Ottar Flatland er bonde med mjølk- og kjøtproduksjon i Flatdal i Telemark. Han har vore tillitsvald i Tine og Nortura, er medlem av landsstyret i Rødt og sit i partiets klima- og næringspolitiske utval.

I ein artikkel om gruvedrift skriv Per- Gunnar Skotåm i Rødt! nr. 3 2013 om «en tiltagende strømning på den revolusjonære venstresida som har fjernet seg fra sin tilknytning til produksjonen og hvor man gjerne vil ha industrisamfunnets produkter, men ikke vil vite av produksjonen». Eg meiner han har rett, og at det er sjølvsagt at menneskeleg aktivitet set spor etter seg i naturen. Og det er ikkje nødvendigvis slik at det som endrar naturen, er skadeleg for naturen.

Eg tek utgangspunkt i Marx’ samfunnsmessige ontologi: Alle menneske har behov, altså ønskje om noko som ikkje er umiddelbart tilgjengleg, og krefter, gjennom arbeid, forstått som evna til å tilfredsstille desse behova. Og produktivt arbeid skaper nytteverdiar.

Menneska bruker krefter, eller arbeid, i

forskjellige sosiale relasjonar, og under forskjellige økonomiske system, på å bearbeide naturen for å tilfredsstille materielle behov, som mat og andre bearbeidde produkt. Til alle tider har menneska bruka, påverka og omforma naturen. Dette er kjerna i menneskeleg aktivitet og grunnlaget for sivilisasjonar ut over jakt- og fangstnivå. Og sjølve grunnlaget for ein moderne velferdsstat er at det er nytteverdiar å fordele. Men fyrst må desse verdiane skapas gjennom arbeid og naturressursar. Gruveindustrien, og vidareforedling av produkt frå denne, er eit viktig grunnlag for denne verdiskapinga.

Går ein ute i den norske naturen, vil ein kunne sjå spor og formasjonar etter kolproduksjon og jernutvinning. I mitt nærområde i Telemark kan ein og sjå restar og gråbergsrøysar etter forskjellig gruvedrift frå 1500- talet og fram til midten av 1900-talet. Hadde desse inngrepa i naturen skjedd i dag, ville det truleg blitt protestar og ramaskrik om sår i naturen og giftig avrenning. Men no blir dette sett på som ein naturleg del av kulturlandskapet. Slik er det og med slagghaugane ved Røros. Og ser me på dei enorme gråbergfjella etter gruvedrift ved Bjørnevatn i Sør-Varanger, vil dei fleste sjå desse som flotte monument for menneskeleg aktivitet og skaparkraft.

Uavhengig av økonomiske og politiske system vil det vera eit mål å skape ein meirverdi gjennom arbeidet. Så kan det vera forskjellar mellom ein kapitalistisk og ein sosialistisk økonomi kva for miljøkrav ein skal stille til produksjonen. Men ein kjem ikkje utenom ein viss påverknad av naturen, med inngrep og avfall, inkludert gift. Alle stoff er potensielt giftige, avhengig av konsentrasjonen. I realitetanes verden må ein definere kva som er akseptabelt av konsentrasjon og mengde, og så må ein leva med det.

Noreg er rikt på metall og mineral, men har i dag mest ingen gruveindustri. Ønskjer me å bruke desse produkta, bør me også ta ansvaret for å framskaffe dei. Derfor er det og viktig at ressursane blir kartlagde.

Partiet Rødt skriv i sitt arbeidsprogram at partiet vil arbeide for: «Strenge miljøkrav til eventuell nyåpning av gruver, og at ingen gis tillatelse til å dumpe gruveavfall i hav, innsjøer eller andre steder i naturen». Kvar skal ein då gjera av avfallet/gråberget ? I praksis betyr dette at Rødt er mot all ny gruvedrift.

Matproduksjon

Reiser ein gjennom norske bygder seint på hausten, vil ein sjå ei blanding av pløgde åkrar, grashausta jorde og rekkjer og stablar av rundballar pakka i kvit plast. Det bør få oss til å tenkje på at det er jorda me lever av. Gjennom massive inngrep, omforming av naturen og ei effektiv mekanisering er 2–3 % av befolkninga i stand til forsyne resten av befolkninga med mat. Landbruket er det største naturinngrepet me har her i landet, men det er eit nødvendig inngrep for å utnytte ressursane og for å gje folket mattryggleik. Det er i denne sammenhengen me og må sjå på rovdyrproblematikken. Skal landet auke matproduksjonen, for eit aukande folketal, basert på beiting av lokale grasressursar, må me vera villige til å redusere rovviltet til eit nivå som gjer at beitedyra kan utnytte beitet.

Det er og verdt å nemne at det massive naturinngrepet som jordbruket står for, har resultert i eit kulturlandskap som dei fleste meiner er vakkert og verneverdig, og at det har ein verdi i seg sjølv.

Andre naturinngrep

I tillegg til bergverk og landbruk vil eg og nemne vasskraftutbygging og samferdsel. Vil samfunnet ha vassbasert fornybar energi, må me også tola dammar, neddemming og kraftliner. Og vil samfunnet ha vegar og jernbane, må me også akseptere svære naturinngrep langs desse traséane.

Eit moderne velferdssamfunn vil måtte byggas på produksjon og verdiskaping. Natur og arbeid er grunnlaget for dette. Vil ein ha omelett, må ein knuse egg, og vil ein ha industrisamfunnets produkt, må ei ha produksjonen. Partiet Rødt framstår i dag som eit idealistisk parti for restriksjonar og bandlegging. Partiet har ambisjonar om å vera eit arbeiderparti i eit land med materiell velstand og høgt offentleg velferdsnivå. Då må partiet ha ei anna tilnærming til politikken, særleg næringspolitikken, og bli eit radikalt parti for produksjon og verdiskaping, sjølvsagt på sine vilkår.

 

Fredrik V. Sand er medlem av redaksjonen i tidsskriftet Rødt! og partiet Rødt sitt arbeidsutvalg.

I oktober gikk konferansen marx2013 av stabelen som den første i sitt slag. Det hele gikk ned på ABF-huset i Stockholm. Arrangementet samlet mange hundre deltakere – dels med et formål om å få i gang en akademisk diskusjon om Marx, dels å skape en samtale også mellom mennesker utenfor universitetene, om hvordan marxistisk teori kan brukes til å forstå ulike sider av samfunnet. I grenselandet mellom aktivisme og akademia.

Blant de mest kjente navnene på plakaten var det svenske feministikonet Nina Björk og Monthly Review-redaktør John Bellamy Foster, som begge burde være kjent for mange av tidsskriftets lesere. Sistnevnte gjennom flere bokomtaler og artikler, og Björk blant annet gjennom anmeldelse av hennes forrige bok Lyckliga i alle sina dager i Rødt! 2/13.

Björks bok tar opp hvordan kapitalismen tar over stadig flere felt av livet, og er kritisk til hvordan arbeidstida går ut over tiden i andre fellesskap, som for eksempel familien. Denne tematikken ble fulgt opp på konferansen, hvor Björk deltok i en samtale foran stappfull storsal om den såkalte arbeidskritikken, sammen med Roland Paulsen, sosiolog og forfatter.

Der Paulsen toppet sitt bidrag til debatten med det infantile utbruddet «Arbeid er sadisme!» bidro Björk med å tydeliggjøre det ofte underkommuniserte skillet mellom lønnsarbeidskritikk og kritikk av arbeidet som sådan. Det er ikke at vi jobber, skaper og bidrar, men den manglende diskusjonen om hva målet med arbeidet skal være og selve utbyttinga som er et stort problem, i følge Björk. Les mer i intervju med henne i Klassekampen 2. november.

Samtalen «The relevance of Marx for ecology» hadde et panel bestående av John Bellamy Foster, Alf Hornborg (forfatter og professor ved universitet i Lund) og Andreas Malm (økososialistisk aktivist og forfatter – her på berget mest kjent forHatet mot muslimer, en murstein av en bok, og for å ha provosert Jon Hustad til å kaste mikrofonen i bakken og forlate en debatt på Litteraturfestivalen i Lillehammer 2009).

Hornborg begynte sitt innlegg i debatten med å si at han ønsker å være 90 prosent marxist, spurte Bellamy Foster hvorvidt dette var mulig og videre om Bellamy Foster kunne trekke fram noe fra Marx han selv ikke kunne stille seg bak. Bellamy Foster nektet å gå inn i dette, fordi han ikke så nytten av å forholde seg til det han eventuelt var uenig i og dermed ikke kunne bruke til noe.

På en konferanse med mål om å holde en viss intellektuell standard er dette et eksempel som vel ikke burde imponert så mange – men på tross av konferansens ambisjoner kunne det virke som om ønsket om å få bekreftet sitt eget verdensbilde sto sterkere hos en god del, enn viljen til å utfordre og utvikle. Dessverre, og som i så mange andre sammenhenger på venstresida forøvrig.

Allikevel er det imponerende å se marx2013 samle et så stort antall debattanter og tilskuere til en slik konferanse, toppet av en foajé fylt med bokbord og tidsskriftstands hvor venstresida i sin fulle bredde kunne tilby teoretisk input. Følgelig av noe sprikende kvalitet.

Selv om noe av forklaringen på suksessen ligger i at Sverige er mer folksomt enn Norge, er mitt inntrykk at den akademiske åpenheten for å trekke inn Marx på relevante felter, og gjensidig fra en del av miljøene som står bak dette arrangementet; et fravær av marxologi – altså en mindre dogmatisk tilnærming til marxisme som noe fullkomment, altomgripende og utøvd etter boka. Kanskje det ligger uutnyttet potensiale på begge felter her til lands?

I et intervju med arrangørene av marx2013 i svenske Dagens Nyheter i forkant av årets konferanse framgikk det at de fleste av arrangørene er unge, mellom 25 og 35. At de etter egen definisjon leser Marx mer fordomsfritt enn de eldre og at dette gir en ny «take» på mange spørsmål. Altså er dette forhåpentligvis starten på noe spennende som kan fortsette i årene framover, og inspirere.

Fredrik V. Sand er medlem av arbeidsutvalget i Rødt og redaksjonsmedlem i tidsskriftet Rødt!

I den ellers fine artikkelen Hvilket parti ønsker jeg at Rødt skal være? i forrige nummer av Rødt! hang jeg meg opp i en bisetning fra Julie Nesset helt på slutten av artikkelen. Hun skriver at «politikken vår skal ikke være bygd på populismen».

Politikken til et parti utvikles selvfølgelig av medlemmenes standpunkter gjennom demokratiske prosesser og analysearbeid. Samtidig er denne allergien mot populisme – som kommer til uttrykk i nevnte sitat – et praktisk og demokratisk problem, som heller ikke er vanskelig å finne i andre sammenhenger på venstresida, og gjerne i mye verre former.

Mye av denne frykten kommer nok av at populisme er blitt synonymt med FrP for mange. Og at den eneste populismen som finnes, er høyrepopulismen. Verre er den antipopulismen som óg finnes på venstresida, og i praksis fører til avstand til folk flest. Enten dette skyldes for lite Møllers Tran, for mye kulturell kapital eller en fortroppstenkning.

Sånn trenger det ikke å være. En venstreradikal sunn populisme er ikke bare mulig, men bør være ambisjonen for den norske venstresida.

Folk-isme

Venstrepopulisme er ikke noe entydig begrep, hverken tradisjonelt eller i bruk i dag. Så la oss begynne i kjernen av det.

Begrepet populisme er avledet fra populus, som på latin betyr folk. Altså kan man si at det på norsk ville blitt «folk-isme». Hvis vi går til ordbøker (UiO/Språkrådet) og leksikon (Wikipedia og Store Norske Leksikon) trekkes følgende punkter fram som beskrivende for populisme som politisk retning:

• – spredning av økonomisk og politisk makt

– sunn fornuft og vanlige folks erfaringer opp mot den virkelighetsfjerne og elitistiske grunnholdningen eller den kalde byråkratiske rasjonaliteten til politiske eliter og institusjoner – mistillit til det eksisterende politiske etablissementet, den politiske eliten eller det politiske system – skepsis til konstitusjonelle begrensninger og overnasjonale organisasjoner – økt bruk av folkeavstemninger

I Wikipedias nynorskutgave sies det at et velfungerende demokrati alltid vil ha større eller mindre innslag av populisme.

På den andre sida skisseres en nedsettende populismedefinisjon: «at man hevder synspunkter om politikk og samfunnsforhold som (en tror) er populære blant folk». Hvis man fjerner parantesinnholdet, kan det diskuteres hvor nedsettende denne egentlig er. Det å utvikle analyser og standpunkter som slår an blant folk, er jo definitivt noe å hige etter. Og Wikipedia sier: «opprinnelig er begrepet uten en slik negativ lading, og kanskje snarere å se som en hedersbetegnelse.»

Blant hovedtrekkene ved populismen er det lite som står i veien for at en venstreside skal kunne følge dette med ryggraden godt i behold. Selvfølgelig finnes andre negative eksempler og definisjoner på populisme. Det følger med en overhengende fare for parolepreg og floskler. En vellykket populisme er derfor nødt til å bero på en solid analyse. Så må denne i neste rekke populariseres og ha gjenklang hos folk.

Hva med litt venstrepopulisme?

I tillegg til den politiske definisjonen finnes det flere nyanser av populisme, som kan fungere utfyllende til – eller mer uavhengig av – definisjonene over.

Mest åpenbar er den populistiske kommunikasjonen: Å argumentere på en folkelig måte, kritisere ulike eliter i samfunnet, som etablerte partier, finanseliten osv. Vi har også såkalt populistisk strategi, forklart som karismatisk mobilisering. Latin- Amerika og spesielt Chavez i Venezuela trekkes fram som eksempler på det siste.

Populismen har altså blitt identifisert hos FrP og Hugo Chavez, og er altså ikke knyttet til en bestemt ideologi. Men det kan den bli – også venstrepopulismen er en gammel og bred tradisjon.

På 1800-tallet kjempet de russiske populistene for bøndenes eiendomsrett til jorda, og i USA fantes det en populistbevegelse med moderate sosialistiske trekk – en bondepopulisme regnet som venstrepopulistisk.

Et stort, sterkt og viktig eksempel på en vellykket populisme her til lands er de to seirene i kampen mot EEC og EU i 1972 og 1994. Sjelden har punktene som danner grunnlaget for populismen, kommet tydeligere til uttrykk. Attpåtil som en slags venstrepopulistisk bevegelse, oppsummert av tidligere Nei til EU-leder Kristen Nygaard som samholds-Norge mot markeds-Norge.

På slutten av 1960-tallet gjorde den selv-definerte populismen sitt inntog i norsk politikk fra venstre. Dette skjedde med bøkeneHva skjer i Nord-Norge? av Ottar Brox,Populismen i norsk sosialisme av Hartvig Sætra og Norsk populisme av PAG (Populistiske Arbeidsgrupper i Bergen).

I en kommentar i Dagbladet 22. september oppsummerer Andreas Hompland dette som en antikapitalistisk opposisjon mot det vekstorienterte, ekspertdominerte, sentrumsbaserte og sentraliserende etablissementet. Disse trakk veksler på både norsk histories bondeopprør og økologiske samtidsideologer – blant kjernebegrepene var folkelig fornuft og grasrotperspektiv.

Homplands konklusjon er at den politiske avstanden mellom venstre- og høyrepopulismen er stor, men at følgen av disse posisjonene er at den ordinære politiske skalaens «ansvarlige, litt blasse og konsensussøkende sentrum» blir omringet, også fra venstre.

Noen flere eksempler

En kritikk av populismen er at den gjennom motsetningen mellom «eliten» og «folk flest» blir klasseblind. Men er den nødvendigvis det? Store Norske Leksikon bruker både maoismen og dens masselinje og Sosialistpartiet i Nederland som eksempler på venstrepopulisme. I den venstrepopulistiske norske litteraturen framheves «arbeidsfolk » som den sentrale kraften for det politiske prosjektet.

I dag er ikke venstrepopulisme som begrep så mye i bruk, men på Kvasirs nyhetssøk er siste treff en kritikk av Rød Ungdoms forslag om leksefri skole, under overskriften «mislykket venstrepopulisme». Forslaget tar opp i seg motstand mot utdanningseliten, har en solid analyse i bunn og relativt brei folkelig oppslutning rundt kravet, spesielt blant unge. Selv om vedkommende som står bak ordbruken ikke ser på venstrepopulisme som noe positivt, kan man fint bruke dette som eksempel på nettopp velfungerende venstrepopulisme.

Danske Lars Olsen, samfunnsdebattør og forfatter av blant annet boka Det danske klassesamfund, skrev sammen med andre radikale profiler, kronikken «Venstrepopulisme, ja tak!» i fjor høst. Her sier de ja til regulering av finansmarkedet, dansk industri, omfordeling, demokrati i arbeidslivet, mindre byråkrati, og til sist «drop de løftede pegefingre»; en kritikk av røykeforbud i arbeidstiden og det de mener er eksempler på at de privilegerte trumfer gjennom sine idealer, framfor en folkelig oppfatning av hva som er rett og rimelig.

Tid for venstrepopulisme

Var det noe årets valg bekreftet, var det at partiene til venstre for Arbeiderpartiet i liten grad er i takt med «folket». Første skritt må være å anerkjenne det som en målsetning. Det burde ikke være så vanskelig.

Selv om venstrepopulisme kan romme mye forskjellig, krever det en venstreside som våger å utfordre og forandre seg selv. Det betinger en venstreside som ikke er redd for å bryte med trygge, vante (og spesielt moralistiske) standpunkt. En venstreside som overkommer frykten for å tvile seg fram til mer folkelige radikale standpunkter. En venstreside som ikke blir beskjemt av å møte og skape meningsfellesskap med annet utgangspunkt enn Blindern eller studiesirkler.

En fungerende populisme kan heller aldri være påtatt, men forankret i det vi faktisk mener. Men vi skal heller ikke være redd for å stå for det vi mener, når det er populært. Men mene det hardere og høyere.

For å komme dit trengs det mer takhøyde for «avvikende» meninger. Venstresida må samle og løfte fram folk med beina solid planta ute i dagens virkelighet – fra de som jobber i primærnæringer, og håndverkere og industriarbeidere til de som utdanner seg innenfor og jobber i helsevesenet. Og det må gis rom for en ekte venstrepopulisme. Det betyr å holde på det som gjør venstresida til venstreside, som sosialisering av økonomien og motstand mot klasseskiller. Samtidig ha åpne diskusjoner om hva dette betyr for venstresidas svar og prioriteringer når det kommer til for eksempel utdanning og integrering, og hvilke områder venstresida bør gå inn for å regulere og ikke.

Selv med en oljesmurt kapitalisme er kontrastene store, fra produsentene i fiskeri, landbruk og industri til spekulantene i finanseliten. Høyere (snitt-)inntekter gir også økende utgifter. At det er langt opp merkes derfor mest av lavtlønte, og alle de som ikke er med heisen opp sammen med veksten i boligpriser, private helseforsikringer og formelle krav til høyere akademisk utdanning.

Norsk venstreside har derfor alt å vinne på å lykkes med å fylle det som ligger i hedersbegrepet venstrepopulisme. Med motstand mot etablissementet, solide analyser og respekt for Grandiosa, eller kanskje heller respekt for ærlig arbeid og vanlige folks oppfatninger.

Venstresida bør bygge på populisme!

Torgeir Salih Holgersen er medlem i Sagene Rødt, samfunnsgeograf og lærer i Oslo. Han har vært redaktør i medlemsavisa og medlem i sentralstyret i Sosialistisk Ungdom (1999–2000), og medlem i fylkesstyret (2002-2009) og leder i internasjonal gruppe (2004–2008) i Oslo SV. Meldte seg ut av SV og inn i Rødt i 2011 da SV-landsmøtet støttet norsk deltakelse i bombekrigen mot Libya.

La meg starte med å klargjøre følgende: Sosialistisk tradisjon er ikke pasifistisk. Dersom valget står mellom å ta til våpen og drepe, eller bli drept selv eller se på at grunnleggende rettigheter blir tatt fra oss, har sosialister aldri nølt med å velge kampen.

Men samtidig er det viktig å huske på at «krig er en fortsettelse av politikken med andre midler», for å sitere militærteoretikeren von Clausewitz. Det betyr for det første at den militære trusselen bare en av flere trusler mot de prinsippene vi moralsk kan forsvare å drepe og dø for. Vi må derfor ikke se oss blinde på den potensielle fiendens militære muligheter. For det andre er det militære forsvaret også bare et av flere midler som kan brukes til å forsvare seg mot militære trusler. Spørsmålet om bruk av voldsmakt bør anvendes for å forsvare liv og frihet bør derfor ikke gjøres til et prinsipielt spørsmål, men være gjenstand for en konkret analyse hvor svaret vil variere avhengig av tid og sted.

«Aldri mer 9. april!»

Etter 2. verdenskrig har det i Norge vært nærmest universell tilslutning til slagordet «Aldri mer 9. april». Budskapet i dette slagordet er at Norge aldri igjen må la det militære forsvaret forvitre, slik det skjedde gjennom mellomkrigstida, slik at landet vårt blir lagt åpent for angrep fra en aggressiv nasjon. Men ville det vært et bidrag til bekjempelse av nazismen om Norge faktisk hadde hatt et sterkere norsk militærvesen i 1940?

Det som gjorde Norge viktig for Hitler, var tilgangen til jern, et råstoff som er avgjørende for enhver krigførende stormakt, men som Tyskland hadde mangel på i eget land. Malmgruvene lå i Kiruna i Sverige, men transporten gikk langs norskekysten, fra Narvik. Som kjent ble ikke Sverige okkupert av Tyskland. Hvorfor ikke? Fordi Sverige var i stand til å forsvare egen suverenitet, og garanterte dermed også frie forsyningslinjer gjennom eget territorium av krigsessensielle råvarer til Tyskland. Norge derimot, hadde et så svakt kystforsvar at vi ikke evna å hevde egen suverenitet og nøytralitet overfor britene som minela norsk farvann og borda tyske transportskip. Hva om Norge hadde hatt en langt sterkere marine? Ville denne kommet kampen mot nazismen til nytte?

Dersom Norge tidlig 1940 hadde vært i stand til å sikre vår nøytralitet og suverenitet, hadde det ikke vært tyskerne men britene som hadde blitt fordrevet fra norske farvann. Om britene da hadde sett det som så essensielt å stanse de tyske malmtransportene at de likevel ville gått til aksjon, ville de altså måttet skyte mot norske krigsskip. Norge kunne dermed risikere å komme i krig med Storbritannia, parallelt med at Storbritannia var i krig med Nazi-Tyskland. Det ville ikke automatisk gjort Norge til en direkte alliert av Nazi-Tyskland, men det er heller ikke utenkelig, spesielt ikke om Norge hadde hatt en forsvarsvennlig regjering utgått av borgerlige partier, hvor det var mange medlemmer som hadde stor sympati både med Mussolini og Hitler.

Myten om universalforsvaret

Eksempelet 9. april 1940 viser viktigheten av å ha en helt konkret politisk analyse av det globale trusselbildet som grunnlag for utvikling av et relevant forsvar mot denne trusselen, og at et generelt mål om et sterkt nasjonalt militært forsvar retta mot alle mulige krenkelser av norsk suverenitet i enhver situasjon, like gjerne kan bidra til å øke styrken til en bestemt trussel.

Selv om dette premisset ikke har vært helt eksplisitt uttalt, har Norge i etterkrigstida tatt lærdom av det som skjedde 9. april 1940 ved å bygge opp Forsvaret, militært men enda mer politisk, mot det som ble vurdert som den ene store trusselen mot Norge: Sovjetunionen og sovjetkommunismen. Gitt at dette faktisk ble vurdert som den dominerende trusselen, blir NATOmedlemskapet og den forsvarsstrukturen, med hovedvekt på et invasjonsforsvar i Troms, en fullstendig logisk og sammenhengende strategi. Men hadde vi faktisk blitt utsatt for et nytt 9. april, med angrep over havet fra sør og vest, fra noen andre enn Sovjetunionen/Russland, ville det norske Forsvaret, tross Europas høyeste militærutgifter per innbygger, vært om mulig enda mer hjelpeløst enn Norge anno 1940.

Hvem kan true hvem?

Sosialister har vært uenige om hvorvidt Sovjetunionen på noe tidspunkt utgjorde noen trussel mot Norge under den kalde krigen, men det kan vanskelig hevdes at Russland utgjør noen potensiell trussel mot Norge på mellomlang sikt i dag. Det er også reelt oppfatninga i det militære etablissementet, og derfor bygges det Russlandorienterte territorialforsvaret gradvis ned.

I stedet har det norske militæret blitt lagt om i retning av i størst mulig grad å skulle kunne fylle ulike funksjoner for NATO i det som er NATOs nye misjon og konsept: Å intervenere i land overalt i verden, med eller uten FN-mandat. Det å intervenere uten FN-mandat, er en direkte forbrytelse mot freden, den groveste formen for folkerettsbrudd i følge FN-pakten.

Vi har vært vant til å tenke på det norske militæret som et defensivt forsvar som kun skal brukes til å forsvare Norge mot angrep utenfra. Nå må vi erkjenne at mens ingen truer Norge i dag, er det norske militæret en integrert del av trusselbildet for folk i andre deler av verden.

Selv om ingen truer Norges suverenitet som lojalt NATO-medlem, ville situasjonen fort bli annerledes om vi lykkes med få slutt på at Norge utgjør en trussel mot andre land, og får Norge utmeldt av NATO. Om en framtidig reelt venstreorientert norsk regjering også sto opp for internasjonal solidaritet på andre måter, for eksempel ved å lede an i en internasjonal boikottkampanje mot Israel til støtte for palestinerne, og gjennom å samarbeide med ALBA-landene i Latin-Amerika om å bygge et globalt økonomisk alternativt til frihandelskapitalismen, ville trusselbildet skjerpes ytterligere. Det er heller ingen tvil om trusselen minst sannsynlig ville komme fra Russland.

Kan vi forsvare oss militært mot USA?

Det å skulle bygge et militært forsvar i Norge som kan være relevant mot en mulig invasjon fra USA, er en langt mer formidabel oppgave enn å opprettholde et relevant forsvar mot Russland. For det første har Norge en veldig kort grense mot Russland, og Russlands eneste angrepsvei ville måtte komme nordfra, enten vi snakker over land, hav eller luft. Den forsvarsstrukturen Norge har i dag, med et fokusert forsvar i nord, som er relevant mot Russland, er derimot helt irrelevant dersom angrepet skulle komme fra USA eller andre NATO-allierte. Som Nazi-Tyskland dokumenterte i 1940, kan det komme fra alle andre retninger enn akkurat fra nord, og gjerne samtidig.

For det andre har USA for et langt større og mer høyteknologisk militærvesen, med evne til å tilintetgjøre på kort tid militærvesenet i land som Russland ville hatt adskillig mer problemer med. Libyakrigen i 2011 viste hva NATO kan gjøre med et suverent lands militærvesen fra lufta på kort tid.

For det tredje er Norge militærteknologisk bundet så tett opp i USA at vi trolig må kvitte oss med nesten ethvert eksisterende våpensystem om vi skal kunne bruke det til å forsvare oss mot det samme USA. Om den politiske alliansen med USA forsvinner, kan vi se langt etter reservedeler. Bare Russland sitter i dag på en helhetlig alternativ våpenteknologi som på noe vis kan matche USAs. Men skal vi basere oss på russiske våpensystemer, vil vi lett bli like avhengige av Russland politisk som vi i dag er av USA. Både utenrikspolitisk og innenrikspolitisk ville det være uakseptabelt.

Det tredje alternativet er å bygge opp et egen helhetlig militærindustrielt kompleks. Det vi har i dag, er bare enkeltelementer som er så integrert i NATO-systemet både kommersielt og teknologisk at det neppe ville være noe å basere seg på.

Et mer realistisk alternativ for et militært uavhengig Norge, er det som per i dag er Rødts forsvarspolitiske strategi; et lavteknologisk militærvesen som ikke satser på å stanse en invasjon, men heller gjøre motstand i etterkant; en geriljaforsvarsstrategi basert på Heimevernet. USA har tidligere gått på tap mot denne typen fiende, men da snakker vi om for 40 år siden, og vi snakker om kolossale sivile tap for USAs fiende. I dag, med blant annet droneteknologi, er det på ingen måte gitt at en norsk motstandsstyrke i uniform i fjellheimen ville påført en amerikansk okkupant så mye som en tapt soldat.

Hva med Irak og Afghanistan? Ja, men der er USAs og NATOs tap et resultat av USAs statsbyggingsprosjekt, hvor soldatene har blitt gjort sårbare for å vinne «hearts and minds», ikke for å etablere territoriell og politisk kontroll, og av en motstander som har som hovedmål å bekjempe statsbygginga, helt uten hensyn til eget lands sivilbefolkning. En kampstrategi, helt på utsida av Folkeretten, med bruk av geriljastyrker som bevisst gjemmer seg i befolka områder, bruker sivile klær og selvmordsbombing som sentral strategi, er selvsagt helt utelukka som motstandsstrategi for et demokratisk sosialistisk Norge.

Slik jeg ser det, er det ingen realisme i at et NATO-uavhengig sosialistisk Norge skulle kunne hindre USA fra å invadere og ta kontroll over landet vårt, om USA bestemmer seg for det, med mindre vi knytter oss like tett til en allianse med Russland som vi i dag er knytta til USA. Prisen for å yte militær motstand etter en invasjon vil også lett bli alt for høy sett i forhold til de militære tapene vi kunne regne med å klare å påføre okkupanten.

Et politisk-økonomisk forsvar

Selv om USA ikke ville hatt store militærtaktiske problemer med å gjennomføre en militær intervensjon som å fjerne en framtidig sosialistisk norsk regjering, er det likevel ikke særlig sannsynlig at USA ville valgt en slik strategi.

Økonomiske sanksjoner og sabotasje hvor målet er å undergrave den folkelige støtten til regjeringa innad i landet, er langt mer sannsynlig. Det å ha kutta alle militære bevilgninger vil i en slik situasjon bidra til at større økonomiske midler vil være frigjort til å fortsette å dekke befolkningas grunnleggende behov, og dermed motstå den økonomiske krigføringa fra USA og EU.

Det at trusselen mot et NATO-uavhengig Norge ville komme fra imperialistiske stormakter hvor myndighetene i noen grad er avhengige av støtte fra folket i eget land, er en viktig faktor å ta med i betraktning. Før et angrep kan gjennomføres, må det gjøres et arbeid overfor opinion for å rettferdig gjøre krigen. Kostnadene ved et angrep avhenger også av hvor stor støtte angriperstaten får fra andre land. Et avvæpna Norge som bruker oljepenger på miljøteknologi og økonomisk støtte til fattige i andre land, vil vanskeliggjøre det å bygge opp den nødvendige skremselspropagandaen som skulle rettferdiggjort et angrep. Venezuela har trolig skaffet seg betydelig mer sikkerhet mot et angrep fra USA gjennom de politiske alliansene landet har etablert gjennom å finansiere ALBA-samarbeidet, og gjennom velferdsprogrammene som inkluderer subsidiert fyringsolje til fattige i USA, enn gjennom innkjøp av moderne russiske våpensystemer.

Uten å bli pasifister bør vi derfor gå inn for full nedlegging av det norske militæret, ganske enkelt fordi dette vil styrke mulighetene for å forsvare de verdiene og prinsippene sosialister alltid har satt høyest, både for oss selv og for folk i andre deler av verden. De eneste militære kapasitetene vi vil ha nytte av, er de som har en funksjon i fredstid. Det vil i første rekke inkludere Kystvakten, som det ville være naturlig å legge inn under politiet.

Organiser militærnekting!

I overskuelig framtid er det mer betydningsfullt hva slags holdning vi inntar til det eksisterende norske NATO-forsvaret enn hvordan vi definerer vårt helhetlige forsvarspolitiske alternativ.

Det danske forsvaret opplevde for en stund siden store problemer med å stille nok styrker fordi stadig færre ville la seg verve under perioden med harde kamper og betydelige tap i Afghanistan. Dette var gode nyheter for alle som ønsker å svekke NATOs muligheter for å føre krig. Spørsmålet er om vi kan klare å oppnå den samme effekten, uten å måtte gå veien om like mange soldater som blir drept.

Når mange på venstresida har støtta verneplikten både i teori og praksis til nå, har hovedbegrunnelsen vært at brei deltakelse er viktig for å sikre demokratisk kontroll med Forsvaret. Vi må imidlertid forholde oss til at myndighetene i Norge har sendt det norske militæret inn i en rekke folkerettsstridige krigsoppdrag i løpet av de siste to tiårene, og at det vernepliktsbaserte Forsvaret vårt ikke har lagt noen demper på dette. Tvert imot.

Det har i flere år nå vært slik at verneplikten reelt har vært frivillig. Siviltjeneste er avvikla for militærnektere, og det holder lenge å virke umotivert på sesjon for å slippe unna. Likevel ønsker Forsvaret selv å opprettholde den formelle vernepliktsordninga, og nå har den til og med nylig blitt utvida til å inkludere kvinner. Grunnen er at Forsvaret veit at de beste soldatemnene ikke er de våpengale og skolesvake bajasene som er de som vil melde seg i et helt frivillig system.

Det norske militæret ønsker og trenger den skoleflinke, pliktoppfyllende, gutten som svarer høflig og positivt på alle spørsmål om han kan tenke seg å gjøre noe for landet sitt på sesjonen, uten at han i utgangspunktet hadde tenkt seg en militær karriere. Det er han som skal analysere informasjon som gjør det mulig å identifisere relevante bombemål i den neste NATOkrigen for regimeendring.

Forsvaret trenger også den politisk engasjerte jenta som lar seg begeistre om fortellinga om NATO-soldater som sørger for at jenter får utdanning i Afghanistan. Det er hun som skal kroppsvisitere kvinnene ved en kontrollpost i det neste landet som kommer under NATO-okkupasjon.

Vårt mål må være å nekte det norske NATO-forsvaret tilgang til disse menneskelige ressursene som de ønsker seg i størst mulig grad gjennom å kjøre en offensiv antiimperialistisk militærnektingskampanje. Vi bør organisere kampanjer for å få flest mulig til å skrive under på at de vil nekte militærtjeneste, vi bør dele ut løpesedler til ungdom som skal på sesjon, og vi bør engasjere elever på skolene for å nekte Forsvaret å komme for å informere om utdanning i Forsvaret. Dersom de likevel kommer, bør vi sørge for at de også møtes med protester, kritikk og mer informative løpesedler enn de Forsvaret selv har med seg.

Gjennom en slik kampanje kan vi samtidig nå ut til langt flere enn i dag med informasjon om hvordan NATO undergraver internasjonal fred og Folkerett, og om hva de «humanitære oppdragene» i andre deler av verden reelt handler om. Det er på den måten vi i dag mest effektivt kan bidra til å forsvare de verdiene og prinsippene som sosialister før oss har vært villige til å drepe og dø for.

Mandag den 25. november sendte Støttekomiteen for hjelpepleier Stig Berntsen ut følgende pressemelding:

«Stig Berntsen har fått tilbake jobben Oslo kommune og hjelpepleier Stig Berntsen har i dag inngått rettsforlik. Stig Berntsen får tilbake stillinga som hjelpepleier ved Lindeberg omsorgssenter.

Støttekomiteen konstaterer at arbeidsgiver Oslo kommune endelig har bøyd av etter å ha stengt Berntsen ute fra jobben i to år og to uker. Komiteen er glad for arbeidsgivers tilbaketog.

Vi håper seieren setter ei grense for hvor langt en arbeidsgiver kan gå i å trakassere en arbeidstaker på grunnlag av usanne beskyldninger. Dette kan få stor betydning både for arbeidstakere og faglige tillitsvalgte.»

Mange har bidratt til seieren, men først og fremst er det Berntsen som hadde mot og ikke lot seg knekke, vi vil takke.

 

Åsmund Egge er historiker, professor eremitus, ved Historisk institutt. Artikkelen trykkes med tillatelse fra Materialisten.

Den borgelige revolusjon i marxistisk forstand er den sosiale revolusjon som knytter seg til overgang fra føydalisme til kapitalisme. Ifølge det marxistiske synet er det motsigelsen mellom produktivkrefter og produksjonsforhold som sprenger rammene for eldre produksjonsmåter og åpner veien for nye.¹ I Forordet tilKritikk av den politiske økonomi har Marx sammenfattet sitt syn på følgende måte:

På et visst trinn i sin utvikling kommer samfunnets materielle produktivkrefter i motsetning til de bestående produksjonsforhold, eller, noe som bare er et juridisk uttrykk for dette, til de eiendomsforhold som de hittil har beveget seg innenfor. Fra å være utviklingsformer for produktivkreftene forandrer disse forhold seg til å bli lenker for dem. Det inntrer da en epoke med sosial revolusjon. Med forandringen av det økonomiske grunnlag velter hele den uhyre overbygning langsommere eller hurtigere om.²

Den kapitalistiske produksjon oppsto og utviklet seg under føydalismen. Bønder og andre produsenter ble enkeltvis eller i masseomfang løsrevet fra sine tradisjonelle produksjonsbetingelser – jorda og redskapene. Dette skjedde dels via økonomiske mekanismer, dels gjennom åpen voldsbruk fra de herskende klasser. Slik oppsto store grupper eiendomsløse som ble henvist til å opprettholde livet ved å ta lønnet arbeid. Disse eiendomsløse var en forutsetning for utviklingen av lønnsarbeidet i stor målestokk, og kom til å utgjøre det første rekrutteringsgrunnlag for den moderne arbeiderklasse. Samtidig oppsto en annen ny klasse som var bærere av de nye produksjonsforhold – borgerskapet. Denne klassen eide produksjonsmidlene og satte disse i produktiv virksomhet ved å engasjere lønnsarbeidere til å utnytte dem. I den første tiden var likevel handelen viktigere enn industriell produksjon. De store oppdagelsene dannet grunnlaget for et verdensmarked og en sterk vekst i handelen. Etterspørselen økte og vareproduksjonen ble stimulert. Hjemmeindustrien spredte seg på landsbygda og det oppsto store manufakturer både på landet og i byene. Men de føydale lenkene hemmet denne utviklingen. Den merkantilistiske monopol- og privilegiepolitikk hindret konkurransen, og reguleringspolitikken la bånd på all slags næringsvirksomhet.

Også innenfor jordbruket hemmet føydale levninger utviklingen av produksjonen. Rester av livegenskap, godseiernes privilegier og monopol, det gamle landsbyfellesskapets tradisjonelle plikter og rettigheter – alt dette hindret avskaffelsen av avleggs driftsmåter, slik som teigblanding og rotasjonsjordbruk med delvis brakklegging av jorda. Kort sagt: de føydale produksjonsforhold – eller restene av slike – hemmet utviklingen av produktivkreftene både i jordbruket og når det gjaldt den begynnende industrielle utvikling.

Samtidig hadde borgerskapet for det meste liten eller ingen del i den politiske makt. De eneveldige kongene kunne nok av og til ta avgjørelser som fremmet den kapitalistiske utvikling og borgerskapets interesser. Men i siste instans var de representanter for det føydale aristokratiet, og de reformforsøk enkelte av dem forsøkte seg på, sprengte ikke det gamle samfunns rammer. Borgerskapet sto altså utenfor det politiske liv. De manglet ofte adgang til statens høyeste embeter, og også de lavere var gjerne forbeholdt adelen. Adelen var en stand i tilbakegang. Dens militære rolle var forbi, og dens økonomiske virksomhet hadde relativt stadig mindre betydning. Borgerskapet hadde gjennom flere århundre vært i sterk økonomisk og kulturell framgang. Det var oppstått et klart misforhold mellom borgerskapets samfunnsmessige betydning og deres politiske avmakt. Denne motsigelsen utløste de store borgerlige revolusjoner – der særlig den engelske og den franske blir betraktet som klassiske.

De borgerlige revolusjoner feide vekk føydalsamfunnets rester og åpnet veien for kapitalismens utvikling til dominerende produksjonsmåte. På det økonomiske området innbar dette at skranker som hemmet produksjonsutviklingen, ble fjernet. De tradisjonelle innskrenkninger og reguleringer av produksjonen forsvant. Forskjellige slags laug og korporasjoner ble oppløst, og adgangen til å drive næringsvirksomhet ble åpnet for alle som hadde midler til det. Restriksjonene på handelen ble fjernet eller i det minste sterkt redusert. Et utall av indre tollgrenser, bytoller og omsetningsavgifter ble opphevet. Kontraktfrihet ble innført. De personlige bånd som hadde hvilt på individene i det føydale samfunnet, ble opphevet – således f.eks. restene av livegenskapen der denne ennå fantes. Hver enkelt skulle fritt kunne inngå avtale med andre om lønns- og arbeidsvilkår. Denne kontraktfriheten var en fundamental forutsetning for kapitalismens videre utvikling fordi nettopp lønnsarbeidet er grunnlaget for kapitalistisk produksjon. Videre fikk eiendomsretten et nytt innhold. Under føydalismen grep ofte plikter og rettigheter bygget på hevd inn i eiernes disposisjonsrett over sin eiendom. Dette gjaldt særlig for jordeiendom. Men også håndverkerne var pålagt begrensninger og reguleringer av virksomheten som i virkeligheten innebar innskrenkninger i eiendomsretten. Borgerskapets mål var full og fri disposisjonsrett over all eiendom, og dette søkte de å gjennomføre så langt det sto i deres makt.

På det politiske og statsrettslige området førte de borgerlige revolusjoner til vesentlige endringer på flere områder. For det første ble det innført en rekke borgerligdemokratiske rettigheter. Talefrihet, trykkefrihet, religionsfrihet, rett til å stille kollektive krav til myndighetene i form av petisjoner. Derimot ble forsamlings- og organisasjonsfrihet ikke gjennomført i første omgang. Borgerskapets klasseinteresser var ikke tjent med at de lavere klasser organiserte seg. Midt under den franske revolusjon, i 1791, ble det således innført forbud mot å opprette fagforeninger og mot å streike. Slike rettigheter ble først anerkjent etter lang og hardnakket kamp fra arbeiderklassens side, og borgerskapet forsøker stadig å oppheve eller undergrave disse rettigheter så godt de kan. Den viktigste av de borgerlige revolusjoners reformer på dette området er kanskje gjennomføringen av likhet for loven. Det var riktignok bare snakk om formell, juridisk likhet. Men den var av stor betydning fordi den opphevet adelens privilegier og åpnet adgang for borgerskapet til de høyeste embeter i staten.

For det andre ble det under de borgerlige revolusjonene gjennomført konstitusjonelt styre. Den mer eller mindre eneveldige kongemakt ble avskaffet ved opprettelse av republikk, eller innskrenket av skrevne forfatninger eller forfatningsmessige vedtak av riksforsamlinger der representantene var valgt av en større eller mindre del av folket. Disse konstitusjonene inneholdt en del allmenne prinsipper der de borgerligdemokratiske rettigheter ble slått fast – foruten borgerskapets særlige stempel på forfatningene: prinsippet om eiendomsretten. For øvrig innebar de frie forfatningene endring og omorganisering av statsstyret. De tidligere eneveldige regimene ble avløst av et system der statsmakten måtte styre på grunnlag av konstitusjonen. Samtidig ble statsmakten delt – i første rekke mellom den utøvende og den lovgivende makt. Den utøvende makt ble begrenset av en valgt forsamling som hadde beskatnings- og lovgivningsrett eller i det minste betydelig innflytelse på disse områdene. På denne måten fikk borgerskapet direkte del i utøvelsen av den politiske makt samtidig som det konstitusjonelle styre la grunnlag for stabilitet og forutsigbarhet i statsmaktens avgjørelser. Dette siste var ikke minst viktig. De eneveldige regimene hadde til dels vært preget av vilkårlige avgjørelser og enerådige inngrep fra kongemaktens side. Forutsigbarhet, ensartethet i avgjørelsene og sikkerhet mot vilkårlig behandling fra statsmaktenes side er avgjørende forutsetninger for kapitalisten i hans planlegging med sikte på maksimal profitt.

