Frode Bygdnes er maskinarbeider, fylkestingsrepresentant og medlem i AKP

---

Fiskerinæringa er vår nest største eksportnæring. Og nettopp fiskerinæringa forventer en skal erstatte oljenæringa når den tar slutt. For fisken er en fornybar ressurs dersom vi forvalter den bra. Spesielt har havbruksnæringa gitt håp for distrikts-Norge. Laksen representerer nå det økonomisk viktigste sjømatproduktet fra Norge, og er i produksjonsvolum det viktigste husdyret i landet. Oppdrettslaks er blitt billigere enn villfanget torsk. Og oppdrettsnæringa ser for seg muligheten til å drive oppdrett på alle fiskeslag, også på torsk. Havbruksnæringa vil derfor komme til å påvirke hele strukturen for norsk fiskerinæring. Også de tradisjonelle fiskemottakene vil bli endra eller integrert i denne fremadstormende næringa.

Oppdrettsnæringa var meint å være distriktenes muligheter til ei ny næring. Da oljevirksomheten var i startfasen her nord, ble det stilt betingelser til oljeselskapene om at de måtte investere også i oppdrettsnæringa langs kysten. Slik skulle denne nye næringa få tilført kapital, men beholde en lokal styring og tilhørighet. Det var enkeltpersoner fra lokalbefolkninga som fikk konsesjoner for å bruke deler av allmenningen til å drive oppdrett.

Lokalt eierskap

Lokalt eierskap var viktig, ikke minst for å akseptere at denne nye næringa la beslag på store arealer som tidligere var brukt til fjord og fritidsfiske. At næringa også førte med seg forurensning, overgjødsling og ble en kilde for smittsomme sykdommer, var problemer kystbefolkninga langt på veg fant seg i fordi næringa kom som en viktig stimulans i områder som hadde lite arbeid.

Noen drev seriøst og slo seg opp og skaffet positive ringvirkninger i lokalmiljøet. Andre solgte bort sin rettighet og tjente grovt på det. Vi har fått millionærer i utkant-Norge som langt på veg ikke har gjort annet enn å selge en rettighet de har fått tildelt gratis. At en rettighet i bruk av allmenningen, skal kunne omsettes og gi personlig fortjeneste, er urettferdig. Det er et føydalt system at råderetten over ressursene, skal kunne gi avkastning, og det er et kapitalistisk system at denne råderetten skal kunne omsettes. I et sosialistisk system må denne råderetten være kollektiv, denne bruksretten må tilhøre samfunnet.

Sjøl i dagens samfunn burde vi klart å få denne høstingsretten knytta til lokalsamfunnet uten å gå omveien om enkeltindividet. Vi burde klart å få denne næringa lagt under folkevalgt styring. Å legge konsesjonen til kommunen eller fylkeskommunen, ville kunne være en bedre løsning. Konsesjonene kan så leies ut til næringa. De skal ikke kunne omsettes, men vil bli inndratt den dagen selskapet opphører eller slutter å drifte. Leieinntekten bør gå til blant annet reguleringsplan og forvaltning av kystsonen. Vi bør ha lokalt styre av denne forvaltninga. Lokalt kjennskap er nødvendig for å vite hvor det er mest hensiktsmessig å drifte for å skape minst problemer, hvem som driver mest seriøst og hvem som har størst tillit fra allmuen. Denne kjennskapen foreligger i dag i de lokale folkevalgte organ.

Dagens regjering, Stoltenberg-regjeringa, har ingen slike ambisjoner. De forfekter en rein kapitalistisk markedspolitikk. Konsesjonene skal kunne omsettes etter auksjonsprinsippet. (Jfr. St.prp.nr.1 – statsbudsjettet) Og den grunnrenta som det offentlige kan ta ut i form av avgift for rettigheten, skal tilfalle staten. Ikke en gang kommunene og fylkeskommunen som har arbeidet med utredning og planlegging av kystsonen, skal få denne avgiften. Dette er og et eksempel på at staten tilraner seg avkastninga og gir kommune-Norge merarbeidet med regulering og ansvar for å takle motsetningene mellom de forskjellige lokale interessene.

Oppdrett

Det politiske miljøet i Troms reagerer sterkt på forslaget, kanskje fordi fylket i dag har den mest desentraliserte oppdrettsstrukturen i landet. 18 av 24 oppdrettsbedrifter driver på en eller to konsesjoner. Dette har for eksempel ført til at vi har landsdelens mest desentraliserte slakteristruktur, samtidig som det er bygd opp desentraliserte servicearbeidsplasser innen administrasjon, regnskap, reparasjon og vedlikehold. Lokalt eierskap er hovedårsaken til at dette har skjedd.

Troms fylkesting vedtok enstemmig den 19. oktober i år blant annet: «Regjeringens forslag om tildeling av konsesjoner etter auksjonsprinsippet er distriktsfiendtlig, og en provokasjon mot kyst-Norges næringsliv. Målet om at havbruksnæringa skal være ei distriktsnæring står i fare for å bli en illusjon. Dette fordi muligheten til lokal eller politisk styring blir sterkt redusert.» Samtlige partier var sammen om å gi en lang uttalelse med tittel «Nei til auksjonsfest av oppdrettskonsesjoner».

Auksjonssystemet vil lukke næringa for nye folk fra distriktene. Det er ikke bygdefolket som har penger til å kjøpe seg rettigheter. Det vil bli bare de store aktørene som vil ha råd til å skaffe seg de nye konsesjoner. Slik vil lokalt eierskap bli ekskludert.

Auksjonsprinsippet for tildeling av nye konsesjoner, vil gi de største oppdrettsaktørene muligheten til å få nye konsesjoner. Dermed blir havbruksnæringa ei næring for de få store aktørene utenfor Nord-Norge. Den 16. oktober gikk ordførerne i Salangen, Gratangen og Ibestad sammen om en uttalelse, «Distriktsfiendtlig med oppdrettskonsesjoner på auksjon», og konkluderte med: «Havbruk som ei distriktsnæring blir en illusjon. De mindre oppdretterne vil i enda større grad enn i dag slukes opp av de største, og Nord-Norge ender som leilending ved egen kyst.»

Fiskeribladet melder 27. oktober 2000 at fiskeriministeren har varslet en inntekt til statskassa på 1,5 milliard kroner for salget av 50 oppdrettskonsesjoner. I forsøk på å få dette bekreftet, ringte jeg departementet. Der ville de verken bekrefte eller avkrefte at departementet tenker å prisfastsette hver konsesjon til 30 millioner. En slik prisfastsettelse vil fungere som en takst for alle eksisterende konsesjoner.

Fiskeriministeren har store problemer med å få politisk støtte i Stortinget for forslaget sitt. Ikke en gang i eget parti klarer han å få gjennomslag for denne ideen. Derfor bedyra han blant annet foran Fiskeridirektoratets jubileumskonferanse i Bergen (jfr. avisa Vesterålen 12. oktober 2000), at det ville bli stilt vilkår til kjøperne av konsesjoner. I egen pressemelding 24. oktober antyder han å skulle prioritere spesielle områder og grupper og driftsformer. Samtidig henvendte EUs overvåkningsorgan ESA seg til norske myndigheter og ba om en grundig redegjørelse for den praksis som følges ved utdeling av konsesjoner. EØS-avtalen tillater ikke å forfordele lokale opprettere. EØS-avtalen tillater heller ikke å forfordele norske eiere. Det blir fritt fram for internasjonal storkapital, hvis ikke EØS-avtalen sies opp.

Små eiere

Av de 74 matfiskkonsesjoner som er i Troms, er 14% eid av eiere utenfor fylket. 86% er lokale og mest små eiere. Disse møter stadige problemer med både krav til slakting, tilgang til å få slaktet fisken, tilgang på smoltleveranser og skjerpa regelverk til blant annet foring av fisken. Slik endres rammebetingelsene, og det er de største aktørene som posisjonerer seg og setter betingelsene. Dermed blir det vanskeligere å drive i det små. Og fristelsen til å omsette kvotene som nå har fått en offentlig prislapp, blir stor. Auksjonsideen som ble lansert for å hindre et lotterispill, har faktisk økt denne muligheten til å putte fellesskapets verdier i egen lomme. Vi står sannsynligvis ovenfor en enorm omsetting av konsesjoner. Det er de minste selskapene som gjerne ikke har råd til å la være å selge.

Lakseoppdrett har i mindre grad påvirket de tradisjonelle fiskebrukene. Litt av årsaken er kanskje at lakseslakteriene ikke bruker det samme utstyret som en finner på filetfabrikkene. Lakseslakteriene er i form nokså forskjellig fra de tradisjonelle fiskerianleggene.

Derimot kan de tradisjonelle fiskebrukene finne torskeoppdrett og annen hvitfiskoppdrett mer interessant for å gi landanleggene råstoff. Det tenkes på å tillate fangst av undermålsfisk som kan settes i mærer, eller som landbruksnæringa ville sagt, på bås. Så skal den slaktes når den blir høvelig stor. Det er bare det at beskatninga på ungtorsken er den største trusselen for torskebestanden. I dette bildet er det faktisk viktig at vi ikke har en vertikal integrert fiskerinæring. Vi har nå selvstendige ledd som litt kontrollerer hverandre og ikke uten videre er villig til å overta ansvar for regelbrudd i tidligere ledd. Det jukses dessverre mye, men alt jukset med føring av sluttseddel m.m., hadde neppe kommet opp om denne næringa hadde vært integrert.

Strukturen i norsk fiskerinæring, har vært regulert av blant annet deltakerloven. Den går ut på at landanleggene ikke bør eie fangstflåten. Slik har kystfiskerne langt på veg beholdt eierskapet av flåten. Deltakerloven og råfiskloven har vært viktige stabiliserende verktøy for norsk fiskerinæring. Nå er det nettopp fiskerianleggene som argumenterer for å få tildelt nye oppdrettskonsesjoner for å sikre råstoff. Fiskebrukene inn på eiersiden i oppdrettsanlegg, vil føre til at næringa styres av færre eierinteresser. Kystbefolkningas erfaring er heller at deltakerloven bør skjerpes og utvides til også å gjeld drift av oppdrettsanlegg.

Norway Seafood

Fiskeriministeren er mer opptatt av å sikre vertikal integrering. Norway Seafoods ønsker de tidligere trålkonsesjonene til Findus. Fiskeriministeren er visstnok positiv til det dersom selskapet bygger filetfabrikk i Hammerfest. En slik løsning vil gjøre Kjell Inge Røkke til Norges største trålreder med 18 konsesjoner. I dette bildet blir det bare latterlig når statssekretæren til fiskeriministeren prøver å myke opp deltakerloven i Nord-Norge med å spille på at ølprodusenten Mack i Tromsø er å foretrekke fremfor møringer som eiere av fiskeflåten. Det er da lederen i Troms Fiskarfylking svarte kontant: «Vi trenger ikke flere Macker, men Benonier i norsk fiskeri.» Hamsuns romanfigur Benoni var aktiv fisker.

Med Røkke eller for så vidt også med Mack som eiere av flåten, vil jakta på maksimal fortjeneste intensiveres. For trålerne er frysing om bord i båten den mest lønnsomme behandlingsmåten. Derfor har de fleste trålerne skaffet seg muligheten til å fryse fisken på havet. Sjøl ferskfisktrålerne har skaffet seg denne muligheten. Og på landsida har det vokst opp hele 19 «frysehoteller». Til og med Råfisklaget har gått inn på eiersiden i nesten halvparten av disse fryselagrene, og det har vært med og gitt aksept for å bruke dem. Disse lagrene ble bygd mye for å rettferdiggjøre mottakskapasiteten til å ta i mot utenlandsk råstoff da grenseloven ble speilvendt på grunn av EØS-kravene. Når fangstleddet i vår egen fiskeriflåte, velger å levere til disse frysehotellene, så går det ut over ferskfiskleveransene til den tradisjonelle og lokale filetindustrien.

Resultatet blir direkte eksport av utilvirket råstoff. Taperne her blir fiskeindustribedriftene. Det rokker med den tradisjonelle strukturen innen fiskerinæringa. Vi eksporterer råvarene som skulle gi lokal verdiskapning. I sin konsekvens vil nettopp vår foredlingsindustri bli lagt ned. Når disse er borte, vil nok iveren for å betale godt for rundfrossen fisk på frysehotellene, også forsvinne.

Myndighetene har gitt utstrakt dispensasjon fra regelverket som blant annet deltagerloven. Og rapportene i den siste tida, viser dessuten at de som fortsatt har forpliktelser ved levering av fangster, i skremmende stor grad rett og slett neglisjerer påleggene. Departementet kjenner til flere saker, men de ber bare om ei forklaring og truer med å innføre skatt på fangster som ikke leveres i følge konsesjonsvilkårene. Slik legaliserer de bruddet på regelverket bare staten kan få en avgift. Å forfordele rene ferskfisktrålere som leverer i hjemmehavn, fremfor de båter som fryser fangsten på sjøen, er fremmed for departementet. I stedet velger departementet å se på muligheten for fiskeindustrien å kjøpe egne fartøy.

Også industrieide fartøyer selges eller blir med på flyttelasset i nye selskapskonstellasjoner. Å møte utfordringene med enda flere omgåelser av reglene, må betegnes som feil medisin. Riktig medisin ville være å skjerpe kravet til at bare fiskere kan eie fartøy med kvoter.

Råsløyd og rundfrossen

Råsløyd rundfrossen fisk som er levert til fryselagrene i Nord-Norge, lastes på trailere som så kjører fisken ned til Europa. Dermed opplever fiskeindustribedriftene langs kysten at de ikke er i stand til å konkurrere prismessig, og at råstofftilgangen svikter. Ca. 60 millioner kilo ombordfrossen norskfanget fisk ligger på frysehotellene og venter på best mulig pris ute i verdensmarkedet. Omsetting av fisk gjennom frysehotellene har ført til at norsk fisk har havnet i Kina til filetering og så kommet tilbake i norske frysedisker, skriver avisa Vesterålen 26. august 2000: «Frysehotellene og frysetrålerne svekker nordnorsk filetindustri. Dette er noen av årsakene til at Melbu Fiskeindustri og Myregruppen permitterer og ikke klarer å komme i pluss.»

I konkurranse med lavkostland, er den privatkapitalistiske næringa sitt mottiltak å fjerne arbeidsplassene og investere i maskiner. Denne utviklinga har vi sett i rekeindustrien. Reka behandles ikke lenger av menneskehender. Med maskiner og enzymer «pilles» reka. Men denne strategien krever store kapitalinvesteringer. På grunn av frysehotellene er geografisk plassering nokså uvesentlig. Vi risikerer derfor at i redsel for at slike innvesteringer gjøres der markedet er, blir det en politisk oppgave å bygge opp et fåtall nye fabrikker på strategiske steder der det er høyteknologi og velutdanna arbeidskraft tilgjengelig. Da er ikke fiskerinæringa lenger ei distriktsnæring.

Denne utviklinga er ønsket av myndighetene. Det virker som de synes det går for sakte. Så de har nå intensivert angrepet på de mindre fiskebrukene. EU hadde et hygienekrav om at alt treverk skal bort fra fiskeproduksjonen. Enda det i senere tid har vist seg at treverket er bedre. Plast og rustfritt material er rene, men da produksjonen består av mange kriker og kroker, og mange bevegelige deler, blir renhold vanskelig. Da viser det seg at treverket er bedre fordi det har stoffer i seg som er bakteriehindrende. EU har tatt hensyn til dette og er i ferd med å endre hygienebestemmelsene som vil muliggjøre våre mange små fiskebruk til å fortsette som før. Enda dette nye modererte direktivet er kjent, har våre myndigheter startet en «ryddeaksjon».

88 norske fiskebruk med ca. 1.000 arbeidsplasser, må stenge dørene fordi de ikke følger EUs gamle hygienekrav. Godt over halvparten av brukene ligger i Nordland og Troms. Det er en klimasone som ikke har hatt problemer med hygienen i alle de århundrer Norge har eksportert fisk. Nå får de valget mellom å legge ned eller å investere store summer. Dersom disse brukene mister godkjenning, vil det føre til enorm strukturendring langs kysten. Alvorligst vil det bli for fjord og kystfiskerne som mister sine mottaksanlegg. Da blir det jo enda lettere å overføre kystfiskekvotene til den havgående flåten. Det virker som hygienekravene nå brukes for å kapitalisere fiskerinæringa.

Støtta synker

Vi har en kapitalistisk stat. Derfor kan det også være interessant å se dem litt i kortene. På 80-tallet var diverse støttetiltak til fiskeriflåten i følge fiskeridirektoratet oppe i 1,3 milliarder kroner totalt medregna strukturstøtte, sosiale ordninger m.m. Selv om disse subsidiene var viktig for å opprettholde en variert og allsidig driftsform, ble det sett på som uhørt mye. I 1993 var den redusert til 200 millioner. All næring skulle bli subsidiefri og næringa skulle tilpasse seg markedet. Og ministeren har blitt ivrig i den senere tid og snakker om at næringa nå må betale en grunnrente til samfunnet for å få beholde denne retten til å fiske i allmenningens hav. Statskassa skal ha denne grunnrenta. Med en slik grunnrente, vil staten i 2001 bare på salg av 50 oppdrettskonsesjon, hente inn fra næringa mer enn hva fiskeflåten noen sinne har fått i subsidier. Staten har altså direkte økonomisk interesse av denne kapitaliseringa av næringa. De gamle men høyst gyldige argumentene for å støtte næringa er dessverre forstummet. Men det godtaes ikke uten videre at overskuddet skal kunne pløyes tilbake til næringa. De som taper er kystens befolkning. De frataes muligheten for reinvestering i de mange små fiskebrukene. Kystbefolkninga blir heller bedt om å flytte inn til byene og gi fra seg sin høstingsrett vederlagsfritt.

Generalforsamlinga i Norway Seafoods Holding vedtok i desember å sette ned aksjekapitalen i selskapet med 220 millioner kroner. Samtidig ble over 400 millioner kroner flyttet over til såkalte frie fond. Norway Seafoods vil dermed ha over 600 millioner kroner som kan brukes til å betale utbytte til eieren Kjell Inge Røkke. Dersom hele denne summen betales ut som utbytte, vil han ha tappet selskapet for 80 % av dagens egenkapital. Da vil ikke mer enn 150 millioner stå igjen til videre virksomhet. Kapitalistisk drift som Røkke legger opp til, er årelating av vår helt nødvendig næring langs kysten. Det er en provokasjon at myndighetene tillater at verdiskapninga fra fiskeindustrien går til å betale noen titals klosetter i et slott i Oppdal. Dette er ikke ansvarlig eierskap når vi veit at det er store investeringsbehov i datterselskapene langs kysten. Flere av disse brukene står på Fiskeridirektoratets dødsliste.

Børsen

De samme strukturendringene feier inn over både oppdrettsnæringa, frysehotellene, saltlagrene, filetmaskinene og ferdigvareproduktene. Slik havner hele fiskerinæringen inn under en og samme eierstruktur og går samla inn på børsen. Og alt dette skjer uten kritiske kommentarer. Det presenteres som tilgang på frisk kapital til ei næring som trenger å fornye seg. Disse nye storkoalisasjonene vil ikke føre til økt lønnsomhet i fiskerinæringa. De vil utelukkende føre til en åpning av næringa i kyst-Norge for spekulasjon og utbyttefest på børsen med kystbefolkninga som tilskuere. Noen fremstiller dette som uunngåelig fremtidsutvikling, som en del av utviklinga av kapitalismen. Men det er ikke børsen som kjenner til næringa. Børsspekulantene kan kun spillet med å rane til seg verdier og høste profitt på kortest mulig tid. Miljø hensyn og optimal utnytting av ressursene er ikke Røkke og Gjelsten sitt ansvar i følge intervju av nettopp dem. Det er kystfolket som veit om mulighetene og ressursenes potensial.

Sjøl et kapitalistisk system burde ha hatt en annen reguleringsfilosofi enn det vi finner hos storkapitalens børsorienterte profittjag, eller i internasjonal stormaktsdiplomati. En må kunne forsøke å få politisk gjennomslag for offentlige reguleringer som tjener samfunnsmessige interesser. Hvis planøkonomi bare tilhører et sosialistisk samfunn, må vi faktisk intensivere arbeidet for sosialismen.

Jeg tror det er viktig å arbeide for å bevare en mest mulig desentralisert struktur tilpasset kystbefolkningas driftsform. Det er den mest ressursvennlige driftsformen, det muliggjør opprettholdelse av en desentralisert bosetting i landet. Det muliggjør flest mulig eiere av og flest mulig forvaltere av naturressursene. Dette er det beste utgangspunktet for oppbygging av et annet samfunnssystem. Et samfunnssystem som kan bruke naturens mangfoldighet. Vi trenger mange forskjellige brukere og innhøstere av en mangfoldig naturressurs. Slik kan også marginale ressurser bli nyttiggjort. Også oppdrettsnæringa må tilpasses den enkelte fjord fremfor å standardiseres utfra kapitalistisk produksjonsmønster. Den som kan gjøre slik miljøtilpasning, er lokale eiere og da gjerne i lokale kollektiv. Dette er ikke bakstreversk, det er en måte å finne tilbake til årtiders tilpasning av kystens fiskerinæring. Det vil være en struktur der lokal bosetting og virksomhet bygger på samspillet mellom fangstledd og produksjonsledd. Dette samspillet har gitt livskraftige lokalsamfunn og som har vært ryggraden i fiskerinæringa. Det er ingen ting som tilsier at rovdrift og profittjag er fremgang og utvikling.

Forsøkene på å bygge opp den norsk-arktiske torskestammen, som gyter i Lofoten og vokser opp i Barentshavet, ble i stedet en jevn nedbygging. Beskatningsmønsteret må ta hovedskylden for denne utviklingen: det fiskes generelt for hardt til havs på de yngste aldersgruppene. Store årsklasser opptrer med jevne mellomrom, men disse desimeres i startfasen av havfiskeflåten. Kystflåten må ta til takke med restene og totalbestanden står på stedet hvil eller minker. Resultatet av denne prosessen blir rekordlave totalkvoter.

I denne situasjonen vil myndighetene sette inn en rekke nye tiltak for redusere kapasiteten i fiskeflåten, som særlig får følger for kystfiskeflåten. Den offisielle begrunnelsen er å få bedriftsøkonomisk lønnsomhet i næringa. I denne forbindelse er det også krefter på gang for frikoble fiskerinæringen fra bosettingsmålsettingen. Resultatet av disse tiltakene vil bli en styrt avvikling av kystfiskeflåten, på liknende måte som vårt marginale jordbruk er under avvikling for en fremtidig norsk Europatilkobling.

Det er altså snakk om en dobbeltstyrt avvikling. På den ene side et kontinuerlig press på ungfiskbestandene av den norsk-arktiske torsken fra de norske, sovjetiske og tredjelands havfiskeflåter. På den annen side myndighetenes lønnsomhetspress, som særlig rammer kystflåten, i en periode med rekordlave kvoter. Motto: kystfiskeflåten skal bort!

Eller for si det med Kupper’n: To indre og vekk me’n.

Ressurs og fiskemønster

Den norsk-arktiske torskestammen beskattes med forskjellige redskaper, med forskjellige fartøystørrelser og i forskjellige områder med forskjellige størrelsesgrupper av torsken. Derfor er det store interessemotsetninger i denne delen av fiskerinæringen, som er den viktigste i vår nordlige landsdel.

Den norske kystflåten fisker i kystnære farvann, der havfiskeflåten ikke har adgang. Kystfiskeflåten beskatter både skrei til og fra og på gytefeltene og den unge loddetorsken som fråtser i lodde på veg til gytefeltene på Finnmarkskysten. Disse fiskeriene foregår i første halvår. Resten av året fisker kystflåten torsk og andre arter, blant annet på kystbankene.

Havfiskeflåten i Barentshavet som består av norske, sovjetiske og tredjelands fartøyer, hovedsakelig trålere, fisker året rundt. Den samlete trålfangete torskefangsten er vesentlig større enn fangsten tatt med kystfiskeflåten. Sovjetunionen har ikke naturgrunnlag for kystfiske etter norsk-arktisk torsk, og tar hele fangsten til havs. Til forskjell fra torsken i den norske økonomiske sonen består torsken i sovjetisk sone i større grad av yngre fisk. Slik «porsjonsfisk» er sterkt etterspurt av den jevne russer.

Fornyelsen av den norsk-arktiske torskestammen er ikke jevn fra år til år. Store årsklasser dukker opp forholdsvis regelmessig, som et resultat av et komplisert samspill mellom miljøfaktorer og gytefisken. Det er mange faktorer som påvirker tallrikheten av en årsklasse: både klima i videste forstand og mengde og størrelse av gytefisken ser ut til våre viktige faktorer.

Beskatningen på de tidligste aldersgruppene er forbeholdt havfiskeflåten. Når en stor årsklasse oppstår har det gang på gang vist seg at fiskepresset øker drastisk på de tidlige aldersgruppene. Det skal mange småfisk for å få en god fangst: det er også dokumentert at trålflåten kaster på sjøen store mengder undermåls fisk, spesielt når en stor årsklasse befinner seg i startfasen. Når en stor årsklasse blir kjønnsmoden er den så redusert at det ikke blir mye igjen til kystflåten og ingen oppbygging av bestanden. Her kommer interessemotsetningen mellom havfiskeflåten og kystflåten tydelig frem. Havfiskeflåten er ikke interessert i bygge opp en bestand av eldre fisk som i stor grad vandrer bort fra trålernes fiskefelter i lange perioder av året. Kapitalinteressene ønsker heller ikke at torskebestanden skal bli for stor av en annen grunn: torsken spiser lodde og konkurrerer dermed med ringnotfisket, vårt mest kapitaliserte fiskeri.

I dagens situasjon er forvalternes hodepine først og fremst bestemme hvor liten gytebestanden kan tillates våre for det ikke lenger fødes store årsklasser, som er en forutsetning for den «moderne» måten å høste den norsk-arktiske torsken på. Ingen i dag vet hvor denne grensen går.

Resultatet av denne gjentatte «behandling» av store årsklasser har resultert i at forvalternes forsøk på bygge opp bestanden av norsk-arktisk torsk har vårt mislykket. Det er all grunn til spørre om det er mulig med det nåværende beskatningsmønster bygge opp torskebestanden, slik planene har vårt de siste 15-20 år.

Totalbestanden er nå på lavmål, ca. 1,2 mill. tonn, og totalkvoten for år 2000 er 390.000 tonn. I sine velmaktsdager var den årlige avkastningen fra den norsk-arktiske torskebestanden i lange perioder nærmere 1 million tonn, så det er enorme rikdommer det her er snakk om.

Lønnsomhet

Det kan høres fornuftig ut at fiskeflåten skal drives bedriftsøkonomisk lønnsomt. Det er jo våre naturressurser og vårt arbeid vi lever av og regnestykket bør jo totalt sett gå opp. Men det kan være mange bransjer som periodevis ikke klarer det, og trenger overføringer fra staten. Heldigvis har vi i Norge en stat som har hatt vett til nasjonalisere de viktigste naturressursene (for eksempel olje og vannkraft) og kan derfor hjelpe bransjer som av diverse grunner har problemer, for eksempel banker (som jappetiden har tomt), kraftkrevende industri (som får billigere strøm enn du og jeg) og rederinæringen (som nesten ikke betaler skatt, uvisst av hvilken grunn) osv.

Tradisjonelt har det vårt de statlige overføringene til våre primærnæringer som mediaoppmerksomheten har vårt mest rettet mot. Av en (eller flere) grunner rettes nå kravet om lønnsomhet spesielt mot disse modernæringene, mens subsidieringen av de andre bransjene ikke utsettes for det samme mediakjøret.

Spesielt underlig må det fortone seg for utøverne i fiskeryrket, og spesielt kystfiskerne, at dette lønnsomhetskravet kommer nå, da bestandsgrunnlaget for de viktigste fiskeslag ligger på et lavmål. Men resultatet av de innførte og varslete lønnsomhetstiltakene kan bli dyr for bedriften Norge på litt sikt. Det er ingen tilfeldighet at tiltakene ble utredet av en høyrestatsråd, fiskeriminister Munkejord, i Syse-regjeringen. At de nå skal settes ut i livet av en Arbeiderpartiregjering med fiskeristatsråd fra Finnmark er kanskje heller ingen tilfeldighet?

For først den uheldige effekten av dagens heseblesende lønnsomhetskampanje i fiskerinæringen må en ha klart for seg beskatningsmønsteret av norsk-arktisk torsk og den sentrale interessekonflikten i norsk fiskerinæring, den mellom kyst- og havfiskere. Det dreier seg ikke først og fremst om en nord-sør konflikt som media og offisielle utredninger antyder, sannsynligvis for tilsløre realitetene.

Det opereres nå med en rekke tiltak for øke lønnsomheten i fiskerinæringen, hvorav de fleste går ut på redusere kapasiteten i flåten. Denne «medisinen» kan jo også virke beroligende i første runde på folk som ikke kjenner virkeligheten i norsk fiskerinæring. Generelt kan en si at en kraftig reduksjon i kystflåtens kapasitet vil fore til en rasering av denne flåtens nødvendige infrastruktur, spesielt et desentralisert fiskemottak. Historisk er dette apparatet bygget opp på en bestandsstruktur som det fremdeles er et erklært mål bygge opp igjen. Da vil det være selvmord å rasere infrastrukturen for oppnå lønnsomhet på kort sikt med dagens rekordlave bestander. Å bygge opp igjen infrastrukturen senere vil bli svært vanskelig å få til, og meget dyrt for norske skattebetalere. Dem det gjelder vil også få økonomiske problemer ved en slik oppbygging og det er tvilsomt om kapitalkreftene og myndighetene egentlig ønsker en slik «gjenoppbygging».

For havfiskeflåten, og spesielt de ombordproduserende fartøyene, fabrikktrålerne, vil situasjonen fortone seg helt annerledes. Denne flåten er ikke avhengig av virksomhet på norskekysten, med sin store mobilitet og ferdigproduksjon ombord. Når kvotene blir for små, kan fabrikktrålerne trekke til andre felt. Den økende internasjonaliseringen av fabrikktrålerflåten har allerede utarmet fiskeressursene utenfor en rekke land i den fattige verden, og denne flåten fangster nå også ved så fjerne kyster som ved New Zealand og Australia.

Når en ny stor årsklasse av torsk igjen ser dagens lys i Barentshavet er denne flåten straks på pletten og «barberer» påny en lovende årsklasse på ungfiskstadiet. Torsk er en skattet fisk i EU-området som betales svært godt. på litt sikt vil disse havfiskerederiene kanskje flagge ut på samme måte som vanlige, respektable utenriksrederier gjør, for øke fortjenesten med utenlandsk bemanning. Dette kan sikkert våre bedriftsøkonomisk bunnsolid, men vil bedriften Norge våre tjent med en slik utvikling?

De egentlige motivene for presse igjennom bedriftsøkonomisk lønnsomhet i fiskerinæringen viser seg tydeligere når en ser på de andre tiltakene som foreslås. Kondemneringsstøtte er et av de viktigste tiltakene for å redusere kapasiteten. Båter eldre enn tyve år gis kun denne støtten. P.g.a. utviklingen i kystfisket over en lengre periode er det disse eldre båtene som utgjør ryggraden i kystfisket. Dette er forholdsvis større båter som fiskerne har hatt mindre vilje til fornye i den mer usikre bestandssituasjonen i de senere år. Denne tendensen kommer klart frem i den økende sjarkifiseringen i kystflåten, et tydelig signal om tilbakeholdenhet, men ikke resignasjon, når det gjelder nyinvesteringer. Denne utviklingen i kystflåten er uheldig når det gjelder stabiliteten i leveransene. på den andre siden er sjarken uttrykk for en av de gode sidene ved kystfisket: det er en passende driftsform når en er blitt såpass opp i årene at det er tid for «roe ned».

Omsettelige kvoter

Omsettelige kvoter er en ide som praktiseres på Island og noen få andre land som vi nødvendigvis ikke bør sammenlikne oss med, for eksempel New Zealand. Dette system gir mulighet til kjøpe kvoteandeler, og fører i praksis til at fisket konsentreres til et lite antall store bedrifter. I Norge ble kvoter innført etter innføringen av økonomiske soner i 1976. Sterke krefter ønsker innført omsettelige kvoter hos oss, men hittil har det politisk ikke vært mulig å få denne «revolusjonen» gjennomført. En snikinnføring av omsettelige kvoter, enhetskvoter, er igang. Det blir da mulig å overføre en kvote til et annet fartøy til et annet, mot at fartøyet tas ut av fisker. Begrunnelsen er kapasitetsreduksjon, bedre lønnsomhet og en mekanisme som gjør at de beste fiskerne blir igjen i næringen. Det blir altså en slags fiskerkannibalisme på linje med bondekannibalismen i jordbruket.

Kjøp og salg av kvoter under varierende bestandsstørrelser kan lett gjennomføres med havfiskeflåten; et fartøy selger kvoten sin til et annet eller overføres internt i rederiet, og fortsetter så fisket i fjerne farvann. Når tidene bedrer seg, kjøper fartøyet kvoten tilbake, eller kvoten blir tilbakefort internt i rederiet. Poenget er at samtlige fabrikkskip raskt, og uten for store utgifter, kan g inn og ut av fisket i norsk økonomiske sone avhengig av bestandssituasjonen.

Hvordan tilpasningen i fisket fra en bestand på bunnivå til «normale» bestandsforhold skal foregå med omsettelige kvoter og etter omfattende kondemnering av kystfiskeflåten. er vanskeligere å forstå. Når bestanden igjen øker, og det er aktuelt øke deltakelsen i fisket igjen, skal infrastrukturen bygges opp. Fiskerne må låne penger til båt og kvote. Hvem skal låne dem penger? Bankkapitalen ser raskere profitt ved investere i havfiskeflåten og dessuten vil interessemotsetningen mellom kyst og havfiske gjøre det taktisk lurt for bankene å satse på den ene gruppen. Ikke bare pga. fabrikktrålernes mobilitet, men også teknologinivået vil føre til at kapitalen foretrekker investere i havfiskeflåten. Statens Fiskarbank, som kunne vårt en mulighet for fartøytilpasning for kystfiskeflåten, er under omorganisering og foreslås styrt av fylkeskommunale byråkrater med et mer omfattende felt når det gjelder næringsstøtte. Og hva skal de kondemnerte og kvoteløse fiskerne gjøre i fiskefattige perioder? Med den nåværende beskatningsstrukturen vil slike perioder oppstå som amen i kjerka, og sannsynligvis med enda større utslag enn i tidligere tider.

Kanskje kunne det bli en renessanse for den nordnorske fiskerbonden, med den forskjell at han kunne bli helårsbonde noen år og så heltidsfisker i en periode. Det kunne ha vært en interessant utvikling, helt i tråd med Bruntlandskommisjonens holdninger. Men de gjelder som bekjent ikke i Norge. Eventuelle kombinasjonsbønder ville øyeblikkelig kommet under myndighetenes lønnsomhetspress for jordbruket. Det blir nok bare en veg for de kvoteløse og kondemnerte, veien til tettsted og arbeidsløshet.

Råfiskloven

Det er også krefter i gang for å endre råfiskloven, kystfiskernes grunnlov, som gjelder fra Nordmøre til Grense-Jakobselv.For kystfiskerne representerer Råfisklaget (hjemlet i råfiskloven) et salgsapparat som fastsetter minstepriser og godkjenner kjøpere. Råfiskloven tar altså sikte på hindre de verste utslag i et kjøpers marked, samt forhindre spekulasjon i næringa. De endringer i loven som det har kommet signaler om, vil entydig tjene havfiskeinteressene i norsk fiskerinæring. I dag har denne delen av fiskerinæringen nesten fullført integreringen av hav og landsiden (selger og kjøper). Derfor oppleves råfiskloven som et hinder for deres økonomiske virksomhet.

Det arbeides også med regionalisere både prisfastsettelse, fastsettelse av kvoter og lån til fartøybygging. Denne virksomheten er tenkt å fungere som en fylkeskommunal organisasjon. I følge forslag som vi har sett, vil denne virksomheten dels komme i konflikt med, dels overta de funksjoner Råfisklaget idag har.

Det arbeides nå med utformingen av denne regionaliseringspolitikken og stadig slippes det opp prøveballonger med foreløpige forslag, som hittil ikke har steget særlig høyt for de har sprukket. Hele regionaliseringstankegangen skyldes krefter som vil tilsløre den egentlige konflikt i norsk fiskerinæring, den mellom kyst og havfiskere. Denne konflikten holdes vedlike av et bestemt beskatningsmønster og vil forsterkes av de virkemidler som myndighetene nå vil sette inn for å oppnå bedriftsøkonomisk lønnsomhet på kort sikt. Denne dobbeleffekten har etterhvert satt spor etter seg, og vil utvikle seg videre i samme retning:

Ved å opprettholde presset på ungfiskbestanden av norsk-arktisk torsk i Barentshavet, vil totalbestanden ikke bygges opp til gammelt hevdvunnet nivå, og kysten vil bli rasert. Sammen med kravet om bedriftsøkonomisk lønnsomhet i svake ressursperioder, som nå, vil resultatet bli en dobbelstyrt avvikling av kystfiskeflåten. Denne avviklingen vil forenkle arbeidet for holde gytebestanden på et stabilt, men svært lavt nivå, tilstrekkelig for fornyelse og opprettholdelse av ungfiskbestander til havfiskeflåten. Da vil det også bli et «havfiske» i de nære kystfarvann. Som det står i Strilevisen:

«Då vart eg glad, tok til kva,
eg rodde grunnen åleina!»

Framtidsutsikter

Om ikke presset fra de norske kapitalkreftene med sine sosialdemokratiske utøvende sersjanter og de norske, russiske og tredjelands trålflåter blir store nok til radere ut kystfiskeflåten, står friske krefter klar til øke presset. EØS-forhandlingene demonstrerer klart, ikke bare EU-kommisjonens makt i forhold til folkelige politiske maktorganer, men «naturloven» at det er de svake grupper som fr betale for oppnå et forhandlingsresultat. En trenger ikke mye fantasi for forestille seg hvilket press norske myndigheter vil komme i som EF-medlem under fremtidige kvoteforhandlinger med Russland. Den «alltid unge» målsettingen om oppbygging av den norsk-arktiske torskestammen vil snart bli fjernet når kystfiskeflåten er borte. En slik målsetting har vel heller aldri vårt i Russlands interesser.

Enden på visa blir nok at den norsk-arktiske torskestammen bare blir beskattet til havs av havfisketreenigheten EU-Norge-Russland. En liten, kjønnsmoden skreistim vil tillates svømme til Lofoten for gyte. Her blir det muligheter for eksperimentere for finne ut hvor liten gytebestand som er nødvendig for holde havslekten i live. Om det skulle mislykkes en gang i blant, er det bare å smøre seg med tålmodighet: tiden leger som bekjent alle sår! Når slike uhell oppstår, og ventetiden mellom store årsklasser blir lang, kan den mobile havfiskeflåten prøve nye felter i den tredje verden: ressursene er allerede godt undersøkt. For alt vi vet varierer disse bestandene i motsatt fase til ungtorskbestandene i Barentshavet. Så lenge det varer!

Om ikke de norske kapitalkreftene med sin utøvende sosialdemokratiske korte arm og flåten av norske, sovjetiske og tredjelands (EUs) trålere klarer ta knekken på den norske kystflåten, vil tilpasningene til EU helt sikkert klare det. Allerede forsøket på stjele 30.000 tonn torsk, hovedsakelig fra kystfiskerne, bor jo få folk til skjønne hvem vi har med gjøre.

Det er interessant registrere hvor nedkjørt de nordiske sosialdemokratier har blitt i løpet av de siste årene. Kapitalkreftene har gjort grovarbeidet med rasere økonomien i de nordiske land. Det var høyrekreftene som slapp jappetiden løs, men utflaggingen sto rederne selv for. (Uttrykk som økonomisk landssvik er på sin plass, men altså betegnende nok tabuord.)

Men den politiske hovedkraft i Norden, sosialdemokratiet, har lagt de økonomiske og, om vi må si, de moralske forhold, godt til rette for europeiseringen. Utglidingen av velferdsstaten, som i dag holder på å ødelegge den solidaritet som var et karakteristika for de skandinaviske land er falmet. Men Arbeiderpartiet dilter etter kapitalen nå som den gang.

Hva sier folket?

Jeg sier som tyskeren: «Man merkt die Absicht, und wird Verstimmt.»

Pål Steigans kommentar finner du her.
SUs eget nettsted er her.

---

Sosialistisk Ungdom arrangerte 7.-10. september sitt største landsmøte på ti år. Totalt var 170 SUere til stede på møtet. Landsmøtet kom bare en måned etter at SU gjennomførte sin største sommerleir noensinne med i underkant av 300 deltakere, og 3 måneder etter at vår sosialismekonferanse samlet 150 ungdommer for å diskutere alternativer til kapitalismen. Noe er i emning. SU er i ferd med å bli noe som borgerlige kommentatorer de siste årene har hevdet er umulig, nemlig en bevegelse av unge mennesker som trosser den dominerende nyliberale ideologien. Ungdom som ikke nøyer seg med kritikk av systemets utslag, men som forsøker å reise et alternativ til det. Som nekter å la seg presse inn i de trange rammene for politisk debatt som det ideologiske isødet på 1990-tallet satte for oss. Rammene som forteller oss at «de store fortellingenes» tid er forbi, at kapitalismen har seiret, og at verden er blitt for komplisert til å kunne forstås og forklares har islagt den politiske debatten og kvalt folks engasjement. SU vil bryte denne isen.

Slutt på kompromisset

Det politiske klimaet vi opererer i preges av to hovedtendenser. For det første skjer det en stadig tilnærming mellom de etablerte politiske partiene. Tidligere ideologiske skillelinjer viskes ut, og partiene fjerner seg fra de sosiale bevegelsene de vokste fram av. Politikken reduseres til moralske veivalg og vektlegging av ulike verdier. Interessekampen tones ned. Høyresidens ideologiske hegemoni vinner innpass på stadig nye områder. Men denne tendensen er ikke entydig. De siste to-tre årene har tesen om historiens slutt og liberalismens seier blitt avlivet. Krig i Europa, økende rivalisering mellom stormakter og handelsblokker og en intensivering av folkelige protester har forandret det internasjonale bildet. Vi har gjentatte ganger de siste månedene sett titusenvis av mennesker samle seg for å protestere, og ikke bare mot enkeltutslag av urettferdighet, men mot selve kapitalismen. Det var systemet som var på tiltalebenken for demonstrantene i Seattle, Washington, Millau og Melbourne. Her hjemme er Fremskrittspartiet landets største parti. Det er ikke et symptom på at nordmenn flest er blitt egoistiske og reaksjonære. Det er et symptom på en tillitskrise mellom styrte og styrende. Et symptom på frustrasjon og uro over samfunnsutviklingen. Den nye kvinnekampen og streiken i vår var på samme måte et utslag av at folk tør å stille spørsmål de ikke stilte for få år tilbake. I Oslo har Forum for systemdebatt samlet over 1.000 mennesker ved flere anledninger. På dagsorden står én ting; systemet. Det sosialdemokratiske kompromisset smuldrer hen og erstattes av et tomrom som skal fylles i de kommende årene.

Ideologisk gjenreising

Mot dette bakteppet vedtok SUs landsmøte vårt første prinsipprogram, En verden å vinne!. Programmet gir en annen analyse av verden enn den som blir forsøkt innprentet i oss gjennom massemedia og skolesystemet – det sprenger de rammene kapitalismen og markedsøkonomien setter for oss. Prinsipprogrammet er et av SUs bidrag til kampen mot høyresidas ideologiske herredømme og ytre høyres frammarsj på meningsmålingene. For oss har det vært helt avgjørende med en ideologisk gjenreising. Debattene i forkant av, og på landsmøtet har gjort den nye SU-generasjonen bedre i stand til å forstå verden rundt seg, og til dermed å kunne ta de daglige oppgjørene med høyrepolitikkens mange uttrykk. Debatten vil definitivt også fortsette etter landsmøtet, og programmet vil endres i takt med nye utfordringer. Det viktigste ved SUs prinsipprogram er at vi ettertrykkelig slår fast at det er interessemotsetningene som styrer den økonomiske, politiske og ideologiske utviklinga. En sosialistisk politikk må ta utgangspunkt i vanlige folks interesser. På den måten kan SV og SU også avkle Fremskrittspartiet som et parti som motarbeider størsteparten av sine egne tilhengere, gjennom rasering av velferdsstaten og økte forskjeller. Det politiske grunnlaget for en slik mobilisering må være en klar ideologisk plattform.

SUs program bygger på tre slike grunnprinsipper:

• Samfunnet må forstås i lys av klassemotsetninger. Hvem har interesse av at samfunnet forblir uendra, og hvem har interesse av forandring? Vår analyse tar utgangspunkt i at arbeiderklassen utgjør det store flertallet av folk, både i Norge og i verden totalt sett – og at dette flertallet har egeninteresse av forandring. Men i dag er arbeiderklassen splitta på mange vis, og forsøkt gjort usynlig for arbeidsfolk selv. SU fokuserer på det som samler arbeiderklassen, heller enn det som splitter. Dermed er vi også med på å gjøre arbeiderklassen til en politisk kraft. Det er i det klassen oppfatter seg selv som klasse at den er i stand til å forandre verden og sin egen livssituasjon.
• SU er en revolusjonær organisasjon. Vår revolusjon er ikke et kupp med våpen og vold, men en overgang til et annet samfunnssystem, veien fra kapitalisme til sosialisme. Som revolusjonære velger vi en politisk strategi der folk flest er den forandrende krafta. Sosialisme nedenfra er vår strategi, i motsetning til ensidig å endre samfunnet ovenfra gjennom parlamentariske organer.
• For SU er ikke sosialismen et løst sett med verdier, men en konkret måte å organisere samfunnet på. Vi tar dermed avstand fra forsøkene på å gjøre det sosialistiske samfunnet til en utopi og vage formuleringer om «alt som er bra». Det betyr også at vi gjør sosialismen oppnåelig – til et reelt alternativ til dagens ødeleggende kapitalisme. Dette henger nøye sammen med det å tilføre den antikapitalistiske bevegelsen mål og retning. En bevegelse kan aldri lykkes fullt ut om den ikke har et alternativ til det bestående. Da vil den miste oppslutning og kraft.

Medvirkning eller motstand

Våre motstandere vil hevde at et slikt program er gammeldags. Men de debattene vi har tatt, kan ikke forstås som konflikter mellom noe nytt og noe gammelt. Å stemple noen som gammeldagse er en måte å herske på, en metode for å føre diskusjonen vekk fra de reelle politiske motsetningene. I vårt samfunn finnes ingen politisk ideologi som ikke har røtter i noe som har vært før oss, ikke minst gjelder dette den dominerende liberalismen. Vi er for unge til å vokte museer, vi kan ikke resirkulere noe vi ikke har vært med på. Vårt program er et resultat av våre erfaringer og vår virkelighet. Bak fasaden av «modernisering» i det norske samfunnet finnes liberalisering og høyredreining. Opp mot dette setter vi ikke tilbakeskuende nostalgi, men utvikling mot venstre.

Det nye programmet til SU er blitt tatt imot med betydelig skepsis blant ledende SVere. Det er ikke overraskende. Den dagsordenen vi forsøker å sette, avviker fra det som har vært partiets profil de siste årene. I motsetning til SU har SV ennå ikke valgt hvilket verdensbilde som skal legge premissene for diskusjonene i partiet: den nyliberale håpløsheten eller de nye bevegelsenes optimisme. SV har til nå ikke mestret å svare på de nye utfordringene. I stedet for å være protestenes parti, er SV i sterkere grad blitt et ansvarlighetens parti. I stedet for å utgjøre et alternativ i folks øyne, blir SV oftere assosiert med den grå massen av stadig likere politikere på innsida av stortingsmurene. Tillitskrisen i norsk politikk rammer også vårt parti. SV må velge. Er målet å administrere kapitalismen eller å fjerne den? Er målet å få de mektige til å forandre sin politikk i litt riktigere retning eller er det å ta makta fra dem? SV må velge mellom rollene som påvirkningsagent og motstandsleder. Et parti som velger det siste kan ikke gå inn for regjeringssamarbeid med et nyliberalt Arbeiderparti, det kan ikke støtte stormakters bombekrig, det kan ikke akseptere innstrammingslogikken. Et slikt parti må velge bort å medvirke i de politiske prosessene i maktstrukturer som WTO og EØS til fordel for å gjøre motstand mot dem.

Et fornyet SV

SUs prinsipprogram skiller seg fra SVs prinsipprogram på noen punkter. Men samtidig er hele SUs program i tråd med SV-bevegelsens politiske tradisjon. Vi står for revolusjonær, demokratisk sosialisme – det som SVs pionerer i sin tid utformet som «Det tredje alternativ». SU betrakter SV som det reelle alternativet for sosialister i Norge. Men vi arbeider for et fornyet og vitalisert SV – et parti som tør å være et selvstendig og klart alternativ i norsk politikk. Et av våre mål er et SV som er i takt med de nye radikale strømningene som vi skildret innledningsvis. Et SV som samler radikale mennesker i fagbevegelse, kvinnebevegelse, antikrigsbevegelse og miljøbevegelse i en kraftfull allianse.

De nye bevegelsene og strømningene stiller SV og SU overfor et valg: Vil vi være med på å forme framtidens folkelige bevegelser? Er vi et moderne, radikalt parti med ambisjoner om å fange opp det som skjer i tiden, eller er vi et parti som kun skiller oss fra massen av borgerlige partier ved at vi ønsker et par milliarder til på skolebudsjettet?

SU har valgt det første. En gruppe SUere utgav nettopp boka Feminisjon, som forsøker å politisere og aktivisere dem som fikk sin feministiske oppvåkning med Fittstim og Råtekst. Om kort tid reiser over 50 SUere til Praha for å delta i de planlagte markeringene mot IMF og Verdensbankens toppmøte. Sammen med titusenvis av andre vil vi der markere at vi ikke finner oss i at framtida vår skal utformes i lukkede rom av menn i dress og slips. SU har valgt å være med, og vi vil jobbe for å få SV med oss.

Pål Steigans kommentar finner du her.
RUs nettsted er her.

---

Rød Ungdom vedtok på sitt siste landsmøte et omfattende program som inneholder en omfattende kritikk av kapitalismen, vurderinger av sosialismens historie og om framtida, sosialismen. På grunn av lengden på programmet, har Røde Fane vært nødt til å trykke bare et utdrag. Det beklager vi sterkt! Vi har konsentrert oss om sosialismekapitlet, som vi også har vært nødt til å forkorte og kapitlet om lærdommer som vi trykker i sin helhet.

Mao sa at den som ikke har undersøkt en sak, heller ikke har rett til å uttale seg. Derfor: Les hele programmet på www.sosialisme.no.

Sosialismen

Sosialismen er Rød Ungdoms alternativ til dagens samfunnssystem. Sosialismen er virkeliggjøringa av et demokratisk samfunnssystem, der også økonomien er underlagt et folkestyre. Sosialismen gjør slutt på kapitalistenes økonomiske herredømme gjennom å frata denne klassen kontrollen over produksjonsmidlene. Gjennom dette skaper sosialismen muligheten for menneskelig frigjøring. Bare hvis naturressursene og økonomien er gjort til felleseie blir det mulig å gjøre slutt på kriser og masseoppsigelser, den livstruende ustabiliteten som kapitalismen påfører samfunnet. Det blir mulig å skape et samfunn styrt av behovene og interessene til folk flest. Men bare mulig. Eksempelet Sovjetunionen viser at statlig kontroll over økonomien ikke i seg sjøl er noen garanti for en sosialistisk utvikling.

Mens kapitalisme innebærer at det er borgerskapet (overklassen) som er den herskende klassen, hvor deres interesser styrer økonomien og de fleste områder av samfunnsutviklinga, skal det under sosialismen være arbeiderklassen som har makta. Under sosialismen er det ikke lenger de få som kontrollerer samfunnet, det er de mange. Arbeiderklassen har egeninteresse av å utvikle kollektive løsninger og demokratisk styring av økonomien, for arbeiderklassen har ikke mulighet til å sette andre til å arbeide for seg. Derfor er det nødvendig at det er denne klassens interesser som dominerer utviklinga av et sosialistisk samfunn.

Sosialismen må på alle områder være langt mer demokratisk enn dagens samfunn. For at folks behov skal styre økonomi og politikk, må folks behov komme til uttrykk og ikke overkjøres av interessene til for eksempel det offentlige byråkratiet. Sosialismen må skapes gjennom økt arbeidermakt på arbeidsplassene og stadig mer demokratisk styring av det offentlige sentralt og lokalt. Dette betyr at de ansatte skal få utvida rettigheter til å velge ledelsen ved bedriftene og økt makt over sin egen arbeidshverdag, og det vil kreve en lang rekke endringer innenfor det politiske demokratiet. Målet er å oppheve skillet mellom de styrende og de styrte, administrasjonen av samfunnet skal bli noe alle innbyggerne kan og bør delta i, i løpet av sin livstid. Sosialismen skal oppheve skillet mellom politikk og økonomi som fins i dagens samfunn, ved at også økonomien blir underlagt folkestyret.

I et sosialistisk samfunn er det flertallet av arbeidsfolk som er herskerklassen. Så lenge dette flertallet hindrer at staten blir byråkratisert og korrupt, vil grunnlaget for klassedelinga av menneskene gradvis forsvinne. Når ingen lenger utbytter andres arbeidskraft skapes vilkårene for et samfunn av frie, likestilte mennesker. Sosialismen er derfor en overgangsfase til et klasseløst, kommunistisk samfunn.

Et bilde av sosialismen

I kampen for sosialismen er det nødvendig å arbeide med konkrete spørsmål om hvordan demokrati og økonomi kan organiseres i et folkestyrt samfunn. Ikke for å finne ferdige svar; løsningene kan bare utvikles i praksis av menneskene i det sosialistiske samfunnet. Men fordi konkrete visjoner styrker kampen for forandring.

(Nedenfor er mellomtitlene i sosialismekapitlet listet opp. Røde Fane har tatt vekk innholdet under vært punkt. Men som sagt: se på www.sosialisme.no så finner du alt sammen.)

• Den sosialistiske økonomien
• Gratis basismatvarer
• Offentlige tjenester gjøres gratis
• Samfunnslønn til alle
• Boliger tas ut av markedet
• Planøkonomiens problemer
• Det sosialistiske demokratiet
• Kortere arbeidstid
• Rotasjon av maktposisjoner
• Mediene
• Skolen
• Arbeidermakt
• Fagbevegelsen
• Diskusjonsbevegelser
• Demokratiske rettigheter
• Fri informasjon, fri kultur
• Miljøkamp under sosialismen
• Slutt på vekstgalskapen
• Mindre enheter
• Nye og kollektive løsninger
• Kvinnekamp under sosialismen
• Oppløs familien som økonomisk enhet
• Kollektivt ansvar for barn og husarbeid
• Allsidige boformer
• Rettsvern mot overgrep
• Kvinner må erobre det offentlige rom

Våre lærdommer om sosialismen

Etter 1900-tallets mange erfaringer kan vi oppsummere en rekke viktige lærdommer, som hjelper oss videre i kampen for en sosialisme for vår framtid:

1. Sosialisme er ikke identisk med statlig kontroll over økonomien. En frigjøringsprosess, der arbeiderklassen går fra å være de styrte til å bli de styrende, kan bare utvikle seg gjennom folkets egen aktive og skapende innsats for å endre sine livsvilkår, også under sosialismen.
2. Sosialisme kan aldri skapes gjennom parlamentarisk spill og kompromisser med eierklassen. Ethvert sosialistisk parti som aksepterer den kapitalistiske eiendommen, eller som tror at alt som skal til for å innføre en kollektiv eiendom er å ha flertall i et parlament, er dømt til å mislykkes som sosialistisk parti. Klassesamarbeidet bidrar til å holde kapitalistene ved makta og til å passivisere arbeiderklassen, og det gjør arbeiderpartier om til maktapparater i det herskende systemets tjeneste. Det norske arbeiderparti er et godt eksempel på alt dette.
3. Planøkonomi skaper ikke i seg sjøl sosialisme. At det finnes en statlig plan gir ikke svar på spørsmålene Plan for hvem? og Plan for hva?. Hvilke interesser en stat og en plan tjener, avgjøres gjennom maktkampen mellom ulike grupper i samfunnet. I Sovjetunionen tapte arbeiderklassen denne kampen.
4. Politikk og økonomi må smelte sammen under sosialismen. Sosialismens kjerne er den demokratisk styrte økonomien, bygd på arbeiderklassens kollektive makt over produksjonsmidlene. Derfor er ikke demokrati og økonomi atskilte felt under sosialismen – demokratiet må i størst mulig grad erobre det økonomiske feltet.
5. Sosialismen må forsvares mot vold. Også 1900-tallet har gitt et utall eksempler på at overklassen ikke nøler med å drukne både revolusjoner og uønskede reformer i blod. Også etter en sosialistisk maktovertakelse vil kapitalistklassen være i stand til å velte et arbeiderstyre med voldelige midler. Mot slike krefter må arbeiderklassen og dens stat være beredt til å forsvare seg.
6. Også partier bygd på marxismen kan utvikles til undertrykkende maktapparater. En organisasjons ideologiske røtter gir aldri noen garanti for at den vil befinne seg på riktig side i klassekampen. Vi må vurdere alle politiske organisasjoner kritisk, uansett hvilke slagord de måtte komme med. Ingen partier kan ha særrettigheter under sosialismen.
7. Det vil finnes flere revolusjonære retninger og strømninger. Motsetninger som er eldre enn kapitalismen, som by-land, kvinne-mann, ånd-hånd, vil eksistere og utvikle seg i lang tid etter innføringa av en sosialistisk økonomi. Derfor vil det finnes flere mulige revolusjonære perspektiver, et mangfold av revolusjonære standpunkter og organisasjoner. Sosialisme innebærer fri offentlig debatt og politisk kamp mellom forskjellige strømninger, ideen om monolittisk enhet er en del av herskerideologien utvikla under Stalin-regimet.
8. De demokratiske rettighetene er avgjørende for sosialismen. En klassestat for arbeiderklassen – flertallet – kan bare finnes hvis folk flest har full frihet til å føre politisk kamp på alle samfunnets områder. Dette innebærer også full frihet for ytringer og organisasjoner som den sosialistiske regjeringa måtte oppfatte som «skadelige». Kampen for videreutvikling av sosialismen må føres som en politisk kamp mellom ulike standpunkter, ikke som statsledelsens utrensking av «kontrarevolusjonært tankegods».
9. Den sosialistiske staten er et nødvendig onde. Staten er et nødvendig apparat for å forsvare revolusjonen, men kan også utvikles til et apparat for å kneble og kvele revolusjonen. Under dekke av tiltak mot kontrarevolusjonen kan det utvikle seg et diktatur over den politiske opposisjonen og dermed over arbeiderklassen. Bevissthet om begge disse sidene ved staten er nødvendig for utviklinga av en frigjørende sosialisme.
10. En sosialistisk revolusjon gir ikke kvinnefrigjøring. Forbudet mot abort som ble gjeninnført i Sovjet i 1936 står som et symbol på hvordan mannssamfunnets konservative herredømme kan overleve sjøl de største omveltninger. Sosialismen gjør full kvinnefrigjøring mulig, men muligheten må gripes aktivt av kvinnene sjøl gjennom konkret kamp for konkrete krav.
11. En sosialistisk revolusjon gir ikke økologisk bærekraft. Massiv forurensing og skadelige naturinngrep i 1900-tallets «kommuniststater» viser at vi ikke er avhengig av kapitalister for å få ødelagt kloden.
12. Disse lærdommene viser oss at sosialismen må beskrives som en mulighet. Sosialismen gjør mulig ei utvikling der arbeiderklassen gjør seg sjøl i stand til å styre, en prosess der skillet mellom styrende og styrte blir oppheva. Sosialismen gjør det for første gang mulig å planlegge produksjon etter menneskenes behov og innafor naturressursenes tålegrenser. Sosialismen gjør det mulig å oppheve alle undertrykkende skiller mellom kvinner og menn, svarte og hvite, heterofile og homofile. For all slik menneskelig frigjøring er den sosialistiske revolusjonen et nødvendig vilkår. Men den er ikke et tilstrekkelig vilkår.

