av Harald Minken

Den store nei-seieren i folkeavstemningen i Sverige forandret den politiske situasjonen i Nord-Europa.

Svenskenes nei til euro gjorde det lettere for danskene å holde fast ved sitt nei fra år 2000, og styrket umiddelbart EU-motstanden i Norge. Den kan heller ikke ha gjort det lysteligere for Tony Blair å tillyse folkeavstemning i Storbritannia med det første. Det var sannelig en inngripen i rette tid, svensker, for hadde det gått motsatt, ville vi gått strake vegen mot europastaten alle sammen! Nå er det håp om at Skandinavia og Storbritannia kan finne en annen veg.

Hva det vil si økonomisk for Sverige at de holdt fast på krona, er ikke så lett å si, men jo flere sjølstendige valutaer utenom euroen, jo lettere blir det i hvert fall for hver av dem å holde fast ved sjølstendigheten.

Ja-sida i Sverige starta sin kampanje med påstander om at overgang til euro ville redusere kostnadene spesielt for småbedriftene som driver eksport, i og med at de ville slippe kostnader til valutasikring og andre former for plunder og heft. De gikk endatil så langt at de fikk beregnet hvor mye dette ville gi i gevinst for hver svensk kommune. Nei-sida svarte med å peke på en potensielt mye større kostnad ved å gi opp krona, nemlig kostnaden ved langvarig arbeidsløshet dersom Sverige ikke lenger kunne bruke rentepolitikken og valutapolitikken som virkemidler for å komme ut av en nedgangsperiode.

Tullprat, sa ja-sida, Sverige har ikke økonomisk kraft til å føre en sjølstendig rentepolitikk. Først når hele Europa slår seg sammen, kan det føres en rentepolitikk som kan motvirke langvarige økonomiske kriser.

Hvordan skal vi vurdere disse økonomiske argumentene? Naturligvis innebærer det noen ekstra kostnader for en eksportør dersom han skal eksportere til et annet valutaområde. Han kan pådra seg en risiko for at krona styrker seg fra han inngår en kontrakt til han får betalt i euro (en valutarisiko). Den kan han forsikre seg mot, men det er ikke gratis. Men valutarisikoen gjelder også for utlendingene som vil eksportere til Sverige, og fungerer til en viss grad som beskyttelse for svensk konkurranseutsatt industri.

I en teoretisk verden uten konjunkturer og med «perfekt mobil» arbeidskraft ville likevel «alle» kunne tjene på at valutarisikoen forsvant, i og med at det blei lettere å treffe riktige økonomiske beslutninger. Verden – eller i dette tilfellet Europa – er ikke slik. Svensk tv gjorde et eksperiment. De spurte vindyrkere i Portugal om de var villig til å ansette arbeidsløse skogsarbeidere fra Norrland. Svaret var naturligvis: «Ja, dersom de hadde god greie på vindyrking.» Kunne portugisiske landarbeidere tenke seg en jobb i den svenske skogen? «Nei, er det ikke fryktelig kaldt?»

Mennesker er ikke perfekt mobile, de hører hjemme et sted, og det finns språkgrenser og kulturforskjeller. Dessuten får de ikke solgt huset. Hvis det går dårlig i Norrland, blir det arbeidsledighet der, og den går ikke vekk av seg sjøl gjennom flytting utenlands. Det er da det kan trengs rentepolitikk (hvis krisa rammer hele Sverige), eller distriktspolitikk og spesielle tiltak. Men kan ikke rentepolitikken drives mer kraftfullt om det er den europeiske sentralbanken som står bak? Det var det ja-sida sa. Nei, den europeiske sentralbanken kunne eventuelt brukt rentepolitikk mot den europeiske ledigheten (hvis de ikke hadde vedtatt å prioritere andre mål), men naturligvis ikke for å løse et særsvensk problem. For å løse et slikt problem, måtte EU ha brukt overføringer. Men det har de ikke budsjett til – mesteparten av budsjettet er bundet opp i landbrukspolitikken.

Et valutaområde bør altså ikke være for stort. Enten må folk lett kunne flytte innen området, eller så må området ha en statsmakt som driver omfattende distriktspolitikk. Europa er veldig dårlig egnet til å være ett valutaområde, og spenningene som det medfører mellom områder som utvikler seg raskt og områder som stagnerer, merkes godt allerede. Euroen er borgerlig eventyrpolitikk. Det betyr ikke nødvendigvis at euroen bryter sammen, men det betyr at den enten vil drive store menneskemasser ut på vegene, eller skape stagnerende bakevjer med høy ledighet.

Dette forstod svenskene. Ja-sida gikk derfor mer og mer over til ikke-økonomiske argumenter – freden, den europeiske enheten, faren for at svenskene skulle havne på gangen i Brussel.

Men like inn i det siste fremmet ja-sida to usedvanlig dårlige økonomiske argumenter. Det første var faren for spekulasjon mot den ensomme lille svenske krona. Tullprat – det går ikke an å spekulere i devaluering av en valuta som flyter! Det andre var behovet for utenlandske investeringer i svensk industri. Tullprat – er det noe den internasjonale kapitalen kan, så er det å hoppe over valutagrenser gjennom direkte investeringer i hvert valutamarked!

Etter avstemningen så det ut til at alle plutselig kunne enes om at Sverige hadde gått glipp av noen promiller i årlig gjennomsnittlig økonomisk vekst, men berget mulighetene til å håndtere nedgangstider. Kanskje er det slik, og kanskje ikke. Uansett så er det greitt for den svenske arbeiderklassen at Sverige har igjen litt økonomisk sjølstendighet, så får vi se hva de kan gjøre ut av det.

av Kjell Gjerseth

Kapittel 32

Hva skjedde for eksempel den første gangen helikoptrene kom til en landsby i Kunar?

Ungene løp ut og vinket til dem. Kvinnene lurte på om det skulle komme folk ut av de merkverdige vispene og om de eventuelt også skulle ha mat. Mennene stirret med en blanding av forskrekkelse og nysgjerrighet.

Og så smalt det. Det var den dagen de lærte om helikoptre. De som overlevde ble nye mennesker. De fleste av dem sverget å hevne seg. Hevn er et spørsmål om ære. Æren er en del av en felles bevissthet, og de har laget dikt om den: «Sår fra geværkuler leges hurtig. Skammens sår varer til dommedag.» Dødsforakten er en idé, skapt av tradisjoner, folketro og islam. Blant annet fordi æren er mer betydningsfull enn døden, ble landet uregjerlig. Ingen okkupanter ble lenge.

Men bildet av den stolte og gjenstridige afghaner med skjegg og gevær er også en forfalskning. De som gløttet inn under Hindu Kush og bare så menn, fant aldri mer enn halve forklaringer. Om det ble nevnt at kvinnene var mannens eiendom og levde i skyggen omgitt av husdyr og unger, så var det et bilde som bare kunne forsterke fordommene i det «opplyste» Europa. Bak sløret skjuler det seg en særegen bevissthet – underlig, trassig, opprørsk og kjærlig på samme tid. En europeisk kvinne var ved kildene i Kunar – ved godar. Hun kom bak slørene og lærte medsøstrenes poesi. Landays. Tolinjers vers som kvinnene synger til hverandre. Ord som menn aldri skal høre:

«Er det ikke en eneste modig mann i denne landsbyen?
Mine flammefargede bukser brenner meg på beina.»

Modige menn finnes. Hemmelig kjærlighet finnes. De som blir avslørt, risikerer en grusom straff, men det finnes modige kvinner:

«Jeg elsker. Jeg elsker. Jeg skjuler det ikke. Jeg benekter det ikke.
Selv om man skar mine skjønnhetspletter ut med skarpe kniver.»

Det kan være kostbart å eie en kvinne. Menn blir ofte ensomme av det. Menn som drømmer om kjærlighet kjøper en jomfru som forakter dem. Herskeren utsettes for et taust angrep. Kulde hver natt. Han kan ta, men hun gir aldri noe fra seg. Ved godar synger hun om «den lille skrekkelige»:

«Åh min Gud. Du sender meg på ny din mørke natt. Og
på ny skjelver jeg fra hode til fot
for jeg må meget mot min vilje legge meg i den seng jeg hater.»

Den hemmelige kjærligheten er en utfordring på liv og død. Kvinnene unnslipper «den lille skrekkelige» for en stund og finner en som er verd kjærlighet:

«Kom og omfavn meg, frykt ikke faren. Hvis du blir drept, hva betyr det?
Menn dør alltid på grunn av kjærlighet til en vakker kvinne.»

Bak sløret er æren en del av kjærligheten på samme vis som den for mennene er en del av kampen, av krigen. En mann uten ære fortjener ingenting.

«Min elskede flyktet under kampen.
Nå angrer jeg det kysset jeg ga ham i går.»

Helikoptrene sprenger grenser mellom kvinne og mann. Bombene blåser av slør og sjal. Bondens hustru løper mujahidin i møte og kysser kommandantens høyre hånd. Ungjentene samler patronhylser. De eldre kvinnene snakker menn midt i ansiktet og sier fra om det de synes er nødvendig:

«Min elskede, skynd deg til skyttergraven.
Jeg har veddet om hodet ditt med jentene i landsbyen.»

Fatimah våkner av helikoptrene som skal av sted for å bombe landsbyer. Men nå gjemmer kvinnene barna innunder kjolen og søker tilflukt under store trær. Mennene ligger bak steinene og drømmer om å eie en kanon. Fatimah drømmer om å være sammen med dem. Ut av denne byen som styres av løgnere, og kanskje med ham. Hun ser for seg et blekt ansikt og husker en taus gutt som ble en engstelig mann. Eller hadde hun vært mer engstelig enn ham? Skjelvinger i kroppen. Hun strekker seg i senga og kjenner seg uthvilt og nesten lykkelig. Han kunne ikke være så engstelig som hun trodde. Ingen engstelige menn dro til Kabul uten pass.

Utpå dagen fikk hun en beskjed på sykehuset. En av overlegene ville snakke med henne. Med én gang.

Uvanlig. Hun gikk langsomt bortover korridoren. Det kunne være hva som helst, men hun var redd. Det spøkte mellom de hvite veggene. Hun følte seg ensom og hjelpeløs, og det hadde hun ikke råd til å være. Banker på døra. Hører en stemme. Går inn. Overlegen reiser seg og viser henne en sitteplass. Ingen smil. Kald gufs i hele rommet. En mann sitter der allerede. Hun ser med en gang hva slags fyr det er. En ung glattbarbert Parcham-kader. En KHAD-fyr. Fatimah overser ham med et forsøksvis vennlig nikk.

– Jeg ville gjerne snakke med deg angående en rapport. En pleier hevder at du har vært i medisindepotet etter tjenestetid og tatt med medisiner ut av hospitalet. Er det riktig?

Fatimah er ubevegelig. I et halvt sekund ser hun for seg historien, og de forklaringene hun kan velge mellom. Bestemmer seg og snakker langsomt, men med en voldsom indre spenning som hun forsøker å skjule med sine svarteste øyne.

– Ja, det skjedde vel en gang – jeg har en syk mor, forstår du, og en dag hadde jeg det nokså travelt, det var blitt litt seint. Hun trenger en del beroligende og også sovetabletter, sier Fatimah.

– Men du vet da at det er i strid med reglementet. Du kan kjøpe de medisinene du trenger til privat forbruk. Dette er jo tyveri.

– Jeg ville heller kalt det et lån. Jeg hadde da ærlig talt tenkt å legge disse åtte-ti pillene tilbake igjen, sier Fatimah og later som om hun er ganske oppgitt av overlegens smålighet.

– Var det åtte eller ti? spør KHAD-fyren. Fatimah kjenner at angsten viker unna. Forakten, avskyen vokser i henne og hun retter seg i ryggen og regner etter på fingrene mens hun mumler og ser i taket.

– Det var åtte, sier hun og smiler vennlig til paranoiavirusen fra sikkerhetspolitiet. Overlegen føler seg noe beklemt ser det ut til, men den vesle KHAD-rotta studerer henne med kaldt blikk. Fatimah ser ham inn i øynene med et uttrykk hun vet han ikke begriper.

– Det er like fullt tyveri, sier KHAD-agenten.

– Vel, kall det hva du vil. I såfall må jeg tilstå enda en forbrytelse. For et par måneder siden fikk jeg menstruasjon midt på formiddagen og tok to paralgin samt et sanitetsbind til personlig forbruk. Alternativet ville være å gå hjem og det kunne i verste fall ha kostet menneskeliv, sier Fatimah og presser fram tre rynker i pannen. KHAD vakler. Overlegen ser på sivilsnuten og liker seg ikke.

– Si meg, hvorfor er ikke du medlem i partiet? spør KHAD.

– Fordi jeg ikke interesserer meg for politikk og heller ikke skjønner noe av det. For tida er jeg dessuten mest opptatt av å finne en kjekk ung mann som jeg kan gifte meg med, sier Fatimah og smiler nesten moderlig til fyren. Han gir opp, men hun ser at det bare er rent foreløpig.

– Jeg må rapportere dette, sier han og nikker til overlegen.

– Takk skal du ha, Fatimah. Du kan gå til avdelingen.

– Takk, sier hun og glir ut av rommet.

Noen timer seinere kom fire KHAD-folk i sivil hjem til pensjonatfruen og undersøkte alle rom. Den jamrende gamle kvinnen ble plutselig tørr i øynene og forbausende klar i hodet. Hun hadde møtt dem før, og hun hadde spesialisert seg på å si «vet ikke», «husker ikke», «aner ikke» og også legge til at hun dessverre var gammel og syk og om de ikke kunne være så vennlige å ta litt hensyn til de eldre.

– Fortell oss hvem Fatimah omgås, spurte han som hadde vært på sykehuset.

– Hennes venner har jeg ingenting med. Vi omgås familie og naboer, og om hun skulle ha andre bekjentskaper er det hennes egen sak. Du må huske det, unge mann, at min datter tross alt er over tretti år, og jeg – ja, jeg vet jo ikke hvor gammel du er, men nå for tiden er det da ikke uvanlig at også så unge menn som du har venner som foreldrene ikke har møtt.

KHAD slo retrett og lusket ut med sure miner. Også gamle tanter var i stand til å fornærme dem. Og tanten satt igjen med en forunderlig stolthet. Ikke hadde hun vært redd, ikke hadde hun plumpet ut med uoverveide ord. Hun hadde hatt situasjonen under full kontroll. Dessuten var jo det hele latterlig. Fatimah kunne de jo ikke ha noe å utsette på. Hennes egen datter.

Fatimah spaserer fra sykehuset og skal etter rutinen møte Gulrahim Khan ved et gatekryss et stykke unna. Men hun kjenner allerede da hun går ut av porten at spøkelsene i korridoren forlater de hvite veggene og svever etter henne. Ved første gatekryss ser hun dem. To menn. Typiske. De er så hemmelige at de kan oppdages på fem hundre meters avstand.

Hun ser Gulrahim og vet at han venter. Gulrahim subber langsomt bortover fortauet og ser hjelpeløs ut. Kan hun ta sjansen? Hviske en setning til ham? De er tretti, førti meter bak henne. Hun passerer en halvmeter bak Gulrahim.

– Fatimah kommer ikke, sier hun uten å snu seg. Nesten uten å redusere farten.

Gulrahim stanser opp et lite øyeblikk. Så går han videre til han merker at han står foran krysset. Hører skritt og vender seg mot lyden.

– Unnskyld, kunne du være så elskverdig å hjelpe meg over gata? spør han.

– Beklager, vi har ikke tid, sier en mannsstemme som ikke sakker farten. «Merkelig,» tenker Gulrahim, «Fatimah sier at Fatimah ikke kommer. En mann sier at ‘vi’ ikke har tid. Hva slags folk er det? Er det noen som har det travelt i Kabul for tida?»

Fatimah ser på klokka. Om tre kvarter skal Gulrahim kjøre drosje med iraneren. Hvorfra er hun ikke helt sikker på, men antakelig ved et bestemt veikryss i Karte Char. Kunne hun komme seg dit uten at det virket påfallende? Hun måtte i så fall handle. Og det setter hun i gang med. En kylling her. Tre løk der. En paprika. Et lite kålhode. Fire mango. En avis og et idiotblad. Langsomt gatelangs med brune poser. Grønt sjal over hodet. Halvlangt grått skjørt. Tynn lysebrun jakke. Bortover mot krysset. Der ser hun drosjen. Kan han se henne? Hundre meter unna. Gulrahim er forsinket. Hun går fortere. Femti meter. Hun snur seg ikke. Sjåføren ser opp. Tretti meter. Hun vinker. Drosjen starter opp. Sjåføren ser spørrende på henne. Hun setter seg inn i baksetet og slenger posene fra seg.

– Kjør meg hjem. Sett på taxameteret, sier hun. Ikke spør om noe ennå.

Iraneren kaster sneipen ut av vinduet og brummer av gårde på annetgearet. Han ser forsiktig til høyre og ser to menn som stirrer etter bilen hans. I speilet ser han at de vinker på en annen drosje. Iraneren svinger til venstre i krysset og til høyre igjen i første gate. En underlig vei til Guzargah, men han synes alltid det er hyggeligst å kjøre for seg selv.

– Bare kjør meg rett hjem. Det var to menn som fulgte etter meg fra sykehuset. Jeg fikk ikke snakket med Gulrahim.

– Hvorfor er de etter deg, da?

– Det var en pleier som rapporterte at jeg hadde stjålet medisin. Den gangen vi var ute hos de fire som hadde dysenteri. Men jeg sa at jeg tok åtte piller til mor. Antakelig tror de det, men de er etter meg nå, sier Fatimah og ber iraneren om å gi beskjed videre.

– Skal bli, Fatimah. Ta det kuli. Vi kan da kjøre litt drosje sammen om ikke annet, sier iraneren og fyrer opp en ny røyk.

– Ja, vi ser det an litt. Kan du plukke meg opp utenfor sykehuset om tre dager. Klokka halv seks?

– Jajamen. Grønn Volga venter med full tank og overhalt tenning. Ta det bare helt med ro, sier iraneren og smiler i speilet. Han har sett bakover. «Så lett det er. Og så godt det er at Kabul fortsatt har mange patriotiske taxisjåfører,» tenker iraneren.

For det var det som skjedde: Da KHAD-folkene stupte inn i sin drosje og kommanderte sjåføren til å følge den grønne Volgaen, da satte sjåføren bilen i feil gear, slapp klutsjen altfor fort og somlet så lenge med å få bilen i gang igjen, at det var umulig å innhente noe som helst. Til og med oksekjerrer ville ha forduftet, for drosjesjåførene i Kabul ser an sine passasjerer.

Fatimah kom hjem til en mor som med betydningsfull røst fortalte om KHAD-folkene som hadde tillatt seg å snike inn i deres privatliv. Fatimah var ikke spesielt overrasket, og hun ble snart overbevist om at moren hadde mestret situasjonen langt over sine normale forutsetninger.

– Men som du har handlet. Vi hadde jo alt vi trengte. Du kjøpte jo inn i går også? sier enkefruen og ser fortumlet ut.

– Åh, det hadde jeg glemt, var det eneste Fatimah orket å si, og det var slett ikke godt nok, men hun gikk rolig forbi det aldrende spørsmålstegnet og tenkte at hun muligens hadde kjøpt sin siste kylling i Kabul.

Gulrahim Khan kommer en halvtime for seint hjem. Det er på grunn av dårlige nyheter og en forsinket drosjebil. Iraneren har fortalt det i nokså lettvinte ordelag, og Gulrahim kommenterte ikke historien. Han sa hare at alt fortsetter som før, men tenkte at det kanskje ikke kom til å gjøre det. Folk som blir skygget blir alltid tatt. Før eller siden. Også de uskyldige. Når KHAD-agentene har bestemt seg, ser de ikke forskjell på folk.

av Mathias Bismo

Oppgjøret med «høyreopposisjonen» i 1928/29 skulle bli den siste betydelige partikampen i SUKP(b) før etter Stalins død.

Samtidig var det også en viktig kamp, fordi det var gjennom denne at både Stalins makt og den bolsjevikiske ideologiske formasjonen ble konsolidert. Det var også en kamp som i sitt innhold reiser langt flere viktige problemstillinger enn den av ettertidens kommunistiske bevegelse(r) er blitt kreditert.

Høyreopposisjonen er uløselig bundet sammen med Nikolai Bukharin (1888-1938). På tross av sin forholdsvis lave alder var Bukharin allerede en erfaren revolusjonær ved revolusjonen i 1917, og han fikk raskt fremtredende tillitsverv. I det som i ettertid er blitt kjent som Lenins testamente, ble han beskrevet som «hele partiets favoritt» og dets «fremste teoretiker», og da Lenin døde var det aldri noen tvil om at han skulle overta plassen hans i politbyrået. I kampen mot Trotskij stilte han seg på linje med Stalin, Kamenev og Sinovjev, og da Stalin røk uklar med de to sistnevnte, ble Bukharin i virkeligheten den eneste sovjetlederen som kunne måle seg med Stalin i styrke og anseelse.

Strategier for sosialisme

De fleste bolsjeviklederne hadde ved revolusjonen vært enige om at den russiske revolusjonen bare var første etappe i en verdensrevolusjon. Det rådet enighet om at det tilbakeliggende jordbrukslandet Russland var dårlig stilt dersom ikke andre, mer fremskredne, land, først og fremst Tyskland, fulgte etter. Imidlertid ble de tyske revolusjonsforsøkene i 1919, 1921 og i 1923 slått tilbake, og det ble snart klart at Sovjetunionen, i hvert fall for en stakket stund, måtte klare å overleve på egenhånd. Man måtte i første omgang sikre sosialismens seier i dette ene landet.

En ting var å slå dette fast, en helt annen ting var å legge strategier for det og gjennomføre disse. I diskusjonene rundt dette skulle det utvikle seg to hovedlinjer. Den ene, teoretisk utlagt av økonomen Evgenii Preobrasjenskij og politisk fremmet av Trotskij, snart også Kamenev og Sinovjev, tok utgangspunkt i den opprinnelige akkumulasjonen som den var foregått i de mest fremskredne landene. Akkurat som den kapitalistiske industrien og økonomien hadde vunnet terreng gjennom intensivert utbytting av bøndene under det føydale regimet, kunne den sosialistiske industrien og økonomien seire bare dersom bøndene, i Preobrasjenskijs ord «en foreldet klasse», ble tilsvarende utbyttet i Sovjetunionen. Prisene på jordbruksvarer måtte settes kunstig lavt og prisene på industriprodukter kunstig høyt. Slik kunne den sosialistiske industrien få de midlene den ville trenge, og slik kunne kollektiviseringsprosessen fremskyndes.

Bukharin var for så vidt ikke uenig i at industrien måtte vokse og at det var nødvendig med en kollektivisering av landbruket, men i motsetning til Preobrasjenskij la Bukharin vekt på de politiske konsekvensene. Bukharin har i ettertiden blitt beskyldt for å være en isolasjonistisk figur, mens i særdeleshet Trotskij har blitt tatt for å være internasjonalist. I denne kampen er det imidlertid vanskelig å se dette. Mens Trotskij og Preobrasjenskij ville forsere utviklingen av økonomien som om man levde i en vennlig innstilt verden, poengterte Bukharin den utsatte stillingen Sovjetunionen befant seg i. Landet var omgitt av fiendtlige land, og internt var det preget av en stor bondebefolkning hvis umiddelbare interesser gjerne gikk på tvers av de mer langsiktige interessene til Sovjetstaten. Å sette den skjøre alliansen mellom industriarbeiderne og landbruksarbeiderne i fare ved å innføre noe som i virkeligheten var en ekstraskatt og ved å tvinge dem inn i ukjente former, var en risiko det ikke var verdt å ta. I dette spørsmålet lå Bukharin langt nærmere Lenin, som i sine siste skrifter hadde påpekt nødvendigheten av en revolusjon på landsbygda – en revolusjon som måtte skje i full forståelse med dem det faktisk direkte angikk, en kulturrevolusjon.

Et flertall blir et mindretall

I 1925-26 formet Trotskij, Sinovjev og Kamenev Den forente opposisjonen. Disse hadde nå alle falt ned på Preobrasjenskijs linjer, dog på ulike tidspunkter. Den direkte foranledningen var den 14. partikongressen i 1925 som hadde vedtatt en uttalelse som åpnet for økt mulighet til utleie av jord, fjernet restriksjoner på lønnsarbeid innen landbruket, reduserte jordbruksskatten og fordømte praksisen med påtvungne gitte priser på jordbruksproduksjon. (1) På tross av at dette, i «god» bolsjevikånd, ble vedtatt mer eller mindre enstemmig, var konfliktene ganske klare. Diskusjonen gikk heftig i spaltene til Pravda og andre partipublikasjoner.

Den 15. partikongressen året etter bekreftet imidlertid linjen fra året før, og førte til opposisjonens sorti fra partiets ledende organer. I følge Stalin klarte ikke trotskistene å «se at mens industrien er nasjonaløkonomiens ledende element, så er jordbruket i sin tur fundamentet for at industrien kan utvikle seg». (2)

Det var like fullt et kraftig dilemma. Et sentralt aspekt ved sosialismen skulle jo være industriens predominans innen økonomien. Produksjonsmålene ble derfor satt høyt, på tross av vedtakene fra de foregående partikongressene. Når samtidig ikke produktiviteten i landbruket bedret seg i særlig grad, førte dette til at det ble slått alarm. Og sakte men sikkert merket man en glidning blant partilederne – blant dem Stalin, hvis sekretariat på dette tidspunktet for alvor begynte å bli en maktfaktor i partiet.

Bukharin, på sin side, holdt fast ved sine standpunkter. Det var ingenting som var grunnleggende annerledes i 1928 enn i 1926. Sovjetunionen var fortsatt alene, det var ingenting som tydet på at de revolusjonære konjunkturene hadde endret seg utenfor landet og den bebudede kulturrevolusjonen overfor landarbeiderne var uteblitt. Sammen med Mikhail Tomskij og Alexei Rykov havnet han snart i et mindretall i partiledelsen, mot Stalin og flertallet som i stadig større grad overtok Den forente opposisjonens synspunkter. I 1928 slo for eksempel Stalin fast at industrien hadde to fundamenter, nemlig industriarbeiderne og landarbeiderne, hvorav de siste måtte avkreves det han kalte en «ekstraskatt» for å bidra til industriens fortsatte vekst. Preobrasjenskij ble for en stakket stund også hentet fra Sibir til Kreml (han ble senere sendt tilbake og døde der i 1936).

Et av hovedargumentene til det nye flertallet var at man nå så en mer revolusjonær situasjon ute i verden. Bukharin, som i 1925 hadde overtatt som formann for Komintern etter Sinovjev, var uenig i dette synet, og ble følgelig fjernet fra stillingen sin. Samtidig med dette ble Kominterns såkalte «tredje periode» innledet, en periode som først og fremst var kjennetegnet av en ny, mer konfrontativ holdning til sosialdemokratiet. Rykov ble fjernet som folkekommissær (statsminister) og Tomskij som leder av fagbevegelsen. I motsetning til under kampen mot Den forente opposisjonen var dette en kamp som foregikk i det skjulte. På tross av at Bukharin fortsatt var redaktør av Pravda, slapp den nye opposisjonen bare i marginal grad frem med sine synspunkter. Etter at Bukharin også ble fjernet fra denne stillingen var opposisjonen mer eller mindre brakt til taushet.

Med høyreopposisjonen ute av veien kunne partiflertallet, med den nå ubestridte lederen Stalin i spissen, sette i verk det som er kjent som tvangskollektivisering. Riktignok var det offisielt ingen tvang inne i bildet, men det er liten grunn til å tro at partiledelsen, med sitt sinnrike nettverk, var ukjent med de overgrepene Stalin over ett år senere kritiserte i artikkelen «Svimmelhet av fremgang». Et annet resultat var den første femårsplanen, med sine velkjente høye produksjonsmål. Mange av disse ble nok nådd, men det var snakk om en vekst som ikke på langt nær tok alle faktorer med i betraktning. Det ble så å si en «ubalansert vekst», en maksimal vekst innen visse sektorer, i stedet for en optimal vekst innen alle sektorer som Bukharin og det gamle flertallet hadde agitert for – mot Preobrasjenskij. Det er for eksempel sterke grunner til å påstå at sultkatastrofen i Ukraina på begynnelsen av 1930-tallet var en følge av partikampene på slutten av 20-tallet og den linjen som gikk seirende ut.

Konsekvenser

Bukharin og Rykov ble drept i 1938, Tomskij hadde tatt livet sitt to år tidligere etter å ha fått vite at NKVD snart ville komme til å arrestere ham. I historiens lys har disse blitt levnet lite ære. Skjellsord som «Sovjetunionens Bernstein» (Bukharin) og høyre-trotskister (siden Bukharin etter nederlaget i 1929 hadde oppsøkt Kamenev med henblikk på å motarbeide det sultanistiske regimet som var i ferd med å utvikle seg) satt løst. Det er imidlertid flere viktige lærdommer å trekke fra høyreopposisjonens kamp.

For det første handler det om et økonomisk-filosofisk syn. Det synet som etter hvert ble gjeldende var at det er ikke klassekampen som utvikler produktivkreftene, men omvendt produktivkreftene som fører klassekampen, og dermed historien, fremover. En slik påstand går grunnleggende mot Marx, men det var like fullt en påstand som ble brukt til å rettferdiggjøre ekspropriasjonen av bøndene og tvangskollektiviseringen. Produktivkreftene på landsbygda måtte utvikles, og så ville bøndene mer eller mindre automatisk følge etter. Den umiddelbare oppgaven ville da bli å fjerne hindringer for dette, dvs. å utbytte den foreldede landarbeiderklassen. Klassekampen blir følgelig underordnet produktivkreftenes utvikling, en mekanisk slave av den teknologiske og organisatoriske utviklingen.

Dette fører mer eller mindre direkte til den andre grunnleggende feilen med den bolsjevikiske ideologiske formasjonen, nemlig at en riktig handling nødvendigvis vil gi det ønskede resultatet. Dersom man bare tvangskollektiviserer for harde livet så vil det uansett gi de samme resultatene som om kollektiviseringen skjer frivillig, bare mye raskere. Det uttrykker en forakt for massene og en tro på et ekspertstyre som, bare det har den riktige teorien, vil være i stand til å forutsi hva som er best for staten.

I sin tur leder dette til en tredje grunnleggende feil, nemlig ideen om at opposisjon er farlig. Dersom det er slik at en parti- eller statsledelse er i stand til å vedta de riktige grepene, gitt at disse faktisk er de riktige, så vil motstand mot disse i realiteten være motstand mot sosialismen. Samtidig så vil disse «motstanderne mot sosialismen» automatisk ekskluderes fra enhver seriøs debatt, men for å få dem til å holde kjeft, så er det enkleste bare å hogge hodet av dem.

Bukharin var oppmerksom på disse farene. Allerede under Lenin hadde han advart mot utviklingen av en ny byråkratklasse, som ikke var en overklasse i materiell forstand, men som var det i kraft av sin rolle i statsstyret. Historien viser hvor rett han hadde i dette. Det blir galt å si at Bukharins kamp var en genuin «demokratisk» kamp – Russland og Sovjetunionen hadde ingen demokratiske tradisjoner å spille på. Men det var en kamp mot den despotismen som fikk utvikle seg. Ingen vet hva som ville skjedd dersom han hadde vunnet – det er mulig at Sovjetunionen ville falt sammen, slik Stalin stadig sterkere insinuerte, og at kanskje Hitler hadde vunnet andre verdenskrig. Slike historiske eventualiteter er imidlertid av mindre interesse for oss. Det kanskje høyreopposisjonens kamp fremst av alt kan gi oss i dag, er alternativer til den bolsjevikiske ideologiske formasjonen, til «stalinismen». Selvsagt kan vi ikke ta det som noen ferdig pakke, men elementer av høyreopposisjonens kritikk av Stalin og partiflertallet kan være viktige korrektiver for venstresida i en situasjon der den stadig vekk blir beskyldt for å ha en mer eller mindre innebygd hang til despoti og folkemord.

Noter

• 1. Charles Bettelheim: Class Struggles in the USSR: 1923-1930, New York (Monthly Review Press 1978), side 370. [Tilbake]
• 2. Ibid side 378. [Tilbake]

Bokomtale

av Mathias Bismo

Sheldon Rampton og John Stauber har skrevet en interessant bok om slaget om Irak.

De har bakgrunn fra PR Watch, og de har i den forbindelse tidligere skrevet bøker om løgnene og propagandaen som omgir forståelsen av forurensningssituasjonen og matvaresikkerheten i USA. På samme måte som de i disse bøkene viste hva som lå bak og hvordan propagandaen slår gjennom på disse feltene, viser de her hvordan den nye amerikanske kolonialismen har fått full aksept hos flertallet i den amerikanske befolkningen.

Boka gir et godt innblikk i amerikansk massemedia, myndigheter, pressgrupper og pr-industri, samt sammenhengen mellom disse ulike. Et godt eksempel er Iraqi National Congress (INC), som i dag er den fremste partneren i den irakiske quisling-regjeringen. Dette var en gruppe som ble opprettet som en pressgruppe overfor amerikanske myndigheter i 1992 av John W. Rendon, en pr-ekspert som tidligere hadde jobbet for president Jimmy Carter og presidentkandidat Michael Dukakis. Ved hjelp av Rendon og Committee for the Liberation of Iraq, nok en pressgruppe bestående av både demokrater og republikanere, har imidlertid INC fått et ry som en mikstur av et irakisk ANC (derav navnet) og en eksilregjering av den typen som residerte i USA under andre verdenskrig.

Et annet sentralt moment er betydningen av ulike private og halvoffentlige press- og «forsknings»-institusjoner. Project for a New American Century var kanskje den mest kjente pressgruppen for angrepet på Irak. De var og er imidlertid ikke alene. Av andre grupper kan nevnes Committee for the Liberation of Iraq, Center for Strategic and International Studies og The Hudson Institute. Det som kjennetegner disse, er både deres nærhet til den politiske makta med flere senatorer og folk tilknyttet regjeringen blant de sentrale ideologene og til amerikansk corporate media.

Corporate media, på sin side, har sine egne mekanismer for å bringe opposisjonen til taushet. Ett eksempel er flere tv-kanalers konsekvente bruk av «The Liberation of Iraq» som vignett til innslag om krigen. Et annet eksempel er de mest krigshisserske kanalenes, i særdeleshet Fox News, neo-konservative allierte og deres pressgrupper som systematisk brukes mot andre medier som ikke opptrer like ekstremt som Fox News, blant annet CNN, som etter europeisk målestokk neppe kan regnes som en maktkritisk kanal. De senere årenes kraftige monopolisering av media har gjort dette enda enklere. Da radionettverket Clear Channel forbød sine ansatte å spille plater med Dixie Chicks, en countrygruppe som gikk mot krigen, og til og med sa opp folk som overså dette forbudet, var det et kraftig signal fra USAs største radioselskap, som eier omtrent halvparten av landets radiostasjoner, om at det å være mot krigen ikke er akseptabelt.

Flere amerikanske krigsmotstandere har blitt positivt overrasket når de har kommet til Europa og sett hvor åpen debatten er her, sammenlignet med i hjemlandet. I hele Europa var det et flertall mot angrepet i befolkningen. Det var ikke tilfellet i USA. Rampton og Staubers bok er fremfor alt en god forklaring på hvorfor det kunne bli så ulike resultater – svaret er en enormt kraftig og altomfattende maktkonstellasjon som (ennå) ikke finnes i Europa.

av Øyvin Aamodt

For tida er det populært å snakke om Mao Zedong som en av de store tyrannene i historia, som ansvarlig for massemord og undertrykking, sultedød og fanatisme. Jeg har nettopp igjen lest to bøker med et annet utgangspunkt.

På 1980- og inn i 1990-tallet ville en slik negativ beskrivelse blitt møtt med hoderisting og oppgitthet ganske langt inn i den borgelige kulturen. Da ble det skrevet bindsterke verk om «Asias syke mann» (Kina) som hadde begynt å friskne til, til et liv med mer verdighet og delvis innflytelse over egen hverdag.

Men ikke lenger. Nå er det ultraliberalismen som gjelder, og det er ganske få som ønsker å huske de positive resultatene av forsøkene på å skape sjølstendige, antiimperialistiske og mer eller mindre sosialistiske samfunn, – å nærme seg frihetens rike for de store folkemassene i noen av de fattigste områdene av verden.

Kina, en gang et altfor stort forbilde for mange, utvikler seg i feil retning. Det endelige symbolet på at det var galt fatt, kom med nedslaktinga på og ved Den himmelske freds plass og andre steder i Beijing i juni 1989. Samtidig leser vi stadig om den økonomiske veksten i Kina, om at landet kanskje er i ferd med å bli et nytt Singapore, et nytt økonomisk mirakel.

Jeg har nettopp igjen lest to bøker om hva som har skjedd i Kina siden Maos død i 1976. Hva som har skjedd med folks hverdag etter at Maos politiske linje tapte og Deng Xiaopengs vant:

Amerikaneren William Hinton, som fulgte Kinas utvikling tett fra før revolusjonen i 1949, skrev The Great Reversal i 1990. Hans amerikanske venn Robert Weil underviste på et universitet i Nordvest-Kina i 1993-94 og ga i 1996 ut boka Red Cat – White Cat.

Begge bøkene gir oss et innblikk i noe av det som skjedde av merkbare endringer for folks hverdag i løpet av 15-20 korte år. Ingen av disse bøkene er nye, men i en tid hvor det blir viktig å studere sosialismens fortjenester, ikke bare dens mørke sider, kan de være med på å tegne en bakgrunn og et grunnlag.

Bøkene beskjeftiger seg blant annet med forholdet mellom fattig og rik (hvor forskjellene øker dramatisk), med velferdsgoder (som forsvinner ettersom kollektivene blir oppløst som følge av privatiseringa på landsbygda), med utbyttinga av arbeiderklassen (hvor de økonomiske sonene langs kysten som blir pumpa fulle av utenlandsk kapital er spydspissene), og markedet som overtar mer og mer av tilbudet (særs tydelig innen helse- og omsorgssektoren).

Dengs gamle postulat om at det ikke spiller noen rolle om katten er hvit eller svart så lenge den fanger mus, blir tolket, og virkningene av tankegangen og det ideologiske grunnlaget blir beskrevet ut fra et klart maoistisk ståsted.

Dette er tankevekkende og lærerikt som en motvekt til dagens diskusjon omkring privatisering her hjemme og sørs økonomiske utviklingsmuligheter framover.

Det neste bør nå bli å studere forsøkene som er gjort på å utvikle grunnplanets innflytelse over økonomi og samfunnsliv. Hva kan vi ta med oss videre av dette når vi skal utvikle våre visjoner om en hjemlig sosialismemodell for det (for tida) steinrike og aggressivt imperialistiske Norge.

Les også:

• Siri Jensen: Rapport fra Beijing (Røde Fane nr 4, 1995)
• Pål Steigan: Kina 1999 – quo vadis? Rapport fra en studiereise desember 1998 (Røde Fane, bilag til nr 1, 1999)

av Rolv Rynning Hanssen

Kommisjonen presser stadig på for økt liberalisering og konkurranse. Ikke bare på innkjøp og de tunge infrastrukturområdene, men også på andre tjenester.

Hvert år brukes det innen EU/EØS-området 1.000 milliarder euro på offentlige innkjøp. Det er de enkelte medlemslandenes statlige, regionale og kommunale myndigheter som gjør disse innkjøpene. Dersom innkjøpene overstiger relativt små terskelverdier, må de publiseres i TED (Tenders Electronic Daily) som er EUs database for anbud.

På denne måten sikrer EU-regelverket at de store foretakene i Europa får en oppdatert oversikt over all offentlig virksomhet, og dermed også at det skal være mulig for de store europeiske foretakene å legge inn bud på oppdrag i norske småkommuner. Det er ikke først og fremst konkurransen som sikres, men retten til å hente ut profitt hvor det enn måtte være.

Innkjøpene skal også oppfylle krav om ikke-diskriminering, likebehandling, proporsjonalitetsprinsippet og gjensidig godkjenning.

Ingen lokale hensyn

Ikke-diskriminering vil si at det er umulig å gjøre forskjell på leverandører på grunn avfor eksempel nasjonalitet. Man kan ikke gi et lokalt selskap forrang bare på grunn at det er lokalisert i eller i nærheten av kommunen. Det vil si at lokale politikere gir fra seg et viktig styringsinstrument. En undersøkelse i Norge før EØS-avtalen trådte i kraft, viste at 2/3 av kommunene ofte favoriserte lokale leverandører. Det er mange grunner til det, men den viktigste grunnen er at en viktig del av lokalpolitikk er å utvikle levedyktige lokalsamfunn. Da kan man ikke sluse penger ut av distriktene, slik man gjør via store europeiske databaser. Man ønsker faktisk å diskriminere enkelte selskap, fordi totalt sett blir løsningen med en lokal leverandør – om enn noe dyrere – bedre for kommunen som helhet.

Siden 1994 har ESA (Eftas overvåkningsorgan) sørget for at Norge overholder reglene. Samme rolle har EU-kommisjonen i EU. Det klassiske eksemplet på at dette ikke er tomme trusler, og at profitt teller mer enn lokaldemokrati, er renovasjonssaken i Nes kommune.

Dyr lokalpolitikk

Romerikskommunen hadde akseptert et tilbud fra et lokalt firma. Imidlertid hadde Norsk Gjenvinning (eid av Hydro, Gjensidige, Vesta m.fl.) et lavere tilbud. Riktignok var prisforskjellen bare 21.000 kroner og kontrakten gikk over 7 år og var totalt på over 20 millioner kroner. Norsk Gjenvinning gikk da til rettssak, selv om det dreide seg om bare 3.000 kroner per år. Nes kommune tapte i retten, og måtte erkjenne at EU-retten var sterkere enn sunn fornuft. I Aftenposten 19. juni 1997 sa ordføreren: «Resultatet er at kommunens knapt 16.000 innbyggere og 6.000 husholdninger vil få et dårligere renovasjonstilbud. Ikke minst gjelder det overfor kommunens mange gamle.»

Dyrt ble det også. Norsk Gjenvinning fikk en erstatning som tilsvarte den profitten selskapet regnet med å få på kontrakten: 2 millioner kroner. Og det for en prisforskjell på 21.000 kroner.

Saken med Nes kommune og Norsk Gjenvinning er et godt eksempel på hvordan lokaldemokratiet taper, hvordan EU tilrettelegger for at storselskapene kan hente ut profitt fra et distrikt.

De multinasjonale kommer

Historien om Norsk Gjenvinning er også historien om monopolisering som følge av konkurransepåbudet. Når et storselskap ikke har noen markedsandel, snakker det varmt om konkurranse. Men ethvert selskaps mål er ikke å skape mer konkurranse, men å skape sitt eget monopol. Derfor favoriserer anbudskonkurranse firma med solid kapitalbase, med mulighet til å underby, eventuelt tape penger ei tid, for å komme inn på markedet, eller til å kjøpe opp konkurrenter.

Slik er historien om Norsk Gjenvinning: Omkring 1990 var det et lokalt Oslo-firma. Så starta ekspansjonen i Norge. I 1999 var det blitt så stort at det franske multinasjonale selskapet CGEA-Onyx fattet interesse og kjøpte hele selskapet. I dag er det bare selve renovasjonsbiten som har det norske navnet Norsk Gjenvinning. Men denne delen av Onyx-Norge betjener ca 1,2 millioner i 70 kommuner. Mer enn en fjerdedel, 27 %, av Norges innbyggere får søpla tømt av dette kjempekonsernet.

Men historien slutter ikke der, CGEA-Onyx med sine 71.000 ansatte i 48 land er ikke nok. Dette selskapet er igjen blitt en del av det gigantiske Veolia, med en omsetning på 30 milliarder euro og 302.000 ansatte på verdensbasis. Her finner man den store vinneren av anbudsrundene i EU-land. I Veoliagruppen finner vi igjen Vivendi på vannsektoren, Dalka på energi og Connex på transport. Avregulering og konkurransepolitikk skaper giganter som leverer tjenester over hele spekteret av offentlige innkjøp, både når det gjelder varer og tjenester.

EU i morgen?

Vi kjenner EU og offentlig sektor i dag. Vi kjenner EØS-avtalen som innebærer en forpliktelse til å følge EUs økonomiske politikk og mye mer. Men skal vi kunne vurdere hva EU vil bety for offentlig sektor, må vi forsøke å se hva som vil komme.

En trenger ikke være stor spåmann for å si at EU vil utvikle seg i en retning hvor offentlig sektor kommer enda mer i lomma på storkapitalen. Det er mange områder en kan se dette på. I Norge er ikke helsesektoren i særlig grad overlatt til private. Det er få og små private sykehus (8 godkjente i drift og 18 på venteliste i regjeringen). Det er få privatdrevne sykehjem. Men dette er en av de virkelige godbitene for kapitalen. Norske kommuner har vært restriktive med å konkurranseutsette sykehjem, erfaringene fra nabolandene skremmer. Profitt og omsorg er som ild og vann. Allikevel drives stadig flere sykehjem på profittbasis. Alle er anbudsutsatt etter EU-regler. 27. september 2003 publiserte Servicebedriftenes Landsforening (SBL) en artikkel hvor de på vegne av sine medlemmer, som formelig sikler etter å tjene penger på helse, klager over at norske kommuner driver en ulovlig praksis. Det er nemlig slik at omkring 380 institusjoner (sykehjem, aldershjem o.l.) drives av ideelle, non-profit organisasjoner, uten å ha vært satt ut på anbud. Dette mener SBL og Næringslivet Hovedorganisasjon er i strid med EU-regelverket. Enten må det offentlige ta over, ellers må de konkurranseutsettes. Dette er institusjoner som Røde Kors, Norske Kvinners Sanitetsforening og andre driver ut fra et humanitært grunnlag, et godt stykke fra profittanken. Men SBLs utspill viser at EU-lovgivningen er et sterkt redskap i hendene på servicekapitalen.

Et godt eksempel på utvikling innenfor EU ser man i Sverige. Før EU-tilpasningen og medlemskapet i 1994 var Sveriges velferdspolitikk noe omverdenen så på med misunnelse. Etter knapt 10 års EU-medlemskap er Sverige nå det land innenfor EU som har gått lengst i deregulering og privatisering av offentlig sektor. Vel 13 prosent av offentlig virksomhet drives nå av private.

EU og offentlig sektor

Hva sier traktaten om offentlig sektor? Egentlig ikke mye, men i artikkel 16 finner man følgende formulering:

«Med forbehold av artikkel 73, 86 og 87, og i betraktning av den plass som økonomiske tjenester i allmennhetens interesser inntar i Unionens felles verdinormer og den rolle de spiller med henblikk på å fremme sosial og territoriell samhørighet, sørger Fellesskapet og medlemsstatene innenfor sine respektive kompetanseområder og innenfor rammene av denne traktatens anvendelsesområde for at slike tjenester ytes på grunnlag av prinsipper og vilkår som gjør det mulig for dem å oppfylle sine oppgaver.»

Begrepet «økonomiske tjenester i allmennhetens interesse» omfatter både markeds- og ikke-markedstjenester som offentlige myndigheter klassifiserer som å være i allmennhetens interesse og som er gjenstand for spesifikke offentlige tjenesteforpliktelser (EU-språk for spesifikke krav offentlige myndigheter stiller til tjenesteleverandør).

Begrensninger

Artikkel 16 er det stedet i traktaten som gir velferdstjenestene «status», men legg merke til at selve artikkelen inneholder begrensninger. Medlemsstatene får ikke begunstige offentlige foretak eller foretak som er innrømmet spesielle eller enerettigheter gjennom å iverksette tiltak som strider mot EUs konkurranseregler (artikkel 86). Det er Kommisjonen som er ansvarlig for å påse at medlemslandene ikke særbehandler egen virksomhet.

Artikkel 87 begrenser ytterligere muligheten til å støtte viktige styringsmekanismer gjennom et forbud mot statsstøtte til enkelte foretak og enkelte produksjonsgrener, da dette kan forrykke konkurransevilkårene. Det finnes noen unntak, slik som støtte til fremme av den økonomiske utviklingen i områder hvor levestandarden er usedvanlig lav, eller der det er spesielt stor arbeidsløshet. Ikke noe av dette gjør det mulig for Norge å opprettholde for eksempel distriktspolitikken.

Efta-domstolen avgjorde i mai 1999 at graderinga av arbeidsgiveravgiften var i strid med EØS-avtalen. Graderinga må bort for all næringsvirksomhet som er i konkurranse med næringsliv i andre EØS-land. Graderinga gjør det billigere å ha folk i arbeid i distriktene enn i pressområdene. Det var hensikten med ordningen. Men Efta-domstolen mente at gradert arbeidsgiveravgift har samme virkning som driftsstøtte, og regelverket til EU forbyr i prinsippet all direkte eller indirekte driftsstøtte til bedrifter og firma.

Artikkel 73 som nevnes, slår fast at støttetiltak som tilsvarerer behovet for en samordning av transportsystemet eller som utgjør godtgjørelse for visse forpliktelser som har sammenheng med begrepet offentlig tjenesteytelse, er forenlig med traktaten. Men transport er som jeg kommer tilbake til, gjenstand for ny lovgivning.

Kort og godt kan man slå fast at den offentlige sektoren, tjenester i allmennhetens interesse, er underordnet hovedoppgaven til EU: å opprette et felles indre marked og en monetær union.

Systematisk privatisering

EU har stått for en systematisk privatisering og brudd på det oppskrytte subsidiaritetsprinsippet. Det kalles ofte nærhetsprinsippet, men i forslaget til ny EU-grunnlov er det definert slik at der hvor EU ikke har enekompetanse, skal EU bare handle hvis målene for handlingen ikke i tilstrekkelig grad kan oppfylles av medlemsstatene på sentralt, regionalt eller lokalt plan, men som på grunn av den påtenkte handlings omfang eller virkninger bedre kan nås på EU-plan. Man skal altså ikke sette i verk tiltak i EU-regi dersom målene for tiltakene kan nås bedre ved nasjonale, regionale eller lokale nivå.

Dette står svært dårlig sammen med en rekke direktiv fra EU om hvordan offentlig virksomhet skal drives. Jeg bare nevner:

• 1991: Jernbanedirektivet (91/440/EC) som har til mål å avregulere jernbanemarkedet og driften deles opp på ulike aktører. Direktivet anbefaler å skille drift og bane, slik som den etter hvert beryktede britiske modellen. Etter mange alvorlige ulykker som skyldtes manglende vedlikehold, gikk det private baneselskapet Railtrack konkurs. Britisk opinion ønsket at Railtrack skulle renasjonaliseres, men Blair-regjeringen nektet da dette ville stride mot direktivet.
• 1996: Kraftdirektivet (96/92/EC) som pålegger en gradvis åpning av det nasjonale markedet for konkurranse. Et hovedsiktemål var å dele opp strømforsyningen i flere mindre foretak som kunne operere på et felles nett. Allikevel er det de store strømleverandørene som dominerer.
• 1996: Telekommunikasjonsdirektivet (96/19/EC) som krever konkurranse i telemarkedet.
• 1997: Postdirektivet (97/67/EC) oppretter et indre marked for posttjenester. Alt som ikke direkte har med postforsendelser å gjøre, skal avreguleres. Kravene i direktivet er at innbyggerne skal ha regelmessig tilgang til postsendinger ved at de skal kunne hente sendingene på postkontor med en viss geografisk spredning.
• 1998: Gassdirektivet (98/30/EC) som hindrer medlemsstatene i å begrense adgangen til gassmarkedet.

Flere liknende direktiv kan ventes på andre områder. Et av EU-parlamentets utvalg anbefaler for eksempel å åpne markedet for vann- og avløpstjenester, enten gjennom på engelsk vis å selge hele infrastrukturen, eller på fransk maner å leie den ut på langsiktige kontrakter.

Transportsektoren som et eksempel

Til nå er det de store tunge statsbedriftene som er blitt rammet av EUs direktiver. Kraftforsyning, jernbane, telekommunikasjon, post og gass. De «lettere» offentlige oppgavene som oftest utføres av kommunene er ikke i særlig grad blitt berørt på denne måten. Men på et område har EU jobbet lenge, og det er innen persontransport. I september 2000 la Kommisjonen fram et forslag til Europaparlamentet om offentlig service og inngåelse av kontrakter vedrørende personbefordring på jernbane, vei og indre vannveier.

Forslaget fra Kommisjonen ble nærmest slaktet av EU-parlamentet og sendt tilbake med mange endringer, som kommisjonen så vurderer om den skal ta hensyn til. Kommisjonens problem var at konkurransereglene i direktivet om offentlig innkjøp ikke gjaldt for alle kontrakter, som for eksempel konsesjoner (løyver), kontrakter med jernbane, metro og indre vannveier eller der hvor trafikkoperatøren var tett knyttet til et offentlig organ (egenregitransport). Derfor laget Kommisjonen et utkast til forordning slik at disse unntakene skulle bli omfattet av konkurranseregler. Kort og godt var dette et forslag til tvungen bruk av anbud i all persontransport.

Anbudstvang

Interessant er det når Kommisjonen kommenterer EU-parlamentets mest «ekstreme» endring. Den gikk ut på at man ønsket å beskytte den lokale kollektivtrafikken mot konkurranse, dersom den ble drevet i egenregi av vedkommende myndighet. Kommisjonen kritiserer Parlamentet, og erkjenner at selv om medlemsstatene fritt kan beslutte hvordan tjenesteytelsen skal utføres (i egenregi eller av en tredjeperson), så ville dette gi myndighetene rett til å gi seg selv enerett til å drive lokal kollektiv trafikk. Slike enerettigheter ville kunne medføre konkurransevridning og stadig bli gjenstand for vurdering opp mot traktatens konkurranseregler. Kommisjonen snekrer et slags forlik med parlamentet ved å si at i lang overgangsperiode (8 år) skal det være mulig for den aktuelle myndighet selv å drive bussruter. Når perioden er over, skal det ikke tildeles enerett. Altså fremdeles en tvang, men med litt henstand. For ytterligere å sukre pillen litt for Parlamentet, øker Kommisjonen kontrakttidens maksimale varighet fra fem til åtte år for busser, og til femten år for jernbane. Kommisjonen går også med på at som et alternativ til liberalisering, bør de kompetente myndigheter kunne velge en kontrollert konkurranse om tjenesteytelser.

Kommisjonens målsetting i det opprinnelige forslaget var som følger:

• å sikre effektiv og attraktiv kollektiv transport ved å ta i bruk kontrollert konkurranse og andre foranstaltninger.
• å fremme juridisk klarhet for myndigheter og operatører.

Etter Parlamentets behandling, aksepterer Kommisjonen å ta inn i forordningens formål at den sikter mot å fremme kollektivtransporten. Dette sier mye om fokus for lovgivning i EU, og det sier også noe om hva man i tillegg kan vente.

Utfallet av striden om denne rådsforordningen er ikke avklart når dette skrives.

Grønnbok om tjenester i allmennhetens interesse

Striden om rådsforordningen om personbefordring er et eksempel på at EUs mektigste, Kommisjonen, stadig presser på for økt liberalisering og konkurranse. Ikke bare på innkjøp og de tunge infrastrukturområdene, men også på andre tjenester.

I september 2003 gikk høringsfristen ut for Kommisjonens grønnbok om tjenester i allmennhetens interesse. Ei grønnbok kan nærmest sammenliknes med en NOU her til lands, og er altså en forberedelse til lovforslag.

Hovedspørsmål her er hvilket omfang mulige fellesskapstiltak skal ha, dvs hvor mye skal lovfestes i form av forordninger og direktiv. Og spørsmålet om tjenester i allmennhetens interesse skal omfattes av et eget rammedirektiv, er viktig. Særlig vil spørsmålet om hvilke tjenester som skal omfattes av et eventuelt direktiv, i stor grad avgjøre hvordan offentlig sektor i EU, og i EØS, blir seende ut i framtida. Skal alle offentlige tjenester omfattes av anbudsplikt, på linje med det som var foreslått innen persontransporten?

