av Eivind Volder Rutle

I løpet av mine 22 leveår har jeg aldri opplevd så revolusjonære tilstander i Norge som akkurat nå. Konsentrasjonen av penger og makt rundt stadig færre mennesker og raseringa av velferdsstaten skvetter mer og mer bensin på et bål av frustrasjon. Norges befolkning er sint og forbanna, og vil ha endring.

Opprørsstemninga får flere utslag. I sitt ønske om forandring går dessverre mange på FrPs limpinne. Og noen hiver seg på tabloid-bølgen og raser mot høye bensinpriser. En liten gruppe går også til venstre – RV har aldri ligget så bra an på meningsmålingene som det siste året. Men det store flertallet er bare frustrert, uten at frustrasjonen får en politisk retning.

Midt oppi alt dette er det prinsipprogramtid på venstresida. RU, RV og AKP (og SU) har brukt/bruker mye tid på å diskutere seg fram til plattformer for det samfunnet vi kjemper for.

«Det er en fin tanke, men det vil aldri la seg gjennomføre» er en setning alle sosialister har hørt tusen ganger fra velmenende bedrevitere. Mitt inntrykk er at den prosessen som pågår på venstresida nå, er viktig for å slå bena under den setningen. De fleste som gidder å kalle seg revousjonære, ser på sosialisme som fullt oppnåelig, hvis ikke ville jo hele det politiske engasjementet vært litt absurd. Prinsipprogramprosessen er med på å dra begrepet sosialisme ned på jorda, og gjøre det til noe vi, og ikke minst alle de vi VIL skal bli sosialister, kan tro på. Forhåpentligvis klarer vi å gjøre oss i stand til å gi litt retning til arbeiderklassens sinne.

Hva er det som gjør at mennesker blir revolusjonære og sosialister? Noen punkter:

• En ektefølt drøm om frihet
• Forståelse for klassedelinga av samfunnet
• Interesse av forandring
• En troverdig sosialismevisjon

Jeg tror ikke at folkeopplysning – den perfekte sosialismen – alene kan gjøre at folk blir sosialister. Men samtidig tror jeg at hvis vi skal klare å samle alle kreftene som fråder av sinne og lengter etter retning i den norske arbeiderklassen, er det avgjørende at vi har en troverdig, gjennomtenkt og jordnær sosialismevisjon å presentere.

Drømmen om noe annet

Tenk deg at du hele ditt liv har bodd i en mørk grotte, sammen med en liten gruppe mennesker. Du har bare kaldt vann å drikke, rå trøfler som eneste føde, og du må trelle og slave dagen lang. Ut av grotta finnes det bare en utgang, og den er vokta av et stort og stygt monster. Hvis dere prøver å komme forbi, svarer han med fløyelsstemme: «Det finnes ingenting på den andre sida, dette er det eneste alternativet.»

Men på utsida av grotta flommer det over av rød, deilig husholdningssaft i OBS!-elvene, og trærne er fulle av Gjende-kjeks så langt øyet rekker.

Hvis dere tror på monsteret, hvis dere ikke klarer å forestille dere at det finnes noe på den andre sida av utgangen, er det ingen grunn til å slå kreftene sammen og brøyte vei forbi monsteret. Men hvis drømmen om det fullt oppnåelige paradiset på den andre sida har livskraft blant dere, er den egna både til å gi mot, og som samlende kraft i kampen for å trenge gjennom.

Det er på samme måte i Norge og verden i 2001. Et samla borgerlig propagandaapparat forteller oss med fløyelsstemme at «det finnes ingenting på den andre sida, dette er det eneste alternativet». Men vi vet at det finnes, og det heter sosialisme. De objektive forholda for at Norges og verdens undertrykte skal gjøre opprør er på plass, og en av våre oppgaver da er å gi folk en sosialismevisjon de kan tro på.

Sosialisme og folkestyre

Hva er det vi kjemper for? I Morten Falcks artikkel «Frihet og liv er ett» (Røde Fane nr 2, 1999) står det: «… vi må være krystallklare når det gjelder hva som er vårt mål. Det er ikke en annen form for undertrykking, men virkelig frihet for menneskene. Selv under sosialismen, som er et ufullkomment overgangssamfunn mellom kommunismen og kapitalismen, må friheten være større, mer omfattende, mer vidtrekkende enn det er mulig under kapitalismens mest demokratiske former.»

Her er han inne på noe meget viktig. Vi og alle de andre millionene av mennesker som kjemper mot undertrykking, gjør det av en overordna grunn: drømmen om frihet.

Det er viktig for venstresida i Norge at vi reiser parola Sosialisme og folkestyre med full kraft. To grunner til at dette er ei riktig parole:

1. For veldig mange er sosialisme synonymt med ettpartistyre, diktatur og mindre frihet. Men for oss er det jo nettopp det motsatte: mer frihet, ekte folkestyre. Ved å reise parola Sosialisme og folkestyre tar vi tak i en av våre største svakheter og går på offensiven med det vi kjemper FOR. Det er først når økonomi og politikk smelter sammen at vi kan snakke om sosialisme.
2. Norge er et land der arbeiderklassen er i flertall, der det store flertallet tjener på at den kapitalistiske utbyttinga ikke fortsetter. Alternativet til et sosialistisk FOLKESTYRE er et sosialistisk PARTISTYRE eller FÅMANNSVELDE. Når vårt mål er MER frihet og folkestyre, og vi har en analyse som sier at makt korrumperer, er det vel liten tvil om hvilket av alternativene som er rett.

Historia har lært oss at sosialisme ikke bare er et økonomisk grep. Det er først når økonomi og politikk smelter samme, når styringa av samfunnet blir underlagt et EKTE folkestyre, at vi kan snakke om sosialisme.

Valgkamptid

Det er snart valgkamp, og RV skal forhåpentligvis inn på tinget med TO folk (Oslo og Hordaland). Klarer vi det, har vi en historisk anledning til å styrke den revolusjonære bevegelsen. Med de grundige ideologiske diskusjonene som har gått i RU, RV og AKP tror jeg vi stiller sterkere enn på lenge for å vinne oppslutning om sosialisme. Jeg håper at vi kan dra venstresida ett skritt nærmere enhet, og at vi kan til valgkampen kan være enige om parola Sosialisme og folkestyre.

For frihet og liv er jo ikke ett fett!

av Eirik G Jansen

Victoriasjøen i Øst-Afrika har gjennom flere hundre år hatt rike fiskegrunner som befolkningen rundt sjøen har kunnet høste av. Inntil for 20 år siden gikk fangsten av fisk i all hovedsak til befolkningen rundt sjøen og i landene som deler den. Ca. 100.000 tonn fisk ble fanget i Victoriasjøen hvert år frem til 1980. For fattige som ikke hadde råd til å spise kjøtt, var fisk derfor den viktigste kilden til animalske proteiner. Produksjonen og bearbeidingen av fisk, og handelen med den foregikk i lokalsamfunnene rundt Victoriasjøen. Flere hundre tusen menn og kvinner var sysselsatt og fikk inntekter i tilknytning til fisket i Victoriasjøen.

Tidlig på 1980-tallet fant det sted stor endringer i og ved Victoriasjøen. Disse hang sammen med at engelskmenn, de tidligere koloniherrene, hadde satt ut fiskearten nil-abbor i 1960-årene. Veksten og fangsten av nil-abboren, som er en rovfisk, ‘eksploderte’ i løpet av 1980-årene. I 1979 var fangsten av nil-abbor 1000 tonn, og ti år senere, i 1989, hadde den økt til 325,000 tonn. Store kvanta av flere hundre typer småfisk ble totalt spist opp og utryddet av nil-abboren. Den totale fangsten i Victoriasjøen gikk i samme tidsrom opp fra 100.000 til 500.000 tonn. FAO har beregnet at i 1990-årene kom 25% av den totale fangsten fra innlandsfiske i Afrika fra Victoriasjøen.

Lokalbefolkningen tilpasset seg raskt den mangedobbelte fangsten. Titusener av arbeidsledige og undersysselsatte kvinner og menn trakk ned til strendene langs Victoriasjøen og fikk arbeid som fiskere, fiskeforedlere og fiskehandlere. Etter en noe nølende start, tok etterspørselen seg raskt opp i Øst-Afrika. Folk flest både likte nil-abboren og hadde råd til å kjøpe den.

Nil-abboren hadde imidlertid potensiale også utenfor det lokale markedet. Det utviklet seg raskt et internasjonalt, globalt marked for fisken. Tidlig på 1980-tallet ble de første foredlingsbedriftene med utenlandsk kapital etablert langs strendene ved Victoriasjøen. Her ble nil-abboren filetert. Fiskefiletene ble eksportert til Europa, Midtøsten, USA og Japan hvor nil-abboren slo godt an. Store matvarekjeder i de industrialiserte landene begynte å etterspørre fisken fra Victoriasjøen. Siden fangsten av fisk på den nordlige halvkule synker, synes markedet for nil-abbor i nord nå å være ubegrenset.

I løpet av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet ble mer enn 35 foredlingsbedrifter etablert rundt sjøen, og en stadig større del av fangsten ble eksportert. Fabrikkene har nå kapasitet til å bearbeide langt mer fisk enn de greier å få tak i (overkapasitet). Konkurransen om å skaffe nok fisk fra Victoriasjøen er derfor knivskarp mellom foredlingsbedriftene. På 1980-tallet var det en stilltiende regel blant eksportbedriftene at nil-abbor under 2 ½ kg var for liten til å fileteres fordi den ikke var blitt kjønnsmoden. Gradvis har størrelsen på fisk som blir filetert gått nedover. I dag er det ikke uvanlig å se fisk på 600 gram som blir sendt til fabrikkene. Dette betyr at nesten all fisk som lar seg eksportere, blir filetert og sendt til utlandet.

Den nil-abboren som blir igjen til lokalbefolkningen, er den som er for liten til å fileteres eller er bedervet og råtten. I tillegg kjøper lokalbefolkningen fiskeskjelettene som er igjen, etter at filetene er skåret av. På skjelettene henger det igjen kjøttrester som spises. En hel industri, som sysselsetter flere tusen mennesker, har utviklet for å bearbeide avfallsproduktene fra nil-abboren. Hundre tusener av fattige konsumenter spiser nå avfallsrestene av nil-abboren etter at den er filetert.

Fisk til menneskeføde eller dyrefor?

I løpet av det siste tiåret har ca. 60% av fangsten av fisk i Victoriasjøen vært nil-abbor og ca. en tredjedel av totalfangsten vært en liten sardinlignende fisk (R. Argentea), som går under ulike lokal navn omena, dagaa, mukene. Til sammen utgjør disse to fiskeslagene over 90% av fangsten av fisk fra sjøen. Sardinfisken er svært ernæringsrik. I følge ernæringsfysiologer vil 10 gram av denne fisken i soltørket tilstand, tilfredsstille dagsbehovet for et barn for jern, sink og vitamin A. Tradisjonelt har sardinen vært regnet som «fattigmannsmat». Fisken har til vanlig vært billig, og fordi den er så liten, går det lett an å kjøpe små kvanta av den til bare noen få shilling (ca. 50 øre).

Fra slutten av 1980-tallet oppdaget dyrefor-industrien i Kenya at fiskemelet som kunne lages av denne sardinen, egnet seg ypperlig som en viktig ingrediens i dyrefor til kylling/broilere og storfe. De første årene var det for det meste sardinene, som av ulike grunner ikke egnet som menneskeføde, som ble sendt til dyrefor-fabrikkene. Da det viste seg at det kunne lages mye billigere fiskemel av sardinen fra Victoriasjøen enn importert fiskemel fra Latin-Amerika og Europa, økte etterspørselen. Kravene til kvalitet på fiskemelet ble også skjerpet, slik at dyrefor-industrien i stadig større grad konkurrerte med lokalbefolkningen om den samme sardinen. Prisen økte, og mange fattige spiste mindre av den, eller sluttet helt å spise sardinen. I de senere årene har flere internasjonale dyrefor-fabrikker vist interesse for sardinen, og når kvaliteten på fiskemelet fra Kenya forbedres ytterligere, kan det bli tale om eksport. Etterspørselen etter fiskemel er stor og representanter fra flere dyrefor-fabrikker, fortalte at de kun har nok fiskemel til kyllingforet, men ikke tilstrekkelig til foret for storfe, hunder og katter.

Også på et annet område er det konkurranse mellom den fattige delen av befolkningen i Øst-Afrika og dyreforindustrien om fisken fra Victoriasjøen. Fiskeskjelettet, med hode og kjøttrester som henger igjen på skjelettet etter at nil-abboren er filetert, har, som sardinen, blitt regnet for fattigmannskost. Skjelettet ble skåret opp i småstykker, kokt i olje og sendt rundt på lokale markeder over hele Øst-Afrika. Dyrefor-fabrikkene har også oppdaget ernæringsverdien av dette produktet. Nær to tredjedeler av fiskeskjelettene sendes nå i lastebiler direkte fra fileteringsfabrikkene til dyreforfabrikkene. Denne utviklingen har også blitt påskyndet av EU. EU har et regelverk for behandling av fiskeavfall for å unngå forurensing. EU-inspektørene som besøker eksportbedriftene rundt Victoriasjøen, har i flere tilfelle anbefalt at fiskeskjelettene bør sendes rett til oppmaling til fiskemel slik at ikke filetene som sendes til Europa blir forurenset.

Matvaresikkerhet

Til tross for at fangsten av fisk fra Victoriasjøen ble mangedoblet i løpet av 20 år, har forbruket av fisk i mange lokalsamfunn gått ned. Flere forskningsrapporter, utarbeidet av myndighetene i Øst-Afrika og internasjonale forskningsinstitutt, viser at ernæringssituasjonen blant barn som bor langs Kenyas del av Victoriasjøen er meget alvorlig. Ca. 50 % av barna er feilernært og/eller underernært. Det er et paradoks at ingen andre steder i Kenya lider en så stor del av barna av feil- og underernæring, som de som bor rett ved siden av Victoriasjøen, landets kanskje rikeste proteinkilde.

Det er altså ikke mangel på fisk som er problemet. Fisken finnes, men det meste av den går til eksport eller produksjon av fiskemel. Mange av fiskerne står i gjeld til eksportfabrikkene eller til deres agenter og er nødt til å levere fisken direkte til dem. Også på grunn av den sterke etterspørselen etter nil-abbor og fiskemel, har mange fattige ikke råd til å kjøpe fisk lenger, siden prisen på fisk har økt.

Matvaresikkerhet for lokalbefolkningen henger nøye sammen med den kjøpekraften kvinner og menn har. Når mange tusen kvinner som tidligere tilvirket og handlet med fisk, mister arbeidet sitt p.g.a. eksportindustrien, har de heller ikke råd til å kjøpe fisk. Det samme er tilfelle med alle mennene som tidligere eide sine egne kanoer, men som nå har tapt i konkurransen med mekaniserte båter. Kanoene deres er trukket på land og for de aller fleste er det vanskelig å finne annet arbeid.

De fleste som arbeider i nær tilknytning til fiske langs Victoriasjøen spiser allikevel fremdeles relativt mye fisk. Det er blant de gruppene av mennesker som er konkurrert ut av den moderne fiskeindustrien, og folk som ikke er knyttet til fiskeindustrien, at konsumet av fisk har gått ned. Mens konsumet av fisk i Kenya på midten 1980-tallet var 6 kg per person, har konsumet gått ned til 3 kg i 1997.

Helsedepartementet i Kenya er meget bekymret over utviklingen. Myndighetene i Kenya har henvendt seg til Unicef og bedt om å få vitamin A-piller og proteinpiller som skal deles ut fra helseklinikkene langs Victoriasjøen til underernærte barn.

Kvinnenes viktige rolle i fiskeriene

Kvinnenes viktige rolle i fiskeriene ved Victoriasjøen, har ofte blitt oversett. De er sjelden synlig i offisiell statistikk eller planer for fiskeriene. De er en del av den uformelle økonomien som tradisjonelle økonomer og planleggere ikke har bakgrunn for eller begreper til å fange inn og forstå. Selv om ikke kvinner deltar i fisket fra båten, er de aktivt med i nesten alle andre viktige arbeidsoperasjoner. De har i stigende grad også kommet inn på eiersiden i fisket.

Tradisjonelt, har kvinnene hatt en sterk rolle innenfor foredling av fisk og handel med den. Når båtene legger til land med fangsten, er kvinnene på plass. Hver båt har som regel «sine» kvinner som tar hånd om fisken. Fisken bringes til en markedsplass like ved stranden hvor den først veies og så selges videre.

Eksporten av nil-abbor har i stor grad endret dette mønsteret. Ved ankomst leverer fiskerne fangsten direkte til en agent for en eksportfabrikk. Det er vanlig at fiskerne står i en gjeldssituasjon til denne agenten som har lånt dem penger til båt og garn. De har ikke noe valg mellom hvem de kan selge fisken til, og dette utnytter agenten ved å presse prisen nedover. Mye av nil-abboren som nå landes, går derfor rett fra båtene til vekten og deretter rett inn i lastebiler med kjøleutstyr. Kvinnene får kun handle med den nil-abboren som er bedervet eller for liten for fabrikkene.

I Kenya, alene, har forskere beregnet at ca 12.000 arbeidsplasser, i hovedsak for kvinner, kunne vært skapt om lokalbefolkningen hadde fått tilvirke og handle med nil-abboren som i dag går til eksport. Noen arbeidsplasser er imidlertid kommet til gjennom eksportindustrien. I Kenya arbeider ca. 2.000 personer, hvorav de fleste er kvinner, i de moderne eksportfabrikkene som fileterer nil-abboren. Eksportfabrikkene har også skapt en annen form for sysselsetting. Et par tusen mennesker er blitt sysselsatt for å bearbeide fiskeskjelettene som blir igjen etter at fisken er blitt filetert. Fiskeskjelettene stekes og selges over hele Øst-Afrika og til med i de østlige områdene av Kongo.

Et sterkt uttrykk for hvor stort behov det er for arbeid og inntekt blant kvinner, kan en observere rett utenfor en av de største eksportfabrikkene ved Victoriasjøen, i Homa Bay i Kenya. Her dumpes fiskeskjelettene ut gjennom et hull i den høye muren som omgir fabrikken. Hundrevis av kvinner samles her hver dag utenfor muren, mens de venter på å få tak i noen fiskeskjelett som de kan steke og selge videre. Fordi bare en liten del av kvinnene får tak i fiskeskjeletter, har en de siste årene på denne plassen organisert kvinnene i fire grupper på ca. 200 personer i hver gruppe. Tre av gruppene får tilgang til skjelettene to dager i uken, mens den siste gruppen kun får det en gang per uke. De dagene kvinnene ikke får fiskeskjeletter, er det lite arbeid og inntekter. Som vi så ovenfor, trues disse arbeidsplassene ved at stadig mer av fiskeskjelettene males opp til fiskemel for dyrefor-industrien.

Deltakelse av kvinner i fiskeriene har meget positive ringvirkninger. I langt større grad enn for menn, bruker kvinnene sine inntekter fra fisket til mat for familien og til barna. Skolepenger for barna er et av de mest vanlige formål å spare penger til. Kvinner er flinke til å samarbeide og støtte hverandre også. Langs hele Victoriasjøen finnes det merry go round-grupper av kvinner. I disse gruppene sparer hver kvinne noen få kroner per uke som går til en felles kasse. Hver annen eller tredje måned får den enkelte kvinne hele potten som da kan brukes til litt større utgifter eller investeringer. Vanlige formål å bruke denne summen til er: skolepenger, bygging av hus eller dekke utgifter til en begravelse.

En del kvinner har gjort det så bra innen handel og tilvirking av fisk at de har gått inn og investert i båter og garn. Flere kvinner i Kenya eier et titalls båter utstyrt med garn. De sysselsetter opp til hundre menn som arbeider på båtene deres og organiserer arbeidet til en hel flåte.

Mange menn har ikke samme nøysomhet og sparekultur som kvinnene langs sjøen. Undersøkelser viser at spesielt unge menn, kan bruke mer enn halvparten av inntektene sine til alkohol. De store landingsstedene for fisk har alle barer, hoteller og restauranter med musikk og kvinner. Der kan fiskerne slappe av etter en lang dag eller natt i sjøen. Dette er steder hvor også mange blir smittet med HIV. Mange av kvinnene som arbeider i fiske og med handel på fiskelandingsplassene, er skilte eller enker og selv HIV-smittet.

Når en skal vurdere hvem som er taperne i utviklingen av fiskeriene ved Victoriasjøen, er det i stor grad kvinnene som arbeider innenfor tilvirking og handel med fisk. Deres arbeidsplasser er blitt rasert og tusener er blitt marginalisert i forhold til fiske. De aller fleste har ikke funnet noe annet alternativ for å skaffe seg arbeid og inntekt. Dette går igjen utover barna deres som er avhengig av å få del i morens inntekt.

Myndighetenes rolle i fiskeriene

Myndighetene i de tre landene som deler Victoriasjøen, har en felles fiskeripolitikk. Det er et overordnet mål at fiskebestanden skal forvaltes på en bærekraftig måte. Dernest skal fisket bidra til matvaresikkerhet ved at befolkningen i landene skal få tilgang til ernæringsrik fisk. Fisket skal videre organiseres på en slik måte at det skaper sysselsetting og inntekter og positive ringvirkninger for befolkningen rundt sjøen. Til slutt skal fisket bidra til å tjene inn utenlandsk valuta ved eksport av fisk.

Til tross for flotte målsettinger om betydningen av lokal matvaresikkerhet og sysselsetting, vedtatt både på nasjonalt og internasjonalt plan, er det ikke noe tvil om hvilket valg myndighetene har tatt. Eksportnæringen har fått prioritet og myndighetene gjør alt de kan for å legge forholdene til rette for økt eksport. Infrastrukturen ved fiskemottak langs sjøen bygges opp for å tilfredsstille de hygieniske krav som EU stiller, siden EU-landene importerer ca. 60% av nil-abboren. Eksportfabrikkene, med støtte fra myndighetene, gjør alt de kan for å få ISO 9002-sertifikat. Med dette sertifikatet beviser eksportfabrikkene at produktet deres tilfredsstiller alle de krav som stilles til import av fisk i nord.

For mange i Øst-Afrika er denne moderniseringen av fiske ved Victoriasjøen et fremskritt. Nye fabrikker med flotte avanserte maskiner fra Europa, arbeidere i hvite frakker som får regelmessig lønning, blir sett på som om utviklingen går i riktig retning. Det gamle fisket med små kanoer og seil og salg av fisk til kvinnelige småhandlere, tilhører en «primitiv» fortid, som må legges bak seg så fort som mulig.

Mens myndighetene tidligere forholdt seg til små og lokale aktører i fiske, ble det plutselig et helt nytt sett av aktører som kom inn på banen i 1980-årene. Det var velstående investorer som etablerte fabrikkene rundt sjøen. De fleste av investorene tilhørte den asiatiske befolkningsgruppen i Øst-Afrika, men også belgiere, nederlendere, grekere, italienere, sveitsere, islendinger, nordmenn, koreanere og israelere investerer i eksportfabrikker. Ingen av disse hadde tidligere vært engasjert i Victoriasjøens fiskerier. Noen få afrikanere, gjerne i samarbeid med utlendinger, gikk også inn på eiersiden.

Dette var aktører som på en helt annen måte enn de lokale fiskerne kunne påvirke myndighetenes praktiske utforming av fiskeripolitikken. For investorene gjaldt det å få nedbetalt sine investeringer fortest mulig, for så å hente inn fortjenesten. Mange av investorene hadde et kortsiktig perspektiv på sine investeringer.

På grunn av at det var et ubegrenset marked i nord for filetene av nil-abboren fra Victoriasjøen, økte investeringene i eksportindustrien. Undersøkelser fra 1997 viser at kun halvparten av kapasiteten i fabrikkene ble utnyttet. Det var ikke ressursgrunnlag for de investeringene som ble gjort. Det skjerpet konkurransen mellom eksportfabrikkene, og mange fabrikker begynte å bruke ulovlige måter for å få tak i mest mulig fisk. Tråling, fisking med garn med for liten maskevidde, fisking til gale tider og på gale steder, er metoder som praktiseres. Myndighetene i Øst-Afrika har oppsynsmenn som skal overvåke at reglene for fiske overholdes. Men disse er dårlig betalt, og lar seg lett bestikke. Også representanter for myndighetene på sentralt hold som har satt kvoter for hvor mye de enkelte fabrikkene kan eksportere ut av landet, kan unnlate å håndheve bestemmelsene, for en motytelse fra fabrikkeierens side. Det er penger å tjene for politikere og representanter for myndighetene som rydder veien for økt eksport. Det er således mange fra myndighetenes side som har fått en sterk interesse knyttet til at det skal eksporteres så mye fisk som mulig. Korrupsjon på mange nivåer innenfor statsadministrasjonen, bidrar derfor til at myndighetene ikke forvalter fiskeressursene på en bærekraftig og forsvarlig måte.

Utviklingen av fiskeriene ved Victoriasjøen i dag bestemmes i stor grad av en allianse mellom myndighetene og nasjonale og internasjonale investorer i eksportindustrien. Det er de valg disse aktørene gjør i fiskerisektoren som påvirker arbeidsmuligheter, livsvilkårene og matvaresikkerhet for millioner av mennesker som er avhengig av fisken for arbeid og mat. Det er en stor forskjell mellom de eksterne aktørene som investerer i eksportfiske og lokalbefolkningen. Når fangsten av fisk faller, eller profitten går ned, reiser investorene til nye steder, mens lokalbefolkningen som alltid har vært avhengig av fiske, blir igjen og må leve med de konsekvenser som eksportfisket har skapt.

Rollen til det internasjonale samfunn

Hvilken rolle har det internasjonale samfunn spilt i utviklingen av fisket ved Victoriasjøen? Allerede i kolonitiden begynte engelskmennene med fiskeriforskning ved Victoriasjøen for å kartlegge fiskebestanden og regulere fisket. Etter frigjøringen til de tre øst-afrikanske landene tidlig på 1960-tallet, var det få bistandsorganisasjoner som var opptatt av å yte assistanse til utviklingen av fisket rundt sjøen. Det tok også litt tid før bistandsorganisasjonene kom på banen etter at eksportfisket kom i gang. Flere av eksportbedriftene finansierte sine investeringer ved hjelp av kommersielle banklån. Europeerne som kom inn i industrien fra midten på 1980-tallet, begynte imidlertid å søke støtte fra multilaterale utviklingsbanker og bilaterale bistandsorganisasjoner.

Det var tydelig at modernisering og eksportfiske var en utvikling banker og bistandsorganisasjoner ville støtte. Siden ca. 60 % av eksporten av nil-abboren går til landene i EU, har EU spilt en sentral rolle i denne sammenheng. Bl.a. støtter EU i dag et stort fiskeriforskningsprogram ved Victoriasjøen. EU har også gitt støtte til at infrastrukturen legges til rette for eksport av fiske som tilfredsstiller de strenge krav EU setter til import. Langs stranden hvor fisken landes skal det bygges brygger med moderne fasiliteter og på flyplasser installeres det kjølerom. Verdensbanken, Afrikabanken og mange bilaterale bistandsorganisasjoner har gitt billige lån slik at fabrikkene kan få rimelig og moderne, kjøleanlegg, renseutstyr og fileteringsmaskiner.

«Fiske er noe vi kan,» synes å være en holdning som preger en del av de internasjonale bistandsorganisasjonene, og flere vil gjerne overføre sine egne erfaringer og kapitalvarer til fabrikkene ved Victoriasjøen. Samtalepartnere til bistandsorganisasjonene er ofte eliten i u-landene og sentrale representanter for myndighetene. De sistnevntes perspektiver er mer orientert mot utlandet og hovedstaden enn deres egen landsbygd, og de vil gjerne ha det siste og beste innen moderne fiskeriteknologi. Det primitive fiske med kano og seil tilhører en fortid de gjerne vil legge fortest mulig bak seg. Når myndighetene, som er de som bistandsorganisasjonene oftest oppfatter som «mottaker» av bistanden, vil ha en moderne utvikling, er det det de skal få. Dette er i full overensstemmelse med prinsippet om «mottakeransvar» i bistanden som sier at det er mottakermyndighetenes prioriteringer som skal legges til grunn for den bistanden som gis. Mange bistandsorganisasjoner synes å ha lite forståelse for at myndighetene og eliten i u-landene, kan ha diametralt motsatte interesser til de fattige lag av folket når det gjelder hvorledes fisket ved Victoriasjøen skal utvikles.

Eksport av fisk og utenlandsk valuta

Et av argumentene myndighetene i Øst-Afrika bruker for å forsvare den sterke satsingen på eksportnæringen, er at landene vil tjene utenlandsk valuta, som igjen skal komme næringslivet til nytte. Undersøkelser forskere har gjort i forbindelse med den utenlandske valuta eksportfabrikkene tjener, viser at den i svært liten grad kommer landene eller lokalbefolkningen til gode.

Eksportfabrikkene gjør alt de kan overfor myndighetene for å vise at de tjener lite på eksport av fisk. Det er ikke uvanlig at pakker med stempel som viser at de inneholder 5 kg filet av nil-abbor, veier 7 kg. Det manipuleres også med den prisen som fisken blir kjøpt for i Europa. Mot bestikkelser, overser representanter for myndighetene disse og andre måter fra fabrikkeierenes side for å vise at fortjenesten er lav i eksportnæringen. Dermed slipper man med å betale mye mindre i skatt og avgifter. Også mye av den utenlandske valutaen som tjenes, forblir i utlandet. Mange av eksportørene, spesielt de europeiske fabrikkeierne, har sine økonomiske interesser i utlandet, og vil ikke reinvestere sitt overskudd under usikre forhold i Øst-Afrika, bortsett fra å importere utenlandsk kapitalutstyr til fabrikkene sine når det trenges. De ser på sine økonomiske investeringer ved Victoriasjøen som tidsavgrenset og kun knyttet til eksport av fisk. Det blir således lite positive økonomiske ringvirkninger av eksportfisket.

Handel med mat forskjellig fra handel med spiker

Internasjonal handel griper stadig mer om seg. Store internasjonale organisasjoner som IMF, Verdensbanken og WTO (Verdens handelsorganisasjon) støtter og legger forholdene til rette for økt handel mellom nord og sør. Internasjonal handel skal liberaliseres, og reguleringer som har hindret handel over grensene, skal fjernes. Denne artikkelen må ikke leses som en generell kritikk mot handel mellom nord og sør. Men likevel dreier denne artikkelen seg om noe mer enn bare handel med fisk fra Victoriasjøen og de virkninger den handelen har for lokalbefolkningen der.

Det som fisket ved Victoriasjøen har til felles med en rekke andre steder og situasjoner i sør, er knyttet til eksport og handel med mat fra en lokal naturressurs som lokalbefolkningen tidligere selv produserte og spiste. Denne type handel mellom nord og sør, er av en helt annen karakter og har helt andre virkninger enn for eksempel handel med tekstiler, spiker, etc. fra sør til nord.

Det som kjennetegner situasjonen ved Victoriasjøen, er at en lokal naturressurs som i hundrevis av år har blitt forvaltet av lokalbefolkningen, plutselig blir oppdaget av eksterne investorer med mye kapital. Når de rike, eksterne aktørene begynner å utnytte den samme lokale naturressursen, kommer de ofte i konflikt med lokalbefolkningen. Den samme type interessekonflikt finner en også eksempler på i mange land i sør med hensyn til skog, vann og landbruk. Ofte vil de eksterne aktørene produsere for eksportmarkedet, mens lokalbefolkningen tidligere produserte for lokale og regionale markeder.

Ved Victoriasjøen har markedskreftene fått fritt spillerom. Her gjelder den sterkestes rett. Når myndighetene i Øst-Afrika har intervenert, har det heller vært for å legge forholdene til rette for de eksterne aktørene. Det samme er tilfelle for internasjonale utviklingsbanker og bistandsorganisasjoner. Når disse har intervenert har det vært for å gi billige og subsidierte lån til oppbygging av eksportfabrikkene. Hvis lokale naturressurser blir overtatt av eksterne aktører, med finansiell støtte fra det internasjonale samfunnet, kan det få omfattende følger for lokalsamfunnet. Ved Victoriasjøen har vi sett hvorledes store deler av lokalbefolkningen har blitt marginalisert, etter at de nye aktørene overtok styringen.

av Peter M. Johansen

Professor i Department of Islamic Studies Monar Masondi Bajunaid kommer hastende inn på fakultetkontoret på Notre Dame-universitetet, Sentroñg Edukasyong Pangkapayapaan, i Cotabato. Han er medlem av den tekniske kommisjonen i Moro Islamic Liberation Front (MILF) som har ansvaret for forhandlingene med myndighetene i Manila, når de er åpne for det. Bajunaid tok seg permisjon i juli i fjor for å kunne vie seg fullt og helt for fredsprosessen. President Joseph «Erap» Estrada svarte med full og hel krig.

Nå har president Gloria Macapagal Arroyo skapt en ny åpning. Men den militære ledelsen har fortsatt en sterk hånd om begivenhetene på Mindanao, og flere av toppgeneralene har trådt sine militærstøvler i skog- og fjellstrøkene på Mindanao, på jakt etter MILF og den kommunistiske New People’s Army (NPA).

Notre Dame-universitetet gir derfor en særegen ramme for samtalen med Bajunaid. Han hilser på sine kolleger og studenter, kristne og muslimer, uten den minst antydning til anstrengelse på noe hold. Bajunaid som er født i Cotabato, leder universitetets fredssenter i Cotabato og er medlem av fakultetet ved Mindanao State University for islamske studier (filosofi og arabisk) i General Santos, hvor han vokste opp. En vandringsmann i politikk og kultur og mellom religioner.

Under de første prøvende samtalene i Oslo mellom Den nasjonaldemokratiske fronten (NDF) og den ferske regjeringa til president Arroyo ble situasjonen på Mindanao tatt opp.

«Vi har gode forbindelser med venstresida i Filippinene og hadde i fjor en delegasjon til NDF-senteret i Utrecht i Nederland for å bekrefte den strategiske alliansen med kommunistpartiet CPP, New People’s Army (NPA) og fronten. Vi slåss hver for oss, men det er en strategisk allianse som fungerer både på det sivile og militære planet. Det fins grupperinger i NDF som overlapper våre masseorganisasjoner og som vi arbeider tett med ved at de setter fokus på bangsamorospørsmålet. Det er vi fornøyd med.»

Hvordan er forholdet mellom Organisasjonen for Islamsk Konferanse (OIC) som er engasjert i den politiske prosessen mellom bangsamoroene og myndighetene, og MILF?

«Det fins visse gitte faktorer: OIC sto bak meklinga som førte til avtalen mellom myndighetene og Moro National Liberation Front (MNLF). Det førte fram til avtalen av 2. desember 1996. OIC sto også bak Tripoli-avtalen i 1976.

I 1976 var det bare MNLF som representerte bangsamoroenes kamp. Men Tripoli-avtalen ble en av de viktigste årsakene til splittelsen. Salamat Hashim ledet den andre fraksjonen og dannet MILF i 1977 på vegne av mange kommandanter i felten MILF; fram til omlag 1980 som MNLF-New Leadership, da fraksjonen tok navnet MILF.

Det har vært mange anstrengelser for forsoning og for å danne en felles front, men MNLF-lederen Nur Minsuari har avvist alle forsøk. En gang grep OIC inn. Jeg var til stede da dette ble forkastet. I 1984 fortsatte derfor MILF offisielt videre som egen organisasjon, men OIC anerkjente bare MNLF som den eneste representanten for morofolket.

I de siste resolusjonene fra OIC har vi derimot sett uttrykk for bekymringer og ønsket om en gjenforening av organisasjonene. Det skjedde under utenriksministermøtet i Kuala Lumpur i Malaysia i juni i fjor da Estrada erklærte total krig mot MILF, i sannhet mot hele morofolket. Mer enn 700.000 er fordrevet, og det har vært enorme ødeleggelser av eiendom: gårder, hus, veier, bruer. Flere tusen er drept, og det er massive overgrep med voldtekter.

Vi er villige til at OIC står som vertsskap for forhandlinger. Estrada-administrasjonen sendt ut arrestordre og satte opp dusør på Salamat Hashim og de to nestlederne, og MILF ble stemplet som en kriminell organisasjon. MILF har avvist amnestiet fordi det innebar en kapitulasjon. Amnestiet var en felle for å likvidere MILF og vårt folk. Det er myndighetenes propaganda: Marcos forsøkte, Aquino forsøkte, Ramos forsøkte, Estrada forsøkte.

Overgivelsene gir stor mediaoppslag. 30-40 gir seg, og det havner i fokus; en av dem var forøvrig en borgermester som var ettersøkt for kriminelle forhold. Det fins 80.000 «løse» våpen, ifølge hærens egne tall. Det vil derfor alltid være lett for folk med våpen å få amnesti ved å utgi seg for å være medlemmer av MILF.

Vi ber OIC om å være vertskap for fredssamtaler i utlandet, gjerne i Saudi-Arabia eller Indonesia, et sted som både myndighetene, MILF og OIC kan enes om. Hvorfor vil vi ha samtalene i utlandet? Fordi etter at Abu Bakar-basen ble tatt fins det ikke trygghet nok til å føre samtaler noen steder i Filippinene, slik vi ser det.

I fredsprosessen har MILF alltid stått i front for å redde prosessen. MILF har siden 1997 hatt en dagsorden: å løse bangsamorospørsmålet. Vi snakker ikke om autonomi, en føderativ stat, uavhengighet, islamisk stat, men om tolerante myndigheter som er villig til å løse konflikten ut fra de eksisterende alternativene.

MILF ser for seg en prosess i to faser. Den første samtaler på lavere nivå med to tekniske komiteer som har i mandat å forhandle fram en våpenhvile og å sette opp en dagsorden for forhandlingene. Myndighetene har aldri satt opp en dagsorden, de har aldri sagt hva de vil oppnå i en fredsprosess. I løpet av fire år har de aldri fremmet noe forslag.

Den andre er administrative tiltak som gjennomføringa av en overvåket våpenhvile ved hjelp av uavhengige observatører fra ikke-statlige organisasjoner, for eksempel Notre Dame-universitetet. MILF forlanger ikke at observatørene skal være utenlandske.

Vårt folk vil fortsette kampen fordi den har sin historiske og legitime forankring uansett hvor sterk motstanderen er – eller så svak som Estrada. Det politiske system er defekt, med et partisystem som mer er basert på personer og ikke sterke institusjoner og som er gjennomkorrupt. Problemene strekker seg lenger enn Estrada; han var bare et temporært problem.

Vårt folk våkner opp overfor situasjon og streber etter mer langvarige endringer enn et presidentskifte, en forandring i systemet som vokser fram fra grasrota, ikke blant politikerne, en fred i rammene for Mindanao. Manila betrakter Mindanao som en koloni. Vårt folk vil ha uavhengighet, ikke nøye seg med selvstyre. Men dette er ikke mulig å innlede forhandlinger om i den nåværende situasjonen. Derfor lytter vi til alternativene.

Ønskene om uavhengighet stikker dypere enn at regjeringene behandler oss dårlig og at vi er underutviklet. Vi var aldri Filippinene, spaniere født i Filippinene, undersåtter av spanskekongen. Betegnelsen filippinos er ikke en autentisk identitet, men en fremmed identitet som ble brukt under frigjøringskampen mot Spania av reformatoren José Rizal og ambassadør Luis María Guerrero før Andrés Bonifacio stilte seg i spissen for uavhengighetskampen.

Selv om MILF skulle bli knust, vil neste generasjon reise seg på nytt. Ingen kan føle seg trygge så lenge presidenten i Manila kan erklære total krig. Det fins ingen økonomisk trygghet når landet blir lagt åpent for de multinasjonale selskapene og den økonomiske og sosiale diskrimineringa mot oss fortsetter. MILF kan ikke gi slipp på uavhengighet, fordi bangsamorofolket vil ha det, men vi er åpne for andre løsninger. NDF aksepterer vår rett til nasjonal selvbestemmelse.»

Hva førte avtalen av 1996 til i forholdet mellom MNLF og MILF?

«MILF overveiet aldri å delta i forhandlingene om avtalen; MILF ble heller aldri invitert. Salamat Hashim og Nur Minsuari hadde to møter i 1998 i vår hovedbase, Abubakar, for å vurdere mulighetene for en allianse mellom de to organisasjonene. MNLF ville at MILF skulle slutte seg til avtalen; MILF foreslo å opprette en felles koordineringskomite med seks medlemmer fra hver. Inntil nå har det ikke kommet noe svar eller noen navn.»

Har MNLF tapt terreng?

«Foruten å være avhengig av IOC, er MNLF avhengig av Manila. Om MNLF trakk tilbake sin støtte til avtalen, vil MNLF havne i en vanskelig situasjon, både med hensyn til kapasitet og stabilitet.

Men folk har ikke sett noen forandringer som følge av avtalen. Ikke en gang et flaggskipprosjekt for å vise framgang for avtalen, og forfedrenes jord er ikke engang en del av avtalen. Det er ikke tatt stilling til moroer i utlendighet, som de 500.000 i Sabah. Vi har en million interne flyktninger. Hvordan skal en nærme seg disse spørsmålene? Dette har vært en del av fredsprosessen, men kom ikke med i avtalen.