De borgerlige revolusjonene hadde også stor betydning for utviklingen av den nasjonale enhet i de enkelte land. Opphevelsen av alle særrettigheter rammet ikke bare det føydale aristokrati, men rettet seg også mot lokale privilegier som enkelte provinser og byer hadde fra gammelt av. Beskatningsbyrden skulle nå hvile likt, ikke bare på adel og borgerskap, med også på rikenes forskjellige geografiske områder. Samtidig ble forvaltningsapparatene forenklet og gjort ensartet og de forskjellige forvaltningsområdene – for finansvesen, rettvesen, geistlige og militære saker – fikk felles grenser. Av særlig betydning for borgerskapet var gjennomføringen av et enhetlig nasjonalt marked. Indre tollgrenser, bytoller og omsetningsavgifter ble som nevnt fjernet eller sterkt redusert. Kapitalismen kunne ikke utvikle seg under den oppsplitting og lokale partikularisme som preget føydalismen. Kapitalismens utvikling krevde et stort og enhetlig marked og et uniformt lovverk for dette området. Samtidig var det nødvendig å beskytte nasjonenes eget borgerskap mot konkurranse fra andre nasjoners borgerskap. I denne historiske epoken var det bare innenfor nasjonalstatenes rammer at disse forutsetningene kunne oppfylles. Nå fikk staten en helt annen betydning enn tidligere. Mens utbyttingen under føydalismen foregikk lokalt, hadde borgerskapet i prinsippet hele landet som operasjonsfelt. Mens den typiske føydale eiendom var knyttet til det enkelte gods, var den borgerlige eiendom rørlig eiendom. Behovet for et nasjonalt marked, en enhetlig lovgivning og ikke minst for en beskyttelse av den rørlige eiendom forutsatte at maktapparatet ble organisert på et nasjonalt og ikke bare et lokalt grunnlag. De borgerlige revolusjonene innebar et stort skritt framover i utviklingen av nasjonene. Selv om flere av nasjonalstatene var oppstått tidligere, ble de konsolidert av de borgerlige revolusjoner. Følelsen av nasjonal tilhørighet og framveksten av patriotisme i moderne forstand er også langt på vei resultat av den borgerlige revolusjon. De franske tropper gikk under revolusjonskrigene til angrep under det karakteristiske hærropet «Leve nasjonen!»³

Revolusjonsbegrepet

De borgerlige revolusjonene oppviser store variasjoner med hensyn til bakgrunn, forløp og resultater. De momenter som er trukket fram ovenfor, er ikke ment som noen slags gjennomsnittsbeskrivelse, men mere som en framheving av visse vesentlige trekk ved den borgelige revolusjon. I noen land var oppløsningen av føydalismen kommet forholdsvis langt før den borgelige revolusjon brøt ut. Med hensyn til resultatet har det i enkelte land preg av et kompromiss mellom de gamle og de nye herskende klasser, og reformene ble ikke like dyptgripende overalt – i hvert fall ikke i første omgang. Den franske sosialist fra årene før 1914, Jean Jauris, som også var en betydelig historiker, karakteriserer den franske revolusjon som «bredt borgelig og demokratisk» og setter den i motsetning til de amerikanske og engelske revolusjoner som var «snevert borgelige og konservative».⁴

Et annet problem er spørsmålet om voldens betydning og om revolusjonsbegrepet innebærer at omveltningen skjedde svært brått. Ble den borgelige «revolusjon» nødvendigvis gjennomført med vold? Alle de store borgelige revolusjonene var voldelige revolusjoner der enten krig eller borgerkrig eller begge deler var nødvendige for revolusjonens seier. Det gjelder de engelske, amerikanske og franske revolusjoner og det gjelder revolusjonene i begynnelsen av vårt århundre – «ungtyrkernes» revolusjon i 1908, den kinesiske revolusjon i 1911 og revolusjonene i Russland i 1905 og februar 1917. Men den reformperiode som representerer overgangen fra føydalismen til en utviklet kapitalistisk produksjonsmåte, foregikk mange steder under mindre dramatiske omstendigheter. I alle tilfelle var en oppblussing og skjerping av klassekampen knyttet til perioden med de borgelige revolusjoner. Det var heller ikke slik at denne perioden nødvendigvis var svært kort. Dette var heller ikke Marx oppfatning. I det sitatet vi allerede har bragt fra forordet Til Kritikk av den politiske økonomi, snakker Marx om «en epoke med sosial revolusjon». Han sier videre at «den uhyre overbygning (velter) langsommere eller hurtigere om». (mine uthevn, ÅE).

Den borgerlige revolusjons epoke kunne strekke seg over mange tiår – ja, hundre år. Eller det kunne være slik at den borgerlige revolusjon trengte en utfylling og fullføring som først kom på et langt senere tidspunkt.

Således var parlamentsreformen av 1832 og opphevelsen av kornlovene i 1846 en viktig utfylling av den engelske revolusjon på 1600-tallet. Den borgerlige revolusjon er her omtalt som en sosial revolusjon. Enkelte vil kanskje stusse og spørre om ikke f. eks. den franske revolusjon i første rekke var et politisk fenomen. Er ikke revolusjoner knyttet til «den politiske sfære»? Dreide det seg ikke om en kamp om den politiske makt – en klassekamp om statsmakt? Det gjorde det selvfølgelig. Det er likevel for snevert å betrakte den borgerlige revolusjon utelukkende eller først og fremst som en politisk revolusjon. Hovedmotsigelsen under den borgerlige revolusjon i dens klassiske utgave var motsigelsen mellom et aristokrati som representerte det gamle samfunnet – et føydalsamfunn eller et «Ancien Regime» med betydelige føydale rester – på den ene side, og et framstormende borgerskap som representant for nye kapitalistiske produksjonsforhold på den annen side. Denne kampen gjaldt ikke bare spørsmål om endringer i de politiske eller rettslige institusjoner, men gikk på avgjørende endringer i selve produksjonsforholdene.

Det grunnleggende ved den borgerlige revolusjon var forandringene i produksjonsforholdene. Restene av livegenskapen og andre føydale levninger ble fjernet. Den institusjonelle ramme ble lagt til rette for et lønnsarbeidersystem basert på frie kontrakter mellom arbeidskjøper og arbeidsselger. Eiendomsbegrepet fikk et nytt og «renere» innhold – tilpasset de nye borgerlige produksjonsforhold. Eiendomsforholdene ble avkledd førkapitalistiske former som hindret full og fri utnyttelse av så vel fast som rørlig eiendom. Betydelige endringer i eiendomsforholdene var også gjerne forbundet med de borgerlige revolusjonene i og med ekspropriasjon av kirkegods og annen aristokratisk eiendom. De borgerlige revolusjoner som i sitt vesen sosiale revolusjoner synes for øvrig å være i tråd med Marx egen begrepsbruk, for eksempel i det sitatet som er brakt fra forordet tilKritikk av den politiske økonomi. Når dette er sagt, er det grunn til å understreke betydningen av omveltningene i de politiske og rettslige institusjonene som gjorde det mulig for borgerskapet å utøve sitt klasseherredømme.

Innvendinger mot begrepet om den borgerlige revolusjon

Det er fra forskjellig hold reist en del innvendinger mot det revolusjonsbegrep som er behandlet her. Noen av disse skal nevnes og kommenteres ganske kort.

1) Disse revolusjonene representerte ingen overgang fra føydalisme til kapitalisme fordi det var ikke føydalisme før revolusjonen og ikke kapitalisme etterpå⁵. Denne innvendingen er dels begrepsmessig, dels reell. Det blir på den ene side hevdet at begrepet «føydalisme» må reserveres som betegnelse på personlige relasjoner mellom lensherre og vasaller i middelalderen og de institusjoner som knyttet seg til disse. Begrepet gis et rent juridisk innhold. Denne innvendingen har mer semantisk enn faghistorisk interesse. Innenfor marxismen har føydalismebegrepet hevd som et økonomisksosialt begrep, som betegnelsen på en historisk produksjonsmåte. Det viktigste spørsmålet er derfor om man er enig om hvordan samfunnsforholdene var før revolusjonen og om revolusjonen endret på disse og eventuelt hvilken betydning dette hadde. Heller ikke på dette området hersker det enighet.

Engelskmannen Cobban mener f.eks. at de føydale og seigneuriale rettighetene i det gamle franske samfunnet ikke var annet enn en «formålsløs overlevning».⁶ Cobban står riktignok nokså alene om akkurat det standpunktet. Samtidig hevdes det – også av Cobban – at revolusjonen ikke representerer overgangen til kapitalisme fordi det ikke eksisterte kapitalisme i tiden etter revolusjonen. Cobban refererer til Frankrike. Slik han uttrykker seg, tar han selvfølgelig feil. Det eksisterte kapitalisme i Frankrike både før og etter revolusjonen – spørsmålet er når kapitalismen ble den dominerende produksjonsmåte. Når er det at kapitalistiske produksjonsforhold dominerer og preger de økonomiske og sosiale forhold i samfunnet? Marx identifiserer denne perioden med framveksten av den moderne storindustri. Det er riktig nok at den industrielle revolusjon i Frankrike ikke skjøt fart før flere tiår etter revolusjonen – under det annet keiserdømme, altså i 1850–60 årene. Den industrielle revolusjonen i England ble for øvrig påbegynt først i siste halvdel av 1700-tallet, bortimot hundre år etter avslutningen av den engelske revolusjon. Cobban mener altså at når industrialiseringen ikke fulgte umiddelbart etter revolusjonen, så er det ingen sammenheng til stede. Men det er klart at det kan være en sammenheng mellom to begivenheter selv om de ikke følger umiddelbart på hverandre i tid. Revolusjonen feide vekk restene av de føydale eiendoms- og produksjonsforhold, og la på den måten grunnlaget for en videre utvikling av kapitalistiske produksjonsforhold. At det ennå tok tid før den kapitalistiske produksjonsmåte ble den dominerende, motbeviser ikke revolusjons borgelige innhold eller at revolusjonen var nødvendig for at kapitalismen skulle kunne utvikle seg videre.

2) Revolusjonene var ikke – eller i hvert fall ikke først og fremst – borgerlige revolusjoner, de var demokratiske revolusjoner. Dette er synet til bl.a. den amerikanske historikeren Palmer⁷. Denne innvendingen avslører for det første en uenighet om hva som var det mest fundamentale: overgangen fra en produksjonsmåtes dominans til en annen og det nye klasseherredømmet som fulgte med dette, eller reformer i de rent politiske institusjonene. Dessuten opererer dette synet med et helt abstrakt begrep om demokrati. Men vi må spørre: demokrati for hvem? Var det slik at demokratiet kom alle til gode? Den innskrenkede stemmeretten og mangelen på organisasjonsfrihet og streikerett viser svært godt klassepreget til de demokratiske reformene – det var demokrati for borgerskapet som ble innført. Men derfor blir det galt å snakke om en allment demokratisk revolusjon. De demokratiske reformene utgjorde bare en del av og et ledd i de borgerlige revolusjonene.

3) Revolusjonene var ikke borgerlige fordi det var ikke borgerskapet som ledet dem. Det var for eksempel få næringsdrivende eller kapitalister som satt i de revolusjonære forsamlingene.

Dette er også en innvending Cobban har gjort gjeldende for den franske revolusjon.⁸ Men det er jo ikke det saken gjelder. Alle klasser har sine talsmenn, sine ideologer og politikere. Kapitalistene behøvde ikke selv sitte i de revolusjonære forsamlingene eller regjeringene så lenge disse førte en politikk som var i deres interesse. En annen sak er det at det var en god del kapitalister i de franske revolusjonære forsamlingene og de var dessuten dels organisert i egne politiske klubber. Den indirekte innflytelse de hadde ved valgene til disse forsamlingene var enda større. Men kriteriet på om en revolusjon er en borgerlig revolusjon, må først og fremst søkes i revolusjonens resultater. Førte revolusjonen til endringer i samfunnet som var i borgerskapets klasseinteresser? Ble det gamle samfunnets produksjons- og eiendomsforhold omdannet slik at hindringene for en fri utfoldelse av produksjon og omsetning på et kapitalistisk grunnlag forsvant? Kort sagt: Ble veien åpnet for kapitalismens fri utfoldelse? Videre: Ble borgerskapets klasseherredømme sikret gjennom egnede endringer i de politiske institusjoner – frie forfatninger, representative forsamlinger, stemmerett til borgerskapet (men ikke til lavere klasser) osv.? Det er slike spørsmål vi må stille når vi ønsker å vurdere revolusjonenes karakter og innhold.

Rent umiddelbart kan det synes som om begivenhetene i Norge i 1814 har lite å gjøre med begrepet om borgerlig revolusjon slik det her er definert. Kan man overhodet snakke om føydalisme eller føydale rester i Norge omkring år 1800? Adelen i Norge var ubetydelig og hadde få og lite vesentlige privilegier. Den hadde praktisk talt ingen administrativ funksjon og overhodet ingen militær funksjon. Det fantes ingen godsdrift med føydal utbytting i tradisjonell forstand. De norske bønder var fri fra den type bånd vi gjerne forbinder med føydalisme. Det fantes selvsagt utbytting i form av skatteflåing, renteutsuging og – for leilendingene – landskyld og andre avgifter til jordeieren. Men fra siste halvdel av 1600-tallet ble stadig flere bønder selveiere, og omkring 1814 var omkring 2/3 av jorda i Norge selveierjord. Trolig bortimot den samme andelen av oppsitterne var selveiere. Det var ellers forholdsvis liten sosial forskjell mellom bygselmannen og den selveiende bonde, noe som i 1814 ga seg uttrykk i at begge grupper fikk stemmerett på like fot. Den tallrike underklassen av tjenere og husmenn på landsbygda var underkastet utbyttingsformer av mer «føydal» karakter, f.eks. arbeidsplikten for husmennene og tilløp til stavnsbånd for tjenerskapet. Uansett hvilke begreper man vil bruke om produksjonsforholdene i jordbruket på den tiden, er det klart at de må karakteriseres som førkapitalistiske.

Det samme gjelder innenfor håndverkvirksomheten. Den økonomiske politikk og lovgivningsvirksomhet bar fortsatt preg av merkantilisme. Det eksisterte en rekke monopoler og privilegier som begrenset den frie næringsvirksomheten. Det var dels tale om byprivilegier – viktigst her var innskrenkninger i retten til å drive handel til personer med borgerskap i byene. Det var laugsprivilegier og andre privilegier som la bånd på fri utøvelse av næringsvirksomhet, f.eks. det viktige sagbruksprivilegiet. Odelsretten kan også betegnes som et slags privilegium – en bestemmelse som hemmet fri omsetning og utnyttelse av en viktig produksjonsfaktor som jorda. Motsvarigheten til særrettighetene under merkantilismen var byrdene eller pliktene som påhvilte enkelte samfunnsgrupper. Bøndene hadde kjøreplikt for bergverkene, de hadde plikt til vedlikehold av veiene og skyssplikt. En del av dette var riktignok betalt arbeid. Selve produksjonssystemet i jordbruket medførte mange steder hevdskapte plikter som begrenset den fri utnyttelsen av jorda. Der det ennå fantes teigblanding, var det således dyrkningstvang og enkelte steder delvis fellesdrift. Det eksisterte som nevnt også bestemmelser som innebar tilløp til stavnsbånd for de lavere klasser. Man måtte ha pass for å reise innenlands og presteattest for å slå seg ned på fremmed sted. Det var forordninger som påbød årsfeste for tjenestefolk og nektet dem å flytte til et annet sogn så lenge de kunne få arbeid i sitt eget. Slike bestemmelser ble riktignok lite respektert. Men i den grad de ble håndhevet, bidro de til å hindre arbeidskraftens mobilitet. På tilsvarende vis la rentegivningen begrensninger på pengekapitalens mobilisering. Selv om de føydale rester var langt færre og mindre betydelig her til lands, hadde altså produksjonsforholdene i Norge en rekke trekk felles med produksjonsforholdene i andre europeiske land forut for de borgerlige revolusjoner. Det eksisterte en lang rekke hindringer for en fri utnyttelse av produksjonsfaktorene – enten det dreide seg om jord, arbeidskraft eller kapital i forskjellige former. Mangelen på et aristokrati og på føydale utbyttingsformer i tradisjonell forstand ga imidlertid produksjonsforholdene i Norge en særegen karakter. Hvordan man skal karakterisere den norske samfunnsformasjonen på 1700- og begynnelsen av 1800-tallet, er et problem for seg. Det er da heller ikke nødvendig å løse dette problemet for å kunne si noe om den borgerlige revolusjon i Norge. For det formålet skulle det være tilstrekkelig å bli enige om at produksjonsforholdene i alt vesentlig var, før-kapitalisliske, men med en stadig voksende kapitalistisk sektor knyttet til de tradisjonelle utenriksnæringene – trelasthandel, bergverksdrift, fiskehandel og skipsfart. Overgangen fra en samfunnsformasjon dominert av før-kapitalistiske produksjonsforhold til en utviklet kapitalisme måtte innbære en omdanning så vel av produksjonsforholdene som av den overbygning som var tilpasset den tradisjonelle samfunnsformasjonen. Denne omdanningseller overgangsperioden er det naturlig å kalle for den borgerlige revolusjons epoke i Norge. Det kan være fruktbart forsøksvis å regne med at denne epoken strekker seg fra 1814 til 1905 eller årene like etter. Den innledes med opprettelsen av Norge som en selvstendig stat og innføringen av konstitusjonelt styre. Den fortsetter med en gradvis liberalisering av næringslovgivningen og en serie demokratiske reformer. Epoken avrundes med unionsoppløsningen i 1905 og konsesjonslovgivningen fra årene umiddelbart etter.

Ved en vurdering av begivenhetene i 1814 er det ikke nok å begrense seg til å se på selve grunnlovsverket. Eidsvoldsmennene hadde dårlig tid. Det gjaldt å stille svenskene og deres støttespillere blant stormaktene ovenfor et fait accompli – en etablert statsdannelse der kongevalget var avgjort. Dette måtte skje før Carl Johan rakk hjem fra slagmarkene på Kontinentet for å sette makt bak Kielfredens bestemmelse om Norges overdragelse til den svenske kongen. Den grunnlovgivende forsamling i Frankrike brukte to år på sitt arbeid. Riksforsamlingen brukte seks uker. En rekke spørsmål av stor prinsipiell rekkevidde måtte utsettes til behandling på et av de første ordinære storting. Alle vanlige lovspørsmål ble således vedtatt behandlet av en egen lovkomite. Man kan si at begivenhetene i 1814 aktualiserte eller nødvendiggjorde behandlingen av en rekke spørsmål av betydning for vår problemstilling. Det er derfor nødvendig å se 1814 og årene umiddelbart etter i sammenheng.

Produksjonsforholdene

La oss først ta for oss produksjonsforholdene. Representerte 1814 noe avgjørende skille eller vendepunkt i norsk historie når det gjelder endringer i produksjonsforholdene? Vi må da for det første se på eiendomsforholdene, sosiale institusjoner knyttet til eiendomsforholdene og selve eiendomsbegrepets status – for det andre på næringspolitikken og næringslovgivningen. Når det gjelder eiendomsstruktur og eiendomsforhold, kan vi straks slå fast at det ikke umiddelbart skjedde vesentlige endringer i 1814 eller som følge av begivenhetene det året. I hvert fall ikke dersom vi sammenligner med resultatet av enkelte andre borgerlige revolusjoner, for eksempel den franske fra 1789. Mange bedrifter og eiendommer skiftet eier under den økonomiske krise i tiden etter Napoleonskrigene. Men dette hadde ikke noe med 1814 å gjøre. Produksjonsforholdene på landsbygda endret seg lite – med et unntak jeg skal komme tilbake til. Tvert imot ble husmannsvesenet befestet og utvidet som følge av befolkningsveksten i tiden etter 1814. På enkelte punkter hadde likevel 1814 en viss betydning i vår sammenheng. For det første ble prinsippet om eiendommens sikkerhet slått fast i Grunnloven. Konstitusjonskomiteen uttalte at den under sitt arbeide hadde «havt stadigt Hensyn til den borgelige Friheds Betryggelse. Ejendommenes Sikkerhed og Rettighedernes muligste Lighed».⁹ I Grunnloven ble rett til full erstatning ved ekspropriasjon fastslått. (§ 105 i den redigerte grunnlov). For det andre har vi spørsmålet om det benefiserte godset. Det dreide seg om rester av kirkegods fra før reformasjonen som nå ble bestyrt av staten og bygslet ut til leilendinger. Ved behandlingen av hva som skulle gjøres med det benefiserte godset, kan det se ut som om Riksforsamlingen brøt med tidens borgerlige prinsipper om næringsfrihet og eiendomsrett. Man skulle kanskje vente at Riksforsamlingen hadde gått inn for salg av disse eiendommene. Dette ville for øvrig vært i tråd med gamle bondekrav og også med krav som ble stilt til Riksforsamlingen fra bondehold i 1814. Det var stor strid om dette i Riksforsamlingen, men grunnlovsvedtaket på dette punkt bestemte bare at inntektene av det benefiserte godset skulle «anvendes til Geistlighedens Bedste og Oplysnings Fremme». Dette ble vedtatt med 69 mot 40 stemmer.¹⁰

Behandlingen av denne saken i Riksforsamlingen og avstemningen der kan imidlertid ikke uten videre tas som uttrykk for motstand mot salg. Forslagene om salg inneholdt nemlig bestemmelser om at salgssummene skulle benyttes som en del av grunnlaget for det nye pengevesen som måtte etableres. Avstemningsresultatet må snarere tas som uttrykk for motstand mot denne delen av forslaget. Spørsmålet om salg eller fortsatt bygsling ble i virkeligheten utsatt til behandling på det første storting.11 Dette spørsmålet kom til å bli et av de store stridsspørsmål på de første stortingene etter 1814. Både prinsipper og interessespørsmål var involvert, og diskusjonen viser at det fantes atskillig før-liberalistisk tankegods hos enkelte av stortingsrepresentantene. Det hele endte imidlertid med at det i 1821 med stort flertall ble vedtatt å selge det benefiserte godset og all annen statseiendom med visse unntak. Jacob Aalls uttalelse i stortingsdebatten er trolig representativ for flertallets prinsipielle syn:

Den liberale Aand, der hersker i vor senere Lovgivning, søger ved alle Leiligheder at udrydde Feudalismens Spor og at sikre Landets Indvaanere en tryg og fuldkommen Besiddelse af deres Eiendomme.¹²

Også ved spørsmålet om måten salget skulle foregå på kan man si at liberalistiske prinsipper seiret idet det ble vedtatt salg på auksjon og ikke til takst. Hensynet til statens inntekter falt her passende sammen med det prinsipielle aspektet. Det er altså neppe grunnlag for å betrakte Riksforsamlingens avgjørelse om det benefiserte godset som en begrensning i dens anvendelse av generelle borgerlige prinsipper, selv om det åpenbart var delte meninger om dette spørsmålet. Det er mer naturlig å se det slik at spørsmålet om hva som skulle skje med det benefiserte godset ble ytterligere aktualiserte av begivenhetene i 1814 og at beslutningen om salg i 1821 kom som en – i hvert fall indirekte – følge av det som skjedde dette året. Under denne synsvinkel kom begivenhetene i 1814 til å påskynde utviklingen av den borgerlige revolusjon med hensyn til jordeiendomsforholdene i landet. Og så rent ubetydelig var dette ikke. Det dreide seg tross alt om omkring 20 % av landets jord.

Næringspolitikken

Så til næringspolitikken. Hvordan skal 1814 plasseres i det bildet? Den store reformperioden i siste halvdel av 1780 årene var av stor betydning. I Danmark ble stavnsbåndet for festebøndene opphevet og hoveriet avskaffet. Men også for Norge innebar reformperioden store endringer. Monopoler ble opphevet, handelskompanier oppløst, handelen på Finnmark og Island frigitt. «Monopoltvangen løsner», er Sverre Steens karakteristikk av denne tiden.¹³ Det ble også vedtatt lettelser i handelen, lavere tollsatser, opphevelse av innførselsforbud og av nesten alle utførselsforbud. Laugstvangen ble brutt i mange håndverk og regjeringen søkte å avvikle støttetiltak overfor industriell virksomhet. Lovgivningen for de enkelte næringer gjennomgikk også endringer i liberalistisk retning – det gjaldt særlig for fisket og skogsdriften. Kvantumsbegrensningene på sagbruket ble opphevet. I sum innebar næringslovgivningen under reformperioden etter 1784 et veldig skritt framover. En rekke hindringer for utviklingen av produktivkreftene var ryddet av veien. Men det er viktig å være klar over begrensningene. Handelen på Grønland og Færøyene var ennå ikke fri og det eksisterte også enkelte innskrenkninger på den oversjøiske handelen. Den innenlandske omsetning var fortsatt inngjerdet av en rekke reguleringer og forbud. Byprivilegiene sto ved lag – dels en rekke andre særrettigheter for byer og enkeltpersoner, ikke minst sagbruksprivilegiene. Selv om laugstvangen var innskrenket, var ikke laugene opphevet og det hendte til og med at det ble dannet nye. Staten hadde ikke greid å kvitte seg med sine industrielle anlegg i Norge og det var ingen gjennomført frihandel. Det var langt igjen til full frihet innen handel og næringsvirksomhet. Denne frigjøringen ble først fullført med næringslovgivningen fra 1840årene og utover. Først med håndverksloven av 1839, handelsloven av 1842 og opphevelsen av sagbruksprivilegiene i 1854 (gjeldende fra I 860) slo liberalismen definitivt gjennom i Norge. 1 1842 ble det også vedtatt en liberalere tolltariff. Den siste rest av byprivilegier ble for øvrig først opphevet i 1880-årene. Da ble også renten satt fri.

1814 og årene umiddelbart etter utgjør likevel et viktig stadium i utviklingen av en liberalistisk næringspolitikk. For det første ble prinsippet om næringsfrihet slått fast i Grunnloven, riktignok i temmelig utvannet form. § 101 i den redigerte grunnlov kom til å lyde:

Nye bestandige Indskrænkninger i Næringsfriheden bør ikke tilstædes nogen for Fremtiden.

Det ble på Riksforsamlingen fremmet forslag om opphevelse av alle også eksisterende monopoler og privilegier etter sju år, men det endte med at dette spørsmålet ble utsatt til behandling på det første storting.¹⁴ Prinsippet om næringsfrihet inneholdt altså betydelige begrensninger. Det var ikke rettet mot generelle innskrenkninger og spørsmålet om hva som skulle gjøres med de eksisterende privilegier ble utsatt. Det er i denne sammenhengen av interesse at en del av den argumentasjon Jacob Aall anførte til forsvar av de eksisterende privilegiene, var at disse var arvet eller kjøpt «i Haab om uforkrænket Nydelse deraf». En opphevelse av privilegiene ville være en berøvelse av «Rettigheder». Jacob Aall antydet med andre ord at privilegiene var en form for eiendom, som man ikke uten videre «ved et Magtsprog og uden Prøvelse» kunne berøves.¹⁵ Et tilsvarende syn på privilegiene finner vi innenfor det franske borgerskap under den franske revolusjon, og det lå til grunn for kravet om at privilegiene – eller i hvert fall en del av dem – måtte innløses eller erstattes. Etter slike linjer kom også privilegienes forsvarere til å argumentere i Norge i tiden etter 1814.¹⁶ I virkeligheten hadde vi her å gjøre med et sammenstøt mellom to «hellige» prinsipper – prinsippet om næringsfrihet og prinsippet om eiendomsrett. At Riksforsamlingen mente at disse spørsmål krevde nærmere utredning og utsatte saken, var derfor ganske naturlig. Det er likevel klart at det var av stor betydning at prinsippet om næringsfrihet som sådan ble grunnlovfestet. Det fikk dermed status av et overordnet prinsipp i selve statsforfatningen og kom til å nyte godt av Grunnlovens alminnelige prestisje. Det kunne brukes – og kom til å bli brukt – som brekkstang av de liberalistiske krefter ut gjennom hundreåret.¹⁷

Allerede på de første storting etter 1814 ble det vedtatt lover som utvidet næringsfriheten. Det er som nevnt naturlig å se denne lovgivningen i direkte sammenheng med det som skjedde i 1814 – både som en følge av det prinsippvedtaket som da ble fattet, og som en konsekvens av bøndenes sterke stilling i det politiske systemet som ble etablert i 1814. De hadde større muligheter enn før til å utøve press mot privilegier som hindret deres fri næringsvirksomhet. Det første ordentlige storting vedtok i 1816 en brennevinslov som tillot enhver bonde med matrikulert jord å brenne brennevin. Samtidig ble det imidlertid vedtatt forbud mot innføring av brennevin fra utlandet, så noe konsekvent uttrykk for økonomisk liberalisme kan vi ikke snakke om i denne forbindelse. Samme år ble det vedtatt en ny sagbrukslov (sanksjonert 1818) som blant annet ga bøndene rett til å sage sitt eget tømmer for salg også utenfor bygda. Dette innebar en viss innskrenkning i sagbruksprivilegiene, men ikke noe avgjørende brudd med privilegiepolitikken på dette området. Ellers representerte grunnleggelsen av pengevesenet et brudd med merkantilistisk politikk. Man skulle kanskje tro at de strenge krav til seddeldekning og overhode statens forholdsvis betydelige rolle ved dannelsen og driften av Norges Bank betydde et brudd med liberalistiske prinsipper. Men dette er en misforståelse. Tvert i mot har liberalismen tradisjonelt oppfattet et stabilt pengevesen som en forutsetning for at Adam Smiths «usynlige hånd» skulle kunne virke tilfredstillende. Pengenes rolle var i første rekke å fungere som målestokken i det økonomiske system, og denne målestokk måtte være uavhengig av de økonomiske fenomeners omskiftelige tilværelse. Det var dermed til syvende og sist statens ansvar å opprettholde en stabil pengeverdi – akkurat som det var myndighetenes ansvar å organisere politi, rettvesen og andre oppgaver innenfor rammen av «nattvekterstaten». Det kan også nevnes andre stortingsvedtak som utgjør ledd i etableringen av borgerlige eiendomsforhold og kapitalistiske prinsipper for utnyttelse av produksjonsfaktorene. Det gjelder f.eks utskiftningsloven av 1821 og opphevelsen i 1818 av forordningen om de eiendomsløses binding til hjemstedssognet. Prinsipielt var disse bestemmelsene svært viktige. Men de hadde forholdsvis liten praktisk betydning. Utskiftningsloven fordi staten ikke fulgte opp med økonomisk støtte til gjennomføringen av utskiftninger. Opphevelsen av forbudet mot å forlate hjemstedssognet var nærmest bare en juridisk tilpasning av de rådende forhold i og med at dette forbudet sjelden ble håndhevet. For øvrig ble plikten til å la seg feste og ordningen med «presteattest» opprettholdt. Plikten til kjøring og leveranser av trekull til bergverkene ble også opphevet. Men heller ikke denne bestemmelsen hadde vært særlig mye benyttet de siste årene. Både behandlingen av prinsippet om næringsfrihet i Riksforsamlingen og flere av de eksemplene som er nevnt på liberalistisk næringslovgivning i årene umiddelbart etter 1814, viser klart et begrenset gjennombrudd – det vil si, vi kan knapt snakke om noe virkelig gjennombrudd før flere tiår senere. Liberalistiske og anti-liberalistiske tendenser brytes.

I 1818 ble det således vedtatt en ny handelslov som skjerpet kravene til handelsborgerskap. Det ble også vedtatt en meglerlov som krevde eksamen og bevilgning for å drive meglerforretning. Skyssplikten ble opprettholdt, selv om friskyssen riktignok ble praktisk talt opphevet. En annen viktig begrensning i prinsippet om næringsfrihet og eiendomssikkerhet må kommenteres. Det gjelder Grunnlovens bestemmelser om odel og åsete. Odels- og åsetesretten bidro til å konservere jordeiendomsforholdene blant de norske selveierne, hemmet gårddeling og bidro til å opprettholde en forholdsvis sterk og uavhengig bondestand. Men ut fra en konsekvent borgerlig tankegang måtte odelsretten være et onde. Den skapte usikre eiendomsforhold for kjøpere av odelsjord og innebar en sterk innskrenkning av omsetning av jord. Som kjent er odelsretten gjeldende den dag i dag. For så vidt kan man si at den borgerlige revolusjon aldri fullt ut er blitt fullført i Norge. Hvilken betydning bevarelsen av odelsretten har hatt for jordeiendomsforholdene her til lands, er et annet spørsmål. Det kan pekes på virkninger i retning av lave jordpriser, svekkelse av jordbrukskreditten og liten investeringslyst. På den annen side var jorda i Norge neppe særlig attraktiv som investeringsobjekt på grunn av de spesielle topografiske og klimatiske forhold her til lands. Når det gjelder skogeiendomsforholdene, er det sannsynlig at odelsretten har hatt en forholdsvis større betydning – mesteparten av skogen i Norge har tradisjonelt vært i bondeeie.

Borgerlig-demokratiske rettigheter

Så til omveltningene på det politiske og rettslige området. Avskaffelsen av eneveldet og vedtagelsen av en liberal konstitusjon etter mønster av andre konstitusjoner skapt i tiden omkring den store franske revolusjon betydde et grunnleggende brudd med det tidligere politiske system. Konstitusjonen slo med visse forbehold fast en rekke borgerlig- demokratiske rettigheter: trykkefrihet, religionsfrihet og rettssikkerhet. Sikkerhet for eiendom er allerede nevnt. Slike bestemmelser var uttrykk for gjennomslag for en liberal ideologi blandt de ledende samfunnsklasser. Denne ideologi bunnet igjen i et vesentlig behov for den tidens borgerskap, ikke bare for fri handel og fritt næringsliv, men også for en stat der det ikke hersket vesentlig grad av vilkårlighet. Borgerskapet hadde behov for sikkerhet mot vilkårlig behandling fra myndighetene. Ensartethet i avgjørelsen fra statsmaktens side var en forutsetning for den fri konkurranse og for den forutsigbarhet som er et grunnvilkår for kapitalakkumulasjonens trivsel. Oppbyggingen av et konstitusjonelt vern mot despoti og vilkårlighet var derfor et viktig element i forfatningene fra denne tiden – ofte undervurdert av senere tiders historikere. Nå var det riktignok slik at de borgerlig-demokratiske rettighetene på en del områder i praksis var gjennomført mot slutten av det dansk-norske eneveldet. Men man hadde ingen konstitusjonelle garantier mot vilkårlig tilsidesettelse av dem. Innskrenkningene i trykkefriheten på 1700-tallet, som var blitt gjentatt så sent som i 1799, og den beryktede «husinkvisisjonen » i 1812 var talende og ganske aktuelle eksempler på dette. Innskrenkningene og forbeholdene i de liberale prinsipper i Grunnloven var ikke av en slik karakter at de brøt eller vesentlig svekket grunnlovsfedrenes hevding av de borgerligdemokratiske rettighetene.

Den klareste eksplisitte innskrenkning gjaldt § 2 om religionsfriheten, som utelukket jøder, jesuitter og munkeordner. Jens Arup Seip har argumentert for at dette dels var uttrykk for ønske om å sikre den liberale konstitusjon mot det man antok var fiender av friheten: «Paragrafen om jesuitter og munker er derfor ikke å betrakte som en innskrenkning i den liberalisme som preget Grunnloven, men som et utslag av den» ¹⁸. Noe tilsvarende kan sies om trykkefrihetsparagrafen, som fikk en utformning som kunne tolkes – og periodevis er blitt tolket – temmelig innskrenkende. Også kongemaktens forholdsvis sterke stilling i Eidsvollsgrunnloven er et uttrykk for den tids liberalisme. Det var en vanlig oppfatning at den politiske frihet forutsatte deling av statsmakten – det gjaldt å balansere mellom «despoti» og «anarki», mellom enevelde og folkelig maktutøvelse.

En del rettigheter ble ikke omtalt av Grunnloven, for eksempel organisasjonsog forsamlingsfriheten. I denne liberalismens tidlige periode var organisasjoner forbundet med korporasjoner, laugsvesen og monopoler. Og selv om Grunnloven ikke avskaffet slike institusjoner, ville det vært stikk i strid med den liberale ånd å vedta noe som kunne oppfattes som en konstitusjonell legitimering av dem. Utelatelsen av dette element, som vi i dag forbinder med de borgerligdemokratiske rettighetene, var da også helt i tråd med andre konstitusjoner fra denne tiden, for eksempel den franske av 1791 som heller ikke garanterte forsamling eller organisasjonsfrihet.

Borgerlig likhet

Spørsmålet om borgerlig likhet er et annet grunnleggende borgerlig prinsipp. Utfallet av striden om den norske adel er derfor av særlig interesse. Konstitusjonskomiteen i Riksforsamlingen foreslo som en av grunnsetningene at «Personelle eller blandede arvelige Forrettigheder bør ikke tilstaaes nogen for Fremtiden». Dette ble vedtatt. Men under debatten oppsto det strid om hva som skulle skje med den adel som allerede fantes. Det ble reist forslag som ville innbære at adelen i Norge ville dø ut med de gjenlevende innehavere av adelskap. Dette forslaget ble støttet av en lang rekke talere, men det ble vedtatt å utsette sakens avgjørelse til et senere storting. Allerede i 1816 vedtok Stortinget å avskaffe adelen. Men spørsmålet ble først løst i 1821 etter hard strid med Carl Johan. I tillegg til forbudet mot «arvelige Forrettigheder» ble det vedtatt bestemmelser som tok sikte på ytterlige å sikre den borgerlige likhet. Kongen skulle ikke kunne gi rang, titler eller ordener som var arvelige, som fritok «for statsborgernes fælleds Pligter og Byrder» eller medførte «fortrinlig Adgang til Statens Embeder». (8 23 i den redigerte grunnlov). I denne sammenhengen kan også nevnes § 108 som bestemte at «Ingen Grevskaber, Baronier, Stamhuse og Fideicommisser maae for Eftertiden oprettes.»

Et annet spørsmål av betydning for prinsippet om borgerlig likhet gjaldt verneplikten. Prinsippet om allmenn verneplikt ble som kjent fastslått i Grunnloven. Men det ble bestemt at det første ordentlige storting skulle kunne avgjøre hvordan dette prinsippet skulle anvendes og det ble uttrykkelig åpnet mulighet for at det skulle kunne innskrenkes. Inntil videre skulle gjeldende bestemmelser fortsatt være i kraft. Allmenn verneplikt ble ikke gjennomført før i 1854.

Gjennomføringen av prinsippet om borgerlig likhet var et viktig element i de klassiske borgerlige revolusjoner. Det hang nært sammen med spørsmålet omnæringsfrihet, som den gang først og fremst hadde karakteren av bekjempelse av privilegier på det økonomiske området. Prinsippet om borgerlig likhet dreide seg om kampen mot stands- eller gruppeprivilegier i det hele tatt. Denne kampen hadde naturligvis begrenset betydning i et land der det praktisk talt ikke fantes adel, standsprivilegiet eller enerett for noen samfunnsgruppe til å inneha embeter. Likevel viser striden med Carl Johan. Senere at spørsmålet om adelen slett ikke var noen selvsagt sak. Når det gjaldt bestemmelsen om allmenn verneplikt, kan det samme sies her som i forbindelse med grunnlovsparagrafen om næringsfrihet. Det faktum at prinsippet ble fastslått i Grunnloven ble et våpen i hendene på de som i de følgende år ønsket å gjennomføre det i praksis. Grunnlovsvedtaket antesiperte den løsning som måtte komme til å bli resultatet på litt lengre sikt. Men når det tok 40 år før dette skjedde, viser det klart en begrensning i gjennomføringen av det borgerlige likhetsprinsipp.

Stemmeretten

Grunnloven inneholdt også bestemmelser om statsforfatningen. Også denne delen hentet elementer fra forskjellige av revolusjonstidens forfatninger. Den bygde på prinsippene om folkesuverenitet og maktfordeling, opprettet en folkerepresentasjon med rett til å utskrive skatter, bevilge penger, delta i lovgivning osv. I spørsmålet om stemmeretten skilte den som de fleste andre av tidens forfatninger mellom såkalte «aktive» og «passive» borgere dvs. mellom eiendomsbesittere og eiendomsløse. Uttrykket «aktiv borger» ble benyttet i Riksforsamlingen på Eidsvoll.¹⁹

Stemmerettsbestemmelsene inneholdt likevel et moment som bygde på det gamle samfunnets sosiale kategorier. Stemmerett ble ikke gitt etter inntektskriterier eller etter hvor mye man betalte i skatt slik som f. eks. sensurbestemmelsene i den franske konstitusjonen av 1791. Dette ville vel i prinsippet passet best til et kapitalistisk samfunn med utbredt pengeøkonomi – bestemmelsene ble da også senere tilpasset endringer i samfunnsutviklingen i en slik retning. I steden ble stemmeretten i 1814 gitt til bestemte grupper av befolkningen – i prinsippet utvilsomt et standselement i forfatningen. Men dette er av underordnet betydning. For det første inneholdt stemmerettsreglene en bestemmelse som pekte i retning av sensurprinsippet ved at eiere av hus til en viss verdi oppnådde stemmerett selv om de ikke tilhørte noen av de utvalgte befolkningseller samfunnsgruppene. I virkeligheten ble stemmeretten gitt til eiendomsbesittere. Med to mindre forbehold: Det kunne tenkes embetsmenn og borgere uten formue eller annen eiendom som var stemmerettsgivende, og det kunne tenkes formuende personer som ikke tilhørte noen av de utvalgte samfunnsgrupper og som heller ikke hadde eget hus til tilstrekkelig verdi til å oppnå stemmerett. Det kan neppe ha vært særlig mange. Det var da heller aldri på tale at nasjonalforsamlingen skulle bygge på noen form for stenderprinsipp. Bare ett – eller høyst to – av de mange grunnlovsutkastene var inne på slike tanker.

Hvorfor ble ikke borgerlig rett gjennomført fullt ut? På en rekke områder synes det som det eksisterer en motsigelse mellom de allmenne borgerlige prinsipper om likhet og de faktiske bestemmelser som ble slått fast i Grunnloven eller i lovverket i tiden etter 1814. Prinsippet om næringsfrihet var innskrenket ved at odelsretten ble bevart og en rekke gamle privilegier og merkantilistiske forordninger ble opprettholdt. Prinsippet om allmenn verneplikt ble ikke satt ut i livet. Det var en motsigelse mellom folkesuverenitetsprinsippet og stemmerettsbestemmelsene.

Det var begrensninger og innskrenkninger i de borgerlig-demokratiske rettighetene. En del av dette bunner i det alminnelige liberale dilemma – man oppfattet det slik at for å bevare friheten måtte friheten innskrenkes. Det er nevnt hvordan begrensningene i religions- og trykkefriheten kan forstås på denne måten. Men viktigere i denne sammenhengen er motsigelsen mellom borgerskapets allmenne klasseinteresser og de umiddelbare særinteressene til enkeltpersoner og grupper innenfor klassen. Dette ga seg uttrykk i en motsigelse mellom borgerskapets pretensjoner i retning av å hevde allmenngyldigheten av de prinsipper de forfektet og begrensninger i de samme prinsipper når det kom til den faktiske gjennomføringen av dem. For å gi kraft til kampen mot det gamle privilegiesamfunnet måtte borgerskapet utforme allmenne prinsipper. Dette ga dem uimotståelig styrke på det intellektuelle plan, samtidig som borgerskapet kunne appellere til andre ikkepriviligerte samfunnsgrupper. Men samtidig kunne ikke borgerskapet gjøre annet enn å tilpasse prinsippene slik at deres umiddelbare klasseinteresser ble minst mulig skadelidende. Anvendelsen av likhetsprinsippet måtte ikke bryte med klassegrensene, men tvert imot bidra til å befeste dem. Det var aldri snakk om noe sosialt demokrati.

For å konkretisere dette til Norge i 1814 er det nødvendig å se på den tids borgerskaps særegne karakter. Det var på mange måter noe av det som Albert Soboul for franske forhold karakteriserer som «det gamle regimets borgerskap».²⁰ Det var et før-industrielt borgerskap basert på handelskapitalisme og merkantilistisk privilegiepolitikk. Dette borgerskap hadde selv privilegier. De toneangivende menn fra borgerskapet i Riksforsamlingen på Eidsvoll var store bruks- og verkseiere med betydelige næringsprivilegier. De allmenne ideene om næringsfrihet og frihandel hadde nok slått igjennom hos de fleste av dem. De innså hvordan den merkantilistiske reguleringsog privilegiepolitikken hemmet den økonomiske utvikling. Men samtidig var de ikke videre beredt til å ofre sine egne privilegier. Prinsippet om næringsfriheten kom her i konflikt med prinsippet om eiendomsrett – privilegiene ble betraktet som eiendom til ervervede rettigheter. Dette forklarer borgerskapets ambivalens. Knut Mykland betegner i bind 9 avCappelens Norgeshistorie Eidsvollsgrunnloven som «embetsstandens grunnlov».²¹ Han peker på motsetningene mellom embetsmenn og de store bruksherrene i Riksforsamlingen i spørsmål om kongens maktstilling, i forbindelse med stemmerettsreglene og i kampen for å gjennomføre prinsippene om likhet i rettigheter og plikter, herunder også næringsfriheten. Jeg tror Mykland tar feil i sin karakteristikk. Riktignok kan det pekes på motsetningsforhold mellom embetsmenn og handelsaristokrati i Riksforsamlingen både i spørsmålet om selvstendigheten og i de sakene som nettopp er nevnt. Men kan man si at utfallet av disse sakene gikk i borgerskapets disfavør, slik Myklands standpunkt impliserer? Det er for så vidt allerede svart på dette. Det var i borgerskapets interesse å få slått fast næringsfriheten som prinsipp, samtidig som de for lang tid fikk bevart privilegier som de selv hadde økonomisk fordel av. Det var i borgerskapets interesse å få slått fast prinsippet om like rettigheter og plikter og samtidig få vedtatt en tillempning av dette prinsippet som gjorde at de slapp de alvorligste byrdene, for eksempel verneplikten. Når det gjelder verneplikten, så ble jo den nettopp ikke allmenn, og som nevnt åpnes det klart for dette i grunnlovsvedtaket, der det blant annet heter:

Denne Grundsetnings Anvendelse og de indskrænkninger, den bør undergaae, overlades til første ordentlige Storthings Afgjørelse ….

Det er ellers verdt å merke seg at heller ikke tilhengerne av såkalte «allmenn verneplikt» var for at dette prinsippet skulle gjennomføres fullt ut. Det var snakk om en rekke unntak – blant annet studenter og handelsborgere. Selv oberst Negermann, den drabeligste av forkjemperne for allmenn verneplikt i Riksforsamlingen, uttalte at han ikke var for innføring av «Konscription», som det het.²² Når det så endelig gjelder stemmerettsspørsmålet, tror jeg heller ikke her at Mykland treffer spikeren på hodet. Det er nok sikkert så at Wedel, Løvenskiold og andre var for en mer innskrenket stemmerett enn det som ble resultatet. Det er forholdsvis uvesentlig. Det viktige ved stemmerettsspørsmålet ut fra tidens prinsipper om borgerlig demokrati var at stemmeretten ble knyttet til eiendom, slik at borgerskapet fikk stemmerett samtidig som eiendomsløse ikke fikk. Innenfor en slik ramme kunne det tenkes mange muligheter og alternativer. Mykland legger stor vekt på motsetningene mellom embetsmenn og storborgere i 1814 og tiden før. Det var utvilsomt en viktig motsigelse, men likevel en underordnet motsigelse. I hovedsak hadde disse samfunnsgruppene felles interesser. De pekte seg begge ut som de klasser som ville komme til å bli de herskende i det nye statssamfunnet. De var begge overklasser. De var de samfunnsgrupper som hadde rikdom og innflytelse, de hadde – tross viktige forskjeller – begge del i en felles kulturarv. Den viktigste forskjell mellom dem var at embetsmennene var bærere av statsinteressene, mens borgerskapet i større grad varknyttet til sine privilegier og næringsinteresser. Dette momentet skal ikke overdrives – det østlandske patrisiatets betydelige bidrag til universitetssaken i 1811 viser at det var i ferd med å bli et virkelig nasjonalt borgerskap og en statsbærende klasse. Men forskjellen var der, selv om den langt fra var entydig. Det er trolig at Mykland har noe rett når han framhever embetsmennene i Riksforsamlingen som de som i det store og hele sto som de klareste forsvarere av de generelle liberale prinsippene. Dette er ikke annet enn hva vi måtte vente. Det er ikke merkelig at de som satt i stillinger som utøvere av statsinteressene og som regel ikke drev egen privat næring, lettere kunne framstå som konsekvente forsvarere av allmenne prinsipper enn de egentlige borgere, som måtte frykte konsekvensene for egen del når slike prinsipper ble gjennomført fullt ut. Den enkelte representant for en klasse er ikke alltid i stand til å identifisere sine klasseinteresser med sine egne personlige interesser. Dette er en av grunnene til at borgerskapet trenger en statsmakt. Foruten å fungere som et undertrykkelsesinstrument ovenfor andre klasser i samfunnet – som er statens hovedfunksjon – består statens funksjon under kapitalismen ellers blant annet i å beskytte borgerskapets klasseinteresser mot enkelte individer innen egne rekker og mot de skadevirkninger summen av de enkelte kapitalisters private virksomhet påfører dem som kollektiv.

