av Jorun Gulbrandsen

Hva skjer når samfunnsorganisasjoner omkalfatres av kriser? Både under første og andre verdenskrig ble kvinner over 14 år mobilisert til å gjøre alle typer arbeid. I frigjøringskriger i den 3. verden deltar kvinnene. Da er det ikke lenger snakk om at kvinner ikke passer, er for svake. Hva er erfaringene fra Sovjet etter verdens første sosialistiske revolusjon?

La oss tenke oss sosialismen i Norge, nokså rett etter revolusjonen.

• Hvis samfunnet har menn som maktkjønnet, vil da samfunnet praktisere progressive kvinnetiltak på mannens premisser, slik at tiltaka likevel blir til fordel for menn?
• Vil likhet for loven lage likheter eller ulikheter?
• Hva er det mulig å endre? Hva er avhengig av økonomi, og hva av viljen?
• Er det nødvendig å ta menn vekk fra områder som skal endres?

Flere spørsmål finnes i slutten av artikkelen. De kan godt leses først!

Bakgrunnsteppet er revolusjonen i Russland og sosialismen i Sovjet i 20-åra. Mitt anliggende er ikke å sette karakter på Sovjetsamfunnet, men å bidra til å lage problemstillinger for sosialismen i Norge.

Historia er gammel

De politiske kampsakene som den folkelige og radikale kvinnebevegelsen slåss for, har på forunderlig vis vært de samme i 150 år eller mer, i mange land. Enten kampen har vært ført i den begynnende industrialiseringas tid, under sosialismens begynnelse eller i dag, har den dreid seg om bestemte hovedområder:

• Fri kjærlighet («free union«), frivillige kjærlighetsforhold/samboerforhold og ikke ekteskap bygget på tvang.
• Økonomisk sjølstendighet, lønnsarbeid
• Sosialisering av husarbeidet
• Oppløsning av familien (familien skulle dø, forsvinne)

Det er disse fire forholda denne artikkelen handler om. Hvordan håndterte den nye Sovjetstaten dem? Hva er det tenkelig vil skje i Norge?

Fri kjærlighet eller tvang til ekteskap?

Fra 200 år sida begynte arbeidere i England og Frankrike å praktisere «free union». I den første halvdelen av 1800-tallet blomstret utopiske ideer om alternative samfunn. Bevegelser som baserte seg på ideer fra St. Simon, Charles Fourier og Robert Owen appellerte sterkt til arbeidere og kunstnere. Owen-tilhengerne propaganderte mellom 1825 og 1845 for «moralekteskap», og billig, enkel skilsmisse. De avviste familien, ikke så mye for dens patriarkalske side, men mer på grunn av dens antisosiale side. De mente at måten folk levde på skulle være fullstendig kollektivisert, og husarbeidet skulle bli utført på en felles, kollektiv basis. Planen var at alle voksne skulle ha egne rom, enten de var gifte eller enslige, det skulle være sovesaler for barn og felles rom for å spise.

Etter Marx sin analyse av kapitalismen begynte de radikale å skjønne at det var umulig å endre ekteskapsinstitusjonen uten å gjøre noe med de rådende eiendomsforholda. Mer om praktiseringa av dette i Sovjet seinere. Først skal vi se litt på forutsetningene – altså hvordan menneskene hadde det – i Sovjet.

Krigen og borgerkrigen skapte forferdelige forhold

Russland var et grusomt diktatur med tsaren på toppen. Politisk opposisjon var forbundet med livsfare, men motstanden mot tsaren vokste i styrke. I forbindelse med første verdenskrig hadde folk fått nok. Revolusjonen var et faktum. I løpet av 10 og 20 år greide den sosialistiske staten og et hardt arbeidende folk å bygge opp jordbruk og industri. Hvis de hadde valgmuligheter når det gjaldt prioriteringer, var det innafor veldig trange rammer. Den nye arbeider- og bondestaten hadde en forferdelig vanskelig start. Først resultatene av første verdenskrig. Deretter borgerkrig, intervensjoner og plyndring fra 14 land fra 1918-1922! Forsyninger blei hindra, produksjon av maskiner og mat stoppa opp, byene fikk ikke korn. Dårlig høst i 1920. Tørke i 1921. Sult, sykdom hungersnød i 1920-21. Fra 1914 til 1921 døde 16 millioner mennesker av første verdenskrig, av borgerkrigen, sult og epidemier! Transportsystemet brøyt sammen, olje og kull kom ikke fram til byene. Folk frøs hjel. Moskva mista 1,2 millioner folk mellom mai og oktober i 1918. I løpet av 1921 hadde Moskva mista halve befolkninga, Petrograd to tredeler.

I 1922 var det omtrent 7,5 millioner sultende og døende barn i Sovjet. Mange hadde mista en eller begge foreldrene. De flykta fra forlatte landsbyer og inn til byene for å leite etter mat. De kaltes besprizorniki, «hjemløse foreldreløse», omstreifere. De organiserte seg sjøl, oppholdt seg i flokker ved jernbanestasjonene, tigde, stjal og prostituerte seg. Staten organiserte gratis matutdeling i stor stil.

I 1921 ble det vedtatt en Ny Økonomisk Politikk, NEP, for en periode. Bøndene skulle få selge overskuddskorn etter å ha levert kvotene sine til staten. Målet var å øke kornproduksjonen. Det ble tillatt for kooperativer og individer å drive nasjonalisert industri. Tiltaka førte fort til økt kornproduksjon og vekst i industrien. Men flere sosiale tiltak ble stengt. Mange lokale myndigheter valgte å drive forretning. Uten barnehager var mange enslige mødre (og dem var det mange av) ute av stand til å søke arbeid og forsørge barna. Et møte av kvinnelige arbeidere i 1922: Det er ikke riktig å skille kvinnens krav fra statens og arbeidernes krav. Kvinnenes problemer var «tett knytta til den generelle stillinga til hele arbeiderklassen, og må ikke bli sett adskilt fra den proletariske staten» .

Alt jeg har lest om NEP, gjør at jeg synes tiltakene hadde en god begrunnelse. De ga jo også økonomiske resultater, det gav brød og maskiner. (Og forberedelsene til den første femårsplanen begynte ganske straks). Men på den andre sida: Tiltak som rammer kvinner, rammer hele samfunnet! Det er ikke snakk om «litt skadelig» eller «synd». De har så dramatiske og langvarige konsekvenser, at jeg tror et sosialistisk samfunn skal gjøre hva som helst, bare ikke ramme kvinnene! Mer om det til slutt. Nå skal vi se på hvordan økonomiske forhold og holdninger i veggene påvirka gode tiltak, slik at de ikke ble bare gode for kvinnene.

«Den som arbeider, skal spise»

Under sosialismen er det meninga at alle som kan, arbeider, og får etter ytelse. «Den som arbeider, skal spise.» Men hvis ansvaret for at spedbarn, småbarn og gamle skal overleve, er lagt til kvinnene, hvordan skal de kunne arbeide, sjøl om de er arbeidsføre? På slutten av borgerkrigen var 46% av industriarbeiderne kvinner. Under krigen hadde kvinnene alle slags jobber. Når mennene er borte, kan kvinnene alt. Lisbeth Broch skriver om kvinnene i de krigførende landene under 1. verdenskrig: «Kvinnene trengte ikke lenger slåss for å få arbeid utenfor hjemmet. Nå fant de åpne dører over alt. Kvinnene trakk i uniform og kjørte sporvognene gjennom gatene, de fylte bedrifter og kontorer, – og først og fremst måtte de ta arbeid i rustningsindustrien.» Men så skjedde det samme over alt: «Da mennene kom tilbake fra fronten, ble nok kvinnene på nytt kastet ut av arbeidslivet, og det kom ofte til bitter kamp mellom mannlige og kvinnelige arbeidere. (note)

Da 1. verdenskrig slutta i Sovjet, kom 4 millioner menn tilbake fra hæren og fikk tilbake jobbene som kvinnene hadde hatt. Høsten 1921 var det massenedlegginger av arbeidsplasser. Lærere, medisinsk personell, barnehageansatte, statsansatte, også folk som hadde jobba i matforsyninga, mista jobben. 280.000 kvinner ble satt ut av arbeidsstyrken. I ny småindustri vant menn oftere konkurransen om jobbene.

Kvinner vet hvor viktig det er å ha en lovgiving som sikrer retten til å beholde jobben i forbindelse med svangerskap og fødsel. Sovjetregjeringa vedtok slike lover for å beskytte kvinnelige arbeidere: Lover som ga betalt fødselspermisjon, forbud mot nattarbeid for kvinner, arbeidsrestriksjoner for gravide og ammende kvinner. Men et tveegga sverd. Lovgivinga var en økonomisk oppmuntring for bedriftseierne/lederne til å sparke kvinner og erstatte dem med menn. Delegatene på Sjenotdels kongress i 1927 sa: «Ofte sparker de kvinner med tre og fire barn og ingen mann.» Og gifte kvinner ble også sparka: «Gå hjem – du har en mann.» (Sjenotdel: Kvinneorganisasjon.) I mange fagforeninger førte den voksende trusselen om arbeidsløshet til en kamp mot kvinnelige medlemmer. Denne kampen var på ingen måte ny, og den er fortsatt aktuell.

Vi kjenner dette fra hele Europa. Lisbeth Broch sier om Norge: «Også i Norge vokste motstanden mot kvinnene i arbeidslivet sterkt i kriseårene omkring 1930. Enda det ikke var mer enn ca 2% av de gifte kvinnene i Norge som hadde lønnet arbeid i 1930, ble det ført en forbitret agitasjon mot dem. Særlig innenfor arbeiderklassen som led mest under krisen, var bitterheten mot kvinnene stor.» (note)

Hvilke konklusjoner kan en trekke av de endringene krigen lager når det gjelder forutsetninger for at kvinner skal få arbeid?

Skilsmisselovene: Forsvar og angrep

Nå skal vi se litt på hva som ble gjort i forhold til «fri kjærlighet», ekteskapslovgivinga. Før revolusjonen: Under tsarens herredømme var den gresk-ortodokse kirken statsreligion med tsaren som høyeste beskytter, klasseskillene var enorme. Befolkninga bestod av 80% bønder, de aller fleste levde i stor nød og elendighet, og hungersnød kunne drepe millioner om gangen. Kvinnene i intelligentsiaen i byene hadde ikke formelle rettigheter, men i realiteten var de nokså jevne med den samme typen menn. Av kvinnene i Russland var 90% analfabeter. Alle familieforhold ble håndtert av kirken. Av den gresk-ortodokse i de slaviske områdene og de islamske råd i de islamske områdene. Samfunnet var strengt patriarkalsk. Fedre eide døtrene til de gifta seg, da ble de mannens. Kvinner ble i flere områder solgt og kjøpt sammen med kyr og geiter. Menn kunne skille seg, ikke kvinner. Kvinner skilte seg ved å drepe mannen.

I desember 1917 sørga bolsjevikene for verdens mest radikale og moderne ekteskapslov. Kvinner fikk samme juridiske rettigheter som menn. Ingen nye kirkelige vielser ble anerkjent. Alle skulle registreres av folkeregisteret.

Kvinnene kunne beholde navnet sitt, og mannen kunne ta hennes. Begge hadde ansvar for å forsørge barna. Ingen av ektefellene var forplikta til å forsørge hverandre, så sant den andre var fysisk i stand til å arbeide. Skilsmisse ble automatisk gitt hvis den ene ønska det – den andre trengte ikke engang å få beskjed. «Illegitime» barn fantes ikke lenger. Alle barn skulle ha foreldres støtte. Loven forbød adopsjon, staten var bedre. Første skritt for å overføre ansvaret for barneomsorg fra familien til staten. Ekteskap førte ikke til felles eiendom mellom ektefolk. Kvinnen hadde eiendomsrett bare over det hun tjente etter inngått ekteskap. Begge parter, gift eller ugift, skulle forsørge seg sjøl. Juristene forklarte at dette ikke var en sosialistisk lov, men en overgangslov. De mente den snart kom til å bli irrelevant. Familien ville opphøre, akkurat som staten.

Den nye loven måtte ha fungert svært befriende: I 1918 var det flere som skilte enn som gifta seg. Moskva: 6.000 giftemål, 7.000 skilsmisser. Loven var progressiv. Den ville vise samfunnets vilje til «free union». Retten til å skille seg var og er særlig viktig for kvinnene. Sjøl om loven ga menn og kvinner lik rett til å skille seg, var fordelen av dette i stor grad bestemt ut fra klasse og kjønn. Hvis mannen skilte seg fra kona eller forlot henne, var hun ofte ute av stand til å forsørge seg sjøl og barna. Det utvikla seg mer prostitusjon. Allerede i 1920 skreiv Nina Krupskaja: «Fattigdom tvinger kvinner til å selge seg, … De er mødre med familier.» … «Betalinga er en skorpe med brød.» En annen skriver: «Sittende ved inngangsdører, i passasjer- og godstog, i bakgater, i bad, andre steder solgte kvinner seksuelle tjenester for så lite som 6 kopek, for 5 rubler, for 10 rubler ei natt.» Hjemløse jenter sov i godsvogner. Forlatte kvinner, enker fra landsbygda. De var ofte forsørgere av spedbarn, småbarn eller gamle familiemedlemmer.

Kampen om bidragene

Uenigheter om bidrag måtte til retten. I 1919 førte 16% av skilsmissene til krav i retten. I 1924: 45%. Og: 45% av dem som kom til retten, var ugifte mødre. Omtrent en tredel hadde levd som hustru med en mann i over et år. Mange hadde blitt forlatt når de ble gravide. Selv om menn nektet farskap i omtrent en tredel av sakene (i byene nektet 92%!), fikk kvinnene medhold i retten til barnebidrag i 99% av sakene. To tredeler av de ugifte kvinnene som kom til retten, hadde vært involvert i korte, ofte mer tilfeldige forbindelser som varte i mindre enn et år, eller var ofre for voldtekt. Dommerne var ikke kjent for moralisme. De kunne dømme tre menn til å betale støtte til samme barn, hvis de hadde vært sammen med kvinnen. Den andre store gruppa var kvinner som var gift og skilt. Da handla det ikke om farskap, men om bidrag. Det ble sjølsagt vanskelig å få når menn stiftet ny familie både to, tre og fire ganger eller mye oftere. På landsbygda var det ofte ingen pengeøkonomi heller.

Såvidt jeg forstår, var samboerforhold kalt «de facto»-ekteskap. Jeg har sett dette oversatt i en gammel norsk bok til «hevd-ekteskap». Mange kvinner sa at de bare frigjorde mannen, ikke kvinnene. For eksempel slik: En gift mann med kone og barn skilte seg og flytta sammen med ny kvinne og fikk barn. Kanskje han reiste fra dem, flytta til ny kvinne og fikk barn. De to siste samboerforholdene ble kalt «hevd-ekteskap». I loven fra 1918 var «hevd-ekteskap» ikke gyldige før de var registrert, såvidt jeg forstår. Men i retten kunne den tidligere gifte kona og de to «nyere» konene møtes og alle forlange barnebidrag. Var forholdet registrert, behøvde likevel ikke det bety penger: Kvinnedelegater på en av de mange kvinnekongressene fortalte at de kjente til tilfeller hvor gutter på 18 til 20 år hadde registrert seg som gifte 15 ganger, og 10 av disse ekteskapene førte til barn. Ingen dommer kunne dømme han til å betale, han hadde ikke noe. Andre: «Noen menn har 20 koner, de facto-hustruer. De bor sammen med en i ei uke, ei i to uker, og så videre. Noen får barn. Er dette fri kjærlighet?»

Jeg tror forklaringa er nokså enkel. Når arbeidskrafta skal forsørge flere enn den som jobber, altså en familie, er familien en økonomisk enhet. Det går ikke an å oppløse familien uten at det rammer dem som delvis forsørges: Kvinnene og barna.

Abort – uten prevensjon

Sovjetunionen var det første landet i verden som legaliserte abort i 1920. Kvinner i Sjenotdel krevde opplysning om prevensjon: «Gi oss muligheten til å hindre svangerskap, og vi kommer ikke til å vise oss på sjukehuset.» I 20- og 30-åra fantes det nesten ikke kondomer og pessarer.

Den typiske abortpasienten var voksen, gift, vanligvis med minst ett barn fra før. Omtrent halvparten av kvinnene som søkte abort i 1924 levde i en familie med fire eller flere personer på ett rom. Kvinner driver nemlig med familieplanlegging – uansett hvordan forholda er for det. (Les boka til Ellen Aanesen, Send meg ikke til en kone, doktor!. ) På landet var det babka som utførte abort. Jeg tror det betyr kone, klok kone. Abort ble gjort på vanlig måte slik vi kjenner det fra Norge og andre steder: Strikkepinner, ståltråd, fuglefjær, planterøtter m.m. Det var når kvinnene holdt på å blø seg ihjel, at de kom til sjukehuset. De sa de hadde gjort det sjøl. På begynnelsen av 20-tallet på landsbygda, var det flere illegale enn legale aborter. (Myndighetene kalte de illegale for «abort startet utenfor sykehus» ). Det utvikla seg en ond sirkel. Kvinner som var blitt utsatt for illegale aborter som medførte skade, okkuperte senger i abortklinikkene, og reduserte dermed plassen til dem som søkte om legale aborter, og dette tvang igjen flere kvinner til å ta illegale aborter. På landet var det ikke hospitaler, de måtte reise langt, og hvordan kunne de det? Aborttallene bare steig. Kvinner kom lidende av infeksjoner, bukhinnebetennelse, perforering av livmora, blødninger, kroniske betennelser, blodforgiftning. Hvor mange som døde, finner jeg ikke opplysninger om. Altså: Når kvinner ikke har prevensjon, blir det dramatiske konsekvenser, ikke bare for kvinnene, men også for hele helsevesenet og samfunnet.

Kollektivisering av husholdet

Kvinnene sloss også for at staten skulle ta mer ansvar for barna. Antallet barnehager var lite rett etter revolusjonen, naturlig nok, men økte veldig under borgerkrigen. Men fra 1922 til 1923 stengte mer enn halvparten av daghjemmene, og stenginga fortsatte. Under sulten organiserte myndighetene kommunale spisesaler på fabrikkene og andre steder. Krigskommunismen opphevet deler av markedet. Folk jobba – og fikk mat. Dette blir gjort av nød. Noen så likevel tilbake på sider av dette på en positiv måte: Det var mulig å befri kvinnene fra småhusholdet. På slutten av 1921 begynte butikkene å åpne igjen, folk begynte å få lønn, felleskjøkkenene ble redusert i antall. Mange kvinner protesterte! Arbeiderkvinnene jobba like lenge på fabrikken som mannen, men hadde fem timer mer arbeid når hun kom hjem. På Kvinnekongressen i 1927 var det mange delegater som ville tilbake til fellesbespisninga. De ville ha flere offentlige kantiner, måltider for barn og distribusjon av ferdigmat til hjemmene. På slutten av tjuetallet kom det forslag fra bolsjevikkvinnene: I stedet for å lage den foreslåtte fabrikken for små kasseroller, mente de det burde lages kjeler for storkjøkken! Heller å spise på kantiner og kafeer, enn å lenke kvinnene til å lage mat til hver sin lille flokk. Det var både urasjonelt og kvinneundertrykkende å prioritere de private kjøkkenene. Det er kanskje ikke så vanskelig å forstå et slikt synspunkt, for med datidas teknologi var det mye arbeid på kvinnene med kjøkken og bad: Bære reint vann inn og skittent ut. Bære brensel til oppvarming av vannet. Samtidig, når en tenker på alle de små komfyrene som blir skrudd på omtrent på samme tid i Norge i dag, kan en kanskje se det urasjonelle også i dagens måte å organisere kjøkken på. Teknologien er ikke kjønnsnøytral!

Kvinneavdelinga til partiet, Sjenotdel, med blant annet Nina Krupskaja, ga ut ei avis, Arbeidersken. I 1926 og 1929 skrev de at sovjetiske arkitekter ikke burde kopiere den måten Vesten bygde hus på. Den vestlige modellen med kjøkken og bad i hver leilighet ville bare holde kvinnene nede, og gjøre slik at de fortsatt kokte og vaska for familiene. De holdt fast ved at kvinnefrigjøring bare kunne bli virkelig i et samfunn med kollektive løsninger, så de priste eksperimenter for nye måter å leve på.

Noen jobba for å sette ønskene ut i livet. Den største og mest innflytelsesrike arkitektforeninga i Sovjet ble stifta i 1925. Navnet forkortes OSA. I 1926 foreslo OSA en konkurranse for å finne den beste måten for å tegne arbeiderboliger. De skulle fremme en kollektiv-sosial mentalitet og eliminere småborgerlige og individualistiske vaner. Byutviklinga måtte ikke atskilles fra spørsmålet om frigjøring av kvinnene og en sosialistisk utdanning av barna. OSA tolka boligbygging til å bety den sosiale tilpasninga av individet til kollektivet. (note)

Situasjonen krevde at folk fikk tak over hodet fort. I Moskva hadde en tredel av befolkninga ikke noe sted å bo, 650.000 mennesker i 1927. Det fantes ikke noe alternativ til storstilt bygging, av beskrivelser ser jeg for meg blokker eller bygårder. OSA mente: «Kollektive løsninger i boligbygginga» ville gjøre det mulig å organisere husarbeidet effektivt og økonomisk som produktivt, sosialt arbeid, og dermed maksimere eller øke det menneskelige potensialet. Frigjøring av kvinnene, som hadde vært lenka til ovnen og grytene, var det første de tenkte på. OSA argumenterte for at kollektive husholdningstjenester og barnepass skulle tas hånd om av «communal housing» , og at det var nødvendig for å komme bort fra de småborgerlige familieforholda og føre til en kvinne med relativ frihet. Den sosiale arbeidsdelinga mellom boligmedlemmene kunne gjøres i forhold til alder, ikke i forhold til kjønn.

OSA gjorde et kompromiss mellom behovet for å lage hus til mange og fort, og de langsiktige måla. De foreslo i 1927 at det ble bygd ettromsleiligheter med privat kjøkken som seinere kunne fjernes for å kunne gi mer boligplass ettersom fellesbespisning ble normen. Det var private toaletter og dusjer og soverom for mann og kone. I 1929 lagde de et nytt forslag. De delte kommunen inn i tre sektorer: Voksne, skolealder, førskolealder. Den voksne seksjonen bestod av fire første etasjer for fellestjenester som kjøkkener, spisesaler, vaskerier, bibliotek, møterom og annet. De seks øvre etasjene for individuelle sovekvarterer, seks kvadratmeter. Disse rommene kunne lett slås sammen til ett større rom, mann og kone. Hvert soverom hadde egen dusj. Annethvert soverom delte toalett og vaskerom. Skolebarnas bygning ble også delt vertikalt. De nederste etasjene hadde verksteder og oppholdsrom, de øverste hadde biblioteker, auditorier, sovekvarterer og andre ting. Verkstedene skulle være av alle slag, og der skulle de også reparere kommunens ting.

Sentralkomiteen i partiet fordømte OSAs planer som utopiske, halvfantastiske og ekstremt skadelige i 1930. Det er lett å forstå at det var uenighet om forslaga. Men vil det sosialistiske Norge gå inn for eksperimenter i den gata?

Bolsjevikkvinnene

Sjenotdel ble dannet av partiet i 1919 og holdt på til 1930. Navnet er en forkortelse for «Avdeling for arbeid blant kvinnene». Initiativtakere og ledere var kvinner som hadde leda ulike former for legalt og illegalt arbeid. Den første oppgava var å oppmuntre kvinnene til å være med å styre og bruke de nye lovene. Sjenotdel jobba også for kollektive løsninger når det gjaldt boliger, felles spisesteder, vaskerier, barnehager, reparasjonsverksteder og alt som skulle lette kvinnenes bør i hus- og omsorgsarbeidet. Det ble holdt mange kvinnekongresser. Fra dem er det rapporter Goldman og Clements referer mye til. Delegatsystemet: En delegat pr. 10 arbeidere, 100 husmødre og 100 bønder. De ble valgt for ett år om gangen, fikk kurs en gang i måneden om statssystemet, om kvinnenes rettigheter og utdanningsmuligheter. Dette er beskrevet mange steder som en suksess. Det var vel 1.000 kvinner på den første samlinga før Sjenotdel ble danna, «Den første allrussiske kongress av arbeider- og bondekvinner» i 1918. 16.000 delegater i 1922, 65.000 i 1923 og en halv million seinere (konferansene var geografisk fordelt). Maktfaktor!

Sjenotdelkvinnene hadde god kontakt med Lenin. Lenin skreiv: «Vi jamna virkelig med jorda de nedrige lovene som gjorde kvinnene underlegne … Vi har tusen ganger retten til å være stolte over det vi har gjort på dette området. Men jo grundigere vi har rydda grunnen for levninger av gamle, borgerlige lover og institusjoner, jo klarere ser vi at vi bare har rydda grunnen, men ennå ikke begynt å bygge.» «Likhet for loven trenger ikke å være likhet i virkeligheten. For å få til det, må arbeiderkvinnene være mer med i styrene i de sosialiserte virksomhetene og i statsstellet.» «Send flere arbeiderkvinner til Moskvasovjetet! La proletariatet i Moskva vise at de er forberedt på å gjøre alt, og gjør alt, for å kjempe for seier, for å slåss mot den gamle ulikeheten, den gamle borgerlige krenkinga av kvinnene! Proletariatet kan aldri bli helt fritt før det har vunnet full frihet for kvinnene.» (note)

Problemstillinger

Forholda i Sovjet på 20-tallet og i Norge i dag, er svært forskjellige. Riktignok kan nøden komme til oss også, det er bare å sørge for at Golfstrømmen flytter litt på seg … Men motsigelsene, problemstillingene, er mye de samme når det gjelder livet til folk. Hva er avhengig av økonomi, og hva bestemmes av viljen?

1. Lover kan uttrykke hva staten/regjeringa ønsker å oppnå, slik skilsmisselovgivinga gjorde i Sovjet. Den var bra for kvinner. Men den hadde som premiss at kvinner og menn hadde lik samfunnsmessig stilling. Andre lover tar utgangspunkt i at den samfunnsmessige stillinga er ulik, som når kvinner har fortrinnsrett til barn ved skilsmisse (Norge), som det er forslag om å endre. Skal lover uttrykke mål eller det situasjonen er?
2. I et klassesamfunn, som overgangssamfunnet sosialismen er, der undertrykkingsforhold fortsatt virker: Vil gode tiltak for kvinner bli til fordel for menn, fordi det er patriarkatets samfunnssyn som bestemmer fortolkninga? Vil kvinneundertrykkinga sitte i veggene?
3. Lønn og kvinnevern: Lik lønn for kvinner og menn er et progressivt krav. Men også kvinner i arbeiderbevegelsen har slåss mot det, for de visste, at de ville få mennene mot seg og bli sparka. Det var bedre å tjene mindre, men ha jobb i det hele tatt. De innretta seg på makta, det var mennene. Hva skulle de ha gjort? Vil særvern for kvinner i arbeidslivet fungere som en utestengningsmekanisme i Norge?
4. Tiltak som har å gjøre med kvinners helse, spesielt det som handler om prevensjon, abort, svangerskap og fødsel. Hvis samfunnet neglisjerer dem, blir konsekvensene så enorme, at jeg lurer alvorlig på: Kanskje kvinners behov alltid må gå først? Det gjelder også tiltak for barn. Ikke seinere, «når vi har råd» , men aller først, uansett?
5. Hva kan gjøres for at kvinnelønna opphører, og kvinner kan forsørge seg? Hvordan kan familien slutte å være en økonomisk enhet? Slik at ett menneske er økonomisk sjølstendig i forhold til andre mennesker?
6. Det er ikke mye vi får vite om hva som ble gjort overfor menn i Sovjet. Kanskje det var lite? Hva skal skje i Norge? Er menn bare ofre for sin samfunnsmessige oppdragelse, og skal de derfor ikke stilles krav til? Skal menn få lov til å plage kvinner? Hvordan skal det stoppes?
7. Kjersti Ericsson har på fortjenstfullt vis og som en pioner, framheva behovet for å ha et hverdagsperspektiv. Det vil si, å se på menneskenes hverdagsliv når sosialismen diskuteres. Boka Søstre, kamerater! er den beste boka til nå om marxisme og kvinnefrigjøring. De tidlige bolsjevikene, særlig kvinnene, var opptatt av å legge til rette for utviklinga av «det nye mennesket». Arkitektene i OSA er et eksempel. Kan noe av tankegangen brukes nå? Hvis menneskenes tenkning er produkt av erfaringer: Da må kanskje samfunnet legge til rette for nye erfaringer for å utvikle nye tanker?
8. Hvor kraftig lut må til under sosialismen? Jeg mener at det vi revolusjonære pleier å si, er for smått. Vi sier: «Kvinnekampen må fortsette under sosialismen. Uavhengig kvinneorgansering er nødvendig. Tiltak i lovene og økonomien må integreres i den sosialistiske planen.» Ja, alt dette er fint. Men det holder ikke!
   Se hva som skjer når samfunnsorganisasjonene omkalfatres av kriser. Eks: Både under første og andre verdenskrig, ble kvinner over 14 år mobilisert til å gjøre praktisk talt alle typer arbeid. I USA, Sovjet, England, Tyskland, Sovjet. Såvidt jeg veit, er dette også en vanlig erfaring i frigjøringskriger i den 3. verden. Da er det ikke lenger snakk om at kvinner ikke passer, er for svake osv. Tungindustri, all slags krigsindustri, mannsjobber i landbruket, de utdanna seg på kort tid til dyktige fagarbeidere i alle industrigreiner, de deltok som batterister med antiluftskyts, flygere, som skarpskyttere på ski. Så kommer overlevende menn hjem, og da er det ut med kvinnene. Dette burde vies mye større oppmerksomhet. For hva har skjedd? Når det ble plass, kunne kvinner alt. Situasjonen opphever organisasjonene slik de har vært. Opphever institusjoner. Det blir et hull hvor det ikke er noe. Det skjer dramatiske endringer i forutsetningene. Spørsmåla med stor S: Må vilkåra endres så dramatisk for at noen endringer kan skje? Hvordan skal en få satt i gang nye sirkler som skaper nye mønstre og maktforhold? Må mennene vekk? Det vil si, må det lages områder der det bare er plass for kvinner, hvis en skal ha endra ting? I den andre 5-årsplanen på begynnelsen av 30-tallet starta Sovjet med industrialisering av landbruket. Traktorer blei produsert i tusenvis. Nytt område trengte ny arbeidskraft. Kvinnene. Det var plass til dem. De første 150.000 traktorførerne var kvinner! Ny industri skulle startes. Fra 1928 til1932 ble over 1.500 tungindustrikomplekser bygget av ufaglærte, av unge arbeidere, de fleste av dem var jenter. Tilsvarende kan en spørre: Må kvinnene vekk hvis mennene skal inn på et kvinneområde? Må kvinnene vekk fra husarbeidet i ti år, mens mannen tar alt, for at endringer skal skje? Hva vil vi gjøre i Norge?
9. Går det an å praktisere «fri kjærlighet» for begge kjønn under sosialismen?
10. Jo bedre samfunn før revolusjonen, jo bedre tiltak under sosialismen. Kampen i dag har betydning for hvordan sosialismen blir!

Noter

Jeg er ikke historiker, og har ikke en faglig bakgrunn for det jeg legger fram. I denne artikkelen støtter jeg meg i særlig grad på Wendy Z. Goldman: Women, the State and the Revolution, og Barbara Evans Clements: Bolshevik Women.

Wendy Z. Goldman: Women, the State and the Revolution, Cambridge University Press 1993
Barbara Evans Clements: Bolshevik Women, Cambridge University Press 1997
Lisbeth Broch: Kvinnereising, Cappelens studiebibliotek 1946 (tilbake)
Om OSA: Artikkel av Hugh Hudson jr, «The Social Condenser of our Epoch» (tilbake)
Lenin i samlinga Marxisme og kvinnefrigjøring, Oktober forlag 1978 (tilbake)

Bakgrunnsstoff

Kjersti Ericsson: Søstre, kamerater! Oktober forlag 1987 – eller her

Kjersti Ericsson: Den flerstemmige revolusjonen, Oktober forlag 1991 – eller her

Aleksandra Kollontai: Revolusjon og kjærlighet, PaxBibliotek 1977

Ellen Aanesen: Send meg ikke til en kone, doktor! Oktober Forlag 1981

Lise Vogel: Marxism and the Oppression of Women

Friedrich Engels: Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap, Oktober Forlag 1982

George St. George: Våre søstre i Sovjet, Grøndahls hvitbøker 1974

Nicolai Ostrovskij: Hvordan stålet ble herdet, Oktober forlag 1972

av Rolf Andersson

Tysklands nasjonaldemokratiske parti (NPD) har nylig gjennomført mediedekkede demonstrasjoner i flere tyske byer. I enkelte tilfeller har aksjonene blitt oppløst av politiet, som skylder på at de ikke har kunnet opprettholde ro og orden når «motdemonstrantene» vil stoppe demonstrasjonene og forhindre utøvelse av borgerrettigheter. I Berlin startet demonstrasjonen fra Alexanderplatz, og den gikk fram til, og rett igjennom, Brandenburger Tor under paroler som «Tyskland kan ikke forbys» og «Argumenter i stedet for forbud». Bakgrunnen var at forfatningsdomstolen i Karlsruhe hadde fått en søknad fra den tyske regjeringen og forbundsrådet om å forby og oppløse NPD.

NPDs demonstrasjon i Berlin ble fulgt av utspill fra lokale politikere innen CDU og SPD. De ville begrense demonstrasjons- og forsamlingsfriheten, som har en viss forankring i den tyske forfatningen. Eckhart Wertebach, innenrikssenator og CDU-politiker, mente at myndighetene måtte ha rett til å kunngjøre «fredlyste områder» hvor demonstrasjoner skulle være forbudt helt og holdent. Forbudet skulle også gjelde demonstrasjoner når «de er til skade for Forbundsrepublikkens vesentlige interesser, særlig utenrikspolitiske interesser eller folkerettslige forpliktelser» (Süddeutsche Zeitung 21.11). Fra forskjellig hold ble det konstatert at om NPD skulle forbys, så burde også andre ekstreme partier, til høyre eller venstre, kunne forbys.

Forbundsrepublikken Tysklands grunnlov (Grundgesetz) har sine røtter i forfatningen vedtatt i 1949 for Vest-Tyskland som de allierte da okkuperte. Da denne forfatningen ble innført, var det neppe en avgjørelse som stadfestet det tyske folkets egen styrke og ansvar for framtiden. Grunnloven var mer en beslutning som ble tatt i overensstemmelse med de alliertes påbud, og den var provisorisk. Denne grunnloven gjelder i det vesentlige ennå, men tilpasset Maastricht-traktaten, og er nå det forente Tysklands grunnlov.

Den tyske forfatningen har henvisninger til det som vanligvis betegnes som «det kjempende demokratiet». I forordet til en massespredd pocketutgave (Beck-Texte) av grunnlovsteksten framhever en professor i statsrett på tradisjonelt vis Grundgesetz som en reaksjon på erfaringene fra Weimar-republikken. Han mener at Weimar-tidens demokrati var verdinøytralt og funksjonelt innrettet, det kunne fylles med et hvilket som helst innhold.

Forfatningens fiender utnyttet de grunnlovsfestede frihetene til å ødelegge forfatningen. Etterkrigstidens grunnlov gjorde, ifølge professoren, opp med denne Weimar-forfatningens relativistiske og verdinøytrale holdning – med «Demokrati som selvmord». Den nye forfatningen la grunnlaget for et forsvarsberedt demokrati som holder i beredskap, mener professoren: «Ingen frihet til frihetens fiende.» Ett eksempel på slike bestemmelser var reglene om Berufsverbot (yrkesforbud for tjenestemenn som man antok sviktet i trofasthet eller lojalitet til «den frihetlig demokratiske samfunnsordenen», et begrep som ikke defineres i forfatningen, men, som denne, overlates til doktrine og praksis å presisere).

Det er ikke vanskelig å se at Grundgesetz er resultatet av tysk tradisjon og etterkrigstid. Hvorvidt den tyske forfatningen utgjør et adekvat svar på erfaringene fra Weimar-tidens politiske strider og republikkens undergang, er et spørsmål for seg. Så vidt jeg kan bedømme, har den i betydelig omfang overtatt uheldig tankegods fra den tiden. Det finnes imidlertid visse sperrer i grunnloven som er spesielt interessante.

Grunnlov mot angrepskrig

En slik sperre i den tyske forfatningen, artikkel 26, første del, lyder slik: «Handlinger som er egnet til og har til hensikt å forstyrre folkenes fredelige sameksistens, særlig å forberede føring av en angrepskrig, er forfatningsugunstige. De skal straffeforfølges.» Denne grunnlovsbestemmelsen følges opp i den tyske straffelovens § 80: «Den som forbereder en angrepskrig (artikkel 26, første del, grunnloven), hvor Forbundsrepublikken Tyskland skal være delaktig, og gjennom dette framkaller fare for en krig for Forbundsrepublikken Tyskland, straffes med livstidsdom eller med frihetsberøvelse ikke under 10 år.»

Disse bestemmelsene i grunnlov og straffelov kunne anvendes da den tyske Forbundsdagen 16. oktober 1998 tok stilling til tysk deltaking i de planlagte NATO-aksjonene mot Jugoslavia. Av 580 tilstedeværende parlamentsmedlemmer stemte 500 for regjeringa Kohls forslag om at den tyske forsvarsmakten skulle delta i en militærinnsats mot Jugoslavia med 500 soldater og 14 kampfly. Nei-stemmene kom fra PDS (samtlige tilstedeværende 29 medlemmer), SPD (21 mot og 7 avholdende), Forbundet 90/De grønne (9 mot, 8 avholdende), FDP (1 mot, 1 avholdende) og CDU/CSU (0 mot, 2 avholdende). Det var ingen nevneverdige forskjeller i debatten mellom den avgående Kohl-regjeringa og den utnevnte Schröder-regjeringa. Schröder henviste til at det gjaldt å unngå at Tyskland ble «mål for en stor flyktningestrøm».

Den planlagte bombingen av Jugoslavia som fant sted våren 1999, var uten rettsgrunnlag. Volden var ikke sanksjonert av FNs sikkerhetsråd, og den stred mot FN-statuttenes entydige bestemmelser. Den overveldende majoriteten i den tyske forbundsdagen stemte altså i strid med grunnloven ved å delta i en angrepskrig mot en suveren stat. Forbundskansler Schröder, forsvarsminister Scharping og de parlamentsmedlemmene og andre som forberedte bombekrigen, burde stilles til ansvar og idømmes straff i henhold til § 80 i den tyske straffeloven. Det skjer neppe, til tross for at den alvorlige forbrytelsen deres ble anmeldt.

Motstand

Et moment i «det kjempende demokratiet» er en omstridt bestemmelse (artikkel 20, fjerde del) i den tyske grunnloven, etter kapittelet om grunnrettigheter: «Mot enhver som forsøker å undergrave denne ordningen, har alle tyskere retten til motstand når annen hjelp er umulig.»

Det fantes en opposisjon i Tyskland mot aggresjonen mot Jugoslavia. Den hadde all rett til å støtte seg til artikkel 20, fjerde del, så fremt denne bestemmelsen skal ha et reelt innhold. Opposisjonen var svak. Den greide iallfall ikke å manifestere motstanden mot angrepskrigen på en slagkraftig måte. Til og med NPD var med i opposisjonen. I forbindelse med den tyske medvirkningen i aggresjonen rettet NPDs partiledelse en appell til «alle tyske embetsmenn og soldater». Her heter det: «Vær tro mot deres tjeneste-ed! Motsett dere å medvirke i angrepskrigen mot Forbundsrepublikken Jugoslavia! – Vernepliktige bør motsette seg å gjøre tjeneste! En ordre om innsats i Jugoslavia bør ikke adlydes! Motsett dere å tjenestegjøre for en kriminell sak! Bruk retten deres til motstand ifølge artikkel 20 i grunnloven.»

NPD-ledelsen henviste spesielt til at det var spørsmål om en angrepskrig slik dette blir oppfattet i grunnloven, FN-statuttene og London-statuttene av 8. august 1945 (1).

Tilsvarende oppfordringer kom også fra andre kanter, ikke minst fra kirkelige kretser. I NPDs tilfelle førte appellen til at partiets hovedkontor i Stuttgart ble ransaket. Påtalemyndigheten mente at appellen oppfordret til rettsstridige handlinger som lydighetsbrudd og mytteri. Saken ble prøvd for en domstol som avviste NPDs anke ved å vise til at det ikke dreide seg om en folkerettsstridig aggresjon, men en «nødhjelpaksjon verdsatt av FN».

NPDs formann Udo Voight konstaterte at SPD og De grønne hadde blitt forvandlet til rene krigspartier, at venstrefløyen av fredsbevegelsen for lengst var død og at PDS ikke utgjorde noen troverdig opposisjon. Så vidt jeg kan bedømme hadde han rett i dette. Han mente at det åpnet muligheten for NPD til å ta ledelsen for en ny nasjonal fredsbevegelse.

NPDs muligheter

At partiets holdning til aggresjonen mot Jugoslavia neppe var tilfeldig, framgår av partiets programuttalelse i enkelte utenrikspolitiske spørsmål. Uttalelsen tar et klart standpunkt til tradisjonelle, men stadig mer omstridte, prinsipper for mellomstatlige forhold:

«Forutsetningen for en verdensomfattende fred er folkenes likeverd. Den tyske utenrikspolitikken må derfor først og fremst orientere seg om sitt eget lands interesser. Det hører til dette at Tyskland strengt holder seg borte fra alle internasjonale konflikter; dette gjelder spesielt for borgerkrig og andre interne konflikter i andre stater. Utenrikspolitikken må holde seg til grunnsetningen om ikke-innblanding i andres anliggender. Nasjonal sikkerhetspolitikk må være innrettet mot en nasjonal forsvarspolitikk. Den har til hensikt å tjene opprettholdelsen av freden i Europa. Tyske troppestyrker skal ikke være middel for internasjonal stormaktspolitikk.»

I Tyskland ble det startet prosesser rettet mot personer som undertegnet opprop mot krigen i Jugoslavia med oppfordringer til soldatene om å desertere eller motsette seg å delta i angrepene. Dette gjaldt også medlemmer av NPD. Både frifinnende og fellende dommer har falt. Domstolen i Berlin frifant den katolske presten Hubertus Janssen, men uten å ta stilling til om det dreide seg om en angrepskrig. Domstolen valgte å tolke hans oppfordringer til «faneflukt» og «lydighetsbrudd» som tillatte ytringer ifølge artikkel 5 i grunnloven, som handler om menings- og ytringsfrihet.

NPDs bakgrunn, partiforbudene

NPD ble grunnlagt for 35 år siden. Det er et lite parti som ikke får noen nevneverdig oppslutning (som regel bare 0,2 prosent av stemmene). Partiet får imidlertid statsstøtte på grunn av visse lokale framganger. Innen NPD strides det om den korrekte linja. I den konservative ukeavisa Jünge Freiheit blir et medlem av NPD, Steffen Hubka, intervjuet (17.11). Hubka tilhører partiets radikale fløy og er talsmann for «Den revolusjonære plattformen», som tilsynelatende består av nynazistiske grupperinger. Denne Hubka er veldig typisk for de bevegelsene som befinner seg i den tyske politikkens utkanter. 38-årige Hubka har vært medlem av Deutsche Volksunion (DVU), NPDs ungdomsorganisasjon Unge nasjonaldemokrater, organisasjonen Aksjonsfront nasjonale sosialister/Nasjonale aktivister (ANS), som ble forbudt i 1983, organisasjonen Nasjonalistisk front (NF), som ble forbudt i 1992, «Freie Kameradenschaften» (en slags uparlamentarisk krets) og i oppbyggingen av Sosialrevolusjonær arbeiderfront, og siden i NPD, hvor han har vært landsleder i Sachsen-Anhalt, medlem av forbundsledelsen og utdanningsleder. Han er nå utsatt for eksklusjonsforslag i NPD!

Forbudsforslaget mot NPD er det tredje forsøket i etterkrigstiden på å få et parti forbudt. På femtitallet ble det innledet to slike saker, en mot Tysklands kommunistiske parti og en mot Det sosialistiske rikspartiet. Det første ble forbudt i 1956, det andre i 1952.

Den tyske grunnloven inneholder bestemmelser om partiene. Det finnes også en egen partilov. Ifølge forfatningen tildeles partiene en bestemt rolle med visse rettigheter og forpliktelser. De anses som nødvendige bestanddeler av den bestående orden og fyller offentlige oppgaver. Artikkel 21, første del, presiserer: «Partiene medvirker ved folkets politiske viljedannelse. Deres indre ordning må følge demokratiske grunnprinsipper. De må fremlegge offentlige regnskaper som viser opphav og anvendelse av midler.»

I den samme artikkelens andre del finnes igjen en bestemmelse som utgjør den juridiske grunnen for framgangsmåten mot NPD: «Partier som ifølge sine mål eller sine tilhengeres framferd har til hensikt å angripe eller utrydde den frihetlige demokratiske samfunnsordenen eller utsette Forbundsrepublikken Tysklands eksistens for fare, er forfatningsfiendtlige. Spørsmål om forfatningsfiendtlighet avgjøres av forfatningsdomstolen.»

NPD-forbud omstridt

Forbudsforslaget har utløst debatt i Tyskland. Innenriksminister Otto Schily la i et intervju i Süddeutsche Zeitung (SZ) 20.10.2000 fram argumentasjonen bak forslaget:

SZ: Dere vil fremme en søknad om forbud mot NPD for forfatningsdomstolen. Er dette på grunn av tilhengernes voldelige framferd eller på grunn av partiets forfatningsfiendtlige mål?

Schily: Begge deler. Den forfatningsfiendtlige målsettingen er svært tydelig. For NPD handler det om å vinne over systemet, det vil beseire den frihetlige-demokratiske samfunnsordenen, og det foreligger et vesensslektskap mellom det og NSDAP (2). Det er det ene. Det andre er NPDs aggressive framferd.

SZ: Har NPD gitt ordre om å utøve vold mot utlendinger og dermed gjort seg skyldig i medvirkning i strafferettslig mening?

Schily: Å påvise det i det enkelte tilfelle er vanskelig. I det store og hele ser jeg det slik: Her har vi et parti som ut fra sin propagandistiske innretning, hele sin framferd, i offentlig opptreden og etter sin begrepsbruk å dømme støtter voldsbrukere. Materialet vi har satt sammen viser at NPD gir psykisk og fysisk støtte til volden.

SZ: Men et kjempende demokrati må vel kunne omgås dumskap og idioti på andre måter enn forbud? Demokrater må vel være tilstrekkelig sterke til å kunne hamle opp med dette?

