Chiku Ali er afrikansk kulturformidler i Bergen.

---

Det å fortelle hvilken grusom opplevelse det var å bli omskåret som liten jente kan virke som en hvilken som helst grusom historie. Men det å oppleve at dine nærmeste faktisk dør som følge av denne skikken kan vekke enhver mors bevissthet og styrke til å beskytte egne barn fra dette inngrepet.

Kjønnslemlesting av jentebarn har spilt en viktig rolle i den sosiokulturelle delen av afrikanske samfunn gjennom generasjoner. I dag er det omlag 28 land som fortsetter med kvinnelig omskjæring selv om tallene er redusert kraftig siden kampem mot skikken begynte for fullt på midten av 70-tallet.

Det ble erklært av religiøs ledere, både muslimske og kristne i en konferanse i Dakar Senegal i 80 tallet, at kjønnslemlesting har blitt nedarvet gjennom generasjoner, og at det ikke har noe med religion å gjøre. At Islam stadig dukker opp når man diskuterer skikken, skyldes at det er mye uvisshet og manglende kunnskap om temaet blant folk flest.

I samfunn som praktiserer denne skikken forklares den oftest som et overgangsrituale som fører medlemmene av dette samfunnet gjennom menneskets livshistorie. En reise fra fødselen til livet og videre til døden. De som praktiserer ritualet forstår det utfra deres eget ståsted. Noen sier at ritualer som omskjæring og kroppsmerker/innrisninger i huden har eksistert siden faraoenes tid. Ved undersøkelse av de egyptiske mumiene ble det funnet tegn til at de hadde gjennomgått omskjæring. I viktorianske tider i England praktiserte man omskjæring av jenter som var for seksuelt aktive. Det å omskjære dem hjalp å minke lysten, og dermed kunne man beholde dem innendørs slik at de kunne oppføre seg skikkelig og utføre sine plikter som «anstendige» kvinner.

I de samfunnene der skikken eksisterer i dag, er det snakk om at jentene skal lære seg å tåle smerter. Det er ikke rart siden omgivelsene er ganske tøffe, og det kan derfor være nyttig å lære seg hvordan man skal takle livet. Det dreier seg om en overlevelsesstrategi. Det handler om samfunn hvor fattigdommen berører alle og hvor mannfolkene styrer. Skal du overleve som kvinne må du gifte deg. Og de eldre og samfunnets uskrevne regler forteller deg at du ikke kan gifte deg uten at du er omskåret. Er du ikke omskåret blir du utstøtt fra familien din. Og hva da? Uten skolegang, uten familie, uten barnevern eller sosialkontor er du rett og slett uten liv.

I slike samfunn er ritualer svært viktig. Hvert steg i livets stige gir deg et nytt poeng og økt status. Du hører stadig vekk at en jente som ikke er omskåret ikke er en ’fullverdig’ kvinne, hun er urein og kommer aldri til å få barn. Hvem vil være en slik jente i et samfunn hvor barn er den viktigste forsikringen for ditt seinere liv? Det finnes ikke gamlehjem i en afrikansk landsby. Når du blir gammel, er det dine barn som skal ta være på deg. Det er dette som er samfunnets sosiale struktur, og alle samfunnsmedlemmene må leve innen den rammen. Vi forventer alle at vi blir beskyttet av samfunn vårt når vi utsettes for farer eller får problemer. Det er derfor det finnes politi og rettssystem i det moderne samfunnet. Det er denne troen på en beskyttelse som legitimerer vår identitet, tro, tilhørighet og medlemskap i en gitt etnisk gruppe. Da kan vi stolt si at vi er norsk eller svensk eller mauri eller chagga. Det vi lærer gjennom oppveksten blir på en måte «sant» ved at alle medlemmene av samfunnet tror på det. Det finnes mang en Ola Nordmann som går i kirken hver søndag fordi det er det han er lært opp til. Like så fins det mang en Ali som går i moskeen hver fredag av samme grunn. Det er en kollektiv solidaritet som hører til en bestemt gruppe.

Afrikanske kvinner erklærte i 1975 at de skulle ta opp kampen mot kvinnelig omskjæring. Dette betydde at denne kampen skulle føres av afrikanske kvinner selv. Inter-African Committee on traditional practices which are harmful to children and women’s health (IAC) ble stiftet i 1984. Kjønnslemlesting ble da ført opp på den internasjonale dagsordenen. Omskårete kvinner ville tale sin egen sak, men de la ikke skjul på at de også trengte moralsk støtte fra sine medsøstre i Vest. Afrikanske kvinner visste noe om koden, om hemmeligheter og regler rundt ritualet. De ville knuse koden, men de ville gjør det på sin egen måte. Deres intensjon var overhode ikke å tråkke på noen, men å gi opplæring og nødvendig informasjon. De ville utdanne afrikanske jenter og kvinner slik at de kan forstå verden fra en annen synsvinkel. De ville at afrikanske kvinner skulle bli uavhengige av menn, at de skulle bli økonomisk uavhengige og at de skulle lære å si nei til undertrykking og mishandling. Det er en lang prosess, men Roma ble heller ikke bygd på en dag.

Kampen går videre, og vi kjemper sakte men sikkert. Vi er ikke ute etter å fordømme mødre og fedre som lar sine barn omskjære utfra en overbevisning om at det er til barnas eget beste, fordi de ser sine handlinger utfra sin egen kultur og har ikke vårt erfaringsgrunnlag fra den moderne verden til å sammenligne med. Vi er heller ikke ute etter å nedvurdere eller avskaffe et samfunns kultur uten at vi er i stand til å komme med en akseptabel erstatning. Det er en skikk vi vil til livs. Vi vil, side om side med våre støttespillere i Vesten informere og gjøre folk kjent med at kjønnslemlesting er skadelig for kvinners helse og at skikken derfor må avskaffes. Forbud fører ikke frem hvis det ikke ledsages av opplysning og opplæring. Først når foreldre skjønner at ritualet faktisk er skadelig for deres barn, kan de selv være med på å avskaffe det.

For meg, og mange andre, ligger erstatningen for de skadelige ritualene i ervervelse av kunnskap. Det er bare gjennom utdanning og økonomisk uavhengighet at kvinner kan frigjøre seg fra kjønnslemlestingen. I fattige afrikanske landsbyer kommer jentebarn og kvinner til å fortsette og lide under denne skikken inntil verdens befolkning forstår hva dette egentlig dreier seg om.

Elin Volder Rutle er jentepolitisk ansvarlig i Rød Ungdom

---

Porno – frigjort, pirrende, spenning og seksuelt mangfold? Eller kvinneundertrykking, ensretting og objektivisering av mennesker? Pornobransjen prøver stadig å skaffe seg mye markeder.

Hotmailen min blir stadig fylt opp av eposter fra adresser som pornoguy@msn.com og teensbm@teensbymail.com. Disse epostene inneholder stort sett linker til pornosider og sitater av typen «The flattest chested girls available on the net gettin’ it on!!! Watch them suck each other’s little raisins.» og «If you like them young, nasty, and horny you will not want to miss out on Teen Sex Club.» Bransjen har flere fordeler på internett. Det er stort sett vanskelig å spore hvem som står bak, det er enkelt og omtrent gratis å nå ut til mange. Det er vanskelig å ta dem som bryter for eksempel norsk lov fordi våre lover mot porno ikke kan brukes mot sider som har base i et annet land. Jeg anser likevel ikke pornoen på internett som det største problemet i dag.

Den største satsningen til porno- og prostitusjonsbransjen er rettet mot kvinnene. For å utvide markedet sitt er de nødt til å nå den delen av befolkninga der de har færrest lesere. Dette skjer på flere måter. De siste åra har illusjonen om «den lykkelige hora» blitt en offentlig godtatt illusjon. Vi finner mange også utenfor pornobransjen, for eksempel jentebladene, som fremstiller prostitusjon som noe luksuriøst, og gjennom damer som «Lek-Linda» Johansen får vi «den lykkelige pornoredaktøren». Gjennom å fronte de få damene som aktivt går ut for bransjen (og som stort sett også tjener mye penger på den) prøver de å gjøre bransjen mer renhårig. Media kjører aktivt med. Sex på forsida selger, og hvorfor skulle ikke tabloidmedia utnytte det potensialet pornobransjen gir dem?

De siste årene har vi sett en kraftig seksualisering av jentebladene. Dette har selvsagt flere sider. Blant de positive er det at man i større grad viser frem at jenter har en seksualitet som blir tatt på alvor.

Jenteblader på glansa papir

Jentebladene har modernisert seg og har kommet videre fra stadiet der novellene stort sett endte slik: «… så la han armen omkring henne og spurte: får jeg lov?» «Ja,» hvisket hun og lukket øynene. Det neste hun kjente var to myke lepper mot sine. THE END.» Novellene i dagens blader viser sex som en del av forholdet mellom kjønnene, slik som det er i virkeligheten. Det står også mye informativt om sex, for eksempel spørrespalter og reportasjer om prevensjon. Noen av jentebladene har brukt mye plass på å vise frem lesbiske og bifile, noe som bidrar til at disse gruppene blir synliggjort som en del av den vanlige seksualiteten.

Vi skal likevel være kritiske til hvordan jentebladene fremstiller jenters seksualitet. Det er ikke så mange jenter som forholder seg til Lek-Linda som rollefigur, men det er mye farligere når pornoen får innpass i jenters egne media. Unge jenter har selv sagt at de får det meste av seksualopplysningen fra venner og blader. Derfor er bladenes påvirkningskraft stor. Jentebladene har stort sett en målgruppe fra 16 og oppover, likevel vet vi at de appellerer til jenter ned i 10-årsalderen. Bladene er med å gi disse jentene et ganske klart bilde av hva som kommer til å bli forventet av dem seksuelt, at alle normale jenter har et aktivt sexliv fra 14-årsalderen og oppover. Som jente er du svært lite spennende og interessant hvis du ikke har kinky sex. Dermed forteller ikke bladene at det er helt normalt å være 18 år og jomfru, og de sier heller ikke at debutalderen har endret seg lite de siste 20 årene. I dag som for 20 år siden debuterer omtrent 1/3 før de fyller 16 år, 1/3 mellom 16 og 19 år, og den siste1/3 debuterer etter fylte 19 år.

Grensene flyttes

For hva slags seksualitet er det jentene får i jentebladene? For hvem har jentene en seksualitet? Som i pornoen «sier» jentene at dette er noe de gjør for seg selv. I flere av bladene finner vi reportasjer om jenter og gutter som stripper eller spiller inn pornofilm. Jentebladene intervjuer tilsynelatende vellykkede unge jenter og gutter. Det er disse som kan bli idealer eller personer jentene identifisere seg med. Og hvem ønsker vel ikke å være tiltrekkende for andre? Mange av reportasjene gir et inntrykk av at man blir mer populær og får bedre selvtillit av å strippe eller stille opp på nakenfotografier.

Tekstene har blitt mye råere, og noen av dem har motiv vi før bare kunne finne i pornoen. I novellen «Het ferie» (inside magazine nr 9, 1999) er den 18 år gamle Hanne med en venninne, Stine, og faren hennes til syden. I løpet av uka har Hanne og Stines far heftig sex på hans soverom. Det er ofte en forutsetning med trygge rammer rundt det som skjer for å ha det bra seksuelt. Vanligvis skulle man tro at det problematiske med at han var venninnens far og at hun sov i rommet ved siden av skulle ha stanset dem, iallfall gjort at det ikke ble så bra som det kunne ha blitt. Slik er det ikke her. «Han kledde sakte av meg og kysset meg over hele kroppen. Jeg hadde aldri før vært så opphisset, og vi hadde en helt fantastisk natt.» Teksten problematiserer ikke at han var gammel nok til å være faren hennes eller hvordan de forholdt seg til hverandre i etterkant. Novellen kan tolkes som at det er helt greit å ha sex med en venninnes far, og det blir antagelig veldig bra. Bladene reduserer seksualiteten til å kun å handle om samleie, ikke om tankene, spenningen og opplevelsene rundt.

I flere av bladene er holdningen at det er helt greit å selge mennesker, så lenge vi jenter får noe pent å se på også. «Svømmeren Aleksander (29) gledet mange da han var undertøysmodell for H&M og skulte ned med russisk kulde og sixpack fra boards over hele landet» (inside magazine nr 10, 2000). Dette er et skremmende fokus, fordi det godtar å gjøre salgsvare av mennesker. Kroppen er ikke til for ens egen glede og lyst, men for å vises frem til andre.

Den største endringen av jentebladene finner vi i antagelig i bildematerialet. Dette er en trend som ikke bare finnes i jentebladene, men er en del av den økende seksualiseringen vi finner overalt i samfunnet. I jentebladene har du stadig bilder av jenter med halvåpen munn og hendene plassert slik at de peker mot kjønnsorganet. Ofte er de nesten avkledd på overkroppen. Reklamer spiller ofte på sex, men også bladenes egne motereportasjer har endret stil og form.

Slåss mot porno!

For 20 år siden var det ikke stuerent å lese porno, mange butikker og kiosker nektet å selge det. Dette var hovedsakelig et resultat av aktivister som brukte mye tid og krefter i kampen mot at kvinner skulle selges over disk. Kampen mot porno er også en kamp om å definere hva pornoen er, og hva den står for. Å slåss mot porno blir nytteløst hvis vi ikke samtidig definerer hva porno faktisk er. I boka Kvinnekamp – vi eier morgendagen fra 1986 definerte Unni Rustad porno slik:

«Pornografi er et gammelt gresk ord. Porne betyr gateprostituert. Det betyr: kvinne som er til salgs. Det betyr: kvinner som er handelsvarer som jeg kan kjøpe på gata. Det betyr: kvinner som er tilgjengelige for alle menn, og: som står til tjeneste for alle menn som kan betale det hun koster. Det betyr kvinner som en kan onanere inni.

Grafi (graphi) betyr «å skrive om». Pornografi betyr altså å framstille kvinner som handelsvarer, som bruksgjenstander, som seksuelle slaver. Det handler om en bestemt holdning til kvinner. Pornografi betyr å framstille og propagandere for en seksualitet der kvinner ikke er selvstendige mennesker – med stolthet, egenverdi, egne seksuelle ønsker. Det handler om seksualitet der den ene parten blir brukt av den andre parten.»

Dette er en definisjon som vi fremdeles bør arbeide for å få ut til folk. Den forteller klart og tydelig hva pornoen står for, og hva den gjør med vårt syn på seksualitet. Klarer vi å få å vår definisjon til å bli den rådende i samfunnet, er mye av kampen vunnet.

Før var kampen mot porno i større grad en kamp mot at menn skulle definere kvinners seksualitet, mens den nå tilsynelatende blir en kamp også mot kvinner, som Lek-Linda og Jenter for Porno. Mye klarere enn for noen år siden blir porno fremstilt som noe frigjørende, og nå også for kvinner. Antipornoaktivister blir stort sett fremstilt som puritanister, moralister og lite frigjorte. Så lenge vi er det, blir argumentene våre mot porno skjult bak et moralistisk stempel.

Vi er nødt til å være dem som går hardest ut for jenters rett til seksualitet, også på andre områder. Vi bør rope høyt hurra for at kriseprevensjon (tidligere kalt angrepille) nå er reseptfritt. Vi må være dem som krever gratis prevensjon, og mer penger til helsestasjoner for ungdom. Vi bør arbeide for en bedre seksualopplysning i skolen, slik at ingen får all seksualopplysningen sin fra jenteblader eller porno. Gjennom å gå ut på denne måten blir vi ikke moralistfeministene, men gladsex-feminister. Da vil mye av kampen mot pornoindustrien allerede være vunnet.

Ana Isabel López Taylor sitter i landsstyret i RV.

---

Norge har hatt innvandring før, og landet har minoriteter, men den befolkninga som har innvandret Norge i de siste 30 årene, er annerledes. De er fra fjernere geografisk områder, har andre religioner, andre måter å leve på. De får i liten grad lagt premisser i de diskusjonene som angår dem.

Siden mai 2000, da RV arrangerte innvandrerseminar i Oslo, og etter sommerleiren og kvinnekonferansen i Trondheim ifjor, har jeg jobbet med en gruppe innvandrerkvinner.

For noen år siden levde vi på forskjellige steder i verden. Nå er vi her i Norge. «Made in India», «Made in Brasil», «Made in Uruguay». Vi har reist fra våre land, vi har opplevd, vi har høstet nye erfaringer. Vi har vandret en stund i Norge, både i det store majoritetssamfunnet og i minioritetssamfunnet. Vi har vår «sosiokulturelle bagasje», vi fyller den fortsatt med nye erfaringer.

Innvandrerkvinner kjenner den felles kvinneundertrykkkingen som det kapitalistiske samfunnet innebærer: globalisering av fattigdom, familien som opprettholder utbytting, diskriminering på arbeidsmarkedet og trygdesystemet (på tross av at likestillingsloven eksisterer), sosialisering av jentene i sin rolle fra det øyeblikket de er født. Vi er objekter som kan pyntes, selges, kjøpes, mishandles. Men innenfor «det kapitalistiske monster» rører kvinnebevegelsen seg som har gitt oss en økt bevissthet og mange seire. Vi er ikke alene, noen engasjerer seg, mobiliserer og samler krefter blant kvinner fra forskjellige klasser, sosiale grupper og nasjoner.

I tillegg til den felles, kapitalistiske undertrykkingen, har vi spurt oss selv og reflektert over om innvandrerkvinner har noen felles trekk. På nytt oppdager vi at av mange av de felles trekkene kan vi finne igjen hos den vanlig norske kvinnen. Dette, at vi er «tema», kan gi oss et utgangspunkt for å se hvor vi er, hvor vi skal og hvordan folk fra forskjellige kulturer kan skape noe nytt sammen.

For å belyse disse refleksjonenene noe, vil jeg ta utgangspunkt i boka til den brasilianske pedagogen Paulo Freires bok De undertryktes pedagogikk fra slutten av 60-tallet. Han dediserte boka «Til de undertrykte og de som lider med dem, og kjemper ved deres sider». Finnes det felles trekk mellom norske kvinner og innvandrerkvinner? Den gruppa jeg har jobbet sammen med i RV, har funnet minst sju slike forhold som jeg nå vil drøfte.

Avhengighet

1) Avhengighetsforhold. Mange innvandrerkvinner lever, mer eller mindre, i et avhengighetsforhold, først og fremst avhengige til mannen. Kvinnen er som vedlegget i et brev, bare vedlegget. Avhengigheten viser seg veldig klart på det økonomiske planet (dette gjelder også mange norske kvinner), og dette begrenser valgmulighetene. Hvis kvinnen hadde et yrke fra sitt hjemland, blir hun konfrontert med mange hindringer før hun kan utøve profesjonen, og vanligvis går mannens eller familiens behov foran hennes egne ønsker om å studere videre eller få godkjent sin utdannelse. Mange begynner i andre yrker som det er lettere å få jobb i, og de havner som lavlønte.

Avhengigheten viser seg også på det følelsesmessige, personlige planet. Innvandrerkvinner eier sin egen kropp i mindre grad. Jentene «eies» av andre som bestemmer over hennes kropp, slik det skjer ved omskjæring og tvangsekteskap. Mange av oss kommer fra samfunn som ikke har kommet langt i seksuell opplysning. Oppdagelsen og kjennskapen til sin egen kropp og sine seksuelle behov sees på som synd og skam. Oppdragelsen former jentene til å være objekter for reproduksjon og for mannens nytelse og behag.

2) Sterk familieomsorg. Mange innvandrerkvinner lever «for de andre», enten for våre barn eller våre foreldre. Å tenke på seg selv er nesten en syndig tanke. Familien, som er rammen for denne omsorgen, er både inkluderende og ekskluderende.

Familien er for mange det eneste stedet man føler trygghet og hvor det er en inkluderende enhet – hvis du gjør det som det forventes av deg. Den idealiserte trygghet og frykten for å møte andre utenfor familien kan skape isolasjon.

Familien kan være ekskluderende hvis du går i mot forventinger og søker deg ut av dine «plikter». Når morsrollen er det eneste som gir innvandrerkvinnen en følelse av makt, kan dette hindre barnas utvikling i det nye samfunnet. Barna blir mange ganger «redningsplanker».

Paulo Freire

3) Ta over undertrykkernes tankestrukturer. Frigjøringsprosessen går i faser som begynner med en bevistgjøring av egensituasjon. Paulo Freire sier: «… det er nesten alltid i kampens første stadium en tendens til at de undertrykte, i stedet for å strebe mot frigjørelse, selv bli undertrykkere, eller ‘subundertrykkere’. Selve deres tankestruktur er betinget av den konkrete, eksistensielle situasjon de er kommet til. Deres idealer er å være mennesker; men for dem blir det å være ‘menneske’, å bli undertrykker.» Det er derfor innvandrerkvinner tror at de er frigjort når de gjør det samme som gjøres i det store samfunnet: drikke alkohol, kle seg vestlig, gå på diskotek (men først stresse hjemme for å rydde, lage mat, stelle barn).

4) Vanskelig å finne rollemodeller. I mangfoldet som karakteriserer innvandrerkvinners gruppe er det svært vanskelig å finne rollemodeller. De kvinnene som vi har identifisert oss med, er ikke tilgjengelig lenger. Det nye samfunnet har andre modeller som ikke stemmer med vår kulturell bakgrunn, og selve samfunnet har andre krav. Vi streber med å finne de kulturelle kodene, og vi lurer på om vi har mistet vår egen verdi under denne integreringsprosessen.

5) Dobbel undertrykking. Innvandrerkvinner opplever en dobbelt undertrykking som medlemmer av en minoritetsgruppe. Vi observeres av det store samfunnet vi er innvandret til, og av medlemmene i vår egen gruppe. Dette kan gi seg utslag i rasistiske tendenser fra nordmenn og fra andre innvandrergrupper.

6) I gjeld til det norske samfunnet. Mange av oss får en følelse av at vi står i gjeld til det norske samfunnet, som har tatt imot oss. Dette utsetter oss for å godta undertrykkende forhold som ellers ikke godtas i samfunnet: Vi har vanskelig for å si nei til overtid. Dette er vanlig i pleie- og omsorgssektoren og i renhold. Vi skal bevise at vi er verdt noe, ved å yte mer på jobben enn nordmenn.

7) Manglende nettverk som kan hjelpe innvandrerkvinner til å bryte med de subtile undertrykkende mekanismene, er et av de felles trekkene vi har funnet. Det kan også være at kvaliteten på nettverk ikke leder til utvikling, men heller opprettholder situasjonen som kvinnen befinner seg i.

Refleksjon, dialog, handling og frigjøring

En anerkjennelse av den situasjonen vi befinner oss i, er et første trinn i en frigjøringsprosess. Norge har hatt innvandring før, landet har minoriteter fra før (samer, tatere, romani-folk, kvener), men innvandrerbefolkninga som har kommet til Norge i de siste 30 årene er annerledes. De er fra fjerne geografisk områder, har en annen religion, ren arbeidsinnvandring, etc. Vi får i liten grad lagt premisser i de diskusjonene som angår oss. Paulo Freire snakker om en kritisk og frigjørende dialog, som forutsetter handling. Han skriver: «Forsøk på å frigjøre de undertrykte uten deres reflekterende deltakelse i frigjøringshandlingen er å behandle dem som gjenstander, som skal reddes fra en brennende bygning, det er å føre dem inn i populismens fallgruver og endre dem til masser som kan manipuleres.»

Med utgangspunkt i de felles trekkene som vi har forsøkt å beskrive, kan vi og dere begynne å bevege oss i retning av en forandring av situasjonen. Refleksjonen og dialogen må føre til handling i fellesskap for å oppnå deltakelse og frigjøring eller som Freire sier «folkets kritiske inngrep i virkeligheten gjennom praksis for å forandre virkeligheten».

Å ha tillit

Vi har vår egen verdi som må gjenskapes i det nye samfunnet, vi må skape gode rollemodeller, og her må både vi og de norske å vise tillit. «Den som mangler denne tilliten, vil ikke kunne starte (eller vil gi opp) dialogen, refleksjonen og kommunikasjonen og vil begynne å bruke slagord, kommunikeer, monologer og instruksjoner,» skrev Freire. Jeg spør meg: Er det ikke dette den norske staten gjør: bruke de fine ordene om menneskerettigheter, skrive fine handlingsplaner om og for oss, kreve at vi skal oppføre oss slik eller slik, osv.?

Skape felles arenaer

I samarbeid er vi forpliktet til å skape arenaer, utvikle våre resursser. Her trengs ikke en faderlig behandling som kan oppstå når man erkjenner at man er en undertrykker. Her kreves solidaritet. Men «solidaritet krever at man går inn på samme vilkår som dem man er solidariske med, og endrer den situasjonen som avler undertrykkelsen». Å forandre det kapitalistiske samfunnet er en oppgave som angår både norske og innvandrere.

Ingrid Baltzersen er 20 år, studererer arabisk i Oslo, er sentralstyremedlem i AKP, med i AKPs kvinneutvalg og nestleiar i ungdomsgruppa til LLH i Oslo

---

Legning har ein tendens til å bli sett på med vestlege auge, spesielt av oss som har kulturbakgrunn i Vesten. Me reknar med at alle samfunn har organisert kjønn, seksualitet og legning på same måte som oss. Dette er eit problem for venstresida òg, spesielt når me jobbar med sakar som handlar om kjønnsrollar, kvinneundertrykking og legning.

Me dømmar andre kulturar med vår moral, og foreslår løysingar som ikkje passar problemet, fordi me ikkje veit korleis dei me skal argumentera for og mot tenkjer om desse spørsmåla.

I Europa er heller ikkje seksuell identitet gamal. Dei fleste reknar starten for dette til slutten av attenhundretalet, og då spesielt i Tyskland. Gjennom psykoanalysen og andre psykologiske og medisinske retningar fekk dei homofile ein identitet, og slett ikkje alle jobba for å «lækja» dei homofile!

Kjønn og seksualitet i sør

Menneska har ikkje berre laga ein måte å organisera kjønn legning og seksualitet på. I Vesten har me organisert oss i kjernefamilien med nokre utgrupper som er einslege, homofile, barnlause osb. Korleis har andre samfunn organisert dette? Eg kan komma med nokre eksempel.

Berdache

I mange av indianarsamfunna, spesielt før europeisk kultur gjorde sitt inntog, fanst det personar (som regel menn, men nokre gonger kvinner), som fekk ha ei kjønnsrolle som tilhøyrde det motsette kjønnet, eller ein mellomting. Desse vart kalla berdache av franskmennene og bardaje av spanjolane. Dei tok på seg klede, stammeoppgåver og kjønnsroller som tilhøyrde det motsette kjønnet, men vart ikkje definerte som det motsette kjønnet, ein mannlege berdache vart kalla ikkje-mann, heller enn kvinne. Berdacheane hadde som regel sex med personar av same kjønn, berre ikkje andre berdachear, og dei kunne gifta seg med ein person av same kjønn.

Homoseksualitet som overgangsrite

I mange samfunn er mannleg homoseksualitet ei overgangsrite. I det antikke Hellas var det normalt at gifte eldre menn hadde unge ugifte elskarar som dei lærte opp til å bli dugelege borgarar. Dette fanst også hos Samuraiane i Japan, og hos Mossi- og Azandesivilisasjonane i Sudan. Hos Siwanane i Libya fanst den same tradisjonen fram til 1950-åra. I Melanesia, ei stillehavsøygruppe nordaust for Australia, er sæd sett på som viktig for vekst og styrke for menn, og unge menn må få dette for at den mannlege linja skal overleva.

Enker som giftar seg

I Azandesamfunnet i Afrika kan kvinner inngå formelle forhold etter dei har fullført pliktene sine som koner. Desse forholda er ofte mellom medkoner til ein ektemann. I Kenya er det akseptert praksis at enker gifter seg med kvarandre, og nyleg vart to slike kvinner lovformeleg skilde.

Mannleg homoseksualitet i Sør

Mange samfunn i Sør er kjønnssegregerte, menn har mest kontakt med menn og kvinner med kvinner. Personar av det same kjønnet er dei ein kjenner best, og nære vennskap finst berre mellom personar av same kjønn. Menn beundrar kvarandre og har nære venskap. I slike samfunn har homoseksualitet ofte vore vanleg.

I mange samfunn er menn som har sex med menn ikkje rekna som mindre menn enn andre. «Ein mann knullar» og kjønnet til personen han har sex med er ikkje viktig. Dette er ofte tilfellet i til dømes Latin-Amerika. Den som er homo i dette forholdet er den passive, han kjem i ei feminisert kjønnsrolle, ein del stader er han ofte transvestitt.

Finst det homofile og lesbiske i Sør?

Den homofile og lesbiske identiteten som me kjenner her i Vesten, der folk identifiserer seg som homofile som ein motsetnad til heterofile, finst ikkje så ofte i Sør. Homoseksualitet har alltid eksistert, men utanom dei løysningane som berdache og liknande har gjeve for å leva heile livet som homoseksuell, har dei fleste med homoseksuelle erfaringar i Sør hatt dei i samband med overgangsritar, etter dei er ferdige med barneproduksjon, eller samtidig med at dei er gifte. Men det finst homofile og lesbiske òg. Dei har ofte vore kritisert av styresmaktene og religiøse personar i landa sine for å vera vestleg-inspirerte og landssvikarar. Men som me nettopp såg, har det vore lange tradisjonar for homoseksualitet overalt, og i til dømes Sør-Afrika og Latin-Amerika er dei som jobbar med homokamp ikkje dei som er vestleg innstilte og har utdanning, men ofte vanlege fattige folk som organiserer seg på grunn av legning og kjemper ein tøff kamp der dei vert utsette for seksuelle overgrep, vald og drap. I Sør-Afrika fekk dei lovgjeving som tar vare på homofile og lesbiske etter aphartaid, men framleis må dei kjempa mot vald og hat. I El Salvador og andre latinamerikanske land vert dei drepne av paramillitære dødsskvadronar.

Kvifor er dette viktig for oss?

I kampen for å oppløysa familien som sosial einleik, for kvinnefrigjering og frigjering frå den heterofile norma er det viktig å sjå at ikkje alle samfunn er organiserte på same måte, og at ikkje alle erfaringar kan utvekslas og brukast av andre. Det er viktig å sjå at samfunnet kan organiserast på utallige måtar, at det ikkje er anten kjernefamilien eller ein utopisk draum. Og det er viktig å sjå at Vesten ikkje berre har eksportert vårt syn på kjernefamilien og legning, me har òg eksportert heteroseksisme (homofobi). Dette var noko dei sørafrikanske aktivistane oppdaga då dei starta å sjå på fortida si, og fann ut at homoseksualitet hadde alltid vore i Afrika, men etter vestleg påverknad vart det no sett på som unaturleg.

---

Ordliste

Lesbisk: Kvinne som forelskar seg og som tenner seksuelt på kvinner.

Homofil: Mann som forelskar seg og som tenner seksuelt på menn.

Bifil: Person som forelskar seg i og som tenner seksuelt på personar av begge kjønn.

Transseksuell: Person som føler seg fysisk og sosialt i feil kjønn. Nokon av dei tar kjønnsskifteoperasjon. Dei kan vera heterofile, homofile, lesbiske eller bifile, akkurat som andre personar.

Transvestitt: Person som kler seg slik som norma er for det motsette kjønnet. Dei kan vera heterofile, homofile, lesbiske eller bifile, akkurat som andre personar.

Interseksuelle, hermafrodittar: Person som ikkje heilt er verken det eine eller det andre kjønnet.

Evnukkar: Personar som av ulike grunnar manglar testiklar, penis eller begge deler.

LGBT: Forkorting for «lesbian, gay, bisexual and transgender», ei forkorting dei fleste organisasjonar for seksuelle minoritetar no brukar på seg sjølv.

Viktige internettadresser

International Gay and Lesbian Human Rights Commission (IGLHRC): http://www.iglhrc.org

International Lesbian and Gay Association (ILGA): http://www.ilga.org

Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjering: http://www.llh.no

Referansar

Warren J. Blumenfeld og Diane Raymond: Looking at gay and lesbian life, oppdatert og utvida utgåve Boston, USA, 1993.

New Internationalist, nr 328, oktober 2000 – nettside: http://www.oneworld.org/ni/

Blikk, nr 3, mars 2000, nr 5, mai 2000 – nettside: http://www.blikk.no

Løvetann nr 2, 2000 – nettside: http://home.online.no/~lovetann/

Artikkelen bygger på ei innledning Gabrielas generalsekretær Liza Largoza Maza holdt på Kvinner på tvers-konferansen i Oslo høsten 2000.
Den er oversatt fra engelsk av Sissel Henriksen.

---

I 1987 samarbeidet Gabriela med Kvinnefronten i Norge i en aksjon mot norske menn som kom til Filippinene for å finne filippinske koner gjennom ekteskapsbyrået Philnor. Kvinnefronten varslet oss i Gabriela når mennene reiste fra Norge, og vi demonstrerte mot dem på flyplassen i Manila og ved hotellet der de bodde.

Aksjonen fikk brei dekning i filippinske medier, og satte for første gang offentlig søkelys på postordrebrudsystemet. Debatten som fulgte førte til at det ble vedtatt ei lov som forbød ekteskapsformidlingsbyråer å annonsere på Filippinene.

Til tross for dette er situasjonen den samme i dag. Ekteskapsbyråene er involvert i brudehandel, og denne trafikken tjener som et av redskapene for internasjonal sex-handel med kvinner. Det er på høy tid at kvinner over hele verden samler seg og protesterer. I ei tid av voldsom konkurranse i den såkalte frie markedsøkonomien, tas alle tilgjengelige midler i bruk for å suge ut enorme profitter. Nest etter våpen og narkotika har salg av kvinners kropper blitt det mest lukrative, blomstrende og profitable kriminelle foretaket.

Ulike metoder benyttes for å lokke kvinnene inn i kjøttmarkedet. Etter som teknologien utvikles og fattigdommen forverres blir kvinnehandelen stadig mer sofistikert, og tempoet og størrelsen på profittutsuginga øker. Det faktum at service-sektoren i størrelse har gått forbi alle andre kategorier av jobber som er tilgjengelige for filippinere på det internasjonale arbeidsmarkedet, er en annen betingelse for den økte sexhandelen.

Et eksempel

For ei tid sida fikk vi i Gabriela en hastemelding fra Asia Pacific Mission for Filipino Migrants i Hong Kong, om at ei 16 år gammel filippinsk jente ville ankomme Manila ved midnatt. Vi ble spurt om vi kunne hente henne på flyplassen. Det var ekstremt viktig at vi møtte henne helt ute ved flyet, slik at hun kunne se oss med en gang. Dette fordi jenta var svært redd for å bli fanga og sendt tilbake til Hong Kong. Vi klarte å få tillatelse til å komme helt ut til flyet og hente henne.

Hun var offer for sexhandel. Hennes historie er typisk for historiene til svært mange unge filippinske jenter som har reist utenlands for å forsøke å finne bedre muligheter til å hjelpe sine familier hjemme. Jenta var ansatt for å arbeide som resepsjonsdame i Hong Kong, hun var forespeilt å tjene masse, og skulle sjøl verken betale reiseutgifter eller husleie. Da hun ankom Hong Kong, ble hun umiddelbart kastet for ulvene. Ungjenta gjennomgikk ufattelige lidelser i hendene på sine halliker og kunder. Hun hadde sin første seksuelle erfaring med disse mennene, og måtte betjene 8–10 menn daglig. Ung og uerfaren som hun var, hadde hun ingen mulighet til å unnslippe, og tvang seg sjøl til å gjennomføre det halliken forlangte av henne. Til slutt klarte hun altså å rømme fra bordellet til Asia Pacific Mission. Hun fortalte oss at der var mange andre filippinske kvinner i samme håpløse situasjon bare i Hong Kong. Når vi vet hvor mange filippinske kvinner som drar ut for å jobbe i utlandet, vet vi også at et uendelig stort antall kvinner opplever liknende ting.

Lurt og tvunget

Sexhandel er den systematiske og organiserte transporten av kvinner og barn med sex som betaling som formål. Enten sexhandelen foregår innenlands eller på tvers av grenser utsetter den kvinner og barn for grovt slaveri, utbytting og følelsesmessig og fysisk mishandling.

Rekrutteringen til sexhandelen forgår på ulike vis, gjennom ekteskapshandelen eller via direkte bortføring, og ikke minst; innenfor rekrutteringsprosessen for vanlig arbeid enten innenlands eller i utlandet. Bakmennenes arbeidsmetoder her er å love kvinnene arbeid som hushjelper, fabrikkarbeidere eller underholdningsarbeider, med god lønn og gode arbeidsforhold. Kvinner og barn, de fleste fra distriktene, blir rekruttert til å jobbe på lokale turiststeder, på bordeller, fabrikker med harde arbeidsvilkår eller husarbeid i de filippinske byene eller i utlandet. Kjente mottakerland for sexhandelens ofre er for eksempel Australia, Tyskland, USA, Japan, Malaysia, Singapore, Hong Kong, Taiwan, New Zealand og Midt-Østen.

Videresalg av kvinner

Gabriela har mottatt rapporter om filippinske kvinner som har vært lovet vanlige jobber i Canada, og som har endt opp som nakendansere eller som «fangdansere», der de må sitte nakne på menns fang og danse. I 1995 fikk vi rapporter om 150 filippinske kvinner som ble solgt for sex i Nigeria, mens fem filippinske kvinner rømte fra et bordell i Malaysia i januar 1996. Alle hadde blitt rekruttert til å jobbe som hushjelper, ekspeditører eller fabrikkarbeidere. Det er også rapportert om kvinner som har blitt ansatt som hushjelper, voldtatt av arbeidsgiver og deretter solgt eller leid ut til andre menn. I Japan jobber anslagsvis 150.000 asiatiske kvinner, de fleste filippinske eller thailandske som underholdere eller kommersielle sexarbeidere. I juni 1998 ble det rapportert om seks filippinske kvinner som ble solgt for sex til Nigeria, etter å ha blitt lovet jobber i Tyskland. Det er også rapportert om talløse hushjelper i Saudi-Arabia som er blitt tvunget til prostitusjon. Enda verre er det at avisene også kan melde om at filippinske ambassadeansatte har vært involvert i prostitusjonsvirksomhet og andre seksuelle overgrep mot filippinske kvinner som søkte tilflukt i velferdssentre tilknyttet ambassadene i utlandet.

Menneskehandlerne dobler sin profitt ved å selge kvinner om og om igjen. I Japan kan en bakmann videreselge en kvinne til andre bordeller for to ganger den opprinnelige prisen. Å leie ut en kvinne er også en måte å øke profitten. På månedsbasis kan en kvinne leies ut for 16.000 til 60.000 kroner.

Å holde kvinner i gjeldsslaveri er også en metode å sikre seg profitt på for bakmennene. For å bli i stand til å betale de 150.000 til 180.000 kronene de blir avkrevd ved ankomst Australia må kvinner som blir brakt dit for prostitusjon betjene rundt 200 menn (til stykkpris av 450 kroner) hver dag i to måneder, eller ti menn daglig i fire år.

Bruder til salgs

Sjøl om ekteskapsbyråene er blitt forbudt på Filippinene, er de likevel blitt mer effektive til å handle med kvinner. En rekke internettsider har bilder av unge kvinner, med navn, drømmer og andre personlige opplysninger. Med et tasteklikk kan interesserte menn mot en liten avgift skaffe seg informasjon om kvinner som de kan beile til og gifte seg med. I USA og mange europeiske land er kjøp og salg av bruder lovlig. Aviser annonserer med at asiatiske kvinner er vakre, trofaste, kjælne og sexy, blide og hjemmekjære, flittige, forsiktige med penger og avhengige. Kvinner av ulik alder prises ulikt, som kommersielle varemerker. For ytterligere å tiltrekke kjøpere tilbyr til og med enkelte byråer en måneds prøveperiode, som en slags 30 dagers garanti.

Samtidig som det finnes en del vellykka ekteskap som får mye publisitet, er det også rapportert mange tilfeller av følelsesmessig, fysisk og seksuell mishandling som kvinner i arrangerte, blandete ekteskap opplever. Historiene til disse kvinnene handler om hardt arbeid i avsides, snødekte områder i tilfeller der deres ektemenn er bønder. Det handler om kultursjokk, isolasjon, språkbarrierer, prostitusjon, hjemmevold, og drap. Vi kjenner også til flere tilfeller av filippinske postordrebruder som er blitt solgt videre av sin ektemann til andre menn.

Gabriela Network i New York rapporterer at rundt 5.000 filippinske kvinner årlig kommer til USA som postordrebruder. I Australia er der anslagsvis 20.000 filippinske postordrebruder. Offisielle australske statistikker viser at filippinske kvinner har seks prosent større risiko enn australske kvinner for å bli mishandlet av sin mann. I Australia brukes også «seriesponsing» som rekrutteringsmetode: En kvinne blir «sponset» økonomisk inn i Australia av en potensiell ektemann. Hvis forholdet ikke fungerer, blir det avsluttet, og mannen henter en ny kvinne. Vi vet om en australsk mann som har sponset så mange som sju kvinner på denne måten.

Til tross for de alarmerende tilfellene av utbytting, blir likevel stadig flere filippinske kvinner tiltrukket av dette systemet for ekteskapsannonsering, fordi de ser det som en sjanse til å skaffe seg et bedre liv.

Rapporter om vold mot utvandrede filippinske kvinner fortsetter å dukke opp i avisene våre. Migrante International, en organisasjon for filippinske utvandrere, registrerte 40.000 tilfeller av overgrep mot filippinske kvinnelige utvandrere i 1995. Ifølge avisene ankommer det to døde utenlandsarbeidere daglig til flyplassen i Manila. Bare på de ni månedene fra januar til september i 1998 døde mer enn 500 utenlandsarbeidere.

Bakmenn

Antallet filippinske kvinner som blir solgt i prostitusjon forblir et anslag, ettersom kvinner tier om sin lidelse av frykt for represalier eller stigmatisering. I mellomtiden håver alle bakmennene som er involvert i den blomstrende internasjonale sex-handelen inn enorme profitter. Det gjelder både dem som rekrutterer kvinnene, ekteskapsformidlere og hallikene. Også den filippinske regjeringen profitterer stort på det enorme sex-salget. Regjeringen opptrer i dag som den best organiserte halliken for salg av filippinske kvinner og barn. Bare i 1997 utgjorde bidrag fra utenlandsarbeiderne ca. 52 millioner kroner. Faktisk har 40 prosent av nettoinntektene kommet fra utenlandsarbeiderne helt siden 1991. Når vi vet at kvinneandelen av dem som reiser ut var 54 prosent i 1997, er det opplagt at profitten fra kvinners kropper og arbeidskraft tjener som en regelrett livbøye for den synkende filippinske økonomien.

Turisme

Også turismen har lagt forholdene til rette for og oppmuntret til økt handel med kvinner og barn. Turismen er en sentral inntektskilde for dollar, bare overgått av inntektene fra frihandelssonene. Fra 1992 til 1997 økte dollarinntektene fra turismen med 256,3 prosent, fra 842 millioner dollar til 3 milliarder. Antall turister som kom til landet ble doblet, fra 1,153 millioner i 1992 til 2,2, millioner i 1997.

Til tross for at regjeringa benekter at deres turistprogram oppmuntrer til prostitusjon, er det et ubestridelig faktum at de 600.000 prostituerte kvinnene og barna man anslår finnes i landet, i hovedsak er spredt rundt i turistområdene. Regjeringa legaliserer også bokstavelig talt prostitusjon ved å innføre lisenser for såkalte kommersielle sex-arbeidere og «Guest Relations Offisers», og til foretak som ansetter disse kvinnene. Flyplasser og havner som blir bygd rundt omkring i landet for å lette innreise og utreise for turistene tjener også som inn- og utreiseporter for sexhandel.

Baser for USA

Ut fra dette er det lett å forstå hvorfor de styrende fra nasjonalt ned til lokalt nivå presser på for å få vedtatt Visiting Forces Agreement (VFA), en avtale som ble ratifisert i 1999, og som tillater USA fri bruk av våre havner, land og vann til militære formål. VFA skaffer ikke bare regjeringa støtte fra USA, men lover også så vel lukrative forretninger som etablering av «hvile- og rekreasjonssentre». Disse forventes å bli etablert i tilknytning til de drøyt 22 havnene over hele landet som skal åpnes for amerikanske tropper. Erfaringen fra byene Angeles og Olangopo da USA hadde baser der, var at hvile- og rekreasjonsindustrien utgjorde hoveddelen av inntektene. Dermed var disse to byene i stand til å leve av prostitusjonen til kvinnene og barna i denne «industrien».

Levekårene tynes

Estradaregimet har vist seg ikke å skille seg fra sine forgjengere når det gjelder å legge seg flate for interessene til USA-imperialismen, multinasjonale selskaper og lokale eliter. Regimet fortsetter det økonomiske programmet som er eksportorientert, avhengig av import og drevet av gjeld. Under globaliseringens fane har politikken med liberalisering, privatisering og deregulering bare forverra krisa i den halvkoloniale og halvføydale økonomien, og økt fattigdommen og lidelsene til det filippinske folket, særlig kvinnene.

Arbeidsløsheten for kvinnene øker. Kvinnene er de første som blir sagt opp i fabrikker og på offentlige arbeidsplasser. Daglig minimumslønn på rundt 50 kroner i Metro Manila er langt under det faktiske levekostnadene på 90 kroner som trengs for å dekke grunnbehovene til en familie på seks.

I jordbruksområdene blir bondefamilier drevet vekk fra sine tradisjonelle forsørgelsesmetoder når store landområder blir lagt om til produksjon av eksportavlinger, kommersiell drift og turisme-formål. Militariseringa av landsbygda for å rydde plass for regjeringas utviklingsprogram og privat landspekulasjon presser bondefamilier til byene, der kvinner og barn blir lette ofre for prostitusjon og sexhandel.

Statlig hallik

Ettersom den filippinske økonomien stadig forverres, og tusenvis av kvinner mister jobbene, vil handelen med kvinner fortsette å blomstre. Ved å tillate og opprettholde denne type arbeidsmarked, samt arbeidseksportprogrammet og turismeprogrammet, som begge er tett knyttet til salg av kvinners kropper og seksualitet, blir den filippinske regjeringa den største og mektigste halliken. Ved å oppmuntre emigrasjonsindustrien utøver regjeringen den største forbrytelsen; statlig seksualisert vold.

Menneskehandlerne, inkludert disse som kjøper kvinnenes kropper, må bli straffet. Ofrene må få hjelp. Men det største ansvaret hviler på dem som har skapt forholdene som framelsker prostitusjonen, og som i realiteten tjener på den.

Mottakerlandene, som USA, Japan og europeiske land, bør heller ikke snike seg unna ansvaret. Tross alt er det deres politikk som har sendt nasjoner inn i fattigdom, rasert vår økonomi, ødelagt miljøet vårt, sugd ut superprofitt fra vår billige arbeidskraft, påført oss kriger, konflikter og spenninger mellom folkegrupper, og støttet diktaturer i våre land: Alt dette utgjør de underliggende årsaker som driver kvinner og barn inn i menneskehandlernes ventende armer. Disse landene profitterer også direkte på kjøtthandelen: Anslag viser at sexhandelen bidrar med mellom to til 14 prosent av et lands bruttonasjonalprodukt. På verdensbasis blir inntekten på sexhandelen anslått til 17 milliarder dollar årlig.

Purple Rose Campaign

Det er med utgangspunkt i denne situasjonen at Gabriela har tatt initiativ til en internasjonal kampanje mot sexhandel med filippinske kvinner og barn. Purple Rose Campaign er en global kampanje for å avsløre og bekjempe sexhandelen og profittørene. Et av aspektene ved kampanjen er å spre Purple Rose-nålen, en stilisert rose med lilla farge. Vi har valgt den lillafargete rosa som vårt symbol, fordi en lillafarget rose ikke eksisterer for sin egen skyld, men er kunstig skapt for at andre skal glede seg over og tjene penger på den. Kvinner og barn som er ofre for sexhandelen, mange av dem fra den tredje verden, er blitt gjort eksotiske på samme måte som disse rosene. De er også redusert til å bli kun objekter for andres glede, og inntektskilder for andre.

Ved å bære den fiolette rosen blir du en del av den globale kampanjen mot sexhandel. For den fiolette rosen er ikke bare et symbol på den det økende antall ofre for kvinnehandelen, men også et symbol på motstand.

Kampanjen tar ikke bare mål av seg til å organisere motstanderne av kvinnehandelen, men enda viktigere; å involvere ofrene sjøl i kampanjen. Vårt mål er å få ofre og potensielle ofre – kanskje vår venninne, vår nabo, vår søster, alle kvinner – til sjøl å gå i bresjen for kampen mot den globale sex-handelen med kvinner og barn.

På denne måten blir Purple Rose Campaign et vitnemål på vår motstand mot seksuelt slaveri. Den viser forbindelsen mellom den økende prostitusjonen og kvinnehandelen og imperialistisk globalisering.

---

Du kan lese mer om Purple Rose Campaign på http://www.shaman.drak.net/silver/purplerose.html. Mer informasjon om Gabriela finner du på http://members.tripod.com/%7Egabriela_p/ og på http://www.gabnet.org/

Solveig Aamdal er medem av sentralstyret i AKP

---

Det norske folket er ganske utrulig. År etter år, folkeavstemming etter folkeavstemming er motstanden mot norsk EU-medlemskap like sterk. Vi kan få en meningsmåling eller to som tyder på noe anna, men kort tid etter er flertallet mot medlemskap like stort. Dette skjer til tross for at presset for å skifte mening er økende. Det må være en frustrerende situasjon for ja-sida.

I Sverige holder også motstanden seg. Det sies at den eneste gangen det var flertall for svensk medlemskap var på avstemningsdagen. Motstandsfronten i Sverige både var og er langt svakere enn i Norge. Det var en av grunnene til at makta klarte å presse fram et ja i Sverige. Men svenskene har ikke planer om å gi opp. På gatene i Østersund kan en stadig møte folk som samler inn underskrifter der de krever ei ny folkeavstemning. Motstanden i Sverige gjør det vanskelig for makta i Sverige å knytte seg til det økonomisk samarbeidet.

Danskene sa som kjent nei til deltakelse i den monetære unionen. Nå veit vi at de som har makta i Danmark lett kan forandre avstemningsgrunnlaget en smule, kreve ny avstemming og presse gjennom et ja. Men sannsynligheta for det er ikke stor. Det er ikke enkelt for makta å tape gang på gang. Og motstanden i Danmark mot en enda tettere tilknytning til EU er stor.

Det danske neiet har stor betydning. Ikke bare for utviklinga i Danmark, men for hele EU. Det at noen land sier nei til den utviklinga det er lagt opp til, gjør at farten må senkes og politikken forandres.

Utviklinga i EU

Etter toppmøtet i Nice 7.-10. desember har de store landa styrka innflytelsen sin innad i EU.

De store landa får mer makt, også etter en eventuell utvidelse av EU. Antall plasser både i EU-parlamentet og i rådet er økt for de store landa på bekostning av de små. Danmark vil for eksempel få 2 % av stemmene både i parlamentet og i rådet. Hadde Norge vært medlem, ville vi fått om lag den samme innflytelsen. Samtidig som de store landa styrker seg når det gjelder den direkte maktfordelinga, overføres også flere og flere områder til flertallsavgjørelser. Toppmøtet innførte flertallsavgjørelser på 34 områder som medlemslanda har vetorett på i dag. Det vil igjen føre til at de store landa kan bestemme over de små. Det finnes områder som det fremdeles er vetorett på, men disse områdene er under stadig press, mest mulig skal avgjøres ved vanlig flertall.

I tillegg blei EUs charter for de grunnleggende rettigheter undertegna. Dette charteret skal brukes for å utvikle felles verdier på veien mot en tettere union. EU tar sikte på å vedta en egen grunnlov i 2004. Toppmøtet i Nice var derfor et skritt videre på veien mot statsdannelse.