Det nasjonale spørsmål

Det nasjonale spørsmål hører også hjemme i en drøfting av det problem som er stilt. Det synes som om forskningen så langt har godt gjort at spørsmålet om full nasjonal uavhengighet og selvstendighet ikke var særlig utviklet i tiden før 1814. Men motsigelsene innenfor den dansk-norske helstaten var etter hvert betydelige og de sentrifugale og sprengende kreftene undergravde de ledende samfunnsklassenes tilknytning til Danmark og utviklet en norsk patriotisme som var en nødvendig forutsetning for selvstendighetsreisningen i 1814. Særlig innebar misnøye med eneveldet en stor påkjenning for dobbeltmonarkiet. Og eneveldet og union hang nøye sammen. Ønsket man å kvitte seg med eneveldet, måtte man også si farvel til unionen med Danmark – i hvert fall i den form den inntil da hadde hatt.

Det synes videre godtgjort at ingen av partiene i Riksforsamlingen på Eidsvoll var nasjonale partier i moderne forstand. Mange innenfor det såkalte selvstendighetspartiet var sterkt knyttet til Danmark. For enkelte var det sikkert mer uviljen overfor den tradisjonelle fienden, Sverige, og tanken på muligheten for gjenforening med Danmark som drev dem i selvstendighetsarbeidet enn ønsket om full norsk nasjonal uavhengighet. Dette er begrensninger i det nasjonale innhold av kampen i Norge i 1814. Langt viktigere er det likevel at selvstendighetskampen i 1814 objektivt sett virket i retning av mest mulig norsk selvstendighet og uavhengighet. På tross av unionen med Sverige, ble det således i 1814 skapt en nasjonal ramme for utviklingen av produktivkreftene i Norge og for det norske borgerskaps utøvelse av dets politiske og økonomiske makt. Det kunne bygges opp institusjoner og det kunne gis lover som var tilpasset de særegne norske forhold. Det norske borgerskap var ikke lenger prisgitt en eneveldigfyrste i et land med en helt annen økonomisk struktur og vidt forskjellig økonomiske og handelspolitiske interesser.

Oppsummering

La oss oppsummere klassekarakteren av begivenhetene i Norge i 1814. De kom ikke til å medføre store og avgjørende endringer i produksjonsforholdene. Overgangen til selveie var påbegynt allerede på 1600-tallet, og var kommet ganske langt i 1814. Det tradisjonelle driftssystem var fortsatt basert på selvforsyning og enkelt varebytte. Lite ble gjort med teigblandingen der den var utbredt. Husmannsvesenet befestet og bredte seg som sosial institusjon. Odels- og åsetesretten ble bevart. Den kapitalistiske sektor endret ikke karakter, men fortsatte å basere seg på de tradisjonelle utenriksnæringene – det var handelskapitalisme, ikke industrikapitalisme. Næringslovgivningen ble betydelig endret i liberalistisk retning allerede på slutten av 1700-tallet. På den annen side slo ikke liberalismen gjennom for fullt før fra 1840-årene. Likevel var ikke 1814 uten betydning i denne sammenhengen. Eiendomsrett og næringsfrihet ble slått fast i Grunnloven. Det benefiserte godset ble vedtatt solgt – riktignok ikke av Riksforsamlingen i 1814, men av Stortinget noen år senere. Stortinget i årene umiddelbart etter 1814 gjennomførte i det hele tatt en rekke tiltak med et visst liberalistisk tilsnitt: brenneriloven, utskiftningsloven, opphevelse av «stavnsbåndet» til sognet.

Uttrykk for en konsekvent liberalisme var disse tiltakene ikke. De inneholdt betydelige begrensninger. Samtidig vedtok man lover som viser at man hadde vanskelig for å frigjøre seg fra tradisjonell merkantilistisk tankegang. Et eksempel er handelsloven fra 1818. Selve konstitusjonsverket var utvilsomt et produkt av revolusjonstidens Europa. Det bygde eksplisitt på den borgerlige revolusjons prinsipper: frihet, likhet og eiendom. Grunnlovens klassekarakter synes klar. Ikke bare var idegrunnlaget konstitusjonsverket bygde på det allment aksepterte innenfor borgerskapet i revolusjonstiden. Men borgerskapets klasseinteresser nedfelte seg konkret i Grunnloven gjennom bruddet med eneveldet som ga borgerskapet rett til deltakelse i det politiske liv, gjennom de borgerlig-demokratiske rettighetene som bidro til å gjøre denne retten til en realitet, gjennom å fastslå eiendomssikkerheten, gjennom å fastslå borgerlig likhet i form av sikring av lik adgang til statens embeter, prinsippvedtak om allmenn verneplikt og bestemmelser som utelukket standsprivilegier. Klassestempelet på konstitusjonen viser seg også i stemmerettsbestemmelsene som avgrenset deltakelsen i det politiske liv til eiendomsbesittere og embetsmenn. Sist, men ikke minst, slo Grunnloven fast prinsippet om næringsfrihet.

Løsrivelsen fra Danmark og opprettelsen av et selvstendig statssamfunn innebar dannelsen av en nasjonal ramme for et borgerlig klasseherredømme i Norge. At en embetsstand kom til å sette sterkt preg på utformingen av denne rammen og at det i stor utstrekning var embetsmennene som i lang tid etter 1814 sto som utøvere av den politiske makt, forandrer ikke på dette. Men på enkelte områder kom det til å utgjøre en begrensning i utviklingen av den borgerlige revolusjon. Det samme gjelder borgerskapets delvis aristokratiske karakter i 1814 og dets svake stilling senere som følge av den økonomiske krisen i tiden som fulgte. To momenter begrenser i noen grad betydningen av begivenhetene i 1814 og gjør at deres borgerlig-revolusjonære karakter må betegnes som moderate. For det første var produksjonsforholdene i Norge før 1814 mindre føydale og aristokratiske enn i de fleste andre europeiske land forut for den borgerlige revolusjon. Det var med andre ord ikke så enormt store endringer som skulle til. Det andre momentet gjelder begrensningene i resultatet av begivenhetene. Disse begrensningene – både med hensyn til produksjonsforhold, politiske og rettslige forhold og med hensyn til nasjonalt selvstyre – betyr at 1814 ikke kan karakteriseres som den borgerlige revolusjon i Norge. De forhold som er trukket fram her, gjør det likevel berettiget å betegne 1814 som innledningen til den borgerlige revolusjon og trolig som det viktigste aspektet ved den borgerlige revolusjons epoke her til lands.

Noter og henvisninger:

1. Med produktivkrefter forstås dels produksjonsmidlene: redskaper, maskiner og naturressurser (råvarer, jord osv.). Men menneskene selv er også en produktivkraft, deres arbeidsevne, ferdigheter, oppsamlede kunnskaper osv. Ikke minst viktig er menneskenes organisering av produksjonen. Historisk har utviklingen av arbeidsfordelingen vært av avgjørende betydning. Med produksjonsforhold forstås de samfunnsmessige forbindelser menneskene inngår i ved framstillingen og fordelingen av produktene av det menneskelige arbeid. Produksjonsforholdene innbefatter eiendomsforhold, forholdet mellom arbeider og arbeidskjøper, mellom godseier og livegen eller jordeier og leilending, mellom låntaker og långiver. Marx sier at eiendomsforholdene er det juridiske uttrykk for produksjonsforholdene. Tilsvarende kan man kanskje si at klasseforholdene er det sosiale uttrykk for produksjonsforholdene. Eksempler på produksjonsmåler i historien er slavesamfunnet, føydalismen og kapitalismen. Begrepet er nær knyttet til begrepet «produksjonsforhold». Det er produksjonsforholdene som ligger til grunn for og bestemmer produksjonsmåten. Det som skiller de ulike produksjonsmåtene i klassesamfunnene er de forskjellige former den herskede klasse tilegner seg det samfunnsmessige overskudd på – måten utbyttingen foregår på. Den kapitalistiske utbytting er således karakterisert ved lønnsarbeidet, mens utbyttingen under føydalismen foregår dels i form av hoveri eller andre former for pliktarbeid, dels i form av direkte overføring av penger eller naturalier fra de produserende klasser til utbytterklassene.
2. Verker i utvalg (Pax), b. 2, s. 217.
3. Albert Soboul: Den franske revolusjon, b. II, s. 26.
4. Jean Jaurøs: Histoire socialiste de la Røvolution francaise. Sitert etter Soboul, op.cit. s. 379.
5. Se f.eks. Alfred Cobban: «The Myth of the French Revolution» trykt i Aspects of the French Revolution, s. 90–111.
6. «Functionless survial», Cobban, op.cit. s. 96.
7. R.R. Palmer: The age of the democratic revolution.
8. Cobban, op.cit.
9. Riksforsamlingens Forhandlinger, 1. del s. 120.
10. Riksf. Forh., I. del, s. 40.
11. Storthings-Efterretninger 1814 – 1833, I, s. 46f.
12. St. Eft. 1814 – 1833, 11, s. 101.
13. Det norske folks liv og historie, b. VII, s. 138.
14. Riksf. Forh., 1. del, s. 57.
15. Riksf. Forh., 1. del, s. 484.
16. Se f.eks. Francis Sejersted: Da sagskuren ble frigitt. Trykt i Makt og motiv. Et festskrift til Jens Arup Seip. s. 98 og s. 107f.
17. I 1848 argumenterte f.eks. Stortingets næringskomite nr. I med at privilegiesystemet ikke svarte «til vores nuværende Statsforfatning». Jfr. Seiersted: Da sagskuren ble frigitt, op.cit. s. 96.
18. Jens Arup Seip: Utsikt over Norges historie, b. 1, s. 51.
19. Sverre Steen: Hvordan Norges Storting ble til. Det norske Storting gjennom 150 år, I, s. 16.
20. Soboul, op.cit. s. 327.
21. s. 399ff.
22. St. Eft., I, s. 84.

Jørn Magdahl er historiker, kommunestyrerepresentant for Rødt Nøtterøy og leder av Rødt Vestfold. Han var leder av RV fra 1995 til 1997.

l. HISTORIKERNE OG 1814

Det fins noen uomtvistelige sannheter om 1814 i norsk historie:

• Enevoldsperioden tok slutt, og Norge fikk en flying start på en demokratisk utvikling. Grunnloven bygde på prinsippene om folkesuverenitet, maktfordeling og individuelle borgerrettigheter – og dermed på de fremste idealer fra opplysningsfilosofien og revolusjonene i perioden.
• Norge skiftet unionspartner fra Danmark til Sverige, og gikk fra underlegen periferi i en dansk/norsk helstat til en egen stat med betydelig grad av selvstendighet i den nye personalunionen.
• At det nettopp var 1814 som blei «mirakelåret » – og det store vendepunktet i norsk historie, skyldtes internasjonal politikk og rivalisering mellom stormaktene.

Uenigheten mellom historikerne har først og fremst dreid seg om hvordan 1814 skal plasseres i et lengre historisk perspektiv, altså om årsaker og virkninger. Dernest har det vært motstridende vurderinger av noen av de sentrale aktørene – og hvem av dem en skal «heie på».

Dansketida

Norge var i 434 år i union med Danmark. I nasjonal tradisjon seinere på 1800-tallet, fikk denne perioden lenge negative betegnelser som «400-årsnatten»³. Er en ute etter Norges reelle stilling innenfor Danmark/ Norge, er det imidlertid nødvendig å dele opp unionsperioden i faser. Den absolutte bølgedalen for norsk selvstendighet kom etter reformasjonen med tvang i 1536/37. Det norske riksrådet var oppløst, danskekongen styrte landet uten håndfestning⁴, den danske kongemakta hadde tatt over mye av det norske kirkegodset – og det norske skriftspråket hadde dødd ut. Norge var i denne perioden ikke mye mer enn en region i Danmark – på linje med de tradisjonelle danske. Fra eneveldets innførelse i 1660 var det mye snakk om «tvillingrikene» Norge og Danmark – hvilket ikke må forstås som om Norge var sidestilt, men at underlegenheten ikke var like trykkende som før. I denne perioden gjennomgikk Norge en økonomisk blomstringstid.⁵ Dokumentasjonen av dette er blitt lest som om forestillingen om Norge som utbyttet eller undertrykt er feil – eller sterkt overdrevet. Men det var en stor verdi-overføring fra Norge til Danmark – selv om den økonomiske utviklinga i Norge altså var upåklagelig i denne perioden. I tillegg kom den kulturelle undertrykkinga.

Nasjonal modning eller «friheten i gave»

Ernst Sars (1835–1917, bildet over) var Venstre-bevegelsens store historiker. Historieframstillingen hans var en viktig ideologisk motivator i den videre kampen for demokrati og selvstendighet. For Sars var 1814 et resultat av en langvarig historisk modning der det særlig i hundreårsperioden før, var blitt klart for nordmennene at de igjen ville ha sin frihet. På denne måten fikk folket (nasjonen) den sentrale rollen i det norske frigjøringsverket. Den spissformulerte motsatsen til dette synet er at «Norge fikk friheten i gave»⁶. I dag kan vi trygt si at denne formuleringen ikke bare er spiss, men så ensidig at den blir feilaktig, men «1814» var heller ikke et resultat av nasjonale strømninger blant norske bønder. Det var stormaktenes fredsavtale i Kiel, der Norge blei fratatt Danmark og gitt som krigsbytte til Sverige, som satte det hele i gang. I fortsettelsen av denne tankegangen slo Jens Arup Seip fast at 1814 ikke var et resultat av en norsk nasjonal identitet, men at det tvert om var 1814-verket som forutsetningen for utviklingen av den nasjonale identiteten.⁷

Indre forutsetninger

Da krisen kom i 1814, var frihetsverket forberedt både økonomisk og nasjonalt. Landet hadde økonomiske ressurser til å bestå som en selvstendig stat, og i embetsstanden og borgerskapet fantes det menn som hadde kunnskaper og erfaring nok til å ta rikets styre i sine hender. De var ikke som borgerstanden i Frankrike under revolusjonen truet av en mektig adel og de kunne støtte seg til en fri og opplyst bondestand.⁸

Dette er argumenter for at en må se på den indre modningen for å forstå 1814-begivenhetene. Et annet argument var at det var økende misnøye med Norges stilling i Unionen. Det dreide seg særlig om klagene på at Norge var uten eget Universitet (til 1813), og uten egen nasjonalbank. Under krigen 1807–1814 kom de motstridende utenriksøkonomiske interessene mellom Norge og Danmark spesielt tydelig fram. Da førte elendige levevilkår i Norge til at misnøyen blei mer allmenn, og også til ønsker om egen norsk regjering og egen norsk utenrikspolitikk.⁹

Kåre Lunden (1930–2013) er den historikeren som de seinere åra klarest har bygd videre på mye av det nasjonale elementet i norsk historieskrivning. For Lunden var de internasjonale begivenhetene utløsende årsaker, mens de grunnleggende lå innad. Men heller ikke han mente det fantes noe folkelig ønske om løsrivelse i Norge før 1814. Nasjonalisme i åra før 1814 var i hovedsak en strømning i deler av den norske eliten. Denne var til gjengjeld avgjørende for at begivenhetene tok det løpet de gjorde i 1814. Eksistensen av denne elitenasjonalismen kan også bidra til å begrunne at «indre modning» er grunnleggende for å forstå 1814.

Uenighet om Christian Frederiks rolle

Den viktigste enkeltaktøren i Norge våren 1814 var Christian Frederik (1786–1848). Det er derfor ikke rart at rollen hans er blitt mye diskutert. En kan si at uklarhet om den rollen han spilte, har bidratt til tvil og uenighet om den helhetlige oppfatningen av 1814-begivenhetene. Christian Fredrik var dansk kronprins og kongens fetter. I 1813 sendte Frederik den 6. denne tronfølgeren sin (26) til Norge som stattholder¹⁰ – for å få interessene sine ivaretatt. Derfor er det paradoksalt at Christian Frederik gjennom våren 1814 fylte rollen slik at han framsto som en frigjøringshelt for nordmennene.

Kildene tyder på at Christian Frederik gjennom 1814-begivenhetene så lenge som mulig fulgte det overordnede målet om å bringe Norge tilbake til Danmark/Norge – og innunder oldenborgerslekta. Når han framsto som norsk frigjøringsleder, var det nettopp i kraft av å stå imot svensk maktovertagelse, fordi han fulgte «danske» interesser.

«Nordmennene» griper sjansen

Opprinnelig hadde han tenkt å kreve retten til den norske tronen gjennom å henvise til arveretten sin. Den 16. februar hadde han innbudt 21 «stormenn» til Eidsvoll Verk for å få tilslutning til dette. Men det fikk han ikke. De stilte som betingelse for å støtte han som konge, at han sikret seg folkelig legitimitet. Christian Frederik valgte å rette seg etter dette. Slik kan vi si at folkesuverenitetsprinsippet blei satt ut i praksis først – for så å bli tatt inn som et viktig prinsipp i Grunnloven etterpå. Christian Frederik ville nok bruke nordmennene for sitt formål, men nå så de en mulighet for å bruke han.

Massemobilisering

Fredag den 25. februar var det ekstraordinære gudstjenester over hele landet, der folket skulle sverge folkeeden på å «hævde Norges Selvstændighet og at vove Liv og Blod for det elskede Fædreneland».¹¹ Etter gudstjenesten var det valg av valgmenn, som seinere skulle velge representantene til Riksforsamlinga. Vi kan slå fast at mens Christian Frederik hadde initiert det nasjonale opprøret mot Kielfreden, hadde «nordmennene » grepet muligheten.

17. mai vedtok Stortinget Grunnloven, og valgte Christian Frederik til konge i Norge. Samtidig økte presset fra den svenske kronprinsen Karl Johan og stormaktene om at betingelsene fra Kielfreden – dvs. at Norge skulle i Union med Sverige, måtte følges opp. Kong Frederik 6. som lenge hadde spilt et dobbeltspill, ser ut til å ha gitt opp den siste rest av håp om å få tilbake til Norge. Han gir ordre om at Christian Frederik skal gi opp all makt i Norge og vende hjem til Danmark.

Svenskeunionen og Novembergrunnloven

Den 27. juli går Karl Johan til krig. Christian Frederik lar de norske troppene opptre ekstremt defensivt. Svenskene erobrer det meste av Østlandet, og Christian Frederik «ber om godt vær.» Frigjøringshelten fra våren hadde i følge den nasjonale historietradisjonen, nå avslørt seg som en «teaterkonge». Denne mangelen på heroisme har andre historikere imidlertid sett på som en realpolitikk som til sjuende sist var til fordel for Norge. Mossekonvensjonen (våpenhvile-/fredsavtale) var et kompromiss. Utviklinga etterpå skulle vise at det ikke var ille fra et norsk perspektiv. Til tross for krigsnederlaget, så bidro nordmennenes agering gjennom 1814 til at Karl Johan gikk med på å gi konsesjoner. Den personlige kongemakten er f.eks. svekket i Novembergrunnloven – i forhold til i 17. maigrunnloven. Det ga et større handlingsrom i den seinere rivaliseringen med svenskekongen om maktutøvelsen i Norge. Her må det likevel tillegges at også stormaktene England og Russland hadde forutsatt at Norge skulle behandles med en viss mykhet, og at Karl Johan allerede før den norske forsvarskrigen ser ut til å ha innsett at han etter en maktovertakelse, ville måtte ta hensyn til de sterke nasjonale strømningene i Norge.

Etter nederlaget for Sverige var Christian Fredrik desillusjonert og vel vitende om at han hadde tapt sine strategiske mål for Norge. Likevel fortsatte han å spille rollen sin slik at det ser ut til å ha gagnet nordmennene – fram til han måtte gå av og returnere til Danmark den 10. oktober.¹² Seinere blei han konge i Danmark (1839- 1848, som Christian den 8.). Der styrte han innenfor rammene av eneveldet – og uten at det blei noe gjennombrudd for folkesuverenitetsprinsippet, eller andre reformer som pekte fram mot demokratiet.¹³

De to «partiene» på Eidsvoll

Representantene på Eidsvoll grupperte seg i to. Disse grupperingene har fått ulike navn, som sier mye om synet til dem som brukte dem. «Selvstendighetspartiet» var det samme som «Prinsepartiet» – og motstanderne, hørte til «Unionspartiet». De ledende personene for dette siste tilhørte handelspatrisiatet, og mente de hadde klare økonomiske fordeler av en union med Sverige. Denne delingen ut i fra hva en mente om selvstendighet eller union, var ikke retningsgivende for hva representantene skulle mene om konstitusjonelle og innenrikspolitiske spørsmål. I dag er det ikke lenger noen som tror at «Selvstendighetspartiet» utmerket seg med noen samlet og konsekvent holdning i spørsmål som hadde med graden av demokrati å gjøre. På den annen side er det alt for enkelt å hevde at Grev Wedel Jarlsberg og «unionspartiet» viste seg å få rett i sin mer realistiske holdning i forholdet til Sverige. Det norske nasjonale opprøret i dette året var nemlig en forutsetning for at Norge greide å berge det meste av «Eidsvollsverket» gjennom unionsforhandlingene.

ll. 1814-REVOLUSJONEN – BORGERLIG OG DEMOKRATISK?

Det fins noen gode grunner til å se på «1814» som en borgerlig revolusjon. Bl.a. har Åsmund Egge argumenterte slik i artikkelen 1814 – en borgerlig revolusjon?¹⁴ Jeg vil imidlertid problematisere dette. Dels selve begrepet «borgerlig revolusjon», men dernest ved å se ved å se på hva som var klassespesifikt borgerlig – og hva som kanskje kan karakteriseres som allmendemokratisk – ikke bare ved «1814 i seg sjøl», men også demokratiseringen fra 1814 til 1913.

Begrepet «borgerlig revolusjon»

Åsmund Egge:

Den borgerlige revolusjon i marxistisk forstand er den sosiale revolusjonen som knytter seg til overgangen fra føydalisme til kapitalisme.

Egge viser her, i 1979, til den økonomiske omdanningen til kapitalistiske produksjonsforhold, men «1814» var jo en politisk revolusjon, for øvrig i likhet med den engelske 1688-revolusjonen, den amerikanske i 1776 og den store franske revolusjonen i 1789.¹⁵

Kapitalistiske produksjonsforhold utvikler seg i dialektisk vekselvirkning med nye produktivkrefter. Politiske og juridiske forhold kan bremse eller hjelpe fram denne utviklinga. For eksempel gjorde standsprivilegiene i Frankrike før 1789 det nødvendig med revolusjon – mens en næringsvennlig moderniseringspolitikk politikk i England forut for den industrielle revolusjonen, la til rette for en stadig kraftigere overgang til en kapitalistisk produksjonsmåte.

Det var en brei og ytterst heterogen allianse av sosiale klasser og grupper innafor tredjestanden, som gjennomførte den franske revolusjonen: borgerskap og bønder av ulike slag, middelklasse og mange slags fattigfolk i byene. De ulike kreftene satte sitt preg på ulike deler av opprøret, men det var borgerskapet som stakk av med den historiske seieren.

Det er vanskeligere å si at det var noen ny klasse som tok over makta i 1814. Det fantes i liten grad noen adel, som i Frankrike – selv om den formelle oppløsninga av adelen kom i kjølvannet av 1814-revolusjonen. Det rike handelspatrisiatet var viktig før og gjennom 1814, men gikk mer eller mindre nedenom under den økonomiske krisa etterpå. Embetsmennene fikk stor makt fordi borgerskapet lenge var svakt. Likevel kan vi greit si at 1814-revolusjonen la grunnlag for å gjøre slutt på (restene av) de føydale standsprivilegiene, og bidro til kapitalistisk ekspansjon på et seinere tidspunkt. I denne forstand gir det en viss mening å kalle dette en borgerlig revolusjon, eller kanskje heller en første fase i en slik.

Tre demokratiske aspekt ved 1814-revolusjonen

Som nevnt var det tre viktige aspekt ved 1814-revolusjonen som representerte et brudd med eneveldet:

• Ideen om folkesuverenitet var et produkt av opplysningsfilosofien, spesielt av teoriene til John Locke og Jean Jaques Rousseau. De styrende hentet ikke sin legitimitet fra Gud eller fra arveretten, men nedenfra – i samfunnskontrakten med «folket». Folket var riktignok ikke hele folket, men «bare» de knapt 40 % av mennene over 25 år som hadde eiendom eller høyere utdanning. Likevel danner folkesuverenitetstanken grunnlaget for den videre kampen for demokrati.
• Grunnloven bygde på maktfordelingsprinsippet. I dette ligger både prinsippet om uavhengig rettsstat – og en klar funksjonsdeling mellom en valgt lovgivende stortingsmakt, den utøvende regjeringsmakt – og domstolene
• Borgerrettigheter – dvs. en rekke politiske og sivile menneskerettigheter. Viktig var det også at Norge gjennom grunnlovsverket fikk et konstitusjonelt styre, der de herskende også er bundet av lovene.

Flere faser

«1814» utgjorde den første fasen i kampen for det politiske demokratiet i Norge. Lokalt selvstyre fra 1830-tallet, liberalistiske økonomiske reformer på 1840-tallet, den store kampen om parlamentarismen fram mot det foreløpige gjennombruddet i 1884, der maktfordelingen blei forrykket til fordel for det folkevalgte Stortinget – og stemmerettskampen som fikk sin avgjørende seier med kvinnestemmeretten i 1913 – er andre viktige milepæler i denne revolusjonen.

Embetsstandens særegne rolle i Norge

Ikke på noe stadium i den politiske demokratiseringa i Norge mellom 1815 og 1913, kan borgerskapet sies å ha spilt noen avgjørende viktig progressiv rolle. I 1814 var det både embetsmenn og borgere som spilte en hovedrolle i utformingen av grunnlovsverket. Etter 1814 var borger-skapet svekket av økonomisk krise, og borgernes økonomiske tenkning var ensidig knyttet til kortsiktige særinteresser, til forsvaret av egne næringsprivilegier. 1840-åra var perioden for store markedsliberalistiske reformer i Norge, men disse reformene var drevet fram av embetsmenn som tenkte prinsipielt liberalistisk – og ikke av borgere som var opphengt i egeninteressene i øyeblikket. Embetsmannsstaten i denne perioden var altså ikke et apparat for det eksisterende borgerskapets interesser der og da, men den tolket borgerklassens strategiske interesser bedre enn denne var i stand til sjøl.

Den neste fasen av den demokratiske revolusjonen i Norge blei drevet fram av en folkelig allianse – som først besto av bønder og av middelklasse i byene, men der arbeiderbevegelsen og kvinnebevegelsen i neste omgang (i stemmerettskampen) blei svært viktige. Nå var embetsmennene blitt denne revolusjonens fremste motstanderne, som forsvarere av både svensk overherredømme og som vern mot norsk folkelig innflytelse på staten.

Den store fortellingen om det moderne demokratiet

Den store fortellingen om utviklinga fra renessansen, gjennom opplysningsfilosofien og vitenskapen – og til demokratiet og menneskerettighetene står sterkt (og sterkere enn før) i historiebøkene i skolen. Dette er på mange måter bra, men det er to problemer. Vestens «to ansikter», det demokratiske og det imperialistiske, koples sjelden – enda vi stadig oftere ser at imperialistiske kriger legitimeres som «humanitære intervensjoner og forsvar for menneskerettighetene. Og i den store fortellingen om demokratiet skjelnes det ikke i særlig grad mellom rettigheter med ulikt klasseinnhold.

Marxismen og synet på demokratiske rettigheter

Innenfor marxistisk tenkning er det borgerlige demokratiet bare en av formene for det kapitalistiske klasseherredømmet. Dvs. at makta ligger i eiendoms- og råderetten over produksjonsmidlene – og ikke rokkes grunnleggende av at de demokratiske rettighetene gjelder for alle. Så langt er dette greit. Men i noen utlegninger er dette blitt omformet til noe annet. Siden de demokratiske rettighetene er blitt karakterisert som «borgerlig-demokratiske» er betydningen av dem blitt nedvurdert – og under «statskommunismen » blitt brukt som en overbygning for å ta demokratiske rettigheter fra folk. Jeg tror det kan være av en viss verdi å slå fast at enkelte deler av Eidsvollsverket var spesifikt borgerlige, men at svært mye i demokratikampen i Norge 1814–1913 var rettet mot et borgerlig samfunn som ville begrense disse.

Flere typer rettigheter?

De spesifikt borgerlig-kapitalistiske rettighetene i 1814 var først og fremst eiendomsretten og næringsfriheten. Eiendomsretten da definert som retten til å eie produksjonsmidler (og kjøpe lønnsarbeidere til å betjene disse). Næringsfriheten var historisk progressiv – og innebar et oppgjør med privilegiepolitikken, men er siden blitt en forutsetning for markedskreftenes frie spill – mot politisk innblanding.

Mange av de viktige politiske og sivile rettighetene – som ytringsfriheten – er allmenne rettigheter. De er uttrykk for en formell likhet, men samtidig er det opplagt at de som har penger, har en helt annen mulighet til f.eks. å nyttiggjøre seg ytringsfriheten enn dem med lange og slitsomme arbeidsdager og trang økonomi.

Noen av disse rettighetene hadde overklassen klare interesser av å begrense. Det gjelder f.eks. stemmeretten, der alle utvidelser blei kjempet gjennom nedenfra, og en organisasjonsrett som er så vid at fagforeningene blir anerkjent av arbeidsgivermotparten. Mange av de sosiale og økonomiske rettighetene, som blei en del av FNs menneskerettigheter, slik som retten til arbeid, retten til nok mat og reint vann osv., står i direkte motsetning til lovene for den kapitalistiske økonomien – og til nyliberalistisk politikk.

En rettighet som streikeretten er en spesifikk arbeiderrettighet. Denne er formelt godkjent av borgerskapet som et kompromiss, men blir i praksis undergravd på en rekke måter.

Konklusjonene er enkle: Demokratikampen er folkets kamp – og det er nær sammenheng mellom kampen for reelt demokrati og for økonomisk og sosial rettferdighet.

lll. FORTSATT DEBATT OM DET NASJONALE16

Nasjonalisme opptrer i legering med høyst ulike ideologier og til fordel for sterkt motstridende samfunnskrefter. I Norge på 1800-tallet konkurrerte ulike nasjonsbyggingsprosjekt, eller ulike varianter av nasjonsbyggingsprosjektet om hegemoniet.¹⁷

Den dominerende nasjonale strømningen i Norge mellom 1814 og 1905, knyttet kampen for demokrati og kampen for selvstendighet sammen – som to sider av samme sak. Det er lett å forklare årsaken til dette. F.eks. var det slik at i kampen for mer folkevalgt makt gjennom prinsippet om parlamentarisme, var en kamp mot den svenske kongens makt.¹⁸

Det var en fortsettelse av denne sterke progressive nasjonaldemokratiske tradisjonen som på nytt kom til uttrykk i frigjøringskampen under okkupasjonen, og i to EU-kamper. Særlig i mellomkrigstida møtte denne hovedretningen i norsk nasjonalisme sterk konkurranse fra høyreekstreme og sjåvinistiske strømninger. Men like viktig er det å være oppmerksom på at den demokratiske nasjonalismestrømningen selv hadde en annen og mørk side. Grunnloven hadde sin jødeparagraf. Norsk nasjonsbygging på 1800-tallet førte til mer systematisk undertrykking og assimileringspolitikk overfor den samiske urbefolkningen. Mange tatere blei fratatt ungene sine og blei sterilisert til langt opp mot vår tid.

Arnstad og «den fascistiske norske nasjonalismen»

Den svenske «historievitenskapelige skribenten »¹⁹ Henrik Arnstad kom tidligere i år med boka Älskade fascism²⁰, en omfattende framstilling av de svartbrune bevegelsenes historie i en rekke europeiske land. Arnstad definerer «ultranasjonalisme» som kjernen i fascismen – hvilket i seg selv er farlig snevert. «Ultra» virker her som en kvantitativ betegnelse, for Arnstad godtar ikke det skarpe skillet mellom ulike typer nasjonalisme. Han skriver f.eks.:

Hverken i Norge, Danmark eller Sverige har det noen gang eksistert annet enn mikroskopiske fascistiske bevegelser. Nordeuropeisk politikk har tvert om rykte på seg for å være preget av konsensus, kompromissvilje og avstandstakelse fra ekstreme posisjoner. Men dette kan det stilles spørsmålstegn ved – siden Norden er blitt ett av ultranasjonalismens sterkeste støttepunkter i verden. Særlig Norge har utmerket seg i de seinere åra.²¹

For Arnstad framstår den demokratiske nasjonalismen som spesielt manipulerende og farlig. Han knytter terroren den 22. juli – og den sterke stillingen til FrP, til ultranasjonalismens sterke stilling i Norge.

Her er det svært mye likt og ulikt som er rørt i samme gryte. Selvfølgelig spiller FrPere på terminologi som «norsk kultur» etc., men like gjerne på forestillinger der forskjellen mellom oss og de andre dreier seg om andre kategorier. I debatten om norsk medlemskap i EU i 1994 lå Carl I. Hagen og FrP lavt, men i den avsluttende partilederdebatten argumenterte Hagen sterkt for det europeiske samholdet og vernet av den europeiske arven. Behring Breivik påberopte seg et forsvar for en slags kulturkristendom. Når Arnstad knytter de sterke islamofobiske strømninger til nasjonale holdninger, «glemmer» han at islamofobien er utbredt tankegods i store deler av den vestlige verden. Poenget her er ikke at høyreekstrem nasjonalisme ikke kan føre til avskyelige handlinger, men at fascismen kan øse av en større reservoar av rasistiske, sosialdarwinistiske og etnosentriske forestillinger.

Sverigeboende Karl Ove Knausgård sa det slik i et intervju i Dagbladet:

Det hjelper ikke å si at 17. mai handler om selvstendighet og frigjøring, og at dagen har med motstand mot undertrykkelse og okkupasjon å gjøre. Alt Arnstad ser, er flagg, og flagg er for ham nasjonalsymbol. Nasjonalsymbol er nasjonalisme og nasjonalisme er fascisme.²²

Forskjellen på norsk og svensk tilnærming til «det nasjonale» er selvfølgelig historisk betinget. Der det nasjonale i Norge altså har utviklet seg i kamp mot undertrykking, har Sverige en historie som stormakt, samtidig som det i moderne tid er høyreekstreme krefter som flittigst har tatt i bruk de nasjonale symbolene. Men nøyer vi oss med å gjenta dette i det vide og det breie, kan det lett bli farlig selvforherligende. Et av Arnesteds «bevis» for den farlige norske nasjonalismen er at Norge tar i mot langt færre flyktninger enn Sverige – og er mer preget av innvandringsfiendtlige strømninger.

Nasjonsbygging er en dynamisk prosess. Norges rolle som oljemakt, deltaker i imperialistiske kriger, framgangsrik våpeneksportør og grensevokter for «Festung Europa», truer med å gi den norske identiteten et helt annet innhold enn den har hatt og bør ha. Dette blir ikke bedre av at det ikke bare er «typisk norsk å være god», men at oljeavhengigheten og krigspolitikken kles i miljøog fredsretorikk.

Innvandring – en trussel mot nasjonen(e)?

Asle Toje er en norsk høyreintellektuell litt utenom det vanlige – med sin brodd mot EU-prosjektet og annen elitisme. I boka, Rødt hvitt og blått. Om demokratiet i Europa, er synet hans tilsynelatende det stikk motsatte av det til Henrik Arnstad. En av Tojes referanser når han skiver om nødvendigheten av å ta det nasjonale på alvor, er til Klassekampen-redaktør Bjørgulv Braanen. Enkelte steder bruker han eksempler eller argumenter jeg selv har brukt.

Problemet med Toje er at han i en bok hvor han møter mennesker fra ulike europeiske land, stort sett melder om en elendighet og normoppløsning, men ikke knytter dette til den kapitalistiske eurokrisa, men til innvandring.

I Om demokratiet i Europa, advarer han mot en utvikling der «Det nasjonale kollektive «vi», det som gjør oss til nordmenn, nederlendere og spanjoler, gikk fra å være noe positivt til å bli noe negativt, et synonym med flertallets overgrep mot mindretallet. »²³

Det betimelige spørsmålet må da være om noen er blitt kritisert for «overgrep» uten at det er grunn til det, eller om en skal unnlate å kritisere når minoriteter blir utsatt for diskriminering. Det er også påfallende at det hos Toje er innvandrerkulturene som truer nasjonene – mens det sterke presset fra kommersiell anglo-amerikansk kultur f.eks. ikke ser ut til å bekymre.

For Toje og hans likesinnede (og det fins også enkelte av dem på venstresida) er det store problemet den såkalte multikulturalismen – som en villet politikk fra venstresida og de tradisjonelle politikerne. Men Norge er allerede flerkulturelt – enten Toje vil det eller ikke – og dermed står slaget om å få til integrering. Dette er en nasjonsbyggingsprosess der resultatet nødvendigvis også vil måtte bety noen endringer i hva den nasjonale majoriteten oppfatter som norsk.

Et viktig argument for at venstresida må ta «det nasjonale spørsmål» på alvor er at vi ellers spiller ballen opp i hendene på sjåvinistiske krefter, og lar dem ta ut et stort mobiliseringspotensiale – når situasjonen ligger til rette for det.

En moderne norsk nasjon?

Det er vanlig å skille mellom to idealtyper av nasjoner og nasjonal identitet. I Frankrike etter revolusjonen bygde staten et nasjonalt fellesskap ovenfra. Dette kalles gjerne en politisk-territoriell nasjonsbygging, der statsborgerskapet er inngangen til det nasjonale fellesskapet. I Tyskland oppsto derimot nasjonen som et etnisk/kulturelt fellesskap – og ønsket om å samle seg i en stat tok utgangspunkt i dette. Folk av tyskspåklig herkomst som har vokst opp i andre land, har hatt lettere for å få statsborgerskap i Tyskland enn andre innvandrere.

17. mai (på sitt beste) viser at prinsippene fra Grunnloven fortsatt kan ha nasjonsbyggende (og integrerende) kraft, spesielt hvis de knyttes sammen med nyere historiske erfaringer. Det er blitt hevdet at det bare er denne typen politisk verdibasert nasjonsbygging (av «fransk type»), som fortsatt kan være akseptabel i moderne tid. Dvs. at en (igjen og igjen) bygger fellesskapet på felles holdninger til demokrati og individuelle menneskerettigheter. Men selv disse rettighetene kan snus til sin motsetning – hvis «vi» bruker tvang eller er for utålmodige med at alle nye innbyggere skal bli enige med oss. Nasjonsbygginga i Norge var heller ikke bare et spørsmål om å slutte opp om felles idéer. Disse hadde sin forutsetning i utbygginga av veier og jernbane, riksaviser, en nasjonal politisk arena osv. En moderne nasjonsbygging på tvers av tradisjonelle kulturskiller forutsetter arbeidsfellesskap, nabo- og organisasjonsfellesskap.24

Hva så med den norske nasjonen som et etnisk/kulturelt fellesskap? Den meste kjente av nasjonalismeforskerne, A. D. Smith, har definert norsk nasjonalisme om «etnisk utskillingsnasjonalisme», dvs. at nordmennene oppfattet seg som en kulturelt distinktiv gruppe, og Kåre Lunden har etterprøvd dette.²⁵ Lunden har også slått nådeløst tilbake mot dem som har forsøkt å tilbakevise at det fins en særegen norsk identitet, med argumenter om at alle deler av det norske egentlig er import. Han gjorde f.eks. narr av Gudmund Hernes for ikke å se skogen (konfigurasjonen) for bare trær. Stian Bromark og Dag Herbjørnsrud har skrevet «Norge et lite stykke verdenshistorie», som dokumenterer Norges meget langvarige flerkulturelle historie. Her er det mange interessante og til dels «artige» eksempler, som vil være nyttige i innvandrings- og integreringsdebatten, men som dessverre skriver seg inn i den ideologiske posisjonen Lunden polemiserer mot:

Bare mangfold kan få slutt på det enfoldet som den nasjonalistdyrkende vrangforestillingen har skapt de siste 150 årene. Istedenfor å tenke stort, har den nasjonalistiske enfoldighetstankegangen fått nordmennene til å tenke smått, og dermed fått nordmennene til å bli mindre enn de hadde trengt å være…… har mytene om den flotte, unike annerledeslandet forsøkt å gjøre generasjon på generasjon av nordmenn stolte over binders, bunader og innadvendt nisseluementalitet.²⁶

Nå viser det seg at det er vanskelig for nordmenn i dag å redegjøre for hva som konstituerer «det norske».²⁷ Det betyr imidlertid ikke at det ikke fins. En må imidlertid erkjenne at innholdet i begrepet endrer seg over tid. Jeg tror heller ikke at det er noen uoverstigelig motsetning mellom en nasjonal kulturell integrasjon og flerkulturalitet. En kan være muslim med innvandrerbakgrunn – og ha «norsk naturfølelse», eller være tilhenger av norske likhetsverdier, som nå er under sterkt press. Knut Kjelstadlis Sammensatte samfunn – inkludering og samfunn²⁸ kan være et godt utgangspunkt for videre diskusjon av forholdet mellom klasse og etnisitet – og integrasjon og kulturelt mangfold.

Noter:

1. A-magasinet 16.05.13. De to første av 199 punkter med det du må vite før 200-årsjubileet. Skrevet av Halvor Hegtun.
2. Det var redaksjonen som ønsket seg en elementær framstilling av temaet. Det er da viktig å understreke at dette i utgangspunktet ikke er «min periode» eller «mitt tema», selv om jeg som historielektor ofte har undervist i stoffet. De mange motstridende oppfatningene om temaet gjør at en selv i en elementær framstilling må gjøre tolkninger som kan være kontroversielle. Til hjelp har jeg særlig hatt nytte av professor Ståle Dyrviks lille bok «Året 1814» (2005). Den er historiografisk (dvs. at den viser de motstridende tolkninger og tolkningsretninger – og hvordan disse har endret seg over tid). For den eldre historiografien står også Ottar Dahls «Norsk historieforskning i 19. og 20 århundre» (1970) sentralt.
3. Også brukt i Peer Gynt.
4. Dokument som fastslo valgkongenes forpliktelser overfor sine undersåtter – dvs. de danske kongenes forpliktelser spesielt overfor restene av norsk adel og mektige menn i Norge.
5. Dette er bl.a. godt dokumentert i Sverre Bagge og Knut Mykland: «Norge i dansketiden» (1987/1992).
6. «Friheten i gave» har festet seg som en merkelapp for den hovedretningen som la vekt på «ytre årsaker». Formuleringen er blitt tillagt Sverre Steen som i boka «Det frie Norge» (1952) var tidlig ute med å bruke de utenrikspolitiske faktorene mot synet til Sars. Det viser seg imidlertid at «Friheten i gave» var tittelen på Jens Arup Seips anmeldelse av Steens bok i Arbeiderbladet 5. januar 1952 (jfr. Stein Tønnessons påvisning av dette i Nytt norsk tidsskrift 1/99). Seips forsøke på å spissformulere Steens kritikk av Sars har ført til en ensidighet.
7. Jens Arup Seip: «Utsikt over Norges historie». b. 1, s. 51.
8. Professor Knut Mykland (1989) – her sitert etter Dyrvik s. 32. Mykland er ellers blant de som har vært mest kjent for å betone ytre årsaker.
9. Dyrvik s. 34.
10. Stattholder (egentlig «stedfortreder») er en representant for monarken i et spesielt område.
11. Her sitert etter Dyrvik s. 49.
12. Så kan det være en viss tvil om hvorfor han gjorde dette – om han hadde et visst håp om at et Norge med stor grad av selvstendighet, igjen kunne komme tilbake til Danmark i en framtidig situasjon, eller om han bare ville slutte sitt politiske virke i Norge på en håndverksmessig måte. Sympati med sine undersåtter igjennom et knapt halvår kan vel også ha spilt inn.
13. Han forberedte riktignok en forfatningsreform, som han ikke rakk å gjennomføre før han døde.
14. Artikkelen sto i tidsskriftet «Materialisten» 2/79 – og er planlagt gjenopptrykt i «Rødt!».
15. I marxistisk revolusjonsteori er den sosialistiske revolusjonen en politisk maktovertakelse – og en forutsetning for omdanning til sosialistiske produksjonsforhold. Universelle velferdsgoder peker fram mot sosialistiske og kommunistiske produksjonsforhold, men er ikke slike. Kapitalistiske produksjonsforhold kunne derimot utvikle seg et godt stykke innenfor et samfunn med overveiende føydale trekk.
16. I 1996 skreiv jeg et større hefte med tittelen «Ja, vi elsker…? En studie i det nasjonale spørsmål.» Heftet blei gitt ut av RV og gikk i ganske store opplag. Det er ikke lett å få tak i dag, men kan lånes fra Arbeiderbevegelsens arkiv. Jeg står fortsatt på analysen i heftet, men medgir at det nasjonale spørsmål blir vanskeligere når veteraner fra den imperialistiske Afghanistanokkupasjonen skal æres på seiersdagen for frigjøringskampen mot Hitler-fascismen. I heftet er det også en rekke referanser til teori på området.
17. Øystein Sørensen redegjør for dette i 3, bind av «Norsk idéhistorie. Den har tittelen «Kampen om Norges sjel 1770-1905», og kom på Aschehoug i 2000.
18. Samtidig var det kultur- og språkkamp mot den langvarige danske innflytelsen.
19. Forlaget Nordstedts karakteristikk. Arnstad er egentlig journalist, som har skrevet en del om historiske temaer.
20. Norstedts, Stockholm 2013. Se også intervju med Arnstad i Klassekampen 25. april 2013.
21. Arnstad s. 367/368
22. Dagbladet den 27. april 2013.
23. «Rødt, hvitt og blått», s. 28.
24. Ungdomsopprørene i franske drabantbyer for noen år siden er et godt eksempel på at formell likhet mellom borgerne ikke er nok hvis det mangler slike fellesskap.
25. «Norsk grålysning» (1992).
26. «Norge – et lite stykke verdenshistorie, Cappelen 2005. Her sitert etter pocketutgaven 2009, s. 11.
27. Det er ikke bare en brautende Tybring Gjedde som har problemer her. Jeg har gjennom mange år diskutert dette med elever i klassene mine i videregående skole, og de synes ikke det er lett å sette ord på hva det dreier seg om.
28. 28 Pax 2008

Judith Mirkinson bur i San Francisco, og har vore aktiv i kampen mot rasisme, i fredsrørsla og kvinnekampen i USA i over 40 år. Ho var med og stifta Gabriella Network, ein solidaritetsorganisasjon mellom kvinner i Filippinene og USA.
Artikkelen er omsett av Einar Jetne

Amerika fråssar i det landet kallar «unnataksituasjonen » sin. Ronald Reagan snakka om «Citadellet på bakketoppen» mens han gjekk til krig i Mellom-Amerika. Då Barack Obama snakka til FN i september, sa han:

Eg trur at Amerika er eit unnatak: Landet si evne til ‘å stå opp for interessene til alle’ er spesiell.