Schily: Jeg har forbudt foreningen Blood and Honour. Vi må i alle fall få fram at det høyreekstremister tenker og sier, er forstadiet til det de senere omsetter i handling. Dagens tanker er morgendagens gjerninger. NPD er antisemittisk, rasistisk, fremmedfiendtlig, voldsfremmende. Vi må ta konsekvensene av dette.

Søknaden

I et dokument på nærmere 60 sider blir det gjort greie for grunnene til å søke om forbud (3). I den første, innledende delen blir partiets politiske mål, organisasjon, størrelse og innflytelse kortfattet behandlet. Der opplyses det at partiet ifølge egne kilder har rundt 7.000 medlemmer, og at deres viktigste publikasjon, månedstidsskriftet Deutsche Stimme, har et opplag på 10.000.

I den andre delen går man nærmere inn på spørsmålet om NPDs forfatningsfiendtlige mål og aktiviteter. Søknaden følger her forfatningsdomstolens retningslinjer fra tidligere dommer. Ifølge domstolen kan et parti stenges ute fra det politiske livet bare dersom det avviser det frihetlige demokratiets fremste grunnprinsipper. Etter rettspraksis skulle det i det minste innebære:

1. respekt for de menneskelige rettighetene som er konkretisert i grunnloven,
2. folkesuvereniteten,
3. forvaltningens lovbundenhet, maktfordelingen, domstolenes uavhengighet, regjeringens ansvar, og
4. majoritetsprinsippet og de politiske partienes like sjanser.

I søknaden vises det til en mengde sitater fra taler, bøker og partipresse som bevis for at NPDs politiske voldsanskuelse er uforenlig med disse grunnprinsippene. Her gis det stor plass til tolkinger av begreper som er relevante for NPDs innstilling, slike som Volksgemeinschaft, Allgemeinwohl, Volkswohl, Volkssouveränitet (folkefellesskap, det allmennes vel, folkets vel – red. TFFR), og til å underbygge at partiet anvender en terminologi som slutter seg til NSDAPs. Det gjelder bruken av ord som Endlösung, das System, das Reich (den endelige løsning, systemet, riket – red.). Det blir hevdet at partiet er antisemittisk, men sitatene i den delen er få og forholdsvis tynne. For øvrig behandler dette avsnittet emner som rasisme/fremmedfiendtlighet, avvisning av parlamentarismen (blant annet påberopes: «Den tyske deltakelsen i Nato-angrepskrigen mot Serbia viser at de tyske lisenspartiene stadig oppfatter seg som sine USA-herskeres puddel»), oppgivelse av prinsippet om folkeforsoning og fredelig sameksistens (blant annet gjelder det grenserevisjoner, krigserstatningsspørsmål og løgner om mordet på de europeiske jødene) samt spørsmålet om vesensslektskap med NSDAP når det gjelder program, forestillingsverden og stil, for eksempel at NPDs krav om å «overvinne det kapitalistiske rentenæringslivet» ligger nær punkt 11 i NSDAPs program fra 1920 (4).

«NPD er ikke lenger for eldre herrer»

I den siste delen behandles spørsmålet om hvorvidt NPD har den aktivt stridbare og aggressive holdningen mot den frihetlige samfunnsordenen som ifølge praksis kreves for et forbud. I denne delen hevdes det at NPD holder på å forvandles fra et «Altherrenpartei» innrettet på valg til et parti som vil se seg som ledelse for ulike brede sosiale protestbevegelser og som går inn i fellesaksjoner med snauskaller og nynazister. Organisasjonene til disse ble i stor grad forbudt i årene 1992-1996. Et ledd i strategien angis å være å kjempe om makten på gata gjennom demonstrasjoner og andre aksjoner. Slike demonstrasjoner, der nynazister og snauskaller har deltatt, påberopes som bevis for den aggressive holdningen, i tillegg til at flere partifunksjonærer har en fortid i de forbudte organisasjonene. Videre vises det til en bruk av militant språkbruk og et ambivalent forhold til vold (i søknaden vises det til et par tilfeller der vold mot innvandrere direkte blir koplet til NPD).

I tysk presse har det kommet fram at en vesentlig del av bevisene i saken mot NPD kommer til å bestå av utsagn fra ansatte innen forfatningsvernet og andre hemmelige kilder. NPD akter ifølge eget utsagn å forsvare seg med at den tyske staten gjennom såkalte innflytelsesagenter og provokatører «overfører» voldskriminalitet til NPD. I utkastet til forbudssøknaden finnes det egentlig ingen påstander om at NPD skulle gi anvisninger til funksjonærer eller medlemmer om å utføre lovstridige handlinger. Men ifølge praksis er et partiforbud et preventivt tiltak. Ifølge forfatningsdomstolens prejudikat skal det forhindre lovsstridig virksomhet i tide, dersom det gjennom taler og handlinger allerede har blitt åpenbart at man må ta med i beregningen at slikt kan inntreffe.

Forbudslinja

I avslutningen hevdes det at forbudet er nødvendig. Man har forsøkt med alt fra «opplysning gjennom forfatningsvernsmyndighetene» til «opplysningsarbeid gjennom Sentrum for politisk dannelse». Dette sies å ikke hatt innvirkning på NPDs vekslende aggressivitet og økende tiltrekningskraft hos ungdom. Søknaden tyder ikke på noen særlig selvtillit hos eller tiltro til de demokratiske kreftene i Tyskland.

Det ser ut til å bli en svært lang prosess for forfatningsdomstolen. Det er nok ikke uten en viss forventning at NPD ser fram til å få komme i rampelyset og få ut sitt budskap. Hvorfor den tyske staten tar initiativet til denne prosessen nå, er ikke helt lett å forstå. Som politisk kraft har det isolerte NPD ingen likheter med NSDAP.

Forbudslinja har gammel tradisjon i Tyskland. Den ble praktisert i ødeleggende omfang under hele Weimar-republikken. Demokratiske borgerrettigheter ble inndratt og forbud vedtatt mot partier, aviser og talere. Forbudene ble rettet mot nazister og andre. At den linja var framgangsrik, er det få som tør hevde.

Ei forbudslinje blir et spørsmål om forbud mot spredning av informasjon og synspunkter og retten til å danne en opinion gjennom organisert virksomhet. Det finnes mange problemer med en slik linje. Den forvrenger lett perspektivet og gjør det vanskeligere å avgjøre hvem som er demokratiets virkelige undergravere og hvem som fungerer som provokatører. Alt er jo ikke hva det gir seg ut for å være. Spillerommet for saklig diskusjon blir begrenset til fordel for ideologisering og demonisering. Man driver fram og forsterker en kultur av forbud og overvåking samt medborgerlig passivitet. Proporsjoner blir snudd opp-ned, gjenger med snauskaller blir til demokratiets farligste fiender. Grenser for det straffbare eller på andre måter sanksjonerte området blir utvidet og gjøres uklare. I tillegg kommer det at forbud sannsynligvis ikke er effektive, de leder snarere til at det forbudte finner nye veier eller går under jorda, til at martyrer skapes og at myter gror fram.

Det var uheldig at den gjennomtenkte, generelle svenske lovgivningen mot å bære såkalt politiske uniformer ble underminert av domstolene. Det var en lovgivning som uten skadelige inngrep i borgerrettighetene bidro til å opprettholde en fornuftig politisk kultur. Den svenske linja er vikende, men den ble på slutten av fjoråret godt formulert av en svensk justisminister med følgende ord:

«Det demokratiske samfunnet må ikke innskrenke demokratiet i kampen mot ekstremistene; det er ofte slike innskrenkninger som er målet med terroren deres. Det er derfor det er så viktig å bekjempe ondskap med demokratiets gode midler. Synspunkter skal møtes med argumenter. Handlinger skal vi forhindre og påtale.» (Laila Freivalds, Svenska Dagbladet 18.11.99)

Det blir stilt spørsmål ved dette utgangspunktet, men det uttrykker en svensk tradisjon som er vel verdt å opprettholde.

Se også Mathias Bismo: Litt om NPD

Noter

1. Londonstatuttene av 8. august 1945 ble vedtatt av de allierte seiersmaktene og la grunnlaget for Nürnberg-prosessen etter den andre verdenskrigen. [Tilbake]
2. NSDAP var Adolf Hitlers parti, Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti (National-Sozialistische Deutsche Arbeiter Partei). [Tilbake]
3. Grunnene for forbudssøknaden finnes på nettadressen http://www.bmi.bund.de – det tyske forbundsinnenriksdepartementets hjemmeside. [Tilbake]
4. NSDAPs program (skrevet 1920) finnes på svensk i boka E. Göthe: Den vanliga vägen. [Tilbake]

av Arnljot Ask

Göteborg viste at en sentral sak for venstresida i forhold til «toppmøtebevegelsen» er å slåss mot innskrenkningene i ytrings- og demonstrasjonsfriheten som makthaverne nå kjører fram. Akkompagnert av rå maktbruk og generell skjerpa overvåking av opposisjonelle. Praha, Nice og Göteborg har vist at skal vi klare dette, må vi også slåss mot linjer innad i demonstrantenes rekker som spiller korta rett i hendene på makthaverne. Og dette er ikke noe vi kan vente med til «etterpå». Fordi det påvirker forutsetningene for kampen.

Skal vi kunne utfordre makta og skyve våre posisjoner framover, er vi avhengige av massemobilisering. Derfor må mønstringene være politiske. Graden av militans må tilpasses den aktuelle situasjonen, eksempelvis slik Seattle åpna for utstrakt bruk av sivil ulydighet. Vi må ikke glemme at dette dreier seg om politisk kamp i borgerlig demokratiske diktaturer. Ikke om revolusjonære oppløp eller geriljakrig i militærdiktaturer eller undertrykte land. Steinkasting på Avenyen kan ikke sammenlignes med ditto i Gaza.

I Göteborg var det politiske målet for mønstringene å styrke EU-motstanden i Sverige, Norge og ellers i Europa. Det nytter da ikke å gå inn på noen slags «arbeidsdeling» med de som bevisst legger opp til aksjonsformer som fører til slagsmål med politiet, og etterpå la seg kneble av en «intern lojalitet» som krever at vi først må «stå sammen mot hovedfienden». Da gir vi nettopp hovedfienden anledning til å stigmatisere hele bevegelsen og rettferdiggjøre ennå flere innskrenkninger av ytrings og demonstrasjonsretten.

«Motmøtebevegelsen» må derfor avgrense seg mot den strategien som Internasjonale Sosialister (IS) og deres svenske frender i Rättvisapartiet satte ut i livet i Göteborg. De har en linje for «toppmøte-bevegelsen» som er farga av deres revolusjonsstrategi; at de tror at borgerskapet nærmest skal bli beseira hvis de internasjonale antikapitalistiske kreftene kan innta eller stoppe disse møtene. Derfor hauser de også opp betydninga av disse motmøteaksjonene og ser på dem som at det dreier seg om å konfrontere verdensborgerskapet mest mulig militant – uansett hva slags politiske mål massebevegelsene i vertslanda stiller for de ulike mønstringene.

Styrkeforholdet mellom klassene i vår del av verden er jo desverre ikke slik i dag. Og når det blir blåst i luren for mini-revolusjonære stormløp i borgerlig demokratiske diktaturer i dag, så er det å føre aksjonistene til slaktebenken under applaus fra det store flertallet av arbeiderklassen. Det er ikke slik vi bygger alliansen mellom opprørsk ungdom og arbeiderklassen, verken i Sverige, Norge eller lignende land.

Jeg skriver «intern lojalitet» i anførselselstegn for å markere at jeg heller ikke ser på alle de som deltok i for eksempel «marsjen mot Messan» fredag morgen som med på samme laget som oss som reiste dit gjennom Göteborgaksjonen i Norge. Og da mener jeg ikke bare de utplasserte politiprovokatørene eller politiske grupper som på forhånd hadde et mål om å knuse Avenyen (som den tyske, erklærte maoist-autonome gruppa, som etterpå sendte ut pressemelding om at borgerskapets eiendomsrett var satt ut av funksjon for en periode i deler Göteborg – og at det for første gang var oppretta et «befridd» område i de kapitalistiske kjernelanda!). Jeg mener også at IS i Europa, inkludert den norske seksjonen, heller ikke var på vårt lag her. De hadde ikke vært med på laget det halve året før Göteborg heller, hvor de politisk motarbeida Nei-mønstringa fredag kveld og forberedte en aksjon som objektivt kom til å tjene hovedfienden. I forhold til «motmøtebevegelsen» vil jeg ikke være på samme laget som dem framover heller, før de har gjort opp med den strategien de har fulgt.

Mitt syn her betyr ikke at jeg er imot ethvert aksjonsfellesskap med IS her på berget, Jeg regner med at det i flere antiimperialistiske og andre sammenhenger fortsatt vil være grunnlag for konkret samarbeid hvor både IS og AKP vil være med i fronten. Når jeg i forbindelse med Göteborg (og også tidligere Praha) vender skytset mot IS, er det av politiske grunner. De sto eksternt og offensivt i fremste linje for en linje jeg mente skada det politiske hovedmålet for Göteborg-mønstringa.

Når jeg ikke kritiserer norske AFA på samme måte, er det fordi de i stor grad ble prisgitt et opplegg hvor regien var lagt, blant annet gjennom den gavepakka som IS ga politiet. Sannsynligvis ville imidlertid også deres opplegg ført ut i uføre, hvis de hadde fått anledning til å gjennomføre det, med den strategien politiet kjørte. Men, slik det nå var, blei de autonome sin skjebne å bli det store «slaktofferet»; det var «de svartkledde» politiet konsentrerte hovedstyrken om, både på Avenyen, i klappjakta rundt i hele sentrum resten av fredagen og gjennom angrepet på deres hovedarrangement Reclaim the City om kvelden (hvor de tre ble skutt), og videre hele lørdagen – uansett hva de hadde gjort. Sjølsagt må de også diskutere sin framtidige strategi og taktikk grundig i lys av erfaringene nå. Diskusjonene har vist at dette også gjelder AKP og andre organisasjoner på venstresida som har som mål at de skal kombinere kampen for arbeidsfolks og undertryktes interesser her og nå med kampen for en ny samfunnsorden. Sjøl om de, som organisasjon, har en klar avgrensing mot eventyrpolitikk og lefling med terrorisme.

av Ingrid Baltzersen

Reisa starta i Jerusalem. Lars Akerhaug og eg budde i den muslimske delen av den palestinske delen av gamlebyen. Det første inntrykket me fekk av byen var maskinpistolar og -gevær. Alle israelarar i gamlebyen gjekk med maskingevær. Det var militære i grøne klede som stoppa folk tilfeldig på gata og bad om legitimasjon. Det var politi i blå uniformer. Det var ein del folk som var likt kledd, men ikkje i uniform som gjekk med maskinpistolar. Og så var det menn i ortodokse klede som gjekk med maskinpistolar.

Jerusalem har ei særskilt stilling i denne konflikten. Palestinarane som alltid har budd der, vert no ynska vekk. Sharon har vore med på eit prosjekt om å bygga «jødisk liv» i gamlebyen i Jerusalem. Byen vert omringa av israelske busetnader. Så livet i Jerusalem føles veldig innestengt og uønska.

Før me reiste vart me skremde med historier om folk som gjekk tilfeldig til angrep på jødar. Og me kunne jo sjå ut som jødar. Men dei einaste dei palestinske ungdommane i gamlebyen gjekk tilfeldig laus på var kvarandre. For ein småting kunne gutegjengar gå laus på kvarandre.

Me vurderte lenge om me ville reisa til Gaza. Eg såg for meg at det var konstant farleg for alle, sjølv om eg visste at det ikkje alltid var angrep. Men inntrykket me fekk var heilt annleis, sjølv om situasjonen i Gaza ikkje var betre enn det me venta. Me vitja Norsk Folkehjelp sitt kontor i Gaza, og vart vist rundt av «projects officer» der. Det første han viste oss var vegen frå nord til sør i Gazastripa. Gazastripa er ei smal stripe land langs austsida av Middelhavet. Israelarane har busetnader på 40 % av området. Dei ligg ofte nær sjøen, vest frå hovudvegen frå nord til sør. Israelarane som okkuperer Gazastripa må sjølvsagt reisa trygt inn og ut av Gazastripa. Palestinarane som bur i Gazastripa har ikkje fått reisa ut av Gaza sidan den nye Intifadaen starta, og kan ikkje ein gong reisa trygt i Gazastripa. Men israelarane som må kryssa hovudvegen i Gazastripa, må reisa trygt. Så kvar gong dei skal køyra på vegane sine, stenger dei hovudvegen i Gazastripa, og dei blir eskortert av ein militærjeep. Kvar gong ein israelar skal bevega seg, stenger dei hovudvegen i Gazastripa. I tillegg tar dei med jamne mellomrom og stenger denne vegen i lengre periodar. Då kjem ikkje folk seg på jobb, og sjukebilane frå sør kjem ikkje til sjukehuset i Gaza by. Kvinner har født i ambulansen ved dei israelske sjekkpunkta, og folk har daud i ambulansen. Gaza er eit fengsel for palestinarar, mens israelarar kan reisa fritt rundt.

Khan Younis

I flyktningleiren i Khan Younis, sør i Gazastripa, vitja me ein ungdomsklubb. Det var ein klubb som hadde gode idear om korleis ein skal jobba med barn og ungdom, dei var opptekne av at ungdommane skulle verta interesserte i å utforska kunnskapen sjølv, og at dei skulle læra å mestra noko, og læra å kommunisera utan vald. Men barna og ungdommane dei jobba med hadde andre problem enn norske ungdommar. Dei kjente folk som hadde daud på ein unaturleg måte, dei var redde for å få husa sine øydelagt med bulldozer eller bomber av israelske busettarar. Kvar gong dei høyrde fly og helikopterlyd vart dei redde. Men dei som jobba på ungdomsklubben forsøkte å vera gode rollebilete og å gje ungane håp om ein annan kvardag og middel til å mestra den kvardagen dei har no. Arbeidsløysa har auka sterkt i Gazastripa, fordi mange familieforsørgarar jobba i Israel. No når dei ikkje har lov til å reisa ut kan dei heller ikkje komma seg på jobb. Dette auker den allerede store fattigdommen i Palestina. Arbeidsløysa, fattigdommen og håpløysa fører og til vald i familien. Det finst ulike prosjekt over heile vestbreidda som forsøker å hjelpa familiar å fungera normalt.

Arbeidsløysa på Vestbreidda er og stor. Palestinarar på Vestbreidda får ikkje lenger lov til å jobba i Jerusalem, for Jerusalem vert rekna som Israel. Det fører til at kvar dag går det ein strøm av palestinarar frå for eksempel Beit Laham som snik seg ein sideveg forbi det israelske sjekkpunktet og over grensa. Der vert dei henta av dei israelske arbeidsgjevarane sine. Og kvar ettermiddag snik dei seg tilbake. Vegen dei brukar kan bli sett frå sjekkpunktet, og nokre dagar finn israelarane ut at dei vil stoppa dei. Så då kjem ikkje folk seg på jobb. Men kanskje viss dei ventar lenge nok den dagen, eller kanskje viss dei finn ein annan veg, eller kanskje viss dei prøver igjen neste dag, så kjem dei seg på jobb. Slik er kvardagen.

Tilsvarande er kvardagen for palestinarane som skal rundt på Vestbreidda. Det er no umogleg å bu i Jerusalem-området og gå på universitetet i Bir Zeit nær Ramallah eller på universitetet i Hebron. Det er til og med vanskeleg å bu i Ramallah og gå på universitetet i Bir Zeit, eller å gå på universitetet i Hebron utan å bu på universitetsområdet. Alle universiteta lid under dette. Studentane kjem seg ikkje til universiteta, og folk får ikkje gå på dei faga dei ynsker. Folk må jobba og bu i same området, frakt av varer er vanskeleg og sosiale band er vanskelege å oppretthalda på grunn av transportsituasjonen. Israel har fylt opp vegane i Vestbreidda med sjekkpunkt og grenser.

Betlehem

I Betlehem vitja me ein flyktningeleir. Der budde flyktningar tett i tett, med dårlege sanitærforhold, lite vatn, høg arbeidsløyse. Ein tredel av befolkninga på Vestbreidda og halvparten av befolkninga i Gazastripa er interne flykningar. Flesteparten av dei bur framleis i flyktningeleirar. UNRWA, FN sitt prosjekt for dei palestinske flyktningane, har drive desse leirane. Men no trekk dei seg meir ut, fordi når ein no nærmar seg palestinsk sjølvstyre etter Oslo-avtalene skal problemet vera meir løyst. Så UNRWA minkar støtta til flyktningane sjølv om problemet opplagt ikkje er løyst.

I Beit Jalla var me så heldige at me fekk bu privat hos ein palestinsk familie. Dei var flyktningar, men no hadde dei bygd eit flott hus utanfor flyktingeleiren. Fyrste kvelden dei sov i huset, gjekk Israel inn i området og skøyt på hus og bomba dei med granatar. Eit av dei husa var huset deira. Det var i mai i år. Når me kom i oktober hadde dei akkurat blitt ferdige med gjenoppbygginga. Det er kvardagen i Palestina. Ein kan ha gode jobbar, spara til hus i ti år, bygga det delvis for hand, og få det øydelagt og risikera å bli drepne første dagen. No har dei bygd skjulestad i kjellaren.

No er me nettopp kome tilbake. Det er rart å sjå at dei byane me såg, dei vegane me køyrde på, køyrer det no israelske tanks i store mengder, og i dei områda som palestinske sjølvstyremyndigheiter skal styra over, no vert invaderte. Vennene våre i Beit Jalla sit no inne og torer ikkje å gå ut av huset. Ein nabo er drepen. Dei sjekkpunkta som vart letta litt på ein dag eller to før den israelske turistministeren vart skoten, er no hardare enn før.

Israel øydelegg økonomien

Israel har etter at den nye intifadaen starta, laga sjekkpunkt og strenge grenser i heile Palestina. Dei hindrar folk i å leva eit normalt liv, å komma seg på jobb, universitet, i meir alvorlege samanhengar, og å komma til nødvendig legehjelp. Dei grunngjev dette med trong til tryggleik. Dei øydelegg palestinsk jordbruk, bombar og skyt på palestinske hus. Dei grunngjev dette med at dei treng trygge soner rundt seg. Dei har ikkje fått auka tryggleik, framleis er folk så desperate at dei kan ofra sitt eige liv for saka si. Det Israel har oppnådd er å øydeleggja den palestinske økonomien, å hindra oppbygginga av ein sjølvstendig palestinsk stat. Problemet er og at palestinske sjølvstyremyndigheiter lett kjem i ein meklarposisjon mellom det palestinske folket som vil ha fortgang, og Israel som ikkje vil gje meir enn dei må. Eit eksempel på det er når palestinsk politi skyt og drep to palestinarar i ein demonstrasjon i Gaza. Palestinarar som me prata med samanlikna funksjonen politiet var på veg til å få med korleis hæren var i Sør-Libanon (SLA), ein hær for den israelske okkupasjonsmakta.

Situasjonen etter den nye intifadaen fører til ei konstant tilpassing for å overleva. Ein tilpassar seg tilfeldige kontrollar, at det er tilfeldig om ein kjem seg på jobb, at ein lev i fare for å få øydelagt hus, jord, livsgrunnlag. Ein tilpassar seg ein valdeleg kvardag. Ein slik tilpassing har foregått i 50 år, men er meir ekstrem no. Og kva skjer når desse folka skal laga sin eigen stat, sitt eige frie land? Når dei har tilpassa seg at det normale er unormalt, at eit folk har rett til å undertrykka dei?

Kampen for å få tilbake Palestina har vart i over 50 år. Folk bur framleis i flyktningeleirer. Dei kan framleis hugsa kor dei er frå, huset dei budde i. Viss du spør ein unge frå ein palestinsk flyktinigeleir kor dei er frå, seier dei anten flyktningeleiren eller landsbyen dei opprinneleg kom frå i Palestina. Korleis skal dei kunna bygga eit nytt liv på Vestbreidda eller i Gazastripa? Hus og tomter er dyre, arbeidsmarknaden er sprengt, Israel terroriserer framleis. Ungar og ungdom i håpløyse kastar stein mot soldatar og vert skotne. Eller er redde for å sjå husa deira bli øydelagte. Og samtidig teiknar dei og skriv om drøymen om fred, drøymen om eit eige land, drøymen om å returnera til heimen sin, drøymen om fridom.

av Kjell Arnestad

Alle ser ut til å ha funne noko dei kan lika ved Mjøsutvalet si innstilling. «Frihet med ansvar», fridom for universiteta, fridom for studentane, internasjonalisering, samfunnsrelevans; honnørorda har sete laust når dei 18 i utvalet skreiv nesten 700 sider om naudsynte reformer i høgare utdanning.

Mjøsutvalet leverte i mai i fjor innstillinga etter to års arbeid, NOU 2000:14. Utvalet var sett saman av vitskaplege tilsette, representantar frå Norsk Studentunion, LO og NHO. Tidlegare rektor ved Universitetet i Tromsø, professor Ole Danbolt Mjøs, leidde arbeidet.

Mandatet omfatta stort sett alle forskingsmessige, fagleg organisatoriske og institusjonelle sider ved høgare utdanning. Dei endringane som utvalet gjer framlegg om, har mange gode føremål, og det er liten tvil om at universitet- og høgskulesektoren treng gjennomgripande reformer. Problemet oppstår når gode målsetnader skal setjast om i røyndom med marknaden sine interesser og reiskapar som retningsliner.

Frå akademi til serlovsselskap

Fleirtalet i utvalet vil gjera om lærestadene frå forvaltningsinstitusjon til serlovsselskap. Selskapa skal ha eit styre på elleve medlemer, der seks skal vera eksterne representantar oppnemnde av departementet. I tillegg skal det vera to vitskaplege representantar, ein administrativ og to studentrepresentantar. Departementet utgjer generalforsamlinga, som òg oppnemner styreleiar og nestleiar.

Rektors rolle vil verta radikalt endra. Kan henda er det her det er tydelegast kor gale det kan gå når akademia skal pressast inn i næringslivsmodellen. Rektor skal ikkje vera medlem av styret, men ansvarleg overfor det, og leia eit fagleg kollegium. Han vert utpeikt av styret, etter godkjenning av Kollegiet, men siste ord vil liggja hjå styret. Kollegiet er sett saman av dekanane, administrasjons- og studentrepresentantar. Dette organet skal hovudsakleg ha ansvar i faglege spørsmål. Korkje rektor, styreleiar eller styrefleirtal vil på dette viset vera valde av tilsette og studentar, men av KUF.

Nye finansieringsmodellar

Finansieringa av studiedelen skal delast i tre. Ein del vert fordelt ut frå eksamensresultat og kvaliteten på læremiljøet. Ein annan del skal avgjerast av politiske og regionale prioriteringar, medan den tredje delen vert fordelt ut frå studenttalet. Utvalet vil òg innføra stykkprisfinansiering av kandidatar og vekttalsproduksjon. Fleirtalet vil i tillegg ha ein sum på 15.000 kroner som følgjer kvar student, og som skal betalast ut når helvta av normert studietid er gjennomført.

Forskingsfinansieringa skal betrast radikalt. I løpet av fire år skal forskingsløyvingane opp på nordisk nivå og etter fem år opp på OECD-nivå. Forskingsfondet, det vil seia fondet der avkastinga vert fordelt av Noregs Forskingsråd, skal aukast til 20 milliardar.

Evaluering og akkreditering

Dei nye finansieringsmodellane byggjer på konkurranse om studentar og middel institusjonane mellom. Utvalet vil oppretta eit «Senter for evaluering og akkreditering». Senteret skal vurdera om institusjonane held seg innanfor råmene som er sett, evaluera kvaliteten på det faglege innhaldet og godkjenna institusjonar som søkjer om status som universitet eller høgskule.

Dette senteret skal visstnok vera frittståande i høve til KUF, men dette må ein nok ha sete i Mjøsutvalet for å få samanheng i. Det er nemleg departementet som utnemner styret for senteret, og det er departementet som eventuelt avgjer om institusjonen ikkje får middel over statsbudsjettet ved brot på vilkåra.

Bokstavar, bachelor og master

Det detaljerte karaktersystemet ved universiteta med laud, haud og alle nyansane mellom dei står for fall. Det skal innførast bokstavkarakterar, frå A til F. Dette er ei fullstendig tilpassing til ECTS (European Credit Transfer System) og skal visstnok vera viktig for å stimulera utveksling mellom norske og utanlandske studiestader.

Del to av «internasjonaliseringa» er avskaffinga av det sernorske gradssystemet. Cand.mag. og tilsvarande vert erstatta av bachelor-graden. Ein bachelor vert ein etter 3-3½ år, det er ei nedkorting av grunnstudiet frå dagens normerte fire år. Hovudfaget skal gjerast om til ein master-grad på fem år, eitt til to år kortare enn i dag.

Midla som vert frigjorte ved denne nedkortinga skal nyttast til å betra læremiljøet, og utvalet trur dette skal løysa problema med for låg studieprogresjon som departementet ser i dag.

«Studentane» jublar for Mjøs

Norsk Studentunion har vore eintydig positiv til utvalet sine konklusjonar og har utropt dette til studentane si reform. Tidlegare NSU-leiar Sigrun Aasland seier til Aftenposten at det skal gjera vondt å vera eit dårleg universitet. Kortare studietid, større mobilitet og straff for dårleg fagleg kvalitet er det NSU har trekt fram for å stø påstanden «studentane si reform».

Spørsmålet er vel om utvalet sine framlegg ikkje heller vil innebera mindre høve til fagleg fordjuping, meir fagleg tabloidisering og meir næringslivsstyrt forsking og fagtilbod. Dei nye finansieringsmodellane vil føra til endå større press mot små og «unyttige» fag.

NSU er òg opptekne av at akademia har vore for eliteprega. Både økonomi og faglege føresetnader har sett stengsel for mange som ønskjer seg høgare utdanning. Mjøs inneber ingen lovnader om meir pengar til studiefinansieringa, og utan høve til å vera heiltidsstudent vil deltidsarbeid halda fram med å føre til låg progresjon. Å gjera universitetsstudia fagleg «lettare» og kortare er altså NSUs svar.

For at det nye gradssystemet skal fungera, vil det vera naudsynt å velja studieløp tidleg i «karrieren», det er mellom anna snakk om ein yrkesretta og ein forskingsretta master-grad. Halde saman med det minska høvet til fordjuping og mindre fagtilbod, er det ikkje mykje att av den fridomen studentar skal få med reforma si.

Ansvar utan fridom

Mellom lærepersonalet har det vore meir tilløp til kritikk av utvalsframlegga. Sterkast i kritikken har professor Rune Slagstad vore. Han var ein av fleire som utvalet inviterte til å skriva utgreiingsvedlegg til NOU 2000:14. Slagstad hevder Mjøs-utvalets innstilling «vil BI-fisere og McDonald-fisere universitetene etter fastfood-prinsippet».

Det er heilt klart av framlegga at departementet og næringslivet vil sitja med bukta og enden i styringa av universitet og høgskular om innstillinga vert innført. Forsking vil få meir pengar, det er bra og naudsynt. Men undertittelen på rapporten, «Frihet med ansvar», er på grensa til det ureielege. Både NSU og Ole D. Mjøs legg mykje politisk godvilje til, når dei prøver å framstilla dette som framsteg for lærestadene og studentane sin fridom og kvaliteten på høgare utdanning.

Eit ideal å forsvara

Universiteta sitt sjølvstende, kritikk og danning, profesjonsfellesskapen, sanning, etisk ansvar og politisk medvit er Humboldt-idealet som den klassiske universitetsmodellen bygde på. Sjølv om dette var storborgarskapen sin modell, eit system det ikkje lenger er nyttig for «marknaden» å oppretthalda, representerer dette noko av det beste ved akademia. Ein student og forskar med fridom til fordjuping og fagleg mangfald er av det gode, både for den einskilte, for vitskapleg framsteg og for samfunnet som heilskap.

At den prøyssiske freiherr Karl Wilhelm von Humboldt (1767-1835) stod for eit akademia som det no er i progressive si interesse å forsvara mot forflating og marknadstilpassing, er kan henda uvant for mange. Ikkje mindre er det ei viktig oppgåve å sikra høvet til vitskapleg fridom og kritisk forsking. Det finst ingen total akademisk fridom. Men det finst gradar av denne. Det er ei stund sidan universitet og høgskular var kraftsentra i den progressive rørsla, både i Noreg og elles i Vesten. Om ein ikkje skal mista dette potensialet heilt, er den defensive striden mot Mjøs-utvalets innstilling og marknadstilpassinga generelt sentral.

av Stig Berntsen

For kommunister har den antirasistiske kampen en særstilling. Grunnen er enkel. Rasismen setter arbeidsfolk opp mot arbeidsfolk og tjener som lynavleder for dem som sitter med makta. Kampen for sosialisme og kommunisme vil aldri kunne vinnes så lenge rasistiske ideer og holdninger vinner oppslutning i befolkninga.

Det har vært vanlig å se på rasismen som et troll med fire huer: Statlig rasisme, hverdagsrasisme, nazister/organisert voldsrasisme og høyrepopulisme/FRP-rasisme. Jeg skal her se litt på det største og styggeste av trollhuene, nemlig den statlig rasismen og hvordan den gir seg uttrykk i asyl- og flyktningepolitikken.

Mye av inspirasjonen til å skrive denne artikkelen har jeg fått ved å lese Innvandringspolitikk og utlendingslov – samtidens klagemur (redigert av Turid Heiberg, Fagbokforlaget 1998), og jeg har rappa grådig både fra denne boka og andre kilder (se kildehenvisning).

Den norske staten har en lang og jævlig historie med rasistisk undertrykkelse. Det er nok å nevne annekteringa av samenes land og vann, tvangssteriliseringa av tatere og utestenginga av jødiske flyktninger under den andre verdenskrigen.

Statens mål med norsk flykninge- og asylpolitikk er å opprettholde en humanistisk fasade, samtidig som en mest mulig effektivt hindrer fattige mennesker på flukt adgang til riket. Råskapen i den norske flyktningepolitikken kan knappest overdrives.

Imperialismen er skyld i krig og fattigdom som tvinger mennesker på flukt. Norge i dag er en aktiv imperialistmakt, og er medskyldig i at stadig flere mennesker tvinges på flukt fra krig elendighet.

Den nye utlendingsloven

I 1988 blei den nye utlendingsloven, lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her, vedtatt i Stortinget. Den avløste fremmedloven av 1956. Det uttalte målet var å «lage et forslag til lov som kan danne det best mulige instrumentet til gjennomføring av den innvandringspolitikk som myndighetene til enhver tid finner det hensiktsmessig å føre». Loven er derfor en fullmaktslov. På viktige områder er det åpent for myndighetene å komme med utfyllinger og nye bestemmelser.

Utlendingsloven og forskriftene har gjennomgått en rekke endringer de seinere åra og stadige rundskriv og nye retningslinjer forteller hvordan myndighetene vil at loven skal fortolkes. Retningslinjene er ofte diffuse, noe som gjør at mange fotvilte menneskers skjebne er overlatt til forvaltninga og den enkelte saksbehandlers skjønn.

Kontrollapparatet

I Norge svulmet kontrollapparatet opp i fra 1970 og som et av sluttproduktene i denne prosessen, ble Utlendingsdirektoratet oppretta i 1988. Direktoratets oppgave er å samordne statens virksomhet overfor flyktninger, asylsøkere og innvandrere. Samtidig blei det ansatt et betydelig antall personer i politiet, i stats- og lokaladministrasjonen, i sosialsektoren, juridiske rådgivere o.l. for å utforme den nye innvandringspolitikken, og strømlinjeforme kontrollpolitikken. Norge har også en rekke utenriksstasjoner i tredje verden-land som har som oppgave å motvirke at flyktninger kommer seg til Norge.

Utlendingsdirektoratet (UDI) har den utøvende makta i flyktninge- og asylpolitikken. UDI tar seg av både asylavhørene og den videre behandlinga av den enkelte sak. 1. januar i år startet Utlendingsnemda sitt virke. Nemda har overtatt departementets rolle som ankeinstans i asyl- og flyktningepolitikken. Dette har vært begrunna med ønsket om en klageinstans som skulle stå på egne bein og være uavhengig av departementet. At nemda domineres av tidligere byråkrater fra UDI og Justisdepartementet sår berettiga tvil om nemdas uavhengighet.

Fram til 1. januar i år var det Justisdepartementet som hadde det politiske ansvaret for flyktninge- og asylpolitikken. Dette ansvaret er nå overlatt Kommunal- og regionaldepartementet.

Nesten ingen får flyktningestatus

I 1999 søkte 10.160 personer om asyl i Norge. Ifølge utlendingsloven har asylsøkere som har en velbegrunna frykt for forfølgelse i hjemlandet, krav på å få innvilget asyl, dvs. få flyktningestatus. Frykten for forfølgelse må bygge på asylsøkerens rase, religion eller politiske oppfatning. Frykten for forfølgelse må være individuelt betinga. Det er ikke nok å tilhøre en utsatt minoritet. Asylsøkeren må i tillegg sannsynligjøre at hun som enkelt individ har grunn til å frykte forfølgelse, for eksempel på grunn av politisk aktivitet.

Det var kun 181 personer som fikk innvilget asyl, dvs fikk flyktningestatus, i 1999.

De langt fleste som får bli her i landet, får opphold på humanitært grunnlag. I 1999 fikk 3.032 mennesker oppholdstillatelse på dette grunnlaget. Asylsøkere kan få innvilget opphold på humanitært grunnlag utifra følgende tre vilkår:

1. Når sterke menneskelige hensyn tilsier det. Her åpnes det for at asylsøkere som vil bli uforholdsmessig hardt rammet ved en tilbakesendelse, skal kunne få opphold på humanitært grunnlag. Det skal svært mye til for at noen får opphold på dette grunnlaget. Norge har sendt hjem dødsjuke mennesker som kun har kort tid igjen å leve, med den begrunnelsen at personen vil dø uansett. Medmenneskelighet er mangelvare i den norske asyl- og flyktningepolitikken.
2. Sterk tilknytning til riket. Det er ikke lett å vite hvilke kriterier myndighetene legger til grunn for å godta at en person har sterk tilknytning til riket. I følge myndighetene behøver du ikke ha sterk tilknytning til riket om du har bodd her i ti år, eller om du har barn og kjæreste i landet. Få får opphold fordi de har sterk tilknytning til riket.
3. Flyktningeliknende årsaker. Asylsøkere kan få opphold på dette grunnlaget når myndighetene mener at personen ikke oppfyller FNs flyktningekonvensjons kriterier for å få flyktningestatus, men at personen har grunn til å frykte forfølgelse av «liknende årsaker». De fleste som får opphold på humanitært grunnlag, får bli på grunn av «flyktningeliknende årsaker».

FNs høykommisær for flyktninger har ved flere anledninger kritisert Norge for å ha etablert for streng praksis når det gjelder å definere hvem som oppfyller kriteriene for å få flyktningestatus. Til tross for dette hevder Norge at de bygger på Høykommissærens anbefalinger. Sverige har en annen og mer liberal tolkning av flyktningebegrepet.

Det kan virke som om myndighetene bevisst velger å gi asylsøkere opphold på humanitært grunn lag i stedet for å dem status for flyktningestatus. På den måten åpnes det i mye større grad for bruk av skjønn i saksbehandlingen, siden det ikke finnes noen gode kriterier for hva som er sterke medmenneskelige hensyn, eller sterk tilknytning til riket.

Kollektiv beskyttelse

I massefluktsituasjoner kan midlertidig oppholds- og arbeidstillatelse gis på kollektivt grunnlag til en gruppe mennesker etter gruppevurdering. Kollektiv beskyttelse har blitt benytta både overfor bosniere fra 1992-1998 og nå nylig for kosovoalbanere. De midlertidige tillatelsene gis for et år av gangen og danner ikke grunnlag for bosettingstillatelse før etter fire år. Hvis situasjonen i hjemlandet etter fire år fremdeles er sånn at norske myndigheter ikke kan sende dem tilbake, kan flyktningene få ordinære, permanente tillatelser.

Dette er en nyvinning i flyktningepolitikken som norske myndigheter har stor sans for, og det snakkes om å føre «en aktiv tilbakevendingspolitikk». Jeg tror det bare er snakk om tid før de første forslaga om at alle oppholdstillatelser skal være av midlertidig varighet, kommer.

Ordninga med kollektiv oppholdstillatelse for bosnierne blei av norske myndigheter sett på som delvis mislykka. Krigen varte lenger enn de hadde trodd. Resultatet var at flere bosniere enn staten ønska, blei værende i Norge og at de til slutt fikk permanent oppholdstillatelse.

Tvangsdeportasjoner

Når dette skrives, skjer den største tvangsdeportasjonen av flyktninger i Norges historie i gang. 4.500 kosovoalbanere som fikk kollektiv beskyttelse av midlertidig varighet, skal tvangsdeporteres tilbake til Kosova. Over 2.000 av dem har ikke fått ferdigbehandla asylsøknadene sine. De som har fått avslag på søknadene sine og velger å anke, blir straffa ved at myndighetene da ikke gir dem etableringstilskuddet på 15.000 kroner. Dette er å undergrave asylretten, og det er et klart brudd på menneskerettighetene.

UDI organiserer tvangsdeportasjonene og det første flyet med kurs for Kosova gikk 9.mars. UDI har satt opp en plan hvor det skal lette to charterfly i uka fram til sommeren. Dette til tross for den svært vanskelige situasjonen i Kosova:

• Arbeidsløsheten er på 85%.
• Infrastrukturen er sønderknust.
• Stor boligmangel.
• Kosova er i en krigstilstand, og det er stadige trefninger og drap i Sør-Serbia og på grensa til Makedonia.

Hvorfor har myndighetene sånn hast med å kaste ut kosovaalbanerne i denne situasjonen? De fleste kosovoalbanerne ønsker jo uansett å reise tilbake til hjemlandet når de føler at situasjonene er mer stabil. Jeg tror det har å gjøre med at de lyktes dårlig med å få sendt tilbake bosnierne. For myndighetene står nå kampen om hele ordningen med kollektiv beskyttelse. Derfor haster det med å få kosovaalbanerne ut nå mens det ennå ikke er full krig i området. Anti-rasister svar er at det organiseres motstand mot utkastelsene. Det arrangeres aksjoner, demonstrasjoner og å jobbes med å skjule flyktningene for norske utkastelsesmyndigheter.

Ulovlige mennesker?

Siden januar 1997 har Norge sammen med 15 andre deltakerland i Intergovermental Consultation (IGC) deltatt i en strategisk informasjonsutveksling av opplysninger om såkalt ulovlig innvandring. Denne informasjonsutvekslingen kalles Trafficking Information Exchange System (TIES). Samarbeidet bygger på følgende felles definisjon av ulovlig innvandring: «Migrasjon som omfatter ulovlig transittering, innreise, og/eller opphold hvor den enkelte ulovlige innvandrer får hjelp på en eller annen måte, og der hjelpen kan være organisert.» Kriminalpolitisentralen (KRIPOS) skriver sjøl på sine hjemmesider at «ved bruk av denne definisjonen omfattes de fleste asylsøkere til Norge, i det det store flertall har mottatt en eller annen form for assistanse, enten i form av rådgivning, eller i form av bistand som pass og/eller billetter eller reisefølge».

På den måten blir flesteparten av verdens flyktninger stempla som illegale. Dette bryter med menneskerettighetene. Retten til å søke asyl er nedfelt i FNs menneskerettigheter, og FNs flyktningekonvensjon slår fast at det ikke er ulovlig å ta seg inn i landet med falske papirer når hensikten er å søke asyl, og at det ikke skal få innvirkning på behandlingen av asylsøknaden. De vesteuropeiske landa undergraver aktivt denne paragrafen i FNs flyktningekonvensjon. Schengen-avtalen pålegger flyselskapene transportøransvar. Det vil si at flyselskapene må betale for tilbakesendelse av asylsøkere som reiser uten gyldige papirer.

Menneskesmugling

Herskerne i det rike Vesten bygger Festung Europas som beskyttelse mot det fattige sør. Schengen-avtalen er en del av denne muren. Det er på denne bakgrunn vi må forstå menneskesmuglingen som det har skrevet mye om i media det siste året. Her blir all menneskesmugling framstilt som kriminalitet på lik linje med narkotika og våpenhandel.

Det er ikke noen grunn til å tvile på at det finnes mange kyniske bakmenn som tjener seg rike på desperate mennesker på flukt, men hovedproblemet er at flyktninger er avhengig av denne type hjelp for i det hele tatt få muligheten til å benytte seg av asylretten. Her er vi ved kjernepunktet: Europeisk flyktningepolitikk er til for å beskytte det rike Europa mot fattige flyktninger, ikke for å sikre mennesker på flukt sikkerhet mot nød og forfølgelse. En rekke flyktninger har endt sitt liv i forsøk på å innta Festung Europas. Media har omtalt en rekke av disse tragiske skjebnene. Fokuset har imidlertid ensidig vært lagt på de fæle menneskesmuglerne som er skyld i flyktningenes død, og ikke det rike Europas militarisering av grensepostene, for å hindre å måtte dele rikdommen sin med fattige flyktninger.

Det er et paradoks når norske myndigheter varsler krig mot menneskesmuglerne, noe følgende eksempel viser. Gholam fikk oppholdstillatelse som afghaner i 1990. Seinere blei alle tillatelser trukket tilbake og politiet prøvde å ta beslag i familiens pass og ID- kort. Myndighetene påsto nå at familien var pakistansk. De blei så sendt med fly til Karachi ekskortert av seks politifolk. De var utstyrt med en lapp fra norsk politi hvor navnene som norske myndigheter hadde gitt dem, sto skrevet. På flyplassen tok imidlertid familien fram det afghanske passet som norske myndigheter påsto var falskt. Passet, som var utstedt av den afghanske ambasssaden i London, var ekte og de seks politifolkene blei tatt inn til avhør mistenkt for menneskesmugling. Hva ville skjedd hvis dette var i Norge, og det var pakistanske politifolk som påsto at familien var norske statsborgere?

Visumplikt

Skal man søke asyl i et vesteuropeisk land, må søknaden innleveres i vedkommende land ved personlig frammøte. Samtidig veit vi at Norge, og resten av det rike Vest-Europa, innfører visumplikt for alle såkalte «flyktningeproduserende land». I dag står mellom 115 og 130 land oppført på EUs og Schengen-landas liste over visumpliktige nasjonaliteter. Nye land føres stadig på denne lista hvis det kommer et visst antall asylsøkere fra vedkommende land.

Et megetsigende eksempel er henta fra KRIPOS sine nettsider. I forbindelse med temaet menneskesmugling står følgende å lese under overskriften Sigøynere til Norge fra Slovakia:

Flere land i Europa, deriblant Norge, opplevde i vår en betydelig økning av tilreisende sigøynere fra Slovakia. Denne utviklingen opphørte imidlertid gjennom innføring av visumplikt for slovakiske borgere. Det er likevel grunn til å være oppmerksom på liknende trender ettersom man har mottatt meldinger som går utpå at sigøynere blir fordrevet fra flere stater på Balkan.

