

– 2002, Another World Is Possible: Globalization and Anti-Capitalism, Winnipeg: Arbeiter Ring Publishing.

– Micheletti, Michele 2004, ‘Why More Women? Issues of Gender and Political Consumerism’ in Politics, Products, and Markets: Exploring Ethical Consumerism Past and Present, redigert av Michele Micheletti, Andreas Follesdal og Dietlind Stolle, New Brunswick: Transaction Publishers.

– Moore Lappé, Frances og Anna Lappé 2002, Hope’s Edge: The Next Diet for a Small Planet, New York: Jeremy P. Tarcher/Putnam.

– Murray, Robin 1987, ‘Ownership, Control and the Market’, New Left Review, I, 164: 87–112.

– Nove, Alec 1987, ‘Markets and Socialism’, New Left Review, I, 161: 98–104.

– 1991, The Economics of Feasible Socialism: Revisited. 2. utgave, London: Unwin Hyman.

– Pendergrast, Mark 1999, Uncommon Grounds: The History of Coffee and How It Transformed Our World, New York: Basic Books.

– Princen, Thomas 2002, ‘Distancing: Consumption and the Severing of Feedback’, i Confronting Consumption, redigert av Thomas Princen, Michael Maniates og Ken Conca, Boston: MIT Press.

– Princen, Thomas, Michael Maniates og Ken Conca (red.) 2002, Confronting Consumption, Boston: MIT Press.

– Raynolds, Laura T. 2002a, ‘Consumer/Producer Links in Fair Trade Coffee Networks’, Sociologia Ruralis, 42, 4: 404–24.

– 2002b, Poverty Alleviation through Participation in Fair Trade Coffee Networks: Existing Research and Critical Issues, New York: Fair Trade Research Group/Colorado State University/Ford Foundation.

– Raynolds, Laura T., Douglas Murray og Peter Leigh Taylor 2004, ‘Fair Trade Coffee: Building Producer Capacity Via Global Networks’, Journal of International Development, 16: 1109–21.

– Renard, Marie-Christine 1999, ‘The Interstices of Globalisation: The Example of Fair Coffee’, Sociologia Ruralis, 39, 4: 484–500.

– 2005, ‘Quality Certification, Regulation and Power in Fair Trade’, Journal of Rural Studies, 21: 419–31.

– Rogers, Tim 2004, ‘Small Coffee Brewers Try to Redefine Fair Trade’, The Christian Science Monitor, 13 April.

– Samtale med Roy, Normand 2004, Oaxaca, Mexico.

– Seligman, Paul 2002, ‘Protestors Can Tell You the Next Consumer Trend’, Marketing, 11. juli.

– Simpson, Charles R. og Anita Rapone 2000, ‘Community Development from the Ground Up: Social-Justice Coffee’, Human Ecology Review, 7, 1: 46–57.

– Starbucks 2004, Corporate Social Responsibility. Lest 12. mars 2004. Tilgjengeleg frå http://www.starbucks.com/aboutus/csr.asp.

– Statistics Canada 2003, Food Expenditure in Canada 2001, Ottawa: Minister of Industry.

– Talbot, John M. 2004, Grounds for Agreement: The Political Economy of the Coffee Commodity Chain, Oxford: Rowman & Littlefield.

– Taylor, Peter Leigh 2002, Poverty Alleviation through Participation in Fair Trade Coffee Networks: Synthesis of Case Study Research Question Findings, New York: Fair Trade Research Group/Colorado State University/Ford Foundation.

– 2005, ‘In the Market but Not of It: Fair Trade Coffee and Forest Stewardship Council Certification as Market-Based Social Change’, World Development, 33: 129–47.

– UNCTAD 2004, Unctad Handbook of Statistics on-Line: United Nations Conference on Trade and Development (UNCTAD).

– VanderHoff Boersma, Francisco 2002, intervju med forfattaren, San José el Paraíso, Oaxaca, Mexico.

– 2002, Poverty Alleviation through Participation in Fair Trade Coffee Networks: The Case of Uciri, Oaxaca, Mexico, New York: Fair Trade Research Group/Colorado State University/Ford Foundation.

– Waridel, Laure 2002, Coffee with Pleasure: Just Java and World Trade, Montreal: Black Rose Books.

– Wood, Ellen Meiksins 1999, The Origin of Capitalism, New York: Monthly Review Press.

 
 

 

«Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer.» ( Johannes Åpenbaring.)

Gert Nygårdshaug har skrevet 26 bøker, alt fra lyrikk, til noveller, eventyr og barnbøker samt krimbokserien om detektiven Fredrik Drum. Serien på 10 kriminalromaner har gjort ham til har en av Norges mest kjente krimforfattere. Han bruker elementer fra mange sjangere i sine bøker, også i de somvanligvis betegnes som rene kriminalromaner.

De tre bøkene – Mengele Zoo, Himmelblomstreet og Afrodites Basseng – har en annen innretning enn Gert Nygårdshaugs andre bøker. I de andre er det ikke kriminalromanens sirkling rundt et forbrytersk tema som er hovedsaken, selv om mye av spenningen og nerven i handlingenligger tett opp til kriminalromanen.

Boka Mengele Zoo som handler om indianergutten Minos dramatiske liv, er en drivende spennende bok som engasjer og opprører leseren, ikke minst fordi den henter mye stoff fra den brutale virkelighet som har rammet Sør-Amerikas indianere. Utryddelse av hele stammesamfunn og raseringav enorme regnskogsområder.

Nygårdshaug som selv har reist og oppholdt seg i Sør-Amerika, viser her at han har tilegnet seg en hel del kunnskap om mennesker, naturen og ikke minst om noeså spesielt som jungelens mangfoldige sommerfuglarter.

Mengele Zoo kom ut allerede i 1989. Boka solgte ikke særlig i begynnelsen, men har i motsetning til mye annet som blir skrevet, med tida bare økt i popularitet. Da en folkejury etter en heftig leserkampanje kåret Mengele Zoo til «Tidenes beste norske bok», økte tilstrømningen av nye lesereytterligere.

Om boka kanskje ikke skremmer vannet av makta, så burde den vel vekke en viss bekymring blant de som sitter i sentrale maktposisjoner. Det er tross alt en bok som onde tunger hevder har vært en lærebok for Bin Laden. En bok der hovedpersonene suksessfylt tar i bruk metoder som ikke er så veldig ulike metodene til Baader Meinhofs Rote Arme Fraksjon, er altsåkåret til tidenes beste, norske bok.

Med disse svært så elitistiske løsningene som er ganske så fjerne fra «masselinja», l ykkes ofrene for kapitalen og imperialismens herjinger – bedre i boka enn i virkeligheten– å slå tilbake mot sine fiender.

Men for all del! Man skal ikke glemme at Gert Nygårdshaug har skrevet en roman, ikke et politisk handlingsprogram. En roman, og som sagt en spenningsroman. Og selv om de dramatiske og til dels spektakulære aksjonsformene, som til tider blir vel fantasifulle, så er de utvilsomt effektivevirkemidler for å holde leseren fanget.

Uten å avsløre for mye av handlingsforløpet, kan man allikevel gjøre en vurdering av noen av bokas politiske standpunkter ved å ta utgangspunkt i for eksempel et avsnittsom dette:

«Orlando og Mino deltok etter hvert mer og mer aktivt i de politiske diskusjonene, og ble betraktet som anarkister. De hadde vanskeligheter med å skjønne viktigheten av de små nyansene som skilte CCPR, CCPR (Negro), ACS, PTC, CTF, CST (m-l), Frente Rojo og et utall andre venstregrupper. Dessuten hadde ingen av disse politiske grupperingene utviklet en analyse av det problemet som opptok særlig Mino mest: Menneskets tilsynelatende totale forakt for andre skapninger og vekster. Han tenkte at om en gang disse unge, radikale og modige studentene kom til makten, så ville de fortsette å hylle mennesket, gi det rett til å foreta seg alt som kunne tjene det selv. Han kom til at ikke bare måtte det eksisterende systemet rives ned og utslettes for alltid, men menneskebildet måtte også ødelegges. Mennesket var et usselt kryp, den verste skapningen jorden hadde fostret.»

Et fjernt ekko av Bakunins kritikk av Marx? Nei, i grunnen ikke, og selv om det er urettferdig å gjøre en vurdering av tre ganske så omfangsrike romaner basert på et enkelt avsnitt, så er dette lille utdraget ganske så interessant. For dette synet på mennesket danner bakgrunnen for mye av handlingsforløpet i bøkene. Her begynner hovedpersonen Mino å nærme seg i tankene filosofen Peter Wessels Zapffes depressive syn på mennesket. Kort fortalt: Mennesket har utviklet seg til å bli et fremmedelement i naturen. Menneskets intellekt har gitt det en fordel som det har benyttet seg av for å underlegge jorden og andre skapninger menneskets vilje. Hvorfor? Nettopp fordi mennesket uvergelig blir drevet av en ustoppelig trang til å legge mening i den meningsløse tilværelsen. Men intellektet, det som gav mennesket muligheten til å bli den dominerende art, fremmedgjør mennesket fra den øvrige naturen, og blir en hemsko som fører til menneskets egen undergang. Derfor vil den natur som vi har satt oss ut over og ikke lever i samsvar med, være best tjent med at mennesket forsvantfor godt.

Som man skjønner, står dette synet for mildets talt langt unna både den kristne troen på at verden ble til for vår skyld, – mennesket som naturens ypperste skapning. Og den tillempede varianten, – menneskets rett til ubegrenset utnytting av naturen til sin fordel. Et syn som især kapitalismen, men også sosialistiske regimer har værteksponenter for.

Nå var jo Zapffe en ganske rart sammensatt person. Han var ikke bare en depressiv filosof, men også en svært så livsbejaende humorist. Mannen som skrev Nord Norges klassikeren Vett og Uvett, kunne neppe være annet enn det. Ikke helt i samme gata riktignok, men det livsbejaende elementet gjenfinner man heldigvis i rikt mon i Nygårdshaugs romaner. (Heldigvis, forellers hadde det vel neppe blitt noen fortsettelse).

Det er interessant og ikke minst underholdene å lese Nygårdshaugs høyst spesielle «kompromissløsning» på Zapffes problem i de to neste bøkene. Himmelblomsttreets Muligheter som kom ut i 1995, og Afrodites Basseng fra 2003. For selv om handlingen i disse ikke er noen direkte fortsettelse avMengele Zoo, så står de temamessig såpass nære denne at det er naturlig å lese disse som oppfølgere. Og uten å være en triologi i ordets egentlige forstand er det flere tydelige «røde tråder» som går fra den første til den siste boka. Den tydeligste må vel være det økologiske perspektivet med vektleggingen av faunaen og især skogens betydning. Det blir mye skog her kan man trygt si etter hvert som man leser seg framover ibøkene.

Svaret blir opplagt ganske annerledes om man i stedet for å se mennesket som «utvalgt før verden ble til», heller velger å betrakte mennesket som et slags ondartet virus, en inntrenger som overtar og truer med å utslette vertsorganismen, i dettetilfelle Jorda med hele sitt spekter av livsformer.

Zappe mente i fullt alvor at det beste ville være om mennesket forsvant, at erkjennelsen av sin mislykkethet ville føre til at mennesket rett og slett lot være å reprodusere seg, men det går ikke. Nygårdshaug går inn for en like drastisk løsning. Men hans svært originale vri på hvordan bli kvitt «faenskapen» i verden og samtidig bevare menneskeheten i hvert fall litt av den, er minst like dramatisk, selv om heller ikke dette er en særlig realistisk utvei. Skjønt hva er realistisk?

Nygårdshaug benytter seg av friheten til å pendle mellom en realistisk og hva man mer må forstå som en magisk realistisk synsvinkel. For selv om Nygårdshaug neppe har erfart å se de samme syn som salige Johannes gjorde i hulen på Patmos, er hendelsesforløpet i bøkene mer enn nok til å overskride hva man kunne tro var mulig. Så kan man jo jamføre dette med utviklingen i den virkelige verden, som under de rådende omstendigheter er i ferd med å bringe oss dit hen at det er en høyst reel fare for at vi ufrivillig framprovoserer en tilstand ennå mer fryktinngytende enn den som utspiller seg i romanen.

Det som tjener disse bøkene til ære, er at de ikke blott er spenningslitteratur som er leseverdige kun for spenningens egenverdi. Men de setter fokus mot høyst reelle problemstillinger som bare har blitt mer aktuelle i tida som har gått etter at de ble skrevet.

Kurt Ben Nilsen

Lester R. Brown: Plan B 3.0: Hvordan redde vår jord, Boksmia, 2008

Hvordan redde vår jord? Lester R. Brown stiller dette spørsmålet i boka Plan B 3.0. Den første delen er en gjennomgang av de største utfordringene menneskeheten står ovenfor når det gjelder miljø, global oppvarming, oljemangel, sviktende matvaresikkerhet, befolkningsøkning, vannmangel, stigende havnivå, reduserte fiskebestander, krympende skoger og utryddelse av arter. Brown avviser at verden kan fortsette som i dag. Det må gjøres et krafttak for å få verden og sivilisasjonen inn på et bærekraftig spor, eller som Brown skriver det «mobiliseringsom om det var krig».

Brown henter inspirasjon fra president Roosevelt sine nasjonale produksjonsmål for våpen. Roosevelt sa i 1942 at nå skulle USA produsere 45 000 tanks, 60 000 fly, 20 000 luftvernvåpen og en handelsflåte på 6 millioner tonn. Dette ble sett på som nesten umulig, industrien ønsket å fortsette å produsere sine gamle industrivarer. Men Roosevelt forbyr produksjon og salg av biler, byggingen av landeveier og motorveier stoppet, kjøring for fornøyelsens skyld ble forbudt og varer som bensin, sukker og fyringsolje blir rasjonert. Dette frigjorde enorme produksjonskrefter som resulterte i at målene ble over oppfylt. I 1944 var229 600 fly produsert.

Boka er proppfull av fakta, og den burde kunne være et nyttig oppslagsverk for aktivister på jakt etter fakta om verdens miljøproblemer. Sjøl om det av og til går fort i svingene for Brown, er det helhetlige bildet av en verden sommå endres godt beskrevet.

Hva er alternativet?

Plan B beskriver mange viktige tiltak og snuoperasjoner som kan gjennomføres for redde vår jord. Boka inneholder et omtrentlig budsjett som viser at det koster bare 190 milliarder dollar å sikre grunnutdanning og grunnleggende helsetjenester til alle, avskaffe analfabetisme, og til og med innføre skolelunsj i de 44 fattigste landene, i tillegg til miljøtiltak som treplanting for å binde opp karbon, redusere flommer og bevare jord, vern av matjord, gjenvinning av beitemark, gjenoppbygning av fiskestammene, bevaring av det biologiske mangfoldet og sikring av grunnvannsnivåene. I en tid da verdens regjeringer spyr ut tilsvarende summer i redningspakker for verdens banker, burde det ikke være noe problem å spa opp 190milliarder for redde vår jord.

Men jeg har noen innvendinger mot Plan B. Den baserer seg på at maktforholda skal være som de er i dagens verden for evig tid. Det er de som har profittert, og fortsatt profitterer, på utbyttinga av jordkloden som nå skal stå for redninga. Brown håper på at WTO, FN, verdens regjeringer og verdens rikeste skal begynne å taflere miljøvennlige valg.

Den andre innvendingen jeg har imot Plan B, er at jeg oppfatter boka som ubegrensa teknologipositiv. Brown ser for seg at teknologien som er her eller finnes rett rundt hjørnet, er tilstrekkelig miljøvennlig til å stoppe klimaendringene. Boka drøfter lite rundt miljøkonsekvensene av å produsere alle de miljøvennlige bilene, togene og forbruksvarene, men diskuterer i stor grad bare hvordan forbruketskal bli mer miljøvennlig.

Min siste innvending er trua på det miljøvennlige kapitalistiske markedet. Brown mener at kapitalismen kan bli miljøvennlig, bare den tar med seg miljøkostnadene i prisen på varene. Eksempler fra boka er den store trua på bomringer rundt byene, ellermiljøbeskatning av varer og tjenester.

Alt i alt er dette en bok for de som vil ha fakta om dramatiske endringene jorda står ovenfor, og den kan gi inspirasjon til mange forslag til reformkrav for å bedre jorda. Men samtidig er den også et interessant eksempel på hvordan øko-kapitalister tenker. Ikke rart at en av forrige århundrets ledende imperialister, eks-president BillClinton, anbefaler Lester R. Brown sin bok.

Jokke Fjeldstad

Rolf Aakervik: Rasisme på norsk, Almater forlag, 2008

Boka Rasisme på norsk er ei debattbok om rasisme i Noreg, og har særleg ungdom som målgruppe, skriv forfattaren i føreordet. Boka er basert på migrasjonspedagog Rolf Aakervik sine røynsler gjennom mange års arbeid med og forsking på mangfald ograsisme.

Noko av bakgrunnen hans for å skriva er ein vilje til å diskutera og presisera rasismeomgrepet, og forsvara det som ei nemning på diskriminering på grunnlag av etnisk/ nasjonalt opphav, avstamming, hudfarge og liknande, slik det er definert i SN-konvensjonen om rasediskriminering. Dette er eit godt prosjekt, og noko som heilt sikkert kunne vore nyttig å bruka i samfunnsfagundervisninga,slik Aakervik ynskjer.

Boka set seg føre å vera ei innføring i rasisme i Noreg, med delane:

• Hvordan rasisme kan oppleves
• Rasisme i teori og praksis- Rasismens uttrykksformer
• Uhederlighet, kriminalitet, vold og fanatisme
• Fremmedfrykt
• Hva kan ungdommer gjøre?
• Anti-rasisme
• Sentrale begreper

Boka opnar med å fortelja gjennom historiene til «Salomon», «Muhammed» og «Saida» om korleis kvardagen kan vera for ungdomar i Noreg med ulike minoritetsbakgrunnar. Ifølgje Aakervik er desse historiene «bygget på en blanding av erfaringsmateriale, undersøkelser og forskning og (…) deretter generalisert.» (side 22)

Det verkar som eit fint opplegg, og det er ein god ide å starta med å fortelja korleis det kjennest ut for dei som opplever at dei vert haldne utanfor og diskriminerte. Likevel tykkjer eg det kunne vore arbeidd litt betre med å fokusera historiene. Kvifor må til dømes historia om Salomon gjerast «sosiologisk» ved å bruka eit heilt avsnitt på å fortelja om kor mange av elevane i klassen hans på grunnskulen som budde i blokk, rekkjehus og villa, men utan å fortelja kor gamal hovudpersonen var da han byrja på skulen eller kva klassetrinn han byrja på (det står tidlegare i teksten at han kom til Noreg som einsleg mindreårig asylsøkjar då han var seksten)? Her gjer forfattaren eit i utgangspunktet godt grep for å skapa innleving og engasjement, men skuslar vekk noko av potensialet ved å fokusera på mindre relevante detaljar, og missa fokuset på hovudpersonen som lesaren gjerne er interesserti.

Likevel er det interessant å lesa om dei tre «lagnadene», sjølv om ein lurer på kor «autentiske» dei er og i kva grad dei er sette saman av bitar av ulike ungdomar sine historier, og kva som fyrst og fremst er generalisering og dikting (kanskje særleg sidan det i to av dei tre historiene vert snakka om SOS Rasisme-lag på skulen. I kva grad er det ei vanleg erfaring for minoritetsungdom? Eller er det fyrst og fremst teke med for å informera lesaren om organisasjonen?), men slik må det nødvendigvis vera når det er anonymiserte historier baserte på forfattaten si oppsamla erfaring, og det er heilt greitt. Det står òg mykje bra i kapitlet “Rasisme i teori og praksis». Det er ein seriøs og ganske god argumentasjon for at norsk innvandringspolitikk kan kallast (eller er) rasistisk, og det er standpunkt som eg meiner det er viktig å få inn i skulen og gjeve ungdom høve til å møta i norske klasserom. Alt i alt meiner eg at boka representerer eit viktigprosjekt.

Problemet med boka som opplysnings- og debattbok retta mot ungdom er at ho er så rotete, uklårt og kompakt skrive at ho er veldig vanskeleg å lesa og få meining ut av. Hadde eg vore lærar, trur eg at eg heller ville brukt element av historiene frå boka eller kanskje invitert forfattaren på besøk, heller enn å satsa på at elevane fekk noko ut av å lesa boka.Her er ein del av eit avsnitt under overskrifta«Rasisme i teori og praksis»:

«Tross mange ord om et flerkulturelt og integrerende og mangfoldig samfunn, forteller den praktiske virkeligheten og innvandringslovene at det er for mange av «dem» og at «vi» må sikre oss mot at «de» blir enda flere. Media forteller at barna til innvandrere blir voldelige, at kriminelle utlendinger prøver å snike seg inn i landet og at innvandrere og flyktninger utan arbeid går på sosialen når det er nok av ledige jobber. Det er også østeuropeiske bander som gjør tyveriraid. Disse medvirker også til å problemfokusere et bilde av utlendingar som forsterker fremmedfiendtlige og rasistiske holdningar. Fordommene fører til at mange ikke finner ut at Ali er grei og at det at han går i moskeen ikke gjør ham farlig eller kriminell, kanskje tvert imot. Mange veksler identiteter.» (side 45)

Forfattaren skriv at fordi boka er tenkt å brukast i skulen, av ungdommar, har han unngått referansar. Eit problem med denne teksten er presisjonsnivået: at det er veldig uklårt kva som er fakta, kva som er personlege generaliseringar og kva som er rein synsing. Eit anna er samanhengen. Etter at han fortel kva media fortel om innvandrarar, nemner han dei austeuropeiske tjuveribandane. Her vert det uklart om han meiner dei faktiske eller bandane slik dei er referert til i media. I neste setning går det fram at det er truleg dei faktiske bandane han meiner, sidan dei der er aktørar som bidreg til å skapa eit negativt bilete av utlendingar. Faktisk medverkar dei austeuropeiske bandane, om ein skal ta teksten på ordet, til at mange ikkje vil verta kjende med Ali sidan han går i moskeen. Det verkar i utgansgpunktet som ein litt pussig årsakssamanheng, og ikkje spesielt rimeleg for ein som ikkje er veldig samd med forfattaren frå før. Så kjem plutseleg ei lausriven setning om atmange vekslar identitetar.

Her hadde det gjort seg med litt grunnleggjande tekstarbeid. Då kunne dette vorte ei mykje meir brukande, og med det viktigare, bok.

Gudrun Kløve Juuhl 

Magnus E. Marsdal: Mannen uten egenskaperForlaget Manifest, 2008

Tidligere Klassekampen-journalist og skribent Magnus E Marsdal har skrevet en liten bok med tittelen Mannen uten egenskaper. Det er en samling artikler og essays hvorav de fleste har vært publisert tidligere. Tittelesayet som teller vel 70 sider, er ikkepublisert tidligere.

Mainstream?

I en litt småsur artikkel med navn «Sur valgallianse» kritiserer Marsdal Rødt (og Rødts forløper RV) for å ha glidd inn i en stammekultur som snakker sitt eget språk, med revolusjonære besvergelser, moralisering, og isolasjonisme. Rødt (og RV) har så lenge vært marginaliserte, at de som tilhører bevegelsen har blitt vant med det, og til og med har begynt å trives med sin marginaliserte tilværelse. Rødt har, skriver Marsdal, glemt at vi er her for å slåss om hovedstrømmen – mainstream – i arbeiderbevegelsen (og samfunnet). Dessverre har Marsdals kritikk mye forseg.

I denne boken er det derimot nettopp kampen om hovedstrømmen Marsdal går inn i. Gjennom en rekke retorisk velformulerte artikler forsøker han å argumentere for at venstresidens offentlige fellesskapsløsninger er populære, fornuftige og slagkraftige. Like kraftig argumenterer han mot høyresidens angrep på de samme offentlige fellesløsningene, også når høyresiden er representert ved Stoltenberg og hans medsammensvornepå høyresiden av Arbeiderpartiet.

Selv om Marsdal argumenterer fra et ståsted på ytre venstre fløy, er boken i hovedsak blottet for marxistisk terminologi. Språket er lettfattelig og argumentasjonen baserer seg i liten grad på forutsatte bakgrunnskunnskaper. Slik henvender Marsdal seg til en langt bredere krets av lesere enn dem som vanligvis leser Marsdals skriverier.Han retter seg mot nettopp mainstream.

Offensiv?

Når en retter seg mot mainstream, er det enkleste å ta utgangspunkt i noe som mainstream er enig i. Venstresiden har mange slike saker. Velferdsstaten, arbeidsmiljø, rettferdighet og solidaritet, miljø. Listen kan fortsettes. Marsdal skriver om disse sakene. Men han lar en helt annen «klassisk venstresidesak» være den røde tråden i det 70 sider lange tittelessayet. Og det er ingen hvilken som helst sak han har valgt seg: Behovet for høyere skatt. Det er et dristig valg for en som søker å erobremainstram.

Marsdal argumenterer for at Stoltenbergs skatteløfte fra sist stortingsvalg, nemlig å binde seg til Høyres skattenivå fra 2004, var en fallitterklæring. Skatteløftet har ført til en utdypning av den offentlige armoden ved siden av den private rikdommen. Marsdal går i polemikk mot høyresidens argumenter om at høyskattland har svakere økonomier og lavere effektivitet. Han benytter empiriske data for å vise at det forholder seg akkurat motsatt. Høyskattelandene kommer bedre ut på slike parametre i tillegg til at de kommer bedre ut på områder som spedbarnsdødlighet ogantallet fattige.

Ikke kriseråd

For Marsdal dreier ikke høyere skatt seg bare om å få høyere inntekter til staten for å finansiere det offentliges behov. Vel så viktig er det å senke det private forbruket og få bedriftene til å legge beslag på færre folk, slik at en fårfrigjort ressurser til offentlige tjenester.

Selvfølgelig er hovedpoenget riktig. Dersom velstanden skal bedres, må det skje en forskyvning av arbeidskraft fra privat til offentlig sektor. Argumentasjonen skranter likevel litt i disse krisetider. Ett underliggende premiss er at det er mangel på arbeidskraft. Slik har det til en hvis grad vært i mange år i Norge, men nå når finanskrisen rammer hardt, er det ikke nødvendigvis lengre riktig. Dag for dag bringer Dagens Næringsliv nye ledighetstall fra byggebransjen. Eiendomsmeglere som tidligere har holdt sprudlevinomsetningen påAker Brygge oppe, mister jobbene sine.

Kort sagt, så ser det ut til at det nå ikke er nødvendig med økte skatter for å frigjøre arbeidskraft fra det private. Det har den internasjonale økonomiske krisen klart helt fint på egenhånd. Det som nå trengs, er at det offentlige makter å nytte den økonomiske krisen til å få gjort svært nødvendige investeringer i skoler, jernbanenett, helsevesen etc. I dagens situasjon kan en trygt bruke mer oljepenger uten at detmedfører noen økonomiske risikoer.

Vellykket?

Marsdals bok er et forsøk på å bringe flere over på et venstreprosjekt, og han retter seg derfor mot et bredt publikum. Det lykkes han med, og han unngår å falle i noen av de velkjente stamespråkfellene. Boken er lettlest og til dels svært morsom. Likevel sitter jeg etter gjennomlesing av boken med en følelse av at det prosjektet Marsdal argumenterer for er et sosialdemokratisk prosjekt. Boken handler egentlig om å styre kapitalismen. Det er ingen argumentasjon for et annet økonomisk system. Det betyrslett ikke at Marsdal er sosialdemokrat.

Kampen for velferdsstaten er på defensiven. Mange av oss vil så mye mer enn det den snevre sosialdemokratiske velferdsstaten kan tilby. Likevel må vi ofte forsvare den mot angrep og nedbygging. Ofte er det mot sosialdemokratene vi må forsvare oss. I slike tilfeller føler jeg meg ofte som den siste tapre sosialdemokrat, og det er også slik jegvelger å tolke Mardal.

Men om det er mainstream – det vet jegikke.

Bjørn Egil Johansen

Farida Ahmadi: Tause skrik – minoritetskvinners behov for anerkjennelse, Pax Forlag, 2008

«Farida Ahmadi hevder at norsk innvandringspolitikk er kommet inn i et feilspor. Ved å knytte både våre forestillinger og de økonomiske midlene til faktorene etnisitet, religion og kultur, forsterkes problematiske maktrelasjoner. Bare ved å kombinere sosioøkonomiske tiltak med en universell rett til anerkjennelse, kan norsk innvandringspolitikk få en riktig retning. Først når de får oppleve likeverd, kan minoritetskvinner bli en del av fellesskapet.» Dette står å lese på omslaget, og gir en ganske god beskrivelseav innholdet.

Forfatterens utgangspunkt var hennes hovedoppgave i sosialantropologi fra 2006. Hun opplevde det som en gåte at så mange innvandrerkvinner i det sosialdemokratiske Norge kunne ha så store lidelser som statistikken faktisk viste. Statistikken fra en større helseundersøkelse for Oslo fra 2002 ga noen ledetråder, en undersøkelse publisert av Nasjonalt folkehelseinstitutt under navnet Helseprofil for Oslo, eller Hubroundersøkelsen. Den avslørte en hel del om forholdet mellom helse og de sosiale og økonomiske livsbetingelsene. Og, den opererte med begrepet «ikke-vestlige innvandrere ». Ahmadi kommenterer at en slik kategori vektlegger etnisk tilhørighet på en slik måte at det skjuler sosioøkonomiske forhold, blant annet klasseforskjeller blant innvandrere. Smerte var en kategori spørsmål som undersøkelsen søkte svar på. Boka forfølger dette grundig, konsentrert om minoritetskvinners opplevelser og situasjon. Ahmadi foretok omfattende intervjuer med kvinner fra Chile, Afghanistan, Somalia,Pakistan, Iran, Marokko og Sudan.

Historiene deres forteller om smerte og avmakt. Smerte som er fysisk og psykisk, som ikke faller innenfor enkle diagnoser. Avmakt som langt på vei gjør dem ute av stand til selv å kunne forandre livene sine. Ahmadi ser på, og drøfter sammenhengene. De sosioøkonomiske forholdene, traumatiske møter både med arbeidsliv og helsevesen, boligforholdene og innvandrergettoene, traumer fra krig og vold, dominans og kontroll fra menn og religion. Flere av kvinnene opplevde tilværelsen i sine egne land som bedre enn her i Norge. Bedre, inntil krig eller katastrofe tvang dem til å søke seg vekk. De traumatiske møtene med arbeidsliv og helsevesen her, handler gjennomgående om opplevelser av stigmatisering, ikke å bli sett som person, som menneske, men som innvandrer og muslim. De er i stor grad fanget i fattigdom, mangler kunnskap om det samfunnet de er kommet til.Ahmadi sier det slik:

«Dette øker følelsen av avmakt. De klarer ikke alltid å identifisere hvem som har både økonomisk og definitorisk makt over dem. Uten tilstrekkelig oversikt strever mange av disse kvinnene for å finne strategier som fungerer, for å ta kontroll over egen situasjon.»

Kultur og det kulturelle kan det sies mye om. Det finnes et helt knippe begreper. Det flerkulturelle, interkulturelle, fremmedkulturelle, multikulturelle og hva mer, og multikulturalismen. Ahmadi ser med skarpt blikk på det siste begrepet. Multikulturalisme kan virke som et besnærende uttrykk. Ahmadi ser det slik at det i virkeligheten fungerer som en nærmest konstant understreking av forskjeller, ulikheter, og inndelingen av «oss og de andre» – de hvite, de norske og innvandrerne. De ikkevestlige innvandrerne, for å si det medHelseundersøkelsen for Oslo.

Mediene er gjennomgående mest opptatt av ulikheter og problemer, enten det er nyhetsoppslag eller studiodebatter. Ahmadi spør, for eksempel, hvorfor religiøse autoriteter skal trekkes inn i løsningen av et samfunnsproblem, bare fordi man mener det handler om muslimer, i forhold til gjenger og kriminalitet. Og hvorfor religiøse autoriteter trekkes inn i programmer som handler om kvinnenes virkelighet, kropp og valgmuligheter. Stigmatiseringen og det sterke søkelyset på forskjeller som underliggende eller åpenlyst deler inn i «oss og de andre», gjør lett innvandrere, og særlig kvinner, til ofre for sin egen kultur. Eller som overskriften på ett av kapitlene sier: «Kvinnenes egne traumatiske erfaringer– hinsides medienes bilder».

Ahmadi mener også at hun kan trekke den slutningen at stigmatiseringen, som naturligvis også tjener til å forsterke bildene av hverandre begge veier, sammen med de mer eller mindre ghettopregede boligforholdene, og den sosiale og økonomiske situasjonen som helhet, fører til at religionen faktisk får et strammere grep her i Norge, blir mer sentral, dominerende og kontrollerende. Det merker ikkeminst kvinnene.

Ahmadi har en del tanker om hva som kan gjøres. La dette sitatet oppsummeredem:

«Om vi klarer å endre det strukturelle, de holdningene om oss og dem basert på kulturelle, religiøse og etniske forskjeller som skjuler sosioøkonomiske forskjeller og utfordringer, da kan vi for alvor åpne mange muligheter for individuelleendringsprosesser».

Det handler om å bli sett og anerkjent som individ, og menneske. Det er en klok ogmodig bok som bør leses.

Birger Thurn-Paulsen

En høstdag i 2006 fikk jeg boka Build it now i posten fra Monthly Review Press. Forfatteren, Michael Lebowitz, kjente jeg til fra før. Jeg kjente ham som debattant på diverse nettfora de seinere åra. Og jeg hadde lest boka Beyond Capital, der Lebowitz diskuterte teoretiske problemer knytta til Marx’ Kapitalen, særlig temaene lønnsteori, arbeiderstaten, og begrepet kollektiv arbeider. Ei interessant bok, men ikkeakkurat ei bok med det vi kan kalle masseappell.

Build it now – med undertittelen Socialism for the twentyfirst century – var derimot ei bok for et bredt publikum på venstresida. Den var på 120 små sider, og bygde delvis på foredrag for aktivister og fagforeningsfolk. Boka gjespeilte den debatten om sosialisme som foregikk i Venezuela, der Lebowitz bor og er aktiv, og den ga et bidrag til å forankre denne debatten i arven fra Marx, i klassisk marxisme. Samtidig trakk forfatteren inn erfaringer fra andre land han hadde studert, med Jugoslaviasom et framtredende eksempel.

Jeg kontakta redaksjonen i Rødt! med tanke på å få den oversatt og utgitt her hjemme. Jeg gjorde det ikke fordi jeg ser Lebowitz som en ny guru eller klassiker, men fordi denne lille boka ville være et utmerka hjelpemiddel for å få i gang en ny og mer fordomsfri – og mer konkret– debatt om sosialisme også her hos oss.

Rødt! ga ut boka som et nummer av tidsskriftet våren 2007, under tittelen Sosialisme skapes ikke i himmelen!. Den gikk ut til abonnentene, og blei i tillegg solgt der aktvister ferdes. Seinere lagde studieutvalget til Rødt– partiet – et studieopplegg på boka.

Hvor mange som har lest boka, eller studert den, aner jeg ikke. Men den er i hvert fallbra spredt og tilgjengelig for mange.

Harald Minken har lest boka, og vil diskutere. Med utgangspunkt i den skriver han et interessant innlegg i forrige nummer av Rødt!. Minken bidrar med ei konkret og kritisk vurdering av arbeiderrådssytemene i Titos Jugoslavia, i tråd med det Lebowitz skriver iboka si. Som Minken sjøl skriver:

«I kapittel 6 har Lebowitz faktisk en svært kritisk oppsummering av erfaringene fra Jugoslavia, med mange av de samme punktene som jeg har trukket fram.»

Men Minken mener Lebowitz legger for mye vekt på arbeidderråd og for lite vekt på fagforeningene i sine tanker om arbeidermakt under sosialismen – og i kampen for å skape sosialisme. Kanskje kan det Lebowitz skisserer «være den riktige modellen for Venezuela», men «i Norge syns jeg en sosialisme der fagbevegelsen spiller en avgjørende rolle er den eneste aktuelle,» skriverMinken.

Altså et saklig og fruktbart innspill i den debatten vi trenger. Men av en eller annen grunn innleder Minken innlegget sitt medfølgende utfall:

«Er det jugoslaviske systemet med arbeiderstyrte bedrifter mønsteret for sosialismen i det 21. århundre? Hugo Chavez mener visst det. Peder Martin Lysestøl antyder det samme iRødt! nr. 2A. Og partiet Rødt er visst ikke lang fra å mene det, de heller. Partiet har organisert studier på boka Sosialismen faller ikke ned fra himmelen av Michael Lebowitz.»

 

Lysestøl og Chavez og studieutvalget i Rødt får svare for seg. Hva Lebowitz mener, kan folk sjøl lese i boka hans. Der har – for å si det med Minken – «Lebowitz faktisk en svært kritisk oppsummering av erfaringene fra Jugoslavia.» Jeg leser Lebowitz slik at han på pedagogisk vis forsøker å forklare at den «jugoslaviske modellen» hadde så fundamentale mangler at den måtte ende medgjenoppretting av kapitalismen.

Og partiet Rødt? Jeg satt sjøl i komitéene som jobba fram det prinsipprogrammet stiftelseslandsmøtet vedtok. Og jeg trur ikke det er mange spor av «Jugoslavia som forbilde » eller «titoisme» der. Det var rett ogslett ikke noe tema da.

At det er blitt tema nå, er helt fint. Diskusjon trenger vi, og det bør være endiskusjon uten nye eller gamle tabuer.

Et steg videre kunne være at Harald Minken skreiv litt mer om hvordan fagforeninger kan spille den rollen han mener de må ha for at demokrati og arbeiderstyre skalkunne utvikles i et sosialistisk Norge.

Jon Børge Hansen

Pierre Gilly: Bombdiplomati – konsten att skapa en fiende, Verbal förlag, 2008

Siden det amerikanske angrepet på Irak, har de nykonservative i Pentagon og Det Hvite Hus fremstilt Iran som den største trusselen mot demokrati og menneskerettigheter. Mahmoud Ahmadinejad, derimot, har siden han ble valgt til president i 2005, har vært den fremste busemannen og syndebukken. At dette er basert på en konstruksjon, er det ingen tvil om. I boka Bombdiplomati – konsten att skapa en fiende setter den svenske frilansjournalisten Pierre Gilly seg fore ådekonstruere dette bildet.

Nå er konstruksjon av alternative virkeligheter ikke noe nytt i internasjonale relasjoner – forfattere som Noam Chomsky, James Petras og Howard Zinn har nærmest gjort det til et levebrød å avsløre disse konstruksjonene, stort sett med hell. Det gjør også Gilly, men den dekonstruktive metoden han benytter seg av, gjør at man fortsatt sitter igjen med flere spørsmålstegn. Særlig markant er fraværet av en forklaring på aggresjonen – med unntak av enkelte henvisninger til oljeressursene, som for all del er en viktig del av bildet. Det fremstår nærmest som at presset mot Iran øves for pressets egen skyld. Det er også ganske så betegnende når forfatteren refererer til den franske filosofen Jean Baudrillards tese om at Golfkrigen i 1991 ikke fant sted, uten egentlig å kommentere den. Når det er sagt, svekker ikke det boka som et arsenal avargumenter mot krig.

