Jorun Gulbrandsen: Er skolen for Kari eller Ronny?
Ad Notam Gyldendal 1993

Les også intervju med forfatteren her

---

La meg innrømme det med en gang. Jeg setter meg ned med boken Er skolen for Kari eller Ronny? med en viss uvilje.

En bok om «forskjellsbehandlingen mellom jenter og gutter i barnehagen og skolen». Kanskje fordi jeg venter lite nytt. Kanskje fordi jeg, som mannlig oppdrager, ikke ønsker å bli konfrontert med egen praksis og holdninger?

Vil jeg la meg provosere av enda en slik dusinvarebok? Kanskje venter jeg en sur og moraliserende bok. Eller mer avansert: irriterer det meg at kjønnsperspektivet nok en gang skal bli det dominerende eller eneste i en debattbok om skole. I en tid med arbeidsløshet, rasisme, et stadig bedre tilslørt klassesamfunn og økende ulikheter i restene av «enhetsskolen».

Og så stemmer det. Boken bringer ikke nye uventede analyser. Den er ikke vitenskapelig, dyptpløyende eller banebrytende. Det meste har jeg hørt før. Kan boken være berettiget?

Følgende refleksjoner etter lesing: boken er forførerisk underholdende og lettlest. Jorun G velter seg i konkrete eksempler fra egen og andres praksis. Vi som har hørt henne snakke, og det er etter hvert alle med radio på, «hører» stemmen hennes surre og gå mens vi leser. Hun snakker seg velskrevet gjennom boken. Her pretenderes ikke høyt akademisk nivå. Jeg oppfatter det slik at forfatteren ikke pretenderer noe som helst, men rett og slett har noe hun vil ha sagt. Det blir en bok som du gjerne kan gi bort til naboen med nybakt førsteklassing. Eller la en av elevene i ungdomsskoleklassen lese den. Sånn sett er dette en skolebok for folk. Det er en styrke.

Jorun G har mye sans for, og godt grep om, organisatoriske løsninger. Her gir boken en del, både i forhold til disiplin og arbeidet for jentene. Og det er hvilken skole jentene egentlig går i, som interesserer forfatteren. Etter mye herlig situasjonsbeskrivelse og drøfting, ender hun opp med problemstillingen: skille jenter fra gutter? Eller som hun sier: «la jentene slippe guttene noen ganger».

Utfordringen har vært reist noen tid. Den provoserer og krever at vi tar konkret stilling. Jeg tillater meg å synes at problemet ikke er enkelt. Det lyder så fengende når Jorun G skriver seg gjennom vellykte eksempler på ulike former for rene jentegrupper. Jeg undret meg underveis over om hun ville finne noen motforestillinger og på hvorfor hun ikke ville ta steget fullt ut mot jenteklasser; når alt virket så greit. Jeg fant motforestillingen. Hun ser faren ved at det over tid vil utvikle seg, uformelt og reelt, et guttepensum og et jentepensum. Men hvorfor ikke stille følgende spørsmål: Hvordan ville Norge blitt dersom vi hadde beholdt delt undervisning helt opp til 1990-årene? Hvilke vanskelig målbare endringer har fellesundervisningen ført med seg? Boken problematiserer lite.

Men slik blir boken forførerisk. Lettlest og attraktiv. Leseren må skjerpe seg og spørre: hva står det faktisk her? Er jeg enig? Hva mener jeg om dette? Kan det være styrker ved fellesundervisningen som overses i boken? Jeg tror det. Et eksempel. Min førsteklassedatter leker også med et par guttevenner fra klassen. Det synes jeg er bra. Hadde hun gjort det dersom jenter og gutter var skilt organisatorisk i barnehagen og på skolen? Jeg tror ikke det. Jeg er faktisk helt sikker på at det ville blitt annerledes. Men så er en gutt dominerende og sjefete i perioder. Da er Jorun Gs parole om å la jentene slippe av og til, en god regel for foreldre. Vi må la jentene få bygge sitt fellesskap og finne sin måter å møte dette på. Til det trenger de tid sammen.

Er vi enige da? Kanskje. Men følelsen jeg sitter med etter lesing, er at bokskriveren egentlig ville gått inn for fullt skille. Er det bokens tekst eller mine fordommer som skaper følelsen. Er Jorun G litt feig eller kanskje usikker?

For Kari eller Ronny er glimrende konkret, fylt med masse erfaring og, ikke minst, ujålete. Vi finner mange mindre og lengre tråder å følge i praktisk arbeid «for Kari». Jeg savner utdyping av ressursene som ligger hos foreldrene. Anvisninger til Karis foreldre om hvordan de kan hjelpe henne til å bli mer synlig. Hvis jeg, som lærer, får et skikkelig besøk av hennes foreldre, der de gjør meg mer kjent med henne og stiller krav til meg, er jeg sikker på at det blir lettere å skjerpe meg. På å gi henne hennes del av meg som lærer. Jeg har ofte opplevd at gutters foreldre evner å sette fokus på sine sønner. Foreldre skal vite at det er effektivt.

Og så er jeg enig i det viktigste: jentene må stå sammen og sloss sjøl. Fikse lærere og førskolelærere kan ikke ordne «biffen». Men gi rom og vise muligheter. Gi språk på hva som skjer. Og det kan altså foreldre også.

Det hovedspørsmålet Kautsky behandler i sin brosjyre, er spørsmålet om det grunnleggende innhold i den proletariske revolusjon, nemlig proletariatets diktatur. Dette er et spørsmål som har den største betydning for alle land, især for de framskredne, især for de krigførende land, og især på det nåværende tidspunkt. En kan uten overdrivelse si at det er det viktigste spørsmål i hele den proletariske klassekamp. Derfor er det nødvendig å ofre særlig oppmerksomhet på det.

Kautsky formulerer spørsmålet slik: «Motsetningen mellom de to sosialistiske retninger» (dvs. bolsjevikene og ikke-bolsjevikene) er «motsetningen mellom to grunnforskjellige metoder: den demokratiske og den diktatoriske». (Side 3.)

La oss slå fast i forbigående at når Kautsky kaller ikke-bolsjevikene i Russland, dvs. mensjevikene og de sosialrevolusjonære, sosialister, så går han ut fra deres navn, dvs. et ord, og ikke ut fra deres virkelige plass i kampen mellom proletariatet og borgerskapet. For en glimrende forståelse og anvendelse av marxismen! Men dette skal vi komme utførligere inn på siden.

Nå må vi ta for oss hovedpunktet: Kautskys store oppdagelse av den «avgjørende motsetningen» mellom den «demokratiske og den diktatoriske metode». Dette er kjernen i spørsmålet. Dette er kvintessensen av Kautskys brosjyre. Og dette er et så fryktelig teoretisk rot, en så fullstendig fornektelse av marxismen at Kautsky sant å si har lagt Bernstein langt etter seg.

Spørsmålet om proletariatets diktatur er et spørsmål om forholdet mellom den proletariske stat og den borgerlige stat, mellom det proletariske demokrati og det borgerlige demokrati. En skulle tro at dette måtte være soleklart. Men akkurats om en gymnaslærer som har tørket inn av å terpe de samme historiebøkene, snur Kautsky trassig ryggen til det 20. århundre og ansiktet mot det 18. århundre, og for hundrede gang, utrolig kjedelig, i en hel rekke paragrafer, tygger han opp igjen den gamle leksa om det borgerlige demokratis forhold til absolutismen og middelalderen.