Det tas ikke med i vurderingen at sigøynerne faktisk kan ha gode grunner til å flykte. At det har vært en utstrakt forfølgelse av sigøynere på Balkan og en rekke rasistisk motiverte drap interesserer ikke KRIPOS. For dem er spørsmålet kun hvordan man kan hindre dem i å komme innenfor Norges grenser. Et annet eksempel er henta fra Utlendingsdirektoratets årsrapport for 1999: «…med 2.453 utgjorde asylsøkere fra Øst-Slavonia den klart største søkergruppen i 1998. I 1999 var det tilsvarende antall bare 60. Nedgangen skyldes at det blei innført visumplikt for kroatiske borgere i juni 1998.»

Personer fra disse «flyktningeproduserende» landa blir som regel nektet visum og begrunnelsen er det verdt å bite seg merke i: «Begrunnelsen for å avslå slike søknader vil gjennomgående være at det er særlig grunn til å tro at vedkommende vil søke opphold her etter ankomst.» Dermed er farsen fullkommen. Det innføres visum fordi det er land der mennesker vil kunne ha grunn til å flykte, og de blir nekta visum fordi det er fare for at de vil benytte seg av den menneskeretten det er å kunne søke asyl. Visum er en svært effektiv måte å frarøve flyktninger den menneskerettigheten som det er å få søke om asyl.

Arbeidsinnvandring

I Norge blei det innført midlertidig innvandringsstopp i 1975. I vedtaket var det innbakt en klausul som gjorde det mulig å gjøre unntak for høyt utdanna eksperter. Klausulen gjør at norske myndigheter kan innhente hvite, resurssterke eksperter etter behov, mens fattige svarte arbeidere blir effektivt stengt ute. Innvandringsstoppen var ment å skulle ha kun et års varighet og blei begrunna med at en trengte tid til å legge forholda bedre til rette for dem som allerede hadde kommet til landet. Siden blei den forlenge hvert år inntil den blei gjort permanent i 1988. Begrunnelsen for å forlenge innvandringsstoppen var å beskytte av norske arbeidsplasser, og blei forsvart av grupperinger langt ut på venstresida (Klassekampen forsvarte innvandringsstoppen på lederplass!).

I dag veit vi at Norge i de nærmeste ti åra vil være avhengig av innvandring for å ikke komme i underskudd på arbeidskraft. Ved innføring av EØS-avtalen trodde man at den skulle løse problemene. Nå kan vi slå fast at norske myndigheter nok overvurderte hvor attraktivt Norge er for andre europeere. De aller fleste, enten det er finske sjukepleiere eller svenske bygningsarbeidere, reiser tilbake når det blir ledige jobber i hjemlandet. Dette har ført til en gryende erkjennelse av at en del av den arbeidskraften vi trenger, må komme fra land utafor EØS-området. Dette har det vært mye debatt om den siste tida, og både NHO og Unge Høyre har vært blant dem som har krevd oppheving av innvandringsstoppen. Spørsmålet er imidlertid hva som skal være kriteriene for arbeidsinnvandringen.

RVs antirasistiske manifest er det nærmeste venstresida har kommet i å utforme en politikk på dette området. Det er så bra at jeg gjengir noe av det:

Innvandringsstoppen overfor arbeidsfolk fra land utafor EØS fungerer rasistisk og undertrykkende. Hvite eksperter slipper inn, mens folk fra Afrika, Asia, Latin-Amerika – og alle arbeidsfolk utafor EØS – stenges ute. Mot dette vil RV slåss for lik (formell) rett til å komme til Norge for å søke arbeid, og til å bo i landet om de har arbeid eller kan bli forsørget på annen måte. (…) Vi vil åpne grensene for arbeidsinnvandring. Alle skal ha rett til å komme til Norge for å søke seg jobb, og få tre måneder til å skaffe seg arbeid. Norge må også tilrettelegge for at folk skal kunne søke seg jobber i Norge, fra det landet de lever i. Vi går samtidig inn for at innvandrere som jobber i Norge skal ha lønns- og arbeidsvilkår i tråd med landsomfattende norske tariffavtaler.

Dette er ikke hva NHO og Unge Høyre ønsker. Høyresida ønsker en arbeidsinnvandring som lett kan reguleres etter konjunkturene i arbeidsmarkedet. Kjapt inn når vi har behov for arbeidskraften, og på hue og ræva ut igjen når arbeidsmarkedet blir strammere. Utgangspunktet må være at de som får seg arbeid i Norge har kommet for å bli. Det må føres en integreringspolitikk i tråd med utgangspunktet – at de har kommet for å bli.

Hvis målet for dem som sitter med makta er at arbeidsinnvandrerne kun skal være her for et avgrensa tidsrom, vil de heller ikke bruke ressurser på integrering. Det trengs derfor ressurser til norskopplæring, morsmålsundervisning, gode boliger og andre velferdskrav.

Kilder

• Utlendingslov og flyktningepolitikk – samtidens klagemur (Turid Heiberg)
• Kriminalpolitisentralens hjemmesider
• Utlendingsdirektoratets hjemmesider
• Kommunal og regionaldepartementets hjemmesider
• Årsrapport for Utlendingsdirektoratet 1999
• Utlendingslovens av 1988
• Utlendingsforskriftene
• RVs antirasistiske manifest

av Bjarne Nærum

[Les et utdrag av boka her]

Mikael Nyberg har lagt ti års strev med en større analyse av samfunnsutviklingen bak seg. Det er blitt ein grausom Salbe, mot ny økonomi og nye tanker. Nyberg tar et oppgjør med myter om nye samfunnsformer og historiske bølger, nyliberal ideologi og nye «guruer» av nesten alle slag. En bestselger av ei blågul bølgebryterbok? 6.000 solgte bøker i Sverige siden nyttår!

Allerede i bokas tittel – kapitalet.se – tar forfatteren ladegrep. Den gir sterke assosiasjoner, selvfølgelig til Kapitalet, Marx på svensk, men også til «den nye tid», her som ofte ellers symbolisert ved internett. Den fiktive, svenske internettadressa snudd om blir imidlertid til «se kapitalet», og nettopp den oppfordringa er kanskje selve hovedbudskapet i boka.

Nyberg skjærer gjennom allslags ideologisk tåkeprat om «nye tider» og epokale endringer, som har tatt oss fra et klassedelt industrisamfunn og over i et postindustrielt og nær paradisisk samfunn, der hardt slit og rå utbytting ikke lenger er tema og der kampen mellom arbeid og kapital er over, eller i det minste sover. Dette stemmer ikke med virkeligheten, hamrer forfatteren over mer enn 400 sider, fulle av talende eksempler fra både Sverige og Europa, USA, Asia og verden forøvrig.

Se kapitalen! Se klassekampen! Se den snikende spredninga av slit, stress og sult! Se sviket, alle løgnene! Se hvordan dise tjener interessene til stadig færre, stadig rikere mennesker! Se den stadig økende industrialiseringa av stadig flere sektorer i samfunnet! Nyberg er klar: «Vi lever inte i något postindustriellt informations- och kunnskapssamhälle utan i en tid av forcerad kapitalistisk industrialisering.»

Forfatterens ærend er å avsløre den rådende ideologi som falsk bevissthet, og vise at de pågående samfunnsendringer slett ikke tjener folk flest. Det klarer han på en overbevisende måte, i ei bok som fortjener mange, mange lesere, også her i Norge. Dette til tross for visse svakheter, som jeg vil komme inn på.

Hvem er Mikael Nyberg?

Forfatteren er sjøl veldig tilstede i denne boka, kompromissløst engasjert og tidvis retorisk inntil det forførende. Jäklar, som dette nok vil irritere enkelte. For undertegnede var det likevel mest befriende, etter å ha lest hyllemetre med «akademiske» tekster der nye samfunnsendringer blir til ideologi gjennom «nøytral og kjølig» analyse, begått av samfunnsvitere som kappes om å være minst «70-talls» (les: kritisk, radikal) og mest «i tiden», muligens fra posisjoner som i denne boka omtales som «sosial karantene». Mikael Nyberg har ingen akademiske klatreplaner. Han tar klart stilling i sin egen tekst, og det er bra. Dette er hans versjon av den store, politiske samfunnsanalysen.

Nyberg har noen år «på golvet» bak seg, flere egenerfarte eksempler og et støtt perspektiv «nedenfra» tyder på det. Men på 70-tallet studerte han fag som økonomisk historie og filosofi på universitetet. I dag er han frilansjournalist og forfatter. Hans forrige bok kom i 1998 – Det gröna kapitalet, utgitt på engelsk som The Green Capitalists. Nyberg er dessuten redaktør av det venstreradikale svenske tidskriftet Clarté, og redigerte i 1994 Kritiska EU-fakta, Folkrörelsen Nej till EUs avis. Han har lenge vært aktiv i samfunnsdebatten med artikler i Aftonbladet, Dagens Nyheter, Expressen og andre aviser og tidskrifter.

Til tross for sitt generaloppgjør med «myten om det postindustrielle paradiset» er Nyberg gudskjelov ikke av typen venstreraddis som gir internett og ny informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) skylda for alt som er galt i verden. Han er ingen teknologideterminist. Her er det kampen mellom samfunnsklassene som primært bestemmer vår verdens (skjeve) utvikling. I motsetning til endel andre på venstresida, som i denne boka muligens vil finne næring til stivna skepsis og ignorans overfor IKT, er Nyberg sjøl aktiv bruker av internett. Man finner mer om og av forfatteren på hans eget nettsted www.mikaelnyberg.nu – her blir selvsagt også kapitalet.se presentert, markedsført og solgt.

Men «nettsamfunnet» og andre begreper som søker å fange aktuelle samfunnsendringer vil Nyberg likevel ikke høre snakk om. Mitt første møte med ham var en artikkel i Aftonbladet sist vinter, «Tro inte på den mannen!», der Nyberg etter mitt syn altfor kategorisk avviste den spanske sosiologen Manuel Castells og hans teorier om blant annet «nettverkssamfunnet». Sjøl mener jeg venstresida i dag bør studere Castells, ikke minst hans beskrivelser av nye sosiale bevegelser og offensiv bruk av IKT (1).

Jeg var derfor først litt skeptisk til Nybergs bok. Men selv om synet på Castells er uforandra her, kom jeg snart til at den er blitt et viktig bidrag til forståelsen av samfunnet og kapitalismen av i dag. Boka er svært lærerik og nyttig for enhver som trenger argumenter og dokumentasjon til sin deltakelse i samfunnsdebatten, klassekampen, EU-striden og/eller andre slag.

Litt mer om innhold – og savn

Veldig kort fortalt består boka av fire deler, der den første danner et historisk og bredt anlagt bakgrunnsteppe for dagens tilstander i verden, særlig i et Sverige der «folkhemmet» står for fall. Sentralt i analysen står forfatterens syn på samfunnsforholdenes uvikling bestemt av stillinga i klassekampen. Etter 1917 og seinere etter 1945 var den vestlige kapitalismen i forsvarsposisjon og måtte justere seg etter arbeiderklassens uro og krav. Folkhemmet blir til i midlertidige perioder av samarbeid mellom klassene. Nyberg skriver mye og godt om den «sosiale ingeniørkunst» som får sin storhetstid etter krigen, men som etterhvert blir utskjelt både fra høyre og venstre. Det siste er noe Nyberg faktisk tar sjølkritikk for i dag, høyrekreftenes angrep på velferdsstaten ble sterke nok aleine.

I noen av bokas mest interessante kapitler, blant annet om EU-prosjektets bakgrunn og utvikling (6), tar Nyberg leserne med inn bak lukkede dører til møter med mektige menn og mer eller mindre skjulte og anti-demokratiske nettverk, med sterke forgreininger til maktsentra i USA. Spennende lesning! Vi tas også innom ulike ideologisk prega reaksjoner mot tidligere fornuftstro og framskrittsoptimisme, new age, postmodernismen, etikkbølgen og «økologi som falsk bevissthet».

Andre del, «från tanke till handling», er særlig om Sverige, hvorfra Nyberg trekker fram en rekke konkrete uttrykk for perspektivene foran. Vi får vite mer om «den svenska modellens två kriser» og blir kjent med et rikt utvalg svenske maktpersoner og ideologer. Blant disse finner vi navn som Gyllenhammar, Wallenberg og Wolrath, enkelte andre er ivrige «overløpere» fra venstresida.

Mange navn og situasjoner vil nok være ukjente for norske lesere, men vi har ikke vondt av å lære mer om nabolandet. Slik vil vi også lære mer om oss sjøl. For egen del ble det en artig øvelse å finne aktuelle norske erstattere til nevnte personer. Men ei tilsvarende norsk bok har vi ikke, nærmest kommer kanskje Fløgstads og Østerbergs siste bøker om nyliberalisme, ideologi og norske «Oslo-prosesser».

Nyberg tar oss i bokas tredje del ut i et stadig tøffere arbeidsliv. Gjennom mange konkrete eksempler, både fra Sverige og verden forøvrig, viser han hvordan «den forcerade kapitalistiska industrialiseringens magra produktion» fungerer, nå også innen tjenester og mange nye sektorer – stikk i strid med vår tids ideologi. Samlebåndene er ikke borte, de er blitt lengre. Flere stikkord fra denne viktige delen av boka: Just-in-time, farvel til mikropausene, styrt underbemanning, management-by-stress, re-paternalisering av arbeidslivet og fleksibilisering inntil døden for hverdagslivet.

Den fjerde og siste delen er kanskje bokas svakeste. Til tross for viktige emner som tredjedelssamfunnet, illusjonen om EU som motvekt mot kapitalen, EU som militærmakt, 1989 og antikommunismen etter Sovjets fall, den tredje veien og «den nye Marx» (om Manuel Castells), bærer særlig denne delen preg av å være sammensatt av endel tidligere artikler. Det blir veldig mye «svartmaling», som fører denne engasjerende boka til et lite engasjerende endepunkt av desillusjonert maktesløshet . Rett nok ikke helt uten grunn, men litt skuffende likevel. Bare de flotte tegningene til broren, Robert Nyberg, utgjør små lyspunkter. Jeg savner noe, om ikke et avsluttende «what is to be done?» som hos Lenin (og Castells). Energien i denne boka hadde fortjent en mer offensiv avslutning. Jeg savner for eksempel noe om de siste års massedemonstrasjoner, etter Seattle. Og om Attac og andre nye og raskt voksende sosiale bevegelser.

Grunn til optimisme gir uansett det faktum at Nybergs bok bare i løpet av få måneder er solgt i over 6.000 i Sverige. Unge aktivister diskuterer den og studiesirkler settes i gang. Her hjemme har en herværende redaktør (Erik Ness) offentlig hevda at boka burde «ligge på enhver revolusjonærs nattbord». Også Morgenbladets anmelder roper «løp og kjøp!». Jeg er enig, men ikke la boka ligge helt aleine på nattbordet.

Fotnote:

1) Min artikkel «Mot et radikalt nettsamfunn?» i Røde Fane nr 2, 2001 bygger blant annet på Castells, og tar for seg Attacs og Zapatistenes suksess i nettsamfunnet, så langt. [Tilbake]

av Jon Børge Hansen

Globalisering – i betydning ei utvikling i retning et integrert verdensmarked – har pågått siden kapitalismens fødsel. Kolonialismen var en tidlig fase i denne utviklinga. Fra 1400-tallet til slutten av 1700-tallet var ekspansjonen i hovedsak retta mot det amerikanske kontinentet. Først på 1800-tallet blei Afrika og Asia reelt kolonisert. Verden var etter det delt i ei kjerne av industrialiserte land i vest og resten, som tjente som råvareleverandører, markeder og etter hvert også som områder for industriell ekspansjon for Vesten.

1900-tallet blei et århundre med økonomisk vekst, men samtidig med skarpe konflikter mellom industrilanda (to verdenskriger), økonomiske kriser, skarpe klassekonflikter (arbeiderbevegelsen blei ei sterk kraft, fascismen tok makta i store deler av Europa, sosialistiske omveltninger fant sted, blant annet i Russland og Kina, etc.), og det gamle kolonisystemet gikk i oppløsning, blant annet gjennom nasjonale frigjøringskriger.

Etter 2. verdenskrig sto USA fram som den definitivt sterkeste staten. Den vest-europeiske kapitalen underordna seg amerikansk ledelse, og skaffa seg arbeidsro på hjemmebane ved store sosiale og økonomiske kompromisser – velferdsstaten blei innført i Europa, enten det satt en konservativ Adenauer eller en sosialdemokratisk Gerhardsen som regjeringssjef. Presset nedenfra gjorde dette nødvendig, og den unike 20-25 år lange vekstperioden etter krigen ga rom for det, sett fra kapitalens synspunkt. Keynesianisme var dagens løsning.

Ny offensiv

Men dette var en avgrensa, spesiell periode i globaliseringas historie. De siste tiårene har vært prega av avvikling av disse økonomiske og politiske modellene. Kapitalen gikk inn i ei strukturell langtrukken krise, fagbevegelsen er svekka, og kompromisser er ikke på dagsorden lengre. Jakta på maksimal profitt er blitt intensivert.

Fra tidlig på 1970-tallet har verdensøkonomien vært kjennetegna av akselererende ekspansjon til stadig nye områder, mer vekt på finansspekulasjoner, og en enorm konsentrasjon av kapitalen – og på samme tid av kriser, økende gap mellom rike og fattige, massearbeidløshet og marginalisering av store folkemasser i ytterkantene av den kapitalistiske økonomien.

Verdenskartet er blitt tegna om igjen. Det gamle kolonisystemet er borte. De mer eller mindre sosialistiske statene er borte. I voksende tempo utvides og integreres verdensmarkedet, både på produksjons- og konsumsida. De endringene av samfunnsstrukturer og kultur som følger av dette er tydelige i alle land.

I den offentlige debatten kalles denne nye offensiven fra kapitalen for «globalisering». Den nye teknologien, de forrykende finanstransaksjonene, og den nyliberalistiske politikken som føres over nesten hele kloden nå får mange til å trekke den konklusjonen at vi er inne i en kvalitativt ny epoke i historia. Og avhengig av ståsted ser de seg om etter løsninger.

Kapitalens talsmenn vil ha bort flaskehalser, de vil fjerne hindre for videre ekspansjon. Handels- og investeringshindringer, gjenstridige fagforeninger, «tungrodd» demokrati, «kostbare» offentlige tjenester, noen av landegrensene, enkelte politiske regimer, store deler av FN-systemet – alt dette og mer til må saneres eller stille seg til disposisjon for kapitalens frammarsj.

Motstanderne av denne «globaliseringa» går på gatene i Seattle, Göteborg og Genova, de streiker mot privatisering (i skrivende stund varsler fire millioner fagorganiserte streik mot ANC-regjeringas privatiseringspolitikk i Sør-Afrika), de samler seg i kritikk av WTO-avtaler, mange vil styre kapitalen, regulere finansmarkedene, forsvare velferdsstaten, gjeninnføre keynesianismen nasjonalt, og styrke FN – kanskje med ei framtidig verdensregjering som mål. Mange ser at det som er av folkestyre og demokrati, er trua i dag, og noen diskuterer alternativer til nasjonalstatenes parlamentariske systemer – enkelte håper på at EU totalt skal endre karakter, noen setter sin lit til det de kaller «det sivile samfunn», der NGO-ene er tiltenkt rollen som tung motvekt mot kapitalens og politikernes makt.

Fristilt fra FN

Debatten om FNs rolle i globaliseringsepoken har altså et bredt bakteppe. FN blei oppretta i 1945, et år etter at de såkalte Bretton Woods-institusjonenene, Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) var etablert. Tanken om å underlegge disse viktige instrumentene i verdensøkonomien direkte FN-styring sto sterkt i starten. De skulle sortere under Ecosoc (FNs økonomiske og sosiale råd), og dermed under Generalforsamlinga, der alle medlemsland stiller likt. Men i 1947 godtok Generalforsamlinga, uten avstemning, særavtaler mellom FN og IMF, og mellom FN og Verdensbanken. De fikk ei fri stilling.

Det samme skjedde med det som skulle være FNs organ for å regulere handel og investeringer, International Trade Organisation (ITO). Den blei i 1947 til GATT, et system av handelsreguleringer utafor FNs jurisdiksjon. GATT blei i 1995 til WTO, World Trade Organisation, som i dag er ei tung kraft i globaliseringsprosessen. De tre tyngste verktøyene for å nyregulere og drive fram endringer i den globale økonomien opererer altså på sida av FN. Innafor disse institusjonene er det OECD-landene, med USA i spissen, som reelt sett sitter ved roret.

Når motsetningene mellom disse statene skjerper seg, som da WTO-forhandlingene i Seattle kjørte seg fast fordi EU og USA ikke blei enige, blir det midlertidig handlingslammelse. Men alle de sentrale aktørene er enige om hovedkursen: frihandel og «globalisering» på stadig større områder. For å ta seg av det militære aspektet, er Nato de siste årene blitt bygd opp med sikte på intervensjoner rundt om i verden, med eller uten FN-mandater.

USA har hatt som linje å la mest mulig foregå utafor FN-systemet, bruke FN når det var opportunt, sørge for at FN ikke blei for sterkt (blant annet ved å la være å betale for seg), og jobbe for endringer av FN-systemet for å få det til å bli et egna redskap for amerikanske interesser.

FN endres

Innafor FN har det da også skjedd endringer de siste åra. FNs Senter for transnasjonale selskaper (UNCTC), som overvåka storkonsernene og hadde som mandat å utvikle retningslinjer for hvordan disse skulle ha lov å oppføre seg, blei nedlagt i 1993. Unctad skulle ta seg av dette, het det. Men Unctad, som lenge fungerte som et kritisk forum for utviklingslandenes interesser, med initiativer som Ny økonomisk verdensorden o.a., er nå mest opptatt av å få investeringsstrømmene til å finne veien til land i sør. Og Global Compact er kommet i stedet.

Global Compact blei offisielt lansert av Kofi Annan på storkapitalens World Economic Forums i Davos i fjor. Den knytter tette bånd mellom FN og de transnasjonale konsernene. Utgangspunktet er ni punkter om arbeid, om miljø og om menneskerettigheter henta fra FN-traktater. Men disse er ikke bindende, bare frivillige, retningsgivende for konsernene. Og det finnes ingen overvåknings- eller sanksjonsmekanismer. Konsernene har sett Global Compact som en gylden sjanse til både å unngå FN-innblanding og styrke renommeet – FN er god PR for konserner som skal møte en kritisk opinion. I tillegg åpner det tette samarbeidet med FN for nye markedsmuligheter.

The International Chamber of Commerce (ICC) med over 7.000 konserner som medlemmer, har vært en av de viktigste drivkreftene i å få til Global Compact. Og ICC er også i gang med store fellesprosjekter med Unctad, med Unep og med UNDP. Sammen med blant annet UNHCR og Unicef har konsernene nylig også starta Business Humanitarian Forum (BHF). Og når det i det siste er avdekka skandaløse forhold i samarbeidet mellom WHO og den farmasøytiske industrien i forbindelse med produksjon av aidsmedisin, er det mange som ser dette som toppen av et isfjell som vokser og vokser.

Motkrefter

FN er en arena der mange av de viktigste motsetningene på kloden blir avdekka og konfronteres. Og det er naturlig at FN blir forsøkt brukt som redskap for de ulike politiske og økonomiske interessene. Sjølsagt blir det de sterkeste som rår.

En del av de som ser dette og opplever det som et demokratisk problem snakker om at det de kaller «det sivile samfunn», og innafor dette særskilt NGO-ene, skal skape en balanse mot kapital- og statsmakter. De har neppe forstått hvordan styrkeforholdene er.

Det er bare å se på media, som inkluderes i dette «sivile samfunnet». Media er i dag totalt dominert av sju monopoler. Seg i mellom eier disse sju selskapene de større filmstudioene i USA, alle unntatt én av TV-nettverkene i USA, de få selskapene som har 80-85 % av det globale musikkmarkedet, den overveiende delen av satellittbaserte sendinger verden over, en betydelig del av forlagsvirksomheten med bøker og kommersielle tidsskrifter, alle eller deler av de fleste kommersielle kabelbaserte TV-kanalene, både i USA og i verden forøvrig, en betydelig del av Europas tradisjonelle kringkastingsnett, og så videre og så videre. 70 andre selskaper kontrollerer det meste av resten av den globale medieverdenen.

Det er i denne virkeligheta motstandskampen mot den formen for globalisering som foregår nå, skal føres. NGO-ene er ofte kritiske røster, men virkelig potensiell motmakt kan bare fagbevegelsen (og til en viss grad bondeorganisasjoner) stille med. Det vi har av folkestyre er resultat av disse organiserte folkelige bevegelsene. Skal NGO-ene gjøre nytte for seg, må de ikke se seg sjøl som lobbygrupper retta inn på dialog med makta, men alliere seg med fagbevegelsen og jobbe for å mobilisere opinionen.

En av oppgavene er å presse sine egne lands regjeringer til å bremse på nyliberalismen hjemme – og til å gå i mot at den får fritt spillerom globalt. Skal for eksempel FN-politikken endres, må det skapes et kraftig trykk for dette i mange land først.

Dagens økonomiske system tillater ingen «verdensregjering», verken i FN- eller WTO-regi. Til det er motsetningene og konkurransen mellom de store aktørene for fundamentale, og tanken om virkelig innflytelse for de store folkemassene for skremmende for makthaverne. Men dette betyr ikke at kampen om hva FN skal være i globaliseringens tidsalder er uvesentlig. Den angår oss alle.

av Liza Largoza Maza

I 1987 samarbeidet Gabriela med Kvinnefronten i Norge i en aksjon mot norske menn som kom til Filippinene for å finne filippinske koner gjennom ekteskapsbyrået Philnor. Kvinnefronten varslet oss i Gabriela når mennene reiste fra Norge, og vi demonstrerte mot dem på flyplassen i Manila og ved hotellet der de bodde.

Aksjonen fikk brei dekning i filippinske medier, og satte for første gang offentlig søkelys på postordrebrudsystemet. Debatten som fulgte førte til at det ble vedtatt ei lov som forbød ekteskapsformidlingsbyråer å annonsere på Filippinene.

Til tross for dette er situasjonen den samme i dag. Ekteskapsbyråene er involvert i brudehandel, og denne trafikken tjener som et av redskapene for internasjonal sex-handel med kvinner. Det er på høy tid at kvinner over hele verden samler seg og protesterer. I ei tid av voldsom konkurranse i den såkalte frie markedsøkonomien, tas alle tilgjengelige midler i bruk for å suge ut enorme profitter. Nest etter våpen og narkotika har salg av kvinners kropper blitt det mest lukrative, blomstrende og profitable kriminelle foretaket.

Ulike metoder benyttes for å lokke kvinnene inn i kjøttmarkedet. Etter som teknologien utvikles og fattigdommen forverres blir kvinnehandelen stadig mer sofistikert, og tempoet og størrelsen på profittutsuginga øker. Det faktum at service-sektoren i størrelse har gått forbi alle andre kategorier av jobber som er tilgjengelige for filippinere på det internasjonale arbeidsmarkedet, er en annen betingelse for den økte sexhandelen.

Et eksempel

For ei tid sida fikk vi i Gabriela en hastemelding fra Asia Pacific Mission for Filipino Migrants i Hong Kong, om at ei 16 år gammel filippinsk jente ville ankomme Manila ved midnatt. Vi ble spurt om vi kunne hente henne på flyplassen. Det var ekstremt viktig at vi møtte henne helt ute ved flyet, slik at hun kunne se oss med en gang. Dette fordi jenta var svært redd for å bli fanga og sendt tilbake til Hong Kong. Vi klarte å få tillatelse til å komme helt ut til flyet og hente henne.

Hun var offer for sexhandel. Hennes historie er typisk for historiene til svært mange unge filippinske jenter som har reist utenlands for å forsøke å finne bedre muligheter til å hjelpe sine familier hjemme. Jenta var ansatt for å arbeide som resepsjonsdame i Hong Kong, hun var forespeilt å tjene masse, og skulle sjøl verken betale reiseutgifter eller husleie. Da hun ankom Hong Kong, ble hun umiddelbart kastet for ulvene. Ungjenta gjennomgikk ufattelige lidelser i hendene på sine halliker og kunder. Hun hadde sin første seksuelle erfaring med disse mennene, og måtte betjene 8–10 menn daglig. Ung og uerfaren som hun var, hadde hun ingen mulighet til å unnslippe, og tvang seg sjøl til å gjennomføre det halliken forlangte av henne. Til slutt klarte hun altså å rømme fra bordellet til Asia Pacific Mission. Hun fortalte oss at der var mange andre filippinske kvinner i samme håpløse situasjon bare i Hong Kong. Når vi vet hvor mange filippinske kvinner som drar ut for å jobbe i utlandet, vet vi også at et uendelig stort antall kvinner opplever liknende ting.

Lurt og tvunget

Sexhandel er den systematiske og organiserte transporten av kvinner og barn med sex som betaling som formål. Enten sexhandelen foregår innenlands eller på tvers av grenser utsetter den kvinner og barn for grovt slaveri, utbytting og følelsesmessig og fysisk mishandling.

Rekrutteringen til sexhandelen forgår på ulike vis, gjennom ekteskapshandelen eller via direkte bortføring, og ikke minst; innenfor rekrutteringsprosessen for vanlig arbeid enten innenlands eller i utlandet. Bakmennenes arbeidsmetoder her er å love kvinnene arbeid som hushjelper, fabrikkarbeidere eller underholdningsarbeider, med god lønn og gode arbeidsforhold. Kvinner og barn, de fleste fra distriktene, blir rekruttert til å jobbe på lokale turiststeder, på bordeller, fabrikker med harde arbeidsvilkår eller husarbeid i de filippinske byene eller i utlandet. Kjente mottakerland for sexhandelens ofre er for eksempel Australia, Tyskland, USA, Japan, Malaysia, Singapore, Hong Kong, Taiwan, New Zealand og Midt-Østen.

Videresalg av kvinner

Gabriela har mottatt rapporter om filippinske kvinner som har vært lovet vanlige jobber i Canada, og som har endt opp som nakendansere eller som «fangdansere», der de må sitte nakne på menns fang og danse. I 1995 fikk vi rapporter om 150 filippinske kvinner som ble solgt for sex i Nigeria, mens fem filippinske kvinner rømte fra et bordell i Malaysia i januar 1996. Alle hadde blitt rekruttert til å jobbe som hushjelper, ekspeditører eller fabrikkarbeidere. Det er også rapportert om kvinner som har blitt ansatt som hushjelper, voldtatt av arbeidsgiver og deretter solgt eller leid ut til andre menn. I Japan jobber anslagsvis 150.000 asiatiske kvinner, de fleste filippinske eller thailandske som underholdere eller kommersielle sexarbeidere. I juni 1998 ble det rapportert om seks filippinske kvinner som ble solgt for sex til Nigeria, etter å ha blitt lovet jobber i Tyskland. Det er også rapportert om talløse hushjelper i Saudi-Arabia som er blitt tvunget til prostitusjon. Enda verre er det at avisene også kan melde om at filippinske ambassadeansatte har vært involvert i prostitusjonsvirksomhet og andre seksuelle overgrep mot filippinske kvinner som søkte tilflukt i velferdssentre tilknyttet ambassadene i utlandet.

Menneskehandlerne dobler sin profitt ved å selge kvinner om og om igjen. I Japan kan en bakmann videreselge en kvinne til andre bordeller for to ganger den opprinnelige prisen. Å leie ut en kvinne er også en måte å øke profitten. På månedsbasis kan en kvinne leies ut for 16.000 til 60.000 kroner.

Å holde kvinner i gjeldsslaveri er også en metode å sikre seg profitt på for bakmennene. For å bli i stand til å betale de 150.000 til 180.000 kronene de blir avkrevd ved ankomst Australia må kvinner som blir brakt dit for prostitusjon betjene rundt 200 menn (til stykkpris av 450 kroner) hver dag i to måneder, eller ti menn daglig i fire år.

Bruder til salgs

Sjøl om ekteskapsbyråene er blitt forbudt på Filippinene, er de likevel blitt mer effektive til å handle med kvinner. En rekke internettsider har bilder av unge kvinner, med navn, drømmer og andre personlige opplysninger. Med et tasteklikk kan interesserte menn mot en liten avgift skaffe seg informasjon om kvinner som de kan beile til og gifte seg med. I USA og mange europeiske land er kjøp og salg av bruder lovlig. Aviser annonserer med at asiatiske kvinner er vakre, trofaste, kjælne og sexy, blide og hjemmekjære, flittige, forsiktige med penger og avhengige. Kvinner av ulik alder prises ulikt, som kommersielle varemerker. For ytterligere å tiltrekke kjøpere tilbyr til og med enkelte byråer en måneds prøveperiode, som en slags 30 dagers garanti.

Samtidig som det finnes en del vellykka ekteskap som får mye publisitet, er det også rapportert mange tilfeller av følelsesmessig, fysisk og seksuell mishandling som kvinner i arrangerte, blandete ekteskap opplever. Historiene til disse kvinnene handler om hardt arbeid i avsides, snødekte områder i tilfeller der deres ektemenn er bønder. Det handler om kultursjokk, isolasjon, språkbarrierer, prostitusjon, hjemmevold, og drap. Vi kjenner også til flere tilfeller av filippinske postordrebruder som er blitt solgt videre av sin ektemann til andre menn.

Gabriela Network i New York rapporterer at rundt 5.000 filippinske kvinner årlig kommer til USA som postordrebruder. I Australia er der anslagsvis 20.000 filippinske postordrebruder. Offisielle australske statistikker viser at filippinske kvinner har seks prosent større risiko enn australske kvinner for å bli mishandlet av sin mann. I Australia brukes også «seriesponsing» som rekrutteringsmetode: En kvinne blir «sponset» økonomisk inn i Australia av en potensiell ektemann. Hvis forholdet ikke fungerer, blir det avsluttet, og mannen henter en ny kvinne. Vi vet om en australsk mann som har sponset så mange som sju kvinner på denne måten.

Til tross for de alarmerende tilfellene av utbytting, blir likevel stadig flere filippinske kvinner tiltrukket av dette systemet for ekteskapsannonsering, fordi de ser det som en sjanse til å skaffe seg et bedre liv.

Rapporter om vold mot utvandrede filippinske kvinner fortsetter å dukke opp i avisene våre. Migrante International, en organisasjon for filippinske utvandrere, registrerte 40.000 tilfeller av overgrep mot filippinske kvinnelige utvandrere i 1995. Ifølge avisene ankommer det to døde utenlandsarbeidere daglig til flyplassen i Manila. Bare på de ni månedene fra januar til september i 1998 døde mer enn 500 utenlandsarbeidere.

Bakmenn

Antallet filippinske kvinner som blir solgt i prostitusjon forblir et anslag, ettersom kvinner tier om sin lidelse av frykt for represalier eller stigmatisering. I mellomtiden håver alle bakmennene som er involvert i den blomstrende internasjonale sex-handelen inn enorme profitter. Det gjelder både dem som rekrutterer kvinnene, ekteskapsformidlere og hallikene. Også den filippinske regjeringen profitterer stort på det enorme sex-salget. Regjeringen opptrer i dag som den best organiserte halliken for salg av filippinske kvinner og barn. Bare i 1997 utgjorde bidrag fra utenlandsarbeiderne ca. 52 millioner kroner. Faktisk har 40 prosent av nettoinntektene kommet fra utenlandsarbeiderne helt siden 1991. Når vi vet at kvinneandelen av dem som reiser ut var 54 prosent i 1997, er det opplagt at profitten fra kvinners kropper og arbeidskraft tjener som en regelrett livbøye for den synkende filippinske økonomien.

Turisme

Også turismen har lagt forholdene til rette for og oppmuntret til økt handel med kvinner og barn. Turismen er en sentral inntektskilde for dollar, bare overgått av inntektene fra frihandelssonene. Fra 1992 til 1997 økte dollarinntektene fra turismen med 256,3 prosent, fra 842 millioner dollar til 3 milliarder. Antall turister som kom til landet ble doblet, fra 1,153 millioner i 1992 til 2,2, millioner i 1997.

Til tross for at regjeringa benekter at deres turistprogram oppmuntrer til prostitusjon, er det et ubestridelig faktum at de 600.000 prostituerte kvinnene og barna man anslår finnes i landet, i hovedsak er spredt rundt i turistområdene. Regjeringa legaliserer også bokstavelig talt prostitusjon ved å innføre lisenser for såkalte kommersielle sex-arbeidere og «Guest Relations Offisers», og til foretak som ansetter disse kvinnene. Flyplasser og havner som blir bygd rundt omkring i landet for å lette innreise og utreise for turistene tjener også som inn- og utreiseporter for sexhandel.

Baser for USA

Ut fra dette er det lett å forstå hvorfor de styrende fra nasjonalt ned til lokalt nivå presser på for å få vedtatt Visiting Forces Agreement (VFA), en avtale som ble ratifisert i 1999, og som tillater USA fri bruk av våre havner, land og vann til militære formål. VFA skaffer ikke bare regjeringa støtte fra USA, men lover også så vel lukrative forretninger som etablering av «hvile- og rekreasjonssentre». Disse forventes å bli etablert i tilknytning til de drøyt 22 havnene over hele landet som skal åpnes for amerikanske tropper. Erfaringen fra byene Angeles og Olangopo da USA hadde baser der, var at hvile- og rekreasjonsindustrien utgjorde hoveddelen av inntektene. Dermed var disse to byene i stand til å leve av prostitusjonen til kvinnene og barna i denne «industrien».

Levekårene tynes

Estradaregimet har vist seg ikke å skille seg fra sine forgjengere når det gjelder å legge seg flate for interessene til USA-imperialismen, multinasjonale selskaper og lokale eliter. Regimet fortsetter det økonomiske programmet som er eksportorientert, avhengig av import og drevet av gjeld. Under globaliseringens fane har politikken med liberalisering, privatisering og deregulering bare forverra krisa i den halvkoloniale og halvføydale økonomien, og økt fattigdommen og lidelsene til det filippinske folket, særlig kvinnene.

Arbeidsløsheten for kvinnene øker. Kvinnene er de første som blir sagt opp i fabrikker og på offentlige arbeidsplasser. Daglig minimumslønn på rundt 50 kroner i Metro Manila er langt under det faktiske levekostnadene på 90 kroner som trengs for å dekke grunnbehovene til en familie på seks.

I jordbruksområdene blir bondefamilier drevet vekk fra sine tradisjonelle forsørgelsesmetoder når store landområder blir lagt om til produksjon av eksportavlinger, kommersiell drift og turisme-formål. Militariseringa av landsbygda for å rydde plass for regjeringas utviklingsprogram og privat landspekulasjon presser bondefamilier til byene, der kvinner og barn blir lette ofre for prostitusjon og sexhandel.

Statlig hallik

Ettersom den filippinske økonomien stadig forverres, og tusenvis av kvinner mister jobbene, vil handelen med kvinner fortsette å blomstre. Ved å tillate og opprettholde denne type arbeidsmarked, samt arbeidseksportprogrammet og turismeprogrammet, som begge er tett knyttet til salg av kvinners kropper og seksualitet, blir den filippinske regjeringa den største og mektigste halliken. Ved å oppmuntre emigrasjonsindustrien utøver regjeringen den største forbrytelsen; statlig seksualisert vold.

Menneskehandlerne, inkludert disse som kjøper kvinnenes kropper, må bli straffet. Ofrene må få hjelp. Men det største ansvaret hviler på dem som har skapt forholdene som framelsker prostitusjonen, og som i realiteten tjener på den.

Mottakerlandene, som USA, Japan og europeiske land, bør heller ikke snike seg unna ansvaret. Tross alt er det deres politikk som har sendt nasjoner inn i fattigdom, rasert vår økonomi, ødelagt miljøet vårt, sugd ut superprofitt fra vår billige arbeidskraft, påført oss kriger, konflikter og spenninger mellom folkegrupper, og støttet diktaturer i våre land: Alt dette utgjør de underliggende årsaker som driver kvinner og barn inn i menneskehandlernes ventende armer. Disse landene profitterer også direkte på kjøtthandelen: Anslag viser at sexhandelen bidrar med mellom to til 14 prosent av et lands bruttonasjonalprodukt. På verdensbasis blir inntekten på sexhandelen anslått til 17 milliarder dollar årlig.

Purple Rose Campaign

Det er med utgangspunkt i denne situasjonen at Gabriela har tatt initiativ til en internasjonal kampanje mot sexhandel med filippinske kvinner og barn. Purple Rose Campaign er en global kampanje for å avsløre og bekjempe sexhandelen og profittørene. Et av aspektene ved kampanjen er å spre Purple Rose-nålen, en stilisert rose med lilla farge. Vi har valgt den lillafargete rosa som vårt symbol, fordi en lillafarget rose ikke eksisterer for sin egen skyld, men er kunstig skapt for at andre skal glede seg over og tjene penger på den. Kvinner og barn som er ofre for sexhandelen, mange av dem fra den tredje verden, er blitt gjort eksotiske på samme måte som disse rosene. De er også redusert til å bli kun objekter for andres glede, og inntektskilder for andre.

Ved å bære den fiolette rosen blir du en del av den globale kampanjen mot sexhandel. For den fiolette rosen er ikke bare et symbol på den det økende antall ofre for kvinnehandelen, men også et symbol på motstand.

Kampanjen tar ikke bare mål av seg til å organisere motstanderne av kvinnehandelen, men enda viktigere; å involvere ofrene sjøl i kampanjen. Vårt mål er å få ofre og potensielle ofre – kanskje vår venninne, vår nabo, vår søster, alle kvinner – til sjøl å gå i bresjen for kampen mot den globale sex-handelen med kvinner og barn.

På denne måten blir Purple Rose Campaign et vitnemål på vår motstand mot seksuelt slaveri. Den viser forbindelsen mellom den økende prostitusjonen og kvinnehandelen og imperialistisk globalisering.

Du kan lese mer om Purple Rose Campaign på http://www.shaman.drak.net/silver/purplerose.html. Mer informasjon om Gabriela finner du på http://members.tripod.com/%7Egabriela_p/ og på http://www.gabnet.org/

av Tore Sivertsen

For fem år siden skrev jeg en dobbeltkronikk i Klassekampen («Hvorfor gikk det ikke» og «Hva gjør vi nå», juni 1995). Der reiste jeg tvil om Marx’ slutning at sosialismen med nødvendighet vil seire over kapitalismen. Jeg påpekte at denne slutningen var basert på at han mente sosialismens samfunnsmessig styrte planøkonomi ville frigjøre de moderne produktivkreftene, og dermed være kapitalismen overlegen som produksjonsforhold. Ut fra erfaringene til nå kom jeg til at denne antagelsen er tvilsom, spesielt på grunn av vanskene med å planlegge teknologisk utvikling. Sosialismens framtidige seier er da ikke så opplagt som Marx mente, og jeg konkluderte med at vi måtte belage oss på å leve med kapitalismen – og slåss mot den – på ubestemt tid.

Jeg fikk grundige svar; fra Kjell Underlid, Jan Steinholt og Pål Steigan. Siden har jeg diskutert spørsmålet med mange andre kloke folk. Dessverre har ingen til nå overbevist meg om at resonnementet er galt. Og spørsmålet er viktig. Derfor tar jeg nå debatten opp igjen. Og, for ordens skyld; jeg tar den opp på vegne av meg sjøl, ikke på vegne av AKP. Flertallet er trolig uenige med meg, både i AKP og RV.

I arbeidsfolks interesse

I 1995 påpekte Kjell Underlid at jeg syntes å ha glemt klassestandpunket når jeg diskuterte planøkonomiens styrker og svakheter. Jeg stilte ikke spørsmålet «fordelaktig/ ufordelaktig for hvem?». Enig. Grunnen var at jeg regnet det som unødvendig. For meg er det åpenbart at det er arbeidsfolk som tjener på en planøkonomi utfra samfunnets felles behov. Den frie konkurransen tjener vinnerne, de sterke og rike; og rammer de fattige. I verdensmålestokk er det de fattigste som møter nøden og sulten, det er de fattigste kvinnene som må prostituere seg. Planøkonomi kan gi trygghet og sikre basisbehovene, og det må være i arbeiderklassens interesse. Logikken bekreftes av erfaringene fra Sovjet, Kina, Cuba og andre steder. I utgangspunktet fattige land, som på kort tid og under harde angrep fra omverdenen sikret nesten hele befolkningen mat, klær, hus, helsestell og grunnleggende utdanning.

Samfunnsmessig planøkonomi er i arbeiderklassens og vanlige folks interesse, så sant den fungerer. Derfor har sosialistiske ideer i alle land stått sterkest i arbeiderklassen. Derfor er jeg og mange andre sosialister. Trolig var det også derfor Marx var det. Et klassespørsmål, ja. Og en kamp for menneskeretter, og humanisme. For det gode, om en vil.

Dette leder fram til en annen kritikk jeg er blitt møtt med, både av Underlid, Steinholt, Steigan og andre: At jeg syntes å gi opp kampen for sosialismen, fordi den har mislyktes til nå. Den kritikken er jeg også enig i, slik jeg formulerte meg i 1995. Siden planøkonomi og sosialisme faktisk må være til fordel for flertallet av menneskeheten, kan vi ikke slutte å slåss for det, så lenge vi ikke ser noe bedre alternativ. Men hvordan er mulighetene for å seire? Hvilke odds har kampen? Det var det spørsmålet Marx mente å ha et vitenskapelig svar på, og som var hovedpoenget i debatten jeg reiste. Og det er et annet spørsmål.

Produktivkreftenes makt

Skal vi behandle Marx’ teorier med vitenskapelig respekt, må vi kunne se kritisk og uavhengig på hver del av teoriene, så sant delene ikke har ugjendrivelig logisk sammenheng. En del som etter mitt syn har tålt alle angrep, er hovedprinsippene i den historiske materialismen: Den grunnleggende drivkrafta i historien er produktivkreftenes utvikling. Det avgjørende for om en type produksjonsforhold overlever kriser og opprør eller går under og blir erstattet av en ny type; det er hvilken av de to typene som best fremmer produktivkreftenes utvikling på det tidspunktet i historien. Så lenge produksjonsforholdene er tilpasset produktivkreftenes nivå, er de tross alt stabile. Derfor ble nesten alle middelalderens bondeopprør knust. Og de som seiret, førte bare til et nytt kongedynasti.

Hvorfor er det sånn? Hvorfor kan vi ikke, slik en del i miljøbevegelsen hevder, legge mindre vekt på produksjon og vekst, og slippe denne «tvangstrøya» fra produktivkreftene? Svaret er dessverre enkelt. Tenk på enhver situasjon der en type produksjonsforhold har vunnet fram i noen land, mens andre områder lever med en annen type. Da vil den sida der produksjonskapasitet og teknologi vokser fortest, ha avgjørende fordeler. Handelsmessig, fordi de produserer best og billigst. Og – ikke minst – militært. Teknologisk og produksjonsmessig styrke bestemmer riktignok ikke alt i en krig. Både Vietnamkrigen og krigen i Afghanistan er påminnelser om det. Men blir den teknologiske og produktive forskjellen for massiv, da er det militære utfallet gitt. Og blir forskjellen i produksjonseffektivitet og teknologi stor nok, da kan det også røyne på i indre styrke for det samfunnet som ligger etter.

