Heis os et rødt

   et flammende flag!

Heis det som merke

   for sol og for dag!

Heis det for alle

   som trodde og tror

   at livet der kjæmper

   er livet der gror!

Heis det i top

   for Bastillens grus

  som tofte om fremtidens

  fredlyste hus!

 

Det ryker atter i denne stund

   fra tusen lunter til tusen miner

   rundt på Europas drønnende grund,

 varslende knald og fald og ruiner.

 

Du skabervilje,

   på evig vandring

ifra forandring

   og til forandring:

lad knaldet lyde, lad faldet komme,

lad rædslen isne og blodet flomme

– såsandt der følger en verdens-seier

som sekel-sold for den fremtids-leir

der slutter fylking om broder-retten

mod rovdyrs-driften og bajoneten.

 

Hil dig, du evige

   fremskridts-bud,

du nytårs-bringer,

du livets gud!

Aldri noensinne i Norges Kommunistiske Partis (NKP) historie har partimedlemmene vært stilt overfor en situasjon som i dag. Utviklingen innen partiet, med unnvikelsen av og mangelen på debatt på grunnplanet, har ført til at en konfrontasjon mellom marxist-leninister og reformister innen partiet nå er uunngåelig. Vi har opplevd at partiets formann, Reidar T. Larsen (RTL), til borgerpressen har avslørt planer om å likvidere NKP og la det forsvinne i et venstre-radikalt parti. Hans senere «dementi» i NRK kan ikke tas alvorlig. Hvis Morgenbladet hadde forfalsket hans uttalelser 7. oktober 1969, hvorfor uttalte han seg da like villig og enda mer utførlig til VG 16. oktober? Han var såmenn ikke noe brent barn som skydde ilden, lot det til.

Vi behøver heller ikke spekulere særlig mye på hva slags politisk «nydannelse» han ønsker seg. Det ligger i selve navnet. Venstreradikal er et borgerlig begrep. En avis som Dagbladet har i alle år kalt seg venstreradikal. I den revolusjonære arbeiderbevegelse derimot, har ordet «radikal», venstre eller ikke-venstre, aldri hatt noen gyldighet.

RTL hører tydeligvis til de politisk stundesløse. Å være formann for NKP er for smått for hans ærgjerrighet. På det viset kommer han aldri på ball i den borgerlige. Han drømmer om å stå i spissen for et «stort» parti som ikke er befengt med det slemme ordet kommunistisk. Som kjent hadde Carl-Henrik Hermansson i Sverige, i sin tid, liknende planer for Sveriges Kommunistiska Parti (SKP), men ble tvunget til et bedrøvelig kompromiss som går under navn av «Vänsterpartiet Kommunisterna». Hermanssons likvidatoriske linje har likevel ført til at SKP i dag er splittet i tre, om ikke i fire. Vår mann tar tydelig sikte på en mer effektiv operasjon. NKP skal ganske enkelt likvideres, det venstre-radikale parti opprettes og gi Reidar T. Larsen sjanse til endelig å komme på tinget og spille en rolle i det borgerlige liv. Planen er heller ikke av ny dato. Hans opportunistiske utvikling har i årevis vært klar for alle som ville se, og at det måtte komme til et punkt da han fullstendig kastet masken, var noe man måtte vente.

I de vedtak som er offentliggjort fra siste sentralstyremøte fins intet grunnlag for de uttalelser RTL er kommet med i borgerpreseen. Det er derfor grunn til å tro at disse uttalelser er kommet som et sjokk, ikke bare på de jevne partimedlemmer, men også på det store flertall av medlemmene i sentralstyret. Kort sagt det smaker av kupp, i Krustsjov stil.

Partiets formann har sagt sitt. Nå er det partimedlemmenes tur til å gi sin mening til kjenne. Alle må forstå alvoret i situasjonen, det kan dreie seg om NKPs være eller ikke-være. Det er nødvendig at grunnorganisasjonene utover hele landet straks tar saken opp og at vi får en partidiskusjon der hvert medlem åpent sier sin mening. Bare med en slik gjennomgripende partidiskusjon som aktiviserer hele medlemsmassen, kan vi bevare enheten i partiet og slå tlbake det likvidatoriske framstøt partiformannen har stilt seg i spissen for.

Vårens tariffoppgjør vil være en konfrontasjon av klassemotsetninger i Norge. Borgerskapets politiske hegemoni her i landet viser seg ved den måten de har greid å beherske den økonomiske politikk direkte gjennom statens rolle som ivaretaker av storkapitalens interesser–ved at den (staten) de siste år i økende grad direkte har kunnet gripe inn å fastsette normer for en økende utbytting av arbeidsfolket. De har maktet å inkorporere LO-ledelsen i et system som skal diktere lønningene utfra visse gitte forutsetninger. Disse forutsetninger har i virkeligheten vært diktert av hva storfinansen har oppstilt som en gunstig prognose for priser og lønninger, i et forhold som skal gi maksimal kapitalprofitt og stabilt utviklingsklima, det vil si unngå kriser som vil gi kapitaleierne ugunstig politisk posisjon til ytterligere å befeste sin stilling. Det er dette som lanseres som «den realøkonomiske ramma».

I den nasjonale økonomiske politikk, som er diktert ut fra maksimal avkasting til kapitalinvesteringene (storkapitalens profittkrav), sier det seg sjøl at den grunnleggende operasjon vil være å senke arbeidskraftens verdi (målt i reallønninger for utført arbeid).

Det første de gjør er å opparbeide et statlig lovverk som innsnevrer arbeidernes muligheter for lønnskamp–et lovverk og et avtaleverk som i dag bare kan ha reell verdi om man greier å underlegge de faglige organisasjoners arbeidsstil og retningslinjer i dette system, det vil si tvinge gjennom at LO forplikter seg til å følge «spillereglene» i et slikt system for regulering av arbeidskraftens verdi som vare.

Desverre har det lykktes i altfor sterk grad. LO-ledelsen har forlengst vist at de har inntatt sin plass sammen med Norsk arbeidsgiverforening (NAF) under statens ledelse i arbeidet for å utvikle klassestatens organiske sammensetning, og dermed befeste kapitalismen og dens politiske herredømme. Arbeiderklassen på sin side er svekket ved at dens organisasjon ikke har en sentral ledelse som kan koordinere arbeidernes faglige kamp–mot arbeids-«givernes» utbytting og mot «statens» økonomiske politikk når den direkte går til åtgjerder for å senke lønningenes verdi ved inflatoriske tiltak, ved økte avgifter, ved sin presspolitikk og ved innføring av nye arbeiderfiendtlige skattereformer som eksempelvis MOMS og så videre.

Videre er arbeidernes organisasjoner svekket ved at LO-ledelsen direkte samarbeider med NAF og storkapitalen i dens «rasjonaliseringstiltak», hvor bindende avtaler er inngått over hodet på arbeiderne, slik at de ikke kan bekjempe direkte utsvettingssystemer og utsletting av arbeidsplasser av total samfunnsmessig verdi–uten å komme i konflikt med lovverket og sin egen organisasjon.

I realiteten viser dette seg som ei utvikling hvor «borgerlig-demokratiske» rettigheter etterhvert forkastes av det borgerlige samfunn. Dette er en tendens som er et direkte lovmessig resultat av kapitalismens egen utvikling. Storkapitalen får etterhvert monopolitisk karakter, den inkorporerer staten og dens politikk utelukkende i sitt rasjonelle profittjag, endrer den til en korporativ stat (med tilhørende bransjeråd og så videre)–og samfunnet får karakter som et statsmonopolistisk samfunn–men sjølsagt grunnlagt på privat eiendommen til kapitalen.

Alt dette er grunnlaget for en tendens henimot et fascistisk diktatur. At nasjonalforsamling (Stortinget) og kommunalforvaltning får innsnevret sine politiske muligheter til å påvirke utbyttingen, men bare underordnes til rein formaladministrasjon under storkapitalens forutsetninger og retningslinjer, bare understreker dette faktum.

Storting og kommunestyre gis ingen reell mulighet til å endre utviklingen når hele landsdeler trues med avfolking fordi deres næringsgrunnlag ødelegges ved at storbanker og monopoler er de eneste som har resusser til å utvikle ei næring ved teknologiske metoder–eller de nødvendige kapitalinvesteringer uteblir fordi eierne finner det enda mer profittabelt (for sine snevre interesser) å investere i samme næring i eksempelvis Brasil eller Portugal, hvor de garanteres større utbytte av fascistdiktaturene som tvinger gjennom at arbeiderne utfører reint slavearbeid med bajonettene i ryggen.

Det eneste som kan snu denne utviklinga er at folket, og aller fremst arbeiderklassen, reiser seg til kamp. Kapitalismens utvikling i Norge tilsier at klassemotsetningene skjerpes. Hovedmotsetninga i Norge i dag er motsetninga mellom monopolene og dets organiserte «stats»-apparat på den ene sida, og det arbeidende folk på den andre sida. Dette innebærer for det første at ved at LO-ledelsen har inntrått i samarbeid med storkapitalen og søker å anvende LOs organisasjonsapparat i et «statlig» system, sammen med eksempelvis NAF og staten, er dette ikke uttrykk for at motsetningene mellom arbeid og kapital er avdempet. Det er derimot bare et uttrykk for at LO-ledelsen ved sin egen tilpassing i dette «statlige» system egentlig er havnet på den gale sida av gjerdet. Derfor vil motsetninga øke mellom medlemmer i de enkelte fagforbund på den ene sida, og LO-ledelsen på den andre sida–øke og bli antagonistiske etterhvert som klassemotsetninga i samfunnet øker.

På den annen side vil store deler av småborgerskapet, folk i «frie yrker», studenter, funksjonærer og andre grupper som før var kapitalmakten og storborgerskapets støtter mot arbeiderklassen, etterhvert bli mere utbyttet av storkapitalen–dels direkte ved at deres blotte eksistens er truet av monopolene, fremfor alt ved politisk-økonomiske utplyndrende tiltak av den utviklede klassestaten.

Disse grupper vil etterhvert som de blir proletarisert nærme seg arbeiderklassens politiske interesser–mot monopolene–og betingelsene for en revolusjonær folkefront, med arbeiderklassen som den ledende, er skapt. Dens grunnlag vil være økonomisk, men den vil få politiske målsettinger. Ikke minst vil den få sterke nasjonale drag, fordi den utviklede klassestaten i Norge i dag karakteriseres ved at den i første rekke er underlagt den internasjonale storkapitalen, først og fremst ledet av USA. Monopolenes Norge vil derfor preges av imperialistisk og etterhvert rein kolonial undertrykking av folkene.

Et revolusjonært kommunistisk partis oppgave i Norge i dag er å avdekke denne utviklinga, og å klargjøre den politiske oppgave arbeiderklassen har for sin egen frigjøring. Det betyr ikke minst at alle opportunistiske ideer og illusjoner om «løsning» for arbeiderklassen og folkets nærliggende og langsiktige interesser i den økonomiske krisa i landet ikke kan løses gjennom såkalte statlige tiltak og reformer, gjennom den politiske og faglige struktur som betegner den utviklede klassestatens organisasjon–men ved å klargjøre kampgrunnlaget mot klassestaten.

Dette er av avgjørende betydning også ved opplegget til neste tariffoppgjør. LO-ledelsens opplegg for «samordnet» oppgjør må derfor klart avvises. Denne oppgjørsformen vil avvepne arbeidernes faglige organisasjoner på grunnplanet som må være deres organisatoriske styrke–og dermed overlate det hele til den utviklede klassestaten til en «regulering» etter storkapitalens ønske, og med et enkelt opplegg for at staten skal avgjøre det hele med eksempelvis et lønnsnemnd-diktat, om det skulle oppstå noe de vil betrakte og behandle som en «gordisk knute» ved oppgjøret.

Å godta et samordnet oppgjør vil være å fullstendig blottlegge arbeiderne for storkapitalens og dens stats formening om «hva som er rettferdig» fordeling av samfunnsproduktet. Det eneste reelle opplegg for arbeiderne ved neste oppgjør er å reise kampkravene på grunnplanet, i klubber og foreninger, og å kreve frie forbundsvise oppgjør på grunnlag av arbeidernes formulerte krav!

Forbundsledelsene, uansett om de politisk-ideologisk aspirerer til samme kasus som LO-ledelsen, må tvinges til å organisere denne kampen og å reise foreningenes formulerte krav direkte til arbeidsgivermotparten.

Kravene må være reelt grunnlagt på det arbeiderne tapte ved det forræderiske «oppgjør» LO-ledelsen medvirket til i 1968, og de direkte tap arbeiderne har hatt, i denne perioden ved ukompensert prisstigning og ved at deres andel av det stigende totale industriprodukt har sunket.

Og ikke minst må de kreve ytterligere heving av lønnsnivået for å avskjære kapitalens forsøk på å hove inn ekstra profitt på lønnstakernes bekostning ved den nye skatte-reform MOMS fra og med 1970.

I kroner vil dette utgjøre det største krav som er reist ved noe tariffoppgjør etter krigen. Det sier ikke lite om de voldsomme anslag storkapitalen har gjort mot det arbeidende folk den siste tida.

Et samlet krav tilsvarende 25% fra normallønnsgruppene er helt nødvendig bare for å imøtegå disse anslag.

Det avgjørende for at kampen skal lykkes, er imidlertid at arbeiderne organiserer kampen riktig og vet hvem som er deres organiserte motstandere. De må klargjøre dette spørsmålet prinsippielt, det vil si hvorfor eksempelvis forbundsvise oppgjør er nødvendig, og hvorfor fellesoppgjør eller «samordnet oppgjør» må forkastes.

Det gis i dag nemlig mange ytterst farlige «begrunnelser» for også at man foretrekker forbundsvise oppgjør idag, men kanskje ikke i morgen!

I Orientering (en såkalt venstre-sosialistisk avis) har man lansert en livsfarlig og avslørende «forklaring» på en slik holdning. I en artikel av Tormod Michaelsen, en fremtredende fagforeningsmann innen Sosialistisk folkeparti (SF), heter det: «Forbundsvise oppgjør vil sannsynligvis også utløse en raskere rasjonalisering i utsatte næringer som har sakket akterut i konkurransen og ikke hatt evnen til å følge med i den tekniske utviklingen.»
Kommentar: Reaksjonært vrøvl!
Men det heter også i artikelen: «De samordnete oppgjørsformer har sine svakheter fordi resultatet aldri blir en samfunnsmessig samordning.» Michaelsen kommer så inn på de priviligerte grupper og skriver videre blant annet: «Før en kommer så langt som til en helhetsløsning som omfatter alle samfunnets grupper og som bringer alle inn under vurdering og kontroll, kan en aldri anbefale et samordnet oppgjør.»

Vi kan bare si en ting til dette. En slik «helhetsløsning» er nettopp det monopolenes etat arbeider fort Dette vil oppnås når vi har en helfascistisk stat! At de imperialistiske gigantmonopoler, som etterhvert underlegger seg hele staten og samfunnslivet, også er interessert i rasjonelt å «fordele» små kapitalister, bønder og «priviligerte» gruppers inntekter, er helt i tråd med deres totale fascistiske opplegg. At faglige organisasjoner skal innlemme sitt opplegg i denne «rettferdige» fordelingsstaten, og at fordelingsnøkkelen diskuteres i konsultative organer eller «bransjeråd» som de oppretter, er totalt sett deres politiske målsetting.

Men nettopp på dette punkt vil også sosialdemokratiet, reformismen og revisjonismen i arbeiderbevegelsen endelig møte storkapitalens interesser i sin endelige målsetting, uansett om den er bevisst eller ikke–i en total fascistisk stat. Det gis ingen annen statsform under kapitalismen som oppfyller et «krav» om helhetsløsning eller total samordning. Total samordning betyr full underkastelse av folket under klassestaten og kapitalismens diktatur.

En samordning og helhetsløsning er bare mulig for folket etter at den sosialistiske revolusjon har knust det borgerlige statsapparat og opprettet proletariatets diktatur. Men sjøl da betyr det kamp–en naturlig løsning som folket frivillig, uten interessekamp sjøl skaper; vil først i prinsippet komme når klassene og skillet mellom dem er utslettet, og vi har grunnlagt det kommunistiske samfunn.

---

I dag reiser vi kampen for frie forbundsvise oppgjør fordi vi har avslørt kapitaleiernes klassestats organiserte funksjoner–og søker å utvikle kampen for arbeidernes rettferdige lønnskrav som et ledd i reisinga av hele det arbeidende folk i Norge–for rettferdig andel av det produkt folket skaper, for nasjonal frigjøring. En revolusjonær kamp for opprettelse av et nytt samfunn, fri for utbytting–sosialisme.

Fra og med 17. okober 1969 gikk journalistene i Friheten til streik og avleverte samme dag sin streikeerklæring. Streiken ble utløst ved oppsigelsen av en av journalistene, Svein Johnsen–en oppsigelse som journalistene bare kan se som et utslag av den tendens som går ut på å omdanne Norges kommunistiske parti (NKP) til et mer eller mindre «venstreradikalt» samlingaparti. Partiformannen Reidar T. Larsen (RTL) har da også i borgerpressen bekreftet at forhandlinger med sikte på et nytt parti er igang. Se eksempelvis Morgenbladet for 7. oktober og Verdens Gang for 16. oktober.

Kort etter at streiken er begynt mottar partimedlemmer i NKP et brev tilstilet «til alle lag». Brevet er datert Oslo 18. oktober og er underskrevet av partiformannen Reidar T. Larsen og Frihetens redaktør Arne Jørgensen. I brevet heter det «Kamerater. Fra partikameratene og lesere av Friheten har vi i den seinere tid fått en rekke klager over den politiske linjen som kommer til uttrykk på viktige felter i Frihetens stoffvalg. I stadig større grad er avisen dermed kommet i direkte motstrid til partiets politiske linje.»[ref]Uthevingen er forfatters egen.[/ref]

Foruten den noe merkverdige konklusjon i dette avsnitt inneholder det direkte usannheter, eller for å bruke et noe mildere uttrykk: bare halve sannheter–hvilket i realiteten blir løgn. Frihetens redaksjon har aldri fått rede på at det er kommet en «rekke klager» på avisen fra partikamerater og andre lesere. I tilfelle kunne det være av interesse å få rede på hvem som har mottatt alle disse klager? Selvsagt vil det alltid være en del som er misfornøyd med enkelte ting som kommer til uttrykk i en avis, eller misfornøyd fordi avisen kanskje ikke finner spalteplass for deres personlige lille kjepphest. Men etter hva Frihetens journalister har kunnet konstatere, er dei kommet svært få klager til redaksjonen. En del av Frihetens lesere skrev sinte innlegg (noen færre sa opp avisen) da NKP tok avstand fra Sovjetunionens okkupasjon av Tsjekkoslovakia. Men utenom disse få tilfeller, som for øvrig nå skriver seg nokså langt tilbake i tiden, har journalistene ikke kunnet merke den påståtte klagerekke som brevet fra Frihetens redaktør og partiformannen forteller om. La det i parentes også fastslås at redaktøren bevislig neppe vil være i stand til å framvise «klagerekken».

Når dette er sagt skal imidlertid Frihetens journalister være de første til å innrømme at vi langt fra har vært fornøyd med avisen og alt som her er kommet til uttrykk–og rent fagmessig bør vel avisfolk heller aldri bli fornøyd med sin avis. Når en så tar Frihetens spesielle funksjon i betrakning, som organ for det parti som skal være arbeiderklassens viktigste våpen i klassekampen, er det ytterligere grunn til å understreke at vi ikke har vært fornøyd. Men vi vil også tilføye at vi har arbeidet med det for øye at Friheten stadig skulle bli bedre, at Friheten virkelig skulle bli det effektive og solide kamporgan som arbeiderklassen trenger. Og i dette arbeidet mener vi å ha vært på riktig vei. Vi har i stadig stigende grad satset på å ta opp stoff fra arbeidsplassene, fra det industrielle felt, fra fiskeriene og distriktsproblemene. Vi har, så aktuelt som overhodet mulig, fulgt opp den internasjonale klassekampen og så langt det har vært mulig for oss forsøkt å gi leserne «nyhetene bak nyhetene». Et faktum som neppe kan lyves bort er at Frihetens abonnementstall den senere tiden har økt betraktelig. Journalistene har også med glede kunnet konstatere at det jevnt og trutt er kommet svar på de abonnementskuponger som er kjørt i Friheten i den senere tid. Et lite poeng, som også har gledet oss i arbeidet, er at Friheten etterhvert har fått en god del henvendelser fra folk som i debatt og studieøyemed har hatt stor nytte av opplysninger Friheten har kunnet bringe i artikler og reportasjer. Mer skulle det i grunnen ikke være å si om det innledende avsnitt i det brev som er utgått fra partiformannen og avisens redaktør. Men det heter videre i brevet: «Dette skyldes at det i Friheten er redaksjonelle medarbeidere som ikke bare står fiendtlig til partiets politikk, men som også illojalt har utnyttet sin stilling til å gi avisen et preg som direkte undergraver partiet.»

Foruten at dette er en meget grov beskyldning mot Frihetens redaksjonelle medarbeidere, som alle er medlemmer av NKP, er dette samtidig uttrykk for den tendens som etterhvert har kommet klart fram hos partiledelsen, og som tar sikte på å innringe både partimedlemmer og Friheten i den hensikt å «tilpasse» hele partiet den moderne revisjonismen–som skal befestes og styrkes ved at NKP smelter sammen med andre «venstrekrefter» i et samlingsparti, slik Reidar T. Larsen eksempelvis har benyttet borgerpressen til å «orientere» om. Mens hans taktikk i Friheten hittil har gått ut på å «preparere» partimedlemmer med skriverier om at «venstrekreftene» må samles.

De to som har utsendt dette brevet til partilagene forklarer ikke nærmere hvordan, bår og på hvilken måte Frihetens redaksjonelle medarbeidere «illojalt har utnyttet sin stilling til å gi avisen et preg som direkte undergraver partiet.» Det ville kanskje også bli besværlig å framlegge slike beviser om det skulle avkreves dem. Frihetens journalister har aldri sveket marxismen-leninismen, som er selve partiets grunnlag–og følgelig kan beskyldningene om å undergrave partiet enkelt avvises med spørsmålet: på hvilken måte?

Sett fra partiformannens synspunkt er det imidlertid mulig at Frihetens journalister virkelig har undergravet partiet, men i såfall dreier det seg ikke om et NKP som bygger på marxismen-leninismen, men et NKP som skal–og hvor de første skritt allerede er tatt–omformes til et reformistisk samlingsparti. I neste avsnitt i det utsendte brev heter det: «Rent arbeidsmessig er også forholdene i redaksjonen stadig blitt forverret, både som følge av at disse medarbeidere har en helt negativ holdning til oppgaver Friheten skal oppfylle, og av en delvis total ringeakt for de mest elementære krav til overholdelse av arbeidstid.»

Det kan være på sin plass, selv om det også er nevnt tidligere i denne redegjørelsen, å gjøre klart hvilke oppgaver journalistene mener Friheten skal oppfylle. Vi har ment at Friheten skulle være arbeiderklassens fremste røst. At den skulle være et effektivt og solid kamporgan som belyste, forklarte og forsvarte arbeiderklassens interesser, først og fremst i vårt eget land, men også internasjonalt–og da medregnet arbeiderklaseen i sosialistiske og såkalte sosialistiske land.

Det er også på sin plass med en liten redegjørelse for hvilket stoff partiformannen har ønsket i Friheten. Hans stoff-forslag overfor journalistene har i stort monn vært hentet fra aviser, blad og magasiner som utgis i Deutsche demokratische republik (DDR, Øst-Tyskland), Ungarn, Tsjekkoslovakia og Sovjetunionen, og har blant annet gått ut på at journalistene skulle oversette populærvitenskapelige artikler (iblant serier) om eksempelvis hjertetransplantasjoner, romfart og flygende tallerkener. Andre forslag som etter hans mening skulle gjøre avisen mer «levende» og bidra til å «nå ut til fler» har også gått ut på at Friheten skulle bringe hva en kan kalle forbrukerveiledende stoff, gi veiledning eksempelvis ved møbelkjøp. Kort og godt: ikke alt i Friheten skulle være «politikk», her skulle være litt for enhver samk, og så skulle «politikken» og «kommunismen» lures inn på leserne.

Forslagene trenger i og for seg ikke å kommenteres. Friheten har da også brakt en del slikt stoff. Journalistene har imidlertid ment at Frihetens og deres hovedoppgaver har vært i stadig sterkere grad å rette søkelyset på monopolkapitalens forskjelligartede offensiv mot arbeiderklassen–og ikke på noen måte bringe stoff som kvalifiserte til deltagerplass i den sløvhetskampanje som bedrives så vel gjennom borgerpressen, reklamen, radio og TV. Sikkert ville det glede enkelte ambassader om Friheten jevnt og trutt vartet opp med diverse populærvitenskapelig stoff fra hjemlige magasiner, men det ville neppe styrke og støtte arbeiderklassen i dens kamp.

Hva de elementære krav til overholdelse av arbeidstiden angår, skal bare fastslås at Frihetans journalister ukentlig har arbeidet flerfoldige timer overtid–uten å kreve noen overtidsbetaling. Vår ordning har vært avspasering, og det har nesten aldri vært snakk om avspasering en hel dag, derimot timer av dagen. Den avspasering journalistene egentlig har hatt krav på, har de aldri krevd å få ta. Så igjen tilbake til brevet: «Det er gjort tallrike forsøk på å få rettet disse forholdene opp uten å gå til mer drastiske tiltak, men forsøkene har vært helt resultatløse. Forholdet er tvert imot stadig blitt forverret. Dette er tydelig tilsiktet da disse medarbeidere handler i samsvar med den lille ekstreme gruppen i partiet som har valt uinntakelige fraksjonelle metoder til å bekjempe partiets politikk. De pleier også en aktiv forbindelse med SUFs ledelse.»

Her skal svares at Frihetens journalister har handlet i samsvar med sin overbevisning, med marxismen-leninismen. Når det imidlertid skrives om de tallrike forsøk på å få «rettet disse forholdene» kan det umulig siktes til at både bladstyret og partiledelsen uttallige ganger har innkalt journalistene til møter for å diskutere avisen og det stoff den har brakt og skal bringe. Noen slike møter har aldri forekommet, trass i at det fra journalistenes side flere ganger har vært uttrykt ønske om å diskutere avisen og stoffopplegget med partimedlemmer. Men de tallrike forsøk på å få «rettet disse forholdene» må det sannsynligvis siktes til partiformannens turer innom redaksjonen for å vise sitt personlige mishag overfor journalistene dersom noen av dem hadde tillatt seg å skrive om forskjellige ting på en slik måte at det ikke passet partiformannens personlige linje–eller rettere: passet inn i hans forberedelser til nytt parti. Reidar T. Larsen har ved disse besøk aldri representert andre enn Reidar T. Larsen, selv om han i sin oppførsel både overfor journalistene og partimedlemmene opptrer på en slik måte at det skal fastslås og aksepteres at Reidar T. Larsen = NKP.

Ferske eksempler på ting han har vist sitt personlige mishag overfor er en artikel om Organisasjonen for nordisk økonomisk samarbeid (NORDØK), hvor den såkalte embetsmannsrapporten behandles, og hvor det tas sikte på å klargjøre hva NORDØK vil medføre for arbeidsfolk. Dette passet ikke Reidar T. Larsen. Vedkommende journalist som hadde skrevet artikelen fikk høre at å skrive om NORDØK på denne måten var imot «partiets linje». Et ennå ferskere eksempel er et intervju med Solidaritetskomiteen for Vietnams formann (for øvrig selv journalist i Friheten) i forbindelse med Vietnam-uka. I intervjuet kommer det fram hvorfor Solidaritetskomiteen finner det nødvendig å ta med paroler som: «Bekjemp USA-imperialismen» og «Norge ut av NATO». Reidar T. Larsen avla påny redaksjonen besøk. Intervjuet var imot «partiets linje». Medtas kan også redaktør Arne Jørgensen, som heller ikke er blitt spart når Reidar T. Larsen har vist sitt personlige mishag i Frihetens redaksjon, ikke våget å ta inn et referat fra møtet som Vennskapssambandet Norge-Kina nylig arrangerte i forbindelse med 20-årsdagen for Folkerepublikken Kina, og hvor møtets hovedtale ble holdt av et sekretariatsmedlem i NKP.

Når det gjelder sluttsetningen på avsnittet til partiformannen og redaktøren kan det noteres at det innledningsvis er benyttet de. Dermed blir det såpass utflytende at «den aktive omgangen med SUF-ledelsen» både kan henspeile på Frihetens journalister såvel som de påståtte fraksjonelle grupperinger i partiet. Dette er selvsagt også bevisst. Det er neppe ukjent at Reidar T. Larsen aktivt har arbeidet for at SUF skulle bli det spøkelse han kunne skremme partimedlemmer med for å få dem til å danse etter sin pipe. Men videre fra brevet: «Denne saken er flere ganger tatt opp av sentralstyrets medlemmer og ble reist igjen under sentralstyrets møte 4. og 5. oktober [1969]. Det ble nå krevd effektive forholdsregler for å få brakt Frihetens redaksjonelle linje i samsvar med partiets–i to vedtak som er formet som retningslinje for sekretariatets behandling av disse spørsmålene erklærte sentralstyret at denne fraksjonen og dens virksomhet representerer et klart brudd på partiets lover og strir mot prinsippet om demokratisk sentralisme». Det blir særlig vist til utgivelsen av tidsskriftet Røde Fane og til særlige organisasjonsmetoder som er tatt i bruk av gruppen i Oslo. Sekretariatet blir dessuten pålagt «sammen med redaktøren å treffe de tiltak som er nødvendige for å rette opp de uholdbare tilstander i Friheten».

I dette avsnitt skal partimedlemmer skremmes med en påstått fraksjonsgruppe i Oslo (og det er ikke den Vogtske det siktes til) og tidsskriftet Røde Fane som først ble utgitt av NKPs opplysningsutvalg for Oslo og Akershus, senere av Østkanten, Manglerud og Lambertseter lag av NKP, og Kristiansand Kommunistiske Ungdomslag. Men for å ta det som konkret gjelder Friheten. Sentralstyret pålegger altså i et vedtak sekretariatet «sammen med redaktøren å treffe de tiltak som er nødvendig for å rette opp de uholdbare tilstander i Friheten». Journalistene ble også forespeilet et møte med sekretariatet for å diskutere avisen og den kritikk som var framkommet på sentralstyrets møte. Hverken journalistene eller redaktøren har hatt noe slikt diskusjonsmøte med sekretariatet. Journalistene sendte et brev til sekretariatet hvor det ble krevd at de fikk være med å diskutere avisen og eventuell kritikk på førstkommende møte. Det fikk de ikke. Men før dette sekretariatsmøtet ble avholdt avleverte redaktøren en av journalistene en oppsigelse. I denne heter det blant annet at oppsigelsen er skjedd etter bemyndigelse fra bladstyret. Grunnene som oppgis for oppsigelse er etter journalistenes mening helt uholdbare, og de går dessuten utover den «bemyndigelse» som redaktøren har fått av bladstyret via et påstått vedtak som er gjort i juni måned. Etter hva journalistene har fått opplyst heter det i dette vedtaket at dersom vedkommende journalist ikke overholder sin arbeidstid, gir bladstyret bemyndigelse til at redaktøren kan si ham opp. For det første later det til at bladstyret her er blitt ført bak lyset og ikke har kjennskap til journalistenes overtid og krav på avspasering. For det andre legger redaktøren i oppsigelsen også politiske motiver til grunn for denne. Men til sluttsatsen i det utsendte brevet:

«Etter dette er nå den av Frihetens medarbeidere som mest åpenlyst har engasjert seg mot partiets politiske linje, og som dessuten har vist den dårligste arbeidsdisiplin, blitt sagt opp fra sin stilling. Det dreier seg om Svein Johnsen. De to øvrige medarbeidere som følger den samme linje har nedlagt arbeidet, og kaller det en politisk streik. Det er ingen grunn til å overdimensjonere dette innslaget av SUF-metoder i Norges Kommunistiske Parti. Under sentralstyrets og sekretariatets behandling av saken har bare et medlem–Ester Bergerud–stemt imot de vedtakene som er gjort, og fraksjonens støtte i partiet er helt forsvinnende. Det er imidlertid heller ingen grunn til lengre å unnlate å ta de skritt som er nødvendige for å rette situasjonen opp i samsvar med sentralstyrets vedtak. Vi håper det ikke skal ta lang tid før vi har en redaksjon som på alle felter forbedrer avisen vår og gir den det preg som vil gjøre den til en god støtte og et godt redskap for partiet.»

Det er understreket i sentralstyrets vedtak at Friheten «skal være et organ med spalteplass for de ulike retninger i norsk venstrebevegelse», Friheten vil derfor fortsatt være åpen også for de politiske synsmåter som talsmennene for de sekteriske ultrastrømninger representerer i den grad som er rimelig. Det er deres forsøk på å ensrette Friheten med artikler som står i motsetning til partiets vedtatte politiske hovedlinje som det nå blir satt en effektiv stopper for. «Lagene oppfordres til å forsere sitt arbeid for å få Friheten videre ut gjennom abonnementsverving og løssalg, og til å gi oss aktive medarbeidere som kan øke stoffets bredde og aktualitet. Friheten vil bli bedre! Friheten må nå lengre ut! Med kameratslig hilsen Friheten, Arne Jørgensen, Norges kommunistiske Parti, Reidar T. Larsen.»

