Oscar Dybedahl, Aslak Storaker og Marwan Timraz er nyinnmeldte i Rødt og har bakgrunn fra Norges Kommunistiske Ungdomsforbund.

Julie Nesset er sosionomstudent, og sto på andreplass på Rødt Sør-Trøndelags stortingsvalgliste.

Vi hadde også skoledebatt. Jeg ble veldig engasjert i temaet Palestina/Israel og begynte å lete etter det partiet jeg var mest enig med. Rødt fikk oppmerksomheten min ganske raskt, og det tok ikke lang tid før jeg meldte meg inn. Det var fordi jeg så at partiet var veldig opptatt av rettferdighet, fredsarbeid og solidaritet med de svakeste. Det er noe jeg alltid har vært opptatt av, selv om jeg ikke hadde peiling på hva verken sosialisme eller kommunisme var for noe. Dette er noe jeg vil at Rødt skal fortsette å være opptatt av. Rettferdig fordeling av goder og det å alltid stå på de svakestes side og arbeide for at de skal få en bedre hverdag.

Man kan diskutere fram og tilbake om Rødt skal jobbe parlamentarisk eller ikke, men jeg mener at for å komme et steg videre på veien mot et kommunistisk samfunn, må vi prøve å få gjennomslag for de små enkeltsakene som også kan bedre folks levekår. Det vil være motsetningsfylt å nekte å delta i parlamentarisk arbeid bare fordi vi veit at vi ikke kan oppnå kommunisme på Stortinget, når vi samtidig veit at man kan være med å kjempe mot borgerlig politikk og få vedtatt politikk som gjør positive endringer i folks hverdag. I tillegg kan vi lettere formidle og bevise hvor udemokratisk “det liberale demokratiet” er når vi får tilgang til landets største medier med et mandat på Stortinget.Vi må vise hva vi står for og være prinsippfast. Aldri la oss kjøpe. Parlamentarisk arbeid er middelet og ikke målet.

Jeg er sosionomstudent. Valg av utdanning og valg av parti går for meg hånd i hånd. Sakene jeg er mest opptatt av er å sikre barns mulighet til å få en god oppvekst og gode framtidsutsikter, og at selv om du er født fattig, trenger du ikke forbli det. Jeg har en oppfatning av at mange av de sosiale problemene vi ser i dag, er følger av det kapitalistiske samfunnet vi lever i og den økende graden av individualisering. Jeg har med egne øyne sett hva stoppeklokkeomsorg og nedskjæringer gjør med både brukere og ansatte. Der jeg nå er i praksis, har de vært gjennom store nedskjæringer og står fortsatt foran like store nedskjæringer, og til syvende og sist er det brukerne dette går ut over. Rødt må være det partiet brukere, ansatte og pårørende skal føle det er naturlig å gå til når man opplever at Arbeiderpartiet og de andre borgerlige partiene ikke bryr seg om slik uverdig behandling av mennesker.

Derfor vil jeg at Rødt alltid skal jobbe for å synliggjøre hva som er galt med kapitalismen og hvorfor vi må avskaffe den. Vi kan ikke bare drive systemkritikk uten å ha et alternativ til hvilket samfunn vi ønsker oss. Da blir vi aldri sett på som troverdige og seriøse aktører. Derfor må vi også jobbe i parlamentet, slik at vi kan vise våre forslag til et helt annet samfunn, og samtidig få vist at det er umulig innafor de borgelige rammene. Vi må ha konkrete og realistiske alternativer som folk kan kjenne seg igjen i og være enige i. Vi må være et parti som også er åpen for kritikk mot oss selv, både internt og eksternt. Samtidig ønsker jeg at den interne kritikken skal tas internt, så langt det lar seg gjøre. Skal vi vokse oss større, må vi ha stor takhøyde.

Jeg tror ikke den riktige veien å gå er at alle medlemmene må bekjenne seg til en bestemt ideologi og kalle seg kommunister, men jeg mener definitivt at vi skal være et systemkritisk og antikapitalistisk parti. Det må være åpent for folk som kaller seg anarkister, sosialister og folk som ikke bekjenner seg til noen av disse. Jeg ønsker at Rødt skal være partiet for de som er mot kapitalismen og vil ha et annet og mer demokratisk og rettferdig samfunn. Et annet ønske jeg har, er at Rødt fortsatt skal være et parti der kvinner føler seg hjemme og blir tatt på alvor, uansett gammel eller ung. Jeg har et inntrykk av at det noen steder henger igjen litt gubbekultur der det kan være vanskelig å komme til ordet og der forandringer framsatt av den unge garde blir sett på som truende og konfronterende. Så er det jo ikke til å stikke under en stol at Rødt har stått på stedet hvil en stund og at vi fortsatt blir sett på som drømmere og særinger. Vi har nok en liten jobb igjen i å fortsette å knuse fordommene mot oss. Dessuten gjorde vi ikke noe spesielt godt valg i år og da må vi sette oss ned og finne ut hvorfor. Jeg vil veldig gjerne at partiet skal vokse, men ikke på bekostning av våre prinsipper. Jeg ønsker ikke at vi skal fremme en sak kun for å få flere medlemmer, men for at vi har en tanke om det er rett å mene akkurat dét. Politikken vår skal ikke være bygd på populisme, Derfor har jeg heller ikke noe ønske om å slå oss sammen med SV eller noe annet parti kun for at venstresiden skal bli større, for da frykter jeg at det er Rødt som må stå for kamelsvelgingen.

Arne Byrkjeflot er leder av LO i Trondheim, landsstyremedlem i Rødt og bystyremedlem i Trondheim.

Rødts tradisjon i 8 punkter

Plukk side 4

Marta Harnecker: Verktøy i politikken side 6

Arne Byrkjeflot: Partiet Rødt før og etter valget side 18

Julie Nesset: Hvilket parti ønsker jeg Rødt skal være? side 22

Aslak Storaker, Oscar Dybedahl, Marwan Timraz: En sosialistisk framtid side 25

Marielle Leraand: Veien videre for Rødt side 28

Arnljot Ask: Lærdommer fra Belgia og Nederland side 32

Alfredo Saad Filho: Masseprotestane i Brasil i juni og juli 2013 side 36

Michael Roberts: Klimaendringar og kapitalisme side 44

Jørgen Sandemose: Økonomisk, politisk og ideologisk krise side 48

Debatt:

Svein Lund: Med Raudt for gruvekapitalen? side 60

Erik Ness: Parti og kvinneopprør side 64

Bokomtaler:

Hilde Sivertsen: Er jeg fri nå? av Linn Stalsberg side 70

Fredrik V. Sand: En Folkefiende av Pål Steigan side 73  

Marta Harnecker er en chilensk sosiolog, journalist og aktivist. Artikkelen er oversatt fra spansk til engelsk av Elizabeth Briemberg og revidert av Fred Fuentes og Bill Fletcher. Oversatt til norsk av Ole Marcus Mærøe. Den engelske versjonen er publisert av Links, og finnes på http://links.org.au/node/1374 . I tidsskriftet Rødt! nr 4/13, er en forkortet versjon trykt.

1. I denne pamfletten, som er del av en serie ment som folkeopplysning, vil vi ta opp spørsmålet om hva slags verktøy vi trenger for å drive politikk.

2. Vi vil se på ulike verktøy, og begynner sjølsagt med å definere politikk.

3. Kjenner du noen definisjoner av politikk?

4. Vel, du kan finne mange ulike definisjoner i ordbøker. Men det er egentlig bare to viktige definisjoner.

1) Et konservativt syn på politikk

5. Det konservative synet på politikk som vi som oftest hører om, og som ofte brukes i analyser, beskriver politikk som «det muliges kunst».

6. Hva betyr «det muliges kunst»?

7. Det betyr at du, etter å ha analysert en konkret kompleks situasjon, under gitte maktforhold mellom ulike krefter, sier: «Greit, fienden er veldig mektig og jeg er svak. Jeg kan ikke gjøre noe mot denne mektige fienden, så det jeg må gjøre er å tilpasse meg til situasjonen».

8. Det er derfor dette synet fører til politisk opportunisme, som vi kaller «å snu kappa etter vinden». Det vil si: «Jeg tilpasser meg så godt jeg kan til de eksisterende maktforholda.»

9. Vi må ikke ta feil av opportunisme og det opportune, eller det å se muligheter. En opportun handling kan være nyttig innafor en gitt sammenheng. For eksempel: PAIS-Alliansens beslutning om å ikke stille kandidater til Ecuadors parlamentsvalg, gitt den manglende tilliten til institusjonen på den tida, var opportun. Med opportunistisk mener vi en utilitaristisk handling, eller en som kun vil tjene et individ eller ei gruppe. For eksempel å gi noen komplementer for å få fordeler tilbake.

10. Konservative politikere forsvarer dette ståstedet med at de er realister, og at alternativet er å være subjektive, utopiske eller idealister.

11. De sier en må være realist for å være en god politiker.

12. Det er dette det velkjente begrepet «realpolitikk» handler om.

13. Det betyr at en må begrense seg til å gjøre ingenting, og akseptere «status quo».

14. Noen kamerater veit ikke hva «status quo» betyr.

15. Det er de rådende forholda. Du underordner deg andres politikk. Og hva er – grovt sett – de andres politikk?

16. De herskende klassenes politikk, de klassene som har statsmakta der og da.

17. Gramsci – mange kjenner denne italienske marxistiske tenkeren – mente diplomater måtte tilpasse seg til omstendighetene rundt dem.

18. På noen måter er en diplomat sitt arbeid å tilpasse seg til omstendigheter – å «snu kappa etter vinden», å være alle ting for alle folk.

2) Et revolusjonært syn på politikk

19. Politikk – som Gramsci sa – er noe helt annet om vi tenker på politikk som revolusjonær politikk.

20. For en revolusjonær er ikke politikk å akseptere det som er. En revolusjonær defineres av sin egen evne og sitt eget ønske og tilegnelsen av sitt liv til å forandre de eksisterende forholda.

a) Viljestyrke er ikke nok. Vi må begynne med de eksisterende forholda

21. Å forandre de eksisterende forholda betyr ikke at vi ikke tar utgangspunkt i de eksisterende forholda. For å forandre noe, må vi begynne med det gjeldende utgangspunktet.

22. Derfor må vi anerkjenne den nåværende virkeligheta og de nåværende maktforholda som eksister nå, ikke for å tilpasse oss sjøl til situasjonen på opportunistisk vis, men for å forandre de.

23. Vi kan ikke benekte den nåværende virkeligheta, vi kan ikke ignorere den og handle kun utfra ønsketenking.

24. Altså: Viljestyrke aleine vil aldri forandre virkeligheta, viljestyrke er essensielt, men ikke nok. Vi må begynne med å analysere maktforholda som de er nå.

b) Hvordan Fidel forandra maktforholda på Cuba

25. Det er dette Fidel Castro og hans gruppe gjorde på Cuba.

26. Dere husker at Fulgencia Batistas grusomme, undertrykkende diktaturet støtta seg på det cubanske politiske system sine væpna styrker; hæren. En hær som ikke var lik den hæren bolsjevik-opprøret på begynnelsen av det 20. århundret møtte, men en langt mer sofistikert hær. På denne tida sa verdens politiske analytikere at under disse nye forholda ville det være umulig å skape et folkelig opprør mot en hær.

27. Fidel aksepterte ikke dette, men det betyr ikke at han ikke aksepterte virkeligheta. Hans utgangspunkt var sjølsagt den reelt eksisterende situasjonen på Cuba, men han aksepterte ikke å sette seg ned og gjøre ingenting. Ved å studere den virkeligheta, og ved å studere måten mambises (cubansk uavhengighetsgerilja) hadde nedkjempa en kolonihær som var langt mektigere enn de var, og ved å oppdage at det var ved å bruke geriljataktikk de bekjempa den mektige, spanske hæren, tenkte han: «Mot Batistas menn må vi bruke geriljakrig.»

28. Dette er en kampform der hæren ikke konfronteres direkte gjennom folkelig opprørskamp, istedet konfronteres den av små patruljer på rekognoseringsoppdrag, som overfaller dem. På denne måten bekjemper du hæren ved å angripe dens svakeste ledd, og ved å skape lav moral blant fiendens tropper. Moralen svekkes når ei liten gruppe geriljasoldater kontinuerlig bekjemper dem gjennom mange trefninger.

29. Dette var en veldig viktig faktor i å bekjempe Batistas hær, uavhengig av det faktum at når geriljaen vant framgang, økte også geriljastyrkens suksess og størrelsen på angrep på militærforlegninger osv.

30. På denne måten var det mulig, litt etter litt, å endre maktforholda og oppnå seier mot en hær som, ifølge analytikerne, ikke kunne nedkjempes kun med våpen.

31. Den særskilte karakteren til revolusjonær politikk er å ta utgangspunkt i virkeligheta, men å søke den rette måten å forandre maktforholda i de revolusjonæres favør.

c) Å gjøre mulig i framtida. Det som virker umulig i dag

32. Revolusjonær politikk er ikke det muliges kunst, men heller kunsten å gjøre mulig i framtida det som virker umulig nå. Ikke fordi vi er ønsketenkere som lengter etter forandring i framtida, men fordi vi er realister og tar utgangspunkt i dagens virkelighet, analyserer vi den virkeligheta og prøver å finne en måte å forandre maktforholda.

33. Maktforholda må endres.

34. Det finnes ingen seier uten å endre maktforholda.

35. Så, politikkens kunst er nettopp evnen til å skape maktforhold som er gradvis mer gunstige for den revolusjonære prosessen.

36. Det er dette, gjennom hele menneskehetens historie, alle revolusjonære politikere har gjort.

37. Men denne forståelsen av politikk som akkumulasjon av krefter, som konstruksjonen av nye maktforhold, er veldig distinkt og opererer veldig annerledes enn den som anser politikken å være det muliges kunst.

d) Å ikke redusere politikk til institusjoner

38. Denne forståelsen reduserer ikke politikk til institusjoner

39. Vanligvis når en prater om politikk og politikere, tenker en på folk som har posisjoner i nasjonalforsamlinga, i departe-menter, i rettssystemet, maktposisjoner og derfor, for å vinne mer makt, må deres politiske gruppe vinne flere mandater. Derfor blir allianser skapt mellom partiledere og mellom politiske partier. Ved å gjøre dette, tror de maktforholda endres.

40. Dette er ikke vår oppfatning av politikk

d) Å overkomme den smale oppfatninga
av makt

41. I vårt syn på politikk må vi overkomme denne smale oppfatninga av makt.

42. Politikk er ikke bare statsmakt. Det finnes ikke bare i staten. Makt er spredt gjennom mange deler av samfunnet, i mange sektorer, i mange fragmenter.

43. For eksempel er mediemakta, som du veit, ei grunnleggende makt.

44. Spørsmålet er hvordan nye maktuttrykk kan begynne å stige opp fra basis i samfunnet.

45. Et selskap forlatt av kapitalistene, som blir tatt over av arbeiderne og blir sjølstyrt, er å skape makt.

46. Akkurat som når bønder tar over landjord fra store jordeiere. Og når studentforsamlinger forandrer universiteter, etc.

47. Så makt kan ikke bare reduseres til staten, det er mer å ta med i beregninga.

 f) Å skape sosiale krefter: noe helt grunnleggende

48. Sist og viktigst, hvis vi definerer politikk som kunsten å endre maktforholda, burde vi innse at maktforholda ikke vil bli forandra ene og aleine med politiske krefter, vi må også skape de nødvendige sosiale kreftene, bygge sosiale krefter som gjør oss i stand til å styrke vår politiske makt og bekjempe de politiske kreftene vi står opp mot.

49. Altså: Revolusjonær politikk er grunnleggende fokusert på folkelig organisering.

50. Det kan ikke skje noen revolusjonær forandring i maktforholda uten et mer og mer organisert folk.

g) Folkets skepsis til politikk og politikere

51. Men vi støter på et alvorlig problem når vi prater om politikk, og det er skepsisen folket har til politikk og politikere.

52. Hvis du prater med folk om partier,
reagerer de som regel negativt. Undersøkelser har blitt gjort i noen land som viser at folket avviser partier på grunn av det rådende partiveldet, den gjensidige logringa, kameraderiet, beslutninger som taes ovenfra-og-ned, frynsegodene politikerne får.

53. Politikk og politikere er i stor grad diskreditert, og en av flere grunner til dette er at høyresida har tatt til seg venstresidas språk. De adopterer våre ord, så deres taler høres ut som våre taler.

54. Vi kan legge til noe som er vår egen feil, vår egen svakhet, som er at når våre politikere driver politikk, bruker de ofte den samme politiske stilen som høyresida, den samme måten å framstå på.

55. Når folk hører veldig like taler og ser veldig lik praksis, hvorfor skulle de bli entusiastiske til politikere og politikk?

56. Dette må taes med i beregninga.

57. Vi kan se på bevegelsen som nå støtter president Correa i Ecuador, PAIS-alliansen som et godt eksempel. Denne bevegelsen var veldig påpasselig med å ta med i beregninga den store graden av skepsis mot politikere i befolkninga. Derfor skapte de et politisk verktøy tett knytta til det de kaller «innbyggerbevegelsen».

h) Utopiske mål: bautaerer som viser vei

58. Jeg vil også gjøre klart at når jeg sier at vi må gjøre mulig det som i dag virker umulig, mener jeg ikke at alt er mulig.

59. Det finnes mål som allverdens viljestyrke ikke kan oppnå – som Hinkelammert, en tysk skribent som nå bor i Costa Rica, som har skrivi ei rekke interessante verk om frigjøringsteologi, sa: «Vi har å gjøre med ønskelige mål som inneholder menneskelige verdier i deres reine og definitive form, men som på grunn av deres grad av perfeksjon ikke er menneskelig mulige og i den forstand er utopiske mål: for eksempel, vi vil aldri fullt ut oppnå den typen samfunn basert på full likhet som Marx drømte om.»

60. Disse utopiske måla er veldig viktige fordi de inspirerer våre revolusjonære handlinger, de driver oss til å handle og overbeviser oss om behovet for kamp. Du manes til kamp fordi du har håp, fordi du har et alternativ å slåss for, er det ikke sånn?

61. Sjøl om disse måla er utopiske og ikke kan oppnås, er de som stjerner som lyser opp veien for oss.

62. Noen kan si at å akseptere det faktum at noen av måla våre er utopiske mål, det vil si mål som ikke kan oppnåes, er pessimistisk. Jeg trur det motsatte: jeg trur at enhver handling eller ethvert steg mot det målet, uansett hvor lite, er et steg framover. På den måten er jeg optimistisk: jeg ser hvordan små handlinger går et stykke på veien til å synliggjøre det nye samfunnet vi slåss for.

63. Men for å unngå ønsketenking må vi ta utgangspunkt i virkeligheta. Vi må analysere det som innen politikk kalles: den nåværende situasjonen, den nåværende konjunkturen.

64. Det vil si, de som involverer seg med politikk, må ikke bare være i stand til å gjøre klart de langsiktige måla: «jeg vil bygge sosialisme», «jeg vil bli frigjort fra Batista», etc. Nei! Vi må også være i stand til å oppnå måla, og for å gjøre det må vi vite hva som skjer her og nå for å best kunne beslutte hva vi gjør med det neste gang.

i) Ei generell retning er ikke nok innen politikk

65. Ei generell retning er altså ikke nok i politikk, konkrete handlinger er nødvendige. Dessuten er det grunnleggende å være i stand til å forstå endringer i maktforholda, fordi forhold ikke er noe statisk, de endrer seg hele tida.

66. Når ei kvalitativ endring skjer, hva er det som gjør at du tenker at situasjonen har forandra seg? Fordi: hvis situasjonen har forandra seg, må verktøya vi bruker for å drive politikk også endre seg, som vi vil se seinere.

67. Før jeg er ferdig med denne delen, vil jeg si at i de følgende delene vil vi se på noen sider ved det å best beskrive den nåværende situasjonen: Hvilke krefter står mot hverandre? Hvordan er disse kreftene organisert? Hvilken posisjon har hver av kreftene akkurat nå? Hvordan opererer de? Og hvilken kraft er det som driver prosessen, som er drivkrafta eller hovedkrafta?

II Maktforholda

1) Maktforholda i Venezuela når Chavez vant sitt første valg

68. Vi går nå over til noe helt konkret – situasjonen i Venezuela da Hugo Chavez først blei valgt til president.

69. Ved å bruke forståelsen av maktforholda, ser vi hvordan den gjelder i en spesifikk historisk virkelighet som i Venezuela.

70. Hvordan var situasjonen i Venezuela da president Chavez vant valget i 1998?

71. Maktforholda på verdensbasis var veldig negative.

72. Husk at Berlin-muren falt i 1989 og Sovjet-blokka forsvant mot slutten av 1991.

73. Som et resultat av dette opprettholdt de kapitalistiske kreftene, imperialistene  absolutt dominans og USA ble den ledende militære verdensmakta, uten noen motmakt, fordi motvekta i Sovjet-militæret hadde vært, atomkrigtrusselen, lamma eller virka i det minste avskrekkende på den tida, var borte.

74. USA fikk evnen til å handle unilateralt fordi de hadde den mektigste militærmakta på kloden.

75. Og da Sovjets sosialistiske økonomiske modell forsvant, styrka kapitalismen seg fordi ingen lenger kunne argumentere overbevisende for at det fantes et  alternativ eller en annen måte å gjøre ting på.

76. I denne sammenhengen oppsto Fukuyamas tese om at nyliberalismen representerte historias endepunkt.

77. Dette skjedde på den internasjonale arenaen.

78. Da Chavez begynte sin prosess var han aleine i Latin-Amerika, og sto opp mot disse maktforholda på verdensbasis.

79. Og hva skjedde internt i Venezuela?

80. Chavez vant et valg med mer enn 50 % av stemmene, med flertall i folket bak seg. Dette resultatet kan forklares med at landet var dypt inne i ei strukturell krise, staten var i krise, en tidligere president hadde blitt fjerna fra stillingen for korrupsjon, folket var lei av korrupsjon, av kameraderi, av alt som eksisterte i staten i Venezuela.

81. Chavez – som først tenkte å drive væpna opprør for å få makta og transformere landet – innså at i det store og hele ønska ikke folket i Venezuela vold, og bestemte seg for å delta i valgkampen, den institusjonelle kampen, og stille til valg og vinne.

82. Men hvordan var maktforholda som karakteriserte situasjonen etter hans seier?

83. Han hadde støtte fra store deler av hæren, men hadde mindretall i nasjonalforsamlinga, og det samme gjaldt de regionale guvernørene og borgermesterne.

84. Rettsapparatet var i henda på folk som representerte det forrige regimet.

85. På samme måte var økonomien og media stort sett i henda på de gamle herskerne.

86. Og nivået på organisering av folkelige bevegelser og politiske partier i Venezuela var veldig svakt. Vi kan for eksempel ikke sammenligne partiene på den chilenske venstresida med partiene på venstresida i Venezuela. De chilenske partiene var større og med større tradisjon for kamp.

87. Hva gjorde Chavez da han sto overfor en så negativ situasjon, både internasjonalt og på hjemmebane?

88. Det første han gjorde internasjonalt, var å prøve og endre maktforholda ved å oppfordre til å danne alternative organisasjoner til de imperialistiske.

89. Blant annet støtta han latin-amerikansk og karibisk integrasjon på ulike vis: For eksempel: Han støtta opp om Mercosur og skapte ALBA, den Bolivarianske Alliansen for Vårt Amerika, som virkelig representerer en annerledes form for integrasjon som virker forskjellig utfra hvert enkelt lands behov og med solidaritet mellom landa.

90. Det mest konkrete uttrykket for denne nye formen for integrasjon er bånda som finnes idag mellom Cuba og Venezuela.

91. Et annet tiltak var handelsavtaler han signerte med fattige land i Sentral-Amerika og Karibia hvor Venezuela solgte olje til langt lavere priser enn prisen på verdensmarkedet.

92. Han revitaliserte og styrka Organisasjonen av oljeeksporterende land (OPEC), som på den tida var kraftig svekka, og han lykkes med å få en av hans beste kadre, Ali Rodriguez, til å bli president i OPEC. Med denne manøveren oppnådde han en viktig seier: Etablering av rettferdige oljepriser for produserende land.

93. I tillegg søkte han å skape allianser og etablere relasjoner som skulle bryte den nært absolutte avhengigheta Venezuela hadde til USA.

94. Så han etablerte relasjoner med India, Russland, Kina og Iran.

95. Han etablerte disse multipolare relasjonene, som er grunnleggende for at et land som vårt kan være suverent.

96. Han støtta også internasjonale fora for utviklingsland: Forum av 15 nasjoner, Forum for Sør-Sør-samarbeid og Gruppa av 77 nasjoner, som samler 120 underutvikla nasjoner.

97. I Latin-Amerika har vi gjort veldig viktige framskritt. Vi har allerede møter mellom landa uten USAs tilstedeværelse.

98. Vi er suverene, og vi begynner å fatte avgjørelser uten å måtte konsultere USA.

a) Å endre spillereglene i det institusjonelle systemet

99. Når det gjelder interne krefter, forsto president Chavez at det første han måtte gjøre var å endre spillereglene i det institusjonelle systemet, gitt at han hadde bestemt seg for å etterstrebe en sosial endringsprosess den institusjonelle veien; gjennom ikke-voldelig folkemobilisering heller enn en direkte militær utfordring.

100. Han kjente begrensningene denne veien innebar, og sa derfor at disse grensene, disse spillereglene måtte endres, og for å gjøre det var første skritt en folkeavstemning som spurte: Vil du at vi skal danne ei grunnlovgivende forsamling som skal lage utkast til en ny grunnlov?

101. Folket støtta folkeavstemninga, den grunnlovgivende forsamlinga blei danna, den lagde utkast til ny grunnlov, og det store flertallet av folket godkjente den grunnloven.

102. Den nye grunnloven krever at valg skal avholdes for å velge folkevalgte på alle nivåer i staten, og de de valga vant presidenten og de som støtta ham en stor seier: De fikk et komfortabelt flertall i nasjonalforsamlinga, de fikk kontroll med et betydelig flertall av guvernørposisjonene og borgermesterposisjonene, og de konverterte rettsvesenet til en institusjon som var villig til å opprettholde grunnloven heller enn å bli styrt av oligarkiske grupper.

102. Disse bragdene var ikke permanente, som vi skal se. Dette var situasjonen etter den grunnlovgivende forsamlinga og valga etterpå.

103. Men før vi går videre og ser hva som så skjedde med disse institusjonene, må vi ta med i beregninga det faktum – som en så god strateg, en god politiker som Chavez gjorde – at de sosiale og politiske bevegelsene i Venezuela var veldig svake, partiene var ikke, som vi sier, tilstrekkelig konsolidert.

104. Den Revolusjonære Bolivarianske Bevegelsen 200 – som var den politiske gruppa som støtta ham i hæren – var satt sammen av et minkende antall militante og Bevegelsen for en Femte Republikk – som var valgkampverktøyet skapt for å vinne valga – var kun et valgkampapparat.

105. Så Chavez begynte å se etter ulike initiativ til å bygge folkelige og parti-liknende organisasjoner.

106. Han fremma gjenoppbygging av den Revolusjonære Bolivarianske Bevegelsen 200, han fremma de Bolivarianske sirkler og så skapte han en politisk ledelse for revolusjonen, og valgte Guillermo Garcia Ponce, en kjent kommunistleder, til å ta rollen som generalsekretær.

107. Altså: Chavez så nødvendigheten av et politisk verktøy og nødvendigheten av sosial organisering.

108. Dette er ikke stedet for å analysere hvor vellykka disse initiativa var, men det gir oss et godt overblikk over Chavez som politisk strateg og over hans bevissthet rundt nødvendigheten av å endre maktforholda.

2) Maktforholda i Venezuela før kuppet i april 2002

109. Vi vil nå analysere den nye situasjonen i Venezuela. Vi så på den politiske situasjonen som fantes da Chavez vant; nå vil vi se på den politiske situasjonen som oppsto kort tid før militærkuppet i april 2002.

110. På slutten av 2001 lyktes Chavez med å få parlamentet til å vedta ei lov som ga regjeringa mulighet til å foreslå lover og få dem godkjent raskt, fordi nasjonalforsamlinga ikke hadde kapasitet til å foreslå alle disse lovene. Dette var avgjørende, fordi ei grunnlov uten lover er som et skjellet uten kjøtt. Derfor måtte kjøtt legges på beina, lover måtte lages for å komme igang med spesifikt arbeid. Hvis du har ei grunnlov og lover som går mot grunnlovens ånd, kan en ikke drive landet på lovlig vis.

111. Det var sånn lover som landloven, fiskeriloven, hydrokarbonloven, mikrokredittloven, kooperativloven etc. ble vedtatt.

112. Dette var lover som for første gang tok noen mindre privileger fra herskerklassen, og umiddelbart var det enorme reaksjoner fra Venezuelas oligarki – et oligarki som ikke hørte på budskapet John F. Kennedy, den liberale presidenten i USA på tidlig 1960-tall.

113. Kennedy, da han sto overfor den cubanske revolusjonens seier, forsto veldig godt at hvis de latin-amerikanske oligarkene ikke ga fra seg privileger, hvis de oligarkiene ikke var i stand til å distribuere rikdommen bedre, hvis de hamstra all rikdommen sjøl, ville de lide samme skjebne som oligarkene på Cuba.

114. Den eneste herskende sektoren som aksepterte og iverksatte Kennedys standpunkter, var kristen-demokratene i Chile. Resten av de latin-amerikanske oligarkiene gjorde rett og slett ingenting. Latifundistene (store landeiere) fantes fortsatt, akkurat som enorme sosiale forskjeller mellom herskerklassen og folket.

115. Så opposisjonen, leda av dette oligarkiet og av kommunikasjons-mediene de dominerte, spilte rollen til politiske partier i Venezuela, fordi de tradisjonelle partiene – på høyresida – hadde forblitt veldig svake etter dannelsen av den grunnlovgivende forsamlinga.

116. Hva skjedde med middelklassene? Middelklassene begynte å trekke tilbake deres støtte til Chavez. Noen av Chavez' standpunkt, og særlig noen av hans taler, måten han omtalte dem på Alo Presidente (TV-program hvor presidenten taler til folket i Venezuela – oversetters anm.), hadde såra dem dypt, og som resultat begynte han å miste støtten deres.

117. Blant dem var Luis Miquelena, som hadde spilt en nøkkelrolle i regjeringa i de første få månedene, og som var en viktig figur i den grunnlovgivende forsamlinga, en person Chavez hadde tillit til.

118. Da han ble konfrontert med oligarkiets motstand mot de nevnte lovene, prøvde Miquelena å overbevise Chavez om å stoppe, og å ikke gå mot oligarkiet. Chavez svarte – "Nei, jeg kan ikke gjøre det. Vi gikk til valg på å fremme en endringsprosess, ikke for å regjere uten å kunne regjere."

119. I det øyeblikket oppstod splittelsen mellom Miquelena og Chavez.

120. Se på situasjonen i høyesterett. Maktforholda var sånn at av 20 dommere, var det 11 som mente det ikke skjedde noe statskupp i april 2002!

121. Det er ikke tvil om at det var et kupp, og bak det statskuppet sto de vi kaller "den oligarkiske blokk".

122. Hvem utgjorde denne oligarkiske blokka? Generaler som deltok i kuppet, forretningsfolk, medlemmer av Fedecamaras (arbeidsgiverorganisasjonen), landsorganisasjonen CTV (dominert av av business-vennlige fløyer), hierarkiet i den katolske kirka, media, som – sjølsagt unntatt statskanalen – spilte en nøkkelrolle i å organisere kuppet, deler av middelklassen påvirka av media – media som fikk opposisjonen til å se langt mektigere ut enn de var – og husk at middelklassene vanligvis støtter den sterkeste parten.

123. Ambassadørene fra Spania og USA gikk også mot Chavez. Kuppet lyktes, og Chavez blei fengsla.

124. Men, som alle veit, det folkelige svaret på kuppet sikra at på mindre enn 48 timer var Chavez gjeninnsatt, og den ulovlig innsatte presidenten, Pedro Carmona, måtte flykte.

125. Etterpå satte sjefene igang en lockout, men den nådde ikke måla deres, fordi de venezuelanske arbeiderne visste hvor deres virkelige klasseinteresser lå, og hindra stenginga av fabrikkene.

126. Så: Hvem kan vi si utgjorde den "revolusjonære blokka" som bekjempa kuppet og lockouten?

127. Grunnleggende sett militæret og folket.

128. Folket, blant dem innbyggerne i barrioene og arbeiderklassen.

129. Det er viktig å spørre: Hvorfor er hæren i Venezuela så annerledes?

130. Hæren som støtta president Chavez, var ikke trent ved the School of the Americas. Et venezuelansk militærakademi blei danna, der offiserer studerte demokratispørsmål, inkludert de mest avanserte idéene på dette området. De studerte statsvitenskap og demokratiske tenkere. De analyserte virkeligheta i Venezuela, og militærstudentene hadde mye utveksling med andre studenter.

131. På den annen side, denne hæren måtte ikke konfrontere venezuelanske geriljaer, den måtte konfrontere fattigdom. Når de dro for å se etter geriljaer, hva fant de? De fant ikke geriljaer, de fant veldig fattige mennesker, og tidvis delte de matrasjonene sine med disse fattigfolka, fordi de ble opprørte over at disse folka ikke hadde noe å spise. Den samme kontrasten mellom fattigdommen i grenseområdene og oligarkiets rikdom var det som vekte samvittigheta i store deler av militæret.

132. På den andre sida, i Venezuela er det ikke, som i noen andre land, militære kaster, og høyere offiserer kommer ikke fra oligarkiske familier, eller fra veldig rike familier. Tvert om: De kommer fra fattige familier.

a) Rask opplæring av folket i den revolusjonære prosessen

133. Det skjer noe i revolusjonære prosesser som er veldig viktig, og det skjedde på denne tida i Venezuela: Den raske opplæringa av folket i den revolusjonære prosessen, i den tida revolusjon skjer.

134. Lenin sa at folk lærer mer i timer med revolusjon, med revolusjonære skjelvninger, enn i 15 år med å studere tekster og politisk utdanning. Og det var det som skjedde med Venezuelas folk, disse hendelsene økte deres bevissthet enormt.

3) Hva skjedde etter kuppet i April?

135. Hva skjedde etter kuppet i april?

136. Hva var oppnådd nasjonalt? Et folk med stor politisk bevissthet, utrenskning i militæret fordi kuppmakerne var avslørt, opposisjonen delte seg mellom de som fortsatt ville ha kupp og mer institusjonelle sektorer som ville respektere prosedyrer, og middelklassene – som hadde distansert seg fra Chavez – nærma seg igjen når de så at den eneste mulige regjeringa var Chavez' regjering. Det var voksende støtte i folket.

137. Framgangen i folkelig organisering gikk fortere. Arbeidere begynte å danne den første autonome fagforeningssammensluttninga, skilt fra CTV som var dominert av den gamle herskerklassen.

138. Nye aktører dukka opp på den politiske arena.

139. Det er interessant at en av de viktige aktørene var motorsyklister, motorsykkelbud. De organiserte seg og ble et kommunikasjonsmiddel i de fattige nabolaga, fordi de bevegde seg raskt fra et sted til et annet i Caracas. Caracas er en by med voldsom trafikk, og det er kun mulig å reise raskt med motorsykkel. De organiserte seg i ei gruppe som støtta presidenten.

140. Nye organisasjoner dukka også opp idet ulike former av folkelige organisasjoner og partiene på venstresida som tidligere var splitta, begynte å redefinere seg sjøl.

141. Internasjonalt var framgangen veldig viktig, fordi ingen kunne tvile på den autentisk demokratiske karakteren i prosessen når den ble forsvart av sitt eget folk.

142. Nå vil jeg raskt se på de nye organisasjonene som oppsto ut av disse kampene.

143. Organiserte grupper blei danna for å gjenåpne skoler som de konservative hadde stengt. Grupper av foreldre og lærere gjenåpna dem mot kuppmakernes vilje. Bønder og fiskere danna sirkler for å forsvare lovene – husk at det nå fantes ei ny fiskerilov, ei ny jordlov. Grupper til forsvar av forbrukere dukka opp for å sikre at matforsyninger ikke kunne bli brutt, grupper av naboer dukka opp for å forsvare salg av bensin. Middelklassefolk som støtta myndighetene danna "Den Positive Middelklassen". Ulike grupper samla underskrifter for ulike formål, noe som ville bli veldig viktig seinere, når opposisjonen krevde folkeavstemning mot Chavez.