EU-motstanderne har lenge sagt at EU planlegger en ny stat. Alt som skjer underbygger dette, vi har felles valutapolitikk med felles mynt, felles hær og felles opptreden i internasjonale fora.

Et EU som utvider seg mot øst vil skape et EU med større forskjeller og flere innebygde motsigelser. Det at det legges opp til A-, B-, C- og D-lag, vil styrke disse motsigelsene.

Grunnene til å kjempe mot EU-medlemskap øker, EU utvikler seg i retning av å bli en imperialistisk supermakt. For revolusjonære må det være viktig at denne utviklinga bremses, blant annet ved å holde land som Norge utafor.

Kampen mot EU

Kampen mot EU i Norge, Sverige og Danmark er og har vært forskjellig. I Danmark har motstanderne mot EU hele tida vært organisert. De har stilt til valg til EU-parlamentet, og hele tida kjempa mot at EU skal utvikle seg til en ny stat. De har vært en organisert kraft mot utviklinga i EU, innafor EU. Det har vært med på både å påvirke EU, og holdt motstanden mot EU aktiv i Danmark. Det at det i Danmark fremdeles er en organisert motstandsfront etter at de har vært medlem av EU i snart 30 år, er ganske utrulig.

I Norge var det som kjent Nei til EU som var og er den samlende fronten mot norsk EU-medlemskap. Det at vi hadde en front hvor alle motstandere var samla, og hvor partier og organisasjoner brukte både tid og penger på den felles kampen, var en av grunnene til at vi vant. At motstanderne i tillegg var både villige og i stand til å legge til side interne motsigelser for å forene seg i kampen mot norsk EU-medlemskap, var med på å sikre seieren.

Etter at seieren var et faktum var det sterke krefter som ville legge ned organisasjonen. Nei til EU hadde oppfylt sin misjon, den hadde fått folk i Norge til å stemme nei. At vi var mange som ville opprettholde organisasjonen for å fortsette å kjempe mot EU-tilpassinga og mot EØS-avtalen styrka bare disse kreftenes ønske om å legge ned Nei til EU. Partiene og organisasjonene ønska ikke en sterk nei-front som ville stille krav til hvilken politikk de skulle føre i forhold til EU. Den fronten som hadde vært nødvendig for å holde Norge utafor EU, var ikke ønskelig når Norge skulle tilbake til det som blei kalt ”normale politiske forhold”.

Som kjent tapte denne linja, Nei til EU blei ikke nedlagt, og er fremdeles en front med mange aktive medlemmer. Naturligvis er ikke aktiviteten slik den var før folkeavstemninga, men viljen til å kjempe mot EU og norsk tilpassing er like sterk som før.

I Sverige var det mye motsigelser innafor motstandsfronten. De partiene som var imot EU-medlemskap, lot seg ikke innordne i en felles front som de gjorde det i Norge. Nå etter folkeavstemninga er fronten så sterkt svekka at en kan være redd den vil gå i oppløsning.

Situasjonen i Norge i dag

Ja-sida i Norge har på ingen måte gitt seg. Landsmøtet i DNA åpna for at EU-saka kunne tas opp igjen når tida var moden. Ja-sida venter og ser, de er på jakt etter det som skal til for at folk skifter side. Samtidig er det klart at DNA av politiske grunner ikke kan risikere å gå på et nytt nederlag i en folkeavstemning. Viss de har regjeringsmakta aleine og taper nok en folkeavstemning, er de ille ute.

Det har vært spekulert mye om de vil prøve å forandre grunnlaget for ei folkeavstemming, altså at en ikke skal stemme ja eller nei til medlemskap, men ja eller nei til om det i hele tatt skal forhandles. Blir det ja til forhandlinger, kan de i neste omgang melde oss inn uten ny folkeavstemming. Å kuppe Norge inn på en slik måte vil være vanskelig å gjennomføre. Til det er nei-sida for aktiv og oppegående. En slik taktikk vil fort avsløres.

Skal det lykkes for makta å få Norge inn i EU, må folkemeninga snu. Derfor er det viktig å være oppmerksom på hva som kan få folk til å forandre mening. Noen av disse faktorene må være til stede:

• Grupper som tidligere sa nei, skifter side. Det kan være partier og organisasjoner. At enkeltpersoner ombestemmer seg, er ikke nok dersom de ikke er mange og at begrunnelsen de har for å forandre mening blir godtatt av folk.
• Fagbevegelsen er spesielt viktig. Det at LO-kongressen i forkant av folkeavstemninga i 1994 sa nei, hadde stor betydning for seieren i Norge. Viss ja-sida på en LO-kongress kan få et vedtak som åpner for et ja dersom EU for eksempel blir utvida østover, vil det kunne bety at mange skifter standpunkt. Det at færre organiserer seg i fagforeninger kan og være med på å svekke motstanden.
• Kvinnene og ungdommen sa nei. Skal vi fortsatt holde oss utafor EU, er det viktig at motstanden i disse gruppene holder seg. Det kommer ny ungdom hele tida. De som var små barn i 1994, vil kunne stemme i neste omgang. Derfor er det viktig at det fortsatt jobbes med Ungdom mot EU. Kvinnene innafor offentlig sektor har tradisjonelt sagt nei til EU. En svekking av offentlig sektor er med på å løse opp de kvinnelige arbeidsplassene med aktive nei-kvinner. Dette kan i neste omgang føre til at mange kvinner skifter standpunkt.
• Situasjonen internasjonalt kan forandre seg slik at ja-sida kan spille på usikkerhet på det sikkerhetspolitiske planet. Økonomien til Norge kan komme opp i problemer, eller folks personlige økonomi kan bli vanskelig. Ja-sida kan da påstå at det bare er et EF-medlemskap som kan løse problemene. Paradokset er at det er ja-sida som sitter med den makta som skal til for å skape slike problemer. Når de ikke gjør det, er det fordi det vil koste for mye politisk, de vil heller vente og se om ikke folkemeninga forandrer seg uten slike store inngripen.
• Det å få til uro og usikkerhet innafor de tradisjonelle nei-partiene er viktig for ja-sida. Den forrige regjeringa viste oss at vi ikke kunne stole på de partiene når det gjaldt tilknytning til EU. De gjorde ingenting for å hindre at EØS-avtalen blei utvida, og de la seg flate for både EU og ja-sidas krav om tettere tilknytning. Venstre er allerede for EØS-avtalen, og ledende venstrepolitikere sier at de muligens vil bli for EU dersom utvidelsen mot øst blir virkeliggjort. Det samme er i en viss grad tilfelle i KrF. I Senterpartiet er motstanden like sterk. Problemet der er hva partiet kan finne seg i for å få sitte i regjering. Til tross for denne tvilen, medlemmene i partiet kan en fremdeles stole på når det gjelder motstand både mot EU og i en viss grad mot EØS.

SV

SVs motstand mot EU kan virke like sterk som den er i Senterpartiet. Likevel er det her det er mulig for ja-sida å slå inn kiler. I Danmark støtter ledelsen i SF, som er det danske søsterpartiet til SV, Nice-traktaten. Dette begrunner de med at det åpner for en utvidelse østover. Altså den samme begrunnelsen som folk i Venstre vil bruke for å skifte side. Det er og sterke krefter i SV som allerede er tilhengere av norsk EU-medlemskap. I dette partier er det altså mulig for ja-sida å spille på. Om ikke SV går over til å være et ja-parti, kan det være mulig at mange SVere skifter side, noe som igjen kan føre til at partiet ikke tar stilling.

DNA er splitta i synet på EU. Det er viktig for ledelsen i DNA å få de som stemmer på partiet, over til sin side. For å få til det, er de avhengig av å bruke tid. Små drypp over lang tid er den taktikken som brukes. For DNA er det bortimot politisk sjølmord å gå på et nederlag i ei folkeavstemning igjen. En taktikk de kan bruke, er å være med i ei samlingsregjering. Det som må være ønskesituasjonen fra DNA, er å sitte i regjering sammen med SV neste gang EU-saka skal tas opp. Da vil de kunne få SV over på ja-sida, samtidig som de ikke har ansvaret aleine for å ta opp saka på nytt. Dersom EU utvides østover, kan dette være mulig.

Rød Valgallianse

Det kom som et sjokk på mange at en meningsmåling avslørte at mange av RVs velgere sa ja til norsk EU-medlemskap. Nå var tallgrunnlaget for dette så lite at meningsmålinga er lite å stole på. Men AKP og RVs konsekvente motstand mot EU var og er en viktig del av motstandsfronten. Høsten 1999 var det en diskusjon i Klassekampen om hvorvidt det danske neiet til ØMU hadde en bismak eller ikke. Bismaken skulle komme fordi deler at den reaksjonære høyresida i Danmark stemte nei. Det at reaksjonære er mot både EU og utviklinga i EU er ikke noe nytt. Det nye i Danmark var pressas ensidige vinkling på denne delen av nei-sida.

Det at vi får denne diskusjonen innafor RV, er ikke uventa. Vi blir og påvirka av det vi hører gjennom aviser, radio og TV. Og når Dansk Folkeparti blei framstilt som de som leda nei-fronten, var det mange som trudde det var sant. Glemt var Folkebevegelsen, Juni-bevegelsen, Enhetslistene, ulike kommunistiske organisasjoner, fagbevegelsen og andre som kjempa for at det skulle bli nei. Og spørsmålet blei om vi ønska et reaksjonært nei også i Norge.

Det at enkelte reaksjonære er mot EU, er ikke noe nytt. Det kan vise oss to ting. Det ene er at man kan ha ulike årsaker for å være imot EU. Det andre kan være at også de som er reaksjonære kan ta rett standpunkt i enkelte saker. Det som må være viktig for motstandere, er at en kan forene seg til tross for at en kan være uenige på mange områder.

Bygge fronter

Det å bygge fronter er i stor grad å legge vekt på det som er det viktigste i en sak. Det er den saka en skal prioritere arbeidet om. Så må en se hvilke andre saker en må ha med i grunnlaget for fronten. Nei til EU har for eksempel vedtekter mot rasisme. Det er viktig for å avgrense fronten mot personer som er mot EU på et rasistisk grunnlag.

Det at en front er så brei som mulig, er med på å skape legitimitet for det den jobber for, men samtidig må ikke fronten bli så brei at den mister evnen til å kjempe. Dersom for eksempel Nei til EU ikke ville kritisere EØS-avtalen, men si at den måtte vi ha når vi ikke er med i EU, ville vi måtte lage en ny front. En må analyse både hvor brei det er mulig å få fronten, og hvilke politiske områder som er så viktige at fronten må ta stilling til dem.

I Nei til EU har det hele tida vært kamp rundt synet på EØS. De som er for avtalen prøver å presse oss som er imot til ikke å ta stilling. Dette blir det vanskeligere og vanskeligere for tilhengerne å få til. På siste landsmøte blei det nok en gang slått fast at Nei til EU er imot EØS-avtalen.

Det å jobbe i så breie fronter som Nei til EU gir store utfordringer. En skal ikke bare jobbe sammen med folk en har mange uenigheter med, en skal også respektere ikke bare disse personenes rett til å ha andre syn, men også fullt ut respektere grunnlaget for synet deres på EU. Når jeg kan si at jeg er imot EU fordi EU planlegger å bli er imperialistisk supermakt, må jeg også respektere at andre er imot fordi det vil svekke landbruket i Norge. Gjennom diskusjoner kan vi komme fram til at begge deler er viktige aspekter ved EU-motstanden.

Det at en er revolusjonær og jobber i en front betyr ikke at en skal la være å utvikle en revolusjonær kritikk av det en jobber med. Det er RV og AKPs ansvar å utvikle en kritikk av EU som går lenger enn det fronten kan gjøre.

Den framtidige jobbinga mot norsk medlemskap i EU må skje både gjennom Nei til EU og ved å utvikle sjølstendig politikk på området. I tillegg må RV og AKP utvikle politikk som går imot sjølve EU-prosjektet. Det er bare vi som kan analyse hva som skjer når det gjelder utviklinga i EU mot en supermakt, når det gjelder indre motsigelser i EU, når det gjelder utviklinga i fagbevegelsen innafor EU og når det gjelder forhold med utkant/sentrum, mellom nasjoner og regioner og mellom ulike styrende organer i EU. Det er vi som kan analysere hvordan EU bygger seg opp for å bli en militærmakt, og hvilke motsigelser det vil føre til i forholdet til NATO. Disse analysene må vi gå tilbake til fronten med, både for å prøve dem ut i diskusjon med de andre, for å påvirke folk, for så i neste omgang å korrigere våre egne analyser. Vi trenger fronten ikke bare for å jobbe mot norsk EU-medlemskap, men også for å utvikle vår egen politikk. På den måten vil vi oppdage at verken RV eller AKP kan eksistere uten at en har frontarbeid på viktige områder, samtidig som vi vil oppdage hvor viktig vårt arbeid og våre analyser er for utviklinga av frontens politikk.

Pål Steigan er medlem av AKPs internasjonale utvalg

---

Høsten 2000 var det en ny runde med ny-maccarthyisme i norske medier. Det startet med TV2s Rikets tilstand og gikk videre i pressa, særlig i VG. Verken Gerhard Helskog i TV2 eller herrene Bø og Versto i VG var særlig interesserte i sette seg inn i bakgrunnen for det som skjedde i Sørøst-Asia. De var på kommunistjakt og krevde knefall og bekjennelser.

Heldigvis var det mange som tok til motmæle, og på sett og vis endte vel debatten uavgjort. Jeg nektet å delta i TV2s opplegg, fordi det var en spesialkonstruert gapestokk. Det betyr ikke at jeg ikke vil diskutere for eksempel Kambodsja eller Kina. Det gjør jeg mer enn gjerne.

I oktober 1978 var jeg i Kambodsja og møtte Pol Pot, Khieu Samphan og en del andre Røde Khmer-ledere, og sammen med blant andre Tron Øgrim reiste jeg rundt i landet ei ukes tid. Vi hadde naturligvis både hørt og lest historier om terror i Kambodsja før vi dro, men vi var også vant til at CIA under hele Vietnamkrigen hadde spredd den typen historier for å dekke over sitt massive folkemord i Sørøst-Asia, så vi festet ikke mye lit til det. Tilliten til vestlig presse ble ikke styrket da vi oppdaget at en av dem som fulgte oss rundt i landet var en som i følge vestlige kilder var blitt likvidert av Pol Pot bare noen måneder tidligere.

La meg stoppe litt her. Er det noen som husker «serbernes folkemord i Kosovo». Under krigen mot Jugoslavia i fjor hevdet Nato-kilder at opptil 500.000 albanske menn var «savnet og antakelig døde», og ordet folkemord ble slått opp med krigstyper. Etter Jugoslavias nederlag har internasjonale eksperter trålet landet på jakt etter massegraver og de har funnet ca. 3.000 ofre. Det ble utvilsomt begått grusomme overgrep mot albanerne, men påstandene om folkemord var fabrikasjoner og løgner beregnet på å få et internasjonalt publikum til å akseptere Natos folkerettstridige krig mot Jugoslavia. Og siden nesten ingen leser dementier, er det vel fortsatt mange som tror at det faktisk ble drept hundretusener av albanere i Kosovo.

En sinnsvak kjempe

Denne typen propaganda ble ikke funnet opp i fjor. CIA drev med dette på seksti- og syttitallet også. Vietnamkrigen hadde lært oss å ikke stole på vestlige medier når det gjaldt angivelige overgrep begått av frigjøringsbevegelser. Vi regnet med at propagandaen mot Kambodsja var av samme slaget, at den hadde til hensikt å rettferdiggjøre en ny invasjon. Så kom vi til den kambodsjanske landsbygda. Det var en vanvittig opplevelse. På den ene sida var landet frodig og vakkert, og på den andre sida var det så maltraktert og ødelagt at det var vanskelig å finne dekkende beskrivelser. Vi så ikke et hus, ikke en landsby, ikke en vei fra tida før 1975 som ikke var ødelagt eller alvorlig skadet av den amerikanske bombinga. Det så ut som om en sinnsvak kjempe hadde gått berserk med en mektig ljå og en enorm plog. Bombekraterne var overalt, palmene var kuttet over på midten. Kambodsja er på størrelse med Sør-Norge. Da amerikanerne begynte å bombe landsbygda i 1969 bodde kanskje 6 millioner mennesker på dette området. Deler av landsbygda var like tett befolket som Asker og Bærum. De amerikanske bombeflyene teppebombet dette landet fra sin trygge posisjon over skydekket. De gjorde det i år etter år og slapp i alt flere tonn sprengstoff enn det falt over hele Europa under 2. verdenskrig. Ødeleggelsene og de menneskelige lidelsene var enorme. Særlig i 1973 gikk bombinga opp i et slikt omfang at den finske undersøkelseskommisjonen, som også undersøkte anklagene mot Røde Khmer, brukte betegnelsen folkemord. Mellom 500.000 og 700.000 mennesker skal ha blitt drept og over 2 millioner flyktet inn i byene.

Det er helt meningsløst å ikke se det som seinere skjedde under Røde Khmer i lys av dette. Lon Nol-regimet i Pnohm Penh ikke bare hjalp amerikanerne med å gjennomføre dette. Det var direkte delaktig og medansvarlig. Hva gjør sånt med et land? Hva gjør det med de menneskene som overlever helvetet? Jeg aner ikke åssen jeg hadde vært hvis jeg hadde overlevd et sånt mareritt. Jeg aner ikke åssen jeg ville oppført meg overfor dem av mine «landsmenn» som hadde stått i ledtog med dem som bombet slekta mi til slintrer. Jeg garanterer ikke at jeg ville ha blitt en mester i barmhjertighet og toleranse.

Pol Pots terror

Klart jeg tar avstand fra terroren under Pol Pot. Krystallklart. Men er det lov å diskutere det løsrevet fra USAs folkemord fra lufta? Holder det historisk og moralsk? Hvordan skal man vurdere det etiske ståstedet til dem som gir fredsprisen til en Kissinger, som var en av de hovedansvarlige for bombeterroren?

Les De hengtes opprør av Traven. Han forteller om den årelange, blodige undertrykkelsen av mahognyslavene i Mexico. De hadde vært torturert av leiemorderne og slavedriverne for amerikanske og europeiske tømmerkompanier i årevis. Hva skjedde da de reiste seg til opprør? Traven forteller den historien også. De forpinte grep matchetene og meide ned for fote, slavedrivere, formenn, kvinner og barn. Forferdelig, uhyrlig. Men går det virkelig an å se dette løsrevet fra det systemet som gjorde dem sånn? Hvis man gjør det, blir man ikke da en agent for et system som holder seg med mahognyslaver?

Eller les To byer av Charles Dickens. Han var mot jakobinerne og deres terror, og han legger ikke fingrene imellom når han beskriver dem og den. Men han sier samtidig at dersom man ikke ønsker at folk skal bli sånn, må man ikke behandle dem slik den franske adelen behandlet de undertrykte.

Naturligvis så vi ingen terror da vi besøkte Kambodsja, og vi så ingenting som kunne tyde på en militær spenning mellom Røde Khmer og lokalbefolkningen. Det vi så, var som sagt et voldtatt og lemlestet land, og vi så folk som bygde demninger og hus og som plantet ris. De hadde gjort noe så dristig som å bryte med den internasjonale økonomiske systemet, avskaffe pengene og innført direkte distribusjon av varer. Det var altså en opphevelse av markedet med ett slag. Den gangen så vi dette som et løfterikt eksperiment. I dag vil jeg nærmest betrakte det som en desperat handling for å forsøke å overleve.

Det at vi ikke så spor av noe som kunne minne om terror beviser ingenting. I dag er jeg ikke det minste i tvil om at det ble begått en helt uakseptabel terror fra Røde Khmers side. Omfanget kan jeg ikke uttale meg om. Påstandene om millioner drepte er sinnssvake.

Den finske undersøkelseskommisjonen snakker om mellom 75.000 og 150.000 henrettelser og bortimot en million døde av sult, overbelastning, drap og andre årsaker. Michael Vickery, som Noam Chomsky fester stor lit til, nevner tall på om lag 750.000 døde av alle årsaker fra sult og underernæring til henrettelser.

Blodtørstighet?

Jeg kan verken verifisere eller avkrefte disse tallene. Uansett ser jeg det som hevet over tvil at det var en omfattende terror. Hvorfor oppsto denne terroren? Dels har det sjølsagt bakgrunn i hatet fra krigen. Dette er en mekanisme som er kjent fra Europa etter 2. verdenskrig. Titusener av kollaboratører ble henrettet i det stille før noe rettsoppgjør var i gang. Men dels har det også sammenheng med Røde Khmers politikk. Pol Pot og hans folk mente at de hadde lært av Kinas feil. Et nytt borgerskap hadde oppstått innenfor staten og kommunistpartiet i Kina. For å unngå dette ville Pol Pot en gang for alle rykke opp alle røttene til klassesamfunnet med ett slag. Dette kan høres veldig revolusjonært ut, og jeg har kjent ikke så få snille og vennlige mennesker som virkelig trodde og tror at det er mulig for et sosialistisk samfunn å utrydde alle restene av kapitalismen med ett slag. Men i virkeligheten har det ingenting med marxisme å gjøre. Resultatet ble at alle som representerte den gamle økonomien ble fiender, og det gjaldt ikke bare kompradorene og borgerskapet, men alle i byene, også småborgerskap og arbeidere.

Jeg tror med andre ord at noen av de verste overgrepene fra Røde Khmers side ikke kom av en spesiell blodtørstighet, men av en feil analyse og en feil strategi. Den kinesiske kulturrevolusjonen, med alle sine spennende og anti-autoritære ideer, inneholdt store idealistiske feilvurderinger. Man trodde på viljens makt over materien til den grad at man fullstendig overså en del elementære økonomiske og materielle problemer. Hos Røde Khmer er disse feilene reindyrket. En slik idealistisk politikk fører også med seg at når virkeligheten melder seg, blir alle problemer oppfattet som sabotasje og jakten på fiender i egne rekker akselererer.

Det jeg har lært av dette, er blant annet å innta en innbitt skepsis til vidunderløsninger som med «ett slag» eller «på sju år» eller liknende skal «fjerne alle rester av kapitalismen». Det har vært prøvd. Flere ganger. Og det gikk til helvete hver gang. Dette til tross for at de menneskene som lanserte slike ideer ikke nødvendigvis var dårlig eller spesielt undertrykkende mennesker. Noen av de verste overgrepene i sosialismen har vært gjort med utgangspunkt i de beste intensjoner.

Mao og den norske regjeringa

Hva så med Kina? Når massemediene i dag omtaler Mao som massemorder, må jeg protestere. Den norske regjeringa sendte en kondolanse til Kinas regjering i samband med Maos død. Der ble han omtalt som «en stor lærer for verdens folk». Jeg tror det er nærmere sannheten. Mao ledet den største frigjøringskampen og den største revolusjonen i menneskehetens historie. Å avskrive ham på den måten enkelte gjør, er helt feil. Det var da heller ikke Maos autoritære sider som tiltrakk en hel ungdomsgenerasjon over hele verden, det var den anti-autoritære Mao. Det var den Mao som oppfordret ungdommen til å angripe hovedkvarteret og som sa til kommunistiske pamper at de var dumme når de så ned på vanlige folk. «Tjen folket! Folket er de virkelige heltene,» sa Mao. Det var dette budskapet herskere over hele verden fryktet, og som vi flokket oss omkring. Her hjemme prøvde vi å omsette dette i praksis ved å bekjempe pampevesen og fremme respekt for arbeidsfolk. Vi tok jobber i industrien og lærte mye av arbeidskameratene og det kom mye bra politikk ut av det. Erling Folkvords mangeårige kamp mot korrupsjon og maktmisbruk i Oslo kommune er god gammel maoisme.

Men Mao gjorde også katastrofale feil. Den største av dem var «Det store spranget framover».

Tidlig på åttitallet offentliggjorde Kina sin første landsomfattende folketelling. Da jeg leste tallene fra den, ble jeg sjokkert over å se at to-tre årskull fra rundt 1957-58 var dramatisk mye mindre enn de skulle ha vært. Hvis en framskriver befolkningstrendene forut for 1957 eller tilbakeskriver trenden etter 1960 ser det ut som om det mangler mellom 20 og 30 millioner mennesker. Dette fikk meg til å reise avgjørende innvendinger mot den politikken som ble ført i Kina på slutten av 1950-tallet. Folketellinga forteller ikke hvor mange som døde av sult i disse årene, men den angir konturene av en hungerkatastrofe. Massevis av barn må ha dødd av sult og underernæring, og antakelig var forholda så ekstreme at kvinnene sluttet å føde barn. Da jeg besøkte Kina som leder for en AKP-delegasjon i 1984 fortalte lokale ledere i Jinan-provinsen at bare i deres provins døde mellom en og to millioner mennesker av sult. De som er interessert i en grundigere gjennomgang av denne perioden kan lese min bok, Veiskille, gitt ut på Forlaget Oktober i 1990. De som leser den, vil også se at jeg kritiserer og analyserer hva slags feil fra Maos og kommunistpartiets side som førte opp til denne katastrofen.

Maos feil kan kanskje til dels forstås, dels fordi man i Kina rundt 1956-57 oppriktig, og ikke helt uten grunn, fryktet et amerikansk angrep. Det var bare 3-4 år siden at den amerikanske øverstkommanderende i Korea-krigen hadde vært tilhenger av å atombombe Kina. KKP fryktet at noe slikt kunne skje, og regnet med at Sovjetunionen ville svikte dem. Derfor ville de raskt gjøre landet sjølforsynt på grasrotnivå. I tillegg fantes det et revolusjonært overmot og en tro på viljens makt over økonomien som var nesten grenseløs. Grunnen til at feilene kunne utvikle seg så langt og få så alvorlige konsekvenser, var at det fantes grunnleggende svakheter i det indre livet i Kinas kommunistiske parti og at det ikke fantes noen demokratisk tradisjon.

Mediene har aldri interessert seg for en revolusjonær og marxistisk oppsummering av disse tingene. De vil ha forbrytere og angrende syndere. Til dette får de ingen hjelp av meg.

Jeg angrer ikke at jeg støttet Kina, Albania, Vietnam og Kambodsja mot imperialismen. Jeg ville vært skamfull om jeg ikke hadde gjort det. Hadde jeg hatt sjansen, ville jeg gjort det igjen, men naturligvis ikke så blåøyd og ukritisk som den gangen.

Konsekvensetikk

Men hva med dem som har kjempet imperialismens sak hele veien? Hvor står de? Globaliseringa og markedsliberalismen fører til at millioner av mennesker dør. Markedsliberalismen dreper i stor skala, hver dag, hver time, hvert minutt. Hele det afrikanske kontinentet forblør. Etter kapitalismens endelige seier i Sovjetunionen er den gjennomsnittlige levealderen særlig for menn gått dramatisk ned. Den italienske dagsavisa La Repubblica meldte i november at tallet på slaver i verden har økt fra ca. 90 millioner ved Murens fall til ca. 150 millioner i dag. Dette kan vanskelig lastes kommunistene eller venstresida. Hvorfor sier ikke TV2 noe om dette? Dette handler om kvinner og barn som er råvarer i sex- og pornoindustrien og organhandelen. Det er de svakeste av de svake. Jeg mener at de er ofre for et økonomisk system, og hvis man først er inne på konsekvensetikk, har dette økonomiske systemet mye å svare for.

Jeg angrer ikke at vi tok opp kampen mot imperialismen og for sosialismen og for menneskets frigjøring fra undertrykking og utbytting. Jeg angrer ikke at jeg var med på å bygge det største ml-partiet i Vesten eller at mange for alltid eller for en periode ga opp en karriere for å jobbe på en vanlig arbeidsplass. Tvert om, jeg er stolt av det. Sjølsagt gjorde jeg mange tabber og dumheter, men hvis en stiller seg så store mål som vi gjorde og jobber så hardt for å lykkes, er det nesten ikke til å unngå at man gjør feil. Det hadde vært langt verre å ikke prøve. For denne innsatsen har jeg stått på den korte lista til POT og andre overvåkere i mange år. De brukte en milliard kroner og tusenvis av mennesker på å overvåke oss. Jeg tar det som et kompliment. Det jeg beklager mest av alt er at vi ikke var dyktige nok eller sterke nok til å lykkes.

Vi får håpe at de som kommer etter oss er dyktigere enn oss på alle måter, slik at de lykkes der vi mislyktes. Men er de det, er jeg redd de må forberede seg på svært dårlig omtale i VG og TV2.

Kjell Arnestad er talsperson for NKS og medlem av AKP

---

Alle ser ut til å ha funne noko dei kan lika ved Mjøsutvalet si innstilling. «Frihet med ansvar», fridom for universiteta, fridom for studentane, internasjonalisering, samfunnsrelevans; honnørorda har sete laust når dei 18 i utvalet skreiv nesten 700 sider om naudsynte reformer i høgare utdanning.

Mjøsutvalet leverte i mai i fjor innstillinga etter to års arbeid, NOU 2000:14. Utvalet var sett saman av vitskaplege tilsette, representantar frå Norsk Studentunion, LO og NHO. Tidlegare rektor ved Universitetet i Tromsø, professor Ole Danbolt Mjøs, leidde arbeidet.

Mandatet omfatta stort sett alle forskingsmessige, fagleg organisatoriske og institusjonelle sider ved høgare utdanning. Dei endringane som utvalet gjer framlegg om, har mange gode føremål, og det er liten tvil om at universitet- og høgskulesektoren treng gjennomgripande reformer. Problemet oppstår når gode målsetnader skal setjast om i røyndom med marknaden sine interesser og reiskapar som retningsliner.

Frå akademi til serlovsselskap

Fleirtalet i utvalet vil gjera om lærestadene frå forvaltningsinstitusjon til serlovsselskap. Selskapa skal ha eit styre på elleve medlemer, der seks skal vera eksterne representantar oppnemnde av departementet. I tillegg skal det vera to vitskaplege representantar, ein administrativ og to studentrepresentantar. Departementet utgjer generalforsamlinga, som òg oppnemner styreleiar og nestleiar.

Rektors rolle vil verta radikalt endra. Kan henda er det her det er tydelegast kor gale det kan gå når akademia skal pressast inn i næringslivsmodellen. Rektor skal ikkje vera medlem av styret, men ansvarleg overfor det, og leia eit fagleg kollegium. Han vert utpeikt av styret, etter godkjenning av Kollegiet, men siste ord vil liggja hjå styret. Kollegiet er sett saman av dekanane, administrasjons- og studentrepresentantar. Dette organet skal hovudsakleg ha ansvar i faglege spørsmål. Korkje rektor, styreleiar eller styrefleirtal vil på dette viset vera valde av tilsette og studentar, men av KUF.

Nye finansieringsmodellar

Finansieringa av studiedelen skal delast i tre. Ein del vert fordelt ut frå eksamensresultat og kvaliteten på læremiljøet. Ein annan del skal avgjerast av politiske og regionale prioriteringar, medan den tredje delen vert fordelt ut frå studenttalet. Utvalet vil òg innføra stykkprisfinansiering av kandidatar og vekttalsproduksjon. Fleirtalet vil i tillegg ha ein sum på 15.000 kroner som følgjer kvar student, og som skal betalast ut når helvta av normert studietid er gjennomført.

Forskingsfinansieringa skal betrast radikalt. I løpet av fire år skal forskingsløyvingane opp på nordisk nivå og etter fem år opp på OECD-nivå. Forskingsfondet, det vil seia fondet der avkastinga vert fordelt av Noregs Forskingsråd, skal aukast til 20 milliardar.

Evaluering og akkreditering

Dei nye finansieringsmodellane byggjer på konkurranse om studentar og middel institusjonane mellom. Utvalet vil oppretta eit «Senter for evaluering og akkreditering». Senteret skal vurdera om institusjonane held seg innanfor råmene som er sett, evaluera kvaliteten på det faglege innhaldet og godkjenna institusjonar som søkjer om status som universitet eller høgskule.

Dette senteret skal visstnok vera frittståande i høve til KUF, men dette må ein nok ha sete i Mjøsutvalet for å få samanheng i. Det er nemleg departementet som utnemner styret for senteret, og det er departementet som eventuelt avgjer om institusjonen ikkje får middel over statsbudsjettet ved brot på vilkåra.

Bokstavar, bachelor og master

Det detaljerte karaktersystemet ved universiteta med laud, haud og alle nyansane mellom dei står for fall. Det skal innførast bokstavkarakterar, frå A til F. Dette er ei fullstendig tilpassing til ECTS (European Credit Transfer System) og skal visstnok vera viktig for å stimulera utveksling mellom norske og utanlandske studiestader.

Del to av «internasjonaliseringa» er avskaffinga av det sernorske gradssystemet. Cand.mag. og tilsvarande vert erstatta av bachelor-graden. Ein bachelor vert ein etter 3-3½ år, det er ei nedkorting av grunnstudiet frå dagens normerte fire år. Hovudfaget skal gjerast om til ein master-grad på fem år, eitt til to år kortare enn i dag.

Midla som vert frigjorte ved denne nedkortinga skal nyttast til å betra læremiljøet, og utvalet trur dette skal løysa problema med for låg studieprogresjon som departementet ser i dag.

«Studentane» jublar for Mjøs

Norsk Studentunion har vore eintydig positiv til utvalet sine konklusjonar og har utropt dette til studentane si reform. Tidlegare NSU-leiar Sigrun Aasland seier til Aftenposten at det skal gjera vondt å vera eit dårleg universitet. Kortare studietid, større mobilitet og straff for dårleg fagleg kvalitet er det NSU har trekt fram for å stø påstanden «studentane si reform».

Spørsmålet er vel om utvalet sine framlegg ikkje heller vil innebera mindre høve til fagleg fordjuping, meir fagleg tabloidisering og meir næringslivsstyrt forsking og fagtilbod. Dei nye finansieringsmodellane vil føra til endå større press mot små og «unyttige» fag.

NSU er òg opptekne av at akademia har vore for eliteprega. Både økonomi og faglege føresetnader har sett stengsel for mange som ønskjer seg høgare utdanning. Mjøs inneber ingen lovnader om meir pengar til studiefinansieringa, og utan høve til å vera heiltidsstudent vil deltidsarbeid halda fram med å føre til låg progresjon. Å gjera universitetsstudia fagleg «lettare» og kortare er altså NSUs svar.

For at det nye gradssystemet skal fungera, vil det vera naudsynt å velja studieløp tidleg i «karrieren», det er mellom anna snakk om ein yrkesretta og ein forskingsretta master-grad. Halde saman med det minska høvet til fordjuping og mindre fagtilbod, er det ikkje mykje att av den fridomen studentar skal få med reforma si.

Ansvar utan fridom

Mellom lærepersonalet har det vore meir tilløp til kritikk av utvalsframlegga. Sterkast i kritikken har professor Rune Slagstad vore. Han var ein av fleire som utvalet inviterte til å skriva utgreiingsvedlegg til NOU 2000:14. Slagstad hevder Mjøs-utvalets innstilling «vil BI-fisere og McDonald-fisere universitetene etter fastfood-prinsippet».

Det er heilt klart av framlegga at departementet og næringslivet vil sitja med bukta og enden i styringa av universitet og høgskular om innstillinga vert innført. Forsking vil få meir pengar, det er bra og naudsynt. Men undertittelen på rapporten, «Frihet med ansvar», er på grensa til det ureielege. Både NSU og Ole D. Mjøs legg mykje politisk godvilje til, når dei prøver å framstilla dette som framsteg for lærestadene og studentane sin fridom og kvaliteten på høgare utdanning.

Eit ideal å forsvara

Universiteta sitt sjølvstende, kritikk og danning, profesjonsfellesskapen, sanning, etisk ansvar og politisk medvit er Humboldt-idealet som den klassiske universitetsmodellen bygde på. Sjølv om dette var storborgarskapen sin modell, eit system det ikkje lenger er nyttig for «marknaden» å oppretthalda, representerer dette noko av det beste ved akademia. Ein student og forskar med fridom til fordjuping og fagleg mangfald er av det gode, både for den einskilte, for vitskapleg framsteg og for samfunnet som heilskap.

At den prøyssiske freiherr Karl Wilhelm von Humboldt (1767-1835) stod for eit akademia som det no er i progressive si interesse å forsvara mot forflating og marknadstilpassing, er kan henda uvant for mange. Ikkje mindre er det ei viktig oppgåve å sikra høvet til vitskapleg fridom og kritisk forsking. Det finst ingen total akademisk fridom. Men det finst gradar av denne. Det er ei stund sidan universitet og høgskular var kraftsentra i den progressive rørsla, både i Noreg og elles i Vesten. Om ein ikkje skal mista dette potensialet heilt, er den defensive striden mot Mjøs-utvalets innstilling og marknadstilpassinga generelt sentral.

Eivind Volder Rutle er leder av Rød Ungdom

---

I løpet av mine 22 leveår har jeg aldri opplevd så revolusjonære tilstander i Norge som akkurat nå. Konsentrasjonen av penger og makt rundt stadig færre mennesker og raseringa av velferdsstaten skvetter mer og mer bensin på et bål av frustrasjon. Norges befolkning er sint og forbanna, og vil ha endring.

Opprørsstemninga får flere utslag. I sitt ønske om forandring går dessverre mange på FrPs limpinne. Og noen hiver seg på tabloid-bølgen og raser mot høye bensinpriser. En liten gruppe går også til venstre – RV har aldri ligget så bra an på meningsmålingene som det siste året. Men det store flertallet er bare frustrert, uten at frustrasjonen får en politisk retning.

Midt oppi alt dette er det prinsipprogramtid på venstresida. RU, RV og AKP (og SU) har brukt/bruker mye tid på å diskutere seg fram til plattformer for det samfunnet vi kjemper for.

«Det er en fin tanke, men det vil aldri la seg gjennomføre» er en setning alle sosialister har hørt tusen ganger fra velmenende bedrevitere. Mitt inntrykk er at den prosessen som pågår på venstresida nå, er viktig for å slå bena under den setningen. De fleste som gidder å kalle seg revousjonære, ser på sosialisme som fullt oppnåelig, hvis ikke ville jo hele det politiske engasjementet vært litt absurd. Prinsipprogramprosessen er med på å dra begrepet sosialisme ned på jorda, og gjøre det til noe vi, og ikke minst alle de vi VIL skal bli sosialister, kan tro på. Forhåpentligvis klarer vi å gjøre oss i stand til å gi litt retning til arbeiderklassens sinne.

Hva er det som gjør at mennesker blir revolusjonære og sosialister? Noen punkter:

• En ektefølt drøm om frihet
• Forståelse for klassedelinga av samfunnet
• Interesse av forandring
• En troverdig sosialismevisjon

Jeg tror ikke at folkeopplysning – den perfekte sosialismen – alene kan gjøre at folk blir sosialister. Men samtidig tror jeg at hvis vi skal klare å samle alle kreftene som fråder av sinne og lengter etter retning i den norske arbeiderklassen, er det avgjørende at vi har en troverdig, gjennomtenkt og jordnær sosialismevisjon å presentere.

Drømmen om noe annet

Tenk deg at du hele ditt liv har bodd i en mørk grotte, sammen med en liten gruppe mennesker. Du har bare kaldt vann å drikke, rå trøfler som eneste føde, og du må trelle og slave dagen lang. Ut av grotta finnes det bare en utgang, og den er vokta av et stort og stygt monster. Hvis dere prøver å komme forbi, svarer han med fløyelsstemme: «Det finnes ingenting på den andre sida, dette er det eneste alternativet.»

Men på utsida av grotta flommer det over av rød, deilig husholdningssaft i OBS!-elvene, og trærne er fulle av Gjende-kjeks så langt øyet rekker.

Hvis dere tror på monsteret, hvis dere ikke klarer å forestille dere at det finnes noe på den andre sida av utgangen, er det ingen grunn til å slå kreftene sammen og brøyte vei forbi monsteret. Men hvis drømmen om det fullt oppnåelige paradiset på den andre sida har livskraft blant dere, er den egna både til å gi mot, og som samlende kraft i kampen for å trenge gjennom.

Det er på samme måte i Norge og verden i 2001. Et samla borgerlig propagandaapparat forteller oss med fløyelsstemme at «det finnes ingenting på den andre sida, dette er det eneste alternativet». Men vi vet at det finnes, og det heter sosialisme. De objektive forholda for at Norges og verdens undertrykte skal gjøre opprør er på plass, og en av våre oppgaver da er å gi folk en sosialismevisjon de kan tro på.

Sosialisme og folkestyre

Hva er det vi kjemper for? I Morten Falcks artikkel «Frihet og liv er ett» (Røde Fane nr 2, 1999) står det: «… vi må være krystallklare når det gjelder hva som er vårt mål. Det er ikke en annen form for undertrykking, men virkelig frihet for menneskene. Selv under sosialismen, som er et ufullkomment overgangssamfunn mellom kommunismen og kapitalismen, må friheten være større, mer omfattende, mer vidtrekkende enn det er mulig under kapitalismens mest demokratiske former.»

Her er han inne på noe meget viktig. Vi og alle de andre millionene av mennesker som kjemper mot undertrykking, gjør det av en overordna grunn: drømmen om frihet.

Det er viktig for venstresida i Norge at vi reiser parola Sosialisme og folkestyre med full kraft. To grunner til at dette er ei riktig parole:

1. For veldig mange er sosialisme synonymt med ettpartistyre, diktatur og mindre frihet. Men for oss er det jo nettopp det motsatte: mer frihet, ekte folkestyre. Ved å reise parola Sosialisme og folkestyre tar vi tak i en av våre største svakheter og går på offensiven med det vi kjemper FOR. Det er først når økonomi og politikk smelter sammen at vi kan snakke om sosialisme.
2. Norge er et land der arbeiderklassen er i flertall, der det store flertallet tjener på at den kapitalistiske utbyttinga ikke fortsetter. Alternativet til et sosialistisk FOLKESTYRE er et sosialistisk PARTISTYRE eller FÅMANNSVELDE. Når vårt mål er MER frihet og folkestyre, og vi har en analyse som sier at makt korrumperer, er det vel liten tvil om hvilket av alternativene som er rett.

Historia har lært oss at sosialisme ikke bare er et økonomisk grep. Det er først når økonomi og politikk smelter samme, når styringa av samfunnet blir underlagt et EKTE folkestyre, at vi kan snakke om sosialisme.

Valgkamptid

Det er snart valgkamp, og RV skal forhåpentligvis inn på tinget med TO folk (Oslo og Hordaland). Klarer vi det, har vi en historisk anledning til å styrke den revolusjonære bevegelsen. Med de grundige ideologiske diskusjonene som har gått i RU, RV og AKP tror jeg vi stiller sterkere enn på lenge for å vinne oppslutning om sosialisme. Jeg håper at vi kan dra venstresida ett skritt nærmere enhet, og at vi kan til valgkampen kan være enige om parola Sosialisme og folkestyre.

For frihet og liv er jo ikke ett fett!

Terje Valen er lærer, studieleder i AKP og leder i Hordaland AKP

---

Torill Nustad vil i Røde Fane nr 4, 2000 plassere meg i det hun oppfatter som NKP-IS-tradisjonen, og det som Sissel Henriksen kaller «gubbemarxisme-tradisjonen», når det gjelder synet på kvinner og kvinneundertrykking, og er man først plassert innen den tradisjonen, så kan man vel bare pakke sammen. Argumentasjonen hennes er slik:

«Arbeiderklassen må frigjøre seg fra lønnsslaveriet for å kunne utvikle seg som hele mennesker. Dette gjelder også kvinnene. Men hvilken rolle spiller den borgerlige familien? Ifølge tradisjonell marxisme eksisterer den borgerlige familien kun som et eiendomsforhold. Marx trodde at kvinners inntreden på arbeidsmarkedet ville eliminere grunnlaget for kjønnsundertrykkinga i arbeiderfamilien. Mange marxister har tolka Marx dit hen at kampen mot kjønnsundertrykkinga derfor ikke er viktig og må underordnes kampen mellom arbeid og kapital. Familien i arbeiderklassen har blitt sett på som et kampfellesskap og kvinner og kvinnebevegelsen har blitt oppfordret til ikke å fremme krav som «splitter arbeiderklassen».

Medlemmer i Internasjonale Sosialister har av den grunn kritisert kvinnebevegelsens kamp mot kvinnelønna. Siden mange menn også er lavtlønte, hevder de at kvinnebevegelsen bør fokusere på de lavtlønte for ikke å splitte arbeiderklassen.

Terje Valen, studieleder i AKP, plasserer seg også innafor denne tradisjonen. I Røde Fane nr 2 i år hevder Valen at siden verken mann eller kvinne i en arbeiderklassefamilie eier produksjonsmidler, utbyttes heller ingen inne i familien. «Derfor springer diskrimineringen i arbeiderklassefamilien under kapitalismen, ut fra konkurransen mellom kjønnene om arbeidet. Og derfor er det kapitalen og dens representant borgerskapet som skaper kvinneundertrykkingen i arbeiderklassen, i den grad kvinner blir forfordelt når det gjelder arbeid, lønn og arbeidsforhold, altså i den grad kapitalen oppfatter kvinnen som funksjonshemmet arbeidskraft i forhold til merverdiproduksjonen.» (…)

«Individene i arbeiderklassen konkurrerer om arbeidet. Dette skaper motsetninger mellom dem. Hvis kapitalen foretrekker ett kjønn framfor et annet ved å gi det mer arbeid og bedre lønn og arbeidsbetingelser, vil det skape et materielt grunnlag for en motsigelse som kan utvikle seg til antagonisme dersom andre vilkår ligger til rette for det.

På dette grunnlaget utspiller det seg en fysisk og psykisk kamp mellom kjønnene i arbeiderfamiliene.»

Jeg tror ikke at det er rett å plassere meg i den tradisjonen hun antyder.

Prosjektet marxistisk renessanse – kommunistisk offensiv, som jeg har jobbet bevisst med i 12-13 år nå, dreier seg blant annet om å rydde unna mye av det skrotet som blir kalt tradisjonell marxisme, ved å gå tilbake og grave dypere Marx sin egen marxisme enn det marxister i Norge har gjort før.

Dette skrotet har vært særlig fremtredende på områder som økologi og feminisme, demokrati og stalinisme, der borgerskapet har slåss ivrig for å få hegemoni fra midt på 70-tallet. Den overflatiske marxismekritikken til naturvernerne og feministene har en tendens til å sidestille marxismen med den såkalte modernismen. På dette grunnlaget lager de en stereotyp og feilaktig fremstilling av Marx sine grunnleggende standpunkter, presenterer det som tradisjonell marxisme og slutter seg til den postmoderne kritikken av denne skrotmarxismen.

Dette har også slått inn i den marxistiske og kommunistiske bevegelsen. Det store oppgjøret med den økologiske kritikken av marxismen er nå i gang. Jeg har skrevet om det i Røde Fane nr 4, 2000. Vi trenger et liknende oppgjør med den feministiske kritikken av marxismen. Det samme gjelder det borgerlige demokratibegrepet og det borgerlige stalinismebegrepet.

Den såkalte tradisjonelle marxismen, som altså hevder at kvinners inntreden på arbeidsmarkedet vil eliminere grunnlaget for kjønnsundertrykkinga i arbeiderfamilien, har ikke noe grunnlag i det Marx sjøl skrev. Marx fremhevet alltid at også den borgerlige familieformen måtte oppheves for at kvinnen skulle kunne frigjøres. Allerede i Manifestet har Marx fire vilkår for å komme fra kapitalismen over til kommunismen. For det første oppheving av privateiendommen og lønnsarbeidet, for det andre oppheving av familien og oppdragelsen i hjemmet, for det tredje oppheving av fedrelandet og nasjonaliteten og for det fjerde oppheving av den herskende ideologien. Alt dette kan bare settes ut i livet dersom arbeiderklassen tar statsmakten gjennom en sosialistisk revolusjon. Jeg oppfatter at Marx mente at dette var helt nødvendige vilkår for kommunisme og at det ligger en gradering av viktighet i den rekkefølgen Marx presenterer de forskjellige vilkårene på.

Så vidt jeg kan se tar altså Nustad feil i sin påstand om hva Marx mener i denne saken. Det er altså mye bedre samsvar enn det som Nustad tror, mellom det som Nustad mener, og det som Marx og jeg virkelig mener. Nustad sin fremstilling av Marx setter ham i bås med andre mannssjåvinister, akkurat som hennes fremstilling av mine synspunkter setter meg i samme bås.

Etter min mening er det et faktum at en del av AKP sine kvinnelige medlemmer har en tendens til å fremstille Marx og marxismen som utgangspunktet for en ensidig og mannssjåvinistisk analyse av forholdet mellom kvinner og menn. Vi finner dette igjen i formuleringer som at de marxistiske spørsmålene fremdeles er sentrale, men at vi må finne feministiske svar på dem. Vi finner dem også i formuleringer som sier at den kapitalistiske og patriarkalske tradisjonen langt på vei er felles for den tradisjonen revolusjonære har plassert seg i – altså den marxistiske tradisjonen.

Hvis dette var gjort ut fra grundige studier av Marx, sånn at en visste hva en snakket om, hadde dette vært verdifullt og helt greit. Men når det gjøres på grunnlag av overflatisk kunnskap og sterkt karikerte og feilaktige fremstillinger av Marx sine teorier, så blir det et stort problem. Det betyr nemlig at en støtter de tendensene som allment drar i retning av å vende seg bort fra marxismen og kommunismen, og dette bidrar til at mange radikale kvinner vender seg til feminismen og reformismen isteden. Og siden feminismen er en borgerlig ideologi, så betyr dette at en vender seg til borgerlige løsninger på de problemene som kvinnene har i dette samfunnet. De siste norske feminismebøkene har stort sett hatt denne innretningen. De er positive fordi de setter lys på forskjellige former for kvinnundertrykking, men de er negative i den forstand at de politisk sett drar i retning borgerlige-reformistiske eller sosalistisk-reformistiske løsninger på problemene. Hvis en lurer på om feminismen er en borgerlig ideologi, så kan en lese kapittel seks og sju i Marilyn French: Beyond Power – on Women, Men & Morals (1985), spesielt kapittel 7, avsnitt 8. Her finnes en saklig og god fremstilling av feminismens grunnleggende posisjoner – som en borgerlig ideologi.

I artikkelen forsøker jeg å utvikle den marxistiske analysen av kvinneundertrykkingen ut fra et nytt studium av helheten i Marx sin teori. Jeg trekker derfor inn marxistiske begreper som den norske ml-bevegelsen ikke har studert, nemlig fremmedgjøring, formidling av motsigelser, fenomenenes skinn og vesen osv. Marx sin dialektikk innehold slike begreper, mens Mao sin utlegning av dialektikken som AKP stort sett har basert seg på, er mer primitiv enn dette, selv om den også har viktige innsikter. Jeg tror at Marx sin dialektikk, med de begrepene jeg har nevnt her, gir åpning for en mer korrekt og omfattende forståelse av vilkårene for kvinnefrigjøringen enn den teorien som AKP har i dag.

Jeg vet at sentrale posisjoner i AKP sin kvinnepolitikk ble utviklet ut fra studier av Kapitalen av Marx, man mener at kampen for kvinnefrigjøring må forstås ut fra et videre syn på marxismen enn det som direkte fremgår av Kapitalen. Dette er teoretiske forutsetninger som ligger som et grunnlag under analysene i Kapitalen og alt annet Marx skrev. En viktig grunn til at jeg mener dette, er at kvinneundertrykkingen er et fenomen som går over flere produksjonsformer – og ikke bare hører til kapitalismen.