Strukturen i boka bidrar til å gjøre boka lesbar og lettfattelig. Hvert enkelt kapittel handler om enkelttemaer assosiert med trusselen mot Iran, og begynner med en gjennomgang av forfatteren selv og avsluttes med intervjuer med en rekke amerikanske eksperter på temaene. Språket er lett og ledig, og selv om boka har et visst noteverk, er det på ingen måte et akademisk verk. Boka begynner med et forord avKlassekampens debattredaktør, tidligere leder av Ung Vänster i Sverige, Ali Esbati, før den fortsetter med kapitler som hovedsakelig handler om demoniseringen av Iran og Ahmadinejad, Irans karakter, medias rolle, Irans påståtte atomvåpenprogram, kristen og sionistisk islamofobi, orientalistiske fordommer, krigsbudsjetter og menneskerettighetsimperialisme.Den avsluttes med enoppsummerende avslutning.

Verken Gilly eller intervjuobjektene hans legger skjul på at Iran er et reaksjonært regime, og alle mener det bør være et mål å få gjort noe med det. Men samtidig påpekes det at det iranske kvasidemokratiske systemet, der velgerne faktisk står overfor et valg mellom ulike alternativer – valget av Ahmadinejad var for eksempel ikke ventet – er blant de klart mest demokratiske i regionen, og i hvert fall langt mer demokratisk enn flere av USAs klientstater i området. Det påpekes også at Ahmadinejad, på tross av sin retorikk, har relativt liten makt sammenlignetmed presidenter i andre land.

Et interessant synspunkt som kommer frem, er synspunktet om at en iransk atombombe, som i seg selv ikke er veldig sannsynlig, neppe er spesielt mye mer farlig enn atombomber fra en hvilken som helst annen nasjonalitet. Boka har også interessante kommentarer om idealet om medienes objektivitet og hvordan dette kynisk utnyttes av krigshisserne. Ahmadinejads Holocaust-skepsis blir også satt under lupen og sammenlignet med reaksjonen på andre tilfeller av skepsis rundt folkemord, fremfor alt det tyriske folkemordet mot armenerne under 1. verdenskrig, og det argumenteresoverbevisende om den vestlige dobbeltmoralen.

Dette er eksempler på hva man kan lese om i boka. Lista kunne vært lenger, men helt generelt er inntrykket en sitter igjen med, at dette er en bok som gir mange argumenter mot den krigshissingen man ser i både amerikansk og svensk, og også norsk, offentlighet. Trusselen mot Iran er fortsatt overhengende, og med et FrP i fremgang kan dette en dag også bli en aktuell problemstilling i Norge. Så selv om man noen ganger sitter igjen med spørsmål om helheten,er denne boka helt klart nyttig.

Mathias Bismo

Magnhild Folkvord, Ebba Wergeland: Sektimarsdagen: den neste store velferdsreformen, Gyldendal 2008

Folkvord har jobba med sekstimarsdagen for Kvinnefronten sidan 1980-åra, og er til dagleg journalist i Klassekampen. Wergeland er forskar, overlege og spesialist i arbeidsmedisin. Ho har vore ei stemme i både offentleg og fagleg debatt om blant annaarbeidsmiljø og sekstimarsdagen.

Boka startar med kapittelet «Det er ikkje pengane, men viljen det står på». Økonomane bak ei utgreiing om sekstimarsdagen, lagt fram mot slutten av 1980-talet, konkluderte mellom anna med at ei slik reform kunne gjennomførast utan nedgang i reallønna i løpet av ein femten års tid – med ein prislapp på fem til femten prosent av bruttonasjonalprodukt. Hadde det vore politisk vilje til det, kunne me hatt sekstimarsdag i dag! Ei ny utgreiing i 2008 kom fram til at sekstimarsdag ikkje er urealistisk, og ikkje vil få katastrofale følgjer for landet – sånn til dømes NHO ynskjer å få oss til åtru.

Kapittelet «Mindre vekst, betre fordeling » tar føre seg kva konsekvensar forbruket vårt har for klimaet, og kva potensielle konsekvensar sekstimarsdag kan ha for miljøet. Styreleiaren i Worldwatch Institute Norden får ordet; han meiner at arbeidstidsforkorting – til dømes sekstimarsdag – er eit vesentleg tiltak for å redda kloden, fordi ein må redusere lønnsarbeidet for åredusere forbruket.

To kapittel er via til sekstimarsdag med eit kjønnsperspektiv. Då kravet om sekstimarsdag vart reist igjen på 1970- og 1980- talet, var det blitt eit kvinnekrav, og eit av målsetjingane var auka likestilling. I dag jobbar me i gjennomsnittleg 30 timar i veka – tilsvarande sekstimarsdag, sjølv om dei fleste jobbar meir. Det som dreg snittet ned, er deltidsarbeidande kvinner som sjølv tar den økonomiske rekninga. For nokon er det ufrivillig – for andre er det opplevd frivillig. Samstundes har det skjedd ei endring i mannsrolla – og farsrolla. Frå å vera forsørgar, skal mannen no også vera omsorgsperson – og då passar det ikkje godt med lange dagar. Boka stiller difor spørsmålet: Kviforkrev ikkje fedrar sekstimarsdag?

Boka tar føre seg arbeidet og kampen for arbeidstidsreduksjon, frå slutten av 1800-talet med krav om åttetimarsdag (lovfesta i Noreg i 1919) og frå tjueåra med depresjonen og massearbeidsløyse og parola «Så lenge det er éin som er arbeidslaus, er arbeidsdagen for lang». Mange bedrifter hadde sekstimarsskift. Eit av desse var Kelloggs-fabrikken i Michigan, USA, som starta med sekstimarsdag i 1930 og fortsette med sekstimarsdag sjølv etter krigen – men då som valfritt – fram til dei siste sekstimarsarbeidarane slutta i 1985. Eit eige kapittel er via den første varige sekstimarsordningatil i dag.

Sjukefråværet skulle målast i dei tidligaste sekstimarsdagsforsøka. Oslo-forsøket vart kalla mislykka fordi sjukefråværet ikkje gjekk ned, til tross for at deltakarane fekk mindre muskelplager, vart mindre trøytte, og sov betre. Boka har via eit kapittel til oppklaring av forvirring rundt dette, og gir gode forklaringar på kvifor sjukefråværetkan auke med sekstimarsdag.

Det har vore fleire forsøk på sekstimarsdag enn det som vert kjend gjennom pressa. Boka gir omfattande plass til å fortelje om gjennomføring og erfaringar frå både arbeidarane og arbeidsgivarane av dei ulike forsøka– både i Noreg og Sverige.

Over fleire kapittel blir ulike potensielle konsekvensar av sekstimarsdagen diskuterte: vil kortare dag gi ein hardare dag – med høgare tempo og mindre pausar? Kan prisen for arbeidstidsforkortinga bli at grensene for normalarbeidsdagen blir uthula og forsvinn? Vil sekstimarsdag bli problem eller løysing for eldreomsorga? Kan sekstimarsdagen vera løysinga for den minkande delen deltidsbønder? Forfattarane brukar også eit kapittel på kva ein bør tenke på dersom sekstimarsdag blir føreslått i di verksemd – eller dersom du ynskjer å jobbefor sekstimarsdag i verksemda.

Boka avsluttar med kapittelet «Brutto nasjonal lykke (BNL)». Når folk har ein økonomi over eit visst minstenivå, fører ikkje nødvendigvis meir pengar til meir lykke. Dei siste femti åra har vesten opplevd ei dobling av realinntekta – men folk har ikkje vorte lykkeligare. Bhutan har erstatta brutto nasjonal produkt med brutto nasjonal lykke. Gevinsten av lykke kan ikkje lesast av bruttonasjonalproduktet – det fortel mest om marknadsproduksjonen. Nårgår BNP ut på dato også i Noreg?

Ein av intensjonane var å gjere boka lett og lettlest, slik at boka faktisk blir lest og brukt og ikkje berre blir ståande i bokhylla. Det har dei i yttarste grad fått til. Boka er i pocketformat, under to hundre sider, og kan lesast over alt: på bussen, på toget, i lunsjpausen eller saman med ein kopp te på senga. Forfattarane har eit godt språk og ei god framstilling – noko som gjer innhaldet lett å få tak i. Det er ein lek å lese! Boka bør ikkje berre lesast av fagforeiningsfolk, miljøaktivistar eller feministar – den bør lesast av menn så vel som kvinner, av alle som ein gong skal jobbe, har jobba eller er i jobb. Til den som ikkje alt har skaffa boka: sytfor at den er under juletre!

Magnhild Nilsen

 

Erling Folkvord, Anne Kathrine Eckbo, Espen Mathisen: I Pose og sekk,Tidsskriftet Rødt!, 2008

Med Rødt! som utgiver har forfatterne gitt oss innsyn i hvordan noen få familiemedlemmer gjennom generasjoner har forkledd sin grådighet med et veldedighetsteppe vevet av legater.

Stiftelsen Eckbos Legater har i mer enn 80 år fungert som familiekonsernets ramme for forretningene. En lukrativ krukke hvor utvalgte familiemedlemmer og vennligsinnede advokater har forsynt seg rikelig.

Stifteren, major og advokat Eivind Eckbo hadde kanskje mange gode intensjoner både for verdig trengende og for sine etterkommere. Man skal da ta i betraktning at stiftelsesmidlene ble behandlet nærmest som en del av familieøkonomien. Når etterkommerne ble flere og familien vokste, begynte kampen om penger, prinsipper og posisjoner. Det var ikke plass til alle lenger.

Stiftelsesmodellen med sine legater og mange selskaper har vært en effektiv måte å slippe unna skatt og brysom kontroll. De mange gode formål i statuttene har inntil 2008 hatt magre kår. Utdelinger virker å ha vært en årlig, beskjeden pliktøvelse mer enn formålet.

I nyere tid ville kanskje utgiftskontoene for utdeling blitt benevnt som en utgiftskonto for «good-will», omdømmebygging eller sponsormidler. I stiftelsen Eckbos Legater må man ha tenkt etter det gamle prinsippet; utgift til inntekts ervervelse. Som en slags frivillig skatt hvor pengene øremerkes spesielle formål. Og skatten måtte selvfølgelig være minst mulig.

Stiftelsen har etter hvert har blitt et milliardkonsern hvor de reelle verdiene skal skjules for all verden og ingen myndighet tør å ta tak i kontrollen til tross for påvist utroskap og underslag av stiftelsesverdier. Dette til tross for gjentatte henvendelser til fylkesmann Kåre Willoch fra sentrale familiemedlemmer med bønn om gransking.

En modig kvinne og medforfatter Anne Kathrine Eckbo dukker opp som nytt familiemedlem med sine 7 barn i 2006. En DNA test bekreftet at hun er sønnedatter av stifteren Eivind Eckbo. Hun forteller om en hektisk tid etter familiegjenforeningen. En tid preget av en kamp om innsyn i milliardforretningen til de få, men selvvalgte familiemedlemmene. En kamp for å få det offentlige kontrollapparatet på banen med tanke på stiftelseskonsernets driftig og formål. Heller ikke hun lyktes. Mange krefter beskytter aktørene og kanskje aller mest de som skal kontrollere.

Når vi får fortellingen og kildeopplysningene på hvordan styremedlemmer og advokater først og fremst har funnet seg selv som verdig trengende gjennom det meste av forrige århundre og fram til i dag, rakner bildet av aktverdighet og gode formål. Det tegner seg et stygt bilde av grådighet, maktkamp, sluhet og triksing som forsøkes skjult under veldedighetsteppet.

Det har ikke manglet på hjelpere. De viktigste hjelperne har kanskje vært fylkesmann Kåre Willoch, advokat Ole Lund og advokat Michael Tetzschner. Hvorfor blir Kåre Willoch en hjelper for disse? Boken gir oss ikke svar på dette. Kanskje en gransking vil gi oss et svar. Hva advokathjelperne angår, gir honorarene alene svar.

Forfatterne skisserer enkle grep som kan gjøres for å rydde opp og å forebygge fremtidig misbruk av stiftelsesmodellen. Det gjenstår å se om nye og gamle hjelpere igjen vil lykkes med å forhindre dette. Boken er ikke bare et viktig dokument som gjør en gransking påkrevet. Den er også en kriminalroman fra virkeligheten. Les og lær!

Jane Birgitte Issa

 

Lotta Elstad: En såkalt drittjobb, Forlaget Manifest, 2008

«For en drittjobb,» tenkte hun da hun så Iliana komme løpende ned hotellkorridoren med sprayflaske og klut. «Glad jeg ikke må gjøre rent etter andre. Dårlig lønn og kjip jobb,» sa hun til seg selv før hun hastet av gårde til kick-off i reklamebyrået. «Fy faen for en møkkajobb,» hviska han til henne der de satt tett sammen på bussen, på vei til fest hos Roger. Han pekte på Salemi som vaska for harde livet inne på den stengte restauranten. «Glad jeg slipper den slags skitt,» sa hun, og rynket på nesa.

Hvis du har en jobb andre ser ned på, tenker du fort at jobben din er uviktig og at din innsats er uvesentlig. Det er trist at en hel generasjon nedvurderer og nedprioriterer den uvurderlige jobben renholdere gjør. Vi i Fellesforbundet avd. 246 – Oslo og Akershus hotell- og restaurantarbeiderforening er mer opptatt av den dritten som omgir jobbene våre. Unge og uskolerte ledere uten peil på lover og regler, ulovlige kontrakter og elendig HMS-arbeid i bedriftene.

Lotta Elstad har skrevet en bok om ekstrahjelpene i vår bransje, En såkalt drittjobb. Hun beskriver arbeidsdagen til de mange som sitter hjemme ved telefonen, og venter på at sjefen skal ringe og tilby arbeid for den dagen. Jobber du som ekstrahjelp og for eksempel rengjør hotellrom, er hver arbeidsdag i praksis et fysisk jobbintervju. Vasker du ikke nok rom i dag, blir du ikke oppringt i morra. Blir du ikke oppringt, får du heller ingen lønn. Ikke kan du bli permittert eller melde deg arbeidsledig for du har ingen jobb å bli sagt opp eller permittert fra. Er du ekstrahjelp, ansettes du om morgenen når du kommer på jobb, og sies opp når arbeidsdagen er ferdig. Det er dette uvesenet Lotta skriver om i boka si.

På tross av den dritten som omgir våre arbeidsforhold, så er det faktisk ofte ganske morsomt å jobbe på hotell og i restauranter. Du treffer mange flotte mennesker, både som gjester og kollegaer. Det er høyt tempo og du får ikke tid til å kjede deg. Når det kommer topper av arbeid, kaster vi oss rundt og møter bølgen i fellesskap. Etterpå puster vi ut sammen og gratulerer hverandre med a job well done.

Jeg tør påstå at i vår bransje kan du bli multikulturelt kompetent i løpet av en liten uke. I Oslo er det hoteller hvor det jobber opp mot 70 ulike nasjonaliteter. Jobber du der, får du direktelinjer inn i mange konfliktområder rundt om i verden. Du får høre om hvordan menneskene på grasrota har det. De problemene du har opplevd i din trygge tilværelse her i Norge, blir bittesmå og ubetydelige når du hører historiene kollegaene dine forteller. Du utvikler en ydmyk respekt overfor den innsatsen innvandrerne gjør, ofte på bekostning av egen helse, for det norske brutto nasjonalproduktet. Du blir direkte rasende når politikere og andre slår om seg med påstander om late minoriteter som snylter på den norske velferdsstaten. Det er sannelig lærerikt å jobbe i hotell- og restaurantbransjen.

Det fant også Lotta Elstad ut, da hun tok seg jobb som ekstravakt på et hotell her i Oslo. Hun kunne fått seg jobb på hvilket som helst hotell, men det var tilfeldigvis et Thon-hotell hun begynte på. Hun ble ansatt som tilkallingsvakt eller ekstrahjelp. Dette er en arbeidskontrakt hvor arbeidsgiver gjør det klart at du ikke har rett på arbeid og kun får jobbe når arbeidsgiver trenger deg. Du får selvsagt kun lønn når du jobber. Noe annet ville vært uhørt i vår bransje.

Ikke det at Olav Thon er verre enn andre hotelleiere. Hotellkongene bruker massevis av ekstrahjelper. Det må være sånn, sier de. Vi kan ikke ha bare faste ansatte hos oss. Hva skal vi gjøre med dem når det er lite gjester? Det gjør heller ikke noe for de som jobber som ekstrahjelper, trøster Olav Thon seg med, for det er jo mange som liker å jobbe på denne måten. De liker den fleksibiliteten det medfører å ikke ha noen fast forpliktelse, sier han, da kan de jobbe når de vil.

Vi i Oslo og Akershus hotell- og restaurantarbeiderforening er mer opptatt av å hjelpe de mange som ikke synes det er greit å være ekstrahjelp. Derfor har Lottas bok En såkalt drittjobb vært en helt unik hjelp for oss. Lotta har gjort noe som egentlig er ganske enkelt. Hun har jobba i vår bransje, og skrevet bok om det hun opplevde. En lettlest bok om en del av arbeidslivet som på mange måter er udokumentert. Det hun opplevde som ekstrahjelp på et hotell, er en arbeidssituasjon flere og flere utsettes for i Norge i dag, i mange bransjer. Forsøk på å unnvike arbeidsgiveransvaret er en utbredt sport i næringslivet. En sport som brer om seg over alt hvor det finnes arbeidere som kan brukes og kastes. Arbeidere som har kunnskap som arbeidsgiver ikke verdsetter. Er du ikke fornøyd, er gata full av andre som vil ha jobben din, sier mange av våre sjefer til oss og peker på døra, hvis vi forsiktig spør om å få fast kontrakt. Dette har de ulike fagforeningene i bransjer som rammes av dette, skreket om i årevis. Men vi har ikke blitt hørt.

Lottas bok er et rop på en ny frekvens. Et rop som ble hørt. Etter hennes bok har mange fått øynene opp for de problemer det skaper å være ekstrahjelp, både for den enkelte, men også for storsamfunnet. Fellesforbundet har fått større forståelse for at de må jobbe politisk for å få rettet opp den skjeve maktbalansen som har op%ått mellom ekstravaktene og deres arbeidsgivere. Til og med Arbeids- og inkluderingsdepartementet har begynt å glippe med det ene øyet sitt, og har begynt å diskutere behovet for lovendringer. Lottas bok En såkalt drittjobb er en bok vi anbefaler på det sterkeste. Får du lyst til å gjøre en innsats etter å ha lest boka så kan du oppfordre venner og kjente som jobber i vår bransje, om å gå inn på www.ohraf.no eller www.fellesforbundet. no og organisere seg.

Jorid Tveita

Ned med Seilet! ind fra Havet!
Ind hvor, under Sæd begravet,
     drømmer stille Eivindvig!
Ind at see, om Rug og Havre
tør paa Fjeldets Branter klavre,
     uden at forkjøle sig!

Der bag Roser Maagen bygger.
Rugen i Morellens Skygger
     triner kjæk og kront paa Myr.
Som et Solskin Bygget blinker,
men derover Heien synker
     lummer Vellugtnat fra Fyrr.

Gaaer den Hosbond graa i Døden,
bag ham Kløver-morgenrøden,
     som han skabte, skinner klar.
Gaaer din Sjel til sidste Stjernen
Sommervinden i Lucernen,
     Dahl, skal synge Hvad du var.

Skjule maatte sig jo Stranden,
blank og bar som Munkepanden,
     for den stærke Jesupræst.
Gyldne Haver ham af Haanden,
Lysets Straaler ham af Aanden
     gaae fra Eid til Sognefest.

For at øve Mandestyrke,
lære Adamsbarn at dyrke
     Eden frem af golde Jord,
Herren Eivindvigen skabte
til et Skjær, hvor Bølgen skrabte
     af hvert dristigt Foraars Spor.

Sjeleild mod Elementer!
Ædle Promethider henter
     ifra eder Selv den Kraft,
som befaler Hav at loggre,
tømmer Tordenskyens Koggre,
     kløver Fjeldene som Taft.

Byd, du Sjel! – Naturen taber.
Eivindvigens anden Skaber
      triner under sin Tropæ:
Abildgaardens hvide Fane,
mens i Plovens Seiersbane
      Axet bøier tusind Knæ.

Medens svarte Myr forgyldes,
Templet – hør! – af Toner fyldes.
      Det er Englevingers Klang,
dem han ud af Kofter spiler:
Brød af Steen og Aand af Striler
      Dahl i Eivindvigen tvang.

Henrik Wergeland

I 1845 kom det ut to verk som begge inneholdt utopier om det ideelle framtidssamfunnet. Den som har blitt mest berømt i ettertida var skrevet av Karl Marx og Friedrich Engels, som sto ved starten av sine politiske liv. Den andre var skrevet av den døende Henrik Wergeland.

 

Jostein Greibrokk er er stipendiat v/ Høgskolen i Bodø. Jobber for tida med å lage tekster for videregående for www.wergeland2008.no.

---

I Den tyske ideologi formulerer Marx og Engels den kjente utopien om det kommunistiske samfunnet der arbeidsdelinga er opphevet:

«I det kommunistiske samfunn, derimot, hvor ingen blir henvist til et snevert virkefelt, men enhver kan få utdanne seg i den retning han ønsker, hvor samfunnet regulerer produksjonen og derved gjør det mulig for oss å drive med ett en dag og med noe annet en annen dag: Da kan enhver, etter ønske, drive jakt om formiddagen, fiske om ettermiddagen, stelle husdyrene om aftenen og etter aftens utøve kritisk virksomhet, uten derved å være jeger, fisker, kvegrøkter.» (Fra Den tyske ideologi)

Den andre utopien er formulert i siste kapittel av Henrik Wergelands verk Mennesket. Fra sykesenga omskrev han det kolossale ungdomsverket Skabelsen, Mennesket og Messias. Den nye versjonen, fikk tittelen Mennesket. Han hadde strøket og strammet inn, men også lagt til et nytt kapittel til slutt, «Jesu Aandige Opstandelse», som på mange måter kan leses som Wergelands politiske testament.

Den nyskrevne slutten innledes med en monolog av «Digteren» der han beklager seg over hvor sakte framskrittet går. Overalt hvor han vender seg ser han splid og strid. For å trøste innvilger himmelånden Akadiel ham en tusenårssøvn med våkne glimt ved hvert sekelskifte, slik at han skal få et inntrykk av hva framtida vil bringe. Dette er den konkrete rammen om framstillingen, og slutten av visjonen – tilstanden på jorda etter 1000 år – er slik:

«Hver sin Thronehimmel i egen Pande har; Hver i eget Hjerte har altar og offerkar; Drot er Hver for Jorden, Præst er Hver for Gud!» (1)

De to første linjene kan vi tolke slik: Mennesket har både intellektuelle evner (Pande) og åndelighet (Hjerte) i seg til å ordne tilværelsen på beste måte med hensyn til det jordiske (tronehimmel) og det religiøse (alter og offerkar). Den siste linja konkluderer med at hvert menneske blir sin egen konge (Drot) i det jordiske og sin egen prest overfor Gud. Konsekvensen er altså ytterst radikal: Både politiske herskere og kirkeledere gjøres overflødige – og det i løpet av tre linjer!

I år – 200 år etter Wergelands fødsel – falt Kristi Himmelfart på 1. mai, som et sjeldent tilfelle. Denne kalenderpussigheten danner en grei inngang til noen ord om forholdet mellom kristendom og marxisme. En kortversjon av forskjellen mellom de to vil kunne være slik: Mens tradisjonell kristendom ser frelsen som den ytterste oppgaven i det forgjengelige jordelivet, det som gir evig liv, avviser marxister forestillingen om et liv etter dette og stiller i stedet oppgaven å bygge et samfunn fritt for undertrykkelse her på jorda. Wergeland levde i et gjennomreligiøst samfunn, der kristen terminologi og forstillingsverden dannet selvsagte rammer for allmenne diskusjoner på en måte som kan virke fremmed på oss i dag (2). Men selv om teologen Wergeland altså befinner seg innenfor en kristen referanseramme og benytter seg av kristen retorikk, representer ideologien ofte – for eksempel her i slutten av Mennesket – en bevegelsesretning som er stikk motsatt av tradisjonell kristendom:

«Jeg har sett Jorden i himmelsk Orden og Mennesket som de Himmelske vorden» (II6:560).

Her er det livet på jorda som er rammen, og det himmelske blir idealet som jordisk praksis strekker seg mot. Mens tradisjonell kristendom lett lar seg bruke som «opium», som Marx formulerte det, ved at den sløver kampen mot undertrykking i dette livet, vil Wergelands verdensoppfatning vanskelig kunne la seg bruke slik – snarere tvert om. Dette er for øvrig et gjennomgående trekk hos Wergeland. I artikkelen «Hvi skrider Menneskeheden saa langsomt frem?», hamrer han løs på hvordan kirkas praksis var bakstreversk både i forhold til nasjonal frihetskamp og oppbygging av demokratiske institusjoner.

Likevel er det i den kristne forankringen at vi finner Wergelands største ideologiske begrensning. Mens Marx avdekket lovmessigheter i samfunnets økonomiske basis, som så seint som i høst til de grader har vist sin akutte relevans og dessuten klassekampens rolle som drivkraft i samfunnsutviklinga, hadde ikke Wergeland noen tilsvarende forklaringsmodell å stille opp. For ham er motoren for å realisere en himmel på jord den sanne kristendoms globale utbredelse og seier. Selv om dette er noe annet enn den misjonærimperialismen historien har vist oss, forutsetter det en type idealistisk forbedringsideologi av menneskesinnet, som ikke gir noe svar på hvilke mekanismer som driver historien framover. Med et materialistisk syn på forholdet mellom tanke og virkelighet er dette egentlig ganske selvsagt: Wergeland levde og virket i et tilbakeliggende land og i ei tid da kapitalismen fortsatt var på barnestadiet. Noen organisert arbeiderklasse fantes ikke, og de mest skjerpede samfunnsmessige konfrontasjonene samtida kjente, var borgerskapets revolusjoner i 1789 og 1830. Selv om det ikke manglet mye, opplevde han verken februarrevolusjonen i 1848 eller den norske utløperen, som Marcus Thrane ledet.

Når Wergelands utopi fra 1845 likevel er interessant, skyldes det vel så mye som sluttpunktet – en himmel på jorda – det mylderet av konkrete reformer han beskriver før vi kommer så langt. Dette gir utopien et konkret innhold, som skiller ham både fra samtidige og seinere visjonære. En tematisk ordning viser globale framskritt på en rekke fronter.

På det sosiale området blir fattigdom og nød avskaffet. Kloden dyrkes som en stor hage til beste for menneskeheten:

«Hver Verdensdeel er i de grønnende Zoner Afdelte Haver, beboed af Nationer. Husene synes som om på et Net Perler i talløse Mængde var spredt. Skinnende Byer krone hver Bugt, Krandse hver Indsø og Flodernes Flugt.» (II6:550)

Velferd bygges overalt med

«Presser og Skoler, Kirker, Hospitaler, medens af Bøger i Folkenes Tegn en lysende Regn over hvert Hyttetag daler.» (II6:545)

Det konkrete er alltid til stede hos Wergeland: Om forholdet mellom kjønnene heter det for eksempel at «Søstrene Ret har med Brødrene jevnt» (side 544), noe som antakelig viser til at på Wergelands tid hadde døtre bare halv arverett etter sine foreldre.

Tilbake i det store bildet forusetter Wergeland at de europeiske kolonimaktene har tatt et oppgjør med sin daværende praksis. I ei tid da det fortsatt var normalt i Europa å omtale og behandle folkeslag i koloniene som en slags ikke-mennesker, skriver Wergeland: «Slavene selv i Brasilien ei findes» (side 543) og «Europa sig skynder/ at sone de Fortidens synder/ mod Neger og mod/ Indianer…» (side 545). Han ser også for seg at vitenskapelige framskritt kommer alle til gode: Fra Afrika får vi et eksempel på hva kunnskap og kultivering kan bety for folkehelsa:

«Plogen, som Præsten med sig har baaret, Luft har i Jordsmonnet skaaret; Sivet med løbende Flammer er sveden; tilveirs gikk al Pest med Røgen og Heden.» (side 551)

Framskrittet bringer utstrakt demokratisering: «Europas Despotier ere forsvundne» (side 543) og erstattet av «rene Republiker […] store og smaa efter Sprog og Stamme» (side 552), der grensene etter hvert bare vil ha symbolsk betydning: «En Rosenhæks ludende Grene/ forresten var nok til det Grændsedele.» (ss) Hvis en folkevalgt fjerner seg fra dem han er valgt til å representere, finnes det tilbakekallingsrett, noe vi alle – bortsett fra noen utskjelte land i Latin Amerika – fremdeles bare kan drømme om:

«Thi om den Herr Chef for en Republik bonapartiske Tanker i Hovedet fik, han flux blev henviist til et bedre Maal: til flittigt at dyrke den hjemlige Kaal»(ss)

Full nedrustning vil frigjøre ressurser til samfunnsnyttig innsats. Festninger og forsvarsverk omformes til hager og parker, all malmen som har gått til våpen, gjenvinnes ved omsmelting og brukes til nyttige ting «som Ploge, som Huse, Maskiner og Baner». (side548) De gamle generalene blir nå henvist til å utkjempe sine slag på brettspill («Triktrak og Toccadille», ss), armeenes hender styrer plogen framfor geværet, og geniene kan bruke sine talent på å konstruere «Kaier og Dokker/ med Klipper til Blokker,/ paa Kjæmpediger,/ fra Havet erobrende hele Riger» (side 549) framfor utspekulert krigskunst.

Alt dette inneholder Wergelands utopi – og en god del mer. Hvis det var dette Wergelands innsats dreide seg om, kunne vi med god grunn snakke om en strålende frihetsvisjon i en stor dikters framføring. Men det er faktisk ikke det som er hovedpoenget. Det er nemlig slik at utopien i Mennesket bare er sluttpunktet for et livslangt arbeid som i skrift og handling var gjennomsyret av frigjøring som overordnet mål. I avhandlingen Historiens Resultat framhever Wergeland utbredelse av kultur og sivilisasjon som viktigste kriterium for et samfunns utviklingsnivå. Dette er et demokratisk program som i sin konsekvens er revolusjonært fordi det bringer ham på direkte kollisjonskurs med ytterst konkrete og sementerte maktstrukturer i samfunnet både nasjonalt og internasjonalt. Og det er ikke bare en teoretisk innsikt for Wergeland, men et program han satset alt på å bidra til at skulle bli realisert. Alt i 1830 hadde han formulert hvilke krav han stilte til sin egen skriftlige og samfunnsmessige praksis:

«Saavel i Skrift som Gjærning har Innsenderen stræbt at lægge for Dagen sin redelige Vilje til at være og blive Fædrelandet saa nyttig som det staaer i hans Evner. […] Høimaalet for mit liv bliver at fremstille saa stor Samklang som muligt imellem Handling og poetiske Ideer.» (3)

Frihetsvisjonen som et personlig imperativ i kombinasjon med en ekstrem evne til syntetisering – å se små og tilsynelatende bagatellmessige foreteelser som uttrykk for noe større – gir ham et veldig rom å virke innafor – men samtidig fryktelig dårlig tid. «Ung må Verden endnu være,» sukker han i «Følg Kaldet», for alt fra den minste fillesak og til de store prinsippspørsmål fortjener oppmerksomhet: fra å propagandere for en russisk sagkrakkpatent, som kunne minske slitet ved saging, til kamp for å endre Grunnlovens bestemmelse som nektet jøder adgang til riket, fra støtte til en norsk offiser som nektet å ta i bruk den nye svenske uniformen, til unionskrisa om maktfordelingen mellom konge og storting, og fra en driftig prests innsats i ei lita Vestlandsbygd til folkenes kamp for frigjøring fra imperiemaktene.

Det kjente diktet «Eivindvig» gir et glimrende litterært uttrykk for Wergelands strategi. Dessuten er det sørgelig aktuelt i dag, fordi det med sin påpekning av lokal og menneskestyrt produksjon som kilde til vekst er et kraftfullt «Anti-Terra-dikt», som burde stå på førstesida av statsbudsjettet hvert år. Diktet ble skrevet i 1832 etter at Wergeland hadde besøkt presten Dahl på det lille stedet Eivindvik ytterst i Sognefjorden. Han hadde latt seg imponere over alt Dahl hadde fått til av nydyrking og åndsliv innenfor sitt sogns grenser, og diktet står der nærmest som en kampanjeappell: Lær av Eivindvik!

Det starter med ankomst fra sjøsida før vi møter en rekke fargesterke kulturplanter – rug, havre, moreller, roser, kløver, forplanten lusern og blomstrende eplehager («Abildgaardens hvide Fane»). I sum skaper skildringen et inntrykk av et lunt og frodig Eden. Men slik har det ikke alltid vært: Vårherre skapte opprinnelig Eivindvig «blank og bar som Munkepanden», og lot menneskene få det å bryne seg på (strofe 4 og 5). Presten Dahl er den som har sett mulighetene og fått i gang et dobbelt kultiveringsprosjekt – både materiell og åndelig framgang i hele sognet:

Gyldne Haver ham af Haanden Lystes Straaler ham af Aanden gaa fra Eid til Sognefest. (4)

I dette ligger det en sterk oppfordring om å bygge landet, å utnytte alle de stedene i vårt karrige land som i utgangspunktet var golde og ufruktbare, men der folk gjennom generasjoners slit har fravristet naturen et livsgrunnlag.

I diktet er det ildsjelen, presten Dahl, som hylles for det han har gått i spissen for. Men Dahl er bare representant for alle de ildsjeler som fantes – og finnes – rundt om i landet. Og hvert et idrettslag, musikkorps, sanitetsforening, bygdedag, revy eller historiespel, er uttrykk for det veldige sosiale limet som har blitt skapt i de utallige «templer» enten det nå dreier seg om ungdomshus, folkets hus, bedehus eller andre hus. Lest slik beskriver «Eivindvig» et storstilt program, som et godt stykke på vei ble realisert i hundreåret som fulgte, men samtidig et varsko om hva som står på spill i dag med nedbygging og avfolking av bygdene.

Hva den menneskelige skaperkraft kan få til, får vi eksempler på i den gåtefulle strofe 6. Her befales mennesket (Prometevs’ etterkommere) å søke kraft i seg selv. Det er en kraft som har ført til flere nye oppfinnelser, som Wergeland hadde stor sans for: Er det dampskipet «som befaler Hav at loggre»? elektrisiteten med lynavlederen som «tømmer Tordenskyens Koggre»? og sprengningsteknologi som «kløver Fjeldene som Taft»? (4)

Den gjennomgående konflikten i diktet bankes fast: «Byd, du Sjel! – Naturen taber.» (7), og en enkel lesning kan få en til å tro at dette er et ganske tvilsomt budskap i vår miljøtruede tid. Men det er bare på overflaten. Med begrep som «sjel» og «ånd» signaliserer Wergeland alltid sin tro på at menneskeligheten i mennesket vil vinne fram. Dette er noe som står fjernt fra drivkraften bak vår tids miljøødeleggelser, som jo nettopp er resultat av avhumanisering med markedet, ofte framstilt nettopp som natur eller naturlov, i styringen – jfr. nyliberalismens TINA-slagord: There is no Alternative. Forstått slik er «Eivindvig» et dikt som forteller oss at menneskets åndskraft må ta styringen tilbake.

Folkeopplysning er opplagt det hovedsporet som Wergeland følger i sin samfunnsmessige virksomhet, og den praktiske innsatsen hans på dette området er mye omtalt, likeså den moralistiske tonen han ofte anlegger når han skal få allmuen til å følge sine anvisninger. Mindre vektlagt er de stedene der det virker som opplysningsstrategien kommer til kort stilt overfor griskheten hos samfunnets elite. Da er det bare opprøret som gjenstår – ikke som anbefalt vei – men som advarsel til myndighetene om hva som kan bli resultatet dersom en ikke tar skjea i en annen hånd.

Wergeland forsvarer opprøret som Christian Lofthus ledet på Sørlandet på slutten av 1700-tallet mot griske kjøpmenn og embetsmenn, og analyserer forløpet med stor kyndighet. I sin egen samtid så han hvordan embetsmenn uten skam beriket seg på fattigfolks ulykke, og med prosatekstene Sortkridttegninger (1833) og Figurer (1837) skaper han skildringer der han nådeløst utleverer alle slags maktpersoner: skatteinnkrevere, eiendomsbesittere, lensmenn, offiserer, prester osv. I «Gamle Jomfruer», er oppsummeringen – etter at Mina er død av sorg fordi proprietærfaren hennes ikke lot henne få gifte seg med den staute bondegutten hun elsket – slik:

«Jeg tænkte at Mina hverken skulde være bleven suur, doven, mager, gusten, rynket, snerpet, bagtalersk, hysterisk eller tilsidst svindsottig og Gravens tidlige Offer, dersom denne fordømte Standsforskjel […] ikke havde forbudt hende at naae «Qvindens Bestemmelse.» I vort Land visne flere Evablomster for den end for Træk, koldt Clima o.s.v.» (III2:55)

Det er fint lite av «fattigdommens adel» i disse tekstene, og Wergeland skildrer konse-kvent ofrene med sympati. Men her når han også til grensen av sin ideologiske horisont: Utfallet i fortellingene er uten unntak individuell fortapelse: fengsel, død, vanvidd, tiggerstien osv. Den mest aktive utgangen kommer i «Figur VII Nok en blodsuger» der en utpantet husmann hevner seg ved å sette fyr på «bondeblodsugerens» sagbruk, noe som fører til at det er kaksen som dør. Men altså ikke snev av kollektiv organisering eller handling fra de undertrykte. Likevel er Wergeland på sporet av en sammenfattende beskrivelse, som peker framover, når han avslutter denne fortellingen slik:

«Det er en frygtelig Krig, Armod og Rigdom, Elendighed og Havesyge føre med hinanden.» (III3:290)

Ettertidas vurdering av Wergeland har hatt en tendens til å vakle fra grøft til grøft. I de seinere åra har han i stor grad fungert som et 17. maisymbol tømt for innhold selv om jubileumsåret har vist at det fortsatt er kraft i forfatterskapet. Vi lever i ei kald tid som har fått noen til å hevde at han er den store taperen i vår historie (5). Det er det selvsagt dekning for hvis en måler samfunnsutviklinga i de siste tretti åra opp mot det Wergeland sto for. Men en slik innfallsvinkel er vel strengt tatt lite fruktbar. For hvem er det som ikke er taper etter en slik målestokk? 200 år etter hans fødsel og 163 år inn i utopiens 1000- årsplan må det være mer fornuftig å gå til forfatterskapet for å søke lærdom og inspirasjon fra en som virkelig mente at «en annen verden er mulig» og som livet gjennom gjorde alt han maktet for å bidra til nettopp det!

Noter:

1 D.A. Seip og H. Jæger (red.) Henrik Wergeland Samlede Skrifter, Kristiania/Oslo 1918 – 40. Sitat fra Wergeland seinere i artikkelen viser til denne utgaven. (SS II 6:559 )

2 Her markerer Walid al- Kubaisi en tankevekkende posisjon når han i Dag og Tid 23.10.08 under overskriften «-Eg skjønar Wergeland betre enn kva de gjer», argumenterer for at på grunn av den plass religionen hadde i Wergelands tid har muslimske innvandrere bedre forutsetninger for å forstå Wergeland enn det dagens sekulariserte nordmenn har.

3 Fra artikkelen «Et nødvendig Ord», SS III 1:155

4     Disse forslagene til konkrete forklaringer skriver seg fra avdøde professor Daniel Haakonsens muntlige tolkning av diktet.

5     Bl.a. Jahn Thon i Klassekampen 17.07.08

En FrP-velger kan ha huset fullt av Vømmøl Spellemannslag, men har hun tenkt over det politiske innholdet i musikken?
Hvordan kan man nå ut til denne delen av proletariatet?

Ronny Kjelsberg er leder av Rødt Sør-Trøndelag.

---

 

Helt siden den italienske politiske filosofen Antonio Gramsci satte kulturen i sentrum for den politiske debatten, har kulturpolitikken vært et viktig stridstema på venstresida.