144. Og sist, arbeiderne som spilte en viktig rolle i å stoppe stenginga av fabrikker.

145. Chavez anerkjente rollen de spilte, og reiste til fabrikkportene for å møte dem. Han ville belønne arbeiderne, og utnevnte representanter for de fagforeningene som støtta ham, til strategiske posisjoner.

III. Strategi og taktikk

146. Vi skal nå definere hva vi mener med strategi og taktikk

a) For å vinne et slag er det nødvendig å planlegge godt

147. Vi veit at for å vinne et slag er det ikke nok å ville vinne, det er nødvendig å planlegge kampen godt.

148. Å planlegge sånn at vi kan angripe fienden og beseire den litt etter litt. Vi har alt sett hvordan geriljametoden fungerte i situasjonen på Cuba.

149. For å planlegge kamp, må vi vite hva slags terreng vi skal slåss på, og vi må kjenne det godt.

150. Vi må kjenne fienden og dens styrker og svakheter, og vi må kjenne våre egne styrker og svakheter

b) Å definere maktforholda

151. Vi har prata mye om maktforholda, men vi har aldri definert begrepet, fordi orda i seg sjøl er ganske sjølforklarende: Det er forholdet mellom krefter som står mot hverandre.

152. Med andre ord, det er forholdet mellom
den evnen ei kraft har til å tvinge  sine interesser på ei kraft den står opp mot, og den motstående kraftas evne til det samme.

153. I den forstand, med negative eller ugunstige maktforhold, mener vi en situasjon der vår motstander er sterkere enn oss. Derfor må vi endre den situasjonen så vi kan bli den sterkere krafta. Når vi har oppnådd dette, kan vi si at maktforholda er til vår fordel, at vi har positive maktforhold.

154. Vi må alltid vurdere om maktforholda i en hvilken som helst situasjon er gunstige for oss – den revolusjonære krafta – eller om de er gunstige for fienden.

c) Eksempler på strategi og taktikk i det militære terrenget

155. Vi vil nå gi eksempler fra det militære terrenget, krigens terreng, og vi vil forklare hvorfor vi bruker krigens terreng for å demonstrere hvordan vi forstår strategi og taktikk.

156. La oss se for oss en nasjonal frigjøringskrig, som for eksempel den kinesiske krigen mot Japan og den vietnamesiske krigen mot Frankrike.

157. Vi ser at det finnes ulike måter å konfrontere fienden på. For eksempel kan vi velge strategien med å konfrontere fienden direkte.

158. Hva betyr det? Det betyr at, som i eksempelet Kina, den revolusjonære hæren, den nasjonale frigjøringshæren konfronterer fiendens hær i et stort slag der begge siders styrker er fullt eksponert. Det er dette vi mener med direkte konfrontasjon, og det kan være én måte å bekjempe en fiende på.

159. Vår hær og fiendens hær, alle våre styrker og alle deres styrker, er alle der.

160. Men hvis fiendens styrker er større og bedre væpna, risikerer vi å tape en direkte konfrontasjon.

161. Å velge direkte konfrontasjon som taktikk kan framstå som uttrykk for heltemot: «Se hvor sterke vi er», «vi er store, vi kommer til å vinne». Dette er en voluntaristisk* holdning, som kan lede til katastrofale nederlag.

162. Hvilke andre veier finnes?

163. Det finnes andre veier, for eksempel å omringe fienden.

164. Å kjenne fienden, og hvor fienden står, er viktig. Kanskje fienden alt har rykka fram og tatt en viktig by fra oss og har konsentrert styrkene sine der. Hva kan vi gjøre?

165. Vi kan omringe dem. Vi finner en måte å omringe dem så de ikke kan få inn forsyninger, og dermed svekker vi dem. Det kan være en annen taktikk.

166. En tredje strategi kan være å splitte opp fienden. Hvis fienden finnes på sto steder – vi kan se for oss på et kart – driver vi en kile mellom disse stedene på en sånn måte at de to delene av hæren ikke kan hjelpe hverandre. Det er enda en måte: Splitt opp og angrip delene.

167. Vi har også geriljastrategien vi prata om tidligere, angrep ved å overraske og overmanne fienden når de er ute på patruljer etc.

d) Forståelsen av strategi

168. Så hva betyr forståelsen av strategi?

169. Strategi er måten vi planlegger, organiserer og regisserer ulike slag.

170. For hvilket formål?

171. For å oppnå mål, som kan være å vinne krigen, eller å vinne et slag i krigen.

172. La meg gjenta dette poenget: Strategi er måten ulike slag er planlagt, organisert og regissert for å oppnå våre mål.

173. Hva er da taktikk? Taktikk er operasjoner eller handlinger som spesifikt lar oss gjennomføre strategien vår.

174. For eksempel: I omringingsstrategien der min hær omringer fienden, kan en taktikk være å hindre matforsyninger, å hindre vann og medisiner fra å nå inn.

175. En annen form for taktikk i omringingsstrategien kan være å skape stadige trusler om en nærstående invasjon fra vår side, ved å sende falske signaler om angrep og skape en konstant usikkerhet blant fienden.

e) De strategiske måla

176. Vi kaller de langsiktige måla vi håper å nå, for strategiske mål.

177. Det kan finnes to typer:

178. Det endelige målet kan være, for eksempel i en nasjonal frigjøringskrig, å bekjempe kolonistene.

179. Og i tilfellet Cuba kan vi si at det endelige målet var å bekjempe Batista.

180. Det finnes også delmål: Å bekjempe fienden ved å omringe eller bekjempe en av fiendens baser. Dette kan være delmål.

f) Behovet for å lage en strategisk plan

181. En militær strategi må utvikle handlinger for å endre maktforholda, og for å gjøre det må den forberede og en lage plan.

182. For hver strategisk plan er det ei tid for å lage planen, ei tid for å anvende planen, ei tid for å analysere resultatene og ei tid for å justere planen basert på resultatene en har oppnådd.

183. Dette er grunnleggende elementer å ta med i beregninga. Det er ikke nok å lage en plan, vi må evaluere resultatene av den.

184. Vi handler ofte uten en plan, og mer ofte enn ikke, når vi har en plan, evaluerer vi ikke hvordan det går så vi kan rette opp i feil i tide.

185. Den generelle grunnmetoden er å lære og sloss i løpet av sjølve krigen.

186. Vi kan ikke planlegge hver minste detalj i vært slag, fordi hver handling som utføres endrer virkeligheta, og derfor må planen justeres, akkurat som virkemidlene vi bruker, etc.

187. Og politikkens kunst er uten tvil fleksibilitet i taktikkens kunst, som vi vil se.

188. Det første steget i strategisk planlegging er veldig viktig. Vi har allerede sagt at vi må analysere den konkrete situasjonen og de kreftene som kjemper, for å nå de samme måla vi søker.

189. En god strateg er først og fremst den som benytter seg av alle eksisterende ressurser for å endre maktforholda i løpet av kampen.

190. Vi snakker om strategi og taktikk, og vi bruker militære eksempler. Dette burde ikke overraske, fordi Lenin sa, og jeg trur, at politisk kamp eller revolusjonær kamp er en krig, en klassekrig.

191. Som du veit anser marxismen menneskehetens historie – som oppsto med klassene – som historia om klassekamp – historia om kampen mellom herskerklassene som er utbyttere og de dominerte klassene, som er utbytta og gjør opprør.

192. Derfor kan denne forståelsen av militær strategi og taktikk godt anvendes på politisk kamp.

h) Vi kan ikke alltid være på offensiven

193. Det er viktig å huske at vi, de revolusjonære kreftene som konfronterer fienden, ikke alltid kan være på offensiven.

194. Til tider må vi gå på defensiven, noe de mest radikale delene av venstresida ofte ikke forstår.

195. De trur at å for å være revolusjonære må en alltid være på offensiven, og at enhver som går på defensiven, eller enhver som gjør retrett, er en reformist, en som forråder revolusjonen.

196. Det finnes tider der fienden har overtaket og kan gå på offensiven.

197. På de tidspunktene, når fienden er på offensiven, må vi være i stand til å gjøre retrett for å reorganisere styrkene våre og gjøre dem i stand til å overleve for å kunne lansere nye offensiver i framtida.

198. Fordi, om vi ikke gjør retrett, kan alle dø i slaget. Og hvis de alle dør i slaget, så heroisk det enn kan være, finnes ingen mulighet for å bygge framtida, som er det alle politiske krefter prøver å gjøre.

199. Akkurat som det er opportunisme å ikke utnytte seg av forholda til å gå fram når de er gunstige for den revolusjonære prosessen, er det eventyrpolitikk å gå fram når forholda ikke er sånn at kampen kan være vellykka.

i) En plattform for kamp som forener
breie lag av befolkninga

200. Kunsten med revolusjonært lederskap er å fremme kamp som er så brei at alle deler av folket som er mot de konservative kreftene, kan forenes og gi gjensidig støtte i kampen for å bekjempe den fienden.

201. En god politisk strateg er en som fremmer denne bredden.

202. Lenin mente det var grunnleggende for å lykkes å skape det han kalte et positivt handlingsprogram.

203. Vi kan kalle det en plattform for kamp som forener de breie lag av befolkninga.

204. Denne plattformen for kamp eller dette positive handlingsprogrammet – som Lenin kalte det – må inneholde saker som knytter alle de folka sammen.

205. Hvis vårt handlingsprogram, vår plattform for kamp, er en veldig radikal plattform, vil mange grupper bli skremt vekk og fjerne seg fra kampen, og isteden for å legge sammen krefter, trekker vi krefter ifra.

206. Dette er viktig, fordi vi til tider tror at å for være revolusjonære må vi fremme de mest radikale standpunktene.

207. Men det kan skape den motsatte effekten, fordi det ikke lar oss vinne nye krefter, de kreftene som i framtida vil gjøre mulig det som i dag virker umulig.

208. Vi har allerede pekt på at det er viktig å finne hvilke krefter vi står mot, hvordan de er organisert og hvilken vei vi skal velge.

209. Vi vil gi ei spesifikk analyse av dette i et seinere kurs. Vi vil se at grunnlaget for denne analysa er analysa av klassesamfunnet, men vi vil ikke gå inn på den analysa helt enda, fordi vi trur det er veldig viktig at vi befrir oss fra skjemaer og at vi i stedet er i stand til å analysere kreftene vi står opp mot.

210. Når vi kommer til å analysere klasser, vil vi se hva som ligger bak disse kreftene, men for øyeblikket kan vi presist beskrive disse motstående kreftene.

j) Hvem kan vi regne med støtte fra, og hvem må vi kjempe mot?

211. Lenin pekte på at revolusjonær strategi burde peke på de vi kan regne med støtte fra, de som må kjempes mot, og under hvilke konkrete forhold.

212. Dette er det viktigste elementet.

213. En må finne ut – som vi sa tidligere – den generelle strategien og taktikk ved hver nye konjunktur.

214. Og jeg sa at dette må gjøres ved hver ny konjunktur fordi situasjonen forandrer seg hele tida: I Venezuela var situasjonen etter den grunnlovgivende forsamlinga blei danna, helt annerledes enn situasjonen før kuppet i april 2002.

215. Så, etter å ha laget en analyse av den spesifikke situasjonen, må vi utarbeide taktikker, som er handlingene vi utfører for å nå våre strategiske mål.

216. Taktikkene må inneholde en referanse til organisatoriske strukturer, altså: hvordan vi organiserer oss sjøl. Vi må huske at hvis vi er i krig mot en væpna okkupant, vil vår tilnærming til den utfordringa være veldig annerledes enn om vi kjemper mot en fiende i valgkamp eller i media.

217. Vi må så skille mellom de ulike organisatoriske strukturene vi må ta til, og metodene for kamp vi kommer til å bruke. For eksempel, vil vi ty til opptøyer eller stille til valg?

k) Utnytt motsigelser blant fienden

218. Denne spesifikke måten vi utnytter motsigelser blant fienden på, er veldig viktig, fordi det ikke bare er et spørsmål om å evaluere fiendens styrke, men om å beregne både styrker og svakheter. Og blant svakhetene er motsigelsene som oppstår internt i fiendens rekker.

219. Det ble for eksempel sagt at i presidentvalget i Venezuela i 2012 kom Chavez til å vinne, blant annet fordi fienden – Chavez’ rivaler – var totalt splitta.

l) Former for agitasjon og propaganda

220. Til sist har vi spørsmålet om hva slags agitasjon og propaganda som bør brukes, fordi folk drives av ulike motivasjoner, og de politiske verktøya burde kunne adressere de motivasjonene sånn at folk blir inspirert, handler og kjemper. En del av dette er rolla til det vi kaller «politiske slagord», som er nettopp de sterke ideene som trengs for å motivere folk til å kjempe for spesifikke mål.

221. Politiske slagord er korte fraser som fungerer som mektige ideer som oppsummerer meninga og retninga for ei handling.

222. Her vil jeg gi et veldig klart eksempel. Da den russiske revolusjonen skjedde i februar, var det to krefter som styrta tsarismen: På den ene sida folk som var organisert i arbeider- og soldatsovjeter, på den andre sida de borgerlige kreftene som tok over statsapparatet.

223. Da Lenin var i utlandet – i eksil – trodde han det grunnleggende slagordet måtte være: «Ned med den provisoriske borgerlige regjeringa, sånn at folket, organisert i sovjetene, vil vinne og ta over makta sjøl.»

224. Men da han ankom Russland, innså han at folket trudde på den regjeringa fordi den, til forskjell fra tsaren, hadde åpna opp demokratiske rom. Fra da politiet hadde blitt eliminert, kunne folket fritt organisere møter. Folket følte de hadde blitt befridd fra tsaristisk undertrykking, og de var overbevist om at de ville få fred. På det tidspunktet var det fred.

225. Folket hadde mange illusjoner, men Lenin og bolsjevikene visste at den nye regjeringa ikke kom til å opprettholde freden, at den var interessert i å fortsette krigen på grunn av klassesammensetninga i regjeringa og dens tilknytning til imperialismen, etc.

226. Hva sa Lenin i den situasjonen? Vi kan ikke reise slagordet: «Styrt den provisoriske regjeringa», folket vil ikke forstå, folket tror på regjeringa. Hva må gjøres?

227. Oppgava partiet hadde på det tidspunktet, var å utdanne, å forklare folket at regjeringa de trudde på, ville gå til krig. Og det skjedde: Kort tid etter erklærte regjeringa krig.

228. På det tidspunktet innså de delene av folket og arbeiderne som hadde hørt bolsjevikenes budskap, at de hadde rett.

229. De begynte å forandre standpunkt og tenkemåter, og ville nå bekjempe den borgerlige regjeringa fordi de ikke ville fortsette krigen.

230. Det var da slagordet «Ned med den provisoriske regjeringa!» måtte reises.

231. Dette er viktig, fordi et slagord kan virke riktig, men om det ikke stemmer overrens med synspunkter og følelsestilstander i folket på det tidspunktet, kan det være feil.

232. Vi må kunne oppdage når et tilsynelatende riktig slagord virkelig er et sterkt utsagn som vil forene de breie lag mot hovedfienden, som i 1917 i Russland, etter februarrevolusjonen var den provisoriske regjeringa.

IV. Folkets virkelighetsoppfatning

233. Nå skal vi se på et spørsmål som er veldig viktig, spørsmålet om folkets virkelighetsoppfatning, eller politiske bevissthetsnivå.

a) Begrepet «massene» virker for homogeniserende

234. Det er kritisk at vi tar med i beregninga folkets eller grasrotas virkelighetsoppfatning. Vi prater om «folkets virkelighetsoppfatning» heller enn «massene», et begrep mest assosiert med Lenin og marxist-leninistisk litteratur fra det tjuende århundret.

235. Problemet med begrepet «masser» er at det ikke er til så stor hjelp som det en gang så ut til å være, fordi vår 21. århundre-visjon av det revolusjonære subjektet er differensiert, mens begrepet «masser» – uavhengig av intensjon – virker homogeniserende.

236. Vi foretrekker å prate om «folket» eller «det folkelige grunnlaget».

b) Faren i subjektive analyser

237. Legg merke til at vi har sagt at det er grunnleggende å analysere maktforholda, men i analysen av maktforholda kan vi ikke være subjektive.

238. Om vi legger hele hjertet og all vår lidenskap inn i kampen, trur vi ofte det er mer styrke i den revolusjonære leiren enn det faktisk er, og det er ei tabbe.

239. Det er ikke mer revolusjonært å anta at våre styrker er større enn de er. Hvorfor? Fordi vi planlegger våre slag basert på hvordan vi analyserer styrkene vi har. Om vi går til kamp, og vi trur vi har en hær på ti tusen soldater, og vi planlegger basert på at ti tusen soldater vil slåss, men vi bare har fem tusen eller to tusen soldater, er det liten tvil om at vi vil tape, fordi vi kan ikke vinne et slag med to tusen soldater om vi planlegger for ti tusen.

240. Og denne feilen er en som ser ut til å dukke opp ofte på venstresida. Vi blir offer for å diagnostisere subjektivt hvor stor styrke vi faktisk har. Og hva gjør vi så? Vi kommer med dårlige antagelser og feilinformerer våre ledere og planlegger slag uten å ha hverken ressursene eller folka som er nødvendige for enn sånn oppgave.

c) Folkets virkelighetsoppfatning

241. Vi må være i stand til å vite hvordan folkets virkelighetsoppfatning er, og vi må vite hvordan fiendens virkelighetsoppfatning er. Det er veldig viktig.

242. Vi må også vite hva som er den virkelige internasjonale konteksten vi slåss i.

243. Med disse vurderingene på plass må vi så utarbeide linjer for handling.

d) Ledere må lære å lytte

244. Men for å oppnå ei klar innsikt i folkets virkelighetsoppfatning må vi lytte, og dessverre, mange av våre ledere veit ikke hvordan en lytter. De veit hvordan en planlegger politisk, de veit hvordan en gir ordre, men de veit ikke hvordan en lytter.

245. Å herske ved å adlyde, noe Evo Morales ofte snakker om og som har sin opprinnelse hos zapatistene, er sjelden oppnådd i praksis. I virkeligheta blir ordre gitt for å adlydes. En hersker ikke basert på å adlyde folket.

e) Å gi feil informasjon er en grov politisk feil

246. Vi sa at ledere ofte ikke er gode til å lytte, men disse ledernes underordna – det midtre sjiktet – har også en tendens til å feilinformere sine ledere. For å blidgjøre dem eller av politisk opportunisme gir de feil informasjon, de får situasjonen til å høres bedre ut enn den egentlig er.

247. Jeg mener det er en stor politisk feil som fortjener seriøs straff, fordi faren i ikke-objektiv informasjon er at den fører til feil avgjørelser, feil strategier eller feil taktikk som resulterer i nederlag og demotiverer folket.

248. Når vi gjør dette, gjør vi oss skyldige i grov uansvarlighet.

249. Det er derfor ei revolusjonær plikt å være presist informert og å informere ledere presist.

f) Behovet for å innse hva vi gjør feil

250. Og jeg trur hva Facundo Guardado, en salvadoransk leder, sa under revolusjonskrigen, er viktig: «Hvis folket ikke følger deg på det nivået du vil, må du spørre deg sjøl hvorfor. Hva er det jeg gjør feil? Og ikke legge ansvaret på andre.»

251. Vi sier ofte om våre nederlag: Å nei! Det var folket som ikke handla, det var folket som ikke mobiliserte, og vi innser ikke at vi sjøl var de som ikke var istand til å planlegge våre slag riktig.

252. Det er en tendens til subjektivisme. Til tider, på grunn av ledernes revolusjonære lidenskap, kan dette føre til at de blir feilinformert, til tenking om at virkelighetsoppfatninga til folk rundt dem reflekterer virkelighetsoppfatninga til folket generelt.

253. For eksempel, lederen for et veldig kampvillig nabolag tenderer til å tro at andre nabolag og resten av landet har den samme entusiasmen for kamp som hans nabolag, mens hans nabolag ofte er unntaket.

254. Dette skjedde i geriljasonene i Colombia. Når geriljakommandørene så at disiplinen de krevde i soner de kontrollerte – solidariske holdninger, ei rekke tiltak og standarder, etc – ble respektert, projiserte de synet på sonene over på hele landet. En av konsekvensene var at politikken for byene ble utarbeida med de samme kriteriene som ble anvendt i soner de kontrollerte på landsbygda.

255. Og det er derfor så mange folk døde i byene, enten sympatisører eller de som var bygeriljaer, fordi disse urbane militante måtte konfrontere et undertrykkende regime med hele sin styrke i byen, en situasjon som ikke eksisterte i de geriljakontrollerte sonene på landsbygda.

256. Disse subjektive avgjørelsene førte ikke bare til nederlag for revolusjonen, men til mange tapte liv.

257. Å tru at alt partiet sa var riktig, at alt alt det gjorde var bra og nødvendig og at det var nødvendig at virkeligheta tilpassa seg til partiets forslag (og ikke omvendt), var deler av den stalinistiske metoden, og kosta oss dyrt.

258. Isabel Rauber, en mangeårig kollega, og jeg adopterte en metode for å prøve å unngå subjektive bedømmelser og hjelpe til å lage nøyaktige analyser av spesifikke situasjoner. Vi lagde et rammeverk eller en metodologi for å analysere konkrete situasjoner, og vi kalte det «konjunktur». Det vil være tema for en annen pamflett fordi det tar ganske mye tid å beskrive. Vi legger vekt på en serie grunnleggende komponenter hvor folk kan se på ei rekke aspekter av virkeligheta for å oppnå ei nøyaktig analyse av den eksisterende situasjonen.

g) Å skille mellom ulike nivåer av bevissthet i befolkninga

259. Når vi snakker om folkets virkelighetsoppfatning, må vi være istand til å se på de ulike virkelighetsoppfatningene som finnes i folket som helhet.

260. Ikke alle har politisk bevissthet, så det er viktig å skille de delene av folket som har mer politisk bevissthet fra de som har mindre.

261. Det finnes deler som har revolusjonær bevissthet, men det er andre som bare vil ha demokratisk kamp, en fredelig kamp.

262. Det er viktig å skille mellom de ulike nivåene av bevissthet i forskjellige lag av folket.

263. Og vi må vite hvilke interesser som motiverer de ulike lag av befolkninga. Dette må vi finne ut.

h) Å tegne et territoriekart over fordelinga av krefter

264. Det er nyttig å tegne et territoriekart over fordelinga av krefter.

265. Vi har sagt det er viktig å analysere kreftene, men disse kreftene eksisterer ikke i et vakuum. I tilfellet krig er disse kreftene lokalisert i spesifikke territorier, og det samme er sant for kamp som foregår i statsinstitusjoner.

266. For eksempel: I våre mest progressive regjeringer i Latin-Amerika har den gamle økonomiske makta fortsatt enorm styrke. Om vi på den andre sida lager ei oversikt over parlamentene, ser vi at i mange av parlamentene har vi flertall, til tider også i rettsvesenet, i nabolaga og på universitetene, så vi ser at våre styrker har vinni spesifikke territorier.

267. Men konservative krefter dominerer fortsatt mange ting: Media, for eksempel. Til tross for styrken til statsmedia, har det ikke lykkes å bekjempe opposisjonsmedia.

268. Et territoriekart er veldig viktig, og ikke bare et kart over landet, men et som reflekterer situasjonen i ulike regioner og i statsinstitusjonene.

i) Å avgjøre hvilke som er de strategiske territoriene for å lede kampen

269. Og vi må avgjøre hvilke som er de strategiske territoriene for å lede kampen til seier.

270. For eksempel: Da opprøret i Tsar-Russland lyktes, skjedde ikke det over hele landet. Opprøret vart de store byene, Moskva og Petrograd, hvor de revolusjonære styrkene var konsentrert.

271. Det er viktig å ta dette med i beregninga. Etter seieren sa Lenin: «Vi må vinne støtte fra bønda, som representerer det store flertallet i befolkninga».

272. De hadde ikke deltatt i revolusjonen direkte, bortsett fra de soldatene i sovjetene som opprinnelig var bønder.

273. Så vi må kartlegge dette, vi må vite hva som er de strategiske territoriene.

274. For å vinne en revolusjon var det åpenbart strategisk å fremme den i de store byene.

275. Halve hæren var konsentrert der, det var også de mest kampvillige gruppene av arbeidere.

276. Det var de som brakte revolusjonen seier.

277. Hvis det ikke hadde skjedd, om bare perifere byer hadde blitt tatt over, ville det ikke vært mulig å styrte tsarismen.

278. Som sagt – hver gang territoriekartet forandres, hver gang maktforholda endrer seg –må strategien tilpasses.

279. Og vi må være veldig forsiktige, for når vi er på landsbygda, i geriljasoner, er arbeidet lettere.

280. Vi innser ikke at vi til tider kan kontrollere masse territorier, som geriljaene i Colombia, men de kontrollerte ikke storbyen Bogota eller andre store byer. Geriljaen kontrollerer ganske store territorier, men mindre viktige. Så vi må utdype kartet spesifikt med tanke på strategiske territorier.

281. Vi har sagt at det er viktig å begynne med hva som motiverer folket. Vi har forklart hvordan Lenin forsto det, og hvorfor han ikke fremma styrting av den provisoriske regjeringa på et tidspunkt der en kritisk masse av de undertrykte ikke var klare til å høre på ei sånn anbefaling, for ikke å snakke om å handle ut fra den.

282. Vi har sagt ved ei tidligere anledning at Lenin godt forsto at slagordet «Fred, jord, brød» var det korrekte slagordet for å mobilisere flertallet av folket i kampen mot tsarismen. Folket identifiserte seg sjøl med bolsjevikenes slagord: «Fred, jord, brød».

j) Vær forsiktig med kvantitativ analyse!

283. En annen ting: Vær forsiktig med kvantitativ analyse! Hvis tall tas ut av sammenhengen, kan de resultere i fullstendig feil politiske analyser. Du kan for eksempel konkludere med at arbeiderbevegelsen er i frammarsj fordi det var 40 eller 100 streiker i løpet av året, mange flere enn året før, men året etter, når det bare er 20 streiker, deduserer du at arbeiderbevegelsen er i ferd med å svekkes.

284. Men problemet er: Hva var konteksten streikene skjedde i? Hvorfor skjedde 40 eller 100 streiker i fjor og ikke nå? Situasjonen har forandra seg, hæren har gått ut i gata og har drept talløse arbeiderledere. Det var en brutal undertrykkelse. Derfor har kampene det året skjedd i en endra kontekst. Betyr så det lavere antallet streiker at arbeiderbevegelsen er i ferd med å svekkes, eller at arbeiderne ikke har noe vilje til kamp? Ikke nødvendigvis. For eksempel i Nicaragua var arbeiderne forberedt på å kjempe som geriljaer eller på fordekt vis i nabolaga, men ikke i fabrikkene, fordi de ville miste jobben eller bli fengsla.

285. Så en må være forsiktig med tall, en må se på kontekst.

k) Aktiv og passiv folkelig grasrot

286. Til sist, og dette er viktig, må en skille mellom aktiv og passiv folkelig grasrot.

287. Altså: til tider vi gjør beregninger, for eksempel på hvor mye støtte ei regjering har basert på antallet av støttespillere som demonstrerer i gatene, og vi konkluderer, med ei mobilisering av 100 000 folk eller mer: «Med det resultatet vinner vi det neste valget», men vi ikke har tatt med i beregninga at valg ikke mobiliserer de samme typene folk. Det kan være mange revolusjonære som demonstrerer i gatene, men de som vil stemme mot regjeringa vil stemme stille i båsen i stemmelokalet.

288. Det er derfor store overraskelser kan skje, som i Nicaragua: Store folkemasser i gatene støtta Ortega i 1990, men han tapte valget.

289. Vi må være forsiktige med sånt.

290. På den andre sida, må vi ta med i beregninga at mange folk, på grunn av opportunisme, kan mobiliseres til å støtte regjeringa. De har på våre t-skjorter den dagen, men i stemmelokalet – når ingen ser dem – stemmer de den andre veien.

291. Her avslutter vi delen om folkets virkelighetsoppfatning.

V. Fiender, allierte og politisk front

292. Vi skal nå prate om et spesifikt tema vi har kalt «fiender og allierte» og vi kan legge til politiske fronter, fordi vi vil prate ekstensivt om politiske fronter

a) Det umiddelbare målet for den revolusjonære kampen i Russland

293. Du husker Tsar-Russland på slutten av 1900-tallet? Hva var det umiddelbare målet for den revolusjonære bevegelsen på den tida? Hva var det folket så sterkt ønska?

294. Vel, folket, de revolusjonære, bolsjevikpartiet ville bli kvitt tsarismen.

295. Det umiddelbare målet var å styrte tsarismen.

296. I februar 1917, takket være opprøret blant arbeider- og soldatsovjetene og deltakelsen til de borgerlige kreftene, blei tsarismen styrta.

297. Takket være at disse to store opposisjonskreftene kom sammen, ble tsaren beseira.

298. En ny konjunktur åpna seg – som jeg sa før – den provisoriske regjeringa på den ene sida, som representerte borgerskapet, og på den andre sida arbeider- og bondesovjetene. Det var en situasjon med parallell makt.

299. Hvem var den umiddelbare fienden under disse nye forholda?

300. Den provisoriske regjeringa blei den umiddelbare fienden, fordi folket lengta etter fred, og den regjeringa fortsatte krigen.

301. På det tidspunktet ble det klart at den fienden som måtte bekjempes, var den provisoriske regjeringa, og slagordet bolsjevikene reiste var «Ned med den provisoriske regjeringa!»

302. Før jeg fortsetter vil jeg minne deg om at de revolusjonære i Russland ville ha ei omforming av samfunnet, slutt på utbyttinga. De ville ha et ikke-kapitalistisk samfunn, et samfunn som kunne bekjempe føydal og borgerlig makt.

303. Et sosialistisk samfunn: Det var det strategiske målet for bolsjevikpartiet og det viktigste hinderet som sto i veien for å nå målet var tsarismen. Så hovedfienden i den første fasen av revolusjonen var tsarismen. I den andre fasen av revolusjonen var det den provisoriske Kerensky-regjeringa, fordi det var den som sto i veien for at arbeider- og bondesovjetene kunne komme til makta.

304. Og legg merke til at når det gjaldt den provisoriske Kerensky-regjeringa, brukte bolsjevikpartiet to taktikker: Den første var å ikke reise slagordet «ned med den provisoriske regjeringa!», men å dedikere seg til å jobbe med å heve bevisstheta i folket, i fabrikkene, i hæren, forklare folk hva slags regjering det var snakk om, så den umiddelbare støtten til den regjeringa kunne endres til avvisning når den provisoriske regjeringa hadde vist sine sanne interesser.

305. Utdanning, heving av bevissthet og å ikke reise slagordet «Ned med den provisoriske regjeringa!» før det punktet ble nådd hvor den provisoriske regjeringa ble avslørt var den første taktikken.

306. Da den provisoriske regjeringa viste sine sanne farger og gjenopptok krigen, var den andre taktikken de brukte, å reise slagordet «Ned med den provisoriske regjeringa!», og de organiserte seg for å styrte den.

b) Den strategiske og umiddelbare fienden på Cuba

307. Når det gjelder Cuba, hvem var den strategiske fienden?

308. Den strategiske fienden til bevegelsen for å transformere samfunnet til et samfunn uten utbytting og for full utvikling av folket – et sosialistisk samfunn – var den nord-amerikanske imperialismen, cubanske landeiere og det lokale borgerskapet. Disse var de revolusjonæres strategiske fiende, men den mest umiddelbare fienden for den revolusjonære kampen var Batista-regimet.

309. Batista var det primære hinderet: Det som blokkerte de revolusjonæres framgang.

310. Det er veldig viktig å avgjøre hva som er det viktigste hinderet, fordi Batista ble styrta takket være Fidels lederegenskaper.

311. Han forsto at han måtte være veldig fleksibel for å bringe sammen alle de laga av det cubanske samfunnet som hadde motsigelser med Batista.

312. Og blant de laga var det også borgerlige lag, middelklasse-lag, etc, som var misfornøyde med måten Batista styrte.

313. Politikkens kunst er å avgjøre akkurat hvem som er den mest umiddelbare fienden og, gjennom å definere hvem som er den umiddelbare fienden, stake ut en vei for kampen mot den fienden, i tråd med virkelighetsoppfatninga blant folket.

314. En del av Fidel Castros intelligens, var hans forståelse av at den væpna kampen ikke kunne startes før mulighetene for å vinne gjennom valg hadde vist seg å være nytteløse.

315. Angrepet på Moncada-forlegninga var en gest so m lanserte ham i offentligheten, men når han dro til Mexico for å forberede seg på væpna kamp, vel vitende om det cubanske folkets tillit til å vinne gjennom valg, krevde han at Batista utlyste valg. Etter å ha demonstrert sin vilje til å stille til valg, var det først da Batista nekta at han organiserte invasjonen, ankomsten i Sierra Maestra.

c) Den strategiske og umiddelbare fienden i Nicaragua

316. Når det gjelder Nicaragua, skjedde noe veldig likt. Det var en diktator, Somoza. Hvem var den strategiske fienden for Nicaraguas folk? Nord-amerikansk imperialisme, de store landeierne og det pro-imperialistiske borgerskapet. Og hvem var den umiddelbare fienden? Det var Somoza.

317. Den fremste evnen til FSLN, lederskapet til Sandinist-fronten, var å forene alle laga som var i opposisjon til Somoza og vinne omfattende internasjonal støtte.

318. Dette var ekstraordinært fordi i denne Nicaraguanske æraen hadde imperialistene allerede blitt gjort oppmerksomme på mulighetene for at en slik revolusjon kunne skje. Det var folk som Regis Debray som sa at på mange måter var den cubanske revolusjonen en overraskelse, og kunne derfor vinne uten å møte motstand fra USA, men etter det, ville det ikke komme flere sånne overraskelser.

319. Sandinistene vill måtte kjempe vel vitende om at de kunne komme til å møte USAmerikansk intervensjon, og derfor måtte de vinne internasjonal støtte. Faktisk hadde de støtte fra de europeiske landa og ledere som Carlos Andres Perez i Venezuela.

320. Den viktige lærdommen her er at vi må være veldig gode til å definere hvem som er den umiddelbare fienden.

d) Å utnytte motsigelsene blant fiendene

321. Vi må ikke bare kunne avgjøre hvem som er vår umiddelbare fiende, men vi må kunne utnytte motsigelser som oppstår mellom fiender, stimulere de motsigelsene der det er mulig, fordi det vi gjør er å konsentrere vår ild mot den primære fienden.

322. Vi har snakka om fienden, vi har snakka om den primære fienden, vi har snakka om å utnytte motsigelsene blant fiendene.

e) De revolusjonære aleine kan ikke lage revolusjon

323. Vi har snakka om mange ting, men vi har så langt ikke snakka om allianser. Nå vil vi se på spørsmålet om allianser.

324. Vi må lage allianser for å konsentrere de største styrkene vi kan mot vår umiddelbare fiende eller det primære hinderet, for å få til framgang.

325. Det er en grunnleggende feil å tru vi kan lage revolusjonen aleine. Revolusjonære aleine kan ikke lage revolusjon.

326. Når oppstår denne idéen? Generelt vil idéen om at «vi kan lage revolusjon aleine» ikke oppstå når vi er ei lita gruppe, i åpenbart mindretall, fordi det er helt klart at under de forholda kan vi ikke vinne. Istedet dukker den opp når vi er i flertall.

327. For eksempel har vi det som skjedde i Bolivia. Etter en hard kamp mot separatistregionene, senatsopposisjonen og ei rekke aksjoner fra opposisjonskreftene, lyktes kreftene som støtter regjeringa å vinne, takket være mobiliseringa av folket. Evo Morales fremma en sultestreik, det var mobilisering av folk til Santa Cruz, en av opposisjonens bastioner. Evo lyktes i å vinne folkeavstemninga og den grunnlovgivende forsamlinga lyktes i sitt mål, og med alt det endra panoramaet av krefter seg i regionen, og Evo vant presidentvalget i 2010 med god margin.

328. Så, ifølge min analyse, begynte en å overvurdere sine egne krefter og sekterisme oppsto blant kameratene i Bevegelsen for Sosialisme (MAS): De trudde de var så gode at de ikke trengte å gå bredt ut og inkludere andre.