Når Kjersti Ericsson skriver om dette sier hun at kvinneundertrykkingen fra tidligere epoker er overtatt av borgerskapet og er vevet inn i kapitalismens måte å fungere på. Jeg er enig i det, men synes at begrepet vevet inn er relativt upresist. Derfor forsøker jeg å si noe mer om hvordan eldre former for kvinneundertrykking er overtatt og vevet inn i kapitalismen på den ene siden, og hvordan det oppstår nye undertrykkingsformer av kvinnen under kapitalismen, som ikke er overtatt fra tidligere samfunnsformer, men som er særegen for kapitalismen. Samtidig kritiserer jeg en del av de premissene som noe av AKP sin kvinnepolitikk hviler på.

Men dette står jo i artikkelen som Nustad tar utgangspunkt i, selv om hun ikke går inn på det. Det er også mulig å finne denne artikkelen, og andre om kvinnefrigjøring, på hjemmesiden min http://home.online.no/~tervalen under egne.

Kvinnene i AKP har skapt mye bra kvinnepolitikk, men det er ingen grunn til å tro at den radikale bevegelsen har nådd visdommens endestasjon på dette feltet heller, derfor tror jeg at saklig kritikk og saklige diskusjoner fremdeles er viktig.

av Pål Steigan

Høsten 2000 var det en ny runde med ny-maccarthyisme i norske medier. Det startet med TV2s Rikets tilstand og gikk videre i pressa, særlig i VG. Verken Gerhard Helskog i TV2 eller herrene Bø og Versto i VG var særlig interesserte i sette seg inn i bakgrunnen for det som skjedde i Sørøst-Asia. De var på kommunistjakt og krevde knefall og bekjennelser.

Heldigvis var det mange som tok til motmæle, og på sett og vis endte vel debatten uavgjort. Jeg nektet å delta i TV2s opplegg, fordi det var en spesialkonstruert gapestokk. Det betyr ikke at jeg ikke vil diskutere for eksempel Kambodsja eller Kina. Det gjør jeg mer enn gjerne.

I oktober 1978 var jeg i Kambodsja og møtte Pol Pot, Khieu Samphan og en del andre Røde Khmer-ledere, og sammen med blant andre Tron Øgrim reiste jeg rundt i landet ei ukes tid. Vi hadde naturligvis både hørt og lest historier om terror i Kambodsja før vi dro, men vi var også vant til at CIA under hele Vietnamkrigen hadde spredd den typen historier for å dekke over sitt massive folkemord i Sørøst-Asia, så vi festet ikke mye lit til det. Tilliten til vestlig presse ble ikke styrket da vi oppdaget at en av dem som fulgte oss rundt i landet var en som i følge vestlige kilder var blitt likvidert av Pol Pot bare noen måneder tidligere.

La meg stoppe litt her. Er det noen som husker «serbernes folkemord i Kosovo». Under krigen mot Jugoslavia i fjor hevdet Nato-kilder at opptil 500.000 albanske menn var «savnet og antakelig døde», og ordet folkemord ble slått opp med krigstyper. Etter Jugoslavias nederlag har internasjonale eksperter trålet landet på jakt etter massegraver og de har funnet ca. 3.000 ofre. Det ble utvilsomt begått grusomme overgrep mot albanerne, men påstandene om folkemord var fabrikasjoner og løgner beregnet på å få et internasjonalt publikum til å akseptere Natos folkerettstridige krig mot Jugoslavia. Og siden nesten ingen leser dementier, er det vel fortsatt mange som tror at det faktisk ble drept hundretusener av albanere i Kosovo.

En sinnsvak kjempe

Denne typen propaganda ble ikke funnet opp i fjor. CIA drev med dette på seksti- og syttitallet også. Vietnamkrigen hadde lært oss å ikke stole på vestlige medier når det gjaldt angivelige overgrep begått av frigjøringsbevegelser. Vi regnet med at propagandaen mot Kambodsja var av samme slaget, at den hadde til hensikt å rettferdiggjøre en ny invasjon. Så kom vi til den kambodsjanske landsbygda. Det var en vanvittig opplevelse. På den ene sida var landet frodig og vakkert, og på den andre sida var det så maltraktert og ødelagt at det var vanskelig å finne dekkende beskrivelser. Vi så ikke et hus, ikke en landsby, ikke en vei fra tida før 1975 som ikke var ødelagt eller alvorlig skadet av den amerikanske bombinga. Det så ut som om en sinnsvak kjempe hadde gått berserk med en mektig ljå og en enorm plog. Bombekraterne var overalt, palmene var kuttet over på midten. Kambodsja er på størrelse med Sør-Norge. Da amerikanerne begynte å bombe landsbygda i 1969 bodde kanskje 6 millioner mennesker på dette området. Deler av landsbygda var like tett befolket som Asker og Bærum. De amerikanske bombeflyene teppebombet dette landet fra sin trygge posisjon over skydekket. De gjorde det i år etter år og slapp i alt flere tonn sprengstoff enn det falt over hele Europa under 2. verdenskrig. Ødeleggelsene og de menneskelige lidelsene var enorme. Særlig i 1973 gikk bombinga opp i et slikt omfang at den finske undersøkelseskommisjonen, som også undersøkte anklagene mot Røde Khmer, brukte betegnelsen folkemord. Mellom 500.000 og 700.000 mennesker skal ha blitt drept og over 2 millioner flyktet inn i byene.

Det er helt meningsløst å ikke se det som seinere skjedde under Røde Khmer i lys av dette. Lon Nol-regimet i Pnohm Penh ikke bare hjalp amerikanerne med å gjennomføre dette. Det var direkte delaktig og medansvarlig. Hva gjør sånt med et land? Hva gjør det med de menneskene som overlever helvetet? Jeg aner ikke åssen jeg hadde vært hvis jeg hadde overlevd et sånt mareritt. Jeg aner ikke åssen jeg ville oppført meg overfor dem av mine «landsmenn» som hadde stått i ledtog med dem som bombet slekta mi til slintrer. Jeg garanterer ikke at jeg ville ha blitt en mester i barmhjertighet og toleranse.

Pol Pots terror

Klart jeg tar avstand fra terroren under Pol Pot. Krystallklart. Men er det lov å diskutere det løsrevet fra USAs folkemord fra lufta? Holder det historisk og moralsk? Hvordan skal man vurdere det etiske ståstedet til dem som gir fredsprisen til en Kissinger, som var en av de hovedansvarlige for bombeterroren?

Les De hengtes opprør av Traven. Han forteller om den årelange, blodige undertrykkelsen av mahognyslavene i Mexico. De hadde vært torturert av leiemorderne og slavedriverne for amerikanske og europeiske tømmerkompanier i årevis. Hva skjedde da de reiste seg til opprør? Traven forteller den historien også. De forpinte grep matchetene og meide ned for fote, slavedrivere, formenn, kvinner og barn. Forferdelig, uhyrlig. Men går det virkelig an å se dette løsrevet fra det systemet som gjorde dem sånn? Hvis man gjør det, blir man ikke da en agent for et system som holder seg med mahognyslaver?

Eller les To byer av Charles Dickens. Han var mot jakobinerne og deres terror, og han legger ikke fingrene imellom når han beskriver dem og den. Men han sier samtidig at dersom man ikke ønsker at folk skal bli sånn, må man ikke behandle dem slik den franske adelen behandlet de undertrykte.

Naturligvis så vi ingen terror da vi besøkte Kambodsja, og vi så ingenting som kunne tyde på en militær spenning mellom Røde Khmer og lokalbefolkningen. Det vi så, var som sagt et voldtatt og lemlestet land, og vi så folk som bygde demninger og hus og som plantet ris. De hadde gjort noe så dristig som å bryte med den internasjonale økonomiske systemet, avskaffe pengene og innført direkte distribusjon av varer. Det var altså en opphevelse av markedet med ett slag. Den gangen så vi dette som et løfterikt eksperiment. I dag vil jeg nærmest betrakte det som en desperat handling for å forsøke å overleve.

Det at vi ikke så spor av noe som kunne minne om terror beviser ingenting. I dag er jeg ikke det minste i tvil om at det ble begått en helt uakseptabel terror fra Røde Khmers side. Omfanget kan jeg ikke uttale meg om. Påstandene om millioner drepte er sinnssvake.

Den finske undersøkelseskommisjonen snakker om mellom 75.000 og 150.000 henrettelser og bortimot en million døde av sult, overbelastning, drap og andre årsaker. Michael Vickery, som Noam Chomsky fester stor lit til, nevner tall på om lag 750.000 døde av alle årsaker fra sult og underernæring til henrettelser.

Blodtørstighet?

Jeg kan verken verifisere eller avkrefte disse tallene. Uansett ser jeg det som hevet over tvil at det var en omfattende terror. Hvorfor oppsto denne terroren? Dels har det sjølsagt bakgrunn i hatet fra krigen. Dette er en mekanisme som er kjent fra Europa etter 2. verdenskrig. Titusener av kollaboratører ble henrettet i det stille før noe rettsoppgjør var i gang. Men dels har det også sammenheng med Røde Khmers politikk. Pol Pot og hans folk mente at de hadde lært av Kinas feil. Et nytt borgerskap hadde oppstått innenfor staten og kommunistpartiet i Kina. For å unngå dette ville Pol Pot en gang for alle rykke opp alle røttene til klassesamfunnet med ett slag. Dette kan høres veldig revolusjonært ut, og jeg har kjent ikke så få snille og vennlige mennesker som virkelig trodde og tror at det er mulig for et sosialistisk samfunn å utrydde alle restene av kapitalismen med ett slag. Men i virkeligheten har det ingenting med marxisme å gjøre. Resultatet ble at alle som representerte den gamle økonomien ble fiender, og det gjaldt ikke bare kompradorene og borgerskapet, men alle i byene, også småborgerskap og arbeidere.

Jeg tror med andre ord at noen av de verste overgrepene fra Røde Khmers side ikke kom av en spesiell blodtørstighet, men av en feil analyse og en feil strategi. Den kinesiske kulturrevolusjonen, med alle sine spennende og anti-autoritære ideer, inneholdt store idealistiske feilvurderinger. Man trodde på viljens makt over materien til den grad at man fullstendig overså en del elementære økonomiske og materielle problemer. Hos Røde Khmer er disse feilene reindyrket. En slik idealistisk politikk fører også med seg at når virkeligheten melder seg, blir alle problemer oppfattet som sabotasje og jakten på fiender i egne rekker akselererer.

Det jeg har lært av dette, er blant annet å innta en innbitt skepsis til vidunderløsninger som med «ett slag» eller «på sju år» eller liknende skal «fjerne alle rester av kapitalismen». Det har vært prøvd. Flere ganger. Og det gikk til helvete hver gang. Dette til tross for at de menneskene som lanserte slike ideer ikke nødvendigvis var dårlig eller spesielt undertrykkende mennesker. Noen av de verste overgrepene i sosialismen har vært gjort med utgangspunkt i de beste intensjoner.

Mao og den norske regjeringa

Hva så med Kina? Når massemediene i dag omtaler Mao som massemorder, må jeg protestere. Den norske regjeringa sendte en kondolanse til Kinas regjering i samband med Maos død. Der ble han omtalt som «en stor lærer for verdens folk». Jeg tror det er nærmere sannheten. Mao ledet den største frigjøringskampen og den største revolusjonen i menneskehetens historie. Å avskrive ham på den måten enkelte gjør, er helt feil. Det var da heller ikke Maos autoritære sider som tiltrakk en hel ungdomsgenerasjon over hele verden, det var den anti-autoritære Mao. Det var den Mao som oppfordret ungdommen til å angripe hovedkvarteret og som sa til kommunistiske pamper at de var dumme når de så ned på vanlige folk. «Tjen folket! Folket er de virkelige heltene,» sa Mao. Det var dette budskapet herskere over hele verden fryktet, og som vi flokket oss omkring. Her hjemme prøvde vi å omsette dette i praksis ved å bekjempe pampevesen og fremme respekt for arbeidsfolk. Vi tok jobber i industrien og lærte mye av arbeidskameratene og det kom mye bra politikk ut av det. Erling Folkvords mangeårige kamp mot korrupsjon og maktmisbruk i Oslo kommune er god gammel maoisme.

Men Mao gjorde også katastrofale feil. Den største av dem var «Det store spranget framover».

Tidlig på åttitallet offentliggjorde Kina sin første landsomfattende folketelling. Da jeg leste tallene fra den, ble jeg sjokkert over å se at to-tre årskull fra rundt 1957-58 var dramatisk mye mindre enn de skulle ha vært. Hvis en framskriver befolkningstrendene forut for 1957 eller tilbakeskriver trenden etter 1960 ser det ut som om det mangler mellom 20 og 30 millioner mennesker. Dette fikk meg til å reise avgjørende innvendinger mot den politikken som ble ført i Kina på slutten av 1950-tallet. Folketellinga forteller ikke hvor mange som døde av sult i disse årene, men den angir konturene av en hungerkatastrofe. Massevis av barn må ha dødd av sult og underernæring, og antakelig var forholda så ekstreme at kvinnene sluttet å føde barn. Da jeg besøkte Kina som leder for en AKP-delegasjon i 1984 fortalte lokale ledere i Jinan-provinsen at bare i deres provins døde mellom en og to millioner mennesker av sult. De som er interessert i en grundigere gjennomgang av denne perioden kan lese min bok, Veiskille, gitt ut på Forlaget Oktober i 1990. De som leser den, vil også se at jeg kritiserer og analyserer hva slags feil fra Maos og kommunistpartiets side som førte opp til denne katastrofen.

Maos feil kan kanskje til dels forstås, dels fordi man i Kina rundt 1956-57 oppriktig, og ikke helt uten grunn, fryktet et amerikansk angrep. Det var bare 3-4 år siden at den amerikanske øverstkommanderende i Korea-krigen hadde vært tilhenger av å atombombe Kina. KKP fryktet at noe slikt kunne skje, og regnet med at Sovjetunionen ville svikte dem. Derfor ville de raskt gjøre landet sjølforsynt på grasrotnivå. I tillegg fantes det et revolusjonært overmot og en tro på viljens makt over økonomien som var nesten grenseløs. Grunnen til at feilene kunne utvikle seg så langt og få så alvorlige konsekvenser, var at det fantes grunnleggende svakheter i det indre livet i Kinas kommunistiske parti og at det ikke fantes noen demokratisk tradisjon.

Mediene har aldri interessert seg for en revolusjonær og marxistisk oppsummering av disse tingene. De vil ha forbrytere og angrende syndere. Til dette får de ingen hjelp av meg.

Jeg angrer ikke at jeg støttet Kina, Albania, Vietnam og Kambodsja mot imperialismen. Jeg ville vært skamfull om jeg ikke hadde gjort det. Hadde jeg hatt sjansen, ville jeg gjort det igjen, men naturligvis ikke så blåøyd og ukritisk som den gangen.

Konsekvensetikk

Men hva med dem som har kjempet imperialismens sak hele veien? Hvor står de? Globaliseringa og markedsliberalismen fører til at millioner av mennesker dør. Markedsliberalismen dreper i stor skala, hver dag, hver time, hvert minutt. Hele det afrikanske kontinentet forblør. Etter kapitalismens endelige seier i Sovjetunionen er den gjennomsnittlige levealderen særlig for menn gått dramatisk ned. Den italienske dagsavisa La Repubblica meldte i november at tallet på slaver i verden har økt fra ca. 90 millioner ved Murens fall til ca. 150 millioner i dag. Dette kan vanskelig lastes kommunistene eller venstresida. Hvorfor sier ikke TV2 noe om dette? Dette handler om kvinner og barn som er råvarer i sex- og pornoindustrien og organhandelen. Det er de svakeste av de svake. Jeg mener at de er ofre for et økonomisk system, og hvis man først er inne på konsekvensetikk, har dette økonomiske systemet mye å svare for.

Jeg angrer ikke at vi tok opp kampen mot imperialismen og for sosialismen og for menneskets frigjøring fra undertrykking og utbytting. Jeg angrer ikke at jeg var med på å bygge det største ml-partiet i Vesten eller at mange for alltid eller for en periode ga opp en karriere for å jobbe på en vanlig arbeidsplass. Tvert om, jeg er stolt av det. Sjølsagt gjorde jeg mange tabber og dumheter, men hvis en stiller seg så store mål som vi gjorde og jobber så hardt for å lykkes, er det nesten ikke til å unngå at man gjør feil. Det hadde vært langt verre å ikke prøve. For denne innsatsen har jeg stått på den korte lista til POT og andre overvåkere i mange år. De brukte en milliard kroner og tusenvis av mennesker på å overvåke oss. Jeg tar det som et kompliment. Det jeg beklager mest av alt er at vi ikke var dyktige nok eller sterke nok til å lykkes.

Vi får håpe at de som kommer etter oss er dyktigere enn oss på alle måter, slik at de lykkes der vi mislyktes. Men er de det, er jeg redd de må forberede seg på svært dårlig omtale i VG og TV2.

av Arnljot Ask

Filippinene er et fjellrikt øyrike med tropisk klima. Det ligger like nord for ekvator og grenser mot Stillehavet, Kinahavet og Celebessjøen, ca 1.000 kilometer sørøst for det asiatiske fastlandet. Det bor snart 80 millioner mennesker der, på et areal omtrent som Norges, dvs. ca 300.000 km². Hovedstaden, Manila, har minst 11 millioner innbyggere.

Landet består av 7.100 øyer. De to største øyene er samtidig hovedregioner i landet, Luzon i nord og Mindanao i sør. Den tredje hovedregionen omfatter samlingen av øyer som ligger midt i øyriket og kalles med fellesnavnet Visayas. Alle øyene oversvømmes årlig av elver som flommer ned fra fjellene. Nedbøren i regntida er ekstra kraftig i fjellene og årlig gjennomsnittlig nedbørsmengde er der 4.000-5.000 mm (mot ca 1.000 mm i lavlandet)! Dalene og slettelandet er svært tett befolket.

Fjellene, mange av dem er vulkanske, det utstrakte elvesystemet og det tropiske klimaet velsigner Filippinene med et svært fruktbart jordsmonn som gir rike avlinger, både til mat og råvarer til industrien. Det er store skoger, mineralforekomster, energiressurser og marine rikdommer. Skogene dekker ca. en tredel av landet. Mineralressursene omfatter både jernmalm, gull, kobber, nikkel, krom, kull og olje, og enda flere. Hovedelvene kan brukes til å vanne markene og også til produksjon av elektrisk kraft for alle deler av landet. Landet har rike fiskeforekomster både i havet og i innlandssjøer og elver.

Hvis naturressursene på Filippinene ble brukt og utviklet av det filippinske folket, for deres behov, ville de rekke til en befolkning som var flere ganger større enn landets. Men, slik er det ikke. Utenlandsk, og særskilt USA-kontrollert, kapital, landets føydalherrer og en byråkratisk og korrupt hjemlig kapitalisme hindrer det filippinske folket fra å ta i bruk disse naturressursene til eget beste.

Folket på Filippinene kommer fra ulike nasjonaliteter. Malayene dominerer og utgjør ca 85% av befolkningen. Andre betydelige nasjonaliteter er indonesere og kinesere. Den eldste befolkninga, negritoene, utgjør i dag bare promiller. De nasjonale minoriteter utgjør i dag minst 10% av befolkninga. De bebodde tidligere mesteparten av landet. De er nå skjøvet til side, først og fremst gjennom den kristne sjåvinismen som kom gjennom den spanske og deretter den amerikanske koloniseringa. De etablerte samfunnene til muslimene på Mindanao og de ikke-kristne fjellfolkene over hele landet har vært spesielt utsatte. Det er bakgrunnen for de to mest omfattende stridene for nasjonal sjølråderett vi finner i dag; fra bangsamorofolket på Mindanao og Sulu-øygruppen og igorotene i Cordillera.

Det snakkes opp i mot 100 språk og dialekter på Filippinene i dag. Vi kan snakke om ni hovedspråk, hvorav det ene, tagalog, er grunnlaget for det nasjonale språket som nå kan snakkes av den store majoriteten av befolkningen. Riktignok i varierende grad.

Koloniseringa sørga for at den kristne katolisismen er hovedreligionen. Ca 85% er registrert som katolikker og i tillegg kommer ca 4% i ulike uavhengige, kristne kirkesamfunn og vel 3% protestanter. Bare drøyt 4% er registrert som muslimer.

Kilder: Bl.a. Philippine Society and Revolution av Adamo Guerrero

av Jorun Gulbrandsen

Dette skrives fem uker før stortingsvalget høsten 2001. Det kunne vært skrevet for fire, åtte og seksten år sida. Sirkuset er det samme. Høyre lover skattelette. AP-ledelsen lover skattelette. Bud og overbud. «Jens» og «Jan» trener til dueller på TV. Dagsavisen 9. august: «Hvem er TV-sjarmøren?» Så skal folk glemme at de rike praktisk talt ikke betaler skatt, at de fortsatt ikke skal betale, at staten i stedet skal kaste penger etter dem. At overklassen er overklasse bare fordi den med makt snylter på andres arbeid.

De som har fått fordobla husleiene sine, har nok andre ting å tenke på enn hvem som er TV-sjarmøren. Også de unge mødrene og fedrene som ikke har fått barnehageplass, eller som ikke klarer å betale den dyre som de har. De som er kasta ut av arbeidslivet av stress og virkelig og påført uførhet ofrer kanskje en tanke på hvor dyr jakka til Stoltenberg kan være, og hva de kunne fått for de pengene. Arbeidere og intellektuelle med et liv, erfaring og utdanning i utlandet, søker fortsatt den ene jobben etter den andre, forgjeves, for de heter ikke Pettersen eller Jens. Det tenker kanskje de på. Deres virkelighet skal igjen gjøres usynlig når en annen del av den arbeidsfrie snylterklassen kommer til bryllupssirkus med kroner på hodet.

Valgkampsirkuset foregår på premisset om at markedet er samfunnets beste veiviser. At «lønnsomhet» (= profitt for selskapene) er forutsetninga for at folk kan bli operert eller få medisiner: Kapitalismen er best, markedet fordeler best, markedet utvikler samfunnet til nye høyder for alle. Dette er diktaturet i Norge. Markedets diktatur. Den internasjonale kapitalens diktatur. Om «Jens» og Jan» hadde vært uenige, hadde det spilt mindre rolle. EU via EØS griper inn i den minste kommunes avgjørelser med sine påbud. WTO bestemmer norsk handelspolitikk. USA og NATO norsk forsvarspolitikk. Norsk oljeprofitt avgjør norsk utenrikspolitikk. Alt handler ufravikelig om å fremme og beskytte profittens interesser. Det kalles demokrati. Det er overklassen som eier sirkuset. Denne klassens støyende valgkamp skal skjule at de vil at folkevalgte organer skal ha minst mulig makt. Det er ansatte rådmenn, direktører, konsulenter og anbudsvurderingskonsulenttjenestebyråer som skal bestemme. De er lettere å dirigere enn de folkevalgte. Vanskeligere å ramme med befolkningas vrede. Det er bare å betale dem godt nok.

AKP oppfordrer folk til å stemme så langt til venstre som mulig. Legg mest mulig tyngde i den antikapitalistiske vektskåla. Stem RV! SV er et dårlig alternativ. SV protesterer for all verden (en kan høre pip og høye muml), men følger med på ferden inn i Arbeiderpartiets regjeringskontorer. AKP mener det er viktig å delta i valgkampene fordi RV kan brukes til å gjøre revolusjonære standpunkter kjent for mange flere fra en posisjon på Stortinget. RV kan bidra til å organisere aksjoner. RV kan gi fattigfolk en stemme i offentligheten. RV kan plage de rike.

Men når det kommer til stykket, nytter det bare med en revolusjon. Maktforholda må snus opp ned. Nederst blir øverst. Nye lover. Forbudt med arbeidsfri snylterklasse. Forbudt med fattigdommens lidelse. Altså sosialistisk revolusjon. Det er det enkleste, ikke det vanskeligste. Dele ut kortene på nytt. Planlegge ut fra folkets behov. La folk fritt snakke sjøl om hva som er deres behov. Uten «Jan» og «Jens» som støysendere og uten medienes jakt på sjarmørene.

av Olle Josephson

Jeg er leder av Svenska språknämden. Derfor kan jeg iblant debattere språkspørsmål i media. For noen måneder siden deltok jeg i et P1-program for å diskutere den engelske dominansen i naturvitenskapelig forskerutdanning med en kjemiprofessor. Han het Sven og var blond, med flat nese. Sjøl er jeg mørkhåret med ubestemt mellom-europeisk utseende. Vi gikk inn i studio.

Jeg forstår at du er Olle fra Språkrådet, sa journalisten og så på Sven.

Pang! Der slo etnisitetsfella sammen. Den som arbeider med svensk språkrøkt skal ikke bare hete Olle, men se ut som han kommer direkte fra (Barna i) Bakkebygrenda. Et kulturpolitisk spørsmål som først og fremst gjelder alle medborgeres rett til det svenske språket endres til en slags etnisk særinteresse.

Språk-Olle er et uskyldig eksempel. Men det viser hvordan tankemønstre ser ut når et såkalt flerkulturelt perspektiv får dominere. Spørsmålene stilles i et etnisk, ikke i et demokratisk perspektiv. Det gjelder mange områder: eksempelvis beskrives protester mot bygging av moskeer nesten alltid som diskriminering av en etnisk minoritet, ikke som en krenkelse av svenske medborgeres religionsfrihet.

Hvorfor etnifiseres politiske spørsmål? En kan prøve en konspiratorisk forklaring. Etnifiseringa er et bra middel for EU og overnasjonale interesser for å svekke nasjonalstaten og et enda bedre middel til å splitte arbeiderklassen og folket i etniske grupper. En kan være mer velvillig og si at det helt enkelt er vanskelige saker. Språk og religion er jo i høyeste grad kulturbærende, så det er fort gjort å blande sammen demokratiske rettigheter og kulturelle eller etniske særdrag.

I alle fall må etnisifiseringsfella unngås. Det språkpolitiske spørsmålet tydeliggjør ganske godt komplikasjonene. Ut fra den kan en nøste atskillige av problema med såkalt integrasjonspolitikk. Derfor handler denne artikkelen om svensk og europeisk språkpolitikk.

Tre krav

I utgangspunktet er det ikke så vanskelig å formulere en riktig språkpolitikk for Sverige. Den bygger på tre krav kan vi si. Alle som bor i Sverige har rett til å utvikle sitt morsmål, uansett hvilket det er. Alle har rett til å få lære seg så mye av det felles, samfunnsbærende språket, dvs. svensk, at de kan hevde seg i samfunnet (hva nå det innebærer). At svensk er fellesspråket innebærer også at det må være fullt mulig å bruke det i alle offentlige sammenheng. Alle har rett til å tilegne seg et språk for internasjonal kommunikasjon, i praksis nesten alltid engelsk.

Det finnes, i det minste tilsynelatende, intet revolusjonært eller omveltende i disse krava. De er innafor rammene av det borgerlige demokratiet og enhver ivrig folkeopplysningsliberaler burde kunne istemme dette. Det er lett å se hvilken undertrykking det innebærer dersom de ikke oppfylles: uten morsmål har en store vansker med å utvikle sin personlighet og hele sin tenkemåte, uten svensk stilles en utenfor samfunnet, uten engelsk (eller et annet internasjonalt språk) blir det vanskelig å ta stilling til verden utafor Sverige.

Likevel er det så vanskelig å få gjennomslag for dem. Mer enn en kan tro er de kobla til klasseinteresser, til nasjonal uavhengighet og til anti-imperialisme. Det kommer fram ved en nærmere analyse, nødvendigvis noe teknisk. Jeg skal i tur og orden ta opp de tre klassiske hindringen for en folkelig politikk: allment spredde vaneforestillinger, også blant folket, motstand fra storkapitalen og deler av statsapparatet samt en uklar venstretradisjon.

Språk og klasse

Vaneforestillingene minner om vanlig fremmedfiendtlighet eller redsel for annen skikk og bruk: en tror at det ene språket må utkonkurrere det andre. Det er tvert om: et språk støtter et annet. En blir ikke dårligere til å skrive forskningsrapporter på engelsk om en også kan skrive dem på svensk. Barn som har et annet morsmål enn svensk, lærer seg lettere svensk dersom de får utvikle sitt morsmål ordentlig. I en stor norsk undersøkelse av innvandrerbarn som har lykkes bra i skolen, til og med i matematikk og orienteringsfag, viser de seg å ha tre kjennetegn: tidlig og nær kontakt med det norske språket og norske kamerater, morsmålet som hovedspråk i hjemmet og fagundervisning både på norsk og på morsmålet (K. Øzerk: Faglig utvikling med to språk, 1992).

Alle skole- og språkpolitiske problemer er naturligvis ikke løst med dette: hva som er den beste kombinasjonen av undervisning på morsmålet og undervisning på svensk er vanskelig å vite, og det varierer. Under bestemte forutsetninger er det klokt med et spanskspråklig daghjem med mye trening i svensk. I andre tilfeller blir språkevnen bedre dersom spanskspråklige barn går på svensk daghjem, men får mange muligheter til å trene spansken. I mangt er det et spørsmål om makt. Jo mer undertrykt ens egen språkgruppe er, desto viktigere er det å få bruke morsmålet i undervisningen. Syriske barn i Sverige behøver altså mye undervisning på sitt språk, for engelske barn er det neppe like vesentlig.

Derimot er det dyptgående klasseundertrykking å sette kanskje tjue prosent av den svenske arbeiderklassens barn i den håpløse valgsituasjonen, som mange innsparingsglade skolepolitikere foretrekker: enten satser dere på svensk, gir opp morsmålet deres, og dermed kvitter dere med de relativt likestilte mulighetene for raskt å utvikle begrepsdannelse og analytisk tenkning. Eller gi opp svensken og sats på steinhard gettoisering og marginalisering.

Dermed har jeg forlatt vaneforestillingene og gått over til rådende svensk språkpolitikk. Storkapitalens linje er entydig: internasjonalisering, eller riktigere: anglifisering og morsmålsfiendtlighet. Storkapitalen kan altså ikke anklages for etnifisering. De kjører tvert imot samme politikk som slaveeierne på sørstatsplantasjene: folk får snakke og skrive hvilket språk de vil seg imellom, men det er bare engelsk som teller. Alt av betydning skal foregå på engelsk. Det er derfor næringslivsrepresentanter foreslår at for eksempel Chalmers (tekniske høyskole i Göteborg) og Handelshögskolan i Göteborg helt skal gå over til engelsk som undervisningsspråk innafor en tiårsperiode (en handlingskraftig direktør i Västsvenska handelskammaren mente det for et år sida). De fleste større svenske bedrifter har i dag engelsk som såkalt konsernspråk. Trolig er majoriteten av de privatansatte svenskene virksomme i engelskspråklige bedrifter. Noen ordentlig kartlegging finnes ikke. Naturligvis innebærer det ikke at disse svenskene i hovedsak snakker og skriver engelsk på arbeidet. Men det innebærer at de kan være sikre på at alle viktige dokument finnes på engelsk, derimot ikke på svensk. Engelsk fungerer også som et klassemerke som splitter de ansatte: jo mer engelsk i det daglige arbeidet, desto høyere status. Engelsk som bedriftsspråk pleier, i det minste til å begynne med, å bli godt mottatt av et troskyldig personale.

Utbyttet for et storkonsern er firedobbelt. I det minste på kort sikt spares en del penger ved å kvitte seg med oversettelseskostnader. En får en arbeidskraft som det er lettere å utbytte. Det er lettere å flytte folk rundt i hele verden når alle bruker den samme ynkelige engelsken. (I den interne sjargongen i mange bedrifter kalles internspråket ofte «bad English», halvt på alvor, halvt på fleip.) En markerer sin uavhengighet i forhold til den svenske staten. Selskapets generalforsamlinger og pressekonferanser på engelsk er en demonstrasjon av at bedriften står over nasjonalstaten. En får litt større handlingsfrihet i forhold til fagforeninger: forhandlinger eller forhandlingsgrunnlag på engelsk, eller enda verre, uforutsigbare sprang mellom forskjellige språk gjør fagforeninga ytterligere underlegen. Når Metalls Göran Johansson sist vinter krevde at de faglige representantene i storkonsernstyrer skulle ha rett til å kreve svensk på styremøtene, hadde han oppdaga faren. Dog, kunne en ønske seg et noe større språkpolitisk perspektiv enn styrerommene.

Taperne er vanlige ingeniører, offentlig ansatte og arbeidere. Engelsken er naturligvis uunngåelig i mange tilfeller. Men den ukritiske overforbruken fører til at de tvinges til å gjøre en dårligere jobb i enkelte saker. Det er umulig å komme bort fra at det er vanskeligere å arbeide på et annet språk enn sitt morsmål. Hardest slår engelsken til mot dem som har innvandra til Sverige, fordi de – allment sett -– har dårligere engelsk kunnskaper.

Svensk eller engelsk?

I stat og kommune finnes motstridende linjer. Jo, nærmere de store pengene, desto større engelskvennlighet. Næringsdepartementet er for eksempel åpne for delvis å gi opp kravet om svensk som felles, samfunnsbærende språk. Ta et lite, men tydelig eksempel: departementet presser i internasjonalt patentsamarbeid på for at patentdokumenter med rettslig gyldighet i Sverige kun behøver å finnes på engelsk. Fram til nå må de oversettes til svensk. En går også inn for en felles europeisk patentdomstol, med filial i et eller flere nordiske land, og kun tysk, engelsk og fransk som arbeidsspråk. Det kan føre til at to svenske bedrifter i en patenttvist må holde forhandlingene på engelsk i en domstol på svensk jord. (Men fordi flertallet av europeiske land, ikke minst øststatene, er mindre fulle av forakt til sitt nasjonalspråk går det meget langsomt med disse forslaga.) Eller ta et enda mer symbolsk eksempel: e-postadressene til de svenske departementene er på engelsk <@justice.ministry.se>, <environ.se> osv. De muligheter som nylig har åpna seg for å bruke å, ä (æ) og ö (ø) i e-postadresser (de fungerer i nu-domenet), blir til gjengjeld straks blokkert av ledende ITK-byråkrater.

Også for svensk høyskole- og forskningspolitikk er anglifisering det overordna målet. Desto flere høyskoleutdannelser på engelsk, desto bedre, anser Östros (1). Han motsetter seg et ganske beskjedent forslag om at doktoravhandlinger på engelsk (selvsagt det naturlige avhandlingsspråket), skal ha en sammenfatning på svensk. De tre dagene det skulle ta for doktoranden å skrive den, og dermed bidra til at svensk holdes i hevd som vitenskapelig språk, er tre dager for mye. Javel da, mener utdanningsminister og forskningsråd, at naturvitenskaps-svensken går dukken, samme hva det fører til av kløfter mellom forskersamfunnet og samfunnet omkring, av vanskeligheter for god populærvitenskap, folkeopplysning og læreboksproduksjon, og av dårligere resultater for mange studenter. (Studenter og forskningsstipendiater, som får mulighet til systematisk å skolere seg i sin vitenskap på både engelsk og svensk, får ofte bedre resultater enn de som utsettes for heftig anglifisering.) Fram til nå er det først og fremst innafor naturvitenskapene at svensk er på fallrepet som vitenskapelig språk. Blant samfunnsvitenskapene er den akademiske balansen ganske god. Forskerne skriver bøker og artikler i vitenskapelige tidsskrifter omtrent like mye på engelsk og svensk. Det er ikke bare emnet, men like mye språket, som gir Bo Rothstein (statsvitenskap) eller Lars Calmfors (nasjonaløkonomi) så mye større gjennomsalg i offentlig debatt enn Lars Wieslander (molekylærbiologi) eller Lars Ehrenberg (genetikk). Men Östros-linja innebærer at svensk høyskole ganske raskt manøvreres nærmere den tredje verdens situasjon, der høyere utdanning ikke er tilgjengelig på majoritetsmorsmålet, kun på engelsk. Sjølkolonisering, kan en kalle dette.

Retorikk

Argumentet om at vitenskapens språk alltid har vært internasjonalt, er også bare halvveis sant. I lange perioder har svensk blitt brukt ved sida av og sammen med latin, tysk, fransk eller engelsk. Av 98 doktoravhandlinger i fysikk i Sverige i perioden 1890 til 1930 var 48 på svensk, 45 på tysk og resten på engelsk eller fransk.

Skolepolitikken er ikke like klar. Viktigheten av gode svenskkunnskaper for alle understrekes ofte av ledende skolepolitikere, som også snakker fornuftig om minoritetenes morsmålsundervisning. Men det er retorikk. I praksis styres jo skolen av kommunale innsparinger og desentraliserte markedsmodeller. Det innebærer et sterkt gjennomslag for den innbyrdes status mellom ulike språk, noe som kan avleses i et hvert lærerværelse. Engelsklærerne har ganske lett for å få gehør for sine krav, svensklærerne hører de andre lærerne også på. Men å undervise i svensk som andrespråk – en særdeles krevende oppgave fordi elevene har mange forskjellige behov og forkunnskaper – blir sett på som en retrettoppgave for lærere som ikke orker større klasser. Og morsmålslæreren i innvandrer- eller minoritetsspråket finnes ikke engang i lærerværelset eller på skolen. (Den tydelige rangordningen forstyrres noe av lærerne i spansk, fransk og tysk, men fordi denne språkundervisningen – spesielt i gymnaset – i mangt er et privilegium for middelklassen og et skolepolitisk segregeringsinstrument, greier disse lærerne seg riktig godt.)

Andelen av de med krav på egen morsmålsundervisning som deltok i den, minket fra cirka 65 prosent i brorparten av 80-tallet til cirka 50 prosent under siste del av 90-tallet. (Reduksjonen i absolutte tall var kun fra cirka 65.000 til cirka 60.000 elever.) Antallet ansatte morsmålslærere blei halvert i samme periode, fra 4.700 i 1989 til 2.200 i 1994. Antall elever med svensk som andrespråk har hele tida økt noe, men fortsatt har bare en liten minoritet av dem kompetente lærere.

Det som virkelig øker, er de engelskspråklige klassene der svenske ungdommer følger svensk læreplan med svenske lærere, men hvor undervisningen foregår på engelsk. I dag omfatter dette om lag 3,5 prosent av alle gymnasiaster. Det høres ikke mye ut, men faktisk tilsvarer det andelen av et årskull som tok eksamen artium i 1940. Og klassebakgrunnen er også omtrent den samme. De engelskspråklige klassene fungerer framfor alt som middel til å skape fredede steder for studiemotiverte elever med internasjonal karriere i sikte (joda, det finnes unntak med annen rekruttering, spesielt på ungdomsskolenivå). Derfor blir det et så ettertrakta konkurransemiddel for alle gymnas som skal slåss om elevene. Den utvalgsmekanismen får dem også til å fungere brukbart, men alle seriøse undersøkelser viser at studieresultatene blir noe dårligere enn for sammenlignbare elever, som studerer på svensk: De engelskspråklige blir ubetydelig bedre på engelsk, dårligere i svensk, i det minste skriftlig, og framfor alt dårligere i intellektuelt krevende eller kulturelt betingede emner, som samfunnskunnskap eller fysikk. Satt på spissen kan en snakke om en nasjonal tragedie, når en generasjon kunnskapssultne, internasjonalt orienterte elever faller pladask for angloamerikansk kulturimperialisme og nærmest lar seg skolere til et fordummet kompradorbursjoasi.

Kultur, språk og Stalin

Innafor kulturpolitikken finnes en større forståelse for svensk. Kulturpolitikere kan diskutere oversettelsesstøtte og språkkvoter i etermedia på en måte som er fremmed for dem som snakker om økt økonomisk vekst. Det er typisk at kulturdepartementet, det svakeste av alle departementene, nedsatte en parlamentarisk utredning med riktige politiske direktiv; å utarbeide et handlingsprogram, som dels skal sørge «for fremme av det svenske språkets stilling», dels «at alle i Sverige ut i fra sine forutsetninger skal gis likeverdige muligheter til å tilegne seg det svenske språket». En kan ha innvendinger. Nettopp det å gjøre språket til kulturpolitikk, ikke arbeidsmarkedspolitikk, utdanningspolitikk, eller et spørsmål om demokratiske rettigheter, øker risikoen for en etnifisering.

Det svenske språket blir nemlig en kulturytring som litteratur, teater eller musikk. For å anvende klassisk marxistisk begrepsapparat: språk betraktes kun som en del av overbygginga. Og overbygginga er ikke like viktig som produksjonsforhold og produksjonsmiddel (som jo i mangt er språklige i det som kalles informasjonsindustrien), så det fattigste politikkområdet får oppgaven med å forsøke å lappe sammen det som næringspolitikk og storkapital har ødelagt. Lyrikkaften mot Ericsson. (I parentes: dette språksynet er faktisk det Stalin engang gikk imot i Marxismen og språkvitenskapens spørsmål, Forlaget Oktober, Oslo 1975. Det er i hovedsak et meget fornuftig verk, som retter seg mot de groteske venstreoverslaga som kan bli resultatet dersom en gir språket et forenkla overbyggingsstempel. På den andre sida går Stalin, eller hans skyggeskribenter, for langt til høyre, når han bagatelliserer det faktum at språkbruk nesten alltid har et klassepreg.)

Faren med den kulturpolitiske hjemstavnen, dvs. tilbøyeligheten til alltid å binde språket til kultur, blir enda tydeligere når en går til svensk minoritetsspråkslovgivning. Fra 1. april 2000 finnes det fem offisielt godkjente minoritetsspråk i Sverige: finsk, samisk, meänkieli, romani og jiddisch. Det er en følge av at Sverige har godtatt en europeisk minoritetsspråkskonvensjon. Antallet brukere kvalifiserer ikke alene til godkjenning som minoritetsspråk – da skulle for eksempel spansk og arabisk ligge godt an. Derimot er to andre kriterier avgjørende: språket skal ha vært i kontinuerlig bruk i landet (100 år eller 3 generasjoner pleier å antydes som målestokk) og det skal være et eget språk, ikke en dialekt. En kan diskutere om det ikke ville vært bedre kun å gi samisk og finsk minoritetsspråkstatus, og på annet vis støtte tornedalsfinsk, jiddischkultur og romer. Men det er ingen tungtveiende innvendinger: i hovedsak er det bra at disse, i Sverige, undertrykte og fortia språkene får en noe bedre beskyttelse og blir synligere. Synd at den lovfesta støtta tilfeldigvis er så liten. Med unntak av fem kommuner i nord har det ikke blitt lettere å være finne i Sverige de seinere åra.

Nei, den tunge innvendinga er at de rettmessige rettighetene ikke er gitt til minoritetsspråkene, bortsett fra når brukerne også utdefineres som «nasjonale minoriteter», dvs. etnifiseres. Proposisjonsteksten er meget tydelig (Prop.1998/99:143): «Sverigefinnene skiller seg fra majoritetsbefolkningen i Sverige både gjennom sitt språk og sin kultur.» Ja, der fikk vi Svenska Dagbladet sin sjefredaktør Olkinuora og metallarbeider Salonen i Köping i samme båt, i motsetning til Dagens Nyheter sin Hans Bergström og metallarbeider Pettersson i den andre.

«Jøder har en egen religion, egen kultur, eget språk og egne tradisjoner som skiller seg fra den svenske majoritetsbefolkningens. Det språket som først og fremst i dag binder sammen jøder i verden er hebraisk. Dessuten snakkes også jiddisch. (…) I dag lever om lag 25.000 jøder i Sverige om en inkluderer både de som har to foreldre med jødisk herkomst og de som har en mor eller far som er av jødisk herkomst.»

Det finnes intet å innvende mot det voksende armslaget for jiddisch i Sverige, men hvorfor forties at den store majoriteten av de kanskje 16.000 svensker som ser seg som jøder høyst kan noen ord og fraser på jiddisch? Og omvendt: om lag 10.000 svensker har tegnspråk som morsmål, et aldeles eget språk som kan dokumenteres i det minste siden midten av 1800-tallet: Enda «… er det åpenbart at tegnspråket ikke kan anses falle innafor rammen for formålet med minoritetsspråkskonvensjonen. Den bygger på språkets tilknytning til urbefolkning og andre nasjonale minoriteter som etniske grupper.» Her er en meget langt borte fra en enkel demokratisk språkpolitikk, som bygger på at enhver svenske har rett til sitt morsmål.

Nå påpeker noen at det kanskje til og med finnes en spesiell finsk kultur med tango, Kalevala, badstu og minner fra borgerkrigen og vinterkrigen, at flertallet av reinrøktere er samer, eller at det selvsagt finnes jødisk kultur; «sabbat hele uka» er jiddisch, kletschmermusikk og religion i uoppløselig forening. Javisst. Men en kan ha finsk som morsmål uten å danse tango, en skal ha rett til å utvikle sin samisk uten å eie rein, en kan gå i synagogen uten å snakke et ord jiddisch. Lovverket om religionsfrihet eller retten til morsmålet er demokratiske rettigheter, mens lovverket som rører sammen ulike foreteelser til en minoritetskulturetikett, som kan klistres på små og store grupper av medborgere, er etnifisering.

Minoritetsspråkkonvensjonen har i prinsippet intet med EU å gjøre, men at den settes ut i livet er likevel et utslag av EUs språkpolitikk. Denne er ikke riktig enkel. I praksis styrker EUs overstatlighetsmaskineri engelsk: for eksempel har engelsk de tre-fire siste åra dratt ifra fransk som originalspråk i EU-dokumenter. Men framfor alt de store kontinentaleuropeiske språka mobiliserer en politisk motstand mot engelsk. Alle nasjonalspråk har juridisk sett samme stilling i EU, og denne leppenes bekjennelse er bedre enn ingen bekjennelse overhode. I EU finnes ingen opinion av betydning for å redusere antallet offisielle språk. Trolig snakkes og skrives det mer svensk på kontinentet i dag enn noen gang tidligere. Finland hadde rett når de under sitt ordførerskap erklærte at de tre arbeidsspråka på møtene i Finland var finsk, fransk og engelsk. Seinere blei likevel protester fra Tyskland for sterke. Slik er nemlig praksis: linja at alle EU-innbyggere skal lære seg to språk, i tillegg til morsmålet handler om å gi plass for tysk, fransk, spansk og italiensk. De små nasjonalspråka, kan i beste fall være gratispassasjerer på resolusjonene om et mangespråklig Europa.

For regionale minoritetsspråk innebærer likevel EU et virkelig oppsving. EUs European Bureau for Lesser Used Languages (EBLUL) lobber meget intensivt for å styrke språk som katalansk (Spania), frisisk (Nederland) eller samisk. I dagens situasjon er det i hovedsak en god gjerning, men det er naivt å ikke se at det også er et innslag i EUs regionaliseringspolitikk, som skal svekke nasjonalstatene og styrke overstatligheten.

Derfor hører heller ikke såkalte innvandrerspråk til «Lesser Used Languages». Minoritetsspråkkonvensjoner og -lobbying fungerer av den grunn iblant som et alibi for å skjule at de som har persisk, arabisk, urdu, kurdisk, somali eller tigrin som morsmål er de virkelige taperne i denne språkpolitikkens Schengen.

For å sammenfatte: storkapitalen sprenger folk og nasjoner med English only. Motstand forekommer både fra EU og nasjonalstater, men den etnifiserer og stiller nasjonalspråk, minoritetsspråk og utenom-europeiske innvandrerspråk mot hverandre. Den ser altså ut som den allmenne antikapitalistiske motstanden i Europa i dag.

Hvorfor? En av forklaringene er venstresidas uklare språkpolitiske tradisjon. Den har pendla mellom – eller nærmest kombinert – opplysningsuniversalisme og romantikkens folkesjel på en forvirrende måte. En kan begynne med den franske revolusjonen. I det førrevolusjonære Frankrike skulle trofasthet mot kongen holde undersåttene sammen. Kunnskaper i fransk var riktignok veien til embeter, men kun en minoritet snakka fransk. Jakobinernes politikk var i stedet å samle folket om nasjonen og dermed rundt et eneste språk. Andre språk og dialekter blei dels sett på som et hinder for medborgerne i å gjøre seg gjeldende, dels som redskap for separatisme og kontrarevolusjon. «Føderalismen og overtrua snakker bretonsk, emigrasjonen og hatet mot republikken snakker tysk, kontrarevolusjonen snakker italiensk, fanatismen snakker baskisk,» rapporterte Barère til velferdskomiteen. Abbé Grégoire, religionsfrihetens konstruktør blant revolusjonsmennene, gjennomførte historiens første store språksosiologiske utredning med formål å kartlegge bruken av dialekt, «patois», og så etter hvert utrydde den.

Oppslutninga om et nasjonalspråk, nytt eller gammelt, blei et kjernespørsmål for 1800-tallets nasjonaldemokratiske bevegelser. Ungarsk, finsk, serbokroatisk, norsk med flere etablerte seg som standardiserte skriftspråk med nasjonsbærende oppgaver. Italia blir samla på italiensk grunn, til tross for at et mindretall snakker språket: fram til andre verdenskrig har italienerne nærmest flere regionale morsmål, som toscansk, veneziansk, sardinsk osv.

Det finnes to motiv for nasjonalspråket. Dels det demokratiske kommunikasjonsbehovet: medborgerne må kunne snakke og skrive til hverandre om offentlige anliggende. Det krever et felles språk, som helst ikke står alt for langt i fra den folkelige dagligtalen. Dels det nasjonalromantiske identitetsbehovet: de som mener å snakke et felles språk har lettere for å kjenne felles identitet.

Derfor var kampen for et nasjonalspråk for det meste progressivt på 1800-tallet, til tross for at den støtter seg til grumsete folkesjelsideer, vanligvis forent med en omfattende undertrykking av minoritetsspråk og dialekter. Dette opptrer i forskjellige former avhengig av hvilket sjikt som leder an i det nasjonale prosjektet.

Tungerot-r

Sverige var temmelig typisk, om enn seint ute. Fra og med midten av 1800-tallet blei det svenske språkets historie skrivi, og akademikere og folkelivsforskere dokumenterer dialekter systematisk. Men å snakke dialekt eller dialektnært i noen annet enn reint private sammenheng blir et underklassemerke (slik var det ikke i begynnelsen av århundret når nasjonalskalden Tegnér (2) snakka värmländsk i Svenska Akademien). Skolene forsøker å lære bort et skriftspråk nært riksmålsuttalen. Helt fram til midten av 1900-tallet var det for eksempel ledende svenskfagspedagoger som hevda at skolebarna i Sør-Sverige skulle avvendes sin tungerot-r. Radioen blei kjemisk rensa for dialekter – bortsett fra i folkelystspill – fram til 50-tallet. Nasjonen, og etter hvert «folkhemmet», skulle samles rundt rikssvenskan. Hardest ramma blei finsk- og samisktalende med morsmålsforbud i skolegårder, i utlånsbiblioteker med mer. Det påstås til og med at det i skolebøkene på 1930-tallet sto at det var synd på barna i Tornedalen fordi de først fikk lære seg sitt morsmål (dvs. svensk) når de begynte i skolen.

Venstresida

Med unntak av en del kommunistiske reaksjoner mot minoritetsspråksundertrykkinga slutta venstresida opp om riksmålspolitikken, i den franske medborgeruniversalismens tradisjon. Målet var å gi arbeiderklassen og folket mulighet til å lære seg riksmålet slik at de kunne hevde seg overfor øvrigheten i det offentlige livet. Dette endres ikke av at universalismen iblant fikk global rekkevidde, som i esperanto-bevegelsen, som var sterk i mellomkrigstida: alle i hele verden skulle ha et felles språk på like vilkår.

En svensk, eller kanskje skandinavisk, særegenhet er at muntlig og skriftlig språk kommer til å stå uvanlig nær hverandre. Folkebevegelsene rundt 1900 krevde et relativt enkelt skriftspråk, liksom et slags rikstalespråk som en helt enkelt kunne skaffe seg gjennom å lese høyt eller ved å «snakke som ei bok». Den såkalte dannede borgerligheten med mer kompliserte stilidealer var svak, og folkebevegelseslinja seira stor sett i de store språkkampene i århundrets begynnelse: nystavningsreformen i 1906, Strindbergs og arbeiderforfatternes litteraturspråk m.m.