Dermed er alt tatt med, for at ingen skal påstå vi har underslått noe. Sannynligvis sikter det, når det er snakk om den som mest «åpenlyst har engasjert seg mot partiets politiske linje», til at den oppsagte journalisten er formann i Solidaritetskomiteen for Vietnam–et tillitsverv som er nokså offentlig eller åpenlyst om en vil bruke det uttrykket. Det er etterhvert blitt en kjent sak at partiformannen, blant annet gjennom skriverier i Friheten, ikke har hatt meget til overs for denne anti-imperialistiske bevegelsen. Det er her nok å henvise til de mange artikler både mot SUF og Solidaritetskomiteen som partiformannen serverte i Friheten i vinter–artikler hvor intet nytt kom fram annet enn at T-en mellom Reidar og Larsen står for Toralf. Når det gjelder de to øvrige medarbeidere som følger den «samme linje» og som har lagt ned arbeidet og «kaller det en politisk streik» må formuleringen her være et irritert og forbitret uttrykk for at de «to øvrige medarbeidere» heller ikke er villige til å stille seg lojalt under partiformannens personlige linje som skal lede NKP til et reformistisk samlingsparti. Vel verdt å merke seg er det også at NKPs formann og Frihetens redaktør betegner en streik som et «innslag av SUF-metoder i Norges Kommunistiske Parti». Etter dette kommer så den dårlig kamuflerte henstillingen til partimedlemmene om at de for all del må forholde seg i ro og ikke spørre hva det nå er som foregår, for så skal nok RTL og hans håndgangne menn rydde opp i situasjonen–og det skal ikke ta lang tid før vi har en redaksjon som på alle felter forbedrer avisen vår og gir den det preg som vil gjøre den til en god støtte og et godt redskap for RTLs likvidatoriske planer med NKP. Og dermed skal igjen partimedlemmene bare stilles overfor en fullbyrdet kjennsgjerning, uten noen diskusjon–uten noen debatt.

Det er også verdt å merke seg at dette brev ble sendt ut (ifølge datoen) umiddelbart etter at Frihetens journalister hadde avlevert sin streikeerklæring–og uten at Frihetens journalister hadde fått diskutert den oppståtte situasjonen som utløste streiken med sekretariatet. Her gjalt det altså for partiformannen og Frihetens redaktør å handle fort, og før journalistene får komme til forhandlingerer er det gjort klart for partimedlemmer at de ikke skal tilbake i Friheten. Streikevåpnet som forsvar for arbeidernes interesser blåser NKPs øverste ledelse og Frihetens redaktør en lang marsj. Det er etter deres mening tydeligvis noe som ikke kan aksepteres av Norges Kommunistiske Parti.

---

I Friheten nr. 40 står en kort «redegjørelse» på side 2, hvor det heter: «Det blir nå gjennomført noen forandringer i Frihetens redaksjon som tar sikte på en alminnelig forbedring av avisen og å bringe den mer i overensstemmelse med den hovedlinje som NKPs sentralstyre følger. På grunn av forskjellige forhold som ikke lengre kunne aksepteres er en av medarbeiderne sagt opp. To av de øvrige medarbeidere har nektet å godkjenne retningslinjene som gjelder for avisens redaksjon og har nedlagt sitt arbeid. Det er tatt til følge som oppsigelser.»

Ordet streik er forståelig nok unngått, det samme er sakens fakta og årsaken til streiken. De to «øvrige medarbeidere» la ikke ned arbeidet fordi de «nektet å godkjenne retningslinjene som gjelder for avisens redaksjon». Det som utløste streiken var at vi ikke kunne akseptere den begrunnelse som ble gitt for oppsigelsen av den ene journalisten. Hele redaksjonen var forespeilet et møte med NKPs sekretariat for å drøfte avisen og oppsigelsen, og samme dag som journalisten fikk overlevert den skriftlige oppsigelsen, skrev samtlige journalister et brev til sekretariatet og krevde å få være til stede på førstkommende møte for å drøfte den oppståtte situasjonen. Men redaksjonen er blitt avvist av sekretariatet og har overhodet ikke fått anledning–slik sentralstyret forutsatte–til å diskutere avisen og den framkomne kritikk. Heller ikke den påfølgende oppsigelse og streiken som ble utløst. Vi gikk til streik og opprettholdt streiken fordi vi overhodet ikke har fått anledning til å forhandle om den situasjonen som var oppstått, og om de krav som framsattes i streikeerklæringen. Det skal sluttelig også poengteres at vi til dags dato heller ikke har mottatt noe brev eller protokollutskrift som markerer partiets syn på konflikten fra den oppsto. Den rent formelle siden av saken er altså også fullstendig neglisjert av NKPs ledelse.

Når redaktør Arne Jørgensen hevder overfor Dagbladet at journalistene «strengt tatt ikke hadde noe berettiget krav på» å få utbetalt sine opparbeidete lønninger, må dette enten være en bevisst løgn i håp om at denne skal tjene som nok et alibi for NKP-ledelsens behandling av saken, eller en forsnakkelse som redaktøren forhåpentlig vil korrigere når han har fått besinnet seg. Foreløpig velger vi å betrakte det som en forsnakkelse.

NKPs øverste ledelse har valgt sin vei. Det er fortielsen og neddyssingen av en streikesituasjon når den rammer dem selv. Dermed viser de også at de egentlig neglisjerer arbeidernes rett til streikevåpnet som forsvar for sine interesser. I tillegg kommer så tilsidesettelsen av alle tidligere vedtatte normer for demokratisk behandling i grunnorganisasjonene, i håp om at medlemmene bare skal samtykke når de stilles overfor de forskjellige fullbyrdete kjennsgjerninger, på veien mot oppløsningen av NKP.

Vi har, både som journalister og partimedlemmer, sett det som vår plikt å rette sakelyset på de forhold som NKPs ledelse nå tydeligvis ønsker minst mulig debatt om, i det partimedlemmer i løpet av en slik debatt nødvendigvis måtte bli klar over at den politikk NKP-ledelsen tilstreber mindre og mindre vil tjene norske arbeidsfolks, interesser og ikke bygger på den påståtte norske virkelighetsgrunn.

I sekretariatet
der kan de dyktig prate.
De har slik sympati
når tungen er på gli
med modig kamp og
dristig tross
og vil så gjerne lede oss
i sekretariatet.

I det Røde Fane går i
trykken er det ialt
innkommet kr. 1644,55
i streikekassa
som ble opprettet til støtte
for Frihetens journalister.

Vi oppfordrer alle
kamerater til å sende
bidrag til postgiro
206842
Merk talongen:
STREIKEKASSA.

Det blir stadig klarere at parolen «enhet mellom venstrekreftene» bare er en «ideologisk» floskel som brukes for å rettferdiggjøre dannelsen av en anti-marxistisk blokk, og at parolen er betinget av marxist-leninistenes økte innflytelse i arbeiderklassen. Særlig har parolens virkelige innhold blitt avslørt etter den aksjonen som de «forente venstrekreftene»,med Sosialistisk folkeparti (SF) og revisjonistene i Norges Kommunistiske Parti (NKP) ledelsen i spissen, har satt igang mot enhetsfrontene Solidaritetskomiteen for Vietnam og Kampanjen Norge ut av NATO. Begge er organisasjoner som fremmer en virkelig enhet i arbeiderklassen og folket. Ikke en prinsippløs enhet mellom revisjonister og sosialdemokrater, men en ekte enhet som springer ut av arbeiderklassens kamp.

Hvorfor bekjemper så revisjonistene og venstresosialdemokratene disse to enhetsfrontene? Jo, fordi de representerer folkets kamp mot USA-imperialismen og er konsentrert om dens svakeste punkter; aggresjonen i Vietnam og NATO-medlemskapet. Men denne kampen (som stadig skjerpes) blir samtidig en kamp mot revisjonistenes og sosialdemokratenes illusjoner om klassefred og «fredelig, parlamentarisk overgang til sosiallismen». Derfor må enhetsfrontene ofres i kampen mot marxist-leninistene. SF-lederne sier det åpent. Reidar T. Larsen (RTL) gruppa søker å legge «teoretiske» motiver til grunn for sitt forræderi: «innsnevring», «sekterisme» og så videre.

I denne utviklinga opplever vi et interessant trekk. Fra å betrakte enhver enhetsfront som en intergrert del av SFs valgkampopplegg, begynner nå også SF-lederne (eller den for tida dominerende junta i SF-ledelsen) å adoptere RTLgruppas revisjonistiske «teorier» om enhetsfronten. Også de lanserer teorien om «minimums krav» og forlanger frontene oppløst til fordel for såkalte «tverrpolitiske komiteer», som passer inn i den nye russiske sosial-imperialismens mønster. Typisk i så måte er at SF, NKP og AUF-ledelsens folk nedlegger sine verv i Kampanjen Norge ut av NATO og erklærer kampanjen for oppløst samtidig som en stor del av de samme folka så framtrer som ledere for en «komite for all-europeisk sikkerhetskonferanse».

På bakgrunn av revisjonistene tåkelegging av enhetsspørsmålet, er det nødvendig å finne fram til kjernen i motsigelsen mellom revisjonist teorien om «minimums krav» og «tverrpolitikk» på den ene sida, og marxist-leninistenes riktige enhetsfrontpolitikk på den andre.

Enhetsfronten kan bare skapes på grunn av at det eksisterer et objektivt behov i massene. Men det er ikke nok med det objektive behovet, det må også være subjektivt synlig, det må finnes et ønske om forandringer. Men sjøl om disse betingelser er til stede, må noen gi i spissen og organisere kampen for del kravene. Det må være en avantgarde som kan «sammenfatte massenes meninger, gå ut til massene med dem igjen, holde fast ved dem å gjennomføre dem».[ref]Mao Tse-tung i Maos lille røde.[/ref]

Derfor oppstår ikke en enhetsfront på grunnlag av fromme ønsker og «minimums krav» som revisjonistene pønsker ut. For dem er ikke hovedsaken massens ønsker og behov i den gitt situasjon, men hva de–revisjonistene–tror de kan få de sosialdemokratiske lederne med på. Derfor fører deres teori om «minimums krav» alltid til at de kommer slepende etter bevegelsen og forsøker å holde den tilbake. Eksempler er motstanden mot parolene «Bekjemp USA-imperialismen» og «NATO ut av Norge» i Vietnam-arbeidet. Slike paroler kalles av revisjonistene for sekteriske. Ikke fordi at disse kampparolene er i strid med massens ønsker og behov i kampen mot USA-imperialismen, men fordi revisjonistene ikke tror at sosialdemokratiet vil gå med. I praksis fører derfor teorien om «minimums krav» til selvoppgivelse, «folk forstår det ikke».

Mao Tse-tung om den marxistiske erkjennelsesteori: «I hele vårt partis praktiske virksomhet må en riktig ledelse alltid bygge på prinsippet: fra massene og ut til massene. Det innebærer: å sammenfatte massenes (enkeltstående og usystematiserte) meninger og derpå gå ut til massene med dem (generalisert og systematisert som resultat av studium) igjen, propagandere dem, gjøre dem selv til massens ideer slik at massene holder fast ved dem og setter dem ut i livet, og samtidig bruker massens handling som prøve på at disse ideene er riktige. Deretter blir det pånytt å sammenfatte massens meninger om igjen og gå ut til massene med dem–og slik videre, om og om igjen i en endeløs spiral. Ideene blir på det viset riktigere, mer livsnære og fullverdige for hver gang. Slik er den marxistiske erkjennelsesteori.»

Men revisjonistene forstår hverken masselinja eller erkjennelseteorien som Mao Tse-tung her på glimrende vis sammenfatter. De ser på såvel enhetsfronten som bevegelsen i massene som statisk og mister dermed ikke bare utviklinsperspektivet, men også selve tilliten til massene. Mao Tse-tung peker på at «massene er i besittelse av en grenseløs skaperkraft». Denne skaperkraften utløses også i den anti-imperialistiske bevegelsen.

Enhetsfrontens form bestemmes av dens målsetting og de forhold den arbeider under. I enkelte situasjoner kan samling omkring bestemte krav skje i form av aksjonsfrihet, som aksjonen mot moms, og tildels også kampen mot fascist-filmen The Green Berets, eller den kan ta form av en organisasjon, et eget ledende organ for enhetsfronten slik Solidaritetskomiteen for Vietnam og Kampanjen Norge ut av NATO. En av de største forkjemperne for den internasjonale anti-fascistiske folkefronten, Bulgarias Grigor Dimitrov, skriver om enhetsfrontens form:

«Kommunistene og alle revolusjonære arbeidere må streve etter å skape valgte klasseorganer som står utenfor partiene Bare gjennom slike organer kan enhetsfrontbevegelsen omfatte også den veldige uorganiserte massen av arbeidende, kan fremme utviklingen av massenes initiativ i kampen mot kapitalens offensiv, mot fascismen og reaksjonen, og på det grunnlag utdanne de nødvendige tallrike arbeideraktivister for enhetsfronten.»[ref]Grigor Dimitrov i Enhetens och folkefrontens problem.[/ref]
«Disse organ kommer til å sanne de beste bolverk mot alle forsøk fra enhetsfrontens motstandere på å forstyrre arbeiderklassens framvoksende enhetsfront».[ref]Grigor Dimitrov i Enhetens och folkefrontens problem.[/ref]

Også i spørsmålet om enhetsfrontens form kommer revisjonistene i konflikt med klassekampens allmenngyldige erfaringer. I stedet for, som Dimitrov anviser, å opprdette organer for enhetsfronten utenfor de eksisterende partier, for gjennom dette å utdanne aktivister som kan fremme og utvikle massens initiativ, vil revisjonistene danne organer for partiene og mellom partiene. Det vil si «tverrpolitiske» komiteer, slik at toppene blant revisjonistene og venstresosialdemokratene kan få holde bevegelsen tilbake og presse den inn i sitt revisjonistiske mønster. For å illustrere avstanden mellom revisjonistene og aktivister som står utenfor partiene, kan en vise til at aktivistene nettopp vet å organisere seg i FNL-grupper og anti-NATO-komiteer, som er opprettet i strid med revisjonistene. Det er såleis ikke, slik som revisjonistene hevder, noen motsetning mellom å opprette enhetsfrontorganer og å mobilisere massene for enhetsfrontenes krav, derimot en betingelse. Enhetsfronten kan nemlig bare oppstå på grunnplanet, og følgelig må også enhetsfronten organisere seg på grunnplanet og også der opprette organer som står utenfor partiene.

Når så disse prinsippene for enhetsfronten er i overenstemmelse med marxismen-leninismen, Mao Tse-tungs tenkning–hvorfor bestrider de så av revisjonistene? Jo, fordi revisjonistene fullstendig mangler tillit til massene. De tror at enhetsfronten bare kan opprettes og utvikles når de selv får rotte seg sammen med sosialdemokrater på topp-planet, proklamere arbeiderklassens «enhet». Konfr. forhandlinger om felleslister foran valget, og planene om å «samle» arbeiderklassen i et «venstreradikalt» parti.

Lenin skriver om arbeiderklassens enhet: «Enhet er virkelig nødvendig for arbeiderne. Og aller mest nødvendig er det å innse at ingen utenom arbeiderne selv kan sjenke dem enhet, ingen er i stand til å hjelpe dem til enhet. Enheten kan ikke loves–det blir bare tomt skryt og selvbedrageri, enheten kan ikke skapes på grunn av «overenskomst» mellom intellektuelle grupper–det er den mest beklagelige, naive og ukunnige villfarelse. Enhet må vinnes i kamp, og bare arbeiderne selv er i stand til å tilkjempe seg den gjennom iherdig, hardnakket arbeid.»

Den linje som Lenin her legger fram har marxist-leninistene tatt til følge. De har tatt til med «iherdig, hardnakket arbeid» for å organisere kampen for arbeiderklassens øyeblikkskrav i anti-imperialistiske og anti-kapitalistiske enhetsfronter, og derigjennom vunnet tillit. Revisjonistene derimot har nettopp ført den linje som Lenin advarer mot, de har «lovet», «villet», «sjenke» og «skape» enhet gjennom proklamasjoner, konspirasjon og intriger. De tar ikke hensyn til at «enhet må vinnes gjennom kamp»–for dem er «enhet» i første rekke et spørsmål om å komme fram til en prinsippløs «overenskomst» med sosialdemokratiske ledere av forskjellige avskygninger.

Mens revisjonistene står i stampe, går marxist-leninistene framover og vinner innflytelse i kraft av sin riktige linje, sin innsats og sin ledelse. Og for å demme opp mot denne innflytelsen fra marxist-leninistene, søker revisjonister og sosialdemokrater å torpedere viktige enhetsfronter som Solidaritetskomiteen for Vietnam og Kampanjen Norge ut av NATO.

I spørsmålet om folkets bevegelser, sier Mao Tse-tung, på bakgrunn av det revolusjonære oppsvinget blant de kinesiske bøndene: «Det finnes tre muligheter: Skal vi stille oss i spissen for bevegelsen og lede den? Eller skal vi komme subbende i kjølvannet på den og kritisere den med ville fakter? Eller skal vi gå imot den og sette igang kamp mot den?»

Revisjonistene har gjort sitt valg.

Uttalelse fra Kristiansand KUL.

Kristiansand Kommunistiske Ungdomslag har på medlemsmøte tirsdag den 28. oktober enstemmig vedtatt følgende uttalelse:

---

«Et spøkelse går rundt Europa–kommunismens spøkelse. Alle makter i det gamle Europa har forent seg til ei hellig jakt mot dette spøkelset–paven og tsaren, Metternich. og Guizot, franske radikale og tysk politi.»

Med disse mektige ord innledes Det kommunistiske manifest, skrevet av den vitenskaplige sosialismens grunnleggere, Karl Marx og Friedrich Engels.

I over hundre år har nå dette spøkelset gått rundt Europa og det har alltid blitt bekjempet og forfulgt av de reaksjonære og deres agenter innen arbeiderbevegelsen. Når arbeiderne har grepet etter og tilegna seg den vitenskaplige sosialismens ideer, har dette fylt borgerskapet og deres lakeier med vill redsel.

Det går ei rett linje fra de reaksjonære som omtales i manifestet, til våre dagers reaksjonære, Willy Brandt, Leonid Bresjnev og Josip Broz Tito. Alle er de forent i et innbitt hat mot marxismen-leninismen, og de revolusjonære folkemassene i alle land.

Mens folkemassene, veiledet av den vitenskaplig sosialismens teori, marxismen-leninismen, Mao Tse-tungs tenkning, vinner stadig nye seirer i sine revolusjonære kamper, blir de reaksjonære drevet fra nederlag til nederlag. Etterhvert som motsetningene mellom arbeid og kapital tilspisses, blir borgerskapet stadig mer desperat, og det skyr ingen midler for å opprettholde sitt allerede nederlagsdømte diktatur over folkemassene.

For å utsette sin egen undergang prøver monopolkapitalen alltid å ramme arbeiderklassens viktigste våpen i klassekampen, det kommunistiske partiet. Den moderne revisjonismen er borgerskapets beste ideologiske støtte, da den innad organisasjonen bevisst går inn for å ødelegge og undergrave det kommunistiske partis revolusjonære grunnlag, marxismen-leninismen, og erstatte den med borgerlig strukturreformistiske og andre anti-marxistiske ideer.

Også her i Norge skjerpes klassekampen. Monopolkapitalen utvider sitt herredømme over landets økonomi og skjerper sitt diktatur over folkett. Krisa innen det kapitalistiske verdenssystemet øker, og norske arbeidere merker den stadig mer tydelig på kroppen. I ei slik tid er det innen Norges Kommunistiske Parti personer som målbevisst går inn for å likvidere det kommunistiske parti, og erstatte det med et såkalt «venstreradikalt parti». Partiformannen, Reidar T. Larsen, og deler av Norges Kommunistiske Partis (NKP) sentralstyre står i dag som eksponenter for denne likvidatoriske politikken.

Det foregår innen NKP en kamp mellom to linjer, den marxistisk-leninistiske, og den revisjonistskiske linja. Denne kampen har direkte sammenheng med klassekampen som foregår i samfunnet forøvrig. Det går ei rett linje fra Peder Furubotn-klikken, via Jørgen Vogt til de nåværende revisjonistene innen NKP-ledelsen, anført av Reidar T. Larsen. På grunn av at det tidligere hovedsaklig bare er blitt tatt organisatoriske og ikke noe grundig politisk oppgjør med de partifiendelige fraksjonene har revisjonistene igjen kommet i maktposisjoner. Det manglende politiske oppgjøret med revisjonistene henger sammen med at det i NKP ikke har blitt drevet systematiske studier i marxismen-leninismen.

Revisjonistene har tilrevet seg maktposisjoner på topplanet i NKP, og ved hjelp av disse krenker de systematisk normene for demokratisk sentralisme. Gjennom byråkratisk sentralisme knebler de grunnorganisasjonene og gir seg selv diktatoriske fullmakter. Revisjonistenes linje er ikke uttrykk for partimedlemmenes oppfatninger, det er borgerskapets ideologi de framfører, og som de prøver å avvæpne NKPs medlemmer med.

Den siste tids utvikling avslører i høg grad likvidatorene i NKP-ledelsen, og deres virkelige hensikter. Reidar T. Larsen uttaler seg til de borgerlige aviser om hva som nå er revisjonistenes mål. Han avslører at det skal foregå drøftinger om samling av de såkalte venstreradikale, og at målet er et «venstreradikalt parti». Dette skjer uten at partimedlemmene har fått den minste anledning til å behandle disse spørsmåla i grunnorganisasjonene på forhånd.

Ledelsen i Kommunistisk Ungdom (KU), anført av Georg Ovesen, følger villig opplegget fra likvidatorene i partiledelsen. Deres oppgave er å bekjempe alle marxist-leninister i KU, og gjøre forbundet til et revisjonistisk haleheng som helt ut danser etter de direktiver som kommer fra toppbyråkratenes side.

Hvem er det revisjonistene kaller for venstrekrefter, og som de arbeider for å samle i et «venstreradikalt parti»?

Det er reformister og anti-kommunister fra «venstrefløyen» i Det norske Arbeiderparti (DNA), og fra Sosialistisk folkeparti (SF), det er trotskister og Furubotn-folk og så videre. Disse som nå er i ferd med å bli kasta på historiens skraphaug, skal naskes sammen i en hellig allianse hvis viktigste oppgave blir å bekjempe de virkelig revolusjonære venstrekreftene.

Nå har denne reaksjonære alliansen allerede samlet sine krefter for å bryte ned de anti-imperialistiske frontorganisasjonene, Solidaritetskomiteen for Vietnam og Kampanjen Norge ut av NATO. Gjennom desperate aksjoner på toppen tar de sikte på å undergrave og lamme hele den anti-imperialistiske kampen.

Den siste tids hendelser viser tydelig likvidatorenes sanne ansikt, og deres kamp mot alle virkelige kommunister. Journalistene i Friheten hadde lenge vært en torn i øyet på revisjonistene. De var ikke villige til å underordne seg likvidatorenes linje, og betydde derfor ei hindring for gjennomføringa av planene deres.

Det første skrittet fra revisjonistenes side var da å gå til oppsigelse av journalist Svein Johnsen. Men Frihetens øvrige journalister handlet resolutt og gikk til streik fra den 17. oktober 1969. De nektet å bøye seg for likvidatorene, og krevde oppsigelsen av Svein Johnsen tilbakekalt. Gjennom politisk press forsøkte likvidatorene å knekke Frihetens medarbeidere. De gikk til og med til det uhyrlige skritt å nekte å utbetale to av journalistene deres opptjente lønn. Revisjonistene som selv snakker om «demokrati i arbeidslivet» frarøver de ansatte journalister i NKPs hovedorgan selv den minste rest av medbestemmelsesrett på sin arbeidsplass.

Kristiansand KUL støtter helt og fullt våre streikende kameråter i Friheten i deres rettferdige kamp. Deres kamp er også vår kamp! Vi krever oppsigelsen tilbakekalt, og avviser på det sterkeste likvidatorenes linje! Sentralstyret i Kommunistisk Ungdom var sammenkalt til møte i Oslo den 18. og 19. oktober 1969. På dette møtet ble et medlem av sentralstyret, formannen i vårt lag, Egil Engeland, ekskludert fra KU. Den såkalte begrunnelsen for eksklusjonen var at Engeland angivelig «ikke bøyde seg for forbundets vedtekter og politikk».

Det ble dessuten retta en mengde falske beskyldninger mot Kristiansand KUL. Disse gikk i hovedsak ut på at vi dreiv forbundsfiendtlig virksomhet, og ikke bøyde oss for den demokratiske sentralismen.

Kristiansand KUL vil på det sterkeste ta avstand fra KU-ledelsens eksklusjon av Egil Engeland. Vi betrakter eksklusjonen som en provokasjon rettet mot alle marxist-leninister i KU, og vi nekter konsekvent å godkjenne dette vedtaket fra likvidatorene i KU-ledelsen.

Likeledes vil vi på det sterkeste tilbakevise alle beskyldningene KU-ledelsen har framsatt mot Egil Engeland og mot vårt lag. Vi har som kommunistisk ungdomslag benyttet oss av vår rett og plikt til å kjempe for å gjenreise KU som en kommunistisk ungdomsorganisasjon. Vi nekter å bøye oss for en byråkratisk sentralisme som knebler grunnorganisasjonene.

Ikke et eneste dirkusjonsopplegg om KUs politikk er sendt ut til grunnorganisasjonene. Ikke et eneste diskusjonsopplegg om KUs politikk er sendt ut til grunnorganisasjonene. Alle spørsmål er blitt avgjort på topplanet, uten at medlemmene har fått den minste mulighet til å diskutere sakene på forhånd. Dette har ført til ei stadig større kløft mellom medlemsmasse og ledelse.

De aksjonene som likvidatarene i NKP- og KU-ledelsen setter i gang mot marxist-leninistene er samordna, og det skjer ved at alle vedtatte normer for partiliv systematisk krenkes. Disse aksjonere er et ledd i likvidatorenes store anstrengelser for å tekkes sine anti-marxistiske oppdragsgivere.

Det foreløpig siste trekket fra likvidatorenes side er KU-ledelsens forsøk på å splitte laget vårt ved egenrådig å innkalle Kristiansand KUL til medlemsmøte 28. oktober 1969, der Georg Ovesen skulle gjøre greie for situasjonen. Til dette møtet ble ikke engang Egil Engeland innkalt slik at han kunne informere om det som virkelig skjedde på sentralstyremøtet. KU-ledelsen håpet at de ved dette kunne skape motsetninger mellom formannen og resten av laget. Planen var på forhånd dømt til å mislykkes, og alle våre medlemmer boikottet dette møtet. Georg Ovesen ble derved sittende alene på sitt «møte». Dette viser ganske klart at laget enhetlig står på et marxist-leninistisk standpunkt, og at medlemmene konsekvent tilbakeviser likvidatorenes linje. Revisjonistene har trass i iherdige forsøk ikke klart å få noen støtte blant KUs medlemmer i Kristiansand.

Med innkallinga til Ovesens møte fulgte et løgnaktig referat fra KUs sentralstyremøte, der det med andre ord går fram at Egil Engeland motsatte seg den demokratiske sentralismen på grunn av medlemmenes politiske umodenhet. Dette er ei falsk framstilling av vårt standpunkt! KU-ledelsen har ikke informert medlemmene om sine politiske handlinger, og har forsømt å komme med et studieopplegg. Dette er byråkratisk sentralisme, og det er det vi bekjemper og nekter å bøye oss for.

Kristiansand KUL vil fortsette sitt arbeid for igjen å gjøre KU til en revolusjonær kommunistisk ungdomsorganisasjon. Veiledet av marxismen-leninismen, Mao Tse-tungs tenking, vil vi arbeide for å gjøre vårt lag til et stadig bedre våpen i arbeiderungdommens klassekamp.

Vi betrakter eksklusjonen av Egil Engeland som ugyldig, og vi vil uttrykke vår fulle tillit til han som lagets formann.

Kristiansand KUL tar på det sterkeste avstand fra hetsen som likvidatorene driver mot Røde Fane. Vi står fast på det enstemmige vedtaket i laget om å delta i tidsskriftets redaksjon, og vi støtter helt ut den politiske linja som kommer til uttrykk i Røde Fane. I en tid da revisjonistene med alle midler forsøker å kneble og ensrette den kommunistiske presse, er Røde Fane et lyspunkt og en veiviser for alle revolusjonære kommunister.

Kristiansand KUL oppfordrer alle medlemmer av NKP og KU til å ta kampen opp mot likvidatorene i toppledelsen som har sneket seg inn i våre rekker. Denne kampen må nå føres på grunnplanet, og agenter for likvidatorene i grunnorganisasjonene må resolutt bekjempes. Dette er ei forutsetning for at det seinere skal gjenreises en sentral ledelse som er forpliktet av marxismen-leninismen og de leninske normer for partiliv.

Vår kamp er en kamp for å gjenreise NKP og KU som effektive våpen i arbeidernes klassekamp. Våre paroler må være:

• SLÅ LIKVIDATORENE TILBAKE!
• FRAM FOR MARXISMEN-LENINISMEN,MAO TSE-TUNGS TENKNING!

Kristiansand Kommunistiske Ungdomslag
Egil Engeland (sign)
formann
Jan Norberg (sign)
sekretær

«Skal det bli noen revolusjon, må det finas et revolusjonært parti. Uten et revolusjonært parti, uten et parti som på den marxistisk-leninistiske revolusjonære teori og som er av marxistisk-leninistisk revolusjonær type, er det umulig å lede arbeiderklassen og de brede folkemassene i kampen for å knuse imperialismen og dens lakeier.»
— Mao Tse-tung i Maos lille røde.

---

Kampen mellom de to linjer innen Norges Kommunistiske Parti (NKP) er i dag kommet inn i en avgjørende fase. Revisjonistene er trengt opp i et hjørne og etterhvert som deres muligheter til å maskere seg som marxist-leninister frarøves dem, avslører de sine sanne hensikter. Deres likvidatoriske linje har framkalt en akutt krise innen partiet–og innen klassekampen i Norge. I en tid hvor arbeiderklassen reiser seg til kamp mot den offensiv monopolkapitalen retter mot den, skjer det at Reidar T. Larsen (RTL) forsøker å trekke med seg partiets sentrale ledelse på en aksjon hvis ytterste målsetting er å likvidere NKP og erstatte partiet–som er arbeiderklassens viktigste våpen i klassekampen–med et reformistisk samlingsparti.

Den internasjonale situasjonen preges av kapitalismens krise og skjerping av klassekampen. Imperialismen strammer sitt grep over Norge. Monopolkapitalen utvider sitt herredømme over landets økonomi og det arbeidende folk. Samtidig som de søker å utvikle sitt diktatur prøver de bevisst å inkorporere alle faglige og politiske organer (også arbeidernes) i sitt organiserte system—et organisk ledd i klassestatens system. Et viktig ledd i deres bestrebelser er. forsøket på å slå i stykker arbeiderklassens viktigste våpen, dets revolusjonære kommunistiske parti, og fjerne en avgjørende betingelse for at arbeiderklassen skal lykkes i sin kamp, En forvandling av det revolusjonære partiet til et vanlig sosialdemokratisk parti, passer som hånd i hanske til kapitalistenes opplegg.

Unnlate å verne om det kommunistiske partis revolusjonære ideologiske grunnlag, marxismen-leninismen i dag å gi direkte støtte til klasseforræderi.

Kampen mellom de to linjer i Norges Kommunistiske Parti, den revisjonistiske.og den marxist-leninistiske linje, er en kamp som har sitt utspring langt tilbake i partiets historie. Revisjonistene har under denne kampen alltid forsøkt å kuppe toppledelsen i partiet, og ta avgjørelser som for partimedlemmene presenteres som fullbyrdete kjennsgjerninger. Konkret kan det slås fast at dette var tilfelle med Peder Furubotn-gruppa og seinere med Jørgen Vogt-gruppa i partiet. Partimedlemmene på grunnplanet ble mobilisert og kastet Furubotn-gruppa ut av ledende organer, selv om det politiske oppgjøret ikke var grundig nok. På samme måte knuste partimedlemmene Vogt-gruppas planer om kupp i sentralstyret, men RTL og hans tilhengere forhindret et politisk oppgjør med Vogt-gruppa og deres revisjonistiske politikk. Ved å underslå landsmøtevedtak om endring av prinsippprogrammet, forhindret de partiet i å sørge for at revisjonistene ikke igjen fikk hegemoni i partiets ledelse og i dens praktiske politikk.

Vi skal huske at prinsipp-programmets utforming hadde sin årsak i Vogt-gruppas politiske syn, og Vogt-gruppa brukte programmet som et middel til å fremme et revisjonistisk syn i partiet. Partiprogrammet i sin nåværende form er en avgjort hindring for at partiet endelig kan avsløre revisjonismen og likvidere dens praksis.

Kampen mot revisjonismen i NKP er derfor ikke avsluttet. Nettopp i dag viser det seg at den direkte videreføring av Furubotn/Vogt-gruppas revisjonistiske linje, er den linje som partiledelsen med partiformannen på toppen forsøker å kjøre ut til sin ytterste konsekvens: likvidering av NKP og en samling av alskens «venstrekrefter» i et såkalt «venstreradikalt» parti.

De ytre kjennetegn for situasjonen har ikke minst vist seg ved at partiformannen benytter borgerpressa til å opplyse partimedlemmene om at partiets «politiske linje» går ut på at partiet skal «tilpasses» et reformistisk samlingsparti.

Hvem skal så utgjøre det «nye» partiets lederskikt? De gjenværende borgerlige, velkjente anti-kommunister fra Sosialistisk folkeparti (SF), trotskister, såkalte anti EØF[ref]EØF er en fortkortelse for Det europeiske økonomiske fellesskap.[/ref] og NATO-folk fra Arbeiderpartiet, Furubotn-folka fra «Marxistisk Forum», kort sagt: alt som kan raskes sammen for å stable opp en anti-marxistisk allianse. Allerede nå har denne alliansen avslørt seg gjennom fellesaksjoner rettet mot de anti-imperialistiske frontorganisasjonene, Kampanjen Norge ut av NATO og Solidaritetskomiteen for Vietnam. Dere anslag mot Solidaritetskomiteen er nå, i motsetning til tidligere, samordnet. Det var også anslaget mot Kampanjen Norge ut av NATO, som de nå vil erstatte med en «Komité for all-europeisk sikkerhetskonferanse». Sammensvergelsen er avslørt som internasjonalt ledet fra den moderne revisjonismens hovedkvarter. Denne kjennsgjerning er avslørt av alle ærlige venstrekrefter i norsk politikk.