Sosialismen er utgangspunktet: Ved å kaste av oss eierklassens undertrykkingsapparat og ta eiendommen i egne hender, gjør vi det mulig å skape et kollektivt samfunn av frie individer som samarbeider til felles beste og av egen vilje. Men det er også mulig at sosialismen faller tilbake til klasseundertrykkinga, enten i kapitalistisk form eller i nye former bygd på maktkonsentrasjon i statsapparatet. Derfor er den viktigste lærdommen fra 1900-tallet at bare arbeiderklassens egen, fortsatte kamp for frigjøring og demokrati på alle områder kan sikre at det sosialistiske samfunnet blir veien til et klasseløst, kommunistisk fellesskap.

Ei undersøking frå Norsk Gallup i september viste at seks av ti foreldre meiner at deira born vert utsett for eit «for sterkt kjøpepress». Særleg åleineforeldre og foreldre med låge inntekter synest det er ille. No invaderer reklamen også den norske skulen.

Kvar dag blir samfunnet meir og meir likt eit kjøpesenter. No er skulen sin tur komen. Kapitalkreftene gjer sitt inntog i skulevesenet; Channel One kjøper undervisningstid for sitt reklamefjernsyn i USA, Coca-Cola har merkevarelab for elevar i norsk skule.

Jakta på nye jaktmarker tek aldri slutt for kapitalkreftene, å finna nye ressursar og ikkje minst nye marknader er viktig i deira spel der det gjeld å veksa eller døy. Born og ungdom er gode inntektskjelder, berre sjå på Pokemon-feberen som raser over verda i desse dagar. Og kvar er den beste staden å koma til orde ovanfor denne forbrukargruppa? Jo, sjølvsagt. Det er skulen.

Undersøkinga frå Gallup viste også at ni av ti foreldre meiner at skulen skal vera ei reklamefri sone. Men kapitalkreftene tar ikkje omsyn til slikt, den kommersielle invasjonen er i full gang allereie.

På den andre sida av dammen

Den canadiske forfattaren Naomi Klein fortel i si bok No Logo korleis skulane i Nord-Amerika har vorte invadert av store fleirnasjonale selskap. Klein kjem med ei rekke eksempel på utviklinga, og hevdar at ho har kome som eit resultat av at skulane har bruk for stadig meir kostbart utstyr, samstundes som budsjetta deira ikkje har auka. Men der myndigheiter har svikta, har dei store selskapa ikkje vore redde for å koma med stønad. Sjølvsagt med ei lita hake, dei må verta synlege for kundegruppa si, elevane.

Reklamekanalen Channel One har gjeve gratis fjernsynsapparat til heile 12 tusen skular i USA, mot å få 12 minutt av elevane sin skuledag attende. Desse tolv minutta vart nytta til ti minutt med nyhende og andre program retta inn mot elevane, medan dei to siste minutta vert nytta til reklame.

Alt er sjølvsagt obligatorisk

Men sponsinga føregår også direkte. Klein skildrar korleis merkevarer prøver å koma inn som ein del av sjølve undervisninga. Elevane kan for eksempel få i oppgåve å laga ein kampanje eller ein design for eit varemerke. Eit eksempel er Coca-Cola som utlyste ein konkurranse om å utforma ein marknadsføringsstrategi for den svarte brusen. På Greenbriar High School i Georgia vart det laga ein offisiell Cola-dag der alle elevane skulle koma på skulen i T-skjorter med logoen til Coca-Cola og posera i ein formasjon som danna ordet «Coke». Ein elev dukka i staden for opp i Pepsi-skjorte. Han vart utvist frå skulen.

Kundegruppe: Norske elevar

Men korleis er tilhøva i Noreg? Også her til lands har skulane bruk for meir pengar, både til nytt undervisningsutstyr, til vedlikehald og anna. Også i Noreg står dei store selskapa klare til å kasta seg over sjansen til å driva reklame i skulen. I følgje avisa Vårt Land har 26 av 36 (eller 7 av 10) norske skular fått tilbod om sponsing, og berre ein skule sa nei takk. Dei faga som er mest sponsa er, i følgje Dagbladet, «samfunnsfag, natur- og miljøfag og heimkunnskap».

Coca-Cola har eit eige «merkevarelaboratorium» der elevane skal bruka ein skuledag til å læra om konsernet si marknadsføring. Dei skal også utforma ein sommarkampanje for brusen, ein marknadsføringstaktikk som, som nemnt, er vanleg i Nord-Amerika. Kva er det elevane lærer i løpet av dagen? Dei lærer skilnaden mellom god og dårleg reklame, og at Coca-Cola (som sjølvsagt har god reklame) står for verdiane «ekte», «spanande» og «unik».

Reklame i skulebøkene er også på veg inn i Noreg. Det skal no verta utlånsordningar av skulebøker i vidaregåande skule, og politikarar i Høgre ville finansiera dette ved hjelp av reklame. Slik vart det heldigvis ikkje. Men sidan det berre er nokon av bøkene som blir betalt for elevane er det ikkje utruleg at spørsmålet om reklamefinansierte bøker i vidaregåande skule kjem attende.

Men: På Ullevål skole i Oslo er det faktisk gjort vedtak om å få reklame i skulebøker for å kutta utgiftene. Det svenskeigde forlaget FreeBook har, etter svensk modell, allereie gjeve ut to gratis lærebøker, finansiert med reklame. Byråd for skule i Oslo, Grethe Horntvedt, vil også gjerne prøva ut ei slik finansiering, og seier dette til Dagbladet: «Vi er ikke på vei til en sponseskole selv om vi tillater reklame i bøkene. Dette handler bare om en mer kreativ måte å hjelpe foreldrene og barna økonomisk på.»

Det er ikkje berre Grete Horntvedt som er kreativ, det har også enkelte motebutikkar vore. I fagbladet I skolen fortel Hilde Sundve Jordheim i Foreldreutvalet i grunnskolen (FUG) at butikkar har kledd opp utplukka skuleelevar og gjengleiarar. Kjøpepresset er sterkt blant norske tenåringar, og enkelt har ikkje noko imot at det skal bli endå sterkare. Andre har føreslått skuleuniformer som eit botemiddel, blant andre Framstegspartiet. Slik behandlar ein symptoma og ikkje sjukdomen, og det er mykje meir enn moteklede som er gale når born vert mobba fordi dei har fattige foreldre.

Kva med KUF?

Myndigheitene har ikkje gjort så mykje med dette, men dei har sett ned eit utval som skal utreda tiltak for å redusera det kommersielle presset mot born og unge. Dette skjer i Barne- og familiedepartementet. I tillegg er ei arbeidsgruppe under etablering i Kyrkje-, undervisnings- og forskingsdepartementet (KUF). Denne skal utarbeida etiske retningsliner for reklame og sponsing i skulen.

KUF har forresten sjølv inngått sponsoravtale med Telenor, og via Nasjonalt Læremiddelsenter også med Microsoft og IT-giganten. Difor lærer born og ungdom å bruka programvare frå det gigantiske konsernet, som til dømes Windows, i staden for annan tilgjengeleg programvare.

Obligatorisk reklame i Sverige?

I Sverige har denne utviklinga allereie kome ganske langt. I fleire år har elevar på gymnasnivå hatt tilgang til reklamefinansierte skulebøker, og undervisningsdirektør Erik Röyesdal i det svenske Skuleverket legg, i eit intervju Klassekampen gjorde, ikkje skjul på at det varierer sterkt frå kommune til kommune om elevane har muligheit for å velja mellom bøker med reklame og bøker utan reklame. I enkelte fag finst det mange stader berre reklameutgåver. Reklamebøkene blir då rett og slett obligatorisk pensum.

Anders Folkestad, leiar i Lærarforbundet, synest dette strider mot ei rekke prinsipp som ligg til grunn for norske skulebøker, men seier likevel dette til Klassekampen: «Det er ikkje mange år sidan draktreklame på idrettsutøvarar var uhørt og sett på som eit brutalt brot og angrep på utøvarane sin integritet. No er dette vorte heilt vanleg, og sjølv om eg håper det blir ei stund til me får reklamefinansierte skulebøker så vil eg ikkje kategorisk avvisa dette på sikt».

I Sverige har ein også opplevd ein annan form for «kommersialisering» av skulen, nemlig privatisering, på eit heilt anna vis enn i Noreg. Medan dei fleste norske privatskular er drive ut frå religiøse motiv eller alternativ pedagogikk (Steiner, Montessori), har ein i Sverige ein eigen type privatskular som driv for profitt. Dei er såkalla konsernskular, eigd av aksjeselskap. Pysslingen AB, eit av selskapa, driv over førti forskular, og hadde ein omsetnad på rundt 200 millionar i 1999. Også andre selskap, som Vittra Förskolor och Skolor AB, Kunnskapsskolan i Sverige AB og Alfaskolan driv skular for profitt.

«Vi lister oss så stilt på tå»

I USA har kommersialiseringa av skulen gått i det stille. Dei aller fleste avtalene er, i følgje Naomi Klein, inngått i det stille, gjerne med ein klausul om at verken skulen sine tilsette eller studentar får lov til å kritisera sponsoren.

Det har ikkje gått på langt nær så langt i Noreg (eller Norden) som i Guds eige land, men storkapitalen har fatta interesse også for norsk skule. Med kommunar som er desperate etter midlar å driva skulen for, og med innstramma skulebudsjett er det ikkje godt å seia kva som kan skje. Me må i alle høve ikkje lata kommersialiseringa koma i det stille her.

Mens eg skriv dette durar rockebandet Manic Street Preachers sin song ut i bakgrunnen: «If you tolerate this, then your children they will be next …» (om du godtar dette vil dine born bli dei neste).

Det selvoppnevnte initiativet Innsyn 2000 oppfordrer folk til å bruke Innsynsloven og kreve å få se mappene sine. Nå begynner de å skaffe seg en del erfaring. Noen er direkte morsomme, men andre er det definitivt ikke. Som ventet sikrer ikke loven innsyn.

Det har allerede kommet fram opplysninger om at enkeltpersoner nektes innsyn i egne overvåkingsmapper, uten å få avklart om overvåkingen har vært «ulovlig» etter Lund-rapportens og innsynslovens kriterier. Folk som utsettes for dette kan kontakte initiativet Innsyn 2000, gjennom blant annet advokat Geir Hovland i Oslo. Foreløpig er det for tidlig å si noe mer om slike saker. Advokat Hovland har imidlertid fått se materiale fra enkelte hysj-hysj-mapper, og stiller seg mildt sagt undrende til noe av det han har lest.

– Har du en foreløpig kommentar?

– Ja, jeg har vel det. Jeg begynner å forme meg en forestilling om verdensbildet til de tjenestene og personene som har drevet med overvåking, og det må jeg nok si er skremmende, sier Geir Hovland til Røde Fane.

– På hvilken måte?

– Men hvis det jeg har sett, sier noe om nivået på norsk overvåking generelt, kan jeg ikke komme med annen kommentar enn at det må ha vært veldig lett å være spion i Norge, sier Oslo-advokaten.

– Så du mener at nivået ikke har vært betryggende?

– Ja, det må bli en røff konklusjon på noe av det materialet vi har sett. Men det er klart at det materialet vi har sett, er det materialet vi har fått lov til å se. Derfor venter jeg med spenning på det endelige resultatet av Peder Martin Lysestøls begjæring om fullt innsyn. Jeg har som du kanskje vet, vært hans advokat i mange år nå, og her sitter vi med litt faktisk kunnskap. I hans tilfelle ble ulovlig telefonavlytting bevist for mange år siden. Så jeg tror at hans sak kan bli en svenneprøve for hele innsynsordningen, sier Hovland.

– Men hva mener du om selve loven, slik den foreligger og blir praktisert?

– Synet mitt er naturligvis todelt. For det første er det en god ting at det i det hele tatt gis anledning til å kreve innsyn. Det er resultatet av mange års politisk arbeid. På den andre siden stiller loven som kjent klare begrensninger. Noe av det jeg reagerer mest negativt på, er begrensningen i tid. Jeg kan ikke forstå hvorfor det ikke er anledning til å søke om innsyn i hvordan overvåkingen drives i dag. Jeg nekter å tro at selvkontrollerende ordninger er tilstrekkelige. Det kan de aldri bli i et rettssamfunn. Det må være noen som kan få kikke POT i kortene, understreker han.

På den negative siden har vi også dette med saksbehandlingstiden. Da vi fikk vite at den ble beregnet å ta ett år og mer, virket det helt håpløst. Det er åpenbart at det er satt av altfor små og få ressurser til å gjennomføre loven. Det fører i praksis til at den er alvorlig svekket allerede i utgangspunktet, og det kan da umulig ha vært Stortingets intensjon, fortsetter Hovland.

– Så da er ikke lovpraksis god nok?

– Nei. Etter min mening er verken loven eller praksisen god nok. Jeg mener det er nødvendig med en ny runde i Stortinget, og at det er nødvendig å utvide innsynsretten. Og da er vi tilbake til det første vi snakket om. Når man ser på det som nå kommer fram, blir et krav om en utvidelse av innsynsretten nødvendig. Selve nivået på det materialet som avdekkes, gjør det helt naturlig å stille et slikt krav.

– Er det med andre ord bortkastet å kreve innsyn etter den foreliggende loven?

– Nei, det kan vi ikke si. For så dårlig som materialet er, blir det desto mer spennende å se på hva som vil komme fram etter hvert. Og det blir etter min mening ikke bare interessant, men nødvendig å oppsummere hva slags materiale som overvåkingspolitiet har drevet og samlet inn. Her representerer likevel tidsavgrensinga en betydelig svakhet. For det vil ikke være mindre interessant å få vite hva det er som blir samlet inn i dag. Hvis vi skal kunne tro at seriøsiteten er blitt større i dag, må vi få utvidet innsyn. Det må også være av interesse for Politiets Overvåkingstjeneste og de juridiske myndighetene her i landet, for at det skal være mulig å gjenopprette tilliten.

Så det blir i alle tilfelle spennende å jobbe med dette framover, og jeg lurer på om det ikke vil bli naturlig å knytte til seg en historiker i dette arbeidet, sier advokat Geir Hovland.

---

Lillehamringen Annar Holm er lettere oppgitt over innholdet i overvåkingsmappa si: Noen har registrert at han reiste til Finsveen med telt og lo høyt på biblioteket, skrev Karen Bleken i avisa Gudbrandsdølen Dagningen 30. oktober.

– Først og fremst er det latterlig. Det er latterlig at voksne folk har fløyet rundt og registrert fullt lovlig politisk virksomhet. Noen har tydeligvis tenkt at det vi drev med var fryktelig farlig, sier Holm til avisa.

Avisa skriver at han «har vært aktiv på den politiske venstresida i hele sitt voksne liv» og at Holm er av de første i distriktet som har fått innsyn i Overvåkingspolitiets mapper. I intervjuet gir Holm uttrykk for at det var riktig å få en innsynslov, og at det er riktig å be om å få se mappa si. Han er heller ikke fremmed for å kreve erstatning.

– Jeg føler det er gjort en urett, som myndighetene godt kan gjøre opp for. Å kriminalisere folk på grunn av politiske holdninger er i utgangspunktet helt galt, sier Holm til avisa. – Jeg visste jo at jeg hadde en mappe. Alle som var politisk aktive på venstresida fra 1968 og utover visste at vi ble overvåket. Riktignok ble vi latterliggjort da vi sa det, men nå har vi beviset på at det vi påsto var riktig, framholder han.

Han er overrasket over at innholdet i mappa ikke er mer omfattende, skriver Gudbrandsdølen Dagningen.

– Jeg trodde mer var registrert. Det var mange flere møter, demonstrasjoner etc. som ikke er med. Men jeg vet ikke om alle papirene er med, forteller han.

– Tror du noe er holdt unna? spør avisas journalist.

– Jeg har ingen grunn til å tro det. Men det burde vært med mer, så mange år som jeg har vært politisk aktiv, svarer Holm, som synes det er svært tilfeldig hva som har kommet med.

Avisa skriver at Innsynssekretariatet har sendt Annar Holm en pakke på 17 dokumenter fra Overvåkingspolitiets arkiver og registre. Noen av dokumentene er stemplet fortrolig, andre hemmelig. Samtlige er fra perioden 1968 til 1972. Her er noen avisartikler, fra Dagningen, Klassekampen og tidsskriftet For Vietnam. Ellers er det rapporter om Annar Holms gjøren og laden, mange i forbindelse med at han var med og startet SUF-gruppe (Sosialistisk Undomsforbund) i Lillehammer. I et av dokumentene vises det til «Lydbåndrapport medsendt Overvåkingssentralen».

– Det går tydelig fram at jeg er telefonavlyttet. Det synes jeg ikke særlig om, sier SV-politikeren til Gudbrandsdølen Dagningen. Han ble innvalgt i Lillehammer kommunestyret for SF i 1966, og satt i to perioder. Den andre perioden var han innvalgt for felleslista mellom SF og NKP. Nå er han leder av Utmarksnemnda og medlem av Fjellstyret.

Avisa skriver at «i et av dokumentene går det fram at det i juni 1968 ble holdt et møte på politikammeret i Lillehammer med tema «Formodentlig våpenøvelser i Lillehammer distrikt». Møtet var kommet i stand på grunnlag av brev fra Overvåkingstjenesten angående øvelser i våpenbruk og geriljakrigføring i distriktet nord for Lillehammer. I den forbindelse ble det foretatt undersøkelser av SUF-gruppen i Lillehammer.»

Annar Holm blir beskrevet slik: «Han er så radikal som det går an å bli, og han er Maoist. På bystyremøtene har han med seg en sort dokumentmappe med lokk på, og han ynder å slå opp lokket under møtene og vise fram så alle kan se at på baksiden av veskelokket er det et stort bilde av Mao», kan vi lese i avisa.

– Dette med våpenøvelsene kjenner jeg ingenting til, og jeg aner ikke hvordan slike rykter oppsto. Koffert hadde jeg ikke, men en skulderveske, kommenterer Holm til Gudbrandsdølen Dagningen.

Ifølge avisa er et dokument om Fredskontoret i Lillehammer undertegnet Gudbrandsdal Politikammer. Mens et annet notat «forteller om et kåseri i regi av Unge Høyre, der Sovjetunionens presseattaché Toropov var til stede. Det var også unge Holm, som «stilte meningsløse og latterlige spørsmål», slik at gjesten følte seg brydd».

Gudbrandsdølen Dagningen forteller også at «et hemmeligstemplet notat gjelder en bystyredebatt om ølretter i Lillehammer, der kantinen på Jørstadmoen ble nektet ølrett. Dernest har NN (navnet er sladdet) opplyst at Annar Holm hadde vendt seg til Velferdskontoret på Jørstadmoen om tillatelse til å sette seg i forbindelse med noen soldater som kunne skrive om saken i leiravisen.»

– Jeg husker godt at jeg reiste til Jørstadmoen. Og jeg ble tatt vel imot, forteller Holm til avisa, som spør:

– Tenkte du mye over at du ble overvåket den gangen?

– Nei, jeg tenkte heller at hvis noen gidder å drive med dette, får de heller gjøre det. De vil likevel ikke finne noe ulovlig.

Intervjuet slutter slik:

– Hvem var det som «lå i buskene»? vil avisa vite.

– Jeg vet jo ikke det i hvert enkelt tilfelle. Men folk fra politiets overvåkingssentral i Lillehammer var sentrale, mener Holm.

– Blir du overvåket den dag i dag?

– Nei, nå må folk ha slutta med dette tullet. Det er greitt med overvåking hvis det skjer voldelige eller ulovlige ting. Men ikke på grunn av rent politisk arbeid.

Hugh Deane:
The Korean War, 1945–53
San Francisco: China Books and Periodicals, Inc. 1999, 246 sider
http://www.chinabooks.com

Martin Hart-Landsberg underviser i økonomi på Lewis and Clark College i Portland, Oregon
Artikkelen er fra Monthly Review oktober 2000
Den er oversatt av Kjell S Johansen

---

Hugh Deane har skrevet en presis, politisk og engasjerende historie om Koreakrigen. En av grunnene til at denne boken er spesiell, er at Deane var i det sørlige Korea i slutten av 1940-årene som reporter. Erfaringene derfra gjør ham i stand til å gi et mer umiddelbart og personlig perspektiv på hendelsene enn de en normalt finner i historier om Koreakrigen.

I The Korean War, 1945–1953 utfordrer Deane den tradisjonelle oppfatninga av krigen. De viktigste punktene er det at han argumenterer for at den begynte i 1945, ikke i 1953. Det største ansvaret for krigen har USAs regjering som aktivt og med viten og vilje delte Korea for å fremme sine imperialistiske ambisjoner, og endelig at kampene mellom 1950 og 1953 best kan karakteriseres som en borgerkrig heller enn en uprovosert invasjon fra en nasjon inn i en annen.

Selv om Deane ikke gjør særlig forsøk på å forklare bokas relevans i våre dager, er det en lett sak. En fredsavtale som avslutter Koreakrigen er aldri blitt signert. Teknisk sett er USA og Nord-Korea fortsatt i krig, USA har avslått tallrike forslag fra Nord-Korea på å forhandle fram en avslutning. Faktisk er det sånn at USA og Japan nekter å anerkjenne Nord-Korea. Denne vedvarende fiendtlige tilstand (som blir intensivert av tilstedeværelsen av militære styrker fra USA i Sør-Korea) har potensiale til å starte en ny Koreakrig, muligens med atomvåpen. Den har også gitt et brukbart dekke både for høyresida i Japan til å kjempe for remilitarisering og for det militær-industrielle kompleks i USA til å opprettholde høye nivå på militærbudsjettet. Denne situasjonen sammen med spenningene som følger av delinga av Korea, har gitt regjeringene i både Nord- og Sør-Korea et forsvar for en politikk som har avledet og begrenset progressive politiske og sosiale muligheter på begge sider av den 38. breddegrad. [1]

Hendelsene rundt Koreakrigen kan ikke fullt forklare alt som er nevnt over, men roten til dagens spenning og kamper ligger i perioden mellom 1945 og 1953. Siden den offisielle historia om Koreakrigen omhyggelig har hjulpet dem som lager USAs politikk til å opprettholde folkelig støtte til sin utenrikspolitikk, er det nødvendig å utfordre denne historiefortolkningen hvis vi skal utvikle støtte for en ny US-amerikansk politikk overfor Korea og en meningsfylt solidaritet med det koreanske folket.

Sprekker i den konvensjonelle historiefortolkning blir langsomt synlige. I september 1999 blei regjeringa i USA endelig tvunget til å innrømme at den amerikanske hæren kanskje hadde begått en grusomheter i løpet av Koreakrigen. Det gjaldt at amerikanske soldater hadde myrdet flere hundre koreanske sivile nær landsbyen Nogun i slutten av juli 1952. [2]

Blodbad

USAs regjering vedgår at det skjedde grusomheter i løpet av krigen, men har til nå lagt all skyld på Nord-Korea, ikke seg selv eller Sør-Korea. Deane viser imidlertid at det motsatte er nærmere virkeligheten. For eksempel, Syngman Ree regimet «beordret et blodbad i de sørlige regionene som ble tatt tilbake fra nord etter Inchon høsten 1950 (…) Gregory Henderson (representant for USA, stasjonert i Seoul) anslo (…) at sannsynligvis blei mer enn 100.000 drept uten noen form for rettssak når soldater fra Counter-Intelligence Corps gjenvant områder der venstresida var kjent for å stå sterkt» (s. 96). Deane belyser også den vanligvis oversette perioden fra oktober til og med november 1950, da amerikanske og sørkoreanske styrker okkuperte Nord-Korea. Resultatet var et terror regime. «Etter å ha gjenerobret Pyongyang, hevdet nordkoreanerne at 15.000 mennesker hadde blitt massakrert der – kroppene blei dumpet på gårdsplassen til hovedfengselet og i 26 bomberom» (s.101).

Den virkelige starten på Koreakrigen

Boka til Deane er delt inn i 5 deler (der de midterste dominerer): Historia former nåtida, Den virkelige starten på Koreakrigen, 1950-krigen holder på å ta form, Armeer i krig, Våpenstillstanden og følgene. Mens hovedretningen av beretninger om starten på Koreakrigen normalt begynner med at nordkoreanske styrker «invaderer» Sør-Korea, er Deanes mål i del 2 å vise at krigen startet i 1945 som et resultat av politikken til USA. Han begynner derfor analysen med at USAs tropper ankommer det sørlige Korea i 1945.

Til tross for at USAs soldater angivelig blei sendt for å føre oppsyn med at de japanske soldatene overga seg, var oppdraget mye større. Betydningsfullt er det at soldatene fra USA, til og med før de hadde landet i Korea, blei fortalt av sine befalshavende at det koreanske folket skulle anses som fiender av USA. USA søkte etter å dominere så mye som mulig av Korea på grunn av dets strategiske nærhet til Japan, Kina og Sovjet. Siden det store flertallet av koreanere hadde sin egen visjon om et demokratisk, uavhengig og sosialistisk land, sto de i veien for USAs planer.

Situasjonens logikk førte raskt til at USA allierte seg med den eksisterende japanske koloniadministrasjonen i Korea og med høyreorienterte koreanere mot den folkelige støttete Folkerepublikken Korea og de masseorganisasjonene som støttet den. Deane beskrive ganske detaljert hvordan USAs okkupasjonstyrker fortsetter å knuse enhver opposisjon mot dets herredømme over sør.

Deane forklarer også beslutningen om formelt å dele landet som US-amerikansk. USAs regjering innså at de ikke kunne sette gjennom sin vilje i nord. De bestemte derfor til slutt at et delt Korea, med sør under kontroll av USA, var det beste resultatet de kunne oppnå. I september 1947 presset de derfor FN til å si seg enig i å føre oppsyn med separate valg i sør (som hadde den største befolkningen) og i nord, for å danne en koreansk regjering. Sovjet og nordkoreanerne motsatte seg avstemningsplanen som USA hadde satt i scene (med den undertrykking som fant sted av venstrekreftene i sør) og nektet å gi FN adgang til nord.

En overveldende majoritet av folket i sør var også imot valget. Som et resultat av det uttrykte til og med lederen for FN delegasjonen, K. P. S. Menon (sjefsdelegaten fra India), skepsis til å gå videre med prosessen. Men en måned seinere godtok Menon å støtte valget. Deane rapporterer dette skifte av mening på følgende måte: «I mars ble jeg informert av en opphisset ansatt ved Indias ambassade om at USAs utenriksdepartement praktisk talt dreiv utpressing av India (..) Den USamerikanske ambassadøren i New Delhi hadde informert Nehru om at Indias oppførsel overfor Korea ville virke inn på USAs holdning til tvisten om Kashmir. Nehru telegraferte ordre til den indiske kommisjonsdelegasjonen om å avholde seg fra å kritisere den USamerikanske politikken i Sør-Korea og å stemme sammen med USA (s. 64). Valget gikk av stabelen, Sør-Korea blei et land og Rhee blei dets første president.

USA lyktes i å splitte nasjonen, men de kunne ikke gi den nye regjeringa legitimitet. Væpnede kamper mot den nylig skapte regjeringen i sør begynte. Så det var borgerkrig i Sør-Korea allerede før «starten» av Koreakrigen den 25. juni. Denne krigen – i det vesentlige en krig om framtidig politisk, sosial og økonomisk orientering for den sørlige delen, og i forlengelsen av det for hele Korea – var et direkte resultat av USAs handlinger. Og det var umulig at spørsmålet om Koreas framtid skulle avgjøres i bare en halvdel av landet.

1950-krigen holder på å ta form

Deane forsøker å forklare to viktige spørsmål i denne korte delen: USAs utenrikspolitiske overveielser som oppmuntret til intervensjon i kampene, og hendelsene som utløste kampene i Koreakrigen i 1950. Når det gjelder de sistnevnte, beskriver Deane hvordan Rhee i 1949 ivret for en marsj mot nord, i håp om å ride på bølgen av støtte fra USA til regimet hans. Faktisk satte sørlige styrker i gang flere angrep over den 38. breddegraden (grensa) om våren og sommeren. Alle var på Onjin-halvøya som, hvis den blei erobret, ville sikre sørlige styrker en relativt direkte og rask rute til Pyongyang.

Mens Sør-Korea så ut til å ha militært overtak tidlig på året, snudde dette seg på slutten av 1949 da de nordkoreanske avdelingene som hadde kjempet i den kinesiske borgerkrigen, returnerte. Denne styrkeforskyvningen gjorde nå Kim Il Sung ivrig etter å slå sørover. Det er fortsatt uklart om Kim tenkte på et raskt angrep for å ta Seoul eller en fullskala invasjon av sør. Uansett er det klart at begge sider var ivrige etter et slag.

Deane rapporterer at Kim ikke klarte å få Stalins støtte for et angrep før mai 1950. Og fortsatt var Stalin forsiktig, og gjorde det klart for Kim at han ikke ville støtte et uprovosert angrep. Deane noterer at nord «… hevdet den 26. juni 1950 at sør hadde startet krigen med et generalangrep over den 38. breddegrad.» Selv om det ikke finns noen bevis for et generalangrep, er det god grunn til å tro at sør slo til først, med et angrep mot den viktige nordlige byen Haeju. Den sørlige styrken hevdet faktisk at de hadde tatt byen, selv om de framstilte sin seier som del av et motangrep mot den nordlige offensiven. Men den militære helhetssituasjonen gjør et slikt motangrep svært usannsynlig.

Det er mer sannsynlig at sør satte i gang et første angrep over grensa i håp om å utløse et angrep fra nord, for å få støtte fra USAs styrker til en marsj mot nord. Nord som hadde ventet på en slik provokasjon, svarte med å sende troppene sørover. USA som var ivrige etter en unnskyldning for å fremme sine egne mål, var rask til å intervenere i det som helt klart var en borgerkrig mellom koreanerne.

Armeer i krig

I denne lengste delen av boka legger Deane ut den grunnleggende dynamikken i kampene, med avgjørende oppmerksomhet på kinesernes rolle (en rolle Nord-Korea nå nedtoner). Men hans viktigste utfordring til den offisielle historien om denne perioden finns i en serie kortere kapitler som tar opp våpenstillstandsforhandlingene, luftkrigen, biologisk krigføring og behandlingen av krigsfanger.

Ved midten av 1951 hadde begge sider omtrent like mange soldater og holdt territorier som grovt sett fulgte den 38. breddegrad. Selv om det så sannsynlig ut at begge parter ville finne en måte å avslutte kampene på, varte krigen ennå to år, i hovedsak fordi USA krevde en fullt ferdigforhandlet våpenhvile før de ville godta å stoppe kampene. Og som Deane avslører hadde USA ikke hastverk med å gjøre ferdig en avtale. To spørsmål dominerte forhandlingene: Hvor våpenhvilelinja skulle gå og hjemsendelse av krigsfangene.

Den 38. breddegrad

USA gikk først inn for å gjøre frontlinja til våpenhvilelinje, men Nord-Korea og Kina argumenterte for den 38. breddegrad. Da kommunistene endelig sa seg enige med USAs syn, forandret USA mening og krevde at våpenhvilelinja blei flyttet ca. 5 mil nordover. Samtidig anklaget USA offentlig kommunistene for å forsinke forhandlingene siden de ikke godtok frontlinja som våpenhvilelinje. Amerikanske reportere blei holdt uvitende om dette og mange andre ting som dreide seg om krigen. [3] Som Deane refererer, blei bedraget avslørt takket være Wilfred Burchett og Alan Winnington, som rapporterte fra den kommunistiske sida.

Etter at en hadde blitt enige om våpenhvilelinja tok partene opp spørsmålet om repatriering av krigsfanger. USA nektet å overholde Genève-konvensjonen som krever at alle fanger skal sendes hjem når kampene slutter. I stedet hevdet de at nordkoreanske og kinesiske fanger skulle få bestemme sjøl hvor de ville bli løslatt. Deane legger fram sterke bevis for at mens de to partene kranglet om dette, blei koreanske og kinesiske krigsfanger brutalt torturert for å få dem til å hoppe av. Et kapittel dokumenterer hvordan sårede kinesiske og koreanske fanger blei brukt som prøvekaniner for medisinsk trening og vitenskapelige eksperiment.

Luftkrig

Mens forhandlingene dro ut, opprettholdt USA en intenst luftkrig mot nord. Byer og sivile blei bombet, napalm var yndlingsvåpenet. Nord-Korea og Kina anklaget USA for å bruke biologisk krigføring i Korea og Manchuria. Deane konkluderer sin oversikt over relevante studier at «i senere år har det som virker som bekreftende bevis overbevist noen i USA og andre steder om at påstandene om bakteriekrigføring godt kan være sanne» (s.158).

Våpenhvilen som endelig blei signert 27. juli 1953, avsluttet kampene. I april 1954 var det en oppfølgingskonferanse i Genève for å avgjøre Koreas politiske framtid. Nord-Korea krevde tilbaketrekking av alle utenlandske styrker og valg i hele Korea for å danne en forent regjering. Sør-Korea motsatte seg dette. Med støtte fra USA krevde de valg bare i Nord-Korea og det under observasjon av FN.

Syngman Rhee

USA og Syngman Rhee ønsket at konferansen skulle feile; de var fornøyd med status quo. Deane siterer Chester Ronning, fungerende leder for den kanadiske delegasjonen: «Jeg ble sjokkert over den store forskjellen i standpunkt mellom USA og Sør-Korea på den ene siden og de aller fleste av resten av oss på den andre siden. Jeg trodde jeg hadde kommet for å delta på en fredskonferanse (…) I stedet blei all vekt lagt på å unngå at en avtale blei oppnådd» (s.190-191). Som USA ønsket blei konferansen avsluttet uten noen erklæring eller forpliktelser til videre handling, og Korea delt.

Et krigsminnesmerke over Koreakrigen blei innvidd i Washington DC i 1995. Innskriften er: «Vår nasjon hedrer sine uniformerte sønner og døtre som svarte på sitt lands bønn om å forsvare et land de aldri kjente og et folk de aldri møtte». Det er sant at de fleste USamerikanere visste lite om Korea da krigen brøt ut. Tragisk nok er den virkelige historien om Koreakrigen i hovedsak ukjent også i dag. Som et resultat av det har det fleste amerikanere fortsatt en forvrengt forståelse av målene for og konsekvensene av USAs utenrikspolitikk mot Korea. Deanes bok er en god kilde for de som vil endre dette.

Noter:

1. Se boka mi: Korea, Division, Reunification, and U.S. Foreign Policy (New York: Monthly Review Press, 1989), for en utførlig diskusjon om USAs rolle i å opprettholde delinga av Korea, de fortsatte følgene av delinga både for Nord- og Sør-Korea og strategier for å fremme en progressiv samlingsprosess. [Tilbake]
2. Associated Press, «Pentagon to look at U.S. Killing», New York Times 30. september 1999. [Tilbake]
3. I tillegg til krigstidssensur var medier i USA motvillige til å publisere noe som helst som var kritisk til krigen. Et eksempel: 28 amerikanske forlag avviste I. F. Stones bok: The Hidden History of the Korean War. Monthly Review Press publiserte den til slutt. [Tilbake]

Per-Gunnar Skotåm har ansvar for forsvarspolitiske spørsmål i AKP

---

Raseringa av norsk anti-invasjonskapasitet som nå finner sted, vil om noen år kunne bli brukt som et argument for å integrere Norge helt og fullt i EU. «Det vil være eneste mulighet for å kunne gjenopprette et forsvar av territoriet» vil den økonomiske og militære eliten komme til å si.

Omlegginga av norsk forsvarspolitikk og norsk militær kapasitet som har foregått på 90-tallet og som er foreslått forsterket gjennom forslag for de neste 20 åra, har som målsetting å styrke evnen til å bruke militær makt utafor landets grenser. Resultatet er at Norge ikke kan forsvare seg mot et kuppartet invasjonsforsøk.

«Fortsatt utenlandskrig og harde kutt i Norge»

Dette var overskriften i avisa Nordlandsposten (Bodø) 6. oktober i år. Journalisten hadde fotfulgt forsvarsminister Bjørn Tore Godal under hans besøk i byen, og tittelen var en god oppsummering. Godal hadde møtt ansatte og tillitsvalgte i Forsvaret. På et åpent møte om kvelden i regi av den lokale forsvarsforeningen og den lokale avdeling av Norges Reserveoffisersforbund ble premissene for den fortsatte omstillinga av Forsvaret levert. Han lovte at de drastiske vedtaka som må fattes, vil bli fattet fra fremleggelsen av ei ny langtidsmelding for Forsvaret på nyåret og fram mot sommeren.

Statsråden distanserte seg ikke fra de premisser og konklusjoner som i sommer ble lagt fram i Forsvarsstudie 2000 og i innstillinga fra Forsvarspolitisk Utvalg, som kom med seks dagers mellomrom i slutten av juni. Uten at han gikk i detaljer ble de sikkerhetspolitiske premiss for radikalt å sluttføre den omstillinga som allerede har pågått i ti år, bekreftet av forsvarsministeren i hans foredrag.

Uka før forsvarsministerens besøk var det sjefsskifte i Forsvarskommando Nord hvor øverstkommanderende Einar Skorgen gikk av for oppnådd aldersgrense. I den forbindelse gav han et intervju hvor han slo fast at det nasjonale forsvaret nå er borte, og at Norge må konsentrere seg om å få dette på plass igjen. Bjørn Tore Godal beskrev dette som «…en helt gal analyse. Vi skal og må delta i internasjonale operasjoner.»

Det er sånn at Norges plassering på kloden gjør landet viktig i enhver krig hvor to av tre følgende konstellasjoner er representert:

• USA
• Sentraleuropeiske land (EU)
• Russland

Sånn har det vært i hele det forrige århundret. Betydninga av Norge for andre krigførende makter har økt med større sjø- og luftmobilitet i krigføringa.

Norges betydning har i hovedsak ikke ligget i noe vi har, men i det vi er. Et mulig brohode, et hangarskip i strategisk betydning for den annen part i en krig. Vår posisjon gjør at krigførende parter må føle seg trygge på at motstanderen ikke får tilgang til vårt territorium. Norsk territorium er essensielt for stormaktene når det gjelder sjø, luft og elektronisk kontroll med Nord-Atlanteren og Nordkalotten. Den beste måten å sikre seg denne kontrollen på, er ved å okkupere landet. Tilfeldigheter gjorde at tyskerne kom før engelskmennene i 1940.

I dette århundret er i tillegg Norges rolle som energileverandør – olje, gass og elektrisitet, samt den økte rolla som matprodusent knytta til fisk – blitt stor og betydningsfull. Mottakerlanda på kontinentet vil ha behov for – særlig ved krise og krig – å sikre seg fortsatte leveranser.

En politisk uavhengighetslinje for Norge må ha en forsvarspolitisk linje som står for å etablere et effektivt anti-invasjonsforsvar som kan avvise enhver angriper. Et Norge som skulle ønske å være nøytralt i forhold til de imperialistiske maktblokkene, må ha et forsvar som oppfattes som troverdig av de samme imperialistiske blokkene. Det må ha evnen til å avverge forsøk fra noen part på å okkupere landet. Dette premisset må debatten om et sterkt, nasjonalt og uavhengig forsvar ha med seg i dag, og i overskuelig framtid.

Ekspansjon

Vi er nå inne i en verdensutvikling med sterk kapitalistisk ekspansjon. Denne skjer parallelt innad i alle kapitalistiske land med sterkt press for å privatisere offentlige tjenester og virksomhetsområder. Samtidig har sammenbruddet i den tidligere Østblokken gitt en kapitalistisk ekspansjonsmulighet inn i nye områder i ett omfang den vestlige imperialismen ikke har opplevd på 130 år. Samtidig som den kapitalistiske verden har fellesinteresse av å flytte fram de markedsøkonomiske posisjonene inn i disse nye områdene, preges samarbeidet av en sterk rivalisering stormaktene imellom om innflytelse på bekostning av hverandre.

Et av hovedtrekkene er rivaliseringa mellom USA, EU og Japan om og med Russland om Sovjets tidligere randstater i Øst-Europa og med India, Kina og de asiatiske tigrene som både mulig bytte og aktører.

For folk i Norge som skulle ønske å opprette og videreutvikle en nasjonal uavhengighetspolitikk på et ikke ekspansjonistisk grunnlag, har utfordringene til en korrekt uavhengig linje økt.

Konklusjonene i innstillinga fra Forsvarsstudie 2000 (FS) og innstillinga fra Forsvarspolitisk Utvalg (FPU) – Et nytt Forsvar – vil begge avvikle den resterende del av hva som kan utgjøre et troverdig invasjonsforsvar.

FS har som premiss for sine vurderinger jobbet ut fra to hovedkriterier:

• «et alliansetilpasset forsvar, dvs en organisasjon tilpasset en rolle som norsk bidrag til allierte forsterkninger på norsk område.»
• «et terskelforsvar, dvs. en nedskalert versjon av dagens forsvar, tilpasset en annen og mer begrenset trussel enn det tradisjonelle invasjonsscenariet, og med en viss tilleggskapasitet for internasjo-nale operasjoner.»

Utenlandstjeneste

I studiens sluttfase besluttet forsvarssjefen at det siste alternativet skulle danne basis for det endelige strukturforslag.

Hovedpunkt i FS er at vernepliktsordningen opprettholdes, men med varierende vernepliktstid og reduksjon i innkallingstyrken. En vesentlig begrunnelse for opprettholdelse av vernepliktsordninga – inklusive sesjonering av hele årsklassen – er behovet for få tegnet kontrakt for utenlandstjeneste med ungguttene.

Repetisjonsøvelser av rulleførte soldater vil bare unntaksvis kunne skje.

Det vesentligste av hærens installasjoner i Nord-Norge opprettholdes, mens det vesentligste av hærens installasjoner i Sør- Norge legges ned til fordel for en konsentrasjon i Hedmark, Akershus og Oslo.

Missiltorpedovåpnet, MTB, foreslås avviklet sammen med en reduksjon i ubåt og mineleggerkapasitet. Sammen med allerede gjennomførte og foreslåtte nedlegginger av kystfort avvikles i realiteten vesentlige deler det kystbaserte invasjonsforsvaret. Minerydderkapasi-teten foreslås opprettholdt med begrunnelse at de kan ha betydning i internasjonale oppdrag.

Det vesentligste av Luftforsvarets virksomhet i Nord-Norge foreslås konsentrert til Bodø, mens den operative aktiviteten i Sør-Norge konsentreres til Ørland og Rygge.

Gjennomføres FS sine forslag vil det i 2005 kun være mobiliserbare hærstyrker i Norge på ca. 20% av nivået i 1990. Disse vil i tillegg i hovedsak være trent for, utstyrt for og innrettet på utenlandsoperasjoner.

Luftforsvarets stasjon Ørland vil fortsatt ha som formål å være øremerket internasjonale operasjoner. Gjennom nedlegging av stasjonære kystforsvars-installasjoner og mineleggerkapasitet samt nedlegging av det kystbaserte MTB-våpenet, svekkes de vesentligste delene av invasjonsforsvaret i Sjøforsvaret. Forslaget om opprettholdelse av fem nye fregatter, det mobile kystartilleriet og minesveiperkapasitet har som vesentlig begrunnelse at de kan spille en rolle i internasjonale operasjoner.

Innstillingen fra Forsvarspolitisk Utvalg som var sammensatt med representanter fra alle stortingspartiene, sammenfaller på alle vesentlige punkter når det gjelder premisser og konklusjoner med Forsvarsstudie 2000.

Under arbeidet har FPU hatt kontakt med arbeidet i FS. Det er derfor etablert et felles vurderingsgrunnlag som har resultert i en innstilling uten vesentlige dissenser innad eller i forhold til konklusjonene i FS (altså den fagmilitære ledelsen).

FPU og Sosialistisk Venstreparti

Arbeidet i FPU har hatt som uttalt mål å skape en politisk konsensus knytta til det sikkerhetspolitiske grunnlaget Stortinget skal forholde seg til, og den forsvarspolitikk som skal føres. Det har vært ei uttrykt målsetting for arbeidet å utvikle en slik konsensus for sikkerhets og forsvarspolitikken i ei «ny tid» for at dette spørsmålet skal heves over den daglige kiving i Stortinget. Dette er oppnådd gjennom FPU og også SV har akseptert de nye premisser med bare mindre merknader.

En debatt eller strid om vesentlige elementer i forsvarspolitikken vil ikke skje med utgangspunkt i stortingspartiene hvis det ikke først blir en sterk debatt i miljøer utafor Stortinget og Forsvarets overkommando. Tvert om vil de vesentligste stridsspørsmål bli redusert til reine lokaliseringskamper uten at premiss og konklusjoner på noe vis vil bli utfordret.

Det er flere faktorer som har bidratt til at de radikale endringsforslag som nå ligger på bordet fra Forsvarsstudie 2000 (FS) og Forsvarspolitisk Utvalg (FPU), har kunnet oppstå.

Det er et poeng å drøfte disse faktorene fordi de på sitt vis vil påvirke ethvert forsvarspolitisk syn eller forslag sjøl om en skulle gå inn for helt andre løsninger enn de som nå ligger på bordet.

Sammenbruddet av Sovjetunionen og Warszawapakten har medført en grunnleggende endring av det potensielle trusselbildet. Som ett av to NATO-land med grense mot Sovjet hadde Norge en rolle som «frontlinjestat» i et oppgjør mellom øst og vest. Dette var, gjennom NATO-medlemskapet, strukturerende for etableringen av mange av de norske forsvarsinstallasjonene og grupperingen av norske styrker i forhold til å sikre overføring av andre NATO-tropper i en krigssituasjon. En god del av særlig Luftforsvarets anlegg er finansiert av NATO-midler og inngår i en struktur for å sikre overføring av utenlandske unsetningsstyrker. Samtidig var hærens gruppering tilpasset å skulle «holde fortet» til unnsetningene kom og hadde en stridsdoktrine, «oppholdende strid», tilpasset dette.

Den vesentlige endringen i den ytre trussel samt omprioriteringer også fra NATO har betydning for hvilken struktur og innretting et sterkt nasjonalt invasjonsforsvar må ha i framtida. En avvisning av premisser og konklusjoner i FS 2000 samt i FPU til fordel for opprettholdelse av et vernepliktsbasert invasjonsforsvar kan ikke bety å bare fortsette med det som har vært. Det må også bety noe mer og noe annet.

Det norske forsvarsbudsjettet hadde gjennom 80-tallet en realvekst pr. år på ca. 3%. Det ble i denne perioden bygd opp en struktur med personell og installasjoner som krevde en stor andel av forsvarsbudsjettet til løpende drift.

Forsvaret i 1989

Rundt 1989 var Forsvaret godt rustet til å kunne yte kraftig motstand mot en sovjetisk angriper. Det er en historisk ironi at Sovjetunionen på dette tidspunkt sto foran en fullstendig oppløsning.

På grunnlag av allerede vedtatte bevilgninger, investeringer og utdanningsprogram nådde det norske forsvaret høyden i sin anti-invasjonskapasitet rundt 1992. Det var utvikla en stor grad av evne til samvirke mellom de ulike våpengrenene samt tempo og kraftsamling i Hæren ved opptreden i større avdelinger. Dette var parret med en større grad av offensiv tenkning i den taktiske doktrina for hæroperasjoner samt at troppeføringsteknikken hos det lavere befalet vel aldri har vært bedre.

I en situasjon med svakere trusselbilde og derav lavere forsvarsbudsjett, betydde en opprettholdelse av alle elementer i den eksisterende struktur at kostnadene til en løpende drift ville ta en stadig større del av forsvarsbudsjettet. Dette kompenserte ikke med en fortsatt økning av realrammene. En prolongering av denne tendensen tilsa at omtrent hele forsvarsbudsjettet ville gå til drift rundt i år 2015 – så sant en ikke sterkt økte bevilgningsnivået. Det ville tilsi: ingen midler til investering og utvikling i nye og forbedrede våpensystemer.

Denne tendensen blir forsterka av at hvert generasjonsskifte av et våpen viser seg å være ca. dobbelt så dyrt i realverdi som det systemet det skal erstatte. Våpen har en langt raskere kostnadsutvikling enn andre industrielle produkter i verden.

Mange av de våpnene Norge anskaffa på 70-80-tallet, vil ha utspilt sin rolle i perioden 2005-2015. Og: Det er begrensninger i de økonomiske rammene – til dels uavhengig av hvilke sikkerhetspolitiske løsninger en er tilhenger av.

Det er nødvendig å slå fast at de endringer som har skjedd gjennom hele 90-tallet og som nå er foreslått gjennom FS og FPU, ikke i hovedsak skyldes økonomiske begrensninger i bevilgninger. De er et utrykk for et doktrinevalg fra forsvarsledelsen på basis av en konklusjon om at et forsvar av Norge gjennom et tradisjonelt vernepliktsforsvar, ikke er mulig.

Premissene for dette ble blant annet lagt gjennom oppsummeringen av Golfkrigen mot Irak i 1991, og det teknologiske nivå som der ble demonstrert.

Debatten rundt dette kom først opp i Norsk Militært Tidsskrift for ca. ni år siden, særlig knyttet til to artikler hvor nåværende informasjonssjef i Forsvarets overkommando, brigader Kjell Grandhagen, var medforfatter. Den entydige konklusjonen i artikkelen var at kun høyteknologiske, avanserte våpensystemer hadde noen effektivitet som demonstrert fra den vestlige alliansen mot Irak i denne krigen.

Å gå til krig uten å ha de mest avanserte våpen, vil tilsi å gjøre ens egne til kanonføde for en mer teknologisk overlegen fiende. USA lot være å bruke sine egne reservister under bakkekrigen til tross for flere måneders trening fordi det ble antatt at de ikke hadde oppnådd høyt nok treningsnivå.

På bakgrunn av dette og utfra en sammenlignende studie av oppnådde resultater fra flere norske repetisjonsøvelser slo nåværende brigader, Sverre Diesen, samme år fast i en artikkel i samme tidsskrift at: «..leidangens tid er definitivt forbi og kommer ikke tilbake».

Treningsnivå

Dette var rettet direkte mot at en mobiliseringshær med sitt lavere treningsnivå kunne ha noen effektiv misjon i forsvaret av Norge. Tvert om understreker han at det vil være direkte umoralsk å sende norske, vernepliktige mobiliseringssoldater mot en teknologisk overlegen og bedre trent fiende med de tap det ville medføre. En vernepliktshær vil etter hans vurdering tape. Om en taper den første dagen eller etter ti dager, spiller liten rolle utover å sikre seg et mer heroisk ettermæle. Hvis du ikke har ei linje for å vinne, er det etisk feil å gå til kamp.

Disse synspunktene ble gjentatt da Diesen sammen med nå avdøde, daværende forsvarsminister Holst, samt Martin Tiller fra Forsvarsdepartementet la fram Stortingsmelding nr. 16, 1992/93 høsten 1992. Disse synspunktene har brigader Diesen kjempet for og forsvart i debatten i forsvarskretser gjennom hele 90-tallet. Samtidig har han stått sentralt som premissleverandør for flere av forsvarsstudiene gjennom 90-tallet som har ligget til grunn for utforminga av langtidsmeldingene. Han ledet forsvarsvarsjefens stab i arbeidet med den nylig avgitte Forsvarsstudie 2000, og fortsetter for tida å bistå Forsvarsdepartementets arbeid med den nye langtidsmeldinga som kommer vinter/vår 2001.

Dette er et uttrykk for at forsvarets militære og politiske ledelse er konsolidert på at et mobiliseringsbasert vernepliktsforsvar over hele landet skal avvikles til fordel for noe annet. Dette er i tråd med de føringer som er lagt i FS og FPU.

Vekk med vernepliktshæren

Langtidsmeldinga for forsvaret – Stortingsmelding nr. 16, 1992/93 – var det første planmessige forsøket på å fjerne de vesentligste delene av et mobiliserbart vernepliktsforsvar som stammen i et nasjonalt basert invasjonsforsvar. Det hadde følgende premiss og hovedmålsettinger:

1. Omlegging av deler av Forsvaret med elementer fra alle våpengrener til en brannkorpsmodell for innsetting utenfor landets grenser sammen med andre utenlandske styrker. Altså: Et redskap for også å være tilstede militært, for å øve innflytelse til fordel for norske økonomiske og politiske interesser.
2. En halvering av de mobiliserbare hærstyrkene og oppgivelse av et invasjonsforsvar av Sør-Norge. Knytte de gjenværende styrkene enda sterkere enn nå til et skallforsvar i påvente av og for å sikre amerikansk unnsetning.Meldingen legger større vekt på yrkessoldater som element i de stående styrker og i ekspedisjonskorpset. Det innebærer å bygge opp tropper som lettere vil la seg kunne bruke også mot nordmenn, ved at identifikasjonen med det sivile samfunn blir svekket.
3. Gjennom halveringen av de mobiliserbare styrkene svekkes vernepliktsforsvaret som institusjon. Dette kombineres med en sterk reduksjon av treningsstandarden ved å kutte i antall repetisjonsøvinger for å spare penger. Vernepliktige som er eldre enn 34 år, innkalles kun unntaksvis til repetisjonsøvelser. Alle ideer om at det er mulig/riktig å planlegge et nasjonalt uavhengig forsvar som ikke er bygd på et premiss om unnsetningsstyrker fra USA eller EU, legges definitivt bort.
4. Det ble lagt opp til en stillingsreduksjon i Forsvaret på minst 6.400 over en tiårs periode for å redusere løpende driftskostnader.

Så langt har kun ca. en tredel av personellreduksjonene blitt gjennomført, men det vesentligste i de andre punktene er gjennomført og til dels forsterka gjennom langtidsmeldinga fra 1997 samt de årlige statsbudsjett.

Sammenbruddet av Sovjetunionen, Østblokken og Warszawapakten samt den militære og teknologiske styrke-overlegenhet Vesten demonstrerte i krigen mot Irak i 1991, etablerte den nye verdensorden med USA som den eneste og ledende supermakt. USA har som uttrykt premiss for sin utenrikspolitikk at de har rett til å gå inn ethvert sted på kloden hvor de ser sine økonomiske, politiske eller militære interesser truet.

Norge var snar til å koble seg til denne utenrikspolitiske linja gjennom militær deltakelse både mot Irak i 1991 og mot Jugoslavia i 1999. På den ene sida er dette et uttrykk for den norske elitens servile og underdanige holdning i forhold til USA og EU. På den andre sida er det et uttrykk for en bevisst stillingstagen fra de økonomisk og politisk ledende kreftene i landet. De enorme oljeinntektene som er samlet på statens og på private hender, har gitt dem en egeninteresse av å ekspandere videre. Klarest kom dette til uttrykk fra nåværende statsminister, daværende olje- og energiminister Jens Stoltenberg, i et innslag i Dagsrevyen i månedsskiftet september/oktober i 1996. Han var på besøk ved det Kaspiske hav og sto i Baku og pekte utover området med noen av verdens største og ennå uutnyttede oljekilder, mens han sa: «Her skal vi hente inntektene som i neste århundre skal betale for vårt helsevesen og pensjoner.»

Klarere kan det vanskelig uttrykkes at Norge har sjølstendige ambisjoner om å flytte fram sine økonomiske og politiske posisjoner. Den enorme statlige og private formuen som er skapt gjennom produksjonen av olje og gass på norsk sokkel, har gitt et materielt grunnlag for å fortsette eventyret utaskjærs. I første omgang forsøker den vestlige alliansen å flytte fram det kapitalistiske budskap gjennom markedsliberalistiske organisasjoner som: Det internasjonale pengefondet, Verdensbanken og WTO.

Norge har ikke ressurser økonomisk og militært til å spille noen sjølstendig rolle i dette. Derfor er den norske eliten helt avhengig av å knytte seg til andre og sterkere krefter for å kunne få en bit av kaka. Foreløpig er det et stort «tomrom» å fylle for de vestlige og asiatiske kapitalistiske økonomiene i den tidligere Østblokken og de sørlige tidligere sovjetiske republikkene. Det er vesent-lige fellesinteresser for alle de kapitalistiske land i å etablere kontrollerbare markedskapitalistiske forhold. Samtidig er det en sterk rivalisering på gang mellom de samme landene knyttet til hvert sitt kapitalistiske senter rundt henholdsvis USA, EU og Japan hvor en hele tiden forsøker å komme de andre i forkjøpet med å etablere et økonomisk og politisk hegemoni.

De vestlige allianser har et behov for å kunne sende sammensatte ekspedisjonskorps ut i verden for å sikre sine interesse. Dette har medført et krav om å kombinere ulike lands militære styrker til ulike typer oppdrag. Parallelt med dette har EU et behov for å kunne spille en sjølstendig militær rolle. Dette har igjenmedført en sterkere europeisk forsvarsidentitet med rett til å kombinere NATO-avdelinger under EUs kommando.