Norge

Norge er et interessant avvikende eksempel. Der var det i begynnelsen av 1800-tallet en mengde muntlige dialekter, et felles dansk skriftspråk, og i det meget tynne embetsmanns- og borgersjiktet i byene – et dansk muntlig språk med fornorska uttale. Nynorsken blei konstruert som et felles skriftspråk, som står nærmere dialektene. Snakk dialekt, skriv nynorsk! er og forblir den norske målrørsla sitt motto, og tanken om å snakke dialektfritt er fremmed for nordmennene, i prinsippet. Fordi orda bøyes og uttales ulikt i forskjellige dialekter tilbakeføres mange ord i sin nynorske skriftform til en «urform» fra middelalderen, og dermed tilgodesees også kravet om en felles historie. Nynorskens klassebasis finnes på landsbygda, og at den fra og med midten av 1900-tallet mister terreng til bokmålet skyldes at nynorskens forkjempere mangler redskaper til å håndtere den kommende urbaniseringa. Men den norske veien til nasjonalspråket innebærer at en unngår dialektundertrykking. Derimot er undertrykkinga av minoritetsspråka (samisk) minst like sterk som i Sverige.

Først omkring 1970 kan det sies at venstresida problematiserte nasjonalspråksideologien, dels gjennom å støtte regionale minoritetsspråk, dels gjennom å stille spørsmål ved hva som er arbeiderklassens språk. Men da henfalt en ofte til et uklart klassesjelsperspektiv, en variant av den nasjonalromantiske folkesjelen. Det er arbeiderklassens «eget språk» som skal løftes fram; en romantiserer kjeftesmelling på arbeidsplassene eller rock- og rapp-lyrikk (bare den kommer fra drabantbyene). Dette er riktig så lenge det handler om kamp mot dialekt- og klassespråkfordommer, eller mot forestillinger om at arbeiderklassens språk er «enkelt». Men en glemmer at ingen blei født med språket nedlagt i sin sjel. Det er alltid et hardt arbeid, både for klassen og for individene, å erobre et muntlig og skriftlig språk som holder for å gjøre seg gjeldende i de fleste samfunnsmessige sammenhenger. Språklig klassekamp handler i dag, liksom for hundre år sida, for det meste om normdanningen for dette språk: et kunstspråk fjernt fra hverdagen, meget vanskelig å erobre, eller et språk som så langt som mulig er knytta til vårt hverdagsspråk, og som det er mulig å tilegne seg for folkeflertallet?

Og omtrent slik ser fortsatt språkpolitikken ut i dag, også blant dem som er opptatt av arbeiderklassens frigjøring. Enten romantisering av Rinkeby-svensken (en slags dialekt fra drabantbyen Rinkeby i Stockholm bebodd av innfødte og innvandrere) og innvandrer- og minoritetsspråk som de undertryktes «eget språk». Eller jakobinernes steinharde propaganda for et felles, homogent nasjonalspråk for alle, kryssa med forakt for den samme Rinkeby-svensken og uten interesse for innvandrerspråk. Resultatet blir at en er ute av stand til å formulere en politikk for et samfunn som er – samme om en vil det eller ei – mangespråklig.

Går det an å dra allmenne lærdommer om integrasjons- og innvandringspolitikk ut i fra det språkpolitiske eksemplet, slik jeg skreiv i begynnelsen? Jeg tror det, sjøl om alle spørsmål naturligvis har sine særegenheter. På samme vis som en kan si at Sverige er mangespråklig, kan en naturligvis si at det er mangekulturelt. Men politikken skal ikke formuleres ut i fra dette faktum; da slår etnisitetsfella sammen. Nei, det viktige er demokratiske fri- og rettigheter, og naturligvis, et kunnskapsnivå og sosiale og økonomiske forhold, som tillater oss å utnytte disse rettighetene. Da kan vi utvikle og forandre kulturer, da kan vi gjøre oss gjeldende mot øvrigheten, både nasjonalt og internasjonalt. Avgjørende for den folkelige kampen er ikke de kulturelle særdrag som skiller, men de demokratiske krav som forener.

Fotnoter:

1. Östros, Thomas: Utdanningsminister i Sverige.
2. Tegnér: Sveriges største skald på første halvdel av 1800-tallet.

von Pål Steigan

Im Herbst 2000 gab es in den norwegischen Medien eine neue Runde des Neo-McCarthyismus. Sie begann in der TV2-Sendung Rikets tilstand und setzte sich in der Presse, insbesondere in der VG (Verdens Gang), fort. Weder Gerhard Helskog von TV2 noch die Herren Bø und Versto von der VG waren besonders daran interessiert, die Hintergründe für das, was in Südost-Asien geschehen war, zu erkunden. Sie waren auf Kommunistenjagd und forderten einen Kniefall und reumütige Bekenntnisse. Glücklicherweise gab es viele, die sich dem widersetzten, und gewissermaßen endete die Debatte unentschieden. Ich lehnte eine Einladung zu dem Vorhaben von TV2 ab, da es sich um einen speziell konstruierten Pranger handelte. Das bedeutet nicht, dass ich nicht über z.B. Kambodscha oder China diskutieren will. Dies tue ich mehr als gerne.

Im Oktober 1978 war ich in Kambodscha und traf Pol Pot, Khieu Samphan und einige andere Führer der Roten Khmer, und gemeinsam mit u.a. Tron Øgrim reiste ich für eine Woche in dem Land herum. Wir hatten natürlich bereits vor unserer Reise Geschichten über Terror in Kambodscha gelesen als auch gehört, aber es war uns auch bekannt gewesen, dass der CIA während des gesamten Vietnamkrieges Geschichten dieses Typs verbreitet hatte um seinen massiven Völkermord in Südost-Asien zu vertuschen, so brachten wir dem nicht viel Vertrauen entgegen. Das Vertrauen in die westliche Presse wurde auch nicht gestärkt, als wir entdeckten, dass einer von denen, die uns quer durchs Land begleiteten, jemand war, der westlichen Quellen zufolge nur ein paar Monate zuvor von Pol Pot liquidiert worden war.

Lasst mich hier kurz stoppen. Erinnert sich jemand an den «Völkermord der Serben im Kosovo»? Während des jüngsten Krieges gegen Jugoslawien behaupteten Nato-Quellen, dass bis zu 500.000 albanische Männer «verschwunden und vermutlich tot» sind, und das Wort Völkermord wurde in Riesenlettern verkündet. Nach der Niederlage Jugoslawiens haben internationale Experten das Land auf der Suche nach Massengräbern durchkämmt, und sie fanden etwa 3.000 Opfer. Zweifelsfrei wurden grausame Übergriffe gegen die Albaner begangen, aber die Behauptungen über Völkermord waren selbstfabrizierte Erfindungen und Lügen, dazu berechnet, ein internationales Publikum zum Akzeptieren des völkerrechtswidrigen NATO-Krieges gegen Jugoslawien zu bringen. Und da kaum jemand Dementis liest, sind es sicherlich nach wie vor viele, die glauben, dass tatsächlich hunderttausende von Albanern im Kosovo ermordet wurden.

Ein tobsüchtiger Riese

Dieser Typ von Propaganda wurde nicht erst im letzten Jahr erfunden. Der CIA betrieb dies auch in den 60er- und 70er Jahren.

Der Vietnamkrieg hatte uns gelehrt, nicht auf die westlichen Medien zu vertrauen, wenn es sich um angebliche Übergriffe, begangen von Befreiungsbewegungen, handelte. Wir gingen davon aus, dass die Propaganda gegen Kambodscha von der gleichen Sorte war, dass sie in der Absicht betrieben wurde, eine neue Invasion zu rechtfertigen. So kamen wir in das kambodschanische Land. Es war ein wahnsinniges Erlebnis. Auf der einen Seite war das Land üppig und schön, und auf der anderen Seite war es so malträtiert und zerstört, dass es schwer war, passende Worte zum Beschreiben zu finden. Wir sahen nicht ein Haus, nicht ein Dorf, nicht eine Straße aus der Zeit vor 1975, die nicht von den amerikanischen Bombardierungen zerstört oder schwer beschädigt worden war. Es sah aus, als wenn ein tobsüchtiger Riese mit einer mächtigen Sense und einem enormen Pflug Amok gelaufen war. Überall waren Bombenkrater, die Palmen waren in der Mitte durchgeschnitten. Kambodscha hat etwa die gleiche Größe wie Südnorwegen. Als die Amerikaner 1969 mit der Bombardierung des Landes begannen, wohnten etwa sechs Millionen Menschen auf diesem Gebiet. Teile des Landes waren ebenso dicht bevölkert wie die norwegischen Regionen Asker und Bærum. Die amerikanischen Bombenflugzeuge überzogen das Land mit großflächigen Teppich-Bombardementes, aus ihrer sicheren Position oberhalb der Wolkendecken heraus. Dies taten sie Jahr um Jahr und ließen insgesamt mehr Tonnen Sprengstoff fallen, als während des 2. Weltkrieges über ganz Europa abgeworfen worden waren. Die Zerstörungen und die menschlichen Leiden waren enorm. Besonders im Jahre 1973 nahmen die Bombardierungen in einem derartigen Umfang zu, dass die finnische Untersuchungskommission, die auch die Anklagen gegen die Roten Khmer untersuchte, die Bezeichnung Völkermord verwendete. Zwischen 500.000 und 700.000 Menschen sollen getötet worden sein, und über 2 Millionen Menschen sollen in die Städte geflohen sein.

Es ist völlig sinnlos, das spätere Geschehen unter den Roten Khmer nicht im Licht dessen zu sehen. Das Lon-Nol-Regime in Phnom Penh half nicht nur den Amerikanern bei der Durchführung dessen. Es war direkt beteiligt und mitverantwortlich. Was macht so etwas mit einem Land? Was macht es mit den Menschen, die die Hölle überleben? Ich habe keine Ahnung, wie ich gewesen wäre, wenn ich einen solchen Alptraum überlebt hätte. Ich habe keine Ahnung, wie ich mich jenen meiner «Landsleute» gegenüber aufgeführt hätte, die mit denen unter einer Decke gesteckt hatten, die meine Verwandtschaft zu Fleischfasern zerbombt haben. Ich garantiere nicht dafür, dass ich ein Meister in Barmherzigkeit und Toleranz gewesen wäre.

Pol Pots Terror

Klar nehme ich Abstand von dem Terror unter Pol Pot. Kristallklar. Ist es aber gestattet, dies losgelöst von dem aus der Luft durchgeführten Völkermord der USA zu diskutieren? Ist dies historisch und moralisch haltbar? Wie soll man den ethischen Standpunkt derer bewerten, die den Friedenspreis einem Kissinger geben, der einer der Hauptverantwortlichen für den Bombenterror war?

Lies Die Rebellion der Gehenkten von Traven. Er erzählt von der langjährigen, blutigen Unterdrückung der Mahagoni-Sklaven in Mexiko. Sie waren jahrelang von Kopfgeldjägern und Sklaventreibern im Dienste amerikanischer und europäischer Holz-Kompanien torturiert worden. Was geschah, als sie sich zum Aufstand erhoben? Traven erzählt auch die Geschichte. Die Gequälten griffen zu den Macheten und mähten die Sklaventreiber, Vorarbeiter und deren Frauen und Kinder nieder. Furchtbar, ungeheuerlich. Aber läßt sich dies wirklich losgelöst von dem System, das sie so werden ließ, betrachten? Wenn man dies tut, wird man dann nicht ein Agent für ein System, das sich mit Mahagoni-Sklaven an der Macht erhält?

Oder lies Zwei Städte von Charles Dickens. Er war gegen die Jakobiner und ihren Terror, und er nimmt kein Blatt vor den Mund, wenn er sie und ihn beschreibt. Aber er sagt gleichzeitig, wenn man nicht möchte, dass Leute so werden sollen, darf man diese nicht so behandeln, wie der französische Adel die Unterdrückten behandelte.

Natürlicherweise sahen wir keinen Terror, als wir Kambodscha besuchten, und wir bemerkten nichts, was auf eine militärische Spannung zwischen den Roten Khmer und der Lokalbevölkerung hinwies. Was wir sahen, war wie gesagt ein vergewaltigtes und verstümmeltes Land, und wir sahen Leute, die Dämme und Häuser bauten und Reis pflanzten. Sie hatten etwas derart Kühnes gemacht, wie mit dem internationalen ökonomischen System zu brechen, das Geld abzuschafffen, und sie haben die direkte Verteilung von Waren eingeführt. Es war demnach eine Aufhebung des Marktes auf einen Schlag. Seinerzeit betrachteten wir dies als ein verheißungsvolles Experiment. Heute möchte ich es beinahe als eine verzweifelte Handlung betrachten, um zu versuchen zu überleben.

Dass wir keine Spur von irgendetwas, das uns an Terror erinnern könnte, bemerkten, beweist gar nichts. Heute bin ich nicht im Geringsten darüber im Zweifel, dass ein völlig unakzeptabler Terror von Seiten der Roten Khmer begangen wurde. Über den Umfang vermag ich mich nicht zu äußern. Die Behauptungen über Millionen Umgebrachter sind schwachsinnig.

Die finnische Untersuchungskommission spricht von zwischen 75.000 und 150.000 Hinrichtungen und fast einer Million Toten auf Grund von Hunger, Überlastung, Totschlag und anderen Ursachen. Michael Vickery, dem Noam Chomsky großes Vertrauen entgegenbringt, nennt die Zahl von ungefähr 750.000 Toten auf Grund aller Ursachen, von Hunger und Unterernährung bis zu Hinrichtungen.

Blutdürstigkeit?

Ich kann diese Zahlen weder verifizieren noch entkräften. Ungeachtet dessen betrachte ich es als über jeden Zweifel erhaben, dass es sich um einen umfassenden Terror gehandelt hat. Warum entstand dieser Terror? Teils hat er natürlich seinen Hintergrund in dem aus dem Krieg herrührenden Hass. Dies ist eine Mechanismus, der aus Europa nach dem 2. Weltkrieg bekannt ist. Zehntausende von Kolloborateuren wurden in aller Stille, bevor irgendwelche Rechtsverfahren eingeleitet worden waren, hingerichtet. Aber teils steht er auch im Zusammenhang mit der Politik der Roten Khmer. Pol Pot und seine Leute waren der Auffassung, dass sie aus den Fehlern Chinas gelernt hatten. Um diese zu vermeiden, wollte Pol Pot ein für alle Mal alle Wurzeln der Klassengesellschaft mit einem Schlag ausreißen. Dies mag sich sehr revolutionär anhören, und ich habe nicht so wenige liebe und freundliche Menschen gekannt, die wirklich glaubten und glauben, dass es für eine sozialistische Gesellschaft möglich ist, alle Reste des Kapitalismus mit einem Schlag auzurotten. Aber in Wirklichkeit hat das nichts mit Marxismus zu tun. Als Resultat ergab sich, dass alle, die die alte Wirtschaft repräsentierten, zu Feinden wurden, und das galt nicht lediglich in Bezug auf die Kompradoren und die Bourgeoisie, sondern für alle in den Städten, auch für das Kleinbürgertum und die Arbeiterschaft.

Mit anderen Worten denke ich, dass einige der schlimmsten Übergriffe von Seiten der Roten Khmer nicht einer speziellen Blutdürstigkeit entspringen, sondern einer falschen Analyse und einer falschen Strategie. Die chinesische Kulturrevolution, mit allen ihren spannenden und anti-autoritären Ideen, beinhaltete große idealistische Fehleinschätzungen. Man glaubte an die Macht des Willens über die Materie in dem Maße, dass man einen Teil grundlegender ökonomischer und materieller Probleme vollständig übersah. Bei den Roten Khmer sind diese Fehler in Reinkultur gepflegt worden. Eine derartig idealistische Politik bringt es auch mit sich, dass, wenn die Realität sich meldet, alle Probleme als Sabotage aufgefasst werden und die Jagd auf Feinde in den eigenen Reihen beschleunigt wird.

Was ich daraus gelernt habe, ist u.a. die Einnahme einer Haltung, die Wunderlösungen wie mit «einem Schlag» oder «in sieben Jahren» oder solchen wie «sollen alle Reste des Kapitalismus entfernt werden» mit einer hartnäckigen Skepsis begegnet. Das ist ausprobiert worden. Mehrmals. Und das lief jedes Mal beschissen. Dies obgleich die Menschen, die derartige Ideen lancierten, nicht notwendigerweise schlecht oder speziell unterdrückende Menschen waren. Einige der schlimmsten Übergriffe im Sozialismus sind begangen worden mit einem Ausgangspunkt in besten Intentionen.

Mao und die norwegische Regierung

Und wie verhält es sich mit China? Wenn die Massenmedien Mao heute als Massenmörder bezeichnen, muss ich protestieren. Anlässlich Maos Tod schickte die norwegische Regierung ein Beileidsschreiben an die chinesische Regierung. Dort wurde er als ein «großer Lehrer für die Völker der Welt» bezeichnet. Ich denke, dass das der Wahrheit näher kommt. Mao führte den größten Befreiungskampf und die größte Revolution in der Geschichte der Menschheit an. Ihn auf die Weise abzuschreiben, wie einzelne es tun, ist völlig falsch. Es waren auch nicht die autoritären Seiten Maos, die weltweit auf eine ganze Jugendgeneration anziehend wirkten, es war der antiautoritäre Mao. Es war der Mao, der die Jugend dazu aufforderte, das Hauptquartier anzugreifen, und der den kommunistischen Bonzen sagte, dass sie dumm seien, wenn sie auf das gemeine Volk herabschauten. «Dient dem Volk! Die Volksmassen sind die wahren Helden», sagte Mao. Es war diese Botschaft, die die Herrscher weltweit fürchteten, und um die wir uns scharten. Hier zu Hause versuchten wir dies in die Praxis umzusetzen, indem wir das Bonzenwesen bekämpften und den Respekt gegenüber der Arbeiterschaft herausstellten. Wir ergriffen Jobs in der Industrie und lernten viel von den Arbeitskollegen und es ergab sich eine Menge guter Politik daraus. Erling Folkvords langjähriger Kampf gegen Korruption und Machtmissbrauch im Landesbezirk Oslo (als AKPler und auch als Stortingsabgeordneter der Roten Wahlallianz) ist guter alter Maoismus.

Aber Mao beging auch katastrophale Fehler. Der größte von ihnen war «Der große Sprung nach vorn».

In den frühen 80er-Jahren veröffentlichte China seine erste landesumfassende Volkszählung. Als ich deren Zahlen las, war ich schockiert darüber zu sehen, dass zwei-drei Jahrgänge aus der Zeit von ungefähr 1957-58 dramatisch viel weniger stark waren, als sie hätten sein sollen. Wenn man die Bevölkerungsentwicklung des Jahres 1957 fortschreibt oder den Trend nach 1960 zurückschreibt, sieht es so aus, als ob zwischen 20 und 30 Millionen Menschen fehlen. Dies brachte mich dazu, entscheidende Einwände gegen die Politik zu erheben, die in China Ende der 50er-Jahre geführt wurde. Die Volkszählung gibt nicht an, wie viele in diesen Jahren den Hungertod starben, aber sie zeigt die Konturen einer Hungerkatastrophe an. Massen von Kindern müssen durch Hunger und Unterernährung gestorben sein, und vermutlich waren die Verhältnisse derart extrem, dass die Frauen aufhörten Kinder zu bekommen. Als ich 1984 als Leiter einer AKP-Delegation China besuchte, erzählten lokale Leiter in der Provinz Jinan, dass allein in ihrer Provinz zwischen einer und zwei Millionen Menschen vor Hunger gestorben waren. Diejenigen, die an einem gründlicheren Durchgang dieser Periode interessiert sind, können mein Buch Veiskille (Am Scheideweg) lesen, herausgegeben vom Oktober Verlag, 1990. Wer es liest, wird auch sehen, dass ich Kritik übe und analysiere, welche Fehler von Seiten Maos und der Kommunistischen Partei es waren, die zu jener Katastrophe führten.

Maos Fehler lassen sich vielleicht zum Teil nachvollziehen, teils weil man in China um 1956-57 herum zurecht, und nicht völlig grundlos, einen amerikanischen Angriff befürchtete. Es lag lediglich 3-4 Jahre zurück, dass der amerikanische Oberkommandierende im Korea-Krieg ein Anhänger der Atom-Bombardierung Chinas gewesen war. Die KPCh befürchtete, dass etwas derartiges passieren könnte, und rechnete damit, dass die Sowjetunion sie im Stich lassen würde. Daher wollte sie auf schnellstem Wege die Selbstversorgung des Landes auf Massenniveau sicherstellen. Darüber hinaus gab es einen revolutionären Übermut und einen Glauben an die Macht des Willens über die Ökonmie, der fast grenzenlos war.

Der Grund dafür, dass die Fehler sich so weit entwickeln und so ernste Konsequenzen bekommen konnten, lag darin, dass es im Innenleben der Kommunistischen Partei Chinas grundlegende Schwächen gab, und dass es keinerlei demokratische Tradition gab.

Die Medien haben sich nie für eine revolutionäre und marxistische Zusammenfassung dieser Dinge interessiert. Sie wollen Verbrecher und reuige Sünder haben. Dafür bekommen sie von mir keine Unterstützung.

Ich bereue nicht, dass ich China, Albanien, Vietnam und Kambodscha gegen den Imperialismus unterstützt habe. Ich würde mich schämen, wenn ich es nicht getan hätte. Hätte ich die Gelegenheit, würde ich es noch einmal tun, aber natürlich nicht so blauäugig und unkritisch wie damals.

Konsequenz-Ethik

Aber was ist mit denen, die die Sache des Imperialismus die ganze Zeit über verfochten haben? Wo stehen sie? Die Globalisierung und der Marktliberalismus führen dazu, dass Millionen von Menschen sterben. Der Marktliberalismus tötet in großem Stil, jeden Tag, jede Stunde, jede Minute. Der ganze afrikanische Kontinent verblutet. Nach dem entscheidenden Sieg des Kapitalismus in der Sowjetunion ist das durchschnittliche Lebensalter, besonders für Männer, dramatisch gesunken. Die italienische Tageszeitung La Republica meldete im November, dass die Zahl der Sklaven weltweit seit dem Fall der Mauer von ca. 90 Millionen auf heutige ca. 150 Millionen angestiegen ist. Dies kann schwerlich den Kommunisten oder der Linken angelastet werden. Warum sagt TV2 nicht etwas darüber? Hier handelt es sich um Frauen und Kinder, die Rohwaren in der Sex- und Pornoindustrie und im Organhandel sind. Sie sind die Schwächsten der Schwachen. Ich meine, dass sie Opfer eines ökonomischen Systems sind, und wenn man schon über Konsequenz-Ethik redet, hat dieses ökonomische System viel zu verantworten.

Ich bereue nicht, dass wir den Kampf gegen den Imperialismus und für den Sozialismus und für die Befreiung des Menschen von Unterdrückung und Ausbeutung aufgenommen haben. Ich bereue nicht, dass ich daran beteiligt war, die größte ML-Partei im Westen aufzubauen oder dass viele für immer oder für eine Periode eine Karriere aufgaben, um an einem gewöhnlichen Arbeitsplatz zu jobben. Im Gegenteil, ich bin stolz darauf. Selbstverständlich habe ich viele Fehler und Dummheiten begangen, aber wenn man sich so große Ziele stellt, wie wir es taten, und so hart für das Gelingen arbeitet, ist es fast unumgänglich, dass man Fehler macht. Es wäre viel schlimmer gewesen, es nicht zu versuchen. Wegen dieses Einsatzes habe ich für viele Jahre auf der kurzen Liste des POT [Liste des Politischen Überwachungsdienstes Norwegens mit den wichtigsten Zielpersonen] und anderer Überwacher gestanden. Sie verwendeten eine Milliarde Kronen [ca. 250 Mio. DM] und tausende von Menschen, um uns zu überwachen. Ich sehe das als ein Kompliment an. Was ich am meisten bedauere, ist, dass wir nicht tüchtig oder stark genug waren, um Erfolg zu haben.

Wir können hoffen, dass diejenigen, die nach uns kommen, in jeder Hinsicht fähiger sind als wir, sodass sie dort erfolgreich sind, wo wir es nicht waren. Wenn sie es denn aber sind, habe ich die Befürchtung, dass sie sich auf eine äußerst schlechte Erwähnung in der VG und bei TV2 einstellen müssen.

av Peter M. Johansen

[Moroenes økonomi]

Da regjeringshæren rykket inn i Abubakar, hovedkvarteret til Moro Islamic Liberation Front (MILF) i fjor sommer, spanderte president Joseph «Erap» Estrada San Miguel-øl og helstekt gris på soldatene sine i moskeen. 700.000 flyktninger ble drevet på flukt, uten søkelys fra mediaverden.

I dag er fortsatt kravet overfor den nye presidenten, Gloria Macapagal Arroyo, at de skal få vende tilbake i trygghet, uten trakasseringer og trusler fra militæret. Kvinnene snakker i vei så tolken har vansker med å følge med. De enser ikke politiposten nede på veien under teltleiren. Geværpipene peker ut av den åpne boden hvor skråtaket legger en skygge over øynene på politimennene og holder det iltre vannet borte. Kvinnene vet at de er der og at de er avspist med smuler av Filippinenes Røde Kors.

Men blokk, kulepenn og kamera i følge med aktivister fra bangsamoroenes egne organisasjoner skyver en del av frykten til side for å gi utløp for fortvilelsen. Forholdene er verre enn de som sitter på netthinnen fra Rwanda og Burundi, Sudan og Kenya. Det røde korset er knapt nok synlig; ingen rød halvmåne er å se. Folk dør i leirene; rundt ti i den lille teltleiren hver måned. Flyktningene vil ha ris; det er deres vanlige grunnkost. De får i stedet nudler, en pose for en stor familie per dag. Og de mangler medisiner.

Det er ni leire i Parang-området. Men enn fem tusen familier. Hver familie har i snitt sju medlemmer. 35-40.000 flyktninger bare her. Flyktningestrømmen var like stor som ut av Kosovo etter at Nato innledet sine bombetokter; det var atskillig større enn før Nato gikk til aksjon. Men flyktningene på Mindanao er ukjente i den store sammenhengen; enda mer i det skjulte enn flyktningene i Angola omtrent samtidig med opptakten til Natos krig mot Jugoslavia.

Den søtlige eimen av matlaging og uhygeniske forhold er umiskjennelig. «Departementet for sosialhjelp har gitt oss noe, men ellers får vi ingen hjelp,» sier Babay Bakar og Raga Maginangka som sitter i ledelsen for teltbyen. Den består av 1.089 familier; fem familier deler et telt. Det er trangt, det er kummerlig.

«Diaré er vanlig, og det går mest utover barn. Men vi får ikke medisiner av Røde Kors,» forteller de.

De kom hit 5. mai etter at militæret gikk til angrep i området 28. april (2000). De flyktet fra Barera og Matanog. Landsbyene ble beskutt med artilleri ved midnatt for å skape mest mulig frykt og forvirring.

«Vi fikk ikke med oss noe, verken husgeråd eller dyra våre. Vi måtte bare komme oss unna. Vi gikk fra midnatt til morgengry og fortsatt utover dagen. Det tok oss et døgn å komme hit. Vi gikk og haiket, mens militæret fortsatte å bombe i området. Til denne dag har vi ikke kunne dra tilbake.»

Repatrieringa av flyktningene var et at de sentrale punktene som Den nasjonaldemokratiske fronten (NDF) la fram for regjeringas delegasjon under de innledende samtalene i Oslo i slutten av april. Selv om krigen har stilnet av og selv om president Joseph Estrada er kastet ut av presidentpalasset, har flyktningene ikke kunnet vende tilbake til sine landsbyer. På Mindanao er det fortsatt militæret som rår. Nok en plantesesong har gått tapt. Dyra er forsvunnet; soldatene har spist godt.

«Noen av oss forsøkte å dra tilbake for å hente med seg noe mat og nødvendige saker fra husene. Men de ble skutt på så snart soldatene oppdaget dem. To barn ble drept, en gutt og ei jente, begge på sju år.»

Hvorfor?

«Fordi dette var en total krig mot vårt folk selv om det ikke fantes MILF-styrker i nærheten av landsbyene våre. Husene er blitt brent ned av soldatene etter at vi flyktet. Militæret har satt opp sin egen leir i landsbyen.»

Soldatene lusker ofte rundt flyktningleirene ved nattetider. Flyktningene tror at de forsøker å skremme dem tilbake til landsbyene. Men de nekter.

«Vi drar ikke tilbake før det er trygt; vi vil ikke bli holdt som gisler eller bli brukt som menneskeskjold av militæret.»

På den andre siden av veien, tvers overfor teltbyen, har flyktningene søkt tilflukt på en skole i byen. I hvert av klasserommene bor det 10-13 familier.

«Røde Kors gjør for lite, altfor lite,» klager flyktningene når de endelig har anledningen.

Situasjonen er ikke bedre for dem som har kommet til utkanten av byen Sultan Kudarat. De kom til leiren i august 2000, 280 familier fra landsbyene Barera, Boldon, Matanog og Kapatagan i Lanao del Sur, frontlinja mellom MILF og hæren. Militæret rykket inn og ødela alt, hus for hus, landsby for landsby, en systematisk etnisk rensking som hadde vakt store overskrifter hadde de skjedd i Europa eller med media til stede. Historiene er de samme.

Hva skjedde 29. april?

«Hæren rykket inn i landsbyen med artilleri og stridsvogner etter først å ha satt inn fly i kampene mot MILF. Vi ble tvunget til å flykte, våre hjem ble ødelagt og moskeen vår ble brent ned. Ingen av husene ble ødelagt under kampene; de ble tent på først når hæren rykket inn i landsbyen vår og folk hadde søkt tilflukt i skogen. Vi gikk derfra og hit til Sultan Kudarat. Det var Marines, men jeg er ikke i stand til å identifisere enhetene. Vi har ikke hørt noe fra myndighetene om å komme tilbake eller gjenreise landsbyen. Jeg vet ikke,» sier Saligan Adam, bonde.

Hva mer ble ødelagt i landsbyen?

«De bombet vanningsanlegget vårt.»

Hvordan er situasjonen i området?

«Vi er fremdeles okkupert av militæret og paramilitære grupper: Citizen Armed Forces Geographical Units (CAFGU) som brukes av hæren til etterretning mot MILF og New People’s Army (NPA). Det er særlig kristne blant morofolket som blir rekruttert til CAFGU i kampen mot MILF og NPA. De blir betalt av myndighetene og hæren og utfører likvidasjoner. Jeg står heller overfor hæren enn CAFGU. Det er akkurat som på Øst-Timor.

Vi drar ikke tilbake før militæret er ute av området vårt. Vi er redde for å dra tilbake til våre barangays så lenge det ikke er innledet nye, seriøse samtaler med MILF.»

Flyktningene er innlosjert på en tidligere madras, islamsk skole, under svært kummerlige forhold. Soveplassene mellom familiene er atskilt med hengende tepper i bygningene, noen bor i telt. Helsestellet er knapt til stede. Røde Kors er fraværende.

På veggen er det skrevet eller hengt opp slagord, inntrengende bønner: «Folkeavstemning er en demografisk og fredelig løsning på bangsamoroproblemet i Mindanao.» Tennisbanen er delvis dekt med plast og har blitt moské og bønneplass. Vannkanner har stempel, Not for sale, en advarsel fra hjelpeorganisasjonene som har like stor verdi som pekefingeren om helseskader på en røykpakke. Men det kan også bety: Moroene er ikke til salgs.

«Det ville være bra med internasjonal hjelp til flyktningleirene, men det vil i seg selv ikke løse problemet,» sier Ghazali Jaafar, politisk nestleder i MILF.

«Hvordan kan de vende tilbake til sine landsbyer når militæret fortsatt er der? De vil bare bli tvunget til å forlate stedet igjen. De vender ikke tilbake fordi de fortsatt er redde. Militæret må trekke seg ut og bli sendt tilbake til Central Luzon eller Visayas!

Jordbruk er moroenes økonomi. Moroene har et annet jordbegrep; de eier avlingene, men har ikke egne skjøter på jorda slik det ble fastlagt for Filippinene i 1902 gjennom Land Register Act. Det gjorde at moroene ble fortrengt fra landet; her sto moroelitene sammen med filippinerne med å sikre seg land. Moroene ble gradvis drevet fra sine områder, fra General Santos og nordover. De tapte fordi myndighetenes lover var imot dem.

Situasjonen ble verre under diktator Ferdinand Marcos. Da ble landet regelrett stjålet, kjent som Ilongo Landgrabers’ Association.

Flere massakrer 1971-74 ryddet vei for en nykolonisering av Mindanao gjennom store rancher og av multinasjonale selskaper. Bondebevegelsen vokste, angivelig for å avsløre militærets overgrep, men den opprettholdt samtidig retten til jorda ut fra de eksisterende lovene.

President Corazon Aquino lovet landreform under slagordet «land til den som dyrker den». Men moroene ble aldri en del av de små endringene som ble gjort. Det ble aldri gitt noen garantier for å gi Bangsamoro tilbake land, heller ikke i Maguindanao hvor 75 prosent av befolkningen er moro. I Cotabato Sur er det meste av landet okkupert av filippinske bønder. Moroene er landarbeidere som tjener i høyden 50 peso om dagen.

Moroene har ingen kontroll over produksjonsprosessen: De har ikke land, de er avhengig av lokale forhandlere for såkorn og for og kunstgjødsel. United Moro Farmers’ Association (UMFA) er blitt opprettet i et forsøk på å skape alternativer.

av Mathias Bismo

[Direkte demokrati – om seg selv]

Tidligere i år ga det lille Larviksbaserte forlaget Ariadne ut Direkte demokrati som alternativ, en artikkelsamling av den amerikanske politiske teoretikeren Murray Bookchin. Denne retningen, den såkalte sosialøkologien, er en retning som beskriver seg selv som radikal og samfunnsomveltende, og samtidig et alternativ til både marxismen, anarkismen og syndikalismen, som i følge sosialøkologiens tilhengere, i Norge organisert i Demokratisk Alternativ, har vist seg å slå feil.

Klasser og økologi

Bookchin (1921-) var fra 30-tallet trotskist, men når det viste seg at 2. verdenskrig ikke førte til den verdensrevolusjonen Trotski spådde, revurderte han sine synspunkter og sluttet seg til den anarkistiske bevegelsen. Imidlertid ble dens rammer alt for trange, og med økologibevegelsens fremvekst på 60-tallet, gikk Bookchin i retning av denne. Mot mange av de mystisistiske retningene innen denne, utviklet han sosialøkologien, en teori som gjør krav på å være en samfunnsomveltende kraft basert på den økologiske krisa og behovet den skaper for en radikal samfunnsendring.

Utgangspunktet, som ikke kommer eksplisitt frem i boka, er den «dialektiske naturalismen». Denne filosofien har imidlertid stor påvirkning på politikken og dens mål. Utgangspunktet for all undertrykking er i følge denne filosofien ideen om menneskets dominans over mennesket. Allerede her skiller han lag med Marx som mente undertrykkingen oppsto fordi utviklingen av produktivkreftene tvang frem en samfunnsmessig arbeidsdeling som resulterte i sosiale klasser.

Bookchin erkjenner eksistensen av klasser, men for ham er klassekampen ingen særskilt kraft. Eksistensen av klasser og klassekamp er for ikke noe annet enn et symptom på en umoralsk orden som i sin tur har ledet til den økologiske krisa. Klasser har historisk utgjort en sprengkraft idet de har gått mot denne ordenen, men det er ikke snakk om særskilte interesser.

En objektiv etikk

Sosialøkologien gjør krav på verken å være materialistisk eller idealistisk, men «naturalistisk». Denne ordbruken utsetter imidlertid bare spørsmålet, er «naturalismen» materialistisk eller idealistisk?

Det er egentlig ikke så mye som skiller det vesentlige av Bookchins fra Hegels idealistiske dialektikk. Bookchin forkaster mytologi og gudetro, men han erstatter det av en objektiv etikk. Denne objektive etikken reproduseres i idealet om å skape et samfunn fritt for undertrykking. Det som skiller dette fra Hegels verdensånd er at det dreier seg om en viljehandling, ikke nødvendige utviklingstendenser. Spørsmålet er da også hva som blir igjen av dialektikken.

Det Bookchin setter seg fore å finne, er hva det undertrykkingsfrie samfunnet består av. Undertrykkingen kommer nettopp frem i form av at noen bestemmer over andre, måten å løse det på er dermed et fullstendig demokrati. Idealene til dette demokratiet finner han i antikkens Athen og dets direkte demokrati. Han nekter å identifisere Athen med en stat, i stedet går han til den etymologiske betydningen av begrepet «politikk», som er avledet av polis, by, og kommer til at det dreier seg om administrasjonen av en by. Mens staten er et undertrykkingsmiddel, er den frie kommunens politikk dens motsetning.

Han glemmer riktignok ikke at det athenske demokratiet utelukket alle utenom frie (mannlige) borgere, men han har problemer med å trekke konsekvensene av det. Staten er jo nettopp et undertrykkingsmiddel idet den brukes til å holde andre nede. Dette var også tilfellet i Athen. Det direkte demokratiet ble brukt av den økonomiske eliten til å opprettholde sitt klasseherredømme. Det athenske demokratiet var i så måte sterkt undertrykkende.

En moralsk elite

Bookchin ønsker, selvsagt, verken slaveri eller umyndiggjøring av kvinner. Det moralsk riktige samfunnet er et direkte demokrati, og for at dette skal fungere trenger man små enheter som eksisterer i en konføderasjon. Idealet skiller seg i så måte ikke grunnleggende fra kommunismens høyere fase. Forskjellen er at han mener det kan og bør bygges allerede i dag. Mot den marxistiske revolusjonsteorien, anfører Bookchin en evolusjonsteori. Mens det kommunistiske partiet sin rolle som fortropp er å være ledende i en arbeidernes revolusjon, er den sosialøkologiske organiseringen sin rolle som fortropp å trekke med seg folk i en langsom oppbygging av en dobbelmakt. Sosialøkologer og andre kommunalister etablerer kommunale og regionale direkte demokratiske enheter i konføderasjon.

Som fortropp er de ikke bare en ledende gruppe, de er en gruppe som skal danne fundamentet for de nye samfunnsstrukturene idet de baserer seg på den objektive etikken. De fremstår dermed ikke som annet enn den eliten Marx og Engels kritiserte, en moralsk elite som jobber etter «prinsipper som en eller annen verdensforbedrer har oppfunnet eller oppdaget» (1).

Det sier seg selv at en slik moralsk elite vil bestå av i utgangspunktet ressurssterke mennesker. Men det er heller ikke noe problem for Bookchin. Kampen mot undertrykking er ikke en kamp mellom undertrykker og undertrykt. Den økonomiske krisa har avslørt at alle klasser har felles interesser i å avskaffe all undertrykking. Alternativet til markedsøkonomien sin miljøødeleggende vesen, blir en moralsk økonomi som krever nettopp de objektivt etisk riktige styringsformene, og disse mener han at alle, kapitalister inkludert, har objektiv interesse av å fremme. Den økologiske krisa skaper altså ikke sine egne banemenn og -kvinner. Den blir ikke en gang overvunnet ved at man tar utgangspunkt i det eksisterende samfunnet. I stedet tar han utgangspunkt i et utopisk system og deduserer ut fra det hvordan man skal komme frem til det.

Følger for politisk virksomhet

For den konkrete politikken som føres, har dette drastiske følger. Den lille sosialøkologiske bevegelsen i Norge nektet lenge å delta i masseorganisasjoner som ikke hadde disse moralske målene. Bookchin skriver også selv hvilken følge dette hadde for hans syn på Vietnamkrigen. Han var mot USAs krigføring, men han ville heller ikke støtte FNL; han ville ikke støtte en eneste nasjonal bevegelse, eller bevegelse over hodet, som ikke hadde de riktige moralske ståstedene.

For internasjonalt solidarisk arbeid er det viktig å ta stilling til det som skjer, i praksis betyr det å ta stilling for en side i en konflikt. For Bookchin er dette fullstendig irrelevant. For ham er det enten-eller; hvis det ikke finnes noen moralsk riktig bevegelse, er solidariteten meningsløs. Hvis en bevegelse er nasjonal, er den per definisjon regressiv. Hvis den ønsker en selvstendig stat, er den per definisjon regressiv. Hvis den ikke vil sprenge kapitalismens rammer, er den per definisjon regressiv. I Norges tilfelle, vil for eksempel Nei til EU være en regressiv bevegelse i sosialøkologiske øyne. Igjen hensetter han seg til et Utopia der det er de moralsk riktige verdiene som er drivende, uten å ta hensyn til, eller i det hele tatt vurdere, de faktisk eksisterende bevegelsene og den fullstendige mangelen på moralsk korrekte alternativer.

At de ikke eksisterer, burde ikke overraske noen. Sosialøkologien er en politisk retning som er som skapt for et lag med ressurssterke mennesker idet den nedprioriterer den aktuelle situasjonen, de kampene som føres, men heller organiserer seg ut fra et ideal. Dette er et ideal som filosofer kan sitte og tenke ut, og som de faktisk har gjort i tusener av år (2). Men det å utvikle et ideal, også det å tenke seg metoder for å realisere dette idealet, har ingen samfunnsomveltende kraft så lenge det ikke er basert på virkeligheten slik den ser ut i dag.

Fotnoter:

1) Marx og Engels: Det kommunistiske manifest, Røde Fane 1998, side 61.

2) Marx: Teser om Feuerbach, tese 11, gjengitt i Engels: Ludwig Feuerbach, Oktober 1981, side 84.

av Sveinung Legard, Direkte Demokrati

Høsten 1999 ble Demokratisk Alternativ lansert i Norge. Bakgrunnen for organisasjonen var et anarkistisk inspirert ungdomsmiljø i Grenland og den venstreradikale, amerikanske tenkeren Murray Bookchins ideer om kommunalisme og sosialøkologi. Siden begynnelsen av 90-tallet hadde kommunalistiske ideer versert i Sauherad, Skien, Porsgrunn og Bamble, og manifestert seg i ulike nettverk og grupper som «Arbeidsgruppa for et økologisk samfunn», «Sosial-økologisk prosjekt» og «Revolt». Dette miljøet drev primært med utdanningsmessige og propagandaartede prosjekter, med studiesirkler, forlag og bokcafé som samlingspunkt. Nettverket «Sosial-økologisk prosjekt» var også engasjert i mer praktisk politisk arbeid med å demokratisere og radikalisere velforeninger i Porsgrunn, og i Sauherad kommune stilte de også til valg på et kommunalistisk program, hvor det fremste kravet var opprettelsen av folkeforsamlinger i kommunens ulike bygdesentra. Etter hvert som kommunalistiske ideer om folkeforsamlinger og konføderalisme spredte seg til andre deler av landet, følte enkelte et behov for å skape en landsdekkende og mer «voksen» organisasjon. Siden lanseringen i 1999 har organisasjonen også spredt seg til Sverige og Finland, og Demokratisk Alternativ er i dag en skandinavisk organisasjon. Dens primære aktiviteter er fremdeles studiesirkler og bladet Direkte Demokrati, men medlemmene engasjerer seg også i andre lokale aktiviteter og sosiale bevegelser. Til høsten vil vi kjøre i gang en kampanje mot Stortingsvalget, med det øyemed å avkle dets «demokratiske» slør.

av Pål Steigan

USA og Storbritannia hevder at de bomber Afghanistan fordi de ønsker å straffe Taliban og Osama bin Laden etter terroraksjonene mot New York og Washington. At det ikke er bevist at bin Laden sto bak terroren den 11. september, er så sin sak. Men er det noen grunn til å tro på at den egentlige årsaken til krigen i Afghanistan er kampen mot terror?

Som oftest når man undersøker stormakters motiver, kan det lønne seg å gå bak det de påstår i sine egne velforberedte uttalelser og pressebriefinger. Fra tidenes morgen er stormakter kjent for å lyve hemningsløst om sine motiver, så hvorfor ikke ta slike egenerklæringer om edle motiver med en god porsjon salt? Follow the money! er en god gammel veiviser for den som ønsker å få et oppriktig svar på hvorfor stormakter eller bedrifter gjør som de gjør.

Det er gode grunner for å ikke tro på at USA og Storbritannia, med Norge som selvutslettende nikkedukke på sidelinja, gikk til krig mot Afghanistan 7. oktober i år på grunn av terroraksjonen 11. september. En helt vesentlig grunn til ikke å tro på at vi her står overfor en årsaksrekkefølge, er at det ganske enkelt tar mye lengre tid å forberede en militæraksjon av den typen vi nå ser enn en snau måned. Kommentatorer i USA og andre steder har sagt at det krever ca. fem måneder å forberede alt sammen. Det er en meget stor og kompleks operasjon og planleggerne har åpenbart prøvd å vurdere så mange risikofaktorer som mulig. Det finnes også etter hvert ganske mange, også vestorienterte medier, som BBC International og andre, som har hevdet at angrepet var planlagt i lang tid, og noen kilder sier at det ville blitt gjennomført i oktober uansett, for å komme den strenge afghanske vinteren i forkjøpet.

Allerede Clinton-administrasjonen arbeidet med planene for et angrep på Afghanistan. I følge Frederick Starr, seniorforsker ved Johns Hopkins’s Nitze School of Advanced International Studies, sa i desember 2000 at «USA har i det stille begynt å alliere seg med dem i den russiske regjering som går inn for en militæraksjon mot Afghanistan, og man har begynt å leke med ideen om et nytt raid for å utslette Osama bin Laden. Inntil man måtte vike for lokalt press hadde man begynt å undersøke hvilket sentralasiatisk land som kunne være villig til å tillate bruk av sitt territorium for et slikt formål.» En rekke uavhengige observatører hadde varslet om en forestående invasjon i Afghanistan i lang tid før 11. september. Johan Galtung var en av dem, uansett om det måtte falle enkelte her hjemme tungt for brystet å innrømme det.

Men hvorfor skulle USA ønske å angripe Afghanistan? Hvilke interesser skulle USA ha av å skaffe seg kontroll over dette fattige fjellandet? Tillat meg å låne et berømt utsagn fra ex-president Clinton i debatten med Pappa Bush: «The economy, stupid!» Det finnes en meget god grunn til at USA skulle ønske å sikre seg kontrollen over Afghanistan, og det handler om olje, ikke Afghanistans olje, men de enorme oljerikdommene i Sentral-Asia.

18. februar 1998 sto John J. Maresca, visepresident for internasjonale saker i oljeselskapet Unocal, fram for en høring om Sentral-Asia i den amerikanske kongressen. Han pekte på både de store forventede olje- og gassforekomstene ved Kaspihavet og på tilsvarende ressurser lenger øst, blant annet det store Dauletabad-feltet i Turkmenistan. I følge Maresca kan oljereservene ved Kaspihavet være på hele 200 milliarder fat. For å få disse olje- og gassmengdene ut på verdensmarkedet trengs det rørledninger. Maresca argumenterte for at de eksisterende og planlagte ledningene vestover ikke er tilfredsstillende. Hans eget selskap, Unocal, hadde, sammen med Exxon, Amoco og Pennzoil, planlagt en rørledning fra Turkmenistan gjennom Afghanistan og fram til utskipingshavna Multan i Pakistan. Han oppfordret den amerikanske regjeringa sterkt til å finne politiske løsninger som kunne gjøre en slik rørledning mulig, noe han mente ville tjene både USAs økonomiske interesser og dets strategiske interesser i regionen. Det var i gang diskusjoner med Taliban om en slik rørledning, og i følge andre kilder var et par representanter for Taliban flere ganger i USA for å forhandle om prosjektet.

Unocal er for øvrig det selskapet som samarbeidet med Haliburton, et selskap der nåværende visepresident Dick Cheney var toppsjef (CEO), om et meget omstridt oljeprosjekt i Burma. I dag forsikrer Unocal om at selskapet ikke lenger har noen planer om å bygge noen oljeledning gjennom Afghanistan.

Dersom USA nedkjemper Taliban-regimet og innsetter et pro-vestlig regime, vil naturligvis situasjonen være en annen. Da vil prosjektet kunne trekkes fram igjen fra skuffen, og Marescas drømmer om blant annet å forsyne det store indiske markedet kan virkeliggjøres. Og det spørs om ikke planene allerede er ute av skuffen, for 10. oktober 2001 kunne pakistanske aviser fortelle at den amerikanske ambassadøren til Pakistan var blitt orientert om at man hadde begynt å se på planene for denne rørledningen på nytt «i lys av den aktuelle internasjonale situasjonen» (The Frontier Times).

Dette burde egentlig ikke overraske noen. Det overraskende er at mediene og politikerne har vært så lite interesserte i å stille spørsmålet «hvorfor» i denne saka? Hvorfor ser USA Sentral-Asia som så viktig at man er villig til å gå til krig?

I The Cato Institute, en konservativ tenketank, holdt Dick Cheney et foredrag 23. juni 1998. Dette var mens han ennå var toppsjef i Haliburton og hadde aksjer i selskapet. Han sa:

«Herren har ikke sett sitt snitt til å plassere olje og gass bare der hvor det finnes demokratisk valgte regimer som er vennlig innstilt overfor USA. Innimellom må vi operere i områder der man etter andre standarder ikke ville sette sin fot. Men vi går dit det er forretninger.»

Og Herren har funnet det for godt å plassere store mengder olje og gass i Sentral-Asia. Og da må USA dit på en eller annen måte. For USA er det helt sentralt å skaffe seg best mulig politisk kontroll over disse ressursene. USA er fullstendig avhengig av import av olje og gass, og med Bush og Cheneys aggressive energipolitikk vil landet bli enda mer avhengig av sikker tilførsel av petroleum fra utlandet. For det ironiske er jo at Bush og Cheney gjennom sin politikk for mer bruk av olje og gass og gjennom sin avvisning av Kyoto-avtalen, har lagt opp til at USA må være på jakt etter stadig mer olje og gass utenfor sine egne grenser. Det er ikke bare slik at de gjennom å trampe på Kyoto-protokollen truer framtidas klima på kloden. Ved å nekte å begrense USAs energiforbruk, legger de opp til at USA vil være enda mer uforsonlig i kampen om å sikre seg sikker og langsiktig tilgang på olje. Make no mistake, som Bush liker å si, disse herrene er oljeindustriens folk, de skylder oljekapitalen at de nesten ble lovlig valgt til de embetene de har, og det er ingenting som tyder på at dette har vært en dårlig investering.

Cheney fortsatte sitt foredrag med å klage over at USAs sanksjoner mot Iran gjorde det vanskelig for amerikanske selskaper å delta i kappløpet om oljerikdommene i denne regionen. Han mente at dette ikke rammet Iran i noen særlig grad, men at det derimot rammet amerikanske selskaper.

Å føre olje og gass fra Kaspihavet gjennom Iran er den aller mest nærliggende løsninga. Den er økonomisk og praktisk den enkleste, siden ledningsnettet for det meste ligger der allerede. Men geopolitisk vil det bety at Iran får langt større makt over en livsnerve til Vestens økonomi. Strategene i Pentagon og Det hvite hus liker ikke den tanken noe særlig.

Derimot ville en rørledning gjennom det vestre Afghanistan og ut gjennom Pakistan kunne være bortimot ideell. Det forutsetter at Afghanistan kommer under kontroll av et pro-vestlig regime, og sannsynligvis forutsetter det at USA sikrer seg militærbaser i landet.

Men om dette lykkes, vil USA ha forrykket maktbalansen i Sentral-Asia kraftig til sin fordel i forhold til de strategiske konkurrentene Russland og Kina. Det snakkes ikke mye om det akkurat nå, men gitt at Kina lykkes i å holde sin økonomiske vekst oppe, vil landets økonomi gå forbi USAs i rein størrelse i god tid før 2020. Et slikt Kina vil være en alvorlig rival for USA, og et slikt Kina vil være avhengig av olje fra Sentral-Asia. Kontrollen over Sentral-Asia er derfor et nøkkelspørsmål i den framtidige kampen om verdensherredømme.