Markedets begrensninger

Grønnboka mener at markedet vanligvis sikrer optimal tildeling av ressurser til fordel for samfunnet som helhet. Noen tjenester i allmennhetens interesse tilfredsstilles ikke fullstendig av markedet alene fordi deres markedspris er for høy for forbrukere med lav kjøpekraft, eller fordi kostnadene forbundet med å levere disse tjenestene ikke kan dekkes av markedsprisen. Derfor har det alltid vært et viktig ansvar for offentlige myndigheter å sikre at slike grunnleggende felles behov og kvalitative behov tilfredsstilles, og at tjenester i allmennhetens interesse opprettholdes der markedskrefter ikke kan sikre dette. Til dags dato er viktigheten av dette ansvar ikke endret. Men det som er endret, er måten offentlige myndigheter oppfyller sine forpliktelse overfor borgerne på. I Europa har en rekke tjenester tradisjonelt blitt levert av offentlige myndigheter, mens i dag overlater myndighetene i stadig større grad levering av slike tjenester til offentlige eller private foretak eller til offentlig-private partnerskap. Myndighetene begrenser seg til å definere mål, overvåke, regulere og, der det er nødvendig, finansiere disse tjenestene.

Videre slås det fast at opprettelsen av det indre marked har akselerert denne prosessen. Kommisjonen utfordrer her høringsinstansene til å ta stilling til om man ikke lenger skal skille mellom «økonomiske tjenester i allmennhetens interesse» (transport, post, energi, kommunikasjon) og det man kaller «tjenester i allmennhetens interesse» som er andre offentlige tjenester. Bakgrunnen for dette er at om skillet rives ned, vil man behandle alle tjenester likt, dvs kreve at det blir obligatorisk konkurranse.

Spørsmålet om alle offentlige tjenester skal ut på anbud, er viktig. Det er viktig for de ansatte, det er deres lønns- og arbeidsvilkår det er konkurranse på. Det er viktig for de som bruker tjenestene, det er her nok å vise til skandaleoppslagene om konkurranseutsatte sykehjem og operatører som går konkurs for å begrunne dette. Det er viktig for politikerne, for hva vil du som politiker? Vil du drive politikk, eller vil du administrere et stort anbudskontor med meget strikte rammer fastsatt av EU? Lokaldemokratiet vil rakne dersom politikerne ikke lenger skal gjøre annet enn å velge mellom ulike tilbydere.

Velferdsproduksjon utafor markedet

Hele den nordiske samfunnsmodellen har bygd på at samtidig som man har en effektiv kapitalistisk virksomhet, er velferdsproduksjonen fjernet fra markedet. Det er gjort ut fra erkjennelsen om at markedet ikke tar sosiale hensyn, det må styres. Velferdsproduksjonen har derfor foregått i offentlig regi med svært lite private innslag. Grønnboka stiller spørsmål om vi skal innføre lovgivning som skal forby en slik praksis.

Det er derfor en viktig debatt som foregår helt i det stille her i Norge. Det er knapt noen som har løftet røsten og påpekt at man står foran en ny, viktig lovgivning som vil sette Norge like sjakk matt som når man fortvilt ser at den differensierte arbeidsgiveravgifta og dermed en søyle i distriktspolitikken, må avvikles.

Rett til nødvendighetstjenester

Forbrukerrådet er en av de instanser som har uttalt seg om grønnboka, og mener at man må få et minimumsdirektiv som sier noe om forbrukernes rett til slike nødvendighetstjenester til en rimelig pris.

Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO) gjentar sitt krav om at det må være mulig for nasjonalstatene å stille høyere krav til kvalitet enn det som fastsettes i EUs og EØS-regelverkets felles krav til minimumsnivå.

Lokalt sjølstyre

Kommunenes sentralforbund (KS) ønsker først og fremst at EU ikke skal redusere det regionale og lokale selvstyret. Her understrekes det særlig at det er av stor betydning at beslutninger om tjenester skal produseres i egenregi, anbudsutsettes eller privatiseres er en sak for de lokale myndighetene og som lokalpolitikerne er de beste til å avgjøre.

Som i så mye annet i EU-systemet, er det akkurat dette det handler om: Det skal være mulig å ta avgjørelser lokalt, regionalt og nasjonalt. Alt skal ikke detaljstyres fra Brussel. Det handler om vi fortsatt skal ha muligheten til å velge å ha en offentlig sektor med politisk kontroll, eller være forpliktet til å deregulere.

EU-støtte til privatisering

At EU ønsker konkurranse og primært privat drift, er ingen hemmelighet. EUs strukturfond brukes blant annet aktivt til dette. Det er ikke vanskelig å finne eksempler, en liten runde på Internettet når dette skrives, bringer opp den danske kommunen Præstø. Der brukes penger fra strukturfondet til å flytte fritidsklubber fra kommunal regi og over til to sportsklubber som oppretter en fritidsklubbordning fra 1. januar neste år. Selvsagt skaper dette debatt, noen mener at disse midlene ikke er ment for å flytte virksomhet fra offentlig til privat sektor, tvert om til å utvikle nye virksomheter og skape arbeidsplasser i distriktene. Præstøs borgermester mener at hans prosjekt lever opp til dette, da det opprettes nye arbeidsplasser, selv om kommunen nedlegger like mange (BT, 1. oktober 2003).

Kommuneøkonomien

Nedskjæringspolitikken er en viktig del av EUs økonomiske politikk. Her er den monetære unionen sentral, og i henhold til Maastricht-avtalens konvergenskriterier må den enkelte medlemsstats budsjettunderskudd ikke overstige 3 % av brutto nasjonalproduktet, og det offentliges gjeld må ikke overstige 60 %. Disse verdiene framstår helt klart som tak for det offentliges virksomhet, og fører til en mer eller mindre automatisk nedskjæring av offentlige tjenester og ytelser. Det fører til at det er mangel på offentlige tjenester, og det fører til at de som arbeider i offentlig sektor, stadig presses hardere, og arbeidsmiljøet ødelegges. Resultatet er en negativ spiral med dårligere tilbud, kvalitet og arbeidsmiljø.

Ikke penger til investeringer

Dette fører i sin tur til at velferdsleverandør nummer en, kommunene, skvises og at de offentlige økonomiske problemene først og fremst merkes i lokalsamfunnene. Infrastruktur og virksomheter som på lang sikt er svært lønnsomme, som elektrisitetsverk og vann- og avløp, selges ut til private for å bruke salgsinntektene på skole, helse og omsorg. Det offentlige skrumper. Samtidig fører det også til dannelsen av joint ventures, samarbeidsbedrifter, for eksempel de britiske PPP (Public Private Partnership) eller PFI (Privat Finance Initiativ). Londons tunnelbane er et eksempel på PPP, hvor private firma har en 30-årskontrakt på å utføre vedlikehold som en dårlig kommuneøkonomi har forhindret.

I september 2003 tegnet det svenske entreprenørselskapet Skanska en avtale for å finansiere, utforme, bygge og drive det nye akuttsjukehuset i Derby. Dette er et av de største oppdragene innen den britiske satsningen på en privatfinansiert infrastruktur (PFI). Sjukehuset har en kostnad på 6 milliarder kroner. Dette er Tony Blairs elskede arv fra Thatcher-tida, og med denne politikken er det bare et tidsspørsmål før den dårlige offentlige økonomien omgjør dette til et fullstendig privat sjukehus.

Konvergens eller blø!

Det er altså en tøff økonomisk linje som er reglen for å bli akseptert etter Maastricht-mål. Og den rammer ikke bare landene som er med i ØMU, men også for eksempel Storbritannia. Men verst er det for de som har forpliktet seg til lave offentlige underskudd. 25. september ga EU-kommisjonen Frankrike frist til 3. oktober med å treffe tiltak for å redusere landets budsjettunderskudd som var beregnet til å bli 3,6 %. EUs finanskommissær Pedro Solbes understreker at om ikke vedtak treffes innen fristen, vil Kommisjonen sette i verk neste skritt i prosedyren for behandling av land med store underskudd i løpet av oktober. Det er aktuelt med økonomiske straffetiltak.

Hvilke valg har Frankrike da? Hvor skal de finne kutt på 0,6 % av BNP i løpet av ei uke? Blir det å gå løs på pensjonssystemet igjen, nedskjæringer som tidligere var blitt delvis slått tilbake etter stor folkelig motstand?

I alle tilfeller viser dette med all tydelighet at velferden er under press, hele det offentlige styringssystemet er under press, og ikke minst er det enkelte lands rett til sjøl å bestemme over sin velferd i fare.

ECB forsterker presset mot offentlig sektor

Den europeiske sentralbanken, ECB, skal ha en rolle hevet over politiske beslutninger. Den skal styre først og fremst mot inflasjonsmål. Men politisk eller ikke, det er kun på papiret den er hevet over det politiske liv. Politikk driver den i fullt monn. I sitt nyhetsbrev fra mai 2002 går det klart fram at ECB ønsker strukturelle forandringer av skattesystemet og forsiktighet med de offentlige utgiftene. Medlemslandene oppfordres til å «unnvike finanspolitisk aktivitet». Særlig er ECB bekymret over at «utgiftstaket (særlig på kommunalt nivå og innen helse- og omsorgssektoren) allerede er overskredet i et antall land». Derfor oppfordrer ECB at «enhvert nødvendig tiltak» iverksettes for å hindre en oppmykning av den strenge finanspolitikken. Samtidig ønsker man store pensjonsreformer som skal «minske avhengigheten av staten for forsørgelsen av eldre».

ECB fortsetter i sitt nyhetsbrev fra april 2003 med å slå fast at medlemslandene i EMØ bør minimalisere den offentlige sektorens oppgaver og konkurranseutsette omsorgstjenester så langt som mulig; samt la markedskreftene utforme omsorgen og forsterke den private finansieringens rolle.

Dette er fulgt opp i ECBs Working Paper nr 241, Public sector efficiency, an international comparison. Der har ECB kommet fram til at f.eks. Sverige som medlemsland, skulle kunne spare mye på sin offentlige sektor. At Sverige bruker for mye på utdanning, helse og arbeidsløshetstiltak tyder på en lav effektivitet i svensk offentlig sektor. Land som har en liten offentlig sektor, er eksempel på en effektiv offentlig sektor.

Et lydrike

13. mars 2003 avsa Oslo tingrett dom i den såkalte Finanger-saken. Finanger hadde reist krav om erstatning fra staten for manglende gjennomføring av EØS-direktiv. Finanger var passasjer i en bil som kjørte av veien og Finanger ble etter ulykken 100 prosent ervervsmessig ufør. Føreren hadde en promille på 1,2 og Finanger var klar over at han var beruset. Ut fra dette avslo Storebrand Finangers krav om erstatning og vant fram i Høyesterett.

Dermed gikk Finanger til sak mot staten med krav om erstatning ut fra at staten har erstatningsansvar ved manglende eller uriktig gjennomføring av EØS-avtalen. I dette tilfellet gir motorvognforsikringsdirektivet borgerne bedre rettigheter enn daværende norsk lov. Tingretten konkluderer med at EF-domstolen har fastslått at ved uriktig gjennomføring av rettsakter eller lovgivning i strid med EF-retten, pålegges medlemsstatene erstatningsansvar.

Underordna på alle områder

Altså får Finanger fullt medhold i sitt krav om erstatning. Denne gangen var det til fordel for den svake part, men det saken virkelig belyser, er hvordan den enkelte medlemsstats lovgivning underordnes EUs bestemmelser. Dette er viktig i forhold til de tidligere nevnte forhold hvor man for eksempel kan få anbudstvang på offentlige tjenester. Da vil det heller ikke hjelpe med særegne norske regler.

Et lydrike under EU-kommisjonen, det er det vi er i ferd med å bli, både under EØS-avtalen og i tilfelle et EU-medlemskap. Det vil umuliggjøre en selvstendig norsk velferdspolitikk i framtida.

Les mer:

Nytt forslag til «grunnlov» (pdf-format)

En samling av traktatene (på dansk)

Kommisjonens forslag til bl.a. inngåelse av kontrakter for personbefordring (dansk) (pdf-format)

Grønnbok om tjenester i allmennhetens interesse (norsk, oversatt av KS) (word-format)

av Sara N Paretsky

Kanskje du alt veit at Patriot Act lar påtalemakta undersøke bibliotek, bokhandlar og jamvel heimane våre utan sakleg grunn. Eller at bibliotekarar som fortel at FBI har vore der, kan risikere fengsel på ubestemt tid. Eg visste ikkje noe om det, slett ikkje at politiet eller FBI hadde sikra seg utlånslister frå nesten tjue prosent av biblioteka våre. Då eg oppdaga det, starta eg med detta foredraget.

John Mortimer (engelsk advokat og forfattar), som skapte Rumpole frå Old Bailey, sa ein gong at «Brukstida for ein moderne … forfattar ligg ein stad mellom mjølk og yoghurt.» Om du vil vite grunnen til at det er slik, kan du spørre den intelligente sosiale kommentatoren Sylvester Stallone. Blakk og på knea skal han ha skrive manus til Rocky på tri dagar. «Ha,» sa han, og la til: «Eg er forundra over folk som brukar 18 år på å skrive noe. Det var så lenge han typen brukte på å skrive Madame Bovary. Og blei den noen gong bestsellar? Nei. Det var ei elendig bok og blei ein elendig film.»

På uforlikneleg vis snakkar Smartingen for bransjen. Jamvel om han ofte gir skapnad til den einsame helten som sigrar mot alle odds, har Stallone blitt ein av dei rikaste stjernene i USA, finansiert av selskapa han kjempar mot på skjermen.

Stallone speglar presist den merkelege blandinga landet vårt er: me trur me er solide individualistar, men stolar på enorme selskap – Weyerhauser, Enron, Disney – som me tiltrur å sjå etter skogane våre, varme heimane våre, eller gi oss grundige og etterrettelege nyheter.

I forlagsverda, som i mest alle delar av økonomien, har det gått mot megaselskap det siste tiåret. Eg feira nyss tjueårsdagen for utgivinga av første romanen min. Agenten min arbeidde nesten eitt år før han fann ein forleggar som tok sjansen på ein kvinneleg detektiv i hjertet av USA, men han sto på fordi han hadde dusinvis av forleggarar å gå til. Dei hadde magiske namn: Knopf, Scribners, Harper og Row. Når du sa namna, tenkte du på bøker. Du tenkte på Wharton eller Hammett eller Faulkner.

I dag er det i hovudsak sju forlag, med namn som Gulf & Western, Disney, Time-Warner. Du seier namna, og tenker på – Mikke Mus. Det tar typen atten år å skrive om kona til ein lege i provinsen? Spark tullingen. Det er nøyaktig det Harper-Collins (ein del av Murdoch-imperiet) gjorde for få år sidan – sa opp kontraktane med hundre forfattarar like lett som du kan seie opp eit bladabonnement, fordi dei brukte for lang tid på å skrive bøkene sine.

Mens det var agenten min som fann eit forlag, var det biblioteka som sette fart i karrieren min. Det vart selt 4.500 eksemplar av første boka mi, Indemnity Only («Ingen forsikring mot mord», Gyldendal 1984); 2.500 av dei gjekk til biblioteka. Salet var nok til at forlaget bad om bok nummer to.

Alt er vanskelegare for nye forfattarar i dag, på mange vis; eit er den stupande nedgangen i salet til biblioteka. På eit eller anna vis har me dei to siste tiåra bestemt – som ein nasjon av solide individualistar – at det er meiningslaust å betale skatt til beste for fellesskapet. Som resultat har me stadig kutta i bibliotekbudsjetta, til biblioteka i dag har om lag tridelen til å kjøpe bøker for samanlikna med tjue år sidan.

På same vis som biblioteka har vore tunge taparar i budsjettkrigen, har dei vore fremst i skotlina i åtaka på våre elska fridommar. I dag vil eg snakke som forfattar, som lesar, og som amerikanar om dei skremmande spørsmåla me står framfor rundt det å snakke og det å teie.

Alle forfattarar må kjempe seg fram frå togn til tale. Me må vere svært private og personlege for å finne ei røyst og ein visjon – og me må få arbeidet vårt til ei omverd der marknaden, eller offentleg harme, eller jamvel statleg sensur kan øydelegge røysta vår.

Det er ikkje eit nytt problem i USA. Då Melville gav ut Moby Dick i 1851, vart boka svært fiendsleg møtt av både ålmenta og kritikarane. Boka me i dag ser som eit hovudverk i amerikansk litteratur vart selt i svært få eksemplar. Mottakinga gjorde Melville forvirra – og fattig. Han tok håplause jobbar for å overleve, og sleit med skrivinga om natta. I nesten tretti år skreiv han bare fragment, småbitar av prosa som han brann ved daggry.

Kate Chopin, einsleg mor som forsørga seks barn med skrivinga si på 1880- og 1890-tallet, fekk ein slik storm av kritikk for romanen The Awakening («En kvinne våkner», Cappelen 1976) at Scribners faktisk stansa neste boka hennar, som då var komme til trykkeriet. Historia om ei kvinne som freista frigjøre seg frå eit undertrykkande ekteskap gjennom eit sidesprang kunne vore godtatt om ho var skriven av ein mann – jamvel ein som hadde brukt 18 år på boka – men det blei for mykje for dei 300 kritikarane som slakta The Awakening i 1899. Chopin sjølv døydde fem år seinare, femtifire år gammal, utan å sjå boka si trykt.

Å teie betyr ikkje å samtykke. Å teie betyr å døy. Når me har noe å seie, og me er redde for å snakke, eller blir nekta å snakke, kjenner me oss stengt inne.

Marknaden kan få oss til å teie, slik han gjorde med Melville. Offentleg hysteri kan gjøre det, som med Kate Chopin. Styresmaktene kan gjøre det ved direkte sensur. I USA i dag er det press for å teie frå alle desse områda.

For om lag eit tiår sidan, vart eg nesten dradd inn i eit Chicago-drama. Det som hendte: to menn – kall dei Ben og Jerry – eigde ei forretning saman på nordsida av byen. Dei hadde ei vanleg forsikring for slikt selskap; om den eine partnaren døydde, ville forsikringa dekke hans del av investeringa i selskapet.

Ben sto i med Lucy, kona til Jerry, og blei grådig: han ville ha Lucy og heile butikken for seg sjølv. Lucy sa seg einig, og hjelpte Ben å finne ein leigemordar til å drepe ektemannen. Når Jerry først var død, kunne dei få forsikringspengane og leve lykkeleg alle sine dagar. Dei fann ein ekte leigemordar, ikkje ein som var politimann i yrkeslivet. (Eg les stadig om uheldige kvinner som leitar på pubar etter leigemordarar som kan drepe ektemannen, bare for å ende opp med ein politimann i sivil som arresterer dei. Det ser ikkje ut som politiet har betre ting å ta seg til enn å henge rundt på pubar for å lure godtruande kvinner, men det er ei anna historie.) Vår historie er om Ben og Jerry og deira ekte leigemordar.

I tolvte time fekk Lucy kalde føter og tysta til politiet, som stoppa leigemordaren rett før han skulle drepe Jerry. Ben vart arrestert, og til sist funne skyldig i samansverjing for drap. Då politiet arresterte leigemordaren, fann dei ei bunke kartotekkort ved sida av han i bilsetet. Kortet på toppen hadde teksten «Killing Orders – Sara Paretsky».

Politiet var oppglødde; dei trudde dei hadde funne hjernen bak leigemordaren. Dei hasta til påtalemakta for å få særleg arrestordre. Og heldig for meg, nattevakta hos påtalemakta las krim. Han forklarte at Killing Orders var tittelen på ein av romanane mine («Ordre til mord», Gyldendal 1987). Leigemordaren hadde ei liste over bøker han ville lese når han låg i skjul etter drapet. Eg vart ikkje arrestert.

I dag kunne ei slik historie endt annleis. Med Patriot Act trong ikkje politiet grunn til arrestordre – dei kunne hevde at dei trudde arbeidet mitt var knytt til ei kriminalsak med mauleg samband til terrorverksemd, utan å seie eitt ord til påtalemakta. Arrestordre krev ikkje sannsynleg grunn: dei treng ikkje legge fram prov av noe slag. Dei kunne hente meg og overlate meg til meg sjølv og nekte meg advokat. Dei kunne holde meg på ubestemt tid utan tiltale. Dei kunne hindre meg å fortelle familien kor eg var.

Dei kan avlytte telefonen min. Dei treng ikkje rettsavgjerd for avlyttinga. Ein overraska student i California oppdaga det nyss: som ivrig videospillar snakka ho med venner om eit spill der bombesymbol var ein viktig del. To timar etter telefonsamtalen dukka FBI opp på døra hennar.

Patriot Act har ikkje avgrensa levetid, eit punkt som seier at tiltaka må bli vurdert på ny av Kongressen, eller går ut på dato, etter ei viss tid (vanlegvis to til fem år). Patriot Act gir politiet og FBI fullmaktene sine på ubestemt tid.

Jamvel om dei ikkje arresterer meg, kan agentar gå inn i huset mitt, leite gjennom og ta med seg arkiva mine, bøkene mine og kopiere filer frå pc-en min, utan å fortelle meg det, utan å vise meg ei rettsavgjerd. Dei kan gjøre det mot dykk personleg. Dei kan gjøre det på biblioteka dykkar.

På pluss-sida, kan dei kreve framlagt salslister frå bokhandlarane og finne fram til alle som kjøper bøkene mine. Eller dei kan finne ut om folk låner Killing Orders frå folke- eller universitetsbibliotek: lova seier dei kan tvinge bibliotekarar til å namngi alle som les ei slik bok. Det er eit pluss, ikkje sant? Den spesielle boka er lesen av om lag fem millionar rundt om i verda. Ville det ikkje vere verd å gå inn i privatlivet til fire millionar ni hundre og nittini tusen lesarar for å stoppe ein leigemordar?

Ganske visst er Patriot Act eit steg i rett retning – burde ikkje styresmaktene overvake alt me les og skriv, om det ville hjelpe lova å ta ein kriminell?

Det fanst ein statsskipnad som gjekk etter eit slikt opplegg i sytti år. I Sovjetunionen kunne du risikere straffearbeid for å lese dei gale bøkene. Eller skrive dei.

Den russiske forfattaren Abram Tertz, som sjølv sat seks år i sovjetisk arbeidsleir, såg faren arrestert mange gonger i Stalin-tida. Når politiet ransaka huset, såg dei alltid gjennom bøker og dokument først: las eller skreiv folk noe undergravande? Ein gong i huset til faren til Tertz fann dei verka til ein russisk poet med namnet «Biely», som er russisk for «kvit». Slik var faren til Tertz dømt alt før saka byrja; slik som me hata og frykta alle «raude», hata og frykta sovjetarane alle «kvite». (Fargen på flagget til det russiske imperiet var kvit, så tsartilhengarane danna den kvite hæren som sto mot dei raude i den russiske borgarkrigen frå 1919-21.)

Me likar å tru at me alle er som Rocky her i landet: urokkelege for individualisme og individuell fridom, og at det bare er i totalitære statar at folk vik unna for truslar. Eg er ikkje så optimistisk. Kanskje grunnen er at eg vaks opp i ein idyllisk by i midtvesten på 1950-tallet, då Amerika var besett av kommunisttrusselen.

I Lawrence, Kansas, var den kalde krigen noe verkeleg og nært for folk. I første klasse drog læraren ned eit kart og peika på ei enorm oransje boble. Det er Russland, forkynte Mrs Postma. Det var større enn oss, og ute etter å øydelegge oss.

Det var ein lidenskap å beskytte Lawrence og Amerika mot kommunismen, for Fridomskomiteane i byen, for John Birch Society og andre høgreorienterte grupper som overvaka alt frå undervisningsplanar i skolen til bøkene i biblioteket; ei viktig sak var å overvake om afroamerikanarane brukte offentlege rom og anlegg.

Dagsavisa peika vakent ut gudlause element i byen, og sette i verk mobbeaksjonar mot slike. Då foreldra mine protesterte mot eit religiøst vekkingsmøte på gymnaset – alle elevane hadde møteplikt – trykte avisa namn og telefonnummer, og oppfordra borgarane til å ringe for å fortelle dei kor lite USA hadde bruk for kommunist-elskande ateistar. I noen veker fekk foreldra mine hattelefonar midt på natta med oppfordring om å dra tilbake dit dei kom frå – det var sørlege Illinois for mors del, far kom frå Brooklyn. (Studentane som ikkje ville vere med på møtet, vart innelåste i eit lite rom dei fire timane vekkingsmøtet varte.)

Hugsar du TV-filmen Dagen etter? Filmen vart spilt inn i og rundt Lawrence. Alle var oppglødde over å ha eit filmmannskap i byen. Ein av vennene våre fekk til og med betalt for at ABC fekk sprenge den gamle løa hans. Men dagen etter at Dagen etter gjekk på lufta, marsjerte rasande borgarar til rådhuset og kravde at borgarmestaren måtte gå. Ved å la ABC lage film i Lawrence som viste korleis det verkeleg ville bli under ein atomkrig – dei enorme øydeleggingane, dei brente og lemlesta kroppane, strålesjuka – skulda fridomskomiteane borgarmestaren for å vise Sovjet at me bøygde unna atomkrig – me var redde for konsekvensane – eit syn som forresten vart delt av mange i staben til dåverande president Reagan, som freista snakke ABC frå å vise Dagen etter.

Jamvel utan Patriot Act var det hardt å uttrykke avvikande synspunkt mot den uttalte antikommunismen i Lawrence. Folk kviskra motstand mot fridomskomiteane, dei var redde for å snakke åpent ut mot dei.

Høyringane mot uamerikansk verksemd gjekk for fullt då eg var barn. Året eg blei fire gjekk Dashiell Hammett i fengsel for to brotsverk: han gav pengar til eit bøtefond for folk frå arbeidarrørsla, oppfatta som kommunistar av kongressen; og han nekta å namngi andre som gav pengar til bøtefondet. Utanriksdepartementet såg til at Hammetts bøker vart fjerna frå alle bibliotek med føderal støtte. Knopf, som hadde vore forleggaren hans i mange år, stoppa utgivinga av Malteserfalken av frykt for svartelista til komiteen. (Hammetts første bok heitte Raud haust, bevis nok for kongressen for Hammetts langvarige kommunistsympatiar. I røynda syner raudfargen til den elva av blod som renn gjennom boka – Blanche Knopf gav den namnet fordi ho mislikte Hammetts opphavlege tittel «Poisonville» («Giftbyen»). Så Hammett gjekk i fengsel i USA for å skrive ei bok med «raud» i tittelen, slik faren til Abram Tertz gjekk i sovjetisk fengsel for å eige ei diktsamling av ein eller annan kalla «kvit».)

I dag tillet me ennå ein gong frykta å få oss til å teie. Kort etter at Patriot Act vart vedtatt, gjekk 61 år gamle Barry Reingold, tidlegare telefonarbeidar i San Francisco, på treningsstudio og sa at «Bush har ingenting å vere stolt av. Han tjener dei store oljeselskapa, og olja er det einaste han er ute etter i Midtausten.» Ein av dei andre likte tydeleg ikkje det som vart sagt og rapporterte han til FBI. Dei sendte to mann for å snakke med han dagen etter. Reingold sa han trudde han hadde ytringsfridom. Det hadde han, sa agentane, men at dei likevel måtte skrive rapport om han.

Sist oktober vart ein mann som kikka på fremmendspråklege sider på internett på eit bibliotek i New Jersey, arrestert då han gjekk frå bygningen. Ein annan besøkande utan nok å lese på eiga hand vart skremt av å sjå ikkje-engelsk tekst på skjermen til naboen og ringte politiet; dei heldt på mannen i to dagar utan tiltale, nekta han å snakke med advokat og å ringe heim. Til slutt sette dei han fri utan kommentarar. FBI gjekk nyleg inn på St Johns College i Baltimore og arresterte ein student i biblioteket: ungdommen var logga inn på ein pratekanal og hadde kritisert presidenten. Skolen har fått pålagt teieplikt: læraren som meldte om hendinga, kan bli arrestert for å ha snakka om det.

Eg er ikkje optimist når det gjeld levekåra for avvikande tale i detta landet nærmaste tida. I dag, når me alle saman er fanga i frykt, når ålmenta lengtar etter handling mot alle våre fiendar, enten desse fiendane er verkelege eller fantasiar i haudet til John Ashcroft, – og når me ikkje bare er ramma av frykt, men ei lov som tillet vidtfamnande hemmelege tiltak frå styresmaktene, så blir mi eiga uro akutt.

Me har ei regjering som blandar løgnar med å teie.

Me har ei regjering som har kunngjort at presidentdokument kan bli heldt unna offentleg innsyn. Me har ei regjering som ikkje vil legge fram namna på dei som utforma energipolitikken i USA – din og min politikk – dei hevdar slik offentleggjøring vil undergrave nasjonal tryggleik. Me har ei regjering som freistar opprette eit sovjetliknande system der borgarane spionerer på og rapporterer einannan – med stenging av motorvegen for å arrestere tre medisinstudentar som første resultat.

Me har ei regjering som sist vinter overvaka heimetelefonane og e-posten til FN-utsendingane frå Chile, Mexico, Pakistan og Kamerun, for å få vite korleis dei ville røyste i FN på spørsmålet om invasjon i Irak.

Me har ei regjering som opprettar kontor kalla Information Operations, skapt for å plante falske historier i utanlandske media, for å bevege verdsopinionen til å stø handlingane sine. Kontoret vart stengt for eit år sidan og Donald Rumsfeld lova at det var borte for godt. Nå er det attende med nytt namn, med løfte om 250 millionar dollar i støtte frå Illinois’ eigen representant Henry Hyde.

Me har ei regjering som sette munnkorg på utanlandske styresmakter som mottar støtte frå USA; dei kan ikkje diskutere abort med eigne borgarar – ei teieplikt som direkte førte til 9.500 døde kvinner og 154.000 barn i tredje verda dei to åra sidan teieplikta vart sett ut i livet. (Sjå http://www.crlp.org/pub_fac_ggrbush.html.)

Me har ei regjering som laga falske dokument for å underbygge påstanden om at Irak hadde kjernefysiske våpen.

Me har ei regjering som beordrar biblioteka til å øydelegge ei rad offentlege dokument som dei ikkje ønskar ålmenta skal lese.

Og me har ei presse i USA som villig bøyer av for ønsket frå regjeringa om å teie på alle desse områda.

Det bles ein kald vind i dag, som truar med å øydelegge dei dyrebare fridommane våre. Noen seier: å – fridommane våre er angripe før, men me har alltid fått dei tilbake. Men me har aldri fått dei tilbake utan å kjempe svært hardt for dei, og det er vanskeleg å kjempe for fridommen når du risikerer fengsel eller utestenging for å vere «upatriotisk» – stempelet John Ashcroft set på alle som stiller spørsmål ved Patriot Act – eller risikerer sparken – som Tom Gutting fekk, journalist frå Texas som mista jobben for å stille spørsmål ved handlingane til presidenten i vekene etter 11. september.

Alle statane i USA har lovverk, skrivne eller gjennom rettspraksis, som skal verne bibliotekbrukarane: det me les, det me låner, det me ser på nettet, er vår eiga sak – jamvel om me les Killing Orders eller dikta til Biely.

Patriot Act set til sides tilliten som ligg i desse lovene. Patriot Act tillet styresmaktene å tvinge biblioteka til å lage utlånslister, internettloggar eller lagre opplysningar av alle slag. Etter rettsavgjerd, kan ikkje biblioteket eller bibliotekarane offentleggjøre at avgjerda finst, eller det faktum at listene finst som resultat av rettsavgjerda. Brukarane må ikkje få vite at listene deira vart gitt til FBI, eller at dei er utsett for granskingar frå FBI. I tillegg treng heller ikkje styresmaktene vise til «sannsynleg grunn» for å få ei rettsavgjerd. I staden treng påtalemakta bare vise til at listene kan vere knytt til ei pågåande gransking som omfattar terrorisme eller spionverksemd.

I følge Connecticut Law Tribune og Library Journal har FBI eller politiet brukt Patriot Act 546 gonger for å få utlevert eller gå gjennom biblioteklister det første året. Det er bare rapporterte tall: noen bibliotek kan ha vore for redde for konsekvensane til å melde frå om åtaka, jamvel anonymt. Me veit ikkje kva for bibliotek som var involverte, fordi bibliotekarane risikerer arrestasjon om dei melder frå om slikt. Dei kan komme årevis i fengsel for å fortelle meg, hennar eller hans brukar, eller ektefellane sine, at politiet har sikra seg utlåns- eller internettlister frå biblioteket dykkar.

Samtidig som han ubarmhjertig fotfølger lesarane i landet, har statsadvokaten stansa alle freistnader på å spore våpeneige. Kanskje kan NRA (National Rifle Association, høgreorientert organisasjon som arbeider mot våpenkontroll i USA) ta i bruk nytt slagord: våpen set ikkje USA i fare, det gjør bøker.

Kva er eit høveleg svar frå ein forfattar i slike tider? På enklaste nivå, trur eg jobben min er å halde fram med å skrive historier som – håper eg – folk ønskar lese. Men sjølvsagt skriv eg ikkje i eit vakuum, og det offentlege klimaet påverkar både det eg ønskar å seie, og det eg kjenner eg kan seie fritt.

Eg avslutta skrivinga på den sist utgitte romanen min – Total Recall («Intet glemt», Aschehoug 2002) – i februar 2001. Det er alltid ein depresjonsperiode når skrivinga er avslutta, og ein periode med intenst arbeid pga kommentarane frå redaktøren, så det var blitt juli 2001 før eg kjente meg klar til å tenke på eit nytt prosjekt. Eg hadde lova ei bok i VI-serien, og prøvde meg fram med idear.

I Total Recall hadde eg sendt Morrell, kjærasten til V I Warshawski, til Afghanistan. Eg gjorde det faktisk for å få han bort frå Chicago – av vegen for etterforskinga til VI. Kjærastar er vanskelege i krimseriar – så sant dei ikkje er direkte blanda inn i plottet øydelegg dei framdrifta i historia.

Eg sendte Morrell til Afghanistan delvis fordi det var langt borte, og delvis fordi eg var interessert i Taliban. Eller uroa av Taliban er nok betre å seie – ikkje som ein trussel mot USA, men som ein trussel mot livet og velferda til kvinnene i Afghanistan. Som ein heller grotesk fotnote: Total Recall vart utgitt 4. september 2001. Den 9. september, fekk eg e-post frå ein lesar som ville vite kva Taliban var, og korfor eg alltid fylte bøkene mine med saker ingen hadde høyrt om.

Eg har notata eg laga i juli 2001 då eg byrja arbeide med tema til den nye boka. Eg hadde lese Ahmed Rashids bok om Taliban. I boka fortel han korleis Unocal og det argentinske oljekartellet bidrog med pengar til mutene Taliban betalte til Mullah Omar – både Unocal og argentinarane ønska seg retten til å bygge ei oljeleidning gjennom Afghanistan, og Mullah Omar flørta med begge. Eg byrja sjå for meg ei historie med store oljeselskap og mutingar, men eg kunne ikkje heilt sjå korleis eg kunne knytte ho til Chicago. Og eg likar at bøkene er knytte til Chicago, der VI kjenner tilhøva.

Neste notat er frå 8. august 2001, og handlar om noen som jobbar for eit stort landbruksselskap, som hemmeleg produserer våpenklassifisert antrax.

Etter 11. september var alle desse ideane ubrukelege. Som alle andre i landet, alle i rommet her, var eg rysta i mitt inste av åtaka. Eg kjente meg sårbar, redd, utrygg. Eg veik tilbake for å bruke noen av hendingane den spente hausten i romanen min.

Eg visste eg måtte komme meg i arbeid, men hjernen var frosen. Til slutt byrja eg på ei bok som ikkje dreidde seg om 11. september eller ettervirkningane anna enn reint indirekte (Blacklist, 2003). Dei siste atten månadene, ettersom hendingane utvikla seg, ettersom uroa mi vart delt mellom frykt for utanlandske ekstremistar og våre eigne ekstremistar i regjeringa her heime, kjente eg meg skilt frå arbeidet mitt, fordi skrivinga mi ikkje var der dei medvitne tankane og uroa mi var. Men dagens hendingar er så ferske i desse tidene – kvar dag kjem med nye spørsmål, ein ny trussel – at det ville vere dumt å skrive ei bok på eit slikt grunnlag. Så tenkar eg au på rådet frå den franske forfattaren Andre Gide: Dårleg litteratur blir skapt av gode meiningar.

Uansett liker eg ikkje sosialpolitiske romanar, bøker skrivne bare for å få fram ein tanke – for å vise at fire bein er betre enn to, eller at alle menn er testosteron-galningar, eller at dei som drikk sjampanje er upatriotiske. Det er ein grunn til at dei forfattarane me kjenner til frå Stalins Sovjet er Pasternak og Akhmatova, ikkje Gribachev, som skreiv Vår på kollektivfarmen Siger. Pasternak kan ha ønska å få fram ein tanke, ein glødande tanke, om fridom, om forvirringa me kjenner midt i sosiale omveltingar, og kor vanskeleg det er å handle rett. Men han ønska å skrive om menneske fanga i hendingane, ikkje idealiserte politiske typar.

På same tid er bøker ei støtte og ei leiesnor: dei syner oss at me ikkje er aleine i trua på fridom og sjølvstende. Den russiske poeten Ratushinskaya, som sat tri år i straffekoloni for skrivinga si, nytta eit lite teaterstykke då ho studerte i Odessa på 1970-tallet. Ho plasserte tjue personar på ein mørk scene. Ettersom lyskastaren vart retta på kvar enkelt person etter tur, sa han «Kva kan eigentleg ein person gjøre aleine?»

Mine eigne historier kjem ut av hendingane rundt meg, men hendingane rundt meg i dag hindrar meg i å omgjøre dei til historier. Eg har ofte skrive om korrupsjon i næringslivet, og den kyniske likesæla store institusjonar syner for velferda til vanlege borgarar. Men Enron og Harken Energy overgår fantasien min.

Etterforskaren min løyser sakene sine med slit og hardt arbeid, men ho kan ikkje stole på at rettsapparatet straffar kriminelle som har gode kontaktar. Og vips, nok ein gong overgår naturen sjølv min eigen kunst, ved å plassere ein insidar frå Enron som ansvarleg for hæren; ein oljelobbyist som statssekretær i innanriksdepartementet; styreformannen i Halliburton Company, som selte mest i verda til Irak frå 1998 til 2000, som visepresident i USA.

Detektiven min vender seg ofte til vennen Murray Ryerson som er journalist, og som kan offentleggjøre sanninga og gjøre det vanskeleg for dei kriminelle å halde fram i jobbane sine, jamvel om dei kan sitte att med aksjane sine. Men over heile USA har aviser som den Murray arbeider i, vorte kjøpte opp av gigantiske medieselskap, som halverer journaliststaben, fordi aksjekursen fyk i veret kvar gong dei tyr til masseoppseiingar. Derfor har ikkje avisene ressursar til å granske skandalar i næringsliv eller styringsverk. Og mange gonger, kanskje oftast, er avisa eller tv-selskapet sjølv del av eit konglomerat som enten deltar aktivt i liknande kriminalitet, eller au ønskar dei ikkje avsløre kriminalitet frå styresmaktene fordi dei er ute etter politiske fordelar.

Presidenten i Fox News er faktisk ein av medierådgivarane til president Bush; etter novembervala, skrøyt han offentleg av at han hadde nytta Fox News til ufordelaktig dekning av demokratar som låg bra an, for å sikre ein republikansk kongress. Clear Channel, der administrerande direktør er nok ein Bush-donor, har brukt sine 1.200 radiostasjonar for å sette i verk opptøyar mot Dixie Chicks.

Eg kjenner det ofte som eg jobbar under ei giftsky i dag, ikkje med bakteriar eller med stråling, men løgnar. Når regjeringa seier me skal kjempe mot aids i Afrika, men nektar noen å dele ut eller nemne kondomar, veit eg at eg er i 1984-verda. Når regjeringa seier me står framfor akutte truslar, at eg må pakke meg inn med plastikk og kraftteip, men at eg må gå for å handle fordi det er godt for økonomien, då blir eg mållaus av den manglande samanhengen mellom sanning, løgnar – og kraftteip.

Eg hatar å vere makteslaus. Eg hatar at detektiven min er makteslaus. Men eg kan ikkje la ho oppføre seg som ein av Robert Ludlums superheltar, som tvingar FBI og Disney på kne og så vandrar vidare, fordi historiene mine kviler for mykje på den verkelege verda. Heltane mine må løyse problema sine slik me alle gjør i den verkelege verda. Eg vil bare ikkje stille VI framfor så store spørsmål som noen andre heltar må takle. Ho vil ikkje døy for det ho trur på, ho vil ikkje teie, ho vil ikkje selje vennene sine. Det er det beste eg kan tilby ho og lesarane mine slik verda er i dag.

Fordi mi eiga største glede kjem frå orda til andre som skriv, håper eg historiene mine au kan gi lesarane noe trøst i natta, gi litt lys på ein formørka veg. For to tusen seks hundre år sidan, skreiv poeten Sapfo (1) – som såg gudinna stige ned frå himmelen i ei vogn trekt av spurvar:

Jamvel om dei
bare er pust, orda
eg styrer
er udøyelege.

Som barn flykta eg til bokverda og dagdraumane frå ei uvennleg verd, og lengta etter magien, lengta etter å finne døra til Narnia eller andre eventyrland. Som vaksen studerer eg nøye spurvane utanfor vindauget mitt: eg lengtar framleis nok etter magien til at eg håper dei skal bringe meg gudinna, men til sjuande og sist må eg godta at dei er hardkokte byfuglar, som freistar halde seg i live i ei verd som er hard mot små kryp, og mot diktarar.

Når eg går inn i eit bibliotek, når eg går inn i bokverda, merkar eg skyggar frå fortida bak meg, dei prøver gi meg mot. Eg høyrer Patrick Henry skrike til Burgess-forsamlinga (2) «Er livet så kjært, og freden så herleg, at dei kan kjøpast for lenkar og slaveri?» Eg høyrer Sojourner Truth (3) fortelle meg at handa som får vogga til å røre seg au kan få båten til å skake, og Horace Greeley (4) seier: «Eg vil absolutt ikkje teie.»

Det er mitt einaste håp, mot desse kreftene som freistar få oss til å teie, som vil ta frå oss røysta vår og dei dyrebare fridommane våre, at mine ord, Sapfos ord, orda til Sojourner Truth, i sanning orda i grunnlova, at alle desse orda som bare er pust ikkje bare vil vare, men sigre.

Notar:

• (1) Gresk kvinneleg poet; gjendiktingar av Svein Jarvoll kjem på Gyldendal i haust. Her omsett frå den engelske teksten i stykket til Paretsky.
• (2) House of Burgesses var den første lovgivande forsamlinga (bare kvite menn som hadde noe eigedom var valbare) i dei amerikanske koloniane. Ho kom saman første gong i 1619. Patrick Henry, eit fridomssymbol i USA, sat i forsamlinga på 1700-tallet.
• (3) Isabella, fødd som slave rundt 1797 og levde under 5 slaveeigarar før ho vart fri 4. juli 1827 då slaveriet vart avskaffa i staten New York. Ho førte sak for å få tilbake sonen som var ulovleg selt vidare, og sigra.
• Omreisande predikant, tok namnet Sojourner Truth (= omreisande sanning; den første mobile roboten som landa på Mars heitte Sojourner etter ST). Ho var sentral i arbeidet mot slaveri. Dama som aldri lærte lese og skrive, var ein stor talar, og er særleg kjent for talen «Ain’t I a woman?» på ein kvinnekonferanse i 1851.
• (4) Son av småbrukar og lausarbeidar, starta fleire aviser og litterære blad på 1800-tallet. Omstridd i samtida.

av Sissel Henriksen

Da USA skulle begrunne sin krig i Afghanistan i fjor, dundret de mot Talibans kvinneundertrykking. Men med George W Bush som president i verdens eneste supermakt har kvinner verden over fått en mektig fiende. Ikke bare krigen og korset, men også kvinneforakten er en integrert bærebjelke i Bush-administrasjonens ideologi.

Med George W. Bush ved roret i Det hvite hus herjer USA-imperialismen stadig mer åpent rått og brutalt. I anti-terrorkampens navn tråkkes land etter land under US-Armys militærstøvler, og demokratiske rettigheter fordamper fortere enn isfjell i Sahara. Alt pakket inn i den samme klamme, glatte kristenretorikken om kampen mot det onde og «God on Our Side».

Spørsmålet om hvor fascistisk USA faktisk er blitt, dukker stadig oftere opp. At Bush & co står for en ideologi som driver det amerikanske samfunnet i fascistisk retning, er det liten tvil om. Men er det fascisme i USA i dag? Og hva betyr dette ideologiske korstoget for kvinnene, i USA og i resten av verden?

Ett av kjennetegnene ved de fleste fascistiske ideologier er et erkekonservativt syn på kvinnerollen. «Kinder, Kirche, Küche», barn, kirke og kjøkken, var det nazistene i Tyskland mente kvinner skulle stulle med, mens gutta tok seg av krigen, politikken og jobbene. I Norge hadde slagordet «Heim, Ætt, Fedreland» hedersplassen på plakatene til Nasjonal Samlings kvinneorganisasjon.

Hvordan står det til med kvinnesynet til ytre høyre i dag?

1. Fra Wien til Washington

Familiens fanebærere

Til Klassekampens førstemainummer 2000 skreiv jeg en artikkel om kvinnesynet til de nye ultra-høyrebevegelsene i Vest-Europa og Australia. I arbeidet med artikkelen gikk jeg gjennom kvinnepolitikken til Jürg Haiders Frihetsparti i Østerrike, Pia Kjærsgaards Dansk Folkeparti, Jean Marie Le Pens Nasjonal Front i Frankrike, Flamsk Blokk i Belgia og Pauline Hansons En Nasjon i Australia.

At overskriften ble «Familiens fremste fanebærere» ga seg selv. Høystemt hyllest av familien, vel å merke den hvite, heterofile, med vielsesattesten trygt i boks, dominerte. Dessuten anti-abortstandpunkter, anti-feminisme, anti-likestilling, anti-enslige mødre, – og selvsagt også den velkjente innvandrermotstanden. Særlig begeistra for fagforeninger er de så absolutt heller ikke.

Som de gode populistene de er, unnslår høyrepartiene seg likevel ikke for å opptre som kvinnefrigjøringens forsvarere når det passer seg slik. Om ikke støtten til feministiske ideer kan nedkjempes, så kan den i alle fall utnyttes til å samle støtte til egen politikk.

Kvinneundertrykkende trekk i innvandrerkulturer eller overgrep mot kvinner fra innvandrermenn brukes som argument for å stenge grensene for disse fryktelige, svartmuskete, voldelige menn. Hvite, europeiske menn mishandler jo som kjent aldri «sine» kvinner og barn.

I mange land er også et tradisjonelt feministisk kampfelt som pornomotstand forbundet med ytterste høyre. «Mot retten til avvik, narkotikamisbruk og pornografi stiller vi våre nedarvete moralbegrep og de ti Guds bud,» dundrer Le Pen.

Cowboyen fra Texas

På den andre siden av Atlanteren svinger Le Pens åndelige slektning George W Bush ridepisken over Talibans kvinneundertrykking, og går til krig med vaiende faner for å frigjøre Afghanistans kvinner.

Den nye høyrebevegelsen i USA, som har bidratt sterkt til at Bush ble president, har sterke likhetstrekk med ytre høyre i Vest-Europa og Australia. Særegent i Guds eget land er det at religionen og abortspørsmålet spiller en mye større rolle enn i de fleste land i Europa.

Feministen Frances Kissling, leder i Catholics for a Free Choice, understreket i et intervju med undertegnede i høst at det nesten er umulig å forklare for europeere i hvor ekstremt stor grad disse to faktorene preger amerikansk politikk.

Det er ikke bare den «gjenfødt kristne» George W Bush som holder Bibelen høyt i hevd. Av USAs 290 millioner innbyggere er 56 prosent protestanter og 28 prosent romerskkatolske, ifølge CIAs World Fact Book. I tillegg kommer to prosent jøder, fire prosent «andre» og ti prosent «ingen» religion.

Med 77 prosent «hvite» og et utall nasjoner i tillegg, i en stat bygd på folkemordet på indianerne og på arbeidet til slaver hentet fra Afrika, er også rasismen en daglig, levende realitet som preger de fleste spørsmål i «The Land of the Free».

2. USAs kvinner

Hvordan er så forholdene for kvinnene i USA?

Yrkesaktivitet i tall

Først og fremst: I 2000-tallets USA er kvinnelig yrkesdeltakelse en selvfølge i en helt annen grad enn både i 1930-tallets Europa og 1950-tallets husmorglanstid i USA (sjøl om mange jobbet da også).

Ifølge AFL-CIO (amerikansk LO) utgjorde kvinnene i 2001 46,6 prosent av den totale arbeidsstyrken (omtrent som i Norge), mot 18,3 prosent i 1900 og 29,6 prosent i 1950.

I 1997 var 42 prosent av alle fagforeningsmedlemmer kvinner, over dobbelt så stor andel som i 1962.

Kvinnenes deltakelse i yrkeslivet er i liten grad avhengig av ekteskapelig status, og også blant kvinner med barn er yrkesdeltakelsen høy. Det er likevel flest kvinner som havner i «ukurante» jobber: 70 prosent av deltidsarbeiderne og 55 prosent av dem som har midlertidige og usikre jobber, er kvinner.

Den amerikanske forfatteren Louise Ehrenreich skriver i sin bok Kjøpt og underbetalt sjokkerende om levekårene for dem som har de tøffeste jobbene i USA, og som ofte må ty til flere jobber samtidig for å overleve på et vis. Ifølge AFL-CIO utgjør kvinnene nesten halvparten av dem som har flere jobber samtidig.

Og til tross for at 17,8 prosent av alle familier i Guds eget land blir forsørget av en kvinne, er det også der slik at Eva tjener mindre enn Adam. I 2000 tjente kvinner i heltidsarbeid 74,3 cent for hver dollar menn tjente.

Men altså: Kvinner jobber. Det har vært en dramatisk økning i kvinnelig yrkesdeltakelse i løpet av det siste hundreåret, og kvinner har inntatt alle posisjoner i det amerikanske samfunnet. Kvinner er sjefer, leger, deltar sågar i landets væpnede styrker.

Politikk; mest for menn

I politikken står det dårligere til, men kvinnene er der også. USA ligger på 60. plass i verden på lista over kvinneandel i nasjonalforsamlingen, mens Norge holder femteplassen med våre 36,4 prosent. I Kongressen (Representantenes hus + Senatet) er 62 av de 435 representantene kvinner (14,4 prosent), mens 13 av de 100 senatorene er kvinner.

En og annen modig maur prøver seg også på å bli valgt til president, i år konkurrerer svarte Carolyn Moseley Brown med ni menn om å bli Demokratenes presidentkandidat. Få tror hun har en sjanse, mens noen mener Hillary Rodham Clinton kanskje kan klare det i 2008, når hun har skaffet seg et mer konservativt image gjennom jobben som senator i New York og fått folk til å glemme ektemannens krumspring med unge praktikanter i det ovale rom.

Feministiske pionerer

I det feministiske oppsvinget på 1970-tallet spilte amerikanske kvinner en sentral rolle også på verdensbasis, ikke minst ideologisk. Kvinnebevegelsen i USA var sterk, feide unna hindringer for kvinner, kjempet kvinner inn i universitetsstudier og styrerom, kvinner tok nye jobber og utfordringer over en lav sko. De fikk vedtatt likestillingslov (1972) og rett til abort (1973). P-pillen er en amerikansk oppfinnelse, feministiske forfattere som Marilyn French bidro med sitt for å sette dagsorden for en ny epoke.

USA ble slett intet likestillingsparadis, men kvinnene tok mange skritt fram på relativt kort tid.

Noen likte dette svært dårlig.

En ny høyrebevegelse var i siget, og kom betegnende nok i gang i løpet av to år etter at likestillingslov og abortlov – kvinnebevegelsens største formelle seire – var på plass.

3. Tilbake til 1954

Tilbakeslagets menn

En av de første som hørte budskapet fra kristenfundamentalistenes krigstrommer og slo alarm, var journalisten Susan Faludi. I 1991 ga hun ut sin berømte bok Backlash, The Undeclared War Against Women, norsk utgave: Det store tilbakeslaget.

Et kapittel heter «Fiendtlig politikk: Den nye høyrebevegelsens krig mot kvinner». I dag, med Bush solid på plass i det ovale rom og rundt 150.000 amerikanske soldater solid på plass i Irak, er dette skremmende lesning. Den ideologien som begynte som et opprør fra kristenkonservativ grasrot, har i dag herredømmet i verdens mektigste stat.

Sett i forhold til Vest-Europas nye høyrepartier er det en viktig forskjell her: Så langt er det bare kortere perioder i Østerrike og i Italia at ytre høyre har kommet seg i regjeringsposisjon. I USA har ytre høyre fått sin mann inn i Det hvite hus, med en solid, nykonservativ falang som premissleverandører.

Reaksjonær er bare fornavnet på denne ideologien. En av prestene fra Den nye høyrebevegelsen formulerte målsettinga i klartekst på et møte i Washington rundt 1980: «Vi er ikke her for å gå inn i politikken. Vi er her for å stille klokka tilbake til 1954 i dette landet. Så snart vi har klart det, skal vi komme oss ut av denne drittbyen.»

I 1954 puslet husmødre med permanentkrøller og foldeskjørt som kjent fortsatt lydige rundt i sine små forstadshjem og hadde maten på bordet når far kom hjem. Ingen tenkte på abort eller likestillingslov, og senator Joe McCarthy var tidens helt.

Og ikke minst: Kvinnene hørte på prestene og mennene.

«Mannen er hustruens hode»

Faludi oppsummerer:

«I likhet med prestene på slutten av victoriatiden, som ledet datidens fortropp mot det 19. århundres kvinnebevegelse, var presteskapet i Den nye høyrebevegelsen avhengig av en skare stort sett kvinnelige troende for å holde det gående. Denne skaren var ikke bare i tilbakegang, men i ferd med å bli mer og mer ulydig. I en oversikt fra 1989 over rundt atten tusen kvinner i USA som regnet seg som kristne, var det bare tre prosent som sa at de henvendte seg til presten når de søkte moralsk rettledning. De frustrerte pastorene prøvde i det minste å få disse kvinnene til å holde munn» (…)

» I prekenene sine påkalte prestene i Den nye høyrebevegelsen et spesielt bibelsted så ofte at til og med pressen ble oppmerksom på det: Paulus brev til efeserne, 5.23: ‘For mannen er hustruens hode, slik Kristus er kirkens hode».

«Også på hjemmefronten fortsatte feministiske ideer å lure seg inn gjennom sprekkene uansett hvor grundig fundamentalistene forsøkte å forsegle dørene sine. ‘Konemishandling øker fordi mennene ikke lenger er sjefer i sine egne hjem,’ fortalte en evangelisk prest til en sosiolog. ‘Jeg sier til kvinnene at de må gå hjem og bli mer føyelige’.»

«Feministene har skylda»

Kvinnene i USA hadde oppnådd mye, men levde fortsatt i et undertrykkende mannssamfunn. Mange sleit, mange var ulykkelige – og nå kom tilbakeslagets menn med forklaringen: Feministene hadde skylda. Faludi skriver:

«Lederne for Den nye høyrebevegelsen var blant de første til å gi uttrykk for tilbakeslagets hovedargument – at likestillingen mellom kjønnene er årsaken til at kvinner er ulykkelige. De var også blant de første til å hamre løs på kvinnebevegelsen for det som skulle bli dens to mest populære, og mest selvmotsigende, synder, og som var oftest å høre: at den fremmet materialistiske fremfor moralske verdier (dvs gjorde kvinner til grådige japper) og at den rev ned det tradisjonelle støttesystemet som fantes i familien (dvs gjorde kvinner til enslige mødre på trygd).»

Faludi trekker linjene fra tidligere tiders reaksjonære protestbevegelser, som Ku Klux Klan, der misfornøyde og utslåtte grupper finner seg syndebukker å samle seg mot:

«Et hvert tilbakeslag har sin yndlingssyndebukk. For Ku Klux Klan var det selvsagt de sorte. For Den nye høyrebevegelsen skulle den viktigste fienden bli feministiske kvinner.»