Det høres faktisk som om han tygde drøv i sovne. Dette betyr jo at han ikke skjønner noen verdens ting. En må smile av Kautskys anstrengelser for å gi det utseende av at det fins folk som preker «forakt for demokratiet» (side 11) osv. Kautsky ser seg nødt til å tilsløre og forkludre spørsmålet med slikt snikk-snakk, for han stiller spørsmålet på liberalt vis, han taler om demokrati i sin alminnelighet og ikke om det borgerlige demokrati, han unngår til og med dette presise klassebegrepet og legger vinn på å snakke om det «førsosialistiske» demokratiet. Denne ordgyteren vier nesten en tredjepart av brosjyren, tjue sider av i alt sekstitre, til dette pratet, som er så behagelig for borgerskapet, da det går ut på å forskjønne det borgerlige demokrati og tilslører spørsmålet om den proletariske revolusjon.

Men tittelen på Kautskys brosjyre er jo tross alt Proletariatets diktatur. Alle vet at nettopp dette er kjernen i Marx' lære. Og etter en masse utenomsnakk var Kautsky nødt til å sitere Marx' ord om proletariatets diktatur.

Hvordan han, «marxisten», gjorde det, ja det er den rene komedie. Hør bare:

«Dette synet» (som Kautsky kaller «forakt for demokratiet») «bygger på et eneste ord av Karl Marx.»  Det sier Kautsky bokstavelig på side 20. Og på side 60 er dette til og med gjentatt i den form at de (bolsjevikene) «i rette tid husket det lille ordet» (bokstavelig slik står det – des Wörtchens!! ) «om proletariatets diktatur, som Marx brukte i et brev en gang i 1875.»

Her er Marx' «lille ord»:

«Mellom det kapitalistiske og det kommunistiske samfunn ligger perioden med revolusjonær forvandling av det ene til det andre. Til dette svarer også en politisk overgangsperiode hvor staten ikke kan være noe annet enn proletariatets revolusjonære diktatur.»

Å kalle denne berømte setning av Marx, som trekker fasiten av hele hans revolusjonære lære, «et eneste ord» og tilmed et «lite ord» er for det første en hån mot marxismen. Det betyr en fullstendig fornektelse av den. En må ikke glemme at Kautsky kan Marx nesten utenat. Skal en dømme etter alt det han har skrevet, har han en rekke skuffer i skrivebordet sitt eller i hodet. Der er alt det Marx har skrevet sortert på den omhyggeligste måte, ferdig til å siteres på stående fot. Kautsky må vite at både Marx og Engels, i brevene og i de offentliggjorte verkene, gjentatte ganger talte om proletariatets diktatur, før og særlig etter Pariser-kommunen. Kautsky må vite at formelen «proletariatets diktatur» bare er en mer historisk konkret og vitenskapelig eksakt formulering av proletariatets oppgave å «knuse» den borgerlige statsmaskin. Fra1852 til 1891, i førti år, talte både Marx og Engels om denne oppgaven når de sammenfattet erfaringene fra revolusjonen i 1848 – og enda mer i 1871.

Hvordan skal en forklare denne uhyrlige forvrengningen av marxismen fra den marxistiske skriftkloke Kautsky? Når det gjelder de filosofiske røttene til denne foreteelse, så dreier det seg om erstatning av dialektikken med eklektisisme og sofisteri. Kautsky er fra før en mester i slik erstatning. Sett fra et praktisk-politisk synspunkt dreier det seg om underdanighet mot opportunistene, dvs. i siste instans mot borgerskapet. Siden krigen brøt ut har Kautsky gjort stadig raskere framskritt i kunsten å være marxist i ord og lakei for borgerskapet i handling, og han har utviklet seg til en virtuos i denne kunsten.

En blir enda mer overbevist i om dette når en ser hvor glimrende Kautsky har «fortolket Marx' «lille ord» om proletariatets diktatur. Hør:

«Marx forsømte dessverre å vise oss mer inngående hvordan han forestilte seg dette diktaturet…» (Dette er en tvers igjennom løgnaktig renegatfrase, for Marx og Engels har i virkeligheten gitt oss en rekke meget utførlige fingerpek, som den marxistiske skriftlærde Kautsky bevisst forbigår) «… Bokstavelig betyr ordet diktatur avskaffelse av demokratiet. Men i bokstavelig mening betyr dette ordet selvsagt også enevelde for en enkeltperson som ikke er bundet av noen lover – et enevelde som bare skiller seg fra despotismen ved at det ikke betraktes som en varig statsinstitusjon, men som en forbigående nødutvei. Uttrykket «proletariatets diktatur», følgelig ikke diktatur for en enkeltperson, men for en klasse, utelukker i seg selv muligheten av at Marx her tenkte på et diktatur i ordets bokstavelige mening.

Han taler her ikke om en styreform, men om en tilstand som nødvendigvis må oppstå overalt hvor proletariatet har erobret den politiske makt. Et bevis på at Marx i dette tilfelle ikke tenkte på en styreform, er den kjensgjerning at han mente at England og Amerika kunne overgangen foregå på fredelig, dys. På demokratisk vis.» (Side 20.)

Vi har med hensikt sitert dette resonnementet i sin helhet for at leseren klart skal kunne se hvilke metoder «teoretikeren» Kautsky bruker.

Kautsky valgte å ta fatt på spørsmålet slik at han begynte med en definisjon av «ordet» diktatur. Utmerket. Enhver har en hellig rett til å gripe et spørsmål an akkurat som han ønsker. En må bare skjelne mellom en alvorlig og ærlig måte å gripe det an på og en uærlig. Den som ønsker å behandle saken alvorlig på denne måten, burde ha gitt sin egen definisjon av «ordet». Da ville spørsmålet være stilt ærlig og greit. Kautsky gjør ikke det. «Bokstavelig», skriver han, «betyr ordet diktatur avskaffelse av demokratiet.»

For det første er dette ikke noen definisjon. Hvis Kautsky ønsket å unngå å gi en definisjon av begrepet diktatur, hvorfor valgte han denne måten å gripe saken an på?

For det andre er den åpenbart uriktig. Det er naturlig for en liberaler å tale om «demokratiet» i sin alminnelighet, men en marxist vil aldri glemme å spørre: «for hvilken klasse?» Enhver vet f.eks. (og «historikeren» Kautsky vet det også) at opprør eller til og med sterk gjæring blant slavene i oldtiden straks avslørte at den antikke stat i sitt vesen var slaveeiernes diktatur. Avskaffet dette diktaturet demokratiet blant slaveeierne og for dem? Alle vet at det ikke gjorde det.

«Marxisten» Kautsky sa dette fryktelige sludderet og denne usannheten fordi han har «glemt» klassekampen …

For å gjøre Kautskys liberale og løgnaktige påstand om til en marxistisk og sann, må en si: diktaturet betyr ikke nødvendigvis avskaffelse av demokratiet for den klassen som utøver diktaturet over de andre klassene, men det betyr nødvendigvis avskaffelse (eller en meget vesentlig innskrenkning, og det er også en form for avskaffelse) av demokratiet for den klassen som diktaturet utøves over eller er rettet mot.

Men hvor sann denne påstanden enn kan være, så gir den likevel ikke noen definisjon av diktaturet.