Det fins ikke noe å vise til for å si at avtalen har vært vellykket, selv om det fins noen skilter rundt om. Men disse prosjektene startet før avtalen, som fiskehavna i General Santos i 1991. Det er imidlertid helt lagt opp ut fra multinasjonale selskapers interesser.

OIC har en viktig rolle å spille. Den har en sterk innflytelse på Nur. Og OIC ville ikke at MNLF skal gå tilbake til den væpnede kampen (under Estrada). Forholdet er godt mellom OIC og Manila. Det er mye snakk om forsoning.»

av Bjørn Egil Johansen

I enkelte kretser på venstresiden har analyser som sier at Norge er en halvkoloni og at Nord-Norge er et slags halvkoloni vært populære. Sist dukket disse analysene opp var i et tidlig utkast til prinsipprogram for AKP. Jeg tror en slik analyse er feil.

En koloni er et territorium som en annen stat har tilegnet seg, og åpent utbytter på forskjellige måter. Begrepet halvkoloni er en beskrivelse av et slikt territorium som formelt sett har fått sin uavhengighet, men som i realiteten fortsatt er underlagt en slik stat. Halvkolonier blir på forskjellige måter holdt nede og forhindret fra å gjennomgå en økonomisk utvikling lik den vesten har gjennomgått.

Nasjonal kontroll med naturresursene

Industri-kapitalismen kom sent til Norge sammenlignet med mange andre vest-europeiske land. Da den kom, var den i stor grad knyttet til utnytting av enkelte naturresurser, som vannkraft, skog og gruvedrift. I starten dominerte utenlandsk kapital fullstendig, men den ble underlagt streng konsesjonslovgiving slik at den nasjonale kontrollen ble opprettholdt. Etter hvert kom staten stadig sterkere inn som kapitalist. Eksempler som Norsk Hydro viser hvordan staten skjøt inn kapital i norsk næringsliv. At oljeressursene er under så sterk nasjonal kontroll, er utslag av en politikk som har røtter helt tilbake til begynnelsen av forrige århundre. I kapitalismens epoke har Norge skilt seg ut ved å ha særlig sterk nasjonal kontroll med naturresursene.

Er en råvareøkonomi nødvendigvis en halvkoloni?

I mange sammenhenger blir det satt likhetstrekk mellom det å være en råvareøkonomi og det å være en halvkoloni. Ett slikt syn springer ut av en konkret analyse av økonomien i mange av de tidligere koloniene, som produserer råvarer som blir solgt til spottpris på det internasjonale markedet. Typiske eksempler på slike produkter er kaffe, kakao, sukker og bananer. Det er imidlertid ikke råvare-produsent merkelappen som er viktig i denne sammenhengen, men at disse landene har blitt forhindret fra å utvikle sin økonomi til produksjon av varer som har et høyere prisnivå. Det finnes flere mekanismer for å holde nede halvkoloniene, blant de mest vanlige er at (1) de blir forhindret fra å eksportere ferdigprodukter ved hjelp av høye tollbarrierer, at (2) de utenlandske eierne ikke reinvesterer for å utvikle produksjonene, og ved at (3) de blir tvunget til å eksportorientere produksjonen sin istedenfor å utvikle egne innenlands markeder.

Norge er i stor grad en råvareprodusent, det betyr ikke at Norge er en halvkoloni. Norge produserer råvarer som blir solgt til svært høy pris på det internasjonale markedet. Når Norge i dag har en råvareøkonomi er det fordi det ikke lønner seg for borgerskapet å videreforedle råvarene, profitten deres blir høyest ved å eksportere råvarer. Det er derfor galt å si at Norge har halvkoloniale trekk på grunn av at Norge er en råvareeksportør.

Likhetstegnet mellom halvkoloni og råvareeksportør er ikke riktig i den 3. verden heller. Mange detaljproduserende land (som Taiwan og Filippinene) er typiske halvkolonier selv om de ikke er råvareeksportører.

Halvkolonien Nord-Norge?

Nord-Norge har blitt styrt fra sør i vel 1.000 år, og i alle disse årene har Nord-Norge på forskjellige måter blitt utarma og utbytta. Helt fra ladejarlenes tid har strømmen av ressurser gått mest en vei. Lenge var tørrfisk-eksport Norges viktigste eksportprodukt, og tørrfisken har brakt mye rikdom til Norge. Fiskerne langs kysten av Nord-Norge har imidlertid ikke sett mye til denne rikdommen. De tingene som er nevnt ovenfor og mange andre ting gjør at en fort kan komme til å tenke seg Nord-Norge som en slags halvkoloni. Dette er likevel galt.

Hvis en ser på Nord-Norge som en halvkoloni hopper en også bukk over årsaksforholdene til at Nord-Norge blir utarma. Hvis en løfter blikket et øyeblikk og ser ut i verden vil en se at nær sagt alle land har lignende problemstillinger omkring forholdet mellom sentrum og periferi. Dette skyldes ikke at Sør-Italia eller Nord-England er å regne som halvkolonier, men at akkumulasjonsprosessene i kapitalismen konsentrerer kapital i sentrene. I Norge har det ført til at svært lite kapital hører «hjemme» i Nord-Norge. Av de litt over 200 selskapene som er registrert på Oslo Børs har bare ett (Nordlandsbanken) hovedkontor i Nord-Norge, og det er stort sett eid sørfra.

Markedsdreining i Nord-Norge

Når stadig større deler av det som tidligere har vært regnet som statlig felleseie, nå blir omgjort til foretak (bedrifter) og blir introdusert på børsen, vil kapitalens sentraliserende «logikk» gjelde også disse områdene. De siste årene har vi sett «posthusdøden», avviklingen av allmenningsretten, store oppsigelsesbølger i det gamle televerket og at SND (Statens nærings- og distriktutbyggingsfond) investerer mesteparten av sine penger i det sentrale Østlandet. Privatiseringsprosessen vil fortsette, og stadig flere virksomheter ser ut til å havne i markedet. Neste område er trolig sykehussektoren. Den motstanden som skjer mot denne utviklingen, får mer og mer form av et opprør mot selve kapitalismen og dens logikk. Vi så at Finnmarksopprøret ikke var enda et rop om mer subsidier for kapitalistene, men et krav fra de som skaper verdiene om at mer av dem må bli værende igjen blant de som har skapt dem.

Nord Norge eller Sápmi?

I Nord-Norge blir bildet noe mer komplisert ved at det samiske spørsmålet, i motsetning til det nord-norske spørsmålet, er et nasjonalt spørsmål. Når det gjelder den samiske nasjon er det langt mer på sin plass å snakke om halvkoloniale trekk.

Utenlandsk eierskap

Figur 1: Utenlandsk eierandel ved ulike børser i 1997

Utenlandsk eierandel ved en del utvalgte børser i Europa. (de nyeste sammenlignbare tallene vi fant var fra 1997. For Norge sin del er andelen noenlunde lik i dag, men for en del andre land har utenlandsk eierandel gått noe opp siden 1997.)

Graden av utenlandsk eierskap kan ofte gi en pekepinn på i hvilken grad stater er dominert utenfra. Det er vanskelig å skaffe til veie statistikk som er egnet til å si noe om i hvilken grad norsk næringsliv er eid utenfra. De beste oversiktene fant vi i tall fra Oslo børs. I en rapport har Oslo børs forsøkt å samle sammenlignbare tall fra forskjellige land i Europa. Disse tallene inkluderer bare børsnoterte selskaper (altså ikke ikke-børsnoterte virksomheter og verdier som sykehusene og SDØE). Disse statistikkene viser at Norge ligger omtrent midt på treet når det gjelder graden av utenlandsk eierskap. Det utenlandske eierskapet på Oslo børs var i 1999 på 31,5%, det er omtrent hva som er vanlig på de små børsene i Europa.

Tallene lyver trolig en god del. Graden av utenlandsk eierskap er trolig lavere i Norge enn for de andre landene som kommer omtrent likt ut i statistikken. Den viktigste grunnen til dette er at borgerskapet i Norge fortsatt ikke har kommet veldig langt i «a/s-ifiseringen» av de offentlige virksomhet som i mange andre land. Det betyr blant annet at sykehusene, skolene, universitetene og høyskolene, sykehjem, og en hel del andre tjenestetilbud fortsatt er en del av den offentlige forvaltningen, og ikke notert på børsen (i alle fall i skrivende stund). Dette bidrar til å skape et inntrykk av at graden av utenlandsk eierandel i Norge er høyere enn den egentlig er.

Figur 2 viser hvor stor prosentandel av foretakene som er registrert på Oslo børs som ligger i hvilke utenlandsk eierskaps-intervaller.

Det er bare få selskaper som kan ses på som kontrollert av utenlandske aksjonærer. Av 252 børsnoterte selskaper er det bare 20 selskaper hvor utenlandske eierinteresser eier mer enn 60% av selskapet. Noen av disse er eid av norske «skatteflyktninger», for eksempel er den utenlandske eierandelen i Aker RGI på rundt 75%, først og fremst fordi Kjell Inge Røkke er bosatt i Storbritannia. Det er også noen borgere på Bermuda (trolig skatteflyktninger) som er storaksjonærer i norske shipping-aksjer. I de fleste selskapene på Oslo børs er den utenlandske eierandelen under 20% (fig 2). De viktigste naturressursene er kontrollert av selskaper med høy nasjonal eierandel.

Den utenlandske eierandelen i Norge har holdt seg noenlunde stabil i mange år, mens den har rast oppover i en del andre land som det kan være aktuelt å sammenligne seg med som Finland og Portugal.

Motsatt grøft

Det kan late som om vi er i ferd med å gå i motsatt grøft av trotskistene. Ved å holde frem at Norge er en halvkoloni, og sette Norge sammen med de fleste landa i den 3. verden, undergraver en halvkolonibegrepet. Med et utarmet halvkolonibegrep til disposisjon blir det vanskeligere å skape forståelse for nasjonal frigjøringskamp i den tredje verden og anti-imperialistisk kamp i Norge mot det norske imperialistiske borgerskapet.

Kilder

• Facts & Figures 2000, fra Oslo Børs, 2001
• International Stock Ownership, Hege Sjo, Oslo Børs, 1998
• Utenlandsk eierskap fordelt etter nasjonalitet og sektor, Oslo Børs,1999
• Mellomstor imperialistmakt eller halvkoloni?, Arnljot Ask, Røde Fane,
• Utkast til prinsipprogram for AKP, høsten 2000

av Elin Volder Rutle

Porno – frigjort, pirrende, spenning og seksuelt mangfold? Eller kvinneundertrykking, ensretting og objektivisering av mennesker? Pornobransjen prøver stadig å skaffe seg mye markeder.

Hotmailen min blir stadig fylt opp av eposter fra adresser som pornoguy@msn.com og teensbm@teensbymail.com. Disse epostene inneholder stort sett linker til pornosider og sitater av typen «The flattest chested girls available on the net gettin’ it on!!! Watch them suck each other’s little raisins.» og «If you like them young, nasty, and horny you will not want to miss out on Teen Sex Club.» Bransjen har flere fordeler på internett. Det er stort sett vanskelig å spore hvem som står bak, det er enkelt og omtrent gratis å nå ut til mange. Det er vanskelig å ta dem som bryter for eksempel norsk lov fordi våre lover mot porno ikke kan brukes mot sider som har base i et annet land. Jeg anser likevel ikke pornoen på internett som det største problemet i dag.

Den største satsningen til porno- og prostitusjonsbransjen er rettet mot kvinnene. For å utvide markedet sitt er de nødt til å nå den delen av befolkninga der de har færrest lesere. Dette skjer på flere måter. De siste åra har illusjonen om «den lykkelige hora» blitt en offentlig godtatt illusjon. Vi finner mange også utenfor pornobransjen, for eksempel jentebladene, som fremstiller prostitusjon som noe luksuriøst, og gjennom damer som «Lek-Linda» Johansen får vi «den lykkelige pornoredaktøren». Gjennom å fronte de få damene som aktivt går ut for bransjen (og som stort sett også tjener mye penger på den) prøver de å gjøre bransjen mer renhårig. Media kjører aktivt med. Sex på forsida selger, og hvorfor skulle ikke tabloidmedia utnytte det potensialet pornobransjen gir dem?

De siste årene har vi sett en kraftig seksualisering av jentebladene. Dette har selvsagt flere sider. Blant de positive er det at man i større grad viser frem at jenter har en seksualitet som blir tatt på alvor.

Jenteblader på glansa papir

Jentebladene har modernisert seg og har kommet videre fra stadiet der novellene stort sett endte slik: «… så la han armen omkring henne og spurte: får jeg lov?» «Ja,» hvisket hun og lukket øynene. Det neste hun kjente var to myke lepper mot sine. THE END.» Novellene i dagens blader viser sex som en del av forholdet mellom kjønnene, slik som det er i virkeligheten. Det står også mye informativt om sex, for eksempel spørrespalter og reportasjer om prevensjon. Noen av jentebladene har brukt mye plass på å vise frem lesbiske og bifile, noe som bidrar til at disse gruppene blir synliggjort som en del av den vanlige seksualiteten.

Vi skal likevel være kritiske til hvordan jentebladene fremstiller jenters seksualitet. Det er ikke så mange jenter som forholder seg til Lek-Linda som rollefigur, men det er mye farligere når pornoen får innpass i jenters egne media. Unge jenter har selv sagt at de får det meste av seksualopplysningen fra venner og blader. Derfor er bladenes påvirkningskraft stor. Jentebladene har stort sett en målgruppe fra 16 og oppover, likevel vet vi at de appellerer til jenter ned i 10-årsalderen. Bladene er med å gi disse jentene et ganske klart bilde av hva som kommer til å bli forventet av dem seksuelt, at alle normale jenter har et aktivt sexliv fra 14-årsalderen og oppover. Som jente er du svært lite spennende og interessant hvis du ikke har kinky sex. Dermed forteller ikke bladene at det er helt normalt å være 18 år og jomfru, og de sier heller ikke at debutalderen har endret seg lite de siste 20 årene. I dag som for 20 år siden debuterer omtrent 1/3 før de fyller 16 år, 1/3 mellom 16 og 19 år, og den siste1/3 debuterer etter fylte 19 år.

Grensene flyttes

For hva slags seksualitet er det jentene får i jentebladene? For hvem har jentene en seksualitet? Som i pornoen «sier» jentene at dette er noe de gjør for seg selv. I flere av bladene finner vi reportasjer om jenter og gutter som stripper eller spiller inn pornofilm. Jentebladene intervjuer tilsynelatende vellykkede unge jenter og gutter. Det er disse som kan bli idealer eller personer jentene identifisere seg med. Og hvem ønsker vel ikke å være tiltrekkende for andre? Mange av reportasjene gir et inntrykk av at man blir mer populær og får bedre selvtillit av å strippe eller stille opp på nakenfotografier.

Tekstene har blitt mye råere, og noen av dem har motiv vi før bare kunne finne i pornoen. I novellen «Het ferie» (inside magazine nr 9, 1999) er den 18 år gamle Hanne med en venninne, Stine, og faren hennes til syden. I løpet av uka har Hanne og Stines far heftig sex på hans soverom. Det er ofte en forutsetning med trygge rammer rundt det som skjer for å ha det bra seksuelt. Vanligvis skulle man tro at det problematiske med at han var venninnens far og at hun sov i rommet ved siden av skulle ha stanset dem, iallfall gjort at det ikke ble så bra som det kunne ha blitt. Slik er det ikke her. «Han kledde sakte av meg og kysset meg over hele kroppen. Jeg hadde aldri før vært så opphisset, og vi hadde en helt fantastisk natt.» Teksten problematiserer ikke at han var gammel nok til å være faren hennes eller hvordan de forholdt seg til hverandre i etterkant. Novellen kan tolkes som at det er helt greit å ha sex med en venninnes far, og det blir antagelig veldig bra. Bladene reduserer seksualiteten til å kun å handle om samleie, ikke om tankene, spenningen og opplevelsene rundt.

I flere av bladene er holdningen at det er helt greit å selge mennesker, så lenge vi jenter får noe pent å se på også. «Svømmeren Aleksander (29) gledet mange da han var undertøysmodell for H&M og skulte ned med russisk kulde og sixpack fra boards over hele landet» (inside magazine nr 10, 2000). Dette er et skremmende fokus, fordi det godtar å gjøre salgsvare av mennesker. Kroppen er ikke til for ens egen glede og lyst, men for å vises frem til andre.

Den største endringen av jentebladene finner vi i antagelig i bildematerialet. Dette er en trend som ikke bare finnes i jentebladene, men er en del av den økende seksualiseringen vi finner overalt i samfunnet. I jentebladene har du stadig bilder av jenter med halvåpen munn og hendene plassert slik at de peker mot kjønnsorganet. Ofte er de nesten avkledd på overkroppen. Reklamer spiller ofte på sex, men også bladenes egne motereportasjer har endret stil og form.

Slåss mot porno!

For 20 år siden var det ikke stuerent å lese porno, mange butikker og kiosker nektet å selge det. Dette var hovedsakelig et resultat av aktivister som brukte mye tid og krefter i kampen mot at kvinner skulle selges over disk. Kampen mot porno er også en kamp om å definere hva pornoen er, og hva den står for. Å slåss mot porno blir nytteløst hvis vi ikke samtidig definerer hva porno faktisk er. I boka Kvinnekamp – vi eier morgendagen fra 1986 definerte Unni Rustad porno slik:

«Pornografi er et gammelt gresk ord. Porne betyr gateprostituert. Det betyr: kvinne som er til salgs. Det betyr: kvinner som er handelsvarer som jeg kan kjøpe på gata. Det betyr: kvinner som er tilgjengelige for alle menn, og: som står til tjeneste for alle menn som kan betale det hun koster. Det betyr kvinner som en kan onanere inni.

Grafi (graphi) betyr «å skrive om». Pornografi betyr altså å framstille kvinner som handelsvarer, som bruksgjenstander, som seksuelle slaver. Det handler om en bestemt holdning til kvinner. Pornografi betyr å framstille og propagandere for en seksualitet der kvinner ikke er selvstendige mennesker – med stolthet, egenverdi, egne seksuelle ønsker. Det handler om seksualitet der den ene parten blir brukt av den andre parten.»

Dette er en definisjon som vi fremdeles bør arbeide for å få ut til folk. Den forteller klart og tydelig hva pornoen står for, og hva den gjør med vårt syn på seksualitet. Klarer vi å få å vår definisjon til å bli den rådende i samfunnet, er mye av kampen vunnet.

Før var kampen mot porno i større grad en kamp mot at menn skulle definere kvinners seksualitet, mens den nå tilsynelatende blir en kamp også mot kvinner, som Lek-Linda og Jenter for Porno. Mye klarere enn for noen år siden blir porno fremstilt som noe frigjørende, og nå også for kvinner. Antipornoaktivister blir stort sett fremstilt som puritanister, moralister og lite frigjorte. Så lenge vi er det, blir argumentene våre mot porno skjult bak et moralistisk stempel.

Vi er nødt til å være dem som går hardest ut for jenters rett til seksualitet, også på andre områder. Vi bør rope høyt hurra for at kriseprevensjon (tidligere kalt angrepille) nå er reseptfritt. Vi må være dem som krever gratis prevensjon, og mer penger til helsestasjoner for ungdom. Vi bør arbeide for en bedre seksualopplysning i skolen, slik at ingen får all seksualopplysningen sin fra jenteblader eller porno. Gjennom å gå ut på denne måten blir vi ikke moralistfeministene, men gladsex-feminister. Da vil mye av kampen mot pornoindustrien allerede være vunnet.

av Ingrid Baltzersen

Stonewallopprøret, den natta lesber og homsar i New York City nekta politiet å stenga baren deira og trakassera dei, vert sett på som starten på den moderne homokampen. Men kva gjorde homsar og lesber før Stonewallopprøret i 1969?

Homofil identitet

I lister over kjende homofile, lesbiske og bifile finn ein alltid filosofar, kunstnarar og andre frå gamle tider. Dei gamle grekarane hadde unge mannlege elskarar, men dette var normalt og sett på som ein del av danninga. Det var heller ikkje livsvarige kjærleiksforhold, dei tok slutt når den yngste gifta seg og fekk seg sin eigen yngre elskar. Den homofile identiteten, slik som me kjenner, fanst ikkje, i alle fall vart han sett på som unormal.

Ein kan sei at starten på homopolitikken kom når den homofile legninga blei identifisert av psykoanalytikarane. Dette hendte på slutten av 1800-talet. Før det var sodomitten ein som hadde sex med menn. Han var ein forbrytar, men vart ikkje sett på som noko særleg annleis enn andre menn. Nå fekk den homoseksuelle ein vidare identitet, som ikkje handla berre om seksuelle handlingar enkeltvis. Første gong termen homoseksualitet synte seg, var i Tyskland i ein pamflett av ein lege og sexolog som jobba for avskaffing av sodomilova i Preussen. Eg har difor vald å skriva om dei hundre åra frå den homofile identiteten blei identifisert, og til Stonewallopprøret i 1969. Det å skildra all homokamp i Vesten gjennom hundre år er umogleg, så eg har plukka spanande tidsperiodar og stader. Eg har ikkje skrive noko om homopolitikken i Noreg, men det håper eg det vert tid og plass til seinare.

Sodomi

Oscar Wilde (1854-1900) er den homofile folk flest kjenner til frå attenhundretalet. Han vart offer for lovgjevinga mot sex mellom menn som fanst i dei fleste europeiske landa på den tida. Wilde var ein kunstnar, ein estetikar og glad i vakre menn. Han hadde eit kjærleiksforhold med sonen til ein marki, Lord Alfred Douglas (Bosie), og faren til Bosie skreiv eit fornærmande brev To Oscar Wilde, ponce and Sodomite, som Wilde anmeldte. Dette var ikkje ei særleg taktisk handling på den tida. Rettssaka snudde seg, og Wilde vart i staden dømt til to års straffarbeid. Wilde var ikkje oppteken av homopolitikk, og han trudde heller ikkje at han kunne bli dømt for å vera homoseksuell. Men saka mot han, der han ikkje angra noko, men derimot var vittig, fekk mykje presse. Det var ein vekkar for dei homofile. Dei blei meir redde for å bli arrestert, men «kjærleiken som ikkje tør sei sitt namn» hadde fått eit fjes.

Den tidlege homopolitikken i Tyskland handla mykje om lova mot sodomi, eller paragraf 175. Karl Heinrich Ulrichs (1825-95), ein av pionerane, skreiv på 1860-talet vitskapleg litteratur om homoseksualitet. Han meinte at mannlege og kvinnelege homofile var eit tredje kjønn.

I 1897 to år etter at Ulrichs var daud starta den første homopolitiske organisasjonen, The Scientific Humanitarian Committee. Dei jobba for å oppheva paragraf 175, opplysa folk om homoseksualitet, og få dei homofile interesserte i kamp for eigne rettar. Komiteen eksisterte i trettifem år, og hadde 5.000 medlemmer i 1908. Dei aksepterte teorien til Ulrichs om det tredje kjønn. Dr. Magnus Hirschfeld (1868-1935) starta komiteen og var leiar for instituttet dei opna i 1919. The Institute for Sexual Science er ein forgjengar for det amerikanske Kinsey Institute for Sex Research. I 1919 vart det og laga ein film med homofilt tema, Anders als die Andern (Annleis enn dei andre). Men under fascismens frammarsj vart den homofile rørsla sett tilbake. Hirschfeld var i tillegg jøde, og vart forsøkt drepen. Han flykta til Paris, der han daude i 1935. I 1933 vart instituttet angripe og bøkene brende. Sjølv om den første homofile rørsla starta i Tyskland, vart ikkje paragraf 175 oppheva før i 1968.

I USA var det på starten av 1900-talet fleire foredragshaldarar som reiste rundt og snakka om homoseksualitet. Det var ikkje noko organisering av homofile i USA på den tida, men mange møtte opp på foredraga. Ein del av foredragshaldarane var frå den tyske komiteen, men den amerikanske feministen og anarkisten Emma Goldman snakka òg om homoseksualitet på reisene sine. Ho vart kritisert av andre anarkistar fordi dei meinte anarkismen var misforstått nok om dei ikkje skulle ta opp homofili. Men det berre gjorde Goldman «surer of myself, more determined to plead for every victim, be it one of social wrong or of moral prejudice».

Bohemar

Mange av dei eksperimentelle, liberale miljøa på 1900-talet i både USA, Frankrike, Tyskland og England hadde ein viss grad av homofil, lesbisk og bifil utprøving. I Paris ved århundreskiftet var det chic å vera lesbisk kvinne, i alle fall for unge, ugifte jenter. Collette, Natalie Barney, Radclyffe Hall og Djuna Barnes er forfattarar som var unge på den tida. Dette fortsette på 20-talet med ein del av dei same kvinnene. Skilnaden var at no fanst det etablerte lesbiske par, slik som det kjente paret Gertrude Stein og Alice B. Toklas. I Tyskland, spesielt Berlin, fram til nazistane fekk makta var homolivet stort. Det var uteliv og filmar, forskning og politikk. På 10- og 20-talet i the Greenwich Village i New York, var det på same måte som i Paris på moten å vera litt lesbisk. I Harlem, New York på 20-talet, under den svarte renessansen der, var mange av jazzmusikarane og diktarane biseksuelle, og det fanst opne lesbiske og homofile. Både i Greenwich Village, Harlem, og i Paris ved århundreskiftet fanst det ikkje eit separat homofilt miljø, men den generelle liberale haldninga til sex gjorde at det gjekk an å ha eit biseksuelt image, i alle fall for kvinner.

Andre verdskrig

Under andre verdskrig i Tyskland vart mange homofile og nokre få lesbiske internerte i konsentrasjonsleirar og drepne. Dette sette homokampen i Tyskland mange tiår tilbake. Dei homofile fekk heller ikkje erstatning for lidingane sine, dei var jo dømde for ein paragraf som framleis fanst i lova. Hos dei allierte vart mange kvinner og menn separerte, menn var i krigen og kvinnene gjorde alt heime. Dette er noko som som regel fører til kjærleik og erotikk mellom menn i krigen og at kvinnene får testa ut nye kjønnsroller med å jobba i industri og fly jagarfly. Men dette er midlertidige endringar i liva til folk på grunn av ekstreme hendingar. Samtidig fekk dei prøva ut noko dei aldri hadde prøvd før, og ikkje alle gjekk tilbake til den vanlege heterofile kjernefamilien. Under krigen fekk mange homofile namn på legninga si for fyrste gong, det amerikanske forsvaret innførte nemlig det berømte spørsmålet «er du homoseksuell» som gjorde at alle amerikanske soldatar måtte tenkja over det og sei nei. Homofile barer blomstra i dei amerikanske havnene. Det var i etterkrigstida at dei homofile bydelane i store amerikanske byar starta å vakse, og kvinner hadde fått smake fridomen utan menn og med arbeid. I 1948 kom Kinsey-rapporten som viste at det fanst mange mannlege homofile, og i 1953 laga Kinsey-instituttet ein rapport som viste at det fanst kvinnelege homofile òg.

Borgarrett og opprør

I etterkrigstidas USA kom alle borgarrettsgruppene. Dei kjempar for rettane til svarte, indianarar og kvinner. Homofile vart inspirerte av dette og i 1951 starta The Mattachine Society og et år etterpå One Inc. Dei homofile kvinnene starta i 1955 The Daughters of Bilitis. The Mattachine Society blei starta av kommunistar og eks-kommunistar, og var i starten organsiert i celler. Dei såg på dei homofile som ein minoritet, på lik linje med svarte, indianarar og meksikanarar i USA. Men etter kvart tok andre over, og dei var meir opptekne av at homofile var like heterofile.

Joseph McCharthy meinte at kommunistane øydela hjernane og dei homofile øydela kroppane til «gode amerikanarar» og homofile vart forfølgde som fiendar av den amerikanske staten. Amerikanarane tvang dette på britane òg, og denne haldninga til homofile haldt seg lenge etter McCharthy. Men kanskje på grunn av dette fortsette dei homofile å organisera seg. På 60-talet blei organisasjonane spreidd over heile landet, og i 1967 var den første gruppa offisielt akseptert på eit universitetsområde. Gay is Good vart teke i bruk på same måte som Black is beautiful for å heva dei homofile sitt sjølvbilete. Dei homofile var meir synlege. Dei ville ikkje bli undertrykte lenger, og ei sommarnatt i 1969 i New York City, reiste dei seg og slost mot politiet.

Kjelder

• Warren J. Blumenfeld og Diane Raymond: Looking at gay and lesbian life, Boston, Massachusetts 1988, oppdatert og utvida utgåve 1993
• Neil Miller: Out of the past, New York 1995

av Arnljot Ask

Moroenes samfunn ble for noen hundre år siden sett på som det best utviklede i hele det filippinske øyriket. De utviklet et velorganisert samfunn som skapte sin egen sentrale regjering flere hundre år før det filippinske republikken så dagens lys.

Kimene til «Moroland» finner vi i det trettende århundret, da islamske misjonærer kom til øyene i Sulusjøen. Sultanatet i Sulu ble etablert rundt 1450 under sultan Syed Abubakar, og de to sultanatene i Maguindanao og Buayan ble slått sammen til ett, Sultanatet i Maguindanao, i 1619 under Sultan Kudarat. Under Sultan Kudarat ble makt- og innflytelsessfæren utvidet til også å skattlegge sjøfarende innbyggere på kysten av Borneo og visse områder av Basilan og Visayas. Dette er noe av bakgrunnen for at moroene, eller bangsamorofolket som er den fulle betegnelsen, ikke aksepterer det tapet av sin frihet og uavhengighet som de særlig er blitt utsatt for i det siste hundreåret.

Muslimsk

Store deler av det nåværende Filippinene ble muslimsk i denne perioden, også Manila-området, og ble først kristna da den spanske koloniseringa var gjennomført mot slutten av det sekstende århundret. Spanjolene fikk imidlertid aldri kontroll over sultanatene i sør. Helt fram til slutten av det nittende århundret ble da også Mindanao og Sulu betraktet som «fremmed territorium» av koloniherren. Spansk suverenitet ble bare oppnådd for kortere perioder innenfor garnisonsområdene, mens størsteparten av øyene forble under morostyre. Dette var grunnen til at amerikanerne søkte og signerte den såkalte Kiram-Bates-avtalen med moroene i august 1899, da de tok over som koloniherrer etter spanierne. (Avtalen bærer navnet etter hovedsignatorene, Sultan Kiram II av Sulu og brigadegeneral Bates fra USA). Denne avtalen innebar at USA administrerte områdene til moroene separat fra områdene til de som ble regnet som filippinernes. Det ble opprettet en Moro-provins på Mindanao, som besto av områdene Cotobato, Davao, Lanao, Zamboanga og Sulu.

USA

USA skiftet linje i 1913, da de prøvde å forene hele området under styret i Manila. De klarte allikevel ikke å gjennomføre dette i praksis, til tross for utstrakt maktbruk og flere reine massakrer mot moroene. En egen lov, kjent som «Den administrative koden for Mindanao og Sulu», ble tatt i bruk for å styre moroene. Men amerikanerne mislyktes i å tvinge moroene til å akseptere Manila-styret, og da den filippinske republikken ble proklamert 4. juli 1946 motsatte moroene seg å bli underlagt denne, helt fra starten av.

Under Republikkens styre har undertrykkingen og forfølgelsen av moroene også tatt form av forsøk på såkalt «etnisk rensing», med religiøse overtoner. Kristne vigilantegrupper (ILAGAS) har massakrert flere tusen muslimer på Mindanao. Samtidig har innflytting av filippinere fra Luzon og Visayas, og annen innvandring knyttet til den økonomiske koloniseringen av området, fortrengt moroene fra bykjernene og de mest lukrative landområdene. Et grelt eksempel på dette er fortrengingen av maranaoene (innsjøfolket) fra områdene rundt Lake Lanao, den store livgivende innsjøen i Lanao del Norte provinsen. Her har det Nasjonale kraftkompaniet (NPC) demmet opp 7 dammer langs en 30 km strekning av Agus elva, for å skaffe kraft til industriområdene i Iligan og Cagayan de Oro. Dette har tappet ned Lake Lanao og tatt bort mye av det tusenårige, tradisjonelle livsgrunnlaget til maranaoene. Fabrikkene som nå nyter godt av den nye krafta fra vannet, har imidlertid ikke blitt noe alternativ for de opprinnelige innbyggerne. National Steel Company, Filippinenes største stålverk, blir framstilt som et storslagent utviklingsprosjekt for å industrialisere det nordre Mindanao. Der det ligger midt i den muslimske landsbygda, vest for Iligan City, er den en hovedarbeidsgiver i området. Men av de 4.000 som jobber der, er bare noen handfulle maranaoer. De fleste er kristne innflyttere fra Visayas som ble brakt hit på 1970-tallet i forbindelse med utbyggingsprosjektene. Moroene er her, som stort sett ellers på dagens Mindanao, hovedsakelig bønder eller landarbeidere hos velstående storbønder og svært mange lever under det som FN definerer som fattigdomsgrensa på Filippinene.

Disputt om folketall og landområder

På grunn av koloniseringa har det som en gang var et flertall av bangsamoroer på Mindanao som helhet, nå blitt et mindretall. Men det står strid om de konkrete talla. Folketellinga til Manila-regjeringa i 1980 regner med vel 2,5 millioner moroer av tilsammen 10,9 millioner innbyggere på øya. Ut i fra disse talla er det bare de 5 provinsene (av 23) Sulu, Tawitawi, Lanao del Sur, Maguindanao og Basilan som har flertall moroer. Den Autonome Regionen i Muslimsk Mindanao (ARMM), som ble opprettet i 1990 og hvor lederen i Moro National Liberation Front (MNLF), Nur Misuari, nå er guvernør etter fredsavtalen mellom MNLF og regjeringen i Manila i 1996, omfatter de fire første av disse fem provinsene.

Disse befolkningstalla bestrides av Moro-organisasjonene. De hevder at rundt halvparten, 5,3 millioner, var moroer i 1982, og at det var mellom 7 og 10 millioner moroer spredt over det de regner som Bangsamoro homeland. Dette hjemlandet regnes å være mesteparten av Mindanao (med unntak av nordøstre delen), øyene i Sulu-øygruppen og kystområdene sør på Palawan. Noe av uenighetene rundt befolkningsanslagene er det rimelig å tro har bakgrunn i tilsvarende forhold som vi har her hjemme når antallet samer skal bestemmes. I en undertrykt folkegruppe vil det alltid være en del som ikke ønsker å stå fram, eller ikke vet at de tilhører den.

Kilder

• «Ethnic cleansing in Mindanao, Philippines», av Fred Hill i Islamic Horizon april 1996
• Hjemmesida til MILF (http://www.morojihad.com)

av Ebba Wergeland

Den arabiske verden kjenner «krigen mot terrorisme». Israel har i femti år rettferdiggjort krigshandlingene sine som gjengjeldelser for palestinske «terroraksjoner». I virkeligheten har de selvsagt vært ledd i langsiktige strategier, iverksatt når anledningen bød seg.

USAs angrep på Afghanistan kan heller ikke forklares som svar på aksjonene 11. september. Krig krever langvarig planlegging, etterretning og risikovurdering. Da USA for flere år siden plasserte bin Laden i skurkerollen, la de propagandamessig grunnlag for angrep mot Afghanistan ved passende anledning. Når de nå setter planene i verk, varsler det en revidert strategi for fortsatt verdensherredømme. Fokus rettes mot Sentral-Asia og mot Russlands og Kinas nærområder. Olje er stadig et stikkord. USA stoler på at militær styrke skal garantere «the American Way of Life». Arabiske analytikere har lenge advart mot fascistisk utvikling i USA på grunn av den stadige bruken av militærmakt som problemløser. «Krigen mot terror» der alle middel er tillatt, inkludert såkalte anti-terroristlover som gir FBI og CIA vide fullmakter på bekostning av rettsikkerhet, bekrefter at det er grunn til bekymring.

I kjølvannet av angrepene mot Afghanistan har USA fått hastverk med å opprette en palestinsk stat (etter 54 års tenkepause). De trenger ro og orden i Palestina. Alliansen med araberstatene kommer ikke gratis. Derfor snakker Bush, Blair, Jagland, Petersen og til og med Sharon plutselig om en palestinsk stat. Ikke et fritt og demokratisk Palestina, men et Palestina som likner USAs arabiske favoritter: fattig på demokrati og menneskerettigheter.

Israel vil tjene på hastverks-Palestina. Det blir en formalisering av dagens bantustansystem, ekstremt sårbart for israelsk press gjennom blokkering av veier, vann og elektrisitetsforsyning. Palestinerne trenger ingen rask løsning, men forhandlinger. Kall det gjerne en videreføring av Oslo-prosessen. Mange av Oslo-avtalens kritikere måtte tenke seg om en gang til da Sharon erklærte den død og maktesløs. Sharon forstår Palestina-konflikten som Arafat, men fra motsatt side. Han avviste Oslo-avtalen av samme grunn som Arafat aksepterte den. Fordi den representerte en historisk innrømmelse fra Israel: anerkjennelse av PLO og palestinernes nasjonale rettigheter, og dermed dypest sett en innrømmelse av sioniststatens tvilsomme legitimitet. Siden 1993 har palestinerne i denne prosessen gradvis fått internasjonal aksept (sabotert av USA og Israel) for at sentrale FN-resolusjoner skal legges til grunn for en avtale om Palestina, og for at FN har et overordnet ansvar for palestinernes situasjon.

Fordrivelse av palestinerne har alltid eksistert som mulig løsning for sionistene. Ikke som en dramatisk operasjon, men gradvis, i alle sammenhenger der det er mulig. Det gir mening til det siste årets konsentrerte angrep mot kristne byer i Palestina: Bethlehem, Beit Jala, Beit Sahour. Mange kristne palestinere har familie i USA og dermed mulighet for å flykte. Parallelt satser sionistene på innvandring av jøder. Dagens sikkerhetsproblemer og dårlige PR ødelegger for dem.

Palestinernes mulighet ligger i evnen til å bevare enheten, og til å klore seg fast på palestinsk jord. Befolkningsutviklingen arbeider for dem. Et viktig element i den andre intifadaen er den økte oppslutningen den får fra etterkommerne etter den opprinnelige palestinske befolkningen inne i Israel. De utgjør omlag en seksdel av Israels folketall.

Det finnes alternativ til krigen om folketall og opprettelsen av bantustans. Opprinnelig vurderte PLO sameksistens med jødene i Palestina som den eneste realistiske løsningen. De godtok to-stats løsningen fordi sameksistens ble avvist. Også blant jøder i Israel finnes det nå noen som tør snakke om to folk, en stat, som den mest realistiske løsningen. Det vil bety slutten for den politiske sionismen, og dermed endelig en mulighet til varig fred i Palestina.

av Espen Løkeland-Stai

Å skrive om krig er å føre den videre med andre midler, skriver Lars Borgersrud i innledninga til boka Konspirasjon og kapitulasjon, som ble gitt ut på Oktober forlag før jul. Denne boka er et mektig våpen for alle som vil føre krigen om historia videre.

«Etterkrigshistorikerne har etablert en oppfatning om at i Norge, i motsetning til andre land vi ikke liker å sammenligne oss med, har offiserene og de militære aldri blandet seg inn i politikken, men vært opptatt av å forsvare landet mot ytre trusler.

Denne oppfatningen står for fall. Det fantes en konspirativ tradisjon blant norske offiserer mellom 1814 og 1940, som i høyeste grad var politisk.

(…) Det er selve tradisjonen som her skal beskrives.»

Slik innleder Borgersrud det som mer enn noe annet er en historisk reise gjennom den norske arbeiderbevegelsens framvekst og statsapparatets forsøk på å knuse bevegelsens inntreden som en organisert kraft i klassekampen.

Stille mobilisering

I boka beskriver Borgersrud med et vell av eksempler hvordan det norske forsvaret først av alt er bygd opp for å forsvare staten mot «den indre fiende» – den framvoksende arbeiderbevegelsen. Den 9. april 1940 får dette fatale konsekvenser: Den norske forsvaret har forberedt seg på en indre revolusjon og slett ikke en ytre invasjon. Resultatet kjenner vi i dag.

Den største delen av boka omhandler forsvarsmyndighetenes vaklende opptreden aprildagen i 1940. Med god grunn. Generasjonene etter krigen er flasket opp på det Borgersrud beskriver som «en krigsversjon hvor arbeiderbevegelsen, «den brukne gevær» og regjeringen Nygaardsvold fikk skylden for 1940». Mot dette setter historikeren en krigsversjon der et fascistoid offiserskorps sin stille mobilisering da okkupantene kom til landet, får skylden.

«Den største skandalen i 1940 var den stille mobiliseringen, og den største skandalen for norske krigshistorikere er at de aldri har interessert seg for den. Hvordan kunne landets myndigheter iverksette en hemmelig mobilisering når fienden sto i landet, og hvorfor har nesten ingen historikere tatt det opp?»