Et av Gramscis viktigste bidrag til den politiske analysen er hans videreutvikling av hegemonibegrepet. For Gramsci på 1920- og 30-tallet var maktpåliggende å forsøke å svare på hvorfor de sosialistiske revolusjonene, som mer ortodokse og dogmatiske tolkninger av marxismen på den tiden så på som «uunngåelige», ennå ikke hadde veltet over Europa. Kapitalismen – på Gramscis tid – så tvert imot ut til å stå sterkere enn noensinne.

Løsningen på dette dilemmaet fant Gramsci gjennom den innsikten at borgerskapet ikke holdt makten bare gjennom direkte undertrykking med økonomiske, politiske og militære maktmidler, men også gjennom å ha et ideologisk hegemoni (1). Disse tankene ser vi allerede hos Marx, i kjente sitater som «de herskende tanker er den herskende klasses tanker», og for eksempel i sammenligninger mellom religion og narkotiske stoffer. Gramsci drar tanken imidlertid litt lenger, og bruker utviklingen av en konsensuskultur til å forklare hvordan kapitalismen fortsetter å trives, selv om de materielle forutsetningene (basisen) for et sosialistisk samfunn allerede eksisterer. De forskjellige bestanddelene i kulturen virker sammen slik at de innpoder alle med noen grunnleggende felles verdier og holdninger. Disse konsensusholdningene, og denne «sunne fornuften» virker på en slik måte at også det store flertallet av befolkningen, de som tilhører arbeiderklassen, setter likhetstegn mellom sitt beste og borgerskapets beste. Kulturen er slik med på å opprettholde det bestående samfunnet, heller enn å virke som en frigjørende kraft.

Kulturen og revolusjonen

Hvor finner vi så en kultur som bryter med den konservative konsensusen? Hvor finner vi en kultur som både når ut til folk flest, og som bidrar til endring?

Grovt sett kan man si at det historisk har vært to hovedretninger i dette kulturspørsmålet. Den ene har vært å etablere et eget kulturelt «mothegemoni» – en arbeiderkultur på utsiden av den etablerte kulturen. Den andre har vært å ta tak i de positive trekkene som finnes i populærkulturen. Dette kan for eksempel illustreres med skillet mellom Dag Solstad på den ene siden som brukte store deler av 70-tallet til å produsere arbeiderlitteratur(2), og med Kjartan Fløgstad på den andre siden, som med essayet Loven vest for Pecos(3) argumenterte for den radikale politiske kraften i spenningsromanen og andre produkter fra underholdningsindustrien.

Den reaksjonære roman

Fløgstad trekker i Loven … stadig fram produkter fra kulturindustrien som formidler en sunn skepsis – en kritikk mot det bestående samfunnet. En slik kynisk/skeptisk grunnholdning, begrenser seg likevel ikke bare til kapitalismen. Det som kjennetegner de mer kritiske delene av folk flest i dag, er jo ikke bare en skepsis mot samfunnet vi lever i, men en generell skepsis – også mot alle alternativer til dagens samfunn.

Denne skepsisen og kynismen som kanskje er, om ikke skapt, så i hvert fall båret fram av deler av kulturindustrien. At man også finner den igjen i samfunnet forøvrig, og negative kampanjer fra politiske motstandere, er selvsagt med på å skape det vi kaller «politikerforakt». Hvorvidt det er en irrasjonell forakt, eller en helt korrekt følelse av at det demokratiske systemet ikke fungerer, er en annen sak. Som revolusjonær sosialist, vil man vel fort sette fingeren på det siste alternativet, men vi har likevel sett at den som tjener mest på slike strømninger er Fremskrittspartiet.

Vømmøl og FrP

Om artikkelforfatteren tillates å trekke veksler på en oppvekst i rurale strøk med godt innslag av både Vømmøl og FrP-sympatisører, kan man gjøre noen interessante observasjoner. En ting er at FrP-velgere kan ha huset fullt av Vømmøl Spellemannslag uten at de synes å ha tenkt over at det er et politisk innhold i musikken, og om de har det, relaterer de ikke innholdet til en politisk virkelighet. Hvordan kan man nå ut til denne delen av proletariatet?

Fløgstad hevder i forteksten til Loven… at «Kulturindustrien forvirrar og avskrekkar dei mellomlagsintellektuelle, fordi dei ikkje er innvigde i koden og løyndommane i denne kulturen.» Selv har jeg har vokst opp nettopp med denne kulturindustrien og sett mer enn min andel av amerikanske b-actionfilmer, men jeg vet ikke om jeg vil gi noe mer enn en svært liten, og etterhvert kanskje stadig mindre del av underholdningsindustriens produkter merkelappen «progressiv», selv om det er like klart at en del av dem hører til der.

Jeg frykter at det gjelder i stadig større grad at massemedia er blitt opium for folket, at skillet mellom reklame og kulturprodukt blir stadig mindre, og at Raymond Chandler (som Fløgstad stadig henviser til) i stadig mindre grad kan brukes som bilde på denne industrien. Underholdningsindustrien har gått bort fra bare å selge sine egne produkter, de vil også selge andre produkter samtidig (selv om det gjør deres produkter kvalitativt dårligere med for eksempel pinlige produktplasseringer), og som Marsdal og Wold påpeker i Tredje venstre, all denne markedsføringen blir i sum ikke bare reklame for bestemte produkter, men ender opp med å bli reklame for kapitalismen som helhet, som system (4). I et slikt perspektiv blir det vanskelig å se på underholdningsindustrien som særlig progressiv, selv om den helt klart også frambringer enkeltprodukter som er det.

Utopien i populærkulturen

Er alt håp så forbi? Bærer kulturindustrien bare med seg et stadig større trykk med kapitalismepropaganda? Jeg tror ikke det.

I de senere årene, antakelig inspirert av de uendelige mulighetene moderne digital animasjon gir, har de store episke fantasiene kommet på rekke og rad. Ringenes Herre og Star Wars har konkurrert i denne genren, og Harry Potter hører også delvis hjemme her.

Det er lett å avfeie denne hollywoodske masseproduksjonen av dataanimerte store slag om tro, håp og kjærlighet som opium for massene. Vi bør kanskje heller ta innover oss at den kan være et signal om at store masser av mennesker er på desperat leting etter noe å tro på, håpe på, og kjempe for – følelser de her får en viss utløsning for. Mange mennesker går og drømmer om en annen verden. Kan det da gå an å få dem til å ta det neste skrittet – til å tro at en annen verden er mulig?

Dette må være oppgaven til den systemkritiske venstresiden. Vi lever i et samfunn som veldig mange har mye å utsette på. Få mener at dagens verden er tilstrekkelig rettferdig, og har et klart bilde av at de fattige blir fattigere, og de rike rikere. Dette gir muligheter. Husk hva Bobby Seale sa: «Seize the Time!»(5).

Hvorfor leser bedriftsledere bare krim?

Dagens Næringsliv har i mange år hatt en tradisjon med å ringe opp næringslivsledere og spørre hva de har på nattbordet. For den som har fulgt med sporadisk i spalten, legger en fort merke til at det stort sett går i kriminalbøker. Henning Mankell, Unni Lindell etc. er navn som stadig går igjen. I tillegg kan man også se at en voksende andel kvinnelige ledere fører til at en viss andel bokklubbøker etter hvert sniker seg inn i spalten. Har den økonomiske overklassen senket seg ned til proletariatets kultur? Kun delvis. Svært få næringslivsledere ser Big Brother og andre programmer som holder deler av proletariatet klistret til skjermen. Det har likevel skjedd en kulturell endring blant overklassen i de senere tiårene. Klasseklatringen har blitt enklere, ikke bare for venstreintellektuelle men også for for eksempel bondesønner fra Vestlandet som har sett Per Kristian Foss på TV, og som nå vil begynne på BI. Resultatet av dette er at næringslivslederne for en stor del ikke kommer fra gamle høykulturelle familier (såkalt «old money»), men har funnet seg en kulturell plassering litt mellom der de kom fra, og der hvor de gamle erverdige Astrupene sitter og leser Hamsun.

De venstreintellektuelle har derimot tatt utdanning på et sted hvor de får den «tyngre» kulturen inn enten med pensum eller fra osmose i sitt nyfunne miljø. Vi har altså i de senere tiårene fått et økende skille mellom den kulturelle og den økonomiske eliten. (Det står få klare til å fylle Wenche Foss sin plass for å si det sånn.) Dette gjør at vi kommer i den paradoksale situasjonen at næringslivstoppen står arbeideren kulturelt nærmere enn den venstreintellektuelle, som har som sitt prosjekt en «vekkelse» av nettopp de arbeidende klasser. Dette er knapt nok noe godt utgangspunkt, verken for «arbeiderlitteratur» (om det fremdeles finnes større mengder arbeidere som leser litteratur) eller for andre forsøk på å spre sosialisme ovenfra og nedover. I tillegg er dette selvsagt helt i tråd med Bourdieus teser om at den kuturelle og økonomiske overklassen har skilt lag (6), en analyse mange sikkert vil kjenne igjen fra Magnus Marsdals Frp-koden (7).

Fra klassekamp til kulturkamp

I begynnelsen av forrige århundre følte mange arbeidere et «klassehat» mot borgerskapet. Dette var i og for seg ganske rasjonelt. Arbeiderklassens hat rettet seg mot en klasse som hadde objektive interesseforskjeller med den i henhold til fordelig av makt og goder i samfunnet. I dag har derimot dette hatet for mange blitt erstattet med et hat mot de som har en annen kulturell identitet. Dette finner man igjen både i fremmedfrykt overfor innvandrere, og i hatet mot den kulturelle eliten, som man i de senere tiårene i økende grad altså faktisk har funnet igjen på venstresida.

Et hat mot en klasse som man har reelle interesseforskjeller med, blir slik erstattet av et irrasjonelt hat mot grupper som man har felles interesser med, og mot grupper som selv forsøker å solidarisere seg med arbeiderklassen. Det er dette FrP, og lignende partier rundt i verden bygger opp under, driver fram og vokser seg store på. Å erstatte klasse med kultur, er FrP-koden, der tror jeg både Magnus Marsdal, og andre som har kommet med lignende analyser har helt rett (8).

Fire punkter for å gjenopprette klassehatet

Så hvordan nå ut til folk? Hvordan gjøre kulturen til et våpen for oss, og ikke mot oss? Jeg har laget noen punkter som jeg mener er sentrale dersom den radikale venstresida skal bevege seg videre fra en relativt sekterisk studiesirkelsosialisme, og til å bli en bevegelse som vanlige folk kan identifisere seg med, og føle tilhørighet til.

1. Dropp den kulturelle perfeksjonismen
Det er lov å drikke Coca Cola på McDonalds! Vi lever i en kapitalistisk verden, og skal man unngå produkter som utnytter andre mennesker, får man begynne med sjølbergingsjordbruk! Venstresida må i stedet omfavne brede kulturelle uttrykk, og må slutte å skape en avgrunn mellom seg og andre innbyggere ved å moralisere over forbruksmønster, valg av musikk, litteratur etc., rett og slett fordi det virker mot sin hensikt. Likevel må man ikke bygge opp under et hat til «høykultur» som det også har vært tendenser til i deler av norsk venstreside. Det må være lov å like både Sandemo og Sandemose.

2. Ikke identifiser deg med den kulturelle eliten
Dersom du sjøl identifiserer deg med den kulturelle eliten, er sjansene store for at andre også vil gjøre det, eller enda verre: du framstår som posør. Unngå tungt, internt språk og interne intellektuelle posørbegrep (for eksempel «kulturell perfeksjonisme»). Utfordringen er å være folkelig og forståelig, uten å være nedlatende og forenklende. Verken snobbe oppover eller nedover.

3. Vri kritikken
Vri kritikken av den «kulturelle eliten» over på en mer konstruktiv kritikk av maktarroganse og broilerkultur. Stå sammen med Siv Jensen når hun er berettiget i å kritisere Appampevelde og SV-åndssnobberi. Dette er en sunn kritikk som FrP ikke må bli alene om å komme med.

4. Vis likheten med næringslivet
Vis likheten mellom broilerkulturen i partier og statsapparat og den lignende kulturen i næringslivet. Det er ikke vanskelig å få arbeidere til å mislike sin egen ledelse, men mange ser ikke sammenhengen når det plutselig gjelder andres arbeidsplass. Da er de blitt forbrukere, ikke ansatte, og blir sure når det er streik. Ved å knytte elitehatet over til næringslivet på nytt, har man fått en konstruktiv skepsis til de som har makt i samfunnet, og som jevnlig bruker denne makta på tvers av folks interesser.

Noter:

1) Se for eksempel Antonio Gramsci, The Intellectuals, i Selections from the Prison Notebooks, Lawrence and Wishart, London 197 1

2) Se særlig Dag Solstad, 25. septemberplassen, Oktober, Oslo 1974 , og krigstrilogien Svik. Førkrigsår (1977 ) Krig. 194 0 (197 8) og Brød og våpen (1980)

3) Kjartan Fløgstad, Loven vest for Pecos, Gyldendal, Oslo 1981

4 ) Magnus Marsdal og Bendik Wold, Tredje Venstre, Oktober, 2004, side 113

5 ) Bobby Seale, Seize the Time, Random house, 197 0. Seale var en av grunnleggerne av Black Panther Party i USA, og Seize the Time er tittelen på hans bok om bevegelsen. Den ligger i sin helhet på nett på http://lemming.mahost.org/library/seize/ index.htm

6 ) Pierre Bourdieu, Distinksjonen, Pax, Oslo 1995 , omhandler blant annet hvordan overklassen kontinuerlig forsøker å distansere seg kulturelt fra en underklasse som hele tiden ligger hakk i hel. Bourdieu påpeker også med fokus på Frankrike skillet mellom den økonomiske og den kulturelle overklassen.

7 ) Magnus Marsdal, Frp-koden, Manifest forlag, Oslo 2007. En del andre gode innblikk i kulturelle forskjeller mellom samfunnsklasser kan man også få gjennom deler av den såkalte «klassereiselitteraturen», se for eksempel Ronny Ambjörnsson, Mitt förnamn är Ronny, Månpocket 1997 og Karin Sveen, Klassereise, Oktober, 2001

8) En US-amerikansk analyse av samme type kan man finne i Thomas Frank, What’s the Matter with Kansas, Henry Holt, New York 2004

 

Novelle av Cory Doctorow

Greg landa på den internasjonale flyplassen i San Francisco klokka åtte om kvelden, men klokka var over midnatt før han hadde kome seg gjennom tollkøen. Han hadde gått av frå fyrste klasse, nøttebrun, ubarbert og smidig i kroppen etter ein månad på stranda i Cabo (der han hadde dykka tre dagar i veka og forført franske studiner resten av tida). Då han drog frå byen for ein månad sidan, var han eit smalskuldra vrak med kulemage. No var han ein bronse-gud som hausta beundrande blikk frå kabinpersonalet.

Etter fire timar i tollkø hadde han sklide attende frå gud til mann. Den milde euforien var borte, sveitten rann ned i rumpesprekken og akslene og nakken var så spende at ryggen kjendest som ein tennisracket. Batteria på iPoden hans var daude for lenge sidan, og alt han kunne gjera var å sniklytta på det middelaldrande paret framføre seg.

«Den vidunderlege nye teknologien,» sa kvinna, og nikka mot eit skilt i nærleiken: «Immigrasjon – Powered by Google».

«Eg trudde ikkje det skulle byrja før neste veke?» Mannen veksla mellom å ha på og halda ein svær sombrero.

Googling på grensa. Herregud. Greg hadde hoppa av Google for seks månader sidan, løyst inn opsjonane og «teke litt tid til seg sjølv». Noko som viste seg å vera mindre gjevande enn han hadde trudd. I dei neste fem månadene hadde han reparert datamaskinene til venene sine, sett på føremiddagsfjernsyn og lagt på seg fem kilo— noko han meinte kom av at han var heime i staden for i Googleplexet med det velutstyrte, døgnopne treningsstudioet.

Han burde sjølvsagt ha forventa det. Dei amerikanske styremaktene hadde brukt 15 milliardar dollar på eit system for å ta fingeravtrykk og bilete av besøkande på grensa, utan å fanga ein einaste terrorist. Tydelegvis var ikkje offentleg sektor i stand til å «Do Search Right».

Sikkerheitsvakta frå DHS (Department of Homeland Security) hadde posar under augo og myste mot skjermen medan han knotta på tastaturet med pylsefingrar. Ikkje rart det tok fire timar å koma ut av denne fordømde flyplassen.

«God kveld,» sa Greg og gav mannen det sveitte passet sitt. Vakta grynta og turka det før han retta augo på skjermen og tasta. Mykje. Han hadde ein liten matrest i munnvika, og tunga kom ut og sleikte på han.

«Vil du fortelja meg om juni 1998?»

Greg såg opp frå flymagasinet. «Orsak?»

«Du skreiv ei melding på alt.burningman den 17. juni 1998 om at du planla å reisa på ein festival. Då spurde du om fleinsopp verkeleg var så dumt.»

Forhøyrsleiaren i det neste rommet var ein eldre mann, så mager at det såg ut som om han var skoren ut av tre. Spørsmåla hans grov djupare enn fleinsoppen.

«Fortel meg om hobbyane dine. Driv du med modellrakettar?»

«Hæ?»

«Modellrakettar.»

«Nei,» svara Greg. «Nei, det gjer eg ikkje». Han skjøna kvar dette var på veg.

Mannen gjorde eit notat, og klikka litt. «Du skjønar, eg spør fordi eg ser ein kraftig topp i lysingar i reklamen for rakettdelar som kjem opp ved sidan av søkjeresultata dine og i Gmail».

Greg kjende innvolane vri seg. «Ser du på søka mine og på e-posten min?» Han hadde ikkje rørt eit tastatur på ein månad, men han visste at det han skreiv i søkjefeltet sannsynlegvis avslørte meir enn det han fortalde psykologen sin.

«Ro deg ned. Nei, eg ser ikkje på søka dine,» sa mannen med ein hånflir. «Det hadde vore eit grunnlovsbrot. Vi ser berre på reklamen som kjem opp når du les e-post og søkjer. Eg har ein brosjyre som forklarar det. Du skal få han når vi er ferdige her».

«Men reklamen er meiningslaus,» braut Greg ut. «Eg får reklame for Ann Coulterringetonar når eg får e-post frå ein ven i Coulter, Iowa!»

Mannen nikka. «Eg skjønar. Det er nett difor eg er her og snakkar med deg. Kvifor trur du desse modellrakett-lysingane kjem opp så ofte?»

 

Greg tråla hjernen sin. «OK, berre gjer slik: Søk på ’coffee fanatics’.» Han hadde vore veldig aktiv i gruppa, og hjelpt til med å byggja opp ei abonnementsteneste. Kaffiblandinga som skulle få tenesta til å ta av, gjekk under namnet Flybensin. «Flybensin» og «ta av» – det burde få Google til å syna fram nokre lysingar for modellrakettar.

Dei var så godt som ferdige då den utbeina mannen fann Halloween-bileta. Dei låg gøymde tre sider nede i funna når ein søkte etter «Greg Lupinski».

«Det var ein fest nede på Castro,» sa han. «Med Gulfkrigen som tema.»

«Og du hadde kledd deg ut som …?»

«Ein sjølvmordsbombar,» svara han toskete.

Han skar grimasar berre av å seia orda. «Kom med meg, Hr. Lupinski,» sa mannen. Klokka var over tre på natta då dei var ferdige med han. Koffertane hans stod einsame på bagasjebandet. Han lyfta dei av, og såg at dei hadde vorte opna og latne uvøre att. Klede stakk ut frå kantane.

Då han kom heim, oppdaga han at alle dei fake før-columbianske statuane hans var knuste, og den flunkande nye mexicanske bomullsskjorta hadde eit trugande støvelmerke midt på. Kleda hans lukta ikkje Mexico lenger. Dei lukta flyplass.

Han greidde ikkje sova. Ikkje tale om. Han måtte snakka om dette. Det var berre ein person som ville skjøna. Heldigvis var ho vanlegvis vaken på denne tida av døgeret.

**

Maya hadde byrja i Google to år etter Greg. Det var ho som hadde overtala han til å reisa til Mexico etter han slutta. Kvar som helst, sa ho, der han kunne reboota livet sitt.

Maya hadde to svære, sjokoladefarga labradorar og ein veldig, veldig tolsam kjærast som heitte Laurie. Laurie fann seg i det aller meste, bortsett frå å verta slept rundt i Dolores Park klokka seks om morgonen av 175 kilo siklande hund.

Maya greip etter overfallssprayen då Greg jogga mot henne, før ho skjøna kva som skjedde og slo ut med armane, samtidig som ho kasta hundehalsbanda og sikra dei under joggeskorne. «Kvar er resten av deg? Wow, du ser bra ut!»

Han klemte henne, og kom brått på korleis han lukta etter ei natt med nærgåande googling. «Maya,» sa han, «kva veit du om Google og DHS?»

Ho stivna då ho høyrde spørsmålet. Ein av hundane byrja å klynka. Ho såg seg ikring, så nikka ho opp mot tennisbanane. «På toppen av lyktestolpen der, ikkje sjå,» sa ho. «Det er eitt av trådlaus-tilgangspunkta våre. Vidvinkel webcam. Sjå vekk frå det medan du snakkar».

Når ein såg stort på det, hadde det ikkje kosta Google mykje å leggja opp webcams i heile byen. Særleg ikkje målt opp mot evna til å tilby folk reklame ut frå kvar dei sat. Greg hadde ikkje brydd seg stort då kameraa på alle tilgangspunkta vart offentleg tilgjengelege – – det hadde vore ein dags hektisk bloggstorm medan folk leikte seg med dei nye, alt-sjåande leikene og zooma inn på horestrøka, men etter ei stund forsvann entusiasmen.

Greg kjende seg dum og mumla «du tullar».

«Kom med meg,» sa ho medan ho snudde seg vekk frå stolpen.

Hundane mislikte å få spaserturen avbroten, og uttrykte misnøyen sin på kjøkenet medan Maya laga kaffi.

«Vi forhandla fram eit kompromiss med DHS,» sa ho medan ho strekte seg etter mjølka. «Dei gjekk med på å slutta å leita i søkjedataa våre, og vi gjekk med på å syna dei kva reklame brukarane får sjå.»

Greg kjende seg kvalm. «Kvifor? Ikkje fortel meg at Yahoo allereie gjorde det …»

«Nei, nei. Vel, jau. Sikkert. Yahoo gjorde det. Men det var ikkje grunnen til at Google gjekk med på det. Du veit, republikanarane hatar Google. I all hovudsak er vi registrerte demokratar, så vi gjer det vi kan for å laga fred med dei før dei slår til mot oss. Dette er ikkje PII» – Personleg Identifiserande Informasjon, gifttåka i informasjonsalderen – «Det er berre metadata. Så det er berre litt vondt.»

«Kvifor alt dette skumleriet, då?»

Maya sukka og klemte labradoren som dytta det store hovudet mot kneet hennar. «Tryggingsfolka er som lus. Dei er overalt. Dei dukkar opp på møta våre. Det er som om vi var i Sovjetunionen. Og tryggleiksklareringa … Vi er delte i to leirar, klarerte og mistenkjelege. Alle veit kven som ikkje er klarerte, men ingen veit kvifor. Eg er klarert. Heldigvis for meg er det ikkje lenger diskvalifiserande å vera lesbisk. Ingen klarerte personar ville våga å eta lunsj med ein som ikkje kan klarerast.

Greg kjende seg svært trøytt. «Så eg var vel heldig som kom levande frå flyplassen. Eg kunne enda opp som ’forsvunnen’ om det hadde gått gale, kva?»

Maya såg bestemt på han. Han venta på eit svar.

«Kva?»

«Eg skal fortelja deg noko, men du kan aldri seia det vidare, OK?»

«Æh, du er ikkje i ei terroristcelle, vel?»

«Det er ikkje så enkelt. Høyr her: Kontrollen på flyplassen er ein silingsfunksjon. Han let tryggingsfolka søkja smalare. Når du vert teken til sides for ’andre runde’ på flyplassen er du ein ’interessant person’, og dei slepper deg aldri. Dei følgjer med på webcams etter andletet og ganglaget ditt. Dei les e-posten din. Følgjer med på søka dine.»

«Eg trudde du sa at retten ikkje let dei …»

«Retten let dei ikkje googla deg utan grunn. Men når du er i systemet, er det eit selektivt søk. Heilt lovleg. Og når dei fyrst byrjar å googla deg, finn dei noko. Alle dataa dine vert mata inn i eit stort maskineri som leitar etter ’mistenkjelege mønster’, og bruker avvik frå normalen for å setja deg fast».

Greg fekk lyst til å kasta opp. «Korleis kunne dette skje? Google var god. ’Don’t be evil’, ikkje sant?» Det hadde vore mottoet for selskapet, og for Greg var det den viktigaste grunnen til at han hadde kome til rett til Mountain View med doktorgraden sin i informatikk.

Maya svara med ein hard lått. «’Don’t be evil?’ Kom igjen, Greg. Lobbygruppa vår er dei same kryptofascistane som grov opp dritt om John Kerry. Vi gav fanden veslefingeren for lenge sidan.»

Dei sat stille ein minutt.

«Det byrja i Kina,» heldt ho endeleg fram. «Då vi flytte tenarane våre til fastlandet, kom dei under kinesisk jurisdiksjon».

Greg sukka. Han visste alt for godt kor langt Google strekte seg. Kvar gong du gjekk inn på ei side med annonsar frå Google, eller brukte Google Maps eller Gmail—til og med om du sende e-post til ein Gmail-konto, samla selskapet flittig informasjon om deg. For ikkje lenge sidan hadde søkjeprogramvara byrja å bruka data til å tilpassa resultata til kvar einskild brukar. Det viste seg å vera eit uvurderleg verktøy for dei som reklamerte. Autoritære styremakter såg andre føremål.

«Dei brukte oss for å laga profilar på folk,» heldt ho fram. «Når dei hadde nokon dei ville arrestera, kom dei til oss for å finna ein grunn til å ta dei. Det er knapt noko du kan gjera på nettet som ikkje er ulovleg i Kina.»

Greg rista på hovudet. «Kvifor måtte dei flytta tenarane til Kina?»

«Styremaktene sa dei ville sperra for oss elles. Og Yahoo var der.» Dei skar grimasar. På eitt eller anna tidspunkt var dei tilsette i Google vortne besette av Yahoo og meir opptekne av kva konkurrenten gjorde enn kva deira eige føretak presterte. «Så vi gjorde det. Men mange likte det ikkje.»

Maya tok ein slurk av kaffien og senka røysta. Ein av hundane snusa insisterande under stolen til Greg.

«Nesten med ein gong byrja kinesarane å be oss om å sensurera søkjeresultata,» sa Maya. «Google gjekk med på det. Dei la seg på ei latterleg linje: ’Vi er ikkje vonde, vi gjev kundane tilgang til eit betre søkjeverktøy! Dersom vi synte kundane resultat dei ikkje kunne nå, ville dei berre verta frustrerte. Det ville gje ei dårleg brukaroppleving.’»

«Kva no?» Greg dytta hunden vekk. Maya såg såra ut.

«No er du ein interessant person, Greg. Du er forfølgd av Google. No har du nokon som heile tida ser deg over aksla, same kva du gjer, heile livet. Du veit kva som er målet til Google, ikkje sant? ’Organiser informasjonen i verda’. Alt. Gje det fem år, og vi veit kor mange klumpar som låg i dassen før du trekte i snora. Legg det saman med ein automatisk mistanke mot alle som svarar til det statistiske biletet av ein slemming, og du er –»

«Scroogla.»

«Totalt.» Ho nikka. Maya tok med seg båe labradorane til soverommet nede i gangen. Han høyrde ho krangla litt dempa med kjærasten sin, og så kom ho att åleine.

«Eg kan fiksa dette,» kviskra ho ivrig. «Etter at kinesarane byrja å bunta saman folk, gjorde eg og nokre kollegarar det til 20 prosent-prosjektet vårt å føkka det til for dei.» (Ein av nyskapingane i Google var ein regel som sa at kvar tilsett skulle nytta 20 prosent av arbeidstida på eit leikeprosjekt dei brydde seg om.) «Vi kallar det Googlereinskar. Det går til botnen i databasen og normaliserer deg, statistisk sett. Søka dine, Gmail-histogramma dine, nettvanane dine. Alt. Greg, eg kan googlereinska deg. Det er den einaste måten.»

«Eg vil ikkje gje deg problem».

Ho rista på hovudet. «Eg er allereie fortapt. Kvar einaste dag sidan eg bygde den jævla greia, har vore lånt tid—no ventar eg berre på at nokon skal visa DHS ekspertisen og historia mi, og, vel, eg veit ikkje. Kva dei no gjer mot folk som meg i krigen mot abstrakte substantiv.»

Greg hugsa flyplassen. Søket. Skjorta, med støvelspora midt på.

«Gjer det,» sa han.

**

Googlereinskaren var eit vidunder. Greg forstod det fordi reklamen som kom opp jamsides med søka hans, tydeleg var meint for nokon andre: Fakta om Intelligent Design, presteutdanning online, Ei framtid utan terror, pornofilter, Kva vil dei homoseksuelle?, billige Toby Keith-bilettar. Alt ordna av Mayas program. Det nye personlege søket til Google trudde han var ein heilt annan, ein gudfryktig høgremann som likte hatteshow.

Det passa han bra.

Så såg han i adresseboka, og fann ut at helvta av kontaktane mangla. Innboksen i Gmail hadde like mange hol som ein termitt-eten trestokk. Orkut-profilen var normalisert. Kalenderen, familiebileta og bokmerka var borte. Han hadde ikkje skjøna før no kor mykje av seg sjølv han hadde flytta ut på nettet og som hadde arbeidd seg inn i tenar-klyngene til Google – heile online-identiteten sin. Maya hadde høgglanspolert han, han hadde vorte den usynlege mannen.

Greg trykte på tastane på laptopen ved sidan av senga, og fekk liv i skjermen. Han myste på den blinkande klokka på verktøylinja. 04.13! Herregud, kven dundra på døra hans på denne tida av døgeret?

Han ropte «eg kjem!» med ei uklår røyst, og drog på seg morgonkåpe og tøflar. Han lunta ned gangen og skrudde på lysa etter kvart. Ved døra myste han gjennom kikholet og såg Maya stira fortvila attende. Han opna opp lenkja og røska opp døra. Maya storma inn, med hundane og kjærasten på slep.

Ho var dynka i sveitte, og håret hennar, som brukte å vera greidd, hang i trevlar ned over panna. Ho gnei seg i augo, som var raude og kanta.

«Pakk sakene dine,» kveste ho hest.

«Kva?»

Ho tok tak i aksla hans. «Gjer det,» sa ho.

«Kvar vil du …?»

«Truleg Mexico. Eg veit ikkje enno. Pakk, for faen.» Ho bana seg veg forbi han, inn på soverommet og byrja å riva opp skuffene.

«Maya,» sa han skarpt. «Eg dreg ingenstader før du fortel kva som går føre seg!»

Ho glodde på han og dytta håret vekk frå andletet. «Googlereinskaren lever. Etter at eg reinska deg, skrudde eg han av, og gjekk. Han var for farleg å bruka meir. Men han er framleis stilt inn for å senda meg stadfestingar på e-post kvar gong han køyrer. Nokon har brukt han seks gonger for å reinska tre veldig spesifikke konti – og alle slumpar til å høyra til medlemer i handelskomiteen i Senatet som står på val».

«Svartvaskar Google-medarbeidarane senatorar?»

«Ikkje nokon i Google. Dette kjem utanfrå. IP-blokka er registrert i Washington, D.C. Og IP-nummera er alle brukte av Gmail-brukarar. Giss kven som eig dei kontoane?»

«Spionerte du på Gmail-kontoar?»

«OK. Ja. Eg såg gjennom e-posten deira. Alle gjer det, no og då, og for mykje dårlegare grunnar enn eg gjorde. Men høyr, det ser ut som om lobbyistane våre står bak dette. Dei gjer berre jobben sin, vernar om selskapets interesser».

Greg kjende pulsslaga i tinningane. «Vi må seia det til nokon.»

«Det vil ikkje hjelpa. Dei veit alt om oss. Dei kan sjå kvart søk. Kvar e-post. Kvar gong eit webcam har snappa oss opp. Kven som er i det sosiale nettverket vårt … veit du at dersom du har 15 vener på Orkut, er det statistisk sikkert at du ikkje er meir enn tre steg frå nokon som har gjeve pengar til ei ’terroristsak’? Hugsar du flyplassen. Dette er mykje verre.»

«Maya,» sa Greg, medan han prøve å skjøna kvar dette leidde. «Er det ikkje vel mykje å dra til Mexico? Berre slutt. Me kan starta for oss sjølve eller noko. Dette er galskap. »

«Dei kom til meg i dag,» sa ho. «To politiske betjentar frå DHS. Dei var der i fleire timar. Og dei stilde mange veldig tunge spørsmål.»

«Om Googlereinskaren?»

«Om venene mine og familien min. Søkjehistorikken min. Livet mitt.»

 

 

«Jesus.»

 

«Dei gav meg ei melding. Dei ser kvart klikk og kvart søk. Det er på tide å dra. På tide å koma seg unna skothald.»

«Det er eit Google-kontor i Mexico, veit du.»

«Vi må dra,» sa ho, fast.

«Kva tykkjer du om dette, Laurie?» spurde Greg.

Laurie dunka hundane mellom aksla. «Foreldra mine drog frå Aust-Tyskland i 1965. Dei pla fortelja om Stasi. Det hemmelege politiet førte alt inn i mappa di, om du fortalde ein upatriotisk vits, kva som helst. Uansett kva dei meinte å gjera, er ikkje det Google har laga noko annleis.»

«Kjem du, Greg?»

Han såg på hundane og rista på hovudet. «Eg har nokre pesos att,» sa han. «Ta dei. Pass på deg sjølv, OK?»

«Ver varsam, sjølv,» kviskra ho i øyra hans.

Dei kom ei veke seinare. Heime, midt på natta, nett slik han hadde tenkt seg det.

To menn dukka opp på døra hans rett etter klokka to. Ein stilte seg tagal ved døra. Den andre var smilande, stutt og rynkete, i ei sportsjakke med flekk på eine jakkeslaget og det amerikanske flagget på hi. «Greg Lupinski, vi har grunn til å tru at di har brote Computer Fraud and Abuse Act,» sa han, berre for å introdusera seg. «Spesifikt, å tileigna seg ulovleg tilgang, og ved slik framferd ha tileigna deg informasjon. Ti år for fyrstegongsforbrytarar. Det viser seg at det du og venen din gjorde med Googledataa, er eit brotsverk. Og, oj, kva vil koma opp i rettssaka … alt det du kvitvaska ut av profilen din, til dømes.»

Greg hadde spelt denne scena ut i hovudet sitt i ei veke. Han hadde tenkt på masse modige ting å seia. Det hadde gjeve han noko å gjera medan han venta på livsteikn frå Maya. Ho ringte aldri.

«Eg vil gjerne kontakta ein advokat,» var alt han kunne få fram.

«Det kan du,» sa den vesle mannen. «Men kanskje vi kan koma fram til ei betre avtale.»

Greg fekk att røysta. «Få sjå skiltet ditt,» stotra han.

Blodhund-andletet til mannen lyste opp medan han klukka fornøgd. «Kamerat, eg er ingen purk,» svara han. «Eg er konsulent, innleigd av Google – selskapet mitt passar på interessene deira i Washington – for å knyta kontaktar. Vi ville sjølvsagt ikkje trekkja inn politiet utan å ha snakka med deg først. Du er i familien. Faktisk ville eg gjerne koma med eit tilbod.»

Greg gjekk bort til kaffitraktaren og kasta det gamle filteret.

«Eg går til avisene,» sa han.

Mannen nikka, som om han tenkte over det. «Sjølvsagt. Du kunne dukka opp på kontoret til San Fransisco Chronicle i morgon og avsløra alt. Då vil dei leita etter ei kjelde som kan stadfesta det du har sagt. Dei vil ikkje finna noka. Og når dei leiter, finn vi dei. Så, kompis, høyr på meg, greitt? Eg er i vinn-vinn-bransjen, og eg er veldig flink.» Han tok ein pause. «Forresten, glimrande bøner, men prøv å skylja dei først. Det fjernar bitterstoffa, og får fram oljene. Her, send meg dørslaget.»

Greg såg på medan mannen stilt tok av jakka og hengde henne over ein kjøkenstol, og dinest kneppa opp mansjettane og rullla opp skjorteerma, og putta det billige digitaluret i lomma. Han tømde bønene ut av kverna og opp i dørslaget, og skylde dei i vasken.«Vi set saman eit team til Bygning 49 …»

«Det finst ingen Bygning 49,» sa Greg automatisk.

«Sjølvsagt,» sa mannen med ein stramt smil. «Det finst ingen Bygning 49. Men vi set saman eit team for å forbetra Googlereinskaren. Koden Maya skreiv var ikkje særleg effektiv, veit du. Full av feil. Vi må oppgradera. Du er rett mann, og det ville ikkje vera så farleg kva du visste om du var på innsida att.»

«Utruleg,» sa Greg og lo. «Dersom du trur eg skal hjelpa deg å sverta politiske kandidatar i byte mot tenester, er du galnare enn eg trudde».

«Greg,» sa mannen, «vi svertar ingen. Vi skal berre rydda opp i ting. For nokre utvalde personar. Skjønar du kva eg meiner? Ein kvar Google-profil er litt skummel om ein ser nøye etter. Politikk handlar om å sjå nøye etter. Å stilla som kandidat er som å få ein offentleg kolonoskopi. Han fylte presskanna og pressa ned, med andletet i konsentrerte faldar. Greg henta to kaffikoppar – reklamekoppar frå Google, sjølvsagt – og rekte dei til han.

«Vi skal gjera det same for venene våre som Maya gjorde for deg. Berre rydja litt. Alt vi vil, er å verna om privatlivet deira. Det er alt.»

Greg tok ein slurk av kaffien. «Kva skjer med dei kandidatane du ikkje reinskar?»

«Jupp,» sa karen, og smilte svakt. «Jupp, du har rett. Det vert hardt for dei». Han leita på innerlomma og fann fram fleire samanbretta papirark. Stasi førte alt inn i mappa di. Om dei meinte det eller ikkje: det Google gjorde var ikkje noko annleis. Han retta ut sidene, og la dei på bordet. «Her er ein av dei gode som treng vår hjelp». Det var ei utskrift av søkjehistorikken til ein kandidat som Greg hadde gjeve pengestøtte i dei tre førre vala.

«Typen kjem att på hotellrommet etter ein hard dag med valkamp, slår på laptopen og skriv ’spretne rumper’ i søkjefeltet. Inga stor sak. Slik vi ser det, er det rett og slett uamerikansk å la noko slikt diskvalifisera ein god mann frå å halda fram med å tena landet sitt».

Greg nikka sakte.

«Så du skal hjelpa denne karen,» spurde mannen?

«Ja.»

«Bra. Det var ei sak til. Vi treng di hjelp til å finna Maya. Ho skjøna ikkje kva vi ville, og no ser det ut som ho har stukke av. Berre ho høyrer på oss, er eg sikker på at ho er med på laget».

Han titta på søkjehistorikken til kandidaten.

«Skulle tru det,» svarte Greg.

Den nye Kongressen brukte elleve verkedagar på å vedta «Securing and Enumerating America’s Communications and Hypertext Act,» som autoriserte at DHS og NSA kunne setja bort opp til 80 prosent av etterretning og analyse til private verksemder. Teoretisk var det ein open anbodsrunde, men innanfor dei trygge veggene til Googles Bygning 49 var det ingen tvil om kven som kom til å vinna. Dersom Google hadde brukt 15 milliardar dollar på eit program for å fanga slemmingane på grensa, kunne du vera sikker på at dei hadde greidd det – styremaktene er rett og slett ikkje i stand til å «Do Search Right».