Plug and play

Siden stadig større del av norske stridsavdelinger må ha en «plug and play» kompatibilitet – for å låne fra dataspråket – betyr det at vi under 90-tallet har fått utviklet et forsvar etter lego-prinsippet. Byggeklosser som kan kombineres med andre enheter for å produsere en tilpasset militær styrke for å løse en bestemt type oppgave. Samtidig er en økende grad av tjenesteinnholdet av politimessig karakter. Bemanning av sjekkpunkter, kontroll og visitasjon samt patruljering i byer og etter vei.

Denne omformingen av de norske avdelingene har til gjengjeld svekka deres evne til samvirke med andre norske våpen og avdelinger. Behovet for å bygge opp et militærapparat egna som ekspedisjonskorps har gjort det mer uegna til å forsvare Norge. Et godt samvirke mellom våpengrener og mellom avdelinger krever trening. Tilpassing av norske styrker til internasjonale operasjoner og den økende graden av dette, har gått på bekostning av denne treninga.

En nedleggelse av de territoriale forsvarsinstallasjoner, kombinert med en oppstykking av de militære styrker til enkeltavdelinger som ikke er trent i nasjonalt samvirke, samt en manglende doktrine for forsvar av Norges territorium, fører til at løpet nok en er gang lagt for en gjentagelse av 9. april 1940!

Hvis dette er tilfellet, hva er så begrunnelsen for å trappe ned på det vernepliktsbaserte mobiliserbare invasjonsforsvaret og erstatte det med såkalte mer profesjonelle avdelinger innretta på samvirke med andre utenlandske styrker? Ett argument, men ikke det viktigste, er det som er nevnt over at forsvarsledelsen mener at norske vernepliktige mobiliseringssoldater ikke vil evne å løse oppgavene i framtidas krigsscenario. Det andre er at trusselen om en mulig invasjon er sterkt redusert i overskuelig tid – minst ti år. Dette er med all sannsynlighet rett – heldigvis.

Det tredje argumentet er økonomi. Landet har ikke råd til å opprettholde et vernepliktsbasert invasjonsforsvar modernisert med henblikk på framtidas utfordringer samtidig som en bygger opp styrker for å tjenestegjøre i utlandet.

Det fjerde og vesentligste fra den politiske og militære ledelsen er tesen om at «gnist kan tenne en præriebrann» for å si det med mine ord.

Begrunnelsen i de siste langtidsmeldinger for forsvaret samt i det sikkerhetspolitiske kapittelet i de årlige forsvarsbudsjettene for å bygge opp et ekspedisjonskorps er ett vesentlig punkt som sammenfattet med mine ord lyder: «En regional konflikt ute i verden som ikke blir stoppet, kan utvikle seg dithen at den kan vokse seg større og seinere true oss direkte med krig. Det er bedre å reise ut for å ta ting i starten enn å vente til det kommer inn over våre egne grenser.»

Derfor er det faktisk en nasjonal begrunnelse fra Bjørn Tore Godal sin side når han avviser Einar Skorgens uttalelse om at det nasjonale forsvaret nå er borte. Hans argumentasjon er at ved å reise ut i verden og ta krigen der, forsvarer han landets grenser.

Dette er en analyse som stiller verden fullstendig på hodet, men som er et perfekt utgangspunkt for å begrunne riktigheten av å dra ut i verden for å påtvinge andre folk og nasjoner våre systemer, mens vi plyndrer deres verdier.

De områdene som nå er åpne for kapitalistisk ekspansjon, har et utall av politiske, nasjonale og etniske motsetninger. De ulike kapitalistiske land spiller på alle disse motsetningene for å flytte fram sine egne posisjoner med påfølgende turbulens og uro i de områdene de opererer.

I en situasjon hvor vestlig ekspansjon blir møtt med politiske eller militære mottiltak, vil nettopp den begrunnelsen Norges nye forsvarsdoktrine nå hviler på, lett gjøre forsvarer til angriper og omvendt og derigjennom forsøke å forlede det norske folk til å støtte opp om imperialistiske eventyr.

Forsvarets sterke stilling i Norge er tufta på at flertallet av folket mener at landet er verdt å forsvare. Vernepliktsordninga har gjort at denne oppgava ble stilt for flertallet av norske menn – og etter hvert en del kvinner – og er en vesentlig identifikasjonsfaktor mellom folk og forsvar. NATO-medlemskapet har sin oppslutning i det norske folk fordi det bygger på oppfatninga om at det styrker forsvaret av landet, og fordi den ekspansjonistiske sida blir kamuflert av makthaverne.

Framveksten av Norge som nasjon er historia om kampen mot fremmedveldet. Gjennom vår egen historie mot fremmedveldet samt to folkeavstemminger med flertall mot å avgi nasjonal suverenitet, ligger det også en gjensidig respekt for at også andre land og nasjoner har rett til å velge sjølstendighet.

Hjem i kister

Den som skal skaffe oppslutning i det norske folk om imperialistiske eventyr ute, har derfor ingen lett oppgave. Han blir nødt til å fortegne hva som skjer, for å klare å få noe gjennomslag for et aksept av at norske gutter og jenter kommer hjem i kister etter å ha blitt sendt ut i verden på krigseventyr.

Dette er også en underliggende del av begrunnelsen for en reduksjon av vernepliktshæren og større satsing på kontraktsforplikta soldater og vervede. Vernepliktshæren er ikke motivert for utenlandseventyr. I tillegg blir hele identifikasjonsfaktoren for folk og forsvar gjennom vernepliktsordninga såpass redusert at det må innføres andre former for belønningssystemer for menige og offiserer. Lønn, heder, medaljer, parader osv. og andre borgerlig/militaristiske symboler som skal gi en status i samfunnet, vil bli viktigere. Karriere-muligheter både innenfor og utenfor Forsvaret vil bli motivene heller enn en felles ideologisk plattform for forsvaret av landet.

NATO-toppmøtet i januar 1994 oppfattes av mange som et veiskille når det gjelder EUs behov for å markere egen identitet på det militære området. Da fikk VEU – på den tida EUs organ for sikkerhets- og forsvarspolitikk – anledning til å bruke deler av NATOs militære apparat, infrastruktur og kommandoapparat uten at USA nødvendigvis var med. Konseptet ble kalt Combined Joint Task Forces (CJTF). Det vil si: kombinerte fellesstyrker. Sammen med NATOs reaksjonsstyrker Immediate Reaction Forces (IRF) var de det første eksemplet på det jeg har kalt «plug and play»-styrker.

Avgjørelsen kom etter sterk rivning innad i NATO, men med USAs samtykke. Det var et uttrykk for EUs behov for å skape et mer sjølstendig militærpolitisk uttrykk for seg sjøl. Siden midten av 90-tallet har det gått en debatt om ESDI (Europeisk sikkerhets- og forsvarspolitisk identitet), og hvorvidt den skal knyttes til VEU, NATO eller til EU.

Ambisjonene i EU har hele tida vært større enn de materielle ressursene de har vært villig til å sette av. Men utviklinga fortsetter. VEU er nå integrert i EU. På EU-toppmøtet i Helsingfors i fjor vedtok EU-lederne å etablere egne militære strukturer ved siden av NATO. Hovedmålsetting var at de innen år 2003 – på 60 dagers varsel – skulle greie å stable på beina en styrke på 60 tusen soldater. Planen er seinere justert opp til en styrke på 80 tusen soldater.

Det er nå tydelig at EUs ledere ønsker å utvikle en europeisk militær identitet på sida av NATO og ikke underlagt USA. Dette ble videre for-sterket gjennom de nylig gjennomførte vedtak som ble fatta mandag den 13. november fra EUs side om en forsterkning av European Security and Defence Program (ESDP), programmet for å få på plass den militære delen av unionen.

Dette skaper noen rivninger innad i EU mellom britene som bremser den delen av EUs militære utvikling som kolliderer med USAs ønsker, og Tyskland/Frankrike som er pådriverne for en stadig sterkere sjølstendiggjøring for EU i forhold til USA.

Parallelt med dette vedtok NATO-toppmøtet i Washington i fjor Defence Capabilities Initiative (DCI ) for å tilpasse den militære evnen til det nye «out of area»-konseptet, såkalte «ikke paragraf 5 operasjoner». Dette er både et svar fra USA for å være ledende, men samtidig et middel for å kvalitetssikre de ulike styrkekomponentene så de faktisk kan plukkes, settes sammen og fungere i gitte situasjoner. Dette er et kvalitetssikringsopplegg som skal standard-isere alle operative elementer i en avdeling som treningsnivå, våpentyper, kommunikasjon og etteretningssystemer, taktisk doktrine og stridsfilosofi – for å ta det vesentligste.

Dette programmet tjener ikke bare USAs egne interesser, men bidrar også til å tilpasse avdelinger fra ulike EU-land, som samtidig er medlemmer av NATO, til framtidige fellesoperasjoner innafor en rein EU-hær. Det europeiske militære samarbeidet under ledelse av USA i NATO og det europeiske militære samarbeidet under ledelse av EU i og utafor NATO, spriker mer og mer. Sannsynligheten for at dette vil sprekke de nærmeste tjue åra, er overveldende stor.

Norge verst

Norge er det landet som så langt har innmeldt størst andel av sine militære styrker til internasjonale oppdrag for NATO. Den 21. november meldte Norge ved forsvarsminister Godal inn 3.500 soldater også til EUs militære styrker. Norge er i ferd med å radikalt redusere de elementer av Forsvaret som er egnet til å forsvare landets territorium. Ressursene brukes til å trene og utruste de internasjonale styrkene.

I en situasjon med sterk økonomisk og politisk rivalisering i verden mellom tre sentra vil dette skape stor uro med mulighet for militære konfrontasjoner. Når den ledende økonomiske, politiske og militære eliten i Norge så radikalt er villig til å underlegge seg to av disse rivaliserende sentra, og i tillegg ikke er villig til å se hvilke sterke rivninger som foregår mellom dem, har man blottstilt seg fullstendig hvis det kommer til en militær konfrontasjon mellom EU og USA.

Samtidig vil den raseringa av norsk forsvarsevne som nå finner sted, bli et sjølstendig argument fra de samme kreftene som har stått for nedlegginga. De vil hevde at vi i en ikke alt for fjern framtid må slutte oss til EU og den da sannsynlige EU-hæren. Den eliten som i dag blottstiller landet ved å omdanne Forsvaret til et ekspedisjonskorps, vil sannsynligvis være de første til å bruke den samme blottstillelsen som argument for en total integrering i EU. Her bør en også merke seg at det er EUs mål for det militære samarbeidet, at de ulike avdelinger ikke skal være under nasjonal kommando, men at det hele skal kunne integreres i en EU-hær.

USAs program for DCI vil gjennom programmet for standardisering av avdelingene som beskrevet foran, faktisk gjøre det lettere for EU å bygge en felles hær på grunnlag av standardiserte «plug and play»-enheter.

EU

Det vil være å gå for langt å si at den omstilling som nå finner sted for det norske Forsvaret, er et «EU-forberedende tiltak». Det som er korrekt å si, er at Forsvaret er vel forberedt og tilpasset en framtidig EU-tilknytning.

Hvis ja-kreftene lykkes med den omstillinga som nå finner sted, vil de samme ja-kreftene ha skaffet seg et styrka utgangspunkt for å bruke ja-argumenter på det sikkerhetspolitiske området.

Derfor må nei-sida ta et ansvar for forsvarspolitikken i Norge som vi tar et ansvar for alle andre spørsmål, som dreier seg om landets sjølstendighet. Dette kan heller ikke overlates til ja-sida.

John Bellamy Foster:
Marx’s Ecology – materialism and nature
New York: Monthly Review Press 1999
310 sider – ISBN 1-58367-011-4

Terje Valen er leder i Hordaland AKP og studieleder i AKP

---

Det har skjedd en marxistisk renessanse innen økologien. I 1999 ga Paul Burkett ut boken Marx and Nature: A Red and Green Perspective. Og i år kom John Bellamy Foster med Marx’s Ecology – materialism and nature. Jeg skal skrive om den siste av disse.

John Bellamy Foster, fra Monthly Review-kretsen i USA, sier at mange har anklaget Marx for å være en anti-økologisk tenker, men at han hadde lest for mye av ham til å ta slik kritikk alvorlig. Men selv da Foster skrev The Vulnerable Planet: A Short Economic History of the Environment (1994), trodde han at Marx sin økologiske innsikt var noe underordnet i tenkningen hans.

Foster sin vei til den økologiske materialismen hadde vært stengt av den marxismen han hadde lært opp gjennom årene. Han hadde sitt filosofiske grunnlag i Hegel og det hegeliansk-marxistiske opprøret mot den positivistiske marxismen som begynte i 1920-årene med arbeidene til Lukàcs, Korsch og Gramsci, og som ble ført videre av Frankfurtskolen og Det nye venstre. Disse rettet oppmerksomheten mot Marx sin praktiske materialisme, knyttet til praksisbegrepet. Her var det liten åpning for en marxistisk tilnærming til naturkunnskap og til det fysisk-naturvitenskapelige.

Dette var også Foster sin egen oppfatning av marxismen, og den nektet for muligheten av å anvende dialektiske tankemåter på naturen, og dermed overlot de hele dette området til positivismen. Materialismen hans var av et praktisk, politisk-økonomisk slag. Den var filosofisk inspirert av hegelsk idealisme og Feuerbach sitt materialistiske opprør mot Hegel. Men Foster hadde ikke kunnskap om den større materialistiske historietradisjonen i filosofi og vitenskap.

Ut fra de nye studiene sine konkluderte Foster tidlig i prosessen sin med at forsøkene som «økososialistene» gjorde på å føre «grønn» teori inn i marxismen, eller marxisme inn i «grønn» teori, aldri kunne skape den sammenhengende syntesen som nå er nødvendig. Han ble slått av Bacon sitt berømte utsagn: «Vi kan leite forgjeves etter fremgang i vitenskapelig kunnskap gjennom å legge nye ting oppå eller inn i gamle. Vi må gjøre en ny begynnelsen igjen og gå ut fra det virkelige grunnlaget, hvis vi ikke vil gå rundt for alltid i en sirkel, og gjøre liten og ingen fremgang.»

Materialistisk økologi

Derfor gikk Foster tilbake til grunnlaget for materialismen og oppdaget da at materialismen til Bacon og Marx og selv til Darwin kunne spores tilbake til et felles utspring: den gamle materialistiske filosofien til Epikur. Et studium av Epikur sin filosofi ga Foster for første gang et helhetlig bilde av fremveksten av den materialistiske økologien, i sammenheng med en dialektisk kamp når det gjaldt å definere verden.

Ved siden av denne ledetråden til den marxistiske økologien, oppdaget Foster også Marx sitt systematiske studium av den store tyske jordbrukskjemiker Justus von Liebig. Han skjønte at det var dette studiet, som vokste ut av Marx sin kritikk av Malthus, som ledet ham til det sentrale begrepet «metabolsk rift» i det menneskelige forholdet til resten av naturen, det vil si til den modne Marx sin analyse av menneskets fremmedgjøringen fra resten av naturen.

I det første av bokens seks kapitler er Foster på jakt etter røttene til den dialektiske materialismen. Han begynner med Darwin sin kamp for å holde fast ved og utvikle et materialistisk og dialektisk syn på livet i naturen, blant annet i motsetning til Carl von Linné. Mens Linné og hans disipler mente at artene nok kunne forbedres i en viss grad, men at store endringer ikke kunne finne sted, så var jo Darwins idé nettopp at artene kunne forandre seg helt grunnleggende gjennom en historisk utvikling når det gjaldt deres utveksling med naturen rundt. Gjennom lesning av Darwins notatbøker finner han ut at Darwin er en reflektert filosofisk materialist. Stephen Jay Gould skriver om disse notatbøkene at mens andre evolusjonstilhengere skrev om livskrefter, historiens retning, og organisk kamp og den grunnleggende ikke-reduserbare ånd, så skrev Darwin om «tilfeldig variasjon og naturlig utvalg». Han gjorde altså opprør mot den oppfatningen som sier at alt utvikler seg mot et bestemt mål som eksisterer fra utviklingens begynnelse til den slutt (teleologi). Dette var det samme opprøret som Epikur lanserte med sin naturfilosofi og som Lucretius førte videre til vår tid gjennom det store naturdiktet De rerum natura (Om naturens ting). Dette var også et opprør mot at gudene eller skjebnen bestemmer alt. Ut fra dette synet var naturen uavhengig av menneskenes ideer, dermed ble altså materialismen innført. Dessuten ble tilfeldighet og forandring innført som det grunnleggende trekk i all natur, det vil si dialektikk.

Marx selv begynte nettopp sitt store filosofiske oppgjør med idealisme og mekanisk materialisme gjennom et intenst og grundig studium av Epikurs filosofi. I 1841 hadde han ferdig doktoravhandlingen sin om Forskjellen mellom Demokrits og Epikurs naturfilosofi. Her utvikler han en materialisme som gjelder både menneskene og naturen rundt, tenkningen og den menneskelige praksis.

Foster viser også til det interessante faktum at flere av Epikurs verker har dukket opp funnet på brente papyrusruller i Herculaneum, etter at Marx skrev avhandlingen. Det har vist seg at Marx sine analyser av Epikur sin tenkning blir bekreftet av disse nyoppdagete manuskriptene.

Betraktende materialisme

I andre kapittel går Foster nærmere inn på det bedre kjente forholdet mellom Feuerbach og Marx. Feuerbach tok oppgjør med Hegel sin idealisme og kjempet for et materialistisk syn på verden. Marx sluttet seg helhjertet til dette, men kritisert Feuerbach fordi han ikke så den spesielle rollen til den menneskelige praksis. Gjennom å ta til seg Feuerbachs kontemplative, betraktende materialisme og legge til den aktive rollen til den menneskelig praksis, nådde Marx frem til en forståelse av menneskenes rolle i forholdet mellom menneske og natur, men uten å kaste over bord sin dialektiske forståelse av den ikke-menneskelige naturen også.

I kapittel tre tar Foster for seg den innbitte motstanden mot materialismen og dialektikken som de såkalte «prestenaturalistene» stod for. Det var prester som forsøkte å utarbeide en naturteologi der de godkjente naturens utvikling, men forklarte den ut fra bibelen. Det samme skjedde innen økonomien. Det er under dette perspektivet vi kan forstå motsetningen mellom Marx og Malthus, med sin teori om at befolkningen alltid ville øke i en stigende kurve, mens matforsyningen bare ville vokse i en rett linje.

Befolkningsteorier

Kapittel fire dreier seg om utviklingen av den materialistiske historeoppfatningen. Det begynner med kritikken mot Malthus. Malthus benektet at det var mulig å øke jordens produktivitet gjennom vitenskapen om jordforbedring. Han benektet altså at menneskene kunne innvirke på sine omgivelser til eget beste. Malthus sin politiske funksjon var å omdanne fattiglovene i England fra et grunnlag som foreskrev omsorg ut fra en naiv hjelpefilosofi, til et nytt grunnlag som sa at de fattige var overflødige ut fra naturlovene og dermed ikke burde få hjelp.

Opp mot denne teorien utarbeidet Engels grunnlaget for den marxistiske befolkningsteorien, dvs. teorien om at kapitalen skaper stadig flere proletarer og at den også skaper en stadig større relativ overbefolkning av mer eller mindre arbeidsløse.

Videre utover i kapitlet tar Foster opp Marx sitt brudd med Feuerbach og utviklingen av den aktive materialismen der menneskene står i et dialektisk utvekslingsforhold med resten av naturen, og er det mest aktive elementet i dette forholdet. Det var her at Marx interesser skiftet over fra naturen til menneskehistorien, men uten at han fornektet den ontologiske forrangen til naturen.

Det viktigste momentet i det vi kaller dialektisk materialisme er at både naturhistorien og samfunnshistorien representerer forbigående utviklingsprosesser. Der er ingen evig essens, ingen gudegitte former eller noen målstyringsprinsipper utenfor denne dødelige verden. Denne tanken tok Marx først og fremst fra uttrykket mors immortalis, den udødelige død i Lucretius sitt store dikt der han la frem innholdet i epikurismen. Marx sier at det eneste evige, uforanderlige faktum er bevegelsens abstraksjon, det vil si absolutt ren dødelighet. Det eneste faste er at alt er på vei til sin død. I Den tyske ideologien utviklet Marx dette synet systematisk når det gjelder menneskehistorien.

Historisk geologi og geografi

En del av kapitlet tar for seg utviklingen i synet på historisk geologi og geografi. Tidligere var det vanlige synet at dette var stabile, uendrete størrelser. Men fra slutten av 1700-tallet ble det synet utfordret av moderne geologisk og geografisk vitenskap. Foster viser at Marx var vel kjent med utviklingen i disse vitenskaper allerede fra gymnasdagene sine. I Økonomiske og filosofiske notatbøker skrev Marx at «skapelsesmyten har fått et kraftig slag fra geognosismen, dvs. fra den vitenskapen som presenterer jordens dannelse som en prosess, en selvskaping».

Ut fra dette tar Foster opp Marx sin kritikk av de sanne sosialistene. De sanne sosialistene ser bort fra skillet mellom menneskene som naturvesener og sosiale vesener, og de ser bort fra at arbeidet – det at menneskene omdanner naturen og sine samfunnsmessige forhold – er den grunnleggende historiske prosessen. Dermed reduserer de menneskene til noe «likt med hver flue, veps, hvert strå og hver stein». Derfor forble også deres politiske handlinger helt fjernt fra virkeligheten.

Proudhon

Marx kritiserte også Proudhons syn at maskineriet ville løse alle menneskehetens splittelser og at renten tok knekken på bondens egoisme og skapte en ny fordeling ut fra solidariske prinsipper. Denne kritikken finner vi i Filosofiens fattigdom.

Marx sitt modne økologiske perspektiv blir utviklet i Kapitalen. Det er her han føyer sitt materialistiske syn på naturen sammen med sitt materialistiske syn på samfunnet. Det sentrale begrepet er metabolisme (stoffwechsel), menneskets stoffskifte med naturen rundt seg. Tidligere hadde han kalt dette for forbindelsen mellom menneskets organiske legeme og dets uorganiske (ikke-kroppslig) legeme – den naturen som mennesket lever i og av. Det hadde oppstått et ulegelig brudd i denne stoffvekslingen gjennom den høye graden av fremmedgjøring under kapitalismen som fremstår som en antagonistisk motsetning mellom by og land. I et samfunn med samarbeidende produsenter (kommunismen) ville det bli nødvendig å «styre menneskenes utveksling med naturen på en bevisst måte» som er helt utenfor mulighetene til det borgerlige samfunnet.

Ved hjelp av begrepet stoffutveksling i forholdet by og land og i forholdet menneske og resten av naturen kunne Marx trenge inn til røttene av det historikere ofte har kalt «den andre jordbruksrevolusjonen», som fant sted på Marx sin egen tid, og den jordbrukskrisen som fulgte med dette. Dette gjorde det mulig for Marx å utvikle en kritikk av ødeleggelsene av miljøet som foregrep mye av nåtidens økologiske tenkning.

Marx sin analyse gikk gjennom to trinn – først en kritikk av Malthus og Ricardo (økonomi) og så et arbeid med den andre jordbruksrevolusjonen og følgene av Justus von Liebig sitt arbeid med jordkjemi. Dette tvang Marx til å analysere betingelsene som lå til grunn for et bærekraftige forhold til jorden.

Hele denne analysen munner ut i et krav om kommunisme for å gjenopprette en balansert utveksling mellom mennesker og natur. Opphevingen av den fiendtlige motsetning mellom by og land er en nødvendighet for at dette skal kunne skje.

Han nevner også den engelske kunstner, brukskunstner, designer, dikter og sosialistiske aktivist, William Morris (1834-1896) som ikke bare var en sterk tilhenger av marxismen, men også en av de første «grønne» tenkere i England. Han skrev den utopiske romanen News from Nowhere, som handler om et samfunn etter at verdensmarkedet er fjernet. Denne romanen er bygget opp på Marx sin økologiske forståelse.

Darwin

I det sjette og siste kapitlet av undersøker Foster hvorfor Darwin nølte så lenge før han publiserte teoriene sine, fra han skrev dem ned i 1842 og 1844 til de ble utgitt i 1858. Han påviser at miljøet rundt Darwin var meget materialistfiendtlig. Hvis han hadde offentliggjort boken sin for tidlig, hadde den kanskje blitt feiet av banen. Derfor måtte han vente til vilkårene ble mest mulig vennlige.

Etter dette gjennomgår Foster de grunnleggende resonnementene i Darwin sin bok og forteller om virkningene av boken og kampen til de som støttet Darwin. Marx var enormt opptatt av Darwin sine teorier og Marx sin venn Wilhelm Liebknecht forteller at han og Marx knapt snakket om annet i ukene etter at boken kom ut. Foster forteller også om Marx sin kontakt og korrespondanse med Darwin.

Etter å ha skrevet mer om de vanskene materialistene møtte, tar han opp den revolusjonen i etnologisk forskning som foregikk de siste tiårene av Marx liv. Sentralt sto den amerikanske etnologen, Lewis Henry Morgan (1818-1881). Marx studerte nøye bøkene til Morgan og de andre antropologipionerene på hans tid. Da Marx var død, påtok Engels seg å skrive om dette i boken Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse der den marxistiske teorien for kvinnefrigjøring ble fremstilt noenlunde fullstendig.

Bokens epilog begynner med et sitat fra Den tyske ideologien – Feuerbach som sammenfatter Marx sitt syn på utviklingen av naturhistorien og menneskehistorien og forholdet mellom dem. «Vi kjenner bare en vitenskap, historievitenskapen. Historien kan sees fra to sider: Den kan deles i naturhistorien og menneskehistorien. Men vi må ikke se på de to sidene som uavhengige enheter. Så lenge som menneskene har eksistert, har naturen og menneskene påvirket hverandre.»

Filosofiske arabesker

I epilogen avdekker han en spennende tradisjon som de fleste marxister er helt utvitende om. Utgangspunktet er Nikolai Bukharin som i februar 1937 ble arrestert på ordre fra Stalin og plassert i Lubjanka-fengselet. Han brukte da tiden, inntil han ble henrettet i mars 1938, til å skrive fire store manuskripter. Ett av disse kalte han Filosofiske arabesker. Stalin plasserte skriftene i et godt skult arkiv og de kom ikke frem igjen før på slutten av 1980-tallet under Gorbatsjov. På begynnelsen av 1990-tallet ble noen av dem publisert på russisk. Arabeskene er nå under oversetting til engelsk og kommer snart ut på Monthly Review Press.

Bukharin mente at arabeskene var hans viktigste filosofiske verk. Han hevdet at det egentlige grunnlag for marxismen kunne finnes i økologien. Bukharin støttet seg her på en av de store sovjetiske naturvitenskapsmenn, V.I. Vernadsky som i 1926 hadde gitt ut boken Biosfæren.

Bukharin var den av de marxistiske teoretikere på den tiden som hadde de næreste forbindelser til naturvitenskapen. I 1921 ga han ut det viktige arbeidet Historisk materialisme, der han skrev et kapittel om «Balansen mellom samfunn og natur». Her analyserte han «den materielle prosess av stoffveksling mellom samfunn for natur». Han bygget analysen sin på Marx sitt stoffvekslingbegrep. Allerede i 1931, lenge før han ble arrestert, hevdet Bukharin at det virkelige, pustende, levende mennesket ikke var en stenograf som skaffet frem «passende stenograftegn» som hos Wittgenstein og andre «som søkte solipsisme», men at menneskene nok var aktive, omdannende vesener som har endret hele jordens ansikt.

Bukharins syn på forholdet mellom menneskene og naturen rundt inneholdt nok en del mekanistiske forklaringer og hadde en viss «triumfalistisk» tone, når det gjaldt hva menneskene kunne gjøre, men i det store og hele fulgte han opp tråden fra Epikur over de store materialistene og frem til Marx og en del av hans etterfølgere.

Samtidig med Bukharins arrestasjon ble også en hel del av Russlands ledende økologer utrensket. Hele denne tradisjonen innen økologisk tenkning gikk under i Stalins ensretting i Øst og i utviklingen av den hegelske marxismen (Frankfurtskolen og andre), positivismen, språkfilosofien og senere postmodernismen i Vesten.

Etter Marx var det Engels som prøvde å føre videre Marx sitt økologiske standpunkt i boken Naturens dialektikk. Men disse manuskriptene ble ikke publisert før i 1927, lenge etter at Lenin var død. Derfor var det Engels’ bøker Anti-Dühring (1877-1878) og Ludvig Feuerbach og resultatet av klassisk germansk filosofi (1886) som influerte synet i den andre og tredje internasjonalen. Engels hadde lest hele Anti-Dühring for Marx, og Marx hadde selv skrevet et kapittel i boken og klart gitt uttrykk for at han var enig i hovedinnholdet.

Mekaniske tankemåter

Foster sier at Engels i stor grad klarte å overkomme mekaniske tankemåter gjennom dialektisk kritikk og kunnskap om evolusjon. Likevel manglet Engels’ skrifter det dype filosofiske grunnlaget i Marx sin egen materialistiske oppfatning av naturen, slik som han hadde utviklet det i konfrontasjon med Epikur og Hegel.

Marx hevdet at Epikur var den første som, gjennom religionen, oppdaget den fremmedgjøringen som lå i den menneskelige naturoppfatningen. Han hevdet at Hegel var den første som oppdaget arbeidets fremmedgjøring (men bare på en idealistisk måte som tankens fremmedgjøring). Marx mål innen historiefilosofien var ganske enkelt (innen en større dialektisk syntese) å kombinere fremmedgjøringsbegrepet med praksis, assosiert med Hegel, og den materialistiske oppfatningen av menneskenes fremmedgjøring fra naturen rundt som han fant hos Epikur.

De senere marxister grep ikke disse dypere filosofiske røttene til den materialismen som både Marx og Engels står for. Foster sier at Plekhanov produserte noen av de verste former for marxistisk positivisme. Den positivistiske retningen innen marxismen førte til et motopprør fra folk som Lukács, Korsch og Gramsci og Frankfurtskolen. Disse tenkerne gjorde motstand mot den positivistiske tendensen i marxismen. Men de gjorde dette på en måte som skadet marxismen like mye fra en annen kant. De kastet nemlig ut den delen av den marxistiske dialektikken som gjaldt naturen utenfor menneskene og menneskene som natur, dvs. biologi. Dermed innførte de en marxistisk epistemologi (lære om tenkningen) som åpnet for et reint idealistisk syn på naturen.

Naturens dialektikk

Resten av epilogen tar for seg Naturens dialektikk av Engels og bidragene til flere teoretikere på dette feltet. Han nevner navn som Caudwell og Morris (kjente marxister i Storbritannia), Kautsky, Lenin, Luxemburg.

Han avdekker også en gruppe som holdt oppe den marxistisk-økologiske tradisjonen i England, som J.D. Bernal, J.B.S. Haldane, og Joseph Needham og avdekker innflytelsen Bukharin, Vavilov og Boris Hessen hadde på dem.

Etter å ha nevnt en del andre vitenskapsmenn innen denne tradisjonen og slått fast at den dypere filosofiske forståelsen til Marx mangler hos nesten alle disse, kommer han med et kortfattet sammendrag av hovedinnholdet i Epikurs filosofi og det avslutter hele Fosters resonnement.

Denne boken er et viktig bidrag i den marxistiske renessansen som er på gang i flere miljøer i verden nå. Den bør bli tilgjengelig på norsk snarest.

Artikkelen sto første gang i det danske tidsskriftet Solidaritet nr 3, 2000 og gjengis med tillatelse fra forfatteren

---

I 1975 begyndte den nye udgave af Marx’ og Engels’ samlede efterladte skriftlige materiale at udkomme på de sprog, de oprindelig var affattet på. Denne udgave – Marx-Engels-Gesamtausgabe (MEGA) – er det andet forsøg på en historisk-kritisk udgave af hver en stump papir Marx og Engels har skrevet på, inklusive fuldstændig uinteressante breve stilet til de to.

Formålet med denne udgave er at tilgængeliggøre alle manuskripter, dele af manuskripter og mere eller mindre færdige udkast for dermed at kunne inddrage alle overvejelser fra ‘klassikernes’ side i den videre udarbejdelse af teorien. Intet skulle udelades, for alt kunne måske være relevant i en ny sammenhæng.

Historisk-kritisk betyder i denne sammenhæng, at Marx og Engels ikke mere er marxismen-leninismens klassikere, som de i nogle år betegnedes, men er historiske personer set i deres tidsalder og i de sammenhænge, under hvilke de udviklede deres metode.

Teksterne er således ikke ‘evige sandheder’, men kan ses og bearbejdes i den sammenhæng de opstod i. De fremstår som et led i en proces, som ved Marx’ og Engels’ død ikke var færdig eller afsluttet. I og med at de forskellige udkast nu offentliggøres, ses det at det de i sin tid publicerede, ikke i alle tilfælde var «færdigt», men kun den foreløbige slutsten i en udvikling. Og – som det hævdes af nogle – var der ikke tale om en fuldstændig enhed mellem Marx og Engels, tværtimod var de i nogle tilfælde modsætninger, hævder altså nogle. Udgivelsen af samtlige tekster giver et andet, nyt og bedre grundlag for denne diskussion. Selvfølgelig også et grundlag for udviklingen af helt abstrakte diskussioner om hvad Marx muligvis mente i dette eller hint uafsluttede manuskript eller i nogle notater. Mulighederne står vidt åbne.

Der er i øvrigt heller ikke enighed om hvordan opgaven bør løses. For eksempel er det blevet kritiseret af overlevende «kapitallogikere», at der er tale om Marx’ og Engels’ efterladenskaber i én samlet udgave, dvs. at denne udgave viderefører det forfalskede billede af Marx-Engels, og ikke af Marx som den geniale nyskaber og Engels, som ikke havde forstået hvad Marx egentlig mente.

Marx-Engels-udgaver før 1917

Engels havde i sit sidste leveår udtrykt ønsket om en samlet udgave af Marx’ og sine egne værker. Efter århundredskiftet blev dette ønsket diskuteret intensivt af repræsentanter for især det tyske og østrigske socialdemokrati. Problemet var at der ikke herskede enighed om hvordan en sådan udgave skulle se ud, efter hvilke videnskabelige og indholdsmæssige kriterier den skulle udarbejdes. Endvidere fandtes der kun få videnskabeligt uddannede forskere, der kunne udgive de efterladte papirer på en forsvarlig måde. Der udarbejdedes ganske vist retningslinjer for en fuldstændig, systematisk og videnskabelig udgave der skulle forsynes med indledninger og registre (Wiener Editionsplan). Denne udgave blev ikke realiseret. Mellem 1902 og 1917 udkom der på J.H.W. Dietz Verlag i Stuttgart i alt 10 bind i et ensartet udstyr, og det kunne betragtes som en begyndelse på de samlede værker. Men det ensartede udstyr dækkede over en forskelligartet bearbejdning. Historikeren Franz Mehring udgav 4 bind, men inkluderede heri også materiale af Ferdinand Lassalle. August Bebels og Eduard Bernsteins udgave af korrespondencen mellem Marx og Engels havde af politiske årsager ikke inddraget alle kendte breve og forkortede andre, uden at det fremgik klart. Russeren David Rjazanov betragtede sin tobinds udgave for perioden 1852 til 1862 som et forarbejde til noget kommende. Imidlertid var der med disse bind truffet en vigtig beslutning, nemlig at udgive Marx’ og Engels’ skrifter i én samlet udgave. Udover disse bind udgav Karl Kautsky i 1905 og 1910 det store ufuldendte manuskript Teorier om merværdien i fire bind. Endvidere arbejdede han med udgivelsen af en «folkeudgave» af Kapitalen, hvis første bind udkom i 1914 og de to sidste i løbet af 1920erne.

Marx-Engels-Gesamtausgabe (den første MEGA)

Men selv om arbejdet på at udgive også hidtil ukendte manuskripter således var indledt, var målet fortsat meget fjernt. Det ændrede sig efter den russiske revolution i 1917. Rjazanov var vendt tilbage til Rusland til trods for, at han ikke var medlem af det bolsjevikiske parti. Men han havde et godt ry som Marx-ekspert og -udgiver, og i 1921 blev det overdraget ham at indsamle dokumenter af Marx og Engels med henblik på at udgive dem. Med dette formål for øje oprettedes et videnskabeligt institut, Marx-Engels-instituttet. I 1924 vedtog Kommunistisk Internationale på hans forslag at udgive en videnskabelig historisk-kritisk udgave af Marx’ og Engels’ værker, efterladte manuskripter og breve.

Den overvejende del af de efterladte manuskripter og breve beroede i det tyske socialdemokratis (SPD) arkiv i Berlin. Rjazanovs tidligere indsats som Marx-udgiver var derfor af betydning: han kendte arkivet, og de afgørende personer i SPD kendte ham. Han fik således tilladelse til at lade samtlige efterladte papirer affotografere. Dermed var den ene forudsætning for den påtænkte udgave sikret. Den næste var at skabe en stab af medarbejdere, der kunne bearbejde manuskripterne. Det var ikke kun nødvendigt at have en omfattende specialviden på de områder Marx og Engels havde beskæftiget sig med. Det var for eksempel også nødvendigt at kunne læse Marx’ håndskrift, en i realiteten temmelig vanskelig opgave. Men det lykkedes, arbejdet påbegyndtes og 1. bind udkom i 1927.

Det var gået stærkt, og arbejdsindsatsen var stor fra de trods alt få medarbejderes side. Ganske vist støttede sovjetstaten foretagendet og stillede betydelige midler til rådighed til indkøb af for eksempel biblioteker og samlinger, hvilket gjorde instituttets bibliotek til en overordentlig værdifuld samling om de sociale bevægelsers udvikling siden den franske revolution.

Det lykkedes også at få et samarbejde i stand med interesserede videnskabsmænd i Europa, som på stedet, for eksempel i Belgien eller Rhinlandet, undersøgte forhold af interesse for udgivelsen. I denne sammenhæng opsporedes i flere tilfælde også nyt materiale, en udvikling som ikke engang i dag er afsluttet, selv om det i de senere år stort set kun har været enkelte, men ikke uvigtige, breve eller interviews og lignende der er dukket op. Det betød, at instituttet fik indsamlet op mod 15.000 originaldokumenter og henved 175.000 kopier (1931). Det er bemærkelsesværdigt at det til trods for det enorme materiale, lykkedes at udgive første delbind så hurtigt. Denne hast medførte visse uklarheder: anmærkningerne blev først bragt i første binds andet delbind og på baggrund af de erfaringer der var blevet gjort ved udarbejdelsen af første delbind, hvilket medførte nogen ujævnhed.

Den første MEGA var oprindelig planlagt til at udkomme i tre afdelinger, senere i 4. Første afdeling skulle indeholde værker og afhandlinger. Her udkom bind 1-7 (8 delbind) med værkerne fra 1841-1848. I 1935 udgaves i anledning af Engels’ 40-års dødsdag en særudgave af Herrn Eugen Dührings Umwälzung der Wissenschaft og Dialektik der Natur 1873-1882 i et bind. I tredje afdeling udkom korrespondancen mellem Marx og Engels, og fire bind med den på det tidspunkt kendte brevveksling 1844-1883 blev udgivet. I modsætning til Bebel og Bernsteins udgave var der tale om alle brevene, og de var uforkortede. Ialt nåede 13 af de planlagte 46 bind i de tre afdelinger at udkomme mellem 1927 og 1935.

Annen afdeling var forbeholdt Kapitalen, men først i 1939 og 1941 publiceredes Marx’ uafsluttede manuskript, Grundrisse der Kritik der politischen Ökonomie (Rohentwurf), uden nogen udgivelsesmæssig tilknytning til MEGA, men udarbejdet efter dens metode og af dens medarbejdere. I tilknytning til MEGA udgaves Marx-Engels-Archiv, der udkom på tysk i to bind i Frankfurt/M 1927-28 og fra 1924 på russisk. Bindene indeholdt flere hidtil utrykte tekster.

Rjazanov kom i et modsætningsforhold til den stalinistiske styreform og blev 1931 fjernet fra instituttet og forvist til Saratov, hvor han blev henrettet i 1938. Bortset fra alle andre sider af dette, viste det sig at blive et hårdt slag mod Kominterns beslutning fra 1924. Der kom dog som nævnt flere bind, og erfaringerne blev systematiseret – hertil hører udarbejdelsen af en plan for fjerde afdeling, der skulle indeholde excerpterne i ca. 40 bind. Som resultat kan man sige, at der for første gang forelå noget, som kunne betegnes som en tilnærmelsesvis kritisk-historisk udgave af Marx’ og Engels’ værker, omend den ikke afsluttedes. Tilnærmelsesvis fordi den historisk-kritiske metode blev udviklet blant annet sammen med den første MEGA og sidenhen videreudviklet. I 1970’erne, da den nye MEGA begyndte at udkomme, var den metodemæssige udvikling fortsat. Den første MEGA var et afgjort fremskridt – den satte nye standarder for udgivelsen af Marx og Engels, men i 1970’erne måtte metoden påny forbedres.

Marx-Engels værk-udgaver

Den historisk-kritiske, komplette udgave er en forudsætning for brugsudgaverne. Disse omfatter for eksempel ikke manuskripterne og anmærkningsapparatet er ikke så omfattende. En første russisk udgave af samtlige værker udkom mellem 1928 og 1940 i 28 bind, den anden fra 1955 til 1966 i 39 bind som senere afsluttedes med 11 suppleringsbind. Denne udgave var grundlaget for Marx-Engels-Werke (MEW), som udkom fra 1956 i Øst-Berlin på Dietz Verlag. Denne fortsættes principielt udover de 43 hidtil udkomne bind, og ajourføres efterhånden som den nye MEGAs bind udkommer. Der foreligger allerede flere bind i MEW der er bearbejdet i overensstemmelse med forskningens resultater, som de foreligger i denne anden MEGA.

På grundlag af erfaringerne med den anden russiske udgave og MEW begyndte forlagene Progress, Lawrence & Wishart og International Publishers i henholdsvis Moskva, London og New York 1975 at udgive den første samlede engelskprogede udgave: Karl Marx/Frederick Engels, Collected Works (MECW) i 50 bind. Lawrence & Wishart og International Publishers har til hensigt at afslutte udgaven. Der mangler i dag kun bind 47-50 (= Engels’ breve fra 1883-1895) og registrene. Det ser for nuværende ud til at MECW vil blive afsluttet og dermed vil der foreligge en let tilgængelig engelsksproget udgave af samtlige værker og breve fra Marx og Engels.

Hvad skal man så med en yderligere udgave, en mammutudgave i 124 omfangsrige bind, som planen for tiden er? Man skal ikke tage fejl, det er fortsat et politisk stridsspørgsmål, som bliver diskuteret blant annet i det tyske parlament. Bør Marx’ og Engels’ værker udgives også efter at den nye MEGA – som i 1991 har fået en ny udgiver: Internationale Marx-Engels-Stiftung i Amsterdam (IMES) – er blevet akademiseret og afpolitiseret? Mange højreborgerlige politikere og videnskabsmænd har afvist det, marxismen har kun bragt ulykker over verden, den er en forkert teori, den har ingen positiv betydning mere, hvis den da overhovedet nogensinde har haft det. Det er ikke på nogen måde nødvendigt at offentliggøre mere, især da alle betydende værker og brevvekslinger allerede foreligger i mange forskellige udgaver. Men også socialister kan spørge om der virkelig skal investeres så meget i denne udgave, som jo først og fremmest er en videnskabelig udgave, som ikke er beregnet på bevægelsens aktivister, og som formentlig kun vil stå i biblioteker.

Karl Marx/Friedrich Engels Gesamtausgabe (den anden MEGA)

Problemet med udgivelsen af en pålidelig, videnskabelig udgave – netop den historisk-kritiske udgave – er at den hidtil ikke har kunnet realiseres i den kapitalistiske verden, hvor den overvejende del af grundmaterialet, nemlig Marx’ og Engels’ arkiver, findes. Det har ligget udenfor de bevilligende myndigheders interesse at finansiere et sådant omfangsrigt og kostbart foretagende. Naturligvis kan man ej heller af borgerlige instanser forvente at de skal udgive marxismens grundlæggende tekster. Det måtte være arbejderbevægelsen selv i en eller anden form, der påtog sig opgaven. Der fandtes ganske vist forskere i vesten med mere eller mindre tæt tilknytning til arbejderbevægelsen som arbejdede på udgivelsen af specielt Marx’ værker – franskmanden Maximilien Rubel kan nævnes – men der var ikke tilstrækkeligt grundlag for at igangsætte arbejdet i vest.

Det blev derfor de kommunistiske partiers institutter for marxisme-leninisme i Moskva og Berlin der overtog opgaven. Det lød indtil for få år siden som en indlysende selvfølgelighed, men åbningen af arkiverne har betydet at baggrunden for den nye MEGAs udvikling er blevet klarlagt. Det viser sig, at det hverken var nemt eller selvfølgeligt. Der var tværtimod betydelige – også politiske – vanskeligheder at overvinde. Moskvainstituttet havde ca. en tredel af Marx og Engels’ manuskripter og breve, og det Internationale Institut for Socialhistorie (IISG) i Amsterdam besluttede sig til at stille de 2/3 af de efterladte papirer som befandt sig i IISG, til rådighed for den planlagte udgivelse i øst, uden selv at ville deltage i projektet.

Princippet skulle være at udgive alt materiale der stammede fra «klassikernes» hånd i overenstemmelse med metoderne for en historisk-kritisk udgivelse, som de havde udviklet sig. Den nye MEGA skulle udkomme i fire afdelinger, nemlig:

• I: værker, artikler, udkast
• II: Kapitalen og dens forarbejder
• III: Korrespondencen mellem Marx og Engels og endvidere som noget nyt korrespondencen med dem
• IV: Ekscerpter – dvs. Marx’ og Engels afskrifter fra andres værker – notitser og anmærkninger i bøger.

Kravet om fuldstændighed indebar desuden at alle udkast, også til udgivne afhandlinger, skulle indeholdes i den nye MEGA. Endvidere skulle teksterne i de fire afdelinger udgives kronologisk, udkomme på de originale sprog med den originale retskrivning etc. og kommenteres udførligt. Efter at der var opnået enighed de to institutter imellem, udarbejdedes et prøvebind i 1972. Dette udsendtes til diskussion i den videnskabelige offentlighed, som reagerede positivt. Udgiverne udarbejdede med baggrund i de modtagne henvendelser de foreløbige retningslinjer der rettedes til, efterhånden, som man indvandt erfaringer ved de aktuelle udgivelser. Samme demokratiske fremgangsmåde blev anvendt, da man 1983 udgav et nyt prøvebind nu specielt vedrørende Marx’ og Engels’ anmærkninger i bøger. Det bør erindres, at de datidige medarbejdere ved den nye MEGA var indstillet på samarbejde med andre, dvs. ikke-kommunistiske forskere, og blant annet ved at fremlægge disse to bind gjorde det muligt. Men der fandtes naturligvis store politiske og politisk-videnskabelige modsætninger, der skulle overvindes, inden et samarbejde kunne blive virkelig frugtbart.

Marginalierne, dvs. anmærkningerne i bøgerne, vurderedes til at skulle udgives i ca. 30 MEGA-bind, og planerne for deres udgivelse i denne optimale form blev faktisk skrinlagt før 1990. I dag regner man med at de skal offentliggøres i forbindelse med IV. afdelings bind 32, der iøvrigt består af et katalog over Marx’ og Engels’ biblioteker.

Indtil 1990 udkom ialt 43 (del)bind. Siden da er der udkommet 7 nye bind i regi af IMES. Udgivelsen er altså fortsat, omend i væsentlig langsommere takt. Det skyldes især at finansieringen kun delvis er sikret, hvilket har betydet at der kun er få lønnede medarbejdere tilbage. For at hjælpe på det har grupper af frivillige medarbejdere påtaget sig at udarbejde bind, blant annet et i København. For tiden arbejdes der med over 30 bind. For nogle binds vedkommende er arbejdet nærmest afsluttet, men finansieringen af de manglende bind er ikke sikret. For andre bind gælder det at arbejdet med dem først lige er påbegyndt. Men alt i alt forholder det sig således, at der efter en pause på næsten 5 år igen er udkommet nye bind; det første i 1998, derefter to bind i 1999, til efteråret 2000 udkommer der andre bind – den nye MEGA fortsætter. Arbejdet er blevet omstillet, der er foretaget en ny redigering af retningslinjerne, og der er foretaget en stramning i enkelte bind, hvilket betyder, at dobbeltaftryk af tekster for fremtiden undgås, at visse bilag ikke optrykkes, at almene indledninger spares. Disse og tilsvarende besparelser indebærer, at omfanget kan reduceres med ca. 20 bind ialt. Ingen tekster af Marx eller Engels bliver dog udeladt; ligeledes bibeholdes princippet om også at udgive alle breve til Marx og Engels.

Resultater

Hvilke nye resultater har udgivelsen så medført? Det må være det centrale spørgsmål for socialister, når der spørges om værdien af den store arbejdsindsats. De centrale værker af Marx og Engels – Kapitalen for eksempel – har jo været kendt i lang tid, så kunne der i det hele taget være noget nyt at udgive? Står den omfattende indsats i et bare nogenlunde relevant forhold til resultatet? Var det i det hele taget en rigtig beslutning at udgive Marx’ og Engels’ værker i én udgave? Diskussionen om det sidste er bestemt ikke ny; der er flere, der har ment og mener, at Marx og Engels var, hvis ikke ligefrem modsætninger, så dog videnskabeligt set modpoler. Denne diskussion er nu med baggrund i udgivelsen af II afdeling bind 4/2, som er hovedmanuskriptet til Kapitalen bind 3, blusset op igen.

Det er imidlertid langt fra det eneste, der er opnået. I første afdeling er det lykkedes at verificere en række teksters autenticitet, dvs. at der er fundet nye tekster. Andre er nu definitivt fastslået som ikke værende skrevet af hverken Marx eller Engels, det gælder således en række bidrag til New York Tribune, og endelig er en lang række oversættelser af teksterne til andre sprog fundet. Det indebærer at omfanget af det umiddelbare ekko af Marx’ og Engels’ forfatterskab således kan vurderes meget mere præcist.

Anden afdeling har foreløbig bragt det største bidrag af nyt stof. Alle forarbejder og manuskripter til Kapitalen er nu ved at være udgivet, således Marx’ økonomiske manuskripter 1857/58, økonomiske manuskripter og skrifter 1858-1861 og Zur Kritik der politischen Ökonomie (manuskript 1861-1863) og økonomiske skrifter 1863-1867 (her mangler dog sidste bind). De resterende bind vil ligeledes indeholde meget nyt materiale, for eksempel Engels’ materiale til færdiggørelsen af Kapitalen bind 2 og 3.

I korrespondence-bindene, der foreløbig omfatter tiden op til december 1857 – de bind, der er under udarbejdelse går op til 1865 og igen årene 1888-1890, dvs. årene omkring oprettelsen af II. Internationale og indeholder blant annet brevvesklingen med Gerson Trier og Nicolai Petersen – findes der en del nye breve fra Marx og Engels, og hele korrespondencen er blevet kontrolleret og er nu fuldstændig. Især er det dog brevene til dem, der er nye. For tiden kendes ca. 4.000 fra Marx og Engels og ca. 10.000 til dem; de sidste er for en væsentlig dels vedkommende endnu ikke udgivet. Det er et uhyre omfattende stof, der er gemt i denne korrespondence, og især for de sidste tre årtiers vedkommende må man gå ud fra, at de indeholder et væld af nye informationer om arbejderbevægelsens udvikling.

Fjerde afdelings stof består så godt som udelukkende af nyt materiale og er især vigtigt som belæg for Marx’ og Engels’ arbejdsmetoder – hvilke kilder de benyttede, hvordan de behandlede stoffet, hvad de beskæftigede sig med også ud over det der umiddelbart indgik i deres udgivne skrifter.

Der er tale om så meget og så nyt stof, der bidrager til forståelsen af marxismens og arbejderbevægelsens udvikling, at udgivelsen er berettiget. Den ville være berettiget alene på baggrund af de to personers umiddelbare rolle i forrige århundredes politiske og videnskabsteoretiske udvikling. For arbejderbevægelsen er det derudover vigtigt at grundlaget for den revolutionære teori bliver offentliggjort helt komplet. Det er af betydning om man kan fastslå at de foreliggende udarbejdelser beror på et grundlag, som må revideres. Diskussionen om specielt Kapitalen har nu med udgivelsen af de tekster, som Engels havde til sin rådighed, da han bearbejdede manuskripterne, fået et nyt grundlag. Hver udgave af Kapitalens 1. bind, som udkom indtil 1895 (Engels’ dødsår) findes i den nye MEGA, fordi de 6 bind indeholder nye bearbejdelser, nyt stof – delvis indtil nu ukendte tekster – og diskussionen om udviklingen af den økonomiske teori har fået et væsentligt udvidet grundlag – de endnu manglende bind i II og IV afdeling vil udbygge det endnu mere.

Andre værker – som for eksempel Den tyske ideologi – vil efter grundige diskussioner blive udgivet i en ny form. De matematiske manuskripter, som foreligger i forskellige udgaver, bliver nu for første gang publiceret i deres helhed. Andre nye tekster fra for eksempel Neue Rheinische Zeitung 1848-49 udkommer for første gang som tekster af enten Marx eller Engels. I sammenhæng hermed kan man af de allerede udkomne brevbind vurdere kommunisternes rolle i revolutionen 1848-49 på et meget bredere grundlag. Der er grund til at hilse udgaven velkommen, og håbe på at det lykkes at afslutte den i 2020, som planen er for tiden. Problemet er blant annet finansieringen; selv om det er lykkedes at få enkelte offentlige bevillinger, specielt i Tyskland, Nederlandene og fra EU i Bruxelles, er det langt fra tilstrækkeligt. Der findes en nødfond, hvortil også danske fagforeninger og andre har indbetalt ikke ubetydelige beløb, men der mangler fortsat penge.

Følgende bind er udkommet:

• 1. afdeling: Værker bind 1-3, 10-13, 18, 20, 22, 24-27, 29; bind 4-6, 14, 16, 21, 28, 31 og 32 er i arbejde; afdelingen skal omfatte 32 bind.
• 2. afdeling: Kapitalen med forarbejder bind 1-10; bind 4/3, 11-15 er i arbejde; afdelingen skal omfatte 15 bind (24 bøger).
• 3. afdeling: Korrespondancen bind 1-8; bind 9-13, 29-30 er i arbejde; afdelingen skal bestå af 35 bind.
• 4. afdeling: Excerpter bind 1-4, 6-9, 31-32; bind 5, 10-12, 16, 22, 26 er i arbejde; afdelingen skal bestå af 32 bind.

Litteratur

Tidsskrifterne MEGA-Studien (1994 – )og Beiträge zur Marx-Engels-Forschung. Neue Folge (1991 -) har direkte tilknytning til MEGA. Begge tidsskrifter er flersprogede, dvs. de indeholder artikler enten på engelsk eller tysk, i enkelte tilfælde også fransk. Tidligere udkom forskellige andre årbøger og halvinterne diskussionstidskrifter, som kan lånes fra Arbejderbevægelsens bibliotek og arkiv. På fransk findes Actuel Marx og en del andre tidsskrifter tager spørgsmål om MEGA og udgivelsen af Marx’ og Engels’ skrifter op, således for eksempel Critique. Journal of Socialist Theory nr. 30/31, der på siderne 179-207 gennemgår MEGAs udvikling og indhold.

I Arbejderhistorie findes blant annet følgende artikler:

• Ole Stender Petersen: Ukendt Marx-brev fundet i Odense, i nr 27, 1986, side 46-48
• Rolf Hecker: Den første MEGA. Rjazanovs bidrag til den historisk-kritiske Marx-Engels-udgave, i nr 2, 1995, side 51-62
• Jürgen Jungnickel/Carl-Erich Vollgraf: Marx’ tekster «sikret mod fuldstændig ødelæggelse». Om Engels’ udgave af Kapitalens III. bind, i 1953, side 43-57
• desuden er der løbende anmeldelser – i nr 28, 1987 findes en omfattende anmeldelse på side 82-116 – og stof om MEGA.

Hal Draper: The Marx-Engels register. A complete bibliography of Marx’ and Engels’ individual writings, New York, Schocken Books 1985, 271 sider [The Marx-Engels cyclopedia, 2]

Louise Fluger Callesen: Karl Marx-Friedrich Engels. Tekster på dansk 1848-1996. En bibliografi over artikler, breve, bøger – ABAs bibliografiske serie 10 – København 1997: der henvises i denne til hvor de til dansk oversatte tekster kan findes i MEGA, MEW og MECW.

Nettsteder

• Marx-Engels-Forschung und -Edition: http://home.t-online.de/home/r.hecker
• Marx/Engels Library: http://www.marxists.org/archive/marx/works/index.htm
• AKPs klassikerside: http://www.akp.no/hefter/klassikerne.htm

Henrik Ormåsen er medlem av Tjen Folket

Pål Steigan hadde i Røde Fane nr 4, 2000 en artikkel under tittelen «Fra bytteverdisamfunn til bruksverdisamfunn». Denne artikkelen er en revidert og utdypet utgave av noe Steigan hadde i «Åpent forum» i Klassekampen 15. juli 2000, under tittelen: «Nå må de radikale bli radikale». I korthet kan dette innlegget oppsummeres til at Steigan kritiserer debatten om proletariatets diktatur som gikk i Klassekampen i sommer, for å være irrelevant nå som vi har fått internett. Dessverre valgte Klassekampen å ikke trykke mitt svarinnlegg, og innlegget trykkes derfor her.

Steigan har rett i at internett har medført en seriøs endring i samfunnets basis, og er en stor utfordring for det kapitalistiske system. Men Steigan synes å glemme at det er folket, og folket alene som skaper historien. Historien skaper ikke seg selv, og som mennesker kan vi påvirke hvilken retning utviklingen skal ta. Det var nettopp denne overbevisningen som førte til at Marx og Engels satte seg ned og studerte historien og samtiden – for å finne ut hvordan en kunne skape et bedre samfunn. De fant ut at den herskende klasser ikke vil gi fra seg makta frivillig, selv om de har basisen imot seg. Slik var også borgerskapets kamp for kapitalismen mot aristokratiets føydalisme. Hvor lang tid folket må lide med et foreldet samfunnssystem, kommer an på hva folket gjør for å styrte det.

