Av Aslak Storaker er bibliotekar, medlem av Rødts internasjonale utvalg og
studieansvarlig for Rødt i Agder.

---

Terje Halvorsen:
Forfulgt, fordømt og fortiet. Historien om den kommunistiske motstanden i
Norge 1940–1945
Bergen: Vigmostad & Bjørke 2020, 470 s.

I mange år har jeg ønska meg et oversiktsverk om de norske kommunistenes
motstandskamp under andre verdenskrig. Og ingen nålevende nordmenn trur
jeg er bedre kvalifisert til å skrive den historien enn nettopp Terje Halvorsen,
som både er en historiker som har arbeida med dette stoffet siden 1970-tallet og
er sønn av den kjente motstandskjemperen Roald Halvorsen.

Halvorsen innleder med en lengre drøfting av kommunistenes stilling ved
krigsutbruddet. Han gjør et poeng av hvor uforberedt en i Norge var på
tyskernes «totale krig». Etter okkupasjonen skrev NKPs avis Arbeideren at
motstandskampen regjeringa leda fra Tromsø, betød å «stille seg i den britiske
imperialismens tjeneste». Men også Stortingets presidentskap førte sommeren
1940 forhandlinger med okkupasjonsmakten om å avsette kongen og
regjeringa. Mange brukte lang tid på å ta inn over seg realitetene i de nye,
rådende forhold med nazifisering, folkemord og «den totale krig». En del kom
aldri riktig til å gjøre det.

NKP var det eneste partiet som opprettholdt en illegal organisasjon under hele
krigen. Partiet holdt hele tida fast på sin prinsipielle antifascisme, med krasse
angrep på fascismen, NS og jødeforfølgelser. NKP hadde en fordel framfor de
andre partiene ved at mange medlemmer hadde lært om illegalt arbeid på
kaderskole i Moskva og hadde medlemmer og sympatisører med militær
erfaring fra den spanske borgerkrigen. Halvorsen anslår at mellom 6 000 og 10
000 mennesker deltok i kommunistisk motstandsarbeid, og at rundt 200 mista
livet som følge av sitt engasjement.

Halvorsen gir en inngående og detaljert beskrivelse av hvordan kommunistene
dreiv illegalt arbeid rundt om i landet, både delt inn etter geografisk område og
aktivitetsform: illegale aviser, fluktruter,

Heike Geissler:
Midlertidig ansatt
Fanfare, 2020, 184 s.

Lone Lunemann Jørgensen er masterstudent i retorikk og språkleg kommunikasjon ved UiO. Ho har ti år bak seg med engasjement i ulike LO-forbund, seinast som leiar av Norsk Tenestemannslag Ung (NTL Ung).

Eg-personen i Heike Geisslers roman Midlertidig ansatt er eigentleg forfattar, og det å jobbe på Amazon-lageret er eigentleg ikkje det ho driv med eller den ho er. Gjennom elleve korte kapittel får vi levert ein essayistisk tilstandsrapport frå innsida av Amazon-muren, som ein flow av samtidskritikk, gryande klassebevisstheit og utførlege skildringar av den kroppslege erfaringa det er å jobbe ved eit samleband. Denne flyten passar bra til innhaldet og rammar inn døsen eg-personen tilsynelatande kjenner på i arbeidet ho gjer, ein døs vi heller kan kalle framandgjering i full bløming. For eg-personen er framandgjort frå det fysiske arbeidet ho skal til med når ho ikkje ser nokon annan utveg enn å ta jobben, ho er framandgjort frå kollegaene sine, og ho er framandgjort frå produkta ho jobbar med. Denne flyten rammar inn forteljinga godt og gjer at ein kan kjenne korleis arbeidet og dagane er. Som litterær oppleving er boka i beste fall litt seig og på ingen måte nokon pageturnar – som dagane på lageret jo heller ikkje er.

Boka handlar både om den klassebevisstheita hovudpersonen dagdraumar om at kollegaene hennar har, men óg om hennar eigen ibuande klassetilhøyrsle: Ho gjer jo ikkje denne typen arbeid. Ho kjenner ingen som har ein fysisk jobb, og dei einaste gongane livet utanfor minner ho om det er når sambuaren får ein pakke frå Amazon. Arbeidet er tungt og hardt, det er repetitivt og keisamt, og dei overordna kjem med audmjukande kommentarar.

Midlertidig ansatt er ei bra bok, fordi ho gjev oss som ikkje har harde fysiske jobbar eit innblikk i korleis det er. Og Amazon-konsernet driv verksemda si slik med overlegg, slik at dei som jobbar der ikkje tek til motmæle utan konsekvensar.

Men så kjem det potensielt vanskelege spørsmålet som eg opplever at ikkje blir belyst nok i boka. Nokon må jo gjere jobben med å pakke og sende varar i all den tid vi lever på ulike stadar på kloden. Nokon må gjere det som med rette opplevast som ein drittjobb, sjølv om det er lett å sitte i redaksjonane våre og tankesmiene våre og tenke at huff, kor trasig det må vere å ha ein fysisk jobb. Men dei fleste har jo ei jobb kor dei nyttar kroppen: i helsevesenet, i industrien, i anleggsbransjen eller som pedagogar i barnehage. Det er berre at dei fleste som har fysiske jobbar ikkje skriv om dei. Eg trur det lett gjer at dei som tenkjer og snakkar høgt på vegne av venstresida er framandgjort frå ideen om det fysiske arbeidet, uansett kva for ein økonomisk modell det skjer i.

Det er ikkje nødvendigvis slik at Heike Geissler meiner eller kjenner akkurat det. Men eg trur det er viktig å snakke om når vi diskuterer politisk litteratur om og med arbeidarklassen. Innsida av Amazon-lageret synar ein realitet som er ein grovare og hardare kapitalisme enn den vi stort sett kjenner i Noreg, fordi vi har avtalt strenge spelereglar i arbeidslivet vårt. På den måten kan Geisslers bok lesast som ein trasig framtidsdystopi kor maktbalansen er forskjøve og arbeidaren igjen er ei maur som aldri når opp og fram. Men det er den jo ikkje, den er frå 2014 og beskriv røynda slik ho er. Det er lett å sjå kva som manglar: kameratskap og fellesskap i arbeidet, medbestemmelse, tillitsvalte og innflytelse over eige arbeid.

Et ledemotiv i Andreas Malms forfatterskap om klima er at siden klimakrisa er både prekær og systemisk, må også løsningene være av samme art. De må komme nå, og de må endre den sosiale organiseringen av vår interaksjon med naturen fundamentalt. Det er eneste sjanse vi har for å endre “stormens” – Malms metafor for klimakrisa – utvikling.

Av Daniell Vernegg, medstifter av Kritisk bynettverk og medlem i Gnist-redaksjonen.

Malm er universitetslektor i humanøkologi ved Universitetet i Lund i Sverige. De siste årene har han gjennom bokutgivelsene Fossil Capital: The Rise of Steam Power and the Roots of Global Warming (2016), som tar for seg kapitalismens fremvekst og relasjon til kull, og den mer vitenskapsfilosofiske The Progress of this Storm (2017) skapt seg noe av et navn innen marxistiske kretser globalt. I september ventes det som blir Malms tredje bok om klima, Corona, Climate, Chronic Emergency: War Communism in the Twenty-First Century. I følge forfatteren selv kommer han i boka med et forsvar for en “økologisk leninisme” og i den vil han argumentere for hvorfor vi bør trekke lærdommer fra bolsjevikenes krigskommunisme i årene etter den russiske revolusjonen. Og ikke nok med det: Allerede i januar 2021 utkommer neste bok, How to Blow Up a Pipeline, hvor Malm fra et klimabevegelsesperspektiv vil ta for seg politiske og etiske spørsmål rundt vold og pasifisme; demokrati og sosial endring; og strategi og taktikk. Her vil han argumentere for at sabotasje og ødeleggelse av privat eiendom bør utgjøre del av klimabevegelsens taktiske reportoar. Tidligere har Malm blant annet utgitt boka Hatet mot muslimer (2009) og arbeidet som journalist i den syndikalistiske ukeavisa Arbetaren.

Teori som politisk veikart 

I tråd med Marx sin berømte læresetning om at poenget med filosofi ikke simpelthen er å fortolke verden, men derimot å forandre den, tilskriver Malm teorikonstruksjon en sekundær rolle i kampen mot klimaendringene. Det avgjørende er handling, og i den prekære situasjonen vi befinner oss i, kan det for Malm ofte føles som at “den eneste meningsfulle tingen å gjøre nå er å gi slipp på alt annet og fysisk stanse forbrenningen av fossile brensler, punktere hjulene, blokkere rullebanene, okkupere plattformene [og] invadere gruvene.”

Likevel har han altså valgt å sette seg ned og bruke år på å produsere flere hundretalls sider med tekst, hvorav en god del attpåtil er på et nokså abstrakt nivå. Hva er rasjonalet bak det? Jo, fremfor at strategiske og taktiske avgjørelser tas på bakgrunn av “utydelige grafer og tåkete tenking”, er bevegelsens mål best tjent med at en makter å utvikle “konseptuelle kart som med en viss grad av nøyaktighet kan peke på kreftene som er i ferd med å kollidere”. Det er nettopp det Malm gjør i historieverket Fossil Capital og den mer teoretiske The Progress of This Storm. Gjennom disse verkene gir han sitt bidrag til hvordan vi best kan spore stormens utvikling på en måte som kan generere nøyaktige konseptuelle kart for en vei ut av krisa.

Primitiv akkumulasjon og industriell kapital 

“De døde generasjonenes tradisjon tynger som et mareritt ned på sinnene til de levende”, skrev Karl Marx […] [I] en varmende verden tynger den ned tyngre og tyngre på de levendes kropper og deres omgivelser, i en nådeløs konsolidering av fortidens tyranni.

skriver Malm i introduksjonskapittelet i Fossil Capital. Karbondioksiden som ble sluppet løs i atmosfæren i går, kommer til å bli liggende og generere oppvarming i morgen. På godt norsk kan en si at klimakrisa er fortidens utskeielser som biter fremtidens generasjoner i ræva. Følgelig vil et naturlig utgangspunkt for å bygge en klar teoretisk forståelse av situasjonen vi står overfor kunne være å dykke ned i historien for å søke å forstå hvordan og hvorfor den globale økonomien kom til å bli så til de grader basert på klimagassproduserende energikilder. For å gjøre det, vil den industrielle revolusjons Storbritannia være både den naturlige tiden og stedet å rette oppmerksomheten mot.

Fossilkapitalens historiske vugge lokaliserer Malm i den industrielle revolusjonens Storbritannia. Det var her en så historiens første tilfelle av at brorparten av en nasjonal økonomis energigrunnlag ble utgjort av fossile brensler, og det var også her den industrielle kapitalismen for første gang ble etablert som den samfunnsmessig dominerende produksjonsmåten. Inntil dette punktet i historien hadde den samfunnsmessige produksjonen i all hovedsak foregått uten at kapital var involvert, basert på energikildene vann-, vind- og muskelkraft.

I populærhistoriske fremstillinger presenteres den industrielle revolusjonen ofte som et resultat av James Watts dampmaskin, som ble tatt i industriell bruk for første gang i 1776. Med Watts patent ble det mulig å erstatte energiformene som til da hadde drevet produksjonen til fordel for  damp produsert gjennom forbrenning av kull, og det ble økonomisk rasjonelt å samle lønnsarbeidere i fabrikker, fremfor at disse arbeidet på hver sin tue, slik praksis hadde vært tidligere. I denne typen historiefremstilling blir industrialismen og kapitalismen forstått som følger av en rekke teknologiske innovasjoner sentrert rundt dampmaskinen, mens sosiale relasjoner mottar mindre fokus. Ofte kan slike fremstillinger helle i retning av det som gjerne kalles teknologisk determinisme, eller troen på at teknologiske nyvinninger er det primære i å avgjøre historiens gang.

I Malms historielesning, som i stor grad tar utgangspunkt i historietilnærmingene til de marxistiske historikerne Robert Brenner og Ellen Meiksins Wood, er det derimot de sosiale relasjonene som inntar den mest fremtredende rollen i å forklare den industrielle kapitalismens fremvekst. Inspirert av Marx sitt kapittel om primitiv akkumulasjon i Kapitalen, finner nemlig Brenner og Wood de primære forutsetningene for den industrielle kapitalismen i hvordan det vokste frem nye og unike eiendomsrelasjoner på den britiske landsbygda i århundrene forut for den. Fra om med siste halvdel av 1500-tallet ble stadig større deler av jordeiendommen i landet – som hadde tilhørt kongehuset og kirken – gradvis underlagt privat eiendomsrett, og bøndene som i århundrer hadde hatt bruksrett til dennes allmenninger fordrevet. Denne prosessen skilte de direkte produsentene (bøndene) fra produksjonsmidlene (jorda) og skapte en klasse mennesker (arbeiderklassen) uten andre muligheter for å fø seg selv (reproduksjon) enn å selge egen arbeidskraft. Samtidig konsentrerte den såkalte “enclosure”-prosessen eierskapet til eiendommen og produksjonsmidlene på et fåtall private hender, noe som dannet utgangspunktet både for konkurranse disse imellom, samt for at dette fåtallet kunne erverve seg ytterligere verdier gjennom å få flertallet til å arbeide for seg i bytte mot lønn. Kapitalismen var således en forutsetning for adopsjonen av dampmaskinen, heller enn en konsekvens av denne.

Fossil kapital som våpen i klassekampen

Denne tilnærmingen til industrialiseringens opphav understøttes av det faktum at fabrikksystemets fremvekst for stor del skjedde før dampmaskinen i noen særlig utstrakt grad ble tatt i bruk. I motsetning til hva som kan synes å være gjengs oppfatning blant folk flest, ble de tidlige fabrikkene ofte drevet av vannkraft. Til tross for at Watts patent for første gang ble tatt i bruk så tidlig som 1776, var det vannkraft og muskelkraft som var de dominerende kraftkildene i den britiske industrien så lenge som til midten av 1830-tallet.

Hva var det da som gjorde at den kulldrevne dampmaskinen overtok som primær energikilde fra og med 1838? Mens tradisjonelle forklaringsmodeller blant annet har hevdet at skiftet skyldtes at kullkraft ble billigere enn vannkraft og/eller at tilgangen på uutnyttet vannkraft ble dårligere, tilbakeviser Malm dette: Vannkraft var nemlig både billigere enn kullkraft og lett tilgjengelig gjennom hele skiftet. Malm fremsetter derfor en helt annen forklaring på overgangen: Kullkraft ble kapitalens foretrukne energikilde fordi den i større grad enn vannkraft svarte til enkeltkapitalisters behov for å utkonkurrere hverandre gjennom å disiplinere arbeiderklassen.

Der vannkraft forutsatte at arbeidskraften ble brakt til energikilden, muliggjorde kullkraft at energikilden ble brakt til arbeidskraften. Med kullkraft var derfor ikke kapitalen tvunget til å rekruttere arbeidere til avsidesliggende steder hvor den selv måtte stå for kostnadene ved all infrastruktur, men kunne i stedet nyte godt av fiks ferdig infrastruktur i allerede eksisterende og voksende byer. På slike steder var en ytterligere faktor tilgangen på det Marx kalte “en reservearme av arbeidskraft” som kunne benyttes for å presse prisene på arbeidskraften ned; om en motsatte seg kapitalens krav, sto det nok av arbeidere med lua i hånda utenfor fabrikkporten klare til å ta ens plass. Lokaliseringen hadde dermed en disiplinerende effekt. I tillegg til å være fordelaktig for kapitalen av disse romlige årsakene, brakte kullkraften også med seg fordeler i form av tid. Mens vannkraftens styrke var underlagt naturens lover gjennom blant annet sesongvariasjoner, og derfor var variabel, muliggjorde kullkraft en kontinuerlig strøm av energi underlagt menneskelig kontroll. Slik kunne maskineriet utnyttes til sin fulle kapasitet døgnet rundt, året rundt.

Når Malm forstår overgangen til kullkraft som et resultat av kapitalens behov for å temme arbeiderklassen, legger han seg tett opp mot en marxistisk retning som ofte kalles operaismo. Operaismo, som på norsk kan oversettes til arbeiderisme, oppstod i Italia på 1960- og 70-tallet, og er internasjonalt særlig blitt utbredt gjennom arbeidene til Mario Tronti og Antonio Negri. For arbeideristene kan arbeidskraft skilles fra andre varer ved at den aldri kan bli fullstendig underlagt kapitalens kontroll. Arbeideren besitter en potenza – en kraft – som denne kan velge å anvende for å å nå egne målsetninger, også når disse går på tvers av kapitalens behov. Mens teknologideterministiske tilnærminger setter teknologisk utvikling i førersetet på historiens lokomotiv, snur arbeideristene det hele på hodet, og forstår den teknologiske utviklingens form som resultat av det de forstår som arbeiderklassens autonome egenaktivitet.

Den motsetningsfylte enheten mellom samfunn og natur

For Malm kan konseptet om en autonom potenza også anvendes for å teoretisere naturens uregjerlighet. Idet vi formelt trer inn i den geologiske perioden antroposcenen, som defineres av at menneskelig aktivitet er det som i størst grad former klodens geologi og økosystemer, hevder samtidig naturen på brutalt vis sin autonomi gjennom den globale oppvarmingen. Slik arbeideren, samme hvor hardt kapitalen måtte streve etter det, aldri kan underlegges fullstendig kontroll, kan til syvende og sist heller ikke naturen det.

En konseptualisering av denne motsetningen mellom samfunn og natur må for Malm være en sentral del av enhver teoretisering som kan ligge til grunn for et veikart verdt å følge. I The Progress of This Storm går han derfor til frontalangrep på et utvalg innflytelsesrike teoretiske tradisjoners måte å tilnærme seg klimakrisa på. Konstruktivistiske tilnærminger representert ved Noel Castree og Neil Smith får det glatte lag for å fornekte naturens autonomi, mens forsvarere av det Malm kaller hybridistiske tilnærminger, representert ved Donna Haraway og Bruno Latour, kritiseres for motsatt å avskaffe det sosiale som noe distinkt fra naturen som helhet. «Naturen kan ikke reduseres til mennesker, som er del av den; mennesker kan ikke reduseres til naturen, som er del av dem», påpeker Malm. For ham må både det sosiale og naturen forstås som autonome, men samtidig internt relaterte kategorier. Denne tilnærmingen åpner for at en kan snakke om den oppvarmende tilstanden som en historisk naturprosess som på en og samme tid er både skapt av mennesker og utenfor menneskelig kontroll.

Hvordan ser Malms politiske veikart ut? 

Hvordan ser så Malms veikart ut på et mer konkret politisk nivå? Som jeg var inne på i innledningen, er et gjennomgående tema i Malms bøker klimakrisas prekære karakter. “Hadde nedbyggingen av den fossile økonomien begynt […] i 1992”, skriver Malm, “når CO2-konsentrasjonen i atmosfæren var på 355 deler per million heller enn dagens 400, kunne trikset i hvert fall hypotetisk vært gjort med […] litt skatter her, noe toll der, [og] noe rabatt på elektriske biler – men jo lenger utsettelse, jo mer dramatisk må nedbyggingen bli når den starter”. I og med at dette ikke er skjedd, må det ifølge Malm sterkere lut til enn “litt forsiktig pirking borti markedet”. Tiden er nå overmoden for politiske tiltak av en langt mer inngripende art.

Hva er det så Malm ser for seg? Sosialistisk revolusjon? I følge Malm er forestillinger om at revolusjon som strategi for å stanse oppvarmingen kan lykkes ønsketenkning. Slik han ser det, har erfaringen fra de siste to århundrenes kamp for sosalisme vist at det “ikke bare er latterlig, men uansvarlig” å gå inn for at en i løpet av en håndfull år – som er det som må til om en skal kunne bremse utslippene tidsnok – skal kunne makte å relegere privateiendommen og kapitalismen til historiens skraphaug. I stedet bør bevegelsens agitasjon og aksjonisme settes inn mot å presse staten til umiddelbart å stanse all ekspansjon av infrastruktur for fossil energi og stenge den som allerede eksisterer.

Med Malms ord bør veien videre for klimabevegelsen være at den intet mindre enn “rekonstituere[r] seg som en rivningsgjeng” for fossilkapitalens infrastruktur. I det avsluttende kapittelet av Fossil Capital antyder han mer eller mindre eksplisitt at den britiske generalstreiken i 1842 kan være en passende historisk hendelse å se til for inspirasjon. Ikke ulikt hvordan de streikende arbeiderne i 1842 demonstrerte sin potenza ved å sabotere produksjonen gjennom å trekke pluggene ut av dampkokerne i fabrikkene, bør klimabevegelsen i dag fysisk sabotere den fossile infrastrukturen gjennom for eksempel masseblokader. Sistnevnte strategi har allerede i en årrekke vært adoptert av blant andre tusenvis av aktivister i den tyske bevegelsen Ende Gelände, som ved flere anledninger har lyktes i å midlertidig stanse produksjonen i tyske kullverk, aksjoner som Malm ved flere anledninger personlig har tatt del i. Dersom denne typen aksjoner ikke “multipliserer seg til aksjon i hver eneste region av den fossile økonomien”, skriver han, “forblir det usannsynlig at nullutslipp[s-samfunnet] vil skje”.

Selv om Malm legger stor vekt på massemobiliseringer og direkte aksjon, er han ingen anarkist. I stedet går han så langt som å hevde at “[D]ersom enkelte tendenser tror at direkte aksjon er nok, lider de av vrangforestillinger”. Slik Malm ser det, er staten helt nødvendig for å koordinere det massive prosjektet som en omstilling bort fra fossil kapital er. Ikke bare stiller han seg positiv til initiativer for statlig dirigert, grønn omstilling av økonomien – slik som de mange ulike New Deal-inspirerte kampanjene for en “Green New Deal”, men han argumenterer på nokså provokativt vis for at en bør gå enda lenger: I stedet for å se etter historiske analogier for hva som i dag behøves i mellom- og etterkrigstidens statlige intervensjoner i økonomien, gjør krisas alvorlighetsgrad og det at enhver løsning på den er inkompatibel med fossilkapitalens behov, at vi er kommet dit at den mest nærliggende analogien for hva som bør gjøres er bolsjevikenes krigskommunisme i årene etter den russiske revolusjonen i 1917. Blant aktuelle tiltak skissert opp av Malm, og som uten tvil er ment å ha en provokativ brodd, er forbud mot import av kjøtt fra utlandet og statlig pålagt veganisme (sic!).

Disse problemstillingene er blant temaene for Malms kommende bok Corona, Climate, Chronic Emergency: War Communism in the Twenty-First Century, som kommer fra Verso i september. Forhåpentligvis vil utgivelsen supplere analysen i Fossil Capital og The Progress of This Storm og bidra til enda klarere konseptuelle veikart for klimabevegelsen. I Andreas Malm sine analyser finner venstresiden i Norge en solid marxistisk analyse som ikke bare forklarer hvordan vi havnet her, men også bruker de historiske erfaringene arbeiderbevegelsen har gjort seg i kampen mot (fossil)kapitalen som utgangspunkt for å utarbeide realistiske strategier for hvordan vi kommer oss ut. Det er noe det fossile Norge virkelig trenger.

Jeg sitter på konserntillitsvalgtmøte i LO, Folkets hus 8. mars 2001. En dame fra delegasjonen i Brussel forteller nytt fra EU. Nå er det europeiske selskap gått i orden. Strålende forteller hun om årlige innsparinger på 30 milliarder. Det europeiske selskap betyr at du ikke lenger er nødt til å registrere selskapet i hvert enkelt EU/EØS-land. Det holder med en registrering. Vi tillitsvalgte undrer på om det ikke betyr at det blir ulike mye lettere å flytte både hovedkontor og inntekter mellom land. Jo, det er nok sannsynlig, sier hun, men hun vet i grunnen ikke så mye mer. Litt surrealistisk er det at vi nettopp har hørt NHOs president Jens Ulltveit-Moe med entusiasme og glød legge ut om betydningen av nasjonalt eierskap og betydningen av hvor hovedkontoret for et selskap blir lagt.

I juni 1999 er jeg i Stortinget. Vi tillitsvalgte arbeider med å skaffe smelteverksindustrien langsiktige kraftkontrakter. Vi opplever å ha gjennomslag for prinsippet om at våre naturressurser skal brukes til å holde landet i hevd, lokalsamfunn levende og folk i arbeid. Så kommer brevet fra Anne. Det summer i korridorene. Komiteen har fått brev fra fungerende olje- og energiminister Anne Enger Lahnstein. Går de et komma lenger enn regjeringa har foreslått i Stortingsmelding nr 52, så vil avtalene komme i strid med EØS-avtalen. Det er ingenting vi kan gjøre. Det politiske flertall går opp i røyk, ingen vil ta det politiske ansvaret for å bli dømt av ESA (Eftas overvåkningsorgan).

I juni 2000 er jeg på nytt i Stortinget. Ved det de kaller et arbeidsuhell har Bellona anket fjorårets kraftkontrakter inn for ESA. Nå var jo resultatet av fjorårets stortingsbehandling så ødeleggende at det ikke var stort å tape. Men iallfall kom nå regjeringa pliktskyldigst med en ny stortingsmelding, nr 78, for å tilfredsstille norsk politikks overdommer. Her er den aller minste sjanse for å få industrien til å skaffe seg langsiktige stortingsbestemte kraftkontrakter effektivt fjernet. Så nå er værvarsler like viktige som konjunkturer for våre arbeidsplasser.

Fesil-konsernet

I februar 2001 er mitt konsern, Fesil, hovedoppslag i Dagens næringsliv. EU-kommisjonen og EU-parlamentet har vedtatt en tolkning av EUs konkurranseregler som sier at dersom en miljøavgift først er innført i et land, så skal den være lik. Dersom dette blir gjennomført for Lilleby Metall så er det øyeblikkelig nedlegging. Vi hadde da nettopp slåss hele høsten for å unngå ei el-avgift på industrien på 1,5 øre/kWh. Og når vi vant igjennom, skal vi altså oppleve at EU sier smelteverksindustrien skal gi det samme som vi betaler hjemme: 11,1 øre/kWh.

Det er ikke bare jeg som har grunn til å være oppgitt. Tenk dere det valget Stortinget blir satt overfor: Avskaff en miljøavgift på over 8 milliarder eller legg ned prosessindustrien. Med et vedtak har EU enkelt og greitt avskaffet muligheten til å føre både miljøpolitikk og industripolitikk, nå er det enten eller.

ESA rår

Jeg bor i Trondheim. Her betaler vi 14,2 % i arbeidsgiveravgift på all lønn. Mine arbeidskamerater på Fundia i Mo i Rana, gamle Norsk Jernverk, hadde 5,1% arbeidsgiveravgift på lønna si. Inntil i fjor, da vedtok ESA at den måtte opp på 14,2%. Fordi de konkurrerte med EUs stålindustri fikk de ikke utsettelse til 2003 slik de fleste andre distriktsordninger fikk. Men da er det igjen EU som bestemmer. Med et enkelt håndgrep har EU avskaffet muligheten til å føre en avgifts- og skattepolitikk som også gagner distriktene.

Akkurat nå sitter vi og diskuterer ervervsmeldingen fra de nye eierne av konsernet, etter at de passerte 50%-grensen. Vi har ingen illusjoner om lov om erverv. Men vi har likevel gode erfaringer med at vi får svar på en del av våre spørsmål og kommer i dialog. Nå skal ESA i løpet av en måned vurdere om den er ulovlig.

For en måned siden falt det en ny avgjørelse i Brussel. Denne gangen tilsynelatende gledelig. Utenlandske arbeidstakere på norsk sokkel hadde krav på norsk barnetrygd, uansett om de bor i Norge eller ikke. 200 millioner vil dette koste den norske stat årlig. Hvorfor reagere på det? Det må da være bra at våre arbeidskamerater i andre land får dele våre goder? Men det er også den viktigste saken til nå for å undergrave den norske velferdsmodellen. I vår særegne nordiske modell har du rettigheter knyttet til at du er statsborger og/eller fast bosatt i landet, ikke bare til at du har vært i lønnet arbeid en viss mengde år og med en viss inntekt.

Universelle rettigheter?

EU sier at barnetrygd er en arbeidstakerrettighet, verken knyttet til statsborgerskap eller fast bopel i Norge. Svært mange av rettighetene våre er nettopp universelle, ikke knyttet til et livslangt arbeid. Barnetrygd, kontantstøtte, sosialstøtte, minstepensjon, morstrygd, overgangsstønad er universelle i Norge. Fødselspermisjon, arbeidsledighetstrygd og avtalefestet pensjon har ganske kort opptjeningstid. I praksis vil dette føre til at Norge må se på måter å unngå dette på og det er bare en måte: Å knytte rettigheten til arbeidet med opptjeningstid, helst lang. Det er slike vurderinger som ligger i kortene dersom mobiliteten over landegrensene øker. Og det er EUs mål. I Danmark har de allerede forandret førtidspensjonen som følge av EU-systemet.

Så kommer debatten om Attac. En bevegelse som hevder at en annen verden er mulig. Men EU skal ikke et norsk Attac bry seg om.

Hvorfor gikk det slik? Hvorfor sitter jeg som tillitsvalgt, som en kunnskapsrik EU-motstander, med 30 års erfaring fra politisk kamp, helt uten en ide om hvordan jeg skal berge min egen arbeidsplass fra EØS? Hvorfor er de som eier denne industrien og som opplagt blir rammet på pungen, fortsatt tilhengere både av EU og EØS? Hvorfor er PIL, Prosessindustriens landsforening, så lojale mot dette systemet at de til og med presterer å si at vi aldri skulle krevd stortingsbestemte kraftkontrakter og regjeringa skulle bøyd seg for EUs pålegg om arbeidsgiveravgift for årevis siden, ja aldri protestert? Hvordan kan en handfull glødende EU-tilhengere manipulere Attac Norge bort fra å bry seg med den globaliseringa som faktisk rammer det norske folk og samtidig hevde at en annen verden er mulig? Jeg vet ikke om det lar seg forklare, men forsøker.

Hvorfor vi er der vi er?

Historia om EU er i korthet slik: Allerede i 1972 sa vi EU-motstandere at EU ville bli en Union. Og EU prøvde da også å vedta union, men uten å lykkes. Inntil en gruppe europeiske finans- og industriledere, organisert i European Round Table, sa: «Glem unionen. Lag et indre marked med fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft.»

Dette indre markedet forutsetter en pengeunion. Pengeunionen forutsetter en økonomisk union. Budskapet var: Bruk markedet til å presse fram en union, bruk EU og EF-domstolen til å passe på at det aldri er noen vei tilbake, du må ta neste skritt opp trappa du aldri skulle begynt på. Denne planen har i sannhet fungert. Ved årsskiftet erstattes tyske mark og østerrikske schilling med euro.

Men EU er som en syklist, EU kan aldri stanse opp og kan heller ikke tillate at EU-land stanser opp. Det er et ekstremt skjørt byggverk uten en felles økonomi til å tåle et økonomisk sjokk som rammer EU-landa ulikt og uten politisk legitimitet i medlemslanda. Og nå kommer de politiske tiltakene, markedets frihet krever nemlig stadig nye politiske tiltak.

1. Budsjettdisiplinen må opprettholdes. EU går til angrep på Irland som har prioritert økonomisk vekst og arbeidsplasser framfor inflasjon.
2. Stemmerettsreglene må forandres slik at EU blir et mer effektivt redskap for de store EU-land. Østutvidelsen er påskuddet.
3. Den svindyre landbruks- og regionalpolitikken må legges drastisk om, store områder må avfolkes. Østutvidelsen er påskuddet. Ja, til og med kugalskap og munn- og klauvsyke kan brukes som et argument.
4. Økt kontroll på tvers av landegrensene.
5. Oppbygging av en EU-hær som skal passe på unionens interesser.
6. Amerikanisering av EU. Økt mobilitet over landegrensene.

EU er ikke som de andre

For å forstå utviklinga av EU framover må en forstå EUs særtrekk. Globaliseringsmotstanderne beskriver ofte EU som en regional avdeling av Verdens handelsorganisasjon) WTO på linje med Asean, Apec og andre frihandelsordninger (mer om disse i neste artikkel). Her tar de grundig feil. EU er ikke som alle andre. EU er det eneste forsøk på å bruke frihandelsordningen til å skape en union, en ny statsdannelse. EU er også den eneste frihandelsordningen med den fjerde frihet: fri flyt av arbeidskraft.

I årene som kommer er det denne fjerde friheten som vil være hovedredskapet for å drive unionen videre. Det første skritt på dette området var Schengen, underlegging av justis- og politisamarbeidet under EU, fjerne de indre grenser i EU også for personer, slik som statsgrensene i USA. I virkeligheten var Schengen et like grunnleggende skritt i danning av unionen som det indre markedet og den økonomiske unionen. Hva er en sjølstendig stat uten kontroll over egne grenser? Fra 25. mars 2001 kl. 00.00, da Schengen ble innført i Norge, er det EU som bestemmer hvordan Norge skal gjennomføre denne grensekontrollen og hvilke regler Norge skal ha for innvandring, asyl og visumpolitikk. Når grensekontrollen faller bort, må dette kompenseres med stikkprøvekontroll innad, krav om et EU-identifikasjonsbevis og et europeisk FBI, kalt Europol.

Vetoretten fjernet

I Nice fjernet EU all mulig tvil om sine hensikter ved uttrykkelig å fjerne vetoretten på:

• Standarder og prosedyrer som skal følges ved personkontroll på de ytre grenser. Konkret:
• Betingelser og prosedyrer for visum.
• Betingelser for tredjelandsborgere ved fri reise mellom medlemslandene i 3 måneder.
• Minimumsstandarder for flyktninger.
• Foranstaltninger vedrørende ulovlig innvandring og ulovlig opphold.
• Foranstaltninger som skal sørge for at rettslige dokumenter gjelder på tvers av grensene, felles forståelse av hvilke lover som gjelder, lette sivile rettssaker.

I parentes bemerket er det to helt nye og sentrale områder utenom dette, der vetoretten ble fjernet i Nice:

• De nærmere regler for Den europeiske unionens deltagelse i WTO.
• Inngåelse av internasjonale avtaler vedrørende intellektuell eiendomsrett og tjenesteytelser.

Arbeidsmarkedet

28. februar 2001 vedtok EU-kommisjonen sin nye strategi for å bygge det nye europeiske arbeidsmarkedet i 2005. Kommisjonær for det indre marked Frits Bolkestein sa: «Vi må forbedre det europeiske arbeidsmarkedet for arbeidssøkere, for folk som ønsker å arbeide i en annen medlemsstat og for bedrifter som vil ansette folk med de rette kvalifikasjoner. Det indre markedet kan gi et betydelig bidrag til dette ved å fjerne hindringer når det gjelder tilbud av tjenester, ved å gjøre det enklere for folk å oppnå godkjenning av sine kunnskaper og ved å sikre at arbeidere i bedriftsvise pensjonsordninger ikke blir straffet når de ønsker å bevege seg mellom medlemsstatene.»

Kommisjonen peker på at i en 10-års periode vil 24% av USAs innbyggere ha flyttet til en annen stat, i EU bare 4%. Kommisjonen identifiserer de største hindringene. Noen av disse som språk og kulturelle barrierer er ikke overvunnet i en håndvending. Derfor er det logisk å gripe fatt i de to mest konkrete: Økonomisk: pensjoner, skatt og velferd. Og kvalifikasjonsmessig: utdanning.

Lovverket må endres

Det er ikke vanskelig å se at det norske lovverket nå endres i samsvar med disse mobilitetskrava. Giskes utdanningsreform, med internasjonale titler som bachelor-grad og internasjonal lengde på studiet er en slik tilpasning. Den nye reformen for bedriftspensjoner med lineær opptjening og innskuddsbasert pensjon er mobilitetsfremmende etter EU-modellen.

Men skikkelig vei i vellinga blir det ikke før de kan gripe fatt i og samordne våre velferdsordninger. Her blir rett og slett den frie flyten av arbeidskraft brukt til å tvinge medlemsstatene til å harmonisere velferdstiltaka til EU-modellen. Når det nå legges vekt på at EU ikke vant fram i Nice med å få bort vetoretten på skatter, avgifter og sosiale rettigheter, så er dette ikke en gang en halv sannhet.

De har faktisk skaffet seg redskapet til å gå direkte inn. I desember 2000 underskrev Storbritannia i Nice EUs charter for grunnleggende rettigheter under den forutsetning at charteret ikke skulle være lov. Den 8. februar 2001 sa generaladvokat ved EU-domstolen, Antonio Tizzino, at de britiske reglene om arbeidstid er i strid med europeisk lovgivning, fordi arbeidstakere skal arbeide i 13 sammenhengende uker for samme arbeidsgiver for å få rett til ferie. Som ved barnetrygd i Nordsjøen, er jo dette tilsynelatende bra for arbeidstakerne. Men har de først skaffet seg retten til å gripe inn i lands velferdsordninger, så har de den retten.

«Det annorlunda Europa»

Vi er tilbake der vi startet. Slik de allerede har angrepet våre grunnleggende distriktsstøtteordninger som konkurransevridende og vår miljøpolitikk som konkurransevridende, så vil de nå angripe vår velferdspolitikk for å være et hinder for fri flyt av arbeidskraft. Fri flyt av arbeidskraft vil så igjen føre til et press både på lønninger og velferdsstater. Og EUs svar er: Europeiske tariffavtaler, forhandlet lovgivning og felles europeiske minstestandarder. Og dette kravet vil fort spre seg nedover i tillitsmannssjiktet, og influere venstresida. Når nasjonal styring er forbudt og dette er en del av de rammevilkåra vi må forholde oss til, er det bare kravet om et annorlunda Europa som står igjen, dette ropet som gjør de gamle utopistene til de største realister.

Nå vil det jo ikke gå sånn. Det vil bare gå sånn på overflaten. De europeiske nasjonene lar seg ikke oppløse og kampen for et annorlunda EU er umulig. Så motstanden vil øke, enten skjult i dypet og ledet av den ekstreme høyresida eller åpent i dagen og ledet av den nye venstresida, der Nei til EU er den samlende biten. Attac kan enten bli en viktig del av denne fronten, kanskje spesielt på kampen mot EØS (at et Norge uten EØS er mulig), men Attac kan også bli import av den tragiske europeiske venstresida til Norge, en venstreside som overlater den nasjonale kampen til høyresida. EU er uansett dømt til å gå i oppløsning. De som reiser det kravet nå, kan overleve som politisk retning den dagen bruddet skjer.

Morten Falck er journalist og medlem i AKP

Stefan Lindgren (1949 -):
Lenin, Stockholm: Fischer 1999, ISBN 91-7054-875-7

---

Nesten alle diskusjoner om det er mulig å endre dette jævlige samfunnet, kretser på ett eller annet vis rundt Oktoberrevolusjonen. Men uten kunnskaper vil diskusjonene gå i ring og ende blindt. Stefan Lindgrens biografi Lenin er ei bok i rett tid.

Tre dager etter Oktoberrevolusjonen ga Lenin et dekret om pressa. Han gjorde det klart at innstrammingene i pressefriheten var midlertidige. Så snart den nye makta var konsolidert, ville de bli erstattet av en lov som ville være «den videste og mest progressive på området». Lenin tenkte seg en stat der trykkefriheten var enormt utvidet, og typografiske hjelpemidler ble stilt til rådighet for alle som kunne samle et visst antall underskrifter.

Lenins drøm om den store ytringsfriheten blei knust av borgerkrigen og intervensjonskrigen. Det blei ikke setterier og trykkpresser til alle, men blodig terror og kamp for en bit brød. Hvem var denne arbeiderlederen med de store drømmene og den håndfaste praksisen? Det er snart 80 år siden han døde. Men ennå er bildet av ham preget av mytedannelser og sterke følelser. Når Gerhard Helskog forlanger anger, og «avslører» at Dagsavisens Tuva Gry Øyan har vært medlem av AKP, svarer hun med å rette en harmdirrende pekefinger mot «despoten» Lenin.

Lenin er viktig. Han er en portalfigur for vår tid, den første som ledet en seirende revolusjon og startet oppbygginga av et sosialistisk samfunn som skulle vare i flere tiår og prege verdenshistorien.

