Chiku Ali er afrikansk kulturformidler i Bergen.

---

Det å fortelle hvilken grusom opplevelse det var å bli omskåret som liten jente kan virke som en hvilken som helst grusom historie. Men det å oppleve at dine nærmeste faktisk dør som følge av denne skikken kan vekke enhver mors bevissthet og styrke til å beskytte egne barn fra dette inngrepet.

Kjønnslemlesting av jentebarn har spilt en viktig rolle i den sosiokulturelle delen av afrikanske samfunn gjennom generasjoner. I dag er det omlag 28 land som fortsetter med kvinnelig omskjæring selv om tallene er redusert kraftig siden kampem mot skikken begynte for fullt på midten av 70-tallet.

Det ble erklært av religiøs ledere, både muslimske og kristne i en konferanse i Dakar Senegal i 80 tallet, at kjønnslemlesting har blitt nedarvet gjennom generasjoner, og at det ikke har noe med religion å gjøre. At Islam stadig dukker opp når man diskuterer skikken, skyldes at det er mye uvisshet og manglende kunnskap om temaet blant folk flest.

I samfunn som praktiserer denne skikken forklares den oftest som et overgangsrituale som fører medlemmene av dette samfunnet gjennom menneskets livshistorie. En reise fra fødselen til livet og videre til døden. De som praktiserer ritualet forstår det utfra deres eget ståsted. Noen sier at ritualer som omskjæring og kroppsmerker/innrisninger i huden har eksistert siden faraoenes tid. Ved undersøkelse av de egyptiske mumiene ble det funnet tegn til at de hadde gjennomgått omskjæring. I viktorianske tider i England praktiserte man omskjæring av jenter som var for seksuelt aktive. Det å omskjære dem hjalp å minke lysten, og dermed kunne man beholde dem innendørs slik at de kunne oppføre seg skikkelig og utføre sine plikter som «anstendige» kvinner.

I de samfunnene der skikken eksisterer i dag, er det snakk om at jentene skal lære seg å tåle smerter. Det er ikke rart siden omgivelsene er ganske tøffe, og det kan derfor være nyttig å lære seg hvordan man skal takle livet. Det dreier seg om en overlevelsesstrategi. Det handler om samfunn hvor fattigdommen berører alle og hvor mannfolkene styrer. Skal du overleve som kvinne må du gifte deg. Og de eldre og samfunnets uskrevne regler forteller deg at du ikke kan gifte deg uten at du er omskåret. Er du ikke omskåret blir du utstøtt fra familien din. Og hva da? Uten skolegang, uten familie, uten barnevern eller sosialkontor er du rett og slett uten liv.

I slike samfunn er ritualer svært viktig. Hvert steg i livets stige gir deg et nytt poeng og økt status. Du hører stadig vekk at en jente som ikke er omskåret ikke er en ’fullverdig’ kvinne, hun er urein og kommer aldri til å få barn. Hvem vil være en slik jente i et samfunn hvor barn er den viktigste forsikringen for ditt seinere liv? Det finnes ikke gamlehjem i en afrikansk landsby. Når du blir gammel, er det dine barn som skal ta være på deg. Det er dette som er samfunnets sosiale struktur, og alle samfunnsmedlemmene må leve innen den rammen. Vi forventer alle at vi blir beskyttet av samfunn vårt når vi utsettes for farer eller får problemer. Det er derfor det finnes politi og rettssystem i det moderne samfunnet. Det er denne troen på en beskyttelse som legitimerer vår identitet, tro, tilhørighet og medlemskap i en gitt etnisk gruppe. Da kan vi stolt si at vi er norsk eller svensk eller mauri eller chagga. Det vi lærer gjennom oppveksten blir på en måte «sant» ved at alle medlemmene av samfunnet tror på det. Det finnes mang en Ola Nordmann som går i kirken hver søndag fordi det er det han er lært opp til. Like så fins det mang en Ali som går i moskeen hver fredag av samme grunn. Det er en kollektiv solidaritet som hører til en bestemt gruppe.

Afrikanske kvinner erklærte i 1975 at de skulle ta opp kampen mot kvinnelig omskjæring. Dette betydde at denne kampen skulle føres av afrikanske kvinner selv. Inter-African Committee on traditional practices which are harmful to children and women’s health (IAC) ble stiftet i 1984. Kjønnslemlesting ble da ført opp på den internasjonale dagsordenen. Omskårete kvinner ville tale sin egen sak, men de la ikke skjul på at de også trengte moralsk støtte fra sine medsøstre i Vest. Afrikanske kvinner visste noe om koden, om hemmeligheter og regler rundt ritualet. De ville knuse koden, men de ville gjør det på sin egen måte. Deres intensjon var overhode ikke å tråkke på noen, men å gi opplæring og nødvendig informasjon. De ville utdanne afrikanske jenter og kvinner slik at de kan forstå verden fra en annen synsvinkel. De ville at afrikanske kvinner skulle bli uavhengige av menn, at de skulle bli økonomisk uavhengige og at de skulle lære å si nei til undertrykking og mishandling. Det er en lang prosess, men Roma ble heller ikke bygd på en dag.

Kampen går videre, og vi kjemper sakte men sikkert. Vi er ikke ute etter å fordømme mødre og fedre som lar sine barn omskjære utfra en overbevisning om at det er til barnas eget beste, fordi de ser sine handlinger utfra sin egen kultur og har ikke vårt erfaringsgrunnlag fra den moderne verden til å sammenligne med. Vi er heller ikke ute etter å nedvurdere eller avskaffe et samfunns kultur uten at vi er i stand til å komme med en akseptabel erstatning. Det er en skikk vi vil til livs. Vi vil, side om side med våre støttespillere i Vesten informere og gjøre folk kjent med at kjønnslemlesting er skadelig for kvinners helse og at skikken derfor må avskaffes. Forbud fører ikke frem hvis det ikke ledsages av opplysning og opplæring. Først når foreldre skjønner at ritualet faktisk er skadelig for deres barn, kan de selv være med på å avskaffe det.

For meg, og mange andre, ligger erstatningen for de skadelige ritualene i ervervelse av kunnskap. Det er bare gjennom utdanning og økonomisk uavhengighet at kvinner kan frigjøre seg fra kjønnslemlestingen. I fattige afrikanske landsbyer kommer jentebarn og kvinner til å fortsette og lide under denne skikken inntil verdens befolkning forstår hva dette egentlig dreier seg om.

Elin Volder Rutle er jentepolitisk ansvarlig i Rød Ungdom

---

Porno – frigjort, pirrende, spenning og seksuelt mangfold? Eller kvinneundertrykking, ensretting og objektivisering av mennesker? Pornobransjen prøver stadig å skaffe seg mye markeder.

Hotmailen min blir stadig fylt opp av eposter fra adresser som pornoguy@msn.com og teensbm@teensbymail.com. Disse epostene inneholder stort sett linker til pornosider og sitater av typen «The flattest chested girls available on the net gettin’ it on!!! Watch them suck each other’s little raisins.» og «If you like them young, nasty, and horny you will not want to miss out on Teen Sex Club.» Bransjen har flere fordeler på internett. Det er stort sett vanskelig å spore hvem som står bak, det er enkelt og omtrent gratis å nå ut til mange. Det er vanskelig å ta dem som bryter for eksempel norsk lov fordi våre lover mot porno ikke kan brukes mot sider som har base i et annet land. Jeg anser likevel ikke pornoen på internett som det største problemet i dag.

Den største satsningen til porno- og prostitusjonsbransjen er rettet mot kvinnene. For å utvide markedet sitt er de nødt til å nå den delen av befolkninga der de har færrest lesere. Dette skjer på flere måter. De siste åra har illusjonen om «den lykkelige hora» blitt en offentlig godtatt illusjon. Vi finner mange også utenfor pornobransjen, for eksempel jentebladene, som fremstiller prostitusjon som noe luksuriøst, og gjennom damer som «Lek-Linda» Johansen får vi «den lykkelige pornoredaktøren». Gjennom å fronte de få damene som aktivt går ut for bransjen (og som stort sett også tjener mye penger på den) prøver de å gjøre bransjen mer renhårig. Media kjører aktivt med. Sex på forsida selger, og hvorfor skulle ikke tabloidmedia utnytte det potensialet pornobransjen gir dem?

De siste årene har vi sett en kraftig seksualisering av jentebladene. Dette har selvsagt flere sider. Blant de positive er det at man i større grad viser frem at jenter har en seksualitet som blir tatt på alvor.

Jenteblader på glansa papir

Jentebladene har modernisert seg og har kommet videre fra stadiet der novellene stort sett endte slik: «… så la han armen omkring henne og spurte: får jeg lov?» «Ja,» hvisket hun og lukket øynene. Det neste hun kjente var to myke lepper mot sine. THE END.» Novellene i dagens blader viser sex som en del av forholdet mellom kjønnene, slik som det er i virkeligheten. Det står også mye informativt om sex, for eksempel spørrespalter og reportasjer om prevensjon. Noen av jentebladene har brukt mye plass på å vise frem lesbiske og bifile, noe som bidrar til at disse gruppene blir synliggjort som en del av den vanlige seksualiteten.

Vi skal likevel være kritiske til hvordan jentebladene fremstiller jenters seksualitet. Det er ikke så mange jenter som forholder seg til Lek-Linda som rollefigur, men det er mye farligere når pornoen får innpass i jenters egne media. Unge jenter har selv sagt at de får det meste av seksualopplysningen fra venner og blader. Derfor er bladenes påvirkningskraft stor. Jentebladene har stort sett en målgruppe fra 16 og oppover, likevel vet vi at de appellerer til jenter ned i 10-årsalderen. Bladene er med å gi disse jentene et ganske klart bilde av hva som kommer til å bli forventet av dem seksuelt, at alle normale jenter har et aktivt sexliv fra 14-årsalderen og oppover. Som jente er du svært lite spennende og interessant hvis du ikke har kinky sex. Dermed forteller ikke bladene at det er helt normalt å være 18 år og jomfru, og de sier heller ikke at debutalderen har endret seg lite de siste 20 årene. I dag som for 20 år siden debuterer omtrent 1/3 før de fyller 16 år, 1/3 mellom 16 og 19 år, og den siste1/3 debuterer etter fylte 19 år.

Grensene flyttes

For hva slags seksualitet er det jentene får i jentebladene? For hvem har jentene en seksualitet? Som i pornoen «sier» jentene at dette er noe de gjør for seg selv. I flere av bladene finner vi reportasjer om jenter og gutter som stripper eller spiller inn pornofilm. Jentebladene intervjuer tilsynelatende vellykkede unge jenter og gutter. Det er disse som kan bli idealer eller personer jentene identifisere seg med. Og hvem ønsker vel ikke å være tiltrekkende for andre? Mange av reportasjene gir et inntrykk av at man blir mer populær og får bedre selvtillit av å strippe eller stille opp på nakenfotografier.

Tekstene har blitt mye råere, og noen av dem har motiv vi før bare kunne finne i pornoen. I novellen «Het ferie» (inside magazine nr 9, 1999) er den 18 år gamle Hanne med en venninne, Stine, og faren hennes til syden. I løpet av uka har Hanne og Stines far heftig sex på hans soverom. Det er ofte en forutsetning med trygge rammer rundt det som skjer for å ha det bra seksuelt. Vanligvis skulle man tro at det problematiske med at han var venninnens far og at hun sov i rommet ved siden av skulle ha stanset dem, iallfall gjort at det ikke ble så bra som det kunne ha blitt. Slik er det ikke her. «Han kledde sakte av meg og kysset meg over hele kroppen. Jeg hadde aldri før vært så opphisset, og vi hadde en helt fantastisk natt.» Teksten problematiserer ikke at han var gammel nok til å være faren hennes eller hvordan de forholdt seg til hverandre i etterkant. Novellen kan tolkes som at det er helt greit å ha sex med en venninnes far, og det blir antagelig veldig bra. Bladene reduserer seksualiteten til å kun å handle om samleie, ikke om tankene, spenningen og opplevelsene rundt.

I flere av bladene er holdningen at det er helt greit å selge mennesker, så lenge vi jenter får noe pent å se på også. «Svømmeren Aleksander (29) gledet mange da han var undertøysmodell for H&M og skulte ned med russisk kulde og sixpack fra boards over hele landet» (inside magazine nr 10, 2000). Dette er et skremmende fokus, fordi det godtar å gjøre salgsvare av mennesker. Kroppen er ikke til for ens egen glede og lyst, men for å vises frem til andre.

Den største endringen av jentebladene finner vi i antagelig i bildematerialet. Dette er en trend som ikke bare finnes i jentebladene, men er en del av den økende seksualiseringen vi finner overalt i samfunnet. I jentebladene har du stadig bilder av jenter med halvåpen munn og hendene plassert slik at de peker mot kjønnsorganet. Ofte er de nesten avkledd på overkroppen. Reklamer spiller ofte på sex, men også bladenes egne motereportasjer har endret stil og form.

Slåss mot porno!

For 20 år siden var det ikke stuerent å lese porno, mange butikker og kiosker nektet å selge det. Dette var hovedsakelig et resultat av aktivister som brukte mye tid og krefter i kampen mot at kvinner skulle selges over disk. Kampen mot porno er også en kamp om å definere hva pornoen er, og hva den står for. Å slåss mot porno blir nytteløst hvis vi ikke samtidig definerer hva porno faktisk er. I boka Kvinnekamp – vi eier morgendagen fra 1986 definerte Unni Rustad porno slik:

«Pornografi er et gammelt gresk ord. Porne betyr gateprostituert. Det betyr: kvinne som er til salgs. Det betyr: kvinner som er handelsvarer som jeg kan kjøpe på gata. Det betyr: kvinner som er tilgjengelige for alle menn, og: som står til tjeneste for alle menn som kan betale det hun koster. Det betyr kvinner som en kan onanere inni.

Grafi (graphi) betyr «å skrive om». Pornografi betyr altså å framstille kvinner som handelsvarer, som bruksgjenstander, som seksuelle slaver. Det handler om en bestemt holdning til kvinner. Pornografi betyr å framstille og propagandere for en seksualitet der kvinner ikke er selvstendige mennesker – med stolthet, egenverdi, egne seksuelle ønsker. Det handler om seksualitet der den ene parten blir brukt av den andre parten.»

Dette er en definisjon som vi fremdeles bør arbeide for å få ut til folk. Den forteller klart og tydelig hva pornoen står for, og hva den gjør med vårt syn på seksualitet. Klarer vi å få å vår definisjon til å bli den rådende i samfunnet, er mye av kampen vunnet.

Før var kampen mot porno i større grad en kamp mot at menn skulle definere kvinners seksualitet, mens den nå tilsynelatende blir en kamp også mot kvinner, som Lek-Linda og Jenter for Porno. Mye klarere enn for noen år siden blir porno fremstilt som noe frigjørende, og nå også for kvinner. Antipornoaktivister blir stort sett fremstilt som puritanister, moralister og lite frigjorte. Så lenge vi er det, blir argumentene våre mot porno skjult bak et moralistisk stempel.

Vi er nødt til å være dem som går hardest ut for jenters rett til seksualitet, også på andre områder. Vi bør rope høyt hurra for at kriseprevensjon (tidligere kalt angrepille) nå er reseptfritt. Vi må være dem som krever gratis prevensjon, og mer penger til helsestasjoner for ungdom. Vi bør arbeide for en bedre seksualopplysning i skolen, slik at ingen får all seksualopplysningen sin fra jenteblader eller porno. Gjennom å gå ut på denne måten blir vi ikke moralistfeministene, men gladsex-feminister. Da vil mye av kampen mot pornoindustrien allerede være vunnet.

Ana Isabel López Taylor sitter i landsstyret i RV.

---

Norge har hatt innvandring før, og landet har minoriteter, men den befolkninga som har innvandret Norge i de siste 30 årene, er annerledes. De er fra fjernere geografisk områder, har andre religioner, andre måter å leve på. De får i liten grad lagt premisser i de diskusjonene som angår dem.

Siden mai 2000, da RV arrangerte innvandrerseminar i Oslo, og etter sommerleiren og kvinnekonferansen i Trondheim ifjor, har jeg jobbet med en gruppe innvandrerkvinner.

For noen år siden levde vi på forskjellige steder i verden. Nå er vi her i Norge. «Made in India», «Made in Brasil», «Made in Uruguay». Vi har reist fra våre land, vi har opplevd, vi har høstet nye erfaringer. Vi har vandret en stund i Norge, både i det store majoritetssamfunnet og i minioritetssamfunnet. Vi har vår «sosiokulturelle bagasje», vi fyller den fortsatt med nye erfaringer.

Innvandrerkvinner kjenner den felles kvinneundertrykkkingen som det kapitalistiske samfunnet innebærer: globalisering av fattigdom, familien som opprettholder utbytting, diskriminering på arbeidsmarkedet og trygdesystemet (på tross av at likestillingsloven eksisterer), sosialisering av jentene i sin rolle fra det øyeblikket de er født. Vi er objekter som kan pyntes, selges, kjøpes, mishandles. Men innenfor «det kapitalistiske monster» rører kvinnebevegelsen seg som har gitt oss en økt bevissthet og mange seire. Vi er ikke alene, noen engasjerer seg, mobiliserer og samler krefter blant kvinner fra forskjellige klasser, sosiale grupper og nasjoner.

I tillegg til den felles, kapitalistiske undertrykkingen, har vi spurt oss selv og reflektert over om innvandrerkvinner har noen felles trekk. På nytt oppdager vi at av mange av de felles trekkene kan vi finne igjen hos den vanlig norske kvinnen. Dette, at vi er «tema», kan gi oss et utgangspunkt for å se hvor vi er, hvor vi skal og hvordan folk fra forskjellige kulturer kan skape noe nytt sammen.

For å belyse disse refleksjonenene noe, vil jeg ta utgangspunkt i boka til den brasilianske pedagogen Paulo Freires bok De undertryktes pedagogikk fra slutten av 60-tallet. Han dediserte boka «Til de undertrykte og de som lider med dem, og kjemper ved deres sider». Finnes det felles trekk mellom norske kvinner og innvandrerkvinner? Den gruppa jeg har jobbet sammen med i RV, har funnet minst sju slike forhold som jeg nå vil drøfte.

Avhengighet

1) Avhengighetsforhold. Mange innvandrerkvinner lever, mer eller mindre, i et avhengighetsforhold, først og fremst avhengige til mannen. Kvinnen er som vedlegget i et brev, bare vedlegget. Avhengigheten viser seg veldig klart på det økonomiske planet (dette gjelder også mange norske kvinner), og dette begrenser valgmulighetene. Hvis kvinnen hadde et yrke fra sitt hjemland, blir hun konfrontert med mange hindringer før hun kan utøve profesjonen, og vanligvis går mannens eller familiens behov foran hennes egne ønsker om å studere videre eller få godkjent sin utdannelse. Mange begynner i andre yrker som det er lettere å få jobb i, og de havner som lavlønte.

Avhengigheten viser seg også på det følelsesmessige, personlige planet. Innvandrerkvinner eier sin egen kropp i mindre grad. Jentene «eies» av andre som bestemmer over hennes kropp, slik det skjer ved omskjæring og tvangsekteskap. Mange av oss kommer fra samfunn som ikke har kommet langt i seksuell opplysning. Oppdagelsen og kjennskapen til sin egen kropp og sine seksuelle behov sees på som synd og skam. Oppdragelsen former jentene til å være objekter for reproduksjon og for mannens nytelse og behag.

2) Sterk familieomsorg. Mange innvandrerkvinner lever «for de andre», enten for våre barn eller våre foreldre. Å tenke på seg selv er nesten en syndig tanke. Familien, som er rammen for denne omsorgen, er både inkluderende og ekskluderende.

Familien er for mange det eneste stedet man føler trygghet og hvor det er en inkluderende enhet – hvis du gjør det som det forventes av deg. Den idealiserte trygghet og frykten for å møte andre utenfor familien kan skape isolasjon.

Familien kan være ekskluderende hvis du går i mot forventinger og søker deg ut av dine «plikter». Når morsrollen er det eneste som gir innvandrerkvinnen en følelse av makt, kan dette hindre barnas utvikling i det nye samfunnet. Barna blir mange ganger «redningsplanker».

Paulo Freire

3) Ta over undertrykkernes tankestrukturer. Frigjøringsprosessen går i faser som begynner med en bevistgjøring av egensituasjon. Paulo Freire sier: «… det er nesten alltid i kampens første stadium en tendens til at de undertrykte, i stedet for å strebe mot frigjørelse, selv bli undertrykkere, eller ‘subundertrykkere’. Selve deres tankestruktur er betinget av den konkrete, eksistensielle situasjon de er kommet til. Deres idealer er å være mennesker; men for dem blir det å være ‘menneske’, å bli undertrykker.» Det er derfor innvandrerkvinner tror at de er frigjort når de gjør det samme som gjøres i det store samfunnet: drikke alkohol, kle seg vestlig, gå på diskotek (men først stresse hjemme for å rydde, lage mat, stelle barn).

4) Vanskelig å finne rollemodeller. I mangfoldet som karakteriserer innvandrerkvinners gruppe er det svært vanskelig å finne rollemodeller. De kvinnene som vi har identifisert oss med, er ikke tilgjengelig lenger. Det nye samfunnet har andre modeller som ikke stemmer med vår kulturell bakgrunn, og selve samfunnet har andre krav. Vi streber med å finne de kulturelle kodene, og vi lurer på om vi har mistet vår egen verdi under denne integreringsprosessen.

5) Dobbel undertrykking. Innvandrerkvinner opplever en dobbelt undertrykking som medlemmer av en minoritetsgruppe. Vi observeres av det store samfunnet vi er innvandret til, og av medlemmene i vår egen gruppe. Dette kan gi seg utslag i rasistiske tendenser fra nordmenn og fra andre innvandrergrupper.

6) I gjeld til det norske samfunnet. Mange av oss får en følelse av at vi står i gjeld til det norske samfunnet, som har tatt imot oss. Dette utsetter oss for å godta undertrykkende forhold som ellers ikke godtas i samfunnet: Vi har vanskelig for å si nei til overtid. Dette er vanlig i pleie- og omsorgssektoren og i renhold. Vi skal bevise at vi er verdt noe, ved å yte mer på jobben enn nordmenn.

7) Manglende nettverk som kan hjelpe innvandrerkvinner til å bryte med de subtile undertrykkende mekanismene, er et av de felles trekkene vi har funnet. Det kan også være at kvaliteten på nettverk ikke leder til utvikling, men heller opprettholder situasjonen som kvinnen befinner seg i.

Refleksjon, dialog, handling og frigjøring

En anerkjennelse av den situasjonen vi befinner oss i, er et første trinn i en frigjøringsprosess. Norge har hatt innvandring før, landet har minoriteter fra før (samer, tatere, romani-folk, kvener), men innvandrerbefolkninga som har kommet til Norge i de siste 30 årene er annerledes. De er fra fjerne geografisk områder, har en annen religion, ren arbeidsinnvandring, etc. Vi får i liten grad lagt premisser i de diskusjonene som angår oss. Paulo Freire snakker om en kritisk og frigjørende dialog, som forutsetter handling. Han skriver: «Forsøk på å frigjøre de undertrykte uten deres reflekterende deltakelse i frigjøringshandlingen er å behandle dem som gjenstander, som skal reddes fra en brennende bygning, det er å føre dem inn i populismens fallgruver og endre dem til masser som kan manipuleres.»

Med utgangspunkt i de felles trekkene som vi har forsøkt å beskrive, kan vi og dere begynne å bevege oss i retning av en forandring av situasjonen. Refleksjonen og dialogen må føre til handling i fellesskap for å oppnå deltakelse og frigjøring eller som Freire sier «folkets kritiske inngrep i virkeligheten gjennom praksis for å forandre virkeligheten».

Å ha tillit

Vi har vår egen verdi som må gjenskapes i det nye samfunnet, vi må skape gode rollemodeller, og her må både vi og de norske å vise tillit. «Den som mangler denne tilliten, vil ikke kunne starte (eller vil gi opp) dialogen, refleksjonen og kommunikasjonen og vil begynne å bruke slagord, kommunikeer, monologer og instruksjoner,» skrev Freire. Jeg spør meg: Er det ikke dette den norske staten gjør: bruke de fine ordene om menneskerettigheter, skrive fine handlingsplaner om og for oss, kreve at vi skal oppføre oss slik eller slik, osv.?

Skape felles arenaer

I samarbeid er vi forpliktet til å skape arenaer, utvikle våre resursser. Her trengs ikke en faderlig behandling som kan oppstå når man erkjenner at man er en undertrykker. Her kreves solidaritet. Men «solidaritet krever at man går inn på samme vilkår som dem man er solidariske med, og endrer den situasjonen som avler undertrykkelsen». Å forandre det kapitalistiske samfunnet er en oppgave som angår både norske og innvandrere.

Ingrid Baltzersen er 20 år, studererer arabisk i Oslo, er sentralstyremedlem i AKP, med i AKPs kvinneutvalg og nestleiar i ungdomsgruppa til LLH i Oslo

---

Legning har ein tendens til å bli sett på med vestlege auge, spesielt av oss som har kulturbakgrunn i Vesten. Me reknar med at alle samfunn har organisert kjønn, seksualitet og legning på same måte som oss. Dette er eit problem for venstresida òg, spesielt når me jobbar med sakar som handlar om kjønnsrollar, kvinneundertrykking og legning.

Me dømmar andre kulturar med vår moral, og foreslår løysingar som ikkje passar problemet, fordi me ikkje veit korleis dei me skal argumentera for og mot tenkjer om desse spørsmåla.

I Europa er heller ikkje seksuell identitet gamal. Dei fleste reknar starten for dette til slutten av attenhundretalet, og då spesielt i Tyskland. Gjennom psykoanalysen og andre psykologiske og medisinske retningar fekk dei homofile ein identitet, og slett ikkje alle jobba for å «lækja» dei homofile!

Kjønn og seksualitet i sør

Menneska har ikkje berre laga ein måte å organisera kjønn legning og seksualitet på. I Vesten har me organisert oss i kjernefamilien med nokre utgrupper som er einslege, homofile, barnlause osb. Korleis har andre samfunn organisert dette? Eg kan komma med nokre eksempel.

Berdache

I mange av indianarsamfunna, spesielt før europeisk kultur gjorde sitt inntog, fanst det personar (som regel menn, men nokre gonger kvinner), som fekk ha ei kjønnsrolle som tilhøyrde det motsette kjønnet, eller ein mellomting. Desse vart kalla berdache av franskmennene og bardaje av spanjolane. Dei tok på seg klede, stammeoppgåver og kjønnsroller som tilhøyrde det motsette kjønnet, men vart ikkje definerte som det motsette kjønnet, ein mannlege berdache vart kalla ikkje-mann, heller enn kvinne. Berdacheane hadde som regel sex med personar av same kjønn, berre ikkje andre berdachear, og dei kunne gifta seg med ein person av same kjønn.

Homoseksualitet som overgangsrite

I mange samfunn er mannleg homoseksualitet ei overgangsrite. I det antikke Hellas var det normalt at gifte eldre menn hadde unge ugifte elskarar som dei lærte opp til å bli dugelege borgarar. Dette fanst også hos Samuraiane i Japan, og hos Mossi- og Azandesivilisasjonane i Sudan. Hos Siwanane i Libya fanst den same tradisjonen fram til 1950-åra. I Melanesia, ei stillehavsøygruppe nordaust for Australia, er sæd sett på som viktig for vekst og styrke for menn, og unge menn må få dette for at den mannlege linja skal overleva.

Enker som giftar seg

I Azandesamfunnet i Afrika kan kvinner inngå formelle forhold etter dei har fullført pliktene sine som koner. Desse forholda er ofte mellom medkoner til ein ektemann. I Kenya er det akseptert praksis at enker gifter seg med kvarandre, og nyleg vart to slike kvinner lovformeleg skilde.

Mannleg homoseksualitet i Sør

Mange samfunn i Sør er kjønnssegregerte, menn har mest kontakt med menn og kvinner med kvinner. Personar av det same kjønnet er dei ein kjenner best, og nære vennskap finst berre mellom personar av same kjønn. Menn beundrar kvarandre og har nære venskap. I slike samfunn har homoseksualitet ofte vore vanleg.

I mange samfunn er menn som har sex med menn ikkje rekna som mindre menn enn andre. «Ein mann knullar» og kjønnet til personen han har sex med er ikkje viktig. Dette er ofte tilfellet i til dømes Latin-Amerika. Den som er homo i dette forholdet er den passive, han kjem i ei feminisert kjønnsrolle, ein del stader er han ofte transvestitt.

Finst det homofile og lesbiske i Sør?

Den homofile og lesbiske identiteten som me kjenner her i Vesten, der folk identifiserer seg som homofile som ein motsetnad til heterofile, finst ikkje så ofte i Sør. Homoseksualitet har alltid eksistert, men utanom dei løysningane som berdache og liknande har gjeve for å leva heile livet som homoseksuell, har dei fleste med homoseksuelle erfaringar i Sør hatt dei i samband med overgangsritar, etter dei er ferdige med barneproduksjon, eller samtidig med at dei er gifte. Men det finst homofile og lesbiske òg. Dei har ofte vore kritisert av styresmaktene og religiøse personar i landa sine for å vera vestleg-inspirerte og landssvikarar. Men som me nettopp såg, har det vore lange tradisjonar for homoseksualitet overalt, og i til dømes Sør-Afrika og Latin-Amerika er dei som jobbar med homokamp ikkje dei som er vestleg innstilte og har utdanning, men ofte vanlege fattige folk som organiserer seg på grunn av legning og kjemper ein tøff kamp der dei vert utsette for seksuelle overgrep, vald og drap. I Sør-Afrika fekk dei lovgjeving som tar vare på homofile og lesbiske etter aphartaid, men framleis må dei kjempa mot vald og hat. I El Salvador og andre latinamerikanske land vert dei drepne av paramillitære dødsskvadronar.

Kvifor er dette viktig for oss?

I kampen for å oppløysa familien som sosial einleik, for kvinnefrigjering og frigjering frå den heterofile norma er det viktig å sjå at ikkje alle samfunn er organiserte på same måte, og at ikkje alle erfaringar kan utvekslas og brukast av andre. Det er viktig å sjå at samfunnet kan organiserast på utallige måtar, at det ikkje er anten kjernefamilien eller ein utopisk draum. Og det er viktig å sjå at Vesten ikkje berre har eksportert vårt syn på kjernefamilien og legning, me har òg eksportert heteroseksisme (homofobi). Dette var noko dei sørafrikanske aktivistane oppdaga då dei starta å sjå på fortida si, og fann ut at homoseksualitet hadde alltid vore i Afrika, men etter vestleg påverknad vart det no sett på som unaturleg.

---

Ordliste

Lesbisk: Kvinne som forelskar seg og som tenner seksuelt på kvinner.

Homofil: Mann som forelskar seg og som tenner seksuelt på menn.

Bifil: Person som forelskar seg i og som tenner seksuelt på personar av begge kjønn.

Transseksuell: Person som føler seg fysisk og sosialt i feil kjønn. Nokon av dei tar kjønnsskifteoperasjon. Dei kan vera heterofile, homofile, lesbiske eller bifile, akkurat som andre personar.

Transvestitt: Person som kler seg slik som norma er for det motsette kjønnet. Dei kan vera heterofile, homofile, lesbiske eller bifile, akkurat som andre personar.

Interseksuelle, hermafrodittar: Person som ikkje heilt er verken det eine eller det andre kjønnet.

Evnukkar: Personar som av ulike grunnar manglar testiklar, penis eller begge deler.

LGBT: Forkorting for «lesbian, gay, bisexual and transgender», ei forkorting dei fleste organisasjonar for seksuelle minoritetar no brukar på seg sjølv.

Viktige internettadresser

International Gay and Lesbian Human Rights Commission (IGLHRC): http://www.iglhrc.org

International Lesbian and Gay Association (ILGA): http://www.ilga.org

Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjering: http://www.llh.no

Referansar

Warren J. Blumenfeld og Diane Raymond: Looking at gay and lesbian life, oppdatert og utvida utgåve Boston, USA, 1993.

New Internationalist, nr 328, oktober 2000 – nettside: http://www.oneworld.org/ni/

Blikk, nr 3, mars 2000, nr 5, mai 2000 – nettside: http://www.blikk.no

Løvetann nr 2, 2000 – nettside: http://home.online.no/~lovetann/

Artikkelen bygger på ei innledning Gabrielas generalsekretær Liza Largoza Maza holdt på Kvinner på tvers-konferansen i Oslo høsten 2000.
Den er oversatt fra engelsk av Sissel Henriksen.

---

I 1987 samarbeidet Gabriela med Kvinnefronten i Norge i en aksjon mot norske menn som kom til Filippinene for å finne filippinske koner gjennom ekteskapsbyrået Philnor. Kvinnefronten varslet oss i Gabriela når mennene reiste fra Norge, og vi demonstrerte mot dem på flyplassen i Manila og ved hotellet der de bodde.

Aksjonen fikk brei dekning i filippinske medier, og satte for første gang offentlig søkelys på postordrebrudsystemet. Debatten som fulgte førte til at det ble vedtatt ei lov som forbød ekteskapsformidlingsbyråer å annonsere på Filippinene.

Til tross for dette er situasjonen den samme i dag. Ekteskapsbyråene er involvert i brudehandel, og denne trafikken tjener som et av redskapene for internasjonal sex-handel med kvinner. Det er på høy tid at kvinner over hele verden samler seg og protesterer. I ei tid av voldsom konkurranse i den såkalte frie markedsøkonomien, tas alle tilgjengelige midler i bruk for å suge ut enorme profitter. Nest etter våpen og narkotika har salg av kvinners kropper blitt det mest lukrative, blomstrende og profitable kriminelle foretaket.

Ulike metoder benyttes for å lokke kvinnene inn i kjøttmarkedet. Etter som teknologien utvikles og fattigdommen forverres blir kvinnehandelen stadig mer sofistikert, og tempoet og størrelsen på profittutsuginga øker. Det faktum at service-sektoren i størrelse har gått forbi alle andre kategorier av jobber som er tilgjengelige for filippinere på det internasjonale arbeidsmarkedet, er en annen betingelse for den økte sexhandelen.

Et eksempel

For ei tid sida fikk vi i Gabriela en hastemelding fra Asia Pacific Mission for Filipino Migrants i Hong Kong, om at ei 16 år gammel filippinsk jente ville ankomme Manila ved midnatt. Vi ble spurt om vi kunne hente henne på flyplassen. Det var ekstremt viktig at vi møtte henne helt ute ved flyet, slik at hun kunne se oss med en gang. Dette fordi jenta var svært redd for å bli fanga og sendt tilbake til Hong Kong. Vi klarte å få tillatelse til å komme helt ut til flyet og hente henne.

Hun var offer for sexhandel. Hennes historie er typisk for historiene til svært mange unge filippinske jenter som har reist utenlands for å forsøke å finne bedre muligheter til å hjelpe sine familier hjemme. Jenta var ansatt for å arbeide som resepsjonsdame i Hong Kong, hun var forespeilt å tjene masse, og skulle sjøl verken betale reiseutgifter eller husleie. Da hun ankom Hong Kong, ble hun umiddelbart kastet for ulvene. Ungjenta gjennomgikk ufattelige lidelser i hendene på sine halliker og kunder. Hun hadde sin første seksuelle erfaring med disse mennene, og måtte betjene 8–10 menn daglig. Ung og uerfaren som hun var, hadde hun ingen mulighet til å unnslippe, og tvang seg sjøl til å gjennomføre det halliken forlangte av henne. Til slutt klarte hun altså å rømme fra bordellet til Asia Pacific Mission. Hun fortalte oss at der var mange andre filippinske kvinner i samme håpløse situasjon bare i Hong Kong. Når vi vet hvor mange filippinske kvinner som drar ut for å jobbe i utlandet, vet vi også at et uendelig stort antall kvinner opplever liknende ting.

Lurt og tvunget

Sexhandel er den systematiske og organiserte transporten av kvinner og barn med sex som betaling som formål. Enten sexhandelen foregår innenlands eller på tvers av grenser utsetter den kvinner og barn for grovt slaveri, utbytting og følelsesmessig og fysisk mishandling.

Rekrutteringen til sexhandelen forgår på ulike vis, gjennom ekteskapshandelen eller via direkte bortføring, og ikke minst; innenfor rekrutteringsprosessen for vanlig arbeid enten innenlands eller i utlandet. Bakmennenes arbeidsmetoder her er å love kvinnene arbeid som hushjelper, fabrikkarbeidere eller underholdningsarbeider, med god lønn og gode arbeidsforhold. Kvinner og barn, de fleste fra distriktene, blir rekruttert til å jobbe på lokale turiststeder, på bordeller, fabrikker med harde arbeidsvilkår eller husarbeid i de filippinske byene eller i utlandet. Kjente mottakerland for sexhandelens ofre er for eksempel Australia, Tyskland, USA, Japan, Malaysia, Singapore, Hong Kong, Taiwan, New Zealand og Midt-Østen.

Videresalg av kvinner

Gabriela har mottatt rapporter om filippinske kvinner som har vært lovet vanlige jobber i Canada, og som har endt opp som nakendansere eller som «fangdansere», der de må sitte nakne på menns fang og danse. I 1995 fikk vi rapporter om 150 filippinske kvinner som ble solgt for sex i Nigeria, mens fem filippinske kvinner rømte fra et bordell i Malaysia i januar 1996. Alle hadde blitt rekruttert til å jobbe som hushjelper, ekspeditører eller fabrikkarbeidere. Det er også rapportert om kvinner som har blitt ansatt som hushjelper, voldtatt av arbeidsgiver og deretter solgt eller leid ut til andre menn. I Japan jobber anslagsvis 150.000 asiatiske kvinner, de fleste filippinske eller thailandske som underholdere eller kommersielle sexarbeidere. I juni 1998 ble det rapportert om seks filippinske kvinner som ble solgt for sex til Nigeria, etter å ha blitt lovet jobber i Tyskland. Det er også rapportert om talløse hushjelper i Saudi-Arabia som er blitt tvunget til prostitusjon. Enda verre er det at avisene også kan melde om at filippinske ambassadeansatte har vært involvert i prostitusjonsvirksomhet og andre seksuelle overgrep mot filippinske kvinner som søkte tilflukt i velferdssentre tilknyttet ambassadene i utlandet.

Menneskehandlerne dobler sin profitt ved å selge kvinner om og om igjen. I Japan kan en bakmann videreselge en kvinne til andre bordeller for to ganger den opprinnelige prisen. Å leie ut en kvinne er også en måte å øke profitten. På månedsbasis kan en kvinne leies ut for 16.000 til 60.000 kroner.

Å holde kvinner i gjeldsslaveri er også en metode å sikre seg profitt på for bakmennene. For å bli i stand til å betale de 150.000 til 180.000 kronene de blir avkrevd ved ankomst Australia må kvinner som blir brakt dit for prostitusjon betjene rundt 200 menn (til stykkpris av 450 kroner) hver dag i to måneder, eller ti menn daglig i fire år.

Bruder til salgs

Sjøl om ekteskapsbyråene er blitt forbudt på Filippinene, er de likevel blitt mer effektive til å handle med kvinner. En rekke internettsider har bilder av unge kvinner, med navn, drømmer og andre personlige opplysninger. Med et tasteklikk kan interesserte menn mot en liten avgift skaffe seg informasjon om kvinner som de kan beile til og gifte seg med. I USA og mange europeiske land er kjøp og salg av bruder lovlig. Aviser annonserer med at asiatiske kvinner er vakre, trofaste, kjælne og sexy, blide og hjemmekjære, flittige, forsiktige med penger og avhengige. Kvinner av ulik alder prises ulikt, som kommersielle varemerker. For ytterligere å tiltrekke kjøpere tilbyr til og med enkelte byråer en måneds prøveperiode, som en slags 30 dagers garanti.

Samtidig som det finnes en del vellykka ekteskap som får mye publisitet, er det også rapportert mange tilfeller av følelsesmessig, fysisk og seksuell mishandling som kvinner i arrangerte, blandete ekteskap opplever. Historiene til disse kvinnene handler om hardt arbeid i avsides, snødekte områder i tilfeller der deres ektemenn er bønder. Det handler om kultursjokk, isolasjon, språkbarrierer, prostitusjon, hjemmevold, og drap. Vi kjenner også til flere tilfeller av filippinske postordrebruder som er blitt solgt videre av sin ektemann til andre menn.

Gabriela Network i New York rapporterer at rundt 5.000 filippinske kvinner årlig kommer til USA som postordrebruder. I Australia er der anslagsvis 20.000 filippinske postordrebruder. Offisielle australske statistikker viser at filippinske kvinner har seks prosent større risiko enn australske kvinner for å bli mishandlet av sin mann. I Australia brukes også «seriesponsing» som rekrutteringsmetode: En kvinne blir «sponset» økonomisk inn i Australia av en potensiell ektemann. Hvis forholdet ikke fungerer, blir det avsluttet, og mannen henter en ny kvinne. Vi vet om en australsk mann som har sponset så mange som sju kvinner på denne måten.

Til tross for de alarmerende tilfellene av utbytting, blir likevel stadig flere filippinske kvinner tiltrukket av dette systemet for ekteskapsannonsering, fordi de ser det som en sjanse til å skaffe seg et bedre liv.

Rapporter om vold mot utvandrede filippinske kvinner fortsetter å dukke opp i avisene våre. Migrante International, en organisasjon for filippinske utvandrere, registrerte 40.000 tilfeller av overgrep mot filippinske kvinnelige utvandrere i 1995. Ifølge avisene ankommer det to døde utenlandsarbeidere daglig til flyplassen i Manila. Bare på de ni månedene fra januar til september i 1998 døde mer enn 500 utenlandsarbeidere.

Bakmenn

Antallet filippinske kvinner som blir solgt i prostitusjon forblir et anslag, ettersom kvinner tier om sin lidelse av frykt for represalier eller stigmatisering. I mellomtiden håver alle bakmennene som er involvert i den blomstrende internasjonale sex-handelen inn enorme profitter. Det gjelder både dem som rekrutterer kvinnene, ekteskapsformidlere og hallikene. Også den filippinske regjeringen profitterer stort på det enorme sex-salget. Regjeringen opptrer i dag som den best organiserte halliken for salg av filippinske kvinner og barn. Bare i 1997 utgjorde bidrag fra utenlandsarbeiderne ca. 52 millioner kroner. Faktisk har 40 prosent av nettoinntektene kommet fra utenlandsarbeiderne helt siden 1991. Når vi vet at kvinneandelen av dem som reiser ut var 54 prosent i 1997, er det opplagt at profitten fra kvinners kropper og arbeidskraft tjener som en regelrett livbøye for den synkende filippinske økonomien.

Turisme

Også turismen har lagt forholdene til rette for og oppmuntret til økt handel med kvinner og barn. Turismen er en sentral inntektskilde for dollar, bare overgått av inntektene fra frihandelssonene. Fra 1992 til 1997 økte dollarinntektene fra turismen med 256,3 prosent, fra 842 millioner dollar til 3 milliarder. Antall turister som kom til landet ble doblet, fra 1,153 millioner i 1992 til 2,2, millioner i 1997.

Til tross for at regjeringa benekter at deres turistprogram oppmuntrer til prostitusjon, er det et ubestridelig faktum at de 600.000 prostituerte kvinnene og barna man anslår finnes i landet, i hovedsak er spredt rundt i turistområdene. Regjeringa legaliserer også bokstavelig talt prostitusjon ved å innføre lisenser for såkalte kommersielle sex-arbeidere og «Guest Relations Offisers», og til foretak som ansetter disse kvinnene. Flyplasser og havner som blir bygd rundt omkring i landet for å lette innreise og utreise for turistene tjener også som inn- og utreiseporter for sexhandel.

Baser for USA

Ut fra dette er det lett å forstå hvorfor de styrende fra nasjonalt ned til lokalt nivå presser på for å få vedtatt Visiting Forces Agreement (VFA), en avtale som ble ratifisert i 1999, og som tillater USA fri bruk av våre havner, land og vann til militære formål. VFA skaffer ikke bare regjeringa støtte fra USA, men lover også så vel lukrative forretninger som etablering av «hvile- og rekreasjonssentre». Disse forventes å bli etablert i tilknytning til de drøyt 22 havnene over hele landet som skal åpnes for amerikanske tropper. Erfaringen fra byene Angeles og Olangopo da USA hadde baser der, var at hvile- og rekreasjonsindustrien utgjorde hoveddelen av inntektene. Dermed var disse to byene i stand til å leve av prostitusjonen til kvinnene og barna i denne «industrien».

Levekårene tynes

Estradaregimet har vist seg ikke å skille seg fra sine forgjengere når det gjelder å legge seg flate for interessene til USA-imperialismen, multinasjonale selskaper og lokale eliter. Regimet fortsetter det økonomiske programmet som er eksportorientert, avhengig av import og drevet av gjeld. Under globaliseringens fane har politikken med liberalisering, privatisering og deregulering bare forverra krisa i den halvkoloniale og halvføydale økonomien, og økt fattigdommen og lidelsene til det filippinske folket, særlig kvinnene.

Arbeidsløsheten for kvinnene øker. Kvinnene er de første som blir sagt opp i fabrikker og på offentlige arbeidsplasser. Daglig minimumslønn på rundt 50 kroner i Metro Manila er langt under det faktiske levekostnadene på 90 kroner som trengs for å dekke grunnbehovene til en familie på seks.

I jordbruksområdene blir bondefamilier drevet vekk fra sine tradisjonelle forsørgelsesmetoder når store landområder blir lagt om til produksjon av eksportavlinger, kommersiell drift og turisme-formål. Militariseringa av landsbygda for å rydde plass for regjeringas utviklingsprogram og privat landspekulasjon presser bondefamilier til byene, der kvinner og barn blir lette ofre for prostitusjon og sexhandel.

Statlig hallik

Ettersom den filippinske økonomien stadig forverres, og tusenvis av kvinner mister jobbene, vil handelen med kvinner fortsette å blomstre. Ved å tillate og opprettholde denne type arbeidsmarked, samt arbeidseksportprogrammet og turismeprogrammet, som begge er tett knyttet til salg av kvinners kropper og seksualitet, blir den filippinske regjeringa den største og mektigste halliken. Ved å oppmuntre emigrasjonsindustrien utøver regjeringen den største forbrytelsen; statlig seksualisert vold.

Menneskehandlerne, inkludert disse som kjøper kvinnenes kropper, må bli straffet. Ofrene må få hjelp. Men det største ansvaret hviler på dem som har skapt forholdene som framelsker prostitusjonen, og som i realiteten tjener på den.

Mottakerlandene, som USA, Japan og europeiske land, bør heller ikke snike seg unna ansvaret. Tross alt er det deres politikk som har sendt nasjoner inn i fattigdom, rasert vår økonomi, ødelagt miljøet vårt, sugd ut superprofitt fra vår billige arbeidskraft, påført oss kriger, konflikter og spenninger mellom folkegrupper, og støttet diktaturer i våre land: Alt dette utgjør de underliggende årsaker som driver kvinner og barn inn i menneskehandlernes ventende armer. Disse landene profitterer også direkte på kjøtthandelen: Anslag viser at sexhandelen bidrar med mellom to til 14 prosent av et lands bruttonasjonalprodukt. På verdensbasis blir inntekten på sexhandelen anslått til 17 milliarder dollar årlig.

Purple Rose Campaign

Det er med utgangspunkt i denne situasjonen at Gabriela har tatt initiativ til en internasjonal kampanje mot sexhandel med filippinske kvinner og barn. Purple Rose Campaign er en global kampanje for å avsløre og bekjempe sexhandelen og profittørene. Et av aspektene ved kampanjen er å spre Purple Rose-nålen, en stilisert rose med lilla farge. Vi har valgt den lillafargete rosa som vårt symbol, fordi en lillafarget rose ikke eksisterer for sin egen skyld, men er kunstig skapt for at andre skal glede seg over og tjene penger på den. Kvinner og barn som er ofre for sexhandelen, mange av dem fra den tredje verden, er blitt gjort eksotiske på samme måte som disse rosene. De er også redusert til å bli kun objekter for andres glede, og inntektskilder for andre.

Ved å bære den fiolette rosen blir du en del av den globale kampanjen mot sexhandel. For den fiolette rosen er ikke bare et symbol på den det økende antall ofre for kvinnehandelen, men også et symbol på motstand.

Kampanjen tar ikke bare mål av seg til å organisere motstanderne av kvinnehandelen, men enda viktigere; å involvere ofrene sjøl i kampanjen. Vårt mål er å få ofre og potensielle ofre – kanskje vår venninne, vår nabo, vår søster, alle kvinner – til sjøl å gå i bresjen for kampen mot den globale sex-handelen med kvinner og barn.

På denne måten blir Purple Rose Campaign et vitnemål på vår motstand mot seksuelt slaveri. Den viser forbindelsen mellom den økende prostitusjonen og kvinnehandelen og imperialistisk globalisering.

---

Du kan lese mer om Purple Rose Campaign på http://www.shaman.drak.net/silver/purplerose.html. Mer informasjon om Gabriela finner du på http://members.tripod.com/%7Egabriela_p/ og på http://www.gabnet.org/

Solveig Aamdal er medem av sentralstyret i AKP

---

Det norske folket er ganske utrulig. År etter år, folkeavstemming etter folkeavstemming er motstanden mot norsk EU-medlemskap like sterk. Vi kan få en meningsmåling eller to som tyder på noe anna, men kort tid etter er flertallet mot medlemskap like stort. Dette skjer til tross for at presset for å skifte mening er økende. Det må være en frustrerende situasjon for ja-sida.

I Sverige holder også motstanden seg. Det sies at den eneste gangen det var flertall for svensk medlemskap var på avstemningsdagen. Motstandsfronten i Sverige både var og er langt svakere enn i Norge. Det var en av grunnene til at makta klarte å presse fram et ja i Sverige. Men svenskene har ikke planer om å gi opp. På gatene i Østersund kan en stadig møte folk som samler inn underskrifter der de krever ei ny folkeavstemning. Motstanden i Sverige gjør det vanskelig for makta i Sverige å knytte seg til det økonomisk samarbeidet.

Danskene sa som kjent nei til deltakelse i den monetære unionen. Nå veit vi at de som har makta i Danmark lett kan forandre avstemningsgrunnlaget en smule, kreve ny avstemming og presse gjennom et ja. Men sannsynligheta for det er ikke stor. Det er ikke enkelt for makta å tape gang på gang. Og motstanden i Danmark mot en enda tettere tilknytning til EU er stor.

Det danske neiet har stor betydning. Ikke bare for utviklinga i Danmark, men for hele EU. Det at noen land sier nei til den utviklinga det er lagt opp til, gjør at farten må senkes og politikken forandres.

Utviklinga i EU

Etter toppmøtet i Nice 7.-10. desember har de store landa styrka innflytelsen sin innad i EU.

De store landa får mer makt, også etter en eventuell utvidelse av EU. Antall plasser både i EU-parlamentet og i rådet er økt for de store landa på bekostning av de små. Danmark vil for eksempel få 2 % av stemmene både i parlamentet og i rådet. Hadde Norge vært medlem, ville vi fått om lag den samme innflytelsen. Samtidig som de store landa styrker seg når det gjelder den direkte maktfordelinga, overføres også flere og flere områder til flertallsavgjørelser. Toppmøtet innførte flertallsavgjørelser på 34 områder som medlemslanda har vetorett på i dag. Det vil igjen føre til at de store landa kan bestemme over de små. Det finnes områder som det fremdeles er vetorett på, men disse områdene er under stadig press, mest mulig skal avgjøres ved vanlig flertall.

I tillegg blei EUs charter for de grunnleggende rettigheter undertegna. Dette charteret skal brukes for å utvikle felles verdier på veien mot en tettere union. EU tar sikte på å vedta en egen grunnlov i 2004. Toppmøtet i Nice var derfor et skritt videre på veien mot statsdannelse.

EU-motstanderne har lenge sagt at EU planlegger en ny stat. Alt som skjer underbygger dette, vi har felles valutapolitikk med felles mynt, felles hær og felles opptreden i internasjonale fora.

Et EU som utvider seg mot øst vil skape et EU med større forskjeller og flere innebygde motsigelser. Det at det legges opp til A-, B-, C- og D-lag, vil styrke disse motsigelsene.

Grunnene til å kjempe mot EU-medlemskap øker, EU utvikler seg i retning av å bli en imperialistisk supermakt. For revolusjonære må det være viktig at denne utviklinga bremses, blant annet ved å holde land som Norge utafor.

Kampen mot EU

Kampen mot EU i Norge, Sverige og Danmark er og har vært forskjellig. I Danmark har motstanderne mot EU hele tida vært organisert. De har stilt til valg til EU-parlamentet, og hele tida kjempa mot at EU skal utvikle seg til en ny stat. De har vært en organisert kraft mot utviklinga i EU, innafor EU. Det har vært med på både å påvirke EU, og holdt motstanden mot EU aktiv i Danmark. Det at det i Danmark fremdeles er en organisert motstandsfront etter at de har vært medlem av EU i snart 30 år, er ganske utrulig.

I Norge var det som kjent Nei til EU som var og er den samlende fronten mot norsk EU-medlemskap. Det at vi hadde en front hvor alle motstandere var samla, og hvor partier og organisasjoner brukte både tid og penger på den felles kampen, var en av grunnene til at vi vant. At motstanderne i tillegg var både villige og i stand til å legge til side interne motsigelser for å forene seg i kampen mot norsk EU-medlemskap, var med på å sikre seieren.

Etter at seieren var et faktum var det sterke krefter som ville legge ned organisasjonen. Nei til EU hadde oppfylt sin misjon, den hadde fått folk i Norge til å stemme nei. At vi var mange som ville opprettholde organisasjonen for å fortsette å kjempe mot EU-tilpassinga og mot EØS-avtalen styrka bare disse kreftenes ønske om å legge ned Nei til EU. Partiene og organisasjonene ønska ikke en sterk nei-front som ville stille krav til hvilken politikk de skulle føre i forhold til EU. Den fronten som hadde vært nødvendig for å holde Norge utafor EU, var ikke ønskelig når Norge skulle tilbake til det som blei kalt ”normale politiske forhold”.

Som kjent tapte denne linja, Nei til EU blei ikke nedlagt, og er fremdeles en front med mange aktive medlemmer. Naturligvis er ikke aktiviteten slik den var før folkeavstemninga, men viljen til å kjempe mot EU og norsk tilpassing er like sterk som før.

I Sverige var det mye motsigelser innafor motstandsfronten. De partiene som var imot EU-medlemskap, lot seg ikke innordne i en felles front som de gjorde det i Norge. Nå etter folkeavstemninga er fronten så sterkt svekka at en kan være redd den vil gå i oppløsning.

Situasjonen i Norge i dag

Ja-sida i Norge har på ingen måte gitt seg. Landsmøtet i DNA åpna for at EU-saka kunne tas opp igjen når tida var moden. Ja-sida venter og ser, de er på jakt etter det som skal til for at folk skifter side. Samtidig er det klart at DNA av politiske grunner ikke kan risikere å gå på et nytt nederlag i en folkeavstemning. Viss de har regjeringsmakta aleine og taper nok en folkeavstemning, er de ille ute.

Det har vært spekulert mye om de vil prøve å forandre grunnlaget for ei folkeavstemming, altså at en ikke skal stemme ja eller nei til medlemskap, men ja eller nei til om det i hele tatt skal forhandles. Blir det ja til forhandlinger, kan de i neste omgang melde oss inn uten ny folkeavstemming. Å kuppe Norge inn på en slik måte vil være vanskelig å gjennomføre. Til det er nei-sida for aktiv og oppegående. En slik taktikk vil fort avsløres.

Skal det lykkes for makta å få Norge inn i EU, må folkemeninga snu. Derfor er det viktig å være oppmerksom på hva som kan få folk til å forandre mening. Noen av disse faktorene må være til stede:

• Grupper som tidligere sa nei, skifter side. Det kan være partier og organisasjoner. At enkeltpersoner ombestemmer seg, er ikke nok dersom de ikke er mange og at begrunnelsen de har for å forandre mening blir godtatt av folk.
• Fagbevegelsen er spesielt viktig. Det at LO-kongressen i forkant av folkeavstemninga i 1994 sa nei, hadde stor betydning for seieren i Norge. Viss ja-sida på en LO-kongress kan få et vedtak som åpner for et ja dersom EU for eksempel blir utvida østover, vil det kunne bety at mange skifter standpunkt. Det at færre organiserer seg i fagforeninger kan og være med på å svekke motstanden.
• Kvinnene og ungdommen sa nei. Skal vi fortsatt holde oss utafor EU, er det viktig at motstanden i disse gruppene holder seg. Det kommer ny ungdom hele tida. De som var små barn i 1994, vil kunne stemme i neste omgang. Derfor er det viktig at det fortsatt jobbes med Ungdom mot EU. Kvinnene innafor offentlig sektor har tradisjonelt sagt nei til EU. En svekking av offentlig sektor er med på å løse opp de kvinnelige arbeidsplassene med aktive nei-kvinner. Dette kan i neste omgang føre til at mange kvinner skifter standpunkt.
• Situasjonen internasjonalt kan forandre seg slik at ja-sida kan spille på usikkerhet på det sikkerhetspolitiske planet. Økonomien til Norge kan komme opp i problemer, eller folks personlige økonomi kan bli vanskelig. Ja-sida kan da påstå at det bare er et EF-medlemskap som kan løse problemene. Paradokset er at det er ja-sida som sitter med den makta som skal til for å skape slike problemer. Når de ikke gjør det, er det fordi det vil koste for mye politisk, de vil heller vente og se om ikke folkemeninga forandrer seg uten slike store inngripen.
• Det å få til uro og usikkerhet innafor de tradisjonelle nei-partiene er viktig for ja-sida. Den forrige regjeringa viste oss at vi ikke kunne stole på de partiene når det gjaldt tilknytning til EU. De gjorde ingenting for å hindre at EØS-avtalen blei utvida, og de la seg flate for både EU og ja-sidas krav om tettere tilknytning. Venstre er allerede for EØS-avtalen, og ledende venstrepolitikere sier at de muligens vil bli for EU dersom utvidelsen mot øst blir virkeliggjort. Det samme er i en viss grad tilfelle i KrF. I Senterpartiet er motstanden like sterk. Problemet der er hva partiet kan finne seg i for å få sitte i regjering. Til tross for denne tvilen, medlemmene i partiet kan en fremdeles stole på når det gjelder motstand både mot EU og i en viss grad mot EØS.

SV

SVs motstand mot EU kan virke like sterk som den er i Senterpartiet. Likevel er det her det er mulig for ja-sida å slå inn kiler. I Danmark støtter ledelsen i SF, som er det danske søsterpartiet til SV, Nice-traktaten. Dette begrunner de med at det åpner for en utvidelse østover. Altså den samme begrunnelsen som folk i Venstre vil bruke for å skifte side. Det er og sterke krefter i SV som allerede er tilhengere av norsk EU-medlemskap. I dette partier er det altså mulig for ja-sida å spille på. Om ikke SV går over til å være et ja-parti, kan det være mulig at mange SVere skifter side, noe som igjen kan føre til at partiet ikke tar stilling.

DNA er splitta i synet på EU. Det er viktig for ledelsen i DNA å få de som stemmer på partiet, over til sin side. For å få til det, er de avhengig av å bruke tid. Små drypp over lang tid er den taktikken som brukes. For DNA er det bortimot politisk sjølmord å gå på et nederlag i ei folkeavstemning igjen. En taktikk de kan bruke, er å være med i ei samlingsregjering. Det som må være ønskesituasjonen fra DNA, er å sitte i regjering sammen med SV neste gang EU-saka skal tas opp. Da vil de kunne få SV over på ja-sida, samtidig som de ikke har ansvaret aleine for å ta opp saka på nytt. Dersom EU utvides østover, kan dette være mulig.

Rød Valgallianse

Det kom som et sjokk på mange at en meningsmåling avslørte at mange av RVs velgere sa ja til norsk EU-medlemskap. Nå var tallgrunnlaget for dette så lite at meningsmålinga er lite å stole på. Men AKP og RVs konsekvente motstand mot EU var og er en viktig del av motstandsfronten. Høsten 1999 var det en diskusjon i Klassekampen om hvorvidt det danske neiet til ØMU hadde en bismak eller ikke. Bismaken skulle komme fordi deler at den reaksjonære høyresida i Danmark stemte nei. Det at reaksjonære er mot både EU og utviklinga i EU er ikke noe nytt. Det nye i Danmark var pressas ensidige vinkling på denne delen av nei-sida.

Det at vi får denne diskusjonen innafor RV, er ikke uventa. Vi blir og påvirka av det vi hører gjennom aviser, radio og TV. Og når Dansk Folkeparti blei framstilt som de som leda nei-fronten, var det mange som trudde det var sant. Glemt var Folkebevegelsen, Juni-bevegelsen, Enhetslistene, ulike kommunistiske organisasjoner, fagbevegelsen og andre som kjempa for at det skulle bli nei. Og spørsmålet blei om vi ønska et reaksjonært nei også i Norge.

Det at enkelte reaksjonære er mot EU, er ikke noe nytt. Det kan vise oss to ting. Det ene er at man kan ha ulike årsaker for å være imot EU. Det andre kan være at også de som er reaksjonære kan ta rett standpunkt i enkelte saker. Det som må være viktig for motstandere, er at en kan forene seg til tross for at en kan være uenige på mange områder.

Bygge fronter

Det å bygge fronter er i stor grad å legge vekt på det som er det viktigste i en sak. Det er den saka en skal prioritere arbeidet om. Så må en se hvilke andre saker en må ha med i grunnlaget for fronten. Nei til EU har for eksempel vedtekter mot rasisme. Det er viktig for å avgrense fronten mot personer som er mot EU på et rasistisk grunnlag.

Det at en front er så brei som mulig, er med på å skape legitimitet for det den jobber for, men samtidig må ikke fronten bli så brei at den mister evnen til å kjempe. Dersom for eksempel Nei til EU ikke ville kritisere EØS-avtalen, men si at den måtte vi ha når vi ikke er med i EU, ville vi måtte lage en ny front. En må analyse både hvor brei det er mulig å få fronten, og hvilke politiske områder som er så viktige at fronten må ta stilling til dem.

I Nei til EU har det hele tida vært kamp rundt synet på EØS. De som er for avtalen prøver å presse oss som er imot til ikke å ta stilling. Dette blir det vanskeligere og vanskeligere for tilhengerne å få til. På siste landsmøte blei det nok en gang slått fast at Nei til EU er imot EØS-avtalen.

Det å jobbe i så breie fronter som Nei til EU gir store utfordringer. En skal ikke bare jobbe sammen med folk en har mange uenigheter med, en skal også respektere ikke bare disse personenes rett til å ha andre syn, men også fullt ut respektere grunnlaget for synet deres på EU. Når jeg kan si at jeg er imot EU fordi EU planlegger å bli er imperialistisk supermakt, må jeg også respektere at andre er imot fordi det vil svekke landbruket i Norge. Gjennom diskusjoner kan vi komme fram til at begge deler er viktige aspekter ved EU-motstanden.

Det at en er revolusjonær og jobber i en front betyr ikke at en skal la være å utvikle en revolusjonær kritikk av det en jobber med. Det er RV og AKPs ansvar å utvikle en kritikk av EU som går lenger enn det fronten kan gjøre.

Den framtidige jobbinga mot norsk medlemskap i EU må skje både gjennom Nei til EU og ved å utvikle sjølstendig politikk på området. I tillegg må RV og AKP utvikle politikk som går imot sjølve EU-prosjektet. Det er bare vi som kan analyse hva som skjer når det gjelder utviklinga i EU mot en supermakt, når det gjelder indre motsigelser i EU, når det gjelder utviklinga i fagbevegelsen innafor EU og når det gjelder forhold med utkant/sentrum, mellom nasjoner og regioner og mellom ulike styrende organer i EU. Det er vi som kan analysere hvordan EU bygger seg opp for å bli en militærmakt, og hvilke motsigelser det vil føre til i forholdet til NATO. Disse analysene må vi gå tilbake til fronten med, både for å prøve dem ut i diskusjon med de andre, for å påvirke folk, for så i neste omgang å korrigere våre egne analyser. Vi trenger fronten ikke bare for å jobbe mot norsk EU-medlemskap, men også for å utvikle vår egen politikk. På den måten vil vi oppdage at verken RV eller AKP kan eksistere uten at en har frontarbeid på viktige områder, samtidig som vi vil oppdage hvor viktig vårt arbeid og våre analyser er for utviklinga av frontens politikk.

Pål Steigan er medlem av AKPs internasjonale utvalg

---

Høsten 2000 var det en ny runde med ny-maccarthyisme i norske medier. Det startet med TV2s Rikets tilstand og gikk videre i pressa, særlig i VG. Verken Gerhard Helskog i TV2 eller herrene Bø og Versto i VG var særlig interesserte i sette seg inn i bakgrunnen for det som skjedde i Sørøst-Asia. De var på kommunistjakt og krevde knefall og bekjennelser.

Heldigvis var det mange som tok til motmæle, og på sett og vis endte vel debatten uavgjort. Jeg nektet å delta i TV2s opplegg, fordi det var en spesialkonstruert gapestokk. Det betyr ikke at jeg ikke vil diskutere for eksempel Kambodsja eller Kina. Det gjør jeg mer enn gjerne.

I oktober 1978 var jeg i Kambodsja og møtte Pol Pot, Khieu Samphan og en del andre Røde Khmer-ledere, og sammen med blant andre Tron Øgrim reiste jeg rundt i landet ei ukes tid. Vi hadde naturligvis både hørt og lest historier om terror i Kambodsja før vi dro, men vi var også vant til at CIA under hele Vietnamkrigen hadde spredd den typen historier for å dekke over sitt massive folkemord i Sørøst-Asia, så vi festet ikke mye lit til det. Tilliten til vestlig presse ble ikke styrket da vi oppdaget at en av dem som fulgte oss rundt i landet var en som i følge vestlige kilder var blitt likvidert av Pol Pot bare noen måneder tidligere.

La meg stoppe litt her. Er det noen som husker «serbernes folkemord i Kosovo». Under krigen mot Jugoslavia i fjor hevdet Nato-kilder at opptil 500.000 albanske menn var «savnet og antakelig døde», og ordet folkemord ble slått opp med krigstyper. Etter Jugoslavias nederlag har internasjonale eksperter trålet landet på jakt etter massegraver og de har funnet ca. 3.000 ofre. Det ble utvilsomt begått grusomme overgrep mot albanerne, men påstandene om folkemord var fabrikasjoner og løgner beregnet på å få et internasjonalt publikum til å akseptere Natos folkerettstridige krig mot Jugoslavia. Og siden nesten ingen leser dementier, er det vel fortsatt mange som tror at det faktisk ble drept hundretusener av albanere i Kosovo.

En sinnsvak kjempe

Denne typen propaganda ble ikke funnet opp i fjor. CIA drev med dette på seksti- og syttitallet også. Vietnamkrigen hadde lært oss å ikke stole på vestlige medier når det gjaldt angivelige overgrep begått av frigjøringsbevegelser. Vi regnet med at propagandaen mot Kambodsja var av samme slaget, at den hadde til hensikt å rettferdiggjøre en ny invasjon. Så kom vi til den kambodsjanske landsbygda. Det var en vanvittig opplevelse. På den ene sida var landet frodig og vakkert, og på den andre sida var det så maltraktert og ødelagt at det var vanskelig å finne dekkende beskrivelser. Vi så ikke et hus, ikke en landsby, ikke en vei fra tida før 1975 som ikke var ødelagt eller alvorlig skadet av den amerikanske bombinga. Det så ut som om en sinnsvak kjempe hadde gått berserk med en mektig ljå og en enorm plog. Bombekraterne var overalt, palmene var kuttet over på midten. Kambodsja er på størrelse med Sør-Norge. Da amerikanerne begynte å bombe landsbygda i 1969 bodde kanskje 6 millioner mennesker på dette området. Deler av landsbygda var like tett befolket som Asker og Bærum. De amerikanske bombeflyene teppebombet dette landet fra sin trygge posisjon over skydekket. De gjorde det i år etter år og slapp i alt flere tonn sprengstoff enn det falt over hele Europa under 2. verdenskrig. Ødeleggelsene og de menneskelige lidelsene var enorme. Særlig i 1973 gikk bombinga opp i et slikt omfang at den finske undersøkelseskommisjonen, som også undersøkte anklagene mot Røde Khmer, brukte betegnelsen folkemord. Mellom 500.000 og 700.000 mennesker skal ha blitt drept og over 2 millioner flyktet inn i byene.