Mytologien er så kraftfull. Og mange amerikanarar trur framleis på han. Sjølvsagt kan ting bli rota til heime, men vi er framleis det friaste landet på jord. Og vi har retten til å invadere eitkvart land vi skulle ønskje slik at også det kan bli demokratisk.

Vurder derfor desse tre kritiske faktorane når de undersøker den amerikanske grunnlova:

For det første: Ho vart skriven av velhavande kvite menn for å konsolidere deira herredøme over ei ny regjering.

For det andre: Frå starten av var det som vart sagt og det som vart gjort – framfor alt når det gjaldt menneskerettar – ganske forskjellig. Som Shakespeare sa: «Meir heidra i brot enn i overhald.»

For det tredje: og kanskje viktigast er det at nokre og alle progressive endringar eller juridiske tolkingar av Grunnlova har kome etter at folk organiserte seg og kjempa for rettane sine. Med andre ord, då det var svære sosiale rørsler – slike som rørslene for å fjerne slaveri saman med opprøra til slavebundne menneske som ende i borgarkrig – då fann reelle endringar stad. Kvinnerørsla, borgarrettsrørsla og arbeidarrørslene har alle gitt resultat. Elles har dagsordenen vorte sett av konservatismen til eliten og for eliten.

Grunnlova, som vart ført i penn av Thomas Jefferson, er stappfull av motseiingar. Når ho erklærer at Alle menn-(eske) er skapt like, gjeld det verkeleg berre kvite menn. Slavebundne afrikanske menn var eigedom som ikkje vart sett på som menneske. Kvinner vart ikkje ofra ein tanke. Og i ein vidgjeten passasje rettferdiggjer Grunnlova opprør mot Storbritannia fordi Storbritannia har oppmuntra dei «nådelause indianske villmennene » til å angripe forsvarslause amerikanarar.

Grunnlova vart skriven som eit direkte svar på sosial konflikt. I det som vart kalla Shay-opprøret danna småbrukarar og arbeidarar i New England små væpna grupper for å styrte regjeringa i staten i raseri mot høge skattar og mangel på arbeid. Leiarar i Sambandsstatane som George Washington og Alexander Hamilton var rasande på pøbelen. Samstundes vaks redsla for slaveopprør i sør mens jordspekulantar og såkalla pionerar var opptatte av å få opna meir land mot vest. Handel var lidande, og det var vanskeleg å inngå avtalar. Alt dette peika mot veikskapar i Artiklane i Konføderasjonen, dei første retningslinjene for Sambandsstatane si regjering. Eigedomsklassane måtte gjere noko for å skape sikrare reglar.

Kven skreiv grunnlova?

Med mindre land har gått gjennom verkelege demokratiske revolusjonar, slik som i Sør-Afrika og Venezuela, er grunnlovene deira i hovudsak skrivne av elitane for å garantere interessene deira. Sambandsstatane var ikkje noko unntak. Dei 55 kvite mennene som underteikna Grunnlova, var så godt som alle rike og folk med eigedom (ikkje ulike dei som i dag sit i Kongressen). Tjuefem var slaveeigarar. Thomas Jefferson og George Washington eigde rundt 200 slavar kvar. Farmarane og forretningsmennene som ikkje sjølve var slaveeigarar, drog fordel av arbeidet til slavane, og sikkert er det at alle hadde rikdommen sin frå land rana frå urfolk.

Grunnlova og slaveri

Grunnlova nemner aldri orda «slave» eller «slaveri», men konseptet er innebygd i dokumentet. Det etablerte eit «demokratisk» system som gjekk hand i hand med slaveri. Litt av ein prestasjon!

VI, FOLKET, inkluderte sikkert og visst ikkje slavebundne svarte menneske. For å garantere nasjonal kontroll over forretningsverksemd var folk frå nord – til og med dei som var mot slaveri – villige til å «inngå kompromiss». Sør ønska at slavar skulle bli rekna som fullverdige personar berre knytt til representasjon. (Elles var dei berre rein eigedom.) Nord ønska dei ikkje talde i det heile. Det heile skulle vere oppfatta som ugjort slik det gjorde 80 år seinare. Dermed kom eit kompromiss i stand. Slaveriet fekk lov til å halde fram, men i konsensusen låg det at slavar berre skulle kunne bli representerte som 3/5 av ein person. Dette er ikkje berre kodifisert slaveri, men det sikra og at slavestatane i sør fekk ugrunna tyngde i generasjonar framover. Det legaliserte også ideen om at afrikanarar i Sambandsstatane (enten dei var sleppte fri eller ikkje) ikkje var fullverdige menneske.

Grunnlova sanksjonerte importen av slavar fram til 1808, mens den interne slavehandelen vara ved fram til Borgarkrigen. Dette gjaldt ikkje berre i sør. Nordstatar hadde også tusenvis av slavar. Til og med der det fanst frie svarte menn og kvinner, vart dei ikkje gitt like rettar. Lover for rømde slavar – inkludert ei som var skrivne inn i Grunnlova – garanterte at ein kvar rømt slave skulle bli sett på som eigedom som måtte bli returnert. Slaveriet som omfatta fire millionar svarte menneske (i 1860) institusjonaliserte eit system av overlegne kvite, halde oppe med brutal tvang og lova si makt.

Slaveri – den legale eigedomsretten over menneske – vart til slutt eliminert som eit resultat av Borgarkrigen. Lovfestinga av den 13., 14. og 15. endringa gjorde slaveri illegalt og gjorde alle folk (med unnatak av indianarane) som var født eller naturalisert i Sambandsstatane, til statsborgarar. Alle menn eldre enn 21 år var kvalifiserte til å røyste, og kunne ikkje bli ekskluderte på grunnlag av rase. Alle statsborgarar hadde krav på rettstryggleik og likt vern av lova.

Slik situasjonen ofte er, var ordlyden til lova ein ting og realiteten noko heilt anna. I 1860 var 89 % av nasjonens afroamerikanarar slavar: Svarte utgjorde 13 % av landets befolkning og 33 % av befolkninga i Sør. Då dei vart frigjorde, var svarte statsborgarar i fleirtal i tre statar og 40 % av befolkninga i fleire andre. Dette vart sett på som eit alvorleg trugsmål som ikkje kunne bli tillate å vare ved.

I tilfelle etter tilfelle rettferdiggjorde domstolane diskriminering og terror. Rettnok var svarte kvalifiserte til å røyste, men viss dei ikkje bestod rasistiske leseprøver eller betalte koppskattar, var ikkje det eit brot på den 14. og 15. endringa i Grunnlova. Den 14. endringa vart heller brukt til å beskytte selskap enn til å beskytte svarte menn og kvinner. I ei av dei mest vidgjetne sakene i historia til Høgsterett utvikla Høgsterett i 1896 den lumske doktrina om «skilde, men like» for å rettferdiggjere legal segregering. Streng rasemessig apartheid – separate skolar, separate sjukehus, separate hotell, separate bussar, til og med separate vassfontener – vart legitimerte.

Først på 1950- og 1960-talet tvinga framveksten av militante «sivil rights»-rørsler fram domsavgjerder og lover som de jure erklærte segregeringa for illegal. Men de facto segregering eksisterer framleis med segregerte skolar, naboskap og i den massive fengselsindustrien. I dag sit meir enn to millionar menneske i fengsel. Det er fleire svarte menn i fengsel i dag enn talet på mannlege slavar under Borgarkrigen.

Grunnlova og kvinner

Kvinner si rettsstilling var ikkje, og er heller ikkje i dag, eksplisitt verna i Grunnlova. Sant nok finst det ingen spesifikk referanse til menn. Ein gjekk berre ut frå at slik var det. Kvinner, vart det sagt, høyrte til i heimesfæren og hadde derfor ikkje evne til klar politisk tenking. Fastsetting av røysterett vart overlate til statane og på den tida då Grunnlova vart skriven, fastslo statane (med unnatak for New Jersey ein kort periode) at berre menn med eigedom kunne røyste. Berre folk med røysterett kunne tenestegjere i juryane, noko som nødvendigvis ekskluderte kvinner. Den 14. grunnlovsendringa ga like rettar og likt vern til alle, men heldt fram med å utvide røysterettane berre for menn.

Gjennom hundreår fanst det ingen føderale lover som verna kvinner. I nokre statar kunne kvinner ha eigedom. I andre statar var regelen at etter inngått ekteskap vart alt eigedomen til mannen: frå ungane til teserviset og underkleda hennes. I nokre statar kunne kvinner vere yrkesaktive. I andre kunne dei ikkje. I alle statane var kvinner hindra i å arbeide like mange timar som menn, og dei vart betalt mindre enn menn, noko som ofte framleis er tilfelle.

Kvinner fekk røysterett i 1920, men det skjedde etter 70 år med agitasjon, tusenvis av arrestasjonar, sveltestreikar i fengsel og massedemonstrasjonar over heile landet under første verdskrig. I 1923 vart ei lovendring som skulle sikre like rettar (ERA=Equal Rights Amendment) lagt fram for Kongressen. Ho har aldri vorte ratifisert.

Blant rettane som er vunne gjennom masseprotestar, er ingen garanterte. Til dømes vart abort legalt i 1973 i heile USA. Etter dette har lov etter lov snevra inn definisjonen av legal abort, noko som har gjort abort nesten illegalt og i alle fall uoppnåeleg i mange av statane.

Menneskerettar eller menneskeurettar?

Sambandsstatanes «Bill of Rights» (forslag til lov om rettigheiter) – dei første ti endringane i Grunnlova – vart vedtekne for å få Grunnlova akseptert i alle dei 13 statane. Dette er endå eit dokument med opphøgde ideal som har hatt varig innverknad. Statsborgarar i Sambandsstatane kunne ikkje bli nekta talerett, religionsfridom.

• Unionen har ingen offisiell statsreligion.
• Pressefridom eller forsamlingsfridom.

Urimeleg tiltale, grusame og uvanleg straffer vart ulovleg. Retten til å bli dømt av ein jury og raske domsavgjerder vart også garantert saman med retten til å bere våpen (ein måtte ha gevær for å kjempe ned indianarane og opprørske slavar).

Viss eg skulle forme ei grunnlov i 2012, ville eg ikkje ta utgangspunkt i Sambandsstatane si grunnlov. Eg kunne kanskje sjå på grunnlova i Sør-Afrika. (Ruth Bader Ginsburg, høgsterettsdommar.)

Frå det siste tiåret i det tjuande hundreåret av har meir enn ein tredjedel av landa i verda enten endra grunnlovene sine eller fullt ut skrive dei på ny. Det store fleirtalet av desse landa har ikkje hatt grunnlova til Sambandsstatane som modell.

Ein av hovudgrunnane til dette er den amerikanske grunnlova sin mangel på merksemd retta mot sosiale menneskerettar eller det som no blir kalla «positive rettar». Det finst ingen garantiar av rett til grunnleggande tryggleik for helseomsorg, bustad, mat, sosial tryggleik eller utdanning. Det finst inga sikring av lik rett for kvinner og sjølvsagt ikkje for homoseksuelle eller funksjonshemma.

Sambandsstatane har vedtatt mange lover mot diskriminering, men alle desse har kome gjennom lovgjevingsprosessen for deretter å bli rettsleg prøvde. Slik er ratifiseringa av kvar av desse nye lovene på sett og vis vorte avgjort av ni høgsterettsdommarar som oftast er ekstremt høgreorienterte. Jobben deira er trass alt å oppretthalde status quo – ikkje å endre. Vi bur i ein avansert kapitalistisk stat, så vi har ulike «fridomar», men grunnleggande tryggleiksordningar blir på ny og på ny kutta.

Dette fører oss til dagen i dag. Vi har ein massiv tryggleiksstat som spionerer på verda (inkludert Angela Merkel) og på sine eigne statsborgarar. Vi har dronekrig ført hemmeleg av ein president som ikkje må stå til ansvar overfor nokon. Vi har ein stat i evigvarande krig trass i at fleirtalet blant amerikanarar er imot det. Vi har røysterett for afroamerikanarar, ein rett som blir motarbeidd over alt i Sør. I løpet av dei siste fire åra har over ein million immigrantar vorte deporterte.

Du kan ikkje ha ein permanent krigstilstand utan å ha eit militarisert samfunn. Og du kan ikkje ha eit militarisert samfunn utan undertrykkande lover og praksis: utan eit kontrollert folk. Til og med konsernmedia klagar i dag på at dette er ein av dei mest undertrykkande administrasjonane når det gjeld pressefridom.

Framleis er det 166 fangar i Guantánamo, og det er framleis ukjent kor mange andre det er som blir haldne fengsla på hemmelege stader rundt omkring i verda. Blant dei millionane som sit i amerikanske fengsel, er tusenvis haldne i isolat, noko FN stemplar som tortur. Dødsstraff eksisterer framleis, og fengselsdommar varer no jamt i fleire tiår.

Alt dette skjer i det «mest demokratiske landet i verda», slik leiarar i USA likar slå fast på ny og på ny.

Dette lyder ekstremt deprimerande.

Men som vi veit, så hender det at endring finn stad. Etter den enorme organiseringa og dei sosiale omveltingane på 1930-talet vart Sosial Tryggleik styrka og mange arbeidarlover kom til. I kjølvatnet av borgarrettsrørslene på 50- og 60-talet vart det vedtatt lover som gjorde segregering ulovleg og som garanterte røysterettane til ikkje-kvite. Rettar for homoseksuelle, kvinnerettar, rettane til immigrantane – lista er lengre – dei er alle produkt av reell og langvarig kamp.

I det han i 1987 talte i høve feiringa av tohundreårsjubileet til Grunnlova, sa den store afroamerikanske juristen og menneskerettskjemparen Thurgood Marshall:

I dette året der vi feirar tohundreårsjubileet, kan vi ikkje alle ta del i festivitetane med flaggviftande og brennande iver. Nokre kan meir roleg minnest lidingane, kampen og offera som har ført til at dei har vunne over mykje av det som var gale i det opphavlege dokumentet, og sjå på jubileet med håp som enno ikkje er realisert og lovnader som ikkje er fullførde.

I det progressive og radikale aktivistar i Sambandsstatane no organiserer for ein ny runde med sosial rørsle og protest, stoler vi ikkje på Grunnlova, men på eksempla til dei som har kjempa på grasrotnivå for verkeleg og fundamental endring.

Morten Falck:
Rasismen – En løgn som dreper
Rødt! Forlag, 2013

Dette er ei lita bok på femti sider som bygger på foredrag Morten Falck har holdt for ungdom ved en del anledninger. Det er et nyttig og oppklarende skrift, ikke bare for ungdom. Det er et oppgjør med begrepet rasisme og den tenkningen som bygger på at menneskene består av forskjellige raser. Siste del er en polemikk mot Harald Eias program «Hjernevask» og tanker om A. B. Breivik og hvordan terrorhandlingen og ytringene hans blir omtalt.

Falck begynner med biologien, planter og dyr og viser hvordan vitenskapen gjennom tidene har utviklet forståelse og metoder og redskaper som kan kategorisere, gi navn og grupperinger som gir oversikt over arter og underarter. Et artig poeng er at Darwins teorier forsåvidt er anerkjent og akseptert, men samtidig noe omskrevet, slik at de passer bedre med vanlig tankegang. Å se «The survival of the fittest» som en sammenfatning av Darwins teorier er en ganske gjengs oppfatning. Det er imidlertid den engelske filosofen Herbert Spencer som er opphavet til dette begrepet. Det sier noe sånt som at de sterke overlever, de svake dør ut. Darwin, derimot skrev om artenes tilpasningsevne, evne til å spre seg, utvikle seg og danne nye arter. Men Spencers tolkning har stadig stor utbredelse.

Dette byggverket, hvor han starter i biologien, gir en god forståelse og tjener som innledning til å forstå begrepene rasisme og raser hos menneskene. Raseteorier som begrunnes med såkalte vitenskapelige studier er i et historisk perspektiv relativt nye, men de bygger på en gammel og innbitt tankegang som delte menneskene i grupper av høyerestående og laverestående, teorier som skulle forklare menneskene at noen er herskere og høyverdige, og de andre er mindreverdige som må finne sin plass nede på rangstigen. Etter hvert utkrystalliserte de seg i reine raseteorier i vitenskapelige klær. I norsk historie finnes det særlig to viktige representanter, militærlegen Halfdan Bryn og apotekeren Jon Alfred Mjøen.

Bryn drev med skallemåling og annen fysiologisk måling og framla det som bevis for at den «nordiske rase» var overlegen. Mjøen var svært aktiv innafor den såkalte «rasehygieniske bevegelsen». Han drev et privat forskningsinstitutt, og la fram såkalte vitenskapelige beviser. Riktignok ble han avkledd av det etablerte forskermiljøet, men han tilhørte en bevegelse og en tenkning som var mer utbredt enn vi liker å tenke, og som hadde betydning for lobotomeringen og andre inngrep og overgrep mot tatere og andre brysomme av forskjellig karakter.

Falck ser Breivik-saka som en god anledning til å ta et større oppgjør med rasisme og rasetenkning. Selv om tankene om at menneskene består av forskjellige raser, nå er ganske parkert, antar rasismen stadig forskjellige former, for eksempel gjennom religion, etnisitet eller genetikk. Falcks kritikk av «Hjernevask» handler nettopp om at Eia på overflatisk og ensidig vis gir tiltro til tankegodset om at vi er skapt sånn og slik, og noen kanskje bedre enn andre. Han etterlyser en gransking av historia og hvilke overgrep som har skjedd under hvilken kappe, og en seriøs, dyptgripende offentlig debatt. Boka, eller skriftet anbefales.

Birger Thurn-Paulsen

Irene León har intervjua Samir Amin, og konsenterer seg om tri beslekta spørsmål:

• Ditt syn på verda og sjansane for å endre ho.
• Korleis du definerer samanbrotet i kapitalismen begrepsmessig og politisk, og sjansen for frikopling frå kapitalismen.
• Di analyse av samanhengen i stoda globalt,sett frå Afrika og Midtausten.

Kva er ditt syn på verda, sett frå Sør og i perspektiv frå Sør?

Samir Amin er fødd i Kairo i 1931, med fransk mor og egyptisk far. Han studerte statsvitskap, statistikk og økonomi i Paris. Han var ei stund medlem av det franske kommunistpartiet PCF, men tok seinare avstand frå sovjetsystemet. Han har jobba ei rekke stader rundt i verda, men sidan 1980 har han vore leiar for Third World Forum i Dakar i Senegal.

Artikkelen her stod i septembernummeret av Monthly Review si nettside, MRzine 20. juni i år. Se http://mrzine.monthlyreview.org/2012/amin200612.html.

Artikkelen er omsett av Gunnar Danielsen.

For å svare på spørsmålet som slett ikkje er enkelt, er det nødvendig å dele det i tri delar. Først, la oss undersøke: Kva er dei viktige, avgjørande draga ved kapitalismen i dag – ikkje ved kapitalismen generelt, men vår tids kapitalisme? Kva er verkeleg nytt? Kva kjenneteiknar den? For det andre, må me konsentrere oss om typen krise i dag, som er meir enn bare ei krise – eg definerer ho som eit samanbrot i dagens kapitalistiske system. For det tredje, innanfor same ramme, la oss analysere: Kva for strategi har dei dominerande reaksjonære kreftene, det vil seie den dominerande kapitalen, den imperialistiske triaden med USA–Europa– Japan og deira allierte verda over? Bare når me har forstått det, kan me innsjå kor stor utfordring folka i Sør står framfor, i dei oppstigande landa så vel som resten av landa i Sør.

Min tese om naturen til vår tids kapitalisme – som eg meir smålåtent vil kalle ein «hypotese» som er open for diskusjon – er at me er inne i ein ny fase i monopolkapitalismen. Det er eit kvalitativt nytt stadium gitt graden av kapitalkonsentrasjon, som no er komme til eit punkt der monopolkapitalen kontrollerer alt.

Sant nok er ikkje omgrepet «monopolkapital » nytt. Det vart skapt på slutten av 1800-talet, og utvikla gjennom tydelege fasar på 1900-talet. Men frå 1970–1980-talet byrja eit nytt stadium. Monopolkapitalen eksisterte før det, men kontrollerte ikkje alt. I røynda er det no ingen kapitalistisk aktivitet som er sjølvstendig eller uavhengig av monopolkapitalismen – han kontrollerer kvar og ein av dei kapitalistiske økonomiane, til og med dei som ser ut til å vere autonome. Eit eksempel blant mange er landbruk i utvikla kapitalistiske land, som er kontrollert av monopol som leverer innsatsmiddel, utvalte frø, plantegift, kredittar og sals- og marknadsføringskjeder.

Det er avgjørande – det er ei kvalitativ endring som eg kallar «altomfattande monopol», det vil seie monopol som er utvida til alle område. Det inneber faktiske og store konsekvensar. Først av alt er det borgarlege demokratiet fullstendig oppheva: Om det ein gong var basert på ein venstre-høgre-posisjon – som samsvarte med sosiale alliansar, meir eller mindre proletariske, meir eller mindre borgarlege, men skilte i synet på politisk økonomi – i dag, er dei like eller nesten like, til dømes republikanarar og demokratar i USA, eller Hollande-typen sosialistar og Sarkozy-høgre i Frankrike. Med andre ord er dei alle sameinte i ei oppfatning styrt av monopolkapitalen.

Den første konsekvensen av det er ei endring i det politiske livet. Demokratiet som er oppheva, er gjort til farse, slik ein kan sjå i

Foto: Jokke Fjeldstad

primærvala i USA. Altomfattande monopolkapital har svært alvorlege konsekvensar. Det har gjort USA til ein nasjon av «idiotar». Det er alvorleg fordi demokrati ikkje har nokon måte å komme til uttrykk på lenger.

Den andre konsekvensen er at «altomfattande kapitalisme» er det objektive grunnlaget for framveksten av det eg kallar den «kollektive imperialismen» til triaden USA–Europa–Japan. Dette punktet legg eg sterk vekt på. Det er framleis ein hypotese, men som eg kan forsvare: Det er ingen større motsetningar mellom USA, Europa og Japan. Det er litt konkurranse på det økonomiske planet, men politisk er dei straks på linje med det USA som verdspoliti strekar opp. Det me kallar «det internasjonale samfunnet» kopierer den herskande debatten i USA: på tri minutt dukkar det opp europeiske ambassadørar som legg til litt, store demokratar som emiren av Qatar og kongen av Saudi-Arabia. FN eksisterer ikkje – som verdsorganisasjon er det ein karikatur.

Det er ei grunnleggande endring, overgangen frå monopolkapitalisme til «altomfattande monopolkapitalisme» forklarer finansialiseringa, for desse allmenngjorte monopola er i stand til – ut frå måten dei kontrollerer all økonomisk aktivitet på – å suge til seg ein større og større del av meirverdien i heile verda og omgjøre han til utskytingsrampe for monopola, utskytingsrampe for imperialismen, som er årsaka til ulikskap og stagnasjon i Nord, medrekna triaden USA–Europa–Japan.

Det fører meg til det andre punktet: det er systemet som er i krise. Eller det er ikkje bare ei krise – det er eit samanbrot i den forstand at systemet ikkje er i stand til å reprodusere seg sjølv på eige grunnlag, med andre ord er det eit offer for eigne indre motsetningar.

Systemet bryt saman, ikkje fordi folket går til åtak, men på grunn av eigen suksess. Det har påtvinga seg folk, og suksessen har ført til svimlande vekst i ulikskap, som ikkje bare er ein sosial skandale, men uakseptabel og likevel blir akseptert, akseptert utan protest. Men det er ikkje grunnen til samanbrotet – det er det faktum at systemet ikkje kan reprodusere seg sjølv på eige grunnlag.

Det fører meg til det tredje aspektet, som er knytt til strategien til dei dominerande reaksjonære kreftene. Når eg seier dominerande reaksjonære krefter, meiner eg altomfattande monopolkapital i den historiske triaden USA–Europa–Japan, med tilslutning frå alle reaksjonære krefter i verda, på ein eller annan måte, som overlevande hegemoni på lokalnivå, og som del av den reaksjonære globale dominansen. Desse reaksjonære er ekstremt mange og enormt ulike frå land til land.

Den politiske strategien til dei dominerande kreftene – det vil seie altomfattande, finansialisert monopolkapital i den historiske, tradisjonelle kollektive imperialisttriaden USA–Europa–Japan – er definert av kven dei ser som fiendar. For dei er fiendane oppstigande land – med andre ord Kina. Resten, som India, Brasil og andre, er bare semi-oppstigande for dei.

Korfor Kina? Fordi den herskande klassen i Kina har eit prosjekt. Eg skal ikkje gå nærmare inn på om prosjektet er sosialistisk eller kapitalistisk. Det viktige er at dei har eit prosjekt. Det består i at dei ikkje vil godta diktat frå altomfattande, finansialisert monopolkapital i triaden, som tvingar seg fram med sine fortrinn: kontroll over teknologi, kontroll over naturressursar i verda, kontroll over massemedia, propaganda etc; kontroll over det integrerte globale pengeog finanssystemet; kontroll over masseøydeleggingsvåpen. Kina har utfordra dette systemet utan å lage støy.

Kina er ikkje bare underleverandør. Det er sektorar i Kina som fungerer som underleverandørar, som produserer og sel billig leiketøy med dårleg kvalitet, bare fordi Kina må skaffe seg utanlandsk valuta, og underleveransar er ein enkel måte å gjøre det på. Men det er ikkje alt med Kina. Det som kjenneteiknar Kina, er utviklinga og raskt opptak av høgteknologi, eiga utvikling og oppbygging. Kina er ikkje bare verdas verkstad som enkelte seier. Det er ikkje «Produsert i Kina», men «Produsert av Kina». Det er mauleg bare fordi dei gjorde revolusjon: sosialismen skapte paradoksalt nok vegen som sette dei i stand til å praktisere ein viss type kapitalisme.

Foto: Jokke Fjeldstad

Eg vil seie at ved sida av Kina er dei andre oppstigande landa sekundære. Om eg måtte gradere dei, vil eg sei at Kina er 100 % oppstigande, Brasil 30 % og resten 20 %. Samanlikna med Kina er dei andre oppstigande landa underleverandørar: Dei driv store underleveransar fordi det er eit forhandlingsrom, på grunn av samsvar og tilpassing mellom altomfattande finansialisert monopolkapital i triaden og oppstigande land som India, Brasil osv. Ikkje slik med Kina.

Det er grunnen til at krig mot Kina er blitt ein del av strategien til triaden. Alt for tjue år sidan var det gale amerikanarar som gjekk inn for krig mot Kina før det var for seint.

Kinesarane har hatt suksess, det er derfor utanrikspolitikken deira er så fredeleg. No kjem Russland for å slutte seg til Kina som oppstigande. Me ser Putin gjøre framlegg om modernisering av dei russiske væpna styrkane, med planar om å bygge opp att marinen som han var i Sovjet-tida, som ein gong var ei verkeleg motvekt mot militærmakta til USA. Det er viktig. Her vurderer eg ikkje om Putin er demokrat eller ikkje, eller om han har eit sosialistisk perspektiv eller ikkje; det dreier seg ikkje om det, men om å kontre makta til triaden.

Resten av verda, resten av Sør, alle oss – de frå Ecuador, me frå Egypt og mange andre – tel ikkje. Landa våre interesserer den kollektive monopolkapitalismen av ein og bare ein grunn, tilgang til naturressursane våre, fordi denne monopolkapitalen ikkje kan reprodusere seg sjølv utan å kontrollere og sløse med naturressursane på heile planeten. Det er det einaste som interesserer monopolkapitalen.

For å garantere eksklusiv tilgang til naturressursar må imperialistane sikre seg at landa våre ikkje utviklar seg. Derfor «fille-utvikling»* slik Andre Gunder Frank definerte det. Frank drøfta det under ganske andre tilhøve, men eg låner uttrykket her for å bruke det på nye tilhøve, for å beskrive korleis det einaste prosjektet imperialismen har for oss, er ikkje-utvikling. Misutvikling – oljerikdom og utarming, falsk vekst på grunnlag av gass, tømmer, kva som helst, for å få tilgang til naturressursar – det er i ferd med å kollapse fordi det blir moralsk utoleleg. Folk godtar det ikkje lenger.

Derfor kjem samanbrota. Den første bølga starta i Latin-Amerika, og det er ikkje tilfeldig at dei kom i marginale land som Bolivia, Ecuador og Venezuela. Det er ikkje tilfeldig. Så den arabiske våren. Me vil sjå nye bølger i Nepal og andre land, det er ikkje noko som bare vil skje i spesielle regionar.

For folka som må føre denne kampen, er utfordringa enorm. Det vil seie at utfordringa ikkje kan løysast innanfor rammeverket til dette systemet, som eit forsøk på å overvinne nyliberalismen og skape kapitalisme med eit menneskeleg ansikt, skape ein logikk med godt styringsverk, redusere fattigdommen, demokratisere det politiske livet og så vidare, fordi alt er måtar å styre utarminga som er eit resultat av nettopp den logikken.

Min konklusjon – frå ein posisjon der eg i hovudsak ser på den arabiske verda – er at det ikkje bare er eit samantreff, men ein historisk augneblink, eit stort tidspunkt for folket. Eg snakkar om revolusjon. Eg vil ikkje misbruke ordet, men det er objektive forhold for å bygge breie, alternative, antikapitalistiske blokkar. Det er grunnlag for å vere dristige, for å foreslå ein radikal veg.

Ordforklaring:

* Lumpen-development: Ein parallell til lumpen-proletariat – filleproletariat – uttrykket skapt av Marx og Engels i 1845 (i Den tyske ideologi) som viser til proletarar som står utanfor produksjonsprosessen, og som dermed ikkje er ein del av det store, arbeidande proletariatet, men som i hovudsak skaffar seg et levebrød gjennom tjuveri, tigging, prostitusjon, streikebryteri, og så vidare. Andre Gunder Frank brukte fille-borgarskap (som var brukt tidlegare av andre) og fille-utvikling i 1972 for å beskrive nasjonale elitar og nasjonal «utvikling» som underordna seg nykoloniale forhold. (Kjelde: Wikipedia.)

Står Kina foran en krise, eller greier de å holde seg utenfor? Hva er forholdet til USA, økonomisk sett? Hvor avhengige er de av hverandre? Er Kina egentlig bare en sammenstiller av halvfabrikata fra Korea, Sør-Øst-Asia og Japan?

John Bellamy Foster er utgivar av Monthly Review og professor i sosiologi ved Oregon-universitetet.

Robert W. McChesney er «Gutgesell Endowed» professor i kommunikasjon ved Illinois-universitetet i Urbana-Champaign.

Denne artikkkelen sto i Monthly Review, februar 2012. www.monthlyreview.org/ Artikkelen er omsett av Einar Jetne.

Fem år etter at den store finanskrisa tok til i 2007–2009, er det framleis ingen teikn til full gjenreising i verdsøkonomien. Som ei følgje av dette har merksemda i aukande grad skifta frå finanskrise og resesjon til låg vekst eller stagnasjon, noko som har ført til at nokre gir den noverande epoken namnet Stor Stagnasjon.¹ Stagnasjon og finansiell krise blir no observert som fenomen som forsterkar kvarandre. Slik formulerte administrerande direktør i Det Internasjonale Pengefondet, Christine Lagarde, det i ein tale i Kina den 9. november 2011, der ho tilrådde ombalansering av den kinesiske økonomien:

Den globale økonomien er i ein farleg og utrygg fase. Ein opplever stadig tilbakekoplingar mellom den reelle økonomien og finanssektoren. Og arbeidsløysa innafor dei mest utvikla økonomiane blir verande uakseptabelt høg. Viss vi ikkje handlar, og handlar saman, vil vi gå inn i ein nedgåande spiral av utryggleik, finansiell ubalanse og samanbrot i global etterspørsel. Til slutt kan vi stå overfor eit tapt tiår med låg vekst og høg arbeidsløyse.²

Det er likevel rett at nokre få økonomiar i utvikling ser ut til å ha avvike frå den allmenne trenden. Dei har halde fram med å vekse raskt – mest klårt gjeld dette Kina som no er verdas nest største økonomi etter USA. Men, som Lagarde åtvara sine kinesiske tilhørarar, så «er Asia ikkje immun» i forhold til den allmenne økonomiske nedgangen.

Ekspanderande asiatiske økonomiar er også sårbare overfor utviklingar innafor finanssektoren.

Så skarp var åtvaringa frå IMF, ei åtvaring som førte til omfattande frykt for ei brå bremsing i kinesisk økonomi, at Lagarde i november som var, vart tvinga til å gå god for verdshandelen ved å erklære at stagnasjon mest truleg ikkje stod for døra i Kina. (Overskrifta i Bloomberg.com lydde: «IMF meiner kinesisk økonomi unngår stagnasjon.»³)

Trass i dette er uro for framtida til kinesisk økonomi no utbreidd. Få informerte økonomiske observatørar trur at den noverande kinesiske veksttrenden er berekraftig. Mange trur at Kina ikkje vil endre kurs skarpt, og at landet står overfor ei alvorleg krise. Stephen Roach, ikkje-utøvande formann i Morgan Stanley Asia, hevdar at Kina sin eksport-drivne økonomi nyleg har opplevd to varselskot: først nedgangen som tok til i USA i kjølvatnet av Den Store Finanskrisa, og no dei vedvarande problema i Europa.

Kina sine to største eksportmarknader er i alvorleg trøbbel og kan ikkje lengre bli rekna som pålitelege, berekraftige kjelder for etterspørsel utanifrå.⁴

For å unngå omfattande katastrofe er det semje blant økonomar om at den kinesiske økonomien treng å ombalansere forholdet mellom netto eksport, investering og konsum innafor BNP. Landet må gå bort frå ein økonomi som i farleg grad er avhengig av investering og eksport, karakterisert ved ekstrem mangel når det gjeld konsumetterspørsel, ein økonomi som i aukande grad viser teikn til eigedoms-/finansboble. Men sjølve tanken på ei slik grunnleggande ombalansering – i den gigantiske skalaen som blir kravd – reiser spørsmålet om motseiingar i kjernen til heile akkumulasjonsmodellen. Denne er grunna på låg lønn som har kjenneteikna den rådande kinesiske kapitalismen – saman med det rådande skiljet mellom by og landsbygd.

Dei omfattande protestane i Kina gir desse abstrakte realitetane liv. Desse hundretusenvis av massehendingar i året trugar med å bremse opp eller til og med gjere slutt på heile den ekstreme «marknadsreform»-modellen.⁵ Det at det meste av eksportproduksjonen til Kina har gjort seg avhengig av den «flytande massen» av låglønna interne migrantar, er kjelde til djup splitting i eit stadig meir polarisert samfunn. Knytt til desse økonomiske og sosiale motseiingane – motseiingar som bl.a. gjeld store landområde som er tatt frå bønder – er stadig djupare økologiske problem. Desse understrekar den manglande berekrafta til den rådande utviklinga.

Kina sine motseiingar er heller ikkje berre interne. Det komplekse systemet av globale forsyninglenker som har gjort Kina til verdas fabrikk, har også gjort Kina i aukande grad avhengig av framand kapital og eksportmarknader. Dermed blir også desse marknadane sårbare for ei kvar forstyrring i den kinesiske økonomien. Viss ei alvorleg kinesisk krise skulle finne stad, ville ho opne eit enormt samanbrot i det kapitalistiske systemet som heilskap. Som New York Times skreiv i mai 2011:

Tidspunktet for når den kinesiske vekstmodellen vil miste kraft, er sannsynlegvis det mest kritiske spørsmålet verdsøkonomien står overfor. ⁶

Endå viktigare enn det aktuelle tidspunktet er karakteren til og følgjene av ei slik bremsing.

Kapitalistiske motseiingar med kinesiske særtrekk

For mange er ideen om at den kinesiske økonomien er sprengfull av motseiingar, ei overrasking sidan bildet av kinesisk vekst har utvikla seg raskare enn sjølve økonomien i Kina. Slik formulerte Wall Street Journal seg i juli 2011:

Nøyaktig når vil Kina ta over verda? Sanninga sin augneblink synest kvart minutt å kome nærmare. I 2050 vil Kina sin økonomi vere den største i følgje HSBC (Hongkong and Shanghai Banking Corporation). Nei, det vil skje i 2040, seier analytikarar i Deutsche Bank. Prøv 2030, fortel Verdsbanken oss. Goldman Sachs peikar mot 2020 som året ein bør rekne med, og IMF erklærte for fleire veker sidan at Kina sin økonomi ville passere Amerika i 2016.

For ikkje å vere sett utafor, erklærte Harvardhistorikaren Niall Ferguson i 2011 i boka, Civilization: The West and the Rest, at viss det noverande veksttempoet står ved lag, vil Kina sin økonomi passere Amerika i 2014 når det gjeld innanlands kjøpekraft.⁷

Desse utsiktene er sett på med uro i dei gamle sentra for verdsmakt. Samtidig er den nye Kina-handelen ei enorm profittkjelde for Triaden USA, EU og Japan. Den siste omgangen med rask vekst som har heva Kina si globale rolle, var ein avgjerande komponent i gjenreisinga av den globale finansialiserte kapitalismen frå den alvorlege krisa i 2007–09, og for framtida reknar ein med at denne veksten skal vare ved.

Det er tydelegvis nokre som under dagens desperate forhold fantaserer om at Kina kan bere verdsøkonomien på ryggen sin og redde dei utvikla nasjonane frå det som synest å kunne bli ein generasjon med stagnasjon og intens politisk kamp rundt sparepolitikk.⁸ Håpet er her utan tvil at Kina kunne utruste kapitalismen med nokre få tiår med tilstrekkeleg vekst og slik kjøpe tid for systemet, slik den USA-leia gjeldsog finans-ekspansjonen gjorde det over dei siste tretti åra. Men ei slik «tilrettelegging av stjernene» for dagens kapitalistiske verdsøkonomi, basert på vedvarande astronomisk vekst i Kina, er svært lite sannsynleg.

«La oss ikkje bli villeidd,» roar Wall Street Journal oss. «Det finst mykje uro under overflata til det kinesiske miraklet.» Motseiingane som det blir peika på, er blant anna masseprotestar (auka til så mange som 280 000 i 2010), overinvestering, ledig kapasitet, svakt konsum, finansielle bobler, aukande prisar på råvarer, aukande matprisar, aukande lønningar, langsiktig nedgang i overskotet på arbeidskraft og massive miljøøydeleggingar. Konklusjonen er:

Om ikkje noko anna, så utgjer dei kolossale problema som Kina står overfor, ei overflod av gode grunnar til å tvile på dei langsiktige projiseringane av landet sin økonomiske dominans og globale dominans.

Den nære framtida til Kina er derfor usikker, noko som kastar meir utryggleik over heile verdsøkonomien. Som vi skal sjå, kan ikkje Kina berre underby dagens kapitalisme prismessig. Det kan og vere slik at Kina er det svakaste leddet i den globale kapitalismelenka. ⁹

Ein må ikkje berre reise spørsmål rundt den ekstreme kinesiske ekspansjonstakta, særleg når ein samanliknar med økonomiane til Triaden (USA, EU, Japan). Det store spriket i veksttakt mellom Kina og Triaden er vist i Figur 1. Figuren viser tiårs flytande gjennomsnitt av årleg vekst i reelt brutto innlandsprodukt for USA, EU og Japan, frå 1970 til 2010. Mens dei velståande økonomiane til USA, Vest-Europa og Japan i aukande grad har vore truga av stagnasjon, ein stagnasjon som dei i perioden 1980–2006 berre har klart møte ved hjelp av ein serie finansielle bobler, har Kina sin økonomi i den same periode (som tok til i Mao-tida) blomstra kontinuerleg. Kina klarte kome gjennom Den store finanskrisa med tosifra vekstrate, mens det som The Economist har døypt «den rike verda på dødsleiet» streva med i det heile tatt å klare positiv vekst.¹⁰

For å gje eit innblikk i kva forskjellane, når det gjeld ulike vektaktar som vist i Figur 1, har å seie for eksponensiell vekst, er det slik at ein økonomi som veks med ti prosent i året vil doble storleik omtrent kvart sjuande år, mens ein økonomi som veks to prosent vil bruke trettiseks år på å doble storleik, og viss vekstraten berre er ein prosent, vil han bruke syttito år.¹¹

Den økonomiske nedbremsinga i dei utvikla kapitalrike økonomiane har vara ved lenge, knytt til stadig større problem med å handtere overskotskapital eller overakkumulering. Slik omtalar New York Times dette:

Modne land som USA og Tyskland er heldige viss dei klarer ein årsvekst på rundt tre prosent.

I dag må vi seie heldige om dei veks med 2 prosent. Japan sin vekstrate har i gjennomsnitt vore under ein prosent i perioden frå 1992 til 2010. Som Lagarde sa i ein tale i september 2011:

I følgje dei siste projeksjonane til IMF vil «dei leiande økonomiane berre klare ein anemisk vekstrate på 1,5–2 prosent» over åra 2011–12. I motsetning til dette har Kina vakse med 10 prosent.¹²

Problema til dei utvikla økonomiane er i dag kompliserte på grunn av to tilleggstrekk: (1) Dei er tungt avhengige av finansialisering for å løfte økonomien ut av stagnasjon, men med den følgja at dei finansielle boblene kan sprekke, og (2) ei omlegging i retning av at konserna skil ut og plasserer produksjonen i det globale Sør. Verdas økonomiske vekst dei siste tiåra har skjedd i ein handfull framveksande økonomiar i periferien. Til og med mens brorparten av profitten som skriv seg frå global produksjon, blir konsentrert i den kapitalistiske kjernen, forverrar dei problema knytt til metting og stagnasjon i dei kapitalrike økonomiane.¹³

I det den strukturelle krisa innafor senteret til den kapitalistiske verdsøkonomien veks og blir djupare, er håpet hos nokre at Kina skal utlikne tendensen til stagnasjon globalt. Men i det dette håpet har vorte tent, har det raskt bleikna – i det det i aukande grad har vorte klart at opphoping av motseiingar veltar inn over den noverande kinesiske modellen, noko som skaper aukande panikk innafor forretningsverksemda i verda.

Ironisk nok er det slik at dagens frykt knytt til den kinesiske økonomien til dels skriv seg frå den måten Kina forma vegen sin ut av det globale daudvatnet som vart skapt av Den Store Finansielle Krisa, ein dåd som opphavleg vart sett på av nokre som det avgjerande beviset for at Kina hadde «kopla seg fri» frå Vestens skjebne, og representerte ein ustoppeleg vekstmaskin. Andlet til andlet med verdskrisa og fallande verdshandel, sette den kinesiske regjeringa i november 2008 inn ein massiv stimuleringspakke på 585 milliardar US $, og oppmoda aggressivt statsbankar til å gje nye lån. Særleg lokale styresmakter auka gjelda si sterkt knytt til bymessig utvikling og eigedomsspekulasjon. Som resultat tok den kinesiske økonomien seg med ein gong ut av krisa (i ein v-forma kurs). Vekstrata var 7,1 prosent i første halvdel av 2009, og statsdirigerte investeringar vart vurdert til å stå for 6,2 av veksten på 7,1 prosent.¹⁴ Tiltaka som gjorde dette muleg, var ein ekstraordinær auke i faste investeringar som fylte gapet som den fallande eksporten la etter seg.

Dette kan vi sjå i Tabell 1. Tabellen viser prosentfordelinga til Kinas BNP på konsum, investering, offentleg forbruk og handel (netto eksport). Den skarpe auken i investeringar som del av BNP på sju prosent frå 2007 til 2010 avspeglar det skarpe fallet i både handel og konsum over den same perioden. Netto eksport fall med fem prosent og konsumet med to prosent. Samtidig vart offentleg forbruk som del av BNP uendra i den aktuelle perioden. Investeringar åleine står no for 46 prosent av BNP, mens investeringar pluss handel utgjer 52 prosent til saman.