Videre aksjoner som harsammenheng med RTLs underkastelse av denne alliansens målsetting er hetsen han søker å organisere mot Røde Fane, presset mot Frihetens journalister, son kuliminerte med oppsigelsen av Svein Johnsen.[ref]Svein Johnsen var formann i Solidaritetskomiteen for Vietnam.[/ref] Men Frihetens øvrige journalister gikk til streik fra 17. oktober 1969. Det foreløpig siste trekk er Kommunistisk Ungdoms eksklusjon av Egil Engeland, sentralstyremedlem og formann i Kristiansand KUL.

Reidar Larsen representerte partiets sentralstyre på møtet hvor KU-ledelsen ekskluderte Engeland fra forbundet; Kristiansand KUL er medutgiver av Røde Fane!

Den indre sammenheng mellom disse enkeltaksjoner finner vi ved å analysere den likvidatoriske linja som Reidar Larsen forsøker å sette seg i spissen for. Ved å framstille seg som forsvarer av NKPs interesser, har han greid å trekke med seg store deler av sentralstyret på opplegg som skal tjene denne linja. Et direkte resultat har også vært å rette hovedstøtene mot venstre og gradvis erstatte den vitenskapelige sosialismens prinsipper, marxismen-leninismen, med rendyrket reformisme.[ref]Konfr. NKPs arbeidsprogram og det på forhånd nederlagsdømte opplegget til valget.[/ref]

Arbeiderklassens objektive, kortsiktige og langsiktige interesser er forkastet ledesnorer for partiets politikk, det som i dag framelskes er en fallbuds-politikk, bygget på og ledet av galupp-tall.

Det som partikamerater tidligere kunne merke som en tendens står nå klart fram som en planlagt aksjon. Fra å snakke om en almen, prinsippløs «samling av venstrekreftene», uttaler nå partiformannen åpent målet til borgerpressa: «et venstreradikalt parti.»[ref]Se eksempelvis partiformannens skamløse uttalelser til Morgenbladet 7. oktober 1969 og til Verdens Gang 16. oktober 1969.[/ref]

Aksjonen som likvidatorene i partiledelsen nå kjører fram mot journalistene i Friheten, og mot alle marxist-leninister i NKP som ønsker å gjenreise partiet som et revolusjonært klassekamppart, skjer ved at alle vedtatte partinormer krenkes. De har i lang tid utvannet prinsippene for den demokratiske sentralismen med metodene for kritikk og selvkritikk–den nødvendige vekselvirkning mellom medlemsmasse og ledelse. De har befestet sin posisjon ved hjelp av byråkratisk sentralisme. Slik har de vunnet posisjonene for å føre kampen mot partiets grunnlag. Grunnorganisasjonene forhindres i å diskutere og grundig behandle denne, og liknende situasjoner som oppstår i partiet.

Revisjonistledelsen ønsker selvsagt nå minst mulig debatt om den situasjonen som er oppstått, men det er partikameraters plikt og ansvar, det ansvar de tok på seg da de gikk inn i Norges Kommunistiske Parti, å bekjempe Iikvidatorene i partiet og kjempe for å gjenreise vårt parti som et revolusjonært parti. Derfor må agenter for likvidatorene i grunnorganisasjonene avsløres og isoleres. Om laga på grunnplanet gjennomfører kampen vil NKP som organisasjon bevares. Dette er en forutsetning for seinere å gjenreise NKPs ledelse, som vil være forpliktet av partiets egentlige grunnlag, marxismen-leninismen, og med den demokratiske sentralismen som rettesnor i sitt arbeid. Slik kan arbeiderklassens nødvendige revolusjonære lederskap skapes. Uansett utfallet av kampens faser for tida vil marxismen-leninismen seire og begrave revisjonismen. At arbeiderklassen vil skape det revolusjonære partiets ledelse for sin kamp er en objektiv lov. Det er vår plikt med alle krefter å virkeliggjøre dette.

Vi oppfordrer derfor alle partimedlemmer og partilagene til straks å ta situasjonen opp til gjennomgripende debatt og vi oppfordrer alle partikamerater til å stille seg solidarisk med de streikende journalister i Friheten.

Frihetens journalister er gått til streik.
Streiken er politisk motivert.
Situåsjonen som er oppstått i Friheten er et resultat av kampen mellom to linjer i Norges Kommunistiske Parti, hvor spørsmålet i dag er kommet til det punkt at det faktisk dreier seg om partiets fortsatte eksistens.

I en tid hvor borgerskapet og monopolkapitalen retter en offensiv mot den norske arbeiderklassen, stiller NKPs øverste ledelse, anført av Reidar T. Larsen, seg i spissen for en aksjon, hvis hensikt er å likvidere NKP og erstatte partiet med et nytt «venstreradikalt» parti. Dette medfører at arbeiderklassen i en krisetid er berøvet sitt klassekampparti, som er dets viktigste våpen–og følgelig også Friheten som et organ for sin interessekamp. RTL har under påskudd av at det er nødvendig med «et par små justeringer», tilegnet seg diktatoriske fullmakter. Hans bruk av disse fullmakter er et ledd i planene om «tilpassing» av NKP til et reformistisk samlingsparti. Planens alvorlige karakter vises ikke minst ved mobilisering av borgerpressa til å presentere dette som NKPs linje. Dermed skal våre medlemmer overrumples og stilles overfor en fullbyrdet kjennsgjerning.

En direkte følge av denne planen var det politiske presset på Frihetens journalister, som kulminerte med oppsigelsen av en redaksjonell medarbeider. Anslaget mot den ene journalisten ble avslørt som et ledd i en større aksjon, hvis hensikt var at Friheten skulle underordnes likvidasjonslinja.

Hele opplegget er et brudd på partiets organisatoriske grunnlag, den demokratiske sentralismen, og bryter markant med tidligere vedtatte normer for demokratisk behandling i grunnorganisasjonene. På dette grunnlag er det utløst en politisk streik blant Frihetens journalister, som enstemmig krever oppsigelsen tilbakekalt og som avviser underordningen av den likvidatoriske linja.

• Kjemp for NKP som et revolusjonært klassekampparti!
• Følg den demokratiske sentralismen. Lar partimedlemmene fatte avgjørelser på et ekstraordinært landsmøte!
• Bekjemp likvidatorene!
• Forsvar marxismen-leninismen
• Solidaritet med Frihetens streikende journalister!

---

Streikekasse for Frihetens journalister.

RØDE FANE har opprettet streikekasse for Frihetens journalister. Vi oppfordrer partimedlemmer og sympatisører til å sende bidrag til streikekassa, postgiro 206842. Giroblanketten merkes: STREIKEKASSE.
(I parentes skal bemerkes at da journalistene gikk til streik stanset red. Arne Jørgensen utbetalingen av den opparbeidete lønn som journalistene hadde krav på og skulle ha utbetalt 17. oktober.)
 

---

«Folk som er materialister tvers igjennom er uten frykt. Vi håper at alle våre kampfeller modig vil ta på seg sitt ansvar og overvinne alle vansker, uten å frykte tilbakeslag eller hånsord, og uten å nøle med å kritisere oss kommunister og legge sine forslag fram for oss. 'Den som ikke frykter døden ved tusen stikk, han tør trekke keiseren ned av hesten'–det er den fryktløshetens ånd som er nødvendig i vår kamp for å bygge sosialismen og kommunismen.»
— Mao Zedong i Maos lille røde.

---

 

Da Norges kommunistiske Parti ble stiftet i 1923, var det etter Lenins prinsipper, som et parti av en «ny type». Et parti med jernhard disiplin, men med demokratisk sentralisme, det vil si indre partidiskusjon, er en forutsetning–sa Lenin–for et levende parti. Lenin utviklet disse prinsipper i kamp mot de gamle revisjonistiske og reformistiske partier.

Etterhvert og spesielt etter krigen, har disse prinsipper blitt utvannet i vårt parti. Partiet har vært ledet etter prinsippet «De få vise menn» som vet alt, forstår alt og dermed må ha avgjørelsen i alt. Metoden med kritikk og selvkritikk er blitt avvist, kommunikasjonen har vært enveis, ovenfra og nede medlemmenes deltakelse i partilivet er blitt innskrenket til pengeinnsamling, avissalg og valgarbeid.

Ideologisk diskusjon blant medlemmene har vært uønsket. Den demokratiske sentralisme er blitt avløst av den byråkratiske sentralisme. Kritikk fra medlemmene blir tatt ille opp, viktige avgjørelser for partiet blir tatt uten medlemmenes medvirkning. Slik tvinges medlemmene ut i ideologisk sløvhet og passivitet.

Det er for å bryte denne utviklinfen at vi gir ut Røde Fane.

Det riktige ville naturligvis vært at en slik diskusjon ble satt i gang av sentralstyret. La oss se hvilke muligheter som foreligger for dette. I 1958 vedtok landsmøtet at partiets prinsipielle program skulle revideres. Sentralstyret vedtok og overlate oppgaven til det sentrale opplysningsutvalg. Siden da er det gått 11 år. Sentralstyret har ennå ikke etterlyst resultatet av behandlingen.

I dag har vi en sterk revolusjonær bevegelse utenfor partiet. Partiformannen har bestemt at partiet skal støte denne bevegelse fra seg. Resultat: Istedet for at partiet skulle være den ledende kraft i denne bevegelsen, så er det blitt et bremsende haleheng. Sentralstyret har stilletiende godtatt at partiformannens affektbetonte avgjørelse skal være retningsgivende for partiets arbeid i massebevegelsen.

Landskonferansen i 1969 kritiserte at leninismen var utelatt i vårt arbeidsprogram. I det ferdige programmet som nå er vedtatt er leninismen fremdeles borte. Dette viser at partiledelsen ønsker å forvandle partiet til et venstresosialdemokratisk parti istedet for et parti av Lenins type.

Disse eksemplene viser at noe initiativ fra «oven» til å sette i gang en partidiskusjon, kan en neppe vente så lenge som revolusjonær årvåkenhet og kampmot glimrer med sitt fravær.

Ærlige arbeidere i og utenfor partiet som innser nødvendigheten av det kommunistiske partis ledende rolle i klassekampen, står nå overfor oppgaven å gjenreise NKP som et revolusjonært parti. Dette kan bare skje ved at klassekampens universielle erfaringer–slik de er sammenfattet og utviklet av Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao Tse-tung–igjen blir retningsgivende for og gjennomsyrer hele partiets virksomhet.

Vi oppfordrer med dette partilag, Kommunistisk ungdomslag (KU) og distrikter til å sette i gang en diskusjon om partiets prinsipielle linje. Røde Fane er åpen for innlegg om partiets prinsipielle program og partiets holdning til aktuelle saker.

Mao Tse-tung sier: «Å løfte på en stor stein bare for å slippe den på sine føtter, sier man i et kinesisk ordtak, når man vil beskrive hvordan visse tosker oppfører seg. De reaksjonære i alle land er slike tosker».

Den 28. mai 1969 innledet Bo Gustafsson til debatt om det kommunistiske partis rolle. Over 300 mennesker deltok på møtet på Universitetet i Oslo. Møtet var arrangert av: Sosialistisk Ungdomsforbunds (SUF) studentlag, Oslo/Akershus SUF, sosialistiske studie- og arbeidsgrupper i Oslo og Akershus, redaksjonskollektivet i Klassekampen og Røde Fane. På møtet 1. juni vedtok Norges kommunistiske partis (NKP) sentralstyre–etter henstilling fra Reidar Larsen–å fordømme Røde Fanes deltakelse som medarrangør.

Da sentralstyret ikke kjente innholdet i talen, bringer vi Bo Gustafssons foredrag her i sin helhet.

---

Kamerater. Det var veldig vennlige ord som den som åpna møtet hadde å si om Kommunistske Förbundet marxist-leninisterne (KFml) i Sverige. Jeg vil imidlertid understreke at vårt forbund ennå ikke er noe parti, men et forbund. Når vi diskuterer spørsmålet om det kommunistiske parti, da bør vi ha det klart for oss at det for tida ikke fins noe kommunististisk parti verken i Sverige, Norge eller i noe nordisk land. Jeg tror at det er ganske nyttig å ha det som utgangspunkt og ha det i minnet. Det innebærer også at det vi snakker om er noe vi vil skape, ikke noe som eksisterer. Og av det følger at mye av det vi sier kommer til å være grunnet dels på den revolusjonære arbeiderbevegelsens allmenne erfaringer pluss på de få erfaringer som vi hittil har skaffet oss i kampen i de nordiske landene i Norge og Sverige og også i Danmark.

Hvorfor stiller nå marxist-leninistene seg som hovedoppgave å forberede dannelsen av et marxist-leninistisk parti? Hvilken rolle spiller et sånt parti. Hvorfor er det behov for det? Oppstår ikke et sånt parti automatisk når tiden er moden? Og om nå et slikt parti trengs, hvorfor da ikke danne det med en gang? Det er sikkert mange som har stilt seg disse og liknende spørsmål, og jeg tror det er nødvendig å undersøke dem og diskutere dem. For å få en riktig form på diskusjonen om det kommunistiske partiet, så tror jeg det er nødvendig å gå ut fra den revolusjonære arbeiderbevegelsens målsetning. Det bør være utgangspunktet for bedømmelsen av hva partiet er til for, hvordan det skal se ut, hvordan det skal bygges opp, og så videre. Det marxist-leninistiske partiet er nemlig et middel for arbeiderklassens og folkets frigjøring. Spørsmålet om hvorfor partiet er til, må derfor besvares med utgangspunktet i vår ytterste målsetning. Vårt mål er nå å skape et klasseløst, kommunistisk samfunn. Vi vet gjennom den historiske erfaringa, og sånn som den spesielt er sammenfattet i den vitenskaplige sosialismens teori, at det klasseløse kommunistiske samfunn før eller seinere kommer til å opprettes i deres land, i vårt land og over hele verden. Det er et nødvendig resultat av samfunnsutviklinga. Men et sånt kommunistisk samfunn oppstår ikke av seg sjøl, det kan bare oppstå gjennom arbeiderklassens kamp. For å nå målet må folket, under arbeiderklassens ledelse, for det første utvikle klassekampen mot kapitalistene innenfor rammen av det kapitalistiske samfunn steg for steg. For det andre gjennomføre en sosialistisk revolusjon, som innebærer avskaffelsen av kapitalistenes klassediktatur og opprettelsen av arbeiderklassens klassediktatur. Og for det tredje: å føre klassekampen videre til alle klasser og klasseforskjeller er utvisket. Da spør man seg: kan dette mål oppnås uten et marxist-leninistisk parti? Finnes det noe eksempel på at arbeiderklassen har kunnet styrte kapitalistenes diktatur og opprette proletariatets diktatur uten hjelp av et ekte marxist-leninistisk parti?

Finnes det til slutt noe eksempel på at arbeiderklassen har kunnet befeste og videreutvikle proletariatets diktatur uten hjelp av et ekte marxist-leninistisk parti? Jeg ser litt på de historiske erfaringene. La oss bare drøye ved ei avgjørende hending i arbeiderklassens utvikling, nemlig årene 1914–18/19. Da gjennomførte den russiske arbeiderklassen og de russiske bondemassene, under ledelse av det bolsjevikiske parti, en framgangsik sosialistisk revolusjon i Russland. Arbeiderklassen reiste seg også i mange andre land, i Tyskland, i Ungarn, i Finland og så videre. Men ingen steder lyktes man med det bolsjevikene hadde lyktes med i Russland. Hva var årsaka? Jo, årsaka var dels naturligvis at betingelsene for revolusjonen var svært gunstige i Russland. Men det er ikke en tilstrekkelig forklaring: betingelsene var også svært gunstige i Tyskland for en sosialistisk revolusjon. Men den avgjørende forskjellen var at i Russland fantes et virkelig marxist-leninistisk part, som var sammensveiset rundt en felles teori, en felles ideologi, og var oppbygd i samsvar med den demokratiske sentralismens prinsipper, som gjennomførte masselinja og kunne tillempe kritikk og selvkritikk. Noe slikt parti fantes ikke i de andre landene, for eksempel i Tyskland. Der hyllet de revolusjonære en feilaktig teori. De undervurderte partiets rolle og sa som Rosa Luxenburg at revolusjonen ville lykkes mer eller mindre av seg selv, bare igjenom massenes spontane kamp. Men erfaringene viser at massenes spontane kamp ikke er tilstrekkelig. Det trengs også en ledelse for kampen. Videre undervurderte de betydningen av å reise arbeiderklassens allierte i by og fram for alt på landet. Følgen ble at bondemassene i Tyskland var stort sett uberørt av de revolusjonærer agitasjon og organisasjon, og følgen ble at reaksjonen, militaristene og kapitalistene og deres håndlangere innenfor sosialdemokratiet kunne slå ned arbeiderklassens revolt med blod og påføre arbeiderklassen store skader. Det var følgen av at det manglet et virkelig kommunistisk parti.

På dette punktet kan det også være verdt, om enn i all korthet, å minne om at et kommunistisk parti også trengs etter at arbeiderklassen har erobret makten. Lenin skrev om partiet etter maktovertakelsen i Radikalismen, kommunismens barnesjukdom: «Proletariatets diktatur er en hårdnakket kamp, blodig og ublodig, militær og økonomisk, pedagogisk og administrativ kamp mot det gamle samfunns krefter og tradisjoner. Makten i millioners og titalls millioners vaner, er en overordentlig fryktelig makt. Uten et jernhårdt og kampherdet parti, uten et parti som nyter tiltro hos det hederlige i den gitte klassen, uten et parti som forstår å gi akt på massenes stemning, og øver innflytelse på den, er det umulig å føre en slik kamp med framgang. Å beseire det sentraliserte stor-borgerskapet er tusen ganger letter enn å beseire millioner og atter millioner av små næringsdrivende». Man må si at denne uttalelsen av Lenin har fått den mest lysende bekreftelse i og av den kinesiske kulturrevolusjonen, veiledet av Mao Tse-tungs tenkning. Den har på samme vis også blitt negativt bekreftet av de kommunistiske partienes utarting i Sovjet og de andre revisjonist-ledete landa.

Men det som for oss er viktig og aktuelt akkurat nå, er klassekampen før og fram til proletariatets diktatur. I hvert samfunn, bygd på klasser og antagonistiske interesser, finnes det alltid klassekamp. Det er uungåelig. Klassekampen oppstår følgelig alltid spontant. For eksempel i Sverige så er vår historie fulltegnet av klassestrider gjennom århundrer. De utallige bondereisningene medførte visse samfunnsmessige framsteg; produksjonsforholdene ble forandra noe, slik at produktivkreftene kunne utvikles ytterligere. Men bondeklassen lyktes ikke i å styrte den føydale herskerklassen og overta makten. Hvorfor? Dels fordi de objektive betingelsene ikke forelå. Produksjonsforholdene var ikke tilstrekkelig utviklet, det fantes ingen arbeiderklasse. Men det kom også av, i sammenheng med produksjonsforholdene, at det ikke fantes noe revolusjonært parti som kunne lede kampen. Da de nye kapitalistiske produksjonsforholdene ble grunnlagt i Sverige rundt midten av attenhundretallet, og industriarbeiderklassen oppsto, oppsto også arbeidernes klassekamp mot kapitalistene. Men den oppsto spontant, det vil si uten bevisst sammenslutning, organisasjon og ledelse. Først ble enkle forsvarsorganisasjoner som sjuke- og begravelseskasser skapt. På 1860-tallet ble de første fagforeninger grunnlagt. Disse ble imidlertid fra begynnelsen ledet av borgerlige liberalere. Men fra 1880-åra vendte arbeiderne seg fra de borgerlige liberalerne og fikk nye sosialistiske ledere. I 1889 ble det første sosialistiske arbeiderpartiet i Sverige skapt. Hvordan skal man forklare denne utviklingen? Jo, ganske enkelt slik at arbeiderklassen gjennom sine egne kamperfaringer nådde fram til slutningen at for at de framgangsrikt skulle ivareta sine interesser mot kapitalistene, måtte de skape en politisk organisasjon, et politisk parti som ledelse for alle dens klasseorganisasjoners kamp. Når så det sosialdemokratiske partiet utartet og solidariserte seg med kapitalistene i Sverige og andre land, brøt store deler av den svenske arbeiderklassen med det sosialdemokratiske partiet og dannet det partiet, som i 1921 ble Sveriges Kommunistiske Parti. Hvorfor? Ganske enkelt fordi arbeiderne gjennom sine egne erfaringer så at det sosialdemokratiske partiet ikke var arbeiderklassens politiske parti. Det måtte altså skapes et nytt parti. Og hvorfor har nå revolusjonære arbeidere og intellektuelle besluttet å danne et virkelig marxist-leninistisk parti i Sverige og i mange andre land? Det spørsmålet kan man best studere med utgangspunkt i arbeiderklassens og arbeiderbevegelsens langsiktige målsetning. Men også med utgangspunkt i den nåværende klassekampen, i de resultater, som de svenske arbeiderne oppnår i kampen på arbeidsplasser, i boligområdene og i de såkalte masseorganisasjonene. Er det for tiden arbeiderne eller kapitalistene som trekker det korteste strået i den faglige politikken, i skattepolitikken, husleiepolitikken og så videre? Ja, å stille spørsmålet er å besvare det. Et aktuelt eksempel. For ca. et år siden pågikk det igjen sentrale lønnsoppgjør i Sverige mellom sosialdemokratiet og kapitalistenes topporganisasjoner; Landsorganisationen i Sverige (LO) og Svenska Arbetsgivareföreningen (SAF). Og det begynte allerede forrige sommer med at den såkalte arbeiderrepresentanten, Arne Geijer, forklarte at det ikke fantes plass for lønnsforhøyelser. Dette til tross for at såvel den offentlige statistikken som sosialdemokratiets egne utregninger viste at kapitalistene i de seneste årene hadde beriket seg på en enestående måte. I dag har den svenske arbeiderklassen fortsatt ingen avtale, så smått om senn kommer det vel til å krype en mus ut av dette berget, som for tida holder på å føde en avtale. Men det kommer til å bli snakk om en eller to prosent i lønnsforhøyelser. Arbeiderne og andre lønnstakere knytter hendene i bukselomma, men de kan ikke gjøre noe med det. Hvorfor? Fordi det ikke finnes et arbeiderklassens kommunistiske parti, som kan ta opp deres krav, organisere kamp på kravene mot kapitalistene og reformistene. Og slik kommer det til å fortsette til det finnes et revolusjonært parti. «Uten et revolusjonært parti, uten et parti bygd på marxismen-leninismens revolusjonære teori, og som er av marxist-leninistisk revolusjonær type, er det umulig å lede arbeiderklassen og folkets brede masser til seier over imperialismen og dens lakeier», for å si det med Mao Tse-tung.

Her kan man spørre seg: Hvordan skal så dette partiet se ut? Hvordan skal det fungere, og hvordan skal det være oppbygd? På dette punktet kan vi vende oss til to store marxist-leninister, som uttømmende har behandlet spørsmålet om det marxist-leninistiske partiet, nemlig Stalin og Mao Tse-tung. Stalin skriver i Leninismens grunnlag om partiet. Hvori, spør han, består det særegne hos det marxist-leninistiske partiet? Og han sier for det første at det består i at partiet er arbeiderklassens fortropp. «Partiet må framfor alt være arbeiderklassens fortropp, partiet må ta opp i seg alle de beste elementene i arbeiderklassen, tilgodegjøre seg deres erfaringer, deres revolusjonære ånd, deres grenseløse hengivenhet for arbeiderklassens sak. Partiet må stå i spissen for arbeiderklassen. Det må dra proletariatet med seg, og ikke slepe etter i spontanitetens kjølvann. Ikke en eneste arme kan i krig unnvære en slik stab, om den ikke vil dømme seg sjøl til nederlag. Er det ikke klart at arbeiderklassen så mye mindre kan unnvære en slik stab, om den ikke vil utlevere seg med hud og hår til fienden.»

«Men partiet kan ikke bare være en fortropp, det må dessuten være en tropp av klassen, en del av klassen, nært forbundet med den gjennom sin tilværelses røtter. Partiet kan ikke lede klassen om det ikke er forbundet med de partiløse massene, om disse massene ikke godkjenner dets ledelse, om partiet ikke nyter moralsk og politisk fortrolighet blant massene.» Hvor betydningsfull denne funksjonen hos partiet er, nemlig den å være arbeiderklassens fortropp; den kjenner vi selv til–dere likevel som meg–fra den siste tida, de siste årenes erfaringer, framfor alt i den anti-imperialistiske kampen, for eksempel i Vietnamrørsla. Er det slik at de kommunistiske partier, jeg mener revisjonistiske partier, har gått i spissen for den anti-imperialistiske solidaritetsbevegelsen i noe europeisk land? Nei, det er det ikke. De har tvert om, som Stalin sier, slept etter i massenes kjølvann. Følgelig har heller ikke partiene fått arbeiderklassens og folkets fortrolighet i denne saka. Og slik er det i spørsmål etter spørsmål.

For det andre understreker Stalin at partiet også er arbeiderklassens organiserte fortropp. Partiet er ikke bare arbeiderklassens fortropp. Dersom partiet virkelig skal lede klassens kamp, må det dessuten være sin klasses organiserte fortropp. «Under kapitalismen er nemlig partiets oppgaver svært store og mangesidige. Partiet må lede proletariatets kamp under vanskelige indre og ytre utviklingsbetingelser. Det må lede arbeiderklassen til angrep der situasjonen krever et angrep, det må føre arbeiderklassen vekk fra fiendens slag når situasjonen krever et tilbaketog. Det må hos de organiserte partiløse arbeideres millionmasser inngyte en ånd av disiplin og planmessighet i kampen, en ånd av organisering og utholdenhet. Men disse oppgavene kan partiet fylle bare dersom det selv er en personifisering av disiplin og organisasjon, dersom det selv er proletariatets organiserte fortropp. Ideen om partiet som et organisert hele, er fiksert i Lenins kjente formulering der partiet betraktes som summen av organisasjonene og partiets medlemmer som medlemmer i en av partiets organisasjoner, men partiet er ikke bare summen av partiets organisasjoner, partiet er dessuten et enhetlig system av disse organisasjoner. Deres formelle sammenslutning til et enhetlig hele med høyere og lavere ledende organer, med minoritetenes underordning under majoriteten, med praktiske beslutninger som er bindende for alle partimedlemmer. Uten disse betingelsene er ikke partiet i stand til å være et enhetlig hele, som formår å realisere en planmessig og organisert ledelse av arbeiderklassens kamp. Prinsippet at minoriteten underordner seg majoriteten, at partiarbeidet ledes fra et sentrum, framkaller ikke sjelden angrep fra vaklende elementer, beskyldninger om byråkratisme, formalisme osv.» «Det behøver knapt bevises,» sier Stalin, «at et planmessig arbeide i partiet sett som en helhet, ledelsen av arbeiderklassens kamp skulle være umulig om disse prinsipper ikke blir gjennomgått. Leninismen innebærer i organisasjonsspørsmålet ei urokkelig gjennomføring av disse prinsippene. Kampen mot disse prinsippene kaller Lenin russisk nihilisme og herskapsanarkisme, hvilke bør latterliggjøres og forkastes.»

I sin bok Et steg fram sa Lenin følgende om disse vaklende elementer: «Det burde være klart at skrikene om den beryktede byråkratismen helt enkelt er et skalkesjul for misnøye med partisentralens personlige sammensetting, et fikenblad. Du er en byråkrat, for du ble utsett av partikongressen ikke i samsvar med min vilje, men stikk i strid med den. Du er formalist for du støtter deg til kongressens formelle beslutninger og ikke på mitt samtykke. Du handler grovt mekanisk fordi du henviser til partikongressens mekaniske majoritet og ikke tar hensyn til min mening. Du er en despot fordi du ikke vil avstå makten til det gamle nette selskapet Axelrod, Martov, Potretsov [med flere], som ikke underkaster seg den 2. partikongressens beslutninger og anklaget Lenin for byråkratisme.»

Når det gjelder eksempler på nødvendigheten av partiet som arbeiderklassens organiserte fortropp, har vi et fra vår egen historie: Under krigen var lønningene frosset fast og kapitalistene hadde hovet inn store profitter. Ved fredsslutningen i 1945 var metallarbeiderne rede til kamp mot kapitalistene og det var gunstige muligheter for streik. Men de reformistiske fagforeningslederne ønsket ikke streik; de ville fortsette klassesamarbeidet med kapitalistene som de hadde innledet i stor skala under krigen. Nåvel, de kunne ikke motsette seg streiken direkte, men reformistene sørget for å beholde ledelsen. Hva gjorde så kommunistpartiet? Jo, i denne situasjonen nøyde de seg bare med å mane arbeiderne til kamp, til kamp uten å stille spørsmålet om hvem som hadde ledelsen for streiken. Og så lenge reformistene kunne beholde ledelsen av streiken, kunne de føre den til nederlaget, hvilket de også var fast besluttet på å gjøre. Det gjorde de også. I denne situasjonen skulle kommunistene ha tatt ledelsen i streiken, og om det ikke hadde lyktes, blåst til retrett. Nå førte metallstreiken til nederlag og misstemning innen arbeiderklassen i mange år, og reformistene kunne legge ansvaret over på kommunistene.

Men det er ikke nok med disse oppgavene for partiet. Partiet er arbeiderklassens organiserte fortropp. Men partiet er ikke arbeiderklassens eneste organisasjon. Arbeiderklassen har dessuten en hel rekke andre organisasjoner som er en forutsetning for at de skal føre en framgangsrik kamp mot kapitalen. Det gjelder fagforeninger, kooperativer, fabrikk- og verkstedorganisasjoner, parlamentsfraksjoner, partiløse kvinneforeninger, pressen, kultur og undervisningsorganisasjoner, ungdomsforeninger og så videre. Den veldige majoriteten av disse organisasjonene er partiløse og bare en viss del av dem er direkte tilsluttet eller utgjør en fagforening av partiet. Alle disse organisasjoner er absolutt nødvendige for arbeiderklassen. Uten dem er det umulig å styrke arbeiderklassens posisjoner på kampens ulike områder. Og uten dem er det umulig å stålsette arbeiderklassen, gjøre den til den kraft som er nødvendig for å erstatte kapitalismen med en sosialistisk samfunnsordning. Men da oppstår et spørsmål. Hvordan skal man få i stand en enhetlig ledelse når det finnes en slik rikdom av organisasjoner? Hvor fins garantien for at ikke disse mangfoldige organisasjoner bringer uenighet og splittelse i ledelsen? Man kan si at hver og en av disse organisasjonene driver arbeid på sitt spesielle område og derfor ikke kan forstyrre hverandre. Det er naturligvis riktig, men det er også sant at alle disse organisasjoner må drive arbeidet i en og samme retning, som er til for å gagne en klasse, nemlig arbeiderklassen. Nå spørres det: hvem bestemmer den linja, den almenne retning som disse organisasjoner må drive sitt arbeid etter? Hvor er den sentrale organisasjon som har mulighet til å lede alle disse organisasjoner, til i praksis å følge denne linja for å oppnå enhet i ledelsen og forhindre splittelse? En sånn organisasjon er nettopp arbeiderklassens kommunistiske parti. Partiet har alle forutsetninger for å ta ledelsen i alle disse organisasjonene. For det første fordi partiet er sentrum for arbeiderklassens beste elementer som står i nær kontakt med arbeiderklassens partiløse organisasjoner og svært ofte leder dem. For det andre fordi partiet i sin egenskap av samlingsplass for arbeiderklassens beste elementer også er den beste skolen for å utdanne kadre for arbeiderklassen, som er i stand til å lede alle dens organisasjoner.

For det tredje fordi partiet i egenskap av å være den beste skole for å utdanne arbeiderklassens ledere og takket være sin erfaring og autoritet, er den eneste organisasjon som kan sentralisere ledelsen for arbeiderklassens kamp og på det viset forvandle alle mulige partiløse organisasjoner til hjelpeorganer, til forbindelsesreimer som forener partiet med klassen. Derfor kan man si at partiet er den høyeste form for organisasjon for arbeiderklassen. Det betyr naturligvis ikke at de partiløse organisasjonene, fagforeningene, kooperativene og så videre formelt må underlegges partiets ledelse. Det er bare spørsmålet om at de partimedlemmer som tilhører disse organisasjoner og har innflytelse der, med alle overbevisningsmidler skal virke sånn at de partiløse organisasjonene i sitt arbeid nærmer seg arbeiderklassens parti og frivillig stiller seg under dets politiske ledelse. Derfor sier Lenin at partiet er den høyeste formen for arbeidernes klassesammenslutning, hvis politiske ledelse bør omfatte alle de øvrige former for arbeiderklassens organisasjon. Derfor er også den opportunistiske teori om de partiløse organisasjonenes uavhengighet og nøytralitet som grunner seg på uavhengige parlamentarikere og avismenn, som er løsrevet fra partiet, trangsynte fagforeningsfunksjonærer og borgerliggjorte kooperatører, fullkomment uforenlig med leninismens teori og praksis.