Faludi siterer en sentral leder i Den nye høyrebevegelsen, Paul Weyrich, som i 1980 advarte mot feministtrusselen:

«Det er mennesker som ønsker en annen politisk orden, som ikke nødvendigvis er marxister. Symbolisert i kvinnebevegelsen mener de at framtiden for deres politiske makt ligger i å omforme den tradisjonelle familien, og særlig ved å nedgradere manns- eller farsrollen i den tradisjonelle familien.»

Lederen for Moral Majority, «det moralske flertall», Jerry Falwell, fulgte opp samme år med å erklære at «likestillingsloven angriper grunnlaget for hele vår samfunnsstruktur», og mente feministene hadde rettet et «satanisk angrep mot hjemmet».

Feministene fikk skylda for USAs tilbakegang som verdensmakt, og ble stemplet som en livsfarlig kraft. Flere av kritikerne sa i klartekst at hovedproblemet var at feministene var en trussel mot kjønnsmakten; les: Menns makt.

Reaksjonære lover

Da Den nye høyrebevegelsen først på 1980-tallet begynte å vinne fram i Kongressen, laget de sentrale ideologene et lovforslag som de ville bruke som grunnlag for Den nye høyrebevegelsens program. De kalte det Family Protection Act, Loven om familievern.

Det lovforslaget de la fram for Kongressen i 1981 hadde ett mål: Å rive ned hvert eneste juridiske fremskritt kvinnebevegelsen hadde oppnådd. Faludi oppsummerer forslagene i loven:

«Å fjerne føderale lover som støttet lik utdanning, forby ‘blanding av kjønnene i alle idretter eller andre skolerelaterte aktiviteter’; kreve at ekteskap og moderskap ble fremstilt som passende karrierer for piker; nekte føderal finansiering til skoler som brukte lærebøker som skildret kvinner i utradisjonelle roller; avskaffe alle føderale lover som beskyttet mishandlete hustruer mot ektemennene deres, og forby føderalt finanisert juridisk hjelp til enhver kvinne som søkte rådgivning om abort eller skilsmisse.

Lovforslaget var stort sett negativt utformet; i den lange listen over føderale programmer som skulle omstøtes kom loven bare med ett eneste selvstendig initiativ – nye skattefordeler som skulle få gifte kvinner til å få barn, og å holde seg hjemme.»

Andre ‘familiejuridiske’ forslag fra Den nye høyrebevegelsen skulle følge i de neste årene. Nesten alle var innrettet på å slå mot kvinnelige uavhengighet hvor enn den dukket opp: totalforbud mot abort, selv om det betydde at kvinnen døde; sensur av all informasjon om fødselskontroll før ekteskapet; en ‘kyskhetslov’, tilbakekallelse av likelønnsloven, og andre lover om like rettigheter i arbeidslivet, og selvfølgelig avskaffelse av Likestillingsloven.

Faludi oppsummerer at Den nye høyrebevegelsens fanesak i presidentvalgkampen i 1980 var motstanden mot kvinners rettigheter, og at de oppnådde å presse Det republikanske partiet til å sette opp en plattform som gikk mot lovlig abort og Likestillingsloven

Republikaneren Ronald Reagan ble den første presidenten som gikk mot Likestillingsloven etter at Kongressen vedtok den, og den aller første som støttet en lov om menneskerettigheter som forbød abort og til og med enkelte former for prevensjon.

Reagan satt som president fra 1981 til 1989, da George Bush senior overtok. I 1993 måtte pappa Bush gi fra seg presidentjobben til demokraten Bill Clinton. Til tross for hans «kvinnfolkrykte som brunsvidd flesk» sto Clinton-administrasjonen på det kvinnepolitiske området for en klart bedre politikk, både i USA og på den internasjonale arenaen. Blant annet sto Clinton-administrasjonen sammen med EU for progressive vedtak på FNs kvinnekonferanse i Beijing i 1995, mot Vatikanet og de mest konservative islamske landene.

Bush og krigen mot kvinnene

Fra den januardagen i 2001 da George W Bush flytta inn på Det ovale rom har derimot en jevn strøm av kvinnefiendtlige vedtak strømmet ut derfra. Vedtak som er blåkopier av programmet som ideologene i Den nye høyrebevegelsen hamret ut først på 1980-tallet.

Sentralt står korstoget mot abort og prevensjon, men kvinner rammes også på en rekke andre områder. Eksempler er kutt i støtteordninger for enslige mødre, fjerning av kvoteringsregler til fordel for jenter i skolen, nedskjæringer i helsevesenet som rammer kvinner ekstra hardt.

At George W prioriterer kampen mot abort så høyt blir av mange tolket som et uttrykk for at han og hans politiske rådgivere tror pappa George Bush mistet presidenttaburetten fordi han ikke la nok vekt på å holde seg inne med ytterste høyre. Å få fjerna amerikanske kvinners rett til sjølbestemt abort og innskrenke prevensjonsrettigheter ville være en gavepakke til de ekstreme høyrekreftene.

Titusener av abortmotstandere som demonstrerte i Washington 22. januar i år, på 30-årsdagen for høyesterettsdommen som ga amerikanske kvinner rett til abort, kunne glede seg over varm støtte fra Bush. På telefon fra St Louis uttalte presidenten ifølge New York Times at han delte deres engasjement for «å beskytte livene til uskyldige barn som venter på å bli født».

Fremdeles er ikke klokka skrudd helt tilbake til 1954 i USA. Men de som ønsker det har fått sin mann i landets øverste embete, og han skrur som bare det.

4. Kampen om prevensjon og abort

Abortrettigheter

Amerikanske kvinner fikk sjølbestemt abort ved den såkalte Roe vs Wade-dommen, da Høyesterett 22. januar 1973 fastslo at det var grunnlovsstridig å nekte kvinner abort de første tre månedene av svangerskapet. Helt siden da har abortmotstanderne kjempet for å få omstøtt dommen, samt for å gjøre det så vanskelig som mulig å ta abort.

Amerikanske feministorganisasjoner og andre som støtter kvinners rett til sjøl å velge om de skal ta abort («pro choice») frykter at denne retten er i større fare enn på tretti år.

En viktig metode for George W Bush og hans støttespillere er å sørge for å fylle opp domstolene med konservative advokater.

Domstolene har en sentral rolle i amerikansk lovgivning. Særlig gjelder dette Høyesterett, som tolker grunnloven og grunnlovstilleggene. Dommene derfra blir også retningsgivende for delstatenes lovgivning. Så lenge Roe vs Wade gjelder, kan verken delstater eller Kongressen vedta å forby abort, fordi det vil være grunnlovsstridig. Men et flertall av abortmotstandere i Høyesterett vil kunne omgjøre Roe vs Wade, og dermed åpne for at både Kongressen og delstatene kan vedta lover mot abort. I dag sitter det tre dommere i Høyesterett som vil omgjøre Roe vs Wade, tre som forsvarer den, og tre som står på et mellomstandpunkt.

Kampen om dommerne

Til tross for at meningsmålinger stadig viser flertall i folket for sjølbestemt abort, har Republikanerne flertall i både Senatet og Representantenes hus. Dommere nomineres av presidenten og godkjennes av Senatet. George W Bush har dermed gode muligheter til å få satt inn sine kandidater i domstolene.

Siden dommerne sitter på livstid, vil Bush ved å utnevne unge dommere til eventuelle ledige stillinger kunne sikre et flertall mot abort i mange tiår framover. Og ifølge amerikanske abortmotstandere er det nettopp unge dommere Bush puffer framover i systemet og inn i stillinger det vil være naturlig å hente folk fra når det blir ledige stillinger i Høyesterett.

Selv om Republikanerne har flertall i Senatet, finnes det metoder å hindre utnevnelsen av de verste dommerkandidatene. Det må være 60 prosent flertall for å avslutte en debatt, og det har ikke Republikanerne. Opposisjonen kan derfor benytte såkalt filibustertaktikk; de stemmer mot å avslutte debatten når de ikke ønsker vedtak i en sak, og prater i stedet i vei om alt mulig. Den kontroversielle dommerkandidaten Miguel Estrada ga nylig opp å bli utnevnt etter at motstanderne i 18 måneder hadde startet filibusterdebatt hver gang Estrada-saken kom opp til behandling.

Bølge av antiabortlover

Kampen mot abort føres ikke bare på topplan. I mange delstater har det i lang tid vært vedtatt ulike lover og restriksjoner som vanskeliggjør tilgangen til abort, som pålegg om obligatorisk venteperiode før abort, krav om samtykke fra foreldre for unge jenter, utvidet reservasjonsrett for helsepersonell og så videre.

Washington Post meldte i vår at det ligger over 200 lovforslag som tar sikte på å innskrenke abortretten til behandling i 38 delstater.

«Vi har aldri opplevd en slik bølge av anti-abortlovforslag før, sa senator Janet D Howell (Demokratene) til Washington Post etter at delstatsforsamlinga i Virginia i vår behandlet fem slike lovforslag.»

Brutale metoder

Mens de folkevalgte kjemper for å gjøre det vanskeligst mulig for folk å få abort på lovlig vis, tyr de mest rabiate abortmotstanderne til mer direkte metoder. Abortleger er blitt skutt og drept, andre gjør jobben med livet som innsats. Stadig færre leger ønsker å utdanne seg til å utføre abort, stadig færre universiteter gir undervisning i abortmetoder, og gjennomsnittsalderen blant de legene som utfører abort stiger jevnt og trutt. Bomber og skudd mot abortklinikker er ikke uvanlig.

I mange delstater er det også få muligheter til å få utført abort, og kvinnene må reise lange veier til abortklinikker. Utenfor svært mange abortklinikker har abortmotstanderne løpende demonstrasjoner, samt fotografering der bilder av dem som går inn på klinikken fortløpende legges ut på internett.

Et av de mest rabiate nettstedene mot abort, www.nurembergfiles.org, har satt opp webkameraer utenfor abortklinikker landet rundt. Der kan den som vil klikke seg inn og se hvem som går ut og inn av klinikkene. Ifølge nettstedet er ett mål med overvåkningsprosjektet deres å samle informasjon om dem som jobber på klinikkene, i håp om at de en gang skal kunne stille dem for retten for forbrytelser mot menneskeheten.

Nettstedet inneholder groteske bilder av døde foster, oftest svært mye eldre enn vanlig svangerskapslengde for de fostrene som blir abortert. Det er også lagt inn effekter som dryppende blod og bilder av fosterbiter, og slagord som «Sult Satan, stopp abort» og «Se folk gå ut og inn av babyslakteriet i din by».

Færre tar abort

Aborthyppigheten i USA har ifølge CNN falt til sitt laveste nivå siden 1970-tallet, med 21,3 aborter per 1000 kvinner i alderen 15 til 44 år. Dette er fremdeles høyt i forhold til Norge, der ca 12,6 av 1000 kvinner i alderen 15-49 år tok abort i samme periode. Nedgangen i antall aborter kan skyldes bedre prevensjonstilgang, men kan like gjerne være uttrykk for at det er blitt vanskeligere for kvinner å få tilgang til abort. Også antallet abortklinikker som utfører kirurgisk abort synker nemlig.

Etter lang tids kamp fikk amerikanske kvinner i år 2000 tilgang til medisinsk abort ved hjelp av medikamentet Mifepristone (RU-486), etter at Clinton-administrasjonen helt på tampen fikk ut fingeren og godkjente medikamentet. Ifølge CNN blir nå seks prosent av abortene utført medikamentelt (Norge; en drøy tredjedel).

Abortmotstanderne fortsetter imidlertid kampen for å få opphevet godkjenningen av mifepristone igjen. En av Bush’ første handlinger som president var å sparke Jane Henney, lederen for det statlige godkjenningsorganet for mat og medisiner, FDA. Det var hun som hadde godkjent mifepristone, ei beslutning Bush har gjort klinkende klart at han fant «uriktig».

Angriper prevensjonsmetoder

De mest konservative abortmotstanderne ser også en rekke vanlige prevensjonsmetoder som abortmetoder, ut fra et syn om at livet begynner ved unnfangelsen. Særlig retter de skytset mot spiral, som hindrer et befruktet egg i å feste seg i livmorslimhinnen. Dagen-derpå-piller, eller såkalt nødprevensjon, som hindrer svangerskap dersom det tas innen 36 timer etter ubeskyttet samleie, er de absolutt imot. Hos de mest erkekonservative er også p-piller og kondomer satt på fy-lista.

En undersøkelse fra Catholics for a Free Choice viser at bare 28 prosent av katolske sykehus vil gi nødprevensjon til voldtektsofre, og 55 prosent ville ikke gi nødprevensjon under noen omstendighet. Over hele USA kjøres det fram lovforslag som vil gi leger, farmasøyter og andre helsearbeidere rett til å reservere seg mot å dele ut p-piller, dagen-derpå-piller og andre medikamenter som de anser som en form for mord.

Bush-administrasjonen har omdisponert store pengesummer fra seksual- og prevensjonsundervisning for ungdom til organisasjoner som arbeider aktivt for å motivere ungdom til avholdenhet før ekteskapet. Organisasjoner for lesbiske og homofile har også opplevd dramatiske kutt i offentlig støtte til sitt opplysningsarbeid.

Internasjonal offensiv

Også på internasjonalt nivå slår Bush-administrasjonens anti-abortpolitikk hardt ut. Den såkalte Global Gag-Rule, som Bush fikk på plass umiddelbart etter han ble president, nekter amerikansk utviklingshjelp til alle grupper som støtter eller informerer kvinner om retten til abort.

«Forbudet har økt antallet uønskede svangerskap, og forårsaket tusenvis flere illegale og potensielt dødelige aborter,» sier International Planned Parenthood Foundation.

I juli i fjor trakk USA tilbake 34 millioner dollar som USA hadde lovet til FNs befolkningsfond etter å ha beskyldt befolkningsfondet for å fremme tvangsaborter i Kina.

Mens Vatikanet i spørsmålet om krig mot Irak havnet på kollisjonskurs med krigshisserne i Washington, er USA og Paven helt på linje i spørsmålet om prevensjon og abort. I tråd med Vatikanets syn går USA krast mot formuleringer som «reproduktive» rettigheter/helsetjenester, som Vatikanet ser som stikkord for abort- og prevensjonsrettigheter. Bush-administrasjonen går i økende grad også mot prevensjonsmidler, blant annet ved at de spesifikt har markerte seg mot kampanjer for kondom som forebygging mot hiv/aidsspredning.

I alle internasjonale fora forfekter representantene for Bush-administrasjonen synspunkter som avholdenhet som det beste prevensjonsmiddel for ungdom, og sikre perioder for gifte par.

Bush har også trukket tilbake tilsagn om at USA skulle ratifisere FNs konvensjon for eliminering av alle former for diskriminering av kvinner (CEDAW).

Og ja, det er kvinner med i USAs hær. Det tar seg pent ut i kampen mot de kvinneundertrykkende regimene USA kriger mot. Unge, søte GI Jessica Lynch ble nærmest folkeheltinne etter at hun ble «reddet» av amerikanske soldater fra de irakiske legene som tok seg av henne. Men det tikker jevnlig inn meldinger om sexpress og trakasseringer mot kvinner i militæret, og et særegent problem for de kvinnelige soldatene i utlandet er at de ikke har rett til abort hvis de blir gravide. Hvor de mannlige amerikanske soldatene i Irak og Afghanistan drar for å kjøpe sex, har vi hørt lite om så langt, men all tidligere erfaring med US Army viser at et blomstrende prostitusjonsmarked gjerne følger i deres støvlespor.

5. Hvor ille er det?

Farligere enn kommunismen

I kritikken av Bush-administrasjonen og den nykonservative falangen har det blitt lagt stor vekt på de tette båndene til de multinasjonale selskapene og den amerikanske storkapitalen. Den kvinneundertrykkende ideologien som de har brukt til å samle massestøtte har det vært snakket mindre om. Vi vet at tidligere tiders ultrahøyre/fascistiske bevegelser har rettet skytset mot svake grupper eller arbeiderbevegelsen. Verken arabere eller fagorganiserte hører til yndlingene til USAs nye høyrebevegelse, men kvinnebevegelsen har vært en klar hovedfiende for den bevegelsen som står George W Bush så nær.

Det er viktig å reflektere over hvorfor nettopp denne type ideologi brukes så aktivt.

«At Den nye høyrebevegelsen festet seg ved feminismen, ikke ved kommunismen eller rasespørsmålene, var i seg selv et vitnesbyrd om kvinnebevegelsens styrke og posisjon i forrige tiår, påpeker Faludi i Backlash, og siterer forskeren Rosalind Pollack Petchesky:

«Kvinnens frigjøringsbevegelse i 1970-årene var blitt den mest dynamiske kraften for sosial forandring i USA, den mest direkte trusselen ikke bare mot konservative verdier og interesser, men også mot betydelige grupper med en ‘livsstil’ som ble utformet av tankene om seksuell frigjøring.

Faludi peker på at feminismespørsmålet likevel ble betraktet som en sak på sidelinjen blant kommentatorene som analyserte hva den nye høyrebevegelsen ville oppnå i Washington.

«Mens disse kommentatorene bedømte Den nye høyrebevegelsens angrep på kvinnebevegelsen som en mindre betydelig forestilling, visste skuespillerne i høyrefløyens fundamentalistiske drama bedre. For dem var offentlig straff av selvstendige feministiske kvinner intet mindre enn hovedsaken,» oppsummerer Susan Faludi.

Lynavleder

Bush-administrasjonens medisin for det amerikanske samfunn, med krig på bortebane, økende arbeidsløshet, skattelettelser for de rike, offentlige nedskjæringer med derpå følgende rasering av levekårene for enslige mødre og de aller fattigste, er ingen enkel pille å sukre. En hypernasjonalistisk Alt-for-Amerika-ideologi og hysterisk terrorfrykt er noen av ingrediensene som etter 11. september 2000 har blitt brukt til å rettferdiggjøre de groteske angrepene på folks demokratiske rettigheter både i USA og resten av verden som den såkalte anti-terror-lovgivningen i Patriot Act I og II representerer.

En ultrakonservativ kvinnepolitikk som mobiliserer kristenfolket til å kjempe mot abort og prevensjon i stedet for mot krig og undertrykking passer som hånd i hanske inn i dette bildet. Lydige kvinner som lærer at de ikke skal stille krav er også absolutt en fordel for herskerne.

Jeg spurte Frances Kissling fra Catholics for a Free Choice om hun så noen sammenheng mellom krigspolitikken til Bush og angrepene på kvinnerettighetene. Hun tenkte seg om, og svarte:

«Begge deler handler om mannsmakt. I tenkingen til de ultrakonservative kristne er det tett sammenheng mellom familiestrukturen og statsstrukturen. I familien skal mannen herske over kvinne og barn, i staten skal presidenten herske, begge ut fra Bibelens regler. Far vet best, presidenten vet best. Et slikt religiøst syn på familien står svært sentralt i den nykonservative bevegelsen. Derfor er de også rasende på homofile ekteskap, på abort og prevensjon. Det at kvinnen bestemmer i abort- og prevensjonsspørsmål er det som er utålelig, fordi det svekker mannsmakten.»

Fascisme?

Skal vi så kalle de nye høyrebevegelsene, enten det er i USA, Vest-Europa eller Australia fascistiske eller bare ekstremt reaksjonære? Det går lett inflasjon i fascisme-begrepet, slik at det brukes om ethvert despotisk samfunn eller ultrareaksjonær ideologi.

Den bulgarske kommunisten Georgi Dimitrov beskrev i 1935 fascisme som «det åpne terroristiske diktaturet til finanskapitalens mest reaksjonære, mest sjåvinistiske elementer,» mens Elin Gauffin i det svenske tidsskriftet Marxismen i dag formulerte seg slik i 2000:

«Fascismen er den mest ekstreme formen for undertrykking av arbeiderklassen, som kapitalismen tyr til i en kriseperiode. Den militariserer samfunnet, og tillater ingen arbeiderorganisering. Fascismen bygger framfor alt på en sosial masseforankring hos mellomsjiktene.»

Ennå er det bare deler av de nye høyrebevegelsene i Vest-Europa og USA som faktisk står for åpen terror. Hatske mot innvandrere og fagbevegelse er de så absolutt, men i Vest-Europa har de hittil stort sett vært i opposisjon og operert innenfor borgerligdemokratiske rammer, slik at det gjenstår å se i hvor stor grad de vil utvikle korporativisme og terrorvelde i en faktisk maktposisjon. En pekepinn om hva kvinnene kan vente seg med slike folk ved makta, er at da Haider tok over i Østerrike ble likestillingsdepartementet nedlagt, kvinneministeren avskaffa og bevilgningene til kvinneformål (som krisesentre, prevensjonsveiledningssentre, kvinneorganisasjoner) kutta med 60 prosent.

I USA har denne type meninger i større grad erobret statens mektigste posisjoner, med en klar svekking av demokratiske rettigheter og kvinnerettigheter som resultat. Likevel vil det i dag være overslag å si at USA er fascistisk, til tross for at en president med kullsvarte meninger sitter med makta. At Bushs politikk driver landet mot fascisme, ja. At demokratiet er syltynt, og at Bush sitter som president på grunn av fusk og fanteri, ja. At 11. september har blitt brukt til å uthule demokratiske rettigheter i et svimlende tempo både i eget land og i resten av verden, ja. Men ennå følger Bush & co landets lover, og prøver å gi de reaksjonære vedtakene sine et skinn av demokratisk ferniss. Sjøl om republikanerne har flertall i begge kammer i Kongressen, retter de seg etter grunnloven som sier at Roe vs Wade må bli opphevet av Høyesterett før de kan forby abort. Ennå er det rom for opposisjonell virksomhet, ennå er det lov med uavhengige fagforeninger, ennå er det en slags ytringsfrihet.

En annen viktig grunn til at jeg mener at det ennå ikke er fascisme i USA, er at den amerikanske herskerklassen ikke trenger å ty til det rå virkemidlet som åpen fascisme er. Den vanlige marxistiske definisjonen av fascisme er at det er en metode borgerskapet tyr til når de ser makten sin truet, og når det ikke er mulig å herske gjennom vanlig borgerligparlamentarisk demokrati. Det finnes i dag ingen så sterk opposisjonsbevegelse i USA at den er i nærheten av å true det amerikanske borgerskapets makt. Dermed er det heller ikke nødvendig for dem å ty til åpen fascisme på hjemmebane. Hva som derimot skjer i alle landene der US Army tråkker rundt og støtter det ene terrorregimet verre enn det andre, er en annen skål.

Hold motet oppe, søstre!

Uansett merkelapp: Det som er helt klart er at både ytre høyre i Europa og Bush-falangen står for en ideologi som rammer alt både arbeiderbevegelsen og kvinnebevegelsen har kjempet for, ekstremt hardt. Jeg har prøvd å vise her hvordan Bush & co ved sitt anti-abortkorstog representerer en dramatisk trussel mot kvinners mest fundamentale rettigheter til kontroll over egen kropp og eget liv.

Det kommer nå en og annen meningsmåling fra USA som tyder på synkende popularitet for presidenten vi her hjemme elsker å hate. Om amerikanerne klarer å manne seg opp i valget neste høst og ta fra republikanerne Kongress-flertallet, samt kaste Bush ut av Det hvite hus, gjenstår å se.

Det som er spesielt med angrepene på kvinne- og abortrettighetene, er at mye av det som er kjørt gjennom av lover og vedtak under Bush kan vise seg vanskelig å reversere. Og dersom Bush lykkes med å fylle domstolene, særlig Høyesterett, med førtiåringer med svart sjel og god helse, så kan de sitte der i førti år til og tolke lovene på kvinnefiendtlig vis. Da hjelper det ikke om så både Senatet og Republikanernes hus har reint flertall av de mest strålende feminister.

Den ultrakonservative falangen som har fått makta i verdens mektigste land er egnet til å gi hvem som helst dårlig nattesøvn. Til slutt har jeg derfor lyst til å ta med en kommentar fra filippinske Maitet Ledesma. På en konferanse i fjor hadde vi diskuterte den snikende fasciseringen som de nye terrorloven representerte, og vi hadde diskutert viktigheten av at kvinner i Sør og Nord sto sammen og lærte av hverandre. Maitet oppsummerte:

«Det som skjer med USAs antiterrorlover er at de legger opp til den samme rå undertrykkingen i de rike landene som vi i land i sør har levd med hele tiden. I den sammenheng er det én viktig ting dere kvinner i Nord kan lære av kvinner fra Sør. Det er å ikke la seg lamme av frykten, men våge å fortsette å kjempe også under de mest undertrykkende forhold.»

av Terje Skaufjord

I løpet av våren og høsten trakk heldigvis Norge de aktivt stridende styrkene ut av Afghanistan, F16-styrken på 6 fly og spesialstyrkene. Innen 10. desember sender Norge etter all sannsynlighet nye styrker, 180 soldater fra Telemarksbataljonen, til Afghanistan. Er vi så like langt? Skal norske soldater nå igjen delta i USAs krig mot afghanere?

Jeg kan med en gang røpe at jeg ser ganske annerledes på norsk militær deltakelse i de Nato-ledete ISAF-styrkene i forhold til å delta med bombefly og spesialstyrker i USAs Enduring Freedom-krigføring. Kanskje det høres drøyt ut? Er det ikke et faktum at USA rett og slett har «overtalt» FN og Nato til å ta seg av sikkerheten i hovedstaden Kabul, hvor den afghanske regjering og alskens ulike utenlandske organisasjoner og diplomater holder til? På den måten kan USA helt og holdent konsentrere seg om sin skitne krig hvor afghanske sivile og afghansk håp om en fredelig løsning er de største taperne?

Kan en i det hele tatt tenke seg Nato i en nøytral eller positiv rolle? Jeg mente jeg hadde opparbeidet et prinsipielt standpunkt mot at norske soldater skal sendes til noen som helst form for «out of area»-operasjoner i Natos regi. Så hva er eventuelt særegent med situasjonen i Afghanistan?

Det som turde være udiskutabelt er at USAs hovedoperasjon Enduring Freedom som ble innledet 7. oktober 2001 fra første stund har vært et utilslørt angrep på det afghanske folk. Allerede etter få uker var tallet på drepte sivile afghanere høyere enn tapstallene fra 11. september i USA. Drøye to år etter at USAs Varig frihet-kampanje ble lansert, har de amerikanske styrkene havnet mer og mer i et uføre i sine forsøk på å tvinge pashtunere i sør og sørøst til lydighet. Ikke bare blir folk utsatt for feilbombinger, vilkårlige arrestasjoner og overgrep. Den amerikanske støtten til gamle forhatte krigsherrer og kommandanter har gitt Taliban en gylden sjanse til å gjenoppstå med fornyet kraft. Mange afghanere har tålt USAs krigføring fordi de har regnet med at det ville komme mye penger til gjenoppbygging, nye jobber og forbedret infrastruktur.

Men disse pengene har ikke kommet. Slett ikke fra USA, men heller ikke fra FN. USAs samlede humanitære innsats i Afghanistan for kommende år utgjør 4 % av tilsvarende satsing på Irak! FN er milelangt unna å oppfylle sin forpliktelse om 5,4 milliarder.

Så mye om USA. Det er likevel et faktum at etter at USA gikk til krig mot Afghanistan, etter at Taliban ble jaget ut, etter at USA plukket ut en regjeringssjef Hamid Karzai, som seinere ble valgt til president for overgangsregjeringen, så har afghanere flest ønsket å se framover, og ikke dvele med den amerikanske invasjonen og ødeleggelsene.

Krigstrøttheten og – tross alt – fraværet av krig i store deler av landet, gav håp om at nå endelig kan vi komme i gang med noe etter 25 års uroligheter, okkupasjon, borgerkrig og intervensjonskrig. Afghanere som vil ha USA ut og vekk fra landet sitt fortere enn svint, er ikke vanskelig å treffe på. Det er sannsynligvis flertallet. Mange er sterkt misfornøyd med regjeringen Karzai, de alle fleste frykter forsvarsminister general Fahim og hans militære overlegenhet. Men bortimot alle afghanere synes å ønske at den internasjonale sikkerhetsstyrken ISAF skal forbli i Kabul. Og det virker å være et nokså unisont krav at denne styrken må utvides kraftig til andre byer og områder. At ISAF (International Security Assistance Forces) fra 11. august formelt ble underlagt Natos ledelse, har ikke forandret stort på dette sett med afghanske øyne. Selv om ISAF-styrken på i alt cirka 5.500 soldater nå er under Nato-kommando, er de fortsatt i Afghanistan som et ledd i FNs operasjoner, og det er fortsatt formelt en fredsstyrke. Det deltar 33 land i ISAF-styrkene, med andre ord mange land som ikke er Nato-medlemmer.

Med tanke på alternativene er en slik pragmatisk holdning riktig. ISAF må bli en tid framover.

USA gjør uansett sitt beste for å ødelegge for en mulig positiv utvikling i det sønderskutte og ødelagte landet. Norge deltok i disse krigshandlingene inntil nylig. I januar og mars bombet blant annet norske F16-fly områder i sør, og folk ble drept. Det burde skrives en avhandling om den mildt sagt tvilsomme etterretningen og omstendighetene rundt disse krigshandlingene som kostet afghanske liv! Hva de norske spesialstyrkene utrettet, er vanskeligere å finne ut, men noen av dem deltok i hvert fall aktivt med å stille inn bombemål for amerikanerne i Tora Bora-fjellene i 2001/2002.

Norge er under konstant press fra USA og Nato for å bidra til ulike operasjoner hvor USA med eller uten allierte har gått til aksjon. Å delta med militære styrker i en fredsbevarende operasjon som er ønsket av de fleste afghanere, er et utrolig bra alternativ til å bombe og krige for USA. Alternativet, å ikke sende noen norske styrker til Afghanistan, er ikke politisk aktuelt for de norske styresmaktene for tiden. Er det noe Kristin Krohn Devold vil, så er det å sende norske tropper dit hvor USA opererer. I dette tilfelle kan det gjøres uten nevneverdig skade.

De to viktigste kravene til afghanerne nå er avvæpning av gamle krigsherrer og deres leiehærer og få fart på gjenoppbyggingen med jobber, infrastruktur m.m. Få afghanere tror at Fahim og co vil la seg avvæpne uten militære muskler fra utlandet. Få afghanere stoler foreløpig på at den nye afghanske hæren som bygges langsomt opp av USA, kan brukes til noe. I sin oppgitthet over afghanske krigsherrers fortsatte trusler mot utviklingen av et reelt sivilt samfunn, ser de på ISAF som det eneste realistiske alternativet.

USA har, og dermed Nato og FN, vært mot å utvide ISAF-styrkene og etablere seg utenfor Kabul. Nå har USA snudd. En tysk ISAF-enhet er nå på vei til den strategisk viktige byen Kunduz i nord. Snart kan det bli flere. Den norske ISAF-kontingenten skal i første omgang vokte Loja Jirga (afghansk storråd) – forsamlingen som fra 10. desember skal diskutere og vedta en ny afghansk grunnlov.

I 2002 brukte Norge 220 millioner til bistand og 1,2 milliarder til krigføring (noe av det til minerydding) i Afghanistan. Det er dystre tall. Om utgiftene til militær innsats til fordel for USA vil være 5-6 ganger så stor som den humanitære innsatsen i landet for 2003 er ikke kjent. Men det er lov å håpe at hjemsendelsen av F16 og spesialstyrken har redusert utgiftene kraftig. Kanskje redselen for å bruke for lite penger var grunnen til at Forsvaret i august sendte en kirurgisk enhet på 40 personer med containersykehus til Kabul flyplass. Kirurgteamets plassering langt fra den afghanske sivilbefolkning er bevisst valgt. Legene har ordre om å holde seg i forlegningen. Skjer det lite på krigsfronten blir det lite å gjøre. Her er det ikke snakk om å sende ut legeteam til å bistå afghanere som ofte lever uten medisinske tilbud i nærheten. Hvor mange millioner har dette kostet? Hvor mange afghanske leger og sykepleiere kunne vært finansiert med de pengene? Her gjelder parolen «Send dem hjem».

Men jeg vil ikke rette den parolen mot den norske ISAF-styrken. Men den må fortsatt med styrke reises mot operasjon Enduring Freedom, amerikanske, danske og andre lands angrepsstyrker.

 

av Terje Valen

Hvilke er de mest sentrale, strategiske dokumenter som har vært med å bestemme hvordan utdanningspolitikken har utviklet seg i Norge de siste vel tretti årene?

Utdanningspolitikk er blitt et hett tema i valgkamper og media. EU har vedtatt at det skal bli den mest konkurransekraftige og kunnskapsbaserte økonomien i verden innen år 2010. Det såkalte kvalitetsutvalget la i juni utredningen, NOU 2003:16 I første rekke, som handler om en fortsatt omlegging av hele utdanningssystemet i landet og av all utdanning «fra vogge til grav».

Perspektivanalysen fra 1970

Dette er det første, helt sentrale dokumentet som en ikke slipper unna om en vil vurdere alt som har skjedd innen utdanning og andre deler av offentlig sektor fra 1970 og frem til nå.

Ser vi på hovedlinjene i norsk utdanningspolitikk de siste 30-35 årene, så oppdager vi at den gjennomgående hovedlinjen ikke bare har dreid seg om å skape pedagogikk for en best mulig helhetlig utdanning, men også om hvordan en skal kunne skape en billigst mulig utdanning. De viktigste metodene for å klare dette ble utredet allerede i Vedlegg til Stortingsmelding nr 55: Langtidsprogrammet 1970-1973 – Perspektivanalyser, skisser for utviklingen frem mot 1990. Her var en opptatt av å få ned lærertallet i forhold til elevtallet, men en så ikke de store mulighetene til å klare det fordi en var opphengt i det gammeldagse synspunktet at utviklingen av økonomien krevde mer kunnskap i hele befolkningen. Likevel pekte en på at innsparingsmulighetene lå i å få ned utgiftene til lærere i grunnskolen ved å ha færre delingstimer (1) per klasse, i å få lavere skolealder, i å få folk hurtigere ut i arbeidslivet (bedre gjennomstrømning) og overføre mer av opplæringen til voksen alder. (Da er det større sjanse til at folk vil betale sjøl.) På sikt så en for seg at det i fremtiden kunne bli mye å spare på å erstatte lærere med det de kalte læremaskiner. Men den gang var teknologien ikke kommet langt nok til at det kunne gjøres, derfor måtte en legge vekt på tiltak som åpnet for en utvikling som kunne gjøre dette mulig seinere. Dessuten så en for seg en overgang fra regelstyring til budsjett- og informasjonsstyring av hele offentlig sektor.

En strategisk omvurdering av skolens rolle

Stortingsmelding nr 62, 1982-83: Om grunnskolen er et annet strategisk dokument av avgjørende betydning for å forstå hele skoleutviklingen. I dette dokumentet heter det nemlig:

«Om dei ytre omstenda som må få følgjer for grunnskolen i vår tid, seier mellom anna Grunnskolerådet i si fråsegn til departementet: «Erfaringer fra det siste tiåret har lært oss at utviklingen i samfunnet i mange tilfeller skjer raskere enn forventet. Datateknologien har for eksempel en svært beskjeden plass i Mønsterplanen, som tross alt bare er 8 år gammel.

Det er ikke vanskelig å peke på trekk ved samfunnsutviklingen i denne perioden som direkte og indirekte har hatt betydning for barns og unges oppvekstvilkår.

(…)

Endringene medfører en samlet reduksjon av antall arbeidsplasser, høye krav til utdanning hos et ledende sjikt, og en dekvalifisering fra fagarbeid til overvåkning av automatiserte prosesser.»

I denne siste, lille setningen nedfelles en helt ny forståelse for utdanningens vilkår og utvikling i Norge. Det sies at utviklingen i samfunnet vil kreve en skole som skal utdanne et ledende sjikt der kravene til utdanning er høye. Og: Et økende antall kommer til å bli arbeidsløse, pluss at det blir et økende antall overvåkere av automatiserte prosesser der kravene til utdanning altså ikke er høye. De siste gruppene vil bli de største. Derfor er det viktig å lage et skolesystem der alle disse gruppene kan gå sammen, men der alle kan falle naturlig inn på sine hyller uten altfor mye styr.

Dette er et brudd med det synet at arbeidslivet krever stadig høyere kunnskapsnivå av hele arbeidskraften sin. Altså et grunnleggende brudd med en tenkning som forsvarer utgifter og metoder som skal føre hele befolkningen til høyere kunnskapsnivåer. Det skal altså ikke bare spares på grunn av kapitalens krav til innsparinger i offentlig sektor generelt. Skolen skal spesielt rettes inn på å utdanne «et ledende sjikt».

Den teoretiske bakgrunnen

Med denne teksten sluttet Grunnskolerådet seg til de slutningene som amerikaneren James R Bright fra Harvard Business School var kommet fram til midt på 1950-tallet. Han studerte da hvordan automatiseringen fikk konsekvenser for kravet til kunnskap hos arbeidskraften. Han delte mekaniseringsgraden inn i seksten trinn og fant, etter inngående studier av aktuelle eksempler, at kravet til kunnskap bare øker på de fire nederste trinn i mekaniseringstrappen. Etter dette minsker kravet og på toppen av trappen peker alle piler nedover når det gjelder krav til kunnskap og erfaring. Bright skrev om dette i boken Automation and Management (1958).

Han gjentok synet sitt i flere artikler, og oppsummerte igjen forskningen sin i 1966 i «The National Commission on Technology, Automation and Economic Progress». Hovedkonklusjonene hans var slik: «Jeg påstår at overdreven vekt på utdanning og fagkunnskap er en alvorlig feil og en potensiell fare for vårt økonomiske og sosiale system. Vi vil skade individer, heve arbeidskostnadene på en upassende måte, skape desillusjonering og motvilje og ødelegge gjeldende arbeidsstandarder ved å sette standarder som ikke virkelig trengs for å utføre en gitt oppgave …» (2)

Verdikamp mot nedbygging av allmennutdanningen

De var disse konklusjonene Grunnskolerådet sluttet seg til rundt 1980. Utover på 1980-tallet fikk dette synet stadig flere tilhengere. Men fremdeles var det mange som mente at den offentlige allmennskolen ikke bare skulle være innrettet etter de behov for arbeidskraft som kapitalen hadde, skolen skulle også være allmenndannende, dvs. at den skulle ha en breiere funksjon i samfunnet. Den skulle tjene til å overføre kunnskap mellom generasjonene, og den skulle tjene til å skape dugende mennesker som kunne fungere godt i samfunnet sett som helhet. Dette hindret den store omdanningen av skolen.

Nyliberalismens rolle

Utover på 1980-tallet ble det stadig vanskeligere å forsvare dette siste synet. Fremveksten av den nyliberale tenkningen satt etter hvert «næringslivets konkurransekraft» over alle andre vurderinger når det gjelder samfunnsutvikling. Det var FrP som var den første og fremste ideologiske fanebærer for denne tenkningen. Etter hvert fikk denne holdningen gjennomslag i alle partiene i Norge som kom i regjeringsposisjon utover på 1980-tallet.

Det nyliberale, politiske jordskjelvet kom da DNA gjennomførte sin «Frihetskampanje» med en ideologisk overgang til nyliberalismen. Sosialdemokratene diskuterte på slutten av 1980-tallet mulighetene for en omfattende privatisering av offentlige tjenester, deriblant skolen. DNA utarbeidet et diskusjonsopplegg om utviklingen i skolen, der mye av de nye tankene ble lansert. Disse tankene til DNA ble også nedfelt i den såkalt SAMAK-rapporten av 1989 som omhandlet omdanning av offentlig sektor. SAMAK var en samarbeidskomite med folk fra de skandinaviske sosialdemokratiske partiene. De tankene en her utviklet, ble seinere nedfelt i alle viktige deformer av utdanningsvesenet fra universitet til grunnskole og til barnehage.

Viktor Normanns strategiske dokument

Det neste, strategisk viktige dokumentet er Victor Normanns rapport og utredning om mulighetene for å spare på alle områder av offentlig sektor. Rapporten heter Mot bedre vitende? Effektiviseringsmuligheter i offentlig sektor. Den kom ut i 1991 både som SNF-rapport 4/91 (3) og som NOU 1991:28 (i henvisningene under betegna med *).

Normanns utgangspunkt når det gjelder offentlig tjenesteytelse, var «at man gjennom markedsliknende systemer innen offentlig sektor ofte kan oppnå effektivitet uten at man behøver å knytte tilgang og finansiering av tjenestene til den enkeltes betalingsevne» (* side 47). Det vil si uten direkte privatisering. Han hevder dessuten at man er kommet svært kort når det gjelder effektivisering. «Ett område som særlig peker seg ut, er utdannelse på alle nivåer, fra grunnskole til universitet.» (* side 47.) Så gjennomgår Normanns komité mulighetene til å «kunne få mer ut av de ressursene vi har i utdannelsessektoren i dag – alternativt om vi kunne oppnå det samme med mindre bruk av ressurser» (* side 47). Han tar så for seg, i tur og orden, grunnskolen, videregående skole og høyere utdannelse.

Normann og allmennskolen

Victor Normann lokaliserer følgende problemer innen utdanningssektoren. For det første er det for mange, små skoler. For det andre er det stadig blitt flere lærere i forhold til antall elever, særlig på grunn av innføringen av valgfag som krevde oppdeling av klassene, og integrering av funksjonshemmede (som det helt da). Han konkluderer slik: «Utviklingen av forholdstallene mellom elever og lærere og mellom elever og skoler har sitt motstykke i sterkt stigende kostnader i skolen. Som vist i figur 5.2 er driftsutgiftene (målt i faste priser) pr. klasse og pr. elev bortimot fordoblet siden 1970». (* side 49.)

Sett fra 2003 kan vi nå si at dette var i den tiden da den norske skolen fremdeles ble bygget opp til å være en av de beste i verden, en skole som «produserte», gode lesere, bra matematikere og folk med en høy forståelse for det samfunn de skulle delta i. Vi kan også si at nedgangen i kvaliteten i norsk skole, som vi likevel ikke skal overdrive, for alvor begynte etter at Victor Normann hadde «produsert» rapporten sin, og når forslagene der begynte å bli satt ut i livet. Reform 94 (videregående) og Reform 97 (grunnskolen) og vedtaket om lavere skolealder (skole og barnehage) var først og fremst en tilrettelegging for å sette Normanns forslag til nedbygging av utdanningsvesenet ut i livet. La oss se på forslagene.

Normann-komiteens forslag

De viktigste effektiviseringsforslagene er å: «redusere lærerbehovet kraftig ved å redusere innsatsen til det minimum som er forutsatt i rammeplanen; og man kan få ytterligere reduksjon om man holder seg til en norm på 1 lærertime pr. klassetime pluss 20 % tillegg for spesialundervisning» (* side 50). Problemet er: «at kommunene tillater oppdeling av klassene i mindre grupper bruker «tolærere», og gir et valgfagtilbud i ungdomsskolen som er så stort at man ikke får fulle klasser» (* side 50). Og så kan en selvsagt sørge for at elevene blir samlet i færre og større skoler.

Nå kan vi si at tiltak for å klare dette, er satt ut i livet. Reformen i 1997 fikset mye av det. Da forsvant de sløsaktige valgfagene som de praktisk anlagte elevene elsket. Lærertimetallet per klasse i ungdomsskolen i vanlige byskoler har for eksempel gått ned fra 47,5 i 1992 til rundt 36-37 i 2003/04. Bare fra skoleåret 2002/03 til neste år (2003/04), faller dette tallet fra 39 til 36 i bydelen Åsane i Bergen.

Så går økonomen Normann inn i en pedagogisk diskusjon om disse tiltakene vil senke kvaliteten i skolen. Konklusjonen er gitt på forhånd. Kvaliteten har selvfølgelig ikke noe med «lærertetthet» å gjøre.

Sett i ettertid kan vi si at fjerning av valgfag og delingstimer, og dermed nedgang i lærertimer per uke per klasse til tall rundt 1 time pluss 10 % (dvs. godt under det Normann foreslo), har vært fulgt av nettopp en graverende kvalitetssenkning i skolen. Det er denne katastrofe som nå måles i PISA-undersøkelsene (4). Men ifølge Bright og Grunnskolerådet, som ingen vil nevne lenger, så er jo nettopp nedgang i kvaliteten i skolen en ønskelig utvikling, sett ut fra et ensidig økonomisk perspektiv, noe en må tro at Normann var (og er) vel kjent med.

Når den overordnete målsettingen om å skape gagns mennesker blir stadig mindre verd, og skolens evne til å skape mest mulig konkurransekraftig arbeidskraft veier stadig tynger, så er det ikke rart at den offentlige allmennskolen raseres.

En siste viktig måte å få ned ressursbruken i grunnskolen på, er ifølge Normann, å senke skolealderen til seks år. Dette ville kunne føre til at ungekullene ble fortere klar til å komme ut i arbeidslivet. Dessuten ville det «frigjøre ressurser til barnepass» (* side 51) fordi andre unger kunne overta de barnehageplassene som seksåringene ikke trengte lenger. Vi legger spesielt merke til den opplyste økonomens beskrivelser av barnehagens viktigste oppgave – barnepass. Seksårsreformen fikset det.

Omdanning av videregående skole

La oss også se litt på forslagene til effektivisering i den videregående skolen. Her kan det være mye å vinne på å omorganisere skolen og sørge for større fart i gjennomstrømningen av elever, fra de begynner i videregående til de tar sin eksamen og er klar for yrkesliv eller videre utdanning. Reform 94 fikset mye av det.

Finansiering etter ytelse og elevprestasjoner

Normann skriver:

«Derimot kan det være gode effektiviseringsmuligheter hvis man legger om til et mer selvstendig skoleverk som finansieres etter ytelse og elevprestasjoner. Et slikt skoleverk kan være organisert slik at den enkelte skole får ansvar for egen økonomi, basert på «stykkprisfinansiering» – altså finansiert gjennom tilskudd fra det offentlige ut fra normerte satser. Satsene kan være et likt årlig beløp pr. elev eller pr. uteksaminert kandidat, eller de kan differensieres etter oppnådde karakterer. Det vil selvsagt også være mulig og naturlig å ha spesialsatser for spesielle elevgrupper.» (* side 52.)

«At skolen blir selvstyrt betyr at den får eget styre, som tilsetter personalet, vedtar budsjetter osv. Skolen kan organiseres som en offentlig stiftelse eller forvaltes etter de samme prinsipper som en offentlig stiftelse og fortsatt være underlagt myndighetenes styring. Skolens ledelse og styre får det fulle driftsansvar tilpasset gjeldende regulativer og avtaleverk, men med betydeling større elastisitet enn i normalskolen. En slik skole kan påta seg oppdragsundervisning både for skolens egne elever og for etater og organisasjoner utenfor skolen. For slik tjenester vil skolen ta en pris som gir dekningsbidrag til skole. Hvis skolen er dyktig, blir den også belønnet. Det vil heller ikke være noe i veien for at skolen kan tilby kurs innenfor sitt kompetanseområde på det åpne marked.

En slik skolemodell vil åpne for regulert konkurranse mellom skolene. Reguleringen skjer i form av at sentrale myndigheter fastsetter pensumkrav, organiserer sentrale eksamener osv. slik at minstenormer for kvalitet opprettholdes. Konkurransen, som følger av at den enkelte skole belønnes for effektivitet, vil bidra til lavere kostnader og høyere kvalitet på undervisningen.

Skal regulert konkurranse gi gevinster, må man imidlertid også myke opp på rammene for undervisningsopplegget i skolen. Øvereng (5) peker på at en oppmyking av klasseenhetene – ved å bruke «storklasser» i fag eller timer hvor det ikke er noe pedagogisk poeng med mindre grupper – kan gi store gevinster, og sannsynligvis uten kvalitetstap. Han antydet at det for en typisk skole burde være mulig å redusere antall læretimer med 8 % ved en slik reform. Siden undervisning i større grupper er mer krevende med hensyn til forberedelse m.v., vil noe av besparelsen måtte tas ut i form av redusert leseplikt, slik at nettobesparelsen for det offentlige kanskje bare blir 6 %. I tillegg antar han at man uten skadevirkninger kan kutte ned på valgfagtilbudet; noe som kan gi en ytterligere besparelse på 1 %. Alt i alt antar han derfor realistisk å redusere lærertimebruken i videregående skole med 7 %.» (* side 52-53.)

I tillegg vil han redusere renholdsutgiftene ved å gå over til akkordsystemer for renholdere og ved å oppdra lærere og elever til å holde skolene mest mulig reine sjøl. Og han mener at en vil kunne spare kapitalutgifter ved at fylkene i større grad går over til å leie skolebygg.

Raskere progresjon

Her tas det til orde for at deler av elevmassen i videregående skole skal kunne ta utdannelsen på to år. Og man må kunne forsere gjennomføringen for en del av elevene innen alle studieretninger, særlig for de «skoleflinke». Men det viktigste vil være å få slutt på at mange tar flere grunnkurs før de kommer inn på det de vil ha eller slutter uten å fullføre videregående skole i det hele tatt. Som vi nå vet, førte slike tanker til Reform 94 med mye strengere kontroll med fremdrift i studiene, og med en stor privatisering av siste året av den yrkesfaglige utdanningen ved at den ble utsatt til bedrifter utenfor skolen.

Samlet effektiviseringspotensiale

Normann-komiteen kommer frem til at grunnskolen kan klare seg med 6.000 færre lærere, og videregående kan klare seg med 1.300 færre. På dette vil man kunne spare rundt 15 milliarder kroner.

Innflytelsen fra postmodernismen

Bortsett fra på det rent økonomiske området har siste del av 1980-tallet og hele tiden etterpå vært preget av en såkalt postmoderne ideologi. Den sier at fenomenene i verden ikke har noen grunnleggende indre kvalitet som bestemmer deres utviklingsretning, at fenomenene ikke har noen grunnleggende indre sammenheng, at det ikke er mulig å si om noe er sant eller ikke, at alle har rett til sin fortolkning av verden, og at alle har like rett. Det eksisterer ikke en felles virkelighet, alle skaper sin virkelighet gjennom sin egen fortolkning.

Krisen i og sammenbruddet for den sosialdemokratiske kapitalismen og den statlige sosialismemodellen, har ført til at kapitalismen har erobret verden i en målestokk som aldri før. Et av hovedkjennetegnene på kapitalismen er nettopp at den er utenfor menneskelig kontroll. Ting skjer tilsynelatende på tvers av alle gode intensjoner (hensikter), det ser ikke ut som om det er sammenheng i noe lenger, og at anarki og kaos rår. Dette er det perfekte materielle grunnlag for nettopp en samling ideologiske retninger som går under navnet postmodernisme.

Postmodernismens innflytelse innen utdanningen har hatt ødeleggende virkning. Den sier at det er en hersketeknikk å påstå at tingene i verden, innen visse rammer, utvikler seg etter visse regelmessigheter eller lovmessigheter. Den sier at alt består av brokker av inntrykk som vi så bruker for å tolke en sammenheng i verden som passer oss. Den sier at det er en hersketeknikk å ha formidlere av kunnskap. Alle mennesker har rett til å søke kunnskapen direkte der ute, uten formidlere. Postmodernismen oppløser med dette respekten for skolens grunnleggende oppgave, nemlig overføring av kunnskap mellom generasjonene. Postmodernismen som filosofi åpner for den store fordummende kunnskapshoppingen på det torget som dekkes ut av de store mediemonopolene. Slik ser vi at postmodernismen er nyliberalismens kulturelle søster.

Det ødeleggende resultatet

Nå har vi oversikt over noen økonomiske realiteter og ideologiske strømninger som samlet sett rammer skolen med ødeleggende kraft. Det viktigste er sammenfattet i EU sin Lisboa- erklæring der det heter at de innen 2010 skal utvikle den mest konkurransekraftige og kunnskapsbaserte økonomien i verden. Alt som skjer i EU, skal innrettes på dette. EØS-avtalen og alle som kjemper for å få Norge mest mulig likt EU, har dette som mål. Det medfører at også utdanningen på en annen måte enn før blir et tannhjul i det maskineriet som skal utvikle kapitalens konkurransekraft.

Dermed settes andre verdier og mål til side, de som kommer i konflikt med dette. Det er den billigst mulige utvikling av en mest mulig konkurransekraftig arbeidskraft som kommer først. Når vi nå vet at dette må medføre lavere kunnskapsnivå og mindre utdanning, så kan vi selv tenke hva dette betyr for den offentlige allmennskolen. Det betyr selvfølgelig rasering og ødelegging. Og det er allerede kommet langt, til og med i Norge. Alle reformene på 1990-tallet må settes inn i denne sammenheng, og den målbare nedgangen i kvalitet på utdanningen, og de økende klasseforskjellene innen utdanningen i Norge, er hovedsakelig et resultat av de reformer og innsparinger («effektiviseringer») som har funnet sted. Det frekke er at de som har stått for disse reformene, nå arbeider for enda mer av samme medisin for å løse de problemene som medisinen selv skaper.

Noen slutninger

Vi må ta inn over oss denne virkeligheten. Gjør vi ikke det, kan vi ikke gjøre noe med situasjonen. Vi må altså forstå at kapitalen, statsapparatet og alle partier som har vært i regjering siden 1986. De kjemper for å deformere utdanningen ut fra kravet om utvikling av billigst mulig arbeidskraft som er best mulig tilpasset et samfunn med høy varig arbeidsløshet, høy mekaniseringsgrad og behov for et relativt lite sjikt mennesker med mye kunnskap og dyktighet. All kunnskap som ikke direkte fører til høyere konkurransekraft for kapitalen, blir av stadig mindre viktighet.

Det at lærere skal erstattes med maskiner, utdanningsteknikere og forskjellige typer omsorgspersoner, og at det blir mer direkte samarbeid med bedrifter vil føre til en økende industrialisering av selve skolesystemet. De mest lukrative delene av skolesystemet vil privatiseres. Samtidig vil religiøse og andre organisasjoner skape sine egne private skoler. De minst lukrative delene av skolen vil forbli offentlig. Disse skal klare seg med stadig mindre ressurser. Skolens rolle som overfører av kunnskap og kultur og skaping av samfunnsmennesker med all den kunnskap det krever, vil stadig svekkes. Dette vil etter hvert ødelegge det meste av det vi i dag kaller en god skole.

Altså: Alt vi oppfatter som skolens samfunnsmessige rolle utover det å styrke kapitalens konkurransekraft, er utsatt for et ødeleggende angrep fra våre myndigheter og ledende partier. Det vil stanse mye av den systematiske overføringen av kunnskap mellom generasjonene. Likeledes mye av den skapingen av samfunnsmennesker som har vært en av skolens mest sentrale oppgaver siden 1800-tallet. Vi står igjen med et skolesystem der enkeltindividene skal klare seg som best de kan ut fra en bakgrunn preget av økende økonomiske og kulturelle forskjeller. Familieøkonomi og forbindelser blir viktigere.

Skolen har vært underlagt kapitalens krav til arbeidskraft siden siste del av 1880-tallet. Dette har gjort at skolen hele tiden har hatt en tosidig rolle: På den ene siden har den vært et redskap for å gi arbeidskraften kunnskap. På den andre siden har den vært et redskap for disiplinere arbeidskraften. Derfor har det også tidligere vært mye å utsette på skolen – ut fra et demokratisk og kunnskapsmessig synspunkt.

Nå er situasjonen endret til noe mye verre. Det nye er for det første at kapitalen ikke lenger krever mer kunnskap av sin arbeidskraft og dermed heller ikke av skolen. For det andre er den lange stabile overskuddsperioden som startet etter andre verdenskrig, slutt. De økonomiske mulighetene til å holde seg med kunnskaps- og «kulturluksus» som ikke tjener utviklingen av konkurransekraften, er ikke lenger tilstede i samme monn innenfor det kapitalistiske system.

Norge med sine enorme eksportinntekter er mye bedre stilt for å opprettholde en mer demokratisk kunnskapsskole enn det nå legges opp til. Det er foreløpig mer slingringsmonn innen kapitalismen i Norge enn i mange andre land.