329. Jeg mener det var en stor feil.

330. Jeg vil illustrere den ideen: Hvis revolusjonære aleine er de som gjør det som trengs, virker det åpenbart at ting vil gå raskere, akkurat som et lokomotiv helt klart går fortere om en kobler av vognene bak, enn om det dro ei rekke vogner. Problemet er at revolusjonen må nå fram med alle vognene, ikke bare lokomotivet, eller i dette tilfellet med hele folket, ikke bare med de revolusjonære.

f) Hvordan bygge allianser

331. Hvordan bygger og konsoliderer vi allianser med andre?

332. For å gjøre det, er det viktig å ta med propaganda, aksjon og agitasjon i beregninga.

333. Hva mener vi med propaganda?

334. Når du inngår en allianse med noen du ikke er enig med om alt, kan du framheve det dere har felles, eller du kan framheve det dere er uenige om.

335. President Chavez inngikk sjøl en allianse med deler av mellomborgerskapet, med en gruppe forretningsfolk.

336. Så han la åpenbart vekt på de gode sidene ved disse forretningsfolka, sa at disse forretningsfolka var villige til å samarbeide om å skape arbeidsplasser, at de ville gi arbeid til folket, etc. Han presiserte ikke det faktum at disse forretningsfolka er utbyttere.

337. Det er ikke at disse folka slutter å være kapitalister, de fortsetter å være kapitalister. Det som skjer, er at propagandaen vektlegger de tinga som er positive for prosessen.

338. Når det gjelder aksjoner: Når de delene av alliansen som ikke er vår, angripes av konservative krefter fordi de støtter oss, må vi handle solidarisk med dem.

339. Når det gjelder agitasjon er det veldig viktig å avsløre alt fienden gjør, alt de konservative kreftene gjør, alt som avvises av de kreftene vi er alliert med.

340. Det er mange ting vi burde kunne peke ut, sånn som den umenneskelige oppførselen til de konservative kreftene.

341. For eksempel den katolske kirka i Venezuela, som forsvarer en student i sultestreik mot Chavez, men som ikke er bekymra nok til å gi ly til ofrene for en storm. Vi må peke på dette sånn at de mest oppmerksomme kreftene blant våre midlertidige allierte ser motsigelsene (forskjellene) de har med de mer konservative kreftene, og det de har felles med oss.

g) Avtaler og kompromisser

342. Når vi danner allianser må vi skille mellom avtaler og «kompromisser».

343. Vi kan lage avtaler med andre krefter uten at noen av partene avskriver seg sine egne interesser. Når det gjelder krig, kan borgerlige krefter støtte geriljaene, gi dem mat for å lykkes i å angripe en forlegning. Her er det en avtale: De borgerlige sektorene vil gi dem mat, og ved å gjøre det fraskriver de seg ingenting, det er bare snakk om samarbeid.

344. Men det finnes andre allianser som innebærer kompromisser. Vi forstår kompromisser som fraskriving av noen av våre krav for å oppnå en politisk avtale med andre aktører.

h) kan revolusjonære akseptere kompromisser?

345. Det finnes kamerater blant de mer radikale delene av venstresida som sier de ikke vil akseptere noen kompromisser, at å gjøre det er å være reformist, å ikke være revolusjonær nok eller å være en forræder mot revolusjonen.

346. Men Lenin insisterte kraftfullt på at en må forstå at noen ganger må en godta kompromisser.

347. Det finnes kompromisser som hjelper revolusjonen og er revolusjonære, men det finnes også kompromisser som er klart forræderske, og vi må kunne skille mellom dem.

348. Hva slags kompromisser kan virkelig hjelpe revolusjonen?

349. Jeg vil gi et eksempel som var veldig kontroversielt i sin tid og fortsatt er det: Fredsavtalen i Brest Litovsk, som avslutta krigen i 1918 mellom Russland og keiserdømmet Tyskland.

350. Noen mener fortsatt at det var feil av Lenin å beslutte at det var nødvendig å signere den fredsavtalen, uten at de tar med i beregninga at det var en situasjon der revolusjonære Russland, siden oktoberseieren, hadde lidd under borgerkrig og imperialistisk intervensjon.

351. Situasjonen for den Røde Armé var veldig komplisert på det tidspunktet.

352. Avtalen ble signert i mars 1918. Det var helt klart en retrett, territorier ble avgitt, men hvorfor ble den signert? Fordi tanken var at bare gjennom å avgi territorier kunne revolusjonen taes vare på.

353. Det var et spørsmål om revolusjonens overlevelse.

354. Alternativene var: Du kunne enten fortsette kampen, og revolusjonen ville dø, for det var fare for at revolusjonen kunne dø, eller du kunne gjøre retrett, avgi deler av territoriet ditt for å la revolusjonen overleve.

355. Lenin sa at det var ikke sant det de som var mot avtalen sa; at uansett om en gikk fram eller gjorde rettrett så ville revolusjonen dø

356. Han sa: «Vi gjør retrett, vi konserverer styrkene våre, og etterpå går vi framover».

357. Du kan være enig eller uenig med Lenins utsagn, men ingen kan benekte at han var en ekstraordinær strateg.

358. I en tekst kalt De viktigste oppgavene i vår tid, som han skreiv i mars 1918 (1), sa Lenin: «Vi har forrådt ingenting og ingen, vi har ikke helliggjort eller dekt over noen løgner, vi har ikke nekta å hjelpe en enkelt venn eller kamerat i nød på alle måter vi kan og med alt vi har til rådighet. En general som trekker tilbake restene av sin hær inn i landet når den har blitt slått eller er i panikkarta flukt, eller som, i ekstreme tilfeller, beskytter sin retrett med en krass og ydmykende fred, er ikke skyldig i forræderi mot den delen av hæren han er ute av stand til å hjelpe, og som har blitt avskåret av fienden. En sånn general utfører sin plikt ved å velge den eneste måten å redde det som ennå kan reddes, ved å nekte å gamble uansvarlig, ved å ikke pynte på den bitre sannheten for folket, ved å «avgi rom for å vinne tid», ved å utnytte alle og ethvert pusterom, uansett hvor kort, for å mønstre sine styrker og la hæren hvile eller komme seg, hvis den er ramma av desintegrasjon og demoralisering.

359. Lenin visste godt at dette var et upopulært tiltak. Hvem er glad for å gi opp deler av sitt eget territorium?

360. Men ved å kjenne maktforholda, tilstanden til sin egen hær, så han at ved å avgi territorier og signere en frastøtende fredsavtale – som han beskrev den – vil han muliggjøre overlevelsen til revolusjonen. Historia viser at han hadde rett.

361. For: Hæren kom seg, og landet ble endra til den store Sovjetunionen.

362. Jeg ga dette eksempelet for å vise at noen ganger er det riktig å kompromisse.

363. Vi har snakka om allierte, at det kan forekomme avtaler og kompromisser.

364. La oss nå se på hva slags allierte det kan være.

i) Strategiske og taktiske allierte

365. Det finnes strategiske allierte og taktiske allierte

366. Strategiske allierte er de kreftene i folket som støtter revolusjonære i å nå den strategiske endringa av landet.

367. Taktiske allierte er de kreftene som støtter oss i en fase av utviklinga fordi de har mer til felles med oss enn de konservative kreftene. Men vi veit at på et eller annet punkt i handlingsforløpet, vil de velge en annen vei.

368. Det er veldig sannsynlig – for eksempel – at borgerlige krefter vil støtte prosessen i en fase, men vil stå mot den når prosessen radikaliseres mot sosialisme. De er allierte med oss i den fasen fordi de tror de kan forbedre sin posisjon for å bedre kunne kjempe under andre forhold.

369. Vi må også skille mellom interne og eksterne allierte.

370. Vi må huske at det er grunnleggende å ha eksterne allierte – som Chavez alltid hadde.

371. Vi kan ha et stort flertall nasjonalt som støtter vår prosess, men om eksterne krefter som står mot oss er mektige nok, kan de knuse oss. Det finnes helt klart ingen revolusjon som kan lykkes i et land aleine.

372. Akkurat som med interne allierte, kan vi skille mellom strategiske og taktiske allierte blant internasjonale allierte.

j) Potensielle og virkelige allierte

373. Det er også viktig å skille mellom potensielle allierte og virkelige allierte.

374. Hvis du er en god strateg, kan du forutse hvem som vil være med deg om du gjør godt arbeid med dem. De kan være mot oss nå, men å jobbe politisk med dem kan vinne dem over til en forståelse av at vi har felles kortsiktige mål; de kan bli våre allierte.

375. Så en politisk strateg er i stand til å endre de potensielle allierte til virkelige allierte.

376. Og en god strateg er en som er i stand til å integrere inn i kampen alle de som fortsatt ikke har blitt med oss, men som kunne være villige til å gjøre det.

377. Husker du at vi nevnte idéen om et positivt handlingsprogram eller en plattform for kamp?

378. Idéen er å skape en plattform for kamp mot hovedfienden, en plattform som så mange som mulig av kreftene som finnes i landet kan identifisere seg med.

k) Alliansens politikk

379. La oss nå se på alliansens politikk.

380. La oss først definere begrepet: Alliansens politikk er de orienteringene som fører alliansen i ei bestemt retning. Alliansenes politikk er retningslinjene som etablerer alliansene.

381. Vi kan ikke bare ha en politikk for allianser orientert mot å vinne krefter over til oss, altså overbevise deler av borgerskapet, eller deler av venstresida, eller deler av arbeiderklassen om å støtte oss. Dette er alliansepolitikk for å vinne allierte.

382. Vi trenger også alliansepolitikk for å nøytralisere krefter.

383. Om vi veit at en bestemt sektor ikke kan vinnes over, kan vi følge en politikk som i det minste hindrer den sektoren fra å støtte fienden, prøve å holde sånne krefter på sidelinja.

384. Dette kalles nøytraliseringspolitikk.

l) Taktisk fleksibilitet

385. Alle de tinga vi har prata om – taktikk, allianser, forpliktelser – krever taktisk fleksibilitet.

386. Dessverre er det krefter på venstresida som ikke forstår nødvendigheten av taktisk fleksibilitet. De jobber mye med strategiske slagord, med store tanker, men de veit ikke hvordan de skal oppføre seg i en komplisert virkelighet, med mange avskygninger, med de mange gråtonene som finnes, når de skal forholde seg til konkrete situasjoner.

387. Og, gitt at på generelt grunnlag er disse kreftene beundrere av Lenin, virker det viktig for meg at de burde lytte til den Lenin de beundrer så mye, så de ser hvordan han stilte spørsmålet om taktisk fleksibilitet.

388. I boka Venstrekommunismen: En barnesjukdom (2) skreiv Lenin: «Den mektigere fienden kan bekjempes bare ved å yte den største innsats og ved den grundigste, forsiktigste, oppmerksomme og obligatoriske bruken av hvilken som helst, sjøl den minste rift mellom fiendene, enhver konflikt mellom borgerskapet i de ulike landa og ved å utnytte enhver, sjøl den minste mulighet for å vinne allierte blant massene, sjøl om disse allierte er midlertidige, vakler, er ustabile, upålitelige og avhengige av omstendighetene.

De som ikke forstår dette, avslører en manglende evne til å forstå sjøl det minste fnugg av marxisme, av moderne vitenskaplig sosialisme generelt. De som ikke har bevist i praksis, over en ganske betydelig periode, og i ganske ulike politiske situasjoner deres evne til å bruke denne sannheten i praksis har enda ikke lært å hjelpe den revolusjonære klassen i sin kamp for å frigjøre alle arbeidende mennesker fra sine utbyttere. Og dette gjelder i like stor grad i perioden før og etter proletariatet har vunnet den politiske makta.

389. Jeg mener det er helt klart at Lenin insisterte på nødvendigheta av taktisk fleksibilitet.

m) Allianse er ikke sammenslåing

390. Til sist må vi forstå at en allianse ikke er det samme som ei sammenslåing. Når to krefter går sammen for å skape en framtidig enhet, kan en snakke om sammenslåing: For eksempel når to partier på venstresida slås sammen til en politisk organisasjon.

391. Sammenslåing skjedde tilfellet Venezuelas Forente Sosialistparti (PSUV), når Chavez fremma  dannelsen av et revolusjonært parti og hvor andre venstresidepartier, i tillegg til bevegelsen for den Femte Republikk, gikk inn i PSUV.

392. Så ei sammenslåing er en ting; allianser er noe annet.

393. Ei sammenslåing er en permanent enhet, to krefter som var separate etablerer seg som en enkelt enhet.

394. En allianse er en midlertidig enhet der hver av kreftene opprettholde sin profil, sine karakteristikker og sin autonomi.

n) Tilfeldige allianser, avtaler og politiske pakter

395. Det kan også finnes ulike typer allianser. Det kan være tilfeldige allianser som ganske enkelt involverer samla aksjoner: Vi kan for eksempel bli enige om å mobilisere stort mot Carlos Andrés Pérez (tidligere president i Venezuela). Borgerlige krefter, middelklassenes progressive partier og venstresidepartier kan bli enige om å demonstrere i gatene.

396. Dette er tilfeldige allianser, eller forente aksjoner. Tilfeldige, men ikke uviktige.

397. Avtaler er mer organiserte allianser, sjøl om de ikke nødvendigvis er formaliserte: «Jeg gjør en avtale med deg på et punkt: hver av oss prater i 20 minutter på møtet».

398. En politisk pakt er mer formell. Et dokument tegnes opp der begge parter forplikter seg til visse mål, aksjoner etc.

o) Permanente allianser: Politiske fronter

399. Til sist finnes det permanente allianser, allianser for langsiktige prosjekter, de som blir politiske fronter.

400. Politiske fronter er ikke partier, i den forstand at de ikke er enhetlige politiske organisasjoner.

401. En front er en type politisk organisasjon som forskjellige politiske organisasjoner deltar i mens de beholder sin autonomi. Men disse ulike politiske organisasjonene har en felles plattform, et felles program og disiplin til å la dem fungere sammen.

402. Uruguays Breie Front er en politisk front, som også Folkets Enhet i Chile. Begge var politiske fronter.

403. Hva er forskjellen mellom disse politiske frontene, Folkets Enhet i Chile og Uruguays Breie Front?

404. Jeg synes det er veldig interessant å undersøke forskjellen.

405. I Chile ble Folkets Enhet danna av alle partiene på venstresida: Sosialistpartiet, Kommunistpartiet, Det Radikale Partiet og Det Kristne Venstrepartiet. Den chilenske Bevegelsen av Revolusjonære Venstre (MIR) ble ikke med i Folkets Enhet. MIR var mot Folkets Enhet-fronten, som det anså som reformistisk, men det støtta likevel Allende.

406. I Chile kan vi si vi hadde en politisk front, sammensatt av partier, og samtidig en allianse mellom den politiske fronten og MIR.

407. Den chilenske politiske fronten Folkets Enhets karakter, var at det helt grunnleggende var summen av partiene, og styrken var summen av militante i de partiene.

408. Uruguays Breie Front er noe helt annet.

409. Uruguays Breie Front var også sammensatt av partier, kanskje et mye breiere spektrum av partier, for i tillegg til Sosialistpartiet og Kommunistpartiet var det også progressive deler av det Konservative Partiet som deltok i den fronten. Det var også de uruguayanske Kristendemokrater, som er kristendemokrater jeg anser for å være mer progressive enn de chilenske kristendemokratene.

410. Det interessante aspektet ved den uruguayanske politiske fronten – den lengst levende fronten i Latin-Amerika, den oppsto i 1971 og har vart i 42 år – er at den forener tre partier samtidig som den går inn for at innbyggerne skal etablere grasrotkomiteer. Resultatet av denne tilnærminga var at, gitt den enorme støtten frontens program hadde, to tredjedeler av folket i disse grasrotkomiteene ikke var militante fra partiene, men individer som ble tiltrukket av programmet og plattformen for kamp.

411. Jeg tror disse erfaringene er veldig viktige. Jeg sier alltid: Det er summer som legges sammen, som i tilfellet chilenske Folkets Enhet, med partiene og deres militante; og det er summer som multipliseres, som i tilfellet Uruguays Breie Front.

412. To tredje deler av folka som kom til den uruguayanske Breie Front, var ikke militante partimedlemmer sjøl. Den Breie Front søkte å gi dem rom og representasjon og deltakelse i beslutningsprosesser, fordi deres rolle ikke er begrensa til å være velgere eller del av grasrotmobilisering. Nei! De er også tatt med i beslutningsprosesser.

413. Allianser må ikke alltid etableres bare mellom ledere eller topptillitsvalgte i ulike organisasjoner eller ulike sektorer; allianser kan dannes med grasrotorganisasjoner, uformelle allianser kanskje, men helt klart allianser.

414. For eksempel: Da Lenin og bolsjevikene tok makta, fremma de ikke bolsjevikenes landbruksprogram, men adopterte i stedet de Sosial-revolusjonæres program, et parti med røtter blant bønda. Grunnen til å adoptere programmet til et parti som representerte flertallet av bønder, uten å ha etablert en formell allianse med partiet, var for å prøve å etablere en allianse med det sosiale grunnlaget til det partiet, over hodet på partiets ledere.

415. Dette kan og må gjøres når ledere ikke forstår nødvendigheten av slike allianser.

416. Til sist må vi forstå at om alliansen ikke består av likeverdige, vil det bli motsigelser i hjertet av alliansen, og derfor vil det være både enhet og kamp.

417. Men sjølsagt er kampen om de ideologiske eller programmatiske elementene som ikke deles, ikke en kamp mellom fiender. Det er en kamp i folket, og derfor må det finnes regler som forhindrer splittelse og separasjon av allierte, og sikre respekt for ulikheter så enheten ikke brytes.

418. Igjen, her er den Breie Front et eksempel på den typen debattkultur, på den aksept for forskjeller som trengs.

419. Det finnes folk som reiser til Uruguay og tror at den Breie Front vil oppløses, fordi diskusjonene er så seriøse og offentlige. Men den Breie Front fortsetter å eksistere, for en stor del, takket være den toleransen.

Spørsmål

1. Hva slags kritikk vil du reise av definisjonen av politikk som det muliges kunst?

2. For å være en god politiker, må en være en realist eller en drømmer?

3. Hvilken rolle spiller maktforholda i politikken?

4. Hva må en revolusjonær politiker gjøre når han møter negative maktforhold?

5. Forklar hvorfor vi sier at politikk er kunsten å gjøre det umulige mulig. Er ikke dette bare ønsketenking?

6. Forklar hvorfor vi sier makt ikke bare er å ha posisjoner i statsapparatet.

7. Forklar hvorfor vi mener at revolusjonær politikk avhenger av folkelig organisering.

8. Finnes skepsis til politikk og politiskere i ditt område? Hva er grunnen?

9. Hvordan kan vi oppdage en kvalitativ endring i den politiske situasjonen?

10. Velg et latin-amerikansk statsoverhode som eksempel, og pek på hva slags maktforhold som fantes på internasjonalt nivå da de vedkommende ble valgt?

11.Hva var de interne maktforholda?

12. Hva ble gjort for å endre de interne maktforholda?

13. Hva var de viktigste faktorene som bidro til framveksta av en ny politisk konjunktur?

14. Hvem utgjør den oligarkiske blokk, og hvem utgjør den revolusjonære blokk?

15. Hvorfor er hæren i Venezuela annerledes?

16. Hvorfor kan folk lære mer i revolusjonære tider enn på mange år med utdanning?

17. Hvilke faktorer må vi ta med i beregninga for å planlegge våre slag godt?

18. Kjenner du til et eksempel på politisk kamp i ditt land som var dårlig planlagt?

19. Hva mener vi med maktforhold? Gi et eksempel.

20. Gi et eksempel på en spesifikk strategi, og taktikkene som brukes i den.

21. Hvorfor trenger vi taktisk fleksibilitet?

22. Gi et eksempel på politisk opportunisme.

23. Når kan vi si at en spesifikk person er voluntarist?

24. Kan du peke på en politisk kamp der flere mennesker har blitt skadelidende enn nødvendig?

25. Hvorfor er korrekt analyse av en konkret situasjon så viktig i politikk?

26. Er bruk av væpna kamp alltid riktig?

27. Gi et eksempel på den riktige måten å utnytte motsigelser blant fienden.

28. Hvorfor må vi slutte å bruke begrepet «massene».

29. Hvorfor må vi unngå å være subjektive når vi analyserer maktforholda?

30. Hvordan kan vi oppnå ei pålitelig oppfatning av folkets virkelighetsoppfatning?

31. Forklar hvorfor å feilinformere en leder er så alvorlig?

32. Tror du våre ledere lytter til folket?

33. Gi et eksempel som viser at det er ulike bevissthetsnivåer blant folket.

34. Tegn et territoriekart over kreftene som står mot din president, og hvorfor de er posisjonert i akkurat de områdene.

35. Hva slags slagord kan mobilisere folk?

36. Forklar hvorfor forsiktighet må vises med kvantitative analyser ved å gi et eksempel.

37. Hva var det strategiske målet til bolsjevikpartiet?

38. Hvem var den umiddelbare fienden i den første og andre fasen i bolsjevikrevolusjonen og hvorfor?

39. Hvem er den strategiske fienden, og hvem er den umiddelbare fienden i ditt land? Hvorfor er det viktig å være klar på forskjellen mellom fiender?

40. Da Lenin kom tilbake til Russland, hvorfor avviste han – vel vitende om at den provisoriske regjeringa ville fortsette krigen – slagordet «Ned med den provisoriske regjeringa!»? Er det ikke sjølmotsigende å avvise det i februar, men akseptere det få måneder seinere?

41. Kan du gi et eksempel på latin-amerikanske ledere som har vært istand til å utnytte motsigelser mellom revolusjonens fiender?

42. Kan ei regjering påstå at den bygger sosialisme, mens den er alliert med borgerskapet? Gi et eksempel der du tror dette er tilfelle.

43. Kan revolusjonære akseptere kompromisser som står i veien for umiddelbar implementasjon av deres program?

44. Kan en dogmatisk leder, som alltid prater om prinsipper, men som veit lite om den konkrete virkeligheta rundt dem, være en god strateg? Veit du om noen sånne ledere?

45. Burde en militant akseptere at revolusjonen noen ganger må slå retrett på noen saker?

46. Hvorfor er det viktig å være klare på hvem som er våre potensielle allierte?

47. Kan du gi et eksempel på en politikk for en allianse som vinner over krefter til prosjektet, og et annet på politikk for en allianse som nøytraliserer opposisjonskrefter?

48. Gi et eksempel på sammenslåing.

49. Hvilke ulike typer allianser finnes?

50. Gi et eksempel på felles aksjon.

51. Gi et eksempel på avtaler.

52. Gi et eksempel på en politisk pakt.

53. Gi et eksempel på en politisk front.

54. Hvorfor tok bolsjevikene til seg landbruksprogrammet til et annet parti heller enn å implementere sitt eget?

55. Hvorfor sier vi at alle allianser innebærer enhet og kamp?

Noter:

1. Lenin, Collected Works, volume 27, p.161
2. Lenin, Selected Works in three volumes, vol. 3, Progress Publishers, Moscow, 1967, pp. 379–380.  

Regi Theodor Enerstvedt har utgitt mange bøker. Allerede for over 40 år siden utkom hans bok Dialektikk og samfunnsvitenskap. Enerstvedt har i mange år vært professor ved universitetet i Oslo, og er nå professor emeritus.

Massemorderen som kom inn fra ingenting er ikke delt klart inn i ulike deler. Den er skrevet som en unummerert politisk og historisk handling. Men bevisstgjøring er en prosess, og boka viser seg gradvis som et sammenhengende hele. Den handler om Anders Behring Breivik. Men det handler om så mye mer.

Rammen han setter, er ved å starte med å knytte Breiviks manifest tett sammen i en politisk kontekst for vår tid.

Han spør:

Hva er hovedmotsigelsen i samfunnet? Hva er grunnmotsigelsen i samfunnet? Disse motsigelsene trenger nemlig ikke være identiske. Klassemotsetningene er fremdeles grunnleggende i samfunnet, men forholdet mellom krig, vold, og ikke-vold er hovedmotsigelsen. Hovedmotsigelsen burde være basisen for en politisk organisering i dag, men er det ikke.

Enerstvedt fortsetter deretter med å pløye ned i og løfte fram sentrale deler av Manifestet 2083. Det er en fascinerende reise inn i det personlige og politiske rommet som utgjør «tempelridderen fra Frogner», Anders Behring Breivik, og oppskriften på en massemorder.

I Manifestet fremviser blant annet Breivik det han kaller «personlige fakta».

Se her:

Politisk syn: Kulturell konservativ, revolusjonær konservativ, Wienskolens tenkemåte, økonomisk liberal. (s. 23)

Denne sjølbeskrivelsen blir et sentralt utgangspunkt for Enerstvedt. Sporene Breivik sjøl setter i sitt manifest leseren inn i den dypeste midte av norsk historie: kampen mot kommunistene. Enerstvedt pløyer manifestets grunn, og opp stiger stanken av skjellettene i Aps statsbyråkrati i overvåkinga av kommunister, etableringa av unntakslovene etter krigen og den av-demokratiserende krigføringa de har velsignet i NATOs nye kriger. Denne moralske føringa som ligger i overvåkningssystemet, imperialistisk krigføring og unntakslover, sier han, er grundig propagandert for i Breiviks manifest. De unntakslovene Breivik skriver om, skal innføres ved en maktovertakelse til hans kulturkonservative meningsfeller er allerede, i høy grad, innført. Det demokratiet mange derimot tar for gitt, er en luftspeiling i horisonten. Ja, er vi egentlig et så utstrakt demokratisk folkeferd? spør Enerstvedt:

For det er min påstand at flertallet av det norske folk i dag har en demokratisk ideologi, ikke noen demokratisk bevissthet, ikke noe demokratisk sinnelag, og en manglende historiebevissthet. (s. 249)

Enerstvedt sier ellers noe overordnet, viktig:

Undersøkelsen av massemorderens økonomiske og politiske ideologi avslører noe bekymringsfullt og truende: Viljen og evnen til å bekjempe det massemorderen står for økonomisk, politisk, etisk og estetisk er så å si fraværende.(…) Alt som skjedde etter 22. juli viser en utvikling som er stikk i strid med de første erklæringene fra myndighetene om at nå skulle det bli mer «åpenhet» og «demokrati». Det skal bli mer politi, mer samarbeid mellom politi og militærmakt, mer overvåking og angiveri. (s. 197)

Behandlinga av Breiviks manifest og ideologi er viet god plass i boka og løftes inn som et skremmende speilbilde til hva ledende Frpere står for.

Brevik nevner blant annet ti favorittbøker i sitt manifest. To av disse er skrevet av Ayn Rand. Enerstvedt gjengir et VG-intervju i januar i 2012, Hun som beveget verden – Thatcher. Her svarer Siv Jensen på spørsmål: –Men kan du nevne noen kilder som i sterk grad bidro til å forme din liberalistisk-ideologiske interesse?

–Tja, jeg husker for eksempel med glede hvordan jeg en sommer ble totalt oppslukt av Ayn Rands litteratur. Jeg lå og leste og leste hennes svært tykke bøker til jeg ble helt hvit i ansiktet – jeg ble fullstendig fascinert.

Ayn Rand. Hvem var det? George Monbiot kaller Rands ideologi for psykopatens filosofi. Hennes filosofi, objektivismen, slår fast at den eneste etiske handlingsregelen er rein egeninteresse. Vi skylder ingen noe, fastslår hun, ikke engang våre egne familiemedlemmer. Hun kalte de fattige og svake «avfall» og «parasitter», og fordømte uten omsvøp alle som ville hjelpe dem.

I «På nattbordet»-spalten i Dagens Næringsliv dukker Ayn Rand stadig opp. Hun er blitt for den nye høyresida det Karl Marx en gang var for venstresida: en halvgud i spissen for en tusenårskult.

Høyresida har funnet sin ideologiske ledestjerne, samtidig som venstresida har forlatt sin, spør Enerstvedt?

Massemorderen som kom inn fra ingenting er skrevet med en kunstners hånd, samtidig som den berører det dypeste av de ideologiske sider ved det moderne, norske samfunnet. Han skriver:

Den usynlige ånd legger seg som en skoddeim over landet. Lavmælt, umerkelig sniker den seg innpå oss som vindens susing: hviskende kontroll, indre sensur, overvåking, angiveri. Langsomt siger den inn i alle våre forhold og åpenbarer seg for oss som vampyrens usynlige ånd.

Boka til Regi Th. Enerstvedt er også en analytisk velsignelse. Den løfter og peker på noen helt sentrale trekk ved det norske samfunnet i dag; trekk som legger seg som brunflekkende skjær over det norske, politiske landskapet. Antikommunismen, sier han, er den mest toneangivende politiske vind, fremdeles, i Norge.

Enerstvedt avslutter derfor også brutalt dystopisk:

Hovedmotsigelsen mellom den siden som er mot ALL krig og ALL terror, for fornyelse av demokrati og velferdsstat og den andre siden, vil ikke komme til uttrykk. Derfor er grunnmotsigelsen i samfunnet, motsetningen og kampen mellom arbeid og kapital, avgjøre Norges og verdens framtid på lengre sikt. En vurdering av styrkeforholdet mellom klassene, mellom ideologi og bevissthet, slik det ser ut i dag, gjør det realistisk å anta både for Norges og verdens del: I striden mellom frigjøring og barbari, vil det siste vinne.

Marielle Leraand

På forsommeren gikk det en liten debatt om «revolusjon» i Klassekampen.

Revolusjonsbegrepet er interessant å debattere, men politikk – handling – er alltid viktigere enn ord.

Jeg vil her forsøke å fokusere litt mer på hvordan ny teknologi skaper et potensiale for å revolusjonere samfunnet, et tema som har vært lite framme i akkurat den debatten, og som også har vært fraværende i en del teknologidebatter som gikk i samme avis omtrent samtidig.

Debatten om ny teknologi har også gått verden over de siste årene. Ofte er diskusjonen begrenset til en snever diskusjon om immaterielle rettigheter, på et moralistisk grunnlag. Etter å først ha sagt litt kort om revolusjonsbegrepet, vil jeg forsøke å se litt på hva ny teknologi kan ha å bety for samfunnet, både som redskap, men også i seg selv, gjennom at ny teknologi endrer logikken som driver økonomien.

I denne diskusjonen kommer forholdet mellom basis og overbygning inn, og jeg vil spesielt se på fildelingskulturen, som kanskje er det elementet som tydeligst har vist hvordan ny teknologi kan bryte med tidligere økonomimodeller. Jeg vil fokusere på to momenter som har vært noe underkommunisert: demokrati og dugnad.

Revolusjon

Revolusjonsbegrepet kan være vanskelig, siden det blir tolket på svært mange ulike måter. Det ordet dypest sett betyr, er en eller annen form for omveltning – bokstavelig talt at noe snur/roterer på et eller annet vis. I forhold til samfunn og politikk, er det selvsagt samfunnet og politikken som «snur».

Alle som befinner seg såpass langt ut på venstresida at man ønsker et annet samfunn, innser selvsagt behovet for at ting skal snu, men i revolusjonsbegrepet inngår det gjerne også noe om at denne endringen skjer relativt hurtig – at man kan peke på et punkt i historien som betyr noe kvalitativt nytt, og ikke bare en gradvis endring av det bestående. Hvor hurtig en slik endring må være for å kalles revolusjon, er det nok likevel ingen enighet om.

Noen i debatten opplever revolusjonsbegrepet som skummelt, og har åpenbart ikke løsrevet revolusjonsbegrepet fra ordet «væpnet», som mange i hvert fall i ettertid har brukt mye tid på å knytte det til på 70-tallet.¹

Men vi lever i revolusjonære tider. Det er ikke bare på grunn av den arabiske våren, men også den. Det er riktig at deler av opprøret i de arabiske landene handlet om å skaffe seg en del grunnleggende rettigheter som vi i vår del av verden ofte tar alt for gitt, men det er ikke hele historien. Det var ikke kampen for frie valg som fikk de lutfattige Zabbaleen til å strømme ut fra slummen i Kairo og fylle Tharir-plassen sammen med blant annet studentaktivister. Det var kampen mot de nyliberale økonomiske reformene til Gamal Mubarak, som førte dem fra fattigdom til ekstrem nød. Det er derfor ikke uten grunn at Paul Mason, i boka Why it’s Kicking off Everywhere², sammenligner den arabiske våren med de store studentprotestene vi har sett over hele verden de siste årene (men som det er skrevet lite om her hjemme), og alle opprørene både i Europa og USA mot kutt rettet mot vanlige folk på grunn av ei krise skapt av spekulanter og overklasse i en stadig mer liberalistisk versjon av kapitalismen.

Det er selvsagt likheter både på grunn av bruk av ny teknologi og nettverksorganisering, men også fordi man i bunn og grunn slåss mot den samme økonomiske politikken. Derfor er det ikke nødvendigvis like irrelevant som man skulle tro, å peke på den arabiske våren, også når man snakker om en norsk situasjon.

Vi lever også i revolusjonære tider på grunn av den teknologiske utviklinga, i seg selv. Vi er midt inne i en revolusjon innen informasjons- og kommunikasjonsteknologi, som vi kanskje tror vi nå stort sett har begynt å se konsekvensene av, men som kan få langt mer vidtrekkende konsekvenser dersom vi omfavner den, og lager rammebetingelser som gjør at potensialet kan utnyttes.

Basis og overbygning

Enkelte tidlige marxistiske strømninger var svært deterministiske i forhold til at samfunnet ville formes av den teknologiske utviklinga. Det var blant annet dette Antonio Gramsci tok et oppgjør med i sine Fengselsnotatbøker, som hadde en kraftig og varig påvirkning på mye av den vestlige marxismen (men som, i hvert fall i eget navn, har hatt relativt lite gjennomslag i Skandinavia fram til nylig). Spørsmålet om i hvor stor grad den indre logikken eller mulighetene til en teknologi blir realisert (basisen), kommer i stor grad an på hvordan den blir møtt av kultur, propaganda, juss etc. (overbygning). Der vi i sterkest grad kanskje ser det allerede nå, er i spørsmål rundt ulike typer immaterielle rettigheter.

I dag er teknologien der at ny teknologiutvikling kan skje hurtig og gjennom å trekke på mange ulike kilder i et høyt tempo som er mye lettere tilgjengelig enn noensinne før. Da virker patenter (som har fått et omfang som er mye større enn opprinnelig tenkt), på programvareområdet, eller til og med på helt enkle algoritmer, også mye mer hemmende på utviklingen enn noen gang før. En kulturell parallell kan vi se i musikken med sampling etc.

Den århundrelange tradisjonen med å låne og bygge på arbeid andre har gjort, er i ferd med å enten bli umulig eller i det minste svært dyr.³

Dersom man mener at tilgang på kunnskap og på kultur til folket er et gode, gir ny teknologi store muligheter. Tidligere har finansiering av bøker, musikk, filmer etc. i hvert fall delvis skjedd gjennom salg av enkelteksemplarer. I den digitale verden gir ikke lenger ordet «enkelteksemplar» mening. Forskjellen på ett og to eksemplarer av ei bok, en sang, en film eller strengt tatt hva som helst er rett og slett ctrl+c, ctrl+v.⁴ Det positive her er altså at kostnaden med å produsere et nytt eksemplar av et produkt, i praksis har blitt null, siden kunden selv tar seg av det (og selv står for råvarene (lagringsplass)).

Den teknologisk-økonomiske konsekvensen av dette er at dersom man først har klart å finansiere produksjonen av ett eksemplar av ei fil, er kostnaden med å gjøre denne tilgjengelig for hele verdens befolkning (den økende andelen som har nettilgang riktig nok), fattig som rik, lik null.

Så langt har bransjens forsøk på å tilpasse seg den nye tid, vært å erstatte enkeltsalg med abonnementsordninger på ulike typer digitale bibliotek (Spotify, Wimp etc.) – ikke ulikt de private bibliotekene som fantes for fysiske bøker før de offentlige kom.

Spørsmålet er om de digitale bibliotekene skal forbli en privat oppgave, eller om man også her burde finne en offentlig løsning som gir alle fri tilgang, og som i tillegg kan finansiere produksjonen til forfattere, musikere, filmskapere m.m. For folk på venstresida burde svaret på det spørsmålet være klart.