La oss se på Kautskys neste setning: «… Men selvsagt, tatt i bokstavelig mening, betyr dette ordet også et ene-herredømme for en enkeltperson som ikke er bundet av noen lover …»

Lik en blind valp som tilfeldig stikkers nuten snart hit og snart dit, har Kautsky her uforvarende snublet over en riktig tanke (nemlig at diktatur er et styre som er ubundet av alle lover), men likevel har han ikke gitt noen definisjon av diktaturet. Dessuten har han uttalt en åpenbar historisk usannhet, nemlig at diktaturet betyr en enkeltpersons herredømme. Dette er også grammatisk uriktig, for et diktatur kan også utøves av en gruppe personer, et oligarki eller en klasse osv.

Videre peker Kautsky på forskjellen mellom diktatur og despotisme. Enda han sier noe som åpenbart er uriktig, skal vi ikke komme inn på det, siden det er helt uten sammenheng med det spørsmålet som interesserer oss. Alle kjenner Kautskys tilbøyelighet til å vende seg fra det 20. århundre til det 18., og fra det 18. århundre til den klassiske oldtid, og vi håper at det tyske proletariatet vil ta hensyn til denne hans tilbøyelighet når det har vunnet sitt diktatur, og f.eks. utnevne ham til gymnaslærer i oldtidens historie. Å prøve å vri seg unna en definisjon av proletariatets diktatur med filosofering om despotismen er enten en tjukk dumhet eller særdeles ubegavet svindel.

Som resultat får vi at da Kautsky skulle snakke om diktaturet, så lirte han av seg en mengde åpenlys usannhet, men ga ingen definisjon. Hvis han ikke stolte på sine egne åndsevner, kunne han ha tydd til sin hukommelse og dratt fram av sine «skuffer» alle de tilfellene da Marx taler om diktaturet. Hvis han det hadde gjort, ville han sikkert enten kommet til følgende definisjon eller til en som i realiteten faller sammen med den:

Diktaturet er herredømme som bygger direkte på makt og er ubundet av lover.

Proletariatets revolusjonære diktatur er et herredømme som er vunnet og opprettholdes ved at proletariatet bruker vold mot borgerskapet, et herredømme som er ubundet av lover.

Og denne enkle sannhet, en sannhet som er soleklar for enhver klassebevisst arbeider (som representerer massene og ikke et øvre lag av småborgerlige slyngler som er blitt bestukket av kapitalistene ,slik som sosialimperialistene i alle land), denne sannheten som er innlysende for enhver representant for de utbyttede klasser som kjemper for sin frigjøring, denne sannheten som er uomtvistet for enhver marxist, må en «dra ut med håndemakt» av den høylærde Kautsky. Hva er forklaringen på dette? Ganske enkelt den lakeiånden som har gjennomsyret lederne for Den annen internasjonale, som er blitt foraktelige spyttslikkere i borgerskapets tjeneste.

Kautsky laget først en taskenspillerkunst ved å forkynne det åpenbare sludder at ordet diktatur i dets bokstavelige mening betyr diktatur for en enkeltperson, og siden – på grunnlag av dette taskenspillerstykket! – forkynte han at følgelig må Marx' ord om diktaturet ikke oppfattes bokstavelig (men slik at diktaturet ikke innebærer revolusjonær vold, men «fredelig erobring av flertallet under det borgerlige – legg merke til det – «demokrati»).

En må skjelne mellom en «tilstand» og en «styreform», skjønner De. Et vidunderlig dypt skille: Det er som å trekke et skille mellom dumhets-«tilstanden» hos en mann som resonnerer tåpelig, og «formen» for hans dumhet!

Kautsky finner det nødvendig å fortolke diktaturet som en «tilstand av herredømme» (ordrett det uttrykket han bruker på neste side, s. 21), for da forsvinner den revolusjonære vold og den voldelige revolusjon. En «tilstand av herredømme» er en tilstand som ethvert flertall befinner seg i under … «demokratiet»! Takket være et slikt svindlerknep forsvinner revolusjonen i en fei.

Men knepet er for plumt og kommer ikke til å redde Kautsky. En kan ikke skjule den kjensgjerning at diktaturet forutsetter og innebærer en «»tilstand» som er ubehagelig for renegater, en tilstand av revolusjonær voldsanvendelse fra en klasse mot en annen. Det meningsløse i å sette et skille mellom en «tilstand» og en «styreform» blir åpenbart. Å tale om styreformer i denne forbindelse er trefold tåpelig, for enhver skolegutt vet at monarki og republikk er to forskjellige styreformer. Det er nødvendig å forklare herr Kautsky at begge disse styreformer, som alle overgangs «former for styre» under kapitalismen, bare er avarter av den borgerlige stat, dvs. av borgerskapets diktatur.

Og endelig er det å tale om styreformer ikke bare en dum, men også en meget plump forfalskning av Marx, som her klart og tydelig taler om den ene eller andre form eller type av stat og ikke omstyreformer.

Den proletariske revolusjon er umulig uten voldelig ødeleggelse av den borgerlige statsmaskin og uten at den blir erstattet med en ny, som for å tale med Engels «ikke lenger» er «en stat i ordets egentlige betydning».

Men Kautsky finner det nødvendig å tilsløre og lyve om alt dette – hans renegatstandpunkt krever det.

Se hvilke ynkelige utflukter han tyr til.

Første utflukt… «Beviset på at Marx i dette tilfelle tenkte på en styreform, er den kjensgjerning at han mente at i England og Amerika var en fredelig revolusjon, dvs. en revolusjon med demokratiske midler, mulig.»

Styreformen har absolutt ikke noe med dette å gjøre, for det fins monarkier som ikke er typiske for den borgerlige stat, f.eks. slike som ikke har noen militærklikk, og det fins republikker som er helt typiske i så måte, f.eks. slike som har en militærklikk og et byråkrati. Dette er et alminnelig kjent historisk og politisk faktum, og det vil ikke lykkes Kautsky å forfalske det.

Hvis Kautsky hadde ønsket å resonnere på en alvorlig og hederlig måte, ville han ha spurt seg selv: fins det historiske lover for revolusjonen som ikke kjenner noe unntak? Og svaret ville blitt: nei, det fins ingen slike lover. Slike lover gjelder bare det typiske, det som Marx en gang kalte det «ideelle», i betydningen den gjennomsnittlige, normale, typiske kapitalisme.

Videre. Var det i syttiårene noe som satte England og Amerika i en særstilling med hensyn til det som vi nå diskuterer? Det er innlysende for enhver som har noe som helst kjennskap til vitenskapens krav når det gjelder historiske problemer, at dette spørsmålet må stilles. Å unnlate å stille det betyr å forfalske vitenskapen, å innlate seg på sofisteri. Og når dette spørsmålet er stilt, kan det ikke være noen tvil om svaret: proletariatets revolusjonære diktatur er vold mot borgerskapet, og nødvendigheten av denne vold skyldes i særdeleshet, som Marx og Engels gang på gang har forklart på den mest inngående måte (særskilt i «Borgerkrigen i Frankrike» og i forordet til den) den ting at det eksisterer en militærklikk og et byråkrati. Men det var nettopp disse institusjoner som ikke eksisterte nettopp i England og Amerika og nettopp i syttiårene, da Marx gjorde sin bemerkning! (Men nå eksisterer de både i England og i Amerika.)