Slik innleder Borgersrud historien om 1940 med et spørsmål han senere besvarer med glans. Da boka kom, stilte Dagbladets anmelder Hans Fredrik Dahl spørsmål ved hvorvidt sammenhengen mellom mellomkrigstidas politisering og mobiliseringskaoset 9. april egentlig holder. Sammenhengen er ikke klar, mener Dahl. Det er selvsagt ingen sannhet Borgersrud har presentert, slik ingen historieskriving er det. Men Borgersruds analyser er imponerende spekket med dokumentasjon og eksempler. Sammenhengen er ikke vanskelig å se, hvis man vil.

Offiserene sympatiserte med NS

Som ung historieforsker skal Borgersrud ha blitt forsikra om at prosenten av NS-medlemmer blant offiserer var langt under gjennomsnittet i Norge. Det var han selv som skulle avlive myten. Etter å ha pløyd seg gjennom arkiver, som dels har blitt forsøkt stengt for historikeren, viser han at 40 prosent av alle norske offiserer valgte okkupantenes side eller tok ledende stillinger i Hitlerstaten etter 1940. NS-prosenten blant offiserene var sju ganger større en i befolkninga ellers.

Ikke bare gikk Norge inn i krigsårene med et nazisympatisk offiserskorps. Da soldatene skulle forsvare landet mot okkupantene, viste det seg at mange av våpnene rett og slett var ubrukelige fordi de var basert på et forsvar som rettet seg mot folket, og ikke mot fienden. Dette sammen med det Borgersrud mener var en lovstridig indre mobiliseringsordning, rettet mot folket, var altså årsakene til at det gikk som det gikk i 1940, skal vi tro Borgersrud.

Påstandene fra Borgersrud er mildt sagt oppsiktsvekkende. Hvordan kunne undersøkelseskommisjonene etter krigen ha styrt unna det som forfatteren hevder var en lovstridig mobiliseringsordning rettet mot egen befolkning? En konspirasjon som ifølge Borgersrud var blitt holdt skjult for Nygaardsvold-regjeringa etter 1935? Forfatteren svarer slik: «En slik avsløring var ikke ønsket verken av regjeringen eller av den borgerlige opposisjonen i tiden etter 1945.»

Revolusjonsfrykt

Selv om beskrivelsen av situasjonen i april 1940 både er mest omtalt og har blitt viet mest plass, starter historien lenge før. Historien Borgersrud beskriver, spenner fra bruken av militære styrker under motsetningene mellom Norge og Sverige og til statsmaktas kamp mot arbeiderbevegelsen fram mot utbruddet av andre verdenskrig.

Forfatteren gir et godt overblikk over arbeiderbevegelsens mange streiker og forskjellige sosiale bevegelser – og hvordan de ble møtt med militær makt. Bondereisningen mot økte skatter ble møtt av soldater i 1818. Revolusjonsåret 1848 skapte frykt og Thranerørsla ble hardt undertrykt med militær makt i 1851. Soldater ble før første verdenskrig og den russiske revolusjonen satt inn i arbeidskonflikter i 1878, 1880, 1881, 1902, 1903. Eksempelet Menstad, da Vidkun Quisling satt som forsvarsminister i Bondeparti-regjeringa, skulle være godt kjent for Røde Fanes lesere. Det som kanskje er mindre kjent er hvordan en av grunnpilarene i det borgerlige demokratiet, parlamentarismen, ble innført mot forsvarsledelsens vilje.

Dyrtidsaksjoner og revolusjonsfrykt i årene 1917 og 1918 skapte en ny utvikling av forsvaret. Mobiliseringen mot den indre fienden startet for fullt og etter en tid med innretting av forsvaret mot denne fienden, var det ifølge Borgersrud ingen tvil om hva forsvaret nå representerte. «At det borgerlige militærapparatet nå først og fremst var rettet innover mot arbeiderklassen, mente de fleste – uavhengig av politisk ståsted – forlengst var demonstrert», skriver han. Fram mot Arbeiderpartiets inntreden i regjeringa med kriseforliket i 1935, ble det mobilisert for militærkupp ved en eventuell revolusjon. Men i motsetning til i Spania 1936 ble som kjent et kupp forhindret i Norge.

Den løgnen man blir enige om

Boka, Konspirasjon og kapitulasjon, er egentlig en omarbeidelse av fire bøker Borgersrud tidligere har gitt ut på Oktober. De tre første, serien Våpen mot folket, ble gitt ut under pseudonymet Ottar Strømme, mens den siste, Unngå å irritere fiende, ble gitt ut under eget navn. Grunnen til bruken av pseudonym for de tre første var at bøkene var bygget på Borgersruds hovedfagsoppgave som ble klausulert etter påtrykk fra daværende sjef for Forsvarets krigshistoriske avdeling.

«Historie er den løgnen man er blitt enig om,» skal Napoleon engang ha sagt. Borgersrud går til angrep på det rådende historiesynet, og bøkene var omstridt da de kom første gang. Ikke underlig da de beskriver en forsvarshistorie som ligger fjernt fra den heltehistorien som vanligvis presenteres. Jeg er enig med forfatteren når han skriver at det ikke finnes noen abstrakt «sannhet» og slett ikke historikere som i det lange løp kan forutse hva et framtidig samfunn vil lete etter i fortida, uansett i hvilken retning de måtte søke empiri og uansett hvor innsiktsfullt de måtte lete.

«Sannhet er ikke bare knyttet til metode, men også til verdi- og maktforhold og i siste instans til samfunnsinteresser. Denne historien er skrevet ut fra en teori om at militærmaktens rolle i den indre, politiske og økonomiske samfunnsutviklingen bestemmer dens utadrettede virksomhet,» skriver forfatteren.

Samtidig som Borgersrud har gitt ut sin bok kommer nå den offisielle, statsbetalte forsvarshistoria i fem bind. Første bind har allerede høstet stor oppmerksomhet og fyndord. Borgersrud har startet krigen om forsvarshistorien med en bok som utgjør et viktig korrektiv til den offisielle historien og bør være pensum for alle som vil fordype seg i historien til statens militære apparat. Ikke minst er den velskrevet og en fryd å lese.

av Jorun Gulbrandsen

Bli med, bli med!

Vær med og gjør EU sitt toppmøte til en kraftig manifestasjon mot EU og all dens vesen!

Mot EUs fire friheter. Mot fri flyt av munn- og klovsyke. Mot fritt leide for privatisering av helse og velferd. Mot individuelle lønnsavtaler. Mot den europeiske festingen mot folk fra sør. Mot europahær og angrepskrig. Mot Brüsseldiktatur og EØS-avtale. Mot WTO og Verdensbanken. Mot gjeldsslaveri og utsuging av fattige folk.

Demonstrer for en velferdsstat, for at folk skal kunne bo og jobbe i distriktene, for at ethvert storting skal gjøre sine egne vedtak uten innblanding fra fremmede makter, uansett hvor dumme vedtaka kan være. Demonstrer gjerne for å legge hele pengediktaturet i grava!

Til Göteborg kommer også folk som støtter EU. Men som mener at EU også har noen kritikkverdige feil. «Et annerledes Europa» snakker de om. Ikke et Europa befridd fra EU. De skal ha «Et annerledes EU»-EU.

Det kommer folk som vil demonstrere mot markedets tyranni. Men som faktisk ser EU som redskapet for å temme «den globale kapitalen». For EU, mot USA. Sosialdemokrater i AP og SV har organisert seg i «Radikalt Europa». De skal forsøke å gjøre det legitimt å være ja-folk på venstresida.

Den norske regjeringa manøvrerer nå for å kunne sende en ny søknad om EU-medlemskap. Göteborg-toppmøtet er en god anledning til å gi EU-motstanden her i Norge en kraftig vitamininnsprøyting. Mot all «annerledes Europa»- propaganda ønsker AKP å styrke nei-sida og kampviljen mot EU. Den vil i sannhet komme til nytte. Bli med til Göteborg 15. og 16. juni!

av Arnljot Ask

Sjøl om Filippinene formelt ble en sjølstendig stat da USA ga Filippinene sin nominelle uavhengighet på USAs nasjonaldag 4. juli 1946, har USA beholdt det reelle grepet om landet etterpå, både økonomisk, politisk og militært. Den nasjonaldemokratiske fronten på Filippinene (NDF) fører derfor en kamp for å frigjøre landet fra denne nykoloniale posisjonen Filippinene er i.

Denne kampen griper inn i både bangsamorofolkets frigjøringskamp på Mindanao og striden for nasjonale, demokratiske og sosiale rettigheter som andre nasjonaliteter på Filippinene fører. Ved siden av bangsamorofolket er det først og fremst igorotfolket og andre folkeslag i Cordillera, i høylandet på det sentrale og nordlige Luzon, som i organiserte former har satt dette spørsmålet på dagsorden i den grad at det griper inn i den politiske hverdagen til landet som helhet.

På grunn av denne sammenhengen vil vi i dette nummeret av Røde Fane, som konsentrerer seg om frigjøringskampen til bangsamorofolket, også skissere noen av hovedtrekka i strategiene til NDF og Cordillera Peoples Alliance (CPA), frigjøringsfronten til cordillerafolket. For å skjønne mer av rammevilkåra for bangsamorofolkets kamp. I et seinere hefte vil vi behandle helheten i den nasjonal demokratiske revolusjonen på Filippinene grundigere.

En nasjonal, demokratisk revolusjon

Den filippinske revolusjonen i 1896-98 gjorde slutt på det spanske koloniveldet i landet. Denne revolusjonen var, i tillegg til å være antikolonial, også starten på den borgerlig demokratiske revolusjonen på Filippinene. Den ble ledet av det framvoksende borgerskapet i landet og utnytta krigen mellom Spania og USA. USA intervenerte imidlertid og erobra Filippinene gjennom den krigen som fulgte fra 1899 til 1902. Det direkte kolonistyret fra USA varte da fram til 1946, bare avbrutt av den japanske okkupasjonen 1942-45.

Som en moderne imperialistmakt var USA interessert i å trekke superprofitt ut av utnyttinga av Filippinenes rike ressurser. USA drev derfor fram en utvikling av sosioøkonomien på Filippinene fra føydalisme til en form for halvføydalisme, avhengig av produksjon av jordbruksvarer og mineralvarer for eksport. Denne utviklinga fortsatte også etter 1946, ifølge NDF sin analyse, ved et indirekte kolonistyre gjennom ulikeverdige traktater, avtaler og arrangementer på det økonomiske, politiske, militære og kulturelle planet. Dette førte til at det ledende sjiktet i borgerskap i landet ble avhengig av USA; et såkalt kompradorborgerskap. Den filippinske økonomien forble halvføydal, med kompradorborgerskapet og godseierklassen som de lokale utbytterklassene, underlagt USAs kontroll. Denne analysen ligger bak at NDF karakteriserer Filippinene som et halvkolonialt og halvføydalt samfunn, over 50 år etter den formelle uavhengigheten ble proklamert.

Den borgerlig demokratiske revolusjonen som starta i 1896, er ennå i dag ikke fullført. Den hadde endog et tilbakeslag under diktaturet til Ferdinand Marcos fra 1972 til 1986. Det folkelige opprøret som styrta han 25. februar 1986, førte imidlertid ikke til noe brudd med den sosioøkonomiske strukturen. Cory Aquino, som sjøl kommer fra godseierklassen, opprettholdt også underdanigheten til USA. Det opprøret som høsten 2000 reiste seg mot daværende president Joseph Estrada avdekket at fremdeles har de føydale kretsene sterk innflytelse i de øvre sirklene i det filippinske samfunnet og lever høyt på et korrupt system som står i motstrid til interessene til det nye borgerskapet. I det nye «Edsa-opprøret» (oppkalt etter hovedgata Edsa hvor massedemonstrasjonene mot Marcos fant sted i 1986) marsjerte småborgere og borgere fra Makati (bydel i Manila som symboliserer storkapitalen) side om side med arbeiderklassen og andre samfunnssjikt. Ikke for å innføre arbeiderklassens stat, sosialismen, men for å utvide de demokratiske rettighetene som deler av borgerskapet også har interesser av. Hvilke følger det vil få for de økonomiske og politiske strukturene i landet, avhenger av oppfølgingen av protestene mot Estrada-regimet. Utfallet er ennå ikke gitt, i mai 2001 når dette skrives. At Estrada ble kasta i januar 2001 og Arroyo ser ut til å befeste sin makt gjennom valgene nå, er derfor ingen grunn for NDF til å endre vesentlig på sin frigjøringsstrategi. Borgere med basis i føydalklassen, som ikke baserer seg på den vulgære og åpne korrupsjonen som Estrada-saken har avdekka, vil fortsatt sitte med stor makt. Og flere av de innflytelsesrike «klanene» som støttet Estrada beholder viktige posisjoner både i det politiske og militære hierarkiet.

NDF

Vi skal ikke gå gjennom hele NDF sitt program for den nasjonale demokratiske revolusjonen her, men nøye oss med å se på noen av punktene som berører forholdet til de nasjonale frigjøringskampene til minoritetene.

1. I det første punktet i NDFs program, hvor sjølve målet formuleres: Forene det filippinske folket for å kaste det halvkoloniale og halvføydale systemet og for å fullføre den nasjonale demokratiske revolusjonen, framheves enheten med frigjøringsbevegelsene til bangsamoro- og cordillerafolket som forutsetninger for å lykkes med dette.
2. Det slås fast at den demokratiske koalisjonsregjeringa (som skal opprettes når den nasjonale demokratiske revolusjonen seirer) skal anerkjenne og garantere urbefolkningens rettigheter til deres hjemland og naturressurser.
3. I programmet er det et eget hovedpunkt som sier: «Fjern alle former for nasjonal undertrykking og kjemp for enhet med bangsamorofolket, cordillerafolket og andre urfolk og grupper i deres kamp for sjølbestemmelse.»

I dette punktet anerkjenner NDF retten til sjølbestemmelse, inkludert retten til løsrivelse. De understreker at de har «retten til å bestemme sin egen skjebne, å befri seg fra nasjonal undertrykking, utbytting, sjåvinisme og diskriminering, å oppnå demokrati, å regjere seg sjøl og strebe etter sosial framgang på allsidig vis og i overensstemmelse med sine spesielle vilkår».

Når de slår fast retten til løsrivelse, peker de også på at NDF vil jobbe for at det skal være mulig å bevare en enhet innenfor en autonomi i et framtidig demokratisk Filippinene, at NDF vil «fremme enheten, likeverdet, brorskapet mellom alle folk, nasjonaliteter og urfolk innenfor det filippinske samfunnet», at de vil søke å «gjøre slutt på og gi oppreisning for følgene av nasjonal undertrykking, fiendskap og splittelser spunnet av århundrer med kolonistyre etterfulgt av den eksisterende halvkoloniale orden».

En virkelig regional autonomi

Igorotene og de andre urfolkene i Cordillera teller en drøy million mennesker. Igorotene, som er den største av disse urfolkene, er en indonesisk folkegruppe som kom til området for flere tusen år siden og ble den dominerende befolkningen i høylandet i det sentrale og nordlige Luzon. I dag er ressursene i dette området kontrollert av utenlandske og filippinske kapitalinteresser. Internasjonalt ble deres kamp for nasjonale rettigheter kjent under kampen mot Chico-dammene på 1970-tallet. I dag er det et annet damprosjekt som truer med å fordrive titusener av cordillerafolket fra deres bosteder og ødelegge deres livsmåte; San Roque-dammen.

Foruten vannkrafta og tømmeret fra de frodige skogene, har det vært gullet og andre mineraler i fjellene som har fristet filippinsk og utenlandsk kapital. Klimaet inviterer også til fruktdyrking og blomsterdyrking som kapitalsterke selskaper higer etter å fravriste lokalbefolkninga kontrollen over.

Cordillera Peoples Alliance

Som følge av oppblomstringa av den folkelige mobiliseringa rundt Chico-aksjonene, voks det i 1980-åra fram organisasjoner som satte kampen for nasjonal sjølråderett for cordillerafolket på dagsorden. Det samlende kravet ble etter hvert å kreve regional autonomi for Cordillera. Den revolusjonære organisasjonen for cordillerafolket som var med i paraplyorganisasjonen NDF, Cordillera Peoples Democratic Front (CPDF), hadde da vært aktiv siden starten på 1970-tallet og også sentral i organiseringa av Chico-aksjonene. Den fikk på 1980-tallet følge av Cordillera Peoples Alliance (CPA), en breiere, legal front som stilte omtrent de samme parolene for den politiske kampen.

Fjerninga av diktatoren Marcos fra presidentpalasset i Manila la også et ekstra press på den nye regjeringa til Cory Aquino, slik at visse administrative tiltak ble iverksatt fra 1987 av. Lokale institusjoner, som Cordillera Executive Board – Cordillera Regional Assembly (CEB-CRA) ble etablert. I konstitusjonen av 1987 ble det også innbakt en bestemmelse om regional autonomi for Cordillera (Cordillera Autonomous Region-CAR). CEB-CRA skulle være institusjoner som drev dette framover og ble administrasjonen i en framtidig autonom region.

Fram til i dag har denne prosessen stort sett vært spillfekteri. Masse penger er blitt brukt til å lage diverse komiteer og putte folk inn i ulike kontorer. Regjeringa har oppnådd å få en alliert i en utbrytergruppe fra CPDF, Cordillera Peoples Liberation Alliance (CPLA), som har gått inn i denne prosessen og blitt en del av CEB-CRA-strukturen.

Grunnen til at myndighetenes prosess har stoppa opp, ligger i en grunnleggende uenighet om hva som skal ligge i autonomi. Manila har ikke tenkt at det skal gi urfolkene noen reell innflytelse over ressursene i området, bare et skinndemokrati hvor lokale samarbeidsfolk kan få seg posisjoner og lønn for strevet. Siden de nå ikke klarer å få gjennomslag for dette prosjektet hos befolkninga og massebevegelsene i området, hvor CPA er den toneangivende, er Manila nå i ferd med å legge hele greia på «is». Bevilgningene til CEB-CRA stoppet opp i 1. halvår 2000. Etter det undertegnede kjenner til, gir heller ikke 2001-budsjettet noe til den videre drifta.

Retten til forfedrenes land og naturressursene

Det avgjørende punktet som skiller Manila og den folkelige cordillerabevegelsen gjelder hvem som skal ha rettighetene til jorda og naturressursene. Ikke en ukjent problemstilling for oss her i Norge heller, i forhold til spørsmålet om samenes rettigheter!

Det første punktet i CPAs krav til det de kaller et «virkelig regionalt autonomi» er: Full anerkjennelse av folkenes rett til forfedrenes jord i overensstemmelse med de tradisjonelt bestemte grensene, inkludert alle naturressurser der.

Dette betyr ikke at alle landsbyer skal ha eneretten til resursene i sitt område. Rettighetene gjelder kollektivt, slik de også praktiseres internt stor grad innefor de enkelte landsbyene i dag. Punktet følges opp av presiseringen: Respekt for den territoriale integriteten i Cordillera-regionen som det kollektive hjemlandet til cordillerafolket, med førsterett til de kollektive rettighetene og kontrollen over naturressursene i regionen.

Dette betyr at urfolkenes rettigheter skal sikres når den filippinske staten foreslår tiltak på nasjonalt plan som berører området. Men CPA tror ikke at dette vil være mulig før etter at en nasjonal, demokratisk revolusjon har endra karakteren til det filippinske samfunnet. De betrakter seg derfor som en del av bevegelsen for en slik revolusjon på Filippinene. De stiller dermed i utgangspunktet ikke opp som mål en egen Cordillera-stat, men at Cordillera skal bli et autonomt område innenfor et framtidig demokratisk og folkestyrt Filippinene.

En grunn til at de ikke går så langt som toneangivende organisasjoner til bangsamorofolket, som ønsker løsriving, kan være at de ikke ser det slik at cordillerafolket har nådd stadiet med å konstituere seg som egen nasjon, slik en av representantene for CPA vi snakka med så på det.

Fritt Bangsamoro!

Vi går grundigere inn på konflikten mellom bangsamorofolket og Manila i hovedkapitlet i dette heftet. Her skal vi bare peke på hvordan denne konflikten forholder seg til den nasjonale frigjøringskampen for Filippinene som helhet.

Som allerede nevnt er det en rådende oppfatning i den toneangivende frigjøringsbevegelsen, Moro Islamic Liberation Front (MILF), at bangsamorofolket må få sin egen stat, løsrevet fra Filippinene. De ser på dette ikke bare som en sak for å komme vekk fra den undertrykkinga og utbyttinga de i dag blir utsatt for fra regimet i Manila og internasjonal storkapital som utnytter naturressursene deres. De ønsker dette også på lengre sikt under et eventuelt demokratisk styre på Filippinene. Slik sett skiller de seg fra strategien til CPA i Cordillera og fra det som NDF ser på som den mest ønskelige løsningen for framtida (som fra deres side er autonomi i en demokratisk og ikke-diskriminerende filippinsk republikk).

I dagens felles kamp mot felles fiende står imidlertid MILF og NDF sammen. De to organisasjonene har inngått en avtale om gjensidig støtte og respekt. Jose Maria Sison sier i en innledning fra 1996, til en internasjonal konferanse om det nasjonale spørsmålet (som finnes på NDF sin hjemmeside på nettet):

«Styrkene til den nasjonaldemokratiske revolusjonen har alltid støttet og oppmuntret MNLF (Moro National Liberation Front – den andre store frigjøringsbevegelsen til Bangsamorofolket, som NDF hadde mest samarbeid med inntil avtalen de gjorde med Manila i 1996) og andre moroorganisasjoner om å handle i tråd med morofolkets rett til sjølbestemmelse, inkludert retten til løsrivelse, som et våpen mot den kontrarevolusjonære staten, nasjonal undertrykking og kristen sjåvinisme. Det er til beste for de felles interessene til det filippinske folket, inkludert moroene, at moroorganisasjonene fører væpnet kamp for sjølbestemmelse.»

Videre sier han at «CPP (Communist Party of the Philippines) og den revolusjonære bevegelsen har derfor gjentatte ganger tilbudt en revolusjonære allianse, samarbeid og koordinering med MNLF og andre moroorganisasjoner og har holdt fram som siktemål regionalt autonomi under en ikke-undertrykkende enhetlig, eller føderal stat i framtida».

Han kommer også inn på dobbeltkarakteren til MNLF; det progressive at de slåss for sjølbestemmelse mot en reaksjonær stat og det reaksjonære at de har en negativ holdning ovenfor en nydemokratisk revolusjon i hele Filippinene og mangler et demokratisk program. Det siste er mynta på at programmet til MNLF ikke har noen brodd mot toppene i morobyråkratiet og de mektige samarbeidsfolka og godseierne blant moroene sjøl. Denne skepsisen grunner seg nok i at MNLF-lederne ved flere korsveier hadde vært åpne for avtaler med både Marcos, Aquino og Ramos som etter CPP sitt syn ikke tjente interessene til flertallet av moroene. Bare noen måneder etter denne artikkelen Sison, gikk da også MNLF med på en avtale som gjorde lederen Nur Misuari til guvernør i et autonomt moroområde på Mindanao med residens i Cotabato. Sison følger opp denne skepsisen til toppsjiktet i morobevegelsen, når han poengterer:

«Når den nydemokratiske revolusjonen vinner på Filippinene, er det svært sannsynlig at imperialistene og de reaksjonære i utlandet vil utnytte de pro-imperialistiske og reaksjonære kreftene over hele Mindanao, og særskilt i moroområdene, mot folkets demokratiske stat. Det er derfor absolutt nødvendig for kreftene til den nasjonal demokratiske revolusjonen å reise, organisere og mobilisere morofolket i fellesskap med resten av det filippinske folket, og utvikle sanne revolusjonære bevegelser og kadre blant moroene.»

NDF har da også helt siden 1970-tallet arbeidet for å organisere moroer knytta til den nasjonal demokratiske bevegelsen, gjennom Moro Revolutionary Organisations (MORO).

Dette var, som sagt, skrevet i perioden hvor tilliten til MNLF-ledelsen var sterkt dalende hos CPP og NDF. Forholdet til MILF, som siden 1980-tallet har ført en mer kompromissløs linje i forhold til myndighetene i Manila, er mer åpent. Men det står ved lag at den nasjonal demokratiske, all-filippinske bevegelsen har et annet syn på hva som ville være best i framtiden enn det morobevegelsen står for. Sjøl om noen av de lederne vi traff innafor MILF modifiserte seg med å si at det ikke var mulig å si helt sikkert hva som kom til å bli resultatet under andre vilkår enn de som rådde i dag. De poengterte også at samarbeidet med den nasjonal demokratiske bevegelsen var godt.

Kilder

• The Philippine Revolution av Jose Maria Sison/Rainer Werning 1989
• NDF sitt program
• Materiale fra CPA og samtaler med representanter fra CPA i Baguio i oktober 2000

av Erik Ness

Mia Finrud di Tota har skrevet en liten bok å bli klok av. Den handler om hvordan Italia ble til, men er ikke en vanlig historiebok.

Formålet er å forstå for å bekjempe ekstreme høyregrupper som La Lega Nord, som historieløst reviderer italiensk historie for å passe inn i deres rasistiske og separatistiske budskap. Derfor trengs kunnskap, og boka er full av det.

Den er også et angrep på forsøkene på å bagatellisere fascismen under Mussolini. Tota skriver:

«.. den historiske revisjonismen i 1990-årene satte grunnloven og dens antifascistiske karakter under diskusjon. Den hevdet at storparten av italienerne mellom 1943 og 1945 verken var fascister eller antifascister som støttet motstandsbevegelsen, (…) Denne holdningen bagatelliserer anstrengelsene for å overleve krigen (…) som førte til fordømmelse av den regjerende klassen som hadde ført Italia ut i krigen.»

Siste del av boka er en gjennomgang av mafiaens historiske grunnlag. Veldig konkret og veldig pedagogisk.

av Ingrid Baltzersen

Legning har ein tendens til å bli sett på med vestlege auge, spesielt av oss som har kulturbakgrunn i Vesten. Me reknar med at alle samfunn har organisert kjønn, seksualitet og legning på same måte som oss. Dette er eit problem for venstresida òg, spesielt når me jobbar med sakar som handlar om kjønnsrollar, kvinneundertrykking og legning.

Me dømmar andre kulturar med vår moral, og foreslår løysingar som ikkje passar problemet, fordi me ikkje veit korleis dei me skal argumentera for og mot tenkjer om desse spørsmåla.

I Europa er heller ikkje seksuell identitet gamal. Dei fleste reknar starten for dette til slutten av attenhundretalet, og då spesielt i Tyskland. Gjennom psykoanalysen og andre psykologiske og medisinske retningar fekk dei homofile ein identitet, og slett ikkje alle jobba for å «lækja» dei homofile!

Kjønn og seksualitet i sør

Menneska har ikkje berre laga ein måte å organisera kjønn legning og seksualitet på. I Vesten har me organisert oss i kjernefamilien med nokre utgrupper som er einslege, homofile, barnlause osb. Korleis har andre samfunn organisert dette? Eg kan komma med nokre eksempel.

Berdache

I mange av indianarsamfunna, spesielt før europeisk kultur gjorde sitt inntog, fanst det personar (som regel menn, men nokre gonger kvinner), som fekk ha ei kjønnsrolle som tilhøyrde det motsette kjønnet, eller ein mellomting. Desse vart kalla berdache av franskmennene og bardaje av spanjolane. Dei tok på seg klede, stammeoppgåver og kjønnsroller som tilhøyrde det motsette kjønnet, men vart ikkje definerte som det motsette kjønnet, ein mannlege berdache vart kalla ikkje-mann, heller enn kvinne. Berdacheane hadde som regel sex med personar av same kjønn, berre ikkje andre berdachear, og dei kunne gifta seg med ein person av same kjønn.

Homoseksualitet som overgangsrite

I mange samfunn er mannleg homoseksualitet ei overgangsrite. I det antikke Hellas var det normalt at gifte eldre menn hadde unge ugifte elskarar som dei lærte opp til å bli dugelege borgarar. Dette fanst også hos Samuraiane i Japan, og hos Mossi- og Azandesivilisasjonane i Sudan. Hos Siwanane i Libya fanst den same tradisjonen fram til 1950-åra. I Melanesia, ei stillehavsøygruppe nordaust for Australia, er sæd sett på som viktig for vekst og styrke for menn, og unge menn må få dette for at den mannlege linja skal overleva.

Enker som giftar seg

I Azandesamfunnet i Afrika kan kvinner inngå formelle forhold etter dei har fullført pliktene sine som koner. Desse forholda er ofte mellom medkoner til ein ektemann. I Kenya er det akseptert praksis at enker gifter seg med kvarandre, og nyleg vart to slike kvinner lovformeleg skilde.

Mannleg homoseksualitet i Sør

Mange samfunn i Sør er kjønnssegregerte, menn har mest kontakt med menn og kvinner med kvinner. Personar av det same kjønnet er dei ein kjenner best, og nære vennskap finst berre mellom personar av same kjønn. Menn beundrar kvarandre og har nære venskap. I slike samfunn har homoseksualitet ofte vore vanleg.

I mange samfunn er menn som har sex med menn ikkje rekna som mindre menn enn andre. «Ein mann knullar» og kjønnet til personen han har sex med er ikkje viktig. Dette er ofte tilfellet i til dømes Latin-Amerika. Den som er homo i dette forholdet er den passive, han kjem i ei feminisert kjønnsrolle, ein del stader er han ofte transvestitt.

Finst det homofile og lesbiske i Sør?

Den homofile og lesbiske identiteten som me kjenner her i Vesten, der folk identifiserer seg som homofile som ein motsetnad til heterofile, finst ikkje så ofte i Sør. Homoseksualitet har alltid eksistert, men utanom dei løysningane som berdache og liknande har gjeve for å leva heile livet som homoseksuell, har dei fleste med homoseksuelle erfaringar i Sør hatt dei i samband med overgangsritar, etter dei er ferdige med barneproduksjon, eller samtidig med at dei er gifte. Men det finst homofile og lesbiske òg. Dei har ofte vore kritisert av styresmaktene og religiøse personar i landa sine for å vera vestleg-inspirerte og landssvikarar. Men som me nettopp såg, har det vore lange tradisjonar for homoseksualitet overalt, og i til dømes Sør-Afrika og Latin-Amerika er dei som jobbar med homokamp ikkje dei som er vestleg innstilte og har utdanning, men ofte vanlege fattige folk som organiserer seg på grunn av legning og kjemper ein tøff kamp der dei vert utsette for seksuelle overgrep, vald og drap. I Sør-Afrika fekk dei lovgjeving som tar vare på homofile og lesbiske etter aphartaid, men framleis må dei kjempa mot vald og hat. I El Salvador og andre latinamerikanske land vert dei drepne av paramillitære dødsskvadronar.

Kvifor er dette viktig for oss?

I kampen for å oppløysa familien som sosial einleik, for kvinnefrigjering og frigjering frå den heterofile norma er det viktig å sjå at ikkje alle samfunn er organiserte på same måte, og at ikkje alle erfaringar kan utvekslas og brukast av andre. Det er viktig å sjå at samfunnet kan organiserast på utallige måtar, at det ikkje er anten kjernefamilien eller ein utopisk draum. Og det er viktig å sjå at Vesten ikkje berre har eksportert vårt syn på kjernefamilien og legning, me har òg eksportert heteroseksisme (homofobi). Dette var noko dei sørafrikanske aktivistane oppdaga då dei starta å sjå på fortida si, og fann ut at homoseksualitet hadde alltid vore i Afrika, men etter vestleg påverknad vart det no sett på som unaturleg.

Ordliste

Lesbisk: Kvinne som forelskar seg og som tenner seksuelt på kvinner.

Homofil: Mann som forelskar seg og som tenner seksuelt på menn.

Bifil: Person som forelskar seg i og som tenner seksuelt på personar av begge kjønn.

Transseksuell: Person som føler seg fysisk og sosialt i feil kjønn. Nokon av dei tar kjønnsskifteoperasjon. Dei kan vera heterofile, homofile, lesbiske eller bifile, akkurat som andre personar.

Transvestitt: Person som kler seg slik som norma er for det motsette kjønnet. Dei kan vera heterofile, homofile, lesbiske eller bifile, akkurat som andre personar.

Interseksuelle, hermafrodittar: Person som ikkje heilt er verken det eine eller det andre kjønnet.

Evnukkar: Personar som av ulike grunnar manglar testiklar, penis eller begge deler.

LGBT: Forkorting for «lesbian, gay, bisexual and transgender», ei forkorting dei fleste organisasjonar for seksuelle minoritetar no brukar på seg sjølv.

Viktige internettadresser

International Gay and Lesbian Human Rights Commission (IGLHRC): http://www.iglhrc.org

International Lesbian and Gay Association (ILGA): http://www.ilga.org

Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjering: http://www.llh.no

Referansar

Warren J. Blumenfeld og Diane Raymond: Looking at gay and lesbian life, oppdatert og utvida utgåve Boston, USA, 1993.

New Internationalist, nr 328, oktober 2000 – nettside: http://www.oneworld.org/ni/

Blikk, nr 3, mars 2000, nr 5, mai 2000 – nettside: http://www.blikk.no

Løvetann nr 2, 2000 – nettside: http://home.online.no/~lovetann/

av Mass Soldal Lund og Per-Gunnar Skotåm

Det norske militærapparatet er borgerskapets militærapparat. Det er kjerna i borgerskapets voldsapparat og eksisterer for å forsvare det norske borgerskapets interesser mot utenlandske og innenlandske trusler. I hovedsak kan denne funksjonen deles i tre:

1. Forsvar av borgerskapets kontroll over produksjonsmidlene fra en okkupasjonsmakt, og sikre at produksjonen og profitten holdes oppe. Dette er invasjonsforsvaret som nødvendigvis har som oppgave å forsvare norsk territorium.
2. Hindre indre opprør, dvs. som siste skanse når de andre metodene å herske på, ikke lenger nytter. Forsvare borgerskapets politiske kontroll samt kontrollen over produksjonsmidlene fra for eksempel streiker og tilløp til sosialistisk revolusjon. Et eksempel på dette er det såkalte Menstad-slaget.
3. Sikre borgerskapets interesser i utlandet, enten ved okkupasjon av områder, skade handelsmotstandere eller sikre seg økonomisk og politisk kontroll over et område. Med andre ord: Det vi kan kalle imperialistisk krigføring.

Mens punkt 2 og 3 er lette å forholde seg til – vi går sterkt imot sånt – fortjener punkt 1 en nærmere drøfting. Er det så entydig som det er formulert her, kunne man sagt at også dette er vi mot siden vi er mot kapitalkreftene og borgerskapets utbytting av arbeidsfolk. Så enkelt er det dog ikke.

Norge kom ut av 2. verdenskrig med en delt oppsummering om hva som skjedde under kampene mot den tyske invasjonen og besettelsen april-juni 1940.

Det var en historie om svik og unnfallenhet fra politiske ledere og offiserer, men også om det motsatte med sterk innsats fra enkelte politiske ledere og ansvarlige offiserer som mobiliserte for å stanse tyskernes frammarsj. En sterk innsatsvilje og offervillighet fra soldater og sivilbefolkning klarte på flere kampavsnitt å bremse og hindre tyskernes frammarsj. Det viktigste her er kampene på Narvikavsnittet hvor i hovedsak vernepliktssoldater under ledelse av general Fleicher stanset tyskerne, og drev dem tilbake og ut av Narvik gjennom ett felttog som strakk seg over to måneder.

Frykt for revolusjonsforsøk

Samtidig er det dokumentert i ettertid, blant annet av historikeren Lars Borgersrud, at mye av årsaken til den svake mobilisering i 1940 skyldes at hele forsvarsordninga var innrettet på indre opprør og ikke i hovedsak for å forsvare landet mot utenlandske inntrengere. Vernepliktsordninga i Norge hadde vokst fram som en del av de nasjonale frigjøringsbestrebelsene i forhold til Danmark og Sverige. Men den var også en motvekt mot ideer om et profesjonalisert, verva forsvar med et reaksjonært underoffiserskorps i sin kjerne i første del av forrige århundre. Den militære og politiske eliten fryktet revolusjonsforsøk fra arbeidsfolk i Norge mer enn en eventuell utenlandsk fiende. Sabotasjen av motstandskampen i aprildagene i 1940 skjedde derfor gjennom en mobiliseringsordning som systematisk og bevisst hindra arbeiderungdom og landsens ungdom som møtte fram ved garnisonene, å få utlevert de nødvendige våpen for å bekjempe inntrengeren.

Det norske Forsvaret blei gjenoppbygd etter krigen under parola Aldri mer 9. april!, og hadde en sterk folkelig basis etter de erfaringene som var gjort gjennom drøyt fem år. Alminnelig verneplikt for menn og et sterkt Heimevern med kort mobiliseringstid knytta denne forsvarsordninga til den folkelige oppslutninga.

Samtidig knytta Norge seg nært til USA og Nato på slutten av 1940-tallet og påtok seg rollen som en frontlinjestat mot Sovjet og Østblokken sterkt integrert i og underlagt USAs militærdoktriner.

Sjøl om militærappatet er styrt av borgerskapet, er forsvaret bra i den grad det er bygd opp for å motstå utenlandsk intervensjon og derigjennom er i stand til å hindre at norsk territorium og befolkning blir underlagt utenlandske herskere uansett hvilken politisk plattform de kommer med. Borgelig demokrati er dessuten å foretrekke framfor fascistisk okkupasjonsstyre.

Vernepliktshær

I Norge har vi vernepliktshær, og dersom den skal brukes til noe fornuftig må det finnes forsvarsvilje blant soldatene og derfor også i folket. Arbeiderklassen vil utgjøre store deler av denne hæren, og deres motivasjon må være å forsvare det norske folket og ikke borgerskapets økonomiske interesser. Når motivasjonen til de væpnede styrkene er å være et forsvar for det norske folket, er sjansene for at de faktisk vil være det, større.

Er det norske militærapparatet borgerskapets imperialistiske hær eller et folkeforsvar? Det er begge deler og i tillegg en del av borgerskapets voldsapparat for å holde indre ro. Med andre ord kan man si at det norske militærapparatet har ei progressiv og ei reaksjonær side.

Det norske militærapparatet endrer seg som et resultat av endringer som skjer i Norge, gjennom sterk økning av behovet for kapitaleksport og det som skjer i verden. Etter oppløsinga av Sovjetunionen og den kalde krigens slutt er det ingen umiddelbar krigstrussel mot Norge. Samtidig har styrkeforholda i verden endra seg og det åpner for imperialistisk omfordeling.

Det norske militærapparatet beveger seg mot at den defensive sida knytta til forsvaret av territoriet raskt skal reduseres og den offensive, imperialistiske sida blir mer fremtredende. NATO-bombinga av Jugoslavia som Norge stilte styrker til, er bare den foreløpige toppen av dette. Det har vært en gradvis utvikling: Kystvaktskipet Andenes deltok i Golf-krigen i 1991, NATOs nye doktrine, opprettelsen og bruken av Telemarksbataljonen og andre IRF-styrker (bl.a. de norske flya i Jugoslavia), den nye beordringslova som i praksis gjør at befal kan tvinges til utenlandstjeneste. I stortingsmelding nr. 22 (1997-98), Hovedretningslinjer for Forsvarets virksomhet og utvikling i tiden 1999-2002, slås det fast at Norge nå ikke har noen stor ytre trussel. Til gjengjeld er «internasjonale fredsoperasjoner» nevnt i nesten annethvert avsnitt, og vi kan jo tenke oss hva det betyr.

Sterke reaksjoner

Den sterke nedbygginga av anti-invasjonskapasiteten samt omlegging av Forsvaret som nå finner sted, vekker sterke reaksjoner både innad i Forsvaret, i de politiske miljøene og blant folk flest særlig i de områdene der nedlegginga planlegges.

Landsdelsutvalget for Nord-Norge som er et felles politisk uttrykk for de fire nordligste fylkene, la nylig fram en utredning om Forsvarets omstilling hvor de lister opp Forsvarets oppgaver i prioriterte punkter og hvor internasjonalt militært engasjement settes på siste plass.

Utvalget sammenfatter sin vurdering av den omstilling som er på gang med følgende formulering: «Norge står overfor noe mer enn en reorganisering av Forsvaret. Vi står overfor et nasjonalt strategisk veivalg. Et veivalg som omfatter hele nasjonens fremtid, hvor Forsvarets bidrag på flere områder er av avgjørende betydning.»

Den nylig avtroppede øverstkommanderende for Nord-Norge Einar Skorgen krevde onsdag 17. januar forsvarssjefens avgang siden han kun lyttet til sine nærmeste medarbeidere. I Norge er slik strid mellom ledende militære forholdsvis uhørt, men forteller noe om de reaksjoner omlegginga medfører.

Det eneste vi veit om framtida, er at den er umulig å spå sikkert og at ting kan endre seg raskt – i et 20 års perspektiv kan nesten hva som helst skje. Så sjøl om det ikke er noen militær trussel mot Norge idag, kan vi ikke være sikre på at det vil fortsette å være sånn.

Sjøl om det er umulig å spå om framtida, går det an å tenke seg noe av retninga verden vil ta. En større imperialistisk omfordelingskrig i overskuelig framtid er sannsynlig. Det er ihvertfall ingen ting som tyder på at vi kommer til å få en noe særlig fredeligere verden framover. Om det skulle komme en større imperialistisk omfordelingskrig og denne krigen skulle komme til å foregå bl.a. på norsk jord, vil det være riktig å forsvare det norske folket sjøl om Norge er en imperialistisk makt .Det ville være reaksjonært å la være. (Det ville sjølsagt også være reaksjonært å støtte bruk av norske styrker til imperialistiske formål).