Det er helt meningsløst å ikke se det som seinere skjedde under Røde Khmer i lys av dette. Lon Nol-regimet i Pnohm Penh ikke bare hjalp amerikanerne med å gjennomføre dette. Det var direkte delaktig og medansvarlig. Hva gjør sånt med et land? Hva gjør det med de menneskene som overlever helvetet? Jeg aner ikke åssen jeg hadde vært hvis jeg hadde overlevd et sånt mareritt. Jeg aner ikke åssen jeg ville oppført meg overfor dem av mine «landsmenn» som hadde stått i ledtog med dem som bombet slekta mi til slintrer. Jeg garanterer ikke at jeg ville ha blitt en mester i barmhjertighet og toleranse.

Pol Pots terror

Klart jeg tar avstand fra terroren under Pol Pot. Krystallklart. Men er det lov å diskutere det løsrevet fra USAs folkemord fra lufta? Holder det historisk og moralsk? Hvordan skal man vurdere det etiske ståstedet til dem som gir fredsprisen til en Kissinger, som var en av de hovedansvarlige for bombeterroren?

Les De hengtes opprør av Traven. Han forteller om den årelange, blodige undertrykkelsen av mahognyslavene i Mexico. De hadde vært torturert av leiemorderne og slavedriverne for amerikanske og europeiske tømmerkompanier i årevis. Hva skjedde da de reiste seg til opprør? Traven forteller den historien også. De forpinte grep matchetene og meide ned for fote, slavedrivere, formenn, kvinner og barn. Forferdelig, uhyrlig. Men går det virkelig an å se dette løsrevet fra det systemet som gjorde dem sånn? Hvis man gjør det, blir man ikke da en agent for et system som holder seg med mahognyslaver?

Eller les To byer av Charles Dickens. Han var mot jakobinerne og deres terror, og han legger ikke fingrene imellom når han beskriver dem og den. Men han sier samtidig at dersom man ikke ønsker at folk skal bli sånn, må man ikke behandle dem slik den franske adelen behandlet de undertrykte.

Naturligvis så vi ingen terror da vi besøkte Kambodsja, og vi så ingenting som kunne tyde på en militær spenning mellom Røde Khmer og lokalbefolkningen. Det vi så, var som sagt et voldtatt og lemlestet land, og vi så folk som bygde demninger og hus og som plantet ris. De hadde gjort noe så dristig som å bryte med den internasjonale økonomiske systemet, avskaffe pengene og innført direkte distribusjon av varer. Det var altså en opphevelse av markedet med ett slag. Den gangen så vi dette som et løfterikt eksperiment. I dag vil jeg nærmest betrakte det som en desperat handling for å forsøke å overleve.

Det at vi ikke så spor av noe som kunne minne om terror beviser ingenting. I dag er jeg ikke det minste i tvil om at det ble begått en helt uakseptabel terror fra Røde Khmers side. Omfanget kan jeg ikke uttale meg om. Påstandene om millioner drepte er sinnssvake.

Den finske undersøkelseskommisjonen snakker om mellom 75.000 og 150.000 henrettelser og bortimot en million døde av sult, overbelastning, drap og andre årsaker. Michael Vickery, som Noam Chomsky fester stor lit til, nevner tall på om lag 750.000 døde av alle årsaker fra sult og underernæring til henrettelser.

Blodtørstighet?

Jeg kan verken verifisere eller avkrefte disse tallene. Uansett ser jeg det som hevet over tvil at det var en omfattende terror. Hvorfor oppsto denne terroren? Dels har det sjølsagt bakgrunn i hatet fra krigen. Dette er en mekanisme som er kjent fra Europa etter 2. verdenskrig. Titusener av kollaboratører ble henrettet i det stille før noe rettsoppgjør var i gang. Men dels har det også sammenheng med Røde Khmers politikk. Pol Pot og hans folk mente at de hadde lært av Kinas feil. Et nytt borgerskap hadde oppstått innenfor staten og kommunistpartiet i Kina. For å unngå dette ville Pol Pot en gang for alle rykke opp alle røttene til klassesamfunnet med ett slag. Dette kan høres veldig revolusjonært ut, og jeg har kjent ikke så få snille og vennlige mennesker som virkelig trodde og tror at det er mulig for et sosialistisk samfunn å utrydde alle restene av kapitalismen med ett slag. Men i virkeligheten har det ingenting med marxisme å gjøre. Resultatet ble at alle som representerte den gamle økonomien ble fiender, og det gjaldt ikke bare kompradorene og borgerskapet, men alle i byene, også småborgerskap og arbeidere.

Jeg tror med andre ord at noen av de verste overgrepene fra Røde Khmers side ikke kom av en spesiell blodtørstighet, men av en feil analyse og en feil strategi. Den kinesiske kulturrevolusjonen, med alle sine spennende og anti-autoritære ideer, inneholdt store idealistiske feilvurderinger. Man trodde på viljens makt over materien til den grad at man fullstendig overså en del elementære økonomiske og materielle problemer. Hos Røde Khmer er disse feilene reindyrket. En slik idealistisk politikk fører også med seg at når virkeligheten melder seg, blir alle problemer oppfattet som sabotasje og jakten på fiender i egne rekker akselererer.

Det jeg har lært av dette, er blant annet å innta en innbitt skepsis til vidunderløsninger som med «ett slag» eller «på sju år» eller liknende skal «fjerne alle rester av kapitalismen». Det har vært prøvd. Flere ganger. Og det gikk til helvete hver gang. Dette til tross for at de menneskene som lanserte slike ideer ikke nødvendigvis var dårlig eller spesielt undertrykkende mennesker. Noen av de verste overgrepene i sosialismen har vært gjort med utgangspunkt i de beste intensjoner.

Mao og den norske regjeringa

Hva så med Kina? Når massemediene i dag omtaler Mao som massemorder, må jeg protestere. Den norske regjeringa sendte en kondolanse til Kinas regjering i samband med Maos død. Der ble han omtalt som «en stor lærer for verdens folk». Jeg tror det er nærmere sannheten. Mao ledet den største frigjøringskampen og den største revolusjonen i menneskehetens historie. Å avskrive ham på den måten enkelte gjør, er helt feil. Det var da heller ikke Maos autoritære sider som tiltrakk en hel ungdomsgenerasjon over hele verden, det var den anti-autoritære Mao. Det var den Mao som oppfordret ungdommen til å angripe hovedkvarteret og som sa til kommunistiske pamper at de var dumme når de så ned på vanlige folk. «Tjen folket! Folket er de virkelige heltene,» sa Mao. Det var dette budskapet herskere over hele verden fryktet, og som vi flokket oss omkring. Her hjemme prøvde vi å omsette dette i praksis ved å bekjempe pampevesen og fremme respekt for arbeidsfolk. Vi tok jobber i industrien og lærte mye av arbeidskameratene og det kom mye bra politikk ut av det. Erling Folkvords mangeårige kamp mot korrupsjon og maktmisbruk i Oslo kommune er god gammel maoisme.

Men Mao gjorde også katastrofale feil. Den største av dem var «Det store spranget framover».

Tidlig på åttitallet offentliggjorde Kina sin første landsomfattende folketelling. Da jeg leste tallene fra den, ble jeg sjokkert over å se at to-tre årskull fra rundt 1957-58 var dramatisk mye mindre enn de skulle ha vært. Hvis en framskriver befolkningstrendene forut for 1957 eller tilbakeskriver trenden etter 1960 ser det ut som om det mangler mellom 20 og 30 millioner mennesker. Dette fikk meg til å reise avgjørende innvendinger mot den politikken som ble ført i Kina på slutten av 1950-tallet. Folketellinga forteller ikke hvor mange som døde av sult i disse årene, men den angir konturene av en hungerkatastrofe. Massevis av barn må ha dødd av sult og underernæring, og antakelig var forholda så ekstreme at kvinnene sluttet å føde barn. Da jeg besøkte Kina som leder for en AKP-delegasjon i 1984 fortalte lokale ledere i Jinan-provinsen at bare i deres provins døde mellom en og to millioner mennesker av sult. De som er interessert i en grundigere gjennomgang av denne perioden kan lese min bok, Veiskille, gitt ut på Forlaget Oktober i 1990. De som leser den, vil også se at jeg kritiserer og analyserer hva slags feil fra Maos og kommunistpartiets side som førte opp til denne katastrofen.

Maos feil kan kanskje til dels forstås, dels fordi man i Kina rundt 1956-57 oppriktig, og ikke helt uten grunn, fryktet et amerikansk angrep. Det var bare 3-4 år siden at den amerikanske øverstkommanderende i Korea-krigen hadde vært tilhenger av å atombombe Kina. KKP fryktet at noe slikt kunne skje, og regnet med at Sovjetunionen ville svikte dem. Derfor ville de raskt gjøre landet sjølforsynt på grasrotnivå. I tillegg fantes det et revolusjonært overmot og en tro på viljens makt over økonomien som var nesten grenseløs. Grunnen til at feilene kunne utvikle seg så langt og få så alvorlige konsekvenser, var at det fantes grunnleggende svakheter i det indre livet i Kinas kommunistiske parti og at det ikke fantes noen demokratisk tradisjon.

Mediene har aldri interessert seg for en revolusjonær og marxistisk oppsummering av disse tingene. De vil ha forbrytere og angrende syndere. Til dette får de ingen hjelp av meg.

Jeg angrer ikke at jeg støttet Kina, Albania, Vietnam og Kambodsja mot imperialismen. Jeg ville vært skamfull om jeg ikke hadde gjort det. Hadde jeg hatt sjansen, ville jeg gjort det igjen, men naturligvis ikke så blåøyd og ukritisk som den gangen.

Konsekvensetikk

Men hva med dem som har kjempet imperialismens sak hele veien? Hvor står de? Globaliseringa og markedsliberalismen fører til at millioner av mennesker dør. Markedsliberalismen dreper i stor skala, hver dag, hver time, hvert minutt. Hele det afrikanske kontinentet forblør. Etter kapitalismens endelige seier i Sovjetunionen er den gjennomsnittlige levealderen særlig for menn gått dramatisk ned. Den italienske dagsavisa La Repubblica meldte i november at tallet på slaver i verden har økt fra ca. 90 millioner ved Murens fall til ca. 150 millioner i dag. Dette kan vanskelig lastes kommunistene eller venstresida. Hvorfor sier ikke TV2 noe om dette? Dette handler om kvinner og barn som er råvarer i sex- og pornoindustrien og organhandelen. Det er de svakeste av de svake. Jeg mener at de er ofre for et økonomisk system, og hvis man først er inne på konsekvensetikk, har dette økonomiske systemet mye å svare for.

Jeg angrer ikke at vi tok opp kampen mot imperialismen og for sosialismen og for menneskets frigjøring fra undertrykking og utbytting. Jeg angrer ikke at jeg var med på å bygge det største ml-partiet i Vesten eller at mange for alltid eller for en periode ga opp en karriere for å jobbe på en vanlig arbeidsplass. Tvert om, jeg er stolt av det. Sjølsagt gjorde jeg mange tabber og dumheter, men hvis en stiller seg så store mål som vi gjorde og jobber så hardt for å lykkes, er det nesten ikke til å unngå at man gjør feil. Det hadde vært langt verre å ikke prøve. For denne innsatsen har jeg stått på den korte lista til POT og andre overvåkere i mange år. De brukte en milliard kroner og tusenvis av mennesker på å overvåke oss. Jeg tar det som et kompliment. Det jeg beklager mest av alt er at vi ikke var dyktige nok eller sterke nok til å lykkes.

Vi får håpe at de som kommer etter oss er dyktigere enn oss på alle måter, slik at de lykkes der vi mislyktes. Men er de det, er jeg redd de må forberede seg på svært dårlig omtale i VG og TV2.

Kjell Arnestad er talsperson for NKS og medlem av AKP

---

Alle ser ut til å ha funne noko dei kan lika ved Mjøsutvalet si innstilling. «Frihet med ansvar», fridom for universiteta, fridom for studentane, internasjonalisering, samfunnsrelevans; honnørorda har sete laust når dei 18 i utvalet skreiv nesten 700 sider om naudsynte reformer i høgare utdanning.

Mjøsutvalet leverte i mai i fjor innstillinga etter to års arbeid, NOU 2000:14. Utvalet var sett saman av vitskaplege tilsette, representantar frå Norsk Studentunion, LO og NHO. Tidlegare rektor ved Universitetet i Tromsø, professor Ole Danbolt Mjøs, leidde arbeidet.

Mandatet omfatta stort sett alle forskingsmessige, fagleg organisatoriske og institusjonelle sider ved høgare utdanning. Dei endringane som utvalet gjer framlegg om, har mange gode føremål, og det er liten tvil om at universitet- og høgskulesektoren treng gjennomgripande reformer. Problemet oppstår når gode målsetnader skal setjast om i røyndom med marknaden sine interesser og reiskapar som retningsliner.

Frå akademi til serlovsselskap

Fleirtalet i utvalet vil gjera om lærestadene frå forvaltningsinstitusjon til serlovsselskap. Selskapa skal ha eit styre på elleve medlemer, der seks skal vera eksterne representantar oppnemnde av departementet. I tillegg skal det vera to vitskaplege representantar, ein administrativ og to studentrepresentantar. Departementet utgjer generalforsamlinga, som òg oppnemner styreleiar og nestleiar.

Rektors rolle vil verta radikalt endra. Kan henda er det her det er tydelegast kor gale det kan gå når akademia skal pressast inn i næringslivsmodellen. Rektor skal ikkje vera medlem av styret, men ansvarleg overfor det, og leia eit fagleg kollegium. Han vert utpeikt av styret, etter godkjenning av Kollegiet, men siste ord vil liggja hjå styret. Kollegiet er sett saman av dekanane, administrasjons- og studentrepresentantar. Dette organet skal hovudsakleg ha ansvar i faglege spørsmål. Korkje rektor, styreleiar eller styrefleirtal vil på dette viset vera valde av tilsette og studentar, men av KUF.

Nye finansieringsmodellar

Finansieringa av studiedelen skal delast i tre. Ein del vert fordelt ut frå eksamensresultat og kvaliteten på læremiljøet. Ein annan del skal avgjerast av politiske og regionale prioriteringar, medan den tredje delen vert fordelt ut frå studenttalet. Utvalet vil òg innføra stykkprisfinansiering av kandidatar og vekttalsproduksjon. Fleirtalet vil i tillegg ha ein sum på 15.000 kroner som følgjer kvar student, og som skal betalast ut når helvta av normert studietid er gjennomført.

Forskingsfinansieringa skal betrast radikalt. I løpet av fire år skal forskingsløyvingane opp på nordisk nivå og etter fem år opp på OECD-nivå. Forskingsfondet, det vil seia fondet der avkastinga vert fordelt av Noregs Forskingsråd, skal aukast til 20 milliardar.

Evaluering og akkreditering

Dei nye finansieringsmodellane byggjer på konkurranse om studentar og middel institusjonane mellom. Utvalet vil oppretta eit «Senter for evaluering og akkreditering». Senteret skal vurdera om institusjonane held seg innanfor råmene som er sett, evaluera kvaliteten på det faglege innhaldet og godkjenna institusjonar som søkjer om status som universitet eller høgskule.

Dette senteret skal visstnok vera frittståande i høve til KUF, men dette må ein nok ha sete i Mjøsutvalet for å få samanheng i. Det er nemleg departementet som utnemner styret for senteret, og det er departementet som eventuelt avgjer om institusjonen ikkje får middel over statsbudsjettet ved brot på vilkåra.

Bokstavar, bachelor og master

Det detaljerte karaktersystemet ved universiteta med laud, haud og alle nyansane mellom dei står for fall. Det skal innførast bokstavkarakterar, frå A til F. Dette er ei fullstendig tilpassing til ECTS (European Credit Transfer System) og skal visstnok vera viktig for å stimulera utveksling mellom norske og utanlandske studiestader.

Del to av «internasjonaliseringa» er avskaffinga av det sernorske gradssystemet. Cand.mag. og tilsvarande vert erstatta av bachelor-graden. Ein bachelor vert ein etter 3-3½ år, det er ei nedkorting av grunnstudiet frå dagens normerte fire år. Hovudfaget skal gjerast om til ein master-grad på fem år, eitt til to år kortare enn i dag.

Midla som vert frigjorte ved denne nedkortinga skal nyttast til å betra læremiljøet, og utvalet trur dette skal løysa problema med for låg studieprogresjon som departementet ser i dag.

«Studentane» jublar for Mjøs

Norsk Studentunion har vore eintydig positiv til utvalet sine konklusjonar og har utropt dette til studentane si reform. Tidlegare NSU-leiar Sigrun Aasland seier til Aftenposten at det skal gjera vondt å vera eit dårleg universitet. Kortare studietid, større mobilitet og straff for dårleg fagleg kvalitet er det NSU har trekt fram for å stø påstanden «studentane si reform».

Spørsmålet er vel om utvalet sine framlegg ikkje heller vil innebera mindre høve til fagleg fordjuping, meir fagleg tabloidisering og meir næringslivsstyrt forsking og fagtilbod. Dei nye finansieringsmodellane vil føra til endå større press mot små og «unyttige» fag.

NSU er òg opptekne av at akademia har vore for eliteprega. Både økonomi og faglege føresetnader har sett stengsel for mange som ønskjer seg høgare utdanning. Mjøs inneber ingen lovnader om meir pengar til studiefinansieringa, og utan høve til å vera heiltidsstudent vil deltidsarbeid halda fram med å føre til låg progresjon. Å gjera universitetsstudia fagleg «lettare» og kortare er altså NSUs svar.

For at det nye gradssystemet skal fungera, vil det vera naudsynt å velja studieløp tidleg i «karrieren», det er mellom anna snakk om ein yrkesretta og ein forskingsretta master-grad. Halde saman med det minska høvet til fordjuping og mindre fagtilbod, er det ikkje mykje att av den fridomen studentar skal få med reforma si.

Ansvar utan fridom

Mellom lærepersonalet har det vore meir tilløp til kritikk av utvalsframlegga. Sterkast i kritikken har professor Rune Slagstad vore. Han var ein av fleire som utvalet inviterte til å skriva utgreiingsvedlegg til NOU 2000:14. Slagstad hevder Mjøs-utvalets innstilling «vil BI-fisere og McDonald-fisere universitetene etter fastfood-prinsippet».

Det er heilt klart av framlegga at departementet og næringslivet vil sitja med bukta og enden i styringa av universitet og høgskular om innstillinga vert innført. Forsking vil få meir pengar, det er bra og naudsynt. Men undertittelen på rapporten, «Frihet med ansvar», er på grensa til det ureielege. Både NSU og Ole D. Mjøs legg mykje politisk godvilje til, når dei prøver å framstilla dette som framsteg for lærestadene og studentane sin fridom og kvaliteten på høgare utdanning.

Eit ideal å forsvara

Universiteta sitt sjølvstende, kritikk og danning, profesjonsfellesskapen, sanning, etisk ansvar og politisk medvit er Humboldt-idealet som den klassiske universitetsmodellen bygde på. Sjølv om dette var storborgarskapen sin modell, eit system det ikkje lenger er nyttig for «marknaden» å oppretthalda, representerer dette noko av det beste ved akademia. Ein student og forskar med fridom til fordjuping og fagleg mangfald er av det gode, både for den einskilte, for vitskapleg framsteg og for samfunnet som heilskap.

At den prøyssiske freiherr Karl Wilhelm von Humboldt (1767-1835) stod for eit akademia som det no er i progressive si interesse å forsvara mot forflating og marknadstilpassing, er kan henda uvant for mange. Ikkje mindre er det ei viktig oppgåve å sikra høvet til vitskapleg fridom og kritisk forsking. Det finst ingen total akademisk fridom. Men det finst gradar av denne. Det er ei stund sidan universitet og høgskular var kraftsentra i den progressive rørsla, både i Noreg og elles i Vesten. Om ein ikkje skal mista dette potensialet heilt, er den defensive striden mot Mjøs-utvalets innstilling og marknadstilpassinga generelt sentral.

Eivind Volder Rutle er leder av Rød Ungdom

---

I løpet av mine 22 leveår har jeg aldri opplevd så revolusjonære tilstander i Norge som akkurat nå. Konsentrasjonen av penger og makt rundt stadig færre mennesker og raseringa av velferdsstaten skvetter mer og mer bensin på et bål av frustrasjon. Norges befolkning er sint og forbanna, og vil ha endring.

Opprørsstemninga får flere utslag. I sitt ønske om forandring går dessverre mange på FrPs limpinne. Og noen hiver seg på tabloid-bølgen og raser mot høye bensinpriser. En liten gruppe går også til venstre – RV har aldri ligget så bra an på meningsmålingene som det siste året. Men det store flertallet er bare frustrert, uten at frustrasjonen får en politisk retning.

Midt oppi alt dette er det prinsipprogramtid på venstresida. RU, RV og AKP (og SU) har brukt/bruker mye tid på å diskutere seg fram til plattformer for det samfunnet vi kjemper for.

«Det er en fin tanke, men det vil aldri la seg gjennomføre» er en setning alle sosialister har hørt tusen ganger fra velmenende bedrevitere. Mitt inntrykk er at den prosessen som pågår på venstresida nå, er viktig for å slå bena under den setningen. De fleste som gidder å kalle seg revousjonære, ser på sosialisme som fullt oppnåelig, hvis ikke ville jo hele det politiske engasjementet vært litt absurd. Prinsipprogramprosessen er med på å dra begrepet sosialisme ned på jorda, og gjøre det til noe vi, og ikke minst alle de vi VIL skal bli sosialister, kan tro på. Forhåpentligvis klarer vi å gjøre oss i stand til å gi litt retning til arbeiderklassens sinne.

Hva er det som gjør at mennesker blir revolusjonære og sosialister? Noen punkter:

• En ektefølt drøm om frihet
• Forståelse for klassedelinga av samfunnet
• Interesse av forandring
• En troverdig sosialismevisjon

Jeg tror ikke at folkeopplysning – den perfekte sosialismen – alene kan gjøre at folk blir sosialister. Men samtidig tror jeg at hvis vi skal klare å samle alle kreftene som fråder av sinne og lengter etter retning i den norske arbeiderklassen, er det avgjørende at vi har en troverdig, gjennomtenkt og jordnær sosialismevisjon å presentere.

Drømmen om noe annet

Tenk deg at du hele ditt liv har bodd i en mørk grotte, sammen med en liten gruppe mennesker. Du har bare kaldt vann å drikke, rå trøfler som eneste føde, og du må trelle og slave dagen lang. Ut av grotta finnes det bare en utgang, og den er vokta av et stort og stygt monster. Hvis dere prøver å komme forbi, svarer han med fløyelsstemme: «Det finnes ingenting på den andre sida, dette er det eneste alternativet.»

Men på utsida av grotta flommer det over av rød, deilig husholdningssaft i OBS!-elvene, og trærne er fulle av Gjende-kjeks så langt øyet rekker.

Hvis dere tror på monsteret, hvis dere ikke klarer å forestille dere at det finnes noe på den andre sida av utgangen, er det ingen grunn til å slå kreftene sammen og brøyte vei forbi monsteret. Men hvis drømmen om det fullt oppnåelige paradiset på den andre sida har livskraft blant dere, er den egna både til å gi mot, og som samlende kraft i kampen for å trenge gjennom.

Det er på samme måte i Norge og verden i 2001. Et samla borgerlig propagandaapparat forteller oss med fløyelsstemme at «det finnes ingenting på den andre sida, dette er det eneste alternativet». Men vi vet at det finnes, og det heter sosialisme. De objektive forholda for at Norges og verdens undertrykte skal gjøre opprør er på plass, og en av våre oppgaver da er å gi folk en sosialismevisjon de kan tro på.

Sosialisme og folkestyre

Hva er det vi kjemper for? I Morten Falcks artikkel «Frihet og liv er ett» (Røde Fane nr 2, 1999) står det: «… vi må være krystallklare når det gjelder hva som er vårt mål. Det er ikke en annen form for undertrykking, men virkelig frihet for menneskene. Selv under sosialismen, som er et ufullkomment overgangssamfunn mellom kommunismen og kapitalismen, må friheten være større, mer omfattende, mer vidtrekkende enn det er mulig under kapitalismens mest demokratiske former.»

Her er han inne på noe meget viktig. Vi og alle de andre millionene av mennesker som kjemper mot undertrykking, gjør det av en overordna grunn: drømmen om frihet.

Det er viktig for venstresida i Norge at vi reiser parola Sosialisme og folkestyre med full kraft. To grunner til at dette er ei riktig parole:

1. For veldig mange er sosialisme synonymt med ettpartistyre, diktatur og mindre frihet. Men for oss er det jo nettopp det motsatte: mer frihet, ekte folkestyre. Ved å reise parola Sosialisme og folkestyre tar vi tak i en av våre største svakheter og går på offensiven med det vi kjemper FOR. Det er først når økonomi og politikk smelter sammen at vi kan snakke om sosialisme.
2. Norge er et land der arbeiderklassen er i flertall, der det store flertallet tjener på at den kapitalistiske utbyttinga ikke fortsetter. Alternativet til et sosialistisk FOLKESTYRE er et sosialistisk PARTISTYRE eller FÅMANNSVELDE. Når vårt mål er MER frihet og folkestyre, og vi har en analyse som sier at makt korrumperer, er det vel liten tvil om hvilket av alternativene som er rett.

Historia har lært oss at sosialisme ikke bare er et økonomisk grep. Det er først når økonomi og politikk smelter samme, når styringa av samfunnet blir underlagt et EKTE folkestyre, at vi kan snakke om sosialisme.

Valgkamptid

Det er snart valgkamp, og RV skal forhåpentligvis inn på tinget med TO folk (Oslo og Hordaland). Klarer vi det, har vi en historisk anledning til å styrke den revolusjonære bevegelsen. Med de grundige ideologiske diskusjonene som har gått i RU, RV og AKP tror jeg vi stiller sterkere enn på lenge for å vinne oppslutning om sosialisme. Jeg håper at vi kan dra venstresida ett skritt nærmere enhet, og at vi kan til valgkampen kan være enige om parola Sosialisme og folkestyre.

For frihet og liv er jo ikke ett fett!

Terje Valen er lærer, studieleder i AKP og leder i Hordaland AKP

---

Torill Nustad vil i Røde Fane nr 4, 2000 plassere meg i det hun oppfatter som NKP-IS-tradisjonen, og det som Sissel Henriksen kaller «gubbemarxisme-tradisjonen», når det gjelder synet på kvinner og kvinneundertrykking, og er man først plassert innen den tradisjonen, så kan man vel bare pakke sammen. Argumentasjonen hennes er slik:

«Arbeiderklassen må frigjøre seg fra lønnsslaveriet for å kunne utvikle seg som hele mennesker. Dette gjelder også kvinnene. Men hvilken rolle spiller den borgerlige familien? Ifølge tradisjonell marxisme eksisterer den borgerlige familien kun som et eiendomsforhold. Marx trodde at kvinners inntreden på arbeidsmarkedet ville eliminere grunnlaget for kjønnsundertrykkinga i arbeiderfamilien. Mange marxister har tolka Marx dit hen at kampen mot kjønnsundertrykkinga derfor ikke er viktig og må underordnes kampen mellom arbeid og kapital. Familien i arbeiderklassen har blitt sett på som et kampfellesskap og kvinner og kvinnebevegelsen har blitt oppfordret til ikke å fremme krav som «splitter arbeiderklassen».

Medlemmer i Internasjonale Sosialister har av den grunn kritisert kvinnebevegelsens kamp mot kvinnelønna. Siden mange menn også er lavtlønte, hevder de at kvinnebevegelsen bør fokusere på de lavtlønte for ikke å splitte arbeiderklassen.

Terje Valen, studieleder i AKP, plasserer seg også innafor denne tradisjonen. I Røde Fane nr 2 i år hevder Valen at siden verken mann eller kvinne i en arbeiderklassefamilie eier produksjonsmidler, utbyttes heller ingen inne i familien. «Derfor springer diskrimineringen i arbeiderklassefamilien under kapitalismen, ut fra konkurransen mellom kjønnene om arbeidet. Og derfor er det kapitalen og dens representant borgerskapet som skaper kvinneundertrykkingen i arbeiderklassen, i den grad kvinner blir forfordelt når det gjelder arbeid, lønn og arbeidsforhold, altså i den grad kapitalen oppfatter kvinnen som funksjonshemmet arbeidskraft i forhold til merverdiproduksjonen.» (…)

«Individene i arbeiderklassen konkurrerer om arbeidet. Dette skaper motsetninger mellom dem. Hvis kapitalen foretrekker ett kjønn framfor et annet ved å gi det mer arbeid og bedre lønn og arbeidsbetingelser, vil det skape et materielt grunnlag for en motsigelse som kan utvikle seg til antagonisme dersom andre vilkår ligger til rette for det.

På dette grunnlaget utspiller det seg en fysisk og psykisk kamp mellom kjønnene i arbeiderfamiliene.»

Jeg tror ikke at det er rett å plassere meg i den tradisjonen hun antyder.

Prosjektet marxistisk renessanse – kommunistisk offensiv, som jeg har jobbet bevisst med i 12-13 år nå, dreier seg blant annet om å rydde unna mye av det skrotet som blir kalt tradisjonell marxisme, ved å gå tilbake og grave dypere Marx sin egen marxisme enn det marxister i Norge har gjort før.

Dette skrotet har vært særlig fremtredende på områder som økologi og feminisme, demokrati og stalinisme, der borgerskapet har slåss ivrig for å få hegemoni fra midt på 70-tallet. Den overflatiske marxismekritikken til naturvernerne og feministene har en tendens til å sidestille marxismen med den såkalte modernismen. På dette grunnlaget lager de en stereotyp og feilaktig fremstilling av Marx sine grunnleggende standpunkter, presenterer det som tradisjonell marxisme og slutter seg til den postmoderne kritikken av denne skrotmarxismen.

Dette har også slått inn i den marxistiske og kommunistiske bevegelsen. Det store oppgjøret med den økologiske kritikken av marxismen er nå i gang. Jeg har skrevet om det i Røde Fane nr 4, 2000. Vi trenger et liknende oppgjør med den feministiske kritikken av marxismen. Det samme gjelder det borgerlige demokratibegrepet og det borgerlige stalinismebegrepet.

Den såkalte tradisjonelle marxismen, som altså hevder at kvinners inntreden på arbeidsmarkedet vil eliminere grunnlaget for kjønnsundertrykkinga i arbeiderfamilien, har ikke noe grunnlag i det Marx sjøl skrev. Marx fremhevet alltid at også den borgerlige familieformen måtte oppheves for at kvinnen skulle kunne frigjøres. Allerede i Manifestet har Marx fire vilkår for å komme fra kapitalismen over til kommunismen. For det første oppheving av privateiendommen og lønnsarbeidet, for det andre oppheving av familien og oppdragelsen i hjemmet, for det tredje oppheving av fedrelandet og nasjonaliteten og for det fjerde oppheving av den herskende ideologien. Alt dette kan bare settes ut i livet dersom arbeiderklassen tar statsmakten gjennom en sosialistisk revolusjon. Jeg oppfatter at Marx mente at dette var helt nødvendige vilkår for kommunisme og at det ligger en gradering av viktighet i den rekkefølgen Marx presenterer de forskjellige vilkårene på.

Så vidt jeg kan se tar altså Nustad feil i sin påstand om hva Marx mener i denne saken. Det er altså mye bedre samsvar enn det som Nustad tror, mellom det som Nustad mener, og det som Marx og jeg virkelig mener. Nustad sin fremstilling av Marx setter ham i bås med andre mannssjåvinister, akkurat som hennes fremstilling av mine synspunkter setter meg i samme bås.

Etter min mening er det et faktum at en del av AKP sine kvinnelige medlemmer har en tendens til å fremstille Marx og marxismen som utgangspunktet for en ensidig og mannssjåvinistisk analyse av forholdet mellom kvinner og menn. Vi finner dette igjen i formuleringer som at de marxistiske spørsmålene fremdeles er sentrale, men at vi må finne feministiske svar på dem. Vi finner dem også i formuleringer som sier at den kapitalistiske og patriarkalske tradisjonen langt på vei er felles for den tradisjonen revolusjonære har plassert seg i – altså den marxistiske tradisjonen.

Hvis dette var gjort ut fra grundige studier av Marx, sånn at en visste hva en snakket om, hadde dette vært verdifullt og helt greit. Men når det gjøres på grunnlag av overflatisk kunnskap og sterkt karikerte og feilaktige fremstillinger av Marx sine teorier, så blir det et stort problem. Det betyr nemlig at en støtter de tendensene som allment drar i retning av å vende seg bort fra marxismen og kommunismen, og dette bidrar til at mange radikale kvinner vender seg til feminismen og reformismen isteden. Og siden feminismen er en borgerlig ideologi, så betyr dette at en vender seg til borgerlige løsninger på de problemene som kvinnene har i dette samfunnet. De siste norske feminismebøkene har stort sett hatt denne innretningen. De er positive fordi de setter lys på forskjellige former for kvinnundertrykking, men de er negative i den forstand at de politisk sett drar i retning borgerlige-reformistiske eller sosalistisk-reformistiske løsninger på problemene. Hvis en lurer på om feminismen er en borgerlig ideologi, så kan en lese kapittel seks og sju i Marilyn French: Beyond Power – on Women, Men & Morals (1985), spesielt kapittel 7, avsnitt 8. Her finnes en saklig og god fremstilling av feminismens grunnleggende posisjoner – som en borgerlig ideologi.

I artikkelen forsøker jeg å utvikle den marxistiske analysen av kvinneundertrykkingen ut fra et nytt studium av helheten i Marx sin teori. Jeg trekker derfor inn marxistiske begreper som den norske ml-bevegelsen ikke har studert, nemlig fremmedgjøring, formidling av motsigelser, fenomenenes skinn og vesen osv. Marx sin dialektikk innehold slike begreper, mens Mao sin utlegning av dialektikken som AKP stort sett har basert seg på, er mer primitiv enn dette, selv om den også har viktige innsikter. Jeg tror at Marx sin dialektikk, med de begrepene jeg har nevnt her, gir åpning for en mer korrekt og omfattende forståelse av vilkårene for kvinnefrigjøringen enn den teorien som AKP har i dag.

Jeg vet at sentrale posisjoner i AKP sin kvinnepolitikk ble utviklet ut fra studier av Kapitalen av Marx, man mener at kampen for kvinnefrigjøring må forstås ut fra et videre syn på marxismen enn det som direkte fremgår av Kapitalen. Dette er teoretiske forutsetninger som ligger som et grunnlag under analysene i Kapitalen og alt annet Marx skrev. En viktig grunn til at jeg mener dette, er at kvinneundertrykkingen er et fenomen som går over flere produksjonsformer – og ikke bare hører til kapitalismen.

Når Kjersti Ericsson skriver om dette sier hun at kvinneundertrykkingen fra tidligere epoker er overtatt av borgerskapet og er vevet inn i kapitalismens måte å fungere på. Jeg er enig i det, men synes at begrepet vevet inn er relativt upresist. Derfor forsøker jeg å si noe mer om hvordan eldre former for kvinneundertrykking er overtatt og vevet inn i kapitalismen på den ene siden, og hvordan det oppstår nye undertrykkingsformer av kvinnen under kapitalismen, som ikke er overtatt fra tidligere samfunnsformer, men som er særegen for kapitalismen. Samtidig kritiserer jeg en del av de premissene som noe av AKP sin kvinnepolitikk hviler på.

Men dette står jo i artikkelen som Nustad tar utgangspunkt i, selv om hun ikke går inn på det. Det er også mulig å finne denne artikkelen, og andre om kvinnefrigjøring, på hjemmesiden min http://home.online.no/~tervalen under egne.

Kvinnene i AKP har skapt mye bra kvinnepolitikk, men det er ingen grunn til å tro at den radikale bevegelsen har nådd visdommens endestasjon på dette feltet heller, derfor tror jeg at saklig kritikk og saklige diskusjoner fremdeles er viktig.

av Terje Valen

Torill Nustad vil i Røde Fane nr 4, 2000 plassere meg i det hun oppfatter som NKP-IS-tradisjonen, og det som Sissel Henriksen kaller «gubbemarxisme-tradisjonen», når det gjelder synet på kvinner og kvinneundertrykking, og er man først plassert innen den tradisjonen, så kan man vel bare pakke sammen. Argumentasjonen hennes er slik:

«Arbeiderklassen må frigjøre seg fra lønnsslaveriet for å kunne utvikle seg som hele mennesker. Dette gjelder også kvinnene. Men hvilken rolle spiller den borgerlige familien? Ifølge tradisjonell marxisme eksisterer den borgerlige familien kun som et eiendomsforhold. Marx trodde at kvinners inntreden på arbeidsmarkedet ville eliminere grunnlaget for kjønnsundertrykkinga i arbeiderfamilien. Mange marxister har tolka Marx dit hen at kampen mot kjønnsundertrykkinga derfor ikke er viktig og må underordnes kampen mellom arbeid og kapital. Familien i arbeiderklassen har blitt sett på som et kampfellesskap og kvinner og kvinnebevegelsen har blitt oppfordret til ikke å fremme krav som «splitter arbeiderklassen».

Medlemmer i Internasjonale Sosialister har av den grunn kritisert kvinnebevegelsens kamp mot kvinnelønna. Siden mange menn også er lavtlønte, hevder de at kvinnebevegelsen bør fokusere på de lavtlønte for ikke å splitte arbeiderklassen.

Terje Valen, studieleder i AKP, plasserer seg også innafor denne tradisjonen. I Røde Fane nr 2 i år hevder Valen at siden verken mann eller kvinne i en arbeiderklassefamilie eier produksjonsmidler, utbyttes heller ingen inne i familien. «Derfor springer diskrimineringen i arbeiderklassefamilien under kapitalismen, ut fra konkurransen mellom kjønnene om arbeidet. Og derfor er det kapitalen og dens representant borgerskapet som skaper kvinneundertrykkingen i arbeiderklassen, i den grad kvinner blir forfordelt når det gjelder arbeid, lønn og arbeidsforhold, altså i den grad kapitalen oppfatter kvinnen som funksjonshemmet arbeidskraft i forhold til merverdiproduksjonen.» (…)

«Individene i arbeiderklassen konkurrerer om arbeidet. Dette skaper motsetninger mellom dem. Hvis kapitalen foretrekker ett kjønn framfor et annet ved å gi det mer arbeid og bedre lønn og arbeidsbetingelser, vil det skape et materielt grunnlag for en motsigelse som kan utvikle seg til antagonisme dersom andre vilkår ligger til rette for det.

På dette grunnlaget utspiller det seg en fysisk og psykisk kamp mellom kjønnene i arbeiderfamiliene.»

Jeg tror ikke at det er rett å plassere meg i den tradisjonen hun antyder.

Prosjektet marxistisk renessanse – kommunistisk offensiv, som jeg har jobbet bevisst med i 12-13 år nå, dreier seg blant annet om å rydde unna mye av det skrotet som blir kalt tradisjonell marxisme, ved å gå tilbake og grave dypere Marx sin egen marxisme enn det marxister i Norge har gjort før.

Dette skrotet har vært særlig fremtredende på områder som økologi og feminisme, demokrati og stalinisme, der borgerskapet har slåss ivrig for å få hegemoni fra midt på 70-tallet. Den overflatiske marxismekritikken til naturvernerne og feministene har en tendens til å sidestille marxismen med den såkalte modernismen. På dette grunnlaget lager de en stereotyp og feilaktig fremstilling av Marx sine grunnleggende standpunkter, presenterer det som tradisjonell marxisme og slutter seg til den postmoderne kritikken av denne skrotmarxismen.

Dette har også slått inn i den marxistiske og kommunistiske bevegelsen. Det store oppgjøret med den økologiske kritikken av marxismen er nå i gang. Jeg har skrevet om det i Røde Fane nr 4, 2000. Vi trenger et liknende oppgjør med den feministiske kritikken av marxismen. Det samme gjelder det borgerlige demokratibegrepet og det borgerlige stalinismebegrepet

Den såkalte tradisjonelle marxismen, som altså hevder at kvinners inntreden på arbeidsmarkedet vil eliminere grunnlaget for kjønnsundertrykkinga i arbeiderfamilien, har ikke noe grunnlag i det Marx sjøl skrev. Marx fremhevet alltid at også den borgerlige familieformen måtte oppheves for at kvinnen skulle kunne frigjøres. Allerede i Manifestet har Marx fire vilkår for å komme fra kapitalismen over til kommunismen. For det første oppheving av privateiendommen og lønnsarbeidet, for det andre oppheving av familien og oppdragelsen i hjemmet, for det tredje oppheving av fedrelandet og nasjonaliteten og for det fjerde oppheving av den herskende ideologien. Alt dette kan bare settes ut i livet dersom arbeiderklassen tar statsmakten gjennom en sosialistisk revolusjon. Jeg oppfatter at Marx mente at dette var helt nødvendige vilkår for kommunisme og at det ligger en gradering av viktighet i den rekkefølgen Marx presenterer de forskjellige vilkårene på.

Så vidt jeg kan se tar altså Nustad feil i sin påstand om hva Marx mener i denne saken. Det er altså mye bedre samsvar enn det som Nustad tror, mellom det som Nustad mener, og det som Marx og jeg virkelig mener. Nustad sin fremstilling av Marx setter ham i bås med andre mannssjåvinister, akkurat som hennes fremstilling av mine synspunkter setter meg i samme bås.

Etter min mening er det et faktum at en del av AKP sine kvinnelige medlemmer har en tendens til å fremstille Marx og marxismen som utgangspunktet for en ensidig og mannssjåvinistisk analyse av forholdet mellom kvinner og menn. Vi finner dette igjen i formuleringer som at de marxistiske spørsmålene fremdeles er sentrale, men at vi må finne feministiske svar på dem. Vi finner dem også i formuleringer som sier at den kapitalistiske og patriarkalske tradisjonen langt på vei er felles for den tradisjonen revolusjonære har plassert seg i – altså den marxistiske tradisjonen.

Hvis dette var gjort ut fra grundige studier av Marx, sånn at en visste hva en snakket om, hadde dette vært verdifullt og helt greit. Men når det gjøres på grunnlag av overflatisk kunnskap og sterkt karikerte og feilaktige fremstillinger av Marx sine teorier, så blir det et stort problem. Det betyr nemlig at en støtter de tendensene som allment drar i retning av å vende seg bort fra marxismen og kommunismen, og dette bidrar til at mange radikale kvinner vender seg til feminismen og reformismen isteden. Og siden feminismen er en borgerlig ideologi, så betyr dette at en vender seg til borgerlige løsninger på de problemene som kvinnene har i dette samfunnet. De siste norske feminismebøkene har stort sett hatt denne innretningen. De er positive fordi de setter lys på forskjellige former for kvinnundertrykking, men det er negative i den forstand at de politisk sett drar i retning borgerlige-reformistiske eller sosalistisk-reformistiske løsninger på problemene. Hvis en lurer på om feminismen er en borgerlig ideologi, så kan en lese kapittel seks og sju i Marilyn French: Beyond Power – on Women, Men & Morals (1985), spesielt kapittel 7, avsnitt 8. Her finnes en saklig og god fremstilling av feminismens grunnleggende posisjoner – som en borgerlig ideologi.

I artikkelen forsøker jeg å utvikle den marxistiske analysen av kvinneundertrykkingen ut fra et nytt studium av helheten i Marx sin teori. Jeg trekker derfor inn marxistiske begreper som den norske ml-bevegelsen ikke har studert, nemlig fremmedgjøring, formidling av motsigelser, fenomenenes skinn og vesen osv. Marx sin dialektikk innehold slike begreper, mens Mao sin utlegning av dialektikken som AKP stort sett har basert seg på, er mer primitiv enn dette, selv om den også har viktige innsikter. Jeg tror at Marx sin dialektikk, med de begrepene jeg har nevnt her, gir åpning for en mer korrekt og omfattende forståelse av vilkårene for kvinnefrigjøringen enn den teorien som AKP har i dag.

Jeg vet at sentrale posisjoner i AKP sin kvinnepolitikk ble utviklet ut fra studier av Kapitalen av Marx, man mener at kampen for kvinnefrigjøring må forstås ut fra et videre syn på marxismen enn det som direkte fremgår av Kapitalen. Dette er teoretiske forutsetninger som ligger som et grunnlag under analysene i Kapitalen og alt annet Marx skrev. En viktig grunn til at jeg mener dette, er at kvinneundertrykkingen er et fenomen som går over flere produksjonsformer – og ikke bare hører til kapitalismen.

Når Kjersti Ericsson skriver om dette sier hun at kvinneundertrykkingen fra tidligere epoker er overtatt av borgerskapet og er vevet inn i kapitalismens måte å fungere på. Jeg er enig i det, men synes at begrepet vevet inn er relativt upresist. Derfor forsøker jeg å si noe mer om hvordan eldre former for kvinneundertrykking er overtatt og vevet inn i kapitalismen på den ene siden, og hvordan det oppstår nye undertrykkingsformer av kvinnen under kapitalismen, som ikke er overtatt fra tidligere samfunnsformer, men som er særegen for kapitalismen. Samtidig kritiserer jeg en del av de premissene som noe av AKP sin kvinnepolitikk hviler på.

Men dette står jo i artikkelen som Nustad tar utgangspunkt i, selv om hun ikke går inn på det. Det er også mulig å finne denne artikkelen, og andre om kvinnefrigjøring, på hjemmesiden min http://home.online.no/~tervalen under egne.

Kvinnene i AKP har skapt mye bra kvinnepolitikk, men det er ingen grunn til å tro at den radikale bevegelsen har nådd visdommens endestasjon på dette feltet heller, derfor tror jeg at saklig kritikk og saklige diskusjoner fremdeles er viktig.

Forord til heftet, av Arnljot Ask

Dette heftet er laget av internasjonalt utvalg i AKP. Det inngår i et informasjonsprosjekt om «etnisitet, religion og frigjøringskamp» som AKP startet i 2000, støttet av Norad gjennom Studieforbundet for folkeopplysning. Heftet er bygd opp rundt en studie- og reportasjereise som Peter M. Johansen og Arnljot Ask hadde til Filippinene siste halvdel av oktober 2000.

Vi har valgt «morokonflikten» på den sørligste hovedøya i Filippinene, Mindanao, som hovedtema for heftet. Både fordi den kampen som bangsamorofolket, som er det fulle navnet på den nasjonaliteten det gjelder, er svært lite kjent her i vår del av verden, og når den kom i medias søkelyset sommeren 2000 ble den diskreditert ved å kobles til kidnappingene til Abu Sayyaf-gruppa.

Den nasjonaldemokratiske fronten på Filippinene (NDF) fører også en kamp for å frigjøre landet fra den nykoloniale posisjonen de mener Filippinene er i. Denne kampen griper inn i både bangsamorofolkets frigjøringskamp og striden for nasjonale, demokratiske og sosiale rettigheter som andre nasjonaliteter på Filippinene fører. Ved siden av bangsamorofolket er det først og fremst igorotfolket i Cordillera, i høylandet i det sentrale og nordlige Luzon, som i organiserte former har satt dette spørsmålet på dagsorden. Vi besøkte også dem, og vil også informere om deres sak gjennom andre tiltak enn dette heftet.

Da vi besøkte Filippinene, var landet midt oppe i et politisk opprør mot presidenten Joseph Estrada, anklaget for å ha tappet statskassa for svimlende beløp og beriket seg på illegal spillevirksomhet. Estrada måtte gå av i januar 2001 etter massedemonstrasjoner á la de som styrtet diktatoren Marcos 15 år tidligere. Fronten mot Estrada spente fra den nasjonaldemokratiske bevegelsen og andre progressive og revolusjonære grasrotbevegelser til storkapitalen i business-strøket Makati i Manila som ikke ser seg tjent med den sterke posisjonen som klikkene med maktbase i den gamle føydale strukturen har i landet. Estrada og hans medsammensvorne prøvde å bruke avsettelsen og den seinere arrestasjonen av han til en motoffensiv rundt 1. mai og i valgene som fulgte den 14. mai. Valgresultatet viser at Filippinene er et samfunn med ekstrem polarisering og høyt konfliktnivå. Den nye regjeringen til det mer moderne borgerskapet har fått et knapt tillitsvotum. Som det minste av to onder.

Presidentskiftet førte både til fredsforhandlinger mellom regimet og den nasjonaldemokratiske fronten NDF og mellom regimet og moroenes frigjøringsfront MILF (Moro Islamic Liberation Front). De første startet opp i Oslo 27. april og neste økt følger 9. juni samme sted. De siste startet med et møte i Kuala Lumpur og vil fortsette i Indonesia eller Malaysia. Artiklene og reportasjene i dette heftet har sin bakgrunn i situasjonen før disse forhandlingene startet opp. Men forholdene i marken på Filippinene, utenfor forhandlingsbordene, er ikke grunnleggende forandret. Fortsatt sitter hundretusener av bangsamorofolket i interneringsleirene på Mindanao, da soldatene som jaget dem dit ennå kontrollerer hjemtraktene deres. Vi håper med dette heftet å gi bakgrunnsinformasjon om det som i dag skjer på Filippinene og i bangsamorofolkets områder som også kan inspirere til å engasjere seg i praktisk solidaritetshandling.

Oslo, mai 2001

Arnljot Ask
internasjonal sekretær i AKP

av Mikael Nyberg

Blant de viktigste initiativtakerne og inspirasjonskildene bak Aspeninstituttet var filosofen José Ortega y Gasset. Han flyktet fra borgerkrigen i Spania i 1936 og tok avstand fra republikken. Da hadde han allerede fått utgitt boka La rebelión de las masa (Massenes opprør), som handler om stemningen i borgerskapet etter at «massene» trengte seg inn i samfunnslivet på begynnelsen av 1900-tallet. For Ortega fantes det to slags demokrati. I det ene kjenner massene sin plass. Massene bøyer seg for de liberale rettighetene og gir kulturens og statsmaktens forvaltere – som han kaller de «kvalifiserte minoriteter» – rom til å styre samfunnet. I det andre fortrenger majoriteten det moderne aristokratiet. «Nå tror massen … at den har rett til å gjennomføre og lovfeste tanker som er født ved kafebordet. Jeg tviler på at det har eksistert andre perioder i historien da flertallet fikk styre mer direkte enn i vår tid.» I dette «hyperdemokratiet» lyder ikke folk lenger de opplyste. De respekterer dem ikke. De tar seg til og med retten til fornøyelser og bekvemmeligheter som før var forbeholdt den utvalgte eliten. Dermed forfaller samfunnet til «barbari», og den mest utstuderte barbaren og «massemennesket» er vitenskapsmannen. Med sin stadig høyere spesialisering har han fratatt samfunnet dets følelse av en høyere sammenheng. Et kreativt liv kan bare gjenopprettes gjennom lederprinsippet: «enten hersker jeg, eller så adlyder jeg». Lydigheten skal ikke bestå av underkastelse. Den skal bestå av solidaritet med lederen og en «entusiastisk tilslutning til hans fane.»

Men hva slags ide skulle på en slik måte kunne få makt over menneskenes sinn? Massenes opprør og verdens allmenne moralske forfall hadde opphav i en europeisk demoralisering, mente Ortega. Kontinentet hadde mistet makten over fremmede folk og land og blitt sittende fast i trangsynt nasjonalisme. Det var bare Europatanken som kunne snu denne utviklinga. «Bare besluttsomhet om å skape én sterk nasjon av kontinentets folkeslag kan gi Europa livskraften tilbake.» Et forent Europa ville igjen kunne utøve et moralsk lederskap i verden. Dette ville også være eneste vei å gå for å forhindre «en seier for femårsplanene», det vil si for kommunismen (1).

Det var slike tanker som sirkulerte i den klare fjellufta i Colorado. Menneskene der oppe foraktet forstadsbeboerne som mekka på bilen, gikk på supermarkedet og lo av klovnene på tv. De var selvstendige næringsdrivende og ledere i statsadministrasjonen. De tillempet en vitenskapelig forretningsledelse og forsto å utnytte (moderne) sosial ingeniørkunst, men for dem sto Karl Poppers abstrakte samfunn, med dets fornuftstro og formelle likhetsregler, som ettergivenhet overfor massen og dens hyperdemokrati. I sine egne øyne forvaltet de noe som var høyere. De skulle, som grunnleggerne av instituttet forklarte det, «gjenoppdage de åndelige og moralske sannheter som gjør det mulig for menneskene å mestre vitenskapene og disses maskineri» (2). En gang i framtida skulle den kvalifiserte minoriteten igjen frigjøre seg fra massesamfunnets begrensninger, men først gjaldt det å lede den kapitalistiske verden ut av dens aktuelle problemer.

Europaprosjektet

Det høystemte snakket om kultur og humanisme under Goethe-festivalen i Colorado skjulte et nærliggende politisk motiv: anstrengelsene for å styrke USAs og vestmaktenes innflytelse over den vestlige delen av Tyskland. Grunnleggerne av Aspeninstituttet så det slik at det ikke var tilstrekkelig med et økonomisk og militært engasjement. Tyskland måtte også gjenopptas i det vestlige kulturfellesskapet (3).

Utenriksminister George Marshall hadde sagt: «Det er fåfengt å tro at et Europa overlatt til å streve for seg selv med sine komplekse gjenoppbyggingsproblemer, fortsatt vil være åpent for amerikansk forretningsvirksomhet slik vi har vært vant til fra gammelt av.» (4) Trusselen kom ikke fra Den røde hær. Sovjetunionen hadde flyttet fram sin posisjoner i øst i henhold til den oppdelinga som de allierte avtalte på Jalta og i Potsdam, men Stalin planla ingen erobring av Vest-Europa. Det visste lederne i Washington. Det som uroet dem var de politiske stemningene som bredte seg i Europa etter fascismens fall. Kommunistpartiene var sterke, fagorganisasjonene vokste, og det var en overhengende risiko for at de vesteuropeiske landene skulle gjenreise nasjonale kapitalistiske økonomier med begrenset adgang for amerikansk kapital.

Da gjestene ankom Aspen i 1949 var det krise i den amerikanske politikken. Marshallplanen var ment å skulle dempe ropene på sosiale forandringer og å frata Wall Street kontrollen med den kapitalistiske utviklingen, men var mislykket. En av USAs ledende forretningsmenn konstaterte at «i Frankrike er arbeidernes relative stilling dårligere enn før krigen. Og både i Italia og Tyskland når lønningene knapt over eksistensminimum, samtidig som det rår alvorlig arbeidsløshet.» (5) Allierte soldater ble satt inn mot streikende arbeidere i Vesttyskland, og i Frankrike okkuperte militæret gruveområdene da fagforeningene gikk til kamp. Tre arbeidere ble drept, flere hundre skadd og et par tusen fengslet.

Den følelsen av usikkerhet som deltakerne ved Goethe-festivalen dyrket, ble forsterket av nyhetene fra Asia om den kommunistiske revolusjonen i Kina. Myndighetene i Washington hadde begynt å revurdere utenrikspolitikken. Det fantes fire alternativer, forklarte en underkomite under Det nasjonale sikkerhetsrådet.

1. Å snuble videre som før.
2. Å foreta et preventivt angrep mot kommuniststatene.
3. Å trekke seg ut av Europa og Asia.
4. Å utvikle den frie verdens militære ressurser.

Komiteen gikk inn for det siste alternativet, men da måtte kongressens øvre grense for militære utgifter overskrides. Forsvarsdepartementet forestilte seg en økning fra 13,5 milliarder dollar til 18 milliarder. Komiteen ble ledet av Paul Nitze, en av Aspeninstituttets grunnleggere. Han syntes departementet var for gnient. Komiteen foreslo 50 milliarder dollar (6). Men det var vanskelig å få kongressen med på en slik opprustning. Finansavisene forventet derfor at regjeringen i Washington skulle dramatisere en eller annen internasjonal krise. Krigen i Korea ble oppfattet som en trussel mot landets eksistens, og militærutgiftene ble tredoblet og nådde det oppsatte målet i 1953. Krigen og opprustningen snudde på konjunkturene og hjalp Vest-Europa og Japan ut av sine økonomiske kriser, og bidro til den sosiale ingeniørkunstens storhetstid.

Tida var inne for den bærende ideen som Ortega y Gasset hadde etterlyst: Europatanken. To politiske krefter spilte en ekstra iherdig pådriverrolle. I bestrebelsene på å oppnå vesteuropeisk enighet fant det vesttyske borgerskapet en vei ut av sin beklemte stilling etter krigen. Og styresmaktene i USA fant i prosjektet løsningen på sine aktuelle problemer i Europa.

USA bestemte seg tidlig for å gjøre Tysklands deling permanent, og gi blaffen i den allierte beslutningen om avrustning og nøytralisering av landet, som det var enighet om før krigens slutt. I Europaprosjektets navn ble USAs politikk nå satt ut i livet. Churchill var villig til å prøve ut et sovjetisk forslag om et gjenforent, demilitarisert Tyskland, men Eisenhower sa nei. Det var ikke lenger snakk om å oppløse de tyske industrikonsernene og stenge portene til våpensmiene. Alfried Krupp, som hadde brukt slavearbeidere fra konsentrasjonsleirene til å produsere våpen for Hitlers armer, fikk tilbake både friheten og eiendommene sine, mens veteraner fra Waffen-SS og Gestapo fikk tjeneste i den amerikanske etterretningen (7).

En militær og industriell gjenopprustning av Vest-Tyskland skulle få fart på handel og investeringer i den transatlantiske økonomien og gjøre det lettere å bekjempe den røde faren, mente lederne i Washington. Men det var ikke lett å få Frankrike og Storbritannia til å si ja til kursendringen. Derfor forsøkte USA å knytte den nye politikken sammen med et større prosjekt, ideen om europeisk forening.

På trettitallet hadde den franske ambassadøren i Tyskland, stålmagnaten François-Poncet, foreslått et felles kartell innenfor tungindustrien. Han håpet at Hitler skulle fremme sine mål på fredelig vis og gi Frankrike dets rettmessige plass i et nytt Europa. Etter krigen ble han fransk overkommissær i Tyskland, og fikk anledning til å virkeliggjøre planen sin (8). Den amerikanske overkommissæren, John J. McCloy, foreslo en internasjonalisering av Ruhr-områdets og Vest-Europas tungindustrier under privat kontroll. Jean Monnet, som var ansvarlig for gjenoppbyggingen i Frankrike, videreutviklet ideen ved å foreslå opprettelsen av et kartell innen kull- og stålindustrien. I høytidelige erklæringer ble det sagt at prosjektet skulle gjøre slutt på den gamle tysk-franske rivaliseringa og legge grunnlaget for et forent Europa.

I dag fins bare det vakre innpakningspapiret igjen i vår allmenne bevissthet. Hver glanset EU-brosjyre fra UDs informasjonsavdeling forteller sagaen om den heltemodige Jean Monnet og fredsprosjektet hans. Men da planen ble lagt fram, var mottakelsen langt fra hjertelig. Storbritannias statsminister Attlee erklærte at han ikke kunne «akseptere et prinsipp om at landets mest vitale økonomiske krefter skulle overlates til et organ som er ytterst udemokratisk og ikke ansvarlig overfor noen.» Og den sosialdemokratiske lederen Schumacher i Vest-Tyskland advarte mot at Tysklands deling kunne bli permanent i et «direktørenes Europa» (9). Men med støtte fra USA ble Kull- og Stålunionen iverksatt i april 1951, to måneder etter at Alfried Krupp var satt på frifot. Det var første skritt mot EU.

Borgerskapet i Vest-Tyskland jublet over utsiktene til å gjenvinne uavhengighet og makt. Den kristeligdemokratiske forbundskansleren, Konrad Adenauer, pekte på de tyske generalenes erfaring i å slåss mot russerne. Han mente at med et Europeisk Fellesskap i ryggen, ville det bli mulig både å gjenvinne Øst-Tyskland og provinsene øst for elvene Oder og Neisse, som tilfalt Polen og Sovjetunionen etter krigen (10). Naboene i Vesten gikk med i spillet fordi USA presset dem til det, og fordi et samarbeid med Tyskland slik som tidligere, var noe som ga løfter om økonomisk utbytte og beskyttelse mot den organiserte arbeiderklassen og den sovjetiske innflytelsen. De nye styrkeforholdene i Europa gjorde det lettere å overvinne motviljen mot den tidligere fienden. USA sto som garantist mot en ny tysk maktpolitikk, og Frankrike trodde at landet kunne opprettholde en balanse med Tyskland, så lenge Tyskland forble delt. Den kalde krigen ga plass til kalkulasjoner på to kanter. På den ene siden skulle Tyskland gjenopprettes som et bolverk mot bolsjevismen. På den andre siden førte tvekampen mellom USA og Sovjetunionen til at Vest-Europa følte seg sikker på at Tyskland ville fortsette å være delt og relativt svakt. I 1989 holdt ikke regnestykkene stikk lenger.

Eurotanken og dens sponsorer

Den politikken som USA og de andre vestmaktene slo inn på, gikk stikk i strid med de folkelige forventningene etter krigen. Sovjetunionens forslag om avrustning og fredelig gjenforening ble godt mottatt også i de vestlige delene av Tyskland, og i hele Europa fantes det støtte for å nasjonalisere og på annen måte innskrenke den private kapitalens friheter. Mot redselen for tysk revansjisme, mot Sovjetunionens og kommunistpartienes fredskampanjer og mot kravene om sosiale forandringer, bygget de vestlige lederne Europatanken; forstillingen om et Europas Forente Stater etter nordamerikansk forbilde og med nordamerikansk støtte. Adenauer erklærte at det gjaldt å «fange og samle den europeiske ungdommens fantasi» (11).

John J. McCloy var den store strategen. Siden sommeren 1920, da han lærte de unge Rockefeller-sønnene å seile, hadde han hatt nære forbindelser til de mektige kapitalkreftene på USAs østkyst. Som jurist i New York under 20-tallets svindelkonjunktur gjorde han forretninger med Jean Monnet. De lurte penger fra småsparere på vegne og bankierer og børshaier. Da McCloy ble begravd i en kirke på Manhattans Upper East Side våren 1989, var det trangt om plassen mellom ministrene og de tidligere statslederne som flokket seg om kista sammen med oljemilliardærer, bankierer og industrieiere. Han hadde aldri hatt noen ledende politisk posisjon, men ble allment kalt «formannen» for the establishment. Han var den fremste blant likemenn som påvirket de store avgjørelsene uten å være synlig. Han hadde ledet presidenter gjennom nasjonale kriser og vært sjef for betydelige institusjoner som Verdensbanken, Ford Foundation og Chase Manhattan Bank. Han hadde også vært leder av Aspeninstituttet, og der engasjerte han to medarbeidere fra årene i Tyskland, Joseph Slater og Shepard Stone, i virksomheten. Fra krigens slutt og helt til sin død hadde McCloy stor innflytelse over USAs Tysklands- og Europapolitikk. I sin biografi skriver Kai Bird:

«På 1970- og 80-tallet benyttet McCloy enhver talerstol han hadde adgang til, til å preke sitt ‘atlantiske’ budskap om vesteuropeisk enhet. Han besøkte Tyskland hvert eneste år, og som formann eller styremedlem i Council on Foreign Relations, Atlantic Council, American Council on Germany, German-Marshall Fund og Aspen Institute fortsatte han å øve innflytelse over journalister, akademikere og utvalgte politikere. Bekvemt nok var det nettopp disse allmennyttige organisasjonene som tilfeldigvis kontrollerte det meste av reisetilskudd, konferansepenger og trykksaksabonnementer som finansierte de politiske debattene om NATOs framtid, de tysk-amerikanske forbindelsene og utviklingen i den kalde krigen. McCloy overvåket disse aktivitetene, anførte tonen og den allmenne innretningen. Andre personer som var nært knyttet til ham, som Shepard Stone, sjef for Aspeninstituttets Berlinkontor, Joseph Slater, en annen sjef for Aspeninstituttet, og David Klein, som ledet American Council on Germany, ledet det daglige sekretariatsarbeidet. Langt ut på 80-tallet fortsatte de opinionsdannende institusjonene til eliten å legge parametrene for hva etablissementet anså for å være ‘legitim’ debatt om USAs Europa-politikk.» (12)

McCloy dikterte ikke forskernes avhandlinger, journalistenes nyhetsartikler eller politikernes standpunkter. På vegne av den nordamerikanske østkystkapitalen forvaltet han den infrastrukturen som formet den allmenne bevissthets visjoner om Europa. Det ble forutsatt at forskerne, journalistene og politikerne fikk tenke fritt, men de frie tankene deres ble filtrert gjennom en bestemt interesse. De som tenkte feil eller som uroet denne interessen, ble med uunngåelig automatikk koblet ut. De fikk problemer med å skaffe seg tilskudd, de ble refusert, de ble ikke lenger invitert til seminarene. De som tenkte politisk korrekt og debatterte etter denne interessens smak, fikk derimot klatre opp til berømmelsens og maktens tinde. Slik McCloy hevet den unge forskeren Henry Kissinger til framgang og politiske posisjoner under beskyttelse av brødrene Rockefeller.

Ikke bare USAs, men hele det transatlantiske borgerskapets politikk, ble preget av disse prosessene i den offentlige infrastrukturen. I et samspill mellom lukkede selskaper for utvalgte og hemmelige deler av statsapparatene, forsøkte den kvalifiserte minoriteten å møte utfordringene fra massesamfunnet og hyperdemokratiet.

Den kalde krigen var for McCloy i første rekke en krig om tenkingen. Med penger fra hemmelige CIA-fond organiserte han en «altomfattende psykologisk offensiv». Etter den kinesiske revolusjonen ble omfanget firedoblet. Det ble trykket minst 1.000 hendige bøker i masseopplag og spredt over hele verden. Diktene til T.S. Eliot ble sluppet fra fly på den andre siden av Jernteppet. Det ble startet kulturtidsskrifter, organisert musikkfestivaler og i Hollywood ble det produsert oppbyggelige filmer for den store massen. John Wayne, som gjorde alt for å unngå verneplikt under 2. verdenskrig, fikk personifisere den frie verdens heltemot. Bildene av tyske soldater i krigsfilmene ble mer sympatiske. Ezra Pound, som var den eneste amerikaneren som ble tiltalt for forræderi under 2. verdenskrig, fikk en pris, og trass i jødiske protester ble det 3. rikets stjernedirigent, Herbert von Karajan, sendt på turné. Strategene i Washington anså kampen om de intellektuelle som sentral. Det gjaldt å drive tilbake den sosialt kritiske kunsten og overvinne all mistenksomhet overfor USA og den amerikanske kulturen. I Europa ble den abstrakte ekspresjonismen lansert med CIAs hjelp, som et symbol på den individuelle friheten i det liberal-kapitalistiske amerikanske samfunnet. Massen ble foret med John Wayne, mens kultureliten skulle fengsles av den hardtdrikkende maleren og cowboyen Jackson Pollock. Den estetiske radikalismen skulle erstatte den politiske (13).