Kautsky er nødt til å drive den rene svindel over hele linjen for å dekke over sin faneflukt.

Og legg merke til hvordan han her uforvarende viste sine eselører: han skrev «fredelig», dvs. på demokratisk vis!!!

Da Kautsky definerte diktaturet, gjorde han sitt ytterste for å skjule for leseren det som er hovedkjennetegnet på dette begrepet, nemlig revolusjonær vold. Men nå er sannheten kommet for dagen: det er spørsmål om motsetningen mellom fredelige og voldelige omveltninger.

Her ligger hunden begravd. Kautsky trengte alle disse utfluktene, sofisteriene og svindelaktige falskneriene for å ta avstand fra den voldelige revolusjon og skjule at han tar avstand fra den, dvs. sin overgang til den liberale arbeiderpolitikken, dvs. til borgerskapet. Her ligger hunden begravd.

«Historikeren» Kautsky forfalsker historien så skamløst at han «glemmer» den grunnleggende kjensgjerning at den førmonopolistiske kapitalisme – som nettopp nådde sitt høydepunkt i syttiårene idet 19. århundre – i kraft av sine grunnleggende økonomiske trekk, som særlig typisk kom til uttrykk i England og Amerika, utmerket seg ved forholdsvisstor freds- og frihetskjærlighet. Imperialismen derimot, dvs. monopolkapitalismen, som først er endelig modnet i det 20. århundre, utmerker seg i kraft av sine grunnleggende økonomiske trekk ved minst freds- og frihetskjærlighet og størst utvikling av militarismen overalt. Å unnlate å legge merke til dette» når en diskuterer om en fredelig eller voldelig omveltning er typisk eller sannsynlig, betyr å synke ned til å bli den mest ordinære lakei for borgerskapet.

Annen utflukt. Pariskommunen var proletariatets diktatur, men den ble valt med alminnelig stemmerett, dvs. uten å frata borgerskapet stemmeretten, dvs. . «på demokratisk vis». Og Kautsky sier triumferende: « … Proletariatets diktatur var for Marx» (eller ifølge Marx) «en tilstand som med nødvendighet følger av det rene demokrati, hvis proletariatet utgjør flertallet» (bei uberwiegen dem Proletariat, s. 21).

Dette argumentet til Kautsky er så fornøyelig at en i sannhet lider av en virkelig embarras de richesses (vanske på grunn av den mengde svar som kan gis på det). For det første er det en kjent sak at blomsten, generalstaben, de øvre lag av borgerskapet hadde flyktet fra Paris til Versailles. I Versailles var «sosialisten» Louis Blanc – hvilket forresten viser løgnaktigheten i Kautskys påstand om at «alle retninger» i sosialismen deltok i Kommunen. Er det ikke latterlig å fram-stille delingen av innbyggerne i Paris i to krigførende leirer, derav en som samlet hele det stridbare, politisk aktive borgerskap, som «rent demokrati» med «alminnelig stemmerett»?

For det andre førte Pariskommunen krig mot Versailles som Frankrikes arbeiderregjering mot den borgerlige regjeringen. Hva har det «rene demokrati» og den «alminnelige stemmerett» å gjøre med dette når Paris avgjorde Frankrikes skjebne? Når Marx fant at Kommunen hadde gjort en feil ved å unnlate å beslaglegge banken, som tilhørte hele Frankrike, gikk han da ut fra det «rene demokratis» prinsipper og praksis?

Det er virkelig tydelig at Kautsky skriver i et land hvor politiet forbyr folk åle «flokkevis», ellers ville Kautsky blitt drept av latter.

For det tredje. Jeg tillater meg ærbødig å minne Kautsky, som kan Marx og Engels utenat, om følgende vurdering av Pariskommunen som Engels har gitt ut fra «det rene demokrati»:

«Har disse herrer» (de antiautoritære) «noensinne sett en revolusjon? En revolusjon er utvilsomt den mest autoritære ting som eksisterer. Den er en handling der endel av befolkningen påtvinger den andre sin vilje ved hjelp av geværer, bajonetter og kanoner – autoritære midler, om det fins noe slikt; og hvis den seirende part ikke ønsker å ha kjempet forgjeves, må den opprettholde dette herredømme ved hjelp av den skrekk som våpnene deres inngir de reaksjonære. Ville Pariskommunen ha holdt seg en eneste dag hvis den ikke hadde støttet seg til det væpnede folkets autoritet mot borgerskapet? Bør vi ikke tvert imot klandre den for at den ikke brukte den i tilstrekkelig grad?»

Her har De Deres «rene demokrati»! Sånn som Engels ville ha gjort narr av den vulgære småborgeren, «sosialdemokraten» (i den franske betydning av ordet fra førtiårene og i den felleseuropeiske betydning fra 1914–1918), som fant på å snakke om «rent demokrati» i et samfunnsom er delt i klasser!

Men dette får greie seg. Det er umulig å regne opp alle de mange enkelte meningsløshetene Kautsky kommer med, for hver eneste setning han sier, er en bunnløs avgrunn av renegatvesen.

Marx og Engels analyserte Pariskommunen på den mest inngående måte og viste at dens fortjeneste ligger i dens forsøk på å knuse, slå i stykker den «ferdige statsmaskin». Marx og Engels anså denne slutningen for å være så viktig at dette var den eneste rettelse de gjorde i 1872 i det (delvis) «foreldede» programmet i «Det kommunistiske manifest». Marx og Engels viste at Pariskommunen hadde avskaffet hæren og byråkratiet, hadde avskaffet parlamentarismen, hadde tilintetgjort «snylteutveksten staten» osv., men vismannen Kautsky har tatt på seg sin nattlue og gjentar eventyret om det «rene demokrati» som liberale professorer har fortalt tusenvis av ganger.

Det var ikke uten grunn Rosa Luxemburg sa den 4. august 1914 at det tyske sosialdemokrati nå er et stinkende lik.

Tredje utflukt. «Når vi taler om diktaturet som en styreform, kan vi ikke tale om diktaturet til en klasse, for, som vi alt har framholdt, kan en klasse bare herske, men ikke styre …» Det er «organisasjoner» eller »partier» som styrer.

De roter. De roter grufullt, herr «konfusjonsråd»! Diktaturet er ikke en «styreform»; dette er noe latterlig tøv. Og Marx taler ikke om en «styreform», men om statens form eller type. Det er noe helt, helt annet. Det er også fullstendig galt å si at en klasse ikke kan styre; slikt sludder kunne bare sies av en «parlamentarisk kretiner», som ikke ser noe annet enn borgerlige parlamenter og ikke legger merke til noe annet enn «regjerende partier». Hvilket som helst europeisk land kan forsyne Kautsky med eksempler på den herskende klasses styre, f.eks. godseiernes i middelalderen, trass i at de ikke var skikkelig organisert.

Summa summarum: Kautsky har forvrengt begrepet proletariatets diktatur på en helt makeløs måte og forvandlet Marx til en ordinær liberaler. Dvs. han er selv sunket ned til samme nivå som en liberaler som lirer av seg banale fraser om det «rene demokrati», forskjønner og tilslører klasseinnholdet i det borgerlige demokrati og framfor alt tar avstand fra bruk av revolusjonær vold fra den undertrykte klasses side. Ved å «fortolke» begrepet «proletariatets revolusjonære diktatur» slik at den undertrykte klasses bruk av vold mot sine undertrykkere er for-vunnet, har Kautsky slått verdensrekorden i liberal forvanskning av Marx. Renegaten Bernstein har vist seg å være rene valpen sammenliknet med renegaten Kautsky.