Skal vi styrte kapitalismen, må vi jobbe for det, og vi må ha en god plan for hvordan det skal gjøres. Jo bedre forståelse vi har av samfunnet, jo bedre muligheter har vi for å forandre det (akkurat som jo bedre forståelse du har av en datamaskin, jo bedre mulighet har du for å fikse den når den ikke fungerer, eventuelt lage et virus som ødelegger hele maskina).

Samtidig er jeg ikke så overbevist som Steigan later til å være, om at kapitalismen vil bli styrtet av Internett. Det har i kjølevannet av internett blitt utviklet en rekke gode gratis programmer og operativsystemer. Selv om disse programmene i starten og også fortsatt i all hovedsak har blitt utviklet av folk på hobbybasis, har det nå etterhvert kommet til en rekke foretak som har spesialisert seg på å lage pakker med slik programvare, samt support osv. I det hele tatt ser vi en ny kapitalistisk industri som blomstrer i kjølevannet av internettets mest radikale utslag her. Videre er det også en industri i forhold til utvikling av internett-tjenester (Cyber butikker, banker, reklame, o.l.). Det er derfor slett ikke gitt at kapitalismen vil gå under som følge av internett, den kan overleve med at enkelte industrier forsvinner mens nye kommer til.

Jeg syns også det er et poeng å få frem at internett og digital produksjon kun gir gratis distribusjon av elektroniske overførbare goder. Du kan kanskje bestille kaffen din gjennom Internett og kanskje også få den levert på døra, men internett kopierer ikke over kaffebønnene for deg, de må du fortsatt få fysisk. Kapitalismen skaper grunnlaget for sosialismen, men den skaper ikke automatisk sosialismen.

Kanskje vil mye av den truede industrien bli forsøkt bevart gjennom fascistiske metoder som strenge straffer, overvåkning osv. Ikke usannsynlig er det at kapitalismen vil komme i en krise som følge av at selve det verdiskapende arbeidet synker og at kapitalismen dermed blir rammet av synkende profittrate og følgene som kommer deretter. Men en ting er sikkert, og det er at den herskende klasse heller ikke i vår moderne internett-tid vil gi opp sine privilegier uten sverdslag.

Vi mener at proletariatets diktatur er like nødvendig for å nå kommunismen nå som før. Det kunne være interessant å vite hvordan Steigan tenker seg mer konkret overgangen til det kommunistiske samfunnet vil skje, hvordan den herskende klasse vil forholde seg til en revolusjon, og eventuelt hvilke tiltak han mener arbeiderklassen må ta i bruk.

Et barn er drept i Betlehem,
i Betlehem.
Han myrdet ble av Israels menn,
av Israels menn – av Israels menn!

Hvor får og hyrder gikk i fred,
de gikk i fred.
Der skytes barn og unge ned,
de skytes ned – de skytes ned!

En dør til freden sto på klem,
den sto på klem.
Men Israel stengte den igjen,
de stengte den – de stengte den!

Et okkupert folk sloss i dag,
de sloss i dag.
Med steiner for den gode sak,
et eget land – et eget land!

Vi ber deg støtte alle dem,
ja alle dem.
Som sloss for retten til sitt hjem,
sitt eget hjem – JERUSALEM

I år er det 150 år siden Vladimir Uljanov (Lenin) ble født. Det gir en anledning til å diskutere en av de bøkene han skrev som har hatt størst innflytelse: «Staten og revolusjonen». Den ble skrevet mens Lenin lå i dekning sommeren 1917, noen måneder før bolsjevikene grep makta.

---

Som mange av Lenins bøker, er «Staten og revolusjonen» skarpt polemisk, og framstår som et forsvar av Marx og Engels syn; mot Bernstein, Kautsky og andre sosialistiske teoretikere som Lenin mente fordreide og utvannet marxismen.

Kjernen i det synet boka argumenterer for, er at enhver stat – også demokratiske republikker i kapitalistiske land – er et organ for klasseherredømme, et redskap for den herskende klassen til å opprettholde sin makt og undertrykke resten av samfunnet. Den første oppgaven til den kommende revolusjonen måtte være å knuse det gamle borgerlige statsmaskineriet og erstatte det med «proletariatet organisert som herskerklasse». Den nye proletariske staten måtte med nødvendighet undertrykke borgerskapet og knekke motstanden deres, for å kunne bygge det sosialistiske samfunnet. Derfor betegnelsen «proletariatets diktatur».

Det betyr ikke at Lenin argumenterte for noe partidiktatur. Det kommunistiske partiet er faktisk knapt nevnt i «Staten og revolusjonen». Det Lenin – og Marx før han – snakket om, var å «kjempe gjennom demokratiet»; å skape en revolusjonær, ekte demokratisk republikk av samme type som Pariskommunen i 1871. Bolsjevikenes parole var «All makt til arbeiderrådene (sovjetene)».

Som vi vet, utviklet sovjetstyret i Russland seg ganske raskt til et partidiktatur, der sovjetene bare ble formelle organer, under full kontroll av det kommunistiske partiet. Etter hvert utartet det også til et brutalt terrorvelde, og til et nytt klassesamfunn med betydelige privilegier for de høyere parti- og statsfunksjonærene.

Debatten i AKP og RV

Den norske ml-bevegelsen var fra starten basert på et oppgjør både med det kapitalistiske samfunnet slik vi kjente det i Norge og med Sovjet slik det framsto sist i 60-åra. Vi var inspirert av den kinesiske kulturrevolusjonen, og så dens ideer om mobilisering og kritikk nedenfra som en alternativ vei videre. Men vi forsvarte samtidig tanken om det kommunistiske partiet som en nødvendig fortropp, og hadde åpenbare illusjoner om graden av demokrati i den kinesiske modellen. Dette er særlig tydelig i AKPs prinsipprogram fra det 2. landsmøtet i 1976.

Både utviklingen i Kina etter Maos død og ml-bevegelsens egne erfaringer bidro til en ny debatt innad i AKP og RV i 1980-årene. Noen av medlemmene som reiste kritikken mot den gamle linja før landsmøtet i 1980, syntes de fikk for lite gjennomslag og forlot partiet. Formuleringer om personlig rettssikkerhet, retten til kritikk, og uavhengige fagforeninger med streikerett i et sosialistisk samfunn kom likevel inn i programmet. Og debatten fortsatte, både i AKP, RV og RU. I AKPs programmer i 1984 og 88 ble endringene tydeligere, og i 1990 endte det med en avvisning av ettpartistaten og en programfesting av «frie, hemmelige valg mellom kandidater og partier som representerer ulike alternativer», og av full ytrings- og pressefrihet i et sosialistisk Norge.

Det var et stort flertall bak dette omslaget, både i AKP og RV, og det har preget Rødt siden samlingen i 2007. Men da det vel hadde skjedd, førte det i liten grad til en diskusjon av de teoretiske spørsmålene knyttet til Marx’ og Lenins formuleringer. I AKP-laget på Universitetet i Oslo fikk vi imidlertid nettopp en slik diskusjon, i 2003. Foranledningen var at en gruppe i laget, som var i opposisjon til utviklingen i resten av partiet, samtidig prøvde å holde i gang en rest av Norges Kommunistiske Studentforbund (NKS) og av NKS’ organ «Kva må gjerast» (KMG), som en liten gratisavis til utdeling. I det som skulle bli aller siste nummer av dette organet, nr. 2/2003, ble det trykt en usignert artikkel kalt «Tid for oppbrot – kapitalismen er kaputt». Der ble det åpent polemisert mot ideen om «garantert organisasjons- ytrings- og prentefridom for alle grupper etter revolusjonen», og for at «val der borgarlege parti skal stille til val, vil vera meiningslaust».

Dette førte til at Ingrid Baltzersen og undertegnete måtte tenke grundigere gjennom spørsmålet, før vi skrev et motinnlegg under tittelen «Sosialisme og demokrati». Siden det aldri kom flere nummer av KMG, ble det ikke trykt.

Paradokset i et klassediktatur nedenfra 

Ingrid og jeg kom til at feilen i KMG-artikkelens (og AKPs gamle) linje på dette spørsmålet var av teoretisk art: Den glemte at proletariatets diktatur, slik Marx og Lenin tenkte på det, måtte være et klassediktatur av en helt ny type.

Borgerskapet har, som herskende klasse under kapitalismen, den daglige kommandoen i samfunnet på alle plan, i kraft av sin klasseposisjon. Det samme har tidligere herskerklasser hatt. Borgerskapets diktatur forandrer derfor ikke sin grunnleggende karakter om staten går fra parlamentarisme til fascistisk diktatur i noen tiår og så tilbake igjen, slik vi for eksempel har sett det i Spania og i Chile. Proletariatets diktatur i Marx’ og Lenins betydning betyr derimot at en klasse som til daglig står i en underordnet posisjon skal utøve et politisk klassediktatur, både over den gamle overklassen og spirer til en ny.

Dette er et paradoks. Både Marx og Lenin så dette paradokset, men de la vekt på den positive sida av det: At nettopp dette trekket ved proletariatets diktatur, at det måtte være det daglig underordnete flertallet sitt diktatur over en tidligere overklasse, ville gi det nye samfunnet en mer demokratisk karakter og muliggjøre at staten som herskerapparat etter hvert kunne bygges ned og «dø hen».

Ingrid og jeg kom imidlertid til at Lenin, og kanskje også Marx, undervurderte den andre siden av dette paradokset; at det er krevende for en underordnet klasse å utøve et slikt herredømme. For alle som blir etablert i posisjoner i en sosialistisk stat vil etter hvert forlate proletariatet, enten de ønsker det eller ikke. Derfor kan proletariatet faktisk ikke utøve sitt klassediktatur uten ved et fullt fungerende demokrati. Utilstrekkelig forståelse av dette paradokset kan ha bidratt til at både de russiske kommunistene under Lenins ledelse og de kinesiske under Mao undervurderte viktigheten av de grunnleggende rettighetene arbeiderklassen og folkeflertallet i mange land hadde tilkjempet seg under kapitalismen: ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, pressefrihet, allmenn stemmerett, hemmelige valg, offentlighet i forvaltningen, klare lover, et uavhengig rettsvesen og reell rettssikkerhet.

En viktig diskusjon

I dagens prinsipprogram for Rødt (Kap. 6. «Hvorfor sosialisme?») er viktigheten av de demokratiske prinsippene slått fast på forbilledlig vis. Kapitlet åpner med at «Rødt jobber for et samfunn som er mer demokratisk enn dagens, et samfunn der de store beslutningene blir tatt i fellesskap», og legger vekt på demokratisk styring også over økonomien som et sentralt argument for sosialismen. Ytrings- og organisasjonsfrihet, frie valg, uavhengige domstoler mm er grundig behandlet, og det er presisert at «Retten til å kritisere og være uenig med myndighetene må gjelde for alle, også for motstandere av sosialisme». Noen av de medlemmene vi debatterte med i 2003 ble siden med i den lille gruppa «Tjen folket», og standpunktet deres har etter min erfaring ingen tilslutning i dagens Rødt eller i andre partier og grupper av betydning på norsk venstreside. Diskusjonen fra det gamle AKP-laget kan derfor virke som en arkaisk kuriositet.

Men jo mer jeg har tenkt på det, jo sikrere har jeg blitt på at denne diskusjonen fortsatt er vesentlig. For paradokset er der, og da er det viktig å løfte det fram og se det i øynene. I likhet med Lenin trekker også Rødts prinsipp-program av i dag fram den positive sida av paradokset (også i kapittel 6): «I et sosialistisk samfunn vil arbeiderklassen overta makta, og slik vil ulikheten mellom samfunnsklassene bli gradvis redusert.» Mens den motsatte sida av paradokset er mindre diskutert.

Marx’ og Lenins modell 

Både Marx og Lenin var oppmerksomme på muligheten av at valgte ledere og representanter i den sosialistiske staten kunne fjerne seg fra grunnplanet og utvikle seg til nye byråkrater og karrierister. Lenins svar på dette var, etter modell fra Pariskommunen i 1871, at den nye staten måtte være organisert etter følgende prinsipper:

Alle tjenestemenn, ikke bare medlemmene i sovjeter og andre representative organ, skulle velges i allmenne valg.

Alle valgte organer skulle være arbeidende organer, som sto direkte ansvarlig for det de gjorde. Lenin avviste dermed den parlamentariske organiseringen.

Alle valgte tjenestemenn og representanter skulle når som helst kunne kalles tilbake og avsettes, av dem som hadde valgt dem.

Ingen tjenestemenn eller representanter skulle tjene mer enn vanlig, gjennomsnittlig arbeiderlønn.

De tre første punktene ble kanskje gjennomført i sovjetstaten, reint formelt. Det hjalp bare lite, når kommunistpartiet og dets ledere i praksis sikret seg all makt, og det ble nytteløst og etter hvert farlig å være uenig. Det siste punktet ble etter hvert effektivt uthulet, ikke minst ved en lang rad av formelle og uformelle privilegier for lederne i parti og stat.

Demokrati er ikke enkelt 

Det er lett å fastslå at forsøket på å bygge demokratisk arbeidermakt mislyktes, både i Sovjet og i Maos Kina. Men jeg tror det er viktig å se i øynene at arbeiderklassens og flertallets mulighet til å utøve den reelle makta er grunnleggende paradoksalt, og derfor vanskelig.

For borgerlige partier og andre tilhengere av dagens kapitalistiske samfunn er problemet knapt eksisterende. For dem betyr et parlamentarisk system med frie, hemmelige valg per definisjon at samfunnet er demokratisk, og flertallet bestemmer. For dem er eiendomsretten selvfølgelig, kapitalismen bare den mest effektive måten å organisere økonomien på, og «den internasjonale konkurransen» en naturlig begrunnelse for styring etter maksimal profitt. De blir dermed blinde for den skrikende uretten i de økonomiske forskjellene, og blinde for hvordan profittstyringen driver samfunnet i gal retning. Med det utgangspunktet ser en heller ikke hvordan sosialisering inn i kapitalens tenkning bidrar til at toppskiktene i bedrifter, partier og organisasjoner utvikler seg vekk fra flertallets syn og interesser, slik vi blant annet så i de norske EU-kampene.

Men for oss, som ønsker og slåss for et annet og bedre, mer fornuftig, likere og mer demokratisk samfunn, kort sagt: for sosialismen, så er spørsmålet vesentlig.

Arbeidsdelinga avler klasseskiller

Jeg tror det første vi må minne oss selv om, er at et av grunnlagene for klassesamfunnet slik vi kjenner det, er arbeidsdelinga. Som har vært her siden jordbruket slo igjennom for rundt 10 000 år siden. Arbeidsdelinga muliggjorde utvikling av håndverk og teknologi, av hele sivilisasjonen. Men den ga også mulighet for utviklingen av en herskerklasse, og av et statsapparat som sikret herskerklassens makt. Noen ble herskere og styrte, andre ble styrt og gjorde det daglige arbeidet. Dette ga også den herskende klassen mulighet for å utbytte resten av samfunnet, og samle seg store rikdommer. Slik var det under føydalismen, og slik er det i dag. Skillet mellom verdens rikeste og fattigste er grotesk.

Jeg tror vi bør se i øynene at sosialismen ikke kan avskaffe arbeidsdelinga. Både hos Marx og Lenin er det slående at de mente den teknologiske utviklingen under kapitalismen hadde forenklet både arbeidsoppgavene i industrien og funksjonene til statsadministrasjonen – så mye at det pekte fram mot en oppheving av arbeidsdelinga i samfunnet, på sikt. Dette er et av de punktene der jeg tror begge tok feil. I industri og næringsliv ser vi det motsatte; arbeidsoppgavene har blitt mer og mer spesialisert, og blir det fortsatt. Det er de ufaglærte jobbene som forsvinner. For meg ser det ut til at det å lede bedrifter, institusjoner og organisasjoner også er blitt mer krevende med utviklingen – og ikke minst det å drive både kommuner og statsapparat. Administrasjon er et fag, og et arbeid. Og å være folkevalgt og prøve å styre og kontrollere administrative organer tar tid og krefter – det tror jeg alle som har prøvd seg i slike verv kan bekrefte.

I denne arbeidsdelinga ligger det uunngåelig en kilde til ulik fordeling av makt. Den er der selv om de som innehar administrative jobber og ledelsesfunksjoner virkelig ønsker å tjene flertallets interesser og samfunnet som helhet.

«Hvem skaffer gull i dagen?…»

På den andre siden vil det alltid være noen som må gjøre de basale jobbene i produksjonen og for å holde samfunnet i gang. I dette korona-året har hele Norge fått en påminning om hvem de er: Bønder og landarbeidere, transportarbeidere, sjuke- og hjelpepleiere, reinholdere, butikkansatte, søppelkjørere, håndverkere av alle slag, anleggs- og bygningsarbeidere, ansatte i industrien, lærere, barnehageansatte, leger og journalister… Kort sagt: Arbeiderklassen og det arbeidende folket.

Den første grunnen til at det er krevende for medlemmene av arbeiderklassen og det arbeidende folket å utøve makt over staten er nettopp at de har en jobb å gjøre, i produksjonen og samfunnet, for å holde hjulene i gang. Det begrenser tid og overskudd til å delta i diskusjoner, og til å kontrollere og lede staten.

En annen er nettopp at administrasjon og økonomi også er fag, som det kan være krevende å sette seg inn i. Det blir fort slik at de som sitter med det administrative og ledelsesarbeidet til daglig, de som «kan faget», vil legge premissene.

For det tredje er det ikke alle vanlige mennesker i arbeiderklassen som ønsker å bruke krefter på å styre samfunnet, hvis de kan slippe. Mennesker har forskjellig livssituasjon og forskjellige interesser. For politiske aktivister på venstresida er det lett å tenke at alle er som oss, og gjerne vil engasjere seg. Men for mange vil det å delta heller være et ork og et nødvendig onde. Noe de kanskje gjør hvis de ser at det er nødvendig, men gjerne overlater til andre.

Samtidig er samfunnet rundt oss fullt av bevis på at det er masse ressurser blant vanlige arbeidsfolk, som elitene og det politiske systemet i dagens samfunn neglisjerer eller ikke ser. Når en for eksempel ser på alt det arbeidet som legges ned og all den kompetansen som finnes i frivillige organisasjoner, i idrett, amatørmusikk og andre kulturaktiviteter, så er det mye å ta av.

Vi skal også passe oss for å gå på ideer om at det bare er de høyt utdannete, intellektuelle mellomlagene som er i stand til å forstå og lede samfunnet. Som oftest har de som står i produksjon og servicearbeid til daglig en bedre praktisk forståelse enn mange intellektuelle som dominerer avisdebattene.

Målet må stå fast

Disse refleksjonene er ikke et argument mot at et sosialistisk samfunn må søke å bygge på makta til arbeiderklassen og flertallet av folket. Tvert imot – jeg tror det er et helt nødvendig mål, om en skal klare å skifte ut det ødeleggende kapitalistiske systemet og skape et nytt samfunn. Men de er et forsøk på påminning om at det ligger et grunnleggende paradoks i at de som til daglig er nederst skal styre staten, og at det gjør det krevende å få til.

Hvis vi igjen går tilbake til Lenins «Staten og revolusjonen», så tror jeg Pariskommunens prinsipp om at både statstjenestemenn og valgte representanter ikke skal ha mer enn gjennomsnittlig arbeiderlønn, er og blir et godt prinsipp. Etter det jeg kjenner til styrer det prinsippet fortsatt lønna til Rødt sine valgte representanter og heltidsansatte. Det er bra, og det bør holdes fast på, som rettesnor for et framtidig sosialistisk samfunn. Å unngå privilegier er en måte å motvirke at valgte representanter fjerner seg fra det folket som har valgt dem. At valgte representanter kan kalles tilbake av velgerne, er også et godt prinsipp. De andre punktene til Lenin er ikke like opplagte, og jeg tror de kan løses på ulike måter.

Rødts prinsipprogram nevner også rotasjon i verv som et egnet middel. USAs presidentvalgsystem viser at det ikke løser all verden. Men også denne tanken peker på noe viktig: I dagens Norge er politiske verv i de fleste partiene del av en «karriere». Hvis og når folk forlater valgte posisjoner, så går de gjerne til PR-byråer eller til direktør-jobber i offentlige institusjoner og i næringslivet. Skal valgte representanter i et sosialistisk samfunn unngå å heve seg over dem som har valgt dem, må det ikke være en trussel å gå tilbake til vanlig jobb. Derfor henger utviklingen av demokratiet tett sammen med kampen for økonomisk likhet og mot nye klasseskiller.

Demokrati er et praktisk spørsmål 

Spørsmålet om å ha tid og krefter til å delta i demokratiet er også avgjørende. Skal vanlige folk ha mulighet til å bidra, må arbeidstida ned. Og skal vanlige kvinners hverdagsperspektiv med i styringen av samfunnet, så må menn ta sin like del av omsorgsoppgavene.

I det daglige dreier mye seg om styring på det lokale planet – både på bedriftene og i lokalsamfunnet. Erfaringene fra sjølstyrte grupper i mange norske bedrifter, i velforeninger og andre lokale organiseringer i dagens samfunn peker framover mot de demokratiske mulighetene i et sosialistisk samfunn. En av dem som har diskutert alle disse spørsmålene best, er Kjersti Ericsson i «Den flerstemmige revolusjonen» (1991). Men i et sosialistisk demokrati må folk også ha mulighet til å forstå de store linjene i den økonomiske politikken, i investeringer og utbygginger. Det krever at saklig folkeopplysning og tilrettelegging for at alle enkelt får tak i informasjon, må bli en del av samfunnets fellesoppgaver. Hvis en ser på hvor mye som i dag brukes på unødig markedsføring, er det ingen tvil om at ressursene til det finnes.

At ikke alle vil ønske å bruke like mye av sine krefter på de demokratiske oppgavene, må et sosialistisk samfunn respektere. Ellers blir det umenneskelig. Men folk i Norge har allerede i dag en forståelse av at demokratiske rettigheter også inneholder en forpliktelse. Flertallet regner det å stemme ved stortings- og kommunevalg som en «borgerplikt». Hvis folk opplever at de også har reell mulighet for innflytelse over avgjørelser som i dag blir styrt av kapitaleiere og finansdirektører, eller tatt langt over hodet på dem, så er det grunn til å tro at også flere vil se det som en samfunnsplikt å delta i større grad.

I tillegg til den klare tilslutningen til de sentrale demokratiske prinsippene og rettighetene, trekker dagens Rødt-program fram betydningen av en aktiv fagbevegelse, miljøbevegelse, kvinnebevegelse etc., for et fungerende sosialistisk demokrati. «Det som forandrer maktforhold, er aktive mennesker som organiserer seg». Dette er veldig bra, og godt formulert. For om vi lykkes i å kjempe fram et sosialistisk samfunn, er det ikke opplagt hvordan det vil utvikle seg. Så lenge det fortsatt er klasseskiller, vil det også være klassekamp. Det vil også være andre kamper, om samfunnets vei videre. Og det vil alltid være mulighet for at de som innehar ledende posisjoner, tenker at mange vanlige arbeidsfolk er «tilbakeliggende» og ikke forstår sitt eget beste. Det kjenner vi godt fra dagens debatter, og det vil neppe forsvinne.

Derfor er det viktig at sosialister forstår paradokset som ligger i målet om en stat der arbeiderklassen har makta. Og samtidig fortsetter å kjempe for det målet. Uten illusjoner om at det er enkelt. Men også uten å vike på de grunnleggende demokratiske prinsippene. Så enkelt er det. Og så vanskelig.

Av Anne Minken er historiker.

---

Frank M. Snowden:
Epidemics and society. From the Black Death to the present
New Haven, CT: Yale University Press, 2020, 608 s.

Frank M. Snowden er en amerikansk medisinhistoriker. Førsteutgaven av boka kom i oktober 2019, altså før det var klart hvor dagsaktuell den kom til å bli. Jeg har lest paperback- utgaven fra i år som inneholder et nyskrevet forord. Her tar forfatteren blant annet opp hvor raskt beredskapen mot epidemiske sykdommer har fått lov å forfalle. Han betegner det som et samfunnsmessig hukommelsestap. Når nye infeksjonssykdommer dukker opp, fører det som regel til en intens forskningsaktivitet nasjonalt og internasjonalt, men etter en tid dabber interessen av, bevilgninger blir kuttet og en fortsetter som før. Snowden er redd det samme kan skje igjen, også etter covid-19-pandemien.

Boka inneholder grundige kapitler om en rekke alvorlige epidemiske sjukdommer fra byllepest og kopper til ebola og SARS. Jeg savner et eget kapittel om spanskesyken, men blant det høye antallet epidemiske sykdommer har forfatteren vært nødt til å gjøre noen valg. Ingen influensasykdommer er behandlet. I tillegg til gjennomgang av de enkelte sykdommene får vi også en interessant gjennomgang av den medisinske utviklingshistoria på feltet.

Det er umulig å lese boka uten å gjenkjenne trekk fra dagens pandemi. I det historiske materialet finner vi mange eksempler på fortielse eller bagatellisering av epidemier. Snowdens analyse av det siste kolerautbruddet i Napoli er illustrerende. Epidemien rammet byen i 1911. Den kom svært ubeleilig for de italienske myndighetene. Kolera ble sett på som en skitten underklassesykdom og et tegn på fattigdom og vanstell, ikke noe for en moderne nasjon. Landet sto foran en storstilet feiring av 50 år som nasjonalstat og håpet på et stort internasjonalt innrykk av høytstående gjester og turister. Myndighetene møtte epidemien med statistisk juks, hemmelighold og aktiv fortielse.

Snowden viser hvordan epidemiene avslører samfunnets svake punkter og skjerper konfliktområdene. 1800-tallet var både koleraens og revolusjonenes hundreår. Derfor var det nærliggende for noen historikere å knytte spredningen av kolera til revolusjons- og opprørsbølgene. Men en nærmere gjennomgang av hendelsesforløpene viser at koleraen ikke førte til revolusjoner, men fulgte i kjølvannet av dem. Koleraen ble spredt av troppene som ble utkommandert for å slå ned revolusjonene, ikke av folkemassene som gjorde opprør.

Koleraepidemien skjerpet borgerskapets oppfatning om «de farlige klassene». De fattige var ikke bare farlige politisk og moralsk, men også medisinsk. Ifølge Snowden gir disse oppfatningene noe av bakgrunnen for de blodige nedslaktningene av arbeidsfolk under revolusjonen i 1848 og Pariserkommunen i 1871.

Den tredje byllepestpandemien (1894–1910) var i mange land begrenset til havnebyer, bare i noen land spredte pesten seg videre til innlandet. I India døde 20 millioner av en befolkning på den gang 300 millioner. I Europa og USA var det relativt få dødsofre. Her var det stort sett havnearbeidere og folk som bodde i fattigkvarterene rundt havnene, som ble rammet.

Pesten hadde sitt utspring i Kina, havna i Hongkong var utgangspunktet for smittespredning til andre havnebyer. I Europa ble den kalt den orientalske eller asiatiske pesten. Mønsteret i smittespredninga forsterket rasialiserte konklusjoner i medisinen. Det ble hevdet at hvite hadde bedre genetisk immunitet, og påstanden ble brukt til å legitimere rasesegrering. Byllepesten ble beskrevet som en sykdom for de mørkhudede, de usiviliserte og for de uheldige europeerne som måtte leve i nærheten av sånne folkegrupper. Anti-kinesiske holdninger florerte. Kina ble karakterisert som et land ute av stand til utvikling og forbedring og det mest skitne og uappetittlige landet på jorda.

Karantene, isolasjon, nedstenging og grensekontroll har vært effektive smitteverntiltak gjennom mange hundre år. Men noen av de mest hardhendte tiltakene sprang ut av feilaktige medisinske teorier Nedbrenning av fattigkvarterer og utrøyking av boliger med svovel gjorde livet for de fattige enda vanskeligere uten at det bidro til mindre sykdomsspredning. Den brutale politikken bidro også til utvikling av konspirasjonsteorier. Myndighetenes representanter ble jaget av fattigfolk bevæpnet med brostein. Ta dem, de har kommet for å drepe oss! var kampropet under koleraepidemien i Napoli i 1882. Rasende folkemengder forsøkte å befri pasientene på kolerahospitalene og skjelte ut legene som mordere. Under byllepesten i Hongkong hevdet mange at «de fremmede djevlene» spredte pest for å bli kvitt de fattige. Under samme epidemi i Bombay gikk det hardnakkede rykter om at pesten var en gift spredt av britene for å utrydde de fattige og hindre overbefolkning.

Hvis du synes at en fem hundre siders murstein om epidemier blir i overkant kraftig sommerlesning, finnes det også en annen inngang til stoffet. Boka bygger på et nettkurs som ble holdt på Yale- universitetet. Forelesningene er lagt ut på You Tube (https://www.youtube.com/watch?v=UoWxdlGBVTI&list=PL3AE7B3B6917DE8E6). Boka er for øvrig rimelig i innkjøp.

 

Innhold 2000 nr 4

1. Erling Folkvord: Privatisering – kapitalens vidundermedisin
2. Torill Nustad: Kvinnekampen er systemoverskridende
3. Arne Byrkjeflot: Grønne avgifter
4. Pål Steigan: Fra bytteverdisamfunn til bruksverdisamfunn
5. Geir Christensen: Fra en menneskerett å bo – til en kapitalistrett å flå
6. Are Saastad: «Pasienten først» – historien om planlagt slakt av Aker Sykehus
7. Torstein Dahle: Produksjon og økonomi i et sosialistisk Norge
8. Torstein Dahle: Markedet – en gift for sosialismen
9. John Bellamy Foster: Monopolkapitalen ved årtusenskiftet
10. Hans Isaksson: Chomsky
11. Collette Guillaumin: «Rase»begrepets skiftende ansikt
12. Ingrid Baltzersen: «Families we choose» (bokomtale)

---

Du leiter forgjeves viss du venter å finne ein lettfatteleg og samordna privatiseringsplan i statsbudsjettet. Jens Stoltenberg offentleggjer ikkje slike planer. Og slett ikkje etter at tidlegare statsrådkollega Gerd Liv Valla som vil bli ny LO-sjef, har kunngjort at regjeringa må slutte med «surret om privatisering» (Klassekampen 9.9.2000). Den korte og begripelege privatiseringsplanen blir ikkje tatt med i dei pressemeldingane som regjeringa legg ut på nettet når dei 4. oktober slepper statsbudsjettframlegget. Like fullt er summen av Stoltenberg-regjeringas økonomiske tiltak overfor fylka og kommunane slik at rådmenn og ordførarar kjenner seg tvinga til å leite etter nye måtar å privatisere på.

Enkelte prøver å framstille privatisering som eit spørsmål utan klasseinnhald. Ein av dei som har gått lengst i så måte, er sosialminister Guri Ingebrigtsen, psykiateren som tidlegare var med i AKP og RV. Dagsavisen konfronterte henne i sommar med at forgjengaren hennar, Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) «advarte kommunene mot å konkurranseutsette pleie- og omsorgstjenester». Avisa fekk klart svar da journalisten spurde:

– Vil du også gjøre det?
– Jeg vil advare mot at man går så langt at man ikke har kompetanse til å vurdere hva man driver med. Men erfaringene har jo vist at vi ikke har løst problemene så godt fra den offentlige siden heller.
– Så du vil ikke advare mot at man setter bestemor ut på anbud?
– Jeg er opptatt av at bestemor får de beste tjenestene. Ikke av hvem som yter dem, sier Ingebrigtsen. – Det vi aldri må gi fra oss, er at det offentlige har ansvaret, presiserer sosialministeren.
(Dagsavisen 24.07.00)

Ingebrigtsen har hausta mykje storm for dette. Mange klassebevisste medlemmar og tillitsvalde i fagrørsla vart oppriktig og inderleg sjokkert over at sosialministeren i Arbeidarparti-regjeringa kan seie rett ut at det er likegyldig om omsorgstenester blir utført i offentleg regi eller av private selskap der profitten til eigarane er det overordna målet.

Ein tilfeldig AP-statsråd i ei forvirra regjering styrt av ein marknadsliberal sosialøkonom, er ikkje ei drivkraft i privatiseringssamanheng. I borgarskapets samfunnsmaskineri er Ingebrigtsen knapt meire enn eit lite, meir eller mindre velsmurt tannhjul med begrensa brukstid.

Privatiseringspolitikken er ein del av ei nødvendig internasjonal kampanje for å forsvare kapitalistklassen og forlenge kapitalismens levetid. Om ein samanliknar dei argumenta for å kutte offentlege budsjett og for å privatisere som i si tid vart framført av president Reagans stab i USA og statsminister Thatcher i England, med det som har vorti ført til torgs i Danmark, Tyskland, Frankrike eller Norge, så kan ein ikkje unngå å sjå at det meste er snørr som er snytt ut av same nasen.

Djupast sett handlar det om trøbbel i det kapitalistiske systemet. Dei av borgarskapets kvinner og menn som tenkjer så stort at dei prøver å ta vare på kapitalistane sine fellesinteresser, er på kvilelaus jakt etter nye tiltak for å oppretthalde, eller sjølvsagt helst auke profitten. Historisk sett og på lang sikt er dette ei mildt sagt vanskeleg oppgåve. Den dagen dei ikkje klarer å løyse den oppgåva lenger, ligg kapitalistane dårleg an. Utan at profitten er høg nok, går kapitalismen i stå.

Det er i denne samanhengen at åpninga av offentleg sektor, har vorti ein felles vidundermedisin for ein profittsjuk kapitalisme i heile OECD-delen av verda. Vår tids kapitalistar ser på dette slik forgjengarane såg på erobringa eller åpninga av nye koloniar.

I den perioden da omfattande helsevesen og velferdstenester vart bygd ut i Norge, sto arbeidarrørsla sitt verdigrunnlag så sterkt at det vart vanleg oppfatning at ingen skal ha privat profitt av å drive sjukehus, barneomsorg eller slike hjelpeordningar som sjuke eller funksjonshemma folk treng heime. Frå før var vassverk, elektrisitetsforsyning, post, tele og jernbane bygd opp på tilsvarande grunnlag. Og i heile den offentlege sektoren var det jamnt over forhandla fram nokså gode tariffavtalar. Lønningane var ikkje høge, men arbeidsvilkåra for underordna tilsette sett under eitt var noko heilt anna enn det som i dag er rådande for eksempel i hamburgerkjedene og andre «nye» private bransjer.

Viss alt dette blir åpna og innlemma i den profittstyrte marknaden, vil mye vere gjort for dei som er opptatt av å sikre kapitalen nye jaktmarker.

Privatiseringsstrevet er derfor ikkje først og fremst den kampen vi ser at kvar enkelt kapitalist (ISS, Partena Care osv.) fører for å overleve eller få større profitt. Djupast sett er dette uttrykk for kapitalistane sin felles kamp for at kapitalismen skal overleve som system. Dei drivkreftene vi har mot oss, er så sterke, at det berre er svært brei massemobilisering som nytter. Viss vi ikkje går djupare i diskusjonen enn å ta avstand frå Ingebrigtsen, er massemobilisering umuleg. Demonstrasjonane i regi av Aksjon For velferdsstaten 19. oktober, må følgjast opp med kraftige lokale aksjonar. Vi har ikkje makt utan at vi er mange som står saman fordi vi har diskutert og forstått kva som er hovudspørsmålet: Profitt for dei få eller fellesnytte for mange.

Torill Nustad er medlem av AKP i Tromsø

---

Har kvinner alltid vært det undertrykte kjønn? Hva er grunnlaget for kvinneundertrykkinga i det «likestilte» kapitalistiske Norge? Er det borgerskapets verdsetting av kvinners arbeidskraft i merverdiproduksjonen, er det sexismens menneskesyn? Hvilken rolle spiller kjernefamilien? Er familien en forbruksenhet som egentlig er unødvendig eller er den et viktig middel i borgerskapets jakt på maksimal profitt?

For å finne veien til framtida, er det avgjørende at vi forstår kvinneundertrykkingas historie. Derfor et lite tilbakeblikk. Mennesker har levd på jorda i hundretusener av år. kvinneundertrykkinga er mange tusen år gammel, men den har ikke alltid eksistert.

Rundt 2.300 år før vår tidsregning skrev øverstepresten i Sumaria en lovprisning til gud. Det er det første diktet vi kjenner til i verdenshistoria. Og både den første guden og den første presten og poeten vi kjenner til var kvinner. Kvinnegudene blei dyrket som den store mor, for sine sterke erotiske følelser og som krigere. Sexlivet var viktig og det var noe hun nøyt. Gudinnen hadde mange elskere, var alltid ugift og alltid seksuelt aktiv. Blant inuitene på Grønland var hennes tittel «Hun som ikke vil ha en ektemann».

Geografisk var dyrkinga av kvinnegudene spredd over store deler av verden; fra Afrika, gjennom Asia og Indusdalen til Kina, de russiske stepper, Middelhavsområdet og nordover til Grønland. Kvinneguder var ikke et midlertidig fenomen. Den hellige statusen til det kvinnelige varte antagelig i minst 25.000 år.

Gudinnedyrkinga gjenspeilte kvinnenes rolle og makt i samfunnet. Kvinnene hadde makt og de utøvde makt. Det var kvinnelig arverett. Det var samfunn hvor både kvinner og menn hadde rettigheter og muligheter til å akkumulere rikdom. Makta til dronningene i det gamle Egypt er mest kjent. I tusener av år var hun hersker, gudinne og øversteprest – slik som Hatshepsut. Hun leda sine soldater i kamp og hadde bestemmende myndighet i alle statssaker.

Kvinnene levde i en tid hvor ingen hadde fortalt dem eller oppdratt dem til at kvinner er fysisk svake, følelsesmessig ustabile eller intellektuelt dårligere utrusta enn menn. Tvert imot – kvinnene hadde høy status og mennene var underordna. Den mannlige delen av overklassen ønska mer makt og innflytelse og de tok opp kampen. De utfordra blant annet den kvinnelige arveretten og kvinners rett til barna.

Overføring av makt fra gudinne til gud, fra dronning til konge, fra mor til far fant sted i stadier. Alle mytologier gjenspeiler maktkampen for å frata kvinneguden makta. Men maktkampen var også verdslig. Menn hadde kontroll over hæren og brukte sin makt til å erobre makta i samfunnet. For å legitimere og styrke sin stilling i samfunnet blei kvinner fratatt sitt menneskeverd. Menn definerte hva som var menneskelige egenskaper og evner. Kvinnen blei hans motsetning. Utviklinga av de 5 store verdensreligionene var viktige redskap for å knuse kvinners makt og frata kvinner menneskeverdet.

Gud var ikke bare i himmelen, men var representert på jorda av menn. Guds representant var prest, dommer og konge, han var kvinnens far, bror og onkel, han var hennes ektemann. Sist, men ikke minst, han tok bolig i kvinnens hode. Kvinnene blei etterhvert overbevist til å tro på sin egen rolle som mindreverdig. Familien – i ulike former – blei den institusjonen som ga menn makt over både eiendom, kvinner og barn.

Familiens rolle

Fram til og med føydalismen var familien en produksjonsenhet. Menn, kvinner og barn deltok i arbeidet og de var avhengig av hverandre. Matlaging, sy og strikke klær og klesvask var like nødvendig arbeid som å passe sauer og hogge ved. Små- og fattigbønder trengte mange arbeidshender og kvinnene deltok i alt arbeid. Adelen med sine store gods hadde mange mennesker i arbeid og var sjølforsynt med det meste. Her var det ofte frua som var arbeidsleder og som drev bedriften når husherren var på reise eller i krigen. Kvinner gjorde «mannfolkarbeid», men menn gjorde ikke «kvinnfolkarbeid». Det var mannen i huset som var sjefen og samfunnet verdsatte den gang som idag kvinners arbeid lavere enn menns.

Utviklinga av kapitalismen endra mønsteret med familien som produksjonsenhet. Produksjon og reproduksjon blei fysisk skilt. Husarbeid var ikke lenger produktivt arbeid siden det ikke skapte merverdi. En viktig del av kvinners arbeid blei ubetalt og usynlig arbeid. Kvinnenes gratisarbeid var lønnsomt for kapitalen. Hvis kvinnene skulle fått lønn for hus- og omsorgsarbeid måtte lønningene i den kapitalistiske produksjonen vært høyere. Det ville betydd lavere profitt for kapitalistene.

Kapitalistene viderførte en gammel tradisjon da de ga menn som kjønn makt over kvinner både i lønnsslaveriet og på hjemmebane. Menn i arbeiderklassen fikk befestet sin stilling som familieforsørger. De hadde høyere lønn enn kvinner uansett hvor dårlig de tjente. Kvinner skulle ikke være økonomisk sjølstendige. Industrien trengte kvinners arbeidskraft, men det var viktig at ikke lønnsarbeidet undergravde familiens rolle. Kvinners lønn blei fastsatt til 50% av mannens, slik det også var under feudalismen. Lønna befesta kvinner og menns plass og rolle i familien og i samfunnet. Mannen var hovedforsørger og familiens overhode. Kvinnen var hus- og omsorgsarbeider uansett om hun også hadde lønnsarbeid. Mannelønn og kvinnelønn var et viktig virkemiddel for å disiplinere arbeiderklassen.

Borgerskapets ideal og ideologi utelukka kvinnene i overklassen fra den økonomiske sfæren. De blei redusert til pyntegjenstander i store dukkehus.

Arbeiderklassens menn og den gryende fagbevegelsen tok opp i seg borgerskapets idealer og ideologi. De så på kvinner i arbeidslivet som en trussel mot sin egen lønn og sin rett til å være familieforsørger. Kvinnens plass var i hjemmet. Kvinnen var mannens eiendom og vold mot kvinner innafor ekteskapet og familien var en privatsak. Dette blei den rådende ideologi også innafor arbeiderklassen. Mange fagforeninger motarbeida kvinners rett til arbeid og nekta å organisere kvinner.

Marxismen og kvinnefrigjøring

Arbeiderklassen må frigjøre seg fra lønnsslaveriet for å kunne utvikle seg som hele mennesker. Dette gjelder også kvinnene. Men hvilken rolle spiller den borgerlige familien? Ifølge tradisjonell marxisme eksisterer den borgerlige familien kun som et eiendomsforhold. Marx trodde at kvinners inntreden på arbeidsmarkedet ville eliminere grunnlaget for kjønnsundertrykkinga i arbeiderfamilien. Mange marxister har tolka Marx dit hen at kampen mot kjønnsundertrykkinga derfor ikke er viktig og må underordnes kampen mellom arbeid og kapital. Familien i arbeiderklassen har blir sett på som et kampfellesskap og kvinner og kvinnebevegelsen har blitt oppfordret til ikke å fremme krav som «splitter arbeiderklassen».

Medlemmer i Internasjonale Sosialister har av den grunn kritisert kvinnebevegelsens kamp mot kvinnelønna. Siden mange menn også er lavtlønte hevder de at kvinnebevegelsen bør fokusere på de lavtlønte for ikke å splitte arbeiderklassen.

Terje Valen, studieleder i AKP, plasserer seg også innafor denne tradisjonen. I Røde Fane nr 2 i år hevder Valen at siden verken mann eller kvinne i en arbeiderklassefamilie eier produksjonsmidler, utbyttes heller ingen inne i familien. «Derfor springer diskrimineringen i arbeiderklassefamilien under kapitalismen, ut fra konkurransen mellom kjønnene om arbeidet. Og derfor er det kapitalen og dens representant borgerskapet som skaper kvinneundertrykkingen i arbeiderklassen, i den grad kvinner blir forfordelt når det gjelder arbeid, lønn og arbeidsforhold, altså i den grad kapitalen oppfatter kvinnen som funksjonshemmet arbeidskraft i forhold til merverdiproduksjonen.» (…) «Individene i arbeiderklassen konkurrerer om arbeidet. Dette skaper motsetninger mellom dem. Hvis kapitalen foretrekker ett kjønn framfor et annet ved å gi det mer arbeid og bedre lønn og arbeidsbetingelser, vil det skape et materielt grunnlag for en motsigelse som kan utvikle seg til antagonisme dersom andre vilkår ligger til rette for det. På dette grunnlaget utspiller det seg en fysisk og psykisk kamp mellom kjønnene i arbeiderfamiliene.»

På 70-tallet var det også AKPs politikk at kvinnekampen måtte underordnes arbeiderklassens felles interesser. Fienden var kapitalismen. Arbeidet i Kvinnefronten og kvinnekampen ga oss ny kunnskap, erfaringer og analyser om kvinners situasjon både nasjonalt og internasjonalt. Dette kombinert med egne studier og diskusjoner i AKP kom vi fram til at AKPs politikk og analyser var overflatiske og feilaktige. Familien i arbeiderklassen er ikke et kampfellesskap, men et redskap til undertrykking. Kvinner tjener ikke mindre enn menn fordi vi velger feil yrke, men fordi vi lønnes som kjønn. Kvinner splitter ikke arbeiderklassen ved å reise kampen mot kjønnsundertrykkinga. Det er menns kjønnsundertrykking som splitter og svekker arbeiderklassen.

Grunnlaget for kvinneundertrykkinga idag

Familien er fremdeles den sosiale og økonomiske grunnenheten samfunnet baserer seg på. Til tross for høyere utdanning og yrkeserfaring innretter kvinner fremdeles sine liv og lønnsarbeid etter familiens omsorgsbehov. Menn gjør det i liten grad. Det er kvinner som jobber deltid, enten frivillig eller ufrivillig. Mange velger å jobbe deltid fordi det lønner seg økonomisk eller for å få mer tid og overskudd til barn og egen fritid. Kvinner har tatt 6-timersdagen og betaler kostnadene sjøl. Menn jobber overtid og står for mesteparten av familiens inntekter. Slik sementeres den tradisjonelle arbeidsdelinga og tradisjonelle kjønnsrollemønstre.

Den lave kvinnelønna gjør det økonomisk lønnsomt for mange familier at kvinnen tar imot kontantstøtte, jobber som dagmamma i tillegg til å passe egne barn eller jobber deltid, mens mannen jobber overtid. Mange kvinner, spesielt i helse- og sosialsektoren og varehandelen får bare deltidsarbeid. I offentlig sektor er det ikke uvanlig med 15-30% stillinger i mange kvinneyrker. Mange kvinner ønsker høyere stillingsbrøk, men får det ikke. De får isteden tilbud om å ta ekstravakter. De er prisgitt arbeidsgiver og kan vanskelig planlegge eget liv og framtid.

Arbeidstagere som ufrivillig jobber deltid eller har kortere arbeidstid enn ønskelig, kalles undersysselsatte. 90% av de undersysselsatte i Norge er kvinner, veldig mange jobber i offentlig sektor.

Kvinners deltidsarbeid er en viktig grunn til at kvinners inntekt fortsatt bare er 50% av mannens. Kvinners deltidsarbeid er også en viktig grunn til at yrkesaktive kvinner ender opp som minstepensjonister.

Kvinners lønn er ingen forsørgerlønn. Derfor blir mange kvinner som er enestående forsørgere, fattige. Den lave kvinnelønna undergraver vår rett til å være økonomisk sjølstendige og den begrenser vår handlefrihet. For mange er økonomien viktig når de velger samboerskap eller velger å bli i et utilfredsstillende forhold.

Kvinners valg og prioriteringer mellom yrkesliv og familie bestemmes også av samfunnets evne til å organisere det offentlige omsorgstilbudet. Barnehagetilbudet er mangelfullt og det er dyrt. For mange familier «lønner» det seg faktisk ikke at mor jobber.

Omsorgen for psykisk utviklingshemmede er i stor grad basert på familiebasert omsorg med begrensa muligheter til avlastning. Mer enn 50% av eldreomsorgen utføres av slektninger. Den familiebaserte eldreomsorgen fungerer så bra, ifølge helseministeren, at eldreplanens målsettinger om utbygging kan nedjusteres.

I det norske samfunnet produseres det enorme verdier. Borgerskapet ønsker maksimal profitt og regjeringa legger forholda til rette. Den familiebaserte omsorgen er billig og derfor viktig å forsvare. De færreste vil forsvare at kvinner skal tjene mindre enn menn fordi de er kvinner. Samtidig er det virkeligheten i dagens Norge. Kvinners krav om likelønn og ei lønn å leve av utfordrer maktfordelinga og vil bety en radikal omfordeling av merverdien i arbeidsfolks favør. Derfor er kvinnelønnskampen og kampen for 6 timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon så vanskelig å vinne.

Splitt og hersk?

Kan det tenkes at borgerskapet kan innfri kvinners krav om likelønn uten at det går ut over deres profitt? Hypotetisk kan borgerskapet heve kvinnelønna og redusere menns lønn tilsvarende. Mange borgere har sikkert stor forståelse for kravet om likelønn. Hvorfor er dette allikevel så vanskelig eller utenkelig?

For det første vil et forslag om lønnsnedslag være umulig for LO-ledelsen å selge til sine medlemmer. Det vil bli møtt med streiker og protester, lovlige eller ulovlige. De politiske og økonomiske konsekvensene av en slik streikebevegelse er ikke borgerskapet tjent med. For det andre vil likelønn mellom kvinner og menn forrykke maktbalansen mellom kjønna og undergrave familien som forsørgelsessystem. Det vil bli vanskeligere å begrunne hvorfor kvinnen bør være hjemme og ta i mot kontantstøtte eller jobbe deltid for å ta ansvar for hus og hjem hvis lønna er lik. Kvinner vil kreve reell likestilling også i hjemmet. Lik arbeidsdeling vil begrense menns muligheter til egen fritid. Jeg tror mange menn vil forsvare denne retten. En slik situasjon vil antagelig føre til at menn i mye sterkere grad engasjerer seg både i kampen for kortere daglig arbeidstid og for et godt og billig offentlig omsorgstilbud, både til barn og eldre.

Herskerklassen som jobber for å rasere de kollektive godene i offentlig sektor, vil ha interesse av å begrense motstanden. Utviklinga med å omdanne offentlig sektor til et marked hvor private kapitalister kan håve inn profitt, har til nå gått relativt sakte i Norge. Motstanden mot privatisering har vært stor, spesielt fra fagforeningene i offentlig sektor. Borgerskapet vil derfor ikke støtte en likelønnsreform som gjør at de kan få en samla fagbevegelse mot seg. «I verste fall» kan jo dette utvikle seg til en folkebevegelse til forsvar for kollektive løsninger og for 6-timers arbeidsdag.

Ideologisk motoffensiv

På 70-tallet gikk jenter og kvinner ut for å erobre verden. Vi ville ikke være sexobjekter i reklamen og vi ville ikke tvinges inn i den tradisjonelle kvinne- og morsrolla. Vi ville ha både samme rettigheter og muligheter som gutta. Kvinnebevegelsen var stor og den vant mange seire. Kvinnebevegelsen var en trussel mot de som levde av å selge kvinneideal og den utfordra borgerskapets ideologiske makt over både kvinner og menn.

Den økonomiske og ideologiske motoffensiven kom etter noen år. Skjønnhetsindustriens reklamekampanjer pornofiserte det offentlige rommet. Mediaindustrien masseproduserte ungdomsserier som reduserte jentene til yndige og søte sexobjekter. Skjønnhetsidealenes uoppnåelige krav til kropp og utseende har tyrannisert og ødelagt mange jenters liv. Pornoen blomstra og blei råere til tross for pornokampen. Rasering av folks livsgrunnlag og økt fattigdom gjorde det mulig for sexindustrien å bygge seg opp over hele verden. Denne utviklinga forsterker det tradisjonelle maktforholdet mellom kjønna hvor jentene skal være yndige og søte sexsymboler, uansett utdanning og yrke, og gutta skal være tøffe, sterke, ha kontroll og rett til å få tilfredsstilt sine behov. Sexismen er profitabel for enkeltkapitalisten og et viktig makt- og disiplineringsmiddel for kapitalismen som system.

Videreutvikling av marxismen

Studier og analyser av verden førte til at AKP endra sitt kvinnepolitiske program. Idag sier AKP blant annet følgende om grunnlaget for kvinneundertrykkinga: «Kvinner utbyttes også særegent som lønnsarbeidere i den kapitalistiske produksjonen. Fordi samfunnet er organisert i familier, blir kvinner i arbeidsmarkedets øyne «tilleggsarbeidskraft», mens «hovedarbeidskrafta» er den mannlige «familieforsørgeren». Kvinners arbeidskraft blir dermed mindre verdt enn menns.»

«Familien som institusjon er en del av det systemet som sikrer den kapitalistiske utbyttinga. Her skjer det ubetalte arbeidet som kapitalistene indirekte profitterer på. Bindinga til familien gjør kvinner til ekstrautbytta arbeidskraft i produksjonen. Familien er kjerna i det systemet som opprettholder maktforholdet og arbeidsdelinga mellom kjønnene. Og den gjenskaper stadig djupe psykologiske strukturer som støttepunkter for dette maktforholdet og denne arbeidsdelinga. Gjennom familien er kjærlighet og seksualitet vevd inn i en institusjon som bidrar til å opprettholde makt- og utbyttingsforholda i samfunnet.»

«Det er borgerskapet som klasse som tjener på kvinneundertrykkinga. Samtidig gir kvinneundertrykkinga menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket en rekke materielle, sosiale og psykologiske fordeler. Og den har ei djuptgripende innvirking på deres verdensbilde. Gjennom kvinneundertrykkinga bindes menn i en delvis allianse med sin egen klassefiende. Menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket må kjempe mot sin posisjon som undertrykkende kjønn for å fri seg sjøl fra posisjon som undertrykt klasse. Mannssjåvinisme er klassesamarbeid.»

AKPs kvinnepolitiske analyse representerer etter mitt syn en videreutvikling av marxismen. Ikke alle er enig i det. Spesielt omstridt er analysen av familien som en del av det systemet som sikrer den kapitalistiske utbyttinga. (Jfr. Terje Valen, Røde Fane nr 2, 2000.) Skal AKP klare å utvikle en politikk for revolusjon og arbeiderklassens frigjøring, må vi utvikle politikk og krav som fremmer alle gruppers frihet, både kvinner og menn, lesbiske/homofile og heterofile, svarte og hvite. Det betyr å reise krav og utvikle visjoner som peker framover mot et klasseløst samfunn. AKPs kvinnepolitiske program er et godt utgangspunkt.

Kvinnebevegelsen og borgerlig ideologi

Kvinneundertrykking og sexisme rammer alle kvinner uavhengig av klasse og nasjonalitet.

Kvinnekampen engasjerer og mobiliserer derfor kvinner fra ulike klasser og sosiale grupper. Enkelte mannlige marxister finner det nødvendig å advare kvinner i arbeiderklassen mot den borgerlige ideologien de blir utsatt for i kvinnebevegelsen. Dette finner jeg litt merkelig i og med at vi blir bombardert med borgerlig ideologi uansett hvor vi ferdes. I tillegg er kvinnebevegelsen en av de få arenaene hvor kvinner møtes og diskuterer alternative samfunnsløsninger. I virkelighetens verden er det ikke slik at kvinner i arbeiderklassen kommer med et antikapitalistisk perspektiv de må forsvare mot den borgerlige ideologien til kvinner i småborgerskapet. Vi er alle påvirket av de herskendes tanker. Vi er forskjellige og har mange felles interesser. Kvinnebevegelsens styrke ligger nettopp i at den hever kvinnekampen fra det personlige til det strukturelle og systemkritiske. Fellesskapet gjør det lettere å se at den enkeltes situasjon ikke er unik, men tvert i mot ganske vanlig. Vi blir synlige for hverandre og utvikler allianser og kampfellesskap.

Krava vi stiller, utfordrer kapitalismen som system. Kvinnebevegelsen representerer derfor ikke en trussel, men er en viktig og nødvendig del av kampen for et anna samfunn.

---

Store deler av miljøbevegelsen støtter grønne avgifter. Ideen er at markedet skal løse miljøproblemene. Markedet må bare korrigeres ved å legge avgifter på utslipp. Da vil vi få et riktig marked. Forbruk og produksjon vil da kun foregå når nytteverdien for den enkelte er større enn kostnadene inkludert miljøavgift.

Nå bør en være klar over at bare de færreste grønne avgifter har som formål å bedre miljøet. Grønn skattekommisjon hadde ikke som mandat å bedre miljøet. Den hadde som mandat å finne alternativ til skattlegging arbeidskraft. Den frie kapitalbevegelsen gjør det vanskelig å skattlegge kapital og formue. Da flagger de ut. Resultatet er nullskatt på rederne og nullskatt på aksjeutbytte. Den hellige konkurranseevnen gjør det vanskelig å opprettholde eller øke skattetrykket på arbeidskraft. Staten har to strategier for å løse dette problemet:

1. Senke utgiftene ved å svekke velferdsstaten.
2. Øke skattene på det som ikke er så lett å flytte: eiendomsskatt, moms på tjenester og miljøavgifter.

Men vi som slåss for arbeidsplassene våre i industrien, møter en ny virkelighet. Ikke bare skal arbeidsplassene våre legges ned, men vi skal legges ned til det beste for miljøet. Tilsvarende vil veiprising legge tunge byrder på de minst velstående blant oss, men det er tilsynelatende nødvendig for miljøet.

Eksemplet SO₂-avgift

For 2 år siden fikk vi ganske overraskende ei avgift på svoveldioksid på 3 kr/kg, men bare på svovel i koks og kull. I årets reviderte nasjonalbudsjett ble denne doblet til 6 kr/kg. Miljøbakgrunnen her er at Norge har underskrevet Gøteborgprotokollen og forpliktet seg til å få ned svovelutslippet i Norge fra dagens 29.000 tonn til 22.000 tonn i år 2010. Norge må oppfylle sin del av avtalen for å ha håp om å bli kvitt en del av den sure nedbøren fra kontinentet og England som forsurer norsk skog, vann og elver. Slik sett kan SO₂-avgiften ses på som en forsmak på en CO₂-avgift som vil følge av Kyotoavtalen.