Det virker det likevel ikke som det er. Debatten om fildeling har i stor grad vært preget av moralisering. Tilhengere av fildeling har snakket om bakstreverske og grådige plateselskaper, mens selskapenes agenter og enkelte artister har kjørt kampanjer hvor deling stemples som tyveri. I liten grad har debatten tatt opp i seg de reelle mulighetene i teknologien, og utgangspunktet har sjelden vært hvordan man kan tilpasse økonomimodeller og rettighetskultur for å utnytte denne teknologien på beste måte for hele verdens befolkning.

Det vil være interessant for enhver som er opptatt av forholdet mellom basis og overbygning, å se hvordan samfunnet svarer på den nye teknologien – og om det klarer å gjøre det frie og anarkistiske internettet til det gjennomkontrollerte og autoritære systemet det må være, dersom man skal stoppe fildelingskulturen.

Mange avskriver demokratiaspektet ved fri fildeling, og peker på at det i stor grad handler om bortskjemte kvisete ungdommer som vil ha gratis tilgang til forflatende Hollywoodfilmer og populærmusikk – og det handler selvsagt også om det. Den kapitalistiske logikken om et «homo oeconomicus » kommer nå og biter det kapitalistiske systemet i halen. Men det handler også om mye mer.

Kunnskap og demokrati

Når lovgiverne klarte å stanse nettsida library.nu som fungerte som en fildelingsside for ebøker, var noen av de mest synlige og høylytte reaksjonene i debatten, både på nettstedet «torrentfreak» (som kanskje er den globalt mest sentrale diskusjonsaktøren rundt fildelingsspørsmål) og andre steder, de fra studenter og akademikere i den 3. verden.⁵ Dette aspektet kom lite fram i dekningen av saken i vestlige media, men var sentralt i Christopher Keltys analyse på Al Jazeera.⁶ Selv kommentatorer som ikke støttet siden, påpekte manglene ved dagens system.⁷

Library.nu og andre nettsider for deling av digitale tekster er nemlig ikke i hovedsak preget av underholdningslitteratur – de er tvert imot i stor grad preget av fagbøker. Prisen på disse bøkene i butikken (om de i det hele tatt er tilgjengelige) er på et slikt nivå at de stenger store deler av verdens befolkning ute fra kunnskap, men gjennom internett fikk også fattige studenter muligheten til å komme seg gjennom studiene. Etter library.nu ble stengt, fryktet mange at de måtte se langt etter en akademisk grad. Det er naturlig å tro at mange av de studentene som sparket i gang den arabiske våren, benyttet seg av sider som library. nu. Fildelingen har dermed også et viktig demokratisk og sosialt utjevnende aspekt.

Studentenes bekymring var naturligvis (heldigvis?) grunnløs. Library.nus katalog var selvsagt lastet ned mange steder rundt omkring i verden, og ble raskt lastet opp igjen via flere ulike kanaler.⁸ Det skjedde som tidligere har skjedd, når man har klart å stenge en fildelingsteknologi: fildelingen flytter seg til nye teknologier og nye steder, og fortsetter å øke i omfang. Om man etter hvert får et mer autoritært lovverk, som sperrer de torrent-sidene som i dag er hovedleverandøren – ikke av det fildelte innholdet, men av informasjon om hvor det kan finnes – vil nok stadig flere hoppe over på allerede eksisterende teknologi, hvor også denne informasjonen er desentralisert og spredt.⁹ I tillegg er ikke lenger i dag fildeling over nett den største kilden til distribuering av digitale filer. Den største kilden er venner og bekjente som rett og slett kopierer av hverandre gjennom at de låner og kopierer filer, eller møtes med hver sin harddisk.¹⁰ I debatten rundt revisjon av åndsverksloven i 2005 var det et sentralt element at denne type kopiering mellom venner (som ungdommer har drevet med i hvert fall siden musikkassetten kom), fortsatt skulle være lovlig, selv om man juridisk har fått begrensninger som nok gjør det komplisert å avgjøre om det er det i hvert enkelt tilfelle.¹¹

Digital dugnadskultur

Men mennesker er selvsagt ikke – homo oeconomicus – som bare ønske å snylte og grafse til seg uten å bidra. Heller ikke i fildelingsnettverk. Mennesker ønsker å bidra til et fellesskap, og mennesker ønsker å skape.

Det enkleste eksemplet på dette i bittorrent- verdenen er antallet som seeder torrenter – dvs. fortsetter å dele ut etter at man har lastet ned en fil. En aktør som kun jobbet rasjonelt egennyttig, ville selvsagt slutte med dette øyeblikkelig etter at filen var lastet ned. En del lukkede torrent-nettverk stiller krav til at man må laste opp mer eller mindre like mye som man laster ned, men også i de åpne nettverkene er det generelt god delingsvilje i forhold til hva man ville tro etter enkle nyttemaksimerende menneskesyn – på tross av at vi her snakker om store, globale og til dels upersonlige miljø.

Dugnadsviljen gjelder selvsagt ikke bare delingen, det gjelder i høyeste grad også tilgjengeliggjøringen av nytt innhold. Et godt eksempel på dette har vi i forkant av utgivelsen av den siste Harry Potter-boka. Et par døgn før den offisielle utgivelsen, lå boka selvsagt allerede ute i en del bokhandler og på en del lager. En delingsvillig person hadde fått tak i et eksemplar, og bladde seg gjennom hele boka med digitalkameraet i den ene hånden (og naturlig nok boka i den andre), tok bilde av hver bokside, pakket alt pent og pyntlig sammen i ei zip-fil, og lastet det opp på en bittorrent-side.

Nå er det selvsagt ikke alle som er så glade i å lese bøker på halvdårlige jpg-filer, så en helt annen person (som åpenbart var en kløpper i touch-metoden) satte seg sporenstreks ned, og skrev ned den første halvdelen av boka. De første kapitlene ble dermed lastet opp i tekstformat bare timer etter bildefilene var lastet opp, og de resterende kapitlene fulgte ikke lenge etter.

Dette viser selvsagt ikke bare hvordan enkeltpersoner er villige til å bruke mye tid og krefter på å gjøre ting tilgjengelige for andre, men det viser også det geniale og grenseløse med ny teknologi – den krever bare at en person et sted i verden er villig til å gjøre noe, for at det deretter skal være fritt tilgjengelig for alle. Så langt viser historien at det er noen som er villige til å gjøre det mest utrolige.

Harry Potter-hysteriet er selvsagt en historie for seg selv, men et område jeg personlig kjenner bedre, er tegneserier. Selv om Bittorrent i stor grad tok over for ulike Direct Connect-nettverk som det dominerende fildelingssystemet litt etter årtusenskiftet, har DC-nettverk holdt stand på en del smalere og mer spesialiserte felt. Tegneserier er ett av disse.¹⁴

I likhet med en eksklusiv men globalt sett betydelig gruppe har jeg lenge hatt en forkjærlighet for den tegneseriekulturen som vokste fram i de franskspråklige delene av Europa – de såkalte fransk-belgiske seriene, som i Norge kanskje særlig er kjent gjennom seriebladet Tempo fra 70-tallet, og den nyere mer voksne tradisjonen som delvis har fått et engelskspråklig utrykk i bladet Heavy Metal. Problemet for mange tilhengere av denne kulturen er at mye av den dessverre er dårlig tilgjengelig utenfor det franskspråklige markedet. Tradisjonelt har lite blitt oversatt til engelsk.¹³ Det finnes et OK utvalg på tysk, og også et visst utvalg på dansk. Men på tross av dette er det mange utgivelser som forblir utilgjengelige for mange som ikke leser fransk. Det er rett og slett ikke mange nok av oss til at utgivelsene er kommersielt lønnsomme.

Det har derfor utviklet seg en dugnadskultur i miljøet hvor enkelte amatører selv oversetter serier fra fransk til engelsk (vanligvis), og deler dette med andre serieelskere. Det er også en stor bevissthet i seriemiljøet om å opprettholde markedet for produksjonen av tegneserier. De fleste skannede og delte serier avsluttes med «Like it? Buy it!», eller lignende oppfordringer på siste side. Noen serier som ble amatøroversatt og delt, har senere blitt utgitt kommersielt, selv om det selvsagt er umulig å si hvorvidt fildelingen har bidratt til å skape interessen for serien som gjorde en kommersiell utgivelse mulig.

Et siste eksempel på denne dugnadsånden finner man i miljøet rundt filmtekster. Langt fra alle filmer er tilgjengelig med undertekster i alle språk i ulike formater, og det har derfor utviklet seg et miljø for amatøroversettelse av filmer. En norsk student ble nylig dømt for å ha administrert en slik side, hvor folk delte undertekster til mer og mindre kjente filmer og serier.¹⁴ Det meste på siden var amatøroversettelser, i følge brukere som kommenterte dommen. ¹⁵

Fildeling handler altså ikke bare om å grafse til seg uten å ville betale. Det har også et betydelig element av «community» i seg, noe disse eksemplene gir bare et lite innblikk i. Et element av dugnad, nyskaping og uegennyttig virksomhet. Det må med for å gi et fullt bilde av kulturen.

Tilpasningsdyktige

Teknologien har altså betydelige demokratiske aspekter ved seg, og oppblomstringen av ulike piratpartier viser også at den har et politisk og aktivistisk aspekt. Særlig i Sverige hvor Piratpartiet fikk 7,13 % og to seter i valget til Europaparlamentet i 2009 (men et skuffende 0,6 % i Riksdagsvalget i 2010), og i Tyskland hvor de fikk 2 % (men ingen seter) i parlamentsvalget i 2009, og har til sammen 45 seter i regionale parlament, har disse gjort seg bemerket. I tillegg til å ha fått egne uttrykk gjennom piratpartier, piratbyråer, EFF, åpen kildekodebevegelsen og mange ulike organisasjoner med langt fra fullstendig overlappende syn, er teknologien også premissleverandør til de andre moderne samfunnsendrende beveteknologi gelsene, som blant annet Paul Mason altså har beskrevet.

Mange tenker at dette med fildeling og nettverk kun påvirker noen snevre samfunnsområder som filmer, musikk og bøker, men potensialet er mye større enn som så. Utviklingen med rimelige 3D-printere som kan «skrive ut» ulike fysiske objekter, er kommet lengre enn de fleste er klar over. Det som i dag gjelder ulike typer immateriell produksjon, kan i framtida gjelde betydelige mengder av den materielle også. I første omgang små plastobjekter – senere – hvem vet.¹⁶ Det jobbes også med – og finnes flere prototyper av – 3D-printere som kan kopiere seg selv.¹⁷ Teknologien gjør stadig mer av dagens økonomiske system foreldet, og har dermed et betydelig revolusjonært potensiale.

Så revolusjonen er overalt. Revolusjonen er Wikileaks, den er Anonymous, den er ungdommen på Tharirplassen, den er studenter som protesterer mot eksplosivt økende studieavgifter, den er millioner av sinte grekere, spanjoler og andre over hele verden – den er uhåndgripelig og nettverksorganisert. Den har enda ikke funnet sin form, og kampen bølger fram og tilbake, men den vil aldri kunne nedkjempes.

Dagens revolusjonære er gjennom sin nettverksorganisering kanskje blitt det Bruce Lee i sitt mest kjente intervju sa enhver Kung Fu-utøver måtte være.¹⁸ Dagens revolusjonære er «like water, my friend». De tilpasser seg omgivelsene. De skifter form kontinuerlig. På sitt beste er de ustoppelige.

Debatt i Klassekampen om revolusjon:

• Seher Aydar, Revolusjonær eller ikke revolusjonær? Klassekampen 10/5 2012
• Seher Aydar, Forandring og frigjøring, Klassekampen 26/5 2012
• Ingvar Skjerve – Makt til folket, Klassekampen 6/6 2012
• Marielle Leraand – Revolusjonær eller krigersk?, Klassekampen 5 /6 2012,
• Knut Kjeldstadli: Revolusjon? 19/6 2012
• Se her gjerne Erik Honoré, Stockholm-syndromet, fase to, Klassekampen 26/6 2012

Noter:

1. Se f.eks. Olav Elgvin – R-ordet, Klassekampen 15/5 2012
2. Paul Mason, Why it’s Kicking off Everywhere, Verso 2012
3. Nå har de store programvareselskapene delvis løst dette gjennom en felles patentpool, men de sperrer da aktivt alle andre ute.
4. eller «kopier» og «lim» for den som ikke er fortrolig med de vanlige tastatursnarveiene
5. Se f.eks. debattene på: – http://torrentfreak.com/book-publishers-shut-down-librarynu- and-ifile-it-120215/ – http://www.theverge.com/2012/2/16/2802060/library-nuifile- it-ebook-piracy-site-shut-down – http://yro.slashdot.org/story/12/02/16/1540232/librarynuand- ifileit-shut-down
6. http://www.aljazeera.com/indepth/opinion/2012/02/2012227143813304790.html
7. http://sayamindu.randomink.org/ramblingsreloaded/2012/02/the-shutdown-of-library-nu/
8. http://e-library-free.blogspot.no/2012/03/librarynureincarnated.html
9. http://torrentfreak.com/truly-decentralized-bittorrentdownloading- has-finally-arrived-101208/
10. https://torrentfreak.com/riaa-online-music-piracy-pales-incomparison- to-offline-swapping-120726/
11. http://www.ansvarliginternett.no/?page_id=73
12. Selv om også disse blir delt via andre kanaler selvsagt, som f.eks. bittorrent.
13. En del utgivelser har de siste årene kommet fra forlagene Cinebook, og Fantagraphics.
14. NTB – Student dømt for pirat-teksting, http://www. adressa.no/nyheter/innenriks/article1832725.ece
15. Se bl.a. http://www.hardware.no/artikler/norsk-studentdomt- for-piratteksting/109826
16. Behrokh Khoshnevis, Professor ved University of Southern California har f.eks. allerede nå utviklet et 3D-printingsystem som kan «skrive ut» et bolighus på under et døgn. (Nei, det er ikke en spøk.) http://www. tomshardware.com/news/3D-Printer-Homes-housingprinting, 16620.html
17. http://reprap.org/wiki/RepRap
18. Lee ble intervjuet på The Pierre Berton Show i 1971. Intervjuet er også delvis gjengitt i dokumentaren A Warriors Jouney. Video av intervjuet finnes blant annet på http://www.youtube.com/watch?v=36ZJxrPJN 9o

Avstemningen i 1972 var Aps største nederlag etter krigen, og betydde slutten på deres hegemoni.

Venstresida påviste Aps samrøre med kapitalkreftene, og AKMEDS parole Nei til salg av Norge! fikk stor betydning.

Per Velde er pensjonert lektor og forfatter av boka Raddis! om 68-opprøret.

Den 25. september 1972 stemte Norge nei til EEC/EF.

For Arbeiderpartiet hadde dette vært et mareritt, splittelsen hadde ikke vært større siden 20-åra. Og partisekretær Ronald Bye uttalte etterpå at det hadde vært ei fæl tid. En stor, indre opposisjon og negative Ap-velgere (september 1971: 72 % nei) førte til at alle regler mot fraksjonisme måtte legges tilside. I mai 1971 får partiet en oppslutning på 50,3 %, og det er åpenbart at Aps velgere vil avgjøre saken. For ledelsen blir det et kjempeproblem å bevare oppslutningen.

I begynnelsen turer de fram på tradisjonelt vis: Ap/LO nedsetter et informasjonsutvalg hvor alle er ja-folk (Knut Frydenlund, Per Kleppe, Ronald Bye, Thorvald Stoltenberg). Samtidig drar AUF til Brussel og blir styrket i sin motstand. I februar 1971 retter så AUF (Bjørn Tore Godal, Sissel Rønbeck, Rune Gerhardsen m.fl.) et voldsomt slag mot ledelsen – en helsides annonse i Arbeiderbladet: «Det norske arbeiderparti må velge mellom EEC og sosialisme.» De peker på programmet: «Det norske arbeiderpartis mål er et sosialistisk samfunn». Annonsen er undertegnet av 600 partimedlemmer – LO-tillitsmenn og sju stortingsrepresentanter! EEC vil sette kampen for sosialismen mange år tilbake, sier formann Godal, og forstår ikke at ikke ledelsen også ser det. For sosialisme var fortsatt en del av retorikken: «Den største garanti for en videreutvikling av sosialismen i Norge ligger i at vi vinner valget i 1973.» (Ronald Bye). På forhånd hadde Bratteli reist rundt i EEC og snakket med sosialdemokrater, og fått til svar at joda – det er OK med sosialisme i EEC. Men til venstre var de ikke imponert, dette var folk som Willy Brandt, Paul-Henri Spaak, Guy Mollet, Harold Wilson og George Brown, folk som solgte våpen til fascister (Hellas, Spania, Portugal) og rasister (Sør-Afrika). Ett år seinere lekket reiserapporten ut, og viste hvorfor den var holdt tilbake: «Sosialistene har i dag ingen innflytelse,» sier Sicco Mansholt, EF-kommisjonens visepresident.

Fagbevegelsen har meget liten innflytelse. På den andre siden har … de multinasjonale selskapene en enorm makt.

Og kontroll med dem er knapt mulig – selv de største regjeringer har mistet taket på dem.

Arbeiderbladet kjente rapporten, men skreiv likevel: «En sosialistisk samfunnsordning kan bare oppnås i EF.» Og i Studentersamfundet lo salen da statsråd Odvar Nordli hevdet at det nettopp er i EEC vi kan demme opp for de multinasjonale.

På AUFs landsmøte spilte Bratteli overrasket. «Hvor i all verden skulle den demokratiske sosialisme ha muligheter om ikke i EEC?» Og han benektet at det dreide seg om en kommende union, det gjorde alle ja-folk. Ikke ett innlegg etterpå støttet hans syn, og AUF vedtok at EEC «vil svekke de sosialistiske krefter i Europa.» Samtidig stusset mange over en absurd side hos AUF: Når studentlaget er mot monopolkapital og imperialisme og nevner Nato og EEC, så er det vel nær politisk schizofreni å være med i et parti som er fanatisk tilhenger av nettopp Nato og EEC?

I LO strømmer nei-vedtakene inn, til tross for at formann Tor Aspengren ber dem vente: EEC truer arbeidsplassene, og er et instrument for storkapitalen – og mange underskriver «med sosialistisk hilsen». Ap-ledelsen må ta et skritt tilbake – et nytt utvalg får 25 % nei-folk, og Per Kleppe skal utarbeide et «sosialistisk Europa-program».

I mars 1971 faller regjeringen Borten, og Bratteli utnevnes. Samtidig hevder framstående økonomer (Erik Brofoss, Gunnar Bøe, Odd Aukrust og Leif Johansen) at vi fint kan klare oss utenfor. Og tidligere Ap-statsråd Bøe sier: «EF representerer etter min mening et reaksjonært, økonomisk system.» Og nobelprisvinner Ragnar Frisch:

Fellesmarkedet bygger på fiksjonen om at Vesten kan løse sine problemer ved å gjenopplive det uopplyste pengevelde.

Ap er i knipe, og på landsmøtet i mai vedtar de å vente på forhandlingsresultatet og ikke ta stilling nå.

Samtidig pøser UD ut sine ensidige brosjyrer – opposisjonen er opprørt over maktmisbruket. LO har åtte ja-brosjyrer produsert av Europabevegelsen – «Fagbevegelsen og Det europeiske fellesskap » er skrevet av en mann fra Høyres markedsutvalg med forord av LO-sjefen. Ap tar villig statsapparatet i bruk og lar Statens Informasjonstjeneste sende ut 540 000 jabrosjyrer for skattebetalernes regning. Men i Oslo Arbeidersamfunn, landets største, vekker Trygve Bulls foredrag om Aps samrøre med Høyre og storfinansen oppsikt. Konklusjon: «Høyres favntak er dødens.»

I januar 1972 dannes Arbeiderbevegelsens Informasjonskomité (AIK) mot EEC, med blant andre Einar Førde og Torbjørn Berntsen i spissen. Og AUF går med i Ungdomsfronten mot EEC med aktiv motarbeiding av partiledelsen på alle plan. I mellomtida har det vært kommunevalg, Ap sank til 41, 9%, og ledelsen må bite tenna sammen eller sprenge partiet. Men når Bratteli i Brussel har avtalt å dele kysten, går det galt: Fra Egersund og nordover skal Norge få fiske aleine i ti år. Norge fisker mer enn hele EEC til sammen, og kysten kan ikke gi dette fra seg. Det blir katastrofe for Bratteli når fiskeriministeren velger å gå av.

Ap er under uavbrutt press fra venstre som har stor framgang. Det er en sterk radikalisering på gang, en vilje til forandring, og sosialisme er ikke noe fremmedord. Folkebevegelsens faglige utvalg har harde angrep på strukturrasjonalisering og distriktspolitikk. 1. mai går de i tog mot internasjonal kapitalmakt og gjentar at kampen for folkestyre og samfunnsendring fortsetter etter EEC-saken. Faglig Utvalg, med leder Ragnar Kalheim, vokser seg sterke, mange LO-forbund og klubber er med (med 250 000 medlemmer), og de sender blant annet en 23-manns delegasjon til Bratteli for å protestere mot avtalen. Og holder stort teach-in i Folkets Hus med 350 tillitsmenn og gjester fra EEC som peker på de store sosiale skadene som fri flyt av kapital fører til. «EEC truer arbeidsplassene!» skal nå stå sentralt i informasjonen – som navnet på bladet deres: Trygge Arbeidsplasser.

AKMED

Og politiske streiker mot EEC får brei støtte. Også den mye mindre ml-initierte Arbeiderkomitéen mot EEC og dyrtid øker (AKMED) stadig i innflytelse og størrelse, og mange blir tillitsvalgte. Når nesten 700 fra Faglig Utvalg har møte på Chateau Neuf med gjester fra hele Norden, er flere aviser interessert i om det er SUFere der. «Ja, et meget betydelig antall – de er jo valgt,» svarer Ragnar Kalheim.

Nei-sida opplever Ap som udemokratisk og autoritært. «Embetsverket på propagandaturné, » skriver Dagbladet når toppfolk i UD skal ut over hele landet og spre ja-budskapet – («…vi driver informasjon og er ikke part i saken»). Nei-embetsmenn nektes – «folk må få faktisk informasjon», sier utenriksminister Cappelen. Og Orientering spør: «Er UDs brosjyrer objektive? Ja, hvis objektivitet er det samme som bevisstløshet.» Og med penger er Bratteli skamløs: 12 millioner til opplysningsarbeid fordeles så sleipt at ja-sida får 80 %. «… en grotesk, politisk uanstendighet,» sier professor Thomas Chr. Wyller. Og sjofelt nok prøver også regjeringa med juridiske triks å hindre kommuner i å støtte Folkebevegelsen (FB) økonomisk. De statlige utvalgene som skal rapportere om Norge og EF, svarer som ventet ja, men i helse- og sosialpolitikken «glipper» det, Ap-Mork kom i mindretall, og et nei ble anbefalt – et sjokk for UD og Arbeiderbladet som alt hadde skrevet at utvalget sa ja. Dermed «forsvant» den – den som skulle gått ut i masseopplag. Og tidligere statsråd Trasti er opprørt over ensidigheten i A-pressa til tross for at 2/3 av Ap-velgerne er mot EEC, mens forfatteren Kåre Holt truer med utmelding. I Oslo AUF reagerer nå formann Jan Otto Hauge på sensuren i Arbeiderbladet, og hevder at redaktør Reidar Hirsti «… er den største trussel mot en balansert og allsidig presse … Arbeiderbladet er feil navn – den burde hett Youngstorgets Reaksjonære Budstikke.» For Arbeiderbladet har ikke plass til store organisasjoners nei-vedtak, men bare ja-vedtak fra de bitte små og direktører som truer med utflagging. (Opplaget har sunket med flere tusen). En undersøkelse av samfunnsvitere om avisa gir 59 % ja-stoff og 15 % nei. Men Ap er uforsonlig, og LO-sjefen kaller kravene om uravstemning for «latterlig spillfekteri», for målinger viser nei-flertall i LO. På fylkesårs-møtene nekter nå partisekretæren nei-sida ordet, og bryter Brattelis løfte om «demokratisk saksbehandling». Og i desperasjon stiller Bratteli ultimatum til folket: Han går ved et nei.

Problematisk for nei-sida er at Ap kontrollerer NRK (Torolf Elster, Ap) og NTB (redaktør Per Monsen, Ap) og misbruker sine posisjoner. Flere statistikker påviser en enorm overvekt av «ja-stoff». Ap er uhederlig, sier nei-sida: I Danmark stilles ikke ultimatum, både ja og nei er med i statlige brosjyrer, regjeringa gir ikke 80 % av penga til ja-sida og mobiliserer ikke statsapparatet for sitt syn. Professor Jens Arup Seips «ørnen blant partiene» er blitt en skabbete høne, full av løgn og fanteri.

1. mai 1972 blir en enorm ydmykelse for Ap. Over hele landet dominerer nei, og i 30–40 byer har Samorg «Nei til EEC» som hovedparole. FB organiserer enorme tog. I Oslo går 2 300 i et totalt nei-dominert Samorg-tog (én ja-plakat), i RAF-toget (ml-initiert) er de 6 400, mens FB samler 13 000! I Trondheim fins ikke én ja-plakat, og i Bergen går Aspengren foran 400, mens FB samler 4 000! Samtidig har flere klubber sagt opp det kollektive medlemskapet i Ap. Men på LO-kongressen blir det knepent jaflertall pga et «sovjetisk» utvelgelsessystem. LO sender nå rundt korttidssekretærer som propaganderer for et ja; mange steder nektes de adgang, og tillitsmenn som har latt seg kjøpe, blir avsatt. (Også statsråd Kleppe avvises, og klager over «sensur».) Og språket er sterkt: Disse «betalte løpeguttene », disse «emissærene», «forræderne» og «ja-horene». Mens Haakon Lie på sin side svarer klart på spørsmålet om ikke favoriseringa av ja-sida setter velgerne under press: «Jo, og jeg hadde nær sagt – det gir jeg faen i!» Ettersom målingene blir dårligere for ja-sida, blir Ap-ledelsen stadig mer desperat med all slags manipuleringer og triks. I AUF øker raseriet, og Morgenbladet opplyser at Fritt Slag nå er blitt som Orientering, Friheten og Klassekampen. På Blindern skifter A-stud. navn til AUF-stud.

Men nå lover Ronald Bye at FB skal få en folkebevegelse mot seg; Ap arranger 9000 møter og har 2000 kontakter – hele maskineriet skal dundre løs. For partisekretæren er forbanna: Når økonomer sier at EF ikke fører til økt vekst, så er det løgn, når folk innen jordbruk og fiske mener det vil gå dårlig, er det løgn. Og snakket om union er bare løgn. « … på nei-siden er det folk som tilsidesetter ethvert moralsk hensyn … det mest gemene er Nei til salg av Norge … den groveste form for propaganda vi har opplevd i nyere norsk historie … FBs propaganda har vært preget av dette mønsteret. Det er SUFs mønster.» Og Bratteli i Bergen: «Nei-folkets bruk av løgn er skremmende.» Og Arbeiderbladet: «Haugestad, med god hjelp fra SUF, har klart å bringe debatten ned på et lavmål.»

Ronald Bye raser mot «Nei til salg av Norge!», en parole først brukt av Bjørnstjerne Bjørnson og siden også mot EEC i 1962. Både FB og AKMED brukte flagg og nasjonale symboler i kampen for nasjonal sjølråderett, men bare AKMED brukte Nei til salg av Norge! på sine plakater m.m. Til tross for ja-sidas hysteri, uttalte også flere borgerlige politikere seg forståelsfullt om parolen – for eksempel det at Norge skulle gi fra seg råderetten over fisken. Og AKMED (og Klassekampen på første side) tok enda hardere i da de tok til seg og brukte Rolf Grovens praktfulle bilde av Willoch på Brattelis fang, oppå det norske flagget (FB var blitt tilbudt bildet, men vågde ikke). Det nasjonale spørsmål var viktig, for bare innen nasjonen kunne folkestyret opprettholdes med reell innflytelse: I EF ville demokratiet oppslukes av Brussel, noe de største fagorganisasjonene i Tyskland og Frankrike understrekte. Og da stortingspresident Guttorm Hansen (Ap) prøvde seg med at nei, var et brudd på arbeiderklassens internasjonale solidaritet, fikk han svar fra historikeren Hans Fredrik Dahl: Arbeiderklassen kunne ikke sage over den greinen den sitter på, goder de sjøl hadde kjempet fram. I alt materiell fra AKMED og FBs faglige utvalg het det at et EF-medlemskap ville øke kapitalens makt og ikke hadde noe med solidaritet å gjøre.

I august/september 1972 kommer det stadig villere utspill fra Ap, via departementer og direktorater – for eksempel at et ja vil gi 1% større vekst, mens et nei vil gi et tap på 20 % – 6 000 kroner! – for en vanlig inntekt. Bare gjetting, sier framstående økonomer. Samtidig blir en avstemning i Sentraladministrasjonen (NTL) med stort nei-flertall kjent. Men det mest oppsiktsvekkende er svære annonser fra ansatte i departementer og statlige byråer – som fagfolk er de flaue over villedende annonser og kneblingen, og nå er det full ulydighet: Finansdepartementet, Utenriksdepartementet, Handelsdepartementet, Sosialdepartementet og Statistisk Sentralbyrå – under fullt navn er de forbitret. Og Ap-statsrådene kan ingenting gjøre.

Avstemningen i 1972 var Aps største nederlag etter krigen og betydde slutten på deres hegemoni. Venstresidas påvisning av Aps samrøre med kapitalkreftene og deres udemokratiske metoder hadde gitt resultater: Ved stortingsvalget i 1973 fikk Ap 35,3 % mens det nye Sosialistisk Valgforbund (av SF, AIKere, NKP og uavhengige) fikk 11,2 % og 16 mandater. Jens Arup Seips «ørnen blant partiene» var ikke lenger noen ørn, og ble det aldri mer. Mens partiet tidligere hadde fått oppslutning fra bortimot halvparten av folket, så har det siden sjelden vært mer enn en tredjedel, heller under, med et lavmål i 2001 da Jens Stoltenberg innkasserte 24,4 % etter storstilt høyredreining, privatisering og økonomisk liberalisme. (Finn Lied, tidligere Ap-industriminister: Privatiseringen av Statoil er det største folkeranet i norsk historie).

EEC/EF-kampen i 1972 var, så vidt jeg kan se, også siste gang partiformann, partisekretær og A-pressa snakket om sosialisme. Begrepet forsvant helt fra partiets retorikk, og ble siden fjernet fra programmet.

Arbeiderpartiets siste utspill var en storstilt mccarthyisme, en «sleggekampanje ». Slegga het SUF og ambolten Folkebevegelsen. I nesten to uker ropte Arbeiderbladet (og Aftenposten og VG) ut sine skremsler. Folk måtte ikke stemme nei, for det gjorde også de farlige SUFerne. Og ikke måtte de høre på FB, for der satt også SUF. «FB er gjennomfiltrert av SUF,» sier Arbeiderbladet. Og SUF sier nei fordi de er redde for at finanskrisene vil opphøre i EF – «og da blir det vanskeligere for revolusjonen.»

På valgdagen navngir Arbeiderbladet de farlige radikalerne som ikke må få sitt nei: Rune Gerhardsen, Finn Gustavsen, Bjørn Tore Godal, Sigurd Allern, Reidar T. Larsen, Karl Evang, Ole Kopreitan, Sigurd Evensmo, Tron Øgrim, Torbjørn Berntsen …

Men nei ble det. En langvarig dominans var over for alltid. Og dagen etter skreiv Dagbladet: «Ap-toppene på Youngstorget så ut som tafatte deltakere i en bisettelse, med en farge som av skifergrå depresjon.»

Med denne essaysamlinga vil forfatterne gi sine bidrag til å argumentere ned totalitarismebegrepet, slik det er blitt brukt ideologisk og politisk, særlig de siste to tiårene. Kritikken retter seg særlig mot Nettverk for totalitarismeforskning ved de to særdeles synlige eksponentene, Øystein Sørensen og Bernt Hagtvedt. Sørensen med sin bok Drømmen om det fullkomne samfunn, og Hagtvedt som kronikør med god tilgang til spalteplass i Dagbladet og Aftenposten. Først kan det være nyttig med litt folkeopplysning når det gjelder begrepet totalitarisme. I et norsk leksikon defineres det slik: «Politiske system hvor myndighetene i prinsippet kontrollerer all aktivitet i samfunnet, selv den som foregår i familien.» Når begrepet brukes til å lage totalitarismeteorier, bruker man konkrete kjennetegn ved regimer eller ideologier opp gjennom tidene, som man mener var totalitære, og behandler dem som allmenne karakteristikker. Man mener å kunne vitenskapelig bevise at kommunismen, i likhet med nazismen og fascismen, var en totalitær ideologi. Særlig var dette en viktig del av etterkrigstidas propaganda mot marxismen og venstresida generelt. Totalitarismeteorier og -forskning har fått en renessanse etter at muren falt, og da er islamisme i tillegg vurdert som en totalitær ideologi.

Det er Dybedahls essay som er det bærende i samlingen, her diskuteres Øystein Sørensens bidrag til totalitarismeforskningen i Drømmen om det fullkomne samfunn, med utgangspunkt i antydningen om at marxismen skal ha «totalitære tendenser». Dybedahl tar tak i fire hovedproblemstillinger: 1. Er det holdbart å klassifisere marxismen som en totalitær ideologi, 2. Hvilket forhold hadde Marx og Engels faktisk til demokrati og demokratiske styreformer, 3. Har Sørensen rett i at særlig Engels hadde folkemord som strategi, og 4. Har ikke liberalismen også totalitære trekk? Tekster fra Marx og Engels brukes for å belyse de tre første. Denne drøftinga hadde jeg stor nytte av selv om jeg ikke har lest boka til Sørensen, og dessuten er marxist, så jeg ikke trenger å overbevises. Særlig lærte jeg noe nytt om Marx sitt forhold til demokrati og tankene rundt det vanskelige begrepet «proletariatets diktatur», og hvordan det hadde sitt opphav i Europa etter Pariserkommunen samtidig som det var en stor demokratibevegelse i Europa som Marx og Engels tok aktivt del i. At arbeiderklassen skal ta makta, og overta styringa av samfunnet, var vanskelig å forstå også for dem som hadde opplevd Pariserkommunen i sin nære fortid. Vi som er revolusjonære i dag, må vel innrømme at det er vanskelig å vinne hjertene til folk ved å bruke det begrepet, det hefter for mye negativt med ordet diktatur, til at det kan forstås at det faktisk innebærer et utvidet demokrati.

Jeg synes at Dybedahl stort sett er redelig og saklig når han diskuterer påstander fra Sørensens bok. Det er nødvendig å være ganske nøye når han skal tilbakevise påstanden om at Engels gir uttrykk for ekstreme holdninger når han betegner enkelte folkegrupper som «kontrarevolusjonære» eller «folkerester». Det er en plausibel forklaring at det Engels gjør er å kommentere en politisk situasjon i sin samtid, i en skarp polemikk, ikke å si noe allmenngyldig om slaverne som folk. Om han lykkes helt med det med hensyn til referanser og historieforståelse, kan jeg ikke vurdere, men det som er helt klart er at uansett hvor upresis Engels måtte ha vært når han karakteriserer slaverne eller andre europeiske folk, så blir det vanskelig å tolke det som «noe som hefter » ved marxismen av den grunn.