Det bringer oss over på en anna problemstilling: Hva bør være vår linje for forsvar av Norge? Et vesentlig element må være å ta del i den debatten og politiske kampen som nå pågår for å støtte opp om vernepliktsordninga knyttet til militærinstallasjoner og våpen som er egna til å hindre fiendtlig okkupasjon av Norge. Å la være å gjøre dette med begrunnelse av at den ledende eliten i Norge sjøl har imperialistiske ambisjoner, vil nettopp gjøre det lettere for disse å gjennomføre endringa i offensiv, militær ekspansjonistisk retning.

Det kan tenkes at militærapparatet kan endre karakter så mye at det vil være riktig å være mot enhver bevilgning og enhver soldat til det norske militærapparatet, men situasjonen er ikke så endra ennå.

Hvilke andre linjer må vi ha? Vi er sjølsagt mot norsk, imperialistisk krigføring og NATO, og dette er paroler som vi må bli ennå flinkere til å bruke i tida framover. Men dette er samtidig argumenter for vernepliktforsvaret. For hvis vi er mot norsk NATO-medlemsskap og en eventuell verva hær, må vi ha et alternativ. Det mest demokratiske og best forsvarsmessige egnede alternativet er et bredt vernepliktsforsvar – et folkeforsvar om man vil. Linja vår må være et folkeforsvar som omfatter store deler av befolkninga og på det premisset også verneplikt for kvinner, samt ei videreføring av totalforsvarstanken.

Et forsvar av denne typen vil være den beste forsikringa vi kan få mot imperialistisk bruk av norske styrker. For det første vil et sånt forsvar være avhengig av den tidligere nevnte forsvarsviljen for å fungere. For det andre vil soldatene i et sånt forsvar være et tilnærma snitt av den norske befolkninga, og de politiske strømningene i befolkninga vil gjenspeile seg i forsvaret. Det vil gjøre det mulig å drive en politisk agitasjon ovafor soldatene som vil være mye mer nytteløst ovafor soldatene i en profesjonell hær.

Når det gjelder spørsmålet spørsmål om bevilgninger til militæret, må bevilgninger til det nasjonalt, forankra invasjonsforsvaret støttes, og bevilgninger til det internasjonale ekspedisjonskorpset motarbeides.

Det er fortsatt rett å oppfordre til avtjening av verneplikt og på andre måter gå inn i militæret. For det første må verneplikta støttes opp om så lenge det gir et viktig bidrag til nasjonal forsvarsevne, hvis vi er prinsipielt for den. For det andre – og det mener vi nesten er uavhengig av militærapparatets karakter – er det nødvendig med motvekter innad i militærapparatet. Forsvaret er en hjernevaskingsanstalt på mange måter, og det er viktig at det er fornuftige og radikale folk som kan stå imot og diskutere med og føre politisk arbeid blant soldatene. Det er veldig nødvendig at det finnes folk i forsvaret, som kan argumentere mot at de vernepliktige skriver kontrakt for utenlandsoperasjoner.

Det er i og for seg bra at det er noen som nekter militærtjeneste på politisk grunnlag, og på den måten skaper debatt rundt militærpolitikk og setter den norske forsvarspolitikken på dagsorden. Men vi må huske at Forsvaret nesten er et snitt av den unge mannlige befolkninga og vi kan derfor ikke isolere oss fra Forsvaret.

Sekterisme

Så lenge den revolusjonære bevegelsen i Norge er så liten som nå, vil det være sekterisk, og vi vil ha et stort problem, hvis all radikal og revolusjonær ungdom skulle nekte verneplikta. Ennå mer sekterisk blir det hvis vi skal være tilhengere av et vernepliktsforsvar, men være mot å gå inn i det sjøl.

av Sissel Henriksen

«Flyktningetragedien rammer kvinner og barn hardest,» sier Daisy Apat og Lyda Lanson fra kvinneorganisasjonene Talikala og Gabriela i Mindanaos største by Davao. Apat og Lanson forteller om ei utvikling der stadig mer av jordbrukslandet blir gjort om til industrijordbruk. Mindanao er ei rik øy, og konflikten handler i stor grad om råderetten over jorda. Den opprinnelige befolkninga fordrives fra jorda, delvis som en følge av krigshandlingene:

«Folk tvinges på flukt fra krigsområdene fordi regjæringshæren brenner husene og slakter dyra, og hugger trærne for å få bedre sikt. Ingenting kommer til å vokse i disse områdene på årevis framover,» sier de to kvinneaktivistene. De viser fram en rapport fra Interfaith Movement for Peace, som i sommer sendte en undersøkelseskommisjon til Mindanao.

Rapporten dokumenterer en rekke brudd på menneskerettigheter begått av regjeringssoldater, herunder massakrer på dusinvis av moroer, også kvinner og barn, samt voldtekter av morokvinner. Intervjuer med de evakuerte viste at regjeringshæren i sin jakt på MILF-styrker ukritisk utfører bomberaid og beskytning mot sivilbefolkningen.

Flyktningene rapporterte om ødelagte hus og avlinger og om en rekke tilfeller av drap og alvorlig skade på sivile. De fleste familiene som ble tvunget til å forlate sine hjem på grunn av krigshandlingene fikk ikke med seg annet enn det de gikk og sto i. Mange led av alvorlige depresjoner som følge av krigshandlingene, og flere kvinner hadde abortert, heter det i rapporten fra fredsbevegelsen.

«Volden mot kvinner øker. Vi ser også en generell økning i prostitusjonen,» sier Daisy Apat, som jobber med hjelpetiltak for prostituerte i Davao. Hun mener økningen delvis skyldes at det store antallet soldater skaper økt etterspørsel etter prostituerte, samtidig som flere kvinner drives på flukt og mister muligheten til å forsørge seg.

av Harald Minken

«Det lysner på markedet. Blir det krig i Østen?» spør børshaien forhåpningsfullt i Nordahl Griegs skuespill Vår ære og vår makt. Rederen forteller ivrig om båter som har gått på miner eller blitt torpedert. Åtte sjøfolk er gått ned, og det skulle ikke forundre ham om fraktratene kommer opp i 50 shilling tonnet ganske snart.

Slik var den kyniske profittlysten som norske redere viste under første verdenskrig og i mellomkrigstida. Og slik er det vi har lært at det er: Krigen får hjulene i gang og fortjenesten opp. Men nå hører vi det motsatte: Terrorangrepet 11. september og den påfølgende «krigen mot terrorisme» truer med å kaste verden ut i krise, fordi forbrukerne blir redde og holder på pengene sine. Hva er sant?

Begge deler kan jo være sant. Situasjonene er ganske ulike. Noen bransjer kan jo profitere om andre taper. Vi bør kvitte oss med over-forenklede forestillinger om slike sammenhenger. Jeg har ikke studert situasjonen særlig nøye, men det virker i alle fall åpenbart at om det ligger økonomiske motiver bak den pågående krigen i Afghanistan – som hovedmotiv eller som en tanke lenger bak i hodet på strategene – så er det i tilfelle meget langsiktige motiver, og har ikke noe med kortsiktig konjunkturstyring å gjøre.

Vi veit at verdensøkonomien har vært på veg nedover i nesten hele år. Enkelte land, som Tyrkia og Argentina, har havnet i akutte kriser. Alvoret understrekes av at nedgangen kan ramme samtidig i alle de tre viktigste områdene, USA, Japan og Europa. Vi veit også at myndighetene har forsøkt å motvirke konjunkturnedgangen gjennom en serie av rentesenkninger i USA og Europa, og nå seinest gjennom en plan for å berge og omstrukturere bankvesenet i Japan. Det var likevel ventet at nedgangen først skulle vise seg for alvor i høst. Når vi nå hører om alle slags bransjer som melder at bunnen falt ut av markedet etter 11. september – fra strikkejakker til hurtigruta – så behøver det ikke ha noe med terroren å gjøre, sjøl om det framstilles slik. (Litt annerledes stiller det seg naturligvis for flyselskapene og deler av turistindustrien.)

Børsbobla som sprakk

Som følge av den vanvittige børsboblen for teknologiaksjer som brast våren 2000, har en rekke vanlige mennesker atter en gang blitt lurt for sparepengene sine og kommet i gjeldsknipe, særlig i USA. Å si at de er mindre lystne på å bruke pengene sine på forbruk enn før, og mindre lystne på å ta opp lån, er sikkert en skjønnmaling. Det er ikke alltid lysten det kommer an på. Dette er en av grunnene til nedgangen i år. Men etter hvert som nedgangen på børsene har fortsatt, er det vel også noen av de store fiskene som får problemer med likviditeten. 11. september slo ut de amerikanske finansmarkedene i ei uke, og når børsene åpnet igjen, falt de faretruende. Dette var potensielt et større problem, for når viktige aktører i finansmarkedet må kaste inn håndkleet, kan det skape en kjedereaksjon som truer hele finanssystemet. Men myndighetene har etter hvert fått rutine og erfaring med å takle slike situasjoner. De går straks inn med penger i form av kortsiktige lån som kan berge de kreditorene som har utestående fordringer som ikke kan drives inn, eller de skyldnerne som ikke lenger er betalingsdyktige. Om nødvendig tar de over hele sulamitten for ei tid, slik de gjorde i Norge da bankvesenet langt på veg brøt sammen i 1990. At vanlige folk mister det de eier, er altså ikke så farlig, og foranlediger i høyden en viss rentenedgang. Men hvis de store aktørene på finansmarkedet går samme veg, må det handles raskt. En kan godt kalle dette en keynesiansk politikk om en vil, sjøl om den keynesianske økonomiske teorien blei forlatt for 20 år siden. Men det er en mer «treffsikker» og resolutt form for keynesianisme enn den gamle politikken, som ga mer og mer subsidier til industrien i årevis for å berge arbeidsplasser.

De tiltakene som blei tatt etter 11. september for å forhindre sammenbrudd i økonomien, ser ut til å ha vært effektive, som de var ved børskrakket i 1987 eller i Asia for tre-fire år siden. Men de løser ingen av de underliggende motsigelsene i økonomien. De bare forskyver dem ut i tid og gir dem en annen form. I stedet for deflasjon og gjeldskrise kommer kanskje en mer eller mindre lett inflasjon. I stedet for et brått sammenbrudd kommer en mer planmessig restrukturering. Om det har vært nødvendig å nasjonalisere noen bedrifter for ei tid, blir de tilbakeført til private eiere når situasjonen er under kontroll. De nye eierne, enten det er Ford som tar over koreanske bilfabrikker eller SAS som tar over Braathen, kan så i ro og mak sluttføre restruktureringen ved å legge ned ulønnsomme operasjoner, si opp folk, skjerpe arbeidsdisiplinen, senke lønningene osv. Men hvis man ikke er tøff nok, eller hvis problemene er for vanskelige å løse, vil denne forma for redningsaksjoner bare føre over i en langvarig stagnasjon, som i Japan de siste 10-12 åra.

Hva kan vi vente oss?

Sannsynligvis kan vi vente oss at nedgangen fortsetter, relativt upåvirket av de umiddelbare tiltakene etter 11. september, og aldeles upåvirket av krigen. Det som skal til på lengre sikt, er en ny runde med restrukturering, der de store overtar de små, overflødige settes på gata osv. Mer av det samme som man er i gang med, til pila eventuelt vender oppover igjen. Folks frykt kan nok ha en stor politisk betydning (og det kan være en grunn for myndighetene til å dyrke den fram), men frykten for miltbrann og atombomber spiller nok en mindre økonomisk rolle enn frykten for å miste arbeidet.

Krig pleier å føre til inflasjon, særlig når den har vart ei tid. Grunnen er delvis at vanlig produksjon må konkurrere med krigsproduksjonen og krigsapparatet om ressursene, og delvis at myndighetene ikke klarer å skrive ut skatter i tilstrekkelig grad til å finansiere krigsinnsatsen. Inflasjonen i forbindelse med Vietnam-krigen drev USA til å gå bort fra gullstandarden. Men dette er ting som skjer etter noen år. Når kopperprisene stiger til himmels fordi det er avfyrt så mye ammunisjon, kan vi begynne å snakke om det. Dessuten: inflasjonen kan gjøre noen rike, og gi mange andre illusjoner om at de er i ferd med å bli rike, men den fører ikke nødvendigvis til noen brei og varig oppgang. Verken inflasjonen i begynnelsen av 70-åra eller inflasjonen etter første verdenskrig satte i gang noen form for ny varig oppgang, snarere tvert imot. Det vil naturligvis være noen som tjener seg rike på krigen, og produsentene av antibiotika i USA og kjøpmennene i Peshawar ser ut til å være blant de første, på samme måte som norske redere under verdenskrigene.

På kort sikt handler krigen i Afghanistan om politikk, og slett ikke om økonomi. På langt sikt handler den likevel kanskje om økonomi, fordi den kan forandre situasjonen med hensyn til hvem som har kontrollen med oljeressursene i Midtøsten. Olje og vann er sannsynligvis de eneste virkelig strategiske naturressursene i verden i dag. De breie massene av arabere og iranere veit hva USA er ute etter hos dem, og de veit hva slags metoder USA bruker for å sikre seg kontrollen med olja. De er ikke lettlurte lenger. Amerikanerne veit hva som står på spill. De kan ikke risikere at situasjonen i Midtøsten kommer ut av kontroll. Det er mulig at de har et oljeperspektiv på å få kontroll med Afghanistan og innflytelse i Sentralasia også, fordi det kan anlegges en oljerørledning gjennom landet. Vi i Norge burde i mye større grad studere hva dette virkelig handler om, for som verdens nest største eller tredje største oljeeksportør kan vi ikke unngå å bli trukket inn i spillet, på den ene eller andre måten.

På grunn av olja er araberne og iranerne påført reaksjonære, undertrykkende regimer og holdt nede i fattigdom. Ett eksempel holder, fordi mønsteret gjentar seg.

Eksemplet Mossadeq

Mossadeq het en persisk jordeier som etter krigen sto i spissen for et nasjonalistisk parti av den «gamle» typen som vokste fram i området i mellomkrigstida. Han var en gammel mann med en relativt demokratisk og sjølstendig innstilling, og han hadde vært landsforvist i mange år på grunn av motstand mot militærdiktaturet til sjah Reza Khan. Britene hadde kontrollen med olja gjennom oljeselskapet Anglo-Iranian Oil Company, stiftet i 1909, og inntil nylig med resten av landet også. Mossadeq gikk inn for nasjonalisering av oljeselskapet. 30. april 1951 fikk han flertall i parlamentet som statsminister, og 1. mai nasjonaliserte han oljeselskapet. To måneder seinere hadde britene samlet den største flåtestyrken siden andre verdenskrig i Persiabukta, og innførte en blokade. Etter hvert fikk de også på plass en oljeboikott gjennom å true rederier og oljeselskaper som befattet seg med persisk olje med straffereaksjoner. Persiske tilgodehavender i engelske banker blei frosset. Oljeeksporten sank på ett år til 1% av tidligere nivå.

Siden de amerikanske oljekildene ble antatt å rekke til bare noen tiårs forbruk, var USA svært interessert i å erstatte den britiske innflytelsen i Persia med sin egen, eller m.a.o. å gå inn for avkolonialisering for å innføre nykolonialisme. De hadde naturligvis ingen sjanse til å kjøpe seg inn i det iranske oljeselskapet direkte, så de blei med på den engelske boikotten for å myke opp Mossadeq, samtidig som de framsto som en slags venn og støtte. Utsiktene til å få tak i olja blei imidlertid ikke bedre. Mossadeq besluttet å legge ned hele oljevirksomheten. CIA begynte et aktivt arbeid i landet med å fremme opposisjonen mot Mossadeq i hæren og blant jordeiere, og USA uttalte sine tvil om Mossadeq kunne mestre det framvoksende kommunistpartiet. I august 1953 ankom general Norman Swartzkopf (far til øverstkommanderende under Golfkrigen?) til Teheran for å treffe gamle venner fra krigen, het det seg. Ei uke etter var Mossadeq avsatt. Det var et billig kupp, sies det, og CIA hadde penger igjen på budsjettet da det var gjennomført. Hundrevis av kommunister og medarbeidere til Mossadeq blei henrettet eller forsvant. CIA bygde opp hæren og etterretningsvesenet og sørget for at sjahen fikk eneveldig makt. Året etter blei det inngått en avtale som ga et internasjonalt konsortium av engelske og amerikanske oljeselskaper full bruksrett over oljeutvinning og oljesalg.

En skal ikke forundre seg over at folk lærer av historien. Neste gang iranerne skulle kjempe for nasjonal sjølstendighet og mot imperialisme og undertrykking, gjorde de det ikke i parlamentariske former, og de organiserte en brei folkelig bevegelse i stedet for å overlate regien til en «opplyst» og vestlig orientert overklasse. Den CIA-aksjonen som da fulgte, gikk skikkelig dårlig. Ikke engang da USA støttet Saddam Husseins krig mot Iran i 80-åra hadde de hell med seg.

Araberne har mange tilsvarende erfaringer. Franskmenn, briter, italienere og spanjoler holdt nesten hele araberverdenen som kolonier, protektorater og mandatområder etter første verdenskrig. Franskmennene var verst. De tok Algerie allerede i 1830, tok fra dem friheten og jorda og kolonialiserte landet med franske innvandrere. Italienerne var nesten like ille når de først kom i gang i Libya. Tilløp til sjølstyre kom bare etter folkelige opprør. Mesteparten av de arabiske statene, med tre fjerdedeler av innbyggerne i den arabiske verden, frigjorde seg bare fra koloniveldet etter langvarig væpnet folkelig kamp. Men de regimene som blei etablert, viste seg å ikke holde mål mot israelsk og amerikansk imperialistisk aggresjon, og led en rekke militære nederlag fra seksdagerskrigen til Golfkrigen. Den ideologien som de bygde på, enten det var pan-arabisk sosialisme, slektsherskerdømme som i Saudi-Arabia og sjeikdømmene eller mer konstitusjonelle kongedømmer, viste seg ikke å kunne forene dem, mobilisere dem og gjøre dem virkelig uavhengige. Fremdeles kan israelerne og amerikanerne herje med dem i Palestina og Irak. Det er ikke så rart at de er på leiting etter noe nytt.

Årsakene til terrorisme

En kort stund etter 11. september var det noen som hevdet at årsaka til terrorismen er fattigdom og nød. Den teorien blei latterliggjort, siden det viste seg at terroristene var velutdannede mennesker, til dels med lange opphold i vesten. I stedet, mener mange, må det være islamsk religiøs fundamentalisme som produserer terrorister. Ingen av delene er riktig. Det er imperialismen som produserer fattigdom, og det er lange historiske erfaringer med imperialistisk aggresjon som produserer motstand. En del av denne motstanden får en ekstrem terroristisk form, men de islamske bevegelsene er av mange slag, og inneholder også den sunne politiske lærdommen at en må bygge på ønskene og tankene til de breie lag av massene hvis en skal komme noen veg.

Nå må USA trå uhyre varlig for å unngå at de regimene de støtter seg på, fra Egypt til Pakistan, blir kompromittert og styrtet. Samtidig klarer de ikke å få fram et nytt regime i Afghanistan, men ser heller ut til å ha styrket Taliban. De er i ferd med å skaffe seg mer trøbbel enn de noensinne har hatt, og det er bra.

I denne situasjonen er det ikke godt nok å drive anti-krigsarbeid i betydningen å oppfordre USA til å finne mer fornuftige metoder til å bekjempe terrorisme. Spørsmålet om solidaritet i handling melder seg. Det er ikke noe enkelt spørsmål, for ateistiske kommunister har i utgangspunktet ingen høy stjerne hos de som slåss, og religiøs fundamentalisme og bin Laden-hyllest har ikke noen høy stjerne hos oss. Først og fremst tror jeg vi trenger å vite mer om Midtøsten og Sentralasia. Hva er klassekreftene og de politiske kreftene i disse landene? Hvem er venner og hvem er fiender? Dette må vi finne ut av i kamp mot trotskisme og halvtrotskisme. Dernest må vi finne ut mer om norsk oljepolitikk og hvilke krav vi skal stille til den. Er det som vi tror, at Norge har fått seg tildelt en rolle som sabotør av OPECs oljepolitikk, og hvordan vil det eventuelt endre seg hvis USA må gi OPEC en viss anerkjennelse i framtida? Hva vil skje hvis USA mister Saudi-Arabia, for eksempel?

En opplagt oppgave på hjemmebane er å avsløre og bekjempe den nye mccarthyismen som følger med krigen, med overvåking, sensur eller sjølsensur i media, innskrenkede demokratiske rettigheter for opposisjonelle og rasisme og forfølgelse av muslimer.

De svake kan slå de sterke, sier afghanere på TV. Mao sa det samme.

av Jorun Gulbrandsen

Hva skjer når samfunnsorganisasjoner omkalfatres av kriser? Både under første og andre verdenskrig ble kvinner over 14 år mobilisert til å gjøre alle typer arbeid. I frigjøringskriger i den 3. verden deltar kvinnene. Da er det ikke lenger snakk om at kvinner ikke passer, er for svake. Hva er erfaringene fra Sovjet etter verdens første sosialistiske revolusjon?

La oss tenke oss sosialismen i Norge, nokså rett etter revolusjonen.

• Hvis samfunnet har menn som maktkjønnet, vil da samfunnet praktisere progressive kvinnetiltak på mannens premisser, slik at tiltaka likevel blir til fordel for menn?
• Vil likhet for loven lage likheter eller ulikheter?
• Hva er det mulig å endre? Hva er avhengig av økonomi, og hva av viljen?
• Er det nødvendig å ta menn vekk fra områder som skal endres?

Flere spørsmål finnes i slutten av artikkelen. De kan godt leses først!

Bakgrunnsteppet er revolusjonen i Russland og sosialismen i Sovjet i 20-åra. Mitt anliggende er ikke å sette karakter på Sovjetsamfunnet, men å bidra til å lage problemstillinger for sosialismen i Norge.

Historia er gammel

De politiske kampsakene som den folkelige og radikale kvinnebevegelsen slåss for, har på forunderlig vis vært de samme i 150 år eller mer, i mange land. Enten kampen har vært ført i den begynnende industrialiseringas tid, under sosialismens begynnelse eller i dag, har den dreid seg om bestemte hovedområder:

• Fri kjærlighet («free union«), frivillige kjærlighetsforhold/samboerforhold og ikke ekteskap bygget på tvang.
• Økonomisk sjølstendighet, lønnsarbeid
• Sosialisering av husarbeidet
• Oppløsning av familien (familien skulle dø, forsvinne)

Det er disse fire forholda denne artikkelen handler om. Hvordan håndterte den nye Sovjetstaten dem? Hva er det tenkelig vil skje i Norge?

Fri kjærlighet eller tvang til ekteskap?

Fra 200 år sida begynte arbeidere i England og Frankrike å praktisere «free union». I den første halvdelen av 1800-tallet blomstret utopiske ideer om alternative samfunn. Bevegelser som baserte seg på ideer fra St. Simon, Charles Fourier og Robert Owen appellerte sterkt til arbeidere og kunstnere. Owen-tilhengerne propaganderte mellom 1825 og 1845 for «moralekteskap», og billig, enkel skilsmisse. De avviste familien, ikke så mye for dens patriarkalske side, men mer på grunn av dens antisosiale side. De mente at måten folk levde på skulle være fullstendig kollektivisert, og husarbeidet skulle bli utført på en felles, kollektiv basis. Planen var at alle voksne skulle ha egne rom, enten de var gifte eller enslige, det skulle være sovesaler for barn og felles rom for å spise.

Etter Marx sin analyse av kapitalismen begynte de radikale å skjønne at det var umulig å endre ekteskapsinstitusjonen uten å gjøre noe med de rådende eiendomsforholda. Mer om praktiseringa av dette i Sovjet seinere. Først skal vi se litt på forutsetningene – altså hvordan menneskene hadde det – i Sovjet.

Krigen og borgerkrigen skapte forferdelige forhold

Russland var et grusomt diktatur med tsaren på toppen. Politisk opposisjon var forbundet med livsfare, men motstanden mot tsaren vokste i styrke. I forbindelse med første verdenskrig hadde folk fått nok. Revolusjonen var et faktum. I løpet av 10 og 20 år greide den sosialistiske staten og et hardt arbeidende folk å bygge opp jordbruk og industri. Hvis de hadde valgmuligheter når det gjaldt prioriteringer, var det innafor veldig trange rammer. Den nye arbeider- og bondestaten hadde en forferdelig vanskelig start. Først resultatene av første verdenskrig. Deretter borgerkrig, intervensjoner og plyndring fra 14 land fra 1918-1922! Forsyninger blei hindra, produksjon av maskiner og mat stoppa opp, byene fikk ikke korn. Dårlig høst i 1920. Tørke i 1921. Sult, sykdom hungersnød i 1920-21. Fra 1914 til 1921 døde 16 millioner mennesker av første verdenskrig, av borgerkrigen, sult og epidemier! Transportsystemet brøyt sammen, olje og kull kom ikke fram til byene. Folk frøs hjel. Moskva mista 1,2 millioner folk mellom mai og oktober i 1918. I løpet av 1921 hadde Moskva mista halve befolkninga, Petrograd to tredeler.

I 1922 var det omtrent 7,5 millioner sultende og døende barn i Sovjet. Mange hadde mista en eller begge foreldrene. De flykta fra forlatte landsbyer og inn til byene for å leite etter mat. De kaltes besprizorniki, «hjemløse foreldreløse», omstreifere. De organiserte seg sjøl, oppholdt seg i flokker ved jernbanestasjonene, tigde, stjal og prostituerte seg. Staten organiserte gratis matutdeling i stor stil.

I 1921 ble det vedtatt en Ny Økonomisk Politikk, NEP, for en periode. Bøndene skulle få selge overskuddskorn etter å ha levert kvotene sine til staten. Målet var å øke kornproduksjonen. Det ble tillatt for kooperativer og individer å drive nasjonalisert industri. Tiltaka førte fort til økt kornproduksjon og vekst i industrien. Men flere sosiale tiltak ble stengt. Mange lokale myndigheter valgte å drive forretning. Uten barnehager var mange enslige mødre (og dem var det mange av) ute av stand til å søke arbeid og forsørge barna. Et møte av kvinnelige arbeidere i 1922: Det er ikke riktig å skille kvinnens krav fra statens og arbeidernes krav. Kvinnenes problemer var «tett knytta til den generelle stillinga til hele arbeiderklassen, og må ikke bli sett adskilt fra den proletariske staten» .

Alt jeg har lest om NEP, gjør at jeg synes tiltakene hadde en god begrunnelse. De ga jo også økonomiske resultater, det gav brød og maskiner. (Og forberedelsene til den første femårsplanen begynte ganske straks). Men på den andre sida: Tiltak som rammer kvinner, rammer hele samfunnet! Det er ikke snakk om «litt skadelig» eller «synd». De har så dramatiske og langvarige konsekvenser, at jeg tror et sosialistisk samfunn skal gjøre hva som helst, bare ikke ramme kvinnene! Mer om det til slutt. Nå skal vi se på hvordan økonomiske forhold og holdninger i veggene påvirka gode tiltak, slik at de ikke ble bare gode for kvinnene.

«Den som arbeider, skal spise»

Under sosialismen er det meninga at alle som kan, arbeider, og får etter ytelse. «Den som arbeider, skal spise.» Men hvis ansvaret for at spedbarn, småbarn og gamle skal overleve, er lagt til kvinnene, hvordan skal de kunne arbeide, sjøl om de er arbeidsføre? På slutten av borgerkrigen var 46% av industriarbeiderne kvinner. Under krigen hadde kvinnene alle slags jobber. Når mennene er borte, kan kvinnene alt. Lisbeth Broch skriver om kvinnene i de krigførende landene under 1. verdenskrig: «Kvinnene trengte ikke lenger slåss for å få arbeid utenfor hjemmet. Nå fant de åpne dører over alt. Kvinnene trakk i uniform og kjørte sporvognene gjennom gatene, de fylte bedrifter og kontorer, – og først og fremst måtte de ta arbeid i rustningsindustrien.» Men så skjedde det samme over alt: «Da mennene kom tilbake fra fronten, ble nok kvinnene på nytt kastet ut av arbeidslivet, og det kom ofte til bitter kamp mellom mannlige og kvinnelige arbeidere. (note)

Da 1. verdenskrig slutta i Sovjet, kom 4 millioner menn tilbake fra hæren og fikk tilbake jobbene som kvinnene hadde hatt. Høsten 1921 var det massenedlegginger av arbeidsplasser. Lærere, medisinsk personell, barnehageansatte, statsansatte, også folk som hadde jobba i matforsyninga, mista jobben. 280.000 kvinner ble satt ut av arbeidsstyrken. I ny småindustri vant menn oftere konkurransen om jobbene.

Kvinner vet hvor viktig det er å ha en lovgiving som sikrer retten til å beholde jobben i forbindelse med svangerskap og fødsel. Sovjetregjeringa vedtok slike lover for å beskytte kvinnelige arbeidere: Lover som ga betalt fødselspermisjon, forbud mot nattarbeid for kvinner, arbeidsrestriksjoner for gravide og ammende kvinner. Men et tveegga sverd. Lovgivinga var en økonomisk oppmuntring for bedriftseierne/lederne til å sparke kvinner og erstatte dem med menn. Delegatene på Sjenotdels kongress i 1927 sa: «Ofte sparker de kvinner med tre og fire barn og ingen mann.» Og gifte kvinner ble også sparka: «Gå hjem – du har en mann.» (Sjenotdel: Kvinneorganisasjon.) I mange fagforeninger førte den voksende trusselen om arbeidsløshet til en kamp mot kvinnelige medlemmer. Denne kampen var på ingen måte ny, og den er fortsatt aktuell.

Vi kjenner dette fra hele Europa. Lisbeth Broch sier om Norge: «Også i Norge vokste motstanden mot kvinnene i arbeidslivet sterkt i kriseårene omkring 1930. Enda det ikke var mer enn ca 2% av de gifte kvinnene i Norge som hadde lønnet arbeid i 1930, ble det ført en forbitret agitasjon mot dem. Særlig innenfor arbeiderklassen som led mest under krisen, var bitterheten mot kvinnene stor.» (note)

Hvilke konklusjoner kan en trekke av de endringene krigen lager når det gjelder forutsetninger for at kvinner skal få arbeid?

Skilsmisselovene: Forsvar og angrep

Nå skal vi se litt på hva som ble gjort i forhold til «fri kjærlighet», ekteskapslovgivinga. Før revolusjonen: Under tsarens herredømme var den gresk-ortodokse kirken statsreligion med tsaren som høyeste beskytter, klasseskillene var enorme. Befolkninga bestod av 80% bønder, de aller fleste levde i stor nød og elendighet, og hungersnød kunne drepe millioner om gangen. Kvinnene i intelligentsiaen i byene hadde ikke formelle rettigheter, men i realiteten var de nokså jevne med den samme typen menn. Av kvinnene i Russland var 90% analfabeter. Alle familieforhold ble håndtert av kirken. Av den gresk-ortodokse i de slaviske områdene og de islamske råd i de islamske områdene. Samfunnet var strengt patriarkalsk. Fedre eide døtrene til de gifta seg, da ble de mannens. Kvinner ble i flere områder solgt og kjøpt sammen med kyr og geiter. Menn kunne skille seg, ikke kvinner. Kvinner skilte seg ved å drepe mannen.

I desember 1917 sørga bolsjevikene for verdens mest radikale og moderne ekteskapslov. Kvinner fikk samme juridiske rettigheter som menn. Ingen nye kirkelige vielser ble anerkjent. Alle skulle registreres av folkeregisteret.

Kvinnene kunne beholde navnet sitt, og mannen kunne ta hennes. Begge hadde ansvar for å forsørge barna. Ingen av ektefellene var forplikta til å forsørge hverandre, så sant den andre var fysisk i stand til å arbeide. Skilsmisse ble automatisk gitt hvis den ene ønska det – den andre trengte ikke engang å få beskjed. «Illegitime» barn fantes ikke lenger. Alle barn skulle ha foreldres støtte. Loven forbød adopsjon, staten var bedre. Første skritt for å overføre ansvaret for barneomsorg fra familien til staten. Ekteskap førte ikke til felles eiendom mellom ektefolk. Kvinnen hadde eiendomsrett bare over det hun tjente etter inngått ekteskap. Begge parter, gift eller ugift, skulle forsørge seg sjøl. Juristene forklarte at dette ikke var en sosialistisk lov, men en overgangslov. De mente den snart kom til å bli irrelevant. Familien ville opphøre, akkurat som staten.

Den nye loven måtte ha fungert svært befriende: I 1918 var det flere som skilte enn som gifta seg. Moskva: 6.000 giftemål, 7.000 skilsmisser. Loven var progressiv. Den ville vise samfunnets vilje til «free union». Retten til å skille seg var og er særlig viktig for kvinnene. Sjøl om loven ga menn og kvinner lik rett til å skille seg, var fordelen av dette i stor grad bestemt ut fra klasse og kjønn. Hvis mannen skilte seg fra kona eller forlot henne, var hun ofte ute av stand til å forsørge seg sjøl og barna. Det utvikla seg mer prostitusjon. Allerede i 1920 skreiv Nina Krupskaja: «Fattigdom tvinger kvinner til å selge seg, … De er mødre med familier.» … «Betalinga er en skorpe med brød.» En annen skriver: «Sittende ved inngangsdører, i passasjer- og godstog, i bakgater, i bad, andre steder solgte kvinner seksuelle tjenester for så lite som 6 kopek, for 5 rubler, for 10 rubler ei natt.» Hjemløse jenter sov i godsvogner. Forlatte kvinner, enker fra landsbygda. De var ofte forsørgere av spedbarn, småbarn eller gamle familiemedlemmer.

Kampen om bidragene

Uenigheter om bidrag måtte til retten. I 1919 førte 16% av skilsmissene til krav i retten. I 1924: 45%. Og: 45% av dem som kom til retten, var ugifte mødre. Omtrent en tredel hadde levd som hustru med en mann i over et år. Mange hadde blitt forlatt når de ble gravide. Selv om menn nektet farskap i omtrent en tredel av sakene (i byene nektet 92%!), fikk kvinnene medhold i retten til barnebidrag i 99% av sakene. To tredeler av de ugifte kvinnene som kom til retten, hadde vært involvert i korte, ofte mer tilfeldige forbindelser som varte i mindre enn et år, eller var ofre for voldtekt. Dommerne var ikke kjent for moralisme. De kunne dømme tre menn til å betale støtte til samme barn, hvis de hadde vært sammen med kvinnen. Den andre store gruppa var kvinner som var gift og skilt. Da handla det ikke om farskap, men om bidrag. Det ble sjølsagt vanskelig å få når menn stiftet ny familie både to, tre og fire ganger eller mye oftere. På landsbygda var det ofte ingen pengeøkonomi heller.

Såvidt jeg forstår, var samboerforhold kalt «de facto»-ekteskap. Jeg har sett dette oversatt i en gammel norsk bok til «hevd-ekteskap». Mange kvinner sa at de bare frigjorde mannen, ikke kvinnene. For eksempel slik: En gift mann med kone og barn skilte seg og flytta sammen med ny kvinne og fikk barn. Kanskje han reiste fra dem, flytta til ny kvinne og fikk barn. De to siste samboerforholdene ble kalt «hevd-ekteskap». I loven fra 1918 var «hevd-ekteskap» ikke gyldige før de var registrert, såvidt jeg forstår. Men i retten kunne den tidligere gifte kona og de to «nyere» konene møtes og alle forlange barnebidrag. Var forholdet registrert, behøvde likevel ikke det bety penger: Kvinnedelegater på en av de mange kvinnekongressene fortalte at de kjente til tilfeller hvor gutter på 18 til 20 år hadde registrert seg som gifte 15 ganger, og 10 av disse ekteskapene førte til barn. Ingen dommer kunne dømme han til å betale, han hadde ikke noe. Andre: «Noen menn har 20 koner, de facto-hustruer. De bor sammen med en i ei uke, ei i to uker, og så videre. Noen får barn. Er dette fri kjærlighet?»

Jeg tror forklaringa er nokså enkel. Når arbeidskrafta skal forsørge flere enn den som jobber, altså en familie, er familien en økonomisk enhet. Det går ikke an å oppløse familien uten at det rammer dem som delvis forsørges: Kvinnene og barna.

Abort – uten prevensjon

Sovjetunionen var det første landet i verden som legaliserte abort i 1920. Kvinner i Sjenotdel krevde opplysning om prevensjon: «Gi oss muligheten til å hindre svangerskap, og vi kommer ikke til å vise oss på sjukehuset.» I 20- og 30-åra fantes det nesten ikke kondomer og pessarer.

Den typiske abortpasienten var voksen, gift, vanligvis med minst ett barn fra før. Omtrent halvparten av kvinnene som søkte abort i 1924 levde i en familie med fire eller flere personer på ett rom. Kvinner driver nemlig med familieplanlegging – uansett hvordan forholda er for det. (Les boka til Ellen Aanesen, Send meg ikke til en kone, doktor!. ) På landet var det babka som utførte abort. Jeg tror det betyr kone, klok kone. Abort ble gjort på vanlig måte slik vi kjenner det fra Norge og andre steder: Strikkepinner, ståltråd, fuglefjær, planterøtter m.m. Det var når kvinnene holdt på å blø seg ihjel, at de kom til sjukehuset. De sa de hadde gjort det sjøl. På begynnelsen av 20-tallet på landsbygda, var det flere illegale enn legale aborter. (Myndighetene kalte de illegale for «abort startet utenfor sykehus» ). Det utvikla seg en ond sirkel. Kvinner som var blitt utsatt for illegale aborter som medførte skade, okkuperte senger i abortklinikkene, og reduserte dermed plassen til dem som søkte om legale aborter, og dette tvang igjen flere kvinner til å ta illegale aborter. På landet var det ikke hospitaler, de måtte reise langt, og hvordan kunne de det? Aborttallene bare steig. Kvinner kom lidende av infeksjoner, bukhinnebetennelse, perforering av livmora, blødninger, kroniske betennelser, blodforgiftning. Hvor mange som døde, finner jeg ikke opplysninger om. Altså: Når kvinner ikke har prevensjon, blir det dramatiske konsekvenser, ikke bare for kvinnene, men også for hele helsevesenet og samfunnet.

Kollektivisering av husholdet

Kvinnene sloss også for at staten skulle ta mer ansvar for barna. Antallet barnehager var lite rett etter revolusjonen, naturlig nok, men økte veldig under borgerkrigen. Men fra 1922 til 1923 stengte mer enn halvparten av daghjemmene, og stenginga fortsatte. Under sulten organiserte myndighetene kommunale spisesaler på fabrikkene og andre steder. Krigskommunismen opphevet deler av markedet. Folk jobba – og fikk mat. Dette blir gjort av nød. Noen så likevel tilbake på sider av dette på en positiv måte: Det var mulig å befri kvinnene fra småhusholdet. På slutten av 1921 begynte butikkene å åpne igjen, folk begynte å få lønn, felleskjøkkenene ble redusert i antall. Mange kvinner protesterte! Arbeiderkvinnene jobba like lenge på fabrikken som mannen, men hadde fem timer mer arbeid når hun kom hjem. På Kvinnekongressen i 1927 var det mange delegater som ville tilbake til fellesbespisninga. De ville ha flere offentlige kantiner, måltider for barn og distribusjon av ferdigmat til hjemmene. På slutten av tjuetallet kom det forslag fra bolsjevikkvinnene: I stedet for å lage den foreslåtte fabrikken for små kasseroller, mente de det burde lages kjeler for storkjøkken! Heller å spise på kantiner og kafeer, enn å lenke kvinnene til å lage mat til hver sin lille flokk. Det var både urasjonelt og kvinneundertrykkende å prioritere de private kjøkkenene. Det er kanskje ikke så vanskelig å forstå et slikt synspunkt, for med datidas teknologi var det mye arbeid på kvinnene med kjøkken og bad: Bære reint vann inn og skittent ut. Bære brensel til oppvarming av vannet. Samtidig, når en tenker på alle de små komfyrene som blir skrudd på omtrent på samme tid i Norge i dag, kan en kanskje se det urasjonelle også i dagens måte å organisere kjøkken på. Teknologien er ikke kjønnsnøytral!

Kvinneavdelinga til partiet, Sjenotdel, med blant annet Nina Krupskaja, ga ut ei avis, Arbeidersken. I 1926 og 1929 skrev de at sovjetiske arkitekter ikke burde kopiere den måten Vesten bygde hus på. Den vestlige modellen med kjøkken og bad i hver leilighet ville bare holde kvinnene nede, og gjøre slik at de fortsatt kokte og vaska for familiene. De holdt fast ved at kvinnefrigjøring bare kunne bli virkelig i et samfunn med kollektive løsninger, så de priste eksperimenter for nye måter å leve på.