Oktober – november 1918.

Den norske monopolkapitalen og dens stat led sitt største nederlag siden krigen den 25. september. Den vest-europeiske imperialismen møtte for første gang alvorlig motbør i sine ekspansjonsforsøk. Det norske folket vant en seier som ga gjenlyd blant Europas folk. Men bare en høyst foreløpig seier. Allerede 27. september erklærte den vest-tyske sosialdemokrat Apel at «Norge må gis en avtale som sikrer landets uunngåelige plass i Fellesskapet». Hans norske partifelle Frydenlund forsikret at Norge ville få en avtale som fører oss «baklengs inn i Europa». I nederlagets time ruster de herskende klasser i EEC og Norge seg til en ny politisk offensiv mot det norske folkets sjølråderett.

I denne situasjonen stiller SF en del krav som vi støtter helhjertet. Men samtidig stiller de paroler som vil føre folkets kamp på avveie. Det gjelder parolen om «omgruppering» som ikke retter seg mot hovedframstøtet (utviklingsbar avtale) fra Ja-folket, men mot EEC-tilpassing av Norge. Det gjelder parolen om «å gjøre Norge ulikt EF», som forveksler mål det er mulig å oppnå under kapitalismen med langsiktige mål vi kan oppnå under sosialismen.

Disse sakene vil vi ta opp og kritisere. En debatt om dette bør resultere i ei
linje for venstresida i enhetsfronten som tjener folket i kampen mot
EEC-imperialismen.

KAN FOLKEAVSTEMNINGA TRYLLE VEKK EEC?

De aller første reaksjonene på folkeavstemninga i EEC ble preget av herskernes vakling. Mansholt svingte mellom sjølkritikk på at EEC nå burde
skape» et sant europeisk demokrati» og et «sosialt Europa», til trusler om at Norges nye forhandlinger ville ta «meget lang tid» og at «Norge vil få en dårlig avtale». De ble også preget av ville anklagelser i den europeiske pressa om norsk «isolasjonisme», «sjåvinisme» og «seier for økonomisk ufornuft og demagogi». (Der Spiegel).

Disse monopolkapitalens talerør ville skjule for de europeiske folkene hvordan det norske folket hadde reist seg og slått imperialismen tilbake.

Men. Allerede 27. september hadde særlig den vest-tyske herskerklassen reist seg til samlet offensiv for å gjenvinne det bytte som glapp dem ut av hendene den 25. Franz-Josef Strauss erklærte at «Norges beslutning ikke må oppholde sammenslutningen av land som er i stand til og har vilje til å gå sammen, men at dørene må bli holdt åpne». Statssekretær von Braun ventet seg at «Norge nok finner veien inn i EEC en dag». Flere av de viktigste næringsorganisasjonene understreket også «at EF-døren må bli holdt åpen for Norge». (Aftenposten, 27/9-72).

Europas forente stater

Hvorfor denne endring i holdningen? Hvorfor utløste Norges nei «beklagelse og sorg» (Die Welt) i Vest-Tyskland? Et kort blikk i historia lærer oss mye om dette: Tanken om Europas Forente Stater har dype røtter i særlig Tysklands historie. Den ble første gang luftet bl. a. av politikeren Friedrich Naumann på 1890-tallet. Grunnen er enkel. På denne tida hadde de tyske monopoler under Bismarcks ledelse nådd en slik størrelse at deres behov for råvarer, markeder og investeringsområder
ikke lenger kunne tilfredsstilles innen rammen av Tyskland.

Da de tyske trustene var kommet på fote etter 1. verdenskrig, var Det Tyske Industriforbund frampå med et forslag om »en europeisk tollunion». Under den 2. verdenskrig tenkte Gøring seg et «økonomisk storområde». Dette skulle oppnås gjennom tollunion, økonomisk union og pengeunion! På alle disse trinn hadde Frankrike, Italia og England vært imot Europas Forente Stater. Etter krigen ble imidlertid trusselen fra den amerikanske giganten så overveldende at de 5 gikk med Vest-Tyskland i dannelsen av EEC i 1958. (Bo Gustavsson: Den Genvena Marknaden, s. 117.)

Vi kan altså slå fast at Europas Forente Stater ikke er noen ny foreteelse, men et mål tyskerne har etterstrebet i tiår bakover. Men hva var selve drivkraften bak den europeiske og spesielt tyske interesse for dannelsen av Europas Forente Stater? Hvorfor besluttet Ministerrådet i Haag 1969 å utvide EEC? Hvorfor legger tyskerne en slik ustoppelig interesse for å innlemme Norge i Romatraktatens maktområde? Vi tror det er nødvendig å stille disse grunnleggende spørsmål for å få grep på EECs karakter og følgelig den
politiske situasjon mellom EEC og Norge i dag.

EEC er karakterisert ved tre viktige trekk:
For det første mangler EEC nesten helt råvarer. EEC er verdens største
råstoffimportør. Kommisjonen sier i et memorandum i 1970 at «Fellesskapet
må arbeide aktivt for å sikre adgang til råvarekilder utenfor EEC». Oljeimporten er viktig og må økes med 325 % fra 1960–80. Spesielt Vest-Tyskland mangler råvarer. De importerer 100 % av oljen, 90 % av jernet, 80 % av blyet etc. Den vest-tyske representant i Kommisjonen, Wilhelm Hafekamp, sa nylig at EEC må skaffe kontroll med oljen i Nordsjøen «før
lysene går i Europa».

For det andre blir EEC stadig mer dominert av konserner med stigende
overskudd på kapital. I Vest-Tyskland har nå 50 konserner 50 % av omsetningen. De bruker sin monopolstilling til å sikre høye priser og gode profitter. Selv om konserner som Volkswagen og Thyssen i 1970 investerte svære beløp som 4 og 2 milliarder kroner innenlands, så økte den tyske kapitaleksporten med hele 20 % det året! (Entwicklung & Zusammenarbeit
nr. 6/7-71.)

For det tredje trenger EEC-konsernene markeder for sin produksjon. Vi kan videre slå fast at tanken om Europas Forente Stater følgelig ikke er noen tilfeldighet. Den svarer liksom på Naumanns tid til den europeiske, spesielt vest-tyske monopolkapitals interesse av å sikre råvarer, investeringsområder og
markeder.

Har den norske folkeavstemninga liksom tryllet bort disse grunnleggende trekk ved EEC? Sjølsagt ikke. Tvert imot vil råvaremangelen og kapitaloverskuddet øke. De indre motsigelsene i EECs økonomi tvinger enda mer enn før fram en ekspansjon bl. a. nordover.

«Tysk egeninteresse»
Aller klarest kom denne sannhet om EEC-imperialismen fram over den
vest-tyske forbundsdagsmannens Apels lepper:

«Nøktern forstand og egeninteresse tilsier at vest-tyskerne bør hjelpe nordmennene videre. Dertil trenger vi overgangsordninger inntil Norges uunngåelige tilknytning til Fellesskapet kan finne sted.» (Aftenposten, 27. september.)