		Utslipp i tonn	Ansatte	Avgift i millioner kroner (6 kr/kg)	Avgift pr ansatt
1	ELKEM Salten	1.387	196	8,3	42.459
2	Finnfjord smelteverk	1.200	104	7,2	69.231
3	FESIL Rana Metall	1.110	100	6,7	66.600
4	ELKEM Meråker	737	105	4,4	42.114
5	FESIL Lilleby	190	76	1,1	15.000
6	Elkem Thamshavn	616	121	3,7	30.545
7	Orkla Exolon	475	102	2,9	27.941
8	FESIL Holla	630	178	3,8	21.236
9	ELKEM Bremanger	695	295	4,2	14.136
10	Bjølvefossen	623	262	3,7	14.267
11	GLOBE Hafslund	916	135	5,5	40.711
12	Norton Arendal	904	232	5,4	23.379
13	Norton Lillesand	523	167	3,1	18.790
14	ELKEM Fiskaa	610	121	3,7	30.248
	Bransjen totalt	10.616	1492	63,7	42.692

Har så denne avgiften hatt noen miljøvirkning? Joda, bedriftene har lett etter det minst svovelholdige kull og koks på verdensmarkedet og svovelutslippet har gått litt ned. Men denne effekten er nå tatt ut. Skal en komme videre, må det rensing til. Å bygge renseanlegg for svovel er i utgangspunktet enkelt teknisk. På grunn av røkrensing er allerede avgassene samlet. Denne avgassen bobles gjennom enorme mengder sjøvann, svovelet felles ut som salter og kan enkelt skylles ut i havet uten skadevirkning. Det logiske er derfor å starte med de verkene som ligger nærmest havet og har riktig type filter (minst mulig falskluft) og rense et tilstrekkelig antall verk inntil målet på 20.000 tonn er nådd. Men dette kan ikke oppnås med SO₂-avgift. Avgiften måtte iallfall tredobles før det ville vært mer lønnsomt å rense for de som lå gunstigst til enn å betale avgift. Ikke mange ville overlevd et slikt avgiftsnivå. Iallfall ville nok bedrifter dødd til at de andre slapp å tenke på å rense seg ned til 20.000 tonn.

Den eneste logiske veien ut av dette er å la avgiften gå inn på et fond, bruke pengene til å rense der det er mest hensiktsmessig og fjerne avgiften når målet er nådd. Dette er faktisk et felles forslag fra industri og fagbevegelse. Men den har intet gjennomslag i regjering og Storting, fordi den bryter mot et grunnleggende prinsipp: Miljøavgiftene skal ikke øremerkes. De skal ikke forsvinne om miljøproblemet er løst. Det er et skattesystem, ikke et virkemiddel for å bedre miljøet.

Veiprising

Veiprising er basert på å prise veibruk forskjellig etter når en kjører og hvor en kjører. Kjøring vil deretter kun foregå når den enkeltes nytteverdi er større enn den ulempen en påfører samfunnet fastsatt i pris.

Køfrisystemet i Trondheim er som skapt til dette formålet. Det er bare å montere sendere overalt og påby alle biler montering av en Køfribrikke. Bomveien i Trondheim har allerede elementer av veiprising i seg. I begynnelsen så vi da også at folk tilpasset kjøremønsteret etter når det var gratis å passere. Men 12 kroner pr. passering er ikke nok til at denne effekten holdt seg. Avgiften måtte nok skrus opp betydelig, på 30 kroner hadde vi kanskje skviset ut tilstrekkelig lavtlønte aleneforeldre til at køene forsvant og trafikken fløt perfekt for oss gjenværende. Tankegangen er så at disse midlene skal overføres til å subsidiere kollektivtrafikken, slik at de som er presset ut har et alternativ. Her oppstår raskt en rekke problemer innenfor et kapitalistisk markedssystem. For det første er det sannsynlig at vi får vedtatt veiprising, men deretter blir forslaget om å øremerke pengene til kollektivtransport nedstemt. Det er et helt overordnet prinsipp for staten at ingen avgifter skal øremerkes. For det andre er det logisk at dersom veiprising faktisk minsker trafikken slik at inntektene går ned, så justeres satsene – ikke for å få minimal transport, men for å få maksimal inntjening. For det tredje er ikke kollektivtransportselskapene interessert i å få flere reisende i rushtida, det er rett og slett ikke lønnsomt å ha busser som bare brukes tre timer daglig. De ønsker flere passasjerer midt på dagen og på kveldstid. Markedet er rett og slett i strid med den fornuft som skal til for å løse miljøproblemer.

CO₂-avgift

Jeg jobber i kraftkrevende industri og er sjølsagt forutinntatt når det gjelder CO₂-avgift. Vi lager ferrosilisium. Dette er en kjemisk prosess der du tar bort oksygenet i kvarts (SiO₂) ved å bruke karbon. Ut kommer silisium og karbondioksid. Ved å lage et kilo ferrosilisium eller silisiummetall får du 4 kg CO₂. Når en regner med at en såkalt markedspris på CO₂ vil bli mellom 100 og 200 kroner pr. tonn, så vil dette gi vår industri en ekstrautgift på 400 kroner til 800 kroner pr. tonn, eller fra 10 til 20% av salgspris. Så lenge konkurrentene våre i all hovedsak ligger i land som ikke omfattes av Kyotoavtalen, så er dette kroken på døra for vår industri. Men fortsatt må alt stål i verden ha sine 2% ferrosilisium og all aluminium sine 2% silisiummetall. CO₂-utslippet fra industrien på verdensbasis vil derfor være uendret. I virkeligheten vil den øke, siden de fleste verk i tillegg også må få elektrisitet produsert med kullkraft. Så langt har vi faktisk støtte fra miljøbevegelsen, de mener det er mest fornuftig for miljøet å beholde denne industrien i Norge.

Men dersom slike konsekvenser er nødvendig for å få en fungerende CO₂-avgift på banen og denne CO₂-avgiften er det som må til for å få ned utslippet av klimagasser på verdensbasis og redde vår jord, så blir jo skjebnen til noen tusen industriarbeidere og et titalls lokalsamfunn tross alt for blåbær å regne.

Tankegangen er at det skal etableres et marked for kjøp og salg av CO₂-kvoter, så skal markedet fastsette en pris på CO₂-utslipp. Dette kvotesalget skal også foregå internasjonalt, slik at miljøtiltak blir foretatt der det er mest lønnsomt.

Vinteren 2001 skal det norske kvotesystemet behandles. Hva er så et kvotesystem? Kyotoavtalen forplikter Norge til kun å øke utslippet med 1% i forhold til utslippet i år 1990. Det er da mulig å tenke seg et system der det blir gitt frikvote for utslippet i 1990, men at en må sørge for å kjøpe kvoter for alt forbruk utover det. Dersom et smelteverk har øket utslippet med 20% fra da, får smelteverket utstedt kvotebevis for 80%. Ved årets slutt må da smelteverket enten rense 20% eller kjøpe kvoter for de resterende 20%. Logikken bak er at det da vil danne seg et marked der prisen på kvotebevis for 1 tonn CO₂ vil tilsvare kostnaden for å rense et tonn. Dersom det da stilles krav om at minst 50% må skaffes innenlands, vil det danne seg to markedspriser, en innenlands og en internasjonalt.

Allerede nå ser vi en del bisarre utslag av dette systemet, siden en del bedrifter som Naturkraft er føre var og kjøper opp kvoter. Vi opplever at bønder i den tredje verden betales for å plante trær. De får så betaling for å ikke høste trærne, slik at CO₂ bindes og ikke frigjøres. Et system der den tredje verden subsidieres for ikke å utnytte sine ressurser blir en følge. En rekke østblokkland har lagt ned så mye forurensende industri at de har kvoter til gode, som de kan selge. Papirkvoter uten miljøvirkning blir følge nummer to. I det hele tatt er internasjonal kvotehandel et opplegg for svindel som vil gå EUs problemer med å kontrollere subsidiene over landegrensene en høy gang. Den nasjonale kvotehandelen er sjølsagt mye mer oversiktlig. Men allerede utgangspunktet i 1990 vil skape en rekke problemer. Skal bedrifter som har minsket sine utslipp få kvoter som de kan selge? Og dersom dette blir avvist, vil ikke da alle bedrifter vente til Kyotoavtalen trer i kraft tidligst i 2008 før de gjør noe som helst?

Lilleby Metall produserer om lag 120.000 tonn CO₂ årlig. Med en markedspris på CO₂-utslipp på 150 kr/tonn er dette 18 millioner årlig. Dersom 80% av dette er frikvote, så kan FESIL legge ned Lilleby, spare 3,6 millioner i avgift og selge frikvoten for 14,4 millioner årlig. Eller de kan stanse verket i 2,4 måneder og slippe å betale avgift. For oss som arbeider der og allerede er vant med regnestykker der permittering veies opp mot konjunktur og strømpris, så blir miljøavgifter en ny og avgjørende faktor når det ikke går helt på topp. Ved nedlegging vil utslippet bli flyttet til fabrikker utenfor Kyotoområdet. Miljømessig er en like langt. Skal en løse dette problemet, må også Kyotoland inn i Kyotoavtalen. Men da bindes de opp til å ikke utvikle seg. Det er USAs strategi for Kyotoavtalen.

Konklusjon

Dette er tre løsrevne eksempler på miljøavgifter som system. De norske miljøorganisasjonene har ikke gått på denne avgiftsstrategien til nå, men de har heller ikke avvist den. RV går så vidt jeg forstår inn for veiprising.

Jeg mener det haster med å avvise miljøavgiftene som en måte å løse miljøproblemene på. Det eneste vi oppnår er en dyp kløft mellom miljøbevegelse og arbeidstakere i industrien og andre som rammes hardt og urettferdig. Dette uten at de grunnleggende problemer kommer et skritt nærmere sin løsning, snarere tvert imot.

Det betyr ikke at vi nødvendigvis er mot alle miljøavgifter. Jeg er som sagt for en øremerket SO₂-avgift som forsvinner når målet er nådd. Jeg kan være med på å diskutere en piggdekkavgift der alt går til å subsidiere innkjøp av piggfrie dekk og avgiften forsvinner når et forhåndsbestemt mål er nådd. I det hele tatt kunne vi starte med en enighet om å gå mot alle nye miljøavgifter som ikke er øremerket og som ikke forsvinner når målet er nådd. Deretter at vi tar oss tid til å diskutere konkrete forslag for å løse hver enkelt sak. Det er noe med å ha skoen på. Sammen med noen skylapper, så er det også mye kunnskap blant oss som hver dag slites mellom kampen for arbeidsplasser og hensynet til miljøet og som samtidig prøver å beholde en viss integritet.

---

Slik jeg opplever sosialisme-debatten sånn delvis fra utsida, har den noe uvirkelig og tilbakeskuende over seg. Dels arter den seg som en omkamp om første halvdel av det tjuende århundre og dels som en opphopning av ønsker om det gode samfunn. Det virker som om mange er mer opptatt av å diskutere et sosialistisk drømmesamfunn, som aldri kommer til å oppstå, enn av å skape en virkelig sosialisme som kan fungere på dagens og morgendagens vilkår. Et annet problem i denne debatten er at det nesten ikke forekommer klare definisjoner på hva som i det minste må til for å kunne karakterisere et samfunn som sosialistisk. Dette har vært en svakhet fra 1970-tallet, men det er ikke noe forsvar for å opprettholde denne svakheten i dag.

Monty Python

I sommer, mens høyrepopulismen begynte å rase som verst, pågikk det en sosialismedebatt i Klassekampen som kunne vært tatt rett ut av Monty Python-klassikeren Life of Brian. Dette er dessverre ikke atypisk. Enkelte skriver om sosialismen, for det er stort sett skriving det dreier seg om, som om produktivkreftene i samfunnet sto på 1905-nivå. Arbeiderråd på fabrikkene! Og vi ser for oss 10.000 mennesker i kjeledress som strømmer ut fra Putilov-verkene. Hvor relevant er arbeiderrådet på den helautomatiske fabrikken? Det jobber flere folk på Aker Brygge i dag enn den gangen det lå et skipsverft der. Men hvor kommer arbeiderrådet inn? Dessuten ligger jo ikke makta på den enkelte fabrikk lenger, den ligger i finansinstitusjonene og de sentrale maktorganene på nasjonalt, og ikke minst internasjonalt plan.

Frustrert av dette, gikk jeg til et par aktuelle sosialismeprogrammer. Jeg leste Rød Ungdoms nye program og Rød Valgallianses program, og til min store overraskelse var ingen av dem i nærheten av å kunne definere sosialismen. Man får høre en masse om hva sosialismen ikke skal bli, og det er mye om politiske tiltak som skal hindre byråkratisering, maktmisbruk osv.

Vel og bra alt sammen, men det er ikke mulig å finne en klar og grei definisjon på hva som skiller sosialismen fra kapitalismen. Det er fullt mulig å definere kapitalismen uten å gå i detalj om de ulike styringsformene og politiske framtredelsesformene som finnes i ulike kapitalistiske land til ulike tider. Det burde i prinsippet være like lett å definere sosialismen. Men nei, etter å ha brukt titusenvis av arbeidstimer på programdiskusjoner later det til at venstresida fortsatt ikke klarer å gi en klar, enkel og forståelig definisjon av sosialismen. Samtidig mangler det ikke på forventninger om hva sosialismen skal innfri av forhåpninger og ønsker.

Det er en rekke problemer med dette. Det viktigste er kanskje at når målene er så uklare, så lar de seg vanskelig omforme til praktisk politikk. Når man ikke er i stand til å slå fast enkelt og greit hvilke forandringer som skal til for å avskaffe kapitalismen og opprette et sosialistisk samfunn, er det umulig å legge opp en politikk for dagen i dag som peker framover mot avskaffelsen av kapitalismen. Denne uklarheten i sjølve fundamentet kompenseres med desto mer omfattende lister over hvilke politiske endringer man ønsker å oppnå. Dette utgjør et annet, og potensielt meget farlig problem, nemlig troen på politikkens allmakt.

Forgjengerne

Den som har satt seg litt inn i sosialismens historie og har vært borti paroler som «kommunisme på sju år» og «avskaffe klassene med ett slag» og liknende, kjenner også litt til hvilke tragiske følger slik idealistisk ønsketenkning fikk. Jeg vil hevde at det er gjort større overgrep på menneskeretter og demokrati på grunnlag av idealistiske og urealistiske mål enn på grunnlag av ondskap og vond vilje. Derfor blir jeg ikke beroliget av mennesker som fordømmer sine forgjengeres misgjerninger og forsikrer om at med dem ved makta skal det gå så mye bedre, fordi de har vilje til å gjøre enda større politiske forandringer, samtidig som de er fullstendig utydelige på hva som er det politisk-økonomiske fundamentet for disse ønskedrømmene.

Ikke sånn å forstå at jeg har noe imot drømmer. Drømmen om det gode samfunn er så gammel som mennesket. Drømmen om det klasseløse samfunn er så gammel som klassene. De undertrykte drømte om å gjeninnføre en paradisisk urtilstand der løven gresset sammen med lammene og landet fløt av melk og honning. I den tyske bondekrigen sang fattigbøndene: Da Adam høstet kornet og Eva spant garnet, hvor var adelsmannen da? Dette er en vakker og fornuftig drøm, men den forblir en drøm så lenge de materielle forutsetningene for en radikal forandring ikke er til stede.

Så lenge vi snakker om drømmer og ikke om praktiske endringer av et virkelig samfunn, er det opp til enhver å lese sine innerste ønsker inn i programmet. Summen av alt dette blir en utopi i ordets egentlige og opprinnelige mening: ingen steder, landet som ikke er, og som heller ikke blir.

Sosialismen er …

Sosialismen er ikke noe av dette. Beklager folkens. Sosialismen er ikke noe annet enn en sosialisering av (den store) privateiendommen til kapital og avskaffelsen av profitten som styringskriterium i samfunnet. Sosialismen er ikke avskaffelsen av klassene, kvinneundertrykkinga, homofobien, bokmålet eller dårlig sommervær. Sosialismen betyr bare å fjerne kapitalens makt over produksjonsmidlene og stille dem under samfunnets kommando. Sosialismen er derfor ikke noen stabil samfunnsformasjon, den er i ordets rette betydning et overgangssamfunn. Jeg har kalt sosialismen for kapitalisme uten kapitalister for å demonstrere at sosialismen inneholder svært mange av de motsetningene som er arvet etter kapitalismen.

Sosialismen er dessuten et produkt av industrikapitalismen. Den svarer på masseproduksjonens utfordringer, men har lite å tilby nettverksøkonomien eller en-til-en-produksjonen.

Det er vanlig å framstille kapitalismen som en pyramide. På toppen sitter de få og mektige. På bunnen de mange og avmektige.

Hva skjer så med sosialismen? En populær framstilling har svart med å stille pyramiden på hodet. Knallgod agitasjon – uklart tenkt. Skal vi gå fra et samfunn der de få styrer og de mange produserer til et samfunn der de mange styrer og de få produserer? Dette er, hvis dere unnskylder fransken min, bullshit!

Heller ikke et sosialistisk samfunn vil unngå at det er de få som styrer og de mange som produserer. Den viktigste forskjellen er at de som styrer ikke gjør det på grunnlag av arv og kapital, men på grunnlag av et mandat fra flertallet. Så fortsatt får vi en pyramide. Den kapitalistiske eieren erstattes av den valgte lederen. Ledelsesfunksjonen avskaffes ikke. På grunn av produksjonens karakter vil den bestå. Her snakker jeg om det tradisjonelle industrisamfunnet.

Det man bør ta sikte på er sjølsagt en større folkelig kontroll med toppen av pyramiden. Man kan med andre ord gjøre den litt lavere og breiere. Men den forblir en pyramide. Framtidige samfunnsmodeller oppstår ikke på tegnebrettet. De gror ut av sine forgjengere, oppstår på grunnlag av motsetningene i tidligere samfunnsformer.

Monopolkapitalismen skaper forutsetningene for en planlagt, vitenskapelig styrt produksjon. Planøkonomien er der allerede i dag, men den opptrer først og fremst innad i de store selskapene. Når de går ut på markedet oppstår anarkiet og ødeleggelsen av produktivkrefter. Dette er gammelt nytt. Det som ikke er gammelt nytt er hvordan dagens kapitalisme produserer forutsetninger for en langt mer spennende utvikling.

Copyright

La oss bruke diskusjonen om copyright og intellektuell eiendomsrett som eksempel. Problemet for de store rettighetseierne, som ikke er kunstnere, musikere eller forfattere, men store mediekonsern, er at den digitale kopien er en perfekt klon av den digitale originalen, OG at kopien nesten ikke koster noe å framstille. Det har oppstått en måte å produsere på der nesten all investering legges inn forut for den fysiske produksjonen. Når masteren er laget, er framstilling av eksemplarene helt trivielt, nesten uten kostnader. Det betyr at det blir nesten umulig å bruke tradisjonell kalkyle eller tradisjonelle kapitalistiske modeller på produksjonen.

Hvordan definere bytteverdien på et produkt som det isolert sett er nesten gratis å framstille? Etter arbeidsverditeorien er verdien (bytteverdien) på en vare lik den mengden (gjennomsnittlig samfunnsmessig) arbeid som skal til for å framstille den.

«Det er altså bare den samfunnsmessig nødvendige arbeidsmengden eller den samfunnsmessig nødvendige arbeidstiden som skal til for å produsere en bruksverdi som bestemmer dens verdi.» Karl Marx, Kapitalen, bok 1, første kapittel.

Å framstille en kopi av ei CD-plate krever nesten ikke noe arbeid, og koster derfor bare noen få kroner. Å lage en million kopier av en mp3-fil koster krever praktisk talt ikke noe arbeid. Hva blir så bytteverdien? Bytteverdien til den digitale kopien faller mot null.

Gratis distribusjon av goder til samfunnsmedlemmene var tidligere en kommunistisk utopi. Med internett og den digitale produksjonen er det blitt en dagsaktuell sak. Den helautomatiske produksjonen er ikke science-fiction, og jo mer den gjør seg gjeldende, jo mer beveger vi oss fra en bytteverdiøkonomi til en bruksverdiøkonomi. Mediemonopolenes desperate (og nytteløse) kamp mot hackere og mot folk flest for å prise produktene sine vilkårlig med henvisning til deres intellektuelle rettigheter forutsetter en prisfastsetting som bæres oppe av forbud, razziaer og vanvittig høye bøter. Man forbereder seg på bruke av rå politistatmetoder for å hindre at verdiloven får sin naturlige konsekvens. All historisk erfaring tilsier at å forsøke å hindre produktivkreftenes utvikling på denne måten er og blir dødsdømt. En klasse som opptrer på denne måten er en klasse på slutten av sin karriere.

Det vi ser er fødselsveene til en produksjonsmåte der bruksverdien og ikke bytteverdien står i sentrum. De mange små jordmødrene og jordfedrene som hjelper fram denne fødselen er alle de millionene som legger produktene sine gratis ut på nettet for å dele med andre. Stormsvalene som varsler væromslaget er Linux-folkene som gjennom å dele resultatet av arbeidet sitt med andre har klart å lage noe som til og med truer posisjonen til et av verdens rikeste selskaper, nemlig Microsoft.

Internettøkonomi

Industrikapitalismen skapte de materielle forutsetningene for arbeiderrådet, den sosialistiske plankommisjonen, den sentralstyrte femårsplanen osv. Dette er sosialismens muligheter anno ca. 1950.

Internettøkonomien skaper forutsetningene for bytteverdisamfunnets død og bruksverdisamfunnets fødsel. Det skaper vilkår for globalt samarbeid mellom mennesker på tvers av nasjonale grenser. Det skaper vilkår for å dele ressurser slik at det blir mer til alle. Det skaper vilkår for å rive maktpyramidene og deres monopoliserte makt og erstatte dem med distribuert nettverksmakt der deltakerne i nettverket blir sterkere ikke ved å monopolisere kunnskap, men ved å dele med flest mulig.

Det sies om visse typer generaler at de planlegger med sikte på å vinne fortidas kriger. Skal venstresida få noen politisk betydning, må den slutte å likne på slike generaler og i stedet gripe fatt i de enorme mulighetene som skapes her og nå og som bærer bud om langt mer radikale og langt mer grensesprengende endringer av samfunnet enn noen gang før i historien.

I november 1998 deltok jeg på et seminar arrangert av EU i Wien. Seminaret var en del av EUs IT-konferanse. Som hovedinnledere hadde man invitert Alvin Toffler, kjent for bl.a. boka Den tredje bølgen, og Ilja Prigogine, nobelprisvinner i fysikk, kjent for sine bidrag til kaosteorien og til forståelsen av termodynamikkens annen lov.

Toffler sa blant annet:

«Alltid tidligere i historien har store endringer i produktivkreftene ført til tilsvarende revolusjonære endringer av klasseforhold, økonomiske forhold, politikk og samfunn. Det er ingen grunn til at den største revolusjonen i produktivkreftene noensinne skal være noe unntak.»

Han gjorde en kunstpause, så ut over forsamlinga og fortsatte: «Are you ready for it?» Da den fremste representanten for EU-kommisjonen, M. Verrue, skulle oppsummere seminaret, kunne han ikke unngå å ta med innledernes viktigste konklusjon, nemlig at den formen for organisasjon som er minst egnet til å takle de nye produktivkreftene er den store, hierarkiske organisasjonen. En del av oss klappet energisk for denne innrømmelsen fra en av verdens største hierarkiske organisasjoner, mens andre så ned og formelig skrapte med føttene

Are you ready for IT?

Jeg er likevel glad han ikke spurte venstresida, for den er heller ikke «ready for it». Den lever fortsatt tidlig i det 20. århundre. I stedet burde den løfte hodet og snu det framover. De rystelsene Toffler snakket om, burde jo være som vårluft for venstresida. Her ligger løsninga på pyramidens problem. Grunnen til at sosialismen blir en pyramide den også, er jo at den produksjonsmåten den skal styre ikke på noen måter skiller seg fra måten det produseres på under kapitalismen. Masseproduksjonen krever sine store Putilov-verker, enten de nå er privateid eller statseid. Derimot er det ikke slik med den nye teknologien. I pyramiden får du større makt gjennom å monopolisere (og dermed ikke dele på) kunnskap. Stilt overfor de nye produktivkreftene blir en slik organisasjonsform antiproduktiv og destruktiv. I nettverksøkonomien får du større makt gjennom å dele.

I denne figuren er det ikke personen øverst til høyre som har mest nettverksmakt, det er personen nederst til venstre, for hun har direkte kontakt til de aller fleste i nettverket. I en kunnskapsøkonomi går det absolutt an å tenke på organisasjon på denne måten. Og kunnskapsinnholdet i produksjonen øker. Den proletaren som Marx beskrev, som bare er et tilbehør til maskinen, finnes knapt nok lenger i den rike delen av verden. Selv industriarbeidere har mer enn 12 års utdanning.

Fordelinga av de digitale godene

I de innledende fasene av sosialismen vil bytteverdiproduksjonen fortsatt være den dominerende formen. Lønnsarbeidssystemet og belønning til enhver etter arbeid vil prege økonomien. Det vil finnes et marked, både for varer og arbeidskraft, klasseskiller og skiller mellom ulike sjikt i de enkelte klassene, blant annet mellom lavlønte og høytlønte. Men på noen områder vil det være meget enkelt å oppheve markedet, nemlig i fordelinga av de digitale godene. Fordelen ved dette er at det deretter på disse områdene vil bli ekstremt vanskelig å gjenopprette kapitalistiske forhold. Dette vil også skape et materielt, i motsetning til et idealistisk, grunnlag for å erstatte pyramideorganisering med nettverksorganisering.

Og da begynner man å ane de organisatoriske trekkene i et nytt samfunn, ikke slik de er utpønsket på et studerkammer, men slik de har utviklet seg i praksis i tilknytning til de nye produktivkreftene.

Geir Christensen er elektromontør i Jernbaneverket, medlem av AKP, leder i Akershus Rød valgallianse og tillitsvalgt i Norsk jernbaneforbund

---

Arbeiderbevegelsen har i over 100 år hatt et boligpolitisk program. Diktet «Kvar skal vi bu» viser noe av den aggressive krafta i boligkampen. De seirene arbeiderbevegelsen vant ble totalrasert på 80-tallet. Bolignøden og ågervirksomheten er i full blomstring. Det krever at den revolusjonære bevegelsen på nytt lanserer en offensiv for sosial boligbygging. Her skal jeg gå gjennom hovedtrekkene i den sosiale boligbyggingen i Oslo og hva som er boligpolitikken i dag. Til slutt skal jeg prøve å forme ut noen krav til ny sosial boligbygging.

Jeg skriver om boligproblemer i pressområder og bruker hjemkommunen min, Nesodden, som eksempel. Nesodden grenser til Oslo og har litt over 15 tusen innbyggere. I store deler av Norge er boligprisene relativt lave. Fordi det er plass nok og liten etterspørsel. Det finnes folk med adskillig mer kunnskap om dette emnet enn meg i den revolusjonære bevegelsen. Jeg skriver dette for at vi skal komme i gang med arbeidet. Så får de med bedre kunnskap rette opp svakheter etter hvert.

Sentraliseringsbølgene

Med industrialiseringen langs Akerselva kom bolignøden til Oslo. Den storstilte industrialiseringen kostet arbeiderklassen dyrt og satte boligspørsmål høyt på dagsorden for den nye arbeiderbevegelsen. Men kostnadene tjente en hensikt. Masseproduksjonen ble utviklet.

Andre runde med sentralisering kom med oppbygging av de store byråkratiene etter krigen. Oslo ble fylt opp med institutter, departementer og organisasjoner. Denne gangen var det en viss plan over sentraliseringen. OBOS og USBL bygde ut storstilt. Til tross for stor tilflytting økte boligstandarden dramatisk etter krigen. For kunnskapsutviklingen var det nødvendig å samle folk. (Da jeg i min barndom flyttet fra Nordfjord til Oslo med foreldrene mine, opplevde vi fireroms OBOS og innlagt vann som framskritt.)

Tredje sentraliseringsrunde startet tilfeldigvis samtidig med at datarevolusjonen slo igjennom. På slutten av 90-tallet vokste tilflyttingen til Oslo-Akershus igjen dramatisk samtidig med at mulighetene for desentralisert bosetting igjen har blitt teknologisk mulig og samfunnsmessig lønnsomt. (Når min jobb med å overvåke Jernbanens kraftproduksjon ble gjort uavhengig av å være tilstede på anleggene i Ski og overført til ren datakontroll, ble jobben ikke flyttet til Otta, men til Oslo S. Hvorfor?)

Hvorfor fortsetter sentraliseringen?

Hvis det ikke finnes teknologiske eller samfunnsmessige årsaker til nåværende sentralisering. Hvorfor kommer den da? Jeg kan tre årsaker.

1. Avviklingen av de tendensene som AP stod for til planøkonomisk tenking. Det som ble kalt distriktspolitikk blir fjernet.
2. Gamle kapitalistiske maktstrukturer. Sjefen skal ha kontroll med nøkkelleddene. Derfor bygges hovedkontorene i passe avstand fra de selebre boligområdene i Holmenkollen og Bærum. Innenfor rimelig avstand til Golfbanen og Operaen. På hovedkontoret skal han kunne inspisere alle viktige ledd i bedriften. Så hoper de administrative avdelingene og småsjefene seg opp. Derfor legges hovedkontorer til Aker Brygge og Fornebu, med påfølgende boligpress.
3. Profitthensyn. IT-Fornebu kan stå som eksempel. Utbygging gir helt sikkert Fred Olsen enorme fortjenester. Å skape pressområder gir enorme ekstraprofitter til de som kan planlegge utviklingen og sikre seg monopol på begrensa ressurser. Først får de kjempefortjeneste på utbyggingen av IT-Fornebu. I neste omgang kan de samme interessene bygge akkurat så mye boliger at prisene holder seg oppe og gir kjempefortjeneste.

Den sosiale boligbyggingen

Nøden i gråbeingårdene gjorde boligpolitikk til et sentralt spørsmål for arbeiderbevegelsen. NKP gjorde en stor pionerinnsats. Arbeiderpartiet iverksatte en planøkonomisk utbygging i Oslo som et samarbeid mellom regjering og kommune. Toppen ble nådd på 60-tallet. Opplysningene om hva denne bestod i har jeg hentet fra Thorbjørn Hansen og Jon Guttu («Fra storskalabygging til frislepp», Byggforsk, 1998). Planstyringtanken blir uttrykt på side 38: «Både boligbyggingen og boligomsetningen skulle styres og reguleres stramt. Den store boligmangelen ville, mente en, ellers drive boligprisene sterkt i været.»

Styringstiltakene

Tiltakene som ble satt i verk kan deles i fire:

• Mulighetene for privat profitt ble sterkt begrenset
  Flest mulig arealer i kommunens eie var uttalt målsetting. Ekspropriasjonsloven av 1946 ga kommunen det nødvendige maktmiddelet. De fleste store utbyggingsområdene ble sikret gjennom ekspropriasjonsvedtak. OBOS og Ungdommens Selvbyggerlag stod for tyngden av utbygging. De var i prinsippet non-profitt-organisasjoner styrt av boende og boligsøkere i samarbeid med myndighetene. De bygget så billig som mulig og hindret at private i stor målestokk kunne presse prisene opp.
• Statlige subsidier
  Boligbygging var fritatt for omsetningsavgift (forløperen for moms). Husbanken skulle sikre finansiering av boligbyggingen. Lang nedbetalingstid og lave renter holdt prisen nede. I tillegg ble det ytt stønadslån til familier med inntekter under visse grenser. Familier med to eller flere barn fikk dessuten husleietilskott/renterabatt. Offentlig regulering av kredittmarkedet sikret også tilgang på kapital til boligbygging.
• Kommunale subsidier
  Kommunens utgifter til boligformål var på 50-tallet ca. 25 millioner kroner året, hvilket var 4-5% av samlede drifts- og kapitalutgifter. (Hansen og Guttu, side 19) I tillegg kommer kjøp (ekspropriasjon) av tomter som siden ble festet bort til utbygger. Kommunens største utgift var bidrag til stønadslånene (1/3). Opparbeidelse av tomter var nest største utgift. Vann og kloakk ble subsidiert med ca 50%. I tillegg kom fritak fra eiendomsskatt og forskudd på innskudd i leiligheter.
• Boligregulering
  Det ble gjennomført en omfattende regulering av husleier og romnormer. For leiegården gjaldt lov om husleiekontroll. Lov om boligbyggelag og borettslag kom i 1960 og prisregulerte disse. Dessuten var boligformidling lovregulert og kontrollert av boligformidlingsnemnda. Det ble kontrollert at antall personer i husholdningen var tilstrekkelig i forhold til boligens størrelse i følge vedtatte romnorm.

Kortsiktig virkning: en menneskerett å bo

Fordelingspolitikken bidro til sosial fordeling av boliger. Barnefamilier var først i køen og det som var av boliger ble fordelt slik at «alle» fikk. Mangelen ble fordelt etter køprinsippet (ansiennitet). Du skulle ikke kunne kjøpe deg forbi de mest trengende. (Nå var det også et stort privat marked hvor de med penger kunne utfolde seg.)

Prisnivået var til å leve med. På 70-tallet var innskuddet på en treroms OBOS-leilighet gjennomsnittlig 83% av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn og byggekostnadene 2,43 årslønn. Med dagens industriarbeiderlønn (kr.248.400 i 1999) ville det tilsvare 200 tusen i innskudd og 600 tusen i totalpris. I tillegg til dette kommer at det var «lønnsomt» å ha lån. Rentene var lave og inflasjonen høy slik at realrenta var negativ. Gjelda forsvant raskt.

Langsiktig ble boligstandarden dramatisk øket. Kvaliteten dramatisk forbedret i perioden 1960 til 1990. De er bedre isolert og antall boliger med bad og WC økte fra 65% til 94%. Gjennomsnitsstørrelsen økte fra 60 til 90 kvadratmeter. Antall boliger økte fra 169 tusen til 244 tusen. Det blir en økning på 2.500 pr. år (nybygging minus sanering).

Dagens boligpolitikk

Dagens boligpolitikk tar utgangspunkt i å skape mest mulig profitt. Det er blitt fullt akseptabelt å utnytte sosial nød.

• Tomteprisene er «frie» , d.v.s at eier kan utnytte tomtemangelen til å skaffe seg store ekstraprofitter(grunnrente). Staten og kommunene er hushaier gode som noen. Fornebu er ett eksempel. Statsbygg presser prisene maksimalt. På Nesodden går AP-ordføreren i spissen for å opptre som spekulant i prosjektene på Tangen brygge og Tangen senter. Kjøperne av leiligheter skal betale for kommunale oppgaver gjennom prisen.
• Uregulerte priser.
• Ingen subsidier, verken statlig eller kommunalt, unntatt «sosialen».

I tillegg er det laget viktige sperrer mot å få til sosial boligbygging. Kommuneøkonomien er kjørt ned så boligsubsidiering nærmest er utenkelig. «Alle» lover er opphevet. «Husbanken» er tilnærmet en vanlig bank. Internasjonale avtaler binder Norge til «fritt marked». For eksempel forbyr EU gjennom EØS-avtalen konkurransevridende tiltak, eksempelvis statlige tiltak som motvirker «fri konkurranse» i bankmarkedet. (Bankforeningen har ført rettssak mot Husbanken i EØS-domstolen. Skal drives i fri konkurranse med andre banker.)

Bolignød og gjeldsslaveri

Resultat av «frislippet» på boligmarkedet betyr kortsiktig at retten til å bo er fjernet, og at svært mange av oss er gjort til gjeldsslaver – nesten på livstid. Har du ikke penger, kan du ikke bo. Med høykonjunktur rammer dette i dag få. De som ikke er «fullverdige» på arbeidsmarkedet kan ikke klare prisene på markedet. Det øker presset på sosialkontorene slik at de ikke klarer å skaffe boliger nok. I det ekstreme fører det til at mange sosialkontorer hjelper halliker og narkolangere å rekruttere mennesker med alvorlige problemer. Jeg tenker på henvisningen til en del private hospits i Oslo. Erling Folkvord m.fl. har påvist hvordan disse virker, uten at det affiserer makta noe særlig. Ved neste lavkonjunktur med arbeidsløshetsøkning og svekkede sosiale ordninger vill dette ramme mange.

Prisene har gått til himmels. Av OBOS-bladet fra 1999 anslår jeg gjennomsnittlig innskudd for en treroms leilighet til ca. kr 400.000 og totalprisen til ca. 1.400.000. (OBOS ønsker ikke å lage statistikk som tidligere, så tallene bygger på få nybygde leiligheter) Gjennomsnittlig industriarbeiderlønn var i 1999 248.400 kroner. Dette gir en innskuddspris på 1,61 industriarbeiderlønn og totalpris på 5,64 industriarbeiderlønner.

Dereguleringen av boligmarkedet er vellykket for oss beboere dersom prisene synker i forhold til prisene før dereguleringen. Må du betale mer for boligen er det penger Høyre, FrP, AP og Venstre, som er de partiene som driver fram markedsliberalismen i Norge, tvinger deg til å betale til boligkapitalistene. Det er penger til Olaf Thon, Selvaag, tomteeiere og stat og kommune m.m. På en treroms OBOS-leilighet er denne ekstraprofitten altså gjennomsnittlig kr. 200.000 i innskudd og kr. 800.000 totalt i 1999 sammenlignet med 70-tallet.

I tillegg kommer den liberaliserte kredittpolitikken. Med realrente menes bankrenten minus prisstigning regnet etter konsumprisindeksen. På 70-tallet var gjennomsnittlig realrente -0,1%. (Det var kort og godt lønnsomt å ha lån. Inflasjonen spiste da opp gjelda mer enn du betalte i renter.) I 1999 var den 5,3% På nittitallet har den svingt mellom 12% og 3,4% (tall fra Statistisk årbok 2000 tabell 624). En renteøkning på 5,4% på(det du må låne av) 1,4 millioner på gir finansvesenet også en ekstraprofitt på flere hundre tusen kroner for at du skal kunne bo. Samtidig har skattereglene blitt endret slik at mulighetene til å trekke fra gjeld på skatten har blitt mindre.

På lang sikt skaffes ikke de boligene som trengs heller.

• Boligbyggingen har falt dramatisk. I 1979 ble det bygget 39 863 boliger. 1 1998 ble det bygget 19 646, altså om lag halvparten.
• Det bygges helt annen type boliger. Gjennomsnitsstørrelsen på boliger har økt fra 92 m2 i 79 til 153 m2 i 98. (3014 000 m2 i 98 mot 3 696 000 m2 i 79) Når gjennomsnittet er 153 m2 må det bygges mye digert. Vi ser altså opphoping av luksus i den ene enden og nød i den andre. (Tall fra Statistisk Årbok 1999.)

Tallene fra boliganalysen på Nesodden viser dette tydelig. Nesten alt som bygges er tomillionersvillaer og oppover. (2-millionersvillaer er nøkterne eneboliger.) Ettersom skilsmissestatistikken vokser har to- og treroms leiligheter blitt ekstrem mangelvare. Vi trenger flere tusen små boliger, men markedet skaffer dem ikke. Få planlegger skillsmisseboligen.

Det «frie markedet»

Sett fra boligbrukernes synsvinkel har altså frislippet vært dramatisk negativt. Sett fra kapitaleierne dramatisk hyggelig. Årsaken er selvfølgelig at det «frie» markedet er en løgn. I begrepet «pressområder» ligger ufrihet. Det er begrenset tilgang på tomter. Og for de med mye kapital og langtidsplanlegging betyr det utbyttingsrett. For oss boligbruker betyr det gjeldsslaveri og utbytting. Boligmarkedet er ufritt – det er et utbyttingsmarked hvor du er tvunget til å la deg flå av kapitalen.

Gjenreising av sosial boligbygging

Frislipp av markedsstyrt boligbygging har ikke i noe pressområde medført bedring av situasjonen for oss boligbrukere. Å få bygget noen titusener tomillionersboliger til i Akershus vil ikke bedre boligmarkedet noe særlig. Derimot vil det omforme store deler av Akershus til by, skape ekstreme sosiale problemer og knekke «velferdskommunene».

En gjenskaping av retten til å bo med en rimelig standard innen en rimelig pris for alle betinger:

• En statlig utviklingsplan som flytter næringsutvikling fra pressområdene til områder som er bedre egnet. IT-Fornebu deles opp i mange IT-sentra i Trysil, Rukan, på Nesbyen osv. Oslo/Akershus utgjør 1,6% av landarealet i Norge og huser 22% av Norges befolkning (975.000 innbyggere).
• En planstyrt boligbygging hvor det brukes store offentlige midler til å sikre alle en rimelig boligstandard og hvor det (gjenn-)innføres lover som hindrer at det kan spekuleres i nød. Metodene er velprøvde.
• Prisregulering av utleieboliger.

Dette er tiltak som krever andre partier til makta, enn de som i dag regjerer. Det må bli ett hett tema i Stortingsvalgkampen.

Kommunen sine muligheter

For oss er det også viktig å sette spørsmålet på dagsorden i kommunestyrene. Kommunen kan bidra noe:

• Ikke opptre som boligprofittør (finansiere kommunaler oppgaver via tomtesalg).
• Byggestopp for markedsstyrt boligbygging (ikke legge ut eneboligfelt). Skal vi hindre omgjøring av Nesodden til by, må byggingen begrenses dramatisk. Jeg har i og for seg ikke noe i mot å få noen nye hus i hagen til foreldre og lignende. Men presset på for eksempel Nesodden kommer til å være enormt, og hvert smutthull kommer til å bli presset til det utrolige. (Kommunene i Follo og Akershus fylkeskommune har fått konsulentfirmaet Asplan til å vurdere alternative utbyggingsmuligheter i Follo. Utgangspunktet er en dobling av folketallet, 100.000 nye innbyggere. Sterkere vekst er regnet med på Romerike)
• Tilrettelegge maksimalt for boligbygging utenfor «markedet» Sosialboliger, kommunale utleieboliger, kommunal forkjøpsrett som betingelser for bygging, borettslagsordninger som låser prisene lave og som gir sosial styring av tildelingen. Her har jeg for små kunnskaper, og trenger innspill med ideer og metoder. I et fritt marked vil boligene i andre hånd gå til markedspris igjen. Bestemmelser om prisregulering ved salg og kommunal forkjøpsrett/tildelingsrett er mulig. Kan vi få til utbygging/borettslag etter dette prinsippet?
• Presse staten i forhold til sitt ansvar for kommuneøkonomi og boliger. Fornebu er Stoltenbergs ansvar. Hvis han vil legge åtte tusen nye arbeidsplasser på Fornebu, så får han skaffe boligene også. En høyblokk i Nordbergveien 34 er OK. Hvis han vil ha boligbygging i Akershus, får han betale for utbygging av infrastruktur (skoler, barnehager, institusjonsplasser osv. samt lage ordninger for boligbygging utenfor markedet.)

Et sosialistisk boligprogram

I motsetning til tidligere sosialistiske forsøk vil vi i Norge lett kunne avskaffe bolignød. Vi har stor boligflate. En bedre sosial fordeling vil kortsiktig løse mye, og vi har erfaring med tiltak som raskt kan skaffe alle et verdig botilbud. Jeg utfordrer RV til å lage et boligpolitisk program som utfordrer makta. Det er enkelt å ta knekken på boligkrisa, men det krever at markedet begrenses og at planøkonomiske tiltak brukes, samt at staten bruker penger.

Kommunistiske boformer – utfordringen

Et kommunistisk samfunn vil kreve andre boformer enn dagens som bygger på «kjernefamilien». Boligmassen vi har i dag, ligger ikke spesielt til rette for det. Her har vi en større utfordring. Her må vi finne opp og eksperimentere.

	1951-60	1961-70	1971-80	1981-86	1987-89	1999*
Byggekostnader	46.080	60.800	155.900	324.000	605.520	1.400.000
Innskudd	6.000	14.722	53.000	188.000	483.000	400.000
Gj.industriarb.	11.315	22.262	64.614	105.258	150.000	248.400
Byggekostn./inntekt	4,07	2,73	2,43	3,07	4,03	5,64
Innskudd/inntekt	0,53	0,66	0,82	1,78	3,22	1,61

* Statistikk fra Elster, T. m.fl. (1989) – OBOS 1929 – 1989, 60 års erfaring. Tallene fra 1999 er lagt til av meg og er omtrentlige, bygget på tall fra OBOS-bladet. OBOS ønsket ikke å gi tallopplysninger om dette.

Are Saastad er leder i Gaustadklubben i Aker og Gaustad personalforening (NKF)

---

Norske myndigheter arbeider for tida iherdig for å modernisere det norske sykehusvesenet, og dette forbindes gjerne med positivt ladde begreper som fristilling og effektivisering. Det dette dreier seg om er allikevel to sentrale politiske strategier: Fortsatt nedbygging av det offentlige helsetilbudet til befolkningen, privatisering av den store offentlige sykehussektoren. For å lose dette igjennom kreves kløkt for å unngå for mye intern motstand mot råkjøret. «Pasienten først»-prosjektet på Aker sykehus i Oslo er et godt eksempel på et forsøk på å forberede et sykehusmiljø på myndighetenes modernisering.

Aker sykehus er Norges tredje største. Det omfatter vanlige, somatiske helsetjenester og, etter at Aker og Gaustad sykehus ble slått sammen til en etat i 1996, også psykiatri for den delen av Oslo som kalles Aker sektor, og som i hovedsak består av de østlige bydelene i den store Groruddalen. Sykehuset har rundt 3.000 ansatte og samlet ca. 2 milliarder i årlig budsjett.

Sparing og effektivisering

Aker har ikke hatt den samme økonomiske og organisatoriske uro som Ullevål sykehus de siste åra, og har derved vært forskånet fra det skarpeste medialyset. Men ekstreme krav til sparing og effektivisering fra byens politiske lederskap er i ferd med å ødelegge viktige faglige kvaliteter på Aker sykehus. Sykehuset har svære vedlikeholdsetterslep på gammel bygningsmasse, mange klinikker og avdelinger sliter med bemanningsproblemer og enkelte avdelinger er vedtatt nedlagt for å få budsjettet til å gå i hop. I den siste tida har det vært ført bitre kamper for fødeavdelingen på Aker og rehabiliteringsavdelingen Kastanjebakken på Gaustad.

Men den største trusselen kommer ikke fra økonomiske nedskjæringer. Det som virkelig utfordrer kvaliteten og framtida er angrep på de offentlige sykehusenes organisasjon. Omorganiseringsprosjektet «Pasienten først» på Aker legger til rette for et slikt angrep. Det er mye som tyder på at dette prosjektet, og sentrale folk knyttet til det, har arbeidet etter en overordnet strategi om å destabilisere sykehusstrukturen, og slik legge Aker åpent for betydelige politiske og rammemessige forverringer.

Det var tidligere Aker-direktør Maj-Len Sundin som offisielt framsto som det hun kalte fødselshjelper for prosjekt «Pasienten først», men i realiteten kom det til etter en avtale mellom henne, tidligere helseminister Gudmund Hernes og tidligere helsebyråd i Oslo, Anne Herseth. Foranledningen var Steineutvalgets innstilling (NOU 1997:2, Ledelse og organisering i sykehus), som opererte under samme tittel – «Pasienten først». Som følge av utredningen ble det avsatt statlige midler til et pilotprosjekt for å utvikle det som ble kalt et mønstersykehus.

Årsaken til at Aker fikk oppgaven var i følge sykehusdirektør Sundin at hun «snappet» det foran nesa på flere andre interesserte sykehusdirektører. Hennes versjon av hva som skjedde var at statsråden, helsebyråden og hun sjøl – på hva som kunne høres ut til å være et litt lystig lag i forbindelse med et seminar en gang i 1997 – hadde gjort en avtale seg imellom om å la Sundins sykehus få sjansen. Hvis dette ikke bare er skryt, tyder mye på at andre kvalifiserte sykehus kan ha blitt utelukket fra konkurransen om noen millioner prosjektkroner. Kanskje Aker var det mest interessante nettopp fordi det hadde en offensiv direktør – og en sårbar organisasjon?

Den utydelige måten Aker sykehus kom til prosjekt «Pasienten først» på, preget også starten av det på sykehuset. Prosjektets forprosjekt, som alene kostet 1,9 millioner kroner, ble ikke gjort allment kjent blant de ansatte. Verken igangsettelsen av prosjektet, som betød store interne omdisponeringer, eller valg av konsulentfirma til å stå for forprosjektfasen, var noen gang tema i de vanlige partssammensatte beslutningsorganene på sykehuset. Sykehusledelsen, muligens direktøren alene, valgte det USA-baserte konsulentselskapet Boston Consulting Group (BCG). BCG hadde på det tidspunktet de kom inn i forprosjektet ikke vært inne i norsk sykehusvesen tidligere. Hvorfor de ble valgt, er derfor en gåte. I en rapport fra Oslo kommunes internrevisjon fra mars i år slås det dessuten fast at valget av BCG til forprosjektet brøt med blant annet anbudsreglementet både i kommunen og i EØS.

BCG

Da hovedentreprisen på prosjektet seinere ble lagt ut på anbud, gikk også denne jobben til BCG. Internrevisjonsrapporten konkluderer med at anbudsrunden var i strid med en rekke regler, fordi BCG var med på å utforme anbudsgrunnlaget de sjøl søkte på. Boston Consulting Group er for øvrig kjent i tre norske avishus, deriblant Aftenposten, der de har skaffet seg et rykte for nådeløst å arbeide for målet de ble hyret for å nå: Å kutte kostnader ved oppsigelser av lavtlønnete. BCG har internasjonalt en profil med å destabilisere bedriftsorganisasjoner for deretter å foreta nedbemanninger. En viktig del av jobben er å kanalisere sinne og frustrasjon fra de ansatte mot konsulentene, slik at bestillerne, bedriftsledelsen, unngår dette sinnet etter at BCG har trukket seg ut. Hit and run.

BCG igangsatte to ting i forprosjektet til «Pasienten først», som startet høsten1997: Et pilotprosjekt på karkirurgisk avdeling, og ett hundre såkalte dybdeintervjuer med sykehusansatte. De produserte også en prosjektbeskrivelse og en framdriftsplan, og de introduserte en terminologi som sykehusorganisasjonen etter hvert måtte bli familiær med. Sentralt i denne var de såkalte tre P-er: Økt Pasienttilfredshet, økt Personaltilfredshet og økt Produksjon, formulert som mål i prosjekt «Pasienten først».

Da pressa seinere stilte spørsmål om hva slags forsvar man hadde for at «Pasienten først», kunne bruke tiltalls millioner på konsulenter mens sykehuset kuttet i tilbudene til pasientene, svarte direktøren at det var konsulentenes metodikk man var nødt til skaffe seg. Sykehusets egne erfaringer var ikke gode nok, særlig ikke på det hun stadig omtalte som logistikk, og som på norsk betyr materialadministrasjon. Det er interessant at Sundin ikke fikk jobben på Aker sykehus først og fremst fordi hun er utdannet sykepleier, men fordi hun hadde vist en imponerende evne til å bedre innkjøpsrutinene på Ullevål Sykehus, der hun kom fra. Sundin hevder stadig at det alltid er mulig å kutte mer i en sykehusorganisasjon, uansett budsjett. Men Sundins innsparingsfilosofi gjaldt åpenbart ikke konsulentselskapene på Aker. Hun lot tvert om BCG brukte store deler av de Aker-ansattes tid på å lære dem BCG-terminologi. Resultatet er at vi sitter igjen med en egen gruppe ansatte som har fått tittelen facilitatorer, og som har lært seg å snakke et konsulentspråk med ord og vendinger få andre enn de sjøl forstår, mens BCG, til de ble kastet ut fra sykehuset rundt årsskiftet i år, hadde tjent omlag 22,5 millioner på sin deltakelse i «Pasienten først»-prosjektet på Aker.

I februar 1998 var tiden kommet for å introdusere de ansatte for «Pasienten først». Omlag 50 psykiatriansatte var samlet – mange av dem sentrale fagfolk. De ble utsatt for en forvirrende forestilling. Presentatøren av prosjektet, en dansk konsulent fra BCG, som altså er et amerikansk firma, projiserte et utall lysark der teksten var på svensk – BCG har sin regionale base i Stockholm. Lysarkene tok sitt utgangspunkt i pilotprosjektet med de røykebeinopererte, og var full av somatisk fagterminologi. Konsulenten forklarte at røykebein er en alvorlig ting, og karkirurgisk avdelings ventetid og behandlingstid derfor var blitt forkortet som følge av grep fra prosjektet. Dette var jo tilsynelatende utmerket. Men for de psykiatriske pasientene verken var eller er det avdelingenes mangel på effektivitet som er problemet, men derimot mangelen på tid for de ansatte til å ta seg av dem. Akuttpasienter skrives rekordfort ut etter innleggelse, ofte nesten like sjuke som da de kom inn, fordi kravet til ledige plasser gjør at sengene må ryddes. I allmøtesalen satt psykologer, overleger, sykepleiere og andre fagfolk. De hadde forlatt avdelingene og pasientene fordi de hadde et håp om at prosjekt «Pasienten først» kunne være en måte å bedre behandlingstilbudet på. De hadde nok ikke trodd at arbeidstida deres skulle brukes til å lære dem effektiv behandling av røykebein.

Mønstersykehuset

Mønstersykehusvisjonen ble understreket av konsulenten: Ikke bare skulle Aker bli et mønstersykehus i Norge. Målet måtte være å bli best i Skandinavia, i Norden. Og: Hvorfor ikke bli et forbilde for resten av verden? Til noe slikt kreves vilje til å tenke nytt. Som skihopperen Boklöv gjorde da han innførte v-stilen i skihopp. Altså plansje med bilde av Jan Boklöv, i svevet. Det ble stille i salen. Folk flyttet bare litt urolig på seg. Sjefslegen brøt av konsulentens foredrag da han trakk fram bruken av internett som en god mulighet for informasjon til akuttinnlagte psykiatriske pasienter. Etter dette allmøtet har de psykiatriansatte aldri helt omfavnet «Pasienten først»-prosjektet.

Et sentralt poeng har vært å framstille prosjekt «Pasienten først» som det direktøren og BCG har kalt et bottom-up-prosjekt. Dette skulle bety at bare de som har skoene på kan si hvordan det føles. Prosjektet skulle baseres på de vanlige ansatte, og det var grunnplanet som skulle «eie» prosjektet. Men de hundre dybdeintervjuene som la grunnlaget for prosjektbeskrivelsen viste seg i høy grad å være intervjuer med ledere. Ved nærmere undersøkelse viste det seg at innen psykiatrien var det ikke én av de dybdeintervjuete som var ansatt i pasientpleien! Lederne kom, som vanlig, til orde, og de underslo viktige konfliktlinjer i organisasjonen. En av disse er de levende motsetningene mellom somatikk og psykiatri, mellom Aker og Gaustad. Denne konflikten ble derfor heller aldri tema i det videre prosjektet, som svært få andre kontroversielle tema ble det. Det viste seg at også mange av delprosjektgruppene som etter hvert ble nedsatt – til sammen ca. 30 – i hovedsak besto av ledere.

Maj-Len Sundin

Men i en av gruppene var det allikevel bare en eneste leder med. Denne lederen var til gjengjeld direktør Maj-Len Sundin. De øvrige gruppedeltakerne var de hovedtillitsvalgte i de største forbundene på sykehuset, samt hovedverneombudet. Denne gruppa møttes ofte, og hadde som mål å utforme et ideal for hva slags ledere sykehuset trenger. Etter to års arbeid ble dette formulert i en enkelt setning: «Ledere skal være prosess- og resultatorienterte, ta ansvar og være handlekraftige i et forpliktende samarbeid.» Ikke imponerende kanskje. Men et viktig annet resultat av de hovedtillitsvalgtes gruppedeltakelse er at de i hele prosjektperioden har opptrådt lojalt overfor prosjektet – og Sundin. De har ikke på noe tidspunkt kritisert «Pasienten først», heller ikke da kommunens internrevisjon gjorde det kjent at direktøren har misbrukt prosjektmidler og at prosjektet var uten reell økonomistyring. Betydningen av at den seks personers store prosjektledelsen ble plassert i lokaler vegg i vegg med de største organisasjonene på sykehuset skal heller ikke undervurderes. De fagorganisertes hovedtillitsvalgte på Aker har gulpet opp BCGs terminologi i de fleste sammenhenger. Da Maj-Len Sundin annonserte sin avgang som direktør i fjor høst forfattet nesten alle organisasjonene i fellesskap en pressemelding der de takket henne for innsatsen og der de uttrykte sin sympati med direktøren, som på dette tidspunktet ble utsatt for et skarpt søkelys fra media for prosjektets pengebruk – og for de fraværende faglige resultatene av det.

Det har også til tider har vært forbundet med en klar risiko for ubehag å kritisere «Pasienten først». For sykehusets mellomledere og ansatte i direktørens stab har påpekninger av uryddige og tvilsomme forhold i prosjektet ført til så sterke sosiale sanksjoner at enkelte har følt seg presset ut av jobben. Kravet om å gå i takt har sørget for at kritikere i svært liten grad har kommet aktivt til orde i det sentrale sykehusmiljøet.

Men har ikke «Pasienten først» også ført til positive resultater etter tre års drift? Dette kan ikke utelukkes, men problemet er at det ikke har vært foretatt noen seriøs sammenfattende evaluering på dette feltet. Enkelte delprosjekter har sannsynligvis bedret rutinene innen deler av administrasjonen, på interntransporten osv. Andre resultater som prosjektledelsen tar æren for, er mer tvilsomme. Effektiviseringen av liggetid på karkirurgisk avdeling kan for eksempel like gjerne skyldes forbedret teknikk som prosjektets arbeid. Etableringen av det flotte lærings- og mestringssenteret for rehabilitering av pasientene, som er et resultat «Pasienten først» skriver på sin konto, var planlagt lenge før prosjektet startet, og pasientorganisasjonen Norsk Revmatisk Forening har en stor del av æren for dette. Fullstendig spekulativt og useriøst blir det når sykehusledelsen stadig gjentar at prosjekt «Pasienten først» har redusert sykefraværet på Aker med 10% i prosjektperioden. Tallmaterialet for dette er ikke framvist, og det er som kjent også alltid sammensatte årsaker til oppgang og nedgang i sykefraværet.

Pasientbehandlingen lider

Åpenbare negative resultater er derimot ikke vanskelig å finne, og det viktigste blant disse er en enormt økt møtehyppighet for sentrale fagfolk og ledere, som pasientbehandlingen lider under. Det er også påfallende at prosjektet har bundet flere av de ansatte fra en yrkesgruppe det er skrikende mangel på, sykepleierne, til heldags kontorarbeid som facilitatorer i prosjektets tjeneste. Fra vår del av virksomheten har Gaustadklubben påvist at det viktigste prosjektarbeidet i psykiatrien har lagt til rette og gjennomført en betydelig reduksjon i liggetid på akuttavdelingen, der man nå arbeider etter en strategi for å skrive alle pasienter ut etter bare fem dager. Flere høringsuttalelser og innvendinger mot de faglige konsekvensene av dette er suverent satt til side. Kostnaden er at pasienter med så ulike lidelser som schizofreni, overgrepsproblematikk og ecstasymisbruk risikerer å bli diagnostisert likt, fordi symptomene deres faktisk kan være relativt like i den første akuttfasen. En ny 24-timers evalueringstid på akuttpasientene vil derfor måtte føre til feilbehandlinger. Men gevinsten er selvfølgelig at akuttpsykiatrien kan vise til en imponerende effektivisering av det byrådet kaller produksjonen.