Noen jobba for å sette ønskene ut i livet. Den største og mest innflytelsesrike arkitektforeninga i Sovjet ble stifta i 1925. Navnet forkortes OSA. I 1926 foreslo OSA en konkurranse for å finne den beste måten for å tegne arbeiderboliger. De skulle fremme en kollektiv-sosial mentalitet og eliminere småborgerlige og individualistiske vaner. Byutviklinga måtte ikke atskilles fra spørsmålet om frigjøring av kvinnene og en sosialistisk utdanning av barna. OSA tolka boligbygging til å bety den sosiale tilpasninga av individet til kollektivet. (note)

Situasjonen krevde at folk fikk tak over hodet fort. I Moskva hadde en tredel av befolkninga ikke noe sted å bo, 650.000 mennesker i 1927. Det fantes ikke noe alternativ til storstilt bygging, av beskrivelser ser jeg for meg blokker eller bygårder. OSA mente: «Kollektive løsninger i boligbygginga» ville gjøre det mulig å organisere husarbeidet effektivt og økonomisk som produktivt, sosialt arbeid, og dermed maksimere eller øke det menneskelige potensialet. Frigjøring av kvinnene, som hadde vært lenka til ovnen og grytene, var det første de tenkte på. OSA argumenterte for at kollektive husholdningstjenester og barnepass skulle tas hånd om av «communal housing» , og at det var nødvendig for å komme bort fra de småborgerlige familieforholda og føre til en kvinne med relativ frihet. Den sosiale arbeidsdelinga mellom boligmedlemmene kunne gjøres i forhold til alder, ikke i forhold til kjønn.

OSA gjorde et kompromiss mellom behovet for å lage hus til mange og fort, og de langsiktige måla. De foreslo i 1927 at det ble bygd ettromsleiligheter med privat kjøkken som seinere kunne fjernes for å kunne gi mer boligplass ettersom fellesbespisning ble normen. Det var private toaletter og dusjer og soverom for mann og kone. I 1929 lagde de et nytt forslag. De delte kommunen inn i tre sektorer: Voksne, skolealder, førskolealder. Den voksne seksjonen bestod av fire første etasjer for fellestjenester som kjøkkener, spisesaler, vaskerier, bibliotek, møterom og annet. De seks øvre etasjene for individuelle sovekvarterer, seks kvadratmeter. Disse rommene kunne lett slås sammen til ett større rom, mann og kone. Hvert soverom hadde egen dusj. Annethvert soverom delte toalett og vaskerom. Skolebarnas bygning ble også delt vertikalt. De nederste etasjene hadde verksteder og oppholdsrom, de øverste hadde biblioteker, auditorier, sovekvarterer og andre ting. Verkstedene skulle være av alle slag, og der skulle de også reparere kommunens ting.

Sentralkomiteen i partiet fordømte OSAs planer som utopiske, halvfantastiske og ekstremt skadelige i 1930. Det er lett å forstå at det var uenighet om forslaga. Men vil det sosialistiske Norge gå inn for eksperimenter i den gata?

Bolsjevikkvinnene

Sjenotdel ble dannet av partiet i 1919 og holdt på til 1930. Navnet er en forkortelse for «Avdeling for arbeid blant kvinnene». Initiativtakere og ledere var kvinner som hadde leda ulike former for legalt og illegalt arbeid. Den første oppgava var å oppmuntre kvinnene til å være med å styre og bruke de nye lovene. Sjenotdel jobba også for kollektive løsninger når det gjaldt boliger, felles spisesteder, vaskerier, barnehager, reparasjonsverksteder og alt som skulle lette kvinnenes bør i hus- og omsorgsarbeidet. Det ble holdt mange kvinnekongresser. Fra dem er det rapporter Goldman og Clements referer mye til. Delegatsystemet: En delegat pr. 10 arbeidere, 100 husmødre og 100 bønder. De ble valgt for ett år om gangen, fikk kurs en gang i måneden om statssystemet, om kvinnenes rettigheter og utdanningsmuligheter. Dette er beskrevet mange steder som en suksess. Det var vel 1.000 kvinner på den første samlinga før Sjenotdel ble danna, «Den første allrussiske kongress av arbeider- og bondekvinner» i 1918. 16.000 delegater i 1922, 65.000 i 1923 og en halv million seinere (konferansene var geografisk fordelt). Maktfaktor!

Sjenotdelkvinnene hadde god kontakt med Lenin. Lenin skreiv: «Vi jamna virkelig med jorda de nedrige lovene som gjorde kvinnene underlegne … Vi har tusen ganger retten til å være stolte over det vi har gjort på dette området. Men jo grundigere vi har rydda grunnen for levninger av gamle, borgerlige lover og institusjoner, jo klarere ser vi at vi bare har rydda grunnen, men ennå ikke begynt å bygge.» «Likhet for loven trenger ikke å være likhet i virkeligheten. For å få til det, må arbeiderkvinnene være mer med i styrene i de sosialiserte virksomhetene og i statsstellet.» «Send flere arbeiderkvinner til Moskvasovjetet! La proletariatet i Moskva vise at de er forberedt på å gjøre alt, og gjør alt, for å kjempe for seier, for å slåss mot den gamle ulikeheten, den gamle borgerlige krenkinga av kvinnene! Proletariatet kan aldri bli helt fritt før det har vunnet full frihet for kvinnene.» (note)

Problemstillinger

Forholda i Sovjet på 20-tallet og i Norge i dag, er svært forskjellige. Riktignok kan nøden komme til oss også, det er bare å sørge for at Golfstrømmen flytter litt på seg … Men motsigelsene, problemstillingene, er mye de samme når det gjelder livet til folk. Hva er avhengig av økonomi, og hva bestemmes av viljen?

1. Lover kan uttrykke hva staten/regjeringa ønsker å oppnå, slik skilsmisselovgivinga gjorde i Sovjet. Den var bra for kvinner. Men den hadde som premiss at kvinner og menn hadde lik samfunnsmessig stilling. Andre lover tar utgangspunkt i at den samfunnsmessige stillinga er ulik, som når kvinner har fortrinnsrett til barn ved skilsmisse (Norge), som det er forslag om å endre. Skal lover uttrykke mål eller det situasjonen er?
2. I et klassesamfunn, som overgangssamfunnet sosialismen er, der undertrykkingsforhold fortsatt virker: Vil gode tiltak for kvinner bli til fordel for menn, fordi det er patriarkatets samfunnssyn som bestemmer fortolkninga? Vil kvinneundertrykkinga sitte i veggene?
3. Lønn og kvinnevern: Lik lønn for kvinner og menn er et progressivt krav. Men også kvinner i arbeiderbevegelsen har slåss mot det, for de visste, at de ville få mennene mot seg og bli sparka. Det var bedre å tjene mindre, men ha jobb i det hele tatt. De innretta seg på makta, det var mennene. Hva skulle de ha gjort? Vil særvern for kvinner i arbeidslivet fungere som en utestengningsmekanisme i Norge?
4. Tiltak som har å gjøre med kvinners helse, spesielt det som handler om prevensjon, abort, svangerskap og fødsel. Hvis samfunnet neglisjerer dem, blir konsekvensene så enorme, at jeg lurer alvorlig på: Kanskje kvinners behov alltid må gå først? Det gjelder også tiltak for barn. Ikke seinere, «når vi har råd» , men aller først, uansett?
5. Hva kan gjøres for at kvinnelønna opphører, og kvinner kan forsørge seg? Hvordan kan familien slutte å være en økonomisk enhet? Slik at ett menneske er økonomisk sjølstendig i forhold til andre mennesker?
6. Det er ikke mye vi får vite om hva som ble gjort overfor menn i Sovjet. Kanskje det var lite? Hva skal skje i Norge? Er menn bare ofre for sin samfunnsmessige oppdragelse, og skal de derfor ikke stilles krav til? Skal menn få lov til å plage kvinner? Hvordan skal det stoppes?
7. Kjersti Ericsson har på fortjenstfullt vis og som en pioner, framheva behovet for å ha et hverdagsperspektiv. Det vil si, å se på menneskenes hverdagsliv når sosialismen diskuteres. Boka Søstre, kamerater! er den beste boka til nå om marxisme og kvinnefrigjøring. De tidlige bolsjevikene, særlig kvinnene, var opptatt av å legge til rette for utviklinga av «det nye mennesket». Arkitektene i OSA er et eksempel. Kan noe av tankegangen brukes nå? Hvis menneskenes tenkning er produkt av erfaringer: Da må kanskje samfunnet legge til rette for nye erfaringer for å utvikle nye tanker?
8. Hvor kraftig lut må til under sosialismen? Jeg mener at det vi revolusjonære pleier å si, er for smått. Vi sier: «Kvinnekampen må fortsette under sosialismen. Uavhengig kvinneorgansering er nødvendig. Tiltak i lovene og økonomien må integreres i den sosialistiske planen.» Ja, alt dette er fint. Men det holder ikke!
   Se hva som skjer når samfunnsorganisasjonene omkalfatres av kriser. Eks: Både under første og andre verdenskrig, ble kvinner over 14 år mobilisert til å gjøre praktisk talt alle typer arbeid. I USA, Sovjet, England, Tyskland, Sovjet. Såvidt jeg veit, er dette også en vanlig erfaring i frigjøringskriger i den 3. verden. Da er det ikke lenger snakk om at kvinner ikke passer, er for svake osv. Tungindustri, all slags krigsindustri, mannsjobber i landbruket, de utdanna seg på kort tid til dyktige fagarbeidere i alle industrigreiner, de deltok som batterister med antiluftskyts, flygere, som skarpskyttere på ski. Så kommer overlevende menn hjem, og da er det ut med kvinnene. Dette burde vies mye større oppmerksomhet. For hva har skjedd? Når det ble plass, kunne kvinner alt. Situasjonen opphever organisasjonene slik de har vært. Opphever institusjoner. Det blir et hull hvor det ikke er noe. Det skjer dramatiske endringer i forutsetningene. Spørsmåla med stor S: Må vilkåra endres så dramatisk for at noen endringer kan skje? Hvordan skal en få satt i gang nye sirkler som skaper nye mønstre og maktforhold? Må mennene vekk? Det vil si, må det lages områder der det bare er plass for kvinner, hvis en skal ha endra ting? I den andre 5-årsplanen på begynnelsen av 30-tallet starta Sovjet med industrialisering av landbruket. Traktorer blei produsert i tusenvis. Nytt område trengte ny arbeidskraft. Kvinnene. Det var plass til dem. De første 150.000 traktorførerne var kvinner! Ny industri skulle startes. Fra 1928 til1932 ble over 1.500 tungindustrikomplekser bygget av ufaglærte, av unge arbeidere, de fleste av dem var jenter. Tilsvarende kan en spørre: Må kvinnene vekk hvis mennene skal inn på et kvinneområde? Må kvinnene vekk fra husarbeidet i ti år, mens mannen tar alt, for at endringer skal skje? Hva vil vi gjøre i Norge?
9. Går det an å praktisere «fri kjærlighet» for begge kjønn under sosialismen?
10. Jo bedre samfunn før revolusjonen, jo bedre tiltak under sosialismen. Kampen i dag har betydning for hvordan sosialismen blir!

Noter

Jeg er ikke historiker, og har ikke en faglig bakgrunn for det jeg legger fram. I denne artikkelen støtter jeg meg i særlig grad på Wendy Z. Goldman: Women, the State and the Revolution, og Barbara Evans Clements: Bolshevik Women.

Wendy Z. Goldman: Women, the State and the Revolution, Cambridge University Press 1993
Barbara Evans Clements: Bolshevik Women, Cambridge University Press 1997
Lisbeth Broch: Kvinnereising, Cappelens studiebibliotek 1946 (tilbake)
Om OSA: Artikkel av Hugh Hudson jr, «The Social Condenser of our Epoch» (tilbake)
Lenin i samlinga Marxisme og kvinnefrigjøring, Oktober forlag 1978 (tilbake)

Bakgrunnsstoff

Kjersti Ericsson: Søstre, kamerater! Oktober forlag 1987 – eller her

Kjersti Ericsson: Den flerstemmige revolusjonen, Oktober forlag 1991 – eller her

Aleksandra Kollontai: Revolusjon og kjærlighet, PaxBibliotek 1977

Ellen Aanesen: Send meg ikke til en kone, doktor! Oktober Forlag 1981

Lise Vogel: Marxism and the Oppression of Women

Friedrich Engels: Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap, Oktober Forlag 1982

George St. George: Våre søstre i Sovjet, Grøndahls hvitbøker 1974

Nicolai Ostrovskij: Hvordan stålet ble herdet, Oktober forlag 1972

av Rolf Andersson

Tysklands nasjonaldemokratiske parti (NPD) har nylig gjennomført mediedekkede demonstrasjoner i flere tyske byer. I enkelte tilfeller har aksjonene blitt oppløst av politiet, som skylder på at de ikke har kunnet opprettholde ro og orden når «motdemonstrantene» vil stoppe demonstrasjonene og forhindre utøvelse av borgerrettigheter. I Berlin startet demonstrasjonen fra Alexanderplatz, og den gikk fram til, og rett igjennom, Brandenburger Tor under paroler som «Tyskland kan ikke forbys» og «Argumenter i stedet for forbud». Bakgrunnen var at forfatningsdomstolen i Karlsruhe hadde fått en søknad fra den tyske regjeringen og forbundsrådet om å forby og oppløse NPD.

NPDs demonstrasjon i Berlin ble fulgt av utspill fra lokale politikere innen CDU og SPD. De ville begrense demonstrasjons- og forsamlingsfriheten, som har en viss forankring i den tyske forfatningen. Eckhart Wertebach, innenrikssenator og CDU-politiker, mente at myndighetene måtte ha rett til å kunngjøre «fredlyste områder» hvor demonstrasjoner skulle være forbudt helt og holdent. Forbudet skulle også gjelde demonstrasjoner når «de er til skade for Forbundsrepublikkens vesentlige interesser, særlig utenrikspolitiske interesser eller folkerettslige forpliktelser» (Süddeutsche Zeitung 21.11). Fra forskjellig hold ble det konstatert at om NPD skulle forbys, så burde også andre ekstreme partier, til høyre eller venstre, kunne forbys.

Forbundsrepublikken Tysklands grunnlov (Grundgesetz) har sine røtter i forfatningen vedtatt i 1949 for Vest-Tyskland som de allierte da okkuperte. Da denne forfatningen ble innført, var det neppe en avgjørelse som stadfestet det tyske folkets egen styrke og ansvar for framtiden. Grunnloven var mer en beslutning som ble tatt i overensstemmelse med de alliertes påbud, og den var provisorisk. Denne grunnloven gjelder i det vesentlige ennå, men tilpasset Maastricht-traktaten, og er nå det forente Tysklands grunnlov.

Den tyske forfatningen har henvisninger til det som vanligvis betegnes som «det kjempende demokratiet». I forordet til en massespredd pocketutgave (Beck-Texte) av grunnlovsteksten framhever en professor i statsrett på tradisjonelt vis Grundgesetz som en reaksjon på erfaringene fra Weimar-republikken. Han mener at Weimar-tidens demokrati var verdinøytralt og funksjonelt innrettet, det kunne fylles med et hvilket som helst innhold.

Forfatningens fiender utnyttet de grunnlovsfestede frihetene til å ødelegge forfatningen. Etterkrigstidens grunnlov gjorde, ifølge professoren, opp med denne Weimar-forfatningens relativistiske og verdinøytrale holdning – med «Demokrati som selvmord». Den nye forfatningen la grunnlaget for et forsvarsberedt demokrati som holder i beredskap, mener professoren: «Ingen frihet til frihetens fiende.» Ett eksempel på slike bestemmelser var reglene om Berufsverbot (yrkesforbud for tjenestemenn som man antok sviktet i trofasthet eller lojalitet til «den frihetlig demokratiske samfunnsordenen», et begrep som ikke defineres i forfatningen, men, som denne, overlates til doktrine og praksis å presisere).

Det er ikke vanskelig å se at Grundgesetz er resultatet av tysk tradisjon og etterkrigstid. Hvorvidt den tyske forfatningen utgjør et adekvat svar på erfaringene fra Weimar-tidens politiske strider og republikkens undergang, er et spørsmål for seg. Så vidt jeg kan bedømme, har den i betydelig omfang overtatt uheldig tankegods fra den tiden. Det finnes imidlertid visse sperrer i grunnloven som er spesielt interessante.

Grunnlov mot angrepskrig

En slik sperre i den tyske forfatningen, artikkel 26, første del, lyder slik: «Handlinger som er egnet til og har til hensikt å forstyrre folkenes fredelige sameksistens, særlig å forberede føring av en angrepskrig, er forfatningsugunstige. De skal straffeforfølges.» Denne grunnlovsbestemmelsen følges opp i den tyske straffelovens § 80: «Den som forbereder en angrepskrig (artikkel 26, første del, grunnloven), hvor Forbundsrepublikken Tyskland skal være delaktig, og gjennom dette framkaller fare for en krig for Forbundsrepublikken Tyskland, straffes med livstidsdom eller med frihetsberøvelse ikke under 10 år.»

Disse bestemmelsene i grunnlov og straffelov kunne anvendes da den tyske Forbundsdagen 16. oktober 1998 tok stilling til tysk deltaking i de planlagte NATO-aksjonene mot Jugoslavia. Av 580 tilstedeværende parlamentsmedlemmer stemte 500 for regjeringa Kohls forslag om at den tyske forsvarsmakten skulle delta i en militærinnsats mot Jugoslavia med 500 soldater og 14 kampfly. Nei-stemmene kom fra PDS (samtlige tilstedeværende 29 medlemmer), SPD (21 mot og 7 avholdende), Forbundet 90/De grønne (9 mot, 8 avholdende), FDP (1 mot, 1 avholdende) og CDU/CSU (0 mot, 2 avholdende). Det var ingen nevneverdige forskjeller i debatten mellom den avgående Kohl-regjeringa og den utnevnte Schröder-regjeringa. Schröder henviste til at det gjaldt å unngå at Tyskland ble «mål for en stor flyktningestrøm».

Den planlagte bombingen av Jugoslavia som fant sted våren 1999, var uten rettsgrunnlag. Volden var ikke sanksjonert av FNs sikkerhetsråd, og den stred mot FN-statuttenes entydige bestemmelser. Den overveldende majoriteten i den tyske forbundsdagen stemte altså i strid med grunnloven ved å delta i en angrepskrig mot en suveren stat. Forbundskansler Schröder, forsvarsminister Scharping og de parlamentsmedlemmene og andre som forberedte bombekrigen, burde stilles til ansvar og idømmes straff i henhold til § 80 i den tyske straffeloven. Det skjer neppe, til tross for at den alvorlige forbrytelsen deres ble anmeldt.

Motstand

Et moment i «det kjempende demokratiet» er en omstridt bestemmelse (artikkel 20, fjerde del) i den tyske grunnloven, etter kapittelet om grunnrettigheter: «Mot enhver som forsøker å undergrave denne ordningen, har alle tyskere retten til motstand når annen hjelp er umulig.»

Det fantes en opposisjon i Tyskland mot aggresjonen mot Jugoslavia. Den hadde all rett til å støtte seg til artikkel 20, fjerde del, så fremt denne bestemmelsen skal ha et reelt innhold. Opposisjonen var svak. Den greide iallfall ikke å manifestere motstanden mot angrepskrigen på en slagkraftig måte. Til og med NPD var med i opposisjonen. I forbindelse med den tyske medvirkningen i aggresjonen rettet NPDs partiledelse en appell til «alle tyske embetsmenn og soldater». Her heter det: «Vær tro mot deres tjeneste-ed! Motsett dere å medvirke i angrepskrigen mot Forbundsrepublikken Jugoslavia! – Vernepliktige bør motsette seg å gjøre tjeneste! En ordre om innsats i Jugoslavia bør ikke adlydes! Motsett dere å tjenestegjøre for en kriminell sak! Bruk retten deres til motstand ifølge artikkel 20 i grunnloven.»

NPD-ledelsen henviste spesielt til at det var spørsmål om en angrepskrig slik dette blir oppfattet i grunnloven, FN-statuttene og London-statuttene av 8. august 1945 (1).

Tilsvarende oppfordringer kom også fra andre kanter, ikke minst fra kirkelige kretser. I NPDs tilfelle førte appellen til at partiets hovedkontor i Stuttgart ble ransaket. Påtalemyndigheten mente at appellen oppfordret til rettsstridige handlinger som lydighetsbrudd og mytteri. Saken ble prøvd for en domstol som avviste NPDs anke ved å vise til at det ikke dreide seg om en folkerettsstridig aggresjon, men en «nødhjelpaksjon verdsatt av FN».

NPDs formann Udo Voight konstaterte at SPD og De grønne hadde blitt forvandlet til rene krigspartier, at venstrefløyen av fredsbevegelsen for lengst var død og at PDS ikke utgjorde noen troverdig opposisjon. Så vidt jeg kan bedømme hadde han rett i dette. Han mente at det åpnet muligheten for NPD til å ta ledelsen for en ny nasjonal fredsbevegelse.

NPDs muligheter

At partiets holdning til aggresjonen mot Jugoslavia neppe var tilfeldig, framgår av partiets programuttalelse i enkelte utenrikspolitiske spørsmål. Uttalelsen tar et klart standpunkt til tradisjonelle, men stadig mer omstridte, prinsipper for mellomstatlige forhold:

«Forutsetningen for en verdensomfattende fred er folkenes likeverd. Den tyske utenrikspolitikken må derfor først og fremst orientere seg om sitt eget lands interesser. Det hører til dette at Tyskland strengt holder seg borte fra alle internasjonale konflikter; dette gjelder spesielt for borgerkrig og andre interne konflikter i andre stater. Utenrikspolitikken må holde seg til grunnsetningen om ikke-innblanding i andres anliggender. Nasjonal sikkerhetspolitikk må være innrettet mot en nasjonal forsvarspolitikk. Den har til hensikt å tjene opprettholdelsen av freden i Europa. Tyske troppestyrker skal ikke være middel for internasjonal stormaktspolitikk.»

I Tyskland ble det startet prosesser rettet mot personer som undertegnet opprop mot krigen i Jugoslavia med oppfordringer til soldatene om å desertere eller motsette seg å delta i angrepene. Dette gjaldt også medlemmer av NPD. Både frifinnende og fellende dommer har falt. Domstolen i Berlin frifant den katolske presten Hubertus Janssen, men uten å ta stilling til om det dreide seg om en angrepskrig. Domstolen valgte å tolke hans oppfordringer til «faneflukt» og «lydighetsbrudd» som tillatte ytringer ifølge artikkel 5 i grunnloven, som handler om menings- og ytringsfrihet.

NPDs bakgrunn, partiforbudene

NPD ble grunnlagt for 35 år siden. Det er et lite parti som ikke får noen nevneverdig oppslutning (som regel bare 0,2 prosent av stemmene). Partiet får imidlertid statsstøtte på grunn av visse lokale framganger. Innen NPD strides det om den korrekte linja. I den konservative ukeavisa Jünge Freiheit blir et medlem av NPD, Steffen Hubka, intervjuet (17.11). Hubka tilhører partiets radikale fløy og er talsmann for «Den revolusjonære plattformen», som tilsynelatende består av nynazistiske grupperinger. Denne Hubka er veldig typisk for de bevegelsene som befinner seg i den tyske politikkens utkanter. 38-årige Hubka har vært medlem av Deutsche Volksunion (DVU), NPDs ungdomsorganisasjon Unge nasjonaldemokrater, organisasjonen Aksjonsfront nasjonale sosialister/Nasjonale aktivister (ANS), som ble forbudt i 1983, organisasjonen Nasjonalistisk front (NF), som ble forbudt i 1992, «Freie Kameradenschaften» (en slags uparlamentarisk krets) og i oppbyggingen av Sosialrevolusjonær arbeiderfront, og siden i NPD, hvor han har vært landsleder i Sachsen-Anhalt, medlem av forbundsledelsen og utdanningsleder. Han er nå utsatt for eksklusjonsforslag i NPD!

Forbudsforslaget mot NPD er det tredje forsøket i etterkrigstiden på å få et parti forbudt. På femtitallet ble det innledet to slike saker, en mot Tysklands kommunistiske parti og en mot Det sosialistiske rikspartiet. Det første ble forbudt i 1956, det andre i 1952.

Den tyske grunnloven inneholder bestemmelser om partiene. Det finnes også en egen partilov. Ifølge forfatningen tildeles partiene en bestemt rolle med visse rettigheter og forpliktelser. De anses som nødvendige bestanddeler av den bestående orden og fyller offentlige oppgaver. Artikkel 21, første del, presiserer: «Partiene medvirker ved folkets politiske viljedannelse. Deres indre ordning må følge demokratiske grunnprinsipper. De må fremlegge offentlige regnskaper som viser opphav og anvendelse av midler.»

I den samme artikkelens andre del finnes igjen en bestemmelse som utgjør den juridiske grunnen for framgangsmåten mot NPD: «Partier som ifølge sine mål eller sine tilhengeres framferd har til hensikt å angripe eller utrydde den frihetlige demokratiske samfunnsordenen eller utsette Forbundsrepublikken Tysklands eksistens for fare, er forfatningsfiendtlige. Spørsmål om forfatningsfiendtlighet avgjøres av forfatningsdomstolen.»

NPD-forbud omstridt

Forbudsforslaget har utløst debatt i Tyskland. Innenriksminister Otto Schily la i et intervju i Süddeutsche Zeitung (SZ) 20.10.2000 fram argumentasjonen bak forslaget:

SZ: Dere vil fremme en søknad om forbud mot NPD for forfatningsdomstolen. Er dette på grunn av tilhengernes voldelige framferd eller på grunn av partiets forfatningsfiendtlige mål?

Schily: Begge deler. Den forfatningsfiendtlige målsettingen er svært tydelig. For NPD handler det om å vinne over systemet, det vil beseire den frihetlige-demokratiske samfunnsordenen, og det foreligger et vesensslektskap mellom det og NSDAP (2). Det er det ene. Det andre er NPDs aggressive framferd.

SZ: Har NPD gitt ordre om å utøve vold mot utlendinger og dermed gjort seg skyldig i medvirkning i strafferettslig mening?

Schily: Å påvise det i det enkelte tilfelle er vanskelig. I det store og hele ser jeg det slik: Her har vi et parti som ut fra sin propagandistiske innretning, hele sin framferd, i offentlig opptreden og etter sin begrepsbruk å dømme støtter voldsbrukere. Materialet vi har satt sammen viser at NPD gir psykisk og fysisk støtte til volden.

SZ: Men et kjempende demokrati må vel kunne omgås dumskap og idioti på andre måter enn forbud? Demokrater må vel være tilstrekkelig sterke til å kunne hamle opp med dette?

Schily: Jeg har forbudt foreningen Blood and Honour. Vi må i alle fall få fram at det høyreekstremister tenker og sier, er forstadiet til det de senere omsetter i handling. Dagens tanker er morgendagens gjerninger. NPD er antisemittisk, rasistisk, fremmedfiendtlig, voldsfremmende. Vi må ta konsekvensene av dette.

Søknaden

I et dokument på nærmere 60 sider blir det gjort greie for grunnene til å søke om forbud (3). I den første, innledende delen blir partiets politiske mål, organisasjon, størrelse og innflytelse kortfattet behandlet. Der opplyses det at partiet ifølge egne kilder har rundt 7.000 medlemmer, og at deres viktigste publikasjon, månedstidsskriftet Deutsche Stimme, har et opplag på 10.000.

I den andre delen går man nærmere inn på spørsmålet om NPDs forfatningsfiendtlige mål og aktiviteter. Søknaden følger her forfatningsdomstolens retningslinjer fra tidligere dommer. Ifølge domstolen kan et parti stenges ute fra det politiske livet bare dersom det avviser det frihetlige demokratiets fremste grunnprinsipper. Etter rettspraksis skulle det i det minste innebære:

1. respekt for de menneskelige rettighetene som er konkretisert i grunnloven,
2. folkesuvereniteten,
3. forvaltningens lovbundenhet, maktfordelingen, domstolenes uavhengighet, regjeringens ansvar, og
4. majoritetsprinsippet og de politiske partienes like sjanser.

I søknaden vises det til en mengde sitater fra taler, bøker og partipresse som bevis for at NPDs politiske voldsanskuelse er uforenlig med disse grunnprinsippene. Her gis det stor plass til tolkinger av begreper som er relevante for NPDs innstilling, slike som Volksgemeinschaft, Allgemeinwohl, Volkswohl, Volkssouveränitet (folkefellesskap, det allmennes vel, folkets vel – red. TFFR), og til å underbygge at partiet anvender en terminologi som slutter seg til NSDAPs. Det gjelder bruken av ord som Endlösung, das System, das Reich (den endelige løsning, systemet, riket – red.). Det blir hevdet at partiet er antisemittisk, men sitatene i den delen er få og forholdsvis tynne. For øvrig behandler dette avsnittet emner som rasisme/fremmedfiendtlighet, avvisning av parlamentarismen (blant annet påberopes: «Den tyske deltakelsen i Nato-angrepskrigen mot Serbia viser at de tyske lisenspartiene stadig oppfatter seg som sine USA-herskeres puddel»), oppgivelse av prinsippet om folkeforsoning og fredelig sameksistens (blant annet gjelder det grenserevisjoner, krigserstatningsspørsmål og løgner om mordet på de europeiske jødene) samt spørsmålet om vesensslektskap med NSDAP når det gjelder program, forestillingsverden og stil, for eksempel at NPDs krav om å «overvinne det kapitalistiske rentenæringslivet» ligger nær punkt 11 i NSDAPs program fra 1920 (4).

«NPD er ikke lenger for eldre herrer»

I den siste delen behandles spørsmålet om hvorvidt NPD har den aktivt stridbare og aggressive holdningen mot den frihetlige samfunnsordenen som ifølge praksis kreves for et forbud. I denne delen hevdes det at NPD holder på å forvandles fra et «Altherrenpartei» innrettet på valg til et parti som vil se seg som ledelse for ulike brede sosiale protestbevegelser og som går inn i fellesaksjoner med snauskaller og nynazister. Organisasjonene til disse ble i stor grad forbudt i årene 1992-1996. Et ledd i strategien angis å være å kjempe om makten på gata gjennom demonstrasjoner og andre aksjoner. Slike demonstrasjoner, der nynazister og snauskaller har deltatt, påberopes som bevis for den aggressive holdningen, i tillegg til at flere partifunksjonærer har en fortid i de forbudte organisasjonene. Videre vises det til en bruk av militant språkbruk og et ambivalent forhold til vold (i søknaden vises det til et par tilfeller der vold mot innvandrere direkte blir koplet til NPD).

I tysk presse har det kommet fram at en vesentlig del av bevisene i saken mot NPD kommer til å bestå av utsagn fra ansatte innen forfatningsvernet og andre hemmelige kilder. NPD akter ifølge eget utsagn å forsvare seg med at den tyske staten gjennom såkalte innflytelsesagenter og provokatører «overfører» voldskriminalitet til NPD. I utkastet til forbudssøknaden finnes det egentlig ingen påstander om at NPD skulle gi anvisninger til funksjonærer eller medlemmer om å utføre lovstridige handlinger. Men ifølge praksis er et partiforbud et preventivt tiltak. Ifølge forfatningsdomstolens prejudikat skal det forhindre lovsstridig virksomhet i tide, dersom det gjennom taler og handlinger allerede har blitt åpenbart at man må ta med i beregningen at slikt kan inntreffe.

Forbudslinja

I avslutningen hevdes det at forbudet er nødvendig. Man har forsøkt med alt fra «opplysning gjennom forfatningsvernsmyndighetene» til «opplysningsarbeid gjennom Sentrum for politisk dannelse». Dette sies å ikke hatt innvirkning på NPDs vekslende aggressivitet og økende tiltrekningskraft hos ungdom. Søknaden tyder ikke på noen særlig selvtillit hos eller tiltro til de demokratiske kreftene i Tyskland.

Det ser ut til å bli en svært lang prosess for forfatningsdomstolen. Det er nok ikke uten en viss forventning at NPD ser fram til å få komme i rampelyset og få ut sitt budskap. Hvorfor den tyske staten tar initiativet til denne prosessen nå, er ikke helt lett å forstå. Som politisk kraft har det isolerte NPD ingen likheter med NSDAP.

Forbudslinja har gammel tradisjon i Tyskland. Den ble praktisert i ødeleggende omfang under hele Weimar-republikken. Demokratiske borgerrettigheter ble inndratt og forbud vedtatt mot partier, aviser og talere. Forbudene ble rettet mot nazister og andre. At den linja var framgangsrik, er det få som tør hevde.

Ei forbudslinje blir et spørsmål om forbud mot spredning av informasjon og synspunkter og retten til å danne en opinion gjennom organisert virksomhet. Det finnes mange problemer med en slik linje. Den forvrenger lett perspektivet og gjør det vanskeligere å avgjøre hvem som er demokratiets virkelige undergravere og hvem som fungerer som provokatører. Alt er jo ikke hva det gir seg ut for å være. Spillerommet for saklig diskusjon blir begrenset til fordel for ideologisering og demonisering. Man driver fram og forsterker en kultur av forbud og overvåking samt medborgerlig passivitet. Proporsjoner blir snudd opp-ned, gjenger med snauskaller blir til demokratiets farligste fiender. Grenser for det straffbare eller på andre måter sanksjonerte området blir utvidet og gjøres uklare. I tillegg kommer det at forbud sannsynligvis ikke er effektive, de leder snarere til at det forbudte finner nye veier eller går under jorda, til at martyrer skapes og at myter gror fram.

Det var uheldig at den gjennomtenkte, generelle svenske lovgivningen mot å bære såkalt politiske uniformer ble underminert av domstolene. Det var en lovgivning som uten skadelige inngrep i borgerrettighetene bidro til å opprettholde en fornuftig politisk kultur. Den svenske linja er vikende, men den ble på slutten av fjoråret godt formulert av en svensk justisminister med følgende ord:

«Det demokratiske samfunnet må ikke innskrenke demokratiet i kampen mot ekstremistene; det er ofte slike innskrenkninger som er målet med terroren deres. Det er derfor det er så viktig å bekjempe ondskap med demokratiets gode midler. Synspunkter skal møtes med argumenter. Handlinger skal vi forhindre og påtale.» (Laila Freivalds, Svenska Dagbladet 18.11.99)

Det blir stilt spørsmål ved dette utgangspunktet, men det uttrykker en svensk tradisjon som er vel verdt å opprettholde.

Se også Mathias Bismo: Litt om NPD

Noter

1. Londonstatuttene av 8. august 1945 ble vedtatt av de allierte seiersmaktene og la grunnlaget for Nürnberg-prosessen etter den andre verdenskrigen. [Tilbake]
2. NSDAP var Adolf Hitlers parti, Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti (National-Sozialistische Deutsche Arbeiter Partei). [Tilbake]
3. Grunnene for forbudssøknaden finnes på nettadressen http://www.bmi.bund.de – det tyske forbundsinnenriksdepartementets hjemmeside. [Tilbake]
4. NSDAPs program (skrevet 1920) finnes på svensk i boka E. Göthe: Den vanliga vägen. [Tilbake]

av Arnljot Ask

Göteborg viste at en sentral sak for venstresida i forhold til «toppmøtebevegelsen» er å slåss mot innskrenkningene i ytrings- og demonstrasjonsfriheten som makthaverne nå kjører fram. Akkompagnert av rå maktbruk og generell skjerpa overvåking av opposisjonelle. Praha, Nice og Göteborg har vist at skal vi klare dette, må vi også slåss mot linjer innad i demonstrantenes rekker som spiller korta rett i hendene på makthaverne. Og dette er ikke noe vi kan vente med til «etterpå». Fordi det påvirker forutsetningene for kampen.

Skal vi kunne utfordre makta og skyve våre posisjoner framover, er vi avhengige av massemobilisering. Derfor må mønstringene være politiske. Graden av militans må tilpasses den aktuelle situasjonen, eksempelvis slik Seattle åpna for utstrakt bruk av sivil ulydighet. Vi må ikke glemme at dette dreier seg om politisk kamp i borgerlig demokratiske diktaturer. Ikke om revolusjonære oppløp eller geriljakrig i militærdiktaturer eller undertrykte land. Steinkasting på Avenyen kan ikke sammenlignes med ditto i Gaza.

I Göteborg var det politiske målet for mønstringene å styrke EU-motstanden i Sverige, Norge og ellers i Europa. Det nytter da ikke å gå inn på noen slags «arbeidsdeling» med de som bevisst legger opp til aksjonsformer som fører til slagsmål med politiet, og etterpå la seg kneble av en «intern lojalitet» som krever at vi først må «stå sammen mot hovedfienden». Da gir vi nettopp hovedfienden anledning til å stigmatisere hele bevegelsen og rettferdiggjøre ennå flere innskrenkninger av ytrings og demonstrasjonsretten.

«Motmøtebevegelsen» må derfor avgrense seg mot den strategien som Internasjonale Sosialister (IS) og deres svenske frender i Rättvisapartiet satte ut i livet i Göteborg. De har en linje for «toppmøte-bevegelsen» som er farga av deres revolusjonsstrategi; at de tror at borgerskapet nærmest skal bli beseira hvis de internasjonale antikapitalistiske kreftene kan innta eller stoppe disse møtene. Derfor hauser de også opp betydninga av disse motmøteaksjonene og ser på dem som at det dreier seg om å konfrontere verdensborgerskapet mest mulig militant – uansett hva slags politiske mål massebevegelsene i vertslanda stiller for de ulike mønstringene.

Styrkeforholdet mellom klassene i vår del av verden er jo desverre ikke slik i dag. Og når det blir blåst i luren for mini-revolusjonære stormløp i borgerlig demokratiske diktaturer i dag, så er det å føre aksjonistene til slaktebenken under applaus fra det store flertallet av arbeiderklassen. Det er ikke slik vi bygger alliansen mellom opprørsk ungdom og arbeiderklassen, verken i Sverige, Norge eller lignende land.

Jeg skriver «intern lojalitet» i anførselselstegn for å markere at jeg heller ikke ser på alle de som deltok i for eksempel «marsjen mot Messan» fredag morgen som med på samme laget som oss som reiste dit gjennom Göteborgaksjonen i Norge. Og da mener jeg ikke bare de utplasserte politiprovokatørene eller politiske grupper som på forhånd hadde et mål om å knuse Avenyen (som den tyske, erklærte maoist-autonome gruppa, som etterpå sendte ut pressemelding om at borgerskapets eiendomsrett var satt ut av funksjon for en periode i deler Göteborg – og at det for første gang var oppretta et «befridd» område i de kapitalistiske kjernelanda!). Jeg mener også at IS i Europa, inkludert den norske seksjonen, heller ikke var på vårt lag her. De hadde ikke vært med på laget det halve året før Göteborg heller, hvor de politisk motarbeida Nei-mønstringa fredag kveld og forberedte en aksjon som objektivt kom til å tjene hovedfienden. I forhold til «motmøtebevegelsen» vil jeg ikke være på samme laget som dem framover heller, før de har gjort opp med den strategien de har fulgt.

Mitt syn her betyr ikke at jeg er imot ethvert aksjonsfellesskap med IS her på berget, Jeg regner med at det i flere antiimperialistiske og andre sammenhenger fortsatt vil være grunnlag for konkret samarbeid hvor både IS og AKP vil være med i fronten. Når jeg i forbindelse med Göteborg (og også tidligere Praha) vender skytset mot IS, er det av politiske grunner. De sto eksternt og offensivt i fremste linje for en linje jeg mente skada det politiske hovedmålet for Göteborg-mønstringa.

Når jeg ikke kritiserer norske AFA på samme måte, er det fordi de i stor grad ble prisgitt et opplegg hvor regien var lagt, blant annet gjennom den gavepakka som IS ga politiet. Sannsynligvis ville imidlertid også deres opplegg ført ut i uføre, hvis de hadde fått anledning til å gjennomføre det, med den strategien politiet kjørte. Men, slik det nå var, blei de autonome sin skjebne å bli det store «slaktofferet»; det var «de svartkledde» politiet konsentrerte hovedstyrken om, både på Avenyen, i klappjakta rundt i hele sentrum resten av fredagen og gjennom angrepet på deres hovedarrangement Reclaim the City om kvelden (hvor de tre ble skutt), og videre hele lørdagen – uansett hva de hadde gjort. Sjølsagt må de også diskutere sin framtidige strategi og taktikk grundig i lys av erfaringene nå. Diskusjonene har vist at dette også gjelder AKP og andre organisasjoner på venstresida som har som mål at de skal kombinere kampen for arbeidsfolks og undertryktes interesser her og nå med kampen for en ny samfunnsorden. Sjøl om de, som organisasjon, har en klar avgrensing mot eventyrpolitikk og lefling med terrorisme.

av Ingrid Baltzersen

Reisa starta i Jerusalem. Lars Akerhaug og eg budde i den muslimske delen av den palestinske delen av gamlebyen. Det første inntrykket me fekk av byen var maskinpistolar og -gevær. Alle israelarar i gamlebyen gjekk med maskingevær. Det var militære i grøne klede som stoppa folk tilfeldig på gata og bad om legitimasjon. Det var politi i blå uniformer. Det var ein del folk som var likt kledd, men ikkje i uniform som gjekk med maskinpistolar. Og så var det menn i ortodokse klede som gjekk med maskinpistolar.