Også på dette punktet fins det visse erfaringer som bekrefter riktigheten av den. I Vänsterpartiet Kommunisterna (VPK), det gamle kommunistpartiet i Sverige, var det i praksis ikke partiet og partiledelsen, som ledet partiets virksomhet, men det var riksdagsgruppen. Det var de som samlet seg i første og annet kammer og der drøftet politikken, som ble de egentlige lederne. Og de inntok mange ganger en helt annen linje enn partiet gjorde i ulike spørsmål. Det var riksdagsgruppen som drev gjennom tilslutningen til den indirekte beskatningen. Det gjorde forøvrig også Axel Larsens Socialistisk Folkeparti (SF) i Danmark. Etterhvert førte dette til oppløsning, til og med innen riksdagsgruppen slik at den til sine tider fulgte 2 eller 3 linjer i for eksempel militærspørsmålet. Noen riksdagsmenn innenfor partiet stemte for total avrustning, noen stemte for et billigere alternativ enn sosialdemokratenes opprustning, en tredje gruppe har gått inn for noe de kaller folkeforsvar. Til og med innen KFml har vi negative erfaringer med at de som arbeider innenfor ulike klasseorganisasjoner ikke stiller seg under forbundets ledelse. Det har først og fremst vært tilfellet med de faglige aktive i Gøteborg, noe de som har lest avisen GNISTAN[ref]Papiravisa til KFml.[/ref] sikkert vet. Det viste seg at de slett ikke var interessert i å utvikle en revolusjonær politikk i fagforeningene. Det de ville var å traske videre i de gamle hjulsporene og utdanne tillitsmenn, det vil si funksjonærer som var dyktige til å regne akkord, mens de ikke var dyktige til å gjennomføre revolusjon.

I sin lære om partiet understreker også Stalin at partiet som en enhet er uforenlig med forekomsten av fraksjoner. «Det er umulig», sier han, «å erobre og opprettholde arbeiderklassens diktatur uten et parti som er sterkt gjennom sin sammensveising og jernharde disiplin. Men en jernhard disiplin er utenkelig uten viljenes enhet, uten fullkommen og betingelsesløs enhet i samtlige partimedlemmers handlinger. Det betyr naturligvis ikke, sier han, at muligheten for meningsdivergenser i partiet dermed skulle være utelukket. Tvert om, den jernharde disiplinen utelukker ikke, men den tvert imot forutsetter kritikk og meningsstrider innen partiet. Enn mindre betyr det at disiplinen må være blind. Tvertimot, den jernharde disiplinen utelukker ikke, men forutsetter en bevisst og frivillig underordning, for bare en bevisst disiplin kan være en virkelig jernhard disiplin.»

På dette punktet tror jeg, at såvel den norske arbeiderbevegelsen som den svenske har viktige negative erfaringer å studere og dra lærdom av, slik at de ikke blir gjentatt. I hvert fall var det slik og er det fortsatt i VPK i Sverige, at underordningen av det enkelte medlem, og den enkelte organisasjonen under partiledelsen ikke hadde en frivillig karakter, ikke bygde på kritikk og sjølkritikk og åpen diskusjon, men på ordregivning. Dette førte til at det ikke fantes sterke, sjølstendig tenkende kommunister i partiet, men folk som automatisk og uten omtanke fulgte ledelsen. Når en tillitsmann kom ut til en grunnorganisasjon og forklarte partiets linje, så forekom det ytterst sjelden diskusjon. Han bare satt der som en fuglemamma og matet fugleungene, og fugleungene svelget, gapte og svelget og tygde, men sa ingenting. Dette var, litt tilspisset uttrykt situasjonen i det revisjonistiske partiet, og slik er det i alle borgerlige og småborgerlige partier. Men det er klart at et slikt parti kan ikke gjennomføre en sosialistisk revolusjon. Ja, det kan heller ikke framgangsrikt lede klassekampen i det kapitalistiske samfunnet.

Stalin understreker til slutt i sin lære om partiet, at partiet styrker seg ved at det renser ut opportunistiske elementer. Han sier at «det er de opportunistiske elementene som utgjør kilden til fraksjonsvesen i vårt parti. Arbeiderklassen er ikke en klasse avskilt fra omgivelsene. Til partiet strømmer stadig elementer fra bøndene, småborgerne og de intellektuelle som proletariseres gjennom kapitalismens utvikling. Samtidig foregår en oppløsningsprosess i arbeiderklassens toppsjikt som i hovedsak består av fagforeningsfunksjonærer og parlamentarikere som beskyttes av borgerskapet. Alle disse småborgerlige gruppene trenger på en eller annen måte inn i partiet, og trekker med seg en ånd av vaklende usikkerhet, en ånd av opportunisme og oppløsning. Det er disse som framfor alt er kilden til fraksjonsvesen og oppløsning, kilden til desorganisasjon og partiets splittelse innenfra. Partiet styrker seg ved å rense ut de opportunistiske elementene.»

«Om man har reformister, mensjeviker i sine ledd,» sier Lenin, «er det umulig å seire i den proletariske revolusjonen og umulig å forsvare den. Dette er prinsippielt fastslått. Når revolusjonen står for døren og kampen for dens seier raser som heitest, kan den minste vakling innen partiet være i stand til å ødelegge alt. Den kan tilintetgjøre revolusjonen og rykke makten ut av arbeiderklassens hender, for denne makt er ennå ikke stabil og angrepet mot den kommer ennå meget sterkt. Om de vaklende lederne i en sånn situasjon går sin vei, så svekker det ikke, men styrker partiet såvel som arbeiderbevegelsen og revolusjonen.»

På dette punktet skal man naturligvis understreke at de opportunistiske elementene ikke skal renskes ut hovedsaklig gjennom en organisatorisk beslutning, i hvert fall ikke bare med en organisatorisk beslutning, for da har ofte utrenskingen ingen verdi. Man må undersøke årsaken til opportunismen, og man finner da ofte at årsakene finnes i selve samfunnet. Det er derfor noe som stadig vil trenge seg inn i partiet. Måten å gjøre opp med opportunismen på i et kommunistisk parti, det må være å anvende den metode som Mao Tse-tung og Kinas Kommunistiske Parti (KKP) har utviklet, nemlig gjennom i første rekke å utvikle den politiske diskusjonen. Se bare på den måten KKP isolerte Liu Shao-chi og den gjengen som omga ham. Gjorde man det ved å utelukke han fra partiet fra begynnelsen? Nei, man begynte med å mobilisere de gode partimedlemmene og massene. Liu Shao-chi og de andre borgerlige elementene ble avslørt, fordømt og isolert fra folket. Man gjorde det gjennom denne kampen klart for arbeiderklassen og folket, hva kampen dreide seg om, slik at medlemmene, arbeiderne, bøndene, kunne lære av denne kampen, lære å forstå hva kampen handlet om, slik at de kunne ta avstand fra de opportunistiske elementene, isolere dem og beseire dem og slippe å gjøre samme feilen om igjen, og det vil si lettere kunne oppdage dem når de atter en viste seg i partiet, og derfor kunne den organisatoriske beslutningen, ved den siste kongressen komme lik som på samme måte som man klipper av et råttent eple som henger i et tre.

Til denne lære om partiet som Stalin utviklet, må man naturligvis legge noen ord om at den har blitt ytterligere videreutviklet, framfor alt gjennom Mao Tse-tung. Og jeg tror at kjernepunktet i Mao Tse-tungs lære om partiet ligger i følgende sitat: «Et veldisiplinert parti som er væpna med marxismen-leninismens teori, anvender sjølkritikkens metoder og er forbundet med folkets masser.» Der ser vi utpekt hvordan et kommunistisk parti må se ut i vår tid, se ut i dag. Det må bygge på marxismen-leninismens teori som må gjøres til alle medlemmers–ikke bare partiledelsens–eiendom. Det må være et parti som i virkeligheten, ikke bare i ord, har gjennomført kritikkens og sjølkritikkens metode, der kritikken ikke bare går fra partiledelsen til medlemmene, men kritikken skal gå i begge retninger og framfor alt nedenfra, og der kritikken også skal komme fra de partiløse utenfor partiet–mot partiet, for å holde partiet så og si under oppsikt. For det tredje at dette parti i sin politikk gjennomfører masselinja, bygger på politikken fra massene til massene. Det tror jeg man nødvendigvis må legge til i dag, når man diskuterer hvordan et kommunistisk parti skal være oppbygd. Om vi sammenfatter i en definisjon kan vi derfor si at det kommunistiske parti er arbeiderklassens organiserte fortropp, og den høyeste form for arbeiderklassens klasseorganisasjon.

Nå hvor og hvordan finner vi denne gode sigar? Hvordan oppstår og dannes dette partiet? Det er dette spørsmålet som er meget brennende for oss. Historien viser at det marxist-leninistiske partiet oppstår først under imperialismen; det vil si den døende kapitalismens tidsalder, da den proletære revolusjonen føres opp på dagsordenen som et praktisk anliggende. Et sånt parti kunne ikke oppstå før den tidsalder vi lever i, for først den tidsalderen har stilt slike spørsmål på dagsordenen som gjør et slikt parti nødvendig. Men da kan man spørre seg–er denne historiske forutsetning tilstrekkelig? Fordres det ikke en bevisst politisk handling for at det marxist-leninistiske parti kan komme i stand? Jo, jeg tror at man må svare ja på dette spørsmålet. Lenin skrev følgende i Hva bør gjøres: «Alle lands historie vitner om at arbeiderklassen med bare sine egne krefter kan utforme en faglig bevissthet, det vil si overbevises om nødvendigheten av å sammenslutte seg i forbund–å føre kampen mot arbeidskjøperne, å kreve av regjeringen at den utferdiger en eller annen lov som er nødvendig for arbeiderne (…) Sosialismens lære vokser derimot fram av de filosofiske, historiske og økonomiske teorier som ble utarbeidet av utdannete representanter for de herskende klassene, av intelektulle. Den moderne vitenskapelige sosialismens grunnleggere Marx og Engels tilhørte også selv, på grunn av sin sosiale stilling den borgerlige intelligensiaen.»

Av det dro Lenin slutningen at den vitenskapelige sosialismen fram for alt gjennom de intellektuelle som har gått over fra borgerklassens posisjoner til arbeiderklassen, måtte forene seg med arbeiderklassen.

Hvordan skal vi skape et slikt parti? Det kan naturligvis ikke stampes fram fra marken. Som alt annet vokser det fram skrittvis. De historiske erfaringene viser at revolusjonære partier vanligvis gjennomgår en rekke etapper i sin politiske og organisatoriske utvikling innen de blir en virkelig fortropp. De framtrer i begynnelsen vanligvis som studie- og propagandaorganisasjoner, hvis arbeide i hovedsak drives innen deres egne rekker. Det er nødvendig for å sikre den teoretiske enheten og for å fostre en kader og organisere seg på beste måte. Så kommer en tid da partiet går ut til massene for å lede streikekamper og arbeiderklassens ulike manifestasjoner. Dette er en meget viktig periode. Dens begynnelse betyr at den spontane arbeiderbevegelsen forenes med sosialismens ideer og forvandles til en klassebevisst og organisert bevegelse. I denne følgende etappen blir partiet en reell politisk kraft som klarer å dra med seg ikke bare arbeiderklassens majoritet, men også en betydelig del av de øvrige folkemassene. Det finnes en rekke historiske eksempler på det. I Russland tok det 20 år fra gruppa «arbeidets frigjøring» ble dannet i 1883, som la den teoretiske grunnen for den revolusjonære arbeiderbevegelsen, fram til 1903 da Russlands Sosialdemokratiske Parti ble grunnlagt. I Sverige tok det omtrent 10 år fra og med det at August Palm holdt sin første tale i 1881 om «Hva vil sosialdemokratiet?» til 1889, da det sosialdemokratiske partiet ble dannet. KKP ble starta i 1921 av 12 kommunister som bak seg bare hadde drøyt 50 medlemmer, men partiet ble likevel ikke skapt av tomme intet. Det begynte allerede i 1918. Da spredde Kinas første marxist Li Ta Shao marxistiske ideer i tidsskriftet Ny Ungdom. I 1918 ble det også startet en marxistisk studiesirkel i Shanghai, og i 1919 en i Peking. På det grunnlaget ble det dannet kommunistiske ungdomsgrupper over hele landet. I 1920 ble det dannet kommunistiske grupper i Shanghai, i Peking og i Kanton. Andre kommunistiske grupper ble dannet i Hopei og i Shanton. Mao Tsetung dannet i Hunan i 1920 en marxistisk studiesirkel og et sosialistisk ungdomsforbund. Tidsskriftet Ny Ungdom ble offisielt organ for den kommunistiske gruppen i Shanghai, kort etter også et teoretisk månedstidsskrift: Det Kommunistiske Partiet. Samtidig påbegynte de kinesiske kommunistene propagandistisk og organisatorisk arbeid blant kinesiske arbeidere. På grunnlag av denne utviklingen blei så KKP skapt 1. juli 1921.

Om vi sammenfatter de historiske erfaringer at de kommunistiske partiene framfor alt begynner som studieorganisasjoner for å sveise sammen den teoretiske, ideologiske enheten innen partiene, innen forbundene. Parallelt med, men som en annen oppgave går det inn for propagandistisk arbeid for å skape et gunstig miljø for partiet, for å vinne gjenklang for sine ideer og standpunkter blant massene, og påbegynne den ideologiske kamp mot kapitalistene, mot revisjonistene og reformistene. Og først i det andre og framfor alt det tredje stadiet begynner partiet å bli i stand til å lede, utløse og organisere store aksjoner. Jeg tror det er en ganske allmenn erfaring at store, vellykkede aksjoner forutsetter, ikke bare et enhetlig parti, men også et skikkelig grundig propagandistisk forarbeid for at aksjonene virkelig skal lede noe sted.

Ja, kamerater. Det er omtrent hvor vi står i dag. Og det gjelder tror jeg, så vel vårt forbund, som SUF i Norge. For å gi et avsluttende konkret eksempel på hvordan vi har tenkt oss partidannelsen, så kan jeg si at vi har begynt med å gjennomføre marxistiske grunnstudier i hele forbundet der alle medlemmer skal delta. Det er nettopp for å skape den teoretiske enheten, og jeg tror at man ikke sterkt nok kan peke på nødvendigheten av studier som et første grunnleggende steg i arbeidet for å skape et riktig kommunistisk parti. Jeg tror at all historisk erfaring beviser det såvel positivt som negativt. Vi har alt gjort meget positive erfaringer ut av det grunnleggende studiearbeidet. Ja, faktisk mener vi å ha hevet vårt forbund opp på et nytt nivå jamført med hvordan det var det første året. Det har faktisk også gitt seg praktiske resultater. Medlemmene har fått en større bevissthet om oppgavene, og hva forbundets linje er, og likeså en bedre bevissthet om hvordan den politiske kampen bør føres på forskjellige områder. Jeg tror også at.man kan slå fast at den andre oppgaven nest etter studieoppgaven er nettopp det propagandistiske arbeidet, og at det kommer til å være betydningsfullt under en svært lang periode.

Men når skal man da danne partiet? Ja, her kan vel forholdene skille seg mye i de ulike landene, det beror på omstendighetene. Det er ikke alltid slik at man kan danne et parti akkurat når man vil. Men vi arbeider for tida etter følgende plan. Etter dette grunnleggende marxist-leninistiske kurset som alle har tilegnet seg og som også sympatisørene naturligvis studerer, så går vi inn for å foreta en klasseanalyse av det svenske samfunnet i form av et antall studiebrev som peker ut arbeiderklassens situasjon, kapitalistenes situasjon, maktforholdet mellom arbeidere og kapitalister, hvilke klasser og partier som finnes, den svenske statens oppkomst og nåværende karakter og så videre. Det er arbeid som så mange medlemmer som mulig er dratt med i. Formålet med dette arbeidet er at det skal skille ut hva som er de grunnleggende og viktigste motsetningene i det svenske samfunnet. For først på grunnlag av det er det mulig å utarbeide en riktig politisk linje. Vi regner med at det arbeidet kommer vi til å kunne kjøre i gang med fra og med nå til høsten, men at det sikkert vil komme til å ta et helt år å gjennomføre det. Med da bør alle medlemmer i forbundet ha en riktig grundig skolering i det svenske klassesamfunnets karakter og utviklingslover. Og først da er vi i stand til å formulere et program for det pariet som skal dannes. Det er klart at man ikke bare kan raske sammen en partikongress på det vis som revisjonistene og reformistene gjør. Men man må virkelig utarbeide et program som holder for den politiske kampen.

Først når det er gjort og det er blitt diskutert grundig, kan vi, tror jeg–det er vår nåværende oppfatning–gå til en partidannelse. Derfor kamerater vil jeg sammenfatte dette foredraget i to setninger på bakgrunn av våre egne erfaringer. For det første: dere skal skape et kommunistisk parti. For det andre; forsøm ikke studiearbeidet, arbeid heller for mye enn for lite med studiene i marxismen-leninismen å foren dere på grunnlag av Mao Tse-tungs tenkning. Det vil dere få igjen siden. Og for det tredje: ta dere god tid med partidannelsen også det vil dere få igjen for, tror jeg.

«Den som bare anerkjenner klassekampen, han er ennå ikke marxist, han kan fremdeles befinne seg innenfor rammen for den borgerlige tenkning og den borgerlige politikk, å innskrenke marxismen til læren om klassekampen betyr å beskjære marxismen, forvrenge den, redusere den til noe som er akseptabelt for borgerskapet. Bare den er marxist som utstrekker anerkjennelsen av klassekampen til anerkjennelsen av proletariatets diktatur.»
— Vladimir Lenin i Staten og revolusjonen, side 70.

For å erobre verden må man erobre Asia,og for å erobre Asia må man erobre Kina. Denne læresetning har idag utvilsomt både større og mer omfattende betydning enn på den japanske imperialismens tid, og dagens to supermakter har da også bestrebet seg på å øke sin virksomhet i Asia. Toppfigurer fra begge land har stadig vært på reisefot i denne verdensdelen, og ofte har det slumpet til at man møttes underveis. Sovjetunionens statsminister Aleksej Kosygin besøkte for eksempel India samtidig med høye amerikanske embetsmenn, til Afghanistan ankom han samtidig med den amerikanske utenriksminister William Rogers. En høytstående tjenestemann i det sovjetiske utenriksdepartement ankom Bangkok samtidig med Rogers.

Disse seneste eksemplene på samtidige amerikansk-sovjetiske framstøt mot felles mål, kan, foruten å ha tjent som konferansearrangementer mellom de to lands representanter' og tiltak for ytterligere Innflytelse i besøkslandene, også vært ledd i deres nødvendige samarbeid mot en felles fare og fiende–Kina. En ytterligere bekreftelse på dette samarbeidet kom fram i Kosygins forslag på Moskva-konferansen om opprettelse av en asiatisk sikkerhetspakt, hvor stater som tilhører både Southeast Asia Treaty Organization (SEATO) og Central Treaty Organization (CENTO) skulle innlemmes. Og som framtidige åpenlyst allierte har de to stormakter utvilsomt ting å drøfte.

Interessant i så måte er også president Richard Nixon's Romania besøk,som først nærmest enstemmig ble utropt som rumensk ulydighet overfor Sovjetunionen. I den senere tid har imidlertid litt andre kommentarer dukket opp. Det utelukkes ikke at den amerikanske statsvisitt i realiteten ikke er uttrykk for rumensk opprør, men snarere lydighet–og det henvises til at da Nixon meddelte sine planer om Asia–og under Romania-besøket kom Sovjetunionens utenriksminister Andrej Gromyko med antydninger om muligheten av forsoning, hvis reelle innhold var en appell om vestlig støtte mot faren fra Peking. Nixons reise kunne vel være et ledd i denne nye gjensidighet, en henvendelse så og si ved Sovjetunionens bakdør, antydes det forsiktig.

En av bakdørene når det gjeldder Kina er Taiwan, hvis bakdørsrolle også består i at det etter sigende har verdens best utbygde etterretningsvesen innen Folkerepublikken. Sovjetunionens tilnærmelser overfor Taiwan har pågått siden 1965, da de første registrerte innledende manøvrer ble foretatt av sovjets Tokyo-ambassade. Senere har Taiwan i sterke ordelag gitt sin støtte til Sovjet i grensetvisten, og har naturlig nok også gitt avkall på sin tidligere påstand om at russerne besitter store områder av Kina som ble okkupert på 1800 tallet.

En mindre iaktatt «tilnærmelse» har lenge pågått mellom Taiwan, Indonesia og Sør-Korea. Ifølge The Sunday Times-korrespondenten Richard Hughes er Indonesia og Taiwan blitt enige om å utveksle «handelsdelegasjoner», hvilket i realiteten er konsulater og et første skritt på veien til en overføring av Indonesias diplomatiske anerkjennelse fra Peking til Taipei.

Hva Sovjetunionen angår har dens forbindelser med Indonesia under Suharto-regimet vært velkjent lenge. Betegnende for dens innstilling er en Komsomolskaya Pravda artikkel, hvor det heter at «det er for tidlig å bedømme den nye indonesiske regjerings innstilling, men om de nåværende lederne hindrer landet i å komme under imperialistisk innflytelse fortjener Indonesia og få en ledende plass i den moderne verden». Dette ble skrevet i mars 1967, da Suharto-regimet hadde en million liv på samvittigheten og bedrev en politikk som passet USA-imperialismen som hånd i hanske.

Illustrerende for den praktiske politikk er at hele tiden etter oktober 1965 (mens nedslaktingen av indonesiske kommunister pågikk for fullt) har Sovjet fortsatt med sine våpenleveranser til Suharto-regimet. I leveransen har inngått alt fra forskjellige reservedeler, avansert utstyr til flyvåpnet og bygging av en kraftstasjon for en ubåt-havn i Surabaya.

Hva Sør-Korea og Taiwan angår legges grunnlaget for en ny og utvidet militær allianse–Pacific and Asian Treaty Organisation (PATO). I følge Richard Hughes disponerer disse to statene over en vel opplært hær på 1.250.000 mann med moderne våpen, og et meget avansert flyvåpen. Taiwans agenter og froskemannsabotører bruker også i stadig større grad Sør-Koreas øyer som baser for sine aksjoner mot Kina.

Utsendinger fra Taiwan har for øvrig i 1969 foretatt sin første reise til et øst-europeisk land. Anledningen var noe så uskyldig som deltakelse i den Internasjonale konferansen på regjeringsplanet om turisttrafikken, som ble åpnet i Bulgarias hovedstad Sofia den 15. mai. Tar man så i betraktning Taiwans betydning for Sovjet når det gjelder Kina, og det bulgarske herskerskiktets avhengighet av og lydighet overfor Sovjet, taler alt for at delegasjonen også har tjent andre formål enn turisttrafikken.

At Bulgaria ikke først og fremst er opptatt av turismen når det gjelder Asia, viser en uttalelse som den bulgarske utenriksminister Ivan Basjev ga overfor en gruppe østerrikske journalister i Sofia: «De kommunistiske landene i øst-Europa kan tenke seg å gripe militært inn mot Kina dersom den sino-sovjetiske konflikten utvikler seg til en trussel mot den sosialistiske leir. Hvis en utvikling tilsvarende den i Tsjekkoslovakia skulle finne sted i et annet medlemsland innen Warzava-pakten, vil organisasjonen reagere på lignende måte. Lignende samordnede aksjoner er også mulige hvis grensetvisten mellom Sovjetunionen og Kina viser seg å utgjøre en trussel mot den sosialistiske leir.»

Asiatisk sikkerhetspakt, Nixon-besøk og Chiang Kai-shek delegasjonen, Sovjets tiltagende forbindelser med USA-dominerte militærjuntaer i Asia–alt tyder på et stadig mer utviklet amerikansk-sovjetisk samarbeid med å ringe inn og treffe de nødvendige forberedelser for å uskadeliggjøre sin felles fiende. USAs syn på og stillingstaken til Folkerepublikken Kina har alltid vært velkjent og uomtvistelig. Sovjetunionens har også lenge vært klar og blir for hver konferanse, for hvert diplomatisk taskenspilleri, for hver uttalelse ytterligere klarlagt.

Et forholdsvis ferskt eksempel er følgende sitat fra Sovjetunionens partisjef Leonid Bresjnevs tale på Moskvakonferansen 7. juni 1969:

«Vi kommer til å føre en besluttsom kamp mot Pekings splittelsespolitikk, mot dens utenrikspolitiske stormaktskurs. Vi kommer selvsagt til å gjøre alt for å værne sovjetfolkets interesser, det folk som bygger komunismen, mot et hvilket som helst anslag. Vi setter ikke likhetstegn mellom den nåværende kinesiske ledelsens opptreden og Kinas Kommunistiske Partis og hele det kinesiske folkets håp, bestrebelser og virkelige interesser.»[ref]Uthevet av forfatter.[/ref]

Enda tydeligere er en uttalelse fra en sovjetisk militærattasje, triumferende sitert i vestlig presse: «Det er riktignok forskjell mellom USA og oss, men USA må innse at alle vi med europeisk kultur og sivilisasjon som bakgrunn må stå sammen overfor den gule fare.»

Det det gjelder er altså å holde stand mot den gule fare, demme opp for Kinas formodede ekspansjons- og eventyrpolitikk, og derved forhindre at de asiatiske hordene oversvømmer Russland og hindrer byggingen av sosialismen eller setter sameksistensen og verdensfreden i fare. Det vil si: offisielt dreier det seg om dette. I tillegg til sovjetledernes mer eller mindre oppriktige angst for kinesisk ekspansjonspolitikk i tradisjonell betydning av ordet, representerer det nåværende Kinas blotte eksistens noe som for Kreml må fortone seg minst like urovekkende som alle antatte ekspansjonsplaner og 'militære trusler, og som utgjør det egentlige ved «den gule fare».

Gjennom sin utvikling står Kina i dag som et lysende eksempel for alle undertrykte, og utøver en innflytelse som langt overgår den økonomiske og militære makt landet rår over. Og for undertrykkere av alle størrelser og politiske avskygninger er dette en høyst reell fare. For imperialismen betyr den en økende trussel, og den truer også tryggheten og den videre maktutfoldelse for sovjetrevisjonismen med støttespillere. Den splitter korrupte og udugelige–og for arbeiderklassen forlengst kompromitterte–«kommunist»-partier i den erklært kapitalistiske verden, og den avslører hevdvunne og misvisende forestillinger om nødvendigheten av en samling av alskens «venstrekrefter» på bekostning av en klar politikk. For undertrykte og utbyttede representerer den håp, egger til aktivitet, til kamp. For revolusjonære verden over er den en mektig inspirasjonskilde, og ettersom resultatene av taktikk og strategi begynner å gjøre seg gjeldene styrkes vissheten om at revolusjonen vil lykkes.

Derfor må Kina knekkes.
Fordi «den gule fare» først og fremst er en rød fare.

Allerede tidlig i 50-åra begynte USAs senere så vel utbygde innsirkling av Kina. Et omfattende nett av baser utrustet med atomvåpen, havner for atom-ubåter el cetra er blitt opprettet i Japan, fra Hokkaio i nord til Okinava i sør. Nettet utvides og styrkes betraktelig av Sør-Korea, Fillipinene, Thailand og Laos–og selvfølgelig Taiwan, hvor utallige provokasjoner, spionasje- og sabotasjeaksjoner er utgått fra. I det japanske parlament er det også kommet for dagen at USA sammen med Japan har utarbeidet to invasjonsplaner med vanlig poetisk og mytologisk inspirerte navn, «Den flygende drage» og «Tre piler», beregnet på invasjon av Nord-Korea og Kina.

 

Trass i alle baser og vel utarbeidets invasjonsplaner, all militærteknisk slagkraft og tvangsutskreven troppestyrke fra lydrikene, er det likevel en tvilsom sak for USA å begynne en storkrig på det asiatike fastland. Erfaringene fra Vietnam skulle også bekrefte dette. En krig mot Kina, som uten noen innledende fase ville bli en folkekrig i ordets sterkeste betydning, ville i tillegg til tapslister, ytterligere økonomisk anstrengthet for den amerikanske stat og så videre, også forsterke om verdenens avsky og hat mot USA, og i løpet av kort tid forverre forholdene ytterligere for den bestående orden hjemme, ved at stadig flere ikke ville avfinne seg med lojal resignasjon under kapitalismen.

Men kapitalismen har alltid visst å skaffe seg forbundsfeller når det har røynet på. I årene like etter krigen satset USA-imperialismen på sosialdemokratiet, som takket være sin i flertallets øyne ennå ikke så kompromitterte stilling var til stor hjelp med å redde og konsolidere den bestående orden i et krigssvekket Europa. Derfor er det bare naturlig at tilbudet om kompaniskap i dag også omfatter Sovjetunionen, som i tillegg til sin tilnærmelsesvilje og utståtte bestrebelser for å komme med i det gode selskap av anerkjent respektable nasjoner, også har den fordel at den ennå i «verdens» øyne er en «sosialistisk» stat. Begge nærer en reell frykt for det Kina representerer. Frykten er kanskje størst blant revisjonistene i Kreml, som på grunn av sin stats sosialistiske fortid tross alt må ha lært seg til å trekke mere langsiktige slutninger enn de mer rendyrkede imperialistene i Washington er i stand til eller kan tillate seg. Grunnlaget for samarbeidet–den felles frykt for Kina–veier nok for begges vedkommende tyngre enn de ennå eksisterende «motsetningene» og faren for gjensidig påvirkning. At begge på det nåværende tidspunkt sikkert tror seg å lure hverandre på forskjellig vis og stå tilbake med størst gevinst når faren er over og Kina er ute av dansen, er i dag mindre interessant. Det det først og fremst gjelder er å uskadeliggjøre truselen fra Kina. Og det haster. Av to grunner–foruten selvfølgelig den farlige innflytelse Kina utøver på revolusjonære verden over. For det første har kulturrevolusjonen ført til at det kinesiske folket er i ferd med å bli et folk av bevisste og revolusjonære sosialister, noe som i dag vanskeliggjør både invasjons-, kupp-planer eller mer fredelige påvirkningsmetoder. For det annet er det bare et tidsspørsmål når Kina har utviklet sitt rakettforsvar, og dermed også blir et kjernefysisk umulig angrepsobjekt.

Målt med gangbart strategisk og politisk mål kan det i dag se ut som Sovjetunionen har størst sjanse til å lykkes i et eventuelt anslag mot Kina. Tross alt er den ikke så belastet som USA, og vil på grunn av sitt åpent tilkjennegitte og vel utbygde byråkrat- og pampediktatur greie å undertrykke den følgende misnøye og motstand hjemme langt mer effektivt enn USA, som nok ennå en tid vil være belemret med nødvendigheten av å opprettholde sitt skinndemokrati. Den våknende «verdensopinionen» i Europa og Amerika–bestående av alt mulig fra indignerte liberalere, uppsalakristne, venstregrupperinger av sosialdemokratiet og så videre, til de ennå fåtallige mer bevisste revolusjonære–har hittil for det meste vært rettet mot–og vekket av–USAs forskjellige overgrep, og det vil ta en tid før den får orientert seg tilstrekkelig i en «ny» situasjon. En for kapitalismen kjærkommen og fruktbar forvirring vil altså oppstå: væpnet konflikt mellom to «sosialistiske» stater, oppstått av noe i dag så avlegs som en grensetvist.

Også når det gjelder selve målet kan det synes som om Sovjet har fordel framfor USA. Selv ikke de mest optimistiske blant imperialistene drømmer vel om muligheten av å gjøre Kina om til en rendyrket kapitalistisk stat, eller innlemme det i den vestlige innflytelsesfære med det første. Det meste de kan håpe på er å uskadeliggjøre det som eksempel og kilde til motstandskamp og sosialisme, slik at de får bedre arbeidsvilkår i sin videre utsigning av verden. Derimot kan Sovjet–igjen målt med gangbart militært og politisk mål–makte å legge det under sin innflytelsesfære. Og dermed ville det meste være vunnet–sett både fra Moskva og Washington. Den pågående grensekonflikten kan være det innledende leddet i en slik plan, USAs mangfoldighet av baser et annet og senere. Indre uro, kupp og innsetttelse av en Liu Shao-chi, når de forventede resultater av krigen har gjort sitt, det siste og avgjørende leddet.

Det er bare ikke så sikkert at tidligere velprøvde militærpoiitiske mål er pålitelig i dagens situasjon også i det henseende er Vietnam et godt eksempel. En kjernefysisk trussel utøver ikke lenger samme lammende virkning som i 50- og første halvdel av 60-årene. Samtidig går verden ubønnhørlig framover, motsetningene mellom de utbyttede og utbyttende land og motsetningene mellom proletariatet og borgerskapet i såvel de utbyttede som utbyttende land vokser stadig og forverrer situasjonen for både revisjonismen og imperialismen.

Dette igjen tvinger begge til ytterligere tilnærming, til i stadig større grad å godta hverandres premisser–noe som foruten å minske motsetningene mellom de to systemene og dermed på kortere sikt befeste deres felles «verdensherredømme», også vil flerfoldige og forsterke de eksisterende motsetningene innen de tos respektive systemer og interessesfærer .

Utfallet er derfor gitt. Et Mao-sitat belyser også hvorfor:«Når det gjelder spørsmålet om verdenskrig, finns det bare to muligheter: den ene består i at krigen vil føre til revolusjon, og den andre i at revolusjonen vil forhindre krigen.»

«Forholdene endres hele tiden, og for å kunne tilpasse tenkningen til de nye forhold må en studere. Selv de som har et bedre tak på marxismen og står forholdsvis fast på sitt proletariske standpunkt, må fortsette å studere, de må tilegne seg det som er nytt og studere de nye problemene.»
— Mao Tse-tung i Om motsigelsen.

---

Studiekurs.

Starter tirsdag den 7. oktober 1969 i Tøyen Samfunnshus. Følgende emner vil bli behandlet:

1. Hvorfor må vi studere v/ Tron Øgrim Staten v/ Georg Vågen onsdag 15. oktober
2. Arbeiderklassens økonomiske stilling i Norge v/ Henry Stokmo onsdag 22. oktober
3. Partiets rolle under kapitalismen v/ Esther Bergerud onsdag 29. oktober
4. Marxist-Leninister og folkefronten v/ Svein Johnsen onsdag 5. november
5. Partiets rolle under proletariatets diktatur v/ Sigmund Harold Grønmo onsdag 12. november
6. Kulturrevolusjonen v/ Tore Birkeland 19. november
7. Kommunismen v/ Kjell Hovden onsdag 26. november

Kursavgift kr. 10.00. Påmelding skjer til Normann Gulbrandsen, Etterstadsletta 75B, Oslo 6. Arrangør: Østkanten lag av Norges kommunistiske parti, Oslo/Akershus Sosialistisk Ungomsforbund, Sosialistiske studie- og arbeidsgrupper.