Ut fra dette er det mulig å lage en allianse av alle som mener at det er viktig med en skole som kan ivareta overføringen av kunnskap og kultur mellom generasjonene, og som kan skape gagns mennesker for hele samfunnet og ikke bare ut fra kapitalens sine behov.

Det er bare en slik allianse som kan snu den tendensen vi nå ser. En tendens som truer utviklingen av menneskelige vilkår i landet og verden. Å redde kunnskapsskolen er en avgjørende kamp for beholde muligheten for å overføre menneskehetens oppsamlete kunnskaper på noenlunde systematisk måte til hele nye generasjoner. Er det også et nødvendig vilkår for å hindre at menneskeheten faller sammen i barbari og anarki?

Noter

• 1) Færre delingstimer betyr: at klassene kan deles mellom færre lærere, sånn at de må være samlet med kun én lærer på 25-30 elever mer og mer av tiden. [Tilbake]
• 2) Sitert etter Harry Braverman: Labor and Monopoly Capital. The Degradation of Work in the Twentieth Century, Monthly Review Press 1978. [Tilbake]
• 3) SNF er forkortelsen for Stiftelsen for samfunns- og næringslivsforskning som hadde hovedkontor ved Norges handelshøyskole der Victor Normann jobbet. Utdanningsminister Kristin Clemet er også utdannet ved denne institusjonen. [Tilbake]
• 4) PISA-undersøkelsen er OECD sin årlige undersøkelse av visse ferdigheter og andre variabler blant elever. [Tilbake]
• 5) Johannes Øvereng var formann i rektorkollegiet for de videregående skolene i Oslo, og han gjennomførte en studie for Normann sitt prosjekt. [Tilbake]

av Arne Byrkjeflot

Skal vi kreve overgangsordninger for det frie arbeidsmarked når EU fra 1. mai 2004 utvides med inntil 10 land, deriblant Polen og Baltikum? LO hadde ikke tenkt det, heller ikke DNA og SV. Nå vakler de fordi grunnplanet i fagbevegelsen reagerer.

De har sett hvordan dette fungerer på store anlegg. Her gjelder norske regler, de skal ha dispensasjon, heltidsarbeid og tarifflønn. Men fagbevegelsen har ikke innsyn og selv om de får se lønnsslippen, så vet de ikke om pengene faktisk er utbetalt. Vi snakker ikke om individuell innvandring, vi snakker om leiearbeidere satt i system, med mellommenn og det hele. Den finske, østerrikske og tyske fagbevegelsen har krevd overgangsbestemmelser fra fri arbeidsinnvandring. Den norske, svenske og danske fagbevegelsen har fulgt Euro-LO som vil behandle alle EU-arbeidere likt. LO har nå satt ned et utvalg som skal komme med ei innstilling. Noen av oss husker LOs ufravikelige 15 krav til EØS-avtalen i sin tid, 14 er brutt og døde. Nummer 15 var ikke så viktig.

For å være helt ærlig, så burde dette være et enkelt spørsmål. Det handler om at det skal bli helt lovlig for firma, mellommenn, mafia å importere arbeidskraft til Norge, tilby «sine» «gode lønninger» på 30 til 80 kroner og tjene store, virkelig store penger. Det er helt umulig for fagbevegelsen å stille opp mot et slikt system. Resultatet er sosial dumping, knekt fagbevegelse og en økning av rasismen vi aldri har sett maken til. Det er vanskelig å forstå at dette skulle være problematisk å gå i mot for fagforeningsledere og politikere fra arbeiderbevegelsen. Vi har jo sett kapitalen flytte og true med å flytte bedrifter ut av landet til lave lønninger og en fraværende fagbevegelse. Nå fins det jo en del bedrifter og arbeidsoppgaver som er vanskelig å flytte på, da importerer de rett og slett lave lønninger og en fraværende fagbevegelse inn i landet.

Det er venstresiden i fagbevegelsen som har stått i spissen for å kreve overgangsordninger og advare mot sosial dumping. Men det er ingen hemmelighet at det er forskjellige syn på dette også innenfor denne faglige venstresiden. I valgkampen greidde ikke Rød Valgallianse å komme ut med et krav om overgangsordninger, SV har nå landet på å ikke kreve overgangsordninger sammen med Arbeiderpartiet. De baserer seg på å kunne gripe inn dersom det oppstår store forstyrrelser i arbeidsmarkedet.

Sammen med Carl I?

Det er vel ingen tvil om at bakgrunnen for dette ligger i redselen for å havne sammen med Carl I Hagen. Skal ikke en polsk familie ha samme rett til å søke lykken i Norge som en norsk familie? AKP og Rød Valgallianse har jo alltid gått inn for å oppheve innvandringsstoppen. Vi husker Jon Michelets 1 million innvandrere.

Men det har aldri vært tanken at vi skulle ha fri innvandring uten noen som helst regler. Det har jo hele tida vært et krav at de som forsøker lykken i Norge, faktisk lykkes i å skaffe seg arbeid slik at de kan overleve i dette landet. Og dette må sjølsagt godkjennes, med arbeidstillatelse som krever arbeid av for eksempel et års varighet, tilnærmet heltid og til tarifflønn. Og dette må sjølsagt være en individuell rett, ikke en rett som et firma eller en mellommann kan disponere på vegne av sine leiearbeidere. EUs frie arbeidsmarked er noe helt annet. Det vi ser på som opplagte regler, det ser EU på som hinder for den frie flyt. Når vi frykter sosial dumping, så ser EU at vårt rigide system med små lønnsforskjeller og faste ansettelser er et hinder for konkurransekraft og jobbskaping. For EU er det frie arbeidsmarkedet et våpen.

EUs fjerde frihet, fri flyt av arbeidskraft, er helt spesiell for EU, arbeidskraft er ikke med i noen andre frihandelsavtaler i hele verden. Den som følger med i EUs indre debatt, ser at nettopp det å øke mobiliteten av arbeidskrafta over dagens landegrenser, ses på som helt sentralt for å ta opp konkurransen med USA og for å skape en EU-borger. Derfor er det kommet en rekke forordninger med denne hensikt, blant annet er endringene i norske pensjonsordninger en direkte følge av dette. For EU er også østutvidelsen et middel til å endre EU. Med utvidelsen som begrunnelse får de store land mer makt, jordbruks- og regionalstøtten fryses i omfang, skal fordeles på flere og legges drastisk om. For eksempel får ikke Nord-Sverige og Nord-Finland lenger arktiske støtteordninger. Det er vel ingen tvil om at EU ser med forventning på møtet mellom lave lønninger, høy arbeidsledighet og en fagbevegelse som best kan beskrives som fraværende i øst og det de ser på som et stivbeint og lite konkurransedyktig system i vest. Større lønnsforskjeller og senket oppsigelsesvern er offisiell politikk.

Nå fikk vi jo ikke de store problemene i Norge da vi gikk inn i EØS. Men helt fraværende har de ikke vært. Vi har hatt fagarbeidere spesielt fra Øst-Tyskland som har gått underbetalt på norske anlegg. Etter at lønn og krona gikk drastisk ned i Sverige, har heller ikke dette vært uproblematisk. Men til å leve med. Men de fleste problem er skapt av gjestearbeidere fra de land som nå kommer inn i EU og EØS. Grunnen til dette er at når arbeidskraft først skal importeres, så er det langt mer å tjene på en polakk til 30 kroner timen enn en østtysker til 80 kroner timen. Fortjenestemulighetene er rett og slett enorme for bakmennene. På et oppdrag på 1 million timer, 500 årsverk, er forskjellen 50 millioner.

Forskjeller på 10 år

Når vi sammenligner situasjonen nå foran utvidelsen med ti nye land med situasjonen da vi kom inn i EØS 1. januar 1994, så er forskjellene svært iøynefallende og kan oppsummeres i fem punkt:

1. Arbeidsledigheten i Norge er en helt annen. Opp fra 60.000 til 110.000.
2. Arbeidsledigheten i de nye landa er formidabel. 20 % i Polen , 14-16 % i Baltikum.
3. Avstanden mellom landa er kortere og bånda til de nye landa er sterkere. Av 20.000 sesongarbeidere i Norge de siste år kommer 14.000 fra Polen og 3.000 fra Litauen. Det er også de samme land som dominerer som innleide på store anlegg i Norge til utrolig lave lønninger. Det betyr at det er bygd opp et nettverk allerede og at mange ser på Norge som en reell mulighet.
4. Disse landa vil ikke bli utviklet, arbeidsledigheten vil øke dramatisk. Utviklingen av Portugal, Helles og Irland er intet glansbilde. Men det er et faktum at det over EUs regionalfond og jordbruksstøtte er gått enorme summer til oppbygging av infrastruktur og annet. Sjøl om arbeidsledigheten fortsatt er høy, så har EU kunnet bruke disse landa, spesielt Irland, som visittkort. Men når vi snakker om de nye landa, så er bildet helt annerledes. De ligger på et helt annet utviklingstrinn. Polen har like mange bønder, 9 millioner, som i hele EU. Industrien har ingen sjanse. Den vil bli kjøpt opp og modernisert eller bli lagt ned. Vi vil få en omstrukturering som Europa ikke har sett maken til. Samtidig har EU brukt østutvidelsen til å legge om hele sin distrikts- og jordbrukspolitikk. Dette vil ramme de nye landa og det vil også ramme de gamle EU-landa hardt. Kort sagt: Der innbyggerne håper på utvikling og vestlig velstand, vil vi se massearbeidsløshet og nød.
5. EU satser på å øke mobiliteten over landegrensene. Det blir sett på som helt avgjørende for å bli verdens ledende økonomi.

Rapportene fra norske anlegg er utvetydige. Fagbevegelsen sliter med å få innsyn, de makter ikke å kontrollere dagens ordninger. Og om de får se lønnsslippen, så vet de ikke om pengene faktisk er utbetalt. Vi snakker om et system der arbeiderne vet at om de klager, så får de kanskje ikke jobb. Men det lar seg nesten ikke overvåke. Fagbevegelsen har ikke innsyn og arbeidstilsynet er jo for lenge siden sluttet med kontroller, de satser på internkontrollen. Dette er i dag, da norsk lov gjelder, da gjestearbeiderne kommer på dispensasjon, de må ha arbeidstillatelse, heltidsarbeid og tarifflønn. Denne dispensasjonen kan når som helst trekkes tilbake.

Vi ser nå at sesongarbeidersystemet i jordbruket er kommet helt ut av kontroll, det startet med jordbærplukking. Nå knekker det norske jordarbeidere og gartnernæring, det brer seg ut i et illegalt håndtverker-, maling- og renholdsmiljø. Vi opplevde faktisk nå at en bonde fikk fortsette med denne importen på tross av en samlet henvendelse fra A-etat, politi og arbeidstilsyn. Det er ikke bare EU som ønsker denne utviklinga, det er sterke krefter i vårt eget land.

Allmenngjøre mest mulig

Men det er likevel ikke denne individuelle innvandringa som er problemet. Det er det organiserte gjestearbeidersystemet, med mellommenn og hele pakka. Husk på at forholdene allerede er lagt til rette for dette gjennom endringene i lov om utleie av arbeidskraft og vikarbyrå. Nå diskuterer LO hvilke krav de skal stille for overgangsordninger. Men til nå virker det som det ikke blir så mye av det. Det er uenighet om allmenngjøring av tariffavtaler, siden enkelte mener det vil svekke fagbevegelsen om avtalene omfatter alle. Og innenfor handelsnæring og hotell og restaurant er det sikkert riktig at det vil bli verre å organisere folk dersom alle har lovfesta tarifflønn. Derfor ser det ut til at det blir bare minstelønna som allmenngjøres, ikke arbeidstid, ferie og avtalefestet pensjon. Etter min mening har ikke fagbevegelsen noe valg, vi må slåss for å allmenngjøre mest mulig og vi må kreve kontrollordninger langt ut over det vi har i dag. Men jeg ser ikke at det fins noen krefter i det norske systemet som vil slåss gjennom en slik skjerping av norsk regelverk. De fins ikke en gang i LO, de har jo vært imot helt til det siste. Og kommer de ikke nå, er det for seint. EU har innført «stand still», de nasjonale reglene kan fjernes, men ikke skjerpes. Siste tog går 1. mai 2004, etter det kan ikke reglene strammes inn.

Nå vet vi jo at vi står overfor Arbeidslivslovutvalget, som legger fram sin innstilling til høsten. Dersom de virkelig når fram med å fjerne begrensningene for innleie av arbeidskraft som i dag sier at det ikke er lov innenfor en bedrifts kjernevirksomhet, så fins det jo faktisk ingen begrensning igjen. Da kan en bedrift erstatte hele arbeidsstokken med innleide fra Polen og Baltikum.

Overgangsordninger

Jeg mener vi skal kreve følgende overgangsordninger:

• Tarifflønn i alle bransjer.
• Arbeidskontrakt på heltid i minimum 1 år.
• Innsynsrett for tillitsvalgte i lønns- og arbeidsforhold.
• Forhandlingsrett for tillitsvalgte ved innleie av arbeidskraft.
• At norsk lov gjelder.
• Egen tilsynsmyndighet med rett til å gi bøter og stille krav.

Men la oss si at vi vinner fram og får de best mulige regler og kontrollordninger. Men de gjelder bare i 5 år. Da er det slutt. Deretter må du påvise alvorlige forstyrrelser i en bransje eller region. Etter 5 år er det EU som bestemmer. Jeg har svært liten tro på at særlig mye vil overleve EU-kontrollen. Bare se på erfaringene med de andre frihetene. Hvem hadde trodd at ervervsloven eller at ingen kan eie mer enn 10 % i norske banker eller arbeidsgiveravgift eller hjemfall eller retten til fiske i Finnmark, var en trussel mot fri kapitalbevegelse? Men det er det i følge EU.

Hva vil være i strid med fri flyt av arbeidskraft? La oss se på kontrollen for salmonella. Sjøl om du vet at det er salmonella i 0,1 % av norsk kylling og 10 % fra Nederland, så må du kontrollere like mye norsk kjøtt som nederlandsk. Ellers er det et hinder for den frie vareflyten. EU vil ha fri flyt av arbeidskraft, og det vil de gjennomføre koste hva det koste vil. Det fins ingen varige ordninger. Iallfall ikke av betydning. Derfor er det viktig at de ordninger som nå lages, både lovfestes og tariffestes, da kan de iallfall vare litt lengre.

Den norske velferdsmodellen

Enda verre er trusselen mot den norske velferdsmodellen. I EUs nåværende regler er det flere prinsipper som får direkte virkning for vårt velferdssystem. Det første er at familien til utenlandske arbeidere i Norge, men bosatt utenfor Norge, har krav på samme ordninger som om de var bosatt i Norge. Familien til engelske oljearbeidere som arbeider på norsk sektor, men bosatt i England, får nå norsk barnetrygd og kontantstøtte. Det andre er at det er samlet opptjeningstid i Norge pluss andre EØS-land som gjelder. Eksempelvis så holder det med en arbeidsdag i Norge pluss litt tidligere arbeid i hjemlandet for å få sykepenger og 8 uker i Norge pluss 14 uker foregående år i for eksempel Polen for å få arbeidsledighetstrygd. Det tredje er at samlet utbetaling til for eksempel pensjon fra Norge og det som er opptjent i andre EØS-land, minst skal tilsvare minsteordningene i Norge, for eksempel minstepensjon (garantiordninga). Det er jo ikke vanskelig å se at dersom det frie arbeidsmarked får et visst omfang, så vil dette skape et press på å stramme inn reglene for å få barnetrygd og kontantstøtte, opptjeningstid og kontroll for A-trygd og sykelønnsordning og press på minsteytelsene våre. Departementsgruppa som har utredet dette, sier at dette er naturlig, Per Sandberg fra FrP har allerede foreslått det. Det er bare slik det er.

Nå er jo den norske fagbevegelsen et ektefødt resultat av fri flyt av arbeidskraft. Når fagbevegelsen endelig hadde fått til brukbare avtaler, så ble de underbydd av andre. Svaret var landsomfattende og ufravikelige tariffavtaler. Da var nasjonen den naturlige rammen. Er det ikke rett og slett slik at den historiske utviklingen er kommet dit hen at nå gjelder kampen på tvers av landegrensene, nå gjelder det å bygge opp den europeiske og deretter den globale fagbevegelsen? Dersom vi godtar EUs frie arbeidsmarked er det naturlige svaret europeiske tariffavtaler. Med andre ord å utvikle et system innenfor EØS-landa som gjør at om folk flytter på seg, så gjør de det ikke ved å underby arbeidere i andre land. Tilsvarende må en da utvikle noenlunde like velferdsgoder, slik at ikke velferdsmodellen settes under press. Det er vel også en forutsetning at arbeidsløsheten ikke er dramatisk forskjellig.

Europeiske tariffavtaler?

Jeg tror ikke på denne linja, jeg tror den er dømt til å mislykkes. Se på Øst-Tyskland. Her lå alt til rette, historia, voldsomme pengemidler, entusiasme. Men arbeidsledigheten økte til 20 % i øst, fortsatt er lønningene 15 til 20 % lavere. Tysklands LO gikk nettopp på sitt største nederlag i moderne tid i forsøk på jamne ut lønningene, trolig fordi østtyske arbeidere fryktet at lønnsutjamning truet arbeidsplassene. Se på ti års forsøk med europeiske samarbeidsutvalg, med forhandlinger mellom Euro-LO og Den europeiske arbeidsgiverorganisasjonen med EU-kommisjonen som bisitter? Absolutt ingenting. Selvsagt skal vi sende penger til Baltikum og støtte oppbygginga av en fagbevegelse, men det har faktisk norsk fagbevegelse gjort i mange år, for eksempel Grafisk. Resultater?

Det er en linje for nederlag og tilnærming på bånn. Holtermann Knudtsen og de andre pionerene hadde faktisk ingen andre alternativ, den norske nasjonalstaten var rammene. I tillegg hadde de eksempler som viste at det var mulig, spesielt England og Tyskland. Vi har et alternativ til en håpløs linje med europeiske tariffavtaler og det er å komme seg ut av EØS. Vi har ingen eksempler på at tariffavtaler på tvers av landegrensene er mulig. Det eneste er minstebestemmelsene i ITF (Den internasjonale transportføderasjonen) for skipsfarten. Men så ser vi da også at EU nå vil knekke den eneste muligheten til å håndheve disse, nemlig havneblokade. De fjerner havnearbeidernes enerett til lossing og lasting. Vi får se om den fagbevegelsen som skal skape europeiske tariffavtaler, er i stand til å forsvare den eneste fungerende avtalen som fins.

Men det kan jo sjølsagt være rett å gå inn for den estlandske arbeider og hans families rett til å søke et bedre liv i Norge sjøl om det påfører norsk fagbevegelse et nederlag og truer vår velferdsmodell. Men da må en ikke glemme at dette er en eksklusiv rett. At fritt arbeidsmarked innad krever en mur utad og ekstrem kontroll innad. Vi må ikke glemme at i jakten på den friske arbeider så får vi en umenneskelig politikk for asylsøkere og flyktninger. Dette er eneggede tvillinger, uløselig knyttet sammen. Det fins ikke noe mer rasistisk, undertrykkende og ekskluderende enn EUs forsøk på statsdannelse.

av Arnljot Ask

Mener krigerne i Washington i fullt alvor at et angrep på Iran vil tjene Bush sitt hovedprosjekt det kommende året: å bli gjenvalgt som USAs president i november 2004?

USA truer Iran med «mottiltak» hvis Iran ikke kan godtgjøre at de ikke utvikler atomvåpen. Tidsfristene Iran har fått, samkjøres med kravene fra det internasjonale atomenergibyrået (IAEA). Iran må legge fram oversikt over alle importerte komponenter som kan brukes til å anrike uran.

Iran er imøtekommende overfor krav som EU har satt fram, og det ligger an til at et slags inspeksjonsregime vil komme i gang ut på vinteren. Saka kommer sannsynligvis opp i FNs sikkerhetsråd allerede i november. Iran kan havne i en lignende situasjon som det Irak gjorde i forbindelse med inspeksjonene for å finne masseødeleggelsesvåpen der.

De kreftene i USA som vil trappe opp konflikten med Iran, hevder at Irans arsenal av masseødeleggelsesvåpen er mye større enn i Irak. Nå har jo det vist seg ikke å skulle så mye til, så slik sett ligger det an til et angrep mot Iran om ikke så lenge. Men skremmer ikke sporene så langt? Har ikke USA nok å hanskes med i Irak og Afghanistan? Israel-Palestina-konflikten trappes jo også opp. Mener krigerne i Washington i fullt alvor at et angrep på Iran vil tjene Bush sitt hovedprosjekt det kommende året: å bli gjenvalgt som USAs president i november 2004? Spekulerer de i at dette vil trenge de voksende problemene i Irak, Afghanistan og Palestina i bakgrunnen, og at USAs økonomi, tross alt, vil klare seg gjennom brasene og på sikt komme til hektene igjen, når de etter et regimeskifte i Iran vil ha kloa i alle de landa i regionen som teller med i eliteserien i olje- og gassverdenen?

For å prøve å gi noen svar på disse spørsmåla, må vi se på hva en gjenerobring av kontrollen over Iran vil bety for USA, både på kort og lengre sikt. Hvilke gevinster og hvilke kostnader?

Men aller først: hva er det med den gjengen som har styrt Bush som gjør at vi ikke kan utelukke at de vil gå i gang med et nytt krigstokt nå? Disse folka skiller seg ut ved å ha en ekstrem sterk tro på at USA kan klare alt, bare viljen og maktbruken er sterk nok. De er fundamentalister og representerer en fascifisering av både amerikansk innenriks- og utenrikspolitikk. De har satset stort, bygd seg opp møysommelig helt siden den forrige Golfkrigen (noen av dem, som Rumsfeld, tok de første skritta allerede midt på 1970-tallet), og det kan nå stå om vinn eller forsvinn for dem. De kan tenke at det vil være bedre å få fokus på «nye seire» enn problemene med gjenreising etter raidene som har vært.

Sjøl om en del tyder på at Bush nå begynner å tvile på at de er «vinnerlaget» i den perioden han nå går inn i, så er han på mange vis sjøl «bundet til masten» og deler et skjebnefellesskap med dem. Vi kan ikke si noe sikkert fra eller til om Iran vil bli angrepet i det året vi nå går inn, men jeg heller til at det er en god sjanse for å forhindre det. En variant er at de kan la Israel stå for et militært anslag mot Irans kjernefysiske anlegg og håpe på at etterdønningene skaper rom for et regimeskifte, uten sjøl å ta belastningen med et direkte USA-angrep. Eller at det kommer et angrep mot Syria først, fordi det betraktes som et lettere bytte?

Iran og imperialismen – historisk

Iran er en nasjon med lange historiske tradisjoner og stor sjølbevissthet. Historia de siste par hundreåra har vært god trening i å motarbeide forsøk fra fremmede makter som prøver å skaffe seg kontroll over landet. Effekten av snart 25 års uavhengighet, siden sjahens fall i 1979, har forsterka dette, og gjør at det skal noe til å prøve å okkupere landet eller innsette en regjering som i dag vil være underdanning en fremmed makt.

Russland og England

Av dagens stormakter er det Russland og England, ved siden av USA, som i perioder de siste hundreåra har klart å skaffe seg innflytelse i Iran. Rundt overgangen fra 1700-tallet til 1800-tallet kivet de to om kontroll over landet. Russland ville skaffe seg adgang til Persiagolfen og videre sjørutene til India. England motsatte seg dette, i første rekke for å «beskytte» sine interesser i India. De to maktene skaffet seg herredømme over hver sin del av Iran og fikk et svakt regime til å overgi landets rike naturressurser, bank og industribase for en billig penge. Russland flytta Irans nordgrense sørover i denne perioden, ved å ta kontrollen over det som i dag er Aserbajdsjan, Armenia og Dagestan. Disse områdene har siden vært unndratt persisk kontroll. Den viktigste resteffekten i dag er vel at Teheran frykter at dette en dag skal føre til en ytterligere avskalling ved at azeriene i Iran skal søke sammen med sine søstre og brødre i Aserbajdsjan.

Folkelig motstand mot utselginga av persiske ressurser til fremmede førte til opprør rundt forrige hundreårsskiftet. Det tvang gjennom oppretting av en nasjonalforsamling, Majlis, i 1906 og oppstart av arbeidet med en konstitusjon som skulle sikre et styre i pakt med sjia-tradisjonen. Russland grep inn og unntakslover og diktatur kvalte kimene til folkelig makt. Både Russland og England okkuperte Iran under den første verdenskrig, og mot slutten av krigen kasta England inn ekstra krefter for å holde den oppståtte sovjetrepublikken i nord unna Iran. Britene festa et visst grep over Iran etter den første verdenskrigen gjennom at de bakket opp offiseren Reza Khan. Han kuppet bort det daværende Qajar-dynastiet og etablerte Pahlavi-dynastiet som holdt på makta helt fram til revolusjonen i 1979.

En ekstra pådriver for den intense dragkampen mellom Russland og England ved denne korsveien var at kampen om oljeressursene nå kom opp med full styrke. «The Great Game», om oljekildene ved Kaspihavets strender rundt Baku, hadde også forgreininger inn i nabolanda, og ikke minst i Iran, hvor flertallet av azeriene bor og oljekildene også den gang var rike. Gjennom Reza Khan-regimet fikk britene overtaket i Iran og festa grepet om oljerikdommen gjennom å opprette selskapet Anglo-Iranian Oil Company.

Reza Khan utvikla imidlertid en gradvis sjølstendighet i forhold til britene, og Iran erklærte seg nøytralt under den andre verdenskrig. Sovjet og England besatte allikevel store deler av landet, og Reza Khan dro i eksil til Sør-Afrika i 1941, beskyldt for å lefle med nazi-Tyskland. Hans sønn, Mohammed Reza, tok da over som statsoverhode. Han var allerede fra starten av i lomma på Vesten. Sovjet krevde imidlertid også innflytelse. Da de tre stormaktene USA, England og Sovjet la opp sluttplanen for krigen på konferansen i Teheran i slutten av november 1943, ble den framtidige ordninga for Iran slått fast i et eget punkt i den såkalte Teheran-deklarasjonen, undertegna 1. desember 1943. Sovjet trakk seg motvillig ut av den iranske delen av Aserbajdsjan, som de hadde besatt under krigen. Som gjenytelse ble det slått fast at heller ingen andre stormakter skulle ha besittelser i landet. Roosevelt, Stalin og Churchill skrev under på at Iran skulle garanteres «uavhengighet, suverenitet og territorial integritet». Men gjennom sin økonomiske virksomhet i landet, beholdt allikevel England sin dominerende innflytelse. Det britisk kontrollerte Anglo-Iranian Oil Company (AIOC) var en sentral maktfaktor og petro-dollarene yngla kraftig utover på 1940-tallet.

Olja

Den britiske tappinga av oljeinntektene nørte opp under den nasjonale bevegelsen, som også vokste fram i Iran etter krigen, som del av den verdensomspennende antikoloniale bevegelsen. Kravet om nasjonalisering av oljesektoren ble reist, og ble ikke mindre sterkt da det viste seg at den britiske regjeringa håva inn mer gjennom AIOC enn det den iranske fikk i royalties fra oljevirksomheten.

Det endte opp med at Mohammed Mossadeq, lederen av Den nasjonale front, tok over som statsminister i 1951 og nasjonaliserte AIOC. Fra den dagen av har stiftelsesdagen for det nye selskapet, National Iranian Oil Company (NIOC), blitt markert som offentlig fridag.

Britene svarte med å trekke sine oljefagfolk ut av Iran og med å sette i gang en full økonomisk boikott av landet. Det fikk imidlertid motsatt politisk virkning enn det britene satset på. Iranerne samlet seg bak Mossadeq og sjahens makt ble innskrenka. I begynnelsen, under Truman, var USA sympatiske til at Iran frigjorde seg fra britene. Ser vi det i et større perspektiv, at nettopp USA i disse tiåra tok over Englands plass som ledende imperialistmakt, også i denne delen av verden, var dette rasjonelt og ikke uttrykk for noen antikolonial linje fra USA sin side. Men da Mossadeq også inkluderte det sterke iranske kommunistpartiet, Tudeh, blant sine samarbeidspartnere, benytta USA dette forholdet til å gripe direkte inn i prosessen og ta over Englands gamle rolle i landet. Eisenhower støtta i 1953 et britisk forslag om en fellesoperasjon i landet for å få fjerna Mossadeq, og sendte CIA-agenten Kermit Roosevelt inn i landet for å iverksette den såkalte «Operasjon Ajax». Han samarbeida med sjahen og iranske militære som var lojale til han, leda av general Fazlollah Zahedi. Kuppet som sjahen og Zahedi satte i gang mot Mossadeq i august 1953, så først ut til å mislykkes og sjahen flykta fra landet. Men etter noen dager fikk sjah-vennlige styrker overtaket. Mossadeq ble avsatt og ble sittende i husarrest til sin død i 1967, mens sjahen kom tilbake etter svært kort tid i utlendighet.

USA

Oppgava her er ikke å gå inn på alle sider ved kuppet i 1953 eller revolusjonen 26 år seinere, da sjahen ble jaga 16. januar 1979 og den islamske republikken ble etablert noen måneder seinere, 1. april. Hensikten er å se på hva disse hendelsene fikk å si for imperialismens innflytelse i Iran.

Mossadeqs maktovertakelse ga britenes makt over Iran et nådestøt. Det USA-leda kuppet gjeninnførte sjølsagt ikke britenes hegemoni, men førte til at USA kom sterkt inn som kompanjong. Umiddelbart tok USA over ca 40 % av britenes andel i oljesektoren, og de tok gradvis over hegemoniet utover femti- og sekstitallet. Amerikanske soldater ble også plassert i landet.

Allerede det første tiåret begynte motstanden mot den amerikanske innflytelsen å bygge seg opp, på samme måte som mot britene i åra etter den andre verdenskrigen. Det skyldtes både ranet av oljeinntekter og at vestlig kultur og levesett, som sjah Mohammed Reza-regimet la vekt på å innføre, utfordra den iranske. En hendelse fikk spesiell betydning, som startskuddet for en prosess som førte til sjahens fall ca 15 år seinere: I 1964 utstedte sjahen en lov som ga amerikanske soldater i landet nærmest «fritt leide»: de skulle ikke under noen omstendigheter kunne arresteres av iranske myndigheter (jfr USAs holdning overfor internasjonale straffedomstoler i dag). Ayatollah Khomeini, som to år tidligere hadde begynt å bli en slags samlingsfigur for opposisjonen mot sjahen, gikk skarpt ut mot dette. Han tordna polemisk og sa at sjahen nå hadde satt iranerne ned på et plan lavere enn en amerikansk hund; mens amerikanere i USA ble straffet for å kjøre over en hund, så skulle amerikanere i Iran fritt kunne kjøre over en iransk borger. Sammenstøtet endte med at sjahen utviste Khomeini, som først dro til Tyrkia og så til Irak før han endte opp i Paris foran 1979-revolusjonen.

Olja igjen

Det var imidlertid også nå kampen om olja som lå i bunn og la premissene for utviklinga. Da oljekrisa slo til i 1973-74, steg Irans oljeinntekter til værs. På ett år økte inntektene fra 4 milliarder til 20 milliarder dollar. Men i stedet for at dette kom det iranske folket til gode, så ble det dets svøpe. Sjahen pøste de enorme rikdommene ned i lommene på amerikanske våpenhandlere og unyttige utviklingsprogrammer som utlendinger, hovedsakelig amerikanere, skodde seg på. Overklassen i Iran, som sto på god fot med sjahen, fikk sjølsagt også sitt, mens folk flest fikk det verre pga den galopperende inflasjonen som flommen av petro-dollarene førte med seg. Da verdensøkonomien gikk inn i en nedgangssyklus og oljeinntektene skrumpa inn igjen, ble i tillegg sosiale reformer som var lova, lagt på is. Sjøl med innføringa av unntakslover og hardt terrorstyre, klarte ikke sjahen å slå ned det opprøret som voks fram på slutten av 1970-tallet.

Opprøret vokste ikke først og fremst fram som en islamsk revolusjon. Det var hverdagen til vanlige folk, klasseskillene og herskerklassens samrøre med utenlandske snyltere på Irans rikdommer som la grunnlaget for opprøret. Marxistisk inspirerte grupper som Folkets Fedaiyin, og også kommunistpartiet, spilte en betydelig rolle. Khomeinis store styrke var at han også kunne spille på de kulturelle strengene. Etter at sjahen var feid bort, gjorde derfor Khomeini og mullahene «reint bord» og satte på brutalt vis sine tidligere allierte til side. Tusentalls ble fengsla, drept eller fordrevet fra landet. Samling mot den «store Satan», USA, med den dramatiske ambassadeokkupasjonen som bakteppe, ga rom for denne interne maktforskyvningen vinteren og våren 1979.

Noen hevder at USA ikke satsa helhjerta på å berge sjahen, at de skjønte at hans dager uansett snart var talte (han var også alvorlig sjuk av kreft og døde året etter revolusjonen) og at de hadde forhåpninger om å komme overens med de nye makthaverne. Nå gikk det imidlertid ikke slik. USAs innflytelse i regionen ble kraftig svekka, både økonomisk, politisk og militært. Iran nasjonaliserte på nytt sin oljeindustri (blant annet sendte NIOC folk til Norge for å studere den norske modellen for nasjonal styring av utbygginga i Nordsjøen), og da Irak-Iran-krigen brøt ut i 1980 la det ytterligere press på oljeprisen som i en periode lå på over 40 dollar fatet. Det slo kraftig inn i USAs egen økonomi. De måtte heve renta skyhøyt for å bevare dollarens stilling som verdensvaluta. Det førte også til den sterkeste nedgangen i verdensøkonomien til da siden den andre verdenskrig.

Tucker-planen

Militært var revolusjonen også et tilbakeslag i forhold til planene fra 1975-76 om å rykke fram sine posisjoner for å sikre oljekildene i regionen. Den såkalte Tucker-planen, som daværende forsvarsminister under president Gerald Ford i 1976 Donald Rumsfeld også var delaktig i, sikta mot å utplassere 20-30.000 amerikanske soldater nær oljekildene i Saudi-Arabia. Anti-amerikanismen som revolusjonen i Iran førte med seg i deler av den arabiske verden, og det at USA ikke kunne utfordre Saddam Hussein på 1980-tallet, men tvert om hadde bruk for ham, førte til at Tucker-planen ikke kunne realiseres før under Golfkrigen i 1990-91. (En annen sak er at denne krigen heller neppe hadde vært mulig hvis maktforholda i verden ikke hadde blitt endra så dramatisk som de ble ved at Sovjet-imperiet brøt sammen på den tiden.)

Folka som sitter med makta i Washington DC nå, har plan om å etablere fire militærbaser i Irak. For å styrke den totale amerikanske kontrollen i området, og for å kunne være fleksible i forhold til hva som skulle komme til å skje i Saudi-Arabia. Vi skulle nesten tro at dette skulle by på store nok utfordringer. Men som jeg pekte på innledningsvis, skal vi ikke se helt bort fra at amerikanske soldater igjen vil prøve å gjøre inntog i Iran hvis Georg W Bush blir gjenvalgt som president. I så fall følges den politikken opp som stormaktene har hatt i forhold til Iran siden Russland og England begynte sin rivalisering for et drøyt par hundre år siden. Og igjen vil det være olja (og nå også gass) og det å skaffe seg strategisk posisjon vis a vis konkurrentene som vil være utgangspunktet for forsøket på å skaffe seg kontrollen over Iran. Litt mer om dette i den neste delen.

Iran og imperialismen – i dag

Irans geografiske plassering gjør landet i seg sjøl like attraktivt i dag som da det gjaldt å kontrollere veiene mellom Europa og India. Med kontrollen over Afghanistan i tillegg gir det USA (eller de europeiske stormaktene) en oppmarsjplass mot Kina, den makta som USA frykter aller mest som rival i framtida. For Russland er det viktig for tilgang mot Det indiske hav. For alle er landet særdeles viktig ut i fra petroressursene der. Ikke bare til eget bruk, men også for å kontrollere rivalenes tilgang. Slik kan vi med sikkerhet si: Landet vil ikke få være i fred framover heller. At de streber etter å skaffe seg atomvåpen for å ha noe å skremme framtidige inntrengere med, er derfor en naturlig følge av dagens lovløse verdensorden.

Forsyner alle – unntatt USA

Iran er i dag verdens nest største oljeeksportør med en produksjon på 3,5 millioner fat per dag i 2002. Av dette ble ca 70 % eksportert. Europa tok i mot til sammen 28 % av produksjonen, hvorav Italia, Frankrike og Tyskland sto for brorparten. Japan var den største enkeltmottakeren, med ca 20 %, mens Sør-Korea importerte 10 %. Av de største ellers kom Kina og India. Dvs at i dag går hovedstrømmen av oljeeksporten østover. Japan ligger også fremst i løypa når det gjelder innpass i utviklinga av den framtidige olje- og gassutvinninga, gjennom sitt hovedinstrument Japan National Oil Company. USA har avskåret seg direkte import fra Iran gjennom sin sanksjonspolitikk mot landet.

Iran sikter mot å doble det nåværende produksjonskvantumet fram mot 2020. Allerede i 2010 er målet 5,6 millioner fat per dag. I tillegg har Iran verdens nest største gassreserver. Sammen med Russland har de over 50 % av verdens totale reserver. De kan være sikker på etterspørselen, siden både Europa, Japan og ikke minst Kina, vil få enda større behov for import i åra framover. USA sikler også etter denne kilden, men er inntil videre avskåret pga sin embargopolitikk.

EU

EU har planer om å gjøre Iran til en av sine hovedleverandører av gass framover. Nordsjøen vil ikke være nok for dem, og de ønsker ikke å bli for avhengige av russiske leveranser. De utnytter derfor USAs embargo og fiendtlige politikk overfor Iran for å komme seg innenfor og bedre forholdet til regimet i Teheran. Fra EU-landa er det først og fremst franske (Total/Fina/Elf) og italienske (Eni/Agip) selskaper som har fått godt fotfeste i Iran. I konkurranse med japanske JNOC, og nå også norske Statoil og Norsk Hydro!

En studie fra det Internasjonale energibyrået (IEA) høsten 2002 viste at nettoimporten av gass til EU ville øke fra daværende 44 % til 81 % av behovet i 2030. Tilsvarende økning av oljeimporten ville være fra 73 % i 2000 til 93 % i 2030. Tilførselsveien for den iranske delen av denne importen til EU vil gå via Tyrkia, som også sjøl trenger å importere gass. Rørledningen over Tabriz i Iran til Bursa i Tyrkia er allerede ferdig og tatt i bruk. Arbeidet med å forlenge denne under Dardanellene til Nord-Hellas, hvor rørledningssystemet kobles sammen med rørledning fra Bulgaria med russisk gass, er allerede godt i gang. Fra Hellas, som ser seg sjøl som en storstilt transitthavn for gassen fra øst (også gass fra Kaspihav-området kan kobles på dette systemet, når rørledningen fra Baku til Erzurum i Tyrkia er klar om noen år), vil gassen transporteres både via skip og rørledninger videre til Italia og opp til Sentral-Europa gjennom Balkan. (Se illustrasjon.)

At EU har fått slik innpass i Irak, bekymrer ikke bare Washington, men også amerikanske selskaper. Det bekymrer også Russland, som ønsker at landet skal bli hovedleverandøren både til Tyrkia og EU. Mye tyder på at USAs Iran-politikk har spilt fallitt. Iran-Libya Sanctions Act fra 1996 har ikke brakt Iran i kne. Snarere har det satt USA og amerikanske storselskaper på sidelinja. For Irans del er det mange fordeler ved at USA har holdt seg ute. Det har gjort det mulig å bevare en betydelig nasjonal styring over ressursene, samtidig som det ikke har vært noe problem med å få avsetning for produksjonen.

Nederlag for USA

Det er flere likhetstrekk mellom den situasjonen Iran i dag står oppe i, og den Irak sto oppe i de siste fem åra før den siste krigen. Også Irak spilte på motsetningene mellom imperialistmaktene og ga Russland, Frankrike og Tyskland innpass i landet. Kryptofascistene i Washington klarte å overbevise Bush om at det måtte et regimeskifte i Bagdad til for å omfordele korta og få USA i førersetet. De kan gamble på å gjøre det samme igjen i Iran, til tross for alle faktorene som i dag taler mot en slik strategi.

En direkte hærsetting av et slikt land med nærmere 70 millioner innbyggere vil være en formidabel oppgave som USA ikke ville ha sjanse til å lykkes med. Regimeskifte gjennom kupp vil også være vanskelig i dag. Kuppet mot Mohammed Mossadeq i 1953 bygde på en etablert indrepolitisk maktfaktor, sjahveldet. Noe tilsvarende finnes ikke i dag. USA holder Mujahedin Khalq i beredskap og lar dem få beholde sin hovedbase i Bagdad. Men de blir i stor grad sett på som en quislingbevegelse og har i dag en svak maktbase i hjemlandet. Når Bush flørter med den radikale studentbevegelsen på tv, og prøver å ta dem til inntekt for det som er USA sine mål, har han lite gjenklang i disse miljøene. Det er svært få iranere som ville være med på å lage en «nordallianse» med Bush. Til sammen peker dette mot sannsynligheten for at USA vil angripe Iran militært i dag.

Det at politikken overfor Irak viser seg mer og mer å være en total fiasko, styrker også de kreftene i USA som vil forhindre et da capo a la Irak. Men som nevnt innledningsvis, kan vi ikke forlite oss på at fundamentalistene i Washington ikke prøver å løfte seg etter hårene igjen, hvis dramatiske hendelser skulle gi dem en åpning igjen. Vårt hovedbidrag for å hindre det vil være å få trukket Norge ut av den amerikanske rekoloniseringa av Irak. I motsetning til de som ønsker at USA snarest mulig skal få kontroll over Irak, ønsker vi at USA skal bli nødt til å trekke seg ut av landet. Å stabilisere en urettferdig okkupasjon vil ikke føre noe godt med seg, like lite som Terboven-styret i Norge under andre verdenskrig gjorde det.

Støtte til presteskapet?

Det å stanse USA sin erobringspolitikk i området vil innebære en støtte til presteskapet i Teheran, hevder en del iranske eksilgrupper. Akkurat som noen av kurderne i Nord-Irak støttet at USA invaderte Irak for å fjerne Saddam Hussein, ser de gjerne at USA angriper Iran. Jeg støtter ikke presteskapet, men vil av all kraft gå i mot en USA-invasjon, og også innrømme presteskapsfløyen dets legitime rett til å yte motstand. Som historia til Iran de siste 50 åra og til Irak de siste 13 åra har vist, er det først og fremst de statsbærende kreftene som vil styrke sin stilling ved ytre press mot landet. I Iran i dag er det ikke en sosialistisk revolusjon som står på dagsorden, om landet får utvikle seg i fred, men om en slags borgerlig-demokratisk revolusjon mot prestediktaturet. Å isolere landet, eller til og med ønske en omveltning med USAs medvirkning, vil forverre situasjonen og arbeidsvilkåra også for progressive krefter. Derfor reiser jeg heller ikke parola «Statoil ut» eller «Hydro ut». Derimot vil jeg stille krav til hvordan disse og de andre ca 40 norske selskapa som nå opererer i Iran, skal drive sin business der. Samtidig vil jeg støtte de kreftene i landet som slåss mot brudd på menneskerettigheter og driver faglig kamp og andre former for organisert virksomhet for å bedre de sosiale kåra til vanlige folk. Men dette er et eget tema som jeg vil komme tilbake til.

av Halvor Langseth

Det er ikke noen tvil om at det frie arbeidsmarkedet i EU/EØS er utviklet for å fremme kapitalens profittjakt på kort og lang sikt. Men er det tilstrekkelig til å konkludere med at vi prinsipielt skal ta avstand fra arbeidsinnvandring?

1. mai 2004 blir ti land i Øst-Europa medlemmer av EU, som Norge har fritt arbeidsmarked med gjennom EØS-avtalen. Dette har utløst en debatt om vårt syn på retten til å dra over grensene for å selge arbeidskrafta og taktikken i forhold til det presset på lønns- og arbeidsvilkårene og arbeidsplassene som mange frykter som en konsekvens av fri arbeidsinnvandring fra lavlønnslandene.

EU ønsker å ta opp konkurransen med USA om de imperialistiske superprofittene. For å oppnå en tilstrekkelig styrke, trengs et økonomisk sterkt hjemmemarked. Europa er større enn USA, men grensene har hindret den ønskede strukturrasjonaliseringen av industrien og øvrig næringsliv. EU skal gi kapitalen frihet på tvers av grensene. Fri flyt av kapital vil lede investeringene dit de er mest lønnsomme, fri flyt av varer og tjenester, gjør det mulig å samle produksjonen i store enheter. Da gjenstår bare arbeidskrafta, altså gi kapitalen muligheter til å kjøpe den billigste og beste arbeidskrafta uansett nasjonal tilhørighet, eller som det heter i offisielle uttalelser: økt mobilitet av arbeidskraften vil kunne bidra til en positiv utvikling av økonomi, offentlige tjenester og næringsvirksomhet i alle deler av EU /EØS.

Det frie arbeidsmarkedet er en del av strategien for å hjelpe kapitalen til å maksimere profitten og inneholder i utgangspunktet ingen sosial dimensjon i forhold til arbeidstakernes rettigheter og velferd. Det måtte i så fall være at det i tillegg til den formelle retten til å reise over grensene for å søke seg jobb, også arbeides på spreng for å samordne og individualisere trygde- og velferdsordningene. Denne samordningen skjer imidlertid også på kapitalens premisser, og da blir det som oftest samling i bunn.

Det er altså ikke noen tvil om at det frie arbeidsmarkedet i EU/EØS er utviklet for å fremme kapitalens profittjakt på kort og lang sikt, men er det tilstrekkelig til å konkludere med at vi prinsipielt skal ta avstand fra arbeidsinnvandring?

Globaliseringen er et gode

Produktivkreftene har for lengst sprengt grensene, og det er irreversibelt fordi vi opplever tilgangen til bruksverdier, tjenester og reiser på tvers av grensene som noe positivt. Det er en berikelse og uttrykk for høyere levestandard å kunne nyte mat fra andre land og verdensdeler, og det ville være en grotesk ressurssløsing om alle land skulle produsere sine egne biler, vaskemaskiner, jernplater, mobiltelefoner, avispapir, osv. Det er flott å feriere i andre land, det er flott at ungdom kan ta utdanning rundt om i verden, og man trenger ikke stemme FrP for å unne giktfrosne pensjonister vinteropphold ved Middelhavets strand. Internasjonaliseringen og globaliseringen er et gode, problemet er at den skjer på kapitalens premisser – med økte skiller mellom de rike som får nyte godene og de som må betale festen med arbeidsledighet, tvangsflytting og annen sosial og økonomisk nedtur. (Miljøaspektet er ikke nevnt, men ikke glemt.)

Fritt arbeidsmarked også et gode?

For en del år siden var jeg gjest på kongressen til Fellesforbundets søsterorganisasjon i Sveits, GBI. En stor del av medlemmene deres var fra EU-landene rundt Middelhavet. Sveits fører en råtten politikk overfor disse gjestearbeiderne, med strenge krav til innreise- og oppholdstillatelse. Blir de arbeidsledige, syke eller arbeidsgiver kommer med en kritisk merknad, risikerer de å bli sendt hjem. Dette var et av hovedtemaene på kongressen og opprøret mot trakasseringa ble samlet i et Ja til EU nettopp begrunna med at EUs frie arbeidsmarked ga rettigheter og frihet. For den som er arbeidsledig er ikke stengte grenser til land hvor jobbene finnes, nødvendigvis noe positivt.

Vi rike i verden får enda mer ut av pengene om vi kjøper varer og tjenester fra land med lavere lønner og velferdsnivå. I media er det mest svenskehandel og billige sydenturer det skrives om, men faktum er at en stadig større del av det vi forbruker, er produsert andre steder i verden. Det har minst en god og en dårlig side, pluss at det blir sårt tiltrengte arbeidsplasser i land som ikke har våre naturressurser å skumme fløten av, – norske arbeidsplasser forsvinner (utflagging, import i stedet for egen produksjon) og truer grunnlaget for velferden vår. Men det er ikke bare varer og tjenester som kan kjøpes billig fra fattigere land. Arbeidskraft er en vare arbeidsgiverne svært gjerne vil kjøpe billig også for å utnytte den til produksjon som ikke lar seg flytte, for eksempel i byggebransjen, hotell- og restaurantnæringa, transportsektoren og jordbruk. Forsøk på å unndra seg bestemmelsene i lover og tariffavtalene for å spare noen kroner, er ikke noe nytt. Det nye er at det frie arbeidsmarkedet mellom land med svært ulike lønns- og velferdsnivå gir store muligheter for arbeidsgivere til å kynisk utnytte arbeidsledighet, fattigdom og mangel på kunnskap om rettigheter til sosial dumping.

Problemet er sosial dumping

Generelt sett er ikke utenlandsk arbeidskraft konkurransedyktig på grunn av reise- og oppholdsutgiftene, dårligere eller feil opplæring, lavere produktivitet, språkproblemet etc. Motivet til arbeidsgiverne som ønsker østeuropeerne velkomne, er som oftest det samme som hos de som flagger ut bedriften: ønsket om å skaffe seg billigere arbeidskraft ved å unndra seg kostnader og forpliktelser de må ut med til norske arbeidere. Noen stikkord:

Krav til fast ansettelse og oppsigelsesvernet. Fleksibilitet er høyt verdsatt i dagens arbeidsmarked. Innleie av og korttidsansettelser gir maksimal fortjeneste når etterspørselen er der og ingen utgifter når jobben er gjort. De som ikke yter 140 % lenger, har ingen rett til å bli i staben.

Krav til arbeidsmiljøet og sikkerhet. Det er store ekstrafortjenester å hente i lange arbeidsdager uten overtidsgodtgjørelse. For de som er ute etter rask profitt, er det enda mer å hente i å gamble med folks helse og sikkerhet, særlig når en vet at det er andre som må betale kostnadene om skadene skjer.

Lønn og utgiftsgodtgjørelser. NHO klager stadig over at de norske lønnsavtalene for ufaglærte og ungdom er for høye. Også arbeidsgruppa til regjeringa konkluderer med at ufaglærte er de mest aktuelle arbeidsinnvandrerne. Leiefirmaer og utenlandske underentreprenører kan tilby arbeidsvillige på konkurransedyktige lavkostlønner.

Offentlig velferd. Mange velferdsordninger har en egenandel for bedriftene, for eksempel ved sykdom, permitteringer, avtalefestet pensjon fra 62 år og ulike rettigheter til velferdspermisjoner med lønn. Regjeringa ønsker en generell senking av de offentlige utgiftene, dvs. bedriftsskatt, arbeidsgiveravgift m.m. Undergraving er et skritt mot varig endring.

Kun for de friske

Kommunaldepartementet (KRD) offentliggjorde i sommer rapporten «EU-utvidelsen, arbeidstakere og velferdsordninger», om mulige konsekvenser av fri arbeidsinnvandring fra de 10 nye medlemslandene i EU/EØS. Den tverrdepartementale arbeidsgruppa har tatt for seg mulighetene for økt bruk/misbruk av det offentlige. Etter å ha konkludert med at det er svært usikkert hvor stor migrasjonen blir, gir rapporten en oversiktlig gjennomgang av de offentlige velferdsordningene og kravene til at utenlandske arbeidstakere og deres familier skal få ytelser. Den vurderer også farene for økt grenseoverskridende kriminalitet, samt mulighetene for overgangsordninger og de andre EU-landenes foreløpig standpunkter i den sammenhengen. Uten at det sies direkte, sitter en igjen med et inntrykk av at regjeringa vil ha arbeidsinnvandring, men ikke de offentlige utgiftene som følger med. Dette er en klassisk arbeidsgiverholdning. Den friske og arbeidsvillige arbeideren ønskes velkommen, men utgiftene til å oppdra og utdanne nye, helse- og omsorgstjenester til de syke og gamle og arbeidsledighetstrygd til de som midlertidig ikke får seg arbeid, får «de andre» ta. En slik holdning kan ikke fagbevegelsen akseptere. Vi må holde fast på verdiene om likeverd. Utenlandske arbeidstakere og deres familier skal ikke være B-borgere med reduserte rettigheter og muligheter. Den store faren ved utvidelsen av EU/EØS er ikke at utenlandske arbeidstakere vil misbruke rettighetene til norske velferdsordninger, men at norske arbeidsgivere og spekulanter får store muligheter til å grovt utnytte arbeidstakere fra disse landene. Problemet er altså ikke de utenlandske arbeiderne, men arbeidsgiverne sine forsøk på sosial dumping, enten det foregår ved utflagging, innleie av arbeidstakere fra land med dårligere lønnvilkår eller rett og slett sabotering av gjeldende tariffavtaler og lover.

Allmenngjøring av tariffavtaler

Da EØS-avtalen ble opprettet, var det også stor skepsis mot det frie arbeidsmarkedet i fagbevegelsen. Stortingets svar var en lov som gir hovedorganisasjoner som kan dokumentere sosial dumping muligheter til å få tariffavtalen allmenngjort slik at det blir ulovlig å lønne noen på dårlige betingelser. I ti år har denne loven vært sovende fordi problemet med arbeidsinnvandring fra lavlønnslandene i Sør-Europa aldri ble noe stort problem, og fordi det i fagbevegelsen er stor skepsis til å blande lovgiverne inn i den frie forhandlingsretten rundt lønn og arbeidsvilkår. Nå har El&IT og Fellesforbundet bedt om å få allmenngjort deler av sine overenskomster geografisk begrenset til de store petrokjemiske anleggene. På disse anleggene er det dokumentert grov underbetaling. Her er mange utenlandske arbeidere, oppdragene er kortvarige og forholdene ofte uoversiktlig. Hovedargumentet for å kreve allmenngjøringen er å gi de som regner anbudene en klar melding om at de ikke kan kalkulere med sosial dumping i framtida. Det er et argument jeg kjøper, men på generell basis har jeg ingen tro på at lovfestet minstelønn er vegen å gå. Dessuten er loven syltynn på hvem som skal kontrollere og eventuelt straffeforfølge. Mest sannsynlig vil vi bare oppleve det samme som når arbeidsmiljøloven ble endret for å hindre misbruk av leiefirmaer og vikarbyrå (§ 55 k og l), ingen etat fikk i oppgave eller ressurser for å håndheve bestemmelsene.

Slåss for arbeidsplassene

Som tillitsvalgt i byggebransjen i over 25 år har jeg jevnlig vært involvert i forhandlinger om permitteringer eller oppsigelser og det har vært like jævlig hver gang. Å miste arbeidet betyr så uendelig mye i vårt samfunn, økonomisk, sosialt og for sjølfølelsen. Det er derfor forståelig og nødvendig at de som står i fare for å miste jobben på grunn av utflytting eller bortsetting til lavlønnsland, tar opp kampen. Det jeg advarer mot, er at denne rettferdige kampen mot kapitaleieren sin skruppelløse sjonglering av arbeidstakernes velferd blir møtt med nasjonalsjåvinisme og kamp mot utlendinger. Fagbevegelsen har mange gode, og en del dårlige, erfaringer om hvordan forsøk på sosial dumping og press på arbeidsplassene skal møtes. En gang var presset fra de uorganiserte «fra landet», en annen gang fra kontraktører. Forsøk på å bygge mur rundt sin lille verden har alltid mislyktes, bare offensiv organisering og politiske mobilisering av lavlønnsarbeiderne har gitt resultater. Ha rett fokus.