Hvis vi vender tilbake til hva som i dag utgjør truslene mot den norske velferdsstaten, er forsøke på å privatisere de offentlige sykehusene mest åpenbart. I Oslo har kampen om dette foregått siden Høyre-byrådet høsten 1998 åpent erklærte at deres mål er å lage aksjeselskaper av Ullevål og Aker Sykehus. Dette er et halsbrekkende eksperiment. Sykehusdrift der økonomisk balanse, helst overskudd, pr. lov har forrang har aldri tidligere har vært forsøkt i fullt monn i Norge. Høyres AS-framstøt framstår derfor som et reint ideologisk stormløp, der pasientenes beste ikke er målet, men derimot byrådspartiets behov for å skaffe sine næringslivsvenner nye markeder. Men når det nå også parallelt fra regjeringen Stoltenberg arbeides for å gjøre de fylkeskommunale sykehusene i landet til statlige foretak – en organisasjonsmodell som gjør alle større norske sykehus til sjølstendige rettssubjekter i ett slag! – er det åpenbart at det man kaller fristilling, men som betyr et langt skritt på vei mot privatisering av sykehusvesenet, er blitt en overordnet politisk strategi i Norge. Det er også naturlig å se denne politikken i sammenheng med det vi vet er Verdensbankens og IMFs politikk for å åpne det hittil relativt jomfruelige offentlige norske helsevesenet for markedskreftenes frie spill, og på lengre sikt la sykehusene bli tumleplass for norske og utenlandske profitører.

Steineutvalget

«Pasienten først» er ikke bare et prosjekt ved Aker sykehus. Det er som nevnt også navnet på Steineutvalgets rapport. Og det er ikke minst navnet på Høyres byrådsmelding om fristilling av Oslo-sykehusene fra 1997. Sammenfallet er neppe tilfeldig. I dokumenter Aker sykehus har utarbeidet som del av AS-forberedelsene de er pålagt, uttrykkes det eksplisitt at «Pasienten først»-prosjektet er gunstig fordi det er en egnet måte å klargjøre sykehuset for selskapsformen. Det pekes på at prosjektet blant annet har gjort det enklere å kostnadsføre og prisberegne alle sider av sykehusets drift, slik et AS er avhengig av. Med andre ord: Målet med «Pasienten først» har ikke primært vært å bedre en fra før av relativt godt fungerende sykehusorganisasjon, der pasienten i hovedsak alltid har kommet først. Mye tyder i stedet på at prosjektet har lettet gjennomføringen av myndighetenes fristillingspolitikk.

Historien om prosjekt «Pasienten først» dreier seg ikke om en direktør med et stort ego og godt utviklete evner som vekselvis folkeforfører og tyrann. Den dreier seg om et system som lar en slik leder få operere fritt. Når direktøren avsløres som en sjarlatan kvitter man seg med henne. Men hun stilles ikke til ansvar for den skandaløse pengeforvaltningen i prosjektet, der direktøren personlig er involvert i det som må kunne karakteriseres som korrupsjonsliknende tilstander. Tvert om lar Oslos byråd direktøren slippe av gårde for, som Sundin framstiller det, å bli «headhuntet» som direktør for Karolinska sjukhuset i Stockholm (og der sannheten var at man i åtte måneder hadde hatt vedvarende lederkrise som følge av store underskudd og mistrivsel). Det reageres heller ikke på at en konsulent som direktøren er blitt avslørt å ha gitt urettmessige oppdrag for 1,25 millioner til, Sundins personlige venn Henrik C. Borchgrevink, får følge med til nye oppdrag i Sundins stab i Sverige. I stedet legitimeres Sundin som etterrettelig ved at en samlet helse- og sosialkomite i mars i år, en måned etter at internrevisjonens rapport var blitt kjent, besøkte Karolinska for å motta en leksjon av sykehusets direktør om – av alle ting – økonomistyring!

Å stille en leder som Maj-Len Sundin til reelt ansvar for skandalen «Pasienten først», med dets pengebruk, dets manglende faglige resultater og skadene det har påført sykehusorganisasjonen, ville gjøre det tydelig at direktøren ikke har handlet uten sentral godkjenning. Fra politisk hold i Oslo gjør man derfor minst mulig med saken, og man ønsker seg ingen ny offentlighet om den. I mens fortsetter «Pasienten først» på Aker sykehus, med en prislapp på årets budsjett på 5-6 millioner. Totalt har prosjektet kostet sykehuset ca. 40 millioner kroner til nå – de statlige midlene forsvant for lenge siden. Ingen stiller krav til ytterligere økonomisk gransking av prosjektet. Ingen krever en holdbar gjennomgang av de faglige resultatene. Og på Nordens største sykehus, Karolinska sjukhuset i Stockholm, er Maj-Len Sundin godt i gang med jobben de svenske Moderaterna har satt henne til å gjøre der: Å lage bolag – aksjeselskap – av broderfolkets gigantsykehus.

Torstein Dahle er bystyrerepresentant for RV i Bergen og er utdannet siviløkonom.
Arbeider nå i De Facto kunnskapssenter for fagorganiserte

---

Det er en tragedie at hver gang vi skal presentere vårt alternativ til kapitalismen, så starter vi med Paris-kommunen og ender opp med å fortelle hva vi mener gikk galt i Sovjet og i Kina. Vi diskuterer sosialismen og kommunismen – menneskehetens framtidssamfunn – med ansiktet vendt mot fortiden og med ryggen mot framtiden. Dette gjør vi når vi har verdenshistoriens mest spennende utfordring liggende foran oss.

For all del: Vi skal ha respekt for den innsatsen og de erfaringene som tidligere revolusjonære har gjort. Men oppriktig talt: Hver gang vi lar sosialismediskusjoner dreie seg hovedsakelig om bolsjevikpartiets indre liv i 1920-årene, innebærer det at vi nekter å se vår tids kamp for revolusjon og sosialisme i øynene.

Denne artikkelen er et forsøk på å si noe konkret om hvordan et sosialistisk Norge vil måtte arte seg. Selv om jeg prøver å være vitenskapelig og ikke bare hengi meg til fri fantasering, er det selvsagt en hel del diskutable og sikkert også gale synspunkter i artikkelen. Men den sjansen må vi ta. Hovedsaken er at mange av oss nå må kaste oss ut i å drive fram en prosess der vi utvikler vår felles forståelse om framtidssamfunnet.

La meg begynne med å peke på noen store svakheter med artikkelen. Jeg tar utgangspunkt i et Norge der arbeidsfolk har tatt makten fra kapitalen og kapitalistene. Jeg tar utgangspunkt i et samfunn som er uskadet og i full drift. Det er selvsagt urealistisk å anta at dagens makthavere vil gi fra seg makten uten å påføre produksjonsapparatet og andre deler av samfunnet skader. Men min hensikt er å få oss til å drøfte hva slags samfunn vi kjemper for – og det er ikke skadene fra selve revolusjonskampen vi arbeider for. Vi vil i det lengste håpe og streve for at folkets maktovertakelse skal skje mest mulig fredelig. (I sin viktige artikkel «Planøkonomi de første åra etter revolusjonen» (Røde Fane nr 4 og nr 5/1999) tar Harald Minken særlig for seg den aller første tiden etter revolusjonen. I motsetning til ham forutsetter altså jeg at vi allerede er kommet godt i gang.)

En annen stor svakhet er at jeg stort sett bare ser på Norge, uten å ta opp Norges forhold til andre land i verden. I virkeligheten kan vi vanskelig tenke oss en sosialistisk revolusjon i Norge uten en tilsvarende revolusjon i andre skandinaviske land og i betydelige deler av verden for øvrig. Og en svært viktig del av utfordringene vil ligge i å utvikle de internasjonale forbindelsene og den internasjonale styringen av verdensomspennende problemer som for eksempel miljø- og ressursspørsmål. Jeg er svært skeptisk til en verdensregjering, fordi jeg tror den blir så fjern at det vil være svært vanskelig for verdens folk å styre den. Jeg tror det må satses på regionalt selvstyrte enheter som løser verdensomfattende spørsmål gjennom forhandlinger og avtaler. Men slike problemstillinger lar jeg altså stort sett ligge.

Mitt poeng er å få fram en så håndfast og nær framstilling som mulig av hvordan den sosialistiske økonomien vil arte seg i Norge. Og da tar jeg meg altså den utillatelige frihet å begrense meg til Norge som en økonomisk enhet, som selvsagt også har eksport og import.

Jeg vil også påpeke at jeg stort sett skriver om «folket «, og at jeg da har som underforstått og svært viktig forutsetning at arbeiderklassen er i ledelsen. Det er utenkelig å forestille seg et sosialistisk samfunn med arbeiderklassen på tilskuerplass. Helt avgjørende for de enorme mulighetene som sosialismen innebærer, er jo nettopp at arbeiderklassens aktive styring av samfunnet også betyr at store skapende krefter frigjøres. I en sosialistisk økonomi er det utenkelig at man satser på å modernisere NSB ved å overkjøre alle som har erfaring med å drive tog, og i stedet setter økonomer og ingeniører og markedsførere i ledelsen. Tvert imot vil det være helt avgjørende å gi spillerom og utfoldelsesmuligheter for de erfaringene og den innsikten som arbeidsfolk av begge kjønn har.

Den grunnleggende forskjell mellom sosialistisk og kapitalistisk produksjon

I diskusjonen om hva som skiller en sosialistisk økonomi fra en kapitalistisk økonomi, synes jeg det er fruktbart å ta utgangspunkt i Marx sin analyse av varen og varens dobbeltkarakter (Marx definerte en vare som noe som produseres med sikte på salg i et marked, dvs. at han brukte et varebegrep som også omfattet det som vi i dag kaller tjenester. Varebegrepet omfattet ikke produksjon for eget forbruk: Det å lage syltetøy hjemme på kjøkkenet med sikte på eget forbruk utover vinteren, er ikke vareproduksjon).

 

Produksjon av en vare
Abstrakt arbeid (anvendelse av noe av kapitalistenes innkjøpte arbeidstid)	Konkret arbeid (for eksempel snekkerarbeid)
Verdi/Bytteverdi/Pris	Bruksverdi
Skape merverdi/profitt	Dekke behov

Figur 1 – Varens dobbeltkarakter

La oss starte med å se på den høyre delen av figur 1. Der ser vi at produksjonen av en vare skjer gjennom en viss arbeidsinnsats av en særegen art – konkret arbeid. Skal det lages en stol, er det snakk om snekkerarbeid, som er et helt annet slags arbeid enn for eksempel skomakerarbeid. Med denne arbeidsinnsatsen lages det et helt bestemt produkt, for eksempel en stol, som har en helt bestemt bruksverdi: Den kan brukes til å sitte på. Slik skiller stolen seg fra andre produkter, som brukes til helt andre ting. Ulike varer har altså ulike bruksverdier, som ikke kan sammenlignes. Når vi kjøper en vare, er det bruksverdien vi er interessert i. Vi trenger den bestemte varen for å dekke et behov.

Kapitalistene blåser i varens bruksverdi. De er opptatt av den venstre delen av figur 1. De er opptatt av at produksjonen av denne varen legger beslag på en del av den arbeidstiden som de har innkjøpt for å skaffe seg profitt. Hva slags arbeid denne arbeidstiden brukes til, er knekkende likegyldig for dem. Om det produseres stoler eller sko eller såpe eller PC-er spiller ingen rolle, hvis de bare kan tjene penger på den innkjøpte arbeidstiden som medgår. De ser på arbeidet som abstrakt arbeid – forbruk av noe av den arbeidstiden de har kjøpt for å drive utbytting. De er opptatt av hvor mye av denne arbeidstiden som denne bestemte varen har lagt beslag på. Varens verdi for dem bestemmes av den mengden av samfunnsmessig nødvendig arbeidstid som nedlegges i produksjonen av den bestemte varen. De er ikke opptatt av varens bruksverdi men av dens bytteverdi. De er opptatt av hva de kan få for varen, når de selger den i et marked. I varebyttet med andre kapitalister vil de prøve å bytte slik at de minst får samme mengde abstrakt arbeid tilbake. Det er mengden av abstrakt arbeid som bestemmer varens verdi (I virkeligheten selges ikke varene til sin verdi, men til priser som – gjennom kompliserte sammenhenger – tar utgangspunkt i varenes verdi). Og spesielt er kapitalistene opptatt av merverdien: Den delen av vareverdien som overstiger verdien av det som settes inn av arbeidskraft og råvarer og maskinslitasje m.m. Kapitalistene er opptatt av merverdien – av profitten som får kapitalen til å vokse.

Under kapitalismen er det den venstre delen av figur 1 – jakten på profitt og merverdi – som styrer produksjonen av varer og tjenester i samfunnet. For å få solgt varene må riktignok noen mene at varene har en bruksverdi for dem, slik at de blir interessert i å kjøpe dem. Men det kan godt være manipulerte behov – oppstått gjennom reklame og motepress. Samtidig vil mange mennesker være helt ute av stand til å uttrykke sine behov i markedet, fordi de ikke har kjøpekraft. Det er altså ikke behovene men profittjakten som styrer produksjonen under kapitalismen.

Et helt sentralt mål for den sosialistiske økonomien er å flytte produksjonsstyringen fra den venstre til den høyre siden av figur 1. Det skal være menneskenes behov – ikke profittjakt – som skal styre produksjonen. Dette er en helt grunnleggende, kvalitativ forskjell mellom kapitalistisk og sosialistisk økonomi.

Eller riktigere sagt: Det er ikke snakk om å befinne seg ensidig på enten den venstre eller den høyre delen av figuren. Det er snakk om at samfunnet mer og mer beveger seg i retning av den ene delen av figuren. Under kapitalismen prøver man å få den venstre siden av figur 1 til å dominere mest mulig av styringen av de produktive ressursene i samfunnet. Under sosialismen strever man etter å komme lengst mulig i retning av at den høyre siden av figuren skal styre. Utviklingsretningen er stikk motsatt av hva den er under kapitalismen. Utviklingen går bort fra det tidligere kapitalistiske samfunnet (venstre del av figur 1 styrer) og i retning av Marx sin visjon det framtidige, klasseløse kommunistiske samfunnet (der høyre del av figur 1 styrer).

Mer om den økonomiske utviklingen under sosialismen

Vet vi noe om hvordan økonomien må være innrettet under sosialismen? Ja, siden utviklingsretningen under sosialismen er å gå fra den venstre til den høyre delen av figur 1, så vet vi en del om ha vi må gå bort fra, og hva vi må bevege oss over til. For å komme tettere inn på hvordan den sosialistiske økonomien må se ut, prøver jeg å sette opp noen slike «fra-til-sammenhenger» i figur 2. Rekkefølgen på punktene i figuren er litt tilfeldig (selv om jeg prøver å få med noen svært grunnleggende trekk først), og det er sikkert viktige forhold som jeg ikke har fått med.

Jeg starter med å peke på at utfordringen under sosialismen er å styre produksjonen slik at arbeidskraft og materielle ressurser utnyttes til best mulig å tilfredsstille folks prioriterte behov. Jeg bruker uttrykket «prioriterte behov» for å få fram at det er folk selv som må ta stilling til hva som er viktig å produsere. Det er folks egen oppfatning av sine behov som må styre produksjonen, og det er bare folk selv som kan avgjøre hva som er viktig og hva som er mindre viktig. Derfor er det en absolutt forutsetning for en velfungerende sosialistisk økonomi at det er folk selv som aktivt styrer i samfunnet. Kravet om at sosialisme må bety aktivt folkestyre er altså ikke bare noe som vi ønsker fordi det er hyggelig og populært. Det er en økonomisk nødvendighet for å innrette produksjonen av varer og tjenester mot folks prioriterte behov. Det er nettopp folks bevisste, aktive standpunkter som er den avgjørende ingrediensen i den planøkonomien som skal erstatte markedets anonyme «usynlige hånd «.

Den kvalitative forskjellen på kapitalismens og sosialismens syn på folks aktive styring, er markert særskilt i det tredje punktet i figur 2. Jeg kaller det «aktivt folkestyre» for å markere at jeg ikke tenker på et representativt «demokrati» der folks «styring» begrenser seg til å putte en stemmeseddel i urnen hvert annet år. Poenget er at folk på ulike måter (som jeg delvis skal komme tilbake til) faktisk styrer aktivt – helt konkret. Under kapitalismen betraktes aktivt folkestyre som et hinder for økonomisk effektivitet. Det ser vi veldig godt i dag: Når noen prøver å stille opp bestemte politiske målsettinger og på den måten vil «styre» eller sette rammer for markedet, kommer det et hyl fra dem som har den økonomiske makten. «Vi må la markedet fungere «, sier de, «det er det mest effektive «. Å si at markedet skal forholde seg sånn eller sånn bare roter til og ødelegger markedets effektivitet. Forsøk på aktiv politisk styring av økonomien blir under kapitalismen kalt for en «imperfeksjon» i markedet, det ødelegger markedets funksjonsdyktighet.

 

	FRA:	TIL:
1	Profittmaksimering og kapitalakkumulasjon	Å utnytte arbeidskraft/materielle ressurser til best mulig å tilfredsstille folks prioriterte behov
2	Privatisering	Samfunnsmessig eie av produksjonsmidlene
3	Aktivt folkestyre av økonomien oppfattes som et hinder for økonomisk effektivitet	Aktivt folkestyre av økonomien er en forutsetning for økonomisk effektivitet
4	Mer og mer globalisering/imperialisme/ «internasjonal arbeidsdeling»	Mer og mer av ulike varer og tjenester produseres lokalt, for å sikre folkelig kontroll og ivareta miljøhensyn
5	Konkurranse mot andre	Konkurranse om å styrke hverandre
6	Stadig større monopolisering av kunnskaper/patenter	Stadig større utveksling av idéer ogkunnskaper på global basis
7	Et stadig kortere og mer intensivt yrkesaktivt liv	En skapende arbeidsinnsats i en stadig større del av livet – og tempoet avpasset etter det
8	Arbeidsfolks erfaringer, skaperkraft og kreative evner undertrykkes	Arbeidsfolks erfaringer, skaperkraft og kreative evner er den avgjørende ressursen i samfunnet, og må gis maksimale utfoldelsesmuligheter – også for dem som er fysisk eller psykisk funksjonshemmet
9	Stadig skarpere skille mellom arbeid, fritid og politikk	Utfoldelse innenfor arbeid, fritid og politikk veves stadig tettere sammen
10	Ensretting av menneskene (massemedia bestående av såpeserier, actionfilmer, dustete konkurranser ispedd ensidige nyhetssendinger)	Mangfold, utfoldelse av egenart til gjensidig glede og nytte (allsidige massemedia prøver å engasjere folk i verdens spennende virkelighet i stedet for virkelighetsflukt, og formidler inntrykk som kan gi personlig vekst i stedet for forflatning)
11	Skjønnhetstyranni, anerkjennelse gjennom å bruke de rette merkeklærne	Være stolt over å være seg selv, få anerkjennelse fordi man gir av seg selv
12	Utviklingen tar mer og mer kontroll over menneskene (utviklingen er for dynamisk og den er feilaktig/livstruende dynamisk)	Menneskene tar mer og mer kontroll over utviklingen

Figur 2 – Viktige utviklingstrekk som blir snudd under sosialismen

 

Det er helt sentralt å forstå at synet på virkelig demokrati – aktivt folkestyre – blir kvalitativt forskjellig under kapitalismen og sosialismen ut fra økonomisk nødvendighet. Det er av og til noen som mener at den beste økonomiske styringen under sosialismen ville vi få hvis det satt noen mennesker sentralt plassert og styrte produksjonen fordi de var spesielt kloke eller dyktige eller hadde veldig stor innsikt i økologi. Å overlate den økonomiske styringen til noen spesielt storartede mennesker er dømt til å mislykkes – ikke bare fordi all erfaring tilsier at de ikke kommer til å forbli storartede. Poenget er at det bare er folk selv som effektivt er i stand til å la sine bevisst prioriterte behov styre produksjonen.

Den overordnede problemstillingen i den sosialistiske produksjonen av varer og tjenester er hvordan folks arbeidskraft skal brukes. Det er bruken av det levende arbeidet som er det aller viktigste, ikke bruken av det døde arbeidet – den oppsamlede kapitalen («størknet svette»), slik det er under kapitalismen. Utfordringen er å få brukt det tilgjengelige levende arbeidet til å tilfredsstille de prioriterte behovene best mulig; det er ikke aktuelt å bruke krav om avkastning av det døde arbeidet som styringsredskap.

I en verden som blant annet står overfor økologiske utfordringer så alvorlige som menneskeheten aldri tidligere har sett, trenger man alle menneskers skapende evner. Det betyr blant annet at et sosialistisk samfunn ikke kan tillate seg det kapitalistiske samfunns arbeidsordning som innebærer å slite ut folk gjennom en overintensiv arbeidsinnsats i noen år, for deretter å lempe dem ut av arbeidslivet. Når det bedriftsøkonomiske profittkravet styrer, framstår det som mest lønnsomt å utnytte arbeidskraften med maksimal intensitet så lenge den orker det, og så vippe den ut. Både av hensyn til folk selv og av hensyn til samfunnet er det viktig å sørge for at arbeidet innrettes jevnere og i et omfang som ikke sliter den ut før tiden. 6-timersdagen er et krav som viser veien å gå, og med en bevisst utnyttelse av teknologi og arbeidskraft bør det i vår tid være mulig å redusere selve arbeidsdagen atskillig mer. Husk hvor avgjørende det er at folk aktivt deltar i styringen av samfunnet. Det krever tid og overskudd.

Samtidig vil det nødvendigvis skje en sammenveving av innsats på jobben og engasjement i samfunnsstyringen som etter hvert vil gjøre skillet mellom arbeid, politikk og fritid mer flytende. Flere og flere vil også oppleve det som så spennende å delta at de vil bruke mye av fritiden sin til det. Under sosialismen vil utviklingen på det punktet måtte gå i motsatt retning av kapitalismen, der stadig flere kommer hjem så slitne at de bare orker å slenge seg ned i sofaen og slå på en såpeserie eller en fotballkamp. Under kapitalismen har jo folk flest heller ikke noe de skulle ha sagt, så de opplever det også som ganske bortkastet å prøve å engasjere seg.

I et sosialistisk samfunn vil det bli oppfattet som helt uakseptabelt å henvise alle eldre mennesker til passivitet. Tvert imot vil det være svært viktig å nyttiggjøre seg deres erfaringer og innsikt i en skapende arbeidsinnsats – for dem som har lyst til det (og det vil mange helt sikkert ha). Problemstillingen med å slite ut folk før tiden og deretter plassere dem på lager til de dør, tilhører kapitalismen. Det er umenneskelig at folk de siste 20-30 årene av sine liv skal passiviseres og i beste fall stelle med hobbyer og turisme (for de bedre stilte). Når «eldrebølgen» nå er som en tikkende bombe under den kapitalistiske samfunnsøkonomien, er det viktig å innse at i et sosialistisk samfunn vil vi ikke betrakte eldrebølgen som et stadig voksende berg av gamle mennesker som knuger ned den arbeidsdyktige delen av befolkningen.

Siden nettopp bruken av menneskenes skapende evner er en helt overordnet problemstilling under sosialismen, vil det være viktig å gi alle mulighet til å bidra med sitt. Å definere fysisk eller psykisk funksjonshemmede som «uføre» som må stå utenfor arbeidslivet, vil derfor bli oppfattet som helt galt. Menneskenes skaperkraft vil nå ikke bli begrenset av hva som gir bedriftsøkonomisk profitt. Tvert imot er det både et mål for samfunnsstyringen og en viktig samfunnsressurs at «de uføres» krafter kan bli brukt til skapende virksomhet.

I et sosialistisk samfunn vil det også bli oppfattet som helt uakseptabelt å la folk bli teknologisk utdatert når de er 35-40 år gamle. Tvert imot er det viktig å holde folk mest mulig teknologisk oppdatert hele livet, slik at de kan gi bidrag til løsning av samfunnsoppgavene hele livet. Dette vil også bli lettere når dynamikken i den teknologiske utviklingen kommer under samfunnsmessig, menneskelig kontroll, slik at den teknologiske utviklingen ikke lenger framstår som en selvstendig drivkraft som feier menneskene til side.

Under kapitalismen har vi mer og mer globalisering, imperialisme, eller penere sagt «internasjonal arbeidsdeling «. Det vil si at hver enkelt blir et mindre og mindre hjul i et stadig større internasjonalt maskineri. Under sosialismen blir det derimot nødvendig at mer og mer av varer og tjenester produseres lokalt. Først og fremst er dette en forutsetning for at folk aktivt skal kunne styre og kontrollere økonomien. Da må man kunne ha en viss oversikt, man må kunne skjønne hva som skjer. De økonomiske beslutningene må i størst mulig grad dyttes nedover mot grunnplanet. Også av miljø- og ressursmessige grunner er det viktig å produsere så mye som mulig lokalt. Under sosialismen vil det utvilsomt bli oppfattet som viktig å minimere transportarbeidet. Kapitalismens raskt økende verdenshandel innebærer tvert imot en voldsom økning i transportarbeidet.

Det sier seg selv at det likevel blir mye igjen som må løses gjennom en reell internasjonal arbeidsdeling. For eksempel kommer sikkert Norge til å eksportere mye fisk. Vi kommer til å importere kaffe og appelsiner. Og det vil neppe bli oppfattet som tilstrekkelig rasjonelt at hver eneste region skal ha sitt eget aluminiumssmelteverk eller sin egen bilfabrikk. Poenget er også her utviklingsretningen: Å hente stadig mer av de økonomiske handlingene ned fra det uoversiktlige og ustyrlige høyt der oppe, og ned til et så lokalt nivå at det går an å ha oversikt over det og styre det.

Den teknologiske utviklingen gjør det faktisk mulig å hente stadig nye produksjonsoppgaver ned fra den internasjonale stordrift og utføre dem som lokal produksjon.

Under RV-sommerleiren 2000 var det en som tok oppspørsmålet om slik lokalt basert produksjon under sosialismen ville kunne frambringe det ønskede utvalget av produkter: «Hva med den som har lyst på et par grønne sko?» Det førte til en omfattende og fruktbar diskusjon om muligheten til å sørge for at vedkommende fikk seg et par grønne sko av ønsket utseende og størrelse. Vi vet at informasjons- og kommunikasjonsteknologi etter hvert åpner mulighet for allsidig lokal produksjon. Man kan for eksempel tenke seg at hver region har en høyautomatisert skofabrikk, der maskinene kan mates med de ønskede spesifikasjoner med hensyn til utseende, kvalitet og farge. Man kan slå opp på nettet og finne en oversikt over ulike modeller, velge den man har lyst på, slå opp i et standardisert fargekart og velge den fargen man ønsker, og så sende en bestilling per e-post til regionens skofabrikk, med angivelse av modell, størrelse og farge. Etter hvert er det blitt mulig å innrette produksjonsmaskiner slik at de bearbeider råstoffene på akkurat den måten som de blir programmert til gjennom en slik IT-basert oppskrift. En slik høyautomatisert og fleksibel skoproduksjon skulle derfor ikke være så umulig å tenke seg.

Men under kapitalismen utvikler bedriftene produkter og mønstre som de er opptatt av å holde for seg selv, slik at de lettere kan klare seg i konkurransen mot de andre. Klarer man å konstruere en spesielt god sko-modell, vil bedriften prøve å bruke den til å sikre sin egen framtid, kanskje ved å ta patent på spesielt lure eller vellykkede løsninger. Under kapitalismen er en forutsetning for produktutvikling at andre hindres i å lage produktet på egen hånd, for da får jo ikke produktutvikleren noe igjen for innsatsen. Under sosialismen er det ikke den enkelte bedriftens profitt som er målet, og sosialismen kan ikke basere seg på bedriftenes konkurranse mot hverandre. Tvert imot er det fellesskapets beste som er målet. Det er den samfunnsøkonomiske lønnsomheten som er viktig, ikke den bedriftsøkonomiske. Da blir det nettopp viktig å gi alle andre muligheten til å dra fordel av lure ting som man måtte finne på.

I vårt skoeksempel kunne man derfor gjerne tenke seg at folk som jobber med skoproduksjon kan legge oppskriften på gode sko-modeller inn på et bestemt nettsted, slik at skoprodusenter over hele verden kan dra nytte av det. Når det er det å være nyttig for fellesskapet som gir anerkjennelse, er det utvilsomt mange som gjerne vil bidra med sine gode idéer. Se bare på alt det som IT-interessert ungdom utvikler av programvare for gratis nedlasting fra nettet. De gjør det fordi det er gøy, og fordi det gir tilfredsstillelse å klare det. Og det er anerkjennelsen fra de andre «data-freakene» som teller, ikke hva Microsoft er villig til å betale dem. Under kapitalismen har vi tvert imot en rekke eksempler på at gode idéer blir hindret i å slippe fram, fordi de ikke lar seg realisere på en måte som er bedriftsøkonomisk lønnsom for en enkelt bedrift. Selvsagt vil det likevel være en del forsknings- og utviklingsoppgaver som krever så store ressurser at det ikke kan skje på hobbyloftet. Slike prosjekter må det være statens oppgave å finansiere under sosialismen.

De som tror at det blir slutt på det teknologiske framskrittet i et sosialistisk samfunn, og at det bare kommer til å bli sentraldirigert og tregt, tar katastrofalt feil. Et moderne sosialistisk samfunn vil tvert imot måtte preges av masse frigjort skaperkraft, og det vil kunne dra virkelig nytte av de teknologiske mulighetene, i stedet for å dreie teknologiske framskritt over i perverse retninger for å skape maksimal profitt for kapitalen.

Tenk bare på hvordan fjernsynet i dag brukes til å tømme hjernene på folk og til å putte inn ensrettet «informasjon «. Tenk på hvordan pornoindustrien fråtser på nettet. Sett det opp mot de fantastiske mulighetene fjernsynet og nettet gir for å engasjere folk i den virkelige verdens utfordringer. I stedet for å være redskaper til passivisering og ensretting kan de gi spennende utfordringer og muligheter til å være med å bestemme. Mens man nå svært ofte bruker TV til å zappe mellom ulike kanaler som alle er fulle av det samme sølet (såpeserier, actionfilmer og konkurranser), kan TV under sosialismen brukes til å velge mellom helt forskjellige slags programmer. Man kan presentere folk for virkelighetens spennende spill, i stedet for flukt fra virkeligheten.

La meg til slutt peke på det siste punktet i oppstillingen i figur 2. Den sosialistiske økonomien, der folk flest aktivt styrer, gir menneskene muligheten til å få kontroll over utviklingen, i stedet for at utviklingen tar kontrollen over dem. Kapitalismens konkurransekappløp og press for profitt og akkumulasjon gjør at samfunnet forandrer seg altfor fort for folk, og det forandrer seg på en fremmedgjørende måte. Aldri tidligere i menneskehetens historie har det vært slik at summen av menneskenes handlinger kan komme til å ødelegge menneskehetens livsmuligheter i løpet av de kommende 50-100 år. Utviklingen presses fram av kapitalismens dynamikk, og beslutningene blir mer og mer kortsiktige. Hvis tidsperspektivet på viktige beslutninger er 10-20 år, regner man det som langsiktig planlegging. Trekker man inn hensynet til neste generasjon, er det svært langsiktig tenkt. Det at menneskene har levd på kloden i tusener på tusener av år og fortrinnsvis bør kunne leve tusener på tusener av år heretter også, er ikke i det hele tatt til stede som moment i beslutningene. I og med at den sosialistiske økonomien er avhengig av at menneskene selv aktivt styrer, er det også nødvendig for sosialismens funksjonsdyktighet at menneskene mer og mer tar kontroll over utviklingen. Det er ikke bare fordi det er viktig og bra; det er en økonomisk nødvendighet at det skjer.

Hvordan skal menneskene aktivt styre økonomien?

Den sosialistiske økonomien er avhengig av at folk flest aktivt styrer, slik at deres behov kan bli koblet sammen med produksjonsbeslutningene og styre dem. I en separat artikkel i dette nummeret av Røde Fane har jeg tatt for meg spørsmålet om markedet kan brukes som redskap i et sosialistisk samfunn. Jeg påstår der at markedet fungerer som gift for utviklingen av en sosialistisk bevissthet, og at det er avgjørende viktig at markedet holdes i sjakk og presses mer og mer på retur (Jeg snakker da ikke om et landsbymarked, der noen selvstendige småprodusenter stiller fram varene sine slik at folk kan kjøpe dem. Jeg snakker om et marked i moderne forstand, der kjøperne og selgerne ikke møtes til diskusjon men tvert imot er helt anonyme overfor hverandre – et marked der «innkjøpslisten er din stemmeseddel» og du som en av mange etterspørrere på den måten liksom styrer produksjonen).

Den sosialistiske økonomien må være en planøkonomi, styrt av bevisste, gjennomdiskuterte planer. Men hvordan kan det skje? Hvordan skal samfunnet kunne sette opp planer for ressursbruk, produksjon og anvendelse av produksjon, og hvordan kan disse planene iverksettes og endres? Kort sagt: Hvordan skal folk aktivt kunne styre en sosialistisk planøkonomi?

Først og fremst vil folks aktive styring skje gjennom de beslutningene som tas av lokale beslutningsenheter (organisert rundt arbeidsplass og bosted). Derfor er det viktig at en stadig større del av den økonomiske virksomheten skjer lokalt. Den teknologiske utviklingen styres mot å muliggjøre en mest mulig allsidig produksjon lokalt, slik at den produksjonen som retter seg mot nasjonale eller internasjonale behov, utgjør en begrenset del av økonomien (som i hvert fall i en lengre periode også skal være en synkende andel av økonomien).

Den delen av produksjonen som retter seg mot nasjonale eller internasjonale behov, må styres på et høyere nivå. Også rammene for ressursbruken og en del felles prinsipper for hvordan ressursbruken skal skje, må fastsettes på et høyere nivå (kanskje på en nasjonalt nivå – jeg vil for enkelhets skyld forutsette det i fortsettelsen).

På de nivåene der det skal tas økonomiske beslutninger, må det settes opp økonomiske planer. På områder der markedet brukes som virkemiddel, må det fastsettes rammer som markedet skal fungere innenfor. Den sosialistiske økonomien er en planøkonomi. I vår tid kalles slike planer for «budsjetter «. Budsjettering på bedrifts- og nasjonsnivå har utviklet seg kraftig som fagområde de siste 50 årene. Det er helt på jordet å tro at planøkonomi er noe veldig mystisk som innebærer at en skokk av sovjetbyråkrater lager ubrukelige planer i dyp isolasjon. I vår tid er økonomiske planer – altså budsjetter – et sterkt utviklet fagområde på bedriftsnivå, konsernnivå, kommunenivå, fylkesnivå, statsnivå og nasjonalnivå. Dagens norske økonomi er gjennomsyret av planer.

Men det er tre store forskjeller på budsjettering under kapitalismen og under sosialismen:

1. Bedriftsbudsjetter og konsernbudsjetter m.m. er profittstyrt under kapitalismen. Det vil de ikke være under sosialismen (bedrifter som opererer i markeder vil nok likevel ha økonomisk resultatstyring i en eller annen form under sosialismen).
2. Budsjettene blir ikke tredd ned over hodene på folk under sosialismen. Tvert imot skal de som berøres av budsjettene, ha vært aktivt med på å lage dem – på alle nivåer. (Helt direkte deltakelse på lokalnivå, mens det på høyere nivå nødvendigvis må bli snakk om delinnflytelse).
3. Nasjonalbudsjettene vil ikke bare være gjettverk om hva markedskreftene og kapitalens spill vil føre til. Nasjonalbudsjettene vil være faktiske styringsredskaper som bestemmer utviklingen på en helt annen måte enn i dag. Derfor vil også bedrifts- og konsernbudsjetter m.m. bli mer presise styringsredskaper enn i dag (også det at arbeiderne selv er aktivt med på å lage dem, bidrar i seg selv til å øke treffsikkerheten).

I den sosialistiske planøkonomien er det menneskene som skal styre utviklingen, ikke utviklingen som skal styre menneskene.

Den sosialistiske planøkonomien kan utvilsomt overta en god del av den kunnskap og de teknikker som er utviklet om budsjettering og budsjettoppfølging under kapitalismen. Men (OG MEGET VIKTIG) sosialismen kan ikke ukritisk overta hele budsjetterings- og styringsopplegget fra kapitalismen. Den rollen som profittkrav spiller som styringsredskap, må fjernes. Andre økonomiske resultatkrav må nøye gjennomdiskuteres før de gis rolle som styringsredskap. Ikke desto mindre: En sosialistisk planøkonomi anno 2000 vil straks ha i sine hender plan- og budsjetteringsverktøy på et nivå og med muligheter som ingen revolusjonære sosialister tidligere har kunnet drømme om.

Alle planer på lokalnivå og opp til nasjonalnivå må straks de er fastsatt, bli tastet inn på e-post til en sentral nasjonalregnskapsenhet for Norge. Denne sentralen er allerede i full drift. Den drives av Statistisk Sentralbyrå, og den finnes dels på Kongsvinger og dels i Oslo. Det nye blir at den får mer omfattende og viktigere oppgaver. Alle lokalbudsjetter summeres sammen for eksempel på Kongsvinger, og den samlede effekten sammenlignes med nasjonalbudsjettutkastet. Så går man en eller flere runder der lokalbudsjetter og nasjonalbudsjett samkjøres, med justeringer både på lokalt og nasjonalt nivå – basert på diskusjoner der folk flest deltar.

Etter at planene på denne måten er fastlagt, må det løpende registreres hvordan utviklingen faktisk viser seg å bli. Alle økonomiske handlinger registreres i lokalregnskap og videresendes til den sentrale nasjonalregnskapsenheten samtidig via nettet. I dag registreres bedriftsregnskapene lang tid på etterskudd, og bare en gang per år. I en moderne sosialistisk planøkonomi skjer registreringen løpende (slik bankene gjør i dag for sine forskjellige kontorers meget omfattende transaksjonsmengde). Straks det går mot avvik av betydning, slås det alarm, og signaler om nødvendig justering sendes til de aktuelle beslutningsnivåene. Dette er ikke blitt teknologisk mulig før nå – med det nivået vi nå begynner å komme opp på med informasjons- og kommunikasjonsteknologi.

Hva må den nasjonale økonomiplanen inneholde?

Jeg tror at den i hvert fall må inneholde følgende elementer:

• Oversikt over tilgjengelig arbeidskraft/materielle ressurser og resurser/varer som skal importeres.
• Rammer for hva som kan brukes av ressurser lokalt, og fastsettelse av noen felles prinsipper for den lokale ressursbruken.
• Plan for hva som skal produseres for nasjonale behov og for eksport (dvs. at planen ikke omfatter hva som konkret skal produseres lokalt med sikte på lokale behov. Det bestemmes nemlig lokalt. På nasjonalplanet er det ressursbruken som det er viktig å ha oversikt over, jf. forrige punkt).
• Plan for hva som skal foretas av investeringer på høyere nivå enn det lokale.
• Statsbudsjett, dvs. plan for hvor mye arbeidskraft/materielle ressurser som skal brukes på statsoppgaver/fellesoppgaver. Dette omfatter blant annet det vi i dag kaller for velferdsstaten, en eller annen form for makt- og ordensapparat (vi vil ikke at frustrerte ex-kapitalister eller kapitalismetilhengere skal begå statskupp), en form for militært forsvar m.m..
• Også statens inntekter må budsjetteres (deler av overskuddet i alle de statseide bedriftene, og kanskje noen skatter og avgifter).

En slik økonomisk plan må være konklusjonen på en omfattende demokratisk prosess der alle deltar aktivt på ulike måter. Mange av de spennende og viktige delproblemene som planen skal ta stilling til, presenteres i TV-programmer og på ulike nettsteder. Det legges stor vekt på å presentere ulike synspunkter og alternativer. På TV vil du altså ikke lenger finne et hav av ulike spørrekonkurranser, actionfilmer og såpeserier. Disse gis den begrensede plassen de fortjener, og i stedet presenteres og drøftes spennende samfunnsmessige problemstillinger. Diskusjonsopplegg, innringingsprogrammer, møter rundt arbeidsplass og bolig, nettdiskusjoner, konferanser av folk som med ulik bakgrunn har interesser knyttet samme emneområde. Kort sagt: Et allsidig sett av metoder tas i bruk for å gi folk best mulig grunnlag for selvstendige standpunkter i en omfattende beslutningsprosess.

På grunnlag av det materialet som framkommer i en slik prosess, fattes det endelige vedtaket av en representativ, folkevalgt forsamling.

Folk synes det er spennende å delta i videospill og andre former for fantasispill og fiksjoner. Virkelighetens spill er minst like spennende, når det legges til rette for aktiv deltakelse.

Hvordan kan knappe goder fordeles uten et marked?

Jeg har gjort et stort nummer av at markedet er en skadelig måte å fordele knappe ressurser på. Men finnes det metoder som kan tre i stedet for markedet, og som planøkonomien kan benytte seg av?

Ja, det gjør det. Ta bensin som eksempel. Det er miljømessig uforsvarlig å bruke så mye bensin som i dag. Vi kan rett og slett ikke tillate det, av hensyn til folks helse i dag og av hensyn til miljøtruslene mot jordklodens framtidsmuligheter. Samtidig vet vi at bevegelseshemmede trenger bil. Folk som bor ute i distriktene trenger bil. Barnefamilier trenger bil bedre enn enslige.

Skal markedet brukes til å rasjonere, gjøres det ved å legge høye avgifter på prisen. Det innebærer at folk med mye penger kan fortsette å bruke bensin akkurat like mye som før. Det skiller ikke mellom de som faktisk har behov og de som ikke har berettiget behov for bil.

En ordning med kvoter er mye bedre. Jeg pleier å bruke bankkortene våre som eksempel. I vår tid er det enkelt å få et komplisert kvotesystem til å fungere. Det er faktisk vanskelig å tenke seg et mer komplisert kvotetildelingssystem enn det som bankkortene tar seg av. Hver enkelt av oss får i dag individuelle kvoter (kalt «lønn», «trygd», «renteinntekter», «lån» osv.) inn på kontoen vår. Vi bruker disse kvotene helt individuelt, på tusenvis av forskjellige måter, og vi bruker dem på utallige steder. Hvorfor skal det liksom være så lett å fastsette individuelle økonomiske kvoter under kapitalismen, mens det blåses opp som et vanvittig uoverkommelig problem å for eksempel tildele bensinkvoter etter faktiske, prioriterte behov under sosialismen?

Selvsagt er det mulig å bruke den teknologien som allerede finnes, til å utvikle smidige systemer som kan overta mange av de oppgavene som i dag er tildelt markedet. Det er enda en god grunn til å legge oss i selen for å innsnevre markedets virkefelt og etter hvert kvitte seg med det under sosialismen.

En utfordring – Kast deg inn i debatten!

Jeg har prøvd å komme med noen tanker for å konkretisere hva en sosialistisk økonomi vil være for noe. Mine tanker er ikke bedre enn dine tanker. Vi trenger en levende diskusjon. Vi trenger det fordi vi nå må se framover og stille folk overfor utfordringen: Menneskeheten trenger et annet slags samfunn, der arbeidsfolk styrer selv. Og dessuten er det jo veldig gøy! Kast deg inn i de

Torstein Dahle er bystyrerepresentant for RV i Bergen og er utdannet siviløkonom.
Arbeider nå i De Facto kunnskapssenter for fagorganiserte

---

Uansett hva man måtte mene om markedet, vil det finnes markedsstyrt økonomisk virksomhet i den første tiden under sosialismen. Spørsmålet er: Hvordan skal vi forholde oss til det? For å kunne svare på det, må vi ta stilling til: Er markedet et hensiktsmessig virkemiddel som kan brukes på en konstruktiv måte under sosialismen, eller er markedet en innretning som etter sin natur står i konflikt med sosialismens mål, og som man dermed må prøve å fjerne så raskt som det er politisk og økonomisk mulig?

Min påstand er: Markedet er en skadelig gift for samfunnet etter revolusjonen. Den kan sees på som amfetamin, som i en tid kan øke prestasjonsnivået, men som over tid ødelegger kroppen. Eller for å velge et mindre dramatisk bilde: Som sigarettrøyking, som nok fungerer stimulerende på sin måte, men som på forskjellig vis påfører organismen helseskade som etter hvert kan bli livstruende.

For å kunne ta stilling til en slik påstand, må vi studere hva markedet er og hvilke egenskaper det har. Den framstillingen jeg nå kommer til å gi av markedet, innebærer på mange måter en skjønnmaling. Men poenget er jo å finne ut om markedet kan være et velegnet redskap i en sosialistisk økonomi, og da er det de mulige positive egenskapene ved markedet vi er på jakt etter. Derfor starter jeg med å se på disse mulige positive trekkene – og hvilke forutsetninger disse mulige positive trekkene hviler på.

Prismekanismen som informasjonsbærer og styringsverktøy

Det perfekte marked er kjennetegnet av fri konkurranse (fullkommen konkurranse). Det er mange små tilbydere og mange små etterspørrere, og alle har full informasjon og full oversikt over markedet. Hver enkelt er så liten i forhold til totalmarkedet at vedkommende er uten makt. For den enkelte framstår markedsprisen som en gitt størrelse. Hvis en tilbyder prøver å sette prisen på sine varer høyere enn markedsprisen, får vedkommende ikke solgt noe. Hvis en tilbyder setter prisen lavere enn markedsprisen, blir absolutt alt revet bort til unødvendig lav pris, og så må resten av etterspørselen dekkes til markedsprisen. Dermed vil lavpris-tilbyderen bare framstå som dum, som går glipp av inntekter helt unødvendig. Kanskje vil vedkommende til og med oppleve at den som har kjøpt lavpris-varene, bare snur seg rundt og videreselger varene til den høyere markedsprisen. Det er altså én bestemt markedspris som skaper balanse mellom tilbudt og etterspurt mengde av en bestemt vare.

Hvis det skjer en økning i etterspørselen etter en vare, vil det slå ut i høyere markedspris. Det er et signal til tilbyderne, som dermed ser bedre fortjenestemuligheter og derfor øker sin produksjon og sitt tilbud av varen. Omvendt: Hvis etterspørselen går ned, vil markedsprisen også gå ned, og dermed vil tilbyderne redusere sin produksjon inntil det oppstår en ny markedsbalanse og en ny markedspris tilpasset den reduserte etterspørselen.

Det at etterspørselen på denne måten styrer produksjonen, er selve kronargumentet for at markedet er en hensiktsmessig innretning. Det fungerer automatisk, ingen behøver å ta noen bevisst beslutning, det går av seg selv. Det er «den usynlige hånd» som styrer.

Nå vil alle – selv de ivrigste tilhengerne av markedsøkonomi – måtte innrømme at de færreste markeder fungerer som et perfekt marked. Blant annet vil deltakerne i markedet ofte ikke ha full oversikt (tenk på markedet for elektrisk kraft, der forvirringen er stor og der de færreste i praksis har mulighet til å finne ut av hva som er billigste tilbud). I mange markeder er det noen få store tilbydere som dominerer, og de er i stand til å sette en form for monopolpris (som ikke desto mindre settes ut fra en vurdering av etterspørselen og betalingsvilligheten i markedet).

Likevel: I de fleste markeder vil markedsmekanismene og forholdet mellom priser og omsatt mengde fortelle tilbyderne noe om etterspørselen og utviklingen av den. Markedet er altså en mekanisme for automatisk overføring av informasjon fra etterspørrerne til tilbyderne. I en verden med millioner av ulike varer og tjenester er det en enorm informasjonsmengde som på denne måten automatisk tilflyter produsentene – og gir dem økonomisk oppfordring til å øke eller minske produksjonen sin. Og så sant det eksisterer konkurranse på tilbudssiden, vil en eller annen form for tilpasning til etterspørrernes signaler tvinge seg fram.

Ønske om økt profitt – en forutsetning for at markedet skal virke

Markedet vil slutte å virke hvis ikke tilbyder-bedriftene har som mål å øke sin profitt (eller økonomiske resultat i en eller annen forstand). Hele poenget med at etterspørrerne via prisene styrer innrettingen av produksjonen, bryter sammen hvis beslutningstakerne i tilbyder-bedriftene tvert imot tenker: «Vi har det så hyggelig og bra slik vi nå har det i vår bedrift, så selv om prisene stiger, ønsker vi ikke å produsere mer». Aller verst blir det hvis de tenker: «For dem som jobber i vår bedrift er det viktigste å ha et godt liv der de er mest mulig sammen med sine venner og sin familie. Når prisene nå stiger, kan vi redusere produksjonen vår og likevel tjene nok. Dermed kan de ansatte få mer fritid».

Markedets funksjonsevne er altså uløselig knyttet til at bedriftene driver profittmaksimering (eller i alle fall er opptatt av å øke det økonomiske resultat).

Økonomisk konkurranse – en forutsetning for at markedet skal virke

Det er konkurransen på tilbudssiden som sørger for dynamikken i markedet. Og med det mener vi at bedriftene konkurrerer mot hverandre.

Hvis en bedrift møter økende etterspørsel med et «nei, nå vil ikke vi øke produksjonen her hos oss, vi ringer heller til bedrift X, for de har strevd sånn med å få utnyttet kapasiteten sin, så vi synes litt synd på dem» – da fungerer ikke markedet.

Hvis det dukker opp en ny og mer effektiv produksjonsteknologi og alle tilbyderne er enige om at de ikke skal konkurrere med hverandre, vil den nye teknologien bare føre til høyere profitt for dem som innfører den, dvs. at den ikke fører til lavere priser. Dermed kan de som produserer med gammel teknologi, klare seg fint i alle fall, og de kan vente med å investere i den nye teknologien. Det er bedriftenes konkurranse mot hverandre som sørger for dynamikken i markedet.

Men en slik forståelse mellom de eksisterende produsentene kan bli brutt opp, hvis det ikke er altfor kostbart å etablere seg som ny bedrift i denne bransjen. I så fall vil nemlig utsiktene til uvanlig høy profitt for dem som produserer med ny teknologi, trekke til seg nye investorer. Deres profittjakt får dem til å gå inn i denne bransjen og utnytte profittmulighetene der. Dermed øker tilbudet, prisen presses ned, og gammel teknologi presses ut. Kombinasjonen av profittjakt og konkurranse mot hverandre tvinger fram innføring av den nye teknologien.

Det er av sentral betydning for markedets funksjonsevne at bedriftene konkurrerer mot hverandre.

Den enkelte må tenke på seg selv og sitt – en forutsetning for at markedet skal virke

Den ettertraktede egenskapen ved markedet er altså at det automatisk fører til at signaler fra etterspørrerne får gjennomslagskraft inn på tilbudssiden. Vi har nå sett at dette forutsetter jakt på et bedre økonomisk resultat (profitt i en eller annen forstand) og konkurranse mellom bedriftene. På produsentsiden er markedets funksjonsevne avhengig av at den enkelte bedrift styres ut fra sine egne økonomiske interesser. Hvis bedriftene begynner å bli mer opptatt av å sikre de andres økonomiske resultater, er det ikke lenger konkurranse. Hvis bedriftene er mest opptatt av de ansattes generelle livskvalitet eller av samfunnsmessige mål som for eksempel at de først og fremst skal sørge for den miljømessig beste ressursutnyttelse, vil de ikke gi den «riktige» reaksjon på signalene fra markedet. Poenget med markedsmekanismen er at bedriftene nettopp ved å jobbe mest mulig konsekvent for å maksimere sin profitt – og bare det, gir de riktigste og mest effektive svarene på signalene fra markedet.

Tilsvarende gjelder på etterspørselssiden. Hvis noen etterspørrere begynner å diskutere med hverandre og legger opp en felles politikk ut fra en felles forståelse av hva som er best, roter de til markedet og svekker markedsmekanismens funksjonsdyktighet. Da vil de gjennom en felles organisering få makt i markedet, noe som blir en «imperfeksjon» i markedets funksjonsmåte. De etterspørrerne som samlet fremmer en felles forståelse gjennom en felles opptreden på etterspørselssiden, skaffer seg uforholdsmessig stor gjennomslagskraft på bekostning av tilbyderne og de andre etterspørrerne. Hvis alle etterspørrerne diskuterer seg imellom og blir enige om en felles opptreden, skaffer de seg markedsmakt på bekostning av tilbyderne. Det framheves ofte som noe av det geniale ved markedet at det baserer seg på en realistisk virkelighetsoppfatning: Egentlig er vi alle bare egoister som tenker på oss selv. Og markedet fungerer nettopp best når den enkelte bare handler ut fra seg selv og sine egne interesser.

Markedets funksjonsevne er basert på at den enkelte tenker på seg selv – og bare det. Samarbeid og felles opptreden ut fra en felles forståelse er en «imperfeksjon» som undergraver markedets funksjonsdyktighet.

Markedet – en stadig kilde til forgiftning av det sosialistiske samfunnet

De tre forholdene som jeg har påpekt ovenfor, vil være en stadig kilde til forgiftning av menneskenes bevissthet og hele tiden gi impulser til å gjeninnføre kapitalismen:

• Jakten på maksimalt økonomisk resultat for egen bedrift
• Den økonomiske konkurransen mot andre
• Den enkelte skal tenke på seg selv – ikke på fellesskapet

At markedsmekanismen fører til individualistisk egoisme opplever vi for fullt i dag. Vi ser hvordan den stadig mer dominerende markedstenkningen fremmer individualisme og egoisme i samfunnet. Dette er kanskje den aller giftigste egenskapen til markedet. De tre forholdene fører også til vettløs kapitalakkumulasjon – de er faktisk selve motoren bak kapitalakkumulasjonen. Kapital er definert som et kapitalistisk forhold. Men også under sosialismen vil de tre faktorene bidra til å bringe bedriftene inn i et investeringskappløp, der det er om å gjøre å bringe sin egen bedrift i teten med hensyn til effektivitet og bedriftsøkonomisk lønnsomhet. Investeringene vil være motivert ut fra bedriftens egeninteresse mot omverdenen. Veien til gjeninnføring av kapitalistiske produksjonsforhold kan bli kortere enn man hadde trodd.

Motkreftene må være sterke

Når folk tar makten gjennom en sosialistisk revolusjon, vil de overta et samfunn gjennomsyret av markedstenkning. Det aller meste av den private sektor og store deler av den offentlige sektor vil være markedsstyrt (blant annet gjennom kunstige markedsmekanismer som «innsatsstyrt finansiering», «pengene følger pasienten», «bestiller-leverandør-modellen» osv.). Derfor vil det være galmannsverk å skulle fjerne markedet over natten. Uansett hva man måtte mene om markedet, vil man den aller første tiden måtte bruke mye av den økonomistyringen som folk i utgangspunktet kan, dvs. at det vil være viktig å få markedene til å fungere som før. Arbeidsfolks maktovertakelse vil først og fremst ytre seg ved å ta makten over de viktigste økonomiske kommandopostene (finansinstitusjonene, stenge børsene osv.) – ikke ved å fjerne alle markedene.

Men jeg mener at det er livsfarlig å ikke forstå markedskreftenes giftige karakter, slik at man hele tiden kan bevisstgjøre folk på den faren som ligger der. Markedet er ikke et hendig og nyttig hjelpemiddel under sosialismen. Markedet er en livsfarlig følgesvenn, som man dessverre er nødt til å ha der en god stund, men som alle må advares mot som farlig. Siden den sosialistiske økonomien må være kjennetegnet ved at det er folk selv som aktivt styrer den, er det selvsagt også folk selv som må avgjøre når og hvordan markedets virkefelt skritt for skritt kan innsnevres og til slutt fjernes helt.

Men å dulle folk inn i en forestilling om den positive og nyttige markedsmekanismen, er etter min mening en dødslinje for et sosialistisk samfunn.

Noen andre problemer med markedet

La meg til slutt nevne at markedet også har noen skadelige sider som man i hvert fall i teorien kan bøte på ved bruk av overføringsordninger, avgifter og subsidier, og lovgivning. Det dreier seg om følgende punkter:

• De som har behovene må også ha kjøpekraft, dersom markedet skal kunne møte behovene.
• Produksjon og forbruk har ofte ringvirkninger for andre enn produsenten og forbrukeren.
• De framtidige generasjonene finnes ikke i markedet.
• Produsentene påvirker aktivt behov og etterspørsel.

En viktig grunn til at den markedsstyrte verdensøkonomien fungerer helt grotesk dårlig, er at store deler av menneskeheten mangler kjøpekraft til å kunne gjøre sine behov gjeldende i form av etterspørsel i markedet. Mange mennesker faller helt utenfor, og i det andre ytterpunktet finner vi noen få mennesker med stor kjøpekraft som har muligheten til å få de mest selsomme og luksuriøse behov tilfredsstilt i markedet. I teorien kan dette problemet løses gjennom overføring via staten fra de rike til de fattige. Problemet er bare at det er vanskelig å få gjennomført slike overføringer når de samme markedskreftene er basert på at kapitalen skal grabbe til seg så mye som mulig så fort som mulig, og at den individualistiske egoismen er noe av fundamentet for markedet.

Produksjon og forbruk har store ringvirkninger som ikke automatisk tas hensyn til i forholdet mellom selger og kjøper. Privatbilismen er et klassisk eksempel. Den krever veibygging, vedlikehold, parkeringshus m.m., og den fører til miljøtrusler av forskjellig art. Slike virkninger kan man i prinsippet få inn i markedet ved å ilegge avgifter, slik at folk får mindre lyst til å kjøpe og bruke bil. Men nettopp bileksemplet illustrerer at det er vanskelig å få markedet til å ta nødvendig hensyn til slike forhold bare gjennom avgifts- og subsidiepolitikk.

De framtidige generasjoner finnes ikke i markedet, og derfor kan de ikke gjøre gjeldende for eksempel at de har god bruk for oljeressursene på jorden. De finnes jo ikke i en sosialistisk planøkonomi heller. Men i en slik planøkonomi kan man ta hensyn til det man tror er framtidige generasjoners interesser. Igjen vil markedstilhengerne si at man gjennom avgifter og subsidier kan få samme virkning lagt inn i markedet. Og igjen vil jeg si at maktforholdene under kapitalismen gjør dette umulig. Men i en sosialistisk økonomi kan man selvsagt tenke seg at markedet kan modifiseres på en slik måte.