77 år etter Lenins død hersker kapitalismen mer uinnskrenket enn noen gang. Er det mulig å skape et rettferdig samfunn? Er sosialismen mulig eller bare en drøm? Og hvis den er mulig, hvordan vil den se ut? I disse tider ønsker alle seg en «demokratisk sosialisme». Men hva er demokrati – under kapitalismen og under sosialismen? Må ikke det sosialistiske demokratiet være mye større og mer omfattende, ja, mye mer reelt, enn det såkalte «demokratiet» under kapitalismen? Mens Røkke står fritt til å rasere tusenvis av arbeidsplasser og velte seg i en rikdom som skyldes andres arbeid, er strømprisene så høye at minstepensjonister ikke har råd til å holde varmen midtvinters. Og vi får aller nådigst velge administrasjon for faenskapen hvert fjerde år. Må ikke sosialismen innebære at vanlige mennesker virkelig får innflytelse over sin egen hverdag og sine egne liv?

Hvordan ble Lenins union av sosialistiske sovjetrepublikker? Den ga vel verken ytringsfrihet eller personlig sikkerhet til arbeiderne og de fattige bøndene – langt mindre makt over staten? Var den mer enn en undertrykkende politistat? Det er viktige spørsmål å finne svar på. Men det er også viktig å forstå hvorfor Sovjet-staten utviklet seg slik den gjorde.

I 1917 overtok bolsjevikene et ruinert land etter tre års krig, og da de omsider hadde seiret fire år seinere, var landets produksjonskapasitet og evne til å brødfø befolkningen drastisk redusert. Uår og hungerkatastrofe toppet krisa. Lindgren oppsummerer:

«Maskiner og lagre var oppbrukt. I byene hadde menneskene fyrt med møbler for å overleve. Millioner av bønder og foreldreløse barn dro omkring på veiene, den klassiske formen for «vandrende» hungersnød i Russland. Den lille arbeiderklassen var i praksis oppløst og dens avantgarde var stort sett falt i borgerkrigen.»

Landet måtte bygge opp et industrielt nivå som kunne stå imot imperialismen, og Sovjet hadde færre vitenskapskvinner og -menn enn Sverige. Da Stalin døde 30 år seinere, var Sovjet etter enda en krig og enorme prøvelser i ferd med å ta opp konkurransen med USA på viktige områder som romforskning. Sovjets stilling som «supermakt» fram til 1991 var noe ganske annet enn det konkursboet Lenins bolsjeviker overtok. Men det er moderne å hevde at denne økningen av levestandard, kulturelt nivå og produksjonskapasitet ikke hadde noe med sosialisme å gjøre, for det manglet demokrati. Akkurat som det er moderne å sitte ved sitt trygge skrivebord i det oljerike Norge og definere demokrati på vegne av Sovjetunionens arbeidere og bønder. For disse skrivebordsheltene er det ikke så viktig om folket har brød, klær, brensel, et jordbruk og en industri som kan sikre landet sjølstendighet, skoler, universiteter og biblioteker.

Lenin hadde et annet utgangspunkt. Han vokste opp i tsarens Russland, i folkenes fengsel. Han opplevde nød, fattigdom og ufrihet, religiøsitet og middelaldersk mangel på kunnskaper. For ham var revolusjonen ikke et spørsmål om teoretisk diskusjon, men om levekår. Han skjønte at revolusjonen var et spørsmål om klassekamp, om å erobre makta. De mange folkene i tsarens veldige imperium måtte sjøl ta makta fra herskerne og innføre sitt eget herredømme, en stat som kunne undertrykke borgerskapet og imperialismen så de ikke kunne ta makta tilbake igjen. Boka skildrer Lenins liv, og beskriver hvordan han ble en utrettelig revolusjonær organisator og leder, en mann som alltid satte revolusjonen foran alt annet. Mensjeviken Dan sa om Lenin: «Det finnes ingen mann som hver dag, tjuefire timer i strekk er opptatt av revolusjonen, som tenker og til og med bare drømmer om revolusjonen. Hva skal man gjøre med et sånt menneske?» Forfatteren Maxim Gorkij forteller at han ble forbauset da han første gang møtte Lenin: «Han var på en måte altfor alminnelig. Han gjorde ikke inntrykk av å være en leder.» Han blir også beskrevet som en mann som hadde svært lett for å le.

Stefan Lindgren skildrer Lenin i sammenheng med tid og historie. Han var formet av sin tid og sitt miljø. En ganske alminnelig mann, med stor sans for virkeligheten. Han var født i et av Europas mest tilbakeliggende land. Kunne den sosialistiske revolusjonen seire der? Lenin analyserte omhyggelig kapitalismens utvikling fram til første verdenskrig, framveksten av monopolene, av imperialismen. I dette systemet var det tilbakeliggende russiske imperiet ett av de svakeste leddene. Det ga muligheter for å bryte gjennom der, og vriste landet ut av imperialismens klør. Lenin gjorde viktige teoretiske analyser av kapitalismens utvikling i Russland, av spørsmålet om staten, av imperialismen.

Men først og fremst var han en politisk leder med dyp innsikt i det russiske samfunnet, i klassene og i klassekampen. Han kjente sitt russiske folk, han var en av dem. Uten Lenin hadde Oktoberrevolusjonen neppe funnet sted. Og om ikke bolsjevikene hadde forsvart revolusjonen med den største fasthet, ville den vært knust etter få måneder.

Marx og Engels hadde sagt svært lite om hvordan sosialismen ville arte seg. For Lenin ble jobben å utvikle et sosialistisk samfunn i virkeligheten, blant fattige analfabeter og dypt religiøse bønder. I dette arbeidet var Lenin villig til å sette de helligste av alle dogmer til side for å finne løsninger i praksis – samtidig som han forsvarte sosialismens prinsipper med en ukuelig fasthet. Men først måtte revolusjonen forsvares i en krig som var ubegripelig rå, der det ikke fantes rom for å tenke på demokrati, på ytringsfrihet og personlig rettssikkerhet. En bondebefolkning som ser sine søstre og mødre voldtatt og torturert, sine brødre og fedre brent og flådd levende, slaktet av overklassehærer og imperialistiske inntrengere, tar en brutal hevn når den slår fienden til jorda. Den spør ikke om demokratiske rettigheter. Den bruker ikke stemmeseddel. Og en slik bestialsk fiende kan heller ikke overvinnes med «demokratiske midler». Dette er et poeng som den gamle høyremannen Kåre Willoch forstår bedre enn mange teoretikere som sier de hører til på venstresida.

Lindgrens bok er grundig og kunnskapsrik. Særlig spennende er avsnittene der han gjennomgår de dokumentene som tidligere har vært hemmeligholdt, og som skal «avsløre» Lenins virkelige karakter. Lindgrens djupe og omfattende kunnskaper gir boka en nøktern styrke. Den forklarer, den gjør det mulig å forstå, ikke bare Lenin, men Sovjetunionens historie. Skildringa er konkret, tydelig. Les den, og bli klokere. Tenk om alle som deltok i diskusjonene om sosialismen hadde lest denne boka!

Lenin døde 21. januar 1924. Arbeidet med å skape sosialismen var så vidt påbegynt. Lindgren skildrer også dem som allerede kjempet om makta etter Lenins død. Når skal han følge opp med den helt nødvendige biografien om Stalin?

Bjørn Tore Egeberg er medlem av Rødt Arbeiderlag i Oslo.

---

I dette innlegget legger Bjørn Tore Egeberg fram sine tanker om Rødts syn på klasser i Norge, og nevner noen spørsmål som diskuteres i partiet. Innlegget er et svar til Peder Martin Lysestøls artikkel Tok Marx feil? fra Gnist nummer to, 2020

Fast ansatte skvises ut og erstattes med arbeidere på ulike løsarbeiderkontrakter, gjerne arbeidsløse EU-borgere. Sikkerhetsnettet for arbeidere med langtidsfravær får større og større hull. Arbeidsgivere oppfatter Arbeidsmiljøloven som et sett med anbefalinger, som man kan følge hvis man føler trang til det. Dette er eksempler på klassekamp i Norge i det 21.århundre, og det er dessverre kapitalistklassen som er på offensiven i de tre eksemplene jeg valgte. Det har blitt lov å snakke om klasser igjen, men ordet brukes vanligvis bare som beskrivelse på Forskjells-Norge, og ikke om to store klasser i kamp om arbeidsliv og samfunn. Her er Peder Martin Lysestøl et godt eksempel på marxistisk forståelse av klasse-ordet.

Foodora, Elkjøp, Power (Expert), Orona, Godt Brød. Dette er stikkord for vellykka streiker med krav om tariffavtale. Lærerstreiken (2014) og AHUS (2013) er eksempler på kamp mot dårligere arbeidstidsordninger. Spørsmålet Lysestøl stiller i Gnist 02/20 er hvilken klasse de tilhører, lærere og sykepleiere, de som kjempa for en arbeidstid til å leve med i 2013-2014. Hans argumentasjon og konklusjon er: «Lønna til mange av disse gruppene er bare ubetydelig over lønna til arbeidere, men de har en friere stilling i produksjonen og i arbeidsmarkedet. Det er en klar tendens til at mange av disse gruppene, som lærer og sykepleiere, sosionomer og ingeniører proletariseres. Likevel mener jeg de skiller seg såpass mye fra arbeiderklassen at det er riktigere å plassere dem i mellomlagene.»

Dermed blir arbeiderklassen liten, 48,5 % av befolkninga i 2018. Hva så med sykepleiernes «friere stilling i produksjonen og arbeidsmarkedet». Ser vi på arbeidsdagen til en sykehusansatt sykepleier, er bare myten om denne friheten tilbake. Jobben er organisert som om det skulle vært kapitalistisk vareproduksjon. Enkelte sykehus har også bygd opp et stort sersjant-sjikt av mellomledere for å være sikker på at sykepleierne får tilstrekkelig med detaljerte ordrer. Det finnes nok mange rørleggere og elektrikere med langt friere stilling i produksjonen enn sykepleieren, og ingen er i tvil om hvilken klasse rørleggeren er en del av. Organiseringen av lærernes arbeid kjenner jeg ikke så godt, men tendensen er den samme der, og også for så vidt for de aller fleste med høyskoleutdanning som jobber i vanlige stillinger i kommune og stat. Mindre frihet, mer kontroll.

Lysestøl spør: «Hva mener Rødt om dette?» Han søker svar på dette i prinsipp-programmet, men har ikke oppdaget at prinsipp-programmet er tvetydig.  I kap 2 står det: «arbeiderklassen består av de som lever av å selge sin arbeidskraft.»  Men i kap 7 står det: «…..arbeiderklassen som er avhengig av å selge arbeidskrafta si.» Det er en viktig forskjell. «Professoren, overlegen og avdelingsdirektøren « (Lysestøls eksempler) mottar lønn fra arbeidsgiver, men er ikke avhengig av å selge arbeidskrafta si. De har ressurser til å åpne egen butikk, og leve av overskuddet i den. Kanskje har de også aksjer osv som gir høyere inntekt enn lønna. Eller som Lebowitz (2014) skriver om arbeiderklassen i vår tid: «Hva er ikke-kapital i dag? Hvem er avskåret fra produksjonsmidlene og må ydmykt forholde seg til kapitalen når de forsøker å opprettholde livet».

Kan hende er det mer interessant enn prinsipp-programmet å vise til hva sentrale folk i Rødt har skrevet, og om debattene som har gått i partiet. Jeg var faglig leder i Rødt i 2008, og skrev da «Klasser i Norge» i Rødt nr. 4 2008. Her skrev jeg blant annet:

«Arbeiderklassen

Foruten de opplagte yrkene inneholder arbeiderklassen også butikkselgere, lavere funksjonærer og de fleste ansatte i hotell og restaurant. Mens utdanning tidligere var en vei bort fra arbeiderklassen, er det ikke lenger sånn nå. Universitetene og høyskolene er ikke lenger forbeholdt de få. Høyere utdanning har blitt en nødvendig forutsetning for stadig flere arbeidsoppgaver. Mange profesjoner med høyere utdanning har fått redusert samfunnsmessig status. Det er naturlig å inkludere mange av disse gruppene i arbeiderklassen, blant annet lærere og sykepleiere.

Hvor mange hører hjemme i arbeiderklassen? Norge har 2,5 millioner sysselsatte, 635 000 alderspensjonister og 330 000 uføretrygdede. Det finnes ikke god nyere forskning som knytter offentlig statistikk til begrepet arbeiderklasse, så her er det nødvendig med kvalifisert gjetting. Jeg vil anslå at arbeiderklassen består av 1,6 mill. sysselsatte og 650 000 uføretrygdede og alderspensjonister.

Det er store forskjeller i graden av organisering her, fra yrker med sterke klubber og fagforeninger til yrker med lav organisasjonsprosent eller organisasjoner som er totalt styrt fra toppen. Det er også store forskjeller i kultur og identitet: Mange synes det er latterlig å påstå at de tilhører arbeiderklassen. Men dette endrer ikke hvilken klasse de tilhører. Det viser bare at arbeiderklassen anno 2008 er sammensatt, fragmentert, og til dels veldig svakt organisert.

Andre klasser

Selv om jeg er mest opptatt av arbeiderklassen og kapitalistene mener jeg ikke at det bare finnes to klasser. Det er mange som verken er arbeider eller kapitalist. For eksempel den norske bonden. Bonden er en eier, men det store flertallet oppnår svært lite økonomisk utbytte av eiendommen sin.

Så studentene. Av ca 200 000 studenter er det halvparten som jobber deltid ved siden av studiene, ofte med lav lønn og dårlige arbeidsforhold. På tross av dette er protestene få og svake. Jeg mener det skyldes at studentene preges av sin bakgrunn og av sine framtidsplaner, mer enn sin tilværelse som «burgerproletarer». Det er først når framtidsdrømmen brister at mange av dem finner sin plass i arbeiderklassen.

Jeg har nevnt at bønder og studenter faller utenfor de to hovedklassene. Dette gjelder også mange ledere, mellomledere og høyere funksjonærer. I sum er de likevel langt færre enn arbeiderklassen. Ut fra dette vil jeg hevde at Norge har en stor arbeiderklasse, en liten kapitalistklasse og om lag 20–25 % av befolkningen som tilhører andre klasser.».

Det er flere i Rødt som har tatt pennen fatt – noen går i samme retning som meg, men det er også andre stemmer i debatten. Noen viktige spørsmål er:

Sammenheng verdiskapning og klasse

Det har i stor grad vært enighet i Rødt om at det er den kapitalistiske utbyttingen av arbeideren som er grunnlaget for klasseskillet mellom de to store klassene. Jeg mener det skal bety at arbeiderklassen består av dem som har sin skjebne knytta til kjempende arbeidere som slåss for å redusere merverdien, og til slutt å frigjøre arbeidskrafta fra å være en vare til salgs. Men andre hevder at bare de som jobber i privat kapitalistisk sektor er arbeiderklasse. Alle anerkjenner at det er hardt arbeid og lav lønn for de aller nederst i offentlig sektor, men det er lett å peke på at utnyttingen av helsefagarbeidere og trikkeførere ikke skaper en merverdi som ordføreren kan gå på børsen med. Noen strekker dette videre til at de som er offentlig ansatt bare kan være allierte av arbeiderklassen. Jeg mener de tar feil. En stor del av arbeiderklassen er ansatt i offentlig sektor, og dette er et område hvor klassen vokser.

Hører pensjonistene til en klasse?

En variant av debatten er om bare yrkesaktive hører til en klasse eller om også pensjonistene er delt i klasser. Jeg mener de er delt i klasser, ikke ut fra størrelsen på pensjonen, men ut fra hva slags arbeid de gjorde før de pensjonerte seg. Dette har en parallell til min påstand om at det var høy kvinneprosent i arbeiderklassen også før det ble vanlig at begge de voksne i en familie var i lønnsarbeid. Da mange kvinner fikk seg jobb, ble arbeiderklassen sterkere, men ikke så veldig mye større. Husmødrene visste ofte bedre enn gubben hvilken klasse de hørte til.

Hører professoren og overlegen til arbeiderklassen?

Jeg har ikke registrert at dette har vært tema i Rødt. Og det er ikke for at alle mener det er sånn, men heller fordi omtrent ingen mener dette. Altså ingen akademiske høystatusyrker i arbeiderklassen, noen få tilhører kapitalistklassen, og de fleste en annen klasse, som er en del av det Lysestøl kaller mellomlaga. Denne avgrensningen mangler i prinsipprogrammet, men det er nå engang slik at knapp programplass bør brukes til å vise hvor Rødt står i omstridte spørsmål, og ikke for å utbasunere selvfølgeligheter.

Hva har skjedd de siste ti åra?

Alt det spennende skjer i arbeiderklassen, var det en svenske som sa. Og nå skjer det mye. Som Lysestøl skriver, så er mye av vareproduksjonen flytta til lavkostland. Til og med videreforedlingen av norsk fisk foregår i EU-land og Kina. Når lavkostlanda har blitt vertskap for industrien, har de også fått de store arbeiderkollektivene. Hvis Marx hadde rett, vil det bli sterkere organisering og flere streiker. Noen knallharde streiker i Sør-Korea er et varsel. Her hjemme står den norske modellen under angrep fra toppen, samtidig som den forvitrer på bånn. At en god del av arbeidsplassene i bedriften er midlertidige eller innleide har blitt vanlig og akseptert. «Dagens regler for midlertidige ansettelser brytes i stor stil» var FAFOs budskap tidligere i år. Det merkes godt at mange industriarbeidsplasser er borte, samtidig som arbeiderklassen vokser i offentlig og privat tjenesteyting, ofte små arbeidsplasser med lite tradisjon for faglig kamp.

Utenlandske arbeidere er en viktig del av arbeiderklassen. Det er nå om lag 350 000 innvandrere fra EU-land i Norge. Mange av dem er folk som jobber i Norge mens familien bor i hjemlandet. Organisasjonsgraden er lav og sosial-dumping graden er høy. De er ofte ansatt i bemanningsselskap, og som løsarbeidere flest har de erfart at det skal lite til for å miste jobben. Bare et fåtall av disse fanges opp av SSBs arbeidskraftundersøkelse, så derfor blir også Lysestøls arbeiderklasse større enn 48,5 %.

Og fagforeninger og klubber er fortsatt i live, men det får det komme mer om en annen gang.

Referanse: Lebowitz, 2014. Artikkelen har tidligere stått i Rødt! 2/2014. Originalreferanse finnes her: https://marxisme.no/2014-06-19-20-20-21/ 

 

Per-Gunnar Skotåm, sentralstyremedlem i Rødt og fylkestingsrepresentant i Nordland.

---

Tittelen på artikkelen viser til det grunnleggende spørsmålet om hensikten med alle samfunnsmessige tiltak og alle politiske vedtak. For en sosialistisk bevegelse må hensynet til arbeiderklassen og folket være det grunnleggende. Vi støtter ikke produksjon for produksjonens skyld, men når det beriker og løfter livsvilkåra for de breie lag av befolkninga. En sosialistisk bevegelse må ta kampen når staten overfører store verdier til de største kapitalgrupperingene, i Norge og internasjonalt, innafor elektrisk energi, olje og gass når det ikke fører til framskritt og forbedring for folk.

Vi har i Norge hatt en vår og sommer med kraftig fall i energiprisene. Mens dette skrives, selges en kilowattime elektrisk strøm for 1,5 øre. Vann slippes utenom turbinene på en rekke kraftstasjoner som et resultat av lav etterspørsel og en ekstra snørik vinter i deler av Norge.

Politisk har sommeren blitt preget av omfattende aksjoner fra flere lokalsamfunn som kjemper mot det de opplever som rasering av sine utmarksområder og rekreasjonsområder ved bygging av store landbaserte vindmølleparker. Vindmølleparkene bygges og eies i hovedsak av internasjonale kapitalgrupperinger, og på lenger sikt vil disse gi begrensede positive ringvirkninger i form av lokale arbeidsplasser. Tvert om er hensikten ikke å bruke den elektriske energien til lokal produksjon og verdiforedling, men at den skal kobles inn på nettet for eksport til Europa. Norge stiller med areal og vind for et formål som ikke gir nevneverdig tilbake. Det er et stort og vedvarende press for videre utbygging av vindkraft på land uten at det er dokumentert behov for denne elektriske energien til innenlandske formål.

Det er heller ikke mulig å bygge ut disse landbaserte vindmølleparkene lønnsomt for utbyggerne uten store statlige subsidier. Derfor de såkalte grønne sertifikatene som finansieres over strømregningene til ordinære forbrukere i Norge. De grønne sertifikatene er en støtteordning for fornybar energi iverksatt i 2012 og med sluttdato utløpet av 2021 for å komme med i ordningen (Regjeringen, 2019).
Det skjer også ved at kostnadene til utbygging og forsterkning av nettilknytning for vindmølleparkene fordeles ut som ekstra nettleie til ordinære forbrukere. Sjøl da vil det ikke bli lønnsomhet for elektrisk energi fra vindmøller sammenlignet med strøm fra eksisterende vannkraftverk. Som NVE har dokumentert (2019), finner de kun «samfunnsmessig lønnsomhet» ved disse utbyggingene gjennom etablering av flere eksportkabler for strøm. Det medfører en generelt høyere strømpris i Norge for all elektrisk energi i Norge ved at vi må betale den europeiske strømprisen.

To typer installasjoner til havs

Det er to typer havvindmølleparker: Bunnfaste installasjoner hvor vindmøllene står fysisk stille ved at de er festet til havbunnen. Flytende vindmøller som er i bevegelse innen et begrenset område, og hvor de gjennom en komplisert forankringsteknologi er festet til bunnen, men er dynamiske i forhold til vind og strøm.

Bunnfast vindmølleteknologi regnes i dag som en moden teknologi hvor teknikk og kostnader ved bygging er kartlagt og det er mulig med forhandskalkyler for bygging og drift. Disse bygges også i større nærhet til land og er lettere og billigere å underholde. Det er mange av disse langs kysten i Nord-Europa.

Bunnfast havvind er betraktelig dyrere å bygge og drifte enn vindparker på land. Også her er det en forutsetning med de samme subsidiene som nevnt over, pluss tilleggssubsidier og arealbeslag i grunne sjøområder for å oppnå lønnsomhet. Per definisjon vil bunnfast vindkraft i stor grad komme i konflikt med fiskeriinteresser fordi de må plassere på samme dyp som bankene hvor fisket foregår.

Flytende havvind regnes som en umoden teknologi som til dels fortsatt er på utviklingsstadiet. Det er særlig forankringsteknologien det er utfordrende å få til. Her er det nå riktig nok en rask teknologisk utvikling (NVE 2019, B).

Her drøftes teknologi og kostnader hvor merkostnadene for vindenergi sammenlignet med norsk vannkraft synliggjøres

• Ingen vindenergiproduksjon kan konkurrere kostnadsmessig med utbygd vannkraft i Norge.
• Vindmøller på land er dyrere enn eksisterende vannkraft.
• Bunnfast vindkraft er dyrere enn vindkraft på land.
• Flytende havvind er dyrere enn bunnfast havvind.
• Sjøl om kostnadene for utbygging er fallende, framgår det av NVE sine rapporter at vindkraft på land minst vil være en halv gang dyrere enn utbygd vannkraft. Bunnfast havvind to til fire ganger dyrere enn vannkraft i Norge og flytende havvind fire til fem ganger så dyrt som allerede utbygd vannkraft i Norge.

Flytende havvindmølleparker blir ytterligere mer kostbare å bygge ut per kilowattime enn bunnfast vind som igjen er dyrere enn landbasert vind. En bedre utnytting av stabil vind og større konstruksjoner kompenserer ikke for dette. Flytende havvind vil kreve enorme statlige overføringer og subsidier for å kunne gi fortjeneste til utbyggerne.

Det er store utfordringer knyttet til utforming, bygging og drift. Alt dette vil kunne løses over tid, men til hvilken pris? Hva skal strømmen brukes til?

Trengs ikke i Norge 

Om det skulle bli dokumentert et større elektrisk energibehov enn dagens i Norge hvor vi med årlige variasjoner har mellom seks og femten terrawattimer overskudd, vil teknologiske utbedringer og noe utvidet kapasitet kunne gi fire til femten terrawattimer i tillegg fra allerede utbygd vannkraftanlegg. Det vil samfunnsøkonomisk og bedriftsøkonomisk være lurest å begynne med begrensede naturinngrep sammenlignet med vindkraft.

Vindkraft til havs dreier seg om helt andre ting enn å dekke et nasjonalt behov for ytterligere elektrisk energi. Pådriverne for utbygging av norsk havvind argumenterer derfor heller ikke med at denne energien trengs i Norge.

Det dreier seg om elektrifisering av norsk sokkel, slik at all norsk gassproduksjon kan selges og ikke som nå hvor en del av gassen brukes ved og på plattformene i lokale gasskraftverk for nødvendig elektrisitetsproduksjon for sjølve olje- og gassproduksjonen. Elektrifisering av norsk olje- og gassproduksjon kan skje enten ved å legge strømkabler fra fastlandet, eller ved bygging av vindmøller til havs. Elektrifisering av norsk sokkel vil ikke gi et milligram mindre CO2 utslipp, siden den sparte gassen vil bli eksportert og brent andre steder. Utslippet fra denne vil bli det samme men gi produksjonsselskapene en ekstrafortjeneste ved at ytterligere ca. 10 % av norsk gassproduksjon vil bli solgt. Denne brukes i dag til lokal elektrisitetsproduksjon på feltene. Kostnadene for elektrifisering gjennom etablering av kabler og transformatorstasjonen betales av staten og av husholdningene gjennom et tillegg på strømregninga som forøvrig ikke er spesifisert. En ny gavepakke til oljekapitalen uten miljøgevinst. Hensikten er å oppfylle Paris-avtalens intensjon om å redusere CO2 utslippet på norsk territorium, sjøl om gassen fortsatt brennes, men da på andre lands territorium. Når kablingen er bygget, finansiert av staten og norske forbrukere, vil det være gunstig å bygge flytende eller bunnfaste vindmøller i området og koble seg til kablingen som allerede er lagt der, og finansiert av andre.

Tvert om vil CO2 utslippene økes ved at produksjon og etablering av vindmøllene og tilhørende utrustning vil gi store utslipp.

Det dreier seg også om at olje- og gassindustrien ved å få enorme statlige subsidier investeringsmessig og skattemessig kan få etablert vindmølleparker med elektrisitetsforsyning i tilknytning til produksjonsstedet for olje og gass. Hovedargumentet for dette i dagens debatt er at det vil kunne gi norsk verkstedindustri oppdrag innafor en maritim fornybar sektor som flytende havvind kan bli, og gjennom det bidra til å unngå arbeidsledighet ved nedtrapping av olje- og gassindustrien.

Dette standpunktet undervurderer hvem som er pådriverne for dette og at olje- og gassindustrien legger de fleste premissene. Helhetsforståelsen får man ved å se vårens strid rundt den såkalte oljeskattepakka i sammenheng med hva strømmen fra havvind skal brukes til.

Denne elektrisitetsforsyningen vil bli brukt til produksjon av hydrogen og ammoniakk fra gassen ved etablering av fabrikker på gassfeltene og videre gjøre denne mer lønnsom. Dette vil gi et ekstra økonomisk insentiv i forhold til mulige ulønnsomme prosjekter og bidra til en ny omdreining i skruen for videre oljeutvinning i de norske havområdene.

Oljeskattpakka

Ved stortingsbehandlingen av den såkalte oljeskattpakka for oljeindustrien 11. juni i år, fikk oljeindustrien gjennomslag for det meste av hva de ønsket. Det er en økonomisk gavepakke som over fire år fra 2020 til 2024 vil gi oljeindustrien milliarder i skattelette og subsidier gjennom utsatt skatt. Hvor mange hundre milliarder dene gavepakka vil utgjøre, er helt avhengig av hva investeringsnivået vil bli framover (VG 2020).

 

Resultatet blir en intensivering av oljeinvesteringene framover og prosjekter som tidligere var vurdert som ulønnsomme og derfor lagt i skuffen, vil bli tatt fram igjen. Bakgrunnen er at det økonomiske lønnsomhetspunktet blir redusert med åtte til ti dollar fatet sammenlignet med det eksisterende skatteregimet som også er til stor fordel for oljeindustrien. Samtidig er den såkalte iskanten flyttet nordover i tross faglige råd og Rødt, SV og MDG sin motstand. Dette betyr at skattepakka sammen med flyttinga av iskanten vil bidra til intensivert petroleumsaktivitet også videre nordover i Barentshavet.

SV og MDG var motstander av skattepakka, mens Rødt forsøkte seg på et slags standpunkt mellom ja til miljø og ja til arbeidsplasser ved oljeutbygging. Rødts standpunkt vil neppe bli oppfatta positivt av miljøbevegelsen og av nye kull av unge som er opptatt av klodens framtid.

Verre er det at gjennom sitt vedtak har Rødt bidratt til å stille spørsmålstegn ved om våre programmer er troverdige, om vi mener det vi mener, eller om man kan endre vesentlige deler av politikken når det kommer et stormkast. Her ved et brått fall i oljeprisen og mulig lavere etterspørsel en tid.

Bakenfor de aktuelle vedtakene i Rødt og i Stortinget ser man konturene av oljeindustriens langsiktige strategier. Sånn sett er den vellykkede oljeskattepakka som oljeindustrien oppnådde, første trinn i en tre-trinns rakett for å høste milliardprofitter i årene som kommer, sterkt subsidiert av den norske staten og økende kostnader for norske husholdninger.

Trinn to er utbyggingsstrategien for havvind.

Neste offensiv og punkt tre i strategien fra oljenæringa, som er de samme som ønsker å bygge og drifte bunnfast og særlig flytende havvind, er å få på plass det samme subsidierte skatteregimet for flytende havvind som oljenæringa oppnådde gjennom skattevedtaket torsdag 11. juni.

Offensive planer for havvind

Equinor, Aker og andre har nå en offensiv for en storstilt utbygging av flytende havvind. Det krever enorme subsidier og forsvares med at det kan gi en omstilling til grønn strøm og produksjon for den samme industrien som så langt har bygd utrustning for petroleumsindustrien. Sånn sett skal det bidra til en sømløs overgang fra fossil energiproduksjon til fornybar energiproduksjon. Strømmen skal ikke ilandføres i Norge.

Tvert imot er Aker og Equinor sin hensikt å bygge flytende havvindmølleparker som skal levere strømmen til flytende fabrikker som skal produsere ammoniakk og hydrogen på basis av naturgass på feltene. Overskuddsenergien skal kables og føres til England og Skotland. Dette er trinn 3 i raketten.

Trinn 1 er altså et nytt skatteregime for oljeindustrien. Trinn 2 er å få det samme skatteregimet som oljeindustrien på havvind. Trinn 3 er å bruke denne sterkt subsidierte elektriske energitilførselen til å intensivere produksjonen, utnytte feltene bedre gjennom injeksjon av vann i grunnen med elektrisitet som energikilde i prosessen med påfølgende ekstrafortjeneste av gass som ellers ville ha blitt benyttet som energikilde på feltet.

Kampanjen for flytende havvind som nå drives av Equinor og Aker gjennom ulike tankesmier og utredningsorganisasjoner og delvis finansiert av de samme, har som formål å gjennomføre en enorm verdioverføring til de samme selskapene. Sjølsagt for å fylle lommene til de som har mest fra før. Det er noe paradoksalt at nå som vi gleder oss over at North Connect-kabelen ble lagt i skuffen, forhåpentligvis på varig basis, går noen inn for å statsfinansiere havvind med påfølgende kabellegging til England og Skottland.

Bellona og Zero har begrenset troverdighet hos mange miljøengasjerte fordi man opplever en nær kobling mellom finansiering fra næringsinteresser og deres faglige konklusjoner. Det burde være flere enn meg som er opptatt av den samme koblinga mellom venstresidas tenketanker, deres finansiering og politiske konklusjoner. Leser man Manifest analyse sin utredning om grønn industrisatsning, forøvrig finansiert av Aker, er den i sitt innhold identisk med Aker sine prospekt om det samme, sjølsagt begrunnet med noen andre argumenter.

Landbaserte vindmølleparker kan ikke konkurrere med eksisterende vannkraft når det gjelder kostnader ved utbygging og økonomisk lønnsomhet. Det er kun ved store subsidier gjennom grønne sertifikater, subsidiert nettutbygging og ikke minst tilnærmet fri tilgang til store areal fra allmenningen slik at det kan oppnås en slags lønnsomhet på lang sikt. Med dagens forventede priser fram til 2030–2040 er dette fortsatt ikke mulig. Det kreves en betraktelig høyere strømpris, på lenger sikt noe som søkes oppnådd gjennom stadig flere utenlandskabler for elektrisk energi med medfølgende mangel på strøm i Norge og derav prisstigning i Norge. I hovedsak finansieres dette av ordinære forbrukere og husholdninger gjennom påslag på strømregninga i dag og i framtida (NVE 2017, Statnett 2018).

Referanser:

Norges vassdrags- og energidirektorat 2017. Har strømnettet kapasitet til elektriskebiler, busser og ferger? Tilgjengelig på: [http://publikasjoner.nve.no/rapport/2017/rapport2017_77.pdf]

Norges vassdrags- og energidirektorat 2019 A. Tilgjengelig på: [https://www.nve.no/northconnect/sammendrag/?ref=mainmenu]

Norges vassdrags- og energidirektorat 2019 B. Faktaark Nr 15/2019: Dybde og kompliserte bunnforhold gjør havvind i Norge dyrere enn i Europa. Tilgjengelig på: [http://publikasjoner.nve.no/faktaark/2019/faktaark2019_15.pdf]
Regjeringen 2019. Målet med elsertifikatordningen er nådd. Tilgjengelig på: [https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/malet-med-elsertifikatsystemet-er-nadd/id2646527/]

Statnett 2018. Langsiktig markedsanalyse. Norden og Europa 2018–2040 Tilgjengelig på: [https://www.statnett.no/globalassets/for-aktorer-i-kraftsystemet/planer-og-analyser/langsiktig-markedsanalyse-norden-og-europa-2018-40.pdf]

VG 2020. Rundlurt av Røkke og co. Tilgjengelig på: [https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/e83lxy/rundlurt-av-roekke-og-co]

 

Oscar Dybedahl. Filosof og skribent.

---

Ifølge den israelske fascismeforskeren Zeev Sternhell oppstod fascismen for første gang i Frankrike allerede før første verdenskrig, og dette gjennom en syntese av sosialistiske og nasjonalistiske politiske tendenser. Sternhells teori er omstridt og kan diskuteres, men det er riktig at franske syndikalistiske tenkere som hevdet de ville opprette et sosialistisk samfunn, endte med å knytte tette bånd til konservative og antisemittiske nasjonalister. Resultatet ble en bevegelse vi kan regne som en forløper for fascismen. Det bekrefter ikke den konservative «hesteskoteorien», men det gir en påminner om at sosialistisk retorikk kan brukes til å rettferdiggjøre heller tvilsomme politiske prosjekter.

Det relevante poenget er ikke simpelthen at bevegelser fra ytre-høyre benytter seg av venstrevridd retorikk for å lokke til seg velgere, men at «sosialisme» i og for seg alltid har vært en uklar og flertydig betegnelse. Fra den franske revolusjonen til utbruddet av første verdenskrig vokste det fram et utall grupper som alle var «sosialistiske», selv om de ellers hadde lite til felles. Det gir seg selv at det har eksistert sosialistiske varianter som både var nasjonalistiske og antisemittiske, en tradisjon som for Frankrikes del går fra Charles Fourier, en av de to grunnleggerne av fransk sosialisme, via Alphonse Toussenel, Pierre Leroux og Joseph Pierre Proudhon; og til den berømte syndikalisten Georges Sorel.

«Den antijødiske delen av den franske sosialistbevegelse i de tre tiår som fulgte Fourier og Saint-Simon – fra 1840-tallet til Pariserkommunen av 1871 – er i hovedsak forbundet med tre navn», nemlig Toussenel, Leroux og Proudhon. De representerte en sosialisme eller en antikapitalisme som baserte seg på en antisemittisk diagnose der kritikken av finanssektoren stod i forgrunnen. Den spilte på stereotypien om «pengejøden» og videreførte katolisismens demonisering av åger. Jøden ble analysert som en «antiprodusent» som verken dyrket jorda, produserte rikdom eller handlet med varer, men fungerte som en parasittisk mellommann. Som finansspekulasjonens representant var jøden en negativ kraft som oppløste mellommenneskelige bånd og relasjoner. Proudhon artikulerte dette med klare ord, og regnet også med at svarte mennesker var underlegne de hvite, at kvinnen var en slags mellomting mellom mannen og dyreriket, og at det var sørstatene som hadde retten på sin side under den amerikanske borgerkrigen. Som historikeren George Lichtheim kommenterer: «Marx’ karakteristikk av Proudhon som en forvirret småborger, ser ut til å ha vært for mild.»

Fra Marx’ ståsted er skillet mellom finans og industri som henholdsvis «plyndrende» og «skapende» kapitalformer, overhodet ikke meningsfull. Slik Marx analyserer den, er finanskapitalen en utvekst av industrikapitalen, og den gjør det mulig for industrikapitalen å produsere og tilegne seg en større merverdi enn det som ellers ville ha vært tilfellet. Fiendtligheten til finans er derfor inkonsekvent og selvmotsigende, og i prinsippet umulig å realisere.

Det var ikke uten grunn at Karl Marx ikke identifiserte seg bredt og usekterisk som en antikapitalistisk eller sosialistisk tenker, men framhevet at det var nødvendig å utforme en ny og distinktiv sosialisme som ikke var belemret av slike mangler. Marx får fram at det finnes sosialistiske tenkemåter som i virkeligheten ikke bistår forsøket på å oppheve den kapitalistiske produksjonsmåten, men snarere gjør dette umulig og potensielt bidrar til å forsterke og understøtte brutale aspekter av det eksisterende samfunnet. Med dette som bakgrunn finnes det ingen grunn til å kvie seg for å utvikle kritiske analyser av de fremdeles eksisterende sosialismevarianter som er belemret av både rasistiske, antisemittiske og i det hele tatt forvirrede tenkemåter.

Sorel og hans menn
Georges Sorel ble berømt for sine bidrag til syndikalistisk tenkning. Han var født inn i en borgerlig familie, men ble vunnet over til arbeiderklassen på grunn av det han så som dens solidaritet og offervilje, egenskaper han ikke fant hos sin egen klasse. En av Sorels sentrale tanker handlet om behovet for mobiliserende myter, altså forestillinger som ikke så mye var sanne beskrivelser eller sannsynlige forutsigelser, men nødvendige for å mobilisere menneskemasser og gjøre et inntrykk på verden. «No man goes very far who knows where he is going», slik fascisten Oswald Mosley uttrykte et liknende poeng.

Det var sekundært hvorvidt samfunnets økonomiske utvikling faktisk delte det inn i «to store direkte motsatte klasser», som Marx sa i Det kommunistiske manifest. Det avgjørende var at dette var en myte som satte arbeiderklassen i stand til å gjennomføre en vellykket oppstand for sosialismen. Sorels første bok var derfor et generaloppgjør med den argumenterende filosofiske tradisjonen, slik den ble innstiftet av Sokrates og de greske filosofene. Ifølge Sorel sørget filosofene dermed for at den heltemodige homeriske kulturen – som ikke var bundet sammen av en optimistisk tro på fornuften, men av pessimisme og storslåtte myter – ble revet i filler, og i dets sted fulgte et samfunn som dreide seg rundt penger, materiell nytelse og lærde fraser.

I 1909 kastet Sorel fra seg klassebegrepet og tonet ned sosialismen, men beholdt sin intense fiendtlighet til den borgerlige sivilisasjonen, i dens intellektualisme og grådige materialisme. Arbeiderklassen var blitt temmet og pasifisert ved hjelp av de store varehusenes billige forbruksvarer. Dermed stod Sorel uten et revolusjonært subjekt, en aktør i stand til å gjøre opp med den rådende dekadansen. Det nasjonale fellesskapet stod likevel fram som et mulig alternativ, og så ut til å fungere svært effektivt som en mobiliserende myte. Sorel og hans disippel Édouard Berth orienterte seg derfor mot Action Française, den autoritære nasjonalistbevegelsen til Charles Maurras. Fra mars 1911 til juni 1913 drev Sorel avisa L’Indépendance praktisk talt «som en simpel representant for Action Française».

Som Sternhell påpeker, hadde Sorel og hans tilhengere redusert sosialismen til ett eneste element, nemlig den revolusjonære oppstand – «generalstreiken» – som skulle gjøre opp med det borgerlige samfunnets dekadense. Når det viste seg at sosialismen og klassekampen var død, ble det revolusjonære motivet likevel ivaretatt, men det revolusjonære subjektet skiftet fra proletariatet til nasjonen. Utbruddet av første verdenskrig bekreftet for mange revolusjonære syndikalister at nasjonen var en mer effektiv myte enn arbeiderklassen.