	A	B	C	D	B+D
	KONSUM	INVESTERINGER	OFFENTLIG FORBRUK	HANDEL	INVESTERINGER + HANDEL
2002	44,0	36,2	15,6	4,2	40,4
2003	42,2	39,1	14,7	4,0	43,1
2004	40,6	40,5	13,9	5,1	45,6
2005	38,8	39,7	14,1	7,4	47,1
2006	36,9	39,6	13,7	9,7	49,3
2007	36,0	39,1	13,5	11,4	50,5
2008	35,1	40,7	13,3	10,9	51,6
2009	35,0	45,2	12,8	7,0	52,2
2010	33,8	46,2	13,6	6,4	52,6
Tabell 1. Prosentfordeling av Kinas BNP 2002-2010 Kjelder: Pettis, «Lower Interest Rates, Higher Savings?» http://mpettis.com, 16. oktober 2011. Kinas statistiske årbok. (Handel = eksport – import.)

Michael Pettis, som er professor ved Peking Universitetets Guanghua School of Management og spesialist i kinesiske finansmarknader, forklarte at det skarpe fallet i handelsoverskot under krisa kunne «ha tvinga vekstrata I BNP ned mot null». Men «den brå og valdelege veksten i investering » tente som «motvekt for å halde vekstratane høge». Bak den dramatiske auken i investeringsdelen til BNP, ein auke på 10 prosentdelar over åra 2002 til 2010, låg eit ikkje mindre dramatisk fall i konsumdelen. Konsumdelen fall med 10 prosentpoeng over denne perioden, frå 44 prosent til 34 prosent, den lågaste i nokon stor økonomi globalt.¹⁵

Med investeringsnivå opp mot 50 prosent i denne perioden, må den kinesiske økonomien stå overfor stadig større problem med overakkumulering. For økonomen Nouriel Roubini ved New Yorkuniversitetet inneber det:

Sjølvsagt er problemet at ikkje noko land kan vere produktivt nok til å reinvestere 50 prosent av BNP i nye kapitalmiddel utan å få enorm overkapasitet og stange mot ikkje handterbare problem med lån. Kina er moden med overinvestering i fysisk kapital, infrastruktur og eigedom. For ein som besøker landet, er dette innlysande når ein ser velstelte men tomme flyplassar og kuletog (som vil redusere behovet for dei 45 planlagde flyplassane), motorvegar som endar ingen stad, tusenvis av kolossale nye administrasjonsbygg på sentralt og provinsnivå, spøkelsesbyar, og flunkande nye aluminiumsverk som blir haldne stengde for å hindre globalt prisfall.

Kommersielle investeringar og investeringar i eksklusive bustadområde har vore gigantiske, bilproduksjonskapasiteten har overgått den sterke auken på salssida, og overkapasitet innafor stål, sement og andre produksjonssektorar aukar stadig. Overkapasitet vil uunngåeleg føre til alvorleg deflasjonspress. Og det vil starte innafor produksjonssektorane og innafor sektorane for fast eigedom.

Følgjeleg er det mest sannsynleg at Kina etter 2013 vil måtte gå inn for ei hard landing. All historisk overinvestering – inkludert Aust-Asia på 1990-talet – har enda med ei finansiell krise og/eller ein lang periode med låg vekst.¹⁶

Overinvestering har dradd med seg aukande finansiell veikskap. Det reiser spørsmålet om ei «Kina-boble». Regjeringa si stimulering av faste investeringar skjedde delvis ved å oppmuntre til massive utlån frå statsbankar og ein lokal lånefest. Følgjene var vidare spekulativ boom, framfor alt innafor fast byeigedom. Kina si urbanisering konsumerer halvparten av stål- og betongproduksjonen i verda og mykje av utstyret som globalt blir brukt til tunge konstruksjonar. Bygg og anlegg utgjer omtrent 13 prosent av BNP i Kina.

Trass i at publikasjonen Forbes insisterer på at av Kina si «raude boble» framleis høyrer «framtida til», roa magasinet sine lesarar i 2011 med at «Kina si boble innafor fast eigedom spreier seg som ein smittsam sjukdom », og spør: «Kina sin bustadmarknad: Når vil han smelle, og kor sterkt vil eksplosjonen bli når han kjem?»

Men likevel følgjer Forbes opp med ei forsikring om at «Kina si eigedomsboble er forskjellig», sidan alt er overvaka av statsbankane som igjen fungerer som forlenga armar til regjeringsdepartementa.

Dette bildet av ein visjonær og klok kinesisk stat som kan uskadeleggjere eit kvart hinder som måtte bli reist framfor økonomien på noverande bane, heng saman med ei oppfatning av at Kina sin økonomi, slik han er no, vil ha tosifra årleg vekst langt inn i framtida. Men det er ein illusjon – eller ei løgn. Den kinesiske integreringa inn i global kapitalisme inneheld motseiingar som vil hindre utvidinga.

Dette er utan tvil sant innafor finans. Der Forbes har håp, melder Financial Times noko heilt anna. Statsbankar, som ein skulle vente å finne sentralt i finanssystemet, har vorte blodfattige over dei siste få åra på bakgrunn av tap av bankplasseringar til eit uregulert skyggebanksystem som i dag gir meir kreditt til økonomien enn det dei formelle bankinstitusjonane gjer. Teikn på skifte til Ponzi-finansiering peikar mot at den mest profitable aktiviteten til statsbankane no er å gje lån til skyggebanksystemet. Ein alvorleg nedoverbakke innafor fast eigedom tok til i august 2011 då Kina sine ti største eigedomsutviklarar melde at dei hadde uselde eigedommar verdt 50 milliardar US $, ein auke på 46 prosent i forhold til året før. Eigedomsutvikling er sårbart og utviklarar har i aukande grad vorte avhengige av uoffisielle (skygge) långjevarar som krev si betaling. Som eit resultat har prisar på nye husvære fall med 25 prosent eller meir, noko som reduserer verdien til eksisterande bustader. Mot slutten av 2011 erfarte Kina eit klart fall i eigedomsprisar, med skarpe fall i bustadprisar, prisar som hadde auka med 70 prosent etter 2000.

Bankanalytikar Jim Antos ved Mizuho Securities Asia er ein nær observatør av sektoren. I juli 2011 estimerte han at bankutlån var dobla frå desember 2007 til mai 2011. Trass i at auken i utlån var mindre det siste året, var han mykje høgare enn veksten i BNP. Ut frå dette kalkulerte Antos seg fram til at banklån var på 6 500 US $ per capita i 2010, mens BNP per capita var på 4 400 $, og at dette misforholdet var aukande. Ein slik situasjon kallar han for «ikkje berekraftig». I tillegg finst det ei ukjent mengd ikkje-registrerte lån. Den noverande rapporteringa av ikkje-betente lån på ein prosent av totale lån tener berre til å garantere ein sterk auke av denne delen i nær framtid med 100 prosent og oppover. Antos og andre observatørar har peika på at kapitaliseringa til bankane var utilstrekkeleg alt før knekken i prisleiet for fast eigedom. Trass i dei store finansielle ressursane som den kinesiske regjeringa har i kraft av rolla si som långjevar i siste hand, vil eit skarpt fall i prisar på fast eigedom og innafor bygg og anlegg, og derfor i BNP, skape full krise i marknaden si tiltru i ein situasjon prega av stor utryggleik og angst.¹⁷

Alt i 2007 erklærte den kinesiske statsministeren Wen Jiabao at Kina sin økonomimodell var «ustabil, ubalansert, ukoordinert og i siste instans ikkje berekraftig». Fem år seinare er dette ikkje noko mindre opplagt. Kjerneproblemet, hovudårsaka til ustabilitet, er den låge og minkande delen av BNP sett av til privat konsum. Det private konsumet har minka omtrent 11 prosentpoeng på eit tiår, frå 45,3 prosent av BNP i 2001 til 33,8 prosent i 2010. Alle krav om rebalansering kokar derfor ned til behovet for ein massiv auke i konsumdelen innafor økonomien.

Ei slik rebalansering har vore hovudmålet til den kinesiske regjeringa frå 2005 av, og det manglar ikkje på forslag når det gjeld korleis ein skal få det til. Men dei snublar alle overfor den underliggande realiteten. Slik formulerer Michael Pettis det:

Låge forbruksnivå er ikkje uheldige slumpetreff. Dei er sjølve fundamentet i vekstmodellen.

Først blant dei relevante faktorane er (super-) utbytinga av arbeidarane i dei nye eksportsektorane, der lønningar veks sakte, mens produktiviteten veks raskt ved hjelp av avansert teknologi. Den auken i lønningar som er nødvendig for å skape auke av forbruk som del av BNP, vil drive dei utanlandskeigde sluttmonteringsbedriftene til land med lågare lønningar. Og klynga rundt av små- og mellomstore bedrifter drivne av kinesiske kapitalistar ville også byrje forsvinne, skvisa av kredittinnstrammingar og alt i aukande grad offer for underslag og flukt.¹⁸ Den minkande konsumdelen i BNP er tidvis tolka som knytt til den høge sparerata i Kina, for ein stor del forklart ved at folk prøver sette til sides fond for å garantere framtida si i ein situasjon med manglande nasjonale tryggingsnett. Mellom 1993 og 2008 gjekk meir enn 60 millionar arbeidsplassar tapt i statleg sektor, dei fleste ved oppseiingar knytt til restruktureringa av statseigde bedrifter frå 1990-åra av. Dette representerte ei knusing av «jarn-ris-skåla» eller danwei-systemet av sosialistiske arbeidseiningar, eit system som hadde skapt tryggleik for arbeidarar i statsbedriftene.¹⁹ Sosial sikring på slike område som arbeidsløysetrygd, pensjonsordningar, helsestell og utdanning har vorte sterkt redusert. Minxin Pei, seniorpartnar i Kina-programmet ved Carnegie-stiftelsen for internasjonal fred, har formulert det slik:

Offisielle data indikerer at det offentlege sin del av ressursbruk på helsestell og utdanning byrja minke på 1990-talet. I 1986 for eksempel betalte staten nærpå 39 prosent av alle kostnader knytt til helsestell… I 2005 var staten sin del av kostnadsdekking for helsestell falle til 18 prosent… Sidan dei er ute av stand til å betale for helsetenester, søker rundt halvparten av befolkninga ikkje legehjelp når dei er sjuke i følgje ein oversikt frå helseministeriet i 2003. Den same endringa har funne stad innafor utgifter til utdanning. I 1991 betalte staten 84,5 prosent av samla utdanningskostnader. I 2004 dekte staten berre 61,7 prosent… I 1980 tok nesten 25 prosent av dei som gjekk ut av middelskolen på landsbygda høgare utdanning. I 2003 gjorde berre ni prosent det. I byane fall prosentdelen av dei som gjekk vidare frå middelskole til vidaregåande utdanning frå 86 til 56 prosent i same perioden.²⁰

Den aukande utryggleiken som slike forhold skaper, har ført til at den relativt vesle delen av befolkninga som har noko inntekt å spare aukar sparinga si.

Men ei meir fundamental årsak til det raskt svekka konsumet er aukande ulikskap som kjem av fallande lønnsdel og minkande inntekter for dei fleste hushalda. The Economist formulerte det slik i oktober 2007:

Fallet i konsumdelen i BNP avspeglar ikkje auka sparing, men må i hovudsak bli forklart ved det skarpe fallet i den delen av dei nasjonale inntektene som går til hushalda (i form av lønningar, offentlege overføringar og investeringsinntekter). Mest dramatisk er fallet i lønnsdelen av BNP. Verdsbanken estimerer at denne delen har falle frå 53 prosent i 1998 til 41 prosent i 2005.²¹

Kjernemotseiinga ligg derfor i den ekstreme forma for utbytting som karakteriserer Kinas noverande klassebaserte produksjonsmodell, og den enorme veksten i ulikskap i motsetning til situasjonen i Mao-perioden då Kina var eit av dei mest egalitære samfunna. Offisielt mottar i dag dei 10 øvste prosentane av folk i byane rundt tjuetre gonger så mykje som dei 10 prosentane på botnen. Men viss uoffisiell inntekt blir inkludert (noko som kan vere så mykje som 1,4 biljardar dollar i året), kan dei 10 prosentane på toppen ta imot sekstifem gonger så mykje som dei 10 prosentane på botnen.²² I følgje Den asiatiske utviklingsbanken er Kina det landet i Aust-Asia (blant tjueto) som har nest mest ulik inntektsfordeling – etter Nepal. Ein studie utført av Boston Consulting Group fann at Kina hadde 250 000 hushald som var US $-millionærar i 2005 (inkludert verdien av hovudbustaden). Samla hadde desse 70 prosent av landets samla rikdom. Kina er framleis i hovudsak ruralt (folk flest bur på landsbygda) med landsbygdinntekter på mindre enn ein tredel av byinntektene. Fleirtalet av arbeidarane i eksportindustrien er interne migrantar som framleis har band til landsbygda, og dei blir betalt lønningar godt under det arbeidarar i byane mottar.²³

«Opninga» av Kina og den globale forsyningskjeda

Dagens kinesiske økonomi er eit produkt både av Den kinesiske revolusjonen i 1949 og av det William Hinton kalla «Den Store Reverseringa», eller det som meir vanleg blir referert til som «reformperioden», som tok til i 1978 under Deng Xiaoping, to år etter at Mao Zedong døydde. Den kinesiske revolusjonen innførte ei omfattande jordreform, den største i historia, der jorda til landadelen vart ekspropriert og omdanna til eit system med kollektivt landbruk. Industri kom til å bli dominert av statsbedrifter. Det doble systemet av arbeidarrettar tok den forma som Hinton kalla «leir-risskåla» på landsbygda. Det garanterte småbøndene eit fast forhold til jorda som dei hadde bruksrettar til, organisert som kollektivt landbruk. Samtidig drog arbeidarane i statsbedriftene fordelane av «jarn-risskåla» eller eit system som garanterte fast arbeid og velferd for all framtid. (Det fanst også ei «gull-risskål» som representerte privilega til statsbyråkratane.)²⁴

Foto: CC-lisens/Flickr/Hector Garcia

Den økonomiske veksten i Mao-perioden var imponerande trass i periodiske tilbakeslag og intern kamp i sjølve partiet (som kulminerte i Kulturrevolusjonen). I følgje data frå Verdsbanken nådde gjennomsnittleg årleg vekst gjennom heile perioden 1966–76 seks prosent, mens industriproduksjonen hadde ei årleg vekstrate i snitt på rundt ti prosent. Ein imponerande industriell infrastruktur, både tung og lett, vart skapt frå grunnen av i desse åra, komplett med eit nettverk for transport og kraft, og ved slutten av Mao-perioden sysselsette sektoren 100 millionar menneske. Dette vart så utnytta i den marknadsreformperioden som følgde. Produksjonen i kinesisk jordbruk vart betra gjennom kulturrevolusjonen og produktiviteten nådde eit imponerande nivå. Mark Selden, medutgjevar av Bulletin of Conserned Asian Scholars, skreiv: I 1977 produserte Kina 30 til 40 prosent meir mat per capita [enn India] på 14 prosent mindre dyrkbart land og fordelte maten langt meir likt til ei befolkning … som var 50 prosent større.²⁵

Marknadsreformene som var knytte til Den Store Reverseringa sikta på å eliminere eller ekspropriere kollektivt landbruk og statsbedrifter samtidig som befolkninga vart proletarisert gjennom både å svekke jarnrisskåla og leir-risskåla, dvs. dei økonomiske vinningane som småbønder og arbeidarar hadde oppnådd i revolusjonen. På landsbygda vart kollektivbruka brote opp og erstatta med eit system med familiekontraktar. Jorda vart delt opp i teigar (framleis fordelt av kollektivet) som småbøndene hadde bruksrettar til. Kvar nål-forma teig var liten og gjorde arbeidet med jorda mindre effektivt, og gav eit svært marginalt eksistensgrunnlag for småbrukarfamiliane. Hinton skreiv:

Dette var ikkje «frimerkeland», lik det som fanst før jordreforma, men «strimmelland», «spaghettiland», «nålland» – striper så smale at ikkje ein gong høgre vognhjulet kunne ferdast nedover landet til ein mann utan at det venstre hjulet gjekk over jordstykket til ein annan.²⁶

Trass i at nokre venstreorienterte analytikarar av utviklinga til Kina, slike som verdssystemteoretikaren Giovanni Arrighi, har kalla Kina eit eksempel på «akkumulering utan avhending», var marknadsreform-perioden reelt alt frå starten karakterisert ved massiv akkumulering ved hjelp av avhending (primitiv akkumulering), og hundretals millionar menneske vart proletariserte.²⁷ Geografane Richard Walker og Daniel Buck forklarte det kortfatta slik i New Left Review i 2007:

Det er tre hovudvegar til proletarisering i Kina: frå bondeland på landsbygda, frå fallerte statsselskap i byane, og frå oppløysinga av tidlegare landsbybedrifter. For å ta den første: rural forflytting til byane er enorm og tel røft rekna 120 millionar etter 1980 – den største migrasjonen i verdshistoria. Avskaffinga av kommunane og opprettinga av ansvarssystem knytt til hushalda gjorde det muleg for nokre bønder å slå seg opp i dei rikaste områda, men systemet har gjort marginale produsentar i aukande grad eksponert for låge prisar, dårleg jordsmonn, små jordstykke, mangel på innsatsfaktorar og korrupsjon blant snyltande lokale kadrar. I byane har ikkje migrantarbeidarane innbyggarrettar og blir langtidsrallarar. Dette heng saman med hushaldregistreringa eller hukou-systemet, som var etablert i Maoperioden for å avgrense migrasjon frå landsbygd til byar …

Ein annan veg inn i den nye lønnsarbeidarklassen voks ut av dei statseigde bedriftene (SEB-ane). Dette var kjernen i den maoistiske industrialiseringa, og utgjorde nesten fire femtedelar av den ikkje-agrikulturelle produksjonen. Det meste var i byane der desse verksemdene sysselsette 70 millionar menneske på 1980-talet. Denne forma for sysselsetting har steg for steg vorte brote ned. Det starta med ei lov som tillet tidsavgrensa innleie utan sosialt vern (dvs. minus jarn-risskåla), og ei konkurslov som gjorde slutt på at arbeidarane var garantert sysselsetting livet ut. Mest avgjerande var dei massive permitteringane og oppseiingane mot slutten av 1990-talet.… Tidleg på 2000-talet var talet på tilsette i statseigde bedrifter halvert, frå 70 til 33 prosent av arbeidsstyrken i byane, med 30–40 millionar arbeidarar skuva ut.

Til slutt kom overgangen til lønnsarbeid som ei følgje av samanbrotet i verksemder knytt til landsbygd og landsby (VLL-ane). Desse blomstra opp i kjølvatnet av kommuneoppløysinga i den første liberaliseringsfasen på tidleg 1980-tal, særleg i Guangdong, Fujian og rundt Tianjin og Shanghai. Tidleg på 1990-talet hadde dei utvikla seg til 25 millionar verksemder som til saman syssel-sette godt over 100 millionar menneske. Dei stod for så mykje som 40 prosent av samla industriproduksjon. Dei var eigde og drivne av lokale styresmakter, og dei hadde vanlegvis framleis sosialistiske plikter til å sikre arbeid, lønn og sosial velferd til landsbyinnbyggarane, og til å stø opp under landbruk og landsbygdinfrastruktur. Mange arbeidde som underleverandørar til statlege verksemder i byane. Som ei følgje av dette havarerte tusenvis av VLL-ane då mange statsselskap gjekk konkurs eller fann seg meir effektive underleverandørar på 1990-talet… Då desse småselskapa havarerte, vart millionar av arbeidarar ramma. Resultatet har vorte ei tostegs innlemming av småbønder i proletariatet, først som VLL-arbeidarar, nominelt verna av pliktene til lokale styresmakter, deretter som proletarar fullt eksponerte for marknadskreftene – Marx sitt skifte frå «formell» til «reell» lønnsslave.²⁸

Seinare skal vi sjå at røvinga av små jordstykke frå mange småbønder (og frå heile landsbyar) no har utløyst ein nasjonal kamp som har ført til massive protestar på landsbygda. Desse jordstykka vart tildelt småbønder då kollektiva vart brotne opp på tidleg 1980-tal.

Privatiseringa av statseigedom og røvinga av statsverksemder har skapt enorme formuar på toppen i Kina. Dei leiande kapitalistane skaffar seg formuane sine ved «kameraderi ». Meir enn 90 prosent av dei 20 000 rikaste i Kina blir sagt å vere «knytte til toppfunksjonærar innafor styresmakter eller kommunistparti», noko som skaper ei heil klasse av millionær- og milliardær-«prinsar» som ættlingar til toppfunksjonærar.²⁹ I tillegg har ei mengd lokale funksjonærar gjort seg rike ved å selje landområde som er eksproprierte frå bønder.

Marknadsreformene omfatta det Deng kalla ein «open dør»-politikk der Kina helsa multinasjonale selskap velkomne – i skarp kontrast til andre aust-asiatiske statar som Sør-Korea, som på eit liknande steg i si utvikling plasserte tunge restriksjonar på direkte utanlandske næringsinvesteringar. Produksjon i Kina vart i aukande grad vridd mot eksport av industrivarer knytt til tilførselskjedene til Triade-baserte multinasjonale selskap. Kina var i 2009 den nest største mottakaren av direkte utanlandske investeringar i verda, etter USA. I følgje 2006-rapporten til den kinesiske regjeringa sitt forskingssenter for utvikling kontrollerte utanlandsk kapital (konsentrert i eksportsektoren) 82 prosent av marknaden innafor kommunikasjonar, kalkulatorar og elektronikk knytt til desse områda, 72 prosent i instrumenteringsprodukt, kulturelle og kontormaskineri, 48 prosent innafor tekstil, fottøy og hattar, 49 prosent innafor lær, skinn, dun og fjær og tilknytte industriar, 51 prosent innafor møblar, 60 prosent i undervisnings- og sportsprodukt, 41 prosent innafor plast og 42 prosent innafor transportutstyr. ³⁰

Som indikert av Shaun Breslin, professor i politikk og internasjonale studiar ved universitetet i Warwick, hamna vel 30 prosent av all eksport frå Kina i 1996–2005 i USA, omtrent 26 prosent i Japan og rundt 16 prosent i EU. Dette gjeld etter å ha justert for re-eksport gjennom Hong Kong og andre stader. Andre har etter å ha vurdert effektane av re-eksport estimert USA sin del av Kina sin eksport endå høgare, heilt opp til 50 prosent.³¹

I dei komplekse globale tilførselslinjene til dei multinasjonale selskapa har Kina framfor alt rolla som sluttprodusent av industrivarer som blir seld i rike land. Eksportproduksjon er ikkje styrt direkte mot den reelle produksjonen av varene, men mot sluttsamansetting av varene ved bruk av delar og komponentar som er produserte andre stader og deretter importerte til Kina. Sluttvara er deretter skipa frå Kina til rike land.

Kina er verdas største sluttleverandør av informasjons-, kommunikasjons- og teknologiprodukt, og multinasjonale selskap stod for 87 prosent av Kinas «high-tech»-eksport ved inngangen til år 2006. Men nesten alle delane og komponentane til desse høgteknologi- produkta var importerte til Kina av multinasjonale konsern. Sluttprodukta vart så eksportert til marknaden innafor Triaden.³² Som ei følgje av dette representerer det meste av kostnadane knytt til produkt som blir eksporterte frå Kina ikkje verdi som blir verande innafor den kinesiske økonomien. I følgje The Federal Reserve Bank of San Francisco «var det slik at i 2009 kosta det rundt 179 US $ i Kina å produsere ein iPhone som vart seld for rundt 500 US $ i USA. På det viset var 179 US $ av kostnadane knytt til importert kinesisk innhald. Men berre 6,50 US $ var reelt knytt til samankoplingskostnader i Kina. Dei resterande 172,50 US $ avspegla kostnader knytt til delar som var produsert i andre land.»³³

Innafor Aust-Asia-regionen som eit heile er Kina sluttproduksjonsplattforma, mens andre aust-asiatiske land som Japan, Sør- Korea og Singapore produserer delane og komponentane. Kina sin import av delar og komponentar auka nesten tjue gonger over perioden 1992–2008, mens landet sin handel med sluttprodukt berre auka rundt rekna tolv gonger over den same perioden. I 2009 vart 17 prosent av delande og komponentane importert frå Japan, 17 prosent frå Sør-Korea, 15 prosent frå ASEAN6 (Brunei, Indonesia, Malaysia, Filipinane, Singapore og Thailand), ti prosent frå Europa og sju prosent frå Nord-Amerika. Det er altså ikkje så mykje Kina som er produsenten av elektroniske varer og informasjons-, kommunikasjons- og teknologiprodukt, men heller Aust-Asia som eit heile innafor ei global tilførselskjede som framleis er dominert av multinasjonale selskap innafor Triaden.³⁴

Den kinesiske økonomien er i dag strukturert rundt multinasjonale selskap sitt behov for låge arbeidskraftkostnader per eining, og profitterer på billeg, disiplinert arbeidskraft i Sør, ein prosess kjend som «global labor arbitrage» (arbitrage=kjøp og sal samtidig, men til ulik pris/verdi – noko som gjer superprofitt muleg. Oversettaren sin merknad). I dette globale systemet av tilførselskjeder er Kina meir verda sitt samankoplingsnav enn verda sin fabrikk.

Jin Bei er leiar i Det kinesiske vitskapsakademiet si forskingsgruppe for samanliknande studiar av den internasjonale konkurranseevna til varer produsert i Kina. I 1997 skreiv han i ein artikkel at innhaldet i det meste av varer som blir eksportert frå Kina ikkje var innanlandsprodusert. Varene burde bli identifisert som «para-innanlandsproduserte », noko som reflekterer ei tilførselskjede som utanlandske fleirnasjonale konsern kontrollerer. «Utlandspartnarar», skreiv han, fekk det meste av den direkte økonomiske fordelen av varer produsert av utlandseigde verksemder og av kinesiskutanlandske «joint ventures» der kontrollen blir delt. Slike produkt aktualiserer ikkje først og fremst Kina sine produktivkrefter. Dei aktualiserer utanlandske produktivkrefter i Kina eller den økonomiske vinsten ved å forme om kinesiske resursar til produktivkrefter underlagt kontrollen til utanlandske kapitaleigarar. Desse produkta skulle derfor i prinsippet ikkje bli identifisert som varer «Made in China».… For eksempel blir sju av dei ti topprangerte skjortemerka i verda produserte av Beijing skjortefabrikk. For å produsere ei skjorte som ber merket Pierre Cardin og som blir seld for 300 yuan, mottar fabrikken berre tre til fire yuan i produksjonshonorar. Korleis kan desse skjortene på overtydande vis bli identifisert som kinesiske produkt?³⁵

Foto:CC-lisens/Flickr/Freddycat1

For å illustrere følgjene av globale samlekjeder, er det nyttig å sjå på det vidgjetne eksemplet Barbie og verdsøkonomien. Ei Barbie-dokke («Mi første Teaparty-Barbie») vart i 1996 seld i California for 9,99 $, og var merkt «Made in China». Nesten alle råmateriala og delane som dokka var samansett av, var importerte. Men kinesiske arbeidarar sette saman sluttproduktet Barbie. (På denne tida var det to Barbiefabrikkar i Kina, ein i Indonesia og ein i Malaysia.) Kvar fabrikk i Kina sysselsette omtrent 5 500 arbeidarar. Det meste av harpiksliknande plast i form av pellets eller «chips» var truleg importert via den kinesiske «Petroleum Corporation», ein statleg taiwansk oljeimportør. Nylonhåret kom frå Japan. Pappinnpakkinga og mange av malingspigmenta og oljene som vart brukt til å dekorere dokkene, kom frå USA. Berre bomullstøyet til Barbie-kjolane kom frå Kina som ut over dette berre skaffa arbeidskrafta som var nødvendig for å sette saman dokkene. Arbeidarane som opererte maskinane som støypte plasten, mala detaljane på dokka (noko som kravde femten ulike malestasjonar) og sydde kleda. Arbeidarane hadde rundt 40 US $ i månadsløn. Den samla arbeidskostnaden for kvar Barbie var berre 35 cent eller 3,5 prosent av sluttprisen i butikk.³⁶

I 2008 mottok kinesiske industriarbeidarar i følgje U.S. Bureau of Labor Statistics i gjennomsnitt berre 4 prosent av løna til industriarbeidarar i USA. Følgjeleg kan tilleggsprofitten ved å produsere i Kina (med same teknologi) i staden for i USA eller i andre «utvikla» land bli enorm. Kinesiske arbeidarar som sette saman iPhones for Foxconn (underleverandør til Apple), vart betalt ei lønn som berre representerer 3,6 prosent av samla produksjonskostnad (utskipingspris), og sikrar Apple sin enorme profittmargin på 64 prosent på produksjonskostnadane til iPhones i følgje den Asiatiske Utviklingsbanken.³⁷

Arbeid under slike forhold, spesielt viss det gjeld migrantarbeid, tar form av overutbytting. Betalinga til arbeidarane ligg under verdien av arbeidskrafta (kostnadane til å reprodusere arbeidarane). KYE-fabrikken i Kina produserer industriprodukt for Microsoft og andre amerikanske konsern, og sysselset opp til 1000 «arbeid-studie»- studentar på 16–17 år med eit typisk skift frå 7.45 om morgonen til 22.55 om kvelden. Saman med «studentane» hyrar fabrikken inn kvinner på 18 til 25 år. Arbeidarar fortalde at dei før nedgangskonjunkturen brukte nittisju timar i veka på arbeidsplassen. Over 80 av desse timane var dei i arbeid. Som ei følgje av konjunkturfallet var arbeidarane på fabrikken åttitre timar i veka i 2009 og då 68 timar på produksjonslinja.

Arbeidarar står på for å møte kravet om å produsere 2000 Microsoft-mus per skift. Fabrikklokala er svært tettpakka. I eit verkstadlokale på 35×35 meter (1225 m²) jobba nesten 1000 arbeidarar. Dei blir betalt 65 cent timen. Av dette får dei med seg heim 52 cent etter at kostnadane for dårleg fabrikkmat er trekt frå. Fjorten arbeidarar deler soverom der dei søv på smale etasjesenger. Dei «dusjar» ved å hente varmvatn i små plastspann til eit svampbad.

Liknande forhold finst ved Meitai Plastog Elektronikkfabrikk i Dongguan by i Guangdong. Der monterer to tusen arbeidarar, dei fleste kvinner, tastatur og datautstyr for Microsoft, IBM, Hewlett-Packard og Dell. Dei unge arbeidarane, stort sett under 30, slit på harde stolar mens tastatur til datamaskinar flyt nedover samlebandet, ein kvart 7,2 sekund, 500 i timen. Ein arbeidar får akkurat 1,1 sekund til å putte kvar tast på plass, ein operasjon som må bli repetert 3250 gonger kvar time, 35750 gonger om dagen, 25 0250 gonger i veka og meir enn ein million gonger i månaden. Dei tilsette arbeider tolv timars skift sju dagar i veka med i gjennomsnitt to dagar fri i månaden. Dei er på fabrikken 81 timar i veka og i arbeid 74 timar. Dei blir betalt 64 cent timen i grunnlønn som blir redusert til 41 cent etter trekk for kost og losji. Prating med andre arbeidarar i arbeidstida kan føre til tap av betaling for halv annan dag.

Arbeidarar hos Meitai er innelåste på fabrikkområdet fire dagar kvar veke, og får ikkje ein gong lov til å ta seg ein spasertur. Maten er ein tynn risvelling om morgonen, mens dei om fredagane får kyllinglår og -føter som spesialoppvarting. Soveroma er lik dei ved KYE-fabrikken med etasjesenger langs veggane og med små plastspann til å hente varmt vatn til kroppsvask med svamp. Dei gjer pålagt ubetalt arbeid på overtid knytt til reinhald av fabrikk og soverom. Viss ein arbeidar trakkar på graset på veg til sovesalen, blir ho bøtelagt. For slikt blir arbeidarar snytt for 14 til 19 prosent av lønna. Arbeidarane blir fortalt at «økonomisering med kapital er den mest grunnleggande kravet til fabrikkverksemd.»³⁹

Yuwei Plast- og Jernvareproduksjonskompani i Dongguan betaler arbeidarane sine 80 cent per time i grunnløn for fjortentimarsskift , sju dagar i veka. Dei produserer bildelar. 80 prosent blir seld til Ford. I toppsesongar blir arbeidarane pålagt å arbeide 30 dagar i månaden. I mars 2009 mista ein arbeidar tre fingrar då han vart pressa til å slå ut 3600 «RT-rør» per dag, eit rør kvart tolvte sekund. Uhellet skjedde då leiinga hadde gitt ordre om å slå av dei infraraude vernemonitorane slik at arbeidarane kunne arbeide raskare. Arbeidaren fekk ein kompensasjon på 7430 US $, litt under 2500 dollar per finger.⁴⁰

Det som driv den globale og vilkårlege superutbyttinga av kinesisk arbeidskraft, er sjølvsagt søkinga etter høgare profitt. Det meste er knytt til multinasjonale konsern. Dette ser ein i ein studie utført av Den nasjonale Arbeidskomiteen og Kina Arbeidarovervaking av Pou Yuen sitt Anlegg F i Dongguan (eigd av den taiwanske Pou Chen-gruppa). Storparten av produksjonen ved Anlegg F er utført for det tyske sports- og livsstilselskapet PUMA. I 2004 hadde Anlegg F omtrent 3000 arbeidarar med ein snittalder på tjue til tjueto år. Grunnlønna til desse arbeidarane var 31 cent i timen, 12,56 US $ i veka. Dei arbeidde 13,5–6,5 timar dagleg med skift frå 07.30 til 21.00 eller midnatt, med ein, tre eller fire dagar fri i månaden. Tolv arbeidarar deler eit trongt soverom.

Rapporten fann:

Frå ende til annan er dei totale arbeidskostnadane til å lage eit par PUMA joggesko i Kina 1,16 US $. Lønningane til arbeidarane utgjer akkurat 1,66 prosent av joggeskoa sin detaljistprisen på 70 US $. Det tar 2,97 timar å lage eit par joggesko.

Brutto profitten til PUMA på eit par joggesko til 70 US $ er 34,09 US $.

PUMA sin profitt per time på kvart par joggesko er meir enn tjueåtte gonger større enn lønna arbeidarane mottar for å lage joggeskoa.

PUMA skaper ein nettoprofitt på 12,24 US $ i timen på kvar produksjonsarbeidar i Kina. Det summerer seg opp til ein årleg profitt per arbeidar på 38 188,80 US $ per arbeidar. For Pou Yuen sitt Anlegg F åleine er PUMA sin nettoprofitt, tileigna frå arbeidarane, på meir enn 92 millionar US $.

Til og med etter å ha bokført alle konsernutlegg knytt til å drive verksemda – noko arbeidarane i Kina i siste instans betaler for – er PUMA sin nettoprofitt på kvart par joggesko til 70 US $ framleis 7,42 US $, eller 6,4 gonger meir enn det arbeidarane er betalt for å lage joggeskoa.

På dei første fem dagane og to timar i året – alt før den første veka har gått – har arbeidarane i Kina laga nok PUMA joggesko til å betale heile årslønna si.⁴¹

I Shenzhen har Foxconn eit fabrikkkompleks som produserer iPhones og iPads for Apple. I 2010 prøvde atten av arbeidarane der, på mellom atten og tjuefem år, å gjere sjølvmord. Fjorten lykkast, mens andre vart skadd for livet. Dette skapte ein nasjonal og internasjonal skandale og førte til global merksemd rundt denne ekstreme utbyttinga.⁴²

Trass i at Kina har minstelønnslovgiving og fleire arbeidsreguleringar, slit mange arbeidarar (framfor alt migrantar) i ein uregulert uformell sektor innafor industrien der minstelønn ikkje gjeld og der delar av lønningane til arbeidarane blir halde tilbake. I følgje Anita Chan i Angrep på arbeidarane i Kina: Utbyttinga av arbeidskraft i ein globalisert økonomi (2001) blir minimumlønnsnivåa sett «lik den lågast mulege prisen… der ein kan oppretthalde arbeidarane si fysiske overleving,» trass i at mange arbeidarar til og med blir snytt for det. «Arbeidarlønningar blir undergrave ved hjelp av ei mengd fråtrekk» for slikt som å glømme slå av lys, gå på plenen, uflidde soverom og å snakke til andre på arbeidsplassen. I ei kartlegging utført av fagrørsla i Guangdong vart det avdekt at 32 prosent av arbeidarane var betalte under den lovpålagde minstelønna.⁴³

Den globale arbeidskrafthandelen som ligg bak systemet med ekstrem utbytting, er reelt eit imperialistisk utsugingssystem som stør opp under profittane til global monopolistisk finanskapital.⁴⁴ Den ekstraordinære veksten i Kina er slik sett produkt av eit globalt utsugings- og akkumulasjonssystem der hovudvinstane blir hausta av selskap lokalisert i sentera av verdsøkonomien.

Folk på vandring

For å kunne forstå den ekstreme utbyttinga av arbeidskraft i Kina, og dei spesielle klassemotseiingane som er knytt til denne, er det nødvendig å undersøke rolla til Kina sitt «vandrande folk». I hushaldsregistersystemet (hukou) som vart etablert i 1955–58, fekk kvart individ ei spesiell hushaldsregistrering der han eller ho var født. Dette avgrensar intern migrasjon innafor landet. Det «vandrande folket» er dei som lever i eit område utafor der dei har hushaldsregistrering. No gjeld dette 221 millionar menneske. 160 millionar av desse blir sagt å vere rurale migrantar utafor eige fylke (eller administrative eining). Denne migrant-arbeidskrafta utgjer nesten 70 prosent av arbeidarane i industrien og 80 prosent innafor bygg og anlegg. Dei dannar det lågaste trinnet innafor urban sysselsetting. Dei er betalt langt under det nasjonale urbane gjennomsnittet, samtidig som dei ofte arbeider 50 prosent fleire timar. I 2011 var omtrent 40 prosent av innbyggarane i Beijing migrantarbeidarar med midlertidig rett til opphald. I byen Shenzhen er nesten 12 millionar av ei samla befolkning på 14 rurale migrantar. I tillegg til å ha mykje lågare lønn manglar rurale migrantar velferd ytt til arbeidarar som hører heime i byane. Ofte bur og arbeider dei på fabrikken under sovesalforhold. Det store fleirtalet av rurale migrantarbeidarar er under trettifem år, i 2004 var gjennomsnittsalderen tjueåtte. Dei arbeider i industrielle senter under vilkår med superutbytting (dvs. at dei tar imot lønningar under arbeidarane sine normale reproduksjonskostnader) i nokre få år, og deretter er det vanleg at dei returnerer dit småbondeopphavet deira var.

Dei ekstremt lange arbeidsdagane i risikofylte forhold i Kina, særleg for migrantarbeidarar frå landsbygda, har sin pris i ulykker på arbeidsplassen. I følgje offisielle data var det 363 383 alvorlege arbeidsrelaterte ulykker i Kina i 2010, og i desse 79 552 dødsfall. Dette markerer ei klar betring etter 2003 då det var 700 000 arbeidsrelaterte ulykker og 130 000 dødsfall. Dei fleste ofra er migrantarbeidarar.⁴⁵

Trass i at vestlege intellektuelle ofte har sett på migrantarbeidarar i Kina lik anna overskot på arbeidskraft som søker til byane (basert på utviklingsmodellen i arbeidet til W. Arthur Lewis og i siste instans utleidd frå Marx sin analyse av reservearmeen), så er tilhøva til overskotsarbeidskrafta i Kina på mange måtar unik. Det vandrande folket i Kina kan bli forstått som del av reservearmeen av arbeidskraft i Marx sin terminologi, men med ein klar skilnad. Det særskilde ligg i den tidsavgrensa og partielle naturen til proletariseringa og i det vedvarande bandet mellom migrantane og jorda (heimfylket) – eit produkt av den kinesiske revolusjonen og leirrisskåla. Småbønder opprettheld rett til å bruke jorda (ein type rett knytt til denne jorda) som periodevis blir omfordelt av landsbykollektiva på eit forholdsvis egalitært grunnlag, der ein tar med i vurderinga at dei er til stades og arbeider på jorda. Dette skaper eit insentiv blant rurale migrantar til å oppretthalde eit sterkt band til familiane sine og til jorda. Dei ørsmå småbrukarparsellane – i gjennomsnitt på rundt 5 mål (da), dei minste i underkant av eitt mål – tilbyr ein svært knapp eksistens: ein heimplass med tak over hovudet og mat å ete. Trass i at marknadsreformer har sikta på å bryte opp desse parsellane, er få familiar villige til å gje opp leirrisskåla si – bruksretten til jorda. Men for å klare seg under slike vilkår, må småbrukarfamiliar i periodar søke arbeid utafor landbruket for å skøyte på magre inntekter. Dette pressar fram det veksande fenomenet med rural migrantarbeidskraft, eit fenomen som blir intensivert av staten sine reduksjonar i støtte til landsbygd i marknadsreformperioden.⁴⁶

Landsbygdmigrantar sender pengar tilbake til familiane sine, og prøver å spare litt av inntekta for å ha noko å ta med seg tilbake. Over og bak dei enorme hindra som står i vegen for å få permanent bybuarstatus, er det gode grunnar til å gå ut frå at rurale migrantar har eit sterkt ønske om å kunne vende tilbake til landsbygda. Garanterte og vedvarande band til jorda byr ein viss tryggleik. Jord er sett på som eit permanent aktiva som kan bli gitt vidare til framtidige generasjonar. I ei statleg rundspørjing i 2006 var det berre 8 prosent av rurale migrantar som hinta på at dei planla å bli lenge i byen. I migrantperioden vandrar rurale migrantar fram og tilbake. Ei rundspørjing i 2002 avdekte at det var berre 5 prosent av migrantane som ikkje vendte tilbake til heimplassen sin det året, mens 60 prosent var mindre enn ni månader utafor heimfylket. Tilbakeflyttinga tener til å mildne situasjonen i økonomisk nedgang. Under den store finanskrisa som i 2007–09 førte til eit skarpt fall i kinesisk eksport, var det ein merkbar nedgang (14–18 millionar) i talet på migrantarbeidarar. Rurale migrantar som ikkje fann arbeid, vendte tilbake til heimjorda, og ny migrasjon ut minka. Resultatet av denne tilbakemigrasjonen var at arbeidsløyse vart halden nede – så mykje at lønningane reelt auka gjennom krisa på grunn av mangel på arbeidskraft i industrien (fremja til dels av Kina sin raske økonomiske snuoperasjon) og som svar på prisstiginga på mat.⁴⁷

Nokre analytikarar har hatt kommentarar til korleis dei strukturelle trekka ved rural migrasjon tillet at høgt kvalifisert arbeidskraft blir reprodusert på landsbygda, på utsida av den kapitalistiske marknadsøkonomien, for deretter å bli tilgjengeleg på vandrande basis for intensiv superutbytting i byane – og utan at urbant næringsliv treng vere med på å dekke dei reelle kostnadane ved å reprodusere denne arbeidskrafta.⁴⁸ Kostnader er haldne låge og produktiviteten høg fordi produksjon er utført av unge arbeidarar som kan bli sett til å arbeide ekstremt intensivt – for deretter å vende tilbake til landsbygda og bli erstatta ved ny innvandring av rurale migrantar til industrien. Arbeidsveker på åtti timar og meir, det ekstreme produksjonstempoet, dårlege ernærings- og levekår osv. inneber arbeidsforhold og inntektsnivå som ikkje kan halde arbeidskrafta i live viss dei skulle vare mange år. Dette arbeidet blir derfor utført av unge arbeidarar som fell tilbake til den jorda der dei har bruksrettar, den viktigaste gjenverande arven frå den Kinesiske Revolusjonen for majoriteten av innbyggarane. Dei skarpe skilnadane på landsbygd- og byinntekter, det at dei fleste familiane umuleg kan klare seg bra ved berre å dyrke jorda, og mangelen på høve til kommersiell sysselsetting på landsbygda, alt dette stør opp under den vedvarande vandrande befolkninga og kontinuerleg utsending av nye periodearbeidarar (migrantar).

Kampar om jord, arbeid og miljø

Trass i at mange venstreorienterte analytikarar held fram med å peike på Kina som eit tilfelle av «akkumulasjon utan avhending,»⁴⁹ i hovudsak fordi småbøndene framleis har bruksrett til jorda, oppfattar vi det slik at realitetane peikar mot at Kina i mindre grad avvik frå hovudmønstret. Ei slik ekstrem og rask utvikling av ein kapitalistisk marknadsøkonomi er umuleg utan primitiv akkumulasjon, dvs. avhending av folk sine aktiva og direkte forhold til produksjonsmidla. I Det Store Tilbakeslaget (The Great Reversal) argumenterte William Hinton i 1990 med at for å kunne gjennomføre den primitive kapitalakkumulasjonen i Kina, ville det vere nødvendig for kapitalistane å svekke og deretter knuse både jarnrisskåla og leirrisskåla, folkemassane sine hovudvinstar i Den Kinesiske Revolusjonen.⁵⁰ Det har vore angrep på begge risskålene. Som svar på desse angrepa og på utbyttinga av arbeidarar og veksande ulikskap, har protestar frå arbeidarar og småbønder auka sprangvis.

Talet på «massereising» i stor skala (opprop, demonstrasjonar, streikar og opprør) i Kina har auka frå 87 000 i 2005 til 280 000 i 2010 i følgje offisielle kinesiske kjelder.⁵¹

Dei to hovudkjeldene til konflikt er:

1. Strid om rett til jord, spesielt som reaksjon mot illegal tileigning. Slikt blir sett på som angrep på leirrisskåla.
2. Arbeidskonfliktar gjeld særleg motstand frå arbeidarar innafor statsbedrifter mot hardhendt privatisering, og blir oppfatta som angrep på jarnrisskåla.

I tillegg kjem stadig oftare kampar reist av arbeidarar og småbønder mot miljø-øydelegging.