I dette store spillet ofrer man gjerne afghanske bønder. Og så lenge man kan få naive politikere og mediefolk til å tro at dette handler om kampen mot terrorisme, kan man gjøre dette uten særlig motstand.

Men som Abraham Lincoln en gang sa: «Du kan lure alle en viss tid, og du kan lure noen folk hele tida. Men du kan ikke lure alle folk hele tida.» De siste meningsmålingene tyder på at det også gjelder den nye krigsretorikken.

av Solveig Aamdal

Det norske folket er ganske utrulig. År etter år, folkeavstemming etter folkeavstemming er motstanden mot norsk EU-medlemskap like sterk. Vi kan få en meningsmåling eller to som tyder på noe anna, men kort tid etter er flertallet mot medlemskap like stort. Dette skjer til tross for at presset for å skifte mening er økende. Det må være en frustrerende situasjon for ja-sida.

I Sverige holder også motstanden seg. Det sies at den eneste gangen det var flertall for svensk medlemskap var på avstemningsdagen. Motstandsfronten i Sverige både var og er langt svakere enn i Norge. Det var en av grunnene til at makta klarte å presse fram et ja i Sverige. Men svenskene har ikke planer om å gi opp. På gatene i Østersund kan en stadig møte folk som samler inn underskrifter der de krever ei ny folkeavstemning. Motstanden i Sverige gjør det vanskelig for makta i Sverige å knytte seg til det økonomisk samarbeidet.

Danskene sa som kjent nei til deltakelse i den monetære unionen. Nå veit vi at de som har makta i Danmark lett kan forandre avstemningsgrunnlaget en smule, kreve ny avstemming og presse gjennom et ja. Men sannsynligheta for det er ikke stor. Det er ikke enkelt for makta å tape gang på gang. Og motstanden i Danmark mot en enda tettere tilknytning til EU er stor.

Det danske neiet har stor betydning. Ikke bare for utviklinga i Danmark, men for hele EU. Det at noen land sier nei til den utviklinga det er lagt opp til, gjør at farten må senkes og politikken forandres.

Utviklinga i EU

Etter toppmøtet i Nice 7.-10. desember har de store landa styrka innflytelsen sin innad i EU.

De store landa får mer makt, også etter en eventuell utvidelse av EU. Antall plasser både i EU-parlamentet og i rådet er økt for de store landa på bekostning av de små. Danmark vil for eksempel få 2 % av stemmene både i parlamentet og i rådet. Hadde Norge vært medlem, ville vi fått om lag den samme innflytelsen. Samtidig som de store landa styrker seg når det gjelder den direkte maktfordelinga, overføres også flere og flere områder til flertallsavgjørelser. Toppmøtet innførte flertallsavgjørelser på 34 områder som medlemslanda har vetorett på i dag. Det vil igjen føre til at de store landa kan bestemme over de små. Det finnes områder som det fremdeles er vetorett på, men disse områdene er under stadig press, mest mulig skal avgjøres ved vanlig flertall.

I tillegg blei EUs charter for de grunnleggende rettigheter undertegna. Dette charteret skal brukes for å utvikle felles verdier på veien mot en tettere union. EU tar sikte på å vedta en egen grunnlov i 2004. Toppmøtet i Nice var derfor et skritt videre på veien mot statsdannelse.

EU-motstanderne har lenge sagt at EU planlegger en ny stat. Alt som skjer underbygger dette, vi har felles valutapolitikk med felles mynt, felles hær og felles opptreden i internasjonale fora.

Et EU som utvider seg mot øst vil skape et EU med større forskjeller og flere innebygde motsigelser. Det at det legges opp til A-, B-, C- og D-lag, vil styrke disse motsigelsene.

Grunnene til å kjempe mot EU-medlemskap øker, EU utvikler seg i retning av å bli en imperialistisk supermakt. For revolusjonære må det være viktig at denne utviklinga bremses, blant annet ved å holde land som Norge utafor.

Kampen mot EU

Kampen mot EU i Norge, Sverige og Danmark er og har vært forskjellig. I Danmark har motstanderne mot EU hele tida vært organisert. De har stilt til valg til EU-parlamentet, og hele tida kjempa mot at EU skal utvikle seg til en ny stat. De har vært en organisert kraft mot utviklinga i EU, innafor EU. Det har vært med på både å påvirke EU, og holdt motstanden mot EU aktiv i Danmark. Det at det i Danmark fremdeles er en organisert motstandsfront etter at de har vært medlem av EU i snart 30 år, er ganske utrulig.

I Norge var det som kjent Nei til EU som var og er den samlende fronten mot norsk EU-medlemskap. Det at vi hadde en front hvor alle motstandere var samla, og hvor partier og organisasjoner brukte både tid og penger på den felles kampen, var en av grunnene til at vi vant. At motstanderne i tillegg var både villige og i stand til å legge til side interne motsigelser for å forene seg i kampen mot norsk EU-medlemskap, var med på å sikre seieren.

Etter at seieren var et faktum var det sterke krefter som ville legge ned organisasjonen. Nei til EU hadde oppfylt sin misjon, den hadde fått folk i Norge til å stemme nei. At vi var mange som ville opprettholde organisasjonen for å fortsette å kjempe mot EU-tilpassinga og mot EØS-avtalen styrka bare disse kreftenes ønske om å legge ned Nei til EU. Partiene og organisasjonene ønska ikke en sterk nei-front som ville stille krav til hvilken politikk de skulle føre i forhold til EU. Den fronten som hadde vært nødvendig for å holde Norge utafor EU, var ikke ønskelig når Norge skulle tilbake til det som blei kalt ”normale politiske forhold”.

Som kjent tapte denne linja, Nei til EU blei ikke nedlagt, og er fremdeles en front med mange aktive medlemmer. Naturligvis er ikke aktiviteten slik den var før folkeavstemninga, men viljen til å kjempe mot EU og norsk tilpassing er like sterk som før.

I Sverige var det mye motsigelser innafor motstandsfronten. De partiene som var imot EU-medlemskap, lot seg ikke innordne i en felles front som de gjorde det i Norge. Nå etter folkeavstemninga er fronten så sterkt svekka at en kan være redd den vil gå i oppløsning.

Situasjonen i Norge i dag

Ja-sida i Norge har på ingen måte gitt seg. Landsmøtet i DNA åpna for at EU-saka kunne tas opp igjen når tida var moden. Ja-sida venter og ser, de er på jakt etter det som skal til for at folk skifter side. Samtidig er det klart at DNA av politiske grunner ikke kan risikere å gå på et nytt nederlag i en folkeavstemning. Viss de har regjeringsmakta aleine og taper nok en folkeavstemning, er de ille ute.

Det har vært spekulert mye om de vil prøve å forandre grunnlaget for ei folkeavstemming, altså at en ikke skal stemme ja eller nei til medlemskap, men ja eller nei til om det i hele tatt skal forhandles. Blir det ja til forhandlinger, kan de i neste omgang melde oss inn uten ny folkeavstemming. Å kuppe Norge inn på en slik måte vil være vanskelig å gjennomføre. Til det er nei-sida for aktiv og oppegående. En slik taktikk vil fort avsløres.

Skal det lykkes for makta å få Norge inn i EU, må folkemeninga snu. Derfor er det viktig å være oppmerksom på hva som kan få folk til å forandre mening. Noen av disse faktorene må være til stede:

• Grupper som tidligere sa nei, skifter side. Det kan være partier og organisasjoner. At enkeltpersoner ombestemmer seg, er ikke nok dersom de ikke er mange og at begrunnelsen de har for å forandre mening blir godtatt av folk.
• Fagbevegelsen er spesielt viktig. Det at LO-kongressen i forkant av folkeavstemninga i 1994 sa nei, hadde stor betydning for seieren i Norge. Viss ja-sida på en LO-kongress kan få et vedtak som åpner for et ja dersom EU for eksempel blir utvida østover, vil det kunne bety at mange skifter standpunkt. Det at færre organiserer seg i fagforeninger kan og være med på å svekke motstanden.
• Kvinnene og ungdommen sa nei. Skal vi fortsatt holde oss utafor EU, er det viktig at motstanden i disse gruppene holder seg. Det kommer ny ungdom hele tida. De som var små barn i 1994, vil kunne stemme i neste omgang. Derfor er det viktig at det fortsatt jobbes med Ungdom mot EU. Kvinnene innafor offentlig sektor har tradisjonelt sagt nei til EU. En svekking av offentlig sektor er med på å løse opp de kvinnelige arbeidsplassene med aktive nei-kvinner. Dette kan i neste omgang føre til at mange kvinner skifter standpunkt.
• Situasjonen internasjonalt kan forandre seg slik at ja-sida kan spille på usikkerhet på det sikkerhetspolitiske planet. Økonomien til Norge kan komme opp i problemer, eller folks personlige økonomi kan bli vanskelig. Ja-sida kan da påstå at det bare er et EF-medlemskap som kan løse problemene. Paradokset er at det er ja-sida som sitter med den makta som skal til for å skape slike problemer. Når de ikke gjør det, er det fordi det vil koste for mye politisk, de vil heller vente og se om ikke folkemeninga forandrer seg uten slike store inngripen.
• Det å få til uro og usikkerhet innafor de tradisjonelle nei-partiene er viktig for ja-sida. Den forrige regjeringa viste oss at vi ikke kunne stole på de partiene når det gjaldt tilknytning til EU. De gjorde ingenting for å hindre at EØS-avtalen blei utvida, og de la seg flate for både EU og ja-sidas krav om tettere tilknytning. Venstre er allerede for EØS-avtalen, og ledende venstrepolitikere sier at de muligens vil bli for EU dersom utvidelsen mot øst blir virkeliggjort. Det samme er i en viss grad tilfelle i KrF. I Senterpartiet er motstanden like sterk. Problemet der er hva partiet kan finne seg i for å få sitte i regjering. Til tross for denne tvilen, medlemmene i partiet kan en fremdeles stole på når det gjelder motstand både mot EU og i en viss grad mot EØS.

SV

SVs motstand mot EU kan virke like sterk som den er i Senterpartiet. Likevel er det her det er mulig for ja-sida å slå inn kiler. I Danmark støtter ledelsen i SF, som er det danske søsterpartiet til SV, Nice-traktaten. Dette begrunner de med at det åpner for en utvidelse østover. Altså den samme begrunnelsen som folk i Venstre vil bruke for å skifte side. Det er og sterke krefter i SV som allerede er tilhengere av norsk EU-medlemskap. I dette partier er det altså mulig for ja-sida å spille på. Om ikke SV går over til å være et ja-parti, kan det være mulig at mange SVere skifter side, noe som igjen kan føre til at partiet ikke tar stilling.

DNA er splitta i synet på EU. Det er viktig for ledelsen i DNA å få de som stemmer på partiet, over til sin side. For å få til det, er de avhengig av å bruke tid. Små drypp over lang tid er den taktikken som brukes. For DNA er det bortimot politisk sjølmord å gå på et nederlag i ei folkeavstemning igjen. En taktikk de kan bruke, er å være med i ei samlingsregjering. Det som må være ønskesituasjonen fra DNA, er å sitte i regjering sammen med SV neste gang EU-saka skal tas opp. Da vil de kunne få SV over på ja-sida, samtidig som de ikke har ansvaret aleine for å ta opp saka på nytt. Dersom EU utvides østover, kan dette være mulig.

Rød Valgallianse

Det kom som et sjokk på mange at en meningsmåling avslørte at mange av RVs velgere sa ja til norsk EU-medlemskap. Nå var tallgrunnlaget for dette så lite at meningsmålinga er lite å stole på. Men AKP og RVs konsekvente motstand mot EU var og er en viktig del av motstandsfronten. Høsten 1999 var det en diskusjon i Klassekampen om hvorvidt det danske neiet til ØMU hadde en bismak eller ikke. Bismaken skulle komme fordi deler at den reaksjonære høyresida i Danmark stemte nei. Det at reaksjonære er mot både EU og utviklinga i EU er ikke noe nytt. Det nye i Danmark var pressas ensidige vinkling på denne delen av nei-sida.

Det at vi får denne diskusjonen innafor RV, er ikke uventa. Vi blir og påvirka av det vi hører gjennom aviser, radio og TV. Og når Dansk Folkeparti blei framstilt som de som leda nei-fronten, var det mange som trudde det var sant. Glemt var Folkebevegelsen, Juni-bevegelsen, Enhetslistene, ulike kommunistiske organisasjoner, fagbevegelsen og andre som kjempa for at det skulle bli nei. Og spørsmålet blei om vi ønska et reaksjonært nei også i Norge.

Det at enkelte reaksjonære er mot EU, er ikke noe nytt. Det kan vise oss to ting. Det ene er at man kan ha ulike årsaker for å være imot EU. Det andre kan være at også de som er reaksjonære kan ta rett standpunkt i enkelte saker. Det som må være viktig for motstandere, er at en kan forene seg til tross for at en kan være uenige på mange områder.

Bygge fronter

Det å bygge fronter er i stor grad å legge vekt på det som er det viktigste i en sak. Det er den saka en skal prioritere arbeidet om. Så må en se hvilke andre saker en må ha med i grunnlaget for fronten. Nei til EU har for eksempel vedtekter mot rasisme. Det er viktig for å avgrense fronten mot personer som er mot EU på et rasistisk grunnlag.

Det at en front er så brei som mulig, er med på å skape legitimitet for det den jobber for, men samtidig må ikke fronten bli så brei at den mister evnen til å kjempe. Dersom for eksempel Nei til EU ikke ville kritisere EØS-avtalen, men si at den måtte vi ha når vi ikke er med i EU, ville vi måtte lage en ny front. En må analyse både hvor brei det er mulig å få fronten, og hvilke politiske områder som er så viktige at fronten må ta stilling til dem.

I Nei til EU har det hele tida vært kamp rundt synet på EØS. De som er for avtalen prøver å presse oss som er imot til ikke å ta stilling. Dette blir det vanskeligere og vanskeligere for tilhengerne å få til. På siste landsmøte blei det nok en gang slått fast at Nei til EU er imot EØS-avtalen.

Det å jobbe i så breie fronter som Nei til EU gir store utfordringer. En skal ikke bare jobbe sammen med folk en har mange uenigheter med, en skal også respektere ikke bare disse personenes rett til å ha andre syn, men også fullt ut respektere grunnlaget for synet deres på EU. Når jeg kan si at jeg er imot EU fordi EU planlegger å bli er imperialistisk supermakt, må jeg også respektere at andre er imot fordi det vil svekke landbruket i Norge. Gjennom diskusjoner kan vi komme fram til at begge deler er viktige aspekter ved EU-motstanden.

Det at en er revolusjonær og jobber i en front betyr ikke at en skal la være å utvikle en revolusjonær kritikk av det en jobber med. Det er RV og AKPs ansvar å utvikle en kritikk av EU som går lenger enn det fronten kan gjøre.

Den framtidige jobbinga mot norsk medlemskap i EU må skje både gjennom Nei til EU og ved å utvikle sjølstendig politikk på området. I tillegg må RV og AKP utvikle politikk som går imot sjølve EU-prosjektet. Det er bare vi som kan analyse hva som skjer når det gjelder utviklinga i EU mot en supermakt, når det gjelder indre motsigelser i EU, når det gjelder utviklinga i fagbevegelsen innafor EU og når det gjelder forhold med utkant/sentrum, mellom nasjoner og regioner og mellom ulike styrende organer i EU. Det er vi som kan analysere hvordan EU bygger seg opp for å bli en militærmakt, og hvilke motsigelser det vil føre til i forholdet til NATO. Disse analysene må vi gå tilbake til fronten med, både for å prøve dem ut i diskusjon med de andre, for å påvirke folk, for så i neste omgang å korrigere våre egne analyser. Vi trenger fronten ikke bare for å jobbe mot norsk EU-medlemskap, men også for å utvikle vår egen politikk. På den måten vil vi oppdage at verken RV eller AKP kan eksistere uten at en har frontarbeid på viktige områder, samtidig som vi vil oppdage hvor viktig vårt arbeid og våre analyser er for utviklinga av frontens politikk.

av Peter M. Johansen

Travle Cotabato er i seg selv en illustrasjon på hva bangsamorofolket legger bak kravet om uavhengighet eller selvstyre. Byens kjerne er dominert av filippinere og kinesiske forretningsfolk; de fattige morobydelene omringer byen eller klamrer seg langs elva som strømmer ut i Illana-bukta den livlige ferjetrafikken har gitt opphav til mange av de hyppige meldingene om tragiske ferjeulykker i Filippinene. Å ta seg med båt over bukta fra Pagadian eller Zamboanga til Cotabato er tryggere enn å ta seg langs hovedveien. Det er nemlig sperret av hæren og omgitt med landminer. Den filippinske hæren vokter de økonomiske interessene og er selv en betydelig del av dem.

«Allerede i 1992 hadde vi 485 multinasjonale selskaper her i Mindanao. Kapitalen fløyt inn fra finanssenteret Makati i Manila. Britisk-malaysiske interesser legger ut plantasjer for palmeolje, men de får ikke startet opp på grunn av den væpnede konflikten. Plantasjene nord og sør for Cotabato er krigssoner. De har drillet etter olje i myrlandet sør for Cotabato siden 1998, men prosjektet er stanset på grunn av kampene,» sier vår venn ved Moro People’s Research Center, et hus fylt med dokumentasjon som blafrer smatrende i trekken fra de iherdige ståviftene.

«Moro National Liberation Front (MNLF) har ikke budsjetter til å realisere sine prosjekter her i området hvor deres tyngdepunkt ligger.

De er avhengig av hjelp utenfra fordi Manila ikke leverer i henhold til avtalen som ble inngått med MNLF. Før MNLF undertegnet snakket vi med Nur Misuari om hvorfor han ville skrive under. Han sa at han ikke kunne si nei til Organisasjonen for Islamsk Konferanse (OIC) og at avtalen ville føre til en demokratisering blant annet gjennom utvikling av området.»

Vår venn, som av forståelige grunner ikke bør stå fram med «navn og nummer», lar ordene spre seg med viftevinden, nærmest symbolsk fordi han vet at de er framme til ettertanke blant bangsamorofolket over hele Mindanao etter det voldsomme militære anslaget fra president Joseph Estrada.

Men hva er utvikling? Er det høye bygninger og seksfelts motorveier som i Malaysia? Land er det grunnleggende spørsmålet for bangsamorofolket, forfedrenes områder. Men myndighetene ville ikke diskuterer dette problemet i 1996, og Nur Minsuari godtok det.

«Forfedrenes jord er det viktigste spørsmålet for MPRC, og det er det grunnleggende stridsspørsmålet. Våre rettigheter står opp mot den rådende loven. Moro Islamic Liberation Front (MILF) sier at ‘vårt krav er svært enkelt og svært klart: Det gjelder bare områder hvor muslimer utgjør flertallet’, det vil si det meste av Mindanao, med unntak av østkysten, for en uavhengig stat. MILF er åpne for konføderasjon mellom Mindanao og Filippinene og et føderativt Mindanao for muslimer, kristne og urfolkgrupper.

Vi ser på dette som en mulig og akseptabel løsning som kan stadfestes gjennom en reell folkeavstemning, ikke slik som med Tripoli-avtalen i 1976 da diktator Ferdinand Marcos reiste det tåpelige spørsmålet: ‘Ønsker du at muslimene vil styre deg?’ Konflikten står ikke mellom muslimer og kristne, men om land.»

På MPRCs kontor går muslimske og kristne aktivister om hverandre. I Cotabato er det 60 prosent muslimer, 40 prosent kristne. I byen sentrum dominerer kristne og kinesere; omlandet er moro. Moroene driver også med fiske. 60 prosent lever under fattigdomsgrensa. Under Mathaba-konferansen i Sirte i Libya i september 2000 sa MNLF-representantene at MNLF vil revurdere avtalen. Er det reellt eller svada?

«Det er utbredt misnøye blant folk i MNLF-områdene med tingenes tilstand. Mange har gått over til MILF på grunn av de mange brutte løftene og fordi det ikke har skjedd noen grunnleggende forandringer og ikke er utsikter til det. Folk var villige til å gi avtalen en sjanse; det fantes en viss optimisme. Men den er blitt erstattet av desillusjon. Fattigdommen er like dyp, og intet annet skjedde enn at krigen ble trappet opp.

Estrada-administrasjonen var aldri oppriktig, og når mange MNLF-ungdommer deltar i organiseringa av kampanjen for å kreve folkeavstemning om et uavhengig Mindanao, taler det for seg. Nur Minsuari og MILF-lederen Salamat Hashim inngikk i desember 1999 en avtale om ikke å slåss mot hverandre. De fleste kommandantene i MNLF har erklært at de ikke vil gå imot MILFs krav om uavhengighet. MILF vil på sin side ikke arbeide mot selvstyreprosjekter og hjelpe til i utviklingsområdene.

Men krigen som Estrada satte i gang, endret situasjonen. MNLF-kommandanter gikk over til MILF for å slåss. Dette ble aldri sagt åpent. Bangsamorokampanjen vil få folk til å tro på at det er mulig å oppnå frihet i eget land ved å kreve folkeavstemning. USA ga vårt hjemland til Filippinene. Vi ønsker den samme friheten som våre forfedre hadde før koloniseringa.

Da en delegasjon fra OIC besøkte Cotabato i oktober i fjor, stilte over 200.000 seg bak kravet om folkeavstemning til tross for den spente stemningen som da preget byen og med militæret på tå hev.

Når Øst-Timor, hvorfor ikke oss? spør folk seg. Vi er nær ti millioner moroer, og vi har samlet over en million underskrifter for kravet om folkeavstemning. Mange vet ikke om drapene ute på landsbygda, selv ikke provinsledelsen i Pagadian. Vi har også urbefolkningen på vår side; lomadene er for et uavhengig Mindanao.

Folkeavstemninga har sin historiske legitimitet. Før Filippinene ble uavhengig etter 2. verdenskrig, kom amerikanerne med et løfte om å holde folkeavstemning blant bangsamorofolket. Det var i 1924.

Den filippinske nasjonen har sitt utspring i den spanske kolonialismen. Men Bangsamoro har vært en nasjon i over 500 år og var ikke med som en del av uavhengighetserklæringa under den spanske kolonialismen. Vi sloss vår egen kamp. Mindanao lå ikke engang under den spanske overherredømmet, men ble kolonialisert først under den amerikanske perioden fra 1898. Da skjedde framstøtene inn i morofolkets hjemland.

70 prosent av den filippinske hæren er stasjonert i Mindanao, vel 50.000 mann. De fleste familier bærer med seg sine ofre.

Vi har ikke engang lært vårt eget språk ordentlig fordi vi ble tvunget til å snakke filippino ellers så risikerte vi fysisk straff. Nå blir vi plyndret. Tunfiskfabrikkene i General Santos og Zambo er eid av multinasjonale selskaper; det samme er gummiplantasjene sør for Zambo og kullgruvene vest for Pagadian. Kullet blir eksportert til Japan. Industribyen på Mindanao, Ilizan, er eid av utenlandske interesser. Det er først nå at IOC har sett og lært noe om kravene til Bangsamoro; nå etter at avtale med MNLF ble undertegnet.»

av Maude Barlow

Hvis du var fra Bolivia, ville du vite hvorfor verden burde engste seg for GATS. La oss ta et skritt tilbake til våren 2000, til byen Cochabamba i det søramerikanske landet. Presset av Verdensbanken har den bolivianske regjeringen akkurat solgt byens offentlige vannsystem til et US-amerikansk vannselskap. Det var en del av Verdensbankens program for å «strømlinjeforme» den bolivianske økonomien – med andre ord: å åpne den opp for vestlige selskaper. Bolivianerne blei forsikret om at det var for å sørge for økonomisk effektivitet.

Folket i Cochabamba fant fort ut hva denne effektiviteten besto av. Bare uker etter at selskapets flagg var heist på det som tidligere var et offentlig foretagende, blei vannavgiftene skrudd kraftig opp. Mange av bondefamiliene i Cochabamba måtte betale opp til en tredjedel av lønna for vann – mer enn de brukte på mat. Prisen var lammende, og det var ikke noe alternativ, til og med det å samle regnvann til drikke blei gjort ulovlig.

Klager hadde ingen effekt på vannselskapet, hvis mål nå var profitt heller enn offentlig forsyning av et grunnleggende gode. Så folket i Cochabamba gikk ut i gatene. I april var hundretalls, så tusener, i demonstrasjoner mot privatiseringen av dette folkets mest grunnleggende ressurs. Fire dagers streik fikk byen til å gå i stå.

Regjeringen ga etter og lovet å senke vannavgiftene. Så ombestemte de seg. Protestene begynte igjen, og blei større. Tåregass blei brukt, og det blei erklært unntakstillstand. Cochabamba sank ned i kaos. Fortsatt nektet regjeringa og selskapet å gi seg. Lederne for protestene blei tatt i razziaer om natta. Mulighetene for å komme med avvikende meninger i media blei stoppet. Profitten til et utenlandsk selskap blei prioritert over det bolivianske folkets grunnleggende behov.

Men de ga ikke opp. Protestene bare økte. Til slutt, etter at militæret hadde skutt en 17 år gammel gutt i ansiktet fordi han protesterte, innså til og med regjeringen at spillet var ute. To dager seinere skreiv de under på en avtale der de gikk med på at byens vannforsyning skulle tilbake til offentlig kontroll.

Men det var en seier som kanskje ikke vil vare. Og neste gang, uansett hvor store protestene er, vil folk bare kaste bort tida.

De kommer denne veien

Bare få måneder tidligere, i den nordamerikanske byen Seattle, blei november 1999 møtet til Verdens Handelsorganisasjon (WTO) stengt – også det av massive protester. Det var, så det ut som, en begivenhet som hadde stoppet kreftene til storselskapenes globalisering – i det minste foreløpig.

Men ikke så raskt. Bare måneder etter at røyken og peppersprayen hadde løst seg opp og regjeringsrepresentantene og reporterne hadde dratt hjem, blei en helt ny runde med internasjonale samtaler lansert i det stille i Geneve. De fant sted i regi av en lite kjent avtale kalt Den generelle avtalen om handel med tjenester, eller GATS (General Agreement on Trade in Services).

Du har sannsynligvis ikke hørt om GATS – få folk har det. Det er poenget. Du bør vite hva det vil bety for deg. For disse forhandlingene pågår fortsatt i det stille. Hensikten er, enkelt og brutalt, å tvangsåpne offentlige tjenester i hele verden for private selskapers overtakelse; å gjøre hele begrepet «offentlige tjenester» ikke bare lite sannsynlig, men antakelig ulovlig.

Det er det GATS handler om. Hvis den hadde vært satt ut i livet forrige april, hadde det ganske enkelt vært ulovlig for regjeringa i Bolivia å renasjonalisere vannforsyninga i Cochabamba. Gode nyheter for selskapenes profitt, dårlige nyheter for folk flest.

GATS brulegger veien for privatisering av offentlig sektor i hele verden. Ingen unntak vil bli gjort – utdanning, helsevesen, sosialomsorg, post, museum og bibliotek, offentlig transport; alle områder vil bli åpnet opp for private selskapers interesser. Enhver tjeneste som i dag utføres av regjeringer for det almene vel, vil bli åpnet opp for de private selskapene, og drevet for profitt. GATS kan ganske enkelt være globaliseringens siste grense – slutten på begrepet offentlige tjenester som drives uten profitt.

GATS vil bli satt ut i livet i 130 land, stille og med lite oppstyr, om mindre enn 2 år. Hvis ikke noe gjøres.

Hva er GATS?

Den generelle avtalen om handel med tjenester er en av mer enn 20 handelsavtaler som administreres og håndheves av WTO. GATS blei etablert i 1994, ved avslutningen av «Uruguay-runden» av Den generelle avtalen om toll og handel (GATT), som førte til at WTO blei oppretta. GATS var en av handelsavtalene som blei vedtatt for å innføres når WTO blei dannet i 1995. Avtaler skulle startes fem år seinere med målsetting å «gradvis øke graden av (handels-) liberalisering». Disse samtalene blei startet som planlagt i februar 2000. Planen er å komme fram til en endelig avtale i desember 2002.

Mandatet til GATS er «liberalisering av handel med tjenester». På et folkelig språk betyr det å fjerne regjeringenes hindringer mot å privatisere offentlige tjenester. Målet er å gjøre det umulig for regjeringer å drive offentlige tjenester uten å være basert på profitt, uten deltakelse av private selskaper. GATS vil gi WTO mulighet til å begrense regjeringers tiltak i forhold til offentlige tjenester gjennom et knippe juridisk bindende begrensninger. Enhver regjering som ikke bøyer seg for WTOs bestemmelser vil bli møtt med sanksjoner.

Så hva skjer hvis GATS blir satt ut i livet? Charlene Barshefsky, USAs handelsrepresentant kan fortelle deg det. Før GATS forhandlingene startet tidlig forrige år, spurte hun den mektige US-amerikanske lobby gruppa Coalition of Service Industries hva de ønsket skulle være inkludert i GATS avtalen. EU-kommisjonen gjorde det samme med representantene for sine industrisammenslutninger, European Services Forum. Seg imellom blei selskapene enige om følgende prioriterte områder for handelsliberalisering: helsetjenester, sjukehuspleie, hjemmepleie, tannlegetjenester, pleie av barn og eldre, utdannelse – primær, videregående og etter-videregående, museer, bibliotek, lov/juridiske tjenester, sosialstøtte, arkitektur, energi, vannforsyning, miljøvern tjenester, fast eiendom, forsikring, turisme, posttjenester, transport, forlagsvirksomhet, kringkasting og mange andre områder.

Det dette innebærer er skremmende. Det betyr at de 137 medlemslandene i WTO holder på å bli enige om å åpne opp alle sine offentlige tjenester, hver smitt og smule, til frihandelslovene – de samme lovene som har gjort det mulig for WTO å få fjernet helse-, matvaresikkerhets- og miljøvernlover i dusinvis av land. Selskapsulvene får tillatelse til å komme inn i de siste gjenværende områder. Og er de først kommet inn, er det for seint for å noen gang få dem ut igjen.

En kortfattet historie om globalisering

Hvordan kunne dette skje? Hvordan kunne regjeringene tillate fjerningen av disse mest grunnleggende rettigheter uten engang å spørre – eller informere – sine egne befolkninger? For å forstå svaret, er det nødvendig å gå tilbake til verdenshandelssystemets begynnelse. I 1947 blei en ny handelsorganisasjon – Den internasjonale handelsorganisasjonen (ITO – the International Trade Organisation) – dannet, med et helt annet mandat enn dagens WTO. ITO skulle fremme en ordnet global handel under FNs jurisdiksjon/domsmyndighet. Jakten på handel skulle eksplisitt ta med i vurderingen viktige sosiale hensyn, inkludert full sysselsetting og de menneskelige og sosiale rettigheter som er garantert gjennom FNs Menneskerettighetserklæring. Den nye ITO hadde til og med rett til å regulere transnasjonal kapital for å sikre at den tjente disse sosiale målsettingene.

Men ITO blei drept i fødselen av USA, som var fast bestemt på å bygge et helt annet globalt system for handel og investeringer basert på færre ikke flere reguleringer; et system som ville tjene USA, dets enorme selskaper og dets internasjonale interesser. Så USA skapte GATT og fjernet den fra FNs jurisdiksjon.

Etter at GATT blei dannet i 1947, har det vært 8 «runder» med handelsforhandlinger, som hver har fokusert på gradvis spredning av grensene for verdenshandelen. De første 6 rundene konsentrerte seg utelukkende om å redusere tollmurene, og GATTs økende makt blei i all hovedsak oversett av det sivile samfunn.

Den syvende – «Tokyo-runden» (1973-79) – falt imidlertid sammen med den såkalte «Washington-konsensusen», en global økonomisk modell basert på prinsippene om privatisering, frihandel og deregulering, og framveksten av gigantiske transnasjonale selskap som, siden de nå var globale operatører hadde kommet seg unna nasjonalstatens reguleringer, nå ville ha internasjonal deregulering i tillegg. Dette inkluderte store servise organisasjoner som var ivrige etter å overta regjeringsmonopolene, spesielt innafor sosialtjenestesektoren. For første gang begynte GATT å behandle barrierer for handel som ikke hadde med toll å gjøre. Regler, politikk og praksis til regjeringene slik som miljøvernslover og offentlig finansierte sosialtjenester som kan virke inn på handel. «Uruguay-runden» av forhandlingene (1986-94) utvidet dramatisk rammene for hvilke områder som blei behandlet, nevnte tjenester for første gang og dekket mange områder som vanligvis ikke forbindes med handel.

Verden, du må våkne

Plutselig gikk det opp for mange NGOer, forkjempere for sosial rettferdighet og miljøvernforkjempere, at mens de hadde vært opptatt med å drive lobbyvirksomhet overfor egne regjeringer og FN, hadde mye av den makta de tidligere hadde hatt i det stille hadde forflytta seg til en ny arena – ikke-valgte og i stor grad usynlige, globale handelsregimer.

De som satte opp den endelige dagsorden for Uruguay-runden, ville ha på plass ett sett med styrende regler for den globale økonomien – regler som ville tjene dem selv, og som skulle støttes av makta og våpnene til en global regjering. Det var Uruguay-runden som førte til at WTO blei skapt – den globale politimann for de rike selskapenes handelsagenda. Til forskjell fra GATT, som i praksis var en forretningsavtale mellom nasjonene, blei WTO gitt status som juridisk person. Den har internasjonal status som svarer til FN, men har i tillegg enorm makt til å håndheve reglene.

I motsetning til alle andre globale institusjoner, har WTO lovgivende og dømmende makt til å overprøve lovene, praktiseringen og politikken til individuelle land og slå ned på dem hvis de blir ansett å være for «handelsrestriktive». WTO inneholder ikke noen minimumsstandarder for å beskytte arbeidere, menneskerettigheter, sosiale eller miljømessige standarder; hver eneste gang (med ett unntak) WTO har blitt brukt til å utfordre et lands helse-, matvaresikkerhets-, rettferdig handels- eller miljøvernlovgivning, har WTO vunnet. I løpet av de siste seks åra har handlingene til WTO vist at det har blitt det sterkeste, mest hemmelige og antidemokratiske organ i verden, som raskt tar på seg ansvar som en global regjering og aktivt prøver å øke makta og rekkevidden sin.

Splitte opp tjenestene

Offentlige tjenester er neste mål for rambukken til WTO. De globale storselskapene har vært så framgangsrike i å overtale regjeringene overalt om at de har samme mål – at å jakte på profitt for selskapene og å kjempe for samfunnets goder er ett og det samme, at tilgangen deres til mange områder i det offentlige liv allerede er forbedret. Nå ønsker de å ta skrittet fullt ut.

Tjenester er den raskest voksende sektoren innafor internasjonal handel, og gir muligheter for store fortjenester for smarte selskaper. Og av alle offentlige tjenester ser det ut til at helse, utdanning og vann er de som kan bli mest lukrative. Det globale forbruket på vanntjenester er nå over tusen milliarder dollar hvert år, på udanning, over 2 tusen milliarder dollar og på helseomsorg over 3,5 tusen milliarder dollar.

Mange steder i verden har det som GATS vil akselerere, allerede begynt på forsøkstadiet.

USA kan komme til å foreslå en modell for avvikling av offentlige tjenester som GATS vil slippe løs på hele verden. I USA har helseomsorg allerede blitt en stor næringsvei, med gigantiske selskap registrert på børsen i New York. Rick Scott, generaldirektør (president) i Columbia, verdens største profittbaserte sykehusselskap, er klar på at helseomsorg er forretning, ikke noe forskjellig fra flyselskap eller kulelager industrien. Han har offentlig sverget å ødelegge alle offentlige sykehus i Nord-Amerika – leger, sier han, er ikke «good corporate citizens».

I mellomtida spår investeringsselskaper som Merrill Lynch at offentlig utdanning vil bli privatisert på global basis det neste tiåret, på samme måte som offentlig helsestell har blitt det. De sier det er umåtelige profitter å hente når dette skjer. EU annonserte nylig at alle offentlige drevne skoler i Europa må innlede et samarbeide med et selskap innen utgangen av tiåret. Erobringen av utenlandske markeder har nå blitt en felles hovedstrategi blant høyere utdanningsinstitusjoner over hele verden.

Mange deler av «Tredje verden» har blitt tvunget til å avvikle sin offentlige infrastruktur de seinere tiårene av IMFs (Det Internasjonale Pengefondet) strukturtilpassingsprogram. For å være berettiget til gjeldslette, har for eksempel dusinvis med «utviklingsland» blitt tvunget til å skrinlegge offentlige sosialprogram i løpet av de siste 20 åra. Dette har gjort det mulig for utenlandske selskap å komme inn og selge sine helse- og utdannings»produkt» til «forbrukere» som har råd til det, mens millioner derved blir uten de mest elementære sosiale tjenester. Latinamerikanske land opplever for tida en invasjon av helseomsorgsselskaper fra USA og asiatiske land tillater at utenlandske universitets- og helseomsorgskjeder starter underavdelinger. I det seinere har Verdensbanken tvunget de samme landene til å privatisere vanntjenester og arbeider åpent sammen med gigantiske vannselskap som Vivendi og Suez Lyonnais des Eaux for å etablere firmaenes «rettigheter» til å profittere på den «Tredje verden».

Gjennom GATS-forhandlingene ønsker disse selskapene bindende, globale og irreversible regler som garanterer dem tilgang til tjenestekontrakter for regjeringene i hele verden. Og de lykkes. 40 land, inkludert hele Europa har allerede satt utdanning på listen over områder GATS skal omhandle. På den måten åpner de sin offentlige utdanning for konkurranse fra selskaper basert i utlandet. Nesten 100 land har gjort det samme med helsesektoren. Ettersom samtalene går videre vil det bli veldig vanskelig for noe land å gå mot strømmen – hvis det skulle finnes noen som var modig nok til å prøve.

Hva inneholder GATS?

Den eksisterende GATS-avtalen – som ikke på noen måte er ferdig forhandlet, og godt kan bli ennå verre – dekker alle tjenestesektorer og de fleste tiltak regjeringene forestår, inkludert lover, praktisering, reguleringer og retningslinjer, skrevne og uskrevne. Intet regjeringstiltak som berører handel innafor tjenester, uansett hva dens formål er, selv om det er for vern av miljø eller forbrukere, universell dekning eller for å sikre arbeidsmiljø vil være utenfor GATS rekkevidde. Ingenting offentlig er sikkert.

I det vesentlige vil avtalen forby «diskriminering» av utenlandske selskap som søker om å få drive en offentlig tjeneste – uansett om det selskapet har dårlig rulleblad med hensyn til miljø eller sosiale områder. Man har også allerede blitt enige om at noen eksisterende WTO-regler vil gjelde «horisontalt» til offentlige tjenester over hele linjen, uansett om området allerede er listet opp for GATS eller ikke. En slik «horisontal» regel er «mest favoriserte land» («Most Favoured Nation»), som sier at med en gang selskap fra ett land får operere på ditt marked, må du slippe til selskapene fra alle andre land også. Denne regelen vil gjelde for alle tjenester, til og med de som fortsatt et beskyttet i noen land, som helsetjenester og utdanning. Tilsvarende, under horisontalreglene, må alle reguleringer innafor enhver sektor, inkludert sosialomsorg, være «minst handelsrestrik-tive» (least trade restrictive) – på norsk: alle offentlige tjenester; til og med sosialomsorg må operere med markedsmekanismer. De som forsvarer GATS insisterer på at motstanderne er hysteriske. Det er ingenting å bekymre seg for sier de. De viser til «fritak» innafor GATS for noen offentlige tjenester som regjeringene sørger for.

Noen land, vil de peke på, har allerede krevd fritak for sine offentlig finansierte trygdeytelser. Men det er ikke så enkelt. I følge GATS artikkel 1.3C, må en tjeneste for å bli vurdert til å være under regjeringens myndighet, være «helt gratis». Det betyr at tjenestene det er snakk om, må være fullstendig finansiert av regjeringen og ikke ha noen kommersielle formål. Siden nesten ingen tjenestegren i verden er fullstendig gratis, er dette unntaket i økende grad meningsløst.

Hva er foreslått for GATS?

I sin nye bok, GATS – hvordan WTOs nye «tjeneste»forhandlinger truer demokratiet, har den kanadiske forskeren Scott Sinclair identifisert de tre prioriterte områdene i den pågående runden av forhandlingene. For det første, vil GATS’ funksjonærer forsøke å utvide selskapenes tilgang til innenlandske markeder. Regjeringene vil være under et voldsomt press for å liste opp flere av sine tjenester og unnta færre. Det mest potente våpenet vil være presset for å bruke «nasjonal behandling» horisontalt. Nasjonal behandling er en grunnleggende trossetning for frihandel; den forbyr regjeringene å favorisere sine hjemlige sektorer over utenlandsbaserte selskap. Innafor noen tjenester gjelder allerede nasjonal behandling, målet er å få det til over hele linja.

I tillegg vil de sterkeste av de vestlige landene presse på for å få mer bindende avtaler om markedsadgang, med press på «utviklingsland» for å få garantert, irreversibel adgang til deres markeder, og svekket demokratiske regjeringers autoritet.

For det andre, GATS’ funksjonærer prøver å få til svært strenge begrensninger på innenlands reguleringer, for på den måten å begrense regjeringenes mulighet til å sette miljø-, helse- eller andre standarder som hindrer den frie handel. Artikkel VI:4 krever utvikling av «nødvendig disiplin» for å sikre at «tiltak som har med krav til kompetanse og prosedyrer, tekniske standarder og bevillingskrav ikke medfører unødvendige hindringer for handel.» Oversatt: ikke la deres sære standarder komme i veien for utenlandske selskapers interesser. Denne avtalen skal også gjelde horisontalt. Regjeringer vil bli tvunget til å vise at reguleringer, standarder og lover var «nødvendige» for å oppnå et mål som er støttet av WTO, og at det ikke fantes noe alternativ som var mindre restriktivt for kommersielle interesser.

For det tredje, de nye samtalene har som mål å utvikle nye GATS-regler og begrensninger, beregnet på å begrense yterligere regjeringssubsidier, til slikt som offentlige arbeider, kommunale tjenester og sosialarbeidsprogram.

En spesielt truende utvikling er reglene som rommes av det kjedelig uttrykket «Kommersiell tilstedeværelse». Kommersiell tilstedeværelse tillater en «investor» i ett av GATS-landene å etablere tilstedeværelse i ethvert annet GATS-land og konkurrere ikke bare om forretningsdrift mot innenlandske leverandører, men om offentlige fond/tilskudd i konkurranse med innenlandske institusjoner eller tjenester som er finansiert av offentlige midler.

Til sammen vil disse forslagene i stor grad øke WTO sin myndighet over regjeringenes daglige arbeid. De vil gjøre det praktisk talt umulig å utøve demokratisk kontroll over framtida til de mest grunnleggende offentlige tjenestene.

Hvordan GATS vil berøre deg?

GATS vil påvirke alle sider av det offentlige liv. Som et resultat av økonomisk globalisering går alle land i verden allerede gjennom en grunnleggende forvandling. Rikdom går i en strøm til toppen mens en økende økonomisk kløft deler de som har fordel av systemet, fra en stadig økende underklasse. For å sikre det som den amerikanske utdanningsforfatteren Jonathan Kozol kaller «at barna til de best skikkede overlever», er et lagdelt system av utdanning og trygd i ferd med å bli normen over hele verden i det vi kollektivt gir opp en tidligere drøm om et allmenngyldige rettigheter. Vi skaper topp skoler og helseomsorgsystemer for en elite i verden og et lagdelt system – eller ikke noe system i det hele tatt – for de som ikke teller. GATS tjener denne samfunnsvisjonen drevet fram selskapenes jakt på profitt. Det er viktig å forstå, i saklige termer, hva som står på spill. Under det foreslåtte GATS-regimet vil utenlandske utdannings- og helseselskap ha rett til å etablere seg i ethvert WTO land. De vil ha rett til å konkurrere med offentlige institusjoner som sykehus og skoler om offentlige tilskudd. Standarder for helse- og undervisningspersonell vil bli underlagt WTO-regler for å sikre at de ikke er «til hinder for handel». Utenlandsbaserte utdanningsselskap vil bli gitt myndighet til å gi akademiske grader. Utenlands-basert telemedisin vil bli lovlig. Og land vil ikke bli i stand til å stoppe konkurranse over grensene på lavkost helse- og utdanningspersonell. WTOs tjenestedivisjon har allerede leid et privat selskap kalt Global Alliance for Transnational Education for å dokumentere politikk over hele verden, som «diskriminerer mot utenlandske tilbydere av utdanning». Resultatet av denne «studien» vil bli brukt til å presse de land som fortsatt beholder en offentlig utdanningssektor for å få den overgitt til det globale markedet. Foruroligende er det at GATS også inkluderer myndighet over «miljøverntjenester» og beskyttelse av naturressurser. Våre parker, dyreliv, vassdrag og skoger kan alle bli områder for konkurranse dersom globale transnasjonale «miljøtjeneste»-selskaper krever at konkurransemodellen må brukes for forvaltningen av disse områdene. «Barneomsorgs»kjeder sultne på profitt, ville invadere alle land, det samme ville fengselskjeder som Wackenhut, med dens rykte om vold og misbruk både mot fengslede og stab. Praktisk talt ubegrenset tilgang for utenlandske leverandører må gies til kommunale kontrakter for bygging, kloakk-, søppel-, hygiene-, turisme- og vanntjenester. For å si det enkelt vil alle fellestjenester – eller det som er igjen av dem – bli angrepet hvis GATS blir satt ut i livet. Det som pleide å være del av felles arv, som frø og gener, luft og vann, kulturarv, helsestell og utdanning vil bli forsøkt gjort om til varer, privatisert og solgt til den som byr høyest på det åpne markedet. Land som Canada og Frankrike som har (og skryter av) nasjonal og allmenn helseomsorg og utdanningsvesen, vil miste disse. Land som Storbritannia og Chile som en gang hadde offentlige helsetjenester, vil aldri kunne få slike offentlige tjenester. Det samme gjelder land som India og Sør-Afrika som nå kjemper for å sikre slike rettigheter for sine innbyggere.

Det endelige målet med dette er kanskje best summert opp av en av USAs topp WTO-forhandlere som sa like ut om GATS/WTO-prosessen: «I bunn og grunn slutter den ikke før utlendingene tilslutt begynner å tenke som US-amerikanere, oppføre seg som US-amerikanere og framfor alt – shoppe som US-amerikanere».

Hva kan gjøres?

Hvis GATS skal stoppes, har vi virkelig ikke noe tid å miste. Verden må våkne – raskt – og se hva som gjøres bak dens rygg. Vi trenger raskt en internasjonal bevegelse som den som kom sammen for å kjempe mot MAI (den multilaterale avtalen om investeringer) og fortsette med å stenge gatene i Seattle.

Vi trenger forskning på alle aspekter ved GATS i alle land, og vi må dele resultatene av dette. Vi må danne felles fronter i alle land som vil inkludere alle de viktigste sektorene som er involvert – utdanningspersonale, helsearbeidere og forkjempere for helsesektoren, fagforeninger i det offentlige, miljøforkjempere, bønder, forfattere og artister, urbefolkning og andre. Vi trenger solidaritet, samarbeid og fart.

Vi trenger «GATS-frie soner» på universitets- og høyskoleområder, kirker og lokale kommunesenter. Vi må gå til våre egne lokale myndigheter og vedta lokale resolusjoner mot GATS. Vi må skrive brev til våre regjeringer og lokale aviser og alternative publikasjoner og media.

For å si det enkelt må vi gjøre GATS til et velkjent ord, og ikke et hyggelig sådant. Motstanderne av GATS og tankegangen bak, bør ha tre grunnleggende krav. For det første, må vi i GATS-forhandlingene kreve full gjeldssletting og fjerning av de strenge bestemmelsene i den nåværende avtalen, slike som angrepene på innenlandske forskrifter/reguleringer. Det er helt uakseptabelt at regjeringene våre møtes bak lukkede dører for å bryte ned rettighetene vår til fordel for vennene deres innafor næringslivet. Dette må stoppe øyeblikkelig, mens vi vurderer situasjonen og tar spørsmålene opp med offentligheten. I bunn og grunn bør vi kreve at fellesgodene blir fullstendig fjernet fra frihandelsavtalene.

For det andre, trenger vi sikre garantier for at ingen framtidige GATS-forhandlinger vil hindre regjeringer i å sørge for gode offentlige tjenester for innbyggerne sine. Videre trenger vi en GATS som vil prøve å styrke disse innenlandske programmene gjennom internasjonale lover og fremme utvikling av slike tjenester over hele verden.

Til slutt, må vi jobbe for at folk bryr seg med de reglene som styrer internasjonal handel. Vi vet at regjeringa ikke hører på oss fordi vi har gode argument, men fordi vi har politisk makt må vi prøve å skape et globalt demokrati der regjeringene tjener innbyggerne sine og tar hensyn til folks engasjement for menneskerettigheter og økologisk forvaltning. Vi må ikke bare sitte taus og la disse rettighetene bli forhandlet bort.

Folket i verden sa nei til MAI. Økende antall sa nei til WTOs årtusenrunde. Vi må nå si nei til GATS. Og vi må bli hørt. Det er virkelig ikke noe alternativ.

av Peder Winsnes Bergan

Evy F har skrevet boken Metadonmakt. La det være sagt med en gang: Denne anmelder er skeptisk til norsk metadonpolitikk. Dette vil nok i noen grad påvirke oppfattelsen av boken. I dagens mediafremstilling av narkotikapolitikk kan en få inntrykk av metadon som mirakelmedisinen som kan løse alle problemer. Etter mitt syn er verden sjelden bare svart eller hvit, eller med andre ord: metadon er bra for noen, men neppe for alle.

Baksideteksten på boka lover mye. Den tar blant annet til orde for å se på narkomane som syke, og hevder at boken legger et grunnlag for en helt ny narkotikapolitikk bygget på kunnskap, innlevelse, respekt og omsorg for stoffbrukere. Dette betyr i praksis mer, og lettere tilgang til, metadon.

Boken, som er en relativt liten sak på snaut 200 sider, har både gode og dårlige sider. Bokens hovedprosjekt er å formidle hvordan brukerne og deres hverdag er og påvirkes av byråkratiets eller «systemets» måte å drive narkotikapolitikk på. Manglende kjennskap til hvordan livet leves kan gi seg lite heldige utslag. Her har forfatteren unektelig et poeng, og dette er også bokens sterkeste og mest interessante side. Den blir et talerør for en gruppe som sjelden kommer til orde på egne premisser. Samtidig har boken her et metodisk problem da en kan få inntrykk av at alle mener det samme.

Innledningsvis tar boken for seg en gjennomgang av heroin og metadon og den historiske bakgrunn for disse stoffene i Norge og andre land. Enkelte land har hatt metadonprosjekter lenge, kunnskap om dette finnes, og det er derfor etter forfatterens mening vanskelig å skjønne hvorfor Norge må starte et lite forsøksprosjekt før man kan tilby metadonbehandling i større skala. Boken er opptatt av livskvalitet, verdighet og forebygging av overdosedød mens man står i metadonkø. Den tar til orde for at folk bør få metadon (ventekvote) mens de venter på plass i metadonprosjekter. At metadon selges på gata som rusmiddel og at folk tar overdose med metadon i blodet blir lite synlig i boken. Sidemisbruk sammenlignes i boken med diabetikere som tar et ekstra kakestykke uten at de fratas insulinen av den grunn.

Det er mange ulike måter å se på rusmisbruk. Det handler om ideologi, menneskesyn, etikk, biologiske/sosiale/psykologiske innfallsvinkler osv. Dette er et komplisert område som gjør det mulig for meg med de samme honnørordene som på baksiden av boken å være skeptisk til både metadon og sykdomsbildet.