Sosial – òg nasjonal
Særlig prisverdig i Sternhells framstilling er at han får fram hvilken ny forståelse av det kapitalistiske samfunnet som utviklet seg hos Sorels etterfølgere med overgangen fra arbeiderklasse til nasjon. Heretter var det ikke egentlig klassemotsetninger som utgjorde kjernen, men «produsenter» eller «skapende klasser», stilt i motsetning til «ikke-produsenter» som ikke bidro skapende til samfunnet. Dette er kjent som produktivisme.

Den nye motsetningen gikk mellom alle produsenter, uansett hvilken klasse de tilhørte, og den parasittiske eliten av spekulanter og formidlere. Det spilte ingen rolle om produsenten var en arbeider, håndverker, bonde eller industrikapitalist. Uansett stod de i en felles motsetning til en liten elite som overhodet ikke bidro til samfunnets rikdomsproduksjon, men var en snyltende utvekst på den. Denne framstillingen tjente til å forene både industriarbeidere og bedriftsherrer, som nå fikk felles interesse av å bekjempe «finanskapitalismen». Slik ble paranoide utbrudd mot finanseliten en måte å fingere klassekamp, men samtidig legge til rette for et korporativt interessefellesskap mellom arbeid og kapital.

Kapitalismens utbyttende aspekter ble på denne måten adressert med en slags «klassekamp», men nå formulert med uttrykk som ikke truet med å sprenge nasjonenes enhet i filler, slik marxistisk klassekampteori gjorde. Dette var en sosialisme for alle, og ikke én bestemt klasse – en sosialisme for hele nasjonen.

I denne sosialismen ble kilden til samfunnets grunnleggende problemer at det fantes en inntrenger eller et forstyrrende element som hadde korrumpert systemet. Den skyldige var ikke kapitalen, men finanskapitalen, storkapitalen eller den jødiske kapitalisten; ikke samfunnsstrukturen i seg selv, men et eller annet element i den som ikke spilte sin rolle på en skikkelig måte.

Eksempelet på dette «par excellence» er ifølge Slavoj Žižek jøden som en «pseudokonkret figur» som legemliggjør alle de anonyme kreftene som herjer med det moderne mennesket og blir en representant for alle samfunnsmessige onder. Dermed har ideologien «forflyttet den immanente samfunnsmessige antagonismen [mellom arbeid og kapital] over på antagonismen mellom det forente folket og dets eksterne fiende». Framstilt på denne måten må frigjøring innebære at fienden blir fjernet, eliminert.

Finans og globalisme
Karakteristisk for sosialistene ovenfor var at de store samfunnsproblemer ble analysert gjennom et nasjonalt skjema der den indre klassemotsetningen i samfunnet ble erstattet av en ytre opposisjon mellom produsenter og parasitter, og der den impliserte løsningen på disse problemene ikke egentlig var forvandling av samfunnsforholdene, men at man fikk bort de fremmedlegemer som hadde festet seg på samfunnskroppen. Det er verdt å merke seg at det fremdeles ikke er noen mangel på selvutnevnte sosialister som går i denne retningen, om enn i ulik grad og med varierende konsekvens.

Med dette til grunn er det mulig å si noe om hvilken samfunnsanalyse som blir fremmet av Norges nå kanskje mest berømte sosialistiske blogg, nemlig Steigan.no. Det er relevant at redaktøren i hovedsak interesserer seg for nettopp en mikroskopisk klikk av det han kaller «finansfyrster» eller «finansoligarker». Steigan har lenge hevdet at nettopp finanskapitalen disponerer voldsomme maktmidler over både politikere og massemedier, og bruker disse til en målrettet kampanje for å etablere «et ny-føydalt finansdiktatur».

Allerede før første verdenskrig hadde «finanskapitalen tatt kommandoen over industrikapitalen», men i nyere tid – og særlig med «finanskrisa» i 2008 – «klarte finanskapitalistene å tilegne seg enorme mengder kapital fra andre kapitalister, fra arbeiderklassen og fra statsbudsjettene», og vi ser at de dermed «tilegner sin profitt på en annen måte enn andre kapitalister», «ikke først og fremst gjennom akkumulering av profitt via produksjonen (…), men gjennom å manipulere finansmarkedene.» Dette er tilbakevendende temaer hos Steigan, og han vil støtte seg på Vladimir Lenin for å få fram at finanskapitalen nå krever en tributt «fra alle andre klasser i samfunnet, inklusive fra industrikapitalen. [Min utheving.]»

Det er merkverdig å hevde at «finansfyrstene» ikke tjener sin rikdom ved «akkumulering av profitt via produksjonen», som om dette skulle særprege vår kapitalisme. Det kjennetegner nettopp alle andre kapitalformer enn industrikapitalen, og er tilfellet i ethvert samfunn med en utviklet kapitalistisk produksjonsmåte. Årsaken er at industrikapitalen selv vil tjene på å skille ut uproduktive funksjoner slik som handel og pengeutlån, ifølge Marx. Der en klønete teoretiker som Proudhon fikk det for seg at dette måtte bety at samfunnet var underlagt finansfolkenes diktatur, forstod Marx at det i virkeligheten var industrikapitalen som virket bestemmende.

Det vesentligste for Steigans analyse blir at det eksisterer en mikroskopisk klikk av finanskapitalister som ikke føler tilhørighet til noe land. De tilegner seg ikke profitt via produksjonen, men ved å manipulere og plyndre, og tar del i et globalistisk prosjekt som går ut på å «rasere nasjonalstatene». «De ultrarike fører en rå og brutal klassekamp for å legge hele verden under seg i enda høyere grad enn de har klart til nå», og planen er å «feie nasjonalstatene over ende og sjøl ta den direkte styringa».

Leseren har kanskje lagt merke til at dette ikke henger godt sammen. Dersom man legger til grunn Marx’ teori om de kapitalistiske samfunnsforholdene, hvilket Steigan hevder at han gjør, så ville dette medføre at selve finanskapitalen opphørte å eksistere. For Marx avhenger kapitalens eksistens av at «samfunnets konsentrerte makt» tar form av en fremmed stat, altså en stat kapitalen selv ikke styrer. Årsaken er kort sagt at en stat styrt av én enkelt kapitalist (eller gruppe av kapitalister), ikke ville bry seg med å opprettholde eiendomsretten og kontraktene til sine konkurrenter. At kapitalister skulle sette staten til side og «ta styringa» blir fra dette perspektivet lite annet enn et selvmotsigende utsagn.

Steigan vil gi Lenin skylden for sine teorier. Det er talende, men ikke rimelig. Det er verdt å merke seg at Lenin riktignok tilskriver finanskapitalen stor betydning, men han bygger på Rudolf Hilferdings definisjon av denne: «Jeg vil kalle den bankkapital, altså kapital i pengeform som på denne måten i virkeligheten forvandles til industriell kapital, for finanskapital.» Hensikten er med andre ord ikke å beskrive finansfyrster som tjener sine penger ved å manipulere, men å analysere en bestemt historisk utvikling av – og stadium for – den kapitalistiske produksjonen. For Lenin var det tendensen til monopolisering som frambrakte imperialismen, kapitaleksporten og sammensmeltingen av bank- og industrikapitalen. Ved siden av dette finnes det i Imperialismen noen mer eller mindre tilfeldige kommentarer om finanskapitalistenes bestikkelser av politikere og andre grupper. Det er nettopp slike kommentarer – og ikke Lenins teori som sådan – som trekkes fram og blir forsøkt videreutviklet av Steigan. Det får som følge at der «finanskapitalens overvekt» eller «herredømme» for Lenin springer ut av en ordinær kapitalistisk utviklingsprosess (tendensen til sentralisering og monopolisering), så blir den av Steigan tolket som en konsekvens av et komplott fra finansfolkenes side, et målrettet prosjekt de har klekket ut og skal gjennomføre ved å bestikke politikere, og så videre. Derfor får Steigans artikler sterke anstrøk av voluntarisme, der det framfor alt er nettopp hemmelige komplotter fra grupper i overklassen – ikke minst ved de største finansfyrstene – som driver historien og definerer hvilke politiske spørsmål som står på agendaen.

Det faktum at det ifølge Lenin nå florerer av «rentenister», «finansoligarker» og så videre, har ikke å gjøre med at noen finansfolk har lyktes med slike planer og komplotter. Lenins formål er heller ikke å framheve makten til finans- eller banksektoren, men å formidle at kapitalismen over tid har erstattet kapitaleiernes tilsynsfunksjoner med lønnsarbeidere – sjefer, bedriftsstyrer og så videre – og dermed gjort kapitaleierne økonomisk overflødige. Det er dette som er grunnen til at storborgerskapet av Lenin blir beskrevet som stadig mer parasittære, og ikke – som Steigan tror – fordi de nå blir kontrollert av spekulative finansfolk. For Lenin skal den sosialistiske revolusjonen fullbyrde denne historiske utviklingstendensen, og det er også grunnen til at han regnet imperialismen som «kapitalismens høyeste stadium». Steigan har altså festet seg overfladisk ved visse elementer av Lenins terminologi («tributt», «finansoligarki», og så videre), og brukt dette til å framstille en «leninisme» som er diametralt motsatt Lenins virkelige teori.

Steigans nysosialisme
Om vi nå ser bort fra forvirringene i Steigans formuleringer, er det verdt å merke seg i hvilken grad de sammenfaller med teoriene til slike som Proudhon og Sorel. Han har utropt til hovedfiende en liten gruppe finansfyrster som ikke tilhører noen nasjon, og som dessuten fører krig mot nasjonalstaten. Klassemotsetningen innenfor nasjonen kan dermed erstattes med en motsetning som går mellom nasjonen og en gruppe som er den fremmed. Det er derfor ikke overraskende at Steigan også har vridd analysen i en produktivistisk retning, der det for ham blir viktig å understreke at finansfyrstene bare skaper sin rikdom ved å manipulere og spekulere, og ikke i forbindelse med produksjonen av samfunnets rikdom.

Dette er én av de tendenser som gjør seg gjeldende på Steigan.no, men det er selvsagt ikke den eneste. Budskapet varierer fra artikkel til artikkel, og det er ikke til å bli klok på hvorvidt verdens herskere egentlig er monopolkapitalistene, finansfyrstene eller simpelthen kapitalistene. Han ordlegger seg ulikt i ulike artikler, og er ikke en teoretiker med sans for konsekvens. Det er for så vidt ikke uvanlig for sosialister som lider av besettelse med finanssektoren. Likevel medfører det at Steigan – når han ønsker – kan formulere sin sosialisme på en måte som ikke fornærmer de høyrevridde og nasjonalistiske lesere han har tiltrukket seg. De kan selvsagt tåle litt «klassekamp», når den er rettet mot anti-nasjonale finansfyrster i utlandet. Det er en eksplosiv blanding Steigan herved rører sammen, men han er ikke den første til å prøve seg.

 

Sofie Marhaug er gruppeleder i Bergen bystyre og stipendiat ved Universitetet i Bergen.

---

Bhaskar Sunkara:
Det sosialistiske manifest. Radikal politikk for en tid med ekstrem ulikhet
Forlaget Manifest, 2020, 297 s.

Sist jeg var i USA snek jeg meg med på studiegruppen til republikanernes studentorganisasjon ved Harvard. De fikk besøk av CNN-reporteren Jim Acosta. Han er neppe enig med republikanerne i ett og alt, men han hadde et budskap som ble tatt godt imot: «The American people want sanity, not socialism.» Salen jublet.

Den høsten var de selverklærte sosialistene Bernie Sanders og Alexandria Ocasio-Cortez i vinden. Da så de såkalte moderate kreftene – republikanere så vel som demokrater – det som sin oppgave å advare mot den sinnssyke sosialismen. Varsellampene begynner først å blinke når sosialister vinner terreng.

Amerikanske tilstander

Det er vanskelig ikke å lese Bhaskar Sunkaras bok, Det sosialistiske manifest. Radikal politikk for en tid med ekstrem ulikhet i lys av disse varsellampene, selv om boken er en introduksjon til den radikale venstresidens historie både i og utenfor USA. Den starter riktignok mer humoristisk, idet Sunkara forklarer både hvordan kapitalismen fungerer i dag og hvordan en overgang til sosialisme kan se ut med utgangspunkt i den fiktive spagettiprodusenten Bongiovi.

Deretter begynner alvoret. Det sosialistiske manifest tar oss gjennom kommunismen, sosialismen og sosialdemokratiets historie, fra og med Marx og Engels, via Tyskland, Russland, Sverige, Kina og USA. Forfatteren balanserer mellom det deskriptive og normative, mellom materialistiske årsaksforklaringer og behovet for en demokratisk overgang til sosialisme.

Mest interessant er det likevel når Sunkara beskriver tradisjonen for sosialisme i USA. Dette skyldes også min egen uvitenhet. Mens jeg har lest tekster både om og av Marx, Luxemburg og Lenin, kan jeg ærlig talt mindre om Eugene V. Debs og John Reed. Historien om forsøk på å organisere kommunister, sosialister og sosialdemokrater er også relevant for de 15 budene Sunkara lister opp mot slutten, det vi strengt tatt kan regne som bokens manifest. Den historiske gjennomgangen gir oss bakgrunn for å forstå hvorfor organisasjonsgraden er lav og det demokratiske partiet er udemokratisk. Betingelsene for sosialisme i USA har vært dårlige av strukturelle årsaker, som det både går an å analysere og forandre politisk.

Det skandinaviske sosialdemokratiet

Idealiseringen av det skandinaviske sosialdemokratiet har jeg større problemer med. Sunkara har kritiske innvendinger, men også et ønske om å fremheve en demokratisk, sosialistisk tradisjon. Å løfte frem Skandinavia som sosialistisk fyrtårn, gir meg en følelse av å være på ferie. Da kan jeg nemlig få spørsmål om jeg ikke er i et sosialt paradis, siden jeg kommer fra Skandinavia. Jeg føler meg ubekvem, for det er så mye jeg er misfornøyd med i Norge. Samtidig skjønner jeg at ubehaget mitt kommer fra en privilegert posisjon.

For det er mye fint å si om det skandinaviske sosialdemokratiet, ikke minst om Olof Palme som vies særlig oppmerksomhet i boken. I iveren etter å fremheve de positive sidene finner like fullt noen tilsnikelser sted. For eksempel tilskrives kvinnefrigjørende reformer som barnebidrag, foreldrepermisjon, barnehage og offentlig skolemat det svenske sosialdemokratiet i kontrast til den russiske tradisjonen (i parentes nevnes det at Aleksandra Kollontaj avfeide feministbevegelsen som «gift»).

Dette er merkelig all den tid Kollontaj som verdens første kvinnelige minister, og senere som sentral politiker i Sovjet, var en pådriver for at uekte barn skulle få de samme rettighetene som andre barn etter modell fra de norske castbergske barnelovene (Kollontaj var godt kjent med norsk politikk); for at abort ble legalisert; og for at offentlige helse- og omsorgsinstitusjoner ble bygget ut. Noen av hennes første handlinger som minister er talende for Kollontajs kamp for arbeiderkvinner: De gamle barnehjemmene skulle ikke lenger være en plass for almissepolitikk og utnyttelse av arbeiderkvinner, som ifølge Kollontaj hadde «gjort arbeiderkvinner til enfoldige melkedyr», men profesjonaliseres med oppgaver for leger, jordmødre og pedagoger. Hun opprettet et eget senter for mødre og barn i St. Petersburg i en herskapelig bygning. En rekke slike adelige og geistlige rom ble gjort om til offentlige omsorgsinstitusjoner.

Dette betyr ikke at Kollontaj lever opp til dagens standard eller definisjon av verken radikal eller interseksjonell feminist. En slik kritikk rammer imidlertid også datidens sosialdemokrater. Derfor undrer jeg meg over hva som er poenget med å underspille den positive innsatsen kommunister tross alt har hatt for feminismen?

Ironisk nok hadde Kollontaj direkte påvirkning på kvinnekampen i Skandinavia. Hun var med å arrangere den første kvinnedagen i Norge sammen med blant andre Anna Lindhagen og Martha Tysnæs fra Arbeiderpartiet. Etter partisplittelsen opprettholdt hun kontakt med både kommunister og sosialdemokrater. Kollontaj hadde ikke bare kontakt med arbeider- og kvinnebevegelsen i Norge. I femten år var hun Sovjets ambassadør i Sverige (1930–1945). En av dem hun hadde utstrakt kontakt med i Sverige, var Ada Nilsson – som regnes blant grunnleggerne av den svenske kvinnebevegelsen. Sammen med Nilsson gjestet Kollontaj den Kvinnliga Medborgarskolan ved Fogelstad.

Det er ikke riktig å tilskrive alle feministiske seiere – selverklærte eller ei – til sosialdemokratiet. Abort ble lovlig med den russiske revolusjonen. I Norge ble kampen for selvbestemt abort ført av Katti Anker Møller og andre kvinnesaksaktivister. De vant frem med krav i både Arbeiderpartiet og NKP. I Sverige var det Vänsterpartiet Kommunisterna som gikk i bresjen for homofiles rettigheter. Det er nødvendig å kritisere antidemokratiske tendenser hos kommunistene, men det er merkelig å gi de skandinaviske sosialdemokratene all æren for frigjørende reformer som fant sted på 1900-tallet. Feminismen i Sverige og Norge fra 1970-tallet og utover har riktignok sine særtrekk, blant annet det som Helga Hernes omtalte som statsfeminisme, men seirene har oppstått i vekselvirkning med sosiale bevegelser – deriblant kvinnekamp drevet av kommunister så vel som sosialdemokrater.

Så kan man spørre seg hva som er poenget med å henge seg opp i én enkelt og litt sleivete formulering om Aleksandra Kollontaj. Grunnen er at kommentaren illustrerer et større problem, nemlig tendensen til å skjønnmale det skandinaviske sosialdemokratiet. Selv om det er lett å si seg enig i at den sosialdemokratiske politikken har hatt flere positive resultater, er det vanskeligere å si seg enig i fortellingen om hvordan Skandinavia har oppnådd disse resultatene.

Dette bringer meg videre til et annet spørsmål jeg sitter igjen med etter å ha lest boken. Ettersom Det sosialistiske manifest behandler både revolusjonær og reformistisk sosialisme om hverandre (som det finnes både historiske og ideologiske argumenter for), lurer jeg på hvorfor ikke de økonomiske forholdene i de skandinaviske sosialdemokratiene diskuteres mer inngående. Sverige trekkes antakelig frem fordi Palme agiterer for sosialisme også etter 50- og 60-tallets økonomiske høykonjunktur – en situasjon som i sin tur påvirket forholdet mellom arbeid og kapital. I hvor stor grad henger den økonomiske situasjonen sammen med de sosialdemokratiske partienes suksess i etterkrigstiden? Det er forlokkende og løfterikt å vektlegge subjektive faktorer som partier og fagforeninger, og det har selvsagt mye å si for utviklingen i Skandinavia. Jeg sitter likevel igjen med en følelse av at disse gis for stor vekt.

Oversettelsen

Kanskje kan irritasjonen over idealiseringen av Skandinavia skyldes et generelt oversettelsesproblem: Fungerer boken like godt på norsk som på amerikansk?

Likevel forstår jeg godt hvorfor Forlaget Manifest har valgt å oversette Det sosialistiske manifest. Boken er nemlig en lettfattelig og god introduksjon til sosialisme. Den er tilgjengelig uten å bli overfladisk. Den blir desto mer tilgjengelig i norsk språkdrakt.

Noen ganger undrer jeg meg likevel over valgene til oversetteren, Åshild Lappegård Lahn. Et poeng som hadde stått seg bedre med innslag av engelsk, er Sunkaras definisjon av sosialisme via Backstreet Boys: Å være sosialist handler om å forsvare menneskets moralske verdi uavhengig av «who you are, where you’re from and what you do». I kapittelet som omhandler Sverige, gjengis derimot alle sitater på svensk. Det er mulig dette er en panskandinavistisk gest, men for meg fremstår det noe inkonsekvent.

Et annet problem med å oversette Det sosialistiske manifest knytter seg til bokens nyhetsverdi. Selv om Sunkaras manifest inneholder en solid gjennomgang av historiske forsøk på sosialisme, behandler den også samtidige bevegelser. Allerede nå kan forfatterens forholdsvis optimistiske analyser av Bernie Sanders-bevegelsen, Jeremy Corbyn og Momentum fremstå utdaterte. I en tid ikke bare med ekstrem ulikhet, men også med politisk uro, er det vanskelig å oversette tidsnok og grundig nok på én og samme tid.

En radikal politikk for vår tid

Til tross for innvendinger mot både fremstillingen av Skandinavia og deler av oversettelsen, mener jeg at Det sosialistiske manifest inviterer til noen viktige og relevante politiske diskusjoner– også utenfor USA. Flere av de femten budene forfatteren lister opp til slutt er verdt å diskutere: Er det riktig at det Sunkara kaller «klassekamp-sosialdemokrati» ikke står i veien for enda mer radikale krefter, og hvor går i så fall grensen mellom klassekamp og klassekompromiss med en slik strategi? Forfatteren peker på historiske eksempler der sosialdemokrater har gitt etter for kapitalister, mens både samtiden og fremtiden (naturlig nok) er mer i det blå.

Eller punktet om at «politikken må være universell»: Det er vanskelig å si seg uenig i et slikt bud, men i virkeligheten snubler venstresiden – i både Europa og USA – i høyresidens feller i diskusjoner om identitet, likhet og frihet. Jeg ønsker meg en radikal venstreside som spiller på lag med antirasister, feminister, transaktivister og andre grupper som kjemper for frigjøring og rettferdighet. Jeg er langt på vei enig med forfatteren i at en måte å gjøre dette på, er å «forene folk mot vår felles motstander» – det vil si kapitalismen.

I praksis er dette imidlertid lettere sagt enn gjort. Mens den radikale venstresiden vil snakke om arbeid og bolig, blir avisene oversvømt av liberale og konservative innlegg om hvorfor rasisme ikke egentlig er et problem, at metoo har gått for langt, og så videre, mens algoritmene i digitale medier belønner slike provokative innlegg. Hvordan skal vi mobilisere for fellesskap og solidaritet i en slik medievirkelighet?

Et sted å begynne er å diskutere strategi, og det er nettopp det Sunkara gjør – både med henblikk på fortiden og samtiden. Noen debatter er felles for USA og Skandinavia, mens andre føles mindre relevante. At sosialismen har fått en ny, amerikansk vår er uansett motiverende.

Litteratur

Kollontaj, Aleksandra. Diplomatiske nedtegnelser 1922–1930. Oversatt av Dina Roll-Hansen og Steinar Gil. Oslo: Res publica, 2015.

Rydström, Jens. Odd Couples. A History of Gay Marriage in Scandinavia. Amsterdam: aksant, 2011.

Sjejnis, Sinovij. Alexandra Kollontaj. Sider av et liv. Oversatt av Kari Knutsen. Oslo: Falken forlag, 1988.

Sunkara, Bhaskar. Det sosialistiske manifest. Radikal politikk for en tid med ekstrem ulikhet. Oversatt av Åshild Lappegård Lahn. Oslo: Forlaget Manifest, 2020.

August Ågrimsønn Næss Tekrø er idéhistoriker og aktiv i Rødt.

---

Ola Innset:
Reinventing Liberalism – The Politics, Philosophy and Economics of Early Neoliberalism (1920-1947)
Springer, 2020, 207 s

Man kan anta at det var en varm aprildag i 1947, da en gruppe høyreliberale intellektuelle møttes for første gang i de sveitsiske alper for å ha en ti dager lang konferanse. Dets formål? Å etablere en organisasjon, Mont Pèlerin Society, et fristed hvor likesinnede kunne diskutere hva de anså som den riktige frihet. De ble kalt «en hær av krigere for frihet» av Friedrich Hayek, og vil til tider bruke «nyliberalisme» som en beskrivelse av filosofien de utviklet. Senere skulle mange av dem heller velge å kalle det «klassisk liberalisme» eller andre lignende beskrivelser. Men var liberalismen deres klassisk, eller var den ny? Og hva er i så fall ny-liberalisme?

Siden finanskrisen inntraff i 2008, kan man godt si at ordet «nyliberalisme» har blitt et slangord for kritikk av «alt venstresiden ikke liker». Men samtidig som dette ordet oftere ble brukt i det offentlige ordskiftet, eksploderte den akademiske forskningen på temaet. Selv om begrepet den i dag i dag fortsatt blir beskyldt for å være vagt og inneholde praktisk talt all sosioøkonomisk utvikling som «venstresiden» ikke liker, har akademikere stort sett jobbet i en helt annen retning. Dette har de gjort ved å gå tilbake og undersøke de selvutnevnte nyliberale, og ved å følge sporene derifra har man oppdaget et internasjonalt nettverk av nyliberale tenketanker som Mont Pèlerin Society, grupperingen som generelt blir ansett som det sentrale knutepunktet for nyliberalismen. I sin nye akademiske bok, Reinventing Liberalism – The Politics, Philosophy and Economics of Early Neoliberalism (1920-1947), gir den norske historikeren Ola Morris Innset en detaljert analyse av nyliberalismen og dens inngang til alle sfærer av samfunnet.

Innledningsvis gir Innset en kort oversikt over litteraturen om nyliberalisme, og skiller hans tilnærming fra både den marxistiske og den «politiske» tilnærmingen. Innsets metodikk er en ikke-normativ og rasjonell gjenoppbygging, som bygger på merkevaren for idéhistorie utviklet av Cambridge-skolen. Men han forklarer selv at han søker å innovere denne tilnærmingen, ved å bruke verktøyene i mikrohistorien i en nær studie av det første møtet i Mont Pèlerin Society. Innset skisserer sitt begrep om det «doble argumentet» som et grunnleggende element i tidlig nyliberalisme, og forklarer dermed innledningsvis at nyliberalismen var eksplisitt ny, siden det doble argumentet innebar angrep på begge de tilgjengelige liberalismene på dette tidspunktet: laissez-faire – som er et økonomisk system der transaksjoner mellom private parter mangler form av økonomisk intervensjonisme, slik som regulering og subsidier – og sosialliberalisme.

I et metodologisk øyemed kan det virke som en nokså enkel oppgave. Referatet fra det aller første møtet i Mont Pèlerin Society har blitt godt bevart, og mange av de som deltok skrev egne notater selv, som har blitt arkivert. Det er likevel ikke enkelt det Innset prøver seg på. Og selv om det er noen som vil argumentere for at Innset mistolker primærlitteraturen for å underbygge egen ideologisk overbevisning – og kanskje, ironisk nok, særlig tanketanken Civita – så kan man heller si at de velger å vranglese Innsets utgangspunkt. Innset viser tidlig at han håndterer denne problemstillingen i den første delen av boken, ved å knytte det aller første møtet i Mont Pèlerin Society til en mye lengre og større historisk sammenheng. De tre innledende kapitlene skisserer etableringen av det – som tidligere nevnt – Innset kaller det «doble argumentet». Det vil si de nyliberales samtidige holdning mot sosialisme og klassisk liberalisme.

For de av oss som ikke fulgte så godt med i historietimene, inneholder heldigvis boken detaljert kontekstualisering. Innset gir en gransking av den sosialistiske beregningskontroversen, inkludert både de tyske språkdebattene sentrert i Wien og de engelskspråklige debattene mellom Hayek og markedssosialistene. Han går grundig igjennom hver eneste registrerte deltager på seminaret – deriblant nordmannen Trygve J.B. Hoff. Innset henviser til argumentet om markeder som formidlere av modernitet fra de sosialistiske beregningsdebattene i Walter Lippmanns kollokvium fra 1938. Han følger oss igjennom de økonomiske problemene i Europa etter krigen. Innset følger de forskjellige tenkerne knyttet til det nyliberale prosjektet siden Lippmanns kollokvium gjennom krigsårene, der deres organisatoriske innsats ble kuet. Og Innset viser at nyliberale på det kontinentale Europa, som Röpke, Eucken, Rougier og De Jouvenel, balanserte forholdet til fascisme og nazisme på forskjellige måter. Han gir også en grundig demonstrasjon av demografien – kun hvite menn – og viser i tillegg deltagernes notater rundt dette.

Innset gir en grundig påminnelse om at sosialismen var relativt ny som en storstilt politisk praksis i de tidlige mellomkrigsårene, med det nyetablerte Sovjetunionen som det mest betydningsfulle. Men selv om Sovjetunionens oppblomstring skapte uro blant de liberale i Europa, var det likevel et par senere fremtredende økonomer som kanskje ble enda mer rystet av de sosialistiske eksperimentene som fant sted i umiddelbare nærhet. Dette var i all hovedsak de markedsorienterte liberale, som Ludwig von Mises. Da sosialistiske partier fikk flertall i flere byer, kanskje mest merkbart «Røde Wien», fremmet det frykten for at sosialistiske ideer kunne slå rot i hjertet av Europa, som ifølge Mises ville føre til avskaffelse av frihet og den frie økonomien slik vi kjente det. I forsvar av liberalismen, forsøkte Mises å demonstrere umuligheten av «sosialistisk beregning», heller ikke så ulikt nordmannen Trygve Jacob Broch Hoff.

Innset avslutter sin studie av det første møtet i Mont Pèlerin Society i 1947 med utdypninger om hva det vil si å se nyliberalismen som en teori om modernitet, og ikke bare et sett med politiske forslag. Bare når vi verdsetter hele sammenhengen med utviklingen av tidlig nyliberalisme, kan vi se dens dyptgående røtter, og hvordan det er en mye bredere filosofi enn det som ofte antas. Forestillingen om markeder som formidlere av modernitet underretter de fleste politiske prosjekter – og til og med sunn fornuft til en viss grad. Forfatteren undersøker sentrale nyliberale oppfatninger av totalitarisme, markedsmekanismer og stater, og presenterer en detaljert studie av diskusjonene under det første møtet i Mont Pelerin Society. Denne studien tilbyr et nytt perspektiv på ideene som har påvirket økonomi og politikk siden 1970-tallet, og appellerer spesielt til interesserte i moderne og politisk historie, politisk teori og økonomisk idéhistorie.

Reinventing Liberalism er fremfor alt god idéhistorie. Den gir en velskrevet, tilgjengelig og bevisst beretning om de tidlige nyliberale og deres kamp – som ikke bare var å bekjempe sosialismen, men også å frigjøre seg fra laissez-faire og dens noe løse bånd til fascisme, og den, i deres øyne, alt for statsvennlige liberalismen. Ved å gå dypt inn i kildemateriale og analysere denne intellektuelle kampen i detalj, greier Innset å vise at de nyliberale ikke er naive mennesker som kun tror på det økonomiske mennesket, noe de blir fremstilt som så ofte i den offentlige debatten. Innset viser at de derimot slet med å samkjøre det som er betingelsene for individuell frihet med statlige frie markeder. Innset viser at de nyliberale på denne måten får til å kjøre kiler, ikke bare mellom de klassiske liberale og seg selv, men også mellom individuell samfunnsfrihet og demokratisk beslutningstaking.

Som flere har påpekt, vil vi med Reinventing Liberalism endelig få en slutt på de uendelige debattene om hvorvidt nyliberalisme faktisk eksisterer eller ei. Ola Morris Innset viser tydelig at den eksisterer, og presenterer et klart og definitivt argument for hva nyliberalisme er. Denne boken er et «must» å lese for alle de som ønsker å ha en solid historisk forståelse av ideologien som rammer inn, og stadig synligere setter verden i fare.

Henrikke Ellingsen. Masterstudent i miljøgeografi ved UiO og med i fylkesstyret til Rødt Oslo.
Susanne Normann. Stipendiat ved Senter for Utvikling og Miljø (SUM).

---

Vindkraftindustri utgjør en trussel for videreføring av samisk reindrift. Venstresiden bør bygge allianser basert på solidaritet og kamp mot grønn kolonialisme

Våren 2020 åpnet bevegelsen Black Lives Matter (BLM) et handlingsrom for å ta et oppgjør med rasisme og kolonialisme. Etter at George Floyd ble brutalt kvalt av politiet i USA, og BLM ble intensivert i mange deler av verden, har en oppvoksende generasjon gitt samfunnet en ny mulighet til å lære. Unge stemmer har ristet i etablerte sannheter, sannheter som også rister i venstresiden. Her hjemme, i kjølvannet av BLM, skriver Erik Reinert «vi forblir rasister overfor vår egen urbefolkning» i Klassekampen 15. juli 2020. Reinerts kronikk foreslår at verdien av reinkjøtt målt opp mot annen kjøttproduksjon synliggjør hvordan Norge systematisk undergraver den bærekraftige samiske reindriften gjennom lovendringer, styringsmodeller og arealinngrep. Videre skriver Reinert retorisk at det trolig vil være enklere å rive ned statuer av Holberg enn å røske opp i strukturell rasisme mot samene.

Vi tenker at hverken å bryte gjennom med kritiske narrativ om norsk deltakelse i slavehandelen eller om norsk politikk ovenfor samisk urbefolkning har vist seg å være enkelt. Siden vi ble invitert til å skrive om vindkraft i dette nummeret av Gnist, ønsker vi å utforske Reinerts argumentasjon videre ved å se spesifikt på hvordan noen sentrale dynamikker i vindkraftsektoren også kan ses som utrykk for strukturell rasisme. Kampen mot rasisme og kolonialisme er ikke ny, men momentumet for oppgjør som BLM skaper, bør materialiseres i antirasistisk politikk og organisering, også når det gjelder energipolitikk og det grønne skiftet. Rødt, som Norges mest antirasistiske parti, kan gjøre mer enn å stille seg kritisk til vindkraft på land.

Utvinningsindustri, kolonialisme og rasisme

I dag er det omkring to til tre hundre tusen tamrein i de nordiske landene Norge, Sverige og Finland, og til sammen er reindriften knyttet til et samisk kulturlandskap som tilsvarer nær halvparten av landarealet til de tre landene totalt sett. Det samiske reindriftsområdet i Norge er på kartet et sammenhengende område fra Hedmark til Finnmark. Men realiteten ser ikke slik ut. Mange reinbeitedistrikter har fått områdene sine fragmentert over tid til mange små biter av en rekke utviklingsprosjekter med store arealinngrep. Det bygges alt fra veier, jernbane, hytter og vannkraft i reinbeiteområder. Bit for bit-politikk kaller mange i Sápmi det. Litt etter litt mistes kulturlandskapet som forvalter samenes historie og reindriftas fremtid. De siste årene har vindkraft kommet på toppen av andre inngrep, som gjør at flere unge samer i dag er usikre på om de vil klare å videreføre reinmerket til sin familie. På deres skuldre hviler det bredere samiske samfunnets kulturelle overlevelse.

«Om ikke dette er rasisme i deres øyne må dere være blinde», sa Ina Theres Sparrok til NRK i 2015, da hun og andre unge kjempet mot konsesjonen til Fred Olsen Renewables. Distriktet hennes vant til slutt kampen og Olje- og energidepartementet trakk tilbake NVE-konsesjonen. Internasjonal faglitteratur har dokumentert konsekvensene av utvinningsindustri i det globale sør, og koblet ressursutvinning (extractivism) med kolonialisme og rasisme. Forskerne kategoriser kolonialisme på flere måter, ofte knyttet til hvor en betrakter verden fra. Nykolonialisme har for eksempel blitt brukt for å beskrive hvordan maktforholda som ble etablert da Europa koloniserte Afrika, Latin-Amerika og Asia opprettholdes gjennom handels- og industrirelasjoner etter frigjøringskampene.

Settler Colonialism brukes ofte om USA, Australia, New Zealand og Canada, der urfolk fikk sine områder invadert av bosettere. Coloniality ble introdusert av forskere fra Latin-Amerika, som vurderer koloniseringen av Afrika og Latin-Amerika som helt grunnleggende for å forstå dagens verdenssystem. Om situasjonen i Sápmi bruker forskerne ulike begrep, men understreker at koloniseringen har skjedd gradvis gjennom at ikke-samer sakte, men sikkert har gjort innhugg i det som har vært samiske områder. Deretter har denne prosessen blitt formalisert gjennom statlig politikk.

Felles er likevel at alle kolonialistiske systemer knyttes til rasisme. De trenger rasisme for å legitimere eksistensen sin, for eksempel gjennom å kategorisere befolkningen som hedensk eller underutviklet. I 2022 skal Sannhetskommisjonen levere en rapport om utviklingen og konsekvensene av assimilering og kolonialisme mot samer, kvener og norskfinner i Norge. Sentralt blir trolig fornorskingspolitikken fra 1800-tallet, som videreførte assimileringen som hadde startet ved grensedragning og tvangskristning fra 15–1600-tallet. Fornorskningen motarbeidet systematisk samisk språk og tok etter hvert mange barn fra familiene sine. Men sentralt blir også den rasebiologiske forskninga på starten av 1900-tallet som etablerte rasistisk kvasivitenskap om samisk underutvikling, og Norges første professor i etnografi, Yngvar Nilsen, sine rasistiske beskrivelser av sørsamene.

Under forberedelsene til Sannhetskommisjonen i 2018, tok mange til ordet for at de pågående utbyggingene av gruvedrift og vindkraft må analyseres som kolonialisme. Grønn kolonialisme, har dagens sametingspresident Aili Keskitalo kalt det, og peker i retning av en tendens som også internasjonal forskning har synliggjort, nemlig at klimapolitikk kan eskalere kolonialisme. Dette skjer blant annet fordi stor-skala vindkraft, vannkraft, biodrivstoff, solceller, og ikke minst mineralutvinningen fornybar energi bygger på, legger beslag på enorme jordområder. Dette fjerner livsgrunnlaget til flere urfolk eller andre tradisjonelle samfunn som lever nært på naturen og forsvarer ikke-kapitalistiske produksjonssystemer. Klimatiltakene representerer enn dobbel byrde: i stedet for støtte til å tilpasse bærekraftige næringer klimaendringene, ekskluderes man fra det som skal reddes.

Murrey og Jackson bruker begrepet localwashing om diskurser og praksiser som skjuler hvordan strukturell rasisme kan operere innenfor utvinningsindustri, blant annet gjennom at majoritetssamfunnet avgjør hva som er bra, rasjonelt, profitabelt og mulig i distriktene det gjelder. Begrepet deres er relevant for å analysere vindkraft i Norge. Både for å sette et spørsmålstegn til utviklingsretorikken, for å se på hvordan en feilet distriktspolitikk kan gjøre kommunene villige til å ofre urfolksrettigheter for å få inn selv begrensede inntekter fra vindkraftindustrien, men også for å se på hvordan fornybar energi krever ressursutvinning (av blant annet mineraler), som kan gå hardt utover lokalsamfunn og natur andre steder i verden. I den norske debatten snakker vi først og fremst om konsekvensene her, men ikke om hvilke utvinningsindustrier internasjonalt som kobles til det grønne skiftet. Det diskuteres for eksempel sjelden mengden metaller og sjeldne jordarter en vindturbin eller et batteri er satt sammen av, og hvilke økologiske og menneskelige tap og forgiftninger av vannkilder som pågår i områdene dette utvinnes.

En Grønn New Deal (GND), eller en grønn industrialisering, må diskutere grundig hva en rettferdig overgang innebærer, og for hvem. GND forsøker å snu en kapitalistisk grønn økonomi til å ha en sosial profil, men i en tid der arbeid prekariseres og behovet er stort for klimajobber, kan vi risikere at når klimajobbene kjempes frem, forverrer de også kolonialistiske relasjoner, som venstresiden fortsatt ikke har tatt et grundig nok oppgjør med. De samiske reinbeitedistriktene forsvarer utenom-kapitalistiske produksjonssystemer, i motsetning til mange andre næringer. At reindriften må vike i et av landene i verden med høyest intensitet av energiforbruk, er ikke mulig å forsvare. I Gnist 2A skriver Matt T. Huber at vi må slutte å se på arbeiderklassen som syndebukker for klimaendringene. Det er vi enige i, klimaendringene er ikke menneskeskapt, de er skapt av kapitalismen. Men å være antikapitalist og feminist er ikke alltid synonymt med å være bevisst kolonialistisk undertrykkelse eller rasistiske mekanismer, noe deler av diskusjonen rundt det grønne skiftet her i landet er et eksempel på.