Et hovedmål for McCloy og strategene ved CIAs hovedkvarter var å trekke sosialdemokratene vekk fra klassetankegang og nøytralitet. For å oppnå dette gjaldt det få tillit hos den ikkekommunistiske intellektuelle venstresida. Under ledelse av CIA-agenten Michael Josselson kom flere hundre intellektuelle fra 21 land sammen i Vest-Berlin i juni 1950, for å grunnlegge Kongressen for kulturell frihet. Det var en organisasjon som skulle «forsvare frihet og demokrati mot det nye tyranniet som går som en svøpe over verden.» Arthur Koestler forklarte at valget sto mellom frihet og slaveri, og hvorfor «begrepene ‘sosialisme’ og ‘kapitalisme’, ‘venstre’ og ‘høyre’ . . . på det nærmeste er blitt innholdsløse.» Franz Borkenau hevdet at menneskeheten var blitt oppmerksom på det absurde i troen på «perfekte og logiske samfunnskonstruksjoner.» Den «snevre materialismen» hos både liberalismen og sosialismen kunne nå overvinnes. 15.000 vestberlinere jublet over det antikommunistiske budskapet under avslutningsseremonien. I de etterfølgene årene ble Kongressen for kulturell frihet utrustet med filialer i 35 land og en stab på nesten 300 ansatte. Kongressen ga ut tidsskrifter og sponset konferanser, kunstutstillinger og forfattermøter. Virksomheten ble overvåket i detalj av operatørene til CIA, og penger ble sluset inn i organisasjonen via stiftelser med velgjørende formål.» (14)

Det samme hemmelige fondet fremmet tanken om en overnasjonal europeisk statsdannelse. En av entusiastene var doktor Joseph Hieronim Retinger, som under krigen var rådgiver den landflyktige polske general Sikorski. Han hadde siden 1920-tallet agitert for europeisk enhet mot den sovjetiske trusselen. Under de nye politiske forholdene kunne han regne med støtte fra så vel brødrene Rockefeller i USA, François-Poncet i Frankrike og den tyske bankmannen Hermann Abs, tidligere ledende finansmann i det 3. riket og seinere en av Adenauers fortrolige. Det ble organisert en bevegelse for europeisk enhet, og Joseph Retinger, Winston Churchill og den belgiske statsministeren, Paul Henri Spaak, dro til USA for å tigge penger. Der opprettet man The American Committee on a United Europe, en støtteforening som ble ledet av representanter for den amerikanske etterretningen. Komiteen begynte å sluse føderale midler inn i Retingers prosjekt.

CIA hadde i hemmelighet filmet Verdens Ungdomsfestival i Øst-Berlin i 1951. Festivalen ble ledet av kommunister. McCloy fikk se opptaket, og ble forskrekket. Hans assistent Shepard Stone fikk i oppdrag å organisere et forsvar mot den økende sovjetiske fredspropagandaen. Stone foreslo å opprette noe som skulle kalles Europabevegelsen for en antikommunistisk motkultur, men Retinger og hans venner hadde en bedre ide, og startet en ungdomskampanje for Europas samling. De neste årene ble det arrangert tusentalls konferanser og filmframvisninger. Det ble spredd flygesedler i masseopplag, og over radionettet nådde Europatanken lyttere over hele kontinentet. I årene 1951-1959 skal CIA ha brukt nærmere 1,5 millioner pund (sterling) på denne kampanjen (15).

På denne måten ble Europatanken lansert, men trass i den omfattende kampanjen, og trass i mobiliseringen for den kalde krigen, ble den transatlantiske leiren rammet av omfattende indre motsetninger. Doktor Retinger var bekymret. Han innså at den brede allmennheten alltid hadde vanskeligheter med å forstå de store linjene, men nå hadde forvirringen også bitt seg fast innenfor eliten. Det var mer alvorlig. Innenfor det europeiske borgerskapet bredde det seg mistro mot USA og de amerikanske bestrebelsene. Og på den andre siden av havet ble østkystkapitalens globale ambisjoner utfordret av en voksende isolasjonistisk tendens. På enkelte holde utviklet spenningene mellom nordamerikanske og vesteuropeiske forretningsinteresser seg til åpen rivalisering (16).

Slik Retinger så det, fulgte den alminnelige opinionen alltid lederskapet til innflytelsesrike enkeltpersoner. Derfor måtte det oppnås en felles forståelse innenfor den transatlantiske eliten. Først da kunne den kalde krigens ideologi og Europakampanjene få gjennomslag (17). Han kontaktet Bernhard av Nederland, prinsen som startet sin karriere hos IG Farben og nazistene og sluttet som bestikkelsesagent for Lockheed. De diskuterte situasjonen, og fant ut at den var alvorlig (18). Sammen med en liten gruppe politikere og forretningsfolk utarbeidet de planer om en hemmelig konferanse som skulle legge bro over motsetningene. De fikk støtte for ideen i CIA og den føderale ledelsen i Washington. David Rockefeller og andre representanter for østkystkapitalen dannet en forberedelseskomite (19).

De siste maidagene i 1954 hilste prins Bernhard og doktor Reitinger et syttitall ledende direktører, bankfolk og politikere velkommen til Hotel de Bilderberg i Oosterbeek i Holland. Unilever og CIA betalte regningen. Pressen var ikke informert, og det var satt ut vakter som skulle passe på at ingen utenforstående kom i nærheten. Fra Sverige kom Marin Waldenström fra den svenske arbeidsgiverforeningen og Herbert Tingsten fra avisa Dagens Nyheter. Det skulle gå mange år før offentligheten fikk vite at møtet hadde funnet sted. Representanter for de transatlantiske kapitalgruppene kunne i fred og ro prøve å greie ut flokene seg i mellom. Det ble satt opp en hemmelig protokoll om å vie de interne motsetningene mer oppmerksomhet. Forsamlingen vedtok å treffes igjen.

Spørsmålet om vesteuropeisk forening dukket opp igjen og igjen i Bilderberggruppens sammenkomster. I Garmisch i 1955 diskuterte man muligheten for å bygge videre på Kull- og stålunionen. I protokollen kan det blant annet leses: «Det eksisterer allmenn erkjennelse av at vi har et felles ansvar for snarest å oppnå størst mulig integrering ved å danne et europeisk fellesmarked (20). George McGhee, tidligere oljedirektør, regjeringstjenestemann, amerikansk ambassadør i Vest-Tyskland og medlem av Bilderberggruppens styringskomite, har forklart at «Romatraktaten, som skapte Fellesmarkedet, fant sin form under Bilderbergmøtene» (21).

Men gruppen befattet seg ikke med detaljene. Bilderbergmøtene var bare enda ett av de foraene i den offentlige infrastrukturen hvor den kvalifiserte minoriteten kunne trekke opp de store linjene uten å måtte ta hensyn til den offentlige opinion i massesamfunnet. I en protokoll het det at «… i lys av den enighet som er kommet til uttrykk i diskusjonene,» (bør deltakerne) «… kunne formidle våre oppfatninger til den alminnelige opinion innen sine egne innflytelsessfærer, uten å avsløre kildene» (22).

De ble ikke alltid enige. Men i mange tilfeller kunne de bilegge mindre viktige tvister og utvikle en overordnet konsensus. Gjennom felles forståelse ble etterkrigstidens politiske og faglige ledelse formet. På Bilderberggruppens møter deltok ledende sosialdemokrater, og på et av de første møtene ble det uttrykt forhåpning om at «fagbevegelsen vil bli mer aktiv i sin kamp mot kommunistisk infiltrasjon og propaganda.» Faglige ledere «burde inviteres til å diskutere spørsmålet med ledende personligheter» (23).

Kongressen for kulturell frihet drev flere kampanjer for å gjøre Vest-Europas sosialdemokratiske og sosialistiske partier om til kloner av det demokratiske partiet i USA. Den marxistiske teorien om klassekampen var ikke lenger relevant, forkynte talerne under konferansene. Velferdsutviklingen og de små skritts sosiale ingeniørkunst hadde forvandlet arbeiderklassen til middelklasse. I 1960 satte Roy Jenkins, Hugh Gaitskell og andre flittige deltakere i Kongressens aktiviteter, i gang en omfattende kampanje for «demokratisk sosialisme innen (britiske) Labour. Pengene kom fra en ukjent kilde. Partiet skulle slutte opp om NATO og gå inn for britisk medlemskap i EF (24). I Sverige agiterte Tingsten for NATO-medlemskap, og kulturtidsskriftet Kulturkontakt, utgitt av Svenska kommittén för kulturens frihet, gjorde seg arg over det svenske folkets forkjærlighet for en forgangen nøytralitet. Kjell-Olof Feldt, som var redaktør for det sosialdemokratiske studentforbundets tidsskrift Libertas, harselerte over gjenstående antikapitalisme i forslaget til nytt partiprogram. Bladet hyllet bestrebelsene på å «modernisere» den europeiske venstresiden. Den kommende tv-reporteren Olle Tolgraven refererte til tidsskriftet Encounter, som i hemmelighet var finansiert av CIA, og mente at sosialdemokratene måtte lære av demokratene i USA (25).

De hemmelige nordamerikanske fondene hadde en finger med overalt. Pengene gikk ikke bare til organisasjoner som Kongressen for kulturell frihet og Europabevegelsen, men også direkte til enkelte politikere, journalister og fagforeningsledere. I visse tilfelle ble det delt ut så høye beløp som 50.000 dollar (26). En hel generasjon lovende unge politikere fikk stipend til besøk i USA og til internasjonale oppdrag for organisasjoner som ble finansiert av CIA. I Sverige satt Erik Södersten, bror av Bo Södersten, og drev butikken fra den amerikanske ambassaden (27). Flere av de politiske skandalene som har skaket opp Italia og andre vesteuropeiske land i nyere tid, har sin opprinnelse i disse årene. Sosialister og kristligdemokrater lærte seg å satse på hemmelige aksjoner og samarbeid med kriminelle og fascistiske organisasjoner i kampen mot kommunistisk innflytelse.

De unge europeerne var ikke lydige undersåtter som lederne i Washington kunne styre som de ville, men de ble trukket inn i et miljø som gjorde dem åpne for de lukkede selskapenes felles innforståtthet. I sin videre karriere tok de med seg tankegods fra femtitallet som de kunne videreutvikle når det ble bruk for det igjen. Det fornyelsens og den tredje veiens sosialdemokrati som sto fram på midten av åttitallet, tok opp igjen de argumentene som ble forkludret av de folkelige bevegelsene på seksti- og syttitallet. Klassekamp var igjen passé, og nøytralitet var igjen foreldet. Feldt gikk igjen ut mot marxistiske rester i partiprogrammet, og EF-minister Anita Gradin gikk i tankene tilbake til Europabevegelsens første tid. «Som ung møtte jeg Europatanken på mitt første internasjonale kurs. Det var Paul Henri Spaak som talte engasjert til oss 18-19-åringer om hvordan et nytt og forent Europa skulle bygges på ruinene av den 2. verdenskrigens Europa» (28). Slike minner er det mange EU-ledere som har.

Den kalde krigens felles innforståtthet var ikke kjøpt og betalt, men med dollar fra de hemmelige fondene sikret man seg kontroll over en allmenn sosial bevissthet, som gjorde det mulig for denne felles innforståttheten å manifestere seg også utenfor de lukkede selskapene. CIAs transaksjoner og de store konsernenes skattefrie velgjørenhet gled over i hverandre. McCloy kontaktet Ford Foundation, en stiftelse med enorme ressurser, og ba om støtte til «visse operasjoner» i Tyskland som USAs offisielle representanter kunne få problemer med å opprettholde. Som styremedlem tok han seinere over den reelle ledelsen av stiftelsen. På månedlig basis stakk han innom det nasjonale sikkerhetsrådet i Washington for å høre om det fantes hemmelige prosjekter i utlandet som regjeringen behøvde hjelp for å gjennomføre (29).

Shepard Stone var på den tida sjef for de utenlandske aktivitetene til Ford Foundation. Ved samme avdeling arbeidet også Joseph Slater, en annen av McCloys medarbeidere fra det amerikanske kommissariatet i Tyskland. Da Kongressen for kulturell frihet i 1968 byttet navn til Det internasjonale forbundet for kulturell frihet, ble Stone tildelt lederjobben, og i 1973 ble han sjef for Aspeninstituttets nyåpnede Berlin-kontor. Slater arbeidet under Eisenhower og Kennedy med å reorganisere USAs økonomiske hjelp til utlandet, for å få utdannings- og kulturinnsatsen til å tjene de utenrikspolitiske målene. I 1968 ble han sjef for Aspeninstituttet, der McCloy umiddelbart tiltrådte som styreformann (30).

Et tjueårsjubileum

[…] Nesten tjue år var gått. Walter Paepcke var død, og en ny velgjører hadde tatt over Aspeninstituttet. Det var Robert O. Anderson, en cowboykapitalist som eide New Mexicos største ranch og store formuer i oljebransjen. Han satt i styret til et par av Rockefellernes høysatsingsområder. Hans eget selskap var Atlantic Richfield, et av USAs største gruve-, olje- og energikonserner. Anderson, Slater og McCloy fant ut at tida var inne til å virkeliggjøre instituttets motto; «thought leading to action» – fra tanke til handling.

Den vestlige kapitalismen befant seg i en kritisk situasjon. Den kalde krigens fellesforståelse – hele det tankebygget som de hemmelige operatørene hadde reist – var falt sammen. Gettoopprør, streiker, studentprotester og antiimperialistiske massebevegelser fortrengte gamle ideologiske forestillinger. Det demokratiske partikonventet i Chicago i 1968 ble holdt i en ramme av gatekamper og politivold, og til og med på handelshøyskolene kunne man høre høyrøstede ungdommer sette spørsmålstegn ved samfunnets autoriteter. Europeiske intellektuelle som tidligere hadde skrevet hyggelige innlegg i CIAs kulturpublikasjoner, snakket nå om den 3. verden og om arbeiderklassen. Det tidsskriftene til CIA skrev om den vestlige kolonialismens frihetsverdi for Asia på begynnelsen av femtitallet, var det umulig å trykke 15 år seinere. Den antikommunistiske konsensus var brutt.

Derfor ble feiringen av Aspeninstituttets 20-årsjubileum preget av forvirring og uro. Professor Hutchins talte dystert om undervisningsvesenets ødeleggelse. Han forsøkte å tolke de aktuelle stridighetene som symptomer på den vanskelige overgangen fra det industrielle til det postindustrielle samfunnet. For humanismens forvaltere gjaldt det å stålsette seg og finne utveier til å skjerme de liberale kunstene og de frie tankene.

«Om de kan holdes glødende, og om små grupper kan få dem til å fungere som lysglimt i mørketiden, da kan kulturen og sivilisasjonen bevares og utvikles som tidligere.» (31)

Joseph Slater utarbeidet en femårsplan for instituttets virksomhet. Man skulle gjennomgå utenrikspolitikken, utdanningsvesenet, miljøet og andre viktige samfunnsområder, og med stipender og andre økonomiske bidrag skulle de «mest begavede unge lederne» i USA og i utlandet knyttes til instituttet (32).

Sammen med restene av Kongressen for kulturell frihet arrangerte instituttet flere seminarer og konferanser. Ett av spørsmålene dreide seg om hvordan de intellektuelle igjen skulle kunne komme til å spille en ansvarsfull rolle i samfunnet. Den sosiale ingeniørkunstens framskrittsoptimisme hadde mistet sin tiltrekningskraft. Den tjente ikke lenger det borgerlige samfunnet. Det trengtes noe nytt. Aspeninstituttet så redningen i den dunkle sivilisasjonspessimismen som ble dyrket i Coloradofjellene i årene rett etter krigen.

John Hunt, en av CIAs samarbeidsfolk blant de intellektuelle (33), var blitt vervet av Slater til instituttet fra Kongressen for kulturell frihet. Utviklingens ubønnhørlige gang hadde ført de høyindustrialiserte landene inn i et stadium av stadig hyppigere institusjonelle sammenbrudd, forklarte han. Roten til ondet var den vitenskapelige spesialiseringen. Utenfor de partielle, stadig mer briljante oppdagelsene som forskerne gjorde, famlet menneskene i mørke for å gjenfinne seg selv.

«Derfor synes nåtidsmennesket å være urovekkende bortkommen, ikke lengre bevisst de grenser som hjelper det med å definere seg selv, så dårlig tilpasset sin egen verden at det nesten kan se ut til å ha glemt livets språk. Individualiteten er redusert til tallkolonner i statistiske tabeller, til fysikkens og kjemiens felles byggesteiner og de molekylære mekanismenes uendelig små virkninger. Menneskets samfunnsmessige eksistens er blott og bart blitt et brennpunkt for historiske og økonomiske ‘krefter’, mens menneskenaturen ikke er annet enn en leirklump som miljøet kan forme etter behag. Foran mennesket strekker det seg ugjestmilde veier som gjennom abstraksjonenes villmark leder til oppløsning i den andre enden.

Blir det menneskets tur etter ‘Guds død’? (34)

Det var 1973. Ut fra Poppers og de sosiale ingeniørenes abstrakte samfunn flyktet ideologene inn i det postmoderne paradisets mondene ufornuft.

Fotnoter:

1. José Ortega y Gasset: The Revolt of the Masses, s. 14, 83, 110, 139ff.
2. A.a., s. 98.
3. A.a., s. 20.
4. Department of State Bulletin 480125.
5. Richard Bissell, cit. i Joyce & Gabriel Kolko: The Limits of Power, s. 451.
6. Kolko, s. 507ff.
7. Kai Bird: The Chairman, s. 345ff., 368; BBC-reportage, TV4 920831, 920907.
8. Schwartz: America’s Germany, s. 59f.
9. Kolko, s. 467f.; Schwartz, s. 110f.
10. Adenauer: Minnen 1945-1953, s. 358, 426.
11. A.a., s. 482.
12. Bird, s. 623f.
13. Stonor Saunders; Bird, s. 357, 413.
14. Stonor Saunders; The Nation 670911; Independent on Sunday, 951022.
15. Robert Eringer: Global Manipulators, s. 20; Holly Sklar (red.): Trilateralism, s. 184, Philip Agee & Louis Wolf (red.): Dirty Work, s. 201ff.
16. Sklar, s. 163.
17. Joseph Retinger: Memoirs of an Eminence Grise, s. 250.
18. Eringer, s. 20f.; AB 960103.
19. Eringer, s. 21f.; Sklar, s. 165f.
20. Eringer, s. 26.
21. Sklar, s. 170.
22. Eringer, s. 30.
23. Eringer, s. 28.
24. Richard Fletcher i Agee & Wolf (red), s. 188ff.
25. Kulturkontakt, nr 1/54, 2/54; Libertas nr 5/59, 1/60, 3/60.
26. Bird, s. 358.
27. AB 901203.
28. Tiden 89/1; UDH: Sverige i Europa.
29. Bird, s. 358, 519.
30. Hyman, s. 232, 236ff; Munziger-Archiv 39/88.
31. Hyman, s. 250f.
32. A.a., s. 254ff.
33. Stonor Saunders, s. 241.
34. A.a., s. 345f.

av Per-Gunnar Skotåm

Når USA bomber Afghanistan, øker motstanden mot krigen også i Norge. De større bysentrene knytta til hovedveinettet som Jalalabad, Kabul, Mazar i Sharif, Kandahar og Herat med flere ble bombet 24 timer i døgnet, nærmest teppebombing. Det likner på Sovjets terrorbombing av områder som de ønska å passivisere i perioden 1985-87. Spesialstyrker blir brukt og amerikanske soldater mister livet.

Disse bombetoktene står i direkte motstrid til USAs uttrykte mål om å fange og straffe Osama Bin Laden og hans medsammensvorne. Det å sette inn spesialstyrker mot de største bysentrene vil ikke sikre at det USA sier er deres mål for operasjonene: å ta Osama Bin Laden og hans medsammensvorne. Bin Laden befinner seg garantert ikke der det bombes.

Dette veit USA meget godt. De har de sjøl sammen med Saudi-Arabia og Pakistan finansiert og bygd de basene som i løpet av 80-tallet har vært og er de mest aktuelle oppholdsstedene for Osama Bin Laden: i de pashtunske kjerneområdene i provinsene Paktika, Paktia, Ningrahar og Oruzgan.

Dette er områder som ligger milevis fra de bysentrene som bombes og hvor USA begrunner ødeleggelsene med at de i denne fasen skal ødelegge militær infrastruktur for Taliban-regimet. Disse ødeleggelsene skal så gjøre det lettere å kunne gå etter Osama Bin Laden uten å møte militær motstand fra Taliban.

USA veit meget godt at ingen av de forsvarsinstallasjonene som Taliban besitter i de større byene, vil ha noen innvirkning på de militære kampene som eventuelt vil finne sted i de fjellområdene der Osama Bin Laden og hans folk befinner seg.

Begrunnelsen for bombinga av de byene som ødelegges med drap på sivile uskyldige mennesker i boligstrøkene, blir derfor et vikarierende argument for andre politiske mål i Afghanistan enn å ta Osama Bin Laden.

De veit hva de gjør

USA veit utmerka godt hva de gjør, og det som nå skjer er i overensstemmelse med USA underliggende dagsorden og politiske mål.

Mange kjenner til den prøyssiske militærteoretikeren Clausewitz’ tese: Krig er fortsettelsen av politikken med andre midler. Det betyr ikke at alle politiske mål kan løses med krig.

Krig for å nå et politisk mål må minimum omfatte tre dimensjoner:

1. Det politiske målet for operasjonen må være entydig definert slik at det kan formes til en militær operasjon.
2. De militære midlene må være tilgjengelige og tilpasset oppdraget.
3. Det må være mulig å skape og vedlikeholde oppslutning i folket for både mål og virkemidler.

USAs begrunnelse for den intensiverte teppebombinga av viktig infrastruktur over hele Afghanistan kontrollert av Taliban var at det skulle sette antiluftskyts, ildledningsystemer, artillerienheter og stridsvogner ut av spill før neste fase som er innsetting av tropper. Når dette er oppnådd, kan regulære tropper settes inn. Likevel vil ikke innsetting av tradisjonelle hærstyrker med nødvendighet bringe USA nærmere det uttrykte målet med å ta Bin Laden & co. Han kan bare tas ved hjelp av spesialstyrker/commandos med sterk helikopterstøtte på basis av direkte informasjon om hvor han befinner seg. Et forsøk på å ta Osama bin Laden uten at en slik informasjon finnes, vil bringe USA i en situasjon de vil gjøre hva de kan for å unngå. De har dyrekjøpte erfaringer fra Vietnam, og de vet hvordan det gikk med Sovjet i Afghanistan.

Mangel på eksakt informasjon vil tvinge fram finkjemmingsoperasjoner av dalføre etter dalføre og landsby etter landsby og gjøre USAs styrker meget sårbare for geriljaangrep fra den afghanske befolkningen. Sagt på en annen måte: Det er umulig å ta Osama Bin Laden så lenge denne informasjonen ikke finnes og målsettinga ikke kan nedfelles i en militær operasjonsordre.

I forhold til de mulige områdene han kan befinne seg i ut fra topografiske og etniske forhold, er terrorbombinga til USA helt løsrivi fra målet med å ta han. Disse områdene ligger milevis unna områdene som bombes. De bysentrene som ødelegges med sivile tap som følge, er fullstendig løsrevet fra Osama Bin Laden og hans baser som amerikanerne tidligere har påstått ligger i grense- og fjellområdene mot Pakistan.

Hvorfor bombe?

Derimot er bombinga helt i overensstemmelse med den underliggende målsettinga som er:

• Destabilisering av Taliban-regimet som forutsetning for å få innsatt et kontrollerbart regime sett fra USAs side.
• Ødelegging av gjenværende infrastruktur knytta til de to hovedaksene for ferdsel og transport mellom Pakistan og de sørøst-asiatiske republikkene Turkmenistan og Uzbekistan. Henholdsvis Quetta-Kandahar-Herat og Peshawar-Jalalabad-Kabul-Mazar i Sharif.

Dette vil gi USA muligheten til å nå sitt mål i regionen: En direkte forbindelse til de enorme naturressursene som ligger i området fra Det kaspiske hav til Mongolia.

Når USA ved hjelp av det amerikanske oljeselskapet Unocal, det saudi-arabiske oljeselskapet Delta og pakistansk militær etterretning (ISI) i perioden 1994-1997 støtta opp om Taliban, var det nettopp for å realisere en slik plan. Så fikk de ikke kontroll allikevel. Helt siden sammenbruddet av Sovjetunionen har det vært en strategisk mål for amerikansk utenrikspolitikk å etablere sin økonomiske dominans i de sentralasiatiske republikkene: Turkmenistan, Uzbekistan, Tajikistan, Kirgiztan og Kazakstan.

USA har et sterkt behov for å få tatt Osama Bin Laden, men det er for å reetablere sitt ideologiske hegemoni. Men først og fremst legitimerer jakten å fortsette med å løse målsettinga med den underliggende dagsorden. Begrunnelsen med at de militæroperasjonene som finner sted har som formål å ta Osama Bin Laden, har som hovedfunksjon å legitimere sitt militære nærvær for andre formål.

Å uttrykke sitt egentlige politiske mål ville vanskeliggjøre punkt 3 i Clausewitz sin tese nevnt over og svekke oppslutningen over tid for å fortsette bombeoperasjonene og andre militære tiltak. Skulle USA lykkes i å ta Bin Laden snart, vil de skifte begrunnelse for å bli i området til at de vil utrydde terrornettverk. Slik vil målsettinga med den underliggende dagsorden forsøkes holdes skjult.

Skjult dagsorden

USAs mest sårbare punkt for å rettferdiggjøre bombeterroren er begrunnelsen. Mange som synes bombinga er tragisk, er usikker på om det finnes andre midler. De midlene som brukes nå, er i hovedsak i overensstemmelse med USAs skjulte dagsorden. I forhold til å nå målsettingene på denne dagsordenen blir ikke jakten på Osama Bin Laden bare et mål, men også et påskudd for å styrke sin politiske, økonomiske og militære dominans i hele regionen.

Ved å studere hvilke militære tiltak USA iverksetter uavhengig av begrunnelsen, kan vi se hvilke egentlige mål de har for sin militære kampanje.

Ødeleggelsene av vesentlig militær og sivil infrastruktur knytta til to hovedkommunikasjonsårer fra Pakistan til Uzbekistan og Turkmenistan er gjort for over tid å etablere disse som transportårer mellom Det indiske hav og disse republikkene.

Pål Steigan dokumenterer i en artikkel i Klassekampen (6. oktober i år, se: www.artemisia.no) hvordan oppgaven med å etablere et belte av «vestorienterte stater» i Kaukasus og Sentral-Asia er av strategisk betydning for USA. Målsettingene er nedfelt i lovs form, The Silk Road Strategy Act.

I disse områdene befinner klodens største uutnyttede olje- og gassreserver seg. Disse er muligens bare overgått av de saudi-arabiske reservene. I tillegg finner man i de seks tidligere sovjetrepublikkene nord for Afghanistan mer enn ti tusen kartlagte metall- og mineralforekomster. I hovedsak er disse forekomstene ikke i produksjon. Og, noen av dem er blant verdens største ifølge blant annet Mining Magazine (april 1999).

USA, EU og Japan har utviklet seg til i økende grad å bli politiske og økonomiske rivaler gjennom hele 90-tallet. Målet er å få størst innflytelse i disse områdene. EUs strategi har basert seg på å bruke Tyrkia som brohode østover, jfr. debatten om tyrkisk medlemskap i EU. Samtidig brøyt EU den USA-pålagte boikotten av Iran og var i ferd med å etablere nære handelsforbindelser og planla bygging av olje- og gassledninger fra Det kaspiske hav over iransk territorium.

Med den internasjonale legitimiteten USA har fått på kort sikt for sin ekspansjon inn i disse områdene etter terroranslaget i USA 11. september, er USA i ferd med å gjenta Kupper’ns «tese» i forhold til EU og Japan: «To indre og vekk me’n.» USA er i ferd med å plassere seg midt i smørøyet i forhold til sine strategiske interesser, økonomisk og geopolitisk.

Det siste punktet dreier seg ikke minst om å få et best mulig utgangspunkt i den videre ekspansjonen inn mot råstofftilgangene og markedene i det sørlige og østlige Russland.

Terrorstat nr 1

USA er verdens terrorstat nummer en. Bare de siste 10 årene er rekken av overgrep mot folk av en størrelse slik at USA og dets politiske ledere burde vært dømt for krigsforbrytelser og overgrep på kanten av folkemord. Det kan som et eksempel nevnes de fortsatte sanksjonene mot Irak som fortsetter å drepe et hundretalls barn daglig gjennom forringa matproduksjon og mangel på reint vann og medisiner. Lista over overgrep siden 2. verdenskrig kan fylle et nummer av Røde Fane aleine. Det stigende antallet sivile drepte i Afghanistan vil ved langvarig militært nærvær fra USA kunne overstige antallet drepte ved terroranslaget 11. september.

Uansett må det krystallklart slås fast at USAs tidligere, nåværende og framtidige forbrytelser ikke på noe punkt må føre til sympati eller forsvar for terroranslaget 11. september som tok livet av rundt 6.000 uskyldige mennesker.

En virkelig anti-imperialisme må beinhardt forsvare humanismen i betydningen at drap på sivile uansett overordna målsetting ikke kan forsvares. Vi tar avstand fra terroranslaget mot USA som vi tar avstand fra blitz-bombinga av London i 1940, atombombene over Hiroshima og Nagasaki i 1945, den allierte bombinga av Dresden og Hamburg i 1945, massedrap på flyktende irakere i 1991 osv. En prinsippfast linje på dette punktet må vendes mot de imperialistiske statene og deres overgrep. Det er kun imperialismen som er tjent med at menneskeliv blir vurdert som egg det er nødvendig å knuse for å lage omelett.

Terror gir legitimitet

I den grad noen på venstresida skulle ha hatt et snev av sympati med bombeaksjonen, burde resultatet av terroren 11. september ha fjerna den minste sympati. Ingen enkelthendelse har siden 2. verdenskrig gitt større legitimitet for verdens imperialistiske supermakt til å gjøre nesten akkurat som de vil. På et øyeblikk har USA reetablert den nye verdensorden de etablerte gjennom Golfkrigen i 1991.

Med blankofullmakt fra de største og minste land i EU har de redusert den politiske eliten i Europa til etterplaprere av USAs utenrikspolitikk. De har fått en regional innflytelse så langt i Sørøst-Asia som de bare kunne drømme om for to måneder siden. I realiteten har USA fått militære baseområder stilt til rådighet både nord og sør for Afghanistan. I tillegg har terroranslaget gitt de reaksjonære kreftene i hele den kapitalistiske verden et påskudd til å iverksette en rekke systemer for personkontroll og forsterka politisk overvåking retta mot all politisk opposisjon.

av Anthony Arnove

Det er nå 10 år siden FN vedtok omfattende sanksjoner mot Irak. Sanksjonene ble vedtatt den 6.august 1990, på dagen 45 år etter USA slapp en atombombe over Hiroshima. Bomben drepte anslagsvis ett hundre tusen mennesker og etterlot seg radioaktiv forurensning som fremdeles påvirker befolkningen i området. Kort tid etter fulgte angrepet på Nagasaki. Sammentreffet i datoer er avslørende. På tross av den amerikanske regjeringens retoriske kamp for å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen står USA i en særklasse når det gjelder bruk og produksjon av slike våpen. Bruken av atombomber mot Japan var avskyelig, men i de siste ti årene har det dødd mellom fem og ti ganger så mange mennesker i Irak som en følge av krigshandlinger og sanksjoner. Denne krigen føres under FN-flagget og ledes av USA og Storbritannia.

FN vedtok sanksjoner mot Irak fire dager etter invasjonen i Kuwait og opprettholdt dem etter den brutale Gulfargen i 1991. Krigen krevde ti tusener av irakiske liv, fordrev Irak fra Kuwait og førte landet tilbake til et «førindustrielt samfunn», som en FN-ledet delegasjon observerte rett etter krigen (1). Det ble hevdet at sanksjonen ble forlenget for å uskadeliggjøre Iraks masseødeleggelsesvåpen. Lite ble sagt om at de land – USA og andre medlemmer av Sikkerhetsrådet – som uttrykte slik bekymring for Iraks masseødeleggelsesvåpen, er de samme landene som er ansvarlige for en overveldende del av våpensalget i regionen og på i verden. Enda mindre ble sagt om en del andre ubeleilige fakta: I årene forut for invasjonen av Kuwait hadde Iraks ødeleggende og undertrykkende kapasitet blitt utviklet med støtte og oppmuntring fra venner i Washington, London og andre vestlige hovedsteder. Israel hadde på dette tidspunktet et atomvåpenarsenal på omtrent to hundre stridshoder, og okkuperte fremdeles Sør-Libanon og territorier de røvet til seg i 1948 og 1967 i strid med en rekke FN-resolusjoner.

Ti år senere, til tross for bevis fra tidligere sjefer for FNs våpeninspektører og andre internasjonale institusjoner for at Irak er «kvalitativt avvæpnet» blir sanksjonene opprettholdt. Sanksjonene vil bli fastholdt «til tidenes ende eller så lenge han (Saddam Hussein) sitter ved makten», forklarte president Bill Clinton. Mens USA nå ønsker et regimebytte i Irak, holdt de bevisst Saddam Hussein ved makten i sluttfasen av Gulf Krigen. Eller for å sitere New York Times-korrespondenten, Thomas Friedman: USA foretrakk en «irakisk junta som styrer med jernhånd» fremfor et folkelig opprør (2).

Den amerikanske regjeringen ønsker egentlig at en fra de militæres rekker tar makten og styrer landet, på samme måte som Saddam Hussein gjorde da han var USAs allierte i krigen mot Iran i årene 1980-1988 og frem til invasjonen av Kuwait. Men, USA vil også at det skal være en person uten regionale makt ambisjoner som kan komme i konflikt med den viktigste regelen for amerikansk politikk i Midt-Østen: USA er sjef! Loven, med det latterlige navnet Iraqi Liberation Act (Loven om Iraks frigjøring), har satt av nittisyv millioner dollar til den såkalte irakiske opposisjonen. Det er en dypt splittet gruppe med base i London, som helt mangler sosial base i Irak. Blant grupperingene som mottar penger og støtte fra USA er en som håper å gjenopprette monarkiet i Irak (3).

I mellomtiden dør ufattelige mange vanlige irakere som en bevisst og forutsigelig følge av en politikk som har som formål å strupe den irakiske økonomien. De som betaler prisen, er de fattige – arbeiderklassen og spesielt barna – og ikke de som hevdes å være målet for sanksjonene, nemlig president Hussein og hans innerste krets i det styrende Baath-partiet. Tvert i mot har sanksjonene på mange måter styrket regjeringen, men splitter og svekker befolkningen. En liten gruppe har blitt utrolig rike på svartebørshandelen generert av embargoen. I sentrum av Bagdad kan man se splitter nye Mercedes-sedaner og firehjulsdrevne terrengbiler blant de skrøpelige dødsfellene vanlige irakere kjører. Sammen navigerer de gjennom 4-felts kryss uten fungerende lys. Selv om embargoen har hindret Irak i å importere varer som er helt nødvendige for å opprettholde vann- og sanitærsystemet – blant annet klorin – smugler den lille eliten i Bagdad inn klorin til sine private svømmebasseng. Det har vært en sterk vekst i byggingen av private svømmebasseng under embargoen (4).

Etter å ha foretatt omfattende landsdekkende undersøkelser oppdaget Unicef at dødligheten for barn under fem år var fordoblet i sentrale og sørlige deler av Irak, og at dette hovedsakelig skyldes Golf-krigen, dens ettervirkninger og sanksjonene. I et land med tjueto millioner mennesker tilsvarer det opp mot fem hundre tusen «ekstra» dødsfall over en ti år periode. Den viktigste dødsårsaken blant barn under fem år i Irak er dehydrering som følge av diaré. Det amerikanske utenriksdepartementet hevder at disse dødsfallene er Saddams feil. De viser til forbedringen i dødligheten for barn under fem år i de autonome, kurdisk kontrollerte delene i det nordlige Irak.

Dette argumentet tåler ikke nærmere etterprøving. Den nordligste delen av landet har et langt rikere jordbruk enn den sørlige og sentrale delen, den mottar større humanitære bidrag per hode – inkludert kontant bidrag som er forbudt i resten av landet og kan dra nytte av illegal handel over den tyrkiske grensen. Sist men ikke minst ble dette området påført langt færre skader på infrastrukturen og utsatt for mindre forurensning som en følge av Golf-krigen enn de sørlige delene av landet hvor det amerikanske militæret avfyrte mer en million runder ammunisjon med utarmet uran (5).

Irakere står nå ovenfor utbredt feilernæring og andre sykdommer som er typiske i den fattige tredje verden, slik som malaria, kolera og tuberkulose. Selv om Iraks regjering var undertrykkende og udemokratisk, hadde Irak på slutten av 1980-tallet en avansert medisinsk, utdannings- og sosial infrastruktur. Den har blitt ødelagt. FNs sanksjonskomite, som må godkjenne alle kjøp den irakiske regjeringen ønsker å gjøre med sine oljeinntekter, avslår rutinemessig godkjennelse av kontrakter for å bygge opp igjen denne infrastrukturen med begrunnelse i sitt «dobbeltbruk» kriterium: Irak kan ikke importere sivile varer som kan ha en potensiell militær anvendelse. Blant de varene som har blitt holdt ute gjennom denne mekanismen, hovedsakelig fordi den amerikanske representanten legger ned veto, er ambulanser, klorprodukter og til og med blyanter. Pr. dags dato er varer for rundt 1,8 milliarder dollar som Irak har bedt om er holdt tilbake takket være disse restriksjonene. I noen tilfeller fører dette også til at varer som har blitt importert, for eksempel reservedeler, blir verdiløse.

Den undersøkende journalisten, John Pilger, som holder til i London, konfronterte nylig Peter van Walsum, lederen for FNs sanksjonskomite, med hvordan komiteen fatter beslutninger.

Pilger: Hvor mye makt utøver USA over din komite?
Van Walsum: Vi handler etter konsensus.
Pilger: Og hvis USA er i mot?
Van Walsum: Da handler vi ikke. (6)

I 1990 var en irakisk dinar verdt omtrent tre dollar. I dag, hos Bagdads vekselmeklere, er kursen for en dollar 2.200 dinarer. Som et resultat har spare- og inntjeningsevnen til nesten hver eneste iraker blitt ødelagt. Barn forlater skolen tidlig – hvis de overhodet begynner – for å hjelpe familiene sine med å overleve på. I en syvende klasse utenfor Bagdad som jeg besøkte sammen med en delegasjon fra Fellowship of Reconcilliation and Voices in the Wilderness i mars 2000, stod læreren foran en full klasse uten tilgang til et eneste ark, blyanter, lærebøker eller kladdebøker. Da hun spurte elevene på arabisk om å rekke opp en hånd hvis de måtte jobbe etter skolen, rekte hver eneste elev opp hånda. En del av barna pusser sko eller selger parafin, andre selger kroppene sine. Senere, i gangen, forklarte læreren at hun også måtte jobbe etter skolen fordi hun ikke lenger kunne leve av sin lærerlønn som tilsvarer omtrent tre dollar i måneden. Hun ikke hadde råd til medisinsk behandling som hun trengte.

Blod for olje

For å forstå hva som skjer i Irak, må man starte med et enkelt faktum som sjelden blir trukket frem i media: Nest etter Saudi-Arabia har Irak verdens største bekreftede oljereserve. Noe sånt som 11 prosent av verdens olje ligger under Irak og fordi den er så nær overflaten, er den blant verdens billigste å utvinne. Den irakske oljen er derfor mer lønnsom enn olje fra Mexicogolfen eller Nordsjøen.

Noen har prøvd å forklare amerikansk irakpolitikk ved å vise til bensinprisen på amerikanske bensinstasjoner, men bildet er mer komplisert. USAs ledende oljeleverandør er faktisk Canada, og de overtok for kort tid siden denne plassen fra Venezuela. USAs interesse for Midt-Østens olje stikker dypere. Amerikanske byråkrater har lenge forstått at i tillegg til å være svært lønnsom, er oljereservene i Midt-Østen av enestående geostrategisk betydning. Så tidlig som i 1945 bemerket det amerikanske utenriksdepartementet at olje «historisk har spilt en større rolle for USAs utenriksforbindelser enn noen annen handelsvare» (7). Regjeringen innså særskilt at kontroll over regionens olje ville gi USA en strategisk fordel ovenfor konkurrerende kapitalistiske stater, spesielt Japan og Tyskland.

I 1930- og 1940-årene ble Irak dominert av britiske interesser. Men da det ble oppdaget store olje reserver i Irak i begynnelse av 50-årene, ville USA dytte Storbritannia til siden. «Forholdene endret seg dramatisk» i Irak i 1950-årene, forklarer historikeren Samira Haj. «Produksjonsnivået økte, konsesjonsinntektene steg kraftig og olje ble den ledende sektoren i den (irakiske) økonomien.» Som sosialisten Tony Cliff bemerket:

«Når vi snakker om imperialisme i Midt-Østen, er det første man tenker på olje. (…) Hvis vi snakket om olje i Midt-Østen før andre verdenskrig, ville vi hovedsakelig snakket om britisk oljeimperialisme. Storbritannia kontrollerte da 100 prosent av Irans olje og 47,5 prosent av Iraks olje, USAs andel var bare 23,75 prosent i Irak (det samme som Frankrike). Etter det har situasjonen forandret seg radikalt: I 1959 steg USAs andel til 50 prosent av all olje i Midt-Østen, mens Storbritannias andel sank til 18 prosent. (Frankrike hadde 5 prosent, Nederland 3 prosent, andre – inkludert de lokale arabiske regjeringene 24 prosent.) Nå er oljeimperialisme egentlig USA-imperialisme.» (8)

USA gikk ut av den andre verdenskrigen som en enestående økonomisk og militær makt. De søkte umiddelbart å kapitalisere de fordelene de hadde oppnådd. USA ønsket å utvikle «et mønster av relasjoner som vil tillate oss å opprettholde denne situasjonen av ulikhet uten faktisk å svekke vår nasjonal sikkerhet» (som George Kennan, strateg i utenriksdepartementet, skrev i et internt planleggingsdokument i 1948) ved å etablere nære relasjoner med klientregimer i regionen. USA kom særlig til å støtte seg på Israel og Iran under Sjahen (9). Men i 1979 ble dette regionale «mønstret av relasjoner» brutt opp. Da den USA-støttede Sjahen ble forvist fra Iran etter revolusjonen, vendte USA seg mot Irak og Saddam Hussein – som hadde steget opp gjennom Baath-partiets maktstruktur til å bli president i 1979 – for å holde Iran i sjakk. Under den blodige krigen med Iran fra 1980-1988 gav USA Irak våpen og støtte, samtidig som de underhånden spilte de to landene opp mot hverandre.

I dag skriver media side opp og side ned om hvordan Hussain «gasset sitt eget folk». Men da tusener av kurdere ble gasset i Halabja-massakren i mars 1988, økte USA sine jordbrukskreditter til regimet og sende en delegasjon av politikere fra Washington, deriblant senator Robert Dole, for å fremme bedre relasjonene mellom de to landene og for å gi Hussein råd om hvordan han skulle takle amerikanske medier.

Regional imperialisme

Hussein ville selvfølgelig raskt gå fra å være en diktator, hvis våpen og undertrykking ble sett på med velvilje (fordi de var stemplet med Made in the USA), til å bli regjeringens verste fiende, og tema for endeløse diskusjoner om ondskapen USA møter på verdensarenaen. Som historikeren Howard Zinn kommenterer: «Det er som om USA aldri har støtt på en diktator tidligere,» sett bort fra Sjahen i Iran, Suharto i Indonesia, Mobutu Sese Seko i Zaire (nå Kongo) og Hussain i Irak (10).

1979 var viktig på en annen måte også. Maktbalansen i Midt-Østen ble forskjøvet. Da Anwar Sadat i september 1978 signerte Camp David-avtalen med Israel, som ledet frem mot en fredsavtale mellom Israel og Egypt i mars 1979, var spørsmålet om hvem i den arabiske verden som – for å sitere Naseer Aruri – «skulle bli den ledende kraften i motstanden mot Israel» (11). Hussein håpet at Irak kunne fylle tomrommet, en ambisjon som skulle føre ham på kollisjonskurs med USA.

Irak representerer et tydelig eksempel på det Alex Callinicos har beskrevet som fremveksten av regional imperialisme i den tredje verden:

«Nøkkelfaktoren i utviklingen av en mer pluralistisk og ustabil verden har vært fremveksten av de regionale imperialismene i løpet av de siste tjue årene – dvs. tredje-verdenland med aspirasjoner om den type politisk og militært herredømme på et regionalt plan som bare supermakter har kunnet glede seg over globalt. Midt-Østen – den mest ustabile regionen etter 1945 (…) er uheldigvis også det området med flest land som konkurrerer om å oppnå en slik posisjon – Israel, Iran, Irak, Egypt, Syria og Tyrkia.» (12)

Hussein gikk for langt da han i august 1990 invaderte Kuwait. USA hadde bygget opp det irakske regimet mot Iran av strategiske årsaker, men de var ikke villige til å la Hussein oppnå sine regionale ambisjoner uhindret. Spesielt ikke hvis det truet USAs kontroll over olja. Golf-krigen sikret i seg selv USAs interesser. Iraks infrastruktur ble brutalt ødelagt og også steder av kulturell og historisk betydning, ble utsatt for angrep. Handelsembargoen har hindret Irak å gjenoppbygge landet og ført til at befolkningen utsettes for store lidelser fordi USA er fast bestemt på å opprettholde «politisk og militær kontroll».

Den skjulte krigen

Sanksjonene har blitt presentert som et alternativ til militær intervensjon, men har faktisk ført til større skade enn Golf-krigen. Dessuten har boikotten stadig blitt supplert med en rekke militære angrep på Irak. En av Clintons første beslutninger som president, etter å ha returnerte haitiske flyktninger som søkte asyl, var å sende raketter mot sentrum i Bagdad. En rekke irakere ble drept, blant annet artisten Leila al-Attar. Etter den brutale Operasjon Desert Fox-bombingen i desember 1998, har amerikanske og britiske jagerfly bombet Irak nesten daglig.

«Sivile dødsfall og skader er en regulær del av de lite omtalte amerikanske og britiske luftoperasjonene over Irak,» vedgikk Washington Post i en av de få artiklene som omtaler angrepene i de såkalte flyforbudssonene over Irak. De to landene hevder bombetoktene er «håndhevelse» av en FN-resolusjon, men resolusjonen er ikke-eksisterende, sonene mangler juridisk basis. Operasjonene – som har kostet mange milliarder dollar – har for lengst passert omfanget av fjorårets Nato-operasjon på Balkan, men har bevisst blitt holdt unna det offentlige søkelys av den amerikanske og britiske regjeringen. I følge Pentagon har amerikanske og britiske kampfly gjennomført i overkant av 280.000 tokt over «flyforbudssonene» siden de ble opprettet. Etter at angrepene ble kraftig trappet opp i desember 1998, har Storbritannia sluppet anslagsvis syttiåtte tonn sprengstoff bare over det sørlige Irak. Til sammenligning ble det i de foregående seks årene bare sluppet 2,5 tonn (13).

I Basra, den viktigste byen i det sørlige Irak, traff jeg Iqbal Fartous som nå kaller seg UM Hydir («mor av Hydir»), etter sønnen hun mistet i et slik bombeangrep i januar 1999. Hydir ble drept sammen med flere andre naboer i en trang bygate. Hennes andre sønn, Mustafa, som nå er seks år, overlevde. Um Hadyr trakk opp skjorta og tok ned buksa for å vise oss de mange glasskårene og splintene som var tydelige under hudoverflaten. FN-medarbeidere, inkludert Hans von Sponeck, som nylig sa opp sin stilling som FNs humanitære koordinator i Irak som en protest mot sanksjonene, har dokumentert at bombene rutinemessig treffer sivile, viktig infrastruktur og buskap.

USA hevder at flyforbudssonene ble etablert for å beskytte kurderne i det nordlige Irak og shiamuslimene i sør. Likevel har de ikke bidratt til dette i det hele tatt. Det hyklerske i USAs politikk ble nok en gang avslørt i april. Da satte Tyrkia i gang et stort militær angrep i Nord-Irak for å gjennomføre en kampanje for etnisk rensing, som skulle utrydde de samme kurderne som de vestlige styrkene hevdet å beskytte.

Tyrkia er en viktig alliert for USA og Nato og «spiller en kritisk rolle når det gjelder å beskytte amerikanske interesser i regionen,» ifølge New York Times. Landet stiller også baser til disposisjon for USAs militære operasjoner i regionen, inkludert angrepene i flyforbudssonene. «I det som har blitt en årlig begivenhet som markerer at våren har kommet,» rapporterte avisa Guardian i Storbritannia, «har tusener av tyrkiske tropper de siste dagene krysset grensen inn i det nordlige Irak for å jakte på medlemmer av det opposisjonelle Kurdiske arbeiderpartiet (…) Omtrent alle andre steder i verden, ville tusener av tungt bevæpnede styrker som krysser en internasjonal grense, være en stor nyhet, men denne siste tyrkiske innmarsjen i Irak vil knapt bli registrert i vesten.» (14)

Å snu tidevannet

Selv om forkjemperne for sanksjoner har prøvd, meget hardt, å skjule bevisene – de humanitære følgene – av krigen mot Irak, befinner de seg nå stadig mer på defensiven takket være presset fra en voksende aktivistbevegelse. «(Clinton-)administrasjonens Irak-politikk møter økende diplomatisk motstand og internasjonal bekymring for at de økonomiske sanksjonene vedtatt av FN, straffer det irakiske folket og ikke Husseins regjering,» skrev New York Times i juli. FNs sikkerhetskomite blir også «møtt med økende kritikk av handelsembargoer som ikke synes å avskrekke diktatorer, men ofte skader sivile,» og «har fått en tøff jobb med å imøtegå kritiske røster av sanksjonene mot Irak, hvor 80% av befolkningen har blitt rammet i følge nye beregninger fra Røde kors og Røde halvmåne.» Sent i mars innrømmet FNs generalsekretær, Kofi Annan: «Vi står i fare for å tape diskusjonen eller propagandakrigen – hvis vi ikke har tapt den allerede – om hvem som er ansvarlig for situasjonen, president Saddam Hussein eller FN. Vi blir beskyldt for å påføre en hel befolkning lidelse,» la han til (15).

Da Hans von Sponeck sa opp sin stilling denne våren, ble han den andre høyt plasserte FN-tjenestemannen som har forlatt sin stilling. Han fulgte det moralske eksemplet til Dennis Halliday, den tidligere humanitære koordinatoren som trakk seg høsten 1998, og som siden bruker sitt liv til å få slutt på det han beskriver som «folkemordet» i Irak. Rett etter von Sponecks gikk av, sa også Jutta Burghardt, direktøren for FNs matvareprogram i Irak, opp sin stilling. «Jeg støtter fullt ut det von Sponeck sa», uttalte Burghardt, «det er en sann humanitær tragedie som skjer her, og jeg tror at alle mennesker som ser på fakta og konsekvensene av sanksjonene for lokalbefolkningen, ikke vil fornekte at han har rett.» Tun Myat som overtok etter von Sponeck, rapporterte i oktober at «selv om (Iraks mat-)distribusjon regnes for å være blant verdens beste, så har den vanlige irakers situasjon ikke blitt bedre fordi kronisk fattigdom hindrer en bedring av livsvilkårene» (16).

Media har i større grad begynt å dekke krigen på en måte vi ikke har sett tidligere i den tiårsperioden krigen har vart. Bladet The Economist skrev nylig:

«Sanksjonene møter irakerne hvert minutt, hver dag. I Basra, Iraks nest største by, slår strømmen seg av og på og er ikke til å stole på de timene på dagene da den er tilgjengelig. Røyk fra dårlige aggregater og kjøretøy henger over byen som en tykk sky. Vannet i krana gir diare, men få har råd til vann på flaske. Fordi kloakken har brutt sammen, er det dammer med illeluktende møkk over hele byen. Dette avløpet kombinert med forurensning lengre opp i elven har drept mesteparten av fisken i elven Shatt al-Arab, og gjort resten uspiselig. Regjeringen kan ikke lenger sprøyte mot sandlopper eller mygg, så mengden insekter har økt kraftig, og det samme har sykdommene de bærer med seg.

Mesteparten av det en gang så velutviklede apparatet av offentlige tjenester, har forsvunnet. Arkeologene har begynt å begrave ruinene som de med stor møye har gravd frem, fordi de mangler de riktige kjemikaliene for å kunne bevare funnene. Det offentlige vannings- og dreneringsnettverket har falt sammen. Det har ført til at mye av Iraks beste jordbruksområder enten er for tørre eller for salte til å dyrke. Sau og kyr er ikke lenger beskyttet av et offentlig vaksinasjonsprogram og har blitt rammet av pester og sykdommer i hundre- og tusentall. Mange lærere i de offentlige skolene gidder ikke møte på jobb lenger. De som gjør det, må undervise slappe og feilernærte barn uten bøker, pulter eller tavler.» (17)

I fjor gjennomførte aktivister i USA, med stor suksess, aksjoner i forbindelse med at Madeleine Albright – en verbal forkjemper for sanksjonene – holdt eksamenstaler ved University of California, Berkeley, George Washington University og Northeastern University. Under eksamenshøytideligheten ved Berkeley gav Fadia Rafeedie – som ble tildelt høyeste utmerkelse for en senior – en sterk tale som fordømte krigen mot Iraks folk. Albright ble spart for å måtte høre Rafeedies ord fordi universitetet omgjorde programmet slik at Albright fikk tale først. Mens demonstranter inne i salen holdt opp bannere som beskrev Albright som en krigsforbryter, ble hun raskt eskortert ut av sikkerhetsvakter og forbi en stor demonstrasjon utenfor auditoriet – femtini demonstranter ble fjernet fra hallen.

Slik aktivisme var avgjørende for å få slutt på krigen i Vietnam, og ble også viktig i de bredere kampene i dette landet for kvinners rettigheter, homofil frigjøring, borgerrettigheter og sosialisme. I en tid da et økende antall mennesker har blitt radikalisert og stiller spørsmål ved hvilken pris vanlige mennesker, her til lands og i utlandet, må betale for USAs imperialisme og kontroll over institusjoner som De forente nasjoner, Verdens handelsorganisasjon, Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet, er mulighetene for å revitalisere den antiimperialistiske venstresiden bedre enn noen gang. Det er ikke en overdrivelse å si at millioner av liv avhenger av at det blir bygget en antiimperialistisk bevegelse der det første skrittet må være oppgaven med få opphevet sanksjonene mot Irak.

Noter

1. Martti Ahtisaarik: The impact of War on Iraq: Report to the Secretary-General on Humanitarian Needs in Iraq in the Immediate Post-Crisis Enviroment, 20. mars 1991, Westfield, New Jersey: Open Magazine Pamphlet Series 7, 1991. [Tilbake]
2. Barbara Crosette: «For Iraq, a Dog House with Many Rooms», New York Times 23. november 1997, side 4: 4, og «US Monitor Now Argues Iraqis Have Little to Conceal», New York Times 3. juli 2000, side A7. Thomas L. Friedman, «A Rising Sense that Iraq’s Hussein must Go», New York Times 7. juli 1991, side 4:1. Tim Russert intervju med Madeleine Albright, NBC, Meet the Press 2. januar 2000. [Tilbake]
3. Se Ken Silverstein: «Crazy About Hussein», The Nation 268:17 (10. mai 1999), side 19-23. [Tilbake]
4. Se Sandro Contenta: «The Rich get Richer, the Poor», Toronto Star 25. juni 2000. [Tilbake]
5. Unicef and Government of Iraq, Ministery og Health, Child and Maternal Mortality Survey 1999: Prelimenary Report, Bagdad: Unicef 1999, og relaterte dokumenter tilgjengelig på internett http://www.unicef.org. Se Peter L Pellett: «Sanctions, Food, Nutriotion, and Health in Iraq», i Anthony Arnove (red): Iraq Under Siege: The Deadly Impact og Sanctions and War, Cambridge: South End Press 2000; London: Pluto Press 2000, side 161-163. [Tilbake]
6. John Pilger: «Collateral Damage», i Arnove: Iraq Under Siege, side 63. [Tilbake]
7. Gabriel Kolko: The Politics of War: The World and United States Foreign Policy, 1943-1945, New York: Vintage 1968, side 294. [Tilbake]
8. Samira Haj: The Making of Iraq, 1900-1963: Capital, Power and Ideology, New York: SUNNY Press 1997, side 71. Tony Cliff: «The Struggle in the Middle East», i Tariq Ali (red): The New Revolutionaries: A Handbook of the International Radical Left, New York: Wiliam Morrow 1969, side 219-220. [Tilbake]
9. State Deparment Policy Planning Study 23. februar 1948, sitert i Noam Chomsky: On Power and Ideology: The Managua Lectures, Boston: South End Press 1987, side 15-16. [Tilbake]
10. Howard Zinn: «Iraq Under Siege», 10. april 2000, New York.Utskrift tilgjengelig fra Alternative Radio (http://www.alternativeradio.org). [Tilbake]
11. Naseer Aruri: «America’s War Against Iraq: 1990-1999», i Arnove: Iraq under Siege, side 25. Se også Ivor Lucas: «Twenty Years of Saddam Hussein 1979-1999», i Campaign Against Sanctions on Iraq (CASI, Sanctions on Iraq: Background, Concequenses, Strategies), Cambridge: CASI 2000, side 15. [Tilbake]
12. Alex Callinicos: «Marxism and Imperialism Today», i Alec Collinicos m.fl.: Marxism and the New Imperialism, Chicago og London: Bookmarks 1994, side 45. [Tilbake]
13. Edward Cody: «Under Iraqi Skies, a Canvas og Death,» Washington Post 16. juni 2000, side A1. David Usborne: «The West’s Forgotten Conflict,» Guardian 23. juni 2000. Richard Norton-Taylor: «Step-up in Bombing of Iraq Questioned,» Guardian 8. juni 2000. [Tilbake]
14. Chris Morris: «Turks Pursue Kurds Inside Northern Iraq», Guardian 3. april 2000, side 13. [Tilbake]
15. Steven Lee Myers: «Flight Tests Show Iraq Has Resumed a Missile Program», New York Times 1. juli 2000, side A1. Barbara Crossette: «UN Council to Review its Policy on Sanctions», New York Times 18. april 2000, side A10. «Annan Exhorts UN Council on ‘Oil for Food’ for Iraqis», New York Times 25. mars 2000, side A3. [Tilbake]
16. Agence France-Presse: «UN Food Aid Chief Joins Protest Against UN Resolution on Iraq», 16. februar 2000. Christoffer Wren: «Iraq Poverty Said to Undermine Food Programe», New York Times 20. oktober 2000, side A16. [Tilbake]
17. «When Sanctions Don´t Work», The Economist 354/865 (8.-14. april 2000), side 23-24. [Tilbake]

av Arnljot Ask

Morosultanatene på Mindanao og i Suluøyriket holdt god stand mot spanjolenes utallige erobringsforsøk i den 333 år lange såkalte «morokrigen» (regnet fra 1565, da spanjolene fikk fotfeste på Visayas gjennom toktet til sjøfareren Villalobos, som skulle hevne det sørgelige endeliktet til den mer berømte Magellan 44 år tidligere).

Mens Spania fikk overtaket i Visayas og Luzon etter at de slo den siste muslimske herskeren i Manila, Sulaiman, i «slaget ved Bangkusay» i 1571, slo moroene på Sulu tilbake de første spanske forsøkene på å skaffe seg landbaser der i 1578. På tampen av dette hundreåret raidet moroene spanske garnisoner som hadde bitt seg fast på nordsiden av Mindanao og fulgte også opp med angrep mot dem i Visayas. Dette var ment som «angrep er det beste forsvar», for å ta fra dem lysten til å prøve seg på nytt i «Moroland», men enkelte historikere karakteriserer dette som «sjørøvertokter».

Uansett, så ble de neste 150 årene, fram til siste halvdel av 1700-tallet, preget av at spanjolene «møtte veggen». Sultanatet i Maguindanao hadde sin glansperiode utover 1600-tallet og slo tilbake flere spanske ekspedisjonskorps som prøvde å bite seg fast på Mindanao. I 1638 ble en stor spansk styrke slått da de prøvde å innta Sulu, og spanjolene måtte undertegne en avtale som sikret fred i flere årtier.

I 1751 tok spanjolene i bruk et system med privatisering av krigen mot moroene. Under det spanske kongelige dekret kjent som «kaper-systemet», hyret kronen private til å utruste ekspedisjoner mot moroene. Som et mottrekk gjenopptok moroene sine raid mot spanske garnisoner på Luzon og i Visayas. Men utover på 1800-tallet begynte den spanske overlegenheten i våpenteknologi å gjøre seg gjeldende. Samtidig som mororegimene ble hjemsøkt av indre splid og rivaliseringer.

Når den organiserte motstandskampen ble svekket, oppsto en individualisert form for motstand mot spanjolene som moroene kalte Sabillah, en form for «hellig krig». For sakens skyld ofret den enkelte seg, overbevist om at dersom de døde ville de bli shahid eller «martyr» med paradiset som lønn. Enkelte historikere refererer til dette som «juramentado» eller sjølmordsangrep fra moroenes side. I denne perioden, de siste tiårene før de ble jaget ut av amerikanerne, beit spanjolene seg fast i garnisoner i flere av de viktige tettstedene, sjøl om de ikke klarte å nedkjempe hele moroenes motstandkamp. Da de amerikanske invasjonstroppene kom i 1898, utnyttet moroene situasjonen til et siste stikk mot spanjolene og angrep de spanske garnisonene i Cotabato, Zamboanga, Sulu og Lanao.

Yankee-okkupasjon

Amerikanerne kan ha lært av den mislykka koloniseringspolitikken til spanjolene, eller de tenkte først og fremst på å skaffe seg rom til å befeste sin makt i de nordlige områdene av Filippinene, da de inngikk den såkalte Kiram-Bates-avtalen med moroene i 1898 (se forrige artikkel). Avtalen gjorde det mulig for amerikanerne å bygge opp sine militære baser i Moroland uten særlig opposisjon fra moroene, samtidig som de kunne konsentrere seg om å slå ned den filippinske motstanden på Luzon og i Visayas.

Men USA hadde ikke til hensikt å la moroene få styre seg sjøl med bare en formell amerikansk overhøyhet. Som en moderne imperialistmakt, ikke en falmende kolonisator med bakgrunn i føydalismen, var hensikten å utnytte de rike ressursene i Moroland for fullt i kapitalistisk øyemed.

Så snart oppstanden nord på Filippinene var slått ned, erklærte Theodor Roosevelt i 1904 Kiram-Bates-avtalen for null og ingenting. Politikken med ikke-innblanding ble erstattet av direkte styre – en klar krigserklæring mot moroene. Amerikanske lover og rettsregler ble innført som ellers i det filippinske øyriket, og skolesystemet og andre sider ved den offentlige virksomheten ble også amerikanisert. Samtidig starta politikken med å flytte folk fra det overbefolka nord ned til Mindanao. Alt dette innenfor en strategi med å samle hele øyriket til en enhet som skulle fungere som en oversjøisk provins av USA.

Til tross for den overlegne amerikanske militærmakta, som hadde brukt de første roligere åra til å etablere seg i Moroland, tok det flere tiår før USA klarte å slå ned den militære motstanden som denne politikken provoserte fram. Mange blodige slag mellom amerikanske soldater og moroene fant sted. Noen resulterte også i reine massakrer fra amerikanernes side, som i «massakren i Bud Dajo» i 1906 hvor over 600 moroer, også kvinner og barn, ble drept etter et to dagers slag mellom soldater og morogerilja i fjellene på Jolo. Denne massakren førte også til protester i USA mot den rå krigføringen. Sju år seinere ble rundt 500 moroer drept eller såret i et fem dagers slag, også det på Jolo. Denne øya i Sulusjøen har altså vært i fokus før Abu Sayyaf-gruppa satte den på kartet våren 2000. Slaget på Jolo i 1913 var det siste store slaget, sjøl om mindre aksjoner fant sted også i det neste tiåret. USA skifta nå taktikk og la om fra reint militært styre til å styre Moroland gjennom en sivil administrasjon under betegnelsen «Departementet for Mindanao og Sulu» (1914-1920).

Gulrota ble nå prioritert foran pisken. Stipend ble tildelt morostudenter. Skoler, sjukehus, veier og bruer ble utbygd. Samtidig ble mer og mer av administrasjonen overført til kristne filippinere, som et ledd i å sikre at Manila fikk kontrollen over hele øyriket når den dagen kom at Filippinene skulle få formell uavhengighet. Opprettelsen av «Byrået for ikke-kristne stammer» (1920-1937) skulle også tjene dette formålet; et tiltak for «apartheid-light « i moroland, med kristne filippinere på toppen av pyramiden.

Moroene protesterte på denne utviklinga. De hadde ikke lenger militær styrke til å møte den med annet enn sporadiske, begrensa aksjoner. I 1924 undertegna over 100 moroledere, med sultanen av Maguindanao i spissen, en petisjon til Kongressen i USA hvor de ba om at det ble oppretta en uavhengig morostat når USA ga Filippinene formell sjølstendighet. Men det nytta lite. USA fulgte sin strategi med morointegrasjon i det filippinske samfunnet, underlagt Manila. I 1936 satte de en timeplan for proklamasjonen av sjølstendighetserklæringa og oppretta en tiårig overgangsregjering («Commonwealth Government») for å øve opp filippinerne til å ta over den politiske styringa av landet.

Enkelte moroledere trodde de skulle klare å utnytte de formelle strukturene til å sikre en uavhengighet når overgangsperioden var over i 1946, og flere deltok også i valgene i 1936.

På grunn av den forserte regjerings-sponsa innflyttinga av kristne settlere fra Luzon og Visayas, endra imidlertid befolkningsgrunnlaget seg slik at moroene blei i mindretall flere steder. Innvandrerne fikk også spesiell materiell støtte fra regjeringa og ble tildelt strategisk viktige områder. På denne måten mista moroene etterhvert både den økonomiske makta i regionen og mulighetene til å influere gjennom det parlamentariske systemet som ble utforma (med korrupsjonen og det direkte valgfusket – som vi fortsatt har i rikt fold – kom moroene til å ligge ennå «tynnere» an på denne banen).

Moroene sloss i fremste linje mot den japanske okkupasjonsmakta i 1941-45. Men det ga ingen kreditt da USA 4. juni 1946 overga den politiske styringa til den politiske eliten i Manila. Moroland ble integrert i Republikken Filippinene, uten noen spesielle rettigheter for bangsamorofolket. Moroene så på dette som starten på det som nå skulle bli det filippinske nykoloniale styret over sitt hjemland.

Fritt Bangsamoro!

Anneksjonen som yankeene målbevisst hadde jobba fram, var nå formalisert og skulle befestes. Assimileringspolitikken ble videreført med flere metoder, særskilt gjennom utdanningspolitikken og sosioøkonomiske utviklingsprogram. Ungene skulle ikke læres opp i morsmålet, men bruke filippinsk. Skolene ute på landsbygda, der flertallet av moroene levde, fikk også sparsomt med ressurser, hvis de i det hele tatt fikk skoler. På den andre siden fikk et sjikt av morostudenter stipendier på regjeringsskoler- og universiteter hvor de ble forsøkt filippinisert og sekularisert. Som vi skal se, skulle dette også bli et tveegga sverd for regjeringa. Flere av disse intellektuelle slutta seg til frigjøringskampen.

Språkpolitikken gikk sjølsagt ut over opprettholdelsen av kulturen til moroene på flere måter. En metode for å prøve å motstå filippiniseringa var å bevare sangene på morsmålet, pluss at populære sanger ble «dubbet» til morospråk. Ressursene var imidlertid sparsomme. Ennå i år 2000 var det bare en radiostasjon som brukte morospråket.

De sosiale ulikhetene forsterka seg under filippiniseringa av Moroland. Stadig flere innflyttere fortrengte moroene til de områdene som var dårligste stilte ressursmessig.

Ny motstandsbevegelse vokser fram

Allerede på 1950-tallet begynte en ny organisering av motstanden mot Manila-regimets koloniseringspolitikk å ta form. Den voks fram, både fra indre impulser i det filippinske samfunnet som nå ble formet, og gjennom påtrykk utenfra, som følge av den voksende muslimske sjølbevisstheten som fulgt med avkoloniseringsbølgen etter den 2.verdenskrig.