Terje Halvorsens essay behandler totalitarismebegrepet i historisk sammenheng. Det er en ganske kort og pedagogisk tekst, og etter at jeg har lest tekstene i den rekkefølgen de står i boka, vil jeg anbefale at den leses først, hvis man ikke kjenner diskusjonen godt fra før. Han tar særlig for seg «sammenstillingen av fascisme/nazisme og kommunisme som to avarter av samme fenomen» (s.69), og viser ved eksempler hvor absurd denne sammenligningen blir, og hvor vanskelig det faktisk er å «bevise» at Hitlers Tyskland eller Stalins Sovjet fyller kriteriene på å være totalitære i henhold til det skjemaet som totalistene setter opp. Arnulf Kolstad diskuterer det han betegner som «den fundamentalistiske antimarxismen » hos liberale og konservative akademikere, ved deres viktigste ideolog Bernt Hagtvedt. Hans essay viser hvordan høyresida bruker totalitarismebegrepet til å sette likhetstegn mellom kommunisme og fascisme som to beslektete ideologier, og på den måten diskrediterer både sosialisme og kommunisme som alternative måter å organisere samfunn og økonomi på, og marxismen som vitenskapelig verktøy for å forstå kapitalismen. Kolstad bruker mange eksempler på at Hagtvedt er upresis og heller syns og føler enn argumenterer, og at han kanskje mangler en del grunnleggende kunnskap om marxismen. Han er særlig opprørt over at Hagtvedt baserer mye av sin synsing om Mao og Kina på amerikanske kilder, og uten skam innrømmer at han ikke vet så mye om Kina. Om Kolstad står det innledningsvis i boka at han også er tilknyttet et kinesisk universitet, noe som sannsynligvis betyr at han har bodd og arbeidet i perioder i Kina. Jeg syns han skriver ganske reflektert om Kina. Han er kanskje i overkant romslig i forhold til å godkjenne den kinesiske ettpartistaten fordi den er i tråd med den kinesiske kulturens forståelse av hva som riktig, og dermed oppfattes som «demokratisk».

Regi Enerstvedt hugger videre på Hagtvedt i sitt essay Bernt Hagtvedts korstog. Han hevder at Hagtvedt leder et antimarxistisk og antikommunistisk korstog mot venstresida. Ordet «korstog» er ganske både godt og veldig dårlig valgt, siden det gir assosiasjoner til han som mente han gikk i spissen for et slikt korstog 22. juli 2011. Enerstvedt har mange gode polemiske poenger, for eksempel når han viser til kriger og folkemord som er satt i gang eller støttet av land som er demokratier, og hvordan totalitarisme-stemplet brukes til å karakterisere regimer som har kalt seg kommunistiske, mens demokratier med tilsvarende praksis går fri.

Som en kuriositet kan nevnes at det i Klassekampen 26.9.12 refereres til et foredrag der Hagtvedt omtaler de intellektuelles «hang» til «lengsel mot det totalitære». Med andre ord: jo mer man leter etter totalitær mentalitet, jo mer finner man.

Det er «Det alternative akademia» som snakker i disse fire essayene, den unge filosofi studenten (Dybedahl) og de tre (pensjonerte?) professorene i hhv historie, psykologi og sosiologi (Halvorsen, Kolstad og Enerstvedt). Tekstene er mindre akademiske i sin form enn fryktet, og inneholder opptakter til diskusjoner som bør føres breiere, f or eksempel sosialisme og demokrati. Hvordan kan vi i felleskap bruke arven etter hele den kommunistiske bevegelsen til å formulere en visjon om et kommunistisk samfunn som det er mulig å se for seg og tro kan realiseres i vår tid? Dette er en større og kanskje viktigere oppgave enn å bjeffe på Hagtvedt og Sørensen.

Kari Celius

Med utgangspunkt i to historier forteller forfatteren hvor skrikende urettferdig og rasistisk rettspraksisen er i dagens USA.

Artikkelen hevder at slaveriet fortsatt kaster lange skygger over det amerikanske samfunnet – og at kapitalismen må kastes, for å få en slutt på det.

Walt Bell er organisator og agitator for sosialisme i USA.

Artikkelen er oversatt av Birger Thurn-Paulsen.

Dette er historien om to tapte sønner, begge ved navn AJ. Det er også historien om to mødre, begge svarte, fattige og fra arbeiderklassen. Det er en historie om rase, klasse og kjønn under den kapitalistiske kriminallovgivningen i USA. Det er et system som straffer svarte menn og kvinner ut over alle proporsjoner. Erfaringene til disse to svarte mødrene er bare en del av et mønster som handler om undertrykkelse og straff for fattige svarte i USA.

I april 2010 skulle Raquel Nelson til å krysse en travel gate i Marietta i Georgia. I samme øyeblikk rev hennes fire år gamle sønn, AJ Nelson seg fri fra morens grep og styrtet av gårde. Han ble truffet av en fyllekjører og døde. Selv om sjåføren var dømt for en liknende kriminell handling i 1997, erklærte han seg skyldig, og slapp unna med seks måneders fengsel, pluss fem og et halvt år på prøve. Men han var ikke den eneste staten Georgia forfulgte. De anklaget Raquel Nelson for den «kriminelle gjerningen» å ha latt sønnen krysse gata uten at hun hadde kontroll. Hun kunne risikere opptil tre års fengsel, men endte med å bli dømt til tolv måneders prøve og førti timer samfunnstjeneste. Hennes bevegelser og oppførsel blir overvåket og kontrollert. Hun må avfinne seg med timevis av ubetalt arbeid og konfronteres hele tida med sønnens død.

I april 2011 ble Tanya McDowell anklaget for å ha stjålet sønnen, den fem år gamle AJ Paches sin utdanning. Ja, stjålet utdanning! Tanya og AJ var hjemløse og fordelte nettene mellom McDowells minivan, opphold for hjemløse i Bridgeport og Norwalk i Connecticut, og hos venner. McDowell registrerte sønnen sin på en skole i Norwalk i stedet for Bridgeport, hvor hun hadde sin siste permanente adresse, og hvor hun etter statens lover skulle ha meldt sønnen til skole-gang. Hun forklarte motivasjonen sin til en lokal journalist:

Det er en ganske bra skole, og det eneste jeg ønsker for sønnen min, er en bra utdanning. Jeg gjorde ikke noe kriminelt ved å ønske den best mulige utdanningen for sønnen min.

Men staten Connecticut tenkte ganske annerledes. På et tidspunkt under rettsaken var det fare for at hun kunne få opp mot tjue års fengsel og tre år på prøve.

Ved å innrømme at staten hadde tilstrekkelig bevis til å dømme henne for tyveriet, sa Tanya McDowell seg skyldig i håp om å få redusert straff. Hun fikk oppmerksomhet og støtte fra organisasjoner knyttet til menneskerettigheter og til skolesystemet. De tegnet et bilde av henne slik hun er, en hjemløs mor med magre ressurser som sliter for å få til en best mulig utdanning for sønnen. Men staten Connecticut holdt standhaftig på beslutningen om å straffe McDowell. I løpet av juni 2011 kom staten opp med bevis for at McDowell var innblandet i kjøp av narkotiske stoffer fra politifolk i sivil. Advokaten hennes slåss, uten hell, for å separere de to sakene, stoff og tyverianklagene. Anklagene om stoff knuste den folkelige sympatien som hadde vokst rundt saken hennes. Hvis McDowell hadde blitt dømt for alle anklagene mot seg, kunne hun risikert førti år i fengsel. Hun starter nå å sone tolv års fengsel. Retten gikk med på prøveløslatelse etter fem år, men da med fem år på prøve. AJ bor nå hos sin bestemor i Bridgeport, den byen moren forsøkte å få ham vekk fra.

Dette er bare to eksempler på de hårreisende strenge straffene som svarte innbyggere i USA risikerer. Bare det å prøve og overleve og sørge for familien din under byfattigdommens knusende betingelser resulterer på en eller annen måte i kriminalisering. Hvordan går det an å finne fornuft i slik urettferdighet? Først må vi undersøke en del bakgrunnsfakta.

Fengsling i USA

Det er nok velkjent i Norge at USA har den høyeste dokumenterte fengslingsprosenten i verden. Ved slutten av 2009 var 7 225 800 voksne i forskjellige grader underlagt fengselsvesenet, enten ute på prøve som del av dommen, prøveløslatt, i kasjotten eller fengsel. Det er 3,1 % av den voksne befolkningen i hele landet. Svarte menn og kvinner utgjorde 39,4 % av alle innsatte i 2009. Folkeregisteret i USA opererer med at svarte utgjør 13,6 % av den amerikanske befolkningen. Latinske grupper utgjør i tillegg 20,6 %. Svarte kvinner er den raskest voksende delen i fengselsstatistikken.

Hykleriet ved slike straffer er slående. Antallet fengslede i USA er firedoblet siden 1980, men flertallet av dem sitter for ikkevoldelige forbrytelser. Den aller viktigste faktoren bak alle de ikke-voldelige sakene er Krigen mot narkotika som president Nixon startet i 1971. Her igjen, i statistikken for narkoarrestasjoner, vises det med all grell tydelighet at afro-amerikanere straffes ut over alle proporsjoner. 93 % av de som ble arrestert for besittelse av marihuana i Atlanta, Georgia (storbyen i Raquel Nelsons område) i løpet av 2010 og 201,1 var svarte.

En rekke studier har vist at selv om flertallet av narkobrukere er hvite, så mye som 77 %, er sannsynligheten for at afro-amerikanere blir arrestert for narkoanklager fire ganger større enn for hvite. De samme svarte arresterte risikerer 20 % lengre straffer sammenliknet med hvite for samme forbrytelse. I følge New York Civil Liberties Union ble 684 330 stoppet og kroppsvisitert av politiet i 2011. 353 624 var svarte. Det er 53 %.

Den historiske arven etter slaveriet av svarte i USA

Det er krystallklart at en vesentlig funksjon ved det kriminalrettslige systemet i USA har utviklet seg til å bli en metode for å kontrollere og undertrykke en hel befolkningsgruppe. For å forstå denne dyptgripende urettferdigheten i en sammenheng, så vi kan trekke politiske konklusjoner, må vi studere historien. Det er helt avgjørende å forstå at de svarte slavene som ble satt fri etter den amerikanske borgerkrigen, ikke hadde noen som helst mulighet til å bestemme over sitt eget politiske forhold til den nasjonen som hadde holdt dem som slaver. Den juridiske personstatusen og rettighetene til svarte i USA forble underlagt den samme kapitalistiske nasjonen som hadde innlemmet slaveriet av dem, både i nasjonens grunnlegging og i Grunnloven.

Historien om slaveriet kaster sine tydelige skygger inn over straffen til disse to svarte mødrene. Et hvert forsøk på å gi de svarte slavene noen form for utdanning var strengt forbudt ved lov, og ble møtt med streng straff. Det var heller ikke tillatt for svarte slaver å bevege seg utenfor området de tilhørte, uten en spesifisert skriftlig tillatelse fra eieren. Selv om slaveriet ble formelt opphevet i 1865, gjennom et tillegg til Grunnloven, det samme dokumentet som implisitt tillot slaveri, er det ingen overdrivelse å hevde at de lovbestemte straffene og den materielle virkeligheten fra slavetida fortsatt har sin virkning. Akkurat som slaven som risikerte streng straff for å lære seg å lese, ble Tanya McDowell i året 2012 kriminalisert og fengslet for forsøket på å gi sin sønn AJ et bedre liv. I fengselet må hun utføre ubetalt arbeid.

Etter at slaveriet ble opphevet, utviklet det seg et system i sørstatene kjent som Jim Crow-perioden, basert på gjensidig utlån av arbeidskraften og bruk av fanger. På tross av at loven nå åpnet for det motsatte, ble de frigjorte slavene under Jim Crow-tida fortsatt nektet de samme økonomiske, sivile og juridiske rettighetene som de hvite. I perioden med kamp for sivile rettigheter og nasjonal frigjøring slåss afro-amerikanerne for å oppnå lik behandling når det gjaldt skolegang, stemmerett, kommersielle og økonomiske muligheter.

Det var den gang – og det er det kanskje fortsatt

Førti år etter kampen for rettigheter, med sine betydelige framganger, finner vi Tanya McDowell i fengsel for akkurat det samme som hvite gjør hele tiden: Flytter barna fra ett distrikt til et annet for å sikre den best mulige utdanningen. Faktisk så raser det nå en debatt i USA om «foreldrevalg» som gjelder utdanning. For hvite familier er det som Tanya McDowell gjorde, regnet som foreldrenes valg. For denne svarte moren er ikke dette en politisk sak men en forbrytelse. Tanya McDowell er ikke selv noe staten eier, men når hun strakte seg etter det som etter statens termer regnes som eiendom, nemlig utdanning, blir hun frarøvet sin frihet gjennom en juridisk prosess som også kostet henne sønnen AJ.

Lik slaven som forlater plantasjen, mistet Raquel Nelson sønnen sin, AJ, da han krysset en gate. En handling, som ikke var annet enn utøvelsen av den grunnleggende menneskeretten å kunne bevege seg fritt, gjorde Raquel Nelson til en fengslet forbryter etter at sønnen hennes var drept. Helt fra Jim Crow-perioden og fram til i dag snakker vanlige folk og eksperter på sivile rettigheter om forbrytelsen kalt «ute og går – og svart». Den omtales med bitter ironi. Denne betegnelsen beskriver den reelle faren svarte utsettes for hvis de blir stoppet av politiet, mens de er ute og går om kvelden etter at det er blitt mørkt. Det skjer i mange byer i USA, de kalles «Sundown Towns.» Det er ingen overdrivelse å påstå at tusenvis av svarte kvinner og menn har blitt arrestert, straffet, til og med drept for å ha vært på feil sted på feil tidspunkt, og det har ikke bare skjedd i den sørlige Jim Crow-delen av landet. Slike tilfeller er ikke vold utført av hvite borgervernsfolk – selv om det selvfølgelig har hendt – men statlig godkjent vold mot afro-amerikanere som ikke har gjort noen som helst kjent skade. Raquel Nelson gjorde ikke annet enn å være på vei hjem en sein kveld med barna sine, etter en lang og slitsom dag. Da AJ ble revet bort fra henne, ble selve den handlingen at hun var ute og gikk, den forbrytelsen hun ble straffet for.

Det er bare i ett land som i selve fødselen godtok slaveri som et grunnleggende element i det kapitalistiske hegemoniet over fattige og undertrykte folk av annen nasjonalitet, at en mor kan bli kriminalisert for å sørge for sine barn. I Amerikas Forente Stater er hvite privilegier og den herskende klasses dominans bygd på svarte mødres blodige rygger. En hver kapitalistisk stat som er så brutal som dette, må naturligvis forkle sine forbrytelser som velgjørenhet. Dette fører til en forvrengt situasjon hvor landets kriminalrettslige system stadig finner at svarte mødre på en eller annen måte er skadelige for sine egne barn. Undertrykkelsen i moderne tid er ikke bare rasistisk slagg, men er en helt vesentlig mekanisme i dagens kapitalistiske USA.

Det finnes en vei ut av det. Den sanne historien om svarte mødre må erobres, for uten dem hadde ikke den undertrykte svarte nasjonen i dette landet overlevd den konstante brutaliteten. Svarte mødre må begynne å kreve tilstrekkelige ressurser, både som individer og som tilhørende undertrykte lokalsamfunn. Til sjuende og sist må afro-amerikanerne i USA gripe sin egen politiske, økonomiske og nasjonale framtid. Det kan bare skje ved at det kapitalistiske systemet som ble grunnlagt på forfedrene deres sitt slaveri, kastes.

Ta av henne
hijaben, ho
heiter likevel
Fatima.

Ta av henne
niqaben.
Likevel heiter ho
Fatima.

Altfor ofte
er det slik:

Plassen
bakarst i
køen er
hennar plass.

Vår Fatima.

Øyvind Bremer Karlsen

Det er to hovudproblem i Jordan som alle andre problem kjem frå. Det første er den eineveldige makta som dominerer alle statsinstitusjonar (altså regjeringa, parlamentet og rettsvesenet).

Denne eineveldige dominansen er lovleg sanksjonert av den jordanske grunnlova. Kongen har mellom anna utøvande makt, rett til å utnemna og avsetja statsministeren og andre ministrar, rett til å beordra utskriving av val og til å utnemna og avsetja senatorar.

Hisham Bustani er ein jordansk politisk aktivist og skribent. Han har vore medstiftar for Forum for sosialistisk tenkning og andre politiske initiativ i Jordan. Han argumenterer for å bygga ein felles arabisk identitet over dei kolonialistiske landegrensene i den arabiske verda. Bustani har også publisert tre novelle-samlingar på arabisk.

Omsett frå engelsk av Ingrid Baltzersen.

Grunnlova slår fast at kongen er statsoverhovudet og immun for ansvar, og at kritikk mot kongen er straffbart. Den nye «reformerte » grunnlova tok ikkje tak i desse problema, dei blei som før.

Denne eineveldige makta er kjelda for korrupsjon, manglande sivil fridom, dominansen av sikkerheitsapparatet over resten av samfunnet, og manglande respekt for verdigheita til innbyggjarane. Det har vore garantist for privatisering av offentlege institusjonar, og fjerninga av statlege sosiale sikkerheitsnett. Staten har blitt jordmor for ein politisk kompradorklasse, og regjeringa si politikk er lagt opp for å tena dei smale interessene deira.

Det andre problemet er at staten stør opp om eit sett av identitetsskilje: Ein «jordansk » identitet på den eine sida, og ein «palestinsk» på den andre. Den første blir delt opp i eit ubegrensa tal av regions- (nord, sør, sentral), klan- og familieidentitetar. Desse skilja legg til rette for manipuleringa av det sosiale fellesskapet, og avleiar frå ein felles kamp for fridom. I staden får ein mindre interne kampar over gode og privilegie gitt av den politiske makta. Når desse mindre konfliktane bryt ut, posisjonerer den politiske autoriteten seg både som meklar, og som garantist for kvar av fragmenta som kjempar mot kvarandre.

På trass av at desse problema står ekstremt tydeleg fram, har opposisjonsgruppene av mange grunnar bestemt seg for å ikkje ta tak i dei.

Det tredje problemet i Jordan er korleis opposisjonskoalisjonane nå nærmast dreper seg sjølv i forsøket på å bevisa sin jordanske autensitet med å kun ha på seg kvit og raud kuffiye (ikkje det kvite og svarte skjerfet som symboliserer Palestina), tar til seg beduinardialekt, propaganderer støtte til klanane (ein mekanisme dei politiske makthavarane også brukar), dei spelar songane til Omar al- Abdallat som hyller dei regionale skilja, dei speler kongehymnen, roper «lenge leve kongen », og har nesten berre talarar av austjordansk opphav. Alt dette hende ikkje i ein demonstrasjon til støtte for regimet, men i Ungdommen av 24. mars sin sitt-ned-demonstrasjon på Jamal ‘Abd el-Nasser-plassen 24. og 25. mars 2011. Demonstrasjonen blei oppløyst med bruk av ekstrem vald, noko som førte til at 57 år gamle Kahiri Sa’ad døydde og fleire hundre blei såra. All insisteringa på den «jordanske identiteten» beskytta ikkje desse demonstrantane, og dei fekk merkelappen «palestinarar» på trass av all innsatsen. Demonstrantane forstod ikkje at ein «jordansk identitet» impliserer lojalitet til regimet, og at den politiske makta, bøllene deira, og dei sosiale gruppene regimet kan mobilisera ser på alle opposisjonsmedlemmer som «palestinarar» sjølv om han eller hennar tipp-tipp-oldefar var fødd på Austbreidda (og dermed i det som no er Jordan). Eit klargjerande eksempel om dette var kravet frå parlamentsmedlemmen Muhammad al-Kuuz (som er av palestinsk opphav), om at demonstrantane (derav mange var jordanarar med opphav frå Austbreidda), skulle bli utvist til Palestina via Shaykh Hussein-brua. Frå synspunktet til dei politiske myndigheitene så er «jordanaren» lojalisten og «palestinaren» opposisjonen, uansett kva opphav dei har.

Ein «jordansk identitet» fører også til legitimeringa av dei postkoloniale arabiske «statane» (og dei fabrikkerte identitetane deira) som blei designa av kolonialismen for å ikkje ha noko sjølvstyre, og for å ikkje ha noko potensiale for frigjering i framtida. Dette er eit blindspor.

Det som skjedde 24. og 25. mars 2011 på Jamal ‘Abd el-Nasser-plassen i Amman, burde fungera som ei vekkarklokke for opposisjonen i Jordan, spesielt for ungdomsgruppene som arbeider på grasrotnivå, og som meiner at rørsla deira er uavhengig frå innflytelse frå toppen, eller som overvurderer evna si til å nøytralisera denne type innflytelse.

Følgjande punkt representerer ein mogleg utveg frå dette dilemmaet:

1. Tvetydigheita i dei politiske krava frå opposisjonen må eliminerast gjennom at dei må formulerast vidare og konsoliderast til eit unisont krav: Ei ny grunnlov som gir makta tilbake til folket, og som beskyttar dei sivile rettane deira. Alle andre krav som handlar om korrupsjon, fattigdom og så vidare kan gå ut av dette kravet.
2. Dei noverande «leiarane» av opposisjonen burde gå til side og stoppa den opportunistiske drifta si. Folket har tidlegare betalt dyrt for dette då opprøret i sør blei kooptert av «The National Charter Committee». Ein «politisk reform»-prosess omforma dei politiske partia som deltok frå å vera illegale og levande til å bli dovne og inaktive strukturar. Denne prosessen drap effektivt demokrati under fana til demokratiet.
3. Ein må skapa eit breitt basert alternativ til identitetsskilja. Verken den «jordanske» eller den «palestinske» identiteten kan tas i bruk på nokon produktiv måte. Ein sekterisk eller rasistisk identitet kan ikkje bli tatt i bruk for å eliminera ein annan identitet av same type. Porteføljen over identitetar som den politiske makta i Jordan styrer over saman med dei palestinske fraksjonane, burde bli fullstendig forkasta. Palestina høyrer ikkje til palestinarane, det høyrer til alle som vil at det skal bli frigjort, og som har interesser som vil bli oppfylt gjennom frigjeringa. Dette er bevist gjennom historia, gjennom verkelegheita skapa av geografien i området, og av sosioøkonomiske forhold. Ei «jordansk nasjonalrørsle» og ei «palestinsk nasjonalrørsle» er umoglege å skilja i Jordan. Rørsla er ei felles, og er nøydd for å kjempa på begge arenaer. Einkvar gruppe som foreslår det motsette, forsøker å gjera splittinga djupare, ikkje å byggja bruer over ho.
4. Ein må fornekta isolasjonistiske grupper, og fjerna dei frå opposisjonskoalisjonen. Nokre grupper har diskutert å konfrontera den isolasjonistiske jordanske identiteten med å skapa ein open og demokratisk jordansk identitet. Dette viste seg å vera eit mistak i demonstrasjonane på Jamal ’Abd el-Nasser-plassen. Den «jordanske » identiteten er allereie fylt med eit krav om fullstendig lojalitet til regimet. Opposisjonen kan ikkje ta tilbake og skapa ein ny versjon av denne identiteten.

«Den alternative opposisjonen» manglar dei grunnleggande forutsetnadane for å vera uavhengig av dei politiske myndigheitene, og har vald ein isolasjonistisk diskurs på nivået for identitet (overs. anm. altså nasjonal identitet) og omfanget av frigjering (overs. anm. altså oppdelt i statar). Denne isolasjonistiske diskursen utvatnar alle verkelege forsøk på å skapa ein identitet og dermed modna klassekonflikten.

David Harvey siste artikkelsamling Rebel Cities handler om byens rolle i kapitalismen. Harvey mener byen og byutviklingas rolle i kapitalismen er helt sentral, og han utfordrer oss til å vurdere vår antikapitalistiske strategi fra en ny vinkel.

Harvey belyser byutviklingas rolle i både kriser og oppgangstider for kapitalismen, fra det andre franske keiserdømme på 1850-tallet til dagens krise. Han skriver at krisa i 1848 var det første klare eksemplet på en internasjonal situasjon der det var overskudd av både kapital og arbeidskraft. Etter sitt kupp i 1851 engasjerte Louis- Napoleon Bonapartes byplanleggeren Baron Haussmann. Han skulle bygge om Paris, og for å gjøre dette ble nye finansinstitusjoner skapt. Dermed ble den ledige arbeidskraften sysselsatt og overskudskapital ble ført tilbake til sirkulasjon. Det Haussmann gjorde var i praksis å løse kapitalens problem etter krisa i 1848 ved å lage et gjeldsfinansiert keynesiaistisk system for byutvikling. I 1868 falt dette spekulative finassystemet sammen. Napoleon gikk til krig mot Bismarks Tyskland og tapte. Og i 1871 kom Pariserkommunen. Harvey viser videre hvordan byutvikling seinere også spilte en sentral rolle i økonomien etter andre verdenskrig, og hvordan boligmarkedet og byggeboomen henger sammen med dagens krise.

Harvey kristiserer sine medmarxister for å gi byutviklingen en sekundær rolle i forståelsen av politisk økonomi. Han mener at mange marxistiske teoretikere ser seg blind på at krisa er en manifestasjon av deres foretrukkne versjon av marxistisk kriseteori. Harvey mener vi må i gi rovpraksisen under kapitalismen en langt mer sentral rolle. Han viser tilbake til Friedrich Engels’ arbeider om boligspørsmålet og til Det kommunistiske manifest hvor det står:

Er fabrikantens utbytting av arbeideren avsluttet så langt at han får sin lønn utbetalt, så overfaller de andre delene av borgerskapet ham: huseieren, kremmeren, pantelåneren o.s.v. ¹

Harvey mener at de siste formene for utbytting har blitt undervurdert av marxister. Han mener at disse formene for akkumulasjon ved frarøvelse har blitt langt mere avanserte og spiller stor rolle i dagens kapitalisme.

I boka skriver Harvey at urbanisering har spilt en nøkkelrolle i kapitalismens historie når det gjelder å absorbere overskudd av kapital og ledig arbeidskraft. Byutviklingen har en spesiell rolle i kapitalens sirkulasjonsprosses siden de fleste sidene av den er langsiktige. Det langsiktige perspektivet gjør at den krever en kombinasjon av finanskapital og offentlig innblanding. Denne aktiviteten er åpenbart spekulativ på lang sikt og bærer med seg potensiale for større kriser enn de utfordringene den i utgangspunktet skulle løse for kapitalen.

Hvis byen har en så avgjørende rolle i kapitalismens historie så må revolusjonære stille seg spørsmålet om byen skal ha en avgjørende rolle i den antikapitalistiske kampen. Harvey viser til en rekke situasjoner der byen har hatt en sentral rolle i den antikapitalistiske motstanden, fra Pariserkommunen til Occupy Wall Street. I tradisjonell venstreteori har kampen om byen blitt undervurdert til fordel for kampen på arbeidsplassen. Men kampen på arbeidsplassen og kampen om byen henger sammen. Få streiker har blitt vunnet uten støtte og solidaritet fra samfunnet utenfor arbeidsplassen. Harvey mener at en antikapitalistisk strategi må handle om både kampen mot utbytting på arbeidsplassen, og om kampen mot kapitalen utenfor arbeidsplassen.

Rebel Cities – From the right to the city to the urban revolution tar opp mange temaer jeg ikke har gått inn på her. Boka er nyttig verktøy for de som er opptatt av byutvikling og som vil ha en teoretisk ramme for å forstå kapitalens rolle oppi det hele. Fattige kommuner i hele Norge har satt seg i gjeld for å bygge kulturhus de siste årene. Denne boka gir deg muligheten til å se sammenhengen mellom dette og kapitalismen. Videre er dette også en bok for alle som vil diskutere en strategi for å skape et annet samfunn. Harvey stiller flere spørsmål enn han har svar. Men spørsmålene får deg til tenke, og forhåpentligvis til å handle.

Jokke Fjeldstad

Note:

1. Karl Marx og Friedrich Engels – Det kommunistisk manifest, Rødt!, 2008, side 24

Samanslutninga av radikale samfunnsøkonomar (the Union of Radical Political Economics – URPE) held sommarskole for Occupy-rørsla, og ba om skriftlege innspel som forklarer krisa – på 1000 ord eller mindre.

Denne artikkelen er min versjon.

Michael Roberts er er marxistisk økonom og forfattar av The Great Recession, profit cicles og economic crisis – a Marxist view, publisert på Lulu,com. 2009. Han bloggar om økonomiske spørsmål på thenextrecession.wordpress.com.

Artikkelen er oversatt av Einar Jetne.

Den moderne verdsøkonomien er dominert av den kapitalistiske produksjonsmåten. Under kapitalismen blir pengar brukt til å skaffe meir pengar. Profitt, ikkje sosialt behov, er drivkrafta bak produksjonen. Og kapitalistisk produksjon utviklar seg ikkje oppover etter ei rett linje. Produksjonsmåten fører til tilbakevendande kriser med oppgangar og lågkonjunkturar som øydelegg og sløser bor mykje av verdien som tidlegare var skapt av samfunn (arbeidarar). I 1880- og 1890-åra opplevde USA massiv øydelegging av produksjon og verdiar. Det same skjedde under depresjonen på 1930-talet. No har vi lidd under den første Store Resesjonen, og vi er framleis i den Lange Depresjonen til det 21. hundreåret.

Den kapitalistiske produksjonsmåten får tilbakevendande kriser fordi han har to sentrale defektar.

For det første: I ein slik penge-økonomi som kapitalismen lekamleggjer, er kriser alltid muleg. Dei som har pengar, treng ikkje alltid å bruke eller investere dei. I staden kan dei hamstre pengar. Viss dei gjer det, same kva årsaka måtte vere, kan det føre til ei oppstuving i utvekslingsprosessen og skape krise i kjøp og sal.

For det andre: Det kapitalistiske systemet som produserer for profitt, vil snåve viss det ikkje blir skapt nok profitt til å tilfredsstille eigarane av produksjonsmidla. Og det er ein ibuande tendens til fall i profittrata. Dette er den underliggande årsaka til alle lågkonjunkturar.

Individuelle kapitalistiske verksemder samarbeider ikkje for å produsere ting og tenester som samfunnet har behov for. Tvert imot konkurrerer dei med kvarandre om å oppretthalde og auke profitten sin. For å få det til, får dei arbeidarane til å arbeide lengre eller hardare. For å skape meir verdi, brukar dei også i aukande grad ny teknologi til å drive opp arbeidsproduktiviteten. Men dette er Akilles-hælen til kapitalismen. Den akkumulerte investeringskostnaden i nye produksjonsanlegg, nytt utstyr osv., aukar ubønhøyrleg i forhold til omfanget av og kostnadane på arbeidskraft. I og med at berre arbeid kan skape ny verdi (maskinar åleine kan ikkje gjere det), byrjar profitabiliteten til kvar ny investeringseining å falle. Viss profitabiliteten konstant fell, vil han til slutt føre til eit fall i profittmassen. Kapitalistane stoppar investering og «går til streik». Ei produksjonskrise følgjer.

Kapitalistar prøver å kome unna denne krisa på ulike måtar: Ved å prøve auke utbytinga av arbeidarar, ved å leite etter billegare former for ny teknologi, og ved å spekulere i uproduktive sektorar av økonomien, dvs. aksjemarknaden, bank og finans der dei gamblar for gevinst. Men slikt kan berre fungere ein avgrensa periode. Til slutt vil lova om fallande lønsemd tre i kraft. (Se bilde under)

Profittrata i USA ligg godt under nivået i 1948. Men ho har ikkje endra seg langs ei rett linje. Etter krigen var ho høg i den såkalla Gullalderen frå 1948 til 1965. Dette var også perioden med raskast økonomisk vekst i amerikansk historie.

Deretter fall lønsemda (profitabiliteten) markant frå 1965 til 1982. BNP-veksten var mykje lågare og amerikansk kapitalisme (som andre stader) opplevde alvorlege lågkonjunktur i 1974-75 og i 1980-82.

Lønsemda auka deretter i den perioden som blir kalla «nyliberalismen», frå 1982 til 1997. Kapitalismen klarte å sette inn mottrekk til det som skapte fallande profitt, dvs. større utbyting av den amerikanske arbeidsstyrken (fallande lønsdel), utvida utbyting av arbeidsstyrke andre stader (globalisering) og «spekulasjon» i uproduktive sektorar (fast eigedom og auken i finanskapital). Trass i at økonomisk vekst framleis var lågare enn under Gullalderen, hadde denne «nyliberale perioden» færre alvorlege lågkonjunkturar. Mykje av overskota (profitten) vart leia bort frå reell investering.

Lønsemda nådde ein topp i 1997, og tok så til å falle. Dette la grunnlaget for Den Store Resesjonen i 2008–2009. Lågkonjunkturen, og den vedvarande Lange Depresjonen som vi framleis er inne i, er meir alvorleg enn noko anna vi har sett etter 1930-åra. Dei enorme gjelds- og aktivapostane som vart bygd opp gjennom dei to tiåra før, skapte ikkje reelle verdiar. I staden fekk vi kredittsmurde bobler, først innafor hi-tech-aksjar (krakk i 2000) og deretter i bustadsektoren (krakk i 2007). Den uproduktive finanssektoren drog til seg 40 % av all kapitalistisk profitt.

Til slutt sprakk denne kredittbobla og puffa både banksektoren og økonomien utfor bakke. Det høge nivået på gjeld i privat sektor fekk følgje av staten som måtte redde bankane. Så lenge dette gjeldsoverhenget ikkje er fjerna, kan ikkje lønsemd bli tilstrekkeleg gjenoppretta slik at investeringar og økonomisk vekst kjem i gang igjen. Det er mest truleg at ein ny stor lågkonjunktur vil bli nødvendig for å «reinse» systemet for denne «døde (giftige) kapitalen». Den Lange Depresjonen vil vare til det har skjedd.

Det vil ikkje vere muleg å få slutt på Den Lange Depresjonen ved hjelp av auka offentleg aktivitet finansiert gjennom auka låntaking og/eller skattlegging, sidan dette undergrev lønsemda til den kapitalistiske sektoren. Så lenge den sektoren blir verande dominerande, inneber lågare lønsemd at investering som kan gjenreise tapt sysselsetting og inntekter, ikkje vil finne stad. New Deal på 1930-talet lykkast ikkje i å få slutt på Den Store Depresjonen, trass i at tiltaka var langt meir radikale enn dei som no blir foreslått av Obama. New Deal vart utvatna av kapitalistisk opposisjon. Men tiltaka virka heller ikkje sidan dei ikkje kunne gjenreise lønsemd. Dei førte heller til det motsette. Til slutt var det berre ein verdskrig som kunne klare kunststykket å mobilisere arbeidsstyrken på militært vis (mens han drap millionar globalt).

Under kapitalisme vil fæle lågkonjunkturar oppstå på ny, og ulikskap vil halde fram. Slutten på fattigdom, og blomstring for majoriteten, kan berre kome ved å skifte ut privat produksjon for profitt med demokratisk planlagt produksjon for sosiale behov.

Petter Vellesen er leder av Oslo Bygningsarbeiderforening.

Reguleringene lar seg ikke gjeninnføre om man vil eller ei, tannkremen kan ikke presses inn i tuba igjen. Svaret på markedsliberaliseringa blir da ofte at det offentliges oppgave må være å stimulere tilbuds- eller etterspørselssida slik at markedet kommer i balanse. I boligpolitikken betyr det: Bygg flere boliger (se f. eks. Fellesforbundets boligpolitiske uttalelse). Dette er for så vidt vel og bra, men det er nok naivt å tro at det er tilstrekkelig. Det som trengs er et reelt alternativ til eiermarkedet. Dette «hullet» i markedet må skapes ved å holde mange nok boliger unna.

Roar Eilertsen er inne på dette i artikkelen En tredje boligsektor (Rødt! nr 3 2012). Her lanserer han tanken om en slags subsidiert eiersektor unndratt fra det normale markedet. Jeg tror dette er unødvendig. Ordningen virker på meg som en slags gjeninnføring av den reindyrka borettslagsordninga – i en lightvariant. Norske velgere sa et bastant nei til denne ordninga på 80-tallet. Dessverre, vil nok mange med meg si, men også Eilertsen mener at «få ser ut til å ønske seg tilbake til et regulert marked av den typen vi hadde før dereguleringene på 1980-tallet.» Jeg klarer ikke å se at ikke tilsvarende svartebørs- og pengaunder- bordet-handel som vi hadde den gang, ikke vil kunne infisere også «den tredje sektor». Ordningen virker også i overkant byråkratisk og tungorganisert. Uansett tror jeg ikke folk vil ha den.

For meg ser det ut som om Eilertsen leter etter en måte å kunne subsidiere boligmarkedet på uten at subsidiene misbrukes. Når man gir støtte i et fullstendig frisluppet marked, ender det enten med at boligprisene stiger tilsvarende støttebeløpet eller at man tar subsidiene «med seg». Vi trenger ikke en tredje sektor for å unngå dette.

Det sies at det norske boligmarkedet er Europas mest markedstilpassa. I så fall vil det være nyttig å se hva de gjør i nær sagt hvilket som helst annet land. Jeg har ikke hørt om noen land som har en «Boligsektor III». Derimot har veldig mange andre land to boligsektorer. Norge har halvannen.