«Går til sin gjerning de norske menn viljeløst vimsende, vet ei hvorhen skrukker seg hjertene, smyger seg sinnene veke som vaggende vijer for vindene, kan kun om én ting i verden de enes den, at hver storhet skal styrtes og stenes.»
— Henrik Ibsen i Kongsemnerne.

---

En upolitisk eller apolitisk skole er og blir en fiksjon. Hva enten det gjelder et reaksjonært (imperialistisk) eller et progressivt, et kapitalistisk eller sosialistisk styre, vil skolen alltid bli brukt som det viktigste middel til å forme de borgere det ønsker. Et systemskifte vil derfor alltid gi særutslag i skolen, øyeblikkelig når folket overtar, langsommere og lumskere når reaksjonen setter inn. Reaksjonen skjuler alltid sitt ansikt lengst mulig. Marx sier et sted at for å få en bedre skole må man ha et bedre samfunn, men for å få et bedre samfunn, trenger man en bedre skole. De to, skole og samfunn, henger uløselig sammen. Sovjetrepublikken var bare noen uker gammel da Lenin sendte ut sitt dekret om organiseringa av skolevesenet. Hans annet dekret gjaldt som kjent freden. Overalt hvor folket har overtatt makta, har deres første tanke vært å skaffe seg opplysning, avskaffe analfabetismen. Det gjelder Pariserkommunen, ca. tredve år tidligere, under borgerkrigen i Spania, revolusjonen i Kina, ikke minst, frigjøringskrigen i Vietnam. Folkenes frigjøring følges av tankens frigjøring. Den frie mennesketanken er framskrittets beste venn og forbundsfelle mens den er reaksjonens farligste fiende. Skolen, dens form og innhold, dens mål og midler, er derfor den sikreste målestokk på graden av demokratiet i et land.

Umiddelbart etter den siste verdenskrig, da vi en stund kunne håpe og tro at nazismen var overvunnet, stod faktisk sosialismen på (langtids)programmet i samtlige vest-europeiske land (også Tyskland). Men, som Lenin har sagt: «Når det røres ved klasseprofitten, selger borgerskapet sitt fedreland og nøler ikke med å slå av en handel med de første de beste utlendinger som byr seg, imot sitt eget folk.» Ved å ta imot Marshallhjelpen solgte de vest-europeiske regjeringer sine land, og da det var gjort fulgte NATO liksom av seg selv som Halvard Lange sa. Har man sagt A, må man si B.

Det burde da ha vært innlysende at skolen ville måtte bli det viktigste redskap til å utdanne «Atlanterhavsborgere», «europeere», «medlemmer av fellesmarkedet» og så videre ettersom disse organismer etterhvert dukket opp, og at skolens folk burde ha vært på vakt. Men man lot seg dupere av at begynnerundervisninga skulle utvides fra 7–9 år, og innså ikke at en i og for seg bra reform innført på et galt tidspunkt, blir til skade i stedet for til gavn. USA sto jo også for de fleste nordmenn som demokratiet personlig forstand. Men den viktigste årsak til at det gikk så lett å ødelegge den norske skolen, var nok at det skjedde i dølgsmål, på samme måte som vår tilslutning til Marshalhjelpen og Atlanterhavspakten.

Som tidligere bemerket (se min forrige artikkel): Dersom hensikten med den faktiske ensrettinga av skolen som har funnet sted siden vi ble med i NATO, var blitt proklamert like dumstolt og åpent som nazistenes plan om «nyordning av vårt samfunn» som de norske lærerne (og ungdom og foreldre) opponerte så kraftig imot i 1942, da hadde de møtt opposisjon også i 1958, men «nå gikk man på gummisåler». I erklæringa som de norske lærerne den gangen nekta å underskrive, står det: «Jeg erklærer på ære og samvittighet at jeg forplikter meg til i all min skolegjerning å ville gå inn for et positivt og aktivt arbeid for å skape forståelse hos mine elever for det nye livs- og samfunnssynet (…)». I virkeligheten har jo de norske lærerne stilletiende gått med på nøyaktig det samme i dag ved i praksis å gå inn for brosjyren Skolens rolle i Atlanterhavssamfunnet, et samfunn der Vest-Tyskland som later til intet å ha lært og intet glemt, spiller førstefiolin under USAs taktstokk. Det heter nemlig i forordet til brosjyren: «I følge [planen] skal man søke å definere objektivt [slik] den plass Atlanterhavs-alliansen har (…) og forklare (…) grunnen til at nasjonalforsamlinga har påtatt seg disse plikter.»

Formannen i Atlantic Treaty Association sa ved åpningen av konferansen i Paris der teksten ble vedtatt, blant annet: «Vi tror at det vesentligste problem Atlanterhavssamfunnet står overfor er et undervisningsproblem, nemlig  hvordan ungdommen (…) skal få kjennskap til Atlanterhavssamfunnet, de mål og håp som landene i dette samfunnet har, og spørsmålet om hvordan ungdommen skal kunne inspireres gjennom denne kunnskap.[!] (…) Vi er overbeviste om at de prinsipper som danner grunnlaget for våre tradisjoner og vårt livssyn er verdt å hevde og forsvare (…) Som pedagoger og som representanter for undervisningsmvndighetene må det være deres felles mål å vekke interesse for dette fellesskap.»

Forordet fortjener forøvrig siteres i sin helhet: «Innholdet av dette heftet er resultatet av forhandlinger på den Første studiekonferanse i Paris i september 1956 om skolens rolle i Atlanterhavssamfunnet [hvem hadde valgt, utpekt, ‘våre’ deltakere?] Rapporten ble vel mottatt både av NATOs generalsekretær, lord Hastings Ismay [tenk det!] og av de nasjonale skoleautoriteter den ble sendt til [hvilke var de, og hvor nasjonale var de egentlig?] Den er oversatt til mange NATO-staters språk [ikke til alles altså?] og tilstillet deres sentrale skolemyndigheter, lærerorganisasjoner og mange skoler.» Det var særlig maktpåliggende at forslagene fra konferansen nådde fram til lærerne som underviser i samfunnslære på skolens høyere trinn. «Ifølge den plan konferansen trakk opp for undervisningen samfunnskunnskap [sic], skal man søke å definere objektivt [!] den plass Atlanterhavsalliansen har i den moderne verden (…) Læreren skal gjøre elevene kjent med deres lands viktigste rettigheter og plikter innenfor traktatens ramme og forklare ut fra den moderne historie fakta [sic] grunnen til at deres nasjonalforsamling har påtattt seg disse plikter. Videre klarlegges prinsippene for våre frie institusjoner. Ved å fremheve de nasjonale tradisjoner som i den frie verden danner bakgrunnen for dette stoff [klart, ikke sant?] råder man lærerne til å ta hensyn til deres lands moralske og rettslige forpliktelser overfor de internasjonale menneskerettighetserklæringene! Heftet omhandler også praktiske måter man kan øke mellomfolkelig vennskap og forståelse på, ikke minst mellom NATO-landene, da nasjoner som er så sterkt knyttet til hverandre (som vi er til Portugal, Tyrkia og Vest-Tyskland for eksempel) nødvendigvis bør lære hverandre å kjenne. Disse pedagogiske ideer må vi anta er av varig verdi og vel egnet som diskusjonsemner for lærerne. Men hvor ble det av diskusjonen? Bare hvis lærerne er personlig interessert i og overbevist om verdien av disse idéer, vil de gjøre bruk av dem. [Eller kanskje dersom de er interessert i å gjøre karriere? jf.en artikkel i Aftenposten av lektor Ludvigsen, den 19. april 1969.] Følgelig blir det i hvert land arrangert små konferanser og seminarøvelser for diskusjon av rapporten. [Der er der altså diskusjonen foregår, i atlantisk regi.] Den norske atlanterhavskomité har organisert slike kontaktkonferanser med lærerne med meget tilfredstillende resultat (…) Jeg håper at dette heftet vil bli til nytte for lærerne i den opplysningsvirksomhet Den norske Atlanterhavskomité, har funnet det riktig å organisere. De kontaktkonferanser som hittil har funnet sted, har i høy grad oppmuntret til å fortsette arbeidet etter de samme linjer.»[ref]Oslo i februar 1958 Einar Boyesen. Medlem av Atlantic Treaty Education Committee (ATAC). Side 1.[/ref]

Hovedvekten i både Menneskerettighetserklæingen og i Europakonvensjonen (…) ligger på individets rettigheter overfor staten mer enn på individets forpliktelser overfor samfunnet. Dette var en naturlig reaksjon mot det tyranniet som Europa led under i den annen verdenskrig, og som vi nå ser i de russisk-dominerte områder. Denne teksten ble, som vi husker, vedtatt på et. møte av Atlanterhavskomiteene i samtlige NATO-land,  Paris i 1956 året etter at Vest-Tysland var tatt med i NATO. Men alt i 1946, ti år tidligere, og bare et år etter at sovjettroppene hadde erobret Berlin, var det et møte i Geneve av «europeiske» intellektuelle (sammenkalt av hvem?), der Tyskland var representert ved den nylig avdøde filosof Karl Jaspers, men der Sovjetunionen overhodet ikke var representert. Hva de høye herrer diskuterte? Jo,hvordan man skulle gjenopprette «det europeiske mennesket» med stor M, og hvordan man skulle definere «europeisk ånd», etter at «Europa» sa Jaspers, hadde gjort seg skyldig i dødssynd![ref]Jespers uttalte seg at jevnfør «det tyranniet som Europa [forfatters understr.] led under (…) ovenfor.».[/ref]

Her har vi nok grunnlaget for gjenopptakelsen av «Europabevegelsen» som er en meget gammel bevegelse med skiftende, men stort sett reaksjonært innhold og med sterke germansk-imperialistiske røtter som faktisk kan føres helt tilbake til Karl den store. Hvorfor nettopp Vest-Tyskland er den ivrigste forkjemper for et forenet (Vest-)Europa er da klart, og de har bestemt at det skal ha München (!) som hovedstad.

Et forenet Europa under tysk overhøyhet var også Hitlers kongstanke, og har i dag sin ivrigste forkjemper i vest-tyske finansminister Franz Josef Strauss, en herre som vi skal komme tilbake til.

På motet i Genéve var det også blitt hevdet at de farligste krefter som truet «det europeiske Menneske» (med stor M) og «den europeiske ånd», var nasjonalfølelsen–motstandskampene som den hadde inspirert til–og antisemitismen! Et typisk eksempel på den forvirring av begrepene som var–og er!–et av nazismens beste våpen. Når så Vest-Tyskland skulle reinvaskes, på tross og på tvers av alt, var det naturlig at de kreftene som hadde beseiret nazismen, nasjonalfølelsen og viljen til nasjonal uavhengighet, ble forkastet. De har da også blitt konsekvent nedvurdert i historieundervisningen for eksempel der nazismens eksesser mer og mer har forsvunnet ut av bildet og dens «positive sider» fremhevet, opphevelsen av arbeidsløsheten for eksempel. På hvilken måte, sies det mindre om. Hvordan problemet Vest-Tyskland og NATO blir løst i skolen, viser noen av de norske stilene som er blitt gitt til artium siden Vest-Tyskland og vi kom med i NATO:

• I 1959 (uts.) «Politisk og økonomisk samarbeid mellom nasjonene etter den siste verdenskrig»
•  1961 (uts.) «Hvorfor er det kommet istand så mange internasjonale samarbeidsorganisasjoner i våre dager, og hvilken betydning har det (for oss) at vårt land er med i slike?»
•  1962 (2), «Berlin: et problem i etterkrigstiden»
•  1966 «Gjør greie for Norges utenriks- og forsvarspolitikk siden 1945,og drøft noen av de forhold som har vært medbestemmende.»
• 1967 (2) «I vår tid blir det stilt  store krav når det gjelder internasjonalt samarbeid og ansvar. Vis med eksempler fra vårt land eller andre land hvorledes disse krav kan komme i konflikt med tradisjonell nasjonalfølelse og fedrelandskjærlighet–eller med kravet om nasjonal suverenitet. Hvorledes mener du at problemer av denne art best kan løses?»
• 1967 (3) «Vis hvorledes forholdet mellom Norge og Tyskland og mellom nordmenn og tyskere har utviklet seg etter krigen, og drøft noen av de problemer som har oppstått i den sammenheng. Hvorledes mener du at vårt forhold til Tyskland og tyskere bør være?»

God karakter for disse stilene–spesielt kanskje de to siste, som er de lumskeste–forutsetter utenatlært NATO-lekse. De er etter min mening slående bevis for den indoktrinering av NATO-kunnskap som har foregått og foregår i våre skoler. La oss minne om det innlegget i Dagbladet den 12. desember' 1968; «Meiningsterror i gymnaset» av Per Kjell Sætre. Han kunne også, sa han, gi en rekke andre eksempler, også i norsk, og pekte på den farlige makt lærerne har gjennom karaktergivinga. Med det poengjaget som har vært og er framherskende i våre skoler, er det rimelig at leksa ble lært. Mon «tanken er tollfri» heter det, og jo mer den støter på stengsler, jo mer utålmodig blir den etter å overvinne dem. Blant disse stengslene er det ett som fortjener å nevnes igjen, Gyldendals tidsskrift Jorda Rundt som ble sendt rundt til skolene og distribuert i klassene for en meget billig penge (3,50 kr. pr. år var det i min tid). Det roste seg av å gi en «objektiv» orientering naturligvis, men ble mer og mer. NATO-lydig og fulgte i det hele trofast med i utviklinga. Ser en for eksempel etter i årgangene rundt Vest-Tysklands innlemmelse i NATO, vil en finne at intil så skjedde, kunne bladet karrikere å harselere over det Vest-tyske «demokrati», mens Sovjet-Unionen ble behandlet anstendig. Men etter at Vest-Tyskland var blitt vår broder i NATO ble det omvendt. Da gikk harselasen ut over sovjets Nikita Krustsjov, og vest-tyske Konrad Adenauer og hans gelikere ble unnskyldt og talt vel om. Dette tidsskriftet hadde i lang tid på baksida i ramme, navnene på en rekke rektorer og «skulestyrarar» som en garanti for tidsskriftets pålitelighet. Noe som gjorde at elevene nærmest regnet det som et obligatorisk tillegg til pensum i historie og norsk og først og fremst samtidskunnskap, det nye hovedfaget. Redaktør for tidsskriftet var lenge lektor Ragnar Aalen, den ivrigste av alle forkjempere for dette nye faget som brosjyren Skolens rolle i Atlanterhavssamfunnet spesiellt var bestemt for, som vi har sett.

Da Marx erklærte at «hittil har filosofien gått ut på å forklare verden, men det som gjelder er å forandre den» (slik at den blir til å leve å i for mennesker (uten stor M), hadde all spekulativ og abstrakt filosofi egentlig fått dødsstøtet. Men han lærte også at menneskets bevissthet er en avspeiling av de samfunnsforhold de lever under og slik som de har utviklet seg i «vår verden», er det ikke underlig at spekulativ, abstrakt filosofi igjen har fått overtaket. Som når for eksempel vår «store» filosof Bernt Vestre erklærer i Dagbladet at marxismen er ikke sann, fordi den «ikke kan falsifieres (…) på sine egne premisser [!)». Lenin sa som kjent at «marxismen er uovervinnelig fordi den er sann.» De samfunnsforholdene menneskene lever under bestemmer altså deres bevissthet. Det beste bevis for dette er vel at den politiske utvikling her i Europa etter krigen, som til og begynne med hadde som mål–om enn fjernt–å nå fram til sosialismen, ble snudd om i helt motsatt retning «takket være» Marshallhjelpa.

USA er skolen for en stor del privatfinansiert av truster og konserner–en logisk følge av samfunnsforholdene–og de ønsker selvsagt valuta for pengene i form av en orientering av elevene i hensiktsmessig retning. I 1949 offentliggjorde National Education Association en oppsiktsvekkende brosjyre under tittelen Amerikansk skole og internasjonal spenning, med direkte medvirkning av general Dwight D. Eisenhower som da var direktør for Columbia University, i New York. I følge denne brosjyren skulle skolen stilles i den kalde krigens tjeneste. Det var innledningen til heksejakta i de amerikanske skoler under senator Joseph McCarthy og loven om anti-amerikansk virksomhet. Eisenhower erklærte: «Etter som krigen er praktisk talt uungåalig, krever den en grundig psykologisk nyorientering av den amerikanske folkemasse.» Skolens rolle i Atlanterhavssamfunnet har kanskje denne brosjyren som forbilde? De har i hvert fall behovet for «psykologisk forsvarsberedskap» felles.

Det er forøvrig påfallende hvordan det har vært en stadig stigende interesse for skolen blant næringslivets menn her i landet siden vi fikk Marshallhjelpen–og NATO. Slår en etter i Den Høgre Skolen, Lektorlagets organ, vil en se hvordan stadig flere av næringslivets bransjer lokker lektorer og lærere med kurs i næringslivets finesser, med gratis opphold på hoteller og/eller reisebidrag , eventuelt gratis reiser til og fra. At bedriftene overtar den videre utdannelsen av sine framtidige arbeidere og funksjonærer når de forlater skolen, er ikke noe ukjent fenomen. Det gjelder også forsvaret. At universiteter og høgskoler blir engasjert i forskning for «private» interesser, har vært mer enn antydet.

Da det ble besluttet å ta med Vest-Tyskland i NATO forøvrig helt ulovlig ifølge statuttene, for der heter det «land som ikke har territoriale krav» ble det jo nødvendig å presentere det nye medlem som et vestlig (og kristelig) demokrati, hva det ikke på langt nær var, hvor mye enn Adenauer gjentok sin forsikring: «Vi har blitt en konstitusjonell stat».[ref]En oversettelse av Adenauers uttalelse «Wir sind ein Rechtstaat geworden».[/ref] Framleis satt tusenvis, ja hundretusener, av tidligere og vedvarende nazister i alle administrasjonsgreiner–også, og ikke minst, i skolen. Især etter at Adenauer og hans regjering, den 11. mai 1954, vedtok loven «til regulering av forholdene for personer som faller inn under grunnlovens § 131», det vil si tidligere statsfunksjonærer og embetsmenn som inntil da ikke hadde kunnet bli offisielt gjeninnsatt i sine stillinger. Allerede den 31. mars 1957, var det blitt ansatt over 180.000 131-ere, i blant annet  Kirke- og undervisningsdepartementet, i skoler og høyskoler. Avisa Frankfurter Allgemeine Zeitung skrev, den 11. januar 1960: «§131 i grunnloven har gjeninnsatt lærere i tjenesten som skolen helst skulle ha vært skånet for». Hårreisende detaljer om hva slags lærere dette blant annet omfattet, has «på lager», men ville føre for langt, i denne omgang. Hovedsaken er at våre myndigheter rolig fortsatte å sende våre studenter til Tyskland trass i at de umulig kunne være uvitende om det klima som hersket der. Nå skal de sendes til Franco-Spania!

Og Norsk Lektorlag har hele tiden pleid en livlig omgang med sine tyske kolleger og har gått helhjertet inn for «forbrødring». I 1960 var det for eksempel et møte på Elingård i lektorlagets regi, der laget hadde tillatt sine gjester og ta med og vise fram en «dokumentar» film fra det såkalte «Berlinopprøret i 1953», som en illustrasjon til spenninga mellom øst og vest (Tyskland)–i 1960! Norske læreres besøk i Vest-Tyskland omfattet alltid besøk i Vest- og Øst-Berlin med muren!

Jeg husker også fra referat i Den Høgre Skolen at det på et annet møte på Elingård var avsatt tid for de tyske kolleger til å berette minner fra felttoget i Norge og at møtet hadde vært «meget gemyttlig». Med triumf ble det meddelt at det som for få år siden var ansett som umulig, nå var en kjennsgjerning: en inderlig forbrødring mellom norske og tyske lærerkrefter. På hvilket grunnlag? Det kunne jo ikke være på annet grunnlag enn anti-kommunismens, NATOs grunnlag. Mens de lærere, og de var og er mange–som kjempet fortvilte mot den reaksjonære utviklinga i skolen og så hen til den 10 (12)-årige skolen i Deutsche Demokratische Republik (DDR, Øst-Tyskland) om et etterlengtet forbilde for den skoleformen som så sårt trengtes i vest, ikke kom inn i bildet.

Virkningene av våre (skole)myndigheters forståelsesfulle holdning overfor (ny)nazismen uteble da heller ikke. Jeg har selv opplevd hvordan såkalte «NATO-stipendiater» fikk drive reine nazipropagandaen i skolene. Så kunne vi da også lese i avisene om en gymnasiast i Bodø som skulle være «leder for (ny)nazismen i Norge» og vi husker vel alle hvordan tre gymnasiaster–var de fra Tromsø?–fikk uttale seg i radio om hvorvidt det var grobunn for «[ny]-nazisme i Norge». Og det mente de så absolutt at det var: en av dem mente at «ny-nazisme» (definert som «nazisme uten forbrytelser») var del eneste eller det beste alternativet til kommunisme! Det viser klart hvordan begrepsforvirringa spreddes i skolen. På fruktene skal treet kjennes!

Artikkelen «Meiningsterror i gymnaset» sto i Dagbladet så seint som i desember 1968. Og i begynnelsen av året var det en diskusjon i radio om demokrati i skolen der vi fikk et nytt døme på «meningsterror», da gymnasiast Tarjei Haugen kunne fortelle at en plakat (et oppslag) med bilde av Mao, så vidt jeg forsto, var blitt nekta opphengt med den begrunnelse at «Mao er ingen demokrat»!

For første gang har Vest-Tyskland nå fått en president uten «brun fortid». Men så lenge nazismens «vern og feste» monopolkapitalismen (dømt som krigsforbryter i Nürenberg!) ennå har bukta og begge endene spesielt i nazismens høyborg, er det nok folk som F. J. Strauss som fører ordet. Han ble for en tid siden i engelsk presse betegnet som «Europas farligste mann». Da var han riktignok forsvarsminister, men det spørs om han ikke er minst like farlig i dag som finansminister. Han er iallfall like aggressiv som noensinne. Heinemanns og hans meningsfellers sjanse er ungdommen. «ungdommen, det er gjengjeldelsen» skrev Henrik Ibsen i Byggmester Solnes. Og nå kommer ungdommen. I Tyskland, i USA, i hele verden, væpnet med Maos lille røde vil den «sprenge lenker bånd og tvang» og sammen med arbeidere, bønder og andre undertrykte føre marxismen-leninismen videre til maoismen som gjennom kulturrevolusjonen gjør slutt på all autoritetstro dumhet, slik at sannhetskravet igjen kan bli det sentrale i ungdommens livsorientering. Sannheten er som kjent revolusjonær.

I skolen vil vi da få en allmenndannende polyteknisk undervisning, som lærer barna grunnprinsippene i all industri. Den eneste måten, sa Karl Marx og seinere Lenin, å skape fullverdige, mennesker på, mennesker som vet hva de gjør og hvorfor, som kjenner lovene i naturen og i samfunnet og kan anvende dem til beste for menneskene (med liten m), unngå kriser og krig, og skape et menneskelig, et menneskeverdig samfunn på jorda.

Mao sier: «Marxismen består av tusenvis av sannheter som alle kan sammenfattes i en eneste setning: Det er riktig å gjøre opprør.» Og først og fremst mot all autoritetstro som uvegerlig avler dumhet. Jeg fant forleden i Filosofisk Tidsskrift referert følgende sannhet: «Dumheten er ikke så meget et psykologisk som et sosiologisk fenomen. Den er resultat av en innvirkning av spesielle historiske omstendigheter. Jo sterkere maktutfoldelse, om den er politisk eller religiøs, jo sterkere slår den menneskene med dumhet. Det ser simpelt hen ut til å være en sosiologisk-psykologisk lov. Den enes makt trenger den annens dumhet (…) fordi den berøver menneskene deres indre selvstendighet». Dette er sitat fra en bok av en vest-tysk prest Dietrich Bonhoeffer, som ble henrettet etter at sammensvergelsen mot Hitler hadde slått feil. Han hadde naturligvis Hitlers tyranni i tankene, men det er sikkert ikke nødvendig med så kraftige saker. En Bondevik på det religiøse, og NATO på det politisk/sosiale området er for eksempel sikkert nok her i landet til å berøve mange mennesker (elever) deres indre selvstendighet. «Vi skal holde oss til boka» og hindre dem i å tenke fritt. Bonhoeffer sier også at det nytter ikke med belæring for å overvinne dumheten, bare med befrielse, det vil igjen si opprør, for befrielsen må være vedkommendes eget verk, hva enten det gjelder elever, arbeidere, studenter eller andre som lever under tvang.

De politiske og strategiske grenser som NATO faktisk har satt, har utvilsomt ført til en sørgelig fordummelse som har vært nødvendig for NATOs og monopolenes herredømme. Men nå er gjengjeldelsen der, med ungdommen, som vil skape sin egen framtid overensstemmende med marxismen-leninismen Mao Tse-tungs tenkning.

NATO ut av skolen og universitetet! Inn med marxismen-leninismen Mao Tsetungs tenkning!

---

«Peder Mortensgård er fremtidens høvding og herre (…) for Peder Mortensgård vil aldri mer enn det han kan (…) Peder Mortensgård er kapabel til å leve uten idealer.»
— Henrik Ibsen i Rosmersholm.

---

 

Kristiansand Kommunistisk universitetslag (KUL) har på medlemsmøte den 16. juli 1969 enstemmig vedtatt følgende uttalelse: «Kristiansand KUL vil på det sterkeste understreke behovet for et teoretisk tidsskrift for den kommunistiske bevegelse i Norge: Innen [Norges kommunistiske parti] NKP foregår det i dag en kamp mellom to hovedlinjer, en revolusjonær og en revisjonistisk linje. Et teoretisk tidsskrift må gå ut fra Marxismen-Leninismen-Mao Tsetungs tenkning, ta stilling til grunnleggende ideologiske spørsmål. Bare gjennom ideologisk debatt kan man komme fram til en enhetlig politisk hovedlinje, og derved befeste et konsekvent marxist-leninistisk grunnlag.

Kristiansand KUL gir derfor sin fulle støtte til utgivelsen av tidsskriftet Røde Fane. Vi anser utgivelsen av tidsskriftet for å være av stor betydning for den videre utvikling av den kommunistiske bevegelse, og vi ønsker derfor å delta i redaksjonen av Røde Fane.»

Hvem bygde Theben med de sju portene?
I bøkene står noen kongenavn.
Har kongene slept på murblokker?
Og Babylon, ødelagt så mange ganger:
Hvem gjenreiste Babylon så mange ganger?
Lima strålte av gull: Hvor bodde
bygningsarbeiderne i Lima?
Den kinesiske mur ble endelig ferdig:
Hvor gikk murene da?
Det store Roma er fullt av triumfbuer:
Hvem satte dem opp? Over hvem triumferte de?
Og i sangenes Bysantz: Bodde alle i slott?
Selv i sagnenes Atlantis brølte de drukne
på sine slaver den natt havet kom.

Den unge Alexander tok India.
Han alene?
Caesar slo gallerne.
Hadde han ikke engang med seg en kokk?
Filip av Spania gråt da hans armada
gikk under: Var det ingen andre som gråt?
Fredrik den andre seiret i sjuårskrigen. Hvem
seiret bortsett fra ham?

På hver side: en ny seier.
Hvem kokte seiersmaten?
Hvert tiår: en ny stor mann.
Hvem betalte regningen?

Så mange historier.
Så mange spørsmål.

Med dette presenterer vi første nummer av Røde Fane og dermed er en gammel plan i distriktet realisert. Det er vårt håp at Røde Fane skal bli et våpen i kampen mot den velferdsideologi som preger vårt samfunn.

Under dekke av «velferdsamfunn» utbyttes folket på den mest utspekulerte måte. Ved rasjonalisering og effektivisering og sinnrike lønnssystemer blir lønningsposene gjort snauere og snauere. Og reklamen skriker: «Kjøp ditt! Kjøp datt:»

Om du ikke har penger så kjøp på kreditt. I 1962 var forbrukskreditten, i følge Statistisk Årbok, på 608 millioner kroner. (Forbrukskreditt er de tingene folk kjøper på avbetaling, biler, klær, møbler, TV osv.) I 1968 er dette beløpet økt til 1.058 mill. kroner. Det vil si.at arbeiderne skylder det kapitalistiske næringsliv over en milliard kroner som de ennå ikke har tjent: Og så sier man – arbeiderne eier så meget i dag. Men hvem er det som egentlig eier alle bilene vi ser på parkeringsplassene og ved fortauskanten? Hånden på hjertet: Er det ikke bankene som eier det meste? Og hvordan står det til med store grupper i vårt land – såsom de funksjonshemmede, de eldre, de krigsskadde, enslige kvinner uten yrkesutdannelse, de langvarig syke arbeiderne osv. Disse gruppene skal en helst ikke snakke for mye om da de ødelegger «velferdsstatens» glansbilde.

Og ikke må en snakke for mye om klasser og klassekamp heller. Det kan ødelegge det bildet som sosialdemokratiet har innpodet i arbeiderbevegelsen – «at vi er i samme båt», «vi og kapitalistene». «Folkekapitalist» het det engang, og for alt det en vet er det kanskje på mote ennå. Ord som utbytting, klassekamp og proletar er visst blitt gammeldagse. Eller er de ikke det? Søkes de bevisst holdt borte for at folk skal holde seg i ro, være passive og finne seg i alt? I stedet for å streike, kjempe og gjøre opprør?

En god vakthund er gull verd for sin eier. Den holder uvedkommende borte. For kapitalistene er arbeideren en slik «uvedkommende» som må holdes unna. Til det bruk har kapitalistene flere gode vakthunder. De har forskjellig navn. De heter reformisme, sosialdemokratisme, revisjonisme, opportunisme osv.

For å komme fram til hovedmotstanderen må en først kvitte seg med vakthundene.

«Vi mener at en stat er sterk i forhold til massenes bevissthet. Den er sterk når massene vet alt, kan dømme om alt og gjør alt fullt bevisst.»
— Sitat av Vladimir Lenin. Den samme bevissthet er det Mao tilstreber og oppnår gjennom kulturrevolusjonen i dag.

En av de ting alle syntes å være enige om etter den andre verdenskrig, var at det skulle bli slutt på alt hemmelig diplomati, all «hysj-hysj» politikk og «ikke et ord i avisen». Men det varte ikke lenge, som kjent, og siden har det her i vest, i NATO og de øvrige kapitalistiske og imperialistiske organisasjoner vi er med i, tvert imot vært massenes bevisstløshet som har vært statenes og regjeringenes styrke. Et typisk eksempel på hvordan denne bevisstløsheten er blitt pleiet og styrket, er slike slagere i radio og TV som «La oss sende utenrikspolitikken dit den hører hjemme», «Det som skjer det skjer», etc. Og så koser vi oss i kosekroken.

Det er spesielt ett område som, såvidt jeg har kunnet se (og høre) har vært særlig utsatt for denne «hysj-hysj» politikken, og det gjelder «skolens rolle i Atlanterhavssamfunnet», som det het i sin tid, dvs. i NATO,og omvendt NATOs rolle i skolen.

Skolen, den 9-årige, har vært diskutert opp av vegger og ned av stolper, innhold, disiplin, etc.. men ikke et ord om at NATO har noe med skolen å gjøre. Ikke engang i den artikkelen i Forsvarets Forum nr. 5 for 1968, som var viet «Forsvaret i våre almenskoler», enda det dreidde seg om noe de kalte «Vårt Totalforsvar».

Personlig har jeg bare sett NATO nevnt i forbindelse med skolen i to høve, i en artikkel av Karl Emil Hagelund i Dagbladet den 2. mars 1959: «Meget tilfredsstillende i NATO-kunnskap?», og da Magne Skrindo hadde en artikkel, også i Dagbladet den 19. september 1968, som het «Langes NATO-syn er blitt pensum i Folkeskolen». Det er klart at vesentlige ting kan ha unngått meg. I så fall vil det være fint om leserne supplerer, og eventuelt sender inn artikler de har fått tilbake eller som de tidligere ikke har sendt inn på grunn av «klimaet».

Jeg synes for min del at det er på tide at det blir en motstandsbevegelse i skolen, en «NATO ut av skolen», «Skolen ut av NATO» bevegelse, ved siden av og sammen med hovedbevegelsen «NATO ut av Norge, Norge ut av NATO», som trenger all den støtte den kan få.

At NATO har spilt en vesentlig, og etter min mening uhyggelig effektiv rolle i skolen, håper jeg å kunne vise, i hvert fall at det har vært hensikten. Heldigvis er ungdommen aldri så på vakt som når de har følelsen av at det er noe de ikke skal vite, hva enten det gjelder det seksuelle eller andre ting. De skaffer seg beskjed, og da ofte på en drastisk måte. Men som Hacelund skrev i sin artikkel om NATO og skolen: «Her har man åpenbart gått på gummisåler». Også i dag i regjeringsopposisjonen er gummisålene ute og går. Selvfølgelig i Arbeiderpartiet, for det bærer jo hele skylden, men heller ikke i siste nummer av Orientering for den 25/1-69, under «Skolepolitikk», eller i NKPs programutkast, står NATO i skolen nevnt med et ord.