I 2002–05 deltok tusenvis av småbønder i protestaksjonar i landsbyen Dongzhou i Guangdong mot bygginga av eit elektrisitetsverk. Anlegget førte til tileigning av landareal som småbøndene ikkje fekk rimeleg kompensasjon for. Arbeidarar bygde skur utafor anlegget, og prøvde å hindre bygginga. Konflikt med styresmaktene førte til at ein stor del av anlegget vart blåst bort ved hjelp av eksplosivar, og politiet skaut i desember 2005 mot dei som protesterte. Mange vart drepne.

Foto: CC-lisens/Flickr/toehk

I desember 2011 byrja det eit opprør i Wuhan, ein kystlandsby i Guangdong med omtrent 20 000 innbyggarar. Landsbyfolk sette opp vegsperringar, jaga bort representantar for styresmaktene og byrja væpne seg med heimlaga våpen i protest mot ein jordrekvisisjon mot minimal kompensasjon. Etter tidagars avvising av lokale styresmakter gjekk landsbybuarane med på å avslutte protestane og opne landsbyen. Då var mange av krava imøtekomne.

Desse eksempla speglar kampar som går føre seg over heile Kina. I aukande omfang trugar dei, slik Bloomberg Businessweek slår fast at

omgjeringa av eit av nøkkelprinsippa i den kommunistiske revolusjonen. Mao Zedong vann hjarta til massane ved å omfordele jord frå rike landeigarar til lutfattige småbønder. No snappar lokale makthavarar jord tilbake, nokre gonger med makt, for å opne veg for luksuriøse bustadblokker, kjøpesenter og idrettsanlegg i ein gjeldssmurd byggebonansa.

Lokalorgan i provinsar, fylke- og bystyresmakter hadde akkumulert samla gjeld på 2,79 billiardar yuan (412 milliardar US $) ved utgangen av 2009, lokka fram ved hjelp av regjeringa sine finansielle stimuli som svar på den store finanskrisa. Lokale styresmakter brukte jorda til landsbybuarane til å sikre gjelda si i landareal som dei lova å kunne selje. Byar snappa til seg jord for å finansiere den raskt veksande gjelda.

Fallande prisar på fast eigedom har akselerert prosessen og tvinga lokale styresmakter med sviktande skattegrunnlag til å sette i verk meir sal av jord. Sal av landareal er i dag grunnlaget for rundt 30 prosent av samla kommuneinntekter, og i nokre byar dekker det meir enn halve inntektsgrunnlaget. Jord blir seld utan støtte frå landsbybuarane. Dei som har bruksrett til parsellar som er kollektivt eigd,er taparane, mens gjennomføringa av slike sal fyller lommene til lokale tenestemenn. Det er ikkje berre slik at småbøndene mistar det permanente forholdet sitt til jorda (og leirrisskåla). Dei blir også kompensert av dei lokale styresmaktene med langt mindre enn det jorda blir seld for. Over dei siste tre tiåra mista rundt 50 millionar småbønder heimane sine, mens ein ventar at rundt 60 millionar bønder vil bli feia bort dei neste to tiåra.⁵²

Arbeidstvistar er framleis dei vanlegaste formene for masseepisodar. Dei utgjer rundt 45 prosent i følgje eit overslag. Sommaren 2010 var det dusinvis av streikar i leiande bil-, elektronikk- og tekstilverksemder. Trass i at rolla til statlege verksemder (SEV-ar) har minka med privatiseringa i Kina, er det framleis rundt 60 millionar tilsette i SEV-ar i byområda.⁵³ «I den maoistiske sosialismetida », skreiv Minqe Li, «hadde kinesiske (statlege) arbeidarar eit nivå av klassemakt og klasseverde som var utenkeleg hos ein gjennomsnitts arbeidar i ein kapitalistisk stat (spesielt i den perifere og halv-perifere konteksten).» I perioden med marknadsreformer har desse arbeidarane i aukande grad vorte redusert til eit statssektorproletariat, men der arbeidarar er sterkast framleis med restar av jarnrisskåla (eller i det minste vage minne) intakt. Dette har ført til intens klassekamp. I 2009 gjorde arbeidarar ved Tonghua jern- og stålverk i Jilin-provinsen opprør mot privatisering og massive oppseiingar og gjennomførte ein generalstreik under leiinga til ein arbeidar frå Mao-tida, kjent som «Meister Wu». Då generaldirektøren ved det mektige private selskapet som skulle ta over verksemda, truga med å sparke alle arbeidarane, slo arbeidarane han i hel. Regjeringa tok eit steg tilbake og kansellerte privatiseringsplanen.⁵⁴

Etter konfliktar om jord og arbeid er dei fleste masseepisodane i Kina knytt til miljø, framfor alt kamp mot forureining. Miljøproblema i Kina er massive og aukande. Kina har no seksten av verdas tjue mest forureina byar. To tredjedelar av dei som bur i byområde, pustar i luft som er alvorleg forureina. Over det siste tiåret har lungekreft auka med 60 prosent trass i at omfanget av røyking har vore uendra. Ørkenspreiing fører til tap av 6 000 kvadratmiles (vel 15 000 km²) beiteland kvart år, omtrent like stort areal som staten Connecticut i USA – (eller som Telemark fylke i Noreg). Dette leier til auka sandstormar som igjen fører til støv som er eit tredje luftureiningsproblem i Kina. Både mangel på vatn, særleg i Nord-Kina, og forureining av vatn aukar. Kina har berre seks prosent av ferskvatnet i verda, men over tre gonger så stor del av folketalet. Tilførselen av ferskvatn per innbyggar er nede på ein fjerdepart av det globale gjennomsnittet, mens 70 prosent av elvane og innsjøane i landet er alvorleg forureina. Rundt 300 millionar menneske i byane drikk utrygt vatn, mens femtedelen av drikkevasskjeldene til dei største byane er under akseptabel standard. Massive damprosjekt for å levere elektrisitet fører til tap av landbruksareal, økologisk skading og tvangsflytting av millionar. I 2008 passerte Kina USA som verdas største utsleppar av drivhusgassar (rettnok langt under rekna i utslepp per innbyggar). Slike forhold har ført til eit oppkomme av miljømasseprotestar. Klager til styresmakter auka med rundt 30 prosent i året frå 2002 til 2004 då ein nådde 600 000 i året, mens det offisielle omfanget på disputtar i forhold til miljøforureining nådde 50 000 i 2005.⁵⁵

Det meste av Kina sin industrielle arme er eit vandrande folk som framleis er bunde til jord og bruksrettar (leirrisskåla) samtidig som dei også erfarer ekstrem utbytting og reduserte miljøkår i byane. Gitt dette er kampane rundt jord, arbeid og miljø i Kina meir enn nokon annan stad knytte saman på ein slik måte at vi kan kome til å få sjå framveksten av eit miljøproletariat side om side med delvis proletariserte, men relativt sjølvstendige og egalitære, småbønder.⁵⁶ Samin Amin hevdar at det urbane Kina er ute av stand til å absorbere dei hundre millionane av rurale arbeidarar (eit dilemma som eksisterer på fleire nivå i det globale Sør). Dermed må rundt 50 prosent av innbyggarane i Kina bli verande på landsbygda. Kina har ikkje det ytre avløpet for folkeoverskot som var tilgjengeleg for det industrialiserande Europa i perioden med kolonial ekspansjon.

I tilfellet Kina har arven etter revolusjonen skapt ein uavhengig småbrukarstand som produserer mat til 22 prosent av verdas innbyggarar ved hjelp av sju prosent av det dyrkbare arealet, og det med ei rimeleg og rettferdig fordeling av jorda. I staden for å oppfatte dette som ein arkaisk veikskap ved samfunnet, og å vere offer for omsynslaus primitiv akkumulasjon, burde det bli oppfatta som ein styrke ved det kinesiske samfunnet, ein styrke som reflekterer det genuine behovet for tilgang til jord som halve folkemengda i verda treng.⁵⁷

Kina og krisa i verda

Med den økonomiske Triaden USA (og Canada), Europa og Japan fanga i vedvarande økonomisk stagnasjon – endå meir opplagt i kjølvatnet av den store finanskrisa – er fokuset i aukande grad vorte retta mot Kina som midlet til å løfte verdsøko- nomien. Magasinet The International Economy hadde i 2010 bedt meir enn femti ortodokse økonomar frå ulike land om å svare på spørsmålet: Kan Kina bli verda sin vekstmaskin? Svara varierte mykje. Men dei fleste som var spurde, understreka dei interne motseiingane i den kinesiske økonomien: tendensen til overinvestering, ein økonomi avhengig av eksport, landet sitt låge konsum og behovet for ombalansering.⁵⁸ Internasjonal kapital ytrar dagleg frykt for at motseiingane i den kinesiske økonomien kan sette heile verda sin akkumulasjonsprosess i fare viss Kina ikkje er i stand til å ombalansere i retning høgare konsum, lågare gjeld og ein sterkare kinesisk valuta (renminbi). Det rår angst for at dagane til Kina sitt økonomiske mirakel kan vere talde, at landet kan gå mot eit skarpt fall i vekst, og angst for finansiell krise. Paul Krugman skreiv 18. desember 2011 dette i New York Times:

Vurder dette bildet: Veksten den siste tida har vore knytt til ein enorm anleggsboom stimulert av veksande prisar på fast eigedom der alle klassiske teikna til ei boble kjem til syne. Kreditt aukar raskt. Mykje av veksten er finansiert utafor det tradisjonelle banksystemet via ei uregulert «skyggebankverksemd» som verken er underlagt overvaking frå styresmaktene eller støtta gjennom offentlege garantiar. No brest bobla, og det er verkeleg grunn til å frykte finansiell og økonomisk krise. Skildrar eg Japan mot slutten av 1980-talet? Eller skildrar eg USA i 2007? Eg kunne gjere det. Men akkurat no snakkar eg om Kina som stig fram som eit anna farleg punkt i ein verdsøkonomi som verkeleg, verkeleg, ikkje har bruk for dette no …eit nytt (potensielt) krise-episenter.⁵⁹

Men få vanlege analytikarar, inkludert Krugman, innser den verkelege intensiteten til dei økonomiske, sosiale og miljømessige motseiingane i Kina, motseiingar som ikkje gjer landet sin utviklingsbane berekraftig på noko sett og vis. Desse motseiingane fører no til hundretusenvis av årlege masse-protestar der småbønder kjempar for å halde på bruksrettane sine til jorda, statlege arbeidarar reiser kamp mot privatisering og endå fleire millionar kjempar mot stadig verre miljø.

Det media i USA vanlegvis fortel om, ein nasjonalstatleg konkurranse (og tidvist samarbeid) mellom USA og Kina, dekker over dei djupe og veksande klasseulikskapane i eit land der gull-risskåla til statsbyråkratane har vorte så stor at familiane til dei mektigaste partimedlemmene kontrollerer rikdommar verdt milliardar av dollar. Eksempelvis har familien til statsminister Wen Jiabao i Kina ein formue vurdert til 4,3 milliardar US $ – i eit land der lønnsinntekta er blant dei lågaste i verda, og der ulikskap aukar med rakettfart.⁶⁰

Kinesisk låglønns-eksport har praktisk talt berre omfatta varige konsumgode (Avdeling II i det marxistiske reproduksjonsskjemaet i motsetning til Avdeling I som omfatta investeringsvarer), i all hovudsak innafor informasjons- og kommunikasjonsteknologi og elektronikk, men også klede, møblar, leiketøy og ulike hushaldsprodukt. I 2010 var 20 prosent av møblar og hushaldsprodukt som vart seld i USA, «Made in China», 12 prosent av andre varige gode og 36 prosent av klede og sko.⁶¹ Slike importerte varer er refererte til som «inflasjonshemmande» produkt i forretning-sjargong sidan dei reduserer kostnadane til mange produkt som vanlegvis blir kjøpt med lønningar, og veg opp for høgare prisar på andre masseproduksjonsprodukt, bl.a. bensin. Wal-Mart som åleine står for 12 prosent av varene som blir skipa frå Kina til USA, har vorte kalla den største vennen til arbeidarklassen i USA. På bakgrunn av dei låge prisane formulerte W. Michael Cox, sjefsøkonom i Den Føderale Reservebanken i Dallas det slik: «Wal-Mart er det beste som nokon gong har hendt fattigfolk. »⁶² Desse lågprisa importvarene som Wal-Mart eksemplifiserer, gjer det muleg å fryse reallønsnivåa i USA og i andre rike land. Det relative skiftet av sysselsetting i vareproduksjon frå Nord til det globale Sør dreg ned lønningar direkte og indirekte (ved at godt betalt arbeid forsvinn).

Veksten i billeg vareimport har ofte ført til at arbeidarar i USA innafor ulike bransjar har bedt om proteksjonisme. Men det er lite vedkjenning av at desse billege importvarene er produserte av og for multinasjonale konsern med hovudkontor i Triaden. Den reelle kampen er derfor ein som må gå ut på å skape internasjonal solidaritet mellom kinesiske arbeidarar som lir under ekstreme former for utbytting (til og med superutbytting), og arbeidarar i den utvikla verda, arbeidarar som akkurat no mistar fotfeste i eit ras mot botnen. I dag kan mykje av grunnlaget for ein slik internasjonal arbeidarsolidaritet bli funnen i kampane som arbeidarar og småbønder fører i Kina, kampar som kan bli vidare styrka av ei gjenoppliving av den revolusjonære prosessen i Kina (ei dreiing til venstre).

For New York Times er det ikkje noko anna enn «gjenoppliving av Mao eller ein atomkatastrofe » som kan stoppe Kina sin noverande kurs. Viss det som er meint med «gjenoppliving av Mao» på eit eller anna vis, er ei fornying av sjølve den kinesiske revolusjonen, noko som nødvendigvis må ta nye historiske former som ei følgje av endra historiske vilkår, då blir potensialet verande der, og det vil til og med vekse under noverande vilkår.⁶³

I 1853 hevda Karl Marx at dåtidas kinesiske revolusjon (det berømte Taiping-opprøret) kunne destabilisere dei finansielle vilkåra for det britiske imperiet og gjere ein revolt i Europa raskare muleg.⁶⁴ Trass i at forventingane til Marx ikkje slo til, var merknaden hans om at lagnadane til Kina og Vesten var knytte saman på mange vis, profetiske. Dei skjerpa motseiingane i Kina vil utan tvil ha ein verknad på Triaden (USA, EU og Japan) og på verda som heile i det som no ser ut til å bli nedgangsfasen til kapitalismen.

Notar:

1. «From the Great Recession to the Great Stagnation,» Forbes, October 10, 2011, http://forbes.com; Tyler Cowen, The Great Stagnation (New York: Penguin, 2010).
2. Christine Lagarde, «An Address to the 2011 International Finance Forum,» Beijing, November 9, 2011, http://imf.org. See also C. Ryan Knight, «Dark Clouds, Over the Boat: On China, Production, and Financialization,» November 11, 2011, http://lecoupdoeil.wordpress.com.
3. «IMF Sees Chinese Economy Avoiding Stagnation, El Comercio Says,» Bloomberg.com, November 30, 2011, http://bloomberg.com.
4. Stephen Roach, «China’s Landing—Soft Not Hard,» September 30, 2011, http://project-syndicate.org.
5. «Hangzhou Taxi Drivers Go on Strike,» The China Times, August 2, 2011, http://www.thechinatimes.com.
6. «Calculating the Coming Slowdown in China,» New York Times, May 23, 2011, http://nytimes.com.
7. «China’s Bumpy Road Ahead,» Wall Street Journal, July 9, 2011, http://online.wsj.com; Niall Ferguson, Civilization: The West and the Rest (New York: Palgrave, 2011), 307–8.
8. See the comments by Paul J. Alapat, Fred Bergsten, Haruhiko Kuroda, Jim O’Neill, and Allen Sinai in «Can China Become the World’s Engine for Growth?» The International Economy (Winter 2010): 12-13, 17, 27, 31, www.international-economy.com.
9. «China’s Bumpy Road Ahead,» Wall Street Journal, July 9, 2011, http://online.wsj.com; «Indifference as a Mode of Operation at China’s Schools,» New York Times, May 18, 2011, http://nytimes.com.
10. «The Next China,» The Economist, July 29, 2010, http:// economist.com.
11. Michael Spence, The Next Convergence (New York: Farrar, Straus, and Giroux, 2011), 18-19.
12. See John Bellamy Foster, «Monopoly-Finance Capital and the Paradox of Accumulation,» Monthly Review 61, no. 5 (October 2009): 1–20; John Bellamy Foster and Fred Magdoff, The Great Financial Crisis (New York: Monthly Review Press, 2009); «Calculating the Coming Slowdown in China,» New York Times; Christine Lagarde, «The Path Forward—Act Now and Act Together,» Opening Address to the 2011 Annual Meetings of the Boards of Governors of the World Bank Group and the International Monetary Fund, September 23, 2011, http://imf.org.
13. John Bellamy Foster, Robert W. McChesney, and R. Jamil Jonna, «The Global Reserve Army of Labor and the New Imperialism,» Monthly Review 63, no. 6 (November 2011): 1–31.
14. Martin Hart-Landsberg, «China, Capitalist Accumulation, and the World Crisis,» Marxism 21 7, no. 1 (Spring 2010): 289; Zhang Hong, «Too Early to Hail China’s Stimulus Success,» Guardian, August 28, 2009, http://guardian. co.uk; «China’s Local Debts Threaten Crisis,» Asia Times, July 14, 2010, http://atimes.com.
15. Michael Pettis, «Lower Interest rates, Higher Savings?» October 16, 2011, http://www.financialsense.com; «A Workers’ Manifesto for China,» The Economist, October 11, 2007, http://economist.com.
16. Nouriel Roubini, «China’s Bad Growth Bet,» April 14, 2011, http://project-syndicate.org. See also Roach, «China’s Landing.»
17. «Why China’s Big Red Bubble Is Ahead of Us,» Forbes, November 30, 2011, http://forbes.com; «China’s Housing Bubble Past, and Its Future,» Forbes, November 8, 2011, http://forbes.com; «Why China’s Property Bubble is Different,» Forbes, April 22, 2011; «Rise of the Asian Megacity,» BBC News, Asia Pacific, June 20, 2011; «Cracks in Beijing’s Financial Edifice,» Financial Times, October 9, 2011, http://ft.com; Patrick Choovanec, «China Data, Part 1: Real Estate Downturn,» December 12, 2011, http://chovanec.wordpress.com; Kate MacKenzie, «As China’s Apartments Go, So Goes China,» Financial Times blog, December 14, 2011, http://ftalphaville. ft.com; Michael Pettis, «How Do We Know that China is Overinvesting?» December 3, 2011, http://www. economonitor.com; Jim Antos, «China’s Debt Situation Not Far Off From Greece,» July 12, 2011, http://cnbc.com.
18. Ian Bremmer and Nouriel Roubini, «Whose Economy Has it Worst?» Wall Street Journal, November 12, 2011; http:// online.wsj.com; Michael Pettis, «Some Predictions for the Rest of the Decade,» August 28, 2011, http://mpettis.com, and «Lower Interest Rates, Higher Savings.»
19. William Hurst, «Urban China: Change and Contention,» in William A. Joseph, ed., Politics in China: An Introduction (Oxford: Oxford University Press, 2010), 257.
20. Minxin Pei, «The Color of China: Looming Stagnation,» The National Interest 100 (March/April 2009): 17.
21. «A Workers’ Manifesto for China,» The Economist, http:// economist.com.
22. «China’s Growing Income Gap,» Bloomberg Businessweek, January 27, 2011, http://businessweek. com; «Country’s Wealth Divide Past Warning Level,» China Daily, May 12, 2010, http://chinadaily.com.cn.
23. Wu Zhong, «China’s ‘Most Wanted’ Millionaires,» Asia Times Online, September 19, 2007, http://atimes.com; Hart-Landsberg, «China, Capitalist Accumulation, and the World Crisis,» 280.
24. William Hinton, The Great Reversal (New York: Monthly Review Press, 1990), 168–71.
25. World Bank, WDI Database, databank.worldbank.org; Martin Hart-Landsberg and Paul Burkett, China and Socialism: Market Reforms and Class Struggle (New York: Monthly Review Press, 2005), 37; William Hinton, Through a Glass Darkly (New York: Monthly Review Press, 2006), 130; Selden quoted in Hart-Landsberg and Burkett, China and Socialism, 38.
26. Hinton, The Great Reversal, 16.
27. Giovanni Arrighi, Adam Smith in Beijing (London: Verso, 2007), 389; Ho-fung Hung, «A Caveat: Is the Rise of China Sustainable?» in Ho-fung Hung, ed., China and the Transformation of Global Capitalism (Baltimore: Johns Hopkins University Press, 2009), 189.
28. Richard Walker and Daniel Buck, «The Chinese Road: Cities in the Transition to Capitalism,» New Left Review 46 (July–August 2007): 42–44.
29. Peter Kwong, «The Chinese Face of Neoliberalism,» CounterPunch, October 7, 2006, http://counterpunch.org; Martin Hart-Landsberg, «The U.S. Economy and China,» Monthly Review 61, no. 9 (February 2010): 26–27.
30. Green Left, May 18, 2007, http://www.greenleft.org; Lan Xinzhen, «A Foreign China,» Beijing Review, January 11, 2007, http://bjreview.com.cn; Wenzhao Wang, «China New M&A Regulation and Its Impact on Foreign Business in China,» China Trade Law Report (American Lawyer Media), October 2006, http://avvo.com; «Foreign Direct Investment in China in 2010 Rises to Record $105.7 Billion,» Bloomberg News, January 17, 2011, http:// bloomberg.com; «The Next China,» The Economist.
31. Shaun Breslin, China and the Global Political Economy (New York: Palgrave Macmillan, 2007), 110; Jephraim P. Gundzik, «What a US Recession Means for China,» Asia Times Online, September 27, 2006, http://atimes.com.
32. Martin Hart-Landsberg and Paul Burkett, «China, Capitalist Accumulation, and Labor,» Monthly Review 59, no. 1 (May 2007): 20–22.
33. Galvin Hale and Bart Hobijn, «The U.S. Content of ‘Made in China’,» Federal Reserve Board of San Francisco, FRBSF Economic Letter, August 8, 2011. http://frbsf.org.
34. Hyun-Hoon Lee, Donghyun Park, and Jing Wang, The Role of the People’s Republic of China in International Fragmentation and Production Networks, Asian Development Bank, AD B Working Paper Series on Regional Economic Integration, 87 (September 2011): 5, 15–16.
35. Jin Bei, «The International Competition Facing Domestically Produced Goods and the Nation’s Industry,» Social Sciences in China 12, no. 1 (Spring 1997): 65–71.
36. «Barbie and the World Economy,» Los Angeles Times, September 22, 1996, http://articles.latimes.com.
37. See Foster, McChesney, and Jonna, 15–16.
38. Institute for Global Labour and Human Rights, China’s Youth Meet Microsoft: KYE Factory in China Produces for Microsoft and Other Companies, April 13, 2010, http://globallabourrights.org; «Microsoft Supplier in China Forces Teenagers to Work 15-hour Shifts Under Sweatshop Conditions,» China Labour Net, April 17, 2010, http://globallabourrights.org.
39. Institute for Global Labour and Human Rights, High-Tech Misery in China: The Dehumanization of Young Workers Producing Our Computer Keyboards, February 2, 2009, http://globallabourrights.org.
40. Institute for Global Labour and Human Rights, Dirty Parts: Where Lost Fingers Come Cheap; Ford in China, March 22, 2011, http://globallabourrights.org.
41. National Labor Committee and China Labor Watch, PUMA Workers in China, November 4, 2004, http:// globallabourrights.org.
42. «Foxconn Worker Plunges to Death at China,» Reuters, Nov. 5, 2010, http://reuters.com; «Struggle for Foxconn Girl Who Wanted to Die,» South China Morning Post, December 22, 2011, http://scmp.com; «Inside Foxconn’s factory,» The Huffington Post, July 6, 2011, http:// huffingtonpost.com.
43. Anita Chan, China’s Workers’ Under Assault: The Exploitation of Labor in Globalizing Economy (New York: M.E. Sharpe, 2001), 11–13; Hart-Landsberg and Burkett, «China, Capitalist Accumulation, and Labor,» 27–29. But see «Beijing to Raise Minimum Wage,» December 29, 2011, http://www.chinadaily.com.cn, for evidence of high level concern with these questions.
44. Samir Amin, The Law of Worldwide Value (New York: Monthly Review Press, 2010).
45. «Migrant Workers in China,» China Labour Bulletin, June 6, 2008, http://clb.org.hk; «China’s ‘Floating Population’ Exceeds 221 Million,» Peoples’ Daily Online, February 28, 2011, http://english.peopledaily.com.cn; Rachel Murphy, How Migrant Labor is Changing Rural China (Cambridge: Cambridge University Press, 2002), 44, 204, 216; Ke-Qing Han, Chien-Chung Huang, and Wen-Jui Han, «Social Mobility of Migrant Peasant Workers in China,» Sociology Mind 1, no. 4 (2011): 206.
46. Hinton, The Great Reversal, 172, Through a Glass Darkly, 128; Murphy, How Migrant Labor is Changing Rural China, 218; On the Lewisian model see Foster, McChesney, and Jonna, 17–18; Ted C. Fishman, «The Chinese Century,» New York Times, July 4, 2004, http://nytimes.com.
47. Maëlys de la Rupelle, Deng Quheng, Li Shi, and Thomas Vendryes, Land Rights Insecurity and Temporary Migration in Rural China, IZA Discussion Paper Series, Institute for the Study of Labor (Bonn), December 2009, 2–7, ftp. iza.org; Ke-Qing Han, et. al., «Social Mobility of Migrant Peasant Workers,» 209; Xin Meg, Tao Kong, and Dandan Zhang, «Searching for Adverse Labour Market Effects of the GFC in China,» Research School of Economics, Australian National University, www.oecd.org.
48. See He Xuefeng, «New Rural Construction and the Chinese Path,» Chinese Sociology and Anthropology 39, no. 4 (Summer 2007): 29-30; Murphy, How Migrant Labor is Changing Rural China, 200, 214–18.
49. Arrighi, Adam Smith in Beijing, 389; Ho-fung Hung, «A Caveat,» 189.
50. William Hinton, The Great Reversal, 168–71.
51. See «Hangzhou Taxi Drivers Go on Strike»; «Indifference as a Mode of Operation at China’s Schools.»
52. «Chinese See Communist Land Sales Hurting Mao’s Poor to Pay Rich,» Bloomberg Businessweek, November 2, 2011, http://bloomberg.com; «China’s Local Debts Threaten Crisis,» Asia Times Online, July 14, 2010, http:// atimes.com; «China’s Stability Landed in Trouble,» Wall Street Journal, December 16, 2011, http://online.wsj. com; «Village Revolts Against Inequities of Chinese Life,» New York Times, December 14, 2011, http://nytimes.com; «Beijing Set to ‘Strike Hard’ at Revolt,» Wall Street Journal, December 16, 2011, http://online.wsj.com; «Demonstrators Who Took Over Chinese Village Halt Protest,» New York Times, December 21, 2011, http://nytimes.com; Yanqi Tong and Shaohua Lei, «Large Scale Mass Incidents and Government Responses in China,» International Journal of China Studies 1, no. 2 (October 2010): 492–93; Tong Yanqui and Lei Shaohua, «Large-Scale Mass Incidents in China,» East Asian Policy 2, no. 2 (April/June 2010): 27; Congressional Research Service, Social Unrest in China, CRS Report for Congress, May 8, 2006, www.fas.org.
53. Capital Trade, Inc., An Analysis of State-Owned Enterprises and State Capitalism in China (Washington, D.C.: U.S.-China Economic and Security Review Commission, 2011), 27 (Table IV -1), http://www.uscc.gov/ researchpapers/research_archive.php.
54. Minqi Li, «The Rise of the Working Class,» Monthly Review 63, no. 2 (June 2011): 41–44; Tong and Lei, «Large-Scale Mass Incidents,» 490–91.
55. Carin Zissis and Jayshree Bajoria, «China’s Environmental Crisis,» Council on Foreign Relations, August 4, 2008, http://cfr.org; Ma Jun, «How Participation Can Help China’s Ailing Environment,» China Dialogue, January 31, 2007, http://chinadialogue.net; «Outrage Grows Over Air Pollution and China’s Response,» New York Times, December 6, 2011, http://nytimes.com; Tong Yanqi and Lei Shaohua, «Large-Scale Mass Incidents in in China,» 25; «Environmental Issues Addressed More Urgently in China,» China Daily, May 4, 2006, http:// chinadaily.com.cn.
56. On the concept of the environmental proletariat see John Bellamy Foster, Brett Clark, and Richard York, The Ecological Rift (New York: Monthly Review Press, 2010), 439–41.
57. Samir Amin, «China, Market Socialism, and U.S. Hegemony,» Review 3 (2005): 259–79; «Arable Land Decreases to 102.4mln Hectares,» Chinese Government’s Official Web Portal, http://www.gov.cn/english; Wen Tiejun, «Deconstructing Modernization,» Chinese Sociology and Anthropology 39, no. 4 (Summer 2007): 10-25.
58. «Can China Become the World’s Engine for Growth?: A Symposium of Views,» The International Economy (Winter 2010), www.international-economy.com.
59. Paul Krugman, «Will China Break?» New York Times, December 18, 2011, http://nytimes.com.
60. Li, «The Rise of the Working Class and the Future of the Chinese Revolution,» 45.
61. Galvin Hale and Bart Hobijn, «The U.S. Content of ‘Made in China,’» Table 1.
62. Ted C. Fishman, China, Inc. (New York: Scribner, 2005), 257.
63. Fishman, «The Chinese Century»; Li, «The Rise of the Working Class,» 50.
64. Karl Marx, Dispatches for the New York Tribune (London: Penguin, 2007), 3; John Newsinger, «The Taiping Peasant Revolt,» Monthly Review 52, no. 5 (October 2000): 29–37.

Det siste året har vi vært vitne til politiske krangler på den kinesiske venstresida i et omfang vi ikke har sett tidligere.

Den største uenigheten er forholdet til KKP.

Zhun Xer er ansatt i Department of Economics, University of Massachusetts, Amherst. Forfatteren er gjesteskribent i tidsskriftet Sanhata der denne artikkelen sto 16. juli 2011, altså før den siste partikongressen i november. Se: http://sanhati.com.

Artikkelen er oversatt fra engelsk av Mathias Bismo.

Sett utenfra kunne det være overraskende å se slike store forskjeller på «venstresida» da det i de viktigste nettforaene ble publisert krasse politiske polemikker fra de ulike fløyene. Det er ulike spørsmål som diskuteres, men det praktiske politiske spørsmålet handler om hvorvidt venstresida bør være en politisk alliert av dagens ledelse i KKP eller ikke, med andre ord det politiske programmet for en forent venstreside. Én gruppe, som stort sett skriver på et av de største venstreorienterte nettforaene i Kina (Utopia, eller wu you zhi xiang), som i lang tid har vært en tilhenger av myndighetene, forsøker å forene venstresida bak støtten til KKP, og støtter reformer under dagens regime for «å gjenreise sosialismen». Andre grupper, som mest skriver i mindre nettfora, inntar et annet ståsted, og argumenterer for at det ikke er mulig å bygge sosialisme under dagens kapitalistiske stat. Tilhengerne av KKP har anklaget andre grupper for å være «ekstremister», mens motstanderne deres har kalt dem «reaksjonære og opportunistiske ».

Hvem er vennene, og hvem er fiendene våre? Dette er det mest grunnleggende spørsmålet for ethvert politisk program. På den kinesiske venstresida har det alltid vært store forskjeller i svaret på dette spørsmålet.

Noen mener at hovedmotsigelsen, selv om Kina har blitt i det store og det hele et kapitalistisk samfunn og på tross klassekampen mellom arbeiderne og de nyrike, herunder KKP-kadre og kompradorer, står mellom kineserne som folk og «imperialistmakter » som USA.

Zhang Hongliang, en kjent politisk skribent på internett og professor på Minzuuniversitetet i Kina, regnes ofte som denne fløyens åndelige leder. Klassekamp står alltid sentralt i Zhangs artikler, men rasekonflikter er enda viktigere for ham. Det er ubehagelig å finne så mange reaksjonære ideer i det Zhang skriver. For eksempel påstår Zhang gjentatte ganger at anglosakserne (deres foretrukne betegnelse på imperialister) har en omfattende plan om å begå folkemord mot kineserne. Med hans egne ord:

Rasekonflikter har endret klassekonfliktene helt grunnleggende. I dag handler ikke klassekampen lenger om hvem som kontrollerer staten, men om hvorvidt Kina skal ødelegges (av anglosakserne og deres allierte).

Oppskriften for å unngå «folkemordet» er, i følge Zhang Hongliang, å omfavne regjeringen helhjertet og bekjempe både «imperialistene og deres allierte» og «venstreekstremistene ».

Også andre har uttrykt det samme perspektivet som Zhang. Kong Qingdong, professor ved Universitetet i Beijing, hevdet at de som ønsker å styrte det sittende regimet i en revolusjon er sprø «fundamentalistiske marxister», og at det ikke er noen forskjell mellom dem og imperialistene og deres kinesiske allierte.

Det Zhang og andre skriver, er populært blant yngre lesere, også venstreorienterte studenter og nasjonalister. Selv om de fleste av dem hardnakket påstår at de er maoistiske kommunister, benytter de seg ikke av marxistisk analyse. De liker å bruke begreper som «klassekamp», «imperialist» osv., men som vi har sett, er det virkelige budskapet deres nasjonalistisk, med enkelte nazistiske trekk.

Ikke alle i denne kretsen har nødvendigvis de samme ideene som Zhang eller Kong, men de synes alle å være enige om at, gitt eksistensen av imperialister og deres kompradorer, «forsvar av partiet» mer eller mindre er det samme som «forsvar av landet ». De heller derfor i retning av å tro at herskerklassen i Kina i bunn og grunn er vennen deres, mens alle som er imot herskerklassen, må være fienden deres. For å forene dette synet med den åpenbare nyliberalistiske utviklingen de siste tre tiårene, hevder de at når Kina har gått i kapitalistisk retning, er det bare fordi anti-Mao-fraksjonen hadde makta og valgte kapitalismens vei. Men hvis de sanne «sosialistene» i partiet fikk makta, kunne Kina gå i en helt annen retning.

Den andre kretsen hadde ganske andre perspektiver på det kinesiske samfunnets natur og venstresidas hovedfiende. Selv om det er vanskelig å generalisere politikken deres, anser de klassekampen mellom arbeidere og kapitalister for å være det viktigste spørsmålet. I stedet for å skille mellom en pro-sosialistisk og en pro-kapitalistisk fraksjon i partiledelsen, tenderer de til å behandle begge som borgerskapets politiske representanter som bare har ulike holdninger til hvordan de vil bygge kapitalismen (og sin families rikdom) på en trygg måte. Det er derfor ingen grunn til at marxister skal alliere seg med myndighetene og slåss mot «imperialismen». I stedet bør både det nasjonale borgerskapet og imperialistene være fiendene våre.

Hvorfor har de begynt å krangle nå?

Det er åpenbart at de to kretsene har motsatte, grunnleggende syn på Kina. Men hvorfor holdt de tidligere mer eller mindre fred, mens de nå plutselig har begynt å krangle? For å svare på dette spørsmålet, bør vi se nærmere på den historiske bakgrunnen og den dagsaktuelle konteksten.

Kinas kommunistparti sin 7. kongress.

En slik debatt hadde ikke vært mulig å forestille seg i mesteparten av de siste 30 årene. Etter at Mao døde i 1976 rensket ledelsen i kommunistpartiet snart ut alle venstrekreftene i sentralkomiteen og begynte på en lang og jevn overgang til den kapitalismen vi ser i dag. Hvorfor KKP endret oppdraget sitt, er et annet spørsmål som har blitt diskutert andre steder.

Med denne overgangen ble den tidligere revolusjonære perioden demonisert så mye som mulig, mens «å være rik er strålende» ble den offisielle ideologien. De «gamle» revolusjonære doktrinene ble ansett for å være utdaterte eller ekstremistiske eller til og med «reaksjonære» for Kinas opplysning/ utvikling.

En kort stund førte også frislippet av markedet enkelte positive endringer med seg for det kinesiske folkets liv, så lenge enkelte grunnelementer av sosialisme ble opprettholdt, som nesten full sysselsetting. Derfor trodde de intellektuelle og også mange i arbeiderklassen at «reform» var den riktige veien å gå. Hovedmotsigelsen i Kina den gang, antok man, var den rene konflikten mellom det gamle regimet og reform.

Alt endret seg selvsagt da de økonomiske reformene støtte på problemer på slutten av 1980-tallet. Inflasjon i et omfang det sosialistiske Kina aldri hadde opplevd, påvirket folks liv, for ikke å snakke om at økende inntektspolarisering og omfattende korrupsjon alltid kom hånd i hånd med markedet. Folk ble mer og mer skeptiske til de pågående reformene og KKP selv. Dette, sammen med andre faktorer, førte til landsomfattende politiske demonstrasjoner i 1989, som i andre land under sovjetisk innflytelse. Forskjellen var at bevegelsen i Kina raskt ble slått av militærstyrkene. Dette avsluttet det kaotiske 1980-tallet.

Selv om 1989-bevegelsen i seg selv var en følge av de mange negative resultatene av KKPs skifte til nyliberalismen, var det ingen virkelig selvbevisste venstreorienterte der, og ingen kom med noen marxistisk løsning. I stedet var visjonen til de småborgerlige lederne av bevegelsen nyliberalisme, ikke ulikt KKP selv. Og etter en pause på 3 år, valgte KKP i 1992 offisielt å omfavne «markedsøkonomien», og overgangen til kapitalisme begynte å gå mye fortere. Det var fra dette tidspunktet motstand mot den samtidige nyliberalistiske modellen begynte å oppstå.

Mange kinesiske intellektuelle omtaler 1980-tallet som sine gode gamle dager, siden det var det eneste tiåret da de fleste kinesiske intellektuelle så ut til å ha en konsensus, som helt klart var høyreorientert. Det var ikke lenger tilfellet på 1990-tallet, da enkelte begynte å se på overgangen til kapitalisme og vurdere betydningen av den sosialistiske epoken fra 1949 til 1979 på nytt. De var ikke alene. Hele samfunnet gjennomgikk strukturtilpasninger, og arbeidere og bønder bar hele kostnaden. I byene mistet millioner jobbene de hadde hatt hele livet på grunn av privatisering, og dermed begynte arbeidernes landsomfattende kamper. Disse nedtrykte og ekstremt utbyttede folkene husket fortsatt de gode dagene i et sosialistisk samfunn klart, så de hadde ikke noe annet mål enn sosialismen. På landsbygda var spenningene mellom bønder og staten til å ta og føle på på grunn av stagnerende inntekter kombinert med økte utgifter og et korrupt, til tider voldelig, lokalt byråkrati. Denne lange kampen mot den nyliberalistiske utviklingen av kapitalisme avfødte en kinesisk venstreside etter Mao blant arbeidere, bønder og småborgerskapet (inkludert intelligentsiaen). Det seneste farvel til de «gylne» 1980-årene innvarslet i realiteten en ny tidsalder i Kinas moderne politiske historie.

Tre grupper

Det er, i bred forstand, tre viktige kilder til venstresida i dagens Kina. De deler noe politikk, og skiller seg fra hverandre på andre.

Den første gruppen er veteranene fra den kinesiske revolusjonen i forrige århundre. Mange av dem opplevde borgerkrigen, Det store spranget og Kulturrevolusjonen, og de støttet kanskje en gang den nyliberalistiske overgangen, men har gradvis distansert seg fra den. Selv om de, på grunn av politikken, ikke er en del av herskerklassen, har de fortsatt et relativt sett nærere forhold til KKP enn andre.

Felles for veteranene er at de deler målet om sosialisme, selv om oppfatningen kan være noe ulik (fra sovjetmodellen til mer radikale varianter). De har også et komplisert forhold til KKP. På den ene siden misliker de det politiske programmet til dagens regime, på den andre siden er det et parti de en gang sluttet seg til for folkets beste. Det er derfor ulike meninger i gruppa. Noen forsøker å tro at KKP kan styres i retning av sosialisme igjen (hvis lederne endrer oppfatning, for eksempel), mens resten gradvis har blitt av den oppfatningen at det trengs en gjennomgripende reform eller en revolusjon for å bygge sosialisme.

Den andre gruppen har sitt opphav blant intellektuelle og småborgere. De utgjorde en del av de privilegerte på 1980-tallet, da KKP forsøkte å bygge en politisk allianse med dem for å isolere arbeidere og bønder. Etter 1980-tallet har imidlertid småborgerskapets politiske tyngde blitt mindre siden KKP allerede hadde beseiret arbeiderne og bøndene. Det økte omfagnet av marked og privatisering har gjort dem til nye ofre.

De intellektuelle og småborgerskapet har ikke et felles politisk mål. Politikken deres er ofte en blanding av en rekke ulike elementer, som tradisjonen fra det «nye venstre» i Vesten, nasjonalistiske følelser og deler av den kinesiske revolusjonære tradisjonen fra Maos tid. De mer radikaliserte orienterer seg mot å arbeide med arbeidere og andre venstreorienterte for å skape en fremtidig revolusjonær vei til sosialismen, mens de mer liberale foretrekker en form for sosialdemokrati eller ordnet kapitalisme, og setter sin lit til fredelige endringer ovenfra.

Den siste gruppen har sitt opphav blant arbeiderne, både blant dem som opplevde sosialismen og dem som har blitt arbeidere senere. Arbeidere har en naturlig tendens til å være fiendtlig innstilt til kapitalismen, og de kinesiske arbeiderne led stort under overgangen til kapitalisme. Som klasse ble de likevel ikke bevisst før oppsigelser begynte å komme rundt på 1990-tallet. Den eldre generasjonen så den store forskjellen mellom Maos tid og samtiden, så de vil gjerne bygge opp sosialismen i Kina igjen. Den yngre generasjonen har bare erfaring fra kapitalismen, og jevnt over er de ikke like politisk bevisste og organiserte som de eldre, men den enorme utbyttingen den nye kapitalismen står bak, skaper forakt for det sittende regimet.

Arbeiderne, og særlig den eldre generasjonen, er de mest revolusjonære, siden de ikke har noe å tape ved å oppløse det sittende regimet. Ulikt de to andre gruppene har de ingen tillit til herskerklassen, siden de i to tiår har ventet på en «venstredreining » uten at det har skjedd.

Venstresida etter Mao har derfor gradvis utviklet seg til to hovedretninger som vi presenterte i begynnelsen, med ulik holdning til KKPs natur, og hvordan man skal skape et bedre samfunn. De radikaliserte blant veteranene og småborgerskapet sluttet seg til arbeiderne for å styrte det sittende regimet og å bygge sosialisme (selv om de ikke avviser radikale reformer), mens de mer konservative slutter opp om målet om progressive reformer (og bare reformer) under dagens regime. Konflikten har vært der lenge, men siden venstresida etter Mao er relativt ung, og på mange måter svak, og siden den styrende høyrefløyen alltid har vært svært fiendtlig innstilt mot enhver som har en annen mening, har de to kretsene for det meste arbeidet sammen på områder der de deler synspunkt. Begge er for eksempel mot nyliberalisme og imperialisme. Alle holder også Mao høyt. Bare for digresjonens skyld, selv om Mao har vært demonisert i mange år, er anseelsen hans blant folk høy og voksende. Min erfaring er at det i dag er svært uvanlig å møte en kineser som er aktiv på venstresida som ikke regner seg som maoist, selv om betegnelsen «maoist» gjerne har ulik betydning.

Denne harmonien mellom reform- og revolusjonskretsen har bare kunnet opprettholdes så lenge venstresida har stått svakt og herskerklassen har herset rundt med arbeiderklassen. De siste årene har dette imidlertid endret seg. For det første har en ny bølge med bevegelse blant arbeidere under den verdensomfattende økonomiske krisa skapt stor frykt blant kapitalistene og kadrene, som derfor har vært nødt til å endre strategi for å beholde makten. Veksten i masseaksjoner mot lokale myndigheter viser også det kinesiske folkets store forakt mot det sittende kapitalistiske regimet.

For det andre, etter hvert som motsigelsene i nyliberalismen har fått utfolde seg, har mange tidligere sentrums- eller høyreorienterte hvitsnipparbeidere og småborgere begynt å slutte seg til venstresida. Dette har gitt venstresida betraktelig mer innflytelse.

Etter at denne artikkelen ble skrevet, er Bo Xiali (bildet) blitt fratatt partivervene sine, satt under etterforskning for korrupsjon, og eksludert av partiet. Foto:Wikimedia commons

Det er derfor ikke overraskende at det kommer politikere som med viten og vilje oppfører seg mer «venstreorientert» enn andre. Det mest fremtredende eksempelet er Bo Xilai, sønn av en tidligere leder av KKP og en lengre tid partileder i Chongqing, som for noen år siden startet kampanjen «Pris det røde, ødelegg det sorte (chang hong da hei)». Kjernen i kampanjen er å ødelegge gjenger, opprettholde sosial orden (ødelegge det sorte) og å utdanne folk med såkalte «røde sanger og bøker», som inkluderer både en revolusjonær arv og andre gamle sanger (pris det røde).

Bo, en karismatisk kader, liker å sitere Mao i talene sine, og snakker ivrig og oppriktig som en revolusjonær leder fra de gode gamle dager. Programmet og talene hans tas godt imot av folk, og det er ikke usannsynlig at han ville vunnet et nasjonalt valg, om det fantes. Likevel, i virkeligheten er Bos program åpenbart et kapitalistisk program. Det er ingen endringer i den økonomiske modellen, og han omfavner sweatshops og storkapitalen som andre gjør det. Forbedringene, som offentlige boliger med lav leie og et tryggere samfunn, er ganske små. Bo forsøker definitivt ikke å bygge sosialisme (annet enn verbalt), selv om en rekke venstreorienterte forsøker å overbevise seg selv om at han der den (eller en av dem) som gjør det.