Motstanden tok form både av væpna, militær kamp – riktignok i spede former de første tiåra – og politisk og sosial organisering. Regimet svarte med hard terror og massakrer á la de amerikanerne var ansvarlige for under sitt direkte styre. I 1972 almenngjorde president Marcos denne undertrykkinga ved å innføre unntakstilstand i Moroland, og paramilitære bander med den beryktede kristne bevegelsen Ilaga i spissen fikk fritt leide. Dette stansa langt i fra motstandskampen. Mobiliseringa av bangsamoroene for målet om et fritt Bangsamoro skjøt snarere ekstra fart og ble en av de kreftene som felte Marcos. De seinere presidentene har alle som en måttet bite i det sure eplet og anerkjenne motstandsorganisasjonene som vokste fram som legitime representanter for bangsamorofolket og gå i forhandlinger med dem.

1950-tallet: Væpna sammenstøt mellom moroer og det filippinske politiet flere steder. Den mest kjente av opprørslederne, Kamlon Hadji, holdt ut i 8 år før han trakk seg tilbake på grunn av høy alder og overlot ledelsen til andre. Flesteparten av disse kampene fant sted i Lanao-området på Mindanao.

1960-tallet: Morostudenter begynte å organisere seg, særskilt i Manila men også i flere provinser. Nur Misuari, som seinere skulle bli lederen av Moro National Liberation Front (MNLF) og nåværende guvernør i den Autonome Regionen for Moroer i Mindanao (ARMM), ble foregangsfiguren i Philippine Muslim National League (PMNL). Det gikk over i MNLF da denne formelt ble stifta i 1969.

Også i utlandet begynte morostudenter å bli aktive i kampen for et fritt hjemland. I Kairo var Salamat Hashim som seinere ble lederen i Moro Islamic Liberation Front (MILF), en av de som stilte seg i spissen for The Philippine Students Union (PSU).

1970-tallet: Den internasjonale støtten til moroens frigjøringskamp skjøt fart i den muslimske verden. Den tredje islamske utenriksministerkonferansen i Jeddah i Saudi Arabia kom i 1972 ut med en resolusjon som påkalte oppmerksomhet for muslimenes sak på Filippinene. Samtidig utvikla den væpna kampen seg fra de mer begrensa aksjonene som starta på 1950-tallet, til mer regulær krigføring da MNLF starta sin væpna kamp 21. oktober 1972. Dette skjedde nøyaktig måneden etter at Marcos hadde proklamert unntakstilstand.

MNLF-aksjonene vokste kraftig i omfang, samtidig som presset fra den islamske verdenskonferansen (OIC) mot den filippinske regjeringen for å få til en politisk løsning også tiltok. I 1974-75 erobra MNLF flere ganger Jolo og tok kontrollen over flere andre områder i Sulu, Tawi-tawi, Basilian og Zamboanga. Dette endte til slutt opp med at den såkalte Tripoli-avtalen ble inngått i Libya mellom regjeringa og MNLF, med OIC som vertskap. Det ble erklært våpenhvile i de 13 provinsene det hadde pågått krig i og et område som omfattet 10 byer ble foreslått som autonomt område.

Bare et halvt år etter Tripoli-avtalen begynte imidlertid regjeringsstyrkene nye aksjoner mot MNLF-leire i Basilian, i Maguindanao, Cotabato og flere andre steder som i avtalen hadde blitt anerkjent av begge parter Det førte til at MNLF i oktober 1978 anklaget Marcos-regimet for å ha brutt avtalen og til at de tok opp igjen den væpna kampen. Samtidig begynte en del folk i MNLF å bli misfornøyde med det de mente var en for forsonlig linje fra MNLF-ledelsen overfor Manila-regjeringen.

1982: Moroer på Pata-øya i Sulu drepte 121 soldater som gjengjeldelse for overgrep fra soldatenes side mot sivilbefolkningen på øya. Seinere på året brøt en MNLF-gruppe ledet av Dimas Pundato ut og dannet MNLF-Reformist, etter at forslag om å endre kursen til MNLF ble avvist av Nur Misuari.

1984: I mars dette året ble Moro Islamic Liberation Front (MILF) offisielt dannet, etter at splittelsen i realiteten var et faktum allerede i 1978 som en reaksjon på blant annet Tripoli-avtalen.

1986-90: Etter Marcos fall kom MLNF og representater for det nye regimet til Cory Aquino sammen i Jeddah og ble enige om å gjenoppta forhandlinger. Aquino tilbød en løsning med full autonomi for Mindanao. I januar 1987 gikk MNLF inn på en avtale hvor de ga opp kravet om uavhengighet for den muslimske regionen og aksepterte regjeringens tilbud om amnesti. Dette utvidet splittelsen hos moroene. MILF satte i gang en fem dagers taktisk offensiv i flere områder på Mindanao i protest mot avtalen. MNLF-forhandlingene med Aquino låste seg så etterhvert, slik at MNLF også tok opp igjen våpnene i 1988. Men de væpnede sammenstøtene var relativt begrensa i denne perioden.

Regjeringa fortsatte imidlertid å tilrettelegge for en ordning med autonomi, uten medvirken fra MNLF eller andre moroorganisasjoner, og 6. november 1990 ble den Autonome Regionen for Muslimsk Mindanao (ARMM) oppretta. Den omfatta to provinser på Mindanao og to i Suluøyriket.

1990-tallet: Forhandlingene med MNLF ble tatt opp igjen under president Ramos og i september 1996 ble så en endelig fredsavtale sluttet. MNLF-lederen Nur Misuari ble oppnevnt til guvernør i ARMM, med hovedbase i Cotabato. MILF godtok ikke denne avtalen, og var heller ikke med på disse forhandlingene, men de startet i januar 1997 samtaler for om mulig å komme fram til en avtale om «generelt opphører av fiendtligheter på Mindanao», uten å ta stilling til «det springende punktet» uavhengighet for Moroland.

Disse samtalene fortsatte under den nye presidenten Estrada i 1998, og i oktober 1999 startet formelle samtaler mellom MILF og regjeringen.

2000: 27. april 2000 ble en avtale mellom MILF og regjeringa i Manila signert med oppfordring om å «normalisere situasjonen» i det sentrale Mindanao. Men allerede dagen etter at denne avtalen ble inngått, gikk filippinske regjeringsstyrker til angrep på MILF-baser på Mindanao. Det førte til den dramatiske opptrappingen av konflikten sommeren 1990, hvor 7-800.000 moroer ble fordrevet fra sine hjem og inn i elendige kår i flyktningeleire. Estradas fall i januar 2001 har muligens skapt nye muligheter for en rettferdig løsning på konflikten. Se seinere artikkel.

av Robert W. McChesney

I dagligtalen blir vår tid generelt karakterisert som en æra med globalisering, teknologisk revolusjon og demokratisering. På alle disse tre områdene spiller media og kommunikasjon en sentral rolle. Det kan sies at økonomisk og kulturell globalisering ville være umulig uten et globalt kommersielt mediesystem, som kan fremme globale markeder og stimulere konsumentverdier. Selve essensen i den teknologiske revolusjonen er den radikale utviklingen innenfor digital kommunikasjon og data. Argumentet om at de vonde, gamle dager med politistater og autoritære regimer sannsynligvis ikke vil komme tilbake, blir bygd på påstanden om at den nye kommunikasjonsteknologien sammen med globale markeder undergraver, til og med eliminerer, muligheten for at «maximum leaders» (despotiske, red.) skal kunne herske ustraffet.

For kapitalismens klakkører, som Thomas Friedman i The NewYork Times, tyder alt dette på at menneskeheten står foran en ny gylden tidsalder. Alt folk trenger å gjøre er å lene seg tilbake, holde kjeft og kjøpe, og la markedet og teknologien utrette sine magiske undere. For sosialister og alle som har engasjert seg for radikal sosial forandring, burde slike påstander bli møtt med den ytterste skepsis. Etter mitt syn er begrepet globalisering, slik det vanligvis brukes for å beskrive en naturlig og uunngåelig kraft – kapitalismen som åndskraft, om man vil – villedende og ideologisk ladet. Nyliberalisme er et bedre begrep. Det refererer seg til de politiske linjene som nasjonalt og internasjonalt, går inn for den kommersielle dominansen over alle sosiale forhold, og med minst mulig motstand. Regjeringer bør være store og sterke for derved å kunne tjene interessene til konsernene samtidig som de skal begrense enhver aktivitet, som kan undergrave virksomheten til næringslivet og de rike. Nyliberalisme er nesten alltid koplet til en dyp tro på markedets evne til å ta i bruk ny teknologi for å løse sosiale problemer på en langt bedre måte enn noe annet alternativ. Kjernen i nyliberalistisk politikk er et uunngåelig rop om at kommersielle medie- og kommunikasjonsmarkeder må dereguleres. Det betyr i praksis at de blir omregulert for å tjene konserninteresser.

Når vi forstår dette som nyliberalisme framfor globalisering, virker vår tid i mindre grad styrt av ukontrollerbare naturkrefter, og mer som det nyeste stadium av klassekamp under kapitalismen. De anti-demokratiske konsekvensene trer tydeligere fram og blir sentrale, i stedet for å bli sopt under teppet. Her vil jeg gjerne skissere hovedtrekkene og konturene av det framvoksende globale mediesystemet, og dets politisk-økonomiske konsekvenser. Jeg tror, at hvis man ser nærmere på den politisk-økonomiske siden ved nå-tidens globale medie- og kommunikasjonsindustrier, kan vi skjære gjennom mye av mytologien og tankespinnet som omgir oss. Vi kan skaffe oss et grunnlag for en mer nøyaktig forståelse av det som skjer, og av hva sosialister må gjøre for å organisere effektivt for sosial rettferd og demokratiske verdier.

Det globale mediesystemet

I forkant av åtti- og nittiårene var det vanligste at de nasjonale mediesystemene var eid av nasjonale og lokale radio-, TV- og avisselskaper. Det var store importmarkeder for film, TV-programmer, musikk og bøker. Disse markedene ble et stykke på vei dominert av USA-baserte selskaper. Men lokale kommersielle interesser, av og til i kombinasjon med kringkastingstjenester med statlig tilknytning, dominerte innenfor mediesystemet. Alt dette forandrer seg, og det går fort. Mens medie-systemene tidligere i hovedsak var

nasjonale, har det i de siste årene vokst fram et globalt kommersielt mediemarked. For å forstå media i dag og i framtida må man begynne med å forstå det globale systemet, og deretter de forskjellige sidene på nasjonalt og lokalt nivå. «Det vi kan se», sier Christopher Dixon, mediaanalytiker for investeringsselskapet PaineWebber, «er dannelsen av et globalt oligopol. Det skjedde innenfor olje- og bilindustrien tidligere i dette århundret; nå skjer det med underholdningsindustrien».

Dette globale oligopolet har to klare, men beslektede sider. For det første betyr det at de dominerende selskapene – nesten alle USA-basert – beveger seg over planeten med halsbrekkende fart. Poenget er å dra nytte av vekstpotensialet utenlands – og ikke bli danket ut av konkurrenter – siden markedet i USA er høyt utviklet og bare tillater ubetydelig ekspansjon. Som Viacom direktør Sumner Redstone sier det: «Selskapene fokuserer på de markedene som ser mest lovende ut i forhold til fortjeneste, og det betyr ut av kontinentet.» Frank Biondi, tidligere styreleder for Vivendis Universal Studios, fastslår at «99% av disse selskapenes suksess over tid, vil være avhengig av vellykkete framstøt utenlands».

De dominerende medieselskapene ser i økende grad på seg selv som globale enheter. Bertelsmanns direktør, Thomas Middelhoff, ble stiv og stram da noen i 1998 mente at det var upassende at et tysk firma kontrollerte 15 prosent av både forlagsvirksomheten og musikkmarkedet i USA. «Vi er ikke utenlandske. Vi er internasjonale,» sa Middelhoff. «Jeg er en amerikaner med tysk pass.» I 2000 uttalte Middelhoff at Bertelsmann ikke lenger var et tysk selskap. «Vi er i virkeligheten det mest globale medieselskapet.» På samme vis slo AOL-Time Warners Gerald Levin fast: «Vi ønsker ikke å bli sett på som et amerikansk selskap. Vi tenker globalt.»

For det andre, er sammenslåinger, samordning og konsolidering dagens orden. Innenfor særskilte medieindustrier øker konsentrasjonen, og de dominerende aktører innenfor hvert enkelt område er i økende grad underbruk av enorme globale mediekonglomerater. For å ta et lite eksempel, så er nå markedet i USA for skolebøker kontrollert av fire selskaper, mens det ikke lenger tilbake enn i 1980 fantes et par dusin levedyktige aktører. Omfanget av fusjoner og oppkjøp gjør deg svimmel. I løpet av første halvdel av 2000 beløp fusjonshandelen seg til totalt 300 milliarder amerikanske dollar innenfor globalt media, Internett og telekommunikasjon. Dette er tre ganger så mye som i første halvår 1999, og slående mye høyere enn tallene ti år tilbake. Logikken som styrer medieselskapene, er klar: Bli veldig stor veldig fort, eller bli spist av en annen. Dette samsvarer med tendensene innenfor mange andre industriområder. «Det kommer til å bli mindre enn en håndfull vinnere til slutt,» uttalte direktøren i Chase Manhattan i september 2000. «Vi ønsker å være en av vinnerne.»

Bare i få andre industrier har graden av konsentrasjon vært like slående som i media. Kort sagt er nå det globale mediemarkedet dominert av sju multinasjonale selskaper: Disney, AOL-Time Warner, Sony, News Corporation, Viacom, Vivendi og Bertelsmann. Ingen av disse selskapene eksisterte i sin nåværende form så kort tid tilbake som for 15 år siden. I dag, i 2001, vil nesten alle disse rangere blant de 300 største ikke-finans-selskapene i verden. Av disse sju er bare tre virkelige selskaper fra USA, selv om alle har kjerneoperasjoner der. Seg i mellom eier disse sju selskapene de større filmstudioene i USA, alle unntatt én av TV-nettverkene i USA, de få selskapene som har 80-85 % av det globale musikkmarkedet, den overveiende delen av satellittbaserte sendinger verden over, en betydelig del av forlagsvirksomheten med bøker og kommersielle tidsskrifter, alle eller deler av de fleste kommersielle kabelbaserte TV-kanalene, både i USA og i verden forøvrig, en betydelig del av Europas tradisjonelle kringkastingsnett, og så videre, og så videre.

Etter alt å dømme vil graden av konsentrasjon bare øke i nærmeste framtid. «Jeg har stor tro på at vi får en verden av vertikalt integrerte selskaper, hvor bare de store overlever,» sa Gordon Crawford, en av sjefene i Capital Research & Management, et fondsbasert selskap som er blant de største aksjeeierne i mange av de sju ovenfornevnte selskapene. For at selskaper skal overleve, skriver Business Week, er farten essensiell. «Tida er kort. I en verden som beveger seg mot fem, seks, sju medieselskaper, vil du helst ikke være i en posisjon hvor du er avhengig av andre,» uttaler Peter Chermin, presidenten i News Corporation. «Du trenger å ha så stor markedsdominans at andre er nødt til å handle med deg,» fortsetter han. «Det foregår store diskusjoner om hvorvidt innholdet eller distribusjon er viktigst. Til sjuende og sist er spredning viktigst. Hvis du kan spre utgiftene utover et stort område, kan du by over konkurrentene når det gjelder programmer, eller andre fordeler du ønsker å kjøpe.» I løpet av 2000 økte betydningen av storhandel på tvers av grensene – eksempelvis Pearson som fusjonerte sin TV-virksomhet med CLT (Compagnie Luxembourgeoise de Télédiffusion), og Bertelsmann eller Vivendi som kjøpte Universal.

Chermins selskap, Rupert Murdochs News Corporation, er kanskje den mest aggressive av de globale bulldoserne. Murdoch har satellitt-TV-tjenester som sprer seg fra Asia, over Europa og til Latin-Amerika. Hans Star TV dominerer i Asia med 30 kanaler på sju språk. News Corporations TV-tjenester i Kina, Phoenix TV, hvor det har 45 % eierandel, når nå førtifem millioner hjem, og har hatt en 80 % økning i reklameinntekter det siste året. Og det er bare starten på beskrivelsen av News Corporations totale portefølje av eierskap: Twentieth Century Fox Film, Fox TV, HarperCollins, TV-stasjoner, kabel-TV-kanaler, tidsskrifter, over 130 aviser og profesjonelle sportsklubber.

Hva er årsaken til dette? Den vanlige forklaringen er teknologi, det vil si at den radikale forbedringen i kommunikasjonsteknologien gjør globale medieherredømmer mulige og lukrative i en grad som var utenkelig tidligere. Dette tilsvarer forklaringen som gis når det gjelder globaliseringen som helhet. Det er i beste fall bare en del av forklaringen. Den virkelige motoren har vært den ustoppelige jakten på profitt som karakteriserer kapitalismen, som igjen har presset på for å få til en overgang til nyliberal deregulering.

Innenfor media betyr dette at barrierene mot kommersiell utnyttelse av media og mot konsentrert eierskap, er blitt nedbygd eller eliminert. Det er ikke noe innebygd i teknologien som tilsier nyliberalisme. Ny digital kommunikasjon kunne for eksempel lett vært brukt for å utbedre media i offentlighetens tjeneste, hvis et samfunn hadde ønsket det. Ut fra nyliberale verdier ble TV, som hittil har vært ikke-kommersielle tjenester i mange land, nå plutselig åpnet for overnasjonal kommersiell utvikling. Det har vært i sentrum ved framveksten av det globale mediesystemet.

Så snart den nasjonale dereguleringen startet i større nasjoner som USA og England, ble det fulgt opp av globale tiltak som NAFTA og dannelsen av WTO, innrettet på å klargjøre grunnen for investeringer og salg ved multinasjonale selskaper på regionale og globale markeder. Det har lagt grunnlaget for dannelsen av et globalt mediesystem, dominert av de nevnte selskapskonglomeratene. Nå som det er satt i system, har det sin egen logikk. Selskaper må bli store og sammensatte for å redusere risiko og forbedre profittmulighetene, og de må spenne over hele kloden for ikke å bli utmanøvrert av konkurrenter. Enkelte anslår at dette er et marked som vil gi tusenvis av milliarder av dollar i utbytte innenfor kommende tiår. Hvis det er tilfelle, vil de selskapene som sitter på toppen i dette området, kanskje en dag høre til blant de to til tre dusin største i verden.

Utviklingen av det globale mediesystemet har ikke foregått uten opposisjon. Mens konglomeratene i media presser på for en politikk som skal gjøre det lettere for dem å dominere verdensmarkedet, holdes sterke tradisjoner til forsvar for nasjonale medie- og kulturvirksomheter oppe. Nasjoner som Norge og Danmark, Spania og Mexico, Sør-Afrika og Sør-Korea, holder sin lille filmproduksjon i live ved hjelp av offentlige støtte. Sommeren 1998 møttes kulturministere fra tjue nasjoner, som Brasil, Mexico, Sverige, Italia og Elfenbenskysten i Ottawa, for å diskutere hvordan de kunne lage noen grunnregler for hvordan de kunne forsvare kulturen sin mot Hollywood-bulldoseren. Den viktigste anbefalingen var å holde kultursektoren utenfor WTO. En liknende samling i Stockholm i 1998, sponset av FN, anbefalte at kulturen skulle gis spesielle unntak i forhold til globale handelsavtaler. Ikke desto mindre er tendensen helt klar i retning av at markeder åpnes.

Nyliberalismens støttespillere i alle land argumenterer for at barrierer og reguleringer som hindrer handel i kultursektoren, er til skade for forbrukerne, og at subsidier er til hinder for at nasjoner kan utvikle sine egne, konkurransedyktige medieselskaper. Det er ofte sterke kommersielle medielobbier på nasjonalt nivå som hevder at det vil vær mer fordelaktig å åpne grensene, enn å holde på handelsbarrierer. I 1998, for eksempel, da den engelske regjeringen foreslo en frivillig skatt på kinoinntekter (for det meste Hollywood-filmer) som skulle komme den engelske filmindustrien til gode, satte engelske kringkastingsfolk i gang lobbyvirksomhet som førte til at forslaget døde, siden de ikke ville irritere de selskapene som forer dem med programmer.

Hvis WTO er en uttrykt prokommersiell organisasjon, så er ITU (Den internasjonale telekommunikasjonsunionen) blitt det etter en lang utvikling vekk fra sitt tradisjonelle engasjement for offentlige tjenester. EU-kommisjonen befinner seg også midt i konfliktene som dreier seg om mediepolitikken, og den har betraktelig mer makt enn ITU. På den ene siden er EU forpliktet til å bygge ut sterke pan-europeiske mediegiganter, som kan måle krefter med de USA-baserte gigantene. På den andre siden er de forpliktet til å opprettholde noe som likner på konkurransemarkeder, så av og til avslår de forslag om mediefusjoner med begrunnelsen at de er konkurransevridende. Likevel, som den kvasi-demokratiske institusjonen den er, er EU underlagt en viss grad av press som går mot rent kommersielle interesser. Da Sverige overtok EU-formannskapet i 2001, begynte svenskene å presse på for at deres egen lov mot reklame rettet mot barn, skulle bli lov for hele EU. Hvis det hadde gått gjennom, ville det være det mest radikale forsøket hittil på å legge begrensninger på de store mediekonsernene som dominerer kommersielt TV for barn.

Å se nærmere på reklamen er kanskje den beste måten å forstå hvor nært mediesystemet er koplet sammen med den nyliberale, globale kapitalistiske økonomien. Reklame er en forretningsmessig utgift som ligger innbakt i de store selskapenes budsjetter. Det kommersielle mediesystemet er det nødvendige transmisjonsbåndet for å markedsføre varer over hele verden. Uten dette kunne faktisk ikke globaliseringen slik vi kjenner den, eksistere. Så mye som tre fjerdedeler av det som globalt brukes på reklame, havner i lommene på bare tjue medieselskaper. Det som brukes på reklame, har utviklet seg sprangvis det siste tiåret etter som TV er blitt åpnet for kommersiell utnytting, og det vokser på et nivå som er mer enn det dobbelte av veksten i brutto nasjonalprodukter. I Latin-Amerika, for eksempel, er det som brukes på reklame forventet å stige med nærmere 8 %, både i 2000 og 2001. De som koordinerer denne industrien på 350 milliarder dollar, er fem-seks reklameselskaper som har vokst fram det siste tiåret. De dominerer nå totalt verdenshandelen. Denne konsolideringen innenfor den globale reklameindustrien er like tydelig som innenfor det globale media, og det er et slektskap. «Megaagenturer er i en strålende posisjon for å håndtere forretningene til megaklienter,» sier en reklamesjef. Det er «absolutt nødvendig for agenter å konsolidere stillingen. Mantraet er å bli stor. STORT må det bli,» sier en annen.

Det er enkelte andre poeng som også må trekkes fram, for å sette det globale mediesystemet i sitt rette perspektiv. Det globale markedet har et annet lag bestående av seks eller sju dusin selskaper som er nasjonale eller regionale lokomotiver, som kontrollerer nisjemarkeder innenfor industri og handel. Mellom en tredjedel og en halvpart av disse kommer fra USA, og de fleste av de andre hører hjemme i Vest-Europa eller Japan. Mange nasjonale og regionale konserner er etablert på ryggen av forlags- eller TV-imperier. Hvert av disse andrelags selskapene er giganter i seg selv som ofte hører til blant de tusen største selskapene i verden, med en årlig omsetning på over en milliard dollar. Listen over disse selskapene inkluderer fra Nord-Amerika, Tribune Company, Dow Jones, Gannett, Knight-Ridder, Hearst og Advance Publications, og blant de europeiske, Kirch Group, Mediaset, Prisa, Pearson, Reuters og Reed Elsevier. De japanske, bortsett fra Sony, forblir nesten helt og holdent nasjonale produsenter.

Dette andrelaget har også utkrystallisert seg ganske raskt. Det har vært et lite jordskjelv innenfor de nasjonale og regionale mediemarkedene med den følge at små selskaper blir spist av de mellomstore, og de mellomstore igjen blir spist av de store. Sammenliknet med ti til tjue år tilbake dominerer nå et mye mindre antall mye større selskaper på nasjonalt og regionalt nivå. I England, for eksempel, ble et av de siste gjenværende uavhengige forlagene solgt til Murdochs HarperCollins i 2000. En bølge av fusjoner har gjort tysk TV, det nest største TV-markedet i verden, til det private herredømmet til Bertels-mann og Kirch. Faktisk har mange fusjoner ført til at all europeisk, kabelbasert TV er dominert av en håndfull selskaper. Tre av disse hører til på det globale førstelaget. Situasjonen er muligens mest dyster i New Zealand, hvor avisproduksjonen i hovedsak er underlagt australsk-amerikanske Rupert Murdoch og irske Tony O`Reilly, som også dominerer New Zealands kommersielle radio, og har en større andel av tidsskriftutgivelsene. Murdoch kontrollerer betalings-TV. Kort og godt, så kan herskerne over New Zealands mediesystem få plass i et kott.

Andrelags selskaper som de på førstelaget, har behov for å strekke seg ut over nasjonale grenser. «Grensene er borte. Vi må vokse,» sa styreformannen i CanWest Global Communications i 2000. «Vi har ikke til hensikt å bli et av likene som ligger langs informasjonsmotorveien. Vi må bli et Columbia eller Warner Brothers en dag.» Direktøren i Bonnier, Sveriges største mediekonsern, sier at for å overleve, «må vi ha som mål å bli det ledende medieselskapet i Nord-Europa.» Australske mediemoguler i kjølvannet etter Murdoch, har mantraet «Ekspander eller dø.» Som en av dem sier: «Du kan egentlig ikke vokse som australsk medieprodusent i Australia.» Mediaset, den Berlusconi-eide italienske TV-makthaveren, forsøker seg på ekspansjon utover i resten av Europa og i Latin-Amerika. Det kanskje mest slående eksempelet på andrelagets globaliseringsframstøt er Hicks, Muse, Tate og Furst, en kraft innen forlag, radio, TV, reklame og kino i USA, som har blitt etablert nesten over natta. Mellom 1998 og 2000 brukte de godt over to milliarder på medieoppkjøp i Mexico, Argentina, Brasil og Venezuela.

Disse andrelagsselskapene er ikke akkurat i opposisjon til det globale systemet, heller ikke i utviklingslandene. Mexicos Televisa, Brasils Globo, Argentinas Clarin og Venezuelas Cisnero Group er blant verdens seksti eller sytti største mediekonserner. De dominerer langt på vei sine egne nasjonale og regionale markeder, hvor det også har foregått rask konsolidering. Mye av inntektene deres stammer fra multinasjonal reklame. I tillegg har de omfattende bånd og samarbeid med de største multinasjonale selskapene, og likedan med investeringsbanker i Wall Street. I Latin-Amerika samarbeider andrelagsselskapene nært med USA-gigantene, som deler den kommersielle mediekaka seg i mellom. Det for eksempel Televisa eller Globo har å tilby News Corporation, er lokal kontroll over politikerne, og inntrykket av lokal kontroll over deres fellesprosjekter. Og, som andrelagsselskaper overalt ellers, setter de i verk globale operasjoner, særlig i land med samme språk. Følgelig har andrelags selskapene i utviklingslandene en, i hovedsak, pro-markedspolitisk dagsorden. De støtter ekspansjon i det globale markedet, noe som gjør at de er på kant med store deler av befolkningen i hjemlandet.

Til sammen kontrollerer de sytti eller åtti første- og andrelagsgigantene mye av verdens media: bok, tidsskrift- og avisutgivelser, musikkinnspilling, TV-produksjon, TV-stasjoner og kabelkanaler, systemer for satellitt-TV, filmproduksjon og kinoer. Samtidig er systemet i stadig utvikling. Sluttresultatet av all denne virksomheten blant andrelags selskapene kan godt bli at det fødes to eller tre nye giganter, og det betyr ganske sikkert at antallet levedyktige medieaktører kommer til å minskes betraktelig. Noen nye andrelags selskaper er på vei opp, særlig i lukrative markeder i Asia, og det kommer sikkert til å bli nye jordskjelv blant førstelags gigantene. Og konserner har ingen garanti for suksess, selv om de blir globale. Poenget er at de ikke har noe valg. Noen vil falle på grunn av for mye gjeld, eller på grunn av hardere konkurranse. Men sjansene er store for at vi er nærmere slutten på etableringen av et stabilt globalt mediemarked, enn begynnelsen.

Det globale mediesystemet er bare delvis konkurransedyktig, sett ut fra økonomisk meningsfylte begreper. Mange av de største har mange av de samme hovedaksjonærer, eier deler av hverandre, eller har styrende organer som går over i hverandre. Da Variety i 1997 satte opp sin liste over de femti største mediekonsernene i verden, kommenterte de at fusjonsmanien og eierforholdene på kryss og tvers hadde resultert i et så komplisert nett av sammenvevde forhold at det kan ta pusten fra deg. Det globale markedet oppmuntrer sterkt til at selskaper oppretter fellesselskaper, «joint ventures», hvor to eller flere deler eierskapet. Slik reduserer de konkurransen og risikoen, og øker sjansen for profitt. Som direktøren i Sogecable, Spanias største, og en av de tolv største medieselskapene i Europa, sa det til Variety: «Strategien er ikke å konkurrere med internasjonale selskaper, men å slå seg sammen med dem.» På mange måter likner det globale mediemarkedet mer på et kartell enn på en markedsplass med konkurranse slik en finner det beskrevet i økonomiske lærebøker.

Dette poenget kan ikke gjøres tydelig nok. I teorien er markeder som er utsatt for konkurranse, noe ingen har kontroll over. Produsentene arbeider vettet av seg, stort sett uten hensyn til hverandre, for å selge det de produserer til markedets pris. De konkurrerer, men strever samtidig etter å minimalisere virkningen av konkurransen. Dagens medieselskaper er det som Joseph Schumpeter kalte «gjensidig respekterende konkurrenter», typisk for situasjoner hvor det er en høy grad av monopolisering, framfor klassisk konkurranse i en anonym høk over høk verden, slik det ofte er antatt i økonomisk teori. De ledende direktørene er alle på fornavn, og de har regelmessig kontakt. Selv de som ikke er på direkte vennskapelig fot, som Murdoch og AOL-Time Warners Ted Turner, forstår at de må samarbeide til «felles beste». «Av og til må du bare bite tennene sammen og behandle din fiende som om det var din venn,» innrømmer Frank Biondi, tidligere president i Universal. Som sjefen for Venezuelas enorme Cisnero Group, som ligger i hard kamp med News Corporation om Latin-Amerikas satellitt-TV, sier om Murdoch: «Vi er venner. Vi snakker sammen hele tiden.» Videre, er alle første- og andrelagsselskapene forbundet gjennom sin avhengighet av enkelte investeringsbanker som Morgan Stanley og Goldman Sachs, som står bak de fleste av de store medie-fusjonene. Disse to bankene alene sto for femtito medie- og telekommunikasjonsavtaler til en samlet verdi av 450 milliarder dollar innenfor det første kvartalet i 2000, og 138 avtaler verdt 433 milliarder i hele 1999.

Denne bevisste koordineringen har ikke bare innvirkning på økonomiske forhold. Det gjør også mediegigantene til særskilt effektive lobbyister overfor politikere, både på regionalt, nasjonalt og globalt nivå. Det globale systemet er ikke resultatet av det «frie marked» eller naturkrefter. Det som har lagt grunnlaget for dannelsen av det, er en rekke viktige politiske beslutninger på statlig nivå. Mediegigantene har selv en sterk finger med i utformingen av lover og reguleringer, og befolkningen har som regel liten, eller ingen innflytelse. I USA er mediekonsernenes lobbyister beryktet for hvordan de får viljen sin igjennom overfor politikere, særlig hvis de står overfor det amøbiske begrepet «i offentlighetens interesse». I løpet av 2000 førte mediegigantene an i lobbyvirksomheten som førte til at handelen med Kina ble åpnet, og kjempet samtidig mot de som uttrykte bekymring for ytringsfriheten og pressefriheten. Overalt i verden foregår det samme, og mediekonsernene har i tillegg fordelen av å kontrollere nettopp de samme nyhetsmedia, hvor folk kunne vente seg kritikk og diskusjon om mediepolitikken i ett fritt samfunn. Virkeligheten er at konsernene bruker sin dominans over nyhetsformidlingen til å beskytte seg selv, noe som i sin tur sementerer deres politiske påvirkningskraft.

Tilslutt må det også sies noe om Internett, den to tonns gorillaen innen global media og kommunikasjon. Internettet holder i økende grad på å bli en del av medie- og kommunikasjonssystemet, og det går mot reell teknologisk sammenfiltring. Følgelig har det vært en bølge av fusjoner mellom tradisjonelle medie- og telekommunikasjons-selskaper, og i sammenheng med disse, fusjoner mellom Internett og dataselskap. Selskaper som Microsoft, AOL-Time Warner, AT & T, og Telefonica har selv blitt medieaktører. Det er mulig at det globale mediesystemet er på vei mot en sammensmelting mellom telekommunikasjons- og dataindustrien som vil utgjøre et integrert globalt kommunikasjonssystem, hvor et antall mellom seks og ett dusin superselskaper vil herske. Ideen om at Internett ville frigjøre oss og tillate hvem som helst å kommunisere fritt, noe som i sin tur ville undergrave monopolet til storkonsernene, har ikke slått til. Selv om Internettet byr på ekstraordinære muligheter i mange sammenhenger, kan det ikke alene bekjempe makta til mediegigantene. Faktisk er det ikke lansert noe kommersielt levedyktig nettsted med medieinnhold, og det vil være vanskelig å finne en investor som er villig til å finansiere nye forsøk. I den grad Internett blir en del av det kommersielt levedyktige mediesystemet, vil det etter alt å dømme være under tommelen på de vanlige konsernene.

Globalt media og nyliberalt demokrati

Det framvoksende globale mediesystemet får betydelige konsekvenser også kulturelt og politikk, særlig med hensyn til politisk demokrati, imperialisme og karakteren av sosialistisk motstand i årene som kommer. Jeg vil gjerne i denne oversikten ta med noen kommentarer om dette. Når det gjelder demokrati, er framveksten av et så konsentrert system i hendene på enorme private konserner, et brudd og en trussel mot enhver betydning av begrepet fri presse. Problemene med å ha rike, private eiere som dominerer journalistikken og media, har vært forstått hele veien. Særlig journalistikken som er det nødvendige oksygenet for at et selvstyre skal være levedyktig, vil være under kontroll av de som tjener på den eksisterende ulikheten og opprettholdelsen av status quo.

De tradisjonelle kildene til beskyttelse av demokratiske verdier i media – selv om ingen av dem i seg selv er tilstrekkelige – finnes ikke lenger. For det første er konkurransen på markedsplassen preget av oligopoli, og selv der er den temmelig svak, etter sammenlignbare, eller historiske målestokker. Det er praktisk talt utenkelig for et enkelt menneske, selv for en rik kapitalist, å etablere et kommersielt levedyktig selskap som er i stand til å konfrontere mediegigantene. Markedet er effektivt stengt av for outsidere. Og selv et mer konkurransepreget marked innebærer klare begrensninger i forhold til å utvikle demokratiske media. For det andre, så har det kommersielle media argumentert med at journalistikken deres kom til å bli kontrollert av erfarne, profesjonelle journalister som også ville være nøytrale og upartiske, som kompensasjon for mangelen på konkurranse. Dette har alltid vært en bløff, fordi makta ligger i hendene på eierne. Det lille som måtte ha eksistert av profesjonell drivkraft mot de politiske og kommersielle interessene til eierne, har minsket i løpet av det siste tiåret. Denne prosessen ble dokumentert i Monthly Review i november 2000, Review of the Month.

Det angrepet som har funnet sted på den profesjonelle uavhengigheten til journalistikken, er ganske enkelt noe som følger med den nyliberalistiske forandringen innenfor media og kommunikasjon. Alle verdier og institusjoner knyttet til offentlige tjenester, som blander seg opp i profittmaksimaliseringen, havner på hoggestaben. Innen media kan vi se dette med dramatisk tydelighet, ved at offentlig tilknyttede kringkastingstjenester har falt sammen over store deler av verden. At noe i det hele tatt overlever skyldes den enorme godviljen disse tjenestene har klart å bygge opp gjennom årene, fordi de står i direkte motsetning til den neoliberalistiske logikken som sier at profitten må komme først overalt hvor det er mulig. EU er i ferd med å fordømme enkelte støtteordninger til offentlig kringkasting ved å stemple dem som konkurransevridende, etter som det nå er antatt at kringkasting først og fremst er et område tilhørende kapitalen. Kringkasting i offentlig tjeneste, en gang kjernen i media for det europeiske sosialdemokratiet, er nå på defensiven og i økende grad redusert til å stå for en halvkommersiell nisje innenfor det globale systemet. Det patetiske og tannløse nettet av offentlig kringkasting i USA, med kvasikommersielle, lavbudsjett produksjoner myntet på en liten del av den øvre middelklassen, er den modellen som finner nåde under nyliberalismen.

Nyliberalismen er imidlertid mer enn en økonomisk teori. Den er også en politisk teori. Den innebærer at forretningslivets dominans over samfunnslivet utvikler seg gunstigst hvis det er et representativt demokrati, men bare hvis dette er svakt og ineffektivt og karakterisert av en høy grad av avpolitisering, særlig blant de fattige og arbeiderklassen. Her er det tydelig å se hvorfor det eksisterende kommersielle mediesystemet er så viktig for det nyliberalistiske prosjektet. Det er ganske enestående briljant når det gjelder å produsere nettopp den sorten falsk politisk kultur som tillater pengedominansen å fortsette uten å måtte ty til en politistat, eller stå overfor effektiv folkelig motstand.

Dette kan tilsynelatende stå i motsetning til det forholdsvis vanlige synet at globale konglomerater til tider kan ha en progressiv virkning på kulturen, særlig når det omfatter nasjoner som har vært underlagt korrupte mediesystemer (som i store deler av Latin-Amerika), eller nasjoner hvor media har vært utsatt for betydelig grad av statlig sensur (som i deler av Asia). Det globale kommersielle mediesystemet er faktisk radikalt borgerlig, på den måten at det ikke respekterer noen tradisjoner eller skikker, hvis de står i veien for profitten. Men, til syvende og sist, når kapitalistiske forhold er etablert som rådende, er det globale systemet politisk konservativt, fordi mediegigantene har mye å tjene på den rådende sosiale strukturen verden over, og enhver rystelse i eiendomsforholdene, eller i sosiale forhold – særlig hvis det skulle redusere pengemakten – er mot deres interesser.

Av og til sprekker hykleriet, som når konsernoverhoder som Rupert Murdoch ganske enkelt trer sine nyliberalistiske posisjoner ned over hodene på sine undersåtter. For det meste er hykleriet imidlertid subtilt, noe som utelukkende handler om hensynet til de kommersielle interessene. Med konsentrasjon følger hyperkommersialisme. Siden medieselskapene da har større mulighet til å trekke profitt ut av aktivitetene sine, fører det til at det politiske hykleriet ligger innbakt i innholdet i media. Forbruk, klasseulikhet og såkalt «individualisme» blir gjerne oppfattet som naturlig, til og med velgjørende, mens politisk aktivitet, folkelige verdier og anti-markedsaktiviteter blir marginalisert. Den beste journalistikken blir tilknyttet forretningslivet, og sydd etter deres behov og fordommer. Med noen få merkbare unntak blir den journalistikken som er myntet på folket, fylt med den sorten slagg som lages av mediegigantene gjennom TV-stasjonene i USA. Under innflytelse av mediegigantene er utviklingen i India, for eksempel, slik at nyhetsmedia nå fokuserer mer på moter og skjønnhetsdronninger, enn på den mørke virkeligheten i et fattig og voldsherjet land. Denne retningen er ofte ganske subtil. Faktisk, så er genistreken til det kommersielle mediesystemet, det generelle fraværet av direkte sensur. Som George Orwell skrev i sitt uutgitte forord til Animal Farm, er sensur i frie samfunn uendelig mer sofistikert og grundig enn i diktaturer, fordi «upopulære ideer kan knebles og upassende fakta kan skjules, uten at det er nødvendig med offisiell fordømmelse».

Uten at de nødvendigvis har konspiratoriske hensikter ut fra sine grunnleggende interesser, luker mediekonsernene gradvis ut viktig innhold fra den offentlige sfæren, og erstatter det med lett underholdning. For å si det med avdøde Emilio Azcarrago, milliardær og grunnlegger av Mexicos Televisa: «Mexico er et land med en beskjeden og voldtatt klasse, som kommer til å fortsette å bli voldtatt. TV har en forpliktelse til å bringe atspredelse til disse menneskene, og ta dem vekk fra deres sørgelige virkelighet og dystre framtid.» Kombinasjonen av nyliberalisme og konsernstyrt mediekultur har en tendens til å fremme dyp og grundig avpolitisering. Vi trenger bare å se på USA for å finne ut hvor det logisk sett ender.

Det globale media og imperialisme

Forholdet mellom det globale mediesystemet og spørsmålet om imperialisme er komplekst. I syttiårene mobiliserte store deler av Den tredje verden, gjennom UNESCO mot kulturimperialismen fra de vestlige landene. Tredje verden-nasjonene utviklet planer for en «Ny verdensorden for informasjon og kommunikasjon» (NWICO), for å gi retning til bekymringene om at den vestlige dominansen over journalistikk og kultur nærmest gjorde det umulig for nye uavhengige nasjoner å slippe unna sin status som koloni. Liknende bekymring over USAs mediedominans hørtes i Europa. NWICO-kampanjen var en del av en større kamp på den tiden som Tredje verden-land førte, for å sette lys på de globale økonomiske ulikhetene, som de så som en arv etter imperialismen. Begge disse bevegelsene ble spiddet på nyliberalismens sverd, smidd av USA og England.

Global journalistikk er dominert av vestlige nyhetstjenester som betrakter den eksisterende kapitalismen, USA og dets allierte og deres motiver med den største velvillighet. Når det gjelder kultur, er «Hollywood-trollet», og spekteret av kulturdominans fra USA, fortsatt, av gode grunner, et sentralt spørsmål i mange land. Eksporten av filmer og TV-show fra USA økte med 22 % i 1999, og listen over de 125 filmene som ga størst billettinntekter i 1999, består nesten utelukkende av Hollywood-produkter. Ser vi på nasjon etter nasjon, til og med i en «kulturnasjonalistisk» nasjon som Frankrike, så var ni av de ti mest sette filmene samme år fra Hollywood. «Mange venstreintellekt-uelle i Paris fordømmer amerikansk film, men det franske folket svelger dem rått,» kommenterte en Hollywood-produsent. Likedan i Italia, hvor utviklingen fra tradisjonelle kinolokaler til multikinoer, har ført til et dramatisk inntektsfall for lokal film. Moralen i historien for mange europeiske filmskapere er at du er nødt til å arbeide engelskspråklig, og benytte deg av Hollywood-resepten, for å lykkes. I Latin-Amerika blir kabel-TV overrent av kanalene til mediegigantene, og de facto hovedstaden i området er Miami.

Men med den løpende utviklingen i den globale politiske økonomien, er det problematisk å slippe spørsmålet på dette punktet. Ideen om at mediekonsernene utelukkende formidler kultur fra USA, er mindre og mindre holdbar etter hvert som mediesystemet blir mer og mer konsentrert, kommersialisert og globalisert. Som tidligere nevnt, er de globale gigantene de viktigste multinasjonale selskapene med aksjeeiere, hovedkvarter og aktiviteter spredd over hele kloden. Det globale mediesystemet bør heller forstås som et system som fremmer konsern- og kommersielle interesser, og degraderer eller ignorerer alt som ikke kan innlemmes i deres målsetning. Det er ingen tydelig forskjell på innholdet enten selskapet har aksjeeiere fra Japan eller Frankrike, eller om det har hovedkvarter i New York, Tyskland eller Sydney. I den forstand går ikke skillet mellom nasjonalstater, men mellom rik og fattig, på tvers av nasjonsgrensene.

Etter som mediekonglomeratene sprer sine fangarmer, er det god grunn til å tro at de vil oppmuntre til at folkelig smak blir mer uniformert. På grunnlag av samtaler med Hollywood-sjefer, konkluderte Variety-redaktør Peter Bart med at «verdens filmpublikum er i ferd med å bli mer og mer homogent.» Mens actionfilmer tidligere var den eneste sikre vinner – og komedier ble sett som vanskeligere å selge – så har komedier fra siste halvdel av nittiårene, som My Best Friend’s Wedding og The Full Monty, innkassert mellom 160 og 200 millioner dollar utenfor USA.

Når det virker som publikum foretrekker lokale produksjoner, flykter ikke de globale selskapene i panikk. I stedet globaliserer de produksjonen sin. Sony har gått foran her ved å produsere filmer gjennom lokale selskaper i Kina, Frankrike, India og Mexico, for å nevne noen. Indias berømte nasjonale filmindustri – «Bollywood» – er også i ferd med å utvikle nære bånd til de globale størrelsene. Denne prosessen er enda tydeligere innen musikkbransjen. Musikk har alltid vært den mest kapitalintensive delen av det elektroniske media, og er derfor mest åpen for eksperimenter og nye ideer. For artister fra USA kom 60 % av inntektene deres i 1993 fra salg utenfor USA. I 1998 hadde dette tallet sunket til 40%. I stedet for å pakke sammen, har de fire multinasjonale selskapene som dominerer platemarkedet, det travelt med å opprette lokale filialer i land som Brasil, hvor folk er «totalt hengivne overfor lokal musikk», slik en musikkskribent uttrykker det. Sony har banet vei når det gjelder å etablere distribusjonsavtaler med uavhengige selskaper rundt i verden.

Men det vil være feil å gå ut fra at det globale mediesystemet gjør nasjonalstatens grenser, og geopolitisk herredømmer irrelevante. En stor del av vår tids kapitalistiske aktiviteter, framfor alt når det gjelder investeringer og arbeidsmarked, opererer primært innenfor nasjonalstatens rammer, og nasjonal-staten spiller en nøkkelrolle gjennom å representere interessene deres. Hele det globale regimet er resultatet av nyliberalistisk politikk, med USAs regjering i spissen. Særlig viktig er det at like under overflaten, befinner USAs militære styrker seg som kapitalismens globale politistyrker, med USA-baserte konserner og investorer i førersetet. Husk Thomas Friedmans bifallende ord: «Markedets skjulte hånd kan ikke arbeide uten en skjult knyttneve. McDonalds kan ikke blomstre uten McDonnell Douglas, designeren bak F-45. Og den skjulte knyttneven som gjør verden trygg for Silicon Valley, heter Hæren, Flyvåpnet, Flåten og Marinekorpset til USA.» Kort sagt må vi utvikle en forståelse for at den nyliberalistiske globaliseringen er sammenkoplet ved hoftene med USAs militarisme – og de fryktelige konsekvensene det kan innebære – framfor at disse står i motsetning til hverandre.

Dette kjerneforholdet mellom USAs militærstyrker og det nyliberalistiske, globale prosjektet, et av de mest sentrale politiske spørsmål i vår tid, er praktisk talt ukjent i journalistikken til AOL-Time Warners CNN, og de andre mediegigantene, som i økende grad forer nyhetene med selverklærte sannheter om internasjonal politikk. Selve begrepet imperialisme er blitt avvist som et historisk fenomen, eller som et retorisk knep fra opportunister og andre engstelige sjeler. I lys av de mediekonsernenes sammenkopling med det globale nyliberalistiske regimet, er det vanskelig å tenke seg noen annen utgang.

Utsikter

Det ville vært svært lett ut fra forholdene som er beskrevet, å overgi seg til desperasjon eller ganske enkelt anerkjenne forandringer som det virker umulig å unngå. Fra et demokratisk synspunkt ser tilstandene deprimerende ut, og det er vanskelig å øyne håp om forandring. Som en svensk journalist sa det i 1997: «Uheldigvis er tendensen svært klar. Det beveger seg i gal retning på praktisk talt alle områder, og det er en desperat mangel på offentlig diskusjon om langtidsvirkningene for demokrati og ansvarliggjøring på bakgrunn av den løpende utviklingen.» Men det globale systemet er høyst ustabilt. Like lukrativ som nyliberalismen har vært for de rike, har den vært en tilsvarende katastrofe for verdens fattige og for arbeiderklassen. Latin-Amerika, en forkjemper for markedsreformer siden åttitallet, har opplevd det som Verdens-banken offisielt kaller «stor økning av ulikhet.» Antallet mennesker på verdensbasis som lever på under én dollar dagen, økte fra 1.2 milliarder i 1987, til 1.5 milliarder i 2000, og det ser ut til å fortsette å øke i årene som kommer. Credoet om «meg først – faen ta andre» som fremmes av nyliberalismen, har i sin tur bidratt til å fremme utstrakt korrupsjon på regjeringsnivå, siden begreper om prinsipper i offentlighetens tjeneste er vanskelige å opprettholde. Stabiliteten i hele den globale økonomien virker stadig skjørere. Selv om det kommersielle medias dominans gjør motstand vanskeligere, har utbredt opposisjon begynt å komme i form av enorme demonstrasjoner rundt på kloden, også i USA. Det virker som den avpolitiseringen som fostres av nyliberalismen og kommersielt media kolliderer med den barske virkelighetens utbytting og ulikhet, og konkursen innen kapitalistisk politikk og kultur, slik den oppleves av store deler av befolkningen. Slik all organisert motstand mot kapitalismen så ut til å være utslettet, ser det nå ut til at den truer med å reise seg fra asken.

Dette fører til mitt sluttpoeng: Progressive, anti-liberalistiske politiske bevegelser rundt i verden, må i økende grad ta med mediespørsmål med i sine politiske programmer. Fra Sverige, Frankrike og India, til Australia, New Zealand og Canada gjør demokratiske partier på venstresiden spørsmålet om strukturell reform av media, til en viktigere del av deres politiske plattformer. Det vil si krav om å bryte opp de store selskapene, og støtte til å styrke ikke-kommersiell kringkasting, for å skape en sektor med uavhengige, ikke-kommersielle media, som ikke er basert på profitt, og som er under folkelig kontroll. De finner at dette er et viktig spørsmål for de breie delene av befolkningen. Andre aktivister legger stor vekt på å utvikle uavhengige, såkalte «pirat-media», for å stå i mot det konsernstyrte systemet. Tvers gjennom hele det anti-liberalistiske og sosialistiske venstre, er det en anerkjennelse av at spørsmålet om medias betydning har økt dramatisk, og at ingen vellykket sosial bevegelse kan betrakte dette som noe vi tar oss av «etter revolusjonen». Å organisere for demokratisk media må bli en del av den pågående kampen, hvis vi skal ha en virkelig sjanse til å lykkes.

av Vigdis Vollset

I dag, i Norge, har vi et folkeflertall som er mot bombeangrepene på Afghanistan. Samtidig har vi en politisk ledelse, støtta av flertallsmedia, som fullt ut og ukritisk støtter USAs og Natos krigspolitikk. Og vi har en stor minoritetsbefolkning som blir utsatt for økende statlig og folkelig rasisme.

Jeg er en av de mange innen «organisasjons-Norge» som fikk være med på å sikre Maryam Azimi trygt opphold i Norge. Hun fikk ikke politisk asyl, bare opphold på «humanitært grunnlag» etter 3 1/2 års søknader – avslag – dekning – kirkeasyl. Altså enda en av disse «uverdige» flyktningene. Mens altså størstedelen av det organiserte Norge, eksempelvis den norske kvinnebevegelsen, forfatterforeninga, store deler av LO og store deler av den norske statskirka, engasjerte seg aktivt i Maryams sak.

Maryam er afghansk flyktning i Norge

I festtalene sine sier den norske politiske ledelsen at de ser innvandrere og flyktninger som «en ressurs for Norge». Vi som har fulgt politikken deres på nært hold gjennom år, veit at det er løgn. I norsk offisiell politikk er innvandrere og flyktninger utelukkende problemer, og deres bidrag og deres erfaringer blir ikke bare neglisjert, men aktivt undertrykt. Desto viktigere at vi som har møtt Maryam og hennes liker, og lært av det, prøver å formidle noe av det videre.

Kultur er mer enn eksotisk mat

Maryam var så heldig at hun møtte Inger Elisabeth Hansen. Hun gjendikta Maryam sine dikt til norsk, og i tillegg skrev hun inn sine betraktninger og forklaringer til et fremmed billedspråk og poetisk språk. Hvert dikt er fulgt av en tekst av Inger Elisabeth, som refererer til en samtale de to har hatt, der Maryam har fortalt om bakgrunnen for akkurat dette diktet, og noe av symbolikken og billedbruken bak.

Det brente hjertet

Boka Det brente hjertet er et av de sterkeste og vakreste uttrykkene jeg noen gang har lest om hva det betyr å leve i eksil. Til tross for at Maryam har skrevet dikt i flere tiår, er det den første boka hun har gitt ut. Hennes dikt var typisk brukspoesi – de ble spredt på løpesedler og i muntlig overlevering i hjemlandet og blant afghanske flyktninger i Pakistan, og var ment å skulle tjene kampen mot undertrykking. Det er fortsatt det som driver Maryam til å skrive, sammen med forpliktelsen overfor de som ble tilbake. Maryam vil gi stemme til afghanske kvinner overfor oss her i Norge.

Utkast til

september 2001

Til gjeldende program | Til programdebatt | Til AKP si heimeside

Dette er programkomiteens forslag til program som legges fram for landsmøtebehandlinga.

Fortsatt står det igjen en del arbeid før vi kan si oss fornøyde. Blant annet finnes det ennå en del overlappinger mellom de ulike avnitta. Unødig «fyllstoff» finnes fortsatt flere steder – setninger og formuleringer som ikke er nødvendig i et prinsipprogram. Vi regner med at den siste innspurten og landsmøtebehandlinga skal gjøre det mulig å komme fram til et program vi kan bruke framover.

Arbeidet med programmet har vist at det fortsatt er flere områder vi må jobbe videre med, også programatisk. For eksempel må arbeidet med klasseanalysen av Norge fortsette. Det samme gjelder det å få bedre grep på de allsidige følgene av den nye teknologiske revolusjonen. Landsmøtet må vurdere om det også skal bety at det allerede på neste landsmøte skal gjøres nye programforbedringer.

Programkomiteen har vurdert i hvilken grad vi skal bruke ord og uttrykk som er fagspråk innen marxismen, som produktivkrefter, produksjonsforhold, merverdi og lignende. Vi har havna ned på at vi vil bruke noen slike uttrykk, men vil også lage en ordforklaring som skal komme til slutt i programmet.

Vi oppfordrer nå alle til å komme med konkrete endringsforslag til dette utkastet. Også dere som ikke er medlemmer i AKP er velkomne til å delta i diskusjonen. Programforslaget blir lagt ut på AKP sin nettside, sammen med kommentarer og forslag som kommer inn.

Oslo, 30. september 2001

hilsen
for programkomiteen
Arnljot Ask

Innhold

• Forord
• Kapittel 1: Målet: Et kommunistisk verdenssamfunn
• Kapittel 2: Kapitalismen: svanger med nye kriser og kriger – og kommunismen!
• Kapittel 3: Imperialiststaten Norge
• Kapittel 4: Klassesamfunnet Norge
• Kapittel 5: Klassekampen under kapitalismen
• Kapittel 6: Sosialistisk revolusjon og et sosialistisk i Norge
• Kapittel 7: Arbeidernes kommunistparti

Forutsetningene for en kommunistisk samfunnsorganisering modner nå rett foran øynene våre. Samtidig blir kapitalismen mer og mer destruktiv og tyner og dreper mennesker og naturen rundt seg. Polariseringa mellom et lite mindretall som nyter godt av systemet og det store flertallet øker år for år. 40.000 dør hver dag av såkalt systembetinga årsaker. Sjøl i kapitalismens høyborg, New York, levde hvert annet barn under fattigdomsgrensa i år 2000, mens USAs økonomi var i det 9. året med økonomisk oppgang, målt i BNP. Det er ikke nødt til å være sånn!

1. Det tjuende århundret endte med en borgerlig politisk og ideologisk offensiv. Borgerskapets ideologer forkynte at nå var «historia slutt»; kapitalismen hadde vist sin overlegenhet og fra nå av var oppgaven bare å foredle den. Hundreåret under ett gir oss imidlertid varsler om undergangen for den kapitalistiske samfunnsforma, på samme måte som 1700-tallet varsla at føydalismen var i ferd med å tape sin posisjon som den dominerende samfunnsforma.

De sosialistiske revolusjonene i første halvdel av 1900-tallet og de omfattende antikoloniale frigjøringskampene, førte rundt en tredel av menneskeheten ut av det økonomiske, politiske og ideologiske grepet til kapitalismen. Dette var med på å presse fram konsesjoner til det arbeidende folket også i de imperialistiske landa

Kapitalismens fortsatte utviklingsmuligheter og, ikke minst, maktmidlene den hadde til rådighet, sammen med de sosialistiske samfunnas svakheter og feil, lå til grunn for at sosialismen som de sosialistiske revolusjonene i det tjuende hundreåret bragte oss brøt sammen. De klarte ikke å bryte ned kapitalismens verdensherredømme og bygge opp alternativet; et kommunistisk verdenssystem. Vyene om «En ny økonomisk verdensorden», som ble lansert i kjølvannet av avkoloniseringa, sprakk. I stedet har vi fått en voksende polarisering «Nord-Sør» og økte skiller mellom fattig og rik i stort sett alle land i verden. Det er også borgerskapet som mest har utnytta den nye teknologiske revolusjonen vi i dag ser bryte gjennom til sin fordel. Men forråtnelsen i kapitalismen har blitt stadig tydeligere de siste 30 åra gjennom stagnasjonen i verdensøkonomien. Den økonomiske utviklinga fører til massearbeidsløshet, økte klasseskiller, svekking av velferdsordninger og undergraving av levestandarden over hele verden. Samtidig vokser den internasjonale motstanden mot utbyttinga og undertrykkinga nå igjen både i omfang og i bredde.

2. Ser vi på den evnen til å produsere bruksverdier som dagens og framtidens produktivkrefter gir oss, og den kunnskapen menneskeheten i dag sitter inne med, bærer det århundret vi nå er inne i med seg enorme muligheter for menneskelig frigjøring og til å skape en samfunnsorganisering med et harmonisk samspill mellom mennesket og naturen.

Men, samtidig kan vi også stå overfor barbari og ødeleggelser i et omfang verden aldri har sett til nå, både i form av kriger og fascistisk undertrykking og menneskeskapte naturkatastrofer.

Den teknologiske revolusjonen vi nå er inne i, skaper raskere omveltninger enn sine forgjengere og får økonomiske og politiske følger vi bare aner konturene av i dag. De iboende motsetningene i det kapitalistiske verdenssystemet vil igjen føre til destruktive konfrontasjoner mellom imperialistmaktene, men også til revolusjonære situasjoner og nye revolusjoner. Det er klassekampen som vil avgjøre om friheten vil vinne over barbariet. I denne periode hvor den materielle utviklinga gjør en kommunistisk samfunnsorganisering mulig, vil den bevisste kommunistiske organiseringa være avgjørende for å kunne utnytte mulighetene som skapes.

3. De som tjener på kapitalismen vil ikke gi fra seg fordelene og makta frivillig. Det er menneskene sjøl som må skape den framtida vi skal ha. Det er den historiske oppgava til arbeiderklassen og dens allierte å avslutte perioden med klassesamfunn – dvs å erstatte kapitalismen med kommunismen.

Det kommunistiske partiet er et nødvendig redskap for arbeiderklassen og den revolusjonære enhetsfronten i denne kampen, for å mestre de politiske og organisatoriske oppgavene som blir stilt på dagsorden. Dette programmet legger fram AKPs syn på samfunnsutviklinga, målet; det kommunistiske samfunnet, strategien for å nå dit og hva slags rolle et kommunistparti i Norge vil ha i denne prosessen.

[Til innholdsfortegnelsen]

Kapittel 1

Kommunismen er den samfunnsforma vi får når perioden med klassesamfunn er avslutta. Dette er etter at arbeiderklassen, gjennom utviklinga av sosialismen, har avskaffa alle andre samfunnsklasser, og derved også seg sjøl. Staten, som det sentrale redskapet for den herskende klassen, har dødd ut og menneskene styrer samfunnet gjennom direkte sjølorganisering.

Vi kan umulig beskrive dette morgendagens samfunn i detalj i dag. Kommunismen vil heller ikke være noe ferdig og statisk samfunn. Den kommer til å ha sin egen utvikling hvor nye motsigelser og utfordringer stadig vil oppstå. Men vi kan si hva som vil være de grunnleggende skillene fra dagens kapitalisme og klassesamfunna allment:

1.1. Slutten på klassesamfunna

Menneskene har levd på jorda i flere hundre tusen år, mens klassesamfunn, klasseundertrykking og klassekamp bare har eksistert i noen tusen år. Kommunismen vil være sluttresultatet av denne klassekampen og av at teknologi og andre produksjonsvilkår har utvikla seg slik at det ikke lenger er mulig for en klasse kan kontrollere produksjonen og samle rikdommen hos seg.

Det var utviklinga av jordbruk, handverk og nye produksjonsredskaper som skapte det materielle grunnlaget for privateiendommen og klasseskillene. Det la også grunnlaget for skillet mellom åndsarbeid og kroppsarbeid, en stadig sterkere kjønnsbestemt arbeidsdeling og skapte staten som redskap for en herskende klasse. Fra da av har historia vært en historie om klassekamp.

I den samme prosessen vokste kvinneundertrykkinga fram. Familien i ulike former ble den institusjonen som ga menn makt over kvinner og barn.

Gjennom sin historie har menneskene utnyttet naturen, utviklet redskaper, skapt ny teknikk og moderne vitenskap. Undertrykte klasser har styrtet herskende klasser, knust foreldete samfunnssystemer og utvikla nye måter å organisere produksjonen og samfunnsstyringa på. Klassekampen er historias drivkraft, men foregår til enhver tid innenfor de rammene utviklinga av produktivkreftene setter.

Kapitalismen har utvikla produktivkreftene til et nivå der hele menneskeheten kunne ha levd uten materiell nød eller savn og uten at noen utbytter andres arbeid. Men de kapitalistiske produksjonsforholdene, som gjør privat profitt til produksjonens hovedmål, hemmer og hindrer også utviklinga av produktivkreftene og skaper nød, vold og menneskeskapte naturkatastrofer. I det stadiet kapitalismen nå er, er det dette trekket som dominerer. Slik undergraver kapitalismen også sin egen eksistens. Den skaper også sine banemenn og -kvinner, arbeiderklassen. som ikke vil ha annet valg enn å søke å gripe makta i samfunnet ved å gjøre produksjonsmidlene til kollektiv samfunnseiendom. En framtid for kapitalismen peker derfor mot et samfunn og verdensorden med et ekstremt og destruktivt undertrykkingssystem. Alternativet er at arbeiderklassen og dens allierte gjør opprør, styrter den herskende klassen og starter bygginga av kommunismen. Det er denne epoken, der samfunnet utvikles fra kapitalisme til et klasseløst kommunistisk samfunn som vi kaller sosialismen og som vi behandler i kapittel 6.

1.2. Den private eiendomsretten og lønnsarbeidet er oppheva

Under kommunismen vil den private eiendomsretten til naturressurser og produksjonsmidler være oppheva. Det gjelder også statskapitalistiske eiendomsforhold. Samfunnsmedlemmene disponerer produksjonsmidla og naturressursene i fellesskap.

Menneskers utbytting av andre mennesker gjennom lønnsarbeidet vil være slutt. Den samfunnsmessig nødvendige arbeidstida for å skaffe fram de nødvendige godene blir ivaretatt uten noen arbeidstvang, på en frivillig basis. Det betyr ikke nødvendigvis at alle med det vil arbeide mindre. Det vil finnes nok av oppgaver for menneskelig arbeidskraft i omsorg for mennesker, undervisning, nødvendig produksjon, vitenskap, kunst og administrasjon. Men motivene for å arbeide vil ikke være å samle seg «gods og gull». «Fra enhver etter evne, til enhver etter behov» vil være mottoet til dette samfunnet.

1.3. Bytteverdiproduksjonen erstattes av bruksverdiproduksjon

Med lønnsarbeidet forvinner også bytteverdiproduksjonen. De produkter og tjenester som menneskene trenger, vil produseres uten tanke på individuell materiell fortjeneste og distribueres gratis.

1.4. Staten som redskap for en herskende klasse erstattes av en frivillig sammenslutning mellom frie mennesker

Under kommunismen vil menneskene organisere seg og finner sin frihet uten å trampe på andres frihet, i «en sammenslutning hvor den frie utviklinga av hver enkelt er betingelsen for alles frie utvikling» (Det kommunistiske manifestet, siste setning i kapitel 2). Alle vil kunne ta likeverdig del i samfunnsstyringa, og skillet mellom styrende og styrte vil forsvinne.

Partier og andre organisasjoner som har ivaretatt klasseinteresser vil være borte. Det gjelder også det kommunistiske partiet.

1.5. Menneskene kan utvikle seg fritt og allsidig

Den tida som går med til arbeid for å skaffe det som menneskene trenger materielt sett for å leve, blir mye kortere enn i dag. Dette vil gi alle gode høve til å utvikle sine evner. Skillet mellom samfunnsmessig nødvendig arbeid, kulturaktiviteter og ulike former for aktiviteter som utfordrer og utvikler folks evner vil viskes bort. Skillet mellom åndens og håndens arbeid vil være borte.

1.6. Kvinneundertrykkinga er avskaffa

Familien vil ikke ha noen økonomiske betydning. Dermed vil livsfellesskap mellom mennesker ikke lenger være bestemt av økonomiske forhold eller sosial tvang. Kjærlighet og frivillig sosial omsorg vil være bestemmende for fellesskapet mellom foreldre, barn og andre slektninger, enten disse er knytta sammen biologisk eller sosialt. Barn og ungdom vil ikke lenger være henvist til foreldres private omsorg. Samfunnet vil sikre at de blir inkludert som fullverdige samfunnsmedlemmer og får dekt sine behov.

Det at grunnlaget for kvinnens underordning forsvinner, gjør at den ideologiske undertrykkinga av kvinnene også kan fjernes for godt. Kommunismen er ikke nådd før denne prosessen er fullført.

Under kommunismen vil også diskrimineringa av homofile være slutt.

1.7. I samspill med naturen

Under kommunismen vil folks materielle basisbehov være tilfredsstilt på grunn av de høyt utvikla produktivkreftene. Dette og det faktum at kapitalen og dens behov for akkumulasjon ikke lenger eksisterer, vil minske faren for rovdrift på naturen.

Men menneskene må ta hensyn til at det alltid vil være en motsigelse mellom menneskets aktivitet og de økologiske prosessene. Siden kommunismen er en bevisst, frivillig, sosial sammenslutning, hvor det å berike seg materielt ikke lenger er noen drivkraft, vil menneskene ha mulighet til å tilpasse sin virksomhet i pakt med at de er en del av naturen, og skape et samfunn som tar hensyn til naturens lover, i den grad de evner dette.

Uansett, det kommunistiske samfunnet kan ikke løfte oss fri fra naturens og fysikkens lover. Sjøl om menneskeskapte naturkatastrofer elimineres, vil naturbetinga skifte i livsbetingelsene kunne komme til å få store følger, også slik at den kommunistiske samfunnsorganiseringa kan gå tapt og klassesamfunna gjenoppstår.

1.8. Kommunismen vil være et verdenssystem

Mens sosialismen vil kunne etableres i enkeltland, er det ei forutsetning for å etablere kommunismen at alle jordas folk er frigjort.