Avkolonisering av kunnskap: En kamp for samisk overlevelse

Norge har det formelle på plass når det gjelder å følge internasjonalt lovverk som skal beskytte urfolksrettigheter. Likevel har det samiske samfunnet gjentatte ganger påpekt at prosessene ikke er gode nok. Sentralt står debatten om kunnskap og forskningsmiljøer, blant annet fordi kunnskapsstatusen i forskningen på reinens atferd er svært viktig under utredningene som fører frem til konsesjoner. Forskerne som utfører utredningene, er tilknyttet selskaper som delvis finansieres av statlige selskaper, for eksempel Statnett. Disse statlige selskapene er igjen pådrivere for kraftutbygging, slik det ble dokumentert i tingretten i rettsaken mellom Fosen Vind DA og Fovsen Njaarke i 2018. Praksisen med at selskapene velger utredere er problematisk. Gjennom vår forskning har vi best kjennskap til situasjonen i det sørlige Sapmi. Her kjenner vi ikke til eksempler fra de pågående vindkraftsakene på at samiske utredere har blitt valgt. Enkelte ganger har det samiske samfunnet klart å kjempe frem tilleggsutredninger utført av Protect Sapmi, men da er ofte prosjektene kommet så langt at de i praksis har vært umulig å stanse.

Kunnskapsmangel innenfor norske institusjoner som Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE), Olje- og energidepartementet (OED) eller rettsapparatet, utheves som et sentralt problem. I konsultasjonene kan det være satt av time- eller daglange møter, og selv om NVE har folk med noe kompetanse i reindrift, kan funksjonærene som deltar i konsultasjoner mangle dette. Da er det reinbeitedistriktenes vanskelige oppgave å forklare dem kompleks økologi i løpet av noen få timer. Når kunnskapsmangler er systematiske og opprettholdes over tid og bidrar til å legitimere inngrep, på tross av gjentatt kritikk fra det samiske samfunnet, kan vi se på dette som en strukturell ignoranse som opprettholder en kolonialistisk praksis.

Det finnes flere paralleller mellom BLM og avkoloniseringdebatten av akademia som raste i Norge i 2018. Studentene hentet i 2018 inspirasjon fra kampene i andre land. Siden rettet mange blikket mot hvordan norsk kunnskapsproduksjon innenfor høyere utdanning har etablert, forsterket og fornyet kolonialisme og rasisme ovenfor den samiske befolkningen. Kampanjen var viktig fordi den skapte oppmerksomhet om forholdet mellom kunnskap og kolonisering av Sápmi, som samiske forskere og samfunnsaktører har beskrevet i en årrekke.

Selv om de færreste innenfor det norske byråkratiet vil si at de har rasistiske holdninger mot samer, er det ikke alltid det handler om individets onde intensjoner, et poeng som har kommet hyppig frem i debatten rundt rasisme i det siste. Slik sett speiler det som skjer i konsultasjonsprosessene noe av samfunnsdebatten i kjølvannet av BLM, nemlig sammenhengen mellom individuelle privilegier, kunnskapsmangel og strukturell rasisme. Institusjonene kan ha iboene rasisme ved at de ikke anerkjenner ikke-vestlige kunnskapssystemer, og heller ikke har verktøy til å bli oppmerksomme dette. Forskere har vist at det kan være svært vanskelig for majoritetsbefolkningen å oppdage rasistiske trekk i sitt eget samfunn, fordi dette blir så innarbeida i diskurser og institusjoner. Med andre ord, vanskelighetene samene opplever i vindkraftsakene, viser viktigheten av avkoloniseringsdebatten.

I dommen fra Frostating lagmannsrett som kom i juni om Fosen Vind DA, Europas hittil største vindkraftanlegg på land, vant endelig samisk reindrift gjennom med det de har sagt helt fra starten: at reinsdyr ikke kan leve sammen med stor-skala vindkraftindustri. Områdene anses av retten som tapt. Dette er et fremskritt, og dommen kan skape et nytt utgangspunkt for å diskutere kunnskap om disse temaene. Likevel, at vindkraftanleggene anses som gyldige inngrep i reinbeiteområder er en reell barriere for anerkjennelse av den tradisjons- og erfaringsbaserte kunnskapen som reindriften baserer seg på. Ifølge Fischer har inntoget av stadig flere tekniske eksperter gitt oss en mer elitistisk og teknokratisk beslutningsform som går ut over demokratiet.

Szulecki legger til at dette fremstår spesielt sant i energisektoren, som tradisjonelt har blitt presentert som et teknologisk vitenskapelig domene reservert for ingeniører og naturvitenskapelige forskere, mens de sosiale konsekvensene ofte blir ansett som plagsomme hindre som står i veien for utvikling. Dette kunnskapshegemoniet som alt for lenge har fått styre samiske spørsmål, er synlig i utviklingen av vindkraftanlegg i reindriftsområder, og er noe av årsaken til at reindriftseiere ikke blir hørt i saker som angår dem. I fjor kom to rapporter fra FN som etterlyste at stater inkluderer urfolks kunnskap i klima-planer. Bortsett fra en kort referanse i Norges oppdaterte klimamål fra februar 2020, kan vi ikke se spor av dette i klimapolitikken.
Et passivt samfunn overfører politisk kamp til retten

At rettsakene skjer når prosjektene har kommet langt i konstruksjonen, som i Fosen, er et demokratisk problem og illustrerer i våre øyne hvordan debatten ikke har blitt tatt politisk. Et poeng i artikkelen til Matt. T Huber i forrige nummer av Gnist, virker å definere støtten til urfolks- og ikke-kapitalistiske produksjonssystemer først og fremst som politiske økologers og andre akademiske retningers interessefelt. Kanskje kan vi snu litt på Huber sitt argument, og tenke at gjennom å ikke ha en tydelig antikolonialistisk og antirasistisk linje når det gjelder utvinningsindustri, har venstresiden forlatt disse «utkantene», og at dette først og fremst er venstresidens ansvar.

I forskning på rasisme og kolonialisme, er rollen til den passive tilskuer viktig og det er et diskusjonsspørsmål om tilskueren skal defineres som en aktiv eller passiv part. Fraværet av en tydeligere politisk linje i solidaritet med den samiske befolkningen er uansett slående. Selv om det har oppstått spennende allianser mellom miljøvernere og lokale aktivister og reinbeitedistriktene, og selv om venstresidens partier de siste årene har tatt mer tydelige standpunkt, ender reinbeitedistriktene ofte opp ganske alene i svært tunge kamper, hvor et feil valg er alvorlig for enkeltmennesket, for familien, for distriktet og det øvrige samiske samfunnet.

Med en passiv venstreside, blir rettssystemet arenaen hvor kampene omkring reindrift og utvinningsindustri utspiller seg. I desember i fjor, samtidig som Frostating lagmannsrett behandlet ankesaken om Fosen Vind DA, pågikk klimatoppmøtet COP25 i Madrid. Urfolksdelegasjonen på COP25 kjempet hardt for å styrke rettsvernet til urfolk i forbindelse med klimatiltak. I rettsalen i Frostating utspilte det seg et alvorlig eksempel på hva som kan skje når dette ikke er på plass i praksis. Rettssystemet er konservativt, tungrodd, og det kreves fagekspertise og bakgrunn i juss for å ha en tydelig rolle. Politiske diskusjoner har heller ikke plass i et rettssystem, og når bevisbyrden hviler på reindriftas skuldre, som må bevise at i fremtiden må en eller flere familier forlate reindrifta, er det i praksis vanskelig å komme gjennom.

Kunnskapsdebatten får også en sentral rolle her. For hvordan kan vi være trygge for at dommere forstår essensen i reineiernes situasjon, om de ikke har en utdanningsbakgrunn som gjør de i stand til det? Rettslokalene i Frostating burde vært fylt opp av et interessert og engasjert publikum, men stolradene i det romslige rettslokalet var nesten tomme. Det er historisk viktige rettsaker som til slutt handler om Norges evne til å garantere det sårbare sørsamiske samfunnets rett til overlevelse, og burde hatt stor allmenn interesse.

Rasisme utrykkes på flere måter: ungdommer fra Mortensrud blir ydmyket gjentatte ganger av politiet, kvinner med hijab blir diskriminert hos fastlegen og folk med et etternavn med opprinnelse i Midtøsten får ikke komme på jobbintervju. Strukturell rasisme handler også om at folk som bor i Norge kan kjøpe kilovis av nye klær i året, men enten aktivt distanserer seg fra lidelsen til lutfattige kvinner i land som Bangladesh, eller ikke har en god nok lønn til å velge mer etiske alternativer. Slik blir strukturell rasisme både et produkt av, og en driver for, imperialisme og kolonialisme. Systemer som ikke viser vilje til å endre på disse strukturene er også rasistiske etter de fleste definisjoner – vindkraftsektoren inkludert.

Takk til arkeolog/museolog Liisa-Ravna Finbog ved UiO og historiker Mikkel Berg-Nordlie ved Oslomet for verdifulle innspill. 

 

Morten Anker er medlem i Rødt, folkevalgt i Ås kommune og jobber som lektor.

---

Mímir Kristjánsson:
Martin Tranmæls metode – Da arbeiderbevegelsen nedkjempet ytre høyre og hvordan vi kan gjøre det i igjen
Manifest Forlag, 2020, 226 s.

Mímir Kristjánssons nyeste bok begynner med at Martin Tranmæl sitter i cella i Møllergata 19. Han ble arrestert to måneder før stortingsvalget 1933. Arbeiderpartiet har blitt forbudt. Demokratiet har brutt sammen. De borgerlige partiene har plassert Quisling på Statsministerens kontor i den tro at fascismen kan kontrolleres.

Dette er selvfølgelig ikke det som faktisk skjedde, men det åpner for det sentrale spørsmålet i Martin Tranmæls metode: Hvorfor fikk ikke fascismen fotfeste i Norge?

Dette spørsmålet er sett igjennom Arbeiderpartiets utvikling fra det revolusjonære Komintern-partiet det var i 1920-årene, til regjeringspartiet det ble etter 1935. Boken følger den ideologiske og realpolitiske utviklingen i AP gjennom Martin Tranmæl. Tranmæl var en av de viktigste maktfaktorene i Arbeiderpartiet fra 1920-åra og fram til slutten av 60-tallet. Boken er delt i fire deler, hvor forfatteren skriver om Martin Tranmæl, om høyreekstremismen etter 1929, om hvorfor AP utkonkurrerte ytterste høyre og til slutt om hvilke lærdommer vi kan ta fra Tranmæl og APs vei til regjeringsmakt.

Den historiske delen av boken er godt skrevet og lettlest. Delen om Tranmæls liv er en god mini-biografi. Det mest relevante av norsk i historie fra perioden er med, og framveksten av ytre høyre i Norge beskrives på en god måte. En ting jeg liker med boken er at situasjonen flere steder sammenlignes med nåtiden. Kristjánsson sammenligner blant annet effekten 1920-tallets paripolitikk med dagens kutt og spare-regime i EU. Paripolitikken skulle holde kronekursen stabil og inflasjonsfri, men forårsaket mye unødvendig lidelse for vanlige folk. I likhet med den økonomiske politikken i EU i dag, førte dette til et økonomisk tapt tiår. De økonomiske og materielle problemene som bidro til oppslutningen rundt fascismen ligner problemene Europa har i dag. Framveksten av dagens høyrepopulistiske partier henger sammen med de materielle kårene til folk flest.

Siste halvdel av boken er en analyse av hvorfor AP lyktes i å vinne oppslutning og utkonkurrere ytre høyre. Her følger vi de spesifikke forandringene AP gjennomførte for å få bredere oppslutning. Et eksempel er hvordan Tranmæl tok Ole Colbjørnsen inn i varmen. Colbjørnsen var en nytenkende økonom og tidligere medlem av det Sovjetiske Kommunistpartiet. Han forlot sovjetisk tjeneste da det virket som om han ville bli rammet av Stalins utrenskninger. Da han kom tilbake til Norge etter årevis i utlandet oppsøkte han Tranmæl og fikk jobb i Arbeiderbladet. Colbjørnsen var en av dem som tok til orde for at AP måtte føre en Keynesiansk motkonjunkturpolitikk, en slags statskapitalisme som ikke var forenlig med tradisjonell marxisme. For ortodokse marxister var dette kontroversielt, men det kan hende at det førte til økt oppslutning for AP, fordi man hadde en positiv løsning på den økonomiske krisen og lovet en bedre framtid. I siste del av boken trekker Kristjánsson også fram fire lærdommer den radikale venstresiden kan lære av Tranmæl og AP. Dette er interessant lesning fordi det er en del paralleller mellom mellomkrigstiden og vår tid. Arbeiderbevegelsen må lære av fortiden, og unngå å gjøre åpenbare feil.

En kritikk jeg har av boken er at den er veldig fokusert på de få mennene som var i toppsjiktet i AP. Det å påvirke et parti til å endre politikk handler så klart om profilerte lederfigurer som utvikler politikk, men det ligger også en del partiarbeid bak. Det er kanskje ikke så lett å unngå at framstillingen blir personfokusert i en bok som nettopp fokuserer på en enkeltperson. Leseren får noe innblikk i hvordan partiorganisasjonen og velgerne reagerte gjennom voteringene i landsmøter og oppslutning. Vi får også innblikk i utviklingen av politikk gjennom aviser, pamfletter og bøker. Det hadde likevel vært interessant å fått et enda større innblikk i hvordan Tranmæl og hans støttespillere klarte å overbevise medlemmene om at deres politikk var riktig.

Det er en historisk analyse jeg savner i en bok om hvordan venstresiden overvant fascismen. Det er den aktivistiske og sosiale delen av antifascismen. Kampen mot fascismen var en kamp om ideer, men minst like viktig var de sosiale represaliene overløpere til fascismen kunne møte. I mellomkrigstiden var det demonstrasjoner og regelrette opptøyer der det kom til slåsskamper mellom folk på venstresida mot fascister og nazister. Nasjonal Samling opplevde å bli jagd ut av byer av rasende demonstranter. Hvis man leser Arbeiderbladet i denne perioden sto det ofte om disse hendelsene dagen etterpå. Nazister ble navngitt og latterliggjort. Arbeidere som gikk til NS eller andre høyreekstreme organisasjoner, risikerte både fysisk vold og å bli utstøtt sosialt. Men, som Kristjánsson skriver, er boken basert på sekundærlitteratur og det kommer ikke fram noen ny historisk kunnskap. Arbeiderbladet og Martin Tranmæl skrev av og til om disse planlagte fascist-møtene og aktive høyreekstreme i avisen, men det er ikke godt dekket i historieskrivingen. Det betyr at man heller ikke kan forvente så mye av det i en bok bygget på sekundærlitteratur.

Tidsrammen for boken er mellomkrigstiden. Det betyr at Kristjánsson slipper å analysere den politiske retningen AP tok etter krigen. Kråkerøy-talen, antikommunismen, medlemskap i NATO og støtte til USA og dets imperialistiske kriger. Er det mulig å forene radikal venstresidepolitikk i allianse med verdens største kapitalistiske makt? Det store kontrafaktiske spørsmålet her er jo selvfølgelig om AP hadde tatt denne politiske vendingen hvis Norge hadde vært nøytrale i andre verdenskrig.

Martin Tranmæls metode er en interessant og lesverdig bok. Den er en god blanding av viktig historie og relevante politiske analyser. Boken er engasjerende og informativ. Martin Tranmæl var en nøkkelperson i AP, så å analysere denne delen av historien gjennom ham fungerer godt. Hvis du leser Gnist er også sjansen for at du er over middels engasjert i politikk stor, og at du dermed har noe å lære av den. Ved forrige århundreskifte var Arbeiderpartiet et relativt lite og isolert parti. Det overlevde splittelser, samlinger, krig og okkupasjon. Historien om hvordan den radikale venstresiden vokste og fikk makt bør man kjenne.

I følge den marxistiske sosiologen John Bellamy Foster, har den kapitalistiske produksjonsmåtens fremvekst og påfølgende globale dominans innebåret et storstilt stoffskiftebrudd i relasjonen mellom menneskeheten og resten av naturen. Våre måter å organisere våre samfunn på har blitt inkompatible med planetens begrensede ressursgrunnlag. Stoffskiftebrudd-teorien forklares i “Revolusjonens A til Å” i dette nummeret.

Daniel Vernegg, Peder Ressem Østring og Tomine Sandal, nummerredaksjonen for #3 2020

---

Bruddet viser seg i disse dager særlig gjennom tre store kriser: Koronakrisa, biomangfoldskrisa og klimakrisa.

Koronakrisas sammenheng med stoffskiftebruddet har de siste månedene blitt belyst i en rekke artikler av historikeren Mike Davis. Allerede i etterkant av fugleinfluensapandemien i 2003 forutså Davis hvordan kapitalismens veksttvangdrevne ekspansjon inn i hittil relativt uberørte naturområder, kombinert med utviklingen av kommunikasjons- og transportteknologier, med stor sannsynlighet ville generere flere og geografisk mer utbredte pandemier.

Også biomangfoldet på planeten er i krise. I følge en tilstandsrapport vedtatt av FNs naturpanel (IPBES) i mai 2019, er så mye som 10 prosent av eksisterende plante- og dyrearter allerede nærmest utryddet, mens om lag 12 prosent av de resterende står i fare for å gå samme skjebne i møte i løpet av de neste tiårene. De økologiske konsekvensene vil kunne være katastrofale, og i verste fall generere kollaps i vitale matproduksjonssystemer.

Sist, men absolutt ikke minst, kaster klimakrisa mørke skygger over vår fremtid på planeten. Som omtalt i dette nummeret, viser Andreas Malm i boka Fossil Capital (2014) hvordan kapitalismens logikk innebærer en konstant veksttvang, samtidig som den historisk har medført at fossile energikilder er blitt valgt fremfor fornybare. Resultatet har vært en økende vekst i globale klimagassutslipp etter hvert som den kapitalistiske produksjonsmåten har blitt globalisert. Det er derfor lite som tyder på at kapitalen på egenhånd vil klare utslippskuttene på 7,6 prosent årlig frem mot 2030 som er påkrevd for å holde den globale temperaturstigningen under 1,5 grader, slik Paris-avtalen sikter mot.

Er det noe disse tre krisene tydeliggjør, er det at våre samfunns økologiske bærekraft er nært sammenknyttet med de sosiale strukturene som bestemmer hvordan vi omvandler naturen for å reprodusere oss. I vår samtid er dette i all hovedsak kapitalismen. En sosialisme verdt å tro på kommer derfor ikke unna å integrere en strategi for å hanskes med stoffskiftebruddet som kanskje det mest sentrale punktet i sitt program.

 

Stoffskiftebruddteori (eller metabolic rift) er en teori utviklet fra Karl Marx sin beskrivelse av den grunnleggende endringen i forholdet mellom vår (menneskelige) art og resten av naturen, som utviklet seg sammen med kapitalismen.

Jokke Fjeldstad, redaksjonsmedlem i Gnist

---

Stoffskiftebruddteori beskriver hvordan kapitalismen uunngåelig skaper et brudd i stoffskiftet mellom samfunnet og naturen ved å avbryte grunnleggende reproduksjonsprosesser i naturen. Kort oppsummert så er teorien at både natur og samfunn består av fysiske prosesser og sykluser. Mennesket må delta i et stoffskifte med naturen. Dette trenger egentlig ikke være skadelig for hverken mennesker eller naturen. Men under kapitalismen har stoffskiftet mellom mennesket og natur blitt brutt. Dette stoffskiftebruddet  forstyrrer prosessene og syklusene i naturen, og er også skadelig for menneskeheten. Bruddet i stoffskiftet mellom menneske og natur reiser spørsmål om den økologiske bærekraften til kapitalismen. Ikke bare i forhold til kapitalens vekstbehov, men også formen på, og intensiteten av, samspillet mellom natur og samfunn under kapitalismen.

Før begrepet økologi ble utbredt var ofte den organiske helheten mellom mennesker, planter og dyr ofte undersøkt under det tyske begrepet Stoffwechsel, på engelsk oversatt til metabolism. Det var et populært begrep på Karl Marx sin tid og ble gjerne brukt utover sin opprinnelige mening, i både filosofi og politisk økonomi. Marx var kjent for å ha interesser i mange felt, også innen naturvitenskap. Han var spesielt interessert i arbeidene til agronomen og kjemikeren Justus von Liebig.

John Bellamy Foster har ut av dette synliggjort et økologisk grunnlag i marxismen med teorien om en metabolic rift, som kan oversettes til stoffskiftebruddteori. Kohei Saito skrev i 2017 boka Karl Marx’ Ecosocialism som enda grundigere ser sammenheng med Marx sitt arbeid og et grunnleggende økologisk syn. Saito mener at stoffskiftet mellom mennesker og natur er nøkkelen til å forstå Marx sin økologiske utforskning av kapitalismen.

En kjent kritikk av Marx er at han opphøyer det menneskelige arbeidet i sin analyse av kapitalismen, og samtidig ekskluderer naturen fra verdiskapingen. Det har ofte ført til at den første bølgen av økososialister delvis har avvist Marx. Tilhengere av stoffskiftebruddteori mener dette er en feil forståelse av Marx sitt syn. Noe av det som skiller mennesket fra dyrets instinkter er den aktivitet vi kaller arbeid. Arbeidet er en prosess mellom menneske og natur, der mennesket gjennom sin aktive handling endrer, styrer eller kontrollerer stoffskiftet mellom mennesket og natur. Man kan tolke Marx til at det at kapitalen kun betaler for verdi som objektivisering av abstrakt arbeid, og ikke for de sosiale eller naturlige kreftene som inngår i vareprosessen, som en del av en kritikk av kapitalismen. Kapitalen ignorer kostnaden eller verdien til naturen. Kostnaden det er å gjenskape de materielle egenskapene til naturen er ikke reflektert i varens verdi. Dette fordi varens verdi under kapitalismen gjenspeiler det abstrakte menneskelige arbeidet i varen.

Stoffskiftebruddteori handler altså om at det med den kapitalistiske produksjonsmåten tvinger seg fram en endring i stoffskifte mellom mennesker og natur. Imidlertid har stoffskiftet alltid eksistert – vi bruker naturens ressurser for å leve (vi spiser, drikker, lager ting) og vi produserer avfall som går tilbake til naturen. Fram til kapitalismens tidsalder var dette stoffskiftet hovedsakelig lokalt. Man brukte ressurser fra samme området som man ga avfall til, og dette ble en del av at økologisk kretsløp mellom menneske og natur. Med kapitalismen fikk man verdenshandel og geografisk forflytning av ressursene. De ble hentet fra et sted, brukt et annet, for å ende opp som avfall et tredje – Stoffskiftet ble brutt.

Kapitalismen flytter råmaterialer og produkter fra periferien til sentrum av den kapitalistiske produksjonen. Et eksempel notert ned av Marx fra hans studier av Liebig er hvordan fugledritt (guano) ble brukt på denne måten. Allerede på 1800-tallet var det et stort behov for å gjødsle jorda i de industrialiserte landene. På denne tiden hadde man ikke kunstgjødsel, men måtte gjødsle med naturlige produkter. Guano, som er en veldig effektiv gjødsel, ble tatt fra Chincha-øyene utenfor Peru der det var store kolonier med sjøfugl. Guanoen ble så fraktet til hovedsakelig Europa og Nord-Amerika der den ble brukt for å øke fruktbarheten til utarmet jord. England importerte på denne tiden 286 000 tonn med guano i året. Kampen om tilgang på denne ressursen førte til imperialistisk konkurranse. Kapital fra både England og USA var på jakt etter nye guanoforekomster. Dette førte til to kriger – Guanokrigen og Salpeterkrigen. Det var elendige arbeidsforhold for sankerne som hovedsakelig var kinesisk sjanghaia arbeidskraft. Guanohandelen var ikke bærekraftig og det ble tatt ut mye mer guano enn sjøfuglene produserte ny. De hundrevis av lastebåtene kom og forstyrret sjøfuglene, og redene til fuglene ble ødelagt når guanoen ble utvunnet. Den lukrative gjødselen ble flyttet fra periferien til mer sentrale kapitalistiske områder for å gi bedre vekstforhold til utarmet jord. Dette endrer den kjemiske sammensetningen i jorda både der gjødselen hentes fra og der gjødselen blir brukt for å øke produksjonen. For at kapitalen skal vokse. Dette er et eksempel på at den økologiske ødeleggelsen er en del av den kapitalistiske akkumulasjonen.

Klimakrisen har vekket behovet for nye perspektiver på marxisme og økologi – hvordan passer klima og økologi inn i kritikken av kapitalismen og kampen for arbeiderklassens frigjørelse? De siste tiårene har fler og fler sosialister identifisert seg som økososialister. Mens den første bølgen av disse i stor grad har avvist at Marx har noe å bidra med til analyse av økologi, har det etter hvert vokst fram en ny generasjon som har funnet spor av en økologisk kritikk av kapitalismen hos Marx. Det engelske begrepet eller teorien om metabolic rift har blitt mer og mer vanlig, og er i dag en markør for en marxistisk økososialisme.

Selv om Karl Marx var interessert i naturvitenskap, så kan man ikke hevde at han var en vitenskapsmann innen området. Det kan stilles spørsmål om det å bruke hans notater og brev til å beskrive hva han egentlig mente har så mye for seg og om dette er det beste grunnlaget for å lage ny teori og nye innsikter. At Marx mente noe er selvfølgelig ikke et bevis på at det er sant, og det kan være like nyttig å undersøke nye begreper og teorier som for eksempel capitalocene. Det viktige bidraget til stoffskiftebruddteori er ikke at Marx hadde en økologisk forståelse, men at det finnes et grunnlag for å utvikle marxismen på en måte som gjør den fortsatt relevant i dag.

Anja Rolland er 30 år fra Bergen. Rødt-medlem og tidligere feministisk ansvarlig i Rød Ungdom.

---

Marta Breen:
Hvordan bli (en skandinavisk) feminist
Cappelen Damm, 2020, 176 s.

Hvordan bli (en skandinavisk) feminist er en bok som vil mye. På forsiden blir vi lovet 20 veier til mer likestilling på jobben, i livet og i kjærligheten – noe som er ambisiøst å skulle få til på bare 176 sider. Boken er svært lettlest, og Marta Breen evner å snakke om feminisme på en konkret og rett frem måte, uten å verken over- eller undervurdere leseren.

Hvert kapittel har fått et sterkt oppfordrende, om ikke direkte kommanderende navn. I kjent selvhjelpslitteratur-stil får leseren tydelige beskjeder om ting som «Kall deg feminist», «Vær radikal», «Organiser deg» og «Vær mindre flink», noe som gjør at man sitter igjen med en følelse av at dette angår alle – også meg.

De fleste kapitlene har en ordliste som forklarer begreper eller utdyper fakta som tas opp i teksten, slik at man får en innføring i hva for eksempel kulturell appropriasjon og manspreading innebærer, og hva bokstavene i LHBT står for. Dette hjelper leseren å navigere i jungelen av popkulturelle referanser og innarbeidete «selvfølgeligheter» man ofte møter på. Gjennom hele boken slås kjente og ukjente sitater fra kjente og ukjente kvinner opp med store typer. Fra homoaktivist Kim Friele, diverse norske og utenlandske forfattere, professorer, forskere og artister – og til og med en Kardashian- søster – (!) – siteres på løpende bånd. Teksten krydres dessuten med interessante «funfacts» – visste du for eksempel at det i Bergen er flere statuer av buekorpsgutter enn av kvinner? Ikke jeg heller.

Breen er systemkritisk, og tar også opp problemstillinger knyttet blant annet til rasisme, homokamp og mannens plass i feminismen. Breen redegjør for at vi er inne i det hun omtaler som den fjerde feministiske bølgen, men jeg savner en tydeligere argumentasjon for hva dette betyr i praksis, og hvor veien videre går. Det blir dessverre vanskelig å gå dypt nok inn i alle de ulike temaene når man har under 200 sider til rådighet, noe som gjør at boken kan oppleves som litt for grunn for dem som har lest en bok eller to om feminisme fra før.

Selv om forfatterens personlige perspektiv på feminisme er en av bokens styrker, og bidrar til å løfte den fra noe som lett kunne blitt traust og kjedelig, er det ikke et helt uproblematisk perspektiv. Å skulle skrive en slags nordisk-feministisk «fasit» er vanskelig når man har en kvinnebevegelse som på mange måter står i spagaten når det kommer til flere viktige spørsmål.

Det mest åpenbare og konfliktfylte eksempelet er nok spørsmålet om rettigheter for transpersoner. Utfra det Breen skriver om T-en i LHBT får jeg inntrykk av at hun, som meg, mener at man ikke kan kalle seg feminist dersom man ikke inkluderer transpersoner i feminismen sin. Problemet med dette er at det er umulig å gi et entydig svar på hva norske (eller nordiske) feminister mener om dette, fordi mange fortsatt har et, etter min mening, svært konservativt syn på kjønn og seksualitet. To av de største feministiske organisasjonene i Norge, Kvinnegruppa Ottar og Kvinnefronten, har eksempelvis fått kritikk for å være det man kaller «TERFs» – trans exclusionary radical feminists, altså feminister som ikke inkluderer transpersoner i feminismen sin, av blant andre samfunnsdebattant Christine Jentoft og organisasjoner som Skeiv Ungdom og Skeiv Verden. Å fremstille det som om kvinnebevegelsen er samstemt i synet på transpolitikk blir derfor for enkelt, og glatter over motstanden transpersoner opplever fra de som burde være «deres egne», som istedenfor bidrar til undertrykkingen av en svært utsatt minoritet.

Hvordan bli (en skandinavisk) feminist er, til tross for dette, interessant og underholdende lesning. Breen skriver på en måte som gjør det umulig å ikke bli engasjert, og boken er tidvis vanskelig å legge fra seg. Dette er ingen tung ideologisk tekst man trenger forkunnskaper for å forstå, faktisk trenger man ikke en gang være særlig interessert i feminisme for å få noe ut av lesningen. Nettopp dét er kanskje en av bokens styrker. Man kunne med fordel gjort den til pensum for elever på videregående, hvor den kunne fungert som et slags litterært bøllekurs for mange. Og er det én ting russejenter trenger, så er det bøllekurs.

Marie Sneve Martinussen. Samfunnsøkonom, politisk rådgiver for finans i stortingssekretariatet og nestleder i Rødt.
Intervjuet av Tomine Sandal, redaksjonsmedlem i Gnist.

---

Tomine: I juni refererte du i et Facebook-innlegg til en spørreundersøkelse hvor 60 % svarte at de mener klimapolitikken er tilpasset de med god råd, og 70 % at den er tilpassa folk i storbyene. I innlegget hevdet du at: «Vårt mest undervurderte miljøproblem er at folk oppfatter klimapolitikken som urettferdig. […] Dette er et miljøproblem fordi vi aldri kommer til å vinne klimakampen uten å ha med oss et bredt flertall». Hva må til for at klimapolitikken skal være, og bli oppfattet som, rettferdig?

Marie: Målet er å løse klimakrisen og unngå irreversible endringer i naturen, og for å komme dit trenger vi et stort folkelig flertall med oss. I dagens samfunn, med dagens maktkonstellasjon, vil det ikke skje noe som kan skape en bærekraftig framtid. Så lenge målet er at den økonomiske veksten skal gå i turbofart, vil enhver klimaløsning bli spist opp av nedbygging av naturen, utnyttelse av begrensede ressurser og så videre. Det vi trenger er et maktskifte i verden, der hensynet til flertallet av verdens befolkning går foran hensynet til et fåtall veldig rike mennesker. Og det får man ikke til før dette store flertallet av folk er enig.

Det er derfor Rødt er opptatt av rettferdig miljøpolitikk – både fordi vi er opptatt av rettferdighet, men også fordi det for oss er utrolig viktig at vi faktisk vinner klimakampen. Miljøpolitikk har fått et image som usosialt. Det mener jeg er et stort og undervurdert miljøproblem, fordi folk kan ende opp med å stemme mot miljøpolitikk, fordi de opplever det som urettferdig. Om man fører en ikke-rettferdig miljøpolitikk, vil man ikke få gjennomført den grunnleggende klimapolitikken som vi trenger.

Det jeg synes har vært vanskeligst med norsk miljøpolitikk det siste tiåret er at den både har vært veldig teknisk, veldig mye snakk om mål, prognoser og forskjellige type gasser – veldig naturfagstime. Det gjør det veldig fjernt fra hverdagen til veldig mange, og man føler man må kunne veldig masse for å delta i diskusjonen.

Tomine: Hvordan balanserer man hensynet til folks rettferdighetsfølelse, og den stadig mer tidspressede situasjonen vi befinner oss i?

Marie: Egentlig tenker jeg et godt eksempel er transportsektoren. Dagens politikk er for eksempel subsidier på dyre elbiler, og samtidig dyre bompenger. For veldig mange er det ikke et alternativ å ikke kjøre bil, mange har et reelt behov bruke bilen som transportmiddel. Hva kunne vi gjort for fylle dette behovet, men med mindre utslipp? Et av de største problemene i Norge at vi aldri har tatt de store, dyre engangsinvesteringene når det kommer til for eksempel jernbane, som kunne fått ned privatbilismen og utslippene. Å bygge alternativet har stadig blitt ansett som for dyrt og tungvint. Men det er en løsning som både kunne fått ned utslippene fort, og i tillegg vært sosialt rettferdig.

Jeg tror det er en bjørnetjeneste å tenke at usosiale avgifter og subsidier skal være en quick fix for å få ned utslipp. Det er de store strukturelle tiltakene som monner, og selv om de åpenbart er forsinket, er det ingen grunn til å utsette de noe mer.

Tomine: Hva kan være en motvekt til at debatten om klima har blitt veldig teknisk? 

Marie: Under den rødgrønne regjeringen hadde man en uttalt strategi om at klimapolitikken skulle løses med økonomiske virkemidler. Vi hadde en økonom som statsminister, Jens Stoltenberg, og han og andre la mye vekt på at man skulle satse internasjonalt på klimakvoter. Man skulle altså handle seg til den beste og mest effektive måten å kutte klimagassutslipp på. Dette var en strategi som preget klimapolitikken, både under den rødgrønne regjeringen og i etterkant. Det ble sagt at Norge skulle ta masse ansvar for klima, men ingenting skulle skje i Norge.

Den politikken førte ikke til noen synlige endringer i samfunnet, men heller til at klima ble ansett som noe som påvirkes utenfor folks hverdag. Det er egentlig kun de siste årene man har begynt å se flere klimatiltak, for eksempel flere hus bygget i tre, mer beplantning, flere elbiler og lignende. Vi er veldig sent ute med å skjønne at klimapolitikk er noe som vi alle må forholde oss til i vår egen hverdag.

I tillegg lot man altfor lenge klimaskeptikerne påvirke debatten altfor mye, og man brukte veldig mye tid på å bevise at klimaendringene var reelle, og at de var menneskeskapte. Det gjorde at det ble en veldig tung forskningsdebatt. Her har de store oljeselskapene all skyld, fordi de finansierte oljelobbyens motkampanjer mot den globale klimaforskningen. Det har gjort at man er 20–30 år forsinket i alt man gjør, fordi strategien om å «trolle» klimadebatten i stor grad lykkes.

Tomine: Var det en kamp om virkeligheten man måtte vinne først?

Marie: Ja, tidligere kunne man ikke snakke om klima før man hadde kommet med en lang innledning om at klimaendringene fantes og var menneskeskapt. Jeg tror at det er først de siste årene, og med det økende ungdomsopprøret, man har innsett at dette er en sak som handler om folks hverdag, og at det er noe som angår stedet man bor og livene man lever.

Tomine: Tror du koronakrisen vil føre til noen nyttige lærdommer for klimakampen? Med korona har vi jo sett at staten har gjort en rekke inngripende tiltak i folks liv, tror du folk vil være mer åpne for inngripende klimatiltak?

Marie: Koronakrisen viser at folk er villig og kapabel til enormt store endringer i egen hverdag på kort tid. Men det er noen veldig viktige premisser som må ligge til grunn: Det må gjelde alle. Vi har jo sett det, at når noen skulker karantenereglene, så er det vanskeligere å argumentere for at alle skal ta regningen. Og når regjeringen midt under koronasituasjonen har kuttet i formuesskatten, – igjen – er det vanskeligere å godta at vi skal gjennomføre tiltak som fører til at mange blir arbeidsledige.

Selv om alle er med på klimadugnaden, er det en større kostnad for noen enn for andre, akkurat på samme måte som det var en større kostnad for noen å ha barna sine hjemme fra skole og barnehage på grunn av korona i vår. Og det var en større kostnad for noen barn å ikke kunne få gå skolen, enn det var for andre. Det betyr at først må alle bidra i dugnaden, så må man se på hvem kostnadene ble store for, og hvem det kanskje til og med ble en gevinst for. Regningen må være rettferdig fordelt.

Om det oppfattes som at de rike fortsatt kan fly privatfly og dra på kjærestetur til New York tre ganger i året, mens folk som har en sliten dieselbil og ikke har råd til å oppgradere må betale mer for å komme seg på jobb – da føles det ikke som at alle er med. Helt med rette rakner motivasjonen til å bidra i fellesskapet når man føler at noen sluntrer unna, og at regningen blir skeivt fordelt. Det er vel litt det vi ser med korona, at det har skjedd litt mer over sommeren. Vi stiller mer kritiske spørsmål: hvorfor skal ikke sykepleiere få mer lønn, hvorfor får dagligvareansatte lite betalt, når matvarekjedene har tjent mye penger?

Tomine: I kronikk i Klassekampen om investeringer som en vei ut av koronakrisen skrev du at: «Kriser er gode tider for å investere fordi det staker kurs ut av krisa, og fordi det finnes ledige ressurser som kan tas i bruk. Når vi nå står midt i den største økonomiske krisa siden krigen, trengs investeringer for å ta oss videre». Er en slik statlig økonomisk investeringspolitikk er en grunnleggende forutsetning for å løse klimakrisen?

Marie: Ja, det er akkurat det jeg mener. Investeringene man bestemmer seg for, legger føringene for retningen samfunnet skal gå i. I dag står kommersielle aktører bak veldig mye av investeringene, og de investerer med mål om avkastning for sine aksjonærer. Men det vi trenger er å gjøre investeringer i fellesskap, til det beste for både folk og miljø. Vi gjør jo litt av det allerede, vi bygger for eksempel skoler, sykehus og jernbaner, men vi trenger mye mer av det. Vi trenger en demokratisk investeringspolitikk. Det trenger ikke kun være staten som investerer, det kan også være kommunene, regionene, regionale samarbeid eller arbeiderkollektiv.

Vi har blitt fortalt at det ikke er riktig at fellesskapet skal gjøre slike valg for fremtiden, fordi vi i det nyliberale hegemoniet blir fortalt at det er markedet og konkurranse som vet best hvilke investeringer som er best for oss. Det er her Rødt, med vårt ideologiske fundament, kan peke på hvor galt nettopp dette er, og hvordan denne tankegangen har brakt oss til både pandemi og klimakollaps.

Det er en slags idékrig som er viktig, tror jeg, for å få til raske og omfattende nok klimaløsninger. Jeg tror ikke vi kan vente på at det skal bli lønnsomt å redde klima. I en kapitalistisk økonomi er behovet for vekst så fundamental, at kapitalistiske løsninger på klimafeltet vil gå ut over blant annet naturmangfoldet.

Tomine: I forbindelse med korona var det diskusjon om krisepakke til oljeindustrien i vår, også innad i Rødt. Hvordan ble det, og hva vil Rødt?

Marie: Vi foreslo på Stortinget, og gjennom offentlig debatt, at den akutte situasjonen i leverandørindustrien måtte møtes med at staten nettopp igangsatte et slikt investeringsprogram. Vi sa at vi skulle erstatte krone for krone – alle koronatapte investeringer hvor oljeprosjekter enten ble utsatt eller avlyst – med samfunnsnyttige, grønne investeringer. Vi hadde en hel lang liste over konkrete mulige investeringer: skipstunnel på Stad, nye havforskningsskip, jernbanebygging, utbedring av havner. Altså tiltak som kunne igangsettes raskt, og skape arbeidsplasser på kort sikt.

Det er viktig å si at det var stor oppslutning om Rødts primærpolitikk når det gjelder industri og omstilling av olje- og gassindustrien i Norge. Men, som kjent har ikke Rødt særlig stor støtte på Stortinget, så våre forslag fikk ikke flertall. Da var det mange i fagbevegelsen og i Rødt som mente at Rødt måtte ta stilling til kravene fagbevegelsen hadde reist om akutte tiltak for olje- og leverandørindustrien. Det ble en diskusjon i Rødts sentralstyre og landsstyre om hvordan man sekundært skulle stemme over endringer i skatteregimet for oljenæringen. Der var det en tydelig uenighet, og den er nok ikke over enda.