«Langes NATO-syn» skrev Skrindo. Hva mente han med det? Jo, i 1955, ble Halvard Lange utpekt av NATO-rådet som en av «De tre vise», som skulle utrede om de ikke-militære utviklingsmuligheter innen TO. Det er sikkert mange som husker at vi samme år fikk en orientering i radio av redaktør Diesen (Aftenposten') og professor Øyvind Skard (M.R.A.) om noe de kalte «psykologisk forsvarsberedskap», eller «åndelig forsvarsberedskap», og at de pekte på skolen som et viktig, men sørgelig forsømt område i den forbindelse. Det måtte snarest rette på: 

Det samme året ble det da også opprettet «Atlanterhavskomiteer» i samtlige NATO-land og året etter møttes utsendinger fra disse i Paris til en studiekonferanse arrangert av Atlantic Treaty Association brosjyren Skolens rolle i Atlanterhavssamfunnet som ikke kom før to år etter, i februar 1959. Den er utgitt av Den norske Atlanterhavskomite i samarbeid med Kontoret for Kulturelt samkvem med utlandet, det Kgl. Utenriksdepartement og Det Kgl. Kirke- og Undervisningsdepartement, med forord av Einar Boysen, medlem av Atlantic Treaty Education Committee (ATEC).

Styret i Den norske Atlanterhavskomite besto av stortingsrepresentant Nils Langhelle (formann), dr. philos Øivind Skard (viseformann) og redaktør Birger Kildal (Morgenbladet). Styremedlemmer var sekretær Håkon Lie, byråsjef Einar Løchen, lærer Kåre Norum og redaktør Toralf Øksnevad. Varamenn var redaktør Per Vogt og sekretær Ragnar Sem. Formann og viseformann i Atlanterhavskomiteens råd var fylkesmann Trygve Lie og skipsreder Leif Høegh.

Formannen i Atlantic Treaty Association grev Umberto Morra (fint skal det være) sa ved åpningen: «(…) Vi tror det vesentligste problem Atlanterhavssamfunnet står overfor, er et undervisningsproblem (…) hvordan ungdommen i våre land skal få kjennskap til (…) de mål og håp (…) dette samfunnet har og (…) inspireres gjennom denne kunnskap. Vi føler det er fornuftig og logisk å begynne med ungdommen, siden det betyr å begynne med begynnelsen.»

Trass i alle disse fine navn og høye herrer fikk brosjyren altså nærmest en fødsel i dølgsmål. Det lot ikke til at opphavet var særlig stolt av sitt avkom.

Samme år foregikk det en annen fødsel i dølgsmål, dvs. som ikke ble kjent ut over «familien», det var et ganske ruvende verk (275 store sider) om norsk skole, av amerikaneren George M. Wiley, visekommissær for undervisningsvesenet i staten New York. Boka het The Organization and Administration of the Educational System of Norway. og er gitt ut av The Royal Norwegian Ministery of Church and Education, Oslo, Norway 1955. (Kirke – og Undervisningsdepartementet). Altså de selvsamme myndigheter som stod for utgivelsen av brosjyren Skolens rolle i Atlanterhavssamfunnet. Den har også et forord av Einar Boyesen. Og i Wileys innledning står det at han håper denne analysen «(…) kan få verdi for alle dem som i noen grad bærer ansvaret (og så på engelsk): the larger service to be rendered by the schools of Norway in the challenging yeers immediately ahead». Altså: den utvidete (vi kan vel si viktige) tjeneste (rolle) som den norske skolen skal yte (spille) i de «spennende» (vanskelige) år som ligger umiddelbart foran oss. Her blir det klart sagt fra at skolen skal spille en rolle (render (larger) service) i de vanskelige år — selvfølgelig politisk vanskelige år, framover, dvs. i «Atlanterhavssamfunnet», i NATO. Med andre ord, skolen skulle engasjeres i storpolitikken og storpolitikken i skolen.

Siste gang det hendte, var under okkupasjonen, da Nasjonalsamling (NS) ville ha lærerne til å «gjøre en aktiv innsats for oppbyggingen av det nye Norge også i skolen», som Aftenposten skrev (sitert i, og etter Kirkenesferda).

Jeg er overbevist om at hadde kravet om «NATO-fisering» av skolen blitt lagt fram med samme dumstolte naivitet som NS her viste («de la ikke skjul på hva de ville, i hvert fall og det (…) skapte klarhet i kampen», heter det videre i boka). Da ville det blitt stor oppstandelse, heftig diskusjon, lærerstreik, hva vet jeg. Men, som antydet, nå gikk man på tykke gummisåler og hadde lært at uklarhet kan være nyttig. I 1942 foretrakk lærerne Grini og/eller Kirkenesleiren, framfor å bidra til «den brønnforgifting som på få år hadde gitt slike resultater i Tyskland» (samme sted). Den 17. mai holdt (dengang) lektor Natvig Pedersen talen for dagen i Kirkenesleiren, og sa bla.: «Hvorfor sitter vi her? [det var ca. 430 mann]. Jo fordi vi hevder sannhetskravet, nå som før, skal det være sentralt i norsk ungdoms livsorientering. Dette er det moralske innhold i vår kamp».

I forhold til dette klare standpunkt er det formelig så det oser av vond samvittighet ved siden av ond tro, av brosjyren Skolens rolle i Atlanterhavssamfunnet. På side 11 stål det følgende: «Dersom det bare var den fredelige tekniske utvikling og gjensidige økonomiske avhengighet som bestemmer hvilke internasjonale samfunn og allianser våre land skal tilhøre, ville ikke noe stort problem melde seg for læreren i undervisningen. Men når både lærere og undervisningsmyndigheter står overfor en meget vanskelig oppgave (…) er det fordi vår holdning internasjonalt sett også bestemmes av politiske og strategiske hensyn.»

La oss gjenta det: politiske og strategiske hensyn—det som er understreket står med sperret trykk i brosjyren. Det kan ikke bety annet enn at læreren oppfordres til (pålegges) å sette politiske og strategiske grenser for sin undervisning.

Hvordan dette praktiseres den dag i dag, viser et innlegg i Dagbladet den 12. desember 1968: «Meiningsterror i gymnasiet» av gymnasiast Per Kjell Sætre. I A. Bergsgårds «Heimssoge», står det at «Marshallhjelpa…(var) ein storfelt hjelpeaksjon…» Sætre innvendte at såvidt han hadde forstått—han henviste bl.a. til et program i NRK—var USA avhengig av et økonomisk sterkt Europa. Denne innvendingen ble «feia av» av læreren, sier han, som kort og godt erklærte: «Vi skal halda oss til lærboka og sjå på Marshallhjelpa som eit storstilt hjelpeprogram».

I et svar den 28. desember 1968, kom lektor Roar Eide i skade for å slippe katta ut av sekken, når han skriver, i en typisk omgående bevegelse (snakk om noe annet) at i Norge er «NATO-synet det offisielle (også i skolen)». Det som lektor Eide her setter i parantes vil jeg tvert om understreke: OGSÅ I SKOLEN.

«Slike og liknande episoder kan eg nemna i fleng om nødvendig», skriver Sætre, og etter det eg har hørt blant andre gymnasiastar er det svært vanleg. Sameleis er det i ni norskundervisninga, og særskilt i samband med norsk stil. Våaga Vågar ein seg frampå med synspunkt for eksempel mot NATO». Når det gjelder norsk stil har både lærere og elever hatt god «støtte» i det før nevnte tidsskriftet Jorda rundt utgitt av Gyldendal Norsk Forlag som inntil fornylig hadde i ramme på baksiden en rekke rektorer og/eller skolebestyrere som «redaksjonsråd» noe som gjorde det til nærmest obligatorisk pensum for gymnasiaster.

Men hvilken offisiell begrunnelse blir gitt for de politiske og strategiske hensyn som læreren skal ta i sin undervisning? Om det står det følgende i brosjyren: «Dette skyldes (…) at den verdens politiske situasjon i dag er det historiske resultat av en dyp prinsipp- og interesserkonflikt mellom (…) Atlanterhavssamfunnet (som vi tilhører) og kommunistblokken (…) Undervisningsproblemet forverres ved at denne konflikten blir sett på høyst forskjellig (…) ikke minst lærerkretser [min understrekning] hvilket gjør et obligatorisk undervisningsprogram administrativt vanskelig å gjennomføre og i enkelte tilfeller uønskelig». Hvor vanskelig og uønsket? Det framgår av et hjertesukk gjengitt i Aftenposten den 21. januar 1969, fra Bergens Tidende, der en innsender skriver: «En gang må forsøksdriften av grunnskolen slutte, en gang må vi bestemme oss for hvordan den norske folkeskolen i store trekk skal se ut». Et beskjedent krav får en si, ti år etter at den 9- årige skolen ble lovfestet!

Videre blir selvsagt Lenins doktrine anført, «den doktrine og politiske teori som Sovjetunionen og dets (dengang) kinesiske allierte bygger sin strategi på, med postulatet om verdensrevolusjonen og proletariatets diktatur». Denne doktrinen, heter det, «er fiendtlig stemt overfor ideer og tradisjoner som hersker innen den europeiske kulturkrets». Dette, heter det videre, er et mer dyptgående og verdensomfattende (!) ideologisk skille enn de som forårsaket historiens tidligere rivninger». (!) Snakk om å ta munnen full og på et helt bristende grunnlag, for hvor skriver den politiske teorien seg fra? Fra Marx og Engels som hadde de dypeste røtter i sin tids europeiske kulturkrets, fra gresk filosofi (Marx skrev sin doktoravhandling om «Forskjellen mellom Demokrits og Epikurs naturfilosofi»,som var forløpere for materialismen) og fram til Pariskommunen, det første forsøket på å gjennomføre proletariatets diktatur. Dette skulle våre filosofistudenter merke seg. (Lenin ligger forøvrig begravet i Pariskommunens flagg).

Brosjyren Skolens rolle i Atlanterhavssamfunnet ble som sagt ikke publisert på vanlig måte, men «sendt til nasjonale skolemyndigheter, som den ble godt mottatt av», heter det i forordet. Det kunne være artig å vite hvem de var og hvor nasjonale de egentlig var.

Framgangsmåten da «den nye skolelova» ble vedtatt i Stortinget den 10. april 1959 (det burde ha vært den 9!) minner sterkt om den som ble anvendt ved diskusjonen om Marshallhjelpen og på Arbeiderpartiets landsmøte da NATO ble trumfet igjennom. Hver gang var det klage over tidsnød. Det er den kjente måten med «fullbyrdede kjennsgjerninger». Før vi fikk sukk for oss var «den gamle gode» skolen med syv års folkeskole, framhaldsskole, realskole og gymnas, blitt sprengt i stykker av dette gjøkegget som var lagt i vårt rede. Det var «psykologisk forsvarsberedskap», i form av samfunns, eller rettere samtidskunnskap, som skulle ha plass, stor plass. I første bind av Forsøk og Reform i Skolen (1956 utg.) skriver lektor Ragnar Aalen (s. 188): «Det bør være en hovedsak å få innført et eget fag, samtidskunnskap, på alle skoletrinn i tilknytning og som en videreføring av småskolens heimstadlære». Det var særlig maktpåliggende, heter det i forordet til Skolens rolle i Atlanterhavssamfunnet at forslagene fra konferansen (i Paris) nådde fram til lærerne som underviser i samfunnslære på skolens høyere trinn.

Men hva er nå «psykologisk forsvarsberedskap» og hvorfor var det blitt så maktpåliggende for NATO-landa å få det innført i skolen—og i hæren—nettopp i 1955? Her må vi være oppmerksom på at NATO bare er en del av USAs verdensomspennede militære vakthold, og en av dets «politiaksjoner» var nylig avsluttet: krigen i Korea. Den slutte med et nederlag—også på den indre front. Det hadde nemlig vist seg at flere tusen amerikanske soldater (tallet har vært oppgitt til ca. 2.500) som hadde vært fanger i Korea, hadde latt seg påvirke, tildels omvende, av sine kommunistiske fangevoktere. De var selvfølgelig blitt «hjernevasket». De kunne jo ikke være ved sine fulle fem! Franskmennene opplevde den samme «faneflukt» i Vietnam (og amerikanerne i dag). Det hadde sivet ut atskillige rykter om bruk av bakterie- og biokjemiske våpen, og om 

tortur. Den så omhyggelig opparbeidete antikommunistiske verdensopinion begynte å slå sprekker. Det var tydelig at noe måtte gjøres for å få de vordende soldater til å forstå de høye idealer sum GI-ene og de andre FN-troppene kjempet for i Korea (som franskmennene og senere amerikanerne i Vietnam), at bakterie- og andre biokjemiske våpen var mer «humane» enn mange andre, og at tortur var nødvendig for å spare soldatenes liv! Kort sagt, hvorfor ikke «hjernevaske» litt slik kommunistene gjorde? Et eksempel på et slikt forsøk på hjernevask kan vi finne for eksempel i Gerhardsens påstand ved 10-årsjubileet for NATO da han talte på Rådhusplassen (salig ihukommelse!) ville få oss til å se på NATO som en fortsettelse av motstandskampen! Men det klassiske eksempel er jo den «klimaforandringen» vi plutselig fikk vits hadde foregått, da regjeringen kom hjem fra London: nå gjalt kampen ikke lenger kapitalisme kontra sosialisme, men demokrati kontra diktatur. Denne problemstillingen som var bestemt av kampen mot det nazistiske Tyskland ble skjematisk overført til kampen mellom vestmaktene og Sovjetunionen. Jakob Johan Sigfrid Friis bok Kritikk av norsk utenrikspolitikk etter krigen og vips så var Vest-Tyskland et demokrati og Sovjetunionen et diktatur, punktum.

Da del ble besluttet å innlemme Vest-Tyskland i NATO (forøvrig helt ulovlig etter statuttene, for der heter det «land som ikke har territoriale krav»), ble det nødvendig å presentere det, i hvert fall utad, som et vestlig (og kristelig) demokrati. NATO var jo nettopp en forsvarsorganisasjon for det vestlige demokrati.

Når så mange brave nordmenn har latt seg «hjernevaske» og gjort helomvending fra den tiden vi kjempet mot nazisme og for demokrati, er det utvilsomt fordi USA (og England) i deres øyne representerte kvintessensen av begrepet demokrati. Men demokrati kan aldri være noe abstrakt. det må være konkret dvs. vise seg i handlinh, ikke bare i ord! Det kunne skrives atskillig om hvordan disse to «supermaktene» har blandet seg inn i våre indre anliggender, bla. om hvordan de har dirigert innholdet av vårt pensum i engelsk (amerikansk) i skolen. En gammel historie, og en ny.

Ikke tvil om at våre myndigheter har fortjent den «Meget tilfredsstillende i NATO-kunnskap» som USAs utenriksminister David Rusk generøst tildelte oss forleden som «den beste i NATO-klassen».

Vi har en vel utbygd sosialomsorg, ingen lever i nød, klasseskile; klasseskillene er i ferd med å utviskes, siste bevis, en skipsreder og en verkstedarbeider er makkere på vårt landslag i bridge.

Kjente toner, skulle noen finne ut at så ikke er tilfelle ved å sammenlikne med andre land, iler vi til med forklaringer om at det er et spesielle forhold som gjør at sammenlikningen ikke er naturlig. For verdensmestere er vi her som på mange andre områder, og skulle vi miste et VM er det som sagt et eller annet konkurranseforhold som ikke er helt rettferdig.

Denne VM-mentaliteten er meget typisk og i sin konsekvens bevirker den at vi hylder den sterkeste og dermed den sterkestes rett, dvs. jungelens lov. Det er innlysende at denne mentaliteten ikke kan skape noen god grobunn for sosialpolitikken. Men det er vårt samfunnssystem som skaper denne mentaliteten, klatresamfunnet er basert på bruk av spisse albuer og effektivitet. Alle former for utviklingshemming (handicap), det være seg fysisk eller mentalt blir sett ned på bevisst eller ubevisst fordi slike handicap nedsetter effektiviteten.

Skal vi titte litt nærmere på denne «velferdsstaten» kan vi for eksempel se litt på vår åndsvakeomsorg. Hvordan oppsores, registreres våre åndsvake?

Det finnes ingen systematikk i dette meget viktige arbeid med oppsporing og registrering. Alle tall som myndighetene opererer med er anslagsvise, dvs. ofte rene gjetninger. Jeg vil påstå at ikke mer enn 30 prosent av de det skulle være mulig å registrere før skolepliktig alder er registrert, selv etter denne alder er det mange som ikke blir registrert i det hele tatt. Dette skjer på tross av at alle vet hvor mangelfulle anslagene er og at tidelig hjelp er økonomisk lønnsomt. Nå kunne en selvfølgelig håpe på at våre ledende politikere ville være villige til å satse noe mer på oppsporing da dette må være grunnlaget for å kunne komme i gang med tidlig behandling og dette igjen er økonomisk fordelaktig. Men dengang ei. Et eksempel på hvor villige disse politikerne er til å diskutere økonomiske besparelser kom tydelig fram i Stortingsbehandlingen om innstillingen fra sosialkomiteen om bevilgninger fra statsbudsjettet for 1969. Det gjalt kursvirksomheten for pleiepersonalet i åndssvakeomsorgen. Her hadde regjeringen foreslått to kurser som ville komme på 30.000 kroner, opposisjonen foreslo fire kurser, sosialminister Egil Arvik kunne så meddele at en ved ulike rasjonaliseringstiltak nå regnet med å kunne avvikle tre kurser for disse 30.000 i stedet for to som først beregnet. Det er vel ikke nødvendig å bemerke at dette er som en dråpe i havet i forhold til hva som trengs. 

Noen virkelig radikale tiltak i en slik størelseorden at det kunne monne noe er en ønskedrøm inntil den dag kommer da man får en sterk og bevisst opinion som ikke lar seg avspore med runde talemåter. Foreløpig får disse politikeres reknestykke i denne retning: Vel er tidlig hjelp billig hjelp, men med systematisk oppsparing vil også antallet vi må ta for oss av gangen bli så mange ganger flere at så totalutgiftene vil tross alt bli større. Dessuten ville dette kreve flere fagfolk og institusjoner som vi i dag ikke har og heller ikke har gjort noe for å framskaffe. For å dempe på den verste misnøyen blant foreldrene eller de foresatt flekkes det på litt her og litt der. Foreldrene har hittil funnet seg i dette, antakelig fordi kreftene ikke har strukket til for en kamp utad, belastningen å ha en åndssvak kan i seg selv være så stor at overskuddet til denne kamp ikke er tilstede.

De organisasjonene som skulle være aktive pressgrupper er for en stor del fullstendig nøytralisert ved et meget hendig knep, tiggerloven (betalingsloven) av 1949 som i korthet går ut på følgende: frivillige organisasjoner (veldedighetsorganisasjoner) skal ta initiativ ved innsamlinger og basarer til bygging av ulike institusjoner så skal stat og kommune etterhvert tre støttende til. I praksis vil dette si at vår åndsvakeomsorg er basert på veldedighet; politikerne har fått flyttet et sosialt problem bort fra Stortings, – by, og herredsstyresaler og over i basarlokalet, vår åndsvakeomsorg står bokstavelig talt på basarstadiet.

Men nå skulle tida være inne til å la det gå politikk også i vår åndsvakeomsorg, for å sitere Johan Borgen «Går det ikke politikk i en sak går det møll i den». Hvordan opplæringsforholdene er for åndssvake og hvordan det er med anbringelser og arbeidsplasser for disse skal behandles i neste artikkel.

Rekadsjonens merknad: Innlegget vi gjengir nedenfor er nektet inntatt i Friheten.

---

Den spissfindige og vedvarende tendens i Reidar T. Larsens (RTL) artikler rettet mot den radikaliserte ungdomsbevegelse i sin alminnelighet og Sosialistisk Ungdomsforbund (SUF) ledelsen i særdeleshet har framprovosert en helt nødvendig debatt også i vår partipresse.

Hvis man skulle se på formen i hans artikler, f.eks. RETOR: «Sirkus for politikk» og den om «venstreutskeielser», kunne man være fristet til å si at disse artiklene umulig kunne være politisk motivert, — at det heller lå mer formelle og overfladiske begrunnelser bak. Men en ting får en til å stoppe opp, — det er at brodden tydlig er rettet direkte og indirekte til partikamerater i fleng, som har vist at de ikke deler RTLs syn på viktige prinsippspørsmål.

En del av disse er alvorlig tatt opp som SUFs politiske grunnlag, for eksempel prinsippet om proletariatets diktatur ved overgangen til sosialismen, den demokratiske sentralismen og andre klare marxist-leninistiske grunnsetninger. Videre er de opptatt av den revolusjonære masselinja, et annet viktig marxist-leninistisk prinsipp spesielt inspirert fra Mao Tse-tung.

Alt dette blir hilst som en fornyelse og et vesentlig tilskudd til den kommunistiske bevegelse av mange av oss innen Norges kommunistiske parti (NKP). Men det ligger her tydlig i dagen at i følge RTL skal vi fortjene betegnelsen «sekterister», lefle med «småborgerlig radikalisme» og til slutt altså være moden for soplehaugen!

Moralen er tydlig. Partikamerater utover landet skal skremmes vekk fra kontakt med slike «farlige elementer» innen partiet. — et forsøk på isolasjon uten at han vil diskutere hva saka gjelder! Når ledende partikamerater som Ester Bergerud direkte spør RTL om det er prinsippet om «proletariatets diktatur» han vil tillivs i partiet og ber ham gi en politisk motivering for sine angrep på såkalte «venstreekstremister» får hun til svar et langt skriveri om språkspørsmålet og klassekampen, — og til slutt gir partiformannen oss dette viktige påbud, at dette er vel verd å studere: Det skulle altså være det vesentligste i situasjonen . Feilaktig og sleivete språkbruk (kfr. Tron Øgrims «Hu derre kjerrringa fra Vietnam») skulle være politisk klassekampspørsmål nr. 1 for det kommunistiske parti!

Sjøl RTL motiverer ikke sin politiske skribentaktivitet rettet mot venstre på slikt vås, — det er dypere begrunnet.

Jeg har lyst til å konstruere et reversert eksempel som RTL kan grunne litt på.

Hvis partiformannen skulle karakterisere medlemmene av partiets distriktstyre i Oslo og Akershus som «gammelt støv» som man ikke kunne ta hensyn til, i en informasjon til partikamerater eller ungdomskadre fra landet som skulle begynne i Oslo distrikt, — ville da sleiven «gammelt støv» være det viktigste poeng til kritikk og debatt? Skulle man sette i gang studiesirkeler på Stalin om «språkspørsmålet» for å finne ut om «gammelt støv» var et riktig språklig kommunikasjonsmiddel?

Jeg skulle tro at mitt eksempel ville inneholde adskillige flere «debattpoeng»!

Det synes for meg klart at det vesentligste i situasjonen er dette:

Vi må få en konkret oversikt over RTLs planer om politisk strategi for partiet. Og vi må få en konfrontasjon med de viktigste prinsippspørsmål for partiet, blant annet er det viktig å få en klar framstilling av partiets holdning til spørsmålet om «proletariatets diktatur» og partiets holdning til de unge revolusjonære.

Dette må gjennomgåes av partiet, en erklæring må fattes før prinsipp-programmet kan ventes ferdigrevidert (ja, hvordan har sekretariatets behandlet landsmøtevedtaket om dette).

Det må videre bli slutt på dette at partiformannen til stadighet skal slenge ut angrep på alt og alle innen venstrebevegelsen, uten at partiet har kjennskap til motiveringa for dette (f.eks. hans siste angrep på Kampanjen Norge ut av NATOs landsmøtevedtak om dannelse av basisorganisasjoner i distriktene med medlemsskap og hans vedvarende ondsinnede bakvaskelser av, og angrep på Solidaritetskomiteen for Vietnam).

RTLs skriverier skader oss. De bryter ned partiets muligheter for kameratslig samarbeid innen den politiske venstrebevegelse på nær sagt alle felter.

Situasjonen er snart kommet til det beklaglige og groteske stadium at det snart må være partimedlemmenes nødvendige plikt å erklære for all verden ut RTLs skriverier ikke er representativt for NKP og må oversees! Skal det overhodet være mulig å lykkes sjøl i beskjeden grad å gjennomføre vedtaket i sentralstyret om å søke å oppnå samarbeid med venstrekreftene i Norge på det politiske plan, er dette snart en forutsetning.

Det er trist at ikke partiet gjennom den funksjon en formann skal fylle, ikke skal kunne styrkes utad på en bedre måte, slik at partiet på topp-plan fullt ut skal kunne understøtte og tjene partikameratenes oppriktige bestrebelser i arbeidet for aksjonsenhet omkring åpenlyst grunnleggende spørsmål. Da ville partiet også fortjene en posisjon hvor en korrigering av kursen blir sett på som det den skal være — et konstruktivt bidrag til utvikling av den nasjonale og revolusjonære bevegelsen i landet.

Utviklingen i norsk fagbevegelse er en nøyaktig parallell til utviklingen i Det norske Arbeiderparti (DNA). Fra å være et parti med en sosialistisk målsetning, et klasseparti, er Arbeiderpartiet etterhvert blitt et borgerlig-liberalt folkeparti. Landsorganisasjonen i Norge (LO), tidligere Arbeidernes faglige landsorganisasjon, (bare navnforandringen sier en hel del) har endret seg på samme måte fra å være en kamporganisasjon for lønnstakerne til å bli en integrert del av det borgerlige samfunnsmaskineri.

Toppledelsen i LO, som stort sett er de samme som sitter i ledelsen i DNA, stiller seg fiendtlig til de sosialistiske land og til sosialismen. De går inn for NATO som er dominert av verdens største imperialistiske stat, USA og med fascistdiktaturstatene Portugal og Hellas som partnere. De går inn for norsk tilslutning til fellesmarkedet, som er en sammenslutning av de ledende kapitalistiske stater i Europa.

Dette er kjensgjerninger og viser klart og tydelig at ledelsen i norsk fagbevegelse har en borgerlig innstilling, de er imot sosialismen og de ønsker å opprettholde det kapitalistiske samfunnssystem. Det er også klart at dette må gi seg utslag i LOs daglige virksomhet, i deres holdning ved tariffrevisjonene og ikke minst deres stilling til viktige politiske spørsmål som er oppe i tiden. Det privatkapitalistiske samfunnssystem har jo profitt som hovedmål, derfor godtar også LO at først når bedriftseierne er sikret sin rikelige fortjeneste, kan lønnstakerne få lov å diskutere fordelingen av det som måtte bli igjen.

Pent sagt er LO-apparatet i dag nærmest en fordelingssentral for de smuler som faller fra de rikes bord. Det er klart at dette må skape misnøye blant lønnstakerne. Dette har også kommet til uttrykk både ved tariffrevisjonene og ellers. Imidlertid har LO ved hjelp av sitt eget apparat, ved hjelp av Arbeiderpartiets apparat, og ikke minst ved hjelp av statsapparatet, (konfr. tvungen lønnsnemd) greid å kneble lønnstakerne. Desverre har dette ført til passivitet hos medlemmene. For de fleste virker det håpløst å ta opp kampen mot formynderskapet. Det er i den senere tid snakket mye om en fagopposisjon som skulle være i emning. Jeg tror det gjør seg endel misforståelser gjeldende her. For det første er det ikke nødvendig å skape en opposisjon i fagbevegelsen; den er der allerede. Det det gjelder er å få medlemmene til å forstå at det nytter, at det går an å få til endringer ved å arbeide innenfor de vedtekter og bestemmelser som gjelder for LO.

Men det haster. Nye lønnssystemer (fortrinnsvis amerikanske) er i ferd med å vinne innpass også i vårt land. Dette vil bety økt tempo, økt utbytting av arbeidsfolk. Det vil svekke grunnlaget for organisasjonen og gi ledelsen av bedriften enda større makt. Vi kan ikke stole på at de som skulle stå vakt om arbeidernes interesser virkelig gjør det.

Hva kan vi så gjøre? Det er vel i virkeligheten bare en lesning; større aktivitet blant medlemmene på arbeidsplassen. Større aktivitet i fagforeningene. Rive fagbevegelsen ut av avhengighetsforholdet til DNA. Begynne å slåss igjen. Les historie. Fikk våre forfedre noe gratis av snille arbeidsgivere kanskje? Tror dere vi får det? Eller tror dere fremdeles det er sant det som mange Arbeiderpartifolk sier at klasseskillet er opphevet i Norge.

Vi har bortimot 30.000 arbeidsløse. Ikke så mye å snakke om mener politikerne, jeg er ganske godt fornøyd med den økonomiske utviklingen, sier LO formann Parelius Mentsen. Retten til arbeid burde være en menneskerett, men se det har vi ikke i «velferdsstaten» Norge råd til.

Til slutt vil jeg ta med det vedtaket som ble gjort på Norges kommunistiske partis (NKP) faglige landskonferanse den 2. og 3. november 1968. Det skulle gi et godt utgangspunkt for vårt videre arbeid.

• A 1) LO skal være en kamporganisasjon.
      2) De sosialistiske målsetninger gjeninnføres i LOs og alle forbundenes formålsparagrafer. Fagbevegelsens mål er det sosialistiske samfunn.
      3) «Inntektsoppgjørene» som stiller deler av den arbeidende befolkning opp mot hverandre forkastes som oppgjørsform. Alle tvangslover mot fagbevegelsen og alle inngrep fra myndighetenes side i tariffoppgjørene med rammeavtaler eller lønnsnemnd avskaffes.
• B 1) Det innføres demokratiske regler for valg til LOs kongress.
      2) Medlemmenes absolutte bestemmelsesrett sikres ved inngåelse av overenskomster.
      3) Rett til forbundsvise tariffoppgjør uten sammenkopling lovfestes.
      4) Opprettelse av helautomatiske indeksbestemmelser med full kompensasjon. Maksimum tre poeng mellom basistall og rød strek.
      5) Ettårige tariffperioder.
      6) Fagbevegelsen forberedes på alle trinn til anvendelse av nødvendige kampformer og undervises i erfaringer av moderne former for streikkamp i andre land.

Innledning.

ALTERNATIV, Norges kommunistiske partis (NKP) forslag til arbeidsprogram foreligger nå i trykt utgave etter behandling på siste landsmøte, og skal vedtas på en landskonferanse april 1969.

Et arbeidsprogram for et parti med marxismen-leninismen på programmet er sjølsagt et viktig dokument som det må stilles store krav til. Programmets viktighet understrekes også fordi det skal være et «program som kan samle alle venstekrefter i landet.» Det er følgelig en offentlig oppheist fane, som skal tjene til veiviser for partiets og arbeiderklassens kamp. Derfor må det klart angi de betingelser vi arbeider under, forutsetningene for kampen. Det må virke mobiliserende i arbeiderklassens kamp for sine krav og det må vise veien fram til målet, den sosialistiske revolusjon, proletariatets diktatur, kommunismen.

Tilfredstiller ALTERNATIV disse krav? Dette spørsmålet skal vi undersøke og forsøke å besvare i denne artikkelen.

Ettersom programforslaget tar opp og behandler en rekke frontavsnitt i klassekampen i dagens Norge, må vi nødvendigvis finne et utgangspunkt for undersøkelsen. Jeg har her valgt å konsentrere meg om ALTERNATIVs beskrivelse av forholdet mellom klassekreftene og det avgjørende spørsmålet i klassekampen, nemlig spørsmålet om makta. («Grunnspørsmålet i revolusjonen er spørsmålet om makta» — Lenin).

Den marxistiske teori om staten.

For det første må vi slå fast at ALTERNATIV ikke har noen enhetlig og holdbar analyse av statsapparatets funksjon under monopolkapitalismen. Bare i de enkelte avsnitt i programforslagef nevnes staten og da mest antydes det at staten er et redskap for monopolkapitalen. Noen eksempler:

«De [kapitalistene] forsøker i stadig sterkere grad å benytte statsapparatet for å utvide sitt tak på [de kapitalistiske] landenes økonomi.»[ref]ALTERNATIV side 5.[/ref]
«De [storkapitalen] utnytter staten og driver et permanent press på statsmakten (…)»[ref]ALTERNATIV side 5.[/ref]
«Ved å sjalte ut det offentlige griper de samme monopolkreftene inn i den såkalte strukturrasjonaliseringen.»[ref]ALTERNATIV side 4.[/ref]

Her beveger programskriverne seg som katta rundt den varme grauten, og kvier seg liksom for å nærme seg kjernen i spørsmålet, at «staten er en maskin til å opprettholde en klasses herredømme over en annen».[ref]Lenin i Staten og revolusjonen.[/ref] Derimot går ALTERNATIV så langt den motsatte veien at det skjønnmaler borgerskapets statsapparat og sprer illusjoner om at dette statsapparatet kan løse arbeiderklassens problemer og ta avgjørelser i klassekampen som er til fordel for arbeiderklassen.

Jeg er overbevist om at de fleste fagorganiserte, som har vært gjennom et lønnsoppgjør og fått føle resultatet etter at den «nøytrale» statsoppnevnte «riksmeklingsmannen» er kommet inn i bildet vil le rått av for eksempel dette:

«Statsmyndighetene har ikke villet ta de omfattende virkemidler til hjelp som kunne bringe lønns- og prisspørsmålet under kontroll.»[ref]ALTERNATIV side 9.[/ref]

Det programskriverne ikke har oppdaget er at lønninger og priser allerede er under kapitalistenes kontroll. Og statsapparatets rolle i denne sammenhengen er helt innlysende, men likevel forsøker ALTERNATIV å dekke over statsapparatets objektive funksjon under kapitalismen, nemlig som borgerskapets (kapitalistenes) redskap til å utsuge og undertrykke folket.

Men liknende løsninger — gjennom det borgerlige statsapparatets inngripen — anviser ALTERNATIV fort vekk for arbeiderne. Et eksempel er boligspørsmålet. ALTERNATIV vil løse dette ved å opprette et eget «boligdepartement»):

«Å bygge gode rimelige boliger, er samfunnets sak. Uten at stat og kommune engasjerer seg sterkt og aktivt i boligbyggingen, kan ikke behovet bli tilfredsstillet. For å få en mer planmessig, velorganisert boligprosjektering og boligbygging, foreslår vi at det opprettes et eget boligdepartement.»[ref]ALTERNATIV side 14.[/ref]

Løsningen på arbeiderkssens boligmangel er altså, i følge ALTERNATIV, å bygge ut og dermed ytterligere byråkratisere borgerskapets statsapparat. Det blir som dengang pasifistene ville skape fred ved å opprette et fredsdepartement!