Problemet med reklame og annen form for behovspåvirkning er velkjent i det kapitalistiske markedet. Igjen er dette et fenomen som man kan tenke seg å tøyle i et sosialistisk samfunn, for eksempel gjennom lovgivning.

Disse siste egenskapene ved markedet under kapitalismen er det viktig å være våken for, men de er ikke i samme grad avgjørende motargumenter for markedet som virkemiddel under sosialismen.

John Bellamy Foster er en av redaktørene i Monthly Review, og hovedredaktør for det nummeret der denne artikkelen sto trykt, april 2000
Artikkelen er oversatt av Kjell Johansen

---

Denne artikkelen er dedisert til Paul Sweezy på 90-års dagen. Den er også ment som et personlig uttrykk for min overbevisning om at Monopolkapitalen (1966) av Paul Baran og Paul Sweezy fortsatt er det beste utgangspunkt for å forstå den historiske utviklingen til USA og andre avanserte kapitalistiske økonomier. Monopolkapitalen gir en omfattende analyse av kapitalakkumulasjon og krise rotfestet i teorier fra Marx, Keynes, Kalecki og Schumpeter. I denne artikkelen vil jeg ta utgangspunkt i denne analysen for å kommentere noen av de sentrale utviklingstrekkene i vår tids økonomi – i et nytt millennium preget av monopolkapitalens globalisering.

Økonomer har som alle vet, svært ulike syn på hvordan økonomien fungerer. Det viktigste skillet går mellom venstre og høyre – et skille med grunnlag i klasse. Men også på venstresida er det områder der det er skarpe uenigheter. En av disse er om hvor sentral den keynesianske revolusjonen er for utviklinga av den økonomiske teorien. Ga den revolusjonen i økonomisk tenkning som er forbundet med tenkere som Keynes og Kalecki, lærdommer som marxistiske økonomer bør betrakte som essensielle? En annen uenighet er om rolla til monopol og konkurranse. Hvor sentral er konsentrasjon og sentralisering av kapital for vår forståelse av hvordan kapitalismen fungerer i våre dager – ett århundre etter at marxister og andre radikale først reiste spørsmålet om monopolkapitalisme? Uansett hvilke abstrakte teorier en har – og alle teorier bygger pr. definisjon på en hvis grad av abstraksjon – ligger deres anvendbarhet i evnen til å forklare hverdagens virkelighet, samtidig som den gir den strategiske analysen som er nødvendig for praktiske revolusjonære løsninger.

Gjennom hele Monthly Reviews historie har bladet fremmet en teori som er kjent som monopolkapital- eller stagnasjonsteorien. Dette perspektivet, trukket opp i Baran og Sweezys Monopolkapitalen, argumenterer med at teorien til Marx om «loven om profittratens fallende tendens» ikke lenger var direkte anvendbar i den monopol-kapitalistiske økonomien som utviklet seg i begynnelsen av det tjuende århundret. Den måtte erstattes av en «lov om overskuddets tendens til å øke» – hvor overskuddet (surplus) var definert som forskjellen mellom lønna til produksjonsarbeiderne og den totalt tilførte verdien (value added). En avgjørende motsigelse i kapitalismen i dens monopolistiske stadium er derfor det økende overskuddet og de tilhørende problemene med å absorbere overskuddet. [1]

Det økende overskuddet og akkumuleringen av dette enorme overskuddet betyr at kapitalistiske selskap står overfor problemet med hvordan de skal anvende alt sammen, dvs. hvordan bruke oppsamlede kontanter til å skape mer profitt. Kapitalistene kan riktig nok bruke eller kaste bort noe av dette overskuddet til personlig forbruk. Men dette blir småtteri sammenlignet med størrelsen på det økende overskuddet. Så problemet blir fortsatt hvordan absorbere det virkelige og potensielt tilgjengelige overskuddet. Generelt blir svaret søkt i nye investeringer, men den slags ekspansjon av kapitalen blir møtt av forbruksbegrensninger som kommer av fordelingen av inntekt: hvem vil kjøpe den økte produksjonen? Nye epokegjørende oppfinnelser — som påvirker akkumulasjonen på linje med dampmaskinen, jernbanen og bilen – kunne muligens gi tilstrekkelig profitable investeringsmuligheter. Slike epokegjørende oppfinnelser er imidlertid historiske mer enn økonomiske faktorer som en ikke kan regne med vil opptre når de trengs og i den skala som er nødvendig for å absorbere overskudd. Til og med det overveldende nye området, datamaskiner/digital teknologi, har hittil bare absorbert en liten del av det massive økonomiske overskuddet som henger over økonomien. Utenlandske investeringer, som en gang ga utløp for overskuddet, har blitt en effektiv metode for å overføre overskudd fra periferien til senteret av det kapitalistiske systemet og forverrer problemet. Alt dette betyr at systemet har en sterk tendens i retning stagnasjon, som stammer fra dets manglende evne til å finne anvendelser for alt overskudd som virkelig og potensielt skapes i produksjonen. Dette blir delvis (men bare delvis) kompensert av forskjellige motvirkende faktorer, som kraftanstrengelser for å øke salget, utgifter til militæret og den finansielle ekspansjonen.

Som alle teoretiske perspektiv må dette testes mot virkeligheten, og modifiseres der det er nødvendig for å forklare endrede historiske betingelser. I det som følger, vil jeg prøve å vise konkret ved å fokusere på nåværende historiske utviklingstrekk, hvorfor jeg mener at denne generelle tilnærmingen er avgjørende for å forklare de økonomiske forholdene i våre dager – i begynnelsen av det nye millennium.

Festen

Det første en merker seg når en ser på det som rører seg i dagens økonominyheter, er at storselskapene flommer over av økende profitt. De siste månedene av 1999 var pressen euforisk da det ble klart at «festen» – med referanse til den nåværende perioden med ekstraordinært høye profitter – ville fortsette inn i det nye årtusen. I sin kvartalsvise resultattavle midt i august erklærte Business Week at «Amerikanske selskapers profitt cruiser i høy fart (….) Profitten for de 900 firmaene på Business Week resultattavle steg gledelige 28% i løpet av årets andre kvartal, det beste resultatet siden siste periode av 1996.» Hva var drivkrafta til ekspansjonen i denne seine fasen i oppgangskonjunkturen? Det hadde det samme magasinet oppgitt to uker tidligere til å være det faktum at selskapene flommet over av kontanter, med 851 millioner dollar i inntekter som blei pløyd tilbake i bedriften. I desember 1999 blei det sagt i forretningsverdenen at USAs økonomi gikk ut av årtusenet med en suksess som savner sidestykke. [2]

Det er vel unødvendig å si, men den store festen på den økonomiske tinden av samfunnet er en eksklusiv affære. Veksten i rikdom på toppen som Business Week fortalte sine næringslivslesere om, har blitt akkompagnert av en relativ nedgang i inntekt og andel av rikdommen på bunnen – med svært lite økning i realinntekta blant lønnsarbeidere. En meningsmåling av Harris på slutten av 1999 viste at mesteparten av USAs befolkning mente at de ikke hadde nytt godt av det som nå, i følge National Bureau of Economic Research, er det lengste konjunkturoppsvinget i nasjonens historie. Det har vart siden mars 1991. Resultatet er neppe overraskende med lønninger som knapt har rikket seg og når det bare er en femtedel av befolkningen som har eiendeler på aksjemarkedet utover pensjonsfond. «Det viktigste skillet,» erklærte Business Week i 27. desember utgaven 1999:

«… ser ut til å gå mellom amerikanere som får en ekstra inntektsøkning fra aksjemarkedet eller av en dot.com-arbeidsgiver, og alle andre. Faktisk har den mest slående utviklingen i den nye økonomien for mange vært slutten på 40-timers uka: amerikanerne tilbringer nå flere timer på jobb enn arbeidere i noe annet industrialisert land. Men veksten i reallønn pr. time har sunket fra 4,3% årlig rate i 3. kvartal 1998 til 2,3% i år (…) Dette kan forklare hvorfor 51% av amerikanerne føler seg snytt av arbeidsgiveren, i følge en ny studie fra Opinion Research Corp. International.»

Business Week advarte faktisk sine næringslivslesere om at de 52% av befolkningen som i følge den samme meningsmålingen fra Harris’ viste sympati med de som protesterte i Seattle, reagerer på virkelige økonomiske problemer og at protestene raskt kan flytte seg i stor skala fra gatene til arbeidsplassene.

Monopolkapitalen og overskuddets tendens til å øke

Men motsigelsene i økonomien er mye mer akutte enn en gjennomlesing av næringslivspressen skulle få en til å tro. De har med hele utviklingen av akkumulasjonen under monopolkapitalismen å gjøre. En måte å begynne og forstå de forholdene som økonomien i USA nå blir stilt overfor, er å se mer konkret på det økonomiske overskuddet som blir skapt av samfunnet.

En punktvis oppstilling av det totale økonomiske overskuddet, som tar med alle relevante komponenter fra offisielle regjeringsoverslag over nasjonale inntekter og utgifter, er en vanskelig oppgave som vi sjølsagt ikke kan prøve på her. Likevel, i en ekstremt forenklet utgave av en slik analyse, kan selskapenes profitt pluss avskrivninger pluss netto renter taes som en første tilnærming til det virkelige økonomiske overskuddet. Denne utelukker imidlertid mange element som egentlig inngår i overskuddet, som utgifter til markedsføring. Dette beløper seg nå til mer enn en billion (en million millioner) dollar i året. [3] Når vi ser på utviklinga av det økonomiske overskuddet, målt på denne begrensede måten, oppdager vi at den andelen overskuddet utgjør av hele verdiskapningen er økende. Den gjennomsnittlige årlige prosenten som profitt pluss avskrivninger pluss netto rente for næringslivet utgjør av bruttonasjonalproduktet, økte fra 14,2% i perioden mellom 1946 og 1973 til 14,7% mellom 1974 og 1998. Videre, selskapenes profitt pluss avskrivninger pluss netto rente regnet som prosent av BNP steg til sitt høyeste nivå noensinne, 16,6% i 1997. Dette er for første gang etter den andre verdenskrig over 16,1% som var nivået som blei oppnådd i 1929 (året for det store krakket) og over toppnivået fra verdenskrigen, som var 16,5% i 1942. [4] Dette gir en sterk antydning om at problemet med økende overskudd på ingen måte har blitt mindre de seineste tiårene, og er uløselig knyttet til monopolkapitalismen når den går inn i det nye millennium.

Styrken i tendensen til økende overskudd kan spores historisk, som vi har sett, til endringer som inntraff da systemet utviklet seg fra fri konkurranse til sin monopolistiske fase – dvs. forandringen fra en økonomi som i hovedsak besto av små familiebaserte firma til en økonomi som er dominert av store monopolistiske (eller oligarkiske) selskap. Konkurranse avler monopol og monopol avler konkurranse – men i et historisk utviklende mønster. Konkurransen, heller enn å forsvinne under monopolkapitalismen, blei på noen måter mer intens. Konkurransen om produktivitet og innovasjon – jaget etter å oppnå de laveste kostnadene – bare økte. Nye dominerende former for konkurranse oppsto også, spesielt de som er forbundet med markedsføring – målretting, produktutvikling, annonsering og salgsframstøt.

Men på områder som pris, produserte goder og investeringer blei konkurransens natur endret som et resultat av konsentrasjon og sentralisering av kapital. Dette skilte klart monopol-kapitalismen fra frikonkurranseperioden som gikk forut for den. Med framveksten av storselskapene var det ikke lenger priskonkurranse i virkelig forstand innafor modne monopolistiske industrier. Dette i motsetning til innen nye industrier, der en utskillingsprosess oppstår (som innen datamaskiner og digital teknologi generelt), og innafor industrielle sektorer som ligner på firmaene fra det tidligere konkurransestadiet.[5] Megaselskap har en tendens til prissamarbeid som Joseph Schumpeter sa, i en prosess med indirekte hemmelig forståelse/samarbeid, der de opptrer som prismakere mer enn pristakere. Prisene på ferdigvarer på modne monopolistiske markeder tenderer mot å gå bare en vei: oppover. Derfor har inflasjon (om den er 2-siffret eller på mer moderat nivå) blitt karakteristisk for monopolistisk kapitalisme. Prisdeflasjon (nedgang), som en gang var ganske normalt under kapitalismen, har i stor grad forsvunnet i «modne» industrier og i gjennomsnitt i systemet som helhet etter framveksten av «Big business».[6] Og dette gjelder på tross av det faktum at prisene på råvarer, spesielt fra den tredje verden, har en tendens til å bli presset nedover (ja, til å bli tatt av en deflasjonsspiral) – en konsekvens av hvordan det imperialistiske systemet fungerer.

Det at det blir mindre priskonkurranse i systemet som helhet, har sitt motstykke i måten produksjon og investeringer blir fastsatt på. Et stort firma vil ikke senke prisene når de blir stilt overfor en nedgang i etterspørselen, slik som i frikonkurranseøkonomien. De vil heller tendere til å senke produksjonen og øke mengden uutnyttet produksjonskapasitet for å forsvare fortjenestemarginen. Som et resultat vil investeringer, som er styrt av forventninger, tendere mot å bli regulert mer enn noe annet av nivået på uutnyttet produksjonskapasitet – og av forventet profitt på nye investeringer i fabrikker og maskiner om denne kapasiteten skulle bli øket. Empiriske studier har konsekvent vist at det bare er når kapasitetsutnyttelsen stiger over 85% i økonomien som helhet, at det ansporer til nasjonale investeringer; men dette er en prosess som begrenser seg selv, siden nye investeringer betyr vekst av ekstra produksjonskapasitet, som må finne et marked – investeringer tenderer slik på sikt til å føre til ledig kapasitet.

I denne merkelige delvis regulerte monopolkapitalens verden er det ikke lenger noen konkurranse på liv og død som truer overlevelsen for modne kapitalistiske selskap (selv om fusjoner og sammenslåinger for å oppnå større monopolmakt er vanlig). De gigantiske selskapene som dominerer våre dagers økonomi, er heller engasjert i kamp om relative markedsandeler. Sjøl om konvensjonelle lærebøker i økonomi fortsatt sier at eksistensen av perfekt konkurranse garanterer at økonomisk profitt er kortlivet eller ikke-eksisterende, får store firmaer i den virkelige verden av seinkapitalisme ikke bare vedvarende profitt, men det er et hierarki av profittrater mellom firmaene. Det er på mange måter fortsatt en konkurransepreget verden for selskapene, men målet er alltid å skape eller beholde monopolmakt – dvs. makt til å skape høy, vedvarende profitt gjennom et påslag på de primære produksjons-kostnadene. [7]

Produksjon og absorpsjon av overskudd

Formålet her er å forklare hvordan monopolkapitalens vekst er forbundet med slike fundamentale tendenser som økende overskudd og økonomisk stagnasjon, og hvordan dette skaper ulike forvrengninger i måten den kapitalistiske økonomien er antatt å fungere på (- i følge sine egne ideelle forestillinger). Det er da nyttig å se på verker av den post-keynesianistiske økonomen Myron Gordon. Hun har utviklet en empirisk analyse av akkumulasjonens underliggende mønster, med fokus på nivået av verdiøkningen i forhold til lønningene til produksjonsarbeiderne.[8] Gordon viser at, mens forholdet mellom verdiøkningen og lønna til produksjonsarbeidere i årene 1899 til 1949 svingte rundt 2,50, steg det ganske jevnt til 5,25 mellom 1949 og 1994, altså til mer enn det dobbelte av 1949-verdien. [9] Dette betyr at det er en vekst i forholdet mellom overskudd og produksjonsarbeiderlønn slik det fastlegges på produksjonsnivået.

Forandringene i ansettelsesstruktur i produksjonsbedriftene, fra å være primært innretta på ansettelse av produksjonsarbeidere til en struktur der det er mange flere arbeidere utafor produksjonen enn produksjonsarbeidere, er nært knyttet til dette økende overskuddet innafor produksjonen og til søking etter monopolmakt og -profitter. Gordon bemerker at ved begynnelsen av det tjuende århundre: «var produksjonsbedrifter (…) primært hvis ikke fullstendig, engasjert i produksjon. Ved slutten av århundret var deres primære aktivitet søken etter monopolmakt. Det store moderne firma pådrar seg utgiftene ved et vidt spekter av aktiviteter utafor produksjonen med den hensikt å opprettholde eller øke sin monopolmakt. Disse kan følgelig kalles monopolaktiviteter. Hensikten med monopolmakten er å øke marginene for firmaets produkter og å øke salget av produktene til disse prisene. Aktivitetene inkluderer forskning og utvikling for å forbedre eksisterende produkter, oppdage nye produkter og redusere produksjonskostnadene. De inkluderer salg og annonsering for å øke salget og påslaget på produksjonskostnadene. De inkluderer et forhold til arbeiderne der de skal overtales eller skremmes til å produsere mer eller akseptere lavere lønn. De inkluderer bidrag til politiske partier, lobbyvirksomhet og korrupsjon av regjerings/statstjenestemenn for å få tilgang til naturressurser på gunstige vilkår og andre fordeler fra regjeringen. De inkluderer ansettelse av advokater, bokholdere og finansmenn for å unngå skatt og omgå skatteregler og for å påvirke skattelovgivinga. Jeg kunne fortsatt. Disse handlingene kan være harmløse utover kostnadene og konsekvensene med hensyn til fordeling av inntekt. De kan være gunstige i den grad produktiviteten økes, eller ondartet i sine konsekvenser for samfunnet. Uansett, det de har til felles er søking etter den profitt som kan oppnås ved monopolmakt. [10]

I tillegg til utgifter i jakta på monopolmakt som sådan, er det også utgifter som kan sees på som skjult profitt – som de enorme inntektene (inkludert reserver for fallskjermer og pensjon) som settes av til topplederne. Selv om de behandles som «kostnads fratrekk» før profitten beregnes, er dette opplagt en del av det økonomiske overskuddet. De overdådige belønningene til firmaenes toppledere og deres snyltegjester kan i stor grad være betaling for vellykket jakt på monopolmakt, det umiddelbare målet for dagens «strategiske ledelse».

«Monopolarbeidere» definerer Gordon som alle ansatte arbeidere minus produksjonsarbeidere, altså er det ekvivalent med arbeidere utafor produksjonen. [11] Mellom 1899 og 1949 økte antall «monopolarbeidere» mer enn dobbelt så raskt som produksjonsarbeidere. Fra 1949 til 1994 stagnerte veksten av produksjonsarbeidere (fallende mot slutten av perioden), mens den gjennomsnittlige årlige veksten i «monopolarbeidere» var ca. 2%.

Et konkret eksempel på den radikale endringen som finner sted i dette henseendet i store selskaper, kan sees i tilfellet Microsoft. I regnskapsåret 1997 hadde Microsoft totale salgsinntekter på 11,4 milliarder dollar, mens arbeids- og materialkostnader i produksjonen bare var 1,1 milliard dollar. (Forskning og utvikling var på 1,9 milliarder dollar, salg og markedsføring 2,9 milliarder dollar, generell administrasjon 362 millioner dollar og brutto profitt/ bruttofortjeneste før skatt 5,3 milliarder dollar.) Direkte produksjonskostnader (arbeid og materiellkostnader i produksjonen) sto altså for mindre enn 10% av salgsinntektene, mens profitt utgjorde 47% av salgsinntektene. Resten var kostnadene ved å søke monopolmakt. De 5,3 milliardene dollar i profitt blei tjent med en total investering i utstyr, inventar og bygninger på mindre enn 2 milliarder dollar. [12]

Microsoft kan virke som et ekstremt eksempel – men som det ledende høyteknologifirmaet i verden, reflekterer det også den ekstreme retningen som kapitalen generelt tar. Dessuten er fenomenet ikke begrenset til programvarefirmaer eller dot.com-selskaper. Nike, for å ta ett eksempel til, har satt ut nesten all produksjon på underkontrakter til eiere av fabrikker i Kina, Indonesia og Vietnam. Titusenvis av arbeidere i Asia ansatt av disse underkontraktørene produserer sko som selges av Nike, som slik er fri til å vie nesten alle sine ansatte til å søke monopolmakt. I 1992 inkluderte Nikes lønningsliste åtte tusen folk på verdensbasis, og nesten alle i ledelse, salgsfremmende tiltak eller annonsering for Nikes «kuule» merkevareprodukter.

Det økonomiske overskuddet som skapes på dette viset, er enormt i likhet med kostnadene ved Nikes jakt på monopolmakt. I 1992 fikk Michael Jordan 20 millioner dollar av Nike for å promotere Nike sko. Dette var like mye som hele lønnsbudsjettet for de fire indonesiske fabrikkene som er involvert i produksjon for Nike. De i hovedsak kvinnelige arbeiderne tjener noen ganger så lite som 15 cent i timen, mens de jobber elleve timers dag. Fram til 1996 hadde forholdene for disse arbeiderne bare forbedret seg lite; tjuefem tusen arbeidere produserte sytti millioner par sko årlig (hvert av disse blei solgt for mellom $45 og $100 i Nord-Amerika) og fikk gjennomsnittlig 2,23 dollar dagen, ofte med 6 timer tvungen overtid. I Vietnam, dit Nike hadde satt ut mye av produksjonen sin på underkontrakter i slutten av 1990-åra, var forholdene ennå verre. I 1997 var de fleste av de 35000 arbeiderne som produserte Nike sko i Vietnam, kvinner som arbeidet 12 timers dag for en lønn på 2 dollar pr. par sko. Når Nike blir kritisert for arbeidsforholdene i fabrikkene som produserer skoene, har de svart at de bare er et markedsføringsfirma, ikke involvert i produksjon. Med ordene til Nikes visepresidenten for Asia: «Vi kan ingenting om fabrikasjon. Vi er markedsførere og designere». [13]

Nike er et ekstremt eksempel, hovedsakelig på grunn av i hvor stor grad de har gått til outsourcing og kontraktsutsetting av produksjonen. Vanligvis er direkte investeringer i produksjon sett på som avgjørende ved fabrikasjon, siden muligheten til å produsere økonomisk overskudd ligger i produksjonen og i nyutvikling/innovasjoner som oppstår på dette nivået. Likevel har et generelt skifte av fokus fra produksjon til markedsføring og finans, vært et sentralt element i utviklingen av store firma gjennom det siste århundret. Så tidlig som i 1939, i en sak for det føderale konkurransetilsynet (Federal Trade Commission Inquiry), avslørte General Motors at en Chevrolet som blei solgt for 950 dollar, hadde produksjonskostnader på rundt 150 dollar, mens resten gikk til markedsføring, distribusjon og profitt. [14]

Fusjoner og finansiell spekulasjon

Det økonomiske overskuddet som skapes av foretakene, ifølge den forangående analysen, blir økt av jakten på monopolmakt. Og jakten på monopolmakt skaper sine egne kostnader, som i økende grad dominerer foretakenes balanse. Utgiftene knyttet til jakten på monopolmakt omfatter ikke bare markedsføring, de inkluderer også absorpsjon av overskudd gjennom metoder som fusjoner, sammenslåinger og finansspekulasjon. Når det økonomiske overskuddet øker, øker fusjonene hvis mål er jakten på en økende grad av monopolmakt gjennom konsentrasjon og sentralisering av kapital. Kapital som kunne blitt brukt til investeringer, brukes i stedet opp til å kjøpe og selge bedrifter – et konkurransejag som blir mer og mer desperat ettersom det blir mer globalt. De to største fusjonsbølgene i historia er de som forbindes med begynnelsen og slutten av det tjuende århundret. «Målt i forhold til størrelsen på økonomien,» i følge Økonomisk rapport til presidenten, 1999, «kommer bare bølgen av trustdannelser ved århundreskiftet i nærheten av det nåværende nivået på fusjonsaktivitet.» Verdien av fusjoner og oppkjøp bare i USA i 1998 oversteg 1,6 billioner dollar. Selskapsfusjoner og oppkjøp økte med en rate på nesten 50% pr år hvert år utenom ett mellom 1992 og 1998. Globalt blei fusjoner verdt mer enn 2 billioner dollar annonsert i løpet av de 3 første kvartalene av 1999. [15] De ledende sektorene i denne fusjonsbølgen har vært høyteknologi, media, telekommunikasjoner og finans, men megafusjoner har også forekommet innafor grunnleggende produksjon.

Det er ikke bare den kvantitative størrelsen på fusjonene og oppkjøpene som teller, men også typen og formålet. Mange av disse fusjonene er, som det blir bemerket i Økonomisk rapport til presidenten, «synergisøkende fusjoner», der store foretak søker stordriftsfordeler ved å gå inn i nært beslektede markeder. Videre, mens den store fusjonsbølgen ved begynnelsen av det tjuende århundret først og fremst var innrettet på kontroll med en overveldende del av det hjemlige markedet for 3 til 4 selskap, har våre dagers fusjonsstrategi dreid seg mot å konsolidere en betydelig andel av internasjonale markeder gjennom: (a) etablering av produksjonsmuligheter i andre industrialiserte land (der de største markedene finnes), og (b) oppkjøp og fusjoner på tvers av grensene.

Fusjonen i 1998 mellom Daimler Benz og Chrysler som skapte et selskap på 130 milliarder dollar, DaimlerChrysler, som Business Week kalte «den første globale bilkolossen», er et illustrerende eksempel. Det var et forsøk på å konsolidere en global markedsposisjon i en industri der det er «produksjonskapasitet til å bygge minst 15 millioner biler mer enn det kan selges hvert år». I følge markedsanalytikere fra McGraw-Hill er en slik konsolidering innafor bilindustrien på verdensbasis uunngåelig. Antallet ledende bilfirma i verden er ventet å synke til halvparten, fra 40 til 20 i løpet av de første 10-åra i dette århundre. [16]

Daimler-Chrysler-fusjonen blei fulgt opp forrige år av Fords overtakelse av Volvo. Dessuten øker takten på globaliseringen innafor monopolkapitalen i bilindustrien. I følge The Wall Street Journal 4. februar i år:

«Verdens to største bilselskaper er i ferd med å gå inn i en budkrig om en insolvent sørkoreansk bilprodusent – og resultatet av dette kan avgjøre hvilken som blir Nummer 1.

Ford Motor Co. har til hensikt å ta kampen opp mot General Motors Corp. I auksjonen om Daewoo Motor Co. bekreftet styreformannen i Ford, W. Wayne Booker, etter weekenden forrige ukes spekulasjoner om Fords planer. GM startet auksjonen da de tilbød rundt 6 milliarder dollar for mesteparten av Daewoos aktiva. Informerte kilder sier DaimlerChrysler AG også seriøst vurderer å delta i kampen. En talsperson for DaimlerChrysler ville ikke kommentere dette.»

Hvorfor er verdens største bilprodusenter så sterkt interessert? Ved første blikk er Daewoo Motor knapt verdt en slik oppmerksomhet. De skylder 16 milliarder dollar som det ikke kan betale, har bilfabrikker i noen av de merkeligste utposter, og deres amerikanske markedsførere har gitt ut en brosjyre som åpner med spørsmålet: «Dae-who?»

Men striden dreier seg om verdensdominanse. Fords rekke av overtakelser i 90-åra – kronet med kjøpet av Volvo for et år siden – har satt det i en posisjon til å kunne ta igjen GM som verdens ledende bilprodusent. Det firmaet som får Deawoo Motors årlige kapasitet på verdensbasis på omtrent 2 millioner biler har potensial til å bli størst. Til tross for at den nåværende fusjonsbølgen, som foranstående eksempel klart viser er innrettet på det globale snarere enn nasjonale marked, så er det underliggende målet velkjent. Som Michael Mandel, økonomiredaktør i Business Week, erklærte i oktober 1999, «De gamle markedssannhetene består: Når konsentrasjonen øker, er det lettere for de gjenværende spillerne å øke prisene. Innafor kopperindustrien har utsiktene til konsolidering bidratt til en prisøkning siden midten av juni på over 20% for kontrakter med levering i framtida (futures)».[17]

Det som nå er den største fusjonsbølgen i den kapitalistiske historia, forandrer raskt det globale konkurransemiljøet. Allerede i midten av 1990-åra sto de 300 største selskapene i verden for 70% av direkte utenlandsinvesteringer og 25% av verdens kapital. De 10 største telekommunikasjonsfirmaene kontrollerer nå 86% av et verdensmarked på 262 milliarder dollar – og analytikere forventer at antall gigantiske telekommunikasjons-firma som kontrollerer dette verdensmarkedet, blir halvert tidlig i dette århundret. Rivaliseringa mellom de gigantiske selskapene blir intensivert på det transnasjonale nivået ettersom selskapene prøver å karre til seg større og større deler av verdensmarkedet. [18]

Grunnlaget for den nåværende voldsomme fusjonsbølgen kan forståes bedre ved å undersøke måten selskapene finansieres på. Til tross for at det fortsatt ofte hevdes i lærebøker i økonomi at hovedhensikten både med å utstede nye aksjer og obligasjoner er å finansiere investeringer i produksjonskapasitet, så er dette langt fra tilfelle. I 1980-åra lånte selskaper i USA mye, ikke for å finansiere realinvesteringer (som de fortsetter å finansiere av bruttoprofitten), men i den hensikt å kjøpe tilbake egne aksjer (for å drive opp verdien av aksjene) og finansiere overtakelser. Denne opplåningen var altså innrettet på spekulative oppkjøp av eksisterende verdier med forventning om kursgevinster, og når det gjelder overtakelser, å skape nye monopolsituasjoner gjennom «synergi».

Wall Street

I 1990-åra har det skjedd en intensivert «avledning» av selskapenes fonds til Wall Street, men firmaene har i økende grad brukt egen profitt til disse formål heller enn lån. (Men de fortsatte også å låne som en defensiv taktikk mot fiendtlige oppkjøp). Den spekulative bobla som er forbundet med Internett og spesielt Nasdaq (se forklaring helt bak) har skapt en situasjon så fjernt fra virkeligheten ved den første måneden av år 2000 at den digitale giganten American Online (AOL) var i stand til å kjøpe Time Warner i en 183 milliarder dollar handel. Dette var den største (når dette skrives ennå ikke aksepterte) fusjonen i historia. Og AOL var i stand til å gjøre dette til tross for det faktum at de bare har 20% av de årlige salgsinntektene og 15% av arbeidsstokken til Time Warner. [19]

Vi er i økende grad stilt overfor en verdensøkonomi som styres av finansiell spekulasjon og forsøk på å skape global monopol– (eller oligopol- ) makt. Dette ledes an av media og telekommunikasjon og det sprer seg ut over alle sektorer av produksjonen. I denne forskyvinga mot en mer global arena, er det en sannsynlighet for økende valuta- og handelskriger mellom kapitalblokkene, til tross for at kjernekapitalen prøver å forebygge trøbbel ved å etablere nye organer som skal lage regler på det internasjonale nivået, slik som Verdens handelsorganisasjon (WTO). Men virkelig makt finns ikke i slike overnasjonale regelskapende organer (som aldri kan bli en «kapitalens internasjonale»), men hos virkelige stater og selskaper.

USA og verdenskonkurranse

I denne tidsalderen med kapitalens globalt ekspanderende kretsløp har USA i hovedsak vært i stand til å bestemme farten. Årsaken til denne fordelen for USA ligger ikke bare i dollarens spesielle rolle; dets militære makt; de amerikanske selskapenes evne til å posisjonere seg strategisk i globale markeder og oppnå oppsiktsvekkende prispåslag (bevis på monopolmakt); eller dets posisjon som tilfluktsted for utenlandsk kapital. Den ligger også i den lave økningen i lønnskostnader pr. produsert enhet i produksjonen i USA i forhold til i produksjon i andre kapitalistiske land. Dette kan sees av tabellen nedenfor. Med unntak av USA og Canada, har alle G-7 landene tosifret prosentvis lønnskostnadsvekst fra 1985 til 1990, justert for valutakurs. Dessuten beholdt USA en lavere økning i lønnskostnader pr. produsert enhet i perioden 1990 til 1998, justert for valutakurs, enn de to største konkurrentene: Japan og Tyskland.

Gjennomsnittlig årlig endring av lønnskostnader pr. produsert enhet i industrien.
G-7 landene: Basis US Dollar.

	1985-1990	1990-1998
USA	1,6	0,2
Japan	10,8	1,3
(Vest) Tyskland	15,9	0,3
Frankrike	11,6	-2
Storbritannia	11,4	1,8
Italia	14,4	-2,3
Canada	7,1	-2,3

Kilde til tabellen: United States Department of Labor, Bureau of Labor Statistics: «Internasjonal sammenlikning av utviklingen i produktivitet og lønnskostnader pr produsert enhet i industrien 1998», News, 27. august 1991, tabell D, side 11. Lønnskostnader pr produsert enhet inkluderer både direkte og indirekte betaling til ansatte. Direkte betaling inkluderer lønn og gasje (omfatter også betaling til ledelsen i selskapet), feriepenger, tips, bonuser etc. Indirekte betalinger inkluderer arbeidsgivers andel av lovpålagt forsikring og bedriftsinterne eller private trygdeordninger, inkludert sosialtrygd, privat pensjon og helse- og velferdsordninger og kompensasjon til arbeidere for ulykker.

Lønnskostnader pr. produsert enhet er en mer omfattende indikator for internasjonal konkurranseevne enn vekst i arbeidsproduktivitet, som den delvis gjenspeiler. Herav følger, sier analytikerne fra Byrået for Arbeidslivsstatistikk (Bureau of Labor Statistics), at det er den relativt langsomme veksten i lønnskostnader pr produsert enhet i USA som viser den avgjørende konkurransefordelen som er oppnådd av USA i forhold til dets viktigste konkurrenter i perioden etter 1985.[20] Det kan ikke være tvil om hva den grunnleggende kilden til denne fordelen er: i effektiviteten i klassekampen mot arbeiderne i USA. I følge en forskningsstudie har realverdien etter skatt av timelønn for produksjonsarbeidere i USAs økonomi sunket med nesten 14% mellom 1977 og 1995. [21] Den nåværende ekspansjonen har blitt ledsaget av økende angrep på fagforeningene; vekst i «ikke standard ansettelse» (der deltid og andre usikre ansettelsesformer utgjør en større og større andel av den totale sysselsettinga); lengre arbeidsdag; og nedskjæringer i statens utgifter til menneskelig velferd. I denne kampen for å senke gulvet har kapitalen i USA spilt en ledende rolle og dens viktigste konkurrenter beveger seg i økende grad i samme retning.

Den samme generelle prosessen som finner sted i økonomien i USA, skjer også globalt på en mye større og mer polarisert skala. Det Harry Magdoff nevnte i Imperialismens tidsalder allerede i 1969 er enda mer åpenbart i dag (selv om det nå gjelder for de gigantiske selskapene i mange stater): «Det er det erklærte målet til disse internasjonale firmaene (USAs multinasjonale) å oppnå den laveste produksjonskostnaden pr. enhet på verdensbasis. Det er også målet deres, sjøl om det kanskje ikke sies åpent, å komme ut som vinneren i fusjonsbevegelsen i det europeiske fellesmarkedet, og å kontrollere like stor andel av verdensmarkedet som de gjør i markedet i USA.» I virkeligheten er det en «grunnleggende enhet» mellom USAs økonomi og dens utenriksøkonomiske politikk. I følge konsensus mellom de dominerende selskapene går kamp mot hjemlig arbeiderklasse hånd i hånd med kamp mot andre kapitalistiske blokker og med kamp mot den allerede superutbyttede arbeiderklassen i tredje verden. I hvert enkelt tilfelle er målet snever søken etter lave produksjonskostnader, økende profittmarginer, kapitalverdiøkning og global monopolmakt – på bekostning av alle andre interesser og verdier. [22]

Denne «grunnleggende enhet» i systemets akkumulasjonsjag på alle nivåer på begynnelsen av det tjueførste århundre skjuler dets egne indre antagonismer. Anti-WTO protestene i Seattle kan signalisere det fakta at festen for kapitalen ved dette historiske tidspunkt nesten er over – på mer enn en måte.

---

Ordforklaring:

Nasdaq er et system for notering av aksjekurser for National Association of Securities Dealers (NASD), som gir sanntids børsnoteringer for aksjer til meglere over hele verden. Det er et salgssystem for aksjer som ikke er notert ved New York Stock Exchange (NYSE), men ved NASD og som selges OTC (over-the-counter – over desk, i realiteten via data). Kravene til selskaper for å bli notert her er ikke så strenge som ved NYSE. Aksjer her inkluderer Microsoft og Intel. Navnet kommer av at det er et automatisert børsnoteringssystem (automated quotationsystem), altså NASDaq = Nasdaq. (Min anmerkning, Kjell Johansen)

Fotnoter:

[1] Paul A. Baran og Paul M. Sweezy, Monopoly Capital (New York: Monthly Review Press, 1966 – norsk utg. Pax 1971), s. 125. Det må understrekes at når de refererer til «tendensen til stigende overskudd», så har Baran og Sweezy på ingen måte ment å presentere dette som en streng lov (iron law), dvs en som ikke er utsatt for motvirkende faktorer som modifiserer og lindrer dens effekt. Tvert imot legger de hele tida vekt på at dette bare er en tendens (eller tendensiell lov) som ikke kan studeres uavhengig av slike motvirkende faktorer.

[2]Business Week, August 16, 1999, s. 88-90, August 2, 1999, s. 28-31 og Desember 27, 1999, s. 52-55.

[3]Kevin J. Clancy og Robert S. Shulman, Across the Board (Oktober 1993), s. 38, og Marketing Myths that are Killing Business (New York: McGraw Hill, 1994), s. 140, 171.

[4]National Income and Product Accounts of the United States, vol. 1, Tables 1.1 and 1.16; and U.S. Commerce Department, Survey of Current Business, vol. 79, no. 8 (August 1999), s. D2 and D5. Jeg vil takke kollega og venn Michael Dawson for den opprinnelige analysen av disse dataene. Det må bemerkes at avskrivning av og til blir sett på som en kostnad som skal trekkes fra før en kommer til netto profitt, men i praksis er avskrivninger (hvis mengde har økt voldsomt pga økende skattemessige avskrivninger) del av det sosialt akkumulerte fond (eller totale økonomiske overskudd) som er tilgjengelig for kapitalen og derfor må inkluderes i overskuddet. Med andre ord de passende kategoriene for å analysere akkumulasjonen er brutto profitt, brutto sparing/ overskudd og brutto nasjonalprodukt (som alle inkluderer avskrivinger) heller enn netto profitt, netto sparing og netto nasjonalprodukt. For en mer detaljert diskusjon av disse spørsmålene og en mye mer omfattende empirisk behandling av overskuddets tendens til å øke, se Michael Dawson and John Bellamy Foster, «The Tendency of Surplus to Rise, 1963-1988,» i John B. Davis, ed., The Economic Surplus in Advanced Economies (Brookfield, Vermont: Edward Elgar, 1992), s. 42-70. En sterkt forkortet versjon av denne undersøkelsen blei publisert med samme tittel i Monthly Review, vol 43, nr. 4 (September 1991),s. 37-50. For en grafisk framstilling som viser overskuddets tendens til å øke, se Michael Dawson and John Bellamy Foster, «Is There an Allocation Problem?: Accounting for Unproductive Labor,» Science & Society, vol. 58, nr. 3 (Fall 1994), s. 323

[5]Både monopolistiske og konkurranseutsatte sektorer av økonomien fortsetter å eksistere side om side, men de gigantiske selskapene, som i stor grad er i stand til å kontrollere nivået på priser, produksjon og investeringer er det typiske firma på en dynamisk måte innafor monopolkapitalistisk økonomi. Natural Resources Committee, ledet av Gardiner Means, merket seg forskjellen i prisstruktur mellom monopolistiske og konkurranseutsatte industrier , i sin rapport «The Structure of the American Economy»(1939) skrev de at uttrykket «monopol» kunne brukes «for å referere til situasjoner der en individuell produsent eller en gruppe produsenter i samforstand har nok kontroll over prisene til å gjøre monopol profitter mulig, dvs profitter over det nivå som er nødvendig for å få til nye investeringer i andre industrier som ikke er underlagt monopolkontroll.» Tilsvarende, «en situasjon blei generelt sett klassifisert som konkurranseutsatt hvis det er for lite kontroll over prisene til å gjøre monopolprofitt mulig.»

[6]Se Harry Magdoff, «A Note on Inflation,» i John Bellamy Foster og Henryk Szlajfer, ed. The Faltering Economy: The Problem of Accumulation Under Monopoly Capitalism (New York: Monthly Review Press, 1984), s. 118-23. Det store krakket var sjølsagt et unntak fra inflasjonstendensen under monopolkapitalismen.

[7]Konkurranse som har som primært mål utvikling av monopolmakt (oppnåelse av overskuddsprofitt eller monopol renter) gjennom monopolisering av visse teknologier og markeder, er noen ganger kjent som «Schumpetersk konkurranse» og korresponderer tett med slik begrepet konkurranse blir brukt innenfor næringslivet i våre dager. Se James Galbraith, Created Unequal: The Crisis in American Pay (New York: The Free Press, 1998), s. 40-42.

[8]Myron Gordon, «Monopoly Power in the United States Manufacturing Sector, 1899 to 1994», Journal of Post Keynesian Economics, vol. 20, nr. 3 (Spring 1998), s. 323-25. Gordons analyse er inspirert av Michal Kaleckis begrep; «grad av monopol», definert som (pris) påslaget ut over gjennomsnittlige direkte produksjonskostnader. Om forholdet mellom Kaleckis analyse og den til Baran og Sweezy se John Bellamy Foster, The Theory of Monopoly Capitalism (New York: Monthly Review Press, 1986).

[9]Gordon, «Monopoly Power»,s. 323-25. Kategorien produksjonsarbeider, som mye av Gordons analyse avhenger av, beskrives i Census of Manufactures som: «Denne kategori innbefatter arbeidere (opp til og med formanns (line-supervisor) nivå) innen fabrikasjon, prosessering, sammensetting, inspeksjon, mottak, lagring, behandling, pakking, sending (men ikke levering), vedlikehold, reparering, vaktmester- og vakttjenester, produktutvikling, annen produksjon for bedriftens eget bruk (for eksempel kraftstasjon), protokollføring og andre tjenester som er nært knyttet til produksjonsoperasjoner i etablissementene som er dekket av rapporten. Ansatte over arbeidende formannsnivået er ikke inkludert.» General Summary, Census of Manufactures, 1992 s.A-1. Som i de fleste økonomiske statistikker er det noen spørsmål med begrepene kategorien produksjonsarbeider som må taes med i beregningen når en bruker statistikken, som det faktum at den ekskluderer alle ledere som overvåker produksjonen over formanns nivå (blant disse er mange ikkeproduksjons arbeidere) Likevel drar den et viktig skille mellom de produksjonsarbeiderne som er direkte involvert i prosessen med å produserer bruksverdier og arbeiderne utafor produksjonen som i hovedsak er innretta på ledelse, markedsføring og finans etc.

[10]Gordon, «Monopoly Power», s. 326-27.

[11]Det er noen teoretiske problemer med å sette kategorien » arbeidere utafor produksjonen» lik med begrepet «monopolarbeidere». En ting er at monopolmakt normalt sett er dypt forankret i produksjonen, slik at produksjonsarbeidere på et vis er «monopolarbeidere». Men Gordons mål er tydeligvis å framheve at produksjonsarbeidere er bundet opp i en stringent kapitalistisk logikk med å øke produktiviteten samtidig som kostnadene pr arbeidsenhet holdes nede – med andre ord øke utbyttingsraten – i motsetning til arbeidere utafor produksjonen (eller «monopolarbeidere») som har som hovedoppgave å øke påslaget (mark-up).

[12]Ibid, s.327-28.

[13]Richard J. Barnet and John Cavanagh, Global Dreams (New York: Simon and Schuster, 1994), s. 325-28; Walter LaFeber, Michael Jordan and the New Global Capitalism (New York: W.W. Norton, 1999),s. 106-07, 147-48; Davis Korten, The Post-Corporate World: Life After Capitalism, 1999),s. 77-78.

[14]Om General Motors, se Douglas Dowd, The Waste of Nations (Boulder: Westview Press, 1989),s. 65-66. Dette eksempelet tar sjølsagt ikke hensyn til det faktum at salgsbestrebelsene i virkeligheten hadde trengt inn i produksjonsprosessen i slike store selskap, som Veblen og seinere Baran og Sweezy argumenterte for, slik at innbefattet i produksjonskostnadene var kostnader knyttet til hyppige modellskifter – noe som sto for kanskje en tredjedel av produksjonskostnadene ved bilproduksjon ved midten av det forrige århundre. Se Baran og Sweezy, Monopoly Capital, s. 131-38.

[15]Economic Report of the President, 1999, p. 39; Korten, The Post-Corporate World, p.42; New York Times, January 19, 1998, p. A1; Michael J. Mandel, «All These Mergers are Great But …,» Business Week, October 18, 1999, p. 48.

[16]«The First Global Car Colossus,» Business Week, May 18, 1998, s. 40-41.

[17]Mandel, «All These Mergers,» p. 48.

[18]Michael Dawson and John Bellamy Foster, «Virtual Capitalism,» i Robert W. McChesney, Ellen Meiosis Wood and John Bellamy Foster, ed., Capitalism in the Information Age (New York: Monthly Review Press, 1998), pp. 53-54; United Nations, Human Development Report (New York: Oxford University Press, 1999), p. 3.

[19]Doug Henwood, Wall Street (New York: Verso, 1997), pp. 72-75; Business Week, January 24, 2000, p. 37.

[20]U.S. Department of Labor, Bureau of Labor Statistics, A BLS Reader on Productivity, Bulletin 2474 (April 1996), p. 12.

[21]Eric A. Nilsson, «Trends in Compensation for Production Workers, 1948-1995», Review of Radical Political Economics, vol. 31, nr. 4 (December 1999), pp. 133-63.

[22]Harry Magdoff, The Age of Imperialism (New York: Monthly Review Press, 1969), p. 200. Om begrepet «grunnleggende enhet» om US-amerikansk akkumulasjon, se Harry Magdoff, Imperialism: From the Colonial Age to the Present (New York: Monthly Revie

 

Hans Isaksson er en av redaktørene i det svenske tidsskriftet Clarté. 
Artikkelen er oversatt av Arne Hedemann

---

Noam Chomsky er uten tvil en av det forrige århundrets mest betydelige intellektuelle. Få har mer iherdig kritisert den moderne kapitalismen og imperialismen. Ofte har han gitt sin støtte, åndelig og materielt, til dem som bekjemper dem. Men som politisk tenker er Chomsky mindre betydningsfull.

Chomskys oppskrift for politisk handling er lite konkret og overbevisende. Det skyldes nok for en stor del hans liberale grunnsyn (han kaller det anarkisme eller «frihetlig»), hans vegring mot på alvor å ha noe å gjøre med marxismen og hans overfladiske og dogmatiske antikommunisme. Ut fra biografiske data er det ikke vanskelig å forstå Chomskys stengsler psykologisk.

«Jeg ble trukket mot anarkismen i tidlige tenår, straks jeg begynte å fundere over verden utenfor de aller nærmeste omgivelser, og jeg har ikke sett noen grunn til å omprøve disse tidlige meningene siden den gang!» (1)

Anarkisten Chomsky

Han vokste opp i et jødisk arbeider- og middelklassemiljø på trettitallet og var politisk bevisst allerede i en alder da de fleste på samme alder bygde sandslott. Sin første politiske artikkel skreiv han i tiårsalderen. Den handla om da Barcelona falt i fascistenes hender under borgerkrigen i 1938. Den spanske borgerkrigen skulle i mangt og mye forme ham politisk. Mange i den anarkis-tiske bevegelsen utvikla den gang et hat mot Den tredje internasjonalens Moskva-tro kommunister, og seinere, under Molotov-Ribbentrop-pakten i 1939 blei dette ytterligere forsterka og kom til å prege deres tenkning livet ut. Ikke sjelden førte det til at en betrakta denne kommunismen som en større fiende enn imperialismen – tilfellet Orwell er i så henseende typisk.

Men, det må sies til Chomskys ære , at han verken da eller seinere har tuta med ulvene. Han har alltid vært mot bolsjevismen og dens arvtakere, inklusive trotskismen som ofte er radikale gumanisters tilflukt. (Jfr. Nordahl Grieg: en person som dyrker skjønnheten og heller lukker øynene for det stygge som hender i verden, som heller forblir passiv enn å få skitne hender.) Også i tider da det har vært á la mode for de intellektuelle i vesten å flørte med kommunismen – samme mennesker som året etter på kapitalistenes forlag trykker bekjennelsesskrifter om guder som svikta. Også når dette raske førte til økt isolasjon:

«Jeg har alltid vært på tapernes side – hos de spanske anarkistene, for eksempel,» skreiv han seinere. «Helt sida jeg fikk politisk bevissthet har jeg enten kjent meg ensom eller å tilhøre en bitteliten minoritet.»

Delvis vinner han respekt ved sin ikke-opportunisme. Men ikke bare respekt.

Stillingen som den ensomme ulven kan være en bra, men også makelig posisjon for en intellektuell kritiker av det bestående. Den legger ikke grunnlag for brysomme bånd eller lojalitet som lager skygge for et kritiske blikk. Om dette pågår i seksti år, kan en begynne å mistenke at posisjonen er sjølvalgt. Den er definitivt en svakhet hos en kritiker, om en krever noe mer enn en opphopning av en mengde avslørende og fascinerende innsikt i det kapitalistiske USA sin politikk. Framfor alt dersom en blant kritikkens våpen høyst av alt setter kritikken av våpnene, eller den organiserte politiske handlingen. Også dersom dette inni-mellom fører til store feil og møkkete hender. For politikk skiller seg fra sjakkspill ved at en her aldri kan vinne kun ved aldri å gjøre noen feil.

Utaforskapet

Den grunnlengde årsaka til Chomkys fattigdom på konstruktive ideer, som så åpenbart står i kontrant til hans store innsikt i og dype hat mot systemet, ligger nok nettopp i hans utaforskap. Utaforskap i forhold til den revolusjonære bevegelsen og dens historie bunner vel nettopp i at det i Chomskys livstid nettopp er den forhatte Tredje Internasjonale og dens etterfølgere som ikke bare har begått de fleste feila og overgrepa, men i tillegg har utretta det meste av det som har vært positivt, frigjørende og progressivt i kampen mot kapitalismen og imperialismen over hele verden. Denne bevegelsen var i flere tiår en menighet hvor det utafor denne nærmest var umulig å finne noen frelse.

Sjøl om anarkismen sin historie ser reinere og mindre blodig ut enn kommunismen sin, så skyldes det sannsynligvis delvis at anarkismen overhodet ikke er i stand til å skape historie. Men det skyldes også at den anarkistiske bevegelsen på grunn av sitt uoversiktlige mangfold neppe har en enhetlig historie eller felles ideologi – og at bevegelsens eventuelle lik i skapet aldri har vært like givende å grave fram for kapitalens medier.

Det ufruktbare hos Chomsky blir ganske åpenbart dersom man sammenlikner hans forfatterskap med en annen for Norden aktuell amerikansk historiker – Howard Zinn (2). Zinn er i motsetning til Chomsky en ikke-kommunist, men ikke en antibolsjevik. Det gjør han i stand til å skildre fem århundrers – inkludert 1900-tallets – amerikanske historie som en vedvarende motstandskamp fra befolkningsmajoritetens side. Hos Chomsky derimot, lyser arbeiderklassens og småfolkets kamp i mangt og mye med sitt fravær, tross hans åpenbare sympatier. De venstrefolk som leser Howard Zinn kommer sjøl om det også her mangler konkrete oppskrifter og strategier ikke til å være i tvil om at han tilhører en folkemajoritet som før eller siden igjen kommer til å utfordre kapitalens makt.

Den som leser Chomsky blir riktig nok forbanna, men kan også lett føle seg oppgitt, frustrert og handlingslamma.

Eller for å tale gjennom den ytterst vennligsinnede biografien skrevet av Milan Rai: «Leseren av Chomskys politiske skrifter må bli tilgitt dersom hun ikke for følelsen av at det dominerende budskapet i hans skrifter ikke er at «det finnes en masse ting å gjøre». (3)

Strukturer

Chomskys uklarhet når det gjelder strategi svarer til en uklarhet i ideologiske posisjoner: «Jeg tror at det er fornuftig kun å lete fram og klarlegge strukturer av autoritet, hierarkier og dominans i alle aspekt av livet og å stille spørsmål ved dem. Dersom en ikke kan begrunne dem, er de illegitime og skal vekk for å øke menneskets frihet. Dette omfatter politisk makt, eierskap og ledelse, forholdet mellom menn og kvinner, foreldre og barn, vår kontroll over framtida til kommende generasjoner (det grunnlegende moralske imperativet bak miljøbevegelsen i følge min oppfatning) og mye annet.»

Den som så ønsker kan nok fylle utallige sider med liknende eksempler på «strukturer av autoritet, hierarkier og dominans» i samfunnet. Den som vil bringe hver enkelt av dem på banen, kommer aldri til å mangle beskjeftigelse. I praksis innser selvsagt Chomsky, i likhet med ethvert politisk tenkende menneske, uavhengig av anskuelse, at disse strukturene sjøl er «hierarkisk» ordna. Øverst i hierarkiet troner slike relasjoner som direkte knytter seg til kontrollen over produksjonsmidlene og av samfunnets voldsapparat – dvs. klasseforholdene. Den som behandler relasjoner mellom foreldre og barn, mellom menn og kvinner, mellom hetero- og homoseksuelle som om de var analoge, sideordna og likeverdige med forholdet mellom arbeid og kapital tar ikke bare feil – han hjelper til med å konservere kapitalens makt gjennom å lede kampen på avveier.

Selvsagt må hver herskende klasse kunne begrunne sin besittelse av makta – og få andre til å tro på den. De som har makta, arbeider hver dag med dette og for å vise at nettopp de maktstrukturer, hierarkier og mønster av dominans som eksisterer er de eneste som er legitime og at de alle er nødvendige. De eneste unntaka er enkelte gammeldagse strukturer som kan stå i veien for ytterligere øking av makta til dem som har makta eller som rett ut sagt er av perifer betydning for samfunnsmakta. Dette mente Hume med at makta hviler på «opinionen». Og det er dette, «hvordan samtykke skapes» som Chomsky sjøl briljant gjennomført gir praktiske eksempler på i sine arbeider.

For ikke så lenge sida hadde kongen makt fordi han allment ble ansett å regjere av Guds nåde. Dette erkjennes i dag som regel ikke som en legitim forklaring – selv om myten om at kongen eller lederen har gudenes sanksjon fungerer fortsatt samfunnskonserverende. Hitler regjerte ved at han kroppsliggjorde den overlegne ariske rasens herredømme over mindreverdige folkelement. I dag oppfatter de fleste av oss ikke lenger at dette er en legitim grunn til å utøve autoritet. I begge tilfeller har det en gang blitt ansett å være slik av tilstrekkelig mange mennesker.

Alle og enhver har alltid hatt muligheten til privat og i tankene å underkjenne legitimiteten hos makta. Det kan kanskje gi oss en viss indre frihet – men de fleste mennesker er av ulike grunner ikke tilfredse med dette og velger som regel, når de har muligheten, i stedet å akseptere maktas legitimitet. På det måten vinner de sin sjelefred og velvilje fra maktas side.

De mektige har makta fordi vi velger å tro på dem- det har Chomsky og Hume så visst rett i. Men det problematiske og det de ikke snakker så mye om, er at den omvendte setningen er enda mer sann: vi velger å tro på dem fordi de har makta. Det er Norrmalmstorgs-symdromets logikk (kidnappingsdrama i Stockholm 1973, der ofrene som levde sammen med kidnapperne i ei uke, begynte å identifisere seg med dem, og hjalp dem mot politiet. M.a.o. et ønske om å identifisere seg med en sterk agressor, og for en hver pris finne positive sider hos ham for å få teori og praksis til å stemme.) i samfunnsmessig skala. Her foreligger et status quo-bevarende moment 22 som bare organisert politisk handling kan bryte.

Chomsky innrømmer i en kommentar at Hume nok i altfor høy grad ser bort fra voldens og styrkens betydning, og spørsmålet blir om han i praksis gjør samme feilen sjøl. Den gode sida ved hans fiksering på opinionsbyggingens betydning har vi alle nytte av. Han gir oss stadig nye eksempler på hvordan makta med propaganda og løgner produserer godkjennelse blant undersåttene. Den dårlige sida er at han i sin sære rasjonalitet på en måte synes å tro at dette er nok. Han innser ikke at folk aldri kommer til å overgi en bygning bare fordi den brenner, dersom man ikke viser en enkel vei ut og helst til og med en troverdig alternativ bolig.

Men – om igjen – denne feilen er han ikke aleine om.

Parlamentarismen

Den vanligste måten å legitimere makta på i dag er å vise til parlamentarisk vedtatte lover og vedtatte beslutninger. Hva har Chomsky å si til det?

Kritikken mot demokratiet har blant anarkistene ofte vært en kritikk av det parlamentariske demokratiet slik det har oppstått i samfunn med dype repressive trekk. Ta for eksempel USA, som har vært så fritt som noe alt siden begynnelsen. Det amerikanske demokratiet er grunnlagt på prinsippene, som James Madison understrekte ved forfatningskonventet i 1787; regjeringas viktigste oppgave er å beskytte den vel forsørga minoriteten mot majoriteten.(…). En parlamentarisk demokrati innafor disse grensene fortjener skarp kritikk av genuint frihetlige mennesker …»

I den grad kritikken av det borgerlige demokratiet også er Chomskys egen, så har den egentlig verken styrke eller er prinsippiell. Den er like svak som hans anarkistiske ideologi og betydelig svakere enn den de klassiske anarkistene presterte.

I den amerikanske forfatningen fins det så vidt jeg veit, ingen bestemmelse om at USA skal være kapitalistisk. Når det gjelder den svenske, veit jeg i hvert fall bestemt at det ikke engang finnes noen uttalt beskyttelse av privateiendom, sjøl om vår integrering i EU kompenserer for denne mangelen. Storbritannia har fortsatt ikke en skrevet forfatning, men er like kapitalistisk for det. Ser en på eiendomsretten til produksjonsmidlene, den grunnlegende forutsetningen for de mektiges makt, så fins det altså som regel verken forfatningsbeskyttelse eller parlamentsbeslutninger.