Internasjonale avtaler trengs

Mange av våre forsvarsverker er bygd opp rundt nasjonal lovgiving og nasjonale tariffavtaler. Det blir derfor feil å bare lene seg tilbake og la utviklingen gå kapitalens skjeve gang. Men på samme måte som bygningsarbeiderne i sin tid møtte presset fra de uorganiserte bondesønnene med å organisere de og kreve byavtalene gjort gjeldende for hele landet, er det vår strategiske utfordring å holde på de gode sidene i nasjonale tariffavtaler og arbeidervernlovgivning samtidig som vi bidrar til å internasjonalisere like bra og bedre avtaler. Det er vanlig med motstand mot fellesavtaler fra de som er på topp. Det er begrunnet redsel for samling i bunn, og sjøl et «midt på treet»-resultat vil peke nedover. Dessuten ønsker makta ofte overordna avtaler for å få bedre kontroll med lønnsutviklinga slik som dagens talsmenn for moderasjonslinja ønsker sentrale og samordna oppgjør for å holde lønnene nede. Etter min mening er likevel disse innvendingene underordna problem. Uten internasjonale minsteavtaler vil lønns- og arbeidsforholdene bli presset enda lengre ned som følge av sosial dumping og et dårligere samhold mellom arbeidstakere på tvers av grensene. Arbeidere i alle land, foren dere! er ikke en slitt frase, den uttrykker en historisk nødvendighet.

Nei til EU/EØS

Dessuten har vi i Norge noen særegenheter som gjør det enda viktigere å slåss for nasjonal kontroll. Vi bor i et lite land langt mot nord. I utgangspunktet har vi alle forutsetninger for å bli tapere i et strukturrasjonalisert EU, altså når produksjonen skal rasjonaliseres og flyttes nærmest mulig de store markedene. Vår industriutvikling og dermed grunnlaget for vår høye levestandard, har kommet som følge av en politisk tradisjon hvor kjernen er nasjonal kontroll av de rike naturressursene og bevist bruk av statlig kapital i investeringer i bedriftene så vel som planmessig utbygging av infrastruktur, boligbygging, skole og offentlig helse- og omsorg. Ta også med den politisk styrte utjevningen mellom landsdelene og by og land så kan vi trygt slå fast at EU-liberalistene representerer en politikk som står i rak motsetning til det som historisk har skapt vår velferd. Mine skriverier må altså på ingen måte tolkes som «et radikalt ja til EU». EU betyr en gigantisk strukturrasjonalisering helt uten hensyn til arbeidstakerne og en brutal liberalisering av økonomien (fjerne nasjonale fordeler til eget næringsliv og politisk kontroll med ressurser) samt undergraving av arbeidervernlovgivning, velferdsordninger og tariffavtaler. Den nye EU-staten skal utfordre USA sitt verdensherredømme og det betyr nye kriger mellom de rivaliserende stormaktene. Derfor må vi holde oss utenfor EU, og om vi fikk meldt Norge ut av EØS, vil det sannsynligvis spare arbeidsfolk for mye elendighet.

Fagorganisering og politisk mobilisering

Faglig solidaritet betyr å kreve samling på topp, ikke i bunn, og ellers er det kun politisk mobilisering som nytter. Det finnes ingen lettvinte veier ut av uføret. De taktiske kravene vi reiser, må vurderes ut fra om de styrker fagorganiseringen og den politiske opposisjonen mot kapitalismens herjinger. Fagbevegelsen er i dag splittet og uklar om hvordan vi skal møte den sosiale dumpingen som følger med det frie arbeidsmarkedet. Hovedskillet går mellom de som roper på mer politi (mer kontroll og flere regler) og de som først og fremst vektlegger organisering og mobilisering. Jeg skal prøve å beskrive forskjellen nærmere med et konkret eksempel.

I byggebransjen utnyttes det frie arbeidsmarkedet i Norden til sosial dumping. Gjennom underentrepriser eller leiefirmaer tilbys bygningsarbeidere som er villige til å jobbe lenge og billig, gjerne kombinert med systematisk skattesnyting og trygdemisbruk. Byggeboomen på Østlandet sist på 1990-tallet med tilsvarende lavkonjunktur i nabolandene, fikk denne geskjeften til å eksplodere. Bygningsforeningene har brukt store ressurser på å avsløre virksomheten og sette mediefokus på elendigheten, for eksempel ved jevnlig å offentliggjøre lista «20 på bånn». De har også tatt utallige initiativ overfor offentlige etater som politi og arbeidstilsyn. Miljøet skal ha æren for å ha vært en drivkraft i å sette fokus på problemet, men ellers er problemet omtrent like stort og foreningene nesten like små og maktesløse.

I Tromsø er verden mye mindre og mer oversiktlig, men problemet er det samme. I Nord-Finland er arbeidsledigheten stor, eller som det ble uttrykt av representanter fra det finske bygningsarbeiderforbundet under en nordkalottkonferanse i fjor høst: De under 30-35 år har aldri hatt en fast jobb, de har ingen erfaring med ansettelsesvilkår, tariffavtaler eller andre rettigheter vi andre tar som sjølsagte. Det var utgangspunktet når finske bygningsarbeidere, leiefirmaer og underentreprenører dukket opp på byggeplassene. I stedet for å utpeke disse som fienden og rope på politi, har Tromsø Bygningsarbeiderforening brukt store ressurser på å fagorganisere og informere om rettighetene (opplæring i norsk og informasjon på finsk). Vi har styrket kontakten med fagbevegelsen på andre siden av grensene og ikke minst arbeidet for at utenlandske arbeidere ikke måtte diskrimineres i norske bedrifter for eksempel ved bare å bli midlertidig ansatt og dermed bli oppsagt/permittert først. Alt er fortsatt ikke som det burde, men hovedeksponenten for den sosiale dumpingen, leiefirmaene, har inntil videre gitt opp Tromsø. Og mange utenlandske bygningsarbeiderne er organisert hos oss (utgjør ca 10 % av medlemstokken), og de vet hvor de kan få hjelp til å kreve sin rett. Vi kaller det internasjonal solidaritet, til felles beste.

Stolper til en taktikk

Norge kan som mange andre land alt har gjort, kreve overgangsordninger i inntil sju år. Det blir uansett midlertidige løsninger. Vi trenger permanente ordninger som gjør det vanskeligere for useriøse aktører å undergrave avtaleverket og velferdsordningene. Regjeringas arbeidsgruppe vedgår at det allerede i dag er et generelt problem at vilkårene for oppholds- og arbeidstillatelsene i liten grad blir fulgt opp. Vi trenger bedre kontroll fra offentlige etater og de må målrettes mot sjarlatanmiljøene.

Fagbevegelsen har en sentral plass i norsk arbeidsrett og i mange sammenhenger blir bedrifter uten tariffavtaler diskriminert i lovverket. Vi må kreve ordninger som gir tillitsvalgtapparatet økt innflytelse og innsynsrett i tariffbunne bedrifter og bedre kontaktmuligheter inn mot de uorganiserte miljøene.

Krav til informasjon på de ansatte sitt eget språk er et nøkkelkrav. I en del sammenhenger har arbeidsmiljøloven allerede i dag krav til informasjon på brukerens språk. Dette må utvides til krav om generell informasjon om de faglige og sosiale rettighetene før en slipper inn på arbeidsplassen. Allmenngjøring av tariffavtaler er ingen trylleløsning, men i konkrete situasjoner kan det være et aktuelt virkemiddel.

Mer internasjonalt faglig samarbeid trengs, og alle avtaler på tvers av grensene trekker rett vei.

EU er til for Europas kapitalister. Det er ingen grunn til å trappe ned kampen mot EU/EØS.

Jorun Gulbrandsen er leder i AKP

---

Det blåser heftig rundt den revolusjonære bevegelsen i høst. Stoff rundt denne debatten finner du på nettstedet vårt.

Angrer jeg? Det vil alltid være ting en kunne og burde gjort annerledes. Om du leser Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land av Dag Solstad, treffer du Nina Skåtøy. Hun var en frelst revolusjonær, særdeles aktiv og hadde overdrevent strenge krav til meninger og deltakelse. Da boka kom i 1982, kjente nok de fleste igjen negative og latterlige trekk ved henne hos seg sjøl og hos andre. Mange av oss trakk motstanderes standpunkter veldig langt, og revisjonist- og reformiststemplet ble raskt tatt i bruk. Kanskje blei det mye av denne uheldige stilen hos oss fordi vi hadde så mye vi skulle gjort og så dårlig tid. Men tenk uansett på det som skjer i andre partier – dette er ikke så spesielt for oss.

Jeg kan nok angre på urimeligheter mot enkeltpersoner. Samtidig er jeg svært stolt av at vi hadde mennesker og arbeidsmetoder som gjorde det mulig å endre på dette – ved lærdom og ny praksis, ikke ved anger og fraser. Kvinneopprøret i AKP på 80-tallet er det fremste eksempelet på dette.

Vi kan også angre på uvettig politikk. AKP(m-l) var etterplaprere av Kina når det gjaldt vurderinga av Deng Xiaoping. Fra 1970 til 1978 var han bra og dårlig alt etter posisjonen hans internt i Kina. Men AKP(m-l) var ikke verre enn at da Kina anbefalte Norge å bli med i EEC (EU) før 1972, holdt vi på vår egen analyse: Nei til EEC! Men generelt var vi for ukritiske til partier og frigjøringsbevegelser vi støtta. Les ellers de kritiske bøkene Marxismen – vitenskap eller åpenbaringsreligion (1979) og Den vestlige maoismens sammenbrudd og krisa i AKP(m-l) (1982) av Tron Øgrim.

Den norske revolusjonære bevegelsen var ikke først og fremst ei fremmed plante med opplagsnæring fra utlandet. Den ble laget av ungdom, stort sett fra vanlige kår, og leser du beretningene, vedtakene og Klassekampen fra 70-åra, ser du at vi var opptatt av den norske klassekampen og av solidaritetsarbeid. Dette bringer meg inn på nåtidas diskusjoner om veien videre for den revolusjonære bevegelsen og noe av det jeg mener AKP har lært og kan bidra med.

Bare folkets egen kamp gir seier. Folk må frigjøres ved egen kraft – ingen andre kan gjøre det for dem. Den norske bevegelsen har derfor vært imot å eksportere revolusjoner. Når Che Guevara prøvde dette i Bolivia og Kongo, var han ikke vår helt. Når Sendero Luminoso bruker terror, støtter vi dem ikke. Vår bevegelses standpunkt mot terror er en hovedårsak til at det aldri har oppstått Baader-Meinhof-aktige grupper i Norge.

Støtt rettferdige kamper – også når du er uenig med dem som kjemper. Vi er mot statskirke og statsbetalte prester. Men så lenge det er prester, støtter vi dem som må slåss mot diskriminering for å kunne bli det. Vi er mot privatskoler. Men så lenge det er lov å lage kristne privatskoler, skal det være lov å lage muslimske.

Støtt undertrykte som slåss – på deres egne premisser. Vi mener det var rett av det norske folket og arbeiderklassen å slåss mot tysk invasjon i 1940, sjøl om borgerskapet styrte landet. Det er faktisk enkelte innen RV som tviler på dette. Vi støttet den afghanske motstandskampen mot Sovjet, enda vi visste at det også var reaksjonære krefter i fronten. Vi sloss for at antikrigsbevegelsen under krigen på Balkan skulle ha tre stolper: Nei til Nato-bombinga. Nei til Milosevic sin undertrykkelsespolitikk. Ja til sjølråderett til folket i Kosovo. Vi støtter PLO sjøl om borgerskapet er sentralt i ledelsen der.

Foren alle som lar seg forene. Vi arbeider for at de ulike gruppene av arbeidsfolk og andre som ikke har noen god framtid under kapitalismen, skal forene seg. Hvit arbeiderklasse må forene seg med svart. Kvinnene i arbeiderklassen må forene seg med hverandre og støtte hverandres kamp. Derfor arbeider AKPere aktivt i Kvinner på tvers. Den mannlige arbeiderklassen må forene seg med den kvinnelige. AKP støtter Nei til EU, jobber aktivt der. Vi er mot å lage organisasjoner for «et sosialistisk nei». Slikt er sekterisk og splittende og vil svekke mulighetene for å holde Norge utafor unionen.

Kvinnefrigjøring følger ikke automatisk av sosialismen. AKP mener at det må være kvinnekamp også under sosialismen. Arbeiderklassen må stå sammen – på den kvinnelige delens premisser.

Klassekampen fortsetter under sosialismen. AKP utvikla seg i opposisjon til den gamle stalinismen. Vi hevder at klassekampen fortsetter under sosialismen, at folk fortsatt må organisere seg i partier og ha en sterk fag- og kvinnebevegelse. Statsapparatet er en nødvendig, men samtidig konserverende makt. Et revolusjonært parti må derfor alltid være i opposisjon. Valgte representanter må kunne trekkes tilbake.

Det er gammaldags å snakke om «arbeiderråd på fabrikkene» som maktorganet for arbeidsfolk. Den nye teknologien kan brukes til å spre produksjon og kunnskap uavhengig av geografi. Men Internettet er bare begynnelsen til noe som må kunne brukes til å utvikle helt nye demokratiske måter å styre på. Vi må jobbe mye med å finne ut hvordan vanlige folk kan ha makt. Hvordan skal staten være et virkelig uttrykk for vanlige folks makt? Det er en vanskelig motsigelse som vi ikke har noe klart svar på ennå.

Staten er en klassestat, et maktapparat og en felleskapitalist som tjener interessene til de største kapitalistene. Folk må ta makta gjennom opprør. Dette blir fredelig om kapitalen, politiet og militæret skulle stå stille, og voldelig hvis de går til motangrep. De som gjør opprør, må være forberedt på dette. Vi avviser at det finnes en «snill» kapitalisme som et tredje alternativ.

Likevel mener vi at det er viktig å ha revolusjonære folk i kommunestyrer, fylkesting og på Stortinget i dag. Ettersom mediene og mange mennesker er opptatt av hva som foregår der, er de en viktig arena for å konfrontere makta med kravene og behovene folk har.

For et folkeforsvar. Vi er for at små nasjoner skal kunne forsvare seg sjøl mot imperialistiske stormakter. Derfor er vi for at Norge skal ha et uavhengig, nasjonalt invasjonsforsvar, sjøl om vi veit at denne miltærmakta også vil være borgerskapets voldsapparat mot folket i en revolusjonær situasjon. Vi slåss for å bevare en vernepliktshær og for at Norge skal løsrive seg fra Nato og ikke delta i militære intervensjoner i utlandet. Vi er for verneplikt for kvinner!

Det er nødvendig med et kommunistparti. Ikke for å ta makta, kuppe, være det eneste rette. Men det trengs en organisasjon som samler på kunnskap om underklassenes opprør. Målet i dette tilfellet er det klasseløse samfunnet, kommunismen.Hos oss må alle medlemmer være aktive i et lokalt lag. Vi betaler virksomheten vår i hovedsak sjøl med kontingentpenger. Dermed er vi antakelig den eneste partiet som kommer til å fortsette som før hvis partistøtta forsvinner. Vi vet at overklassens stat overvåker revolusjonære – og alle andre som ikke bøyer seg lydig inn makta, og vi tar tiltak mot dette.

Det er for tida diskusjoner i AKP, RV, Rød Ungdom og i deler av Sosialistisk Ungdom om utviklinga av den revolusjonære bevegelsen. Vi hilser denne diskusjonen velkommen. Vi mener AKP har en aktuell og god politikk å bidra med. Men vi må studere samfunnets utvikling såvel som historia. Bare slik kan vi lære mer.

Norge fører an i en uforsvarlig ressursforvaltning. Norske myndigheter lar seg styre av interessene til havfiskeflåten. Kvotene blir år etter år satt langt høyere enn hva forskerne anbefaler.

Nord-Norge opplevde en urovekkende krise i årets lofotfiske. Det var det dårligste fisket på ti år. Denne krisa ble ikke så synlig fordi fiskerne fikk meget godt betalt for den fisken de klarte å ta opp. Men 28.000 tonn rund vekt er i samme størrelsesorden som kriseårene 1989 og 1990. Den gang avstedkom det en stor debatt om regulering for å bevare bestanden.

I år har vi og fått tall som sier at torskebestanden i Nordsjøen er i ferd med å kollapse på grunn av overfiske. Forskerne anbefaler Norge og EU å innføre forbud mot torskefiske i håp om at gytebestanden skal kunne bygge seg opp. Allikevel ser det ut til at kvotene settes likt med fjorårets.

For den norsk-arktiske torsken anbefaler forskerne en kvote på 263.000 tonn. Disse tallene bygger på ilandført fangstall og på egne tokter. Men tall-materialet er galt. Det jukses med fiskesedlene. Det dumpes fisk for å kunne ilandføre fisk som er bedre betalt. Det er hovedsakelig småfisk som dumpes for å kunne fange større og bedre betalt fisk. Dermed får forskerne alt for optimistiske tall å bygge på. Det ilandførte kvantum avspeiler en mye mer sunn ressurssituasjon enn hva realiteten er. Fangsttallene viser også at antall individ er mye færre enn den reelle belastninga på bestanden. Det er småfisken som usynlig belastes, og det er belastninga på småfisken som er faretruende.

Å forutsette at fangststatistikken er korrekt, er uforsvarlig. Det fører til at forskerne godtar et alt for høyt fiskepress på bestandene. Norsk fiskeriforvaltning blir mer og mer risikofylt, blant annet fordi forskerne ikke stiller spørsmål ved datagrunnlaget sitt.

Til tross for alt for optimistiske tall, blir forskernes anbefalinger konstant overprøvd. Myndighetene har invitert næringsorganisasjonene inn i lukkede rom. Her er havfiskeflåten overrepresentert. Den havgående flåten viser seg spesiell aggressiv i disse kvoteforhandlingene. Trålstigen fungerer slik at jo større kvoten settes, desto større prosent får denne flåten. Det er den havgående flåten som har størst overkapasitet. Det er her de største overinvesteringene er gjort, og forutsetninga for at disse innvesteringene skal kunne betale seg, er kvotestørrelsene.

Når den norske kvotepolitikken er satt, starter forhandlingsprosessen i Den norsk-russiske fiskerikommisjonen. Kvotene i år ble satt til 395.000 tonn torsk, 132.000 tonn mer enn det havforskerne anbefalte og 5.000 tonn over det russiske kravet. Tidligere da Norge forhandlet med Sovjet, var det motparten som bremset på uttaket. De siste årene har Russland blitt mer aktiv i å sette kvotene høyere enn anbefalingene. Og med de russiske landingene av torsk i Norge, er det en objektiv interesse fra begge parter i å sette kvotene størst mulig. Norske interesser finnes i den russiske fiskeriforvaltninga på flåtesiden. Flere og flere norske havgående båter seiler i dag med russisk flagg, men med norsk skipper og mannskap.

Til årets torskekvote kan vi legge til forskningskvote og kystkvote. Da er det gjort avtale om å fiske på 450.000 tonn. Det er 71 % mer enn hva havforskerne har satt som øvre grense for forsvarlig uttak. Det er satt av 56.000 tonn til tredjeland. I denne ressurssituasjonen er det ikke fisk å setta av til byttehandel.

Norge bør redusere sin egen kvote og la denne ensidig tilfalle kystflåten. Ferskfisktrålerne bruker ca 0,8 liter diesel pr. fanga kilo fisk. Linebåtene bruker ca. 0,2 liter diesel pr. fanga kilo fisk. Linefisket fører iland større fisk. Ved å slippe kystflåten til på en liten kvote, reduseres CO₂-utslipp, vi fanger færre fiskeindivider og vi prioriterer bosettinga langs kysten.

Norske myndigheter forvalter ikke fiskeressursene i Barentshavet med forstand. Vi har ansvar ikke bare for et av verdens viktigste torskefiskerier, men kanskje det siste av torskefiskeriene som har muligheten til å bestå som en fornybar ressurs. Da må totalbelastninga ned og havet overvåkes. Den tryggeste måten er at fremtidig torskefiske overlates kystflåten og at det settes stopp for trålefiske i Barentshavet. En slik forvaltning kan lett overvåkes. Men myndighetene tør ikke fordi både den norske og den utenlandske havfiskeflåten har for stor makt. Den internasjonale flåtearmada, spesielt ledet an av EU, vil ikke godta en slik nasjonal politikk.

Når valget står mellom kapitalmakt eller naturen, må vi må sloss for å bevare naturens bærekraft. Ellers får vi ikke noe å bygge framtida på.

Line Brendberg er lærar og jobbar med fiskeripolitikk i AKP.

---

Norsk fiske og oppal er milliardbutikk, og den viktigaste eksportnæringa vår etter olje og gass. Næringa er peikt ut som hjørnestolpen i norsk økonomi i framtida. Motsett oljen er fisken ein fornybar ressurs. Tilliks med oljen er han etterspurd vare, og det er framleis store utviklingshøve i alle delar av næringa. Denne artikkelen vil røra seg om den delen av fiskeria som er villfiskfangst. Oppal har utvikla seg til ein viktig hjørnestein for mange kystbygder, men dei grunnleggjande problemstillingane der er gjerne litt annleis enn innan den tradisjonelle fangsten, og fortener sin eigen spalteplass.

Det er ein tankekross for meg i den store samanhengen at så lite av dei store rikdomane i havet vårt blir brukt beinveges til menneskeføde. Ein del går til mindreverdig utnytting til fôr, olje og gjødsel. Årsakene er sjølvsagt her som i industrijordbruket at dei som treng mat ikkje kan betala for han, og at eksportlanda må pleia marknaden sin for godt betalte delikatessevarar. At tanketvangstrøya ligg i det økonomiske systemet som herskar, gjer ikkje tankekrossen mindre, men det gjer at mangt aldri blir diskutert.

Interesseløysa for fiskerispørsmål, som blir dyrka på mange plan, er sjølvsagt bra for dei som nyt godt av business as usual. I fylgje Erik Falch er desse mellom anna ei gruppe reiaradel som sit på ein noko nær hemmelegstempla ressurskontroll, og som i fellesskap kontrollerer 70% av den fiskeverdien Noreg tek opp.

Etter mitt syn er det retten til å fiska, og eigarskapen til naturressursane, som er kjernepunktet i alt som har med fiskeripolitikk å gjera. Finnest det ingen politisk kontroll og politisk vilje med dette rammeverket, risikerer vi at både rikdomane i havet og samfunna som er bygde på dei blæs bort med vinden. Kanskje ser vi teikn til at det er det som er i ferd med å skje?

Den største allmenningen vår

Tradisjonelt har fisken i havet vore landets største allmenning. Ingen åtte havet, alle hadde rett til å skaffa seg eit utkome frå det. Mang ein har slege seg opp frå å berre ha arbeidslyst, ein båt, ein kniv og eit snøre, til å bli alminneleg velberga kar. Nokre gode lofotsesongar kunne gjera draumen om større fiskebåt eller eit sjølveigd småbruk oppnåeleg. Fiskeriallmenningen har òg vore eit sosialt tryggingsnett, ein eksistensgaranti for dei som er busette i marginale område for anna næring. Det er ikkje det same kven som set opp reglar for allmenningen og kva dei tek seg rett til å gjera.

Overstyringa av allmenningen har ført til at fiskaryrket har vorte meir profesjonalisert og stengt. Når allmenningsretten bukkar under, står dei kapitalsterke klare til å leggja inn bod på dødsbuet.

Tiltak i allmenningen er så klart naudsynt. Fiskefartya er vortne så effektive dei siste tiåra at flåta har kapasitet til å fiska langt meir enn bestandane toler. Trongen for å verna naturressursar og arbeidsplassar har fødd høvesvis nye konstruksjonar som fiskerigrensor, kvotor og detaljerte fangstreguleringar. Fiskarane blir tvungne inn eit nullsum-spel der det er vinn eller forsvinn for deltakarane.

Moderne effektivitet eller tilpassing?

I denne stoda vil mykje ha meir, fordi det er store verdiar som går over frå å vera folkeeige til å bli verdipapir på reiarhender. Den verkelege drivkrafta bak at kvotor blir samla i massevis på digre farty som igjen blir samla hjå same reiar, finn vi nett der. Direkte stordriftsfordelar i form av stigande skalautbytte er det nemleg ikkje snakk om i fiskeria. Det er heller motsett, for kapitalutgifter og driftsutgifter stig bratt med større farty.

Hovudskiljet i fiskeflåta går mellom to ytterpunkt i beskatningsstrategi. Dei to er kystflåta og havfiskeflåta, men då som typisk strategi og ikkje som tekniske definisjonar. I dag har vi svære havgåande farty som satsar på vidareutviklingar av tradisjonell reiskap og hamnar i konflikt med mindre båtar inne i fjordane, og vi har såkalla kystfiskefarty som fiskar heile kvota si ved Grønland, så det er glidande overgang mellom fartygruppone.

Havfiskefarty er store og kan fiska mykje. Dei toler mykje vêr og kan gå ut på ope hav og føra fangst over lange avstandar. Fisken blir leita opp der han står og aktivt fanga med reiskap som trål. Desse båtane kan tilby mannskapet heilårs arbeidsplass og komfort ombord. Dei kan levera større fangstar til ventande industri kor som helst, og det er mogleg å ha fryseri eller ein heil fiskeindustri ombord.

Medaljen har ei bakside

For å forsvara kapitalinvesteringa og gjeldsrentone på ein stor båt må eigaren vera sikker på å få fiska mykje, og å få fiska mykje heile tida.

Diverre er det jo ikkje slik at det er mykje fisk i havet heile tida. Då blir den store fangstkapasiteten ein fiende. Fisken får ikkje fred nokon stad for dei oppsøkjande og aktivt fangande fartya. Båtane treng avansert utstyr for å gjetta kva som står i havet under seg, men når trålen går, hamnar stort og smått, likt og ulikt i trålposen.

Skuggesida av den heilårs arbeidsplassen om bord i fjerneigde båtar er at fiskarane sjølve ikkje lenger har ansvar og avgjerdsrett når det gjeld det arbeidet dei gjer, og dei må vera med på opne havet i allslags vêr og fiska for banklånet med livet som innsats. Med andre ord: Fiskaren blir proletarisert og makta forskyv seg.

For strukturen i land har det òg store konsekvensar om store delar av fisken blir teken av store havgåande båtar.

Slike båtar kan gå dit pris eller eigarinteresser styrer dei og levera fangst, bunkre opp eller byta mannskap. For dei er det nok om det finnest ei hamn i kvar landsdel, og det er klart at det verkar sterkt sentraliserande på mottaksstruktur og industri, arbeidstilbodet og kystbusettinga. Til no er det vorte prøvd å påleggja trålarar å levera heile eller delar av fangsten sin på utpeikte stader når båtane skifter eigar og geografisk tilknyting. Ei undersøking som enno går føre seg, har avdekt at eigarane blæs i heile pålegget i fleirtalet av tilfella, og departementet gjer inkje for å setja makt bak krava. Haldninga er fullt forståeleg. Det går ikkje å samstundes ha som mål å satsa på eit mangfald av fiskerisamfunn med desentralisert mottaksstruktur og på store, mobile båtar med eigarskap lausrive frå næringa som grunnstamme i fiskeflåta. Her ligg det ein logisk mangel på samsvar som ender opp i at dei sterkaste bryt reglane for å få utnytta dei føremunane dei har.

Logikken bak dei små

Ser vi så nærare på fartya som ligg i motsett ende av skalaen, den ekte kystflåta, vil vi finna at dette er små båtar som er eigde av fiskarane sjølv. Oftast er det berre 1-2 arbeidsplassar om bord, på litt større båtar kanskje nokre fleire i sesongane. Dei har avgrensa rekkevidde på grunn av vêr og transporttid, og fiskar det meste av året i same området. Somme går til Lofoten eller Finnmark og ligg borte på sesong ein månad eller to.

Dei må tola variasjonane i fiskeinnsig, bestandsstorleik og vêr der dei er, men dei har òg slingringsmonn i inntektstrongen. Båten er sjeldan eit botnlaust kapitalsluk, og drifta er rimeleg.

Kystfiskarar kjenner heimesjøen godt og har økonomisk interesse av å verna om fisken i området sitt, så dei reagerer når dei ser endringar og ubalanse som uroar dei. Kunnskap om setjestadene kombinert med bruken av passive reiskap, slike som fisken sjølv må gå på, gjer det mogleg for dei med eit meir selektivt fiske. Dei kan i viss grad sortera ut kva artar og storleikar dei vil fiska etter. Om fangsthandteringa om bord er god, kan kvart fiska individ takast hand om og bli glimrande råstoff, og det er mogleg å ta vare på biprodukt som hovud, slog, lever og rogn.

Kystfiskarane utnyttar dei småe bestandane av godt betalte artar i nærområdet sitt og skiftar etter marknad og lønsemd. Krabbefiske blir aldri noka næring for 120-fotingar. For mange av kystfiskarane på mine kantar (rundt Hitra, red. anm.) kan krabben utgjera ein tredel av årsinntekta.

Kort aksjonsradius gjer at kystfiskaren må bu i nærleiken av fiskeplassane sine og ha eit allsidig og omstillingsdyktig fiskemottak like ved. Difor er det berre kystflåta som kan garantera for busetnaden på kysten og for mengda av arbeidsplassar på havet og i land. Det fører vidare i at eg meiner alle tenkjelege framtidsstrategiar for norsk fiskeri må ha i botnen at ein sterk kystflåte skal vera grunnstammen i fangstflåta, og at det er viktig å rekruttera til han med alle middel vi har.

Eit dilemma i flåtesamansettinga

Dilemmaet forvaltarane står i, er at det aldri er ei fast mengd fisk som skal delast frå år til år. Det er snakk om hausting av naturressursar som står i komplekse samanhengar innan økologi, meteorologi, økonomi og forvaltningsregime.

Sjølv utan våre inngrep med overfiske og feilkalkulasjonar, varierer bestandane enormt. Korleis kan ein tilpassa fangstkapasiteten slik at det blir mogleg å ta ut toppane i fisket effektivt, samstundes som fiskarane ikkje må forsvinna ut av næringa når det står dårleg til?

Sjølvsagt må ein utnytta kystflåta sin fleksibilitet, og allmenningen burde vera open for alle smådriftarar når åtgjenget er godt, men dette kan berre løysa ein liten del av problemet. Vi treng ein del av havfiskeflåta for å få teke ressurstoppane til rett tid, og til å fanga fisk som lever på frie havet og ikkje trekk inn til kysten. Kva gjer ein dei åra og årstidene desse fartya utgjer ein reell overkapasitet?

Dette er utfordringa vi må finna ei løysing på for å laga eit berekraftig system som utnyttar fisken i havet best mogleg.

Men korfor denne omprioriteringa med favorisering av små båtar og eit stort nettverk av mottak og foredlingsverksemder på kysten? Det finnest mange innfallsvinklar til svaret, og eg vil no freista skissera kva vi vinn med ei slik haldning til fiskeristrukturen.

Kystfiskarens kapital

Fiske frå små einingar, plassert nær ressursane i havet, skaper mange arbeidsplassar. Ringverknadene for alle andre næringar oppetter kysten blir difor stor. Mange etableringar av moderne verksemder i distrikts-Noreg er eit direkte resultat av at vi har eit maritimt miljø veldig mange stader. Det sikrar ein stor kunnskapsbase og utprøvinga av mange løysingar på små og store problem næringa møter i kvardagen. Utan eit sterkt maritimt miljø langs heile norskekysten, kunne det store oppalseventyret vi har opplevd knappast ha skjedd, og i alle fall ikkje med ei så rivande utvikling.

Den sjølveigande fiskaren har kontroll over sin eigen arbeidsplass og kan gjera sine eigne vurderingar. Nærleiken han har til fisken han lever av, saman med det faktumet at han er avhengig av ei langsiktig styring av sjøområda der han bur, gjer at næringsutøvaren sjølv får eit naturleg forvaltningsansvar. Kystfisket kan vera miljøriktig og fleksibelt, så lenge vi ikkje gjer den bommerten at vi gjer det kapitalintensivt og legg det under den systemtvangen som knekker dei små.

Kystbygdene er utprøvande og opne samfunn. Biletet mange har av norske bygder som stilleståande, ultrakonservative og innelukka er totalt skivebom i høve til den vanlegaste norske bygdetypen, som ligg på kysten og har fisken som viktig næringsveg. Havet er eit stenge for kommunikasjonen for privatbilismen, men tradisjonelt er sjøvegen ein ferdselsveg for kontakt med heile verda, og nye idèar kjem ofte fortast der behovet er stort og døra open. Som døme kan eg nemna at fyrste vasskraftverket i Noreg kom på ytter-Senja, og landets fyrste traktor vart heist i land på øya Dønna på Helgeland.

Alt er omskifteleg på kysten, og kystfiskaren veit alt om kor viktig det er å vera omstillingsdyktig og tilpassa seg forholda. Han går kanskje vel langt av og til i å prøva ut fikse idèar og riva ned all «gamal skit».

Fisken har i all tid vore eksportartikkel, og ingen veit som fiskaren at marknaden skiftar. Difor har bygdene utvikla ei betre tilpassing til marknaden enn det dei spesialiserte bysamfunna står for.

Mangsysleriet

Mangsyslarkulturen er kjernen i den økonomiske og kulturelle utviklinga i bygdenoreg, og ei ovring det er vel verdt å tenkje nærare over.

Mangsysleriet er det motsette av den uttalte målsetjinga i dag om at alle skal satsa stort og skaffa seg heiltidsarbeid i èi næring – yrkesfiskaren, heiltidsbonden handtverkaren eller anna spesialisering. Mangsyslaren legg ikkje mykje pengar i å byggja seg opp i eitt yrke. Grunnen er at mange stader langs kysten og på fjellet har mange og rike ressursar å utnytta, men ingen enkelt ting som produserer overflod heile tida. Vintersesongen på sjøen har gjeve pengeinntekter til mang ein familie som elles dreiv eit bruk med ein skogteig, hage og nokre sauer, eit handtverk «for artig» og i våre dagar gjerne ein deltidsjobb i tenesteyting eller industri.

Mangsysleriet er utbreidd enno på bygdene trass i systemtvangen, og det er med på å danna allsidige menneske som nyttar ut det som er av verdi rundt seg. For samfunnet tyder det høg sjølvforsyningsgrad av viktige varar og tenester, det utgjer uvurderleg beredskap for krisesituasjonar, og det limer lokalsamfunnet saman gjennom bytte av arbeid og ting.

For det einskilde mennesket tyder det nøysemd og travle dagar, men også at du får bruka mange sidor av deg sjølv. Du får fleire føter å stå på, og eit ubunde liv der du har ein viss grad av valfridom og torer ha eigne meiningar.

I oljetidas Noreg er det allsidige og sjølvstendige mangsyslarmennesket ein draum vi berre kjenner litt på før vi legg oss om kvelden. Elles avviser vi det gjerne som gamaldags tenking og nostalgi. I global samanheng er det derimot ein framtidsdraum for millionar, ei ekte revolusjonær parole som skaper konfliktar og krigar når ho blir reist. Etter den amerikanske borgarkrigen var det fleire som målbar at dei burde gje dei frigjevne svarte slavane jordstykke som eit grunnlag for å skapa seg eit nytt liv, under parolen » forty acres and a mule». Om dei hadde gjort dette, kunne kanskje USA ha sett annleis ut enn det gjer i dag.

I den norske tradisjonen må vi kanskje skriva om kampropet til «twenty acres and a boat»? Åtgjenget til å driva sjøen har historisk tydd mykje for den norske underklassen. Det har gjeve fridom til å takka nei til uverdige tilbod frå urimelege arbeidsgjevarar, og garantert eit utkome som vel kunne vera lite, men der sjølvvyrdnaden ikkje vart knekt.

Kva dette har hatt å seia for folkelege rørslor og den politiske dagsordenen i Noreg, kan vi berre spekulera i. Det vi kan seia som sikkert, er at mangsysleriet på bygdene har gjeve grunnlag for ein levemåte og ein kunnskapsbase som har vore med å forma ut økonomi, politikk, kultur og landskap her i landet, og det vil vera rart om vi ikkje får bruk for noko av dette i framtida. Då må vi innsjå dette no, for mangsysleriet kan ikkje leggjast i arkiv for påkomande tilfelle, det må levast i eit samfunn.

Bygdelivet: Tradisjonsmedvit og berekraft

Bygda som økonomisk eining har vi alt vore ein del innom. Mangsysleri og dugnadsånd er stikkord som er del av den økonomiske basen for velfungerande lokalsamfunn overalt. Det særskilte for kysten er den fleksible haldninga til yrket, fiskaren har alltid vore nøydd til å vera omstillingsdyktig og marknadsretta. Då silda kom inn i fjorden var alle sildefiskarar på minuttet, også kjerringar og ungar.

Då Lofoten spurde etter skjel til lineagn, vart skjelfiske det mest attraktive å driva med mange stader langs kysten. I våre dagar er det ferskfiskmarknadene og reguleringssystemet som tvinger fiskaren til å vera oppdatert og førebudd på endringar. Til alle tider har vêret spelt same rolla; ein gløtt ut av vindauga på morgonkvisten gjev svaret på kva du skal arbeida med i dag.

Du skal ikkje vera lenge i ei fiskarbygd før du ser baksida av same haldninga. Sjåer står til nedfalls, det er ikkje verdt å leggja mykje pengar i dei, i fall det kjem ein orkan i vinter. Utanfor ligg haugar av rot som du kanskje får bruk for i morgon eller til hausten, og planløysa med sine mange «vi får sjå» kan terga på seg velordna sjeler.

Einsemda i yrket og dei plutselege omskifta gjer fiskarstanden vanskeleg å organisera, og dei vaksne som er kjenslevare for trendane i samfunnet rår ungane sine frå å satsa på eit liv på sjøen.

Det å vera avhengig av skiftande vilkår i nærmiljøet og så knytt til stad som det ein er i ei tradisjonell fiskarbygd, legg band på den einskilde, utan tvil. Men det er det same som er gull verdt når det kjem til det langsiktige perspektivet. Skal du overleva på staden og ha det godt, må du ta økologisk ansvar i yrket ditt, og vera ein aktiv deltakar i samfunnet du bur i. Det gjev både fisken og samfunnet ein sjanse på sikt.

Klarer ein slik å få eit samfunn til å leva, utan at det må kjempa kvar dag for å unngå at botnen fell ut av det, er plassen ein verdfull arena for opplæring og forteljing. Der mange openbert at nyttige funksjonar er samla på same stad, at ungane lærer om samanhengane i samfunnsdrifta, og kan ta del i ulike typar arbeid der det blir sett pris på at dei er til stades. Allsidige røynslor er naudsynt for å kunna rå seg sjølv som mangsyslar og uavhengig arbeidar, og du får det gjennom å vera med dei som høyrer til andre aldersgruppor enn deg og driv med andre ting enn du gjer til vanleg. Kravet om «ein stad å vera» blir reist av born og unge som er i vegen, nyttelause og skilde frå det dei reknar som fornuftig aktivitet ikring seg. Vi er i ferd med å få ein generasjon der stordelen ikkje kan bruka hendene sine til praktisk arbeid til eigen nytte, og som difor heller ikkje sit med spørsmål om korfor, korleis, når og kor, dei spørsmåla som vekkjer ungane si interesse for forteljinga, kunnskapen, røynsla og soga. Vi held på å gløyma at hender og hovud, tradisjon og haldningar bur i same mennesket og byggjer same personlegdomen.

Dei ressurssterke oppdagar no etter kvart denne mangelen, og lagar nye trendar i marknaden. Det billige, lettvinte og oppstykka hadde topptida si i den moderne tida. Dei postmoderne vil ha det som no er vorte eksotisk og knappe gode: Historie, tradisjon, samanhengar og god tid. Sjølv om dei gode bygdesamfunna (og for den sak skuld lokalsamfunn i bygder og tettstader som fungerer), opplever eit sterkt press framleis, held dei på å bli trendy og spanande att. Kulturelle nettverk og berekraftig naturbruk sett i system er kanskje det beste kortet vi har å ta vare på i kampen mot den globale systemtvangen som einsrettar livet til folk og lagar ustabile system i naturen og menneskesamfunna.

Stabil, spreidd kystbusetting har også andre verdiar som vi sjeldan tenkjer på. I framtidige konfliktar, anten dei militært eller ressursøkonomisk preg, vil landet stå langt sterkare med livskraftige samfunn i heile territoriet sitt. Dessutan har vi eit viktig ansvar for framtida til urfolket vårt. Langt fleire samiske samfunn er knytte til kyst- og fjordfiske som næringsveg enn til reindrifta. Skal vi unngå at mange samesamfunn blir rivne opp med rota og forlèt tradisjonane sine, må mangekulturelle lokalsamfunn i nord få ha eit trygt økonomisk grunnlag bygd på stadbundne ressursar.

Korleis kan vi starta å gå framtidsvegen?

Ein politikk som stør dei fornuftige strategiane i bygdene må oppmuntra næringskombinasjonar og fjerna krava om spesialisering og einsidig satsing. Skal vi byggja godt fungerande distrikt, må vi ta omsyn til at styrken til bygdene er nærleiken til naturressursane og evnen til å skapa heilskap av mangfald. Freistnader på å tevla med byane på dei områda der byane står sterkt, kan aldri bli anna enn hogg på eigen fot.

God infrastruktur hjelper mykje til å avgrensa ulempen med avstandane til dei kjøpesterke marknadene. I tillegg er det avgjerande viktig at bygdene held fram å skapa nettverk som kan samordna marknadsarbeid for varane dei sit på.

For fiskebygdene har det alt å seia at fiskeriallmenningen får vera open, og at fiskarane sjølve får vera med å styra arbeidet sitt.

Råfisklova og deltakarlova har opp til no vore viktige styringsreiskapar for å få dette til. Prinsippa i dei var at fiskarane måtte godkjenna fiskeoppkjøparane, og kunne fastsetja minsteprisar og dirigera fangster når det trongst. Eigarane av fiskefarty måtte sjølv vera aktive fiskarar. Båe lovene er endra, og det som står att av prinsippa, er under press frå ulike kantar. Forsvaret av dei er grunnleggjande for å halda rein spekulasjonskapital ute av næringa, og for å kunna gjera godt att det som synte seg å vera tabbar i verkemiddelpolitikken.

Fyrst og sist må alle som får det til, gjera sitt for at fiskerinæringa og kystsamfunna blir løfta opp frå gløymsla og kjem i politiske fokus. Dei som skal prøva å takla konfliktane som kjem på dette området, treng både politisk mot og ein hær i ryggen.

Frode Bygdnes er maskinarbeider, fylkestingsrepresentant og medlem i AKP

---

Fiskerinæringa er vår nest største eksportnæring. Og nettopp fiskerinæringa forventer en skal erstatte oljenæringa når den tar slutt. For fisken er en fornybar ressurs dersom vi forvalter den bra. Spesielt har havbruksnæringa gitt håp for distrikts-Norge. Laksen representerer nå det økonomisk viktigste sjømatproduktet fra Norge, og er i produksjonsvolum det viktigste husdyret i landet. Oppdrettslaks er blitt billigere enn villfanget torsk. Og oppdrettsnæringa ser for seg muligheten til å drive oppdrett på alle fiskeslag, også på torsk. Havbruksnæringa vil derfor komme til å påvirke hele strukturen for norsk fiskerinæring. Også de tradisjonelle fiskemottakene vil bli endra eller integrert i denne fremadstormende næringa.

Oppdrettsnæringa var meint å være distriktenes muligheter til ei ny næring. Da oljevirksomheten var i startfasen her nord, ble det stilt betingelser til oljeselskapene om at de måtte investere også i oppdrettsnæringa langs kysten. Slik skulle denne nye næringa få tilført kapital, men beholde en lokal styring og tilhørighet. Det var enkeltpersoner fra lokalbefolkninga som fikk konsesjoner for å bruke deler av allmenningen til å drive oppdrett.

Lokalt eierskap

Lokalt eierskap var viktig, ikke minst for å akseptere at denne nye næringa la beslag på store arealer som tidligere var brukt til fjord og fritidsfiske. At næringa også førte med seg forurensning, overgjødsling og ble en kilde for smittsomme sykdommer, var problemer kystbefolkninga langt på veg fant seg i fordi næringa kom som en viktig stimulans i områder som hadde lite arbeid.

Noen drev seriøst og slo seg opp og skaffet positive ringvirkninger i lokalmiljøet. Andre solgte bort sin rettighet og tjente grovt på det. Vi har fått millionærer i utkant-Norge som langt på veg ikke har gjort annet enn å selge en rettighet de har fått tildelt gratis. At en rettighet i bruk av allmenningen, skal kunne omsettes og gi personlig fortjeneste, er urettferdig. Det er et føydalt system at råderetten over ressursene, skal kunne gi avkastning, og det er et kapitalistisk system at denne råderetten skal kunne omsettes. I et sosialistisk system må denne råderetten være kollektiv, denne bruksretten må tilhøre samfunnet.

Sjøl i dagens samfunn burde vi klart å få denne høstingsretten knytta til lokalsamfunnet uten å gå omveien om enkeltindividet. Vi burde klart å få denne næringa lagt under folkevalgt styring. Å legge konsesjonen til kommunen eller fylkeskommunen, ville kunne være en bedre løsning. Konsesjonene kan så leies ut til næringa. De skal ikke kunne omsettes, men vil bli inndratt den dagen selskapet opphører eller slutter å drifte. Leieinntekten bør gå til blant annet reguleringsplan og forvaltning av kystsonen. Vi bør ha lokalt styre av denne forvaltninga. Lokalt kjennskap er nødvendig for å vite hvor det er mest hensiktsmessig å drifte for å skape minst problemer, hvem som driver mest seriøst og hvem som har størst tillit fra allmuen. Denne kjennskapen foreligger i dag i de lokale folkevalgte organ.

Dagens regjering, Stoltenberg-regjeringa, har ingen slike ambisjoner. De forfekter en rein kapitalistisk markedspolitikk. Konsesjonene skal kunne omsettes etter auksjonsprinsippet. (Jfr. St.prp.nr.1 – statsbudsjettet) Og den grunnrenta som det offentlige kan ta ut i form av avgift for rettigheten, skal tilfalle staten. Ikke en gang kommunene og fylkeskommunen som har arbeidet med utredning og planlegging av kystsonen, skal få denne avgiften. Dette er og et eksempel på at staten tilraner seg avkastninga og gir kommune-Norge merarbeidet med regulering og ansvar for å takle motsetningene mellom de forskjellige lokale interessene.

Oppdrett

Det politiske miljøet i Troms reagerer sterkt på forslaget, kanskje fordi fylket i dag har den mest desentraliserte oppdrettsstrukturen i landet. 18 av 24 oppdrettsbedrifter driver på en eller to konsesjoner. Dette har for eksempel ført til at vi har landsdelens mest desentraliserte slakteristruktur, samtidig som det er bygd opp desentraliserte servicearbeidsplasser innen administrasjon, regnskap, reparasjon og vedlikehold. Lokalt eierskap er hovedårsaken til at dette har skjedd.

Troms fylkesting vedtok enstemmig den 19. oktober i år blant annet: «Regjeringens forslag om tildeling av konsesjoner etter auksjonsprinsippet er distriktsfiendtlig, og en provokasjon mot kyst-Norges næringsliv. Målet om at havbruksnæringa skal være ei distriktsnæring står i fare for å bli en illusjon. Dette fordi muligheten til lokal eller politisk styring blir sterkt redusert.» Samtlige partier var sammen om å gi en lang uttalelse med tittel «Nei til auksjonsfest av oppdrettskonsesjoner».

Auksjonssystemet vil lukke næringa for nye folk fra distriktene. Det er ikke bygdefolket som har penger til å kjøpe seg rettigheter. Det vil bli bare de store aktørene som vil ha råd til å skaffe seg de nye konsesjoner. Slik vil lokalt eierskap bli ekskludert.

Auksjonsprinsippet for tildeling av nye konsesjoner, vil gi de største oppdrettsaktørene muligheten til å få nye konsesjoner. Dermed blir havbruksnæringa ei næring for de få store aktørene utenfor Nord-Norge. Den 16. oktober gikk ordførerne i Salangen, Gratangen og Ibestad sammen om en uttalelse, «Distriktsfiendtlig med oppdrettskonsesjoner på auksjon», og konkluderte med: «Havbruk som ei distriktsnæring blir en illusjon. De mindre oppdretterne vil i enda større grad enn i dag slukes opp av de største, og Nord-Norge ender som leilending ved egen kyst.»

Fiskeribladet melder 27. oktober 2000 at fiskeriministeren har varslet en inntekt til statskassa på 1,5 milliard kroner for salget av 50 oppdrettskonsesjoner. I forsøk på å få dette bekreftet, ringte jeg departementet. Der ville de verken bekrefte eller avkrefte at departementet tenker å prisfastsette hver konsesjon til 30 millioner. En slik prisfastsettelse vil fungere som en takst for alle eksisterende konsesjoner.

Fiskeriministeren har store problemer med å få politisk støtte i Stortinget for forslaget sitt. Ikke en gang i eget parti klarer han å få gjennomslag for denne ideen. Derfor bedyra han blant annet foran Fiskeridirektoratets jubileumskonferanse i Bergen (jfr. avisa Vesterålen 12. oktober 2000), at det ville bli stilt vilkår til kjøperne av konsesjoner. I egen pressemelding 24. oktober antyder han å skulle prioritere spesielle områder og grupper og driftsformer. Samtidig henvendte EUs overvåkningsorgan ESA seg til norske myndigheter og ba om en grundig redegjørelse for den praksis som følges ved utdeling av konsesjoner. EØS-avtalen tillater ikke å forfordele lokale opprettere. EØS-avtalen tillater heller ikke å forfordele norske eiere. Det blir fritt fram for internasjonal storkapital, hvis ikke EØS-avtalen sies opp.

Små eiere

Av de 74 matfiskkonsesjoner som er i Troms, er 14% eid av eiere utenfor fylket. 86% er lokale og mest små eiere. Disse møter stadige problemer med både krav til slakting, tilgang til å få slaktet fisken, tilgang på smoltleveranser og skjerpa regelverk til blant annet foring av fisken. Slik endres rammebetingelsene, og det er de største aktørene som posisjonerer seg og setter betingelsene. Dermed blir det vanskeligere å drive i det små. Og fristelsen til å omsette kvotene som nå har fått en offentlig prislapp, blir stor. Auksjonsideen som ble lansert for å hindre et lotterispill, har faktisk økt denne muligheten til å putte fellesskapets verdier i egen lomme. Vi står sannsynligvis ovenfor en enorm omsetting av konsesjoner. Det er de minste selskapene som gjerne ikke har råd til å la være å selge.

Lakseoppdrett har i mindre grad påvirket de tradisjonelle fiskebrukene. Litt av årsaken er kanskje at lakseslakteriene ikke bruker det samme utstyret som en finner på filetfabrikkene. Lakseslakteriene er i form nokså forskjellig fra de tradisjonelle fiskerianleggene.

Derimot kan de tradisjonelle fiskebrukene finne torskeoppdrett og annen hvitfiskoppdrett mer interessant for å gi landanleggene råstoff. Det tenkes på å tillate fangst av undermålsfisk som kan settes i mærer, eller som landbruksnæringa ville sagt, på bås. Så skal den slaktes når den blir høvelig stor. Det er bare det at beskatninga på ungtorsken er den største trusselen for torskebestanden. I dette bildet er det faktisk viktig at vi ikke har en vertikal integrert fiskerinæring. Vi har nå selvstendige ledd som litt kontrollerer hverandre og ikke uten videre er villig til å overta ansvar for regelbrudd i tidligere ledd. Det jukses dessverre mye, men alt jukset med føring av sluttseddel m.m., hadde neppe kommet opp om denne næringa hadde vært integrert.

Strukturen i norsk fiskerinæring, har vært regulert av blant annet deltakerloven. Den går ut på at landanleggene ikke bør eie fangstflåten. Slik har kystfiskerne langt på veg beholdt eierskapet av flåten. Deltakerloven og råfiskloven har vært viktige stabiliserende verktøy for norsk fiskerinæring. Nå er det nettopp fiskerianleggene som argumenterer for å få tildelt nye oppdrettskonsesjoner for å sikre råstoff. Fiskebrukene inn på eiersiden i oppdrettsanlegg, vil føre til at næringa styres av færre eierinteresser. Kystbefolkningas erfaring er heller at deltakerloven bør skjerpes og utvides til også å gjeld drift av oppdrettsanlegg.

Norway Seafood

Fiskeriministeren er mer opptatt av å sikre vertikal integrering. Norway Seafoods ønsker de tidligere trålkonsesjonene til Findus. Fiskeriministeren er visstnok positiv til det dersom selskapet bygger filetfabrikk i Hammerfest. En slik løsning vil gjøre Kjell Inge Røkke til Norges største trålreder med 18 konsesjoner. I dette bildet blir det bare latterlig når statssekretæren til fiskeriministeren prøver å myke opp deltakerloven i Nord-Norge med å spille på at ølprodusenten Mack i Tromsø er å foretrekke fremfor møringer som eiere av fiskeflåten. Det er da lederen i Troms Fiskarfylking svarte kontant: «Vi trenger ikke flere Macker, men Benonier i norsk fiskeri.» Hamsuns romanfigur Benoni var aktiv fisker.

Med Røkke eller for så vidt også med Mack som eiere av flåten, vil jakta på maksimal fortjeneste intensiveres. For trålerne er frysing om bord i båten den mest lønnsomme behandlingsmåten. Derfor har de fleste trålerne skaffet seg muligheten til å fryse fisken på havet. Sjøl ferskfisktrålerne har skaffet seg denne muligheten. Og på landsida har det vokst opp hele 19 «frysehoteller». Til og med Råfisklaget har gått inn på eiersiden i nesten halvparten av disse fryselagrene, og det har vært med og gitt aksept for å bruke dem. Disse lagrene ble bygd mye for å rettferdiggjøre mottakskapasiteten til å ta i mot utenlandsk råstoff da grenseloven ble speilvendt på grunn av EØS-kravene. Når fangstleddet i vår egen fiskeriflåte, velger å levere til disse frysehotellene, så går det ut over ferskfiskleveransene til den tradisjonelle og lokale filetindustrien.

Resultatet blir direkte eksport av utilvirket råstoff. Taperne her blir fiskeindustribedriftene. Det rokker med den tradisjonelle strukturen innen fiskerinæringa. Vi eksporterer råvarene som skulle gi lokal verdiskapning. I sin konsekvens vil nettopp vår foredlingsindustri bli lagt ned. Når disse er borte, vil nok iveren for å betale godt for rundfrossen fisk på frysehotellene, også forsvinne.

Myndighetene har gitt utstrakt dispensasjon fra regelverket som blant annet deltagerloven. Og rapportene i den siste tida, viser dessuten at de som fortsatt har forpliktelser ved levering av fangster, i skremmende stor grad rett og slett neglisjerer påleggene. Departementet kjenner til flere saker, men de ber bare om ei forklaring og truer med å innføre skatt på fangster som ikke leveres i følge konsesjonsvilkårene. Slik legaliserer de bruddet på regelverket bare staten kan få en avgift. Å forfordele rene ferskfisktrålere som leverer i hjemmehavn, fremfor de båter som fryser fangsten på sjøen, er fremmed for departementet. I stedet velger departementet å se på muligheten for fiskeindustrien å kjøpe egne fartøy.

Også industrieide fartøyer selges eller blir med på flyttelasset i nye selskapskonstellasjoner. Å møte utfordringene med enda flere omgåelser av reglene, må betegnes som feil medisin. Riktig medisin ville være å skjerpe kravet til at bare fiskere kan eie fartøy med kvoter.

Råsløyd og rundfrossen

Råsløyd rundfrossen fisk som er levert til fryselagrene i Nord-Norge, lastes på trailere som så kjører fisken ned til Europa. Dermed opplever fiskeindustribedriftene langs kysten at de ikke er i stand til å konkurrere prismessig, og at råstofftilgangen svikter. Ca. 60 millioner kilo ombordfrossen norskfanget fisk ligger på frysehotellene og venter på best mulig pris ute i verdensmarkedet. Omsetting av fisk gjennom frysehotellene har ført til at norsk fisk har havnet i Kina til filetering og så kommet tilbake i norske frysedisker, skriver avisa Vesterålen 26. august 2000: «Frysehotellene og frysetrålerne svekker nordnorsk filetindustri. Dette er noen av årsakene til at Melbu Fiskeindustri og Myregruppen permitterer og ikke klarer å komme i pluss.»