Hvilke praktiske utslag opprettelsen av metadonprosjektet fikk i brukermiljøet, var det jeg fant mest engasjerende og spennende. Prosjektet ble av ulike grunner veldig forsinket og informasjonen underveis var mangelfull. Brukerne forteller om helt konkrete utslag i form av at folk holdt tilbake informasjon overfor hverandre i kampen om et knapt gode. For å falle innenfor kriteriene måtte man for eksempel søke behandlingsplass man egentlig ikke var motivert for. Kriteriet om å ikke ha noen uoppgjorte saker med rettsvesenet var ikke lett å overholde for folk som naturlig nok må basere sitt daglige forbruk på kriminalitet. Her var det mye å tenke på for denne anmelder. Samtidig kan dette perspektivet i boka fort bli litt for snevert. Systemets talspersoner kommer ikke til orde i boken annet enn som referert til i form av situasjonsbestemte uttalelser i media osv. Forfatteren kritiserer prosjektet for å være for tregt, for lite, for rigid i sine inntakskriterier osv. Her har hun gode poenger, men det er en svakhet ved boken at disse synspunktene ikke blir imøtegått av «systemet» selv. Boken blir her for unyansert, og en kan få inntrykk av at forfatteren mener det skulle vært fullt frislipp av metadon til alle som måtte ønske å bruke det fra dag en.

En annen svakhet ved boken er at informasjonen fra brukerne stort sett er innhentet på gata og i aktive rusperioder. Dette blir en for begrenset innfallsvinkel. Det er jo for så vidt viktig nok, men det er også slik at de samme folkene nok kan tenke en del andre tanker etter en avrusning eller etter å ha vært nykter noen måneder. Det burde derfor i større grad kommet fram intervjuer med brukere i langvarige behandlingsopplegg. For oss som jobber i rusomsorgen er det heller ingen hemmelighet at mange brukere er skeptiske til metadon selv fordi bivirkningene er mange og avhengigheten like ille. Slike synspunkter fra brukerne kunne med fordel fått større plass i boken for å nyansere at brukerne ikke er en homogen gruppe med like oppfatninger.

Avslutningsvis vil jeg si at det er en interessant bok fordi det er brukerne selv som i stor grad kommer til orde. Dog er den for snever og ensidig. Den lever ikke opp til baksideteksten, men har allikevel viktige perspektiver å bidra med.

av Terje Valen

Torill Nustad vil i Røde Fane nr 4, 2000 plassere meg i det hun oppfatter som NKP-IS-tradisjonen, og det som Sissel Henriksen kaller «gubbemarxisme-tradisjonen», når det gjelder synet på kvinner og kvinneundertrykking, og er man først plassert innen den tradisjonen, så kan man vel bare pakke sammen. Argumentasjonen hennes er slik:

«Arbeiderklassen må frigjøre seg fra lønnsslaveriet for å kunne utvikle seg som hele mennesker. Dette gjelder også kvinnene. Men hvilken rolle spiller den borgerlige familien? Ifølge tradisjonell marxisme eksisterer den borgerlige familien kun som et eiendomsforhold. Marx trodde at kvinners inntreden på arbeidsmarkedet ville eliminere grunnlaget for kjønnsundertrykkinga i arbeiderfamilien. Mange marxister har tolka Marx dit hen at kampen mot kjønnsundertrykkinga derfor ikke er viktig og må underordnes kampen mellom arbeid og kapital. Familien i arbeiderklassen har blitt sett på som et kampfellesskap og kvinner og kvinnebevegelsen har blitt oppfordret til ikke å fremme krav som «splitter arbeiderklassen».

Medlemmer i Internasjonale Sosialister har av den grunn kritisert kvinnebevegelsens kamp mot kvinnelønna. Siden mange menn også er lavtlønte, hevder de at kvinnebevegelsen bør fokusere på de lavtlønte for ikke å splitte arbeiderklassen.

Terje Valen, studieleder i AKP, plasserer seg også innafor denne tradisjonen. I Røde Fane nr 2 i år hevder Valen at siden verken mann eller kvinne i en arbeiderklassefamilie eier produksjonsmidler, utbyttes heller ingen inne i familien. «Derfor springer diskrimineringen i arbeiderklassefamilien under kapitalismen, ut fra konkurransen mellom kjønnene om arbeidet. Og derfor er det kapitalen og dens representant borgerskapet som skaper kvinneundertrykkingen i arbeiderklassen, i den grad kvinner blir forfordelt når det gjelder arbeid, lønn og arbeidsforhold, altså i den grad kapitalen oppfatter kvinnen som funksjonshemmet arbeidskraft i forhold til merverdiproduksjonen.» (…)

«Individene i arbeiderklassen konkurrerer om arbeidet. Dette skaper motsetninger mellom dem. Hvis kapitalen foretrekker ett kjønn framfor et annet ved å gi det mer arbeid og bedre lønn og arbeidsbetingelser, vil det skape et materielt grunnlag for en motsigelse som kan utvikle seg til antagonisme dersom andre vilkår ligger til rette for det.

På dette grunnlaget utspiller det seg en fysisk og psykisk kamp mellom kjønnene i arbeiderfamiliene.»

Jeg tror ikke at det er rett å plassere meg i den tradisjonen hun antyder.

Prosjektet marxistisk renessanse – kommunistisk offensiv, som jeg har jobbet bevisst med i 12-13 år nå, dreier seg blant annet om å rydde unna mye av det skrotet som blir kalt tradisjonell marxisme, ved å gå tilbake og grave dypere Marx sin egen marxisme enn det marxister i Norge har gjort før.

Dette skrotet har vært særlig fremtredende på områder som økologi og feminisme, demokrati og stalinisme, der borgerskapet har slåss ivrig for å få hegemoni fra midt på 70-tallet. Den overflatiske marxismekritikken til naturvernerne og feministene har en tendens til å sidestille marxismen med den såkalte modernismen. På dette grunnlaget lager de en stereotyp og feilaktig fremstilling av Marx sine grunnleggende standpunkter, presenterer det som tradisjonell marxisme og slutter seg til den postmoderne kritikken av denne skrotmarxismen.

Dette har også slått inn i den marxistiske og kommunistiske bevegelsen. Det store oppgjøret med den økologiske kritikken av marxismen er nå i gang. Jeg har skrevet om det i Røde Fane nr 4, 2000. Vi trenger et liknende oppgjør med den feministiske kritikken av marxismen. Det samme gjelder det borgerlige demokratibegrepet og det borgerlige stalinismebegrepet

Den såkalte tradisjonelle marxismen, som altså hevder at kvinners inntreden på arbeidsmarkedet vil eliminere grunnlaget for kjønnsundertrykkinga i arbeiderfamilien, har ikke noe grunnlag i det Marx sjøl skrev. Marx fremhevet alltid at også den borgerlige familieformen måtte oppheves for at kvinnen skulle kunne frigjøres. Allerede i Manifestet har Marx fire vilkår for å komme fra kapitalismen over til kommunismen. For det første oppheving av privateiendommen og lønnsarbeidet, for det andre oppheving av familien og oppdragelsen i hjemmet, for det tredje oppheving av fedrelandet og nasjonaliteten og for det fjerde oppheving av den herskende ideologien. Alt dette kan bare settes ut i livet dersom arbeiderklassen tar statsmakten gjennom en sosialistisk revolusjon. Jeg oppfatter at Marx mente at dette var helt nødvendige vilkår for kommunisme og at det ligger en gradering av viktighet i den rekkefølgen Marx presenterer de forskjellige vilkårene på.

Så vidt jeg kan se tar altså Nustad feil i sin påstand om hva Marx mener i denne saken. Det er altså mye bedre samsvar enn det som Nustad tror, mellom det som Nustad mener, og det som Marx og jeg virkelig mener. Nustad sin fremstilling av Marx setter ham i bås med andre mannssjåvinister, akkurat som hennes fremstilling av mine synspunkter setter meg i samme bås.

Etter min mening er det et faktum at en del av AKP sine kvinnelige medlemmer har en tendens til å fremstille Marx og marxismen som utgangspunktet for en ensidig og mannssjåvinistisk analyse av forholdet mellom kvinner og menn. Vi finner dette igjen i formuleringer som at de marxistiske spørsmålene fremdeles er sentrale, men at vi må finne feministiske svar på dem. Vi finner dem også i formuleringer som sier at den kapitalistiske og patriarkalske tradisjonen langt på vei er felles for den tradisjonen revolusjonære har plassert seg i – altså den marxistiske tradisjonen.

Hvis dette var gjort ut fra grundige studier av Marx, sånn at en visste hva en snakket om, hadde dette vært verdifullt og helt greit. Men når det gjøres på grunnlag av overflatisk kunnskap og sterkt karikerte og feilaktige fremstillinger av Marx sine teorier, så blir det et stort problem. Det betyr nemlig at en støtter de tendensene som allment drar i retning av å vende seg bort fra marxismen og kommunismen, og dette bidrar til at mange radikale kvinner vender seg til feminismen og reformismen isteden. Og siden feminismen er en borgerlig ideologi, så betyr dette at en vender seg til borgerlige løsninger på de problemene som kvinnene har i dette samfunnet. De siste norske feminismebøkene har stort sett hatt denne innretningen. De er positive fordi de setter lys på forskjellige former for kvinnundertrykking, men det er negative i den forstand at de politisk sett drar i retning borgerlige-reformistiske eller sosalistisk-reformistiske løsninger på problemene. Hvis en lurer på om feminismen er en borgerlig ideologi, så kan en lese kapittel seks og sju i Marilyn French: Beyond Power – on Women, Men & Morals (1985), spesielt kapittel 7, avsnitt 8. Her finnes en saklig og god fremstilling av feminismens grunnleggende posisjoner – som en borgerlig ideologi.

I artikkelen forsøker jeg å utvikle den marxistiske analysen av kvinneundertrykkingen ut fra et nytt studium av helheten i Marx sin teori. Jeg trekker derfor inn marxistiske begreper som den norske ml-bevegelsen ikke har studert, nemlig fremmedgjøring, formidling av motsigelser, fenomenenes skinn og vesen osv. Marx sin dialektikk innehold slike begreper, mens Mao sin utlegning av dialektikken som AKP stort sett har basert seg på, er mer primitiv enn dette, selv om den også har viktige innsikter. Jeg tror at Marx sin dialektikk, med de begrepene jeg har nevnt her, gir åpning for en mer korrekt og omfattende forståelse av vilkårene for kvinnefrigjøringen enn den teorien som AKP har i dag.

Jeg vet at sentrale posisjoner i AKP sin kvinnepolitikk ble utviklet ut fra studier av Kapitalen av Marx, man mener at kampen for kvinnefrigjøring må forstås ut fra et videre syn på marxismen enn det som direkte fremgår av Kapitalen. Dette er teoretiske forutsetninger som ligger som et grunnlag under analysene i Kapitalen og alt annet Marx skrev. En viktig grunn til at jeg mener dette, er at kvinneundertrykkingen er et fenomen som går over flere produksjonsformer – og ikke bare hører til kapitalismen.

Når Kjersti Ericsson skriver om dette sier hun at kvinneundertrykkingen fra tidligere epoker er overtatt av borgerskapet og er vevet inn i kapitalismens måte å fungere på. Jeg er enig i det, men synes at begrepet vevet inn er relativt upresist. Derfor forsøker jeg å si noe mer om hvordan eldre former for kvinneundertrykking er overtatt og vevet inn i kapitalismen på den ene siden, og hvordan det oppstår nye undertrykkingsformer av kvinnen under kapitalismen, som ikke er overtatt fra tidligere samfunnsformer, men som er særegen for kapitalismen. Samtidig kritiserer jeg en del av de premissene som noe av AKP sin kvinnepolitikk hviler på.

Men dette står jo i artikkelen som Nustad tar utgangspunkt i, selv om hun ikke går inn på det. Det er også mulig å finne denne artikkelen, og andre om kvinnefrigjøring, på hjemmesiden min http://home.online.no/~tervalen under egne.

Kvinnene i AKP har skapt mye bra kvinnepolitikk, men det er ingen grunn til å tro at den radikale bevegelsen har nådd visdommens endestasjon på dette feltet heller, derfor tror jeg at saklig kritikk og saklige diskusjoner fremdeles er viktig.

Forord til heftet, av Arnljot Ask

Dette heftet er laget av internasjonalt utvalg i AKP. Det inngår i et informasjonsprosjekt om «etnisitet, religion og frigjøringskamp» som AKP startet i 2000, støttet av Norad gjennom Studieforbundet for folkeopplysning. Heftet er bygd opp rundt en studie- og reportasjereise som Peter M. Johansen og Arnljot Ask hadde til Filippinene siste halvdel av oktober 2000.

Vi har valgt «morokonflikten» på den sørligste hovedøya i Filippinene, Mindanao, som hovedtema for heftet. Både fordi den kampen som bangsamorofolket, som er det fulle navnet på den nasjonaliteten det gjelder, er svært lite kjent her i vår del av verden, og når den kom i medias søkelyset sommeren 2000 ble den diskreditert ved å kobles til kidnappingene til Abu Sayyaf-gruppa.

Den nasjonaldemokratiske fronten på Filippinene (NDF) fører også en kamp for å frigjøre landet fra den nykoloniale posisjonen de mener Filippinene er i. Denne kampen griper inn i både bangsamorofolkets frigjøringskamp og striden for nasjonale, demokratiske og sosiale rettigheter som andre nasjonaliteter på Filippinene fører. Ved siden av bangsamorofolket er det først og fremst igorotfolket i Cordillera, i høylandet i det sentrale og nordlige Luzon, som i organiserte former har satt dette spørsmålet på dagsorden. Vi besøkte også dem, og vil også informere om deres sak gjennom andre tiltak enn dette heftet.

Da vi besøkte Filippinene, var landet midt oppe i et politisk opprør mot presidenten Joseph Estrada, anklaget for å ha tappet statskassa for svimlende beløp og beriket seg på illegal spillevirksomhet. Estrada måtte gå av i januar 2001 etter massedemonstrasjoner á la de som styrtet diktatoren Marcos 15 år tidligere. Fronten mot Estrada spente fra den nasjonaldemokratiske bevegelsen og andre progressive og revolusjonære grasrotbevegelser til storkapitalen i business-strøket Makati i Manila som ikke ser seg tjent med den sterke posisjonen som klikkene med maktbase i den gamle føydale strukturen har i landet. Estrada og hans medsammensvorne prøvde å bruke avsettelsen og den seinere arrestasjonen av han til en motoffensiv rundt 1. mai og i valgene som fulgte den 14. mai. Valgresultatet viser at Filippinene er et samfunn med ekstrem polarisering og høyt konfliktnivå. Den nye regjeringen til det mer moderne borgerskapet har fått et knapt tillitsvotum. Som det minste av to onder.

Presidentskiftet førte både til fredsforhandlinger mellom regimet og den nasjonaldemokratiske fronten NDF og mellom regimet og moroenes frigjøringsfront MILF (Moro Islamic Liberation Front). De første startet opp i Oslo 27. april og neste økt følger 9. juni samme sted. De siste startet med et møte i Kuala Lumpur og vil fortsette i Indonesia eller Malaysia. Artiklene og reportasjene i dette heftet har sin bakgrunn i situasjonen før disse forhandlingene startet opp. Men forholdene i marken på Filippinene, utenfor forhandlingsbordene, er ikke grunnleggende forandret. Fortsatt sitter hundretusener av bangsamorofolket i interneringsleirene på Mindanao, da soldatene som jaget dem dit ennå kontrollerer hjemtraktene deres. Vi håper med dette heftet å gi bakgrunnsinformasjon om det som i dag skjer på Filippinene og i bangsamorofolkets områder som også kan inspirere til å engasjere seg i praktisk solidaritetshandling.

Oslo, mai 2001

Arnljot Ask
internasjonal sekretær i AKP

av Mikael Nyberg

Blant de viktigste initiativtakerne og inspirasjonskildene bak Aspeninstituttet var filosofen José Ortega y Gasset. Han flyktet fra borgerkrigen i Spania i 1936 og tok avstand fra republikken. Da hadde han allerede fått utgitt boka La rebelión de las masa (Massenes opprør), som handler om stemningen i borgerskapet etter at «massene» trengte seg inn i samfunnslivet på begynnelsen av 1900-tallet. For Ortega fantes det to slags demokrati. I det ene kjenner massene sin plass. Massene bøyer seg for de liberale rettighetene og gir kulturens og statsmaktens forvaltere – som han kaller de «kvalifiserte minoriteter» – rom til å styre samfunnet. I det andre fortrenger majoriteten det moderne aristokratiet. «Nå tror massen … at den har rett til å gjennomføre og lovfeste tanker som er født ved kafebordet. Jeg tviler på at det har eksistert andre perioder i historien da flertallet fikk styre mer direkte enn i vår tid.» I dette «hyperdemokratiet» lyder ikke folk lenger de opplyste. De respekterer dem ikke. De tar seg til og med retten til fornøyelser og bekvemmeligheter som før var forbeholdt den utvalgte eliten. Dermed forfaller samfunnet til «barbari», og den mest utstuderte barbaren og «massemennesket» er vitenskapsmannen. Med sin stadig høyere spesialisering har han fratatt samfunnet dets følelse av en høyere sammenheng. Et kreativt liv kan bare gjenopprettes gjennom lederprinsippet: «enten hersker jeg, eller så adlyder jeg». Lydigheten skal ikke bestå av underkastelse. Den skal bestå av solidaritet med lederen og en «entusiastisk tilslutning til hans fane.»

Men hva slags ide skulle på en slik måte kunne få makt over menneskenes sinn? Massenes opprør og verdens allmenne moralske forfall hadde opphav i en europeisk demoralisering, mente Ortega. Kontinentet hadde mistet makten over fremmede folk og land og blitt sittende fast i trangsynt nasjonalisme. Det var bare Europatanken som kunne snu denne utviklinga. «Bare besluttsomhet om å skape én sterk nasjon av kontinentets folkeslag kan gi Europa livskraften tilbake.» Et forent Europa ville igjen kunne utøve et moralsk lederskap i verden. Dette ville også være eneste vei å gå for å forhindre «en seier for femårsplanene», det vil si for kommunismen (1).

Det var slike tanker som sirkulerte i den klare fjellufta i Colorado. Menneskene der oppe foraktet forstadsbeboerne som mekka på bilen, gikk på supermarkedet og lo av klovnene på tv. De var selvstendige næringsdrivende og ledere i statsadministrasjonen. De tillempet en vitenskapelig forretningsledelse og forsto å utnytte (moderne) sosial ingeniørkunst, men for dem sto Karl Poppers abstrakte samfunn, med dets fornuftstro og formelle likhetsregler, som ettergivenhet overfor massen og dens hyperdemokrati. I sine egne øyne forvaltet de noe som var høyere. De skulle, som grunnleggerne av instituttet forklarte det, «gjenoppdage de åndelige og moralske sannheter som gjør det mulig for menneskene å mestre vitenskapene og disses maskineri» (2). En gang i framtida skulle den kvalifiserte minoriteten igjen frigjøre seg fra massesamfunnets begrensninger, men først gjaldt det å lede den kapitalistiske verden ut av dens aktuelle problemer.

Europaprosjektet

Det høystemte snakket om kultur og humanisme under Goethe-festivalen i Colorado skjulte et nærliggende politisk motiv: anstrengelsene for å styrke USAs og vestmaktenes innflytelse over den vestlige delen av Tyskland. Grunnleggerne av Aspeninstituttet så det slik at det ikke var tilstrekkelig med et økonomisk og militært engasjement. Tyskland måtte også gjenopptas i det vestlige kulturfellesskapet (3).

Utenriksminister George Marshall hadde sagt: «Det er fåfengt å tro at et Europa overlatt til å streve for seg selv med sine komplekse gjenoppbyggingsproblemer, fortsatt vil være åpent for amerikansk forretningsvirksomhet slik vi har vært vant til fra gammelt av.» (4) Trusselen kom ikke fra Den røde hær. Sovjetunionen hadde flyttet fram sin posisjoner i øst i henhold til den oppdelinga som de allierte avtalte på Jalta og i Potsdam, men Stalin planla ingen erobring av Vest-Europa. Det visste lederne i Washington. Det som uroet dem var de politiske stemningene som bredte seg i Europa etter fascismens fall. Kommunistpartiene var sterke, fagorganisasjonene vokste, og det var en overhengende risiko for at de vesteuropeiske landene skulle gjenreise nasjonale kapitalistiske økonomier med begrenset adgang for amerikansk kapital.

Da gjestene ankom Aspen i 1949 var det krise i den amerikanske politikken. Marshallplanen var ment å skulle dempe ropene på sosiale forandringer og å frata Wall Street kontrollen med den kapitalistiske utviklingen, men var mislykket. En av USAs ledende forretningsmenn konstaterte at «i Frankrike er arbeidernes relative stilling dårligere enn før krigen. Og både i Italia og Tyskland når lønningene knapt over eksistensminimum, samtidig som det rår alvorlig arbeidsløshet.» (5) Allierte soldater ble satt inn mot streikende arbeidere i Vesttyskland, og i Frankrike okkuperte militæret gruveområdene da fagforeningene gikk til kamp. Tre arbeidere ble drept, flere hundre skadd og et par tusen fengslet.

Den følelsen av usikkerhet som deltakerne ved Goethe-festivalen dyrket, ble forsterket av nyhetene fra Asia om den kommunistiske revolusjonen i Kina. Myndighetene i Washington hadde begynt å revurdere utenrikspolitikken. Det fantes fire alternativer, forklarte en underkomite under Det nasjonale sikkerhetsrådet.

1. Å snuble videre som før.
2. Å foreta et preventivt angrep mot kommuniststatene.
3. Å trekke seg ut av Europa og Asia.
4. Å utvikle den frie verdens militære ressurser.

Komiteen gikk inn for det siste alternativet, men da måtte kongressens øvre grense for militære utgifter overskrides. Forsvarsdepartementet forestilte seg en økning fra 13,5 milliarder dollar til 18 milliarder. Komiteen ble ledet av Paul Nitze, en av Aspeninstituttets grunnleggere. Han syntes departementet var for gnient. Komiteen foreslo 50 milliarder dollar (6). Men det var vanskelig å få kongressen med på en slik opprustning. Finansavisene forventet derfor at regjeringen i Washington skulle dramatisere en eller annen internasjonal krise. Krigen i Korea ble oppfattet som en trussel mot landets eksistens, og militærutgiftene ble tredoblet og nådde det oppsatte målet i 1953. Krigen og opprustningen snudde på konjunkturene og hjalp Vest-Europa og Japan ut av sine økonomiske kriser, og bidro til den sosiale ingeniørkunstens storhetstid.

Tida var inne for den bærende ideen som Ortega y Gasset hadde etterlyst: Europatanken. To politiske krefter spilte en ekstra iherdig pådriverrolle. I bestrebelsene på å oppnå vesteuropeisk enighet fant det vesttyske borgerskapet en vei ut av sin beklemte stilling etter krigen. Og styresmaktene i USA fant i prosjektet løsningen på sine aktuelle problemer i Europa.

USA bestemte seg tidlig for å gjøre Tysklands deling permanent, og gi blaffen i den allierte beslutningen om avrustning og nøytralisering av landet, som det var enighet om før krigens slutt. I Europaprosjektets navn ble USAs politikk nå satt ut i livet. Churchill var villig til å prøve ut et sovjetisk forslag om et gjenforent, demilitarisert Tyskland, men Eisenhower sa nei. Det var ikke lenger snakk om å oppløse de tyske industrikonsernene og stenge portene til våpensmiene. Alfried Krupp, som hadde brukt slavearbeidere fra konsentrasjonsleirene til å produsere våpen for Hitlers armer, fikk tilbake både friheten og eiendommene sine, mens veteraner fra Waffen-SS og Gestapo fikk tjeneste i den amerikanske etterretningen (7).

En militær og industriell gjenopprustning av Vest-Tyskland skulle få fart på handel og investeringer i den transatlantiske økonomien og gjøre det lettere å bekjempe den røde faren, mente lederne i Washington. Men det var ikke lett å få Frankrike og Storbritannia til å si ja til kursendringen. Derfor forsøkte USA å knytte den nye politikken sammen med et større prosjekt, ideen om europeisk forening.

På trettitallet hadde den franske ambassadøren i Tyskland, stålmagnaten François-Poncet, foreslått et felles kartell innenfor tungindustrien. Han håpet at Hitler skulle fremme sine mål på fredelig vis og gi Frankrike dets rettmessige plass i et nytt Europa. Etter krigen ble han fransk overkommissær i Tyskland, og fikk anledning til å virkeliggjøre planen sin (8). Den amerikanske overkommissæren, John J. McCloy, foreslo en internasjonalisering av Ruhr-områdets og Vest-Europas tungindustrier under privat kontroll. Jean Monnet, som var ansvarlig for gjenoppbyggingen i Frankrike, videreutviklet ideen ved å foreslå opprettelsen av et kartell innen kull- og stålindustrien. I høytidelige erklæringer ble det sagt at prosjektet skulle gjøre slutt på den gamle tysk-franske rivaliseringa og legge grunnlaget for et forent Europa.

I dag fins bare det vakre innpakningspapiret igjen i vår allmenne bevissthet. Hver glanset EU-brosjyre fra UDs informasjonsavdeling forteller sagaen om den heltemodige Jean Monnet og fredsprosjektet hans. Men da planen ble lagt fram, var mottakelsen langt fra hjertelig. Storbritannias statsminister Attlee erklærte at han ikke kunne «akseptere et prinsipp om at landets mest vitale økonomiske krefter skulle overlates til et organ som er ytterst udemokratisk og ikke ansvarlig overfor noen.» Og den sosialdemokratiske lederen Schumacher i Vest-Tyskland advarte mot at Tysklands deling kunne bli permanent i et «direktørenes Europa» (9). Men med støtte fra USA ble Kull- og Stålunionen iverksatt i april 1951, to måneder etter at Alfried Krupp var satt på frifot. Det var første skritt mot EU.

Borgerskapet i Vest-Tyskland jublet over utsiktene til å gjenvinne uavhengighet og makt. Den kristeligdemokratiske forbundskansleren, Konrad Adenauer, pekte på de tyske generalenes erfaring i å slåss mot russerne. Han mente at med et Europeisk Fellesskap i ryggen, ville det bli mulig både å gjenvinne Øst-Tyskland og provinsene øst for elvene Oder og Neisse, som tilfalt Polen og Sovjetunionen etter krigen (10). Naboene i Vesten gikk med i spillet fordi USA presset dem til det, og fordi et samarbeid med Tyskland slik som tidligere, var noe som ga løfter om økonomisk utbytte og beskyttelse mot den organiserte arbeiderklassen og den sovjetiske innflytelsen. De nye styrkeforholdene i Europa gjorde det lettere å overvinne motviljen mot den tidligere fienden. USA sto som garantist mot en ny tysk maktpolitikk, og Frankrike trodde at landet kunne opprettholde en balanse med Tyskland, så lenge Tyskland forble delt. Den kalde krigen ga plass til kalkulasjoner på to kanter. På den ene siden skulle Tyskland gjenopprettes som et bolverk mot bolsjevismen. På den andre siden førte tvekampen mellom USA og Sovjetunionen til at Vest-Europa følte seg sikker på at Tyskland ville fortsette å være delt og relativt svakt. I 1989 holdt ikke regnestykkene stikk lenger.

Eurotanken og dens sponsorer

Den politikken som USA og de andre vestmaktene slo inn på, gikk stikk i strid med de folkelige forventningene etter krigen. Sovjetunionens forslag om avrustning og fredelig gjenforening ble godt mottatt også i de vestlige delene av Tyskland, og i hele Europa fantes det støtte for å nasjonalisere og på annen måte innskrenke den private kapitalens friheter. Mot redselen for tysk revansjisme, mot Sovjetunionens og kommunistpartienes fredskampanjer og mot kravene om sosiale forandringer, bygget de vestlige lederne Europatanken; forstillingen om et Europas Forente Stater etter nordamerikansk forbilde og med nordamerikansk støtte. Adenauer erklærte at det gjaldt å «fange og samle den europeiske ungdommens fantasi» (11).

John J. McCloy var den store strategen. Siden sommeren 1920, da han lærte de unge Rockefeller-sønnene å seile, hadde han hatt nære forbindelser til de mektige kapitalkreftene på USAs østkyst. Som jurist i New York under 20-tallets svindelkonjunktur gjorde han forretninger med Jean Monnet. De lurte penger fra småsparere på vegne og bankierer og børshaier. Da McCloy ble begravd i en kirke på Manhattans Upper East Side våren 1989, var det trangt om plassen mellom ministrene og de tidligere statslederne som flokket seg om kista sammen med oljemilliardærer, bankierer og industrieiere. Han hadde aldri hatt noen ledende politisk posisjon, men ble allment kalt «formannen» for the establishment. Han var den fremste blant likemenn som påvirket de store avgjørelsene uten å være synlig. Han hadde ledet presidenter gjennom nasjonale kriser og vært sjef for betydelige institusjoner som Verdensbanken, Ford Foundation og Chase Manhattan Bank. Han hadde også vært leder av Aspeninstituttet, og der engasjerte han to medarbeidere fra årene i Tyskland, Joseph Slater og Shepard Stone, i virksomheten. Fra krigens slutt og helt til sin død hadde McCloy stor innflytelse over USAs Tysklands- og Europapolitikk. I sin biografi skriver Kai Bird:

«På 1970- og 80-tallet benyttet McCloy enhver talerstol han hadde adgang til, til å preke sitt ‘atlantiske’ budskap om vesteuropeisk enhet. Han besøkte Tyskland hvert eneste år, og som formann eller styremedlem i Council on Foreign Relations, Atlantic Council, American Council on Germany, German-Marshall Fund og Aspen Institute fortsatte han å øve innflytelse over journalister, akademikere og utvalgte politikere. Bekvemt nok var det nettopp disse allmennyttige organisasjonene som tilfeldigvis kontrollerte det meste av reisetilskudd, konferansepenger og trykksaksabonnementer som finansierte de politiske debattene om NATOs framtid, de tysk-amerikanske forbindelsene og utviklingen i den kalde krigen. McCloy overvåket disse aktivitetene, anførte tonen og den allmenne innretningen. Andre personer som var nært knyttet til ham, som Shepard Stone, sjef for Aspeninstituttets Berlinkontor, Joseph Slater, en annen sjef for Aspeninstituttet, og David Klein, som ledet American Council on Germany, ledet det daglige sekretariatsarbeidet. Langt ut på 80-tallet fortsatte de opinionsdannende institusjonene til eliten å legge parametrene for hva etablissementet anså for å være ‘legitim’ debatt om USAs Europa-politikk.» (12)

McCloy dikterte ikke forskernes avhandlinger, journalistenes nyhetsartikler eller politikernes standpunkter. På vegne av den nordamerikanske østkystkapitalen forvaltet han den infrastrukturen som formet den allmenne bevissthets visjoner om Europa. Det ble forutsatt at forskerne, journalistene og politikerne fikk tenke fritt, men de frie tankene deres ble filtrert gjennom en bestemt interesse. De som tenkte feil eller som uroet denne interessen, ble med uunngåelig automatikk koblet ut. De fikk problemer med å skaffe seg tilskudd, de ble refusert, de ble ikke lenger invitert til seminarene. De som tenkte politisk korrekt og debatterte etter denne interessens smak, fikk derimot klatre opp til berømmelsens og maktens tinde. Slik McCloy hevet den unge forskeren Henry Kissinger til framgang og politiske posisjoner under beskyttelse av brødrene Rockefeller.

Ikke bare USAs, men hele det transatlantiske borgerskapets politikk, ble preget av disse prosessene i den offentlige infrastrukturen. I et samspill mellom lukkede selskaper for utvalgte og hemmelige deler av statsapparatene, forsøkte den kvalifiserte minoriteten å møte utfordringene fra massesamfunnet og hyperdemokratiet.

Den kalde krigen var for McCloy i første rekke en krig om tenkingen. Med penger fra hemmelige CIA-fond organiserte han en «altomfattende psykologisk offensiv». Etter den kinesiske revolusjonen ble omfanget firedoblet. Det ble trykket minst 1.000 hendige bøker i masseopplag og spredt over hele verden. Diktene til T.S. Eliot ble sluppet fra fly på den andre siden av Jernteppet. Det ble startet kulturtidsskrifter, organisert musikkfestivaler og i Hollywood ble det produsert oppbyggelige filmer for den store massen. John Wayne, som gjorde alt for å unngå verneplikt under 2. verdenskrig, fikk personifisere den frie verdens heltemot. Bildene av tyske soldater i krigsfilmene ble mer sympatiske. Ezra Pound, som var den eneste amerikaneren som ble tiltalt for forræderi under 2. verdenskrig, fikk en pris, og trass i jødiske protester ble det 3. rikets stjernedirigent, Herbert von Karajan, sendt på turné. Strategene i Washington anså kampen om de intellektuelle som sentral. Det gjaldt å drive tilbake den sosialt kritiske kunsten og overvinne all mistenksomhet overfor USA og den amerikanske kulturen. I Europa ble den abstrakte ekspresjonismen lansert med CIAs hjelp, som et symbol på den individuelle friheten i det liberal-kapitalistiske amerikanske samfunnet. Massen ble foret med John Wayne, mens kultureliten skulle fengsles av den hardtdrikkende maleren og cowboyen Jackson Pollock. Den estetiske radikalismen skulle erstatte den politiske (13).

Et hovedmål for McCloy og strategene ved CIAs hovedkvarter var å trekke sosialdemokratene vekk fra klassetankegang og nøytralitet. For å oppnå dette gjaldt det få tillit hos den ikkekommunistiske intellektuelle venstresida. Under ledelse av CIA-agenten Michael Josselson kom flere hundre intellektuelle fra 21 land sammen i Vest-Berlin i juni 1950, for å grunnlegge Kongressen for kulturell frihet. Det var en organisasjon som skulle «forsvare frihet og demokrati mot det nye tyranniet som går som en svøpe over verden.» Arthur Koestler forklarte at valget sto mellom frihet og slaveri, og hvorfor «begrepene ‘sosialisme’ og ‘kapitalisme’, ‘venstre’ og ‘høyre’ . . . på det nærmeste er blitt innholdsløse.» Franz Borkenau hevdet at menneskeheten var blitt oppmerksom på det absurde i troen på «perfekte og logiske samfunnskonstruksjoner.» Den «snevre materialismen» hos både liberalismen og sosialismen kunne nå overvinnes. 15.000 vestberlinere jublet over det antikommunistiske budskapet under avslutningsseremonien. I de etterfølgene årene ble Kongressen for kulturell frihet utrustet med filialer i 35 land og en stab på nesten 300 ansatte. Kongressen ga ut tidsskrifter og sponset konferanser, kunstutstillinger og forfattermøter. Virksomheten ble overvåket i detalj av operatørene til CIA, og penger ble sluset inn i organisasjonen via stiftelser med velgjørende formål.» (14)

Det samme hemmelige fondet fremmet tanken om en overnasjonal europeisk statsdannelse. En av entusiastene var doktor Joseph Hieronim Retinger, som under krigen var rådgiver den landflyktige polske general Sikorski. Han hadde siden 1920-tallet agitert for europeisk enhet mot den sovjetiske trusselen. Under de nye politiske forholdene kunne han regne med støtte fra så vel brødrene Rockefeller i USA, François-Poncet i Frankrike og den tyske bankmannen Hermann Abs, tidligere ledende finansmann i det 3. riket og seinere en av Adenauers fortrolige. Det ble organisert en bevegelse for europeisk enhet, og Joseph Retinger, Winston Churchill og den belgiske statsministeren, Paul Henri Spaak, dro til USA for å tigge penger. Der opprettet man The American Committee on a United Europe, en støtteforening som ble ledet av representanter for den amerikanske etterretningen. Komiteen begynte å sluse føderale midler inn i Retingers prosjekt.

CIA hadde i hemmelighet filmet Verdens Ungdomsfestival i Øst-Berlin i 1951. Festivalen ble ledet av kommunister. McCloy fikk se opptaket, og ble forskrekket. Hans assistent Shepard Stone fikk i oppdrag å organisere et forsvar mot den økende sovjetiske fredspropagandaen. Stone foreslo å opprette noe som skulle kalles Europabevegelsen for en antikommunistisk motkultur, men Retinger og hans venner hadde en bedre ide, og startet en ungdomskampanje for Europas samling. De neste årene ble det arrangert tusentalls konferanser og filmframvisninger. Det ble spredd flygesedler i masseopplag, og over radionettet nådde Europatanken lyttere over hele kontinentet. I årene 1951-1959 skal CIA ha brukt nærmere 1,5 millioner pund (sterling) på denne kampanjen (15).

På denne måten ble Europatanken lansert, men trass i den omfattende kampanjen, og trass i mobiliseringen for den kalde krigen, ble den transatlantiske leiren rammet av omfattende indre motsetninger. Doktor Retinger var bekymret. Han innså at den brede allmennheten alltid hadde vanskeligheter med å forstå de store linjene, men nå hadde forvirringen også bitt seg fast innenfor eliten. Det var mer alvorlig. Innenfor det europeiske borgerskapet bredde det seg mistro mot USA og de amerikanske bestrebelsene. Og på den andre siden av havet ble østkystkapitalens globale ambisjoner utfordret av en voksende isolasjonistisk tendens. På enkelte holde utviklet spenningene mellom nordamerikanske og vesteuropeiske forretningsinteresser seg til åpen rivalisering (16).

Slik Retinger så det, fulgte den alminnelige opinionen alltid lederskapet til innflytelsesrike enkeltpersoner. Derfor måtte det oppnås en felles forståelse innenfor den transatlantiske eliten. Først da kunne den kalde krigens ideologi og Europakampanjene få gjennomslag (17). Han kontaktet Bernhard av Nederland, prinsen som startet sin karriere hos IG Farben og nazistene og sluttet som bestikkelsesagent for Lockheed. De diskuterte situasjonen, og fant ut at den var alvorlig (18). Sammen med en liten gruppe politikere og forretningsfolk utarbeidet de planer om en hemmelig konferanse som skulle legge bro over motsetningene. De fikk støtte for ideen i CIA og den føderale ledelsen i Washington. David Rockefeller og andre representanter for østkystkapitalen dannet en forberedelseskomite (19).

De siste maidagene i 1954 hilste prins Bernhard og doktor Reitinger et syttitall ledende direktører, bankfolk og politikere velkommen til Hotel de Bilderberg i Oosterbeek i Holland. Unilever og CIA betalte regningen. Pressen var ikke informert, og det var satt ut vakter som skulle passe på at ingen utenforstående kom i nærheten. Fra Sverige kom Marin Waldenström fra den svenske arbeidsgiverforeningen og Herbert Tingsten fra avisa Dagens Nyheter. Det skulle gå mange år før offentligheten fikk vite at møtet hadde funnet sted. Representanter for de transatlantiske kapitalgruppene kunne i fred og ro prøve å greie ut flokene seg i mellom. Det ble satt opp en hemmelig protokoll om å vie de interne motsetningene mer oppmerksomhet. Forsamlingen vedtok å treffes igjen.

Spørsmålet om vesteuropeisk forening dukket opp igjen og igjen i Bilderberggruppens sammenkomster. I Garmisch i 1955 diskuterte man muligheten for å bygge videre på Kull- og stålunionen. I protokollen kan det blant annet leses: «Det eksisterer allmenn erkjennelse av at vi har et felles ansvar for snarest å oppnå størst mulig integrering ved å danne et europeisk fellesmarked (20). George McGhee, tidligere oljedirektør, regjeringstjenestemann, amerikansk ambassadør i Vest-Tyskland og medlem av Bilderberggruppens styringskomite, har forklart at «Romatraktaten, som skapte Fellesmarkedet, fant sin form under Bilderbergmøtene» (21).

Men gruppen befattet seg ikke med detaljene. Bilderbergmøtene var bare enda ett av de foraene i den offentlige infrastrukturen hvor den kvalifiserte minoriteten kunne trekke opp de store linjene uten å måtte ta hensyn til den offentlige opinion i massesamfunnet. I en protokoll het det at «… i lys av den enighet som er kommet til uttrykk i diskusjonene,» (bør deltakerne) «… kunne formidle våre oppfatninger til den alminnelige opinion innen sine egne innflytelsessfærer, uten å avsløre kildene» (22).

De ble ikke alltid enige. Men i mange tilfeller kunne de bilegge mindre viktige tvister og utvikle en overordnet konsensus. Gjennom felles forståelse ble etterkrigstidens politiske og faglige ledelse formet. På Bilderberggruppens møter deltok ledende sosialdemokrater, og på et av de første møtene ble det uttrykt forhåpning om at «fagbevegelsen vil bli mer aktiv i sin kamp mot kommunistisk infiltrasjon og propaganda.» Faglige ledere «burde inviteres til å diskutere spørsmålet med ledende personligheter» (23).

Kongressen for kulturell frihet drev flere kampanjer for å gjøre Vest-Europas sosialdemokratiske og sosialistiske partier om til kloner av det demokratiske partiet i USA. Den marxistiske teorien om klassekampen var ikke lenger relevant, forkynte talerne under konferansene. Velferdsutviklingen og de små skritts sosiale ingeniørkunst hadde forvandlet arbeiderklassen til middelklasse. I 1960 satte Roy Jenkins, Hugh Gaitskell og andre flittige deltakere i Kongressens aktiviteter, i gang en omfattende kampanje for «demokratisk sosialisme innen (britiske) Labour. Pengene kom fra en ukjent kilde. Partiet skulle slutte opp om NATO og gå inn for britisk medlemskap i EF (24). I Sverige agiterte Tingsten for NATO-medlemskap, og kulturtidsskriftet Kulturkontakt, utgitt av Svenska kommittén för kulturens frihet, gjorde seg arg over det svenske folkets forkjærlighet for en forgangen nøytralitet. Kjell-Olof Feldt, som var redaktør for det sosialdemokratiske studentforbundets tidsskrift Libertas, harselerte over gjenstående antikapitalisme i forslaget til nytt partiprogram. Bladet hyllet bestrebelsene på å «modernisere» den europeiske venstresiden. Den kommende tv-reporteren Olle Tolgraven refererte til tidsskriftet Encounter, som i hemmelighet var finansiert av CIA, og mente at sosialdemokratene måtte lære av demokratene i USA (25).

De hemmelige nordamerikanske fondene hadde en finger med overalt. Pengene gikk ikke bare til organisasjoner som Kongressen for kulturell frihet og Europabevegelsen, men også direkte til enkelte politikere, journalister og fagforeningsledere. I visse tilfelle ble det delt ut så høye beløp som 50.000 dollar (26). En hel generasjon lovende unge politikere fikk stipend til besøk i USA og til internasjonale oppdrag for organisasjoner som ble finansiert av CIA. I Sverige satt Erik Södersten, bror av Bo Södersten, og drev butikken fra den amerikanske ambassaden (27). Flere av de politiske skandalene som har skaket opp Italia og andre vesteuropeiske land i nyere tid, har sin opprinnelse i disse årene. Sosialister og kristligdemokrater lærte seg å satse på hemmelige aksjoner og samarbeid med kriminelle og fascistiske organisasjoner i kampen mot kommunistisk innflytelse.

De unge europeerne var ikke lydige undersåtter som lederne i Washington kunne styre som de ville, men de ble trukket inn i et miljø som gjorde dem åpne for de lukkede selskapenes felles innforståtthet. I sin videre karriere tok de med seg tankegods fra femtitallet som de kunne videreutvikle når det ble bruk for det igjen. Det fornyelsens og den tredje veiens sosialdemokrati som sto fram på midten av åttitallet, tok opp igjen de argumentene som ble forkludret av de folkelige bevegelsene på seksti- og syttitallet. Klassekamp var igjen passé, og nøytralitet var igjen foreldet. Feldt gikk igjen ut mot marxistiske rester i partiprogrammet, og EF-minister Anita Gradin gikk i tankene tilbake til Europabevegelsens første tid. «Som ung møtte jeg Europatanken på mitt første internasjonale kurs. Det var Paul Henri Spaak som talte engasjert til oss 18-19-åringer om hvordan et nytt og forent Europa skulle bygges på ruinene av den 2. verdenskrigens Europa» (28). Slike minner er det mange EU-ledere som har.

Den kalde krigens felles innforståtthet var ikke kjøpt og betalt, men med dollar fra de hemmelige fondene sikret man seg kontroll over en allmenn sosial bevissthet, som gjorde det mulig for denne felles innforståttheten å manifestere seg også utenfor de lukkede selskapene. CIAs transaksjoner og de store konsernenes skattefrie velgjørenhet gled over i hverandre. McCloy kontaktet Ford Foundation, en stiftelse med enorme ressurser, og ba om støtte til «visse operasjoner» i Tyskland som USAs offisielle representanter kunne få problemer med å opprettholde. Som styremedlem tok han seinere over den reelle ledelsen av stiftelsen. På månedlig basis stakk han innom det nasjonale sikkerhetsrådet i Washington for å høre om det fantes hemmelige prosjekter i utlandet som regjeringen behøvde hjelp for å gjennomføre (29).

Shepard Stone var på den tida sjef for de utenlandske aktivitetene til Ford Foundation. Ved samme avdeling arbeidet også Joseph Slater, en annen av McCloys medarbeidere fra det amerikanske kommissariatet i Tyskland. Da Kongressen for kulturell frihet i 1968 byttet navn til Det internasjonale forbundet for kulturell frihet, ble Stone tildelt lederjobben, og i 1973 ble han sjef for Aspeninstituttets nyåpnede Berlin-kontor. Slater arbeidet under Eisenhower og Kennedy med å reorganisere USAs økonomiske hjelp til utlandet, for å få utdannings- og kulturinnsatsen til å tjene de utenrikspolitiske målene. I 1968 ble han sjef for Aspeninstituttet, der McCloy umiddelbart tiltrådte som styreformann (30).

Et tjueårsjubileum

[…] Nesten tjue år var gått. Walter Paepcke var død, og en ny velgjører hadde tatt over Aspeninstituttet. Det var Robert O. Anderson, en cowboykapitalist som eide New Mexicos største ranch og store formuer i oljebransjen. Han satt i styret til et par av Rockefellernes høysatsingsområder. Hans eget selskap var Atlantic Richfield, et av USAs største gruve-, olje- og energikonserner. Anderson, Slater og McCloy fant ut at tida var inne til å virkeliggjøre instituttets motto; «thought leading to action» – fra tanke til handling.

Den vestlige kapitalismen befant seg i en kritisk situasjon. Den kalde krigens fellesforståelse – hele det tankebygget som de hemmelige operatørene hadde reist – var falt sammen. Gettoopprør, streiker, studentprotester og antiimperialistiske massebevegelser fortrengte gamle ideologiske forestillinger. Det demokratiske partikonventet i Chicago i 1968 ble holdt i en ramme av gatekamper og politivold, og til og med på handelshøyskolene kunne man høre høyrøstede ungdommer sette spørsmålstegn ved samfunnets autoriteter. Europeiske intellektuelle som tidligere hadde skrevet hyggelige innlegg i CIAs kulturpublikasjoner, snakket nå om den 3. verden og om arbeiderklassen. Det tidsskriftene til CIA skrev om den vestlige kolonialismens frihetsverdi for Asia på begynnelsen av femtitallet, var det umulig å trykke 15 år seinere. Den antikommunistiske konsensus var brutt.

Derfor ble feiringen av Aspeninstituttets 20-årsjubileum preget av forvirring og uro. Professor Hutchins talte dystert om undervisningsvesenets ødeleggelse. Han forsøkte å tolke de aktuelle stridighetene som symptomer på den vanskelige overgangen fra det industrielle til det postindustrielle samfunnet. For humanismens forvaltere gjaldt det å stålsette seg og finne utveier til å skjerme de liberale kunstene og de frie tankene.

«Om de kan holdes glødende, og om små grupper kan få dem til å fungere som lysglimt i mørketiden, da kan kulturen og sivilisasjonen bevares og utvikles som tidligere.» (31)

Joseph Slater utarbeidet en femårsplan for instituttets virksomhet. Man skulle gjennomgå utenrikspolitikken, utdanningsvesenet, miljøet og andre viktige samfunnsområder, og med stipender og andre økonomiske bidrag skulle de «mest begavede unge lederne» i USA og i utlandet knyttes til instituttet (32).

Sammen med restene av Kongressen for kulturell frihet arrangerte instituttet flere seminarer og konferanser. Ett av spørsmålene dreide seg om hvordan de intellektuelle igjen skulle kunne komme til å spille en ansvarsfull rolle i samfunnet. Den sosiale ingeniørkunstens framskrittsoptimisme hadde mistet sin tiltrekningskraft. Den tjente ikke lenger det borgerlige samfunnet. Det trengtes noe nytt. Aspeninstituttet så redningen i den dunkle sivilisasjonspessimismen som ble dyrket i Coloradofjellene i årene rett etter krigen.

John Hunt, en av CIAs samarbeidsfolk blant de intellektuelle (33), var blitt vervet av Slater til instituttet fra Kongressen for kulturell frihet. Utviklingens ubønnhørlige gang hadde ført de høyindustrialiserte landene inn i et stadium av stadig hyppigere institusjonelle sammenbrudd, forklarte han. Roten til ondet var den vitenskapelige spesialiseringen. Utenfor de partielle, stadig mer briljante oppdagelsene som forskerne gjorde, famlet menneskene i mørke for å gjenfinne seg selv.

«Derfor synes nåtidsmennesket å være urovekkende bortkommen, ikke lengre bevisst de grenser som hjelper det med å definere seg selv, så dårlig tilpasset sin egen verden at det nesten kan se ut til å ha glemt livets språk. Individualiteten er redusert til tallkolonner i statistiske tabeller, til fysikkens og kjemiens felles byggesteiner og de molekylære mekanismenes uendelig små virkninger. Menneskets samfunnsmessige eksistens er blott og bart blitt et brennpunkt for historiske og økonomiske ‘krefter’, mens menneskenaturen ikke er annet enn en leirklump som miljøet kan forme etter behag. Foran mennesket strekker det seg ugjestmilde veier som gjennom abstraksjonenes villmark leder til oppløsning i den andre enden.

Blir det menneskets tur etter ‘Guds død’? (34)

Det var 1973. Ut fra Poppers og de sosiale ingeniørenes abstrakte samfunn flyktet ideologene inn i det postmoderne paradisets mondene ufornuft.

Fotnoter:

1. José Ortega y Gasset: The Revolt of the Masses, s. 14, 83, 110, 139ff.
2. A.a., s. 98.
3. A.a., s. 20.
4. Department of State Bulletin 480125.
5. Richard Bissell, cit. i Joyce & Gabriel Kolko: The Limits of Power, s. 451.
6. Kolko, s. 507ff.
7. Kai Bird: The Chairman, s. 345ff., 368; BBC-reportage, TV4 920831, 920907.
8. Schwartz: America’s Germany, s. 59f.
9. Kolko, s. 467f.; Schwartz, s. 110f.
10. Adenauer: Minnen 1945-1953, s. 358, 426.
11. A.a., s. 482.
12. Bird, s. 623f.
13. Stonor Saunders; Bird, s. 357, 413.
14. Stonor Saunders; The Nation 670911; Independent on Sunday, 951022.
15. Robert Eringer: Global Manipulators, s. 20; Holly Sklar (red.): Trilateralism, s. 184, Philip Agee & Louis Wolf (red.): Dirty Work, s. 201ff.
16. Sklar, s. 163.
17. Joseph Retinger: Memoirs of an Eminence Grise, s. 250.
18. Eringer, s. 20f.; AB 960103.
19. Eringer, s. 21f.; Sklar, s. 165f.
20. Eringer, s. 26.
21. Sklar, s. 170.
22. Eringer, s. 30.
23. Eringer, s. 28.
24. Richard Fletcher i Agee & Wolf (red), s. 188ff.
25. Kulturkontakt, nr 1/54, 2/54; Libertas nr 5/59, 1/60, 3/60.
26. Bird, s. 358.
27. AB 901203.
28. Tiden 89/1; UDH: Sverige i Europa.
29. Bird, s. 358, 519.
30. Hyman, s. 232, 236ff; Munziger-Archiv 39/88.
31. Hyman, s. 250f.
32. A.a., s. 254ff.
33. Stonor Saunders, s. 241.
34. A.a., s. 345f.

av Per-Gunnar Skotåm

Når USA bomber Afghanistan, øker motstanden mot krigen også i Norge. De større bysentrene knytta til hovedveinettet som Jalalabad, Kabul, Mazar i Sharif, Kandahar og Herat med flere ble bombet 24 timer i døgnet, nærmest teppebombing. Det likner på Sovjets terrorbombing av områder som de ønska å passivisere i perioden 1985-87. Spesialstyrker blir brukt og amerikanske soldater mister livet.