At kommunismen vil være et verdenssystem betyr ikke at det vil være en «verdensregjering» eller at alle snakker kun ett språk. Fortsatt vil det være kulturelt betinga forskjeller og egenarter og ulike former for lokal fellesorganisering, men på et annet grunnlag enn den organiseringa på nasjonalt grunnlag vi kjenner. Nasjonene som fellesskap vil forsvinne. Den bevisste, frie sammenslutninga av menneskene vil ikke være begrensa av geografiske eller sosiale grenser, eller økonomisk aktivitet knytta til et bestemt område eller folkegruppe.

Enkeltmennesket vil kunne utvikle seg i en atskillig større frihet enn noensinne tidligere i historia. Det vil ikke være snakk om økonomisk, sosial eller kulturell utbytting- eller undertrykking mellom geografiske regioner eller lokalsamfunn. Det vil ikke lenger være grunnlag for rasisme eller andre former for sosial betinga diskriminering.

1.8. Kommunismen – også et samfunn med motsigelser og utfordringer

Under kommunismen vil svært mange av de motsigelsene jordas folk lider under i dag, være borte. Men det vil langt fra være noe statisk samfunn uten spenninger og problemer. Alle former for undertrykking vil ikke forsvinne av seg sjøl, uten at det tas bevisste samfunnsmessige tiltak. Nye motsigelser vil dukke opp, som resultat av ei utvikling vi i dag ikke kan se. Motsigelsen mellom gammelt og nytt vil være der. Kommunister proklamerer aldri «historias slutt».

[Til innholdsfortegnelsen]

Kapittel 2:

Kapitalismen var et framskritt i menneskehistoria, sammenligna med samfunnssystema før den. Den har utvikla produktivkreftene slik at sult og nød kunne blitt avskaffa dersom de ble brukt til folkets beste. Den har utvikla politiske og demokratiske rettigheter, som riktignok under kapitalismen bare kan utnyttes fullt av et lite mindretall og lett kan settes til side, men som er viktige redskaper i kampen for et utvida demokrati og for det klasseløse samfunnet.

Samtidig er kapitalismen ansvarlig for død og ødeleggelser, folkemord og kriger i et omfang som savner sidestykke i historia. Daglig dør titusener av mennesker som følge av levekåra systemet tvinger dem inn i, mens rikdommene hoper seg opp på hendene til de få.

De framskrittsvennlige sidene ved kapitalismen er forlengst historie. Dens måte å produsere og distribuere varer og tjenester på er ikke lenger den mest effektive. En allmenn stagnasjon i økonomien har for lengst satt inn, og den politiske legitimiteten er i ferd med å smuldre.

Som alle døende herskerklasser, intensiverer borgerskapet sin offensiv for å holde på klassesystemet sitt. Men, kapitalismen har skapt en arbeiderklasse som i dag er i ferd med å bli den største klassen på verdensbasis. Den vil gå i spissen for at framtids-scenariet skal bli det første av de to mulige vi i dag ser kapitalismen bærer i sitt skjød:

• en kommunistisk samfunnsorganisering, eller
• nye ødeleggende kriser, kriger og nød for det store folkeflertallet.

2.1. Kapitalismen – et verdensomspennende klassesystem med rivaliserende borgerstater

2.1.1. Kapitalismen er det første verdensomspennende klassesystemet historia kjenner. Sjøl om det fantes både slavesamfunn og føydalsamfunn som erobra store landområder og skapte imperier, så ble ikke hele verden underlagt den samme dominerende produksjonsformen før kapitalismen utvikla seg til sitt imperialistiske stadium rundt slutten på 1800-tallet.

Det finns fortsatt områder med føydale-og slavesamfunnslignende produksjonsforhold. Vi har også en ikke-kapitalistisk økonomisk sektor knytta til husholdningene som er svært stor. Likevel er det slik at imperialismen, som kapitalismen i denne fasen kalles, har skapt et verdensomspennende økonomisk og politisk system som legger premissene for all økonomisk virksomhet. Dette systemet er bygd på at en klasse, borgerskapet, tilegner seg overskuddet av de verdiene som skapes av arbeiderklassen og andre klasser.

2.1.2. Kapitalismen vokste fram i enkeltland i Europa, men var helt fra starten av internasjonal. Den utfordra det kolonisystemet som føydalmaktene hadde etablert, og skapte et nytt kolonisystem tilpassa sin produksjonsform. Ved slutten på 1800-tallet var stort sett hele verden trekt inn i innflytelsessfæren til det kapitalistiske systemet, som da hadde nådd det imperialistiske stadiet.Det kjennetegnes av at de store kapitalistiske selskapene ble internasjonale konserner. I tillegg til vareeksporten kom eksporten av kapital. Finanskapitalen fikk en dominerende stilling. De imperialistiske maktene hadde delt opp hele verden mellom seg, og de store multinasjonale selskapene kontrollerte store deler av verdenshandelen, råvaretilgangen og prisfastsettelsen.

2.1.3. Internasjonal arbeidsdeling og produksjon har utvikla seg i sprang, og har variert avhengig av teknologisk utvikling og av maktforholda mellom de kapitalistiske landa.

Siden slutten av 1980-tallet har vært snakk om «globalisering» nærmest som et nytt utviklingstrinn i kapitalismen. Men en slik globaliseringsbølge fant også sted for ca 100 år siden, i imperialismens barndom. Når vi nå ser dette gjenta seg, skyldes det trekk ved imperialismen i dag: kapital- og handelshindringer avvikles, USA har gjenerobra det globale hegemoniet, og vi er inne i en ny teknologisk revolusjon.

Begge disse bølgene har avdekka at det frie markedet hadde lite med frihet for folk flest å gjøre. Derfor fører den til at også klassekamp og andre former for opprør vokser i omfang og styrke.

2.1.4 Staten sikrer at den kapitalistiske produksjonsmåten består. Den legger forholdene til rette for det private næringslivet og monopolenes ekspansjon. Den stimulerer privatiseringspolitikken og subsidierer monopolene gjennom utbygging av infrastruktur.. Sjøl om store multinasjonale konsern i økende grad trår fram som de dominerende økonomiske aktørene, på tvers av alle landegrenser, er borgerskapet fortsatt helt avhengig av statsapparatet sitt.

Den overordna oppgava til staten er å sikre borgerskapets makt, om nødvendig med vold. Politiog militærapparat utgjør statens voldelige maktapparat.De skal være et redskap i kampen mot rivaliserende stater, men settes også inn for å holde egen befolkning i sjakk om situasjonen skulle tilsi det. Når rivaliseringa mellomkapitalgruppene overskrider de økonomiske kampformene, og rå makt blir brukt, er det den militære styrken som teller. Det borgerskapet som har den sterkeste militærmakta til sin rådighet, kan også tvinge fram økonomiske fordeler uten å gå så langt som til krig.

[Til innholdsfortegnelsen]

2.2. Utbytting, plyndring og kolonialisme

2.2.1. Framveksten av kapitalismen i Europa og seinere Nord Amerika er historisk knytta sammen med ei hensynsløs internasjonal utbytting og plyndring av andre verdensdeler. Rasistisk ideologi og nasjonal undertrykking har vært redskap for denne ekspansjonen. Dette trekket ved kapitalismen er ikke bare historie. Sjøl om det gamle, direkte kolonisystemet er avvikla, sørger nykolonialismen for at utbyttinga og plyndringa fortsetter,og gapet mellom Nord og Sør fortsetter å vokse.

Den opprinnelige befolkninga er fratatt råderetten over naturgrunnlag og rikdommer. Det imperialistiske borgerskapet kontrollerer fabrikker, kredittinstitusjoner, transport og handel, og høster store profitter gjennom å utbytte arbeiderklassen i de undertrykte landa. Mange steder er den opprinnelige befolkninga redusert til et mindretall i sitt eget land, og hele folkegrupper er utsletta eller trua med utslettelse.

Også innad i de imperialistiske landa ser vi en utplyndring og nedbygging av distrikter og utkanter og en vekst i de kapitalsterke maktsentraene.

2.2.2. Menneskene blir gjort til lønnsarbeidere, men kapitalismen garanterer ingen rett til arbeid og lønn. Massearbeidsløshet er et strukturtrekk ved systemet. Imperialismen fører til hungerkatastrofer. Hvert år dør titalls millioner av sult og underernæring på grunn av dette systemet. Antall mennesker som lever uten å få tilfredsstilt minimumsbehov for mat, klær, bolig og helsetilbud øker jevnt. Ved tusenårskiftet levde ca 1,3 milliarder under det som FN definerer som fattigdomsgrensa. I mange land vokser barnedødeligheten på ny.

2.2.3. Utbyttinga skjer også gjennom at kapitalen har underlagt seg de ikke-kapitalistiske produksjonsformene og raner til seg verdier som skapes i disse sektorene. Den kapitalistiske produksjonen snylter i tillegg på den svære mengden ubetalt arbeid som særlig utføres av kvinner.

2.3. Kapitalistisk rikdom – og fattigdom

2.3.1. Mengden av varer som kan produseres i dag, overgår på enkelte områder det som menneskeheten behøver for å tilfredsstille sine materielle behov.

2.3.2. Konkurransen mellom kapitalistene og oppsamlinga av kapital fører til monopolisering. Rikdommene samles hos de får. Store multinasjonale konserner dominerer verdensøkonomien og kultur- og ideologiproduksjonen. Ved hundreårsskiftet var ca halvparten av de 100 største enkelt-økonomiene i verden multinasjonale selskaper, noe som også antyder hvorfor borgerskapet i mange mindre, imperialistiske stater søker havn hos storebrødre i den harde konkurransen. Innenfor flere sektorer går utviklinga mot at bare en handfull selskaper står igjen på verdensbasis.

2.3.3. Konkurransen er en innebygd trussel mot det kapitalistiske systemet i seg sjøl, som fører til økonomisk stagnasjon. Den enorme rikdommen som kapitalismen har skapt, kommer ikke folk flest til gode. Den fører i stedet til at flere og flere mennesker mister livsgrunnlaget sitt og presses ut i fattigdom og elendighet. Varene og godene er der, men folk flest kan ikke kjøpe dem.

Aldri har polariseringa mellom rik og fattig vært så skarp og utbredt. Ikke bare mellom Nord og Sør, men også innad i de rike imperialistiske landa. Sjøl i det idylliske Norge, i ett av de rikeste og ennå mest egalitære land i verden, ser vi dette.

[Til innholdsfortegnelsen]

2.4. Kapitalismen ødelegger de naturlige livsbetingelsene og fører til menneskeskapte naturkatastrofer

2.4.1. All menneskelig virksomhet er basert på utnytting av naturen og dens ressurser. Derfor setter naturen de fysiske rammene for vår tilværelse. Gjennom mange tusen år har vi ervervet seg de kunnskapene som utgjør vår tids naturvitenskaper. På grunnlag av disse har vi omformet verden. Vår virksomhet gir oss økt kunnskap om naturens lover og gjør det mulig både å utnytte dem bedre og å ta bedre hensyn til de begrensningene de setter.

Den delen av biologien som vi kaller økologi, har lært oss mye om sammenhengen mellom forskjellige organismer og deres livsmiljø. Alle levende organismer samvirker hele tida, de utgjør en vev av liv som skaper og former betingelsene for hverandre. Foreløpig har vitenskapen bare avdekket en ørliten flik av dette samspillet, og bare en liten brøkdel av jordas levende organismer er kjent.

Livet på jorda og de forskjellige livsmiljøene er ikke statiske, de er systemer i endring og evig, dialektisk bevegelse. Men rakner veven, er det våre livsbetingelser som rakner. Derfor er det nødvendig å bevare det biologiske mangfoldet, den rikdommen av arter evolusjonen har frambrakt.

2.4.2. Da mennesket oppfant jordbruket, ble det i stand til å utnytte naturen på en ny måte. Mennesket omformet naturen for sine formål og rev seg løs fra den direkte avhengigheten av økosystemene som bestemmer livet for alle andre dyr. Gjennom den videre utviklinga av produktivkreftene har denne uavhengigheten økt, mennesket har endret utseendet på hele regioner, og trengt den udyrkete, «ville» naturen tilbake overalt hvor det har slått seg ned.

2.4.3. Kapitalistisk rovdrift truer nå selve livsgrunnlaget på jorda. Jordbruksarealet reduseres. Mangelen på vann er et voksende problem. Et overfiske uten økologiske hensyn truer viktige matressurser og dessuten levekår og bosetting for kystfolk over hele kloden. Naturmiljøer raseres i raskt tempo. Alle områder på kloden innlemmes i vareøkonomien, og alle produsenter tvinges med på de samme premissene. Det blir umulig å opprettholde samfunn og kulturer som er i pakt med naturen. Utryddelsen av biologiske arter og varianter skjer nå i et større tempo og omfang enn da dinosaurene ble utsletta. Hovedårsaken til dette er rasering av artenes naturlige leveområder. Denne utryddelsen truer det varierte jordbruket i store deler av den tredje verden, som er basert på et stort antall arter av nytteplanter og dyr, og deres viltlevende varianter.

2.4.4. Kapitalismen har vist seg ute av stand til å løse de enorme problemene med forurensning av naturen. En sterk internasjonal opinion har tvunget gjennom grenser for utslipp fra industrien i mange land, men fortsatt øker forurensninga, og ingen områder på kloden, ikke engang polarområdene, er uberørt. Vi opplever såvel atomkatastrofer som «tradisjonelle» giftkatastrofer og -utslipp. Selv om vi kjenner til de katastrofale virkningene tungmetaller eller syntetiske kjemikalier som DDT, PCB, dioksiner osv, har når de slipper ut i de biologiske næringskjedene, produseres disse stoffene stadig og spres i naturen. Etter hvert som skadevirkningene blir avslørt, blir stoffene ofte forbudt i den rike del av verden, men spres fortsatt i fattige tredje verden-land, som ikke har råd til dyrere, men mindre farlige midler. Ressurser som kunne vært brukt til å utvikle produksjonsprosesser og metoder for plantevern som tar hensyn til naturen, bruker de internasjonale kjemikonsernene isteden på å utvikle nye giftstoffer og nye bruksområder for gamle gifter. Samtidig gjør spredningen av kapitalistisk industrijordbruk med ensidig vekt på få planteslag at bøndene blir mer og mer avhengig av kjemisk ugras- og insektbekjemping. De giftstoffene som allerede nå er i ukontrollerbart omløp i naturen, vil påvirke menneskenes livssituasjon i flere hundreår. Likevel fortsetter de kapitalistiske kjemiselskapene å produsere og spre disse stoffene.

2.4.5. Menneskenes forurensning av atmosfæren fører til endringer i klimaet på jorda. Drivhuseffekten fører til uventede værfenomener som flere og sterkere stormer, tørke, oversvømmelser osv. Mest truende er en nedsmelting av isen i polarområdene og dermed stigende havnivå, som kan legge mange tett befolkede områder og hele nasjoner av øysamfunn under vann. Den kan også føre til store endringer i det eksisterende systemet av havstrømmer, som utgjør motoren i klimaet.

Trass i kunnskap om dette er det ikke mulig å få satt en stopper for kapitalistenes akselererende forbruk av kull, olje og gass, som fører til stadig økende CO²-forurensning og økende oppvarming av atmosfæren. De enkelte selskapenes kortsiktige profitter blir avgjørende, framfor menneskehetens felles interesser.

Menneskene forurenser også atmosfæren med gasser som bryter ned det livsviktige ozonlaget, som beskytter levende organismer på jorda mot ultrafiolett og annen kortbølget stråling fra verdensrommet.

Skal disse problemene løses, må vestens forbruk av fossile brennstoffer reduseres drastisk, og det må satses på andre og mindre forurensende energiformer. Mye av denne teknologien er allerede til stede, men kortsiktige profitthensyn hindrer at den blir tatt i bruk.

2.4.6. Økologiske kriser er også skapt i tidligere samfunnssystemer. Men først med kapitalismens enorme utvidelse av produktivkreftene i verdensomspennende målestokk står vi overfor et politisk system som truer miljøet i global skala.

Noen av de grelleste utslagene av den økologiske krisa i industrialiserte land er avslørt i land som har kalt seg sosialistiske, som Sovjet-imperiet og dets vasallstater i Øst-Europa. En sentralisert planøkonomi med ensidig vekt på materiell vekst og uten demokratiske rettigheter som gjør en folkelig opposisjon mulig, er også en trussel mot økologien.

Mens kunnskapene om økologi og nødvendigheten av naturvern har økt enormt gjennom siste halvpart av forrige århundre, har kapitalismen vist seg mer og mer ute av stand til å løse selv akutte problemer. Miljøkampen er blitt en uunnværlig del av kampen mot kapitalismen, og miljøbevegelsen er en viktig enhetsfront. Men denne mangslungne og svært breie fronten må forenes med arbeiderklassens kamp for å bli virkelig effektiv på lang sikt. Miljøkampen må skje på arbeiderklassens og det arbeidende folkets premisser, og på grunnlag av mest mulig samlende paroler og frivillig oppslutning.

Når folk organiserer motstand mot naturødeleggelser, forurensing og rasering i de industrialiserte landene, flytter kapitalistene ofte problemene til fattige land i sør. For kapitalismen er rovdrift på naturen like grunnleggende som utbyttinga av menneskelig arbeidskraft.

Samtidig som kapitalismen presser stadig større deler av verden ut i nød og fattigdom, innebærer vareøkonomien og jakten på maksimalprofitt også et uhemmet, sløsende forbruk i den rike del av verden.

Verken miljølovgivning eller markedstiltak for en «grønn kapitalisme» kan endre på dette. Den eneste løsninga er et samfunnssystem der målet for produksjonen ikke er profitt, men å dekke menneskenes behov. Et slikt system vil ikke automatisk løse alle miljøproblemer, men vil fjerne den grunnleggende hindringa som i dag står i veien for å løse dem.

2.4.7. Innafor det kapitalistiske samfunnet utvikler det seg nå teknologi og produkter som ikke er mulig å utnytte fornuftig innafor rammene den kapitalistiske privateiendommen setter. Det er de siste tiåra blitt mulig å endre den genetiske koden og tilføre levende organismer nye egenskaper. Dette har på den ene sida gjort det mulig med storproduksjon av viktige legemidler. Men på den andre sida er teknologien også tatt i bruk av landbruksindustrien, som utvikler nytteplanter som inneholder insektgifter osv. Det har vist seg at slike genmanipulerte varianter har hatt skadevirkninger som ikke har vært tilstrekkelig kartlagt.

For de store bioteknologifirmaene er det om å gjøre å få rask avkastning på investeringene, og de har ikke ressurser og vilje til å teste ut alle mulige skadevirkninger. Utvikling og utprøving av sikre varianter krever større investeringer enn private firmaer er villige til å påta seg. Profitten styrer forskninga i retninger som truer menneskenes eksistens, og profittmulighetene på dette feltet er så enorme, at det må et sterkt og internasjonalt folkelig press til for å sette en stopper for bruken av usikre metoder.

Et viktig ledd i denne kampen er støtte til uavhengig forskning. Bare forskning over lang tid, ubundet av profitthensyn, kan kartlegge muligheter og skadevirkninger denne teknologien kan ha.

Imperialismen driver i dag en storstilt plyndring av verdens genetiske ressurser, som patenteres av bioteknologifirmaer og dermed blir utilgjengelige for andre. Dette skjer i strid med internasjonale konvensjoner. Rio-konvensjonen om biologisk mangfold slår fast at enhver nasjon har retten til de biologiske ressursene som finnes på dens område. Slike hensyn strider imidlertid mot imperialismens iboende profittjag.

[Til innholdsfortegnelsen]

2.5. Kvinneundertrykkinga er vevd inn i kapitalismen

2.5.1. Kapitalismen har tatt over den tusenårige kvinneundertrykkinga og vevd den inn i sitt økonomiske system og i sin måte å herske på.

2.5.2. Familien som institusjon er viktig for å sikre den kapitalistiske utbyttinga. Helt siden kapitalismens barndom har det vært kvinnene som tar seg av det arbeidet som trengs for at arbeiderklassen skal overleve, oppfostre barn og fortsette å være effektiv arbeidskraft. Etter som kvinnenes hus- og omsorgsarbeid blir gjort gratis, og ikke må kjøpes på markedet, kan lønningene i den kapitalistiske produksjonen holdes lavere. Profitten blir dermed høyere. .

Ettersom kvinnenes hus- og omsorgsarbeid blir gjort gratis, og ikke må kjøpes på markedet, kan lønningene i den kapitalistiske produksjonen holdes lavere. Profitten blir dermed høyere.

Kvinner utbyttes i tillegg direkte som lønnsarbeidere, på samme måte som mannlige arbeidere.

2.5.3. Under kapitalismen er familien ei økonomisk grunnenhet, der forsørginga skal foregå. Derfor blir kvinner i arbeidsmarkedets øyne tilleggsarbeidskraft mens hovedarbeidskrafta er den mannlige familieforsørgeren.. Kvinners arbeidskraft blir dermed mindre verdt enn menns. Dette rammer alle kvinner, enten de lever sammen med en mann eller ikke. Hovedansvaret for hus- og omsorgsarbeid gjør også at kvinner ofte har deltidsarbeid, ugunstig arbeidstid og usikre kontrakter. Dette svekker kvinnenes stilling på arbeidsmarkedet. Familiens rolle som forsørgersystem gjør også at borgerskapet kan bruke kvinner som en stor reserve av arbeidskraft.

Familien er også kjerna i det systemet som opprettholder maktforholdet og arbeidsdelinga mellom kjønnene.

2.5.4. Kapitalismen bryter ned samholdet mellom folk ved å gjøre alt til et spørsmål om kjøp og salg, ikke kjærlighet, vennskap og solidaritet. Til og med de mest intime mellommenneskelige forhold blir gjort om til profittskapende virksomhet. Prostitusjon og pornografi gjør kroppen til en vare. Prostitusjon og menneskehandel er en integrert del av det kapitalistiske økonomiske systemet, ikke en beklagelig sideeffekt. Den verdensomspennende menneskehandelen fornedrer, utbytter og dreper millioner, først og fremst kvinner og barn.

2.5.5. Ett av midlene til å opprettholde maktforholdet mellom kvinner og menn, er bruk av vold: Kvinnemishandling, voldtekt, incest. Samfunnet gir kvinner og barn minimal beskyttelse mot slike overgrep.

2.5.6. Det er borgerskapet som klasse som tjener på kvinneundertrykkinga. Samtidig gir kvinneundertrykkinga menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket en rekke materielle, sosiale og psykologiske fordeler. Og den har ei dyptgripende innvirking på deres sjøloppfatning og verdensbilde. Gjennom kvinneundertrykkinga bindes menn i en delvis allianse med sin egen klassefiende. Menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket må kjempe mot sin egen posisjon som undertrykkende kjønn for å fri seg sjøl fra posisjonen som undertrykt klasse. Mannsjåvinisme er klassesamarbeid.

2.5.7. Gjennom familien er kjærlighet og seksualitet vevd inn i en institusjon som bidrar til å opprettholde makt- og utbyttingsforholda i samfunnet. Lesbisk og homofil kjærlighet bryter med dette mønsteret. Dette er en viktig grunn til undertrykkinga av homofile og lesbiske. Den homofile frigjøringskampen har nære felles interesser med kampen for kvinnefrigjøring. I et samfunn der menneskene er frie fra lønnslaveri og familien er oppløst som økonomisk enhet vil menneskene stå fritt til å elske hvem de vil, uavhengig av kjønn.

2.5.8. I den 3. verden skjer det ei indirekte utbytting av enormt omfang av kvinnenes ubetalte arbeid i sjølbergingsjordbruket og i hjemmet. Dette er noe av grunnlaget for den billige arbeidskrafta i denne delen av verden, og for de svære, imperialistiske profittene. Unge, kvinnelige arbeidere i eksportsonene er fratatt alle faglige rettigheter, og utbyttes beinhardt. Tradisjonelle former for «kvinnelighet» utnyttes systematisk for å holde dem nede. Samtidig som imperialismen angriper og undergraver livsgrunnlaget og rettighetene til kvinnene i den tredje verden hardt, trekker også stadig flere kvinner ut i samfunnsmessig produksjon og direkte konfrontasjon med kapitalismen

2.5.9. Den internasjonale handelen med kvinner og barn øker stadig i omfang, og er en trussel for ofrenes liv og helse. Millioner av mennesker tvinges til et liv som sex-slaver.

Veksten i prostitusjon og porno er ødeleggende for enhet og kampfellesskap mellom kvinner og menn i arbeiderklassen. Den kvinnefiendtlige ideologien i porno og prostitusjon rammer alle kvinner.

Prostitusjons- og pornoindustrien er i dag en profittmaskin på linje med våpen- og narkotikahandel. Forbrytere og mafia er tungt inne i organiseringa av sektoren, profitørene har også tette bånd til den «lovlydige» delen av borgerskapet.

For flere stater i den 3. verden er prostitusjon en viktig kilde til valutainntekter som kommer både den lokale overklassen og imperialistiske investorer til gode. Kampen for anerkjennelse av prostitusjon som arbeid og for å integrere prostitusjonssektoren i landenes bruttonasjonalprodukt har derfor støtte høyt oppe i maktelitene. I tråd med kapitalismens allmenne ideologiske offensiv for økt liberalisme ser vi også en verdensomspennende ideologisk offensiv for prostitusjon. Sentralt står liberalistiske argumenter for kvinners «rett» til å «velge» å prostituere seg.

2.5.10. En av de undertrykkingsmekanismer som er i sterk vekst er skjønnhetstyranniet. Ideen om idealkroppen spres i dag aktivt av mote- og kroppsindustri, missekonkurranser og media. Presset fra «idealet» fører til at både menn og kvinner blir misfornøyde med kroppene sine. Særlig hardt rammes unge jenter.

Kapitalens stadige utvidelse av markedet til nye områder inkluderer produkter og tjenester som gir seg ut for å gi folk idealkropper. I tillegg skapes et stort marked for moter, kosmetikk og andre midler til å «forbedre» utseendet. Et rasistisk element er at folk med annen hudfarge enn hvit tilbys hudblekemidler og hjelp til å få glatt hår.

Kroppsprofitørene har direkte økonomisk interesse av at stadig flere blir misfornøyd med kroppen sin.

I strevet etter å leve opp til et umenneskelig ideal vil de aller fleste bli tapere, og sjøltillit,sjølbilde og kampevne dermed dårligere.

[Til innholdsfortegnelsen]

2.6. Imperialismen skaper rasismen

2.6.1. Ideen om de såkalte menneskerasene er ikke biologisk, men sosial. Moderne genetikk viser at det ikke finnes vitenskapelig grunnlag for å dele menneskene inn i raser. Sjøl om det også har eksistert fremmedhat, diskriminering og undertrykking tidligere, var den rasistiske ideologien et svært brukbart våpen for kolonialismen og den framvoksende imperialismen. Som politisk ideologi har den vært et effektivt redskap til å splitte og sette opp mot hverandre både forskjellige folk og forskjellige grupper innafor en og samme nasjon. Den rasistiske ideologien er utforma for å dekke imperialismens politiske behov, og forandrer seg hele tida i pakt med dette.

2.6.2. Etter fascismens nederlag i 2. verdenskrig og avsløringa av Hitler-Tysklands og det fascistiske Japans rasistiske overgrep, ble den rasistiske ideologien «moderert» over store deler av Vesten. De tidligere kolonienes kamp for frigjøring og nasjonal sjølstendighet, borgerrettsbevegelsen i USA og det sørafrikanske folkets kamp for å knuse Apartheid-staten har gjort rasismen «politisk ukorrekt». Det er bare folkets aktive kamp som kan avskaffe rasismen.

2.6.3. Kjerna i rasismen er en deterministisk tenkning som sier at menneskene har forskjellig verdi ut fra hvilken «rase» de er født inn i. En tilsvarende deterministisk tenkning er i ferd med å danne seg rundt genetikken, ettersom funksjonen til enkelte gener kartlegges. Denne determinismen er like undertrykkende som rasismen, og må bekjempes dersom det skal bli mulig å samle alle arbeidende og undertrykte for den sosialistiske revolusjonen.

2.6.4. Det finnes andre former for undertrykking, som ikke er rasisme men har flere likhetstrekk med den; sjåvinisme basert på kultur, religion, nasjon eller kjønn osv. Imperialismen både stimulerer og spiller bevisst på motsetninger som bygger på slike forhold. F.eks. såkalte etniske konflikter, ofte blanda med religionsmotsetninger. Så lenge imperialismen eksisterer, vil den prøve å utnytte disse konfliktene til å opprettholde rasismen og bruke den som våpen for splittelser og fortsatt undertrykking.

2.7. Imperialisme betyr nasjonal undertrykking, krig og revolusjoner

2.7.1. Imperialismen fører ikke bare til utbytting og nasjonal undertrykking av folk og nasjoner i den tredje verden. Borgerskapet konkurrerer også om dominansen over de imperialistiske landa. De største vare- og finansmengdene er konsentrert her.

Denne utviklinga fører ikke til kolonialisme i tradisjonell forstand, men til at vi også i mindre imperialiststater finner mange likhetstrekk med den nykolonialismen vi ser tidligere kolonistater blir utsatt for; kontroll over naturressurser og økonomi undergraves, innlemming i stormaktenes militære sikkerhetssystem og utvikling av servile politiske regimer.

Til tross for at vi i siste halvdel av det forrige hundeåret hadde en formell avkolonisering, så er den nasjonale undertrykkinga langt fra en sak for historia. Den tar nye former. Og vi ser at undertrykkinga blir hardere og at kampen for nasjonal sjølråderett står sentralt i den antiimperialistiske kampen i alle deler av verden.

2.7.2. Den nådeløse kampen om profitten førte i forrige århundre til to verdenskriger og et utall mindre regionale og lokale kriger. De sosialistiske revolusjonene i Sovjet og Kina og bølgen med nasjonale frigjøringskriger som fulgte i kjølvannet av disse, brøyt for en periode en stor del av menneskeheten løs fra det imperialistiske verdenssystemet. Dette hadde positive følger for levekåra til verdens folk, sjøl om Sovjet sjøl kom til å utvikle seg til en imperialistisk supermakt.

2.7.3. Sammenbruddet for Sovjet førte til at USA ble den totalt dominerende imperialistmakta igjen. De bruker denne styrken til å lede an i et felles, intensivert angrep fra kapitalistklassen i hele verden mot flertallet av folket i alle land. De globale institusjonene som ble oppretta etter den 2.verdenskrigen, Verdensbanken, Pengefondet og GATT/WTO, er viktige redskaper for denne politikken. USAs dominans har gjort det vanskeligere for de antiimperialistiske kreftene å utnytte motsetningene mellom imperialiststatene

2.7.4. Den ujevne utviklinga av styrkeforholdet til imperialistmaktene, fører til framvekst av nye rivaler, som EU-prosjektet, Japan og Kina. Et krakk i verdensøkonomien kan også framskynde en endring av styrkeforholdet mellom de imperialistiske stormaktene.

Sjøl om dette igjen åpner for mulighetene for antiimperialister til å spille på motsetningene mellom imperialistmaktene, så har historia vist oss at denne maktkampen også vil føre til mer død og fordervelse. Antallet militære konflikter er i dag igjen økende på verdensplan, etter en nedgang i første halvdel av 1990-tallet. Den militære opprustninga er også voksende.

Derfor haster det med å bygge opp den revolusjonære enhetsfronten som kan gjøre slutt på dette systemet. Om de revolusjonære ikke klarer å forhindre en ny storkrig, så vil styrken til disse kreftene være avgjørende for om det ut av krigen kan komme nye utbrudd med utvikling av nye sosialistiske stater.

[Til innholdsfortegnelsen]

2.8. Det ideologiske herredømmet og politisk overvåking er sentrale maktmiddel for borgerskapet

2.8.1. I alle samfunn skapes og gjenskapes det ideologier eller forestillinger som bidrar til å rettferdiggjøre og reprodusere den rådende orden, slik at de åpne tvangsmidlene ikke skal være nødvendig å ta i bruk. Offentlige og private utdanningssystemer og massemedier innpoder i folk at kapitalismen og klasseskillene er naturlige, nødvendige og fornuftige. Utbyttinga skjules, og lønna framstilles som full betaling for det utførte arbeidet. Myten om staten som et nøytralt organ, heva over alle klasseinteresser, er et av kapitalens viktigste ideologiske våpen for å passivisere arbeiderklassen. Gjennom den autoriteten som ligger i tradisjon, posisjon og kultur, produseres det normer som binder oss opp til det eksisterende samfunnet og de maktforholdene som ligger der.

2.8.2. Dette ble klart demonstrert ved sammenbruddet av det som makthaverne både i vest og øst framstilte som kommunisme Vi fikk da en aksept av markedsliberalismen og det borgerlige demokratiet som historias endepunkt. Særskilt fikk denne ideologien overtaket i de industrialiserte imperialistiske sentraene. Individualisme og fokusering på å komme seg fram i livet ved egen innsats, bredde om seg på bekostning av satsing på kollektive løsninger og felles løft. Ikke bare arbeidskrafta blir betrakta som en vare, men alle forhold mellom mennesket og samfunnet og menneskene seg i mellom.

2.8.3. Blant de verdiene som reproduseres og forsterker klassesamfunnet er oppfatninga av mannen som det «egentlige» mennesket og overordna kjønnet. Det fremmes gjennom en systematisk usynliggjøring av kvinner og framstilling av dem som annenrangs samfunnsborgere.

2.8.4. For å forpurre åpne opprør og klassekamp har et hvert klassesamfunn etablert et overvåknings- og kontrollsystem som arbeider både åpent og i det skjulte. Formålet er å vanskeliggjøre arbeidet til all opposisjon og forberede tiltak i tilfelle større samfunnsmessige kriser skulle oppstå.

Avsløringene til Lund-kommisjonen på 1990-tallet viste en flik av denne omfattende virksomheten som også det norske borgerskapet står for. I takt med at den ideologiske kreditten som kapitalismen har opparbeida forringes, blir dette åpne, repressive trekket ved imperialismen sterkere. Også den teknologiske utviklinga har ført til at vi må regne med at denne virksomheten har et større omfang i dag en noensinne.

2.9. Demokrati og diktatur

2.9.1. Som politisk system eksisterer kapitalismen under mange og ulike styreformer; parlamentarisme, korporativt samarbeid mellom staten og næringsorganisasjonene, autoritære diktaturer og åpen fascisme. Det de kapitalistiske landa har felles er at styreformene sikrer kapitalens diktatur over arbeiderklassen og det arbeidende folket. De fleste rike og politisk stabile kapitalistiske land har i dag allmenn stemmerett og valg til representative forsamlinger.

2.9.2. Det politiske systemet bygger offisielt på at det skal være ytrings- og organisasjonsfrihet og individuell rettssikkerhet. Disse demokratiske rettighetene og prinsippene er viktige for folkets kamp og må forsvares og utvides. Samtidig er demokratiet begrensa. De fleste land bryter menneskerettighetene med åpne øyne. Norge er intet unntak. Streikeretten er sterkt begrensa i Norge. Inngåelsen av EØS-avtalen var også et udemokratisk overgrep. Demokratiet er greit så lenge kapitalens interesser ikke trues.

2.9.3. Det borgerlige demokratiet gir ikke arbeiderklassen makt over økonomi og statsapparat. Private eiere har styringsretten. De folkevalgte organene er institusjoner i et samfunn med kapitalistisk privateiendom og lønnsslaveri. Budsjettpolitikk og vedtak tar utgangspunkt i næringslivets grunnleggende interesser og behov. Monopolenes jakt på maksimal profitt er samfunnets økonomiske grunnlov. Stemmeretten opphever ikke dette.

2.9.4. De dominerende massemediene – og dermed også ytringsfrihetens vilkår – kontrolleres av store kapitalgrupper eller staten.

2.9.5. Statsbedriftene fungerer innafor det samme økonomiske systemet og embetsverket er organisert for å tjene det. Borgerskapet, ikke arbeiderklassen og folket, har makta i staten. Storparten av lovverket handler om forhold som er knyttet til den private eiendomsretten.

At dette er regelen betyr ikke at folkevalgte organer ikke fatter avgjørelser som tar hensyn til andre klasseinteresser. Legitimiteten til det politiske systemet forutsetter at det i mange saker inngås slike kompromisser. Folkets kamp har også på en lang rekke områder presset gjennom sosiale reformer, ført til lovvedtak som begrenser utbyttinga og offentlige tjenester som delvis er unndratt markedskreftene. Men premissene for samfunnsutviklinga og demokratiet er likevel lagt av kapitalens faktiske diktatur.

2.9.7. Statens klassekarakter framgår også av politiets og militærapparatets funksjon. De militære styrkene er ikke bare et forsvarsapparat mot ytre fiender, de er også et redskap som kan brukes til aggresjon og til å knuse sosiale opprør.

2.9.8. De samme vestlige landene som roser seg av demokrati og rettssikkerhet innad, bidrar samtidig til å opprettholde korrupte og diktatoriske regimer i store deler av den tredje verden, fordi disse regimene sikrer imperialismens økonomiske og politiske interesser. Imperialismen er et hovedhinder, ikke bare for virkelig frigjøring for folkene i sør, men også for borgerlig demokrati i denne del av verden.

[Til innholdsfortegnelsen]

2.10. Vilkåra for kommunisme modnes innenfor kapitalismen

2.10.1. Slutten av det tjuende hundreåret framsto i den rådende propagandaen som en «ny vår» for kapitalismen. Politisk og ideologisk ved seieren over den såkalte kommunistiske Sovjet-blokken og Kinas overgang til det de kaller «sosialistisk markedsøkonomi». Økonomisk ved at disse økonomiene ble innlemma i den kapitalistiske verdensøkonomien og ved at markedet får fortrenge offentlige, subsidierte velferdsgoder og nasjonale beskyttelsestiltak.

2.10.2. Ved begynnelsen av det tjueførste hundreåret ringer imidlertid allerede varselklokkene for borgerskapet:.

– Den nye teknologiske revolusjonen, som legger grunnlaget for de raske og omfattende økonomiske, politiske og ideologiske utslagene vi er vitne til, varsler også at den er en trussel mot sjølve den kapitalistiske samfunnsorganiseringa. Den såkalte «nye økonomien» tilfredsstiller ikke borgerskapets krav om profitt, jo mindre jo mer det automatiske systemet innføres på flere og flere områder i produksjonen. De nakne talla bekrefter dette. Stagnasjonen vi har sett de siste tiåra, med synkende vekstrate målt i bruttonasjonalprodukt for den kapitalistiske verdensøkonomien som helhet, fortsetter. Til tross for at enkelte land kan oppvise en imponerende vekstrate. Den lange oppgangskonjunkturen i USA på 1990-tallet illustrerte USAs spesielle dominans i denne perioden.

Større og større del av vareproduksjonen og distribusjonen vil foregå uten merverdiproduksjonen, bare dreie seg om omfordeling av tidligere merverdiskapning. Distribusjonen av produkter vil mer og mer kunne foregå uten kapitalistenes medvirken. Arbeiderne i dens stadig mer sosialiserte produksjonen ville kunne klare seg uten borgerskapet, som vil få enda større vansker med å skjule sin snylterkarakter.

Slik undergraver utviklinga av produktivkreftene sjølve motoren i kapitalismen, byttevareproduksjonen, og skaper vilkår for stadig flere kommunistiske former i økonomien.

– Veksten av arbeiderklassen og framvoksten av et mangfold av antikapitalistiske bevegelser har skapt et grunnlag for en gjenreising av den proletære klassemakta og den revolusjonære enhetsfronten. Ved århundreskiftet ser vi allerede at dette gir seg utslag i kraftigere og mer omfattende motstand mot kapitalismen. Utviklinga bekrefter den klassiske marxistiske analysen om at kapitalismens skaper den klassen som kan fjerne lønnsslaveriet og oppheve den kapitalistiske privateiendommen; den internasjonale arbeiderklassen. Denne klassen kan ikke frigjøre seg på annen måte enn ved å avskaffe kapitalismen.

Det store flertallet av jordas undertrykte folk og nasjoner har i vår tid ingen mulighet til å nå fram til økt velstand og større sosial trygghet. Verdenskapitalismen har som forutsetning at flertallet holdes nede i avhengighet og fattigdom. Dette blir vanskeligere og vanskeligere å skjule og blir et politisk problem for kapitalismen.

Den teknologiske revolusjonen åpner også nye muligheter for de revolusjonære kreftene. Internettet og utbredelsen av ny kommunikasjonsteknologi fremmer også organiseringa av den antikapitalistiske kampen.

2.10.3. Også omfanget av spekulasjonsøkonomien er et tegn på at kapitalismen går til grunne. Den ikke-produktive og spekulative økonomien vokser. Det samme gjør den svarte økonomien. Omfordeling av merverdien gjennom valuta- og børsspekulasjon overgår langt investeringer i produksjon. Fra å være et instrument for kapitalistisk virksomhet utvikles børsene mer og mer til pyramidespill og kasinovirksomhet med fiktive verdier.

Allikevel eksploderer vareproduksjonen som følge av den voldsomme produktivitetsøkningen. Men i stedet for at en mulig overflod ble delt på kommunistisk vis etter behov, reguleres produksjonen etter profittmulighetene og varer ødelegges framfor å gi dem til den voksende mengden med liten kjøpekraft. Overproduksjonskriser og økte forskjeller mellom rike og fattige blir resultatet.

2.10.4. Det er merverdiproduksjonen som skal holde den kapitalistiske konkurransen i sving. For at denne skal kunne holde tritt med den voldsomme økinga av kapitalmengden, trekkes nye områder inn i vareøkonomien. Dette er drivkrafta bak privatiseringa av velferds- og infrastruktursektorene.

Baksida av denne livredningsmanøvren er at den raserer velferdstaten som sosial og politisk stabilisator. Hvor lenge kapitalistene kan holde økonomien i gang ved å rane felleskassa er derfor ikke bare et økonomisk spørsmål, men i høy grad et politisk.

2.11. Opprørsbevegelsene i den tredje verden er hovedkrafta i en revolusjonær enhetsfront som vokser og blir breiere

2.11.1. Den internasjonale klassekampen har gjennom hele imperialismens epoke vært preget av ulike grunnleggende motsigelser. Arbeiderklassen må kjempe mot kapitalistklassens utbytting. Undertrykte folk og nasjoner slåss mot et system som holder dem nede i avhengighet og fattigdom. Land som har forsøkt å forene nasjonal uavhengighet med sosialistisk oppbygging, har blitt utsatt for militære intervensjoner og økonomiske blokader. Samtidig er det skarpe motsetninger mellom ulike imperialistiske land om hegemoni og innflytelse.

2.11.2. Hvilken av disse motsigelsene som spiller den viktigste rollen, har vekslet og vil fortsatt veksle. I dag går den mellom imperialismen og verdens undertrykte folk og nasjoner. Og det er de folkelige, opprørsbevegelsene i den tredje verden som er hovedkrafta i kampen mot det imperialistiske verdenssystemet i dag.

Dette vises klart både ved utbyttinga og undertrykkinga som imperialismen utøver mot folk og nasjoner i den tredje verden, og ved den omfattende motstanden som skapes på dette grunnlaget.

Vi ser også en utvidelse av enhetsfronten mot imperialismen, hvor den antiimperialistiske kampen på ulike områder, og mellom Nord og Sør, smelter sammen og utvikler aksjonsenheter.

* I Sør er kampen mot halvføydale produksjonsforhold fortsatt sentral, med kampen for rett til jord for millionmassene av landløse bønder, som fortsatt utgjør hovedtyngden av arbeidsstyrken i mange av disse landa. Samtidig vokser arbeiderklassen raskest i disse landa og spiller en større og større rolle i den antiimperialistiske kampen der.

Siden dette stort sett er land med sterke halvkoloniale trekk, blir klassekampen fra arbeiderklassen også en del av den nasjonale kampen for sjølråderett og borgerlig demokratiske rettigheter. Det er ikke den sosialistiske revolusjonen som umiddelbart står for døra i flertallet av disse landa. Men frigjøring fra nykolonialisme legger grunnen for å føre revolusjonen der videre, dersom arbeiderklassen spiller den ledende rollen i disse kampene. Samtidig er denne frigjøringskampen en viktig alliert for de sosialistiske revolusjonene i de imperialistiske landa.

* I de fleste imperialistiske landa i Nord forener arbeiderklassens kamp mot kapitalen seg også i større grad med kampen for nasjonal sjølråderett, mot den internasjonale markedsliberalismens herjinger. Det utvider grunnlaget for antiimperialistisk kamp i de enkelte landa, samtidig som det reiser utfordringa om å utvikle den internasjonale solidariteten mellom alle de som slåss mot den felles fienden.

* Utviklinga av imperialismen stiller ei skarp utfordring om å la de ulike områdene for antiimperialistisk kamp forenes, og ikke splittes opp i innbyrdes kamp om sektorinteresser: Arbeiderklassens kamp må forenes med kvinnekampen, miljøkampen, urfolkenes kamp, kampen mot rasisme og kampen for nasjonale og demokratiske rettigheter, osv. Lykkes vi i dette er vi et langt sted på vegen med å erstatte kapitalismen med sosialisme og kommunisme.

[Til innholdsfortegnelsen]

Kapittel 3:

Norge er et av de yngre kapitalistiske landa i Vest-Europa. Industrialiseringa av Norge skjøt først fart etter den politiske frigjøringa fra Sverige for et knapt hundreår siden og var tufta på store råvareressurser og billig energi, i tillegg til verftsindustri knytta til at Norge var en av de ledende sjøfartsnasjonene.En stor del av arbeiderklassen ble rekruttert blant landarbeidere og små sjøleiende bønder og fiskere som ble proletarisert.

Den private kapitalen har tradisjonelt vært lite konsentrert, helt fram til slutten av 1900-tallet. Staten og kommunene har spilt en sentral rolle, både som eier og gjennom politisk styring. Investeringer fra utenlandsk kapital, underlagt en streng konsesjonslovgiving, og skipsfarten knytta den unge borgerstaten til den imperialistiske verdensøkonomien. Den norske økonomien har heile tida vært svært åpen, og både eksport og import har relativt sett ligget godt over gjennomsnittet i Vest Europa.

Fra 1980-åra av, når oljeinvesteringene begynte å hope opp profitt, har det skjedd en rask utvikling i sentraliseringen av kapitalen, kapitaleksport og utflagging av næringsvirksomhet fra det norske borgerskapets side. Det norske storborgerskapet sikter mot det globale markedet og tar del i det globale utbyttingskappløpet og bruker de nasjonale ressursene som næringsrik føde på denne ferden. Samtidig legger det landet åpent for den internasjonale storkapitalen. Norske storselskaper kan ikke kreve at de skal kunne ha rett til fri flyt av sin kapital, sine investeringer og så videre uten å gi de samme motydelsene til utenlandsk imperialistisk kapital. Derfor er Norge en pådriver i den internasjonale utviklingen av frihandel, fri flyt av kapital og styrking av monopolenes rettigheter i frohold til nasjonalstatene.

3.1. Rikt på ressurser, men lite sjølberga

3.1.1. De rike naturressursene som har gitt den norske kapitalismen bein å stå på, gir den også i dag nisjer den kan profittere ennå sterkere på i den globale konkurransen. Fisk, skog, vannkraft og olje/gass er eksempler på dette. Næringsstrukturen er fortsatt prega av råvare-utvinning og produksjon av halvfabrikata. Sjøl om mye er høyteknologisk, som i oljesektoren og prosessindustrien, er bearbeidingsgraden relativt lav i Norge.

Denne næringspolitikken gir det norske storborgerskapet både eiendommer og fonds i utlandet som den kan bygge sin fortsatte eksistens på. Men for framtidas Norge og for distrikta her og nå ville det beste være om det ble satsa på ei mer allsidig utvikling av det nasjonale næringsgrunnlaget som styrka sjølbergingsgraden vår.

3.1.2 Samtidig åpnes slusene for utenlandsk investeringer og kontroll over innenlandsk industri og finans. I løpet av 1990-tallet tredobla utenlandske direkte investeringer seg i Norge. Ved århundreskiftet nå var rundt en tredel av alle børsnoterte selskaper i Norge under utenlandsk kontroll. Den norske nasjonen strippes for verdier og føres inn i en halvkolonial rolle dominert av de store imperialistmaktene med den kursen borgerskapet nå styrer etter. Avtaler som EØS og WTO forsterker dette.

3.2. Statskapitalisme under sosialdemokratiets ledelse

3.2.1. Staten har spilt en sentral rolle i organiseringa av den norske kapitalismen, både i den nasjonalt prega oppbyggingsfasen og i omforminga vi nå ser til en mer aggressiv imperialistisk stat . Privatiseringa og dereguleringa er ikke uttrykk for at staten spiller en mindre rolle. Den brukes i stor grad for å sikre denne utvidinga av markedsøkonomien og opptrer også som aktør i denne. På slutten av 1900-tallet kontrollerte «det offentlige» rundt 50% av all næringsvirksomhet i landet, om vi regner med offentlig virksomhet som ikke er børsnotert. Det er langt mer enn i de flesteandre vest-europeiske land.

Staten sørger også for å øke utbyttinga gjennom skatter og avgifter. Norge har relativt sett svært høy skatt på arbeidsinntekter og forbruk, mens skatten på kapitalinntekter er svært lav. Dette misforholdet vokser Samtidig legger staten opp til at fellesgoder knytta til velferdsstaten skal bli sjølfinansierte.

3.2.2. Både gjennom personlige økonomiske egeninteresser, gjennom direktør- og styreposisjoner i nøkkelbedrifter, gjennom offentlige utvalg og embedsverk, og gjennom regjeringsposisjoner i mesteparten av etterkrigstida, har sosialdemokratiet spilt en nøkkelrolle i den norske kapitalismen. Klassesamarbeidspolitikken har vært basisen for dette.

[Til innholdsfortegnelsen]

3.3. Et patriotisk folk og et unasjonalt borgerskap

3.3.1. Den norske føydalismen var lite utvikla og bygde på den danske statsmakta. Kapitalismen ble bygd opp samtidig med kampen for nasjonal uavhengighet, og bosettings- og næringsstruktur i denne perioden la grunnlag for en sterk allianse mellom arbeidere og småborgere på landsbygda og arbeiderklassen i byene. Dette er noe av bakgrunn for at Norge to ganger har sagt Nei til EU.

3.3.2. Etter den 2. verdenskrigen ble Norge sterkt knytta til USA.De siste tiåra har den økonomiske utviklinga og de politiske kontaktflatene også ført den norske staten nærmere inn i EU-prosjektet. Det gjør at de gryende motsetningene mellom imperialistmaktene også slår inn i det norske borgerskapet.

3.3.3. Dagens imperialisme gjør at mindre imperialistiske land også utsettes for en sterkere hegemonistisk politikk fra stormaktene. Det gjelder også for Norge.

Det norske borgerskapet trenger økt profitt på det internasjonale markedet for å vokse. Samtidig gis utenlandske kapitalister friere bane til å utbytte den norske arbeiderklassen. Det utenlandske profittjaget og «salget av Norge» er to sider av samme sak.

Borgerskapet er ikke sterkt nok til å sikre sine interesser når det skal ut i verden på profittrov. Det må tilpasse seg de økonomiske kjørereglene stormaktene dikterer og få beskyttelse av deres militærmakt. Dagens omlegging av det norske militærapparatet tilpassa den nye Nato-doktrina til USA er slik et eksempel på Norges avhengighetsforhold. Militærapparatet knyttes sterkere til de imperialistiske storebrødrene i takt med den økonomiske satsinga i utlandet. Forsvar av norsk territorium er blitt en underordna sak. Det viktigste er å sikre borgerskapets investeringer i utlandet.

Politisk opptrer Norge mest som «en stat i USA. Norge som nøytral fredsmegler verden rundt er den offisielle fasaden. I realiteten er Norge på denne arenaen USAs forlenga arm i.

3.4. Demokratiske rettigheter under press

3.4.1. Norge har sterke demokratiske tradisjoner. Dette skyldes bl.a de svake føydale tradisjonene og de historiske røttene fra «det kommunale sjølstyret» på midten av attenhundretallet. Sterke egalitære tradisjoner, som har sine røtter i den utbredte småproduksjonen i landbruk og fiske og radikale arbeiderklasse, påvirker også den politiske overbygninga i den norske klassestaten.

3.4.2. Demokratiske rettigheter som ytrings- og organisasjonsfrihet har stor hevd i Norge. Floraen av frivillige og folkelige organisasjoner er en styrke for de revolusjonære kreftene. Det norske lovverket er liberalt i forhold til i mange andre borgerlige stater, og voldsmakta viser sjeldent sine verste sider.

3.4.3. Klassesamarbeidet og ideologisk hegemoni er de viktigste mekanismene når borgerskapet skal hindre at de demokratiske rettighetene utnyttes til fordel for folks interesser generelt og den revolusjonære enhetsfronten spesielt.Innenfor lovverket som institusjonaliserer klassesamarbeidet spiller arbeidstvistlovene en spesiell rolle Det parlamentariske systemet er en viktig del av borgerskapets sikring av det politiske hegemoniet sitt.

3.4.4. Siste skanse i det borgerlige maktapparatet, voldsmakta, rustes også opp i Norge. Overvåking og kontrollfunksjoner styrkes, tiltross for oppvasken rundt Lund-kommisjonen, og knyttes til det internasjonale systemet bl.a. gjennom Schengen-samarbeidet. Politiet styrkes, samtidig som private vaktselskaper bygges opp i større og større grad.

[Til innholdsfortegnelsen]

3.5. Kapitalismen bygger ned distrikts-Norge

3.5.1. Sjøl om sysselsettinga i jordbruk og fiske har minka gjennom hele 1900-tallet, spiller disse næringene fortsatt en helt avgjørende rolle for bosettinga i distrikts-Norge.

3.5.2. Kapitalismens ujamne utvikling skjerper også i Norge motsetninga mellom by og land, sentrum og periferi.. Hardere effektivitetskrav i landbruket fører til avfolkning og miljøødeleggelser. Matvareproduksjonen blir undergravd. Byer og tettsteder vokser på utkantstrøkenes bekostning

3.5.3. Men distriktene spiller fortsatt en viktig rolle for den norske verdiskapinga. Kyst-Norge er fortsatt helt sentral i norsk vareproduksjon, og fiske og oppdrett er blant de viktigste eksportnæringene.

3.5.4. Gjennom mange hundre år har Nord-Norge vært behandlet som en koloni. Sørnorsk og utenlandsk kapital har ranet ressursene fra den samiske og nordnorske befolkninga. De har drevet rovdrift på naturen, fisken og malmen. I dag er hele det økologiske systemet i Barentshavet i ubalanse og tilførselen av proteinrik fiskemat, spesielt til Europas befolkning er truet. Mange lokalsamfunn er fraflyttet og store deler av landsdelen, spesielt Finnmarkskysten, er truet av total avfolking.

3.6. Den samiske nasjonen og nasjonale minoriteter undertrykkes

3.6.1. Norge er en flernasjonal stat med et voksende antall innvandrere fra andre nasjoner, som utgjør betydelige nasjonale minoriteter.

3.6.2. Kolonialismen har delt den samiske nasjonens landområder mellom fire stater. Den norske staten har systematisk rana til seg samisk land, og undertrykt samenes økonomi, kultur og språk. Også kvener, sigøynere og tatere er ofre for nasjonal og språklig undertrykking, i tillegg til at nye nasjonale minoriteter utsettes for diskriminering og åpen rasisme.

[Til innholdsfortegnelsen]

Kapittel 4:

Kapitalismen skapte to nye klasser: arbeiderklassen og borgerskapet. Utviklinga av den har ført og fører til at andre klasser gradvis svekkes og forsvinner På denne måten forenkler kapitalismen klassemotsetningene og utvikler og styrker den klassen som vil gjøre slutt på klassesamfunnet.

Denne utviklinga har kommet langt i et land som Norge, til tross for at det ofte hevdes at det ikke lenger finnes klasser og klassemotsetninger. AKP ser på det å analysere klasseutviklinga og synliggjøre klassemotsetningene som avgjørende for det revolusjonære arbeidet. Det dreier seg om å finne ut av hvem som har objektive interesser av en sosialistisk revolusjon i Norge og hvem som vil motarbeide den.

Mellom de to hovedklassene finner vi småborgerskapet. Utviklinga av kapitalismen endrer sammensetninga og reduserer omfanget av denne klassen. Flertallet her har objektive interesser av å alliere seg med arbeiderklassen og slåss for å avskaffe kapitalismen.

I tillegg til klassedelinga og motsetninga mellom klassene, finner vi også andre sosiale sjikt og grupper i samfunnet som har betydning for samfunnsutviklinga. På bunnen av samfunnsstigen har kapitalismen til alle tider skapt ulike grupper av utstøtte, som er hardt undertrykt og lever i sosial nød.

4.1. Klassemotsetningene skjerpes

Utviklinga av kapitalismen øker utbyttinga av arbeiderklassen. Sjøl om levestandarden for folk flest har økt i et land som Norge, får arbeiderklassen igjen mindre del av de verdiene som skapes. Klasseskillene og polariseringa mellom fattige og rike øker og flere og flere blir klar over at det kapitalistiske verdenssystemet også øker de globale ulikhetene.

Privatiseringa i offentlig sektor og av offentlige bedrifter gjør klassemotsetningene tydeligere. Det samme gjør fleksibiliseringa i arbeidslivet. Oppslutninga om klassesamarbeidssystemet, som ble bygd opp i en økonomisk ekspansjonsperiode for kapitalismen, svekkes. Misnøye med det kapitalistiske systemet er derfor økende og skjerper klassekampen

4.2. Makta ligger hos det imperialistiske monopolborgerskapet

4.2.1. Borgerskapet er den klassen som eier og disponerer kapitalen og lever av utbyttinga av arbeiderklassen. Personer med sentrale posisjoner i det borgerlige statsapparatet og andre som har opparbeida seg maktposisjoner i samfunnet, hører også med til borgerskapet. Det gjelder ikke bare personer med økonomisk makt, men også personer i det politiske miljøet, militæret, kirka og kulturlivet.

De viktigste delene av borgerskapet er de store eiergruppene som kontrollerer finanskapital, handel, shipping, oljeindustri og annen storindustri og deres sjikt av styreformenn og generaldirektører. Lederne innafor monopolgruppene, staten og organisasjonene i nærings og arbeidslivet har blitt stadig mer sammenvevdgjennom utbygginga av korporative institusjoner og samarbeidsformer. Dette gjelder også toppsjiktet i Høyre, AP, LO og en del andre partier og organisasjoner. Dereguleringa av økonomien og privatiseringa av mange offentlige tjenester har gjort at også eiere av enkeltkapitaler igjen har forsterka sin posisjon. Mange av de rikeste borgerne og største spekulantene finner vi i her

4.2.2. Eiere av mindre og mellomstore bedrifter, som i hovedsak lever av andres lønnsarbeid, hører også til borgerskapet. Det samme gjør de som livnærer seg på aksjespekulasjon og andre former for kapitalgevinst. Til borgerskapet hører også bønder med storgårder og fiskebåtredere, likeså folk som lever av å leie ut jordeiendommer og bygninger.

4.2.3. Det norske monopolborgerskapet har det imperialistiske verdenssystemet som sin hovedarena. De er avhengige av stormaktenes beskyttelse, og har sin lojalitet mest til internasjonale samarbeidspartnere. Når de allikevel prøver å holde på visse nasjonale forrangsregler i økonomien, er det for å sikre sine klasseinteresser i den internasjonale konkuransen. De slåss mot at arbeiderklassen og folk flest i Norge skal få del i disse verdiene. Dette gjør at det er riktig å kalle dem unasjonale.

Parallelt med denne utviklinga vokser, som vi tidliger har vist, innflytelsen til utenlandske borgere i Norge..

4.2.4. Teknologiske revolusjoner har alltid gjort det lettere for enkelte å skifte klasse. Vi ser det i dag ved at informasjons- og kommunikasjonsindustrien fører nye grupper inn i borgerskapet. Spekulasjonsøkonomien forsterker dette, og gjør også at nyetablerte raskt kan forsvinne ut igjen. Samtidig blir visse grupper med yrker som tradisjonelt har plassert dem i borgerskapet så vanlige at de får ny klassetilhørighet.

Også privatiseringa av offentlig sektor og utskillinga av småbedrifter fra de store, dominerende selskapene åpner for økt klassemobilitet.

[Til innholdsfortegnelsen]

4.3. De sosialdemokratiske lederne er med i toppen av borgerskapet

Toppen av sosialdemokratiet i Norge har i samarbeid med privatkapitalen, og som ledere av offentlig og kooperativ kapital bygd opp et stort byråkrati og andre privilegerte sjikt som virker som garantist for klassesamarbeidet. Det er også rekrutteringsgrunnlag for offentlig byråkrati og andre posisjoner med ansvar innafor systemet. Dette sjiktet strekker seg over flere klasser. De sosialdemokratiske topplederne er rekruttert helt opp til borgerskapet gjennom dette apparatet og noen finner vi helt i toppsjiktet av klassen. Ledelsen i AP har vært hovedarkitekten for den moderne norske statskapitalismen, det organiserte klassesamarbeidet og en drivkraft bak alliansen med USA og forsøka på å få Norge inn i EU.

4.4. Arbeiderklassen vokser

4.4.1. Arbeiderklassen består av de som ikke eier eller har kontroll over produksjonsmidler, er avhengige av å selge arbeidskraft si for ei årsinntekt som fortsatt binder dem opp til å være lønnsarbeidere og ikke har posisjoner i produksjons- eller samfunnshierarkiet som gir avgjørende makt over andre mennesker. Den omfatter arbeidere i industri og annen produksjon, i transport, innen handel- og kontoryrker, helse- og sosialsektoren, undervisningssektoren og annen offentlig og privat virksomhet. Også arbeidsløse og trygda arbeidere og de ikke-yrkesaktive i arbeiderfamiliene og husholdningene tilhører arbeiderklassen.

4.4.2. Arbeiderklassen vokser stadig i antall. De siste tiårene har særlig kvinnene økt sin yrkesdeltaking Den teknologiske utviklinga tvinger det kapitalistiske samfunnet til å bedre utdanningsnivået til arbeiderklassen. Dette fører til en proletarisering av de fleste av de akademiske yrkene.

4.4.3. Sentraliseringa av kapitalen og den teknologiske revolusjonen fører til en styrka klasseorganisering i tjenestenæringer, mens den fører til oppsplitting eller nedlegging av store gamle arbeiderkollektiver i den tradisjonelle industrien. Noen av de største arbeiderkollektivene finner vi i dag f.eks. i helsesektoren. Arbeiderklassen er i ferd med å utvikle nye organisasjonsformer og kampformer som møter dette. Sentralt i denne omorganiseringa er utviklinga av samarbeid på tvers av de tradisjonelle organisatoriske skillene, som f.eks. Kvinner på tvers.

4.4.4. Kvinnenes særorganisering er sentral for utviklinga av hele klassens kampkraft fordi kvinner er undertrykt både som arbeidere og som kvinner. På arbeidsmarkedet blir kvinnene underbetalt og marginalisert som lønnsarbeidere. Kvinner har hovedansvaret for husholdningsarbeidet. Når de samtidig er lønnsarbeidere, setter det dem i større grad enn menn i stand til å fremme krav som hele arbeiderklassen tjener på. Kampen for kvinnefrigjøringa er avgjørende for frigjøringa av arbeiderklassen som helhet. Mannssjåvinisme og undertrykkinga fra menna i arbeiderklassen splitter og undergraver arbeiderklassens kampkraft.

4.4.5. Den økte innvandringa har styrka bånda til arbeiderklassen internasjonalt. Vi ser også i mange yrker at den har økt kampevnen til arbeiderklassen. På den annen side prøver borgerskapet å utnytte innvandringa til å splitte arbeiderklassen og holde lønningene i enkelte yrker nede.

4.4.6. Arbeidsløsheten er kronisk under kapitalismen. Tendensen etter annen verdenskrig er at antall arbeidsløse øker i antall og forholdsmessig i verdensmålestokk. De gunstige vilkåra for den norske kapitalismen det siste tiåret, har gjort at arbeidsløsheten allikevel ikke er så stor her som i flertallet av de utvikla kapitalistiske landa.

4.4.7. Systemet for klassesamarbeid er det viktigste redskapet i undertrykkinga av arbeiderklassen. Det har utvikla et sjikt av «arbeideraristokrater» som lever av å sikre dette samarbeidet.. Arbeideraristokratiet består av partifunksjonærer, i sær i det viktigste partiet for klassesamarbeidet, Arbeiderpartiet , fagforeningstopper og folk i stats- og kommuneapparatet som har sine posisjoner knytta til deltakelse i dette systemet osv. Mange arbeideraristokrater er ærlige fagforeningsfolk, vi finner også revolusjonære og kommunister her

4.4.8. Fagforeningenes evne til å utvikle seg som kamporganisasjoner for arbeiderklassen skjer innafor klassesamarbeidssystemet. Kampen står mellom borgerskapet og arbeiderklassen, og deler av arbeideraristokratiet står på den riktige sida i de konkrete dagskampene. Men på de viktigste spørsmålene står toppene i arbeideraristokratiet alltid på borgerskapets side. De absolutte toppene i fagbevegelsen utgjør en del av borgerskapet, og kan pendle mellom sine jobber og statsrådsstillinger, direktørstillinger og andre roller i toppen av samfunnet.

[Til innholdsfortegnelsen]

4.5. Småborgerskapet endrer sammensetning og minker

4.5.1. Småborgerskapet lever ikke av utbyttinga av andres arbeidskraft, men skiller seg fra arbeiderklassen ved at den eier produksjonsmidler eller arbeider i et sjølstendig yrke.

4.5.2. Direkteprodusenter som småbønder og fiskere, sjølstendig næringsdrivende håndverkere osv er fortsatt viktige allierte for arbeiderklassen. Men disse gruppene svekkes i størrelse med utviklinga av kapitalismen, og mange av dem får endra stilling i produksjonslivet: de proletariseres.

Mange av dem, særlig i kombinasjonen fiskerbonde, kan like gjerne sies å være med i eller grense opp til arbeiderklassen. Det er også vanlig med inntekt fra andre arbeideryrker i tillegg til næringsinntekta, noe som styrker forholdet til arbeiderklassen.

4.5.3. Småborgerskapet i byene finnes bl.a. innafor varehandel, handverk, reklame, media, service, transport og sjølstendige intellektuelle yrker. I disse gruppene står ideologien om «å jobbe seg opp» svært sterkt. Mange slike sjølstendige næringsdrivende blir utkonkurrert og proletarisert. Men nye kommer til. I sum svekkes denne gruppen likevel relativt og i antall.

4.5.4. En del akademiske og profesjonelle yrker skiller seg fra direkteprodusenter og arbeiderklassen ved at de har atskillig høyere inntekt og/eller lever av å betjene borgerskapet på forskjellig vis. Høyt betalte advokater, leger, artister o.l. vil sjelden være allierte i arbeiderklassens kamper.

4.5.5. De intellektuelles samfunnsmessige funksjon er knyttet til det historiske skillet mellom åndsarbeid og kroppsarbeid. Alle mennesker er intellektuelle, men bare et mindretall er det i kraft av sitt yrke og samfunnsmessige funksjon. Kunst og kultur, kirke, vitenskap og utdanning, medier, teknologisk kunnskap, forvaltning og organisasjon er spesialiserte områder, med tilhørende bestemte yrkesgrupper. De intellektuelle er ingen egen klasse , men et sosialt og kulturelt sjikt som fordeler seg på flere klasser. Utviklinga av kapitalismen fører til at flere og flere av de intellektuelle beveger seg over fra småborgerskapet til arbeiderklassen, slik som store grupper av lærere, saksbehandlere, kunstnere, journalister, it-folk osv.

4.6. Kvinnene i det norske klassesamfunnet

4.6.1. Patriarkalske strukturer gjennomsyrer fremdeles vårt samfunn, til tross for at kvinnene i Norge har kjempa seg til flere formelle rettigheter. Menns og kvinners liv er forskjellig, sjøl når de lever under samme tak. I forholdet mellom lønnsarbeid og omsorgsarbeidet i familien tilpasser kvinner lønnsarbeidet sitt til arbeidet i familien, mens menn vanligvis gjør omvendt.