Neste morgon gjekk Greg seg sjølv etter i saumane medan han barberte seg (tryggingsvaktene likte ikkje hacker-skjeggstubbar, og nølte ikkje med å fortelja det), og det gjekk opp for han at i dag var fyrste dagen han i praksis var etterretningsagent for dei amerikanske styremaktene. Kor ille kunne det eigentleg vera? Var det ikkje betre at Google tok seg av slikt, enn ein eller annan DHS-skrivebordsryttar med skinkenevar?

Då han parkerte ved Googleplexet, mellom hybridbilar og overfylte sykkelstativ, hadde han overtydd seg sjølv. Han lurte på kva slags organisk smoothie han skulle tinga i kantina då nykelkortet hans ikkje verka på døra til Bygning 49. Den raude lysdioden blinka kvar gong han trekte kortet. På ein kvar annan bygning kunne kan hengt seg på nokon andre som skulle inn, for der gjekk folk inn og ut heile dagen. Men googlarane i 49 kom berre ut for å eta, og ofte ikkje det ein gong. Trekk, trekk, trekk. Brått høyrde han ei røyst ved sida si.

«Greg, kan eg få snakka med deg?»

Den rynkete mannen la armen kring aksla hans, og Greg kjende ei sitruslukt frå etterbarberingsvatnet hans. Det lukta slik som dykkarlæraren hans i Baja hadde lukta då dei gjekk på byen om kvelden. Greg kunne ikkje hugsa kva han heitte. Juan Carlos? Juan Luis?

Mannen hadde ein fast arm om aksla hans, og styrte han vekk frå døra og ut på den jomfruelege plenen, forbi urtehagen utanfor kjøkenet. «Ta nokre dagar ferie,» sa han.

Greg vart nervøs. «Kvifor?» Hadde han gjort noko gale? Skulle han i fengsel?

«Det er Maya.» Mannen snudde Greg rundt, og såg på han med eit tomt blikk. «Ho har teke livet av seg. I Guatemala. Eg er lei for det, Greg».

Greg kjende det som om han suste opp i lufta, til ein stad kilometervis oppe i lufta, til eit Google Earth-blikk på Googleplexet, der han såg seg sjølv og den rynkete mannen som to prikkar, to pikslar, små og uviktige. Han skulle ønskja at han reiv seg i håret, fall på kne og græt.

Frå langt borte høyrde han seg sjølv seia: «Eg treng ingen ferie. Eg er OK».

Frå langt borte høyrde han den uryddige mannen insistera.

Diskusjonen heldt fram ei lang stund, og så gjekk dei to pikslane inn i Bygning 49, og døra slo att bak dei.

(Novellen er skrevet av den kanadiske skribenten, science fiction-forfattaren og internettaktivisten Cory Doctorow. Den er omsett av Tarjei Vågstøl.)

Scroogled

 

Novella «Scroogled» vart gjeven ut på engelsk i Radar under Creative Commons-lisensen (CC-BY-NA-SA). Den norske CC-BY-NA-SAsida finner du her: http://creativecommons.org/licenses/by-nc-sa/3.0/us/deed.no, og til Doctorow si samleside her: http://craphound.com/?p=1902   

 

Det er som å «konservere høystakker for det tilfelle at det skulle vise seg at det er en nål i en av dem». Det sier Georg Apenes, direktør for Datatilsynet, om datalagringsdirektivet som trådte i kraft i EU 15. september i fjor.

Tilhengerne av datalagringsdirektivet sier vi må lagre kommunikasjonsdata for å kunne slå ned på alvorlig kriminalitet, men det er grunn til å tvile på at det vil hjelpe politiet med å fange så mange storkriminelle, skriver Marit Halse i denne artikkelen.

Kampen står nå direktivet også skal gjelde i Norge.

Marit Halse er styremedlem i Rødt Oslo.

 

---

 

Datalagringsdirektivet, ofte forkorta «DLD», er et EU-direktiv som av regjeringa antas å være EØS-relevant og derfor relevant for Norge, men det er ikke gjennomført her i landet ennå. Regjeringa vil utrede direktivet nærmere før den tar en beslutning om Norges holdning til datalagring.

Det uttalte målet for datalagringsdirektivet er å samordne praksisen i EUs medlemsland når det gjelder teleselskapenes lagring av informasjon om vår elektroniske kommunikasjon. Vi kommuniserer elektronisk når vi ringer noen fra mobil eller fasttelefon, når vi sender e-post, og når vi besøker ei nettside. Fram til nå har regler og praksis på dette området vært veldig varierende i EU- og EØS-landene.

I Norge lagres i utgangspunktet kun data som er nødvendige for å fakturere teleselskapenes kunder. Det vil si at teletilbyderen din lagrer informasjonen de trenger for å kunne regne ut hvor mye regninga di vil komme på, ingenting anna. Informasjonen blir sletta etter tre til fem måneder. I fleire land lagrer de fleire typer data, som hvem du har sendt e-post til, og i for eksempel Italia blir kommunikasjonsdataene lagra i fire år.

Om datalagringsdirektivet blir innført i Norge, vil teletilbyderen din måtte lagre all trafikk- og lokasjonsdata for elektronisk kommunikasjon. Det vil si:

• Hvem du ringer til.
• Når du ringer og hvor lenge samtalen varer.
• Hvor du og den du ringer til befinner dere under oppringinga.
• Når du er på nett og hvilken IP-adresse datamaskinen din har.
• Hvem (1) du sender e-post til.
• Når du sender e-post.
• Hvilke IP-adresser maskinen din besøker.

Det siste punktet betyr at den som har tilgang til dataene vil kunne se hvor du har vært på nett. Det vil si, ikke nøyaktig hvilke nettsider du har vært innom, men det går an å se at du har vært innom den tjeneren som for eksempel sidene www.roedt.no ligger på. (1)

De kan jo ikke se hva jeg sier?

Lagring av trafikk- og lokasjonsdata høres kanskje ikke så skummelt ut – de vil jo tross alt ikke kunne se hva du skreiv i eposten eller vite nøyaktig hva du leste på Rødts nettsider (og om det fikk deg til å le eller grine) – men den som sitter med tilgang til denne informasjonen, kan ha mye nytte av å se hvem du har kontakt med og hvilke nettsider du er innom ofte. Det meste av det vi sier og skriver til folk, er jo tross alt ganske banalt og uinteressant for andre, men det kan være interessant å se hvem du prater ofte med, å kunne kartlegge vennekretsen og familien din og dine politiske kontakter.

En parallell fra kommunikasjon med «gammeldagse» metoder kan være julekortlista di. Det er stort sett uinteressant hva du skriver på julekortene du sender ut, men det kan være verdt å vite hvem du synes det er verdt å sende en julehilsen til. Om noen foreslo å registrere og lagre informasjon om alt vi sendte via Posten – til, fra, når, type post og vekt – ville det sannsynligvis blitt et ramaskrik nå. Men det er akkurat det datalagringsdirektivet vil gjøre for elektronisk kommunikasjon.

Folk flest er ikke kriminelle

Tilhengerne av DLD sier vi må lagre kommunikasjonsdata for å kunne slå ned på alvorlig kriminalitet. Det er ingen grunn til å tvile på at de fleste av dem meiner det godt, men det er grunn til å tvile på at DLD vil hjelpe politiet med å fange så mange storkriminelle. Som Georg Apenes, direktør for Datatilsynet, sier, så er det som å «konservere høystakker for det tilfelle at det skulle vise seg at det er en nål i en av dem». Politiet har allerede i dag mulighet til å «fryse» kommunikasjonsdata for mistenkte personer. Hvis noen mistenkes for å planlegge noe straffbart, kan for eksempel Økokrim be teleselskapene om å lagre all informasjon om vedkommendes bruk av telefon og internett.

Men det er en avgrunn av forskjell mellom å overvåke mistenkte og det å sette heile befolkninga under overvåkning, uavhengig av om vi er mistenkte for noe. Å lagre data om kontakt mellom folk som ikke er mistenkt for noe, i tilfelle du skulle gjøre noe kriminelt om et år eller to, er et alvorlig brudd på prinsippet om at du er «uskyldig inntil det motsatte er bevist». Å ville overvåke oss alle er som å si at vi alle er potensielt kriminelle, og det er umulig å bevise at man ikke har brutt loven. Men folk flest er ikke kriminelle. Det er først og fremst de lovlydige borgerne som vil bli rammet av dette direktivet.

Vil overvåkninga treffe bare kriminelle?

Alvorlig kriminalitet som terrorisme og overgrep mot barn, engasjerer følelser, naturlig nok. Men når vi blir veldig følelsesmessig engasjerte, skjer det lett at det blir vanskeligere å stoppe opp og tenke: Hvor mange terrorister er det? Hvor mange overgripere finnes det i Norge? Og viktigst: Når vi dem med denne typen overvåkning? Noen av tilhengerne som presser på for å innføre datalagringsdirektivet, prøver å bruke terrorisme og alvorlig kriminalitet som et skremmebilde for å legitimere overvåkingsforsettene sine.

At vi kan se hvem som har vært og kikka på «The Anarchist Cookbook» på nett, hjelper oss ikke med å fange terrorister. (Jeg var nettopp innom og skumleste litt i den sjøl, men jeg kan så godt som garantere at USAs ambassade i Oslo ikke går i lufta i morgen.) Resurssterke og farlige kriminelle (og terrorister) vil alltid klare å omgå overvåkning. De vil ha menneskelige og tekniske ressurser som gjør dem i stand til å omgå datalagringa, og penger til å bestikke utro tjenere når det trengs. Hvilket leder oss elegant inn på sikkerheten rundt alle disse dataene som skal lagres.

Kan informasjonen lagres sikkert nok?

Tanken er at all denne informasjonen om hvem vi ringer og hva vi gjør på nett, skal lagres av teleselskapene som leverer oss telefoni og internettilgang. De lagrer jo allerede litt data om hvordan vi kommuniserer, så det burde jo være en enkel sak å bare utvide litt. Kanskje ikke.

Ikke bare skal dataene lagres mye lengre under datalagringsdirektivet enn hva som er tilfellet i dag, men det skal lagres enormt mye meir informasjon. Teleselskapene har ikke systemer på plass for å gjøre dette på en god og effektiv måte, og enda viktigere: systemene de har, er ikke spesielt sikre. I 2007 blei personopplysningene til henholdsvis 20 000 og 80 000 tusen mennesker stjålet fra teleselskapene Talkmore og Tele2. Talkmore fikk en bot på 150 000 for brudd på personvernloven, mens saka mot Tele2 blei henlagt av Kripos. Politiet klarte ikke å finne bevis for at Tele2 var skyldig i å ha for dårlig sikkerhet.

Nå kan man jo håpe at kommunikasjonsdataene som skal lagres ved ei eventuell innføring av datalagringsdirektivet, må sikres noe bedre enn hva som er tilfelle hos teleselskapene nå, men hvis det regnes for «godt nok» sikra når noen ganske enkelt kan stjele informasjon om 60 000 mennesker, er det grunn til å være bekymra.

Du lurer kanskje på hvorfor noen andre enn myndighetene skulle være interesserte i hvem du har kontakt med og hva slags nettsider du besøker, men kommunikasjonsdata kan være ei gullgruve for mange kriminelle. Og for mange «skikkelige» forretningsfolk også, firmaer som driver med direkte markedsføring, ville betale godt for å vite hva du er interessert i. Og det er klart det kan være interessant å få vite at sjefen for en konkurrerende bedrift har utveksla e-post med et stort konsern i samme bransje.

Er et sentralt lager sikkert?

Justisdepartement er også bekymra for hvor sikkert det vil være å lagre kommunikasjonsdata hos teleselskapene, og dessuten er de redde for at det skal bli altfor dyrt for dem – spesielt for de små selskapene, som ikke vil kunne spre de økte kostnadene ut over mange kunder. Derfor har departementet vært inne på tanken om å lagre kommunikasjonsdataene i en statlig sentral database i stedet.

Det at datalagring utføres av det offentlige heller enn av private, er for det første ingen garanti for at informasjonen vil være sikker nok. Det har hendt før at offentlige instanser har mistet sensitive personopplysninger, og det vil skje igjen. Og skulle det skje en glipp i sikkerheten med et stort sentralt datalager, vil potensialet for katastrofe være veldig mye større enn om kommunikasjonsdataene skulle lagres av den enkelte teleleverandør.

Men det gir allikevel meir grunn til betenkning at sentral lagring gjør det så mye enklere å misbruke dataene. En godt plassert utro tjener vil kunne selge informasjon om kommunikasjonsmønstrene til praktisk talt heile Norges befolkning, men jeg håper og trur at det ikke er så mange i den statlige forvaltningen som vil selge seg, sjøl for mange penger. Men det er som sagt ikke bare kriminelle som kan tenkes å misbruke slik informasjon.

Storebror følger med

I 1996 avslørte Lund-rapporten omfattende og ulovlig overvåkning av personer og grupper som overvåkningstjenesten anså for å representere en trussel mot rikets sikkerhet, personer og grupper som for eksempel folk fra Nei til Atomvåpen og Sosialistisk Venstreparti. Rapporten kritiserte også blant anna det tette samarbeidet mellom overvåkningstjenesten og Arbeiderpartiet.

Hvem som anses å være en «trussel mot rikets sikkerhet», vel, det skifter. I en lang periode etter andre verdenskrig var det venstresida. Hvis Politiets sikkerhetstjeneste (PST) måtte plukke ut én trussel nå, ville de nok valgt seg islamske ekstremister. Det kan være særdeles ubehagelig å tilhøre ei gruppe med mennesker som blir ansett å være en trussel, men det er i grunnen enda verre at de som bestemmer hvem som er en trussel, gjør det bak lukka dører og ofte i samråd med politikere med vikarierende motiver.

Det letteste er å le det bort og kalle folk som snakker om overvåking for å være paranoide, men før Lund-rapporten kom var det mange av de overvåka som blei hevda å være nettopp det. Du er ikke paranoid hvis de følger etter deg. Og under datalagringsdirektivet vil de kunne overvåke deg lovlig.

Ting har det med å gli ut

Mange har argumentert med at om vi innfører datalagringsdirektivet vil vi få strengere regler for lagring av kommunikasjonsdata, særlig fint skal det være at vi vil få et felles regelverk for så godt som heile Europa, hvor det er ganske store forskjeller mellom landene når det gjelder hva som lagres og for hvor lenge. Men direktivet setter kun grenser for hva som lagres og for hvor lenge.

Det ligger allerede en mulighet i direktivet for å utvide lagringstida for data ut over de 24 månedene som i utganspunktet er satt som maksimum. Fleire forkjempere for direktivet vil ha lengst mulig lagringstid, og det er nesten en lovmessig følge at dette vil gli ut – overvåkere vil naturlig nok spare på dataene så lenge som mulig.

Hva slags kriminalitet eller uønska aktiviteter man skal kunne slå ned på med å samle informasjon om hvem vi kommuniserer med, er heller ikke veldig strengt definert. Direktivet begrunner lagring av kommunikasjonsmønstrene til folk med at man trenger det for å kunne slå ned på alvorlig kriminalitet. Nå er det som nevnt før, heller usikkert hvor mange storkriminelle man vil kunne ta ved hjelp av slik data, det er nå en ting. En anna sak er at det er opp til det enkelte land hvor direktivet innføres, å definere «alvorlig kriminalitet».

Enkelte typer kriminalitet vil de fleste være enige i er alvorlige. Mord, seksuelle overgrep mot barn. Andre typer aktivitet kan vi alle være enige om er alvorlige, men vi vil kanskje være uenige om hva som skal puttes i hvilken bås – den enes frihetskjemper er jo gjerne den andres terrorist … For å kunne fakke terrorister vil myndighetene være interesserte i informasjon om folk med «betenkelige» politiske holdninger eller interesser og hvem de har kontakt med. Det kan fort være deg. (2)

Og så har vi aktiviteter som noen vil meine er alvorlig kriminalitet, mens andre ikke synes det er så farlig – ja, kanskje det ikke burde være straffbart i det heile tatt? Ta for eksempel fildeling.

Det er ikke tvil om at innholdsleverandører vil meine, at sjøl den minste nedlasting av opphavsrettbeskytta musikk og film er alvorlig. Det kan være veldig nyttig for plateselskapene å få tilgang til data om hvor vi har vært på nett, slik at de kan finne ut om vi har lasta ned noe vi ikke burde. Og tilgang kan de få – det er ikke en gang sikkert de trenger å gå gjennom politiet, hvis myndighetene vil.

Datalagringsdirektivet vil nemlig gi tilgang til lagra trafikk- og lokasjonsdata til «relevante myndigheter», og det trenger ikke være begrensa til offentlige myndigheter. Jeg er ikke videre fornøyd med at staten skal samle opp informasjon om hva jeg gjør på nett, men jeg er enda mindre glad for at et advokatfirma kanskje vil kunne få tilgang til denne informasjonen for å sjekke hvor ofte jeg er på Piratebay.org.

Hvis dette høres fjernt ut, bør du vite at advokatfirmaet Simonsen allerede i dag har tillatelse til å overvåke fildelingsnettverk. Hensikten er å skaffe nok opplysninger til å kunne anmelde ulovlig fildeling til politiet, fremme et sivilt søksmål, eller å rette henvendelser til enkelte fildelere via nettleverandørene. Advokatfirmaet gjør dette på oppdrag fra rettighetshavere innafor plate- og filmbransjen.

Men ikke i Norge, vel?

Mange av DLD-tilhengerne vil fortelle deg at det aldri kommer til å gli ut slik i Norge. Det er bare rette myndighetene som skal ha tilgang til hvem du har kontakt med, og hva du gjør på nett, og det er bare alvorlig kriminalitet som skal slås ned på. Men det er naivt å tru at Norge har noen spesiell beskyttelse mot Storebror. Gir du overvåkeren en lillefinger, vil han fort finne argumenter for at han bør ha heile hånda, samtidig som han forsikrer deg om at han passer på personvernet ditt.

Demokrati er ingen vaksine mot autoritære og totalitære tendenser. Demokrati forutsetter visse regler som ikke kan brytes – at myndigheter og andre aktører får informasjon om hvem vi kommuniserer med og hvordan vi bruker internett, er ikke forenlig med et folkestyre og et rettssamfunn.

Men blir det noe av?

To av Norges fremste jurister på EU/EØSrett, professor dr juris Finn Arnesen og professor dr juris Fredrik Sejersted ved Senter for europarett ved Universitetet i Oslo, meiner at det kan argumenteres juridisk for at datalagringsdirektivet ikke er EØS-relevant, og at om Norge allikevel må bruke EØS-avtalens vetorett mot direktivet, bør konsekvensene være svært beskjedne.

Samferdsels- og justisdepartementene utreder datalagringsdirektivet nå med sikte på å fremme et lovforslag til Stortinget rundt årsskiftet 2008/2009. Samferdselsdepartementet ledes av Senterpartiets Liv Signe Navarsete som har sagt seg «skeptisk» til direktivet, så vi får vel tru hun vil snu hver en stein for å finne argumenter mot DLD.

Alle de politiske ungdomspartiene går mot datalagringsdirektivet, fra RU til FpU. Blant stortingspartiene har Venstre, FrP, KrF og Senterpartiet tatt standpunkt mot direktivet. I SV har fleire fylkes- og lokallag sagt nei til DLD, mens SV sentralt ikke har tatt standpunkt ennå, sjøl om nestleder Audun Lysbakken har uttalt seg mot direktivet.

Høyre er «kritiske» til datalagringsdirektivet, men er redde for å sette EØS-avtalen i fare ved å bruke vetoretten. Arbeiderpartiet vil vente til direktivet er «nærmere utredet» før de tar standpunkt, men vi har vel en viss aning om at Ap også vil gå mot et veto. Nå har heldigvis ikke Høyre og Arbeiderpartiet fleirtall på Stortinget sammen, de mangler ett mandat. Men mye kommer an på ryggraden til de to regjeringspartiene SV og Senterpartiet.

Hvis Arbeiderpartiet bestemmer seg for å gå inn for DLD og lener seg tungt på SV og Senterpartiet for å få regjeringspartnerne sine med på det, avhenger alt av at de to minste partiene i regjeringen ikke lar seg overtale til å godta datalagringsdirektivet. Hvis de lar seg berolige med fagre ord om sikkerhet og strenge krav til sletting, kan vi vinke farvel til elektronisk personvern i Norge.

Respekten for innbyggernes personvern er en betingelse for et fungerende demokrati, og muligheten for å bevege oss anonymt og ikke-sporbart både på gata og når vi kommuniserer elektronisk, er en forutsetning for trygghet mot overgrep og maktmisbruk. I det øyeblikket vi gir myndighetene mulighet til å vite hvem vi har kommunisert med på telefon og på nett, er privatlivet vårt ødelagt. Vi må ikke tru at uforholdsmessig kontroll ikke er farlig i et demokrati. Det er tvert i mot slik at demokratiet ikke tåler at kontrollen blir for gjennomgripende. Tiltak som DLD handler ikke om å «bekjempe kriminalitet», men om et kontrolltiltak som retter seg mot hele befolkningen. Skal rettsstaten opprettholdes, må slike kontrolltiltak avvises. Derfor er vi nødt til å avvise datalagringsdirektivet og gjøre hva vi kan for at det ikke innføres i Norge.

Kilder og referanser:

Directive 2006/24/EC of the European Parliament and of the Council of 15 March 2006: http://eur-lex.europa.eu/LexUriServ/LexUriServ.do?uri=OJ :L:2006:105:0054 :0063:EN:PDF COD /2005/0182 : 15/03/2006 

Final legislative act (sammendrag): http://www.europarl.europa.eu/oeil/resume.jsp?id=5275 032&eventId=935334&backToCaller=NO&language=en

Direktivet på dansk: http://datalagringsdirektivet.no/filer/datalagringsdirektivet_da.pdf

Per Inge Østmoen, Elektronisk forpost Norge: http://www.efn.no/

Datalagringsdirektivet, Wikipedia (engelsk): http://en.wikipedia.org/wiki/Telecommunications_data_retention#Data_retention_in_the_European_Union

Datalagringsdirektivet, Wikipedia (norsk): http://no.wikipedia.org/wiki/Datalagringsdirektivet

Talkmore bøtelagt: http://forbruker.no/pengenedine/article2373995 .ece

Henlegger sak mot Tele2: http://www.dagensit.no/article1302810.ece

Overvåking av fildelingsnettverk: http://www.datatilsynet.no/templates/Page____1610.aspx

Terrorlover mot foreldrene til skolebarn: http://www.independent.co.uk/news/uk/homenews/ antiterror-laws-used-to-spy-on-family-807873.html?service=Print

Norge kan slippe datalagringsdirektivet: http://www.datalagringsdirektivet.no/node/59

Noter:

1.) En tjener er en datamaskin med internettilgang hvor bl.a. nettsider lagres. Når du surfer rundt på f.eks. www.roedt.no, besøker du tjeneren hvor de nettsidene ligger. Alle datamaskiner med internettilgang får tildelt en IP-adresse, og denne kan logges og lagres.

2.) Og det kan fort bli aldeles bisart. I Stor-Britannia har myndighetene blant anna brukt lover laga for å bekjempe terror og alvorlig kriminalitet til å spionere på foreldrene til skolebarn og for å sjekke om hundeeiere plukker opp lort etter bikkjene sine …!

Er alle i ferd med å bli middelklasse, slik at arbeiderklassens frigjøring bare angår et lite mindretall?

Eller er det sånn at det store flertallet i Norge fortsatt hører hjemme i arbeiderklassen, selv om klassebevisstheten er på vikende front?

Bjørn Tore Egeberg er faglig leder i Rødt

 

---

 

Jeg synes det er vanskelig å drøfte klasseanalyse uten sentrale begreper fra Marx. (Se boks)

Marx var ikke den første som oppdaget klassesamfunnet, men det er likevel naturlig å begynne med Marx når jeg skal finne et verktøy for å analysere klassene i vår tid. I sitt hovedverk Kapitalen avdekker han kapitalismens kjennetegn. Dag Østerberg presenterte Kapitalen i 1972. Han skriver at kapitalismen forutsetter på den ene side mennesker som ikke eier produksjonsmidler og heller ikke noe annet å livberge seg med, og som derfor prøver å selge sin eneste økonomiske verdi – arbeidskraften sin. På den annen side forutsettes mennesker som eier produksjonsmidler i et omfang, som gjør dem i stand til å kjøpe andre menneskers arbeidskraft, og bruke denne arbeidskraften til å anvende produksjonsmidlene til produksjon. Arbeiderklassen utfører lønnsarbeid for kapitalistklassen.

Vare, verdi og merverdi I sine studier av hvordan rikdommen op%år i det kapitalistiske samfunnet avdekket Marx grunnlaget for utbyttinga. Varenes verdi tilsvarer hvor mye arbeid som er nødvendig for å produsere varen. Ikke sånn å forstå at varens verdi øker hvis man arbeider langsomt og tungvindt. Det er den gjennomsnittlige nødvendige arbeidstida i samfunnet som avgjør verdien. Men de som arbeider beholder ikke de verdiene de har skapt. Marx kom fram til at kapitalisten tilegner seg merverdien av arbeidet. Han kjøper arbeidskrafta for en langt lavere lønn enn de verdiene som arbeiderne skaper. Den totale merverdien i et moderne samfunn er enorm. Den går ikke til industrikapitalen alene. Gjennom komplekse mekanismer drypper det også på bankvesenet, varehandelen, tjenestenæringene og staten. Det meste av denne forklaringen er hentet fra Lysestøl og Eilertsen (2001).

Å beskrive kapitalismens utvikling fra Marx til i dag vil sprenge rammene for denne artikkelen. Jeg vil derimot si noe om utviklingen de siste 20–30 årene. Skarstein (2008) analyserer globaliseringens politiske økonomi. Ett av kjennetegnene er at finanskapitalen har økt sin makt på bekostning av industrikapitalen og handelskapitalen. Denne utviklingen skjøt fart etter at statlig valuta- og kapitalkontroll ble avskaffet. Industriselskapene har tilpasset seg den nye virkeligheten. Tidligere var deres fremste mål å øke merverdiproduksjonen, slik at de fikk store overskudd som kunne investeres i ny produksjon. Slik er det ikke lenger. Nå har selskapets børsnoterte verdi blitt det viktigste målet for framgang og suksess. Og paradoksalt nok må bedriftene ofte redusere merverdiproduksjonen for å oppnå at aksjekursene stiger. Veien til høyere børskurser går ofte gjennom slanking, lønnsnedslag, utskilling og sosial dumping.

En annen strategi for å lykkes på børsen, er internasjonalisering. Lysestøl og Eilertsen (2001) skriver om internasjonaliseringen av de norske industrikonsernene. De store norske industrikonsernene deltar i kampen om de store pengene på verdensmarkedet. Oljeproduksjonen har skapt en høy ekstraprofitt, som oljekapitalen med hell investerer i utlandet. I den internasjonale økonomien kan fortjenestekravet ligge mellom 15 og 20 %. Dette er forklaringen på de uforklarlige nedleggelsene av norske bedrifter som går med overskudd. Overskuddet er ikke stort nok.

Staten har tradisjonelt smurt maskineriet gjennom å legge forholdene til rette for kapitalistisk produksjon. Veier, sykehus og skoler er eksempler på dette. Men den moderne staten begrenser seg ikke til dette. Staten har blitt en av de største aksjeeierne i Norge. Det er mye debatt om hvordan staten bør opptre som aksjeeier. Lederne i de fleste statseide bedriftene handler som direktører i private bedrifter. De driver rett som det er både aggressiv konkurranse og aggressiv klassekamp. Til markedsliberalistenes store irritasjon. «Staten skal ikke være en aktiv eier», er et av deres slagord. De vil privatisere all statlig forretningsdrift så fort som mulig.

Dette er bakteppet når jeg beveger meg inn i en gjennomgang av klassene i Norge 2008. Her konsentrerer jeg meg om arbeiderklassen og kapitalistklassen. Først mot slutten vil jeg si noe om andre klasser enn de to hovedklassene.

Jeg velger å dele opp temaet i tre områder:

• Produksjon av varer og tjenester
• Varehandelen
• Offentlig forvaltning

Klasser innen produksjon av varer og tjenester

I tjenesteproduksjon er det mange som selger arbeidskraft til kapitalen. Stuepikene selger sin arbeidskraft til hotelleierne. Butikkselgerne selger sin arbeidskraft til butikkeieren. Postbudene selger sin arbeidskraft til eierne av Posten. Det er innen tjenesteyting at de store gruppene med lavtlønna arbeidere jobber. Jeg har tidligere skrevet at et av midlene for å få opp børskursen er utskilling. Industriselskapene har skilt ut reinhold og kantine i stor skala. Det som tidligere var kvinnearbeidsplasser med tariffavtaler og antydninger til en anstendig lønn, har nå falt ytterligere i status og inntekt. Hvis det er fare for at vi får store grupper arbeidere i Norge som ikke kan leve av lønna si (jfr. working poor i USA), vil denne utviklinga først vise seg i kvinneyrkene innenfor privat tjenesteproduksjon.

Arbeidere i moderne vareproduksjon

Bryggeriarbeiderne selger sin arbeidskraft til bryggeriets eiere. Arbeiderne på møbelfabrikken selger sin arbeidskraft til fabrikkeierne. Bygningsarbeiderne selger sin arbeidskraft til entreprenørene. Selv om lønna er høyere og arbeidstida kortere, skjer utbyttinga på samme måte som før.

Den moderne kapitalisten eier ikke en bedrift, men eier aksjer i mange aksjeselskap. Et eksempel er Periscopus, som er et investeringsselskap eid av Trygve Hegnar, som igjen står som eier av blant annet Hegnar Media, som igjen eier tidsskriftet Kapital og avisen Finansavisen. Periscopus eier også 29 prosent av aksjene i Gyldendalforlagets eiendommer (Kilde: Wikipedia). Samtidig har vi fått et direktørsjikt, som sammen med aksjeeierne utgjør en «totalkapitalist », med en arbeidsdeling der direktørene står for den daglige driften av bedriften, mens de egentlige eierne tar mer langsiktige avgjørelser.

Klasser i varehandelen

Kjøpesentrene spretter opp overalt, og det er mange som jobber i butikkene. Hva med dem?

Marx (1894) drøfter arbeiderne i varehandelen: «Arbeideren innen handel produserer ingen direkte merverdi. Men prisen på arbeidet han utfører avhenger av verdien av arbeidskraften, altså hvor mye det koster å reprodusere den, mens bruken av denne arbeidskraften, dens utøvelse, forbruk av krefter, og slitasje, er som hos alle andre lønnsarbeidere, uten begrensninger av arbeidskraftens verdi. Lønna er derfor ikke nødvendigvis proporsjonal med den profittmengden han hjelper kapitalisten å realisere. Hva han koster kapitalisten og hva han soper inn for han er to forskjellige ting. Han skaper ingen direkte merverdi, men øker kapitalistens inntekt gjennom å hjelpe han å redusere kostnadene med å realisere merverdi, siden deler av arbeidet han gjør er ulønnet.» (Kapitalen bind 3, kap. 17, oversatt av Bjørn Tore Egeberg).

Marx mente altså:

• Arbeidere i varehandelen blir utbyttet.
• Arbeidere i varehandelen skaper ikke merverdi.

I 2008 bør det ikke være rom for tvil. De fleste ansatte i varehandelen tilhører arbeiderklassen, med forbehold om elever og studenter i deltidsjobb. (Se kapitlet «Andre klasser»)

Det er litt mer rom for diskusjon om hvor grensa for kapitalistklassen går. Tidligere var det et stort antall små kjøpmenn som jobba lange dager for å klare en lav årslønn, og som ofte kunne ha en eller to ansatte som tjente uhyggelig dårlig. De store kjedene har utkonkurrert disse kjøpmennene. I stedet har vi fått et nytt fenomen, franchise. Franchise er svært vanlig i varehandelen. Stugu og Eilertsen (2007) skriver at det er minst 70 000 sysselsatte i franchisebedrifter, de fleste i varehandelen.

Franchise betyr at en enkelperson (franchisetaker) står som formell butikkeier og arbeidsgiver, mens det er butikkjeden (franchisegiver) som tar alle de viktige avgjørelsene. Blant annet bestemmer den kjedene innkjøpspris og utsalgspris. Kjeden setter rammer som gjør at franchisetaker tjener langt mindre enn den profittmengden han hjelper kjeden å realisere. Kjeden har enerett på å levere varer, og soper inn.

Størrelsen på franchisetakerens andel av profitten avhenger av omsetningen i butikken/ kiosken. Franchisetakere i butikker med høy omsetning er kapitalister. I følge Stugu og Eilertsen (ibid) må en franchisetaker som bare har én kiosk, ofte jobbe lange dager for å komme opp i en årslønn på 350 000. Jeg vil hevde at disse ikke er kapitalister. Det er derimot ingen tvil om at mange av dem er en arbeidsgiver fra Helvete, og det er selve franchisesystemet som oppmuntrer til det.

Klasser i offentlig forvaltning

Innen offentlig forvaltning er det også klasseskiller, selv om det ikke foregår verdiproduksjon. (Om verdi, se boksen i begynnelsen av artikkelen.) Det finnes en stor arbeiderklasse av underordnede funksjonærer og et lite sjefsskikt. I offentlig forvaltning er det samsvar mellom lønn og makt, så ofte kan man ut fra lønna alene slå fast hvilken klasse man tilhører. Det er diskutabelt å plassere sjefene i offentlig forvaltning i kapitalistklassen, men jeg velger å gjøre det.

Oppsummering

Kapitalistklassen

Sosiologen Magne Flemmen (2008) har gjort en undersøkelse av «den økonomiske overklassen». Han skriver at den økonomiske overklassen består av de som har en privilegert posisjon i eiendomsrelasjonen, og toppskiktet av lønnede ledere og ulike ansatte på høyere nivå. Gjennom å koble statistiske opplysninger om arbeidsforhold med likningsdata har han utviklet en operasjonalisering av de teoretiske prinsippene sine, og beregnet den økonomiske overklassen til å utgjøre om 1,4 % av befolkningen. Ved utprøving med deskriptiv statistikk viser det seg at disse 1,4 % er i besittelse av inntekt og formue som er høyt hevet over alle andre klasser.

Jeg synes kapitalistklassen er et bedre begrep enn «den økonomiske overklassen». Det er ikke først og fremst rikdommen som er interessant med denne klassen, men at de får sin makt og sin rikdom gjennom kapitalistisk utbytting. Flemmens masteroppgave (ibid) gir likevel et verdifullt materiale for å kunne si noe om størrelsen på kapitalistklassen. Med utgangspunkt i Flemmen er det dekning for å si at kapitalistklassen utgjør maksimum 3 % av befolkningen.

Foruten de klassiske kapitalistene (for eksempel skipsredere og eiere av store aksjeposter i industriselskapene) består denne klassen av ansatte ledere i industri, bygg- og anlegg, offentlig og privat tjenesteproduksjon (disse fanges opp av Flemmens undersøkelse). I tillegg kommer sykehusdirektører, ledere i de andre statseide selskap og toppledere i offentlig forvaltning.

Arbeiderklassen

For uten de opplagte yrkene inneholder arbeiderklassen også butikkselgere, lavere funksjonærer og de fleste ansatte i hotell og restaurant. Mens utdanning tidligere var en vei bort fra arbeiderklassen, er det ikke lenger sånn nå. Universitetene og høyskolene er ikke lenger forbeholdt de få. Høyere utdanning har blitt en nødvendig forutsetning for stadig flere arbeidsoppgaver. Mange profesjoner med høyere utdanning har fått redusert samfunnsmessig status. Det er naturlig å inkludere mange av disse gruppene i arbeiderklassen, blant annet lærere og sykepleiere.

Hvor mange hører hjemme i arbeiderklassen? Norge har 2 500 000 sysselsatte, 635 000 alderspensjonister og 330 000 uføretrygdede. Det finnes ikke god nyere forskning som knytter offentlig statistikk til begrepet arbeiderklasse, så her er det nødvendig med kvalifisert gjetting. Jeg vil anslå at arbeiderklassen består av 1,6 mill sysselsatte og 650 000 uføretrygdede og alderspensjonister.

Det er store forskjeller i graden av organisering her, fra yrker med sterke klubber og fagforeninger til yrker med lav organisasjonsprosent eller organisasjoner som er totalt topplansdominert. Det er også store forskjeller i kultur og identitet: Mange synes det er latterlig å påstå at de tilhører arbeiderklassen. Men dette endrer ikke hvilken klasse de tilhører. Det viser bare at arbeiderklassen anno 2008 er sammensatt, fragmentert, og til dels veldig svakt organisert.

Andre klasser

Selv om jeg er mest opptatt av arbeiderklassen og kapitalistene mener jeg ikke at det bare finnes to klasser. Det er mange som verken er arbeider eller kapitalist. For eksempel den norske bonden. Bonden er en eier, men det store flertallet oppnår svært lite økonomisk utbytte av eiendommen sin.

Så studentene. Av ca 200 000 studenter er det halvparten som jobber deltid ved siden av studiene, ofte med lav lønn og dårlige arbeidsforhold. På tross av dette er protestene få og svake. Jeg mener det skyldes at studentene preges av sin bakgrunn og av sine framtidsplaner, mer enn sin tilværelse som «burgerproletarer». Det er først når framtidsdrømmen brister at mange av dem finner sin plass i arbeiderklassen.

Jeg har nevnt at bønder og studenter faller utenfor de to hovedklassene. Dette gjelder også mange ledere, mellomledere og høyere funksjonærer. I sum er de likevel langt færre enn arbeiderklassen.

Konklusjon

Ut fra dette vil jeg hevde at Norge har en stor arbeiderklasse, en liten kapitalistklasse og om lag 20–25 % av befolkningen som tilhører andre klasser. Jeg vil vise påstandene og anslagene mine i Figur 1.

Det er forstemmende at kapitalistklassen, som utgjør et lite mindretall, utøver så sterk politisk og økonomisk makt som de gjør. Arbeiderklassen har tallmessig styrke til å gjøre noe med det. Men mangler dessverre organisering og styrke til å gjennomføre grunnleggende endringer.

Referanser:

Flemmen, Magne (2008). Den økonomiske overklassen – fra teoretiske til praktiske perspektiv. Masteroppgave ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, UiO. Tilgjengelig: http://www. duo.uio.no/sok/work.html?WOR KID =70412&fid=360 87 [06.09.08]

Lysestøl, Peder Martin og Eilertsen, Roar (2001). Den nyliberale revolusjonen. De Facto.

Marx, Karl (1867 –1894 ). Kapitalen. Tilgjengelig: http://www.marxists.org/archive/marx/works/date/ index.htm [28.09.08]

Skarstein, Rune (2008). Økonomi på en annen måte. Abstrakt forlag. Statistisk sentralbyrå (2008). Diverse statistikk. Tilgjengelig: www.ssb.no [06.09.08]

Stugu, Stein og Eilertsen, Roar (2007). Franchise i varehandelen. De Facto.

Wikipedia. Tilgjengelig: http://no.wikipedia.org [31.10.08]

Østerberg, Dag (1972). Et forord til Kapitalen. Pax forlag.

– Det ideelle hadde selvsagt vært å kunne innføre seks timers dag/30 timers uke uten å gjøre noen forandringer, skriver artikkelforfatteren.

Han argumenterer for å mer bruk av toskift for å få stor nok oppslutning om kravet om sekstimersdag, for å få det gjennomført i praksis.