Vi har flere løfter i arbeidsprogrammet, blant annet at vi vil omstille oljenæringen raskt, men uten at det fører til arbeidsledighet. I en sånn her veldig spisset sak, kan det være vanskelig å oppfylle disse to kravene samtidig. Det som vi landet på, etter en uenighet hvor et stort mindretall fortsatt var uenige i konklusjonen, var at flertallet i landsstyret sa at man kunne støtte veldig midlertidige tiltak rettet mot oljeleverandørindustrien. Men med ganske strenge krav, blant annet at til at oppdrag måtte gå til Norge, og at tiltakene måtte møtes med tilsvarende tiltak for fornybar industri. Det som ble fremmet i Stortinget fulgte ingen av våre krav, og heller ikke fagbevegelsens krav, men ga mer skatteletter til oljeselskapene enn de selv hadde bedt om. Til syvende og sist stemte Rødt selvfølgelig mot hele pakken.

I Norge, hvor store deler av arbeiderklassen og fagbevegelsen er tilknyttet oljeindustrien, må man ha en politikk som vekker tillit og troverdighet også hos industriarbeidere. I vår sto deres arbeidsplasser i fare. Da landet vi i Rødt på det man kan kalle et kompromiss, som mange er fortsatt er uenige i, men som jeg mener står seg. Vi var det eneste partiet som klarte å lete med lys og lykt etter noe som kan berge arbeidsplasser, uten å sette i gang nye store oljeprosjekter.

Det er løgn å si at det ikke finnes motsetninger mellom arbeidsplasser og miljø i en oljenasjon som Norge. For meg er det et godt tegn at vi i Rødt ikke lett kunne ta et standpunkt helt for eller helt mot i en sak som denne. Det betyr at Rødt er et parti hvor både fagbevegelsen og miljøbevegelsen er representert og aktivt til stede. Partier som SV eller MDG trenger ikke forholde seg til hva klubblederen på et oljeavhengig verft mener, fordi han er ikke medlem i SV eller MDG. Men han er medlem i Rødt! På samme måte er det mange partier som ikke har medlemmer fra miljøbevegelsen. Her mener jeg Rødt er et unikt parti. Jeg håper de ulike synspunktene kommer fram i diskusjonene frem mot neste landsmøtet, fordi jeg tror det er den eneste måten vi reelt kan få til standpunkt som forener arbeid og miljø. Vi må diskutere oss frem til gode foreninger av standpunktene i Rødts primære industripolitikk.

Tomine: Hva tenker du er forskjellen på miljøpolitikken til MDG og Rødt?

Marie: Hvis du er en person fra middelklassen i Oslo som ikke syns det er forskjell på høyre- og venstresida, er MDG partiet for deg. Men om du mener at miljøpolitikken må være rettferdig geografisk fordelt, hele landet må med og vi må ha forståelse for at det er forskjell å bo i Oslo og på bygda, er Rødt et bedre alternativ. Det er forskjell på de to hverdagene, og det må klimapolitikken ta på alvor.

Det ideologiske argumentet er at MDG ikke har en kritikk av kapitalismen. De har ikke et ønske om å fjerne verken økonomisk vekst eller kapitalistiske maktstrukturer. Det sier jeg ikke for å gi dem minuspoeng i studiesirkelen min, men fordi jeg mener at de to tingene helt reelt fører til at man ikke får en miljøpolitikk som løser problemene.

Tomine: Et argument jeg har hørt brukt mot Rødts miljøpolitikk er at klimaproblemene haster å løse, og at man ikke har tid til kapitalismekritikk. Hva tenker du om det?

Marie: Den største klisjeen om Rødts miljøpolitikk er at vi mener at ingenting kan gjøres før Revolusjonen, med stor R, er gjennomført, analysert og evaluert. All vår miljøpolitikk er gjennomførbart uten å vente på det perfekte samfunnet – eller den perfekte teknologien, som en del partier gjør. Vi mener at utslippene må reduseres her og nå. Men vi mener samtidig at miljøpolitikken som gjennomføres nå, må peke fremover mot et samfunn som skal være bærekraftig i hundrevis av år. Den må forholde seg til de kapitalistiske maktstrukturene som finnes her og nå, for eksempel må vi bryte med storselskapenes makt, ellers får vi ikke gjennomført klimapolitikk. Da må vi forstå kapitalismen – og motstrategier som fagbevegelsen og andre folkelige bevegelser. Ellers kan man ende opp som Venstre, og tenke at så lenge gründerne er grønne nok, løses problemene.

Tomine: Hva tenker du er status for klima akkurat nå? Er situasjonen håpløs?

Marie: Situasjonen er som alltid mer alvorlig enn noensinne. Uten å innse hvor alvorlig den er, og hvor fundamentalt vi må bryte med dagens maktstruktur for å løse klimaproblemene, tror jeg ikke vi klarer å mobilisere den kraften som må til. Men det er mange gode eksempler på at bevegelsene allerede er i gang.

For å si det sånn: Jeg fester ikke noe håp til dem som i dag leder verden, men jeg har stor tro på dem som skal lede verden i fremtiden. De er på vei nå, med ungdommen i spissen, men folk i alle aldre er med. Jeg tenker at Folkeaksjonen oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja er et godt eksempel på at lokale, konkrete saker er der man vinner mot storkapitalen.

Tomine Sandal studerer master i nordisk litteratur og er redaksjonsmedlem i Gnist.

En forkortet versjon av dette essayet ble trykket i Klassekampen 1. juli 2020.

---

2020 kommer til å bli husket som året da pandemien traff oss. Det vil være helt feil å si at koronaviruset rammer alle likt, men jeg vil hevde at pandemien har utløst noen av de samme følelsene hos oss alle: sykdomsfrykt, ensomhet og stress knyttet til en uviss fremtid. Og ikke minst: en pregnant felles følelse av samtid. Disse dårlige følelsene opplever vi hver for oss, men vi deler likevel erfaringen med å føle dem. Å holde avstand har, ironisk nok, blitt et felles prosjekt. Pandemien tydeliggjør hvordan følelser er relatert til tiden vi lever i, til det sosiale og det politiske. Kanskje trenger politiske bevegelser et bedre blikk for hvordan følelser er politiske?

Som for mange andre, innebar min karantenetid mer lesetid. I bokhyllen fant jeg en bok som føltes riktig å lese nå: Depression – a public feeling. I denne boken forsøker forfatter Ann Cvetkovich å finne måter å tenke på depresjon som et sosialt og kulturelt fenomen, heller enn en utelukkende medisinsk diagnose. Ikke fordi hun totalt avskriver at det finnes en medisinsk side ved depresjon, men fordi hun ønsker å stille andre spørsmål. Om depresjon og andre dårlige følelser skyldes en biologisk respons, er det likevel interessant å ta et skritt tilbake og spørre: Hvilke ulike faktorer utløser denne responsen?

Ann Cvetkovich og flere andre som arbeider med det relativt nye akademiske feltet affektteori, startet i 2001 et samarbeidsprosjekt kalt Public Feelings, som etter hvert fikk flere lokale undergrupper. Først og fremst koblet gruppen følelsen av håpløshet og skuffelse til det politiske. Arbeidet ledet til at Feel Tank Chicago, en undergruppe av Public Feelings, etablerte begrepet «politisk depresjon», som kan forklares som følelsen av at alminnelige former for politisk respons, som direkte aksjon eller kritisk analyse, ikke lenger fungerer til å enten endre verden eller få oss til å føle oss bedre.

Begrepet «politisk depresjon» åpner for å tenke nytt om dårlige følelser. Kan man tenke seg at slike følelser potensielt kan være ressurser for politisk handling? Ikke fordi dårlige følelser uten videre kan endres til positive opplevelser, men fordi følelser som desperasjon og apati kan bidra til å rette oppmerksomhet mot politiske problemer og etablere viktige politiske fellesskap. Å føle dårlige følelser kan dermed legge grunnlaget for endring. Håp er essensielt for politisk handling, men kanskje kan vi finne håp også i dårlige følelser? Vi kan leve bedre liv ved å omfavne, heller enn glatte over, dårlige følelser.

Å forstå følelser som politiske er en form for videreføring av det klassiske feministiske mantraet «det personlige er politisk». Denne holdningen til det personlige speiles i Cvetkovichs bok, som består av de ulike sjangrene memoar og kritisk essay. På denne måten skriver Cvetkovich om depresjon på en måte hvor hun både ut fra personlige erfaringer beskriver hvordan depresjon føles, og samtidig frembringer en analyse av hvorfor og hvordan dårlige følelser produseres av politiske og sosiale krefter.

Bruken av memoar-sjangeren for å belyse følelser, får meg til å tenke på andre former for offentliggjøring av personlige erfaringer og følelser i dagens samfunn. En form for vitnesbyrd som blir fyller stadig større rom finner vi på sosiale medier, for eksempel ved bruk av emneknagger som #MeToo eller #BlackLivesMatter. Her deler folk sine erfaringer og opplyser om seksuell vold og rasisme på en måte som tydeliggjør relasjonen mellom det personlige og politiske.

I disse dager er det #BlackLivesMatter som samler flest. Å jobbe mot rasisme krever ikke bare antirasistiske holdninger og visjoner, det krever også store mengder affektiv energi for å tåle skuffelser. Cvetkovich hevder at: «Epidemics of depression can be related (both as symptom and obfuscation) to long-term histories of violence that have ongoing impacts at the level of everyday emotional experience» (Cvetkovich, 2012, s. 7). Dagens Black Lives Matter-bevegelse i USA er ikke bare affektivt preget av samtidens politikk, men også 400 år med rasistisk historie, noe som bevegelsen også påpeker i sin systemkritiske retorikk.

Det er ikke mulig å snakke om rasisme uten å snakke om følelser. Grupper som er utsatt for rasisme – eller andre former for stigmatisering, diskriminering og marginalisering – opplever ofte det som kalles for minoritetsstress. Denne typen stress henger blant annet sammen med å bli møtt med en forventning om å skulle lære opp majoritetsbefolkningen, for eksempel gjennom å fortelle utbroderende om egne opplevelser med rasisme. Å fortelle om egne erfaringer og dele dårlige følelser kan være en god ting, fordi det kan bidra til å bygge fellesskap med andre som også deler de samme opplevelsene og følelsene. Men å åpne seg og fortelle om egne følelser er også enormt sårbart, og kan oppleves som en gjenoppleving av traumer.

Diskusjonen om hvordan hvite mennesker kan være allierte i den antirasistiske kampen har blitt aktualisert i lys av Black Lives Matter-demonstrasjonene. Sentralt i diskusjonen er anerkjennelsen av privilegier, og en vilje til å konfrontere seg selv med ubehagelige følelser. De færreste hvite mennesker vil identifisere seg som rasister, men faktum er at vi lever i et samfunn med strukturell rasisme. Å være en antirasist krever et oppgjør med de rasistiske samfunnsstrukturene. Det er lett for å innta en forsvarsposisjon om man konfronteres med egne rasistiske holdninger eller fordommer. Denne forsvarsposisjonen kan virke beskyttende mot ubehagelige og stressende følelser, men den blokkerer for nye innsikter og forståelser. Å være en hvit antirasist krever en åpenhet også overfor de dårlige følelsene, og en vilje til å bære ubehag.

Alle som har arbeidet med politisk organisering vet at det kan innebære mye skuffelse, og at politisk endring ofte går mye tregere enn man ønsker. Kampen for likelønn er et eksempel på en sak som fagbevegelsen og kvinnebevegelsen har arbeidet for i lang tid, uten at man har sett de store fremskrittene. Da jeg ble politisk engasjert for ti år siden tjente kvinner i Norge i gjennomsnitt 85 % av det menn gjør. I dag er tallet 87 %. Tallene blir dårligere om man tar høyde for at kvinner jobber mer – ofte ufrivillig – deltid. Klimakampen er et annet eksempel på en politisk kamp hvor seirene ikke står i stil til de enorme utfordringene vi står overfor.

Jeg tror venstresidens politiske depresjon kan ha sammenheng med det Sara Ahmed, en annen affektteoretiker, skriver om revolusjonær bevissthet og følelser: «revolutionary consciousness means feeling at odds with the world, or feeling that the world is odd. […] You do not flow; you are stressed; you experience the world as a form of resistance in coming to resist a world» (Ahmed, 2010, s. 168-169).

Ahmed forklarer at den revolusjonære bevisstheten kun er mulig, dersom man også er villig til å føle stress og motstand. Hun beskriver det som å la samtiden komme under huden på deg. Det kan være å la seg engasjere av politiske saker som føles vanskelige, vonde og håpløse, og å velge å bli i det politiske selv om det politiske innebærer å kjenne på dårlige følelser. Oppmerksomhet overfor følelsenes politikk innebærer en måte å forsøke å leve med skuffelse, nederlag og tregheten politisk endring er forbundet med, samtidig som man ikke glemmer at radikal samfunnsendring er mulig.

Så hvor finner vi håpet som trengs for å fortsette? Vi kan begynne med å stoppe opp – tillate oss selv å føle dårlige følelser, dele vitnesbyrd og etablere politiske fellesskap. Politisk arbeid handler også om å rette oppmerksomhet mot aktivismens emosjonelle registre, inkludert frustrasjon og skuffelse knyttet til manglende eller saktegående endring. Når svarte amerikanere deler sorgen over å leve i et samfunn hvor deres liv ikke anerkjennes som liv, bygges en politisk bevegelse som samtidig er et følelsesfelleskap. Ved å dele sorg, skuffelse og sinne, kan disse følelsene bevege seg fra hver enkelt og utvikles til politisk handling.

Cvetkovich etterlyser nye måter å leve på – eller bevege oss fremover på – som motstand til fastlåstheten vi føler både bokstavelig og i overført betydning. Når man føler politisk depresjon, føler man at politisk endring ikke er mulig. Vi kan likevel lære mye av følelsen av at det ikke finnes alternativer. Sara Ahmed skriver:

The silly or ridiculous nature of alternatives teaches us not about the nature of those alternatives but about just how threatening it can be to imagine alternatives to a system that survives by grounding itself in inevitability (Ahmed, 2010, s. 165).

Påstanden om at forandring er umulig, sier mer om hvor truende endring oppleves for det bestående, enn hvorvidt endring faktisk er mulig. Kapitalismen styrkes om den fremstår som naturlig og uunngåelig. Men det finnes alternativer.

Først og fremst trenger vi en påminnelse om at følelser er politiske, og at dårlige følelser ikke må skyves under teppet, men brukes produktivt i politisk kamp for en bedre verden. Dette betyr ikke at alle dårlige følelser egentlig er positive eller gode, men taler for en økt bevissthet overfor sammenhengen mellom følelser og samfunn, og hvordan politikk føles. Og slik endte det å lese en bok om en depresjon – midt i en pandemi – opp med å gi meg økt tro på politisk handling. Vi er tross alt mange som føler det samme i dette drittsamfunnet.

Litteratur:
Ahmed, Sara. 2010. The Promise of Happiness. Durham: Duke University Press
Cvetkovich, Ann. 2012. Depression – a public feeling. Durham: Duke University Press

Tidene forandrer seg, og nye radikale generasjoner vokser opp. Samtidig vokser ytre høyre. Hvordan møter vi denne utfordringen og bygger varige flertallsallianser for et mer solidarisk samfunn?
Ronny Kjelsberg er universitetslektor ved NTNU og vara til fylkestinget i Trøndelag for Rødt.

---

Et nytt fellesskap

For å oppnå politisk forandring må man bygge fellesskap og allianser – allianser mellom krefter som til sammen kan danne et flertall og endre den politiske kursen i samfunnet. Det er blant annet dette Thomas Piketty omtaler som «egalitære koalisjoner» i sin nye bok Kapital og ideologi (Piketty, 2020 s. 35). Knappest noe samfunn har skapt en utvikling i retning mindre ulikhet uten å ha klart å bygge en slik koalisjon.

Vi lever i en tid hvor de globale utfordringene både økonomisk og miljømessig skriker etter en ny kurs, samtidig som ytre høyre styrker seg i mange land. Det krever en grundig gjennomtenkt strategi for alliansebygging hos den politiske venstresida som vil ha en kurs vekk fra nyliberal økonomisk politikk, og redde planeten.

Dette er ikke en ny utfordring, men tidene forandrer seg, nye generasjoner dukker opp og gamle forsvinner. Derfor må gamle spørsmål kontinuerlig tas opp til ny debatt for at man skal kunne bygge flertall.

Det har nemlig de siste årene utkrystallisert seg mulighetene for en slik koalisjon. På tross av tilbakeslag har vi sett en fremvekst av, og oppslutning om, bevegelser til venstre for sosialdemokratiet vi ikke har sett noe i nærheten av siden «eurokommunismen» på 70-tallet, eller kanskje ikke siden mellomkrigstiden. I årene etter finanskrisa i 2008 ble partier som Syriza, Podemos og Sinn Fein seriøse utfordrere til makten i sine respektive land. Det samme ble etter hvert politikere som Jeremy Corbyn og Bernie Sanders. På tross av at de ikke holdt helt til målstreken, er dette politiske bevegelser vi ikke har sett på mange tiår. Bak mange av disse bevegelsene ser vi en koalisjon av tradisjonelle arbeidervelgere som stemmer på mindre økonomiske forskjeller, trygge jobber og bedre velferdsordninger, samt en ny radikal ungdomsgenerasjon (se f.eks. Horgan-Jones, 2020). Dette er bevegelser som kan samles, men alliansen kan også være skjør. Jeremy Corbyn klarte det i 2017, men mislyktes som kjent i 2019 (les mer om det hos Manifest Tidsskrift (Kjelsberg, 2019)).

I deler av den norske debatten både rundt Brexit og ellers (kanskje særlig i debattene hvor høyresiden har forsøkt å importere den amerikanske «kulturkrigen» til Norge), har det vært en tendens til å dra opp et skille mellom «eldre menn på bygda» og «unge høyt utdannede i byene», hvor førstnevnte gruppe gjerne har vært ansett som «arbeiderklassen». Det er grunnleggende misforstått. En meningsfull klasseanalyse, òg en mulig allianse for en ny kurs vil selvsagt måtte inkludere folk av begge kjønn, fra bygd og by, med og uten høyere utdanning. For å skjønne sistnevnte er det bare å se på hva LO gjør, som nå nettopp styrker seg blant ansatte med høyere utdanning gjennom «LO for alle»-prosjektet, og ser at det er helt nødvendig om de skal bevare organisasjonsgraden i en tid hvor halvparten av ungdomskullene tar høyere utdanning (Heyerdahl, 2019).

Dette er heller ikke nye innsikter. I avslutningen av boken Maktkamp fra 1989, skrev Reiulf Steen (Steen, 1989, s. 271) om betydningen av nettopp å bygge allianser på tvers av utdanningsgruppene:

[H]va er, sosialt sett, forskjellen på en industriarbeider, en håndverker, en lærer og en helsearbeider? Forskjellen er sannsynligvis og som oftest at industriarbeidere og i hvert fall håndverkere vil tjene noe bedre enn læreren og helsearbeideren. Det viktigste er hva de har felles: At de trenger å selge sin arbeidskraft og sine evner og at de kan ha innflytelse over samfunnsutviklingen ved det de er, ikke ved det de har. Bare ved det de yter, ikke ved det de eier. Derfor kan de ha innflytelse bare ved at de står sammen og at de har en bevegelse å stå sammen i. Denne bevegelsen er arbeiderbevegelsen.

Behovet for å inkludere slike utdanningsgrupper i en egalitær allianse er bare blitt større siden den gang.

Enkelte kobler inkluderingen av folk med utdanning som høyredreining, og ser den i sammenheng med at mange tradisjonelle venstresidepartier de siste tiårene har økt sin appell i den økonomiske overklassen og mistet mye av sitt tradisjonelle arbeiderklassegrunnfjell (se f.eks. Kristjánsson, 2019). Dette står seg ikke mot data fra Piketty (2020, s. 38). Her ser vi at venstresidepartier både i USA og Europa hadde en kontinuerlig relativ vekst blant utdanningsgruppene i hele etterkrigstiden, mens de beholdt sin posisjon som partier for arbeiderklassen om man ser på økonomi heller en utdanning. Ja, i tiårene mellom 1960 og 80-tallet økte faktisk oppslutningen blant de høyest utdannede, samtidig som den økte blant de med lavest inntekter i USA og Frankrike, som er Pikettys eksempler. Det var først med høyredreiningen og nyliberalismen på 90-tallet at de tradisjonelle sosialdemokratiske partiene begynte å miste grepet om arbeiderklassen i økonomisk forstand.

Utfordringer med et nytt flertall

Men som vi så med Corbyns Labour i Storbritannia – slike allianser kan sprekke. Der sprakk den blant annet på EU-spørsmålet. Mange eldre rurale velgere ville ut av EU og satte det over Labours program. For yngre velgere var EU-motstanden derimot tydelig koblet til den xenofobe høyresida, og der møter vi en utfordring.

Skal man bygge en slik allianse kan man nemlig ikke assosiere seg med rasistiske, sexistiske eller andre former for diskriminerende krefter. I Fafos ungdomsbarometer fra 2017 var kamp mot rasisme faktisk den enkeltsaken som opptok ungdom aller mest (Andresen, Strand og Ødegård, 2017). Selv om andre undersøkelser med noe andre svaralternativer og formuleringer helt sikker kan gi noe andre svar, er dette et tydelig signal på at man vil miste ungdommen dersom man lefler med ytre høyre-tankegods.

Når ytre høyre promoterer seg på saker som tidligere har vært mest forbundet med venstresiden, som motstand mot frihandelsavtaler og EU-motstand, er det dermed ikke rart mange opplever det som en noe klam omfavnelse. Likevel har svaret fra de fleste toneangivende på venstresiden vært det åpenbare – at man må holde fast på sine standpunkter uavhengig av hva ytre høyre gjør (Herning, 2017; Meyer og Krogh, 2020; Kristjánsson, 2020).

Det er vanskelig å være uenig i det, men for meg kommer det i kategorien «nødvendig, men ikke tilstrekkelig». Når ytre høyre forsøker å profilere seg på frihandelsmotstand må vi slå tydelig fast at vår motstand mot for eksempel EU er rotfestet i noe helt annet enn deres nasjonalisme.

Vi ser nemlig at enkelte miljø som tradisjonelt har delt venstresidens ståsted i slike saker, som MDG, nå er i flyt mot en mer EU-vennlig politikk (Kjelsberg, 2018, MDG, 2020) som er mye mer ukritisk til frihandel, og en kjent venstreorientert kommentator som Sven Egil Omdal lanserer et nytt EU-positivt syn (Omdal, 2020). Og det er grunn til å tro at både MDG og Omdal er representative for deler av befolkningen vi trenger om vi skal mobilisere til et flertall for en radikal politikk i tiårene som kommer, folk som må være deler av vår egalitære koalisjon.

Det kan selvsagt være fristende å holde fast på den velkjente retorikken og politikken i frykt for å miste de eldre velgergruppene over til høyresida. Eldre velgere er mer trofaste, og de stemmer som kjent i større grad i valg. Men som KrF har sett de siste tiårene – det er en velgergruppe som er kraftig utsatt for naturlig avgang, og å satse på et slikt «grunnfjell» er en strategi som ikke har framtiden for seg. Vi må derfor bygge allianser som inkluderer ungdommen.

For å konkretisere: I 1900 jobbet 47 prosent av nordmenn i primærnæringene. I 2018 var tallet 3 prosent (SSB, 2020). Samtidig bor 82 prosent av befolkningen i byer og tettsteder i 2019 (SSB, 2019a). I 1906 var 70 prosent på bygda (SSB, 2015). Det betyr at de gruppene man måtte få med seg for å bygge en solid flertallskoalisjon på starten av forrige århundre er helt andre enn de gruppene man må slåss om i dag.

Vi finner endringer også i politiske holdninger, også i nyere tid. Innenfor det betente politikkområdet innvandring, blir nordmenn gradvis over tid mer og mer positive (SSB, 2019b). I tillegg vet vi at det er en sammenheng mellom kunnskap om, og kontakt med, innvandrere og mer positive holdninger (Brekke & Mohn, 2018, s. 10). Dette bildet forsterkes gjennom at nordmenn flest er mer skeptiske til høyreradikale enn til de minoritetene ytre høyre maler skremmebilder av (Tyldum, 2019 s. 33). Det gir en god indikasjon på at ytre høyres skremselspropaganda er nettopp det, og at økt kunnskap – noe stadig flere får, særlig i den yngre generasjonen – gjør at rommet for høyrepopulistisk innvandringsfiendtlig retorikk sakte blir mindre.

På tross av at lekkasje til den ytre høyresida er blitt heftig diskutert fra Magnus Marsdals Frp-koden (Marsdal, 2007), til Mímir Kristjánssons Martin Tranmæls metode (Kristjánsson, 2020), tyder mye på at dette, i hvert fall i Norge, er et minkende problem. At ytterfløyene på høyresida radikaliseres kan med dette ses på som en respons på manglende politisk gjennomslag, og ikke som et tegn på økt styrke.

Denne utviklingen bør dermed være en advarsel til den som måtte tenke at veien framover for venstresida går ved å stjele velgere fra høyre ved å konkurrere i kulturkonservatisme. Det er et vindu som er i ferd med å lukke seg, og ikke minst er det politisk feil (se f.eks. Sanders, 2018 s. 5).

Det kan være en vel så stor utfordring å sikre at de yngre velgergruppene slutter opp om et radikalt omfordelende prosjekt i en egalitær koalisjon, og ikke sklir inn mot et mer diffust liberalt sentrum som ikke evner å løse samfunnsutfordringen vi står overfor.

En bedre EU- og frihandelskritikk

Skal vi bygge en slik koalisjon, må vi ta et nytt blikk på argumentasjonen vår mot f.eks. EU. Det må vi gjøre gjennom å fokusere på hvordan blant annet EUs politikk, som er grunnfestet i frihandel, direkte undergraver verdier som ligger i kjernen for mange i den radikale ungdomsgenerasjonen som nå vokser fram.

Ikke minst handler dette om at frihandel øker de globale klimagassutslippene dramatisk. Det siste i en rekke studier som viser dette kommer fra en gruppe forskere i Japan som har vist at bare en tollreduksjon på 1 prosent for sentrale varer blant G20-landene, vil gi dramatisk økte CO2-utslipp (Islam, Kanemoto & Managi, 2019).

Selv WTO har lenge delvis erkjent disse problemene. I en rapport som gjennomgår tilgjengelig forskning erkjennes det at «the literature indicates that more open trade is likely to increase CO2 emissions» (WTO, UNEP, 2009 s. 141). Økte klimagassutslipp kommer fra økt transport og økt produksjon og forbruk. På sin temaside om forholdet mellom frihandel og miljø er WTO dermed mindre tydelige (WTO, 2020). Her peker WTO på at komparative fortrinn kan gjøre at varer kan produseres med mindre energibruk og mindre utslipp, og tåkelegger konklusjonen med et slags «det kommer an på». En litt mindre raus skribent kunne jo antydet at WTO her var «Merchants of Doubt» etter Naomi Oreskes og Eric Conways bok om klimafornektere (Oreskes, Conway, 2010).

Det er sant at det finnes eksempler på at handel gir lavere utslipp – norske drivhustomater vs. importerte spanske er et kjent tilfelle. Men er dette årsaken til det store flertall av varer som produseres langt unna der de forbrukes? Nei. Årsaken til at for eksempel Kina produserer nesten all vår forbrukerelektronikk er ikke at råvarene finnes der eller at de har særlig tilgang på billige rene energikilder (som norsk vannkraft) – det er rett og slett at de har langt lavere lønnsnivå, og langt dårligere arbeidsvilkår enn i for eksempel Norge. Et høyt kunnskapsnivå og et autoritært regime som sikrer «forutsigbare rammevilkår», hjelper også. Derfor sendes norsk fisk til Kina for å videreforedles og pakkes, og sendes tilbake for forbruk. Dette er hovedregelen når det gjelder frihandelen, og det er derfor mer grundige undersøkelser kommer med mye tydeligere svar enn WTO.

Dette gjelder selvsagt også innad i EU. Mens fri flyt av kapital, varer, tjenester og mennesker er selve fundamentet for unionen, har alle forsøk på å lage et «sosialt» felles fundament strandet og fislet ut i sanden (Se f.eks. Ingrid Grønli Åms bok om fransk venstresides trøblete forhold til unionen (Åm, 2018)). EUs frihandel er dermed også en frihandel med økte utslipp som konsekvens.

Økt produksjon og forbruk kunne kanskje vært bra om det kom de som trenger det til gode, men som store mengder forskning, blant annet popularisert i Ulikhetens pris (Wilkinson og Pickett, 2012) har vist, slår ikke økt økonomisk vekst positivt ut på levekår i den rikere delen av verden. Det gjør tvert imot lave sosiale ulikheter.

En annen konsekvens av fri-flyt-kapitalismen er nettopp stadig økende sosiale ulikheter. Dette har vi sett både i Europa og resten av verden de siste tiårene, den mest kjente beskrivelsen er kanskje Thomas Pikettys Kapitalen for det 21. århundre (Piketty, 2014). Det mange kanskje ikke er klar over, er at økte sosiale ulikheter også bidrar til framveksten av nettopp høyreekstremismen som noen ser EU som bolverk mot.

En studie fra 2017 (Kunst, Fischer, Sidanius og Thomsen, 2017) viser at jo større ulikhetene er, jo større er motivasjonen hos privilegerte grupper for å forsvare posisjonen sin og opprettholde sosiale hierarkier, inkludert å diskriminere og forfølge innvandrere, være sexistiske og til og med benytte vold.

Etter den økonomiske krisa i 2008 var det en framvekst på venstresida mange steder, og mange ønsket en annen politikk for mer utjevning i Europa. Det lå bak både Francois Hollandes valgseier i Frankrike i 2012, men kanskje mest tydelig Syrizas seier i Hellas i 2015, og i fremganger for bevegelser for en mer utjevnende økonomisk politikk i flere andre land.

Dette håpet ble derimot brutalt stoppet av EUs strenge kuttpolitikk i møte med krisa. EU har i stor grad traktatfestet at selv tradisjonell keynesiansk motkonjunkturpolitikk er ulovlig, og EUs politikk mot Hellas fikk som kjent selv normalt fiskalt konservative IMF til å heve øyenbrynene og komme med forsiktige protester – til liten nytte.

Ideen om EU som bolverk mot høyrepopulismens fremganger er dermed grunnleggende misforstått. Det samme er ideen om at EU skal redde oss fra klimakrisa.

EU kan sette seg strenge klimamål, og komme med satsinger som det nylige vedtaket om «European Green Deal» (European Comission, 2020). De kan til og med få gode resultater på papiret (alle de unødvendige forbruksvarene vi forbruker i Europa havner jo på kvoten til landet som produserer det). EU kan tidvis også prisverdig reagere mot de verste utslagene fra statsledere fra ytre høyre. Likevel er EUs traktatfestede økonomisk politikk basert på frihandel og evig vekst – en politikk som er uforenelig med å løse klimaproblemene, og som styrker nettopp ytre høyre, noe vi også så i det siste EU-valget.

En politikk som kan bekjempe høyreekstremismens frammarsj og redde klimaet, må derfor ha to tanker i hodet på en gang. Den må ha et hovedfokus på å føre en økonomisk politikk for storstilt sosial utjevning, slik at man kan få samfunn som bygger tillit og som holder sammen. Men den må også være kompromissløs både i kampen for å redde planeten vår og i sin motstand mot rasisme og annen autoritær politikk.

Dette må dermed også være det grunnleggende i venstresidas kritikk av EU og frihandelsavtaler i tiden som kommer, dersom vi skal bygge brede egalitære allianser som skaper flertall på tvers av generasjoner og geografi. Enkle besvergelser for eksempel om «nasjonal sjølråderett» treffer stadig færre.

Litteratur:

Andresen, Silje, Strand, Anne Hege og Ødegård, Anne Mette (2017). Fagforbundets ungdomsbarometer 2017. Fafo-rapport 2017:32. Fafo. Hentet fra https://www.fafo.no/images/pub/2017/20640.pdf

Brekke, Jan-Paul & Mohn, Ferdinand Andreas (2018). Holdninger til innvandring og integrering i Norge Integreringsbarometeret 2018. Institutt for samfunnsforskning. Rapport 2018:8. Hentet fra https://www.imdi.no/contentassets/9f6bf228de9342d2acd9b43063c49c63/integreringsbarometeret-2018-holdninger-til-innvandrere-og-integrering.pdf

European Comission (2020). A European Green Deal. Hentet fra

https://ec.europa.eu/info/strategy/priorities-2019-2024/european-green-deal_en

Heyerdahl, Ragnhild (2019). Nå skal LO kapre uorganiserte ingeniører, arkitekter, sykepleiere, lærere og akademikere. Frifagbevegelse.no 20.9.19. Hentet fra https://frifagbevegelse.no/nyheter/na-skal-lo-kapre-uorganiserte-ingeniorer-arkitekter-sykepleiere-larere-og-akademikere-6.158.650756.5e2a0b0158

Herning, Linn (2017). Ytre høyre gjør nå krav på standpunkter jeg selv har. Morgenbladet 27.1.17. Hentet fra https://morgenbladet.no/ideer/2017/01/linn-herning-om-ytre-hoyres-standpunkter

Horgan-Jones, Jack (2020). How the youth vote played out for Sinn Féin and the Greens. Irish Times 9.2.20. Hentet fra https://www.irishtimes.com/news/politics/how-the-youth-vote-played-out-for-sinn-f prosentC3 prosentA9in-and-the-greens-1.4167316

Islam, Moinul, Kanemoto, Keiichiro og Managi, Shunsuke (2019). Growth potential for CO2 emissions transfer by tariff reduction. Environmental Research Letters,Volume 14, Number 2. Hentet fra https://iopscience.iop.org/article/10.1088/1748-9326/aaf688

Kjelsberg, Ronny (2018). MDG i full spagat når de angriper Rødt for systemkritikk. Radikal Portal 18.7.2018. Hentet fra https://radikalportal.no/2018/07/18/mdg-i-full-spagat-nar-de-angriper-rodt-for-systemkritikk/

Kjelsberg, Ronny (2020). Lærdommer fra Storbritannia: Legg bort de norske brillene. Manifest tidsskrift 8.1.2020. Hentet fra

https://www.manifesttidsskrift.no/laerdommer-fra-storbritannia-legg-bort-de-norske-brillene/.

Kristjánsson, Mímir (2019). Lang dags ferd mot Gro, Klassekampen Bokmagasinet 26.10.2019. Hentet fra https://dagens.klassekampen.no/2019-10-26/lang-dags-ferd-mot-gro

Kristjánsson, Mímir (2020). Martin Tranmæls metode. Manifest

Kunst, Jonas R.,Fischer, Ronald, Sidanius, Jim og Thomsen, Lotte (2017). Preferences for group dominance track and mediate the effects of macro-level social inequality and violence across societies. PNAS May 23, 2017 114 (21) 5407-5412. Hentet fra https://www.pnas.org/content/114/21/5407

Marsdal, Magnus (2007). Frp-koden. Manifest

MDG (2020). Europapolitikk. Hentet fra https://www.mdg.no/europapolitikk

Meyer, Astrid Hygen og Krogh, Marie von (2020) Folkets Fiskaa. Klassekampen 6.3.20.

Hentet fra https://dagens.klassekampen.no/2020-03-07/portrett

Omdal, Sven Egil (2020) Nå sier jeg ja til et annet EU. Stavanger aftenblad 7.2.20. Hentet fra https://www.aftenbladet.no/meninger/kommentar/i/RRBkkA/na-sier-jeg-ja-til-eu-til-et-annet-eu

Oreskes, Naomi og Conway, Eric (2010). Merchants of Doubt: How a Handful of Scientists Obscured the Truth on Issues from Tobacco Smoke to Global Warming. Bloomsbury Press.

Piketty, Thomas (2014) Kapitalen i det 21. århundre. Cappelen Damm

Piketty, Thomas (2020). Capital and Ideology. Harvard University Press

Sanders, Bernie (2018). Where We Go from Here. Thomas Dunne Books

SSB (2015). Befolkningsendringer, etter kjønn, bygder/byer, statistikkvariabel og år. Hentet fra https://www.ssb.no/statbank/table/10759/tableViewLayout1/

SSB (2019a). Tettsteders befolkning og areal. Hentet fra https://www.ssb.no/befolkning/statistikker/beftett

SSB (2019b). Holdninger til innvandrere og innvandring. Hentet fra

https://www.ssb.no/statbank/table/08778/

SSB (2020). Næringene vi jobber i: Endringer fra 1900 til i dag.

Hentet fra https://www.ssb.no/nasjonalregnskap-og-konjunkturer/faktaside/norsk-naeringsliv

Steen, Reiulf (1989). Maktkamp: nye bilder fra et liv. Tiden

Tyldum, Guri (2019) Holdninger til diskriminering, likestilling og hatprat i Norge 2. utgave. Fafo-rapport 2019:26. Hentet fra https://www.fafo.no/images/pub/2019/20723.pdf

Wilkinson, Richard og Pickett Kate (2012). Ulikhetens pris. ResPublica.

WTO, UNEP (2009). Trade and Climate Change. Rapport. Hentet fra https://www.wto.org/english/res_e/booksp_e/trade_climate_change_e.pdf

WTO (2020) The impact of trade opening on climate change. Hentet fra

https://www.wto.org/english/tratop_e/envir_e/climate_impact_e.htm

Åm, Ingrid Grønli (2018) Hjelp, vi er i EU. Manifest

 

Det norske forsvarets andel av klimagassutslipp øker, i takt med at ressurser som burde gått til klimatiltak heller brukes til videre opprustning. For å ta klimaforandringene på alvor trenger vi en slagkraftig fredsbevegelse mer enn noen gang.

Aslak Storaker er bibliotekar, medlem av Rødts internasjonale utvalg og studieansvarlig for Rødt i Agder.
Ivar Espås Vangen er lektor i historie, fredsaktivist og medlem i Rødts internasjonale utvalg

---

Klima- og miljøspørsmål har for lengst gått fra å være politiske saksfelt forbeholdt spesielt interesserte, til å bli et brennbart tema som kan avgjøre både valg og regjeringsspørsmål. I 2019 kunne man lese at 49 prosent av norske velgere anså klimaspørsmålet som ett av de tre viktigste politiske temaene. Greta Thunberg og klimastreikerne har gitt kampen for klima og miljø fornyet styrke. I dag finnes det knapt et politisk parti i vesten som ikke må forholde seg til dette.

Det er selvfølgelig en bra ting. Trusselen om økologisk krise er et reelt eksistensielt spørsmål menneskeheten står overfor. De mest pessimistiske prognosene for hva som vil skje om temperaturene på jorden stiger med over fire grader, vil lett kunne slå beina under menneskelig sivilisasjon slik vi kjenner den.

Samtidig med at klima- og miljøproblematikken begynner å få sin velfortjente oppmerksomhet, er det trist å se hvor lite oppmerksomhet som vies til kampen mot krigen. Ikke bare fordi trusselen om en ny verdenskrig, i likhet med klimakrisa, representerer en eksistensiell trussel mot sivilisasjonen. Militarisme, krig og opprustning innebærer også store klimautslipp, ødeleggelser på natur- og miljø, og legger dessuten beslag på enorme menneskelige og finansielle ressurser som ellers kunne ha blitt brukt til å dekke menneskelige behov. Hele 2,1 prosent av verdens samlede BNP – 1 822 milliarder dollar – ble i 2018 brukt på militære formål. Dette er midler som kunne ha blitt benyttet på å nå FNs bærekraftsmål.

Med dette som bakgrunn ble vi i fjor engasjert til å utarbeide rapporten «Militær miljø- og klimapåvirkning» på vegne av Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet (IKFF), med midler fra UNESCO. Formålet var å undersøke det norske militærvesenets klima- og miljøpåvirkning, samt påvirkning fra allierte militære styrker på norsk jord. I denne teksten skal vi forsøke oss på en kort gjennomgang av hva vi fant ut.