4.6.2. Kvinnene hører til den mest utbytta og undertrykte delen av arbeiderklassen fordi de er undertrykt både som klasse og kjønn. Kvinnene i arbeiderklassen trekkes mellom posisjonen som arbeider og hovedansvaret de har for det private, ubetalte arbeidet i familien. Denne posisjonen har ført til at kvinner går i spissen i kampen for 6-timersdagen, økning av kvinnelønna og for best mulig offentlige tjenester. Økt kvinnebevissthet spiller en viktigrolle for å samle den kvinnelige delen av klassen til kamp. Framveksten av kvinnene som en sjølstendig ledende kraft har styrket arbeiderklassen.

4.6.3. Den kjønnsbestemte sosialiseringa hjelper til med å holde både kvinner og menn fast i den plassen de har i den samfunnsmessige arbeidsdelinga. Fra barna er ganske små sosialiseres jenter og gutter til ulike roller. Jenter sosialiseres inn i rolla som omsorgspersoner, mens guttene sosialiseres inn i rolla som de som skal handle i verden. De lærer å være ikke bare hovedpersoner i sitt eget liv, men også i alle andres.

4.6.4. Retten til økonomisk sjølstendighet er et grunnleggende kvinnekrav. Kvinnedominerte yrker er lavere lønnet enn mannsdominerte. Kvinnene tjener også mindre fordi de reduserer arbeidstiden på grunn av omsorgsoppgaver i hjemmet. De seinere år har det grodd fram en brei opinion for høyere kvinnelønn. En allianse av kvinnerike fagforbund og kvinner fra kvinnebevegelsen har gjennom nettverk som Kvinner på tvers satt søkelys på kvinnelønnsspørsmål, og vist at kampen for 6-timers normalarbeidsdag er nært knytta til kampen for kvinnelønna.

4.6.5. Privatiseringa som nå skjer i offentlig sektor er alvorlig for kvinner, både som brukere og arbeidstakere. Kvinner trenger i større grad tjenestene i offentlig sektor (f.eks. barnehager) for å få redusert det private omsorgsansvar, og slik ha mulighet til full yrkesdeltakelse. Kvinner utgjør også flertallet av de eldre pleietrengende og av de som jobber i offentlig sektor. Privatisering betyr et alvorlig angrep på kvinnenes fagforeninger og oppløsning av viktige kvinnekollektiver. Dagens store fagforeninger, kollektive avtaler og et nokså samkjørt tillitsvalgt-apparat gjør det enda mulig å organisere seg for forsvar av rettigheter og for krava om sekstimersdag og heving av kvinnelønna.

4.6.6. Ny teknologi bidrar også til oppsplitting av kvinnekollektiver. Internett gjør det mulig å flytte mye arbeid hjem til den ansatteDet kan være fordeler med å jobbe hjemme i stedet for å flytte til det samme arbeidet. Men for arbeidstakerne betyr det også at skillet mellom arbeid og fritid fort utviskes, og at tilknytninga til arbeidslivet blir løsere.

4.6.7. Vold mot kvinner skjer oftest i hjemmet. Det er her de har statistisk størst sjanse for å utsatt for incest, bli slått og voldtatt. Til tross for langvarig arbeid fra krisesenter og kvinnebevegelsen for øvrig er denne volden fremdeles usynliggjort, bagatellisert og fortiet.

4.6.8. Norske kvinner kjempet fram retten til sjølbestemt abort i 1978. Dette var den viktigste seieren for kvinnene etter stemmeretten. Sjølbestemt abort er en grunnleggende forutsetning for kvinners råderett over egen kropp og eget liv. Abortmotstanderne prøver stadig å uthule retten til sjølbestemt abort, og bruker nye teknologiske og medisinske landevinninger som brekkstang, i tillegg til moralsk agitasjon for å påføre abortsøkende kvinner skyld og skam. Kampen for råderett over egen kropp og eget liv handler også om rett til seksualundervisning og trygge prevensjonsmidler, og rett til å velge mellom medisinsk og kirurgisk abort.

4.6.9. Porno og prostitusjon er en bransje som er i sterk vekst og som er sterkt fornedrende for kvinner. Dette nører også opp under og legitimerer vold mot kvinner Prostitusjon er vold mot kvinner, ikke arbeid.

4.6.10. Noen grupper kvinner rammes av annen undertrykking i tillegg til kvinneundertrykkinga. Dette gjelder særlig lesbiske kvinner og minoritetskvinner. Det er en styrke for kvinnekampen og klassekampen at disse gruppene også særorganiserer seg i tillegg til å ta del i den felles kampen i kvinneorganisasjonene

4.6.11. Kvinner, og særlig unge jenter, rammes i dag hardt av skjønnhetstyranniet. Den vanligste dødsårsak blant unge jenter er anorexi, og misnøye med egen kropp er svært utbredt.

[Til innholdsfortegnelsen]

4.7. Ungdom og opprør

4.7.1. I større grad enn tidligere utgjør ungdom en egen gruppe i samfunnet. En årsak til dette, er markedskreftenes behov for å gjøre ungdom til en egen målgruppe for sine varer. Mange ungdommer jobber deltid for å tjene penger for å oppfylle behovene for forbruk. Gjennom dette får de større økonomisk frihet, samtidig som de blir pressa inn i markedskreftenes kjøpepress. En annen viktig grunn til at ungdom er ei eiga gruppe, er at ungdomstida varer mye lenger enn før.

4.7.2. Det legges ideologisk vekt på å snakke om generasjonskonflikter for å tilsløre klassemotsigelsene. En grunn til at dette er enklere å gjøre nå enn tidligere, er at utdanningssystemet nå omfatter alle ungdommer, uavhengig av klasse fram til de er 19 år. En stor andel tar også høgere utdannelse, og forblir dermed i utdanningssystemet enda 3-4-5 år. Ungdom er målgruppe nummer 1 for «få-et-rikt-og-lykkelig-liv»-drømmen.

4.7.3. Ungdom jobber deltid store deler av tida de er under utdanning. Dette fører til at selve utdanninga forringes, samtidig som de ikke er så opptatt av faglige rettigheter. Ungdom under utdanning er derfor en ustabil faktor i arbeidslivet, arbeidsplassen er ofte bare deltid, eller en mellomstasjon på vei til en annen jobbKapitalen prøver å utnytte denne situasjonen til å undergrave faglige rettigheter.

4.7.4. Ungdom er uansett viktig for å forandre verden. De er enda ikke låst i gamle mønstre. De har evnen til å tenke nytt, og ønsker å være i opposisjon til det bestående. Ungdom er også i en livssituasjon der de kan være aktive og spontane, de har ofte ingen familie å forsørge eller ta vare på. Både arbeiderklassen og borgerskapet prøver derfor å vinne ungdommen for sin side i klassekampen.

4.8. Kapitalismen undertrykker lesbiske og homofile

4.8.1. Både i arbeidslivet og i samfunnet generelt blir lesbiske og homofile diskriminert. Til tross for viktige formelle seire som retten til å inngå partnerskap, ser vi fremdeles yrkesforbud for lesbiske og homofile i kirka, utstrakt vold mot lesbiske og homofile og høy selvmordprosent blant unge lesbiske og homofile.

4.8.2. Retten til å være den man er og elske hvem man vil er ei grunnleggende menneskerettighet. Frihetens rike er utenkelig uten at folk også får frihet og selvtillit til å utfolde sin kjærlighet og seksualitet.

4.8.3. En viktig årsak til undertrykkinga av lesbiske og homofile er at lesbisk og homofil kjærlighet bryter med den familieinstitusjonen som det kapitalistiske samfunnet er basert på. Den kampen homofile og lesbiske fører har derfor betydning utover den kampen de fører for egne rettigheter.

4.9. Rasismen er en del av klassesamfunnet

4.9.1. Den åpne rasismen har nå dårligere kår og er lite akseptabel. Nå er rasisme til og med forbudt i straffeloven. Den åpne og erklærte rasismen er i våre dager forvist til små og ekstreme høyregrupper og nynazister. Allikevel er rasismen der som en følge av klassesamfunnet. Stortingets vedtak om innvandringsstopp og myndighetenes restriktive asylpolitikk er uttrykk for rasistiske holdninger i statsapparatet. Politiets trakassering av folk med mørk hudfarge er også en viktig del av den statlige rasismen. Denne statlige rasismen legitimerer den rasistiske undertrykkinga og gir næring til åpen, rasistisk virksomhet og alle former for fremmedfrykt.

4.9.2. Vi finner også rasismen i det praktiske dagliglivet. Den har tidligere først og fremst vært rettet mot jøder, samer og romaer, men rammer i våre dager først og fremst mørkhudete, særlig innvandrere og flyktninger, spesielt fra den 3. verden. De blir ofte utsatt for åpen rasistisk trakassering, språklig undertrykking, mangelfullt skolevesen og ulike former for diskriminering på arbeids- og boligmarkedet. Den rasistiske undertrykkinga rammer innvandrerkvinner spesielt hardt, bl.a. fordi lovverket i praksis ikke gir innvandrerkvinner en sjølstendig juridisk status.

[Til innholdsfortegnelsen]

Kapittel 5:

5.1. Reformkamp og revolusjon

5.1.1. Arbeiderklassen og folket må alltid slåss for sin rett og sine levekår under kapitalismen. Rettigheter som vinnes, går tapt hvis de ikke forsvares. Den norske arbeiderklassen har kjempa fram mange rettigheter gjennom kollektiv kamp i fagforeningene og andre organisasjoner.

5.1.2. Det kapitalistiske systemet kan forbedres – men ikke endres grunnleggende – ved reformer.

En revolusjonær strategi bygger på innsikten om at det kapitalistiske staten må styrtes. Arbeiderklassen må bruke erfaringene fra den daglige klassekampen til å styrke systemkritikken. Dette vil gi økt innsikt i samfunnsforholda under kapitalismen og større forståelse for nødvendigheten av ei revolusjonær omveltning.

5.1.3. Innafor en revolusjonær strategi må alle økonomiske og sosiale reformer bedømmes ut i fra om de styrker eller svekker folks levekår og kampmuligheter. Borgerskapet kjemper en evig kamp for endringer som gagner dem. Derfor er kamp for reformer som gagner arbeiderklassen alltid viktig. Kortere normalarbeidsdag, allmenn stemmerett, retten til å stoppe helsefarlig arbeid, kvinners rett til arbeid og abortloven er historiske eksempler på reformer som har styrket arbeiderklassens rettigheter, kvinnenes stilling og fagbevegelsens innflytelse. På den andre siden har arbeidstvistloven og tjenestetvistloven bidratt til å undergrave fagforeningsrettigheter. Kontantstøtten har undergravd kvinnekampen

5.1.4. En forutsetning for at reformkampen utvikler seg til revolusjon, er at det bygges en enhetsfront mellom arbeiderklassen og andre grupper og sjikt som har objektive interesser i å bli kvitt kapitalismen. Dette vil både styrke de enkelte reformkampene og øke forståelsen for at hele samfunnsordenen må endres. Vi ser i dag at områdene for organisering og kamp øker, og kunnskapen om «de andres» kamp vokser. Det dreier seg nå heller ikke bare om kamp for materielle goder og politiske rettigheter, men også kamp for å opprettholde sjølve naturgrunnlaget for menneskenes eksistens.

5.2 Å forsvare folks materielle og sosiale interesser er også viktig i det rike Norge

5.2.1. Også i land som Norge, med en av verdens høyeste levestandarder, er lønnskamp nødvendig. Å gi avkall på lønnsøkning gir ingen goder til arbeidsfolk, bare fullere lommer for kapitalistene. Markedets diktatur betyr, i ytterste forstand, forsøk på å kutte levestandarden ned til det fysiske minimum for reproduksjon av arbeidskrafta. Det er kun folkets egen kamp som hindrer dette.

Dagens kapitalisme tvinger fram privatisering av områder som nå ikke direkte er underlagt kravet om å skape størst mulig profitt. Kampen mot nedbygging og privatisering av offentlige tjenester er viktig for levestandarden til folk flest. Kapitalistiske virksomheter som ikke er tilstrekkelig profitable legges ned, selv om de er samfunnsmessig nyttige. Derfor er kamp mot privatisering en kamp mot at det som i dag er offentlige tjenester bare skal bli tilgjengelig for de som har råd til å betale den prisen som kapitalen krever

5.2.2. Kampen mot markedets diktatur og for sosiale og økonomiske reformer må også ha som mål å tilfredsstille kollektive og sosiale behov. Kravet om innføring av 6-timers normalarbeidsdag er et eksempel på en reformbevegelse med strategiske perspektiver. En vesentlig forkorting av normalarbeidsdagen vil ha avgjørende betydning for kvinnenes stilling og muligheter i samfunnet, men uten full lønnskompensasjon er ikke dette gjennomførbart for et stort flertall av kvinnene i arbeiderklassen. Sekstimersdagen vil bidra til en annen organisering av det private omsorgsarbeidet og legge grunnlaget for en annen arbeidsdeling mellom kvinner og menn. Å redusere lønnsarbeidsdagen er også nødvendig for at arbeiderklassen skal kunne ta del i styringa av samfunnet. Lønnsslaveriet vil ta en kortere del av døgnet for alle; fritidsaktiviteter og sosiale fellesskap får økt betydning. Det Marx kalte «nødvendighetens rike» innskrenkes til fordel for «frihetens rike».

5.2.3. For å beholde den velferdsstaten vi har idag og bygge den videre ut, trenger staten inntekter. Den norske staten er søkkrik, som følge av inntektene den håver inn fra fellesskapets naturrikdommer, især olje- og gass-inntektene. Den har mulighet til å bruke mer på fellesgodene, og samtidig senke skatte- og avgiftstrykk på vanlige folk.

AKP er allikevel for et skattesystem, basert på progressiv beskatning.. De som har mest, har også råd til å yte mer til samfunnet. Det skal være skatt på alle inntekter over en viss størrelse, også aksjeutbytte.

Moms på matvarer rammer de med lavest inntekt i større grad enn de med høy inntekt. Bomavgifter og andre avgifter på bilkjøring rammer også skjevt. Så lenge det ikke finnes noen reelle alternativer i form av et godt utbygd kollektivnett, blir dette en stor utgift for de med lav inntekt, mens de med høy inntekt har råd til å kjøre mye bil allikevel.

[Til innholdsfortegnelsen]

5.3. Å styrke klasseorganiseringa til arbeiderklassen og utvikle enhetsfronten er egne mål for kampene under kapitalismen og forberedelsene til den sosialistiske revolusjonen

5.3.1. Å utvikle enheten i arbeiderklassen, slik at den kan stå i mot borgerskapets forsøk på å sette ulike deler av klassen opp mot hverandre, eller arbeiderklassen opp i mot deres allierte, er en forutsetning for å kunne sette sjølve kampen om samfunnsmakta på dagsorden. En sentral del av arbeiderklassens ideologiske kamp er å vise at klassen har fellesinteresser mot borgerskapet, og at ingen del av arbeiderklassen tjener på å undertrykke en annen.

En av de viktigste oppgavene vil være det å motvirke splittelse etter kjønn og hudfarge. Flertallet av arbeiderklassen i tida framover vil være kvinner. Andelen innvandrere i arbeiderklassen er økende, og folk med mørk hud er undertrykt på flere måter og også utsatt for rasisme fra hvite arbeidere.

5.3.2. Fagbevegelsen er arbeiderklassens viktigste masseorganisasjon. Å slåss mot angrepa på faglige rettigheter, og i stedet snu utviklinga til en styrking av fagbevegelsens rettigheter, er derfor en av de helt sentrale oppgavene for kommunister.

Borgerskapet ser også fagbevegelsens rolle. Når de ikke klarer å knekke den, så er strategien å erobre den innenfra og binde den opp i korporative avtaler og organer.knytta til det norske klassesamarbeidssystemet. For den norske arbeiderklassen er tilknytninga til DNA/LO-toppen den viktigste politiske og organisatoriske bindinga til borgerskapet. Å bryte ned denne sammenbindinga og gå mot DNAs politikk er derfor et avgjørende strategisk spørsmål. Det betyr kamp for en fri og uavhengig fagbevegelse som løsriver seg fra klassesamarbeidssystemet og partistyring og sprenger de politiske rammene som høyresosialdemokratiet setter for fagbevegelsens virksomhet

For å styrke enheten i arbeiderklassen må særskilt bånda mellom den tradisjonelle og den nye arbeiderklassen innafor offentlig og private tjenesteyrker utvikles. Den kvinnelige delen av arbeiderklassen spiller her en viktig rolle. Både i kraft av sitt omfang og fordi den er hardere utbytta og tradisjonelt ikke er så fast knytta til den sosialdemokratiske ledelsen i fagbevegelsen. Kvinnene i arbeiderklassen trenger både klassebevissthet og kvinnebevissthet, både kvinneorganisering og fagorganisering for å utvikle sin egen styrke og bli seg bevisst sin rolle i kampen for et annet samfunn.

5.3.3. Arbeidere med innvandrerbakgrunn øker sterkt også i Norge. Et flertall av de som kommer fra land i den tredje verden blir tildelt jobber som er dårlig betalt og har dårlige arbeidsvilkår, sjøl om de måtte ha høy utdanning og lang yrkeserfaring. Å utvikle båndene mellom norske arbeiderne og utenlandske arbeidere er en viktig oppgave både for den norske revolusjonen og for utviklinga av den internasjonale solidariteten.

5.3.4. Ettersom kapitalismen utvikler seg, endrer borgerskapets behov for arbeidskraft seg. Flere arbeidere blir ansatt på korttidskontrakter og deltidsansettelser, og de får mindre mulighet til å bestemme over egen arbeidstid. Dette markedsføres med å spille på behovene for individuell frihet til å finne ordninger som kan lette på det presset som det tvungne lønnsarbeidet jo innebærer. Arbeiderklassens svar må være å slåss for kollektive ordninger, som til sjuende og sist også vil være de som gjør det mulig for de aller fleste å finne fram til gunstige, individuelle ordninger.

5.3.5. For arbeiderklassen er det avgjørende spørsmålet å forstå sammenhengen mellom kampen til de enkelte delene av det arbeidende folket og arbeiderklassens felles interesser. Særlig viktig er det å hindre at enkelte grupper påtvinger andre deler av klassen sin politikk og strategi. Enheten i klassen må bygge på felles forståelse, gjensidig respekt og en positiv holdning til mangfoldet. Det må være ei viktig lekse for arbeiderklassen å studere hvordan kvinnenes interesser stadig har blitt satt til side «for enhetens skyld».

5.3.6. For å beholde sin kontroll bruker borgerskapet av sin profitt for å kjøpe opp og borgerliggjøre arbeiderledere. Dette skjer på alle nivåer i fagbevegelsen, og er en sentral metode for å svekke arbeiderklassens kampkraft. Dette rammer både fagforeningene og arbeiderpartiene. Kampen mot privilegier for arbeiderledere er viktig for å hindre at tillitsvalgte og tilsatte i fagforeningene blir karrierister. Å styrke demokratiet i fagforeningene er sentralt for å hindre ei slik utvikling og for å styrke kampevnen

5.4. Kampen mot kulturimperialismen og det borgerlige ideologiske hegemoniet er avgjørende for den revolusjonære organiseringa

5.4.1. Det kapitalistiske overherredømmet legitimeres gjennom det massive ideologiske hegemoniet som gjennomsyrer alle livets områder.«Demokrati forutsetter markedsøkonomi» hamres inn som en sannhet. Menneskerettigheter og demokrati blir brukt som honnørord av borgerskapet, mens undergraving av og brudd på de samme rettighetene er et stadig klarere trekk ved samfunnet. Borgerskapet ser bort fra det de sjøl har vært med å slå fast slått fast i FN-konvensjoner om grunnleggende sosiale menneskerettigheter. Det store flertallet i verden har liten innflytelse over sine livsbetingelser. Sjøl om direkte sult og nød ikke er et framtredende trekk ved et rikt land som Norge, øker klasseskillene her også. Demokratiet til markedsliberalismen er retten til å være konsument om du har råd. Prositusjon og annen menneskehandel og lemlestelser av mennesker for å selge deres organer er ekstreme eksempler på dette demokratiet. Kulturkampen og den ideologiske kampen i vid forstand må gå hand i hand med kampene for de økonomiske og politiske rettighetene som det kapitalistiske systemet frakjenner det store flertallet.

5.4.2. I Norge er det lite ideologiske kamp mot kapitalismen. Levestandarden ligger på verdenstoppen, sjøl om flere og flere ramler under fattigdomsgrensa også her. Men det betyr ikke at ideologi er en uviktig arena for revolusjonære her, snarere tvert i mot..

For å kunne skape en opinion mot kapitalismens verdensbilde må arbeiderklassen og revolusjonære organisasjoner bygge opp uavhengige medier, informasjonskanaler og sjølstendige former for kunnskapsspredning.

5.4.3. Borgerskapets kontroll over informasjons- og påvirkningsredskapene; kringkasting, forlag og aviser, sikrer at borgerskapets virkelighetsoppfatning hamres inn kontinuerlig. De jobber også hardt med å få kontroll over det nye mediaet, Internettet. Å beholde det ideologiske hegemoniet er avgjørende for borgerskapet for å hindre at militant klassekamp avler revolusjonær bevisthet. Hevinga av utdanningsnivået i befolkninga og utviklinga av ny informasjonsteknologi gir arbeiderklassen et bedre utgangspunkt for å fremme sine visjoner om samfunnsutviklinga utover agitasjonen for de dagsaktuelle krava, til å frigjøre seg fra kapitalens «sannhetsministerium» og etablere virkelig demokrati og fri meningsutveksling

5.4.4. En del av kampen mot den borgerlige ideologien er kampen mot all religiøs innflytelse i samfunnsordninga. Det betyr i dag kamp for full livssynsfrihet, bl.a. å avskaffe statskirka og fjerne alle religiøse formålsparagrafer innen statlig og kommunal virksomhet. Monarkiet, en rest fra føydaltida, må avskaffes.

5.4.5. På samme måte som USA dominerer verden i dag økonomisk og militært, så er også amerikaniseringa av kultur og livsstil svært framtredende. Innflytelsen fra denne kulturimperialismen, som er et uttrykk som brukes av mange, er snarere undervurdert.

Også undertrykkinga av norske språk er en del av «salget av Norge». Dette har sin bakgrunn i kolonistyret i dansketida, men fortsetter i nye former. Kampen for dialektene og for nynorsken som en fellesnemner for dem, er en del av den progressive nasjonale bevegelsen i Norge.

[Til innholdsfortegnelsen]

5.5. Livsmiljøet kveles av kapitalismen

5.5.1. Aksjoner mot og avsløringer av rovdrifta på natur og miljø har ført til en brei erkjennelse av behovet for samfunnsendringer. Flere og flere ser at denne rovdrifta har med sjølve kapitalismen å gjøre. Og siden kapitalistene er nødt til å tenke kortsiktig profitt for å overleve, legger det grunnen for at miljøkampen kan bli en av de slagkraftigste delene av den antiimperialistiske enhetsfronten. Det betinges av at arbeiderklassen tar miljøkrava på alvor.

5.5.2. Rike land som Norge må senke forbruket, spesielt det forurensende energiforbruket.

5.5.3. En viktig miljøkamp vi nå står foran er å hindre at ikke bare plantegener, men også menneskenes egne gener, gjøres til varer gjennom patentsystemet. Dette berører også den demokratiske kjerna i forkningen. Kunnskap om naturen er menneskehetens felles arv, og prinsippet om at alle skal ha tilgang til alle vitenskapens kunnskaper har alltid ligget til grunn for vitenskapen. I dag kjøper de store bioteknologifirmaene opp forskere og bestemmer innrettinga på stadig større del av forskninga,.mens bevilgningene til universiteter og andre uavhengige forskningsinstitusjoner innskrenkes.

5.6. Kamp for nasjonal sjølråderett er kamp mot imperialisme

5.6.1. Nasjonal undertrykking er en nødvendig følge av imperialismen. I de landa som utvikla seg til imperialistmakter, ble nasjonalstatene bygd opp under vern av nasjonal industrireising. Den utvikla imperialismen snudde dette til at sjølråderetten til imperialiststatene sjøl også blir brutt ned. De dominerende imperialistmaktene søker etter verdensherredøme. Det er i dag derfor arbeiderklassen som har interesse av å slåss for den nasjonale sjølråderett og som gjør at denne kampen er en integrert del av den sosialistiske revolusjonen. Kampene mot norsk EU-medlemskap, WTO og Nato er i dag konkrete uttrykk for dette og bidrar til å bygge opp både nasjonale og internasjonale enhetsfronter.

5.6.2. Nasjonal undertrykking finnes også innad i flernasjonale stater. Samenes kamp for sine nasjonale og sosiale rettigheter har derfor også en antiimperialistisk, revolusjonær karakter. Det samme gjelder den kampen andre nasjonale minoriteter fører mot undertrykking og diskriminering. Undertrykte nasjoner i en flernasjonal stat har rett til løsrivelse, dersom deres nasjonale, demokratiske og sosiale rettigheter ikke imøtekommes.

5.7. Kapitalismen raserer distrikts-Norge

5.7.1. Kampen for utvikling av distrikts-Norge står i direkte motsetning til borgerskapets strategi for utvikling av kapitalismen, og henger nøye sammen med kampen for ei økologisk framtid, i Norge og globalt. Kampen vil gi oss mange av svarene vi trenger for å konkretisere vår visjon om framtida.

5.7.2. Kapitalen tapper ressursene ut av distrikts-Norge, mens et allsidig livsgrunnlag for befolkningen der raseres. Den nordnorske kystbefolkningas kamp for livsgrunnlaget sitt er et eksempel på motstand mot denne politikken. Mange steder rundt om i landet har lokalsamfunn gjennomført massedemonstrasjoner og sivil ulydighet for å beholde arbeidsplasser, skoler og sjukehus. Krav om et landbruk som tjener miljøet og bosettinga i bygde-Norge, er uforenlig med kapitalens krav til stordrift og fri ekspansjon.

Disse kampene er også viktige for å bygge opp den revolusjonære enhetsfronten i Norge.

[Til innholdsfortegnelsen]

5.8. Kvinnekampen er avgjørende for om kampen under kapitalismen skal utvikle seg til en sosialistisk revolusjon

5.8.1. Kvinnenes kamp gir grunnlag for breie allianser. Kvinnene må både kjempe mot mennenes undertrykking, og for en allianse mellom kvinner og menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket. Vi kjemper for en kvinnebevegelse som også retter kampen mot imperialismen, solidariserer seg med undertrykte folks kamp, støtter kvinneopprør i alle deler av verden og bekjemper all rasisme. Arbeiderklassen må kjempe mot mannssjåvinisme i egne rekker, og for en allianse med kvinnene som betyr frigjøring for begge kjønn. En slik allianse kan ikke bygges på at kvinnene innordner seg de rammene mennene setter. Slik er kvinnekampen en styrking og utviding av den revolusjonære enhetsfronten.

5.8.2. Kvinner i alle klasser vil rammes av kvinneundertrykkinga, på samme måte som alle svarte rammes av rasisme. Kampen mot sexisme og kvinneundertrykking har derfor potensiale til å favne svært bredt. Men i svært mange saker vil klasseskillene også blant kvinner være avgjørende. Kravet om økt kvinnelønn vil kunne ramme profitten til borgerskapets kvinner. Rike kvinner har mulighet til å kjøpe seg fri fra deler av kvinneundertrykkinga. Kommunister må slåss for rettigheten til de fattigste, og kjempe for breiest mulig klasseallianse i kampen for kvinnefrigjøring.

5.8.3. Svært mange er i dag for likestilling. Det er for smått. Vi mener sjølsagt at kvinner skal ha de samme formelle rettigheter som menn. Men likestilling med menn innafor rammene av det borgerlige samfunnet er ikke nok. Vi ønsker et helt annet samfunn, der kvinnene er frigjort og kvinneundertrykkinga er avskaffa. For å nå dette målet er det ikke nok med individuell bevisstgjøring og kamp for egen karriere. Organisering og kollektiv kamp er av avgjørende betydning for å reise en kamp som omfatter alle kvinner, ikke bare de sterkeste og flinkeste.

5.9. Det parlamentariske arbeidet må underordnes det utenomparlamentariske

5.9.1. Det er viktig for et kommunistisk parti i Norge i dag å også jobbe i folkevalgte organer, som kommunestyrer, fylkesting og storting, arenaer der vi kan fremme sosiale, økonomiske og politiske krav og synliggjøre hvor udugelig det kapitalistiske systemet er når det gjelder å ivareta folks rettigheter og velferd. Korrupsjon og kameraderi i det politiske systemet må avsløres og folkevalgte organers makt og innflytelse må forsvares mot angrep fra kapital, statsbyråkrati og organisasjonseliter.

5.9.2. Kampen om innflytelse i folkevalgte organer må knyttes til klassekamp og folkelig organisering. Det parlamentariske arbeidet må underordnes det utenomparlamentariske.

5.9.3. Politiske strømninger i folket viser seg i parlamentariske valg. Men en kan ikke true kapitalismen eller innføre et nytt samfunnssystem gjennom valg eller vedtak. Den herskende klassen vil ikke gi fra seg makta si frivillig. Derfor finnes det ingen parlamentarisk vei til sosialismen.

5.10. Internasjonal solidaritet og kamp mot eget borgerskap må gå hand i hand

5.10.1. Vi må delta i utviklinga av en ny antiimperialistisk, internasjonal enhetsfront som utvikler nettverksarbeid mellom fagbevegelsen, miljøbevegelsen, kvinnebevegelsen, antirasistiske organisasjoner osv. Klubber og fagforeninger innafor samme internasjonale konsern må bygges opp uavhengig av nasjons- og språkgrenser. Det må organiseres samarbeidsformer mellom fagbevegelsen på tvers av landegrensene. Felles kampkrav må følges opp av koordinerte aksjoner og gjensidig støtte.

5.10.2. Rasistiske innvandringsregler og lønnssystemer som diskriminerer etter hudfarge og nasjonalitet må bekjempes. Norge må være åpent for innvandring fra den 3. verden, og for flyktninger fra både krig, politisk forfølging, økonomiske og økologiske katastrofer. Svaret på kapitalens splitt- og hersk-politikk må være felles fagorganisering og like rettigheter. Alle former for rasisme og sjåvinisme svekker arbeiderklassens enhet og kampkraft.

Fagbevegelsen og kvinnebevegelsen må være en drivkraft for å avsløre utbyttinga av kvinneproletariatet over landegrensene, arbeide for minstelønnsgarantier og rettigheter som beskytter kvinnelige arbeidere. Streiker og internasjonale boikottaksjoner må brukes både mot konkrete overgrep og for å presse gjennom internasjonale tariffer og avtaler som svekker kapitalens frihet.

5.10.3. Både kvinnebevegelsen, miljøbevegelsen, den antirasistiske og antiimperialistiske bevegelsen er organiserte uttrykk for krav og politiske perspektiver som bryter med kapitalismen og utvider grunnlaget for og styrker den revolusjonære enhetsfronten. De skaper også nye premisser for den politiske kampen: Kvinnebevegelsen utfordrer menn i det arbeidende folket til ta et oppgjør med privilegier som binder dem til borgerskapet. Den antirasistiske bevegelsen er en spydodd mot hvit sjåvinisme. Miljøbevegelsen og den antiimperialistiske bevegelsen utfordrer organisering og levemåter i vår del av verden som forutsetter imperialistisk utsuging av den 3. verden.

5.10.4. Sjøl om arbeiderklassen og den revolusjonære enhetsfronten i Norge har kampen for sine daglige interesser og en sosialistisk revolusjon i Norge som sitt hovedansvar, må proletarisk internasjonalisme og solidaritetsarbeid være en uadskillelig del av virksomheten. Å styrte kapitalismen som system er en internasjonal oppgave og gjensidig støtte på tvers av landegrensene blir mer og mer nødvendig. Samarbeidet på tvers av landegrensene er også en skole i organiseringa av det framtidige kommunistiske samfunnet.

[Til innholdsfortegnelsen]

Kapittel 6:

Sosialismen er overgangsperioden mellom kapitalisme og kommunisme, etter at borgerskapet har mista statsmakta gjennom den sosialistiske revolusjonen. Sosialismen er fortsatt et klassesamfunn, hvor arbeiderklassen har makta og styrer i allianse med det store flertallet som også har interesse av at kapitalismen ikke igjen blir innført i landet.

Drivkrafta i produksjonen vil være bevisst planlegging for å tilfredsstille og trekke stadig flere av menneskenes grunnleggende behov ut av markedsøkonomien.

Det politiske systemet under sosialismen må være prega av at samfunnet skal utvikle seg mot det klasseløse samfunnet, kommunismen, samtidig som en må være forberedt på at det i lang tid etter en revolusjon vil være kamp om hvilken vei samfunnet skal utvikle seg. Klassekampen vil fortsette i nye former inntil sosialismen har erstatta de kapitalistiske produksjonsforholda på verdensplan og både klassestaten og klassene er døde.

Hvor lang tid den sosialistiske fasen vil vare, er det umulig å si noe sikkert om. Vi må også i framtida belage oss på at sosialismen vil havarere i enkelte land hvor de indre vilkåra er vanskelige og det ytre presset er sterkt. Utviklinga vil være ujevn fra land til land, så lenge den imperialistiske verdensordninga har overtaket. Det gjør at at også de nye sosialistiske samfunna vil ha ulike materielle og sosiale utgangspunkt. Vi vil derfor heller ikke bare finne én form for sosialisme i framtida, men mange, sjøl om det vil være felles grunntrekk.

Den teknologiske utviklinga modner nå kommunistiske produksjonsformer foran øynene på oss. I et land som Norge ville en overgang til en sosialistisk samfunnsorganisering betydd et stort skritt framover for det store flertallet av befolkninga, både i forhold til levekår og livstandard og til demokratiske rettigheter og reell innflytelse på samfunnsstyringa.

6.1. Den sosialistiske revolusjonen

6.1.1. Arbeiderklassen, i Norge og ellers, har interesse av at overgangen til et nytt samfunnssystem skjer på fredelig vis. Men alle historiske erfaringer viser at borgerskapet er forberedt på å knuse rettferdige sosiale opprør med vold og fascisme. En sosialistisk revolusjon vil aldri seire uten at borgerskapet avvæpnes og at folket tar kontrollen over våpenmakta.

6.1.2. Arbeiderklassens frigjøring må være dens eget verk. Ikke noe parti kan innføre sosialismen «på vegne av» arbeiderklassen. En sosialistisk revolusjon er et sosialt opprør der arbeiderklassen tar makta fra borgerskapet og undertrykker det som klasse, oppløser det borgerlige statsapparatet, opphever den kapitalistiske privateiendommen og etablerer nye, sosialistiske produksjonsforhold.

6.1.3. For å stille seg i spissen for en sosialistisk revolusjon må arbeiderklassen. styrke bevisstheten om seg sjøl som en klasse med egen politisk identitet og oppgave. Samtidig må arbeiderklassen jobbe for at de andre som har objektive interesser av sosialismen allierer seg med dem og blir med i revolusjonen . Revolusjonen vil være en samfunnsomveltning med støtte i det store flertallet. Kommunistpartiets oppgave er å gå i spissen for dette arbeidet, styrke arbeiderklassen politisk, ideologisk og organisastorisk og jobbe for utviklinga av den revolusjonære enhetsfronten.

6.1.4. Om en sosialistisk revolusjon skal seire i Norge, avhenger også av de internasjonale rammebetingelsene; av motsetningene i imperialismen og styrken til den internasjonale antiimperialistiske bevegelsen.

6.2. Sosialismens første erfaringer

6.2.1. Den første revolusjonen som satte sosialistisk samfunnsorganisering på dagsorden var Pariserkommunen. Den holdt stand bare noen få måneder i 1871 før den ble knust av reaksjonen og et borgerskap som var i ferd med å konsolidere sin samfunnsmakt..

6.2.2. Sosialismen etablerte seg som samfunnssystem for en lengre periode først i «imperialismens svakeste ledd», i fattige, halvføydale land som Russland og Kina, som en del av den demokratiske og nasjonale frigjøringskampen.

I Øst-Europa tok kommunistpartia over makta i åra etter den andre verdenskrig, dels som resultat av revolusjonære frigjøringskriger mot fascismen, og dels med bakgrunn i sovjethærens seire i denne kampen. Erfaringene derfra viser at det ikke er noen farbar vei å innføre en sosialisme som bygger på utenlandsk støtte.

6.2.3. De sosialistiske pionerprosjekta hadde stor betydning for verdens folk, og de betydde mye for det historiske utviklingsløpet. Jordreformer, industrialisering, utdanningsrevolusjon, bedre helseforhold og langt større sosial trygghet for arbeiderklassen ble oppnådd i landa hvor revolusjonene fant sted. De internasjonale ringvirkningene var også betydelige. De ga inspirasjon og bedre vilkår for frigjøringskamper i den tredje verden, som for kampen for sosiale reformer og innrømmelser fra borgerskapet i de imperialistiske landa. Kommunistpartiene spilte en sentral rolle i disse kampene, som i de sosialistiske revolusjonene og oppbyggingsfasen av de sosialistiske samfunna.

6.2.4. I de sosialistiske landa vokste parti og stat fort sammen og makta blei konsentrert i toppen av det kommunistiske partiet og statsapparatet. Dette skyldtes dels de økonomiske, klassemessige, kulturelle og politiske tradisjonene i landa, dels hardt press fra en imperialistisk omverden.

Maktkonsentrasjonen åpna også for feilaktige linjer og ledelsesmetode, og det utvikla seg etter hvert et nytt borgerskap i «sosialistisk frakk» som berika seg og sikra si maktstilling gjennom forfølgelse og likvidering av opposisjonelle av alle avskygninger, og som blanda seg inn i forhold i andre land.

Det som kunne ha vært motkrefter til denne kontrarevolusjonen blei demobilisert og aktivt motarbeida. Fagforeninger og folkelige masseorganisasjoner ble mer og mer bundet opp til statsapparat og parti. De framskrittene som revolusjonen hadde betydd for kvinnene ble undergravd. Statspartisosialismen ensretta kultur og vitenskap og behandla opposisjon som kontrarevolusjonær virksomhet.

Sosialismen var gått tapt i disse landa lenge før regimeskiftene i Øst-Europa mot slutten av 1900-tallet

6.2.5. Disse erfaringene viser at klassekampen, kvinnekampen og kampen mot andre former for samfunnsmessig undertrykking fortsetter også under sosialismen og at sosialismen kan ødelegges innenfra. Det vil være til skade for sosialismen om en prøver å tildekke dette, eller framstiller alle opposisjonelle som reaksjonære eller imperialistiske håndlangere. Kommunister må anstrenge seg for å bygge ut folkelige masseorganisasjoner og slåss for å minske kløfta mellom folket og deres representanter i statsapparatet og ellers

6.2.6. Forsvar av sjølråderetten vil være viktig også i denne historiske fasen. Samarbeid mellom sosialistiske land må skje på grunnlag av likeverdighet og ikke-innblanding

6.2.7. Men historia viser også at dersom arbeiderklassen og dens allierte forener seg og utnytter de ressursene som de rår over, kan sosialismen gi folkeflertallet et stort løft, både materielt og i kulturell utfoldelse. For de kommende sosialistiske samfunna, som kan stå på skuldrene til pionerene og ha lært av både deres styrker og feil, og, ikke minst, ha gunstigere rammevilkår, vil dette gjelde i ennå større grad.

[Til innholdsfortegnelsen]

6.3. Sosialismen i vår tid

6.3.1. De sosialistiske samfunna som sprang ut av de sosialistiske revolusjonene i forrige århundre bygde på økonomiske og sosiale vilkår skapt dels før, dels under den industrielle revolusjonen og den gryende kapitalismen. I dag er vi inne i en ny teknologisk revolusjon som skaper andre rammevilkår for de kommende sosialistiske samfunna. Mellom anna skaper dette muligheter for å trekke større deler av folket med i direkte styring og innflytelse over den sosialistiske staten og slik minske motsigelsen mellom kollektivets og individets rettigheter.

6.3.2. De kommende sosialistiske samfunna vil ikke være problemfrie samfunn uten knapphet og mangler. Men, de fødes fordi arbeiderklassen og dens allierte ikke lenger vil ha kapitalismen og ser på sosialismen som alternativet. I forhold til fortsatt kapitalisme vil de representere et stort historisk framskritt for menneskeheten.

6.3.3. Sosialismen er et overgangssamfunn mellom kapitalisme og kommunisme. Arbeiderklassen har tatt makta i staten, og hoveddrivkrafta i produksjonen vil være bevisst planlegging for å tilfredsstille menneskenes behov, og ikke som før kapitalakkumulasjon og profittstrev.

Dette er imidlertid ikke nok. Arbeiderklassen kan ikke frigjøre seg sjøl uten å frigjøre hele menneskeheten fra utbytting og undertrykking. En slik seier vinner klassen først når den har opphevd seg sjøl som klasse, og dermed alle klasser, og det kommunistiske, klasseløse samfunnet er nådd.

Det politiske systemet under sosialismen må være prega av denne målsettinga.

6.3.4. Under sosialismen vil det være både organiserte og spontane krefter som kan gjenskape et herskersjikt som skiller seg fra arbeiderklassen og folket. Organiseringa av et sosialistisk statsapparat er en slik kraft, arbeidsdelinga i samfunnet en annen.

Derfor trengs det en strategi for å bygge ned arbeidsdelingene og staten, og en bevisst mobilisering av motkrefter som kan hindre framveksten av en ny herskende byråkratklasse.

I lang tid etter en revolusjon vil det være kamp om hvilken vei samfunnet skal utvikle seg, hvilke klasseinteresser som skal vinne. Også det gamle borgerskapet vil gjøre forsøk på å ta igjen makta, støtta av imperialistisk press utenfra.

6.3.5. Sosialismen i Norge vil i utgangspunktet ha en rekke fordeler: En teknologisk avansert økonomisk basis, en stor arbeiderklasse med et høyt utdanningsnivå og demokratiske tradisjoner. Men samtidig vil økonomien i utgangspunktet være sterkt knyttet til imperialismen og det internasjonale varebyttet, som vil gjøre den sårbar for ytre press

6.3.6. Et sosialistisk Norge må bygges opp av det arbeidende folket sjøl, formene og de nye maktorganene og institusjonene vil bli skapt gjennom kampen.

Arbeiderklassen må organiseres for å utøve makt som klasse. Den må bygge opp sine egne statsorganer og sørge for at folkevalgte organer får avgjørende myndighet i sentrale og lokale økonomiske spørsmål. Arbeiderklassen må slåss for en stadig større desentralisering av avgjørelsene innafor de sentrale rammeplanene. En viktig forutsetning for dette er en fri og uavhengig fagbevegelse, og at arbeiderne organiserer seg for å utvikle kontroll over og ledelse av produksjonen.

Det må skapes nye former for direkte, deltakende demokrati, både i arbeidslivet og i samfunnslivet ellers. Valgte ledere både i arbeidslivet og i politiske organer må med jevne mellomrom fratre sine verv og delta i vanlig arbeid i kortere eller lengre tid. Dette er en forutsetning for å bryte ned arbeidsdelinga mellom manuelt og intellektuelt arbeid og skillet mellom styrende og styrte.

Det må eksperimenteres for å finne måter å utvikle og utdype demokratiet. Som utgangspunkt trenger vi et utvida representativt demokrati basert på frie valg mellom kandidater som representerer ulike alternativer. Det må tas tiltak for å sikre kvinner og representanter fra arbeiderklassen rettmessig deltaking i samfunnsstyringa.

6.3.7. Sosialismen vil bety en utvidelse av demokratiske rettigheter som ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og pressefrihet. Den sosialistiske staten vil være sekulær og ikke stimulere religiøs virksomhet. Men det vil være religionsfrihet og ikke forsøk på å avskaffe religiøs virksomhet med tvang. For å kunne fylle en kritisk funksjon i samfunnslivet må mediene og kulturlivet sikres rettigheter og rammebetingelser som gjør dem uavhengige av både politiske myndigheter og kapitalgrupper.

Den sosialistiske staten vil innskrenke disse rettighetene for grupper som vil gjeninnføre kapitalismen med makt, med eller uten støtte fra imperialismen utenfra, og nazistiske og rasistiske organisasjoner.

6.3.8. Kommunistiske partier vil også under sosialismen være uavhengig av staten, fungere som et kritisk element i samfunnet og se det som sin oppgave å gå i spissen for utvikle et klasseløst samfunn.

6.3.9. Sosialismen legger grunnlaget for et langt skritt fram for kvinnefrigjøringa, samtidig som fortsatt kvinnekamp er en forutsetning for at sosialismen utvikler seg mot det kommunistiske samfunnet. Under sosialismen trengs det en sterk, uavhengig kvinneorganisasjon og særegen kvinneorganisering på alle områder. Kvinnene må ha makt både innafor staten, partier, masseorganisasjoner og samfunnsliv.

Målet med kvinnefrigjøring må være ett av grunnpremissene for planer og tiltak på alle samfunnsområder. Økonomisk og teknologisk utvikling fungerer ikke kjønnsnøytralt. Planene må se det betalte og ubetalte arbeidet i sammenheng, og finne samfunnsmessige løsninger som avskaffer kvinnenes slit og styrker deres kontrollen over egne liv.

Den kjønnsbestemte arbeidsdelinga må brytes ned. Alle tiltak må ta utgangspunkt i kvinner som sjølstendige personer, ikke som medlemmer av familier eller hushold. Økonomi og styring må ikke være basert på at en svær del av arbeidet i samfunnet settes bort som kvinnens private ansvar innafor familiens rammer. Det er et mål at mannen tar halvparten av hus- og omsorgsarbeidet, både så lenge det er organisert som et privat ansvar, og når dette arbeidet blir ledd i en større samfunnsmessig helhet.

Samfunnets ressurser må fordeles likeverdig på alle, slik at kvinner og barn ikke lenger blir avhengige av forsørging fra menn. Slik vil folk få frihet til sjøl å velge ulike bo- og samlivsformer basert på likeverd.

6.3.10. Rettigheter til alle minoriteter må sikres og all form for rasistisk virksomhet må bekjempes. Heterofilt og homofilt samliv må være likestilt.

6.3.11. Den sosialistiske planøkonomien gjør det mulig å ta økologiske hensyn, da produksjonen ikke lenger er basert på mest mulig profitt. Men det vil også under sosialismen oppstå motsigelser mellom økonomisk gevinst og hensynet til miljøet. Prioritering av å skaffe fram innsikt i naturens behov og stimulering av en aktiv, statsuavhengig miljøbevegelse vil derfor være blant tiltak som det sosialistiske samfunnet må sikre.

6.3.12. Økt produktivitet og omlegging av produksjonen må så fort som råd bidra til ytterligere forkorting av normalarbeidsdagen, og det er viktig raskt å få trukket sektorer som for eksempel bolig, helse, utdanning og kommunikasjon ut av markedsøkonomien. De mulighetene som den nye teknologien gir til å trekke sektorer ut av vareproduksjonen og over til en rein distribusjon av produkter og tjenester ut ifra behov, må utnyttes til fulle. I stedet for kapitalismens formel om enkeltmenneskets eiendomsrett over andres arbeid, setter sosialismen det kommunistiske om alles utnyttelsesrett til andres arbeidskraft.

6.3.13. Sosialismen vil ha en dominerende offentlig sektor og nye former for samvirke, men samtidig rom for sjølsysselsetting og begrensete former for privat virksomhet.

Den sosialistiske staten må kontrollere kommandohøyedene i økonomien. Forholdet mellom plan og marked må avgjøres konkret, slik at markedsmekanismer både utnyttes og tøyles. Den sosialistiske planøkonomien må være overordna. Den teknologiske utviklinga har gjort at denne prosessen kan bli både mer effektiv og fleksibel enn den var i tidligere sosialistiske samfunn. I landbruk og fiske, der sjølsysselsetting dominerer, må samvirketiltak støttes og oppmuntres. –

6.3.14. Det sosialistiske Norge må løsrive seg fra alle imperialistiske allianser og forpliktelser, oppgi norsk kapitalvirksomhet i utlandet som bygger på tilbakeføring av overskudd til Norge og oppgivelse av alle krav i Antarktis. Samisk sjølråderett i samiske områder må garanteres.

[Til innholdsfortegnelsen]

Kapittel 7:

7. 1. Hvorfor kommunistparti

7.1.1. Arbeidernes kommunistparti kjemper for å avskaffe alle former for utbytting, undertrykking og klasseskiller. Partiet har ingen interesser som er skilt fra den internasjonale arbeiderklassens interesser.

7.1.2. For å styrte kapitalismen trengs en enhetsfront som består av alle revolusjonære og progressive krefter på venstresida, arbeiderklassens allierte: småbønder og fiskere, intellektuelle og ulike undertrykte grupper. Men i tillegg trengs kommunistpartiet for at kampen for samfunnsendring ikke skal nøye seg bare med reformer av kapitalismen, men også kunne føre fram til en sosialistisk revolusjon og utvikling av sosialismen fram mot kommunismen.

7.2. Partiets oppgaver og oppbygning

7.2.1. Målene som kommunistpartiet stiller seg krever at medlemmene jobber aktivt på mange områder.

7.2.2. Vi jobber i fagforeninger, interesseorganisasjoner og solidaritetsorganisasjoner, for å bedre folks levekår her og nå. Gjennom at folk deltar i kampen mot det kapitalistisk systemet, utvikler de også en bevissthet om at det er behov for et alternativ. Dette legger grunnlaget for videre kamp for sosialisme.

7.2.3. Kapitalens profittjag innebærer alltid diktatur og undertrykkelse, enda om dette kan variere i styrke og framtredelsesform. AKP deltar i og støtter all kamp mot kapitalismen både i og utenfor Norge. Vi søker allianser og kontakt med andre partier og bevegelser som slåss mot imperialismen, og vi deltar sammen med andre i større fronter på enkeltsaker. Men vi holder fast ved at kommunistpartiet alltid må være sjølstendig og uavhengig, både nasjonalt og internasjonalt.

7.2.4. AKP ser det som spesielt viktig å synliggjøre og styrke kvinners deltagelse i kampen mot utbytting og for rettferdighet. Vi slåss for en sosialisme fri for kvinneundertrykking, men vi slåss også mot alle former for kvinneundertrykking i det kapitalistiske samfunnet.

AKP er et parti som legger vekt på både teoretisk skolering og politisk massearbeid. Medlemmene må være godt skolerte i politisk teori for å kunne se sammenhengen mellom den daglige politiske kampen og det langsiktige arbeidet for sosialisme. Medlemmene må delta i politiske massebevegelser, for bare gjennom å jobbe sammen med og diskutere med andre, kan man vinne flere for tanken om sosialisme og kommunisme.

7.2.5. AKP er et parti som tar mål av seg til å være en del av ledelsen i den sosialistiske revolusjonen. Det betyr at AKPs medlemmer må bygges opp som ledere. Gode ledere bidrar til at andre utvikler seg og blir ledere, og bidrar til at folk ser at de har en viktig rolle å spille i kampen for rettferdighet og et sosialistisk samfunn. Gode ledere får folk til at se at de har en viktig plass både i partiet og i andre organisasjoner som slåss mot det bestående systemet.

7.2.6. AKP jobber hele tiden for et best mulig utviklet demokrati innad i partiet, og i de organisasjonene vi jobber. Innad i AKP bygger vi på den demokratiske sentralismen, som vi mener gir best utgangspunkt for demokratisk behandling og deretter felles handling. Det stiller også krav til deltakelse i partikollektivet til det enkelte partimedlem.

7.2.7. AKP søker ingen privilegier. I et klasseløst, kommunistisk samfunn vil partiet ha fullført sin oppgave og derfor oppløses.

[Til innholdsfortegnelsen]

7.3. Arbeiderklassen er den ledende krafta

7.3.1. Kommunistpartiet springer ut av arbeiderklassen. Partiets oppgave er å mobilisere arbeiderklassen til handling, gjennom å være et ledende element i klassen. Partiet skal ikke lede «på vegne av» arbeiderne. Arbeiderklassens frigjøring må være dens eget verk. Partiet må dermed strebe etter at flertallet av medlemmene kommer fra arbeiderklassen.

7.4. Partiets teoretiske fundament

7.4.1. AKP bruker den marxistiske teorien som rettesnor for handling. Det teoretiske pionerarbeidet ble gjort av Marx og Engels gjennom analyse av kapitalismens utvikling og kritikken av ulike utopiske, reformistiske og anarkistiske retninger i samtida. Et annet oppgjør ble innledet gjennom Lenins og andre marxisters kritikk av og brudd med den 2. internasjonalens sosialdemokratiske klassesamarbeidspolitikk og nasjonale sjåvinisme. Mao Zedong forente marxismen med den revolusjonære massebevegelsen i Kina og dette satte han i stand til å lede den største politiske revolusjonen i menneskehetens historie. Han var også pioner i å innse farene for at sosialistiske land omdannes til en ny type byråkratiske undertrykkelsesregimer. Utviklinga av kvinnebevegelsen og kampen for full kvinnefrigjøring var viktig for det teoretisk utviklingsarbeidet som ble gjort i AKP på 80-tallet. Utviklinga av den nye kvinnepolitiske teorien har betydd endringer av den helhetlige analysen av både kapitalistiske samfunnet og kampen for sosialismen.

7.4.2. Den historiske utviklinga gjør det nødvendig heile tida og vurdere teoriene vi bygger på og utvikle nye. Den marxistiske teorien består ikke av absolutte sannheter, men må hele tida kritiseres og bygges ut i tråd med hvordan samfunnet endrer seg.

7.5. Hva betyr det å være revolusjonær?

7.5.1. Marxismen er et verktøy for å kunne analysere verden, men og å forstå verden kan aldri være et mål i seg sjøl. Målet vil alltid være å forandre verden. Å være revolusjonær betyr å bruke de redskapene en har tilgjengelig for å forstå verden, og å bruke denne kunnskapen for å slåss for en forandring.

7.5.2. Kunnskapen om verden vil aldri være endelig, den vil alltid være i utvikling. For å utvikle gode analyser og for å kunne ta de riktige avgjørelsene trenger vi stadige studier og diskusjon, både i og utenfor partiet. Uenigheter er ikke et problem, men en kilde til utvikling og ny kunnskap.

7.5.3. Å slåss aleine vil aldri gi seier, derfor er vi organisert sammen i et parti, og derfor søker vi allianser med andre. Verden forandres heller ikke med uttalelser og proklamasjoner, derfor krever vi aktiv deltagelse i kampen fra alle våre medlemmer. Bare ved å stå sammen i aktiv kamp vil vi klare å bygge en sosialisme som kan legge grunnen for det klasseløse samfunnet – kommunismen.

[Til innholdsfortegnelsen]

Til gjeldende program | Til programdebatt | Til AKP si heimeside

av Birger Thurn-Paulsen

Hans Isaksson har skrevet boken 24 lögner i sekunden. Isaksson er lege, sosialist og en av dem som lager og skriver i det svenske tidsskriftet Clarté. I tillegg er han en kunnskapsrik, kritisk og underholdende filmentusiast.

Isaksson har sett mye film og TV, er opptatt av mediet, og ikke minst opptatt av hva disse mediene inneholder og hva de gjør med oss. Boka består av en hel rekke anmeldelser eller omtaler av filmer og TV-serier. I tillegg får vi en del filmhistorie, vurderinger og analyser av filmen som moderne industri, og en bekymret kommentar om filmens framtid, eller rettere sagt framtiden til kino-filmen.

Siden han er en marxistisk kritiker, settes filmomtalen inn i en sammenheng, slik at hver omtale også gir biter av historisk og politisk kunnskap.

«Man kan alltid lære seg noe av en film. Dels gjennom hva som sies der, det må man ta stilling til. Dels gjennom å se etter hvordan det sies, og hvordan filmskaperen forsøker å overbevise oss. Om filmen er dårlig – hva gjør den dårlig? Hva består løgnaktigheten av? Og hvorfor ljuger man?»

Med dette utgangspunktet ser Isaksson film, og med dette utgangspunktet kommenterer han, analyserer og kler av løgnene, ofte på bitende sarkastisk vis.

Borgerskapet opererer med en slags naturlov om at kunst er kunst og handler om mennesker og evige verdier. Det har ingenting med propaganda å gjøre. Propaganda er det når noe inneholder et klart klassestandpunkt, eller ser fenomener med radikale briller, eller rett og slett avslører samfunnsforhold. Etter denne oppskriften fungerer også filmkritikk, og annen kunstkritikk.

Isaksson tar for seg filmer av Steven Spielberg. Han lager tildels spektakulære filmer, men også filmer med såkalt seriøst og humanistisk innhold – filmer som gis stor oppmerksomhet, mange priser, og de fleste kritikeres lovprisning.

Schindlers liste hører til denne kategorien. Oscar Schindler var en tysk krigsprofitør som tjente store penger på slavearbeidet til jødiske fanger. Mot slutten av krigen får han samvittighetskvaler. Han iverksetter en operasjon som redder et stort antall jøder fra gasskammeret. Vel og merke slavearbeidere fra hans egen fabrikk. Sannsynligvis reddet han også sitt eget hode. Isaksson refererer vitnesbyrd fra overlevende «Schindlerjøder». Disse beretningene forteller at Schindlers slavearbeidere ble utbyttet på en mer human måte enn andre. Men betyr det at Schindler dermed kvalifiserer seg som humanist, spør Isaksson. «Ingenting er lettere enn i offerets øyne å kvalifisere seg som innerst inne god – det er bare å avstå en eneste gang fra å te seg som et svin. Men blir man av den grunn en helgen? Ja, svarer Spielberg, og er dermed i godt selskap med det norske Nobelinstituttet som har gitt Fredsprisen til såvel Menachem Begin, som Henry Kissinger.»

«Om vi bare hadde tjent mer penger kunne vi ha reddet flere, sier den angrende Schindler på slutten av filmen, da kunne jeg ha reddet flere. Dette er i konsentrat borgerens forhold til det sosiale.»

Spielberg fikk noe sånt som åtte Oscars for filmen. Isaksson gjør en liknende gjennomgang av Menig Ryan. Det viktige er at disse filmene hylles, ikke minst for sitt innhold – seriøse filmer om historiens grusomheter, framstilt slik at det er humanismen, det gode i mennesket som seirer.

Land og frihet – og hvite høner

Ken Loach er en anerkjent engelsk filmskaper, som lager filmer med samfunnskritisk innhold. Filmer som Raining Stones og Land og frihet. Loach er dessuten, som så mange engelske intellektuelle, trotskist. Land og frihet er det vel mange som kjenner. Den handler om den spanske borgerkrigen, og er noe såpass uvanlig som en filmatisk skildring av en revolusjonær periode, sett innenfra og nedenfra. Hva sier Isaksson?

«Alle vet at han (Loach) er venstre og et geni. Det må være en stor lettelse for borgerlige anmeldere, hvordan han, midt i en historisk periode der høyre og fascismen i nye former er på frammarsj i Europa, lykkes i å skildre en antifascistisk bevegelse uten på noen måte å gripe inn i dagens historie, eller gi de fortsatt eksisterende imperialistmaktene noe skudd for pannen, de som den gangen la grunnlaget for fascismens seier i Spania.» Og: «Noen veiledning i moderne antifascistisk kamp for en ny generasjon gir filmen ikke.»

Isaksson beskriver filmen som full av forenklet historieskriving, antistalinisme og en framstilling i den grad sett med trotskistiske øyne, at Loach, ifølge Isaksson, konkluderer med at det var kommunistene, snarere enn fascistene som knuste den spanske revolusjonen.

Selv har jeg ikke sett denne filmen, men omtale og referater fra andre kan tyde på at Isaksson har et godt poeng. Les boka, de som har sett filmen! Forøvrig avslutter han dette kapitlet med en ganske typisk bitende kommentar: «Et typisk tegn på at en høne er uproduktiv og derfor burde avlives, er at dens fjærskrud var skinnende hvit og tilsynelatende ren.» Sammenlikningen med trotskistene er slik: «En snøhvit framtoning – masse kakling, men ingenting kommer ut av det.»

En hel rekke filmer får gjennomgå på liknende vis. Filmer som er åpenbart løgnaktige, filmer som er tilslørende og filmer som på forskjellig vis er utfordrende i forhold til hva de faktisk formidler. Det er ikke så farlig å levne arbeiderklassen en viss ære og verdighet, så lenge den ikke er noen trusel. Det samme gjelder indianerne, så lenge de er slått og kuet.

Han ser på Hollywood-filmer, og på svenske og andre europeiske filmer. Bortsett fra et par australske, er det altså europeisk og amerikansk film som omtales. Det produseres mye film andre steder i verden også, og det hadde vært interessant å lese omtaler av disse med Isakssons innfallsvinkel, men det er vel noe med hva man rekker over her i verden. Dessuten er det svært få av dem som når våre kinoer.

USA mot Fellini

Det sier selvfølgelig noe om hele filmindustrien, og hvem som dominerer den. Isaksson gir innblikk i dette også. Den nordamerikanske dominansen på filmens område øker raskt for tiden. I løpet av de siste ti år har amerikanske filmer økt sin markedsandel innenfor EU-området fra 59% til 75%. Bemerkelsesverdig nok har USA-filmen 75% av markedet i et land som Italia, som har Fellini og en hel rekke sterke filmskapere. Isaksson kommenterer dette slik:

«Det er altså ikke nødvendigvis så ille, at det intellektuelt magre, men teknisk og visuelt overdådige filmtilbudet henger sammen med at markedet nå gir folk det de vil ha. Det kommer snarere av at markedet, i motsetning til filminstitutter og stipendienemnder med kunstnerisk produsentinnflytelse, gir folk hva kinopublikum, det vil si barn mellom 12 og 17 år i USA, vil ha. Og vi andre må henge med.»

Et visst opplysende poeng i denne sammenhengen er at salget av TV-programmer og filmer foregår slik at det ikke lar seg gjøre å velge ut bare kvalitetsfilmene. De presenteres i pakker: Kjøp av en god film eller serie koples sammen med et knippe middelmådigheter, eller det som verre er. Det forklarer også i noen grad hvorfor film- og serietilbudet er så uutholdelig likt på de forskjellige TV-kanalene.

Killing in Kosovo – på TV

Bombingen på Balkan og Golf-krigen viser at krig er i ferd med å bli TV-underholdning. Her kan løgnene pakkes inn i umåtelig mange lag, våre humanistiske følelser for en såret verden kan pirres mens dramaet går over skjermen og blodet flyter. Det kommenteres før og etter, vi får såkalte trailere, kanskje også reklame mellom slagene. Isaksson sammenligner det med fotball-VM. Siden idretten er nevnt – boka har et kapittel om idrett, TV og kapital. Lesere av dette kan vel raskt ane sammenhengen, eller som Isaksson sier det: «Kapitalismen skiter ned alt den tar i.»

Man kommer ikke utenom såpene når TV som drømmefabrikk skal omtales. Det gjør heller ikke Isaksson. Tittelen på kapitlet er: «Det såpede helvetet».

Boka setter hele veien ting i sammenheng. Når det gjelder film, og særlig TV-mediet, settes utviklingen i sammenheng med at alt for tida i stor fart gjøres om til vare. Kulturens vareform har trengt vekk dens bruksform, som Isaksson uttrykker det.

Men – i forhold til flommen av løgn og illusjon, dop og drømmer, er det vanskelig å komme vekk fra spørsmålet om hvorfor såpeoperaen som dramatisk form har en så sterk konkurransekraft. Isaksson har lyst til å komme tilbake til det spørsmålet. Kanskje det blir ny bok?

Alt bare løgn og fanteri?

Liker han ikke noe av det han ser? Joda. Han framhever folk som brødrene Coen, som blant annet har laget Fargo, Stanley Kubrick, som vel burde være velkjent, og brødrene Kaurismäki. Og han anbefaler sterkt en for meg ukjent film: Kjære Emma, en ungarsk film som problematiserer den såkalte liberaliseringen av Øst-Europa, og som gir innblikk i menneskenes kamp for å overleve i dette samfunnet.

Luis Bunuel omtales med respekt og et ønske om å få se flere av hans filmer. På den andre siden er det mange storheter innenfor fransk og italiensk film som ikke har fått plass her.

Han levner forresten ikke Bergman så mye ære, og særlig ikke den nærmest avgudsdyrkende oppmerksomhet han er gjenstand for. Bergman kalles visstnok filmens Strindberg. Isaksson mener at det i noen grad stemmer – forutsatt at man blant annet tar vekk slike elementer hos Strindberg som klassefølelse, kritikk av øvrigheten, humor og ironi.

Boka er underholdende, gir mye kunnskap og setter i gang tanker. Film – og TV – er en gigantisk industri og samtidig et medium for massespredning av kultur, på kunstnerisk nivå og på underholdningsnivå. I denne tid hvor innpakningen nærmest er innholdet er det viktig å lete etter hva som er hva, spørre hva det gjør med oss, og hvorfor. Samtidig som det er viktig å se sammenhenger og avsløre, skal vi vel også kunne ha glede av filmopplevelser, selv om de ikke er helt politisk korrekte?

En av mine yndlingsfilmer er Hasse Alfredssons Den enfoldige morderen. Så hvorfor ikke Isaksson har tatt med den, er meg en gåte. Bortsett fra det, anbefales boka varmt.

av Arnljot Ask

Hvordan er situasjonen nå, i mai 2001? Estrada hadde ingen sjanse til å vinne fram med den totale krigen han satte i gang på tampen av sin regjeringstid. Han gjorde bare situasjonen verre for seg sjøl; forsterka de økonomiske og politiske problemene på Filippinene og ga han mindre slingringsmonn når korrupsjonsanklagene mot han kom på bordet høsten 2000. Samtidig undergravde han autoriteten til de samarbeidsvillige lederne i MNLF.

Dette har også skapt problemer for den nye presidenten, Gloria Macapagal Arroyo, når hun nå slår inn på forhandlingsveien igjen med moroene. Hele agendaen med autonom region, som regjeringen fikk MNLF til å akseptere i 1996, er nå på vikende front, også innad i MNLF. Bangsamoroene samler seg om løsrivingskravet.

Den voldsomme offensiven som den filippinske hæren satte i gang vinteren og våren 2000 tok livet av flere tusen moroer, ødela hele landsbyer og fordrev hundretusener inn i overfylte, kummerlige interneringsleire (jfr. egen reportasje). Sommeren 2000 lå anslagene på over 400.000 interne flyktninger og over 5.000 sivile drept. Da vi besøkte leirene i oktober var det over 700.000 som bodde i leirene. Fortsatt nøler flesteparten av disse med å dra hjem til hjemtraktene sine igjen, fordi regjeringen krever at soldatene skal stå i områdene til en ny forhandlingsavtale er klar. Dessuten er jo mange av landsbyene sterkt ødelagt av krigen i fjor. De interne flyktningene er derfor i dag både et stort politisk og økonomisk problem som må løses. Og det blir knyttet direkte til hva slags konstitusjonelt alternativ som skal gjelde for Moroland etter forhandlingene nå.

Abu Sayyaf

I kapitlet hvor vi gikk gjennom historia til frigjøringskampen, så vi at undertrykkinga også avla individuell aktivisme ved siden av den kollektive, organiserte frigjøringskampen. Sjølmordsaksjoner, med hellig krig-konseptet som drivkraft, kan være en del av den politisk motiverte virksomheten. Målene for aksjonene vil avgjøre om de skal bedømmes som legitime former for krigføring, eller om det dreier seg om terroraksjoner som skader frigjøringskampen.

Men i dette «terrenget» kan også reine vinningsforbrytere boltre seg og bruke konflikten til snevre egeninteresser. Da vi besøkte Cotabato, fikk vi ikke lov til å gå aleine på gata, heller ikke på høylys dag. Noen uker før vårt besøk hadde en rein kriminell gruppe, som ikke hadde noe med moroenes organisasjoner å gjøre, drept en person de hadde kidnappa. Kort og godt fordi de ikke fikk de løsepengene de krevde.