Ole R. Berg er leder i Fagforbundet Buss- og Sporveisbetjeningens Forening.

 

---

 

For et par år siden tok jeg initiativ til en spørreundersøkelse om folks holdninger til det å bytte kortere arbeidstid mot toskiftsordninger. (Konkret: 6–12 + 12–18) Sentio gjennomførte undersøkelsen på oppdrag fra Fagforbundet som en landsomfattende sak. Denne undersøkelsen viste at et flertall av befolkningen gjerne ville jobbe toskift dersom de fikk innført sekstimersdagen. Flertallet var størst blant kvinner. Det er også verd å merke seg at det var et klart flertall blant de som hadde kortest utdanning (grunnskole eller videregående), mens det var flertall mot forslaget blant de med lengre utdanning. Dette sier noe om hvem som prioritere kortere arbeidstid høyest. Samme undersøkelse viste også at det var klart flertall for blant de med husstandsinntekt mellom 200 00 og 500 000, mens det var flertall mot for de over 500 000 og de under 200 000.

Allerede i 1987 kom det en utredning (NOU nr. 9) som påpekte at dersom en viss del (20–25 %) av arbeidsplassene i Norge innførte toskiftsordninger, ville dette langt på vei finansiere hele arbeidstidreduksjonen

Det er snart 90 år siden vi fikk lovfestet 8 timers dagen her i landet. Hvorfor har vi da ikke fått på plass sekstimersdagen for lenge siden? Noen skylder på den politiske høyresida og arbeidsgivernes motstand. Disse hevder selvsagt at vi ikke har råd til en slik arbeidstidsreduksjon, og at landet nærmest vil gå i stå. Men forklaringen er nok heller at det er vår egen (fagbevegelsens) skyld. Dersom kravet om seks timers dag/30 timers uke med full lønnskompensasjon var blitt prioritert fra LO og resten av fagbevegelsen og vi hadde blitt enige om en strategi, så hadde vi hatt kortere arbeidstid for lenge siden. Jeg har foreslått å innføre toskift i større grad, for å lette innføringen av sekstimersdagen, da dette tiltaket vil gi så stor økning i produktiviteten at økonomiargumentet mot sekstimersdagen svekkes kraftig.

Likestillingskrav?

På 70 tallet var det en stor bevegelse for seks timers arbeidsdag. Problemet var at denne bevegelsen for det første var kvinnedominert. Kravet ble først og fremst fremmet som et likestillingskrav. Og for det andre at kvinnene (og mennene) i arbeiderklassen var lite involvert i denne bevegelsen. Historien har vist oss at skal slike store reformkrav få gjennomslag, så må arbeiderklassen sette saken øverst på dagsorden og ikke minst sette makt bak kravet. Kravet må komme nedenfra som et folkekrav, kan du si.

Mange øynet håp da Gerd Liv Valla ble LO leder. Hun var en klar og sterk forkjemper for sekstimersdagen. Og LO har vedtatt kravet om seks timers dag/30 timers uke på sin kongress. Opptil flere ganger. Men har vi fått kortere arbeidstid? En ting hva fagbevegelsen (i dette tilfelle LO) vedtar i sine program, og en helt annen ting hva som blir gjennomført i praksis. I praksis blir alltid kravet om seks timers dag/30 timers uke prioritert ned når vi kommer til tariffoppgjørene. Nå er det høyere lønn som prioriteres, og ikke som for 90 år siden, da arbeiderklassen gikk ut i gatene for å demonstrere og sloss for 8 timers dagen. Vi mangler altså denne folkebevegelsen som skal til for å presse gjennom et slikt krav, enten via tariffoppgjørene eller via de politiske organer.

Uaktuelt krav?

Vi må stille oss følgende spørsmålet: Er arbeiderklassen så fornøyd med dagen arbeidstid at vi bør legge bort spørsmålet om seks timers dag/30 timers uke? Mange (kvinner) har jo allerede tatt sekstimersdagen, uten lønnskompensasjon. Og mannfolka er tydeligvis ikke interessert. Eller?

Jeg tror faktisk ikke det. Jeg tror mange, både kvinner og menn, har behov for kortere arbeidstid. Det er bare det at vi som klasse er ikke i stand til å bli enig om å prioritere dette kravet høyt nok ennå. Og ikke minst, vi greier ikke å bli enige om hvordan vi får det til, altså strategien. Vi har fremdeles så mange lavtlønnete, at lønnsøkning fortsatt må bli prioritet nummerr 1. For mange lavtlønnete er det et reelt problem at lønna ikke strekker til. Å leve bra på 1 «offentlig kvinnelønn», er nesten ikke mulig. Heller ikke på en bussjåførs lønn, det vet jeg av egen erfaring. Men lønn/levestandard er også et relativt begrep. Vi synes alle vi tjener dårlig i forhold til noen andre. Og forskjellene øker for hver dag. Lønnsforskjellene vil også øke med innføring av kortere arbeidstid med full lønnskompensasjon.

Hva må til?

Vi får hele tida innprentet fra mange hold, at prioritering av kortere arbeidstid nødvendigvis vil føre til lavere lønnsvekst i en periode. Jeg tror ikke det er mulig å få til en folkebevegelse for kortere arbeidstid, så lenge oppfatningen er slik. En del av arbeiderklassen føler at de ikke har råd til å få lavere lønnsvekst. Jeg tror derfor ikke at det er mulig å få full oppslutning om sekstimerskravet før vi får gjort noe med de økende lønnsforskjellene.

Økte forskjeller fører til at arbeidsfolk blir hengende etter i velstandsutviklinga. Vi må få snudd tendensen til at lønnsforskjellene øker, ikke bare mellom arbeidsfolk og overklassen, men også internt i arbeiderklassen. Til tross for lavtlønnstillegg og andre tiltak, ser vi at forskjellene øker. Spesielt i gode tider, da mange i mannsdominert privat sektor kan ta ut store lokale tillegg. Dette forsøkes skult bak litt avansert prosentregning. Når hun som tjener 250 000 i året får 3 % lønnsøkning, så utgjør det 7 500 kroner. Når han som tjener 400 000 får 3 % lønnsøkning, utgjør dette 12 000 kroner. Men det fremstilles som om disse to har hatt samme lønnsutvikling, nemlig 3 %.

På den annen side ser vi, at til tross for at kvinner tjener mindre enn menn, så er det større ønske om å prioritere kortere arbeidstid blant kvinner. Dette er et tankekors, men kan selvsagt forklares med at kvinner fremdeles har mer ansvar for hjemmefronten. Men når vi kommer til de konkrete valgene, prioriterer også de kvinnedominerte forbundene lønn fremfor arbeidstid.

En mannsarbeidsplass

I min fagforening, Fagforbundet Buss- og Sporveisbetjeningens Forening, har jeg flere ganger prøvd å få prioritert kravet om seks timers dag/30 timers uke høyt på kravlista i forbindelse med lønnsoppgjørene. Men vi ender opp med å prioritere lønn hver gang. Og slik er det på de fleste arbeidsplasser jeg kjenner til, både manns- og kvinnedominerte. La oss se litt på årsaker.

Det store flertallet av mine kolleger jobber ikke overtid. Overtid er hos oss basert på frivillighet. De greier seg greit med den lønna de har, til tross for at vi fremdeles er lavtlønnet. Topplønn for en bussjåfør med fagbrev er så vidt over 300 000 kroner. Dette store flertallet er godt etablert, har to inntekter i husholdningen og prioriterer fritid fremfor mer penger. De sier at de greier seg bra, de orker ikke jobbe mer (jobben er slitsom nok med den arbeidstida vi har). Ca. 15 % av ansatte jobber litt overtid. De trenger litt ekstra for å opprettholde en brukbar levestandard. Det er de som er i en etableringsfase, har barn som er aktive, skal finansiere ny bil e.l. Ca 15 % jobber mye overtid. Det er mange årsaker til dette. Noen har havna i gjeldsklemma og sliter med å overleve økonomisk. Noen er innvandrere som trenger penger til å sende hjem til gamle foreldre og andre slektninger. Noen lever alene, og det er dyrt. Noen har lagt seg til ett høyt forbruk som krever mer inntekt enn du får normalt som bussjåfør. Noen er nylig blitt skilt. Osv.

Situasjonen er altså at det store flertallet synes de jobber mer enn nok, og godt kan tenke seg kortere arbeidstid. Alt for mange av mine kolleger blir uførepensjonert før de når vanlig pensjonsalder, og veldig mange synes jobben er meget slitsom. Men de trives med jobben og arbeidsplassen sin. Hvorfor blir da ikke kortere arbeidstid prioritert høyere når vi stiller krav til tariffoppgjørene? Noe av forklaringen ligger i «det tause flertall». De lever greit og engasjerer seg ikke så mye i tariffoppgjørene eller i politikken. Noe ligger også i en solidarisk holdning til de som trenger lønnsøkningene mer enn dem sjøl.

På andre arbeidsplasser får jeg andre forklaringer på at kortere arbeidstid ikke prioriteres. Vi bussjåfører jobber skift og er vant til og innstilt på det. Men blant de som jobber på dagtid (normal arbeidstid) er det en viss redsel for å måtte begynne å jobbe skift. Det er den begrunnelsen jeg hører oftest for hvorfor man ikke vil ha sekstimersdag. Dette henger sammen med at mange av de forsøkene som er gjort med sekstimersdagen, er basert på at man går over til toskift. (Nardo bil i Trondheim – Toyota i Gøteborg) Dette er det mange som er skeptiske til, mens erfaringene fra de som har prøvd dette stort sett er meget gode. (Se boka til Magnhild Folkvord og Ebba Wergeland, Sekstimarsdagen, den neste store velferdsreforma, Gyldendal, 2008.) Den ekstra fritida de får, mer enn oppveier ulempene ved å jobbe toskift. Problemet her er todelt. For det første vil innføringen av toskiftsordninger gjøre det lettere å få innført seks timers dag/30 timers uke, fordi dette øker produktiviteten i bedriftene. For det andre er det slik at når noen bedrifter på egen hånd innfører kortere arbeidstid i dagens situasjon, må de kunne forsvare dette med økt produktivitet, ellers vil ikke bedriften overleve. Skepsis til toskift er altså en årsak til motstand mot sekstimersdagen i fagbevegelsen.

Men trenger mannfolk 6 timers dagen?

Småbarnsfedre trenger opplagt sekstimersdagen. Eldre slitne arbeidere er opplagte kandidater. De som ønsker å jobbe lenger en vanlig pensjonsalder, trenger redusert arbeidstid. De som sliter med helsa, trenger sekstimersdagen. De som er 50 % uførepensjonert, kan med sekstimersdagen kanskje jobbe full tid. (vi har mange slike hos oss). De som vil ta seg av sine gamle foreldre, ta seg av barnebarna og lignende trenger sekstimersdagen. De som vil bli mer sosiale, bruke tid med familie og venner, spille i korps, komme seg mer ut i naturen, reise mer, kort sagt de som vil ha et bedre liv trenger seks timers dag/ 30 timers uke. Vi må selvsagt ha en viss fleksibilitet i arbeidstidsordninger når reformen blir gjennomført, akkurat som nå. Ingen vil vel kreve at nordsjøarbeidere skal jobbe 6 timer hver dag.

Strategi for innføring

Jeg er en av dem som hele tiden har hevdet at å innføre noe mer toskiftsordninger, vil være en måte å få innført sekstimersdagen raskt på. Fordi da blir det økonomiske argumentet mot sekstimersdagen kraftig svekket. I dag jobber ca 30 % av arbeiderklassen skift i en eller annen fasong. Om 20 % flere gikk over til noe mer skiftarbeid, synes jeg det vil være en rimelig pris å betale for et bedre liv for alle. Vi kan også tenke oss en litt mer langsiktig strategi, der arbeidstidreformen innføres mer gradvis, og da blir ikke behovet for å innføre skiftordninger like stort. Men da vil det til gjengjeld ta uhorvelig lang tid, og jeg har ikke tid til å vente så lenge.

Vi som ønsker sekstimersdagen må få frem at ikke alle trenger gå over til å jobbe skift. Kun på de arbeidsplassene der det er store effektivitetsgevinster å hente. Og det er heller ikke slik at det nødvendigvis må være fra 6–12 + 12–18. Dette må selvsagt tilpasses den enkelte arbeidsplass, og mange plasser vil det være behov for overlapping osv. Spørsmålet om normalarbeidsdagen kommer selvsagt opp. Men normalarbeidsdagen er faktisk ganske forskjellig allerede i dag, selv om noen fortsatt tror at den er 7–17 for alle. Hos oss bussjåfører er for eksempel normalarbeidsdagen 6–19.

Jeg tror, ut fra mine erfaringer, at det er noen forutsetninger som må på plass før seks timers dag/30 timers uke blir et folkekrav:

• Lavtlønnede må blir trygg på at de ikke vil bli hengende etter i lønnsutvikling når sekstimersdagen innføres. Tvert i mot må vi lavtlønnete se at lønnsforskjellene minsker i samfunnet før vi kan tro på en slik utvikling.
• De som er skeptiske til skiftarbeid, må bli trygg på at ikke alle skal over på skiftarbeid. Frivillighet og overgangsordninger må sikres. Fleksible arbeidstidsordninger på våre premisser må være en del av pakken. Stikkord: forhandlingsrett.
• Middelklassen må slutte med sine moralske anføringer om at miljøkrisa krever at vi reduserer levestandarden og at sekstimersdagen er en del av denne strategien. Så lenge mange arbeidsfolk sliter med «regninga og renta» trenger vi en kraftig omfordeling før slike argumenter går hjem.

Finanskrisa

Finanskrisa kan slå begge veier. Dersom den skaper store økonomiske problemer for arbeidsfolk, kan kravet om kortere arbeidstid igjen tape for økonomiske krav. Men det kan tenkes at kravet vil komme opp som et krav om å dele på arbeidet, dersom arbeidsledigheten øker kraftig. Dette så vi under den forrige krisa på 30 tallet, jfr. sekstimersdagen på Kelloggs.

Kravet om seks timers dag/30 timers uke er et krav som mange kan enes om. Også de fleste mannfolk. Men kravet vil aldri bli omsatt i praksis dersom ikke det blir arbeiderklassens felles krav. Vi som ønsker seks timers arbeidsdag/30 timers uke må derfor bli enige om en strategi som gjør at arbeiderklassen kan samle seg om dette kravet som vår nye velferdsreform. Leste i avisen nylig at Hugo Chaves ville gå inn for å lovfeste sekstimersdagen. Lurer på om de trenger bussjåfører der?  

– Groruddalen har lenge blitt sett på som et problemområde, slik åpner Fafo sin presentasjon av rapporten om levekåra i Groruddalen som kom i sommer. (1)

Men trass i lavere gjennomsnittsinntekt, lavere levealder og dårligere helse enn gjennomsnittet i Oslo, trives det store flertallet av oss som bor og arbeider her riktig godt.

Hva skal vi gjøre med dette «problemområdet», som mange mener er preget av sosial nød, ensomhet og kriminalitet?

Hva er egentlig sannheta om Groruddalen?

Maren Rismyhr har jobbet som lærer i Groruddalen fra 1972 og representerer Rødt i Grorud bydelsutvalg.

 

---

 

Fafo-rapporten viser at Groruddalen ikke er helt ensarta. Rapporten deler dalen i 22 underområder, og tre av disse skiller seg ut med bedre utdanning, høyere inntekt, bedre helse og høyere levealder enn resten. For media framsto akkurat dette som en sensasjon. Tenk at det i Groruddalen fantes enkelte steder som minnet om vestkanten! Aftenposten (2) slo for eksempel stort opp at «… flere områder i dalen matcher levekårene på vestkanten.» Så la oss slå fast unntaket: Vi har altså tre enklaver som kan ligne på vestkantens hvite villastrøk i Groruddalen!

Noen syns problemet er at befolkningen ikke har høy nok utdanning i denne delen av hovedstaden. Andre syns Groruddalen har feil type arbeidsplasser, og kan komme med ideer om å fjerne lager- og transportarbeidsplasser for å få inn f eks flere media- og databedrifter. Enkelte mener at det er alt for mange innvandrere samlet her, mens andre igjen mener at noen flere rekkehus blant blokkene ville trekke andre typer mennesker hit.

De som bor på vestkanten i Oslo, har sjelden satt sine bein i vår del av byen. Det er mange eksempler på at ungdommer fra vestkanten tror det er direkte farlig å ta t-banen oppover dalen, og de voksne har ingen interesse av å legge turen hit.

For å bøte på problemene i Groruddalen, har vi fått «Groruddalssatsingen». Dette er et samarbeid og spleiselag mellom staten og Oslo kommune som startet i 2007, og skal vare til 2016. Bare i år er det satt av 119 millioner statlige kroner og 42 millioner kommunale kroner. Den omtalte Fafo-rapporten er lagd som en del av op%artsdokumentasjonen for Groruddalssatsinga. Målet var å finne ut hva som er særskilt for Groruddalen i forhold til resten av Oslo når det gjelder helse, arbeid, inntekt, sosiale relasjoner. Rapporten sier også noe om beboernes opplevelse av nærmiljøet og vurdering av egne levekår. Denne artikkelen skal se nærmere på hva som egentlig preger dette «problemområdet », og hva som bør gjøres.

Hvor er Groruddalen?

Groruddalen er Oslo ytre øst. Dalen ligger mellom Lillomarka i nordvest og Østmarka i sørøst. I dalbunnen renner Alnaelva. Ved denne elvas utløp ble for øvrig Oslo grunnlagt i middelalderen. Fire av Oslos 15 bydeler utgjør Groruddalen. Det er bydelene Bjerke, Grorud, Stovner og Alna.

Fra jordbruk til blokker

Fram til 1950 var Groruddalen stort sett jordbruksland iblanda noen mindre småhusområder. Gårdsnavna forteller om historie tilbake til vikingtida. Mange av dem er bevart som navn på t-banestasjoner og områder, slik som Stovner, Rommen, Tveita. Industrien i Oslo ble bygd opp langs Akerselva, som hadde mer stabil vannføring enn Alna, men Groruddalen hadde også sin industri langs elva, særlig rundt Grorud og Bryn. Grorud og Bryn er samtidig navn på to av landets eldste jernbanestasjoner ved landets første jernbane, Hovedbanen mellom Oslo og Eidsvoll.

Etter krigen var det stor bolignød i Oslo, og på jordene i de slake dalsidene vokste blokkene raskt opp, mens forskjellig typer industri ble etablert i dalbunnen, som lenge var brukt som hovedstadens søppel- og fyllplass. (3) Men nå gjaldt det å skaffe folk tak over hodet! Etter hvert kom drabantbyene. Først Veitvet midt på 50-tallet, så Ammerud og seinere Stovner på 60-tallet og på 70-tallet Romsås, Furuset og Ellingsrud. På 32 år, fra 1949 til 1981, økte folketallet i Groruddalen med nesten 100 000, tilsvarende 572 prosent! Her stanser den store utbygginga opp, og folketallet hadde en liten nedgang fram til 1990-tallet. De siste 10 åra har folketallet igjen økt, sjøl om boligbygginga har vært relativt liten. Nå er det innvandrerne (4) som har oppdaget at Groruddalen har romslige leiligheter til lavere pris enn trange leiligheter i indre by.

Hvem bor i Groruddalen?

Hit flyttet fra 1950- til 80-tallet arbeiderfamilier fra trangboddhet i sentrum. De kunne flytte fra ett rom hos svigerfamilien, fra nedrivningsgårder, fra hybelleiligheter og etter hvert fra byfornyelsesgårder. Fra klaskedo i oppgangen eller do i gården til ny leilighet med bad og wc, eget kjøkken og eget rom til barna! Fra mørke bygårder til lys og friskere luft! Å få leilighet i Groruddalen var et stort framskritt, særlig for barnefamiliene. Nylig snakka jeg med en pensjonist på Romsås. Han og kona har fem barn, og da ungene var små, bodde de i to hybelleiligheter i byen. Han fortalte om den dagen han var på leiegårdskontoret og fikk vite at han hadde fått femroms leilighet på Romsås, dit han flytta i 1973. Hvilken lykke å få komme til Groruddalen!

Fra 1990-tallet blir dalens arbeiderklasse mer fargerik. Vårt område har en større innvandrerandel enn Oslo ellers. 35 prosent av befolkningen har enten innvandret til Norge eller har foreldre som har innvandret. De har røtter i 170 land. Fafo-rapporten (5) forteller at fra 2000 til 2005 flyttet over 10 000 ut av Groruddalen, mens over 40 000 flyttet inn. Det var langt færre barn blant dem som flyttet ut, enn blant dem som flyttet inn. Av de voksne innflytterne hadde 45 prosent innvandrerbakgrunn. Av dette kan en slutte at det er mange innvandrerfamilier med barn blant innflytterne. Mange av dem har antakelig flyttet fra trange leiligheter i Oslo indre øst, som har vært høyt priset de siste åra, til relativt rimelige, større familieleiligheter i Groruddalen. Utviklingsog kompetanseetaten i Oslo kommune har nylig utgitt et ferskt statistikkgrunnlag for Groruddalssatsinga. (6) Her sies følgende om flytting på side18: For 2006 er hovedinntrykket «en sterk netto utflytting av personer med norsk bakgrunn fra Groruddalen og en tilsvarende sterk netto innflytting av personer med ikke-vestlig bakgrunn. Videre oppsummeres det på side 22: «Tallet på innvandrere fra ikkevestlige land økte mer enn i noen av de øvrige byområdene 1997–2007, og Groruddalen er eneste byområde med vesentlig nedgang i befolkningen med norsk bakgrunn i denne perioden.»

Trafikken – et stort problem

Det er slutt på den tida da man flyttet til Groruddalen for å få frisk luft! Dette er Norges eneste dal med fire langsgående sterkt trafikkerte veier, hvorav tre kan kalles motorveier. Her går trafikken inn og ut av byen hver dag. I dalbunnen ligger en rekke store bilbaserte kjøpesenter og møbelhus. Dette fører til mye lokaltrafikk. Gjennom dalen går også trafikken til og fra Gardermoen. Og ikke minst går en enorm mengde gods på veiene. Sentralt i dalen ligger landets største logistikksenter, også omtalt som navet i Norges godstrafikk. Hit kommer en strøm av lastebiler med containere fra havna fulle av varer fra Kina og Sørøst-Asia. På de store godsterminalene blir de omlasta og sendt ut til resten av landet på vei og jernbane, garantert også til et sted nær deg. Alt dette fører til stor biltrafikk, og bunnen av Groruddalen påstås å ha Oslos høyeste luftforurensing.

Arbeid og inntekt

Fafo-rapporten forteller oss at folk i Groruddalen har lavest yrkesinntekt i Oslo, mens Oslo ytre vest ikke overraskende har den høyeste. Hvis vi ser på inntekt etter skatt, har folk i ytre vest gjennomsnittlig over dobbelt så høy inntekt. Rapporten slår fast at denne voldsomme forskjellen i inntekt etter skatt i stor grad skyldes forskjellen i kapitalinntekt.

Statistikken viser også at folk i Groruddalen samla sett har svakere tilknytning til arbeidsmarkedet enn i Oslo for øvrig. En lavere andel er i lønna arbeid, og en høyere andel har stått utafor arbeidslivet i en lengre periode i åra 2000–2005. Det betyr at mange er avhengig av offentlige velferdsordninger. Når det gjelder andel av befolkningen som er i lønna arbeid, skiller innvandrerne i Groruddalen seg positivt ut. Sammenlignet med resten av Oslo er en høyere andel av dalens innvandrere i jobb. Likevel vokser mer enn ett av fire innvandrerbarn i Groruddalen opp i familier som er under fattidomsgrensa.

Verken Fafo-rapporten og Notatserien 3/2008 sier noe om hva slags arbeid befolkningen i Groruddalen har. Sannsynligheten for å møte børsmeklere og direktører her er imidlertid liten. Vi vet fra før at dalen preges av arbeidsplasser innen transport, lager og varehandel, og sjølsagt trengs det folk innen renhold, helse og omsorg. Det er ikke vanskelig å slutte seg til at mange har tunge og slitsomme yrker, som går på helsa løs. Vi vet at sjansen for å ende som uføretrygdet har vært stor på mange av de nevnte yrkesområdene, men dette drøftes ikke spesielt i rapporten.

Helse

Fafo-rapporten slår fast at folk i Groruddalen har markert dårligere helse enn befolkningen ellers i Oslo. Rapporten definerer helse ut fra offentlig statistikk over antall uføretrygda, langtidssjukemeldte, antall under rehabilitering eller yrkeshemma. Det betyr kort sagt at en teller opp hvor mange som ikke kan jobbe i det hele tatt, eller ikke kan jobbe full tid på grunn av «sykdom, skade eller lyte». I tillegg kommer de som defineres som yrkeshemma på grunn av «fysisk, psykisk eller sosial funksjonshemming». Alle 22 delbydelene har høyere andel innbyggere med redusert funksjonsevne enn snittet for Oslo.

Samtidig ser det ut til at vi har friskere innvandrere i Groruddalen enn i resten av byen. Groruddalen er det eneste området i Oslo hvor folk med norsk bakgrunn har dårligere helse enn innvandrerne. Dette forklares delvis med at innvandrerbefolkningen i Groruddalen er yngre enn resten av befolkningen, og dårlig helse øker som kjent med økt alder.

Når folk i Groruddalen blir spurt om egen helse, er det smerter i muskler og ledd som først og fremst oppgis som plager. Så følger ryggsmerter og smerter i nakke/skuldre. (7) De vurderer helsa si markert dårligere enn folk i resten av Oslo. Offentlig statistikk viser det samme. Sjøl om det også her er til dels store variasjoner innen Groruddalen, er det overalt en høyere andel innbyggere med redusert funksjonsevne enn Oslo-gjennomsnittet. Dette gjelder uavhengig av alder, kjønn og utdanning, og særlig er kvinnene rammet. 20 prosent av kvinnene i Groruddalen er registrert med redusert funksjonsevne, mot ti prosent i indre vest.

Hva nå, Groruddalen?

Sjøl om den ovenfor nevnte undersøkelsen viser at folk i Groruddalen trives, at de har venner, føler seg trygge og mener at barna har gode oppvekstvilkår, bygger svarene også opp under den offentlige statistikken som sier dårlig helse og lave inntekter. Så, hva nå, Groruddalen? Vil statlige og kommunale millioner til Groruddalssatsinga føre til endringer av betydning? At det offentlige har forsømt seg i mange år, er ikke til å komme bort fra. Alle Groruddalens nedgravde fyllinger er klare eksempler på det. Forurensinga fra trafikken er stor, og at lufta kan være helsefarlig, er det liten tvil om. Dette er oppgaver for kommune og stat, og her bør Groruddalssatsinga komme inn. Den er delt inn i fire programområder, og programområde 1 handler om trafikk. Men Groruddalssatsingas årsmelding for 2007 (8) viser ingen større grep. Det gjør heller ikke lista over tiltak for 2008 (9)

Det kan være viktig nok å sette ned farten fra 80 til 60 km/t om vinteren langs Trondheimsveien, men noe større grep kan det ikke kalles. Det er foreløpig ingen planer om lokk over E6. Dette er et krav med støtte i befolkningen. Lokk over E6 ville være en reell satsing! Satsing på miljøet ville det også være å få jernbane fra havna og opp til godsterminalene. Forlenging av tbanen til de folkerike nabokommunene ville bety mindre biltrafikk. Men nei, ikke noe av dette er på planleggingstadiet en gang.

Helsetiltak

Groruddalsbefolkningen har markert dårligere helse enn resten av Oslo, målt ut fra grad av utstøtning fra arbeidslivet, men også støttet av innbyggernes oppfatning av egen helse. Groruddalssatsingas bøtemidler så langt er holdningskampanjer om kosthold og mer fysisk aktivitet, altså tiltak rettet mot den enkelte, ikke mot arbeidslivet.

Ut fra tankegangen om at arbeid gir helse, satses det på å få flere i arbeid i framtida. I hovedsak går pengene til gratis kjernetid for 4–5-åringer i barnehagen, samt språkopplæring for innvandrerkvinner og utvidet skoledag med leksehjelp. En skole i hver bydel skal utvikles som såkalt kunnskapssenter. Dette skal etter planen fungere som inkluderende møteplass for elever og familiene deres utover skoletida. Vi er sjølsagt glade for at staten bruker 38,5 millioner på gratis kjernetid i barnehagen dette året. Alt dette er i seg sjøl gode og nyttige tiltak, men igjen er det hvert enkelt individ som skal forandre seg, ikke arbeidslivet som stenger folk ute: Hvis du ikke lærer deg norsk, er det din skyld om du står uten arbeid. Om barna dine ikke blir flinke på skolen, slik at de kan få seg en skikkelig jobb, er det fordi du ikke følger opp skolen godt nok. En nærliggende tankegang er at det går an å utdanne seg bort fra arbeiderklassen. En av de videregående skolene skal for eksempel bli realfagssenter i samarbeid med universiteter, forskningsmiljøer og bedrifter. Her skal elever med særskilte evner og interesser få spesielle tilbud, som det står i «Groruddalssatsingen – Tiltak for 2008». (10)

Er det noe galt med folka i Groruddalen?

Avsnittet under er fra sluttkapittelet i Fafo-rapporten: Visjoner og virkelighet i Groruddalen (11):

«Det kan se ut til at levekårsproblemene vi finner i Groruddalen ikke er relatert til forhold knyttet til området som sådan, men til hvem som bor der. Det er dermed grunn til å tro at mange av de utfordringene Groruddalen står overfor er en konsekvens av mer allmenne prosesser knyttet til sosial og økonomisk bosegregering. Boligprisene i et område avgjør hvem som har råd til å flytte dit, og prisene blir igjen påvirket av den sosiale statusen ved å bo i et område.»

På litt mer hverdagslig språk betyr dette at problemene i Groruddalen (lave inntekter og dårlig helse) henger sammen med at Oslo er en klassedelt by. Folk fra arbeiderklassen (lav sosial status) flytter dit de har råd til å bo.

Mens store deler av byens arbeiderklasse er bosatt i Groruddalen, finner du ikke ordet arbeiderklasse noe sted i Fafo-rapporten. Samtidig sikter Groruddalssatsinga mot å styrke Groruddalens identitet og stolthet. Etter min mening burde en da satse på å styrke arbeiderklassestoltheten framfor å usynliggjøre den.

Folk i Groruddalen er ikke pengeflyttere. De er verdiskapende eller de utfører viktige tjenester som er en forutsetning for verdiskapinga og helt nødvendige for samfunnet. De jobber samtidig i yrker som går på helsa løs, slik at kroppen ikke holder fram til pensjonsalder.

Men barna blir sendt inn i et skolesystem som forteller dem dersom de blir bedre lesere og lærer seg norsk, dersom de gjør leksene og får gode karakterer, og dersom foreldrene følger dem bedre opp, så vil det gå dem vel. Kanskje de vil komme inn på en gjev videregående skole utafor dalen og seinere bli studenter ved universitetet? Dette kan ikke være veien å gå for å styrke Groruddalens identitet og stolthet!

 

Skal helsa bedres, må arbeidsmiljøet bedres. Kamp for bedre arbeidsforhold er kamp for bedre helse. Pensjonsreformen vil opplagt skape større helseproblemer for folk i Groruddalen. Angrep på uføretrygda vil skape større helseproblemer. Lønnskamp er nødvendig for bedre inntekt. Ikke noe av dette er nevnt i Fafo-rapporten. Så lenge arbeidsfolk blir tråkka på, vil Groruddalen framstå som et «problemområde».

 

Noter: 1      Fafo-rapport 2008:27 Levekår i Groruddalen http://www.fafo.no/pub/rapp/20069 /20069 .pdf 2      Aftenposten 20.06.08 3     Jeg kan huske avisene på 70(?)-tallet skrev om en gutt på Stovner som fikk brannskader av antent gass som kom opp av fotballbanen som var anlagt oppå ei gammel søppelfylling. MR 4     Personer som sjøl har innvandret til Norge eller er født i Norge av foreldre som har innvandret 5     Fafo-rapport 2008:27 Levekår i Groruddalen, side 22-23 6     Oslo kommune Utviklings- og kompetanseetaten: Notatserien nr. 3/2008: Statistikkgrunnlag for Groruddalssatsningen og Handlingsprogrammet for Oslo Sør 7     Levekårskartlegginga i Oslo: spørreundersøkelse gjennomført av Synnovate MMI 2006 på oppdrag av Fafo 8     Oslo kommune, Byrådsavdeling for byutvikling, Plankontoret for Groruddalen: Årsmelding 2007 Groruddalssatsingen, s. 12-13 9     Plankontoret for Groruddalen: Groruddalssatsingen, Tiltak for 2008, s.10 10   Plankontoret for Groruddalen: Groruddalssatsingen, Tiltak for 2008, s.28 11   Fafo-rapport 2008:27 Levekår i Groruddalen, side 67

Soria Moria Slott er et vakkert bilde av Theodor Kittelsen. Det er en av våre viktigste nasjonalskatter.

Lenge representerte dette bilde for meg et symbol på rettigheter, mulighetene og håpet som Norge ga til mennesker i alle situasjoner i livet, spesielt de som trenger mest.

Vi kunne se sola over det norske fjellet, og gå mot den!

---

 

Også Soria Moria – plattformen for regjeringssamarbeidet – hadde en slik symbolverdi. Vi skulle gå mot lysere tider. Forventningene var store for mange. I 2005 skaptes det håp om en ny kurs i politikken, og alle ventet på at regjeringen ville føre «en human, solidarisk og rettssikker flyktning- og asylpolitikk », som det står skrevet i kapittel 17.

Noen positive tiltak kom, som for eksempel reinnføring av norskundervisning på asylmottak. Men vi sliter enda etter alle disse årene med en flertallsregjering som ikke oppfyller de gode ønskene. MUFere venter å bli kastet ut, kvinner som flyktet fra voldelige menn nektes opphold, afghanske sultestreikende asylsøkere ble sendt ut, ikke alle mindre åringer asylsøkere er under barnevernet. Den 3. september 2008 våknet vi til 13 punkter med innstramninger av asylpolitikk. De gode ønskene, bildene og symbolene ble revet ned.

Staten er en av premissleverandørene når det gjelder folk sine holdninger til asylsøkere, flyktninger og innvandrere. Ordene «strøm», «bølge» og «tilstrømning» og «lykkejegere » skaper et feilaktig bilde av situasjonen. Husk at i 2002 kom 17 480 asylsøkere til Norge, og 15 613 i 2003. I 2004 tok minister «Jern» Erna Solberg (H) avgjørelse om å stenge mange asylmottak, og Bondevikregjeringen solgte budskapet at «nå kommer det ikke mer asylsøkere» eller «de som kommer er grunnløse». De baserte seg også på EUs umenneskelige stansing av folk i Sør- Europa. Tiden gikk, krigene sluttet ikke, tverr imot! Vårt «medmenneskelige» militære engasjement i Afghanistan fortsetter, selv om de rød-grønne trakk soldatene fra Irak. Stoltenberg & Halvorsen & Haga skrev under en vidunderlig regjeringserklæring i Soria Moria, helt eventyrlig. Men tiden går … politikken består! Vi bidrar fortsatt med å produsere flyktninger.

Det skjer lite i verden som tilsier at strømmen av flyktninger tar slutt. Makthaverne benytter den motstanden og volden som de selv har skapt mot innvandrere og flyktninger som begrunnelse for ytterligere innstramminger.

Vi har snakket mye om det grunnleggende trekket ved det kapitalistiske systemet som fremmedgjør mennesker. Det kapitalistiske systemet har flere «utstillingsvinduer» hvor det viser sine verste sider. Der lider fremmedgjorte mennesker pluss naturen. Vi ser krigene, klimaødeleggelsene, kvinneundertrykkinga, etc. Jeg vil plassere de 13 punkter om innstramminger i asylpolitikken i ett av disse utstillingsvinduene til kapitalismen. På det utstillingsvinduet finner vi også stykker av en revnet Soria Moria-erklæring. Logikken er: Er vi mer like høyresiden, vinner vi valget. I dette virvar sies mye om grunnlegende menneskesyn og holdninger ovenfor mennesker på flukt. Innstramminger forsterker skillene VI-DEM. «Lykkejegere», «de som uthuler asylinstituttet» blir til skikkelser som truer folk sin velferd. Asylsøkere brukes også til å forsvare taburettene for noen medlemmer av den rød-grønne regjeringen. (Vi merket oss av SV tok dissensen i denne saken.)

Det er ikke bare ressurser vi snakker om, når vi ønsker å ta imot folk på flukt på en verdig måte. Det er heller ikke mangel på plass som er problemet her i landet. Vi snakker om den politiske viljen. Vi må stå fram og klart fortelle om at vårt mål og vår visjon er et samfunn med åpne grenser og demokratiske rettigheter for alle.

Jeg har lyst til å gå og se på det vakre bildet av Theodor Kittelsen, Soria Moria Slott, sammen med dere som leser dette. Sammen med dere kan vi finne igjen symbolet for håp og muligheter, sammen gjenreise landets verdighet og kjempe for et åpnere Norge.

Den rød-grønne regjeringa har hvert år poengtert at kommunene har fått tilført friske midler. Slik oppleves ikke hverdagen i vår kommune. Notodden kommune hadde en realnedgang i budsjettet på 1,5 % fra 2007 til 2008.

I vår kommune har det vært en realnedgang i midlene i alle de årene den rød-grønne regjeringa har regjert.

Inger-Lise Olsen er varaordfører i Notodden Kommune fra Solidaritetslista av SV, Rødt og Partiløse.

 

---

 

Inntektene til Notodden kommune fra statlige rammeoverføringer og skatt på inntekt og formue, økte riktignok nominelt med nærmere 10 millioner kroner fra regnskap 2007 til fremlagte budsjett 2008. Men hele denne økningen, og litt til, ble imidlertid spist opp av lønns- og prisveksten, slik at vi totalt fikk en reell nedgang på 1,5 % .

Forventningene til den rød-grønne regjeringa var i 2005 store

I Notodden kommune slet vi med et underskudd fra Erna Solbergs tid pålydende 71 millioner kroner. Budsjett for 2005 og økonomiplan for 2005–2008 var et meget stramt. Vi måtte ha sterk fokus på omstillingsevne og aktiv samhandling mellom politikere, administrasjon, ansattes organisasjoner og brukere for å gjennomføre tiltak som skulle bringe driftsbudsjettet ytterligere ned fram mot 2008. Samtidig ville vi ivareta kvaliteten på tjenesteytingen og et godt arbeidsmiljø for de ansatte i Notodden kommune.

Budsjettet inneholdt uønskede kutt, skatteøkninger og egenandelsøkninger som var nødvendige for å opprettholde befolkningas velferdstilbud. Men hovedårsaken til at budsjettet for 2005 ikke raserte de kommunale tjenestene skyldes en knallhard politisk kamp som Solidaritetslista av SV, Rødt og Partiløse førte mot Fylkesmannen og mot Kommunal- og Regionaldepartementet. Saken dreide seg kort fortalt om kommunens anledning til å kunne benytte kapital fra det heleide aksjeselskapet Notodden Energi til drift. Dette var for å unngå store kutt i perioden med nedbetalinger av tidligere års underskudd. Dette var helt nødvendige grep for å få budsjettet i balanse, samtidig som man ville søke å ivareta så store og sentrale deler av kommunens tjenesteproduksjon som mulig.

Solidaritetslista vant fram i denne kampen mot KRD etter å ha arbeidet med saken i en periode på nesten ett år. Daværende varaordfører Asgeir Drugli fra Solidaritetslista var den som ledet denne kampen. Dette var kanskje den viktigste politiske seieren i perioden 2003–2007 med tanke på de konsekvenser det ville ha fått for innbyggerne dersom vi ikke hadde vunnet kampen.