Dessverre er det ikke gitt at det er de mest rettferdige og humane produksjonsforholdene som vinner. De antikke slavesamfunnene avløste eller underkuet til dels mer egalitære ætte- og stammesamfunn. Det førte til mange slaveopprør, men slavesamfunnene besto i mange hundre år. Deres styrke var basert på harde økonomiske realiteter.

Marx forsto dette. Derfor mente han at sosialismen bare kunne seire om den reelt frigjorde produktivkreftene. Sjøl kom han til at den ville gjøre det, at moderne produktivkrefter på hans tid faktisk hadde nådd et nivå der kapitalismen var et hinder for videre utvikling, og at sosialismen kunne fjerne disse hindrene. Dette var hans konklusjon på en konkret analyse. Den følger ikke med nødvendighet av den historiske materialismen som prinsipp. Spørsmålet er om han hadde rett, i den konkrete vurderingen.

Hvorfor gikk det ikke?

I dag har sosialismen gått under eller blitt oppgitt i de fleste tidligere sosialistiske land. Hvorfor? Var imperialismen ennå for sterk, og knuste forsøkene til slutt? Var det først og fremst politiske feil fra kommunistpartiene? Var problemet at alle forsøkene startet i tilbakeliggende land? Eller dreide alt seg om virkningen av manglende demokrati, stalinismens overgrep og kulturrevolusjonens galskap? Alle disse forklaringene har noe for seg. Men jeg tror også vi er nødt til å se på planøkonomiens faktiske styrker og svakheter, som produksjonsforhold. Ikke bare fra et klasseperspektiv, men i evne til å frigjøre produktivkreftene.

Da hjelper det heller ikke å stille spørsmålet «Planøkonomi – for hvem?», slik Pål Steigan gjorde i en artikkel i Røde Fane, der han påpekte at mange kapitalistiske land har brukt statlig planlegging, i kapitalens interesse. For dette er planlegging som supplement til kapitalismen, innenfor rammen av styring ut fra konkurranse og profitt. Basisen forblir kapitalismens lover, på godt og vondt. Reell samfunnsmessig planøkonomi betyr derimot en planmessig utvikling av produksjonen ut fra flertallets interesser. Det er den type planleggingsevne – til å frigjøre produktivkreftene – spørsmålet dreier seg om. At en slik reell planøkonomi, hvis den fungerer, vil være et gode for arbeiderklassens og vanlige folks interesser, det er vi enige om. Men må det gode seire?

Hvilke erfaringer har vi?

Marx’ og Engels’ hovedargumenter for at en sosialistisk planøkonomi ville være kapitalismen overlegen som produksjonssystem var:

• At den ville gjøre slutt på sløseriet som lå i de tilbakevendende overproduksjonskrisene og i de herskende klassenes «vanvittige luksusforbruk».
• At «anarkiet i den samfunnsmessige produksjonen ville bli erstattet med planmessig og bevisst organisasjon» og at «en samfunnsmessig produksjon etter forut fastsatte planer» dermed ville bli mulig.

Hvordan har virkeligheten blitt, til nå? Sovjet gjorde etter mitt syn et reelt forsøk på å bygge en samfunnsmessig planøkonomi, iallfall til godt etter annen verdenskrig. Politisk degenererte Sovjet ganske fort til partidiktatur, og etterhvert til en politistat og et nomenklatur-klassesamfunn. Viktige trekk ved plansystemet bestod likevel lenge. Kina gjorde også et seriøst forsøk, iallfall til sist i 70-åra. Etter hvert vant andre linjer fram, som helt har endret den kinesiske økonomien. Forsøkene som ble gjort i mange mindre land, er verre å vurdere, fordi de reelt var såpass avhengige av de to store. Men Sovjet og Kina gir oss to eksempler med minst 30 års forsøk på samfunnsmessig planøkonomi med sosialistiske mål, i to ganske forskjellige land. Hvordan var egentlig resultatene? Og nå snakker jeg ikke om de sosiale resultatene, om fordelene for arbeiderklassen. Jeg snakker om resultatene målt i økonomisk og teknologisk utvikling, om evne til å frigjøre produktivkreftene.

Imponerende resultater

Resultatene var mye bedre enn dagens nyfrelste kapitalismeprofeter vil innrømme. Femårsplanene forandret Sovjet med en fart som forbløffet verden. Landet ble en industrinasjon på 20 år, sto i mot Tysklands angrep, og ble gjenreist i høyt tempo. I 50- og 60-åra kunne deler av teknologien konkurrere med USAs. Kina hadde også en imponerende utvikling i sine første 30 år, til tross for feilskjærene i «det store spranget» og problemene i kulturrevolusjonen. Det «økonomiske underet» i dagens Kina bygger i stor grad på grunnlaget fra Maos tid.

Hva muliggjorde disse gode resultatene? To faktorer er veldig tydelige. Den ene er evnen til å mobilisere hele befolkningen, ved en blanding av politisk overbevisning og kommando. Den andre er nettopp det Marx nevnte: Det var en «produksjon etter forut fastsatte planer» ved hjelp av en «planmessig og bevisst organisasjon». Å legge en konkret plan for industriell oppbygning, og bruke hele statsapparatets styrke til å gjennomføre den, viste seg meget effektivt. Mye tyder på at en del av disse erfaringene er allmenngyldige for land som skal prøve å ta igjen en mer utviklet verdensøkonomi. Andre fattige land, først og fremst i Asia, som helt eller delvis har klart dette, har også brukt plan og styring ved hjelp av statsapparatet. I dette lyset blir dagens IMF-politikk direkte grotesk. Den er en oppskrift for fortsatt underutvikling i fattige land.

Planøkonomiens problemer

Så mye for de positive erfaringene. Hva med de negative? Det som oftest blir trukket fram fra Sovjet, er problemene med tilpasning av produksjonen til behovet, spesielt i forbruksvaremarkedet. Vi kjenner alle beskrivelsene av butikk-køene, og historiene om produksjon av store spiker for å fylle planmålet i kilo. Disse problemene var reelle. Men de var også åpent vitset med, diskutert og analysert. Det ble høstet mye erfaring og utviklet interessant teori: Bevisst bruk av kombinasjonen plan/marked, mekanismer for løpende korrigering av planen, bruk av datateknologi; her er diverse muligheter. Noen av problemene var nok også spesielle for Sovjet, spesielt på landbruks- og matvareområdet. Kina, som hadde en annen bakgrunn, var mindre preget av traurige butikk-køer. I strid med alminnelig oppfatning tror jeg faktisk ikke at dette problemet er det vanskeligste for en samfunnsmessig planøkonomi.

Et større problem er arbeidsproduktiviteten. Både i sovjetisk og kinesisk industri ble produktiviteten liggende langt etter i forhold til tilsvarende fabrikker i kapitalistiske land. Noen mener at hovedårsaken var at planøkonomiene ikke kunne eller ville bruke arbeidsløsheten som middel. Jeg tror dette synspunktet er for enkelt. Den viktigste faktoren i produktiviteten er ikke hvor hardt folk jobber, selv om det er viktig nok. Den viktigste faktoren er den teknologiske utviklingen, bruken av stadig bedre maskiner for å øke produksjonen pr. ansatt. Under kapitalismen blir denne rasjonaliseringen tvunget fram av økonomiske lover. I en sosialistisk planøkonomi må rasjonaliseringene gjøres etter plan. Rasjonalisering betyr ofte vraking av brukbare fabrikker, rasering av lokalsamfunn, flytting og arbeidsløshet for folk. Derfor kan sosialistiske samfunn ha en sterk tendens til å holde igjen på dette området; og tendensen kan bli sterkere jo mer demokratisk samfunnet er. Under kapitalismen har man ikke noe valg. Det er umenneskelig, men det utvikler produktiviteten.

[Merknad: I papirutgaven var det en feil i dette avsnittet. Den er korrigert her, og i papirutgaven av Røde Fane nr 2b.]

Den uregjerlige teknologien

Det største problemet for en sosialistisk planøkonomi, på lengre sikt, tror jeg imidlertid ligger enda dypere: I problemet med å planlegge teknologisk utvikling. Ny teknologisk utvikling er i stor grad uforutsigbar. En vet ikke hva som vil bli oppfunnet før det faktisk skjer. En vet heller ikke hva som vil få praktisk betydning, eller når utviklingen av en bestemt teknologi stopper opp. Hvem gjettet i 1960 at passasjerflyteknologien i hovedsak skulle slutte å utvikle seg videre? Ikke de som satset på overlydsfly iallfall. Hvem gjettet i 1980 at pc-en skulle bli det totalt dominerende datamaskinprodukt mindre enn 10 år etter? Ikke folkene i Norsk Data iallfall. Slike overraskelser fører til at store verdier sløses bort, og noen taper mye penger; men for kapitalismen er det ikke noe problem. Nettopp fordi systemet styres blindt etter profitt tilpasser det seg ganske raskt, ofte uten at noen forstår hva som skjer før etterpå. For en sosialistisk planøkonomi er dette mye verre. Hvordan skal en planlegge utviklingen av teknologi og produksjon når ingen veit hvor en skal hen?

Betydde dette problemet noe for sammenbruddene og degenereringen av planøkonomiene i Sovjet og Kina? Det er vanskelig å si sikkert. Når Sovjet fra 60-åra etter hvert ble liggende håpløst etter vesten teknologisk, kan det ha flere årsaker. Ufriheten og det stivbeinte systemet betydde nok mye, den nye overklassens snylting kan også ha gått ut over skaperkraften blant folk. I Kina betydde kulturrevolusjonens forakt for intellektuelt arbeid sitt, og de lå lenger etter fra start. Jeg kan likevel ikke fri meg fra tanken at problemet med å planlegge det uforutsigbare bidro til svikten, særlig i datateknologisk utvikling.

Det store dilemmaet

Min konklusjon er derfor at en sosialistisk, samfunnsmessig planøkonomi har vist seg å ha noen overlegne trekk som produksjonssystem, i tråd med Marx resonnement: Den muliggjør planmessig industriutvikling og en samlet mobilisering av befolkningen. Men motsatt har den anarkistiske, profittbaserte kapitalismen noen andre fordeler, først og fremst i utviklingen av produktivitet og teknologi. Disse fordelene er knyttet til uforutsigbarheten ved teknologisk utvikling, og til brutaliteten og planløsheten i profittsystemet. Sosialismens overlegenhet i evne til å frigjøre produktivkreftene er derfor ikke så opplagt som Marx antok. Og dette vil gjelde alle former for sosialistisk planøkonomi, enten den er ledet despotisk eller gjennom et reelt fungerende sosialistisk demokrati.

Er det slik, betyr det at sosialismens og kommunismens seier over kapitalismen ikke er noen historisk nødvendighet. Likevel argumenterte jeg i innledningen til artikkelen for å fortsette å kjempe for en sosialistisk planøkonomi; fordi en slik økonomi, demokratisk planstyrt ut fra flertallets og samfunnets behov, åpenbart er i arbeiderklassens og vanlige folks interesse.

Dette er et dilemma. Hvordan kan en opprettholde en kompromissløs klassekamp og kamp for sosialismen, hvis en ikke kan stole på at denne kampen vil føre til seier? Avvæpner ikke mitt standpunkt hele den revolusjonære bevegelsen, og må det ikke føre til at en oppgir hele kampen og ender opp med en sosialdemokratisk tilpasningslinje? Jan Steinholt påpekte dette dilemmaet i et hudflettende svar til meg i KK for fem år sida, og flere har gjort det siden.

Sosialdemokratiet har ingen løsning

Jeg forstår og har sans for disse innvendingene, og har ikke noe enkelt svar på dem. Men noen tanker har jeg gjort meg. For å ta det siste først: Er mitt standpunkt et argument for sosialdemokratiet? Etter mitt syn, nei. Sosialdemokratiets ide er basert på at det er mulig å gjøre kapitalismen menneskelig, ved å regulere den gjennom statsapparet. Til støtte for denne ideen påpeker sosialdemokrater alle de godene arbeiderklassen har oppnådd, særlig i Norge og andre vesteuropeiske land. Problemet er at de glemmer hva som gjør kapitalismen til kapitalisme. Det er sjølve den blinde profittjakta som gir kapitalismen dens styrke, derfor kan den heller aldri bli varig «snill» eller «human».

De godene arbeiderklassen i rike industriland har vunnet, er delvis et resultat av produksjonsnivået og av utbyttingen av fattigere områder. Litt av imperialismens rikdommer har dryppet på vanlige folk. Men først og fremst er godene et resultat av klassekamp, på to plan: Den direkte kampen arbeiderklassen i våre egne land har ført, gjennom fagforeninger og på andre måter. Og revolusjonene i Sovjet, Kina og andre land. Det samme gjelder de fordeler folk i den tredje verden tross alt har klart å vinne.

Eksistensen av de (mer og mindre) sosialistiske landene tvang kapitalistene i resten av verden til kompromisser, for å unngå at revolusjonene skulle spre seg. Etter hvert som sosialismen degenererte

Ofrer jeg drømmen?

Kommunister og revolusjonære sosialister har ikke bare vært avgjørende for klassekampens vilkår gjennom de store sosialistiske revolusjonene. Også i den daglige klassekampen i de kapitalistiske landene og i den tredje verden har revolusjonære av ulike avskygninger hele tida gått i spissen; med mot, stahet og offervilje. Jeg er enig i at en del av denne staheten har kommet fra vissheten om at vi var del av en stor historisk prosess som til sist ville seire. Troen på sosialismens uunngåelige seier har dermed vært en materiell historisk kraft i halvannet århundre. Hvorfor i alle dager vil jeg undergrave den?

For det første fordi jeg mener vi er pent nødt. Hvis resonnementet faktisk ikke henger sammen, så må vi innrømme det. Holder vi fast på et grunnlag som ikke holder, har vi i lengda ikke mulighet til å mobilisere noen. For det andre, så sier jeg ikke at sosialismen ikke kan seire. Jeg sier bare at den sosialistiske planøkonomien har åpenbare svakheter i forhold til kapitalismen, i evnen til å frigjøre teknologisk utvikling. Det forandrer ikke sosialismens sterke sider; som det eneste alternativ vi kan se i dag som gir mulighet for bedre og mer rettferdige samfunn, det eneste vi ser som kan stanse kapitalismens onde sirkel av overproduksjon, arbeidsløshet, krig og sult.

Men det betyr at vi må være villig til å diskutere både de sterke og de svake sidene. Vi må kjenne og være forberedt på begge deler, både i kampen for sosialismen og når og hvis noen igjen får mulighet til å bygge sosialistiske land. Det å bygge sosialismen kan økonomisk sett vise seg å være arbeid i motbakke, på ganske lang sikt: Omliggende kapitalistiske land vil kanskje ha fordeler som befolkningen i sosialistiske land må jobbe hardt for å kompensere. Det kan bety at andre trekk ved det sosialistiske samfunnet kan bli mer avgjørende. Skal folk tåle å leve med en teknologisk underlegenhet, må de oppleve at de lever i et mer rettferdig samfunn, som det er verdt å kjempe for. Da må blant annet sosialistisk demokrati, ytringsfrihet og rettssikkerhet være reelle. Det nytter mindre å la hensikten hellige midlet, hvis sosialismen er et økonomisk motbakkeprosjekt som er varig avhengig av folkeflertallets lojalitet og engasjement.

Klassekampen fortsetter

Noen har hevdet at når jeg trekker Marx’ argument for sosialismen og kommunismens uunngåelige seier i tvil, så støtter jeg samtidig ideen om at kapitalismen vil «vare evig». Det er jeg ikke enig i. Menneskeheten vil neppe leve evig, men vi kan håpe arten vil bestå lenge, kanskje i flere millioner år. Den kan også dø ut langt raskere enn det. Menneskenes samfunns- og produksjonsforhold har i historisk tid avløst hverandre med langt kortere tidsintervall, i størrelsesorden noen hundre til noen tusen år. Som alle andre historiske hendelser har disse omslagene vært lettest å analysere i ettertid. Jeg er overbevist om at det vi kaller kapitalisme og imperialisme vil bli avløst av noe nytt, før eller siden. Av hva, og hvordan det vil skje, det veit vi simpelthen ikke. Men vi må forholde oss til verden ut fra det vi kjenner. Og i dag er det mest menneskelige alternativ til kapitalismens barbari jeg kan se en verden av samarbeidende land organisert som demokratiske, sosialistiske planøkonomier, med kommunistiske fordelings- og samfunnsprinsipper som rettesnor og mål.

Så lenge vi ikke kan se noe bedre, må vi fortsette å slåss for en slik verden, og mobilisere folk for det. Skal vi klare det, må vi ikke lure oss sjøl eller andre til å tro at kampen er lettere enn den er, eller at seieren er viss når vi ikke kan vise at den er det. Kanskje vil vi likevel lykkes. Eller kanskje vil vår kamp bare bremse kapitalismens verste herjinger, og bidra til å forsvare de undertrykte klassenes interesser. Til det hele vokser over i en annen, ny samfunnsorganisering vi i dag ikke kan forestille oss, og ikke har noe navn på. Vi kan ikke legge ned kampen for et bedre samfunn av den grunn. Like lite som legevitenskapen kan gi opp kampen mot kreftsjukdommene selv om den kanskje aldri kan fjerne dem.

Et slikt grunnlag for revolusjonært arbeid, som ikke kan love noen sikker seier, er kanskje vanskelig å mobilisere på. Men det kan også bidra til å rense lufta og klare tankene. Jeg tror den viktigste basisen for oppslutningen om revolusjonære organisasjoner alltid har vært vår evne og vilje til å lede klassekampen. Og klassekampen vil fortsette, så lenge klassesamfunn består. Kanskje vil en mer nøktern holdning til oddsen heller styrke kampen på lang sikt.

Jeg påtar meg ikke å spå. Jeg har bare kommet til at Marx argumenter for sosialismens uunngåelige seier er for svake, og det må vi se i kvitøyet og ta opp til diskusjon.

Les en kommentar her.

av Erling Folkvord og Espen Mathiesen

Litt etter midnatt tirsdag 29. november 1994 var NEI-seieren et faktum. Stemninga sto i taket der nei-folk var samla – fra Lindesnes til Nordkapp. De mange deltakerne på Nei til EUs valgvake i Oslo Spektrum ga en glad, sliten og rørt Anne Enger Lahnstein en velfortjent, tillitsfull og langvarig hyllest. Lahnstein hadde stått midt i skuddlinja gjennom hele høsten, og folk mente hun hadde vært modig og pålitelig.

36 timer seinere behandla Stortinget fire internasjonale avtaler som alle er bygd over de samme markedsliberalistiske fri-flyt-prinsippene som vi finner i Roma- og Maastrichttraktatene:

• Avtalen om verdens handelsorganisasjon (WTO), med en spire til overnasjonale organer
• Den internasjonale meieriavtalen
• Den internasjonale storfekjøttavtalen
• Avtalen om offentlige innkjøp

Før avstemninga anbefalte SPs hovedtaler, Marit Arnstad, å stemme ja. I sin begrunnelse skjøv hun – til manges overraskelse – partiprogrammet foran seg: «I SPs program for inneværende stortingsperiode står det klart at SP ønsker et internasjonalt regelverk for handel. En slik programforpliktelse er også utgangspunktet for at SP etter en samlet vurdering har valgt å gå inn for en ratifisering av den GATT/WTO-avtalen som nå foreligger». Det var nok flere enn en av deltakerne fra foregående SP-landsmøte som ble forundra over den utlegninga av partiprogrammet.

Med SV «tilbake i den politiske kvardagen»

SVs Paul Chaffey anbefalte å stemme ja til avtalene «i erkjennelsen av at valgmulighetene er små, og i erkjennelsen av at denne avtalen bør bli en plattform for krav om reformer i det internasjonale handelsregimet».

Det er nøyaktige samme prinsipielle argumentasjon som DNA brukte for å bli med i Europaunionen, for å forandre den innenfra. Kjellbjørg Lunde (SV) som også argumenterte for avtalene, ordla seg slik: «… og vi i SV er svært nøgde med resultatet av folkeavstemninga på måndag. Men no er vi tilbake i den politiske kvardagen, og nye krav blir stilte til oss alle. Det er no vi skal utnytte det beste i det nei som ble gitt på måndag».

Med stor tilfredshet – og dårlig skjult skadefryd over at de store Nei-partiene hadde vendt tilbake til den «politiske kvardagen» – argumenterte talerne fra DNA, Høyre og FrP for samme standpunkt.

Erling Folkvord sa i innlegget sitt blant annet at disse avtalene «markerer ein førebels verdsomfattande seier for marknadsliberalismen som styringsprinsipp for den internasjonale handelen og for det statlege økonomiske samkvemmet». Han trekte fram de omfattende protestene fra kommunestyrer og fylkesting som SV-representanten Inger Dag Steen hadde framheva i den forrige GATT-debatten i Stortinget i 1992. Og pekte også på at flertallet nå gikk på tvers av konklusjonen i en stortingsdebatt i 1980. Den gangen slo landbrukskomiteen – og Stortinget – fast «at nasjonal landbrukspolitikk som sådan ikke gjøres til gjenstand for internasjonale handelsforhandlinger».

Hele SPs gruppe stemte JA og sveik dermed de ideene som Anne Enger Lahnstein blei hylla for å ha forsvart bare 36 timer tidligere. Etter avstemninga oppsummerte presidenten at «ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og forslaget fra Rød Valgallianse bifaltes innstillingen med 128 mot 3 stemmer». Det var to utbrytere i SV – Jorunn Hageler og Magnar Sortåsløkken – som trossa partiledelsen og støtta RVs forslag.

Meire Maastricht – og meire moms

På landsstyremøte i DNA 11. desember 1994 la Thorbjørn Jagland stor vekt på at folkeavstemningsresultatet ikke skulle få noen innvirkning på regjeringas økonomiske politikk: «Jeg vil håpe at vi kan være enige om å følge de prinsippene som er nedfelt i Maastricht-traktaten om den økonomiske politikken. Vi kan nå ikke bli medlem av den økonomiske unionen. Men vi kan ensidig pålegge oss selv å følge samme politikk. Norge har ført en økonomisk politikk helt i samsvar med Maastricht-traktatens kriterier. Derfor går det bra. La oss fortsette med dette.» (Utheva her, red. av boka.)

Denne programerklæringa for den politiske hverdagen – som Jagland har satt punktlig ut i livet – var ikke til hinder for at Nei-partiene SV og Krf ti dager seinere sikra flertall i Stortinget for et DNA-forslag om å øke momsen med 3,5 milliarder kroner. Den var heller ikke til hinder for at framtredende NEI-politikere som Kjell Magne Bondevik (Krf) og Erik Solheim (SV) uttalte seg rosende – blant annet i VG – om hvordan statsminister Harlem Brundtland handterte nederlaget i folkeavstemninga. Samtidig engasjerte toppledelsen både i SP og SV seg for å få avvikla det organiserte grunnplanet i Nei til EU. Dette strevet mislyktes, heldigvis. Ved slutten av første kvartal 1997 har NTEU over 22.000 betalende medlemmer.

av Maryam Azimi

Jeg har ikke bare deg

Januar 1989, på toget fra Islamabad til Quetta
Til søsteren

Vær hilset, du,
mine øynes lys!
Jeg hører at du har født det barnet
du bar med deg i dekning,
slik at ditt ni måneder gamle problem er løst,
men at barnet du fødte kom dødt til denne verden.
Du sørger over barnet som ikke en gang kom til denne verden,
så spør jeg deg:
hva slags sorg er det du sørger,
hvordan kan du sørge en sorg som er bare din,
hvordan kan du kalle denne sorgen for bare din,
hvordan kan du kalle denne sorgen din for drepende
når andres barn, når talløse andre andres barn
blir drept av sult og bomber hver dag,
når tallet på drepte barn vokser fortere enn sorgen,
når den levende summen av kjærlighet,
når den levende summen av foreldrenes omsorg blir skutt,
kastet på bålet, hakket i biter!
Si meg,
hvorfor skulle du
og det dødfødte barnet ditt
telle mer for meg enn alle de andre
mødrene til døde barn og barn til døde mødre
bare i mitt eget land?

Det er så enkelt:
jeg har ikke bare deg.
Akkurat som deg har jeg alle de andre å tenke på.
Du har sorgen til alle de andre å sørge,
den gjentatte sorgen
til mødre som mistet en eller to eller alle,
i tillegg har du den doble sorgen
til moten som mistet barnet sitt delvis
da det gikk på en mine,
og som sang for dette ene barnet,
som trøster dette ene barnet med sanger, natt etter natt,
bare for å se ham, med sine egne øyne,
bli hengt en morgen.

Fra Inger Elisabeth Hansens forklaring

På toget fra Islamabad til Quetta er det mye støv. Maryam Azimi skrev dette diktet i støvet på toget fra Islamabad til Quetta. Hun reiste med toget i to døgn for å besøke søsteren som hadde født et dødfødt barn i dekning.

av Morten Falck

Nesten alle diskusjoner om det er mulig å endre dette jævlige samfunnet, kretser på ett eller annet vis rundt Oktoberrevolusjonen. Men uten kunnskaper vil diskusjonene gå i ring og ende blindt. Stefan Lindgrens biografi Lenin er ei bok i rett tid.

Tre dager etter Oktoberrevolusjonen ga Lenin et dekret om pressa. Han gjorde det klart at innstrammingene i pressefriheten var midlertidige. Så snart den nye makta var konsolidert, ville de bli erstattet av en lov som ville være «den videste og mest progressive på området». Lenin tenkte seg en stat der trykkefriheten var enormt utvidet, og typografiske hjelpemidler ble stilt til rådighet for alle som kunne samle et visst antall underskrifter.

Lenins drøm om den store ytringsfriheten blei knust av borgerkrigen og intervensjonskrigen. Det blei ikke setterier og trykkpresser til alle, men blodig terror og kamp for en bit brød. Hvem var denne arbeiderlederen med de store drømmene og den håndfaste praksisen? Det er snart 80 år siden han døde. Men ennå er bildet av ham preget av mytedannelser og sterke følelser. Når Gerhard Helskog forlanger anger, og «avslører» at Dagsavisens Tuva Gry Øyan har vært medlem av AKP, svarer hun med å rette en harmdirrende pekefinger mot «despoten» Lenin.

Lenin er viktig. Han er en portalfigur for vår tid, den første som ledet en seirende revolusjon og startet oppbygginga av et sosialistisk samfunn som skulle vare i flere tiår og prege verdenshistorien.

77 år etter Lenins død hersker kapitalismen mer uinnskrenket enn noen gang. Er det mulig å skape et rettferdig samfunn? Er sosialismen mulig eller bare en drøm? Og hvis den er mulig, hvordan vil den se ut? I disse tider ønsker alle seg en «demokratisk sosialisme». Men hva er demokrati – under kapitalismen og under sosialismen? Må ikke det sosialistiske demokratiet være mye større og mer omfattende, ja, mye mer reelt, enn det såkalte «demokratiet» under kapitalismen? Mens Røkke står fritt til å rasere tusenvis av arbeidsplasser og velte seg i en rikdom som skyldes andres arbeid, er strømprisene så høye at minstepensjonister ikke har råd til å holde varmen midtvinters. Og vi får aller nådigst velge administrasjon for faenskapen hvert fjerde år. Må ikke sosialismen innebære at vanlige mennesker virkelig får innflytelse over sin egen hverdag og sine egne liv?

Hvordan ble Lenins union av sosialistiske sovjetrepublikker? Den ga vel verken ytringsfrihet eller personlig sikkerhet til arbeiderne og de fattige bøndene – langt mindre makt over staten? Var den mer enn en undertrykkende politistat? Det er viktige spørsmål å finne svar på. Men det er også viktig å forstå hvorfor Sovjet-staten utviklet seg slik den gjorde.

I 1917 overtok bolsjevikene et ruinert land etter tre års krig, og da de omsider hadde seiret fire år seinere, var landets produksjonskapasitet og evne til å brødfø befolkningen drastisk redusert. Uår og hungerkatastrofe toppet krisa. Lindgren oppsummerer:

«Maskiner og lagre var oppbrukt. I byene hadde menneskene fyrt med møbler for å overleve. Millioner av bønder og foreldreløse barn dro omkring på veiene, den klassiske formen for «vandrende» hungersnød i Russland. Den lille arbeiderklassen var i praksis oppløst og dens avantgarde var stort sett falt i borgerkrigen.»

Landet måtte bygge opp et industrielt nivå som kunne stå imot imperialismen, og Sovjet hadde færre vitenskapskvinner og -menn enn Sverige. Da Stalin døde 30 år seinere, var Sovjet etter enda en krig og enorme prøvelser i ferd med å ta opp konkurransen med USA på viktige områder som romforskning. Sovjets stilling som «supermakt» fram til 1991 var noe ganske annet enn det konkursboet Lenins bolsjeviker overtok. Men det er moderne å hevde at denne økningen av levestandard, kulturelt nivå og produksjonskapasitet ikke hadde noe med sosialisme å gjøre, for det manglet demokrati. Akkurat som det er moderne å sitte ved sitt trygge skrivebord i det oljerike Norge og definere demokrati på vegne av Sovjetunionens arbeidere og bønder. For disse skrivebordsheltene er det ikke så viktig om folket har brød, klær, brensel, et jordbruk og en industri som kan sikre landet sjølstendighet, skoler, universiteter og biblioteker.

Lenin hadde et annet utgangspunkt. Han vokste opp i tsarens Russland, i folkenes fengsel. Han opplevde nød, fattigdom og ufrihet, religiøsitet og middelaldersk mangel på kunnskaper. For ham var revolusjonen ikke et spørsmål om teoretisk diskusjon, men om levekår. Han skjønte at revolusjonen var et spørsmål om klassekamp, om å erobre makta. De mange folkene i tsarens veldige imperium måtte sjøl ta makta fra herskerne og innføre sitt eget herredømme, en stat som kunne undertrykke borgerskapet og imperialismen så de ikke kunne ta makta tilbake igjen. Boka skildrer Lenins liv, og beskriver hvordan han ble en utrettelig revolusjonær organisator og leder, en mann som alltid satte revolusjonen foran alt annet. Mensjeviken Dan sa om Lenin: «Det finnes ingen mann som hver dag, tjuefire timer i strekk er opptatt av revolusjonen, som tenker og til og med bare drømmer om revolusjonen. Hva skal man gjøre med et sånt menneske?» Forfatteren Maxim Gorkij forteller at han ble forbauset da han første gang møtte Lenin: «Han var på en måte altfor alminnelig. Han gjorde ikke inntrykk av å være en leder.» Han blir også beskrevet som en mann som hadde svært lett for å le.

Stefan Lindgren skildrer Lenin i sammenheng med tid og historie. Han var formet av sin tid og sitt miljø. En ganske alminnelig mann, med stor sans for virkeligheten. Han var født i et av Europas mest tilbakeliggende land. Kunne den sosialistiske revolusjonen seire der? Lenin analyserte omhyggelig kapitalismens utvikling fram til første verdenskrig, framveksten av monopolene, av imperialismen. I dette systemet var det tilbakeliggende russiske imperiet ett av de svakeste leddene. Det ga muligheter for å bryte gjennom der, og vriste landet ut av imperialismens klør. Lenin gjorde viktige teoretiske analyser av kapitalismens utvikling i Russland, av spørsmålet om staten, av imperialismen.

Men først og fremst var han en politisk leder med dyp innsikt i det russiske samfunnet, i klassene og i klassekampen. Han kjente sitt russiske folk, han var en av dem. Uten Lenin hadde Oktoberrevolusjonen neppe funnet sted. Og om ikke bolsjevikene hadde forsvart revolusjonen med den største fasthet, ville den vært knust etter få måneder.

Marx og Engels hadde sagt svært lite om hvordan sosialismen ville arte seg. For Lenin ble jobben å utvikle et sosialistisk samfunn i virkeligheten, blant fattige analfabeter og dypt religiøse bønder. I dette arbeidet var Lenin villig til å sette de helligste av alle dogmer til side for å finne løsninger i praksis – samtidig som han forsvarte sosialismens prinsipper med en ukuelig fasthet. Men først måtte revolusjonen forsvares i en krig som var ubegripelig rå, der det ikke fantes rom for å tenke på demokrati, på ytringsfrihet og personlig rettssikkerhet. En bondebefolkning som ser sine søstre og mødre voldtatt og torturert, sine brødre og fedre brent og flådd levende, slaktet av overklassehærer og imperialistiske inntrengere, tar en brutal hevn når den slår fienden til jorda. Den spør ikke om demokratiske rettigheter. Den bruker ikke stemmeseddel. Og en slik bestialsk fiende kan heller ikke overvinnes med «demokratiske midler». Dette er et poeng som den gamle høyremannen Kåre Willoch forstår bedre enn mange teoretikere som sier de hører til på venstresida.

Lindgrens bok er grundig og kunnskapsrik. Særlig spennende er avsnittene der han gjennomgår de dokumentene som tidligere har vært hemmeligholdt, og som skal «avsløre» Lenins virkelige karakter. Lindgrens djupe og omfattende kunnskaper gir boka en nøktern styrke. Den forklarer, den gjør det mulig å forstå, ikke bare Lenin, men Sovjetunionens historie. Skildringa er konkret, tydelig. Les den, og bli klokere. Tenk om alle som deltok i diskusjonene om sosialismen hadde lest denne boka!

Lenin døde 21. januar 1924. Arbeidet med å skape sosialismen var så vidt påbegynt. Lindgren skildrer også dem som allerede kjempet om makta etter Lenins død. Når skal han følge opp med den helt nødvendige biografien om Stalin?

av Peter M. Johansen

En høring i byen Pagadian i Zamboanga del Sur-provinsen på Mindanao skulle ta stilling til overgrep mot moroer. Bak høringen sto menneskerettighetsorganisasjoner og solidaritetsorganisasjoner og advokater. Det var forbundet med stor risiko å gå åpent ut i forsvar for ofrene.

Attentatene skjer for hyppig, og metodene er for systematiske til at drapene ikke er nøye planlagt ovenfra. Målene er framtredene personer fra bangsamorofolket på Mindanao.

Det er for mange likhetspunkter i vitneforklaringene til at det kan være tilfeldig. Tropevarmen sender dampen fra det siste regnskyllet inn over forsamlingen i bydelslokalet i Pagadian, en hverdagslig havneby i skillet mellom den østre og vestre delen av Mindanao. Kvinnene som er innkalt som vitner av granskningskommisjonen, blir intervjuet av advokater og menneskerettsaktivister som har valgt ut noen av de mest opplagte sakene av en lang rekke tilfeller av likvidasjoner på øya hvor morofolket kjemper for sin nasjonale selvråderett. Motivet er å finne dekning for de sterke mistankene om at likvidasjonene skjer på de militære myndighetenes ordre og blir utført av lokale agenter med tilknytning til hæren og politiet.

Høringa har fått politisk beskyttelse av de lokale myndighetene i Pagadian. De reagerte kraftig mot den regelrette krigserklæringa mot Moro Islamic Liberational Front (MILF) og morosamfunnene fra president Joseph «Erap» Estrada. Men det ligger ikke i moroenes tradisjon å klage til det offentlige. Problemene blir løst gjennom de eldres råd.

Moroene begraver sine i løpet av 24 timer. Det blir sjeldent skrevet ut dødsattest; det blir ikke foretatt obduksjon, noe som gjør det vanskelig å skaffe til veie bevis. Hevn er derfor en del av kulturen, og flere morosamfunn har sin egen sharia, islamsk lovgivning og rettspraksis, fordi tilliten til det lokale rettsvesenet er heller liten.

Henrettet av politiet

Hennes navn er Vilma Obasug Olaybar. Hun er nestleder på miljødepartementets forskningskontor i landsbyen i Ipil, vest om Pagadian, etter at mannen ble drept.

«En av personene i den svarte patruljebilen skjøt mannen min. Etter drapet kjørte begge bilene, den svarte og den hvite, i retning av Zamboanga.»

Byen ligger på sørvestspissen av Mindanao og er et sterkt militært senter som ble ytterligere forsterket under kampen mot Aby Sayyaf-gruppa som holdt en rekke utlendinger som gisler på øya Jolo.

Var dere blitt truet?

«Jeg ble ikke personlig truet, men mannen min ble. Kaptein Vinodin kom til huset vårt med en ransakelsesordre. Soldatene påsto at vi hadde M16-rifler og hjemmelagde bomber i huset. Men de fant ikke det de lette etter.»

Hvorfor ble din mann truet?

«Det hadde vært flere kidnappinger og ran i Ipil siden 1995. Mannen min ble beskyldt for å være lederen for disse raidene og bakholdene.»

Fordi han tidligere hadde vært geriljakommandant?

«Han gikk inn i geriljaen, Moro National Liberation Front (MNLF), i 1972, men overga seg i 1983 da det ble utstedet et amnesti før MNLF skrev under avtalen med regjeringa i 1986. Han overga seg fordi han ikke orket å leve i skogen lenger; han ville i stedet være sammen med familien.»

Så han hadde ingen kontakter med MILF?

«Nei, han arbeidet for departementet for miljø og naturressurser i Ipil. Jeg bor fortsatt i nabolandsbyen Tigbanuang sammen med mor og våre fire barn.»

Er du redd?

«Ja, det som skjedde med ham, kan skje med meg.»

Politiet tok pengene og klokka hans. Hvorfor?

«Mannen min var allerede død da politiet tok pengene og klokka hans for at det skulle se ut som et ran. Jeg tør ikke kreve pengene og klokka tilbake; jeg er altfor redd til det.»

Hva skjedde med hodet hans?

«Jeg vet ikke om de fikk gravd ham opp og hogd av hodet. Jeg vet ikke, jeg vet ikke til denne dag.»

Det er første gang hun glipper i blikket. Hun har fortalt historien mange ganger; det er andre gang i løpet av denne formiddagen. Ømme punkt. Vitneutsagnet er i seg selv risikabelt.

Hvordan er situasjonen i Tigbanuang?

«Den er spent, det er fortsatt militære operasjoner i nærheten. En dag her, en dag der … og Abu Sayyaf er der. I en etterretningsrapport står det at mannen min var leder for Abu Sayyaf der. Det er ikke sant; han hadde ikke noen med Abu Sayyaf å gjøre. Personene i den svarte og hvite patruljebilen er alltid i Ipil.»

Hvorfor klarer ikke politiet å spore de tre personene?

«Politiet er med på dette. Ingen blir arrestert når det skjer noe. Det fins ingen lov i Ipil, ingen rettferdighet.»

Hva skjedde i Ipil i 1995?

«Mange ble drept. Angrepet begynte ved tolvtida. Politiet var det første målet, deretter fortsatte de mot banken og forretningsstrøket. Så begynte de å skyte på befolkningen. Siden da har det vært regelmessige sammenstøt.»

Hva har skjedd med vennen til mannen din?

«Han har gått i dekning, men har gitt sitt vitneutsagn til granskningskommisjonen. Han har identifisert drapsmennene.»

Motiver

Det er ikke bare det sovende barnet ved brystet som gjør at hun virker rolig. Det er bevisstheten i øynene under den fargerike sjalet. Hun er talskvinne for Moro People’s Research Center i Pagadian.

Forskningssenteret dekker hele Zam-boangahalvøya, Norte og Sur. Men hun har en aktiv bakgrunn lenge før.

«I 1991 ble jeg tatt av militæret, mistenkt for å være med i New People’s Army (NPA). Jeg ble internert på garnisonene i to dager før jeg ble løslatt.»

Så sier hun ikke mer om det. Internering, mistanke om NPA. Ofte blir spørsmål overflødig. Hun legger ungen over på den andre armen når han sutrer til og smatter med leppene. Hun begynner på sitt vitneutsagn:

«Fetteren min Asma var med i MPRC (Moro People’s Research Center). Da han ble drept 23. juli 1999, hadde vi en demonstrasjon for fred i Malangas. Samme dag arrangerte borgermesteren en stor byfest. Asma ble bedt om å komme opp til scenen. Her ble det tatt mange bilder av ham. Han ble urolig; han var jo ingen filmskuespiller eller popstjerne. Hvorfor tok de så mange bilder av ham? Han følte et stort ubehag, men tenkte ikke mer over det utover kvelden.

Morgenen etter var han ute for å kjøpe melk til babyen. På vei tilbake til Lipacan ble han drept. Skutt mens han satt på motorsykkelen. Det var en regelrett henrettelse. Han ble anklaget for å være med i MILF. Men han var misjonær, han oppfordret ikke til væpnet kamp. Politiet lette etter nevøen min, Nuruddin, på skolen. Han ble advart av onkelen og flyktet til Manila.»

Ustadz og Ulamas, religiøse ledere og intellektuelle. Er dette utvalgte mål for likvidasjonene?

«Jeg kjenner ikke til motivet, men ifølge politiet et dette folk under battle order og tilhengere av MILF. Jeg tror at de er ute etter religiøse ledere og intellektuelle; det er særskilte mål slik at den neste generasjonen skal ignorere islam.»

Militæret midt imot

Dinah Marasigan er leder for menneskerettskomiteen i bystyret i Pagadian. Hun representerer partiet til tidligere president Fidel Ramos, Lakas, noe som slett ikke kan være uproblematisk med tanke på de anklagene hun retter mot hovedstaden Manila om tingenes tilstand på Mindanao. Men det er ikke alltid at personlig meninger og partipolitikk hører sammen i Filippinene; som oftest ikke, er ikke en helt urimelig påstand.

«Det pågår en utenlandsk utbytting av våre naturressurser. Vi står overfor mange vanskeligheter. Krigen kan ikke fortsette fordi den ødelegger vår økonomi. Hvor mye ris kunne vi ikke kjøpt for pengene som går til M16-kuler?» spør Marasigan forsamlingen ved innledninga av høringa om menneskerettighetsbruddene i Pagadian.

«I dag kan vi bare tenke oss hva krigen mot Moro Islamic Liberation Front (MILF) har kostet under dekke av kampen mot Abu Sayyaf-terroristene på Jolo og Basilan. Offentlige myndigheter sier ikke hva krigen egentlig koster, men jeg leste i Philippine Inquierer at en talsperson i presidentpalasset Malacañang uttalte at «det er ikke er til å kimse av ».

Marasigan har laget sine regnestykker for fred. Det er en anvendt matematikk som engasjerte kvinner tyr til. Hun tar kostnadene for en soldat i kamp og regner om det til hverdagens husholdning. Til ris og grønnsaker i et fattig og utplyndret land, til dels ekstremt fattig. Hvor mange soldater fins det her på Mindanao? Hvor mange skudd blir avfyrt i løpet av en time? Hvor mange sekker ris blir det?

«Myndighetene oppgir ikke vor mange soldater som fins på Mindanao av «sikkeretsmessige årsaker ». Hva annet er det vi ikke får vite?» spør Marasigan. Hun trekker inn utgiftene og kostnadene av tyngre våpentyper og legger ut asfaltveier mil etter mil, kilometre med vanningsanlegg, strekker telefonlinjer og bygger klinikker og skoler med sine drepende regnstykker.

«Hvor mange skolebøker og annet skoleutstyr har vi fått hit til Mindanao?» spør hun vel vitende om manglene og at folk i salen vet hva hun snakker om. Så tar hun for seg flyene og marinen.

«Milliarder av peso blir sløst bort på krigen her på Mindanao. I provinsen Zamboanga Sur er det en rekke brudd på menneskerettighetene. Det er en utfordring som står foran oss. Fred er ikke bare fraværet av krig. Mindanao står for 40 prosent av Filippinenes jordbruk og har mange naturressurser. Likevel er vi den mest underutviklede regionen. Folk føler seg sviktet, forrådt, latt i stikken, og det er en reell følelse. Og hva sier (tidligere) forsvarsminister Orlando Mercado: «De blir behandlet som det de er: Opprørere som vil innføre en uavhengig, islamsk stat.»»

Militæranalytikeren, Manuel Megato, var sannspådd i begynnelsen av mai i fjor da han mente at militæroffensiven som president Estrada beordret ville få volden til å flyte til andre steder, at flere ville bli fordrevet og at regjeringa ville få større problemer.

av Helle Borgen

«Store politistyrker rykket i går kveld ut i Hønefoss sentrum for å stoppe gatekamper mellom såkalte antirasister og lokale ungdommer.» (VG 13. november 1994.)

Boka Såkalte antirasister, en bok fra Ringerike antirasistisk ungdom, er «de såkalte antirasistenes» historie om antirasistisk kamp, om kommunenorges svar eller mangel på svar på nazistenes aktivitet, og om nazistisk organisering. Den omhandler perioden 1994 til våren 1999. Den er dedikert til Arve Beheim Karlsen og Benjamin Labrahan Hermansen. Den viser hvor langt det gikk i Ringeriksdistriktet, før drapet på Holmlia og de voldsomme reaksjonene etter det.

Sjelden gir folkelige organisasjoner ut sin egen historie. Fagforeninger gir ut historiebøker ved jubileer. Av liknende utgivelser er det nærmeste jeg kan komme, boka Arbeidsløses buss fra 1986 og heftet Aktivistene forteller som AKP gav ut for noen år sida. Boka Rødt! av Erling Folkvord er også noe liknende. Historia om Tyssedalskampen, Krafta er vår av Ellen Røsjø tilsvarende.

Men denne boka skiller seg fra disse ved at det er en organisasjon som vil oppsummere og gi fra seg historia si ut fra en kollektiv beslutning. Boka er skrevet av et redaksjonskollektiv. Boka viser stor stolthet over hva de har fått til, over egen organisering og kamp. De er stolte over felles politisk arbeid, engasjement og resultater – slik utfordrer boka den rådende ideologi om at det ikke gjelder å stå for noe eller gjøre noe sammen men å virkeliggjøre seg selv på individualistisk vis.

Boka skildrer Ringerike antirasistisk ungdom (RAU) fra oppstarten. Bakgrunnen for organisasjonen var nazistisk og rasistisk aktivitet i byen. Boot Boys hadde lufta støvlene sine i en marsj, hiphoppere var banka opp, en innvandrerbutikk var spraya ned og nazistene hadde på lokal-tv trua med at de «skulle bruke køller for å banke opp alle svartinger». Boka forteller at ved oppstarten av RAU hadde nazistene sympatisører blant rasistisk ungdom i Sokna, mens RAU hadde støtte i Hønefoss.

50 kom på oppstartingsmøtet. Natur og ungdom var den organisatoriske krafta i RAU. RAU ble flatt organisert, og en begrunnelse for det blir lagt fram i boka. RAU valgte å ikke tilslutte seg noen landsomfattende bevegelse, for eksempel SOS-rasisme som på den tida hadde mange lokallag.

Lurt å ramponere bilen?