I konkurranse med lavkostland, er den privatkapitalistiske næringa sitt mottiltak å fjerne arbeidsplassene og investere i maskiner. Denne utviklinga har vi sett i rekeindustrien. Reka behandles ikke lenger av menneskehender. Med maskiner og enzymer «pilles» reka. Men denne strategien krever store kapitalinvesteringer. På grunn av frysehotellene er geografisk plassering nokså uvesentlig. Vi risikerer derfor at i redsel for at slike innvesteringer gjøres der markedet er, blir det en politisk oppgave å bygge opp et fåtall nye fabrikker på strategiske steder der det er høyteknologi og velutdanna arbeidskraft tilgjengelig. Da er ikke fiskerinæringa lenger ei distriktsnæring.

Denne utviklinga er ønsket av myndighetene. Det virker som de synes det går for sakte. Så de har nå intensivert angrepet på de mindre fiskebrukene. EU hadde et hygienekrav om at alt treverk skal bort fra fiskeproduksjonen. Enda det i senere tid har vist seg at treverket er bedre. Plast og rustfritt material er rene, men da produksjonen består av mange kriker og kroker, og mange bevegelige deler, blir renhold vanskelig. Da viser det seg at treverket er bedre fordi det har stoffer i seg som er bakteriehindrende. EU har tatt hensyn til dette og er i ferd med å endre hygienebestemmelsene som vil muliggjøre våre mange små fiskebruk til å fortsette som før. Enda dette nye modererte direktivet er kjent, har våre myndigheter startet en «ryddeaksjon».

88 norske fiskebruk med ca. 1.000 arbeidsplasser, må stenge dørene fordi de ikke følger EUs gamle hygienekrav. Godt over halvparten av brukene ligger i Nordland og Troms. Det er en klimasone som ikke har hatt problemer med hygienen i alle de århundrer Norge har eksportert fisk. Nå får de valget mellom å legge ned eller å investere store summer. Dersom disse brukene mister godkjenning, vil det føre til enorm strukturendring langs kysten. Alvorligst vil det bli for fjord og kystfiskerne som mister sine mottaksanlegg. Da blir det jo enda lettere å overføre kystfiskekvotene til den havgående flåten. Det virker som hygienekravene nå brukes for å kapitalisere fiskerinæringa.

Støtta synker

Vi har en kapitalistisk stat. Derfor kan det også være interessant å se dem litt i kortene. På 80-tallet var diverse støttetiltak til fiskeriflåten i følge fiskeridirektoratet oppe i 1,3 milliarder kroner totalt medregna strukturstøtte, sosiale ordninger m.m. Selv om disse subsidiene var viktig for å opprettholde en variert og allsidig driftsform, ble det sett på som uhørt mye. I 1993 var den redusert til 200 millioner. All næring skulle bli subsidiefri og næringa skulle tilpasse seg markedet. Og ministeren har blitt ivrig i den senere tid og snakker om at næringa nå må betale en grunnrente til samfunnet for å få beholde denne retten til å fiske i allmenningens hav. Statskassa skal ha denne grunnrenta. Med en slik grunnrente, vil staten i 2001 bare på salg av 50 oppdrettskonsesjon, hente inn fra næringa mer enn hva fiskeflåten noen sinne har fått i subsidier. Staten har altså direkte økonomisk interesse av denne kapitaliseringa av næringa. De gamle men høyst gyldige argumentene for å støtte næringa er dessverre forstummet. Men det godtaes ikke uten videre at overskuddet skal kunne pløyes tilbake til næringa. De som taper er kystens befolkning. De frataes muligheten for reinvestering i de mange små fiskebrukene. Kystbefolkninga blir heller bedt om å flytte inn til byene og gi fra seg sin høstingsrett vederlagsfritt.

Generalforsamlinga i Norway Seafoods Holding vedtok i desember å sette ned aksjekapitalen i selskapet med 220 millioner kroner. Samtidig ble over 400 millioner kroner flyttet over til såkalte frie fond. Norway Seafoods vil dermed ha over 600 millioner kroner som kan brukes til å betale utbytte til eieren Kjell Inge Røkke. Dersom hele denne summen betales ut som utbytte, vil han ha tappet selskapet for 80 % av dagens egenkapital. Da vil ikke mer enn 150 millioner stå igjen til videre virksomhet. Kapitalistisk drift som Røkke legger opp til, er årelating av vår helt nødvendig næring langs kysten. Det er en provokasjon at myndighetene tillater at verdiskapninga fra fiskeindustrien går til å betale noen titals klosetter i et slott i Oppdal. Dette er ikke ansvarlig eierskap når vi veit at det er store investeringsbehov i datterselskapene langs kysten. Flere av disse brukene står på Fiskeridirektoratets dødsliste.

Børsen

De samme strukturendringene feier inn over både oppdrettsnæringa, frysehotellene, saltlagrene, filetmaskinene og ferdigvareproduktene. Slik havner hele fiskerinæringen inn under en og samme eierstruktur og går samla inn på børsen. Og alt dette skjer uten kritiske kommentarer. Det presenteres som tilgang på frisk kapital til ei næring som trenger å fornye seg. Disse nye storkoalisasjonene vil ikke føre til økt lønnsomhet i fiskerinæringa. De vil utelukkende føre til en åpning av næringa i kyst-Norge for spekulasjon og utbyttefest på børsen med kystbefolkninga som tilskuere. Noen fremstiller dette som uunngåelig fremtidsutvikling, som en del av utviklinga av kapitalismen. Men det er ikke børsen som kjenner til næringa. Børsspekulantene kan kun spillet med å rane til seg verdier og høste profitt på kortest mulig tid. Miljø hensyn og optimal utnytting av ressursene er ikke Røkke og Gjelsten sitt ansvar i følge intervju av nettopp dem. Det er kystfolket som veit om mulighetene og ressursenes potensial.

Sjøl et kapitalistisk system burde ha hatt en annen reguleringsfilosofi enn det vi finner hos storkapitalens børsorienterte profittjag, eller i internasjonal stormaktsdiplomati. En må kunne forsøke å få politisk gjennomslag for offentlige reguleringer som tjener samfunnsmessige interesser. Hvis planøkonomi bare tilhører et sosialistisk samfunn, må vi faktisk intensivere arbeidet for sosialismen.

Jeg tror det er viktig å arbeide for å bevare en mest mulig desentralisert struktur tilpasset kystbefolkningas driftsform. Det er den mest ressursvennlige driftsformen, det muliggjør opprettholdelse av en desentralisert bosetting i landet. Det muliggjør flest mulig eiere av og flest mulig forvaltere av naturressursene. Dette er det beste utgangspunktet for oppbygging av et annet samfunnssystem. Et samfunnssystem som kan bruke naturens mangfoldighet. Vi trenger mange forskjellige brukere og innhøstere av en mangfoldig naturressurs. Slik kan også marginale ressurser bli nyttiggjort. Også oppdrettsnæringa må tilpasses den enkelte fjord fremfor å standardiseres utfra kapitalistisk produksjonsmønster. Den som kan gjøre slik miljøtilpasning, er lokale eiere og da gjerne i lokale kollektiv. Dette er ikke bakstreversk, det er en måte å finne tilbake til årtiders tilpasning av kystens fiskerinæring. Det vil være en struktur der lokal bosetting og virksomhet bygger på samspillet mellom fangstledd og produksjonsledd. Dette samspillet har gitt livskraftige lokalsamfunn og som har vært ryggraden i fiskerinæringa. Det er ingen ting som tilsier at rovdrift og profittjag er fremgang og utvikling.

Forsøkene på å bygge opp den norsk-arktiske torskestammen, som gyter i Lofoten og vokser opp i Barentshavet, ble i stedet en jevn nedbygging. Beskatningsmønsteret må ta hovedskylden for denne utviklingen: det fiskes generelt for hardt til havs på de yngste aldersgruppene. Store årsklasser opptrer med jevne mellomrom, men disse desimeres i startfasen av havfiskeflåten. Kystflåten må ta til takke med restene og totalbestanden står på stedet hvil eller minker. Resultatet av denne prosessen blir rekordlave totalkvoter.

I denne situasjonen vil myndighetene sette inn en rekke nye tiltak for redusere kapasiteten i fiskeflåten, som særlig får følger for kystfiskeflåten. Den offisielle begrunnelsen er å få bedriftsøkonomisk lønnsomhet i næringa. I denne forbindelse er det også krefter på gang for frikoble fiskerinæringen fra bosettingsmålsettingen. Resultatet av disse tiltakene vil bli en styrt avvikling av kystfiskeflåten, på liknende måte som vårt marginale jordbruk er under avvikling for en fremtidig norsk Europatilkobling.

Det er altså snakk om en dobbeltstyrt avvikling. På den ene side et kontinuerlig press på ungfiskbestandene av den norsk-arktiske torsken fra de norske, sovjetiske og tredjelands havfiskeflåter. På den annen side myndighetenes lønnsomhetspress, som særlig rammer kystflåten, i en periode med rekordlave kvoter. Motto: kystfiskeflåten skal bort!

Eller for si det med Kupper’n: To indre og vekk me’n.

Ressurs og fiskemønster

Den norsk-arktiske torskestammen beskattes med forskjellige redskaper, med forskjellige fartøystørrelser og i forskjellige områder med forskjellige størrelsesgrupper av torsken. Derfor er det store interessemotsetninger i denne delen av fiskerinæringen, som er den viktigste i vår nordlige landsdel.

Den norske kystflåten fisker i kystnære farvann, der havfiskeflåten ikke har adgang. Kystfiskeflåten beskatter både skrei til og fra og på gytefeltene og den unge loddetorsken som fråtser i lodde på veg til gytefeltene på Finnmarkskysten. Disse fiskeriene foregår i første halvår. Resten av året fisker kystflåten torsk og andre arter, blant annet på kystbankene.

Havfiskeflåten i Barentshavet som består av norske, sovjetiske og tredjelands fartøyer, hovedsakelig trålere, fisker året rundt. Den samlete trålfangete torskefangsten er vesentlig større enn fangsten tatt med kystfiskeflåten. Sovjetunionen har ikke naturgrunnlag for kystfiske etter norsk-arktisk torsk, og tar hele fangsten til havs. Til forskjell fra torsken i den norske økonomiske sonen består torsken i sovjetisk sone i større grad av yngre fisk. Slik «porsjonsfisk» er sterkt etterspurt av den jevne russer.

Fornyelsen av den norsk-arktiske torskestammen er ikke jevn fra år til år. Store årsklasser dukker opp forholdsvis regelmessig, som et resultat av et komplisert samspill mellom miljøfaktorer og gytefisken. Det er mange faktorer som påvirker tallrikheten av en årsklasse: både klima i videste forstand og mengde og størrelse av gytefisken ser ut til våre viktige faktorer.

Beskatningen på de tidligste aldersgruppene er forbeholdt havfiskeflåten. Når en stor årsklasse oppstår har det gang på gang vist seg at fiskepresset øker drastisk på de tidlige aldersgruppene. Det skal mange småfisk for å få en god fangst: det er også dokumentert at trålflåten kaster på sjøen store mengder undermåls fisk, spesielt når en stor årsklasse befinner seg i startfasen. Når en stor årsklasse blir kjønnsmoden er den så redusert at det ikke blir mye igjen til kystflåten og ingen oppbygging av bestanden. Her kommer interessemotsetningen mellom havfiskeflåten og kystflåten tydelig frem. Havfiskeflåten er ikke interessert i bygge opp en bestand av eldre fisk som i stor grad vandrer bort fra trålernes fiskefelter i lange perioder av året. Kapitalinteressene ønsker heller ikke at torskebestanden skal bli for stor av en annen grunn: torsken spiser lodde og konkurrerer dermed med ringnotfisket, vårt mest kapitaliserte fiskeri.

I dagens situasjon er forvalternes hodepine først og fremst bestemme hvor liten gytebestanden kan tillates våre for det ikke lenger fødes store årsklasser, som er en forutsetning for den «moderne» måten å høste den norsk-arktiske torsken på. Ingen i dag vet hvor denne grensen går.

Resultatet av denne gjentatte «behandling» av store årsklasser har resultert i at forvalternes forsøk på bygge opp bestanden av norsk-arktisk torsk har vårt mislykket. Det er all grunn til spørre om det er mulig med det nåværende beskatningsmønster bygge opp torskebestanden, slik planene har vårt de siste 15-20 år.

Totalbestanden er nå på lavmål, ca. 1,2 mill. tonn, og totalkvoten for år 2000 er 390.000 tonn. I sine velmaktsdager var den årlige avkastningen fra den norsk-arktiske torskebestanden i lange perioder nærmere 1 million tonn, så det er enorme rikdommer det her er snakk om.

Lønnsomhet

Det kan høres fornuftig ut at fiskeflåten skal drives bedriftsøkonomisk lønnsomt. Det er jo våre naturressurser og vårt arbeid vi lever av og regnestykket bør jo totalt sett gå opp. Men det kan være mange bransjer som periodevis ikke klarer det, og trenger overføringer fra staten. Heldigvis har vi i Norge en stat som har hatt vett til nasjonalisere de viktigste naturressursene (for eksempel olje og vannkraft) og kan derfor hjelpe bransjer som av diverse grunner har problemer, for eksempel banker (som jappetiden har tomt), kraftkrevende industri (som får billigere strøm enn du og jeg) og rederinæringen (som nesten ikke betaler skatt, uvisst av hvilken grunn) osv.

Tradisjonelt har det vårt de statlige overføringene til våre primærnæringer som mediaoppmerksomheten har vårt mest rettet mot. Av en (eller flere) grunner rettes nå kravet om lønnsomhet spesielt mot disse modernæringene, mens subsidieringen av de andre bransjene ikke utsettes for det samme mediakjøret.

Spesielt underlig må det fortone seg for utøverne i fiskeryrket, og spesielt kystfiskerne, at dette lønnsomhetskravet kommer nå, da bestandsgrunnlaget for de viktigste fiskeslag ligger på et lavmål. Men resultatet av de innførte og varslete lønnsomhetstiltakene kan bli dyr for bedriften Norge på litt sikt. Det er ingen tilfeldighet at tiltakene ble utredet av en høyrestatsråd, fiskeriminister Munkejord, i Syse-regjeringen. At de nå skal settes ut i livet av en Arbeiderpartiregjering med fiskeristatsråd fra Finnmark er kanskje heller ingen tilfeldighet?

For først den uheldige effekten av dagens heseblesende lønnsomhetskampanje i fiskerinæringen må en ha klart for seg beskatningsmønsteret av norsk-arktisk torsk og den sentrale interessekonflikten i norsk fiskerinæring, den mellom kyst- og havfiskere. Det dreier seg ikke først og fremst om en nord-sør konflikt som media og offisielle utredninger antyder, sannsynligvis for tilsløre realitetene.

Det opereres nå med en rekke tiltak for øke lønnsomheten i fiskerinæringen, hvorav de fleste går ut på redusere kapasiteten i flåten. Denne «medisinen» kan jo også virke beroligende i første runde på folk som ikke kjenner virkeligheten i norsk fiskerinæring. Generelt kan en si at en kraftig reduksjon i kystflåtens kapasitet vil fore til en rasering av denne flåtens nødvendige infrastruktur, spesielt et desentralisert fiskemottak. Historisk er dette apparatet bygget opp på en bestandsstruktur som det fremdeles er et erklært mål bygge opp igjen. Da vil det være selvmord å rasere infrastrukturen for oppnå lønnsomhet på kort sikt med dagens rekordlave bestander. Å bygge opp igjen infrastrukturen senere vil bli svært vanskelig å få til, og meget dyrt for norske skattebetalere. Dem det gjelder vil også få økonomiske problemer ved en slik oppbygging og det er tvilsomt om kapitalkreftene og myndighetene egentlig ønsker en slik «gjenoppbygging».

For havfiskeflåten, og spesielt de ombordproduserende fartøyene, fabrikktrålerne, vil situasjonen fortone seg helt annerledes. Denne flåten er ikke avhengig av virksomhet på norskekysten, med sin store mobilitet og ferdigproduksjon ombord. Når kvotene blir for små, kan fabrikktrålerne trekke til andre felt. Den økende internasjonaliseringen av fabrikktrålerflåten har allerede utarmet fiskeressursene utenfor en rekke land i den fattige verden, og denne flåten fangster nå også ved så fjerne kyster som ved New Zealand og Australia.

Når en ny stor årsklasse av torsk igjen ser dagens lys i Barentshavet er denne flåten straks på pletten og «barberer» påny en lovende årsklasse på ungfiskstadiet. Torsk er en skattet fisk i EU-området som betales svært godt. på litt sikt vil disse havfiskerederiene kanskje flagge ut på samme måte som vanlige, respektable utenriksrederier gjør, for øke fortjenesten med utenlandsk bemanning. Dette kan sikkert våre bedriftsøkonomisk bunnsolid, men vil bedriften Norge våre tjent med en slik utvikling?

De egentlige motivene for presse igjennom bedriftsøkonomisk lønnsomhet i fiskerinæringen viser seg tydeligere når en ser på de andre tiltakene som foreslås. Kondemneringsstøtte er et av de viktigste tiltakene for å redusere kapasiteten. Båter eldre enn tyve år gis kun denne støtten. P.g.a. utviklingen i kystfisket over en lengre periode er det disse eldre båtene som utgjør ryggraden i kystfisket. Dette er forholdsvis større båter som fiskerne har hatt mindre vilje til fornye i den mer usikre bestandssituasjonen i de senere år. Denne tendensen kommer klart frem i den økende sjarkifiseringen i kystflåten, et tydelig signal om tilbakeholdenhet, men ikke resignasjon, når det gjelder nyinvesteringer. Denne utviklingen i kystflåten er uheldig når det gjelder stabiliteten i leveransene. på den andre siden er sjarken uttrykk for en av de gode sidene ved kystfisket: det er en passende driftsform når en er blitt såpass opp i årene at det er tid for «roe ned».

Omsettelige kvoter

Omsettelige kvoter er en ide som praktiseres på Island og noen få andre land som vi nødvendigvis ikke bør sammenlikne oss med, for eksempel New Zealand. Dette system gir mulighet til kjøpe kvoteandeler, og fører i praksis til at fisket konsentreres til et lite antall store bedrifter. I Norge ble kvoter innført etter innføringen av økonomiske soner i 1976. Sterke krefter ønsker innført omsettelige kvoter hos oss, men hittil har det politisk ikke vært mulig å få denne «revolusjonen» gjennomført. En snikinnføring av omsettelige kvoter, enhetskvoter, er igang. Det blir da mulig å overføre en kvote til et annet fartøy til et annet, mot at fartøyet tas ut av fisker. Begrunnelsen er kapasitetsreduksjon, bedre lønnsomhet og en mekanisme som gjør at de beste fiskerne blir igjen i næringen. Det blir altså en slags fiskerkannibalisme på linje med bondekannibalismen i jordbruket.

Kjøp og salg av kvoter under varierende bestandsstørrelser kan lett gjennomføres med havfiskeflåten; et fartøy selger kvoten sin til et annet eller overføres internt i rederiet, og fortsetter så fisket i fjerne farvann. Når tidene bedrer seg, kjøper fartøyet kvoten tilbake, eller kvoten blir tilbakefort internt i rederiet. Poenget er at samtlige fabrikkskip raskt, og uten for store utgifter, kan g inn og ut av fisket i norsk økonomiske sone avhengig av bestandssituasjonen.

Hvordan tilpasningen i fisket fra en bestand på bunnivå til «normale» bestandsforhold skal foregå med omsettelige kvoter og etter omfattende kondemnering av kystfiskeflåten. er vanskeligere å forstå. Når bestanden igjen øker, og det er aktuelt øke deltakelsen i fisket igjen, skal infrastrukturen bygges opp. Fiskerne må låne penger til båt og kvote. Hvem skal låne dem penger? Bankkapitalen ser raskere profitt ved investere i havfiskeflåten og dessuten vil interessemotsetningen mellom kyst og havfiske gjøre det taktisk lurt for bankene å satse på den ene gruppen. Ikke bare pga. fabrikktrålernes mobilitet, men også teknologinivået vil føre til at kapitalen foretrekker investere i havfiskeflåten. Statens Fiskarbank, som kunne vårt en mulighet for fartøytilpasning for kystfiskeflåten, er under omorganisering og foreslås styrt av fylkeskommunale byråkrater med et mer omfattende felt når det gjelder næringsstøtte. Og hva skal de kondemnerte og kvoteløse fiskerne gjøre i fiskefattige perioder? Med den nåværende beskatningsstrukturen vil slike perioder oppstå som amen i kjerka, og sannsynligvis med enda større utslag enn i tidligere tider.

Kanskje kunne det bli en renessanse for den nordnorske fiskerbonden, med den forskjell at han kunne bli helårsbonde noen år og så heltidsfisker i en periode. Det kunne ha vært en interessant utvikling, helt i tråd med Bruntlandskommisjonens holdninger. Men de gjelder som bekjent ikke i Norge. Eventuelle kombinasjonsbønder ville øyeblikkelig kommet under myndighetenes lønnsomhetspress for jordbruket. Det blir nok bare en veg for de kvoteløse og kondemnerte, veien til tettsted og arbeidsløshet.

Råfiskloven

Det er også krefter i gang for å endre råfiskloven, kystfiskernes grunnlov, som gjelder fra Nordmøre til Grense-Jakobselv.For kystfiskerne representerer Råfisklaget (hjemlet i råfiskloven) et salgsapparat som fastsetter minstepriser og godkjenner kjøpere. Råfiskloven tar altså sikte på hindre de verste utslag i et kjøpers marked, samt forhindre spekulasjon i næringa. De endringer i loven som det har kommet signaler om, vil entydig tjene havfiskeinteressene i norsk fiskerinæring. I dag har denne delen av fiskerinæringen nesten fullført integreringen av hav og landsiden (selger og kjøper). Derfor oppleves råfiskloven som et hinder for deres økonomiske virksomhet.

Det arbeides også med regionalisere både prisfastsettelse, fastsettelse av kvoter og lån til fartøybygging. Denne virksomheten er tenkt å fungere som en fylkeskommunal organisasjon. I følge forslag som vi har sett, vil denne virksomheten dels komme i konflikt med, dels overta de funksjoner Råfisklaget idag har.

Det arbeides nå med utformingen av denne regionaliseringspolitikken og stadig slippes det opp prøveballonger med foreløpige forslag, som hittil ikke har steget særlig høyt for de har sprukket. Hele regionaliseringstankegangen skyldes krefter som vil tilsløre den egentlige konflikt i norsk fiskerinæring, den mellom kyst og havfiskere. Denne konflikten holdes vedlike av et bestemt beskatningsmønster og vil forsterkes av de virkemidler som myndighetene nå vil sette inn for å oppnå bedriftsøkonomisk lønnsomhet på kort sikt. Denne dobbeleffekten har etterhvert satt spor etter seg, og vil utvikle seg videre i samme retning:

Ved å opprettholde presset på ungfiskbestanden av norsk-arktisk torsk i Barentshavet, vil totalbestanden ikke bygges opp til gammelt hevdvunnet nivå, og kysten vil bli rasert. Sammen med kravet om bedriftsøkonomisk lønnsomhet i svake ressursperioder, som nå, vil resultatet bli en dobbelstyrt avvikling av kystfiskeflåten. Denne avviklingen vil forenkle arbeidet for holde gytebestanden på et stabilt, men svært lavt nivå, tilstrekkelig for fornyelse og opprettholdelse av ungfiskbestander til havfiskeflåten. Da vil det også bli et «havfiske» i de nære kystfarvann. Som det står i Strilevisen:

«Då vart eg glad, tok til kva,
eg rodde grunnen åleina!»

Framtidsutsikter

Om ikke presset fra de norske kapitalkreftene med sine sosialdemokratiske utøvende sersjanter og de norske, russiske og tredjelands trålflåter blir store nok til radere ut kystfiskeflåten, står friske krefter klar til øke presset. EØS-forhandlingene demonstrerer klart, ikke bare EU-kommisjonens makt i forhold til folkelige politiske maktorganer, men «naturloven» at det er de svake grupper som fr betale for oppnå et forhandlingsresultat. En trenger ikke mye fantasi for forestille seg hvilket press norske myndigheter vil komme i som EF-medlem under fremtidige kvoteforhandlinger med Russland. Den «alltid unge» målsettingen om oppbygging av den norsk-arktiske torskestammen vil snart bli fjernet når kystfiskeflåten er borte. En slik målsetting har vel heller aldri vårt i Russlands interesser.

Enden på visa blir nok at den norsk-arktiske torskestammen bare blir beskattet til havs av havfisketreenigheten EU-Norge-Russland. En liten, kjønnsmoden skreistim vil tillates svømme til Lofoten for gyte. Her blir det muligheter for eksperimentere for finne ut hvor liten gytebestand som er nødvendig for holde havslekten i live. Om det skulle mislykkes en gang i blant, er det bare å smøre seg med tålmodighet: tiden leger som bekjent alle sår! Når slike uhell oppstår, og ventetiden mellom store årsklasser blir lang, kan den mobile havfiskeflåten prøve nye felter i den tredje verden: ressursene er allerede godt undersøkt. For alt vi vet varierer disse bestandene i motsatt fase til ungtorskbestandene i Barentshavet. Så lenge det varer!

Om ikke de norske kapitalkreftene med sin utøvende sosialdemokratiske korte arm og flåten av norske, sovjetiske og tredjelands (EUs) trålere klarer ta knekken på den norske kystflåten, vil tilpasningene til EU helt sikkert klare det. Allerede forsøket på stjele 30.000 tonn torsk, hovedsakelig fra kystfiskerne, bor jo få folk til skjønne hvem vi har med gjøre.

Det er interessant registrere hvor nedkjørt de nordiske sosialdemokratier har blitt i løpet av de siste årene. Kapitalkreftene har gjort grovarbeidet med rasere økonomien i de nordiske land. Det var høyrekreftene som slapp jappetiden løs, men utflaggingen sto rederne selv for. (Uttrykk som økonomisk landssvik er på sin plass, men altså betegnende nok tabuord.)

Men den politiske hovedkraft i Norden, sosialdemokratiet, har lagt de økonomiske og, om vi må si, de moralske forhold, godt til rette for europeiseringen. Utglidingen av velferdsstaten, som i dag holder på å ødelegge den solidaritet som var et karakteristika for de skandinaviske land er falmet. Men Arbeiderpartiet dilter etter kapitalen nå som den gang.

Hva sier folket?

Jeg sier som tyskeren: «Man merkt die Absicht, und wird Verstimmt.»

Pål Steigans kommentar finner du her.
SUs eget nettsted er her.

---

Sosialistisk Ungdom arrangerte 7.-10. september sitt største landsmøte på ti år. Totalt var 170 SUere til stede på møtet. Landsmøtet kom bare en måned etter at SU gjennomførte sin største sommerleir noensinne med i underkant av 300 deltakere, og 3 måneder etter at vår sosialismekonferanse samlet 150 ungdommer for å diskutere alternativer til kapitalismen. Noe er i emning. SU er i ferd med å bli noe som borgerlige kommentatorer de siste årene har hevdet er umulig, nemlig en bevegelse av unge mennesker som trosser den dominerende nyliberale ideologien. Ungdom som ikke nøyer seg med kritikk av systemets utslag, men som forsøker å reise et alternativ til det. Som nekter å la seg presse inn i de trange rammene for politisk debatt som det ideologiske isødet på 1990-tallet satte for oss. Rammene som forteller oss at «de store fortellingenes» tid er forbi, at kapitalismen har seiret, og at verden er blitt for komplisert til å kunne forstås og forklares har islagt den politiske debatten og kvalt folks engasjement. SU vil bryte denne isen.

Slutt på kompromisset

Det politiske klimaet vi opererer i preges av to hovedtendenser. For det første skjer det en stadig tilnærming mellom de etablerte politiske partiene. Tidligere ideologiske skillelinjer viskes ut, og partiene fjerner seg fra de sosiale bevegelsene de vokste fram av. Politikken reduseres til moralske veivalg og vektlegging av ulike verdier. Interessekampen tones ned. Høyresidens ideologiske hegemoni vinner innpass på stadig nye områder. Men denne tendensen er ikke entydig. De siste to-tre årene har tesen om historiens slutt og liberalismens seier blitt avlivet. Krig i Europa, økende rivalisering mellom stormakter og handelsblokker og en intensivering av folkelige protester har forandret det internasjonale bildet. Vi har gjentatte ganger de siste månedene sett titusenvis av mennesker samle seg for å protestere, og ikke bare mot enkeltutslag av urettferdighet, men mot selve kapitalismen. Det var systemet som var på tiltalebenken for demonstrantene i Seattle, Washington, Millau og Melbourne. Her hjemme er Fremskrittspartiet landets største parti. Det er ikke et symptom på at nordmenn flest er blitt egoistiske og reaksjonære. Det er et symptom på en tillitskrise mellom styrte og styrende. Et symptom på frustrasjon og uro over samfunnsutviklingen. Den nye kvinnekampen og streiken i vår var på samme måte et utslag av at folk tør å stille spørsmål de ikke stilte for få år tilbake. I Oslo har Forum for systemdebatt samlet over 1.000 mennesker ved flere anledninger. På dagsorden står én ting; systemet. Det sosialdemokratiske kompromisset smuldrer hen og erstattes av et tomrom som skal fylles i de kommende årene.

Ideologisk gjenreising

Mot dette bakteppet vedtok SUs landsmøte vårt første prinsipprogram, En verden å vinne!. Programmet gir en annen analyse av verden enn den som blir forsøkt innprentet i oss gjennom massemedia og skolesystemet – det sprenger de rammene kapitalismen og markedsøkonomien setter for oss. Prinsipprogrammet er et av SUs bidrag til kampen mot høyresidas ideologiske herredømme og ytre høyres frammarsj på meningsmålingene. For oss har det vært helt avgjørende med en ideologisk gjenreising. Debattene i forkant av, og på landsmøtet har gjort den nye SU-generasjonen bedre i stand til å forstå verden rundt seg, og til dermed å kunne ta de daglige oppgjørene med høyrepolitikkens mange uttrykk. Debatten vil definitivt også fortsette etter landsmøtet, og programmet vil endres i takt med nye utfordringer. Det viktigste ved SUs prinsipprogram er at vi ettertrykkelig slår fast at det er interessemotsetningene som styrer den økonomiske, politiske og ideologiske utviklinga. En sosialistisk politikk må ta utgangspunkt i vanlige folks interesser. På den måten kan SV og SU også avkle Fremskrittspartiet som et parti som motarbeider størsteparten av sine egne tilhengere, gjennom rasering av velferdsstaten og økte forskjeller. Det politiske grunnlaget for en slik mobilisering må være en klar ideologisk plattform.

SUs program bygger på tre slike grunnprinsipper:

• Samfunnet må forstås i lys av klassemotsetninger. Hvem har interesse av at samfunnet forblir uendra, og hvem har interesse av forandring? Vår analyse tar utgangspunkt i at arbeiderklassen utgjør det store flertallet av folk, både i Norge og i verden totalt sett – og at dette flertallet har egeninteresse av forandring. Men i dag er arbeiderklassen splitta på mange vis, og forsøkt gjort usynlig for arbeidsfolk selv. SU fokuserer på det som samler arbeiderklassen, heller enn det som splitter. Dermed er vi også med på å gjøre arbeiderklassen til en politisk kraft. Det er i det klassen oppfatter seg selv som klasse at den er i stand til å forandre verden og sin egen livssituasjon.
• SU er en revolusjonær organisasjon. Vår revolusjon er ikke et kupp med våpen og vold, men en overgang til et annet samfunnssystem, veien fra kapitalisme til sosialisme. Som revolusjonære velger vi en politisk strategi der folk flest er den forandrende krafta. Sosialisme nedenfra er vår strategi, i motsetning til ensidig å endre samfunnet ovenfra gjennom parlamentariske organer.
• For SU er ikke sosialismen et løst sett med verdier, men en konkret måte å organisere samfunnet på. Vi tar dermed avstand fra forsøkene på å gjøre det sosialistiske samfunnet til en utopi og vage formuleringer om «alt som er bra». Det betyr også at vi gjør sosialismen oppnåelig – til et reelt alternativ til dagens ødeleggende kapitalisme. Dette henger nøye sammen med det å tilføre den antikapitalistiske bevegelsen mål og retning. En bevegelse kan aldri lykkes fullt ut om den ikke har et alternativ til det bestående. Da vil den miste oppslutning og kraft.

Medvirkning eller motstand

Våre motstandere vil hevde at et slikt program er gammeldags. Men de debattene vi har tatt, kan ikke forstås som konflikter mellom noe nytt og noe gammelt. Å stemple noen som gammeldagse er en måte å herske på, en metode for å føre diskusjonen vekk fra de reelle politiske motsetningene. I vårt samfunn finnes ingen politisk ideologi som ikke har røtter i noe som har vært før oss, ikke minst gjelder dette den dominerende liberalismen. Vi er for unge til å vokte museer, vi kan ikke resirkulere noe vi ikke har vært med på. Vårt program er et resultat av våre erfaringer og vår virkelighet. Bak fasaden av «modernisering» i det norske samfunnet finnes liberalisering og høyredreining. Opp mot dette setter vi ikke tilbakeskuende nostalgi, men utvikling mot venstre.

Det nye programmet til SU er blitt tatt imot med betydelig skepsis blant ledende SVere. Det er ikke overraskende. Den dagsordenen vi forsøker å sette, avviker fra det som har vært partiets profil de siste årene. I motsetning til SU har SV ennå ikke valgt hvilket verdensbilde som skal legge premissene for diskusjonene i partiet: den nyliberale håpløsheten eller de nye bevegelsenes optimisme. SV har til nå ikke mestret å svare på de nye utfordringene. I stedet for å være protestenes parti, er SV i sterkere grad blitt et ansvarlighetens parti. I stedet for å utgjøre et alternativ i folks øyne, blir SV oftere assosiert med den grå massen av stadig likere politikere på innsida av stortingsmurene. Tillitskrisen i norsk politikk rammer også vårt parti. SV må velge. Er målet å administrere kapitalismen eller å fjerne den? Er målet å få de mektige til å forandre sin politikk i litt riktigere retning eller er det å ta makta fra dem? SV må velge mellom rollene som påvirkningsagent og motstandsleder. Et parti som velger det siste kan ikke gå inn for regjeringssamarbeid med et nyliberalt Arbeiderparti, det kan ikke støtte stormakters bombekrig, det kan ikke akseptere innstrammingslogikken. Et slikt parti må velge bort å medvirke i de politiske prosessene i maktstrukturer som WTO og EØS til fordel for å gjøre motstand mot dem.

Et fornyet SV

SUs prinsipprogram skiller seg fra SVs prinsipprogram på noen punkter. Men samtidig er hele SUs program i tråd med SV-bevegelsens politiske tradisjon. Vi står for revolusjonær, demokratisk sosialisme – det som SVs pionerer i sin tid utformet som «Det tredje alternativ». SU betrakter SV som det reelle alternativet for sosialister i Norge. Men vi arbeider for et fornyet og vitalisert SV – et parti som tør å være et selvstendig og klart alternativ i norsk politikk. Et av våre mål er et SV som er i takt med de nye radikale strømningene som vi skildret innledningsvis. Et SV som samler radikale mennesker i fagbevegelse, kvinnebevegelse, antikrigsbevegelse og miljøbevegelse i en kraftfull allianse.

De nye bevegelsene og strømningene stiller SV og SU overfor et valg: Vil vi være med på å forme framtidens folkelige bevegelser? Er vi et moderne, radikalt parti med ambisjoner om å fange opp det som skjer i tiden, eller er vi et parti som kun skiller oss fra massen av borgerlige partier ved at vi ønsker et par milliarder til på skolebudsjettet?

SU har valgt det første. En gruppe SUere utgav nettopp boka Feminisjon, som forsøker å politisere og aktivisere dem som fikk sin feministiske oppvåkning med Fittstim og Råtekst. Om kort tid reiser over 50 SUere til Praha for å delta i de planlagte markeringene mot IMF og Verdensbankens toppmøte. Sammen med titusenvis av andre vil vi der markere at vi ikke finner oss i at framtida vår skal utformes i lukkede rom av menn i dress og slips. SU har valgt å være med, og vi vil jobbe for å få SV med oss.

Pål Steigans kommentar finner du her.
RUs nettsted er her.

---

Rød Ungdom vedtok på sitt siste landsmøte et omfattende program som inneholder en omfattende kritikk av kapitalismen, vurderinger av sosialismens historie og om framtida, sosialismen. På grunn av lengden på programmet, har Røde Fane vært nødt til å trykke bare et utdrag. Det beklager vi sterkt! Vi har konsentrert oss om sosialismekapitlet, som vi også har vært nødt til å forkorte og kapitlet om lærdommer som vi trykker i sin helhet.

Mao sa at den som ikke har undersøkt en sak, heller ikke har rett til å uttale seg. Derfor: Les hele programmet på www.sosialisme.no.

Sosialismen

Sosialismen er Rød Ungdoms alternativ til dagens samfunnssystem. Sosialismen er virkeliggjøringa av et demokratisk samfunnssystem, der også økonomien er underlagt et folkestyre. Sosialismen gjør slutt på kapitalistenes økonomiske herredømme gjennom å frata denne klassen kontrollen over produksjonsmidlene. Gjennom dette skaper sosialismen muligheten for menneskelig frigjøring. Bare hvis naturressursene og økonomien er gjort til felleseie blir det mulig å gjøre slutt på kriser og masseoppsigelser, den livstruende ustabiliteten som kapitalismen påfører samfunnet. Det blir mulig å skape et samfunn styrt av behovene og interessene til folk flest. Men bare mulig. Eksempelet Sovjetunionen viser at statlig kontroll over økonomien ikke i seg sjøl er noen garanti for en sosialistisk utvikling.

Mens kapitalisme innebærer at det er borgerskapet (overklassen) som er den herskende klassen, hvor deres interesser styrer økonomien og de fleste områder av samfunnsutviklinga, skal det under sosialismen være arbeiderklassen som har makta. Under sosialismen er det ikke lenger de få som kontrollerer samfunnet, det er de mange. Arbeiderklassen har egeninteresse av å utvikle kollektive løsninger og demokratisk styring av økonomien, for arbeiderklassen har ikke mulighet til å sette andre til å arbeide for seg. Derfor er det nødvendig at det er denne klassens interesser som dominerer utviklinga av et sosialistisk samfunn.

Sosialismen må på alle områder være langt mer demokratisk enn dagens samfunn. For at folks behov skal styre økonomi og politikk, må folks behov komme til uttrykk og ikke overkjøres av interessene til for eksempel det offentlige byråkratiet. Sosialismen må skapes gjennom økt arbeidermakt på arbeidsplassene og stadig mer demokratisk styring av det offentlige sentralt og lokalt. Dette betyr at de ansatte skal få utvida rettigheter til å velge ledelsen ved bedriftene og økt makt over sin egen arbeidshverdag, og det vil kreve en lang rekke endringer innenfor det politiske demokratiet. Målet er å oppheve skillet mellom de styrende og de styrte, administrasjonen av samfunnet skal bli noe alle innbyggerne kan og bør delta i, i løpet av sin livstid. Sosialismen skal oppheve skillet mellom politikk og økonomi som fins i dagens samfunn, ved at også økonomien blir underlagt folkestyret.

I et sosialistisk samfunn er det flertallet av arbeidsfolk som er herskerklassen. Så lenge dette flertallet hindrer at staten blir byråkratisert og korrupt, vil grunnlaget for klassedelinga av menneskene gradvis forsvinne. Når ingen lenger utbytter andres arbeidskraft skapes vilkårene for et samfunn av frie, likestilte mennesker. Sosialismen er derfor en overgangsfase til et klasseløst, kommunistisk samfunn.

Et bilde av sosialismen

I kampen for sosialismen er det nødvendig å arbeide med konkrete spørsmål om hvordan demokrati og økonomi kan organiseres i et folkestyrt samfunn. Ikke for å finne ferdige svar; løsningene kan bare utvikles i praksis av menneskene i det sosialistiske samfunnet. Men fordi konkrete visjoner styrker kampen for forandring.

(Nedenfor er mellomtitlene i sosialismekapitlet listet opp. Røde Fane har tatt vekk innholdet under vært punkt. Men som sagt: se på www.sosialisme.no så finner du alt sammen.)

• Den sosialistiske økonomien
• Gratis basismatvarer
• Offentlige tjenester gjøres gratis
• Samfunnslønn til alle
• Boliger tas ut av markedet
• Planøkonomiens problemer
• Det sosialistiske demokratiet
• Kortere arbeidstid
• Rotasjon av maktposisjoner
• Mediene
• Skolen
• Arbeidermakt
• Fagbevegelsen
• Diskusjonsbevegelser
• Demokratiske rettigheter
• Fri informasjon, fri kultur
• Miljøkamp under sosialismen
• Slutt på vekstgalskapen
• Mindre enheter
• Nye og kollektive løsninger
• Kvinnekamp under sosialismen
• Oppløs familien som økonomisk enhet
• Kollektivt ansvar for barn og husarbeid
• Allsidige boformer
• Rettsvern mot overgrep
• Kvinner må erobre det offentlige rom

Våre lærdommer om sosialismen

Etter 1900-tallets mange erfaringer kan vi oppsummere en rekke viktige lærdommer, som hjelper oss videre i kampen for en sosialisme for vår framtid:

1. Sosialisme er ikke identisk med statlig kontroll over økonomien. En frigjøringsprosess, der arbeiderklassen går fra å være de styrte til å bli de styrende, kan bare utvikle seg gjennom folkets egen aktive og skapende innsats for å endre sine livsvilkår, også under sosialismen.
2. Sosialisme kan aldri skapes gjennom parlamentarisk spill og kompromisser med eierklassen. Ethvert sosialistisk parti som aksepterer den kapitalistiske eiendommen, eller som tror at alt som skal til for å innføre en kollektiv eiendom er å ha flertall i et parlament, er dømt til å mislykkes som sosialistisk parti. Klassesamarbeidet bidrar til å holde kapitalistene ved makta og til å passivisere arbeiderklassen, og det gjør arbeiderpartier om til maktapparater i det herskende systemets tjeneste. Det norske arbeiderparti er et godt eksempel på alt dette.
3. Planøkonomi skaper ikke i seg sjøl sosialisme. At det finnes en statlig plan gir ikke svar på spørsmålene Plan for hvem? og Plan for hva?. Hvilke interesser en stat og en plan tjener, avgjøres gjennom maktkampen mellom ulike grupper i samfunnet. I Sovjetunionen tapte arbeiderklassen denne kampen.
4. Politikk og økonomi må smelte sammen under sosialismen. Sosialismens kjerne er den demokratisk styrte økonomien, bygd på arbeiderklassens kollektive makt over produksjonsmidlene. Derfor er ikke demokrati og økonomi atskilte felt under sosialismen – demokratiet må i størst mulig grad erobre det økonomiske feltet.
5. Sosialismen må forsvares mot vold. Også 1900-tallet har gitt et utall eksempler på at overklassen ikke nøler med å drukne både revolusjoner og uønskede reformer i blod. Også etter en sosialistisk maktovertakelse vil kapitalistklassen være i stand til å velte et arbeiderstyre med voldelige midler. Mot slike krefter må arbeiderklassen og dens stat være beredt til å forsvare seg.
6. Også partier bygd på marxismen kan utvikles til undertrykkende maktapparater. En organisasjons ideologiske røtter gir aldri noen garanti for at den vil befinne seg på riktig side i klassekampen. Vi må vurdere alle politiske organisasjoner kritisk, uansett hvilke slagord de måtte komme med. Ingen partier kan ha særrettigheter under sosialismen.
7. Det vil finnes flere revolusjonære retninger og strømninger. Motsetninger som er eldre enn kapitalismen, som by-land, kvinne-mann, ånd-hånd, vil eksistere og utvikle seg i lang tid etter innføringa av en sosialistisk økonomi. Derfor vil det finnes flere mulige revolusjonære perspektiver, et mangfold av revolusjonære standpunkter og organisasjoner. Sosialisme innebærer fri offentlig debatt og politisk kamp mellom forskjellige strømninger, ideen om monolittisk enhet er en del av herskerideologien utvikla under Stalin-regimet.
8. De demokratiske rettighetene er avgjørende for sosialismen. En klassestat for arbeiderklassen – flertallet – kan bare finnes hvis folk flest har full frihet til å føre politisk kamp på alle samfunnets områder. Dette innebærer også full frihet for ytringer og organisasjoner som den sosialistiske regjeringa måtte oppfatte som «skadelige». Kampen for videreutvikling av sosialismen må føres som en politisk kamp mellom ulike standpunkter, ikke som statsledelsens utrensking av «kontrarevolusjonært tankegods».
9. Den sosialistiske staten er et nødvendig onde. Staten er et nødvendig apparat for å forsvare revolusjonen, men kan også utvikles til et apparat for å kneble og kvele revolusjonen. Under dekke av tiltak mot kontrarevolusjonen kan det utvikle seg et diktatur over den politiske opposisjonen og dermed over arbeiderklassen. Bevissthet om begge disse sidene ved staten er nødvendig for utviklinga av en frigjørende sosialisme.
10. En sosialistisk revolusjon gir ikke kvinnefrigjøring. Forbudet mot abort som ble gjeninnført i Sovjet i 1936 står som et symbol på hvordan mannssamfunnets konservative herredømme kan overleve sjøl de største omveltninger. Sosialismen gjør full kvinnefrigjøring mulig, men muligheten må gripes aktivt av kvinnene sjøl gjennom konkret kamp for konkrete krav.
11. En sosialistisk revolusjon gir ikke økologisk bærekraft. Massiv forurensing og skadelige naturinngrep i 1900-tallets «kommuniststater» viser at vi ikke er avhengig av kapitalister for å få ødelagt kloden.
12. Disse lærdommene viser oss at sosialismen må beskrives som en mulighet. Sosialismen gjør mulig ei utvikling der arbeiderklassen gjør seg sjøl i stand til å styre, en prosess der skillet mellom styrende og styrte blir oppheva. Sosialismen gjør det for første gang mulig å planlegge produksjon etter menneskenes behov og innafor naturressursenes tålegrenser. Sosialismen gjør det mulig å oppheve alle undertrykkende skiller mellom kvinner og menn, svarte og hvite, heterofile og homofile. For all slik menneskelig frigjøring er den sosialistiske revolusjonen et nødvendig vilkår. Men den er ikke et tilstrekkelig vilkår.

Sosialismen er utgangspunktet: Ved å kaste av oss eierklassens undertrykkingsapparat og ta eiendommen i egne hender, gjør vi det mulig å skape et kollektivt samfunn av frie individer som samarbeider til felles beste og av egen vilje. Men det er også mulig at sosialismen faller tilbake til klasseundertrykkinga, enten i kapitalistisk form eller i nye former bygd på maktkonsentrasjon i statsapparatet. Derfor er den viktigste lærdommen fra 1900-tallet at bare arbeiderklassens egen, fortsatte kamp for frigjøring og demokrati på alle områder kan sikre at det sosialistiske samfunnet blir veien til et klasseløst, kommunistisk fellesskap.

Ei undersøking frå Norsk Gallup i september viste at seks av ti foreldre meiner at deira born vert utsett for eit «for sterkt kjøpepress». Særleg åleineforeldre og foreldre med låge inntekter synest det er ille. No invaderer reklamen også den norske skulen.

Kvar dag blir samfunnet meir og meir likt eit kjøpesenter. No er skulen sin tur komen. Kapitalkreftene gjer sitt inntog i skulevesenet; Channel One kjøper undervisningstid for sitt reklamefjernsyn i USA, Coca-Cola har merkevarelab for elevar i norsk skule.

Jakta på nye jaktmarker tek aldri slutt for kapitalkreftene, å finna nye ressursar og ikkje minst nye marknader er viktig i deira spel der det gjeld å veksa eller døy. Born og ungdom er gode inntektskjelder, berre sjå på Pokemon-feberen som raser over verda i desse dagar. Og kvar er den beste staden å koma til orde ovanfor denne forbrukargruppa? Jo, sjølvsagt. Det er skulen.

Undersøkinga frå Gallup viste også at ni av ti foreldre meiner at skulen skal vera ei reklamefri sone. Men kapitalkreftene tar ikkje omsyn til slikt, den kommersielle invasjonen er i full gang allereie.

På den andre sida av dammen

Den canadiske forfattaren Naomi Klein fortel i si bok No Logo korleis skulane i Nord-Amerika har vorte invadert av store fleirnasjonale selskap. Klein kjem med ei rekke eksempel på utviklinga, og hevdar at ho har kome som eit resultat av at skulane har bruk for stadig meir kostbart utstyr, samstundes som budsjetta deira ikkje har auka. Men der myndigheiter har svikta, har dei store selskapa ikkje vore redde for å koma med stønad. Sjølvsagt med ei lita hake, dei må verta synlege for kundegruppa si, elevane.

Reklamekanalen Channel One har gjeve gratis fjernsynsapparat til heile 12 tusen skular i USA, mot å få 12 minutt av elevane sin skuledag attende. Desse tolv minutta vart nytta til ti minutt med nyhende og andre program retta inn mot elevane, medan dei to siste minutta vert nytta til reklame.

Alt er sjølvsagt obligatorisk

Men sponsinga føregår også direkte. Klein skildrar korleis merkevarer prøver å koma inn som ein del av sjølve undervisninga. Elevane kan for eksempel få i oppgåve å laga ein kampanje eller ein design for eit varemerke. Eit eksempel er Coca-Cola som utlyste ein konkurranse om å utforma ein marknadsføringsstrategi for den svarte brusen. På Greenbriar High School i Georgia vart det laga ein offisiell Cola-dag der alle elevane skulle koma på skulen i T-skjorter med logoen til Coca-Cola og posera i ein formasjon som danna ordet «Coke». Ein elev dukka i staden for opp i Pepsi-skjorte. Han vart utvist frå skulen.

Kundegruppe: Norske elevar

Men korleis er tilhøva i Noreg? Også her til lands har skulane bruk for meir pengar, både til nytt undervisningsutstyr, til vedlikehald og anna. Også i Noreg står dei store selskapa klare til å kasta seg over sjansen til å driva reklame i skulen. I følgje avisa Vårt Land har 26 av 36 (eller 7 av 10) norske skular fått tilbod om sponsing, og berre ein skule sa nei takk. Dei faga som er mest sponsa er, i følgje Dagbladet, «samfunnsfag, natur- og miljøfag og heimkunnskap».

Coca-Cola har eit eige «merkevarelaboratorium» der elevane skal bruka ein skuledag til å læra om konsernet si marknadsføring. Dei skal også utforma ein sommarkampanje for brusen, ein marknadsføringstaktikk som, som nemnt, er vanleg i Nord-Amerika. Kva er det elevane lærer i løpet av dagen? Dei lærer skilnaden mellom god og dårleg reklame, og at Coca-Cola (som sjølvsagt har god reklame) står for verdiane «ekte», «spanande» og «unik».

Reklame i skulebøkene er også på veg inn i Noreg. Det skal no verta utlånsordningar av skulebøker i vidaregåande skule, og politikarar i Høgre ville finansiera dette ved hjelp av reklame. Slik vart det heldigvis ikkje. Men sidan det berre er nokon av bøkene som blir betalt for elevane er det ikkje utruleg at spørsmålet om reklamefinansierte bøker i vidaregåande skule kjem attende.

Men: På Ullevål skole i Oslo er det faktisk gjort vedtak om å få reklame i skulebøker for å kutta utgiftene. Det svenskeigde forlaget FreeBook har, etter svensk modell, allereie gjeve ut to gratis lærebøker, finansiert med reklame. Byråd for skule i Oslo, Grethe Horntvedt, vil også gjerne prøva ut ei slik finansiering, og seier dette til Dagbladet: «Vi er ikke på vei til en sponseskole selv om vi tillater reklame i bøkene. Dette handler bare om en mer kreativ måte å hjelpe foreldrene og barna økonomisk på.»

Det er ikkje berre Grete Horntvedt som er kreativ, det har også enkelte motebutikkar vore. I fagbladet I skolen fortel Hilde Sundve Jordheim i Foreldreutvalet i grunnskolen (FUG) at butikkar har kledd opp utplukka skuleelevar og gjengleiarar. Kjøpepresset er sterkt blant norske tenåringar, og enkelt har ikkje noko imot at det skal bli endå sterkare. Andre har føreslått skuleuniformer som eit botemiddel, blant andre Framstegspartiet. Slik behandlar ein symptoma og ikkje sjukdomen, og det er mykje meir enn moteklede som er gale når born vert mobba fordi dei har fattige foreldre.

Kva med KUF?

Myndigheitene har ikkje gjort så mykje med dette, men dei har sett ned eit utval som skal utreda tiltak for å redusera det kommersielle presset mot born og unge. Dette skjer i Barne- og familiedepartementet. I tillegg er ei arbeidsgruppe under etablering i Kyrkje-, undervisnings- og forskingsdepartementet (KUF). Denne skal utarbeida etiske retningsliner for reklame og sponsing i skulen.

KUF har forresten sjølv inngått sponsoravtale med Telenor, og via Nasjonalt Læremiddelsenter også med Microsoft og IT-giganten. Difor lærer born og ungdom å bruka programvare frå det gigantiske konsernet, som til dømes Windows, i staden for annan tilgjengeleg programvare.

Obligatorisk reklame i Sverige?

I Sverige har denne utviklinga allereie kome ganske langt. I fleire år har elevar på gymnasnivå hatt tilgang til reklamefinansierte skulebøker, og undervisningsdirektør Erik Röyesdal i det svenske Skuleverket legg, i eit intervju Klassekampen gjorde, ikkje skjul på at det varierer sterkt frå kommune til kommune om elevane har muligheit for å velja mellom bøker med reklame og bøker utan reklame. I enkelte fag finst det mange stader berre reklameutgåver. Reklamebøkene blir då rett og slett obligatorisk pensum.

Anders Folkestad, leiar i Lærarforbundet, synest dette strider mot ei rekke prinsipp som ligg til grunn for norske skulebøker, men seier likevel dette til Klassekampen: «Det er ikkje mange år sidan draktreklame på idrettsutøvarar var uhørt og sett på som eit brutalt brot og angrep på utøvarane sin integritet. No er dette vorte heilt vanleg, og sjølv om eg håper det blir ei stund til me får reklamefinansierte skulebøker så vil eg ikkje kategorisk avvisa dette på sikt».

I Sverige har ein også opplevd ein annan form for «kommersialisering» av skulen, nemlig privatisering, på eit heilt anna vis enn i Noreg. Medan dei fleste norske privatskular er drive ut frå religiøse motiv eller alternativ pedagogikk (Steiner, Montessori), har ein i Sverige ein eigen type privatskular som driv for profitt. Dei er såkalla konsernskular, eigd av aksjeselskap. Pysslingen AB, eit av selskapa, driv over førti forskular, og hadde ein omsetnad på rundt 200 millionar i 1999. Også andre selskap, som Vittra Förskolor och Skolor AB, Kunnskapsskolan i Sverige AB og Alfaskolan driv skular for profitt.

«Vi lister oss så stilt på tå»

I USA har kommersialiseringa av skulen gått i det stille. Dei aller fleste avtalene er, i følgje Naomi Klein, inngått i det stille, gjerne med ein klausul om at verken skulen sine tilsette eller studentar får lov til å kritisera sponsoren.

Det har ikkje gått på langt nær så langt i Noreg (eller Norden) som i Guds eige land, men storkapitalen har fatta interesse også for norsk skule. Med kommunar som er desperate etter midlar å driva skulen for, og med innstramma skulebudsjett er det ikkje godt å seia kva som kan skje. Me må i alle høve ikkje lata kommersialiseringa koma i det stille her.

Mens eg skriv dette durar rockebandet Manic Street Preachers sin song ut i bakgrunnen: «If you tolerate this, then your children they will be next …» (om du godtar dette vil dine born bli dei neste).

Det selvoppnevnte initiativet Innsyn 2000 oppfordrer folk til å bruke Innsynsloven og kreve å få se mappene sine. Nå begynner de å skaffe seg en del erfaring. Noen er direkte morsomme, men andre er det definitivt ikke. Som ventet sikrer ikke loven innsyn.