Venstreliberal kritikk

Det er en vanlig venstreliberal kritikk av det parlamentariske demokrati at det begynte å tilpasses i land som allerede hadde en fast klasse- og undertrykkerstruktur og at det derfor ikke makta å virkeliggjøre demokratiet i en mer bokstavelig forstand. Men det er en kritikk med svakheter. For det første har det parlamentariske demokratiet aldri i historisk tid blitt gjennomført og tillempa i andre samfunn enn klassesamfunn. Og intet system er bedre enn dettes praktisk tilpasning. Dersom parlamentarisk demokrati med allmenne og hemmelige valg ikke varig greier å forandre maktforholdene i slike samfunn til fordel for majoriteten av befolkninga, så er det på grunn av en mangel av ganske alvorlig type. For en seriøs sosialist er den en avgjørende mangel. Sett fra de herskenes ståsted er det derimot en fordel ved det parlamentariske demokratiet.

Dersom en etter 100 års forsøk på å bryte pengenes velde langs denne veien innser at kapitalens makt står sterkere enn noen sinne, så bør en av gode grunner begynne å mistenke at det parlamentariske demokratiet ganske enkelt ikke er skapt for å oppheve klassesamfunnet, tvert i mot for å bevare det. En bør forsøke å tenke seg at de parlamentariske institusjonene, inklusivt parti-vesenet, som i vår forestilling fungerer som kanaler for folkevilja til makta, i stedet for i hovedsak fungerer som maktas kanaler for å påvirke folkevilja.

Men denne konklusjon presenterer aldri Chomsky eksplisitt, like lite som en gjen-nomsnitts sosialdemokrat. I stedet stopper hans kritikk ved en liberal kritikk av den reelt eksisterende liberalismen. Hvorfor?

I stedet velger han å rette sin mest voldsomme vrede mot den eneste retningen innafor det sosialistiske venstre som noensinne i praksis og over lang tid faktisk har brutt kapitalens velde på en stor del av jordas overflate:

Fascismen og bolsjevismen

Chomsky snakker på kjent 90-tallsvis om «fascismen og bolsjevismen som 1900-tallets to store totalitære systemer»:

«Dersom en med venstre mener noe som omfatter ‘bolsjevismen’ så skulle jeg promte forlate venstre. Lenin var en av sosialismens største fiender, det er min mening av grunner jeg alt har diskutert.»

Han sammenlikner Lenin med John F. Kennedy – noe som sannsynligvis opprører borgerlige lederskribenter like mye som det opprører oss:

«Jeg har ikke satt likhetstegn mellom læren hos de liberale intellektuelle i Kennedy-regimet med leninistene, men jeg har pekt på slående likheter – som Bakunin nærmest forutså for ett hundre år siden i sin skarpe kommentar om den nye klassen. Jeg siterer for eksempel fra McNamara om behovet for å øke næringslivsledelsens kontroll dersom vi virkelig skal kunne bli frie. … bytt ut noe ord i disse meningene og vi har en standardversjon av leninismen.»

Kennedy og Lenin

Han bebreider altså Kennedy for å likne Lenin, ikke tverimot! En kan kalle dette å gå over til motstanderens side, om en ikke visste bedre.

«Bakunins advarsel mot det Røde byråkratiet som kunne komme til å innføre det værste av alle despotier kom lenge før Lenin og retta seg mot Marx sine etterfølgere. Men der var det etterfølgere av mange slag: Pannekoek, Luxemburg, Mattick og andre som sto meget langt fra Lenin og som hadde meninger som ofte delvis sammenfalt med anarkosyndikalismen.

Bolsjevik-kuppet i oktober 1917 la statsmakta i henda på Lenin og Trotsky, som snart satte i gang med å eliminere de spirende sosialistiske institusjonene som hadde vokste fram i løpet av de foregående månedene – fabrikkråd, sovjeter, ja alle organ for folkelig kontroll. Hva en enn kan mene med sosialisme så handla straks bolsjevikene for å ødelegge dens eksiterende elementer.»

Folk dumme?

I følge Chomsky bygger Lenins partiteori på at «folket, spesielt arbeiderklassen, er for dumme til å vite hva som er bra for dem».

Fordi Chomsky sjøl ikke kan tilskrives dumhet, kan en slik oppfatning kun tilskrives en livslang ideologisk blokkering omsorgsfullt dyrka ukunnskap om Lenins partiteori. Og Chomsky innrømmer sjøl at hans kunnskaper om Lenins lære og den russiske revolusjonen i det hele tatt er begrensa. En er, som vanlig, klar til å tro ham. Men hva har hindra han i å sette seg inn i dette? Neppe manglende lesekyndighet.

I en, delvis berettiga venstrekritikk av det sosialistiske samfunnet som blei bygd av Lenin og hans etterfølgere skulle Chomsky, dersom han ikke hadde sugd til seg et glødende hat mot bolsjevismen med morsmelka, i det minste kunne være like generøs som mot det borgerlige demokratiet. Han kunne ha sett de ugunstige historiske betingelsene som forelå nettopp i de landa der den skulle realiseres. Særlig fordi han i eksempelet med det parlamentariske demokrati tydelig godtar å overse at et slikt hinder eventuelt foreligger i alle eksisterende land.

De venstre- og rådskommunistene som Chomsky refererer til som forbilder, ikke minst Luxemburg (mellom henne og Lenin rådde det altid den største gjensidige respekt, sjøl da de var uenige), hadde soleklart en helt annen vurdering av Lenin og hans verk. Det dreide seg på det meste om en kritikk innafor familien. Luxemburg la alltid vekt på, sjøl i sin skarpeste kritikk, de spesielt vanskelige omstendighetene bolsjevikene måtte ta sine beslutninger i de første revolusjonsåra. Men Chomsky anser for sin del helt å kunne se bort fra nettopp disse omstendighetene – borgerkrig, imperialistmaktenes intervensjon, nederlag for revolusjonene i Tyskland og andre steder, og fra den dype økonomiske krisa og materielle nøden som ramma arbeiderne og bøndene i Russland.

Seriøse forskere har lagt vekt på at Lenin ved revolusjonens start aldri mente noe annet enn at sovjetene skulle bli det revolusjonære diktaturets – eller demokratiets – organ og aldri å bygge en monopolistisk stat. Partidiktaturet var den form som blei utvikla under presset fra omstendigheter partiet neppe hadde kontroll med. Chomskys tolkning av partiet linje er vanskelig å forene med lesing av for eksempel Lenins Staten og revolusjonen. Å framstille bolsjevik revolusjonen som et kupp ovenfra er å øve vold mot fakta på en måte som ellers er fremmed for Chomsky.

Hvorfor denne blokkering? Viss en ser bort fra tidlig innflytelse i barndommen – vi har alle hatt slike – kan en, i følge Chomskys egen oppskrift med å stille spørsmål ved all legitimitet, lure på om ikke nettopp Chomskys rasende kritikk mot den faktisk eksisterende sosialismen har vært hans måte å vinne legitimitet i den amerikanske intellektuelle offentlighet på, som ikke desto mindre er hans referanseramme.

En konstruert marxisme

Chomskys aversjon mot bolsjevismen på-virker hans syn på marxismen – som han for øvrig står i større takknemlighetsgjeld til enn han vil innrømme. Det får han til å konstruere en spesiell Marx:

«Jeg har egentlig aldri vært marx-kritiker. Stort sett ignorerer jeg den. Jeg er rett ut sagt skeptisk til det en kaller ‘teorier’ i studiet av sosiale og politiske spørsmål, eller av hva som virkelig og direkte menneskelig betydning».

«Mitt inntrykk, hva nå det kan være verd, er at den tidlige Marx i mangt og meget tilhørte den siste delen av opplysningstida og den seinere Marx var en sterkt autoritær aktivist og en kritisk analytiker av kapitalismen, som hadde svært lite å si om sosialistiske alternativer. Men dette er inntrykk.»

Cartesianen (tilhenger av den franske 1600-talls filosofen René Descartes, som mente at mennesket er en forprogrammert maskin, der forbindelsen mellom sjel og kropp formidles på ett sted, epifysen). Chomsky pleier å imøtegå dem som beskylder ham for å ha som grunnlag for sin politiske tenkning en fiks teori om den såkalte menneskelige natur med at dette er noe alle politisk tenkende mennesker har. En bør påpeke for han at konsekvensen av dette nok også bør gjelde for teorier ved studiet av sosiale og politiske spørsmål: enten har en en marxistisk teori eller så har en noen annen, om en seinere vil avlegge regnskap for den eller ikke.

Nettopp arva fra opplysningstidas «urliberalisme» er det Chomsky sjøl pleier å framstille seg som beskytter av. Han fortrenger da det problematiske forholdet at marxismen, noe som faktisk er spesielt lett å legge merke til i Marx’ tidlige skrifter, ikke bare vokste fram fra opplysningstidas liberale og individualistiske arv, men også fram av romantikken. I Marx Teser om Feuerbach fra 1845 kommer denne dobbeltheten til syne med ønskelig tydelighet. Men Chomskys ide om at en kan og bør rense ut de hegelianske trekka i Marx lære forener ham med generasjoner av akademiske «marxianer». Det skiller ham fra leninismen, og det skal innrømmes, fra en rekke framstående marxister som ikke desto mindre har bekjent seg til arven fra Marx og Lenin.

Eller har jeg misforstått Chomsky? Kan noen annen enn en født dialektiker i det samme intervju greie å forene påstanden om at:

«Min reaksjon på sovjet-tyranniets fall likna på min reaksjon på Hitlers og Mussolinis nederlag. I alle tilfellene er det en seier for menneskeånden. Det bør spesielt bli hilst velkommen av sosialister, siden en stor fiende av sosialismen til slutt ramla sammen»

med premisset (som følger umiddelbart etter) at:

«(Den kalde krigen) var i bemerkelsesverdig grad et spesial tilfelle av ‘nord-/sør-konflikten’ for å bruke en gangbar skjønnskrift for Europas erobring av resten av verden. Øst-Europa var en gang den opprinnelige ‘tredje verden’ og den kalde krigen fra 1917 likner i bemerkelsesverdig grad reaksjonen mot forsøkene fra andre deler av den tredje verden på å føre en uavhengig kurs (…) derfor var det rimelig å anta at området skulle vende tilbake til mye av sin tidligere status. Enkelte vestlige deler, som Tsjekkia og vestre Polen skulle vende tilbake til Vest mens andre skulle vende tilbake til sin tjenerrolle. Eks-nomenklaturen skulle bli en vanlig tredjeverden-elite (dette foretrekkes av kapitaliststatene i Vest som vanligvis foretrekker disse sammenlikna med alternativene). Det var ingen lysende utsikter og det har ført til veldige lidelser.

Lær av den kalde krigen

Vi kan lære en hel del om den kalde krigen ved å se på hvem som jubler og hvem som er ulykkelige etter dens slutt. Om vi gjør det, er seierherrene i den kalde krigen vest-elitene og eks-nomenklaturen, som nå er mer rike enn det de noen gang hadde drømt om. Taperne er en stor del av befolkninga i Øst sammen med de arbeidende og fattige i Vest, på samme måte som folkelige sektorer i Sør som forsøkte en uavhengig vei.»

Til slutt sammenfatter han sin vurdering med orda:

«Allment – reaksjonene på den kalde krigens slutt hos en hederlig menneske kommer til å være mer sammensatt enn bare å omfatte gleden over at en brutal tyrann er styrta (….).»

Et vakkert eksempel på tese-antitese-syntese om noe.

Uansett om han vil det eller ikke betrakter jeg Chomsky som vår venn. Få mennesker i den vestlige verden har i løpet av 1900-tallets andre halvdel utretta så mye positivt som han i den anti-imperialistiske kampen. Det er et av paradoksene ved Chomsky.

Jeg skulle foreslå at vi gjør ham til hederskommunist, om jeg ikke fryktet at han skulle få hjerneblødning av kuppet. Det ville være synd med et slikt hode.

---

Fotnoter:

1. Dersom ikke annet opplyses er sitatene henta fra det intervjuet Noam Chomsky gav til Kevin Doyle for tidsskriftet Red and Black Revolution i mai 1995 og oversatt av artikkelforfatteren. For den som ønsker en mer utførlig argumentasjon om disse problemstillingene enn det han gir i dette intervjuet, kan jeg anbefale Makt, lögner og motstånd. Intervjuer og essay 1987 – 1997. Ordfront 1999. [Tilbake]

2. Howard Zinn: Det amerikanska folkets historia, Manifest 1999. [Tilbake]

3. Milan Rai: Noam Chomsky (biografi), Ordfront 1999. [Tilbake]

---

Artikkelen er skrevet i 1981. Oversatt etter den engelske teksten i
Colette Guillaumin: Racism, Sexism, Power and Ideology, London 1995, s. 99-107
Artikkelen er oversatt av Morten Falck

«Rase» er ikke et umiddelbart gitt produkt av sansning og erfaring. Det er en idé som er bygget opp av elementer som like gjerne kan være fysiske trekk som sosiale vaner, språklige særpreg eller juridiske institusjoner.

Idéen om rase er en av de mest motsigelsesfylte og voldelige i vår verden i dag. Etter at den i så mange år, antakelig i mer enn et århundre, har vært en slags primær sannhet, noe så innlysende at ingen noensinne tenkte på å stille spørsmål ved den (langt på vei slik som kjønn i dag), har den i løpet av de siste tiårene blitt et eksplosivt tema. Fra å ha vært noe som var del av, og utnyttet av, en verden som ble mer og mer effektiv teknologisk og mer og mer sentralisert, ble rasebegrepet i midten av vårt århundre (1900-tallet, overs. anm.) til et middel stater brukte for å nå sitt mål: å beherske, utbytte og utrydde. Dette er enkle kjensgjerninger.

Rasebegrepet er ingen nøytral idé

Nei, begrepet «rase» er ikke bare en banal, harmløs beskrivelse blant andre. Det er heller ikke noe «gitt», et ord som i seg selv er nøytralt og kan bli brukt samfunnsmessig på en måte som enten er «god» eller «dårlig», uten betydning eller skadelig, alt etter omstendighetene. Det er en underlig idé å dele menneskeheten inn i lukkede, anatomiske og psykologiske enheter, og det er forbløffende at den ikke ble møtt med mer mistenksomhet ettersom den vokste og ble mer sammensatt. På et tidspunkt da hele begrepet «rase» var i ferd med å bli godtatt sosialt (vesentlig omkring begynnelsen på nittenhundretallet), var de Tocqueville praktisk talt alene om å føle at det lå noe skammelig til grunn for bruken av det. Det samme så utvilsomt andre, mindre berømte personer hvis stemmer ikke ble hørt i like stor utstrekning, men blant datidas framstående intellektuelle og politikere var det sørgelig få som viste noen tilbakeholdenhet.

På den tid da selve rasebegrepet oppnådde en så stor samfunnsmessig betydning, under første halvpart av det nittende århundret, var antropologen Franz Boas allerede klar over at anatomiske mål var upålitelige, ettersom de varierte fra en generasjon til den neste i samsvar med levekårene. Han var oppmerksom på at knoklene i skallene våre ble påvirket av den mest vulgære av alle varer, nemlig maten vi spiste. … I dag er vi fullt klar over (som vi antakelig alltid har vært, men hva vi veit og hva vi er klar til å erkjenne, er ikke alltid det samme. …) at et hvilket som helst fysisk kjennetegn kan gjøres til «distinksjon» i ett eller annet sosialt eller politisk motivert klassifikasjonssystem (i motsetning til et som er upartisk, vitenskapelig). Valget av somatiske kriterier viser klassifikatorenes intensjoner, og ikke noe mer. Hvordan nazistene mer enn én gang bestemte hvem som var (og ikke var) jøde (for eksempel da de tilbød Fritz Lang en viktig rolle i Det tredje rikes filmindustri), eller regjeringa i Republikken Sør-Afrika, som klassifiserte kinesere som tilhørende én rase og japanere som en annen, er tilstrekkelig illustrasjon av at disse tingene dreier seg mer om politikk enn om objektiv virkelighet, og at de som bruker slike distinksjoner er godt klar over det.

«Rase finnes ikke»

Hvor står vi i dag? I omtrent de siste ti åra har vi helt klart vært på et avgjørende stadium i utviklinga av rasebegrepet. En rekke stemmer har hevet seg og erklært at det ikke finnes noe som heter «rase». De er ikke veldig tallrike, men de har en betydelig vekt. Mens begrepets betydning har forandret seg hele tida siden det oppsto, er dette første gang det er blitt gjort noe forsøk på å ødelegge selve begrepet, og det er ytterst viktig. Det er naturligvis avgjørende fordi det markerer et brudd med en av de mest urørlige hellige kuene i vår tid, men det blir enda mer avgjørende når vi ser på den virkelige betydninga dette forsøket på å forkaste begrepet får. Flere forskere arbeider for øyeblikket med å sikre at «rase» blir stuet bort i arkivene sammen med andre begreper, som i vitenskapens (og særlig naturvitenskapens) historie fullt og helt tilhører fortida. Denne tendensen utviklet seg gradvis gjennom perioden 1965-75, etter å ha begynt med at det ble stilt spørsmål ved idéen på teoretisk og begrepsmessig grunnlag. Den fysiske antropologen Jean Hiernaux bemerket den gangen: «Rase er ikke noen kjensgjerning, det er et begrep». [1] Denne øyensynlig enkle observasjonen representerer faktisk et vendepunkt. Den opptrer som en logisk innledning til den erklæringen blodtypeforskeren Jacques Ruffié kom med i sin tiltredelsesforelesning ved Collège de France i desember 1972:

«I vår del av verden, i de fleste latinske land, har den fysiske antropologien gradvis blitt atskilt fra kulturens sosiologi (….). Nå, hos mennesket, finnes det ikke noe sånt som raser. Det er grunnen til at ingen noen sinne har klart å bli enige om hvordan menneskeheten skal deles inn i raser, trass i tallrike og grundige studier.»

Dette standpunktet og varianter av det ligger til grunn for den kritikken av rasebegrepet som blir fremmet av populasjonsgenetikere og fysiske antropologer i snever forstand.

Hvordan har det seg at det vitenskapelige samfunnet kan ha kommet til et standpunkt som står i en så slående motsetning til vår tids allmenne syn?

Stikk i strid med det de fleste tror, var det vi i dag kaller rase ikke noe selvinnlysende for folk i tidligere århundrer. Skjønt det kan være diskusjoner mellom historikere, sosiologer og forskere i alle andre disipliner som befatter seg med rasenes rolle i samfunnet om det nøyaktige historiske tidspunktet da begrepet oppsto i den form vi kjenner det i dag, når både begrepet og idéen ble født, så er det ingen diskusjon om tingen selv.

Ordet «rase» (som kom inn i fransk språk relativt nylig, i det sekstende århundre) hadde opprinnelig en meget presis betydning: Det betydde «familie», eller mer nøyaktig: «familieforhold». Dessuten ble det bare brukt på viktige dynastier (Bourbonernes rase, Davids rase, osv.) Den gangen ble det aldri på noen måte brukt om store folkegrupper uten noe juridisk slektskapsforhold. Fra å handle om juridisk avgrensete adelige familier, gikk det over til å bli anvendt om mye videre grupper, som kunne tilskrives ett eller annet fysisk fellestrekk som påskudd for å beskrive dem som en enhet, som nå ble kalt «rase». Dette skiftet fra etternavn til hudfarge er betydelig: fra trange, juridiske bånd som bandt familiegrupper sammen, til fullstendig geografisk spredning. Men det tok lang tid, og en større forandring i måten vi tenkte på, før «rase» ble brukt på folkegrupper som ble slått sammen på grunnlag av ett eller annet felles fysisk kjennetegn, snarere enn bare et felles etternavn.

Så gjennomgikk utviklinga av begrepet et annet viktig stadium. Under første halvpart av det nittende århundret begynte andre, helt forskjellige kjennetegn å bli sneket inn ved siden av de fysiske (eller presumptivt fysiske) felles kjennetegnene å grupper av mennesker: Det var sosiale, eller kulturelle kjennetegn. Språkforskningen hadde påvist særegne grupperinger blant de språkformene som var kjent den gangen (indoeuropeiske språk, semittiske språk, osv.), og disse ble raskt absorbert i de somatiske klassifikasjonssystemene som den gangen feide alt med seg. Det var et kort steg derfra til å foreslå at det fantes indoeuropeiske og semittiske raser. Vi veit alle hva det førte til hundre år seinere.

Men hva er egentlig «rase»?

Begrepet «rase» ble dannet i en historisk bestemt (eller bestembar) periode, som resultat av en svingning mellom betydninger som sprang ut av forskjellige kilder, og kombineringa av flere forskjellige typer klassifikasjon (juridisk, anatomisk, språklig …. .). Ulike tankeretninger kom til å bli smeltet sammen i den ene påstanden at grupper av mennesker var forskjellige av natur, og at det fantes en naturlig skillelinje mellom dem. Dette er nå blitt den de facto hverdagslige betydningen av begrepet «rase». Men hvor irriterende det enn kan være å fortsette å gjenta det, må vi aldri glemme at «rase» ikke er et umiddelbart gitt produkt av sansning og erfaring. Det er en idé som er bygget opp (og det langsomt) av elementer som like gjerne kan være fysiske trekk som sosiale vaner, språklige særpreg eller juridiske institusjoner. De dynges sammen og homogeniseres under den forutsetning at når det kommer til stykket må de alle være biologiske fenomener. Denne idéen får stor vekt i et samfunn som er besatt av den hellige «Naturvitenskapen», som er blitt gitt makten ikke bare til å avsløre og forstå naturfenomener, men til å fastslå hva selve disse naturfenomenene faktisk består av.

Jacques Ruffiés forsikring om at ingen slik fysisk kategori eksisterer innafor menneskeheten, markerte sannelig et vendepunkt. Den falt samtidig innafor en kritisk tradisjon som ikke var ny, men var blitt uttrykt ganske annerledes ved midten av det nåværende århundre.

Dette var den perioden da begrepet rase, som opprinnelig hadde vært reint beskrivende, ble omdannet til et juridisk begrep. Fra å være en «idé» ble det gjort til en konkret sosial kjensgjerning. Det vitenskapelige samfunnet, og særlig folk som arbeidet innafor samfunnsvitenskapene, gjorde i 1930-åra kraftige anstrengelser for å motarbeide dette og for å uskadeliggjøre den legaliseringa av rasebegrepet som naziregimet gjennomførte. De erklærte at et slikt «reint fysisk» begrep var helt utilstrekkelig for å forklare, beskrive og påvirke de sidene ved menneskelivet som var avhengige av samfunnet og kulturen, sjøl om de ikke utfordret begrepets relevans på det fysiske området. Det ble inntatt mange forskjellige standpunkter den gangen. I desember 1938 erklærte for eksempel Det amerikanske psykologforbundet at:

«I de eksperimentene som psykologer har gjort med forskjellige folkeslag, er det ikke blitt avslørt noen karakteristiske, nedarvede psykologiske forskjeller som grunnleggende skiller såkalte «raser». (…) Det finnes ingen bevis for at det eksisterer en medfødt jødisk eller tysk eller italiensk mentalitet. (…) Nazistenes teori om at folk må være blodsbeslektet for å ta del av den samme kulturelle eller intellektuelle arven, har absolutt ingen støtte i vitenskapelige resultater.»

Men disse advarslene kunne aldri bli mer enn symbolske, siden de juridiske og politiske systemene som utnyttet rasebegrepet allerede var på plass.

Så det ble gjort et kritisk forsøk på å bryte den synkretistiske (synkretistisk = som blander sammen motstridende ting. Overs. anm.) forbindelsen mellom fysiske og sosiokulturelle kjennetegn som var blitt smidd og utviklet gjennom de foregående århundrene. Men det satte ikke spørsmålstegn ved selve begrepet. Det var en prinsipperklæring så vel som en moralsk protest. Begge deler er nødvendig, men ikke tilstrekkelig. Idéen om raser ble latt meget solid i fred, og da det kom til stykket passerte den helt ubestridt som sådan. Det var gjort forsøk på å begrense skaden, det hadde mislykkes, og i 1945 vedtok staten Sør-Afrika i sin tur juridiske rasekategorier.

Disse standpunktene skulle påvirke forskjellige erklæringer fra de internasjonale organisasjonene gjennom 1950-åra. De hadde fortsatt samme målsetting: Å vise at den materielle, fysiske kjensgjerningen «rase» (som fortsatt passerte uimotsagt unntatt av en og annen tilfeldig, isolert forsker) var noe helt annet enn sosiale eller psykologiske kjennetegn. Hensikten var å vise at rase, som fortsatt ble antatt å eksistere i og for seg, ikke hadde noen tilknytning til eller innflytelse på den måten mennesker oppførte seg på.

Unescos «Erklæring om karakteren av rase og raseforskjeller» fra 1951 gir en god illustrasjon av dette standpunktet:

«Siden ordet rase er blitt farget av å være misbrukt i forbindelse med nasjonale, språklige og religiøse forskjeller, og av rasistenes overlagte misbruk, prøvde vi å finne et nytt ord som kunne uttrykke den samme betydningen av en biologisk differensiert gruppe. Vi lyktes ikke i dette, men ble enige om å forbeholde rase som det ordet som brukes for antropologisk klassifisering av grupper som viser bestemte kombinasjoner av fysiske (derunder fysiologiske) kjennetegn i karakteristiske proporsjoner. (…) Nasjonale, religiøse, geografiske, språklige og kulturelle grupper faller ikke nødvendigvis sammen med rasegrupper; og slike gruppers kulturelle særtrekk har ingen påviselig sammenheng med rasekarakterer. Amerikanere er ikke en rase, heller ikke franskmenn eller tyskere; det er ipso facto heller ingen annen nasjonal gruppe. Muslimer og jøder er ikke mer raser enn katolikker og protestanter, og mennesker som bor i Island eller Storbritannia eller India, eller som snakker engelsk eller noe annet språk, eller som kulturelt sett er tyrkere eller kinesere eller liknende, kan heller ikke dermed beskrives som raser. Å bruke begrepet «rase» ved omtalen av slike grupper er riktignok en alvorlig feil, men det er en vanlig feil å gjøre.» [2]

Når vi snakker om «forskjeller»

Når vi ser tilbake på dette fra vår nåværende posisjon, er det slående hvor patetisk en protest virker som er så resolutt og samtidig så fjern fra en virkelighet av undertrykking og vold. Det er også slående å se hva vi glemmer her – og når jeg sier vi, så mener jeg alle oss som arbeider innafor humaniora og blir redusert til utmattelse og desperasjon av dette begrepet som det er så vanskelig å få bånd på – at idéen om rase ikke eksklusivt tilhørte naturvitenskapen, verken historisk eller sosialt eller ideologisk. Trass i det ble idéen imøtegått som om den gjorde det. Endatil som om det var den eneste måten rasebegrepet kunne oppfattes på.

Og likevel, selv om den var blitt en geografisk klassifisering hos Linné, og ble ekstrapolert inn i lingvistikken i første halvpart av det nittende århundret under språkforskningens framgang, var begrepet rase også debatt-tema på gatene, i politiske kretser, i salongene, hvor det kom til å bety det som var «spesielt» for hver enkelt gruppe av mennesker. Det tilsvarte vår bruk av «forskjeller», og det var faktisk slik det ble forstått. Et godt eksempel er Balzac, som var den første romanforfatteren som gjorde utstrakt bruk av begrepet. Det moderne motebegrepet «forskjell» er så tvetydig at det ofte blir forsvart like mye av tradisjonelle rasister som av antirasister, og til og med rasismens ofre sjøl påberoper seg det som noe de ønsker å dyrke. Det er fordi «forskjeller» har arvet alle de konnotasjonene som er knyttet til det særegne ved grupper av mennesker, og som i gamle dager tilhørte begrepet rase. Det er sant at idéen om forskjeller er et forsøk på å komme unna den tvangen fra den fysiske naturen som rasebegrepet pålegger, og i den forstand er hensikten helt klart å bryte ned ubøyeligheten i det rasistiske tankesystemet. Men samtidig appellerer det til dem som turer fram med å tenke i rasistiske termer, men som ikke lenger våger å bruke ordet «rase». Når disse folkene på grunn av sensur, politiske forsiktighetshensyn eller ganske enkelt kynisme velger «forskjeller» i stedet for «rase», veit de at de likevel vil bli forstått som at de sier noe om de «naturlige» særegenhetene ved grupper av mennesker. For det er umulig å ødelegge de dypere lagene i et tankesystem bare ved å fjerne et spesielt element, dets oppbygging må endres ved å føye til et nytt trekk.

Så sosialvitenskapene glemte under hvilke omstendigheter idéen om rase oppsto og utviklet seg og greide ikke å ta hensyn til det faktum at de store raseteoretikerne var fra deres egen leir, snarere enn fra naturvitenskapene. Gobineau var ingen naturforsker, det var heller ikke Vacher de Lapouge, og seinere Chamberlain og Rosenberg, og så videre.

I våre dager er det noen få mennesker innenfor de humanistiske vitenskaper som våkner av denne letargien (letargi = dødssøvn, overs. anm.) og prøver å forkaste et begrep hvis opprinnelse helt tydelig må søkes i sosio-intellektuelle tankemåter som ikke har noe å gjøre med eksperimentell vitenskapelig praksis. Men denne oppvåkningen er kommet som en overraskelse for sosialvitenskapene, som trodde at de på diskret vis hadde kvittet seg med en kategori som i stor grad var deres ansvar, ved å skyve den over til naturvitenskapenes område. Hvis ansvaret virkelig er deres, er det ikke så mye fordi de hadde del i oppfinnelsen av begrepet «rase», som fordi de utgjør akkurat de fagene som studiet av fenomenet avhenger av: Som et sosialt fenomen faller det innafor det feltet de skal forstå og analysere. Samfunnsforskere, historikere og erkjennelsesteoretikere var kanskje ikke villige til å se at denne varme poteten var deres problem, men sånn er det faktisk. Og naturvitenskapene fortsetter å minne dem om det, ved å nekte for at rasebegrepet har noe med dem å gjøre.

Hvilken stilling har begrepet «rase» i dag?

Vi befinner oss nå på et trinn hvor relevansen av begrepet rase i naturvitenskapene om mennesket blir forkastet på grunnlag av vitenskapelig fornuft og intellektuell redelighet (for ikke å snakke om logikk og sunn fornuft). Dette er litt av en begivenhet, noe nytt på disse forskningsfeltene. Men som vi har sett er det ikke noe isolert trekk, for begrepet rase har nå vært analysert og imøtegått av andre disipliner i noen tiår. Men det er ikke sannsynlig at dette standpunktet vil oppnå sitt mål, som er å avskaffe tanken om at mennesker er forskjellige «av naturen», og at de store skillelinjene i samfunnet (nasjonale, religiøse, politiske, osv.) gjenspeiler «naturlige» forskjeller. For våre ubevisste mentale prosesser gjenkjenner ikke negasjoner som det de er. Sett fra denne siden, eksisterer en kjensgjerning som blir bekreftet akkurat like mye som en kjensgjerning som blir benektet, og de forblir begge like sterke i våre følelsesmessige og intellektuelle assosiasjonsnettverk. Bare det å snakke om raser betyr at de alltid vil forbli der som en rest. «Rase» handler om den minst begrepsmessige, kalde og abstrakte av alle forestillinger, så det appellerer fra første øyeblikk til den ubevisste sida ved den mekanismen vi har for å erverve kunnskap om og forholde oss til andre mennesker. Rasismens ideologer har alltid vært fullt klar over dette, og det er grunnen til at de fortsatt markedsfører sine synspunkter i dag.

Å ganske enkelt vise at en kategori av denne typen ikke har noe vitenskapelig grunnlag er med andre ord utilstrekkelig for å fjerne den fra det mentale universet, ikke bare hos flertallet av folket, men til og med hos dem som er intellektuelt overbevist om at den ikke eksisterer som «naturlig» kjensgjerning. Det er en nødvendig handling, men ikke en tilstrekkelig handling.

De humanistiske vitenskapene begynte med å si: Begrepet «rase» er en sak for naturvitenskapene, vi har ikke noe med det å gjøre, det har ingen innflytelse på kulturelle og sosiale fenomener, og så videre. I dag svarer naturvitenskapene: «Rase» eksisterer ikke, det er ikke noe relevant kriterium for klassifisering. Begge disse standpunktene er delvis sanne, men de skjuler et tredje, som mye nærmere svarer til de virkelige kjensgjerningene. Og hvis noensinne en revolusjon eller et forslag kunne skjule et annet, er dette virkelig et talende eksempel. Enten rase er eller ikke er «en naturlig kjensgjerning», enten det er eller ikke er en «mental realitet», er det i dag, i det tjuende århundre, en juridisk, politisk og historisk realitet som spiller en virkelig og knugende rolle i mange samfunn.

 

• A) Det er grunnen til at enhver appell til rasen (selv under påskudd av kjærlighet til forskjellige kulturer, eller søkingen etter «røtter» osv.) er en politisk handling som aldri kan være nøytral, slik kjensgjerningene står. For det er et spørsmål om kjensgjerninger, og ikke om hensikter eller meninger, slik noen mennesker enda en gang vil ha oss til å tro.
• B) Det er grunnen til at ganske enkelt å forkaste rasebegrepet ikke er nok. Hvor riktige hensiktene enn er, kan det å benekte dets eksistens som en empirisk gyldig kategori, slik de humanistiske vitenskapene, samfunnsvitenskapene og endelig naturvitenskapene prøver å gjøre, aldri fjerne kategoriens realitet i samfunnet eller staten, eller endre den kjensgjerning at om kategorien ikke er gyldig empirisk, utøver den ikke desto mindre en empirisk effekt. Å erklære at en forestilling som forekommer i et samfunns ordforråd, det vil si både i dets måte å organisere verden på og i dets samfunnsmessige og menneskelige historie, kan oppheves på denne måten, er et paradoksalt standpunkt, fordi det som oppheves de facto eksisterer. Det er kanskje også et forsøk på å fjerne redselen i den kjensgjerningen, dens uutholdelige brutalitet: Det er ikke mulig at noe slikt kan eksistere. Nettopp fordi det at det eksisterer ikke er til å holde ut.

Men selv om realiteten i rasebegrepet sannelig verken er naturlig eller biologisk, og heller ikke psykologisk (en eller annen medfødt tendens i menneskesinnet til å beskrive de andre som en naturlig enhet), så eksisterer den ikke desto mindre. Det er ikke mulig å argumentere for at en kategori som organiserer hele stater (Det tredje rike, Republikken Sør-Afrika, osv.), og som er formulert i jusen, ikke eksisterer. Det er ikke mulig å hevde at en kategori som er den direkte årsak, det viktigste middelet, til å myrde millioner av mennesker, ikke eksisterer. Men den lange veien til en intellektuell forståelse som markeres av gjentatte og kumulative forsøk på å belyse begrepet, viser at rase er en sosial kategori av utstøting og mord. Gradvis er dens sanne natur blitt avslørt. Prosessen har ikke vært enkel, for det er vanskelig å unnlate å tro at «rase ikke finnes» når idéen om at det er en «naturlig kategori» er blitt motbevist (og det er den), når den idéen samtidig var alt som var igjen etter den tålmodige kritikken samfunnsvitenskapene hadde rettet mot rasebegrepet. Og når den tiljublede «naturlige» definisjonen var akkurat den samme som «legitimerte» at begrepet «rase» ble skrevet inn i lovverket i de rasistiske regimene.

Rasebegrepets innskriving i jusen og den praksisen som følger av det eksisterer faktisk allikevel. Og de er nettopp realiteten i rasebegrepet. Rasene eksisterer ikke. Men rase dreper folk. Rase utgjør også fortsatt ryggraden i noen ville undertrykkersystemer. Og i dagens Frankrike reiser den sitt stygge hode enda en gang. Ikke i de skamfulle utkantene av samfunnet vårt, men bak den aktverdige masken av «mening» og «idéer». La oss være tydelige nå vi snakker om dette. Idéen, forestillinga om rase er en maskin, et teknisk middel til å begå mord. Og det er ingen tvil om at den er effektiv. Det er en måte å rasjonalisere og organisere med morderisk vold mektige samfunnsgruppers herredømme over andre grupper som er redusert til maktesløshet. Med mindre noen er beredt til å hevde at siden rase ikke eksisterer, er det ingen som blir eller noensinne kan ha blitt undertrykt eller drept på grunn av sin rase. Og ingen kan hevde det, for millioner av mennesker har dødd på grunn av sin rase, og millioner av andre blir nå dominert, utstøtt og undertrykt av samme grunn.

Nei, raser finnes ikke. Og likevel finnes de. Ikke på den måten folk tror; men de forblir den mest påtakelige, virkelige og brutale realitet.

---

Fotnoter:

[1] Se J. Hiernaux: «De l’individu à la population: l’anthropologie» i La Science face au racisme (nyutgivelse av førsteutgaven av Le Genre humain), Brussel, Editions Complexe, 1986.

[2] I A. Montagu (red.): Statement on Race, Oxford, Oxford University Press, 1972 (3. utgave), s. 139-147 (s. 141; s. 143).

Oversetterens merknader:

• Alexis de Tocqueville (1805-1859), fransk samfunnsforsker, historiker og politiker.
• Franz Boas (1858-1942), tysk-amerikansk antropolog og anti-rasist. (Guillaumins artikkel er oversatt fra en engelsk utgave. Om det er en glipp hos henne eller oversetteren når Boas plasseres i begynnelsen av det nittende århundre, skal være usagt, men andre steder i samme bok plasserer Guillaumin ham i riktig tid.)
• Fritz Lang (1890-1976), østerriksk filmskaper, antifascist. I USA fra 1930-tallet.
• Joseph-Arthur de Gobineau (1816-1882), fransk greve, diplomat, skribent og etnolog, svært innflytelsesrik raseteoretiker.
• Georges Vacher de Lapouge (1854-1936), fransk antropolog og raseteoretiker.
• Houston Stewart Chamberlain (1855-1927), engelsk-tysk skribent, samfunnsfilosof og raseteoretiker.
• Alfred Rosenberg (1893-1946), framtredende tysk nazistisk politiker og ideolog, elev av Chamberlain.

---

Kath Weston:
Families we choose: lesbians, gays, kinship
New York: Columbia University Press 1991, 1997
ISBN 0-231-11093-6

Denne boka er laga av ein amerikansk professor i antropologi, og handlar om ei undersøking ho gjorde av homofile og lesbiske i området rundt San Francisco, the Bay Area, intervju ho starta midt på 80-talet. Dette burde gjera boka ganske smal, ho handlar om homofile og lesbiske i eit anna land, for nokre år sidan. Det som gjorde meg interessert i boka, var undertittelen: «Lesbians, Gays, Kinship». Undersøkingane ho gjorde handla om korleis lesbiske og homofile såg på slektskap, og kven dei kalla familie. Dei undersøkingane synest eg er ganske aktuelle, både for homorørsla, men òg for alle som vil oppløysa familien, og laga noko nytt. For kva vil det nye bli?

Boka var mykje meir lettlest enn det eg hadde trudd. Ho er ikkje skriven som ei rein antropologioppgåve, men som ei fagbok med mange personlege innspel. Kath Weston har drive med antropologi i sitt eige samfunn, så det er ikkje så merkeleg at ho har ein del personleg å sei om det. Forfattaren har lagt vekt på klasse-, kjønns-, etnisk- og aldersperspektiv i framstillinga av samfunnet, noko som gjer undersøkingane meir fullstendige.

Boka handlar om korleis lesbiske og homofile familiar er organisert i the Bay Area i USA, ideologien rundt det og historia til desse samfunna. Etter 2. verdskrig flytta fleir og fleir homofile og lesbiske til the Bay Area, myke fordi dei var «flyktningar» frå dei landsbyane og byane dei kom frå, dei ville vera homofile og lesbiske i fred. På 50- og 60- talet utvikla homofile menn terminologi på slektskap, dei var alle brør, systre og vener. På den same tida fanst «mentor», eit ikkjeseksuelt forhold mellom to menn, der «mentoren» introduserte ein yngre mann til «livet». Etter kvart vart brør og systre ord heile det homofile og lesbiske samfunnet bruka, og det å sei at ein var lesbisk eller homofil var det same som å sei at ein var i familie med alle homofile og lesbiske. På 80-talet mista dette litt meining, ein fann ut at ein ikkje hadde noko til felles med alle homofile og lesbiske, og ideologien rundt «valgte familiar» vaks sterkare.

«Valgte familiar» er familiar av vener, vener som har eit forpliktande forhold til kvarandre laga av tid og det ein har gjennomgått saman, omtrent som biologiske familiebånd vert laga. Dei homofile og lesbiske som flytta til the Bay Area etter 2. verdskrig flykta ofte frå dei familiebånda dei hadde, eller hadde dårlege familieband på grunn av avstand og manglande nærleik og forståing. I det samfunnet dei laga i the Bay Area fann dei etterkvart nokon dei valgte å kalla familie. Det spanande med dette er ikkje at det hendte, men ideologien som dei bygde rundt det, det at dei tok i bruk ordet familie for venene sine. Det som òg er spanande er at desse familiane ikkje er bygd rundt eit tosomt par, slik som dei heterofile familiebanda ofte er, dei seksuelle banda vert ofte i desse familiane sett på som mindre stabile enn venskapsbanda. Desse familiane passar ikkje i det heile tatt med det amerikanske samfunnet, og krasjer ofte med det heterofile samfunnet i kriser. Til dømes har det vore mange saker i USA der kjærasten eller «den valgte familien» vert utestengd frå sjukeleiet til sine nermaste eller felles born når dei biologiske slektingane trør til. Eit problem med arbeidet for «borgarlege rettar» for homofile og lesbiske i «valgte familier» er at jusen og samfunnet generelt ikkje kan bruka systema sine på dei. Det er enklare å gje homofile og lesbiske rett til å gifta seg enn å gje juridiske rettar til vener foran biologiske slektningar. Dette vil påvirka korleis homofile og lesbiske organiserer familielivet sitt i framtida. Forfattaren skriv at viss ein skal ta vare på potensialet ein har i dei lesbiske og homofile familiane, må ein vera merksam på kulturell kontekst når ein utformer lovverket og praktiseringa av det.

Forfattaren ser på korleis aids, baby-boom osv. påvirkar det homofile samfunnet, og «dei valgte familiane». Ho drøftar ulike utsegn om korleis desse samfunna utviklar seg, til dømes om det at homofile og lesbiske får ungar vil endra desse familiane, om ulik lovgjeving vil påvirka familiane i ein bestemt retning osv.

Desse samfunna oppstod fordi homofile og lesbiske flykta frå der dei budde til San Francisco-området, og laga seg eit samfunn der. Det kan godt vera at dei vil meir eller mindre assimilerast inn i det heterofile familiemønsteret viss det å vera homofil og lesbisk vert godteken med visse avgrensingar. Men det er eit spanande samfunn der dei har praktisert nye familieformer i stor stil, og laga ein ideologi rundt det. Og det burte vera mogleg å læra av dei negative og positive erfaringane dei har fått.

---

Med dagens system for tariffoppgjør vil aldri de store kvinnegruppene, verken i privat eller offentlig sektor, få hevet lønna så det monner. De vil forbli lavlønte i forhold til andre grupper. Dette kan sjølsagt virke noe deprimerende, men først og fremst er det urettferdig, og det eneste rette er å gjøre opprør mot oppgjørssystemet. Men det er ikke lett, for systemet er lagd slik at det splitter og hersker. Hva er det som er så galt? Jeg vil under, se på noe av det som står i veien for et lønnsløft for kvinner i offentlig sektor.

Rammene må sprenges!

Så lenge det settes snevre rammer for oppgjøret, om det kalles «solidaritetsalternativ» eller Arntsenutvalg, blir lønnsoppgjøret alles kamp mot alle. Ingen på arbeidstakersida er tjent med slike rammer. Innenfor ei ramme på 3,5%, eller 3,25% som er trukket opp i statsbudsjettet, er det helt umulig å heve store grupper uten at andre står nærmest stille i lønn. Derfor må de forskjellige yrkesgruppene slåss om å framheve nettopp sin egen gruppe for å albue seg fram i tariffoppgjøret. I kampen om offentlige smuler har vi sett annonsekampanjer for millioner på millioner av kroner, først for den ene gruppa, så for den andre gruppa. Slik håver de største mediene inn annonsepenger, mens forbundas streikekasser minker tilsvarende. Men kvinnegruppene vil ikke oppnå stort uten at rammene sprenges, og for å få til det trengs samarbeid, ikke krig forbunda i mellom.

Prosenter tilslører

For tida regnes alt som har med tariff å gjøre i prosent. Lønnsøkning regnes i prosent. Det sier seg sjøl at den som har lav lønn vil få langt lavere lønnstillegg enn den som har høy lønn når lønnsøkningen gis med samme prosentsats. Slik øker lønnsforskjellene i kroner, og den med lav lønn i utgangspunktet får etter oppgjøret langt færre kroner å handle for enn den med høyere lønn. Dette rammer sjølsagt kvinnegruppene som alle i utgangspunktet har relativt lav lønn.

Offentlig sektor taper

I dag er det stor mangel på helsepersonell, lærere og førskolelærere for å nevne noen grupper offentlig sektor er helt avhengig av. Den lave lønna i kvinnegruppene i offentlig sektor undergraver velferdsstaten og offentlig helse- og utdanning. Kvinner har i høyeste grad interesse av å opprettholde en sterk offentlig sektor. Flere av de store forbunda i offentlig sektor står bak Aksjon forsvar velferdsstaten. Det bør bli en grasrotbevegelse med lokale avleggere over hele landet. Lønna i offentlig sektor må opp, og det bør bli en felles kamp for blant annet denne bevegelsen.

Krev at Storting og regjering tar ansvar!

Hittil har Storting og regjering toet sine hender og henvist til den frie forhandlingsretten når kvinneforbund og kvinnebevegelse har stilt krav til dem om penger til lønn. Men når forhandlingssystemet ikke duger for å løse kvinnelønnsproblemet, er ikke forhandlingene mye frie. Dette kravet må bli mye sterkere. Storting og regjering må som arbeidsgivere i offentlig sektor stilles til ansvar for den store kjønnsmessige lønnsdiskrimineringa! Krev at det settes av kvinnepott i statsbudsjettet!

Offentlig oppgjør på egne bein – kvinnebein!

Så lenge konkurranseutsatt industri er utgangspunkt for hva som kan gis i lønnstillegg, er det heller ikke særlig håp om bedring for kvinnegruppene. Oppgjøret i offentlig sektor må stå på egne bein. Det kan ikke være den konkurranseutsatte industrien som legger lista. Krev et offentlig oppgjør på egne kvinnebein!

Lokale forhandlinger – ei kvinnefelle!

I dag lar gruppe etter gruppe seg lure av besnærende lokale forhandlinger. Når «vår» gruppe får 0,5% over pro rata, blir vi så stolte og glade. Da glemmer vi fort at kvinnegruppene med lavere lønn faktisk tapte på at vi vant vår halve prosent! Når rammene er så trange, blir vi så glade og slår oss på brystet for det minste lille smutthull, sjøl om det splitter oss, og ingen er tjent med det på lengre sikt.

For å komme ut av uføret, må kvinnene faktisk sette seg ned å snakke sammen på tvers av organisasjonene. Eneste veien ut er etter min mening å danne breie allianser, lage en felles strategi og kjempe sammen, ikke mot hverandre. Kvinnegruppene er nødt til å samarbeide på tvers for å komme videre, både i likelønnskampen, i kampen for å heve den lave kvinnelønna og i kampen for å bevare offentlig sektor. Og mannsgruppene, de må støtte opp!

Arne Byrkjeflot er nestleder i LO Trondheim og leder av klubben på Ila Lilleby smelteverk

---

Både LO og YS har gjort undersøkelser blant sine medlemmer og funnet ut at folk vil ha kortere arbeidstid. Overraskende mange foretrekker dette framfor lønnsøkning.

I tariffoppgjøret 1998 ble partene enige om å be LO og NHO om å utrede mulige framtidige arbeidstidsordninger. «Det skal ses på arbeidstakernes behov for fleksibilitet i ulike livsfaser og på bedriftenes behov for fleksibilitet ut fra stadig sterkere konkurranse. En slik utredning skal spesielt vurdere timekontoordninger som kan innbefatte for eksempel ferie og arbeidstid, herunder permisjon til omsorg og utdanning.»

Denne utredningen er nå lagt fram. Fra LOs side har blant andre Evy Buverud Pedersen, Stein Reegård og Stein Kristiansen vært med. Med mandatet som skal tjene både herre og trell, prøve å forene bedriftenes ønske om den fullstendig fleksible arbeider og arbeidernes ønske om mer fritid kan det ikke ha vært enkelt.

Tariffoppgjøret år 2000

Stemninga i fagbevegelsen foran tariffoppgjøret er ganske klar: Alle vil ha den femte ferieuka og penger. Likevel skal vi ikke se bort fra at det blir fremmet krav om tidskonto, med bakgrunn i vedtak fra LO-kongressen og Kanal 99. Da er det viktig å være klar over at LO-kongressen riktignok gikk inn for tidskonto, men også for kortere normalarbeidsdag med 6-timersdag som mål. LO-kongressen kan tolkes. I Kanal 99 var det alt for lav deltakelse fra LO-medlemmer til at den kan brukes.

Utredningen

anbefales. Den har en god og kortfattet framstilling av utvikling i arbeidstid, hvilke ordninger som fins i dag og en gjennomgang av ordninger i andre land.

Arbeidstidas plassering
Andel av alle yrkesaktive. Prosent
	1971-72	1981-82	1990-91
Lørdagsarbeid	47	31	32
Søndagsarbeid	24	19	20
Kvelds/nattarbeid (17-07)	31	27	29
Kveld/natt menn	35	31	25
Kveld/natt kvinner	24	23	34

Vi ser en dramatisk endring når det gjelder kjønn i forhold til kvelds/nattarbeid. Dette er en konsekvens av at den mannsdominerte industrien minsker, mens Hotell og Restaurant og helsesektoren øker. 2. kvartal 1998 viser arbeidskraftundersøkelsen at 17 % av oss jobber regelmessig om kvelden (18-22), mens 5% jobber regelmessig om natta (22-06).

Andel deltid
	Alle	Kvinner	Menn
1997	24	46	10
1983		55	10

Kilde: Den tyske arbeidsgiverorganisasjonen BDA

Konklusjonen er at bruk av deltid er synkende og forskyves for begge kjønn mot de yngste. Om deltid vil fortsette å synke når flere og flere går over i deltidsbransjene helse og omsorg, hotell og restaurant og handel, er vel mer tvilsomt.

Den siste arbeidstidsforkortelsen i Norge kom i 1986. Siden da har Norge sakket akterut i forhold til land det er naturlig å sammenligne seg med.

Arbeidstid/ferie
land	uke	ferie	fridager	årlig	pensjonsalder
USA	40	12	11	1.904	65
Sveits	40,5	24,3	9	1.844	k: 62, m: 65
Hellas	40	22	9	1.840
Portugal	40,5	22	14	1.823	65
Irland	39			1.802
Luxemburg	40	28	10	1.784
Spania	39,6			1.782
Storbritannia	38,9	25	8	1.774	k: 60, m: 65
Frankrike	39	25	9	1.771	65
Sverige	39,1	25	12	1.752	65
Italia	40	27	17	1.736	65
Norge	37,5	21	9	1.733	67
Finland	40	25	20	1.716	65
Nederland	38,5	26,5	11,5	1.715
Østerrike	38,4	26,5	11,5	1.713
Belgia	37	20	11	1.702
Danmark	37	25	11	1.665	67
Tyskland	35,8	30	11,3	1.573	65

Kilde: Den tyske arbeidsgiverorganisasjonen BDA

Fleksibilitet

Når vi nå igjen står foran arbeidstidsreduksjoner, er det verdt å merke seg at arbeidstidsreduksjoner har gitt fleksible løsninger i Tyskland (1994), Finland (1996), Nederland (1996) og Østerrike (1997). I Østerrike kan et ukentlig timetall mellom 33 og 45 timer behandles som mertid og gjennomsnittsberegnes opptil 52 uker. I Tyskland hadde 19 tariffområder avtaler om tidskonto. Ordningene er fra det vi i Norge kaller fleksitidsordninger, avspasering for overtid og gjennomsnittsberegning. I Nederland har 56 av 101 kollektive avtaler med arbeidstidsforkorting koblet til nesten full fleksibilitet. I Storbritannia har Rover og Peugeot etter avtale innført årsarbeidstid for 65% av sine ansatte.

Timekontoordninger

I Sverige avsettes 0,5% av lønn i 1998, 1% i 1999 og 1,5% i 2000 på individuelle timekonti. Uttak kan skje i fritid, pensjonspremie eller lønn. Maks oppsparing er 1,5%, overskytende betales ut som lønn.

Utvalgets forslag

Det foreslås å avsette 2% av lønn ved hvert tariffoppgjør; det tilsvarer 43 min. pr uke, 37,5 timer pr år. Etter fem tariffoppgjør kan en få en måneds utdanningspermisjon årlig, etter 12 tariffoppgjør har vi 6-timersdagen. Det foreslås at det er penger – ikke tid – som står på konto. Dette krever endring av skattereglene, slik at skatt først trekkes når pengene blir utbetalt. Dette krever også at oppsparing også foregår ved sykdom/arbeidsledighet/permisjon og at fritid ikke går tapt ved sykdom under uttak. Det krever at oppsparinga ikke går tapt ved konkurs. Det krever et system for overføring ved skifte av jobb.

Utvalget har ikke noen løsning på om det skal være tillatt å ta ut oppsparinga i form av penger. Utvalget peker på at det vil være nødvendig når folk ikke kan benytte rettigheten ved sykdom, alder eller utvandring. Ved arbeidsledighet vil det også være naturlig å få utbetalt penger, men i dag vil det føre til tap av arbeidsledighetstrygd. Om og hvordan en skal sikre at uttak i form av penger ikke blir regelen, sier utvalget ikke noe om.

Naturlig nok deler utvalget seg når vi kommer til NHOs fleksible samfunn. NHO uttrykker dette svært klart:

«Den grunnleggende forskjell mellom timekontokonseptet og det som kalles normalarbeidstidsordninger ligger i hva som skal være styrende for arbeidsinnsatsen i bedriften. Timekontoordninger styres av behovet for hva som skal produseres eller hvilke tjenester som skal ytes, mens normalarbeidsdagen er basert på at det er en begrenset og på forhånd fastsatt tid til disposisjon for produksjon.» «Adgangen til overtidsbruk sikrer ikke den nødvendige fleksibilitet for bedriftene ettersom overtid ikke kan benyttes som en fast ordning, Arbeidsmiljøloven har dessuten som utgangspunkt at overtid skal begrenses» «Når gjennomsnittlig timelønn i industrien er på kr 120, betyr det at bare arbeidsoppgaver som er lønnsomme ved en timebetaling på over kr 180 vil bli utført ved for eksempel overtid.»

NHOs løsning er enkel. Det åpnes for lokale avtaler med de tillitsvalgte innenfor Arbeidsmiljølovens rammer, fra 06.00 til 21.00 med gjennomsnittsberegning over et år og fri plassering av den enkeltes arbeidstid. Blir en ikke enig lokalt gjelder tariffavtalen med sin normalarbeidsdag. Tid utover den avtalte årlige arbeidstid kan overføres, så slipper de overtidstillegg også på denne tida. NHOs utgangspunkt er ingen arbeidstidsforkorting.

LO viser til at det er tilstrekkelig fleksibilitet i tariffavtalene, de forsvarer ulempetillegg og mener «arbeidstakerne selv vil kunne velge om de vil ta ut opparbeidet tid/nedsatt arbeidstid i løpet av året gjennom daglig, ukentlig eller månedlige uttak, eller opparbeide seg mertid i et lenger tidsperspektiv.»

Nei til timekonto

Timekontoordningen er markedsført som en måte å løse motsetningene mellom de som ønsker lavere pensjonsaler/ferie og de som ønsker kortere normalarbeidsdag/sekstimersdag. I stedet for å slåss seg imellom, så kan vi forenes om tidskonto så får alle ta det ut som det passer dem.

Det kan sjølsagt virke besnærende å gradvis få innført 6-timersdagen sjøl om det vil ta 12 tariffoppgjør. Det er jo gått noen år siden dette kravet ble reist. Jeg ser heller ikke bort fra at en sterk fagbevegelse som hadde 6 timers normalarbeidsdag som felles mål, kunne brukt timekontoordningen som en taktisk omvei.

Hvordan vil en timekontoordning fungere i praksis. Mange har i dag muligheten til å opptjene avspasering. Erfaringene er at avspaseringa hoper seg opp, det er nesten umulig å få fri. Mange opplever det slik at om de tar fri, så må de bare ta det igjen seinere. I praksis blir mye av avspaseringa tatt ut i penger der dette er mulig, eller går rett og slett tapt. Det samme gjelder fleksitidsordningene, spesielt i det offentlige. Folk jobber gratis utover rammene. Der det før ble tilsagt overtid, forventes det nå at folk gjør dette på fleksitid av seg selv.

Dette er den hverdagen en timekontoordning skal fungere innafor. Alle avtaler som den enkelte skal ha herredømme over, er den enkelte dømt til å tape overfor arbeidsgiverens krav. Alternativet er å bli sett på som sær og vanskelig.

Det blir ikke stort bedre om dette skal være opp til den enkelte forening eller klubb. Dersom en bedrift i en bransje inngår fleksible og konkurransedyktige arbeidstidsavtaler, så skal det være litt av noen tillitsvalgte som greier å stå imot på de andre bedriftene. Klubbene vil også stadig stå under press av de mest fleksible ansatte.

Jeg tror det vil være vanskelig å hindre at dette tas ut i lønn, enten frivillig eller etter press fra arbeidsgiver. Selve modellen med opptjening i form av penger, ikke tid, tilsier dette. I praksis vil det bli regnet som en del av den vanlige lønna. Noe som det da også er, siden det tas av potten i tariffoppgjøret. For de som faktisk tar det ut i form av fritid, vil det derfor bli å se på som nedsatt arbeidstid uten lønnskompensasjon. Det vil i tillegg bli press fra arbeidsgiver for å bruke av denne tida til opplæring som ellers ville foregått i arbeidstida.

Etter hvert vil denne ordninga føre til ei rad forskjellige ordninger. En framtidig felles kamp for felles arbeidstidskrav vil bli svekket, fordi utgangspunktet er så forskjellig.

De kollektive tariffavtalene ordner i prinsippet kun to ting, lønn og arbeidstid. Når spørsmålet om arbeidstid overføres fra en kollektiv avtale til et individuelt forhold mellom den enkelte og arbeidsgiver, så undergraver dette selve fagbevegelsens fundament.