I kapitlet «Tid for opprør» skildres etterspillet etter en antirasistisk konsert arrangert av RAU i samarbeid med Natur og ungdom og med støtte fra Nei til EU. Noen unge gutter kom og gjorde hitlerhilsen og et femtitalls ungdommer løp etter nazistene og ramponerte bilen deres.

Etter dette kom det negative oppslaget i VG, og boka sier: «omtalen satte standarden for hvordan pressa i framtida skulle beskrive konfrontasjoner mellom antirasister og nynazister.» Etter dette kommer nazistene til Hønefoss, arrangerer nazimarsj, og banker opp folk. Politikerne engasjerte Tore Bjørgo, og mente at både antirasister og nazister er like ille. RAU oppfatter selv at de ble ansett som en del av problemet og ikke en del av løsningen, og at de ble stigmatisert.

En lang periode følger før kommunen begynner å ta nazistenes vold på alvor, og legger om kursen. Nazistene blir da delvis også avslørt av egne gjerninger, de går for langt i volden og i å skryte av den. Endelig i 1996 blir det breie og gode markeringer mot nazismen. Men RAU erklærte at FrP var uønska i disse. Boka reflekterer ikke over om en annen taktikk i forhold til bilen som ble knust etter konserten i 1994, hadde lagt et bedre grunnlag for å bli akseptert i byen/distriktet, og om det var fornuftig å skille ut FrP fra fronten mot den nazistiske volden.

I boka er det en tydelig forståelse for at nazistenes taktikk ikke var gunstig for dem, mens det er liten vilje til å gå inn på en konkret vurdering av egen taktikk og politiske linjer. En nøyere vurdering hadde vært fint av for eksempel aksjonen til Hønefoss AFA som knuste rutene i politikammeret som protest mot dårlig oppfølging av saker. Men historia er jo gitt oss, slik at det er opp til oss som lesere å vurdere. For meg som leser og med erfaring fra antinaziarbeid i en annen by, Haugesund, er det tydelig at RAUs taktikk ikke var gunstig. Jeg tenker at kampen kunne vært vunnet før hvis bilen ikke hadde blitt knust (også rett før folkeavstemninga om EU), og hvis en hadde jobba mer inn mot voksne miljøer.

Boka hadde tjent på å stille spørsmålet: Hvorfor kunne RAU bli stigmatisert? Hva gjorde vi som gjorde oss lettere å stigmatisere?

I Tønsberg og Ringerike ble den antirasistiske motstanden organisert i uavhengige ungdomsgrupper, TAU og RAU, mens antirasister ellers lagde SOS-Rasisme-lag. TAU og RAU var nok en del inspirert av Blitz og hadde lokallag av AFA. Slik jeg ser det, førte denne linja til at nazistene i alle fall ikke ble stoppa raskere enn andre steder i Norge, og at politi og kommune i disse byene gikk langt i å bagatellisere nazivolden.

Et problem for ungdommen på Ringerike var at den fikk lite støtte, for eksempel var det ikke noe AKP- eller RV-lag, RV stilte ikke liste til kommunevalget i 1995. Boka forteller om lite bruer inn i voksne miljøer. Det ble det voksne establishment mot ungdommen.

Noe av det beste med boka er hvordan den skildrer nazistisk aktivitet. En får vite noe om deres bakgrunn som ikke de mest «vellykka» og om deres raid og gruppedannelser, både formelle for å bløffe og deres reelle oppsplitting og kiv. Spesielt for Hønefoss og Østlandet ellers er at nazistene blir farligere ved at de raskt kan forflytte seg og trekke sammen krefter fra flere lokalmiljøer, for eksempel fra Hokksund, Jevnaker og Oslo.

Boka viser også hvordan en nazibevegelse som blir isolert i en periode er svært farlig – da står bare den reine terroren igjen. En tallmessig oppsummering av nazistenes markeringer, sjikane trusler, vold og skadeverk fordelt på de enkelte årene er også svært nyttig.

Kapitlet «Med knyttneven klar» er en drøfting av vold i kampen. For meg som ikke er pasifist men antinazist, har jeg ikke prinsipielle innvendinger mot bruk av vold mot nazister. Jeg synes det er viktig at volden er politisk styrt og vurdert. «Politikken skal styre over geværløpet» (Mao). I og med at RAU ikke organiserte volden som ble brukt mot nazistene, fritar de seg selv fra å vurdere om den var gunstig for kampen eller ikke på en konkret måte. I stedet blir bokas konklusjon generelt at uten volden hadde vi ikke vinni.

Jeg synes det mangler en diskusjon i boka om volden isolerte RAU fra folk på Hønefoss, om den gjorde det vanskeligere for kommunen å se på RAU som en del av løsninga i stedet for som en del av problemet. Og om volden gjorde det vanskeligere å få politiet til å ta nazivolden på alvor.

I boka sies det at RAU vant kampen. Etter min mening er det riktigere å si at folk i Hønefoss og Ringerike vant kampen, og at RAU spilte en viktig rolle i å organisere folk til motstand. Flisespikking? Ikke etter min mening. Det er en tendens i det autonome miljøet til å gi seg selv mye ære for aksjoner, mens folk flest ikke blir så viktige. I boka vises også slagordet Hønefoss-rasisme 1-0, som jeg synes er en bedre og mer lovende oppsummering.

Tilslutt i boka skildres perioden etter at nazimiljøet falt sammen. De antirasistiske ungdommene fikk rom for å utvide engasjementet sitt og gjennom RAU ble det nå holdt støttekonsert for Chiapas, jobba videre for selvstyrt ungdomshus, RAU var medarrangør av demo mot Nato på Balkan og jenter i RAU lagde egen gruppe, kvinnekamp-uke og 8. mars. Her ser en tendenser til at RAU vokste ut av sin rolle som samlende gruppe for alle antirasister og ble en radikal ungdomsorganisasjon.

Et kort sammendrag av boka ligger på RAUs hjemmeside, www.rau.no. Jeg vil anbefale folk å kjøpe eller låne boka, ikke bare gå inn på hjemmesida deres. En viktig grunn til det er bildene og presseklippa, som gir mye informasjon om utviklinga i opinionen i Ringerike, og om hvordan RAU var organisert.

Boka har også med en gjennomgang av nazistisk og fascistisk historie og ideologi, en adresse og kildeliste.

Les, tenk, kos deg med RAUs historie og vurder selv!

av Ola Wihlke

Mikael Nyberg, ansvarlig utgiver av Clarté, utga i våres boken kapitalet.se, en marxistisk kritikk av de dominerende forestillingene om informasjonssamfunnet og globalisering. Den er flittig anmeldt – for det meste positivt, sterkt negativt av enkelte. Lars Magnusson, professor i økonomisk historie vektla i Svenska Dagbladet hvor uvitenskapelig det var med «stalinistisk klassehat». Göran Greider lovpriste i Aftonbladet analysene av arbeidslivet, men anså at forfatteren forfalt til konspirasjonsteorier i beskrivelsen av hvordan de rådende ideologiene har oppstått. Per Wirtén i Göteborgs-Posten fant tvert imot resonnementet om idedebatten spennende, men likte ikke angrepa på ledende sosialdemokrater og venstreliberalere. I Nybergs analyse av arbeidslivet så han et hån mot faglig arbeid.

Vi lar forfatteren sjøl komme til ordet i et intervju , tidligere publisert av nettporten wordline.

Tanketåke

– Et tilbakevendende uttrykk i din bok er «tanketåke», en beskrivelse av en svakt sammenhengende ideologi som dominerer samtida. Hva er hovedtrekka i denne ideologiens innhold?

– «Tanketåke» er min omskriving av det som pleier å bli kalt «falsk bevissthet», altså det systemet av ideologiske oppfatninger og fastlåste meninger som dominerer samfunnet. Tanketåka ser forskjellig ut på forskjellige tidspunkt. I første del av boka mi skildrer jeg skiftet fra ett tankesystem til et annet. «Folkhems»-kapitalismen hadde sin overideologi. Både til høyre og venstre i den politiske debatten fantes det oppfatninger om at vi levde i et industrisamfunn som med sosial ingeniørkunst, fornuft, teknikk og vitenskap hadde overvunnet kapitalismens indre motsetninger. Dette er brutt i stykker i to omganger. Først kom 60- og 70-åras opprør – Vietnambevegelsen, LKAB-streiken (i Norge: Sauda- og Sporveisstreiken, A.H.) og den allmenne radikaliseringa. Samholdsånden blei angripi nedenfra og fra venstre, kan en si. Siden kom 80-tallets nyliberale angrep mot velferdsstaten. Et angrep ovenfra og fra høyre.

Nå ser overideologien annerledes ut. Fornuft, teknikk og vitenskap er naturligvis ikke frakobla, men deres rolle i tankesystemet er mer tvetydig. Den sosiale ingeniøren, som nylig var helten som skulle legge livet til rette, framstår plutselig som roten til det onde i samfunnet. Selve oppfatninga om et fornuftig planlagt samfunn, påstår mange intellektuelle vil føre til Gulag og Auschwitz, og på bedriftene ser vi en renessanse for ledermystikk og irrasjonell tankesett. Jeg tenker på new age-bølgen som er populær i «management»-gjengen.

Tidligere skulle bedriftssjefen være en anonym byråkrat som regna og kalkulerte seg fram til bedre resultater, og gjennom å gi ordrer dirigere sine undersåtter. Nå skal han være en karismatisk lederskikkelse som besjeler sin flokk av medarbeidere med en vinnende bedriftskultur.

Tanken er nøyaktig som tidligere, at motsetningen mellom arbeid og kapital er overvunnet. Det påstås at vi lever i et kunnskaps- og informasjonssamfunn, der den industrielle kapitalismens ensidige, slitsomme arbeide er på vei ut. Samtidig kommer stadig flere rapporter om utbrenthet og stress i arbeidslivet. Våre faktiske erfaringer og de tankemønster som disse erfaringene presses inn i blir stadig vanskeligere å forene. Den dominerende ideologien hindrer oss i å se klart og forstå hva som foregår.

Fire myter

– Du hevder altså at denne ideologiens beskrivelse av virkeligheten er falsk. Hvilke usannheter er de mest grunnleggende og største?

– Jeg pleier å oppgi fire myter som bærebjelker for den postindustrielle profetien. For det første troen på at samlebåndet er på vei ut. For det andre ideen om at spesialiserte tjenester nå kommer i stedet for den industrielle, standardiserte masseproduksjonen. For det tredje oppfatninga om at de hierarkiske storbedriftene holder på å bli oppløst i et globalt nettverk av sjølstendige småbedrifter. Og til slutt påstanden at kunnskapen står i sentrum i arbeidslivet.

Intet av dette stemmer, når en ser nærmere på det. Samlebånda er ikke på vei bort. De kjøres tvert imot hardere enn før, og produksjonslinjas disiplin styrkes gjennom lagerminimering, «just-in-time»-levering og planlagt underbemanning ut til nye deler av økonomien. Tjenesteproduksjonen industrialiseres. Se på McDonalds: standardiserte produkter og tillaging på samlebånd. Storbedriftene utplasserer sant nok stadig mer av den egentlige produksjonen til underleverandører, men det skaper jo intet nettverk av likestilte bedrifter. «Enmannsbedriften» som kjører tømmer fra Norrlands innland til cellulosefabrikken i Sundsvall dag ut og dag inn, uke etter uke, er i virkeligheten slave under bankene og trevirkebedriftene.

Datamaskinene hever ikke kunnskapskrava i arbeidslivet. Det er heller tvert om. De standardiserer og automatiserer tidligere intellektuell virksomhet. Kassadama i butikken regner ikke lenger ut vekselpengene du skal få tilbake. Det gjør en mikroprosessor for henne.

Den nye teknikken kunne blitt brukt til å frigjøre tid til interessante, kreative arbeidsoppgaver, men i dagens arbeidsliv blir det for det mest tvert om. Det viser statistikken. Vi må mase oss gjennom dagene med stadig mer ensformig arbeid.

Krava til utdanning motsier ikke dette. Det er tvert om nettopp gjennom standardiseringa av arbeidet at det blir mulig å flytte skoleringa av arbeidskrafta fra den enkelte bedrift til utdanningssystemet. Tidligere var en i den grafiske industrien avhengig av ansatte med lang erfaring. Nå kan en kjapt plukke inn ungdommer som har gått på skolen og lært seg de nyeste dataprogrammene.

Undersøkelser viser også at bedriftene legger størst vekt på den såkalte sosiale kompetansen når de nyansetter folk. Hva er så det? Jo, det avgjørende for personalsjefene viser seg å være de ansattes evne til å le mot kundene og uten å kny følger arbeidsledelsens ordre.

– Enda et viktig innslag i boka er at du til og med forteller utførlig om forskjellige organisasjoner og personer som har spredt disse ideene. Göran Rosenberg, Lorentz Lyttkens, Patrik Engellau, Pehr G. Gyllenhammar med flere er personer hvis gjøren og laden omhandles i boka. Det virker som om det finnes et spesielt poeng i å løfte fram enkeltpersoner?

– Tanketåka, systemet av vaneoppfatninger, er samfunnets viktigste maktinstrument. Så lenge vi har den oppfatning at deregulering av arbeidstider og oppsigelsesvern er en nødvendig utvikling – eller til og med frihet – har vi vansker med å avvise dette nye arbeidslivet som bilarbeiderne i USA kaller «management-by-stress».

Men spørsmålet er: hvordan havner tanketåka i bakhodet vårt? Hvordan kan de som eier og styrer de største bedriftene, en forsvinnende liten minoritet, få med seg det store flertallet? Den prosessen forsøker jeg å skildre. Da blir bånda mellom bedriftsledere som Gyllenhammar og ideologiprodusenter som Engellau, Rosenberg og Lyttkens interessante å følge.

Think tanks

Jeg ser det ikke som en stor sammensvergelse – det har Göran Greider misforstått. Kapitaleierne dikterer ikke hva de intellektuelle skal mene og tenke, men de kontrollerer den offentlige debattens infrastruktur. De eier massemediene, de styrer store deler av den samfunnsvitenskapelige forskningen og de har «think tanks» og eksklusive selskap der de utvikler et felles syn med ledende politikere og akademikere. Ideer som er på linje med kapitalinteresser har en tendens til å bli sikta ut og spredt utover verden. Jeg forsøker å skildre dette konkret. Da går det ikke an å komme utenom personene.

– Din type journalistikk minner en hel del om for eksempel Noam Chomskys eller John Pilgers. Har du hatt dem som forbilder?

– Pilger har jeg ikke lest mye av. Chomsky har derimot hatt betydning. Det er klart. Jeg nevner en av hans sentrale tankeganger i boka: om du vil granske den herskende ideologien, studer da grunnantagelsene hos de etablerte samfunnskritikerne. Jeg har samme innstilling. Det som ser ut som samfunnskritikk gjemmer ofte en legitimering av den rådende orden. Robert Reich og Manuel Castells er bra eksempler.

– Boka di peker på åpenbare mangler i samtida og hvordan de blei skapt. Din kritiske analyse føles meget viktig. Samtidig opplever jeg den som veldig nedslående, at den ikke gir mye mere rom for håp om sjøl å kunne forandre samfunnet enn det lesing av Manuel Castells store bok – viss ideer du polemiserer mot – om de siste tiårs samfunnsutvikling gjør. Jeg savner, både fra venstre og høyre så å si, et slags alternativ eller forslag til hvordan man sjøl kan forandre saker og ting til det bedre.

– Du har rett i at jeg ikke skriver mye om utveiene. Men de finnes jo der, både på og mellom linjene. Nettopp som hos Castells. Skjønt der han forordner EU og Nato, argumenterer jeg for motstand mot dem. Sjøl ikke innafor ramma av det kapitalistiske samfunnet vi lever i er utviklinga gitt. De som påstår at vi er maktesløse overfor de globale finanskapitalene tar feil. Det finnes i dag store muligheter for fagforeningene i produksjonen, der alle de finansielle rikdommene har sitt opphav, å gjøre motstand. Den lager minimerte og underbemanna «just-in-time»-kapitalismen er ekstremt sårbar for faglige aksjoner. Vi har sett flere bevis på det de siste åra.

De som sitter på toppen av samfunnspyramiden har i virkeligheten en svak stilling. De styrer og steller og forsøker å frigjøre statsmakta fra demokratisk innflytelse, men de vet at det som til syvende og sist avgjør samfunnsutviklingen er det som hender i bånn på pyramiden. De har sine opinionsmålinger, som forsøker å holde kontroll med stemningene der nede, de har PR-konsulenter og massemedier. I løpet av kampanjen før folkeavstemminga om EU i 1994 satsa ja-sida omtrent 1.000 millioner kroner. Nei-sida 50 millioner. Ni aviser av ti anbefalte EU-medlemskap. Likevel ble det så jevnt som det ble. Jeg var på Timbro-dagen to dager etter avstemminga. De ledende SAF(NHO)-direktørene var rysta, på tross av seieren.

Problemet er at makthaverne for tida er mer bevisst vår potensielle styrke enn det vi sjøl er. Jeg er sikker på at en diskusjon om alternativer til kapitalismen kommer til å reises igjen, så snart vi blir klar over denne styrken. De fleste av oss har nok vansker med å se kronen på menneskehetens utvikling i Kurt Hellströms og Lars Ramqvists Ericsson, eller årtusenskiftets alle dotcom-bedrifter som kronen på menneskehetens utvikling. Den debatten om globaliseringa som nå har starta er kanskje en begynnelse.

av Pål Steigan

Høsten 2000 var det en ny runde med ny-maccarthyisme i norske medier. Det startet med TV2s Rikets tilstand og gikk videre i pressa, særlig i VG. Verken Gerhard Helskog i TV2 eller herrene Bø og Versto i VG var særlig interesserte i sette seg inn i bakgrunnen for det som skjedde i Sørøst-Asia. De var på kommunistjakt og krevde knefall og bekjennelser.

Heldigvis var det mange som tok til motmæle, og på sett og vis endte vel debatten uavgjort. Jeg nektet å delta i TV2s opplegg, fordi det var en spesialkonstruert gapestokk. Det betyr ikke at jeg ikke vil diskutere for eksempel Kambodsja eller Kina. Det gjør jeg mer enn gjerne.

I oktober 1978 var jeg i Kambodsja og møtte Pol Pot, Khieu Samphan og en del andre Røde Khmer-ledere, og sammen med blant andre Tron Øgrim reiste jeg rundt i landet ei ukes tid. Vi hadde naturligvis både hørt og lest historier om terror i Kambodsja før vi dro, men vi var også vant til at CIA under hele Vietnamkrigen hadde spredd den typen historier for å dekke over sitt massive folkemord i Sørøst-Asia, så vi festet ikke mye lit til det. Tilliten til vestlig presse ble ikke styrket da vi oppdaget at en av dem som fulgte oss rundt i landet var en som i følge vestlige kilder var blitt likvidert av Pol Pot bare noen måneder tidligere.

La meg stoppe litt her. Er det noen som husker «serbernes folkemord i Kosovo». Under krigen mot Jugoslavia i fjor hevdet Nato-kilder at opptil 500.000 albanske menn var «savnet og antakelig døde», og ordet folkemord ble slått opp med krigstyper. Etter Jugoslavias nederlag har internasjonale eksperter trålet landet på jakt etter massegraver og de har funnet ca. 3.000 ofre. Det ble utvilsomt begått grusomme overgrep mot albanerne, men påstandene om folkemord var fabrikasjoner og løgner beregnet på å få et internasjonalt publikum til å akseptere Natos folkerettstridige krig mot Jugoslavia. Og siden nesten ingen leser dementier, er det vel fortsatt mange som tror at det faktisk ble drept hundretusener av albanere i Kosovo.

En sinnsvak kjempe

Denne typen propaganda ble ikke funnet opp i fjor. CIA drev med dette på seksti- og syttitallet også. Vietnamkrigen hadde lært oss å ikke stole på vestlige medier når det gjaldt angivelige overgrep begått av frigjøringsbevegelser. Vi regnet med at propagandaen mot Kambodsja var av samme slaget, at den hadde til hensikt å rettferdiggjøre en ny invasjon. Så kom vi til den kambodsjanske landsbygda. Det var en vanvittig opplevelse. På den ene sida var landet frodig og vakkert, og på den andre sida var det så maltraktert og ødelagt at det var vanskelig å finne dekkende beskrivelser. Vi så ikke et hus, ikke en landsby, ikke en vei fra tida før 1975 som ikke var ødelagt eller alvorlig skadet av den amerikanske bombinga. Det så ut som om en sinnsvak kjempe hadde gått berserk med en mektig ljå og en enorm plog. Bombekraterne var overalt, palmene var kuttet over på midten. Kambodsja er på størrelse med Sør-Norge. Da amerikanerne begynte å bombe landsbygda i 1969 bodde kanskje 6 millioner mennesker på dette området. Deler av landsbygda var like tett befolket som Asker og Bærum. De amerikanske bombeflyene teppebombet dette landet fra sin trygge posisjon over skydekket. De gjorde det i år etter år og slapp i alt flere tonn sprengstoff enn det falt over hele Europa under 2. verdenskrig. Ødeleggelsene og de menneskelige lidelsene var enorme. Særlig i 1973 gikk bombinga opp i et slikt omfang at den finske undersøkelseskommisjonen, som også undersøkte anklagene mot Røde Khmer, brukte betegnelsen folkemord. Mellom 500.000 og 700.000 mennesker skal ha blitt drept og over 2 millioner flyktet inn i byene.

Det er helt meningsløst å ikke se det som seinere skjedde under Røde Khmer i lys av dette. Lon Nol-regimet i Pnohm Penh ikke bare hjalp amerikanerne med å gjennomføre dette. Det var direkte delaktig og medansvarlig. Hva gjør sånt med et land? Hva gjør det med de menneskene som overlever helvetet? Jeg aner ikke åssen jeg hadde vært hvis jeg hadde overlevd et sånt mareritt. Jeg aner ikke åssen jeg ville oppført meg overfor dem av mine «landsmenn» som hadde stått i ledtog med dem som bombet slekta mi til slintrer. Jeg garanterer ikke at jeg ville ha blitt en mester i barmhjertighet og toleranse.

Pol Pots terror

Klart jeg tar avstand fra terroren under Pol Pot. Krystallklart. Men er det lov å diskutere det løsrevet fra USAs folkemord fra lufta? Holder det historisk og moralsk? Hvordan skal man vurdere det etiske ståstedet til dem som gir fredsprisen til en Kissinger, som var en av de hovedansvarlige for bombeterroren?

Les De hengtes opprør av Traven. Han forteller om den årelange, blodige undertrykkelsen av mahognyslavene i Mexico. De hadde vært torturert av leiemorderne og slavedriverne for amerikanske og europeiske tømmerkompanier i årevis. Hva skjedde da de reiste seg til opprør? Traven forteller den historien også. De forpinte grep matchetene og meide ned for fote, slavedrivere, formenn, kvinner og barn. Forferdelig, uhyrlig. Men går det virkelig an å se dette løsrevet fra det systemet som gjorde dem sånn? Hvis man gjør det, blir man ikke da en agent for et system som holder seg med mahognyslaver?

Eller les To byer av Charles Dickens. Han var mot jakobinerne og deres terror, og han legger ikke fingrene imellom når han beskriver dem og den. Men han sier samtidig at dersom man ikke ønsker at folk skal bli sånn, må man ikke behandle dem slik den franske adelen behandlet de undertrykte.

Naturligvis så vi ingen terror da vi besøkte Kambodsja, og vi så ingenting som kunne tyde på en militær spenning mellom Røde Khmer og lokalbefolkningen. Det vi så, var som sagt et voldtatt og lemlestet land, og vi så folk som bygde demninger og hus og som plantet ris. De hadde gjort noe så dristig som å bryte med den internasjonale økonomiske systemet, avskaffe pengene og innført direkte distribusjon av varer. Det var altså en opphevelse av markedet med ett slag. Den gangen så vi dette som et løfterikt eksperiment. I dag vil jeg nærmest betrakte det som en desperat handling for å forsøke å overleve.

Det at vi ikke så spor av noe som kunne minne om terror beviser ingenting. I dag er jeg ikke det minste i tvil om at det ble begått en helt uakseptabel terror fra Røde Khmers side. Omfanget kan jeg ikke uttale meg om. Påstandene om millioner drepte er sinnssvake.

Den finske undersøkelseskommisjonen snakker om mellom 75.000 og 150.000 henrettelser og bortimot en million døde av sult, overbelastning, drap og andre årsaker. Michael Vickery, som Noam Chomsky fester stor lit til, nevner tall på om lag 750.000 døde av alle årsaker fra sult og underernæring til henrettelser.

Blodtørstighet?

Jeg kan verken verifisere eller avkrefte disse tallene. Uansett ser jeg det som hevet over tvil at det var en omfattende terror. Hvorfor oppsto denne terroren? Dels har det sjølsagt bakgrunn i hatet fra krigen. Dette er en mekanisme som er kjent fra Europa etter 2. verdenskrig. Titusener av kollaboratører ble henrettet i det stille før noe rettsoppgjør var i gang. Men dels har det også sammenheng med Røde Khmers politikk. Pol Pot og hans folk mente at de hadde lært av Kinas feil. Et nytt borgerskap hadde oppstått innenfor staten og kommunistpartiet i Kina. For å unngå dette ville Pol Pot en gang for alle rykke opp alle røttene til klassesamfunnet med ett slag. Dette kan høres veldig revolusjonært ut, og jeg har kjent ikke så få snille og vennlige mennesker som virkelig trodde og tror at det er mulig for et sosialistisk samfunn å utrydde alle restene av kapitalismen med ett slag. Men i virkeligheten har det ingenting med marxisme å gjøre. Resultatet ble at alle som representerte den gamle økonomien ble fiender, og det gjaldt ikke bare kompradorene og borgerskapet, men alle i byene, også småborgerskap og arbeidere.

Jeg tror med andre ord at noen av de verste overgrepene fra Røde Khmers side ikke kom av en spesiell blodtørstighet, men av en feil analyse og en feil strategi. Den kinesiske kulturrevolusjonen, med alle sine spennende og anti-autoritære ideer, inneholdt store idealistiske feilvurderinger. Man trodde på viljens makt over materien til den grad at man fullstendig overså en del elementære økonomiske og materielle problemer. Hos Røde Khmer er disse feilene reindyrket. En slik idealistisk politikk fører også med seg at når virkeligheten melder seg, blir alle problemer oppfattet som sabotasje og jakten på fiender i egne rekker akselererer.

Det jeg har lært av dette, er blant annet å innta en innbitt skepsis til vidunderløsninger som med «ett slag» eller «på sju år» eller liknende skal «fjerne alle rester av kapitalismen». Det har vært prøvd. Flere ganger. Og det gikk til helvete hver gang. Dette til tross for at de menneskene som lanserte slike ideer ikke nødvendigvis var dårlig eller spesielt undertrykkende mennesker. Noen av de verste overgrepene i sosialismen har vært gjort med utgangspunkt i de beste intensjoner.

Mao og den norske regjeringa

Hva så med Kina? Når massemediene i dag omtaler Mao som massemorder, må jeg protestere. Den norske regjeringa sendte en kondolanse til Kinas regjering i samband med Maos død. Der ble han omtalt som «en stor lærer for verdens folk». Jeg tror det er nærmere sannheten. Mao ledet den største frigjøringskampen og den største revolusjonen i menneskehetens historie. Å avskrive ham på den måten enkelte gjør, er helt feil. Det var da heller ikke Maos autoritære sider som tiltrakk en hel ungdomsgenerasjon over hele verden, det var den anti-autoritære Mao. Det var den Mao som oppfordret ungdommen til å angripe hovedkvarteret og som sa til kommunistiske pamper at de var dumme når de så ned på vanlige folk. «Tjen folket! Folket er de virkelige heltene,» sa Mao. Det var dette budskapet herskere over hele verden fryktet, og som vi flokket oss omkring. Her hjemme prøvde vi å omsette dette i praksis ved å bekjempe pampevesen og fremme respekt for arbeidsfolk. Vi tok jobber i industrien og lærte mye av arbeidskameratene og det kom mye bra politikk ut av det. Erling Folkvords mangeårige kamp mot korrupsjon og maktmisbruk i Oslo kommune er god gammel maoisme.

Men Mao gjorde også katastrofale feil. Den største av dem var «Det store spranget framover».

Tidlig på åttitallet offentliggjorde Kina sin første landsomfattende folketelling. Da jeg leste tallene fra den, ble jeg sjokkert over å se at to-tre årskull fra rundt 1957-58 var dramatisk mye mindre enn de skulle ha vært. Hvis en framskriver befolkningstrendene forut for 1957 eller tilbakeskriver trenden etter 1960 ser det ut som om det mangler mellom 20 og 30 millioner mennesker. Dette fikk meg til å reise avgjørende innvendinger mot den politikken som ble ført i Kina på slutten av 1950-tallet. Folketellinga forteller ikke hvor mange som døde av sult i disse årene, men den angir konturene av en hungerkatastrofe. Massevis av barn må ha dødd av sult og underernæring, og antakelig var forholda så ekstreme at kvinnene sluttet å føde barn. Da jeg besøkte Kina som leder for en AKP-delegasjon i 1984 fortalte lokale ledere i Jinan-provinsen at bare i deres provins døde mellom en og to millioner mennesker av sult. De som er interessert i en grundigere gjennomgang av denne perioden kan lese min bok, Veiskille, gitt ut på Forlaget Oktober i 1990. De som leser den, vil også se at jeg kritiserer og analyserer hva slags feil fra Maos og kommunistpartiets side som førte opp til denne katastrofen.

Maos feil kan kanskje til dels forstås, dels fordi man i Kina rundt 1956-57 oppriktig, og ikke helt uten grunn, fryktet et amerikansk angrep. Det var bare 3-4 år siden at den amerikanske øverstkommanderende i Korea-krigen hadde vært tilhenger av å atombombe Kina. KKP fryktet at noe slikt kunne skje, og regnet med at Sovjetunionen ville svikte dem. Derfor ville de raskt gjøre landet sjølforsynt på grasrotnivå. I tillegg fantes det et revolusjonært overmot og en tro på viljens makt over økonomien som var nesten grenseløs. Grunnen til at feilene kunne utvikle seg så langt og få så alvorlige konsekvenser, var at det fantes grunnleggende svakheter i det indre livet i Kinas kommunistiske parti og at det ikke fantes noen demokratisk tradisjon.

Mediene har aldri interessert seg for en revolusjonær og marxistisk oppsummering av disse tingene. De vil ha forbrytere og angrende syndere. Til dette får de ingen hjelp av meg.

Jeg angrer ikke at jeg støttet Kina, Albania, Vietnam og Kambodsja mot imperialismen. Jeg ville vært skamfull om jeg ikke hadde gjort det. Hadde jeg hatt sjansen, ville jeg gjort det igjen, men naturligvis ikke så blåøyd og ukritisk som den gangen.

Konsekvensetikk

Men hva med dem som har kjempet imperialismens sak hele veien? Hvor står de? Globaliseringa og markedsliberalismen fører til at millioner av mennesker dør. Markedsliberalismen dreper i stor skala, hver dag, hver time, hvert minutt. Hele det afrikanske kontinentet forblør. Etter kapitalismens endelige seier i Sovjetunionen er den gjennomsnittlige levealderen særlig for menn gått dramatisk ned. Den italienske dagsavisa La Repubblica meldte i november at tallet på slaver i verden har økt fra ca. 90 millioner ved Murens fall til ca. 150 millioner i dag. Dette kan vanskelig lastes kommunistene eller venstresida. Hvorfor sier ikke TV2 noe om dette? Dette handler om kvinner og barn som er råvarer i sex- og pornoindustrien og organhandelen. Det er de svakeste av de svake. Jeg mener at de er ofre for et økonomisk system, og hvis man først er inne på konsekvensetikk, har dette økonomiske systemet mye å svare for.

Jeg angrer ikke at vi tok opp kampen mot imperialismen og for sosialismen og for menneskets frigjøring fra undertrykking og utbytting. Jeg angrer ikke at jeg var med på å bygge det største ml-partiet i Vesten eller at mange for alltid eller for en periode ga opp en karriere for å jobbe på en vanlig arbeidsplass. Tvert om, jeg er stolt av det. Sjølsagt gjorde jeg mange tabber og dumheter, men hvis en stiller seg så store mål som vi gjorde og jobber så hardt for å lykkes, er det nesten ikke til å unngå at man gjør feil. Det hadde vært langt verre å ikke prøve. For denne innsatsen har jeg stått på den korte lista til POT og andre overvåkere i mange år. De brukte en milliard kroner og tusenvis av mennesker på å overvåke oss. Jeg tar det som et kompliment. Det jeg beklager mest av alt er at vi ikke var dyktige nok eller sterke nok til å lykkes.

Vi får håpe at de som kommer etter oss er dyktigere enn oss på alle måter, slik at de lykkes der vi mislyktes. Men er de det, er jeg redd de må forberede seg på svært dårlig omtale i VG og TV2.

av Arnljot Ask

Filippinene er et fjellrikt øyrike med tropisk klima. Det ligger like nord for ekvator og grenser mot Stillehavet, Kinahavet og Celebessjøen, ca 1.000 kilometer sørøst for det asiatiske fastlandet. Det bor snart 80 millioner mennesker der, på et areal omtrent som Norges, dvs. ca 300.000 km². Hovedstaden, Manila, har minst 11 millioner innbyggere.

Landet består av 7.100 øyer. De to største øyene er samtidig hovedregioner i landet, Luzon i nord og Mindanao i sør. Den tredje hovedregionen omfatter samlingen av øyer som ligger midt i øyriket og kalles med fellesnavnet Visayas. Alle øyene oversvømmes årlig av elver som flommer ned fra fjellene. Nedbøren i regntida er ekstra kraftig i fjellene og årlig gjennomsnittlig nedbørsmengde er der 4.000-5.000 mm (mot ca 1.000 mm i lavlandet)! Dalene og slettelandet er svært tett befolket.

Fjellene, mange av dem er vulkanske, det utstrakte elvesystemet og det tropiske klimaet velsigner Filippinene med et svært fruktbart jordsmonn som gir rike avlinger, både til mat og råvarer til industrien. Det er store skoger, mineralforekomster, energiressurser og marine rikdommer. Skogene dekker ca. en tredel av landet. Mineralressursene omfatter både jernmalm, gull, kobber, nikkel, krom, kull og olje, og enda flere. Hovedelvene kan brukes til å vanne markene og også til produksjon av elektrisk kraft for alle deler av landet. Landet har rike fiskeforekomster både i havet og i innlandssjøer og elver.

Hvis naturressursene på Filippinene ble brukt og utviklet av det filippinske folket, for deres behov, ville de rekke til en befolkning som var flere ganger større enn landets. Men, slik er det ikke. Utenlandsk, og særskilt USA-kontrollert, kapital, landets føydalherrer og en byråkratisk og korrupt hjemlig kapitalisme hindrer det filippinske folket fra å ta i bruk disse naturressursene til eget beste.

Folket på Filippinene kommer fra ulike nasjonaliteter. Malayene dominerer og utgjør ca 85% av befolkningen. Andre betydelige nasjonaliteter er indonesere og kinesere. Den eldste befolkninga, negritoene, utgjør i dag bare promiller. De nasjonale minoriteter utgjør i dag minst 10% av befolkninga. De bebodde tidligere mesteparten av landet. De er nå skjøvet til side, først og fremst gjennom den kristne sjåvinismen som kom gjennom den spanske og deretter den amerikanske koloniseringa. De etablerte samfunnene til muslimene på Mindanao og de ikke-kristne fjellfolkene over hele landet har vært spesielt utsatte. Det er bakgrunnen for de to mest omfattende stridene for nasjonal sjølråderett vi finner i dag; fra bangsamorofolket på Mindanao og Sulu-øygruppen og igorotene i Cordillera.

Det snakkes opp i mot 100 språk og dialekter på Filippinene i dag. Vi kan snakke om ni hovedspråk, hvorav det ene, tagalog, er grunnlaget for det nasjonale språket som nå kan snakkes av den store majoriteten av befolkningen. Riktignok i varierende grad.

Koloniseringa sørga for at den kristne katolisismen er hovedreligionen. Ca 85% er registrert som katolikker og i tillegg kommer ca 4% i ulike uavhengige, kristne kirkesamfunn og vel 3% protestanter. Bare drøyt 4% er registrert som muslimer.

Kilder: Bl.a. Philippine Society and Revolution av Adamo Guerrero

av Jorun Gulbrandsen

Dette skrives fem uker før stortingsvalget høsten 2001. Det kunne vært skrevet for fire, åtte og seksten år sida. Sirkuset er det samme. Høyre lover skattelette. AP-ledelsen lover skattelette. Bud og overbud. «Jens» og «Jan» trener til dueller på TV. Dagsavisen 9. august: «Hvem er TV-sjarmøren?» Så skal folk glemme at de rike praktisk talt ikke betaler skatt, at de fortsatt ikke skal betale, at staten i stedet skal kaste penger etter dem. At overklassen er overklasse bare fordi den med makt snylter på andres arbeid.

De som har fått fordobla husleiene sine, har nok andre ting å tenke på enn hvem som er TV-sjarmøren. Også de unge mødrene og fedrene som ikke har fått barnehageplass, eller som ikke klarer å betale den dyre som de har. De som er kasta ut av arbeidslivet av stress og virkelig og påført uførhet ofrer kanskje en tanke på hvor dyr jakka til Stoltenberg kan være, og hva de kunne fått for de pengene. Arbeidere og intellektuelle med et liv, erfaring og utdanning i utlandet, søker fortsatt den ene jobben etter den andre, forgjeves, for de heter ikke Pettersen eller Jens. Det tenker kanskje de på. Deres virkelighet skal igjen gjøres usynlig når en annen del av den arbeidsfrie snylterklassen kommer til bryllupssirkus med kroner på hodet.

Valgkampsirkuset foregår på premisset om at markedet er samfunnets beste veiviser. At «lønnsomhet» (= profitt for selskapene) er forutsetninga for at folk kan bli operert eller få medisiner: Kapitalismen er best, markedet fordeler best, markedet utvikler samfunnet til nye høyder for alle. Dette er diktaturet i Norge. Markedets diktatur. Den internasjonale kapitalens diktatur. Om «Jens» og Jan» hadde vært uenige, hadde det spilt mindre rolle. EU via EØS griper inn i den minste kommunes avgjørelser med sine påbud. WTO bestemmer norsk handelspolitikk. USA og NATO norsk forsvarspolitikk. Norsk oljeprofitt avgjør norsk utenrikspolitikk. Alt handler ufravikelig om å fremme og beskytte profittens interesser. Det kalles demokrati. Det er overklassen som eier sirkuset. Denne klassens støyende valgkamp skal skjule at de vil at folkevalgte organer skal ha minst mulig makt. Det er ansatte rådmenn, direktører, konsulenter og anbudsvurderingskonsulenttjenestebyråer som skal bestemme. De er lettere å dirigere enn de folkevalgte. Vanskeligere å ramme med befolkningas vrede. Det er bare å betale dem godt nok.

AKP oppfordrer folk til å stemme så langt til venstre som mulig. Legg mest mulig tyngde i den antikapitalistiske vektskåla. Stem RV! SV er et dårlig alternativ. SV protesterer for all verden (en kan høre pip og høye muml), men følger med på ferden inn i Arbeiderpartiets regjeringskontorer. AKP mener det er viktig å delta i valgkampene fordi RV kan brukes til å gjøre revolusjonære standpunkter kjent for mange flere fra en posisjon på Stortinget. RV kan bidra til å organisere aksjoner. RV kan gi fattigfolk en stemme i offentligheten. RV kan plage de rike.

Men når det kommer til stykket, nytter det bare med en revolusjon. Maktforholda må snus opp ned. Nederst blir øverst. Nye lover. Forbudt med arbeidsfri snylterklasse. Forbudt med fattigdommens lidelse. Altså sosialistisk revolusjon. Det er det enkleste, ikke det vanskeligste. Dele ut kortene på nytt. Planlegge ut fra folkets behov. La folk fritt snakke sjøl om hva som er deres behov. Uten «Jan» og «Jens» som støysendere og uten medienes jakt på sjarmørene.

av Olle Josephson

Jeg er leder av Svenska språknämden. Derfor kan jeg iblant debattere språkspørsmål i media. For noen måneder siden deltok jeg i et P1-program for å diskutere den engelske dominansen i naturvitenskapelig forskerutdanning med en kjemiprofessor. Han het Sven og var blond, med flat nese. Sjøl er jeg mørkhåret med ubestemt mellom-europeisk utseende. Vi gikk inn i studio.

Jeg forstår at du er Olle fra Språkrådet, sa journalisten og så på Sven.

Pang! Der slo etnisitetsfella sammen. Den som arbeider med svensk språkrøkt skal ikke bare hete Olle, men se ut som han kommer direkte fra (Barna i) Bakkebygrenda. Et kulturpolitisk spørsmål som først og fremst gjelder alle medborgeres rett til det svenske språket endres til en slags etnisk særinteresse.

Språk-Olle er et uskyldig eksempel. Men det viser hvordan tankemønstre ser ut når et såkalt flerkulturelt perspektiv får dominere. Spørsmålene stilles i et etnisk, ikke i et demokratisk perspektiv. Det gjelder mange områder: eksempelvis beskrives protester mot bygging av moskeer nesten alltid som diskriminering av en etnisk minoritet, ikke som en krenkelse av svenske medborgeres religionsfrihet.

Hvorfor etnifiseres politiske spørsmål? En kan prøve en konspiratorisk forklaring. Etnifiseringa er et bra middel for EU og overnasjonale interesser for å svekke nasjonalstaten og et enda bedre middel til å splitte arbeiderklassen og folket i etniske grupper. En kan være mer velvillig og si at det helt enkelt er vanskelige saker. Språk og religion er jo i høyeste grad kulturbærende, så det er fort gjort å blande sammen demokratiske rettigheter og kulturelle eller etniske særdrag.

I alle fall må etnisifiseringsfella unngås. Det språkpolitiske spørsmålet tydeliggjør ganske godt komplikasjonene. Ut fra den kan en nøste atskillige av problema med såkalt integrasjonspolitikk. Derfor handler denne artikkelen om svensk og europeisk språkpolitikk.

Tre krav

I utgangspunktet er det ikke så vanskelig å formulere en riktig språkpolitikk for Sverige. Den bygger på tre krav kan vi si. Alle som bor i Sverige har rett til å utvikle sitt morsmål, uansett hvilket det er. Alle har rett til å få lære seg så mye av det felles, samfunnsbærende språket, dvs. svensk, at de kan hevde seg i samfunnet (hva nå det innebærer). At svensk er fellesspråket innebærer også at det må være fullt mulig å bruke det i alle offentlige sammenheng. Alle har rett til å tilegne seg et språk for internasjonal kommunikasjon, i praksis nesten alltid engelsk.

Det finnes, i det minste tilsynelatende, intet revolusjonært eller omveltende i disse krava. De er innafor rammene av det borgerlige demokratiet og enhver ivrig folkeopplysningsliberaler burde kunne istemme dette. Det er lett å se hvilken undertrykking det innebærer dersom de ikke oppfylles: uten morsmål har en store vansker med å utvikle sin personlighet og hele sin tenkemåte, uten svensk stilles en utenfor samfunnet, uten engelsk (eller et annet internasjonalt språk) blir det vanskelig å ta stilling til verden utafor Sverige.

Likevel er det så vanskelig å få gjennomslag for dem. Mer enn en kan tro er de kobla til klasseinteresser, til nasjonal uavhengighet og til anti-imperialisme. Det kommer fram ved en nærmere analyse, nødvendigvis noe teknisk. Jeg skal i tur og orden ta opp de tre klassiske hindringen for en folkelig politikk: allment spredde vaneforestillinger, også blant folket, motstand fra storkapitalen og deler av statsapparatet samt en uklar venstretradisjon.

Språk og klasse

Vaneforestillingene minner om vanlig fremmedfiendtlighet eller redsel for annen skikk og bruk: en tror at det ene språket må utkonkurrere det andre. Det er tvert om: et språk støtter et annet. En blir ikke dårligere til å skrive forskningsrapporter på engelsk om en også kan skrive dem på svensk. Barn som har et annet morsmål enn svensk, lærer seg lettere svensk dersom de får utvikle sitt morsmål ordentlig. I en stor norsk undersøkelse av innvandrerbarn som har lykkes bra i skolen, til og med i matematikk og orienteringsfag, viser de seg å ha tre kjennetegn: tidlig og nær kontakt med det norske språket og norske kamerater, morsmålet som hovedspråk i hjemmet og fagundervisning både på norsk og på morsmålet (K. Øzerk: Faglig utvikling med to språk, 1992).

Alle skole- og språkpolitiske problemer er naturligvis ikke løst med dette: hva som er den beste kombinasjonen av undervisning på morsmålet og undervisning på svensk er vanskelig å vite, og det varierer. Under bestemte forutsetninger er det klokt med et spanskspråklig daghjem med mye trening i svensk. I andre tilfeller blir språkevnen bedre dersom spanskspråklige barn går på svensk daghjem, men får mange muligheter til å trene spansken. I mangt er det et spørsmål om makt. Jo mer undertrykt ens egen språkgruppe er, desto viktigere er det å få bruke morsmålet i undervisningen. Syriske barn i Sverige behøver altså mye undervisning på sitt språk, for engelske barn er det neppe like vesentlig.

Derimot er det dyptgående klasseundertrykking å sette kanskje tjue prosent av den svenske arbeiderklassens barn i den håpløse valgsituasjonen, som mange innsparingsglade skolepolitikere foretrekker: enten satser dere på svensk, gir opp morsmålet deres, og dermed kvitter dere med de relativt likestilte mulighetene for raskt å utvikle begrepsdannelse og analytisk tenkning. Eller gi opp svensken og sats på steinhard gettoisering og marginalisering.

Dermed har jeg forlatt vaneforestillingene og gått over til rådende svensk språkpolitikk. Storkapitalens linje er entydig: internasjonalisering, eller riktigere: anglifisering og morsmålsfiendtlighet. Storkapitalen kan altså ikke anklages for etnifisering. De kjører tvert imot samme politikk som slaveeierne på sørstatsplantasjene: folk får snakke og skrive hvilket språk de vil seg imellom, men det er bare engelsk som teller. Alt av betydning skal foregå på engelsk. Det er derfor næringslivsrepresentanter foreslår at for eksempel Chalmers (tekniske høyskole i Göteborg) og Handelshögskolan i Göteborg helt skal gå over til engelsk som undervisningsspråk innafor en tiårsperiode (en handlingskraftig direktør i Västsvenska handelskammaren mente det for et år sida). De fleste større svenske bedrifter har i dag engelsk som såkalt konsernspråk. Trolig er majoriteten av de privatansatte svenskene virksomme i engelskspråklige bedrifter. Noen ordentlig kartlegging finnes ikke. Naturligvis innebærer det ikke at disse svenskene i hovedsak snakker og skriver engelsk på arbeidet. Men det innebærer at de kan være sikre på at alle viktige dokument finnes på engelsk, derimot ikke på svensk. Engelsk fungerer også som et klassemerke som splitter de ansatte: jo mer engelsk i det daglige arbeidet, desto høyere status. Engelsk som bedriftsspråk pleier, i det minste til å begynne med, å bli godt mottatt av et troskyldig personale.