Den «andre» boligsektoren er selvsagt leiesektoren. Den er ikke spesielt liten i Norge, men den er nesten fullstendig blottet for profesjonelle aktører og fungerer kun som en slags mellomstasjon man må ty til når nøden tvinger en. Dette markedet domineres av hybler, sokkelleiligheter, nedslitte villaer og spekulanter i forskjellig størrelsesorden. Det er nesten bare Studentsamskipnaden og kommunen selv som agerer noenlunde seriøst i dette markedet – og sistnevnte kan attpåtil trygt sies å opptre som boligspekulant i stor stil. Dermed har vi fått en situasjon hvor Oslos leiemarked har «rykte som et uregulert Texas, der korttidskontrakter, kummerlighet og grådige utleiere rår og flår», (A-magasinet 18. mai 2012), der leieboerskap er blitt en fattigdomsfelle, og hvor leieboere blir grovt diskriminert. Rydd opp i dette, og vi har fått en Boligsektor II som en motvekt mot selveiermarkedet.

I Danmark, Sverige og Tyskland er leiesektoren regulert, den drives seriøst, og det å være leieboer brennemerker deg ikke. Tvert i mot: Det er sosialt og økonomisk akseptabelt. Du kan være leieboer hele livet uten å havne i økonomisk ruin eller at du blir sett på som en sosialklient. I Norge er det ingen som velger en «boligkarriere» som leieboer. Man blir tvunget inn i en slik tilværelse fordi man ikke klarer å skaffe seg den nødvendige egenkapital for egen bolig, eller ikke får lån. En slik situasjon kan man havne i dersom man ikke har vært heldig med «valg av foreldre». Også mange arbeidsinnvandrere er i denne posisjonen fordi det er umulig å spare opp en slik kapital i hjemlandet, og arv heller ikke er tilstrekkelig. Når man i tillegg ikke får fast jobb, men må sørge for livets opphold som løsarbeider i et bemanningsfirma, får man heller ikke lån. Da sier det seg selv at det er umulig å skaffe seg en selveid bolig. Dette er altså et klassespørsmål.

Eierlinja står så fjellstøtt i norsk boligpolitikk at det gis sterke incitamenter til de som er huseiere, eller vil bli det. Det gis fradrag på gjeldsrenter, skattefritak på inntekter ved salg av egen bolig, og leieinntekter og beskatningen av fordelen ved å bo i egen bolig er svært lav. Alt i alt gis det store tilskudd til huseierne, mens leieboerne ikke får noen ting. Denne skjevheten må rettes opp.

Vi trenger altså en stor, seriøs og ikkekommersiell leiesektor i Norge. I en slik sektor kan det gis subsidier – både til personen og til bygningen – uten at det misbrukes. Tvert i mot kan slik støtte være svært målretta og treffsikker, både som boligpolitisk og sosialpolitisk virkemiddel. Med ikkekommersiell mener jeg ikke at man ikke skal tjene penger på virksomheten. Det må være nok fortjeneste i dette til at det både blir interessant å drive med det og til å kunne holde det nødvendige vedlikehold, men det som er viktig er at det ikke drives som spekulasjonsobjekt. Bolighaiveldet må avskaffes. Som aktuelle aktører kan jeg tenke meg boligbyggelag, stiftelser, menigheter, organisasjoner, fagforeninger for den saks skyld.

Boligpolitikk kommer til å bli en stor sak i valgkampen 2013. Da gjelder det å ha konkrete, gjennomførbare og troverdige krav. I stedet for å bygge opp tankespinn rundt ugjennomførbare luftslott, bør man konsentrere seg om å reformere leiesektoren. Det vil lage et alternativ til det åpne boligmarkedet samtidig som det er tvingende nødvendig. En slik politikk vil også i høyeste grad utfordre makta om det er det man er ute etter. Her skal programkomiteen i Rødt få noe å tygge på av meg:

Hvor mange boliger trengs? Fellesforbundet mener 5000. Noen høyere? Hvordan skal vi oppnå det? Gi økte bevilgninger til bygging av slike boliger. Gi kommunene pålegg om å prioritere slik bygging. Etablere ordninger gjennom Husbanken. Skattepolitikken: Momsfritak? Skattefradrag for husleie? Er det nødvendig å gi fradrag for gjeldsrenter ved anskaffelse av nr 2-bolig? Boligskatt? Husleiereguleringer må gjeninnføres. Tilsyn med dette. Regler og kontroll med boligenes beboelighet både når det gjelder helse- og brannfare og trangboddhet. Regler som hindrer arbeidsgiver å utnytte ansatte ved bolig som er knytta opp mot arbeidsplassen.

Samir Amin er en hovedtaler på Globaliseringskonferansen i Oslo i høst. Hans siste bok, The law of worldwide value, er aktuell lesning foran konferansen. Den er om grunnleggende systemtrekk i den globale økonomien. Men den boka jeg vil tipse om nå er i en annen sjanger. Den er en sjølbiografi – med tittelen A life looking forward, og med undertittel Memoirs of an independent marxist.

Amin ser framover, men han har virkelig mye å se tilbake på også. Den nå 81 år gamle kjempen har levd og jobba tett på de store begivenhetene i sin tid. Opprinnelig fra Egypt, lenge bosatt i Frankrike, de siste årtiene i Vest-Afrika, og ellers med hele kloden som arena, som marxist, maoist, antiimperialist, og som professor i økonomi, FN-direktør, forsker og politisk analytiker. Samir Amin er for lengst etablert som en av verdens viktigste radikale intellektuelle, ikke minst gjennom studiene sine av overføringa av verdi fra periferi til sentrum i det imperialistiske verdenssystemet.

Jeg leste den første boka av Amin for 40 år sia, ei lita bok i dansk utgave som het Nationalisme og klassekamp i den arabiske verden (fortsatt aktuell!), av «den egyptiske økonomen Amad el Kodsy». Han måtte bruke dekknavn dengang. Siden har han gitt ut mange titalls bøker under eget navn. Og en sjølbiografi. Den kom i 2006, og er mer enn en gjennomgang av hans eget liv og arbeid, den er også ei politisk-historisk analyse av den tida han har virka i. Boka koster 165 kr. på nettet.

Over til en annen økonom, tyskeren Michael Heinrich. Monthly Review Press ga i høst ut An introduction to the three volums of Karl Marx’s Capital av Heinrich.

På baksida av boka siterer forlaget sju velrenomerte marxistiske intellektuelle som samstemmig roser boka som «a must read in our time of crisis» og «den beste og mest omfattende innføringa i Marx’ Kapitalen som finnes». Og boka er verd å lese. På knappe 240 sider, med god flyt i språket og med logisk oppbygging framstiller Heinrich det vesentlige i de tre svære bindene av Marx’ hovedverk, slik han – Heinrich – oppfatter det.

Jeg leste boka med stor velvilje. Litt irritasjon over lettvinte framstillinger av de «tradisjonelle» marxistene Heinrichs fører polemikk mot gjennom boka skjøv jeg til sides. Men etterhvert blei det mange merknader og spørsmålstegn i margen av tyngre slag: det gjaldt forfatterens eget syn på slikt som verdi, og penger, på fremmedgjøring hos Marx, på profittrateteorien til Marx, på teorier om imperialisme (etter Marx).

At Heinrich utfordrer mi oppfatning av Marx på slike sentrale områder er ikke noe problem. Problemet er at Heinrich ofte ikke argumenterer og underbygger sine synspunkter godt nok. Slik jeg ser det. Men les boka sjøl – som ei mulig framstilling av Kapitalen, og som ei innføring i noe av debatten omkring Marx’ store verk.

Heinrichs bok kom opprinnelig ut i 2004 i Tyskland, der forfatteren lever og arbeider (han underviser i økonomi i Berlin). Den koster 95 kr. kjøpt på nettet i engelskspråklig utgave.

En marxist og økonom jeg har sansen for er Michael Lebowitz. Han er fra USA, jobba lenge som professor og politisk aktivist i Canada, og fram til i fjor var han leder for et forskningssenter i Venezuela, og en slags rådgiver for Chavez. Han har et prosjekt jeg liker. Gjennom fem bøker har han jobba med å aktualisere Marx, og med å gi et teoretisk grunnlag for en ny form for sosialisme. (Ei av bøkene blei gitt ut av Rødt! i 2007 under tittelen Sosialisme skapes ikke i himmelen!.) Nå i høst kom The contradictions of socialism ut. Boka er et forsøk på analyse av den såkalt «reelt eksisterende sosialismen», det vil si Øst-Europa, og særlig Sovjet, fra femtitallet til sammenbruddet. Lebowitz har ingen illusjoner om at det systemet han skriver om representerte noen form for virkelig sosialisme, det han er ute etter er å forstå de indre lovmessighetene i det. Han utarbeider ei slags skisse der han anvender Marx’ analysemetode, slik han oppfatter den, og tar for seg de kreftene og motsigelsene som dreiv fram kollapsen. Han legger vekt på at det styrende Partiet, Fortroppen, med sin «vanguard logic» med nødvendighet måtte drive fram ei utvikling som åpna alle dører for direktørsjiktet og kapitalens logikk.

Mye å bite i her, og mange ubesvarte spørsmål, i denne knapt 200 siders boka. Og i forordet skriver Lebowitz at han i neste bok skal gi ei analyse av de historiske røttene til sovjetstaten.

En diskusjon om sosialisme – historisk og som framtidsprosjekt – som unnlater å inkludere arbeidet til Lebowitz er ikke seriøst. Boka er gitt ut av Monthly Review Press, og koster 95 kr på nettet.

Jon Børge Hansen

Hisham Bustani er ein jordansk politisk aktivist og skribent. Han har vore medstiftar for Forum for sosialistisk tenkning og andre politiske initiativ i Jordan. Han argumenterer for å bygga ein felles arabisk identitet over dei kolonialistiske landegrensene i den arabiske verda. Bustani har også publisert tre novelle-samlingar på arabisk.

Omsett frå engelsk av Ingrid Baltzersen.

Det er ingen reell klassedanning i moderne arabiske samfunn. Den post-koloniale arabiske «staten» er eit politisk og økonomisk katastrofeområde som enno ikkje har gått inn i den industrialiserte tidsalderen. Skiljer og oppsplitting har blitt innført og forstørra, noko som har resultert i deformering av dei sosiale banda. Det har endra dei kollektive sjølvberga samanslutningane som har vore økonomisk basert på jordbruk og beite på landsbygda, plyndring og beite i ørkenområda, og handel, handverk og småindustri i byane. Kvar sosiale gruppe hadde sine eigne tradisjonar og reglar som gjaldt alle medlemmer. No har ein fått misdanna sosiale formasjonar basert på konsum i staden. Dei kjem i form av familie, klan, sekt eller etnisitet for å gje identitet, solidaritet og beskyttelse.

Desse sosiale formasjonane eksisterer i periferien av ein globalisert servicesektor, og er styrt av regime som i stor grad har øydelagt lokal økonomi i bytte mot ein økonomisk modell basert på utanlandsk bistand. Dette er ein modell avhenging av dei store selskapa, basert på serviceindustri, som gjer alt om til varer. Herskarklassen er representanten for dei transnasjonale selskapa, ein kompradorformasjon med interesser som står i mot lokal industrialisering og produksjon. I land der naturressursar er i overflod, har myndigheitene vald å eksportera råvarer i staden for å investera i å produsera varer med dei. I staden blir pengar trekt ut gjennom korrupsjon, og delar av det blir redistribuert tilbake til folk gjennom «gåver» frå den velgjerande herskaren.

Det er vanskeleg å identifisera eit klasseskilje basert på interesser eller motsetningar. Me finn ei veldefinert herskarklasse vanlegvis basert på statsleiaren, nære allierte og slektingar, businessfolk som representerer utanlandske selskap, og høgareståande sikkerheitspersonell (vanlegvis er alle involverte i den same veven av korrupsjon). Under ligg ei vagt definert middelklasse som består av profesjonsutdanna, og folk som er tilsette i service-sektoren. I tillegg finst eit forarma lag av dagsarbeidarar, handverkarar og ufaglærte arbeidarar. På botn finn ein dei arbeidslause, under sterk påverknad av lojalitet til stamme, religion, sekt og etnisitet.

Privatisering av offentleg sektor og opning av marknaden for utanlandske investorar har kvelt det litle av lokal produksjon som fanst. Når staten ikkje har noko anna å leve på enn ei stadig aukande skattlegging av varer og tenester og inntekt, har meir og meir av middelklassa falt ned i fattigdom i mange arabiske land.

Den viktigaste medisinen regima har bruka mot denne situasjonen, er å sprøyta små mengder gode og pengar inn i område der det var potensiale for protest, men ikkje meir enn at det så vidt haldt dei under terskelen for å eksplodera. Dette har blitt gjort gjennom å distribuera noko av oljepengane (i dei oljeproduserande landa) eller noko av dei utanlandske bistandspengane, og å distribuera gode gjennom «prosjekt». Denne mekanismen var effektiv lenge, og nøytraliserte folkeleg protest fram til den globale økonomiske krasjen i 2008 og den påfølgjande kollapsen av den nyliberale økonomien.

Viss det var ein enkelt katalysator for dei arabiske opprøra, så var det den globale kollapsen av pengemarknadane, og sjokkbølgjene som blei sendt verda rundt som følgje av den.

I den arabiske verda sendte sjokkbølgjene gradvis fleire utdanna ungdommar ut på gatene som arbeidslause, forarma og desperate individ. I tillegg blei rommet for opprør forma av inndraginga av politiske rettar (og dermed inndraginga av ei framtid), den enorme audmjukinga dei følte av sjølvkjensla si, kombinert med relativt frie og usensurerte nye verktøy for kommunikasjon.

Den ikoniske Mohammad Bouazizi, som sette i gong kjedereaksjonen i Tunisia, hadde alle elementa nemnt over. Han var eit utdanna, ungt og forarma individ som blei fornærma av ei politikvinne, som konfiskerte grønsaksvogna han dreiv handel frå utan lisens. Det at han sette fyr på seg sjølv, sendte eld gjennom det tørre graset i Tunisia og den arabiske verda. Dei desperate middelklasseungdommane i Egypt var initiativtakarane for 25. januar-opprøret, mens det var den utarma landsbygda som sette i gong opprøret i Syria.

Opprør eller revolusjon?

Viss me raskt ser på modellane frå den franske revolusjonen i 1789 og den russiske revolusjonen i 1917, finn me tre karakteristiske fundament dei er baserte på. For det første: Revolusjonar oppnår fullstendige økonomiske og sosiale endringar, og flyttar samfunnet frå ein tidsalder til ein annan (føderalistisk til borgarleg i Frankrike, føderalistisk til sosialistisk i Russland).

For det andre: Revolusjonar er innleia av teoretiske og filosofiske diskursar generert av avantgarde-filosofar og tenkjarar som reflekterer interessene til den oppstigande klassen eller gruppa. Desse diskursane fremjar framtidsvisjonar, løysingar, oppfatningar, spådommar, strukturar, verdiar og så vidare. Revolusjonane er deretter basert på dei, eller forsøker å gjennomføra dei (visjonane til Rosseau, Montesquieu, Voltaire og andre i Frankrike, visjonane til Marx, Engels og Lenin i Russland).

For det tredje: Det er ei revolusjonær klasse eller ei revolusjonær gruppe (eller parti) som stemner mot å oppnå klasseinteresser, eller fremjar den filosofiske diskursen som krevjar ein materiell eksistens uttrykt sosialt av klasseinteresser.

Desse kjenneteikna finn ein ikkje i dei noverande arabiske opprøra. Framtida kan bringa noko anna når det gjeld punkt ein, men det andre og tredje punktet gjeld absolutt ikkje.

Vidare så er ein revolusjon driven av klasseinteresser eller ideologien til eit revolusjonært parti, mens eit opprør er drive av sinne og frustrasjon. Ein revolusjon presenterer eit omfattande sosialt, økonomisk og politisk program for endring, som er gjennomtenkt og basert på filosofiske diskursar. Eit opprør har ikkje eit slikt program, og har ingen filosofisk diskurs. Ein revolusjon har ei ledande klasse og eit ledande parti, mens eit opprør har ikkje noko klart leiarskap.

Det me opplever i den arabiske verda, er fleire generelle opprør. Dei kan utvikla seg og modna til å bli revolusjonar, dei kan falla tilbake, og dei kan oppleva tilbakeslag, men me bør ikkje ha alt for store forhåpningar. Det avgjerande skrittet framover er oppnådd: Folk i den arabiske verda har reist seg mot sine korrupte og undertrykkande regime. Opprøret deira har blitt skrive i blod. Det er ingen veg tilbake. Desse opprøra er no rissa djupt inn i medvettet til folk, og dei vil ikkje bøya seg for framtidige undertrykkarar, kven dei no blir. Men fram til no har me ikkje sett ein fullstendig arabisk revolusjon.

Ettersom dei arabiske opprøra ikkje var klassebaserte, ikkje har nokon filosofisk ryggrad, og manglar eit revolusjonært parti til å driva momentum mot ei definert sosioøkonomisk og politisk endring, så var grunnlaget lagt for framveksten allereie eksisterande trendar med eit vesentleg omfang, hovudsakleg dei Muslimske Brørne og andre islamistiske rørsler.

Historisk har politisk islam tent som ein nær alliert til dei arabiske despotiske regima, spesielt på 1950- og 60-talet då det blei bruka som ein reiskap for å konfrontera den pågåande auka i nasjonalistiske og venstreorienterte rørsler. I Jordan blei for eksempel islamistane tilletne å få fortsetta med legal aktivitet i perioden med unntakslovar (1957–1989), mens alle andre parti blei gjort illegale. Dei blei tilletne å etablera institusjonar, foreiningar, bankar, sjukehus, skular, universitet, og eit stort nettverk av sosiale støtteorganisasjonar, i tillegg til at dei leiar fredagsbønnen, og har aktivteter i viktige offentleg institusjonar som Utdanningsdepartementet. Salafistørsla blei fullstendig oppfostra og støtta av USA og deira servile alliert Saudi Arabia under den kalde krigen. Den blei primært bruka i Afghanistan mot Sovjetunionen, og seinare spreidd verda rundt.

Først når dei islamistiske gruppene vaks seg for sterke til å bli manipulert av myndigheitene og blei ein potensiell trussel, så forsøkte regima å gå mot dei, utan hell.

Dei Muslimske Brørne i Irak (Det islamske partiet) tok del i USAs okkupasjonsregime som var leia av Paul Bremer. Det fortsatte også å delta i dei irakiske marionettemyndigheitene som blei sett opp under okkupasjonen. Leiaren i partiet, Tariq al-Hashemi, var visepresident. I Syria blei dei lokale Muslimske Brørne med i ein koalisjon med tidlegare visepresident Abdul- Halim Khaddam, ein provestleg syrisk renegatpolitikar. Den tidlegare leiaren frå dei Muslimske Brørne i Egypt, Abdel Moneim Abul Fotoh (som stilte som presidentkandidat etter Mubaraks fall), hadde ikkje noko problem med å erklæra at Muslimbrørne ville respektera alle internasjonale avtalar signerte av dei egyptiske myndigheitene, og at dei aksepterer Israels rett til å eksistera. Hamas (dei Muslimske Brørne i Palestina) deltok i valprosessen på Vestbreidda og Gaza basert på Osloavtalen, og etter at dei vann og tok over styringa i Gaza, har dei erklært mange gonger at dei vil akseptera ein palestinsk stat innanfor 1967-grensene. På den måten aksepterer dei legitimiteten til «Israel».

Eg har så langt tilbake som i 2007 skrive grundig på arabisk om at det at dei arabiske regima sitt angrep på islamistane er eit resultat av at dei oppfattar at islamistane blir mektigare. Islamistane presenterer seg sjølv til USA og Europa som eit potensielt meir effektivt alternativ til dei sittande regima. Arabiske regime fryktar at den ytre faktoren vil vera avgjerande, så dei har stadig PR-kampanjar mot islamsk ekstremisme, intoleranse, terrorisme osv. Dei arabiske regima var redde for den dagen islamistane vil ta deira plass, med velsigning frå USA og Europa. Dagen kom, men den ytre faktoren hadde lite med det å gjera.

Etter opprøra – islamistane tar over makta

Det islamistiske valskredet i vala som følgde opprøra, kom ikkje som eit resultat av nokon medviten vilje om det i opprøra, men det var likevel den logiske konsekvensen.

Når eit regime fell utan eit revolusjonært alternativ, vil den politiske krafta som tar makta, vera den som er mest organisert, mest opportunistisk og mest akseptert av verdsmaktene.

Ein av hovudfaktorane som førte til islamistisk vekst, var tiår med sponsing av politisk islam frå USA og dei arabiske regima. Dei tillet dei å veksa seg sterke, mens andre, progressive, strømmingar blei undertrykte under fana «kampen mot kommunismen». Til og med «krigen mot terrorisme» og det underliggande teoretiske grunnlaget («kampen mellom sivilisasjonane») styrka islamistiske strømmingar ytterlegare. Den gjorde det mogleg for dei å styrka den sosiale oppslutninga si gjennom å skapa ei propagandadriven identitetskrise, der løysinga blei ein mekanisk, defensiv, tilbake-til-røtenereaksjon.

Etterspelet: Eit steg fram eller tilbake?

Eit år etter dei arabiske opprøra er det generelle inntrykket i Egypt at regimet framleis held på makta. Først gjennom Øvsterådet for dei væpna styrkane (SCAF), seinare gjennom regimet leia av Den muslimske brorskapen. Den katastrofale undertrykkinga militæret, med støtte av Muslimbrørne, hadde av demonstrasjonane nær innanriksministeriet i januar 2012 vitnar om at dei held ved roret. For egyptiske revolusjonære så har ingen av måla dei har ønskja, blitt oppfylt enno.

Islamistane kom til makta gjennom val i både Tunisia og Egypt, og dei ville truleg vinna liknande val i Syria. Islamistane i Egypt støtta SCAF mot demonstrantane perioden før presidentvalet. Egyptiske, tunisiske, irakiske og marokkanske islamistar har allereie begynt å undertrykka fridomar, spesielt når det gjeld kultur og media.

Men dette betyr ikkje at opprøra var eit steg tilbake. Tvert i mot, det å bryta forbanninga frykta har skapa, det å innsjå folkets makt, å fryktlaust ta til gatene og velta langvarige diktatorar, det å betala prisen med blod for frigjering, verdigheit, grunnleggjande rettar, sosial rettvise og politisk deltaking har brote fortidas lekkjer. Det vil bli innbygd i den kollektive medvetta til folk i mange generasjonar framover. Erfaringa er uutsletteleg i eit historisk perspektiv, og folk vil reisa seg igjen i møte med ein framtidig undertrykkar, det vera islamistar, NATO eller militærapparatet. Fridom oppnådd ved blodoffer, er vanskeleg å overvinna.

Det at me enno ikkje ser det andre steget i revolusjonen, forkastar ikkje det første steget mot endring. Det betyr heller ikkje at framsteget aldri vil komma. Forut for revolusjonar er det vanlegvis uro og turbulens, og dei treng tid for å modnast.

Folk i den arabiske verda har aldri hatt sjansen til å modnast som sosial struktur. Den gjekk frå osmansk dominans til kolonialistisk underordning og til splitting under styret til dei arabiske regima. Dei indre sosiale mekanismane blei hindra og deformerte. Tida har kome for at eit nytt sosialt og politisk medvett no som det endeleg har blitt rom for ein offentleg diskurs etter tiår av autoritær undertrykking. Framveksten av islamisme vil bli fulgt av framveksten av ein opponerande sekulær trend som klart vil verna sine rettar og overbevisingar. Det vil ikkje lengre vera ein allianse mellom islamistane og progressive mot imperialisme og sionisme. Islamistane har gått inn for dialog med imperialismen, og dei har få eller ingen motførestillingar mot den kapitalistiske økonomien. Faktisk er den såkalla «islamske økonomien» ikkje noko anna enn kapitalistisk økonomi med islamsk krydder, som Maxime Rodinson klart har gjort reie for i si bok Islam and Capitalism. Der det arabiske opprøret har sine røter i økonomisk frustrasjon frå eit arabisk folk, som har fått mindre å rutta med, så gir det islamistiske alternativet lite økonomisk endring som kunne betra dagleglivet deira. Det blir no kravd av islamistane at dei skal levera himmel på jord, ikkje i himmelen, og sidan dei ikkje har noko alternativt program vil dei til sjuande og sist feila.

Så kvifor skal me frykta framvoksteren av islamismen? La islamistane styra, og feila. La dei eksponera den opportunistiske posisjonen dei har til imperialismen og Israel. La islamistane motseie seg sjølv, la dei snakka om fridom og samtidig undertrykka sosial fridom, kultur og litteratur. La islamistane halda på den kapitalistiske modellen som ikkje gjev den utarma arabiske befolkninga noko håp. Å eksponera islamistane sine manglar, vil bidra til danninga av ei sann, frimodig, sekulær, venstreorientert og antikapitalistisk rørsle. Denne rørsla vil bli tvungen til å legga fram teoretiske argument, konfrontera realiteten og levera svar og program.

Sosial og politisk modning vil ta tid i ein region der moderne politisk kultur er i ferd med å bli fødd. Utviklinga vil ikkje koma utan ein pris, men viss ikkje islamistane kan oppfylla dei ekstremt høge forventingane til eit opprørt arabisk folk, så ser framtida lovande ut for dei venstreorienterte.

For at folket i den arabiske verda skal vinna fridommen sin, treng dei ein einskap som går på tvers av grenser, etnisistet, religion og religiøs sekterisme. Dei treng ein einskap av dei undertrykte, sosial fridom på utsida av og forbi den kaptialistiske modellen: verkeleg fridom til å tala, verkeleg fridom for kultur og litteratur, saman med sosiale fridommar.

Berre venstresida kan levera. Så det er på tide å setta i gong arbeidet.

Fascistene tar over politiets oppgaver i Athen

Det greske fascistpartiet Gylden daggry, Xrysis Avgi (XA), sjokkerte en hel verden da de ble valgt inn i det greske parlamentet før sommeren. Nå kommer det rapporter fra Athen at folk som har prøvd å anmelde forbrytelser, er blitt henvist videre til XA. Når staten i økende grad ikke klarer å utføre sine oppgaver, blir det et vakuum, som fascistene forsøker fylle.

Gylden Daggry er i september Hellas tredje største parti på meningsmålingene. De har vært oppe i hele 12 % i september.

Norge og laksen

Norge er verdens nest største eksportør av fisk, og blant de mest aggressive forkjemperne for frihandel. Hvilke konsekvenser får en frihandelsavtale mellom EFTA og India for indiske fiskere?

Harald Sakarias Brøvig Hansen og Hanne Margrete Johnsen har skrevet rapporten, Norway’s pursuit of trade and happiness. Norwegian trade interests and small-scale fishers in Kerala. Utgitt av Ungdomsorganisasjonen Spire i år.

Spire har i høst en kampanje som heter Fisk for Folket. Se http://www.spireorg.no/vi-mener/fisk/

Seymore om Humanitær intervensjon

Doktrinen om at vi har «et ansvar for å beskytte» har de siste årene blitt brukt til å rettferdiggjøre vestlige militære intervensjoner, sist i Libya.

Flere mener at FN-pakten kan omgås hvis menneskerettighetene står på spill. Hva betyr dette for folk i land hvor Vesten har sterke interesser?

Richard Seymour, engelsk sosialist og forfatter, og Stian Bragtvedt fra redaksjonen til tidsskriftet Rødt!, innleder til debatt på Globaliseringskonferansen søndag den 4. november kl 10.

Vedtak på Handel og Kontor sitt landsmøte:

1. Ingen mennesker er ulovlig!

Norge har fått en papirløs underklasse av mennesker som har levd her i inntil 17 år uten rettigheter. Mens mange andre europeiske
land har gjennomført amnestier eller etablert faste ordninger for å løfte papirløse ut av nød og utnyttelse, har Norge en av de strengeste politikkene overfor papirløse.

Handel og Kontor mener Norge må følge en human fortolkning av Flyktningekonvensjonen som er i tråd med FNs Høykomissær for flyktningers anbefalinger.

Stadig flere barn vokser opp i Norge som papirløse, i usikkerhet og med en uviss fremtid. Disse barna lever med frykt og uro og må sikres en ansvarlig løsning. (….)

2. Om EØS-avtalen

Handel og Kontor konstaterer at EØSavtalen på arbeidsmarkedsområdet har gitt større konsekvenser enn noen hadde forutsett og skapt begrensinger for nasjonal styring. EØS-avtalen har siden den ble inngått i 1992 blitt stadig mer omfattende
og griper i dag inn på områder som stortingsflertallet forutsatte at den ikke skulle berøre. Sentrale elementer innen norsk distriktspolitikk, petroleumspolitikk, forvaltning av naturressurser, alkoholpolitikk, og i de senere år faglige rettigheter og tiltak for å hindre sosial dumping, har i tur og orden blitt utfordret av ESA og EFTA-domstolen. (…)

HK ønsker at handlingsrommet innenfor EØS-avtalen skal utvides. Og vil legge særlig vekt på:

• Mer bruk av reservasjonsretten
• Reforhandling av enkeltpunkter
• Andre alternativer til dagens avtale

Skuffet over Jens & Co

Stein Gulbrandsen (bildet) sier både han og resten av Fagforbundet var skuffet da regjeringen valgte ikke å bruke reservasjonsretten mot vikarbyrådirektivet.

– Jeg er redd Ap har undervurdert konsekvensene av EØS-avtalen, og jeg er redd de har undervurdert den virkeligheten folk har ute på arbeidsplassene. Dette er det mest sentrale fagbevegelsen driver med, og dette er et veldig klart signal fra oss til de tre partiene vi regner som våre venner, at dette er den politikken vi ønsker at skal føres fremover. Nå får vi se hva LO-kongressen vedtar, sier Gulbrandsen.
(NRK.no Nyheter)

Maria Rosvoll er arrangementsansvarlig ved Holocaust-senteret, og er medforfatter av heftet Antisiganisme, stereotypier og diskriminering av rom.

– Arkeologer og språkforskere har slått fast at romfolket kom til Europa fra Nord- India. Derfra har de vandret ulike veier, og vi snakker i dag om en mosaikk av romgrupper, ikke en ensartet gruppe. Da romfolket kom til Europa, oppstod det en rekke religiøse myter og legender om deres opphav, og det er en av de få gruppene der disse mytene fortsatt holdes ved like både av meningsbærende myndigheter, media og på folkemunne.

Kan du fortelle kort om romfolkets historie i Norge?

Norge og romfolkets felles historie er enda ikke skrevet, og mye informasjon mangler. Vi kan likevel gå gjennom noen av de viktigste årstallene og hendelsene vi kjenner til: De første romfamiliene vi kjenner til, kom til Norge på 1860-tallet. Romanifolket hadde allerede kommet for flere hundre år tidligere. På den tiden fikk man statsborgerskap når man ble født i landet, og dermed ble rom norske. På denne tiden prøvde myndighetene å begrense adgangen til landet, og behandlet dem som en plage. Rasehygiene var utbredt og «sigøynerne» ble sett på som «tatere i konsentrat» med uønsket arvemateriale. Romanifolket ble jo som kjent sendt til blant annet Svanviken arbeidskoloni for å assimileres. De skulle lære seg å «stå opp tidlig, og gå etter klokka».

I 1925 sendte Justisdepartementet et rundskriv til alle politimestere der de sa at hvis det kom romfolk med norske pass, så skulle disse anses som ugyldige og inndras. De norske romfamiliene hadde hørt om assimileringstiltakene og tvangen ovenfor romanifolket, og reiste ut av landet. I 1927 innførte Stortinget, uten noen debatt, en «sigøynerparagraf» i Fremmedloven, som forbød romfolket å komme til Norge.

I 1934, da Hitler hadde kommet til makten, ville de reise tilbake til Norge, men ble stoppet på grensen mellom Tyskland og Danmark. Norske myndigheter sendte et telegram til de danske myndighetene, og sa at de var uønsket i landet. Fra grensen ble de norske romfamiliene Karoli og Josef, for å nevne de mest kjente, internert i det nazistiske konsentrasjonsleirsystemet. Av de 68 i følget kjenner vi bare til 12 som overlevde. Mange av de avviste endte sine liv i utryddelsesleiren Auschwitz-Birkenau. «Sigøynerparagrafen» ble imidlertid stående i norske lover fram til 1956, da den ble fjernet fordi den var åpenbart rasediskriminerende. Men de norske romfamiliene forble papirløse, og måtte kjempe med Justisdepartemetet, Oslo kommune og barnevernet for å få statsborgerskapene sine tilbake. Noen fikk statsborgerskapene tilbake så sent som på 1970-tallet.

Myndighetenes negative holdning til romfolket fortsatte, og det kan virke som en paternalistisk holdning også dominerte det såkalte «Sigøynerkontoret» som ble opprettet for å bedre integreringen av romfolket. Etter større skandaler, blant annet det beryktede diamantkuppet, ble denne særomsorgen nedlagt i 1991.

I 1999 fikk romfolket status som nasjonal minoritet. Det betyr at deres tilknyttning til Norge ble anerkjent og at den norske staten fikk ansvaret for ivaretakelse av kultur og lignende. Handlingsplanen for å bedre levekårene for rom i Oslo av 2009 viser imidlertid at norske myndigheter ikke tar romfolkets situasjon på alvor.

Hva tror du det kommer av at terskelen for rasisme overfor romfolk tilsynelatende er så mye lavere enn overfor andre minoritetsgrupper?

Romfolket er fattige, uorganiserte og kommer til et land som glir i rasistisk retning. De utsettes for en omfattende antisiganisme – en ideologi basert på ideen om en rasemessig overlegenhet, en form for avhumanisering og institusjonell rasisme, næret av historisk diskriminering – både av institusjoner, media og enkeltpersoner i Norge.

Antisiganismen har historiske, sosiale og økonomiske røtter. Samtidig er romfolket en minoritet uten diskrimineringsvern og uten en stat eller sterke organisasjoner som støtter dem. Journalister og media har generelt liten kunnskap, og er ofte selv meningsbærere for antisiganistiske fordommer.

Det påstås at romfolk som lever av tigging, blir utnytta av kriminelle bakmenn.

Vi må slutte å spre myter om at romfolket driver med en egen form for «sigøynerkriminalitet ». Dette er en tendensiøs tilnærming. Det er uttrykk for vulgaritet og en manipulering av debatten om samfunnet vårt. Det er kvantitativt umulig å undersøke om de «astronomiske» summene som romfolket i Europa har fått i lommene sine ved å «flå» majoritetsbefolkningen. Politiet, som jo overvåker romfolket, har aldri kunnet komme med bevisene som kan underbygge disse fordommene. Mytene er altså harde, men fakta er konstant: 90 prosent av romfolket i Europa lever under fattigdomsgrensen. De gjør hva de kan for å overleve. Vi vet også at romfolk i gjennomsnitt lever 10–15 år kortere enn majoritetsbefolkningen.

Tallenes tale er altså klarere enn de såkalte bevisene som fortsatt er en fantasi uten tall. Og her kommer vi til det følsomme spørsmålet når det gjelder romfolket: Hvor mye ville det koste Norge eller Oslo kommune å tilby romfolket en velkomst i menneskelige former? For vi må jo ha lov til å spørre hvor mye organisert kriminalitet virkelig koster i dette landet, for eksempel hvor mye skatteunndragelse, skatteparadiser og annen «grensekriminalitet» virkelig koster. Kanskje ville svaret være at dette er dyrere for Norge enn noen hundre økonomiske flyktninger?

Og jeg vil legge til at å sammenblande romfolket og kriminalitet er et velkjent fenomen gjennom historien. Forsker Ada Engebregtsen ved NOVA har nylig lagt fram en forskningsrapport med tittelen Tiggerbander og kriminelle bakmenn eller fattige EU-borgere? Myter og realiteter om utenlandske tiggere i Oslo, der hun forklarer at det ikke er kriminelle bakmenn som sender tiggere til Oslo men derimot fattigdom og diskriminering.

Er det etter din oppfatning lokale eller sentrale myndigheter som har ansvaret for velferden til romfolk som oppholder seg i Norge?