• Hva er det Norge har som tyske konserner har slik »egeninteresse» av?
• Daniels, sjefen for EECs energikontor, uttalte til Norges Industri nr. 9 1971 at den norske oljen gjorde Norge «attraktivt for EEC». Den kan dekke 15 % av EECs behov.
• Norge har billig kraft til smelting av metaller. Kraftprisene i Norge er bare
  1/4 av prisene i Vest-Tyskland. (Vision nr. 9-72.)
• EEC får 48 % av den magnesium, 25 % av de ferrolegeringer og 21 % av
  den nikkelen de trenger fra Norge.
• Vest-Tyskland er spesielt avhengig av norske råvarer. De får:
  50 % av norsk jernmalmeksport.
  90 % av svovelkisen.
  90 % av koppermalmen.
  40 % av sinken.
  33 % av aluminiumeksporten.
• Norge har militærstrategiske metaller som mangan, titan og wolfram. I et
  brev av 7/6-1940 fra den tyske overkommando til det tyske utenriksdepartement, het det at norske råvarer «i sine vesentlige grener er av helt
  spesiell betydning for den tyske rustningsindustri».
• Norge har Europas rikeste fiskeribanker. Utenfor EEC-landas kyster er det
  dødt hav. Samtidig som det bygges opp svære trålerflåter, f. eks. hos
  Nordsee-rederiene eid av Unilever. Det var bl. a. disse som rente ned
  norske bruk utafor Vesterålen i høst.
• Den samme Daniels understreker også den norske handelsflåtens strategiske betydning. EEC er verdens største handelsmakt med 45 % av verdenshandelen, men kan bare frakte halvparten av varene på egen kjøl. Spesielt mangler EEC tank- og bulkskip som utgjør 82 % av den norske flåten. Selv om den tyske «egeninteresse» for norsk medlemskap utvilsomt kommer
  klart til uttrykk, er det motsigelser på spørsmålet innen EEC. Den franske
  landbruksminister Cointat var «fornøyd med Norges nei». (Le Figaro 27/9.) Det grunner seg på fransk redsel for at norske særordninger skulle føre til en
  undergraving av jordbruksordningen, som Frankrike tjener på. England ønsker norsk medlemskap pga. «den økende betydning av Norges strategiske posisjon». (Daily Telegraph 27/9.) Også den italienske statssekretær Pedini vil hjelpe Norge til «å vende mindretallet av EEC-tilhengere til et flertall». (Die
  Welt 27/9.)

Om EEC-landa spriker seg imellom fører USAs press til et enhetlig standpunkt. Hva er EECs samlende standpunkt? USAs ville angrep på EECs jordbrukspolitikk, på deres frihandelsavtaler med rest-EFTA og de 13 land rundt Middelhavet, samt Nixons trusler mot EEC i forbindelse med de foranstående forhandlinger om tollavtrapping innen GATT i 1973, har ført til at EEC vil styrke seg med rikdommene på det norske territoriet foran dette basketaket mot USA: Den 27. september uttalte således EEC-Kommisjonen at
den håpet «at Norge med tiden får anledning til å medvirke . . . på veien til
europeisk enhet» (Die Welt).

Hva gjør EEC nå?

Hvordan kommer EECs interesse av norsk medlemskap til uttrykk i forhandlingene nå?

EECs linje blir sjølsagt ikke kjørt ut offentlig. Den befinner seg vel forvart i ministrenes dokumentmapper og forhandlernes hemmelige mandater. Likevel er «egeninteressen» såpass påtrengende for enkelte talsmenn for EEC, at de har kommet med visse antydninger om mulige framgangsmåter for å fange inn
rømlingen.

Ved Eikas forhandlinger med Ministerrådet 4. desember uttalte ifølge
Dagbladet visse EEC-politikere at de var «prinsipielt for norsk medlemskap».
Ministerrådets formann, nederlenderen Norbert Schmeltzer, tar prinsippet
bokstavelig: Han har foreslått tre mulige løsninger for Norge. Den ene er en
«finsk» avtale uten utviklingsklausul. Den andre er en «svensk» avtale med utviklingsklausul. Og merk: Det tredje alternativ er en «gresk» avtale, dvs. en assosieringsavtale med sikte på medlemskap. Selv om en assosieringsavtale er umulig politikk i Norge nå, avslører det klart EECs hensikter.

Men selv om det bare blir frihandelsavtale med utviklingsklausul er ikke EECs forhåpninger slukket. Når EEC-Kommisjonen la fram forslag til
frihandelsavtaler med 13 middelhavsland i høst, innførte EEC et nytt
prinsipp: Nemlig at frihandelsavtalene for de europeiske middelhavslandene
skulle kunne utvikles til fullt medlemskap!

Hvordan skal dette foregå? I det øyeblikk Stortinget godtar frihandel, er
prinsippet om fri bevegelse av varer innført i Norge. I sin rapport til
Ministerrådet om forhandlingene med «rest-EFTA», sier Kommisjonen at
frihandelen i første rekke «må etterfølges av arbeidskraftens frie bevegelighet».
I samarbeid med ei norsk tilhengerregjering kan så EEC innføre fri
kapitalbevegelse og senere fri etableringsrett. Ved hjelp av utviklingsklausulen
kan derfor Mansholt og Willoch snikinnføre de tre frihetene, grunnpilaren i
Romatraktaten. Den videre utvikling mot medlemskap kan som for de
europeiske middelhavslanda gå via «jordbruksavtale og tollunion», som
Kommisjonen foreslår.

Dagbladet snakker på lederplass om «uforståelig engstelse» overfor
utviklingsklausulen. Vi tror det er atskillig grunn til å være på vakt overfor
imperialismens bruk av en slik bakvei til norsk medlemskap. Hør bare hva Frankfurter Allgemeine Zeitung, talerør for tysk monopolkapital sier:

Ansvarlige norske politikere må ved de foranstående forhandlinger skaffe en
utviklingsklausul, hvorigjennom det kan sikres at Norge ikke glir inn i
nøytralitet med Sverige og Finnland, men knyttes til Europa.

Hva er da situasjonen? EEC er en imperialistisk allianse som ifølge sin natur
må ekspandere for å sikre råvarer, investeringsfelter og markeder. EEC, med
Vest-Tyskland i spissen, trenger økonomisk, politisk og militær kontroll over
det norske territoriet med dets rikdommer på olje, billig kraft og metaller.
EECs ledende politikere smir konkrete planer for å gjøre Norge til fullt
medlem, noe Mansholt i sitt avskjedsintervju mener vil være en realitet «om
4–5 år»! Situasjonen er derfor at EEC-imperialismen i tida framover vil føre
en offensiv for å tilintetgjøre den norske sjølråderetten. Det norske folket må
fortsatt sloss med ryggen mot veggen.

EECs VÅPENDRAGERE I NORGE: I ANGREP ELLER FORSVAR?

Utvilsomt vant folket en strålende seier den 25. september, mens den
norske monopolkapitalen og deres drabanter i DNA og Høyre led et knusende
nederlag. Men hva er situasjonen nå? Er det slik at monopolkapitalen liksom
er i forsvar mot et folk som går til storm på dens posisjoner? Eller har den
reist seg fra nederlaget og tatt fatt på nye framstøt? Avståelsen av
regjeringsmakta reduserte utvilsomt «kapitalbevegelsens» muligheter til å føre
sin politikk.