Alt dette bidrar til at harmonien er over. Det er en rekke tegn som tyder på at venstresida nå har mer å si i politikken, og selv enkelte av toppkadrene har begynt å komme med et «venstreorientert» budskap til folk. Dette bidrar uunngåelig til å styrke «reformkretsen» i troen på at sosialismen kan gjenopprettes av KKP, som om partiet var et nøytralt redskap som kan rettes inn mot venstre eller høyre, alt etter hvem som leder det. De har begynt å hylle Bo Xilai og andre som sanne sosialistiske ledere som viderefører arven fra Mao og følger den revolusjonære tradisjonen. Den andre kretsen peker imidlertid på at «venstresvingen» både er begrenset i omfang og opportunistisk i praksis, og de vil derfor ikke være noe politisk instrument for herskerklassen. Det var altså bare et spørsmål om tid før kampen mellom de to fløyene tok til.

På bakgrunn av dette er de interne kampene på den kinesiske venstresida ikke noe annet enn den naturlige følgen av venstresidas utvikling og nyliberalismens nedgang. Dette betyr to ting. For det første betyr det at venstresidas innflytelse i Kina har nådd et nytt og høyere nivå på bakgrunn av de kampene folket fører mot kapitalismen, og selv deler av herskerklassen har med overlegg orientert seg mot «venstre». For det andre står nå venstresida overfor et historisk øyeblikk. Hvis «reformkretsen» vinner, vil den kinesiske venstresida bli en politisk partner for KKP og opphøre å være en revolusjonær kraft, men hvis «revolusjonskretsen » lykkes med å radikalisere den kinesiske venstresida, vil den være i stand til å spille en viktig rolle i å avskaffe nyliberalismen og kapitalismen generelt, i Kina og i verden.

Noen faktorer vil trolig ha avgjørende betydning for «valget». For det første, er det mulig med en kinesisk velferdsstat i nær fremtid? Eller sagt med andre ord, er det kinesiske borgerskapet villig til å gi opp noen av privilegiene sine og omfordele deler av profitten og inntektene til arbeiderklassen? For det andre, er den kinesiske venstresida i stand til å finne nye måter å mobilisere og organisere massene på, slik de tidlige KKP-kadrene lyktes med for 80 år siden? Svarene mine på disse to spørsmålene er nei og ja, men selvsagt er det bare tid og praksis som kan si noe om resultatene.

Å hevde at Mao, den kinesiske revolusjonen og sosialismen treng å bli tatt på alvor som hendingar og prosessar i Kina og i verda, og at det kinesiske folket aktivt tok del i dei, får ein opp i politisk trøbbel.

Men det er naudsynt for å forstå kva som skjer i Kina og verda idag.

Rebecca E Karl er førsteamanuensis i austasiastudiar ved Duke University i Durham, North Carolina i USA . Ho gav ut boka Mao Zedong and China in the Twentieth-Century World: A Concise History i 2010. (Se omtale bak i dette tidsskriftet) Her er innleiinga hennar frå eit seminar på Litteraturhuset i Oslo i november 2011.

Artikkelen er omsett frå engelsk av Gunnar Danielsen.

I februar i år sette Metropolitan-operaen i New York for første gong opp operaen «Nixon i Kina» av John Adams. Det var ei stor kulturhending då han vart sett opp første gongen i Houston i 1987, og operaen tar opp ei viktig hending i historia til Kina, USA og verda: Nixons tur til Kina i 1972. Femten år etter Nixons tur forstår Adams (saman med lyrikaren Alice Goodman og koreografen Mark Morris) hendingane med Adams eigne ord som «på eitt nivå ein samanstøyt mellom gigantar. Nixon og Mao symboliserte i røynda den store kampen om menneskeleg lykke i det tjuande hundreåret: kapitalisme mot kommunisme, marknadsøkonomien mot den sosiale velferdsstaten.»¹ Møtet mellom Nixon og Mao hadde lenge vore utropt som eit minst like viktig politisk vendepunkt som kjøkkendebattane i Moskva mellom Nixon og Krustsjov i 1959, og blir i operaen brukt som utgangspunkt for å utforske naturen til det internasjonale mediarampelyset som arena for både nære og historiske møte mellom store personar, store historier og individuelle veikskapar. Temaet blir behandla på klassisk vis poetisk og dramatisk, og operaen er framsynt, med ei tolking av møtet og oppstusset rundt som ei viktig historisk hending. Men operaen byr au på ei meir abstrakt politisk-kulturell tolking som kanskje bare er synleg i ettertid.

Når me ser den historiske hendinga førti år etter, og den kunstnarlege framstillinga tjuefem år etter, vil eg meine det blir klart at tida etter Mao, og dermed tida etter den kalde krigen, ikkje byrja i 1976 med Maos død. Heller ikkje i 1989 eller 1991 då Sovjet-blokka kollapsa. Ho byrja i februar 1972 då Nixon kom til Beijing. Ho byrja med eit handtrykk. La meg først forklare med nokre refleksjonar om operaen, som springbrett for ei vurdering av korfor det er viktig å ta Mao, Kina og verda i det tjuande hundreåret seriøst, for å forstå Kina i dag.

Venner og fiendar

Operaen byrjar med at Air Force One landar på scenen. Som opning og nesten forhasta klimaks på ein tri timars opera, vil Adams tydeleg imponere publikum med ei forbløffande sceneframføring som er monumental og forventningsfull både visuelt, musikalsk og politisk. På ein overfylt scene ventar Zhou Enlai og andre høge personar ivrig på at Nixon skal dukke opp i flydøra. Snart kjem han og Pat ned trappa, vinkande. Høflege frasar blir utveksla, det får ein sprudlande Nixon til å bryte ut i den første arien i operaen, kalla «Nytt». Til pågåande musikk, med tilbakevendande trykk som blir både roande og enerverande, jublar arien over at Nixon skaper historisk nyhendestoff med turen sin. Han er opprømt over at landinga i Kina den morgonen vil vere i alle kanalar i beste sendetid på kvelden over heile USA. Det blir hinta om at normale overskriftar i nyheitene tidleg i 1970-åra dreidde seg om Vietnam-krigen, ei dødeleg hengemyr som førte til stadig meir verbal og valdeleg motstand heime og ute i verda. Her blir Nixon vist i ekstase fordi han kan stille opp eit nytt eksistensielt spørsmål om kva USA er til det amerikanske folket. Men dette spørsmålet blir framstilte som gåtefullt.

Adams får Nixon til å synge følgande:

Me lever i urolege tider. Kven er våre fiendar? Kven er våre venner? Den austlege verda vinka på oss, og me har flydd aust for sola og vest for månen over eit hav av mistillit …

Ved å legge desse orda i munnen til Nixon gir Adams sin meir abstrakte analyse. Det er som følger: Bare ved å bytte posisjonar kan ein tolke det typisk maoistiske spørsmålet på rett vis.

Mao og tre arbeidere CC-lisens: Flickr/Thomas Fisher Rare Book Library

La meg forklare igjen. Det typisk maoistiske spørsmålet er «Kven er våre fiendar? Kven er våre venner?», eit retorisk spørsmål som utgjør dei velkjente opningslinene i eit stykke Mao skreiv i desember 1925: «Analyse av klassene i det kinesiske samfunnet ». (Mao Tsetung. Skrifter i utvalg, Oktober forlag, 1972.) Stykket erklærte i umiskjenne-lege (og på den tida framleis stivbeint mekaniske) marxistiske termar den grunnleggande revolusjonære karakteren til det kinesiske samfunnet, og det overgripande viktige i å identifisere allierte og motstandarar i den kommande omveltinga. I Maos stykke fortset teksten slik etter fiende-/ venn-spørsmålet: «Den som ikkje kan skille mellom fiendar og venner, er så visst ikkje revolusjonær, sjølv om det er vanskeleg å skille mellom dei.»² Ut frå innhaldet i stykket, og jamvel bare opningslinjene, er det klart for Mao at skillet mellom fiendar og venner er uløyseleg knytt til revolusjonær aktivitet, og ein stadig meir revolusjonær situasjon i Kina. Resten av stykket går detaljert gjennom kva for klassar i Kina ein kan sjå som revolusjonære, og kven som ikkje er det ut frå den spesifikke kaotiske og historiske stoda i Kina i 1925. Etter 1925 blei skillet mellom fiendar og venner eit stadig skiftande maoistisk prinsipp for revolusjonære alliansar og sjansar i eit stadig skiftande politisk landskap. Det innleia, og kom til å definere, maoismen som historisk plassert revolusjonær politikk, og politikk for revolusjon.

Men i operaen blir Maos revolusjonære spørsmål forandra ved å bli lagt i munnen på Nixon. Det indikerer ikkje bare at fienden i Vietnam på andre sida Stillehavet ikkje lenger er relevant i nyheitsbiletet. Viktigare er det kanskje at Nixon med spørsmålet kan nekte for eit liv som antikommunist ved å påstå at kinesarane er hans (politiske) venner, samtidig som amerikanarane i stigande grad er hans (politiske) motstandarar. Ved å flytte spørsmålet til Nixon og det spente 70-tallet i USA og verda, så blei det som hadde vore eit revolusjonært enten/eller for heile Mao-tida, ein logikk for normaliseringa av sino-amerikanske forhold og det som skal bli verda etter den kalde krigen. Ikkje bare signaliserer det opninga for globalt samarbeid framfor revolusjonær antagonisme, det indikerer samtidig den uerklærte borgarkrigen Nixon fører mot innbyggarane i USA. (Som me kan huske, byrja Watergateskandalen å rulle tri månader etter at Nixon kom attende til USA.) På same tid bind plasseringa av spørsmålet i operaen – heilt i starten – på dyktig vis saman tidspunktet for operaen med det faktiske møtetidspunktet: begge er forestillingar for publikum heime og ute.

Like viktig er at Mao i ei seinare speilvendt scene helsar Nixon på kontoret sitt. Dei to leiarane tar kvarandre kraftfullt i neven. Maos triumferande handtrykk med Nixon, som den første sjølvstendige kinesiske leiaren i moderne tid, som likeverdig med ein president i USA, tildekkar au skillet mellom fiende og venn.³ Den amerikanske imperialistiske fienden er no omgjort til venn. Som me må huske, skjer det samtidig som den politiske enten/ellerlogikken om fiende/venn er stridspørsmål i ein politisk og valdeleg klassekamp under Kulturrevolusjonen i Kina.

Spørsmålet er verkeleg godt stilt: Kven er våre venner, og kven er våre fiendar? Då vil eg påstå to ting: Først at det historisk viktige i desse ombyttingane, og dermed omplassering av venner og fiendar, er kanskje bare tydeleg i den nyliberale verda i våre dagar, der finansielt «vennskap» på verdsbasis har klar prioritet over alle former for velvilje mot politiske «fiendar» heime. (I USA som i Kina, i Hellas som i Spania, i Italia som i Occupy-rørsla, sjølv om det er annleis.) For det andre at handtrykket og inntrykket det gav av å vere historisk uunngåeleg og av likverdige partar (Mao visste sjølvsagt at USA til slutt måtte komme overeins med revolusjonen og med han!): Handtrykket forma vilkåra for at den sosialistiske og kapitalistiske verda kunne konvergere politisk, og skapte ein historisk augneblink med konsekvensar som gjennom mange krokvegar og irrgangar kjem til uttrykk i dag.

Slik er det merkverdig at mange nyare vurderingar av Mao og verda i det tjuande hundreåret ofte ser bort frå at politikken på Maos tid nødvendigvis var ein del av verdspolitikken. Desse analysane klarer å sjå bort frå det ved å plassere Mao Zedong i det som blir tolka som eit nesten hermetisk lukka Kina. Den påståtte opninga av det hermetisk lukka landet – «opninga av Kina» – blir så tolka som fullstendig avvising av sosialismen, eller «statleg planlegging» med store bokstavar.⁴ På eine sida er det Kinas såkalla opning (sjølvsagt er det bare opning for kapitalismen; Kina var alt ganske opent i Mao-perioden), men denne opninga blir ikkje bare det uunngåelege resultatet av det umaulege sosialistiske eksperimentet, det blir uunngåeleg på grunn av kapitalismens triumf. For å komme til ei slik slutning, blir det tjuande hundreåret i Kina forenkla til ei forteljing om Mao som ein tyrannisk dokketeaterleiar bak alle ulykker og problem i det moderne Kina. Alt det kan ein sleppe unna når Kina «slår følge med verda». Det er bare i den totale avvisinga av sosialismen, og samansmeltinga av Mao med vondskapen, at historia om det tjuande hundreåret ideologisk kan bli tilpassa igjen til den uunngåelege triumfen for nyliberale marknader, kapitalismen og det ideologiske uttrykket for den, globaliseringa. I denne samansmeltinga blir den spenningsfylte kinesiske historia og omverdas innblanding – som sosialismen og maoismen var meint å løyse – viska ut med ein triumferande overglattande gest. Det er den framtidige triumferande seiersjubelen som er fullt ut synleg når ein ser «Nixon i Kina» i dag. Det vil seie at handtrykket innvarslar det umaulege i å halde fram den kinesiske sosialismen samtidig som Kina kan bli behandla som likeverdig global partnar. Men Kina blir framleis behandla nedlatande både av euro-amerikanarar og kinesiske journalistar og vitskapsfolk. Dei står fast på at Kina er ulikeverdig og svak.

Mot denne normgivande veven av det samansmelta og uunngåelege vil eg hevde at me må ta som grunnleggande premiss: Mao og kollegaene i KKP – tilhengarar og motstandarar – meinte alvor med revolusjon og sosialisme i Kina. Dei meinte alvor delvis fordi Kinas innvevde tilhøve til verda – som dei var eit resultat av på byrjinga av det tjuande hundreåret – gjorde både revolusjon og sosialisme klart naudsynte. Dei meinte alvor dels fordi deira intellektuelle vurdering av tilgjengeleg sosialistiske teori og praksis gjorde revolusjon og sosialisme til ein truverdig og aktverdig veg ut av eit mangfald av historiske og samtidige kriser, mot ei anna og lysare framtid. Eg vil au hevde at me må ta som premiss at revolusjon og sosialisme ikkje vart påtvinga det kinesiske folket av vondsinna agentar eller av ein allmektig Mao, men at store massar av folket aktivt gjekk inn for revolusjon og sosialisme, dei vart overtydde gjennom å samarbeide med, og aktivt støtte Kinas Kommunistiske Parti, dei arbeidde for å trygge livet sitt der og då og i framtida.

Mao i 1936

Å hevde at Mao, den kinesiske revolusjonen og sosialismen treng å bli tatt på alvor som hendingar og prosessar i Kina og i verda, og at det kinesiske folket aktivt tok del i dei, får ein opp i politisk trøbbel. Det er ikkje overraskande ut frå den polariserte politiske stoda i dag, og forsøka i tida etter den kalde krigen på å viske ut for godt eit sosialistisk revolusjonært alternativ til det kapitalistiske hegemoniet.

Som ein konsekvens av polariseringa og forsøket på å stadfeste kapitalismen som uunngåeleg og einaste truverdige val, vil eg frå starten av gjøre klart: Å ta Mao, den kinesiske revolusjonen og maoistisk-sosialistisk teori seriøst, og folkemassane si deltaking i dei revolusjonære rørslene seriøst, som historisk premiss og resultat av stoda i Kina og verda, betyr ikkje at me treng vurdere positivt eller negativt heile historia til maoismen eller sosialismen. Men me må prøve å forstå logikken i korfor visse ting kunne skje – kva som historisk gjorde dei maulege – og så sjå kva som gjorde at det eventuelt maulege blei eit historisk faktum, med alle sine feil. Me må gjøre det på ein så kompleks måte som me er i stand til. For eigen del nektar eg å redusere forklaringa til enten det historisk uunngåelege, eller til individuell psykologi eller individuelt tyranni. Endå mindre godtar eg at kinesarane er ein saueflokk som bare ønska følgje ein sterk leiar, og slik blei ført blindt mot noko dei ikkje kunne forstå eller verdsette.

For å følgje det komplekse: I mitt eige arbeid plasserer eg Mao, Kina og sosialismen og det kinesiske folket i eit komplisert verdsbilete og ei tid i det tjuande hundreåret der Kina var djupt involvert. Kina var djupt involvert fordi Kina like lite kunne ignorere verda som verda kunne ignorere Kina. Med andre ord var det å vere i den kapitalistiske verda ikkje eit val det kinesiske folket hadde gjort i det nittande og tidlege tjuande hundreåret. Den kapitalistiske verda – i form av Euro-Amerika og så altså Japan – vart tvinga på Kina med militærmakt og handelsartiklar og ideologiar frå 1800-tallet av. Dei mangfaldige kinesiske oppfatningane av og reaksjonane på dei historiske krisene det framskynda, var frå no av alltid engasjerte i og med verda på mange nivå samtidig. Det er dette engasjementet i den verda, og med Kina i den verda, som Mao og den sosialistiske revolusjonen var eit svar på, og i det minste for ei tid gav somme historiske og politiske svar på.

Resten av foredraget mitt i dag vil eg drøfte tri spørsmål: Korfor blei Mao Mao? Kva var maoismen? Kva har skjedd med maoismen og korfor?

Korfor er Mao Mao?

Tankane mine om Mao, Kina og verda følger i ein viss forstand eksemplet frå den ungarske teoretikaren Georgy Lukács då han i 1924 tok for seg Lenin (Lenin: A study on the Unity of his Thought). I forordet til heftet skriv Lukács:

«Den følgande korte gjennomgangen er ikkje ein augneblink meint som uttømmande gjennomgang av teori og praksis hos Lenin. Det er bare eit forsøk – ei grov skisse – på å vise sambandet mellom dei to, skriven i trua på at det nettopp er dette sambandet som ikkje klart nok er forstått …»

Han legg vidare vekt på at ein bare kan forstå Lenins liv ut frå den historiske situasjonen tankane og praksisen han vart modna i, og der tankane og praksisen hans vart realisert. I motsetning til Lukács som skriv strengt tematisk og ikkje-kronologisk (passande for ein som er djupt involvert i den revolusjonære prosessen som går føre seg, mens hans skriv), skriv eg på avstand frå revolusjonen. Med slik distanse ønska eg å finne ut korleis eg skal tenke om dei tematiske premissa eg nettopp formulerte, som del av ein kronologisk og lauseleg biografisk og djupt global historisk framstilling. Det eg vil signalisere med mi freidige samanlikning med Lukács, er bare at eg som han med Lenin vil fokusere på det eg trur er dei viktigaste tematiske spørsmåla. Dei kan i vidast mauleg forstand oppsummerast ved å spørje korleis Mao sameina teori og praksis, på abstrakt og konkret vis. Eller med andre ord fokuserer eg på kva som var revolusjonære kjensgjerningar for Mao i Kina og i verda, og dermed korfor hans innsikt i revolusjonære kjensgjerningar må utgjøre kjerna i vår historiske vurdering av tankane hans, og av Kina og verda i det tjuande hundreåret. For meg er det denne kjensgjerninga, som Mao forstod den, som forklarer den openbare suksessen Kina hadde under Mao, og dei klare feila som vart gjort i hans tid, og at maoismen mislykkast i å sikre si eiga framtid. For å gå ut frå konklusjonen som alt blir peika på i starten av operaen: Verda etter 1972 (handtrykket) kunngjorde slutten på at grunnleggande revolusjonære løysningar på politiske problem var mauleg. Det betydde at maoismen ikkje hadde nokon måte å trygge si eiga framtid på, ettersom det historiske premisset for maoismen var oppheva.

I same ånd kan me då spørje: Korleis blei Mao Mao? Som historisk prinsipp går eg ikkje ut frå at noko menneske nødvendigvis er fødd til å bli den personen det blir, det blir den personen over tid. Det står i kontrast til mykje som er skriven om Mao – både den vulgære og jamvel noko meir kultiverte skrivinga. Det blir hevda at Mao var ein tyrann alt som foster, og så bare voks inn i sitt tyranni. Eg prøver å tenke kva som var dei samanvevde personlege og historiske samanhengane han var i, og som førte han til sosialisme og revolusjon som løysning på problema han såg rundt seg, som løysning på problema han las om, og som han vart klar over gjennom utdanninga og sine individuelle sosiopolitiske handlingar i ei mangslungen verd. I denne forstand ser eg på Mao ikkje bare som individ, men som produkt av, og samtidig skapar av, kinesisk historie og verdshistorie i det tjuande hundreåret. Spesielt må me vere klar over alt Mao personleg opplevde i ein kaotisk situasjon i tidleg 1900-tals Kina. Det omfatta euro-amerikansk-japanske invasjonar og påfølgande inntrenging i Maos heimprovins Hunan av misjonærar og jernbanar; den omfattande dyanstikollapsen som førte til sjølvstenderørsla i Hunan og framveksten av både konservative og radikale grupper i heimprovinsen hans; forfallet i økonomien på landsbygda som faren hans profitterte på og der Mao lærte enkle økonomiske prinsipp; institusjonelle så vel som sosiale forsøk på å finne filosofiske og politiske svar på alle desse problema. Korleis førte dette kaoset og den tydelege mangelen på system til at Mao tidleg på 1920-talet slutta seg til KKP og revolusjonen, om ikkje enno til marxismen? Dei ulike intellektuelle, politiske og sosiale utfordringane Mao møtte – anarkisme, liberalisme, ulike sosialistiske retningar, og kommunismen – var ikkje bare hans. Mange i hans generasjon av tenkande og etter måten priviligerte unge menn og kvinner graviterte mot byane, først i heimprovinsane, og så vanlegvis til Beijing, Shanghai, Guangzhou eller utanlands (Paris, Tokyo, San Francisco) der dei danna små celler rundt politisk og intellektuell aktivitet. Ut av desse svært lause organisasjonane kom nokre av dei meir varige organisasjonane i Kinas moderne historie, og i desse smågruppene vart ulike politiske og aktivistiske retningar tilpassa og systematisert. Slik sett var det heilt tilfeldig at Mao møtte alle radikale tanke- og handlingsretningar, medrekna kommunismen, og likevel heilt naturleg på same tid. Det er vanskelegare å slå fast når han vart trekt til kommunismen, men det ser ut til å vere knytt til eit ekte ønske om sosial organisering og aktivisme, og frå ei kjensle av at dei intellektuelle han såg opp til då – Cai Hesen, ein gammal klassekamerat; Li Dazhao og Chen Duxiu, begge professorar på Beijing Universitet; og andre – helte mot kommunismen og marxismen. Lojaliteten hans til KKP vart sett på prøve frå første stund, og gjennom resten av livet hans, då veksande usemje med ortodoksien – stalinismen, Komintern, KKP-diktert ortodoksi – ofte førte han bort frå KKP i staden for nærmare. Uansett stod hans prinsipp for politikken og historisk analyse ganske fast då dei først var utforma, trass i at lojaliteten til partiet sjølv svingte.

Eg meiner Mao vart Mao i rapporten frå Hunan i 1927. Det er eg ikkje aleine om. Likevel trur eg Maos «oppdaging» av bøndene, og vektlegginga hans av den kinesiske revolusjonen som ein bonde-revolusjon, var ein avgjørande innsikt og eit avgjørande brot med mange av kameratane. Når eg seier Mao oppdaga bøndene, meiner eg han oppdaga at bøndene faktisk var i ferd med å skape ein revolusjon som svarte til Kinas sosiopolitiske, historiske og geopolitiske situasjon. Det betyr ikkje bare at han oppdaga kven som skulle komme til å gjennomføre revolusjonen – det er her dei fleste lærde ender sin innsikt. Viktigare var at han oppdaga eit prinsipp og ein metode bygd på historisk-filosofisk grunnlag: Det var oppdaginga av det som skulle bli «maoismen ». Det eg meiner er at med bøndene blir det mauleg for Mao å sjå sjansen for revolusjon, å sette ord på den sjansen, og så samanfatte sin teori og praksis både abstrakt og konkret. For Mao i 1927 og seinare er bøndene hovudkrafta i revolusjonen, ikkje bare fordi dei er mange, men fordi deira historiske situasjon på fullstendig vis gir uttrykk for Kinas historiske situasjon i verda på den tida. Det ser for meg ut til å vere den verkelege betydninga av Maos oppdaging av bøndene.

Eit slikt syn har fleire konsekvensar: Me kan ikkje sjå bøndene som ein reiskap for ein revolusjon unnfanga ein annan stad; dei er skaparane av ein sosial og politisk revolusjon som svarer til Kina i verda på 1920-, 1930- og 1940-tallet. Slik kan me dermed sjå at desse revolusjonære bøndene er resultatet av krise på krise i dei samfunnsmessige produksjonsforholda, og i den kulturelle evnen den tradisjonelle eliten har til å løyse desse krisene. Alle desse krisene blir forsterka og får ny retning gjennom dei imperialistiske åtaka på Kinas tradisjonelle produksjons- og handelsmønster, og inkorporeringa av Kina i det globale kapitalistiske systemet for produksjon, finans og vareideologi. Det er dermed denne klassen som speilar og syner fram den grunnleggande historiske krisa i det kinesiske samfunnet. I 1927 ser og artikulerer Mao dette både på eit abstrakt filosofisk og konkret historisk plan i kvardagslivet og som revolusjonær sjanse. Frå no av og til problemet for den historiske bondeklassen er løyst kan han ikkje og vil ikkje sjå for seg revolusjonen på andre filosofiske eller historiske vilkår.

Kva er maoisme?

Mao CC-lisens: Wikimedia Commons

På sitt enklaste og på sitt mest komplekse vil eg hevde at maoisme er ein konkret og begrepsmessig måte å sameine teori og praksis ut frå spesifikke analysar av den historiske situasjonen i Kina i verda på kva for tidspunkt som helst. Det betyr at maoisme er ein reiskap som kontinuerleg kan fange augneblinken i historia for å handle ut frå det, innanfor raskt endrande historiske vilkår. Alle forsøk på å skrive ut resept på, eller avskrive, maoisme ut over dette grunnprinsippet er å gå mot maoismen sjølv og ender i rein dogmatisme. I mine studiar av Mao, Kina og verda legg eg derfor om att og om att vekt på dei måtane Mao analyserte ulike situasjonar på, og fann svar i ein praksis, og som maoismen freista å forandre. Det er grunnen til at eg insisterer på at Mao, Kina og verda på dialektisk vis speilar kvarandre på eit kvart punkt i historia. Det er kjerna i maoismen, og kjerna i det eg meiner er historia til Kina og verda i det tjuande hundreåret. I den forstand kan ikkje Kina, Mao og verda behandlast kvar for seg; dei må vere del av same analyse.

Rettesnora mi her er Maos enkle erklæring frå talen/essayet i 1938 «Om den langvarige krigen». (Mao Tsetung. Militærskrifter i utvalg, Oktober forlag, 1978.)

Han seier:

Krigen mellom Kina og Japan er ikke en hvilken som helst krig. Konkret er den en krig på liv og død mellom det halvkoloniale og halvføydale Kina og det imperialistiske Japan, som blir utkjempa i nittentrettiåra.

I denne svært enkle «fakta»-erklæringa kan ein finne den historiske analysen som driv fram heile det lange essayet og mykje av det eg kallar maoisme. I dette tilfellet: Det spesifikke med krigen er at han skjer på trettitalet – og dermed ein global krig mot fascismen. Den verdshistoriske betydninga ligg i det faktum at krigen er mellom eit teknologisk og sosiopolitisk tilbakeståande Kina og ei verdsmakt, og det faktum at resultatet av krigen vil gå i null: Det gjeld liv eller død for det kinesiske folket, den kinesiske nasjonen og utsiktene til sosialisme i Kina og verda fordi skjebnen til den globale kampen mellom fascistar og sosialistar delvis avheng av Kina i sin kamp mot Japan. Dette er både dei fakta – stoda – og politikken – den revolusjonære sjansen – som Mao utviklar gjennom essayet. I den forstand og ikkje bare her, men i skriftene sine frå åra i Yanan og seinare (1935 og seinare) utviklar han revolusjonære og marxistiske teoretiske retningslinjer over relevante prinsipp og korleis dei skal brukast i systematiske analysar, ut frå konkrete situasjonar.

Maos premiss er alltid at revolusjon og sosialisme er ønskeleg, men at bare ein analyse av den konkrete situasjonen kan gi ein passande praksis for ein gitt situasjon, ein gitt stad, ei gitt tid. Dette var sjølvsagt styrken til maoismen som metode i åra med geriljakrig – det gav den enkelte geriljakommandanten fleksibilitet til å reagere på situasjonen der og då slik han/ ho såg det. Men det var au årsaka til stadig meir vilkårlege vurderingar i statsstyre og administrasjon, då korrekt praksis bare blei avgjort av det sentrale parti- og statsapparatet, og då analysar vart dogmar som stat-parti-sanningar.

Kva skjedde med maoismen?

Det siste spørsmålet vårt er: Kva skjedde med maoismen? På enkelte vis er det openbart. Han vart avvist, samtidig som han vart tatt vare på som eit tomt slagord for å legitimere eit vidare kommuniststyre i Kina. No blir det brukt til å selje alt frå jakkemerker til duppedittar til T-skjorter til «Chongqing-modellen» for kapitalistisk utvikling som provinsguvernøren Bo Xilai nettopp har stått for i Maos namn. (Bo Xilai er no eksludert frå partiet. Red) Og likevel, på ein annan måte er det ikkje så openbart kva som skjedde med maoismen.

I ettertid kan ein sjå at maoismens siste krampetrekning som revolusjonær praksis og teori i kulturrevolusjonen også markerer at maoismen er død som truverdig reiskap for å analysere samfunnet. Kulturrevolusjonens fiasko er maoismens fiasko med å sikre si eiga framtid. Det er sosialismens fiasko som ikkje lenger er eit truverdig historisk mål. Og det er fiasko for bøndene som ikkje lenger gir uttrykk for og speilar den historiske sjansen for Kina og verda. Slutten av 1900-talet er ikkje, og kunne ikkje vere, starten på det tjueførste hundreåret. Det betyr ikkje at bøndene er borte – langt frå! Heller ikkje at sosialismen nødvendigvis måtte dø – sjølv om statssosialismen som frigjøringsmodell verkar ganske død når eksisterande kommunistparti går frå sosialisme til kapitalisme, og meir bestemt enn nokon gong bort frå ei demokratisk utvikling. Det betyr at det historiske grunnlaget som maoismen gav sosialisme og revolusjon som svar på, ikkje er der lenger. Det er eit resultat både av historiske prosessar og spesifikke historiske val gjort av kinesiske og andre leiarar då Mao nærma seg døden, og då Kulturrevolusjonen, den kalde krigen, Vietnam-krigen, kulturkrigane i Europa-America-Japan, og kapitalistiske krefter verda over knytta banda mellom kvarandre, og banda mellom heimlege og globale krefter i og mellom landa på ny måte. Ein kompleks og langvarig prosess, og resultatet av den historiske nyoppstillinga har gjort maoismen ubrukeleg som reiskap for historiske framsteg eller klasseeinskap og konsolidering mellom bønder og proletariat.

Meir filosofisk kan me sjå på Kulturrevolusjonen – maoismens siste krampetrekning – som eit forsøk på å sameine «kultur» og «politikk» i eit historisk prosjekt som ønska oppheve skillet mellom dei to i dagleglivet. Det historiske prosjektet var radikalt opent, og kravde av kinesarane at dei skulle støtte dei revolusjonære forsøka på å omskape og aktualisere politikk som kultur og kultur som politikk i dagleglivet. Den store maoistiske visjonen som freista å oppheve det tidsbestemte og romlege skillet mellom politikk og kultur, førte til oppløysning. Maoismens kollaps som teori for revolusjon, med arbeidarar og bønder som revolusjonære subjekt og prosjekt har sidan 1990-talet ført til rask gjenoppliving av den same samanvevinga av modernisering og kapitalisme som maoismen og det maoistiske Kina hadde kjempa mot. Samansmeltinga gjør Kina til eit av dei viktigaste vilkåra som det ideologiske (og stadig meir praktiske) hegemoniet til den globale kapitalismen kviler på, spesifikt med eit overnasjonalt teknokrati knytt til nyliberale åtak på arbeidarar med primitiv kapitalakkumulasjon som mål.⁵ Samansmeltinga har mellom anna ført til nye forhold mellom innanlandske prisar og dei på verdsmarknaden. Det har ubønnhørleg gitt minkande lønn for arbeidskrafta på landsbygda samanlikna med byane, og dermed skapt og gjenskapt nye sosiale strukturar og ulike tilhøve mellom område i Kina. Samtidig er dei urbane områda og kystområda som er mest konkurransedyktige globalt, nådelaust igjen definerte som dei viktigaste. Dermed avheng samansmeltinga av, og fører til, at bonde/arbeidar igjen blir underordna politisk og økonomisk den urbane og globale økonomien som akkumulerer på nasjonalt og transnasjonalt nivå. Ein akkumulasjon som no i hovudsak er privatisert, jamvel om det er statseigde selskap, og det gir absolutt ikkje omfordeling.

I ideologiske termar har det at Kinas utvikling igjen er knytt til kapitalisme, ført til at tenkinga i Kina tilpassar seg den globale nyliberale tenkinga. Det blir ikkje tenkt i nasjonale termar, men nettopp i globalt ulike bytteforhold som tidlegare vart fordømt under Mao. Det er desse seriane med omflyttingar – det er det handtrykket – som ser ut til å ha sementert utviklinga i si noverande globale og ideologiske form. Det Mao fortel oss no, er dermed at oppgava med å drøfte desse problema som kritiske problem i ein ny historisk røyndom, snautt har starta.

Notar:

1. John Adams: «An opera for communists and republicans», heftenotat på CD, Nonesuch, 2011.
2. Schramm, red: “Mao’s Road to Power”, bind 2, s 249.
3. Dette punktet er ei omskriving av ein viktig innsikt brukt i heilt annan samanheng av professor Naoyuki Umemori i ein artikkel på eit seminar om det moderne Japan på Columbia University 17. februar 2011.
4. Dikotter formanar: «… når den moderne verda strir for å finne balanse mellom fridom og regulering, står katastrofen som vart utløyst på den tida som ei påminning om kor djupt feilaktig ideen om statleg planlegging som motgift til kaos var.» (Maos Great Famine, s xii.)
5. Sjå Samir Amin: Re-Reading the Postwar Period, kapittel

Med de riktige moralske grunnholdningene vil, ifølge kineserne, konflikter på det globale plan la seg løse på fredelig måte. At denne fredelige måte å løse konflikter på skal foregå på Kinas premisser og på basis av økt kinesisk makt, synes her å være en stilltiende forutsetning, skriver forfatteren, og prøver å forstå Kina i et historisk perspektiv.

Arne Overrein er førstelektor i filosofi ved Universitetet i Tromsø, og medlem av redaksjonen i tidsskriftet Vardøger. Har blant annet skrevet Kampen om folkeretten. Krig, makt og rett i verdenssamfunnet. Abstrakt forlag, annet opplag 2007.

I

Sammenhengen mellom et lands grenser og et lands identitet – herunder de mulige problematiske sidene ved en slik sammenheng – er for Kinas vedkommende kanskje mer åpenbar enn for de fleste andre land. Dagens Kina har en lang fastlandsgrense mot hele 14 ulike stater. I tillegg kommer de reelle og effektive grensene mot Hong Kong og Macau, som begge har status som SAR (Special Administrative Region) med egne pass- og visumbestemmelser. Ingen land i verden har fellesgrense med flere land enn Kina. (Russland har fellesgrense med like mange.) I tillegg kommer sjøterritoriale grenser, blant annet mellom Kina og Japan. Mange av disse grensene har vært omstridt og noen er det fortsatt. En rekke asiatiske land gjør krav på ulike øygrupper i Øst- og Sør-Kinahavet, og konfliktene omkring disse kommer med jevne mellomrom opp i verdensnyhetene. Man regner at det har vært 23 grensetvister mellom Kina og andre stater siden folkerepublikkens fødsel i 1949.¹ Til og med er det en uløst men lite omtalt konflikt med Nord-Korea, en av Kinas venner. Verken Nord- eller Sør-Korea anerkjenner at et område inne på kinesisk territorium med en koreansk befolkning på rundt 2 millioner som siden 1700-tallet har vært kinesisk, faktisk er kinesisk. Kinas suverenitet ble bekreftet i en kinesisk-japansk avtale av 1909. Men i dag argumenteres det fra nasjonalistisk hold i Sør-Korea med at avtaler som berører Korea inngått mens Korea var under den japanske imperialismens herredømme (1905–1945) folkerettslig sett er ugyldige.²

I mange av grensekonfliktene har Kina vist fleksibilitet og ettergivenhet, men i et mindretall av dem har landet vært uforsonlig. Visse grenseavsnitt på land er aldri blitt nøyaktig oppgått og er alt av denne grunn uklare og omstridt. Det gjelder blant annet grensa mellom India og Kina. Både grensene som sådan kan være omstridt, men også hele områder og provinser som befinner seg innenfor grensa. Kinas to største og vestligste provinser, Xinjiang og Tibet (begge autonome regioner), befinner seg i denne kategorien, og med jevne mellom meldes det om sammenstøt i slike områder. Insistering på grensers ukrenkelighet hører den moderne epoken og den moderne staten til. Ikke minst det moderne Kina har vektlagt dette i sin politiske og militærstrategiske tenkning.

Hanfolket

Kina er ingen nasjonalstat. Vi må heller snakke om en sivilisasjon bestående av mange folk. Har det i det hele tatt en mening å snakke om en kinesisk identitet – i særdeleshet en identitet som skal ha eksistert i to og et halvt tusen år, langt lenger enn andre tilsvarende vedvarende «identiteter »? Et vanlig svar er å kople Kinas identitet til hanfolket og dets dominans som Kinas største folkegruppe. Kinas identitet i dag er i den grad knytta til hanfolket at uttrykkene han og kinesisk brukes om hverandre.³ Opprinnelig var hanfolket lokalisert rundt Guleelva i Nord-Kina og det var i dette området de første kinesiske keiserdynastiene oppsto. Hanfolket kalte seg også «Han-dynastiets folk» etter dynastiet Han fra 206 fKr til 221 eKr. Men alle som lot seg assimilere i Hankulturen, gjennom språk, ekteskap, livsførsel osv ble del av Hanfolket og en del av Kina slik det utviklet seg under de seinere dynastiene. Kjernepunktet her var at alle som godtok keiserens absolutte myndighet, ble innlemmet i det kinesiske folket. Skriftspråket ble et viktig kjennetegn for hankulturen og dens grenser, slik det er det den dag i dag. Skriftspråket er et tegn-språk (såkalt logografisk) og ikke en skrift bygd på bokstaver, hvor hver bokstav har en fonetisk identitet (fonografisk skrift); hver bokstav representerer en lyd. Skriftspråket var for kineserne felles og hadde en sammenbindende kraft, sjøl om kineserne snakker en rekke ulike språk. En kineser som snakker kantonesisk og en som snakker mandarin, forstår ikke hverandre, men de har altså felles skrifttegn.⁴

Han eller kineserne kaller seg også «det indre folket» (nei ren) til forskjell fra «barbarene», de ytre folkene (wai ren). Opprinnelig ble alle som ikke anerkjente den kinesiske sentralmakta kalt barbarer. Kineserne gjorde et skille mellom to ulike barbarfolk: «råe barbarer» var de folkeslag som sto helt utafor og i det hele ikke lot seg påvirke av Kinas kultur. «Kokte barbarer » var de folkeslag som Kinas kultur utstrålte sin innflytelse over og som valgte å underordne seg ved at de betalte tributt eller skatt til den kinesiske keiser, men uten at de dermed språklig og kulturelt ble en del av Kina. Disse distinksjonene bygde ikke på noen form for rasisme, men de var en form for kina-sentristisk kulturalisme, der det å tilhøre kinesisk kultur ble oppfattet som den høyeste form for siviliserthet. Den opprinnelige kinesiske statsdannelsen hadde, uansett hvilken himmelretning man snudde seg mot, ingen andre siviliserte samfunn å sammenligne seg med. Omkring Kina befant seg en rekke svakt organiserte folkeslag. Den sterke kinesiske selvfølelsen uttrykkes av filosofen Mencius(372–289 fKr) med følgende ord:

Jeg har hørt at man har lært barbarene kinesisk kultur. Men jeg har aldri hørt at man har lært kultur av barbarene.

Situasjonen var på dette punktet annerledes enn i området rundt Middelhavet der en lang rekke relativt høyt siviliserte samfunnsformer så dagens lys og påvirket hverandre: babylonere, assyrere, persere, egyptere, grekere og romere. Kineserne oppfattet seg sjøl som den eneste sivilisasjon, som Midtens rike. Midtens rike er det samme som Kina (Zhongguo) – verdens sentrum. Ideelt sett kunne det bare være en hersker i verden og keiseren var utstyrt med det himmelske mandat til å herske. Riket kunne heller ikke ha likeverdige diplomatiske relasjoner med andre stater, slik det utviklet seg i det europeiske statssystemet etter renessansen, der en rekke noenlunde jevnsterke stater balanserte hverandre. Når keiseren var utstyrt med det himmelske mandat til å herske over verden, kunne de andre statene kun enten være onde fiender eller tributtpliktige vasallstater.⁵

Assimilering

Den ideelle måten å utvide riket på var ved assimilering. En vellykket assimilasjon skjedde sørover, dvs. områdene sør for Yangtse-elva som den gang var befolket av ulike folkegrupper som sto utafor kinesisk kultur. Disse folkene var tross alt fastboende slik som i Nord-Kina, og de drev jordbruk. De ernærte seg av ris som ikke så lett kunne dyrkes i det mer vannfattige Nord- Kina. Ris ble etter hvert en hovednæring for store deler av Kina, takket være kunstige vanningssystemer. I deler av landet ble det mulig med tre innhøstninger for året, noe som la grunnlaget for en høy befolkningstetthet. Områdene mellom Guleelva og Yangtse-elva har i de siste to tusen år vært blant de tettest befolkede i verden – i dette demografiske forhold lå grunnlaget for den kinesiske sivilisasjonens kontinuitet. Riket kunne som en sivilisasjon vanskelig ødelegges, sjøl om keisere ble drept og dynastier skiftet. Ingen annen sivilisasjon absorberte sine inntrengere mer effektivt – hva enten det var snakk om en militær eller en mer kulturell (buddhismen) inntrengning. Til sammenligning var Romerrikets nedgang preget av en demografisk katastrofe som kjennetegnet Europas «mørke tidsalder ». Europas folketall gikk kontinuerlig ned mellom år 200 og år 700. Byen Roma ble redusert fra en by på kanskje 1,5 millioner rundt år 200 til 30–40000 i høymiddelalderen. Under slike forhold var det umulig å opprettholde antikkens sivilisasjoner.

Nord for Kina var situasjonen en helt annen enn i det sørlige Kina. I nord var det tørt steppeland og ørken. Hele det indre Asia er et karrig område på veldige høysletter. Folk levde spredt. Det var ikke grunnlag for tett befolkning eller intensivt jordbruk. Fram for alt var folket her primært nomader og ikke fastboende, og de var følgelig ikke organisert i større og stabile bysamfunn. Men nomadene krevde stor plass for sin buskap som fulgte dem. Etter hvert oppsto konflikter med de fastboende (som det også gjorde mellom nomadene og det gamle persiske rike), og herav oppsto langvarige kriger og tilsvarende nedsettende holdninger på begge sider.

Rytterfolkene

Den Kinesiske mur Foto: Flickr/Nagyman

Kina har alltid opplevd seg i konflikt med rytterfolkene som kom nordfra og som tidvis erobret store deler av landet. Ja, to ganger erobret folkeslag nordfra som ikke var sinifisert, hele Kina og etablerte nye dynastier. I 1279 grunnla mongolene Yuandynastiet, og i 1644 grunnla manchuene fra det nordøstlige Mandsjuria Qing-dynastiet. Dette siste dynastiet ble avsluttet med den kinesiske revolusjonen i 1911. Den berømte kinesiske mur, som egentlig er en rekke ulike murer bygd på ulike tidspunkter, var ment å forsvare riket mot inntrengere fra nord.

En karakteristisk skildring av konflikten mellom kinesere og nomadiske folkegrupper stammer fra statsmannen Ch’ao Ts’o i det 2. århundre f.Kr.:

The northern barbarians eat meat, drink milk, and wear animal furs and skins. They have no fields, houses or cities. Like birds and beasts, they move from place to place and stop only when thei find water and good grass. When water or grass is exhausted, they move again until they find the same in some other place. There is no way of telling from where they have come or to which place they will go; nor do we know when they will come or go. This constant migration is the way they make their livelihood, to the same extent as we derive our livelihood from tilling the fields.⁶

II

Dagens Asia, særlig det indre Asia, er preget av historiske føringer som det er lett å overse. I det 20. århundret forsøkte både den russiske og den kinesiske revolusjon å alliere seg med de ulike halvnomadiske folkeslagene i det sentrale Asia, uten at vi kan si at dette var vellykket. Før dette lå det keiserlige Kina, det tsaristiske Russland og det britiske imperium i konkurranse om å legge under seg disse områdene. Men vi må gå enda lengre tilbake for å få tak på de utviklinger som enda i dag preger det sentrale Asia, og som derfor også preger Kinas problemer i forhold til ikke-kinesiske folkeslag.

De store historiske linjene viser ikke bare en langvarig konkurranse mellom kinesere og russere om innflytelse på det asiatiske kontinent. I realiteten har kampen om hegemoniet i det indre Asia foregått mellom tre store sivilisasjoner: den kinesiske, den europeiske (representert ved Russland, men også i nyere tid av Storbritannia og til slutt USA) og den islamske. Islams veldige ekspansjon på slutten av 600-tallet og i flere århundrer framover førte med seg at de nomadiske folkeslagene i sentral-Asia gradvis ble islamisert (de antok en mindre rigid form for islam, iblandet shamanistiske elementer). Dette er bakgrunnen for at dagens sentral-Asiatiske stater er islamske stater og at uigurene og andre kinesiske minoriteter er muslimer.