– Det er både sentrale og lokale myndigheter som har ansvaret for velferden til romfolk, som oppholder seg i Norge. Sentrale myndigheter har ansvaret for å opprettholde europeiske avtaler vi har underskrevet, som for eksempel professor Joronn Pihl har påpekt, er romfolket er en nasjonal minoritet, også de uten norsk statsborgerskap. Det innebærer rettigheter som vi må ta alvorlig og som ikke bare skal finnes på papiret. Situasjonen i dag er uholdbar, og sentrale myndigheter må gi klare føringer og direktiver for hvordan hvordan romfolket skal behandles. At romfolk vekkes fem ganger hver natt av politiet og jages fra ulike steder, er ikke holdbart. Selv politiet har uttrykt at de syns de må gjøre en vanskelig jobb, og derfor ber de om tiggerforbud. Men et tiggerforbud er en enkel løsning på et problem som ikke vil forsvinne av seg selv. Det er altså sentrale myndigheter som må utforme politikken.

Men også lokale myndigheter har både et politisk og moralsk ansvar for å ivareta romfolkets rettigheter. Innføring av tiggerregistere og lignende tiltak for å gjøre livet vanskelig for romfolket, korresponderer ikke med romfolkets rettigheter som en nasjonal minoritet og diskrimineringsvern.

Det er veldig viktig å følge med på hva regjeringen nå gjør. Da Frankrikes tidligere president Nicolas Sarkozy startet en massiv og voldsom utvisning av rom i 2010, hadde dette store konsekvenser for rom i hele i Europa. Ikke bare ledet det til flere hatefulle ytringer og handlinger mot rom i Romania og Ungarn. Meldingen Frankrike og Sarkozy sendte legitimerte også separerte områder mellom rom og majoritetsbefolkningen i Tjekkia og Slovakia, utvisninger fra Tyskland og Danmark, og en fortsatt daglig diskriminering i resten av Europa. Vi er altså i en domino-prosess. Det som skjer her i Norge, har også ringvirkninger i resten av Europa. romfolket Internasjonal presse har fått med seg romdebatten i Norge, og foreløpig er signalet vi har sendt til resten i Europa det samme som Sarkozy uttalte i 2010: at det er rom og reisendes adferd som skaper problemer.

Hvilke lærdommer kan vi trekke av sommerens debatt om romfolket?

Det er fortsatt en lang vei å gå for å høyne kunnskapsnivået. Debatten var preget av kunnskapsmangel og populisme, men det var også noe godt som kom ut av debatten. Vi så at media og kommentatorer er infiltrert av hatet mot romfolket. For eksempel var et av spørsmålene TV2 spurte da romfolket installerte seg ved Sofienberg-kirke: «Begynner det å lukte her nå?» Som man spør, får man svar. Hatet vi så på nettet og oppskytingen av fyrverkeri mot leiren på Årvoll, bygger altså ikke bare på den historiske antisiganismen men også en videreføring av denne i norske medier. Men det var også positive lysglimt: Kunnskapen om Norges lange historie med å diskriminere romfolket kom på bordet, og jeg håper at myndighetene har forstått at den laissez-faire politikken de har ført overfor tiggerne og det norske romfolket, kan komme tilbake til dem som en boomerang. Hva slags tiltak er mulig å se for seg for å bedre romfolkets situasjon i Norge og i Europa for øvrig? Norge har en unik sjanse til å vise vei og statuere et eksempel for Europa. Det er fem tiltak jeg mener er viktige, og som kan være med på å bedre romfolkets situasjon i Europa:

1. Anerkjenne norske myndigheters ansvar for å sende romfolket til det nazistiske konsentrasjonsleirsystemet. For å få en forståelse av romfolkets situasjon i dag er det viktig å kjenne historien. Det er spesielt viktig å forske mer på hva som skjedde med de 68 som ble avvist på grensen i 1934, og samtidig avdekke grunnlaget for antisiganismen.
2. Kunnskap om rombefolkningen. Det må innhentes og videreformidle mye mer kunnskap om romfolket både nasjonalt og internasjonalt.
3. Internasjonalt samarbeid. Det er åpenbart at spørsmål om romfolket må diskuteres og løses i form av internasjonalt samarbeid.
4. Diskrimineringsvern. Det finnes ikke noe fungerende vern mot diskriminering verken for norske eller utenlandske rom i Norge. Svenskene har arbeidet aktivt med dette over flere år, og har oppnådd gode resultater. Vi kan ikke kreve at romfolket skal endre seg når de diskrimineres på alle områder i det norske samfunn. Ved å få bukt med diskrimineringen og vise at det tolererer vi ikke, vil vi også kunne gjenopprette tilliten blant romfolket. Et viktig skritt i riktig retning vil være å kriminalisere hatefulle ytringer både på nett og ellers.
5. Gi romfolket mulighet til å arbeide, ivareta hygiene og å bo under anstendige forhold. Dette er et budsjettspørsmål, og det er viktig å huske at det er ingen grunner til at Norge ikke skulle bruke penger på romfolket i Norge. Det virker som en gjengs oppfatning at hvis vi gir til romfolket, så blir det tatt fra menigmann, men dette er snakk om prioritering. Vi kan prioritere og ivareta menneskeverdet til Europas mest utstøtte minoritet.

Da Norge sa nei i 1972, var det tre viktige årsaker: Landbruk, fiske og distriktspolitikk – Nei til salg av Norge! Vi ville ikke at kapitalmakta skulle styrke seg. Tvert imot, det var en bølge av rettferdige krav, og ordet sosialisme var ikke en gang et fremmedord i Arbeiderpartiet.

Da Norge sa ja til EØS-avtalen i 1992, skulle landbruket fortsatt holdes utenfor. Uten det løftet hadde det blitt opprør.

Siden da har folkets nei i 1972 og 1994 ikke blitt respektert. Det som Norge sa nei til i 1972 – kapitalens fire friheter (fri flyt av kapital, tjenester,arbeid og kapital) – er integrert i EØSavtalen. Det ene direktivet etter det andre blir med et pennestrøk en del av norsk politikk.

EU truer nå med å innføre straffetiltak om Norge bruker en lovlig omlegging av landbrukstollen. Regjeringa må avvise EUs trusler, og
bruke vår rett til å ikke la seg diktere. Vi har en spennende høst og vinter foran oss, fram til LO-kongressen. Flere LO-forbund har vedtatt EØS-kritiske uttalelser på sine landsmøter.

Det er fullt mulig å tenke seg at dette blir resultatet på LO-kongressen:

Nei til EØS!

Judith Mirkinson bor i San Francisco, og har vært aktiv i kampen mot rasisme, deltatt i fredsbevegelsen og kvinnekampen i USA i over 40 år. Hun er en av stifterne av Gabriella Network, en solidaritetsorganisasjon mellom kvinner i Filippinene og USA.
I Rødt! nr 1/2012 skrev hun om kvinnekampen i USA, og hun innleder om abortkampen i USA på Kvinnekonferansen 10. november.
Artikkelen er oversatt av Magnus Bernhardsen.

Kvart fjerde år vert amerikanarane fortalde at valet er høgdepunktet i demokratiet vårt, nei, det ypparste i uttrykket for demokrati i verda! Kommentariatet vil kommentera, milliardane vil fløyma, og kandidatane vil kjempa mot einannan og drukna oss med form over innhald.

Presidentvalet I USA er no vorte ei endelaus affære og takla som eit fotball-VM eller baseball-meisterskap. Økonomien går dårleg; det tyder at det går bra for Romney. Romney vil ikkje gje ut likningane sine: då går det betre for Obama. Kvart vesle sitat vert analysert, kvar teite feil vert gjort større. Lausrivne sitat vert kringkasta – det har ikkje noko å seia om det kandidaten seier er sant – folk skal berre lytta. Og etter ei stund byrjar folk å tru på det dei høyrer, same kva sanninga eigentleg er.

Det er essensielt at veljarane trur dei har eit reelt val og ei røyst i kva slags regjering vi skal få. Dei må tru at det å røysta kvart fjerde år på eit av dei to store partia kan gjera ein skilnad.

New York Times, som alltid prøver å gje tyngd til sirkuset, klagar: «Dei viktige sakene vil ikkje verta snakka om, ingen løysingar vil verta gjevne.» Men førestillinga må halda fram.

Spørsmålet er ikkje kva ein kan tilby, men kor dårleg den andre personen er.

Som den republikanske talsmannen i kongressen, John Boehner, nyleg sa:

Det amerikanske folket vil truleg ikkje forelska seg i Mitt Romney. Eg vil seia det slik: 95 prosent av dei som møter opp i vallokala i november kjem til å røysta for eller mot Barack Obama.

Meiningsberarane og meiningsmålingane seier at det vert eit tett løp. Det verkar nokså utruleg, med tanke på det valdsame engasjementet Barack Obama vekte for berre fire år sidan. Ein skulle tru at Obama ville halda fram med å vera det mest ideelle valet for herskarklassen. I røynda er han på høgresida hjå demokratane, og har stått for krig og ein militarisert tryggingsstat. Samstundes er han ung og karismatisk, og snakkar om framtida og eit USA som bryr seg om heile folket. Som den første afrikansk- amerikanske presidenten representerer han eit Amerika som har overkome historia si – ein president som er perfekt for USA i denne nye, meir komplekse verda vi lever i.

Det vert eit nytt «demonstrasjonsval» – eit konsept som er utvikla og perfeksjonert i USA – og no vert spreidd til heile verda. Å velja innanfor eit avgrensa utval skaper illusjonen av demokrati, og illusjonen av eit verkeleg val. USA kan ikkje lenger støtta diktatur – sjølv om det er samanfall mellom interessene våre. I staden applauderer USA folkemakt, people’s power, slik ein kvitta seg med Ferdinand Marcos og erstatta han med nokon med nett dei same klasseinteressene og det same tilhøvet til USA. Den arabiske våren? Den er OK så lenge det er generalane som avgjer kven som skal vera i den neste regjeringa.

Sanninga er at folket, om det er i USA eller ein annan stad, ynskjer å røysta og å ha ei røyst. Men kva for val er det om båe partia representerer eliten?

Dette valet kjem midt i ei økonomisk krise og resesjon. For berre eitt år sidan gav Occupy-rørsla gjenlyd blant millionar av menneske då ho sette søkjelyset på urettferda i kapitalismen. Politikarane (og marknadsførarane som såg nye måtar å selja produkt på) tok med glede opp kampen mot den eine prosenten. Men det er ikkje mykje som er endra. Dei rike vert rikare: Wall Street får større og større profitt. Demokratane kan skulda på republikanarane for ikkje å ville skattleggja dei rike meir, men deira eigen skattepolitikk vil gje dei rikaste lågare skattar enn nokon gong dei siste femti åra.

Kva med motstanden?

Kvart fjerde år går venstresida – eller det som er att av ho – i hi, og melder seg til teneste i valkampanjen til demokratane. Fagrørsla løyver millionar av dollar for å få den demokratiske kandidaten valt. I valet i 2008 dro tusenvis av progressive – frå liberalar til folk som reknar seg som antiimperialistar – til statane der kampen var jamnast for å få veljarar til å registrera seg og møta opp på valdagen. Om du arbeidde for ei fagforeining, var du i praksis ein valarbeidar for det demokratiske partiet. Venstreparti, til og med marxist-leninistar, var splitta i spørsmålet om det var viktig å røysta på Obama. Jau, han stilte opp for å verta leiaren av imperiet, men han høyrdest progressiv ut, og var ikkje McCain. Og det å få ein svart president i eit land bygt på slaveri og rasediskriminering var ei for stor sak å oversjå.

Fire år seinare har Obama stått for ekstreme åtak på borgarrettar, ei utviding av dronekrigføringa og framhaldet av drap på sivile i namnet til kampen mot terrorisme. Dette ville ikkje vorte tolerert under George W. Bush. Men under Barack Obama vert det bortforklart, tolerert og ignorert.

Kva med tredjepartialternativa? I 2000 stod Ralph Nader på val for dei grøne. Millionar røysta på han i protest mot krigshissinga og kuttpolitikken til Clintonadministrasjonen. Den demokratiske kandidaten, Al Gore, vann fleirtalet av røystene, men tapte valmannsrøystene då den høgreorienterte høgsteretten i praksis fråtok tusenar av veljarar i Florida røysteretten, og gav sigeren i staten til George W. Bush. Progressive folk erklærte at Gore tapte på grunn av dei grøne og Ralph Nader. Aldri igjen. Om du så mykje som tenkjer på å røysta for nokon annan enn demokraten, vert du fortalt at du kastar vekk røystesetelen din. Og om ein vel å ikkje røysta, fordi det ikkje er nokon du kan røysta for? Vel, då seier dei at du ikkje har rett til å kritisera nokon i framtida.

Sanninga er at Obama begeistra befolkninga generelt og venstresida spesielt. Og sjølv om denne begeistringa i stor grad har svunne bort og mange er skuffa, så vil dei fleste likevel røysta på Obama. Det er ein kombinasjon av to ting. For det fyrste trur folk framleis at han har gode hensikter, at han har arva ein umogleg økonomi, og vart blokkert frå å få gjennom sin liberale dagsorden av ein umogleg kongress. For det andre er tanken på republikanarane ved makta umogleg å bera.

Det finst ein mytologi, som passar godt til den amerikanske ideologien der personlegdomen og filosofien til kvar kandidat og president utgjer ein stor skilnad. Til dømes vert Franklin Delano Roosevelt alltid kreditert med å vera mannen som fekk gjennom «New Deal» og heile konseptet om eit tryggingsnett, fordi han var så liberal og slik ein god mann. Det faktum at landet var på kanten av opprør, at det var ein periode med stor suksess for venstresida, vert ignorert.

Kva er skilnaden? Er det nokon?

Demokrati er meint å gje deg ei kjensle av val, slik som Smertestillar X og Smertestillar Y. Men båe to er eigentleg Aspirin. (Gore Vidal)

Republikanarane liker å framstilla seg som partiet for gode, gamle verdiar og æra til Amerika. Dei seier at Obama ikkje trur på Amerika, og at han vil selja ut både middelklassen og dei rike ettersom han er sosialist. «Berre sjå på helsepolitikken hans.» Subteksten deira er at Obama ikkje eingong er amerikanar (Og implisert i alt dette – hysj, hysj, han er svart). I botn ligg bodskapen: Vi er for middelklassen.

Bodskapen til demokratane er at dei er partiet for framtida: framoverskodande, mangfaldige og for middelklassen (i Amerika snakkar ingen om arbeidarklassen). Dei peiker på støtta Obama har gjeve til retten til abort og homofilt ekteskap, og standpunkta hans på innvandring og helse. I botn ligg bodskapen: Vi er for middelklassen.

Det minste av to onde?

Utanrikspolitikk

Ingen skilnad. Obama har halde kampanjeløftet om å intensivera krigen i Afghanistan og å drepa Osama Bin Laden. Han har sett i gang dronekrigføringa. Denne bruken av førarlause dronar i krigføringa har langtrekkjande konsekvensar.

USA snakkar ikkje lenger om kollaterale skader. No er det slik at om du er uheldig og vert drepen av ein drone, så må du ha vore ein terrorist, ettersom du elles ville ha kome deg ut av vegen. Etter det dei seier i det Kvite Hus, skriv president Obama personleg under på mållista. I mai inkluderte denne lista ei 17 år gamal jente. I ein tale til nasjonen sa Obama: «Personane på denne lista er aktive terroristar.» No kan eit land drepa av eige vilje, medan andre ikkje har noko å svara med. I motsetnad til mytane militæret, og forsvararane deira, fremjar, så er det tallause sivile som vert drepne, ikkje berre i Afghanistan og Pakistan, men også i Jemen og Somalia. Frå 2004 til 2011 vart det sendt ut 312 dronar, 260 av desse under Obama-administrasjonen.

Trass i all død og øydelegging er det ikkje mogleg å vinna krigen i Afghanistan. Faktisk er det slik at USA igjen prøver å få til fredssamtalar med Taliban. Sjølv om troppane har forlate Irak, er det mange tusen kontraktørar (les: leigesoldatar) igjen, og landet er framleis ustabilt.

Obama støtta militæraksjonen i Libya, og trugar no med militær handling i Syria. Han held fram med å truga regjeringa i Iran, og stiller seg fullstendig bak regimet i Israel og deira okkupasjon av Palestina.

Den triste røyndomen, som i så mange imperium tidlegare, er at det er få i USA som bryr seg om kva som skjer med folk rundt om i verda, så lenge det ikkje er mange amerikanarar som mistar livet. Så, om ein snakkar om utanrikspolitikk, har presidenten uansett carte blanche.

Tryggleiksstaten

Ingen skilnad. Etter 11. september 2001 kom Patriot-lova som autoriserte ransaking, arrestasjonar og telefonavlytting utan førehandsløyve frå retten om saka gjaldt terrorisme. Det vart sett opp lister med tusenvis av potensielle «fiendar av staten», med vekt på folk med muslimsk bakgrunn. Dette førte til enorme hemmelege databaser, i namnet til rikets sikkerheit.

Under Obama har tryggleiksstaten ekspandert eksponensielt. Avgjerder og handlingar som kanskje ville verta fordømt under Bush, er no akseptert og omtalt som prov på ei sterk utøvande makt.

Obama har ikkje stengt Guantanamo. Det er framleis 169 som vert halde der, 49 av dei på ubestemt tid, utan å få prøvd saka i retten. Og ein kvar person som er mistenkt å vera medlem av ein terroristorganisasjon, eller knytt til ein, kan verta halde på ubestemt tid.

Presidenten har no makt til å gje ordre om å ta livet av einkvar – inkludert borgarar av USA – om han reknar dei for å vera terroristar eller knytt til terroristar. I september 2011 resulterte dette i at den amerikanske statsborgaren Anwar al Awlaki vart drepen. Denne likvidasjonen ved bruk av ein førarlaus drone skjedde utan ei rettssak og på framand jord i Jemen.

Jau, regjeringa vil tillata noko opposisjon – det er bra for det demokratisk imaget og let folk tenkja at det er meir fridom enn det faktisk er. Vi har dei ’gode demonstrantane’ dei som held seg innanfor grensene, gjer lobbyarbeid og startar opp fleire og fleire organisasjonar. Men i det ting går litt over streken, med store ustyrlege gatedemonstrasjonar, slår staten ned på det med ein kombinasjon av arrestasjonar, storjuryar og den stadig nærverande storkapitalstyrte mediemaskinen.

Om skattar

Ingen grunnleggjande skilnad. Obama snakkar godt for seg, men i røynda betaler dei rikaste mindre i skatt no enn nokon gong dei siste femti åra. Han seier at han vil gjera slutt på dei serskilte skattekutta for dei som tener meir enn 250 000 dollar. Sjølv om dette vart gjennomført, ville denne gruppa framleis betalt mindre skatt enn dei gjorde for ti år sidan. Romney kallar dette sosialisme, og seier han vil forlenga alle skattekutta.

Resten av oss betaler faktisk høgare skatt. Dette i form av høgare avgifter på alt frå å registrera bilen til transportkostnader til moms. Og vi får stadig mindre att for pengane etter kvart som offentlege tenester vert kutta, skulepengane aukar, og infrastrukturen fell frå kvarandre.

Innvandring

Det er framleis meir enn 11 millionar papirlause innvandrarar i dette landet. Utan di ville ikkje økonomien gå rundt.

Det har vore ei voksande rørsle av latinoar – både med og utan opphaldsløyve – for innvandringsreform. Latinokongressmedlemer, som Luis Gutierrez, har risikert Obamas sinne ved å kjempa konsistent på denne saka. Som eit svar på dette presset, og for å sikra seg røyster frå latinoar, avgjorde Obama i juni at unge, papirlause innvandrar ikkje lenger ville bli deporterte om dei kom hit før dei fylte atten år, hadde vore her i meir enn fem år, og er i arbeid eller på skule. Denne avgjerda vil påverka meir enn ein million latinoar. Samstundes støttar Obama ei militarisering av grensene i sør, og har gjennomført ein drakonisk utvisingspolitikk. Obamaadministrasjonen har deportert meir enn 400 000 menneske, 30 % meir enn under Bush.

Romney støttar ikkje Dream-lova, som ville skapa ein veg til statsborgarskap for papirlause unge. Han støttar lover for å gjera engelsk til einaste språk. Valkampanjen hans fokuserer på spørsmålet om sysselsetjing og jobbar for «legale» innvandrarar, og reknar dette som måten å løysa problemet på. Romney vil openbert ha problem med å skaffa røyster frå latinoar, den raskast voksande gruppa røystarar i USA.

Abort, homofilt ekteskap, kvinnehelse og helsetenester

Demokratane støtta høgsterettsavgjerda Roe mot Wade i 1973, som gjorde abort lovleg. Obama pressa gjennom Affordable Care-lova, som er hans versjon av helsetenestereform. Den tillet born å vera del av helseforsikringa til foreldra fram til dei er 26, forbyr bruken av eksisterande helseproblem som grunn til å nekta nokon forsikring (men den gjer ikkje noko med dei stigande ratane om ein har slike problem), og gjer at nokre fattige utan forsikring kan få lågare pris på forsikringa. Det er minst 30 millionar utan forsikring, mange av dei born, så lova vil minska dette talet.

Sjølv om den nye lova om helsetenester vil utvida dekkinga, så gjer den det på kostnaden av eit universelt helsetilbod. Demokratane gjekk i staden inn for ein plan som gjer at forsikringsselskapa held på makta si, selskap som tener store pengar på sjuke folk. Dei fleste, også dei med forsikring, betaler meir for færre tenester kvart år.

Helsedepartementet held fram med å betala for nokre kvinnehelseklinikkar, og Affordable Care-lova seier at kvinner i arbeid med helseforsikring skal få gratis tilgang til prevensjon gjennom forsikringa si. Lova seier også at forsikringsselskapa skal dekka helsesjekk for diabetes, HIV og rådgjeving om vald. Men, Obamaadministrasjonen har gjeve etter for republikansk press om kvinnehelse. Tidlegare i år laga helsedepartementet ein regel om at jenter under 16 må ha resept frå lækjar før dei kan få den såkalla «angrepilla». Tidlegare kunne ein kjøpa den over disk.

Demokratane støttar no homofilt ekteskap, og har gjort det til del av valplattformen for 2012.

Republikanarane er fullt ut motstandarar av homofilt ekteskap, og støttar Defense of Marriage-lova som definerer ekteskap som berre noko mellom ei kvinne og ein mann. Meiningsmålingar viser derimot at sjølv republikanarar endrar standpunkt. Interessant nok nemnte ikkje ein gong eit nyleg utsendt spørjeskjema frå plattformkomiteen til republikanarane spørsmålet.

Republikanarane er valdsame i kampen mot abort – paven er ingenting i samanlikning. Dei vil rulla tilbake Roe mot Wade, og la abortlovene vera opp til delstatane der republikanskkontrollerte lovgjevande forsamlingar prøver (og ofte lukkast med) å gjera abort ulovleg og kvinnehelse utilgjengeleg. Dette trass i at meiningsmålingar viser at dei fleste amerikanarar støttar tilgangen til abort, og overveldande støttar tilgangen til prevensjon. Men, hugs at Romney står til svar andsynes ein veldig aktiv kjerne i partiet av evangeliske kristne, eksemplifisert med Tea party-rørsla.

Republikanarane har malt eit bilete av Affordable Care-lova som eit skritt på vegen mot totalitær sosialisme. Slik er nivået på debatten i denne valkampen.

«Det er økonomien, dust!»

Denne kjente frasen frå Clinton-strategen James Carville i 1992-valkampen, som spådde ein Clinton-siger, dominerer framleis politisk tenking, og økonomien går ikkje bra. Siste nytt i juli viser at arbeidsløysa offisielt held seg på 8,2 prosent. Det tyder at arbeidsløysa er på minst 12 prosent, og i nokre sektorar (ungdom, farga) er så høg som 25 prosent.

For fyrste gong sidan depresjonen har reallønna til middelklassen gått ned det siste tiåret. 1/10 000-del av familiane (folk som tener meir enn 7 millionar dollar i året) kontrollerer no 5 prosent av økonomien, opp ein prosent på førti år.

Tradisjonelt har ein svak økonomi vore ei katastrofe for ein sitjande president. Om dette viser seg å halda stikk i år, er uklårt. Men, det er framleis for tidleg å seia noko sikkert.

Pengar pengar pengar

Eit forsiktig anslag seier at valkampen i 2012 vil kosta meir enn 12 milliardar dollar. Meir enn halvparten av dette vil gå med til presidentvalet, med mesteparten til negative reklamefilmar på TV og lysingar på internett. Til samanlikning brukte ein 5 milliardar i 2008 (over ein milliard i presidentvalet), og det er mykje meir enn Bush og Kerry brukte i 2004-valet.

Dette er ikkje noko nytt. Pengar har alltid styrt valet. USA liker å peika på korrupsjon i andre land, men det er like korrupt her som andre stader. Aldri har ein trengt meir pengar for å driva ein kampanje enn no.

For to år sidan avgjorde høgsteretten i USA i saka Citizens United v. the Federal Election Commission, «sameinte borgarar mot den føderale valkommisjonen». I denne avgjerda uttalte «ein bittert splitta rett» at selskap har dei same rettane som individ, og at dei ikkje skal verta hindra frå å gje pengestøtte i valkampar. To månader seinare avgjorde høgsteretten at PACar, politiske handlingskomitear, som ikkje bidreg til spesifikke kandidatar, parti eller kampanjar, kan motta uavgrensa tilskot frå enkeltpersonar, fagforeiningar eller selskap.

Desse avgjerdene leidde til det vi kjenner som Super PACar, og utløyste ein pengeflaum utan sidestykke. Berre i år har 26 milliardærar gjeve meir enn 61 millionar dollar til Super Pacar. I juli 2012 sa supermilliardæren Sheldon Adelson (som finansierte Newt Gingrichs feilslåtte valkampanje) at han var villig til å gje minst 100 millionar dollar for å slå Obama. Dei høgrevridde Koch-brørne (som alt ha gjeve millionar til kampen mot abort og homofilt ekteskap) har sagt at dei er villige til å bruka over 400 millionar dollar på valet i 2012.

Per 1. august hadde Super Pacane brukt 109 041 529 dollar.

Bernie Sanders, senator frå Vermont, sa det slik i kongressen i juli:

Det høgsteretten gjorde i Citizens United-saka, var å seia til desse milliardærane og selskapa dei kontrollerer: de eig og kontrollerer økonomien; de eig Wall Street; de eig oljeselskapa. No kan de, for ein liten prosent av rikdommen dykkar, få høve til å eiga regjeringa i USA.

Mange byar og delstatar har vedteke lover og fråsegner som fordømmer høgsterettsavgjerda, men i juni nekta høgsterett å høyra ein anke.

For å setja ting i perspektiv: I april kutta kongressen 38,5 milliardar dollar i midlar til såkalla program mot fattigdom; husbygging, helsetenester og slikt. Men det er ingen grenser på kva dei vil bruka på å verta attvalde. Halvparten av kongressmedlemene er millionærar, 42 % i Representanthuset og 67 % i Senatet. Den gjennomsnittlege fyrsteårskongressrepresentanten i 2010 hadde ein snittløn på 570 000 dollar. Snittløna i USA er 45 000 dollar.

Du kan ikkje stilla som presidentkandidat utan pengar. Og om du vert president, kan du tena endå meir. Obama er no vorte millionær. Romney er verdt over 200 millionar. Om han vert vald, vil han verta ein av dei rikaste presidentane nokonsinne – han er faktisk verdt meir enn dei åtte siste presidentane til saman!

Kven betaler kven?

I 2008 gjekk mesteparten av pengane frå Wall Street til Obama. Wall Street var misnøgde med Bush, og Obamas rival, John McCain, ville openbert tapa. No, fire år seinare, har Obama i grunn gjort alt dei kunne ynskja seg. Frå å tilsetja økonomirådgjevarane Lawrence Summers og Timothy Geitner til å redda storbankane. Men Romney er ein riking frå Wall Street sjølv, og går fullstendig inn for uhemma kapitalisme og den frie marknaden. Obama? Han vil ha ein «lett» skatt på pengebruken til selskapa, noko som i augo til Wall Street er for mykje. Det er ikkje sikkert kven som vil vinna. Donorane speler på båe hestane: Bank of America, ein av dei største støttespelarane til Romney, gjev 75 % av bidraga sine til Romney, og ein del til Obama.

Så langt ser pengeinnsamlinga slik ut: Ein majoritet av Wall Street og finanssektoren (utanom Goldman Sachs) støttar Romney. Olje- og energiselskapa støttar Romney. Landbruks – og helseforsikringsindustrien støttar Romney.

Obama får pengane frå teknologiindustrien og Silicon Valley, slik som Microsoft og Google, kvinnegrupper og noko media, Hollywood – mykje pengar, advokatar og lobbyistar, og dei store fagforbunda. Mykje pengar til Obama kjem frå homofile – på nitti minutt etter at Obama gjekk ut med støtte til homofilt ekteskap kom det inn ein million dollar.

Kven røysta? Kven røyster? Åtaka på røysteretten

Det er vanskeleg å finna ut nøyaktig kor mange av dei som har røysterett, faktisk brukte han i valet i 2008. Det rådande synet er at om lag 62 % røysta. Om dette talet held seg og veljarane er splitta på midten, vil det seia at presidenten vert valt av mindre enn ein tredel av veljarane.

I 2008 var meir enn ein firedel av veljarane farga. For fyrste gong var prosenttalet på afrikansk-amerikanarar (64,7 %) og kvite (66,1 %) som faktisk røysta nokså likt. Afrikansk-amerikanske kvinner hadde den høgaste valdeltakinga (68,8%).

Talet på afrikansk-amerikanarar som røysta i 2008, var 15 % høgare enn dei som røysta i 2004. Talet på latinoar var 28 % høgare.

Folketeljingsbyrået kom i 2012 med tal der det for fyrste gong gjekk fram at det var fleire fødsler blant «minoritetar» enn kvite eller «majoritetsfødslar». Det er kanskje på tide å endra ordbruken?

Tradisjonelt sett har afrikansk-amerikanarar, latinoar og kvinner røysta på demokratane. Dette var verkeleg sant i 2008. Unge røyster gjekk også til Obama. Faktisk er den einaste demografiske gruppa – som konsistent røystar på republikanarane – eldre, kvite menn. Med desse tala burde valsigeren til Obama vera sikra. Så, republikanskkontrollerte lovgjevande forsamlingar kom opp med ei løysing: restriksjonar på røysteretten.

Litt historie: Røysteretten er rekna som ein av dei grunnleggjande statsborgarrettane, og har vore ein hjørnestein i kampen for borgarrettar. Etter borgarkrigen vart røysteretten i grunnlova utvida til også å gjelda svarte menn. Tilbakeslaget vart valdsamt: Det vart tiår med vald og diskriminerande vallover som inkluderte triksing med valdistriktsgrenser, koppskatt, lesekunnestestar og diskvalifisering av fengsla personar. Alt for å hindra svarte og andre farga i å røysta. Kampen for å få røysta involverte hundretusenar av menneske, og kosta hundrevis livet. Det var ein hjørnestein i borgarrettsrørsla på femti- og sekstitalet. Kulminasjonen av denne innsatsen kom i 1965 med røysterettslova, som både garanterte retten til å røysta og sette fram ovprosedyrar for å sjå til røysterettslovene i delstatane.

Men, no er det mange forsøk på å gjera om på røysterettslova og hindra folk i å røysta.

Brennan Center on Justice sa i ein rapport frå i år at meir enn fem millionar røysteføre er påverka av nye restriksjonar på røysteretten. Dette er meir enn marginen for å vinna eller tapa eit val. Restriksjonane er spesielt sterke i vippestatane. I 5 av 12 av vippestatane er det alt no lover som set grenser på røysteretten. I av 19 statane som har slike lover, har 171 av dei 270 valmannsrøystene som trengst for å vinna eit presidentval.

Den verste restriksjonen er kanskje den som krev meir dokumentasjon på statsborgarskap og bustad. Det er ikkje så lett å skaffa seg det som ein kanskje skulle tru. Mange afrikansk-amerikanarar som vart fødde i raseskiljetida, hadde ikkje tilgang på sjukehus, og fekk aldri fødselsbevis. Det er ei byråkratisk mølle å skaffa seg nye papir, spesielt om ein er fattig. Og redsla for å verta etterforska ved å møta opp for å røysta har stor effekt på svarte og latinoar.

Legg til at å nekta røysteretten til einkvar som har blitt dømt for alvorlege lovbrot, vil påverka hundretusenar, spesielt svarte og latinoar som vert dømde meir enn andre. I nokre statar vil så mange som ein tredel av alle svarte menn verta nekta å røysta.

Interessant nok er desse statane dei som har hatt den største veksten av «minoritetar» den seinare tida.

Når folk ser på denne tidsperioden, minner den om tida til røvarbaronane som Carnegie og Rockefeller: tida frå seint 1800- tal til byrjinga av den fyrste verdskrigen. Høg arbeidsløyse, aukande fattigdom og kutt i offentlege tenester samstundes som rikdommen hos nokre få vert meir og meir utruleg. Kjærleiken til konsumpsjon og pengar vert fremja overalt. Men under overflaten brygga sosialismen. Vi har ikkje det no, og vi veit ikkje kva ein ny bylgje vil sjå ut som. Occupy-rørsla har gjeve oss håp om at ting rører på seg igjen. Den neste bylgja av kraftige masserørsler vil slå innover oss igjen – og då vil vala i USA sjå veldig annleis ut.

Samir Amin er fødd i Kairo i 1931, med fransk mor og egyptisk far. Han studerte statsvitskap, statistikk og økonomi i Paris. Han var ei stund medlem av det franske kommunistpartiet PCF, men tok seinare avstand frå sovjetsystemet. Han har jobba ei rekke stader rundt i verda, men sidan 1980 har han vore leiar for Third World Forum i Dakar i Senegal. Artikkelen her stod i septembernummeret av Monthly Review, omsett frå fransk. Amin er ein av hovudinnleiarane på Globaliseringskonferansen i Oslo 2.–4. november. Artikkelen er omsett av Gunnar Danielsen.

Fleirtalet i Europa meiner Europa har alt som skal til for å bli ei økonomisk og politisk makt på linje med, og dermed uavhengig av, USA. Ei enkel summering av innbyggartall og BNP gjør det tilforlateleg. Men eg trur at Europa lir av tri store hemsko som utelukkar ei slik samanlikning.

Først av alt er den nordlege delen av Amerika (USA og det eg kallar den ytre delstaten Canada) utrusta med naturressursar som utan samanlikning langt overgår dei i den delen av Europa som ligg vest for Russland, slik ein kan sjå at Europa er avhengig av importert energi.

For det andre er Europa sett saman av mange historisk ulike nasjonar. Dei ulike politiske kulturane er tunge nok til at ein ikkje kan snakke om eit «europeisk» folk slik me kan om det «amerikanske» folket i USA, sjølv om desse europeiske skilnadene ikkje nødvendigvis har vore prega av nasjonal sjåvinisme. Me kjem attende seinare til dette viktige spørsmålet.

For det tredje (og hovudårsaka til at ei slik samanlikning er utelukka) har den kapitalistiske utviklinga i Europa vore – og er – ujamn. Kapitalismen i Amerika har utvikla seg på ein relativt einsarta måte i Nord- Amerika, iallfall etter borgarkrigen. Europa vest for det historiske Russland (medrekna Ukraina og Kviterussland) er sett saman av tri ulikt utvikla kapitalistiske samfunn.

Den historiske kapitalismen – det vil seie den kapitalistiske produksjonsmåten som er etablert på verdsbasis – tok form i starten av 1500-talet i trianglet London/ Amsterdam/Paris, og fekk si endelege form med den franske politiske revolusjonen og den engelske industrielle revolusjonen. Denne modellen som skulle bli rådande i dei dominerande kapitalistiske sentra opp til vår tid (liberal kapitalisme som Wallerstein har kalla det), ekspanderte raskt og kraftig i USA etter borgarkrigen, og gjorde slutt på makta til slaveøkonomien i den føderale regjeringa, og au slutt på Japan som sjølvstendig makt. I Europa vann den same modellen fram like raskt i Tyskland og Skandinavia. Kjernelanda i Europa (Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Nederland, Belgia, Sveits, Austerrike og dei skandinaviske landa) er no under herredømmet til sine eigne altomfattande (som eg kallar dei) monopol, som ut av tidlegare former av monopolkapitalisme nådde dette stadiet i perioden 1975–1990.