Men allerede før avstemningsresultatet var halvveis opptalt og tapet var et
faktum, erklærte Høyres Erling Norvik at «det går flere tog til Brussel». Det
var det første uttrykk for at den norske monopolkapitalen på ingen som helst
måte var knust. Tvert imot reiste den seg uhyre raskt og snudde nederlaget til
en storstilt politisk offensiv på alle felter av samfunnet.

Det er Høyres og DNAs menn som på Stortinget dirigerer spillet om den
norske forhandlingslinja med EEC: De har revet til seg initiativet, stiller
aggressive forslag om at avtalen må plusses på med valutasamarbeid,
industripolitikk etc. De velger om de vil satse på utviklingsklausul, eller vente
til stortingsvalget 1973 etc. Det er Høyre og DNA som kan stille betingelser
og krav til statsbudsjettets inntekter og utgifter i kraft av sitt flertall på
Tinget, dvs. presser på for å få gjennomført sin økonomiske politikk.

Høyre og DNA har ved Willoch og Steen erklært at de er beredt til å kaste
regjeringa Korvald dersom vilkårene fra Brussel ikke tilfredsstiller dem.
Vi kan slå fast at monopolkapitalens drabanter på den politiske arena ikke
bare har offensiven. De har grepet på en rekke grunnleggende spørsmål i norsk
politikk. Ikke slik at de dikterer, men at de ut fra styrke presser igjennom sin
politikk.

Organisatorisk konsolidering

Under kampen om folkeavstemninga satte DNA- og LO-ledelsen inn alle
maktmidler for å knuse motstanden. Da tapet var et faktum, gjorde flere
motstandere seg til talsmenn for «opprydding» i organisasjonene og storm mot
toppene. Hvordan er Ja-mennenes stilling i partier og organisasjoner? Har den
folkelige flodbølgen feid dem vekk, eller er de tvert imot i framgang?

JA til EF: Bevegelsen er nedlagt formelt. I realiteten er den omorganisert
som en del av Europabevegelsen. Denne skal opprustes til å bli en
massebevegelse med sikte på å «modne folket for EF». Det blir egen
ungdomsavdeling. Bør bl. a. ses på bakgrunn av toppmøtets beslutning om et
program for «å vinne Europas ungdom for EF-idealene».

Høyre: Står enhetlig og er styrket med ca. 21 % på Gallup.

Nye Venstre: Innebærer taktisk styrking av Ja-bevegelsen fordi det åpner
for koalisjon Bratteli/Seip om de ønsker å kaste regjeringa. Styrkinga er
midlertidig fordi begge venstrepartiene vil få 2–3 mandater hver og
sannsynligvis gå til grunne.

DNA

Ledelsen tok et taktisk lite skritt til venstre etter folkeavstemninga ved å
erklære at medlemskap ikke er aktuell politikk. Sammen med milde toner om
forsoning med opposisjonen tok dette noe av vinden ut av seilene for
venstrefløyen i partiet.

Toppledelsen i sosialdemokratiet ser ut til raskt å gjenvinne kontrollen med
partiapparatet. Nominasjonene til stortingsvalget har avslørt en systematisk
kampanje fra ledelsen for å rydde ut EEC-motstandere fra sentrale og
innflytelsesrike posisjoner. DNA-politikere på Stortinget kan tenkes å styrte
den nåværende regjeringa dersom det blir for åpenbart at handelsavtalen med
EEC gjør det mulig å stå utenfor.

LO

Like før og etter folkeavstemninga hørte en sterke røster for å rydde vekk
den reaksjonære ledelsen. I virkeligheten sitter ledelsen foreløpig like trygt i
sadelen som før. Aspengren overgikk Brattelis taktiske avledningsmanøver ved
å uttale at «medlemskap ikke er aktuelt for vår generasjon». Ledelsen har
foreslått for regjeringa å utrede avskaffelse av momsen og gått mot
kapitalflukt. Dette er resultater av press fra progressive i fagbevegelsen , men
Aspengren og Co. har satt i gang en offensiv for å minske deres innflytelse.
I avdeling 2 av NTL, som har et progressivt frontstyre, hadde svære
diskusjoner før folkeavstemninga og seier for motstanderne i ei uravstemning,
har ledelsen trumfet gjennom et vedtak om omdanning. Dette skal sikre
toppstyring og knebling av politiske «uroelementer», dvs. EEC-motstandere.
LO-ledelsen seiler i medvind og vil samle alle fagorganiserte i staten i ett
fagforbund, altså sentralisering og bedre kontroll for toppskiktet. Dette er
sannsynligvis første ledd i en rasjonaliseringsplan i LO, som skal sikre ledelsen
enda større makt.
De progressive jobber hardt for nominasjoner og resolusjoner til LO-
kongressen. Men foreløpig mangler et samlende politisk initiativ i EEC-saken
som kan utløse motstandskreftene.

Fikk Creditbanken banesår den 25. september?
Utvilsomt innebar den 25. monopolkapitalens kraftigste nederlag på tiår. Er
det slik at folkeavstemninga tilføyde monopolkapitalen et slag som satte den
alvorlig tilbake, som truer dens makt? Nei.

Norge er fortsatt dominert av imperialistisk kapital. Philips, Siemens etc.
har 33 % av norsk industriproduksjon. Creditbanken, Elkem-Spigerværket etc.
behersker fortsatt de viktigste feltene i norsk økonomi.

Naturligvis er imperialismen og monopolkapitalens posisjoner urokket i
Norge etter den 25. september. Det norske folket ble uhyre raskt påmint om
at det fortsatt lever under monopolkapitalens diktatur. Allerede i dagene etter
folkeavstemninga proklamerte Norges Industriforbund at EEC-medlemskap
fortsatt et målet. Industriherrene reiste seg raskt fra sorgen og satte i gang en
storstilt offensiv for å styrke sin makt:
– Småbedriftene saneres i stor stil på Sørlandet. Andresens Bank trekker
kapital ut av «ulønnsom» småvirksomhet som Båtservice og Vindholmen
Verft for å investere i mer profitable bransjer og større enheter.
– Monopolene konkurrerer ut småbedriftene. Konkursene øker stadig – i år
blir det 460, ny «rekord». Monopolene tar over markedet og produksjonsutstyr.
– Fusjoner forberedes innen bank (Fellesbanken og Landsbanken) og
matvarer (Stabburet og Ringstad) for å styrke slagkraften. «Det er
nødvendig med monopoler i Norge, ellers blir det ikke tilstrekkelig
‘pay-back’», sier direktør Merckoll i Dyno Industrier. (Norges Industri,
nr. 21/72.)
– Produksjonssamarbeid mellom Norges største industrier, Akergruppen,
Elkem-spigerværket, Årdal-Sunndal etc. om oljeraffineri. Over 1.5 mil-
liarder sprøytes inn i denne eksportindustriens nye spydodd.
Hva er kjernen i denne offensiven? I 1958 var de norske monopolene så
puslete at de ikke våget å gå inn i EEC. 11972 var de vokst seg såpass til at de
uten særlig frykt tok imot «utfordringen fra Europa». I tida framover tar industriherrene sikte på to saker. For det ene å styrke den økonomiske
slagkraften. For det andre å benytte denne økte «kjøttvekta» til å presse
regjeringa til å føre en EEC-politikk helt etter «næringslivets behov».