Mens Russland og Kina møtte hverandre i Asia på 1500-tallet, er møtet mellom kinesisk og muslimsk kultur langt eldre. Så tidlig som i 751 ble en kinesisk hær definitivt slått av en arabisk-muslimsk hær ved Talas i dagens Kasakhstan. (For øvrig var det tilfangetatte kinesere som etter dette slaget lærte araberne å produsere papir, en kunnskap som etter hvert ble videreført til Europa.) Kina trakk seg deretter ut av det indre Asia, inklusive dagens største kinesiske provins, Xinjiang. Det indre Asia ble dominert av nomadiske rytterhærer (Djengis Khan), av mongolske, tyrkiske og dels persiske folkeslag og av ulike varianter av den islamske religion. Som nevnt var det en slik rytterhær, ledet av en av Djengis Khans etterkommere, som i 1279 erobret hele Kina og grunnla et mongolsk dynasti som varte i nesten hundre år. Når det gjelder religion må også et sterkt buddhistisk element i Tibet og i Mongolia nevnes. Skriftkultur og språk var også – og er den dag i dag – helt forskjellig fra Kinas.

Tida for de muslimske imperiene og deres erobringstog både mot Europa, Kina og India er forbi – bruken av artilleri både av kinesere og russere stoppet deres ekspansjon i løpet av 1500-tallet. Moskva ble for siste gang erobret og plyndret av tatarene (som de muslimske erobrerne ble kalt) i 1571.⁷ Deretter var det den russiske stat som ekspanderte østover.

Først tusen år etter nederlaget i 751 ekspanderte Kina på nytt vestover i Asia. Kinas aller største utstrekning noensinne var midt på 1700-tallet. Da kontrollerte landet deler av det som i dag er Kasakhstan og Kirgisistan, blant annet den fruktbare og strategiske Ili-dalen.⁸ Men Kina kom på defensiven i det 19. århundre og måtte gi avkall på store områder til Russland, både i Sentralasia og i Det fjerne østen.

Sentral-Asia

Både det keiserlige Kina og det tsaristiske Russland førte gjennom lange perioder en politikk med overflytting av henholdsvis han-kinesere og russere til sine erobrede områder. Russere (i de tidligere sovjetrepublikkene Kasakhstan, Tadjikistan og Kirgisistan som alle grenser mot Kina) og han-kinesere (i Xinjiang, Tibet etc.) danner i dag et betydelig innslag i det indre Asias folkegrupper. Under og rett etter den 2. verdenskrig støttet Sovjetunionen det som da ble kalt Den Øst-Turkestanske Republikken, ledet av en muslimsk krigsherre. Denne republikken dekket deler av nåværende Xinjiang og her levde over 100 000 sovjetborgere. Russisk språk var mer utbredt enn mandarin. Russerne assisterte imidlertid KKP i å overta suvereniteten over Xinjiang i 1949.⁹

Mange russere som bodde i Sentral-Asia, har etter Sovjetunionens sammenbrudd emigrert tilbake til Russland, mens Kinas voldsomme økonomiske ekspansjon fører til økt utflytting av han-kinesere til minoritetsområdene og dermed til nye konflikter. Kontingenter av kinesiske arbeidere er også i økende grad satt inn på prosjekter i Russland og i de sentralasiatiske land. Uigurene (som er muslimer og snakker det samme språk som usbekerne) er i dag i mindretall i sin egen provins, Xinjiang. Til og med i den meget folkefattige russiske Fjerne Østen-regionen finnes det på russisk side en anti-kinesisk (og overdreven) bekymring for at mengder av kinesiske handelsfolk og fremmedarbeidere skal invadere området.

Russland og Kina har i de siste tiåra opplevd revitaliseringa av islam som en potensiell fare. Muslimske hellige kriger er ikke noe som kun hører våre dager til, sjøl om 11. september 2001 er et vannkille i de vestlige lands forhold til muslimsk ekstremisme. Oppløsninga av Sovjetunionen betydde både for Moskva og Beijing en ytterligere frisetting av islamske fare-elementer. I 2002 erklærte USA at organisasjonen East Turkestan Islamic Movement (ETIM) var å betrakte som en terroristorganisasjon sjøl om det ikke var godtgjort at det var denne organisasjonen som sto bak de terroranslag som Kina rapporterte om i Xinjiangprovinsen.¹⁰ Dette ga Kina økt legitimitet i kampen mot de separatistiske tendensene som hadde vært til stede helt siden 1949. Logikken i denne utviklinga var at hvert land fikk friere hender til å bekjempe antatte terroristgrupper innafor sine grenser. For Kina og Russland, som begge legger avgjørende vekt på territorial integritet og ikke-innblanding, var dette viktig.

Av og til luftes tanken om å opprette en ny islamsk stat, Turkestan, som både skal omfatte de sentralasiatiske statene som tidligere lå i Sovjetunionen og Xinjiangprovinsen i Kina. Men det er få muslimske ekstremister som er villig til å slåss for en slik stat. Alt på 1800-tallet forekom samarbeid mellom Russland og Kina om å undertrykke muslimske opprør og for å hindre oppkomsten av muslimske stater. Dagens samarbeid har en lignende komponent. Shanghai Cooperation Organization (SCO) har som et av sine sentrale mål å bekjempe «de tre ondene»: terrorisme, separatisme og ekstremisme og å stabilisere stater og grenseforhold i det indre Asia. Dette betyr ikke at muslimsk inspirert terror har vært et større problem i det indre Asia enn ellers. Men fordi det er forholdsvis store muslimske minoriteter både i Kina og Russland (sjøl etter Sovjetunionens oppløsning er 20 % av Russlands befolkning ikke-russere og de fleste av disse muslimer) og stemningen mellom disse og flertallet av han-kinesere og russere i de to land er anspent, vil myndighetene ha et vaktsomt øye mot alle tilløp til ekstremisme blant minoritetene. I Kina gjelder det samme for tibetanerne og deres variant av buddhismen. Dessuten er Afghanistan et uavklart problem. Verken Kina eller Russland ønsker et ustabilt og fundamentalistisk Afghanistan.

III

At kineserne ikke glemte at Kina på 1700-tallet var større i utstrekning enn i dag, framgår klart av uttalelser av KKPs sentrale lederskikkelse Mao Tsetung. I 1936 bemerket han følgende i samtale med Edgar Snow: It is the immediate task of China to regain all our lost territories … We do not, however, include Korea, formerly a Chinese colony, but when we have re-established the independence of the lost territories of China, … we will extend them (koreanerne) our enthusiastic help in their struggle for independence. The same thing applies to Formosa … The Outer Mongolian republic will automatically become part of the Chinese federation, at their own will. The Mohammedan and Tibetan peoples, likewise, will form autonomous republics attached to the Chinese federation.¹¹

På den ene eller andre måten ble det også slik Mao her skisserte det opp. Og det til tross for at den røde arme under den lange marsjen, kun et år før denne samtalen, hadde opplevd seg som fremmede og i fiendeland, da de passerte gjennom tibetansk-bebodde områder.¹²

På den republikanske sida i den daværende borgerkrigen i Kina hevdet Chang Kai-shek omtrent samme syn. Mao kom også med uttalelser seinere om at de avtalene som i det 19.århundre var inngått mellom Kina og Russland og som førte til at Kina mistet land til Russland, var å betrakte som urettmessige. Dette var den historiske bakgrunnen for de langvarige grensestridighetene mellom Sovjetunionen og Kina på 1960-tallet og som først ble løst da forholdet mellom Russland og Kina ble vennskapelig på begynnelsen av 2000-tallet.

Etter at kommunistpartiet i 1949 hadde overtatt makta i Kina ble det gjennomført en kartlegging av Kinas mange folkeslag. Vitenskapsfolk ble sendt ut og beskrev – gjennom en slags «deltakende observasjon » – minoritetenes livsforhold. Resultatet ble at 55 minoritetsfolk ble anerkjent som folkeslag med visse rettigheter og en beskyttelse av deres kultur. Sammen med hanfolket er det altså 56 folkeslag i dagens Kina. Et flertall av minoritetsfolket lever i de fem autonome provinsene. Xinjiang og Tibet er de to største. Hanfolket (som forenes av et felles skriftspråk) utgjør 91 % av den totale befolkninga, alle de andre utgjør kun 9 %. Men 9 % av 1,3 milliarder er 117 millioner, altså ingen ubetydelighet. Det største minoritetsfolket er Zhuangfolket i Sør-Kina med 16 millioner. Det muslimske Hui-folket lever i store deler av Kina og utgjør 10 millioner, uigurene som også er muslimer utgjør 8,5 millioner, tibetanerne som er spredd utover flere provinser utgjør 5,4 millioner. Det som skaper spenning, er hankinesernes noe nedlatende og paternalistiske holdning til alle andre og de sosiale og politiske mekanismene som bidrar til at minoritetene opplever seg som annenrangs borgere. De har problemer med å tilpasse seg den økonomiske moderniseringa. Og noen av minoritetene har ikke kinesisk som morsmål, og lider av det.

I tillegg kommer en viktig geopolitisk realitet som de kinesiske lederne alltid var oppmerksom på. Mao Tsetung sa det slik i en tale fra 1956:

Befolkninga i de nasjonale minoritetene i vårt land er liten, men arealet som de befolker er stort … Viss de (hanfolket) praktiserer han-sjåvinisme og diskriminerer minoritetsfolkene, vil det være en dårlig ting. Og hvem har mest land? Minoritetene, som besitter 50 til 60 % av territoriet.¹³

De autonome regionene hvor minoritetene i hovedsak bor, utgjør ifølge en beregning hele 64 % av Kinas totale flate. Xinjiang er Kinas største provins med 1 646 millioner kvm², men med en befolkning på kun 19 millioner, hvorav under halvparten er uigurer. Tibet er Kinas nest største provins med 1 222 millioner kvm², med kun 2,8 millioner innbyggere. De områder i Kina som er bebodd av minoritetene, ligger nærmest som en ring rundt kjernen av Kina hvor den kinesiske sivilisasjonen oppsto. Denne er tett befolket av hankinesere. 19 000 km av Kinas fastlandsgrense, som er verdens lengste på 22000 km, løper gjennom områder preget av minoriteter og til dels opp mot land som Kina har uløste grenseproblemer med. Dette er en meget viktig grunn til at forsvaret av Kinas territoriale integritet i så høy grad henger sammen med Kinas politikk overfor minoritetene. Enhver opposisjonsvirksomhet fra minoritetene i disse områdene – og særlig i Xinjiang og Tibet – reiser umiddelbart mange ømtålige spørsmål. De tibetanske og uigurske eksilmiljøene har visst å utnytte dette forholdet. Eksempelvis arrangerte tibetanerne store protester i forbindelse med Kinas arrangement av OL i 2008.

Han-patriotismen

Foto: Flickr/schmeeve

Det nåværende kommuniststyret bruker sjølsagt ikke uttrykk som barbarer om fremmed folkeslag. Den nomadiske produksjonsformen er nesten forsvunnet. Men folkene eksisterer med sine tradisjoner og sine språk som klart adskiller dem fra hankineserne. Kommunistpartiets styre har i høy grad bevart den tradisjonelle visjonen om Kinas storhet, en visjon som i våre dager får næring gjennom Kinas spektakulære økonomiske utvikling. Patriotismen og stoltheten over å være kinesisk dyrkes bevisst av myndighetene og er kanskje det viktigste politiske integrasjonsmiddel i en situasjon med økende ulikheter og økt sosial uro i Kina. I dagens Kina tillater myndighetene gjerne emosjonelle demonstrasjoner mot Japan i striden omkring en liten øygruppe i Øst-Kina-havet, men de tillater ikke åpne protester mot utbyttinga av arbeiderklassen som den kinesiske kapitalismen skaper.

Kinesisk patriotisme er reelt sett en han-patriotisme, mens de ikke-kinesiske folkeslagene som i dag er en del av Folkerepublikken, befinner seg mer på sidelinja. Under hele Folkerepublikkens historie har de etniske konfliktene vært der, både som en direkte konflikt mellom myndigheter og minoriteter og som konflikter mellom ulike folkegrupper. Mest kjent er konfliktene mellom hankinesere og uigurer og mellom han-kinesere og tibetanere. Mindre kjent er de sterke konfliktene mellom uigurer som er muslimer og tibetanere som er buddhister. Gjennom den økonomiske moderniseringa har den kinesiske staten bevisst fremmet immigrasjon av han-kinesere til Tibet, Xinjiang og andre områder hvor det opprinnelig ikke har bodd hankinesere. Også i denne forstand fortsetter kommunistpartiet tradisjonen fra det keiserlige Kina, som særlig utplasserte militærgarnisoner av han-kinesere i de fjerne vestlige grenseområdene i det sentrale Asia.

Forholdet mellom Kina og Russland er radikalt bedret i de siste 20 årene, noe som er viktig i forhold til Kinas problemer med minoritetene i vestprovinsene. På 60-tallet forekom det at store minoritetsgrupper flyktet med sin buskap over til Sovjetunionen som følge av «det store spranget» og kulturrevolusjonens eksesser.¹⁴ Slike ting forekommer ikke i dag.

Kina og Russland er – etter år med forhandlinger som førte til en avtale i 2004 – enige om grenselinja mellom de to statene. Denne avtalen bestemmer at alle militære styrker med offensiv kapasitet skal være trukket tilbake fra grensa i en avstand av 10 mil på begge sider. Lignende avtaler finnes mellom Kina og de nye republikkene i Sentral-Asia som grenser til Kina, sjøl om det her ennå er et uløst grenseproblem mellom Kina og Tadsjikistan. Denne siste avtalen ble inngått i april 1996 i Shanghai mellom Kina, Russland, Kasakhstan, Tadsjikistan og Kirgisistan. De tre siste landene har alle grense til Kina. Dette var begynnelsen på det som i 2001 formelt ble Shanghai Cooperation Organization (SCO).

Samarbeidet mellom Kina og Russland har hatt en åpenbar sikkerhetspolitisk gevinst. Den 25-årige «nesten krig»-tilstanden som hersket i perioden 1960 til ca 1985 er nå historie. Det gir landet trygghet i nord og vest, mens Kina konsentrerer seg om hovedproblemene mot havet og de øvrige asiatiske land. Samarbeidet med Russland er i tillegg nyttig av andre grunner. Det hindrer at separatister og terrorister kan operere utafor Kinas grenser med sikte på å stimulere opprør blant Kinas minoriteter, slik det noen ganger skjedde under den kinesisk-sovjetiske konfliktperioden.

V

I dag er det mot sør og øst at Kina møter sine store sikkerhetsproblemer. Aktørene i Østasia er fullt bevisst om at konfliktpunktene mellom USA og Kina og mellom østog sør-asiatiske land, og Kina er blant de vanskeligste å løse. I første rekke her kommer Taiwan-problemet og USAs maritime nærvær og kontroll av havområdene utafor Kina og dermed av oljetransporten til Kina fra Midtøsten og Afrika. I tillegg kommer territorialstriden om Spratley-øyene og Paracel-øyene i Sør-Kinahavet. Paraceløyene er kontrollert av kineserne etter å ha fordrevet vietnamesiske styrker fra denne øygruppa. Spratley-øyene er kontrollert av flere stater rundt Sør-Kina-havet. Det er ikke inngått noen internasjonal avtale om disse øyene. I tillegg kommer striden om Senkaku-øyene i Øst-Kina-havet som er kontrollert av Japan. Kina har ikke forsøkt å okkupere disse øyene, men hevder at de tilhører Kina.¹⁵ På fastlandet er det fortsatt en stor uløst grensekonflikt med India, og en krig ble utkjempet mellom disse to land i 1962. India krever et område nord for Kasjmir på størrelse med Sveits som i dag er besatt av Kina og tilknyttet Xinjiang-provinsen. I det nordøstlige India krever Kina et indisk-okkupert område som er tre ganger så stort (mesteparten av Arunachal-provinsen). Grensa mellom disse to mest folkerike land i verden er aldri blitt nøyaktig fastlagt og bygger på den såkalte McMahon-linja som i 1914 ble trukket opp mellom britisk India og Tibet.¹⁶ Statene i Asia vet at alle disse konfliktene har i seg potensiale for en storkrig. Derfor bestreber de seg på diplomatisk tilbakeholdenhet. Dette gjelder i utpreget grad Kina. Samtidig piskes det ofte opp Kina-frykt i indiske media¹⁷, og tilsvarende emosjoner finnes blant kineserne. Vi har i enkelte situasjoner sett hvor relativt lett nasjonale emosjoner kan oppstå i forbindelse med konflikter i det østasiatiske området.

Også Kinas militære tenkning og landets forestilling av hva slag kriger som vil kunne utkjempes i framtida, har i større grad tatt høyde for konfliktene i grenseområdene. Det krigsscenarioet kineserne lenge så for seg, var primært en storkrig med USA eller Sovjetunionen. Men i 1985 fastslo Deng Xiaoping i en viktig tale til Den sentrale militærkommisjonen at Kina ikke lenger primært skulle forberede seg på en global storkrig med Sovjetunionen som fiende.

Faren for en global storkrig vil fortsette å eksistere … Men det er mulig at en omfattende global krig ikke vil finne sted i en kommende lang tidsperiode.

Man burde ifølge Deng «bygge armeen under fredsforhold» til en avskrekkende styrke for dermed å «utsette krigen og å inndemme den» (dersom den brøt ut). Man så for seg at de kommende kriger ville være små eller mellomstore, mens en global krig mellom stormaktene var usannsynlig.

Vekta bør legges på forberedelse til å kjempe og vinne alle typer av lokale kriger og væpnede konflikter.

Etter den andre Golfkrigen i 1991 ble denne doktrinen supplert med økt vekt på avansert teknologi.

Den maoistiske folkekrigsdoktrinen, som blant annet impliserte å gi opp store byer og å la fienden trenge langt inn i landet, ble definitivt forlatt i løpet av 1980-tallet. Nå gjaldt det å forsvare Kinas grenser og ikke minst å fokusere på mulige lokale kriger i eller nær Kina.

En viktig implikasjon av dette endrede forsvarskonseptet var at Kina burde bygge ut sin marinekapasitet slik at denne ikke kun begrenset seg til å forsvare nære kystfarvann, men også for eksempel de omstridte øyene i Sørkina-havet som kinesiske styrker har tatt i besittelse. Et meget langsiktig mål er at Kina i 2050 skal ha en havgående flåte som også inkluderer hangarskip.¹⁸ Dette må betraktes som en reaksjon på amerikansk marineaktivitet forholdsvis nært Kina, inklusive marineøvelser sammen med Japan og Sør-Korea. I tillegg kommer stadige amerikanske våpenleveranser til Taiwan, noe som sterkt irriterer Kina. Taiwan er nok den enkeltsak som mest har hindret en mer vennskapelig utvikling i forholdet Kina – USA. USAs Taiwan-politikk provoserer Kina som ikke bare mener at Taiwan-problemet er et indre kinesisk anliggende, men som også mener at USA har akseptert dette ved å akseptere «ett Kina»-doktrinen i de avtalene som ble inngått mellom USA og Folkerepublikken på 70-tallet. Situasjonen i Taiwan-konflikten er at Kina forbeholder seg retten til å bruke væpnet makt dersom Taiwan offisielt erklærer seg som en sjølstendig stat, mens USAs politikk går ut på å fraråde Taiwan fra å gå til et slikt skritt, samtidig som USA faktisk fungerer som en garantimakt for Taiwans de facto sjølstendighet.¹⁹

Kinas ledelse er fullt klar over at en ny, oppstigende stormakt vil møte motstand. USA har jo også uttrykkelig i sin forsvarsdoktrine sagt at landet ikke vil tillate nye rivaliserende makter på verdenspolitikkens arena. På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet skapte en enorm økonomisk vekst og en politisk-nasjonal mobilisering i Tyskland og Japan grunnlaget for at disse to land ved krigerske midler utfordret det bestående internasjonale maktsystemet. De to verdenskrigene i det 20. århundret kan sees som et resultat av den ujevnhet og disharmoni som Tyskland og Japan skapte i verdenspolitikken. I dag spørres det om ikke Kinas ekstremt raske økonomisk vekst vil kunne resultere i noe lignende. En av de fremste representantene for den realistiske skolen i studiet av internasjonal politikk, John Mearsheimer, skrev i 2006 en artikkel med tittelen China’s Unpeaceful Rise. Han beskriver Kina som en oppstigende stormakt som med nødvendighet vil komme opp i en intens konkurranse med USA, «med et betydelig potensiale for krig». Hans spådom er at Kinas naboer, India, Japan, Singapore, Sør- Korea, Vietnam og til og med Russland, vil gå sammen med USA om å demme opp for Kinas framrykking.²⁰ Man kan si at dette er spekulasjoner om framtida. Men situasjonen i det østlige Asia inneholder så mange usikre faktorer at et slikt scenario ikke bare kan avfeies. Kineserne sjøl er med sikkerhet intenst beskjeftiget med hvordan de kan hindre at en brei anti-Kina-koalisjon blir dannet. I dag er i alle fall USAs innflytelse konsolidert i det østlige Asia. Sjøl ikke drastiske nedkortinger av USAs militærutgifter som følge av gjeldskrisa har medført noen redusert amerikansk tilstedeværelse i dette området – i motsetning til alle andre områder av verden. Land som Japan og Sør-Korea ser på Kinas framrykning med uro, og ønsker derfor å videreføre alliansen med USA. Det er mot denne bakgrunnen at Kina verdsetter og fastholder vennskapet med Russland.

VI

I de seinere åra har et stadig stoltere og mer sjølsikkert Kina stått fram, og som kanskje ikke lenger følger rådene som Deng Xiaoping i sin tid ga politbyrået i Kinas Kommunistiske Parti om å være tilbakeholdne i utenrikspolitikken og vente på Kinas tur – dvs. vente til Kina blir en sterkere makt. Stadig flere kinesere, ikke minst blant Kinas unge og velutdannede, mener at Kinas tur er kommet! Det gamle Midtens rike er gjenreist og bør kreve sin berettigede plass. Som den frittalende kinesiske regjeringsrådgiver Yan Xuetong sa det i et intervju med avisa Neue Zürcher Zeitung:

Vi kinesere er historisk sett vant til å være de beste.²¹

Kinas identitet er som sagt sterkt knyttet til at Kina er et enhetlig rike med han-folket som sentrum. Mange kinesere ønsker et sterkt Kina, den kinesiske eliten av stadig bedre utdannede mennesker slutter temmelig enhetlig opp om dette målet. Samtidig var de kinesiske lederne klar i sin avvisning av tanken på et såkalt G-2 samarbeid med USA. Det ville komme for nært det Kina i sin tid kritiserte Sovjetunionen for, nemlig å ofre små lands interesser til fordel for supermakts- samarbeid med USA. Kina forsøker fortsatt å framstille seg som anti-hegemonisk og som et u-land, sjøl om ingen kan komme forbi at Kina er blitt en avgjørende faktor i verdensøkonomi og verdenspolitikk.

Av og til luftes det tankemåter som tyder på at stormaktsdrømmer og imperialistisk ideologi ligger som en bakgrunnspremiss for kinesisk utenrikspolitikk. Dette kommer særlig fram når spørsmål som berører Kinas nasjonale sjølhevdelse, herunder alt som har med grenser å gjøre, settes på dagsordenen. Ulike akademiske og militær-faglige publikasjoner har framholdt at Kina mangler livsrom, living space, for sin økonomiske utvikling. Enhver som kjenner det tyske uttrykket Lebensraum og den historiske konteksten dette uttrykket tilhører, vet at alt snakk om at en nasjon trenger livsrom gjør andre stater bekymret. Høytstående kinesiske militære har i tillegg utviklet teorier om at det må skilles mellom «territorialgrense», som er den politiske og juridisk aksepterte grense og «strategisk grense». Strategisk grense, ble det hevdet i en artikkel i Frigjøringsarmeens Dagblad så tidlig som i 1987, «definerer en stats og en nasjons livsrom» og vil endre seg i takt med at nasjonens styrke endrer seg.²² I 2009 ble lignende tanker formulert i en bok skrevet av en viss Wang Xiaodong og som hevdet at Kinas hovedproblem var mangel på «livsrom». Det er uklart hvor utbredt en slik offensiv makttenkning er, men med Kinas økonomiske betydning og mangel på råvarer har den nok en viss resonansbunn i det kinesiske samfunn. Alene det faktum at slike tanker kommer på trykk i kinesiske publikasjoner, som jo er underlagt statlig kontroll, tyder på at i det minste noen maktpersoner i Kina har sympati med dem. Russerne har i alle fall merket seg dette – vel bevandret i geopolitiske resonnementer som de er. A. Lukin, direktøren for Senter for Østasia og SCO-studier i Moskva, kaller slike tanker for «farlige». Han viser også til en bok som kom i 2009 og ble en bestselger i Kina. I oversettelse har den tittelen Kina er ikke lykkelig, og boka hevder, ifølge Lukins referat, at Kina er best til å forvalte naturressursene, og at Kina i framtida bør ta kontroll over dem til beste for hele menneskeheten. ²³ Det må understrekes at dette ikke er offisielle kinesiske synspunkter, men de forteller noe om den debatt som foregår i Kina.

Innenrikspolitisk er slagordet i dag å «bygge et harmonisk samfunn» hvor «alle mennesker gjør sitt beste» og hvor «alle går fram i harmoni med hverandre». (Som det heter i et vedtak fra KKPs sentralkomite, september 2004)²⁴ Utenrikspolitisk gjelder det å bidra til en «harmonisk verden». Begrepet harmoni er i dyp overenstemmelse med den klassiske, konfusianske tradisjonen som i dagens Kina opplever en renessanse. Man søker altså tilbake til Kinas klassiske og konservative tradisjon – åpenbart for i noen grad å kompensere for den legitimitetskrise og det ideologiske tomrom som lenge har preget kommunistpartiet styre. I så måte gjør man noe lignende som president Putin gjør i Russland. Putin har inngått en ideologisk allianse med den russisk-ortodokse kirke for på den måten å bygge en egenartet russisk identitet.

Kina har en sterk identitet, men den endeløse debatten om Kina og landets plass i verden fortsetter. I tråd med dette har Kina i de seinere år etablert hundrevis av Konfusius-institutter rundt om i verden. De skal spre kunnskap om Kina og dets kultur, og dermed være en del av det moderne statsvitenskap kaller «soft power», dvs. ideologisk innflytelse. Konfusianismen skal ifølge akademikeren Li Jidong hjelpe Kinas «velgjørende kultur» å bli den «internasjonale politiske kulturs mainstream». På den måten skal «Amerikas ’diskursive hegemoni’» utkonkurreres.²⁵ Alt den forrige partileder, Jiang Zemin, snakket om «herredømme i kraft av dyd» – et kjernepunkt i konfusiansk moralfilosofi. Dermed er vi tilbake til en kjent problemstilling både i østlig og vestlig tenkning. Man frykter enhver radikal og revolusjonær forandring, men innser samtidig at det bestående systemet er i krise. Svaret blir å bevare det bestående – så å si mot seg sjøl – ved hjelp av moralsk gjenreisning, foredling av personligheten og kamp mot korrupsjon og all moralsk oppløsning. Vi finner et slikt program i vestlig filosofi helt siden Platon og Aristoteles. Vi finner det også i konfusianismen med sin humanitære idealisme som skal bistå i kampen mot forfallet på toppen av samfunnet. Internasjonalt fremmer man troen på en «harmonisk» verden – fortsatt økonomisk framgang for Kina krever stabile, dvs. fredelige omgivelser. Med de riktige moralske grunnholdningene vil, ifølge kineserne, konflikter på det globale plan la seg løse på fredelig måte. At denne fredelige måte å løse konflikter på skal foregå på Kinas premisser og på basis av økt kinesisk makt, synes her å være en stilltiende forutsetning.

Noter:

1. M. Taylor Fravel: Strong Borders, Secure nation. Cooperation and Conflict in China’s Territorial Disputes. Princeton 2008, s. 1-2.
2. Daniel Goma: «The Chinese-Korean Border Issue», Asian Survey, vol 46, 2006 s. 867–880
3. For det følgende se artikkelen «Han» i James S. Olson: An Ethnohistorical Dictionary of China, 1998, s. 94ff.
4. Henry Henne: Alt innenfor de fire hav. Oslo1978 s.87ff.
5. Se min bok Kampen om folkeretten, Oslo 2007, kap 5.
6. Dun J. Li (ed.): The Essence of Chinese Civilization, Princeton 1967, s. 214–215
7. Jf Fischer Weltgeschichte Bd 16: Zentralasien, Utgitt av Gavin Hambly, Frankfurt 1966, s. 138–139.
8. Jfr Witt Raczka: «Xinjiang and its Central Asian borderlands». Central Asian Survey, vol 17, 1998, s 381. En del opplysninger som følger, bygger på denne informative artikkelen.
9. Se Taylor Fravel, s. 101–102
10. James A. Millward: Eurasian Crossroads. A History of Xinjiang, London 2007 s. 340
11. Edgar Snow: Red Star over China, N.Y. 1961 s. 96
12. Se Dick Wilson: The Long March. The Epic of Chinese Communism’s Survival, N.Y. 1973, s. 255–58.
13. «On the Ten Major Relationships». (1956) Selected Works of Mao Tsetung Vol 5, Peking 1977 s. 295. Mao innrømmer eksistensen av han-sjåvinisme i det sivile samfunn ved bla å si at “selv blant det arbeidende folk» finnes det han-sjåvinisme og at både kadrene og massene må omskoleres i så måte.(ibid). Videre påpeker han også at Kina må trekke lærdom av Sovjetunionen hvor forholdet mellom den russiske nasjonaliteten og minoritetsnasjonene «is very abnormal». (s. 296)
14. I 1962 flyktet en stor gruppe uigurer og kasakher (anslagsvis mellom 60 000 og 100 000) fra Xinjiang og inn i daværende Sovjetunionen som følge av presset mot minoritetene under Kinas «store sprang», dels også som følge av sovjetisk propaganda. Se James A Millward: Eurasian Crossroads. A History of Xinjiang, London 2007 s. 264 og Witt Raczka ibid, s 384
15. Se Taylor Fravel, s. 267–299
16. Om forholdet India-Kina se “A Himalayan Rivalry; India and China». The Economist 21.08.2010 og Robert Sutter: Chinese Foreign Relations, Lanham/Maryland 2008 s 296–308.
17. Jfr Kuna Dixit: «A New Himalayan Game». Fletcher Forum of World Affairs vol 34, 2010, s. 125ff.
18. Paul Godwin: «PLA Doctrine, Strategy and Capabilities towards 2000». China Quarterly No. 146, June 1996, s. 469.
19. Jf Jonathan Charney: «Resolving Cross-Strait Relations between China and Taiwan». American Journal of International Law Vol 94, 2000, s. 464.
20. J. J. Mearsheimer: «China’s Unpeaceful Rise». Current History, April 2006, s 160
21. Neue Zürcher Zeitung, 10.04.2010
22. Nan Li: «The PLA ’s Evolving Warfighting Doctrine, Strategy and Tactics 1985–1995» China Quarterly no 146, June 1996 s 450
23. A. Lukin: «Russian–Chinese Relations: Keeping up the Pace». International Affairs Vol 56, 2010 Nr 1, s. 26.
24. Her sitert etter Heike Holbig: «Remaking the CCP’s Ideology: Determinants, Progress, and Limits under Hu Jintao.» Journal of Current Chinese Affairs vol 38, 2009 s. 50
25. Li Jidong sitert etter Daniel Lynch: «Chinese Thinking on the Future of International Relations: Realism as the Ti, Rationalism as the Yong?» China Quarterly No. 197, March 2009, s. 98

Minqi Li ga i 2008 ut boka The Rise of China and the Demise of the Capitalist World Economy. Boka med denne lange tittelen er ikke blitt mindre aktuell i løpet av de fire åra som har gått etter det. Dette er ei bok som på knappe 200 sider sveiper over store, sentrale områder i politikk og økonomi, uten å bli overflatisk.

Minqi Li underviser i økonomi ved University of Utah i USA nå, men han kommer fra Kina. I hjemlandet satt han i fengsel fra 1990 til 1992 for opposisjonell virksomhet. Fra sin nye base i USA er den kinesiske marxisten aktiv som forsker og kommentator, med vektige bidrag i debatten om den globale krisa nå.

Denne boka behandler den historiske bakgrunnen for den enorme økonomiske veksten i dagens Kina, og forklarer hvorfor denne veksten snart vil måtte stange mot skranker både internt i den kinesiske økonomien, og som en integrert del av den kriseramma globale kapitalismen. Og Minqi Li tar grundig for seg de miljø- og resursmessige grensene for veksten. Han viser også at disse skrankene ikke bare gjelder for Kina, men for hele det globale kapitalistiske systemet.

Mao-biografier finnes det massevis av, og nye – også norske – produseres stadig. Det er for lengst slutt på de nokså romantiserende fortellingene i tradisjonen fra Edgard Snow og Han Suyin. Etter at boka til Maos livlege kom for et par tiår sia, har Mao-industrien i vest hatt ondskap, manipulasjon og massemord som tema.

Rebecca E. Karls bok Mao Zedong and China in the Twentieth-Century World fra 2010 skiller seg ut fra det jeg ellers har lest om den kinesiske lederen. Rebecca Frank er historiker og forsker ved Duke University i USA. Hun skriver i forordet at boka «ikke er en biografi, men heller historie med Georgy Lukacs betraktinger om Lenin fra 1920-tallet som modell». (Den lille boka av den ungarske marxisten og filosofen kom på norsk i 1970 på Pax forlag.)

Jeg synes Rebecca E. Karl har lyktes med prosjektet sitt. På mindre enn 200 sider går hun gjennom alle de viktigste fasene i Maos – og Kinas – historie, og setter Maos politiske tenkning og praksis inn i en begripelig sammenheng. Hun tar i sluttkapitlet også for seg utviklinga i Kina etter Maos død, og forklarer hvordan politikken punkt for punkt har snudd opp ned på det Mao sto for.

Portrettet av Mao denne boka gir, er ikke egna som veggpryd. Knallharde partistrider, millioner døde i Det Store Spranget, en kaotisk og mislykka Kulturrevolusjon – ikke noe av dette bortforklares. Men den politiske tenkninga og valgene som blei foretatt, blir historisk begripelige i denne boka.

For de som vil følge sånn noenlunde med på hva som skjer i Kina, må sjølsagt bøker supleres med tidsskrifter og nettsteder. Her er noen tips:

Først et tidsskrift – China Left Review, som jeg sjøl bare kjenner fra nettutgaven, der artikler legges ut i full lengde ei tid etter at den trykte utgaven foreligger. Dette er, som navnet sier, et radikalt forum, og forskere og aktivister både fra Kina og fra andre land bidrar med stoff om det kinesiske samfunnet nå og historiske erfaringer.

Nettstedet China Labor Watch bringer nyheter og kommentarer om hva som rører seg i den kinesiske arbeiderklassen. Her er det info om fagforeninger, streiker, situasjonen for migrantarbeidere, arbeidsforhold på fabrikker, og mye mer.

Til slutt: Michael Pettis er vel verd å lese. På bloggen sin har denne amerikanske finansanalytikeren, bosatt i Beijing, gjennom flere år servert edruelige analyser av kinesisk økonomi. Pettis er ingen radikaler. Men han ser motsigelsene og dynamikken i økonomien, og argumenterer godt og konkret. Etterhvert har han også blitt en viktig kilde for investorer, og skriver regelmessig i finansavisene.

Denne artikkelen viser noen av bånda mellom kommunistpartiet og den økonomiske eliten i Kina. Hvordan politikk og egen vinning er to sider av samme sak.

Jokke Fjeldstad er redaksjonsmedlem i tidsskriftet Rødt! og tidsskriftets nettredaktør.

I november var det kinesiske kommunistpartiet samlet til sin 18. kongress for å velge ny ledelse. Det var bare den nyvalgte presidenten Xi Jinping og Li Keqiang som fortsatte fra den forrige ledelsen. Politisk karriere i kommunistpartiet går ofte hånd i hånd med familiens økonomiske framgang.

Xi Jinping

Kinas nye president, Xi Jinping, hans kone, sangeren Peng Liyuan og deres datter har ikke markert seg i forretningsverden. De har rykte på seg for å ikke være innblandet i korrupsjon og økonomisk snusk i motsetning til hans bror og søster.

I følge markedsdata- og nyhetsbyrået Bloomberg skal familien til Xi være verdt 376 millioner dollar. De har investeringer i eiendom, mineraler og i produksjon av mobiltelefonutstyr.

 

Xi Jinping. Foto: Flickr/Secretary of Defense

Xi Jinping er sønn av avdøde Xi Zhongxun, som var sentral i revolusjonen og hadde viktige verv i partiet før kulturrevolusjonen. Xi Zhongxun, som var en av partitoppene i Guangdong-provinsen, får æren for at Deng Xiaoping tillot eksperimenter med å åpne for markedsøkonomi i 1979. Xi Zhongxun regnes som en av arkitektene bak de spesielle økonomiske sonene der utenlandsk kapital ble sluppet til. En av disse sonene er i dag kjent som millionbyen Shenzhen. Xi Zhongxun avsluttet sin politiske karriere i ledelsen av partiet mellom 1982–1990.

Xi Jinpings søster, Qi Qiaoqiao, jobbet fram til 1990 som sekretær for sin far. Utover 90-tallet gjorde hun en rekke kjøp av luksuseiendommer i Hong-Kong. Sammen med sin mann, Deng Jiagui, eier de flere selskaper, og har hatt store investeringer i flere utbyggingsprosjekter i Beijing og Shenzhen. Deres datter, Zhang Yannan, har også gjort en rekke store investeringer i eiendom og elektronikkproduksjon. I tillegg har en rekke av Xis andre slektninger hatt viktige roller i store selskaper i Kina.

Hu Jintao

Avtroppende president Hu Jintao ble kåret av magasinet Forbes til verdens mektigste mann i 2010. Han har mange fettere som har gjort karriere i stål, eiendom og turistindustrien. Hus sønn, Hu Haifeng, var tidligere president i Nuctech, et statseid selskap som produserer sikkerhetsskannere for shipping, containere, jernbanevogner og bagasje- og metalldetektorer for flyplasser. Under hans ledelse fikk selskapet kontroll over 90 prosent av det kinesiske markedet. I 2008 fikk han en lederrolle i moderselskapet Tsinghua Holdings, eid av Tsinghua universitetet. Nuctech er blitt mistenkt for korrupsjon flere steder i verden. I følge Financial Times jobber ikke Hu Haifeng lenger for Tsinghua Holdings.

Hu Jintaos datter, Hu Haiqing, er gift med Daniel Mao som tidligere var konsernsjef for Kinas største webportal Sina.com.

Wen Jiaboas

Wen Jiaboas er Kinas forrige statsminister. Hans kone, Zhang Peili, er ekspert på juveler, og er investor i både juvel- og eiendomsbransjen. Zhang har en rekke verv og roller i kinesiske juvel- og edelstenorganisasjoner og selskaper. Hun skal også ha åpnet dører for internasjonale juvelselskaper som Cartier og De Beers i det kinesiske markedet.

Deres sønn, Wen Yunsong, er i dag leder av Unihub Global Networks og styreleder i China Satellite Communications. I 2005 opprettet han et Cayman Island-registrert fond, New Horizon Capital, som investerer i Kina. Fondet skal være vært ca 2,5 milliarder dollar.

Deres datter, Wen Ruchun, eier en andel av juvelselskapet Gallop. Hennes mann, Liu Chunhang, har utdannelse fra Harvard og Cambridge og har tidligere jobbet for Morgan Stanley og McKinsey.

Wen Jiaboas mor, Yang Zhiyn, har verdier for 120 millioner dollar i Ping An Insurance. I tillegg har familie og venner av Wen Jiaboas verdier for milliardbeløp i samme selskap.

Li Keqiang

Li Keqiang tar nå over som statsminister etter Wen Jiaboas. Li og hans familie blir vurdert som ukorrupte og uten store økonomiske interesser.

Wu Bangguos

Wu Bangguos er avtroppende president i den nasjonale folkekongressen. Hans kone, var direktør i lydselskapet Shanghai Feilo Acoustics. Hans brødre, Wu Bangjie og Wu Bangsheng, har hatt en rekke roller i selskaper i Shanghai. Wu Bangguos svigersønn, Feng Shaodong, har jobbet for Merrill Lynch i Kina, og er nå administrerende direktør i et fondsselskap oppretta av China Guangdong Nuclear Power.

Jia Qinglin

Jia Qinglin er blant de avtroppende i kommunistpartiets ledelse som oftest er blitt beskyldt for korrupsjon. Han skal være involvert i en rekke store byggeprosjekter i Beijing.

Li Changchun

Li Changchun var inntil nylig propagandasjefen i kommunistpartiets ledelse. Hans datter, Li Tong, jobber for Bank of China, og har ansvar for fonds investeringer i media- og kommunikasjonsindustrien, et område som politisk lå under hennes far. Lis sønn, Li Huidi, er visepresident i China Mobile.

Før fanden får på sine sko
må barna stå opp i Shanghai,
fordi deres fattige blod
skal mette den rovgriske hai
Europa, som lurer i mak og i ro
på bytte ved byens kai.

Før natten er endt må de stå
ved grytenes kokende vann
og rense kokonger, de små
langt borte i Himmelens land,
så engelske ladies kan gå
med kjoler som klær deres stand.

Ja spinn oss nu silke, Lu Nang,
lille sørgmodige mø,
hvem aldri en moderlig sang
har vugget på søvnens sjø
og henger du i til du segner en gang
skal aldri Europa dø!

Rudolf Nilsen

Samsung: Grove arbeidsmiljøforbrytelser

China Labour Watch (CLW) har publisert resultatene av undersøkelser i fem av Samsungs egeneide- og leverandørfabrikker i Kina. Under gjennomføring av undersøkelsene oppdaget CLW sine etterforskere en rekke problemer i Samsung fabrikker i Dongguan og Tianjin. Fabrikkene fortsatt bruker blanke arbeidskontrakter for nye arbeidstakere, ansetter kun kvinner mellom 16–24 år, regelmessig bruk midlertidig ansettelser, tvinger arbeidstakere til å stå uten at det er behov for det og de ansatte jobber mellom tre og seks ganger mer overtid en hva som er lovlig.

Samsung lover å forbedre arbeidsvilkårene på sine frabrikker og evaluere at deres nye standarder blir fulgt. CLW mener at Samsung heller bør opprette kanaler for direkte kommunikasjon med arbeidstakerne.

Streikerekord i oktober

China Labour Bulletin melder om 49 rapporter om aksjoner i oktober, som er det høyeste antallet siden de begynte å registrere i januar 2011. De fleste av aksjonene har sammenheng med at for lite lønn ble utbetalt.

Revidering av arbeidskontraktsloven utsatt

Revideringa av arbeidskontraktsloven fra 2008 er blitt utsatt i Kina. Arbeidskontraktsloven har ført til en oppblomstring av vikar- og bemanningsbyråer. Ansatte gjennom bemanningsbyråer har som regel lavere lønn, færre velferdsgoder og svakere jobbtrygghet.

Arbeidsgiverne krever mer fleksibilitet på grunn av de økonomiske tøffe tidene i Kina og verden. Samtidig øker presset fra arbeidere, ikke statlige organisasjoner og den statlige landsorganisasjonen ACFTU for å få lik lønn for likt arbeid og bedre regulering av bemanningsbyråene.

Børsen

Både Shanghai og Shenzhen børsen har hatt nedgang siden begynnelsen av mai. Shanghai Shenzhen CSI 300 Indeksen, som følger 300 selskaper på de to børsene, har falt med nesten 22 prosent siden begynnelsen av mai. Den samme trenden ser man også på indekser som følger alle A- og B-aksjer på de to børsene. Shanghai børsen sin SHCOMP-indeks, som følger alle A- og B-aksjer, er nå på sitt laveste siden januar 2009.

Kina hadde i tredje kvartal 2012 den laveste veksten i BNP siden 2009. Veksten ligger på 7,4 prosent i tredje kvartal. I første og andre var den henholdsvis 8,1 og 7,6 prosent.

Rudolf Nielsen kalte Europa den rovgriske hai i diktet, En vise til kinabarna.

Idag er det ikke bare Europa som utnytter billig kinesisk arbeidskraft. Monopolkonsernene i USA, Europa, Japan og Norge utbytter, for all profitt den er verdt. Før fanden får på sine sko, må barna stå opp i Shanghai.

Maos parti leder verdens største kapitalistiske marked, og Kina har som mål å bli sterkere enn supermakta USA. Derfor kjøper de jordarealer i Afrika, importerer olje, kjøper havna Pireus av kriserammede grekere.

Noen kinesere er søkkrike. Derfor lever millioner kinesere under sosiale og miljømessige forhold som i andre fattige tredjeverden-land.

Folk var fattige også etter den sosialistiske revolusjonen i 1949. Men India var skrekken, der folk sultet på gata og tagg. Nå er tiggere og prostituerte tilbake i de store kinesiske byene. Fordi de må.

USA og Kina er avhengige av hverandre. USAs enorme utenlandsgjeld er i stor grad kinesisk. Kina produserer for et vestlig marked,
og USA er den største importøren. Flere og flere land kjøper nå varer med den kinesiske mynten yuan. Dollaren som verdens reservevaluta trues.

Kina er blitt et kapitalistisk land, og er vevd inn i kapitalismens kriser, fremtidige kriger og opprør. Imens spinner kinesiske Lu Nang silke, så engelske ladies kan gå med kjoler som kler deres stand.

Leder, side 3

Plukk, side 4

Jokke Fjeldstad: Det lønner seg med en slektning i partiet, side 6

Arne Overrein: Kinas grenser og Kinas identitet, side 10

Rebecca E. Karl: Mao Zedong, Kina og verda i det tjuande hundreåret side, side 24

Zhun Xer: Venstresida i Kina etter Mao, side 34

John Bellamy Foster og Robert W. McChesney: Den globale stagnasjonen og Kina side, side 42

Irene León intervjuer Samir Amin: Verda sett frå Sør, side 74

Boktips av Jon Børge Hansen, side 82