Fylkesmannen, en medspiller?

Hovedårsaken til den ekstremt vanskelige økonomiske situasjonen for Notodden kommune lå i rammebetingelsene som ble gitt til kommunene fra regjering og sentrale myndigheter. Det var et stort sprik mellom de krav til omfang og kvalitet på tjenestene som sentrale myndigheter påla kommunen, og de frie midlene som ble stilt til disposisjon for å kunne oppfylle disse kravene. På Notodden hadde vi som sagt et akkumulert underskudd på totalt 71 millioner kroner som skulle betales over driftsbudsjettet.

Vi opplever ofte i budsjettarbeidet at Fylkesmannen er som et hinder, et hinder for å kunne yte befolkninga de tjenester og den kvalitet som de har krav på. Årsaken er at mange folkevalgte i andre partigrupperinger ser ut til å kvie seg for å stå opp imot Fylkesmannen når det gjelder kommunelovens krav om budsjettbalanse. Fylkesmannen oppleves ofte som kompromissløs i slike saker. Når det er snakk om å gi befolkninga de tjenester til den kvalitet som også er nedfelt i lover og retningslinjer, så er Fylkesmannen langt mere lemfeldig, og kommunelovens krav til budsjettbalanse ser ut til å råde over rettighetsparagrafer som sikrer tjenestetilbudet. Istedenfor å påpeke motsetningene mellom budsjett og oppgaver overfor de lovgivende myndigheter, angriper Fylkesmannen kommunene.

Solidaritetslista har stått imot Fylkesmannen en rekke ganger, også etter at den rød-grønne regjeringa kom til makta. Vi opplever fortsatt hver eneste budsjettbehandling og -revidering som en kamp for å beskytte det eksisterende tjenestetilbudet. Anledning til å vurdere utvidelser av tilbudet hører med til sjeldenhetene, og i den grad dette har vært gjort så har det skyldes befolkningas velvilje, og ikke den rød-grønne regjeringa.

Det er innbyggerne som betaler regninga

Kommunen klarte å dekke 71 millioner kroner i underskudd på kortere tid enn planlagt i forhold til forpliktende plan. Dette fikk i midlertidig store konsekvenser i forhold til bemanning, arbeidsbelastning, arbeidsmiljø og evne til saksutredning. Dessuten var tjenestekvaliteten på et nivå som var vanskelig å akseptere. Årsaken til at vi klarte det var: – At vi påførte innbyggerne eiendomsskatt. Kommunestyret så flere negative sider ved å øke eiendomsbeskatningen, men vi så ingen annen mulighet enn å gjennomføre dette i den situasjonen Notodden kommune var i. Vår prioritering var å sikre den offentlige tjenesteytingen så godt det lot seg gjøre innenfor de gitte rammer. – Vi innførte økte egenandeler på for eksempel kulturskole og en del tjenester for eldre. – Vi har tatt ut relativt store utbytter fra Notodden Energi, kraftselskapet som kommunen eier. Dette for å unngå å kutte tjenesteproduksjonen til et kunstig lavt nivå i perioden, hvor tidligere års underskudd skulle tilbakebetales.

Alle disse tre elementene er midler som kommunen får fra innbyggerne for å berge velferdssystemet i vår kommune. Den rødgrønne regjeringen fortjener ikke kreditt for å satse på kommunene, slik de bedyrer selv.

Uten befolkningas velvilje og ønske om å opprettholde et mangfold av gode offentlige tjenester så hadde vi ikke vært der hvor vi er i dag. Dette er kommunens egen befolkning sin fortjeneste. I tillegg har dette «kostet» de ansatte i form av belastninger, sykdom og miljø.

Investeringer og momskompensasjon som finansiering av drift

Vi fikk til et noenlunde tjenestetilbud i 2008 på omtrent samme nivå som 2007. I tillegg til innbyggernes egne tilføringer var dette mulig på grunn av økning i momskompensasjonen grunnet økte investeringer. Vi har finansiert nesten all «vekst» i år og neste år med økt momskompensasjon fordi vi har satt inn store investeringer. Dette er ikke en særlig god finansiering av drifta, sjøl om investeringer i seg sjøl ikke er feil.

Dette skreiv rådmannen om budsjettet for 2008: «Virkeligheten er at en sikring og utvikling av viktige deler av kommunens tjenester kan etter bare skje ved økning av andre inntekter, kostnadsreduksjoner eller omfordeling innenfor eksisterende rammer.»

Noen konkrete eksempler fra Soria Moria-erklæringen

Vi hadde forventninger til regjeringens Soria-Moria erklæring i forhold til de punktene som er svært konkrete og håndfaste. Et eksempel på dette er at det innen 2009 skal det være 10 000 flere årsverk i eldreomsorgen enn i 2004 i Norge. Dette betyr enkelt og greit at det i Notodden skal økes med ca. 40 årsverk eller at det skal brukes ca. 16 millioner 2005-midler mer i eldreomsorgen i 2009. Dette er på ingen måte en realitet i vår kommune.

Et annet eksempel er at det i disse dager viser seg at det blir store husleieøkninger blant funksjonshemmede. For å kunne videreføre den daglige livsstandarden til funksjonshemmede må vi antakelig gå inn med en kommunal levekårsstøtte. Dette står jo i grell motsetning til uttalelsene om fattigdomsbekjempelse og et godt trygdeoppgjør. Det viser seg at mange av beboerne sitter igjen med 1000 kroner i måneden å leve for etter at husleie, strøm og andre faste utgifter er betalt. Disse menneskene har intet valg til å kunne bosette seg hvor de vil, de må bo i de leilighetene kommunen tilbyr.

2008-budsjett, kutt eller økning? Nye løsninger på drift

I revidert budsjett 2008 innebar rådmannens forslag kutt i skole på 1 millioner kroner og kutt i eldreomsorgen på 1,8 mill kroner. Solidaritetslista sikret et flertall i kommunestyret som snudde de foreslåtte rammekuttene i skole og pleie og omsorg, også denne gangen mot rådmannens og Fylkesmannens advarende pekefinger.

Vedtaket innebar en opptrappingsplan for lærerressurser fra august 2008, samt en styrking av eldreomsorgen i økonomiplanen fra og med 2009 på 2,5 millioner. Dette hadde vi ikke greid dersom ikke folk sjøl på Notodden hadde reist seg i et opprør mot manglende ressurser som spesielt ble tydelig i skolen. Her arrangerte foreldre og foresatte «Foreldreaksjonen mot spareskolen», og Utdanningsforbundet gikk til streik for å markere lærermangelen. Det presset ble til slutt så stort at et flertall i kommunestyret stilte seg bak hovedkravene som lå i Solidaritetslistas budsjettforslag.

Finansieringen av budsjettvedtaket krevde på nytt en kreativ angrepsstrategi på budsjettrammene og flere tiltak utgjorde i sum en dekning for et budsjett i balanse. I dette inngikk blant annet en utsettelse av nedtrapping av momskompenasjonsordningen med ett år i forhold til rådmannens budsjett, kommunale overføringer til Notodden Flyplass ble forutsatt fjernet (noe som kan føre til tap av arbeidsplasser), et ekstraordinært stort utbytte fra Notodden Energi basert på den samme mekanismen som vi vant fram med i 2005 og vi tok regjeringas signaler om storsatsning på skole i 2009 på alvor og la inn forventningsmidler i økonomiplanen.

Disse måtene å finansiere budsjettet på, er ikke en varig finansieringsmetode, og Solidaritetslista er vel forberedt på at den samme kampen for å finne penger og argumenter for et budsjett vil gjenta seg i år, neste år og året etter der igjen.

Forventningene kontra realitetene

Vi hører hele tiden at den rød-grønne regjeringa tilfører midler blant annet innen pleie og omsorg og skole. Dette skaper store forventninger både hos lokalbefolkningen, ansatte og hos de folkevalgte lokalt. Når man opererer med tall på makronivå, er ikke dette en gjenspeiling av det som skjer reelt i den enkelte kommune.

Vi får beskjed om at vi får det vi trenger, men når sluttlinja føres, er det likevel i minus, blant annet på grunn av betydelig kostnads- og prisvekst. Eksempler er lønn, nettoutgifter i barnehager, skole og individuelle planer, spesialundervisning, funksjonshemmede osv. I tillegg trenger vi flere hender. Det ser ut som vi blir tvunget til å legge vekt på effektivisering i kommunene, om vi skal klare oppgaven med å holde budsjettene i balanse.

En virkelighetsbeskrivelse fra sentrale myndigheter som ikke forholder seg til realitetene, bidrar til misnøye blant folk, som føler de får liten innflytelse på samfunnsutviklinga. Det er hevet over enhver tvil at mange folk bærer preg av en følelse av avmakt i dagens samfunn – ingenting nytter – det spiller ingen rolle hvem man stemmer på. Årsakene til dette er selvfølgelig sammensatte, men mye av dette er resultater av kommunenes opplevde gap mellom de oppgaver som staten pålegger kommunene, og de begrensede midler vi får til rådighet for å utføre dette.

Det framstår som absurd for folk at en kommune med en meget høy andel eldre mennesker i befolkningen lar en nybygd avdeling for senil demente bli stående tom, fordi man ikke har råd til å drive den – selv om det er lokal tverrpolitisk enighet om at avdelinga må åpnes. Det hjelper ikke at man i debatter mellom sentrale politikere fra alle leire får høre hvordan penger øses ut over kommunene og det skal satses på skole og eldreomsorg.

Ett positivt tiltak, men er det nok?

I forhold til regjeringens forslag til budsjett inn i 2009 og årene som kommer, er det ett positivt tiltak, nemlig at man har tatt hensyn til de skjeve inntektssystemene kommunene mellom. Det er bra at det blir lagt en utjevning inn i årene som kommer, for det er helt åpenbart at det i inntektssystemene for kommunene er nøkler og mekanismer som slår veldig feil ut for enkelte kommuner. Kommuner med stor overvekt av eldre innbyggere får blant annet ikke en tilstrekkelig kompensasjon gjennom inntektssytemet.

Men vi må nok helt sikkert også i årene som kommer, finansiere kommunesektoren med utbytte fra vårt kommunale kraftselskap og opprettholde eiendomsskatten. Vi forventer at vi fortsatt ikke vil klare å holde vår politiske målsetting om å redusere egenandeler på kommunale tjenester.

Den rød-grønne regjeringa fortjener ikke skryt for å ha satsa på kommunesektoren. De har overlatt ansvaret for å bevare «velferdsstaten » til den enkelte kommune, og finansieringa har de overlatt til kommunens egen befolkning.

Jeg er en revolusjonær fagforeningsleder fra Trondheim, medlem og bystyrepolitiker for Rødt. Overskriften er ikke ironisk ment, tvert imot.
Jeg ser på regjeringa som litt min, om lag som i Coop-reklamen.

Arne Byrkjeflot er leder av LO i Trondheim, bystyrerepresantant og landsstyremedlem i Rødt.

 

---

 

«Jeg tilhører de som hilste valgresultatet med glede, sjøl om RV ikke kom inn. Jeg jubler når de bryggeriansatte får beholde emballasjeavgiften, oppsigelsene trekkes tilbake i Jernbaneverket, fornyingsministeren stanser konkurransetilsynets krav om salg av Trondheim Energiverk, Djupedal stanser privatskolene og Stoltenberg setter foten ned for nedlegginga av lokalsykehus. Å få bort Høybråtens 13-timersdag, frislipp av midlertidig ansatte og sikring av retten til å stå i stilling til saken er endelig avgjort, kan ikke vurderes for høyt. Tjenestemannsloven er tilbake med retten til å gå på ventelønn. De arbeidsledige får feriepengene tilbake, om enn ikke før i 2008.» Ja, slik startet jeg artikkelen i Rødt! nr. 1 2006.

I dag hørte jeg på radio. NHO mente det kunne spares 720 millioner i sykehusene ved å sette ut tjenester på anbud, som vaskeri og renhold. Som motpart til NHO-direktøren hadde de funnet fram den sosialistiske minister Bjarne Håkon Hanssen. Han kunne berolige direktøren. Ikke hadde de satt noen stengsler mot anbud og utskilling, og ikke ville de gjøre det. Helseforetaket sto fritt til å gjøre som de ville. Noe de da også gjør. Et ekspansivt budsjett.

Det er noen uker siden jeg var på møter om statsbudsjettet, først med Gjedrem, så med Kristin Halvorsen. De sa det samme. Et statsbudsjett tilpasset krisa. Derifra går jeg rett over i budsjettdebatten i Trondheim kommune. Årets underskudd blir fra 120 til 150 millioner. Neste år skal Trondheim spare 300 millioner. I tillegg må Trondheim kommunale pensjonskasse tilføres 300 millioner. Den kommunen som bygde og rehabiliterte for en million om dagen, slår nå bremsene på. Rapportene fra landet ellers er likt Trondheim. Og dette er før krisa slår inn for fullt, sosialhjelpa øker og skatteinntektene raser. Hvis ikke ei regjering vet hva motkonjunkurpolitikk er, da er det ingen rød-grønn regjering.

I høst har hele fagbevegelsen I Trondheim og Sør-Trøndelag kjempet for å unngå anbud i kollektivtrafikken i Trondheim. Med rød-grønn regjering, rød-grønt fylkesting og rød-grønt kommunestyre så styres det mot anbud. Tross anbudspausen som ble varslet i Soria Moria.

AFP

I vår tapte vi AFP-kampen. Jeg er helt overbevist om at det ikke hadde vært mulig med ei blå regjering. Da kunne LO umulig ha godtatt en så usolidarisk løsning der de med dårligst helse plusser på pensjonen til de som kan jobbe til 67 og lenger.

Det er ikke så lett å omstille seg fra dette og vurdere valgkampen 2009. Et helt annet valg enn 2005. Da var det over flere år bygd opp en voldsom harme mot Bondevik-regjeringa. Høybråten foreslo en ny Arbeidslivslov som ville rasere Arbeidsmiljøloven. Det var gått et år siden utvidelsen av EU med 10 medlemsland og det hastet med å få på plass tiltak mot sosial dumping. Det var landsomfattende demonstrasjoner til forsvar for Arbeidsmiljøloven, krav til tiltak mot sosial dumping, nei til EUs tjenestedirektiv og mot forslag om å ødelegge pensjonssystemet vårt. Slik red vi på en bølge som ikke en gang lot seg stanse av LO-kongressens knefall på pensjon. Tross pensjonstapet, så hadde vi mye igjen å slåss for. AFP, offentlig pensjon og uførepensjon skulle forsvares, og vi visste at dette ikke var mulig uten å komme i konflikt med pensjonsforliket.

Nå har altså regjeringa lagt fram sitt siste statsbudsjett, og tida er inne for å oppsummere og stake ut kursen videre. Hva skal til for på nytt å sette i gang en samlet kamp for ei ny rød-grønn regjering? At den har holdt løftene sine? Om den bidrar til å mobilisere eller avvæpne fagbevegelsen? At utviklingen går i rett retning, fra markedsliberalisme? Eller rett og slett at alternativet er så mye verre?

58 krav

Fagbevegelsen stilte 58 krav og fikk ja på alt unntatt forsøk med 6-timersdagen. En gjennomgang gjort av LO i Trondheim sier at 32 er innfridd, 16 er ikke innfridd, og 10 krav kan en ikke si for sikkert. Det stanset litt opp etter den første bølgen, der regjeringa virkelig staket ut en ny kurs slik jeg har beskrevet i starten av artikkelen. For den rød-grønne regjering kan dagens manglende entusiasme blant deres egne virke urettferdig. Har vi glemt hvor ødeleggende Høybråthens arbeidsmiljølov og Clemets privatskoler ville vært? Eller forskjellen på den paddeflate holdningen til EU som Bondevik hadde og den mer offensive dagens regjering faktisk har vist. Den nye hjemfallsordninga har sine sider, men det aller viktigste sikret den: Nasjonal kontroll med vannkraftressursene, vår viktigste ressurs. Vi fikk på plass en ny ordning for arbeidsgiveravgiften, vårt i særklasse viktigste distriktspolitisk virkemiddel. Også her er det aller viktigste bevart, sjøl om distriktskommuner i sør og øst ikke får tilbake sin gamle status. Regjeringa bøyde seg ikke når ESA gikk til angrep på emballasjeavgiften, og tusener av bryggeriansatte trakk en lettelsens sukk.

Regjeringen har også kommet med to tiltakspakker mot sosial dumping. ILOkonvensjon 94 er blitt norsk lov, det betyr at stat og kommuner skal kreve tarifflønn i alle anbud. Arbeidstilsynet har fått rett til å gi bøter, det er innført en autorisasjonsordning for bemanningsbyrå. ID-kort er innført på byggeplassene. Derimot er det ingen glede over at innsynsretten er belagt med taushetsplikt, da er det nesten bedre uten innsynsrett. Nå kommer tiltakspakke 2. Fagbevegelsen er svært fornøyd med at vi får på plass regionale verneombud også i hotell og restaurant og renhold, det er bra at regjeringa vil utrede solidaransvar og en enklere måte å allmenngjøre tariffavtaler på. Derimot er det ganske gjerrig å styrke Arbeidstilsynet med 10 millioner, det står på ingen måte i forhold til det problemet sosial dumping er, og den rollen arbeidstilsynet er tiltenkt i kampen mot utnyttelse av utenlandske arbeidere.

Industripolitikk

Men de viktigste løftene har de ikke holdt, iallfall ikke enda. Nytt industrikraftregime er ikke på plass. Industri Energi, som representerer mye av Aps bastioner, sier at det er helt uaktuelt med en valgkamp for de rødgrønne uten at dette kommer på plass. De fikk heller ikke på plass en ny og forsterket ervervslov. Den gamle ervervsloven som Bondevik fjernet, ga fagbevegelsen mulighet å påvirke oppkjøp og regjeringa til å pålegge tvangssalg når lønnsomme bedrifter ble slaktet. Som Union ble. Vi ser ingen industripolitikk fra denne regjeringa.

Soria Moria lovte å legge ned veto mot direktiv som truer faglige rettigheter. Hvem andre skal avgjøre hva som truer faglige rettigheter, enn fagbevegelsen? Nå er flertallet for veto mot EUs tjenestedirektiv så stort i fagbevegelsen at selveste LOs sekretariat måtte be regjeringen reservere Norge mot EUs tjenestedirektiv. For entusiasmen i fagbevegelsen er det ganske avgjørende hva regjeringen gjør. Husk at sosial dumping handler om selve grunnpilaren vår, muligheten til å opprette og håndheve tariffavtaler. Taper vi her, så forvitrer også fagbevegelsen politiske innflytelse, og veien står åpen for de som vil ødelegge velferdsstaten.

Vi har fått oss et tidsvindu der det er mulig å presse regjeringa til tiltak mot sosial dumping. Slik jeg ser det, vedtar regjeringa nå flere tiltak som i neste omgang vil bli kjent ulovlig av ESA. Dette gjør de for å få EUs tjenestedirektiv gjennom. Deretter kan de gjøre som de har gjort med EØS-avtalen ellers, toe sine hender når ESA slår til.

Rundt om i det ganske land blir det avgjørende hva som skjer med sykehusene. Her har riktignok regjeringen ikke lovt annet enn evaluering og nei til nedlegging av lokalsykehus. Evaluering uten tiltak kan holde bra det, men ikke på sykehus. Her i Trondheim delte fagbevegelsen ut løpeseddel utenfor St. Olav. En side i farger med rød-grønne løfter og en side i svart hvitt med de blå. Siden har sykehusene gått fra krise til krise. Lokalsykehus er ikke lagt ned, men de blir undergravd ved at akuttkirurgi og fødetilbud kuttes. Til slutt tør ikke befolkningen velge lokalsykehus og nedleggelsene kommer. I Helse Sør-Øst (Helse Størst) er nå nedleggelsene i gang, stikk i strid med løftene.

Hanssen har nå forlatt NAV (som er på vei utenfor stupet), og satser på at en opprettingspakke til nord, midt og vest og den oppsiktsvekkende oppdagelsen at det er lurt å samordne kommunal helsetjeneste med sykehusene, skal berge dem over valget. Men jeg tror ikke det holder. Det aller minste som må til, er å fjerne økonomistyringsreformen. I Trondheim betyr den at bygging av nytt sykehus er en katastrofe for pasientene. Rett og slett fordi nybygg må avskrives og de tas krone for krone fra driftsbudsjettet.

Rett før valget kommer siste runde i pensjonskampen. Den hardeste og viktigste. Før jul kommer stortingsproposisjonen om ny uførepensjon. Og siden 42 % av alle nordmenn er uføre den dagen de blir alderspensjonister, så er det her en verdig alderdom avgjøres for de fleste vanlige folk. Uførepensjonsutvalgets forslag er en katastrofe. Det er slutt på å bli uførepensjonist, du får uførestønad. Da skatter du som lønnstaker. De vil ta fra uførepensjonister med lav pensjon barnetillegget på 1600 kroner i måneden for hvert barn. Og de vil at uføre også skal rammes av levealdersjustering. Overfor andre sier de at det er jo bare å jobbe et år ekstra, så tar du igjen det du taper på levealdersjustering. Det er et argument som ikke kan brukes overfor uføre.

Offentlig ansatte har i dag 66 % av brutto lønn fra 65 år ved 30 års opptjening. Regjeringens logikk er at du skal ha mer jo lengre du står i jobb. For fall står da både retten for AFP-pensjonister til å gå over på full tjenestepensjon fra 65 år og retten til full pensjon etter «bare» 30 års ansettelse i offentlig sektor. Det er trygghet for jobb og alderdom blandet med troen på fellesskapsløsninger som har gjort det mulig å få alle de nødvendige hender og hjerner til å velge jobb i det offentlige og forbli der. Kampen om offentlige pensjoner er en kamp for velferdsstaten.

Neste år blir et kriseår. Med et statsbudsjett som forsterker krisa. Trolig vil regjeringa komme med ei krisepakke i revidert nasjonalbudsjett og satse på å vinne valget på det. Men da er allerede titusener av bygningsarbeidere oppsagt, velferdstilbudet i kommunen er allerede kuttet, planlagte nybygg og rehabilitering lagt på is. Da er mye for seint, og det trengs langt større summer for å snu det hele.

For meg og det er mange som tenker som meg, er det avgjørende hva som skjer med, krisepakke, EUs tjenestedirektiv, sykehus, industrikraft uførepensjon og offentlig pensjon. Det er ikke mulig å inspirere andre om en sjøl føler seg sviktet. Og om jeg likevel biter tennene sammen, legger vekk selvaktelse og sier at alternativet er mye verre, her må vi samle oss i bunnen. Ville det ha noen klangbunn, ville det være ei valgkampanje med mulighet til å lykkes? Det ville det ikke. Det minste onde skaper ingen entusiasme. Entusiasme krever et prosjekt som er et alternativ til nyliberalismen, ikke nyliberalisme light.

Det jeg sier er altså følgende: Skal det være noen sjanse til å unngå en blå eller mørkeblå regjering neste år må regjeringen levere. Krisepakke, industrikraft, hel eller delvis reversering av helsereformen, bevare uførepensjon og offentlig pensjon og reservere Norge mot EUs tjenestedirektiv. Det er disse sakene som vil avgjøre entusiasmen eller manglende entusiasme i fagbevegelsen. I tillegg trenger regjeringen et prosjekt. Mitt forslag er å gjenreise den sosiale boligpolitikken. Regjeringen vil øke bostøtten med 1 milliard, 300 millioner i 2009. Dersom de i stedet hadde utstyrt Husbanken med 50 milliarder og subsidiert renta med 2 % så ville det også koste 1 milliard. Men da kunne du bygd 25 000 boliger årlig med lang avdragstid og lav rente. Enten utleieboliger etter selvkostprinsippet eller eierboliger med klausul for videresalg. Over noen år ville vi fått gjenopprettet et eget marked for folk flest som også ville holdt det øvrige boligmarkedet nede. Bolig kunne igjen blitt en rettighet på linje med skole og helsevesen. Og vi kunne hatt en valgkampsak som kunne truffet folk.

SV

SV vant kampen om Soria Moria erklæringen, den mest radikale regjeringsplattform i Europa. I en klasse for seg. Men det er makta som rår og SV ble disiplinert. SV spiller sammen med SP en viktig rolle i kampen om EUs tjenestedirektiv. Etter sviket på pensjonsforliket sa Karin Andersen at de skulle stå vakt om de uføre. Det har vi ikke sett mye til. Jeg tror ikke SV vil være noen kraft i å forsvare offentlige pensjoner. De godtar jo arbeidslinja og AFP-katastrofen ville ikke vært mulig uten SVs aktive medvirkning. Hvordan kan SV stå i front i kampen for krisepakke med en finansminister som synes statsbudsjettet er tilstrekkelig, ja supert. Hvordan kan SV stå i front for sykehusene når finansministeren skryter sykehusbudsjettet opp i skyene? Realistisk sett ser jeg ikke at SV vil bidra så mye til å presse fram de saker jeg mener er avgjørende fram til valget. Unntaket er EUs tjenestedirektiv, men det er til gjengjeld den viktigste saken.

Rødt

Dette merkelige lille partiet som er enig med alle fagbevegelsens krav, med unntak av gasskraftverk, men likevel ikke har mer enn 3 prosent oppslutning i fagbevegelsen.

Rødt har fra første stund krevd krisepakke, stått i front i sykehuskampen, står i front på pensjonskampen og er viktig i kampen mot EUs tjenestedirektiv og sosial dumping. I tillegg er vi det eneste partiet som er i mot norsk krigføring i Afghanistan. Vi jobber vår vante tro lite som parti, desto mer i fagforeninger, sykehusaksjoner, foreldreaksjoner og fronter.

Det merkelige er at dersom vi lykkes, så tjener ikke det Rødt. Da berger vi oppslutningen om de rød-grønne partiene. Og dersom vi mislykkes, så tjener det heller ikke Rødt. Misnøyen går til FrP.

Men det er en økende opposisjon på tvers av parti som tenker mer og mer likt uten å få partimessig uttrykk. Det er denne opposisjonen som har kraft i seg til å forandre verden og partibildet med.

Så om ikke Rødt ikke opplever å få vekslet inn all innsatsen i stemmer, så får vi en bølge til venstre mer enn sterk nok til å skylle pariet inn på Stortinget. Faktisk kan alt skje i tider som vi nå går inn i.

I norske byer har kapitalens behov formet terrenget. Boligsektoren har gjennom den nyliberale revolusjonen blitt transformert.
Fra i stor grad å være et regulert gode for folk flest er den primært blitt et objekt for kapitalakkumulasjon. Dette har også endret måten vi selv ser på boligen, samt premissene i politiske diskusjoner om bolig.

Ståle Holgersen har en master i geografi, arbeider som arealplanlegger, og har gitt ut boka Class conflicts and planning. A case study of contemporary development at King’s Cross in London. VDM Verlag Dr. Mueller, 2008.

 

---

 

I etterkrigsårene skapte kombinasjonen av boligmangel og sosialdemokratisk hegemoni grunnlaget for en storstilt offentlig boligbygging i Norge. Det ble årlig fullført 30–40 000 nye boliger, med årene 1972–1976 som toppår med gjennomsnittlig 43 200 fullførte boliger per år. (Lysestøl & Eilertsen, 2001) Finansieringen skjedde gjennom Husbanken med lav rente og lang avdragstid. Samtidig var kommunene ofte agenter i boligbyggingen, og mange kommuner hadde på 60- og 70-tallet en aktiv strategi med oppkjøp og videresalg av grunn/tomter. (Nordahl m.fl. 2007)

På 80-tallet regjerte Thatcher og Reagan verden, mens Willoch og Brundtland styrte Norge. (1) Gjennom en rekke reguleringer ble boligsektoren grundig endret, og dette skulle bli starten på et helt nytt regime innen boligpolitikken. Takstplikten for aksjeleiligheter og boliger i frittstående borettslag ble opphevet i 1982, og året etter fikk frittstående borettslag oppløsningsrett. Maksimalprisene på boliger i borettslag tilknyttet boligkooperasjonen, ble kraftig økt, og det ble tillatt å omgjøre leiegårder til selveierleiligheter. Mens over 80 % av de bygde boligene ble finansiert av Husbanken eller andre statlige lån på midten av 70- tallet, var denne andelen redusert til 46 % i 1998. (2). (Lysestøl & Eilertsen 2001)

På grunn av mangel på kapital i etterkrigstidens Norge var det begrenset hvor mye penger folk kunne låne i banker. Men på 80-tallet løsnet staten på systemet, slik at det ble enklere for folk å skaffe seg private lån. En kraftig økning i boligprisene sammenfalt med liberaliseringen av kredittsystemet, slik at folk kunne ta opp større personlige lån til å betale de nye prisene på boligene. Boligbobla vokste: I 1978 gav bankene boliglån på til sammen 31 milliarder, i 1988 var dette beløpet økt til 152 milliarder. (3) (Lysestøl & Eilertsen, 2001) Prisene økte. Frem til tidlig på 80-tallet kunne folk skaffe seg regulerte boliger med lån til lav rente, og disse boligene kunne etter liberaliseringen selges «med superprofitt. » (Lysestøl & Eilertsen, 2001)

I følge Lysestøl & Eilertsen ble liberaliseringen av kredittsystemet fullbyrdet i 1987, og når folk kunne «kjøpe og selge boliger fritt og med den lette tilgangen på kreditt som fulgte av dereguleringen av kredittmarkedet, ble ett av folks grunnleggende behov, boligbehovet, snart styrt av markedslovene.» (2001, side 59) Med markedslovene kan det komme «superprofitt», som nevnt over. Husholdningene sitter derimot også i stor grad alene med risikoen, og kan ende opp med ikke bare å tape sin egenkapital, men i tillegg bli sittende med en gjeldsbyrde. Og dette i større grad enn bankene og næringslivet (Kiøsterud, 2008). Liberaliseringen av boligmarkedet ble etterfulgt av et krakk som inkluderte nettopp prisfall og kraftig nedgang i nybyggingen. Prisfallet startet i 1988 og ble etterfulgt av et fall i nybyggingen. Det absolutte bunnåret for nybygging var 1993, og først godt inn på 2000-tallet skjøt nybyggingen fart igjen. (Nordahl mfl., 2007)

Da boligbyggingen tok seg opp igjen på 2000-tallet, var det altså under nye forutsetninger. For det første var kredittmarkedet liberalisert og boligprisene ble fastsatt i «det frie marked». Innenfor erverv av grunn, arealplanlegging og tilrettelegging for utbygging var det private initiativet nå førende. Mange kommuner hadde avviklet de kommunale tomteselskapene, og Husbankens subsidierte lån ble avviklet i 1996. Et bakteppe for dagens boligbygging er derfor at «den absolutte majoriteten av boligene som bygges i Norge planlegges og utvikles av private boligutviklere og avhendes på et marked, til markedsbetingelser, uten subsidier eller prisregulering.» (Nordahl m.fl 2007, side 7)

Også husleiemarkedet var prisregulert i etterkrigstiden. Men dette ble endret med innføringen av ny husleielov 1. januar 2000. Prisen kan nå fastsettes etter «det som vanligvis oppnås på avtaletidspunktet ved ny utleie av lignende husrom på lignende avtalevilkår ». (Husleieloven § 4.1) Og siden heller ikke «lignende husrom» er omfattet av noen prisregulering, var det ingen tvil om at dette raskt ble synonymt med markedsleie, særlig i de store byene økte leieprisene kraftig. Selv om den nye Husleieloven erstatter den gamle Husleiereguleringsloven, er markedsleie regulert inn i den nye Husleieloven (og dermed opstår også problemet ved å kalle fenomenet generelt for deregulering). (4)

Det er utenfor denne artikkelforfatterens ambisjoner å forklare grundig hvorfor denne transformasjonen skjer. Men det er viktig å huske at tilsvarende nyliberale endringer skjedde over hele den vestlige verden, og i mange andre sektorer enn bolig. Endringen i boligsektoren må derfor også forstås i en større kontekst. Samtidig hadde Norge opparbeidet seg en meget høy boligstandard, og det ble likevel brukt helt konkrete argumenter for omreguleringen som skjedde (følgende en hentet fra Hansen, 2007): Det ble argumentert for omgåelser av maksimaltaksten og husleiereguleringer, det ble argumentert med at flytting mellom regulerte og uregulerte boliger burde gjøres enklere. Det var en rådende oppfatning at folk fleste bodde bra og «kunne klare å skaffe og opprettholde egnet bolig uten offentlige subsidiering. Offentlige subsidier skulle forbeholdes de som særlig hadde behov for støtte, slik som for eksempel bostøtteordningen. » (Hansen, 2007, side 115)

I etterkrigstida var boligpolitikk nært knyttet til boligbygging, byutvikling og samfunnsbygging. Etter den nyliberale revolusjonen kan vi grov sagt si at boligpolitikk er redusert til sosialpolitikk. (5) Det har skjedd en forskyving «fra en politikk for alminnelig gode boliger til alminnelige folk, til akseptable boliger for særlig vanskeligstilte ». (Hansen, 2007, side 116)

Boligen og varen

Den norske boligsektoren, ble bit for bit omgjort til et boligmarkedet, hvor boligen ble selve varen. Det er dette Lene Schmidt er på sporet av: «Endrete rammebetingelser i et liberalisert boligmarked har ført til at boligen i vel så stor grad har blitt en vare eller et verdipapir som man investerer i for videresalg eller utleie som et sted man skal bo.» (Schmidt, 2007, side 12)

Boligen har lenge hatt en varekarakter for eiendomsbaroner og utleiere, men nå har den fått det også for vanlige folk som eier egen bolig. Endringene på 80-tallet førte til at folk flest nå sitter på en bolig som er verdt flere ganger deres egen årslønn. Det er kommet for mange penger med i bildet til at det ikke kan påvirke folks hverdag. Dette kan også betegnes som «en økende kommersalisering av husholdet.» (Lysestøl & Eilertsen, 2001, side 59) Schmidt sin studie viser at mange boligkjøpere tenker strategisk og posisjonerer seg i boligmarkedet på samme måte som utbyggere posisjonerer seg på tomtemarkedet. (2007, side 178–179)

Schmidt hevder at boligen er blitt vel så mye et investeringsobjekt som et sted å bo, og at dette igjen påvirker innstillingen til boligen og boligområdet. Schmidt har i sin studie intervjuet 26 personer med forskjellige roller i en bygningsprosess, og fant at «Beboerne var først og fremst fornøyd med at de har gjort en god investering, og at det var viktigere enn evt. misnøye med kvaliteten ved boligen. Utbyggerne ga uttrykk for å være fornøyd med et godt boligsalg.» (Schmidt, 2007, side 176) Og er ikke kjøper fornøyd med boligen og boligområdet, kan vedkommende alltids flytte videre, vel og merke om vedkommende har råd til det eller om de gjorde en «god investering» – og det er jo det viktigste …

Den nyliberale revolusjonen har endret måten folk tenker om boligen sin, om nabolaget sitt og om det å bo. Det å tenke på bolig som vare, både for utbygger og beboer, får også materielle konsekvenser. Særlig kan nevnes en synkende kvalitet på det som bygges. Dette gjelder både planløsninger og uteoppholdsarealer hvor klassiske etterkrigsidealer som funksjonalitet, lys og utsyn har måtte vike for utsikten til profitt. Også andres bokvaliteter må ofte vike da salgsprisen på utbyggers boliger er upåvirket av det velferdstapet som påfører andre. (Nordahl m.fl., 2007) Schmidt (2007) påpeker også at denne boligbyggingen fremmer produksjonen av anonymiserte bomiljø, mens Nordahl igjen påpeker at markedsaktørene i liten grad makter «å bringe fram boligtilbud som er rettet særskilt mot hushold med lavere inntekt.» (2007, side 161)

Nyliberale ordninger – nyliberale debatter

Markedsliberal boligpolitikk henger sammen med et markedsliberalt velferdstilbud. Først skapes klienter, deretter debatteres det i hvilken grad disse skal hjelpes. I den nyliberale velferden er alle underlagt markedet, og de som absolutt må hjelpes, skal hjelpes med «treffsikre» tiltak hvis viktigste formål tilsynelatende er å ikke hjelpe andre enn de som til enhver tid har det verst.

Frie markeder har aldri fungert uten statlig intervensjon, heller ikke boligmarkeder. På både eie- og leiemarkedet må staten kontinuerlig trå til for å kompensere for uønskede konsekvenser av endringene i politikken. I dag finnes mange forskjellige hjelpemidler, som til dels også bidrar til å gjøre politikken ugjennomsiktig og lite oversiktlig. (Nordvik, 2008) Jeg skal under kort se på to «hjelpemidler» staten benytter: 1. Bostøtte er et hjelpemiddel som samsvarer fint med den nyliberale orden. Bostøtte er en statlig økonomisk støtteordning som administreres av Husbanken og kommunene, og som gis til husstander med veldig lave inntekter og høye boutgifter. Utgangspunktet for norsk boligpolitikk er at alle skal betale markedsleie, mens staten betaler deler av husleia for de som er fattige nok. En konsekvens av dette kan være at fattige kan komme i knipe, hvor de taper bostøtte om de øker inntektene noe. I tillegg til problemet med klientifisering som ligger i denne typen støttesystemet, kan bostøtten bli en fattigdomsfelle.

I statsbudsjettet for 2009 økes bostøtten med 303 millioner kroner, og regjeringen skal utvide ordningen slik at flere kan motta støtten. I seg selv er derimot økt bostøtte ikke et gode. Det vitner om et samfunn med fattigdom, og en boligsektor hvor folk må gjøres til klienter for å henge med. Det burde vært et faretegn at mange trenger bostøtte. Men økt bostøtte er en politisk triumf for venstresiden. Dagens politiske debatt har sin begrensning akkurat her; mer penger til fattige oppfattes som et ledd i kampen mot fattigdommen. Isteden for lover som kunne sikret at ingen ble utbyttet i leieforhold, er det offentliges oppgave nå, i nyliberal ånd, bare å hjelpe dem som «virkelig » trengte det. 2. Boligsparing for ungdom (BSU) er et annet hjelpemiddel som samsvarer fint med den nyliberale orden. BSU er en sparetjeneste hvor det opprettes en egen BSUkonto i en bank, og hvor deler av beløpene som settes inn, kan trekkes fra på skatten. Gjennom stadige kjøp og salg av boliger (6), skal folk utvikle sine boligkarrierer. Prisøkningene de siste tiårene fører til at «førstegangsetablerere sliter med å komme inn på markedet». (Hørt den før?). Den nyliberale løsningen blir derfor å subsidiere denne gruppa, og dette gjøres konkret gjennom en meget gunstig sparetjeneste som BSU. Dermed skal også mindre bemidlede (oppmuntres til å) bli med på kjøpefesten til markedspris.

I dagens situasjon er det bedre med økt bostøtte og BSU enn uten disse tiltakene. 7) Problemet er en venstreside som ikke forstår at betingelsene for debattene finnes i at boligmarkedet er liberalisert. At boligmarkedet skal være «fritt» har på få år gått fra å være et politisk krav fra høyresiden, til å bli et premiss i hele boligdebatten. I stedet for at noen skulle kunne bo i boliger til kostpris, skal alle huseiere være sikret markedspris på utleieboligen sin. For venstresida anses det som politiske gevinster å hjelpe fattige gjennom bostøtten og ungdom gjennom BSU. Høyresida la grunnlaget for den nye velferdsordningen; isteden for å skape gode bomiljøer for alle samfunnslag, skal kun de som virkelig trenger det hjelpes. Venstresida svarer med å ville hjelpe disse mest.