Men programskriverne mener at arbeiderklassen skal løse sine sosiale og økonomiske problemer ved å anvende monopolkapitalens redskap, staten, mot monopolkapitalen. Det skulle bli en framgangsrik klassekamp! Med disse to eksemplene viser programskriverne at de over hele linja prøver å gi arbeiderne illusjoner om at borgerskapets statsapparat kan hjelpe dem i deres klassekamp, det vil si man dekker over statsapparatets virkelige funksjon.

Demokrati under kapitalismen — for hvilken klasse?

I Staten og revolusjonen gir Lenin følgende karakteristikk av den borgerlig staten:

«Formene for den borgerlige stat er uhyre forskjellige, men deres vesen er det samme: alle disse statene uansett hvilken form de har, er på det ene eller andre vis, men i siste instans ubetinget borgerskapets diktatur. Overgangen fra kapitalismen til kommunismen må selvsagt frambringe en veldig rikdom og mangfoldighet av politiske former, men kjernen i saken er og blir den samme: proletariatets diktatur.»

Dette var Lenins og er kommunistenes standpunkt til det borgerlige statsapparat, ja til statens funksjon overhodet. Det er samtidig den vitenskaplige definisjon av forholdet mellom demokrati og diktatur. I et klassesamfunn kan den ene klassen bare ha demokratiske rettigheter på bekostning av den andre klassen. Dette er ikke et standpunkt som tilfeldigvis dukket opp i hue på Lenin, men er et resultat av klassekampens vitenskaplig bearbeidete erfaringer.

Hva sier så ALTERNATIVs forfattere til dette? Hvordan opplever de dagens norske samfunn? Her er noen eksempler:

«Demokratiets utvikling, landets sikkerhet,vår økonomiske, kulturelle og sosiale utvikling er knyttet til den dominerende hovedoppgave å oppløse den udemokratiske maktkonsentrasjonen på en liten gruppes hender.» «Kampen for økt demokrati må føres mot den motstand som kommer fra storkapitalen…[som]… ved nye metoder og nye former [forsøker] å befeste privatkapitalens makt og snevre inn demokratiet.»
«Det er en skam for vårt demokrati at det er annonsemengden som er avgjørende for avisenes eksistensmuligheter.» 

En kunne med god grunn spørre hvilket demokratisk himmelparadis de lever i, disse programskriverne. Eller rettere: hvilken klassetilværelse de lever?

Mener de at norske kommunister skal gå ut til arbeiderne og be dem forsvare «vårt demokrati»? Skal vi gå ut til arbeiderne som er blitt arbeidsløse på grunn av kapitalistenes «strukturrasjonalisering» og be dem forsvare «vårt demokrati»? Til fengslete Vietnam-demonstranter? Til skoleelever hvis elevråd, skoleavis og «demokratiske rettigheter» er tatt fra dem nettopp fordi de brukte «vårt demokrati»? De eneste vi kan snakke til om «vårt demokrati» er selvsagt kapitalistene, fordi de er de eneste som har noe demokrati under kapitalismen, og vi vet at de har både vilje og midler til å forsvare sitt demokrati!

Jeg kunne i den forbindelse passende sitere fra Lenins Den proletariske revolusjon og renegaten Kautsky, hvor han fullstendig hudfletter og latterliggjør Kautsky fordi «han har sunket ned på samme nivå som en liberaler som lirer av seg banale fraser om det rene demokrati, forskjønner og tilslører klasseinnholdet i det borgerlige demokrati». Josef Stalin har også gitt oss følgende konsenterte framstilling av spørsmålet:

«Demokratiet under kapitalismen er et kapitalistisk demokrati, et demokrati for det utbyttende mindretall, som hviler på innskrenkning av rettighetene for det utbyttede flertall og som er rettet mot dette flertallet. Bare under det proletariske diktatur er det mulig med virkelige friheter for de utbyttede, er det mulig for proletarene og bøndene å ta virkelig del i styret av landet».

Når vi er kommet såpass langt i gjennomgåelsen vil en kanskje stille spørsmålet: hvordan kan folk som kaller seg kommunister og som tildels har lang erfaring, prestere så mye sludder?

Svaret finner vi også i ALTERNATIV, men jeg vil først minne om at det i hele den kommunistiske bevegelse, i alle partier har foregått en lang og hard kamp. En kamp mellom to linjer. Sitatene som jeg har gjengitt, fra ALTERNATIV og fra marxister som Lenin og Stalin, skulle gi et inntrykk av hva kampen gjelder. Som på Lenins og Stalins tid er det kampen mellom en revolusjonær og en småborgerlig-revisjonistisk linje. Lenin og Stalin representerer den revolusjonære. Programskriverne den småborgerlige.

Marxisme og parlamentarisme

Et annet grunnspørsmål i kampen mellom de to linjer er parlamentarismen, dens funksjon og arbeiderklassen og kommunistenes forhold til den: 

«(…) de folkevalgte organers suverene bestemmelsesrett er stadig truet av en stigende byråkratisering av stats- og kommuneapparatet. Livsviktige spørsmål for land og folk avgjøres ikke av de folkevalgte organer, men av et inviklet embedsmannsapparat som er ukjent for den alminnelige mann og kvinne og unndrar seg dermed demokratisk kontroll».[ref]ALTERNATIV side 7–8.[/ref]
«Vårt lands øverste statsorgan er med den nåværende valgordningen ikke i samsvar med folkemeningen [!]. Det trengs en valgordning som gir en representasjon svarende til det valgene gir uttrykk for».[ref]ALTERNATIV side 7–8.[/ref]

Følgelig, om bare valgordningen hadde vært mer matematisk representativ i forholdet mellom stemmeprosenten og antallet representanter i Stortinget, så hadde Stortinget gitt uttrykk for folkemeningen! Her nøres det opp til de helt store illusjoner, at Stortinget, det borgerlige parlament kan gi uttrykk for folkemeningen. Her er det vel, dypest sett hunden ligger begravet, for programskriverne later til å tro at vi vil få sosialisme som resultat av et flertall i Stortinget. Under perioder med lange høykonjunkturer og den derav følgende sosialdemokratiske borgfred, dukker alltid de samme illusjoner opp, troen på «velferdssamfundet», troen på en krisefri kapitalisme.

Alle store revolusjonære, som har klart å holde seg oppreist under revolusjonens stormkast som i tider med mindre skjerpet klassekamp, har inntatt et revolusjonært standpunkt til parlamentarismen. Slik som Lenin når han redgjør for Marxs syn på parlamentarismen:

«En gang med flere års mellomrom å avgjøre hvilket medlem av den herskende klasse som skal få underkue og trampe folket ned i parlamentet—det er det virkelige innhold i den borgerlige parlamentarismen, og det er ikke bare i de parlamentarisk-konstitusjonelle monarkier, men også i de mest demokratiske republikker.»[ref]Lenin i Staten og revolusjonen.[/ref]
«Den alminnelige stemmerett er grademåleren for arbeiderklassens modenhet. Mer kan den ikke være og vil den aldri bli i den nåværende stat.»[ref]Engels i Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse​.[/ref]

Dette er noe annet enn «folkevalgte organers suverene bestemmelsesrett»!

Konklusjoner

Jeg har forsøkt å vurdere forslaget til nytt arbeidsprogram for NKP ut fra et marxistisk-leninistisk grunnlag. Det vil si jeg har tatt for meg deler av det, andre deler—en konkret kritikk av konkrete programposter—skal vi ta opp siden. I første rekke er artikkelen ment som et grunnlag for videre debatt. Men jeg vil minne om at det haster, for dersom dette programmet blir vedtatt av landskonferansen uten vesentlige endringer vil det bety en ytterligere sosialdemokratisering av partiet, og da blir det langt alvorligere ting enn et Stortingsvalg vi vil stå overfor!

Innledningvis satte jeg opp endel nødvendige betingelser for et nytt arbeidsprogram, som jeg mener må innfris. Ut fra undersøkelsen finner jeg å måtte trekke følgende konklusjoner:

1. ALTERNATIV gir ingen riktig beskrivelse av de forhold vi arbeider under. Det forbigår den marxistiske statsteori.
2. Programforslaget virker ikke mobiliserende på arbeiderklassen. I stedet for å henvende seg til arbeiderne med konkrete handlings- og kampkrav, presenterer programforslaget en ønskeliste for monopolkapitalens statsapparat.
3. Programskriverne har brutt med det prinsipp-program de skulle arbeide etter, fordi det revisjonistiske ALTERNATIV utelater leninismen fra partiets teoretiske grunnlag.
4. Programforslaget har heller ingen målseting. Det tar verken opp den sosialistiske revolusjon, proletariatets diktatur eller kommunismen.

Det var sikkert meningen at jeg skulle bli noe stort—tiger eller løve, men det gikk ikke slik. Jeg vokste opp i de harde trettiåra og var visst sykelig også, så jeg stoppet opp i veksten. Hadde det vært i dag, kunne man sikkert gjort noe med det. Jeg kunne fått hormoner—slik som vår venn borte i Sverige Ricky «Broiler» Bruch, så kunne jeg blitt stor——.

Ikke for det—det er ikke så verst å være piggsvin heller. Ja, for det ble det jeg ble. Størelsen hadde jeg og piggene har livet gitt meg. Jeg har det forresten bra, for det er ikke så ille å være piggsvin som man kanskje skulle tro. En holder den avstanden man selv ønsker til sine medskapninger og ingen tråkker en på terne. En er liten nok til å gjemme seg bort, men stor nok til å bli sett.

Forresten så er det så mange som er store og enda flere som gjerne vil være det.

Se bare på topptillitsmennene våre. Nå er de så store at de ikke ser så langt ned som til oss piggsvin. De bare ser opp og fram—først og fremst på sin egen stilling og—sier de: på samfunnet. Du verden så morsomt det er å se på dem—beskue og granske dem uten at de vet det.

Mennesker røper seg i enerom, eller når de tror de er alene. Derfor bør en følge dem med øynene. Det er da kostelig når arbeiderbevegelsens tillitsmenn ser det som en hovedoppgave å bevare et borgerlig samfunn. Ikke noen smålighet hos disse gutta, nei. For å si det med Churchhill: Se på sykepleierskene. Se hva en liten gruppe av disse elskelige vesenene gjør. De trosser alle tilvendte tankebaner og vil noe, trosser meningsterror om at de spiller med syke medmenneskers liv som innsats. Og våre karer prater – prater mye og godt og kommer med r-ord i presse og massemedia. Så går det som det skal gå. De oppnår noe—ikke så mye kanskje, men en hel del. Disse svake mennesker som ikke har LOs makt og kontorer i ryggen—de seirer. De har slått en kjempekile inn i det kompakte lønnsforhandlingskameraderiet.

Er vår egen organisasjon syk? En må nesten tro det. Ihvertfall er den så svak at det ligger helt opp til sykdom. Eller er i virkeligheten saken svært enkel—så enkel at vi ikke ser skogen for bare trær? Er egentlig årsaken at våre høyt lønnede folk bare omgås mennesker i økonomiske og sosiale kretser som er jevnbyrige, slik at de ikke kjenner og kjennes ved sine egne? Hvor mange av dem har noensinne vært med på en streik? For å finne en med slik erfaring må en inn i veteranenes rekker og de en finner der er gjerne for radikale til å kunne brukes i dag.

Nåja, streiker er avleggs som arbeiderbevegelsens våpen, sier man. Hvorfor sier de lite om, men man mener kanskje at vi er kommet så langt at man kan forhandle seg fram til en riktig og rettferdig resultat. Gjør man så det? Å nei, men jeg tror så gjerne at man kunne om man ville. Når man kan fotografere månens bakside og kople sammen to satelitter ute i verdensrommet og mye mer enn som så, så var det veldig rart om man ikke kunne regne ut noen hundre desimaler om det var nødvendig—hvor mye hver enkelt lønnsmottaker i landet til enhver tid har krav på om nå samfunnskaka skal deles rettferdig. Og—ut fra vissheten om at en ikke blir lurt opp i stry hver eneste gang, kunne en så begynne forhandlingene som måtte ha det utgangspunkt at vi har fortsatt noen lavtlønnsgrupper.

En prosent reell lønnsøkning var overskriften i Kartellnytt. En prosent. Alle er så glade over denne prosenten. Min kone som har kunstneriske anlegg, men ingen ambisjoner—de har slit og kav for dagelig brød tatt knekken på—har tegnet en prosent til meg. Den er kunstferdig laget med vakre, rene farger. Denne prosenten har jeg i portmoneen og de siste dagen før hver lønning er den det eneste jeg har der.

La oss gå inn for at vi får med ihvertfall et viljesterkt kvinnemenneske i LO-ledelsen fra neste kongress. Å håpe på at vi kan få med en eneste radikal mann er vel for mye, men vi kan alltids håpe——.

Streik—vi kan da ikke streike for å få det vi har krav på i dag. Vi har for mye å miste. Tenk på avdragene på bilen, på TV-en, på fryseboksen, på skinnkåpa, på dressen og på gjelda hos kolonialhandleren. Det var så mye lettere i gamle dager. Da hadde de ingenting å miste—bare det dagelig brød til barn og familie——.

De seinere års anti-imperialistiske kamp, det som tidligere litt feilaktig ble kalt for «fredsarbeid», er i det alt vesentlige blitt konsentrert om støtten til Vietnams folk. Årsaken ligger ganske nær: det vietnamesiske folks frigjøringskamp mot den amerikanske imperialismen fyller alle med respekt, samtidig som den viser veien og representerer håpet for alle verdens undertrykte folk og nasjoner som vil riste av seg imperialismens åk.

Hovedmotsigelsen i dagens verden.

For å legge opp en riktig linje i Vietnam-arbeidet er det nødvendig å finne fram til de motsigelser som danner grunnlaget for krigen, finne fram til hvem som fører en rettferdig og hvem som fører en urettferdig krig. I Vietnam går hovedmotsigelsen mellom det vietnamesiske folk og USA-imperialismen. Men dette er bare delen av den totale hovedmotsigelse i dagens verden:

«Motsigelsen mellom de revolusjonære folk i Asia, Afrika og Latinamerika og imperialismen, med De forente stater i spissen er den viktigste motsigelsen i dagens verden.»[ref]Lin Biao i Lenge leve seiren i folkekrigen.[/ref]

Vi må videre fastslå at Vietnam står i brennpunktet for denne hovedmotsigelsen i dag. Det er Vietnams folk som står i spissen og gjør den kraftigste innsatsen for å slå den amerikanske imperialismen.

Selve utviklinga i Vietnam skulle være ganske kjent: USA er i ferd med å å lide sitt endelige nederlag, det vietnamesiske folk under ledelse av Den nasjonale fronten for frigjeringa av det sørlege Vietnam (FNL) og Den demokratiske republikken Vietnams (DRV) regjering er i ferd med å vinne seier, militært som politisk. Årsaken til dette—at et lite folk er i stand til å vinne militært mot en tilsynelatende mektig angriper—ligger i deres riktige tillemping av folkekrigens prinsipper, forståelsen av forholdet mellom væpnet og politisk kamp og deres anvendelse av enhetsfrontens taktikk.

Det organiserte Vietnamarbeidet.

Uten å ta hensyn til disse faktorer—krigens innhold og karakter—kan vi ikke drive noe skikkelig Vietnam-arbeid, for propagandaen og parolene må hele tida ha rot i praksis og virkelighet.

Her i landet ledes Vietnamarbeidet av Solidaritetskomiteen for Vietnam, som i politisk innhold og organisasjon har karakteren av en anti-imperialistisk enhetfront. Slik har den ikke alltid vært, men Solidaritetskomiteen har for en stor del klart å utvikle sin politikk og praksis i takt med endrete forhold.

Fra å drive ut fra en reint pasifistisk linje og med paroler som «Fred i Vietnam» og «Vietnam for vietnameserne», har Solidaritetskomiteen tatt opp i seg nye erfaringer og økt innsikt i Vietnamkrigens karakter og utvikling, forstått at den er en følge av USA-imperialismens trang til å ekspandere. Derfor er parolene etterhvert blitt stadig mer presise, som «Full støtte til FNL» og «Bekjemp USA-imperialismen».

Men utviklinga henimot en anti-imperialistisk enhetsfront har ikke foregått uten motstand.Den klareste formen for motstand mot å gi det norske folk økt innsikt i Vietnam-krigens karakter og mot å videreutvikle enhetsfrontens politikk og organisasjon, kom i form av opprettelsen av den såkalte «Vietnambevegelsen i Norge». Den ble opprettet etter initiativ fra tidligere framtredende folk i Solidaritetskomiteen for Vietnam, som led nederlag da de forsøkte å stanse utviklinga. Men hvem som ytterst sto bak denne selsomme nyopprettelsen bør det ikke herske tvil om: da de oppdaget at det ikke lengre var mulig å framstille FNL som en «kommunistisk terroristbevegelse» og fikk folket mot seg, måtte de ty til andre midler. Plutselig var det hensynet til Vietnams folk som kom i forgrunnen. Men AUF-formannen Ola Teigens argumentasjon under Vietnambevegelsens stiftelsesmøte bør brennes inn i folks bevissthet: Norge må stå i NAT for å hjelpe Vietnams folk.

Utviklinga har imidlertid gått videre. Vietnambevegelsen fødtes, utviklet seg til et misfoster og døde—på historias skraphaug.

NATO og Vietnam.

En totalvurdering av imperialismen, med den nord-amerikanske i spissen, viser at dens store aktivum er dens nett av allianser. NATO, SEATO SENTO, for å nevne noen. Derfor tar Sør-Vietnams FNL også opp dette i sitt program, der det står:

«Ta aktivt del i kampen for å beskytte verdensfreden. Bekjempe de krigshissende og aggressive imperialister ledet av den amerikanske imperialister. Forlange oppløsning av de eksisterende aggressive militærblokker og militærbaser og forlange at utenlandske militærbaser således blir trukket tilbake.»

FNL legger vekt på dette fordi de vet at USA-imperialismens nett av militærbaser- og pakter legaliserer ulike former for undertrykkelse og aggresjonskriger. Allianser gir dem også armslag når det gjelder å anlegge baser og drive aggresjon mot det ene landet med utgangspunkt i det andre. Eksemplet Thailand viser dette tydlig. Uten sitt nett av allianser og avtaler ville USA-imperialismen vært betraktelig svekket, politisk og materielt. En konsekvens av parolen «Bekjemp USA-imperialismen» er derfor «NATO ut av Norge».

NATOs viktige rolle i det imperialistiske system kan bare de dumme benekte. Imidlertid har enkelte kritikere hevdet at denne parolen ikke har noe å gjøre i Vietnam-arbeidet. De hevder at den angivelig innskrenker fronten og at det stilles for store krav til at folk skal slutte opp om Vietnam-arbeidet.

For det første kommer aldri Solidaritetomiteen for Vietnam til å gjøre NATO-parolen til noen hovedsak i arbeidet. Den vil fortsatt ta utgangspunkt i motsigelsen mellom Vietnams folk og USA-imperialismen. For det andre vil det være direkte selvmotsigende å isolere USA-imperialismen fra sin sammenheng, slik den trer fram i de enkelte land. I mange sammenhenger framtrer USA-imperialismen med et NATO-ansikt i Norge, og den norske regjerings mange forbindelser med USA-imperialismen foregår gjennom NATO-medlemskapet. Å bekjempe den norske regjerings reaksjonære Vietnam-politikk uten å peke på at den er diktert av NATO-medlemsskapet ville være inkonsekvent og argumentasjonen ville halte. For det tredje viser praksis nettopp det motsatte av det som disse «kritikere» hevder. Aldri har Vietnamarbeidet vokst slik i styrke og omfang siden Solidaritetskomiteen godkjente den nye politiske plattforma på landsmøtet sommeren 1968. Derimot har erfaringene med «Vietnambevegelsen» nettopp vist hvilke følger det får når Vietnamarbeidets politikk og organisasjonsform begrenses til vulgærpasisfisme og byråkrati.

Videreutviklinga av Vietnamarbeidet.

Tross de store framganger som er nådd i Vietnamarbeidet, er det ennå lite utviklet. En av de viktigste oppgavene i framtida blir å styrke base-arbeidet, gjøre FNL-gruppene til mer aktive og selvstendig arbeidende enheter. En viktig videreutvikling ligger i å studere og anvende enhetsfrontens taktikk. I dag ligger mulighetene for dette bedre til rette enn noengang før. Vi har erfaringene fra Vietnam, fra den antijapanske krigen i Kina og fra kampen mot fascismen i mellomkrigstidas Europa. For å stimulere til studiearbeid på dette grunnlag kommer Solidaritetskomiteen i den nærmeste framtid til å utgi en dokumentasjon om erfaringene fra enhetsfrontarbeid. Videre ligger en viktig oppgave i å forbedre og øke utbredelsen av FOR VIETNAM, som nå utkommer i 10.000 eksemplarer pr. nummer. I samband med Vietnam-uka i april blir det også utgitt et hefte om folkekrig.

Disse og andre aktiviteter setter sterke krav til marxist-leninistene i Vietnamarbeidet. I kraft av den marxist-leninistiske teori og praksis må de utgjøre de mest hengivene og bevisste kadre i Vietnamarbeidet.

Innmarsjen i Tsjekkoslovakia har meget tydelig avslørt revisjonismens krise. Den revisjonistiske herskerklikken i Kreml har fullstendig mistet kontrollen over utviklingen. I det ene øyeblikket fordømmes Dubček som en «revisjonist som oppmuntrer til kontrarevolusjon», i neste øyeblikk forhandler man seg fram til et kompromiss hvor Dubček fortsetter som partileder. Sovjetunionen har nære forbindelser og stor handel med Vest-Tyskland, Tsjekkoslovakia anklages for det samme. Regjeringen i Vest-Tyskland og USA er blant de første som får offisiell underretning om at invasjonen er i gang. President Lyndon B. Johnson ble offisielt underrettet allerede før invasjonen var skikkelig i gang. Forvirringen er tilsynelatende fullstendig.

Hva kommer det av at Sovjetunionen og de østeuropeiske land har fjernet seg så langt fra sosialismen bare i løpet av en 15-årsperiode? Hva er det som særpreger revisjonismen? Hvordan kan den unngås? Lenin sier

«Proletariatets diktatur er en hårdnakket kamp, en blodig og ublodig, voldelig og fredelig, en militær og økonomisk, en pedagogisk og administrativ kamp mot det gamle samfunns krefter og tradisjoner. Makten i de millioner og atter millioners vaner er den frykteligste makt».[ref]Lenin i Radikalismen, kommunismens barnesykdom.[/ref]

Stalin tok opp arven etter Lenin og førte kampen videre, men han fornektet likevel teorien om at klasser og klassekamp eksisterer i et sosialistisk samfunn. Han skilte heller ikke mellom motsetninger i folket og mellom fienden og folket. Stalin kjempet hele sitt liv mot kontrarevolusjon og voksende byråkrati. Men han brukte byråkratiet til å bekjempe byråkratiet. Etter Stalins død tilrev byråkratiet seg makten og brukte den til å tjene sine egne interesser.

I Folkerepublikken Kina og Albania har man forstått betydningen av å føre klassekampen videre under sosialismen. Klassekampen føres ikke bare mot de personer som utgjør borgerskapet, men også mot rester av borgerlig tenkning overalt hvor den forekommer. Under Mao Tse-tungs ledelse har man under kulturrevolusjonen vist hvordan klassekampen føres i et sosialistisk land. Under kulturrevolusjonen er massene blitt mobilisert for å frigjøre seg selv fra de borgerlige og føydale tradisjoner, og for å bekjempe alle byråkratiske tendenser som kan føre landet tilbake til kapitalismen. Kineserne er ikke redde for å la motsetningene i folket komme åpent fram, bare på den måten kan de løses. Uten motsetninger, intet liv, ingen utvikling.

Et karakteristisk trekk ved revisjonismen er den kolossale kløft mellom teori og praksis. Alle de revisjonistiske lederne bekjenner seg til marxismen-leninismen og bruker et marxist-leninistisk språkbruk selv om de arbeider for å gjeninnføre kapitalismen. Sovjetiske tidskrifter gjør narr av kineserne som anvender marxismen-leninismen, Mao Tse-tungs tenkning på dagligdagse problemer og som anvender masselinjen også innenfor filosofien. Dette er meget avslørende for revisjonismen, det viser klart dens borgerlige karakter. Revisjonistene skiller ut den marxistiske filosofi som et fag som først og fremst er forbeholdt fagfilosofene som prøver å «forstå» verden. Det var nettopp denne borgerlige, dypt nedarvete, innstilling som Marx kjempet i mot:

«Filosofene har bare tolket verden på forskjellig måter; poenget er å forandre den.».[ref]Marx i Teser om Feuerbach.[/ref]

«Arbeidsdelingen blir en virkelig deling først fra det øyeblikk da delingen mellom det materielle og det åndelige arbeid inntrer. Fra det øyeblikk kan bevisstheten innbille seg å være noe annet enn bevisstheten om en bestående praksis, virkelig forestille noe uten å forestille noe virkelig, fra dette øyeblikk er bevisstheten i stand til å frigjøre seg fra verden og gå over til skapelsen av den rene teori, teologi, filosofi, moral osv.».[ref]Marx i Den tyske ideologi.[/ref]

«En kunst for kunstens skyld, en kunst som står over klassene, en kunst som utvikler seg hinsides politikken eller uavhengig av den, finns det i virkeligheten ikke.»[ref]Mao i Tale på Jenan-konferansen om litteraturen og kunsten​.[/ref]

Nettopp ved å anvende marxismen-leninismen, Mao Tse-tungs tenkning i praksis, det vil først og fremst si i den daglige virksomhet, har kineserne vist at de er bevisste marxist-leninister.

Revisjonismen har vist med all tydelighet at den er en borgerlig retning. Den har også vist at den ikke er i stand til å løse motsetninger som nødvendigvis vil oppstå innen og mellom de land behersker. Revisjonismens krise vil bli enda tydeligere når man sammenlikner utviklingen i de sosialistiske land som har ført en vellykket kamp mot revisjonismen ved hjelp av marxismen-leninismen, Mao Tse-tungs tenkning. Vår tids største marxist-leninist har løst spørsmålene om hvordan man skal forhindre gjenopprettelsen av kapitalismen under proletariatetets diktatur.

---

Redaksjonens kommentar:

Mange blir rett og slett forbanna over å se et slikt tittelhode, delvis fordi den internasjonale arbeiderklasse i alle år har vært vant til å se Sovjetunionen også Sovjetpartiet (SUKP) som den ufeilbarlige avantgarden og har derfor ikke sett–eller vil se–den revisjonistiske karakteren i de nye toner som har klinget falskt fra ledelsen i SUKP, siden den 20. partikongress. Delvis fordi denne revisjonisme, skjønt gammel i innhold, er svært godt kamuflert innhyldet som den er i kamp mot «persondyrkelsen» og i Lenins navn. Det har defor vært en lang og vanskelig prosess for ærlige marxist-leninister å gjennomskue denne «den moderne revisjonisme», hvis avsløring først og fremt må tilskrives det kinesiske og albanske kommunister. Men på tross av dette er det likevel ytterst lite av konkrete fakta som er tilgjengelig for norske arbeidere. Det mange spontant-og mer eller mindre bevisst-har skjønt har vi ikke evnet å uttrykke, og forklare og bevise. Men etterhvert kommer forklaringen og bevisene fram. Hvordan kan Sovjet-revisjonismen være av interesse for norske arbeidere? Fordi Sovjet-revisjonismen gjennspeiler seg og er grunnlaget for revisjonismen i Norges kommunistiske parti (NKP). Med andre ord: for å forstå og forklare revisjonismen i NKP må vi forklare revisjonismen i Sovjet.

«I kamp mot hvilke fiender innen for arbeiderbevegelsen har bolsjevismen utviklet, styrket og stålsatt seg? For det første og framfor alt i kamp mot opportunismen (…) I utlandet er det ennå alt for lite kjent at bolsjevismen har vokst fram, har utviklet og stålsatt seg i en mangeårig kamp mot den småborgerlige revolusjonisme (…) Denne revolusjonismens ubestandighet, dens ufruktbarhethet, den egenskap ved den at den hurtig slår om til ydmykhet, sløvhet, fantasteri eller endog til vill begeistring over den ene eller den andre borgerlige motstrømning–alt dette er alminnelig kjent. Men den teoretiske, abstrakte erkjennelse av disse sannheter befrir på ingen måte de revolusjonære partier fra de gamle feil, som alltid opptrer ved uventet foranledning, i litt nyere form, i tidligere ukjente forkledninger eller omgivelser, under orginale–mer eller mindre organiale–omstendigheter.»
— Vladimir Lenin i Radikalismen, kommunismens barnesykdom.[ref]Lenin i Radikalismen, kommunismens barnesykdom. Side 17–18.[/ref]

Hva befrier da de revolusjonære partier fra disse gamle feil? Først og fremst i kamp mot disse feilene. Hvorfor er det nødvendig å befri de revolusjonære partier for disse feilene? Fordi det revolusjonære partiet må være et effektivt redskap i arbeiderklassens hender, og det går nå engang ikke an å bruke en spade eller en hakke effektivt når skaftet er brekt. Hvorfor er «skaftet» på det revolusjonære redskapet «brukket»? Fordi hvis man bruker et redskap for eksempel. en spade på gal måte og har «makt» til det, da brekker skaftet, denne vitale delen på spaden. Hvilke vitale deler er det da som er «brekt» ved det revolusjonære partiet? For det første kaster det revolusjonære partiet blår i øynene på arbeiderklassen, og innbiller den at sosialismen kan oppnås gjennom «flertallsvedtak» i Stortinget (teorien om fredlig overgang). Endog at «fredlig sameksistens….øker mulighetene for en fredlig overgang til sosialismen».[ref]Norges kommunistiske partis program 1969 side 27.[/ref] Med andre ord innbiller de oss at storkapitalen vil bøye seg for et stortingsflertall og gi avkall på å bruke de maktmidler, både uten- og innenlandske, som den har til disposisjon for å avverge det mest fryktede og hatede den kjenner. (De norske kapitalister er jo så snille). For det andre gjennom tesene om at etter arbeiderklassens «parlamentariske makterobringer» bortfaller klassene og derfor klassekampen, og sosialismen kan bygges ved hjelp av «hele folkets stat», uten «proletariatets [de eiendomsløses] revolusjonære diktatur».

Alt dette er vesentlige spørsmål og ingen kan formulere bedre svar på dem enn Lenin sjøl:

«Det blir sagt og skrevet meget ofte at hovedsaken i Marx' lære er klassekampen. Men det er ikke riktig. Og denne usannheten fører svært ofte til opportunistisk forvrengning av marxismen, forfalskning av den på en slik måte at den blir akseptabel for borgerskapet. For læren om klassekampen ble ikke skapt av Marx, men av borgerskapet før Marx, og alminnelig talt er den akseptabel for borgerskapet. Den som bare anerkjenner klassekampen, han er ennå ikke marxist, han kan fremdeles befinne seg innenfor rammen for den borgerlige tenkning og den borgerlige politikk. Og innskrenke marxismen til læren om klassekampen betyr å beskjære marxismen, forvrenge den, redusere den til noe som er akseptabel for for borgerskapet. Bare den er marxist som utstrekker anerkjennelsen av klassekampen til anerkjennelsen av proletariatets diktatur. Dette er den dypeste forskjell mellom marxisten og den vanlige små (såvel som stor-borgeren). Dette må være prøvesteinen for den virkelige forståelse og anerkjennelse av marxismen. Og det er ikke noe rart i at da Europas historie stilte arbeiderklassen ansikt til ansikt med dette spørsmål i praksis, da viste det seg at ikke bare alle opportunister og reformister, men også alle kautskyanere [folk som vakler mellom marxismen og reformismen] var ynkelige filister og småborgerlige demokrater, som tar avstand fra proletariatets diktatur."
— Vladimir Lenin i Staten og revolusjonen .[ref]Lenin i Staten og revolusjonen. Side 70.[/ref]

«(…) opportunismen utstrekker ikke anerkjennelsen av klassekampen til det som er hovedsaken, til overgangsperioden fra kapitalismen til kommunismen, til perioden da borgerskapet blir styrtet og fullstendig tilintetgjort, men stanser opp foran den. I virkeligheten er denne perioden uungåelig en periode av makeløst voldsom klassekamp i makeløst skjerpete former, og følgelig må også staten i denne perioden uungåelig være en stat som er demokratisk på en ny måte [for proletariatet og de eiendomsløse i det heletatt] og diktatorisk på en ny måte [mot borgerskapet].»
— Vladimir Lenin i Staten og revolusjonen.[ref]Lenin i Staten og revolusjonen. Side 71.[/ref]

«Proletariatets diktatur er den mest offerkrevende, mest skånselløse krig som den nye klasse fører mot en mektigere fiende, mot borgerskapet, hvis motstand er blitt tidobbelet ved dets omstyrting [selv bare i et enkelt land] og hvis makt ikke bare består i den internasjonale kapitals makt, i styrken og seigheten i borgerskapet internasjonale forbindelser, men også i vanens makt, i småproduksjonens makt. For småbedrifter finnes det dessverre ennå overmåte mange av i verden, men småbedriftene avler kapitalisme og borgerskap uavbrutt, daglig, hver time, spontant og i masseomfang. Av alle disse grunner er proletariatets diktatur nødvendig og seieren over borgerskapet umulig uten on lang , seig. fortvilet kamp på liv og død–en kamp som krever utholdenhet, disiplin, karakterstyrke, urukkelighet og en enhetlig vilje.»
— Vladimir Lenin i Radikalismen, kommunismens barnesykdom.[ref]Lenin i Radikalismen, kommunismens barnesykdom. Side 10.[/ref]

«(…) disse utfall er berettiget for såvidt som folkestaten er en likestor meningsløshet og et like stort avvik fra sosialismen som den frie folkestaten».
— Vladimir Lenin i Staten og revolusjonen.[ref]Lenin i Staten og revolusjonen. Side 10.[/ref]

---

På Sovjet-Unionens Kommunistiske Partis (SUKP) kongress i 1961 ga Nikita Krustsjov tilkjenne at det ikke lengre eksisterte antagonistiske klasser i Sovjet-Unionen. Klassekampen hadde derfor opphørt og innen kort tid skulle Sovjet-Unionen bli det første land som nådde det klasseløse samfunns epoke. Den nye tilstanden, sa han, hadde gitt anledning til forandre den innenriks- og utenrikspolitikken som Sovjet-Unionen til da hadde fulgt. Helt siden den 20. partkongressen i 1956 hadde Sovjet-lederne gradvis presentert en ny politikk og på den 22. partikongress ble den satt i system. Hvordan så dette systemet ut? Hvilke kjennetegn hadde det? La oss undersøke den historiske utvikling fra 1956.