Disse bombetoktene står i direkte motstrid til USAs uttrykte mål om å fange og straffe Osama Bin Laden og hans medsammensvorne. Det å sette inn spesialstyrker mot de største bysentrene vil ikke sikre at det USA sier er deres mål for operasjonene: å ta Osama Bin Laden og hans medsammensvorne. Bin Laden befinner seg garantert ikke der det bombes.

Dette veit USA meget godt. De har de sjøl sammen med Saudi-Arabia og Pakistan finansiert og bygd de basene som i løpet av 80-tallet har vært og er de mest aktuelle oppholdsstedene for Osama Bin Laden: i de pashtunske kjerneområdene i provinsene Paktika, Paktia, Ningrahar og Oruzgan.

Dette er områder som ligger milevis fra de bysentrene som bombes og hvor USA begrunner ødeleggelsene med at de i denne fasen skal ødelegge militær infrastruktur for Taliban-regimet. Disse ødeleggelsene skal så gjøre det lettere å kunne gå etter Osama Bin Laden uten å møte militær motstand fra Taliban.

USA veit meget godt at ingen av de forsvarsinstallasjonene som Taliban besitter i de større byene, vil ha noen innvirkning på de militære kampene som eventuelt vil finne sted i de fjellområdene der Osama Bin Laden og hans folk befinner seg.

Begrunnelsen for bombinga av de byene som ødelegges med drap på sivile uskyldige mennesker i boligstrøkene, blir derfor et vikarierende argument for andre politiske mål i Afghanistan enn å ta Osama Bin Laden.

De veit hva de gjør

USA veit utmerka godt hva de gjør, og det som nå skjer er i overensstemmelse med USA underliggende dagsorden og politiske mål.

Mange kjenner til den prøyssiske militærteoretikeren Clausewitz’ tese: Krig er fortsettelsen av politikken med andre midler. Det betyr ikke at alle politiske mål kan løses med krig.

Krig for å nå et politisk mål må minimum omfatte tre dimensjoner:

1. Det politiske målet for operasjonen må være entydig definert slik at det kan formes til en militær operasjon.
2. De militære midlene må være tilgjengelige og tilpasset oppdraget.
3. Det må være mulig å skape og vedlikeholde oppslutning i folket for både mål og virkemidler.

USAs begrunnelse for den intensiverte teppebombinga av viktig infrastruktur over hele Afghanistan kontrollert av Taliban var at det skulle sette antiluftskyts, ildledningsystemer, artillerienheter og stridsvogner ut av spill før neste fase som er innsetting av tropper. Når dette er oppnådd, kan regulære tropper settes inn. Likevel vil ikke innsetting av tradisjonelle hærstyrker med nødvendighet bringe USA nærmere det uttrykte målet med å ta Bin Laden & co. Han kan bare tas ved hjelp av spesialstyrker/commandos med sterk helikopterstøtte på basis av direkte informasjon om hvor han befinner seg. Et forsøk på å ta Osama bin Laden uten at en slik informasjon finnes, vil bringe USA i en situasjon de vil gjøre hva de kan for å unngå. De har dyrekjøpte erfaringer fra Vietnam, og de vet hvordan det gikk med Sovjet i Afghanistan.

Mangel på eksakt informasjon vil tvinge fram finkjemmingsoperasjoner av dalføre etter dalføre og landsby etter landsby og gjøre USAs styrker meget sårbare for geriljaangrep fra den afghanske befolkningen. Sagt på en annen måte: Det er umulig å ta Osama Bin Laden så lenge denne informasjonen ikke finnes og målsettinga ikke kan nedfelles i en militær operasjonsordre.

I forhold til de mulige områdene han kan befinne seg i ut fra topografiske og etniske forhold, er terrorbombinga til USA helt løsrivi fra målet med å ta han. Disse områdene ligger milevis unna områdene som bombes. De bysentrene som ødelegges med sivile tap som følge, er fullstendig løsrevet fra Osama Bin Laden og hans baser som amerikanerne tidligere har påstått ligger i grense- og fjellområdene mot Pakistan.

Hvorfor bombe?

Derimot er bombinga helt i overensstemmelse med den underliggende målsettinga som er:

• Destabilisering av Taliban-regimet som forutsetning for å få innsatt et kontrollerbart regime sett fra USAs side.
• Ødelegging av gjenværende infrastruktur knytta til de to hovedaksene for ferdsel og transport mellom Pakistan og de sørøst-asiatiske republikkene Turkmenistan og Uzbekistan. Henholdsvis Quetta-Kandahar-Herat og Peshawar-Jalalabad-Kabul-Mazar i Sharif.

Dette vil gi USA muligheten til å nå sitt mål i regionen: En direkte forbindelse til de enorme naturressursene som ligger i området fra Det kaspiske hav til Mongolia.

Når USA ved hjelp av det amerikanske oljeselskapet Unocal, det saudi-arabiske oljeselskapet Delta og pakistansk militær etterretning (ISI) i perioden 1994-1997 støtta opp om Taliban, var det nettopp for å realisere en slik plan. Så fikk de ikke kontroll allikevel. Helt siden sammenbruddet av Sovjetunionen har det vært en strategisk mål for amerikansk utenrikspolitikk å etablere sin økonomiske dominans i de sentralasiatiske republikkene: Turkmenistan, Uzbekistan, Tajikistan, Kirgiztan og Kazakstan.

USA har et sterkt behov for å få tatt Osama Bin Laden, men det er for å reetablere sitt ideologiske hegemoni. Men først og fremst legitimerer jakten å fortsette med å løse målsettinga med den underliggende dagsorden. Begrunnelsen med at de militæroperasjonene som finner sted har som formål å ta Osama Bin Laden, har som hovedfunksjon å legitimere sitt militære nærvær for andre formål.

Å uttrykke sitt egentlige politiske mål ville vanskeliggjøre punkt 3 i Clausewitz sin tese nevnt over og svekke oppslutningen over tid for å fortsette bombeoperasjonene og andre militære tiltak. Skulle USA lykkes i å ta Bin Laden snart, vil de skifte begrunnelse for å bli i området til at de vil utrydde terrornettverk. Slik vil målsettinga med den underliggende dagsorden forsøkes holdes skjult.

Skjult dagsorden

USAs mest sårbare punkt for å rettferdiggjøre bombeterroren er begrunnelsen. Mange som synes bombinga er tragisk, er usikker på om det finnes andre midler. De midlene som brukes nå, er i hovedsak i overensstemmelse med USAs skjulte dagsorden. I forhold til å nå målsettingene på denne dagsordenen blir ikke jakten på Osama Bin Laden bare et mål, men også et påskudd for å styrke sin politiske, økonomiske og militære dominans i hele regionen.

Ved å studere hvilke militære tiltak USA iverksetter uavhengig av begrunnelsen, kan vi se hvilke egentlige mål de har for sin militære kampanje.

Ødeleggelsene av vesentlig militær og sivil infrastruktur knytta til to hovedkommunikasjonsårer fra Pakistan til Uzbekistan og Turkmenistan er gjort for over tid å etablere disse som transportårer mellom Det indiske hav og disse republikkene.

Pål Steigan dokumenterer i en artikkel i Klassekampen (6. oktober i år, se: www.artemisia.no) hvordan oppgaven med å etablere et belte av «vestorienterte stater» i Kaukasus og Sentral-Asia er av strategisk betydning for USA. Målsettingene er nedfelt i lovs form, The Silk Road Strategy Act.

I disse områdene befinner klodens største uutnyttede olje- og gassreserver seg. Disse er muligens bare overgått av de saudi-arabiske reservene. I tillegg finner man i de seks tidligere sovjetrepublikkene nord for Afghanistan mer enn ti tusen kartlagte metall- og mineralforekomster. I hovedsak er disse forekomstene ikke i produksjon. Og, noen av dem er blant verdens største ifølge blant annet Mining Magazine (april 1999).

USA, EU og Japan har utviklet seg til i økende grad å bli politiske og økonomiske rivaler gjennom hele 90-tallet. Målet er å få størst innflytelse i disse områdene. EUs strategi har basert seg på å bruke Tyrkia som brohode østover, jfr. debatten om tyrkisk medlemskap i EU. Samtidig brøyt EU den USA-pålagte boikotten av Iran og var i ferd med å etablere nære handelsforbindelser og planla bygging av olje- og gassledninger fra Det kaspiske hav over iransk territorium.

Med den internasjonale legitimiteten USA har fått på kort sikt for sin ekspansjon inn i disse områdene etter terroranslaget i USA 11. september, er USA i ferd med å gjenta Kupper’ns «tese» i forhold til EU og Japan: «To indre og vekk me’n.» USA er i ferd med å plassere seg midt i smørøyet i forhold til sine strategiske interesser, økonomisk og geopolitisk.

Det siste punktet dreier seg ikke minst om å få et best mulig utgangspunkt i den videre ekspansjonen inn mot råstofftilgangene og markedene i det sørlige og østlige Russland.

Terrorstat nr 1

USA er verdens terrorstat nummer en. Bare de siste 10 årene er rekken av overgrep mot folk av en størrelse slik at USA og dets politiske ledere burde vært dømt for krigsforbrytelser og overgrep på kanten av folkemord. Det kan som et eksempel nevnes de fortsatte sanksjonene mot Irak som fortsetter å drepe et hundretalls barn daglig gjennom forringa matproduksjon og mangel på reint vann og medisiner. Lista over overgrep siden 2. verdenskrig kan fylle et nummer av Røde Fane aleine. Det stigende antallet sivile drepte i Afghanistan vil ved langvarig militært nærvær fra USA kunne overstige antallet drepte ved terroranslaget 11. september.

Uansett må det krystallklart slås fast at USAs tidligere, nåværende og framtidige forbrytelser ikke på noe punkt må føre til sympati eller forsvar for terroranslaget 11. september som tok livet av rundt 6.000 uskyldige mennesker.

En virkelig anti-imperialisme må beinhardt forsvare humanismen i betydningen at drap på sivile uansett overordna målsetting ikke kan forsvares. Vi tar avstand fra terroranslaget mot USA som vi tar avstand fra blitz-bombinga av London i 1940, atombombene over Hiroshima og Nagasaki i 1945, den allierte bombinga av Dresden og Hamburg i 1945, massedrap på flyktende irakere i 1991 osv. En prinsippfast linje på dette punktet må vendes mot de imperialistiske statene og deres overgrep. Det er kun imperialismen som er tjent med at menneskeliv blir vurdert som egg det er nødvendig å knuse for å lage omelett.

Terror gir legitimitet

I den grad noen på venstresida skulle ha hatt et snev av sympati med bombeaksjonen, burde resultatet av terroren 11. september ha fjerna den minste sympati. Ingen enkelthendelse har siden 2. verdenskrig gitt større legitimitet for verdens imperialistiske supermakt til å gjøre nesten akkurat som de vil. På et øyeblikk har USA reetablert den nye verdensorden de etablerte gjennom Golfkrigen i 1991.

Med blankofullmakt fra de største og minste land i EU har de redusert den politiske eliten i Europa til etterplaprere av USAs utenrikspolitikk. De har fått en regional innflytelse så langt i Sørøst-Asia som de bare kunne drømme om for to måneder siden. I realiteten har USA fått militære baseområder stilt til rådighet både nord og sør for Afghanistan. I tillegg har terroranslaget gitt de reaksjonære kreftene i hele den kapitalistiske verden et påskudd til å iverksette en rekke systemer for personkontroll og forsterka politisk overvåking retta mot all politisk opposisjon.

av Anthony Arnove

Det er nå 10 år siden FN vedtok omfattende sanksjoner mot Irak. Sanksjonene ble vedtatt den 6.august 1990, på dagen 45 år etter USA slapp en atombombe over Hiroshima. Bomben drepte anslagsvis ett hundre tusen mennesker og etterlot seg radioaktiv forurensning som fremdeles påvirker befolkningen i området. Kort tid etter fulgte angrepet på Nagasaki. Sammentreffet i datoer er avslørende. På tross av den amerikanske regjeringens retoriske kamp for å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen står USA i en særklasse når det gjelder bruk og produksjon av slike våpen. Bruken av atombomber mot Japan var avskyelig, men i de siste ti årene har det dødd mellom fem og ti ganger så mange mennesker i Irak som en følge av krigshandlinger og sanksjoner. Denne krigen føres under FN-flagget og ledes av USA og Storbritannia.

FN vedtok sanksjoner mot Irak fire dager etter invasjonen i Kuwait og opprettholdt dem etter den brutale Gulfargen i 1991. Krigen krevde ti tusener av irakiske liv, fordrev Irak fra Kuwait og førte landet tilbake til et «førindustrielt samfunn», som en FN-ledet delegasjon observerte rett etter krigen (1). Det ble hevdet at sanksjonen ble forlenget for å uskadeliggjøre Iraks masseødeleggelsesvåpen. Lite ble sagt om at de land – USA og andre medlemmer av Sikkerhetsrådet – som uttrykte slik bekymring for Iraks masseødeleggelsesvåpen, er de samme landene som er ansvarlige for en overveldende del av våpensalget i regionen og på i verden. Enda mindre ble sagt om en del andre ubeleilige fakta: I årene forut for invasjonen av Kuwait hadde Iraks ødeleggende og undertrykkende kapasitet blitt utviklet med støtte og oppmuntring fra venner i Washington, London og andre vestlige hovedsteder. Israel hadde på dette tidspunktet et atomvåpenarsenal på omtrent to hundre stridshoder, og okkuperte fremdeles Sør-Libanon og territorier de røvet til seg i 1948 og 1967 i strid med en rekke FN-resolusjoner.

Ti år senere, til tross for bevis fra tidligere sjefer for FNs våpeninspektører og andre internasjonale institusjoner for at Irak er «kvalitativt avvæpnet» blir sanksjonene opprettholdt. Sanksjonene vil bli fastholdt «til tidenes ende eller så lenge han (Saddam Hussein) sitter ved makten», forklarte president Bill Clinton. Mens USA nå ønsker et regimebytte i Irak, holdt de bevisst Saddam Hussein ved makten i sluttfasen av Gulf Krigen. Eller for å sitere New York Times-korrespondenten, Thomas Friedman: USA foretrakk en «irakisk junta som styrer med jernhånd» fremfor et folkelig opprør (2).

Den amerikanske regjeringen ønsker egentlig at en fra de militæres rekker tar makten og styrer landet, på samme måte som Saddam Hussein gjorde da han var USAs allierte i krigen mot Iran i årene 1980-1988 og frem til invasjonen av Kuwait. Men, USA vil også at det skal være en person uten regionale makt ambisjoner som kan komme i konflikt med den viktigste regelen for amerikansk politikk i Midt-Østen: USA er sjef! Loven, med det latterlige navnet Iraqi Liberation Act (Loven om Iraks frigjøring), har satt av nittisyv millioner dollar til den såkalte irakiske opposisjonen. Det er en dypt splittet gruppe med base i London, som helt mangler sosial base i Irak. Blant grupperingene som mottar penger og støtte fra USA er en som håper å gjenopprette monarkiet i Irak (3).

I mellomtiden dør ufattelige mange vanlige irakere som en bevisst og forutsigelig følge av en politikk som har som formål å strupe den irakiske økonomien. De som betaler prisen, er de fattige – arbeiderklassen og spesielt barna – og ikke de som hevdes å være målet for sanksjonene, nemlig president Hussein og hans innerste krets i det styrende Baath-partiet. Tvert i mot har sanksjonene på mange måter styrket regjeringen, men splitter og svekker befolkningen. En liten gruppe har blitt utrolig rike på svartebørshandelen generert av embargoen. I sentrum av Bagdad kan man se splitter nye Mercedes-sedaner og firehjulsdrevne terrengbiler blant de skrøpelige dødsfellene vanlige irakere kjører. Sammen navigerer de gjennom 4-felts kryss uten fungerende lys. Selv om embargoen har hindret Irak i å importere varer som er helt nødvendige for å opprettholde vann- og sanitærsystemet – blant annet klorin – smugler den lille eliten i Bagdad inn klorin til sine private svømmebasseng. Det har vært en sterk vekst i byggingen av private svømmebasseng under embargoen (4).

Etter å ha foretatt omfattende landsdekkende undersøkelser oppdaget Unicef at dødligheten for barn under fem år var fordoblet i sentrale og sørlige deler av Irak, og at dette hovedsakelig skyldes Golf-krigen, dens ettervirkninger og sanksjonene. I et land med tjueto millioner mennesker tilsvarer det opp mot fem hundre tusen «ekstra» dødsfall over en ti år periode. Den viktigste dødsårsaken blant barn under fem år i Irak er dehydrering som følge av diaré. Det amerikanske utenriksdepartementet hevder at disse dødsfallene er Saddams feil. De viser til forbedringen i dødligheten for barn under fem år i de autonome, kurdisk kontrollerte delene i det nordlige Irak.

Dette argumentet tåler ikke nærmere etterprøving. Den nordligste delen av landet har et langt rikere jordbruk enn den sørlige og sentrale delen, den mottar større humanitære bidrag per hode – inkludert kontant bidrag som er forbudt i resten av landet og kan dra nytte av illegal handel over den tyrkiske grensen. Sist men ikke minst ble dette området påført langt færre skader på infrastrukturen og utsatt for mindre forurensning som en følge av Golf-krigen enn de sørlige delene av landet hvor det amerikanske militæret avfyrte mer en million runder ammunisjon med utarmet uran (5).

Irakere står nå ovenfor utbredt feilernæring og andre sykdommer som er typiske i den fattige tredje verden, slik som malaria, kolera og tuberkulose. Selv om Iraks regjering var undertrykkende og udemokratisk, hadde Irak på slutten av 1980-tallet en avansert medisinsk, utdannings- og sosial infrastruktur. Den har blitt ødelagt. FNs sanksjonskomite, som må godkjenne alle kjøp den irakiske regjeringen ønsker å gjøre med sine oljeinntekter, avslår rutinemessig godkjennelse av kontrakter for å bygge opp igjen denne infrastrukturen med begrunnelse i sitt «dobbeltbruk» kriterium: Irak kan ikke importere sivile varer som kan ha en potensiell militær anvendelse. Blant de varene som har blitt holdt ute gjennom denne mekanismen, hovedsakelig fordi den amerikanske representanten legger ned veto, er ambulanser, klorprodukter og til og med blyanter. Pr. dags dato er varer for rundt 1,8 milliarder dollar som Irak har bedt om er holdt tilbake takket være disse restriksjonene. I noen tilfeller fører dette også til at varer som har blitt importert, for eksempel reservedeler, blir verdiløse.

Den undersøkende journalisten, John Pilger, som holder til i London, konfronterte nylig Peter van Walsum, lederen for FNs sanksjonskomite, med hvordan komiteen fatter beslutninger.

Pilger: Hvor mye makt utøver USA over din komite?
Van Walsum: Vi handler etter konsensus.
Pilger: Og hvis USA er i mot?
Van Walsum: Da handler vi ikke. (6)

I 1990 var en irakisk dinar verdt omtrent tre dollar. I dag, hos Bagdads vekselmeklere, er kursen for en dollar 2.200 dinarer. Som et resultat har spare- og inntjeningsevnen til nesten hver eneste iraker blitt ødelagt. Barn forlater skolen tidlig – hvis de overhodet begynner – for å hjelpe familiene sine med å overleve på. I en syvende klasse utenfor Bagdad som jeg besøkte sammen med en delegasjon fra Fellowship of Reconcilliation and Voices in the Wilderness i mars 2000, stod læreren foran en full klasse uten tilgang til et eneste ark, blyanter, lærebøker eller kladdebøker. Da hun spurte elevene på arabisk om å rekke opp en hånd hvis de måtte jobbe etter skolen, rekte hver eneste elev opp hånda. En del av barna pusser sko eller selger parafin, andre selger kroppene sine. Senere, i gangen, forklarte læreren at hun også måtte jobbe etter skolen fordi hun ikke lenger kunne leve av sin lærerlønn som tilsvarer omtrent tre dollar i måneden. Hun ikke hadde råd til medisinsk behandling som hun trengte.

Blod for olje

For å forstå hva som skjer i Irak, må man starte med et enkelt faktum som sjelden blir trukket frem i media: Nest etter Saudi-Arabia har Irak verdens største bekreftede oljereserve. Noe sånt som 11 prosent av verdens olje ligger under Irak og fordi den er så nær overflaten, er den blant verdens billigste å utvinne. Den irakske oljen er derfor mer lønnsom enn olje fra Mexicogolfen eller Nordsjøen.

Noen har prøvd å forklare amerikansk irakpolitikk ved å vise til bensinprisen på amerikanske bensinstasjoner, men bildet er mer komplisert. USAs ledende oljeleverandør er faktisk Canada, og de overtok for kort tid siden denne plassen fra Venezuela. USAs interesse for Midt-Østens olje stikker dypere. Amerikanske byråkrater har lenge forstått at i tillegg til å være svært lønnsom, er oljereservene i Midt-Østen av enestående geostrategisk betydning. Så tidlig som i 1945 bemerket det amerikanske utenriksdepartementet at olje «historisk har spilt en større rolle for USAs utenriksforbindelser enn noen annen handelsvare» (7). Regjeringen innså særskilt at kontroll over regionens olje ville gi USA en strategisk fordel ovenfor konkurrerende kapitalistiske stater, spesielt Japan og Tyskland.

I 1930- og 1940-årene ble Irak dominert av britiske interesser. Men da det ble oppdaget store olje reserver i Irak i begynnelse av 50-årene, ville USA dytte Storbritannia til siden. «Forholdene endret seg dramatisk» i Irak i 1950-årene, forklarer historikeren Samira Haj. «Produksjonsnivået økte, konsesjonsinntektene steg kraftig og olje ble den ledende sektoren i den (irakiske) økonomien.» Som sosialisten Tony Cliff bemerket:

«Når vi snakker om imperialisme i Midt-Østen, er det første man tenker på olje. (…) Hvis vi snakket om olje i Midt-Østen før andre verdenskrig, ville vi hovedsakelig snakket om britisk oljeimperialisme. Storbritannia kontrollerte da 100 prosent av Irans olje og 47,5 prosent av Iraks olje, USAs andel var bare 23,75 prosent i Irak (det samme som Frankrike). Etter det har situasjonen forandret seg radikalt: I 1959 steg USAs andel til 50 prosent av all olje i Midt-Østen, mens Storbritannias andel sank til 18 prosent. (Frankrike hadde 5 prosent, Nederland 3 prosent, andre – inkludert de lokale arabiske regjeringene 24 prosent.) Nå er oljeimperialisme egentlig USA-imperialisme.» (8)

USA gikk ut av den andre verdenskrigen som en enestående økonomisk og militær makt. De søkte umiddelbart å kapitalisere de fordelene de hadde oppnådd. USA ønsket å utvikle «et mønster av relasjoner som vil tillate oss å opprettholde denne situasjonen av ulikhet uten faktisk å svekke vår nasjonal sikkerhet» (som George Kennan, strateg i utenriksdepartementet, skrev i et internt planleggingsdokument i 1948) ved å etablere nære relasjoner med klientregimer i regionen. USA kom særlig til å støtte seg på Israel og Iran under Sjahen (9). Men i 1979 ble dette regionale «mønstret av relasjoner» brutt opp. Da den USA-støttede Sjahen ble forvist fra Iran etter revolusjonen, vendte USA seg mot Irak og Saddam Hussein – som hadde steget opp gjennom Baath-partiets maktstruktur til å bli president i 1979 – for å holde Iran i sjakk. Under den blodige krigen med Iran fra 1980-1988 gav USA Irak våpen og støtte, samtidig som de underhånden spilte de to landene opp mot hverandre.

I dag skriver media side opp og side ned om hvordan Hussain «gasset sitt eget folk». Men da tusener av kurdere ble gasset i Halabja-massakren i mars 1988, økte USA sine jordbrukskreditter til regimet og sende en delegasjon av politikere fra Washington, deriblant senator Robert Dole, for å fremme bedre relasjonene mellom de to landene og for å gi Hussein råd om hvordan han skulle takle amerikanske medier.

Regional imperialisme

Hussein ville selvfølgelig raskt gå fra å være en diktator, hvis våpen og undertrykking ble sett på med velvilje (fordi de var stemplet med Made in the USA), til å bli regjeringens verste fiende, og tema for endeløse diskusjoner om ondskapen USA møter på verdensarenaen. Som historikeren Howard Zinn kommenterer: «Det er som om USA aldri har støtt på en diktator tidligere,» sett bort fra Sjahen i Iran, Suharto i Indonesia, Mobutu Sese Seko i Zaire (nå Kongo) og Hussain i Irak (10).

1979 var viktig på en annen måte også. Maktbalansen i Midt-Østen ble forskjøvet. Da Anwar Sadat i september 1978 signerte Camp David-avtalen med Israel, som ledet frem mot en fredsavtale mellom Israel og Egypt i mars 1979, var spørsmålet om hvem i den arabiske verden som – for å sitere Naseer Aruri – «skulle bli den ledende kraften i motstanden mot Israel» (11). Hussein håpet at Irak kunne fylle tomrommet, en ambisjon som skulle føre ham på kollisjonskurs med USA.

Irak representerer et tydelig eksempel på det Alex Callinicos har beskrevet som fremveksten av regional imperialisme i den tredje verden:

«Nøkkelfaktoren i utviklingen av en mer pluralistisk og ustabil verden har vært fremveksten av de regionale imperialismene i løpet av de siste tjue årene – dvs. tredje-verdenland med aspirasjoner om den type politisk og militært herredømme på et regionalt plan som bare supermakter har kunnet glede seg over globalt. Midt-Østen – den mest ustabile regionen etter 1945 (…) er uheldigvis også det området med flest land som konkurrerer om å oppnå en slik posisjon – Israel, Iran, Irak, Egypt, Syria og Tyrkia.» (12)

Hussein gikk for langt da han i august 1990 invaderte Kuwait. USA hadde bygget opp det irakske regimet mot Iran av strategiske årsaker, men de var ikke villige til å la Hussein oppnå sine regionale ambisjoner uhindret. Spesielt ikke hvis det truet USAs kontroll over olja. Golf-krigen sikret i seg selv USAs interesser. Iraks infrastruktur ble brutalt ødelagt og også steder av kulturell og historisk betydning, ble utsatt for angrep. Handelsembargoen har hindret Irak å gjenoppbygge landet og ført til at befolkningen utsettes for store lidelser fordi USA er fast bestemt på å opprettholde «politisk og militær kontroll».

Den skjulte krigen

Sanksjonene har blitt presentert som et alternativ til militær intervensjon, men har faktisk ført til større skade enn Golf-krigen. Dessuten har boikotten stadig blitt supplert med en rekke militære angrep på Irak. En av Clintons første beslutninger som president, etter å ha returnerte haitiske flyktninger som søkte asyl, var å sende raketter mot sentrum i Bagdad. En rekke irakere ble drept, blant annet artisten Leila al-Attar. Etter den brutale Operasjon Desert Fox-bombingen i desember 1998, har amerikanske og britiske jagerfly bombet Irak nesten daglig.

«Sivile dødsfall og skader er en regulær del av de lite omtalte amerikanske og britiske luftoperasjonene over Irak,» vedgikk Washington Post i en av de få artiklene som omtaler angrepene i de såkalte flyforbudssonene over Irak. De to landene hevder bombetoktene er «håndhevelse» av en FN-resolusjon, men resolusjonen er ikke-eksisterende, sonene mangler juridisk basis. Operasjonene – som har kostet mange milliarder dollar – har for lengst passert omfanget av fjorårets Nato-operasjon på Balkan, men har bevisst blitt holdt unna det offentlige søkelys av den amerikanske og britiske regjeringen. I følge Pentagon har amerikanske og britiske kampfly gjennomført i overkant av 280.000 tokt over «flyforbudssonene» siden de ble opprettet. Etter at angrepene ble kraftig trappet opp i desember 1998, har Storbritannia sluppet anslagsvis syttiåtte tonn sprengstoff bare over det sørlige Irak. Til sammenligning ble det i de foregående seks årene bare sluppet 2,5 tonn (13).

I Basra, den viktigste byen i det sørlige Irak, traff jeg Iqbal Fartous som nå kaller seg UM Hydir («mor av Hydir»), etter sønnen hun mistet i et slik bombeangrep i januar 1999. Hydir ble drept sammen med flere andre naboer i en trang bygate. Hennes andre sønn, Mustafa, som nå er seks år, overlevde. Um Hadyr trakk opp skjorta og tok ned buksa for å vise oss de mange glasskårene og splintene som var tydelige under hudoverflaten. FN-medarbeidere, inkludert Hans von Sponeck, som nylig sa opp sin stilling som FNs humanitære koordinator i Irak som en protest mot sanksjonene, har dokumentert at bombene rutinemessig treffer sivile, viktig infrastruktur og buskap.

USA hevder at flyforbudssonene ble etablert for å beskytte kurderne i det nordlige Irak og shiamuslimene i sør. Likevel har de ikke bidratt til dette i det hele tatt. Det hyklerske i USAs politikk ble nok en gang avslørt i april. Da satte Tyrkia i gang et stort militær angrep i Nord-Irak for å gjennomføre en kampanje for etnisk rensing, som skulle utrydde de samme kurderne som de vestlige styrkene hevdet å beskytte.

Tyrkia er en viktig alliert for USA og Nato og «spiller en kritisk rolle når det gjelder å beskytte amerikanske interesser i regionen,» ifølge New York Times. Landet stiller også baser til disposisjon for USAs militære operasjoner i regionen, inkludert angrepene i flyforbudssonene. «I det som har blitt en årlig begivenhet som markerer at våren har kommet,» rapporterte avisa Guardian i Storbritannia, «har tusener av tyrkiske tropper de siste dagene krysset grensen inn i det nordlige Irak for å jakte på medlemmer av det opposisjonelle Kurdiske arbeiderpartiet (…) Omtrent alle andre steder i verden, ville tusener av tungt bevæpnede styrker som krysser en internasjonal grense, være en stor nyhet, men denne siste tyrkiske innmarsjen i Irak vil knapt bli registrert i vesten.» (14)

Å snu tidevannet

Selv om forkjemperne for sanksjoner har prøvd, meget hardt, å skjule bevisene – de humanitære følgene – av krigen mot Irak, befinner de seg nå stadig mer på defensiven takket være presset fra en voksende aktivistbevegelse. «(Clinton-)administrasjonens Irak-politikk møter økende diplomatisk motstand og internasjonal bekymring for at de økonomiske sanksjonene vedtatt av FN, straffer det irakiske folket og ikke Husseins regjering,» skrev New York Times i juli. FNs sikkerhetskomite blir også «møtt med økende kritikk av handelsembargoer som ikke synes å avskrekke diktatorer, men ofte skader sivile,» og «har fått en tøff jobb med å imøtegå kritiske røster av sanksjonene mot Irak, hvor 80% av befolkningen har blitt rammet i følge nye beregninger fra Røde kors og Røde halvmåne.» Sent i mars innrømmet FNs generalsekretær, Kofi Annan: «Vi står i fare for å tape diskusjonen eller propagandakrigen – hvis vi ikke har tapt den allerede – om hvem som er ansvarlig for situasjonen, president Saddam Hussein eller FN. Vi blir beskyldt for å påføre en hel befolkning lidelse,» la han til (15).

Da Hans von Sponeck sa opp sin stilling denne våren, ble han den andre høyt plasserte FN-tjenestemannen som har forlatt sin stilling. Han fulgte det moralske eksemplet til Dennis Halliday, den tidligere humanitære koordinatoren som trakk seg høsten 1998, og som siden bruker sitt liv til å få slutt på det han beskriver som «folkemordet» i Irak. Rett etter von Sponecks gikk av, sa også Jutta Burghardt, direktøren for FNs matvareprogram i Irak, opp sin stilling. «Jeg støtter fullt ut det von Sponeck sa», uttalte Burghardt, «det er en sann humanitær tragedie som skjer her, og jeg tror at alle mennesker som ser på fakta og konsekvensene av sanksjonene for lokalbefolkningen, ikke vil fornekte at han har rett.» Tun Myat som overtok etter von Sponeck, rapporterte i oktober at «selv om (Iraks mat-)distribusjon regnes for å være blant verdens beste, så har den vanlige irakers situasjon ikke blitt bedre fordi kronisk fattigdom hindrer en bedring av livsvilkårene» (16).

Media har i større grad begynt å dekke krigen på en måte vi ikke har sett tidligere i den tiårsperioden krigen har vart. Bladet The Economist skrev nylig:

«Sanksjonene møter irakerne hvert minutt, hver dag. I Basra, Iraks nest største by, slår strømmen seg av og på og er ikke til å stole på de timene på dagene da den er tilgjengelig. Røyk fra dårlige aggregater og kjøretøy henger over byen som en tykk sky. Vannet i krana gir diare, men få har råd til vann på flaske. Fordi kloakken har brutt sammen, er det dammer med illeluktende møkk over hele byen. Dette avløpet kombinert med forurensning lengre opp i elven har drept mesteparten av fisken i elven Shatt al-Arab, og gjort resten uspiselig. Regjeringen kan ikke lenger sprøyte mot sandlopper eller mygg, så mengden insekter har økt kraftig, og det samme har sykdommene de bærer med seg.

Mesteparten av det en gang så velutviklede apparatet av offentlige tjenester, har forsvunnet. Arkeologene har begynt å begrave ruinene som de med stor møye har gravd frem, fordi de mangler de riktige kjemikaliene for å kunne bevare funnene. Det offentlige vannings- og dreneringsnettverket har falt sammen. Det har ført til at mye av Iraks beste jordbruksområder enten er for tørre eller for salte til å dyrke. Sau og kyr er ikke lenger beskyttet av et offentlig vaksinasjonsprogram og har blitt rammet av pester og sykdommer i hundre- og tusentall. Mange lærere i de offentlige skolene gidder ikke møte på jobb lenger. De som gjør det, må undervise slappe og feilernærte barn uten bøker, pulter eller tavler.» (17)

I fjor gjennomførte aktivister i USA, med stor suksess, aksjoner i forbindelse med at Madeleine Albright – en verbal forkjemper for sanksjonene – holdt eksamenstaler ved University of California, Berkeley, George Washington University og Northeastern University. Under eksamenshøytideligheten ved Berkeley gav Fadia Rafeedie – som ble tildelt høyeste utmerkelse for en senior – en sterk tale som fordømte krigen mot Iraks folk. Albright ble spart for å måtte høre Rafeedies ord fordi universitetet omgjorde programmet slik at Albright fikk tale først. Mens demonstranter inne i salen holdt opp bannere som beskrev Albright som en krigsforbryter, ble hun raskt eskortert ut av sikkerhetsvakter og forbi en stor demonstrasjon utenfor auditoriet – femtini demonstranter ble fjernet fra hallen.

Slik aktivisme var avgjørende for å få slutt på krigen i Vietnam, og ble også viktig i de bredere kampene i dette landet for kvinners rettigheter, homofil frigjøring, borgerrettigheter og sosialisme. I en tid da et økende antall mennesker har blitt radikalisert og stiller spørsmål ved hvilken pris vanlige mennesker, her til lands og i utlandet, må betale for USAs imperialisme og kontroll over institusjoner som De forente nasjoner, Verdens handelsorganisasjon, Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet, er mulighetene for å revitalisere den antiimperialistiske venstresiden bedre enn noen gang. Det er ikke en overdrivelse å si at millioner av liv avhenger av at det blir bygget en antiimperialistisk bevegelse der det første skrittet må være oppgaven med få opphevet sanksjonene mot Irak.

Noter

1. Martti Ahtisaarik: The impact of War on Iraq: Report to the Secretary-General on Humanitarian Needs in Iraq in the Immediate Post-Crisis Enviroment, 20. mars 1991, Westfield, New Jersey: Open Magazine Pamphlet Series 7, 1991. [Tilbake]
2. Barbara Crosette: «For Iraq, a Dog House with Many Rooms», New York Times 23. november 1997, side 4: 4, og «US Monitor Now Argues Iraqis Have Little to Conceal», New York Times 3. juli 2000, side A7. Thomas L. Friedman, «A Rising Sense that Iraq’s Hussein must Go», New York Times 7. juli 1991, side 4:1. Tim Russert intervju med Madeleine Albright, NBC, Meet the Press 2. januar 2000. [Tilbake]
3. Se Ken Silverstein: «Crazy About Hussein», The Nation 268:17 (10. mai 1999), side 19-23. [Tilbake]
4. Se Sandro Contenta: «The Rich get Richer, the Poor», Toronto Star 25. juni 2000. [Tilbake]
5. Unicef and Government of Iraq, Ministery og Health, Child and Maternal Mortality Survey 1999: Prelimenary Report, Bagdad: Unicef 1999, og relaterte dokumenter tilgjengelig på internett http://www.unicef.org. Se Peter L Pellett: «Sanctions, Food, Nutriotion, and Health in Iraq», i Anthony Arnove (red): Iraq Under Siege: The Deadly Impact og Sanctions and War, Cambridge: South End Press 2000; London: Pluto Press 2000, side 161-163. [Tilbake]
6. John Pilger: «Collateral Damage», i Arnove: Iraq Under Siege, side 63. [Tilbake]
7. Gabriel Kolko: The Politics of War: The World and United States Foreign Policy, 1943-1945, New York: Vintage 1968, side 294. [Tilbake]
8. Samira Haj: The Making of Iraq, 1900-1963: Capital, Power and Ideology, New York: SUNNY Press 1997, side 71. Tony Cliff: «The Struggle in the Middle East», i Tariq Ali (red): The New Revolutionaries: A Handbook of the International Radical Left, New York: Wiliam Morrow 1969, side 219-220. [Tilbake]
9. State Deparment Policy Planning Study 23. februar 1948, sitert i Noam Chomsky: On Power and Ideology: The Managua Lectures, Boston: South End Press 1987, side 15-16. [Tilbake]
10. Howard Zinn: «Iraq Under Siege», 10. april 2000, New York.Utskrift tilgjengelig fra Alternative Radio (http://www.alternativeradio.org). [Tilbake]
11. Naseer Aruri: «America’s War Against Iraq: 1990-1999», i Arnove: Iraq under Siege, side 25. Se også Ivor Lucas: «Twenty Years of Saddam Hussein 1979-1999», i Campaign Against Sanctions on Iraq (CASI, Sanctions on Iraq: Background, Concequenses, Strategies), Cambridge: CASI 2000, side 15. [Tilbake]
12. Alex Callinicos: «Marxism and Imperialism Today», i Alec Collinicos m.fl.: Marxism and the New Imperialism, Chicago og London: Bookmarks 1994, side 45. [Tilbake]
13. Edward Cody: «Under Iraqi Skies, a Canvas og Death,» Washington Post 16. juni 2000, side A1. David Usborne: «The West’s Forgotten Conflict,» Guardian 23. juni 2000. Richard Norton-Taylor: «Step-up in Bombing of Iraq Questioned,» Guardian 8. juni 2000. [Tilbake]
14. Chris Morris: «Turks Pursue Kurds Inside Northern Iraq», Guardian 3. april 2000, side 13. [Tilbake]
15. Steven Lee Myers: «Flight Tests Show Iraq Has Resumed a Missile Program», New York Times 1. juli 2000, side A1. Barbara Crossette: «UN Council to Review its Policy on Sanctions», New York Times 18. april 2000, side A10. «Annan Exhorts UN Council on ‘Oil for Food’ for Iraqis», New York Times 25. mars 2000, side A3. [Tilbake]
16. Agence France-Presse: «UN Food Aid Chief Joins Protest Against UN Resolution on Iraq», 16. februar 2000. Christoffer Wren: «Iraq Poverty Said to Undermine Food Programe», New York Times 20. oktober 2000, side A16. [Tilbake]
17. «When Sanctions Don´t Work», The Economist 354/865 (8.-14. april 2000), side 23-24. [Tilbake]

av Arnljot Ask

Morosultanatene på Mindanao og i Suluøyriket holdt god stand mot spanjolenes utallige erobringsforsøk i den 333 år lange såkalte «morokrigen» (regnet fra 1565, da spanjolene fikk fotfeste på Visayas gjennom toktet til sjøfareren Villalobos, som skulle hevne det sørgelige endeliktet til den mer berømte Magellan 44 år tidligere).

Mens Spania fikk overtaket i Visayas og Luzon etter at de slo den siste muslimske herskeren i Manila, Sulaiman, i «slaget ved Bangkusay» i 1571, slo moroene på Sulu tilbake de første spanske forsøkene på å skaffe seg landbaser der i 1578. På tampen av dette hundreåret raidet moroene spanske garnisoner som hadde bitt seg fast på nordsiden av Mindanao og fulgte også opp med angrep mot dem i Visayas. Dette var ment som «angrep er det beste forsvar», for å ta fra dem lysten til å prøve seg på nytt i «Moroland», men enkelte historikere karakteriserer dette som «sjørøvertokter».

Uansett, så ble de neste 150 årene, fram til siste halvdel av 1700-tallet, preget av at spanjolene «møtte veggen». Sultanatet i Maguindanao hadde sin glansperiode utover 1600-tallet og slo tilbake flere spanske ekspedisjonskorps som prøvde å bite seg fast på Mindanao. I 1638 ble en stor spansk styrke slått da de prøvde å innta Sulu, og spanjolene måtte undertegne en avtale som sikret fred i flere årtier.

I 1751 tok spanjolene i bruk et system med privatisering av krigen mot moroene. Under det spanske kongelige dekret kjent som «kaper-systemet», hyret kronen private til å utruste ekspedisjoner mot moroene. Som et mottrekk gjenopptok moroene sine raid mot spanske garnisoner på Luzon og i Visayas. Men utover på 1800-tallet begynte den spanske overlegenheten i våpenteknologi å gjøre seg gjeldende. Samtidig som mororegimene ble hjemsøkt av indre splid og rivaliseringer.

Når den organiserte motstandskampen ble svekket, oppsto en individualisert form for motstand mot spanjolene som moroene kalte Sabillah, en form for «hellig krig». For sakens skyld ofret den enkelte seg, overbevist om at dersom de døde ville de bli shahid eller «martyr» med paradiset som lønn. Enkelte historikere refererer til dette som «juramentado» eller sjølmordsangrep fra moroenes side. I denne perioden, de siste tiårene før de ble jaget ut av amerikanerne, beit spanjolene seg fast i garnisoner i flere av de viktige tettstedene, sjøl om de ikke klarte å nedkjempe hele moroenes motstandkamp. Da de amerikanske invasjonstroppene kom i 1898, utnyttet moroene situasjonen til et siste stikk mot spanjolene og angrep de spanske garnisonene i Cotabato, Zamboanga, Sulu og Lanao.

Yankee-okkupasjon

Amerikanerne kan ha lært av den mislykka koloniseringspolitikken til spanjolene, eller de tenkte først og fremst på å skaffe seg rom til å befeste sin makt i de nordlige områdene av Filippinene, da de inngikk den såkalte Kiram-Bates-avtalen med moroene i 1898 (se forrige artikkel). Avtalen gjorde det mulig for amerikanerne å bygge opp sine militære baser i Moroland uten særlig opposisjon fra moroene, samtidig som de kunne konsentrere seg om å slå ned den filippinske motstanden på Luzon og i Visayas.

Men USA hadde ikke til hensikt å la moroene få styre seg sjøl med bare en formell amerikansk overhøyhet. Som en moderne imperialistmakt, ikke en falmende kolonisator med bakgrunn i føydalismen, var hensikten å utnytte de rike ressursene i Moroland for fullt i kapitalistisk øyemed.

Så snart oppstanden nord på Filippinene var slått ned, erklærte Theodor Roosevelt i 1904 Kiram-Bates-avtalen for null og ingenting. Politikken med ikke-innblanding ble erstattet av direkte styre – en klar krigserklæring mot moroene. Amerikanske lover og rettsregler ble innført som ellers i det filippinske øyriket, og skolesystemet og andre sider ved den offentlige virksomheten ble også amerikanisert. Samtidig starta politikken med å flytte folk fra det overbefolka nord ned til Mindanao. Alt dette innenfor en strategi med å samle hele øyriket til en enhet som skulle fungere som en oversjøisk provins av USA.

Til tross for den overlegne amerikanske militærmakta, som hadde brukt de første roligere åra til å etablere seg i Moroland, tok det flere tiår før USA klarte å slå ned den militære motstanden som denne politikken provoserte fram. Mange blodige slag mellom amerikanske soldater og moroene fant sted. Noen resulterte også i reine massakrer fra amerikanernes side, som i «massakren i Bud Dajo» i 1906 hvor over 600 moroer, også kvinner og barn, ble drept etter et to dagers slag mellom soldater og morogerilja i fjellene på Jolo. Denne massakren førte også til protester i USA mot den rå krigføringen. Sju år seinere ble rundt 500 moroer drept eller såret i et fem dagers slag, også det på Jolo. Denne øya i Sulusjøen har altså vært i fokus før Abu Sayyaf-gruppa satte den på kartet våren 2000. Slaget på Jolo i 1913 var det siste store slaget, sjøl om mindre aksjoner fant sted også i det neste tiåret. USA skifta nå taktikk og la om fra reint militært styre til å styre Moroland gjennom en sivil administrasjon under betegnelsen «Departementet for Mindanao og Sulu» (1914-1920).

Gulrota ble nå prioritert foran pisken. Stipend ble tildelt morostudenter. Skoler, sjukehus, veier og bruer ble utbygd. Samtidig ble mer og mer av administrasjonen overført til kristne filippinere, som et ledd i å sikre at Manila fikk kontrollen over hele øyriket når den dagen kom at Filippinene skulle få formell uavhengighet. Opprettelsen av «Byrået for ikke-kristne stammer» (1920-1937) skulle også tjene dette formålet; et tiltak for «apartheid-light « i moroland, med kristne filippinere på toppen av pyramiden.

Moroene protesterte på denne utviklinga. De hadde ikke lenger militær styrke til å møte den med annet enn sporadiske, begrensa aksjoner. I 1924 undertegna over 100 moroledere, med sultanen av Maguindanao i spissen, en petisjon til Kongressen i USA hvor de ba om at det ble oppretta en uavhengig morostat når USA ga Filippinene formell sjølstendighet. Men det nytta lite. USA fulgte sin strategi med morointegrasjon i det filippinske samfunnet, underlagt Manila. I 1936 satte de en timeplan for proklamasjonen av sjølstendighetserklæringa og oppretta en tiårig overgangsregjering («Commonwealth Government») for å øve opp filippinerne til å ta over den politiske styringa av landet.

Enkelte moroledere trodde de skulle klare å utnytte de formelle strukturene til å sikre en uavhengighet når overgangsperioden var over i 1946, og flere deltok også i valgene i 1936.

På grunn av den forserte regjerings-sponsa innflyttinga av kristne settlere fra Luzon og Visayas, endra imidlertid befolkningsgrunnlaget seg slik at moroene blei i mindretall flere steder. Innvandrerne fikk også spesiell materiell støtte fra regjeringa og ble tildelt strategisk viktige områder. På denne måten mista moroene etterhvert både den økonomiske makta i regionen og mulighetene til å influere gjennom det parlamentariske systemet som ble utforma (med korrupsjonen og det direkte valgfusket – som vi fortsatt har i rikt fold – kom moroene til å ligge ennå «tynnere» an på denne banen).

Moroene sloss i fremste linje mot den japanske okkupasjonsmakta i 1941-45. Men det ga ingen kreditt da USA 4. juni 1946 overga den politiske styringa til den politiske eliten i Manila. Moroland ble integrert i Republikken Filippinene, uten noen spesielle rettigheter for bangsamorofolket. Moroene så på dette som starten på det som nå skulle bli det filippinske nykoloniale styret over sitt hjemland.

Fritt Bangsamoro!

Anneksjonen som yankeene målbevisst hadde jobba fram, var nå formalisert og skulle befestes. Assimileringspolitikken ble videreført med flere metoder, særskilt gjennom utdanningspolitikken og sosioøkonomiske utviklingsprogram. Ungene skulle ikke læres opp i morsmålet, men bruke filippinsk. Skolene ute på landsbygda, der flertallet av moroene levde, fikk også sparsomt med ressurser, hvis de i det hele tatt fikk skoler. På den andre siden fikk et sjikt av morostudenter stipendier på regjeringsskoler- og universiteter hvor de ble forsøkt filippinisert og sekularisert. Som vi skal se, skulle dette også bli et tveegga sverd for regjeringa. Flere av disse intellektuelle slutta seg til frigjøringskampen.

Språkpolitikken gikk sjølsagt ut over opprettholdelsen av kulturen til moroene på flere måter. En metode for å prøve å motstå filippiniseringa var å bevare sangene på morsmålet, pluss at populære sanger ble «dubbet» til morospråk. Ressursene var imidlertid sparsomme. Ennå i år 2000 var det bare en radiostasjon som brukte morospråket.

De sosiale ulikhetene forsterka seg under filippiniseringa av Moroland. Stadig flere innflyttere fortrengte moroene til de områdene som var dårligste stilte ressursmessig.

Ny motstandsbevegelse vokser fram

Allerede på 1950-tallet begynte en ny organisering av motstanden mot Manila-regimets koloniseringspolitikk å ta form. Den voks fram, både fra indre impulser i det filippinske samfunnet som nå ble formet, og gjennom påtrykk utenfra, som følge av den voksende muslimske sjølbevisstheten som fulgt med avkoloniseringsbølgen etter den 2.verdenskrig.

Motstanden tok form både av væpna, militær kamp – riktignok i spede former de første tiåra – og politisk og sosial organisering. Regimet svarte med hard terror og massakrer á la de amerikanerne var ansvarlige for under sitt direkte styre. I 1972 almenngjorde president Marcos denne undertrykkinga ved å innføre unntakstilstand i Moroland, og paramilitære bander med den beryktede kristne bevegelsen Ilaga i spissen fikk fritt leide. Dette stansa langt i fra motstandskampen. Mobiliseringa av bangsamoroene for målet om et fritt Bangsamoro skjøt snarere ekstra fart og ble en av de kreftene som felte Marcos. De seinere presidentene har alle som en måttet bite i det sure eplet og anerkjenne motstandsorganisasjonene som vokste fram som legitime representanter for bangsamorofolket og gå i forhandlinger med dem.

1950-tallet: Væpna sammenstøt mellom moroer og det filippinske politiet flere steder. Den mest kjente av opprørslederne, Kamlon Hadji, holdt ut i 8 år før han trakk seg tilbake på grunn av høy alder og overlot ledelsen til andre. Flesteparten av disse kampene fant sted i Lanao-området på Mindanao.

1960-tallet: Morostudenter begynte å organisere seg, særskilt i Manila men også i flere provinser. Nur Misuari, som seinere skulle bli lederen av Moro National Liberation Front (MNLF) og nåværende guvernør i den Autonome Regionen for Moroer i Mindanao (ARMM), ble foregangsfiguren i Philippine Muslim National League (PMNL). Det gikk over i MNLF da denne formelt ble stifta i 1969.