CO2-utslipp i Forsvaret

Om man regner med alle indirekte utslipp fra varer og tjenester Forsvaret i Norge benytter seg av, utgjør Forsvarets andel av Norges samla CO2-utslipp om lag én prosent av totalen. Gjennom innfasinga av F-35-kampflyene i luftvåpenet, vil denne andelen trolig øke til om lag to prosent i 2030. Tallet er nok lavere enn det enkelte har sett for seg, men er høye nok til at det kan bli vanskelig for norske regjeringer å kombinere overholdelse av NATOs to-prosentmål og målet om 40 prosent utslippskutt fra 1990-nivået, innen 2030. Om Forsvaret skal doble sin andel av utslippa, vil dette åpenbart bety at kutta må tas andre steder – enten i annen offentlig virksomhet, eller i privat sektor. Med tanke på at ingen norske partier i dag går til valg på nevneverdige kutt i militærbudsjettene, peker det meste mot at vesentlige reduksjoner i militærets utslipp vil bli vanskelige å få gjennom. Byrden vil dermed overføres til industri og forbrukere.

Innfasinga av F-35 er som nevnt spesielt viktig, fordi utslippene derfra er betydelig større enn fra de nåværende flyene F-16. For vårt partis del er det også relevant fordi vi er de eneste som har gått konsekvent mot innkjøpet av de nye flyene. Innfasingen av F-35 er beregna til å øke flyvåpenets andel av Forsvarets utslipp fra 36 til 56 prosent. Dette henger imidlertid også sammen med hvor mye flyene kommer til å bli brukt, både innenlands og utenlands.

Her er det mulig å gjøre noe. Libyakrigen i 2011, hvor Norge var blant de mest aktive deltakerne, innebar for vår del utslipp på 36 230 CO2-ekvivalenter – fra drivstoffbruk alene. I et år som 2018 ville dette utgjort ti prosent av forsvarssektorens totale CO2-utslipp. Dette er i seg sjøl dramatisk nok, men man må heller ikke glemme at bombene også brakte med seg ødeleggelser på bakken, både i form av infrastruktur og militære kapasiteter som nødvendigvis vil bli erstattet i fremtiden. Ødeleggelsene på landets veldige grunnvannsreserver bærer ifølge den norske hydrogeologen Fridtjov Ruden i seg kimen til å bli «tidenes miljøkatastrofe» om det ikke tas affære. Dette kunne altså ha vært unngått om man unnlot å gå til krig.

Også Trident Juncture-militærøvelsen i 2018 gir oss noen interessante tall. Med 50 000 soldater fra over 30 land, 10 000 kjøretøy, 130 fly og 70 fartøyer, sier det seg sjøl at belastninga ble betydelig. Foruten at Forsvaret mottok om lag 900 klager og «miljøhendelser» i forbindelse med øvelsen, ble det også sluppet ut betydelige mengder CO2. Hele 73 530 tonn CO2-ekvivalenter ble sluppet ut i løpet av øvelsen. I tillegg til dette kommer utslippene fra de utenlandske marinefartøyene, som enten kjøpte drivstoff fra sivile aktører eller hadde med tilstrekkelig hjemmefra. Fredsbevegelsens kritikk mot krigsøvelser i fremtida, bør definitivt også inkludere et miljø- og klimaperspektiv.

Ser en globalt på spørsmålet kan en argumentere for at Norges forsvarspolitikk også innebærer en form for medansvar for NATOs totale utslipp. Stuart Parkinson fra Scientists for Global Responsibility anslår i et foredrag at det militæres andel av klimagassutslippene, inkludert militærindustrien, utgjør tre prosent av de nasjonale utslippene i Storbritannia, seks prosent av utslippene i USA og kanskje fem prosent av de totale globale utslippene. Det synes klart at NATOs mål om at minst to prosent av de enkelte medlemslands BNP skal brukes på forsvarsutgifter, også vil måtte føre til at det militæres andel av klimautslippene øker både internt og eksternt, ved at en må forutsette at en opprustning i NATO også vil være medvirkende til å drive fram opprustning i andre land. Vi har ikke registrert noe norsk forbehold mot NATOs opprusting.

Miljøet rammes

I tillegg til klimaspørsmålet kommer også miljøforurensningen som oppstår ved aktiv krigføring, både direkte i form av ødeleggelser og indirekte ved at den angrepne statens muligheter til å drive nødvendig infrastruktur svekkes. I rapporten drøfter vi særlig miljøkonsekvensene av krigføringen i Afghanistan og Libya, som er de landene der Norge har vært sterkest involvert. Avslutningsvis viser vi til hvordan Norges tilslutning til NATOs atomvåpenstrategi også innebærer en praktisk og prinsipiell tilslutning til en politikk som hvis satt ut i live vil føre til en verdensomspennende økologisk katastrofe.

Når det gjelder Norges våpenindustri, det amerikanske militærvesenets tilstedeværelse i Norge, lyttestasjonene som opereres av etterretningen, arealbruk og bruk av kjemikalier og lignende, har vi ikke funnet grunnlag for å si at dette utgjør en særlig stor del av norske klimautslipp eller miljøforurensing. Samtidig bør det nevnes at mange av tallene som gjelder dette er ikke-eksisterende eller unntatt offentligheten. Forsvarets forskningsinstitutt publiserer årlige rapporter som dekker en del av det vi drøfter i rapporten. Dette arbeidet er svært prisverdig og bør leses og diskuteres av flere, samtidig som en bør stille kritiske spørsmål til hva som ikke er inkludert eller løfta fram – det gjelder da blant annet utenlandske militæres aktiviteter i Norge. Det er mye her som fortjener mer kritisk oppmerksomhet både fra miljø- og fredsbevegelsen. Det gjelder ikke minst planene om at Norge skal «spille en ledende rolle blant NATO-landene når det gjelder utvikling av relevant rominfrastruktur og utnyttelse av romvirksomhetens muligheter for å understøtte militær evne i nordområdene og Arktis».

Avslutningsvis: Det er alt for få folk som jobber med disse spørsmålene i dagens Norge, samtidig som forskere sier at trusselen om atomkrig fortsatt er den største trusselen mot menneskehetens eksistens. Engasjer dere i fredsbevegelsen! Det finnes så og si noe for enhver smak: Den feministiske Internasjonale kvinneliga for fred og frihet, det pasifistisk orienterte Norges Fredslag, det anti-imperialistiske Stopp NATO, for å nevne noen. Folkelig mobilisering er det eneste som kan bidra til å snu utviklinga vi står i. Fredsbevegelsen blir ikke sterkere enn folka som deltar.

Rapporten det henvises til i artikkelen, kan lastes ned på Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihets nettsider, IKFF.no.

Johan Petter Andresen. Medlem av Rødt Grünerløkka og i landsstyret i Solidaritet med Kurdistan.
Abdullah Öcalan er grunnleggeren og den ubestridte lederen av Kurdistans arbeiderparti, (PKK). I tyrkisk fengsel siden 1999 har han skrevet et fembindsverk med analyser og strategier for kurdernes frigjøringskamp i perioden 2000 til 2006. I denne artikkelen presenteres sentrale teser fra de første to binda. Öcalan har gått fra et marxistisk-leninistisk standpunkt til et mer venstrelibertariansk standpunkt. Analysa hans er preget av marxismen, men han anser at en kritikk av denne er nødvendig for å hindre en fortsettelse av kapitalismen slik verden har sett med skjebnen til Sovjetunionen og Kina.

---

Abdullah Öcalan:
Manifesto for a Democratic Civilization, Volume l, Civilization, The Age of Masked Gods and Disguised Kings.

Abdullah Öcalan:
Manifesto for a Democratic Civilization, Volume ll, Capitalism: The Age of Unmasked Gods and Naked Kings.
New Compass Press, 2015.

I tida mellom 2005 og 2008 har Abdullah Öcalan skrevet et fembindsverk med nye standpunkter, analyser og strategier for kurdernes frigjøringskamp. Bare de to første verkene er hittil oversatt til engelsk. Men alle vil oversettes. Kurdernes frigjøringskamp ser han i sammenheng med hele menneskehetens frigjøring, om enn han konsentrerer seg om Vestens (inkludert Midtøstens) historie og situasjonen i dag.

Öcalan er den sentrale grunnleggeren av Kurdistans arbeiderparti (PKK). Han ble tatt til fange av Tyrkia i 1999, og har vært fengsla siden. Under disse forholdene har han fortsatt med å utvikle sin politiske tenking. Öcalan anses som den ledende tenkeren blant frihetskjempere i Kurdistan og nyter stor respekt langt utafor de revolusjonæres rekker. Hans idéer påvirker millioner av mennesker.

Også her i Norge har Öcalans idéer oppslutning blant mange kurdere. Spørsmålet er, kan vi her i Norge lære noe fra Öcalan? Jeg for min del har hatt stor nytte av å lese ham for å få nye vinkler på sentrale spørsmål som årsakene til sosialismens nederlag i Sovjet og Kina, forholdet mellom stat, klasse, nasjon og demokrati og forholdet mellom kvinnekamp og klassekamp, for å nevne noe. Men jeg finner det vanskelig å slutte opp om flere av hans synspunkter. For eksempel: Han tar avstand fra Marx sitt verdibegrep som han mener er for enkelt. Der savner jeg en bedre begrunnelse.

For de av oss som er opptatt av «de store spørsmåla» og som behersker engelsk, mener jeg at det kan fungere frigjørende for tanken å lese Öcalan. Han har skrivi flere korte og lengre tekster.

Öcalan har endra analyse og politisk strategi i fengsel. Han har gått fra det man kan kalle et marxist-leninistisk standpunkt til det jeg velger å kalle et frihetlig (venstrelibertariansk) standpunkt. Hans analyse er fortsatt veldig prega av marxismen, men han har også en ramsalt kritikk av denne. Han var altså fram til 1998 først og fremst påvirka av den kommunistiske nomenklaturen fra Marx og videre. Han skriver sjøl at hans nye standpunkter er påvirka av Murray Bookchin, Fernand Braudel og Michel Foucault. Samtidig kritiserer han disse tre.

Omstendighetene han skriver under er ekstreme. Michael M. Gunther skriver:

Måten som Öcalans avhandling ble til på er bemerkelsesverdig. Det ser ut til at han helt enkelt ga håndskrevne sider til sine advokater eller slekt som med ujamne mellomrom besøker hans celle på fengselsøya Imrali. Andre ganger har han diktert til advokatene eller fått dem til å ta notater mens han snakka. Han hadde ikke tilgang til kilder eller til noen han kunne diskutere sakene med.
Den første boka har tre deler: «Om metode og sannhetsregimet», «Sivilisasjonens viktigste kilder» og «Det urbaniserte, siviliserte samfunnet».

I sitt forord (s 23) skriver Öcalan blant annet:

Jeg har nå fått det klart for meg: Den moderne kapitalismens virkelige makt er ikke dens penger eller dens våpen; dens virkelige makt ligger i evnen til å kvele alle utopier – inkludert den sosialistiske utopien som er den siste og sterkeste av alle – med dens liberalisme. Hvis man ikke grundig analyserer liberalismens makt, vil ingen ideologi unngå å bli kapitalismens ydmyke tjener. Det finnes knapt noen som har analysert kapitalismen så grundig som Marx, eller noen som fokuserte på staten og revolusjonen som Lenin. Men det har blitt mye klarere i dag at, til tross for at man påstår å være dens negasjon, har den marxist-leninistiske tradisjonens bidrag til kapitalismen både materielt og som idé vært betydelig.

I del 1, Om metode og sannhetsregimet, kritiserer Öcalan de ulike metodene som hittil har blitt brukt for å finne fram til sannheten for å kunne leve et meningsfullt liv. Han definerer tre grunnleggende metoder: den mytologiske, den religiøse og den vitenskapelige. Den mytologiske metoden knytter Öcalan spesielt til neolittisk tid. Öcalan legger vekt på at man også i dag må sette seg inn i og forstå disse mytene for å få en helhetlig forståelse for menneskehetens historie.

Religionens inntreden knytter Öcalan til overgangen fra et egalitært samfunn til danninga av klassesamfunn og utbytternes behov for uomtvistelige dogmer. Den religiøse metoden hadde negative og positive sider. En positiv side var at den bedra samfunnets moral, ved at det skilles mellom det gode og det onde.

Idéen om vitenskapelig metode var sentral for utviklingen av kapitalismen. Menneskets subjektivitet og den objektive verden ble sentrale faktorer. Idéen om objektivitet slik den blir brukt som vitenskapelig metode innebærer at naturen som helhet blir definert som objekt. Subjektet er den enkelte borger, nasjonen eller staten i uavbrutt kamp for å underlegge seg naturen og fellesskapet.

Öcalan mener at for at vi skal forstå hvordan vi kan frigjøre oss fra dagens samfunn, må vi forstå dets utgangspunkt. Her refererer han til Braudel og det som heter «la longue durée». Öcalan skriver (s 61):

Fernand Braudel retta hard kritikk mot samfunnsvitenskapene som er løsrevne fra den historiske og geografiske dimensjonen. Han kaller dem «en triviell samling hendelser». Dette er et svært viktig bidrag til metodespørsmålet. Nye horisonter for hvordan å skrive historie har åpnet seg ved hjelp av hans idé om la longue durée eller geografiske strukturer, conjuncture, eller mellomlange sosioøkonomiske sykluser og événements, eller korte eller episodiske hendelser.

Öcalans utgangspunkt er at menneskene vandra ut av Afrika og slo seg ned i den fruktbare halvmånen i Midtøsten. Her utvikla vi dyrehushold og jordbruk. Dette var under den neolittiske perioden. Samfunnet som utvikla seg frambrakte alle de viktigste oppdagelsene og framskrittene som også preger dagens samfunn. Og overskuddet som jordbruket og husdyrhold ga, la grunnlaget for rikdom og byer. Öcalans påstand (svært forenkla) er at disse byene de første tusen åra var demokratiske. Kvinnene var ikke ennå blitt gjort til husslaver, tvert i mot var det kvinnene som var det overordna kjønnet.

Min korte oppsummering med litt «marxistisk» terminologi er: Öcalan mener at urkommunismen slik den utvikla seg i den vestlige delen av verden hadde sin storhetstid i områdene tilknytta Eufrat og Tigris (Mesopotamia) og Nil-deltaet i det som kalles neolittisk tid (yngre steinalder). Her dominerte altså kvinnene, det kollektive og samholdet. Men etter hvert som menneskene utvikla jordbruk og dyrehold fikk menneskene et overskudd som kunne oppbevares. Dette igjen førte til at man kunne lage byer og til at man kunne bytte varer, innføre handel. I denne situasjonen greide mannen, i samarbeid med den religiøse lederen (sjamanen/presten) å få overherredømme over kvinnen og innførte patriarkat, privat eiendom og stat, det som kalles sivilisasjon – i motsetning til det statsløse urkommunistiske samfunnet. Urkommunismen ble knust av sivilisasjonen, men ikke helt. Og dets positive materielle og sosiale kultur har levd videre og må leve videre fordi sivilisasjonen ikke kan leve uten. Sivilisasjonens kultur er negativ, forvridd og forbigående, mens urkommunismens positive kultur er permanent. Det er altså en uavbrutt kamp mellom «sivilisasjonen» og de kreftene som har sine røtter i urkommunismens kollektive, kvinnedominerte, statsløse kultur (s 169 til 171).

Öcalan mener at kritikken av kapitalismen har vært for dårlig, fordi man ikke har forstått dens sammenheng med det siviliserte samfunnet, og derfor har man ikke greid å overkomme kapitalismen.

Öcalan avslutter denne første boka med noen kommentarer (s 197). Han skriver blant annet:

Systemer basert på undertrykking og tyranni kan bare ha suksess dersom de har ideologisk hegemoni. Derfor er den viktigste konflikten ikke bare en konflikt basert på klasseskille, men også en konflikt basert på et sivilisasjonsnivå (samfunnsformasjonsnivå). Den historiske kampen som man kan følge tilbake minst fem tusen år, er i sin kjerne en kamp mellom en stats-sivilisasjon og en demokratisk sivilisasjon; den siste bestående av før-statlige landsbyer og jordbruksfellesskap. Alle ideologiske, militære, politiske og økonomiske forhold, konflikter og kamper skjer innafor de to hovedformene for sivilisasjoner.

Öcalan lager en egen myte som begynner i neolittisk tid i den fruktbare halvmånen – i områdene der kurderne og «protokurderne» (hurrittene s 132) har holdt til. Her begynte sivilisasjonen som skapte kvinneundertrykkinga, staten og klasseundertrykkinga. Og her kan også bli et sentrum for menneskehetens frigjøring, dersom man er villig til å kaste de ideologiske lenkene og påbegynne, allerede i dag, bygginga av det frie mennesket.

I forordet til bok to, skrevet av den indiske akademikeren og venstreaktivisten Radha D’Souza, finner vi en viktig innfallsport for å forstå bøkene. I likhet med Öcalan forholder hun seg til de asiatiske filosofiske tradisjonene og mytene. Disse blir undertrykt av kapitalismen/imperialismen, og vi kjenner derfor rett og slett ikke til dem.

I analysen av kapitalismen, kritiserer Öcalan Marx sin forklaring av bytteverdi som et resultat av arbeid. Han skriver (s 72): «Jeg argumenterer ikke for å helt se bort fra faktoren arbeid, men jeg insisterer på at det ikke er den som i størst grad bestemmer bytteverdien. (…) I praksis er den avgjørende faktoren spekulasjon».

Men Öcalan går ikke i dybden med denne kritikken. Spekulasjon bygger på å kjøpe billig og selge dyrt. Men for at noe skal kunne kjøpes og selges, må det først produseres. Marx argumenterte med at samfunnsmessig sett er ikke den enkelte kapitalistens evne til å gjøre gode kjøp eller godt salg annet enn at bytteverdien i produktene som er produsert skifter hender til den ene eller den andres fordel. Jeg kan ikke se at Öcalan begrunner hvordan spekulasjon skaper bytteverdi.

Öcalan kritiserer de som mener at Vesten skapte sine første store profitter ved å være mer intelligente i å utnytte såkalte økonomiske lover. Han legger hovedvekten av forklaringa på Vestens overhøyhet på kolonimakt, drap og krig.

Han er enig med Braudel: «Den briljante historikeren Fernand Braudel har en svært viktig uttalelse når han erklærer at kapitalismen er anti-marked og dermed anti-økonomi, til og med ikke-økonomi – en mening jeg er enig i. Kapitalismen, som kveler alt i økonomien, er økonomiens svorne fiende. La meg gjenta: Kapitalismen er ikke økonomi, men økonomiens svorne fiende» (s 121).

Han har mange innvendinger mot marxismen. De er blant annet at Marx ikke forsto viktigheten av staten og ikke frigjorde seg tilstrekkelig fra den borgerlige tenkinga (s 76):

Jeg synes at Das Kapital er en av bøkene med de største svakhetene mot kapitalen og som er mest åpen for feiltolkninger. Nok en gang, jeg skylder ikke på Marx, heller sier jeg at sider ved historien, staten, revolusjonen og demokratiet ikke har blitt godt utvikla. Og de europeiske intellektuelle som gjør krav på å være så vitenskapelige, baserte sine analyser og forskning på Das Kapital, og evna faktisk ikke å lage (…) anti-kapitalistisk vitenskap og ideologi «på vegne av arbeiderne».

Öcalan er også negativ til den marxistiske tesen om at arbeiderklassen er den eneste revolusjonære klassen.

Öcalan kritiserer de engelske og nederlandske filosofene fra kapitalismens gjennombrudd på begynnelsen av 1600-tallet. Vitenskapen er ikke objektiv. Han mener at for å praktisere meningsfull vitenskap må vi etablere et forhold mellom fortelling (narrativ), kunnskap og vitenskap. Vitenskap uten en fortelling/historie kan ikke anses som meningsfull (s 96).

Öcalan opererer med tre sosiale formater eller moduser: det primitive klansamfunnet, klassestaten eller det siviliserte samfunn og det demokratiske, pluralistiske samfunnet (s 106). Det demokratiske, pluralistiske samfunnet har alltid eksistert i kamp mot det siviliserte samfunnet. Staten, presteskapet og overklassen har ikke evna å utslette denne. Den fundamentale motsigelsen er da mellom sivilisasjonen med statsmonopolet og den demokratiske sivilisasjonen til det statsløse samfunnet (s 258). I kampen mellom det demokratiske, pluralistiske samfunnet og staten kan det gjøres kompromisser, og man må i så fall skape balanse (s 115). Kanskje om mange tusen år, om enn den kanskje vil ta en annen form, vil staten og demokratiet fortsette å eksistere (ibid).

Öcalan hevder at skal man finne ut av økonomien, må man se til kvinnen. Han ser kvinnen som den virkelige eieren av økonomien. «Dersom vi ønsker å vurdere økonomien fra et sosiologisk perspektiv, må vi se kvinnen (hun som går svanger, bærer, oppdrar og før barna inntil de kan bli uavhengige, samtidig som hun er husets håndverker) som den grunnleggende kraften» (s 134).

Öcalan prøver også å sette de tre monoteistiske religionene (kristendom, islam og jødedom) i sammenheng og vier over tjue sider til jødisk tro og til jødenes historie og plass i sivilisasjonssammenheng. Han knytter de tre religionene til sivilisasjonens andre fase og utvider denne fasen til også å omfatte middelalderen (s 175 og 178). Den tredje fasen er kapitalismen.

Öcalans kritikk av Marx handler primært om Marx’ manglende analyse av staten (s 183). Når det gjelder utviklinga av staten er det avgjørende for Öcalan å påvise at nasjonalstaten er den mest ødeleggende statsformen. Han skriver: «Nasjonalstaten er ikke bare den siste formen for gudegitt stat, den er også den farligste statsformen» (s 192).

Videre kritiserer han både marxistene og anarkistene. Han kritiserer Lenins bok Staten og revolusjonen. «Lenin ville definere staten i sitt verk Staten og revolusjonen. Men til og med mens han levde ble det klart at staten var det ene punktet der han tok mest feil. Og dessuten ønska han ikke en gang å forstå hva makt er. Han forsto ikke at ved å ta i bruk den magiske steinen (som bæres av den sterke og slu mannen ved å bruke ulike sivilisasjonsmasker gjennom tidene) gjorde han sosialismen ugyldig fra starten av i navnet til ‘sosialistisk makt’» (s 227). Her er den magiske steinen symbolet på makta som brukes for å oppnå overhøyhet. Han skriver også: «Jeg finner heller ikke definisjonen av stat og (samfunns)formene uten stat slik de er formulert av anarkistene veldig meningsfulle og mulige å implementere. Realiteten etter 150 år med sosialistisk praksis viste at ingen av dem hadde suksess» (s 193).

Öcalan definerer staten som å være det økonomiske monopolet som er basert på merprodukt og verdi. Staten organiserer og monopoliserer seg sjøl som en overbygning over samfunnet gjennom å bruke ulike ideologiske og undertrykkende redskaper for å kunne presse ut merproduktet og verdien fra samfunnet (s 193).

Når det gjelder økonomien skriver han: «Den store fordelen med lave kostnader og masseproduksjon la grunnlaget for Englands hegemoni» (s 268). Men han trekker ikke fram produktiviteten som ligger i den nye teknologien som England kontrollerte før dampmaskinen, som igjen la grunnlaget for engelsk overmakt.

Öcalans tese er: «Akkurat som økonomien er et samfunnsmessig område som ikke trenger borgerskapet, er industrien også et økonomisk område som ikke trenger et industrielt borgerskap på forhånd (…) Ingen av de virkelige revolusjonære var fra borgerskapet» (s 235). Altså at samfunnet kunne utvikle seg teknologisk og vitenskapelig, helt uten borgerskapet som misbrukte situasjonen til å berike seg som parasitt.

Om urbaniseringen som kapitalismen viderefører og forsterker skriver Öcalan:

«For første gang i historien oppsto byer med milliontalls innbyggere. Det er klart at en by som blir større enn en halv million ikke kan være funksjonell. Når det er flere enn en million viser den sine kritiske sjukdomsdimensjoner» (s 275).

Mot slutten når Öcalan beskriver finanskapitalismen, mener han å se en tendens til at nasjonalstaten undergraves og må justere seg for å overleve (s 269).

Når det gjelder dagens globaliserte finanskapital skriver han (s 310):

Kapital-profittforholdet, som har blitt avhengig av papirruller (seddelbunker, min anmerkning) prøver å hindre samfunnet fra å agere gjennom uavbrutte kriser. Den tredje verdensomspennende bevegelsen til det kapitalistiske systemet er faktisk det tredje og siste stadiet til sivilisasjonens strukturelle krise.

Jeg avslutter med et sitat (s 314):

Bak nederlaget til de revolusjonære i det nittende og tjuende århundret ligger deres feil i synet på makt og dens moderne kroppsliggjøring: nasjonalstaten. De forutsatte at løsningen på de sosiale problemene ville nås når de kom til makta. Hovedmålet til deres program var å ta makta i egne hender. Alle kampformer ble formulert ut fra dette perspektivet. Men, makt er sjøl mangel på frihet, mangel på likhet og anti-demokrati. Dette redskapets tradisjonelle karakter er så sterk at det vil klusse med til og med de sterkeste revolusjonære som bruker den.

De satte altså kampen for statsmakta som overordna og tilsidesatte kampen for demokrati.

 

Anmeldelsen er en sterkt forkorta versjon av to anmeldelser for det enkelte bind som kan fås ved henvendelse til johanpetterandresen@gmail.com

 

 

Av Einar Braathen, forsker ved OsloMet – storbyuniversitetet. Medlem av redaksjonen i tidsskriftet Vardøger. E-post: einarb@oslomet.no

---

Mike Gonzalez:
In the red corner. The marxism of José Carlos Mariátegui.
Chicago: Haymarket Books, 2019, 231 s.

Mike Gonzalez følger opp boka The ebb of the pink tide. The decline of the left in Latin America (anmeldt i Gnist nr.1 2019) med ei bok som presenterer et marxistisk og revolusjonært alternativ for venstresida i dagens Latin-Amerika – så vel som ellers i verden. Dette alternativet bygger på arven etter peruaneren José Carlos Mariátegui (1894–1930). Mens hans skrifter er blitt lest av de fleste politiske skolerte mennesker i Latin-Amerika, har Mariátegui utenfor den spansktalende verden bare blitt skrevet om og lest i akademiske sirkler. Gonzalez sin bok er den første som prøver å nå et bredere engelsk-lesende publikum.

Et liv i revolusjonens tid

Mariátegui kom fra en relativt fattig familie i en liten provinsby ved kysten langt sør i Peru. 15 år gammel fikk han jobb som trykkerilærling i landets største avis La Prensa i hovedstaden Lima. Han avanserte raskt til å bli politisk journalist i avisa. I 1918 startet han sin egen månedsavis Nuestra Época. Da denne ble stengt av myndighetene, grunnla han en enda mer radikal avis, La Razón. Den hadde som uttalt formål å fremme stiftelsen av et sosialistisk parti i Peru. På denne tiden var arbeiderklassen svak både i antall og organisatorisk, uten en landsorganisasjon. Venstresida var dominert av anarkistiske idéer, men med sterk støtte både til den meksikanske revolusjonen (1910–20) og den russiske. Etter bare to utgivelser ble avisa forbudt. I slutten av 1919 dro Mariátegui sammen med sin nærmeste kollega i politisk eksil i Europa. Mesteparten av tida tilbrakte han i Italia som gjennomgikk to ‘røde år’ (biennio rosso) med streiker, fabrikkokkupasjoner særlig i Torino og Milano og utbredt revolusjonær agitasjon.

Mariátegui stiftet her bekjentskap med Antonio Gramscis gruppe Ordine Nuovo. Han overvar stiftelsen av det italienske kommunistpartiet i januar 1921. Han fikk også med seg den fascistiske motreaksjonen til Mussolini (biennio nero, de to svarte årene 1921–1922.)

Da han vendte tilbake til Peru i 1923, var han en erklært revolusjonær marxist. Han grunnla et nytt blad kalt Amauta, som betyr «vis lærer» på inkaspråket quechua. Bladet fremmet en enhetsfront av progressive sosiale og politiske krefter. I 1928 munnet dette arbeidet ut i stiftelse av Perus første faglige landsorganisasjon (CGTP) så vel som av Perus Sosialistparti (PSP). Partiet sympatiserte med den kommunistiske internasjonalen (Komintern), men Mariátegui motsatte seg – av grunner vi kommer tilbake til – å stifte et kommunistparti med fullt medlemskap i Komintern. Mariátegui hadde hatt dårlig helse fra barnsben av, og de siste årene tilbrakte han i rullestol etter å ha måttet amputere et bein. Han døde allerede i 1930 og fikk dermed ikke konsolidert de revolusjonære prosjektene han hadde satt i gang.

Sentrale spørsmål

Mariátegui reiste spørsmål som lenge ble ignorert av den staliniserte

kommunistbevegelsen i Latin-Amerika. Av dem Gonzalez går grundig inn på, skal jeg framheve tre: De subjektive faktorenes betydning, myters og religioners potensielt positive rolle, og «indianer» (urfolks)- spørsmålet.

For det første var Mariátegui opptatt av kulturell analyse for å forstå de subjektive faktorenes betydning. I Italia hadde han sett hvor dyktige fascistene var i å spille på historiske, nasjonale og religiøse referanser i folket, som særlig appellerte til småborgerskapet som slik ble en støttespiller for reaksjon og ikke for framskritt. Marxistene og den øvrige venstresida hadde en ‘mekanisk’ forståelse og mobiliserte ut ifra den materielle økonomiske krisa, men dette var ikke et tilstrekkelig grunnlag for å få flertallsoppslutning om sosialismen. Marxistene måtte gjøre et møysommelig pedagogisk arbeid som ikke belærte massene men bygde på deres egne språk, erfaringer og tradisjoner. Mariátegui foregrep på mange måter brasilianeren Paulo Freire (1921–97) som spredte praksisfilosofien «de undertryktes pedagogikk».

For det andre var han inspirert av anarko-syndikalisten Georges Sorels teorier om «myter» eller «mystikk». I alle religioner, sagn og muntlige overleveringer finnes innbakt folkelige forestillinger om det gode liv, det utopiske elementet det er verdt å strekke seg mot. Disse må venstresida aktivt bruke i det pedagogiske arbeidet for sosialismen. Mariátegui fant inspirasjoner både i inkakulturen og i katolisismen. Denne tilnærmingen ble seinere praktisert av frigjøringsteologien innenfor den katolske kirken, utviklet bl.a. av Mariátegui landsmann Gustavo Gutiérrez. I Evo Morales’ sin sosialistiske bevegelse i Bolivia har de i vår tid gjort urfolksforestillingen sarwak karsay («buen vivir» eller «det gode liv») til et viktig ideologisk våpen.

For det tredje var Mariátegui den første i Latin-Amerikas moderne venstreside som nærmet seg urfolkene med seriøsitet og respekt. 60–65 prosent av Perus befolkning hadde på hans tid inkaenes quechua som morsmål. Mariátegui så en form for sosialisme i inkaenes jordfelleskap ayullu. Dette betydde ikke at han mente at moderne sosialisme kunne bygges gjennom urfolkenes selvstyre og gjenoppbygging av sin gamle kultur. Men inkafolket kunne mobiliseres og bli del av en nasjonal enhetsfront for radikale jordreformer som måtte tilpasses ulike lokale tradisjoner.

Mariátegui ga i 1928 ut en essaysamling med en samlet presentasjon av tankene sine – se engelsk oversettelse, Seven Interpretative Essays on Peruvian Reality, Austin: University of Texas Press, 1971.

Et spark til eurosentrismen

Mike Gonzalez har skrevet en inspirerende bok som bringer oss tilbake til årene etter 1917 og viser at det var et mangfold av levende revolusjonære marxismer. Boka er et kampskrift mot dogmatikken, «den ene rette læra», og viser at Europa inkludert Russland ikke var den eneste plassen på kloden hvor det ble utviklet kloke tanker og overskridende praksiser. Mange har kalt Mariátegui for «Latin-Amerikas Gramsci» på grunn av deres felles vekt på kulturens og de subjektive faktorenes rolle i utviklingen av et demokratisk sosialistisk samfunn, som måtte bygges ikke bare på den industrielle arbeiderklassen men også på fattigbøndene og andre folkelige sjikt. Mariátegui traff antakelig Gramsci da han oppholdt seg i Italia, men Mariátegui var tidligere ute enn Gramsci med å skrive ned sine filosofiske tanker. Det går derfor an å konkludere: Gramsci ble Europas Mariátegui! Lenge leve Latin-Amerika!

 

Dette er vevutgaven av et hefte utgitt som ekstranummer av Røde Fane – tidsskrift for marxistisk teori og debatt.
Ansvarlig redaktør: Erik Ness, eness@online.no

[Til Røde Fanes nettsted] [Til AKPs nettsted]

Røde Fane nr 3, 2000 (nr 151, årgang 29)

Heftet er en del av et prosjekt gjennomført av Internasjonalt utvalg i AKP, med støtte fra Norad og Studieforbundet for folkeopplysning.

Det trykte heftet kan bestilles direkte fra AKP, Osterhausgt 27, 0183 Oslo, tlf 22 98 90 60, faks 22 98 90 55, e-post akp@akp.no. Prisen er 20 kroner + porto. Dersom du foretrekker å lese heftet her, vil vi sette pris på om du sender oss et bidrag, sånn at vi kan fortsette å produsere viktige og aktuelle hefter. Kontonummeret er 0530.1189356. Du finner informasjon om flere av AKPs hefter her.

Innhold:

• Forord
• Eritrea: Frigjøringsstrategien fram til 1991
  • Den koloniale arven
  • Frigjøringskamp og sosial revolusjon
  • Den internasjonale situasjonen
  • Hjelpeorganisasjonene
  • Sjølbergingsideologien
• Landfakta om Eritrea og Etiopia
• Noen historiske røtter bak grensekonflikten mellom Etiopia og Eritrea
  • De eldste røttene: Axum, Abyssinia og Rødehavet
  • Mønstrene formes: Den italienske kolonitida
  • Det nasjonale spørsmålet og andre ideologiske motsetninger
  • Grensestriden
  • TPLFs nye rolle
• Hva nå? – ufordringene framover

I flere tiår sto den eritreiske frigjøringskampen fram som et eksempel på en frigjøringsstrategi som stolte på sjølberging og på mobilisering av hele folket i frigjøringsprosessen. De sto opp i mot begge de to supermaktene og ble motarbeida i de fleste internasjonale statlige foraene. Norge var blant de landa som i 1952 gikk i mot at Eritrea skulle bli en sjølstendig stat og stemte for innlemmelse i Etiopia i FN-kommisjonen som behandla avkoloniseringa.

Nå er det frigjorte Eritrea i krig med det nye Etiopia, som var forbundsfelle under krigen med Mengistu-regimet. Flere kritiserer Issayas Afeworki og hans regjering i Asmara for å ha oppgitt sjølbergingspolitikken.

Hvorfor kriger Eritrea og Etiopia nå om et lite landområde – og hva er grunnlaget for politikken som føres innad i landet og på det utenrikspolitiske planet? Er det snakk om brudd med gamle prinsipper og politiske linjer, eller er det nye internasjonale rammevilkår og nye faser i samfunnsbygginga som er utslagsgivende?

Dette heftet tar ikke mål av seg til å gi velfunderte svar på de spørsmåla som stilles. Vi prøver å samle noen historiske «tråder» og få oversikt over noen aktuelle premisser for dagens utfordringer, og prøve å starte en debatt. På samme måte som i tida fram til frigjøringa i 1991, vil det å ta opp disse spørsmåla favne videre enn Eritrea/Afrikas Horn. Flere av problemstillingene er allmenne.

Heftet er en del av et prosjekt som Internasjonalt utvalg i AKP har gjennomført i 1999, med støtte fra Studieforbundet for Folkeopplysning og NORAD.

Oslo, desember 1999
Internasjonalt utvalg i AKP

 Sjølbergingspolitikken gikk som en ledertråd gjennom EPLFs (Eritrean People’s Liberation Front) nasjonaldemokratiske program, mer som en konkret politikk for den eritreiske revolusjonen enn som nedfelt ideologi. Men ved sitt eksempel, ga den også en viss gyldighet til ideologien.

Frigjøringskrigen ble ført under den kalde krigens rammevilkår, hvor de klarte å holde på en uavhengighetslinje til begge de to supermaktene. Da uavhengigheten kom var det nye ytre rammer å forholde seg til; med USAs «Nye verdensorden» på den geopolitiske arenaen og et nytt regime i Addis Abeba som også sto overfor oppgaven å bygge opp landet igjen. Issayas Afeworki og hans regjering i Asmara kritiseres nå for å ha oppgitt sjølbergingspolitikken, og vi som støttet både eritreere og etiopere i kampen mot Mengistu-regimet spør hvorfor de nå slåss mot hverandre.

For å skjønne dagens politikk er det en fordel å kjenne de historiske røttene. Denne artikkelen er en lett redigert utgave av noe som ble skrevet på tampen av frigjøringskrigen. Den går inn på den koloniale utplyndringa, i sær under britene og fra Etiopia, som førte til ei forkrøpling av Eritreas økonomi og ressurser, videre den internasjonale situasjonen som avskar Eritrea fra åpne politiske kanaler og økonomisk og militær bistand, og forholdet til internasjonale hjelpeorganisasjoner i denne perioden.

1. Den koloniale arven

Vel 50 år med italiensk kolonistyre (1889-1941) førte til utbytting av Eritreas ressurser og billige arbeidskraft, slik som i de øvrige koloniene i Afrika. Men til forskjell fra i mange andre kolonier, investerte Italia relativt mye i utbygginga av infrastrukturen i Eritrea, blant annet jernbane, veier og byplanlegging. Det skyldtes i første rekke Eritreas gunstige beliggenhet mot Rødehavet og landets lett tilgjengelige ressurser.

Italienerne anla store jordbruksplantasjer med sitrusfrukter, kaffe og grønnsaker i Barka-lavlandet og industri i hovedstaden Asmara, blant annet tekstilfabrikker og det berømte brandy-destilleriet Melotti. Dessuten slo flere hundre tusen italienske kolonisatorer seg ned i «landet ved havet», Medri Bahri, som Eritrea het på et portugisisk sjøkart fra 1500-tallet. Eritreerne ble tvangsflyttet fra de fruktbare landområdene.

Likevel sto Eritrea med en flersidig økonomisk struktur da landet ble underlagt britisk militær administrasjon 1941-49 og utenriksdepartementet i London 1949-52. Britene opphevet de fascistiske raselovene som italienerne hadde innført i Eritrea, bl.a. med atskilte bydeler og forbud mot svarte i administrative stillinger. Men løftet om uavhengighet for Eritrea, som de eritreiske styrkene ble lovet i kampene for de allierte mot Italia, ble ikke overholdt. I stedet endret britene den administrative og til dels den økonomiske strukturen i landet.

Industrialiseringa fortsatte under den britiske perioden fordi «både italienerne og britene brukte Eritrea som base for sine militære aktiviteter under krigen og for å bygge ut nøkkelindustrier. Det fikk som følger at mange eritreere fikk faglig opplæring og nærmest enestående for det svarte Afrika utviklet det seg en faglært arbeiderklasse under hele denne perioden. Det var den positive siden. På den negative siden ble svært mange fabrikker og utstyr flyttet av britene på slutten av den britiske perioden i Eritrea. Dette ble behørig dokumentert av Sylvia Pankhurst på den tiden».

Britene tok med seg utstyr for minst 86 millioner pund og havneanleggene i Massawa og Assab ble demontert. Videre tok britene med seg en sementfabrikk, en potteaskefabrikk, et saltraffineri og mengder av jernbaneutstyr, samt varer for 900.000 dollar bare få dager før Union Jack ble firt i Asmara i september 1952.

Føderasjonen med Etiopia i 1952 ga grunnstøtet til Eritreas nasjonale økonomi fordi «etiopierne, viss kolonialisering tok til i begynnelsen av 50-årene da de begynte å ta over økonomien og kontrollen over landet, gjorde intet for å bedre jordbrukssektoren eller hadde noen interesser i å endre samfunnet» som med sine klasse- og etniske skiller var til fordel for kolonistyret.

Administrasjonen ble amharisk, som i Addis Abeba, og industri og småforetak ble hardt skattlagt med mindre virksomheten ble flyttet til Etiopia, hvor bedriftene i stedet slapp investerings- og eiendomsskatt i fem år, samt løfter om statssubsidier i trange tider. De utenlandske, for det meste italienske, bedriftene dro sørover. Resten av industrien pakket Etiopia sammen da Eritrea ble innlemmet som etiopisk provins i 1962, med den følge at mange eritreiske industriarbeidere ble arbeidsløse og dro til Etiopia, Sudan eller Midt-Østen.