På den 22. partikongressen begynte SUKPs ledere å framlegge ei linje som i mange viktige prinsippspøromål avvek fra marxismen-leninismen. Under påskudd av å «bekjempe personkulten» holdt Krustsjov en hemmelig tale der han heftig angrep Stalin. Ifølge Krustsjov hadde sovjetfolket under Stalin levet i en stadig skrekk for «terror og vilkårlighet», derfor ble Stalins ledelse «en alvorlig hindring på den sosialistiske utviklingens vei». Angrepet på Stalin var uforsonlig, og var ikke blitt innledet av noen debatt hverken innenfor SUKP eller med andre kommunistiske partier tross at spørsmålet om Stalin var av største viktighet og at forholdet til Stalin alltid var ei skillelinja mellom ekte og falske revolusjonære. Hva var da formålet med angrepet? Med angrepet ville Krustsjov tilintetgjøre staten og Stalins linje i spørsmålet om den sosialistiske oppbygging, tilsværte proletariatets diktatur og angripe de erfaringer som den kommunistiske bevegelse hadde samlet gjennom mer enn 30 år. Angrepet hadde videre til formål å erstatte Stalins marxist-leninistiske linje med Krustsjovs revisjonistiske. Det ble innleiinga for Sovjet-lederne til å framføre ei revisjonistisk linje på ytterligere to punkter, nemlig i spørsmålet om den «fredelige sameksistensen» og i spørsmålet om den «parlamentariske» eller den revolusjonære veien.

Med den fredelige sameksistensens politikk hadde Sovjet-ledene til hensikt å «samarbeide med dem [USA] for fred og internasjonal trygghet, men også samarbeid på de økonomiske og kulturelle områder». Krustsjov anerkjente USAs president for å være en mann som hadde et oppriktig ønske om fred. Med slik tale ville Krustsjov berede grunnen for den samme myten som de imperialistiske lederne sprer for å blande bort kortene, nemlig at verdensfreden er mulig tross imperialismens krigerske natur og at krig bare er «ufrivillige mistak» under imperialismens utvikling. Krustsjov angrep og reviderte dermed på alle vesentlige punkter Lenins teorier om imperialismen.

Gjennom å underordne all politikk den almenne linja for fredelig sameksistens tok Krustsjov-klikken avstand fra revolusjonens vei i de kapitalistiske land. Det innebar en utvetydig revisjon av en av marxismens hovedteser, spørsmålet om staten og revolusjonen.

---

Sovjet-lederne støtte umiddelbart på motstand. Så snart innholdet i den hemmelige talen var blitt kjent økte kravene fra massen av partimedlemmer i SUKP om at det skulle foretas en grundig vurdering av Stalin og hans historiske rolle. Kravet vokste seg så sterkt at partimedlemmer ble forfulgt, og en rekke grunnorganisasjoner som støttet det av all kraft ble oppløst. Av andre kommunistiske partier kritiserte særlig Kinas Kommunistiske Parti (KKP) SUKP kongressen og foretok en prinsippiell vurdering av Stalin i de to skriftene: «De historiske erfaringer fra proletariatets diktatur» og «Mer om de historiske erfaringer fra proletariatets diktatur», der de kinesiske kommunister viste at Stalin vitterlig hadde begått mistak, men at hans store fortjeneter langt oversteg mistakene. På grunnlag av sin inngående undersøkelse slo de fast at Stalin hadde vært en stor revolusjonær og at han hadde forsvart og utviklet marxismen-leninismen.

De nord-amerikanske imperialistene innså med en gang betydningen av SUKP-ledelsens angrep på Stalin og gjorde ingen hemmelighet av at de skulle anvende Krustsjovs tale som «et våpen for å ødelegge den kommunistiske bevegelsens prestisje og innflytelse». De jugoslaviske foræderne været morgenluft samtidig som de drev hets mot proletariatets diktatur, berømte de til skyene den . 20. partikongressens nye kurs og sa at «spørsmålet er nå hvorvidt denne kursen skal vinne eller stalinismens kurs vinner på nytt».

Ved og etter den 20. partikongressen forsøkte Krustsjov-klikken å slå ned all motstand og begynte å bygge opp sin revisjonisme fra grunnen. De begynte med å utrenske de representanter i sentralkomiteen som holdt fast ved marxismen og satt i deres sted «sitt folk», det vil si pålitelige revisjonister. 70% av de som ble valgt til SUKPs sentralkomitee i 1952 ble utrensket mellom 1956 og 1961. Men da det ikke var nok utrensket man i 1961 50% av de sentralkomitemedlemmer som bie valgt i 1956! De fortsatte så med de lokale partiorganisasjonene. Krustsjov begynte plutselig å tale vidt og bredt om å «forynge kadrene». Det innebar nye brutale utrenskninger av marxister. Ifølge tall som KKP har latt publisere utrensket man 45 % av representantene i unionsrepublikkenes partisentralkomiteer og i partikomiteer for visse territorier og områder samt 40 prosent av medlemmene i by- og distriktspartikomiteene. For ytterligere å stramme sitt grep over partiet avsatte man i 1963 mer en halvdelen av medlemmene i sentralkomiteen i unionsrepublikkene og i områdekomiteene.[ref]Tallene er hentet fra KKPs 9. kommentar til SUKPs åpne brev, 14. juli 1964.[/ref] Dermed hadde man forsikret seg om at de nådige beslutninger som SUKP-ledelsen i sin visdom fattet, lojalt skulle adlydes på alle plan og i alle instanser. Slik var Krustsjov-klikkens metoder til å «avskaffe» klassekampen og å oppnå «enhet» innafor partiet!

I november 1957 ble førtiårsjubileet for Oktoberrevolusjonen feiret. Delegasjoner fra alle sosialistiske land var blitt innbudt til et møte for å fastlegge ei felles linje for de sosialistiske land. SUKPs ledelse dreiv en febrilsk virksomhet for å få den feilaktige linja si fra den 20. partikongressen nedlagt i den felles deklarasjonen, men de lyktes ikke. I stedet for kom deklarasjonen i flere henseende til å inneholde en saklig tilbakevisning av Krustsjovs revisjonistiske teser, særlig med henyn til USA-imperialismen og «den fredelige sameksistensen», deklarasjonen slo blant annet fast at følgende to teser:

1. «USA-imperialismen er verdensreaksjonens sentrum og en svoren fiende til folkene, og;
2. forekomsten av borgerlig innflytelse er en kilde til revisjonisme, mens kapitulasjonen for imperialistisk press er dens [revisjonismens] ytre kilde.»

Mot Krustsjovs tale om «den parlamentariske veien» framholdt deklarasjonen: «Leninismen lærer at de herskende klassene ikke avstår fra sin makt frivillig, hvilket også bekreftes av den historiske erfaring». SUKPs ledere hadde altså over hele linja mislykkes med å prakke sine feilaktige oppfatninger på de øvrige partier. Moskva-deklarasjonen ble vedtatt enstemmig og for skams skyld stemte SUKP-lederne på den.

For SUKP-ledelsen var Moskva-deklarasjonen av null og ingen verdi, da de ikke kunne gjennomdrive linja si i den. I stedet for i praksis å tilslutte seg deklarasjonens uttalelse om at USA-imperialismen er alle folks fiende, fordoblet de anstrengelsene for å kunne gjennomføre den falske «sameksistenspolitikken» sin. Vi har talt mye om «den fredlige sameksistensen». La oss undersøke dens karakter og i hvilken hensikt Sovjet-lederne så ivrig forfekter den.

Lenin utarbeidet først politikken for at den sosialistiske staten skulle føre en fredelig samkvemspolitikk overfor stater med andre samfunnssystemer. Han påviste dog at man aldri får glemme bort at imperialismen, så snart den anser at styrkeforholdet er til sin fordel, med all kraft kommer til å kaste seg over Sovjet-Unionen og ethvert folk som har frigjort seg eller er i ferd med å frigjøre seg fra imperialismens forslavende innflytelse. For det andre understreket Lenin ulikhetene i de kapitalistiske land. Endel land undertrykkes brutalt av imperialismen og nyter derfor et oppriktig ønske om å opprette vennskaplige forbindelser med sovjet-staten, mens andre «borgerlige stater hater oss, men på den andre siden, i sin egenskap av undertrykte stater foretrekker å leve i frod med oss».[ref]«Rapport om den all-russiske sentrale eksekutivkomiteens og folkekommisærenes råds arbeide».[/ref] For det tredje framholdt Lenin at det var umulig for undertrykte klasser og nasjoner å leve fredelig sammen med sine undertrykkere. For det fjerde og det siste utviklet Lenin den proletariske internasjonalismen, i det han sa at «Sovjet-Russland setter sin fremste stolthet i å hjelpe arbeiderne i hele verden i deres vanskelige kamp for å styrte kapitalismen».[ref]«Til Kominterns IV. verdenskongress og Petrograds arbeider-og Røde Armeedeputertes sovjet».[/ref] Stalin fortsatte på den vei som Lenin hadde staket ut. Han slakket aldri av på vaktsomheten mot imperialistene, opprettet vennskaplige forbindelser med de undertrykte folk og støttet aktivt deres kamp som han støttet arbeiderklassens frigjøringskamp i alle land. Mot dette kan ingen oppriktig kommunist reise noen innvendinger. Men hva er nå «den allmenne linje for fredlig sameksistens»? La oss undersøke dens teoretiske grunnvoller for siden å se hvordan den fungerer i praksis.

SUKP-lederne hevder at «fredelig sameksistens» er det høyeste prinsippet som finnes for å løse politiske spørsmål i dag. Den bør være «livets grunnlag i hele det nåværende samfunn».[ref]Krustsjov i FNs generalforsamling 23. august 1960.[/ref] Imperialistene har innsett sine tidligere «mistak» og «ikke så få stats- og regjeringsledere går nå også inn for fred og fredelig sameksistens».[ref]Krustsjov i Djakarta 21. februar 1960.[/ref] Sovjet-Unionens streben skal være å få i stand «allsidig samarbeid» med de imperialistiske lederne og særlig med USA-imperialismens våpendragere. Krustsjov og Leonid Bresjnev sendte 30. desember 1961 et hilsningstelegram til President John F. Kennedy, der man sa at Sovjet-Unionen og USA «kommer til å bli i stand å finne en grunnvoll for sammenfallende aksjoner og avtaler til beste for menneskeheten». Som en konsekvens av dette bør arbeiderklassen i de kapitalistiske landene begrave sitt sitt nag mot kapitalistene og gå inn for «fredlig samkvem» og kamp om parlamentsmajoriteten med dem, for muligheten finnes nå for en fredlig overgang til sosialismen på den parlamentariske veien. Selv om arbeiderklassen ikke skulle få majoriteten i parlamentet, så behøver den ikke bli mistrøstig. Hjelp kommer, for når «Sovjet-folket kommer til å nyte av kommunismens frukter kommer nye hundretalls millioner mennesker på jorda til å si: Vi er for kommunismen».[ref]Sovjetunionens kommunistiske partis program, vedtatt på den 22. partikongressen 1961.[/ref]. Ja, til og med kommer kapitalistene til å «gå over til det kommunistiske parti»: Slik er de grunnleggende prinsippene for SUKP-ledelsens «samkvemspolitikk». I en håndvending har man tryllet bort den proletariske internasjonalismen, imperialismens aggresive natur og den aktive støtten til frigjøringsbevegelser. Man trenger ikke å ha studert marxisme-nleninsmen særlig inngående for å innse at Sovjet-lederne på ethvert punkt bekjemper den. men hvordan envender nå Sovjet-lederne teorien i sin praksis.

Først og fremst har de til hensikt å utvide samarbeidet med USA-imperialistene. i 1959 sa Krustsjov i en tale i USA: «Deres og våre økonomiske framganger vil bli hilst av hele verden, som venter seg at begge våre store makter skal hjelpe de folk, som i den økonomiske utvikling ligger århundrer etter, slik at de fortere kommer på beina». I et intervju med den amerikanske utenrikskommentatoren Cyrus Leo Sulzberger sa Krustsjov «Vi [Sovjet-Unionen og USA] er de sterkeste land i verden, og om vi blir enige om fred, kan det ikke bli noen krig. Og om en eller annen galning som ville begynne med krig, trengte vi bare å heve vår pekefinger for å advare ham om å la være».[ref]The New York Times, 5. august 1961.[/ref] Samarbeidet på sitt beste!

---

I 1958 forsøkte Krustjov å få kineserne til å gå med på å stille den kinesiske folkehæren, flyvåpenet og flåten under kontroll av Sovjet-lederne. Kineserne avslo og i juni 1959 annulerte Sovjet-klikken ensidig en overenskomst som ble inngått i 1957 om at Sovjet-Unionen skulle forsyne Kina med en prototype av en atombembe og tekniske data for framstillinga av den. I januar 1959 holdt SUKP sin 21. partikongress, der Krustjov gikk til angrep mot den kinesiske kommunismen og anklaget den for være «likhetsmakernes kommunisme», de kinesiske folkekommunene for å være «reaksjonære i sitt vesen» og allment Kina for å være krigersk og dogmatisk. Etter å ha angrepet Kina og nektet dem muligheten til å utvikle kjernevåpen, reiste Krustsjov til USA for å møte imperialistenes fremste gallionsfigur, President Dwight D. Eisenhower, i Camp David. I høystemte ordelag framholdt Krustsjov Eisenhowers egenskaper som «likesom vi bekymrer [han] sog om å trygge freden» og «nyter sitt folks fullstendige tiltro». I høyen sky skrek Krustjov-klikken om den fantastiske «Camp David-ånden» som markerte en «ny æra i internasjonale forhold» og «et vendepunkt i historien». Slik hadde SUKP-lederne dratt ei skillelinje mot sine fiender, Kina, on åpnet favnen for sine venner, USA. For ytterligere å markere skillelinja angrep Krustjov Kina på nytt etter hjemkomsten for å ville «prøve stabiliteten til det kapitalistiske eyelemet med vold».

I anledning av disse opplysningene står det klart for alle og enhver at Sovjet-ledernes hensikt er et verdensomspennende samarbeid med USA og at de ser Kina som den største trussel mot samarbeidet. I løpet av 1960 gjorde SUKP-lederne et alvorlig forsøk på å sette tommelskruene på Kina. Etter å ha gått til et voldsomt angrep på de kinesiske kommunistene på det rumenske partiets 3. kongress i juni, trakk Sovjet i juli tilbake alle sine eksperter fra Kina og alle bistandsprosjekter «ble lagt på is» på ubestemt tid. På de 81 partienes møte i november 1960 arbeidet Sovjet-delegasjonen dag og natt for å framstille USA-imperialismen som verdens håp sammen med Sovjet-Unionen, og isolere KKP i den sosialistiske leiren. l begge henseende mislyktes man. Moskva-erklæringa av 1960 slo blant annet fast at USA-imperialismen er alle folks verste fiende og at enhet mellom broderpartier skal oppnås gjennom forhandlinger. Sovjetlederne sparket til alle sider i sin vrede og økte sine anstrengelser for å tilsverte Kina og slutte den ene avtalen etter den andre med USA-regjeringa. USA-ledelsen fullførte for sin del alle forpliktelser i den hellige alliansen USA-Sovjet-Unionen. Avisa London Times skrev at Vesten «må inntil videre unnvike enhver handling som ytterligere skulle kunne gjøre hans [Krustjovs] stilling svakere», og det amerikanske tidsskriftet Newsweek klargjorde USA-regjeringas syn: «Regjeringa er for tida overbevist om at USA bør tilby Krustjov maksimal støtte i hans konflikt med det Røde Kina». Med bibelens ord skulle vi kunne si: «Det er fullbyrdet».

Det «fredelige samkvemmet» innebærer at støtten til nasjonale frigjøringsbevegelser har sluttet. Han Suyin skriver i sin bok Kina år 2001: Den 24.. november 1961 ble den hemmelige overenskomsten ført et steg videre gjennom Adzjubejs [Krustjov svigersønn] besøk hos president Kennedy. Hensikten med besøket var å tilby USA ei oppdeling av verden mellom de to supermaktene på grunnlag av en 20-års fredspakt (…) Fred i Asia, Afrika og Latin-Amerika i 20 år innebar en slutt på all hjelp til militante frigjøringsrørsler. Krustjov var svært interessert, i å inngå en pakt på disse vilkåra».[ref]Han Suyin i Kina år 2001. Side 210–211.[/ref]

I realiteten har Sovjet-revisjonistene utviklet en «teori» for å holde tilbake folkenes frigjøringskamp. De har lagt fram tesen om at den politiske kampen, gjennom at verden er gått inn i en ny utviklingsfase, har måttet overlate førsterangsplassen til kampen for økonomisk utvikling. Om landet blir utviklet riktig har det bare å vente på imperialismens naturlige sammenbrudd. Deretter kan det utvikles i retning av det kommunistiske samfunnet. SUKPs sentralkomites åpne brev til KKP sa: «Under forhold med fredelig sameksistens er nye betydningsfulle seire blitt vunnet i løpet av de siste åra i proletariatets klassekamp og i folkenes kamp; den revolusjonære verdensprosessen utvikles framgangsrikt.» Den frigjøringsrørsle som koker suppe etter en slik oppskrift, vil i sannhet få spise svidd lenge!

Den andre måten de undertrykte folk kan frigjøre seg på er gjennom å henvende seg til USA-imperialismens institusjon, FN! Overfor FNs generalforsamling stilte Krustjov i septeember 1960 spørsmålet: «Hvem, om ikke FN, skal være forkjemper for avskaffelsen av det koloniale systemet? (…) Det er derfor vi appelerer til fornuften og framsynet hos folkene i vesten, til deres regjeringer og disses representanter i denne høye forsamlingen av FN. La oss bli enige om å vedta åtgjerder for å avskaffe det koloniale systemet og derved påskynde denne naturlige historiske prosessen».

---

Nasjonale frigjøringskriger og arbeiderklassens revolusjonære kamp blir motarbeidet. SUKP-lederne sprer en teori som går ut på at enhver lokal krig er en farlig trusel, en gnist som lett kan spre seg til en verdensomfatende kjernefysisk krig og dermed innebærer menneskehetens tilintetgjøring. Derfor sa Krustjov at: «Vi skal arbeide hardt (…) for å slukke de gnister, som kan gi anledning til at krig flammer opp».[ref]Sitert etter KKPs 4. kommentar til SUKPs åpne brev, 22. oktober 1963.[/ref]. Sovjet-lederne har forgjeves forsøkt å spille virkelig gnistfanger. La oss ta noen eksempler. Under det algeriske folkets frigjøringskamp stilte de seg åpent på den franske imperialismens side.[ref]Den «kommunistiske» gruppen i den franske nasjonalforsamling stemte ikke i mot krigen, men avholdt seg fra å stemme. Dette må oppfattes som passivt samtykke.[/ref] Krustjov ville ikke legge seg opp i Frankrikes «indre anliggender». I lang tid vegret de å godkjenne den provisoriske regjeringa som Algeris lovlige, men når Frankrikes imperialisme var fullstendig knust i Algeri skynte man seg omsider langt om lenge til å anerkjenne den provisoriske regjeringa. Eller ta Indonesia. Sovjet-revisjonistene driver hets mot det kommunistiske partiet i Indonesia for å være Pekings svans» og berømmer den fascistiske regjering for å være anti-imperialistisk. Derfor har de opprettet «vennskaplige forbindelser» med facistene og rundhåndet overlatt dem våpenhjelp for blodig å undertrykke det indonesiske folk.[ref]«Det er for tidelig å bedømme den nye indonesiske regjeringas innstilling, men om de nåværende ledere hindrer landet fra å komme under imperialistisk innflytelse, fortjener Indonesia å få en ledende plass i den moderne verden» i Komsomolskaya Pravda 19. mars 1967.[/ref]

Eller ta den på Kennedys krav inndratte støtten til Pathed Lao i Laos. Eller ta det franske folkets revolusjonære kamp mot monopolkapitalen i mai-juni 1968. Der ble Sovjet-ledelsens linje ført fram av dens franske underbruk, Frankrikes «kommunistiske» parti (PCF). Med tusen ulike unnskyldninger forsøkte man å holde folkets kamp tilbake. Man sa at det franske folket ikke var rede for sosialismen. Man oppfordret de franske arbeiderne til å slutte streiken. Man hevdet, for å lamslå kampen, at Frankrike ikke befant seg i en revolusjonær situasjon! Eksemplene på revisjonistenes svik er utallige. Disse er dug tilstrekkelig mange for å avsløre den reaksjonære karakteren til samkvemspolitikken.

1962 var Kuba-farsens år. Kuba-hendelsen var virkeliggjørelsen av ideen om gnisten og verdensbrannen i forestillingsverdenen. Vi følger Han Suyins framstilling: «Den 'dramatiske konfrontasjonen' hadde til oppgave å overbevise alle verdens folk om at det minste 'feilgrep'–dvs. enhver revolt, hvor den enn måtte være–skulle stille verden overfor ei krise ( av samme slaget som Kuba-krisen), som skulle føre til,'menneskehetens utslettelse'.»[ref]Han Suyin i Kina år 2001. Side 211.[/ref]

I fortsettelsen skulle man fra USAs og Sovjet-Unionens side holde fram eksemplet Kuba for enhver frigjøringsrørsle og frigjøringskamp som fant sted. Sovjet-lederne kunne sukke tungt og si: «Ja, vi vil så gjerne, men tenk på Kubakrisen.» Kubakrisen markerte det avgjørende eksepmlet på kjernefysisk utpressing mot verdens folk og framfor alt mot Kina. Gang på gang samlet man seg til toppmøter, der man snakket om kjernevåpnenenes fryktlige virkninger og skrev under prøvestansavtaler med hverandre, samtidig som Sovjet-lederne alltid passet på tilfellet til å drive hets mot Kina.

1964 ble Krustjov fortrengt fra «maktens tinde» . I hans sted kom nye menn med identisk samme oppfatninger, Bresjnev og Aleksej Kosygin . Alt under Krustjovs tid hadde disse to tilhørt SUKP-ledelsen og skissert SUKPs politikk. Den gamle linja var også den nye: det ligger intet forbausende i dette. Det bekrefter bare tesen om hvordan et borgerlig samfunnssystem fungerer.

---

Vi skal til slutt undersøke Sovjet-lederne skryt om at man i Sovjet-Unionen er begynt å bygge opp det klasseløse samfunn, det vil si kommunismen. Vi begynner med å se på teorien om sosialismen og kommunismen.

Ved den sosialistiske revolusjon griper arbeiderklassen makta gjennom, likesom alle tideligere herskende klasser, og oppretter sin egen statsmakt, proletariatets diktatur. Marx skrev i «Programkritikk»: «Mellom det kapitalistiske og det kommunistiske samfunn ligger perioden med det førstes revolusjonære omdanning til det andre. Til den svarer også en politisk overgangsperiode, hvis stat ikke kan være noe annet enn proletariatets revolusjonære diktatur.»

Det nye sosialistiske samfunn er ennå i høyeste grad et ufullstendig kommunistisk samfunn. Først etter at man har gjort seg av med alle kapitalistiske etterlevninger, kan man begynne å bygge opp det kommunistiske samfunn. I «Programkritikk» skriver Marx: «Det vi her har med å gjøre er et kommunistisk samfunn, ikke slik dette har utviklet seg på sitt eget grunnlag, men tvertom slik dette nettopp utgår av det kapitalistiske samfunn–som altså i enhver henseende: økonomisk, moralsk, intellektuelt ennå er beheftet med føflekker av det gamle samfunn, fra hvis skjød det stammer.»

I det sosialistiske samfunn er det lenge før kampen mellom den kapitalistiske og kommunistiske veien er endelig avgjort. Lenin skrev at, «avskaffelsen av klassene krever en langvarig, vanskelig og hardnakket klassekamp, som ikke forsvinner [som de vulgære representantene for den gamle sosialismen og det gamle sosialdemokratiet innbiller seg] etter omstyrtingen av den borgerlige stat, etter opprettelsen av proletariatets diktatur, men bare forandre sine former og på mange måter blir enda mer forbitret.»[ref]Lenins «Hilsen til de ungarske arbeidere» i Pravda. 27. mai 1919.[/ref] Og Stalin skrev: «Borgerskapet som er styrtet i det ene land forblir av mange årsaker ennå i lang tid sterkere enn det proletariat som har styrtet det. Derfor beror alt på at makten blir hevdet, at den blir konsolidert og gjort uovervinnelig.»[ref]Stalin i Spørsmål i Leninism. Side 31.[/ref]

Lenin kom inn på flere årsaker til småborgerskapets styrke i Den proletariske revolusjonen og renegaten Kautsky. Den ligger i det at «Ennå i lang tid etter omveltingen beholder utbytterne uungåelig en rekke faktiske fordeler: de beholder penger [å avskaffe pengene øyeblikkelig er umulig], de beholder et visst, ofte betydelig løsøre, forbindelser, rutine organisasjon og administrasjon, kjenneskap til alle administrasjonens hemmeligheter [vaner, framgangsmåter, midler, muligheter], de beholder den høyere utdannelse, den nære kontakt med det [borgerlige levende og tenkende] høyere teknisk personale, de beholder et uten sammenlikning større kjennskap til militærvesenet [det er meget viktig] osv, osv.»[ref]Lenin: Verker i utvalg bind 10. side 39–40.[/ref]

Under den sosialistiske epoken skapes på nytt småborgerskap og borgerlig tenkesett. For «småbedrifter finnes det dessverre ennå mange av i verden, men småbedriftene avler kapitalisme og borgerskap uavbrutt, daglig , hver time, spontant og i masseomfang.»[ref]Lenin i Radikalismen, kommunismens barnesykdom. Side 10.[/ref]

Som vi forstår kommer sosialismens epoke til å strekke seg over et meget langt tidsrom, flere hundre år hvor kampen mellom proletariatet og småborgerskapet fortsetter å rase hele tida. Dette er en historisk lov, som Sovjet-klikken ikke kan skjule om den så skriver hundre partiprogrammer, der den fornekter klassekampen under sosialismen. Men hvorfor prater nå Sovjet-lederne om at klassekampen er avskaffet? La oss samle materiale for å kunne besvare dette spørsmål riktig gjennom å undersøke dagens sovjetiske virkelighet.

I sin 9. kommentar til det åpne brevet fra SUKPs sentralkomite anfører KKP mange eksempler, hentet fra den sovjetiske dagspressen, på småborgerskapets dramferd i Sovjet-Unionen. La oss presentere noen av dem under:

«Funksjonærer i endel statsbedrifter utnytter sin stilling gjennom å anvende bedriftens utrustning for hemmelig tilvirkning av produkter. De tilegner seg sjøl de profitter dette håndverket gir. I en Leningrad bedrift som tilvirket militærprodukter plasserte de ledende funksjonærer sine folk på alle nøkkelposter og forvandlet den statlige bedriften. Gjennom hemmelig tilvirkning av bl.a. fyllepenner tjente de 1,2 mill. gamle rubler på tre år.»[ref]Krasnaja Svesta 19. mai 1962.[/ref]

«Direktøren, sjefsingenieren, sjefsbokholderen og andre sjefer etablerte seg i et silkeveveri i Usbekistan som nyfødte bedriftsledere. De opprettet illegale forbindelser og kjøpte opp kunstsilke samt tilegnet seg sjøl profittene av den hemmelige omsetningen. For å bearbeide silken tvang de igjennom en 12 timers arbeidsdag for arbeiderne.»[ref]Pravda Vostoka 8. oktober 1963.[/ref]

«I Krakov satte en direktør for en møbelfabrikk opp hemmelig tilvirkning av garn og anvendte gevinsten til sitt private forbruk.»[ref]Pravda Ukrainia 18. mai 1962.[/ref]

Disse menneskene kan sjølsagt ikke arbeide isolert. Nei, de har opprettet vidtrekkende forbindelser med slike som har ledende poster innafor departementer, politi- og rettsvesen. Disse hjelper og beskytter dem «mot kontant betaling». 43 personer, deriblant en direktør for en maskinfabrikk og visedirekteren for en annen, stjal tilsammen mer enn 900 vevstoler og solgte dem til ulike fabrikker i Sovjet-Unionen, der ledende funksjonærer i tur og orden anvendte dem for illegal forretningsvirksomhet[ref]Komsomolskaya Pravda 9. august 1963. Utgave 133.[/ref] I den kirgisiske Sovjet-republikken organiserte 40 falsknere og svindlere, blant dem ordføreren for republikkens planleggingskommisjon, 7 kontorsjefer og avdelingssjefer i republikkens regjeringsråd, illegal produksjon etterat de hadde skaffet seg kontroll over to maskinfabrikker og stjal statseiendom for over 30 mill. rubel.[ref]Sovjetskaya Kirgisia 9. januar 1962.[/ref]

I jordbruket er forholdet ikke stort bedre. Sjelskaya Sjisen fra den 22. juni 1962 beretter om en leder for et kollektivjordbruk i Usbekistan som terroriserte en hel by. Alle nøkkelposter i jordbruket «var besatt av hans nærmeste slekt og venner». Han sløste bort mer enn 132.000 rubel av kollektivjordbrukets midler for sine personlige behov. Lederen for et annet kollektivjordbruk i Kursk-området behandlet jordbruket som sitt «arve gods». Sammen med blant annet bokholderen og kassereren flådde han kollektivbøndene og tjente for sin egen del mer enn 100.000 rubel.[ref]Ekonomitjeskaya Gaseta, nr. 35 1963.[/ref]

Disse eksemplene er et svært lite utvalg under begrenset tid. Slik handel pågår i masseomfang og den belyser på et slående sett Sovjet-lederne tale om at klassekampen er opphørt. For hva er disse økonomiske forbrytelsene i masseomfang om ikke det korrumperte småborgerskapets klassekamp mot Sovjet-folket? De beskrives også av Sovjet-pressen som «nyfødte jobbere», «spekulanter», «utbyttere», osv. Har ikke Sovjet-lederne talt litt for høyt, når de taler om at klassekampen er opphørt? Sovjet-ledelsen, som kveler rettferdige streiker i blod, veit intet om klassekampen i Sovjet-Unionen! Sovjet-klikken, som setter inn politi og militære mot fredelige Vietnam-demonstranter, har ikke hørt tale om klassekamp i de seinere årene. Står det ikke klart for alle og enhver at Sovjet-revisjonistenes tale om at klassekampen er opphørt, tjener som et skjul bak hvilket de selv fører den mest vanvittige klassekamp mot Sovjet-folket? Er det ikke tydelig for alle som i det minste besværer seg med å undersøke Sovjet-revisjonistenes politikk, at den ledende klikken i Sovjet-Unionen og er en trusel ikke bare mot Sovjets folk, men også mot alle verdens, gjennom sin samkvemspolitikk med USA-imperialismen? Står det ikke til sist klart at Sovjet-revisjonistene opptrer som imperialismens agenter innafor den internasjonale arbeiderbevegelse og derfor må bekjempes hardt og besluttsomt av alle som slutter seg til marxismen-leninsmen?

Det er en historisk lov at overalt der folkets fiende opptrer, opptrer også folkets representanter. Sovjet-Unionen er i så måte intet unntak. I løpet av de seinere åra har to revolusjonære grupper i Sovjet-Unionen latt verden få vite om sin eksistens. Den ene kaller seg Stalin-gruppa og den andre Sovjet-Unionens revolusjonære kommunister (bolsjevikene). De er sjølsagt nødt til å arbeide under de vanskeligste forhold, men de har ikke desto mindre tatt opp kampen. Begge disse representerer framtidas Sovjet-Unionen og Sovjet-revisjonismens dødsdom. Skjønt Sovjet-revisjonistene ved overfladisk betraktning synes mektige og uovervinnelige, er de råtne innvendig og kommer ikke til å kunne opprettholde sitt herrevelde særlig lenge, og skjønt de nye partiene nå kan være små og synes svake, kommer de til å vokse uendelig i takt med at folkets kamp mot revisjonistene tiltar. På den måten kommer de til å vokse seg sterkere enn de nåværende lederene og styrte dem. Det er en dialektisk lov for samfunnets utvikling og en uungåelig skjebne for enhver undertrykker, om han representerer imperialismen eller revisjonismen.

---

 

Tvers gjennom lov til seier!
Ikke går der andre veier
til vårt drømte, frie land.
Før vi tramper ned og skaffer
vei i lovens paragrafer
er vi treller alle mann.

La dem rase. La dem true.
Ikke vil vi la oss kue,
svarer vi dem koldt og kort.
Om I bjeffer, om I snerrer,
ennu er dog, høie herrer,
våre henders arbeid vårt.

Ennu er en streikebryter
fredløs niding tross han nyter
vern fra selve kongens råd.
En forræder kaller vi ham, tross medaljen i kan gi ham,
med samt ros for tapper dåd.

Før vi tramper ned og skaffer
vei i lovens paragrafer,
er vi treller alle mann.
Reis all kraft som klassen eier!
Tvers gjennom lov til seier!
Støtt oss den som kan!