Utbyttet for et storkonsern er firedobbelt. I det minste på kort sikt spares en del penger ved å kvitte seg med oversettelseskostnader. En får en arbeidskraft som det er lettere å utbytte. Det er lettere å flytte folk rundt i hele verden når alle bruker den samme ynkelige engelsken. (I den interne sjargongen i mange bedrifter kalles internspråket ofte «bad English», halvt på alvor, halvt på fleip.) En markerer sin uavhengighet i forhold til den svenske staten. Selskapets generalforsamlinger og pressekonferanser på engelsk er en demonstrasjon av at bedriften står over nasjonalstaten. En får litt større handlingsfrihet i forhold til fagforeninger: forhandlinger eller forhandlingsgrunnlag på engelsk, eller enda verre, uforutsigbare sprang mellom forskjellige språk gjør fagforeninga ytterligere underlegen. Når Metalls Göran Johansson sist vinter krevde at de faglige representantene i storkonsernstyrer skulle ha rett til å kreve svensk på styremøtene, hadde han oppdaga faren. Dog, kunne en ønske seg et noe større språkpolitisk perspektiv enn styrerommene.

Taperne er vanlige ingeniører, offentlig ansatte og arbeidere. Engelsken er naturligvis uunngåelig i mange tilfeller. Men den ukritiske overforbruken fører til at de tvinges til å gjøre en dårligere jobb i enkelte saker. Det er umulig å komme bort fra at det er vanskeligere å arbeide på et annet språk enn sitt morsmål. Hardest slår engelsken til mot dem som har innvandra til Sverige, fordi de – allment sett -– har dårligere engelsk kunnskaper.

Svensk eller engelsk?

I stat og kommune finnes motstridende linjer. Jo, nærmere de store pengene, desto større engelskvennlighet. Næringsdepartementet er for eksempel åpne for delvis å gi opp kravet om svensk som felles, samfunnsbærende språk. Ta et lite, men tydelig eksempel: departementet presser i internasjonalt patentsamarbeid på for at patentdokumenter med rettslig gyldighet i Sverige kun behøver å finnes på engelsk. Fram til nå må de oversettes til svensk. En går også inn for en felles europeisk patentdomstol, med filial i et eller flere nordiske land, og kun tysk, engelsk og fransk som arbeidsspråk. Det kan føre til at to svenske bedrifter i en patenttvist må holde forhandlingene på engelsk i en domstol på svensk jord. (Men fordi flertallet av europeiske land, ikke minst øststatene, er mindre fulle av forakt til sitt nasjonalspråk går det meget langsomt med disse forslaga.) Eller ta et enda mer symbolsk eksempel: e-postadressene til de svenske departementene er på engelsk <@justice.ministry.se>, <environ.se> osv. De muligheter som nylig har åpna seg for å bruke å, ä (æ) og ö (ø) i e-postadresser (de fungerer i nu-domenet), blir til gjengjeld straks blokkert av ledende ITK-byråkrater.

Også for svensk høyskole- og forskningspolitikk er anglifisering det overordna målet. Desto flere høyskoleutdannelser på engelsk, desto bedre, anser Östros (1). Han motsetter seg et ganske beskjedent forslag om at doktoravhandlinger på engelsk (selvsagt det naturlige avhandlingsspråket), skal ha en sammenfatning på svensk. De tre dagene det skulle ta for doktoranden å skrive den, og dermed bidra til at svensk holdes i hevd som vitenskapelig språk, er tre dager for mye. Javel da, mener utdanningsminister og forskningsråd, at naturvitenskaps-svensken går dukken, samme hva det fører til av kløfter mellom forskersamfunnet og samfunnet omkring, av vanskeligheter for god populærvitenskap, folkeopplysning og læreboksproduksjon, og av dårligere resultater for mange studenter. (Studenter og forskningsstipendiater, som får mulighet til systematisk å skolere seg i sin vitenskap på både engelsk og svensk, får ofte bedre resultater enn de som utsettes for heftig anglifisering.) Fram til nå er det først og fremst innafor naturvitenskapene at svensk er på fallrepet som vitenskapelig språk. Blant samfunnsvitenskapene er den akademiske balansen ganske god. Forskerne skriver bøker og artikler i vitenskapelige tidsskrifter omtrent like mye på engelsk og svensk. Det er ikke bare emnet, men like mye språket, som gir Bo Rothstein (statsvitenskap) eller Lars Calmfors (nasjonaløkonomi) så mye større gjennomsalg i offentlig debatt enn Lars Wieslander (molekylærbiologi) eller Lars Ehrenberg (genetikk). Men Östros-linja innebærer at svensk høyskole ganske raskt manøvreres nærmere den tredje verdens situasjon, der høyere utdanning ikke er tilgjengelig på majoritetsmorsmålet, kun på engelsk. Sjølkolonisering, kan en kalle dette.

Retorikk

Argumentet om at vitenskapens språk alltid har vært internasjonalt, er også bare halvveis sant. I lange perioder har svensk blitt brukt ved sida av og sammen med latin, tysk, fransk eller engelsk. Av 98 doktoravhandlinger i fysikk i Sverige i perioden 1890 til 1930 var 48 på svensk, 45 på tysk og resten på engelsk eller fransk.

Skolepolitikken er ikke like klar. Viktigheten av gode svenskkunnskaper for alle understrekes ofte av ledende skolepolitikere, som også snakker fornuftig om minoritetenes morsmålsundervisning. Men det er retorikk. I praksis styres jo skolen av kommunale innsparinger og desentraliserte markedsmodeller. Det innebærer et sterkt gjennomslag for den innbyrdes status mellom ulike språk, noe som kan avleses i et hvert lærerværelse. Engelsklærerne har ganske lett for å få gehør for sine krav, svensklærerne hører de andre lærerne også på. Men å undervise i svensk som andrespråk – en særdeles krevende oppgave fordi elevene har mange forskjellige behov og forkunnskaper – blir sett på som en retrettoppgave for lærere som ikke orker større klasser. Og morsmålslæreren i innvandrer- eller minoritetsspråket finnes ikke engang i lærerværelset eller på skolen. (Den tydelige rangordningen forstyrres noe av lærerne i spansk, fransk og tysk, men fordi denne språkundervisningen – spesielt i gymnaset – i mangt er et privilegium for middelklassen og et skolepolitisk segregeringsinstrument, greier disse lærerne seg riktig godt.)

Andelen av de med krav på egen morsmålsundervisning som deltok i den, minket fra cirka 65 prosent i brorparten av 80-tallet til cirka 50 prosent under siste del av 90-tallet. (Reduksjonen i absolutte tall var kun fra cirka 65.000 til cirka 60.000 elever.) Antallet ansatte morsmålslærere blei halvert i samme periode, fra 4.700 i 1989 til 2.200 i 1994. Antall elever med svensk som andrespråk har hele tida økt noe, men fortsatt har bare en liten minoritet av dem kompetente lærere.

Det som virkelig øker, er de engelskspråklige klassene der svenske ungdommer følger svensk læreplan med svenske lærere, men hvor undervisningen foregår på engelsk. I dag omfatter dette om lag 3,5 prosent av alle gymnasiaster. Det høres ikke mye ut, men faktisk tilsvarer det andelen av et årskull som tok eksamen artium i 1940. Og klassebakgrunnen er også omtrent den samme. De engelskspråklige klassene fungerer framfor alt som middel til å skape fredede steder for studiemotiverte elever med internasjonal karriere i sikte (joda, det finnes unntak med annen rekruttering, spesielt på ungdomsskolenivå). Derfor blir det et så ettertrakta konkurransemiddel for alle gymnas som skal slåss om elevene. Den utvalgsmekanismen får dem også til å fungere brukbart, men alle seriøse undersøkelser viser at studieresultatene blir noe dårligere enn for sammenlignbare elever, som studerer på svensk: De engelskspråklige blir ubetydelig bedre på engelsk, dårligere i svensk, i det minste skriftlig, og framfor alt dårligere i intellektuelt krevende eller kulturelt betingede emner, som samfunnskunnskap eller fysikk. Satt på spissen kan en snakke om en nasjonal tragedie, når en generasjon kunnskapssultne, internasjonalt orienterte elever faller pladask for angloamerikansk kulturimperialisme og nærmest lar seg skolere til et fordummet kompradorbursjoasi.

Kultur, språk og Stalin

Innafor kulturpolitikken finnes en større forståelse for svensk. Kulturpolitikere kan diskutere oversettelsesstøtte og språkkvoter i etermedia på en måte som er fremmed for dem som snakker om økt økonomisk vekst. Det er typisk at kulturdepartementet, det svakeste av alle departementene, nedsatte en parlamentarisk utredning med riktige politiske direktiv; å utarbeide et handlingsprogram, som dels skal sørge «for fremme av det svenske språkets stilling», dels «at alle i Sverige ut i fra sine forutsetninger skal gis likeverdige muligheter til å tilegne seg det svenske språket». En kan ha innvendinger. Nettopp det å gjøre språket til kulturpolitikk, ikke arbeidsmarkedspolitikk, utdanningspolitikk, eller et spørsmål om demokratiske rettigheter, øker risikoen for en etnifisering.

Det svenske språket blir nemlig en kulturytring som litteratur, teater eller musikk. For å anvende klassisk marxistisk begrepsapparat: språk betraktes kun som en del av overbygginga. Og overbygginga er ikke like viktig som produksjonsforhold og produksjonsmiddel (som jo i mangt er språklige i det som kalles informasjonsindustrien), så det fattigste politikkområdet får oppgaven med å forsøke å lappe sammen det som næringspolitikk og storkapital har ødelagt. Lyrikkaften mot Ericsson. (I parentes: dette språksynet er faktisk det Stalin engang gikk imot i Marxismen og språkvitenskapens spørsmål, Forlaget Oktober, Oslo 1975. Det er i hovedsak et meget fornuftig verk, som retter seg mot de groteske venstreoverslaga som kan bli resultatet dersom en gir språket et forenkla overbyggingsstempel. På den andre sida går Stalin, eller hans skyggeskribenter, for langt til høyre, når han bagatelliserer det faktum at språkbruk nesten alltid har et klassepreg.)

Faren med den kulturpolitiske hjemstavnen, dvs. tilbøyeligheten til alltid å binde språket til kultur, blir enda tydeligere når en går til svensk minoritetsspråkslovgivning. Fra 1. april 2000 finnes det fem offisielt godkjente minoritetsspråk i Sverige: finsk, samisk, meänkieli, romani og jiddisch. Det er en følge av at Sverige har godtatt en europeisk minoritetsspråkskonvensjon. Antallet brukere kvalifiserer ikke alene til godkjenning som minoritetsspråk – da skulle for eksempel spansk og arabisk ligge godt an. Derimot er to andre kriterier avgjørende: språket skal ha vært i kontinuerlig bruk i landet (100 år eller 3 generasjoner pleier å antydes som målestokk) og det skal være et eget språk, ikke en dialekt. En kan diskutere om det ikke ville vært bedre kun å gi samisk og finsk minoritetsspråkstatus, og på annet vis støtte tornedalsfinsk, jiddischkultur og romer. Men det er ingen tungtveiende innvendinger: i hovedsak er det bra at disse, i Sverige, undertrykte og fortia språkene får en noe bedre beskyttelse og blir synligere. Synd at den lovfesta støtta tilfeldigvis er så liten. Med unntak av fem kommuner i nord har det ikke blitt lettere å være finne i Sverige de seinere åra.

Nei, den tunge innvendinga er at de rettmessige rettighetene ikke er gitt til minoritetsspråkene, bortsett fra når brukerne også utdefineres som «nasjonale minoriteter», dvs. etnifiseres. Proposisjonsteksten er meget tydelig (Prop.1998/99:143): «Sverigefinnene skiller seg fra majoritetsbefolkningen i Sverige både gjennom sitt språk og sin kultur.» Ja, der fikk vi Svenska Dagbladet sin sjefredaktør Olkinuora og metallarbeider Salonen i Köping i samme båt, i motsetning til Dagens Nyheter sin Hans Bergström og metallarbeider Pettersson i den andre.

«Jøder har en egen religion, egen kultur, eget språk og egne tradisjoner som skiller seg fra den svenske majoritetsbefolkningens. Det språket som først og fremst i dag binder sammen jøder i verden er hebraisk. Dessuten snakkes også jiddisch. (…) I dag lever om lag 25.000 jøder i Sverige om en inkluderer både de som har to foreldre med jødisk herkomst og de som har en mor eller far som er av jødisk herkomst.»

Det finnes intet å innvende mot det voksende armslaget for jiddisch i Sverige, men hvorfor forties at den store majoriteten av de kanskje 16.000 svensker som ser seg som jøder høyst kan noen ord og fraser på jiddisch? Og omvendt: om lag 10.000 svensker har tegnspråk som morsmål, et aldeles eget språk som kan dokumenteres i det minste siden midten av 1800-tallet: Enda «… er det åpenbart at tegnspråket ikke kan anses falle innafor rammen for formålet med minoritetsspråkskonvensjonen. Den bygger på språkets tilknytning til urbefolkning og andre nasjonale minoriteter som etniske grupper.» Her er en meget langt borte fra en enkel demokratisk språkpolitikk, som bygger på at enhver svenske har rett til sitt morsmål.

Nå påpeker noen at det kanskje til og med finnes en spesiell finsk kultur med tango, Kalevala, badstu og minner fra borgerkrigen og vinterkrigen, at flertallet av reinrøktere er samer, eller at det selvsagt finnes jødisk kultur; «sabbat hele uka» er jiddisch, kletschmermusikk og religion i uoppløselig forening. Javisst. Men en kan ha finsk som morsmål uten å danse tango, en skal ha rett til å utvikle sin samisk uten å eie rein, en kan gå i synagogen uten å snakke et ord jiddisch. Lovverket om religionsfrihet eller retten til morsmålet er demokratiske rettigheter, mens lovverket som rører sammen ulike foreteelser til en minoritetskulturetikett, som kan klistres på små og store grupper av medborgere, er etnifisering.

Minoritetsspråkkonvensjonen har i prinsippet intet med EU å gjøre, men at den settes ut i livet er likevel et utslag av EUs språkpolitikk. Denne er ikke riktig enkel. I praksis styrker EUs overstatlighetsmaskineri engelsk: for eksempel har engelsk de tre-fire siste åra dratt ifra fransk som originalspråk i EU-dokumenter. Men framfor alt de store kontinentaleuropeiske språka mobiliserer en politisk motstand mot engelsk. Alle nasjonalspråk har juridisk sett samme stilling i EU, og denne leppenes bekjennelse er bedre enn ingen bekjennelse overhode. I EU finnes ingen opinion av betydning for å redusere antallet offisielle språk. Trolig snakkes og skrives det mer svensk på kontinentet i dag enn noen gang tidligere. Finland hadde rett når de under sitt ordførerskap erklærte at de tre arbeidsspråka på møtene i Finland var finsk, fransk og engelsk. Seinere blei likevel protester fra Tyskland for sterke. Slik er nemlig praksis: linja at alle EU-innbyggere skal lære seg to språk, i tillegg til morsmålet handler om å gi plass for tysk, fransk, spansk og italiensk. De små nasjonalspråka, kan i beste fall være gratispassasjerer på resolusjonene om et mangespråklig Europa.

For regionale minoritetsspråk innebærer likevel EU et virkelig oppsving. EUs European Bureau for Lesser Used Languages (EBLUL) lobber meget intensivt for å styrke språk som katalansk (Spania), frisisk (Nederland) eller samisk. I dagens situasjon er det i hovedsak en god gjerning, men det er naivt å ikke se at det også er et innslag i EUs regionaliseringspolitikk, som skal svekke nasjonalstatene og styrke overstatligheten.

Derfor hører heller ikke såkalte innvandrerspråk til «Lesser Used Languages». Minoritetsspråkkonvensjoner og -lobbying fungerer av den grunn iblant som et alibi for å skjule at de som har persisk, arabisk, urdu, kurdisk, somali eller tigrin som morsmål er de virkelige taperne i denne språkpolitikkens Schengen.

For å sammenfatte: storkapitalen sprenger folk og nasjoner med English only. Motstand forekommer både fra EU og nasjonalstater, men den etnifiserer og stiller nasjonalspråk, minoritetsspråk og utenom-europeiske innvandrerspråk mot hverandre. Den ser altså ut som den allmenne antikapitalistiske motstanden i Europa i dag.

Hvorfor? En av forklaringene er venstresidas uklare språkpolitiske tradisjon. Den har pendla mellom – eller nærmest kombinert – opplysningsuniversalisme og romantikkens folkesjel på en forvirrende måte. En kan begynne med den franske revolusjonen. I det førrevolusjonære Frankrike skulle trofasthet mot kongen holde undersåttene sammen. Kunnskaper i fransk var riktignok veien til embeter, men kun en minoritet snakka fransk. Jakobinernes politikk var i stedet å samle folket om nasjonen og dermed rundt et eneste språk. Andre språk og dialekter blei dels sett på som et hinder for medborgerne i å gjøre seg gjeldende, dels som redskap for separatisme og kontrarevolusjon. «Føderalismen og overtrua snakker bretonsk, emigrasjonen og hatet mot republikken snakker tysk, kontrarevolusjonen snakker italiensk, fanatismen snakker baskisk,» rapporterte Barère til velferdskomiteen. Abbé Grégoire, religionsfrihetens konstruktør blant revolusjonsmennene, gjennomførte historiens første store språksosiologiske utredning med formål å kartlegge bruken av dialekt, «patois», og så etter hvert utrydde den.

Oppslutninga om et nasjonalspråk, nytt eller gammelt, blei et kjernespørsmål for 1800-tallets nasjonaldemokratiske bevegelser. Ungarsk, finsk, serbokroatisk, norsk med flere etablerte seg som standardiserte skriftspråk med nasjonsbærende oppgaver. Italia blir samla på italiensk grunn, til tross for at et mindretall snakker språket: fram til andre verdenskrig har italienerne nærmest flere regionale morsmål, som toscansk, veneziansk, sardinsk osv.

Det finnes to motiv for nasjonalspråket. Dels det demokratiske kommunikasjonsbehovet: medborgerne må kunne snakke og skrive til hverandre om offentlige anliggende. Det krever et felles språk, som helst ikke står alt for langt i fra den folkelige dagligtalen. Dels det nasjonalromantiske identitetsbehovet: de som mener å snakke et felles språk har lettere for å kjenne felles identitet.

Derfor var kampen for et nasjonalspråk for det meste progressivt på 1800-tallet, til tross for at den støtter seg til grumsete folkesjelsideer, vanligvis forent med en omfattende undertrykking av minoritetsspråk og dialekter. Dette opptrer i forskjellige former avhengig av hvilket sjikt som leder an i det nasjonale prosjektet.

Tungerot-r

Sverige var temmelig typisk, om enn seint ute. Fra og med midten av 1800-tallet blei det svenske språkets historie skrivi, og akademikere og folkelivsforskere dokumenterer dialekter systematisk. Men å snakke dialekt eller dialektnært i noen annet enn reint private sammenheng blir et underklassemerke (slik var det ikke i begynnelsen av århundret når nasjonalskalden Tegnér (2) snakka värmländsk i Svenska Akademien). Skolene forsøker å lære bort et skriftspråk nært riksmålsuttalen. Helt fram til midten av 1900-tallet var det for eksempel ledende svenskfagspedagoger som hevda at skolebarna i Sør-Sverige skulle avvendes sin tungerot-r. Radioen blei kjemisk rensa for dialekter – bortsett fra i folkelystspill – fram til 50-tallet. Nasjonen, og etter hvert «folkhemmet», skulle samles rundt rikssvenskan. Hardest ramma blei finsk- og samisktalende med morsmålsforbud i skolegårder, i utlånsbiblioteker med mer. Det påstås til og med at det i skolebøkene på 1930-tallet sto at det var synd på barna i Tornedalen fordi de først fikk lære seg sitt morsmål (dvs. svensk) når de begynte i skolen.

Venstresida

Med unntak av en del kommunistiske reaksjoner mot minoritetsspråksundertrykkinga slutta venstresida opp om riksmålspolitikken, i den franske medborgeruniversalismens tradisjon. Målet var å gi arbeiderklassen og folket mulighet til å lære seg riksmålet slik at de kunne hevde seg overfor øvrigheten i det offentlige livet. Dette endres ikke av at universalismen iblant fikk global rekkevidde, som i esperanto-bevegelsen, som var sterk i mellomkrigstida: alle i hele verden skulle ha et felles språk på like vilkår.

En svensk, eller kanskje skandinavisk, særegenhet er at muntlig og skriftlig språk kommer til å stå uvanlig nær hverandre. Folkebevegelsene rundt 1900 krevde et relativt enkelt skriftspråk, liksom et slags rikstalespråk som en helt enkelt kunne skaffe seg gjennom å lese høyt eller ved å «snakke som ei bok». Den såkalte dannede borgerligheten med mer kompliserte stilidealer var svak, og folkebevegelseslinja seira stor sett i de store språkkampene i århundrets begynnelse: nystavningsreformen i 1906, Strindbergs og arbeiderforfatternes litteraturspråk m.m.

Norge

Norge er et interessant avvikende eksempel. Der var det i begynnelsen av 1800-tallet en mengde muntlige dialekter, et felles dansk skriftspråk, og i det meget tynne embetsmanns- og borgersjiktet i byene – et dansk muntlig språk med fornorska uttale. Nynorsken blei konstruert som et felles skriftspråk, som står nærmere dialektene. Snakk dialekt, skriv nynorsk! er og forblir den norske målrørsla sitt motto, og tanken om å snakke dialektfritt er fremmed for nordmennene, i prinsippet. Fordi orda bøyes og uttales ulikt i forskjellige dialekter tilbakeføres mange ord i sin nynorske skriftform til en «urform» fra middelalderen, og dermed tilgodesees også kravet om en felles historie. Nynorskens klassebasis finnes på landsbygda, og at den fra og med midten av 1900-tallet mister terreng til bokmålet skyldes at nynorskens forkjempere mangler redskaper til å håndtere den kommende urbaniseringa. Men den norske veien til nasjonalspråket innebærer at en unngår dialektundertrykking. Derimot er undertrykkinga av minoritetsspråka (samisk) minst like sterk som i Sverige.

Først omkring 1970 kan det sies at venstresida problematiserte nasjonalspråksideologien, dels gjennom å støtte regionale minoritetsspråk, dels gjennom å stille spørsmål ved hva som er arbeiderklassens språk. Men da henfalt en ofte til et uklart klassesjelsperspektiv, en variant av den nasjonalromantiske folkesjelen. Det er arbeiderklassens «eget språk» som skal løftes fram; en romantiserer kjeftesmelling på arbeidsplassene eller rock- og rapp-lyrikk (bare den kommer fra drabantbyene). Dette er riktig så lenge det handler om kamp mot dialekt- og klassespråkfordommer, eller mot forestillinger om at arbeiderklassens språk er «enkelt». Men en glemmer at ingen blei født med språket nedlagt i sin sjel. Det er alltid et hardt arbeid, både for klassen og for individene, å erobre et muntlig og skriftlig språk som holder for å gjøre seg gjeldende i de fleste samfunnsmessige sammenhenger. Språklig klassekamp handler i dag, liksom for hundre år sida, for det meste om normdanningen for dette språk: et kunstspråk fjernt fra hverdagen, meget vanskelig å erobre, eller et språk som så langt som mulig er knytta til vårt hverdagsspråk, og som det er mulig å tilegne seg for folkeflertallet?

Og omtrent slik ser fortsatt språkpolitikken ut i dag, også blant dem som er opptatt av arbeiderklassens frigjøring. Enten romantisering av Rinkeby-svensken (en slags dialekt fra drabantbyen Rinkeby i Stockholm bebodd av innfødte og innvandrere) og innvandrer- og minoritetsspråk som de undertryktes «eget språk». Eller jakobinernes steinharde propaganda for et felles, homogent nasjonalspråk for alle, kryssa med forakt for den samme Rinkeby-svensken og uten interesse for innvandrerspråk. Resultatet blir at en er ute av stand til å formulere en politikk for et samfunn som er – samme om en vil det eller ei – mangespråklig.

Går det an å dra allmenne lærdommer om integrasjons- og innvandringspolitikk ut i fra det språkpolitiske eksemplet, slik jeg skreiv i begynnelsen? Jeg tror det, sjøl om alle spørsmål naturligvis har sine særegenheter. På samme vis som en kan si at Sverige er mangespråklig, kan en naturligvis si at det er mangekulturelt. Men politikken skal ikke formuleres ut i fra dette faktum; da slår etnisitetsfella sammen. Nei, det viktige er demokratiske fri- og rettigheter, og naturligvis, et kunnskapsnivå og sosiale og økonomiske forhold, som tillater oss å utnytte disse rettighetene. Da kan vi utvikle og forandre kulturer, da kan vi gjøre oss gjeldende mot øvrigheten, både nasjonalt og internasjonalt. Avgjørende for den folkelige kampen er ikke de kulturelle særdrag som skiller, men de demokratiske krav som forener.

Fotnoter:

1. Östros, Thomas: Utdanningsminister i Sverige.
2. Tegnér: Sveriges største skald på første halvdel av 1800-tallet.

von Pål Steigan

Im Herbst 2000 gab es in den norwegischen Medien eine neue Runde des Neo-McCarthyismus. Sie begann in der TV2-Sendung Rikets tilstand und setzte sich in der Presse, insbesondere in der VG (Verdens Gang), fort. Weder Gerhard Helskog von TV2 noch die Herren Bø und Versto von der VG waren besonders daran interessiert, die Hintergründe für das, was in Südost-Asien geschehen war, zu erkunden. Sie waren auf Kommunistenjagd und forderten einen Kniefall und reumütige Bekenntnisse. Glücklicherweise gab es viele, die sich dem widersetzten, und gewissermaßen endete die Debatte unentschieden. Ich lehnte eine Einladung zu dem Vorhaben von TV2 ab, da es sich um einen speziell konstruierten Pranger handelte. Das bedeutet nicht, dass ich nicht über z.B. Kambodscha oder China diskutieren will. Dies tue ich mehr als gerne.

Im Oktober 1978 war ich in Kambodscha und traf Pol Pot, Khieu Samphan und einige andere Führer der Roten Khmer, und gemeinsam mit u.a. Tron Øgrim reiste ich für eine Woche in dem Land herum. Wir hatten natürlich bereits vor unserer Reise Geschichten über Terror in Kambodscha gelesen als auch gehört, aber es war uns auch bekannt gewesen, dass der CIA während des gesamten Vietnamkrieges Geschichten dieses Typs verbreitet hatte um seinen massiven Völkermord in Südost-Asien zu vertuschen, so brachten wir dem nicht viel Vertrauen entgegen. Das Vertrauen in die westliche Presse wurde auch nicht gestärkt, als wir entdeckten, dass einer von denen, die uns quer durchs Land begleiteten, jemand war, der westlichen Quellen zufolge nur ein paar Monate zuvor von Pol Pot liquidiert worden war.

Lasst mich hier kurz stoppen. Erinnert sich jemand an den «Völkermord der Serben im Kosovo»? Während des jüngsten Krieges gegen Jugoslawien behaupteten Nato-Quellen, dass bis zu 500.000 albanische Männer «verschwunden und vermutlich tot» sind, und das Wort Völkermord wurde in Riesenlettern verkündet. Nach der Niederlage Jugoslawiens haben internationale Experten das Land auf der Suche nach Massengräbern durchkämmt, und sie fanden etwa 3.000 Opfer. Zweifelsfrei wurden grausame Übergriffe gegen die Albaner begangen, aber die Behauptungen über Völkermord waren selbstfabrizierte Erfindungen und Lügen, dazu berechnet, ein internationales Publikum zum Akzeptieren des völkerrechtswidrigen NATO-Krieges gegen Jugoslawien zu bringen. Und da kaum jemand Dementis liest, sind es sicherlich nach wie vor viele, die glauben, dass tatsächlich hunderttausende von Albanern im Kosovo ermordet wurden.

Ein tobsüchtiger Riese

Dieser Typ von Propaganda wurde nicht erst im letzten Jahr erfunden. Der CIA betrieb dies auch in den 60er- und 70er Jahren.

Der Vietnamkrieg hatte uns gelehrt, nicht auf die westlichen Medien zu vertrauen, wenn es sich um angebliche Übergriffe, begangen von Befreiungsbewegungen, handelte. Wir gingen davon aus, dass die Propaganda gegen Kambodscha von der gleichen Sorte war, dass sie in der Absicht betrieben wurde, eine neue Invasion zu rechtfertigen. So kamen wir in das kambodschanische Land. Es war ein wahnsinniges Erlebnis. Auf der einen Seite war das Land üppig und schön, und auf der anderen Seite war es so malträtiert und zerstört, dass es schwer war, passende Worte zum Beschreiben zu finden. Wir sahen nicht ein Haus, nicht ein Dorf, nicht eine Straße aus der Zeit vor 1975, die nicht von den amerikanischen Bombardierungen zerstört oder schwer beschädigt worden war. Es sah aus, als wenn ein tobsüchtiger Riese mit einer mächtigen Sense und einem enormen Pflug Amok gelaufen war. Überall waren Bombenkrater, die Palmen waren in der Mitte durchgeschnitten. Kambodscha hat etwa die gleiche Größe wie Südnorwegen. Als die Amerikaner 1969 mit der Bombardierung des Landes begannen, wohnten etwa sechs Millionen Menschen auf diesem Gebiet. Teile des Landes waren ebenso dicht bevölkert wie die norwegischen Regionen Asker und Bærum. Die amerikanischen Bombenflugzeuge überzogen das Land mit großflächigen Teppich-Bombardementes, aus ihrer sicheren Position oberhalb der Wolkendecken heraus. Dies taten sie Jahr um Jahr und ließen insgesamt mehr Tonnen Sprengstoff fallen, als während des 2. Weltkrieges über ganz Europa abgeworfen worden waren. Die Zerstörungen und die menschlichen Leiden waren enorm. Besonders im Jahre 1973 nahmen die Bombardierungen in einem derartigen Umfang zu, dass die finnische Untersuchungskommission, die auch die Anklagen gegen die Roten Khmer untersuchte, die Bezeichnung Völkermord verwendete. Zwischen 500.000 und 700.000 Menschen sollen getötet worden sein, und über 2 Millionen Menschen sollen in die Städte geflohen sein.

Es ist völlig sinnlos, das spätere Geschehen unter den Roten Khmer nicht im Licht dessen zu sehen. Das Lon-Nol-Regime in Phnom Penh half nicht nur den Amerikanern bei der Durchführung dessen. Es war direkt beteiligt und mitverantwortlich. Was macht so etwas mit einem Land? Was macht es mit den Menschen, die die Hölle überleben? Ich habe keine Ahnung, wie ich gewesen wäre, wenn ich einen solchen Alptraum überlebt hätte. Ich habe keine Ahnung, wie ich mich jenen meiner «Landsleute» gegenüber aufgeführt hätte, die mit denen unter einer Decke gesteckt hatten, die meine Verwandtschaft zu Fleischfasern zerbombt haben. Ich garantiere nicht dafür, dass ich ein Meister in Barmherzigkeit und Toleranz gewesen wäre.

Pol Pots Terror

Klar nehme ich Abstand von dem Terror unter Pol Pot. Kristallklar. Ist es aber gestattet, dies losgelöst von dem aus der Luft durchgeführten Völkermord der USA zu diskutieren? Ist dies historisch und moralisch haltbar? Wie soll man den ethischen Standpunkt derer bewerten, die den Friedenspreis einem Kissinger geben, der einer der Hauptverantwortlichen für den Bombenterror war?

Lies Die Rebellion der Gehenkten von Traven. Er erzählt von der langjährigen, blutigen Unterdrückung der Mahagoni-Sklaven in Mexiko. Sie waren jahrelang von Kopfgeldjägern und Sklaventreibern im Dienste amerikanischer und europäischer Holz-Kompanien torturiert worden. Was geschah, als sie sich zum Aufstand erhoben? Traven erzählt auch die Geschichte. Die Gequälten griffen zu den Macheten und mähten die Sklaventreiber, Vorarbeiter und deren Frauen und Kinder nieder. Furchtbar, ungeheuerlich. Aber läßt sich dies wirklich losgelöst von dem System, das sie so werden ließ, betrachten? Wenn man dies tut, wird man dann nicht ein Agent für ein System, das sich mit Mahagoni-Sklaven an der Macht erhält?

Oder lies Zwei Städte von Charles Dickens. Er war gegen die Jakobiner und ihren Terror, und er nimmt kein Blatt vor den Mund, wenn er sie und ihn beschreibt. Aber er sagt gleichzeitig, wenn man nicht möchte, dass Leute so werden sollen, darf man diese nicht so behandeln, wie der französische Adel die Unterdrückten behandelte.

Natürlicherweise sahen wir keinen Terror, als wir Kambodscha besuchten, und wir bemerkten nichts, was auf eine militärische Spannung zwischen den Roten Khmer und der Lokalbevölkerung hinwies. Was wir sahen, war wie gesagt ein vergewaltigtes und verstümmeltes Land, und wir sahen Leute, die Dämme und Häuser bauten und Reis pflanzten. Sie hatten etwas derart Kühnes gemacht, wie mit dem internationalen ökonomischen System zu brechen, das Geld abzuschafffen, und sie haben die direkte Verteilung von Waren eingeführt. Es war demnach eine Aufhebung des Marktes auf einen Schlag. Seinerzeit betrachteten wir dies als ein verheißungsvolles Experiment. Heute möchte ich es beinahe als eine verzweifelte Handlung betrachten, um zu versuchen zu überleben.

Dass wir keine Spur von irgendetwas, das uns an Terror erinnern könnte, bemerkten, beweist gar nichts. Heute bin ich nicht im Geringsten darüber im Zweifel, dass ein völlig unakzeptabler Terror von Seiten der Roten Khmer begangen wurde. Über den Umfang vermag ich mich nicht zu äußern. Die Behauptungen über Millionen Umgebrachter sind schwachsinnig.

Die finnische Untersuchungskommission spricht von zwischen 75.000 und 150.000 Hinrichtungen und fast einer Million Toten auf Grund von Hunger, Überlastung, Totschlag und anderen Ursachen. Michael Vickery, dem Noam Chomsky großes Vertrauen entgegenbringt, nennt die Zahl von ungefähr 750.000 Toten auf Grund aller Ursachen, von Hunger und Unterernährung bis zu Hinrichtungen.

Blutdürstigkeit?

Ich kann diese Zahlen weder verifizieren noch entkräften. Ungeachtet dessen betrachte ich es als über jeden Zweifel erhaben, dass es sich um einen umfassenden Terror gehandelt hat. Warum entstand dieser Terror? Teils hat er natürlich seinen Hintergrund in dem aus dem Krieg herrührenden Hass. Dies ist eine Mechanismus, der aus Europa nach dem 2. Weltkrieg bekannt ist. Zehntausende von Kolloborateuren wurden in aller Stille, bevor irgendwelche Rechtsverfahren eingeleitet worden waren, hingerichtet. Aber teils steht er auch im Zusammenhang mit der Politik der Roten Khmer. Pol Pot und seine Leute waren der Auffassung, dass sie aus den Fehlern Chinas gelernt hatten. Um diese zu vermeiden, wollte Pol Pot ein für alle Mal alle Wurzeln der Klassengesellschaft mit einem Schlag ausreißen. Dies mag sich sehr revolutionär anhören, und ich habe nicht so wenige liebe und freundliche Menschen gekannt, die wirklich glaubten und glauben, dass es für eine sozialistische Gesellschaft möglich ist, alle Reste des Kapitalismus mit einem Schlag auzurotten. Aber in Wirklichkeit hat das nichts mit Marxismus zu tun. Als Resultat ergab sich, dass alle, die die alte Wirtschaft repräsentierten, zu Feinden wurden, und das galt nicht lediglich in Bezug auf die Kompradoren und die Bourgeoisie, sondern für alle in den Städten, auch für das Kleinbürgertum und die Arbeiterschaft.

Mit anderen Worten denke ich, dass einige der schlimmsten Übergriffe von Seiten der Roten Khmer nicht einer speziellen Blutdürstigkeit entspringen, sondern einer falschen Analyse und einer falschen Strategie. Die chinesische Kulturrevolution, mit allen ihren spannenden und anti-autoritären Ideen, beinhaltete große idealistische Fehleinschätzungen. Man glaubte an die Macht des Willens über die Materie in dem Maße, dass man einen Teil grundlegender ökonomischer und materieller Probleme vollständig übersah. Bei den Roten Khmer sind diese Fehler in Reinkultur gepflegt worden. Eine derartig idealistische Politik bringt es auch mit sich, dass, wenn die Realität sich meldet, alle Probleme als Sabotage aufgefasst werden und die Jagd auf Feinde in den eigenen Reihen beschleunigt wird.

Was ich daraus gelernt habe, ist u.a. die Einnahme einer Haltung, die Wunderlösungen wie mit «einem Schlag» oder «in sieben Jahren» oder solchen wie «sollen alle Reste des Kapitalismus entfernt werden» mit einer hartnäckigen Skepsis begegnet. Das ist ausprobiert worden. Mehrmals. Und das lief jedes Mal beschissen. Dies obgleich die Menschen, die derartige Ideen lancierten, nicht notwendigerweise schlecht oder speziell unterdrückende Menschen waren. Einige der schlimmsten Übergriffe im Sozialismus sind begangen worden mit einem Ausgangspunkt in besten Intentionen.

Mao und die norwegische Regierung

Und wie verhält es sich mit China? Wenn die Massenmedien Mao heute als Massenmörder bezeichnen, muss ich protestieren. Anlässlich Maos Tod schickte die norwegische Regierung ein Beileidsschreiben an die chinesische Regierung. Dort wurde er als ein «großer Lehrer für die Völker der Welt» bezeichnet. Ich denke, dass das der Wahrheit näher kommt. Mao führte den größten Befreiungskampf und die größte Revolution in der Geschichte der Menschheit an. Ihn auf die Weise abzuschreiben, wie einzelne es tun, ist völlig falsch. Es waren auch nicht die autoritären Seiten Maos, die weltweit auf eine ganze Jugendgeneration anziehend wirkten, es war der antiautoritäre Mao. Es war der Mao, der die Jugend dazu aufforderte, das Hauptquartier anzugreifen, und der den kommunistischen Bonzen sagte, dass sie dumm seien, wenn sie auf das gemeine Volk herabschauten. «Dient dem Volk! Die Volksmassen sind die wahren Helden», sagte Mao. Es war diese Botschaft, die die Herrscher weltweit fürchteten, und um die wir uns scharten. Hier zu Hause versuchten wir dies in die Praxis umzusetzen, indem wir das Bonzenwesen bekämpften und den Respekt gegenüber der Arbeiterschaft herausstellten. Wir ergriffen Jobs in der Industrie und lernten viel von den Arbeitskollegen und es ergab sich eine Menge guter Politik daraus. Erling Folkvords langjähriger Kampf gegen Korruption und Machtmissbrauch im Landesbezirk Oslo (als AKPler und auch als Stortingsabgeordneter der Roten Wahlallianz) ist guter alter Maoismus.

Aber Mao beging auch katastrophale Fehler. Der größte von ihnen war «Der große Sprung nach vorn».

In den frühen 80er-Jahren veröffentlichte China seine erste landesumfassende Volkszählung. Als ich deren Zahlen las, war ich schockiert darüber zu sehen, dass zwei-drei Jahrgänge aus der Zeit von ungefähr 1957-58 dramatisch viel weniger stark waren, als sie hätten sein sollen. Wenn man die Bevölkerungsentwicklung des Jahres 1957 fortschreibt oder den Trend nach 1960 zurückschreibt, sieht es so aus, als ob zwischen 20 und 30 Millionen Menschen fehlen. Dies brachte mich dazu, entscheidende Einwände gegen die Politik zu erheben, die in China Ende der 50er-Jahre geführt wurde. Die Volkszählung gibt nicht an, wie viele in diesen Jahren den Hungertod starben, aber sie zeigt die Konturen einer Hungerkatastrophe an. Massen von Kindern müssen durch Hunger und Unterernährung gestorben sein, und vermutlich waren die Verhältnisse derart extrem, dass die Frauen aufhörten Kinder zu bekommen. Als ich 1984 als Leiter einer AKP-Delegation China besuchte, erzählten lokale Leiter in der Provinz Jinan, dass allein in ihrer Provinz zwischen einer und zwei Millionen Menschen vor Hunger gestorben waren. Diejenigen, die an einem gründlicheren Durchgang dieser Periode interessiert sind, können mein Buch Veiskille (Am Scheideweg) lesen, herausgegeben vom Oktober Verlag, 1990. Wer es liest, wird auch sehen, dass ich Kritik übe und analysiere, welche Fehler von Seiten Maos und der Kommunistischen Partei es waren, die zu jener Katastrophe führten.

Maos Fehler lassen sich vielleicht zum Teil nachvollziehen, teils weil man in China um 1956-57 herum zurecht, und nicht völlig grundlos, einen amerikanischen Angriff befürchtete. Es lag lediglich 3-4 Jahre zurück, dass der amerikanische Oberkommandierende im Korea-Krieg ein Anhänger der Atom-Bombardierung Chinas gewesen war. Die KPCh befürchtete, dass etwas derartiges passieren könnte, und rechnete damit, dass die Sowjetunion sie im Stich lassen würde. Daher wollte sie auf schnellstem Wege die Selbstversorgung des Landes auf Massenniveau sicherstellen. Darüber hinaus gab es einen revolutionären Übermut und einen Glauben an die Macht des Willens über die Ökonmie, der fast grenzenlos war.

Der Grund dafür, dass die Fehler sich so weit entwickeln und so ernste Konsequenzen bekommen konnten, lag darin, dass es im Innenleben der Kommunistischen Partei Chinas grundlegende Schwächen gab, und dass es keinerlei demokratische Tradition gab.

Die Medien haben sich nie für eine revolutionäre und marxistische Zusammenfassung dieser Dinge interessiert. Sie wollen Verbrecher und reuige Sünder haben. Dafür bekommen sie von mir keine Unterstützung.

Ich bereue nicht, dass ich China, Albanien, Vietnam und Kambodscha gegen den Imperialismus unterstützt habe. Ich würde mich schämen, wenn ich es nicht getan hätte. Hätte ich die Gelegenheit, würde ich es noch einmal tun, aber natürlich nicht so blauäugig und unkritisch wie damals.

Konsequenz-Ethik

Aber was ist mit denen, die die Sache des Imperialismus die ganze Zeit über verfochten haben? Wo stehen sie? Die Globalisierung und der Marktliberalismus führen dazu, dass Millionen von Menschen sterben. Der Marktliberalismus tötet in großem Stil, jeden Tag, jede Stunde, jede Minute. Der ganze afrikanische Kontinent verblutet. Nach dem entscheidenden Sieg des Kapitalismus in der Sowjetunion ist das durchschnittliche Lebensalter, besonders für Männer, dramatisch gesunken. Die italienische Tageszeitung La Republica meldete im November, dass die Zahl der Sklaven weltweit seit dem Fall der Mauer von ca. 90 Millionen auf heutige ca. 150 Millionen angestiegen ist. Dies kann schwerlich den Kommunisten oder der Linken angelastet werden. Warum sagt TV2 nicht etwas darüber? Hier handelt es sich um Frauen und Kinder, die Rohwaren in der Sex- und Pornoindustrie und im Organhandel sind. Sie sind die Schwächsten der Schwachen. Ich meine, dass sie Opfer eines ökonomischen Systems sind, und wenn man schon über Konsequenz-Ethik redet, hat dieses ökonomische System viel zu verantworten.

Ich bereue nicht, dass wir den Kampf gegen den Imperialismus und für den Sozialismus und für die Befreiung des Menschen von Unterdrückung und Ausbeutung aufgenommen haben. Ich bereue nicht, dass ich daran beteiligt war, die größte ML-Partei im Westen aufzubauen oder dass viele für immer oder für eine Periode eine Karriere aufgaben, um an einem gewöhnlichen Arbeitsplatz zu jobben. Im Gegenteil, ich bin stolz darauf. Selbstverständlich habe ich viele Fehler und Dummheiten begangen, aber wenn man sich so große Ziele stellt, wie wir es taten, und so hart für das Gelingen arbeitet, ist es fast unumgänglich, dass man Fehler macht. Es wäre viel schlimmer gewesen, es nicht zu versuchen. Wegen dieses Einsatzes habe ich für viele Jahre auf der kurzen Liste des POT [Liste des Politischen Überwachungsdienstes Norwegens mit den wichtigsten Zielpersonen] und anderer Überwacher gestanden. Sie verwendeten eine Milliarde Kronen [ca. 250 Mio. DM] und tausende von Menschen, um uns zu überwachen. Ich sehe das als ein Kompliment an. Was ich am meisten bedauere, ist, dass wir nicht tüchtig oder stark genug waren, um Erfolg zu haben.

Wir können hoffen, dass diejenigen, die nach uns kommen, in jeder Hinsicht fähiger sind als wir, sodass sie dort erfolgreich sind, wo wir es nicht waren. Wenn sie es denn aber sind, habe ich die Befürchtung, dass sie sich auf eine äußerst schlechte Erwähnung in der VG und bei TV2 einstellen müssen.

av Peter M. Johansen

[Moroenes økonomi]

Da regjeringshæren rykket inn i Abubakar, hovedkvarteret til Moro Islamic Liberation Front (MILF) i fjor sommer, spanderte president Joseph «Erap» Estrada San Miguel-øl og helstekt gris på soldatene sine i moskeen. 700.000 flyktninger ble drevet på flukt, uten søkelys fra mediaverden.

I dag er fortsatt kravet overfor den nye presidenten, Gloria Macapagal Arroyo, at de skal få vende tilbake i trygghet, uten trakasseringer og trusler fra militæret. Kvinnene snakker i vei så tolken har vansker med å følge med. De enser ikke politiposten nede på veien under teltleiren. Geværpipene peker ut av den åpne boden hvor skråtaket legger en skygge over øynene på politimennene og holder det iltre vannet borte. Kvinnene vet at de er der og at de er avspist med smuler av Filippinenes Røde Kors.

Men blokk, kulepenn og kamera i følge med aktivister fra bangsamoroenes egne organisasjoner skyver en del av frykten til side for å gi utløp for fortvilelsen. Forholdene er verre enn de som sitter på netthinnen fra Rwanda og Burundi, Sudan og Kenya. Det røde korset er knapt nok synlig; ingen rød halvmåne er å se. Folk dør i leirene; rundt ti i den lille teltleiren hver måned. Flyktningene vil ha ris; det er deres vanlige grunnkost. De får i stedet nudler, en pose for en stor familie per dag. Og de mangler medisiner.