Jerusalem har ei særskilt stilling i denne konflikten. Palestinarane som alltid har budd der, vert no ynska vekk. Sharon har vore med på eit prosjekt om å bygga «jødisk liv» i gamlebyen i Jerusalem. Byen vert omringa av israelske busetnader. Så livet i Jerusalem føles veldig innestengt og uønska.

Før me reiste vart me skremde med historier om folk som gjekk tilfeldig til angrep på jødar. Og me kunne jo sjå ut som jødar. Men dei einaste dei palestinske ungdommane i gamlebyen gjekk tilfeldig laus på var kvarandre. For ein småting kunne gutegjengar gå laus på kvarandre.

Me vurderte lenge om me ville reisa til Gaza. Eg såg for meg at det var konstant farleg for alle, sjølv om eg visste at det ikkje alltid var angrep. Men inntrykket me fekk var heilt annleis, sjølv om situasjonen i Gaza ikkje var betre enn det me venta. Me vitja Norsk Folkehjelp sitt kontor i Gaza, og vart vist rundt av «projects officer» der. Det første han viste oss var vegen frå nord til sør i Gazastripa. Gazastripa er ei smal stripe land langs austsida av Middelhavet. Israelarane har busetnader på 40 % av området. Dei ligg ofte nær sjøen, vest frå hovudvegen frå nord til sør. Israelarane som okkuperer Gazastripa må sjølvsagt reisa trygt inn og ut av Gazastripa. Palestinarane som bur i Gazastripa har ikkje fått reisa ut av Gaza sidan den nye Intifadaen starta, og kan ikkje ein gong reisa trygt i Gazastripa. Men israelarane som må kryssa hovudvegen i Gazastripa, må reisa trygt. Så kvar gong dei skal køyra på vegane sine, stenger dei hovudvegen i Gazastripa, og dei blir eskortert av ein militærjeep. Kvar gong ein israelar skal bevega seg, stenger dei hovudvegen i Gazastripa. I tillegg tar dei med jamne mellomrom og stenger denne vegen i lengre periodar. Då kjem ikkje folk seg på jobb, og sjukebilane frå sør kjem ikkje til sjukehuset i Gaza by. Kvinner har født i ambulansen ved dei israelske sjekkpunkta, og folk har daud i ambulansen. Gaza er eit fengsel for palestinarar, mens israelarar kan reisa fritt rundt.

Khan Younis

I flyktningleiren i Khan Younis, sør i Gazastripa, vitja me ein ungdomsklubb. Det var ein klubb som hadde gode idear om korleis ein skal jobba med barn og ungdom, dei var opptekne av at ungdommane skulle verta interesserte i å utforska kunnskapen sjølv, og at dei skulle læra å mestra noko, og læra å kommunisera utan vald. Men barna og ungdommane dei jobba med hadde andre problem enn norske ungdommar. Dei kjente folk som hadde daud på ein unaturleg måte, dei var redde for å få husa sine øydelagt med bulldozer eller bomber av israelske busettarar. Kvar gong dei høyrde fly og helikopterlyd vart dei redde. Men dei som jobba på ungdomsklubben forsøkte å vera gode rollebilete og å gje ungane håp om ein annan kvardag og middel til å mestra den kvardagen dei har no. Arbeidsløysa har auka sterkt i Gazastripa, fordi mange familieforsørgarar jobba i Israel. No når dei ikkje har lov til å reisa ut kan dei heller ikkje komma seg på jobb. Dette auker den allerede store fattigdommen i Palestina. Arbeidsløysa, fattigdommen og håpløysa fører og til vald i familien. Det finst ulike prosjekt over heile vestbreidda som forsøker å hjelpa familiar å fungera normalt.

Arbeidsløysa på Vestbreidda er og stor. Palestinarar på Vestbreidda får ikkje lenger lov til å jobba i Jerusalem, for Jerusalem vert rekna som Israel. Det fører til at kvar dag går det ein strøm av palestinarar frå for eksempel Beit Laham som snik seg ein sideveg forbi det israelske sjekkpunktet og over grensa. Der vert dei henta av dei israelske arbeidsgjevarane sine. Og kvar ettermiddag snik dei seg tilbake. Vegen dei brukar kan bli sett frå sjekkpunktet, og nokre dagar finn israelarane ut at dei vil stoppa dei. Så då kjem ikkje folk seg på jobb. Men kanskje viss dei ventar lenge nok den dagen, eller kanskje viss dei finn ein annan veg, eller kanskje viss dei prøver igjen neste dag, så kjem dei seg på jobb. Slik er kvardagen.

Tilsvarande er kvardagen for palestinarane som skal rundt på Vestbreidda. Det er no umogleg å bu i Jerusalem-området og gå på universitetet i Bir Zeit nær Ramallah eller på universitetet i Hebron. Det er til og med vanskeleg å bu i Ramallah og gå på universitetet i Bir Zeit, eller å gå på universitetet i Hebron utan å bu på universitetsområdet. Alle universiteta lid under dette. Studentane kjem seg ikkje til universiteta, og folk får ikkje gå på dei faga dei ynsker. Folk må jobba og bu i same området, frakt av varer er vanskeleg og sosiale band er vanskelege å oppretthalda på grunn av transportsituasjonen. Israel har fylt opp vegane i Vestbreidda med sjekkpunkt og grenser.

Betlehem

I Betlehem vitja me ein flyktningeleir. Der budde flyktningar tett i tett, med dårlege sanitærforhold, lite vatn, høg arbeidsløyse. Ein tredel av befolkninga på Vestbreidda og halvparten av befolkninga i Gazastripa er interne flykningar. Flesteparten av dei bur framleis i flyktningeleirar. UNRWA, FN sitt prosjekt for dei palestinske flyktningane, har drive desse leirane. Men no trekk dei seg meir ut, fordi når ein no nærmar seg palestinsk sjølvstyre etter Oslo-avtalene skal problemet vera meir løyst. Så UNRWA minkar støtta til flyktningane sjølv om problemet opplagt ikkje er løyst.

I Beit Jalla var me så heldige at me fekk bu privat hos ein palestinsk familie. Dei var flyktningar, men no hadde dei bygd eit flott hus utanfor flyktingeleiren. Fyrste kvelden dei sov i huset, gjekk Israel inn i området og skøyt på hus og bomba dei med granatar. Eit av dei husa var huset deira. Det var i mai i år. Når me kom i oktober hadde dei akkurat blitt ferdige med gjenoppbygginga. Det er kvardagen i Palestina. Ein kan ha gode jobbar, spara til hus i ti år, bygga det delvis for hand, og få det øydelagt og risikera å bli drepne første dagen. No har dei bygd skjulestad i kjellaren.

No er me nettopp kome tilbake. Det er rart å sjå at dei byane me såg, dei vegane me køyrde på, køyrer det no israelske tanks i store mengder, og i dei områda som palestinske sjølvstyremyndigheiter skal styra over, no vert invaderte. Vennene våre i Beit Jalla sit no inne og torer ikkje å gå ut av huset. Ein nabo er drepen. Dei sjekkpunkta som vart letta litt på ein dag eller to før den israelske turistministeren vart skoten, er no hardare enn før.

Israel øydelegg økonomien

Israel har etter at den nye intifadaen starta, laga sjekkpunkt og strenge grenser i heile Palestina. Dei hindrar folk i å leva eit normalt liv, å komma seg på jobb, universitet, i meir alvorlege samanhengar, og å komma til nødvendig legehjelp. Dei grunngjev dette med trong til tryggleik. Dei øydelegg palestinsk jordbruk, bombar og skyt på palestinske hus. Dei grunngjev dette med at dei treng trygge soner rundt seg. Dei har ikkje fått auka tryggleik, framleis er folk så desperate at dei kan ofra sitt eige liv for saka si. Det Israel har oppnådd er å øydeleggja den palestinske økonomien, å hindra oppbygginga av ein sjølvstendig palestinsk stat. Problemet er og at palestinske sjølvstyremyndigheiter lett kjem i ein meklarposisjon mellom det palestinske folket som vil ha fortgang, og Israel som ikkje vil gje meir enn dei må. Eit eksempel på det er når palestinsk politi skyt og drep to palestinarar i ein demonstrasjon i Gaza. Palestinarar som me prata med samanlikna funksjonen politiet var på veg til å få med korleis hæren var i Sør-Libanon (SLA), ein hær for den israelske okkupasjonsmakta.

Situasjonen etter den nye intifadaen fører til ei konstant tilpassing for å overleva. Ein tilpassar seg tilfeldige kontrollar, at det er tilfeldig om ein kjem seg på jobb, at ein lev i fare for å få øydelagt hus, jord, livsgrunnlag. Ein tilpassar seg ein valdeleg kvardag. Ein slik tilpassing har foregått i 50 år, men er meir ekstrem no. Og kva skjer når desse folka skal laga sin eigen stat, sitt eige frie land? Når dei har tilpassa seg at det normale er unormalt, at eit folk har rett til å undertrykka dei?

Kampen for å få tilbake Palestina har vart i over 50 år. Folk bur framleis i flyktningeleirer. Dei kan framleis hugsa kor dei er frå, huset dei budde i. Viss du spør ein unge frå ein palestinsk flyktinigeleir kor dei er frå, seier dei anten flyktningeleiren eller landsbyen dei opprinneleg kom frå i Palestina. Korleis skal dei kunna bygga eit nytt liv på Vestbreidda eller i Gazastripa? Hus og tomter er dyre, arbeidsmarknaden er sprengt, Israel terroriserer framleis. Ungar og ungdom i håpløyse kastar stein mot soldatar og vert skotne. Eller er redde for å sjå husa deira bli øydelagte. Og samtidig teiknar dei og skriv om drøymen om fred, drøymen om eit eige land, drøymen om å returnera til heimen sin, drøymen om fridom.

av Kjell Arnestad

Alle ser ut til å ha funne noko dei kan lika ved Mjøsutvalet si innstilling. «Frihet med ansvar», fridom for universiteta, fridom for studentane, internasjonalisering, samfunnsrelevans; honnørorda har sete laust når dei 18 i utvalet skreiv nesten 700 sider om naudsynte reformer i høgare utdanning.

Mjøsutvalet leverte i mai i fjor innstillinga etter to års arbeid, NOU 2000:14. Utvalet var sett saman av vitskaplege tilsette, representantar frå Norsk Studentunion, LO og NHO. Tidlegare rektor ved Universitetet i Tromsø, professor Ole Danbolt Mjøs, leidde arbeidet.

Mandatet omfatta stort sett alle forskingsmessige, fagleg organisatoriske og institusjonelle sider ved høgare utdanning. Dei endringane som utvalet gjer framlegg om, har mange gode føremål, og det er liten tvil om at universitet- og høgskulesektoren treng gjennomgripande reformer. Problemet oppstår når gode målsetnader skal setjast om i røyndom med marknaden sine interesser og reiskapar som retningsliner.

Frå akademi til serlovsselskap

Fleirtalet i utvalet vil gjera om lærestadene frå forvaltningsinstitusjon til serlovsselskap. Selskapa skal ha eit styre på elleve medlemer, der seks skal vera eksterne representantar oppnemnde av departementet. I tillegg skal det vera to vitskaplege representantar, ein administrativ og to studentrepresentantar. Departementet utgjer generalforsamlinga, som òg oppnemner styreleiar og nestleiar.

Rektors rolle vil verta radikalt endra. Kan henda er det her det er tydelegast kor gale det kan gå når akademia skal pressast inn i næringslivsmodellen. Rektor skal ikkje vera medlem av styret, men ansvarleg overfor det, og leia eit fagleg kollegium. Han vert utpeikt av styret, etter godkjenning av Kollegiet, men siste ord vil liggja hjå styret. Kollegiet er sett saman av dekanane, administrasjons- og studentrepresentantar. Dette organet skal hovudsakleg ha ansvar i faglege spørsmål. Korkje rektor, styreleiar eller styrefleirtal vil på dette viset vera valde av tilsette og studentar, men av KUF.

Nye finansieringsmodellar

Finansieringa av studiedelen skal delast i tre. Ein del vert fordelt ut frå eksamensresultat og kvaliteten på læremiljøet. Ein annan del skal avgjerast av politiske og regionale prioriteringar, medan den tredje delen vert fordelt ut frå studenttalet. Utvalet vil òg innføra stykkprisfinansiering av kandidatar og vekttalsproduksjon. Fleirtalet vil i tillegg ha ein sum på 15.000 kroner som følgjer kvar student, og som skal betalast ut når helvta av normert studietid er gjennomført.

Forskingsfinansieringa skal betrast radikalt. I løpet av fire år skal forskingsløyvingane opp på nordisk nivå og etter fem år opp på OECD-nivå. Forskingsfondet, det vil seia fondet der avkastinga vert fordelt av Noregs Forskingsråd, skal aukast til 20 milliardar.

Evaluering og akkreditering

Dei nye finansieringsmodellane byggjer på konkurranse om studentar og middel institusjonane mellom. Utvalet vil oppretta eit «Senter for evaluering og akkreditering». Senteret skal vurdera om institusjonane held seg innanfor råmene som er sett, evaluera kvaliteten på det faglege innhaldet og godkjenna institusjonar som søkjer om status som universitet eller høgskule.

Dette senteret skal visstnok vera frittståande i høve til KUF, men dette må ein nok ha sete i Mjøsutvalet for å få samanheng i. Det er nemleg departementet som utnemner styret for senteret, og det er departementet som eventuelt avgjer om institusjonen ikkje får middel over statsbudsjettet ved brot på vilkåra.

Bokstavar, bachelor og master

Det detaljerte karaktersystemet ved universiteta med laud, haud og alle nyansane mellom dei står for fall. Det skal innførast bokstavkarakterar, frå A til F. Dette er ei fullstendig tilpassing til ECTS (European Credit Transfer System) og skal visstnok vera viktig for å stimulera utveksling mellom norske og utanlandske studiestader.

Del to av «internasjonaliseringa» er avskaffinga av det sernorske gradssystemet. Cand.mag. og tilsvarande vert erstatta av bachelor-graden. Ein bachelor vert ein etter 3-3½ år, det er ei nedkorting av grunnstudiet frå dagens normerte fire år. Hovudfaget skal gjerast om til ein master-grad på fem år, eitt til to år kortare enn i dag.

Midla som vert frigjorte ved denne nedkortinga skal nyttast til å betra læremiljøet, og utvalet trur dette skal løysa problema med for låg studieprogresjon som departementet ser i dag.

«Studentane» jublar for Mjøs

Norsk Studentunion har vore eintydig positiv til utvalet sine konklusjonar og har utropt dette til studentane si reform. Tidlegare NSU-leiar Sigrun Aasland seier til Aftenposten at det skal gjera vondt å vera eit dårleg universitet. Kortare studietid, større mobilitet og straff for dårleg fagleg kvalitet er det NSU har trekt fram for å stø påstanden «studentane si reform».

Spørsmålet er vel om utvalet sine framlegg ikkje heller vil innebera mindre høve til fagleg fordjuping, meir fagleg tabloidisering og meir næringslivsstyrt forsking og fagtilbod. Dei nye finansieringsmodellane vil føra til endå større press mot små og «unyttige» fag.

NSU er òg opptekne av at akademia har vore for eliteprega. Både økonomi og faglege føresetnader har sett stengsel for mange som ønskjer seg høgare utdanning. Mjøs inneber ingen lovnader om meir pengar til studiefinansieringa, og utan høve til å vera heiltidsstudent vil deltidsarbeid halda fram med å føre til låg progresjon. Å gjera universitetsstudia fagleg «lettare» og kortare er altså NSUs svar.

For at det nye gradssystemet skal fungera, vil det vera naudsynt å velja studieløp tidleg i «karrieren», det er mellom anna snakk om ein yrkesretta og ein forskingsretta master-grad. Halde saman med det minska høvet til fordjuping og mindre fagtilbod, er det ikkje mykje att av den fridomen studentar skal få med reforma si.

Ansvar utan fridom

Mellom lærepersonalet har det vore meir tilløp til kritikk av utvalsframlegga. Sterkast i kritikken har professor Rune Slagstad vore. Han var ein av fleire som utvalet inviterte til å skriva utgreiingsvedlegg til NOU 2000:14. Slagstad hevder Mjøs-utvalets innstilling «vil BI-fisere og McDonald-fisere universitetene etter fastfood-prinsippet».

Det er heilt klart av framlegga at departementet og næringslivet vil sitja med bukta og enden i styringa av universitet og høgskular om innstillinga vert innført. Forsking vil få meir pengar, det er bra og naudsynt. Men undertittelen på rapporten, «Frihet med ansvar», er på grensa til det ureielege. Både NSU og Ole D. Mjøs legg mykje politisk godvilje til, når dei prøver å framstilla dette som framsteg for lærestadene og studentane sin fridom og kvaliteten på høgare utdanning.

Eit ideal å forsvara

Universiteta sitt sjølvstende, kritikk og danning, profesjonsfellesskapen, sanning, etisk ansvar og politisk medvit er Humboldt-idealet som den klassiske universitetsmodellen bygde på. Sjølv om dette var storborgarskapen sin modell, eit system det ikkje lenger er nyttig for «marknaden» å oppretthalda, representerer dette noko av det beste ved akademia. Ein student og forskar med fridom til fordjuping og fagleg mangfald er av det gode, både for den einskilte, for vitskapleg framsteg og for samfunnet som heilskap.

At den prøyssiske freiherr Karl Wilhelm von Humboldt (1767-1835) stod for eit akademia som det no er i progressive si interesse å forsvara mot forflating og marknadstilpassing, er kan henda uvant for mange. Ikkje mindre er det ei viktig oppgåve å sikra høvet til vitskapleg fridom og kritisk forsking. Det finst ingen total akademisk fridom. Men det finst gradar av denne. Det er ei stund sidan universitet og høgskular var kraftsentra i den progressive rørsla, både i Noreg og elles i Vesten. Om ein ikkje skal mista dette potensialet heilt, er den defensive striden mot Mjøs-utvalets innstilling og marknadstilpassinga generelt sentral.

av Stig Berntsen

For kommunister har den antirasistiske kampen en særstilling. Grunnen er enkel. Rasismen setter arbeidsfolk opp mot arbeidsfolk og tjener som lynavleder for dem som sitter med makta. Kampen for sosialisme og kommunisme vil aldri kunne vinnes så lenge rasistiske ideer og holdninger vinner oppslutning i befolkninga.

Det har vært vanlig å se på rasismen som et troll med fire huer: Statlig rasisme, hverdagsrasisme, nazister/organisert voldsrasisme og høyrepopulisme/FRP-rasisme. Jeg skal her se litt på det største og styggeste av trollhuene, nemlig den statlig rasismen og hvordan den gir seg uttrykk i asyl- og flyktningepolitikken.

Mye av inspirasjonen til å skrive denne artikkelen har jeg fått ved å lese Innvandringspolitikk og utlendingslov – samtidens klagemur (redigert av Turid Heiberg, Fagbokforlaget 1998), og jeg har rappa grådig både fra denne boka og andre kilder (se kildehenvisning).

Den norske staten har en lang og jævlig historie med rasistisk undertrykkelse. Det er nok å nevne annekteringa av samenes land og vann, tvangssteriliseringa av tatere og utestenginga av jødiske flyktninger under den andre verdenskrigen.

Statens mål med norsk flykninge- og asylpolitikk er å opprettholde en humanistisk fasade, samtidig som en mest mulig effektivt hindrer fattige mennesker på flukt adgang til riket. Råskapen i den norske flyktningepolitikken kan knappest overdrives.

Imperialismen er skyld i krig og fattigdom som tvinger mennesker på flukt. Norge i dag er en aktiv imperialistmakt, og er medskyldig i at stadig flere mennesker tvinges på flukt fra krig elendighet.

Den nye utlendingsloven

I 1988 blei den nye utlendingsloven, lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her, vedtatt i Stortinget. Den avløste fremmedloven av 1956. Det uttalte målet var å «lage et forslag til lov som kan danne det best mulige instrumentet til gjennomføring av den innvandringspolitikk som myndighetene til enhver tid finner det hensiktsmessig å føre». Loven er derfor en fullmaktslov. På viktige områder er det åpent for myndighetene å komme med utfyllinger og nye bestemmelser.

Utlendingsloven og forskriftene har gjennomgått en rekke endringer de seinere åra og stadige rundskriv og nye retningslinjer forteller hvordan myndighetene vil at loven skal fortolkes. Retningslinjene er ofte diffuse, noe som gjør at mange fotvilte menneskers skjebne er overlatt til forvaltninga og den enkelte saksbehandlers skjønn.

Kontrollapparatet

I Norge svulmet kontrollapparatet opp i fra 1970 og som et av sluttproduktene i denne prosessen, ble Utlendingsdirektoratet oppretta i 1988. Direktoratets oppgave er å samordne statens virksomhet overfor flyktninger, asylsøkere og innvandrere. Samtidig blei det ansatt et betydelig antall personer i politiet, i stats- og lokaladministrasjonen, i sosialsektoren, juridiske rådgivere o.l. for å utforme den nye innvandringspolitikken, og strømlinjeforme kontrollpolitikken. Norge har også en rekke utenriksstasjoner i tredje verden-land som har som oppgave å motvirke at flyktninger kommer seg til Norge.

Utlendingsdirektoratet (UDI) har den utøvende makta i flyktninge- og asylpolitikken. UDI tar seg av både asylavhørene og den videre behandlinga av den enkelte sak. 1. januar i år startet Utlendingsnemda sitt virke. Nemda har overtatt departementets rolle som ankeinstans i asyl- og flyktningepolitikken. Dette har vært begrunna med ønsket om en klageinstans som skulle stå på egne bein og være uavhengig av departementet. At nemda domineres av tidligere byråkrater fra UDI og Justisdepartementet sår berettiga tvil om nemdas uavhengighet.

Fram til 1. januar i år var det Justisdepartementet som hadde det politiske ansvaret for flyktninge- og asylpolitikken. Dette ansvaret er nå overlatt Kommunal- og regionaldepartementet.

Nesten ingen får flyktningestatus

I 1999 søkte 10.160 personer om asyl i Norge. Ifølge utlendingsloven har asylsøkere som har en velbegrunna frykt for forfølgelse i hjemlandet, krav på å få innvilget asyl, dvs. få flyktningestatus. Frykten for forfølgelse må bygge på asylsøkerens rase, religion eller politiske oppfatning. Frykten for forfølgelse må være individuelt betinga. Det er ikke nok å tilhøre en utsatt minoritet. Asylsøkeren må i tillegg sannsynligjøre at hun som enkelt individ har grunn til å frykte forfølgelse, for eksempel på grunn av politisk aktivitet.

Det var kun 181 personer som fikk innvilget asyl, dvs fikk flyktningestatus, i 1999.

De langt fleste som får bli her i landet, får opphold på humanitært grunnlag. I 1999 fikk 3.032 mennesker oppholdstillatelse på dette grunnlaget. Asylsøkere kan få innvilget opphold på humanitært grunnlag utifra følgende tre vilkår:

1. Når sterke menneskelige hensyn tilsier det. Her åpnes det for at asylsøkere som vil bli uforholdsmessig hardt rammet ved en tilbakesendelse, skal kunne få opphold på humanitært grunnlag. Det skal svært mye til for at noen får opphold på dette grunnlaget. Norge har sendt hjem dødsjuke mennesker som kun har kort tid igjen å leve, med den begrunnelsen at personen vil dø uansett. Medmenneskelighet er mangelvare i den norske asyl- og flyktningepolitikken.
2. Sterk tilknytning til riket. Det er ikke lett å vite hvilke kriterier myndighetene legger til grunn for å godta at en person har sterk tilknytning til riket. I følge myndighetene behøver du ikke ha sterk tilknytning til riket om du har bodd her i ti år, eller om du har barn og kjæreste i landet. Få får opphold fordi de har sterk tilknytning til riket.
3. Flyktningeliknende årsaker. Asylsøkere kan få opphold på dette grunnlaget når myndighetene mener at personen ikke oppfyller FNs flyktningekonvensjons kriterier for å få flyktningestatus, men at personen har grunn til å frykte forfølgelse av «liknende årsaker». De fleste som får opphold på humanitært grunnlag, får bli på grunn av «flyktningeliknende årsaker».

FNs høykommisær for flyktninger har ved flere anledninger kritisert Norge for å ha etablert for streng praksis når det gjelder å definere hvem som oppfyller kriteriene for å få flyktningestatus. Til tross for dette hevder Norge at de bygger på Høykommissærens anbefalinger. Sverige har en annen og mer liberal tolkning av flyktningebegrepet.

Det kan virke som om myndighetene bevisst velger å gi asylsøkere opphold på humanitært grunn lag i stedet for å dem status for flyktningestatus. På den måten åpnes det i mye større grad for bruk av skjønn i saksbehandlingen, siden det ikke finnes noen gode kriterier for hva som er sterke medmenneskelige hensyn, eller sterk tilknytning til riket.

Kollektiv beskyttelse

I massefluktsituasjoner kan midlertidig oppholds- og arbeidstillatelse gis på kollektivt grunnlag til en gruppe mennesker etter gruppevurdering. Kollektiv beskyttelse har blitt benytta både overfor bosniere fra 1992-1998 og nå nylig for kosovoalbanere. De midlertidige tillatelsene gis for et år av gangen og danner ikke grunnlag for bosettingstillatelse før etter fire år. Hvis situasjonen i hjemlandet etter fire år fremdeles er sånn at norske myndigheter ikke kan sende dem tilbake, kan flyktningene få ordinære, permanente tillatelser.

Dette er en nyvinning i flyktningepolitikken som norske myndigheter har stor sans for, og det snakkes om å føre «en aktiv tilbakevendingspolitikk». Jeg tror det bare er snakk om tid før de første forslaga om at alle oppholdstillatelser skal være av midlertidig varighet, kommer.

Ordninga med kollektiv oppholdstillatelse for bosnierne blei av norske myndigheter sett på som delvis mislykka. Krigen varte lenger enn de hadde trodd. Resultatet var at flere bosniere enn staten ønska, blei værende i Norge og at de til slutt fikk permanent oppholdstillatelse.

Tvangsdeportasjoner

Når dette skrives, skjer den største tvangsdeportasjonen av flyktninger i Norges historie i gang. 4.500 kosovoalbanere som fikk kollektiv beskyttelse av midlertidig varighet, skal tvangsdeporteres tilbake til Kosova. Over 2.000 av dem har ikke fått ferdigbehandla asylsøknadene sine. De som har fått avslag på søknadene sine og velger å anke, blir straffa ved at myndighetene da ikke gir dem etableringstilskuddet på 15.000 kroner. Dette er å undergrave asylretten, og det er et klart brudd på menneskerettighetene.

UDI organiserer tvangsdeportasjonene og det første flyet med kurs for Kosova gikk 9.mars. UDI har satt opp en plan hvor det skal lette to charterfly i uka fram til sommeren. Dette til tross for den svært vanskelige situasjonen i Kosova:

• Arbeidsløsheten er på 85%.
• Infrastrukturen er sønderknust.
• Stor boligmangel.
• Kosova er i en krigstilstand, og det er stadige trefninger og drap i Sør-Serbia og på grensa til Makedonia.

Hvorfor har myndighetene sånn hast med å kaste ut kosovaalbanerne i denne situasjonen? De fleste kosovoalbanerne ønsker jo uansett å reise tilbake til hjemlandet når de føler at situasjonene er mer stabil. Jeg tror det har å gjøre med at de lyktes dårlig med å få sendt tilbake bosnierne. For myndighetene står nå kampen om hele ordningen med kollektiv beskyttelse. Derfor haster det med å få kosovaalbanerne ut nå mens det ennå ikke er full krig i området. Anti-rasister svar er at det organiseres motstand mot utkastelsene. Det arrangeres aksjoner, demonstrasjoner og å jobbes med å skjule flyktningene for norske utkastelsesmyndigheter.

Ulovlige mennesker?

Siden januar 1997 har Norge sammen med 15 andre deltakerland i Intergovermental Consultation (IGC) deltatt i en strategisk informasjonsutveksling av opplysninger om såkalt ulovlig innvandring. Denne informasjonsutvekslingen kalles Trafficking Information Exchange System (TIES). Samarbeidet bygger på følgende felles definisjon av ulovlig innvandring: «Migrasjon som omfatter ulovlig transittering, innreise, og/eller opphold hvor den enkelte ulovlige innvandrer får hjelp på en eller annen måte, og der hjelpen kan være organisert.» Kriminalpolitisentralen (KRIPOS) skriver sjøl på sine hjemmesider at «ved bruk av denne definisjonen omfattes de fleste asylsøkere til Norge, i det det store flertall har mottatt en eller annen form for assistanse, enten i form av rådgivning, eller i form av bistand som pass og/eller billetter eller reisefølge».

På den måten blir flesteparten av verdens flyktninger stempla som illegale. Dette bryter med menneskerettighetene. Retten til å søke asyl er nedfelt i FNs menneskerettigheter, og FNs flyktningekonvensjon slår fast at det ikke er ulovlig å ta seg inn i landet med falske papirer når hensikten er å søke asyl, og at det ikke skal få innvirkning på behandlingen av asylsøknaden. De vesteuropeiske landa undergraver aktivt denne paragrafen i FNs flyktningekonvensjon. Schengen-avtalen pålegger flyselskapene transportøransvar. Det vil si at flyselskapene må betale for tilbakesendelse av asylsøkere som reiser uten gyldige papirer.

Menneskesmugling

Herskerne i det rike Vesten bygger Festung Europas som beskyttelse mot det fattige sør. Schengen-avtalen er en del av denne muren. Det er på denne bakgrunn vi må forstå menneskesmuglingen som det har skrevet mye om i media det siste året. Her blir all menneskesmugling framstilt som kriminalitet på lik linje med narkotika og våpenhandel.

Det er ikke noen grunn til å tvile på at det finnes mange kyniske bakmenn som tjener seg rike på desperate mennesker på flukt, men hovedproblemet er at flyktninger er avhengig av denne type hjelp for i det hele tatt få muligheten til å benytte seg av asylretten. Her er vi ved kjernepunktet: Europeisk flyktningepolitikk er til for å beskytte det rike Europa mot fattige flyktninger, ikke for å sikre mennesker på flukt sikkerhet mot nød og forfølgelse. En rekke flyktninger har endt sitt liv i forsøk på å innta Festung Europas. Media har omtalt en rekke av disse tragiske skjebnene. Fokuset har imidlertid ensidig vært lagt på de fæle menneskesmuglerne som er skyld i flyktningenes død, og ikke det rike Europas militarisering av grensepostene, for å hindre å måtte dele rikdommen sin med fattige flyktninger.

Det er et paradoks når norske myndigheter varsler krig mot menneskesmuglerne, noe følgende eksempel viser. Gholam fikk oppholdstillatelse som afghaner i 1990. Seinere blei alle tillatelser trukket tilbake og politiet prøvde å ta beslag i familiens pass og ID- kort. Myndighetene påsto nå at familien var pakistansk. De blei så sendt med fly til Karachi ekskortert av seks politifolk. De var utstyrt med en lapp fra norsk politi hvor navnene som norske myndigheter hadde gitt dem, sto skrevet. På flyplassen tok imidlertid familien fram det afghanske passet som norske myndigheter påsto var falskt. Passet, som var utstedt av den afghanske ambasssaden i London, var ekte og de seks politifolkene blei tatt inn til avhør mistenkt for menneskesmugling. Hva ville skjedd hvis dette var i Norge, og det var pakistanske politifolk som påsto at familien var norske statsborgere?

Visumplikt

Skal man søke asyl i et vesteuropeisk land, må søknaden innleveres i vedkommende land ved personlig frammøte. Samtidig veit vi at Norge, og resten av det rike Vest-Europa, innfører visumplikt for alle såkalte «flyktningeproduserende land». I dag står mellom 115 og 130 land oppført på EUs og Schengen-landas liste over visumpliktige nasjonaliteter. Nye land føres stadig på denne lista hvis det kommer et visst antall asylsøkere fra vedkommende land.

Et megetsigende eksempel er henta fra KRIPOS sine nettsider. I forbindelse med temaet menneskesmugling står følgende å lese under overskriften Sigøynere til Norge fra Slovakia:

Flere land i Europa, deriblant Norge, opplevde i vår en betydelig økning av tilreisende sigøynere fra Slovakia. Denne utviklingen opphørte imidlertid gjennom innføring av visumplikt for slovakiske borgere. Det er likevel grunn til å være oppmerksom på liknende trender ettersom man har mottatt meldinger som går utpå at sigøynere blir fordrevet fra flere stater på Balkan.

Det tas ikke med i vurderingen at sigøynerne faktisk kan ha gode grunner til å flykte. At det har vært en utstrakt forfølgelse av sigøynere på Balkan og en rekke rasistisk motiverte drap interesserer ikke KRIPOS. For dem er spørsmålet kun hvordan man kan hindre dem i å komme innenfor Norges grenser. Et annet eksempel er henta fra Utlendingsdirektoratets årsrapport for 1999: «…med 2.453 utgjorde asylsøkere fra Øst-Slavonia den klart største søkergruppen i 1998. I 1999 var det tilsvarende antall bare 60. Nedgangen skyldes at det blei innført visumplikt for kroatiske borgere i juni 1998.»

Personer fra disse «flyktningeproduserende» landa blir som regel nektet visum og begrunnelsen er det verdt å bite seg merke i: «Begrunnelsen for å avslå slike søknader vil gjennomgående være at det er særlig grunn til å tro at vedkommende vil søke opphold her etter ankomst.» Dermed er farsen fullkommen. Det innføres visum fordi det er land der mennesker vil kunne ha grunn til å flykte, og de blir nekta visum fordi det er fare for at de vil benytte seg av den menneskeretten det er å kunne søke asyl. Visum er en svært effektiv måte å frarøve flyktninger den menneskerettigheten som det er å få søke om asyl.

Arbeidsinnvandring

I Norge blei det innført midlertidig innvandringsstopp i 1975. I vedtaket var det innbakt en klausul som gjorde det mulig å gjøre unntak for høyt utdanna eksperter. Klausulen gjør at norske myndigheter kan innhente hvite, resurssterke eksperter etter behov, mens fattige svarte arbeidere blir effektivt stengt ute. Innvandringsstoppen var ment å skulle ha kun et års varighet og blei begrunna med at en trengte tid til å legge forholda bedre til rette for dem som allerede hadde kommet til landet. Siden blei den forlenge hvert år inntil den blei gjort permanent i 1988. Begrunnelsen for å forlenge innvandringsstoppen var å beskytte av norske arbeidsplasser, og blei forsvart av grupperinger langt ut på venstresida (Klassekampen forsvarte innvandringsstoppen på lederplass!).

I dag veit vi at Norge i de nærmeste ti åra vil være avhengig av innvandring for å ikke komme i underskudd på arbeidskraft. Ved innføring av EØS-avtalen trodde man at den skulle løse problemene. Nå kan vi slå fast at norske myndigheter nok overvurderte hvor attraktivt Norge er for andre europeere. De aller fleste, enten det er finske sjukepleiere eller svenske bygningsarbeidere, reiser tilbake når det blir ledige jobber i hjemlandet. Dette har ført til en gryende erkjennelse av at en del av den arbeidskraften vi trenger, må komme fra land utafor EØS-området. Dette har det vært mye debatt om den siste tida, og både NHO og Unge Høyre har vært blant dem som har krevd oppheving av innvandringsstoppen. Spørsmålet er imidlertid hva som skal være kriteriene for arbeidsinnvandringen.

RVs antirasistiske manifest er det nærmeste venstresida har kommet i å utforme en politikk på dette området. Det er så bra at jeg gjengir noe av det:

Innvandringsstoppen overfor arbeidsfolk fra land utafor EØS fungerer rasistisk og undertrykkende. Hvite eksperter slipper inn, mens folk fra Afrika, Asia, Latin-Amerika – og alle arbeidsfolk utafor EØS – stenges ute. Mot dette vil RV slåss for lik (formell) rett til å komme til Norge for å søke arbeid, og til å bo i landet om de har arbeid eller kan bli forsørget på annen måte. (…) Vi vil åpne grensene for arbeidsinnvandring. Alle skal ha rett til å komme til Norge for å søke seg jobb, og få tre måneder til å skaffe seg arbeid. Norge må også tilrettelegge for at folk skal kunne søke seg jobber i Norge, fra det landet de lever i. Vi går samtidig inn for at innvandrere som jobber i Norge skal ha lønns- og arbeidsvilkår i tråd med landsomfattende norske tariffavtaler.

Dette er ikke hva NHO og Unge Høyre ønsker. Høyresida ønsker en arbeidsinnvandring som lett kan reguleres etter konjunkturene i arbeidsmarkedet. Kjapt inn når vi har behov for arbeidskraften, og på hue og ræva ut igjen når arbeidsmarkedet blir strammere. Utgangspunktet må være at de som får seg arbeid i Norge har kommet for å bli. Det må føres en integreringspolitikk i tråd med utgangspunktet – at de har kommet for å bli.

Hvis målet for dem som sitter med makta er at arbeidsinnvandrerne kun skal være her for et avgrensa tidsrom, vil de heller ikke bruke ressurser på integrering. Det trengs derfor ressurser til norskopplæring, morsmålsundervisning, gode boliger og andre velferdskrav.

Kilder

• Utlendingslov og flyktningepolitikk – samtidens klagemur (Turid Heiberg)
• Kriminalpolitisentralens hjemmesider
• Utlendingsdirektoratets hjemmesider
• Kommunal og regionaldepartementets hjemmesider
• Årsrapport for Utlendingsdirektoratet 1999
• Utlendingslovens av 1988
• Utlendingsforskriftene
• RVs antirasistiske manifest

av Bjarne Nærum

[Les et utdrag av boka her]

Mikael Nyberg har lagt ti års strev med en større analyse av samfunnsutviklingen bak seg. Det er blitt ein grausom Salbe, mot ny økonomi og nye tanker. Nyberg tar et oppgjør med myter om nye samfunnsformer og historiske bølger, nyliberal ideologi og nye «guruer» av nesten alle slag. En bestselger av ei blågul bølgebryterbok? 6.000 solgte bøker i Sverige siden nyttår!

Allerede i bokas tittel – kapitalet.se – tar forfatteren ladegrep. Den gir sterke assosiasjoner, selvfølgelig til Kapitalet, Marx på svensk, men også til «den nye tid», her som ofte ellers symbolisert ved internett. Den fiktive, svenske internettadressa snudd om blir imidlertid til «se kapitalet», og nettopp den oppfordringa er kanskje selve hovedbudskapet i boka.

Nyberg skjærer gjennom allslags ideologisk tåkeprat om «nye tider» og epokale endringer, som har tatt oss fra et klassedelt industrisamfunn og over i et postindustrielt og nær paradisisk samfunn, der hardt slit og rå utbytting ikke lenger er tema og der kampen mellom arbeid og kapital er over, eller i det minste sover. Dette stemmer ikke med virkeligheten, hamrer forfatteren over mer enn 400 sider, fulle av talende eksempler fra både Sverige og Europa, USA, Asia og verden forøvrig.

Se kapitalen! Se klassekampen! Se den snikende spredninga av slit, stress og sult! Se sviket, alle løgnene! Se hvordan dise tjener interessene til stadig færre, stadig rikere mennesker! Se den stadig økende industrialiseringa av stadig flere sektorer i samfunnet! Nyberg er klar: «Vi lever inte i något postindustriellt informations- och kunnskapssamhälle utan i en tid av forcerad kapitalistisk industrialisering.»

Forfatterens ærend er å avsløre den rådende ideologi som falsk bevissthet, og vise at de pågående samfunnsendringer slett ikke tjener folk flest. Det klarer han på en overbevisende måte, i ei bok som fortjener mange, mange lesere, også her i Norge. Dette til tross for visse svakheter, som jeg vil komme inn på.

Hvem er Mikael Nyberg?

Forfatteren er sjøl veldig tilstede i denne boka, kompromissløst engasjert og tidvis retorisk inntil det forførende. Jäklar, som dette nok vil irritere enkelte. For undertegnede var det likevel mest befriende, etter å ha lest hyllemetre med «akademiske» tekster der nye samfunnsendringer blir til ideologi gjennom «nøytral og kjølig» analyse, begått av samfunnsvitere som kappes om å være minst «70-talls» (les: kritisk, radikal) og mest «i tiden», muligens fra posisjoner som i denne boka omtales som «sosial karantene». Mikael Nyberg har ingen akademiske klatreplaner. Han tar klart stilling i sin egen tekst, og det er bra. Dette er hans versjon av den store, politiske samfunnsanalysen.

Nyberg har noen år «på golvet» bak seg, flere egenerfarte eksempler og et støtt perspektiv «nedenfra» tyder på det. Men på 70-tallet studerte han fag som økonomisk historie og filosofi på universitetet. I dag er han frilansjournalist og forfatter. Hans forrige bok kom i 1998 – Det gröna kapitalet, utgitt på engelsk som The Green Capitalists. Nyberg er dessuten redaktør av det venstreradikale svenske tidskriftet Clarté, og redigerte i 1994 Kritiska EU-fakta, Folkrörelsen Nej till EUs avis. Han har lenge vært aktiv i samfunnsdebatten med artikler i Aftonbladet, Dagens Nyheter, Expressen og andre aviser og tidskrifter.