Det har allerede kommet fram opplysninger om at enkeltpersoner nektes innsyn i egne overvåkingsmapper, uten å få avklart om overvåkingen har vært «ulovlig» etter Lund-rapportens og innsynslovens kriterier. Folk som utsettes for dette kan kontakte initiativet Innsyn 2000, gjennom blant annet advokat Geir Hovland i Oslo. Foreløpig er det for tidlig å si noe mer om slike saker. Advokat Hovland har imidlertid fått se materiale fra enkelte hysj-hysj-mapper, og stiller seg mildt sagt undrende til noe av det han har lest.

– Har du en foreløpig kommentar?

– Ja, jeg har vel det. Jeg begynner å forme meg en forestilling om verdensbildet til de tjenestene og personene som har drevet med overvåking, og det må jeg nok si er skremmende, sier Geir Hovland til Røde Fane.

– På hvilken måte?

– Men hvis det jeg har sett, sier noe om nivået på norsk overvåking generelt, kan jeg ikke komme med annen kommentar enn at det må ha vært veldig lett å være spion i Norge, sier Oslo-advokaten.

– Så du mener at nivået ikke har vært betryggende?

– Ja, det må bli en røff konklusjon på noe av det materialet vi har sett. Men det er klart at det materialet vi har sett, er det materialet vi har fått lov til å se. Derfor venter jeg med spenning på det endelige resultatet av Peder Martin Lysestøls begjæring om fullt innsyn. Jeg har som du kanskje vet, vært hans advokat i mange år nå, og her sitter vi med litt faktisk kunnskap. I hans tilfelle ble ulovlig telefonavlytting bevist for mange år siden. Så jeg tror at hans sak kan bli en svenneprøve for hele innsynsordningen, sier Hovland.

– Men hva mener du om selve loven, slik den foreligger og blir praktisert?

– Synet mitt er naturligvis todelt. For det første er det en god ting at det i det hele tatt gis anledning til å kreve innsyn. Det er resultatet av mange års politisk arbeid. På den andre siden stiller loven som kjent klare begrensninger. Noe av det jeg reagerer mest negativt på, er begrensningen i tid. Jeg kan ikke forstå hvorfor det ikke er anledning til å søke om innsyn i hvordan overvåkingen drives i dag. Jeg nekter å tro at selvkontrollerende ordninger er tilstrekkelige. Det kan de aldri bli i et rettssamfunn. Det må være noen som kan få kikke POT i kortene, understreker han.

På den negative siden har vi også dette med saksbehandlingstiden. Da vi fikk vite at den ble beregnet å ta ett år og mer, virket det helt håpløst. Det er åpenbart at det er satt av altfor små og få ressurser til å gjennomføre loven. Det fører i praksis til at den er alvorlig svekket allerede i utgangspunktet, og det kan da umulig ha vært Stortingets intensjon, fortsetter Hovland.

– Så da er ikke lovpraksis god nok?

– Nei. Etter min mening er verken loven eller praksisen god nok. Jeg mener det er nødvendig med en ny runde i Stortinget, og at det er nødvendig å utvide innsynsretten. Og da er vi tilbake til det første vi snakket om. Når man ser på det som nå kommer fram, blir et krav om en utvidelse av innsynsretten nødvendig. Selve nivået på det materialet som avdekkes, gjør det helt naturlig å stille et slikt krav.

– Er det med andre ord bortkastet å kreve innsyn etter den foreliggende loven?

– Nei, det kan vi ikke si. For så dårlig som materialet er, blir det desto mer spennende å se på hva som vil komme fram etter hvert. Og det blir etter min mening ikke bare interessant, men nødvendig å oppsummere hva slags materiale som overvåkingspolitiet har drevet og samlet inn. Her representerer likevel tidsavgrensinga en betydelig svakhet. For det vil ikke være mindre interessant å få vite hva det er som blir samlet inn i dag. Hvis vi skal kunne tro at seriøsiteten er blitt større i dag, må vi få utvidet innsyn. Det må også være av interesse for Politiets Overvåkingstjeneste og de juridiske myndighetene her i landet, for at det skal være mulig å gjenopprette tilliten.

Så det blir i alle tilfelle spennende å jobbe med dette framover, og jeg lurer på om det ikke vil bli naturlig å knytte til seg en historiker i dette arbeidet, sier advokat Geir Hovland.

---

Lillehamringen Annar Holm er lettere oppgitt over innholdet i overvåkingsmappa si: Noen har registrert at han reiste til Finsveen med telt og lo høyt på biblioteket, skrev Karen Bleken i avisa Gudbrandsdølen Dagningen 30. oktober.

– Først og fremst er det latterlig. Det er latterlig at voksne folk har fløyet rundt og registrert fullt lovlig politisk virksomhet. Noen har tydeligvis tenkt at det vi drev med var fryktelig farlig, sier Holm til avisa.

Avisa skriver at han «har vært aktiv på den politiske venstresida i hele sitt voksne liv» og at Holm er av de første i distriktet som har fått innsyn i Overvåkingspolitiets mapper. I intervjuet gir Holm uttrykk for at det var riktig å få en innsynslov, og at det er riktig å be om å få se mappa si. Han er heller ikke fremmed for å kreve erstatning.

– Jeg føler det er gjort en urett, som myndighetene godt kan gjøre opp for. Å kriminalisere folk på grunn av politiske holdninger er i utgangspunktet helt galt, sier Holm til avisa. – Jeg visste jo at jeg hadde en mappe. Alle som var politisk aktive på venstresida fra 1968 og utover visste at vi ble overvåket. Riktignok ble vi latterliggjort da vi sa det, men nå har vi beviset på at det vi påsto var riktig, framholder han.

Han er overrasket over at innholdet i mappa ikke er mer omfattende, skriver Gudbrandsdølen Dagningen.

– Jeg trodde mer var registrert. Det var mange flere møter, demonstrasjoner etc. som ikke er med. Men jeg vet ikke om alle papirene er med, forteller han.

– Tror du noe er holdt unna? spør avisas journalist.

– Jeg har ingen grunn til å tro det. Men det burde vært med mer, så mange år som jeg har vært politisk aktiv, svarer Holm, som synes det er svært tilfeldig hva som har kommet med.

Avisa skriver at Innsynssekretariatet har sendt Annar Holm en pakke på 17 dokumenter fra Overvåkingspolitiets arkiver og registre. Noen av dokumentene er stemplet fortrolig, andre hemmelig. Samtlige er fra perioden 1968 til 1972. Her er noen avisartikler, fra Dagningen, Klassekampen og tidsskriftet For Vietnam. Ellers er det rapporter om Annar Holms gjøren og laden, mange i forbindelse med at han var med og startet SUF-gruppe (Sosialistisk Undomsforbund) i Lillehammer. I et av dokumentene vises det til «Lydbåndrapport medsendt Overvåkingssentralen».

– Det går tydelig fram at jeg er telefonavlyttet. Det synes jeg ikke særlig om, sier SV-politikeren til Gudbrandsdølen Dagningen. Han ble innvalgt i Lillehammer kommunestyret for SF i 1966, og satt i to perioder. Den andre perioden var han innvalgt for felleslista mellom SF og NKP. Nå er han leder av Utmarksnemnda og medlem av Fjellstyret.

Avisa skriver at «i et av dokumentene går det fram at det i juni 1968 ble holdt et møte på politikammeret i Lillehammer med tema «Formodentlig våpenøvelser i Lillehammer distrikt». Møtet var kommet i stand på grunnlag av brev fra Overvåkingstjenesten angående øvelser i våpenbruk og geriljakrigføring i distriktet nord for Lillehammer. I den forbindelse ble det foretatt undersøkelser av SUF-gruppen i Lillehammer.»

Annar Holm blir beskrevet slik: «Han er så radikal som det går an å bli, og han er Maoist. På bystyremøtene har han med seg en sort dokumentmappe med lokk på, og han ynder å slå opp lokket under møtene og vise fram så alle kan se at på baksiden av veskelokket er det et stort bilde av Mao», kan vi lese i avisa.

– Dette med våpenøvelsene kjenner jeg ingenting til, og jeg aner ikke hvordan slike rykter oppsto. Koffert hadde jeg ikke, men en skulderveske, kommenterer Holm til Gudbrandsdølen Dagningen.

Ifølge avisa er et dokument om Fredskontoret i Lillehammer undertegnet Gudbrandsdal Politikammer. Mens et annet notat «forteller om et kåseri i regi av Unge Høyre, der Sovjetunionens presseattaché Toropov var til stede. Det var også unge Holm, som «stilte meningsløse og latterlige spørsmål», slik at gjesten følte seg brydd».

Gudbrandsdølen Dagningen forteller også at «et hemmeligstemplet notat gjelder en bystyredebatt om ølretter i Lillehammer, der kantinen på Jørstadmoen ble nektet ølrett. Dernest har NN (navnet er sladdet) opplyst at Annar Holm hadde vendt seg til Velferdskontoret på Jørstadmoen om tillatelse til å sette seg i forbindelse med noen soldater som kunne skrive om saken i leiravisen.»

– Jeg husker godt at jeg reiste til Jørstadmoen. Og jeg ble tatt vel imot, forteller Holm til avisa, som spør:

– Tenkte du mye over at du ble overvåket den gangen?

– Nei, jeg tenkte heller at hvis noen gidder å drive med dette, får de heller gjøre det. De vil likevel ikke finne noe ulovlig.

Intervjuet slutter slik:

– Hvem var det som «lå i buskene»? vil avisa vite.

– Jeg vet jo ikke det i hvert enkelt tilfelle. Men folk fra politiets overvåkingssentral i Lillehammer var sentrale, mener Holm.

– Blir du overvåket den dag i dag?

– Nei, nå må folk ha slutta med dette tullet. Det er greitt med overvåking hvis det skjer voldelige eller ulovlige ting. Men ikke på grunn av rent politisk arbeid.

Hugh Deane:
The Korean War, 1945–53
San Francisco: China Books and Periodicals, Inc. 1999, 246 sider
http://www.chinabooks.com

Martin Hart-Landsberg underviser i økonomi på Lewis and Clark College i Portland, Oregon
Artikkelen er fra Monthly Review oktober 2000
Den er oversatt av Kjell S Johansen

---

Hugh Deane har skrevet en presis, politisk og engasjerende historie om Koreakrigen. En av grunnene til at denne boken er spesiell, er at Deane var i det sørlige Korea i slutten av 1940-årene som reporter. Erfaringene derfra gjør ham i stand til å gi et mer umiddelbart og personlig perspektiv på hendelsene enn de en normalt finner i historier om Koreakrigen.

I The Korean War, 1945–1953 utfordrer Deane den tradisjonelle oppfatninga av krigen. De viktigste punktene er det at han argumenterer for at den begynte i 1945, ikke i 1953. Det største ansvaret for krigen har USAs regjering som aktivt og med viten og vilje delte Korea for å fremme sine imperialistiske ambisjoner, og endelig at kampene mellom 1950 og 1953 best kan karakteriseres som en borgerkrig heller enn en uprovosert invasjon fra en nasjon inn i en annen.

Selv om Deane ikke gjør særlig forsøk på å forklare bokas relevans i våre dager, er det en lett sak. En fredsavtale som avslutter Koreakrigen er aldri blitt signert. Teknisk sett er USA og Nord-Korea fortsatt i krig, USA har avslått tallrike forslag fra Nord-Korea på å forhandle fram en avslutning. Faktisk er det sånn at USA og Japan nekter å anerkjenne Nord-Korea. Denne vedvarende fiendtlige tilstand (som blir intensivert av tilstedeværelsen av militære styrker fra USA i Sør-Korea) har potensiale til å starte en ny Koreakrig, muligens med atomvåpen. Den har også gitt et brukbart dekke både for høyresida i Japan til å kjempe for remilitarisering og for det militær-industrielle kompleks i USA til å opprettholde høye nivå på militærbudsjettet. Denne situasjonen sammen med spenningene som følger av delinga av Korea, har gitt regjeringene i både Nord- og Sør-Korea et forsvar for en politikk som har avledet og begrenset progressive politiske og sosiale muligheter på begge sider av den 38. breddegrad. [1]

Hendelsene rundt Koreakrigen kan ikke fullt forklare alt som er nevnt over, men roten til dagens spenning og kamper ligger i perioden mellom 1945 og 1953. Siden den offisielle historia om Koreakrigen omhyggelig har hjulpet dem som lager USAs politikk til å opprettholde folkelig støtte til sin utenrikspolitikk, er det nødvendig å utfordre denne historiefortolkningen hvis vi skal utvikle støtte for en ny US-amerikansk politikk overfor Korea og en meningsfylt solidaritet med det koreanske folket.

Sprekker i den konvensjonelle historiefortolkning blir langsomt synlige. I september 1999 blei regjeringa i USA endelig tvunget til å innrømme at den amerikanske hæren kanskje hadde begått en grusomheter i løpet av Koreakrigen. Det gjaldt at amerikanske soldater hadde myrdet flere hundre koreanske sivile nær landsbyen Nogun i slutten av juli 1952. [2]

Blodbad

USAs regjering vedgår at det skjedde grusomheter i løpet av krigen, men har til nå lagt all skyld på Nord-Korea, ikke seg selv eller Sør-Korea. Deane viser imidlertid at det motsatte er nærmere virkeligheten. For eksempel, Syngman Ree regimet «beordret et blodbad i de sørlige regionene som ble tatt tilbake fra nord etter Inchon høsten 1950 (…) Gregory Henderson (representant for USA, stasjonert i Seoul) anslo (…) at sannsynligvis blei mer enn 100.000 drept uten noen form for rettssak når soldater fra Counter-Intelligence Corps gjenvant områder der venstresida var kjent for å stå sterkt» (s. 96). Deane belyser også den vanligvis oversette perioden fra oktober til og med november 1950, da amerikanske og sørkoreanske styrker okkuperte Nord-Korea. Resultatet var et terror regime. «Etter å ha gjenerobret Pyongyang, hevdet nordkoreanerne at 15.000 mennesker hadde blitt massakrert der – kroppene blei dumpet på gårdsplassen til hovedfengselet og i 26 bomberom» (s.101).

Den virkelige starten på Koreakrigen

Boka til Deane er delt inn i 5 deler (der de midterste dominerer): Historia former nåtida, Den virkelige starten på Koreakrigen, 1950-krigen holder på å ta form, Armeer i krig, Våpenstillstanden og følgene. Mens hovedretningen av beretninger om starten på Koreakrigen normalt begynner med at nordkoreanske styrker «invaderer» Sør-Korea, er Deanes mål i del 2 å vise at krigen startet i 1945 som et resultat av politikken til USA. Han begynner derfor analysen med at USAs tropper ankommer det sørlige Korea i 1945.

Til tross for at USAs soldater angivelig blei sendt for å føre oppsyn med at de japanske soldatene overga seg, var oppdraget mye større. Betydningsfullt er det at soldatene fra USA, til og med før de hadde landet i Korea, blei fortalt av sine befalshavende at det koreanske folket skulle anses som fiender av USA. USA søkte etter å dominere så mye som mulig av Korea på grunn av dets strategiske nærhet til Japan, Kina og Sovjet. Siden det store flertallet av koreanere hadde sin egen visjon om et demokratisk, uavhengig og sosialistisk land, sto de i veien for USAs planer.

Situasjonens logikk førte raskt til at USA allierte seg med den eksisterende japanske koloniadministrasjonen i Korea og med høyreorienterte koreanere mot den folkelige støttete Folkerepublikken Korea og de masseorganisasjonene som støttet den. Deane beskrive ganske detaljert hvordan USAs okkupasjonstyrker fortsetter å knuse enhver opposisjon mot dets herredømme over sør.

Deane forklarer også beslutningen om formelt å dele landet som US-amerikansk. USAs regjering innså at de ikke kunne sette gjennom sin vilje i nord. De bestemte derfor til slutt at et delt Korea, med sør under kontroll av USA, var det beste resultatet de kunne oppnå. I september 1947 presset de derfor FN til å si seg enig i å føre oppsyn med separate valg i sør (som hadde den største befolkningen) og i nord, for å danne en koreansk regjering. Sovjet og nordkoreanerne motsatte seg avstemningsplanen som USA hadde satt i scene (med den undertrykking som fant sted av venstrekreftene i sør) og nektet å gi FN adgang til nord.

En overveldende majoritet av folket i sør var også imot valget. Som et resultat av det uttrykte til og med lederen for FN delegasjonen, K. P. S. Menon (sjefsdelegaten fra India), skepsis til å gå videre med prosessen. Men en måned seinere godtok Menon å støtte valget. Deane rapporterer dette skifte av mening på følgende måte: «I mars ble jeg informert av en opphisset ansatt ved Indias ambassade om at USAs utenriksdepartement praktisk talt dreiv utpressing av India (..) Den USamerikanske ambassadøren i New Delhi hadde informert Nehru om at Indias oppførsel overfor Korea ville virke inn på USAs holdning til tvisten om Kashmir. Nehru telegraferte ordre til den indiske kommisjonsdelegasjonen om å avholde seg fra å kritisere den USamerikanske politikken i Sør-Korea og å stemme sammen med USA (s. 64). Valget gikk av stabelen, Sør-Korea blei et land og Rhee blei dets første president.

USA lyktes i å splitte nasjonen, men de kunne ikke gi den nye regjeringa legitimitet. Væpnede kamper mot den nylig skapte regjeringen i sør begynte. Så det var borgerkrig i Sør-Korea allerede før «starten» av Koreakrigen den 25. juni. Denne krigen – i det vesentlige en krig om framtidig politisk, sosial og økonomisk orientering for den sørlige delen, og i forlengelsen av det for hele Korea – var et direkte resultat av USAs handlinger. Og det var umulig at spørsmålet om Koreas framtid skulle avgjøres i bare en halvdel av landet.

1950-krigen holder på å ta form

Deane forsøker å forklare to viktige spørsmål i denne korte delen: USAs utenrikspolitiske overveielser som oppmuntret til intervensjon i kampene, og hendelsene som utløste kampene i Koreakrigen i 1950. Når det gjelder de sistnevnte, beskriver Deane hvordan Rhee i 1949 ivret for en marsj mot nord, i håp om å ride på bølgen av støtte fra USA til regimet hans. Faktisk satte sørlige styrker i gang flere angrep over den 38. breddegraden (grensa) om våren og sommeren. Alle var på Onjin-halvøya som, hvis den blei erobret, ville sikre sørlige styrker en relativt direkte og rask rute til Pyongyang.

Mens Sør-Korea så ut til å ha militært overtak tidlig på året, snudde dette seg på slutten av 1949 da de nordkoreanske avdelingene som hadde kjempet i den kinesiske borgerkrigen, returnerte. Denne styrkeforskyvningen gjorde nå Kim Il Sung ivrig etter å slå sørover. Det er fortsatt uklart om Kim tenkte på et raskt angrep for å ta Seoul eller en fullskala invasjon av sør. Uansett er det klart at begge sider var ivrige etter et slag.

Deane rapporterer at Kim ikke klarte å få Stalins støtte for et angrep før mai 1950. Og fortsatt var Stalin forsiktig, og gjorde det klart for Kim at han ikke ville støtte et uprovosert angrep. Deane noterer at nord «… hevdet den 26. juni 1950 at sør hadde startet krigen med et generalangrep over den 38. breddegrad.» Selv om det ikke finns noen bevis for et generalangrep, er det god grunn til å tro at sør slo til først, med et angrep mot den viktige nordlige byen Haeju. Den sørlige styrken hevdet faktisk at de hadde tatt byen, selv om de framstilte sin seier som del av et motangrep mot den nordlige offensiven. Men den militære helhetssituasjonen gjør et slikt motangrep svært usannsynlig.

Det er mer sannsynlig at sør satte i gang et første angrep over grensa i håp om å utløse et angrep fra nord, for å få støtte fra USAs styrker til en marsj mot nord. Nord som hadde ventet på en slik provokasjon, svarte med å sende troppene sørover. USA som var ivrige etter en unnskyldning for å fremme sine egne mål, var rask til å intervenere i det som helt klart var en borgerkrig mellom koreanerne.

Armeer i krig

I denne lengste delen av boka legger Deane ut den grunnleggende dynamikken i kampene, med avgjørende oppmerksomhet på kinesernes rolle (en rolle Nord-Korea nå nedtoner). Men hans viktigste utfordring til den offisielle historien om denne perioden finns i en serie kortere kapitler som tar opp våpenstillstandsforhandlingene, luftkrigen, biologisk krigføring og behandlingen av krigsfanger.

Ved midten av 1951 hadde begge sider omtrent like mange soldater og holdt territorier som grovt sett fulgte den 38. breddegrad. Selv om det så sannsynlig ut at begge parter ville finne en måte å avslutte kampene på, varte krigen ennå to år, i hovedsak fordi USA krevde en fullt ferdigforhandlet våpenhvile før de ville godta å stoppe kampene. Og som Deane avslører hadde USA ikke hastverk med å gjøre ferdig en avtale. To spørsmål dominerte forhandlingene: Hvor våpenhvilelinja skulle gå og hjemsendelse av krigsfangene.

Den 38. breddegrad

USA gikk først inn for å gjøre frontlinja til våpenhvilelinje, men Nord-Korea og Kina argumenterte for den 38. breddegrad. Da kommunistene endelig sa seg enige med USAs syn, forandret USA mening og krevde at våpenhvilelinja blei flyttet ca. 5 mil nordover. Samtidig anklaget USA offentlig kommunistene for å forsinke forhandlingene siden de ikke godtok frontlinja som våpenhvilelinje. Amerikanske reportere blei holdt uvitende om dette og mange andre ting som dreide seg om krigen. [3] Som Deane refererer, blei bedraget avslørt takket være Wilfred Burchett og Alan Winnington, som rapporterte fra den kommunistiske sida.

Etter at en hadde blitt enige om våpenhvilelinja tok partene opp spørsmålet om repatriering av krigsfanger. USA nektet å overholde Genève-konvensjonen som krever at alle fanger skal sendes hjem når kampene slutter. I stedet hevdet de at nordkoreanske og kinesiske fanger skulle få bestemme sjøl hvor de ville bli løslatt. Deane legger fram sterke bevis for at mens de to partene kranglet om dette, blei koreanske og kinesiske krigsfanger brutalt torturert for å få dem til å hoppe av. Et kapittel dokumenterer hvordan sårede kinesiske og koreanske fanger blei brukt som prøvekaniner for medisinsk trening og vitenskapelige eksperiment.

Luftkrig

Mens forhandlingene dro ut, opprettholdt USA en intenst luftkrig mot nord. Byer og sivile blei bombet, napalm var yndlingsvåpenet. Nord-Korea og Kina anklaget USA for å bruke biologisk krigføring i Korea og Manchuria. Deane konkluderer sin oversikt over relevante studier at «i senere år har det som virker som bekreftende bevis overbevist noen i USA og andre steder om at påstandene om bakteriekrigføring godt kan være sanne» (s.158).

Våpenhvilen som endelig blei signert 27. juli 1953, avsluttet kampene. I april 1954 var det en oppfølgingskonferanse i Genève for å avgjøre Koreas politiske framtid. Nord-Korea krevde tilbaketrekking av alle utenlandske styrker og valg i hele Korea for å danne en forent regjering. Sør-Korea motsatte seg dette. Med støtte fra USA krevde de valg bare i Nord-Korea og det under observasjon av FN.

Syngman Rhee

USA og Syngman Rhee ønsket at konferansen skulle feile; de var fornøyd med status quo. Deane siterer Chester Ronning, fungerende leder for den kanadiske delegasjonen: «Jeg ble sjokkert over den store forskjellen i standpunkt mellom USA og Sør-Korea på den ene siden og de aller fleste av resten av oss på den andre siden. Jeg trodde jeg hadde kommet for å delta på en fredskonferanse (…) I stedet blei all vekt lagt på å unngå at en avtale blei oppnådd» (s.190-191). Som USA ønsket blei konferansen avsluttet uten noen erklæring eller forpliktelser til videre handling, og Korea delt.

Et krigsminnesmerke over Koreakrigen blei innvidd i Washington DC i 1995. Innskriften er: «Vår nasjon hedrer sine uniformerte sønner og døtre som svarte på sitt lands bønn om å forsvare et land de aldri kjente og et folk de aldri møtte». Det er sant at de fleste USamerikanere visste lite om Korea da krigen brøt ut. Tragisk nok er den virkelige historien om Koreakrigen i hovedsak ukjent også i dag. Som et resultat av det har det fleste amerikanere fortsatt en forvrengt forståelse av målene for og konsekvensene av USAs utenrikspolitikk mot Korea. Deanes bok er en god kilde for de som vil endre dette.

Noter:

1. Se boka mi: Korea, Division, Reunification, and U.S. Foreign Policy (New York: Monthly Review Press, 1989), for en utførlig diskusjon om USAs rolle i å opprettholde delinga av Korea, de fortsatte følgene av delinga både for Nord- og Sør-Korea og strategier for å fremme en progressiv samlingsprosess. [Tilbake]
2. Associated Press, «Pentagon to look at U.S. Killing», New York Times 30. september 1999. [Tilbake]
3. I tillegg til krigstidssensur var medier i USA motvillige til å publisere noe som helst som var kritisk til krigen. Et eksempel: 28 amerikanske forlag avviste I. F. Stones bok: The Hidden History of the Korean War. Monthly Review Press publiserte den til slutt. [Tilbake]

Per-Gunnar Skotåm har ansvar for forsvarspolitiske spørsmål i AKP

---

Raseringa av norsk anti-invasjonskapasitet som nå finner sted, vil om noen år kunne bli brukt som et argument for å integrere Norge helt og fullt i EU. «Det vil være eneste mulighet for å kunne gjenopprette et forsvar av territoriet» vil den økonomiske og militære eliten komme til å si.

Omlegginga av norsk forsvarspolitikk og norsk militær kapasitet som har foregått på 90-tallet og som er foreslått forsterket gjennom forslag for de neste 20 åra, har som målsetting å styrke evnen til å bruke militær makt utafor landets grenser. Resultatet er at Norge ikke kan forsvare seg mot et kuppartet invasjonsforsøk.

«Fortsatt utenlandskrig og harde kutt i Norge»

Dette var overskriften i avisa Nordlandsposten (Bodø) 6. oktober i år. Journalisten hadde fotfulgt forsvarsminister Bjørn Tore Godal under hans besøk i byen, og tittelen var en god oppsummering. Godal hadde møtt ansatte og tillitsvalgte i Forsvaret. På et åpent møte om kvelden i regi av den lokale forsvarsforeningen og den lokale avdeling av Norges Reserveoffisersforbund ble premissene for den fortsatte omstillinga av Forsvaret levert. Han lovte at de drastiske vedtaka som må fattes, vil bli fattet fra fremleggelsen av ei ny langtidsmelding for Forsvaret på nyåret og fram mot sommeren.

Statsråden distanserte seg ikke fra de premisser og konklusjoner som i sommer ble lagt fram i Forsvarsstudie 2000 og i innstillinga fra Forsvarspolitisk Utvalg, som kom med seks dagers mellomrom i slutten av juni. Uten at han gikk i detaljer ble de sikkerhetspolitiske premiss for radikalt å sluttføre den omstillinga som allerede har pågått i ti år, bekreftet av forsvarsministeren i hans foredrag.

Uka før forsvarsministerens besøk var det sjefsskifte i Forsvarskommando Nord hvor øverstkommanderende Einar Skorgen gikk av for oppnådd aldersgrense. I den forbindelse gav han et intervju hvor han slo fast at det nasjonale forsvaret nå er borte, og at Norge må konsentrere seg om å få dette på plass igjen. Bjørn Tore Godal beskrev dette som «…en helt gal analyse. Vi skal og må delta i internasjonale operasjoner.»

Det er sånn at Norges plassering på kloden gjør landet viktig i enhver krig hvor to av tre følgende konstellasjoner er representert:

• USA
• Sentraleuropeiske land (EU)
• Russland

Sånn har det vært i hele det forrige århundret. Betydninga av Norge for andre krigførende makter har økt med større sjø- og luftmobilitet i krigføringa.

Norges betydning har i hovedsak ikke ligget i noe vi har, men i det vi er. Et mulig brohode, et hangarskip i strategisk betydning for den annen part i en krig. Vår posisjon gjør at krigførende parter må føle seg trygge på at motstanderen ikke får tilgang til vårt territorium. Norsk territorium er essensielt for stormaktene når det gjelder sjø, luft og elektronisk kontroll med Nord-Atlanteren og Nordkalotten. Den beste måten å sikre seg denne kontrollen på, er ved å okkupere landet. Tilfeldigheter gjorde at tyskerne kom før engelskmennene i 1940.

I dette århundret er i tillegg Norges rolle som energileverandør – olje, gass og elektrisitet, samt den økte rolla som matprodusent knytta til fisk – blitt stor og betydningsfull. Mottakerlanda på kontinentet vil ha behov for – særlig ved krise og krig – å sikre seg fortsatte leveranser.

En politisk uavhengighetslinje for Norge må ha en forsvarspolitisk linje som står for å etablere et effektivt anti-invasjonsforsvar som kan avvise enhver angriper. Et Norge som skulle ønske å være nøytralt i forhold til de imperialistiske maktblokkene, må ha et forsvar som oppfattes som troverdig av de samme imperialistiske blokkene. Det må ha evnen til å avverge forsøk fra noen part på å okkupere landet. Dette premisset må debatten om et sterkt, nasjonalt og uavhengig forsvar ha med seg i dag, og i overskuelig framtid.

Ekspansjon

Vi er nå inne i en verdensutvikling med sterk kapitalistisk ekspansjon. Denne skjer parallelt innad i alle kapitalistiske land med sterkt press for å privatisere offentlige tjenester og virksomhetsområder. Samtidig har sammenbruddet i den tidligere Østblokken gitt en kapitalistisk ekspansjonsmulighet inn i nye områder i ett omfang den vestlige imperialismen ikke har opplevd på 130 år. Samtidig som den kapitalistiske verden har fellesinteresse av å flytte fram de markedsøkonomiske posisjonene inn i disse nye områdene, preges samarbeidet av en sterk rivalisering stormaktene imellom om innflytelse på bekostning av hverandre.

Et av hovedtrekkene er rivaliseringa mellom USA, EU og Japan om og med Russland om Sovjets tidligere randstater i Øst-Europa og med India, Kina og de asiatiske tigrene som både mulig bytte og aktører.

For folk i Norge som skulle ønske å opprette og videreutvikle en nasjonal uavhengighetspolitikk på et ikke ekspansjonistisk grunnlag, har utfordringene til en korrekt uavhengig linje økt.

Konklusjonene i innstillinga fra Forsvarsstudie 2000 (FS) og innstillinga fra Forsvarspolitisk Utvalg (FPU) – Et nytt Forsvar – vil begge avvikle den resterende del av hva som kan utgjøre et troverdig invasjonsforsvar.

FS har som premiss for sine vurderinger jobbet ut fra to hovedkriterier:

• «et alliansetilpasset forsvar, dvs en organisasjon tilpasset en rolle som norsk bidrag til allierte forsterkninger på norsk område.»
• «et terskelforsvar, dvs. en nedskalert versjon av dagens forsvar, tilpasset en annen og mer begrenset trussel enn det tradisjonelle invasjonsscenariet, og med en viss tilleggskapasitet for internasjo-nale operasjoner.»

Utenlandstjeneste

I studiens sluttfase besluttet forsvarssjefen at det siste alternativet skulle danne basis for det endelige strukturforslag.

Hovedpunkt i FS er at vernepliktsordningen opprettholdes, men med varierende vernepliktstid og reduksjon i innkallingstyrken. En vesentlig begrunnelse for opprettholdelse av vernepliktsordninga – inklusive sesjonering av hele årsklassen – er behovet for få tegnet kontrakt for utenlandstjeneste med ungguttene.

Repetisjonsøvelser av rulleførte soldater vil bare unntaksvis kunne skje.

Det vesentligste av hærens installasjoner i Nord-Norge opprettholdes, mens det vesentligste av hærens installasjoner i Sør- Norge legges ned til fordel for en konsentrasjon i Hedmark, Akershus og Oslo.

Missiltorpedovåpnet, MTB, foreslås avviklet sammen med en reduksjon i ubåt og mineleggerkapasitet. Sammen med allerede gjennomførte og foreslåtte nedlegginger av kystfort avvikles i realiteten vesentlige deler det kystbaserte invasjonsforsvaret. Minerydderkapasi-teten foreslås opprettholdt med begrunnelse at de kan ha betydning i internasjonale oppdrag.

Det vesentligste av Luftforsvarets virksomhet i Nord-Norge foreslås konsentrert til Bodø, mens den operative aktiviteten i Sør-Norge konsentreres til Ørland og Rygge.

Gjennomføres FS sine forslag vil det i 2005 kun være mobiliserbare hærstyrker i Norge på ca. 20% av nivået i 1990. Disse vil i tillegg i hovedsak være trent for, utstyrt for og innrettet på utenlandsoperasjoner.

Luftforsvarets stasjon Ørland vil fortsatt ha som formål å være øremerket internasjonale operasjoner. Gjennom nedlegging av stasjonære kystforsvars-installasjoner og mineleggerkapasitet samt nedlegging av det kystbaserte MTB-våpenet, svekkes de vesentligste delene av invasjonsforsvaret i Sjøforsvaret. Forslaget om opprettholdelse av fem nye fregatter, det mobile kystartilleriet og minesveiperkapasitet har som vesentlig begrunnelse at de kan spille en rolle i internasjonale operasjoner.

Innstillingen fra Forsvarspolitisk Utvalg som var sammensatt med representanter fra alle stortingspartiene, sammenfaller på alle vesentlige punkter når det gjelder premisser og konklusjoner med Forsvarsstudie 2000.

Under arbeidet har FPU hatt kontakt med arbeidet i FS. Det er derfor etablert et felles vurderingsgrunnlag som har resultert i en innstilling uten vesentlige dissenser innad eller i forhold til konklusjonene i FS (altså den fagmilitære ledelsen).

FPU og Sosialistisk Venstreparti

Arbeidet i FPU har hatt som uttalt mål å skape en politisk konsensus knytta til det sikkerhetspolitiske grunnlaget Stortinget skal forholde seg til, og den forsvarspolitikk som skal føres. Det har vært ei uttrykt målsetting for arbeidet å utvikle en slik konsensus for sikkerhets og forsvarspolitikken i ei «ny tid» for at dette spørsmålet skal heves over den daglige kiving i Stortinget. Dette er oppnådd gjennom FPU og også SV har akseptert de nye premisser med bare mindre merknader.

En debatt eller strid om vesentlige elementer i forsvarspolitikken vil ikke skje med utgangspunkt i stortingspartiene hvis det ikke først blir en sterk debatt i miljøer utafor Stortinget og Forsvarets overkommando. Tvert om vil de vesentligste stridsspørsmål bli redusert til reine lokaliseringskamper uten at premiss og konklusjoner på noe vis vil bli utfordret.

Det er flere faktorer som har bidratt til at de radikale endringsforslag som nå ligger på bordet fra Forsvarsstudie 2000 (FS) og Forsvarspolitisk Utvalg (FPU), har kunnet oppstå.

Det er et poeng å drøfte disse faktorene fordi de på sitt vis vil påvirke ethvert forsvarspolitisk syn eller forslag sjøl om en skulle gå inn for helt andre løsninger enn de som nå ligger på bordet.

Sammenbruddet av Sovjetunionen og Warszawapakten har medført en grunnleggende endring av det potensielle trusselbildet. Som ett av to NATO-land med grense mot Sovjet hadde Norge en rolle som «frontlinjestat» i et oppgjør mellom øst og vest. Dette var, gjennom NATO-medlemskapet, strukturerende for etableringen av mange av de norske forsvarsinstallasjonene og grupperingen av norske styrker i forhold til å sikre overføring av andre NATO-tropper i en krigssituasjon. En god del av særlig Luftforsvarets anlegg er finansiert av NATO-midler og inngår i en struktur for å sikre overføring av utenlandske unsetningsstyrker. Samtidig var hærens gruppering tilpasset å skulle «holde fortet» til unnsetningene kom og hadde en stridsdoktrine, «oppholdende strid», tilpasset dette.

Den vesentlige endringen i den ytre trussel samt omprioriteringer også fra NATO har betydning for hvilken struktur og innretting et sterkt nasjonalt invasjonsforsvar må ha i framtida. En avvisning av premisser og konklusjoner i FS 2000 samt i FPU til fordel for opprettholdelse av et vernepliktsbasert invasjonsforsvar kan ikke bety å bare fortsette med det som har vært. Det må også bety noe mer og noe annet.

Det norske forsvarsbudsjettet hadde gjennom 80-tallet en realvekst pr. år på ca. 3%. Det ble i denne perioden bygd opp en struktur med personell og installasjoner som krevde en stor andel av forsvarsbudsjettet til løpende drift.

Forsvaret i 1989

Rundt 1989 var Forsvaret godt rustet til å kunne yte kraftig motstand mot en sovjetisk angriper. Det er en historisk ironi at Sovjetunionen på dette tidspunkt sto foran en fullstendig oppløsning.

På grunnlag av allerede vedtatte bevilgninger, investeringer og utdanningsprogram nådde det norske forsvaret høyden i sin anti-invasjonskapasitet rundt 1992. Det var utvikla en stor grad av evne til samvirke mellom de ulike våpengrenene samt tempo og kraftsamling i Hæren ved opptreden i større avdelinger. Dette var parret med en større grad av offensiv tenkning i den taktiske doktrina for hæroperasjoner samt at troppeføringsteknikken hos det lavere befalet vel aldri har vært bedre.

I en situasjon med svakere trusselbilde og derav lavere forsvarsbudsjett, betydde en opprettholdelse av alle elementer i den eksisterende struktur at kostnadene til en løpende drift ville ta en stadig større del av forsvarsbudsjettet. Dette kompenserte ikke med en fortsatt økning av realrammene. En prolongering av denne tendensen tilsa at omtrent hele forsvarsbudsjettet ville gå til drift rundt i år 2015 – så sant en ikke sterkt økte bevilgningsnivået. Det ville tilsi: ingen midler til investering og utvikling i nye og forbedrede våpensystemer.

Denne tendensen blir forsterka av at hvert generasjonsskifte av et våpen viser seg å være ca. dobbelt så dyrt i realverdi som det systemet det skal erstatte. Våpen har en langt raskere kostnadsutvikling enn andre industrielle produkter i verden.

Mange av de våpnene Norge anskaffa på 70-80-tallet, vil ha utspilt sin rolle i perioden 2005-2015. Og: Det er begrensninger i de økonomiske rammene – til dels uavhengig av hvilke sikkerhetspolitiske løsninger en er tilhenger av.

Det er nødvendig å slå fast at de endringer som har skjedd gjennom hele 90-tallet og som nå er foreslått gjennom FS og FPU, ikke i hovedsak skyldes økonomiske begrensninger i bevilgninger. De er et utrykk for et doktrinevalg fra forsvarsledelsen på basis av en konklusjon om at et forsvar av Norge gjennom et tradisjonelt vernepliktsforsvar, ikke er mulig.

Premissene for dette ble blant annet lagt gjennom oppsummeringen av Golfkrigen mot Irak i 1991, og det teknologiske nivå som der ble demonstrert.

Debatten rundt dette kom først opp i Norsk Militært Tidsskrift for ca. ni år siden, særlig knyttet til to artikler hvor nåværende informasjonssjef i Forsvarets overkommando, brigader Kjell Grandhagen, var medforfatter. Den entydige konklusjonen i artikkelen var at kun høyteknologiske, avanserte våpensystemer hadde noen effektivitet som demonstrert fra den vestlige alliansen mot Irak i denne krigen.

Å gå til krig uten å ha de mest avanserte våpen, vil tilsi å gjøre ens egne til kanonføde for en mer teknologisk overlegen fiende. USA lot være å bruke sine egne reservister under bakkekrigen til tross for flere måneders trening fordi det ble antatt at de ikke hadde oppnådd høyt nok treningsnivå.

På bakgrunn av dette og utfra en sammenlignende studie av oppnådde resultater fra flere norske repetisjonsøvelser slo nåværende brigader, Sverre Diesen, samme år fast i en artikkel i samme tidsskrift at: «..leidangens tid er definitivt forbi og kommer ikke tilbake».

Treningsnivå

Dette var rettet direkte mot at en mobiliseringshær med sitt lavere treningsnivå kunne ha noen effektiv misjon i forsvaret av Norge. Tvert om understreker han at det vil være direkte umoralsk å sende norske, vernepliktige mobiliseringssoldater mot en teknologisk overlegen og bedre trent fiende med de tap det ville medføre. En vernepliktshær vil etter hans vurdering tape. Om en taper den første dagen eller etter ti dager, spiller liten rolle utover å sikre seg et mer heroisk ettermæle. Hvis du ikke har ei linje for å vinne, er det etisk feil å gå til kamp.

Disse synspunktene ble gjentatt da Diesen sammen med nå avdøde, daværende forsvarsminister Holst, samt Martin Tiller fra Forsvarsdepartementet la fram Stortingsmelding nr. 16, 1992/93 høsten 1992. Disse synspunktene har brigader Diesen kjempet for og forsvart i debatten i forsvarskretser gjennom hele 90-tallet. Samtidig har han stått sentralt som premissleverandør for flere av forsvarsstudiene gjennom 90-tallet som har ligget til grunn for utforminga av langtidsmeldingene. Han ledet forsvarsvarsjefens stab i arbeidet med den nylig avgitte Forsvarsstudie 2000, og fortsetter for tida å bistå Forsvarsdepartementets arbeid med den nye langtidsmeldinga som kommer vinter/vår 2001.

Dette er et uttrykk for at forsvarets militære og politiske ledelse er konsolidert på at et mobiliseringsbasert vernepliktsforsvar over hele landet skal avvikles til fordel for noe annet. Dette er i tråd med de føringer som er lagt i FS og FPU.

Vekk med vernepliktshæren

Langtidsmeldinga for forsvaret – Stortingsmelding nr. 16, 1992/93 – var det første planmessige forsøket på å fjerne de vesentligste delene av et mobiliserbart vernepliktsforsvar som stammen i et nasjonalt basert invasjonsforsvar. Det hadde følgende premiss og hovedmålsettinger:

1. Omlegging av deler av Forsvaret med elementer fra alle våpengrener til en brannkorpsmodell for innsetting utenfor landets grenser sammen med andre utenlandske styrker. Altså: Et redskap for også å være tilstede militært, for å øve innflytelse til fordel for norske økonomiske og politiske interesser.
2. En halvering av de mobiliserbare hærstyrkene og oppgivelse av et invasjonsforsvar av Sør-Norge. Knytte de gjenværende styrkene enda sterkere enn nå til et skallforsvar i påvente av og for å sikre amerikansk unnsetning.Meldingen legger større vekt på yrkessoldater som element i de stående styrker og i ekspedisjonskorpset. Det innebærer å bygge opp tropper som lettere vil la seg kunne bruke også mot nordmenn, ved at identifikasjonen med det sivile samfunn blir svekket.
3. Gjennom halveringen av de mobiliserbare styrkene svekkes vernepliktsforsvaret som institusjon. Dette kombineres med en sterk reduksjon av treningsstandarden ved å kutte i antall repetisjonsøvinger for å spare penger. Vernepliktige som er eldre enn 34 år, innkalles kun unntaksvis til repetisjonsøvelser. Alle ideer om at det er mulig/riktig å planlegge et nasjonalt uavhengig forsvar som ikke er bygd på et premiss om unnsetningsstyrker fra USA eller EU, legges definitivt bort.
4. Det ble lagt opp til en stillingsreduksjon i Forsvaret på minst 6.400 over en tiårs periode for å redusere løpende driftskostnader.

Så langt har kun ca. en tredel av personellreduksjonene blitt gjennomført, men det vesentligste i de andre punktene er gjennomført og til dels forsterka gjennom langtidsmeldinga fra 1997 samt de årlige statsbudsjett.

Sammenbruddet av Sovjetunionen, Østblokken og Warszawapakten samt den militære og teknologiske styrke-overlegenhet Vesten demonstrerte i krigen mot Irak i 1991, etablerte den nye verdensorden med USA som den eneste og ledende supermakt. USA har som uttrykt premiss for sin utenrikspolitikk at de har rett til å gå inn ethvert sted på kloden hvor de ser sine økonomiske, politiske eller militære interesser truet.

Norge var snar til å koble seg til denne utenrikspolitiske linja gjennom militær deltakelse både mot Irak i 1991 og mot Jugoslavia i 1999. På den ene sida er dette et uttrykk for den norske elitens servile og underdanige holdning i forhold til USA og EU. På den andre sida er det et uttrykk for en bevisst stillingstagen fra de økonomisk og politisk ledende kreftene i landet. De enorme oljeinntektene som er samlet på statens og på private hender, har gitt dem en egeninteresse av å ekspandere videre. Klarest kom dette til uttrykk fra nåværende statsminister, daværende olje- og energiminister Jens Stoltenberg, i et innslag i Dagsrevyen i månedsskiftet september/oktober i 1996. Han var på besøk ved det Kaspiske hav og sto i Baku og pekte utover området med noen av verdens største og ennå uutnyttede oljekilder, mens han sa: «Her skal vi hente inntektene som i neste århundre skal betale for vårt helsevesen og pensjoner.»

Klarere kan det vanskelig uttrykkes at Norge har sjølstendige ambisjoner om å flytte fram sine økonomiske og politiske posisjoner. Den enorme statlige og private formuen som er skapt gjennom produksjonen av olje og gass på norsk sokkel, har gitt et materielt grunnlag for å fortsette eventyret utaskjærs. I første omgang forsøker den vestlige alliansen å flytte fram det kapitalistiske budskap gjennom markedsliberalistiske organisasjoner som: Det internasjonale pengefondet, Verdensbanken og WTO.

Norge har ikke ressurser økonomisk og militært til å spille noen sjølstendig rolle i dette. Derfor er den norske eliten helt avhengig av å knytte seg til andre og sterkere krefter for å kunne få en bit av kaka. Foreløpig er det et stort «tomrom» å fylle for de vestlige og asiatiske kapitalistiske økonomiene i den tidligere Østblokken og de sørlige tidligere sovjetiske republikkene. Det er vesent-lige fellesinteresser for alle de kapitalistiske land i å etablere kontrollerbare markedskapitalistiske forhold. Samtidig er det en sterk rivalisering på gang mellom de samme landene knyttet til hvert sitt kapitalistiske senter rundt henholdsvis USA, EU og Japan hvor en hele tiden forsøker å komme de andre i forkjøpet med å etablere et økonomisk og politisk hegemoni.

De vestlige allianser har et behov for å kunne sende sammensatte ekspedisjonskorps ut i verden for å sikre sine interesse. Dette har medført et krav om å kombinere ulike lands militære styrker til ulike typer oppdrag. Parallelt med dette har EU et behov for å kunne spille en sjølstendig militær rolle. Dette har igjenmedført en sterkere europeisk forsvarsidentitet med rett til å kombinere NATO-avdelinger under EUs kommando.

Plug and play

Siden stadig større del av norske stridsavdelinger må ha en «plug and play» kompatibilitet – for å låne fra dataspråket – betyr det at vi under 90-tallet har fått utviklet et forsvar etter lego-prinsippet. Byggeklosser som kan kombineres med andre enheter for å produsere en tilpasset militær styrke for å løse en bestemt type oppgave. Samtidig er en økende grad av tjenesteinnholdet av politimessig karakter. Bemanning av sjekkpunkter, kontroll og visitasjon samt patruljering i byer og etter vei.

Denne omformingen av de norske avdelingene har til gjengjeld svekka deres evne til samvirke med andre norske våpen og avdelinger. Behovet for å bygge opp et militærapparat egna som ekspedisjonskorps har gjort det mer uegna til å forsvare Norge. Et godt samvirke mellom våpengrener og mellom avdelinger krever trening. Tilpassing av norske styrker til internasjonale operasjoner og den økende graden av dette, har gått på bekostning av denne treninga.

En nedleggelse av de territoriale forsvarsinstallasjoner, kombinert med en oppstykking av de militære styrker til enkeltavdelinger som ikke er trent i nasjonalt samvirke, samt en manglende doktrine for forsvar av Norges territorium, fører til at løpet nok en er gang lagt for en gjentagelse av 9. april 1940!

Hvis dette er tilfellet, hva er så begrunnelsen for å trappe ned på det vernepliktsbaserte mobiliserbare invasjonsforsvaret og erstatte det med såkalte mer profesjonelle avdelinger innretta på samvirke med andre utenlandske styrker? Ett argument, men ikke det viktigste, er det som er nevnt over at forsvarsledelsen mener at norske vernepliktige mobiliseringssoldater ikke vil evne å løse oppgavene i framtidas krigsscenario. Det andre er at trusselen om en mulig invasjon er sterkt redusert i overskuelig tid – minst ti år. Dette er med all sannsynlighet rett – heldigvis.

Det tredje argumentet er økonomi. Landet har ikke råd til å opprettholde et vernepliktsbasert invasjonsforsvar modernisert med henblikk på framtidas utfordringer samtidig som en bygger opp styrker for å tjenestegjøre i utlandet.

Det fjerde og vesentligste fra den politiske og militære ledelsen er tesen om at «gnist kan tenne en præriebrann» for å si det med mine ord.

Begrunnelsen i de siste langtidsmeldinger for forsvaret samt i det sikkerhetspolitiske kapittelet i de årlige forsvarsbudsjettene for å bygge opp et ekspedisjonskorps er ett vesentlig punkt som sammenfattet med mine ord lyder: «En regional konflikt ute i verden som ikke blir stoppet, kan utvikle seg dithen at den kan vokse seg større og seinere true oss direkte med krig. Det er bedre å reise ut for å ta ting i starten enn å vente til det kommer inn over våre egne grenser.»

Derfor er det faktisk en nasjonal begrunnelse fra Bjørn Tore Godal sin side når han avviser Einar Skorgens uttalelse om at det nasjonale forsvaret nå er borte. Hans argumentasjon er at ved å reise ut i verden og ta krigen der, forsvarer han landets grenser.

Dette er en analyse som stiller verden fullstendig på hodet, men som er et perfekt utgangspunkt for å begrunne riktigheten av å dra ut i verden for å påtvinge andre folk og nasjoner våre systemer, mens vi plyndrer deres verdier.

De områdene som nå er åpne for kapitalistisk ekspansjon, har et utall av politiske, nasjonale og etniske motsetninger. De ulike kapitalistiske land spiller på alle disse motsetningene for å flytte fram sine egne posisjoner med påfølgende turbulens og uro i de områdene de opererer.

I en situasjon hvor vestlig ekspansjon blir møtt med politiske eller militære mottiltak, vil nettopp den begrunnelsen Norges nye forsvarsdoktrine nå hviler på, lett gjøre forsvarer til angriper og omvendt og derigjennom forsøke å forlede det norske folk til å støtte opp om imperialistiske eventyr.

Forsvarets sterke stilling i Norge er tufta på at flertallet av folket mener at landet er verdt å forsvare. Vernepliktsordninga har gjort at denne oppgava ble stilt for flertallet av norske menn – og etter hvert en del kvinner – og er en vesentlig identifikasjonsfaktor mellom folk og forsvar. NATO-medlemskapet har sin oppslutning i det norske folk fordi det bygger på oppfatninga om at det styrker forsvaret av landet, og fordi den ekspansjonistiske sida blir kamuflert av makthaverne.

Framveksten av Norge som nasjon er historia om kampen mot fremmedveldet. Gjennom vår egen historie mot fremmedveldet samt to folkeavstemminger med flertall mot å avgi nasjonal suverenitet, ligger det også en gjensidig respekt for at også andre land og nasjoner har rett til å velge sjølstendighet.

Hjem i kister

Den som skal skaffe oppslutning i det norske folk om imperialistiske eventyr ute, har derfor ingen lett oppgave. Han blir nødt til å fortegne hva som skjer, for å klare å få noe gjennomslag for et aksept av at norske gutter og jenter kommer hjem i kister etter å ha blitt sendt ut i verden på krigseventyr.

Dette er også en underliggende del av begrunnelsen for en reduksjon av vernepliktshæren og større satsing på kontraktsforplikta soldater og vervede. Vernepliktshæren er ikke motivert for utenlandseventyr. I tillegg blir hele identifikasjonsfaktoren for folk og forsvar gjennom vernepliktsordninga såpass redusert at det må innføres andre former for belønningssystemer for menige og offiserer. Lønn, heder, medaljer, parader osv. og andre borgerlig/militaristiske symboler som skal gi en status i samfunnet, vil bli viktigere. Karriere-muligheter både innenfor og utenfor Forsvaret vil bli motivene heller enn en felles ideologisk plattform for forsvaret av landet.

NATO-toppmøtet i januar 1994 oppfattes av mange som et veiskille når det gjelder EUs behov for å markere egen identitet på det militære området. Da fikk VEU – på den tida EUs organ for sikkerhets- og forsvarspolitikk – anledning til å bruke deler av NATOs militære apparat, infrastruktur og kommandoapparat uten at USA nødvendigvis var med. Konseptet ble kalt Combined Joint Task Forces (CJTF). Det vil si: kombinerte fellesstyrker. Sammen med NATOs reaksjonsstyrker Immediate Reaction Forces (IRF) var de det første eksemplet på det jeg har kalt «plug and play»-styrker.

Avgjørelsen kom etter sterk rivning innad i NATO, men med USAs samtykke. Det var et uttrykk for EUs behov for å skape et mer sjølstendig militærpolitisk uttrykk for seg sjøl. Siden midten av 90-tallet har det gått en debatt om ESDI (Europeisk sikkerhets- og forsvarspolitisk identitet), og hvorvidt den skal knyttes til VEU, NATO eller til EU.

Ambisjonene i EU har hele tida vært større enn de materielle ressursene de har vært villig til å sette av. Men utviklinga fortsetter. VEU er nå integrert i EU. På EU-toppmøtet i Helsingfors i fjor vedtok EU-lederne å etablere egne militære strukturer ved siden av NATO. Hovedmålsetting var at de innen år 2003 – på 60 dagers varsel – skulle greie å stable på beina en styrke på 60 tusen soldater. Planen er seinere justert opp til en styrke på 80 tusen soldater.

Det er nå tydelig at EUs ledere ønsker å utvikle en europeisk militær identitet på sida av NATO og ikke underlagt USA. Dette ble videre for-sterket gjennom de nylig gjennomførte vedtak som ble fatta mandag den 13. november fra EUs side om en forsterkning av European Security and Defence Program (ESDP), programmet for å få på plass den militære delen av unionen.

Dette skaper noen rivninger innad i EU mellom britene som bremser den delen av EUs militære utvikling som kolliderer med USAs ønsker, og Tyskland/Frankrike som er pådriverne for en stadig sterkere sjølstendiggjøring for EU i forhold til USA.

Parallelt med dette vedtok NATO-toppmøtet i Washington i fjor Defence Capabilities Initiative (DCI ) for å tilpasse den militære evnen til det nye «out of area»-konseptet, såkalte «ikke paragraf 5 operasjoner». Dette er både et svar fra USA for å være ledende, men samtidig et middel for å kvalitetssikre de ulike styrkekomponentene så de faktisk kan plukkes, settes sammen og fungere i gitte situasjoner. Dette er et kvalitetssikringsopplegg som skal standard-isere alle operative elementer i en avdeling som treningsnivå, våpentyper, kommunikasjon og etteretningssystemer, taktisk doktrine og stridsfilosofi – for å ta det vesentligste.

Dette programmet tjener ikke bare USAs egne interesser, men bidrar også til å tilpasse avdelinger fra ulike EU-land, som samtidig er medlemmer av NATO, til framtidige fellesoperasjoner innafor en rein EU-hær. Det europeiske militære samarbeidet under ledelse av USA i NATO og det europeiske militære samarbeidet under ledelse av EU i og utafor NATO, spriker mer og mer. Sannsynligheten for at dette vil sprekke de nærmeste tjue åra, er overveldende stor.

Norge verst

Norge er det landet som så langt har innmeldt størst andel av sine militære styrker til internasjonale oppdrag for NATO. Den 21. november meldte Norge ved forsvarsminister Godal inn 3.500 soldater også til EUs militære styrker. Norge er i ferd med å radikalt redusere de elementer av Forsvaret som er egnet til å forsvare landets territorium. Ressursene brukes til å trene og utruste de internasjonale styrkene.