 

Skisser til en solidarisk boligpolitikk

En solidarisk og helhetlig boligpolitikk trenger mer tenking og planlegging enn hva denne teksten kan bidra med. Men forfatteren av denne teksten vil likevel foreslå to konkrete grep. Den ene tiltaket krevet tid og en del arbeid, mens det andre er mer et strakstiltak.

Det langsiktige prosjektet er å starte arbeidet med å etablere nye prisregulerende lover og ordninger. Å innføre slike skulle i prinsippet være like enkelt som å fjerne dem. Det lar seg også enkelt gjøre å regne ut hvor mye det koster å bygge og vedlikeholde en bolig, det skulle derfor greit kunne etablere boligpris etter kostprinsippet. Dette prinsippet er for eksempel allerede gjeldende for studentboliger i Norge. Ved å regulere boligprisene, ikke i forhold til «markedspris», men heller i forhold til hva det faktisk koster å bygge/vedlikeholde/ drive en bolig, kan boligen igjen bli et universelt gode. Dette er ikke en støtteordning, men bare en ny politikk. De nye lovene og praksisene må være gode og robuste, og vil derfor kreve en idedugnad fra mange parter og vil måtte ta noe tid.

Flere utfordringer vil selvsagt komme undervegs, som for eksempel problemet med at svarte penger skulle komme i omløp. Dette er en utfordring i seg selv. (8) Problemet med svarte penger finnes også i arbeidslivet, men ingen foreslår å legge ned skattesystemet for det.

Bygging av mange ikke-kommersielle boliger er derimot et strakstiltak som i prinsippet skal kunne gjøres direkte gjennom statsbudsjett. I Soria Moria-erklæring står det også at det skal settes i gang et «omfattende program for bygging av ikke-kommersielle utleieboliger», men dette prioriteres ikke gjennom statsbudsjett. (9) En storstilt bygging av ikke-kommersielle boliger vil også presse ned prisnivået generelt. Men dilemmaet møter oss med en gang: boligprisene er innvevd i vanlige folks husholdningsøkonomi. Høyresida vil fortelle at det er folks sparepenger som forsvinner hvis staten bygger så mange boliger at bunnen fjernes fra markedet. Og hvilken rød-grønn regjering ville gjort slikt mot sin egen arbeiderklasse? Men om du går i feil retning, er det dumt å fortsette å gå bare fordi du har nedoverbakke.

Argumentene for en ny og solidarisk boligpolitikk er mange. Og denne teksten skal avsluttes med noen generelle argumenter for en storstilt bygging av offentlige ikke-kommersielle eie og leieboliger, og en reguleringspolitikk som gagner folk flest: For det første ville selvsagt folk flest fått billigere boliger. Det vil kunne forenkle politikken og minke/hindre klientifisering av fattige. En offentlig utbygging kan kombineres med nødvendige tiltak innen miljø- og energiløsninger, tiltak som man i dag er prisgitt at private aktører tjener penger på for at de skal bli gjennomført – noe som igjen trenerer den nødvendige omleggingen av norske boliger. Bygging i offentlig regi vil også åpne for helhetlige løsninger i bolig-, steds- og byutviklingen. Også fra et kapitalistisk samfunnsperspektiv ville en utbygging av en ikke-kommersiell boligsektor kunne foretrekkes, da kapitalen ville måtte søke avkastning i områder hvor det faktisk skapes verdi. Og folk flest ville fått en mer forutsigbar økonomisk hverdag og virkelighet – noe som de siste månedene har vist viktigheten av.

Referanser:
– Hansen, T (2007). Bolignormer, helse og velferd. Drøfting av bolignormer, deres grunnlag og rolle i boligpolitikk og planlegging. Prosjektrapport 7,
SINTEF.
– Harvey, D (2005). A Brief History of Neoliberalism. Oxford, Oxford University Press.
– Kiøsterud, T (2008). Ny lov om Husbanken, men hva med utfordringene i boligmarkedet? PLAN – Tidsskrift for samfunnsplanlegging, byplan og regional utvikling, nr 4/2008, side 50–53.
– Lysestøl, P M & Eilertsen, R (2001). Den nyliberale revolusjon – Om angrepet på velferdsstaten. De Facto, Oslo.
– Nordahl, B, Barlindhaug, R & Ruud, M E (2007). Markedsbasert utbyggingspolitikk: Møte mellom kommune og utbygger i pressområder. Samarbeidsrapport NI BR/SIN TEF Byggforsk/NOV A. Oslo: Norsk institutt for by- og regionforskning.
– Nordvik, Viggo (2008). Virkemidler i den boligsosiale politikken. PLAN – Tidsskrift for samfunnsplanlegging, byplan og regional utvikling, nr 4/2008, side 28–31.
– Schmidt, Lene (2007). For tett? Fortetting, planprosess og bokvalitet i nye byboligprosjekter. NI BR-rapport 2007:12.
– Soria Moria-erklæringen (2005). Plattform for regjeringssamarbeidet mellom Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet 2005–09.

Noter:
1. Overgangen fra etterkrigstidens regulerte kapitalisme, til dagens nyliberale versjon er godt dokumentert. For endringene av norske forhold, se Den nyliberale revolusjonen (Lysestøl og Eilertsen 2001). For en kortfattet men meget god og meget velskrevet versjon av de internasjonale endringene,
se A Brief History of Neoliberalism (Harvey 2005).
2. I dag er tallet krympet til cirka 10 % (jfr. e-post korrespondanse med Lysestøl, 2008).
3. Mens boliglånene i dag er på cirka 2000 mrd (jfr. e-post korrespondanse med Lysestøl, 2008).
4. I en overgangsperiode skal umøblerte leiligheter i Oslo og Trondheim som er bygget før 1940 fremdeles være omfattet av prisvern. Men ved
utgangen av 2009 skal også denne siste rest av husleiereguleringer fjernes. Til sammen rundt 1500 personer vil bli berørt gjennom tildels kraftige
husleieøkninger.
5. Og i mindre grad et fokus på energi/miljø og universell utforming.
6. Stadige omsetninger på boliger inkluderer selvsagt også stadige inntekter til eiendomsmeglerne, stadig nye avdrag til bankene og stadig nye annonseinntekter til norske (mellom)store aviser.
7. Mange av tiltakene for å lindre sårene markedet skaper, kan likevel skape nye problemer. Nordvik peker på at «Mange av de boligsosiale virkemidlene bedrer den relative konkurransekraften til dem som får dem, ofte på bekostning av andre. Dette setter selvfølgelig skranker for hvor mange det er effektivt å tilby slike virkemidler til» (Nordvik 2008, side 31).
8. Høyresiden klarte på slutten av 90-tallet nesten ikke rope høyt nok om hvor mye svarte penger som florerte. Men alle som har leid bolig i en by fra slutten av 90-tallet til midten av 00-tallet har opplevd den enorme prisveksten i boutgifter. Høyresiden drev dermed i beste fall med overdrivelse …
9. Og selv om de rød-grønnes regjeringserklæring er mer ambisiøs enn hva slike erklæringer har vært på en stund, er likevel avsnittet om boligpolitikk
trygt plassert under kapittel 8: Sosialpolitikk. 

– Toneangivende blåruss i AP på Gjøvik forleser seg på historiske grafer som viser at aksjemarkedet alltid har reist seg etter kriser. «Ha is i magen,» er omkvedet. De ser ut til å akseptere at folk i Gjøvik må tåle kutt i skole og eldreomsorg, idrett og kultur i påvente av nye aksjegevinster heller enn å være med på et prinsippielt oppgjør med at en kommune deltar i kasinoøkonomien på børsen, skriver Finn Olav Rolijordet.
Rolijordet ser på sin kommune, og hvordan økonomien i Gjøvik påvirkes av finanskrisa.

Finn Olav Rolijordet er kommunestyrerepresentant for Gjøvik Rødt.

 

---

 

Det er ikke bare privatpersoner, banker, fond, spekulanter og bedrifter som har satset store beløp i finansmarkedet de siste årene. Også norske kommuner deltar med liv og lyst i denne kasinoøkonomien. I likhet med de såkalte Terra-kommunene vil mange kommuner måtte ta hensyn til tap i sine budsjetter framover.

Kommuner på børs

Etter flere års sulteforing fra staten, så mange kommuner seg tjent med å selge ut eierandeler i kraftselskap på slutten av 90-tallet. Kommunene brukte disse pengene til nye investeringer, gjøre opp gjeld, sette på fond eller en kombinasjon av disse mulighetene. Kommunene har større behov for penger til tjenestetilbudet enn det de får dekket av de statlige overføringene. Kommuner med kraftinntekter kan derfor dekke noe selv. Men regelverket er slik at bare renter og avkastningen fra fond og bankinnskudd kan brukes til drift. Fristelsen har derfor vært stor til å forsøke og realisere en avkastning som er høyere enn bankrente. Omtrent halvparten av norske kommuner har satt penger i aksjer eller aksjefond, og noen av kommunene driver aktiv fondsforvaltning. Totalt er 12 milliarder på denne måten spilt inn på børs og mange kommuner har hentet gode driftstilskudd i de årene som finansmarkedsbobla blåste seg opp.

Gjøvik blir «formuende»

Gjøvik kommune satte sine eiendommer og eiendeler i kraftsektoren i spill rundt århundreskiftet. Eierandel i Vestoppland Kommunale Kraftselskap ble solgt til de andre eierkommunene. Solgt ble også eierandelen i Oppland Energiverk AS. Det gamle E-verket inngikk sammen med Toten Kommunale Kraftverk og Hafslund AS i selskapet Mjøskraft AS. Mjøskraft gikk senere inn i Eidsiva Energi AS. På denne veien fikk kommunen innløst verdier på hvert trinn slik at summen som i dag utgjør «kraftfondet», er på hele 712 millioner.

Finansreglement

Forut for den aktive finansforvaltningen ble det utarbeidet et finansreglement. For å selge denne nye kommunale øvelsen inn i de andre partiene, ble finansreglementet gjort veldig «trygt». Målesettingen er en avkastning høyere enn rente (NIBOR), men det skal ikke spekuleres i en portefølje med høy risiko, man skal hele tiden søke å ha en portefølje som gir en rimelig grad av sikkerhet for at avkastningsmålene blir nådd. Dessuten skal det bygges opp et bufferfond hvis funksjon er slik at dersom budsjettert avkastning ikke nåes, så skal bufferfondet brukes slik at det ikke blir noen negativ konsekvens på driftsregnskapet. Bufferfondet bør være på to standardavvik, som betyr at en beregner sannsynligheten for å nå budsjettert avkastning, og tallfester avviket. Gjøvik kommune har imidlertid avsatt bare ca. 20 millioner, som er ett standardavvik.

Gode år – dårlige år?

Siden dot.com-bobla brast, har børsene og fondene i Norge og i verden vokst. Kommunens finansforvaltning har derfor innfridd forhåpningene og vel så det. Avkastningen på bankrente har ligget på 4–6 %. Men for inneværende år er det slutt. Per 30. september sier prognosen en avkastning på 0,7 %, noe som betyr minst 4 % under bankrente. Oktobertallene er ikke klare i skrivende stund, men de skal vise ennå dårligere resultat, sannsynligvis et negativt tall. Sannsynligheten for at resultatet løfter seg resten av året, er liten. Finansforvaltningen bidrar med et minus på over 40 millioner på kommunens driftsregnskap. Når det gjelder vurderingen de neste år, ser heller ikke de lyse ut.

Krisas karakter

De fleste analytikere regner med at den økonomiske krisa vil vedvare til 2010 eller 2011. Man er definitivt ikke inne i en kortvarig lavkonjunktur, men en global systemkrise. Både Deutsche Bank og EU regner med en global resesjon neste år (vekst mellom 0 og 2,5 %). Den amerikanske øknomien, hvis betydning på verdensøkonomien er enorm, er inne i fritt fall nå når finanskrisa slår inn i realøkonomien for fullt. Det vil ta lang tid før kommunenes finansforvaltning er «trygg» og «sikker». Kommuner som har brukt slik avkastning til å øke driftsbudsjettene, har dermed et stort problem for å få balansert budsjettene – det må bli utrolig vanskelig å unngå kutt i årene som kommer. For Gjøvik kommunes del forsøker man å møte denne utfordringen med å endre allokeringen – hva man setter pengene i. Kommunen har solgt seg ut i aksjer, økt andelen i hedgefond og pengemarkedsfond, og ligger stabilt høyt i andel obligasjoner. Problemet er at intet av dette har gitt noe særlig positivt bidrag, man har bare unngått et stort fall fordi man har lite midler satt i aksjer.

Hva skal kommunen gjøre? Etter lengre press fra Rødt, har kommunestyret i Gjøvik i sitt oktobermøte blitt enige om å be om en konsekvensutredning fra Finansstrategiutvalget. Rødt ville ha et klart mandat til dette der en rekke ulike scenarier skulle belyses, men forslagene ble bare oversendt til utvalget uten realitetsbehandling i kommunestyret. Partiene er selvsagt ikke enige om virkelighetsbeskrivelsen. Høyresida mener at finansmarkedet er på bunnen, avviser alle spekulasjoner om ytterligere fall og mener det er viktig at kommunene er med på oppturen – dvs når aksjemarkedet løfter seg igjen. I praksis avviser de å se på utfordringene for budsjetteringen. Dette er ikke overraskende, det overaskende er at de hittil har klart å lamme det såkalte rød-grønne flertallet i kommunen som seiler med på nedturen, uten å vite hva de skal gjøre. For dette sa faktisk AP sin gruppeleder: «Utfordringene i finansforvaltningen vet jeg ikke hva vi skal gjøre med.»

Rødt har selvsagt svaret: trekke seg ut, sette noe av pengene i banken, bruke resten på skolebygg.

Hva kan skje?

Rødt har i lengere tid tegnet et bilde av hva som kan skje med kommunens finansforvaltning og konsekvensene for budsjettene i årene fremover. Vi tar det punktvis:

• Vi vil få en lavere avkastning enn budsjettert i 2008.
• Bufferfondet blir da brukt i sin helhet.
• Hvis realverdien på fondet ikke skal falle, må det tilføres kapital lik prisstigning, dette finnes det trolig ikke midler til, selv uten verditap i porteføljen så taper altså fondet verdi.
• Det er trolig at 2008 gjøres opp med underskudd.
• Kommunene er pålagt å lage budsjetter der underskudd dekkes inn over 2 år, budsjett 2009 blir meget stramt.
• Med mindre ordførerens budsjettforslag endres, vil vi også få et avkastningstap i 2009.
• Da har vi ikke bufferfond, og tapet må tas direkte over drift.
• Dermed går også 2009-regnskapet i underskudd.
• I 2010 skal altså ennå mer hentes inn igjen.
• I heldigste fall vil vi først i 2011 få inntekter fra finansforvaltningen.
• Disse inntektene må brukes til å dekke opp tidligere års underskudd, til å gjenopprette realverdien i fondet og til å bygge opp nytt bufferfond, det tar som sagt 2 år.
• Finansforvaltningen vil da ikke gi tilskudd til drift før i 2013.

Premissene for de ovennevnte strekpunktene er at hvis finanskrisa fortsetter i 2 år, vil ikke kommunen ha inntekter fra finansforvaltning som kan brukes til drift, før om 5 år. Dersom man ikke bare får et inntektstap, men et tap på verdien i porteføljen (for eksempel ved at et av de hedgefondene man har satt penger i, går konkurs), blir underskuddene ennå større. Om den økonomiske krisa fortsetter ennå lenger enn 2 år, så har vi en virkelig trussel mot kommunens finansforvaltning. Kanskje er det da lurere å komme seg ut av dette spillet nå ved å realisere et eventuelt tap, og få satt pengene i banken? Så vidt jeg skjønner er det noen få kommuner som har gjort det, nettopp fordi de har fryktet krisas dyptgående karakter. Ringerike er et eksempel på en kommune som har trukket seg tilbake.

Fortsatt politisk kamp

Det skal bli spennende å se hva Finansstrategiutvalget i Gjøvik kommune kommer fram til. Uansett er det nok duket for politisk kamp om finansforvaltningens framtid. Høyre er aktive forsvarere av nåværende praksis. Populistene i FrP sitter muse stille, og har ingen mening hverken offisielt eller uoffisielt (hittil). Mellompartiene synes alt er trist og leit og vanskelig. SV ser nå hvor det går, og begynner å snakke som Rødt. Toneangivende blåruss i AP driver og forleser seg på historiske grafer som viser at aksjemarkedet alltid har reist seg etter kriser. «Ha is i magen,» er omkvedet. De ser ut til å akseptere at folk i Gjøvik må tåle kutt i skole og eldreomsorg, idrett og kultur i påvente av nye aksjegevinster heller enn å være med på et prinsippielt oppgjør med at en kommune deltar i kasinoøkonomien på børsen. Den proletære delen av AP vil avvikle og bruke pengene på skole, men den proletære delen er ikke kjent for å vinne fram i Gjøvik Arbeiderparti. Men det skal Rødt hjelpe dem med denne gangen også.

Den økonomiske krisa som nå ruller verden rundt, har vært synlig på avstand i lang tid.
Den er ikke det minste overraskende, og det er heller ikke overraskende at den er blitt så voldsom.
Likevel virker det som om politikere og økonomer verden rundt ble tatt på senga.

Pål Steigan er medlem av Rødt og med i partiets internasjonale utvalg.

 

---

 

Det er en lang serie med politiske og økonomiske forhold som har ført opp til denne krisa. I øyeblikket framstår krisa som ei finanskrise, og det er reelt nok. Når krisa får utviklet seg lenger, vil også de underliggende svakhetene i den virkelige økonomien bli synlige. Men det er mer enn som så. Det vi ser er ei systemkrise som er den største som kapitalismen har vært inne i. Og først og fremst er den ei krise for det økonomiske verdenssystemet med USA som dominerende makt.

Svakhetene i dette systemet har blitt mer og mer synlige i løpet av de to periodene med George W. Bush som president, men de går mye lenger tilbake. Bush-administrasjonen brukte 11. september 2001 til å gjennomføre noe som nærmest må kalles et statskupp. Sentrale elementer i grunnloven ble satt til side. Internasjonale konvensjoner ble brutt, og det som skulle bli den permanente «krigen mot terror» ble innledet. Økonomisk sett betydde dette ei voldsom militarisering av amerikansk økonomi. Den amerikanske regjeringa etablerte et enormt marked for rustningsindustrien og alle dens underleverandører, noe som tilsynelatende ga økonomien et kraftig løft.

Dot.com-bobla sprakk i 2000, men dette ble ikke etterfulgt av en tilsvarende djup krise i resten av økonomien, nettopp fordi den økte militariseringa og krigene i Afghanistan og Irak skapte store, statsfinansierte markeder. Det vil si, de var bare til en viss grad statsfinansierte fra den amerikanske statens side. USA hadde ikke de økonomiske ressursene til å gjennomføre dette på egen hånd. Militariseringa var lånefinansiert og ble indirekte finansiert av Japan, Kina, en del arabiske stater, Russland – og Norge. Oljefondet, eller Statens pensjonsfond – utland, har vært en viktig bidragsyter til å holde den amerikanske økonomien under armene. (I juli 2008 sto Norge som eier av 1,56 % av amerikanske statsobligasjoner på utenlandske hender, eller på tolvte plass, plassen foran Tyskland.) Se www.treas.gov/ tic/mfh.txt.

I løpet av Bush-perioden har USAs nasjonale gjeld i følge Joseph Stiglitz økt med 65 % til nærmere 10 billioner dollar (10 000 milliarder). Dette beløpet vil stige til over 11 billioner gjennom den siste krisepakka som allerede er vedtatt. Stiglitz har også beregnet prislappen på Irak-krigen aleine til over 3000 milliarder dollar. For den amerikanske rustningsindustrien har dette naturligvis vært en gullgruve. Da Dwight D. Eisenhower gikk av som president i 1961 lanserte han begrepet «det militær-industrielle kompleks», og bemerket med en viss bekymring at USA hvert år brukte mer på opprustning enn den samla inntekten til alle landets private selskaper. Se http://en.wikipedia.org/wiki/Militaryindustrial_complex

Militær keynsianisme

Fra tidlig på femtitallet har det militærindustrielle komplekset vært bærebjelken framfor noe i amerikansk økonomi. Man har til og med snakket om en «militær keynsianisme» der regjeringas rustningsbudsjetter skulle fungere som en permanent motor for den private indsutrien, og på den måten sikre fortjenesten, jobber og sosial stabilitet. Eller som U.S. News and World Report skrev 14. mai 1950:

«Regjeringas planleggere mener at de har funnet en magisk formel for nærmest evigvarende gode tider.»

Og den magiske formelen var intet annet enn permanent opprustning.

Så lenge USA har vært en dominerende supermakt, har dette fungert. Bush-Cheney lanserte sin særegne versjon av den gjennom den permanente «krigen mot terror» med en forestilling om at krigen nærmest er sjølfinansierende. Dette har ført til en dobling av militærbudsjettet fra 2001 til 2009, og at USA bruker nesten like mye på militæret som hele resten av verden til sammen. (Kilde: SIPRI 2007) 43 % av skatteinntektene i USA går til militære formål. Se www.globalissues.org/article/75/world-military-spending

Dette har skjedd i en periode da amerikansk industri og øvrig produksjon har tapt markedsandeler til konkurrentene i stor stil. USA har et stadig økende handelsunderskudd. I følge offisiell amerikansk statistikk var handelsunderskuddet i forhold til Kina i 2007 oppe i 256 milliarder dollar, og tall fra august i år pekte i retning av en ny rekord i 2008. http://www.census.gov/foreign-trade/balance/c5700.html#2008

I 2006 hadde USA en gjeld til utenlandske fordringshavere på 16 300 milliarder dollar, eller over 100 % av BNP.

I mellomtida har også husholdningene i USA økt sin gjeld, og flere kilder viser at hele forbruksveksten i USA mellom 2000 og 2008 har vært lånefinansiert. Den amerikanske arbeiderklassen, de fattige, og selv store deler av middelklassen har ikke fått noen del av veksten. Når levestandarden ikke nødvendigvis har gått ned, skyldes det lånte penger og billige importvarer fra Kina. Bush-epoken har derimot økt formuene til de rike, og særlig til de superrike. Disse har gjennom både lovlige og ulovlige midler økt inntektene, opsjonene og bonusene sine på samfunnets bekostning og til applaus fra regjeringa. Den rikeste 10 % av den amerikanske befolkninga tjente i 2007 16 ganger så mye som de fattigste 10 %. I 2003 eide 1 % av husholdningene 38 % av all eiendom, og dersom man ser bort fra eget hus, eide den ene prosenten halvparten av all eiendom. Etter 2003 har kløfta mellom de aller rikeste og resten av samfunnet blitt enda djupere. Se www.iht.com/articles/2007/03/29/business/income.4.php

De indre motsetningene i USA vil øke

Som eksempel kan vi jo nevne hedgefond manageren John Paulson, som fikk formuen sin opp i en milliard dollar gjennom å selge ut subprime kreditter. Han veddet med andre ord på at huseierne ikke ville klare å betale gjelda – og vant. Nå vil millioner av mennesker bli kastet ut i arbeidsløshet og djup fattigdom. Kapitalismens høyborg har demonstrert at systemet slett ikke skaper velstand for alle, men tvert om favoriserer de rikeste, mens de fattige kastes ut i elendighet. Og når den amerikanske regjeringa endelig går fra sine prinsipper mot statsinngrep, er det ikke for å sikre skoler, helsevesen eller boliger for de fattige, men for å sikre fortjenesten til de rike. De indre motsetningene i USA vil øke voldsomt, og kanskje vil vi få se en sosial uro som det landet ikke har opplevd på svært lenge.

Den krisa som vi nå bare så vidt har sett starten på, representerer et sammenbrudd for den økonomiske modellen som har dominert verden de siste par generasjonene. Vi har sett de første dramatiske episodene av den største krisa som noensinne har rammet kapitalismen. Den er både djupere og bredere enn krisa i 1929 og den er verdensomspennende i en helt annen grad. Nestsjefen i Bank of England, Charles Bean, beskriver denne krisa som «den største finansielle krise i sitt slag i menneskehetens historie.»

«Sosialisme for de rike»

Etter børskollapsen kommer krisa i den virkelige økonomien. Industribedrifter verden rundt har begynt å sparke ansatte. Fra General Motors til Samsung kommer det varsel om innskrenkninger, nedleggelser og oppsigelser. De som rammes hardest, vil bli de som ikke har noen skyld i krisa: arbeidsfolk og fattigfolk verden rundt. Denne krisa blir langvarig, hard og brutal. Marx skriver allerede i Det kommunistiske manifest at de kapitalistiske handelskrisene viser at de veldige produktivkreftene som kapitalismen har utviklet, kommer i motsetning til den private eiendomsformen, og da bryter handelen sammen med det resultatet at store produktivkrefter ødelegges. I denne krisa har vi allerede sett hvordan verdens liberalistiske stormakt nummer én, USA, har gått på akkord med alle prinsipper, feid den «usynlige hånd» til side, og erstattet den med gigantiske statsinngrep. Man har innført «sosialisme for de rike» for å berge kapitalismen. Så mye for kapitalismens evne til tilpasning.

Sammenbruddet

Det vi ser, er på mange måter sammenbruddet for den amerikanskdominerte økonomien som har preget mesteparten av verden siden 1945. Når det gjelder industriproduksjonen, så har tyngdepunktet allerede flyttet seg til Asia, og særlig da til Kina og India. Etter hvert vil også stadig mer av innovasjonen skje der. Det vi opplever, er ikke bare et dramatisk konjunkturomslag. Det er ei systemkrise, og framtidas historikere vil kanskje si at høsten 2008 begynte den lange utforbakken som førte til at USA ikke lenger kunne spille rollen som supermakt. USAs fall kommer ikke til å bli vakkert eller til å skje uten motstand. Tidligere har slika fall alltid skjedd brutalt, voldelig og ødeleggende. Lite taler for at det blir annerledes denne gangen.

Men det kan reises et enda større spørsmål: Er dette begynnelsen på slutten for kapitalismen, eller vil Kina og India sørge for at kapitalismen gjenreises, og for den del sterkere enn før? Det er ikke godt å si. Det er opplagt at Asias giganter har muligheter til å styrke seg voldsomt på denne krisa. Sjøl om de begge vil tape markeder, vil de også tjene på fallet i råvareprisene, og særlig Kina vil kunne omsette handelsoverskudd i sterkere kontroll over produksjonen i andre land. Men spørsmålet er om ikke også Kina er en koloss på leirføtter. Økologisk sett brenner Kina lyset i begge ender, og det i et tempo som ingen har sett før.

Og for igjen å vende tilbake til Marx’ ord i Manifestet: «På hvilken måte overvinner borgerskapet krisene? På den ene sida gjennom en tvungen ødeleggelse av en mengde produktivkrefter; på den andre sida gjennom å erobre nye markeder og utbytte gamle markeder grundigere. Altså på hvilken måte? Ved at de forbereder allsidigere og kraftigere kriser og forminsker midlene til å forebygge krisene.» Dette, som mange har trodd var foreldet tenkning, blir nå demonstrert på dramatiske måter rett foran øynene våre.

– Det ser ut til å bli en relativt mild nedgangskonjunktur (Svein Gjedrem, Aftenposten 30. oktober 2008)

Torstein Dahle er leder av Rødt og bystyrerepresentant i Bergen.

 

---

 

1. Krise på grunn av noen griske fyrer og noen politiske feilgrep i USA?

30. oktober 2008 uttalte sentralbanksjef Svein Gjedrem seg til Aftenposten om de økonomiske utsiktene for Norge. «Det ser ut til å bli en relativt mild nedgangskonjunktur», var hans vurdering. Hans uttalelse føyer seg pent inn i bildet av beroligende uttalelser fra regjeringshold, blant annet fra statsminister Jens Stoltenberg og finansminister Kristin Halvorsen. De har hele tiden gitt inntrykk av at de har full kontroll, og at Norge ikke kommer til å bli vesenlig rammet, blant annet fordi vi har effektive reguleringer og en robust situasjon i bankvesenet. Finansministeren og resten av regjeringen har avvist at det er noen grunn til å gjøre endringer i det forslaget til statsbudsjett som regjeringen la fram 7. oktober, og der det legges til grunn at bruttonasjonalproduktet i Norge vil øke mer i 2009 (2,3 prosent) enn i 2008 (2,0 prosent), at sysselsettingen vil øke med 0,4 prosent, og at arbeidsløsheten vil øke med bare 0,25 prosent (fra 2,5 til 2,75 prosent).

Disse vurderingene vil avsløre seg selv når folk opplever hvordan virkeligheten utvikler seg. Det som er skadelig med dem, er at feilvurderingene fører til at tiltak som kunne ha dempet problemene for folk, blir iverksatt for sent og i for lite omfang.

Denne artikkelen retter seg mer mot det som blir en stadig tydeligere tendens både i Norge og internasjonalt: Makthaverne og andre som er i forsvarsposisjon for det kapitalistiske systemet, begynner å spre propaganda som skal hindre at folk tar lærdom av krisen, slik at de begynner å avvise kapitalismen som et akseptabelt samfunnssystem for vår tid. Denne propagandaen tar nå særlig to former: Avsporing av debatten med hensyn til hva som er årsaken til krisen (delvis ved hjelp av ren historieforfalskning), og forsøk på å gi inntrykk av at den nødvendige «systemendringen» er helt overflatiske tiltak innenfor kapitalismen, av den typen som G20-toppmøtet 15.–16. november drøftet.

Søndag 16. november hadde Aftenposten et to siders oppslag med overskriften «Slik begynte finanskrisen». Oppslaget hadde form av et brettspill, der spillerne starter i 1992 under overskriften «Her begynner det». Der står følgende tekst:

«President Clinton vil gi flere av USAs fattige minoriteter mulighet til å låne penger til kjøp av egen bolig. Den amerikanske regjeringen tvinger de statskontrollerte husbankene Freddie Mac og Fannie Mae til å ha en viss andel kunder med lav inntekt».

Det er vulgærpropaganda av verste sort å hevde at årsaken til denne krisen ligger i at noen fattige mennesker i USA fikk låne penger til å kjøpe bolig. Lærdommen skulle i så fall være at det å innføre særlige ordninger rettet mot fattige mennesker, er potensielt truende for samfunnet og derfor må forhindres. I stedet må markedskreftene få være enerådende; da går det best. Denne bestemte årsaksforklaringen har sitt opphav i kretser rundt det republikanske partiet i USA, som prøver å få skjøvet skylden for krisen over på presidenter fra det demokratiske partiet, spesielt Bill Clinton. I Norge har Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet plukket opp denne versjonen og sprer den ivrig. Bortsett fra at den bygger på historieforfalskning, passer den glimrende for alle systemforsvarere.

Den store synderen ifølge denne spesielle versjonen er Community Reinvestment Act (CRA), en lov som USAs kongress vedtok i1977 under president Carter. Den supplerte Fair Housing Act fra 1968 og Equal Credit Opportunity Act fra 1974, som begge rettet seg mot diskriminering på grunn av rase, kjønn, religion mm. CRA skulle bidra til en ikke-diskriminerende praksis for boliglånsøkere bosatt i lavinntektsområder. Før loven kom, var det konstatert ulike former for diskriminering av slike boliglånsøkere. Loven påla tilsynsmyndighetene å påse at bankene ivaretok lånebehovene til de respektive lokalsamfunnene «på en sikker og sunn måte». I 1992 ble det vedtatt en supplerende lov, Federal Housing Enterprises Financial Safety and Soundness Act, som påla de to statsstøttede bankene Fannie Mae og Freddie Mac å bruke en viss prosentdel av sine utlån til «affordable housing», dvs. boliger som mennesker med lav eller middels inntekt kunne ha råd til. Lovgivningen rundt CRA har også påbudt åpenhet om slike lån, slik at det skulle være kontrollerbart om bankene faktisk fulgte en forsvarlig og ikke-diskriminerende praksis. På slutten av 90-tallet ble det konstatert tilfeller av at banker som ga svært kostbare lån til låntakere med dårlig råd, kategoriserte slike lån som CRA-lån – i strid med forutsetningene.

Under en høring i Representantenes Hus i februar 2008 om CRA-låns rolle i den amerikanske finanskrisen ble det blant annet redegjort for en undersøkelse av den amerikanske sentralbanken Federal Reserve, som dokumenterte at de institusjonene som kom inn under CRA-bestemmelsene, anså CRA-utlån som lønnsomme og ikke spesielt risikoutsatt. Jusprofessor Michael S. Barr anslo at omkring halvparten av de såkalte «subprime»-lånene ble gitt av institusjoner som ikke var underlagt CRA-lovgivningen, og at ytterligere 25–30 prosent ble gitt av banker som bare delvis var CRA-regulert. Fra flere hold ble det påpekt at nettopp fordi banker underlagt CRA ble tettere fulgt opp av tilsynsmyndighetene, har disse vært mindre involvert i subprime-lån med uforsvarlige vilkår enn andre låneinstitusjoner har vært.

Det er liten grunn til å tro at CRA-lovgivningen har spilt noen vesentlig rolle som årsak til problemene i de statsstøttede boliglånsbankene Fannie Mae og Freddie Mac. Som vi senere skal se, er det også altfor overflatisk å påstå at krisen skyldes bestemte regler eller feilvurderinger – eller mangel på regler.

I de senere månedene har det gjentatte ganger vist seg at Marx sin analyse av kapitalen og kapitalismen gir et avgjørende viktig grunnlag for å kunne forstå det som skjer i verdensøkonomien. Når jeg i denne artikkelen flere ganger siterer Marx, er det dels fordi sitatene bidrar til å belyse temaet, men også fordi jeg ønsker å stimulere interessen for å studere Marx og marxismen. Marx var verken spåmann eller profet. Verden har forandret seg mye i de 125 årene som har gått siden han døde, og han kunne selvsagt ikke forutsi alt som har skjedd. Men som vitenskapsmann med et stort politisk engasjement på arbeiderklassens side, gjorde han et epokegjørende vitenskapelig arbeid, der han blant annet avdekket de grunnleggende, avgjørende trekkene ved kapitalismen. Han avdekket hva som er de grunnleggende drivkreftene i kapitalismens utvikling, og sammenhenger som lovmessig gjelder under kapitalismen. Når vi skal analysere det som skjer rundt oss i verdensøkonomien, er det nødvendig å ta i bruk den forståelsen som Karl Marx analyse av kapitalen og kapitalismen gir oss.

Da forstår vi også at en keynesiansk politikk, med omfattende statlig innsats for å stimulere etterspørselen slik at hjulene ikke skal stoppe opp, nok er en riktig politikk for å dempe utslagene av krisa, men at den ikke kan løse de grunnleggende problemene og motsetningene som er årsak til krisa.

2. Litt om den tvangsmessige kapitalakkumulasjonen

21. oktober la Norsk Hydro fram sitt regnskap for 3. kvartal 2008. Kvartalsregnskapet viste et driftsresultat på 1,49 milliarder kroner, og dermed var driftsresultatet for de 9 første månedene av 2008 kommet opp i 4,3 milliarder i alt. Konsernsjef Eivind Reiten var ikke fornøyd, og reaksjonene i aksjemarkedet var svært negative. Hvorfor er ikke milliardoverskudd godt nok? Forklaringen er dels at en del aksjeanalytikere hadde forventet bedre resultater. Men først og fremst er forklaringen at Norsk Hydro trenger enda større overskudd for å kunne hamle opp med konkurrentene sine. Det er et kappløp om å bygge seg opp kapitalmessig styrke og makt.

Som en enkel illustrasjon kan vi se på to kapitalister. Den ene krever så stor profitt at han får kapitalen sin til å vokse med 5 prosent per år. Den andre er mer offensiv og krever profitt som er stor nok til at kapitalen hans vokser med 10 prosent per år. La oss anta at begge starter 1. januar i år 1 med en kapital på 100 millioner kroner. De to vil da få følgende utvikling av kapitalene sine, se figur.

	Kapitalist nr 1 Krever profitt som gir 5 prosent årlig vekst i kapitalen (tall i millioner kroner)	Kapitalist nr 2   Krever profitt som gir 10 prosent årlig vekst i kapitalen (tall i millioner kroner)
1. januar år 1 31. desember år 1 31. desember år 2 31. desember år 3 31. desember år 4 31. desember år 5  : 31. desember år 10 : 31. desember år 20 : 31. desember år 30	100 105 110,25 115,76 121,55 127,63 : 163 : 265 : 432	100 110 121 133,1 146,41 161,05 : 259 : 673 : 1745

Vi ser at kapitalene vokser fortere og fortere for hvert år. Kapitalen til kapitalist nr 2 vokser med 10 prosent av 100 = 10 millioner det første året. Veksten blir større det andre året, for da blir den 10 prosent av 110, som er 11 millioner. Tredje året vokser kapitalen med 10 prosent av 121, som er 12,1 millioner. Vi får en rentesrente-effekt, slik at kapitalen etter hvert vokser kraftig. Denne rentesrente-effekten blir mye svakere for den mer beskjedne kapitalist nr 1. Fordi han nøyer seg med et krav om 5 prosent vekst hvert år, sakker han håpløst akterut. Dersom disse to konkurrerer i det samme markedet, vil kapitalist nr 1 i løpet av få år ha mye mindre makt og slagkraft enn kapitalist nr 2.

Den som vil overleve som stor kapitalist i den internasjonale konkurransen, er nødt til å kaste seg inn i dette kappløpet om å få kapitalen til å vokse raskest mulig. Det oppleves som en tvang, man må strebe etter maksimal profitt. Men det er andre drivkrefter også: I et slikt system vil mange ledere uvegerlig bli sterkt preget av grådighet og maktbegjær, som også driver fram ønsket om å få kapitalen til å vokse.

I bind 1 av Kapitalen har Marx presise beskrivelser av disse effektene. Kapitalisten må stadig øke kapitalen, han må akkumulere (samle opp) kapital. Marx bruker kapitlene 21–25 til å analysere kapitalens akkumulasjonsprosess (kap. 23–33 i engelsk utgave). Her er noen smakebiter fra kapittel 22 (sitatene er preget av at de er oversatt fra litt snirklete tysk):

«Utviklingen av den kapitalistiske produksjonen gjør at det stadig er nødvendig å øke den kapitalen som er investert i en industriell bedrift, og konkurransen påtvinger hver enkelt kapitalist den iboende loven for kapitalistisk produksjon som en ytre tvangslov. Konkurransen tvinger ham til stadig å øke sin kapital for å kunne bevare den, og han kan bare øke den gjennom en framskridende akkumulasjon.»

og

«Akkumulasjon er erobring av den samfunnsmessige rikdoms verden. Den øker ikke bare massen av utbyttet menneskemateriale, den utvider samtidig kapitalistens direkte og indirekte herredømme.»

3. Det forutsettes at trærne vokser inn i himmelen

Verdens store kapitalister har hyret inn millioner av dyktige mennesker i lederstillinger eller rådgiverstillinger for at de skal jobbe intenst med å få kapitalen til «sin» kapitalist til å vokse raskest mulig. Hittil har de i det lange løp stort sett hatt suksess med det. De har hatt noen solide tilbakeslag, som for eksempel den russiske revolusjon i 1917, den store depresjonen på 30-tallet og den 2. verdenskrig, som alle medførte omfattende rasering av kapital. Kriger har riktignok to sider ved at noen kan komme styrket ut av dem, slik for eksempel USA gjorde i 2. verdenskrig.