Til tross for sitt generaloppgjør med «myten om det postindustrielle paradiset» er Nyberg gudskjelov ikke av typen venstreraddis som gir internett og ny informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) skylda for alt som er galt i verden. Han er ingen teknologideterminist. Her er det kampen mellom samfunnsklassene som primært bestemmer vår verdens (skjeve) utvikling. I motsetning til endel andre på venstresida, som i denne boka muligens vil finne næring til stivna skepsis og ignorans overfor IKT, er Nyberg sjøl aktiv bruker av internett. Man finner mer om og av forfatteren på hans eget nettsted www.mikaelnyberg.nu – her blir selvsagt også kapitalet.se presentert, markedsført og solgt.

Men «nettsamfunnet» og andre begreper som søker å fange aktuelle samfunnsendringer vil Nyberg likevel ikke høre snakk om. Mitt første møte med ham var en artikkel i Aftonbladet sist vinter, «Tro inte på den mannen!», der Nyberg etter mitt syn altfor kategorisk avviste den spanske sosiologen Manuel Castells og hans teorier om blant annet «nettverkssamfunnet». Sjøl mener jeg venstresida i dag bør studere Castells, ikke minst hans beskrivelser av nye sosiale bevegelser og offensiv bruk av IKT (1).

Jeg var derfor først litt skeptisk til Nybergs bok. Men selv om synet på Castells er uforandra her, kom jeg snart til at den er blitt et viktig bidrag til forståelsen av samfunnet og kapitalismen av i dag. Boka er svært lærerik og nyttig for enhver som trenger argumenter og dokumentasjon til sin deltakelse i samfunnsdebatten, klassekampen, EU-striden og/eller andre slag.

Litt mer om innhold – og savn

Veldig kort fortalt består boka av fire deler, der den første danner et historisk og bredt anlagt bakgrunnsteppe for dagens tilstander i verden, særlig i et Sverige der «folkhemmet» står for fall. Sentralt i analysen står forfatterens syn på samfunnsforholdenes uvikling bestemt av stillinga i klassekampen. Etter 1917 og seinere etter 1945 var den vestlige kapitalismen i forsvarsposisjon og måtte justere seg etter arbeiderklassens uro og krav. Folkhemmet blir til i midlertidige perioder av samarbeid mellom klassene. Nyberg skriver mye og godt om den «sosiale ingeniørkunst» som får sin storhetstid etter krigen, men som etterhvert blir utskjelt både fra høyre og venstre. Det siste er noe Nyberg faktisk tar sjølkritikk for i dag, høyrekreftenes angrep på velferdsstaten ble sterke nok aleine.

I noen av bokas mest interessante kapitler, blant annet om EU-prosjektets bakgrunn og utvikling (6), tar Nyberg leserne med inn bak lukkede dører til møter med mektige menn og mer eller mindre skjulte og anti-demokratiske nettverk, med sterke forgreininger til maktsentra i USA. Spennende lesning! Vi tas også innom ulike ideologisk prega reaksjoner mot tidligere fornuftstro og framskrittsoptimisme, new age, postmodernismen, etikkbølgen og «økologi som falsk bevissthet».

Andre del, «från tanke till handling», er særlig om Sverige, hvorfra Nyberg trekker fram en rekke konkrete uttrykk for perspektivene foran. Vi får vite mer om «den svenska modellens två kriser» og blir kjent med et rikt utvalg svenske maktpersoner og ideologer. Blant disse finner vi navn som Gyllenhammar, Wallenberg og Wolrath, enkelte andre er ivrige «overløpere» fra venstresida.

Mange navn og situasjoner vil nok være ukjente for norske lesere, men vi har ikke vondt av å lære mer om nabolandet. Slik vil vi også lære mer om oss sjøl. For egen del ble det en artig øvelse å finne aktuelle norske erstattere til nevnte personer. Men ei tilsvarende norsk bok har vi ikke, nærmest kommer kanskje Fløgstads og Østerbergs siste bøker om nyliberalisme, ideologi og norske «Oslo-prosesser».

Nyberg tar oss i bokas tredje del ut i et stadig tøffere arbeidsliv. Gjennom mange konkrete eksempler, både fra Sverige og verden forøvrig, viser han hvordan «den forcerade kapitalistiska industrialiseringens magra produktion» fungerer, nå også innen tjenester og mange nye sektorer – stikk i strid med vår tids ideologi. Samlebåndene er ikke borte, de er blitt lengre. Flere stikkord fra denne viktige delen av boka: Just-in-time, farvel til mikropausene, styrt underbemanning, management-by-stress, re-paternalisering av arbeidslivet og fleksibilisering inntil døden for hverdagslivet.

Den fjerde og siste delen er kanskje bokas svakeste. Til tross for viktige emner som tredjedelssamfunnet, illusjonen om EU som motvekt mot kapitalen, EU som militærmakt, 1989 og antikommunismen etter Sovjets fall, den tredje veien og «den nye Marx» (om Manuel Castells), bærer særlig denne delen preg av å være sammensatt av endel tidligere artikler. Det blir veldig mye «svartmaling», som fører denne engasjerende boka til et lite engasjerende endepunkt av desillusjonert maktesløshet . Rett nok ikke helt uten grunn, men litt skuffende likevel. Bare de flotte tegningene til broren, Robert Nyberg, utgjør små lyspunkter. Jeg savner noe, om ikke et avsluttende «what is to be done?» som hos Lenin (og Castells). Energien i denne boka hadde fortjent en mer offensiv avslutning. Jeg savner for eksempel noe om de siste års massedemonstrasjoner, etter Seattle. Og om Attac og andre nye og raskt voksende sosiale bevegelser.

Grunn til optimisme gir uansett det faktum at Nybergs bok bare i løpet av få måneder er solgt i over 6.000 i Sverige. Unge aktivister diskuterer den og studiesirkler settes i gang. Her hjemme har en herværende redaktør (Erik Ness) offentlig hevda at boka burde «ligge på enhver revolusjonærs nattbord». Også Morgenbladets anmelder roper «løp og kjøp!». Jeg er enig, men ikke la boka ligge helt aleine på nattbordet.

Fotnote:

1) Min artikkel «Mot et radikalt nettsamfunn?» i Røde Fane nr 2, 2001 bygger blant annet på Castells, og tar for seg Attacs og Zapatistenes suksess i nettsamfunnet, så langt. [Tilbake]

av Jon Børge Hansen

Globalisering – i betydning ei utvikling i retning et integrert verdensmarked – har pågått siden kapitalismens fødsel. Kolonialismen var en tidlig fase i denne utviklinga. Fra 1400-tallet til slutten av 1700-tallet var ekspansjonen i hovedsak retta mot det amerikanske kontinentet. Først på 1800-tallet blei Afrika og Asia reelt kolonisert. Verden var etter det delt i ei kjerne av industrialiserte land i vest og resten, som tjente som råvareleverandører, markeder og etter hvert også som områder for industriell ekspansjon for Vesten.

1900-tallet blei et århundre med økonomisk vekst, men samtidig med skarpe konflikter mellom industrilanda (to verdenskriger), økonomiske kriser, skarpe klassekonflikter (arbeiderbevegelsen blei ei sterk kraft, fascismen tok makta i store deler av Europa, sosialistiske omveltninger fant sted, blant annet i Russland og Kina, etc.), og det gamle kolonisystemet gikk i oppløsning, blant annet gjennom nasjonale frigjøringskriger.

Etter 2. verdenskrig sto USA fram som den definitivt sterkeste staten. Den vest-europeiske kapitalen underordna seg amerikansk ledelse, og skaffa seg arbeidsro på hjemmebane ved store sosiale og økonomiske kompromisser – velferdsstaten blei innført i Europa, enten det satt en konservativ Adenauer eller en sosialdemokratisk Gerhardsen som regjeringssjef. Presset nedenfra gjorde dette nødvendig, og den unike 20-25 år lange vekstperioden etter krigen ga rom for det, sett fra kapitalens synspunkt. Keynesianisme var dagens løsning.

Ny offensiv

Men dette var en avgrensa, spesiell periode i globaliseringas historie. De siste tiårene har vært prega av avvikling av disse økonomiske og politiske modellene. Kapitalen gikk inn i ei strukturell langtrukken krise, fagbevegelsen er svekka, og kompromisser er ikke på dagsorden lengre. Jakta på maksimal profitt er blitt intensivert.

Fra tidlig på 1970-tallet har verdensøkonomien vært kjennetegna av akselererende ekspansjon til stadig nye områder, mer vekt på finansspekulasjoner, og en enorm konsentrasjon av kapitalen – og på samme tid av kriser, økende gap mellom rike og fattige, massearbeidløshet og marginalisering av store folkemasser i ytterkantene av den kapitalistiske økonomien.

Verdenskartet er blitt tegna om igjen. Det gamle kolonisystemet er borte. De mer eller mindre sosialistiske statene er borte. I voksende tempo utvides og integreres verdensmarkedet, både på produksjons- og konsumsida. De endringene av samfunnsstrukturer og kultur som følger av dette er tydelige i alle land.

I den offentlige debatten kalles denne nye offensiven fra kapitalen for «globalisering». Den nye teknologien, de forrykende finanstransaksjonene, og den nyliberalistiske politikken som føres over nesten hele kloden nå får mange til å trekke den konklusjonen at vi er inne i en kvalitativt ny epoke i historia. Og avhengig av ståsted ser de seg om etter løsninger.

Kapitalens talsmenn vil ha bort flaskehalser, de vil fjerne hindre for videre ekspansjon. Handels- og investeringshindringer, gjenstridige fagforeninger, «tungrodd» demokrati, «kostbare» offentlige tjenester, noen av landegrensene, enkelte politiske regimer, store deler av FN-systemet – alt dette og mer til må saneres eller stille seg til disposisjon for kapitalens frammarsj.

Motstanderne av denne «globaliseringa» går på gatene i Seattle, Göteborg og Genova, de streiker mot privatisering (i skrivende stund varsler fire millioner fagorganiserte streik mot ANC-regjeringas privatiseringspolitikk i Sør-Afrika), de samler seg i kritikk av WTO-avtaler, mange vil styre kapitalen, regulere finansmarkedene, forsvare velferdsstaten, gjeninnføre keynesianismen nasjonalt, og styrke FN – kanskje med ei framtidig verdensregjering som mål. Mange ser at det som er av folkestyre og demokrati, er trua i dag, og noen diskuterer alternativer til nasjonalstatenes parlamentariske systemer – enkelte håper på at EU totalt skal endre karakter, noen setter sin lit til det de kaller «det sivile samfunn», der NGO-ene er tiltenkt rollen som tung motvekt mot kapitalens og politikernes makt.

Fristilt fra FN

Debatten om FNs rolle i globaliseringsepoken har altså et bredt bakteppe. FN blei oppretta i 1945, et år etter at de såkalte Bretton Woods-institusjonenene, Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) var etablert. Tanken om å underlegge disse viktige instrumentene i verdensøkonomien direkte FN-styring sto sterkt i starten. De skulle sortere under Ecosoc (FNs økonomiske og sosiale råd), og dermed under Generalforsamlinga, der alle medlemsland stiller likt. Men i 1947 godtok Generalforsamlinga, uten avstemning, særavtaler mellom FN og IMF, og mellom FN og Verdensbanken. De fikk ei fri stilling.

Det samme skjedde med det som skulle være FNs organ for å regulere handel og investeringer, International Trade Organisation (ITO). Den blei i 1947 til GATT, et system av handelsreguleringer utafor FNs jurisdiksjon. GATT blei i 1995 til WTO, World Trade Organisation, som i dag er ei tung kraft i globaliseringsprosessen. De tre tyngste verktøyene for å nyregulere og drive fram endringer i den globale økonomien opererer altså på sida av FN. Innafor disse institusjonene er det OECD-landene, med USA i spissen, som reelt sett sitter ved roret.

Når motsetningene mellom disse statene skjerper seg, som da WTO-forhandlingene i Seattle kjørte seg fast fordi EU og USA ikke blei enige, blir det midlertidig handlingslammelse. Men alle de sentrale aktørene er enige om hovedkursen: frihandel og «globalisering» på stadig større områder. For å ta seg av det militære aspektet, er Nato de siste årene blitt bygd opp med sikte på intervensjoner rundt om i verden, med eller uten FN-mandater.

USA har hatt som linje å la mest mulig foregå utafor FN-systemet, bruke FN når det var opportunt, sørge for at FN ikke blei for sterkt (blant annet ved å la være å betale for seg), og jobbe for endringer av FN-systemet for å få det til å bli et egna redskap for amerikanske interesser.

FN endres

Innafor FN har det da også skjedd endringer de siste åra. FNs Senter for transnasjonale selskaper (UNCTC), som overvåka storkonsernene og hadde som mandat å utvikle retningslinjer for hvordan disse skulle ha lov å oppføre seg, blei nedlagt i 1993. Unctad skulle ta seg av dette, het det. Men Unctad, som lenge fungerte som et kritisk forum for utviklingslandenes interesser, med initiativer som Ny økonomisk verdensorden o.a., er nå mest opptatt av å få investeringsstrømmene til å finne veien til land i sør. Og Global Compact er kommet i stedet.

Global Compact blei offisielt lansert av Kofi Annan på storkapitalens World Economic Forums i Davos i fjor. Den knytter tette bånd mellom FN og de transnasjonale konsernene. Utgangspunktet er ni punkter om arbeid, om miljø og om menneskerettigheter henta fra FN-traktater. Men disse er ikke bindende, bare frivillige, retningsgivende for konsernene. Og det finnes ingen overvåknings- eller sanksjonsmekanismer. Konsernene har sett Global Compact som en gylden sjanse til både å unngå FN-innblanding og styrke renommeet – FN er god PR for konserner som skal møte en kritisk opinion. I tillegg åpner det tette samarbeidet med FN for nye markedsmuligheter.

The International Chamber of Commerce (ICC) med over 7.000 konserner som medlemmer, har vært en av de viktigste drivkreftene i å få til Global Compact. Og ICC er også i gang med store fellesprosjekter med Unctad, med Unep og med UNDP. Sammen med blant annet UNHCR og Unicef har konsernene nylig også starta Business Humanitarian Forum (BHF). Og når det i det siste er avdekka skandaløse forhold i samarbeidet mellom WHO og den farmasøytiske industrien i forbindelse med produksjon av aidsmedisin, er det mange som ser dette som toppen av et isfjell som vokser og vokser.

Motkrefter

FN er en arena der mange av de viktigste motsetningene på kloden blir avdekka og konfronteres. Og det er naturlig at FN blir forsøkt brukt som redskap for de ulike politiske og økonomiske interessene. Sjølsagt blir det de sterkeste som rår.

En del av de som ser dette og opplever det som et demokratisk problem snakker om at det de kaller «det sivile samfunn», og innafor dette særskilt NGO-ene, skal skape en balanse mot kapital- og statsmakter. De har neppe forstått hvordan styrkeforholdene er.

Det er bare å se på media, som inkluderes i dette «sivile samfunnet». Media er i dag totalt dominert av sju monopoler. Seg i mellom eier disse sju selskapene de større filmstudioene i USA, alle unntatt én av TV-nettverkene i USA, de få selskapene som har 80-85 % av det globale musikkmarkedet, den overveiende delen av satellittbaserte sendinger verden over, en betydelig del av forlagsvirksomheten med bøker og kommersielle tidsskrifter, alle eller deler av de fleste kommersielle kabelbaserte TV-kanalene, både i USA og i verden forøvrig, en betydelig del av Europas tradisjonelle kringkastingsnett, og så videre og så videre. 70 andre selskaper kontrollerer det meste av resten av den globale medieverdenen.

Det er i denne virkeligheta motstandskampen mot den formen for globalisering som foregår nå, skal føres. NGO-ene er ofte kritiske røster, men virkelig potensiell motmakt kan bare fagbevegelsen (og til en viss grad bondeorganisasjoner) stille med. Det vi har av folkestyre er resultat av disse organiserte folkelige bevegelsene. Skal NGO-ene gjøre nytte for seg, må de ikke se seg sjøl som lobbygrupper retta inn på dialog med makta, men alliere seg med fagbevegelsen og jobbe for å mobilisere opinionen.

En av oppgavene er å presse sine egne lands regjeringer til å bremse på nyliberalismen hjemme – og til å gå i mot at den får fritt spillerom globalt. Skal for eksempel FN-politikken endres, må det skapes et kraftig trykk for dette i mange land først.

Dagens økonomiske system tillater ingen «verdensregjering», verken i FN- eller WTO-regi. Til det er motsetningene og konkurransen mellom de store aktørene for fundamentale, og tanken om virkelig innflytelse for de store folkemassene for skremmende for makthaverne. Men dette betyr ikke at kampen om hva FN skal være i globaliseringens tidsalder er uvesentlig. Den angår oss alle.

av Liza Largoza Maza

I 1987 samarbeidet Gabriela med Kvinnefronten i Norge i en aksjon mot norske menn som kom til Filippinene for å finne filippinske koner gjennom ekteskapsbyrået Philnor. Kvinnefronten varslet oss i Gabriela når mennene reiste fra Norge, og vi demonstrerte mot dem på flyplassen i Manila og ved hotellet der de bodde.

Aksjonen fikk brei dekning i filippinske medier, og satte for første gang offentlig søkelys på postordrebrudsystemet. Debatten som fulgte førte til at det ble vedtatt ei lov som forbød ekteskapsformidlingsbyråer å annonsere på Filippinene.

Til tross for dette er situasjonen den samme i dag. Ekteskapsbyråene er involvert i brudehandel, og denne trafikken tjener som et av redskapene for internasjonal sex-handel med kvinner. Det er på høy tid at kvinner over hele verden samler seg og protesterer. I ei tid av voldsom konkurranse i den såkalte frie markedsøkonomien, tas alle tilgjengelige midler i bruk for å suge ut enorme profitter. Nest etter våpen og narkotika har salg av kvinners kropper blitt det mest lukrative, blomstrende og profitable kriminelle foretaket.

Ulike metoder benyttes for å lokke kvinnene inn i kjøttmarkedet. Etter som teknologien utvikles og fattigdommen forverres blir kvinnehandelen stadig mer sofistikert, og tempoet og størrelsen på profittutsuginga øker. Det faktum at service-sektoren i størrelse har gått forbi alle andre kategorier av jobber som er tilgjengelige for filippinere på det internasjonale arbeidsmarkedet, er en annen betingelse for den økte sexhandelen.

Et eksempel

For ei tid sida fikk vi i Gabriela en hastemelding fra Asia Pacific Mission for Filipino Migrants i Hong Kong, om at ei 16 år gammel filippinsk jente ville ankomme Manila ved midnatt. Vi ble spurt om vi kunne hente henne på flyplassen. Det var ekstremt viktig at vi møtte henne helt ute ved flyet, slik at hun kunne se oss med en gang. Dette fordi jenta var svært redd for å bli fanga og sendt tilbake til Hong Kong. Vi klarte å få tillatelse til å komme helt ut til flyet og hente henne.

Hun var offer for sexhandel. Hennes historie er typisk for historiene til svært mange unge filippinske jenter som har reist utenlands for å forsøke å finne bedre muligheter til å hjelpe sine familier hjemme. Jenta var ansatt for å arbeide som resepsjonsdame i Hong Kong, hun var forespeilt å tjene masse, og skulle sjøl verken betale reiseutgifter eller husleie. Da hun ankom Hong Kong, ble hun umiddelbart kastet for ulvene. Ungjenta gjennomgikk ufattelige lidelser i hendene på sine halliker og kunder. Hun hadde sin første seksuelle erfaring med disse mennene, og måtte betjene 8–10 menn daglig. Ung og uerfaren som hun var, hadde hun ingen mulighet til å unnslippe, og tvang seg sjøl til å gjennomføre det halliken forlangte av henne. Til slutt klarte hun altså å rømme fra bordellet til Asia Pacific Mission. Hun fortalte oss at der var mange andre filippinske kvinner i samme håpløse situasjon bare i Hong Kong. Når vi vet hvor mange filippinske kvinner som drar ut for å jobbe i utlandet, vet vi også at et uendelig stort antall kvinner opplever liknende ting.

Lurt og tvunget

Sexhandel er den systematiske og organiserte transporten av kvinner og barn med sex som betaling som formål. Enten sexhandelen foregår innenlands eller på tvers av grenser utsetter den kvinner og barn for grovt slaveri, utbytting og følelsesmessig og fysisk mishandling.

Rekrutteringen til sexhandelen forgår på ulike vis, gjennom ekteskapshandelen eller via direkte bortføring, og ikke minst; innenfor rekrutteringsprosessen for vanlig arbeid enten innenlands eller i utlandet. Bakmennenes arbeidsmetoder her er å love kvinnene arbeid som hushjelper, fabrikkarbeidere eller underholdningsarbeider, med god lønn og gode arbeidsforhold. Kvinner og barn, de fleste fra distriktene, blir rekruttert til å jobbe på lokale turiststeder, på bordeller, fabrikker med harde arbeidsvilkår eller husarbeid i de filippinske byene eller i utlandet. Kjente mottakerland for sexhandelens ofre er for eksempel Australia, Tyskland, USA, Japan, Malaysia, Singapore, Hong Kong, Taiwan, New Zealand og Midt-Østen.

Videresalg av kvinner

Gabriela har mottatt rapporter om filippinske kvinner som har vært lovet vanlige jobber i Canada, og som har endt opp som nakendansere eller som «fangdansere», der de må sitte nakne på menns fang og danse. I 1995 fikk vi rapporter om 150 filippinske kvinner som ble solgt for sex i Nigeria, mens fem filippinske kvinner rømte fra et bordell i Malaysia i januar 1996. Alle hadde blitt rekruttert til å jobbe som hushjelper, ekspeditører eller fabrikkarbeidere. Det er også rapportert om kvinner som har blitt ansatt som hushjelper, voldtatt av arbeidsgiver og deretter solgt eller leid ut til andre menn. I Japan jobber anslagsvis 150.000 asiatiske kvinner, de fleste filippinske eller thailandske som underholdere eller kommersielle sexarbeidere. I juni 1998 ble det rapportert om seks filippinske kvinner som ble solgt for sex til Nigeria, etter å ha blitt lovet jobber i Tyskland. Det er også rapportert om talløse hushjelper i Saudi-Arabia som er blitt tvunget til prostitusjon. Enda verre er det at avisene også kan melde om at filippinske ambassadeansatte har vært involvert i prostitusjonsvirksomhet og andre seksuelle overgrep mot filippinske kvinner som søkte tilflukt i velferdssentre tilknyttet ambassadene i utlandet.

Menneskehandlerne dobler sin profitt ved å selge kvinner om og om igjen. I Japan kan en bakmann videreselge en kvinne til andre bordeller for to ganger den opprinnelige prisen. Å leie ut en kvinne er også en måte å øke profitten. På månedsbasis kan en kvinne leies ut for 16.000 til 60.000 kroner.

Å holde kvinner i gjeldsslaveri er også en metode å sikre seg profitt på for bakmennene. For å bli i stand til å betale de 150.000 til 180.000 kronene de blir avkrevd ved ankomst Australia må kvinner som blir brakt dit for prostitusjon betjene rundt 200 menn (til stykkpris av 450 kroner) hver dag i to måneder, eller ti menn daglig i fire år.

Bruder til salgs

Sjøl om ekteskapsbyråene er blitt forbudt på Filippinene, er de likevel blitt mer effektive til å handle med kvinner. En rekke internettsider har bilder av unge kvinner, med navn, drømmer og andre personlige opplysninger. Med et tasteklikk kan interesserte menn mot en liten avgift skaffe seg informasjon om kvinner som de kan beile til og gifte seg med. I USA og mange europeiske land er kjøp og salg av bruder lovlig. Aviser annonserer med at asiatiske kvinner er vakre, trofaste, kjælne og sexy, blide og hjemmekjære, flittige, forsiktige med penger og avhengige. Kvinner av ulik alder prises ulikt, som kommersielle varemerker. For ytterligere å tiltrekke kjøpere tilbyr til og med enkelte byråer en måneds prøveperiode, som en slags 30 dagers garanti.

Samtidig som det finnes en del vellykka ekteskap som får mye publisitet, er det også rapportert mange tilfeller av følelsesmessig, fysisk og seksuell mishandling som kvinner i arrangerte, blandete ekteskap opplever. Historiene til disse kvinnene handler om hardt arbeid i avsides, snødekte områder i tilfeller der deres ektemenn er bønder. Det handler om kultursjokk, isolasjon, språkbarrierer, prostitusjon, hjemmevold, og drap. Vi kjenner også til flere tilfeller av filippinske postordrebruder som er blitt solgt videre av sin ektemann til andre menn.

Gabriela Network i New York rapporterer at rundt 5.000 filippinske kvinner årlig kommer til USA som postordrebruder. I Australia er der anslagsvis 20.000 filippinske postordrebruder. Offisielle australske statistikker viser at filippinske kvinner har seks prosent større risiko enn australske kvinner for å bli mishandlet av sin mann. I Australia brukes også «seriesponsing» som rekrutteringsmetode: En kvinne blir «sponset» økonomisk inn i Australia av en potensiell ektemann. Hvis forholdet ikke fungerer, blir det avsluttet, og mannen henter en ny kvinne. Vi vet om en australsk mann som har sponset så mange som sju kvinner på denne måten.

Til tross for de alarmerende tilfellene av utbytting, blir likevel stadig flere filippinske kvinner tiltrukket av dette systemet for ekteskapsannonsering, fordi de ser det som en sjanse til å skaffe seg et bedre liv.

Rapporter om vold mot utvandrede filippinske kvinner fortsetter å dukke opp i avisene våre. Migrante International, en organisasjon for filippinske utvandrere, registrerte 40.000 tilfeller av overgrep mot filippinske kvinnelige utvandrere i 1995. Ifølge avisene ankommer det to døde utenlandsarbeidere daglig til flyplassen i Manila. Bare på de ni månedene fra januar til september i 1998 døde mer enn 500 utenlandsarbeidere.

Bakmenn

Antallet filippinske kvinner som blir solgt i prostitusjon forblir et anslag, ettersom kvinner tier om sin lidelse av frykt for represalier eller stigmatisering. I mellomtiden håver alle bakmennene som er involvert i den blomstrende internasjonale sex-handelen inn enorme profitter. Det gjelder både dem som rekrutterer kvinnene, ekteskapsformidlere og hallikene. Også den filippinske regjeringen profitterer stort på det enorme sex-salget. Regjeringen opptrer i dag som den best organiserte halliken for salg av filippinske kvinner og barn. Bare i 1997 utgjorde bidrag fra utenlandsarbeiderne ca. 52 millioner kroner. Faktisk har 40 prosent av nettoinntektene kommet fra utenlandsarbeiderne helt siden 1991. Når vi vet at kvinneandelen av dem som reiser ut var 54 prosent i 1997, er det opplagt at profitten fra kvinners kropper og arbeidskraft tjener som en regelrett livbøye for den synkende filippinske økonomien.

Turisme

Også turismen har lagt forholdene til rette for og oppmuntret til økt handel med kvinner og barn. Turismen er en sentral inntektskilde for dollar, bare overgått av inntektene fra frihandelssonene. Fra 1992 til 1997 økte dollarinntektene fra turismen med 256,3 prosent, fra 842 millioner dollar til 3 milliarder. Antall turister som kom til landet ble doblet, fra 1,153 millioner i 1992 til 2,2, millioner i 1997.

Til tross for at regjeringa benekter at deres turistprogram oppmuntrer til prostitusjon, er det et ubestridelig faktum at de 600.000 prostituerte kvinnene og barna man anslår finnes i landet, i hovedsak er spredt rundt i turistområdene. Regjeringa legaliserer også bokstavelig talt prostitusjon ved å innføre lisenser for såkalte kommersielle sex-arbeidere og «Guest Relations Offisers», og til foretak som ansetter disse kvinnene. Flyplasser og havner som blir bygd rundt omkring i landet for å lette innreise og utreise for turistene tjener også som inn- og utreiseporter for sexhandel.

Baser for USA

Ut fra dette er det lett å forstå hvorfor de styrende fra nasjonalt ned til lokalt nivå presser på for å få vedtatt Visiting Forces Agreement (VFA), en avtale som ble ratifisert i 1999, og som tillater USA fri bruk av våre havner, land og vann til militære formål. VFA skaffer ikke bare regjeringa støtte fra USA, men lover også så vel lukrative forretninger som etablering av «hvile- og rekreasjonssentre». Disse forventes å bli etablert i tilknytning til de drøyt 22 havnene over hele landet som skal åpnes for amerikanske tropper. Erfaringen fra byene Angeles og Olangopo da USA hadde baser der, var at hvile- og rekreasjonsindustrien utgjorde hoveddelen av inntektene. Dermed var disse to byene i stand til å leve av prostitusjonen til kvinnene og barna i denne «industrien».

Levekårene tynes

Estradaregimet har vist seg ikke å skille seg fra sine forgjengere når det gjelder å legge seg flate for interessene til USA-imperialismen, multinasjonale selskaper og lokale eliter. Regimet fortsetter det økonomiske programmet som er eksportorientert, avhengig av import og drevet av gjeld. Under globaliseringens fane har politikken med liberalisering, privatisering og deregulering bare forverra krisa i den halvkoloniale og halvføydale økonomien, og økt fattigdommen og lidelsene til det filippinske folket, særlig kvinnene.

Arbeidsløsheten for kvinnene øker. Kvinnene er de første som blir sagt opp i fabrikker og på offentlige arbeidsplasser. Daglig minimumslønn på rundt 50 kroner i Metro Manila er langt under det faktiske levekostnadene på 90 kroner som trengs for å dekke grunnbehovene til en familie på seks.

I jordbruksområdene blir bondefamilier drevet vekk fra sine tradisjonelle forsørgelsesmetoder når store landområder blir lagt om til produksjon av eksportavlinger, kommersiell drift og turisme-formål. Militariseringa av landsbygda for å rydde plass for regjeringas utviklingsprogram og privat landspekulasjon presser bondefamilier til byene, der kvinner og barn blir lette ofre for prostitusjon og sexhandel.

Statlig hallik

Ettersom den filippinske økonomien stadig forverres, og tusenvis av kvinner mister jobbene, vil handelen med kvinner fortsette å blomstre. Ved å tillate og opprettholde denne type arbeidsmarked, samt arbeidseksportprogrammet og turismeprogrammet, som begge er tett knyttet til salg av kvinners kropper og seksualitet, blir den filippinske regjeringa den største og mektigste halliken. Ved å oppmuntre emigrasjonsindustrien utøver regjeringen den største forbrytelsen; statlig seksualisert vold.

Menneskehandlerne, inkludert disse som kjøper kvinnenes kropper, må bli straffet. Ofrene må få hjelp. Men det største ansvaret hviler på dem som har skapt forholdene som framelsker prostitusjonen, og som i realiteten tjener på den.

Mottakerlandene, som USA, Japan og europeiske land, bør heller ikke snike seg unna ansvaret. Tross alt er det deres politikk som har sendt nasjoner inn i fattigdom, rasert vår økonomi, ødelagt miljøet vårt, sugd ut superprofitt fra vår billige arbeidskraft, påført oss kriger, konflikter og spenninger mellom folkegrupper, og støttet diktaturer i våre land: Alt dette utgjør de underliggende årsaker som driver kvinner og barn inn i menneskehandlernes ventende armer. Disse landene profitterer også direkte på kjøtthandelen: Anslag viser at sexhandelen bidrar med mellom to til 14 prosent av et lands bruttonasjonalprodukt. På verdensbasis blir inntekten på sexhandelen anslått til 17 milliarder dollar årlig.

Purple Rose Campaign

Det er med utgangspunkt i denne situasjonen at Gabriela har tatt initiativ til en internasjonal kampanje mot sexhandel med filippinske kvinner og barn. Purple Rose Campaign er en global kampanje for å avsløre og bekjempe sexhandelen og profittørene. Et av aspektene ved kampanjen er å spre Purple Rose-nålen, en stilisert rose med lilla farge. Vi har valgt den lillafargete rosa som vårt symbol, fordi en lillafarget rose ikke eksisterer for sin egen skyld, men er kunstig skapt for at andre skal glede seg over og tjene penger på den. Kvinner og barn som er ofre for sexhandelen, mange av dem fra den tredje verden, er blitt gjort eksotiske på samme måte som disse rosene. De er også redusert til å bli kun objekter for andres glede, og inntektskilder for andre.

Ved å bære den fiolette rosen blir du en del av den globale kampanjen mot sexhandel. For den fiolette rosen er ikke bare et symbol på den det økende antall ofre for kvinnehandelen, men også et symbol på motstand.

Kampanjen tar ikke bare mål av seg til å organisere motstanderne av kvinnehandelen, men enda viktigere; å involvere ofrene sjøl i kampanjen. Vårt mål er å få ofre og potensielle ofre – kanskje vår venninne, vår nabo, vår søster, alle kvinner – til sjøl å gå i bresjen for kampen mot den globale sex-handelen med kvinner og barn.

På denne måten blir Purple Rose Campaign et vitnemål på vår motstand mot seksuelt slaveri. Den viser forbindelsen mellom den økende prostitusjonen og kvinnehandelen og imperialistisk globalisering.

Du kan lese mer om Purple Rose Campaign på http://www.shaman.drak.net/silver/purplerose.html. Mer informasjon om Gabriela finner du på http://members.tripod.com/%7Egabriela_p/ og på http://www.gabnet.org/

av Tore Sivertsen

For fem år siden skrev jeg en dobbeltkronikk i Klassekampen («Hvorfor gikk det ikke» og «Hva gjør vi nå», juni 1995). Der reiste jeg tvil om Marx’ slutning at sosialismen med nødvendighet vil seire over kapitalismen. Jeg påpekte at denne slutningen var basert på at han mente sosialismens samfunnsmessig styrte planøkonomi ville frigjøre de moderne produktivkreftene, og dermed være kapitalismen overlegen som produksjonsforhold. Ut fra erfaringene til nå kom jeg til at denne antagelsen er tvilsom, spesielt på grunn av vanskene med å planlegge teknologisk utvikling. Sosialismens framtidige seier er da ikke så opplagt som Marx mente, og jeg konkluderte med at vi måtte belage oss på å leve med kapitalismen – og slåss mot den – på ubestemt tid.

Jeg fikk grundige svar; fra Kjell Underlid, Jan Steinholt og Pål Steigan. Siden har jeg diskutert spørsmålet med mange andre kloke folk. Dessverre har ingen til nå overbevist meg om at resonnementet er galt. Og spørsmålet er viktig. Derfor tar jeg nå debatten opp igjen. Og, for ordens skyld; jeg tar den opp på vegne av meg sjøl, ikke på vegne av AKP. Flertallet er trolig uenige med meg, både i AKP og RV.

I arbeidsfolks interesse

I 1995 påpekte Kjell Underlid at jeg syntes å ha glemt klassestandpunket når jeg diskuterte planøkonomiens styrker og svakheter. Jeg stilte ikke spørsmålet «fordelaktig/ ufordelaktig for hvem?». Enig. Grunnen var at jeg regnet det som unødvendig. For meg er det åpenbart at det er arbeidsfolk som tjener på en planøkonomi utfra samfunnets felles behov. Den frie konkurransen tjener vinnerne, de sterke og rike; og rammer de fattige. I verdensmålestokk er det de fattigste som møter nøden og sulten, det er de fattigste kvinnene som må prostituere seg. Planøkonomi kan gi trygghet og sikre basisbehovene, og det må være i arbeiderklassens interesse. Logikken bekreftes av erfaringene fra Sovjet, Kina, Cuba og andre steder. I utgangspunktet fattige land, som på kort tid og under harde angrep fra omverdenen sikret nesten hele befolkningen mat, klær, hus, helsestell og grunnleggende utdanning.

Samfunnsmessig planøkonomi er i arbeiderklassens og vanlige folks interesse, så sant den fungerer. Derfor har sosialistiske ideer i alle land stått sterkest i arbeiderklassen. Derfor er jeg og mange andre sosialister. Trolig var det også derfor Marx var det. Et klassespørsmål, ja. Og en kamp for menneskeretter, og humanisme. For det gode, om en vil.

Dette leder fram til en annen kritikk jeg er blitt møtt med, både av Underlid, Steinholt, Steigan og andre: At jeg syntes å gi opp kampen for sosialismen, fordi den har mislyktes til nå. Den kritikken er jeg også enig i, slik jeg formulerte meg i 1995. Siden planøkonomi og sosialisme faktisk må være til fordel for flertallet av menneskeheten, kan vi ikke slutte å slåss for det, så lenge vi ikke ser noe bedre alternativ. Men hvordan er mulighetene for å seire? Hvilke odds har kampen? Det var det spørsmålet Marx mente å ha et vitenskapelig svar på, og som var hovedpoenget i debatten jeg reiste. Og det er et annet spørsmål.

Produktivkreftenes makt

Skal vi behandle Marx’ teorier med vitenskapelig respekt, må vi kunne se kritisk og uavhengig på hver del av teoriene, så sant delene ikke har ugjendrivelig logisk sammenheng. En del som etter mitt syn har tålt alle angrep, er hovedprinsippene i den historiske materialismen: Den grunnleggende drivkrafta i historien er produktivkreftenes utvikling. Det avgjørende for om en type produksjonsforhold overlever kriser og opprør eller går under og blir erstattet av en ny type; det er hvilken av de to typene som best fremmer produktivkreftenes utvikling på det tidspunktet i historien. Så lenge produksjonsforholdene er tilpasset produktivkreftenes nivå, er de tross alt stabile. Derfor ble nesten alle middelalderens bondeopprør knust. Og de som seiret, førte bare til et nytt kongedynasti.

Hvorfor er det sånn? Hvorfor kan vi ikke, slik en del i miljøbevegelsen hevder, legge mindre vekt på produksjon og vekst, og slippe denne «tvangstrøya» fra produktivkreftene? Svaret er dessverre enkelt. Tenk på enhver situasjon der en type produksjonsforhold har vunnet fram i noen land, mens andre områder lever med en annen type. Da vil den sida der produksjonskapasitet og teknologi vokser fortest, ha avgjørende fordeler. Handelsmessig, fordi de produserer best og billigst. Og – ikke minst – militært. Teknologisk og produksjonsmessig styrke bestemmer riktignok ikke alt i en krig. Både Vietnamkrigen og krigen i Afghanistan er påminnelser om det. Men blir den teknologiske og produktive forskjellen for massiv, da er det militære utfallet gitt. Og blir forskjellen i produksjonseffektivitet og teknologi stor nok, da kan det også røyne på i indre styrke for det samfunnet som ligger etter.

Dessverre er det ikke gitt at det er de mest rettferdige og humane produksjonsforholdene som vinner. De antikke slavesamfunnene avløste eller underkuet til dels mer egalitære ætte- og stammesamfunn. Det førte til mange slaveopprør, men slavesamfunnene besto i mange hundre år. Deres styrke var basert på harde økonomiske realiteter.

Marx forsto dette. Derfor mente han at sosialismen bare kunne seire om den reelt frigjorde produktivkreftene. Sjøl kom han til at den ville gjøre det, at moderne produktivkrefter på hans tid faktisk hadde nådd et nivå der kapitalismen var et hinder for videre utvikling, og at sosialismen kunne fjerne disse hindrene. Dette var hans konklusjon på en konkret analyse. Den følger ikke med nødvendighet av den historiske materialismen som prinsipp. Spørsmålet er om han hadde rett, i den konkrete vurderingen.

Hvorfor gikk det ikke?

I dag har sosialismen gått under eller blitt oppgitt i de fleste tidligere sosialistiske land. Hvorfor? Var imperialismen ennå for sterk, og knuste forsøkene til slutt? Var det først og fremst politiske feil fra kommunistpartiene? Var problemet at alle forsøkene startet i tilbakeliggende land? Eller dreide alt seg om virkningen av manglende demokrati, stalinismens overgrep og kulturrevolusjonens galskap? Alle disse forklaringene har noe for seg. Men jeg tror også vi er nødt til å se på planøkonomiens faktiske styrker og svakheter, som produksjonsforhold. Ikke bare fra et klasseperspektiv, men i evne til å frigjøre produktivkreftene.

Da hjelper det heller ikke å stille spørsmålet «Planøkonomi – for hvem?», slik Pål Steigan gjorde i en artikkel i Røde Fane, der han påpekte at mange kapitalistiske land har brukt statlig planlegging, i kapitalens interesse. For dette er planlegging som supplement til kapitalismen, innenfor rammen av styring ut fra konkurranse og profitt. Basisen forblir kapitalismens lover, på godt og vondt. Reell samfunnsmessig planøkonomi betyr derimot en planmessig utvikling av produksjonen ut fra flertallets interesser. Det er den type planleggingsevne – til å frigjøre produktivkreftene – spørsmålet dreier seg om. At en slik reell planøkonomi, hvis den fungerer, vil være et gode for arbeiderklassens og vanlige folks interesser, det er vi enige om. Men må det gode seire?

Hvilke erfaringer har vi?

Marx’ og Engels’ hovedargumenter for at en sosialistisk planøkonomi ville være kapitalismen overlegen som produksjonssystem var:

• At den ville gjøre slutt på sløseriet som lå i de tilbakevendende overproduksjonskrisene og i de herskende klassenes «vanvittige luksusforbruk».
• At «anarkiet i den samfunnsmessige produksjonen ville bli erstattet med planmessig og bevisst organisasjon» og at «en samfunnsmessig produksjon etter forut fastsatte planer» dermed ville bli mulig.