Når Abu Sayyaf-gruppa her i Vesten blir framstilt som en del av frigjøringsbevegelsen, er det for å stigmatisere moroenes kamp, på samme måte som Estrada brukte kidnappingsaffærene sommeren 2000 til å intensivere krigføringen mot moroene. Denne gruppa ble danna tidlig på 1990-tallet med medvirkning av folk fra regjeringshæren og fra CIA, hevder representanter for frigjøringsbevegelsene. Det er en ekstremistgruppe med uklar politisk agenda, som kidnapper folk i vinnings øyemed. Når de nå, i mai 2001, trapper opp sin virksomhet igjen, er det bangsamorofolkets motstandere som profitterer på det. Talsmann for MILF, Eid Kabalu, gikk da også ut i pressa i Davao City 24. mai og tok avstand fra påstandene om at MILF hadde noe med kidnappingene og angrepene mot turistsentraene å gjøre. «Det har aldri vært politikken til MILF å samle inn revolusjonær kollekt fra velstående forretningsfolk eller politikere,» hevdet han. «MILF har aldri vært innblanda i kidnappinger, piratvirksomhet eller annen oppførsel og aktivitet som strider mot islam.»

MILF vinner fram

Når Manila nå tar opp forhandlingene med moroene igjen, og erkjenner at de ikke kan tvinge fram en militær løsning, og MNLF plutselig går ut og erklærer at autonomiavtalen de inngikk i 1996 nå ikke lenger er brukbar, er det en manifestasjon av at MILF sin linje for frigjøringskampen er på offensiven.

Vi kan sjølsagt spekulere i at Arroyos forhandlingsvilje bare var taktisk betinga, for å vinne goodwill under valgene som fant sted i mai. Og at hun nå vil bruke Abu Sayyafs nye aksjoner som påskudd til å bruke militæret igjen. Men, ser vi på det ut i fra hvem som kan tjene på en opptrapping av krigen igjen, er det snarere de kreftene som nå er i opposisjon i Manila som sogner til klikken rundt tidligere president Estrada. Tidligere forsvarssjef Mercado har da også gått sterkt ut og kritiserte grunnlaget for forhandlingene med MILF og truet med å mobilisere den kristne befolkningen på Mindanao. Abu Sayaff-aksjonene passer godt inn i slike planer for å gjenopplive reaksjonære kristne vigilantegrupper under kravet om et «muslimfritt Mindanao». Men, i såfall vil de møte en sammensveiset bangsamorobevegelse som vi må tilbake til før bruddet på tampen av 1970-tallet for å finne, når MNLF nå har gått tilbake til sin opprinnelige linje. Arroyo vil neppe finne det fristende å gi etter for Mercado & Co, når det i tillegg er slik at det internasjonale presset for å få i stand en forhandlingsløsning også er voksende.

Parallelt med fredsforhandlingene med Manila, som foreløpig ikke dreier seg om hva slags langsiktig løsning det skal bli på konflikten, kjører nå MILF kravet om folkeavstemning blant bangsamoroene offensivt fram. Det alternativet de vil propagandere vil her være et uavhengig Bangsamoro, hvor også de andre nasjonalitetene og minoritetene på Mindanao og Suluøygruppen skal få sine nasjonale og sosiale interesser ivaretatt. De viser til løsningen på Øst Timor-konflikten, og krever at de som skal stemme i folkeavstemninga er bangsamoroene. De oppfordrer Den islamske konferansen (OIC) og FN om å legge press på Manila og om at FN må stå som ansvarlig for folkeavstemninga.

Når MNLF på sin kongress i Zamboanga City 30. april gikk ut og proklamerte ensidig at de ikke lenger anså 1996-avtalen med Manila for å være gjeldende, og i stedet annonserte at de ville jobbe for å opprette Republikken Bangsamoro, var det en følge av det indre presset i organisasjonen som hadde bygd seg opp over lengre tid. Offisielt begrunner de snuoperasjonen med at Manila ikke har oppfylt timeplanen for 1996-avtalen. Dette er også en kjensgjerning, da kongressen i Manila har trenert den fulle iverksettingen av avtalen, som skulle ha funnet sted allerede i oktober 1998. Men det ligger nok mer bak. De to toppfolkene i MILF vi møtte på Mindanao (se intervjuene), pekte begge på at MNLF-lederen og ARMM-guvernøren Nur Misuari var under sterkt press, fordi samarbeidet med Manila førte til at flere og flere moroer vendte seg til MILF. Det ryktes at det var fraksjonskamper på kongressen og at Misuari egentlig ble fratatt makten. Offisielt ble han presentert som livsvarig æresleder for MNLF og kommende president i Republikken Bangsamoro. Det ble ikke annonsert noen ny utøvende leder i MNLF. Men erklæringen stadfestet at den fraksjonen i MNLF som hadde vært i mot 1996-avtalen nå hadde trukket det lengste strået.

Enhet MILF – MNLF?

Om det nå ligger an til at de to organisasjonene kan samle seg om en felles opptreden overfor Manila, er for tidlig å si ennå. Misuari gikk etter Zamboanga-kongressen ut og inviterte MILF til felles opptreden overfor FN. Men samtidig forutsetter han at MNLF skal være «den eneste legitime representanten til bangsamorofolket overfor OIC». For venner av bangsamorofolket er det å håpe at ikke personlige ambisjoner fra de som nå prøver å redde skinnet, skal stille seg i veien for en felles opptreden mot Manila. Kommentarer fra MILF berømmer lakonisk Misuari for nå å ha innsett at «autonomi ikke er løsningen på det mangeårige problemet i Mindanao».

av Rolv Rynning Hanssen

Tønnes sjukehusreform kjøres gjennom på rekordtid. Regjeringa og stortingsflertallet har ikke en gang tid til å ivareta et demokratisk ferniss. Ingen utredning – ingen NOU – intet beslutningsgrunnlag. Sjukehusreformens logikk er makt, og rå kapitalisme.

Hva ligger bak? Hvorfor skjer dette? Hva er bakteppet?

For å få en større forståelse av dette, må vi se på det som skjer som en del av en kapitalistisk offensiv for å legge større delere av samfunnets virksomhet åpen for profittjakt.

En viktig bakgrunn her er GATS-avtalen. Hva er nå det? Og hvordan virker den? Vi går inn på internett og finner mye nyttig om GATS. Et av eksemplene er dette:

Tenk deg at du får ei vannregning som tar en tredjedel av lønningene dine.

Dette var realiteten for mange av Bolivias fattigste familier etter at regjeringa, etter ordre fra Verdensbanken, solgte ut det offentlige vannforsyningssystemet slik at Internation Water (London) ble hovedaksjonær. Det at vann etter hvert kosta mer enn mat for de fattige familiene førte til masseprotester. Til og med det å samle regnvann i tanker på taket, ble ulovlig uten tillatelse.

Det er nå et år siden hundre tusener strømmet ut i gatene for å protestere. Seks døde når soldater ble satt inn, mange hundre skadet. Tøffe kamper tvang etter hvert den bolivianske regjeringen til å reversere privatiseringa av vannet. International Water ble sparka ut av Bolivia og vannforsyninga ble overført til lokale firma.

Dersom Bolivia hadde sluttet seg til det som nå ser ut til å bli resultatet av WHO-forhandlingene som nå pågår for fullt i Genneve om General Agreement on Trade in Services, GATS, ville dette vært så godt som umulig å gjennomføre. Den bolivianske regjeringa hadde vært bundet på hender og føtter. De ville bare hatt et alternativ: slåss mot egen befolkning, å slå ned demonstrasjonene enda hardere. Internasjonale sanksjoner, eller trusselen om slike, ville tvunget regjerningen til å velge kampen mot egne innbyggere.

(Se: http://www.oneworld.org/wdm/cambriefs/Wto/GATS.htm)

Hva omfatter GATS-avtalen?

GATS-avtalen (General Agreement on Trade in Services) er tjenestedelen av WTO. Den omfatter alt av tjenester, vann, post, buss, veivedlikehold, banker, bibliotek, søppel, skoler, sjukehus, utdanning, renhold. Alle tjenester. Tjenester defineres av og til som alt du ikke kan slippe på din egen fot

Avtalen omfatter i alt 160 sektorer, delt i 11 kategorier.

Innen utløpet av mars skulle Norge og de andre medlemslandene i WTO sende inn sine forslag til en Generalavtale om handel med tjenester (GATS). Avtalen skal fremme friere handel og vil legge restriksjoner på nasjonale myndigheters kontroll med utenlandske aktører.

Så langt har myndighetenes omfattende forberedelser foregått nærmest uten offentlig debatt. Jeg har heller ikke fått tid til å se på Norges standpunkter, men generelt har de vært positive til all liberalisering.

Full privatisering

GATS-avtalen regulerer den globale handelen med tjenester. Den inneholder retningslinjer for hvordan land skal gå fram for å frigjøre tjenesteområder for verdensmarkedet. Ingen deler av offentlig sektor, heller ikke våre tradisjonelle mest skjerma sektorer innen helse og utdanning, holdes utenfor denne liberaliseringen. WTO ser for seg at innen få år vil all offentlig tjenesteproduksjon være underlagt GATS-reglene, og målet er full privatisering på alle områder. Den farligste delen av GATS-avtalen er at medlemslandene må forplikte seg til videre arbeid for liberalisering av tjenestemarkedet.

Handel med tjenester skiller seg fra varehandel. I følge WTO er det fire former for internasjonal handel med tjenester:

1. Grenseoverskridende tjenestetilbud. Selskaper etablert i et land kan utføre tjenester i et annet land.
2. Forbruk av tjenester i utlandet. Brukere, kunder, pasienter som reiser til et annet land for å kjøpe og forbruke tjenester.
3. Tilbud gjennom etablering. Etablering av kommersielle tilbud i et annet land enn investors eget (altså en investeringsavtale).
4. Bruk av utenlandsk personale. Bevegelse av arbeidskraft over grensene for å utføre tjenester i et annet land.

GATS-avtalen innebærer at hvert land i tillegg til å slutte seg til avtalen generelt, også må slutte seg til hvert enkelt område som skal liberaliseres. Norge har til nå bare slutta seg til mindre områder.

Ikke minst viktig er det at det at GATS-avtalen ikke gir noen vei tilbake. Har man først tillatt markedet, må en for å komme ut av et område si opp hele avtalen (som gjelder for 20 år!).

Internasjonalen for stats- og kommuneansatte, ISKA, oppfordrer til å drive kampanjer mot de negative virkningene av GATS.

Foreløpig bestemmer de enkelte landene sjøl hvilke områder som skal åpnes opp for handel med tjenester. Men for WTO er målsettingen på lenger sikt at det offentlige skal bygges ned til et minimum. En rekke store, multinasjonale selskaper har spesialisert seg på å drive offentlige tjenester. Gigantiske helseindustriselskap står klare til å overta drift av sjukehus. Amerikanske sjukehuskjeder står klar til å gå inn i Europa.

I utgangspunktet skal det være mulig å unnta offentlige tjenester fra GATS-avtalen. Men i og med at avtalen definerer offentlige tjenester som «tjenester som blir ytt verken på kommersielt grunnlag eller i konkurranse med en eller flere andre tjenesteytere», vil det åpenbart bli svært vanskelig å skjerme de fleste tjenesten i den norske velferdsstaten mot liberalisering. Med den sterke oppbygginga av private som utførere på de fleste områdene innen særlig helse- og omsorg, vil snart all offentlig norsk tjenesteproduksjon skje i konkurranse med private.

Intens påvirking

Disse selskapene driver intens lobbyvirksomhet innad i WTO. GATS-forhandlingene har hittil vist seg å tjene interessene til disse store selskapene i utstrakt grad.

På sikt vil en omlegging i tråd med intensjonen i denne avtalen få dramatiske konsekvenser for norske kommuner og de kommuneansatte, for ikke å si hele befolkningen. Det er et stort problem at den norske tilnærmingen til avtalen hittil er blitt behandlet nærmest som en statshemmelighet.

Innen helsesektoren har det hittil vært spesielt press på primærhelsetjenesten. Neste ut nå, er sjukehus og utdanningssektoren. På et ISKA-møte i Panama på slutten av fjoråret, ble det lagt fram rapporter om et voldsomt kjør for å privatisere det som er av offentlig skolevesen i USA,

Valgfrihet?

Hvert enkelt land skal selv kunne avgjøre hvilke tjenesteområder de vil åpne for markedsadgang. Nå fremmes det nye forslag og tanker. Et eksempel er det som den 15. april i år ble skrevet av Gregory Palast i London Observer om valgfriheten:

«Denne uka kom noe gjennom faksmaskinen min. Dette konfidensielle dokumentet, datert 19. mars, fra WTOs Sekretariat er virkelig noe: en plan for å skape et internasjonalt kontor med vetomakt over parlamentariske reguleringsvedtak.»

Altså: hvor lenge varer valgfriheten?

Se: http://www.gregpalast.com/detail.cfm?artid=77&row=1

GATS som bakteppe

Dette er bakteppet for det som skjer i offentlig sektor. I Norge – og i resten av verden (WTO).

Og dette burde være sterk ammunisjon for venstresida. Jfr. stortingsbehandlinga i 1994. Her stemte RV + 2 SV-ere mot avtalen. Resten av neisida var for – 3 dager etter EU-avstemminga.

Målet med avtalen er å liberlisere og åpne for stadig mer konkurranse innafor alle tjenesteyting. Norge følger opp sine forpliktelser, og det er liten tvil om at GATS er bakteppet når man ser på den største politiske saken våren 2001: striden om privatisering, og særlig sjukehusreformen.

Norske sykehuskapitalister

For ett år siden (10. juni 2000) sto Norwegian Health Care Supply (NHCS) fram i Dagens Næringsliv og tilbød Akershus fylkeskommune å bygge, eie og utstyre det nye sjukehuset i Follo. Tore Tønne ville ikke avvise et slikt samarbeid med private selskap. Han sier samtidig at han mener at også private selskaper kan stå for pasientbehandling i et offentlig regulert og finansiert sjukehusvesen.

Hvem er NHCS? Først og fremst er det svenske Bure som står bak. Dvs. i mellomtida har det fusjonert og skiftet navn til Capio. (I parentes bemerket er det dette firmaet som nettopp la inn kontant bud og kjøpte for SEK 3,5 milliarder for samtlige aksjer i Storbritannias fjerde største uavhengige omsorgsforetak Community Hospitals Group PLC, CHG. Selskapet, som er notert på Londonbørsen, har 3.400 ansatte og driver 21 sjukehus i England. Capio driver også bl.a. St:Görans sjukhus i Stockholm, et reint markedsretta sjukehus, samt Volvat Medisinske Senter som er Norges største private legesenter og sykehus..

Men det var ikke bare Bure eller Capio. I gruppen inngikk Veidekke, Siemens, konsulentselskapet ICG og Sintef/Sinvent.

Vi ser at her er det tradisjonelle kapitalister som ser på sjukehus som en interessant investering, mer om dette seinere.

Sjukehussaken

Dette bringer oss over på den andre store saken som kommer til å prege mye av helsepolitikken framover. Eller rettere sagt: vi må forsøke å få den til å prege velferdspolitikken framover. Vi står ved et veiskille i norsk debatt omkring fellesløsninger kontra private, markedsbaserte løsninger.

Dette bildet representerer et fundamentalt skifte i norsk helsepolitikk fra politisk forvaltningsstyre til bedriftsøkonomisk markedsstyre med pasienten som middel for økonomisk profitt.

Den nye spesialisthelsetjenesteloven, som sjukehusene sorterer under, inneholder nå oppskriften på å privatisere. Som Høyre og Fr.Ps medlemmer i sosialkomiteen sier i innstillingen til ny lov:

«det er nødvendig å presisere at Stortingets samtykke ikke er nødvendig dersom sykehuset eller helseforetaket vil selge ut deler av den kliniske eller medisinske virksomheten, for eksempel røntgen- eller laboratorieavdelingene. Stortingets samtykke er heller ikke nødvendig dersom sykehuset eller helseforetaket vil selge ut ikke-medisinske støttefunksjoner.»

Arbeiderpartiets komitemedlemmer «viser til en klar lovhjemmels som sier at sykehusvirksomheten ikke kan selges uten Stortingets samtykke, og er inneforstått med at denne bestemmelsen regulerer salg av den delen av sykehuset som har kliniske og andre helsefaglige støttefunksjoner»

Som vi ser: loven tillater salg av sjukehus, bare Stortinget sier ja. Og store deler av virksomheten kan selges ut uten at Stortinget behandler det. Når vi i tillegg veit at det er markedsinnretting som er det store målet for regjeringa, er det lett å trekke konklusjonen at uansett valgresultat, står vi overfor store omveltninger på sjukehussida.

For de ikke-medisinske funksjonene er det helt åpenbart at DnA, H og FRPs kjør nærmest er som et felles budskap: konkurranseutsett

Markedstilpasning og konkurranse gjenspeiler seg også i sammensetningen av styrene i de ulike regionale helseforetakene hvor mer enn en fjerdedel av medlemmene smykker seg med direktørtittel:

• 12 direktører
• 9 overleger/professor dr. med
• 3 rektorer
• 2 rådmenn
• 8 andre yrker
• 11 andre ansatte

Gigantisk reform – rekordtid

Lovendringa fulgte en slik timeplan:

• 18.1.2001: Høringsnotat sendes ut.
• 5.3.2001: Høringsfrist for notatet som bl.a. omhandler ny Lov om helseforetak.
• 6.4.2001: Regjeringens lovforslag legges fram for Stortinget.
• 6.5.2001: Sosialkomiteen legger fra innstilling.
• 6.6.2001: Stortinget ferdigbehandler loven.
• 1.1.2002: Landets sjukehus overføres fra fylkeskommunene til staten.

I sin stolthet over handlingskraft, har Tore Tønne sagt at dette er den største reformen siden Harald Hårfagre samlet landet. Når skjebnen til norsk sjukehusvesen og mer enn 100.000 ansatte skal avgjøres på et knapt halvår, med et råkjør som tilsier at man umulig har fått tid til å sette seg inn i de 300 høringsutalelsene som kom til lovforslaget legges fram, er det i aller høyeste grad udemokratisk. Lovforslaget var nok skrevet lenge før høringsuttalelsene kom. Samtidig sier dette mye om hvor uhyggelig viktig det er for Tønne og DnA-ledelsen å få gjennomført markedsreformen i sjukehusvesenet. Mangelen på utredninger (NOU mv) er også påtakelig.

DnA-ledelsen isolert fra tidligere allierte

Så viktig er denne markedstilpasningen at de velger nærmest et totalt brudd med landets største fagforbund, Norsk Kommuneforbund. LO-kongressen gjorde et enstemmig vedtak mot markedsreformen. Heller ikke her tar DnA-ledelsen noen signal. Man velger å kjøre over også LO-kongressen, og i kjølvannet på dette, velger man også å overkjøre LO-kongressen når det gjelder arbeidsmiljøloven og går inn for fleksibilitet over hele linja. Det velges nå en helt annen taktikk enn tidligere. LOs makt er ikke stor nok til med enstemmige kongressvedtak kan stoppe eller utsette en helt ny politisk kurs. Dette er oppsiktsvekkende. Det kommer også som et sjokk på de motstandere av markedsreformen som også er medlemmer i DnA, og/eller har posisjoner i fagbevegelsen.

Heller ikke synes det i følge avisene plagsomt at i stortinget er bare FRP og H for Aps forslag. Tvert imot, velger DnA å nærme seg FRPs politikk i løpet av komitebehandlinga. Når DnA velger å gi en konsesjon som at de regionale helseforetakene etter komitebehandlinga skal organisere sjukehusene som foretak, mens det før komitebehandlinga het bør organisere, er det å søke allianser til høyre og ikke i fagbevegelsen. Det er for tidlig å si noe om dette markerer et bevisst linjeskifte fra DnA-ledelsen, at man i ettertid tror at LO og særlig NKF glemmer fort, eller at den åpne markedsliberalismen nå ikke trenger sminke lenger.

Splitt og hersk

Høringsnotatets forslag til § 39 åpnet for at helseforetaksstyrene skulle kunne eierprivatisere norske sjukehus. I Odelstingsproposisjon nr. 66 er denne paragrafen splittet opp i to, § 32 og § 43.

Dette var et genialt forslag for å splitte den sterke motstanden og bl.a. lamma aksjon For Velferdsstaten pga at noen medlemmer skifta holdning. Realitetene er kun at man kan velge å gjøre ulike deler av sjukehusene private til ulik tid av taktiske grunner.

Svenske sosialdemokrater

På dette punkt vil Arbeiderpartiregjeringen velge en motsatt utvikling enn den svenske sosialdemokratiske regjeringen som 15. desember 2000 gikk i spissen for og fikk vedtatt et generelt forbud mot privatisering av sjukehus med akuttberedskap. Dette synliggjør at Tønne og DnA-ledelsen har valgt ei ekstrem markedslinje i sjukehusstriden.

(Se: http://www.riksdagen.se/debatt/0001/utskott/sou/sou6/sou6.asp)

Utenlandske erfaringer (fra motmeldingen)

Labour-regjeringen i England satser nå alt på at sjukehusene og helsetjenesten skal gjenvinne tilliten i befolkningen. De gjør dette nettopp ved å avskaffe «det indre sjukehusmarkedet». Den nye helsepolitikken bygger på to hovedpilarer: samarbeid og kvalitet. De engelske primærlegene er fratatt «kjøperrollen» og anbudskonkurransene er erstattet av samarbeid mellom sjukehusene. Slik legges grunnlaget for å mobilisere fagfolkene til kvalitetsutvikling. Engelske helsemyndigheter har opprettet egne etater for kvalitetsutvikling og veiledning (National Institute for Clinical Excellence og Clinical Goverance), og for kvalitetskontroll (The Commission for Health Improvement). I Norge har Statens Helsetilsyn begge rollene. Det mener britene er uheldig, fordi legene da kan unnlate å søke råd for feil av frykt for sanksjoner (Fredriksen. A: «Nye National Health Service – fornuftig reform for britisk helsevesen?» Tidskr Nor Lægefor 2000; 120: 1920-21).

(Se: http://www.nkf.no/nkf/Sykehus/motmeld.htm)

Allerede i dag er sjukehusene gjennom ISF og DRG-poeng markedsorientert.

2. november 2000 sa Tore Tønne i Aftenposten: Det er ikke statlig overtagelse alene som er viktig, men at sjukehusene kommer ut av den offentlige forvaltning.

Tønne – en trojansk hest

Markedet er også den som innsatte Tore Tønne. Fra Aker RGI, Norway Seafood og Røkke er antakelig ordren klar: mest mulig av offentlig sektor skal åpnes for konkurranse. Gi f… i hvordan, kjør på! Blir du kasta, venter gull og grønne skoger og gylne fallskjermer i moderfirmaet. Til nå har det ikke vært fint og fair å si at Tønne har en skjult agenda, eller rettere sagt en annen agenda. Ved å innsette industrilederen Tønne i helsedepartementet, har privat kapital oppnådd å få en trojansk hest innen det offentlige, og innen den største og viktigste delen av offentlig sektor

Sykehusvesenet blir i dag organisert etter en tradisjonell næringslivsmodell. Her skal det hete foretak. Samarbeidsprosjekt blir enten ansvarlige selskap eller aksjeselskap for å redusere risikoen. I stedet for forvaltning, kommer bedriftsøkonomiske hensyn inn. Foretakene både i regionene og lokalt (sjukehusene) skal ha økonomiorienterte styrer, som tar markedsøkonomiske forhold. Sjukehus skal drives etter økonomisk forsvarlige normer. Ideene er klart etter bedriftsøkonomiske prinsipper med aksjeloven som forbilde.

Mindre offentlighet og sentralisering

Samtidig vil markedsmodellen bety at innsyn blir redusert i forhold til i dag. Det er bare på toppen man vil ha et forvaltningsinnslag med helseministeren som skal kunne instruere de regionale foretakene gjennom foretaksmøter. Resten av hierarkiet har ikke møtesteder med folkevalgte. Hva blir resultatet? Antakelig det som politikere har ønsket lenge, men som de ikke har greid å sette ut i livet: en sentralisering av sjukehus, nedlegging av lokalsjukehus og dårligere forhold for lokalsamfunnet. Gang på gang har sjukehus blitt redda av aksjoner fra lokalsamfunnet, ofte leda av fagbevegelsen. Politikerne var redde for ikke å bli gjenvalgt. Nå er det ikke lenger valg på de som bestemmer sjukehusframtida. Nå sitter de i styrer og kan bare kastes av overordna organer som ikke er en del av forvaltningen. Helt i tråd med GATS-avtalen er man nå i ferd med å kneble lokale protester for å få åpna et marked, fritt for folkevalgt innflytelse.

Hva er drivkreftene?

Hovedproblemet for kapitalen i dag er lav avkastning og for mye kapital i forhold til fornuftige ivesteringer. Særlig i en verden med stadig færre restriksjoner på kapital blir dette synlig. Og løsningen kan ikke være den klassiske, hvor man søker ut i koloniene når avkastningen ble for lav. Der er alt ferdig fordelt. Tvert om, man søker seg til det jeg kaller de nye koloniene. Man søker seg til den delen av økonomien som har vært skjermet, helt bevisst skjermet fordi man har innsett at markedet ikke vil greie å løse de oppgavene som ligger her. Man søker seg til offentlig sektor som har levd skjermet pga. markedets manglende sosiale hensyn.

Tendensen til å åpne offentlig sektor for konkurranse og private har økt i fart helt siden Thatcher på nytt tok offensiven og innførte liberalistiske system i økonomien på slutten av 70-tallet. Andre politikere har tatt over stafettpinnen og det er bemerkelsesverdig at det ikke lenger er de konservative partiene som har initiativet. Det er sosialdemokratene som står i spiss, enten det er det sosialdemokratisk styrte EU, eller superliberalerne Tønne og Stoltenberg her hjemme.

Protestene stiger. I Norge var NKF og LO-kongressen ulydige. I Storbritannia forsøker NKFs søsterforbund UNISON å samle støtte til en politisk streik mot Blair, i Sverige falt nesten ledelsen i NKFs svenske søsterforbundet SKAF i et forsøk på å tilpasse seg sosialdemokratenes ideer om «valgfrihet» mellom offentlig og privat.

Hvorfor sjukehussektoren

Helsesektoren er kjempemessig. Som diagrammet viser utgjør den 1/3 av virksomheten til kommuner og fylkeskommuner. Det vil si at i underkant av 100 milliarder omsettes her årlig. Og sjukehusene er de største forbrukerne. Derfor er dette det viktigste området å komme inn på. Derfor satser de private så mye på å plassere Tønne i sin trojanske hest midt i sentrum av helse-Norge. Åpnes bare en brøkdel, gir det svært mye virksomhet å konkurrere om, og enda viktigere: å hente profitt ut av.

Vi vet at går først de store flernasjonale selskapene inn i offentlig sektor, er det for å tjene penger. I alle fall på sikt. Aller helst vil de overta det offentlige monopolet. Da blir profitten høyest. Men blir det billigere og bedre for brukerne? Ikke etter det vi ser ellers i verden.

WHO (verdens helseorganisasjon) gjorde nylig en undersøkelse hvor norsk helsevesen fikk en 3. plass i samla kvalitet blant WHOs 191 medlemsnasjoner. Sveit og Japan var bedre. Bare det viser at vi har noe å slåss for og noe å tape. Myten om det dårlige sjukehusvesenet er overdrevet. Samtidig kan vi sammenlikne oss med det mest privatiserte helsevesen vi kjenner, nemlig USA sitt helsevesen. Mens vi i Norge bruker omtrent 8% av BNP på helsevesen, bruker USA ca. 14,2%. Og da vet vi at 1/5 av innbyggerne i USA (50 millioner) ikke har helseforsikring og dermed ikke helserettigheter, men lever på en helt annen standard. Igjen viser dette at markedet ikke tar sosiale hensyn

Kampen som foregår nå er en kamp om den norske velferdsstatens sjel. Vinner Tønne har hans bakmenn vunnet. Det er Røkke mot mannen i gata. Det er kampen mellom de som vil ha et sted å plassere overskuddskapitalen med god avkastning og de som vil ha et godt helsevesen der de bor, uavhengig av lommeboka.

Les mer:

• Om sjukehusreformen: http://www.nkf.no/nkf/Sykehus/index.html
• Internasjonalt opprop mot GATS: http://www.citizen.org/pctrade/GATS/GATSsignon.htm
• Fellesside med mange linker til GATS: http://solidaritetshuset.org/rorg/Tema/WTO/gats.htm

Fra lov om helseforetak:

«Lovens saklige virkeområde er definert gjennom begrepet spesialisthelsetjenesten. Begrepet svarer ikke til et presist medisinsk begrep. Spesialisthelsetjenesten er en samlebetegnelse på den type helsetjenester som man ikke har funnet det hensiktsmessig å legge ansvaret for på det kommunale nivå. Til tross for at begrepet spesialisthelsetjeneste ikke naturlig omfatter alle de tjenester fylkeskommunen er pliktig til å yte, og vil kunne sies å omfatte noen av de tjenester som kommunene yter, har departementet kommet til at det likevel er det begrepet som nærmest beskriver de tjenester loven omfatter.

I praksis vil begrepet omfatte de tjenester fylkeskommunen er pliktig til å yte etter gjeldende sjukehuslov m.v. og lov om psykisk helsevern.

Fremdeles vil således i utgangspunktet sjukehus, sykestuer, fødehjem, spesialsykehjem, kliniske legespesialisttjenester, kliniske psykologtjenester, medisinske laboratorier, røntgeninstitutt, ambulansetjeneste, medisinsk nødmeldetjeneste m.v. være fylkeskommunenes ansvar, slik det i dag fremgår av sjukehusloven. Loven vil også omfatte de tjenester som i dag er oppregnet i lov om psykisk helsevern § 1. Det er altså ved lovendringen i seg selv ikke ment å gjøre endringer i fylkeskommunens ansvar. Bestemmelsen legger imidlertid opp til at det i mindre grad vil være obligatorisk å yte spesialisthelsetjenester ved å etablere bestemte institusjoner. En flytting av oppgaver mellom nivåene vil fortsatt forutsette et budsjettvedtak i Stortinget. Departementet gis imidlertid i § 1-2 tredje ledd hjemmel til i tvilstilfelle å avgjøre hva som er spesialisthelsetjeneste.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med fylkeskommunens ansvar etter § 2-1 for å sørge for at befolkningen innenfor fylket tilbys spesialisthelsetjenester. Enkelte sentrale oppgaver for fylkeskommunen er der spesielt nevnt.

Loven gjelder også for spesialisthelsetjenester som faktisk ytes av staten og private med eller uten avtale med fylkeskommunen. Loven stiller krav til private og statlige tjenesteytere blant annet om forsvarlig tjenesteyting, jf. § 2-3.

Begrunnelsen for å gi departementet hjemmel til å bestemme innholdet av begrepet spesialisthelsetjeneste i det enkelte tilfelle eller generelt i forskrift, er særlig to viktige hensyn. For det første gir den departementet en mulighet til å skjære igjennom i konkrete konfliktsituasjoner. For det andre vil den medisinske utvikling gi mulighet for nye behandlingsmetoder som kan gjøre det hensiktsmessig å klargjøre ansvaret for visse oppgaver. Ved at departementet i det enkelte tilfelle eller i forskrift kan bestemme innholdet av spesialisthelsetjenesten, har man derfor fått en hjemmel som er fleksibel, samtidig som man har fått en mulighet til å løse de tilfeller der det i praksis er tvil om en tjeneste er kommunens eller fylkeskommunens ansvar.»

Se ellers: http://www.lovdata.no/all/nl-20010615-093.html

av Ana Isabel López Taylor

Norge har hatt innvandring før, og landet har minoriteter, men den befolkninga som har innvandret Norge i de siste 30 årene, er annerledes. De er fra fjernere geografisk områder, har andre religioner, andre måter å leve på. De får i liten grad lagt premisser i de diskusjonene som angår dem.

Siden mai 2000, da RV arrangerte innvandrerseminar i Oslo, og etter sommerleiren og kvinnekonferansen i Trondheim ifjor, har jeg jobbet med en gruppe innvandrerkvinner.

For noen år siden levde vi på forskjellige steder i verden. Nå er vi her i Norge. «Made in India», «Made in Brasil», «Made in Uruguay». Vi har reist fra våre land, vi har opplevd, vi har høstet nye erfaringer. Vi har vandret en stund i Norge, både i det store majoritetssamfunnet og i minioritetssamfunnet. Vi har vår «sosiokulturelle bagasje», vi fyller den fortsatt med nye erfaringer.

Innvandrerkvinner kjenner den felles kvinneundertrykkkingen som det kapitalistiske samfunnet innebærer: globalisering av fattigdom, familien som opprettholder utbytting, diskriminering på arbeidsmarkedet og trygdesystemet (på tross av at likestillingsloven eksisterer), sosialisering av jentene i sin rolle fra det øyeblikket de er født. Vi er objekter som kan pyntes, selges, kjøpes, mishandles. Men innenfor «det kapitalistiske monster» rører kvinnebevegelsen seg som har gitt oss en økt bevissthet og mange seire. Vi er ikke alene, noen engasjerer seg, mobiliserer og samler krefter blant kvinner fra forskjellige klasser, sosiale grupper og nasjoner.

I tillegg til den felles, kapitalistiske undertrykkingen, har vi spurt oss selv og reflektert over om innvandrerkvinner har noen felles trekk. På nytt oppdager vi at av mange av de felles trekkene kan vi finne igjen hos den vanlig norske kvinnen. Dette, at vi er «tema», kan gi oss et utgangspunkt for å se hvor vi er, hvor vi skal og hvordan folk fra forskjellige kulturer kan skape noe nytt sammen.

For å belyse disse refleksjonenene noe, vil jeg ta utgangspunkt i boka til den brasilianske pedagogen Paulo Freires bok De undertryktes pedagogikk fra slutten av 60-tallet. Han dediserte boka «Til de undertrykte og de som lider med dem, og kjemper ved deres sider». Finnes det felles trekk mellom norske kvinner og innvandrerkvinner? Den gruppa jeg har jobbet sammen med i RV, har funnet minst sju slike forhold som jeg nå vil drøfte.

Avhengighet

1) Avhengighetsforhold. Mange innvandrerkvinner lever, mer eller mindre, i et avhengighetsforhold, først og fremst avhengige til mannen. Kvinnen er som vedlegget i et brev, bare vedlegget. Avhengigheten viser seg veldig klart på det økonomiske planet (dette gjelder også mange norske kvinner), og dette begrenser valgmulighetene. Hvis kvinnen hadde et yrke fra sitt hjemland, blir hun konfrontert med mange hindringer før hun kan utøve profesjonen, og vanligvis går mannens eller familiens behov foran hennes egne ønsker om å studere videre eller få godkjent sin utdannelse. Mange begynner i andre yrker som det er lettere å få jobb i, og de havner som lavlønte.

Avhengigheten viser seg også på det følelsesmessige, personlige planet. Innvandrerkvinner eier sin egen kropp i mindre grad. Jentene «eies» av andre som bestemmer over hennes kropp, slik det skjer ved omskjæring og tvangsekteskap. Mange av oss kommer fra samfunn som ikke har kommet langt i seksuell opplysning. Oppdagelsen og kjennskapen til sin egen kropp og sine seksuelle behov sees på som synd og skam. Oppdragelsen former jentene til å være objekter for reproduksjon og for mannens nytelse og behag.

2) Sterk familieomsorg. Mange innvandrerkvinner lever «for de andre», enten for våre barn eller våre foreldre. Å tenke på seg selv er nesten en syndig tanke. Familien, som er rammen for denne omsorgen, er både inkluderende og ekskluderende.

Familien er for mange det eneste stedet man føler trygghet og hvor det er en inkluderende enhet – hvis du gjør det som det forventes av deg. Den idealiserte trygghet og frykten for å møte andre utenfor familien kan skape isolasjon.

Familien kan være ekskluderende hvis du går i mot forventinger og søker deg ut av dine «plikter». Når morsrollen er det eneste som gir innvandrerkvinnen en følelse av makt, kan dette hindre barnas utvikling i det nye samfunnet. Barna blir mange ganger «redningsplanker».

Paulo Freire

3) Ta over undertrykkernes tankestrukturer. Frigjøringsprosessen går i faser som begynner med en bevistgjøring av egensituasjon. Paulo Freire sier: «… det er nesten alltid i kampens første stadium en tendens til at de undertrykte, i stedet for å strebe mot frigjørelse, selv bli undertrykkere, eller ‘subundertrykkere’. Selve deres tankestruktur er betinget av den konkrete, eksistensielle situasjon de er kommet til. Deres idealer er å være mennesker; men for dem blir det å være ‘menneske’, å bli undertrykker.» Det er derfor innvandrerkvinner tror at de er frigjort når de gjør det samme som gjøres i det store samfunnet: drikke alkohol, kle seg vestlig, gå på diskotek (men først stresse hjemme for å rydde, lage mat, stelle barn).

4) Vanskelig å finne rollemodeller. I mangfoldet som karakteriserer innvandrerkvinners gruppe er det svært vanskelig å finne rollemodeller. De kvinnene som vi har identifisert oss med, er ikke tilgjengelig lenger. Det nye samfunnet har andre modeller som ikke stemmer med vår kulturell bakgrunn, og selve samfunnet har andre krav. Vi streber med å finne de kulturelle kodene, og vi lurer på om vi har mistet vår egen verdi under denne integreringsprosessen.

5) Dobbel undertrykking. Innvandrerkvinner opplever en dobbelt undertrykking som medlemmer av en minoritetsgruppe. Vi observeres av det store samfunnet vi er innvandret til, og av medlemmene i vår egen gruppe. Dette kan gi seg utslag i rasistiske tendenser fra nordmenn og fra andre innvandrergrupper.

6) I gjeld til det norske samfunnet. Mange av oss får en følelse av at vi står i gjeld til det norske samfunnet, som har tatt imot oss. Dette utsetter oss for å godta undertrykkende forhold som ellers ikke godtas i samfunnet: Vi har vanskelig for å si nei til overtid. Dette er vanlig i pleie- og omsorgssektoren og i renhold. Vi skal bevise at vi er verdt noe, ved å yte mer på jobben enn nordmenn.

7) Manglende nettverk som kan hjelpe innvandrerkvinner til å bryte med de subtile undertrykkende mekanismene, er et av de felles trekkene vi har funnet. Det kan også være at kvaliteten på nettverk ikke leder til utvikling, men heller opprettholder situasjonen som kvinnen befinner seg i.

Refleksjon, dialog, handling og frigjøring

En anerkjennelse av den situasjonen vi befinner oss i, er et første trinn i en frigjøringsprosess. Norge har hatt innvandring før, landet har minoriteter fra før (samer, tatere, romani-folk, kvener), men innvandrerbefolkninga som har kommet til Norge i de siste 30 årene er annerledes. De er fra fjerne geografisk områder, har en annen religion, ren arbeidsinnvandring, etc. Vi får i liten grad lagt premisser i de diskusjonene som angår oss. Paulo Freire snakker om en kritisk og frigjørende dialog, som forutsetter handling. Han skriver: «Forsøk på å frigjøre de undertrykte uten deres reflekterende deltakelse i frigjøringshandlingen er å behandle dem som gjenstander, som skal reddes fra en brennende bygning, det er å føre dem inn i populismens fallgruver og endre dem til masser som kan manipuleres.»

Med utgangspunkt i de felles trekkene som vi har forsøkt å beskrive, kan vi og dere begynne å bevege oss i retning av en forandring av situasjonen. Refleksjonen og dialogen må føre til handling i fellesskap for å oppnå deltakelse og frigjøring eller som Freire sier «folkets kritiske inngrep i virkeligheten gjennom praksis for å forandre virkeligheten».

Å ha tillit

Vi har vår egen verdi som må gjenskapes i det nye samfunnet, vi må skape gode rollemodeller, og her må både vi og de norske å vise tillit. «Den som mangler denne tilliten, vil ikke kunne starte (eller vil gi opp) dialogen, refleksjonen og kommunikasjonen og vil begynne å bruke slagord, kommunikeer, monologer og instruksjoner,» skrev Freire. Jeg spør meg: Er det ikke dette den norske staten gjør: bruke de fine ordene om menneskerettigheter, skrive fine handlingsplaner om og for oss, kreve at vi skal oppføre oss slik eller slik, osv.?

Skape felles arenaer

I samarbeid er vi forpliktet til å skape arenaer, utvikle våre resursser. Her trengs ikke en faderlig behandling som kan oppstå når man erkjenner at man er en undertrykker. Her kreves solidaritet. Men «solidaritet krever at man går inn på samme vilkår som dem man er solidariske med, og endrer den situasjonen som avler undertrykkelsen». Å forandre det kapitalistiske samfunnet er en oppgave som angår både norske og innvandrere.

av Bjarne Nærum

«Jeg spår uansett en overgang til et nettsamfunn. (…) Om tyve år – i år 2001 – foreligger det erfaringsgrunnlag nok til å kunne forkaste disse enkle spekulasjoner.» Dette skrev den norske sosiologen Stein Bråten i 1981. [1] Nå er vi her, i år 2001. I det nye nettsamfunnet? Med grunn til ny optimisme?

Frimodig lanserte Stein Bråten i 1981 sin teori om «nettsamfunnet» – en ny samfunnsform og samværstype med trekk fra både «nærsamfunnet» og «organisasjonssamfunnet», men en tredje og delvis overskridende form av disse, dels med basis i nye datanettverk. Bråten bygger her på den tyske sosiologen Ferdinand Tönnies’ klassiker Gemeinschaft und Gesellschaft fra 1887, med undertittelen «sosialismens og kommunismens empiriske former». Tönnies beskrev overgangen fra det førindustrielle til det industrialiserte samfunnet som et skifte fra Gemeinschaft (fellesskap) til Gesellschaft (selskap). [2]

Bråten fører altså dette videre til vår egen tids overgang til nettsamfunnet. Og det mange år før «alle»andre, ikke minst Manuel Castells som nå er blitt verdenskjent – rettmessig nok – for sitt omfattende trebindsverk om «the Network Society«. [3]

I denne artikkelen vil Castells likevel komme litt i skyggen av Bråten. [4] Jeg vil, etter noen enkle eksempler på hva vi snakker om her, foreta en teoretisk tilnærming til det nye «nettsamfunnet», ved disse to. Deretter vil jeg se litt nærmere på to nye sosiale bevegelser av økende omfang og betydning i dag – zapatistbevegelsen og Attac. Ennå unge, men radikale barn av et nytt og radikalt nettsamfunn? Til slutt litt mer om kampen på nettet – og kampen om nettet.

Vår i lufta?

Det er alltid fare for sure reaksjoner fra venner på venstresida hvis jeg sier noe om at samfunnet endrer seg fort. Og særlig hvis jeg tar ord som IKT eller IT-samfunnet i min munn. [5] Det er kanskje ikke så rart, når en tenker på alt som er blitt sagt om sånt de siste tiåra. En kan forstå Kjartan Fløgstads ironiske sukk fra 1988:

«Dermed står vi framfor den fagre nye verda som ustanseleg blir lovprisa av børskometar og unge høgrepolitikarar og trygve hegnarar og postmoderniserte sosialistar av alle slag. Vi står framfor det semiotiske slaraffenland som heiter informatikksamfunnet eller er det informasjonssamfunnet det heiter?» [6]

Eller er det nettsamfunnet? Jeg mener faktisk alvor, og vet at jeg stiller hodet fram for hogg. Men vi kan ikke fortsette å snu ryggen til viktige samfunnsendringer, dessverre en lang tradisjon på venstresida i Norge. «Den lever fortsatt tidlig i det 20. århundre. I stedet burde den løfte hodet og snu det framover,» skrev Pål Steigan nylig her. Og man kan få øye på lovende vårtegn, tidlig i det nye tusenåret. Ifølge Steigan burde noen av de rystelsene vi nå er vitne til – den nye nettverksøkonomien m.m. – «være som vårluft for venstresida». [7]

Framtidssjokk

Vårluft hjelper lite om man lider av pustevansker, og venstresida sliter nok med et «framtidssjokk», et slags kultursjokk i møtet med raske samfunnsendringer. La meg bare nevne to eksempler fra denne, nevnte «tradisjonen».

I en anmeldelse av nettopp Framtidssjokket – Alvin Tofflers bok fra 1970, seinere på norsk, om problemene med å takle hurtige samfunnsendringer og ny teknologi, ei bok som flere på venstresida kanskje burde lest – skrev Dag Solstad at dette var ei bok som «ingen oppegående mennesker burde lese». [8] To tiår seinere innleda Roald Helgheim en omtale av Ottar Brox’ bok Dit vi ikke vil på denne måten: «Det beste med den siste boka til Brox er at ho ikkje handlar om moderne teknologi.» [9]

Javel. Jeg mener derimot at venstresida i dag må forholde seg aktivt og offensivt til ulike politiske, sosiale og kulturelle spørsmål relatert til «moderne teknologi», ikke minst til IKT. På en rekke områder ser vi i dag hurtige endringer knytta til nye anvendelser av blant annet Internett. Her følger noen eksempler.

Nye nettverk

I 1991 skrev noen av våre fremste tele- og mediaforskere boka Nye nettverk. Telekommunikasjon i samfunnet – uten å nevne Internett med ett ord. [10] I dag har både forskerne og Telenor, samt andre selskaper, i stor grad omorganisert seg etter mottoet «alt over Internett – Internett over alt». Det er ikke bare venstresida som har opplevd større eller mindre framtidssjokk de siste åra!

Heller ikke ekspertene bak en omfattende scenarioanalyse for Postverket i 1992 nevnte Internett. [11] I dag er de fleste postkontora våre som kjent nedlagt. Disse lå inntil helt nylig spredt i tusenvis over hele landet, og bidro foruten posttjenester og lokale arbeidsplasser med et slags sosialt sentrum og møtested i svært mange norske lokalsamfunn.

Jeg mener for all del at slike endringer ikke bare skyldes ny teknologi, men i stor grad også ny ideologi. «Ny teknologi» brukes i våre dager for alt den er verdt som brekkstang og syndebukk for politisk styrte samfunnsendringer. For venstresida blir dermed både politikk og ideologikritikk skadelidende når interesse for teknologi og innsikt i relasjonene mellom teknologi, ideologi og samfunn mangler.

Flere eksempler. Ta skolen, som har vært relativt uforandra i lange tider. Samtidig ser vi for eksempel at NKI Nettskolen nå i fem år på rad har hatt en årlig fordobling av antall kurspåmeldinger, med omlag 6.000 påmeldte i fjor. Ved utgangen av september 2000 hadde Nettskolen ca. 2.500 aktive nettstudenter i 15 land. Det kan ha vært omlag 10.000 nettstudenter på 500 ulike nettkurs i Norge ved inngangen til år 2001. Stadig flere tar også kurs ved internasjonale nettskoler. Antakelig fins det derfor nå mer enn 100.000 kurs som norske studenter kan følge via Internett. [12]

Hvordan vil morgendagens skole se ut? Vil klasserommets døde murer sprenges i filler? Vil kanskje «den lille mobile», som er forbudt på mange skoler i dag, bli selve læremiddelet i morgen? Vil vi få oppleve nysgjerrige elever som summer i alle samfunnets kroker, med direkte tilgang til lærere og andre ressurser i ulike nettverk – via sine små mobile? Nettskolene retter seg nå allerede mot en utvikling fra «e-læring» til «m-læring», utdannelse basert på mobil teknologi for mobile studenter som kan studere hva de vil, hvor de vil. [13]

La oss også ta med noen endringer i partipolitikken. Statsviterne snakker nå om de nye nettverkspartiene, som har noen klare likhetstrekk med de tidligste partiene som i Norge vokste fram på 1880-tallet. [14] Vi ser i dag blant annet at mindre lister med tydelige ledere og saker oppstår utafor partiene, og at politisk suksess krever ledere og saker som klarer å fange oppmerksomhet i samfunnets medier og nettverk.

Trond Nordby ser nå en økende tendens til populisme i partipolitikken, noe han mener henger sammen med en ny transformasjon – fra industrisamfunnet til det postindustrielle samfunn. Også Nordby refererer her til Tönnies’ tolkning av den forrige transformasjonen, inn i industrisamfunnet (se foran, og lenger ned). I vår tid svekkes igjen medborgernes tilhørighet til «selskap» (Gesellschaft) som partier og interesseorganisasjoner, hevder Nordby. Vi ser en økende individualisering. Nordby nevner også at tallet på ansatte i primærnæringene går kraftig tilbake. Og nye produksjonsformer har revet arbeiderne ut av produksjonsfellesskap der de før sto side om side, og der de delte slit og tanker. [15]

Her var betingelsene gode for solidariske kollektivdannelser – i hvertfall lokalt, og nasjonalt. Hvordan blir betingelsene for sånt i nettsamfunnet? Umulige, eller nå tvert om mulige også i global skala?

På sporet av nettsamfunnet

John Barnes var den som først henta begrepet «nettverk» til samfunnsfagene. Det var i 1954, i en sosialantropologisk undersøkelse av øysamfunnet Bremnes, på den vestnorske øya Bømlo. Historien forteller at Barnes fikk ideen mens han så på fiskegarn som hang til tørk. Han fant deretter at «nettverk» var en god metafor for å beskrive livet og de sosiale strukturene i dette lille samfunnet. [16]

Stein Bråten hadde lenge før han lanserte begrepet om nettsamfunnet vært opptatt av teknologi, som en av så altfor få sosiologer. Bråten har gjennom ulike bidrag gjort pionerarbeid innenfor det nå gryende fagfeltet samfunnsinformatikk, som han sjøl ga navn til tidlig på 80-tallet. [17] I boka Dialogens vilkår i datasamfunnet skriver Bråten at han «fra 60-tallet og fremover har fulgt den datateknologiske utviklingen, som deltaker og tilskuer». [18]

La oss stoppe opp ved et foredrag han holdt i Frankrike i 1968:

I Frankrike våren 1968

Bråten tilhører den såkalte «gullalderen» i norsk sosiologi. Men selv om han også har gitt viktige bidrag knytta til makt og ideologikritikk – særlig er hans teori om modellmakt kjent [19] – regnes han normalt ikke blant «opposisjonssosiologene». [20]

Det er kanskje riktig, for i sydende maidager i Frankrike 1968 valgte Bråten å holde foredrag om «den forestående datateknologiske utviklingen» for en samling bedriftsledere i Bretagne. Som ramme for mer datatekniske forventninger trakk han her opp en rekke «forventninger om samfunnsmessige endringstendenser», under følgende spissformuleringer: [21]

1. Fra menneskestyring til maskinstyring av systemer: Forventning om økende automatisering i produksjonen.
2. Fra husmor til husdatamaskin, «som ville avlaste husfar og husmor i små- og storfamiliegrupper og fylle rollen til slaven i de greske og romerske husstander – også når det gjelder å bistå med opplysninger og oppdragelse».
3. Fra betaling for å lære fra seg til betaling for å lære seg selv, «med vekt på kontinuerlig læring og stadig økende belønning for å plassere seg selv i ‘innlæringsposisjon’».
4. Fra adferdspåvirkning til adferdskontroll: Økende tendenser til kontroll gjennom læring og til forsøk på regulering fra samfunnets side i en mer dyptgående og total forstand enn tidligere.
5. Fra fysisk distribusjon til informasjonsdistribusjon: Overgang fra industrisamfunn til informasjonssamfunn, med elektroniske informasjonsnett som en av nøklene.
6. Fra markedsvurderinger til samfunnssvurderinger, «med parallelle redefineringer av begreper om økonomi og konkurranse, arbeid og fritid».
7. Fra sosialt mangfold til sosial ensretting, jfr. visdommen i beretningen om Babels tårn. Forventning: «Etter en periode med sosiale eksplosjoner og gnisninger vil denne variasjonsrikdom etterhvert kunne avta.»

Flere av disse punktene er interessante å se nærmere på i dag, men her skal vi bare slå fast at Bråten allerede i 1968 er på sporet av nettsamfunnet. Noen av endringene over har forøvrig skutt fart først det siste tiåret, ikke minst som følge av Internett.

Bråten kan kanskje sies å ha vært optimistisk her, men tvisynet er et av hans kjennetegn. I tråd med punkt 7 over, og Bråtens egen modellmaktteori, advarer han blant annet om at «datamangfold kan gi modellmonopol». Vi kan for eksempel spørre om vi i dag har fått større mangfold på TV, med 100 nye kanaler? Gir nyhetene i det «globaliserte kunnskapssamfunnet» oss noe mer enn før, eller bare mer CNN overalt? Dagens «globale mangfold» betyr også «McDonaldisering», på og utafor TV-skjermen.

«Nettsamfunnet»

Kjernen i Stein Bråtens nå 20 år gamle teori om nettsamfunnet er en forventning om at samfunnet vil endre seg. Bråten er særlig opptatt av endringene innen samværs- og kommunikasjonsformer som oppstår i kjølvannet av IKT-utviklingen. Dette er utgangspunktet når han drøfter og spår utviklingen av en ny samfunnstype. Bråten tror og håper at nettsamfunnet vil åpne for kommunikasjon mellom personer som føler nærhet i tid, rom og skjebne – selv om de befinner seg på avstand fra hverandre.

I sin drøfting av dette henter Bråten inn kjente, sosiologiske begreper fra blant andre Ferdinand Tönnies [22], som nevnt innledningsvis. Gemeinschaft preges av ansikt-til-ansikt-relasjoner. Folk samhandler på bakgrunn av naturgitte samkvemsformer, samlokalisert i tid og rom. De er medlemmer av et fellesskap, nært og naturlig knyttet sammen, bygget på vane og erfaring, med bruk av dagligspråk. Medlemmene er følelsesmessig forbundet, i familie og slektskap (blod), lokale naboskapsforhold (sted) og vennskap (ånd). [23]

I kontrast til denne «typen»står det mer upersonlige Gesellschaft, hvor «fellesskapet» i større grad hviler på overenskomst og kontrakter. Folk handler og forhandler mer som aktører i et marked, de bruker et sakstilpasset språk og kan organisere sitt samvær gjennom planlegging. Organisasjoner som et departement eller en bedrift preges normalt av slike kjennetegn.

Vi kan kanskje tenke oss et «rent Gemeinschaft», men neppe et «rent Gesellschaft» – de to typene vil ifølge Tönnies eksistere side om side i ethvert samfunn. Men hans teori – fra den forrige, «store transformasjonen» – hevder at en tildels smertefull utvikling flytter tyngdepunktet fra det nære, tette landsbypregede Gemeinschaft over til det kaldere, løsere, mer bypregede Gesellschaft. Med sine egne begreper karakteriserer Bråten denne utviklingen som en overgang fra nærsamfunnet til organisasjonssamfunnet. Men Tönnies hevder at Gesellschaft-samfunnet, enten i kapitalistisk eller statssosialistisk variant, bærer i seg kimen til sin egen oppløsning, og følgelig må vi vente en framtidig, dialektisk «pendelsvingning» tilbake til Gemeinschaft – eller nærsamfunnet.

Bråten fører denne dialektikken et skritt videre. Om pendelen svinger tilbake har jo mye endra seg i mellomtida. Bråten finner utviklingstrekk som peker mot en ny samfunnsform som dels sammenblander, dels overskrider både nær- og organisasjonssamfunnet. Han ser brytninger i det moderne hierarkiske organisasjonssamfunnet, men nye kulturelle og teknologiske forutsetninger sprenger uansett også nærsamfunnets skjema:

«Det gjelder ikke minst datateknologiske (…) forutsetninger for at folk kan danne seg nettverk selv når de naturlige forutsetninger (nærhet i tid og rom; skjebnefellesskap) ikke er til stede.» [24] Bråten understreker at de nye nettene som knytter deltagerne sammen i nettsamfunnet, er med på å bestemme samhørighetsfølelse og prege deres (våre) samværsformer – på godt og vondt:

«Etterhvert som hjemmene blir noder i store omfattende informasjonsnettverk, ligger det en slags invitasjon til at man ikke lenger behøver å flytte på kroppen sin for å komme i kontakt med andre. Samhold og samvær kan bli elektronisk formidlet og forankret; selv om det blir psevdoformer for samhold og samvær.» [25]

Hvordan vil disse nye formene slå ut, ikke minst for dannelsen av kollektiv solidaritet og nye, alternative og maktkritiske nettverk? Bråten advarer mot et «se og høre, men ikke røre»-samfunn. Men det er også trekk ved det nye nettsamfunnet som gir grunn til optimisme. Bråten skriver blant annet:

«Det kvalitativt nye består ikke bare i endrede betingelser for nettverksdannelser, men at nettene dannes på tvers av og ved hjelp av midler som springer ut av organisasjons-samfunnets tilbud, samtidig som de unndrar seg vertikal styring og kontroll ‘ovenfra’ gjennom sin horisontale og delvis ‘usynlige’ karakter». [26]

Vi ser hvordan Bråten her treffer blant annet Internetts – og Attacs? – seinere utvikling. [27] I dag er det interessant å knytte nettopp slike fenomener til nettsamfunnet. Men mer generelt vil dette ifølge Bråtens teori framstå med følgende, mulige kjennetegn: [28]

1. Blanding av både person- og saksorientert menings- og informasjonsutveksling, med tilbud på et mangfold av modeller, data og språkspill.
2. Uformelle og formelle horisontale nettverk på tvers av tett familiestruktur og løs arbeidsstruktur og en viss grad av (tilrevet) selvstyring.
3. Allsidig og bred personkontakt på tvers av samliv og arbeid i varierte tidsavsnitt på samme sted; direkte bytte supplerer kanalisert bytte, nærkontakt suppleres av kontakt via nett.

Bråten gir som vi ser en ganske løs framstilling av nettsamfunnets trekk og innhold, i 1981. Han utdyper dette noe mer, men ifølge Bråten fordrer dannelsen av nettsamfunnet beskrivelser «som ikke søker å redusere og ensidiggjøre det» – til dette er samfunnsutviklingen for «flertydig og flersidig». Dette gjelder ikke bare i forhold til teknologi, men på alle plan i samfunnet. Bråten legger blant annet vekt på nye tendenser mot selvrealisering, selvorganisering, selvhjelp osv.

Også dette på godt og vondt, Bråten ser flere farer i tendensene til økt individualisering – før jappetidas utbrudd. Men selvorganisering, anlagt på sosiale grupper og systemer, innebærer ifølge Bråten også at deltagerne trekker sine grenser innenfra (og ikke får dem pålagt utenfra/ovenfra), og at de ordner seg og tolker sine sammenhenger på egne premisser (og ikke blir pålagt ordninger og tolkninger på andres premisser). Datateknologien rommer mulighet for utvikling både i retninger som hemmer og som fremmer mulighet for selvorganisering, hevder Bråten. Og dette blir et springende punkt hos ham:

«Jeg spår uansett en overgang til et nettsamfunn. Men innebærer det ikke samtidig en økt grad av selvorganisering – er det igjen åpent for overganger tilbake til en av de tradisjonelle typer». [29]

«The Network Society»

Det nye nettsamfunnet som Manuel Castells beskriver i dag, har kort fortalt sin opprinnelse i tre uavhengige, men i tid (fra omkring 1970) sammenfallende prosesser: 1) IKT-revolusjonen, 2) kriser innen både kapitalismen og «statismen», og 3) mylderet av nye og sterke sosiale bevegelser, i kamp for blant annet menneskerettigheter, kvinnefrigjøring og miljøvern. [30]

Det er ikke rom for å gå inn i Castells’ omfattende teori om vår tid her, jeg vil bare raskt peke på etpar sider. Selve nøkkelbegrepet er her utvilsomt «nettverk» og det i en langt videre betydning enn bare «informasjonsnettverk». Castells knytter maktforholdene i nettsamfunnet tett til flytstrømmene i ulike nettverk, ikke minst den uhyre omfattende, globaliserte valutahandelen. Med andre ord selve det konkrete angrepspunktet for den nye Attac-bevegelsen.

Det som kanskje er mest oppsiktsvekkende ved Castells’ teori, er hvor stor vekt han legger på de nye sosiale bevegelsenes politiske betydning. Disse er ifølge ham nettverkssamfunnets «historiske subjekter». Mens blant annet fagbevegelsen og mer tradisjonelle partier nå kommer i bakgrunnen. I litt for stor grad, vil mange av gode grunner mene.

Castells har lenge vært opptatt av sosiale bevegelser, blant annet i tilknytning til sin forskning på urbanisme. I sitt siste verk vier han mye plass til sosiale bevegelser i nettsamfunnet, ikke minst den nye Zapatist-bevegelsen i Mexico. Castells omtaler den som «the First Informational Guerrilla Movement», først og fremst på grunn av bevegelsens utstrakte og suksessrike bruk av Internett. Vi ser at Internett har styrka zapatistenes muligheter for selvorganisering, jfr. Bråten.

Det globalt sammenvevde nettsamfunnet åpner ikke bare for at jordas undertrykte, som i Chiapas, får langt bedre muligheter til å spre informasjon til verden om sin tilstand og kamp. Det setter også de ulike lands, som Mexicos, økonomi i en svært sårbar stilling. «Støy» i informasjonsflyten kan umiddelbart skape rusk i pengeflyten. Meldinger om opprør i et land kan direkte og dramatisk påvirke landets økonomiske og politiske liv. Når dette skrives har zapatistene nådd helt inn til kongressen i Mexico by og hylles av 150.000 frammøtte. [31]

Som Castells skriver – blant annet med henvisning til eksperter fra Rand Corporation, som alt i 1993 beskrev framtidas revolusjonære krefter som multiorganiserte nettverk uten noen klar nasjonal identitet, med utspring fra sivilsfæren og med bruk av avansert kommunikasjonsteknologi: «The Zapatistas seem to have realized the worst nightmares of experts of the new global order.» [32]

Opprøret i Chiapas

Zapatistenes opprør starta natt til 1. januar 1994, samme dag som Mexico gikk inn i NAFTA for frihandel sammen med USA og Canada. Kjartan Fløgstad omtalte samme år dette som det «første ettermoderne opprør», ifølge ham et opprør som går «utover dei moderne formene for politikk», som kjemper for «eit sivilt samfunn som kan forandra statmakta nedanfrå», og som «krev forandringar som går utover både statssosialismen og den eksisterande kapitalismen». Først og fremst retter opprøret seg mot frihandel og økonomisk liberalisme. Det har, stadig ifølge Fløgstad, «avslørt to grunnleggande politiske kriser ved avslutninga av modernitetens historie». Det dreier seg for det første om fraværet av reelt demokrati og politiske valgmuligheter. Den andre er framprovosert av de sosiale følgene av markedsliberalismen. [33]

NAFTA var utløsende årsak til opprøret i Mexico, og Fløgstad mener EU er en annen side av samme sak: «Begge er dei dogmatiske forlengingar av moderniseringsstrevet inn i ei tid då moderniteten produserer meir avfall enn vekst.» Men, fortsetter Fløgstad, «i dag står indianerfolka i Latin-Amerika i brodden både for motstanden mot kapitalistisk profittstyring, og for leitinga etter nye former for utvikling.» Og like lite som opprøret i Chiapas, er vår egen motstand mot EU en førmoderne og fremmedfiendtlig reaksjon mot Den Andre, skriver Fløgstad: Det er derimot en kamp for «nye former for folkestyre og økonomisk rettferd». Det er en kamp «for ulikskap, ikkje identitet, mot marknadens einsrettande og totalitære makt».

Her peker Fløgstad direkte på noe som Castells understreker, nemlig at suksess for de nye bevegelsene krever en proaktiv «prosjektidentitet», motsatt av reaktiv «motstandsidentitet». Her ligger kanskje en forklaring på både zapatistenes og Attacs (foreløpige) suksess. En annen forklaring er – Internett.

Fra Chiapas til Attac – overalt?

Noe av det mest spennende med den nye og eksplosivt voksende Attac-bevegelsen, er den sterke forankring den har lokalt, i folks eget hverdagsliv. Nye lokallag blomstrer opp hele tida, og det i stadig flere land. Bare i Frankrike, hvor Attac så dagens lys i 1998, har bevegelsen ca. 30.000 medlemmer og mer enn 200 lokallag spredt over hele landet. Samtidig som Attac blir en stadig sterkere politisk kraft internasjonalt, fungerer den nasjonalt og lokalt som en slags folkeopplysningsbevegelse og inspirator for politisk engasjement. [34]

I denne nye, spennende politiske situasjonen ser vi at Internett både enkelt og effektivt muliggjør utvikling og koordinering av bevegelser, aksjoner m.m. – og dette uten en sterk sentralstyring «ovenfra». Attac-bevegelsen vokser i stor grad «nedenfra». Det dannes daglig nye lokallag som med stor grad av selvorganisering (jfr. Bråten) ser ut til å utvikle stor entusiasme og et sterkt engasjement. Attac kan bli en global nettverksbevegelse – ikke mot globalisering, men for en alternativ globalisering, en globalisering nedenfra. Og Internett er den nye infrastrukturen som kan gjøre dette mulig.

Jørgen Steen Nielsen – sjefsredaktør i avisa Information, som tok initiativet til å stifte Attac i Danmark – sa dette i sin innledning under et stort debattmøte om Attac i februar:

«Det taler også til gunst for sagen, at dette sker i netværkssamfundets tidsalder. Det netværksarbejde (man før presterte, min anm.) fordrede maskinskrivning, fotokopiering, brevpakning og frimærkeslikning i det uendelige. Slidsomt, langsomt og dyrt.

I har laptop’ene og Internettet og kan indsamle og sprede analyser, argumenter og kampagneplaner med lynets hast, Jorden rundt og med få omkostninger. Hver af jer kan i aften gå hjem og klikke jer ind på www.attac.org og bestille Attac’s internationale nyhedsbrev leveret til jeres computer på minutter. Hvis I forstår at bruge den ny teknik, så kan I realisere den dynamiske netværksbevægelse, som i sig selv næsten kan overflødiggøre de bureaukratiske, hierarkiske kontrolstrukturer, som hæmmer engagementet og avler indre mistænksomhed.» [35]

Attac sprer seg nå som ild i tørt gress. I skrivende stund meldes det at Attac får Sofieprisen og 100.000 dollar. Her er litt av begrunnelsen: «Gjennom Attacs enestående mobiliseringsevne, har grunnleggende verdier som solidaritet og rettferdighet igjen blitt satt på den internasjonale dagsorden, i en tid da finansmarkedenes økonomiske profittmotiv dominerer». [36]

Det er helt korrekt, men hva er det som gir Attac en så enestående mobiliseringsevne? Det er selvsagt flere forklaringer, men uansett er det umulig å overse Internett. I 2001, to tiår etter Bråtens spådom om et «nettsamfunn», er Attac i ferd med å både bekrefte spådommen og bli et radikalt symbol for det nye nettsamfunnet.

Et radikalt nettsamfunn?

Både Stein Bråten og seinere Manuel Castells har gitt oss klart tvisynte beskrivelser av nettsamfunnets utvikling. Deres analyser og utsikter skifter mellom optimisme og pessimisme. I et svært engasjert foredrag Bråten holdt i 1999, kort etter at krigen igjen hadde blusset opp i Europa med Norge som deltaker, minnet han flere ganger om sitt forbehold i 1981 – muligheten for at en katastrofe kunne kaste om kull alle hans gjetninger. Bråten anså ikke denne muligheten for å være mindre nå enn dengang, snarere tvert i mot. [37]

Også når det gjelder mer hverdagssosiale forhold i nettsamfunnet – som Bråten blant annet advarte om med uttrykket «se og høre, men ikke røre»-samfunnet – ser vi nå trekk som gir grunn til bekymring. Som mange vil huske innleda kong Harald himself dette «nettsamfunnets år» 2001 med en kritisk nyttårstale. Her ga han blant annet uttrykk for sviktende fellesskapsforståelse i samfunnet, og sin egen skepsis mot bruken av Internett som erstatning for de mange fysiske, sosiale møtestedene som nå forsvinner. «Det er møter med individene, samtalene og direkte kontakt som skaper et godt liv,» sa kongen til de tusen hjem.