Tre forskere ved London Business School, Elroy Dimson, Paul Marsh og Mike Staunton, vakte stor begeistring da de i 2002 kom med boka Triumph of the Optimists: 101 Years of Global Investment Returns. De hadde laget indekser for den reelle formuesutviklingen til aksjonærer som hadde finanskapital plassert i aksjemarkedene i årene 1900 til 2000 i 16 land: USA, Canada, Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Italia, Nederland, Belgia, Spania, Sveits, Sverige, Danmark, Irland, Japan, Australia og Sør-Afrika. De fant en enorm stigning i aksjeverdiene, på tross av kriser og kriger. Boka vakte stor begeistring i Norges Bank og i Finansdepartementet. Dette var noe for Oljefondet! I Finansdepartementet bearbeidet de dataene noe, og så studerte de verdiutviklingen for en aksjeinvestering som fordeler seg på ulike land på samme måte som Oljefondets aksjeinvesteringer gjør det. Resultatet var figuren «Akkumulert avkastning siden 1900».

Figuren viser at dersom man i 1899 hadde investert 1 krone i de internasjonale aksjemarkedene på samme måte som Oljefondet gjør det, og all avkastning ble reinvestert i de samme aksjemarkedene, så ville den ene kronen ha vokst til 1000 kroner i 2006. Denne figuren brukte finansminister Kristin Halvorsen da hun i april 2007 skulle begrunne hvorfor det var veldig lurt å øke Oljefondets investeringer i aksjer fra 40 til 60 prosent av fondets kapital.

Aksjekursene er aksjemarkedets verdsetting av den kapitalen som er investert i de børsnoterte bedriftene i disse 16 landene. Aksjekursene uttrykker kapitalistenes verdsetting av sin egen kapital. Og den viser at kapitalen vokser og vokser, 1 000 ganger på 107 år! Det er en gjennomsnittlig realvekst på 6,7 prosent per år. Denne figuren omfatter ikke all kapital i verden, men den omfatter en ganske stor del av den. Det er ikke lett å finne så håndfaste og veldokumenterte beregninger over kapitalens vekst.

Finansminister Halvorsen synes at dette er strålende. Hun har gjentatte ganger henvist til figuren, blant annet i et svar til Rødt da vi 21. januar 2008 foreslo at Oljefondet skulle selge alle aksjene sine. Hun avviste forslaget, noe som hittil har kostet Oljefondet omkring 500 milliarder kroner i verditap. Se på figuren på neste side som viser en indeks for verdens aksjemarkeder, med omtrent samme sammen-setning som Oljefondets aksjeplasseringer. Aksjekursene er nesten halvert fra januar til i dag.

Finansminister Halvorsens store poeng er at i det lange løp vil kapitalen bare vokse og vokse, tvers igjennom kriser og kriger, bare man fortsatt har kapitalen sin investert som eierkapital i alle disse bedriftene over hele verden. Det samme sier de andre som uttaler seg om finanspolitikk for SV: Heikki Holmås og Roger Schjerva. Oljefondet må fortsette å ha kapitalen i disse aksjemarkedene til 2050 og 2060 – ja, vi må se dette i et hundreårsperspektiv!

Finansdepartementet er litt forsiktig og regner med en langtidsvekst i kapitalen på 4 prosent per år. Det er strålende utsikter. Den ene kronen som ble plassert i aksjemarkedene i 1899 vil vokse videre, til 5 800 kroner i 2050, 8 600 kroner i 2060, og til 41 200 kroner i 2100. Vi ser jo på dette i et hundreårsperspektiv! Er det ikke fabelaktig: Med fortsatt offensiv imperialisme og utbytting, aggressiv rovdrift på naturressurser og miljø, slik at kapitalen kan vokse videre, så vil kapitalen ha økt 41 200 ganger fra 1899 til 2100. Lenge leve kapitalismen!

Kapitalen skal vokse og vokse – himmelen er siste stopp!

Senest i en pressemelding 14. november henviser finansminister Halvorsen på nytt til disse strålende utsiktene:

«Forrige århundre var bl.a. preget av to verdenskriger, økonomisk depresjon, oljeprissjokk og aksjemarkedskrakk. Likevel var hundreåret samlet sett preget av en svært positiv utvikling i de internasjonale verdipapirmarkedene. En kan ikke utelukke at det i framtiden vil kunne oppstå nye kriseperioder der tapene ikke gjenvinnes like raskt i etterfølgende perioder som det som har vært tilfelle i de foregående hundre årene. Men man må kunne legge til grunn at investorer over tid fortsatt vil få betalt i form av høyere forventet avkastning for å ta risiko. Dermed vil tapene før eller senere kunne gjenvinnes for investorer som har evne og vilje til å tenke langsiktig og holde fast ved sin strategi også når markedene er urolige.»

4. Men hvordan kan vi få profittmengden til å vokse i takt med kapitalen?

Kapitalistene forutsetter at kapitalakkumulasjonen skal fortsette mot himmelen. Men hvor kommer den verdien fra som får kapitalen til å vokse? Den må komme fra profitten, som reinvesteres og dermed blir til kapital. Og profitten kommer fra merverdien, som arbeidsfolk i bedriftene skaper gjennom det arbeidet de utfører.

For at kapitalen skal kunne vokse mot himmelen, så må jo også profitten vokse mot himmelen. Se for eksempel på den «beskjedne» kapitalisten som «bare» krevde 5 prosent årlig vekst i kapitalen sin, og som tapte i konkurransen mot den offensive kapitalisten som krevde 10 prosent årlig vekst. Den «beskjedne» kapitalisten må ha en profitt på minst 5 millioner kroner i år 1, for at kapitalen skal kunne vokse med 5 prosent. I år 30 må han ha en profitt på minst 21,6 millioner, for at kapitalen på 432 millioner skal kunne vokse videre med 5 prosent.

Når kapitalen i verden vokser og vokser, blir det stadig vanskeligere å finne nye muligheter til investeringer som gir profitt i det nødvendige omfang. Riktignok hjelper det at mange millioner fattige bønder i Kina drives inn i byene som arbeidssøkende arbeidere. De kan hyres inn av kapitalister og settes til merverdiskapende arbeid i stort omfang. De får en lønn som er lavere enn det som skal til for å reprodusere arbeidskraften, og derfor slites de raskt ut. Merverdien blir desto større. Men likevel: Det går for sent for det svære vekstbehovet til den verdensomspennende kapitalen.

Kapitalistene har alltid ment at det egentlig er kapitalen som skaper verdier, og de har holdt seg med et stort presteskap av økonomer som får godt betalt for å støtte et slikt syn. Når det blir stadig vanskeligere å finne tilstrekkelig profitable prosjekter basert på arbeidsfolks faktiske verdiskaping – hva er vel da mer naturlig enn å satse på at finanskapitalen kan skape verdier på egen hånd? Bankene begynner å kalle låneavtalene og spareavtalene sine for «produkter». Når industrien lager produkter, må vel også finanskapitalens kunne lage «spareprodukter » og «låneprodukter»?

Med stor kreativitet utvikles det ulike metoder for å loppe folk for penger. Lenge har man holdt på med å verdsette aksjer på grunnlag av forventet, framtidig verdiskaping, ikke bare den verdiskapingen som faktisk skjer i dag. Marx snakker om verdier skapt gjennom arbeid, men hvorfor ikke supplere med «verdier» som man regner med vil bli skapt av framtidig arbeid? Riktignok er slike «verdier» egentlig tom luft, men vi regner vel med at de kan få et reelt innhold når arbeidet skal utføres en gang i framtiden?

Den stadig voksende kapitalen begynner med pyramidelignende spill i aksjemarkedene og i eiendomsmarkedene. De kjøper og selger av hverandre til stadig stigende priser. Huset er det samme, men kvadratmeterprisen når nye høyder. Her skapes det «verdier»!

Kapitalen strømmer inn i aksjemarkedene, og derfor stiger og stiger de. Kom og bli med! Kjøp våre nye aksjespareprodukter! Du kan kombinere det med et låneprodukt, så blir aksjeinvesteringen enda større og du er blitt eier av et virkelig offensivt spareprodukt!

Du kan låne på boligen din og ta en del forbrukslån ved siden av, og kanskje har aksjene dine steget slik at du kan låne på dem også? Figuren på forrige side viser hvordan lånene folk i USA blir stadig mer forgjeldet. (GDP betyr «gross domestic product» som er omtrent det samme som brutto nasjonalprodukt.)

Her skapes det «liksomverdier» og «liksomprofitt » som er tomme for faktisk verdiinnhold, men som går inn i regnskapene som gevinster og finanskapital. Ikke bare har finansforetakene tjent store penger på slik luftbasert «profitt», men også foretak der det utføres faktisk verdiskapende arbeid har fått regnskapene sine forbedret med slik «profitt» (Det fører også til at det blir svært vanskelig for oss som har en marxistisk tilnærming, å finne ut hvordan den reelle profitten faktisk har utviklet seg. Bedriftsregnskaper og nasjonalregnskap viser en blanding av faktisk merverdibasert profitt og luftbasert liksomprofitt).

Norske politikere og ledere framstiller det som om denne krisen skyldes noen sleipe triks fra amerikanske finansspekulanter. Og det er riktig at det var i USA at de virkelig store boblene sprakk, slik at kriseutviklingen spredde seg til hele verden. Men noe av grunnen til at ringvirkningene ble så sterke og kom så raskt, er at den samme typen bobler er utviklet i Europa også.

Det er slett ikke nødvendig å gå til USA for å finne sleipe kapitalister som lokker folk til å ta boliglån som de i det lange beløp ikke har noen mulighet til å klare. Norske kapitalister har helt på egen hånd klart å utvikle borettslag med enorm fellesgjeld og lave innskudd å betale for boligkjøperne. Markedsføringen har konsentrert seg om å framheve det lave innskuddet, og kjøperne er blitt lokket inn i en felle som med sikkerhet kommer til å klappe igjen over dem. Borettslagslovgivningen ble endret i 2005, slik at utbyggere kunne lage borettslag. Det har mange av dem grepet begjærlig, og de har solgt leiligheter til 55 000 og 60 000 kroner per kvadratmeter – priser som boligkjøperne ikke kan drømme om å få når de selv er blitt gjeldsofre og må selge.

Norge har store mengder av egne, hjemmelagde «subprime»-bomber. Det er ikke sant når Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen gir inntrykk av at i Norge har alt vært så skikkelig og forsvarlig. Det er slett ikke riktig at den krisa som nå velter inn over Norge, bare skyldes at bølgene fra utlandet også når fram til oss.

Under overskriften «Spareprodukt-avgjørelse utsatt» hadde Nettavisen et oppslag 14. oktober om at Bankklagenemnda utsatte en lenge etterlyst uttalelse i en klagesak mot DnB Nor om såkalte «strukturerte spareprodukter». Utsettelsen ble begrunnet med sakens kompleksitet, men det er nærliggende å tro at det også har sammenheng med at statsministeren, finansministeren og sentralbanksjefen søndag 12. oktober holdt en hastig sammenkalt pressekonferanse for å kunngjøre en redningspakke på 350 milliarder kroner. Pakken viste seg kort tid etterpå å være skreddersydd for DnB Nor.

Klagesaken gjaldt råsalg av en konstruksjon som kalles «aksjeindekserte spareprodukter », som tidligere ble slaktet av finansprofessor Thore Johnsen ved NHH. Denne saken kan få avgjørende betydning for et stort antall liknende saker, som dels gjelder DnB Nor og dels andre banker. Det arbeides også med et omfattende gruppesøksmål mot flere norske banker vedrørende lånefinansierte ”strukturerte spareprodukter». Det antas at 150 000 nordmenn har investert til sammen 38 milliarder kroner i ulike konstruksjoner som går under fellesbetegnelsen ”strukturerte spareprodukter”.

Ordene «Terra-skandalen» skulle også være nok til å minne oss om at vi har mer enn nok av egne finansskandaler å rydde opp i. Riktignok var det lånepakker fra Citigroup som utløste Terra-skandalen, men saken inneholdt også norsk finanskapitals arbeid for å lure kolossale beløp i vannkreftverdier fra de aktuelle kommunene. Terra-saken omfattet også presset fra vekslende regjeringer for å kople norske kommuner opp mot finansforetakenes ulike ”lure” plasseringsforslag. Norge er en del av det samme systemet, og de grunnleggende problemene som viser seg i kapitalismen i USA, finnes selvsagt også i Norge.

Denne krisa skyldes at under kapitalismen blåses det med lovmessighet opp finanskapitalbobler når den stadig voksende kapitalen får problemer med å finne faktisk, merverdibasert profitt i stort nok omfang. Det presser seg fram allverdens oppfinnsomme og svindelaktige metoder for å blåse opp «profitt» eller raske til seg andres verdier, for eksempel ved å plyndre kommuner for kraftverksverdier. Det er umulig å få den faktiske, merverdibaserte profitten til å tilfredsstille behovene til en kapitalakkumulasjon som prøver å gå ut over alle grenser. Det var nettopp noe av det som gamle Marx fant ut. Les i Kapitalens tredje bind, kapittel 25 («Kreditt og fiktiv kapital»), kapittel 26 («Akkumulasjon av pengekapital») og kapittel 27 («Kredittens rolle i den kapitalistiske produksjonen»). Det er kanskje ikke så mye å lære av disse kapitlene isolert sett. Kanskje ligger lærdommen først og fremst i å oppdage at den krisa som vi nå opplever, skyldes kapitalismens natur, slik at allerede Marx var i stand til å se at slike kriser måtte komme. Det er rett og slett fullstendig bomskudd å hevde at krisa skyldes noen tilfeldige feilbeslutninger og griskheten hos noen ekle typer i USA.

Vi kan for eksempel avlegge Marx en visitt i kapittel 27 og sitere litt fra det nestsiste avsnittet (preget av tysk, omstendelig språkbruk):

«Dette viser bare at verdiøkningen av kapitalen, som er grunnlagt på den motsigelsesfylte karakteren til den kapitalistiske produksjonen, bare når til et visst punkt som virkelig fri utvikling, altså at produksjonen danner en indre lenke eller barriere som kredittvesenet hele tiden bryter igjennom. Dermed framskynder kredittvesenet den materielle utviklingen av produktivkreftene og danningen av verdensmarkedet. Det er den historiske oppgaven til det kapitalistiske produksjonssystemet å frambringe dette materielle grunnlaget for den nye produksjonsmåten inntil et visst nivå. Samtidig påskynder kreditten de voldsomme utbruddene av denne motsetningen, krisene, og dermed elementene til oppløsning av den gamle produksjonsmåten.»

5. Loven om profittratens fallende tendens kommer til heder og verdighet igjen

Profittraten er forholdet mellom profittmengden og kapitalmengden. For samfunnet som helhet kan den gjennomsnittligeprofittraten defineres slik:

x 100% = x 100%

I moderne regnskapsanalyse bruker man begrepet rentabilitet om dette (riktignok benyttes litt andre mål både i teller og nevner, men hensikten er å måle det sammen fenomenet som Marx ville fram til: Lønnsomheten for kapitalen). Til sjuende og sist er dette det helt avgjørende målet som kapitalistene styrer etter. De vil maksimereprofittraten.

Som nevnt foran: Når kapitalen vokser og vokser, får kapitalistene stadig større problemer med å få profittmengden til å vokse i samme takt. På begynnelsen av 1980-tallet var dette blitt et virkelig dramatisk påtrengende problem for dem. Kapitalistene verdenover snakket om en profittkrise.

Men etter den tid har profittraten tilsynelatende løftet seg friskt og freidig flere ganger. Kanskje Marx tok feil likevel? I denne omgang må jeg la en mer omfattende analyse av dette ligge. Det er dessuten et svært vanskelig tema å analysere. Og noe av det som virkelig skaper problemer, er det som jeg har berørt i det forrige punktet: At det blåses opp «liksom-profitt» som i virkeligheten er tom luft, mens om registreres som profitt i bedriftsregnskapene og nasjonalregnskapet. Slik jeg ser det, opplever vi nå at denne «luft-profitten» faller sammen. Det er den ubønnhørlige virkeligheten som slår seg igjennom. Store deler av profittenhar vært fiktiv.

Marx analyserte kapitalismen i et tidlig stadium. Mye har skjedd etter den tid. Det er så visst ikke de marxistiske begrepene som registreres i regnskaper og i statistikk. Tvert imot prøver man å gi inntrykk av at vi lever i det klasseløse samfunn. Det snakkes om «husholdningene», ikke om arbeiderklassen og kapitalistklassen. Dermed er det ofte vanskelig å fylle de marxistiskebegrepene med tall fra virkelighetens verden.

Marx er også blitt utsatt for en del kritikk som skyter fullstendig over mål. Det er for eksempel blitt hevdet at han ikke har klart å definere en entydig sammenheng mellom begrepene «pris» og «verdi». Det er en helt uberettiget kritikk. Marx brukte ikke livet sitt på å utvikle en teori for hvilken pris butikkmedarbeideren skal taste inn når varene i butikken skal prises. Kapitalener ikke en lærebok i priskalkulasjon.

Marx analyse av kapitalen og kapitalismen dreier seg om de grunnleggende, avgjørende trekkene ved kapitalismen, hva som er de grunnleggende drivkrefter og utviklingslover som kapitalismen er underlagt. Profittbegrepet er ikke identisk med det som anvendes i regnskapene i dag. Men Marx mente å si noe om at hvilke krefter som virket inn på utviklingen av profittraten, og dermed ville han si noe om hva kapitalistene ble nødt til å forholde seg til: De måtte treffe ulike tiltak for å prøve å motvirke profittratens fallende tendens. Hvis ikke ville de se profittraten sin stadigskrumpe.

Dagens regnskapsteori har et litt annet profittbegrep. Men hvis profittbegrepet til kapitalistene anno 2008 er slik at Marx sine resonnementer ikke gjelder for det, og hvis det er slik at kapitalistene tar sine beslutninger på grunnlag av en helt annen profittrate som utvikler seg greit og som de er glade og fornøyde med, da har Marx et problem. Hvis kapitalistene opplever en profittrate som slett ikke oppfører seg slik Marx sa, og de lever godt med den i årtier og århundrer, – ja da er ikke Marx sin teori om profittratenmye verd.

Men er det slik? Min påstand er at Marx sin profittrate griper de grunnleggende forholdene som dagens regnskapsmessige profittrate til syvende og sist er underlagt. I perioder kan den regnskapsmessige profittraten avvike sterkt fra det Marx sin profittrate forteller. Men til sjuende og sist slår Marx igjennom. Slik jeg ser det, er det som om den regnskapsmessige profittraten er forbundet med Marx sin profittrate med en strikk, som kan tøyes i ulike retninger, men som likevel henger sammen med og bestemmes av de grunnleggende forholdenesom Marx beskriver.

Nå har strikken røket. Kapitalistene blir slått i bakken av de virkelige drivkreftene, av de virkelige motsetningene og de virkelige begrensningene som ligger i følgende faktum: Det er varenes innhold av samfunnsmessig nødvendig arbeidstid som faktisk bestemmer deres verdi og som faktisk bestemmer den totale rammen som merverdienog profitten skapes innenfor.

Kapitalen skaper ikke verdi.

Og tida er overmoden til å kvitte seg med kapitalismen og skape en verden der arbeidsfolk styrer selv, i harmoni med naturensegne grenser.

Barack Obama blir USAs nye president. For å bli valgt, måtte han love slutt på krigen i Irak, et helsevesen for folk, fjerne fattigdommen, et skolevesen for fler enn rikfolk – et USA for alle! En New Deal. I Norge: kaller vi det: Soria Moria.

Kanskje er det et tegn på krise at monopolkapitalens høyborg, velger en svart president? Den hvite varianten er prøvd.Med konkurser som fører til arbeidsløshet, folk som blir kastet ut av husene sine, trengs det en lynavleder, en som forhindrer at arbeiderklassen i USA går på barrikadene for et sosialt samfunn. Det måtte en predikant til!

Kanskje det viktigste med seieren til Obama er at det ekstreme høyre tapte? Det gjør mobilisering mot supermakta USA, i monopolkapitalens høyborg, lettere.

En kurdisk frisør fra Irak, i en liten by på Østlandet, er strålende fornøyd. Hvis Obama holder 50 % av løftene, er det fantasisk, sier han.

Det er litt som i Norge. Soria Moria i det ene øyblikket – krise i helsevesenet, miljøødeleggende oljeboring, krig i Afghanistan og pensjonsran i det neste.

Har Obama og Stoltenberg sendt smser til hverandre?

Bolivia har gjennom hele si historie vært prega av de store skillene mellom urfolka og de spansktalende, etterkommerne etter kolonistene.

Av Marin Lindland

---

Dette er skiller som har manifestert seg gjennom at den politiske og økonomiske makta har vært konsentrert hos sistnevnte, og ved en til tider særs brutal undertrykking av de til sammen omkring 36 nasjonene av urfolk som landet rommer. I dag utgjør urfolka fra 55 til 80 prosent av landets totale befolkning, hvorav den store majoriteten lever i fattigdom.

Bolivia er ett av få land i Latin-Amerika som har opplevd en sosial revolusjon. Den nasjonale revolusjonen av 1952–1964 sikra blant annet allmenn stemmerett, jordreform, nasjonalisering av sentrale økonomiske sektorer og utbygging av utdanningssystemet. Til slutt intervenerte militæret, som styrte landet gjennom en attenårsperiode (1964–82), delvis i allianse med ulike politiske parti. Den demokratiske overganga i 1982 kom midt i en økonomisk kriseperiode. Sentrum-venstreregjeringa til Hernán Siles Zuazo (UDP, 1982–1985) kom under voldsomt press fra alle kanter, også fra fagbevegelsen som ikke aksepterte regjeringas kutt i offentlige utgifter, og den blei tvunget til å skrive ut nyvalg. Den nye presidenten, Victor Paz Estenssoro (1985–89) fra MNR, med god hjelp fra den nye planleggingsministeren Gonzalo «Goni» Sánchez de Lozada og Verdensbankrådgiveren Jeffrey Sachs, gjorde Bolivia om til et eksperiment i nyliberal politikkutforming. Subsidier på mat, gass og drivstoff blei kutta, offentlige arbeidsplasser lagt ned og/eller privatisert, samtidig som mange bedrifter gikk konkurs – med resultat som arbeidsledighet, intern og ekstern migrasjon og økt fattigdom.

«Gonis» første presidentperiode (1993– 1997) innebar ei ny privatiseringsbølge. Nå var turen kommet til blant annet olje- og gasselskapet YPFB, jernbanen, energiselskapa og luftfarta. Da man hadde privatisert så godt som all statlig eiendom, så man seg om etter neste skritt. Resultatet blei privatisering1 av ressurser som staten ikke tidligere hadde kontrollert, som for eksempel vannforsyninga. Utenlandske selskap kom på banen, og det blei innført avgifter på tjenester som tidligere hadde vært tilnærma gratis. De folkelige opprøra i Cochabamba i 2000 og El Alto i 2005 handla om å ta tilbake kontrollen over vann- og avløpssektoren. Boliviansk politikk var fram til 2003 prega av at de tre etablerte partia ADN, MIR og MNR og deres partibosser inngikk allianser for å sikre seg verv. Det mest oppsiktsvekkende var da den tidligere diktatoren Hugo Banzer og hans ADN hjalp venstrepartiet MIR sin leder Jaime Paz Zamora til presidentstolen i 1989 (-93), med det resultat at tjenesten blei gjengjeldt i 1997(-01). Med slike allianser lå den nyliberale politikken fast, og tilliten til politikerne var på et absolutt lavmål.

Evo Morales

Med denne bakgrunnen og den manglende økonomiske framgangen for det store flertallet av befolkningen kunne en anti-systemkandidat, Evo Morales, bli nummer to i presidentvalget i 2002 med 20 prosent av stemmene, bare to prosentpoeng bak MNRs «Goni». Morales hadde til da blitt sett på som en relativt marginal cocalero-leder (kokabonde) uten mulighet til å oppnå støtte utafor kjerneområdene til kokabøndenes fagforeninger. Valget i 2002 viste at potensialet var mye større.

Evo Morales og partiet han leder, IPSPMAS, hadde blitt systematisk bygd opp siden midten av 90-tallet som «det politiske instrumentet for folkenes suverenitet» (IPSP), og tok i 1999 over partinavnet til Movimiento al Socialismo (MAS), som er det navnet det er mest kjent under i dag. Partiet er på mange måter unikt i latinamerikansk målestokk fordi det er grunnlagt og består av ei rekke sosiale bevegelser, de fleste av dem med størst tyngde i rurale områder og blant urfolk. De viktigste organisasjonene som står bak MAS er bondeorganisasjonen CSUTCB, kvinnebøndene i Bartolina Sisa, urfolksorganisasjonene CONAMAQ (høylandet) og CIDOB (lavlandet), de såkalte Colonizadores (i lavlandet – består av migrerte bønder fra høylandet), i tillegg til ei rekke større og mindre organisasjoner som enten deltar aktivt i partiet eller støtter dem utenfra. Av de sistnevnte finner vi blant annet den bolivianske arbeidersammenslutninga, COB.

De første åra i dette tiåret var prega av stor politisk og sosial ustabilitet, som en følge av de folkelige mobiliseringene mot den nye privatiseringsbølgen. Da Gonis andre regjering (2002–2003) la fram planer om å eksportere gass gjennom rørledninger til Stillehavskysten og erkefienden Chile, eksploderte det i gatene i Bolivias hovedstad La Paz og El Alto, den fattige bydelen rett utenfor. Planene innebar at bare 18% av fortjenesten ville tilfalle den bolivianske staten, og det blei oppfatta som nok et ran av det bolivianske folket. Den symbolske betydningen naturressurser har i et land som Bolivia, kan ikke understrekes nok. Etter at spanjolene stakk av med de enorme sølvressursene og den hvite nasjonale eliten tinnressursene, har det vært store håp knytta til landets store gassressurser. Da president «Goni» måtte gå av etter at rundt 65 demonstranter hadde blitt drept av de offentlige ordensstyrkene i oktober 2003, gikk MAS inn i en «konstruktiv» periode der de hadde et visst samarbeid med den nye presidenten Carlos Mesa (2003–05). Etter hvert greide ikke Mesa å balansere mellom de enorme motsetningene som parlamentet romma, han valgte å gå av, og det blei skrevet ut nyvalg. Valgresultatet i desember 2005 kom overraskende på de fleste. For første gang i landets historie blei en president valgt med reint flertall (53,7 %). I tillegg sikra MAS seg kontroll over Underhuset. Valgresultatet var et klart nei til landets gamle politiske elite, og for første gang har Bolivia en president med urfolksbakgrunn.

MAS i regjering

Hvordan kan sosiale bevegelser bestående av mennesker med verken utdanning eller erfaring i offentlig forvaltning regjere et land? Utfordringene har stått i kø, og mange feil har blitt gjort underveis. Likevel er det klare tendenser i regjeringas politikk. Den innehar noen klassiske sosialistiske eller sosialdemokratiske element, som (re-)nasjonalisering av viktige økonomiske sektorer som gruvedrift, olje og gass, og tjenester som telefon, elektrisitet og vann- og avløp. I tillegg har det blitt lansert ei rekke sosiale støtteordninger, blant annet et stipend som gir barn «lønn» for å fullføre et skoleår, noe som øker familienes mulighet for å gi barna sine utdanning. Den nye grunnloven som fortsatt ikke er vedtatt, omgjør Bolivia til en plurinasjonal stat som anerkjenner alle landets språkgrupper på lik linje, og grunnlovsfester fundamentale rettigheter. Den gir urfolk utstrakt sjølstyre innafor sine områder, og har en klar desentraliseringstendens ved at den innfører autonomi på fylkes- og regionnivå (i tillegg til det allerede etablerte kommunenivået).

På grunn av de store problema med landets opposisjon og manglende kontroll over Senatet, har regjeringa likevel hatt vanskelig for å gjennomføre mer dyptgående endringer. Mange lovforslag stopper i Senatet, og regjeringa må i stor grad styre ved dekret. De største politiske konfliktene har ikke vært knytta til nasjonaliseringene, som har vært relativt populære, men til grunnlovsprosjektet og autonomi- og hovedstadsspørsmåla. La Paz har vært sete for parlament og regjering siden en borgerkrig i 1899. Men voldelige mobiliseringer i hovedstaden Sucre for å gjenvinne disse institusjonene førte til at arbeidet i den grunnlovsgivende forsamlinga blei paralysert, og forhandlingene til slutt flytta. Spørsmålet om sjølstyre, eller autonomi, har blitt et nøkkelord for en fragmentert opposisjon som ikke lenger har kontroll over de sentrale myndighetene. Dette kravet er sterkest i de østlige fylka, de såkalte halvmånestatene, der MAS ikke har kontroll over fylkesmennene (prefektene). På tross av at Evo Morales er tidenes mest populære bolivianske statsleder med totredjedeler av folket i ryggen, er således landet fortsatt ustabilt og vanskelig å regjere.

 

Noter:
1) Privatiseringen gjaldt både kommunale tjenester og rettigheter som tidligere var gratis. Rettighetene til det som tidligere hadde vært allemannseie ble overdratt til

Handel med jordbruksvarer utgjør en viktig del av ALBA-samarbeidet. Remmy Gonzales er for rural utvikling, og jobber med avtaler mellom ALBA-landene. Han mener at ALBA i tillegg til å være et godt rammeverk for jorbrukssektoren betyr mye for Bolivia som helhet og for regionen.

Av Helene Heger Voldner

 

---

 

Det er viktig både som handelsinstrument og som ideologisk prosjekt. Han forklarer hvilke endringer det kan føre til for hver enkelt bonde og hans eller hennes familie.

Sosiale prosjekter

«Folkets handelstraktater (TCP) og ALBA er en annen måte å drive handel på enn den tradisjonelle, kapitalistiske,» begynner han. «Den største forskjellen fra andre frihandelsavtaler er at det er handel mellom likeverdige parter, der alle har noe å tilby som de andre har behov for. På den måten blir det en byttehandel der alle faktisk tjener på handelen. Gjennom denne måten å samarbeide på sikrer man solidaritet, likhet og matsikkerhet for alle leddende i handelen,» utdyper Gonzales.

«Folkets handelstraktater handler ikke bare om handel, de har også en sosial side,» forklarer han videre. Ulike sosiale prosjekter er satt i gang som en del av ALBAsamarbeidet. De viktigste er alfabetiseringsog utdanningsprosjekter og medisinske avtaler. Cuba er en viktig bidragsyter, og har bistått med utdanningsopplegg gjennom alfabetiseringsprosjektet Yo si puedo, og medisinsk gjennom leger som jobber i Bolivia. «Det er en utveksling som både er økonomisk og sosial, der begge deler er viktige for samarbeidet. Det ene kunne ikke ha fungert uten det andre.»

Alt henger sammen

Han mener det er åpenbart at den sosiale og økonomiske utviklingen må gå hånd i hånd, og at man må ha et helhetlig syn på samarbeidet og utviklingen i regionen. «Dersom bonden blir syk og vi ikke har et helsevesen som fungerer og kan ta seg av ham, vil han ikke kunne produsere mat.
Dersom bonden ikke kan lese, blir det umulig for ham å kunne inngå kontrakter. Sosial politikk, helse og utdanning henger sammen, og det er nødvendig at vi ser de viktigste utfordringene under ett,» sier Gonzales. Gjennom ALBA-avtalen har man tatt tak i det viktigste og grunnleggende for
å kunne få til en utvikling i regionen som setter spor og skaper endringer. Dette er i følge ham en nødvendig og fornuftig utvikling.

Staten i markedet

Han konstaterer at Bolivia nå følger en modell der staten er tydelig tilstede, og er en deltaker i markedet. Som en følge av det blir det mindre spillerom for de private aktørene som utelukkende er ute etter profitt. De private er ikke opptatt av bærekraftig utvikling eller sosial utjevning. Staten har derimot ansvaret for matsikkerheten i landet, for forholdene for bøndene og forde som skal leve av det bøndene produserer. Den har mulighet til å kontrollere markedet, og kan gripe inn med ulike virkemidler for å bedre den økonomiske og sosiale situasjonen. Bare gjennom at staten er tilstede og tar ansvar kan man sikre en bedre og mer helhetlig utvikling.

Han er optimistisk med hensyn til Bolivias innflytelse på ALBA. Han mener at Bolivia har store muligheter og et stort potensiale. Landet har mye dyrkbar jord som ikke blir brukt, i motsetning til for eksempel Venezuela. Bolivia kan være en av de viktigste matprodusentene i regionen og er derfor viktige i ALBA-samarbeidet.

Private aktører taper terreng

Det viktigste ALBA har oppnådd, er i følge ham at de private selskapene begynner å miste det hegemoniet de tidligere har hatt over markedet og produksjonen. De rike jordeierne har hatt politisk innflytelse i det hvite oligarkiet, de har kontrollert fabrikkene, og har derfor styrt mye av utviklingen og produksjonen. Nå er det er ikke lenger bare profitt som står i fokus, men også andre hensyn. Det blir tatt hensyn til at avgjørelser får konsekvenser for folks liv og hverdag, og man tar ansvar for en god fordeling og utvikling. Det er heller ikke like skjevt mellom produsent og konsument, men begge har innflytelse på de avgjørelsene som blir tatt. I tillegg er avtalen god for integrasjon og utveksling i regionen, for eksempel har det blitt bedre muligheter for å dra til utlandet og studere.

Avtalen har innflytelse på flere områder i folks liv, og Gonzales understreker at ”av det vi har sett av ALBA til nå, ser vi at det har bedret livsforholdene til folk i Bolivia og i regionen. Viktigst er allikevel de endringene de har skapt i folks forhold til avtalen og den betydningen prosjektet har politisk og ideologisk”.

15 damer fra 70 år og oppover, en skriveblokk og en visjon om å erklære Bolivia fri for analfabetisme i løpet av 2008.

Av Helene Heger Voldner

Etter tur sitter de bøyd over skriveblokka med pennen i hånda og tunga ut av munnen i dyp konsentrasjon. Det ser ut som om de skriver en og en bokstav, til det til slutt blir et helt ord – deres eget navn. Det er en uvant kombinasjon av nybegynnerens usikre penn og den karakteristiske skjelvende gammeldameskriften, og vitner om nylig ervervet kunnskap. I Barrio San Juan Bosque, et fattig område rett utenfor Cochabamba i Bolivia, ser vi fruktene av et av regjeringens og ALBAs prosjekter.

Ja, jeg kan

De gamle damene som sitter og strever med sitt eget navn, har vært med på prosjektet «Yo, sí puedo» (Ja, jeg kan), et alfabetiseringsprosjekt satt i gang med cubanske midler. Siden 2001 har Cuba jobbet med alfabetiseringsprosjektet, og resultatene har vært enorme. I løpet av de siste fire årene
har prosjektet basert på et cubansk pedagogisk opplegg, blitt satt i gang i mer enn 15 land i Latin-Amerika, Oseania og Afrika. Over to millioner personer har lært å lese og skrive.

I Bolivia kan over 87 % av befolkingen lese og skrive, og de har jobbet aktivt med alfabetiseringsprosjekter over flere år. Fylket La Paz har flest kommuner som er alfabetisert (39), Oruro har alfabetisert alle sine 35 kommuner, Cochabamba sine 21 og Santa Cruz har 13 kommuner alfabetisert.
501 295 personer hadde fullført programmet. Det er 39 018 lærere og 3 811 rådgivere involvert(1). Landet ligger an til å kunne erklære seg alfabetisert i løpet av 2008 som det tredje landet i Latin-Amerika etter Cuba (1961) og Venezuela (2005)(2).

Kunnskap gir respekt

15 av disse som nå kan lese og skrive, sitter foran oss og prøver å forklare oss hva det har betydd for dem at de nå har den kunnskapen. 15 gamle damer, med bowlerhattene og de tradisjonelle skjørtene og pleddene, coca-tyggende og uendelig stolte sitter og ser ned på navnet sitt de selv har skrevet. De snakker i munnen på hverandre når de skal si hva det har betydd for dem. «Vi har fått mer respekt fra andre, og vi har fått mer respekt av mennene våre,» sier de. «Vi er takknemlige for det vi har fått lære,» sier Hilaria Leaño mens hun sender skriveblokka videre. Alle vil gjerne skrive navnetrekket sitt, og alle følger med på hverandre. De som ikke får det til helt med en gang, får straks støtte fra de andre, og forsiktig blir det pekt på hva de eventuelt har gjort feil. De eneste som ikke skriver selv, er de som er så gamle at de ikke ser hva de selv skriver. Fornøyd leverer de blokka fra seg når alle har fått navnet sitt ned.

Å kunne lese og å forstå

Alfabetiseringsprosjektet er et totrinnsprosjekt. Den første utfordringen er å lære folk grunnleggende lese- og skriveferdigheter. Å kunne se skrevet tekst og skjønne hva det står, eller å kunne produsere tekst selv. Det har enormt mye å si for hver enkelt person som lærer å lese og skrive, og det er viktig for en nasjonal utvikling. Det å kunne lese og skrive utgjør en stor forskjell. Samtidig ligger utfordringen i å kunne lese ikke bare for lesingens skyld, men for å kunne tilegne seg kunnskap og deretter bruke det til noe selv.

Å utdanne medborgere

Det å utdanne folk til å være aktive deltakere i samfunnet, det er det virkelige alfabetiseringsprosjektet, og en av mange utfordringer Bolivia står ovenfor. Når man utdanner folk og borgere skaper man medborgere. Dette er den vanskeligste og viktigste delen av utviklingen. De gamle damene i Bariio San Juan Bosque kan se en tekst og skjønne hva det står, men de er ikke blitt en aktiv, deltakende del av prosessen i landet på grunn av det de har lært gjennom Yo, sí puedo. Det handler ikke bare om å lære bort den faktiske kunnskapen det er å skjønne hva det står, men å virkelig forstå hva det innebærer, og å vite hvordan man skal bruke det. Det er det kunnskapen egentlig handler om.

«Når man utdanner folk, gir man dem et nytt våpen i utviklingen,» sier den argentinske aktivisten Fabian Restivo som har fulgt utviklingen i Bolivia de siste årene. Bolivia er godt på vei i første del av utviklingen, men har et stykke igjen for å nå det siste trinnet.

Praktisk ALBA-politikk

Landet reiser seg. Det har en lang vei igjen, men noe av det som slår en, er hvordan de har tatt tak i det som er absolutt grunnleggende, og gjør noe med det først. Landet kan ikke utvikle seg videre hvis ikke folk kan lese og skrive, og hvis ikke folk er friske. Altså begynner de med de områdene, og begynner med alle uansett aldersgruppe eller klasse. Det spørs hvor mye de gamle damene fra 70 år og oppover faktisk kommer til å bruke den nye kunnskapen, men ideen om at alle tar del i utviklingen, er det viktige. Det er de beviset på, og det viser at det er en kjempesatsing.

 

De nye, gamle skoleelevene er det ALBA skal være. De er en del av en utvikling, de kommer til å være med å føre landet videre. Dette er det ALBA handler om. Yo si puedo-samarbeidet tar sikte på å heve verdigheten til folk og er bygget på respekt. I stedet for at det blir handlet med penger og
materielle verdier, bistår Cuba med noe av det de har mest av, menneskelige ressurser i form av lærere og pedagoger.

 

Snart kan hele Bolivia

 

Nå kan nesten hele landet, snart kan hele landet si «ja, jeg kan» om grunnleggende lese- og skriveferdigheter. De gamle damene vi møtte, har vist hvor mye det har betydd for hver enkelt, Når Bolivia kan erklære seg fri for analfabetisme, har de nådd en milepæl. Og hvis alle på prosjektet er like entusiastiske som de vi møtte, kommer det til å gå fort å få alle gjennom undervisningen. Flittigere skoleelever skal man lete lenge etter.

 

 

Noter:
1 Tall fra PortalAlba, www.alternativabolivariana.org/modules.php?name=News&file=article&sid=2880. Apr.08
2 Tall fra Global Exchange, http://www.globalexchange.org/countries/americas/bolivia/3672.html. Des. 2005