Det er ni leire i Parang-området. Men enn fem tusen familier. Hver familie har i snitt sju medlemmer. 35-40.000 flyktninger bare her. Flyktningestrømmen var like stor som ut av Kosovo etter at Nato innledet sine bombetokter; det var atskillig større enn før Nato gikk til aksjon. Men flyktningene på Mindanao er ukjente i den store sammenhengen; enda mer i det skjulte enn flyktningene i Angola omtrent samtidig med opptakten til Natos krig mot Jugoslavia.

Den søtlige eimen av matlaging og uhygeniske forhold er umiskjennelig. «Departementet for sosialhjelp har gitt oss noe, men ellers får vi ingen hjelp,» sier Babay Bakar og Raga Maginangka som sitter i ledelsen for teltbyen. Den består av 1.089 familier; fem familier deler et telt. Det er trangt, det er kummerlig.

«Diaré er vanlig, og det går mest utover barn. Men vi får ikke medisiner av Røde Kors,» forteller de.

De kom hit 5. mai etter at militæret gikk til angrep i området 28. april (2000). De flyktet fra Barera og Matanog. Landsbyene ble beskutt med artilleri ved midnatt for å skape mest mulig frykt og forvirring.

«Vi fikk ikke med oss noe, verken husgeråd eller dyra våre. Vi måtte bare komme oss unna. Vi gikk fra midnatt til morgengry og fortsatt utover dagen. Det tok oss et døgn å komme hit. Vi gikk og haiket, mens militæret fortsatte å bombe i området. Til denne dag har vi ikke kunne dra tilbake.»

Repatrieringa av flyktningene var et at de sentrale punktene som Den nasjonaldemokratiske fronten (NDF) la fram for regjeringas delegasjon under de innledende samtalene i Oslo i slutten av april. Selv om krigen har stilnet av og selv om president Joseph Estrada er kastet ut av presidentpalasset, har flyktningene ikke kunnet vende tilbake til sine landsbyer. På Mindanao er det fortsatt militæret som rår. Nok en plantesesong har gått tapt. Dyra er forsvunnet; soldatene har spist godt.

«Noen av oss forsøkte å dra tilbake for å hente med seg noe mat og nødvendige saker fra husene. Men de ble skutt på så snart soldatene oppdaget dem. To barn ble drept, en gutt og ei jente, begge på sju år.»

Hvorfor?

«Fordi dette var en total krig mot vårt folk selv om det ikke fantes MILF-styrker i nærheten av landsbyene våre. Husene er blitt brent ned av soldatene etter at vi flyktet. Militæret har satt opp sin egen leir i landsbyen.»

Soldatene lusker ofte rundt flyktningleirene ved nattetider. Flyktningene tror at de forsøker å skremme dem tilbake til landsbyene. Men de nekter.

«Vi drar ikke tilbake før det er trygt; vi vil ikke bli holdt som gisler eller bli brukt som menneskeskjold av militæret.»

På den andre siden av veien, tvers overfor teltbyen, har flyktningene søkt tilflukt på en skole i byen. I hvert av klasserommene bor det 10-13 familier.

«Røde Kors gjør for lite, altfor lite,» klager flyktningene når de endelig har anledningen.

Situasjonen er ikke bedre for dem som har kommet til utkanten av byen Sultan Kudarat. De kom til leiren i august 2000, 280 familier fra landsbyene Barera, Boldon, Matanog og Kapatagan i Lanao del Sur, frontlinja mellom MILF og hæren. Militæret rykket inn og ødela alt, hus for hus, landsby for landsby, en systematisk etnisk rensking som hadde vakt store overskrifter hadde de skjedd i Europa eller med media til stede. Historiene er de samme.

Hva skjedde 29. april?

«Hæren rykket inn i landsbyen med artilleri og stridsvogner etter først å ha satt inn fly i kampene mot MILF. Vi ble tvunget til å flykte, våre hjem ble ødelagt og moskeen vår ble brent ned. Ingen av husene ble ødelagt under kampene; de ble tent på først når hæren rykket inn i landsbyen vår og folk hadde søkt tilflukt i skogen. Vi gikk derfra og hit til Sultan Kudarat. Det var Marines, men jeg er ikke i stand til å identifisere enhetene. Vi har ikke hørt noe fra myndighetene om å komme tilbake eller gjenreise landsbyen. Jeg vet ikke,» sier Saligan Adam, bonde.

Hva mer ble ødelagt i landsbyen?

«De bombet vanningsanlegget vårt.»

Hvordan er situasjonen i området?

«Vi er fremdeles okkupert av militæret og paramilitære grupper: Citizen Armed Forces Geographical Units (CAFGU) som brukes av hæren til etterretning mot MILF og New People’s Army (NPA). Det er særlig kristne blant morofolket som blir rekruttert til CAFGU i kampen mot MILF og NPA. De blir betalt av myndighetene og hæren og utfører likvidasjoner. Jeg står heller overfor hæren enn CAFGU. Det er akkurat som på Øst-Timor.

Vi drar ikke tilbake før militæret er ute av området vårt. Vi er redde for å dra tilbake til våre barangays så lenge det ikke er innledet nye, seriøse samtaler med MILF.»

Flyktningene er innlosjert på en tidligere madras, islamsk skole, under svært kummerlige forhold. Soveplassene mellom familiene er atskilt med hengende tepper i bygningene, noen bor i telt. Helsestellet er knapt til stede. Røde Kors er fraværende.

På veggen er det skrevet eller hengt opp slagord, inntrengende bønner: «Folkeavstemning er en demografisk og fredelig løsning på bangsamoroproblemet i Mindanao.» Tennisbanen er delvis dekt med plast og har blitt moské og bønneplass. Vannkanner har stempel, Not for sale, en advarsel fra hjelpeorganisasjonene som har like stor verdi som pekefingeren om helseskader på en røykpakke. Men det kan også bety: Moroene er ikke til salgs.

«Det ville være bra med internasjonal hjelp til flyktningleirene, men det vil i seg selv ikke løse problemet,» sier Ghazali Jaafar, politisk nestleder i MILF.

«Hvordan kan de vende tilbake til sine landsbyer når militæret fortsatt er der? De vil bare bli tvunget til å forlate stedet igjen. De vender ikke tilbake fordi de fortsatt er redde. Militæret må trekke seg ut og bli sendt tilbake til Central Luzon eller Visayas!

Jordbruk er moroenes økonomi. Moroene har et annet jordbegrep; de eier avlingene, men har ikke egne skjøter på jorda slik det ble fastlagt for Filippinene i 1902 gjennom Land Register Act. Det gjorde at moroene ble fortrengt fra landet; her sto moroelitene sammen med filippinerne med å sikre seg land. Moroene ble gradvis drevet fra sine områder, fra General Santos og nordover. De tapte fordi myndighetenes lover var imot dem.

Situasjonen ble verre under diktator Ferdinand Marcos. Da ble landet regelrett stjålet, kjent som Ilongo Landgrabers’ Association.

Flere massakrer 1971-74 ryddet vei for en nykolonisering av Mindanao gjennom store rancher og av multinasjonale selskaper. Bondebevegelsen vokste, angivelig for å avsløre militærets overgrep, men den opprettholdt samtidig retten til jorda ut fra de eksisterende lovene.

President Corazon Aquino lovet landreform under slagordet «land til den som dyrker den». Men moroene ble aldri en del av de små endringene som ble gjort. Det ble aldri gitt noen garantier for å gi Bangsamoro tilbake land, heller ikke i Maguindanao hvor 75 prosent av befolkningen er moro. I Cotabato Sur er det meste av landet okkupert av filippinske bønder. Moroene er landarbeidere som tjener i høyden 50 peso om dagen.

Moroene har ingen kontroll over produksjonsprosessen: De har ikke land, de er avhengig av lokale forhandlere for såkorn og for og kunstgjødsel. United Moro Farmers’ Association (UMFA) er blitt opprettet i et forsøk på å skape alternativer.

av Mathias Bismo

[Direkte demokrati – om seg selv]

Tidligere i år ga det lille Larviksbaserte forlaget Ariadne ut Direkte demokrati som alternativ, en artikkelsamling av den amerikanske politiske teoretikeren Murray Bookchin. Denne retningen, den såkalte sosialøkologien, er en retning som beskriver seg selv som radikal og samfunnsomveltende, og samtidig et alternativ til både marxismen, anarkismen og syndikalismen, som i følge sosialøkologiens tilhengere, i Norge organisert i Demokratisk Alternativ, har vist seg å slå feil.

Klasser og økologi

Bookchin (1921-) var fra 30-tallet trotskist, men når det viste seg at 2. verdenskrig ikke førte til den verdensrevolusjonen Trotski spådde, revurderte han sine synspunkter og sluttet seg til den anarkistiske bevegelsen. Imidlertid ble dens rammer alt for trange, og med økologibevegelsens fremvekst på 60-tallet, gikk Bookchin i retning av denne. Mot mange av de mystisistiske retningene innen denne, utviklet han sosialøkologien, en teori som gjør krav på å være en samfunnsomveltende kraft basert på den økologiske krisa og behovet den skaper for en radikal samfunnsendring.

Utgangspunktet, som ikke kommer eksplisitt frem i boka, er den «dialektiske naturalismen». Denne filosofien har imidlertid stor påvirkning på politikken og dens mål. Utgangspunktet for all undertrykking er i følge denne filosofien ideen om menneskets dominans over mennesket. Allerede her skiller han lag med Marx som mente undertrykkingen oppsto fordi utviklingen av produktivkreftene tvang frem en samfunnsmessig arbeidsdeling som resulterte i sosiale klasser.

Bookchin erkjenner eksistensen av klasser, men for ham er klassekampen ingen særskilt kraft. Eksistensen av klasser og klassekamp er for ikke noe annet enn et symptom på en umoralsk orden som i sin tur har ledet til den økologiske krisa. Klasser har historisk utgjort en sprengkraft idet de har gått mot denne ordenen, men det er ikke snakk om særskilte interesser.

En objektiv etikk

Sosialøkologien gjør krav på verken å være materialistisk eller idealistisk, men «naturalistisk». Denne ordbruken utsetter imidlertid bare spørsmålet, er «naturalismen» materialistisk eller idealistisk?

Det er egentlig ikke så mye som skiller det vesentlige av Bookchins fra Hegels idealistiske dialektikk. Bookchin forkaster mytologi og gudetro, men han erstatter det av en objektiv etikk. Denne objektive etikken reproduseres i idealet om å skape et samfunn fritt for undertrykking. Det som skiller dette fra Hegels verdensånd er at det dreier seg om en viljehandling, ikke nødvendige utviklingstendenser. Spørsmålet er da også hva som blir igjen av dialektikken.

Det Bookchin setter seg fore å finne, er hva det undertrykkingsfrie samfunnet består av. Undertrykkingen kommer nettopp frem i form av at noen bestemmer over andre, måten å løse det på er dermed et fullstendig demokrati. Idealene til dette demokratiet finner han i antikkens Athen og dets direkte demokrati. Han nekter å identifisere Athen med en stat, i stedet går han til den etymologiske betydningen av begrepet «politikk», som er avledet av polis, by, og kommer til at det dreier seg om administrasjonen av en by. Mens staten er et undertrykkingsmiddel, er den frie kommunens politikk dens motsetning.

Han glemmer riktignok ikke at det athenske demokratiet utelukket alle utenom frie (mannlige) borgere, men han har problemer med å trekke konsekvensene av det. Staten er jo nettopp et undertrykkingsmiddel idet den brukes til å holde andre nede. Dette var også tilfellet i Athen. Det direkte demokratiet ble brukt av den økonomiske eliten til å opprettholde sitt klasseherredømme. Det athenske demokratiet var i så måte sterkt undertrykkende.

En moralsk elite

Bookchin ønsker, selvsagt, verken slaveri eller umyndiggjøring av kvinner. Det moralsk riktige samfunnet er et direkte demokrati, og for at dette skal fungere trenger man små enheter som eksisterer i en konføderasjon. Idealet skiller seg i så måte ikke grunnleggende fra kommunismens høyere fase. Forskjellen er at han mener det kan og bør bygges allerede i dag. Mot den marxistiske revolusjonsteorien, anfører Bookchin en evolusjonsteori. Mens det kommunistiske partiet sin rolle som fortropp er å være ledende i en arbeidernes revolusjon, er den sosialøkologiske organiseringen sin rolle som fortropp å trekke med seg folk i en langsom oppbygging av en dobbelmakt. Sosialøkologer og andre kommunalister etablerer kommunale og regionale direkte demokratiske enheter i konføderasjon.

Som fortropp er de ikke bare en ledende gruppe, de er en gruppe som skal danne fundamentet for de nye samfunnsstrukturene idet de baserer seg på den objektive etikken. De fremstår dermed ikke som annet enn den eliten Marx og Engels kritiserte, en moralsk elite som jobber etter «prinsipper som en eller annen verdensforbedrer har oppfunnet eller oppdaget» (1).

Det sier seg selv at en slik moralsk elite vil bestå av i utgangspunktet ressurssterke mennesker. Men det er heller ikke noe problem for Bookchin. Kampen mot undertrykking er ikke en kamp mellom undertrykker og undertrykt. Den økonomiske krisa har avslørt at alle klasser har felles interesser i å avskaffe all undertrykking. Alternativet til markedsøkonomien sin miljøødeleggende vesen, blir en moralsk økonomi som krever nettopp de objektivt etisk riktige styringsformene, og disse mener han at alle, kapitalister inkludert, har objektiv interesse av å fremme. Den økologiske krisa skaper altså ikke sine egne banemenn og -kvinner. Den blir ikke en gang overvunnet ved at man tar utgangspunkt i det eksisterende samfunnet. I stedet tar han utgangspunkt i et utopisk system og deduserer ut fra det hvordan man skal komme frem til det.

Følger for politisk virksomhet

For den konkrete politikken som føres, har dette drastiske følger. Den lille sosialøkologiske bevegelsen i Norge nektet lenge å delta i masseorganisasjoner som ikke hadde disse moralske målene. Bookchin skriver også selv hvilken følge dette hadde for hans syn på Vietnamkrigen. Han var mot USAs krigføring, men han ville heller ikke støtte FNL; han ville ikke støtte en eneste nasjonal bevegelse, eller bevegelse over hodet, som ikke hadde de riktige moralske ståstedene.

For internasjonalt solidarisk arbeid er det viktig å ta stilling til det som skjer, i praksis betyr det å ta stilling for en side i en konflikt. For Bookchin er dette fullstendig irrelevant. For ham er det enten-eller; hvis det ikke finnes noen moralsk riktig bevegelse, er solidariteten meningsløs. Hvis en bevegelse er nasjonal, er den per definisjon regressiv. Hvis den ønsker en selvstendig stat, er den per definisjon regressiv. Hvis den ikke vil sprenge kapitalismens rammer, er den per definisjon regressiv. I Norges tilfelle, vil for eksempel Nei til EU være en regressiv bevegelse i sosialøkologiske øyne. Igjen hensetter han seg til et Utopia der det er de moralsk riktige verdiene som er drivende, uten å ta hensyn til, eller i det hele tatt vurdere, de faktisk eksisterende bevegelsene og den fullstendige mangelen på moralsk korrekte alternativer.

At de ikke eksisterer, burde ikke overraske noen. Sosialøkologien er en politisk retning som er som skapt for et lag med ressurssterke mennesker idet den nedprioriterer den aktuelle situasjonen, de kampene som føres, men heller organiserer seg ut fra et ideal. Dette er et ideal som filosofer kan sitte og tenke ut, og som de faktisk har gjort i tusener av år (2). Men det å utvikle et ideal, også det å tenke seg metoder for å realisere dette idealet, har ingen samfunnsomveltende kraft så lenge det ikke er basert på virkeligheten slik den ser ut i dag.

Fotnoter:

1) Marx og Engels: Det kommunistiske manifest, Røde Fane 1998, side 61.

2) Marx: Teser om Feuerbach, tese 11, gjengitt i Engels: Ludwig Feuerbach, Oktober 1981, side 84.

av Sveinung Legard, Direkte Demokrati

Høsten 1999 ble Demokratisk Alternativ lansert i Norge. Bakgrunnen for organisasjonen var et anarkistisk inspirert ungdomsmiljø i Grenland og den venstreradikale, amerikanske tenkeren Murray Bookchins ideer om kommunalisme og sosialøkologi. Siden begynnelsen av 90-tallet hadde kommunalistiske ideer versert i Sauherad, Skien, Porsgrunn og Bamble, og manifestert seg i ulike nettverk og grupper som «Arbeidsgruppa for et økologisk samfunn», «Sosial-økologisk prosjekt» og «Revolt». Dette miljøet drev primært med utdanningsmessige og propagandaartede prosjekter, med studiesirkler, forlag og bokcafé som samlingspunkt. Nettverket «Sosial-økologisk prosjekt» var også engasjert i mer praktisk politisk arbeid med å demokratisere og radikalisere velforeninger i Porsgrunn, og i Sauherad kommune stilte de også til valg på et kommunalistisk program, hvor det fremste kravet var opprettelsen av folkeforsamlinger i kommunens ulike bygdesentra. Etter hvert som kommunalistiske ideer om folkeforsamlinger og konføderalisme spredte seg til andre deler av landet, følte enkelte et behov for å skape en landsdekkende og mer «voksen» organisasjon. Siden lanseringen i 1999 har organisasjonen også spredt seg til Sverige og Finland, og Demokratisk Alternativ er i dag en skandinavisk organisasjon. Dens primære aktiviteter er fremdeles studiesirkler og bladet Direkte Demokrati, men medlemmene engasjerer seg også i andre lokale aktiviteter og sosiale bevegelser. Til høsten vil vi kjøre i gang en kampanje mot Stortingsvalget, med det øyemed å avkle dets «demokratiske» slør.

av Pål Steigan

USA og Storbritannia hevder at de bomber Afghanistan fordi de ønsker å straffe Taliban og Osama bin Laden etter terroraksjonene mot New York og Washington. At det ikke er bevist at bin Laden sto bak terroren den 11. september, er så sin sak. Men er det noen grunn til å tro på at den egentlige årsaken til krigen i Afghanistan er kampen mot terror?

Som oftest når man undersøker stormakters motiver, kan det lønne seg å gå bak det de påstår i sine egne velforberedte uttalelser og pressebriefinger. Fra tidenes morgen er stormakter kjent for å lyve hemningsløst om sine motiver, så hvorfor ikke ta slike egenerklæringer om edle motiver med en god porsjon salt? Follow the money! er en god gammel veiviser for den som ønsker å få et oppriktig svar på hvorfor stormakter eller bedrifter gjør som de gjør.

Det er gode grunner for å ikke tro på at USA og Storbritannia, med Norge som selvutslettende nikkedukke på sidelinja, gikk til krig mot Afghanistan 7. oktober i år på grunn av terroraksjonen 11. september. En helt vesentlig grunn til ikke å tro på at vi her står overfor en årsaksrekkefølge, er at det ganske enkelt tar mye lengre tid å forberede en militæraksjon av den typen vi nå ser enn en snau måned. Kommentatorer i USA og andre steder har sagt at det krever ca. fem måneder å forberede alt sammen. Det er en meget stor og kompleks operasjon og planleggerne har åpenbart prøvd å vurdere så mange risikofaktorer som mulig. Det finnes også etter hvert ganske mange, også vestorienterte medier, som BBC International og andre, som har hevdet at angrepet var planlagt i lang tid, og noen kilder sier at det ville blitt gjennomført i oktober uansett, for å komme den strenge afghanske vinteren i forkjøpet.

Allerede Clinton-administrasjonen arbeidet med planene for et angrep på Afghanistan. I følge Frederick Starr, seniorforsker ved Johns Hopkins’s Nitze School of Advanced International Studies, sa i desember 2000 at «USA har i det stille begynt å alliere seg med dem i den russiske regjering som går inn for en militæraksjon mot Afghanistan, og man har begynt å leke med ideen om et nytt raid for å utslette Osama bin Laden. Inntil man måtte vike for lokalt press hadde man begynt å undersøke hvilket sentralasiatisk land som kunne være villig til å tillate bruk av sitt territorium for et slikt formål.» En rekke uavhengige observatører hadde varslet om en forestående invasjon i Afghanistan i lang tid før 11. september. Johan Galtung var en av dem, uansett om det måtte falle enkelte her hjemme tungt for brystet å innrømme det.

Men hvorfor skulle USA ønske å angripe Afghanistan? Hvilke interesser skulle USA ha av å skaffe seg kontroll over dette fattige fjellandet? Tillat meg å låne et berømt utsagn fra ex-president Clinton i debatten med Pappa Bush: «The economy, stupid!» Det finnes en meget god grunn til at USA skulle ønske å sikre seg kontrollen over Afghanistan, og det handler om olje, ikke Afghanistans olje, men de enorme oljerikdommene i Sentral-Asia.

18. februar 1998 sto John J. Maresca, visepresident for internasjonale saker i oljeselskapet Unocal, fram for en høring om Sentral-Asia i den amerikanske kongressen. Han pekte på både de store forventede olje- og gassforekomstene ved Kaspihavet og på tilsvarende ressurser lenger øst, blant annet det store Dauletabad-feltet i Turkmenistan. I følge Maresca kan oljereservene ved Kaspihavet være på hele 200 milliarder fat. For å få disse olje- og gassmengdene ut på verdensmarkedet trengs det rørledninger. Maresca argumenterte for at de eksisterende og planlagte ledningene vestover ikke er tilfredsstillende. Hans eget selskap, Unocal, hadde, sammen med Exxon, Amoco og Pennzoil, planlagt en rørledning fra Turkmenistan gjennom Afghanistan og fram til utskipingshavna Multan i Pakistan. Han oppfordret den amerikanske regjeringa sterkt til å finne politiske løsninger som kunne gjøre en slik rørledning mulig, noe han mente ville tjene både USAs økonomiske interesser og dets strategiske interesser i regionen. Det var i gang diskusjoner med Taliban om en slik rørledning, og i følge andre kilder var et par representanter for Taliban flere ganger i USA for å forhandle om prosjektet.

Unocal er for øvrig det selskapet som samarbeidet med Haliburton, et selskap der nåværende visepresident Dick Cheney var toppsjef (CEO), om et meget omstridt oljeprosjekt i Burma. I dag forsikrer Unocal om at selskapet ikke lenger har noen planer om å bygge noen oljeledning gjennom Afghanistan.

Dersom USA nedkjemper Taliban-regimet og innsetter et pro-vestlig regime, vil naturligvis situasjonen være en annen. Da vil prosjektet kunne trekkes fram igjen fra skuffen, og Marescas drømmer om blant annet å forsyne det store indiske markedet kan virkeliggjøres. Og det spørs om ikke planene allerede er ute av skuffen, for 10. oktober 2001 kunne pakistanske aviser fortelle at den amerikanske ambassadøren til Pakistan var blitt orientert om at man hadde begynt å se på planene for denne rørledningen på nytt «i lys av den aktuelle internasjonale situasjonen» (The Frontier Times).

Dette burde egentlig ikke overraske noen. Det overraskende er at mediene og politikerne har vært så lite interesserte i å stille spørsmålet «hvorfor» i denne saka? Hvorfor ser USA Sentral-Asia som så viktig at man er villig til å gå til krig?

I The Cato Institute, en konservativ tenketank, holdt Dick Cheney et foredrag 23. juni 1998. Dette var mens han ennå var toppsjef i Haliburton og hadde aksjer i selskapet. Han sa:

«Herren har ikke sett sitt snitt til å plassere olje og gass bare der hvor det finnes demokratisk valgte regimer som er vennlig innstilt overfor USA. Innimellom må vi operere i områder der man etter andre standarder ikke ville sette sin fot. Men vi går dit det er forretninger.»

Og Herren har funnet det for godt å plassere store mengder olje og gass i Sentral-Asia. Og da må USA dit på en eller annen måte. For USA er det helt sentralt å skaffe seg best mulig politisk kontroll over disse ressursene. USA er fullstendig avhengig av import av olje og gass, og med Bush og Cheneys aggressive energipolitikk vil landet bli enda mer avhengig av sikker tilførsel av petroleum fra utlandet. For det ironiske er jo at Bush og Cheney gjennom sin politikk for mer bruk av olje og gass og gjennom sin avvisning av Kyoto-avtalen, har lagt opp til at USA må være på jakt etter stadig mer olje og gass utenfor sine egne grenser. Det er ikke bare slik at de gjennom å trampe på Kyoto-protokollen truer framtidas klima på kloden. Ved å nekte å begrense USAs energiforbruk, legger de opp til at USA vil være enda mer uforsonlig i kampen om å sikre seg sikker og langsiktig tilgang på olje. Make no mistake, som Bush liker å si, disse herrene er oljeindustriens folk, de skylder oljekapitalen at de nesten ble lovlig valgt til de embetene de har, og det er ingenting som tyder på at dette har vært en dårlig investering.

Cheney fortsatte sitt foredrag med å klage over at USAs sanksjoner mot Iran gjorde det vanskelig for amerikanske selskaper å delta i kappløpet om oljerikdommene i denne regionen. Han mente at dette ikke rammet Iran i noen særlig grad, men at det derimot rammet amerikanske selskaper.

Å føre olje og gass fra Kaspihavet gjennom Iran er den aller mest nærliggende løsninga. Den er økonomisk og praktisk den enkleste, siden ledningsnettet for det meste ligger der allerede. Men geopolitisk vil det bety at Iran får langt større makt over en livsnerve til Vestens økonomi. Strategene i Pentagon og Det hvite hus liker ikke den tanken noe særlig.

Derimot ville en rørledning gjennom det vestre Afghanistan og ut gjennom Pakistan kunne være bortimot ideell. Det forutsetter at Afghanistan kommer under kontroll av et pro-vestlig regime, og sannsynligvis forutsetter det at USA sikrer seg militærbaser i landet.

Men om dette lykkes, vil USA ha forrykket maktbalansen i Sentral-Asia kraftig til sin fordel i forhold til de strategiske konkurrentene Russland og Kina. Det snakkes ikke mye om det akkurat nå, men gitt at Kina lykkes i å holde sin økonomiske vekst oppe, vil landets økonomi gå forbi USAs i rein størrelse i god tid før 2020. Et slikt Kina vil være en alvorlig rival for USA, og et slikt Kina vil være avhengig av olje fra Sentral-Asia. Kontrollen over Sentral-Asia er derfor et nøkkelspørsmål i den framtidige kampen om verdensherredømme.

I dette store spillet ofrer man gjerne afghanske bønder. Og så lenge man kan få naive politikere og mediefolk til å tro at dette handler om kampen mot terrorisme, kan man gjøre dette uten særlig motstand.

Men som Abraham Lincoln en gang sa: «Du kan lure alle en viss tid, og du kan lure noen folk hele tida. Men du kan ikke lure alle folk hele tida.» De siste meningsmålingene tyder på at det også gjelder den nye krigsretorikken.

av Solveig Aamdal

Det norske folket er ganske utrulig. År etter år, folkeavstemming etter folkeavstemming er motstanden mot norsk EU-medlemskap like sterk. Vi kan få en meningsmåling eller to som tyder på noe anna, men kort tid etter er flertallet mot medlemskap like stort. Dette skjer til tross for at presset for å skifte mening er økende. Det må være en frustrerende situasjon for ja-sida.

I Sverige holder også motstanden seg. Det sies at den eneste gangen det var flertall for svensk medlemskap var på avstemningsdagen. Motstandsfronten i Sverige både var og er langt svakere enn i Norge. Det var en av grunnene til at makta klarte å presse fram et ja i Sverige. Men svenskene har ikke planer om å gi opp. På gatene i Østersund kan en stadig møte folk som samler inn underskrifter der de krever ei ny folkeavstemning. Motstanden i Sverige gjør det vanskelig for makta i Sverige å knytte seg til det økonomisk samarbeidet.

Danskene sa som kjent nei til deltakelse i den monetære unionen. Nå veit vi at de som har makta i Danmark lett kan forandre avstemningsgrunnlaget en smule, kreve ny avstemming og presse gjennom et ja. Men sannsynligheta for det er ikke stor. Det er ikke enkelt for makta å tape gang på gang. Og motstanden i Danmark mot en enda tettere tilknytning til EU er stor.

Det danske neiet har stor betydning. Ikke bare for utviklinga i Danmark, men for hele EU. Det at noen land sier nei til den utviklinga det er lagt opp til, gjør at farten må senkes og politikken forandres.

Utviklinga i EU

Etter toppmøtet i Nice 7.-10. desember har de store landa styrka innflytelsen sin innad i EU.

De store landa får mer makt, også etter en eventuell utvidelse av EU. Antall plasser både i EU-parlamentet og i rådet er økt for de store landa på bekostning av de små. Danmark vil for eksempel få 2 % av stemmene både i parlamentet og i rådet. Hadde Norge vært medlem, ville vi fått om lag den samme innflytelsen. Samtidig som de store landa styrker seg når det gjelder den direkte maktfordelinga, overføres også flere og flere områder til flertallsavgjørelser. Toppmøtet innførte flertallsavgjørelser på 34 områder som medlemslanda har vetorett på i dag. Det vil igjen føre til at de store landa kan bestemme over de små. Det finnes områder som det fremdeles er vetorett på, men disse områdene er under stadig press, mest mulig skal avgjøres ved vanlig flertall.

I tillegg blei EUs charter for de grunnleggende rettigheter undertegna. Dette charteret skal brukes for å utvikle felles verdier på veien mot en tettere union. EU tar sikte på å vedta en egen grunnlov i 2004. Toppmøtet i Nice var derfor et skritt videre på veien mot statsdannelse.

EU-motstanderne har lenge sagt at EU planlegger en ny stat. Alt som skjer underbygger dette, vi har felles valutapolitikk med felles mynt, felles hær og felles opptreden i internasjonale fora.

Et EU som utvider seg mot øst vil skape et EU med større forskjeller og flere innebygde motsigelser. Det at det legges opp til A-, B-, C- og D-lag, vil styrke disse motsigelsene.

Grunnene til å kjempe mot EU-medlemskap øker, EU utvikler seg i retning av å bli en imperialistisk supermakt. For revolusjonære må det være viktig at denne utviklinga bremses, blant annet ved å holde land som Norge utafor.

Kampen mot EU

Kampen mot EU i Norge, Sverige og Danmark er og har vært forskjellig. I Danmark har motstanderne mot EU hele tida vært organisert. De har stilt til valg til EU-parlamentet, og hele tida kjempa mot at EU skal utvikle seg til en ny stat. De har vært en organisert kraft mot utviklinga i EU, innafor EU. Det har vært med på både å påvirke EU, og holdt motstanden mot EU aktiv i Danmark. Det at det i Danmark fremdeles er en organisert motstandsfront etter at de har vært medlem av EU i snart 30 år, er ganske utrulig.

I Norge var det som kjent Nei til EU som var og er den samlende fronten mot norsk EU-medlemskap. Det at vi hadde en front hvor alle motstandere var samla, og hvor partier og organisasjoner brukte både tid og penger på den felles kampen, var en av grunnene til at vi vant. At motstanderne i tillegg var både villige og i stand til å legge til side interne motsigelser for å forene seg i kampen mot norsk EU-medlemskap, var med på å sikre seieren.

Etter at seieren var et faktum var det sterke krefter som ville legge ned organisasjonen. Nei til EU hadde oppfylt sin misjon, den hadde fått folk i Norge til å stemme nei. At vi var mange som ville opprettholde organisasjonen for å fortsette å kjempe mot EU-tilpassinga og mot EØS-avtalen styrka bare disse kreftenes ønske om å legge ned Nei til EU. Partiene og organisasjonene ønska ikke en sterk nei-front som ville stille krav til hvilken politikk de skulle føre i forhold til EU. Den fronten som hadde vært nødvendig for å holde Norge utafor EU, var ikke ønskelig når Norge skulle tilbake til det som blei kalt ”normale politiske forhold”.

Som kjent tapte denne linja, Nei til EU blei ikke nedlagt, og er fremdeles en front med mange aktive medlemmer. Naturligvis er ikke aktiviteten slik den var før folkeavstemninga, men viljen til å kjempe mot EU og norsk tilpassing er like sterk som før.

I Sverige var det mye motsigelser innafor motstandsfronten. De partiene som var imot EU-medlemskap, lot seg ikke innordne i en felles front som de gjorde det i Norge. Nå etter folkeavstemninga er fronten så sterkt svekka at en kan være redd den vil gå i oppløsning.

Situasjonen i Norge i dag

Ja-sida i Norge har på ingen måte gitt seg. Landsmøtet i DNA åpna for at EU-saka kunne tas opp igjen når tida var moden. Ja-sida venter og ser, de er på jakt etter det som skal til for at folk skifter side. Samtidig er det klart at DNA av politiske grunner ikke kan risikere å gå på et nytt nederlag i en folkeavstemning. Viss de har regjeringsmakta aleine og taper nok en folkeavstemning, er de ille ute.

Det har vært spekulert mye om de vil prøve å forandre grunnlaget for ei folkeavstemming, altså at en ikke skal stemme ja eller nei til medlemskap, men ja eller nei til om det i hele tatt skal forhandles. Blir det ja til forhandlinger, kan de i neste omgang melde oss inn uten ny folkeavstemming. Å kuppe Norge inn på en slik måte vil være vanskelig å gjennomføre. Til det er nei-sida for aktiv og oppegående. En slik taktikk vil fort avsløres.

Skal det lykkes for makta å få Norge inn i EU, må folkemeninga snu. Derfor er det viktig å være oppmerksom på hva som kan få folk til å forandre mening. Noen av disse faktorene må være til stede:

• Grupper som tidligere sa nei, skifter side. Det kan være partier og organisasjoner. At enkeltpersoner ombestemmer seg, er ikke nok dersom de ikke er mange og at begrunnelsen de har for å forandre mening blir godtatt av folk.
• Fagbevegelsen er spesielt viktig. Det at LO-kongressen i forkant av folkeavstemninga i 1994 sa nei, hadde stor betydning for seieren i Norge. Viss ja-sida på en LO-kongress kan få et vedtak som åpner for et ja dersom EU for eksempel blir utvida østover, vil det kunne bety at mange skifter standpunkt. Det at færre organiserer seg i fagforeninger kan og være med på å svekke motstanden.
• Kvinnene og ungdommen sa nei. Skal vi fortsatt holde oss utafor EU, er det viktig at motstanden i disse gruppene holder seg. Det kommer ny ungdom hele tida. De som var små barn i 1994, vil kunne stemme i neste omgang. Derfor er det viktig at det fortsatt jobbes med Ungdom mot EU. Kvinnene innafor offentlig sektor har tradisjonelt sagt nei til EU. En svekking av offentlig sektor er med på å løse opp de kvinnelige arbeidsplassene med aktive nei-kvinner. Dette kan i neste omgang føre til at mange kvinner skifter standpunkt.
• Situasjonen internasjonalt kan forandre seg slik at ja-sida kan spille på usikkerhet på det sikkerhetspolitiske planet. Økonomien til Norge kan komme opp i problemer, eller folks personlige økonomi kan bli vanskelig. Ja-sida kan da påstå at det bare er et EF-medlemskap som kan løse problemene. Paradokset er at det er ja-sida som sitter med den makta som skal til for å skape slike problemer. Når de ikke gjør det, er det fordi det vil koste for mye politisk, de vil heller vente og se om ikke folkemeninga forandrer seg uten slike store inngripen.
• Det å få til uro og usikkerhet innafor de tradisjonelle nei-partiene er viktig for ja-sida. Den forrige regjeringa viste oss at vi ikke kunne stole på de partiene når det gjaldt tilknytning til EU. De gjorde ingenting for å hindre at EØS-avtalen blei utvida, og de la seg flate for både EU og ja-sidas krav om tettere tilknytning. Venstre er allerede for EØS-avtalen, og ledende venstrepolitikere sier at de muligens vil bli for EU dersom utvidelsen mot øst blir virkeliggjort. Det samme er i en viss grad tilfelle i KrF. I Senterpartiet er motstanden like sterk. Problemet der er hva partiet kan finne seg i for å få sitte i regjering. Til tross for denne tvilen, medlemmene i partiet kan en fremdeles stole på når det gjelder motstand både mot EU og i en viss grad mot EØS.

SV

SVs motstand mot EU kan virke like sterk som den er i Senterpartiet. Likevel er det her det er mulig for ja-sida å slå inn kiler. I Danmark støtter ledelsen i SF, som er det danske søsterpartiet til SV, Nice-traktaten. Dette begrunner de med at det åpner for en utvidelse østover. Altså den samme begrunnelsen som folk i Venstre vil bruke for å skifte side. Det er og sterke krefter i SV som allerede er tilhengere av norsk EU-medlemskap. I dette partier er det altså mulig for ja-sida å spille på. Om ikke SV går over til å være et ja-parti, kan det være mulig at mange SVere skifter side, noe som igjen kan føre til at partiet ikke tar stilling.

DNA er splitta i synet på EU. Det er viktig for ledelsen i DNA å få de som stemmer på partiet, over til sin side. For å få til det, er de avhengig av å bruke tid. Små drypp over lang tid er den taktikken som brukes. For DNA er det bortimot politisk sjølmord å gå på et nederlag i ei folkeavstemning igjen. En taktikk de kan bruke, er å være med i ei samlingsregjering. Det som må være ønskesituasjonen fra DNA, er å sitte i regjering sammen med SV neste gang EU-saka skal tas opp. Da vil de kunne få SV over på ja-sida, samtidig som de ikke har ansvaret aleine for å ta opp saka på nytt. Dersom EU utvides østover, kan dette være mulig.

Rød Valgallianse

Det kom som et sjokk på mange at en meningsmåling avslørte at mange av RVs velgere sa ja til norsk EU-medlemskap. Nå var tallgrunnlaget for dette så lite at meningsmålinga er lite å stole på. Men AKP og RVs konsekvente motstand mot EU var og er en viktig del av motstandsfronten. Høsten 1999 var det en diskusjon i Klassekampen om hvorvidt det danske neiet til ØMU hadde en bismak eller ikke. Bismaken skulle komme fordi deler at den reaksjonære høyresida i Danmark stemte nei. Det at reaksjonære er mot både EU og utviklinga i EU er ikke noe nytt. Det nye i Danmark var pressas ensidige vinkling på denne delen av nei-sida.

Det at vi får denne diskusjonen innafor RV, er ikke uventa. Vi blir og påvirka av det vi hører gjennom aviser, radio og TV. Og når Dansk Folkeparti blei framstilt som de som leda nei-fronten, var det mange som trudde det var sant. Glemt var Folkebevegelsen, Juni-bevegelsen, Enhetslistene, ulike kommunistiske organisasjoner, fagbevegelsen og andre som kjempa for at det skulle bli nei. Og spørsmålet blei om vi ønska et reaksjonært nei også i Norge.

Det at enkelte reaksjonære er mot EU, er ikke noe nytt. Det kan vise oss to ting. Det ene er at man kan ha ulike årsaker for å være imot EU. Det andre kan være at også de som er reaksjonære kan ta rett standpunkt i enkelte saker. Det som må være viktig for motstandere, er at en kan forene seg til tross for at en kan være uenige på mange områder.

Bygge fronter

Det å bygge fronter er i stor grad å legge vekt på det som er det viktigste i en sak. Det er den saka en skal prioritere arbeidet om. Så må en se hvilke andre saker en må ha med i grunnlaget for fronten. Nei til EU har for eksempel vedtekter mot rasisme. Det er viktig for å avgrense fronten mot personer som er mot EU på et rasistisk grunnlag.

Det at en front er så brei som mulig, er med på å skape legitimitet for det den jobber for, men samtidig må ikke fronten bli så brei at den mister evnen til å kjempe. Dersom for eksempel Nei til EU ikke ville kritisere EØS-avtalen, men si at den måtte vi ha når vi ikke er med i EU, ville vi måtte lage en ny front. En må analyse både hvor brei det er mulig å få fronten, og hvilke politiske områder som er så viktige at fronten må ta stilling til dem.

I Nei til EU har det hele tida vært kamp rundt synet på EØS. De som er for avtalen prøver å presse oss som er imot til ikke å ta stilling. Dette blir det vanskeligere og vanskeligere for tilhengerne å få til. På siste landsmøte blei det nok en gang slått fast at Nei til EU er imot EØS-avtalen.

Det å jobbe i så breie fronter som Nei til EU gir store utfordringer. En skal ikke bare jobbe sammen med folk en har mange uenigheter med, en skal også respektere ikke bare disse personenes rett til å ha andre syn, men også fullt ut respektere grunnlaget for synet deres på EU. Når jeg kan si at jeg er imot EU fordi EU planlegger å bli er imperialistisk supermakt, må jeg også respektere at andre er imot fordi det vil svekke landbruket i Norge. Gjennom diskusjoner kan vi komme fram til at begge deler er viktige aspekter ved EU-motstanden.

Det at en er revolusjonær og jobber i en front betyr ikke at en skal la være å utvikle en revolusjonær kritikk av det en jobber med. Det er RV og AKPs ansvar å utvikle en kritikk av EU som går lenger enn det fronten kan gjøre.

Den framtidige jobbinga mot norsk medlemskap i EU må skje både gjennom Nei til EU og ved å utvikle sjølstendig politikk på området. I tillegg må RV og AKP utvikle politikk som går imot sjølve EU-prosjektet. Det er bare vi som kan analyse hva som skjer når det gjelder utviklinga i EU mot en supermakt, når det gjelder indre motsigelser i EU, når det gjelder utviklinga i fagbevegelsen innafor EU og når det gjelder forhold med utkant/sentrum, mellom nasjoner og regioner og mellom ulike styrende organer i EU. Det er vi som kan analysere hvordan EU bygger seg opp for å bli en militærmakt, og hvilke motsigelser det vil føre til i forholdet til NATO. Disse analysene må vi gå tilbake til fronten med, både for å prøve dem ut i diskusjon med de andre, for å påvirke folk, for så i neste omgang å korrigere våre egne analyser. Vi trenger fronten ikke bare for å jobbe mot norsk EU-medlemskap, men også for å utvikle vår egen politikk. På den måten vil vi oppdage at verken RV eller AKP kan eksistere uten at en har frontarbeid på viktige områder, samtidig som vi vil oppdage hvor viktig vårt arbeid og våre analyser er for utviklinga av frontens politikk.

av Peter M. Johansen

Travle Cotabato er i seg selv en illustrasjon på hva bangsamorofolket legger bak kravet om uavhengighet eller selvstyre. Byens kjerne er dominert av filippinere og kinesiske forretningsfolk; de fattige morobydelene omringer byen eller klamrer seg langs elva som strømmer ut i Illana-bukta den livlige ferjetrafikken har gitt opphav til mange av de hyppige meldingene om tragiske ferjeulykker i Filippinene. Å ta seg med båt over bukta fra Pagadian eller Zamboanga til Cotabato er tryggere enn å ta seg langs hovedveien. Det er nemlig sperret av hæren og omgitt med landminer. Den filippinske hæren vokter de økonomiske interessene og er selv en betydelig del av dem.

«Allerede i 1992 hadde vi 485 multinasjonale selskaper her i Mindanao. Kapitalen fløyt inn fra finanssenteret Makati i Manila. Britisk-malaysiske interesser legger ut plantasjer for palmeolje, men de får ikke startet opp på grunn av den væpnede konflikten. Plantasjene nord og sør for Cotabato er krigssoner. De har drillet etter olje i myrlandet sør for Cotabato siden 1998, men prosjektet er stanset på grunn av kampene,» sier vår venn ved Moro People’s Research Center, et hus fylt med dokumentasjon som blafrer smatrende i trekken fra de iherdige ståviftene.

«Moro National Liberation Front (MNLF) har ikke budsjetter til å realisere sine prosjekter her i området hvor deres tyngdepunkt ligger.

De er avhengig av hjelp utenfra fordi Manila ikke leverer i henhold til avtalen som ble inngått med MNLF. Før MNLF undertegnet snakket vi med Nur Misuari om hvorfor han ville skrive under. Han sa at han ikke kunne si nei til Organisasjonen for Islamsk Konferanse (OIC) og at avtalen ville føre til en demokratisering blant annet gjennom utvikling av området.»

Vår venn, som av forståelige grunner ikke bør stå fram med «navn og nummer», lar ordene spre seg med viftevinden, nærmest symbolsk fordi han vet at de er framme til ettertanke blant bangsamorofolket over hele Mindanao etter det voldsomme militære anslaget fra president Joseph Estrada.

Men hva er utvikling? Er det høye bygninger og seksfelts motorveier som i Malaysia? Land er det grunnleggende spørsmålet for bangsamorofolket, forfedrenes områder. Men myndighetene ville ikke diskuterer dette problemet i 1996, og Nur Minsuari godtok det.

«Forfedrenes jord er det viktigste spørsmålet for MPRC, og det er det grunnleggende stridsspørsmålet. Våre rettigheter står opp mot den rådende loven. Moro Islamic Liberation Front (MILF) sier at ‘vårt krav er svært enkelt og svært klart: Det gjelder bare områder hvor muslimer utgjør flertallet’, det vil si det meste av Mindanao, med unntak av østkysten, for en uavhengig stat. MILF er åpne for konføderasjon mellom Mindanao og Filippinene og et føderativt Mindanao for muslimer, kristne og urfolkgrupper.

Vi ser på dette som en mulig og akseptabel løsning som kan stadfestes gjennom en reell folkeavstemning, ikke slik som med Tripoli-avtalen i 1976 da diktator Ferdinand Marcos reiste det tåpelige spørsmålet: ‘Ønsker du at muslimene vil styre deg?’ Konflikten står ikke mellom muslimer og kristne, men om land.»

På MPRCs kontor går muslimske og kristne aktivister om hverandre. I Cotabato er det 60 prosent muslimer, 40 prosent kristne. I byen sentrum dominerer kristne og kinesere; omlandet er moro. Moroene driver også med fiske. 60 prosent lever under fattigdomsgrensa. Under Mathaba-konferansen i Sirte i Libya i september 2000 sa MNLF-representantene at MNLF vil revurdere avtalen. Er det reellt eller svada?

«Det er utbredt misnøye blant folk i MNLF-områdene med tingenes tilstand. Mange har gått over til MILF på grunn av de mange brutte løftene og fordi det ikke har skjedd noen grunnleggende forandringer og ikke er utsikter til det. Folk var villige til å gi avtalen en sjanse; det fantes en viss optimisme. Men den er blitt erstattet av desillusjon. Fattigdommen er like dyp, og intet annet skjedde enn at krigen ble trappet opp.

Estrada-administrasjonen var aldri oppriktig, og når mange MNLF-ungdommer deltar i organiseringa av kampanjen for å kreve folkeavstemning om et uavhengig Mindanao, taler det for seg. Nur Minsuari og MILF-lederen Salamat Hashim inngikk i desember 1999 en avtale om ikke å slåss mot hverandre. De fleste kommandantene i MNLF har erklært at de ikke vil gå imot MILFs krav om uavhengighet. MILF vil på sin side ikke arbeide mot selvstyreprosjekter og hjelpe til i utviklingsområdene.