Forkrøplinga av den eritreiske industrien og raseringa av jordbruket under de ulike kolonistyrene gjorde Eritrea til et knapphetssamfunn. Eritrea sto ribbet tilbake, uten noen nasjonaløkonomisk struktur og enhet. De økonomiske, klassemessige, etniske og religiøse skillene ble større, utnyttet av etiopierne og satte sitt preg på den eritreiske kampen, både før og etter at den væpnede frigjøringskampen ble innledet 1. september 1961 under ledelse av ELF.

 

2. Frigjøringskamp og sosial revolusjon

Ved siden av den økonomiske knappheten var det i første rekke spørsmålet om hvem som sto i ledelsen for frigjøringskampen, hvilke interesser de tjente og hvilken linje frigjøringskampen skulle føres etter, som dannet grunnlaget for opprettelsen av EPLF i 1970. Bruddet gjenspeiler både framveksten av en eritreisk arbeiderklasse og intelligensia og spenninga mellom det tradisjonelle føydalsamfunnet og det kapitalistiske bysamfunnet.

For ledelsen i EPLF var fattigdommen og underutviklinga et hinder for frigjøringskampen og «de foretok en systematisk analyse av produksjonsforholdene og distribusjonen, helseproblemene på landsbygda og den sosiale strukturen i byer og landsbyer. De begynte også å diskutere sine undersøkelser med folk i jordbruksområdene og i byene hvor medlemmene av EPLF-avdelinger gjennomførte politisk skolering. De innså at bare revolusjon – en fullstendig forandring av alle aspekter av det eritreiske samfunnslivet – kunne frigjøre folket fra utbytting. For å oppnå dette måtte de ha folkets forståelse og tilslutning. På bemerkelsesverdig kort tid – mindre enn fem år- var de i stand til å politisere folket i områdene under deres kontroll». (note 4)

Det innebar omfordeling av land og at frigjøringsbevegelsen tok hånd om fordelinga av jordbruksproduktene, og som en naturlig følge av det, ei omlegging av selve den politiske og økonomiske landsbystrukturen med ansvaret for administrasjon, helse og skole og organisering av kvinnene. Ved siden av det krevde krigen sin egen økonomiske og administrative struktur for ikke å ligge det utarmede folket til byrde. Frigjøringsbevegelsen var som organisasjon avhengig av en høy grad av sjølberging og uavhengighet, samtidig som dens ansvar overfor de frigjorte områdene ble mer og mer åpenbar etterhvert som frigjøringskrigen vant oppslutning og framgang.

3. Den internasjonale situasjonen

FN-kommisjonen av 1950, med Guatemala, Sør-Afrika, Pakistan, Burma og Norge, gikk inn for føderasjon mellom Etiopia og Eritrea – mot det eritreiske folkets vilje. Føderasjonen ble vedtatt av FN i 1952 som følge av kommisjonens anbefaling og de vestlige landenes interesser, i sær USA og Storbritannia, som begge understøttet keiser Haile Selassie, noe som i første rekke skyldes Eritreas kyststripe mot Rødehavet og med Suez-kanalen. Samtidig med Etiopias ekspansjon i Eritrea fikk USA tilgang til å bygge ut den strategisk viktige Kagnew-basen ved Asmara, og Norge spilte en betydelig rolle i utbygginga av den etiopiske marinen i Assab og Massawa. Kong Olav 5. og den eneveldige og tyranniske keiser Haile Selassie sluttet personlig vennskap.

Som eneste land i FN-kommisjonen gikk Norge inn for at Eritrea skulle innlemmes i Etiopia, noe som ble virkelighet i 1962, året før Organisasjonen for Afrikansk Enhet (OAU) ble opprettet i Addis Abeba. I OAU-statuttene het det at grensene som var satt av kolonimaktene skulle gjelde som grenser mellom de afrikanske statene som nettopp hadde fått sin formelle uavhengighet. Derimot gjaldt det ikke for land som fremdeles var underlagt koloniåket. Men Eritrea ble ikke sett på som kolonisert land på linje med de portugisiske koloniene Angola, Mosambik, Guinea-Bíssau, det spanske Rio Oro, det sør-afrikanske Namibia, eller Azania og Zimbabwe, ettersom både italienere og briter hadde forlatt landet og fordi OAU ville styre unna å stemple Etiopia som kolonimakt.

Uten internasjonal anerkjennelse var den eritreiske frigjøringskampen avskåret fra internasjonal støtte fra verdenssamfunnet. Selv Sovjet, som i 1952 i FN gikk mot føderasjonen med Etiopia, og Kina, uansett hvilken supermakt som har vært rådende i Etiopia, har fulgt linja til OAU.

Den eritreiske revolusjonen var dermed fra første stund overlatt til seg selv – til å stå på egen bein, stole på egne krefter. Og uten internasjonal anerkjennelse var Eritreas frigjøringskamp sårbar på to fronter: Enten fordi den ikke mottok den nødvendige økonomiske og militære hjelpen som raskere ville brakt frigjøringskrigen til et avgjørende stadium eller fordi alle mangler på økonomisk og militær støtte lett ville gjøre den eritreiske frigjøringskampen avhengig av ytre krefter. Det ene betinger det andre.

Et av de mest ironiske – og illustrerende – kjennetegnene ved den eritreiske frigjøringskampen var samstemmigheten mellom de to imperialistiske supermaktene, USA og Sovjet, mot Eritreas rett til nasjonal sjølbestemmelse. Etiopias rett over Eritrea ble støttet av begge supermakter, og uansett Mengistu-regimets nære tilknytting til Sovjet og Etiopias strategiske plassering på aksen Afghanistan – Sør-Jemen – Etiopia over Gulfen og Rødehavet, var det under krigen ingen antydning til at USA ville endre sitt tidligere standpunkt med hensyn til Eritreas innlemmelse i Etiopia. I stedet satset USA og Vesten på en stadig svekket og landflyktig opposisjon fra den tidligere borgerlig-demokratiske opposisjonen mot keiser Haile Selassie eller hans tidligere tilhengere.

I første rekke var det Saudi-Arabia som forsøkte å vinne innpass i den eritreiske frigjøringskampen, bl.a. ved å framstille frigjøringskampen som «arabisk nasjonalisme» og ved å spille på de religiøse motsetningene mellom kristne og muslimer. Muslimene har tradisjonelt tilhørt nomadefolket og blitt plassert i de lavere sosiale gruppene i det eritreiske samfunnet.

Med fraksjonsstriden som blusset opp i ELF etter kuppet til Abdella Idris i mars 1982, fikk Saudi-Arabia en fot innenfor. I januar 1983 sto Saudi-Arabia bak den såkalte Jeddah-avtalen mellom tre av fraksjonene innen ELF. Avtalen brøyt sammen i løpet av ett år, og i stedet innledet EPLF forhandlinger med gruppene innen ELF som hadde avvist Saudi-Arabias forsøk på å diktere frigjøringskampen i Eritrea. Saudi-Arabia underholdt dessuten to ubetydelige muslimske eksilgrupper med sete i Jeddah; Muslim Peoples Organization (MPO) og Islamic Liberation Front of Eritrea (ILFE).

På EPLFs 2. Nasjonale kongress i mars 1987, ble Saudi-Arabia viet spesiell oppmerksomhet i sluttdokumentet fra kongressen, i det EPLF og ELF (Central Leadership) «oppfordrer Kongedømmet Saudi-Arabia, som generelt støtter Eritreas sak, til å revurdere sin politikk overfor Eritrea og gi hjelp til det eritreiske folket og dets kjempende organisasjoner. Den nåværende innblandingen i Eritreas indre anliggender fra Saudis sikkerhetsdepartement, i motstrid til Saudis uttrykte målsettinger, blokkerer opprettelsen av en brei, nasjonaldemokratisk front og forsinker seieren. Dets hjelp går til grupper som ikke har noen innflytelse i det eritreiske folket og ingen rolle i frigjøringskampen».

På en pressekonferanse etter kongressen utdypet generalsekretær Issayas Afeworki Saudi-Arabias innblanding i den eritreiske frigjøringskampen, gjennom sine interesser i Sudan: «Saudi-Arabias politikk skader oss på en måte, men på lang sikt tror vi den er i motstrid også til Saudi. De ser saken fra sin egen vinkel og overser andre folks interesser. De prøver å få innflytelse i Sudan, men det sudanesiske folket på sin side mener at det må ha kontroll over og mestre sine egne politiske og økonomiske saker.»

Nettopp den sjølstendige posisjonen til den eritreiske frigjøringskampen har gjort at Sudan ikke har kunnet utnytte Eritrea i sitt motsetningsfylte forhold til Etiopia. Derimot har Etiopia atskillig større grep om og innflytelse i borgerkrigen i Sudan, bl.a. gjennom SPLA, som har sin radiostasjon og sitt hovedkvarter i Addis Abeba.

I sluttdokumentet blir Sudan behørig hyllet for støtten til frigjøringskampen: «De har tatt i mot hundretusener eritreere som har blitt tvunget til å flykte fra sine hjem, og forsvart dem mot trakasseringer fra regimer som har hatt et ugunstig standpunkt overfor Eritrea.»

Likevel går det fram av samtaler med ledende personer innen EPLF at forholdet til Sudan til tider har vært vanskelig og anstrengt, bl.a. under Nimeirys periode. En del av vanskelighetene ligger i den tidligere nevnte nære forbindelsen mellom Sudan og Saudi-Arabia, både på det økonomiske og det religiøse området.

Ved et tilfelle så Sudan seg nødt til å stenge grensa til Eritrea og kontorene til de eritreiske organisasjonene i forbindelse med interne strider mellom ELF-fraksjoner i flyktningeleirene i Kassala i oktober 1986. Men tiltaket fra de sudanesiske myndighetenes side var ikke ment som noe forsøk på å diktere organisasjonene, sjøl om det kom påstander om dette i kjølvannet av fraksjonsstriden.

4. Hjelpeorganisasjonene

Det internasjonale samfunnets svik overfor Eritrea fikk følger for internasjonal bistand, enten fra regjeringshold eller fra ikke-statlige hjelpeorganisasjoner (NGO). I de fleste tilfellene ble de statlige og ikke-statlige hjelpeorganisasjonene involvert i hjelpe- og prosjektarbeid i Etiopia. Det gjaldt bl.a. Røde Kors, som konsekvent skjøv truslen om å bli kastet ut av Etiopia foran seg for ikke å komme Eritrea nevneverdig til hjelp. EPLF hadde 9.000-11.000 etiopiske krigsfanger i sine frigjorte områder, som ikke kunne vende hjem fordi de vil bli stilt for krigsrett som desertører, men som heller ikke Røde Kors tok hånd om i et tredjeland pga sine forbindelser med Addis Abeba. Dermed ble de etiopiske krigsfangene overlatt til EPLF, som sjøl hadde knappe ressurser.

Virksomheten til Røde Kors er illustrerende for hvordan utenlandsk hjelp faktisk satte politiske betingelser og innebar å ta politisk stilling, noe som vil få følger om mottakerorganisasjonene ikke står på egen bein. Det er Geneve-konvensjonen av 1949 som regulerer adgangen Røde Kors har til krigsfanger. Men frigjøringsbevegelsene i den tredje verden har gjort det nødvendig med en tilleggsprotokoll fra 1977 for borgerkriger og frigjøringskriger. Men politikken til Røde Kors er samtidig slik at organisasjonen bare griper inn om landet det gjelder har tiltrådt protokollen. Dermed har Røde Kors avskåret seg fra folk som nettopp kjemper for retten til sitt eget hjemland, slik som i Eritrea. Det var Etiopias manglende signatur på tilleggsprotokollen som ble det avgjørende. Røde Kors var redd for å diktere av frykt for at den humanitære hjelpen til Etiopia skulle bli stoppet: I stedet lot det seg diktere. Men Røde Kors trenger ikke diktere, det kan handle.

Under den katastrofale tørken tilfalt lite av den internasjonale hjelpen Eritrea. I stedet ble hjelpen ved flere tilfeller brukt politisk av Etiopia for å vinne kontroll over lokalbefolkningen.

PLFs hjelpeorganisasjon, Eritrean Relief Association (ERA), hadde meget god anseelse i bistandskretser. Hjelpeapparatet fungerte, og det kommer befolkningen til gode. Dessuten var ERA preget av sjølbergingsideologien, dvs at hjelpen og prosjektene skal kunne videreutvikles til sjølhjelp. Men ERAs posisjon er nøye knyttet til EPLF, fordi «en hjelpeorganisasjon kan ikke alene være effektiv i å fremme utviklingsprosjekter. Det har vært mange misforståelser blant givere og venner på dette området. Det har skapt noen tekniske og organisatoriske problemer i noen av våre departementer. Det har ødelagt noen av våre utviklingsprosjekter pga av misforståelsen at ERA skulle være en uavhengig organisasjon uavhengig av EPLF.» (note 9)

Problemene med avhengigheten av internasjonal bistand og hjelpeorganisasjonene, både på nasjonalt og lokalt nivå, er gjenstand for diskusjon, i progressive kretser og blant frigjøringsbevegelser. Det gjelder både den politiske styringa med prosjektene, faren for å bruke prosjektene til å skaffe seg posisjoner, uavhengig av massearbeidet, fra frigjøringsorganisasjonenes side, samt den åpenbare risikoen av å bli avhengig av hjelp utenfra. Dette var problemer som også EPLF og ERA fikk kjenne til.

5. Sjølbergingsideologien

Sjølbergingsideologien i EPLF var som nevnt nøye forbundet til oppbygginga av de frigjorte områdene og hadde få teoretiske utlegninger. Snarere var det en bevisst linje i EPLF ikke å diskutere utad og ta stilling til andre modeller og sosialistiske eksperimenter utover den eritreiske revolusjonen.

Verden har sett revolusjoner og nasjonal frigjøring med mange framsteg og sosiale resultater, for deretter å synke tilbake til ny avhengighet og tilbakeskritt for folket. Det uttrykte målet for den eritreiske revolusjonen var å opprette en folkedemokratisk stat med «en uavhengig, sjølberget og nasjonal planøkonomi», i følge EPLFs nasjonaldemokratiske program. (0)

I sjølbergingsideologien ligger det uløste problemer. Er sjølberging bare mulig i isolasjon fra det imperialistiske verdenssystemet? Er slik isolasjon i det hele tatt mulig? Problemstillingene er mange, og de representerer ulike skoler innen utviklingsstudiet. Men i mange tilfeller overser de teoretiske utlegningene en konkret klasseanalyse og studier av den ofte særegne produksjonsmåten i det enkelte landet. Derfor er ikke sjølbergingsideologien en ferdigtømret analyse klar til å anvende i et hvilket som helst land, ei frikopling fra imperialismen, for å bruke den egyptiske økonomen Samir Amins uttrykk, for «i beste fall representerer frikoplinga ei pustepause. Frikopling i seg sjøl løser ikke problemet med hvordan en skal øke levestandarden, høyne utdanningsnivået, utvikle moderne teknologi og dermed en basis for et samfunn uten klasseundertrykking»

Sjølbergingsideologien er derfor mer en politisk rettesnor for en anti-imperialistisk frigjøringspolitikk enn en ideologi, slik det også kommer til uttrykk i svaret som Issayas Afeworki ga i 1987 på spørsmålet om EPLF/ERA ser «hele spørsmålet om utenlandsk hjelp og bistand som et potensiell faretruende forhold som vil gjøre det eritreiske folket mer avhengig av hjelp utenfra?»

«Vi har vært klar over fra første stund at hjelp fra utlandet ikke er løsningen på vårt folks rådende problemer. Den kan være til hjelp med å løse problemer på kort sikt. Vi har ikke fullt ut støttet oss på utenlandsk bistand. Vi har hele tiden lagt vekt på to forhold: Folk må bidra i større grad for å oppnå en løsning på konflikten, fordi vi tror at dette er kjernen i problemene som folket står overfor. For det andre har vi lagt vekt på utviklingsprosjekter som kan settes i verk av folk sjøl. Og det er på dette området at ERA og andre ikke-statlige organisasjoner har bidratt mye de siste to-tre årene. Selvfølgelig er katastorfehjelp viktig, men den kan bare løse problemene midlertidig.»

Fotnoter:

1. «Eritrea – The Way Forward»: «The British Responsibility Towards Eritrea and the Moral Responsibilty of the International Community» av James Firebrace, side 47-48
2. Ibid, side 48.
3. «The Eritrean Case», Folkets Permanente Tribunal, Milano mai 1980: «The Social Transformation of the Eritrean Society under the EPLF» av Mary Dines, side 269
4. Ibid, side 272
5. Eritrea-information nr 3, 1987, side 6-7.
6. Eritrea-information nr 4, 1987, side 5.
7. Eritrea-information nr 3, 1987, side 7.
8. Klassekampen 8. oktober 1983. [Tilbake til teksten]
9. Issayas Afeworki, Eritrea-information nr 3, 1987, side 9.
10. EPLFs nasjonaldemokratiske program, 31. januar 1977 og 19. mars 1987.
11. Røde Fane nr 3, 1987: «Modeller for frigjøring» av Pål Steigan, side 10.
12. Eritrea-information nr 3, 1987, side 11.

 

Eritrea Styreform: Republikk Flateinnhold: 121.144 km2 Hovedstad: Asmara Folketall: 3.590.000 (1997) Folketetthet: 29,6 pr km2 Middellevealder: 50,6 år Spedbarnsdødelighet: 117 pr 1.000 (1997) Religion: Islam, koptisk kristendom Språk: Tigrinja, arabisk, tigre, kunama, saho Mynt: Nakfa BNP pr innb: 570 $ Nasjonaldag: 24. mai Internasjonale organisasjoner: FN, OAU, ACP

Etiopia Styreform: Republikk Flateinnhold: 1.105.900 km2 Hovedstad: Addis Abeba Folketall: 58.733.000 (1997) Folketetthet: 53,1 pr km2 Middellevealder: 46,6 år Spedbarnsdødelighet: 121,5 pr 1.000 Religion: Islam 45-50 %, koptisk kristendom 35-40% Språk: Amharisk (off.), orominga, tigrinja Mynt: Birr BNP pr innb: 430 $ Eksportartikler: Kaffe, skinn, oljeprodukter Bilkjennetegn: ETH Nasjonaldag: 24. mai Internasjonale organisasjoner: FN, ACP, OAU

Krigen som nå pågår mellom Etiopia og Eritrea har blitt omtalt som uforståelig, som en meningsløs krig mellom brødre.

Tragisk er denne krigen, og dypt meningsløs, men uforståelig er den ikke. Etter mitt syn har konflikten røtter nokså langt tilbake i historien, og bildet av «broderkrig» forvirrer mer enn det opplyser.

Ved første blikk synes riktignok broderkrigs-bildet svært treffende. Etiopias regjering er dominert av folk fra TPLF (Tigray People’s Liberation Front), Eritreas regjering er sprunget ut av EPLF (Eritrean People’s Liberation Front). De to bevegelsene har mange fellestrekk. TPLF ble startet i 1975, med inspirasjon og støtte fra EPLF, som var dannet fem år tidligere. Tigray og Eritrea er naboområder, med nære forbindelser historisk og kulturelt. Etiopias president Meles Senawi og Eritreas president Issayas Afeworki har samme morsmål, Tigrinia. Tigrinia er det helt dominerende språk i Tigray. Det er også det største språket i Eritrea; det snakkes av femti prosent av befolkningen og er hovedspråk i hovedstaden Asmara. Meles har visstnok til og med eritreisk mor, og de to presidentene skal være gamle bekjente. TPLF og EPLF samarbeidet nært både politisk og militært i sluttkampen mot Mengistu, EPLFs tropper var med i marsjen mot Addis Abeba i 1991. Og i de sju årene fra Mengistu falt til grensekrigen brøt ut hadde de to regjeringene tilsynelatende et godt og tillitsfullt samarbeid. For veldig mange, også i landene selv, kom krigsutbruddet som et sjokk. Hvordan kan jeg da hevde at dette er en gammel konflikt ?

De eldste røttene: Axum, Abyssinia og Rødehavet

Både den eritreiske befolkningen, tigrayanerne og Etiopias klassiske herskerfolk amharene har historisk og kulturelt røtter i oldtidens Axum-rike, som blomstret omtrent samtidig med romerriket. Rikets kjerneområde lå i dagens Eritrea og Tigray. Hovedstaden Axum er fortsatt en viktig by i Tigray; religiøst er den et senter for hele den etiopiske ortodokse kirke. Axum-rikets viktige havneby Adulis lå i Zula-bukta i Eritrea, ikke langt fra dagens Massawa. I de mange hundreårene etter Axum-rikets fall, da det klassiske, føydale Abyssinia ble utviklet, hadde de to områdene som i dag er Tigray og Eritrea litt forskjellig utvikling.

Tigray forble i sin helhet et homogent, ortodokst-kristent abyssinsk område. Befolkningen beholdt sin levemåte, sin religion og sitt språk. Tigrinia er utviklet direkte fra Axum-rikets geez, som fortsatt er liturgispråk i den etiopiske kirke. Selv om kongene i Tigray fra 1200-tallet av som oftest måtte finne seg i å være vasaller under en keiser («kongenes konge») fra de amharisk-talende oppkomlingrikene lenger sør, så var og ble Tigray en selvfølgelig del, ja en kjernedel av det abyssinske (etiopiske) riket. På slutten av 1800-tallet, på den tida Italia begynte sin erobringer i området, var det faktisk en konge av Tigray, Johannes den 4., som var «kongenes konge» i Etiopia.

I det som nå er Eritrea var utviklingen mer sammensatt. Kysten og lavlandet mot Sudan ble raskt erobret av arabere, og seinere overtatt av tyrkerne. Lavlands-Eritreas største språk tigré ligger lingvistisk ganske nær geez og tigrinia, faktisk mye nærmere enn amharisk gjør. Men lavlandet er også bebodd av andre, kushittiske og nilotiske folkegrupper, og religiøst og politisk har det vært en del av Rødehavets muslimske verden i mange århundrer. Høylandet midt i Eritrea forble kristent og tigrinia-talende. De lokale føydalherrene der anerkjente både kongen i Tigray og «kongenes konge»; de var «vasallens vasaller». Men til daglig levde de med handel og kontakt med Rødehavet og med muslimene rundt seg. Eritreas høyland var en utkant i Abyssinia, et multietnisk grenseland. Jeg tror forskjellen mellom Eritreas og Tigrays seinere historie, mellom dagens EPLF og TPLF, begynner allerede der.

Mønstrene formes: Den italienske kolonitida

Da Italia begynte erobringen av Eritrea, overtok de raskt lavlandet, ved kjøp og erobring fra Egypt og lokale muslimske herskere. I høylandet møtte de skarp motstand fra Johannes’ tropper, men da han falt i en krig mot sudanesiske fiender, fikk Italia sjansen. Den nye «kongenes konge», den amhariske kong Menelik fra det sentraletiopiske kongedømmet Shoa (rundt dagens Addis), kjøpte seg fred med Italia ved å ofre det eritreiske høylandet. At han dermed også svekket eventuelle nye rivaler fra Tigray, kan ha vært med i bildet. Tapet av de eritreiske provinsene smertet trolig dypere i Tigray enn blant amharene. Men da Italia prøvde å gå videre for å ta hele Etiopia, møtte Menelik dem med en effektiv hær ved Aduwa i Tigray. Å ofre Axum og det sentrale Tigray var uaktuelt. Meneliks seier ved Aduwa i 1896 er grunnen til at Etiopia som det eneste land sør for Sahara aldri ble europeisk koloni.

Eritrea forble italiensk koloni. Tida under Italia omformet det eritreiske samfunnet, og skapte det moderne Eritrea. Asmara ble etter forholdene en stor og blomstrende by, med skarpe skiller mellom italienere og «innfødte», men også med utvikling av industri og handel, et lokalt småborgerskap, og en arbeiderklasse av folk fra hele Eritrea. Mens Tigray forble en gammel og kulturrik, men samtidig fattig landsens utkant i det uavhengige, fortsatt føydale Etiopia.

Mønstrene som etablerte seg i denne tida, ble utnyttet av italienerne. Mussolini hadde mange eritreiske soldater i hæren da han erobret Etiopia i 1935. Etter erobringen lagde italienerne en stund en «stor-Tigray»-provins av Eritrea og Tigray, trolig for å splitte og dempe motstanden.

Italia ble imidlertid slått av britene i 1941, etter en krig som først og fremst sto i Eritrea.

Det første opprøret mot Haile Selassie i området, Woyane-opprøret i 1943, startet i Tigray. Opprøret, som hadde et uavhengig «stor-Tigray» som mål, ble slått ned av Storbritannia og etiopiske tropper i fellesskap. I Eritrea ble slutten av 40-årene preget av striden mellom Unionistene fra høylandet, som ønsket union med Etiopia, og Uavhengighetsbevegelsen som hadde basis både i lavlandet og deler av høylandsbefolkningen. Begge parter var likevel enige om én ting: Uavhengighet eller union, Eritreas enhet skulle bevares. England ønsket en deling av Eritrea, men dette hadde bare støtte fra et lite fåtall i lavlandet. Og da Haile Selassie utover i 50-åra økte undertrykkelsen og kjørte over alle avtaler om Eritreas indre autonomi, da gikk også mange av høylandets unionister over til den nasjonale motstanden.

Eritreernes kamp mot herskerne i Addis var dermed fra første stunde en kamp for Eritreas uavhengighet som Eritrea, ikke på etnisk grunnlag. Det ulmet også stadig i Tigray, men der hadde det preg av en folkelig, etnisk kamp mot politisk, kulturell og økonomisk undertrykkelse fra den amhariske overklassen i Addis Abeba.

Det nasjonale spørsmålet og andre ideologiske motsetninger

EPLF ble som sagt dannet i 1970, etter en splittelse i Eritreas første motstandsbevegelse ELF. Utbruddet hadde flere røtter: EPLF var mer radikale enn ELF, inspirert blant annet av de kinesiske kommunistene. EPLF sto for en strammere, mer samlet politisk og militær organisering, og de hadde i mindre grad enn ELF sin hovedstøtte i det muslimske lavlandet. EPLF ble mer all-eritreisk, og flere sentrale ledere, som Issayas, var fra høylandet. Da TPLF ble dannet 5 år seinere, kom de på sin side raskt i motsetning til ELF-troppene, som hadde sine sterkeste baser i søndre Eritrea, rett nord for grensa mellom Eritrea og Tigray. I det militære sluttoppgjøret mellom EPLF og ELF i 1981–82 kom ELF under dobbelt ild: EPLF i nord og TPLF i sør.

Ideologisk utviklet det seg imidlertid etter hvert uenigheter også mellom EPLF og TPLF. Disse uenighetene dreide seg blant annet, ikke overraskende, om det nasjonale spørsmålet. EPLF holdt på at Eritrea gjennom kolonitida og den politiske kampen mot Italia, England og Etiopia var etablert som et eget land og et eget folk, med historisk rett til uavhengighet. De nasjonale frigjøringsbevegelsene i Etiopia (Tigrays TPLF, Oromias OLF, Ogadens WSLF m.fl.), representerte derimot etter EPLFs syn ulike folkeslag eller nasjonaliteter i det etiopiske folk. De fortjente støtte i sin kamp mot fattigdom, utplyndring og amharisk undertrykkelse, men burde kjempe for et samlet, fritt Etiopia med like nasjonale rettigheter for alle, heller enn løsrivelse. Denne linja var fra EPLFs side ikke bare basert på åpenbare, taktiske hensyn i deres egen kamp. Den reflekterte også eritreernes erfaringer og deres syn på sitt eget, multietniske land. TPLF derimot, sto på at alle folkeslag i Etiopia var nasjoner, med rett til løsrivelse om de ønsket det. De støttet også primært linja om like rettigheter i et felles Etiopia (uten Eritrea), men forbeholdt seg retten til å velge løsrivelse for Tigray, om nødvendig.

Etter hvert dukket det også opp andre ideologiske forskjeller. EPLF tonet utover i 80-åra etter hvert ned den radikale profilen og vedtok et ganske kompromisspreget, blandingsøkonomisk program. TPLF, derimot, holdt mer og mer fast på en erklært marxist-leninistisk linje, med hyllest av Albania som det siste sosialistiske fyrtårn. Også denne forskjellen bunnet trolig delvis i reelle sosiale forskjeller. EPLFs utvikling gjenspeilte frontens økende rolle som den samlende nasjonale bevegelse i et etnisk, politisk og religiøst sammensatt land. Mens TPLF forble en bevegelse med direkte røtter i den enhetlige tigrayanske bondebefolkningens sosiale opprør. Det er for eksempel slående at EPLF i religiøse spørsmål som bevegelse har holdt på et sekulært, «moderne», religiøst nøytralt preg; mens TPLF, tross sine albanske forbilder, hele tida har hatt et godt lokalt samarbeid med den ortodokse kirken i Tigray.

I 1986 brøt de ideologiske og politiske motsetningene mellom EPLF og TPLF ut i åpen polemikk, blokade av grensetransporten fra Tigray gjennom Eritrea til Sudan, og enkelte militære trefninger. Fra Addis gjorde Mengistu sitt beste for å spille på disse motsetningene, og ble kanskje overmodig i tro på at det skulle lykkes. Da EPLF og TPLF, etter stor militær framgang på hver sin kant, helt overraskende begrov stridsøksen og gikk inn i militært samarbeid i 1989, var Mengistu-regimets skjebne beseglet. Men de dypere motsetningene mellom bevegelsene var neppe forsvunnet. De ble bare tonet ned fra begge sider av hensyn til den felles kampen, og siden av det felles behovet for fred og økonomisk samarbeid.

 

Grensestriden

Selv grensestriden, som framstår så uforståelig for utenforstående, har trolig både ideologisk og konkret historisk bakgrunn.

For EPLF og eritreerne er spørsmålet om grensa grunnleggende enkelt. Ettersom de definerer den eritreiske nasjonens framvekst ut fra kolonitida, er grensa for dem klart definert av avtalene mellom Italia og Etiopia etter Italias nederlag ved Aduwa i 1896. De formelle, detaljerte grenseavtalene ble inngått i begynnelsen av 1900-tallet, og er vel bevart i historiske dokumenter. Spørsmålet om grensa er derfor for eritreerne bare et spørsmål om å tolke disse gamle dokumentene, og gå detaljene opp i terrenget. Naturligvis kan også dette innebære uenigheter, når de originale avtalene og kartene er gamle. Men prinsippet er enkelt.

For TPLF kan saka se litt annerledes ut. Deres oppfatning av Tigray er egentlig det området der flertallet av befolkningen er tigrayanere. Dette etniske grunnlaget er basis for grensetrekningen mellom de nye provinsene i Etiopia, og definerer derfor Tigray i alle andre retninger. De famøse «nye kartene», som etter eritreernes mening forsøker å endre de anerkjente grensene, synes først å ha dukket opp i Tigray, ikke i Addis Abeba.

Mye tyder på at også grenseuenigheten i praksis går atskillig lenger tilbake. I skrifter TPLF utga under polemikken i 1986 hevdes det at TPLFs konflikt med ELF i tida før ELF ble slått i 1981-82 ikke dreide seg om at de tok stilling for EPLF i det interne eritreiske oppgjøret. TPLF påpeker i dette materialet at de hadde sine egne uenigheter med ELF. Og ulike oppfatninger om grensen mellom Tigray og Eritrea blir nevnt som en av disse uenighetene. Disse «ulike oppfatningene» dreide seg nettopp om hvor grensen egentlig gikk i Badme-området, det største området kampen har stått om i grensekrigen nå.

PLFs nye rolle

For mange har det sterkt nasjonalistiske og radikale TPLFs evne til å tilpasse seg lederrollen i Etiopia overrasket mange. Egentlig er det ikke så overraskende. Tigrayanerne er nok «nordlendinger», men de er også svært «ekte» etiopere. Den linja de har valgt, med å nyinndele Etiopia i provinser etter etniske grenser, er i tråd med deres syn på det nasjonale spørsmålet. I Tigray synes TPLF å ha beholdt sin folkelige karakter og basis. Utviklingsprogrammene til deres hjelpeorganisasjon REST imponerer bistandsorganisasjoner og andre observatører. Til en viss grad synes de også å ha blitt akseptert blant mange av amharene i Addis.

Men de ikke-abyssinske oromerne i sentral-Etiopia har åpenbart hatt vanskeligere for å akseptere TPLFs herredømme. Det ser ut til at TPLF-ledelsen ikke har maktet forholdet til den oromiske befolkningen (som er Etiopias største folkegruppe) noe bedre enn Haile Selassie og Mengistu klarte. På noen måter har de kanskje klart det dårligere. Dette er forståelig, men sørgelig nok. Grensekrigen med Eritrea er også forståelig. Den har både politiske og økonomiske årsaker, og etter at den brøt ut har den utviklet seg med sin egen triste logikk. Jeg har prøvd å vise at den i tillegg har ganske gamle, historiske røtter.

Verken de dagsaktuelle årsakene eller de historiske røttene kan imidlertid rettferdiggjøre denne krigen, som tapper både den etiopiske og den eritreiske befolkningen for unge menneskers liv og store økonomiske ressurser. Alle venner av folket i disse to landene må håpe at fornuft og kompromissvilje vil seire, og gjøre slutt på denne krigen, som bare internasjonale våpenselgere tjener på

Etiopias diplomatiske tverrvending i forhold til rammeavtalen til Organisasjonen for Afrikansk Enhet (OAU) for å kunne avgjøre grensespørsmålet mellom Eritrea og Etiopia, tyder på at årsakene og motivene bak konflikten ligger i Etiopia, og nærmere bestemt i Tigray-regionen. Tigray er helt og holdent styrt av Tigrayfolkets frigjøringsbevegelse (TPLF) som startet sin væpna kamp i 1975, året etter at keiser Haile Selassie ble styrtet (12. september 1974). En sterk drivkraft var den enorme sultkatastrofen som rammet området i 1974-75 og som keiseren hadde gjort alt for å forsøke å skjule for verden og i Etiopia.

TPLF satte seg som oppgave å være med på å befri Etiopia fra undertrykkinga som var igjen etter keiserdømmet, og som fortsatte under militærregimet som tok over i kjølvannet av omveltningene. Det viste seg raskt ikke å oppfylle de forhåpningene som de revolusjonære kreftene i Etiopia og frigjøringsbevegelsene i Eritrea hadde hatt. Slagordet i Addis Abeba ble raskt «Ett Etiopia».

Det brøt med tanken om en etnisk likeverdig stat og formet raskt TPLFs nye mål: Et uavhengig i Tigray som strakt seg utover inndelinga av Tigray som gjalt under keiserdømmet og det nye regimet som også var dominert av folkegruppa amhara, det andre «krigerfolket» i det gamle Abyssinia. På slutten av 70-tallet ga TPLF ut kart over det historiske Tigray.

Det motsetningsfylte målet for kampen – enten å være med om å slåss om makta i Addis Abeba eller uavhengighet – fulgte TPLF gjennom 80-tallet Frigjøringskampen i Eritrea og motsetningsforholdene mellom EPLF og ELF smittet over på Tigray, og i 1981 gjorde EPLF og TPLF felles sak med å fordrive ELF fra Eritrea etter det militære tilbakeslaget i 1978 da Sovjet gikk inn i krigen på Etiopias side og sendte den eritreiske frigjøringskampen tilbake til grensa mot Sudan.

Fellesaksjonen mot ELF førte til at organisasjonen ble sprengt i mange fraksjoner under et internt kupp. Flere av organisasjonene står i dag bak opposisjonen mot regjeringa i Asmara og har sete i Mekelle, hovedstaden i Tigray.

EPLFs militære frammarsj fra midten av 80-tallet satte igjen presse på TPLFs strategi. I 1988 utløste det skarp polemikk mellom de to organisasjonene. EPLF satt spørsmål ved Tigrays fortolkning av det nasjonale spørsmålet og strategi. EPLF planla sluttkampen mot Etiopia etter å ha rent over Nakfa-fronten i 1989 og slått ut etiopiernes nordkommando. Synet var at EPLF ville vinne krigen, men ikke oppnå fred uten å knuse slangens hode, det vil si Addis Abeba.

TPLF skiftet taktikk, og Meles Zenawi som nå er statsminister, ble valgt som kompromisskandidat i det pro-albanske Marxist-Leninist League of Tigray (MLLT) og selve fronten. TPLF gikk inn for å opprette en enhetsfront blant andre nasjonaliteter i de frigjorte områdene og blant krigsfangene i Eritrea. Etiopiske folkets revolusjonære demokratiske front (EPRDF) ble organisert langs etniske skillelinjer. Amharaene gikk inn i Etiopias folkelige demokratiske bevegelse (EPDM), og oromoene organiserte seg i Oromofolkets demokratiske organisasjon (OPDO).

Etter at EPLF erobret havnebyen Massawa og trengte etiopierne tilbake deres siste frontlinje utenfor Dekamhare rullet EPRDF raskt sørover. Med hjelp av EPLF satte den eldste frigjøringsbevegelsen blant oromoene, Oromofolkets frigjøringshær (OLF) i gang en offensiv i vest, fra grensa mot Sudan og inn mot Addis Abeba. Den ble imidlertid trykt tilbake da OLF ikke hadde militær styrke til å holde fronten. EPRDF rykket dermed inn i OLFs tradisjonelle kampsoner i sluttoffensiven mot Addis Abeba i mai 1991. EPLF rykket inn i Asmara og frigjorde de siste områdene av Eritrea.

TPLF befant seg plutselig ved makta i Addis Abeba, en fiendtlig innstilt by så snart gleden over Mengistu Hailemariams fall hadde lagt seg. Hovedstaden var amharaenes maktbastion både under keiserdømmet og den såkalte Dergen, militærregimet til Etiopias Arbeiderparti (WPE). Sørover i landet hadde EPRDF og TPLF liten innflytelse og få alliansepartnere. Samtidig rykket EPRDF inn i Addis Abeba med en rekke motsetninger i lasten.

Opprettelsen av etniske organisasjoner i EPRDF kom i konflikt med de organisasjonene som allerede eksisterte, for eksempel mellom OLF og OPDO. Det gjalt både spørsmålet om innflytelse i egen folkegruppe, der det dessuten raskt vokste fram flere islamske oromogrupper i sørvest. Men motsetningene var også strategiske: OLF hadde i sitt program å løsrive Oromia fra Etiopia, et land for et av de mest undertrykte folkene som av amharaer ble kalt galla (slaver).

Likevel ble OLF med i den første overgangsregjeringa og deltok i arbeidet med å utforme ny grunnlov og føderasjon for Etiopia. Den ble ratifisert 8. desember 1994, med en helt ny etnisk inndeling av regionene og desentralisering av makta i elleve delstater eller regioner, inkludert byene Addis Abeba og Dire Dawa. De øvrige ni sonene var bygd rundt folkegruppene tigray, afar, amhara, oromia, somali, benishangul-gumaz, gambela, harari og de sørlige nasjonalitetene (region 5). To distrikt som Tigray hadde mistet etter det såkalte Woyane-opprøret i 1943, ble innlemmet i det nye Tigray.

Men demokratiseringsprosessen som lå i opprettelsen av en nasjonalitetsbasert føderasjon med rett til løsrivelse, var et tveegget sverd. TPLF kom kort tid etter på kant med en rekke organisasjoner, som gikk i opposisjon. OLF boikottet valgene og erklærte regimet krig, og amharaene som satt på byråkratiet i Addis Abeba, var kraftig imot at Eritrea ble erklært uavhengig etter en overveldende folkeavstemning i mai 1993, med støtte fra TPLF.

Fra 1994 spisset motsetningene seg. Regjeringa i Addis Abeba ble anklaget for maktmisbruk og overgrep, og Tigray ble sett på som en alliert av Eritrea som tappet Etiopia for ressurser. Det er derfor med største sannsynlighet at de gamle motsetningene som ble «gravlagt» med kompromisset i 1988, igjen ble vakt til live. Den politiske og økonomiske utviklinga i Etiopia var langt fra i tråd med de revolusjonære målene som TPLF hadde satt seg på 70- og 80-tallet. Bortsett fra i Tigray, hvor TPLF fortsatte å organisere massebevegelsene fra frigjøringskampen på en måte som mange eritreiske fightere kjenner igjen fra de målene de selv hadde under frigjøringskampen.

Kontrastene mellom Addis Abeba og Mekelle i Tigray har derfor trolig brakt tilbake den opprinnelige målsettinga hos den militante gruppa som styrer i Tigray: Et uavhengig Stor-Tigray. Vurderingene varierer med hensyn til i hvilken grad Meles Zenawi og utenriksminister Seyoum Mesfin selv er med i «den harde kjernen».