I en situasjon med sterk økonomisk og politisk rivalisering i verden mellom tre sentra vil dette skape stor uro med mulighet for militære konfrontasjoner. Når den ledende økonomiske, politiske og militære eliten i Norge så radikalt er villig til å underlegge seg to av disse rivaliserende sentra, og i tillegg ikke er villig til å se hvilke sterke rivninger som foregår mellom dem, har man blottstilt seg fullstendig hvis det kommer til en militær konfrontasjon mellom EU og USA.

Samtidig vil den raseringa av norsk forsvarsevne som nå finner sted, bli et sjølstendig argument fra de samme kreftene som har stått for nedlegginga. De vil hevde at vi i en ikke alt for fjern framtid må slutte oss til EU og den da sannsynlige EU-hæren. Den eliten som i dag blottstiller landet ved å omdanne Forsvaret til et ekspedisjonskorps, vil sannsynligvis være de første til å bruke den samme blottstillelsen som argument for en total integrering i EU. Her bør en også merke seg at det er EUs mål for det militære samarbeidet, at de ulike avdelinger ikke skal være under nasjonal kommando, men at det hele skal kunne integreres i en EU-hær.

USAs program for DCI vil gjennom programmet for standardisering av avdelingene som beskrevet foran, faktisk gjøre det lettere for EU å bygge en felles hær på grunnlag av standardiserte «plug and play»-enheter.

EU

Det vil være å gå for langt å si at den omstilling som nå finner sted for det norske Forsvaret, er et «EU-forberedende tiltak». Det som er korrekt å si, er at Forsvaret er vel forberedt og tilpasset en framtidig EU-tilknytning.

Hvis ja-kreftene lykkes med den omstillinga som nå finner sted, vil de samme ja-kreftene ha skaffet seg et styrka utgangspunkt for å bruke ja-argumenter på det sikkerhetspolitiske området.

Derfor må nei-sida ta et ansvar for forsvarspolitikken i Norge som vi tar et ansvar for alle andre spørsmål, som dreier seg om landets sjølstendighet. Dette kan heller ikke overlates til ja-sida.

John Bellamy Foster:
Marx’s Ecology – materialism and nature
New York: Monthly Review Press 1999
310 sider – ISBN 1-58367-011-4

Terje Valen er leder i Hordaland AKP og studieleder i AKP

---

Det har skjedd en marxistisk renessanse innen økologien. I 1999 ga Paul Burkett ut boken Marx and Nature: A Red and Green Perspective. Og i år kom John Bellamy Foster med Marx’s Ecology – materialism and nature. Jeg skal skrive om den siste av disse.

John Bellamy Foster, fra Monthly Review-kretsen i USA, sier at mange har anklaget Marx for å være en anti-økologisk tenker, men at han hadde lest for mye av ham til å ta slik kritikk alvorlig. Men selv da Foster skrev The Vulnerable Planet: A Short Economic History of the Environment (1994), trodde han at Marx sin økologiske innsikt var noe underordnet i tenkningen hans.

Foster sin vei til den økologiske materialismen hadde vært stengt av den marxismen han hadde lært opp gjennom årene. Han hadde sitt filosofiske grunnlag i Hegel og det hegeliansk-marxistiske opprøret mot den positivistiske marxismen som begynte i 1920-årene med arbeidene til Lukàcs, Korsch og Gramsci, og som ble ført videre av Frankfurtskolen og Det nye venstre. Disse rettet oppmerksomheten mot Marx sin praktiske materialisme, knyttet til praksisbegrepet. Her var det liten åpning for en marxistisk tilnærming til naturkunnskap og til det fysisk-naturvitenskapelige.

Dette var også Foster sin egen oppfatning av marxismen, og den nektet for muligheten av å anvende dialektiske tankemåter på naturen, og dermed overlot de hele dette området til positivismen. Materialismen hans var av et praktisk, politisk-økonomisk slag. Den var filosofisk inspirert av hegelsk idealisme og Feuerbach sitt materialistiske opprør mot Hegel. Men Foster hadde ikke kunnskap om den større materialistiske historietradisjonen i filosofi og vitenskap.

Ut fra de nye studiene sine konkluderte Foster tidlig i prosessen sin med at forsøkene som «økososialistene» gjorde på å føre «grønn» teori inn i marxismen, eller marxisme inn i «grønn» teori, aldri kunne skape den sammenhengende syntesen som nå er nødvendig. Han ble slått av Bacon sitt berømte utsagn: «Vi kan leite forgjeves etter fremgang i vitenskapelig kunnskap gjennom å legge nye ting oppå eller inn i gamle. Vi må gjøre en ny begynnelsen igjen og gå ut fra det virkelige grunnlaget, hvis vi ikke vil gå rundt for alltid i en sirkel, og gjøre liten og ingen fremgang.»

Materialistisk økologi

Derfor gikk Foster tilbake til grunnlaget for materialismen og oppdaget da at materialismen til Bacon og Marx og selv til Darwin kunne spores tilbake til et felles utspring: den gamle materialistiske filosofien til Epikur. Et studium av Epikur sin filosofi ga Foster for første gang et helhetlig bilde av fremveksten av den materialistiske økologien, i sammenheng med en dialektisk kamp når det gjaldt å definere verden.

Ved siden av denne ledetråden til den marxistiske økologien, oppdaget Foster også Marx sitt systematiske studium av den store tyske jordbrukskjemiker Justus von Liebig. Han skjønte at det var dette studiet, som vokste ut av Marx sin kritikk av Malthus, som ledet ham til det sentrale begrepet «metabolsk rift» i det menneskelige forholdet til resten av naturen, det vil si til den modne Marx sin analyse av menneskets fremmedgjøringen fra resten av naturen.

I det første av bokens seks kapitler er Foster på jakt etter røttene til den dialektiske materialismen. Han begynner med Darwin sin kamp for å holde fast ved og utvikle et materialistisk og dialektisk syn på livet i naturen, blant annet i motsetning til Carl von Linné. Mens Linné og hans disipler mente at artene nok kunne forbedres i en viss grad, men at store endringer ikke kunne finne sted, så var jo Darwins idé nettopp at artene kunne forandre seg helt grunnleggende gjennom en historisk utvikling når det gjaldt deres utveksling med naturen rundt. Gjennom lesning av Darwins notatbøker finner han ut at Darwin er en reflektert filosofisk materialist. Stephen Jay Gould skriver om disse notatbøkene at mens andre evolusjonstilhengere skrev om livskrefter, historiens retning, og organisk kamp og den grunnleggende ikke-reduserbare ånd, så skrev Darwin om «tilfeldig variasjon og naturlig utvalg». Han gjorde altså opprør mot den oppfatningen som sier at alt utvikler seg mot et bestemt mål som eksisterer fra utviklingens begynnelse til den slutt (teleologi). Dette var det samme opprøret som Epikur lanserte med sin naturfilosofi og som Lucretius førte videre til vår tid gjennom det store naturdiktet De rerum natura (Om naturens ting). Dette var også et opprør mot at gudene eller skjebnen bestemmer alt. Ut fra dette synet var naturen uavhengig av menneskenes ideer, dermed ble altså materialismen innført. Dessuten ble tilfeldighet og forandring innført som det grunnleggende trekk i all natur, det vil si dialektikk.

Marx selv begynte nettopp sitt store filosofiske oppgjør med idealisme og mekanisk materialisme gjennom et intenst og grundig studium av Epikurs filosofi. I 1841 hadde han ferdig doktoravhandlingen sin om Forskjellen mellom Demokrits og Epikurs naturfilosofi. Her utvikler han en materialisme som gjelder både menneskene og naturen rundt, tenkningen og den menneskelige praksis.

Foster viser også til det interessante faktum at flere av Epikurs verker har dukket opp funnet på brente papyrusruller i Herculaneum, etter at Marx skrev avhandlingen. Det har vist seg at Marx sine analyser av Epikur sin tenkning blir bekreftet av disse nyoppdagete manuskriptene.

Betraktende materialisme

I andre kapittel går Foster nærmere inn på det bedre kjente forholdet mellom Feuerbach og Marx. Feuerbach tok oppgjør med Hegel sin idealisme og kjempet for et materialistisk syn på verden. Marx sluttet seg helhjertet til dette, men kritisert Feuerbach fordi han ikke så den spesielle rollen til den menneskelige praksis. Gjennom å ta til seg Feuerbachs kontemplative, betraktende materialisme og legge til den aktive rollen til den menneskelig praksis, nådde Marx frem til en forståelse av menneskenes rolle i forholdet mellom menneske og natur, men uten å kaste over bord sin dialektiske forståelse av den ikke-menneskelige naturen også.

I kapittel tre tar Foster for seg den innbitte motstanden mot materialismen og dialektikken som de såkalte «prestenaturalistene» stod for. Det var prester som forsøkte å utarbeide en naturteologi der de godkjente naturens utvikling, men forklarte den ut fra bibelen. Det samme skjedde innen økonomien. Det er under dette perspektivet vi kan forstå motsetningen mellom Marx og Malthus, med sin teori om at befolkningen alltid ville øke i en stigende kurve, mens matforsyningen bare ville vokse i en rett linje.

Befolkningsteorier

Kapittel fire dreier seg om utviklingen av den materialistiske historeoppfatningen. Det begynner med kritikken mot Malthus. Malthus benektet at det var mulig å øke jordens produktivitet gjennom vitenskapen om jordforbedring. Han benektet altså at menneskene kunne innvirke på sine omgivelser til eget beste. Malthus sin politiske funksjon var å omdanne fattiglovene i England fra et grunnlag som foreskrev omsorg ut fra en naiv hjelpefilosofi, til et nytt grunnlag som sa at de fattige var overflødige ut fra naturlovene og dermed ikke burde få hjelp.

Opp mot denne teorien utarbeidet Engels grunnlaget for den marxistiske befolkningsteorien, dvs. teorien om at kapitalen skaper stadig flere proletarer og at den også skaper en stadig større relativ overbefolkning av mer eller mindre arbeidsløse.

Videre utover i kapitlet tar Foster opp Marx sitt brudd med Feuerbach og utviklingen av den aktive materialismen der menneskene står i et dialektisk utvekslingsforhold med resten av naturen, og er det mest aktive elementet i dette forholdet. Det var her at Marx interesser skiftet over fra naturen til menneskehistorien, men uten at han fornektet den ontologiske forrangen til naturen.

Det viktigste momentet i det vi kaller dialektisk materialisme er at både naturhistorien og samfunnshistorien representerer forbigående utviklingsprosesser. Der er ingen evig essens, ingen gudegitte former eller noen målstyringsprinsipper utenfor denne dødelige verden. Denne tanken tok Marx først og fremst fra uttrykket mors immortalis, den udødelige død i Lucretius sitt store dikt der han la frem innholdet i epikurismen. Marx sier at det eneste evige, uforanderlige faktum er bevegelsens abstraksjon, det vil si absolutt ren dødelighet. Det eneste faste er at alt er på vei til sin død. I Den tyske ideologien utviklet Marx dette synet systematisk når det gjelder menneskehistorien.

Historisk geologi og geografi

En del av kapitlet tar for seg utviklingen i synet på historisk geologi og geografi. Tidligere var det vanlige synet at dette var stabile, uendrete størrelser. Men fra slutten av 1700-tallet ble det synet utfordret av moderne geologisk og geografisk vitenskap. Foster viser at Marx var vel kjent med utviklingen i disse vitenskaper allerede fra gymnasdagene sine. I Økonomiske og filosofiske notatbøker skrev Marx at «skapelsesmyten har fått et kraftig slag fra geognosismen, dvs. fra den vitenskapen som presenterer jordens dannelse som en prosess, en selvskaping».

Ut fra dette tar Foster opp Marx sin kritikk av de sanne sosialistene. De sanne sosialistene ser bort fra skillet mellom menneskene som naturvesener og sosiale vesener, og de ser bort fra at arbeidet – det at menneskene omdanner naturen og sine samfunnsmessige forhold – er den grunnleggende historiske prosessen. Dermed reduserer de menneskene til noe «likt med hver flue, veps, hvert strå og hver stein». Derfor forble også deres politiske handlinger helt fjernt fra virkeligheten.

Proudhon

Marx kritiserte også Proudhons syn at maskineriet ville løse alle menneskehetens splittelser og at renten tok knekken på bondens egoisme og skapte en ny fordeling ut fra solidariske prinsipper. Denne kritikken finner vi i Filosofiens fattigdom.

Marx sitt modne økologiske perspektiv blir utviklet i Kapitalen. Det er her han føyer sitt materialistiske syn på naturen sammen med sitt materialistiske syn på samfunnet. Det sentrale begrepet er metabolisme (stoffwechsel), menneskets stoffskifte med naturen rundt seg. Tidligere hadde han kalt dette for forbindelsen mellom menneskets organiske legeme og dets uorganiske (ikke-kroppslig) legeme – den naturen som mennesket lever i og av. Det hadde oppstått et ulegelig brudd i denne stoffvekslingen gjennom den høye graden av fremmedgjøring under kapitalismen som fremstår som en antagonistisk motsetning mellom by og land. I et samfunn med samarbeidende produsenter (kommunismen) ville det bli nødvendig å «styre menneskenes utveksling med naturen på en bevisst måte» som er helt utenfor mulighetene til det borgerlige samfunnet.

Ved hjelp av begrepet stoffutveksling i forholdet by og land og i forholdet menneske og resten av naturen kunne Marx trenge inn til røttene av det historikere ofte har kalt «den andre jordbruksrevolusjonen», som fant sted på Marx sin egen tid, og den jordbrukskrisen som fulgte med dette. Dette gjorde det mulig for Marx å utvikle en kritikk av ødeleggelsene av miljøet som foregrep mye av nåtidens økologiske tenkning.

Marx sin analyse gikk gjennom to trinn – først en kritikk av Malthus og Ricardo (økonomi) og så et arbeid med den andre jordbruksrevolusjonen og følgene av Justus von Liebig sitt arbeid med jordkjemi. Dette tvang Marx til å analysere betingelsene som lå til grunn for et bærekraftige forhold til jorden.

Hele denne analysen munner ut i et krav om kommunisme for å gjenopprette en balansert utveksling mellom mennesker og natur. Opphevingen av den fiendtlige motsetning mellom by og land er en nødvendighet for at dette skal kunne skje.

Han nevner også den engelske kunstner, brukskunstner, designer, dikter og sosialistiske aktivist, William Morris (1834-1896) som ikke bare var en sterk tilhenger av marxismen, men også en av de første «grønne» tenkere i England. Han skrev den utopiske romanen News from Nowhere, som handler om et samfunn etter at verdensmarkedet er fjernet. Denne romanen er bygget opp på Marx sin økologiske forståelse.

Darwin

I det sjette og siste kapitlet av undersøker Foster hvorfor Darwin nølte så lenge før han publiserte teoriene sine, fra han skrev dem ned i 1842 og 1844 til de ble utgitt i 1858. Han påviser at miljøet rundt Darwin var meget materialistfiendtlig. Hvis han hadde offentliggjort boken sin for tidlig, hadde den kanskje blitt feiet av banen. Derfor måtte han vente til vilkårene ble mest mulig vennlige.

Etter dette gjennomgår Foster de grunnleggende resonnementene i Darwin sin bok og forteller om virkningene av boken og kampen til de som støttet Darwin. Marx var enormt opptatt av Darwin sine teorier og Marx sin venn Wilhelm Liebknecht forteller at han og Marx knapt snakket om annet i ukene etter at boken kom ut. Foster forteller også om Marx sin kontakt og korrespondanse med Darwin.

Etter å ha skrevet mer om de vanskene materialistene møtte, tar han opp den revolusjonen i etnologisk forskning som foregikk de siste tiårene av Marx liv. Sentralt sto den amerikanske etnologen, Lewis Henry Morgan (1818-1881). Marx studerte nøye bøkene til Morgan og de andre antropologipionerene på hans tid. Da Marx var død, påtok Engels seg å skrive om dette i boken Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse der den marxistiske teorien for kvinnefrigjøring ble fremstilt noenlunde fullstendig.

Bokens epilog begynner med et sitat fra Den tyske ideologien – Feuerbach som sammenfatter Marx sitt syn på utviklingen av naturhistorien og menneskehistorien og forholdet mellom dem. «Vi kjenner bare en vitenskap, historievitenskapen. Historien kan sees fra to sider: Den kan deles i naturhistorien og menneskehistorien. Men vi må ikke se på de to sidene som uavhengige enheter. Så lenge som menneskene har eksistert, har naturen og menneskene påvirket hverandre.»

Filosofiske arabesker

I epilogen avdekker han en spennende tradisjon som de fleste marxister er helt utvitende om. Utgangspunktet er Nikolai Bukharin som i februar 1937 ble arrestert på ordre fra Stalin og plassert i Lubjanka-fengselet. Han brukte da tiden, inntil han ble henrettet i mars 1938, til å skrive fire store manuskripter. Ett av disse kalte han Filosofiske arabesker. Stalin plasserte skriftene i et godt skult arkiv og de kom ikke frem igjen før på slutten av 1980-tallet under Gorbatsjov. På begynnelsen av 1990-tallet ble noen av dem publisert på russisk. Arabeskene er nå under oversetting til engelsk og kommer snart ut på Monthly Review Press.

Bukharin mente at arabeskene var hans viktigste filosofiske verk. Han hevdet at det egentlige grunnlag for marxismen kunne finnes i økologien. Bukharin støttet seg her på en av de store sovjetiske naturvitenskapsmenn, V.I. Vernadsky som i 1926 hadde gitt ut boken Biosfæren.

Bukharin var den av de marxistiske teoretikere på den tiden som hadde de næreste forbindelser til naturvitenskapen. I 1921 ga han ut det viktige arbeidet Historisk materialisme, der han skrev et kapittel om «Balansen mellom samfunn og natur». Her analyserte han «den materielle prosess av stoffveksling mellom samfunn for natur». Han bygget analysen sin på Marx sitt stoffvekslingbegrep. Allerede i 1931, lenge før han ble arrestert, hevdet Bukharin at det virkelige, pustende, levende mennesket ikke var en stenograf som skaffet frem «passende stenograftegn» som hos Wittgenstein og andre «som søkte solipsisme», men at menneskene nok var aktive, omdannende vesener som har endret hele jordens ansikt.

Bukharins syn på forholdet mellom menneskene og naturen rundt inneholdt nok en del mekanistiske forklaringer og hadde en viss «triumfalistisk» tone, når det gjaldt hva menneskene kunne gjøre, men i det store og hele fulgte han opp tråden fra Epikur over de store materialistene og frem til Marx og en del av hans etterfølgere.

Samtidig med Bukharins arrestasjon ble også en hel del av Russlands ledende økologer utrensket. Hele denne tradisjonen innen økologisk tenkning gikk under i Stalins ensretting i Øst og i utviklingen av den hegelske marxismen (Frankfurtskolen og andre), positivismen, språkfilosofien og senere postmodernismen i Vesten.

Etter Marx var det Engels som prøvde å føre videre Marx sitt økologiske standpunkt i boken Naturens dialektikk. Men disse manuskriptene ble ikke publisert før i 1927, lenge etter at Lenin var død. Derfor var det Engels’ bøker Anti-Dühring (1877-1878) og Ludvig Feuerbach og resultatet av klassisk germansk filosofi (1886) som influerte synet i den andre og tredje internasjonalen. Engels hadde lest hele Anti-Dühring for Marx, og Marx hadde selv skrevet et kapittel i boken og klart gitt uttrykk for at han var enig i hovedinnholdet.

Mekaniske tankemåter

Foster sier at Engels i stor grad klarte å overkomme mekaniske tankemåter gjennom dialektisk kritikk og kunnskap om evolusjon. Likevel manglet Engels’ skrifter det dype filosofiske grunnlaget i Marx sin egen materialistiske oppfatning av naturen, slik som han hadde utviklet det i konfrontasjon med Epikur og Hegel.

Marx hevdet at Epikur var den første som, gjennom religionen, oppdaget den fremmedgjøringen som lå i den menneskelige naturoppfatningen. Han hevdet at Hegel var den første som oppdaget arbeidets fremmedgjøring (men bare på en idealistisk måte som tankens fremmedgjøring). Marx mål innen historiefilosofien var ganske enkelt (innen en større dialektisk syntese) å kombinere fremmedgjøringsbegrepet med praksis, assosiert med Hegel, og den materialistiske oppfatningen av menneskenes fremmedgjøring fra naturen rundt som han fant hos Epikur.

De senere marxister grep ikke disse dypere filosofiske røttene til den materialismen som både Marx og Engels står for. Foster sier at Plekhanov produserte noen av de verste former for marxistisk positivisme. Den positivistiske retningen innen marxismen førte til et motopprør fra folk som Lukács, Korsch og Gramsci og Frankfurtskolen. Disse tenkerne gjorde motstand mot den positivistiske tendensen i marxismen. Men de gjorde dette på en måte som skadet marxismen like mye fra en annen kant. De kastet nemlig ut den delen av den marxistiske dialektikken som gjaldt naturen utenfor menneskene og menneskene som natur, dvs. biologi. Dermed innførte de en marxistisk epistemologi (lære om tenkningen) som åpnet for et reint idealistisk syn på naturen.

Naturens dialektikk

Resten av epilogen tar for seg Naturens dialektikk av Engels og bidragene til flere teoretikere på dette feltet. Han nevner navn som Caudwell og Morris (kjente marxister i Storbritannia), Kautsky, Lenin, Luxemburg.

Han avdekker også en gruppe som holdt oppe den marxistisk-økologiske tradisjonen i England, som J.D. Bernal, J.B.S. Haldane, og Joseph Needham og avdekker innflytelsen Bukharin, Vavilov og Boris Hessen hadde på dem.

Etter å ha nevnt en del andre vitenskapsmenn innen denne tradisjonen og slått fast at den dypere filosofiske forståelsen til Marx mangler hos nesten alle disse, kommer han med et kortfattet sammendrag av hovedinnholdet i Epikurs filosofi og det avslutter hele Fosters resonnement.

Denne boken er et viktig bidrag i den marxistiske renessansen som er på gang i flere miljøer i verden nå. Den bør bli tilgjengelig på norsk snarest.

Artikkelen sto første gang i det danske tidsskriftet Solidaritet nr 3, 2000 og gjengis med tillatelse fra forfatteren

---

I 1975 begyndte den nye udgave af Marx’ og Engels’ samlede efterladte skriftlige materiale at udkomme på de sprog, de oprindelig var affattet på. Denne udgave – Marx-Engels-Gesamtausgabe (MEGA) – er det andet forsøg på en historisk-kritisk udgave af hver en stump papir Marx og Engels har skrevet på, inklusive fuldstændig uinteressante breve stilet til de to.

Formålet med denne udgave er at tilgængeliggøre alle manuskripter, dele af manuskripter og mere eller mindre færdige udkast for dermed at kunne inddrage alle overvejelser fra ‘klassikernes’ side i den videre udarbejdelse af teorien. Intet skulle udelades, for alt kunne måske være relevant i en ny sammenhæng.

Historisk-kritisk betyder i denne sammenhæng, at Marx og Engels ikke mere er marxismen-leninismens klassikere, som de i nogle år betegnedes, men er historiske personer set i deres tidsalder og i de sammenhænge, under hvilke de udviklede deres metode.

Teksterne er således ikke ‘evige sandheder’, men kan ses og bearbejdes i den sammenhæng de opstod i. De fremstår som et led i en proces, som ved Marx’ og Engels’ død ikke var færdig eller afsluttet. I og med at de forskellige udkast nu offentliggøres, ses det at det de i sin tid publicerede, ikke i alle tilfælde var «færdigt», men kun den foreløbige slutsten i en udvikling. Og – som det hævdes af nogle – var der ikke tale om en fuldstændig enhed mellem Marx og Engels, tværtimod var de i nogle tilfælde modsætninger, hævder altså nogle. Udgivelsen af samtlige tekster giver et andet, nyt og bedre grundlag for denne diskussion. Selvfølgelig også et grundlag for udviklingen af helt abstrakte diskussioner om hvad Marx muligvis mente i dette eller hint uafsluttede manuskript eller i nogle notater. Mulighederne står vidt åbne.

Der er i øvrigt heller ikke enighed om hvordan opgaven bør løses. For eksempel er det blevet kritiseret af overlevende «kapitallogikere», at der er tale om Marx’ og Engels’ efterladenskaber i én samlet udgave, dvs. at denne udgave viderefører det forfalskede billede af Marx-Engels, og ikke af Marx som den geniale nyskaber og Engels, som ikke havde forstået hvad Marx egentlig mente.

Marx-Engels-udgaver før 1917

Engels havde i sit sidste leveår udtrykt ønsket om en samlet udgave af Marx’ og sine egne værker. Efter århundredskiftet blev dette ønsket diskuteret intensivt af repræsentanter for især det tyske og østrigske socialdemokrati. Problemet var at der ikke herskede enighed om hvordan en sådan udgave skulle se ud, efter hvilke videnskabelige og indholdsmæssige kriterier den skulle udarbejdes. Endvidere fandtes der kun få videnskabeligt uddannede forskere, der kunne udgive de efterladte papirer på en forsvarlig måde. Der udarbejdedes ganske vist retningslinjer for en fuldstændig, systematisk og videnskabelig udgave der skulle forsynes med indledninger og registre (Wiener Editionsplan). Denne udgave blev ikke realiseret. Mellem 1902 og 1917 udkom der på J.H.W. Dietz Verlag i Stuttgart i alt 10 bind i et ensartet udstyr, og det kunne betragtes som en begyndelse på de samlede værker. Men det ensartede udstyr dækkede over en forskelligartet bearbejdning. Historikeren Franz Mehring udgav 4 bind, men inkluderede heri også materiale af Ferdinand Lassalle. August Bebels og Eduard Bernsteins udgave af korrespondencen mellem Marx og Engels havde af politiske årsager ikke inddraget alle kendte breve og forkortede andre, uden at det fremgik klart. Russeren David Rjazanov betragtede sin tobinds udgave for perioden 1852 til 1862 som et forarbejde til noget kommende. Imidlertid var der med disse bind truffet en vigtig beslutning, nemlig at udgive Marx’ og Engels’ skrifter i én samlet udgave. Udover disse bind udgav Karl Kautsky i 1905 og 1910 det store ufuldendte manuskript Teorier om merværdien i fire bind. Endvidere arbejdede han med udgivelsen af en «folkeudgave» af Kapitalen, hvis første bind udkom i 1914 og de to sidste i løbet af 1920erne.

Marx-Engels-Gesamtausgabe (den første MEGA)

Men selv om arbejdet på at udgive også hidtil ukendte manuskripter således var indledt, var målet fortsat meget fjernt. Det ændrede sig efter den russiske revolution i 1917. Rjazanov var vendt tilbage til Rusland til trods for, at han ikke var medlem af det bolsjevikiske parti. Men han havde et godt ry som Marx-ekspert og -udgiver, og i 1921 blev det overdraget ham at indsamle dokumenter af Marx og Engels med henblik på at udgive dem. Med dette formål for øje oprettedes et videnskabeligt institut, Marx-Engels-instituttet. I 1924 vedtog Kommunistisk Internationale på hans forslag at udgive en videnskabelig historisk-kritisk udgave af Marx’ og Engels’ værker, efterladte manuskripter og breve.

Den overvejende del af de efterladte manuskripter og breve beroede i det tyske socialdemokratis (SPD) arkiv i Berlin. Rjazanovs tidligere indsats som Marx-udgiver var derfor af betydning: han kendte arkivet, og de afgørende personer i SPD kendte ham. Han fik således tilladelse til at lade samtlige efterladte papirer affotografere. Dermed var den ene forudsætning for den påtænkte udgave sikret. Den næste var at skabe en stab af medarbejdere, der kunne bearbejde manuskripterne. Det var ikke kun nødvendigt at have en omfattende specialviden på de områder Marx og Engels havde beskæftiget sig med. Det var for eksempel også nødvendigt at kunne læse Marx’ håndskrift, en i realiteten temmelig vanskelig opgave. Men det lykkedes, arbejdet påbegyndtes og 1. bind udkom i 1927.

Det var gået stærkt, og arbejdsindsatsen var stor fra de trods alt få medarbejderes side. Ganske vist støttede sovjetstaten foretagendet og stillede betydelige midler til rådighed til indkøb af for eksempel biblioteker og samlinger, hvilket gjorde instituttets bibliotek til en overordentlig værdifuld samling om de sociale bevægelsers udvikling siden den franske revolution.

Det lykkedes også at få et samarbejde i stand med interesserede videnskabsmænd i Europa, som på stedet, for eksempel i Belgien eller Rhinlandet, undersøgte forhold af interesse for udgivelsen. I denne sammenhæng opsporedes i flere tilfælde også nyt materiale, en udvikling som ikke engang i dag er afsluttet, selv om det i de senere år stort set kun har været enkelte, men ikke uvigtige, breve eller interviews og lignende der er dukket op. Det betød, at instituttet fik indsamlet op mod 15.000 originaldokumenter og henved 175.000 kopier (1931). Det er bemærkelsesværdigt at det til trods for det enorme materiale, lykkedes at udgive første delbind så hurtigt. Denne hast medførte visse uklarheder: anmærkningerne blev først bragt i første binds andet delbind og på baggrund af de erfaringer der var blevet gjort ved udarbejdelsen af første delbind, hvilket medførte nogen ujævnhed.

Den første MEGA var oprindelig planlagt til at udkomme i tre afdelinger, senere i 4. Første afdeling skulle indeholde værker og afhandlinger. Her udkom bind 1-7 (8 delbind) med værkerne fra 1841-1848. I 1935 udgaves i anledning af Engels’ 40-års dødsdag en særudgave af Herrn Eugen Dührings Umwälzung der Wissenschaft og Dialektik der Natur 1873-1882 i et bind. I tredje afdeling udkom korrespondancen mellem Marx og Engels, og fire bind med den på det tidspunkt kendte brevveksling 1844-1883 blev udgivet. I modsætning til Bebel og Bernsteins udgave var der tale om alle brevene, og de var uforkortede. Ialt nåede 13 af de planlagte 46 bind i de tre afdelinger at udkomme mellem 1927 og 1935.

Annen afdeling var forbeholdt Kapitalen, men først i 1939 og 1941 publiceredes Marx’ uafsluttede manuskript, Grundrisse der Kritik der politischen Ökonomie (Rohentwurf), uden nogen udgivelsesmæssig tilknytning til MEGA, men udarbejdet efter dens metode og af dens medarbejdere. I tilknytning til MEGA udgaves Marx-Engels-Archiv, der udkom på tysk i to bind i Frankfurt/M 1927-28 og fra 1924 på russisk. Bindene indeholdt flere hidtil utrykte tekster.

Rjazanov kom i et modsætningsforhold til den stalinistiske styreform og blev 1931 fjernet fra instituttet og forvist til Saratov, hvor han blev henrettet i 1938. Bortset fra alle andre sider af dette, viste det sig at blive et hårdt slag mod Kominterns beslutning fra 1924. Der kom dog som nævnt flere bind, og erfaringerne blev systematiseret – hertil hører udarbejdelsen af en plan for fjerde afdeling, der skulle indeholde excerpterne i ca. 40 bind. Som resultat kan man sige, at der for første gang forelå noget, som kunne betegnes som en tilnærmelsesvis kritisk-historisk udgave af Marx’ og Engels’ værker, omend den ikke afsluttedes. Tilnærmelsesvis fordi den historisk-kritiske metode blev udviklet blant annet sammen med den første MEGA og sidenhen videreudviklet. I 1970’erne, da den nye MEGA begyndte at udkomme, var den metodemæssige udvikling fortsat. Den første MEGA var et afgjort fremskridt – den satte nye standarder for udgivelsen af Marx og Engels, men i 1970’erne måtte metoden påny forbedres.

Marx-Engels værk-udgaver

Den historisk-kritiske, komplette udgave er en forudsætning for brugsudgaverne. Disse omfatter for eksempel ikke manuskripterne og anmærkningsapparatet er ikke så omfattende. En første russisk udgave af samtlige værker udkom mellem 1928 og 1940 i 28 bind, den anden fra 1955 til 1966 i 39 bind som senere afsluttedes med 11 suppleringsbind. Denne udgave var grundlaget for Marx-Engels-Werke (MEW), som udkom fra 1956 i Øst-Berlin på Dietz Verlag. Denne fortsættes principielt udover de 43 hidtil udkomne bind, og ajourføres efterhånden som den nye MEGAs bind udkommer. Der foreligger allerede flere bind i MEW der er bearbejdet i overensstemmelse med forskningens resultater, som de foreligger i denne anden MEGA.

På grundlag af erfaringerne med den anden russiske udgave og MEW begyndte forlagene Progress, Lawrence & Wishart og International Publishers i henholdsvis Moskva, London og New York 1975 at udgive den første samlede engelskprogede udgave: Karl Marx/Frederick Engels, Collected Works (MECW) i 50 bind. Lawrence & Wishart og International Publishers har til hensigt at afslutte udgaven. Der mangler i dag kun bind 47-50 (= Engels’ breve fra 1883-1895) og registrene. Det ser for nuværende ud til at MECW vil blive afsluttet og dermed vil der foreligge en let tilgængelig engelsksproget udgave af samtlige værker og breve fra Marx og Engels.

Hvad skal man så med en yderligere udgave, en mammutudgave i 124 omfangsrige bind, som planen for tiden er? Man skal ikke tage fejl, det er fortsat et politisk stridsspørgsmål, som bliver diskuteret blant annet i det tyske parlament. Bør Marx’ og Engels’ værker udgives også efter at den nye MEGA – som i 1991 har fået en ny udgiver: Internationale Marx-Engels-Stiftung i Amsterdam (IMES) – er blevet akademiseret og afpolitiseret? Mange højreborgerlige politikere og videnskabsmænd har afvist det, marxismen har kun bragt ulykker over verden, den er en forkert teori, den har ingen positiv betydning mere, hvis den da overhovedet nogensinde har haft det. Det er ikke på nogen måde nødvendigt at offentliggøre mere, især da alle betydende værker og brevvekslinger allerede foreligger i mange forskellige udgaver. Men også socialister kan spørge om der virkelig skal investeres så meget i denne udgave, som jo først og fremmest er en videnskabelig udgave, som ikke er beregnet på bevægelsens aktivister, og som formentlig kun vil stå i biblioteker.

Karl Marx/Friedrich Engels Gesamtausgabe (den anden MEGA)

Problemet med udgivelsen af en pålidelig, videnskabelig udgave – netop den historisk-kritiske udgave – er at den hidtil ikke har kunnet realiseres i den kapitalistiske verden, hvor den overvejende del af grundmaterialet, nemlig Marx’ og Engels’ arkiver, findes. Det har ligget udenfor de bevilligende myndigheders interesse at finansiere et sådant omfangsrigt og kostbart foretagende. Naturligvis kan man ej heller af borgerlige instanser forvente at de skal udgive marxismens grundlæggende tekster. Det måtte være arbejderbevægelsen selv i en eller anden form, der påtog sig opgaven. Der fandtes ganske vist forskere i vesten med mere eller mindre tæt tilknytning til arbejderbevægelsen som arbejdede på udgivelsen af specielt Marx’ værker – franskmanden Maximilien Rubel kan nævnes – men der var ikke tilstrækkeligt grundlag for at igangsætte arbejdet i vest.

Det blev derfor de kommunistiske partiers institutter for marxisme-leninisme i Moskva og Berlin der overtog opgaven. Det lød indtil for få år siden som en indlysende selvfølgelighed, men åbningen af arkiverne har betydet at baggrunden for den nye MEGAs udvikling er blevet klarlagt. Det viser sig, at det hverken var nemt eller selvfølgeligt. Der var tværtimod betydelige – også politiske – vanskeligheder at overvinde. Moskvainstituttet havde ca. en tredel af Marx og Engels’ manuskripter og breve, og det Internationale Institut for Socialhistorie (IISG) i Amsterdam besluttede sig til at stille de 2/3 af de efterladte papirer som befandt sig i IISG, til rådighed for den planlagte udgivelse i øst, uden selv at ville deltage i projektet.

Princippet skulle være at udgive alt materiale der stammede fra «klassikernes» hånd i overenstemmelse med metoderne for en historisk-kritisk udgivelse, som de havde udviklet sig. Den nye MEGA skulle udkomme i fire afdelinger, nemlig:

• I: værker, artikler, udkast
• II: Kapitalen og dens forarbejder
• III: Korrespondencen mellem Marx og Engels og endvidere som noget nyt korrespondencen med dem
• IV: Ekscerpter – dvs. Marx’ og Engels afskrifter fra andres værker – notitser og anmærkninger i bøger.

Kravet om fuldstændighed indebar desuden at alle udkast, også til udgivne afhandlinger, skulle indeholdes i den nye MEGA. Endvidere skulle teksterne i de fire afdelinger udgives kronologisk, udkomme på de originale sprog med den originale retskrivning etc. og kommenteres udførligt. Efter at der var opnået enighed de to institutter imellem, udarbejdedes et prøvebind i 1972. Dette udsendtes til diskussion i den videnskabelige offentlighed, som reagerede positivt. Udgiverne udarbejdede med baggrund i de modtagne henvendelser de foreløbige retningslinjer der rettedes til, efterhånden, som man indvandt erfaringer ved de aktuelle udgivelser. Samme demokratiske fremgangsmåde blev anvendt, da man 1983 udgav et nyt prøvebind nu specielt vedrørende Marx’ og Engels’ anmærkninger i bøger. Det bør erindres, at de datidige medarbejdere ved den nye MEGA var indstillet på samarbejde med andre, dvs. ikke-kommunistiske forskere, og blant annet ved at fremlægge disse to bind gjorde det muligt. Men der fandtes naturligvis store politiske og politisk-videnskabelige modsætninger, der skulle overvindes, inden et samarbejde kunne blive virkelig frugtbart.

Marginalierne, dvs. anmærkningerne i bøgerne, vurderedes til at skulle udgives i ca. 30 MEGA-bind, og planerne for deres udgivelse i denne optimale form blev faktisk skrinlagt før 1990. I dag regner man med at de skal offentliggøres i forbindelse med IV. afdelings bind 32, der iøvrigt består af et katalog over Marx’ og Engels’ biblioteker.

Indtil 1990 udkom ialt 43 (del)bind. Siden da er der udkommet 7 nye bind i regi af IMES. Udgivelsen er altså fortsat, omend i væsentlig langsommere takt. Det skyldes især at finansieringen kun delvis er sikret, hvilket har betydet at der kun er få lønnede medarbejdere tilbage. For at hjælpe på det har grupper af frivillige medarbejdere påtaget sig at udarbejde bind, blant annet et i København. For tiden arbejdes der med over 30 bind. For nogle binds vedkommende er arbejdet nærmest afsluttet, men finansieringen af de manglende bind er ikke sikret. For andre bind gælder det at arbejdet med dem først lige er påbegyndt. Men alt i alt forholder det sig således, at der efter en pause på næsten 5 år igen er udkommet nye bind; det første i 1998, derefter to bind i 1999, til efteråret 2000 udkommer der andre bind – den nye MEGA fortsætter. Arbejdet er blevet omstillet, der er foretaget en ny redigering af retningslinjerne, og der er foretaget en stramning i enkelte bind, hvilket betyder, at dobbeltaftryk af tekster for fremtiden undgås, at visse bilag ikke optrykkes, at almene indledninger spares. Disse og tilsvarende besparelser indebærer, at omfanget kan reduceres med ca. 20 bind ialt. Ingen tekster af Marx eller Engels bliver dog udeladt; ligeledes bibeholdes princippet om også at udgive alle breve til Marx og Engels.

Resultater

Hvilke nye resultater har udgivelsen så medført? Det må være det centrale spørgsmål for socialister, når der spørges om værdien af den store arbejdsindsats. De centrale værker af Marx og Engels – Kapitalen for eksempel – har jo været kendt i lang tid, så kunne der i det hele taget være noget nyt at udgive? Står den omfattende indsats i et bare nogenlunde relevant forhold til resultatet? Var det i det hele taget en rigtig beslutning at udgive Marx’ og Engels’ værker i én udgave? Diskussionen om det sidste er bestemt ikke ny; der er flere, der har ment og mener, at Marx og Engels var, hvis ikke ligefrem modsætninger, så dog videnskabeligt set modpoler. Denne diskussion er nu med baggrund i udgivelsen af II afdeling bind 4/2, som er hovedmanuskriptet til Kapitalen bind 3, blusset op igen.

Det er imidlertid langt fra det eneste, der er opnået. I første afdeling er det lykkedes at verificere en række teksters autenticitet, dvs. at der er fundet nye tekster. Andre er nu definitivt fastslået som ikke værende skrevet af hverken Marx eller Engels, det gælder således en række bidrag til New York Tribune, og endelig er en lang række oversættelser af teksterne til andre sprog fundet. Det indebærer at omfanget af det umiddelbare ekko af Marx’ og Engels’ forfatterskab således kan vurderes meget mere præcist.

Anden afdeling har foreløbig bragt det største bidrag af nyt stof. Alle forarbejder og manuskripter til Kapitalen er nu ved at være udgivet, således Marx’ økonomiske manuskripter 1857/58, økonomiske manuskripter og skrifter 1858-1861 og Zur Kritik der politischen Ökonomie (manuskript 1861-1863) og økonomiske skrifter 1863-1867 (her mangler dog sidste bind). De resterende bind vil ligeledes indeholde meget nyt materiale, for eksempel Engels’ materiale til færdiggørelsen af Kapitalen bind 2 og 3.

I korrespondence-bindene, der foreløbig omfatter tiden op til december 1857 – de bind, der er under udarbejdelse går op til 1865 og igen årene 1888-1890, dvs. årene omkring oprettelsen af II. Internationale og indeholder blant annet brevvesklingen med Gerson Trier og Nicolai Petersen – findes der en del nye breve fra Marx og Engels, og hele korrespondencen er blevet kontrolleret og er nu fuldstændig. Især er det dog brevene til dem, der er nye. For tiden kendes ca. 4.000 fra Marx og Engels og ca. 10.000 til dem; de sidste er for en væsentlig dels vedkommende endnu ikke udgivet. Det er et uhyre omfattende stof, der er gemt i denne korrespondence, og især for de sidste tre årtiers vedkommende må man gå ud fra, at de indeholder et væld af nye informationer om arbejderbevægelsens udvikling.

Fjerde afdelings stof består så godt som udelukkende af nyt materiale og er især vigtigt som belæg for Marx’ og Engels’ arbejdsmetoder – hvilke kilder de benyttede, hvordan de behandlede stoffet, hvad de beskæftigede sig med også ud over det der umiddelbart indgik i deres udgivne skrifter.

Der er tale om så meget og så nyt stof, der bidrager til forståelsen af marxismens og arbejderbevægelsens udvikling, at udgivelsen er berettiget. Den ville være berettiget alene på baggrund af de to personers umiddelbare rolle i forrige århundredes politiske og videnskabsteoretiske udvikling. For arbejderbevægelsen er det derudover vigtigt at grundlaget for den revolutionære teori bliver offentliggjort helt komplet. Det er af betydning om man kan fastslå at de foreliggende udarbejdelser beror på et grundlag, som må revideres. Diskussionen om specielt Kapitalen har nu med udgivelsen af de tekster, som Engels havde til sin rådighed, da han bearbejdede manuskripterne, fået et nyt grundlag. Hver udgave af Kapitalens 1. bind, som udkom indtil 1895 (Engels’ dødsår) findes i den nye MEGA, fordi de 6 bind indeholder nye bearbejdelser, nyt stof – delvis indtil nu ukendte tekster – og diskussionen om udviklingen af den økonomiske teori har fået et væsentligt udvidet grundlag – de endnu manglende bind i II og IV afdeling vil udbygge det endnu mere.

Andre værker – som for eksempel Den tyske ideologi – vil efter grundige diskussioner blive udgivet i en ny form. De matematiske manuskripter, som foreligger i forskellige udgaver, bliver nu for første gang publiceret i deres helhed. Andre nye tekster fra for eksempel Neue Rheinische Zeitung 1848-49 udkommer for første gang som tekster af enten Marx eller Engels. I sammenhæng hermed kan man af de allerede udkomne brevbind vurdere kommunisternes rolle i revolutionen 1848-49 på et meget bredere grundlag. Der er grund til at hilse udgaven velkommen, og håbe på at det lykkes at afslutte den i 2020, som planen er for tiden. Problemet er blant annet finansieringen; selv om det er lykkedes at få enkelte offentlige bevillinger, specielt i Tyskland, Nederlandene og fra EU i Bruxelles, er det langt fra tilstrækkeligt. Der findes en nødfond, hvortil også danske fagforeninger og andre har indbetalt ikke ubetydelige beløb, men der mangler fortsat penge.

Følgende bind er udkommet:

• 1. afdeling: Værker bind 1-3, 10-13, 18, 20, 22, 24-27, 29; bind 4-6, 14, 16, 21, 28, 31 og 32 er i arbejde; afdelingen skal omfatte 32 bind.
• 2. afdeling: Kapitalen med forarbejder bind 1-10; bind 4/3, 11-15 er i arbejde; afdelingen skal omfatte 15 bind (24 bøger).
• 3. afdeling: Korrespondancen bind 1-8; bind 9-13, 29-30 er i arbejde; afdelingen skal bestå af 35 bind.
• 4. afdeling: Excerpter bind 1-4, 6-9, 31-32; bind 5, 10-12, 16, 22, 26 er i arbejde; afdelingen skal bestå af 32 bind.

Litteratur

Tidsskrifterne MEGA-Studien (1994 – )og Beiträge zur Marx-Engels-Forschung. Neue Folge (1991 -) har direkte tilknytning til MEGA. Begge tidsskrifter er flersprogede, dvs. de indeholder artikler enten på engelsk eller tysk, i enkelte tilfælde også fransk. Tidligere udkom forskellige andre årbøger og halvinterne diskussionstidskrifter, som kan lånes fra Arbejderbevægelsens bibliotek og arkiv. På fransk findes Actuel Marx og en del andre tidsskrifter tager spørgsmål om MEGA og udgivelsen af Marx’ og Engels’ skrifter op, således for eksempel Critique. Journal of Socialist Theory nr. 30/31, der på siderne 179-207 gennemgår MEGAs udvikling og indhold.

I Arbejderhistorie findes blant annet følgende artikler:

• Ole Stender Petersen: Ukendt Marx-brev fundet i Odense, i nr 27, 1986, side 46-48
• Rolf Hecker: Den første MEGA. Rjazanovs bidrag til den historisk-kritiske Marx-Engels-udgave, i nr 2, 1995, side 51-62
• Jürgen Jungnickel/Carl-Erich Vollgraf: Marx’ tekster «sikret mod fuldstændig ødelæggelse». Om Engels’ udgave af Kapitalens III. bind, i 1953, side 43-57
• desuden er der løbende anmeldelser – i nr 28, 1987 findes en omfattende anmeldelse på side 82-116 – og stof om MEGA.

Hal Draper: The Marx-Engels register. A complete bibliography of Marx’ and Engels’ individual writings, New York, Schocken Books 1985, 271 sider [The Marx-Engels cyclopedia, 2]

Louise Fluger Callesen: Karl Marx-Friedrich Engels. Tekster på dansk 1848-1996. En bibliografi over artikler, breve, bøger – ABAs bibliografiske serie 10 – København 1997: der henvises i denne til hvor de til dansk oversatte tekster kan findes i MEGA, MEW og MECW.

Nettsteder

• Marx-Engels-Forschung und -Edition: http://home.t-online.de/home/r.hecker
• Marx/Engels Library: http://www.marxists.org/archive/marx/works/index.htm
• AKPs klassikerside: http://www.akp.no/hefter/klassikerne.htm

Henrik Ormåsen er medlem av Tjen Folket

Pål Steigan hadde i Røde Fane nr 4, 2000 en artikkel under tittelen «Fra bytteverdisamfunn til bruksverdisamfunn». Denne artikkelen er en revidert og utdypet utgave av noe Steigan hadde i «Åpent forum» i Klassekampen 15. juli 2000, under tittelen: «Nå må de radikale bli radikale». I korthet kan dette innlegget oppsummeres til at Steigan kritiserer debatten om proletariatets diktatur som gikk i Klassekampen i sommer, for å være irrelevant nå som vi har fått internett. Dessverre valgte Klassekampen å ikke trykke mitt svarinnlegg, og innlegget trykkes derfor her.

Steigan har rett i at internett har medført en seriøs endring i samfunnets basis, og er en stor utfordring for det kapitalistiske system. Men Steigan synes å glemme at det er folket, og folket alene som skaper historien. Historien skaper ikke seg selv, og som mennesker kan vi påvirke hvilken retning utviklingen skal ta. Det var nettopp denne overbevisningen som førte til at Marx og Engels satte seg ned og studerte historien og samtiden – for å finne ut hvordan en kunne skape et bedre samfunn. De fant ut at den herskende klasser ikke vil gi fra seg makta frivillig, selv om de har basisen imot seg. Slik var også borgerskapets kamp for kapitalismen mot aristokratiets føydalisme. Hvor lang tid folket må lide med et foreldet samfunnssystem, kommer an på hva folket gjør for å styrte det.

Skal vi styrte kapitalismen, må vi jobbe for det, og vi må ha en god plan for hvordan det skal gjøres. Jo bedre forståelse vi har av samfunnet, jo bedre muligheter har vi for å forandre det (akkurat som jo bedre forståelse du har av en datamaskin, jo bedre mulighet har du for å fikse den når den ikke fungerer, eventuelt lage et virus som ødelegger hele maskina).

Samtidig er jeg ikke så overbevist som Steigan later til å være, om at kapitalismen vil bli styrtet av Internett. Det har i kjølevannet av internett blitt utviklet en rekke gode gratis programmer og operativsystemer. Selv om disse programmene i starten og også fortsatt i all hovedsak har blitt utviklet av folk på hobbybasis, har det nå etterhvert kommet til en rekke foretak som har spesialisert seg på å lage pakker med slik programvare, samt support osv. I det hele tatt ser vi en ny kapitalistisk industri som blomstrer i kjølevannet av internettets mest radikale utslag her. Videre er det også en industri i forhold til utvikling av internett-tjenester (Cyber butikker, banker, reklame, o.l.). Det er derfor slett ikke gitt at kapitalismen vil gå under som følge av internett, den kan overleve med at enkelte industrier forsvinner mens nye kommer til.

Jeg syns også det er et poeng å få frem at internett og digital produksjon kun gir gratis distribusjon av elektroniske overførbare goder. Du kan kanskje bestille kaffen din gjennom Internett og kanskje også få den levert på døra, men internett kopierer ikke over kaffebønnene for deg, de må du fortsatt få fysisk. Kapitalismen skaper grunnlaget for sosialismen, men den skaper ikke automatisk sosialismen.

Kanskje vil mye av den truede industrien bli forsøkt bevart gjennom fascistiske metoder som strenge straffer, overvåkning osv. Ikke usannsynlig er det at kapitalismen vil komme i en krise som følge av at selve det verdiskapende arbeidet synker og at kapitalismen dermed blir rammet av synkende profittrate og følgene som kommer deretter. Men en ting er sikkert, og det er at den herskende klasse heller ikke i vår moderne internett-tid vil gi opp sine privilegier uten sverdslag.

Vi mener at proletariatets diktatur er like nødvendig for å nå kommunismen nå som før. Det kunne være interessant å vite hvordan Steigan tenker seg mer konkret overgangen til det kommunistiske samfunnet vil skje, hvordan den herskende klasse vil forholde seg til en revolusjon, og eventuelt hvilke tiltak han mener arbeiderklassen må ta i bruk.

Et barn er drept i Betlehem,
i Betlehem.
Han myrdet ble av Israels menn,
av Israels menn – av Israels menn!

Hvor får og hyrder gikk i fred,
de gikk i fred.
Der skytes barn og unge ned,
de skytes ned – de skytes ned!

En dør til freden sto på klem,
den sto på klem.
Men Israel stengte den igjen,
de stengte den – de stengte den!

Et okkupert folk sloss i dag,
de sloss i dag.
Med steiner for den gode sak,
et eget land – et eget land!

Vi ber deg støtte alle dem,
ja alle dem.
Som sloss for retten til sitt hjem,
sitt eget hjem – JERUSALEM

av Henrik Ormåsen

Pål Steigan hadde i Røde Fane nr 4, 2000 en artikkel under tittelen «Fra bytteverdisamfunn til bruksverdisamfunn». Denne artikkelen er en revidert og utdypet utgave av noe Steigan hadde i «Åpent forum» i Klassekampen 15. juli 2000, under tittelen: «Nå må de radikale bli radikale». I korthet kan dette innlegget oppsummeres til at Steigan kritiserer debatten om proletariatets diktatur som gikk i Klassekampen i sommer, for å være irrelevant nå som vi har fått internett. Dessverre valgte Klassekampen å ikke trykke mitt svarinnlegg og innlegget trykkes derfor her.

Steigan har rett i at internett har medført en seriøs endring i samfunnets basis, og er en stor utfordring for det kapitalistiske system. Men Steigan synes å glemme at det er folket, og folket alene som skaper historien. Historien skaper ikke seg selv, og som mennesker kan vi påvirke hvilken retning utviklingen skal ta. Det var nettopp denne overbevisningen som førte til at Marx og Engels satte seg ned og studerte historien og samtiden – for å finne ut hvordan en kunne skape et bedre samfunn. De fant ut at den herskende klasser ikke vil gi fra seg makta frivillig, selv om de har basisen imot seg. Slik var også borgerskapets kamp for kapitalismen mot aristokratiets føydalisme. Hvor lang tid folket må lide med et foreldet samfunnssystem, kommer an på hva folket gjør for å styrte det.

Skal vi styrte kapitalismen, må vi jobbe for det, og vi må ha en god plan for hvordan det skal gjøres. Jo bedre forståelse vi har av samfunnet, jo bedre muligheter har vi for å forandre det (akkurat som jo bedre forståelse du har av en datamaskin, jo bedre mulighet har du for å fikse den når den ikke fungerer, eventuelt lage et virus som ødelegger hele maskina).

Samtidig er jeg ikke så overbevist som Steigan later til å være, om at kapitalismen vil bli styrtet av Internett. Det har i kjølevannet av internett blitt utviklet en rekke gode gratis programmer og operativsystemer. Selv om disse programmene i starten og også fortsatt i all hovedsak har blitt utviklet av folk på hobbybasis, har det nå etterhvert kommet til en rekke foretak som har spesialisert seg på å lage pakker med slik programvare, samt support osv. I det hele tatt ser vi en ny kapitalistisk industri som blomstrer i kjølevannet av internettets mest radikale utslag her. Videre er det også en industri i forhold til utvikling av internett-tjenester (Cyber butikker, banker, reklame, o.l.). Det er derfor slett ikke gitt at kapitalismen vil gå under som følge av internett, den kan overleve med at enkelte industrier forsvinner mens nye kommer til.

Jeg syns også det er et poeng å få frem at internett og digital produksjon kun gir gratis distribusjon av elektroniske overførbare goder. Du kan kanskje bestille kaffen din gjennom Internett og kanskje også få den levert på døra, men internett kopierer ikke over kaffebønnene for deg, de må du fortsatt få fysisk. Kapitalismen skaper grunnlaget for sosialismen, men den skaper ikke automatisk sosialismen.

Kanskje vil mye av den truede industrien bli forsøkt bevart gjennom fascistiske metoder som strenge straffer, overvåkning osv. Ikke usannsynlig er det at kapitalismen vil komme i en krise som følge av at selve det verdiskapende arbeidet synker og at kapitalismen dermed blir rammet av synkende profittrate og følgene som kommer deretter. Men en ting er sikkert, og det er at den herskende klasse heller ikke i vår moderne internett-tid vil gi opp sine privilegier uten sverdslag.

Vi mener at proletariatets diktatur er like nødvendig for å nå kommunismen nå som før. Det kunne være interessant å vite hvordan Steigan tenker seg mer konkret overgangen til det kommunistiske samfunnet vil skje, hvordan den herskende klasse vil forholde seg til en revolusjon, og eventuelt hvilke tiltak han mener arbeiderklassen må ta i bruk.