Men krigen som Estrada satte i gang, endret situasjonen. MNLF-kommandanter gikk over til MILF for å slåss. Dette ble aldri sagt åpent. Bangsamorokampanjen vil få folk til å tro på at det er mulig å oppnå frihet i eget land ved å kreve folkeavstemning. USA ga vårt hjemland til Filippinene. Vi ønsker den samme friheten som våre forfedre hadde før koloniseringa.

Da en delegasjon fra OIC besøkte Cotabato i oktober i fjor, stilte over 200.000 seg bak kravet om folkeavstemning til tross for den spente stemningen som da preget byen og med militæret på tå hev.

Når Øst-Timor, hvorfor ikke oss? spør folk seg. Vi er nær ti millioner moroer, og vi har samlet over en million underskrifter for kravet om folkeavstemning. Mange vet ikke om drapene ute på landsbygda, selv ikke provinsledelsen i Pagadian. Vi har også urbefolkningen på vår side; lomadene er for et uavhengig Mindanao.

Folkeavstemninga har sin historiske legitimitet. Før Filippinene ble uavhengig etter 2. verdenskrig, kom amerikanerne med et løfte om å holde folkeavstemning blant bangsamorofolket. Det var i 1924.

Den filippinske nasjonen har sitt utspring i den spanske kolonialismen. Men Bangsamoro har vært en nasjon i over 500 år og var ikke med som en del av uavhengighetserklæringa under den spanske kolonialismen. Vi sloss vår egen kamp. Mindanao lå ikke engang under den spanske overherredømmet, men ble kolonialisert først under den amerikanske perioden fra 1898. Da skjedde framstøtene inn i morofolkets hjemland.

70 prosent av den filippinske hæren er stasjonert i Mindanao, vel 50.000 mann. De fleste familier bærer med seg sine ofre.

Vi har ikke engang lært vårt eget språk ordentlig fordi vi ble tvunget til å snakke filippino ellers så risikerte vi fysisk straff. Nå blir vi plyndret. Tunfiskfabrikkene i General Santos og Zambo er eid av multinasjonale selskaper; det samme er gummiplantasjene sør for Zambo og kullgruvene vest for Pagadian. Kullet blir eksportert til Japan. Industribyen på Mindanao, Ilizan, er eid av utenlandske interesser. Det er først nå at IOC har sett og lært noe om kravene til Bangsamoro; nå etter at avtale med MNLF ble undertegnet.»

av Maude Barlow

Hvis du var fra Bolivia, ville du vite hvorfor verden burde engste seg for GATS. La oss ta et skritt tilbake til våren 2000, til byen Cochabamba i det søramerikanske landet. Presset av Verdensbanken har den bolivianske regjeringen akkurat solgt byens offentlige vannsystem til et US-amerikansk vannselskap. Det var en del av Verdensbankens program for å «strømlinjeforme» den bolivianske økonomien – med andre ord: å åpne den opp for vestlige selskaper. Bolivianerne blei forsikret om at det var for å sørge for økonomisk effektivitet.

Folket i Cochabamba fant fort ut hva denne effektiviteten besto av. Bare uker etter at selskapets flagg var heist på det som tidligere var et offentlig foretagende, blei vannavgiftene skrudd kraftig opp. Mange av bondefamiliene i Cochabamba måtte betale opp til en tredjedel av lønna for vann – mer enn de brukte på mat. Prisen var lammende, og det var ikke noe alternativ, til og med det å samle regnvann til drikke blei gjort ulovlig.

Klager hadde ingen effekt på vannselskapet, hvis mål nå var profitt heller enn offentlig forsyning av et grunnleggende gode. Så folket i Cochabamba gikk ut i gatene. I april var hundretalls, så tusener, i demonstrasjoner mot privatiseringen av dette folkets mest grunnleggende ressurs. Fire dagers streik fikk byen til å gå i stå.

Regjeringen ga etter og lovet å senke vannavgiftene. Så ombestemte de seg. Protestene begynte igjen, og blei større. Tåregass blei brukt, og det blei erklært unntakstillstand. Cochabamba sank ned i kaos. Fortsatt nektet regjeringa og selskapet å gi seg. Lederne for protestene blei tatt i razziaer om natta. Mulighetene for å komme med avvikende meninger i media blei stoppet. Profitten til et utenlandsk selskap blei prioritert over det bolivianske folkets grunnleggende behov.

Men de ga ikke opp. Protestene bare økte. Til slutt, etter at militæret hadde skutt en 17 år gammel gutt i ansiktet fordi han protesterte, innså til og med regjeringen at spillet var ute. To dager seinere skreiv de under på en avtale der de gikk med på at byens vannforsyning skulle tilbake til offentlig kontroll.

Men det var en seier som kanskje ikke vil vare. Og neste gang, uansett hvor store protestene er, vil folk bare kaste bort tida.

De kommer denne veien

Bare få måneder tidligere, i den nordamerikanske byen Seattle, blei november 1999 møtet til Verdens Handelsorganisasjon (WTO) stengt – også det av massive protester. Det var, så det ut som, en begivenhet som hadde stoppet kreftene til storselskapenes globalisering – i det minste foreløpig.

Men ikke så raskt. Bare måneder etter at røyken og peppersprayen hadde løst seg opp og regjeringsrepresentantene og reporterne hadde dratt hjem, blei en helt ny runde med internasjonale samtaler lansert i det stille i Geneve. De fant sted i regi av en lite kjent avtale kalt Den generelle avtalen om handel med tjenester, eller GATS (General Agreement on Trade in Services).

Du har sannsynligvis ikke hørt om GATS – få folk har det. Det er poenget. Du bør vite hva det vil bety for deg. For disse forhandlingene pågår fortsatt i det stille. Hensikten er, enkelt og brutalt, å tvangsåpne offentlige tjenester i hele verden for private selskapers overtakelse; å gjøre hele begrepet «offentlige tjenester» ikke bare lite sannsynlig, men antakelig ulovlig.

Det er det GATS handler om. Hvis den hadde vært satt ut i livet forrige april, hadde det ganske enkelt vært ulovlig for regjeringa i Bolivia å renasjonalisere vannforsyninga i Cochabamba. Gode nyheter for selskapenes profitt, dårlige nyheter for folk flest.

GATS brulegger veien for privatisering av offentlig sektor i hele verden. Ingen unntak vil bli gjort – utdanning, helsevesen, sosialomsorg, post, museum og bibliotek, offentlig transport; alle områder vil bli åpnet opp for private selskapers interesser. Enhver tjeneste som i dag utføres av regjeringer for det almene vel, vil bli åpnet opp for de private selskapene, og drevet for profitt. GATS kan ganske enkelt være globaliseringens siste grense – slutten på begrepet offentlige tjenester som drives uten profitt.

GATS vil bli satt ut i livet i 130 land, stille og med lite oppstyr, om mindre enn 2 år. Hvis ikke noe gjøres.

Hva er GATS?

Den generelle avtalen om handel med tjenester er en av mer enn 20 handelsavtaler som administreres og håndheves av WTO. GATS blei etablert i 1994, ved avslutningen av «Uruguay-runden» av Den generelle avtalen om toll og handel (GATT), som førte til at WTO blei oppretta. GATS var en av handelsavtalene som blei vedtatt for å innføres når WTO blei dannet i 1995. Avtaler skulle startes fem år seinere med målsetting å «gradvis øke graden av (handels-) liberalisering». Disse samtalene blei startet som planlagt i februar 2000. Planen er å komme fram til en endelig avtale i desember 2002.

Mandatet til GATS er «liberalisering av handel med tjenester». På et folkelig språk betyr det å fjerne regjeringenes hindringer mot å privatisere offentlige tjenester. Målet er å gjøre det umulig for regjeringer å drive offentlige tjenester uten å være basert på profitt, uten deltakelse av private selskaper. GATS vil gi WTO mulighet til å begrense regjeringers tiltak i forhold til offentlige tjenester gjennom et knippe juridisk bindende begrensninger. Enhver regjering som ikke bøyer seg for WTOs bestemmelser vil bli møtt med sanksjoner.

Så hva skjer hvis GATS blir satt ut i livet? Charlene Barshefsky, USAs handelsrepresentant kan fortelle deg det. Før GATS forhandlingene startet tidlig forrige år, spurte hun den mektige US-amerikanske lobby gruppa Coalition of Service Industries hva de ønsket skulle være inkludert i GATS avtalen. EU-kommisjonen gjorde det samme med representantene for sine industrisammenslutninger, European Services Forum. Seg imellom blei selskapene enige om følgende prioriterte områder for handelsliberalisering: helsetjenester, sjukehuspleie, hjemmepleie, tannlegetjenester, pleie av barn og eldre, utdannelse – primær, videregående og etter-videregående, museer, bibliotek, lov/juridiske tjenester, sosialstøtte, arkitektur, energi, vannforsyning, miljøvern tjenester, fast eiendom, forsikring, turisme, posttjenester, transport, forlagsvirksomhet, kringkasting og mange andre områder.

Det dette innebærer er skremmende. Det betyr at de 137 medlemslandene i WTO holder på å bli enige om å åpne opp alle sine offentlige tjenester, hver smitt og smule, til frihandelslovene – de samme lovene som har gjort det mulig for WTO å få fjernet helse-, matvaresikkerhets- og miljøvernlover i dusinvis av land. Selskapsulvene får tillatelse til å komme inn i de siste gjenværende områder. Og er de først kommet inn, er det for seint for å noen gang få dem ut igjen.

En kortfattet historie om globalisering

Hvordan kunne dette skje? Hvordan kunne regjeringene tillate fjerningen av disse mest grunnleggende rettigheter uten engang å spørre – eller informere – sine egne befolkninger? For å forstå svaret, er det nødvendig å gå tilbake til verdenshandelssystemets begynnelse. I 1947 blei en ny handelsorganisasjon – Den internasjonale handelsorganisasjonen (ITO – the International Trade Organisation) – dannet, med et helt annet mandat enn dagens WTO. ITO skulle fremme en ordnet global handel under FNs jurisdiksjon/domsmyndighet. Jakten på handel skulle eksplisitt ta med i vurderingen viktige sosiale hensyn, inkludert full sysselsetting og de menneskelige og sosiale rettigheter som er garantert gjennom FNs Menneskerettighetserklæring. Den nye ITO hadde til og med rett til å regulere transnasjonal kapital for å sikre at den tjente disse sosiale målsettingene.

Men ITO blei drept i fødselen av USA, som var fast bestemt på å bygge et helt annet globalt system for handel og investeringer basert på færre ikke flere reguleringer; et system som ville tjene USA, dets enorme selskaper og dets internasjonale interesser. Så USA skapte GATT og fjernet den fra FNs jurisdiksjon.

Etter at GATT blei dannet i 1947, har det vært 8 «runder» med handelsforhandlinger, som hver har fokusert på gradvis spredning av grensene for verdenshandelen. De første 6 rundene konsentrerte seg utelukkende om å redusere tollmurene, og GATTs økende makt blei i all hovedsak oversett av det sivile samfunn.

Den syvende – «Tokyo-runden» (1973-79) – falt imidlertid sammen med den såkalte «Washington-konsensusen», en global økonomisk modell basert på prinsippene om privatisering, frihandel og deregulering, og framveksten av gigantiske transnasjonale selskap som, siden de nå var globale operatører hadde kommet seg unna nasjonalstatens reguleringer, nå ville ha internasjonal deregulering i tillegg. Dette inkluderte store servise organisasjoner som var ivrige etter å overta regjeringsmonopolene, spesielt innafor sosialtjenestesektoren. For første gang begynte GATT å behandle barrierer for handel som ikke hadde med toll å gjøre. Regler, politikk og praksis til regjeringene slik som miljøvernslover og offentlig finansierte sosialtjenester som kan virke inn på handel. «Uruguay-runden» av forhandlingene (1986-94) utvidet dramatisk rammene for hvilke områder som blei behandlet, nevnte tjenester for første gang og dekket mange områder som vanligvis ikke forbindes med handel.

Verden, du må våkne

Plutselig gikk det opp for mange NGOer, forkjempere for sosial rettferdighet og miljøvernforkjempere, at mens de hadde vært opptatt med å drive lobbyvirksomhet overfor egne regjeringer og FN, hadde mye av den makta de tidligere hadde hatt i det stille hadde forflytta seg til en ny arena – ikke-valgte og i stor grad usynlige, globale handelsregimer.

De som satte opp den endelige dagsorden for Uruguay-runden, ville ha på plass ett sett med styrende regler for den globale økonomien – regler som ville tjene dem selv, og som skulle støttes av makta og våpnene til en global regjering. Det var Uruguay-runden som førte til at WTO blei skapt – den globale politimann for de rike selskapenes handelsagenda. Til forskjell fra GATT, som i praksis var en forretningsavtale mellom nasjonene, blei WTO gitt status som juridisk person. Den har internasjonal status som svarer til FN, men har i tillegg enorm makt til å håndheve reglene.

I motsetning til alle andre globale institusjoner, har WTO lovgivende og dømmende makt til å overprøve lovene, praktiseringen og politikken til individuelle land og slå ned på dem hvis de blir ansett å være for «handelsrestriktive». WTO inneholder ikke noen minimumsstandarder for å beskytte arbeidere, menneskerettigheter, sosiale eller miljømessige standarder; hver eneste gang (med ett unntak) WTO har blitt brukt til å utfordre et lands helse-, matvaresikkerhets-, rettferdig handels- eller miljøvernlovgivning, har WTO vunnet. I løpet av de siste seks åra har handlingene til WTO vist at det har blitt det sterkeste, mest hemmelige og antidemokratiske organ i verden, som raskt tar på seg ansvar som en global regjering og aktivt prøver å øke makta og rekkevidden sin.

Splitte opp tjenestene

Offentlige tjenester er neste mål for rambukken til WTO. De globale storselskapene har vært så framgangsrike i å overtale regjeringene overalt om at de har samme mål – at å jakte på profitt for selskapene og å kjempe for samfunnets goder er ett og det samme, at tilgangen deres til mange områder i det offentlige liv allerede er forbedret. Nå ønsker de å ta skrittet fullt ut.

Tjenester er den raskest voksende sektoren innafor internasjonal handel, og gir muligheter for store fortjenester for smarte selskaper. Og av alle offentlige tjenester ser det ut til at helse, utdanning og vann er de som kan bli mest lukrative. Det globale forbruket på vanntjenester er nå over tusen milliarder dollar hvert år, på udanning, over 2 tusen milliarder dollar og på helseomsorg over 3,5 tusen milliarder dollar.

Mange steder i verden har det som GATS vil akselerere, allerede begynt på forsøkstadiet.

USA kan komme til å foreslå en modell for avvikling av offentlige tjenester som GATS vil slippe løs på hele verden. I USA har helseomsorg allerede blitt en stor næringsvei, med gigantiske selskap registrert på børsen i New York. Rick Scott, generaldirektør (president) i Columbia, verdens største profittbaserte sykehusselskap, er klar på at helseomsorg er forretning, ikke noe forskjellig fra flyselskap eller kulelager industrien. Han har offentlig sverget å ødelegge alle offentlige sykehus i Nord-Amerika – leger, sier han, er ikke «good corporate citizens».

I mellomtida spår investeringsselskaper som Merrill Lynch at offentlig utdanning vil bli privatisert på global basis det neste tiåret, på samme måte som offentlig helsestell har blitt det. De sier det er umåtelige profitter å hente når dette skjer. EU annonserte nylig at alle offentlige drevne skoler i Europa må innlede et samarbeide med et selskap innen utgangen av tiåret. Erobringen av utenlandske markeder har nå blitt en felles hovedstrategi blant høyere utdanningsinstitusjoner over hele verden.

Mange deler av «Tredje verden» har blitt tvunget til å avvikle sin offentlige infrastruktur de seinere tiårene av IMFs (Det Internasjonale Pengefondet) strukturtilpassingsprogram. For å være berettiget til gjeldslette, har for eksempel dusinvis med «utviklingsland» blitt tvunget til å skrinlegge offentlige sosialprogram i løpet av de siste 20 åra. Dette har gjort det mulig for utenlandske selskap å komme inn og selge sine helse- og utdannings»produkt» til «forbrukere» som har råd til det, mens millioner derved blir uten de mest elementære sosiale tjenester. Latinamerikanske land opplever for tida en invasjon av helseomsorgsselskaper fra USA og asiatiske land tillater at utenlandske universitets- og helseomsorgskjeder starter underavdelinger. I det seinere har Verdensbanken tvunget de samme landene til å privatisere vanntjenester og arbeider åpent sammen med gigantiske vannselskap som Vivendi og Suez Lyonnais des Eaux for å etablere firmaenes «rettigheter» til å profittere på den «Tredje verden».

Gjennom GATS-forhandlingene ønsker disse selskapene bindende, globale og irreversible regler som garanterer dem tilgang til tjenestekontrakter for regjeringene i hele verden. Og de lykkes. 40 land, inkludert hele Europa har allerede satt utdanning på listen over områder GATS skal omhandle. På den måten åpner de sin offentlige utdanning for konkurranse fra selskaper basert i utlandet. Nesten 100 land har gjort det samme med helsesektoren. Ettersom samtalene går videre vil det bli veldig vanskelig for noe land å gå mot strømmen – hvis det skulle finnes noen som var modig nok til å prøve.

Hva inneholder GATS?

Den eksisterende GATS-avtalen – som ikke på noen måte er ferdig forhandlet, og godt kan bli ennå verre – dekker alle tjenestesektorer og de fleste tiltak regjeringene forestår, inkludert lover, praktisering, reguleringer og retningslinjer, skrevne og uskrevne. Intet regjeringstiltak som berører handel innafor tjenester, uansett hva dens formål er, selv om det er for vern av miljø eller forbrukere, universell dekning eller for å sikre arbeidsmiljø vil være utenfor GATS rekkevidde. Ingenting offentlig er sikkert.

I det vesentlige vil avtalen forby «diskriminering» av utenlandske selskap som søker om å få drive en offentlig tjeneste – uansett om det selskapet har dårlig rulleblad med hensyn til miljø eller sosiale områder. Man har også allerede blitt enige om at noen eksisterende WTO-regler vil gjelde «horisontalt» til offentlige tjenester over hele linjen, uansett om området allerede er listet opp for GATS eller ikke. En slik «horisontal» regel er «mest favoriserte land» («Most Favoured Nation»), som sier at med en gang selskap fra ett land får operere på ditt marked, må du slippe til selskapene fra alle andre land også. Denne regelen vil gjelde for alle tjenester, til og med de som fortsatt et beskyttet i noen land, som helsetjenester og utdanning. Tilsvarende, under horisontalreglene, må alle reguleringer innafor enhver sektor, inkludert sosialomsorg, være «minst handelsrestrik-tive» (least trade restrictive) – på norsk: alle offentlige tjenester; til og med sosialomsorg må operere med markedsmekanismer. De som forsvarer GATS insisterer på at motstanderne er hysteriske. Det er ingenting å bekymre seg for sier de. De viser til «fritak» innafor GATS for noen offentlige tjenester som regjeringene sørger for.

Noen land, vil de peke på, har allerede krevd fritak for sine offentlig finansierte trygdeytelser. Men det er ikke så enkelt. I følge GATS artikkel 1.3C, må en tjeneste for å bli vurdert til å være under regjeringens myndighet, være «helt gratis». Det betyr at tjenestene det er snakk om, må være fullstendig finansiert av regjeringen og ikke ha noen kommersielle formål. Siden nesten ingen tjenestegren i verden er fullstendig gratis, er dette unntaket i økende grad meningsløst.

Hva er foreslått for GATS?

I sin nye bok, GATS – hvordan WTOs nye «tjeneste»forhandlinger truer demokratiet, har den kanadiske forskeren Scott Sinclair identifisert de tre prioriterte områdene i den pågående runden av forhandlingene. For det første, vil GATS’ funksjonærer forsøke å utvide selskapenes tilgang til innenlandske markeder. Regjeringene vil være under et voldsomt press for å liste opp flere av sine tjenester og unnta færre. Det mest potente våpenet vil være presset for å bruke «nasjonal behandling» horisontalt. Nasjonal behandling er en grunnleggende trossetning for frihandel; den forbyr regjeringene å favorisere sine hjemlige sektorer over utenlandsbaserte selskap. Innafor noen tjenester gjelder allerede nasjonal behandling, målet er å få det til over hele linja.

I tillegg vil de sterkeste av de vestlige landene presse på for å få mer bindende avtaler om markedsadgang, med press på «utviklingsland» for å få garantert, irreversibel adgang til deres markeder, og svekket demokratiske regjeringers autoritet.

For det andre, GATS’ funksjonærer prøver å få til svært strenge begrensninger på innenlands reguleringer, for på den måten å begrense regjeringenes mulighet til å sette miljø-, helse- eller andre standarder som hindrer den frie handel. Artikkel VI:4 krever utvikling av «nødvendig disiplin» for å sikre at «tiltak som har med krav til kompetanse og prosedyrer, tekniske standarder og bevillingskrav ikke medfører unødvendige hindringer for handel.» Oversatt: ikke la deres sære standarder komme i veien for utenlandske selskapers interesser. Denne avtalen skal også gjelde horisontalt. Regjeringer vil bli tvunget til å vise at reguleringer, standarder og lover var «nødvendige» for å oppnå et mål som er støttet av WTO, og at det ikke fantes noe alternativ som var mindre restriktivt for kommersielle interesser.

For det tredje, de nye samtalene har som mål å utvikle nye GATS-regler og begrensninger, beregnet på å begrense yterligere regjeringssubsidier, til slikt som offentlige arbeider, kommunale tjenester og sosialarbeidsprogram.

En spesielt truende utvikling er reglene som rommes av det kjedelig uttrykket «Kommersiell tilstedeværelse». Kommersiell tilstedeværelse tillater en «investor» i ett av GATS-landene å etablere tilstedeværelse i ethvert annet GATS-land og konkurrere ikke bare om forretningsdrift mot innenlandske leverandører, men om offentlige fond/tilskudd i konkurranse med innenlandske institusjoner eller tjenester som er finansiert av offentlige midler.

Til sammen vil disse forslagene i stor grad øke WTO sin myndighet over regjeringenes daglige arbeid. De vil gjøre det praktisk talt umulig å utøve demokratisk kontroll over framtida til de mest grunnleggende offentlige tjenestene.

Hvordan GATS vil berøre deg?

GATS vil påvirke alle sider av det offentlige liv. Som et resultat av økonomisk globalisering går alle land i verden allerede gjennom en grunnleggende forvandling. Rikdom går i en strøm til toppen mens en økende økonomisk kløft deler de som har fordel av systemet, fra en stadig økende underklasse. For å sikre det som den amerikanske utdanningsforfatteren Jonathan Kozol kaller «at barna til de best skikkede overlever», er et lagdelt system av utdanning og trygd i ferd med å bli normen over hele verden i det vi kollektivt gir opp en tidligere drøm om et allmenngyldige rettigheter. Vi skaper topp skoler og helseomsorgsystemer for en elite i verden og et lagdelt system – eller ikke noe system i det hele tatt – for de som ikke teller. GATS tjener denne samfunnsvisjonen drevet fram selskapenes jakt på profitt. Det er viktig å forstå, i saklige termer, hva som står på spill. Under det foreslåtte GATS-regimet vil utenlandske utdannings- og helseselskap ha rett til å etablere seg i ethvert WTO land. De vil ha rett til å konkurrere med offentlige institusjoner som sykehus og skoler om offentlige tilskudd. Standarder for helse- og undervisningspersonell vil bli underlagt WTO-regler for å sikre at de ikke er «til hinder for handel». Utenlandsbaserte utdanningsselskap vil bli gitt myndighet til å gi akademiske grader. Utenlands-basert telemedisin vil bli lovlig. Og land vil ikke bli i stand til å stoppe konkurranse over grensene på lavkost helse- og utdanningspersonell. WTOs tjenestedivisjon har allerede leid et privat selskap kalt Global Alliance for Transnational Education for å dokumentere politikk over hele verden, som «diskriminerer mot utenlandske tilbydere av utdanning». Resultatet av denne «studien» vil bli brukt til å presse de land som fortsatt beholder en offentlig utdanningssektor for å få den overgitt til det globale markedet. Foruroligende er det at GATS også inkluderer myndighet over «miljøverntjenester» og beskyttelse av naturressurser. Våre parker, dyreliv, vassdrag og skoger kan alle bli områder for konkurranse dersom globale transnasjonale «miljøtjeneste»-selskaper krever at konkurransemodellen må brukes for forvaltningen av disse områdene. «Barneomsorgs»kjeder sultne på profitt, ville invadere alle land, det samme ville fengselskjeder som Wackenhut, med dens rykte om vold og misbruk både mot fengslede og stab. Praktisk talt ubegrenset tilgang for utenlandske leverandører må gies til kommunale kontrakter for bygging, kloakk-, søppel-, hygiene-, turisme- og vanntjenester. For å si det enkelt vil alle fellestjenester – eller det som er igjen av dem – bli angrepet hvis GATS blir satt ut i livet. Det som pleide å være del av felles arv, som frø og gener, luft og vann, kulturarv, helsestell og utdanning vil bli forsøkt gjort om til varer, privatisert og solgt til den som byr høyest på det åpne markedet. Land som Canada og Frankrike som har (og skryter av) nasjonal og allmenn helseomsorg og utdanningsvesen, vil miste disse. Land som Storbritannia og Chile som en gang hadde offentlige helsetjenester, vil aldri kunne få slike offentlige tjenester. Det samme gjelder land som India og Sør-Afrika som nå kjemper for å sikre slike rettigheter for sine innbyggere.

Det endelige målet med dette er kanskje best summert opp av en av USAs topp WTO-forhandlere som sa like ut om GATS/WTO-prosessen: «I bunn og grunn slutter den ikke før utlendingene tilslutt begynner å tenke som US-amerikanere, oppføre seg som US-amerikanere og framfor alt – shoppe som US-amerikanere».

Hva kan gjøres?

Hvis GATS skal stoppes, har vi virkelig ikke noe tid å miste. Verden må våkne – raskt – og se hva som gjøres bak dens rygg. Vi trenger raskt en internasjonal bevegelse som den som kom sammen for å kjempe mot MAI (den multilaterale avtalen om investeringer) og fortsette med å stenge gatene i Seattle.

Vi trenger forskning på alle aspekter ved GATS i alle land, og vi må dele resultatene av dette. Vi må danne felles fronter i alle land som vil inkludere alle de viktigste sektorene som er involvert – utdanningspersonale, helsearbeidere og forkjempere for helsesektoren, fagforeninger i det offentlige, miljøforkjempere, bønder, forfattere og artister, urbefolkning og andre. Vi trenger solidaritet, samarbeid og fart.

Vi trenger «GATS-frie soner» på universitets- og høyskoleområder, kirker og lokale kommunesenter. Vi må gå til våre egne lokale myndigheter og vedta lokale resolusjoner mot GATS. Vi må skrive brev til våre regjeringer og lokale aviser og alternative publikasjoner og media.

For å si det enkelt må vi gjøre GATS til et velkjent ord, og ikke et hyggelig sådant. Motstanderne av GATS og tankegangen bak, bør ha tre grunnleggende krav. For det første, må vi i GATS-forhandlingene kreve full gjeldssletting og fjerning av de strenge bestemmelsene i den nåværende avtalen, slike som angrepene på innenlandske forskrifter/reguleringer. Det er helt uakseptabelt at regjeringene våre møtes bak lukkede dører for å bryte ned rettighetene vår til fordel for vennene deres innafor næringslivet. Dette må stoppe øyeblikkelig, mens vi vurderer situasjonen og tar spørsmålene opp med offentligheten. I bunn og grunn bør vi kreve at fellesgodene blir fullstendig fjernet fra frihandelsavtalene.

For det andre, trenger vi sikre garantier for at ingen framtidige GATS-forhandlinger vil hindre regjeringer i å sørge for gode offentlige tjenester for innbyggerne sine. Videre trenger vi en GATS som vil prøve å styrke disse innenlandske programmene gjennom internasjonale lover og fremme utvikling av slike tjenester over hele verden.

Til slutt, må vi jobbe for at folk bryr seg med de reglene som styrer internasjonal handel. Vi vet at regjeringa ikke hører på oss fordi vi har gode argument, men fordi vi har politisk makt må vi prøve å skape et globalt demokrati der regjeringene tjener innbyggerne sine og tar hensyn til folks engasjement for menneskerettigheter og økologisk forvaltning. Vi må ikke bare sitte taus og la disse rettighetene bli forhandlet bort.

Folket i verden sa nei til MAI. Økende antall sa nei til WTOs årtusenrunde. Vi må nå si nei til GATS. Og vi må bli hørt. Det er virkelig ikke noe alternativ.

av Peder Winsnes Bergan

Evy F har skrevet boken Metadonmakt. La det være sagt med en gang: Denne anmelder er skeptisk til norsk metadonpolitikk. Dette vil nok i noen grad påvirke oppfattelsen av boken. I dagens mediafremstilling av narkotikapolitikk kan en få inntrykk av metadon som mirakelmedisinen som kan løse alle problemer. Etter mitt syn er verden sjelden bare svart eller hvit, eller med andre ord: metadon er bra for noen, men neppe for alle.

Baksideteksten på boka lover mye. Den tar blant annet til orde for å se på narkomane som syke, og hevder at boken legger et grunnlag for en helt ny narkotikapolitikk bygget på kunnskap, innlevelse, respekt og omsorg for stoffbrukere. Dette betyr i praksis mer, og lettere tilgang til, metadon.

Boken, som er en relativt liten sak på snaut 200 sider, har både gode og dårlige sider. Bokens hovedprosjekt er å formidle hvordan brukerne og deres hverdag er og påvirkes av byråkratiets eller «systemets» måte å drive narkotikapolitikk på. Manglende kjennskap til hvordan livet leves kan gi seg lite heldige utslag. Her har forfatteren unektelig et poeng, og dette er også bokens sterkeste og mest interessante side. Den blir et talerør for en gruppe som sjelden kommer til orde på egne premisser. Samtidig har boken her et metodisk problem da en kan få inntrykk av at alle mener det samme.

Innledningsvis tar boken for seg en gjennomgang av heroin og metadon og den historiske bakgrunn for disse stoffene i Norge og andre land. Enkelte land har hatt metadonprosjekter lenge, kunnskap om dette finnes, og det er derfor etter forfatterens mening vanskelig å skjønne hvorfor Norge må starte et lite forsøksprosjekt før man kan tilby metadonbehandling i større skala. Boken er opptatt av livskvalitet, verdighet og forebygging av overdosedød mens man står i metadonkø. Den tar til orde for at folk bør få metadon (ventekvote) mens de venter på plass i metadonprosjekter. At metadon selges på gata som rusmiddel og at folk tar overdose med metadon i blodet blir lite synlig i boken. Sidemisbruk sammenlignes i boken med diabetikere som tar et ekstra kakestykke uten at de fratas insulinen av den grunn.

Det er mange ulike måter å se på rusmisbruk. Det handler om ideologi, menneskesyn, etikk, biologiske/sosiale/psykologiske innfallsvinkler osv. Dette er et komplisert område som gjør det mulig for meg med de samme honnørordene som på baksiden av boken å være skeptisk til både metadon og sykdomsbildet.

Hvilke praktiske utslag opprettelsen av metadonprosjektet fikk i brukermiljøet, var det jeg fant mest engasjerende og spennende. Prosjektet ble av ulike grunner veldig forsinket og informasjonen underveis var mangelfull. Brukerne forteller om helt konkrete utslag i form av at folk holdt tilbake informasjon overfor hverandre i kampen om et knapt gode. For å falle innenfor kriteriene måtte man for eksempel søke behandlingsplass man egentlig ikke var motivert for. Kriteriet om å ikke ha noen uoppgjorte saker med rettsvesenet var ikke lett å overholde for folk som naturlig nok må basere sitt daglige forbruk på kriminalitet. Her var det mye å tenke på for denne anmelder. Samtidig kan dette perspektivet i boka fort bli litt for snevert. Systemets talspersoner kommer ikke til orde i boken annet enn som referert til i form av situasjonsbestemte uttalelser i media osv. Forfatteren kritiserer prosjektet for å være for tregt, for lite, for rigid i sine inntakskriterier osv. Her har hun gode poenger, men det er en svakhet ved boken at disse synspunktene ikke blir imøtegått av «systemet» selv. Boken blir her for unyansert, og en kan få inntrykk av at forfatteren mener det skulle vært fullt frislipp av metadon til alle som måtte ønske å bruke det fra dag en.

En annen svakhet ved boken er at informasjonen fra brukerne stort sett er innhentet på gata og i aktive rusperioder. Dette blir en for begrenset innfallsvinkel. Det er jo for så vidt viktig nok, men det er også slik at de samme folkene nok kan tenke en del andre tanker etter en avrusning eller etter å ha vært nykter noen måneder. Det burde derfor i større grad kommet fram intervjuer med brukere i langvarige behandlingsopplegg. For oss som jobber i rusomsorgen er det heller ingen hemmelighet at mange brukere er skeptiske til metadon selv fordi bivirkningene er mange og avhengigheten like ille. Slike synspunkter fra brukerne kunne med fordel fått større plass i boken for å nyansere at brukerne ikke er en homogen gruppe med like oppfatninger.

Avslutningsvis vil jeg si at det er en interessant bok fordi det er brukerne selv som i stor grad kommer til orde. Dog er den for snever og ensidig. Den lever ikke opp til baksideteksten, men har allikevel viktige perspektiver å bidra med.

av Terje Valen

Torill Nustad vil i Røde Fane nr 4, 2000 plassere meg i det hun oppfatter som NKP-IS-tradisjonen, og det som Sissel Henriksen kaller «gubbemarxisme-tradisjonen», når det gjelder synet på kvinner og kvinneundertrykking, og er man først plassert innen den tradisjonen, så kan man vel bare pakke sammen. Argumentasjonen hennes er slik:

«Arbeiderklassen må frigjøre seg fra lønnsslaveriet for å kunne utvikle seg som hele mennesker. Dette gjelder også kvinnene. Men hvilken rolle spiller den borgerlige familien? Ifølge tradisjonell marxisme eksisterer den borgerlige familien kun som et eiendomsforhold. Marx trodde at kvinners inntreden på arbeidsmarkedet ville eliminere grunnlaget for kjønnsundertrykkinga i arbeiderfamilien. Mange marxister har tolka Marx dit hen at kampen mot kjønnsundertrykkinga derfor ikke er viktig og må underordnes kampen mellom arbeid og kapital. Familien i arbeiderklassen har blitt sett på som et kampfellesskap og kvinner og kvinnebevegelsen har blitt oppfordret til ikke å fremme krav som «splitter arbeiderklassen».

Medlemmer i Internasjonale Sosialister har av den grunn kritisert kvinnebevegelsens kamp mot kvinnelønna. Siden mange menn også er lavtlønte, hevder de at kvinnebevegelsen bør fokusere på de lavtlønte for ikke å splitte arbeiderklassen.

Terje Valen, studieleder i AKP, plasserer seg også innafor denne tradisjonen. I Røde Fane nr 2 i år hevder Valen at siden verken mann eller kvinne i en arbeiderklassefamilie eier produksjonsmidler, utbyttes heller ingen inne i familien. «Derfor springer diskrimineringen i arbeiderklassefamilien under kapitalismen, ut fra konkurransen mellom kjønnene om arbeidet. Og derfor er det kapitalen og dens representant borgerskapet som skaper kvinneundertrykkingen i arbeiderklassen, i den grad kvinner blir forfordelt når det gjelder arbeid, lønn og arbeidsforhold, altså i den grad kapitalen oppfatter kvinnen som funksjonshemmet arbeidskraft i forhold til merverdiproduksjonen.» (…)

«Individene i arbeiderklassen konkurrerer om arbeidet. Dette skaper motsetninger mellom dem. Hvis kapitalen foretrekker ett kjønn framfor et annet ved å gi det mer arbeid og bedre lønn og arbeidsbetingelser, vil det skape et materielt grunnlag for en motsigelse som kan utvikle seg til antagonisme dersom andre vilkår ligger til rette for det.

På dette grunnlaget utspiller det seg en fysisk og psykisk kamp mellom kjønnene i arbeiderfamiliene.»

Jeg tror ikke at det er rett å plassere meg i den tradisjonen hun antyder.

Prosjektet marxistisk renessanse – kommunistisk offensiv, som jeg har jobbet bevisst med i 12-13 år nå, dreier seg blant annet om å rydde unna mye av det skrotet som blir kalt tradisjonell marxisme, ved å gå tilbake og grave dypere Marx sin egen marxisme enn det marxister i Norge har gjort før.

Dette skrotet har vært særlig fremtredende på områder som økologi og feminisme, demokrati og stalinisme, der borgerskapet har slåss ivrig for å få hegemoni fra midt på 70-tallet. Den overflatiske marxismekritikken til naturvernerne og feministene har en tendens til å sidestille marxismen med den såkalte modernismen. På dette grunnlaget lager de en stereotyp og feilaktig fremstilling av Marx sine grunnleggende standpunkter, presenterer det som tradisjonell marxisme og slutter seg til den postmoderne kritikken av denne skrotmarxismen.

Dette har også slått inn i den marxistiske og kommunistiske bevegelsen. Det store oppgjøret med den økologiske kritikken av marxismen er nå i gang. Jeg har skrevet om det i Røde Fane nr 4, 2000. Vi trenger et liknende oppgjør med den feministiske kritikken av marxismen. Det samme gjelder det borgerlige demokratibegrepet og det borgerlige stalinismebegrepet

Den såkalte tradisjonelle marxismen, som altså hevder at kvinners inntreden på arbeidsmarkedet vil eliminere grunnlaget for kjønnsundertrykkinga i arbeiderfamilien, har ikke noe grunnlag i det Marx sjøl skrev. Marx fremhevet alltid at også den borgerlige familieformen måtte oppheves for at kvinnen skulle kunne frigjøres. Allerede i Manifestet har Marx fire vilkår for å komme fra kapitalismen over til kommunismen. For det første oppheving av privateiendommen og lønnsarbeidet, for det andre oppheving av familien og oppdragelsen i hjemmet, for det tredje oppheving av fedrelandet og nasjonaliteten og for det fjerde oppheving av den herskende ideologien. Alt dette kan bare settes ut i livet dersom arbeiderklassen tar statsmakten gjennom en sosialistisk revolusjon. Jeg oppfatter at Marx mente at dette var helt nødvendige vilkår for kommunisme og at det ligger en gradering av viktighet i den rekkefølgen Marx presenterer de forskjellige vilkårene på.

Så vidt jeg kan se tar altså Nustad feil i sin påstand om hva Marx mener i denne saken. Det er altså mye bedre samsvar enn det som Nustad tror, mellom det som Nustad mener, og det som Marx og jeg virkelig mener. Nustad sin fremstilling av Marx setter ham i bås med andre mannssjåvinister, akkurat som hennes fremstilling av mine synspunkter setter meg i samme bås.

Etter min mening er det et faktum at en del av AKP sine kvinnelige medlemmer har en tendens til å fremstille Marx og marxismen som utgangspunktet for en ensidig og mannssjåvinistisk analyse av forholdet mellom kvinner og menn. Vi finner dette igjen i formuleringer som at de marxistiske spørsmålene fremdeles er sentrale, men at vi må finne feministiske svar på dem. Vi finner dem også i formuleringer som sier at den kapitalistiske og patriarkalske tradisjonen langt på vei er felles for den tradisjonen revolusjonære har plassert seg i – altså den marxistiske tradisjonen.

Hvis dette var gjort ut fra grundige studier av Marx, sånn at en visste hva en snakket om, hadde dette vært verdifullt og helt greit. Men når det gjøres på grunnlag av overflatisk kunnskap og sterkt karikerte og feilaktige fremstillinger av Marx sine teorier, så blir det et stort problem. Det betyr nemlig at en støtter de tendensene som allment drar i retning av å vende seg bort fra marxismen og kommunismen, og dette bidrar til at mange radikale kvinner vender seg til feminismen og reformismen isteden. Og siden feminismen er en borgerlig ideologi, så betyr dette at en vender seg til borgerlige løsninger på de problemene som kvinnene har i dette samfunnet. De siste norske feminismebøkene har stort sett hatt denne innretningen. De er positive fordi de setter lys på forskjellige former for kvinnundertrykking, men det er negative i den forstand at de politisk sett drar i retning borgerlige-reformistiske eller sosalistisk-reformistiske løsninger på problemene. Hvis en lurer på om feminismen er en borgerlig ideologi, så kan en lese kapittel seks og sju i Marilyn French: Beyond Power – on Women, Men & Morals (1985), spesielt kapittel 7, avsnitt 8. Her finnes en saklig og god fremstilling av feminismens grunnleggende posisjoner – som en borgerlig ideologi.

I artikkelen forsøker jeg å utvikle den marxistiske analysen av kvinneundertrykkingen ut fra et nytt studium av helheten i Marx sin teori. Jeg trekker derfor inn marxistiske begreper som den norske ml-bevegelsen ikke har studert, nemlig fremmedgjøring, formidling av motsigelser, fenomenenes skinn og vesen osv. Marx sin dialektikk innehold slike begreper, mens Mao sin utlegning av dialektikken som AKP stort sett har basert seg på, er mer primitiv enn dette, selv om den også har viktige innsikter. Jeg tror at Marx sin dialektikk, med de begrepene jeg har nevnt her, gir åpning for en mer korrekt og omfattende forståelse av vilkårene for kvinnefrigjøringen enn den teorien som AKP har i dag.

Jeg vet at sentrale posisjoner i AKP sin kvinnepolitikk ble utviklet ut fra studier av Kapitalen av Marx, man mener at kampen for kvinnefrigjøring må forstås ut fra et videre syn på marxismen enn det som direkte fremgår av Kapitalen. Dette er teoretiske forutsetninger som ligger som et grunnlag under analysene i Kapitalen og alt annet Marx skrev. En viktig grunn til at jeg mener dette, er at kvinneundertrykkingen er et fenomen som går over flere produksjonsformer – og ikke bare hører til kapitalismen.

Når Kjersti Ericsson skriver om dette sier hun at kvinneundertrykkingen fra tidligere epoker er overtatt av borgerskapet og er vevet inn i kapitalismens måte å fungere på. Jeg er enig i det, men synes at begrepet vevet inn er relativt upresist. Derfor forsøker jeg å si noe mer om hvordan eldre former for kvinneundertrykking er overtatt og vevet inn i kapitalismen på den ene siden, og hvordan det oppstår nye undertrykkingsformer av kvinnen under kapitalismen, som ikke er overtatt fra tidligere samfunnsformer, men som er særegen for kapitalismen. Samtidig kritiserer jeg en del av de premissene som noe av AKP sin kvinnepolitikk hviler på.

Men dette står jo i artikkelen som Nustad tar utgangspunkt i, selv om hun ikke går inn på det. Det er også mulig å finne denne artikkelen, og andre om kvinnefrigjøring, på hjemmesiden min http://home.online.no/~tervalen under egne.

Kvinnene i AKP har skapt mye bra kvinnepolitikk, men det er ingen grunn til å tro at den radikale bevegelsen har nådd visdommens endestasjon på dette feltet heller, derfor tror jeg at saklig kritikk og saklige diskusjoner fremdeles er viktig.

Forord til heftet, av Arnljot Ask

Dette heftet er laget av internasjonalt utvalg i AKP. Det inngår i et informasjonsprosjekt om «etnisitet, religion og frigjøringskamp» som AKP startet i 2000, støttet av Norad gjennom Studieforbundet for folkeopplysning. Heftet er bygd opp rundt en studie- og reportasjereise som Peter M. Johansen og Arnljot Ask hadde til Filippinene siste halvdel av oktober 2000.

Vi har valgt «morokonflikten» på den sørligste hovedøya i Filippinene, Mindanao, som hovedtema for heftet. Både fordi den kampen som bangsamorofolket, som er det fulle navnet på den nasjonaliteten det gjelder, er svært lite kjent her i vår del av verden, og når den kom i medias søkelyset sommeren 2000 ble den diskreditert ved å kobles til kidnappingene til Abu Sayyaf-gruppa.

Den nasjonaldemokratiske fronten på Filippinene (NDF) fører også en kamp for å frigjøre landet fra den nykoloniale posisjonen de mener Filippinene er i. Denne kampen griper inn i både bangsamorofolkets frigjøringskamp og striden for nasjonale, demokratiske og sosiale rettigheter som andre nasjonaliteter på Filippinene fører. Ved siden av bangsamorofolket er det først og fremst igorotfolket i Cordillera, i høylandet i det sentrale og nordlige Luzon, som i organiserte former har satt dette spørsmålet på dagsorden. Vi besøkte også dem, og vil også informere om deres sak gjennom andre tiltak enn dette heftet.

Da vi besøkte Filippinene, var landet midt oppe i et politisk opprør mot presidenten Joseph Estrada, anklaget for å ha tappet statskassa for svimlende beløp og beriket seg på illegal spillevirksomhet. Estrada måtte gå av i januar 2001 etter massedemonstrasjoner á la de som styrtet diktatoren Marcos 15 år tidligere. Fronten mot Estrada spente fra den nasjonaldemokratiske bevegelsen og andre progressive og revolusjonære grasrotbevegelser til storkapitalen i business-strøket Makati i Manila som ikke ser seg tjent med den sterke posisjonen som klikkene med maktbase i den gamle føydale strukturen har i landet. Estrada og hans medsammensvorne prøvde å bruke avsettelsen og den seinere arrestasjonen av han til en motoffensiv rundt 1. mai og i valgene som fulgte den 14. mai. Valgresultatet viser at Filippinene er et samfunn med ekstrem polarisering og høyt konfliktnivå. Den nye regjeringen til det mer moderne borgerskapet har fått et knapt tillitsvotum. Som det minste av to onder.

Presidentskiftet førte både til fredsforhandlinger mellom regimet og den nasjonaldemokratiske fronten NDF og mellom regimet og moroenes frigjøringsfront MILF (Moro Islamic Liberation Front). De første startet opp i Oslo 27. april og neste økt følger 9. juni samme sted. De siste startet med et møte i Kuala Lumpur og vil fortsette i Indonesia eller Malaysia. Artiklene og reportasjene i dette heftet har sin bakgrunn i situasjonen før disse forhandlingene startet opp. Men forholdene i marken på Filippinene, utenfor forhandlingsbordene, er ikke grunnleggende forandret. Fortsatt sitter hundretusener av bangsamorofolket i interneringsleirene på Mindanao, da soldatene som jaget dem dit ennå kontrollerer hjemtraktene deres. Vi håper med dette heftet å gi bakgrunnsinformasjon om det som i dag skjer på Filippinene og i bangsamorofolkets områder som også kan inspirere til å engasjere seg i praktisk solidaritetshandling.

Oslo, mai 2001

Arnljot Ask
internasjonal sekretær i AKP