Hvordan har virkeligheten blitt, til nå? Sovjet gjorde etter mitt syn et reelt forsøk på å bygge en samfunnsmessig planøkonomi, iallfall til godt etter annen verdenskrig. Politisk degenererte Sovjet ganske fort til partidiktatur, og etterhvert til en politistat og et nomenklatur-klassesamfunn. Viktige trekk ved plansystemet bestod likevel lenge. Kina gjorde også et seriøst forsøk, iallfall til sist i 70-åra. Etter hvert vant andre linjer fram, som helt har endret den kinesiske økonomien. Forsøkene som ble gjort i mange mindre land, er verre å vurdere, fordi de reelt var såpass avhengige av de to store. Men Sovjet og Kina gir oss to eksempler med minst 30 års forsøk på samfunnsmessig planøkonomi med sosialistiske mål, i to ganske forskjellige land. Hvordan var egentlig resultatene? Og nå snakker jeg ikke om de sosiale resultatene, om fordelene for arbeiderklassen. Jeg snakker om resultatene målt i økonomisk og teknologisk utvikling, om evne til å frigjøre produktivkreftene.

Imponerende resultater

Resultatene var mye bedre enn dagens nyfrelste kapitalismeprofeter vil innrømme. Femårsplanene forandret Sovjet med en fart som forbløffet verden. Landet ble en industrinasjon på 20 år, sto i mot Tysklands angrep, og ble gjenreist i høyt tempo. I 50- og 60-åra kunne deler av teknologien konkurrere med USAs. Kina hadde også en imponerende utvikling i sine første 30 år, til tross for feilskjærene i «det store spranget» og problemene i kulturrevolusjonen. Det «økonomiske underet» i dagens Kina bygger i stor grad på grunnlaget fra Maos tid.

Hva muliggjorde disse gode resultatene? To faktorer er veldig tydelige. Den ene er evnen til å mobilisere hele befolkningen, ved en blanding av politisk overbevisning og kommando. Den andre er nettopp det Marx nevnte: Det var en «produksjon etter forut fastsatte planer» ved hjelp av en «planmessig og bevisst organisasjon». Å legge en konkret plan for industriell oppbygning, og bruke hele statsapparatets styrke til å gjennomføre den, viste seg meget effektivt. Mye tyder på at en del av disse erfaringene er allmenngyldige for land som skal prøve å ta igjen en mer utviklet verdensøkonomi. Andre fattige land, først og fremst i Asia, som helt eller delvis har klart dette, har også brukt plan og styring ved hjelp av statsapparatet. I dette lyset blir dagens IMF-politikk direkte grotesk. Den er en oppskrift for fortsatt underutvikling i fattige land.

Planøkonomiens problemer

Så mye for de positive erfaringene. Hva med de negative? Det som oftest blir trukket fram fra Sovjet, er problemene med tilpasning av produksjonen til behovet, spesielt i forbruksvaremarkedet. Vi kjenner alle beskrivelsene av butikk-køene, og historiene om produksjon av store spiker for å fylle planmålet i kilo. Disse problemene var reelle. Men de var også åpent vitset med, diskutert og analysert. Det ble høstet mye erfaring og utviklet interessant teori: Bevisst bruk av kombinasjonen plan/marked, mekanismer for løpende korrigering av planen, bruk av datateknologi; her er diverse muligheter. Noen av problemene var nok også spesielle for Sovjet, spesielt på landbruks- og matvareområdet. Kina, som hadde en annen bakgrunn, var mindre preget av traurige butikk-køer. I strid med alminnelig oppfatning tror jeg faktisk ikke at dette problemet er det vanskeligste for en samfunnsmessig planøkonomi.

Et større problem er arbeidsproduktiviteten. Både i sovjetisk og kinesisk industri ble produktiviteten liggende langt etter i forhold til tilsvarende fabrikker i kapitalistiske land. Noen mener at hovedårsaken var at planøkonomiene ikke kunne eller ville bruke arbeidsløsheten som middel. Jeg tror dette synspunktet er for enkelt. Den viktigste faktoren i produktiviteten er ikke hvor hardt folk jobber, selv om det er viktig nok. Den viktigste faktoren er den teknologiske utviklingen, bruken av stadig bedre maskiner for å øke produksjonen pr. ansatt. Under kapitalismen blir denne rasjonaliseringen tvunget fram av økonomiske lover. I en sosialistisk planøkonomi må rasjonaliseringene gjøres etter plan. Rasjonalisering betyr ofte vraking av brukbare fabrikker, rasering av lokalsamfunn, flytting og arbeidsløshet for folk. Derfor kan sosialistiske samfunn ha en sterk tendens til å holde igjen på dette området; og tendensen kan bli sterkere jo mer demokratisk samfunnet er. Under kapitalismen har man ikke noe valg. Det er umenneskelig, men det utvikler produktiviteten.

[Merknad: I papirutgaven var det en feil i dette avsnittet. Den er korrigert her, og i papirutgaven av Røde Fane nr 2b.]

Den uregjerlige teknologien

Det største problemet for en sosialistisk planøkonomi, på lengre sikt, tror jeg imidlertid ligger enda dypere: I problemet med å planlegge teknologisk utvikling. Ny teknologisk utvikling er i stor grad uforutsigbar. En vet ikke hva som vil bli oppfunnet før det faktisk skjer. En vet heller ikke hva som vil få praktisk betydning, eller når utviklingen av en bestemt teknologi stopper opp. Hvem gjettet i 1960 at passasjerflyteknologien i hovedsak skulle slutte å utvikle seg videre? Ikke de som satset på overlydsfly iallfall. Hvem gjettet i 1980 at pc-en skulle bli det totalt dominerende datamaskinprodukt mindre enn 10 år etter? Ikke folkene i Norsk Data iallfall. Slike overraskelser fører til at store verdier sløses bort, og noen taper mye penger; men for kapitalismen er det ikke noe problem. Nettopp fordi systemet styres blindt etter profitt tilpasser det seg ganske raskt, ofte uten at noen forstår hva som skjer før etterpå. For en sosialistisk planøkonomi er dette mye verre. Hvordan skal en planlegge utviklingen av teknologi og produksjon når ingen veit hvor en skal hen?

Betydde dette problemet noe for sammenbruddene og degenereringen av planøkonomiene i Sovjet og Kina? Det er vanskelig å si sikkert. Når Sovjet fra 60-åra etter hvert ble liggende håpløst etter vesten teknologisk, kan det ha flere årsaker. Ufriheten og det stivbeinte systemet betydde nok mye, den nye overklassens snylting kan også ha gått ut over skaperkraften blant folk. I Kina betydde kulturrevolusjonens forakt for intellektuelt arbeid sitt, og de lå lenger etter fra start. Jeg kan likevel ikke fri meg fra tanken at problemet med å planlegge det uforutsigbare bidro til svikten, særlig i datateknologisk utvikling.

Det store dilemmaet

Min konklusjon er derfor at en sosialistisk, samfunnsmessig planøkonomi har vist seg å ha noen overlegne trekk som produksjonssystem, i tråd med Marx resonnement: Den muliggjør planmessig industriutvikling og en samlet mobilisering av befolkningen. Men motsatt har den anarkistiske, profittbaserte kapitalismen noen andre fordeler, først og fremst i utviklingen av produktivitet og teknologi. Disse fordelene er knyttet til uforutsigbarheten ved teknologisk utvikling, og til brutaliteten og planløsheten i profittsystemet. Sosialismens overlegenhet i evne til å frigjøre produktivkreftene er derfor ikke så opplagt som Marx antok. Og dette vil gjelde alle former for sosialistisk planøkonomi, enten den er ledet despotisk eller gjennom et reelt fungerende sosialistisk demokrati.

Er det slik, betyr det at sosialismens og kommunismens seier over kapitalismen ikke er noen historisk nødvendighet. Likevel argumenterte jeg i innledningen til artikkelen for å fortsette å kjempe for en sosialistisk planøkonomi; fordi en slik økonomi, demokratisk planstyrt ut fra flertallets og samfunnets behov, åpenbart er i arbeiderklassens og vanlige folks interesse.

Dette er et dilemma. Hvordan kan en opprettholde en kompromissløs klassekamp og kamp for sosialismen, hvis en ikke kan stole på at denne kampen vil føre til seier? Avvæpner ikke mitt standpunkt hele den revolusjonære bevegelsen, og må det ikke føre til at en oppgir hele kampen og ender opp med en sosialdemokratisk tilpasningslinje? Jan Steinholt påpekte dette dilemmaet i et hudflettende svar til meg i KK for fem år sida, og flere har gjort det siden.

Sosialdemokratiet har ingen løsning

Jeg forstår og har sans for disse innvendingene, og har ikke noe enkelt svar på dem. Men noen tanker har jeg gjort meg. For å ta det siste først: Er mitt standpunkt et argument for sosialdemokratiet? Etter mitt syn, nei. Sosialdemokratiets ide er basert på at det er mulig å gjøre kapitalismen menneskelig, ved å regulere den gjennom statsapparet. Til støtte for denne ideen påpeker sosialdemokrater alle de godene arbeiderklassen har oppnådd, særlig i Norge og andre vesteuropeiske land. Problemet er at de glemmer hva som gjør kapitalismen til kapitalisme. Det er sjølve den blinde profittjakta som gir kapitalismen dens styrke, derfor kan den heller aldri bli varig «snill» eller «human».

De godene arbeiderklassen i rike industriland har vunnet, er delvis et resultat av produksjonsnivået og av utbyttingen av fattigere områder. Litt av imperialismens rikdommer har dryppet på vanlige folk. Men først og fremst er godene et resultat av klassekamp, på to plan: Den direkte kampen arbeiderklassen i våre egne land har ført, gjennom fagforeninger og på andre måter. Og revolusjonene i Sovjet, Kina og andre land. Det samme gjelder de fordeler folk i den tredje verden tross alt har klart å vinne.

Eksistensen av de (mer og mindre) sosialistiske landene tvang kapitalistene i resten av verden til kompromisser, for å unngå at revolusjonene skulle spre seg. Etter hvert som sosialismen degenererte

Ofrer jeg drømmen?

Kommunister og revolusjonære sosialister har ikke bare vært avgjørende for klassekampens vilkår gjennom de store sosialistiske revolusjonene. Også i den daglige klassekampen i de kapitalistiske landene og i den tredje verden har revolusjonære av ulike avskygninger hele tida gått i spissen; med mot, stahet og offervilje. Jeg er enig i at en del av denne staheten har kommet fra vissheten om at vi var del av en stor historisk prosess som til sist ville seire. Troen på sosialismens uunngåelige seier har dermed vært en materiell historisk kraft i halvannet århundre. Hvorfor i alle dager vil jeg undergrave den?

For det første fordi jeg mener vi er pent nødt. Hvis resonnementet faktisk ikke henger sammen, så må vi innrømme det. Holder vi fast på et grunnlag som ikke holder, har vi i lengda ikke mulighet til å mobilisere noen. For det andre, så sier jeg ikke at sosialismen ikke kan seire. Jeg sier bare at den sosialistiske planøkonomien har åpenbare svakheter i forhold til kapitalismen, i evnen til å frigjøre teknologisk utvikling. Det forandrer ikke sosialismens sterke sider; som det eneste alternativ vi kan se i dag som gir mulighet for bedre og mer rettferdige samfunn, det eneste vi ser som kan stanse kapitalismens onde sirkel av overproduksjon, arbeidsløshet, krig og sult.

Men det betyr at vi må være villig til å diskutere både de sterke og de svake sidene. Vi må kjenne og være forberedt på begge deler, både i kampen for sosialismen og når og hvis noen igjen får mulighet til å bygge sosialistiske land. Det å bygge sosialismen kan økonomisk sett vise seg å være arbeid i motbakke, på ganske lang sikt: Omliggende kapitalistiske land vil kanskje ha fordeler som befolkningen i sosialistiske land må jobbe hardt for å kompensere. Det kan bety at andre trekk ved det sosialistiske samfunnet kan bli mer avgjørende. Skal folk tåle å leve med en teknologisk underlegenhet, må de oppleve at de lever i et mer rettferdig samfunn, som det er verdt å kjempe for. Da må blant annet sosialistisk demokrati, ytringsfrihet og rettssikkerhet være reelle. Det nytter mindre å la hensikten hellige midlet, hvis sosialismen er et økonomisk motbakkeprosjekt som er varig avhengig av folkeflertallets lojalitet og engasjement.

Klassekampen fortsetter

Noen har hevdet at når jeg trekker Marx’ argument for sosialismen og kommunismens uunngåelige seier i tvil, så støtter jeg samtidig ideen om at kapitalismen vil «vare evig». Det er jeg ikke enig i. Menneskeheten vil neppe leve evig, men vi kan håpe arten vil bestå lenge, kanskje i flere millioner år. Den kan også dø ut langt raskere enn det. Menneskenes samfunns- og produksjonsforhold har i historisk tid avløst hverandre med langt kortere tidsintervall, i størrelsesorden noen hundre til noen tusen år. Som alle andre historiske hendelser har disse omslagene vært lettest å analysere i ettertid. Jeg er overbevist om at det vi kaller kapitalisme og imperialisme vil bli avløst av noe nytt, før eller siden. Av hva, og hvordan det vil skje, det veit vi simpelthen ikke. Men vi må forholde oss til verden ut fra det vi kjenner. Og i dag er det mest menneskelige alternativ til kapitalismens barbari jeg kan se en verden av samarbeidende land organisert som demokratiske, sosialistiske planøkonomier, med kommunistiske fordelings- og samfunnsprinsipper som rettesnor og mål.

Så lenge vi ikke kan se noe bedre, må vi fortsette å slåss for en slik verden, og mobilisere folk for det. Skal vi klare det, må vi ikke lure oss sjøl eller andre til å tro at kampen er lettere enn den er, eller at seieren er viss når vi ikke kan vise at den er det. Kanskje vil vi likevel lykkes. Eller kanskje vil vår kamp bare bremse kapitalismens verste herjinger, og bidra til å forsvare de undertrykte klassenes interesser. Til det hele vokser over i en annen, ny samfunnsorganisering vi i dag ikke kan forestille oss, og ikke har noe navn på. Vi kan ikke legge ned kampen for et bedre samfunn av den grunn. Like lite som legevitenskapen kan gi opp kampen mot kreftsjukdommene selv om den kanskje aldri kan fjerne dem.

Et slikt grunnlag for revolusjonært arbeid, som ikke kan love noen sikker seier, er kanskje vanskelig å mobilisere på. Men det kan også bidra til å rense lufta og klare tankene. Jeg tror den viktigste basisen for oppslutningen om revolusjonære organisasjoner alltid har vært vår evne og vilje til å lede klassekampen. Og klassekampen vil fortsette, så lenge klassesamfunn består. Kanskje vil en mer nøktern holdning til oddsen heller styrke kampen på lang sikt.

Jeg påtar meg ikke å spå. Jeg har bare kommet til at Marx argumenter for sosialismens uunngåelige seier er for svake, og det må vi se i kvitøyet og ta opp til diskusjon.

Les en kommentar her.

av Erling Folkvord og Espen Mathiesen

Litt etter midnatt tirsdag 29. november 1994 var NEI-seieren et faktum. Stemninga sto i taket der nei-folk var samla – fra Lindesnes til Nordkapp. De mange deltakerne på Nei til EUs valgvake i Oslo Spektrum ga en glad, sliten og rørt Anne Enger Lahnstein en velfortjent, tillitsfull og langvarig hyllest. Lahnstein hadde stått midt i skuddlinja gjennom hele høsten, og folk mente hun hadde vært modig og pålitelig.

36 timer seinere behandla Stortinget fire internasjonale avtaler som alle er bygd over de samme markedsliberalistiske fri-flyt-prinsippene som vi finner i Roma- og Maastrichttraktatene:

• Avtalen om verdens handelsorganisasjon (WTO), med en spire til overnasjonale organer
• Den internasjonale meieriavtalen
• Den internasjonale storfekjøttavtalen
• Avtalen om offentlige innkjøp

Før avstemninga anbefalte SPs hovedtaler, Marit Arnstad, å stemme ja. I sin begrunnelse skjøv hun – til manges overraskelse – partiprogrammet foran seg: «I SPs program for inneværende stortingsperiode står det klart at SP ønsker et internasjonalt regelverk for handel. En slik programforpliktelse er også utgangspunktet for at SP etter en samlet vurdering har valgt å gå inn for en ratifisering av den GATT/WTO-avtalen som nå foreligger». Det var nok flere enn en av deltakerne fra foregående SP-landsmøte som ble forundra over den utlegninga av partiprogrammet.

Med SV «tilbake i den politiske kvardagen»

SVs Paul Chaffey anbefalte å stemme ja til avtalene «i erkjennelsen av at valgmulighetene er små, og i erkjennelsen av at denne avtalen bør bli en plattform for krav om reformer i det internasjonale handelsregimet».

Det er nøyaktige samme prinsipielle argumentasjon som DNA brukte for å bli med i Europaunionen, for å forandre den innenfra. Kjellbjørg Lunde (SV) som også argumenterte for avtalene, ordla seg slik: «… og vi i SV er svært nøgde med resultatet av folkeavstemninga på måndag. Men no er vi tilbake i den politiske kvardagen, og nye krav blir stilte til oss alle. Det er no vi skal utnytte det beste i det nei som ble gitt på måndag».

Med stor tilfredshet – og dårlig skjult skadefryd over at de store Nei-partiene hadde vendt tilbake til den «politiske kvardagen» – argumenterte talerne fra DNA, Høyre og FrP for samme standpunkt.

Erling Folkvord sa i innlegget sitt blant annet at disse avtalene «markerer ein førebels verdsomfattande seier for marknadsliberalismen som styringsprinsipp for den internasjonale handelen og for det statlege økonomiske samkvemmet». Han trekte fram de omfattende protestene fra kommunestyrer og fylkesting som SV-representanten Inger Dag Steen hadde framheva i den forrige GATT-debatten i Stortinget i 1992. Og pekte også på at flertallet nå gikk på tvers av konklusjonen i en stortingsdebatt i 1980. Den gangen slo landbrukskomiteen – og Stortinget – fast «at nasjonal landbrukspolitikk som sådan ikke gjøres til gjenstand for internasjonale handelsforhandlinger».

Hele SPs gruppe stemte JA og sveik dermed de ideene som Anne Enger Lahnstein blei hylla for å ha forsvart bare 36 timer tidligere. Etter avstemninga oppsummerte presidenten at «ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og forslaget fra Rød Valgallianse bifaltes innstillingen med 128 mot 3 stemmer». Det var to utbrytere i SV – Jorunn Hageler og Magnar Sortåsløkken – som trossa partiledelsen og støtta RVs forslag.

Meire Maastricht – og meire moms

På landsstyremøte i DNA 11. desember 1994 la Thorbjørn Jagland stor vekt på at folkeavstemningsresultatet ikke skulle få noen innvirkning på regjeringas økonomiske politikk: «Jeg vil håpe at vi kan være enige om å følge de prinsippene som er nedfelt i Maastricht-traktaten om den økonomiske politikken. Vi kan nå ikke bli medlem av den økonomiske unionen. Men vi kan ensidig pålegge oss selv å følge samme politikk. Norge har ført en økonomisk politikk helt i samsvar med Maastricht-traktatens kriterier. Derfor går det bra. La oss fortsette med dette.» (Utheva her, red. av boka.)

Denne programerklæringa for den politiske hverdagen – som Jagland har satt punktlig ut i livet – var ikke til hinder for at Nei-partiene SV og Krf ti dager seinere sikra flertall i Stortinget for et DNA-forslag om å øke momsen med 3,5 milliarder kroner. Den var heller ikke til hinder for at framtredende NEI-politikere som Kjell Magne Bondevik (Krf) og Erik Solheim (SV) uttalte seg rosende – blant annet i VG – om hvordan statsminister Harlem Brundtland handterte nederlaget i folkeavstemninga. Samtidig engasjerte toppledelsen både i SP og SV seg for å få avvikla det organiserte grunnplanet i Nei til EU. Dette strevet mislyktes, heldigvis. Ved slutten av første kvartal 1997 har NTEU over 22.000 betalende medlemmer.

av Maryam Azimi

Jeg har ikke bare deg

Januar 1989, på toget fra Islamabad til Quetta
Til søsteren

Vær hilset, du,
mine øynes lys!
Jeg hører at du har født det barnet
du bar med deg i dekning,
slik at ditt ni måneder gamle problem er løst,
men at barnet du fødte kom dødt til denne verden.
Du sørger over barnet som ikke en gang kom til denne verden,
så spør jeg deg:
hva slags sorg er det du sørger,
hvordan kan du sørge en sorg som er bare din,
hvordan kan du kalle denne sorgen for bare din,
hvordan kan du kalle denne sorgen din for drepende
når andres barn, når talløse andre andres barn
blir drept av sult og bomber hver dag,
når tallet på drepte barn vokser fortere enn sorgen,
når den levende summen av kjærlighet,
når den levende summen av foreldrenes omsorg blir skutt,
kastet på bålet, hakket i biter!
Si meg,
hvorfor skulle du
og det dødfødte barnet ditt
telle mer for meg enn alle de andre
mødrene til døde barn og barn til døde mødre
bare i mitt eget land?

Det er så enkelt:
jeg har ikke bare deg.
Akkurat som deg har jeg alle de andre å tenke på.
Du har sorgen til alle de andre å sørge,
den gjentatte sorgen
til mødre som mistet en eller to eller alle,
i tillegg har du den doble sorgen
til moten som mistet barnet sitt delvis
da det gikk på en mine,
og som sang for dette ene barnet,
som trøster dette ene barnet med sanger, natt etter natt,
bare for å se ham, med sine egne øyne,
bli hengt en morgen.

Fra Inger Elisabeth Hansens forklaring

På toget fra Islamabad til Quetta er det mye støv. Maryam Azimi skrev dette diktet i støvet på toget fra Islamabad til Quetta. Hun reiste med toget i to døgn for å besøke søsteren som hadde født et dødfødt barn i dekning.

av Morten Falck

Nesten alle diskusjoner om det er mulig å endre dette jævlige samfunnet, kretser på ett eller annet vis rundt Oktoberrevolusjonen. Men uten kunnskaper vil diskusjonene gå i ring og ende blindt. Stefan Lindgrens biografi Lenin er ei bok i rett tid.

Tre dager etter Oktoberrevolusjonen ga Lenin et dekret om pressa. Han gjorde det klart at innstrammingene i pressefriheten var midlertidige. Så snart den nye makta var konsolidert, ville de bli erstattet av en lov som ville være «den videste og mest progressive på området». Lenin tenkte seg en stat der trykkefriheten var enormt utvidet, og typografiske hjelpemidler ble stilt til rådighet for alle som kunne samle et visst antall underskrifter.

Lenins drøm om den store ytringsfriheten blei knust av borgerkrigen og intervensjonskrigen. Det blei ikke setterier og trykkpresser til alle, men blodig terror og kamp for en bit brød. Hvem var denne arbeiderlederen med de store drømmene og den håndfaste praksisen? Det er snart 80 år siden han døde. Men ennå er bildet av ham preget av mytedannelser og sterke følelser. Når Gerhard Helskog forlanger anger, og «avslører» at Dagsavisens Tuva Gry Øyan har vært medlem av AKP, svarer hun med å rette en harmdirrende pekefinger mot «despoten» Lenin.

Lenin er viktig. Han er en portalfigur for vår tid, den første som ledet en seirende revolusjon og startet oppbygginga av et sosialistisk samfunn som skulle vare i flere tiår og prege verdenshistorien.

77 år etter Lenins død hersker kapitalismen mer uinnskrenket enn noen gang. Er det mulig å skape et rettferdig samfunn? Er sosialismen mulig eller bare en drøm? Og hvis den er mulig, hvordan vil den se ut? I disse tider ønsker alle seg en «demokratisk sosialisme». Men hva er demokrati – under kapitalismen og under sosialismen? Må ikke det sosialistiske demokratiet være mye større og mer omfattende, ja, mye mer reelt, enn det såkalte «demokratiet» under kapitalismen? Mens Røkke står fritt til å rasere tusenvis av arbeidsplasser og velte seg i en rikdom som skyldes andres arbeid, er strømprisene så høye at minstepensjonister ikke har råd til å holde varmen midtvinters. Og vi får aller nådigst velge administrasjon for faenskapen hvert fjerde år. Må ikke sosialismen innebære at vanlige mennesker virkelig får innflytelse over sin egen hverdag og sine egne liv?

Hvordan ble Lenins union av sosialistiske sovjetrepublikker? Den ga vel verken ytringsfrihet eller personlig sikkerhet til arbeiderne og de fattige bøndene – langt mindre makt over staten? Var den mer enn en undertrykkende politistat? Det er viktige spørsmål å finne svar på. Men det er også viktig å forstå hvorfor Sovjet-staten utviklet seg slik den gjorde.

I 1917 overtok bolsjevikene et ruinert land etter tre års krig, og da de omsider hadde seiret fire år seinere, var landets produksjonskapasitet og evne til å brødfø befolkningen drastisk redusert. Uår og hungerkatastrofe toppet krisa. Lindgren oppsummerer:

«Maskiner og lagre var oppbrukt. I byene hadde menneskene fyrt med møbler for å overleve. Millioner av bønder og foreldreløse barn dro omkring på veiene, den klassiske formen for «vandrende» hungersnød i Russland. Den lille arbeiderklassen var i praksis oppløst og dens avantgarde var stort sett falt i borgerkrigen.»

Landet måtte bygge opp et industrielt nivå som kunne stå imot imperialismen, og Sovjet hadde færre vitenskapskvinner og -menn enn Sverige. Da Stalin døde 30 år seinere, var Sovjet etter enda en krig og enorme prøvelser i ferd med å ta opp konkurransen med USA på viktige områder som romforskning. Sovjets stilling som «supermakt» fram til 1991 var noe ganske annet enn det konkursboet Lenins bolsjeviker overtok. Men det er moderne å hevde at denne økningen av levestandard, kulturelt nivå og produksjonskapasitet ikke hadde noe med sosialisme å gjøre, for det manglet demokrati. Akkurat som det er moderne å sitte ved sitt trygge skrivebord i det oljerike Norge og definere demokrati på vegne av Sovjetunionens arbeidere og bønder. For disse skrivebordsheltene er det ikke så viktig om folket har brød, klær, brensel, et jordbruk og en industri som kan sikre landet sjølstendighet, skoler, universiteter og biblioteker.

Lenin hadde et annet utgangspunkt. Han vokste opp i tsarens Russland, i folkenes fengsel. Han opplevde nød, fattigdom og ufrihet, religiøsitet og middelaldersk mangel på kunnskaper. For ham var revolusjonen ikke et spørsmål om teoretisk diskusjon, men om levekår. Han skjønte at revolusjonen var et spørsmål om klassekamp, om å erobre makta. De mange folkene i tsarens veldige imperium måtte sjøl ta makta fra herskerne og innføre sitt eget herredømme, en stat som kunne undertrykke borgerskapet og imperialismen så de ikke kunne ta makta tilbake igjen. Boka skildrer Lenins liv, og beskriver hvordan han ble en utrettelig revolusjonær organisator og leder, en mann som alltid satte revolusjonen foran alt annet. Mensjeviken Dan sa om Lenin: «Det finnes ingen mann som hver dag, tjuefire timer i strekk er opptatt av revolusjonen, som tenker og til og med bare drømmer om revolusjonen. Hva skal man gjøre med et sånt menneske?» Forfatteren Maxim Gorkij forteller at han ble forbauset da han første gang møtte Lenin: «Han var på en måte altfor alminnelig. Han gjorde ikke inntrykk av å være en leder.» Han blir også beskrevet som en mann som hadde svært lett for å le.

Stefan Lindgren skildrer Lenin i sammenheng med tid og historie. Han var formet av sin tid og sitt miljø. En ganske alminnelig mann, med stor sans for virkeligheten. Han var født i et av Europas mest tilbakeliggende land. Kunne den sosialistiske revolusjonen seire der? Lenin analyserte omhyggelig kapitalismens utvikling fram til første verdenskrig, framveksten av monopolene, av imperialismen. I dette systemet var det tilbakeliggende russiske imperiet ett av de svakeste leddene. Det ga muligheter for å bryte gjennom der, og vriste landet ut av imperialismens klør. Lenin gjorde viktige teoretiske analyser av kapitalismens utvikling i Russland, av spørsmålet om staten, av imperialismen.

Men først og fremst var han en politisk leder med dyp innsikt i det russiske samfunnet, i klassene og i klassekampen. Han kjente sitt russiske folk, han var en av dem. Uten Lenin hadde Oktoberrevolusjonen neppe funnet sted. Og om ikke bolsjevikene hadde forsvart revolusjonen med den største fasthet, ville den vært knust etter få måneder.

Marx og Engels hadde sagt svært lite om hvordan sosialismen ville arte seg. For Lenin ble jobben å utvikle et sosialistisk samfunn i virkeligheten, blant fattige analfabeter og dypt religiøse bønder. I dette arbeidet var Lenin villig til å sette de helligste av alle dogmer til side for å finne løsninger i praksis – samtidig som han forsvarte sosialismens prinsipper med en ukuelig fasthet. Men først måtte revolusjonen forsvares i en krig som var ubegripelig rå, der det ikke fantes rom for å tenke på demokrati, på ytringsfrihet og personlig rettssikkerhet. En bondebefolkning som ser sine søstre og mødre voldtatt og torturert, sine brødre og fedre brent og flådd levende, slaktet av overklassehærer og imperialistiske inntrengere, tar en brutal hevn når den slår fienden til jorda. Den spør ikke om demokratiske rettigheter. Den bruker ikke stemmeseddel. Og en slik bestialsk fiende kan heller ikke overvinnes med «demokratiske midler». Dette er et poeng som den gamle høyremannen Kåre Willoch forstår bedre enn mange teoretikere som sier de hører til på venstresida.

Lindgrens bok er grundig og kunnskapsrik. Særlig spennende er avsnittene der han gjennomgår de dokumentene som tidligere har vært hemmeligholdt, og som skal «avsløre» Lenins virkelige karakter. Lindgrens djupe og omfattende kunnskaper gir boka en nøktern styrke. Den forklarer, den gjør det mulig å forstå, ikke bare Lenin, men Sovjetunionens historie. Skildringa er konkret, tydelig. Les den, og bli klokere. Tenk om alle som deltok i diskusjonene om sosialismen hadde lest denne boka!

Lenin døde 21. januar 1924. Arbeidet med å skape sosialismen var så vidt påbegynt. Lindgren skildrer også dem som allerede kjempet om makta etter Lenins død. Når skal han følge opp med den helt nødvendige biografien om Stalin?

av Peter M. Johansen

En høring i byen Pagadian i Zamboanga del Sur-provinsen på Mindanao skulle ta stilling til overgrep mot moroer. Bak høringen sto menneskerettighetsorganisasjoner og solidaritetsorganisasjoner og advokater. Det var forbundet med stor risiko å gå åpent ut i forsvar for ofrene.

Attentatene skjer for hyppig, og metodene er for systematiske til at drapene ikke er nøye planlagt ovenfra. Målene er framtredene personer fra bangsamorofolket på Mindanao.

Det er for mange likhetspunkter i vitneforklaringene til at det kan være tilfeldig. Tropevarmen sender dampen fra det siste regnskyllet inn over forsamlingen i bydelslokalet i Pagadian, en hverdagslig havneby i skillet mellom den østre og vestre delen av Mindanao. Kvinnene som er innkalt som vitner av granskningskommisjonen, blir intervjuet av advokater og menneskerettsaktivister som har valgt ut noen av de mest opplagte sakene av en lang rekke tilfeller av likvidasjoner på øya hvor morofolket kjemper for sin nasjonale selvråderett. Motivet er å finne dekning for de sterke mistankene om at likvidasjonene skjer på de militære myndighetenes ordre og blir utført av lokale agenter med tilknytning til hæren og politiet.

Høringa har fått politisk beskyttelse av de lokale myndighetene i Pagadian. De reagerte kraftig mot den regelrette krigserklæringa mot Moro Islamic Liberational Front (MILF) og morosamfunnene fra president Joseph «Erap» Estrada. Men det ligger ikke i moroenes tradisjon å klage til det offentlige. Problemene blir løst gjennom de eldres råd.

Moroene begraver sine i løpet av 24 timer. Det blir sjeldent skrevet ut dødsattest; det blir ikke foretatt obduksjon, noe som gjør det vanskelig å skaffe til veie bevis. Hevn er derfor en del av kulturen, og flere morosamfunn har sin egen sharia, islamsk lovgivning og rettspraksis, fordi tilliten til det lokale rettsvesenet er heller liten.

Henrettet av politiet

Hennes navn er Vilma Obasug Olaybar. Hun er nestleder på miljødepartementets forskningskontor i landsbyen i Ipil, vest om Pagadian, etter at mannen ble drept.

«En av personene i den svarte patruljebilen skjøt mannen min. Etter drapet kjørte begge bilene, den svarte og den hvite, i retning av Zamboanga.»

Byen ligger på sørvestspissen av Mindanao og er et sterkt militært senter som ble ytterligere forsterket under kampen mot Aby Sayyaf-gruppa som holdt en rekke utlendinger som gisler på øya Jolo.

Var dere blitt truet?

«Jeg ble ikke personlig truet, men mannen min ble. Kaptein Vinodin kom til huset vårt med en ransakelsesordre. Soldatene påsto at vi hadde M16-rifler og hjemmelagde bomber i huset. Men de fant ikke det de lette etter.»

Hvorfor ble din mann truet?

«Det hadde vært flere kidnappinger og ran i Ipil siden 1995. Mannen min ble beskyldt for å være lederen for disse raidene og bakholdene.»

Fordi han tidligere hadde vært geriljakommandant?

«Han gikk inn i geriljaen, Moro National Liberation Front (MNLF), i 1972, men overga seg i 1983 da det ble utstedet et amnesti før MNLF skrev under avtalen med regjeringa i 1986. Han overga seg fordi han ikke orket å leve i skogen lenger; han ville i stedet være sammen med familien.»

Så han hadde ingen kontakter med MILF?

«Nei, han arbeidet for departementet for miljø og naturressurser i Ipil. Jeg bor fortsatt i nabolandsbyen Tigbanuang sammen med mor og våre fire barn.»

Er du redd?

«Ja, det som skjedde med ham, kan skje med meg.»

Politiet tok pengene og klokka hans. Hvorfor?

«Mannen min var allerede død da politiet tok pengene og klokka hans for at det skulle se ut som et ran. Jeg tør ikke kreve pengene og klokka tilbake; jeg er altfor redd til det.»

Hva skjedde med hodet hans?

«Jeg vet ikke om de fikk gravd ham opp og hogd av hodet. Jeg vet ikke, jeg vet ikke til denne dag.»

Det er første gang hun glipper i blikket. Hun har fortalt historien mange ganger; det er andre gang i løpet av denne formiddagen. Ømme punkt. Vitneutsagnet er i seg selv risikabelt.

Hvordan er situasjonen i Tigbanuang?

«Den er spent, det er fortsatt militære operasjoner i nærheten. En dag her, en dag der … og Abu Sayyaf er der. I en etterretningsrapport står det at mannen min var leder for Abu Sayyaf der. Det er ikke sant; han hadde ikke noen med Abu Sayyaf å gjøre. Personene i den svarte og hvite patruljebilen er alltid i Ipil.»

Hvorfor klarer ikke politiet å spore de tre personene?

«Politiet er med på dette. Ingen blir arrestert når det skjer noe. Det fins ingen lov i Ipil, ingen rettferdighet.»

Hva skjedde i Ipil i 1995?

«Mange ble drept. Angrepet begynte ved tolvtida. Politiet var det første målet, deretter fortsatte de mot banken og forretningsstrøket. Så begynte de å skyte på befolkningen. Siden da har det vært regelmessige sammenstøt.»

Hva har skjedd med vennen til mannen din?

«Han har gått i dekning, men har gitt sitt vitneutsagn til granskningskommisjonen. Han har identifisert drapsmennene.»

Motiver

Det er ikke bare det sovende barnet ved brystet som gjør at hun virker rolig. Det er bevisstheten i øynene under den fargerike sjalet. Hun er talskvinne for Moro People’s Research Center i Pagadian.

Forskningssenteret dekker hele Zam-boangahalvøya, Norte og Sur. Men hun har en aktiv bakgrunn lenge før.

«I 1991 ble jeg tatt av militæret, mistenkt for å være med i New People’s Army (NPA). Jeg ble internert på garnisonene i to dager før jeg ble løslatt.»

Så sier hun ikke mer om det. Internering, mistanke om NPA. Ofte blir spørsmål overflødig. Hun legger ungen over på den andre armen når han sutrer til og smatter med leppene. Hun begynner på sitt vitneutsagn:

«Fetteren min Asma var med i MPRC (Moro People’s Research Center). Da han ble drept 23. juli 1999, hadde vi en demonstrasjon for fred i Malangas. Samme dag arrangerte borgermesteren en stor byfest. Asma ble bedt om å komme opp til scenen. Her ble det tatt mange bilder av ham. Han ble urolig; han var jo ingen filmskuespiller eller popstjerne. Hvorfor tok de så mange bilder av ham? Han følte et stort ubehag, men tenkte ikke mer over det utover kvelden.

Morgenen etter var han ute for å kjøpe melk til babyen. På vei tilbake til Lipacan ble han drept. Skutt mens han satt på motorsykkelen. Det var en regelrett henrettelse. Han ble anklaget for å være med i MILF. Men han var misjonær, han oppfordret ikke til væpnet kamp. Politiet lette etter nevøen min, Nuruddin, på skolen. Han ble advart av onkelen og flyktet til Manila.»

Ustadz og Ulamas, religiøse ledere og intellektuelle. Er dette utvalgte mål for likvidasjonene?

«Jeg kjenner ikke til motivet, men ifølge politiet et dette folk under battle order og tilhengere av MILF. Jeg tror at de er ute etter religiøse ledere og intellektuelle; det er særskilte mål slik at den neste generasjonen skal ignorere islam.»

Militæret midt imot

Dinah Marasigan er leder for menneskerettskomiteen i bystyret i Pagadian. Hun representerer partiet til tidligere president Fidel Ramos, Lakas, noe som slett ikke kan være uproblematisk med tanke på de anklagene hun retter mot hovedstaden Manila om tingenes tilstand på Mindanao. Men det er ikke alltid at personlig meninger og partipolitikk hører sammen i Filippinene; som oftest ikke, er ikke en helt urimelig påstand.

«Det pågår en utenlandsk utbytting av våre naturressurser. Vi står overfor mange vanskeligheter. Krigen kan ikke fortsette fordi den ødelegger vår økonomi. Hvor mye ris kunne vi ikke kjøpt for pengene som går til M16-kuler?» spør Marasigan forsamlingen ved innledninga av høringa om menneskerettighetsbruddene i Pagadian.

«I dag kan vi bare tenke oss hva krigen mot Moro Islamic Liberation Front (MILF) har kostet under dekke av kampen mot Abu Sayyaf-terroristene på Jolo og Basilan. Offentlige myndigheter sier ikke hva krigen egentlig koster, men jeg leste i Philippine Inquierer at en talsperson i presidentpalasset Malacañang uttalte at «det er ikke er til å kimse av ».

Marasigan har laget sine regnestykker for fred. Det er en anvendt matematikk som engasjerte kvinner tyr til. Hun tar kostnadene for en soldat i kamp og regner om det til hverdagens husholdning. Til ris og grønnsaker i et fattig og utplyndret land, til dels ekstremt fattig. Hvor mange soldater fins det her på Mindanao? Hvor mange skudd blir avfyrt i løpet av en time? Hvor mange sekker ris blir det?

«Myndighetene oppgir ikke vor mange soldater som fins på Mindanao av «sikkeretsmessige årsaker ». Hva annet er det vi ikke får vite?» spør Marasigan. Hun trekker inn utgiftene og kostnadene av tyngre våpentyper og legger ut asfaltveier mil etter mil, kilometre med vanningsanlegg, strekker telefonlinjer og bygger klinikker og skoler med sine drepende regnstykker.

«Hvor mange skolebøker og annet skoleutstyr har vi fått hit til Mindanao?» spør hun vel vitende om manglene og at folk i salen vet hva hun snakker om. Så tar hun for seg flyene og marinen.

«Milliarder av peso blir sløst bort på krigen her på Mindanao. I provinsen Zamboanga Sur er det en rekke brudd på menneskerettighetene. Det er en utfordring som står foran oss. Fred er ikke bare fraværet av krig. Mindanao står for 40 prosent av Filippinenes jordbruk og har mange naturressurser. Likevel er vi den mest underutviklede regionen. Folk føler seg sviktet, forrådt, latt i stikken, og det er en reell følelse. Og hva sier (tidligere) forsvarsminister Orlando Mercado: «De blir behandlet som det de er: Opprørere som vil innføre en uavhengig, islamsk stat.»»

Militæranalytikeren, Manuel Megato, var sannspådd i begynnelsen av mai i fjor da han mente at militæroffensiven som president Estrada beordret ville få volden til å flyte til andre steder, at flere ville bli fordrevet og at regjeringa ville få større problemer.