Motivet står å lese på et nytt kart som ble utgitt i Mekelle i oktober 1997. Her er de omstridte områdene hvor grensekrigen har rast, tegnet inn som en del av Stor-Tigray. Eritrea hevder at grensekonflikten tok til i juli 1997, i Adi Murug. Etiopiske styrker skal ha rykket inn og ryddet flere landsbyer. I en brevveksling mellom Eritreas president Issayas Afeworki og Zenawi går det fram at den etiopiske statsminister hevder at det var en beklagelig episode, hvor etiopiske styrker forfulgte noen opprørske afar-grupper over grensa.

I Badme ble derimot flere landsbyer ryddet, og det ble opprettet en etiopisk administrasjon sommeren 1997, ifølge offisielle eritreiske kilder. Konflikten ble forsøkt løst på «kammerset», mellom to regjeringer som i utgangspunktet var vennligsinnet overfor hverandre, men med gryende motsetninger, blant annet på det økonomiske området. Forhandlingene strandet før de rakk å bli seriøse. Eritrea hevder dermed at grensekonflikten startet i juli-august 1997, ikke i mai 1998, slik det nå står nedfelt i OAUs rammeavtale. Det er denne rammeavtalen som regulerer demarkasjonslinjer og tilbaketrekkinger for at en internasjonal styrke skal overvåke området, mens grensa blir gått opp ut fra de gjeldende grenseavtalen som daterer seg tilbake til 1902.

Konflikten eksploderte for alvor i mai 1998 da Eritrea, ut fra eget utsagn, slo de etiopiske framrykkingene tilbake etter flere nye grenseinsidenter. Ifølge Etiopia rykket de eritreiske styrkene inn på etiopisk territorium. Afrikas Horn var igjen åsted for en av de blodigste krigene i Afrika. Den kan nå se ut til å ha dødd ut etter en serie mislykte offensiver fra Etiopias side. Det kan ha satt et foreløpig punktum for de store slagene, og bli avløst av mindre trefninger og angrep mens diplomatiet leter etter en åpning.

Etiopia ga umiddelbart sin støtte til OAU-planen, mens Eritrea derimot krevde betenkning og forlangte å få avklarte en rekke spørsmål. Det skjedde mens Burkina Faso fremdeles hadde formannsskapet i OAU og Rwanda og USA drevet det mest intensive diplomatiet. Det gjorde at Etiopia kom på offensiven internasjonalt som den positive og angrepete parten.

Etter avklaringen ga Eritrea sitt samtykke til OAU-planens tre deler overfor det nye formannskapet i OAU, Algerie. Etiopia trakk derimot sin støtte til planen og reserverer seg mot den tekniske delen av avtalen, det vil si hvordan konflikten skal ordnes med hensyn til administrasjon, tilbaketrekking og demilitarisering før den internasjonale styrken og observatørene kommer på plass. Der står diplomatiet i skrivende stund.

Den etiopiske motviljen har reist spørsmål om hvorvidt Addis Abeba har bakenforliggende motiver, at målet slett ikke er de omstridte grenseområdene, men langt mer omfattende. Myndighetene har lenge oppfordret eritreerne til å fjerne den sittende regjeringa i Asmara og gir selv støtte til en sammensatt eritreisk opposisjon med utspring i ELF-grupper og islamistiske organisasjoner som ble trent og rustet opp i Sudan (bl.a. Islamsk Jihad).

Det har blitt spekulert i om målet er havnebyen Assab mot grensa til Djibouti for å gi Etiopia tilgang til Rødehavet igjen. Den forsvant med Eritreas uavhengighet. Det ble derimot skrevet omfattende avtaler om Etiopias tilgang til havna i Assab. Den uklare økonomiske situasjonen mellom de to landene de siste åra før konflikten ble væpnet skjerpet motsetningene. Det gjelder blant annet spørsmålet om valuta og kurser etter at Eritrea innførte sin egen valuta, nakfa, til erstatning for etiopiske birr, og hard valuta i handelsforbindelsene.

At Etiopia har mistet tilgangen til Rødehavet (Assab og Massawa) stikker dypt inn i de politiske motsetningene i Addis Abeba etter at regjeringa og TPLF lot Eritrea gå. Dersom målsetting til TPLF er å beholde makta over hele Etiopia, inntil eventuell en løsrivelse av Tigray blir alternativet, kan mobiliseringa om et altomfattende oppgjør med Eritrea, med militære framstøt på Burie-fronten mot Assab, være en nødvendig del av alliansepolitikken til TPLF for å kunne holde den hjemlige opposisjonen stangen.

Militært sett ville derimot et nytt felttog mot Eritrea være ødeleggende for Etiopia, politisk, økonomisk og humanitært. Etiopia har i dag mindre militær slagkraft enn under keiser Haile Selassie og Mengistu Hailemariam og står uten militær, politisk og økonomisk ryggdekking – i motsetning til tidligere hvor USA (fram til 1974) og Sovjet (fra 1978) sto bak. Eritrea står dessuten i dag sterkere i og med at landet er internasjonalt anerkjent og medlem av FN,med gode forbindelser til både USA og Israel.

En slik politikk og et påfølgende nederlag for Etiopia vil true med å sprenge landet.

For oss som er venner av både Eritrea og Etiopia, får vi bidra med å skape en opinion mot den ødeleggende krigen. Både her i Norge og overfor eritreiske og etiopiske venner. Krigen bidrar til å skjerpe motsetningene og undertrykking innad og stjeler hardt tiltrengte ressurser til gjennoppbygging og videreutvikling av landene. Mange av elementene fra frigjøringsstrategien er fortsatt levende i den sosiale politikken de to landene fører, men hemmes av krigføringen.

Jorun Gulbrandsen er leder i AKP

---

Det blåser heftig rundt den revolusjonære bevegelsen i høst. Stoff rundt denne debatten finner du på nettstedet vårt.

Angrer jeg? Det vil alltid være ting en kunne og burde gjort annerledes. Om du leser Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land av Dag Solstad, treffer du Nina Skåtøy. Hun var en frelst revolusjonær, særdeles aktiv og hadde overdrevent strenge krav til meninger og deltakelse. Da boka kom i 1982, kjente nok de fleste igjen negative og latterlige trekk ved henne hos seg sjøl og hos andre. Mange av oss trakk motstanderes standpunkter veldig langt, og revisjonist- og reformiststemplet ble raskt tatt i bruk. Kanskje blei det mye av denne uheldige stilen hos oss fordi vi hadde så mye vi skulle gjort og så dårlig tid. Men tenk uansett på det som skjer i andre partier – dette er ikke så spesielt for oss.

Jeg kan nok angre på urimeligheter mot enkeltpersoner. Samtidig er jeg svært stolt av at vi hadde mennesker og arbeidsmetoder som gjorde det mulig å endre på dette – ved lærdom og ny praksis, ikke ved anger og fraser. Kvinneopprøret i AKP på 80-tallet er det fremste eksempelet på dette.

Vi kan også angre på uvettig politikk. AKP(m-l) var etterplaprere av Kina når det gjaldt vurderinga av Deng Xiaoping. Fra 1970 til 1978 var han bra og dårlig alt etter posisjonen hans internt i Kina. Men AKP(m-l) var ikke verre enn at da Kina anbefalte Norge å bli med i EEC (EU) før 1972, holdt vi på vår egen analyse: Nei til EEC! Men generelt var vi for ukritiske til partier og frigjøringsbevegelser vi støtta. Les ellers de kritiske bøkene Marxismen – vitenskap eller åpenbaringsreligion (1979) og Den vestlige maoismens sammenbrudd og krisa i AKP(m-l) (1982) av Tron Øgrim.

Den norske revolusjonære bevegelsen var ikke først og fremst ei fremmed plante med opplagsnæring fra utlandet. Den ble laget av ungdom, stort sett fra vanlige kår, og leser du beretningene, vedtakene og Klassekampen fra 70-åra, ser du at vi var opptatt av den norske klassekampen og av solidaritetsarbeid. Dette bringer meg inn på nåtidas diskusjoner om veien videre for den revolusjonære bevegelsen og noe av det jeg mener AKP har lært og kan bidra med.

Bare folkets egen kamp gir seier. Folk må frigjøres ved egen kraft – ingen andre kan gjøre det for dem. Den norske bevegelsen har derfor vært imot å eksportere revolusjoner. Når Che Guevara prøvde dette i Bolivia og Kongo, var han ikke vår helt. Når Sendero Luminoso bruker terror, støtter vi dem ikke. Vår bevegelses standpunkt mot terror er en hovedårsak til at det aldri har oppstått Baader-Meinhof-aktige grupper i Norge.

Støtt rettferdige kamper – også når du er uenig med dem som kjemper. Vi er mot statskirke og statsbetalte prester. Men så lenge det er prester, støtter vi dem som må slåss mot diskriminering for å kunne bli det. Vi er mot privatskoler. Men så lenge det er lov å lage kristne privatskoler, skal det være lov å lage muslimske.

Støtt undertrykte som slåss – på deres egne premisser. Vi mener det var rett av det norske folket og arbeiderklassen å slåss mot tysk invasjon i 1940, sjøl om borgerskapet styrte landet. Det er faktisk enkelte innen RV som tviler på dette. Vi støttet den afghanske motstandskampen mot Sovjet, enda vi visste at det også var reaksjonære krefter i fronten. Vi sloss for at antikrigsbevegelsen under krigen på Balkan skulle ha tre stolper: Nei til Nato-bombinga. Nei til Milosevic sin undertrykkelsespolitikk. Ja til sjølråderett til folket i Kosovo. Vi støtter PLO sjøl om borgerskapet er sentralt i ledelsen der.

Foren alle som lar seg forene. Vi arbeider for at de ulike gruppene av arbeidsfolk og andre som ikke har noen god framtid under kapitalismen, skal forene seg. Hvit arbeiderklasse må forene seg med svart. Kvinnene i arbeiderklassen må forene seg med hverandre og støtte hverandres kamp. Derfor arbeider AKPere aktivt i Kvinner på tvers. Den mannlige arbeiderklassen må forene seg med den kvinnelige. AKP støtter Nei til EU, jobber aktivt der. Vi er mot å lage organisasjoner for «et sosialistisk nei». Slikt er sekterisk og splittende og vil svekke mulighetene for å holde Norge utafor unionen.

Kvinnefrigjøring følger ikke automatisk av sosialismen. AKP mener at det må være kvinnekamp også under sosialismen. Arbeiderklassen må stå sammen – på den kvinnelige delens premisser.

Klassekampen fortsetter under sosialismen. AKP utvikla seg i opposisjon til den gamle stalinismen. Vi hevder at klassekampen fortsetter under sosialismen, at folk fortsatt må organisere seg i partier og ha en sterk fag- og kvinnebevegelse. Statsapparatet er en nødvendig, men samtidig konserverende makt. Et revolusjonært parti må derfor alltid være i opposisjon. Valgte representanter må kunne trekkes tilbake.

Det er gammaldags å snakke om «arbeiderråd på fabrikkene» som maktorganet for arbeidsfolk. Den nye teknologien kan brukes til å spre produksjon og kunnskap uavhengig av geografi. Men Internettet er bare begynnelsen til noe som må kunne brukes til å utvikle helt nye demokratiske måter å styre på. Vi må jobbe mye med å finne ut hvordan vanlige folk kan ha makt. Hvordan skal staten være et virkelig uttrykk for vanlige folks makt? Det er en vanskelig motsigelse som vi ikke har noe klart svar på ennå.

Staten er en klassestat, et maktapparat og en felleskapitalist som tjener interessene til de største kapitalistene. Folk må ta makta gjennom opprør. Dette blir fredelig om kapitalen, politiet og militæret skulle stå stille, og voldelig hvis de går til motangrep. De som gjør opprør, må være forberedt på dette. Vi avviser at det finnes en «snill» kapitalisme som et tredje alternativ.

Likevel mener vi at det er viktig å ha revolusjonære folk i kommunestyrer, fylkesting og på Stortinget i dag. Ettersom mediene og mange mennesker er opptatt av hva som foregår der, er de en viktig arena for å konfrontere makta med kravene og behovene folk har.

For et folkeforsvar. Vi er for at små nasjoner skal kunne forsvare seg sjøl mot imperialistiske stormakter. Derfor er vi for at Norge skal ha et uavhengig, nasjonalt invasjonsforsvar, sjøl om vi veit at denne miltærmakta også vil være borgerskapets voldsapparat mot folket i en revolusjonær situasjon. Vi slåss for å bevare en vernepliktshær og for at Norge skal løsrive seg fra Nato og ikke delta i militære intervensjoner i utlandet. Vi er for verneplikt for kvinner!

Det er nødvendig med et kommunistparti. Ikke for å ta makta, kuppe, være det eneste rette. Men det trengs en organisasjon som samler på kunnskap om underklassenes opprør. Målet i dette tilfellet er det klasseløse samfunnet, kommunismen.Hos oss må alle medlemmer være aktive i et lokalt lag. Vi betaler virksomheten vår i hovedsak sjøl med kontingentpenger. Dermed er vi antakelig den eneste partiet som kommer til å fortsette som før hvis partistøtta forsvinner. Vi vet at overklassens stat overvåker revolusjonære – og alle andre som ikke bøyer seg lydig inn makta, og vi tar tiltak mot dette.

Det er for tida diskusjoner i AKP, RV, Rød Ungdom og i deler av Sosialistisk Ungdom om utviklinga av den revolusjonære bevegelsen. Vi hilser denne diskusjonen velkommen. Vi mener AKP har en aktuell og god politikk å bidra med. Men vi må studere samfunnets utvikling såvel som historia. Bare slik kan vi lære mer.

Norge fører an i en uforsvarlig ressursforvaltning. Norske myndigheter lar seg styre av interessene til havfiskeflåten. Kvotene blir år etter år satt langt høyere enn hva forskerne anbefaler.

Nord-Norge opplevde en urovekkende krise i årets lofotfiske. Det var det dårligste fisket på ti år. Denne krisa ble ikke så synlig fordi fiskerne fikk meget godt betalt for den fisken de klarte å ta opp. Men 28.000 tonn rund vekt er i samme størrelsesorden som kriseårene 1989 og 1990. Den gang avstedkom det en stor debatt om regulering for å bevare bestanden.

I år har vi og fått tall som sier at torskebestanden i Nordsjøen er i ferd med å kollapse på grunn av overfiske. Forskerne anbefaler Norge og EU å innføre forbud mot torskefiske i håp om at gytebestanden skal kunne bygge seg opp. Allikevel ser det ut til at kvotene settes likt med fjorårets.

For den norsk-arktiske torsken anbefaler forskerne en kvote på 263.000 tonn. Disse tallene bygger på ilandført fangstall og på egne tokter. Men tall-materialet er galt. Det jukses med fiskesedlene. Det dumpes fisk for å kunne ilandføre fisk som er bedre betalt. Det er hovedsakelig småfisk som dumpes for å kunne fange større og bedre betalt fisk. Dermed får forskerne alt for optimistiske tall å bygge på. Det ilandførte kvantum avspeiler en mye mer sunn ressurssituasjon enn hva realiteten er. Fangsttallene viser også at antall individ er mye færre enn den reelle belastninga på bestanden. Det er småfisken som usynlig belastes, og det er belastninga på småfisken som er faretruende.

Å forutsette at fangststatistikken er korrekt, er uforsvarlig. Det fører til at forskerne godtar et alt for høyt fiskepress på bestandene. Norsk fiskeriforvaltning blir mer og mer risikofylt, blant annet fordi forskerne ikke stiller spørsmål ved datagrunnlaget sitt.

Til tross for alt for optimistiske tall, blir forskernes anbefalinger konstant overprøvd. Myndighetene har invitert næringsorganisasjonene inn i lukkede rom. Her er havfiskeflåten overrepresentert. Den havgående flåten viser seg spesiell aggressiv i disse kvoteforhandlingene. Trålstigen fungerer slik at jo større kvoten settes, desto større prosent får denne flåten. Det er den havgående flåten som har størst overkapasitet. Det er her de største overinvesteringene er gjort, og forutsetninga for at disse innvesteringene skal kunne betale seg, er kvotestørrelsene.

Når den norske kvotepolitikken er satt, starter forhandlingsprosessen i Den norsk-russiske fiskerikommisjonen. Kvotene i år ble satt til 395.000 tonn torsk, 132.000 tonn mer enn det havforskerne anbefalte og 5.000 tonn over det russiske kravet. Tidligere da Norge forhandlet med Sovjet, var det motparten som bremset på uttaket. De siste årene har Russland blitt mer aktiv i å sette kvotene høyere enn anbefalingene. Og med de russiske landingene av torsk i Norge, er det en objektiv interesse fra begge parter i å sette kvotene størst mulig. Norske interesser finnes i den russiske fiskeriforvaltninga på flåtesiden. Flere og flere norske havgående båter seiler i dag med russisk flagg, men med norsk skipper og mannskap.

Til årets torskekvote kan vi legge til forskningskvote og kystkvote. Da er det gjort avtale om å fiske på 450.000 tonn. Det er 71 % mer enn hva havforskerne har satt som øvre grense for forsvarlig uttak. Det er satt av 56.000 tonn til tredjeland. I denne ressurssituasjonen er det ikke fisk å setta av til byttehandel.

Norge bør redusere sin egen kvote og la denne ensidig tilfalle kystflåten. Ferskfisktrålerne bruker ca 0,8 liter diesel pr. fanga kilo fisk. Linebåtene bruker ca. 0,2 liter diesel pr. fanga kilo fisk. Linefisket fører iland større fisk. Ved å slippe kystflåten til på en liten kvote, reduseres CO₂-utslipp, vi fanger færre fiskeindivider og vi prioriterer bosettinga langs kysten.

Norske myndigheter forvalter ikke fiskeressursene i Barentshavet med forstand. Vi har ansvar ikke bare for et av verdens viktigste torskefiskerier, men kanskje det siste av torskefiskeriene som har muligheten til å bestå som en fornybar ressurs. Da må totalbelastninga ned og havet overvåkes. Den tryggeste måten er at fremtidig torskefiske overlates kystflåten og at det settes stopp for trålefiske i Barentshavet. En slik forvaltning kan lett overvåkes. Men myndighetene tør ikke fordi både den norske og den utenlandske havfiskeflåten har for stor makt. Den internasjonale flåtearmada, spesielt ledet an av EU, vil ikke godta en slik nasjonal politikk.

Når valget står mellom kapitalmakt eller naturen, må vi må sloss for å bevare naturens bærekraft. Ellers får vi ikke noe å bygge framtida på.

Line Brendberg er lærar og jobbar med fiskeripolitikk i AKP.

---

Norsk fiske og oppal er milliardbutikk, og den viktigaste eksportnæringa vår etter olje og gass. Næringa er peikt ut som hjørnestolpen i norsk økonomi i framtida. Motsett oljen er fisken ein fornybar ressurs. Tilliks med oljen er han etterspurd vare, og det er framleis store utviklingshøve i alle delar av næringa. Denne artikkelen vil røra seg om den delen av fiskeria som er villfiskfangst. Oppal har utvikla seg til ein viktig hjørnestein for mange kystbygder, men dei grunnleggjande problemstillingane der er gjerne litt annleis enn innan den tradisjonelle fangsten, og fortener sin eigen spalteplass.

Det er ein tankekross for meg i den store samanhengen at så lite av dei store rikdomane i havet vårt blir brukt beinveges til menneskeføde. Ein del går til mindreverdig utnytting til fôr, olje og gjødsel. Årsakene er sjølvsagt her som i industrijordbruket at dei som treng mat ikkje kan betala for han, og at eksportlanda må pleia marknaden sin for godt betalte delikatessevarar. At tanketvangstrøya ligg i det økonomiske systemet som herskar, gjer ikkje tankekrossen mindre, men det gjer at mangt aldri blir diskutert.

Interesseløysa for fiskerispørsmål, som blir dyrka på mange plan, er sjølvsagt bra for dei som nyt godt av business as usual. I fylgje Erik Falch er desse mellom anna ei gruppe reiaradel som sit på ein noko nær hemmelegstempla ressurskontroll, og som i fellesskap kontrollerer 70% av den fiskeverdien Noreg tek opp.

Etter mitt syn er det retten til å fiska, og eigarskapen til naturressursane, som er kjernepunktet i alt som har med fiskeripolitikk å gjera. Finnest det ingen politisk kontroll og politisk vilje med dette rammeverket, risikerer vi at både rikdomane i havet og samfunna som er bygde på dei blæs bort med vinden. Kanskje ser vi teikn til at det er det som er i ferd med å skje?

Den største allmenningen vår

Tradisjonelt har fisken i havet vore landets største allmenning. Ingen åtte havet, alle hadde rett til å skaffa seg eit utkome frå det. Mang ein har slege seg opp frå å berre ha arbeidslyst, ein båt, ein kniv og eit snøre, til å bli alminneleg velberga kar. Nokre gode lofotsesongar kunne gjera draumen om større fiskebåt eller eit sjølveigd småbruk oppnåeleg. Fiskeriallmenningen har òg vore eit sosialt tryggingsnett, ein eksistensgaranti for dei som er busette i marginale område for anna næring. Det er ikkje det same kven som set opp reglar for allmenningen og kva dei tek seg rett til å gjera.

Overstyringa av allmenningen har ført til at fiskaryrket har vorte meir profesjonalisert og stengt. Når allmenningsretten bukkar under, står dei kapitalsterke klare til å leggja inn bod på dødsbuet.

Tiltak i allmenningen er så klart naudsynt. Fiskefartya er vortne så effektive dei siste tiåra at flåta har kapasitet til å fiska langt meir enn bestandane toler. Trongen for å verna naturressursar og arbeidsplassar har fødd høvesvis nye konstruksjonar som fiskerigrensor, kvotor og detaljerte fangstreguleringar. Fiskarane blir tvungne inn eit nullsum-spel der det er vinn eller forsvinn for deltakarane.

Moderne effektivitet eller tilpassing?

I denne stoda vil mykje ha meir, fordi det er store verdiar som går over frå å vera folkeeige til å bli verdipapir på reiarhender. Den verkelege drivkrafta bak at kvotor blir samla i massevis på digre farty som igjen blir samla hjå same reiar, finn vi nett der. Direkte stordriftsfordelar i form av stigande skalautbytte er det nemleg ikkje snakk om i fiskeria. Det er heller motsett, for kapitalutgifter og driftsutgifter stig bratt med større farty.

Hovudskiljet i fiskeflåta går mellom to ytterpunkt i beskatningsstrategi. Dei to er kystflåta og havfiskeflåta, men då som typisk strategi og ikkje som tekniske definisjonar. I dag har vi svære havgåande farty som satsar på vidareutviklingar av tradisjonell reiskap og hamnar i konflikt med mindre båtar inne i fjordane, og vi har såkalla kystfiskefarty som fiskar heile kvota si ved Grønland, så det er glidande overgang mellom fartygruppone.

Havfiskefarty er store og kan fiska mykje. Dei toler mykje vêr og kan gå ut på ope hav og føra fangst over lange avstandar. Fisken blir leita opp der han står og aktivt fanga med reiskap som trål. Desse båtane kan tilby mannskapet heilårs arbeidsplass og komfort ombord. Dei kan levera større fangstar til ventande industri kor som helst, og det er mogleg å ha fryseri eller ein heil fiskeindustri ombord.

Medaljen har ei bakside

For å forsvara kapitalinvesteringa og gjeldsrentone på ein stor båt må eigaren vera sikker på å få fiska mykje, og å få fiska mykje heile tida.

Diverre er det jo ikkje slik at det er mykje fisk i havet heile tida. Då blir den store fangstkapasiteten ein fiende. Fisken får ikkje fred nokon stad for dei oppsøkjande og aktivt fangande fartya. Båtane treng avansert utstyr for å gjetta kva som står i havet under seg, men når trålen går, hamnar stort og smått, likt og ulikt i trålposen.

Skuggesida av den heilårs arbeidsplassen om bord i fjerneigde båtar er at fiskarane sjølve ikkje lenger har ansvar og avgjerdsrett når det gjeld det arbeidet dei gjer, og dei må vera med på opne havet i allslags vêr og fiska for banklånet med livet som innsats. Med andre ord: Fiskaren blir proletarisert og makta forskyv seg.

For strukturen i land har det òg store konsekvensar om store delar av fisken blir teken av store havgåande båtar.

Slike båtar kan gå dit pris eller eigarinteresser styrer dei og levera fangst, bunkre opp eller byta mannskap. For dei er det nok om det finnest ei hamn i kvar landsdel, og det er klart at det verkar sterkt sentraliserande på mottaksstruktur og industri, arbeidstilbodet og kystbusettinga. Til no er det vorte prøvd å påleggja trålarar å levera heile eller delar av fangsten sin på utpeikte stader når båtane skifter eigar og geografisk tilknyting. Ei undersøking som enno går føre seg, har avdekt at eigarane blæs i heile pålegget i fleirtalet av tilfella, og departementet gjer inkje for å setja makt bak krava. Haldninga er fullt forståeleg. Det går ikkje å samstundes ha som mål å satsa på eit mangfald av fiskerisamfunn med desentralisert mottaksstruktur og på store, mobile båtar med eigarskap lausrive frå næringa som grunnstamme i fiskeflåta. Her ligg det ein logisk mangel på samsvar som ender opp i at dei sterkaste bryt reglane for å få utnytta dei føremunane dei har.

Logikken bak dei små

Ser vi så nærare på fartya som ligg i motsett ende av skalaen, den ekte kystflåta, vil vi finna at dette er små båtar som er eigde av fiskarane sjølv. Oftast er det berre 1-2 arbeidsplassar om bord, på litt større båtar kanskje nokre fleire i sesongane. Dei har avgrensa rekkevidde på grunn av vêr og transporttid, og fiskar det meste av året i same området. Somme går til Lofoten eller Finnmark og ligg borte på sesong ein månad eller to.

Dei må tola variasjonane i fiskeinnsig, bestandsstorleik og vêr der dei er, men dei har òg slingringsmonn i inntektstrongen. Båten er sjeldan eit botnlaust kapitalsluk, og drifta er rimeleg.

Kystfiskarar kjenner heimesjøen godt og har økonomisk interesse av å verna om fisken i området sitt, så dei reagerer når dei ser endringar og ubalanse som uroar dei. Kunnskap om setjestadene kombinert med bruken av passive reiskap, slike som fisken sjølv må gå på, gjer det mogleg for dei med eit meir selektivt fiske. Dei kan i viss grad sortera ut kva artar og storleikar dei vil fiska etter. Om fangsthandteringa om bord er god, kan kvart fiska individ takast hand om og bli glimrande råstoff, og det er mogleg å ta vare på biprodukt som hovud, slog, lever og rogn.

Kystfiskarane utnyttar dei småe bestandane av godt betalte artar i nærområdet sitt og skiftar etter marknad og lønsemd. Krabbefiske blir aldri noka næring for 120-fotingar. For mange av kystfiskarane på mine kantar (rundt Hitra, red. anm.) kan krabben utgjera ein tredel av årsinntekta.

Kort aksjonsradius gjer at kystfiskaren må bu i nærleiken av fiskeplassane sine og ha eit allsidig og omstillingsdyktig fiskemottak like ved. Difor er det berre kystflåta som kan garantera for busetnaden på kysten og for mengda av arbeidsplassar på havet og i land. Det fører vidare i at eg meiner alle tenkjelege framtidsstrategiar for norsk fiskeri må ha i botnen at ein sterk kystflåte skal vera grunnstammen i fangstflåta, og at det er viktig å rekruttera til han med alle middel vi har.

Eit dilemma i flåtesamansettinga

Dilemmaet forvaltarane står i, er at det aldri er ei fast mengd fisk som skal delast frå år til år. Det er snakk om hausting av naturressursar som står i komplekse samanhengar innan økologi, meteorologi, økonomi og forvaltningsregime.

Sjølv utan våre inngrep med overfiske og feilkalkulasjonar, varierer bestandane enormt. Korleis kan ein tilpassa fangstkapasiteten slik at det blir mogleg å ta ut toppane i fisket effektivt, samstundes som fiskarane ikkje må forsvinna ut av næringa når det står dårleg til?

Sjølvsagt må ein utnytta kystflåta sin fleksibilitet, og allmenningen burde vera open for alle smådriftarar når åtgjenget er godt, men dette kan berre løysa ein liten del av problemet. Vi treng ein del av havfiskeflåta for å få teke ressurstoppane til rett tid, og til å fanga fisk som lever på frie havet og ikkje trekk inn til kysten. Kva gjer ein dei åra og årstidene desse fartya utgjer ein reell overkapasitet?

Dette er utfordringa vi må finna ei løysing på for å laga eit berekraftig system som utnyttar fisken i havet best mogleg.

Men korfor denne omprioriteringa med favorisering av små båtar og eit stort nettverk av mottak og foredlingsverksemder på kysten? Det finnest mange innfallsvinklar til svaret, og eg vil no freista skissera kva vi vinn med ei slik haldning til fiskeristrukturen.

Kystfiskarens kapital

Fiske frå små einingar, plassert nær ressursane i havet, skaper mange arbeidsplassar. Ringverknadene for alle andre næringar oppetter kysten blir difor stor. Mange etableringar av moderne verksemder i distrikts-Noreg er eit direkte resultat av at vi har eit maritimt miljø veldig mange stader. Det sikrar ein stor kunnskapsbase og utprøvinga av mange løysingar på små og store problem næringa møter i kvardagen. Utan eit sterkt maritimt miljø langs heile norskekysten, kunne det store oppalseventyret vi har opplevd knappast ha skjedd, og i alle fall ikkje med ei så rivande utvikling.

Den sjølveigande fiskaren har kontroll over sin eigen arbeidsplass og kan gjera sine eigne vurderingar. Nærleiken han har til fisken han lever av, saman med det faktumet at han er avhengig av ei langsiktig styring av sjøområda der han bur, gjer at næringsutøvaren sjølv får eit naturleg forvaltningsansvar. Kystfisket kan vera miljøriktig og fleksibelt, så lenge vi ikkje gjer den bommerten at vi gjer det kapitalintensivt og legg det under den systemtvangen som knekker dei små.

Kystbygdene er utprøvande og opne samfunn. Biletet mange har av norske bygder som stilleståande, ultrakonservative og innelukka er totalt skivebom i høve til den vanlegaste norske bygdetypen, som ligg på kysten og har fisken som viktig næringsveg. Havet er eit stenge for kommunikasjonen for privatbilismen, men tradisjonelt er sjøvegen ein ferdselsveg for kontakt med heile verda, og nye idèar kjem ofte fortast der behovet er stort og døra open. Som døme kan eg nemna at fyrste vasskraftverket i Noreg kom på ytter-Senja, og landets fyrste traktor vart heist i land på øya Dønna på Helgeland.

Alt er omskifteleg på kysten, og kystfiskaren veit alt om kor viktig det er å vera omstillingsdyktig og tilpassa seg forholda. Han går kanskje vel langt av og til i å prøva ut fikse idèar og riva ned all «gamal skit».

Fisken har i all tid vore eksportartikkel, og ingen veit som fiskaren at marknaden skiftar. Difor har bygdene utvikla ei betre tilpassing til marknaden enn det dei spesialiserte bysamfunna står for.

Mangsysleriet

Mangsyslarkulturen er kjernen i den økonomiske og kulturelle utviklinga i bygdenoreg, og ei ovring det er vel verdt å tenkje nærare over.

Mangsysleriet er det motsette av den uttalte målsetjinga i dag om at alle skal satsa stort og skaffa seg heiltidsarbeid i èi næring – yrkesfiskaren, heiltidsbonden handtverkaren eller anna spesialisering. Mangsyslaren legg ikkje mykje pengar i å byggja seg opp i eitt yrke. Grunnen er at mange stader langs kysten og på fjellet har mange og rike ressursar å utnytta, men ingen enkelt ting som produserer overflod heile tida. Vintersesongen på sjøen har gjeve pengeinntekter til mang ein familie som elles dreiv eit bruk med ein skogteig, hage og nokre sauer, eit handtverk «for artig» og i våre dagar gjerne ein deltidsjobb i tenesteyting eller industri.

Mangsysleriet er utbreidd enno på bygdene trass i systemtvangen, og det er med på å danna allsidige menneske som nyttar ut det som er av verdi rundt seg. For samfunnet tyder det høg sjølvforsyningsgrad av viktige varar og tenester, det utgjer uvurderleg beredskap for krisesituasjonar, og det limer lokalsamfunnet saman gjennom bytte av arbeid og ting.

For det einskilde mennesket tyder det nøysemd og travle dagar, men også at du får bruka mange sidor av deg sjølv. Du får fleire føter å stå på, og eit ubunde liv der du har ein viss grad av valfridom og torer ha eigne meiningar.

I oljetidas Noreg er det allsidige og sjølvstendige mangsyslarmennesket ein draum vi berre kjenner litt på før vi legg oss om kvelden. Elles avviser vi det gjerne som gamaldags tenking og nostalgi. I global samanheng er det derimot ein framtidsdraum for millionar, ei ekte revolusjonær parole som skaper konfliktar og krigar når ho blir reist. Etter den amerikanske borgarkrigen var det fleire som målbar at dei burde gje dei frigjevne svarte slavane jordstykke som eit grunnlag for å skapa seg eit nytt liv, under parolen » forty acres and a mule». Om dei hadde gjort dette, kunne kanskje USA ha sett annleis ut enn det gjer i dag.

I den norske tradisjonen må vi kanskje skriva om kampropet til «twenty acres and a boat»? Åtgjenget til å driva sjøen har historisk tydd mykje for den norske underklassen. Det har gjeve fridom til å takka nei til uverdige tilbod frå urimelege arbeidsgjevarar, og garantert eit utkome som vel kunne vera lite, men der sjølvvyrdnaden ikkje vart knekt.

Kva dette har hatt å seia for folkelege rørslor og den politiske dagsordenen i Noreg, kan vi berre spekulera i. Det vi kan seia som sikkert, er at mangsysleriet på bygdene har gjeve grunnlag for ein levemåte og ein kunnskapsbase som har vore med å forma ut økonomi, politikk, kultur og landskap her i landet, og det vil vera rart om vi ikkje får bruk for noko av dette i framtida. Då må vi innsjå dette no, for mangsysleriet kan ikkje leggjast i arkiv for påkomande tilfelle, det må levast i eit samfunn.

Bygdelivet: Tradisjonsmedvit og berekraft

Bygda som økonomisk eining har vi alt vore ein del innom. Mangsysleri og dugnadsånd er stikkord som er del av den økonomiske basen for velfungerande lokalsamfunn overalt. Det særskilte for kysten er den fleksible haldninga til yrket, fiskaren har alltid vore nøydd til å vera omstillingsdyktig og marknadsretta. Då silda kom inn i fjorden var alle sildefiskarar på minuttet, også kjerringar og ungar.

Då Lofoten spurde etter skjel til lineagn, vart skjelfiske det mest attraktive å driva med mange stader langs kysten. I våre dagar er det ferskfiskmarknadene og reguleringssystemet som tvinger fiskaren til å vera oppdatert og førebudd på endringar. Til alle tider har vêret spelt same rolla; ein gløtt ut av vindauga på morgonkvisten gjev svaret på kva du skal arbeida med i dag.

Du skal ikkje vera lenge i ei fiskarbygd før du ser baksida av same haldninga. Sjåer står til nedfalls, det er ikkje verdt å leggja mykje pengar i dei, i fall det kjem ein orkan i vinter. Utanfor ligg haugar av rot som du kanskje får bruk for i morgon eller til hausten, og planløysa med sine mange «vi får sjå» kan terga på seg velordna sjeler.

Einsemda i yrket og dei plutselege omskifta gjer fiskarstanden vanskeleg å organisera, og dei vaksne som er kjenslevare for trendane i samfunnet rår ungane sine frå å satsa på eit liv på sjøen.

Det å vera avhengig av skiftande vilkår i nærmiljøet og så knytt til stad som det ein er i ei tradisjonell fiskarbygd, legg band på den einskilde, utan tvil. Men det er det same som er gull verdt når det kjem til det langsiktige perspektivet. Skal du overleva på staden og ha det godt, må du ta økologisk ansvar i yrket ditt, og vera ein aktiv deltakar i samfunnet du bur i. Det gjev både fisken og samfunnet ein sjanse på sikt.

Klarer ein slik å få eit samfunn til å leva, utan at det må kjempa kvar dag for å unngå at botnen fell ut av det, er plassen ein verdfull arena for opplæring og forteljing. Der mange openbert at nyttige funksjonar er samla på same stad, at ungane lærer om samanhengane i samfunnsdrifta, og kan ta del i ulike typar arbeid der det blir sett pris på at dei er til stades. Allsidige røynslor er naudsynt for å kunna rå seg sjølv som mangsyslar og uavhengig arbeidar, og du får det gjennom å vera med dei som høyrer til andre aldersgruppor enn deg og driv med andre ting enn du gjer til vanleg. Kravet om «ein stad å vera» blir reist av born og unge som er i vegen, nyttelause og skilde frå det dei reknar som fornuftig aktivitet ikring seg. Vi er i ferd med å få ein generasjon der stordelen ikkje kan bruka hendene sine til praktisk arbeid til eigen nytte, og som difor heller ikkje sit med spørsmål om korfor, korleis, når og kor, dei spørsmåla som vekkjer ungane si interesse for forteljinga, kunnskapen, røynsla og soga. Vi held på å gløyma at hender og hovud, tradisjon og haldningar bur i same mennesket og byggjer same personlegdomen.

Dei ressurssterke oppdagar no etter kvart denne mangelen, og lagar nye trendar i marknaden. Det billige, lettvinte og oppstykka hadde topptida si i den moderne tida. Dei postmoderne vil ha det som no er vorte eksotisk og knappe gode: Historie, tradisjon, samanhengar og god tid. Sjølv om dei gode bygdesamfunna (og for den sak skuld lokalsamfunn i bygder og tettstader som fungerer), opplever eit sterkt press framleis, held dei på å bli trendy og spanande att. Kulturelle nettverk og berekraftig naturbruk sett i system er kanskje det beste kortet vi har å ta vare på i kampen mot den globale systemtvangen som einsrettar livet til folk og lagar ustabile system i naturen og menneskesamfunna.

Stabil, spreidd kystbusetting har også andre verdiar som vi sjeldan tenkjer på. I framtidige konfliktar, anten dei militært eller ressursøkonomisk preg, vil landet stå langt sterkare med livskraftige samfunn i heile territoriet sitt. Dessutan har vi eit viktig ansvar for framtida til urfolket vårt. Langt fleire samiske samfunn er knytte til kyst- og fjordfiske som næringsveg enn til reindrifta. Skal vi unngå at mange samesamfunn blir rivne opp med rota og forlèt tradisjonane sine, må mangekulturelle lokalsamfunn i nord få ha eit trygt økonomisk grunnlag bygd på stadbundne ressursar.

Korleis kan vi starta å gå framtidsvegen?

Ein politikk som stør dei fornuftige strategiane i bygdene må oppmuntra næringskombinasjonar og fjerna krava om spesialisering og einsidig satsing. Skal vi byggja godt fungerande distrikt, må vi ta omsyn til at styrken til bygdene er nærleiken til naturressursane og evnen til å skapa heilskap av mangfald. Freistnader på å tevla med byane på dei områda der byane står sterkt, kan aldri bli anna enn hogg på eigen fot.

God infrastruktur hjelper mykje til å avgrensa ulempen med avstandane til dei kjøpesterke marknadene. I tillegg er det avgjerande viktig at bygdene held fram å skapa nettverk som kan samordna marknadsarbeid for varane dei sit på.

For fiskebygdene har det alt å seia at fiskeriallmenningen får vera open, og at fiskarane sjølve får vera med å styra arbeidet sitt.

Råfisklova og deltakarlova har opp til no vore viktige styringsreiskapar for å få dette til. Prinsippa i dei var at fiskarane måtte godkjenna fiskeoppkjøparane, og kunne fastsetja minsteprisar og dirigera fangster når det trongst. Eigarane av fiskefarty måtte sjølv vera aktive fiskarar. Båe lovene er endra, og det som står att av prinsippa, er under press frå ulike kantar. Forsvaret av dei er grunnleggjande for å halda rein spekulasjonskapital ute av næringa, og for å kunna gjera godt att det som synte seg å vera tabbar i verkemiddelpolitikken.

Fyrst og sist må alle som får det til, gjera sitt for at fiskerinæringa og kystsamfunna blir løfta opp frå gløymsla og kjem i politiske fokus. Dei som skal prøva å takla konfliktane som kjem på dette området, treng både politisk mot og ein hær i ryggen.