Den nye veien til Brussel

Imperialismen trakter fortsatt etter Norge. Monopolkapitalen og deres
våpendragere har ikke bare konsolidert seg etter den 25. men satt i verk en
ny offensiv for medlemskap. Hvordan ser den nye veien til Brussel ut?
Traseen er ikke helt stukket ut foreløpig. Monopolkapitalen kan faktisk
velge: – om den vil vente til stortingsvalget der EF-partiene vel får flertall –
om den vil satse på å komme seg med ved hjelp av utv. klausulen – om den vil
kaste regjeringa nå og sjøl skaffe fram en mer «tilfredsstillende» avtale.
At tilhengerne på dette viset kan tegne inn veien til Brussel i det politiske
terrenget er et klart uttrykk for deres offensive stilling. Men foreløpig ser
iallfall veien omtrent som følger:
Snikinnmelding
Da Helge Seip sa at «vi må starte forhandlingene der Sverige sluttet», trakk
han opp ei linje som tar sikte på å binde Norge til EEC på områder som
strekker seg utover handel. Helt i tråd med dette har Norges Industriforbund
stilt seg i spissen for å få med områder i avtalen som «samarbeid» om
industripolitikk, skipsfart, miljøvern og teknisk forskning. Arbeiderbladet
støttet fluksens på lederplass. Partifellen Per Kleppe er ikke ringere enn at han
foreslår at Norge ikke skal melde seg ut av avtalen om samordning av
valutakurser vi inngikk under forlovelsespakten! Hans slagbror Erling
Petersen, Høyres finansekspert, har fått Europa-parlamentet til å vedta at
Norge skal få være assosiert medlem av det nye valutafondet til EEC.
Ettersom begge disse tiltaka faktisk tilhører første etappe i Wernerplanen, kan
vi ikke se bort fra at dette innebærer et opplegg for snikinnmelding i den
økonomiske unionen!

Vi kan vel anta at det ikke er nevneverdige motsigelser mellom Charle-
magne-bygningen i Brussel og Høyres Hus i Oslo når det gjelder ønskverdigheten av å innføre de fire frihetene litt etter litt. Men mennene fra Høyres Hus har enda større ambisjoner: Den 24. november anklaget Willoch

utenriksministeren for ikke å si «et eneste ord om Norges forhold til det
utenrikspolitiske samarbeid som er under utvikling innenfor EF»! Hva
Willoch her krever er deltakelse i Davignonplanens samordning av utenrikspolitikken! Thyness går enda lenger: Han antyder at Norge etter å ha isolert seg med sitt nei, bør knytte nærmere militære bånd til EEC, bl. a. gjennom den såkalte Euro-gruppa i NATO.

Norges Industriforbund har vært så vennlig å oppsummere hvordan
snikinnmeldinga skal foregå i en artikkel i sitt talerør Norges Industri
nr. 17/72:

. . . vi (bør) sørge for så snart som mulig å komme med i EF-samarbeidet
på en slik måte at vi med tiden kan bli en de facto del av EF. Vi oppnår på
denne måten ikke noen fullverdig løsning, men ulempene ved å stå utenfor
kan bli vesentlig redusert. I en slik situasjon vil også spørsmålet om
EF-medlemskap være et langt mindre stridsspørsmål enn i dag. En handelsavtale med en viss tilpasningsperiode til fullt medlemskap er antagelig den beste løsningen vi nå kan arbeide for.

Dette er reine ord for pengene!

Nedleggelser og kapitalflukt!

Nedleggelsene og planene om kapitalflukt som begge slås stort opp i
tilhengerpressa er i første rekke en reell trussel mot arbeidsplassene fordi det
gir høyere profitt å flytte produksjonen til mer profitable bransjer i Norge
eller på kontinentet.

Men i skrivende stund er dette også Ja-folkets viktigste propagandanummer
for EF. Monopolkapitalen vet utmerket vel at vi for tida er nede i en
lavkonjunktur i Europa, der eksportindustrien lenge har produsert for lager.
Likevel er f. eks. skipsreder Ugland i Nymo Mek. ikke snauere enn at han
erklærer for all verden at «nedleggelsen skyldes EF-avstemningen».
Ingen tvil om at monopolkapitalen «snur» mange som stemte nei, men som
ikke har muligheter for å sette seg inn i kapitalherrenes disposisjoner.
Redselen for arbeidsløshet er vel noe av det som sitter hardest i folk.
Ja-folket «fyrer ikke for kråkene». Ei eventuell endring i folkemeninga vil de
gjøre til en politisk pisk over regjeringa ved å registrere endringa på Gallupen,
som Aftenposten og Europabevegelsen fortsetter. Jo større flertall, desto
frekkere krav vil de stille til mindretallsregjeringa Korvald for å bli en «de
facto del av EF».

Angrep på folkeavstemninga

Samtidig foregår en systematisk kampanje for å redusere folkeavstemninga,
for å svekke hva folket i valg slo fast:
Verdens Gang taler om et «fremmedlegeme» i vårt politiske liv. Det males ut
hvilke forferdelige utskeielser en folkeavstemning medfører. Direktør Joachim
B. Holter i det amerikanskeide reklamebyrå Holter, Young & Rubicam er den
som klarest viser hvordan demokratiet nådeløst trampes ned når det kommer i
veien for kapitalinteressene:

I EF-saken sviktet våre politikere på minst to måter. For det første sviktet
de oss i sitt skjønn ved at de la et spørsmål av så stor vanskelighetsgrad ut til rådgivende folkeavstemning. Dernest sviktet de oss i sitt ansvar ved at de til
syvende og sist lot avstemningsresultatet bli bindende.

Hva er hensikten med kampanjen? Helge Seip sa på stiftelsesmøtet i
Folkepartiet Nye Venstre at spørsmålet om medlemskap kan tas opp «til
nyvurdering når det har inntrådt en endring i folkets syn». (NRK Aktuelt
11/12-72.) Konkret betyr dette at Høyre, DNA og FNV uttaler seg for
medlemskap under valgkampen til høsten. I og med at disse partiene får
flertall, kan de erklære at «nå har velgerne stemt på oss, og da er de for EF».
En slik erklæring så tidlig vil være politisk sprengstoff. Tilhengerne må derfor
antakelig vente til det er politisk mulig: Når regjering og storting gjennom
utviklingsklausulen har manøvrert oss inn i en slik situasjon at «vi er de facto
medlem» og at «medlemskap vil være et langt mindre stridsspørsmål enn i
dag», kan medlemskap besluttes i Stortinget med 2/3 flertall mot nå 3/4
takket være Erling Petersens forslag om endring av grunnlovens §93.
Bakgrunnen for dette angrepet på folkeavstemninga er soleklar: Monopolkapitalen lærte seg ei grundig lekse om folkets kampkraft den 25. Nå ønsker den å føre beslutninga lenger bort fra klassekampens rekkevidde og over i et forum den selv kontrollerer bedre, nemlig Stortinget.

Dette er første del av artikkelen. Annen del kommer i Røde Fane nr. 2/73.
Den diskuterer styrkeforholdet mellom motstandere og tilhengere og tar opp
kritikk av SFs paroler om omgruppering for forsterket kamp, om å holde
Folkebevegelsen i lav beredskap til medlemskapsspørsmålet igjen blir aktuelt,
og om å gjøre Norge ulikt EEC.