Jeg har foran allerede nevnt de tusentalls postkontora som er blitt nedlagt over hele landet de siste åra. Sjøl har jeg lenge vært bekymra for de negative sosiale konsekvensene av slike endringer. Jeg skal ikke gå nærmere inn i dette her, men bare vise til Ottar Brox som knytter denne utviklingen til det han kaller «oppdragelse til demokrati». Han mener noe viktig går tapt når selvgrodde lokalsamfunn og nabolag – der folk angår hverandre, på godt og vondt – går i oppløsning. Men det er absolutt umulig å få folk til å forstå verdien ved arenaer der folk må treffe andre som de ikke sjøl har valgt å omgås, slår Brox fast. I nettsamfunnet «frigjør» vi oss jo i tid og rom fra en rekke slike arenaer. Men det er her vi «oppdras til demokrati», hevder Brox: «Den politiske samtalen – som i min barndom foregikk på butikken og posthuset – er avløst av ufruktbare og underholdende konfrontasjoner i TV.» [38]

Dette er åpenbart viktige innvendinger, men det er utvilsomt også nye og verdifulle trekk ved nettsamfunnet som vi ikke må overse, og som tross alt gir grunn til optimisme.

Manuel Castells er kanskje den som i dag er mest kjent for analyser av slike trekk ved samtida, og han framstilles derfor ofte som en slags glad forkynner av det nye «evangelium». Det er i beste fall upresist. Hans teori om nettsamfunnet bygger nemlig også på tunge analyser av økende sosiale ulikheter og «the black holes of social exclusion» under vår tids seine fase av kapitalismen. Eller informasjonalismen, med Castells’ eget begrep. De som ikke er «online» og med i ulike nettverk, blir bare stadig mer «offline». «I dag pågår det en sosial polarisering uten historisk sidestykke,» sa Castells i et intervju med svenske Dagens Nyheter i fjor. Og han legger ikke skjul på at slike pessimistiske trekk kan styrkes ytterligere under nettsamfunnets videre framvekst. Men Castells er også opptatt av å trekke fram og belyse andre muligheter, som her i et foredrag i Sverige rett før jul:

«Det finnes alternative sosiale bevegelser som forsøker å omprogrammere nettverkenes koder. På den måten kan ideer om menneskelige rettigheter, solidaritet, likhet mellom kjønnene og miljøvern prioriteres over hensynet til makt og penger.» [39]

I denne artikkelen har vi bare sett på to slike bevegelser for alternativ utvikling, nemlig zapatistene og Attac. Men vi har sett noe av potensialet for frigjøring og mobilisering i de nye IKT-baserte nettverkene, et potensiale for en ny radikalisering av samfunnet som vi ennå kanskje bare øyner konturene av. Og som kan komme til å utvikle seg langt raskere enn tilsvarende endringer har gjort tidligere.

Zapatistene og Attac er ikke enslige svaler på en kald og mørk vinterhimmel. Det er flere vårtegn å få øye på, om man bare ser etter. Og det er det mange som nå gjør. Jørgen Steen Nielsen nevner bl.a. «efterretningstjenester, store PR-bureauer, ledende forretningsfolk, erhvervsmagasiner og politikere i mange lejre». Alle disse er for tida «febrilsk optaget af at forsøge at begribe, hvad pokker der foregår. Hvor protesterne og den politiske aktivisme pludselig kommer fra.» [40]

I mange land heter det nye Attac, skriver Nielsen videre. «Men andre steder – f.eks. i USA, Canada, Storbritannien og Asien – hedder det nye alt mulig andet. Det er ‘et mangehovedet uhyre’, opstået simultant og spontant mange steder på kloden som et ganske uforudset, men tydeligvis uundgåeligt produkt af tiden og globaliseringen.»

Søvnløs etter Seattle

Jørgen Steen Nielsen refererer også til det multinasjonale PR-selskapet Burson-Marsteller, som for sine klienter i næringslivet nå har laget en «Guide om Seattle-nedsmeltningen, ‘ikke så meget som et tilbageblik på det forgangne, men mere som et alarmerende varsel om fremtiden’.»

Seattle var ikke noe særtilfelle, skriver PR-selskapet om den nye aktivismen, som for alvor ble bevisst seg sjøl og synlig for «systemet» og omverdenen under WTOs feilslåtte møte i Seattle før jul 1999. Ifølge Nielsen sier guiden at «spektaklet i Seattle har skabt ‘markante, kortsigtede skadevirkninger for erhvervsverdenen. Hvad man ikke har forstået – men hvad der måske er vigtigere – er den potentielle evne, som den fremvoksende koalition af disse grupper har til alvorligt at genere bredere, langsigtede selskabsinteresser’.»

Burson-Marsteller tilbyr derfor sine klienter en grundig oversikt over 49 av de organisasjoner og nettverk som stod bak Seattle-suksessen, og som fortsetter aktivitetene i dag. Attac-mannen Nielsen gjør oppmerksom på at det er så mange av disse nye nettverk og bevegelser at selveste Attac ikke engang har fått plass på lista!

Nielsen skriver også at det er «den samme oplevelse af noget nyt, voldsomt og faretruende, der har fået den canadiske efterretningstjeneste, Canadian Security Intelligence Service, til at udarbejde en ny rapport om det ændrede ‘trusselsbillede’, Anti-Globalization – A Spreading Phenomenon.» Han siterer fra rapporten:

«Møder i internationale monetære organisationer, handelsorganisationer og miljøorganer, som før i tiden påkaldte sig ringe eller slet ingen kritisk interesse, er nu i fokus for tusinder af antiglobaliserings aktivister.» Disse aktivister «deler en fælles antipati mod de multinationale selskabers magt. Store selskaber med internationale aktiviteter står anklaget for social uretfærdighed, urimelig adfærd over for deres ansatte – herunder slavelignende løn-, arbejds- og leveforhold – samt for manglende ansvarlighed over for miljøet, misbrug af naturlige ressourcer og økologisk ødelæggelse.

Målet for protesterne rækker imidlertid ud over selskabernes påståede misgerninger. Multinationale økonomiske institutioner som WTO, Verdensbanken og den internationale valutafond IMF fremstår som drivkræfter for og forvaltere af en global handelspraksis og opfattes som spydspids for den økonomiske globalisering. Disse instanser, der betragtes som villige tjenere for selskabsinteresser og besidder større magt end valgte regeringer, og som alene anses for drevet af ønsket om at skabe større fortjenester, de er i stigende grad blevet demonstranternes hovedmål.»

Kampen på nettet

Det er ikke minst den hurtig voksende «nettaktivismen» som gir grunn til å tro at vi nå går mot et nytt og mer radikalt nettsamfunn. Den nye globalpolitiske kampen sprer seg og kjempes i økende grad via Internett. Sett fra etterretningstjenestenes synsvinkel er det nye – og høyst besværlige – at de stadig flere aktivistene ikke lenger er til å holde styr på. Jørgen Steen Nielsen siterer videre fra den samme e-rapporten fra Canada:

«‘Det er slut med det gode gammeldags protestmøde, hvor man indskrænkede sig til at svinge med plakater og bannere, råbte ad talere og gennemførte velordnede protestmarcher til bestemte mål,’ erkender de canadiske efterretningsmyndigheder. Internettet og mobiltelefonen kombineret med unges modvilje mod stive strukturer har gjort en ende på det.

‘Internettet har skabt basis for dramatiske forandringer og har derigennem fået en voldsom betydning – bl.a. ved at gøre det muligt for initiativtagere hurtigt og let at arrangere demonstrationer og protester, om nødvendigt på global basis. Enkeltpersoner og grupper er nu i stand til at aftale datoer, dele erfaringer, påtage sig ansvar, arrangere logistik og iværksætte myriader af andre opgaver, som det tidligere var ganske umuligt at klare enkelt og hurtigt.’

‘Internettet har,’ skriver efterretningstjenesten og nævner også mobiltelefonen, ‘pustet nyt liv i den anarkistiske filosofi ved at tillade kommunikation og koordinering uden nødvendigheden af en central ledelse. Som Internettet selv er den globaliseringskritiske bevægelse en bevægelse, der kan overleve og endda trives uden noget hoved.’

Her rammer efterretningsagenterne én central del af forklaringen på den pludselige, grænseoverskridende politiske vækkelse blandt ikke mindst unge: Den moderne informationsteknologi har fjernet den barriere for engagement og aktive deltagelse, som mange har oplevet i de tunge, hierarkiske, langsomme og bureakratiske organisations- og partistrukturer. Med Internettet kan den enkelte pludselig forene behovet for individuel handling, frihed og hurtighed med ønsket om at engagere sig politisk for den fælles fremtid.»

Det kan her igjen være på sin plass å sitere fra Bråtens spådom om nettsamfunnet, som ifølge ham kunne komme til å åpne for informasjonsmessig mangfold samt desentraliserte og dels Gemeinschaft-pregede former for informasjonsutveksling – «former for kontaktnettverk og tverrkontakt som kan ligne det som skjedde ved vannposten, på torvet, i forsamlingslokalet i bygda.» [41] Og – som vi har sett Bråten forutsi ovenfor:

«Det kvalitativt nye består ikke bare i endrede betingelser for nettverksdannelser, men at nettene dannes på tvers av og ved hjelp av midler som springer ut av organisasjonssamfunnets tilbud, samtidig som de unndrar seg vertikal styring og kontroll ‘ovenfra’ gjennom sin horisontale og delvis ‘usynlige’ karakter.» [42]

Ikke nok med at nettopp dette nå er blitt en pine for etterretningstjenesten i mange land, og for andre makter. Med dette kan vi kanskje også omskrive Marx’ berømte utsagn om at kapitalismen frambringer sine egne banemenn, proletariatet. Ser vi nå at seinkapitalismen frambringer en nettteknologi som gir grunnlag for dens egen avskaffelse?

Eller, for å omskrive Lenin, med et av Castells’ nye begreper: Er det informasjonalismen, ikke imperialismen, som er kapitalismens siste fase?

Store ord, alt dette, men vi bør heller ikke undervurdere nettets uoverskuelige potensiale for mobilisering og frigjøring, som vi har sett ovenfor. Og heller ikke potensialet for opplysning og mer tilgjengelig utdanning, som vi kanskje bare aner konturene av i dagens økende satsning på nettbasert utdanning og «e-læring» (jfr. eksempler foran).

Nylig meldte Massachusetts Institute of Technology (MIT) i Boston at dette svært velrenommerte forsknings- og lærestedet i løpet av et par år vil ha lagt ut alt sitt undervisningsmateriale fritt og gratis tilgjengelig på web. For godt til å være sant? [43]

Avslutning: Kampen om nettet

Motstanden mot den globale markedsliberalismen er blitt klart sterkere de siste åra. Opprøret i Chiapas var kanskje vendepunktet. Seinere har vi hatt en bølge av store demonstrasjoner, først i Seattle og siden så hyppig og med en sånn kraft at verdensøkonomiens herskere knapt kan møtes i fred noe sted mer. Det har oppstått nye sosiale bevegelser som Attac og helt nye begivenheter som World Social Forum, i Porto Alegre i Brasil nylig. [44]

Det ville være en sterk overdrivelse å hevde at alt dette skyldes den siste tids raske utvikling og spredning av Internett. Men det ville også være en overdrivelse å hevde at det samme hadde vært mulig uten Internett. Trolig er Internett blant de viktigste forutsetningene for at disse nyradikale tendensene har fått utvikle seg i den grad som de har gjort.

For all del, Internett og andre former for IKT har også blitt av største betydning for «den nye økonomien» og hele det kapitalistiske system i inneværende fase. Spørsmålet er bare om ikke kapitalistenes relative fordel av Internett nå er mindre enn den relative fordel Internett gir deres motstandere. Det er kanskje en skjebnens ironi i dette. Internett ble først utvikla av det amerikanske forsvaret under den kalde krigen. Siden har kapitalistene lært å utnytte Internett for å tjene sine interesser. Men samtidig har hele denne utviklingen også frambragt en teknologi som kan tjene til å ryste kapitalismen i dens grunnvoller.

Det bør ikke komme som noen overraskelse, og særlig ikke for oppvakte folk på den politiske venstresida, at kampen om nettet nå hardner til. Vi ser stadig nye eksempler på at både myndigheter og kommersielle krefter – gjerne i tospann – gjør ulike tiltak for å styrke kontrollen over nettet. Argumentene er ofte gode nok, for folk flest. Som at myndighetene må overvåke nett-trafikken for å bekjempe spredning av barnepornografi. Men de kan også ha helt andre motiver for å overvåke og ta kontroll over nettet.

Kampen mot den stadig sterkere nettaktivismen er selvsagt en viktig grunn. En annen er å gjøre nettet til et sikrere og mer blomstrende kjøpesenter. Nylig ble f.eks. den nye britiske politienheten The National Hi-Tech Crime Unit gjort operativ, i en rolle mellom etterretningstjenesten og det tradisjonelle politiet. Enheten som teller hele 80 mann er oppretta på initiativ fra innenriksminister Jack Straw, som ved den formelle åpningen i april sa at målet med den nye politienheten blant annet er å gjøre Storbritannia til det sikreste stedet i verden å drive netthandel i. [45]

For fem år tilbake, på en konferanse om Media and Democracy i San Francisco 1996, sa Andy Sharpless – Vice President of Progressive Networks of Seattle – «independent, Internet-based media outlets had just five years to compete against large, corporate sites». [46] Nå har denne tida gått, og vi ser at kampen om «det frie nettet» blir stadig hardere. Jeg skal ikke følge dette noe lenger her, det får eventuelt bli tema for en annen artikkel.

Men det som bør være klart, også for andre og langt flere enn Progressive Networks of Seattle, er at kampen om nettet nå er i ferd med å bli en viktig politisk kamp. Den norske venstresida bør derfor ikke bare interessere seg mer for denne kampen, den bør nå også utvikle en radikal nettpolitikk. Teoriene om nettsamfunnet, som jeg har støtta meg til i denne artikkelen, bør være fruktbare å ha med seg i denne prosessen. Både for å forstå og dermed bedre kunne påvirke viktige trekk ved vår tids samfunnsutvikling. Tegn tyder på at denne utviklingen nå går mot en ny radikalisering, men kampen om nettet kan avgjøre dette

Noter:

1. Bråten 1981: Modeller av menneske og samfunn, Universitetsforlaget, s. 295. Artikkelen bygger også på Bråten 1983: Dialogens vilkår i datasamfunnet, samme forlag. Kap. 3: «Mot et nettsamfunn?» Bråten (f. 1934) er dr. philos. i psykologi og professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo. [Tilbake]
2. Utdypes seinere. For en kortfatta presentasjon, se Bråtens egne bøker; Østerbergs Nøkkelbegreper, Cappelen 1984; eller Sosiologisk leksikon, Universitetsforlaget 1997. [Tilbake]
3. Castells 1996-98: The Information Age: Economy, Society and Culture. Blackwell Publ. Bind I, 1996: The Rise of the Network Society. Bind II, 1997: The Power of Identity. Bind III, 1998: End of Millennium. Mye om Castells kan søkes på nettet, også på norsk. Anbefales: P. Waterman: The Brave New World of Manuel Castells, www.laka.org/~waterman/castells.html [Tilbake]
4. Denne artikkelen bygger videre på min kronikk om bl.a. Castells: «Ikke en ny Marx», Klassekampen 19.2.2001. Takk til Geir Sundet og Erik Ness for kommentarer. [Tilbake]
5. Heretter bare IKT, for informasjons- og kommunikasjonsteknologi. [Tilbake]
6. Fløgstad, K. 1988: Tyrannosaurus Text. Essays. Gyldendal. [Tilbake]
7. Steigan, P. 2000: «Fra bytteverdisamfunn til bruksverdisamfunn». Røde Fane nr 4, 2000. [Tilbake]
8. «Drømmen om den umåtelige friheten under monopolkapitalismen». Vinduet nr 1, 1973. [Tilbake]
9. Klassekampen 27.4.1995. [Tilbake]
10. Mathisen, K.O, T. Rasmussen, S. Tetzchner (red) 1991: Nye nettverk. Telekommunikasjon i samfunnet. Gyldendal. Skrevet på Kjeller, første stedet utenfor USA som ble knytta til Inter- eller ARPAnet, i 1973. [Tilbake]
11. Postdirektoratet 1992: Perspektivanalyse for Posten i Norge. [Tilbake]
12. Paulsen, M.F. 2001: Nettbasert utdanning – erfaringer og visjoner, NKI Forlaget, s. 25. [Tilbake]
13. Paulsen 2001:239. [Tilbake]
14. Heidar, K. 2001: «Det moderne nettverkspartiet», i Baldersheim, H., B. Hagtvet og K. Heidar (red.) 2001: Statsvitenskapelige utsyn. Politiske tema og tenkemåter i en oppbruddstid. Høyskoleforlaget. [Tilbake]
15. Nordby, T. 2001: «Populismen», i tidsskriftet Demo nr 1, 2001. [Tilbake]
16. Barnes, J.A. 1954: «Class and Committees in a Norwegian Island Parish», in Human Relations 7, 39-58. [Tilbake]
17. Bråten fikk oppretta faget samfunnsinformatikk ved Universitetet i Oslo rundt 1985, men det ble ofra i en hard maktkamp. [Tilbake]
18. Bråten 1983:11. Etter 1985 har han flytta seg til andre fagfelt, og har bl.a. leda forskernettet Teoriforum med noen av verdens fremste spedbarnsforskere. [Tilbake]
19. Bl.a. beslekta med Bourdieus begrep om «symbolsk makt», og Marx’ tanker om «ideers innvandring» og at «de herskendes tanker er de herskende tanker». Men ifølge Bråten er modellmakt ikke nødvendigvis forankra i en materiell basis. For en kortfatta presentasjon, se Bråtens bøker – f.eks. Kommunikasjon og samspill. Tano 1998 – eller Sosiologisk leksikon 1997. [Tilbake]
20. Jfr. Slagstad, R. 1998: De nasjonale strateger, Pax. Her nevnes Lysgaard, Mathiesen, Brox , Østerberg m.fl. [Tilbake]
21. Bråten 1983:11f. Som forbehold viste han ydmykt til en fremtidsstudie fra 1937, som helt overså både atomenergi, antibiotika, radar, jetmotor og EDB-maskin – alt kom bare få år etter … [Tilbake]
22. Også Durkheims (1858-1917) skille mellom mekanisk og organisk solidaritet, Parsons’ (1902-79) mønstervariabler og skille mellom ekspressivitet og instrumentalitet, Nils Christies skille mellom tette og løse samfunn og Tofflers nyere «bølgeanalyser» danner bakgrunn når Bråten viderefører og fornyer noen av disse analyserammene med nettsamfunnet og andre begreper. [Tilbake]
23. Her bør vel også medregnes arbeidets bånd, jfr. bl.a. Sverre Lysgaard: Arbeiderkollektivet. De undertryktes sosiologi, Universitetsforlaget 1961, og Per Otnes: «Renessanse for Gemeinschaft? Om nærmiljø, lokalsamfunn, nettverk og hverdagsliv». Tidsskrift for samfunnsforskning, nr 4, 1991. [Tilbake]
24. Bråten 1983:67. [Tilbake]
25. Bråten 1983:48. [Tilbake]
26. Bråten 1983:67. [Tilbake]
27. Mye av den frie, «hacker-pregede» utviklingen bak Internett, Linux m.m. kan anses som en global «delekultur». Forøvrig betyr både «Gamainz» (gotisk) og «communis» (latin) «delte forråd», jfr. Otnes 1991. [Tilbake]
28. Bråten 1981:290. [Tilbake]
29. Bråten 1981:295. [Tilbake]
30. Castells 1998:336. [Tilbake]
31. Se bl.a. Klassekampen 29.3.2001. [Tilbake]
32. Castells 1997:81. [Tilbake]
33. Fløgstad, K. 1994: Pampas Unión. Latinamerikanske reiser, Gyldendal. Kapitlet «Hell Dorado». [Tilbake]
34. Se f.eks. «Attac kjører lokalt», Morgenbladet 23.03.2001: http://www.morgenbladet.no/01/0323/25124.htm Og ellers Attacs norske sider her: www.attac.no [Tilbake]
35. «En bevægelse kommer til Danmark», Information 26.2.2001. Søk og finn på nettet! [Tilbake]
36. Nettavisen 28.3.2001: http://www.nettavisen.no/servlets/page?section=6&item=149561 [Tilbake]
37. Bråten: «Følelser og dialog: Nye perspektiver på kommunikasjon over nettet». Foredrag og samtale i Webforum, Universitetet i Oslo, 4.5.1999. [Tilbake]
38. «Eliten som trussel». Kronikk i Dagbladet 30.5.1996. Søk og finn på nettet! [Tilbake]
39. «Følelsesløst nettverk», av Ana Duran, Klassekampen 10.3.2001. [Tilbake]
40. «Det nye trusselsbillede». Information 24.3.2001. Søk og finn på nettet! [Tilbake]
41. Bråten 1983:41. Merk likevel kong Haralds og Ottar Brox’ skepsis, ovenfor … [Tilbake]
42. Bråten 1983:67. [Tilbake]
43. Pressemelding 17.4.2001, http://web.mit.edu/newsoffice/nr/2001/ocw.html [Tilbake]
44. Se f.eks. Berge Furres tale på siste SV-landsmøte: «Gjev oss i dag vårt daglege brød», fullt gjengitt i Klassekampen 16.3.2001. Og hans «Porto Alegre: Ei annleis verd er mogleg», kronikk i Aftenposten 16.2.2001. [Tilbake]
45. «Uniformert nettpoliti i England»: http://www.nettavisen.no/servlets/page?section=9&item=152126 [Tilbake]
46. Pfaffenberger, B: «In Seattle’s Aftermath: Linux, Independent Media, and the Survival of Democracy», LinuxJournal, 13.12.1999: http://www2.linuxjournal.com/articles/currents/013.html [Tilbake]

av Magnus Bernhardsen

Utanfor den vesle nederlandske byen Zutphen vart Det internasjonale forbundet for folkekampane stifta 25.-27. mai. Dette forbundet er eit stort steg på vegen for eit antiimperialistisk svar på «globaliseringa». Over 300 delegatar frå nærare 200 masseorganisasjonar møtte, frå heile verda og alle kontinent. Tyrkiske og filippinske organisasjonar dominerte, og det var dei gruppene som hadde teke det største finansielle og praktiske andsvaret.

Målsetjinga med konferansen var å skapa eit felles grunnlag for å sameina folkelege rørsler, og å skapa eit forum for ordskifte og handling. 15 emne var i utgangspunktet lista opp, og desse vart utvida til 17 med rettane til eldre og seksuelle minoritetar. For kvart av emna vart det laga ei fråsegn som peika på kva sams oppgåver forbundet skal ta på seg. Arbeidet med å mobilisera til Göteborg-toppmøtet fekk overveldande støtte frå salen, og mange gav uttrykk for at dei kjende seg inspirerte av den norske EU-motstanden.

Det er etter kvart meininga at kvart land skal laga sine eigne avdelingar av forbundet. Frå Noreg var Kalayaan og Kvinnefronten representerte.

Les meir her: www.geocities.com/ilps2000

av Magnus Bernhardsen

Dei siste månadene har folkekrigen i Nepal, leidd av Det nepalske kommunistpartiet (maoistane) (UN (M)) hatt stor framgang. Det nye folkestyret er etablert i provinsar, og politiet er vorte jaga vekk frå delar av Nepal. Nyleg er den nepalske hæren sett inn mot maoistgeriljaen. Med andre ord er intensiteten auka mange hakk. Det er lite nytt å høyre frå Nepal i norske media, sjølv om det er mykje å skriva om.

På desse sidene får ein oppdaterte nyhende frå Nepal:

• Alle nepalske aviser på ein stad
• Oversynsside over nepalsk maoiststoff
• Maoistane i deira eigne ord

av Thomas Vermes

Peru/Oslo: Det moderne landbruket med sine få, kommersielle sorter, er avhengig av det gammeldagse landbruket med dets myriader av gener. Kampen om landbruksgenene er en lite påaktet side ved imperialismen.

Høyt oppe i peruvianske Andesfjell ligger landsbyen Aymara. I 4000 meters høyde har de utfattige bøndene siden inkaenes tid drevet det vi i dag kaller en genbank for poteter. Ikke aner de hva det begrepet innebærer. De har rett og slett bruk for mangfoldet. Med det vekslende klimaet i høyfjellet må de ha sorter som tåler enten tørke, kulde, regn eller brennende sol, med tilsvarende variasjon i skadeinsekter og virus som angriper knollen. Og siden de ikke har så mye annet enn poteter å spise, setter de pris på ulike smaker og kvaliteter.

På snaufjellet litt over landsbyen fikk jeg se et ett hektar stort jordstykke der de dyrker og tar vare på 1200 ulike sorter. Tre-fire meters rader av hver sort. Jordstykket drives i fellesskap. Potetene derfra høstes inn på dugnad. En passende mengde lagres til neste sesong i fellesskapets potetkjeller. Det som blir til overs, fordeles til forbruk.

I Norge har vi 21 slag av denne knollen.

Gråtende brud

Ikke nok med det. De 300 innbyggerne kan skjelne hver eneste av sine sorter. Og de har maleriske navn på dem. – Jeg har selv 190 sorter, forteller en av bøndene, Carlos Hidalgo.

Blant dem er lunchnypa mundana – poteten som får ung brud til å gråte. Den er så hølet og forvridd at den er håpløs å skrelle. Klarer bruden det, blir hun godtatt av sin svigerfamilie.

Peru og nabolandene er det genetiske senteret for det som etter hvert har blitt verdens fjerde viktigste matplante, poteten. Her har det internasjonale potetforskningssenteret CIP tatt vare på over 5000 sorter poteter og 1300 sorter ulike andre andesknoller som har spilt stor rolle i ernæringa for fjellfolket. Deres samling er frukten av årtuseners kollektivt arbeid i fjellheimen. Akkurat som bønder andre steder framskaffer genressursene til andre matplanter.

Forsikring for oss

Neste gang det bryter ut en ny potetsykdom, er vi avhengige av genressursene aymarafolket og andre fjellbønder har overlevert til oss. Deres form for landbruk er allsidig, og dermed gammeldags. Vår form for landbruk – med utspring i «Den grønne revolusjon» framelsker ensidighet. Genetisk ensidighet er sårbart for angrep. Og våre få sorter matplanter disponeres av enda færre gigantiske, multinasjonale frøselskaper. Som ofte er fusjonert med produsenter av sprøytemidler – slik at planteforedlingen deres tilpasses akkurat deres giftstoffer. Problemet er at frøgigantene også er avhengige av verdens genmangfold, dvs. fattigbøndenes kollektive kunnskap og foredlingsarbeid utviklet over århundre, årtusener.

Det er kamp om fruktene av lokalbefolkningenes arbeid. En diskret kamp de færreste progressive mennesker eller organisasjoner er klar over, eller deltar i. En offisiell, velmenende delegat i de internasjonale forhandlingene som pågår om eiendomsretten til de globale matplante-genressursene, går så langt som å bli irritert på de få internasjonale, folkelige organisasjonene som beskjeftiger seg med disse spørsmålene. Disse NGOene stiller ikke nok opp, legger ikke nok press på forhandlingene. Det gir dårligere resultater, mener han.

Jussens tyveri

Verden over, særlig i u-land som har de biologiske «hot-spot’ene», steder fortettet av biologisk mangfold, blir lokalbefolkningas kunnskap stjålet av multinasjonale konserner som er i stand til å gjennomføre den juridiske prosessen som kreves for å ta eiendomsretten til sorter. Enten i form av patenter eller andre slags juridisk beskyttelse av «intellektuell eiendomsrett». Tenk bare på fyrsten av Liechtenstein, vår allierte i Efta, som har tatt patent på basmati-risen!

For de fleste produkter har industrien klart å styrke sine rettigheter gjennom Verdens Handelsorganisasjon (WTO) og dens avtale om «Handelsrelaterte aspekter ved intellektuell eiendomsrett» – TRIPS. I disse dager foregår for øvrig forhandlinger om den delen av TRIPS som gir statene rett til å unnta levende organismer fra patentering, og om opprinnelsesbestemmelser som har betydning for kampen om patentene.

Frømateriale til matplanter er et spesialfelt der kampen også, og kanskje i sterkere grad, foregår i årelange forhandlinger under FN-organisasjonen for matvarer og landbruk, FAO.

Arenaer for kontroll

Om du ikke har hørt om disse forhandlingene om en internasjonal overenskomst om plantegenetiske ressurser for mat og landbruk («International Undertaking»), er du ikke aleine. Men de multinasjonale har hørt om dem. Og lobb’er dem. Mye tyder på at det nå kan gå mot et kompromissvedtak der, etter mange års forhandlinger. «Skurkene» – gjett hvem – (USA, Canada, Australia, New Zealand) får konsesjoner. Avgjørelsen kan falle på et FAO-toppmøte i november.

Tilsvarende foregår kamp om eiendomsretten til ville organismers genressurser i forhandlinger om FN-konvensjonen om biologisk mangfold. Konvensjonen står i motstrid til WTOs TRIPS-avtale, og EUs omstridte patentdirektiv som Jagland gjerne vil adoptere så sant EU-domstolen godtar den.

Disse kampene dreier seg om noe så undervurdert som kontrollen med framtidas forsyning av mat, medisiner og andre nødvendighetsartikler vi får fra organismene rundt oss. Stridighetene kan vanskelig sees på som noe annet enn en viktig kamparena for imperialismen.

Motkraft i Andes

Mangelen på oppmerksomhet styrker de multinasjonale selskapene. Men noen motkrefter gjør seg da gjeldende.

En gruppe i Andes-land vedtatt felles utkast til patentlovverk der man anerkjenner rettighetene til lokalbefolkningens kollektive kunnskap om planter, ville som foredlede. Det dreier seg om fantastiske ressurser. Én ting er de foredlede matplantene. En tur til markedet i jungelbyen Iquitos, nær starten på Amazonasfloden, kan også framvise en hel gate bugnende av jungelplanter i frisk form, tørket eller på krukker og glass – til bruk som medisiner. Mye snadder for medisingigantene på jakt etter aktive stoffer.

Det nye lovverket er innrettet på å tilfredsstille de internasjonale kravene i TRIPS. Forsøket er en framgang på papiret, men adskillig vanskeligere å omsette i praksis enn de tradisjonelle, privateide patentene. Allerede finnes et eksempel på at Peru forbyr eksport av levende, reproduserbart materiale. Det dreier seg om den tradisjonelle Andes-rotfrukten maca, med oppkvikkende virkning, ofte kalt «Andesfjellenes viagra».

Framgang, eller?

Sa jeg framgang? Tiltakene er forståelige reaksjoner på i-landsindustriens erverv av «intellektuell eiendomsrett». Samtidig er de uttrykk for tingenes begredelige tilstand. Inntil nylig har alle naturens gener blitt betraktet som «menneskehetens felles arv». Enorme genbanker for matplanter er samlet inn gratis – og stilles gratis til disposisjon for planteforedlere – i de internasjonale CGIAR-sentrene for planteforskning.

Men etter hvert som u-landene erfarte at i-landenes næringsliv privatiserte anvendelsen av «fellesarven» og at de som leverte gratis råvarer ikke fikk en øre i godtgjørelse for utnyttelsen av genressursene, oppsto det motstand mot å gi fri tilgang til gener.

I FN-konvensjonen om biologisk mangfold slås det fast som prinsipp at genressursene tilhører opprinnelseslandene, og at utbytte ved anvendelsen av dem skal fordeles.

Ett problem med konvensjonen, er at den unntar genbankene som allerede var samlet inn i CGIAR-systemet. Nå er håndteringen av eiendomsretten til disse genene til forhandling i FAOs «International Undertaking». En del u-land vil renasjonalisere eiendomsretten til disse. Igjen forståelig, men det ville bety et betydelig tilbakeskritt for foredling av matplanter i framtida. Ikke minst for fattige land som ikke kan kjøpe mye på et kommersielt marked. Mange u-land er genfattige. I-land kan som vanlig kjøpe seg ut a problemene.

CGIARs knipe

CGIAR-systemet er nå i en knipe. De har hatt prinsipper mot patentering. De deler gjerne sine genressurser også med kommersielle selskaper, men har kontrakter som krever at mottakeren ikke patenterer, og ikke forhindrer andre i å anvende den type gener. Men så enkelt er det ikke. Selskaper kan patentere genene de får etter minimale modifiseringer. CGIAR som også selv driver foredling, risikerer at deres arbeid blir grunnlaget for noe som blir kommersielle aktørers private eiendom.

Nå er CGIAR blitt tvunget til å «fuck for virginity» – å tillate seg å ta patent i den ene hensikt å forhindre andre i å ta patent. I visse tilfeller er et CGIAR-patent eneste mulighet til å holde en frøsort i det offentlige domene. Mye ressurser går dermed med til juridiske fiksfakserier for å sikre at genressursene forblir til fri avbenyttelse.

Det går fram og tilbake her i verden. Mens CGIAR var drivkraft i «den grønne revolusjon», har nettverket tatt oppgjør med monokulturer og en teknologisk tilnærming til løsning av sultproblemene. De har et blikk for de sosiale virkningene av sine utviklingsprosjekter. Men samtidig presses de altså til å ta av sine begrensede ressurser til å drive juridisk ping-pong med pengemakta i landbruksnæringa.

Nyttige nettadresser om plantegenetiske ressurser

• CGIAR-nettverket som bl.a omfatter potetforskningssenteret CIP
• FAO-kommisjonen for genressurser
• Organisasjonen RAFI (Rural Advancement Foundation International)
• Organisasjonen GRAIN (Genetic Resources Action International)

av Chiku Ali

Det å fortelle hvilken grusom opplevelse det var å bli omskåret som liten jente kan virke som en hvilken som helst grusom historie. Men det å oppleve at dine nærmeste faktisk dør som følge av denne skikken kan vekke enhver mors bevissthet og styrke til å beskytte egne barn fra dette inngrepet.

Kjønnslemlesting av jentebarn har spilt en viktig rolle i den sosiokulturelle delen av afrikanske samfunn gjennom generasjoner. I dag er det omlag 28 land som fortsetter med kvinnelig omskjæring selv om tallene er redusert kraftig siden kampem mot skikken begynte for fullt på midten av 70-tallet.

Det ble erklært av religiøs ledere, både muslimske og kristne i en konferanse i Dakar Senegal i 80 tallet, at kjønnslemlesting har blitt nedarvet gjennom generasjoner, og at det ikke har noe med religion å gjøre. At Islam stadig dukker opp når man diskuterer skikken, skyldes at det er mye uvisshet og manglende kunnskap om temaet blant folk flest.

I samfunn som praktiserer denne skikken forklares den oftest som et overgangsrituale som fører medlemmene av dette samfunnet gjennom menneskets livshistorie. En reise fra fødselen til livet og videre til døden. De som praktiserer ritualet forstår det utfra deres eget ståsted. Noen sier at ritualer som omskjæring og kroppsmerker/innrisninger i huden har eksistert siden faraoenes tid. Ved undersøkelse av de egyptiske mumiene ble det funnet tegn til at de hadde gjennomgått omskjæring. I viktorianske tider i England praktiserte man omskjæring av jenter som var for seksuelt aktive. Det å omskjære dem hjalp å minke lysten, og dermed kunne man beholde dem innendørs slik at de kunne oppføre seg skikkelig og utføre sine plikter som «anstendige» kvinner.

I de samfunnene der skikken eksisterer i dag, er det snakk om at jentene skal lære seg å tåle smerter. Det er ikke rart siden omgivelsene er ganske tøffe, og det kan derfor være nyttig å lære seg hvordan man skal takle livet. Det dreier seg om en overlevelsesstrategi. Det handler om samfunn hvor fattigdommen berører alle og hvor mannfolkene styrer. Skal du overleve som kvinne må du gifte deg. Og de eldre og samfunnets uskrevne regler forteller deg at du ikke kan gifte deg uten at du er omskåret. Er du ikke omskåret blir du utstøtt fra familien din. Og hva da? Uten skolegang, uten familie, uten barnevern eller sosialkontor er du rett og slett uten liv.

I slike samfunn er ritualer svært viktig. Hvert steg i livets stige gir deg et nytt poeng og økt status. Du hører stadig vekk at en jente som ikke er omskåret ikke er en ’fullverdig’ kvinne, hun er urein og kommer aldri til å få barn. Hvem vil være en slik jente i et samfunn hvor barn er den viktigste forsikringen for ditt seinere liv? Det finnes ikke gamlehjem i en afrikansk landsby. Når du blir gammel, er det dine barn som skal ta være på deg. Det er dette som er samfunnets sosiale struktur, og alle samfunnsmedlemmene må leve innen den rammen. Vi forventer alle at vi blir beskyttet av samfunn vårt når vi utsettes for farer eller får problemer. Det er derfor det finnes politi og rettssystem i det moderne samfunnet. Det er denne troen på en beskyttelse som legitimerer vår identitet, tro, tilhørighet og medlemskap i en gitt etnisk gruppe. Da kan vi stolt si at vi er norsk eller svensk eller mauri eller chagga. Det vi lærer gjennom oppveksten blir på en måte «sant» ved at alle medlemmene av samfunnet tror på det. Det finnes mang en Ola Nordmann som går i kirken hver søndag fordi det er det han er lært opp til. Like så fins det mang en Ali som går i moskeen hver fredag av samme grunn. Det er en kollektiv solidaritet som hører til en bestemt gruppe.

Afrikanske kvinner erklærte i 1975 at de skulle ta opp kampen mot kvinnelig omskjæring. Dette betydde at denne kampen skulle føres av afrikanske kvinner selv. Inter-African Committee on traditional practices which are harmful to children and women’s health (IAC) ble stiftet i 1984. Kjønnslemlesting ble da ført opp på den internasjonale dagsordenen. Omskårete kvinner ville tale sin egen sak, men de la ikke skjul på at de også trengte moralsk støtte fra sine medsøstre i Vest. Afrikanske kvinner visste noe om koden, om hemmeligheter og regler rundt ritualet. De ville knuse koden, men de ville gjør det på sin egen måte. Deres intensjon var overhode ikke å tråkke på noen, men å gi opplæring og nødvendig informasjon. De ville utdanne afrikanske jenter og kvinner slik at de kan forstå verden fra en annen synsvinkel. De ville at afrikanske kvinner skulle bli uavhengige av menn, at de skulle bli økonomisk uavhengige og at de skulle lære å si nei til undertrykking og mishandling. Det er en lang prosess, men Roma ble heller ikke bygd på en dag.

Kampen går videre, og vi kjemper sakte men sikkert. Vi er ikke ute etter å fordømme mødre og fedre som lar sine barn omskjære utfra en overbevisning om at det er til barnas eget beste, fordi de ser sine handlinger utfra sin egen kultur og har ikke vårt erfaringsgrunnlag fra den moderne verden til å sammenligne med. Vi er heller ikke ute etter å nedvurdere eller avskaffe et samfunns kultur uten at vi er i stand til å komme med en akseptabel erstatning. Det er en skikk vi vil til livs. Vi vil, side om side med våre støttespillere i Vesten informere og gjøre folk kjent med at kjønnslemlesting er skadelig for kvinners helse og at skikken derfor må avskaffes. Forbud fører ikke frem hvis det ikke ledsages av opplysning og opplæring. Først når foreldre skjønner at ritualet faktisk er skadelig for deres barn, kan de selv være med på å avskaffe det.

For meg, og mange andre, ligger erstatningen for de skadelige ritualene i ervervelse av kunnskap. Det er bare gjennom utdanning og økonomisk uavhengighet at kvinner kan frigjøre seg fra kjønnslemlestingen. I fattige afrikanske landsbyer kommer jentebarn og kvinner til å fortsette og lide under denne skikken inntil verdens befolkning forstår hva dette egentlig dreier seg om.

av Bjørgulf Claussen

Det gode må ikke seire, for framtida er uviss. Jorda kan ødelegges av en meteoritt eller av forurensning. Menneskene kan lage framtida vår værre for de fleste av oss i det rike nord enn det flertallet her opplever i dag. Det er ikke mye vi kan spå om framtida, heller ikke med den historiske materialismen til hjelp.

Jeg tror derimot ikke at borgerskapet kan tenkes å seire fordi de er overlegne arbeiderklassen når det gjelder å bruke moderne teknologi, slik Tore Sivertsen spør seg. Jeg tror heller ikke at den historiske materialismen med rimelighet kan tolkes slik han forsøksvis gjør. Men jeg skjønner godt at han stiller dette spørsmålet, for hele den historisk-materialistiske læren oppmuntrer til spådommer.

Marx laget også spådommer, men langt mer forsiktig enn sine etterfølgere. Han mente at arbeiderklassen med nødvendighet ville etterfølge borgerskapet som den herskende klassen, i form av et sosialistisk styre, men han spådde ikke om når eller hvordan.

Nødvendigvis, er ikke framtida uviss? Dette er en av de mange motsetningene i marxismen som vi tar for lett på. Når Marx sa nødvendigvis, bygde han på et optimistisk framtidssyn som ikke er så vanlig i dag som på hans tid. Han mente at produktivkreftene nødvendigvis ville utvikle seg, dels fordi vi stadig blir flere mennesker og trenger mer produksjon, dels fordi vi mennesker er arbeidssomme og oppfinnsomme, slik Tore beskriver. Her kommer den berømte motsetningen mellom produktivkrefter og produksjonsforhold inn. Kapitalismen kan ikke leve med denne motsigelsen i lengden, fordi den teknologiske utviklingen krever stadig mer investeringer og stadig mindre arbeid. Og siden profitten kommer fra arbeidet, må profittraten på sikt falle.

Det siste tror ikke Tore på. Det er rimelig, for de siste hundre årene har vist oss en langt mer levedyktig kapitalisme enn marxistene noengang har forstått. Kanskje er loven om profittratens fallende tendens feil, kanskje har kapitalismen overlevd ved imperialisme og krig, ved utbytting av feudalister og leilendinger, ved listig bruk av seddelpresse og arbeideraristokrati.

Den store spådommen til Marx om at sosialismen med nødvendighet må seire, sto også på et annet bein, nemlig Hegel sin ide om at ingen samfunnsformer varer evig. Historien viser at den ene herskerklassen følger den andre. Marx argumenterer overbevisende for at det ikke finnes noen andre enn arbeiderklassen til å bli den neste. Slik sett er det ikke det gode som seirer med nødvendighet, det er helt andre historiske lover som nødvendigvis fører til sosialisme.

Marx stimulerte etterfølgerne sine til å lage altfor kortsiktige spådommer, også Tore. Sosialismen vil nesten helt sikkert seire, men det kan ta flere hundre år. Det kan også skje om ti år, vi kan ikke spå. Men hvis det skjer i overskuelig framtid, vil borgerskapet nesten helt sikkert ha ført oss gjennom økonomiske og militære katastrofer før det gir opp. Sosialisme på kort sikt vil ikke bli noen idyll, men vil starte med et nesten helt ødelagt samfunn. Noen konkurranse med vitale kapitalister i andre vestlige land om å ta i bruk avansert teknologi er helt usannsynlig. Vi får ingen entusiasme i en urealistisk diskusjon om hva vi skal gjøre dersom sosialismen seirer i et rikt, velorganisert samfunn som Norge i dag.

Men hvorfor skal vi være sosialister hvis vi ikke sloss for det gode? Av to grunner. For det første driver sosialister en flott dagskamp for gode formål, ikke bare ved å være aktive selv, men også ved å drive gode politiske analyser. Det er grunn nok.

For det andre er det et gode for samfunnsengasjerte folk å være på parti med framtida. At arbeiderklassen er framtida, har enda ingen marxisme-kritikere greidd å tilbakevise.

av Peter M. Johansen

Bangsamorofolket aksepterer ikke filippinske regjeringer eller myndigheter, hevder politisk nestleder i MILF Ghazali Jaafar. Folk har sett at selvstyret i den nåværende Autonome Region i muslimsk Mindanao (ARMM) ikke har fungert, ikke er reelt eller oppfyller deres ønske.

Det er vanskelig å snakke om grålysning om en ikke bare har blikket rettet mot horisonten. Cotabato er i gang før sola markere skillene på alle døgnets tider. Militærpostene på hovedveien ut av byen hviler dessuten aldri. Vi er på vei til ukjent sted, og det er best slik, for en av de tre nestlederne i Moro Islamic Liberation Front (MILF), Ghazali Jaafer, er en av dem den militære ledelsen gjerne vil ha fatt i, uansett om det er Joseph Estrada eller han etterfølger Gloria Macapagal Arroyo som sitter i presidentpalasset Malacañang i Manila. MILF har tre nestledere, med ansvar for politiske, militære og internasjonale saker. Ghazali Jaafar er den politiske nestlederen. Bak ham på kontoret henger et sitat fra Hadith: «I sannhet, dommedag kommer og vi vil ikke bli spurt hva vi har lest, men hva vi ha gjort».

«MILF er den revolusjonære organisasjonen som leder kampen for bangsamorofolket,» sier Ghazali mens dagslyset ennå er sparsomt og dessuten behørig stengt ute for årvåkne og anspente omgivelser.

«Vi utgjør nesten en parallell regjering eller myndighet til Manila. Det bør derfor ikke overraske noen at de stedene hvor bangsamorofolket er i flertall, henvender folk seg til våre lokale kommisjoner i stedet for de lokale myndighetene. Jeg ser det slik at bangsamorofolket ikke aksepterer filippinske regjeringer eller myndigheter. MILF er organisert på alle nivåer, og vi har våre masseorganisasjoner. Alle sektorer er direkte involvert i kampen for uavhengighet, og det er der vi er. Folk har sett at selvstyret ikke har fungert, ikke er reelt eller oppfyller deres ønsker. Det er også MILFs vurdering.

MILF er innstilt på en fredelig løsning, men den må være rettferdig og helhetlig med hensyn til å løse alle problemene som eksisterer. Den væpnede kampen er påtvunget oss; vi ønsker den ikke. Vi er åpne for forhandlinger så sant det fins muligheter til å finne en løsning. Men vi insisterer på en folkeavstemning slik at bangsamorofolket kan få si hva det ønsker: selvstyre og/eller føderasjon, uavhengighet og/eller konføderasjon.»

Ghazali Jaafar var med i sonderingene med den filippinske regjeringa under president Fidel Ramos i 1997. Han møtte utsendingen for Ramos, Robin Torres, i Davao for å klargjøre om MILF ønsket å være med i forhandlingene med MNLF om selvstyre i deler av Mindanao.

«Vi besluttet å ikke bli med fordi vi ikke kunne godta en avtale som vi ikke hadde vært med å forhandle og uten at den ble lagt ut til folkeavstemning blant bangsamoroene. Folk må alltid bli konsultert når slike avtaler blir inngått,» sier Jaafar med utilslørt snert til MNLF-lederen Nur Minsuari.

«Og dersom vi hadde sluttet oss til avtalen, vil vi ha måttet gå tilbake på alt som til da var avtalt mellom MNLF og Manila, legger han til for å understreke de avgjørende politiske avstanden mellom MNLF og MILF. Sonderingene om separate forhandlinger mellom myndighetene og MILF fortsatte til president Estrada tok over – og vil fortsette nå som Arroyo-administrasjonen har tatt over.»

Jaafar ledet her MILF sin delegasjon nå i våres, da MILF og representanter fra regjeringa i Manila møttes i Kuala Lumpur for å forberede gjenopptaking av forhandlingene.

«Det vi har sett i ettertid, er at det som er bra i avtalen, ikke er blitt gjennomført. Estrada-administrasjonen var ikke oppriktig og hadde aldri intensjonen om å etterleve avtalen. Avtalen er bare for papiret, den tjener ikke sin hensikt eller oppfylle vårt folks ønsker.»

Hva stiller dere av betingelser for mekling?

«Vi er innstilt på mekling fra utlandet. Den muslimske verden er innstilt på at det skal være Organisasjonen for Islamsk Konferanse (OIC), men personlig er jeg skeptisk til om OIC vil godta det med mindre organisasjonen endrer sin politikk. OIC vil ha selvstyre, autonomi, og vil presse på for at vi skal aksepterer avtalen som MNLF har inngått; det er deres hjertebarn. Men vi vet at bangsamorofolket vil ha uavhengighet og at OIC ikke vil gå inn for det. Men dersom OIC vil stille seg til disposisjon som mekler og godtar våre premisser for forhandlinger, så er de hjertelig velkommen. Men jeg tror ikke OIC kan det ut fra sine tidligere forpliktelser. Problemet er at vi og bangsamoroene ikke godtar autonomi som løsninga på våre problemer.»

Hva med FN?

«Jeg er svært tvilende til at FN vil gå inn for folkeavstemning på Mindanao, slik som på Øst-Timor. FN er under USAs kontroll, og USA kontrollerer Filippinene. Men vi jobber for at FN skal stille seg i spissen for folkeavstemning på Mindanao. Det fins flere alternativer, og om FN ikke ønsker å stille seg bak en folkeavstemning, vil vi søke garantier for andre måter å avholde den på. Det tok lang tid for FN med hensyn til Øst-Timor også. Det betyr at det eneste som fører fram er selvhjelp, inkludert væpnet kamp.

Estrada forsøkte en militær løsning. Men det har vist seg nå at det ikke løser de økonomiske og politiske problemene ved å drepe lederne for bangsamorofolket. De er bare ikke stand til å drepe en revolusjon som allerede er i gang, fordi revolusjonen er organisert blant massene. Vi har kjempet i mer enn tretti år; vi er besluttsomme og organiserte.»

Hvordan er styrkeforholdet mellom MNLF og MILF?

«Militært er vi sterkest fordi MNLF ikke har opprettholdt den militære kampen. Rundt fem tusen av MNLF-fighterne har gått inn i hæren. Under de siste kampene var mange MNLF-soldater i kamp mot MILF; de måtte følge ordrene til AFP (Armed Forces of the Philippines), og mange av våre ble drept. Men massene er for uavhengighet, og mange moroer som i dag befinner seg i den lokale administrasjonen er for uavhengighet.»

Hva med Nur?

«Bror Nur befinner seg i et dilemma. Jeg tror han har det vanskelig, fordi han er blitt presset av Estrada-aministrasjonen med anklager om at han ikke har gjort nok, og fra den andre siden er folk svært kritiske til Nur, og her uttaler jeg meg svært diplomatisk. Folk distanserer seg fra hans ledelse, og folk fra MNLF går over til MILF. Vi så det da OIC-delegasjonen var her i oktober: MNLF-ungdom henvendte seg til OIC-delegasjonen og fortalte den at den eneste løsningen er uavhengighet, ikke autonomi innenfor de rammene som Nur har akseptert. MNLF-ungdom har fortalt at de ønsker at han slåss side om side med Salamat Hashim.

Vi har opprettholdt en dialog med ledelsen i MNLF fordi bangsamorofolket må stå sammen. Vi tror ikke på enhet i ledelse, men i kamp på grasrota. Det betyr ingenting om det fins to organisasjoner så lenge det fins en enhetlig plan, slik som blant brødrene i Palestina.»

av Øyvin Aamodt og Reidun Hansen

Det er lenge siden det har vært diskusjon om rus og ruspolitikk på venstresida. På åttitallet hadde AKP og RV en klar og restriktiv holdning både til bruk og salg. Den norske arbeiderbevegelsen har tradisjoner sammen med avholdsbevegelsen, hvor alkoholbruk ble sett på som et hinder i klassekampen.

I RV er det visstnok strømninger i dag som ønsker å liberalisere og legalisere hasj, mens andre vil fastholde den restriktive linja. At samme uenighet finnes i andre deler av den norske venstresida er sannsynlig.

Internasjonalt er det ofte høyrepartiene som står for en restriktiv linje i narkotikapolitikken, mens venstresosialdemokrater og sosialister ofte støtter de liberale, legaliserende bevegelsene. I dette farvannet bør vi ha noe av rusens historie og politiske funksjon før og nå i tankene for ikke å bli ahistoriske, eventuelt apolitiske, i vurderinga og konklusjonene.

I det følgende vil vi kort vise til noen historiske eksempler på rusens funksjon, for deretter å diskutere dagens situasjon, forsøksvis ut fra et klasseperspektiv, et perspektiv som tar utgangspunkt i en holdning om at rusen, bevisst eller ubevisst, har en politisk funksjon i samfunnet.

I oldtidens Hellas skildrer Homer rusbruk som en sosial handling mellom venner – et middel som ble brukt i sosialt lag for å løsne på tungebåndet, løse opp stemningen mellom folk, og øke det sosiale utbyttet. Men det er viktig å ta med at dette selvfølgelig ikke gjaldt alle – ikke kvinner og ikke slaver, som heller ikke ble sett på som fullverdige borgere. Det var altså i hovedsak brukt som et middel innad i herskerklassen, et redskap og hjelpemiddel blant likeverdige.

Vikingenes bruk ser ut til å ha vært liknende, selv om det nordiske samfunnet rundt 1100-tallet var mindre fysisk klassedelt enn i det klassiske Hellas. Det nordiske bondesamfunnet hadde mindre overflod, mindre luksus, færre byer og mer bygdepreg, som igjen ga de rike færre muligheter til kun å omgås sine egne klassefrender. Skildringene om vikingenes forhold til rus innebærer blot og gilder hvor mjød var en sentral del av festen, hvor svir og hor, overdreven fyll var sentralt.

I tillegg ble alkohol brukt som et middel i forhandlinger mellom folk i konflikt hvor alkoholens virkning kunne ha en meklerfunksjon, at uenighetene ble visket ut når man drakk ved samme bord. Sannsynligvis var virkningen i tilfeller også motsatt, at konfliktene ble forstørret.

Å stille med nok mjød for en vert var viktig og lovregulert. Det var lite gjestmildt og direkte straffbart å være knipen på slik drikke. Bruken av fluesopp i forbindelse med berserkenes kamper på skjær og ellers blir beskrevet i Snorre, men om dette var særtilfeller eller ikke er vel vanskelig å si.

Det kan se ut til at drikkemønsteret i Nordeuropa kontra Søreuropa allerede da var forskjellig, at flat- og grøftefyll var mer akseptert her i nord. Om dette kan forklare noe av forskjellene i dagens overdosetall mellom Norge og andre land kan man jo bare spekulere i.

I nærere fortid er rusens funksjon beskrevet mye i samfunnsmessig perspektiv.

Det engelske imperiets bruk av opium for politisk og sosial avsporing av kampviljen er kjent fra Opiumskrigen i Kina. Engelskmennene introduserte opium fra India til kineserne, noe som førte til store sosiale vanskeligheter i Kinas storbyer, hvor opiumsbulene trakk til seg folk. Ideen om å kunne passivisere potensielle motstandere med rus viste seg å slå feil, men på vegen skaptes det passivitet, nød og elendighet.

Den samme utviklinga så vi i Sameland, hvor det norske herrefolket brakte med seg alkohol og skapte store sosiale problemer blant samene.

Blant Nordamerikas urbefolkning, Grønlands inuitter og Australias aboriginere gjelder det samme. Alkohol introduseres inn i kulturer som ikke i utgangspunktet har et slikt rusmiddel. Dette, sammen med brutal undertrykking og diskriminering, ser ut til å føre til en fremmedgjøring hvor alkohol svært lett får ødeleggende fotfeste i store befolkningsgrupper, og kampen mot undertrykkerne avspores, gjerne inn i individuelle konflikter innad og utad. Resultatet har blitt en nedadgående spiral hvor rusen forsterker problemene individuelt, og herrefolket og den undertrykte sjøl får nye forklaringer på hvorfor undertrykkinga må fortsette og at den er rimelig: Hvordan kan et alkoholisert folk ta grep om seg sjøl og sin kultur?

Ved å ha disse historiske eksemplene med oss i dagens diskusjon om rusens funksjon og hva slags prinsipielle holdninger vi skal kjempe for, mener vi det blir enklere å se helheten i et samfunnsperspektiv. Det er i vår tid populært å lete etter individuelle forklaringer og løsninger. For individet kan det isolert sett være hjelpsomt, men for samfunnet blir det å individualisere samfunnsspørsmål, å avpolitisere dem. Dette er nyttig for herskerklassen men svært unyttig og ugunstig for folkets kamp.

Kortfattet kan dagens situasjon på rusmiddelområdet i Norge beskrives med følgende statistikk fra Rusmiddeldirektoratet og Statens institutt for alkohol- og narkotikaforskning (SIFA):

Norge (sammen med Island og Sverige) har det laveste forbruket av alkohol pr innbygger i Europa. Omsetningen i Norge har de siste 8 år økt med omkring 5%. Siden 1960 har den økt med omkring 60%. I tillegg kommer da smugling, hjemmebrent og svenskehandel som er vanskelig å måle. Antall salgssteder for øl er redusert i Norge siden 1980 fra 4.637 til 4.411 i 1998, stort sett på grunn av sentralisering av matvarehandelen. Antall skjenkesteder har i samme tidsrom økt fra 2.439 til 6.252, dvs med 156%.

Andelen av ungdom i Norge som sier de har drukket alkohol det siste året var i 1986 87%, mens tallet i 2000 var 79%. Debutalder har ikke forandret seg nevneverdig i samme tidsrom, men totalkonsumet pr år ser ut til å ha økt med 45% i gjennomsnitt pr person i samme aldersgruppe. Det ser også ut til at jentene nå drikker mer og oftere enn før, da de konsumerte betydelig mindre enn jevnaldrende gutter.

På narkotikaområdet har 18,8% av ungdom i Norge mellom 15 og 20 år en eller flere ganger røyka hasj (mot 7,8% i 1986). Tilsvarende tall for bruk av amfetamin er 3,9% (1,0% i 1986), for heroin 0,6% (0,5% i 1986). Norge ligger her blant de med lavest forbruk i Europa. Høyest ligger England og Irland. I Oslo ligger tallene over resten av landet i 2000: Hasj: 28,6%, amfetamin: 7,1%, heroin: 0,9%, og ecstasy: 5,7%. Antall heroinmisbrukere i Norge ser ut til å ha økt fra 4-5.000 i 1989 til 9-12.000 i 1999.

I 1986 mente 2,1% av norsk ungdom at hasj burde kunne selges fritt. I dag er tallet 9,9%, noe ned de siste par åra. Tilsvarende tall for Oslo er 4,0% i 1986 og 13,9% i 2000.

Tallene over forteller at selv om rusmiddelbruk er et viktig problem for mange, inkludert både de som rammes direkte og indirekte, i arbeidsliv og samfunnsliv ellers, er fremdeles Norge et av landene i Europa med minst forbruk. Dette gjelder både for alkohol og de illegale narkotiske stoffene.

Årsakene strides de lærde om, men forskning viser, kanskje som noe av det eneste vi kan være bortimot sikre på, at jo større tilgjengelighet det er til rusmidler i et samfunn, jo større blir forbruket. Og jo større forbruk, jo større problemer.

Det eneste området hvor Norge ligger helt i spiss i den gale enden av statistikken er når det gjelder narkotikadødsfall i forhold til innbyggertall. Her ligger Norge høyest på lista med en økning fra 53 i 1985 til 327 i 2000 (iflg. Kriminalpolitisentralen). Ingen har kommet med spesielt gode forklaringer på dette. Noen nevner den restriktive narkotikapolitikken. Noen nevner den store andelen av sprøytebrukende opiatmisbrukere i Norge sammenliknet med andre land (hvor det røykes i større grad). Andre trekker fram mer kulturbetingete årsaksmuligheter, som for eksempel ruskulturen i Norge som ser ut til å være mer ekstrem enn i andre land. Vi kjenner vel alle igjen ideen om at festen ikke er over før alt er drukket opp. Dette kan også gjelde på narkotikaområdet. Uansett er overdosedødeligheten svært høy.

I Vesteuropa har Norge, sammen med i første rekke Sverige, tradisjonelt stått i spissen for en restriktiv alkohol- og narkotikapolitikk hvor de frie markedskrefter ikke har fått virke på alkoholområdet, og hvor strafferammene har vært svært høye når det gjelder narkotikakriminalitet, både for bruk, salg og smugling.

Utviklingen de siste årene har imidlertid endret seg slik at antallet skjenkesteder for alkohol er mer enn doblet, at straffene for mindre narkotikaforbrytelser (som bruk eller oppbevaring til eget bruk) i praksis har blitt mildere, at tilhengerne av legalisering av hasj har blitt flere. Vi ser at antallet anmeldte narkotikalovbrudd har økt fra litt over 11.000 i 1990 til over 40.000 i 1999.

På tross av disse endringene i politikk og holdninger de siste åra, kan vi ikke se noen form for eksplosjon i bruk og misbruk av rusmidler. En fordobling av forbruket av alkohol blant ungdom i perioden 1971 til 2000 er mye, men plasserer likevel Norge blant de landene hvor forbruket er lavest. Det samme gjelder for illegalt bruk av narkotika, selv om det har vært en betydelig økning av andelen som røyker hasj, andelen heroinmisbrukere og antall narkotikadødsfall. For de andre stoffene er det relativt små endringer i negativ retning de siste åra.

Det som er hovedspørsmålet for en politisk analyse, bør være hvordan vi skal finne fram til en holdning som tjener de folkelige interessene i motsetning til hva som tjener kapitalen, og hvordan dette skal konkretiseres i hverdagens politikk. Vi må også ta for oss forholdet til filleproletariatet, de som er utslått og nederst i samfunnet – de kroniske alkoholikerne og narkomane, de som ikke lenger har noen kontroll over rusen, men som har et rusmiddelmisbruk som styrer livet på de fleste områder.

Statens institutt for alkohol- og narkotikaforskning gjorde i 1990 en gjennomgang av data som belyser omfanget av sprøytemisbruk. Det viser at rusmisbrukerne som inngår i undersøkelsen har stor grad av problembelastning. Rundt halvparten hadde rusmisbrukende foreldre, en eller begge. Rundt halvparten hadde som barn hatt tilsyn av barnevernet. 20% hadde vært til behandling for psykiske problemer. 10% hadde som barn vært utsatt for seksuelle overgrep. 43% hadde hatt en eller flere livstruende overdoser og en tredjedel hadde forsøkt å ta sitt eget liv.

Vårt hovedpoeng er at en restriktiv rusmiddelpolitikk også er en solidarisk rusmiddelpolitikk. Samfunnet i dag utvikler seg også på dette området stadig mer i retninga til den liberalistiske kapitalismen. Markedskreftene framstilles som det eneste riktige, og det er svært liten opposisjon til dette synet. Alternativene blir miskredittert og sosialdemokratiet får stadig et tynnere og tynnere sosialt skall som flere og flere ser gjennom. Det reelle alternativet til det blå sosialdemokratiet oppfattes kun som den åpne og utilslørte markedsstyringa (som jo slett ikke er noen styring i ordets rette forstand).

Dette samfunnet blir i realiteten mer og mer individualistisk, mer og mer «Robinson» (vinn eller forsvinn) hvor målet ikke er å få til ting sammen, men kun å skvise de andre ut og sikre seg sjøl. Et slikt samfunn må med nødvendighet skape fremmedgjøring og oppgitthet, håpløshet og mangel på tru på egne samla krefter. Det undergraver fellesskapet som mulighet, ressurs og nødvendighet for å skape det gode samfunnet, frihetens rike. I denne sammenhengen blir rusmidler lett til et redskap for å slippe å forholde seg til samfunnet og verden. Det er i situasjoner av for eksempel håpløshet og oppgitthet at rusen kommer som et alternativ, bevisst eller ubevisst.

Den kollektive aggresjonen og raseriet mot «verden» som mange av oss bærer med oss daglig, kan enkelt og greit føres ut på avveie ved rusbruk. Vi individualiserer problemene, og dermed også løsningene. Redskapene blir mer å døyve enn å sloss, mer å bedøve enn å kjempe. Denne holdningen sammen med en ideologisk overbygging som slår fast at enhver er sin egen lykkes smed (eller bane) støtter opp under den rådende herskerklasses interesser, nemlig at motstand er umulig og unyttig. Hvis alternativet ikke finnes, eventuelt er umulig å komme til, kan vi like godt fortsette vår ensomme og egosentriske tilværelse.

Kampen mot rusmidler har historisk vært en STOR sak for arbeiderbevegelsen. Det er kanskje symptomatisk at denne kampen i stor grad er borte fra arbeidsklassens organisasjoner og liv. Fagbevegelsen jobber noe med rusproblematikk, blant annet gjennom AKAN, men vi ser også her at dette gjøres til en individuell sak, uten politisk betydning.

En kronisk rusmisbrukers liv er etter vårt syn en karikatur på den kapitalistiske verdens konsekvens: «Det eneste som er viktig er at jeg får det jeg trenger, og jeg trenger det nå! Til resten av verden sier vi bare: Go fuck yourselves.» Dette er filleproletariatets politiske funksjon, en apolitisk apati og individualisme som vi ikke må se på som sjølvalgt, men som et utslag av samfunnets utstøtings- og fremmedgjøringsmekanismer.

To teorier

Det finnes flere teorier om årsak til rusmisbruk. I en politisk sammenheng er det to som peker seg ut for oss:

Symptomteorien som kort referert sier at rusmisbruk må letes fram i menneskets oppvekst og tidligere liv. Stoffmisbruk ses på som et symptom på dype, grunnfestede problemer. Rusen gjør da smerten i livet mindre. Rusen demper, roer og gjør det vanskelige lettere.

Tilgjengelighetsteorien sier at mennesket er styrt av lyst/ulyst, og at det å bruke rusmidler gir en lystfølelse. Misbruk blir derfor en innlært tilstand, og avhengighet utvikles på grunn av bruken i seg selv.

I politisk sammenheng gir disse teoriene forskjellige konsekvenser for handling. Symptomteorien setter misbruket inn i en samfunnsmessig sammenheng og kan føre til en viktig systemkritikk, mens tilgjengelighetsteorien ofte legger mer vekt på løsningsforslag basert på strafferettslige betraktninger.

Vi mener at begge teoriene har mye for seg ut fra ulikt perspektiv. Forskjellene av løsninger på individnivå og samfunnsnivå må ikke utelukke hverandre, tvert imot. Vår kamp mot rusmidlenes ødeleggende virkninger for samfunnet må ikke i konsekvens medføre at vi ignorerer de individuelle mulighetene.

Smerten i livet, mangel på omsorg, dårlige oppvekstvilkår osv. gjør individet mottakelig for rusmiljøene. Når man får hjelp til å bli kvitt et rusproblem, ser vi at rusen er et symptom som når den forsvinner, åpner opp for en lang og møysommelig prosess for å lære å leve igjen, og for å ta en ny plass i samfunnet.

De rusgiftpolitiske liberalerne som er for alle friheter som øker rusmiddelbruk og argumenterer ut fra individets frihet til å velge, er politisk reaksjonære, som ser bort fra det samfunnsmessige perspektivet, de politiske konsekvensene og glemmer at arbeiderklassen trenger alle de kreftene de kan finne for å gå fram i kampen mot kapitalen, for sosialismen. Friheten til å sove under broene, ofte bokstavelig talt, er og blir ufrihet, grunnlagt på fornedring og undertrykking.

De glemmer at arbeiderklassens kamp må være basert på solidaritet, fellesskap og en bevisst klassetilhørighet. Vi trenger felles kamp mot felles mål. Individuelle løsninger på samfunnets problemer kan aldri bli annet enn «den amerikanske drømmen» om å slå seg opp sjøl og individuelt, i kontinuerlig kamp mot alle andre individer.

I et slikt perspektiv blir en restriktiv alkohol- og narkotikapolitikk det eneste rette, samtidig som forholda legges best mulig til rette for at de kroniske rusmissbrukerne (som stort sett er arbeiderklassens sønner og døtre) får en best mulig sjanse til å komme seg ut av det nedverdigende misbruket. Frihetens rike kan aldri komme ut av bedøvende passivitet, men kun ut fra bevisst og aktiv kamp.

Vårt syn er at de kollektive løsningene igjen må i fokus for diskusjonene omkring kapitalisme og sosialisme. Det finnes ingen klasse som er så godt organisert som borgerskapet. Skal vi vinne fram må vi utvikle kollektive løsninger, og vi må bekjempe redskapene kapitalen bruker for å svekke kampkrafta vår.