Også i utlandet begynte morostudenter å bli aktive i kampen for et fritt hjemland. I Kairo var Salamat Hashim som seinere ble lederen i Moro Islamic Liberation Front (MILF), en av de som stilte seg i spissen for The Philippine Students Union (PSU).

1970-tallet: Den internasjonale støtten til moroens frigjøringskamp skjøt fart i den muslimske verden. Den tredje islamske utenriksministerkonferansen i Jeddah i Saudi Arabia kom i 1972 ut med en resolusjon som påkalte oppmerksomhet for muslimenes sak på Filippinene. Samtidig utvikla den væpna kampen seg fra de mer begrensa aksjonene som starta på 1950-tallet, til mer regulær krigføring da MNLF starta sin væpna kamp 21. oktober 1972. Dette skjedde nøyaktig måneden etter at Marcos hadde proklamert unntakstilstand.

MNLF-aksjonene vokste kraftig i omfang, samtidig som presset fra den islamske verdenskonferansen (OIC) mot den filippinske regjeringen for å få til en politisk løsning også tiltok. I 1974-75 erobra MNLF flere ganger Jolo og tok kontrollen over flere andre områder i Sulu, Tawi-tawi, Basilian og Zamboanga. Dette endte til slutt opp med at den såkalte Tripoli-avtalen ble inngått i Libya mellom regjeringa og MNLF, med OIC som vertskap. Det ble erklært våpenhvile i de 13 provinsene det hadde pågått krig i og et område som omfattet 10 byer ble foreslått som autonomt område.

Bare et halvt år etter Tripoli-avtalen begynte imidlertid regjeringsstyrkene nye aksjoner mot MNLF-leire i Basilian, i Maguindanao, Cotabato og flere andre steder som i avtalen hadde blitt anerkjent av begge parter Det førte til at MNLF i oktober 1978 anklaget Marcos-regimet for å ha brutt avtalen og til at de tok opp igjen den væpna kampen. Samtidig begynte en del folk i MNLF å bli misfornøyde med det de mente var en for forsonlig linje fra MNLF-ledelsen overfor Manila-regjeringen.

1982: Moroer på Pata-øya i Sulu drepte 121 soldater som gjengjeldelse for overgrep fra soldatenes side mot sivilbefolkningen på øya. Seinere på året brøt en MNLF-gruppe ledet av Dimas Pundato ut og dannet MNLF-Reformist, etter at forslag om å endre kursen til MNLF ble avvist av Nur Misuari.

1984: I mars dette året ble Moro Islamic Liberation Front (MILF) offisielt dannet, etter at splittelsen i realiteten var et faktum allerede i 1978 som en reaksjon på blant annet Tripoli-avtalen.

1986-90: Etter Marcos fall kom MLNF og representater for det nye regimet til Cory Aquino sammen i Jeddah og ble enige om å gjenoppta forhandlinger. Aquino tilbød en løsning med full autonomi for Mindanao. I januar 1987 gikk MNLF inn på en avtale hvor de ga opp kravet om uavhengighet for den muslimske regionen og aksepterte regjeringens tilbud om amnesti. Dette utvidet splittelsen hos moroene. MILF satte i gang en fem dagers taktisk offensiv i flere områder på Mindanao i protest mot avtalen. MNLF-forhandlingene med Aquino låste seg så etterhvert, slik at MNLF også tok opp igjen våpnene i 1988. Men de væpnede sammenstøtene var relativt begrensa i denne perioden.

Regjeringa fortsatte imidlertid å tilrettelegge for en ordning med autonomi, uten medvirken fra MNLF eller andre moroorganisasjoner, og 6. november 1990 ble den Autonome Regionen for Muslimsk Mindanao (ARMM) oppretta. Den omfatta to provinser på Mindanao og to i Suluøyriket.

1990-tallet: Forhandlingene med MNLF ble tatt opp igjen under president Ramos og i september 1996 ble så en endelig fredsavtale sluttet. MNLF-lederen Nur Misuari ble oppnevnt til guvernør i ARMM, med hovedbase i Cotabato. MILF godtok ikke denne avtalen, og var heller ikke med på disse forhandlingene, men de startet i januar 1997 samtaler for om mulig å komme fram til en avtale om «generelt opphører av fiendtligheter på Mindanao», uten å ta stilling til «det springende punktet» uavhengighet for Moroland.

Disse samtalene fortsatte under den nye presidenten Estrada i 1998, og i oktober 1999 startet formelle samtaler mellom MILF og regjeringen.

2000: 27. april 2000 ble en avtale mellom MILF og regjeringa i Manila signert med oppfordring om å «normalisere situasjonen» i det sentrale Mindanao. Men allerede dagen etter at denne avtalen ble inngått, gikk filippinske regjeringsstyrker til angrep på MILF-baser på Mindanao. Det førte til den dramatiske opptrappingen av konflikten sommeren 1990, hvor 7-800.000 moroer ble fordrevet fra sine hjem og inn i elendige kår i flyktningeleire. Estradas fall i januar 2001 har muligens skapt nye muligheter for en rettferdig løsning på konflikten. Se seinere artikkel.

av Robert W. McChesney

I dagligtalen blir vår tid generelt karakterisert som en æra med globalisering, teknologisk revolusjon og demokratisering. På alle disse tre områdene spiller media og kommunikasjon en sentral rolle. Det kan sies at økonomisk og kulturell globalisering ville være umulig uten et globalt kommersielt mediesystem, som kan fremme globale markeder og stimulere konsumentverdier. Selve essensen i den teknologiske revolusjonen er den radikale utviklingen innenfor digital kommunikasjon og data. Argumentet om at de vonde, gamle dager med politistater og autoritære regimer sannsynligvis ikke vil komme tilbake, blir bygd på påstanden om at den nye kommunikasjonsteknologien sammen med globale markeder undergraver, til og med eliminerer, muligheten for at «maximum leaders» (despotiske, red.) skal kunne herske ustraffet.

For kapitalismens klakkører, som Thomas Friedman i The NewYork Times, tyder alt dette på at menneskeheten står foran en ny gylden tidsalder. Alt folk trenger å gjøre er å lene seg tilbake, holde kjeft og kjøpe, og la markedet og teknologien utrette sine magiske undere. For sosialister og alle som har engasjert seg for radikal sosial forandring, burde slike påstander bli møtt med den ytterste skepsis. Etter mitt syn er begrepet globalisering, slik det vanligvis brukes for å beskrive en naturlig og uunngåelig kraft – kapitalismen som åndskraft, om man vil – villedende og ideologisk ladet. Nyliberalisme er et bedre begrep. Det refererer seg til de politiske linjene som nasjonalt og internasjonalt, går inn for den kommersielle dominansen over alle sosiale forhold, og med minst mulig motstand. Regjeringer bør være store og sterke for derved å kunne tjene interessene til konsernene samtidig som de skal begrense enhver aktivitet, som kan undergrave virksomheten til næringslivet og de rike. Nyliberalisme er nesten alltid koplet til en dyp tro på markedets evne til å ta i bruk ny teknologi for å løse sosiale problemer på en langt bedre måte enn noe annet alternativ. Kjernen i nyliberalistisk politikk er et uunngåelig rop om at kommersielle medie- og kommunikasjonsmarkeder må dereguleres. Det betyr i praksis at de blir omregulert for å tjene konserninteresser.

Når vi forstår dette som nyliberalisme framfor globalisering, virker vår tid i mindre grad styrt av ukontrollerbare naturkrefter, og mer som det nyeste stadium av klassekamp under kapitalismen. De anti-demokratiske konsekvensene trer tydeligere fram og blir sentrale, i stedet for å bli sopt under teppet. Her vil jeg gjerne skissere hovedtrekkene og konturene av det framvoksende globale mediesystemet, og dets politisk-økonomiske konsekvenser. Jeg tror, at hvis man ser nærmere på den politisk-økonomiske siden ved nå-tidens globale medie- og kommunikasjonsindustrier, kan vi skjære gjennom mye av mytologien og tankespinnet som omgir oss. Vi kan skaffe oss et grunnlag for en mer nøyaktig forståelse av det som skjer, og av hva sosialister må gjøre for å organisere effektivt for sosial rettferd og demokratiske verdier.

Det globale mediesystemet

I forkant av åtti- og nittiårene var det vanligste at de nasjonale mediesystemene var eid av nasjonale og lokale radio-, TV- og avisselskaper. Det var store importmarkeder for film, TV-programmer, musikk og bøker. Disse markedene ble et stykke på vei dominert av USA-baserte selskaper. Men lokale kommersielle interesser, av og til i kombinasjon med kringkastingstjenester med statlig tilknytning, dominerte innenfor mediesystemet. Alt dette forandrer seg, og det går fort. Mens medie-systemene tidligere i hovedsak var

nasjonale, har det i de siste årene vokst fram et globalt kommersielt mediemarked. For å forstå media i dag og i framtida må man begynne med å forstå det globale systemet, og deretter de forskjellige sidene på nasjonalt og lokalt nivå. «Det vi kan se», sier Christopher Dixon, mediaanalytiker for investeringsselskapet PaineWebber, «er dannelsen av et globalt oligopol. Det skjedde innenfor olje- og bilindustrien tidligere i dette århundret; nå skjer det med underholdningsindustrien».

Dette globale oligopolet har to klare, men beslektede sider. For det første betyr det at de dominerende selskapene – nesten alle USA-basert – beveger seg over planeten med halsbrekkende fart. Poenget er å dra nytte av vekstpotensialet utenlands – og ikke bli danket ut av konkurrenter – siden markedet i USA er høyt utviklet og bare tillater ubetydelig ekspansjon. Som Viacom direktør Sumner Redstone sier det: «Selskapene fokuserer på de markedene som ser mest lovende ut i forhold til fortjeneste, og det betyr ut av kontinentet.» Frank Biondi, tidligere styreleder for Vivendis Universal Studios, fastslår at «99% av disse selskapenes suksess over tid, vil være avhengig av vellykkete framstøt utenlands».

De dominerende medieselskapene ser i økende grad på seg selv som globale enheter. Bertelsmanns direktør, Thomas Middelhoff, ble stiv og stram da noen i 1998 mente at det var upassende at et tysk firma kontrollerte 15 prosent av både forlagsvirksomheten og musikkmarkedet i USA. «Vi er ikke utenlandske. Vi er internasjonale,» sa Middelhoff. «Jeg er en amerikaner med tysk pass.» I 2000 uttalte Middelhoff at Bertelsmann ikke lenger var et tysk selskap. «Vi er i virkeligheten det mest globale medieselskapet.» På samme vis slo AOL-Time Warners Gerald Levin fast: «Vi ønsker ikke å bli sett på som et amerikansk selskap. Vi tenker globalt.»

For det andre, er sammenslåinger, samordning og konsolidering dagens orden. Innenfor særskilte medieindustrier øker konsentrasjonen, og de dominerende aktører innenfor hvert enkelt område er i økende grad underbruk av enorme globale mediekonglomerater. For å ta et lite eksempel, så er nå markedet i USA for skolebøker kontrollert av fire selskaper, mens det ikke lenger tilbake enn i 1980 fantes et par dusin levedyktige aktører. Omfanget av fusjoner og oppkjøp gjør deg svimmel. I løpet av første halvdel av 2000 beløp fusjonshandelen seg til totalt 300 milliarder amerikanske dollar innenfor globalt media, Internett og telekommunikasjon. Dette er tre ganger så mye som i første halvår 1999, og slående mye høyere enn tallene ti år tilbake. Logikken som styrer medieselskapene, er klar: Bli veldig stor veldig fort, eller bli spist av en annen. Dette samsvarer med tendensene innenfor mange andre industriområder. «Det kommer til å bli mindre enn en håndfull vinnere til slutt,» uttalte direktøren i Chase Manhattan i september 2000. «Vi ønsker å være en av vinnerne.»

Bare i få andre industrier har graden av konsentrasjon vært like slående som i media. Kort sagt er nå det globale mediemarkedet dominert av sju multinasjonale selskaper: Disney, AOL-Time Warner, Sony, News Corporation, Viacom, Vivendi og Bertelsmann. Ingen av disse selskapene eksisterte i sin nåværende form så kort tid tilbake som for 15 år siden. I dag, i 2001, vil nesten alle disse rangere blant de 300 største ikke-finans-selskapene i verden. Av disse sju er bare tre virkelige selskaper fra USA, selv om alle har kjerneoperasjoner der. Seg i mellom eier disse sju selskapene de større filmstudioene i USA, alle unntatt én av TV-nettverkene i USA, de få selskapene som har 80-85 % av det globale musikkmarkedet, den overveiende delen av satellittbaserte sendinger verden over, en betydelig del av forlagsvirksomheten med bøker og kommersielle tidsskrifter, alle eller deler av de fleste kommersielle kabelbaserte TV-kanalene, både i USA og i verden forøvrig, en betydelig del av Europas tradisjonelle kringkastingsnett, og så videre, og så videre.

Etter alt å dømme vil graden av konsentrasjon bare øke i nærmeste framtid. «Jeg har stor tro på at vi får en verden av vertikalt integrerte selskaper, hvor bare de store overlever,» sa Gordon Crawford, en av sjefene i Capital Research & Management, et fondsbasert selskap som er blant de største aksjeeierne i mange av de sju ovenfornevnte selskapene. For at selskaper skal overleve, skriver Business Week, er farten essensiell. «Tida er kort. I en verden som beveger seg mot fem, seks, sju medieselskaper, vil du helst ikke være i en posisjon hvor du er avhengig av andre,» uttaler Peter Chermin, presidenten i News Corporation. «Du trenger å ha så stor markedsdominans at andre er nødt til å handle med deg,» fortsetter han. «Det foregår store diskusjoner om hvorvidt innholdet eller distribusjon er viktigst. Til sjuende og sist er spredning viktigst. Hvis du kan spre utgiftene utover et stort område, kan du by over konkurrentene når det gjelder programmer, eller andre fordeler du ønsker å kjøpe.» I løpet av 2000 økte betydningen av storhandel på tvers av grensene – eksempelvis Pearson som fusjonerte sin TV-virksomhet med CLT (Compagnie Luxembourgeoise de Télédiffusion), og Bertelsmann eller Vivendi som kjøpte Universal.

Chermins selskap, Rupert Murdochs News Corporation, er kanskje den mest aggressive av de globale bulldoserne. Murdoch har satellitt-TV-tjenester som sprer seg fra Asia, over Europa og til Latin-Amerika. Hans Star TV dominerer i Asia med 30 kanaler på sju språk. News Corporations TV-tjenester i Kina, Phoenix TV, hvor det har 45 % eierandel, når nå førtifem millioner hjem, og har hatt en 80 % økning i reklameinntekter det siste året. Og det er bare starten på beskrivelsen av News Corporations totale portefølje av eierskap: Twentieth Century Fox Film, Fox TV, HarperCollins, TV-stasjoner, kabel-TV-kanaler, tidsskrifter, over 130 aviser og profesjonelle sportsklubber.

Hva er årsaken til dette? Den vanlige forklaringen er teknologi, det vil si at den radikale forbedringen i kommunikasjonsteknologien gjør globale medieherredømmer mulige og lukrative i en grad som var utenkelig tidligere. Dette tilsvarer forklaringen som gis når det gjelder globaliseringen som helhet. Det er i beste fall bare en del av forklaringen. Den virkelige motoren har vært den ustoppelige jakten på profitt som karakteriserer kapitalismen, som igjen har presset på for å få til en overgang til nyliberal deregulering.

Innenfor media betyr dette at barrierene mot kommersiell utnyttelse av media og mot konsentrert eierskap, er blitt nedbygd eller eliminert. Det er ikke noe innebygd i teknologien som tilsier nyliberalisme. Ny digital kommunikasjon kunne for eksempel lett vært brukt for å utbedre media i offentlighetens tjeneste, hvis et samfunn hadde ønsket det. Ut fra nyliberale verdier ble TV, som hittil har vært ikke-kommersielle tjenester i mange land, nå plutselig åpnet for overnasjonal kommersiell utvikling. Det har vært i sentrum ved framveksten av det globale mediesystemet.

Så snart den nasjonale dereguleringen startet i større nasjoner som USA og England, ble det fulgt opp av globale tiltak som NAFTA og dannelsen av WTO, innrettet på å klargjøre grunnen for investeringer og salg ved multinasjonale selskaper på regionale og globale markeder. Det har lagt grunnlaget for dannelsen av et globalt mediesystem, dominert av de nevnte selskapskonglomeratene. Nå som det er satt i system, har det sin egen logikk. Selskaper må bli store og sammensatte for å redusere risiko og forbedre profittmulighetene, og de må spenne over hele kloden for ikke å bli utmanøvrert av konkurrenter. Enkelte anslår at dette er et marked som vil gi tusenvis av milliarder av dollar i utbytte innenfor kommende tiår. Hvis det er tilfelle, vil de selskapene som sitter på toppen i dette området, kanskje en dag høre til blant de to til tre dusin største i verden.

Utviklingen av det globale mediesystemet har ikke foregått uten opposisjon. Mens konglomeratene i media presser på for en politikk som skal gjøre det lettere for dem å dominere verdensmarkedet, holdes sterke tradisjoner til forsvar for nasjonale medie- og kulturvirksomheter oppe. Nasjoner som Norge og Danmark, Spania og Mexico, Sør-Afrika og Sør-Korea, holder sin lille filmproduksjon i live ved hjelp av offentlige støtte. Sommeren 1998 møttes kulturministere fra tjue nasjoner, som Brasil, Mexico, Sverige, Italia og Elfenbenskysten i Ottawa, for å diskutere hvordan de kunne lage noen grunnregler for hvordan de kunne forsvare kulturen sin mot Hollywood-bulldoseren. Den viktigste anbefalingen var å holde kultursektoren utenfor WTO. En liknende samling i Stockholm i 1998, sponset av FN, anbefalte at kulturen skulle gis spesielle unntak i forhold til globale handelsavtaler. Ikke desto mindre er tendensen helt klar i retning av at markeder åpnes.

Nyliberalismens støttespillere i alle land argumenterer for at barrierer og reguleringer som hindrer handel i kultursektoren, er til skade for forbrukerne, og at subsidier er til hinder for at nasjoner kan utvikle sine egne, konkurransedyktige medieselskaper. Det er ofte sterke kommersielle medielobbier på nasjonalt nivå som hevder at det vil vær mer fordelaktig å åpne grensene, enn å holde på handelsbarrierer. I 1998, for eksempel, da den engelske regjeringen foreslo en frivillig skatt på kinoinntekter (for det meste Hollywood-filmer) som skulle komme den engelske filmindustrien til gode, satte engelske kringkastingsfolk i gang lobbyvirksomhet som førte til at forslaget døde, siden de ikke ville irritere de selskapene som forer dem med programmer.

Hvis WTO er en uttrykt prokommersiell organisasjon, så er ITU (Den internasjonale telekommunikasjonsunionen) blitt det etter en lang utvikling vekk fra sitt tradisjonelle engasjement for offentlige tjenester. EU-kommisjonen befinner seg også midt i konfliktene som dreier seg om mediepolitikken, og den har betraktelig mer makt enn ITU. På den ene siden er EU forpliktet til å bygge ut sterke pan-europeiske mediegiganter, som kan måle krefter med de USA-baserte gigantene. På den andre siden er de forpliktet til å opprettholde noe som likner på konkurransemarkeder, så av og til avslår de forslag om mediefusjoner med begrunnelsen at de er konkurransevridende. Likevel, som den kvasi-demokratiske institusjonen den er, er EU underlagt en viss grad av press som går mot rent kommersielle interesser. Da Sverige overtok EU-formannskapet i 2001, begynte svenskene å presse på for at deres egen lov mot reklame rettet mot barn, skulle bli lov for hele EU. Hvis det hadde gått gjennom, ville det være det mest radikale forsøket hittil på å legge begrensninger på de store mediekonsernene som dominerer kommersielt TV for barn.

Å se nærmere på reklamen er kanskje den beste måten å forstå hvor nært mediesystemet er koplet sammen med den nyliberale, globale kapitalistiske økonomien. Reklame er en forretningsmessig utgift som ligger innbakt i de store selskapenes budsjetter. Det kommersielle mediesystemet er det nødvendige transmisjonsbåndet for å markedsføre varer over hele verden. Uten dette kunne faktisk ikke globaliseringen slik vi kjenner den, eksistere. Så mye som tre fjerdedeler av det som globalt brukes på reklame, havner i lommene på bare tjue medieselskaper. Det som brukes på reklame, har utviklet seg sprangvis det siste tiåret etter som TV er blitt åpnet for kommersiell utnytting, og det vokser på et nivå som er mer enn det dobbelte av veksten i brutto nasjonalprodukter. I Latin-Amerika, for eksempel, er det som brukes på reklame forventet å stige med nærmere 8 %, både i 2000 og 2001. De som koordinerer denne industrien på 350 milliarder dollar, er fem-seks reklameselskaper som har vokst fram det siste tiåret. De dominerer nå totalt verdenshandelen. Denne konsolideringen innenfor den globale reklameindustrien er like tydelig som innenfor det globale media, og det er et slektskap. «Megaagenturer er i en strålende posisjon for å håndtere forretningene til megaklienter,» sier en reklamesjef. Det er «absolutt nødvendig for agenter å konsolidere stillingen. Mantraet er å bli stor. STORT må det bli,» sier en annen.

Det er enkelte andre poeng som også må trekkes fram, for å sette det globale mediesystemet i sitt rette perspektiv. Det globale markedet har et annet lag bestående av seks eller sju dusin selskaper som er nasjonale eller regionale lokomotiver, som kontrollerer nisjemarkeder innenfor industri og handel. Mellom en tredjedel og en halvpart av disse kommer fra USA, og de fleste av de andre hører hjemme i Vest-Europa eller Japan. Mange nasjonale og regionale konserner er etablert på ryggen av forlags- eller TV-imperier. Hvert av disse andrelags selskapene er giganter i seg selv som ofte hører til blant de tusen største selskapene i verden, med en årlig omsetning på over en milliard dollar. Listen over disse selskapene inkluderer fra Nord-Amerika, Tribune Company, Dow Jones, Gannett, Knight-Ridder, Hearst og Advance Publications, og blant de europeiske, Kirch Group, Mediaset, Prisa, Pearson, Reuters og Reed Elsevier. De japanske, bortsett fra Sony, forblir nesten helt og holdent nasjonale produsenter.

Dette andrelaget har også utkrystallisert seg ganske raskt. Det har vært et lite jordskjelv innenfor de nasjonale og regionale mediemarkedene med den følge at små selskaper blir spist av de mellomstore, og de mellomstore igjen blir spist av de store. Sammenliknet med ti til tjue år tilbake dominerer nå et mye mindre antall mye større selskaper på nasjonalt og regionalt nivå. I England, for eksempel, ble et av de siste gjenværende uavhengige forlagene solgt til Murdochs HarperCollins i 2000. En bølge av fusjoner har gjort tysk TV, det nest største TV-markedet i verden, til det private herredømmet til Bertels-mann og Kirch. Faktisk har mange fusjoner ført til at all europeisk, kabelbasert TV er dominert av en håndfull selskaper. Tre av disse hører til på det globale førstelaget. Situasjonen er muligens mest dyster i New Zealand, hvor avisproduksjonen i hovedsak er underlagt australsk-amerikanske Rupert Murdoch og irske Tony O`Reilly, som også dominerer New Zealands kommersielle radio, og har en større andel av tidsskriftutgivelsene. Murdoch kontrollerer betalings-TV. Kort og godt, så kan herskerne over New Zealands mediesystem få plass i et kott.

Andrelags selskaper som de på førstelaget, har behov for å strekke seg ut over nasjonale grenser. «Grensene er borte. Vi må vokse,» sa styreformannen i CanWest Global Communications i 2000. «Vi har ikke til hensikt å bli et av likene som ligger langs informasjonsmotorveien. Vi må bli et Columbia eller Warner Brothers en dag.» Direktøren i Bonnier, Sveriges største mediekonsern, sier at for å overleve, «må vi ha som mål å bli det ledende medieselskapet i Nord-Europa.» Australske mediemoguler i kjølvannet etter Murdoch, har mantraet «Ekspander eller dø.» Som en av dem sier: «Du kan egentlig ikke vokse som australsk medieprodusent i Australia.» Mediaset, den Berlusconi-eide italienske TV-makthaveren, forsøker seg på ekspansjon utover i resten av Europa og i Latin-Amerika. Det kanskje mest slående eksempelet på andrelagets globaliseringsframstøt er Hicks, Muse, Tate og Furst, en kraft innen forlag, radio, TV, reklame og kino i USA, som har blitt etablert nesten over natta. Mellom 1998 og 2000 brukte de godt over to milliarder på medieoppkjøp i Mexico, Argentina, Brasil og Venezuela.

Disse andrelagsselskapene er ikke akkurat i opposisjon til det globale systemet, heller ikke i utviklingslandene. Mexicos Televisa, Brasils Globo, Argentinas Clarin og Venezuelas Cisnero Group er blant verdens seksti eller sytti største mediekonserner. De dominerer langt på vei sine egne nasjonale og regionale markeder, hvor det også har foregått rask konsolidering. Mye av inntektene deres stammer fra multinasjonal reklame. I tillegg har de omfattende bånd og samarbeid med de største multinasjonale selskapene, og likedan med investeringsbanker i Wall Street. I Latin-Amerika samarbeider andrelagsselskapene nært med USA-gigantene, som deler den kommersielle mediekaka seg i mellom. Det for eksempel Televisa eller Globo har å tilby News Corporation, er lokal kontroll over politikerne, og inntrykket av lokal kontroll over deres fellesprosjekter. Og, som andrelagsselskaper overalt ellers, setter de i verk globale operasjoner, særlig i land med samme språk. Følgelig har andrelags selskapene i utviklingslandene en, i hovedsak, pro-markedspolitisk dagsorden. De støtter ekspansjon i det globale markedet, noe som gjør at de er på kant med store deler av befolkningen i hjemlandet.

Til sammen kontrollerer de sytti eller åtti første- og andrelagsgigantene mye av verdens media: bok, tidsskrift- og avisutgivelser, musikkinnspilling, TV-produksjon, TV-stasjoner og kabelkanaler, systemer for satellitt-TV, filmproduksjon og kinoer. Samtidig er systemet i stadig utvikling. Sluttresultatet av all denne virksomheten blant andrelags selskapene kan godt bli at det fødes to eller tre nye giganter, og det betyr ganske sikkert at antallet levedyktige medieaktører kommer til å minskes betraktelig. Noen nye andrelags selskaper er på vei opp, særlig i lukrative markeder i Asia, og det kommer sikkert til å bli nye jordskjelv blant førstelags gigantene. Og konserner har ingen garanti for suksess, selv om de blir globale. Poenget er at de ikke har noe valg. Noen vil falle på grunn av for mye gjeld, eller på grunn av hardere konkurranse. Men sjansene er store for at vi er nærmere slutten på etableringen av et stabilt globalt mediemarked, enn begynnelsen.

Det globale mediesystemet er bare delvis konkurransedyktig, sett ut fra økonomisk meningsfylte begreper. Mange av de største har mange av de samme hovedaksjonærer, eier deler av hverandre, eller har styrende organer som går over i hverandre. Da Variety i 1997 satte opp sin liste over de femti største mediekonsernene i verden, kommenterte de at fusjonsmanien og eierforholdene på kryss og tvers hadde resultert i et så komplisert nett av sammenvevde forhold at det kan ta pusten fra deg. Det globale markedet oppmuntrer sterkt til at selskaper oppretter fellesselskaper, «joint ventures», hvor to eller flere deler eierskapet. Slik reduserer de konkurransen og risikoen, og øker sjansen for profitt. Som direktøren i Sogecable, Spanias største, og en av de tolv største medieselskapene i Europa, sa det til Variety: «Strategien er ikke å konkurrere med internasjonale selskaper, men å slå seg sammen med dem.» På mange måter likner det globale mediemarkedet mer på et kartell enn på en markedsplass med konkurranse slik en finner det beskrevet i økonomiske lærebøker.

Dette poenget kan ikke gjøres tydelig nok. I teorien er markeder som er utsatt for konkurranse, noe ingen har kontroll over. Produsentene arbeider vettet av seg, stort sett uten hensyn til hverandre, for å selge det de produserer til markedets pris. De konkurrerer, men strever samtidig etter å minimalisere virkningen av konkurransen. Dagens medieselskaper er det som Joseph Schumpeter kalte «gjensidig respekterende konkurrenter», typisk for situasjoner hvor det er en høy grad av monopolisering, framfor klassisk konkurranse i en anonym høk over høk verden, slik det ofte er antatt i økonomisk teori. De ledende direktørene er alle på fornavn, og de har regelmessig kontakt. Selv de som ikke er på direkte vennskapelig fot, som Murdoch og AOL-Time Warners Ted Turner, forstår at de må samarbeide til «felles beste». «Av og til må du bare bite tennene sammen og behandle din fiende som om det var din venn,» innrømmer Frank Biondi, tidligere president i Universal. Som sjefen for Venezuelas enorme Cisnero Group, som ligger i hard kamp med News Corporation om Latin-Amerikas satellitt-TV, sier om Murdoch: «Vi er venner. Vi snakker sammen hele tiden.» Videre, er alle første- og andrelagsselskapene forbundet gjennom sin avhengighet av enkelte investeringsbanker som Morgan Stanley og Goldman Sachs, som står bak de fleste av de store medie-fusjonene. Disse to bankene alene sto for femtito medie- og telekommunikasjonsavtaler til en samlet verdi av 450 milliarder dollar innenfor det første kvartalet i 2000, og 138 avtaler verdt 433 milliarder i hele 1999.

Denne bevisste koordineringen har ikke bare innvirkning på økonomiske forhold. Det gjør også mediegigantene til særskilt effektive lobbyister overfor politikere, både på regionalt, nasjonalt og globalt nivå. Det globale systemet er ikke resultatet av det «frie marked» eller naturkrefter. Det som har lagt grunnlaget for dannelsen av det, er en rekke viktige politiske beslutninger på statlig nivå. Mediegigantene har selv en sterk finger med i utformingen av lover og reguleringer, og befolkningen har som regel liten, eller ingen innflytelse. I USA er mediekonsernenes lobbyister beryktet for hvordan de får viljen sin igjennom overfor politikere, særlig hvis de står overfor det amøbiske begrepet «i offentlighetens interesse». I løpet av 2000 førte mediegigantene an i lobbyvirksomheten som førte til at handelen med Kina ble åpnet, og kjempet samtidig mot de som uttrykte bekymring for ytringsfriheten og pressefriheten. Overalt i verden foregår det samme, og mediekonsernene har i tillegg fordelen av å kontrollere nettopp de samme nyhetsmedia, hvor folk kunne vente seg kritikk og diskusjon om mediepolitikken i ett fritt samfunn. Virkeligheten er at konsernene bruker sin dominans over nyhetsformidlingen til å beskytte seg selv, noe som i sin tur sementerer deres politiske påvirkningskraft.

Tilslutt må det også sies noe om Internett, den to tonns gorillaen innen global media og kommunikasjon. Internettet holder i økende grad på å bli en del av medie- og kommunikasjonssystemet, og det går mot reell teknologisk sammenfiltring. Følgelig har det vært en bølge av fusjoner mellom tradisjonelle medie- og telekommunikasjons-selskaper, og i sammenheng med disse, fusjoner mellom Internett og dataselskap. Selskaper som Microsoft, AOL-Time Warner, AT & T, og Telefonica har selv blitt medieaktører. Det er mulig at det globale mediesystemet er på vei mot en sammensmelting mellom telekommunikasjons- og dataindustrien som vil utgjøre et integrert globalt kommunikasjonssystem, hvor et antall mellom seks og ett dusin superselskaper vil herske. Ideen om at Internett ville frigjøre oss og tillate hvem som helst å kommunisere fritt, noe som i sin tur ville undergrave monopolet til storkonsernene, har ikke slått til. Selv om Internettet byr på ekstraordinære muligheter i mange sammenhenger, kan det ikke alene bekjempe makta til mediegigantene. Faktisk er det ikke lansert noe kommersielt levedyktig nettsted med medieinnhold, og det vil være vanskelig å finne en investor som er villig til å finansiere nye forsøk. I den grad Internett blir en del av det kommersielt levedyktige mediesystemet, vil det etter alt å dømme være under tommelen på de vanlige konsernene.

Globalt media og nyliberalt demokrati

Det framvoksende globale mediesystemet får betydelige konsekvenser også kulturelt og politikk, særlig med hensyn til politisk demokrati, imperialisme og karakteren av sosialistisk motstand i årene som kommer. Jeg vil gjerne i denne oversikten ta med noen kommentarer om dette. Når det gjelder demokrati, er framveksten av et så konsentrert system i hendene på enorme private konserner, et brudd og en trussel mot enhver betydning av begrepet fri presse. Problemene med å ha rike, private eiere som dominerer journalistikken og media, har vært forstått hele veien. Særlig journalistikken som er det nødvendige oksygenet for at et selvstyre skal være levedyktig, vil være under kontroll av de som tjener på den eksisterende ulikheten og opprettholdelsen av status quo.

De tradisjonelle kildene til beskyttelse av demokratiske verdier i media – selv om ingen av dem i seg selv er tilstrekkelige – finnes ikke lenger. For det første er konkurransen på markedsplassen preget av oligopoli, og selv der er den temmelig svak, etter sammenlignbare, eller historiske målestokker. Det er praktisk talt utenkelig for et enkelt menneske, selv for en rik kapitalist, å etablere et kommersielt levedyktig selskap som er i stand til å konfrontere mediegigantene. Markedet er effektivt stengt av for outsidere. Og selv et mer konkurransepreget marked innebærer klare begrensninger i forhold til å utvikle demokratiske media. For det andre, så har det kommersielle media argumentert med at journalistikken deres kom til å bli kontrollert av erfarne, profesjonelle journalister som også ville være nøytrale og upartiske, som kompensasjon for mangelen på konkurranse. Dette har alltid vært en bløff, fordi makta ligger i hendene på eierne. Det lille som måtte ha eksistert av profesjonell drivkraft mot de politiske og kommersielle interessene til eierne, har minsket i løpet av det siste tiåret. Denne prosessen ble dokumentert i Monthly Review i november 2000, Review of the Month.

Det angrepet som har funnet sted på den profesjonelle uavhengigheten til journalistikken, er ganske enkelt noe som følger med den nyliberalistiske forandringen innenfor media og kommunikasjon. Alle verdier og institusjoner knyttet til offentlige tjenester, som blander seg opp i profittmaksimaliseringen, havner på hoggestaben. Innen media kan vi se dette med dramatisk tydelighet, ved at offentlig tilknyttede kringkastingstjenester har falt sammen over store deler av verden. At noe i det hele tatt overlever skyldes den enorme godviljen disse tjenestene har klart å bygge opp gjennom årene, fordi de står i direkte motsetning til den neoliberalistiske logikken som sier at profitten må komme først overalt hvor det er mulig. EU er i ferd med å fordømme enkelte støtteordninger til offentlig kringkasting ved å stemple dem som konkurransevridende, etter som det nå er antatt at kringkasting først og fremst er et område tilhørende kapitalen. Kringkasting i offentlig tjeneste, en gang kjernen i media for det europeiske sosialdemokratiet, er nå på defensiven og i økende grad redusert til å stå for en halvkommersiell nisje innenfor det globale systemet. Det patetiske og tannløse nettet av offentlig kringkasting i USA, med kvasikommersielle, lavbudsjett produksjoner myntet på en liten del av den øvre middelklassen, er den modellen som finner nåde under nyliberalismen.

Nyliberalismen er imidlertid mer enn en økonomisk teori. Den er også en politisk teori. Den innebærer at forretningslivets dominans over samfunnslivet utvikler seg gunstigst hvis det er et representativt demokrati, men bare hvis dette er svakt og ineffektivt og karakterisert av en høy grad av avpolitisering, særlig blant de fattige og arbeiderklassen. Her er det tydelig å se hvorfor det eksisterende kommersielle mediesystemet er så viktig for det nyliberalistiske prosjektet. Det er ganske enestående briljant når det gjelder å produsere nettopp den sorten falsk politisk kultur som tillater pengedominansen å fortsette uten å måtte ty til en politistat, eller stå overfor effektiv folkelig motstand.

Dette kan tilsynelatende stå i motsetning til det forholdsvis vanlige synet at globale konglomerater til tider kan ha en progressiv virkning på kulturen, særlig når det omfatter nasjoner som har vært underlagt korrupte mediesystemer (som i store deler av Latin-Amerika), eller nasjoner hvor media har vært utsatt for betydelig grad av statlig sensur (som i deler av Asia). Det globale kommersielle mediesystemet er faktisk radikalt borgerlig, på den måten at det ikke respekterer noen tradisjoner eller skikker, hvis de står i veien for profitten. Men, til syvende og sist, når kapitalistiske forhold er etablert som rådende, er det globale systemet politisk konservativt, fordi mediegigantene har mye å tjene på den rådende sosiale strukturen verden over, og enhver rystelse i eiendomsforholdene, eller i sosiale forhold – særlig hvis det skulle redusere pengemakten – er mot deres interesser.

Av og til sprekker hykleriet, som når konsernoverhoder som Rupert Murdoch ganske enkelt trer sine nyliberalistiske posisjoner ned over hodene på sine undersåtter. For det meste er hykleriet imidlertid subtilt, noe som utelukkende handler om hensynet til de kommersielle interessene. Med konsentrasjon følger hyperkommersialisme. Siden medieselskapene da har større mulighet til å trekke profitt ut av aktivitetene sine, fører det til at det politiske hykleriet ligger innbakt i innholdet i media. Forbruk, klasseulikhet og såkalt «individualisme» blir gjerne oppfattet som naturlig, til og med velgjørende, mens politisk aktivitet, folkelige verdier og anti-markedsaktiviteter blir marginalisert. Den beste journalistikken blir tilknyttet forretningslivet, og sydd etter deres behov og fordommer. Med noen få merkbare unntak blir den journalistikken som er myntet på folket, fylt med den sorten slagg som lages av mediegigantene gjennom TV-stasjonene i USA. Under innflytelse av mediegigantene er utviklingen i India, for eksempel, slik at nyhetsmedia nå fokuserer mer på moter og skjønnhetsdronninger, enn på den mørke virkeligheten i et fattig og voldsherjet land. Denne retningen er ofte ganske subtil. Faktisk, så er genistreken til det kommersielle mediesystemet, det generelle fraværet av direkte sensur. Som George Orwell skrev i sitt uutgitte forord til Animal Farm, er sensur i frie samfunn uendelig mer sofistikert og grundig enn i diktaturer, fordi «upopulære ideer kan knebles og upassende fakta kan skjules, uten at det er nødvendig med offisiell fordømmelse».

Uten at de nødvendigvis har konspiratoriske hensikter ut fra sine grunnleggende interesser, luker mediekonsernene gradvis ut viktig innhold fra den offentlige sfæren, og erstatter det med lett underholdning. For å si det med avdøde Emilio Azcarrago, milliardær og grunnlegger av Mexicos Televisa: «Mexico er et land med en beskjeden og voldtatt klasse, som kommer til å fortsette å bli voldtatt. TV har en forpliktelse til å bringe atspredelse til disse menneskene, og ta dem vekk fra deres sørgelige virkelighet og dystre framtid.» Kombinasjonen av nyliberalisme og konsernstyrt mediekultur har en tendens til å fremme dyp og grundig avpolitisering. Vi trenger bare å se på USA for å finne ut hvor det logisk sett ender.

Det globale media og imperialisme

Forholdet mellom det globale mediesystemet og spørsmålet om imperialisme er komplekst. I syttiårene mobiliserte store deler av Den tredje verden, gjennom UNESCO mot kulturimperialismen fra de vestlige landene. Tredje verden-nasjonene utviklet planer for en «Ny verdensorden for informasjon og kommunikasjon» (NWICO), for å gi retning til bekymringene om at den vestlige dominansen over journalistikk og kultur nærmest gjorde det umulig for nye uavhengige nasjoner å slippe unna sin status som koloni. Liknende bekymring over USAs mediedominans hørtes i Europa. NWICO-kampanjen var en del av en større kamp på den tiden som Tredje verden-land førte, for å sette lys på de globale økonomiske ulikhetene, som de så som en arv etter imperialismen. Begge disse bevegelsene ble spiddet på nyliberalismens sverd, smidd av USA og England.

Global journalistikk er dominert av vestlige nyhetstjenester som betrakter den eksisterende kapitalismen, USA og dets allierte og deres motiver med den største velvillighet. Når det gjelder kultur, er «Hollywood-trollet», og spekteret av kulturdominans fra USA, fortsatt, av gode grunner, et sentralt spørsmål i mange land. Eksporten av filmer og TV-show fra USA økte med 22 % i 1999, og listen over de 125 filmene som ga størst billettinntekter i 1999, består nesten utelukkende av Hollywood-produkter. Ser vi på nasjon etter nasjon, til og med i en «kulturnasjonalistisk» nasjon som Frankrike, så var ni av de ti mest sette filmene samme år fra Hollywood. «Mange venstreintellekt-uelle i Paris fordømmer amerikansk film, men det franske folket svelger dem rått,» kommenterte en Hollywood-produsent. Likedan i Italia, hvor utviklingen fra tradisjonelle kinolokaler til multikinoer, har ført til et dramatisk inntektsfall for lokal film. Moralen i historien for mange europeiske filmskapere er at du er nødt til å arbeide engelskspråklig, og benytte deg av Hollywood-resepten, for å lykkes. I Latin-Amerika blir kabel-TV overrent av kanalene til mediegigantene, og de facto hovedstaden i området er Miami.

Men med den løpende utviklingen i den globale politiske økonomien, er det problematisk å slippe spørsmålet på dette punktet. Ideen om at mediekonsernene utelukkende formidler kultur fra USA, er mindre og mindre holdbar etter hvert som mediesystemet blir mer og mer konsentrert, kommersialisert og globalisert. Som tidligere nevnt, er de globale gigantene de viktigste multinasjonale selskapene med aksjeeiere, hovedkvarter og aktiviteter spredd over hele kloden. Det globale mediesystemet bør heller forstås som et system som fremmer konsern- og kommersielle interesser, og degraderer eller ignorerer alt som ikke kan innlemmes i deres målsetning. Det er ingen tydelig forskjell på innholdet enten selskapet har aksjeeiere fra Japan eller Frankrike, eller om det har hovedkvarter i New York, Tyskland eller Sydney. I den forstand går ikke skillet mellom nasjonalstater, men mellom rik og fattig, på tvers av nasjonsgrensene.

Etter som mediekonglomeratene sprer sine fangarmer, er det god grunn til å tro at de vil oppmuntre til at folkelig smak blir mer uniformert. På grunnlag av samtaler med Hollywood-sjefer, konkluderte Variety-redaktør Peter Bart med at «verdens filmpublikum er i ferd med å bli mer og mer homogent.» Mens actionfilmer tidligere var den eneste sikre vinner – og komedier ble sett som vanskeligere å selge – så har komedier fra siste halvdel av nittiårene, som My Best Friend’s Wedding og The Full Monty, innkassert mellom 160 og 200 millioner dollar utenfor USA.

Når det virker som publikum foretrekker lokale produksjoner, flykter ikke de globale selskapene i panikk. I stedet globaliserer de produksjonen sin. Sony har gått foran her ved å produsere filmer gjennom lokale selskaper i Kina, Frankrike, India og Mexico, for å nevne noen. Indias berømte nasjonale filmindustri – «Bollywood» – er også i ferd med å utvikle nære bånd til de globale størrelsene. Denne prosessen er enda tydeligere innen musikkbransjen. Musikk har alltid vært den mest kapitalintensive delen av det elektroniske media, og er derfor mest åpen for eksperimenter og nye ideer. For artister fra USA kom 60 % av inntektene deres i 1993 fra salg utenfor USA. I 1998 hadde dette tallet sunket til 40%. I stedet for å pakke sammen, har de fire multinasjonale selskapene som dominerer platemarkedet, det travelt med å opprette lokale filialer i land som Brasil, hvor folk er «totalt hengivne overfor lokal musikk», slik en musikkskribent uttrykker det. Sony har banet vei når det gjelder å etablere distribusjonsavtaler med uavhengige selskaper rundt i verden.

Men det vil være feil å gå ut fra at det globale mediesystemet gjør nasjonalstatens grenser, og geopolitisk herredømmer irrelevante. En stor del av vår tids kapitalistiske aktiviteter, framfor alt når det gjelder investeringer og arbeidsmarked, opererer primært innenfor nasjonalstatens rammer, og nasjonal-staten spiller en nøkkelrolle gjennom å representere interessene deres. Hele det globale regimet er resultatet av nyliberalistisk politikk, med USAs regjering i spissen. Særlig viktig er det at like under overflaten, befinner USAs militære styrker seg som kapitalismens globale politistyrker, med USA-baserte konserner og investorer i førersetet. Husk Thomas Friedmans bifallende ord: «Markedets skjulte hånd kan ikke arbeide uten en skjult knyttneve. McDonalds kan ikke blomstre uten McDonnell Douglas, designeren bak F-45. Og den skjulte knyttneven som gjør verden trygg for Silicon Valley, heter Hæren, Flyvåpnet, Flåten og Marinekorpset til USA.» Kort sagt må vi utvikle en forståelse for at den nyliberalistiske globaliseringen er sammenkoplet ved hoftene med USAs militarisme – og de fryktelige konsekvensene det kan innebære – framfor at disse står i motsetning til hverandre.

Dette kjerneforholdet mellom USAs militærstyrker og det nyliberalistiske, globale prosjektet, et av de mest sentrale politiske spørsmål i vår tid, er praktisk talt ukjent i journalistikken til AOL-Time Warners CNN, og de andre mediegigantene, som i økende grad forer nyhetene med selverklærte sannheter om internasjonal politikk. Selve begrepet imperialisme er blitt avvist som et historisk fenomen, eller som et retorisk knep fra opportunister og andre engstelige sjeler. I lys av de mediekonsernenes sammenkopling med det globale nyliberalistiske regimet, er det vanskelig å tenke seg noen annen utgang.

Utsikter

Det ville vært svært lett ut fra forholdene som er beskrevet, å overgi seg til desperasjon eller ganske enkelt anerkjenne forandringer som det virker umulig å unngå. Fra et demokratisk synspunkt ser tilstandene deprimerende ut, og det er vanskelig å øyne håp om forandring. Som en svensk journalist sa det i 1997: «Uheldigvis er tendensen svært klar. Det beveger seg i gal retning på praktisk talt alle områder, og det er en desperat mangel på offentlig diskusjon om langtidsvirkningene for demokrati og ansvarliggjøring på bakgrunn av den løpende utviklingen.» Men det globale systemet er høyst ustabilt. Like lukrativ som nyliberalismen har vært for de rike, har den vært en tilsvarende katastrofe for verdens fattige og for arbeiderklassen. Latin-Amerika, en forkjemper for markedsreformer siden åttitallet, har opplevd det som Verdens-banken offisielt kaller «stor økning av ulikhet.» Antallet mennesker på verdensbasis som lever på under én dollar dagen, økte fra 1.2 milliarder i 1987, til 1.5 milliarder i 2000, og det ser ut til å fortsette å øke i årene som kommer. Credoet om «meg først – faen ta andre» som fremmes av nyliberalismen, har i sin tur bidratt til å fremme utstrakt korrupsjon på regjeringsnivå, siden begreper om prinsipper i offentlighetens tjeneste er vanskelige å opprettholde. Stabiliteten i hele den globale økonomien virker stadig skjørere. Selv om det kommersielle medias dominans gjør motstand vanskeligere, har utbredt opposisjon begynt å komme i form av enorme demonstrasjoner rundt på kloden, også i USA. Det virker som den avpolitiseringen som fostres av nyliberalismen og kommersielt media kolliderer med den barske virkelighetens utbytting og ulikhet, og konkursen innen kapitalistisk politikk og kultur, slik den oppleves av store deler av befolkningen. Slik all organisert motstand mot kapitalismen så ut til å være utslettet, ser det nå ut til at den truer med å reise seg fra asken.

Dette fører til mitt sluttpoeng: Progressive, anti-liberalistiske politiske bevegelser rundt i verden, må i økende grad ta med mediespørsmål med i sine politiske programmer. Fra Sverige, Frankrike og India, til Australia, New Zealand og Canada gjør demokratiske partier på venstresiden spørsmålet om strukturell reform av media, til en viktigere del av deres politiske plattformer. Det vil si krav om å bryte opp de store selskapene, og støtte til å styrke ikke-kommersiell kringkasting, for å skape en sektor med uavhengige, ikke-kommersielle media, som ikke er basert på profitt, og som er under folkelig kontroll. De finner at dette er et viktig spørsmål for de breie delene av befolkningen. Andre aktivister legger stor vekt på å utvikle uavhengige, såkalte «pirat-media», for å stå i mot det konsernstyrte systemet. Tvers gjennom hele det anti-liberalistiske og sosialistiske venstre, er det en anerkjennelse av at spørsmålet om medias betydning har økt dramatisk, og at ingen vellykket sosial bevegelse kan betrakte dette som noe vi tar oss av «etter revolusjonen». Å organisere for demokratisk media må bli en del av den pågående kampen, hvis vi skal ha en virkelig sjanse til å lykkes.

av Vigdis Vollset

I dag, i Norge, har vi et folkeflertall som er mot bombeangrepene på Afghanistan. Samtidig har vi en politisk ledelse, støtta av flertallsmedia, som fullt ut og ukritisk støtter USAs og Natos krigspolitikk. Og vi har en stor minoritetsbefolkning som blir utsatt for økende statlig og folkelig rasisme.

Jeg er en av de mange innen «organisasjons-Norge» som fikk være med på å sikre Maryam Azimi trygt opphold i Norge. Hun fikk ikke politisk asyl, bare opphold på «humanitært grunnlag» etter 3 1/2 års søknader – avslag – dekning – kirkeasyl. Altså enda en av disse «uverdige» flyktningene. Mens altså størstedelen av det organiserte Norge, eksempelvis den norske kvinnebevegelsen, forfatterforeninga, store deler av LO og store deler av den norske statskirka, engasjerte seg aktivt i Maryams sak.

Maryam er afghansk flyktning i Norge

I festtalene sine sier den norske politiske ledelsen at de ser innvandrere og flyktninger som «en ressurs for Norge». Vi som har fulgt politikken deres på nært hold gjennom år, veit at det er løgn. I norsk offisiell politikk er innvandrere og flyktninger utelukkende problemer, og deres bidrag og deres erfaringer blir ikke bare neglisjert, men aktivt undertrykt. Desto viktigere at vi som har møtt Maryam og hennes liker, og lært av det, prøver å formidle noe av det videre.

Kultur er mer enn eksotisk mat

Maryam var så heldig at hun møtte Inger Elisabeth Hansen. Hun gjendikta Maryam sine dikt til norsk, og i tillegg skrev hun inn sine betraktninger og forklaringer til et fremmed billedspråk og poetisk språk. Hvert dikt er fulgt av en tekst av Inger Elisabeth, som refererer til en samtale de to har hatt, der Maryam har fortalt om bakgrunnen for akkurat dette diktet, og noe av symbolikken og billedbruken bak.

Det brente hjertet

Boka Det brente hjertet er et av de sterkeste og vakreste uttrykkene jeg noen gang har lest om hva det betyr å leve i eksil. Til tross for at Maryam har skrevet dikt i flere tiår, er det den første boka hun har gitt ut. Hennes dikt var typisk brukspoesi – de ble spredt på løpesedler og i muntlig overlevering i hjemlandet og blant afghanske flyktninger i Pakistan, og var ment å skulle tjene kampen mot undertrykking. Det er fortsatt det som driver Maryam til å skrive, sammen med forpliktelsen overfor de som ble tilbake. Maryam vil gi stemme til afghanske kvinner overfor oss her i Norge.