Likevel er ikkje altomfattande monopol (generalized monopolies) i denne europeiske regionen «europeiske»; dei er absolutt «nasjonale» (altså tyske, britiske, svenske osv), jamvel om dei driv forretningar transeuropeisk og transnasjonalt (på verdsbasis). Det same er tilfellet med dagens altomfattande monopol i USA og Japan. I kommentarane mine til dei store undersøkingane som er gjort på dette området, har eg lagt vekt på kor avgjørande viktig denne konklusjonen er.¹

Det andre sjiktet omfattar Italia, Spania og Portugal, der same dominerande modell – den altomfattande monopolkapitalismen – først tok form ganske nyleg, etter andre verdskrigen. På grunn av dette har desse samfunna framleis særdrag i økonomi og politisk styringsverk som hindrar dei i å komme opp på same nivå som dei andre.

Men det tredje sjiktet, sett saman av land i den tidlegare «sosialistiske (sovjettypen) verda» og Hellas, vart ikkje base for altomfattande og nasjonale monopol. (Greske skipsreiarar eit mauleg unntak, sjølv om deira «greske» status er svært diskutabel.) Fram til andre verdskrigen var alle desse landa langt unna utvikla kapitalistiske forhold som karakteriserte kjernelanda i Europa. Etterpå underkua sovjet-sosialismen kimen til eit nasjonalt borgarskap i alle landa med «den reelt eksisterande sosialismen». Eit innskrenka borgarleg styre vart erstatta med statleg kapitalisme med sosiale, om ikkje sosialistiske trekk. Med reintegrasjonen i den kapitalistiske verda gjennom medlemskap i EU og Nato stod desse landa frå då av i same situasjon som andre i den kapitalistiske periferien – ikkje styrte av sine eigne altomfattande monopol, men prisgitt dei i den europeiske kjerna.

Dette heterogene Europa utelukkar absolutt samanlikning med USA/Canada. Men kan ikkje desse skilnadene forsvinne gradvis – nettopp gjennom bygginga av Europa? Det er rådande oppfatning i Europa. Eg er usamd, og skal komme attende til spørsmålet.

Kan Europa samanliknast med det todelte amerikanske kontinentet?

Eg trur det er meir realistisk å samanlikne Europa med det todelte amerikanske kontinentet (USA/Canada på eine sida, Latin- Amerika og Karibia på andre), enn bare med Nord-Amerika aleine. Det delte kontinentet utgjør ein del innanfor verdskapitalismen kjenneteikna av kontrasten mellom det sentrale og dominerande Nord, og det perifere og underordna Sør. Denne dominansen vart proklamert som mål gjennom Monroe-doktrinen i 1823, og på 1800-tallet delte det oppstigande USA makta si med den britiske konkurrenten som då hadde hegemoni på verdsbasis. Slik makt blir i dag i hovudsak utøvd av Washington, med altomfattande monopol som har brei kontroll over det økonomiske og politiske livet sør for grensene, trass i kamplystne forsøk siste tida på å utfordre makta. Parallellen til Europa er openbar. Austlege Europa er i ein underordna perifer stilling slik Latin- Amerika er det til USA.

Alle samanlikningar har sine grenser, og om ein ser bort frå dei, ville det gi gale konklusjonar om maulege framtidsløp, og maulege og effektive strategiar for å opne det beste av desse løpa. På to område er det skilnader. Latin-Amerika er eit umåteleg stort kontinent utstyrt med fantastiske naturressursar – vatn, jord, mineralar, olje og naturgass. Aust-Europa kan ikkje på noko vis samanliknast her. Dessutan er Latin- Amerika også mindre heterogent enn Aust- Europa: Det har to nærskylde språk (jamvel om det er mange overlevande indianarspråk) og lite nasjonalsjåvinistisk fiendskap mellom naboar. Uansett skilnader skal ein ikkje dra forenkla samanlikningar for langt.

USAs dominans over sørlege Amerika blir i hovudsak utøvd med økonomiske middel, som den pan-amerikanske fellesmarknaden Washington vil ha (sjølv om det har blitt ein stopp i USAs arbeid for å få det til). Jamvel den delen av planen som er sett ut i livet, NAFTA, og som gjør Mexico til eit vedheng til den store nordamerikanske marknaden, utfordrar ikkje meksikansk suverenitet institusjonelt. Det er ikkje nokon naiv observasjon frå mi side. Eg er godt klar over at det ikkje er vasstette skott mellom økonomiske og politiske metodar. Latinamerikanske opposisjonelle har korrekt oppfatta Organisasjonen av amerikanske statar (OAS) som «USAs kolonikontor», og lista over USAs intervensjonar, militære (som i Karibia) eller som støtte til statskupp, er lang nok til å bevise det.

Dei institusjonelle tilhøva mellom landa i EU har eit breiare og meir komplekst grunnlag. Det finst ein slags vesteuropeisk «Monroe-doktrine». («Aust-Europa er eigedommen til Vest-Europa.») Men det er ikkje alt. Den europeiske unionen er ikkje lenger ein rein «fellesmarknad» slik det var i starten, avgrensa til seks land før det vart utvida til andre land i Vest-Europa. Etter Maastricht-traktaten er det blitt eit politisk prosjekt. Sjølvsagt som eit middel til å fremme det større prosjektet – at dei altomfattande monopola kan styre dei samfunna som unionen omfattar. Men det blei også ein arena for konfliktar og utfordringar for desse prosjekta og metodane for å gjennomføre dei. Dei europeiske institusjonane er meint å knytte saman folka i unionen, og har mange metodar for å nå det målet, som representasjon i Europaparlamentet i samsvar med folketal og ikkje BNP. Det er grunnen til at opinionen i Europa, medrekna dei fleste venstreorienterte kritikarane, framleis klyngar seg til håpet om at eit anna Europa er mauleg.

Før ein drøftar tesar og hypotesar om alternative framtidsløp for Europa, er det nødvendig på eine sida å diskutere atlantisme og imperialisme, og på andre sida europeisk identitet.

Europa eller atlantisk og imperialistisk Europa?

Storbritannia er meir atlantisk enn europeisk ut frå fortida si som hegemonisk imperialist, sjølv om den arven er redusert til ein privilegert status for City of London i det globale finanssystemet. Derfor set Storbritannia den særeigne medlemskapen sin i EU lågare enn opprettinga av ein euroatlantisk økonomisk og finansiell marknad. Det står over viljen til å delta aktivt i den politiske utforminga av Europa.

Men det er ikkje bare Storbritannia som er atlantisk. Dei kontinentale europeiske statane er det ikkje mindre, trass i tilsynelatande vilje til å skape eit politisk Europa. Beviset ligg i den sentrale posisjonen NATO har i det politiske byggverket. At ein militær allianse med medlemsland utanfor unionen de facto er integrert i den «europeiske konstitusjonen » er ein anomali utan sidestykke. For enkelte europeiske land (Polen, Ungarn og dei baltiske statane) er NATOs vern – det vil seie USAs – mot deira «russiske fiende» (!) viktigare enn tilknyttinga til EU.

Den standhaftige atlantismen, og NATOs utvida operasjonsområde verda over etter bortfallet av den antatte «sovjetiske trusselen», er resultatet av det eg ser som framveksten av den kollektive imperialismen til triaden (USA, Europa og Japan). Det vil seie dei dominerande sentra for altomfattande monopolkapitalisme aktar å dominere trass i at nye statar stig opp. Det er ei relativt ny endring i det imperialistiske systemet, som tidlegare og tradisjonelt var basert på konflikt mellom dei imperialistiske maktene. Den kollektive imperialismen voks fram på grunn av behovet for felles front mot folk og statar i periferien i Asia, Afrika og Latin- Amerika som er opptatte av å komme seg ut av den underordna rolla.

Det europeiske imperialistiske sjiktet her omfattar bare Vest-Europa, der alle statane alltid i moderne tid har vore imperialistiske, med eller utan koloniar, ettersom dei har og alltid har hatt ein del i den imperialistiske renta. Motsett har ikkje statane i Aust- Europa tilgang til det, ettersom dei ikkje har eigne nasjonale altomfattande monopol. Men dei har svelga illusjonen om at dei har rett til det bare fordi dei er «europeiske». Vil dei nokon gong kvitta seg med den illusjonen?

Imperialismen, som no er blitt kollektiv og vil vere det framover, har ein felles politikk mot Sør, triadens politikk: Permanent aggresjon mot folk og statar som vågar stille spørsmål ved deira globaliseringssystem. Og kollektiv imperialisme har ein militær leiar, om ikkje hegemonist: USA. Slik har det seg at verken EU eller nokon av statane der har nokon «utanrikspolitikk» lenger. Fakta viser at det bare er ein einaste realitet: støtte til kva som helst Washington (kanskje i samforstand med London) avgjør på eiga hand. Sett frå Sør er ikkje Europa noko anna enn ein vilkårslaus alliert av USA. Og sjølv om det kan vere somme illusjonar om dette i Latin-Amerika – utan tvil fordi hegemoniet på brutalt vis blir utøvd av USA aleine her og ikkje av underordna europeiske allierte – er det ikkje tilfellet i Asia og Afrika. Makthavarane i dei oppstigande landa veit det: Dei som styrer i dei andre landa på dei to kontinenta, godtar statusen som lydige kompradorar. For alle er det bare Washington som tel, Europa kunne like gjerne vore ikkje-eksisterande.

Finst det ein europeisk identitet?

Spørsmålet skal vurderast frå ein intern europisk synsvinkel. Frå eit eksternt synspunkt – frå heile Sør – er «Europa» avgjort ein realitet. For folka i Asia og Afrika med språk og religionar som er «ikkje-europeiske» sjølv etter at kristne misjonærar har omvendt folk, eller at folk har tatt til seg det offisielle språket til tidlegare kolonistar, er europearane «dei andre». Det er sjølvsagt annleis i Latin-Amerika som på same vis som Nord- Amerika er resultatet av bygginga av «det andre Europa» – «den nye verda», kopla til danninga av den historiske kapitalismen.

Spørsmålet om europeisk identitet kan bare drøftast ved å sjå på Europa innanfrå. Men teoriane som stadfestar eller fornektar ein slik identitet, støytar saman i polemikk der begge sider overdriv for å vinne. Slik viser somme til kristendommen, sjølv om ein reint logisk må vise til katolske, protestantiske og ortodokse kristne – og ikkje oversjå det langt frå ubetydelege tallet på folk utan religiøs praksis eller tru i det heile tatt.

Andre vil peike på at ein spanjol lettare vil komme overeins med ein argentinar enn ein litauar, at ei fransk kvinne vil forstå ein algeriar betre enn ein bulgarar, og at engelskmennene rører seg friare i dei delane av verda der folk delar språket deira enn i Europa. Den gamle greskromerske sivilisasjonen, som han var eller som rekonstruksjonen, burde gjøre latin og gresk, og ikkje engelsk til dei offisielle europeiske språka (slik dei var i middelalderen). Opplysingstida på 1700-tallet omfatta snautt meir enn trianglet London/ Amsterdam/Paris, sjølv om ideane vart eksportert så langt som Prøyssen og Russland. Representative demokratiske val er framleis ikkje ein fast norm og for nytt til at ein kan seie opphavet til dei går attende til danninga av dei klart tydeleg ulike politiske kulturane i Europa.

Det er ikkje vanskeleg å vise makta nasjonale identitetar framleis har i Europa. Frankrike, Tyskland, Spania og Storbritannia blei alle skapt gjennom hundreår med bitter krig. Sjølv om den lite viktige statsministeren i Luxembourg kan seie at fedrelandet hans (eller til banken hans?) «er Europa», så ville ikkje ein fransk president, tysk kanslar eller britisk statsminister våge å seie noko så dumt. Men må det verkeleg vere ein felles identitet for å lage eit legitimt prosjekt for regional politisk integrasjon? Eg meiner det ikkje på noko vis må vere slik. Ikkje så lenge dei ulike identitetane (kall dei «nasjonale ») blir akseptert, og dei saklege årsakene bak den felles viljen til politisk samling blir presist formulert. Dette prinsippet gjeld ikkje bare i Europa. Det er slik for folk i Karibia, i det iberiske Amerika, i den arabiske verda og i Afrika. Ein treng ikkje tru på «arabisme» eller «négritude»² for å godta eit arabisk eller afrikansk prosjekt som legitimt. Uheldigvis oppfører ikkje «europistane» seg så intelligent. Det store fleirtalet av dei trur det er nok å kalle seg «overnasjonale» eller «anti-sjølvstyre», det er i beste fall meiningslaust, og kan jamvel kollidere med den verkelege verda. Derfor vil eg ikkje drøfte om eit europeisk politisk prosjekt er levedyktig på grunnlag av flyktige vurderingar av «identitet», men på grunnlag av innsatsen, og dei institusjonelle formene for å styre denne innsatsen.

Er den europeiske unionen levedyktig?

Spørsmålet er ikkje om «eit» europeisk prosjekt (kva for prosjekt? for kva?) vil vere mauleg. Svaret er openbart ja. Spørsmålet er om det noverande prosjektet er levedyktig, eller kan omgjørast til å bli det. Eg ser bort frå dei høgreorienterte «europistane», altså dei som underkastar seg krava til den altomfattande monopolkapitalismen og aksepterer EU slik han er, og bare bryr seg om å finne løysningar på noverande «konjunkturmessige » (som eg hevdar ikkje er det i det heile tatt) vanskar. Eg ser bare på argumenta til dei som hevdar at «eit anna Europa er mauleg», medrekna forkjemparane for ein reformert kapitalisme med eit menneskeleg ansikt, og dei som har ei sosialistisk omdanning av Europa og verda som perspektiv.

Sentralt i debatten står kva slags krise som rår i Europa og verda. Når det gjeld Europa, heng den opne krisa i eurosona og krisa på bakrommet i EU uløyseleg saman.

I det minste sidan Maastricht-traktaten, og etter mi meining mykje lenger, har danninga av EU og eurosona blitt tenkt og forma som komponentar av ei såkalla liberal globalisering. Det er opprettinga av eit system som skal sikre eksklusiv dominans for altomfattande monopolkapitalisme. Eit nødvendig startpunkt blir derfor å analysere dei motsetningane som etter mi meining gjør dette prosjektet (og dermed det europeiske inkludert i det) ugjennomførbart.

Men i vilkårslaust forsvar for «eit» europeisk prosjekt (prosjektet som har fordelen av å eksistere, av alt å vere på plass) vil ein seie: Det kan forandrast. Det kan det heilt sikkert – abstrakt teoretisk. Men kva for vilkår må til? Eg trur det vil krevje eit dobbelt mirakel, og eg trur ikkje på mirakel:

1) at det felles europeiske byggverket aksepterer nasjonal sjølvråderett, mangfaldet av interesser som er i spel, og organiserer institusjonar på det grunnlaget; og 2) at kapitalismen – så lenge han er det generelle rammeverket for å styre økonomi og samfunn – blir tvinga til å fungere på ein annan måte enn det den indre logikken i han dikterer. Ein logikk som no har gitt herredømmet til altomfattande monopol. Eg ser ingen teikn til at fleirtalet av europistane vil ta omsyn til slike føresetnader. Heller ikkje ser eg at den venstreorienterte minoriteten blant dei som tar omsyn til slike krav, er i stand til å mobilisere politiske og sosiale krefter som kan makte å snu konservatismen til dei etablerte europistane. Det er grunnen til at eg konkluderer med at EU ikkje kan bli noko anna enn det han er, og slik sett ikkje er levedyktig. Krisa i eurosona viser at det er umogleg.

Det «europeiske» prosjektet slik Maastricht-traktaten definerer det, og eurosoneprosjektet, vart selt til opinionen i ein propagandakampanje som ein bare kan kalle tåpeleg og uærleg. Somme – dei (relativt) privilegerte folka i velståande Vest- Europa – vart fortalt at bortfallet av nasjonal suverenitet ville gjøre slutt på hatfylte og blodige krigar på kontinentet (og suksessen for slikt tullprat er lett å forstå). Det vart servert med ein saus: vennskapen til det store amerikanske demokratiet, den felles kampen for demokrati i det tilbakeståande Sør – ein ny måte å få aksept for gamle imperialistiske haldningar – og så vidare. Dei andre, dei fattige jævlane i aust, vart lova velstand ved å «ta igjen» vestleg levestandard.

Fleirtalet i begge delar av Europa, vest og aust, svelga tullpratet. I aust ser det ut til at dei trudde at tilslutning til EU ville sikre den velkjente «opphentinga», verkeleg ein god handel. Men prisen dei betalte – kanskje som straff for å ha godtatt regime som praktiserte sovjet-typen sosialisme kalla kommunisme – var ei smertefull strukturtilpassing gjennom mange år. Tilpassing – «innstramming» (for arbeidarane, ikkje milliardærane) – vart sett i verk. Men resultatet vart sosial katastrofe. Og Aust-Europa vart periferien til Vest-Europa. Ei undersøking nyleg fortel oss at 80 prosent av rumenarane meiner at «ting var betre i Ceausescu-tida»!³ Kan ein finne betre teikn på at det påståtte demokratiet i EU ikkje har legitimitet? Vil folka som er med, lære seg leksa? Vil dei forstå at kapitalismens logikk ikkje er opphenting, men det motsette, djupare ulikskap? Kven veit!

At Hellas i dag står i sentrum for konflikten, er både fordi Hellas er med i eurosona, og fordi folket her håpte å sleppe unna skjebnen til dei andre (eks- «sosialistiske») landa på Balkan. Generelt trudde (eller håpte?) det greske folket at fordi dei unngjekk vanskjebnen ved å vere styrt av «kommunistar» (mektige under heroiske andre verdskrig) – og takk vere oberststyret! – ikkje måtte betale prisen dei andre på Balkan måtte. Europa og euroen ville fungere annleis for dei. Europeisk solidaritet, særleg i eurosona, same kor svak han måtte vere andre stader (der brotsverket «kommunisme» skulle straffast), ville vere til deira fordel.

Grekarane må leve med resultatet av sine naive illusjonar. Dei bør vite no at systemet vil senke dei ned på nivå med sine naboar, Bulgaria og Albania. Logikken i eurosona er ikkje annleis enn i EU. Tvert om, han forsterkar dei valdelege sidene. Generelt forsterkar kapitalistisk akkumulasjon ulikskap mellom nasjonar (det er kjelda til kontrasten mellom sentrum og periferi), og akkumulasjon dominert av altomfattande monopol forsterkar dei innebygde tendensane i systemet. Mot dette vil det bli hevda at EU-institusjonane har verktøy til å rette opp ulike tilhøve internt i EU, gjennom passande finansiell støtte til etternølarane innanfor unionen. Generelt trur opinionen på dette. I røynda er denne støtta utilstrekkeleg for å få til opphenting (bortsett frå landbruket, eit spørsmål som ikkje blir drøfta her). Meir alvorleg er at støtta legg til rette for at dei altomfattande monopola kan sleppe til, og dermed styrkar tendensen til ulik utvikling ved å gjøre dei involverte økonomiane endå opnare. Og denne støtta har som mål å styrke visse regionar i landa (til dømes Bøhmen, Lombardia og Katalonia), og dermed svekke nasjonalstatens evne til å stå mot diktat frå monopola.

Eurosona vart utforma for å forsterke ei slik utvikling. Den grunnleggande naturen til sona er definert av statuttane til Den europeiske sentralbanken (ECB). ECB har forbod mot å låne til nasjonale regjeringar (og jamvel til ein overnasjonal europeisk stat om han eksisterte, noko han ikkje gjør). ECB må låne eksklusivt til bankar til latterleg låg rente, desse får i sin tur rente-inntekter frå statsobligasjonar, det har forsterka dominansen til dei altomfattande monopola. Det som blir kalla finansialisering er innebygd i strategien til desse monopola. Frå første stund har analysen min vore at dette systemet ikkje er levedyktig, bestemt til å kollapse så fort kapitalismen blir ramma av ei alvorleg krise. Det skjer framfor auga våre no. Eg heldt fast ved at det einaste alternativet som kunne bidra til ei utvikling mot eit solid europeisk byggverk, krev nasjonale valutaer knytt saman med definerte bytteverdiar bygd på seriøse forhandlingar om vekslingskurs og industripolitikk. Og det skulle gjelde fram til, endeleg og mykje seinare, dei politiske kulturane hadde modna og gitt grunnlag for opprettinga av eit føderalt Europa overordna – men utan å fjerne – dei ulike nasjonalstatane.

Og no har eurosona gått inn i ei venta krise som truar eksistensen av sona, noko som til og med blir vedgått i Brussel. Det er ingen teikn til at EU er i stand til radikal sjølvkritikk som kunne føre til eit anna system for valutaregulering, og skrinlegging av liberalismen som er innebygd i avtalane som framleis gjeld.

Dei ansvarlege for bankerotten til det europeiske prosjektet er ikkje ofra, dei sårbare landa i utkanten av Europa. Det er tvert om dei europeiske kjernelanda (det vil seie dei herskande klassane i desse landa), først av dei Tyskland som har hatt fordel av systemet. Det gjør fornærmingane mot det greske folket endå meir fråstøytande. Late menneske? Skattesnyteri? Madame Lagarde gløymer at skattesnytarane her er skipsreiarane som er beskytta av (den IMF-støtta) globaliseringsfridommen.

Resonnementet mitt er ikkje basert på at ein må godta konfliktar nasjonar mellom, sjølv om slikt går føre seg. Det er bygd på å erkjenne konflikten mellom altomfattande monopol (som sjølv bare finst i dei europeiske kjernelanda) og arbeidarane i sentrum og periferi – sjølv om innstrammingane dei er utsette for har markant større øydeleggande effekt i periferien enn i kjernelanda. Den «tyske modellen», som er lovprist av heile den politiske høgresida i Europa og store delar av venstresida, har vore suksess i Tyskland takk vere at relativt føyelege arbeidarar har godtatt lønningar tretti prosent under dei franske. Dei føyelege er hovudårsaka til den tyske eksportsuksessen, og den kraftige veksten i avkastinga som dei tyske altomfattande monopola profitterer på. Alle må forstå at denne modellen begeistrar dei som forsvarer kapitalismen utan vilkår!

Det verste står likevel igjen: På ein eller annan måte, brått eller gradvis, vil det europeiske prosjektet bli slitt i stykker, med start i eurosona. Då er det tilbake til start – 1930-tallet. Me får eit mark-område avgrensa til Tyskland og landa dei dominerer aust og sør for grensene sine; Nederland og Skandinavia sjølvstendige, men villige til å tilpasse seg; eit Storbritannia endå meir atlantisk og dermed distansert frå omskiftande politikk på kontinentet; eit isolert Frankrike (som under de Gaulle? eller Vichy?); og eit Spania og Italia som er usikre og ustabile. Me får det verste frå begge: nasjonale europeiske samfunn underordna diktata frå altomfattande monopol og tilhøyrande globalisert «liberalisme» på den eine sida, og på andre sida vil dei herskande kreftene her, fordi dei er makteslause, vere endå meir avhengige av «nasjonalistisk» demagogi. Eit slikt styre vil mangedoble handlingsrommet til ekstremhøgre. Me får (har me alt?) Pilsudskiar, Horthyar, baltiske baronar, folk som vil vekke Mussolini og Franco til live, og maurassianarar⁴. Det «nasjonalistiske» snakket til ekstremhøgre er løgnaktig, fordi desse politiske kreftene (eller leiarane i det minste) allment sett godtar kapitalismen og den einaste forma han kan ta, altomfattande monopolkapitalisme. Ekte «nasjonalisme» i dag kan bare vere populistisk i ordets rette forstand: for å tene og ikkje bedra folket. I dag må ordet «nasjonalisme» brukast forsiktig, og kanskje heller bli erstatta med «internasjonalisme mellom folk og arbeidarar». Motsett reduserer retorikken til desse høgrefolka nasjonalismen sin til valdelege og sjåvinistiske overgrep mot immigrantar og sigøynarar, som får skulda som kjelde til ulykkene. Desse høgreorienterte unnlèt ikkje å ta med seg dei «fattige» i hatsnakket sitt, som ansvarlege for deira fattigdom og misbruk av «velferdsgoder».

Det er resultatet når ein gjenstridig forsvarer det europeiske prosjektet jamvel midt i stormen: det blir øydelagt.

Finst det eit mindre smerteleg alternativ? Går me mot ei ny bølgje progressive samfunnsendringar?

Sjølvsagt eksisterer det alternativet framleis, i prinsippet. Men vilkåra for eit eller anna av dei maulege alternativa skal bli ein realitet, må forklarast grundig. Det er umauleg å gå tilbake til eit tidlegare stadium av kapitalismen, til ein periode før sentraliseringa av kapitalistisk kontroll. Me kan bare gå framover, det betyr å starte frå det faktiske stadiet av kapitalistisk kontroll, og forstå at tida har komme for å «ekspropriere ekspropriatørane ». Ikkje noko anna er mauleg. Når det er sagt, utelukkar ikkje standpunktet at ein kan føre kampar som steg for steg går den vegen. Tvert om, det krev at ein har klare strategiske mål for kvart steg, og bruk av effektive taktikkar. Å handle utan gjennomtenkt strategi og taktikk tilpassa det stadiet ein er på, er å dømme seg sjølv til bare å ta opp att lettvinte og impotente slagord som «Ned med kapitalismen!». Ut frå eit slikt synspunkt ville eit første effektivt steg i Europa – som kanskje alt blir tatt – vere å utfordre innstrammingspolitikken. Denne politikken er fast knytte til, og krev autoritære og antidemokratiske tiltak. Målet om å få starta den økonomiske veksten igjen, trass i at det er eit tvitydig omgrep (omstart med kva for aktivitetar? og med kva for midlar?), er ganske naturleg knytt til eit slikt første steg.

Men ein må forstå at dette første steget vil kollidere med det etablerte ECB-systemet for å styre valutaen. Derfor meiner eg ein ikkje kan unngå å «forlate euroen» for å gå tilbake til nasjonale valutaer i dei europeiske statane. Då og bare då kan ein skaffe seg handlingsrom, bygd på forhandlingar mellom dei europeiske partnarane, og gjennom det revisjon av lovverket som regulerer dei europeiske institusjonane. Då og bare då kan ein gjennomføre tiltak som peikar mot sosialisering av monopola. Eg ser for eksempel for meg å skille ut bankfunksjonane, og til slutt nasjonalisering av dei bankane som har vanskar. Vidare: lette nakketaket monopola har på små og mellomstore bedrifter og på bøndene; innføring av sterkt progressive skattesystem; ekspropriere anlegga til bedrifter som har flytta utanlands til fordel for arbeidarane og lokale styresmakter; utvide tallet på handels-, industri- og finanspartnarar gjennom forhandlingar spesielt med nye land i Sør; og så vidare. Alle desse tiltaka krev nasjonale suverene økonomiar og dermed brot med dei europeiske reglane som forbyr dei. For det er klart for meg at det politiske grunnlaget for slike tiltak aldri vil vere til stades samtidig over heile EU. Slike mirakel skjer ikkje. Så me må godta å starte der me kan, i eit eller fleire land. Eg er overtydd om at når først prosessen har starta, vil den fort rulle vidare.

Mot desse framlegga (som iallfall delvis er formulert av president François Hollande) kjem dei politiske kreftene som tjener dei altomfattande monopola med motframlegg som vil fjerne alt innhald i dei: «starte ny vekst ved å gjøre alle meir konkurransedyktige, respektere opne og transparente marknader ». Det er linja ikkje bare til Merkel, det er også linja til hennar sosialdemokratiske motstandarar og ECB-president Draghi. Men ein må forstå – og seie – at «opne og transparente marknader» ikkje eksisterer. Marknadene, som er ugjennomsiktige av natur, er domenet til kommersielt konkurrerande monopol. Me har å gjøre med ein falsk retorikk som må bli kalla for det. Å prøve å styre marknadene etter å ha akseptert dei på prinsipielt grunnlag, ved å foreslå reglar for å «regulere» dei, fører ikkje til noko. Det er å be dei altomfattande monopola, dei som har fordel av systemet dei kontrollerer, om å handle mot sine eigne interesser. Dei veit korleis dei skal oppheve reguleringar som kan bli lagt på dei.

Nittenhundretallet var ikkje bare prega av valdelege krigar utan sidestykke, for ein stor del på grunn av konflikt mellom imperialistar (som det var mange av). Det var au prega av revolusjonære rørsler blant nasjonar og folk som var perifere for den tidas kapitalisme. Desse revolusjonane omforma Russland, Asia, Afrika og Latin-Amerika i stort tempo, og blei den dynamiske faktoren som endra verda. Men i sentrum av det imperialistiske systemet fekk dei på sitt beste bare matt gjenklang. Dei proimperialistiske og reaksjonære kreftene blei sittande med den politiske kontrollen over samfunna i det som hadde blitt til triaden i vår tids kollektive imperialisme. Dermed kunne dei halde fram med «oppdemmings»politikken, og så «reversere» seirane frå den første bølgja for å frigjøre fleirtalet av menneska. Det er den manglande internasjonalismen mellom arbeidarar og folkeslag som er kjelda til det doble dramaet i det tjuande hundreåret: Framgangen byrja først å bleikne i periferien (dei første sosialistiske eksperimenta, overgangen frå antiimperialistisk frigjøring til sosial frigjøring) på den eine sida, og på den andre sida dei sosialistiske rørslene i Europa som gjekk over til kapitalismen og imperialismen då sosialdemokratiet dreiv over i sosialliberalisme.

Men kapitalismens triumf, som altomfattande monopol, vil vise seg kortliva (1980–2008?). Demokratiske og sosiale kampar som skjer verda over, og somme politiske tiltak mellom oppstigande land, stiller spørsmål ved dominansen til dei altomfattande monopola, og varslar ei ny bølgje endringar i verda. Desse kampane og konfliktane engasjerer alle samfunn på jordkloden, i Nord så vel som i Sør.

For å halde på makta si er vår tids kapitalisme tvinga til samtidige åtak på statar, nasjonar og arbeidarar i Sør (for å skaffe seg superprofitt av arbeidskrafta og plyndre naturressursane) og Nord, der dei er tvinga til å konkurrere med dei i Sør. Så dei objektive vilkåra for global samansmelting av kampar eksisterer. Men frå eksistensen av objektive vilkår, til at dei blir aktivert av subjektive sosiale aktørar som vil ha forandring, er det framleis eit stykke veg å gå. Me har ikkje tenkt å løyse dette spørsmålet med nokre få store, lettvinne og tomme frasar. Grundige studiar av konfliktane mellom dei nye statane og den imperialistiske triaden, og slik dei kjem til uttrykk i dei demokratiske og sosiale krava til arbeidarane i involverte land. Grundige studiar av dei pågåande revolusjonane i landa i Sør, av avgrensingane dei har og ulike utviklingsvegar for dei. Grundige studiar av kampane folka i Europa og Amerika fører. Slike studiar utgjør grunnlaget for å gjennomføre fruktbare diskusjonar om maulege alternative framtidsløp.

Det er framleis ikkje teikn i horisonten til ei rørsle som vil attreise internasjonalismen. Vil den andre bølgja for å forandre verda då bare bli ei «ny» utgave av den første? Med omsyn til Europa, som er temaet vårt her, så er den antiimperialistiske dimensjonen fråverande i medvitet både til dei som deltar i kampen, og i strategiane deira. Om dei i det heile har strategiar. Eg insisterer på å konkludere refleksjonane mine om «Europa sett frå utsida» med den avgjørande observasjonen.

Notar

1. «Transnational Capitalism or Collective Imperialism?», Pambazuka News, 23. mars 2011. http://www.pamazuka. org
2. Negritude: Litterær og ideologisk rørsle blant svarte intellektuelle og politikarar i Frankrike på 1930-talet. Dei var antikolonialistiske, og ville erstatte den kvite manns forakt med å oppvurdere svart kultur. (Wikipedia, bm.)
3. Sitatet er basert på ein muntleg rapport frå ein rumensk deltakar på Balkan Social Forum i Zagreb i mai 2012.
4. Maurrassianar: Etter Charles Maurrass, leiar i sjåvinistiske og anti-semittiske Action Française rundt 1900-tallet. (Wikipedia, eng.)

Arne Byrkjeflot er første vara til landsstyret i Nei til EU, leder av LO i Trondheim og bystyrerepresentant for Rødt i Trondheim.

Problemet er at vi ikke har hatt en levende debatt om dette viktigste strategiske spørsmålet for Nei til EU siden folkeavstemninga. Jeg tror at dersom ikke Nei til EU nå markerer klart at et slankere EØS ikke er veien å gå for EØS-motstandere, så er det kravet om et slankere EØS som vil vinne fram, spesielt i fagbevegelsen. Et tegn i tida er at dette ble vedtatt i landssstyret i El og It i juni. Sterke krefter jobber nå for at en EØS-avtale som verner faglige rettigheter, spesielt tariffavtaler og arbeidsmiljølov skal være EØS-motstandernes linje på LO-kongressen. Skal motstanden mot EØS-avtalen få ei kraft, er vi helt avhengig av at det er Nei Til EUs linje.

LO-ledelsen ønsker nok ikke et vedtak om en avtale som verner faglige rettigheter, de ville helst hatt full støtte til EØS-avtalen. Men de kan fint leve med det. De kan sende et brev til regjeringen og be om at de prøver å forhandle fram en avtale som verner faglige rettigheter.

En slik EØS-avtale måtte vært uten minst to av de fire frihetene, vært uten fritt arbeidsmarked og uten fritt tjenestemarked. Siden EØS-avtalens kjerne er full deltagelse i EUs indre marked, så har vi da ingen EØS-avtale lenger. Det er fullstendig urealistisk å tro at regjeringen vil stille et slikt krav, og enda mer urealistisk at EU vil gi seg inn på en slik forhandling.

Alternativutredningen er klar på at en slankere EØS-avtale bare er mulig dersom EØS-motstanden er stor:

Så lenge man holder fast på at det ikke er noe alternativ for Norge å si opp EØS-avtalen, har man ingen forhandlingsposisjon overfor EU. Skal man oppnå forhandlinger med EU om å begrense EØS-avtalen, må man først gjøre det troverdig at utmelding av EØS kunne være et reelt alternativ for Norge.

Det argumenteres for at et slankere EØS er et nødvendig skritt på veien mot en Nei til EØS-kampanje. Etter min mening vil denne strategien svekke EØS-motstanden. Istedenfor å si at EØS-avtalen truer faglige rettigheter, skaper vi en illusjon om at faglige rettigheter kan vernes innenfor EØS-avtalen.

Vi burde ha lært av det fagbevegelsen og partier til venstre har gjort i EU de siste åra. De har stilt kravet om en sosial protokoll som verner arbeiderrettigheter i ny traktat. Greit nok så lenge den nye Lisboatraktaten faktisk skulle vedtas. Etter at denne er vedtatt, er det en avsporing. Først må en vinne Kommisjonen for å endre traktaten. Deretter må dette vedtas i samtlige EU-land. En sosial protokoll er først mulig når risikoen for utmeldelse av EU og/eller EURO er reell. Nå lammer kravet motstanden mot EU og EURO.

Etter min mening er det EØS-motstanden som nå kan berge medlemstallet i Nei Til EU. Min erfaring fra festivaler i sommer er at først når en snakker om EØS, vekkes interessen.

Først når motstanden mot EØS blir stor nok, blir alternativene interessante. Først når EØS-tilhengerne tvinges til å fremme alternativ som å utnytte handlingsrommet eller en slankere EØS-avtale, er slike kompromiss reelle. Da kan det komme slike krav også fra ei regjering som vil hindre krav om utmelding. På samme vis som Skottland får økt sjølstyre når kravet om full uavhengighet øker i styrke.

EØS-motstanden har en historisk sjanse. Faren for medlemskap er borte de nærmeste åra. EØS-debatten er der for første gang etter 1992. Stemninga i fagbevegelsen er helt endret etter kampen om vikarbyrådirektivet. EU gir seg ikke, de krever at Norge skal mildne kravene i offentlige kontrakter, og de vil eksplisitt underordne streikeretten den frie konkurransen.

Tida er overmoden for å starte Nei til EØS-kampanjen.

Leder side 3

Plukk side 4

Arne Byrkjeflot: Ut av EØS eller en slankere EØS-avtale? side 6

Samir Amin: Samanbrotet i det europeiske systemet side 8

Brage Aronsen: Intervju med Maria Rosvoll om Europas mest utstøtte minoritet side 20

Hisham Bustani: Dei arabiske opprøra – vil venstresida ta utfordringa? side 26

Hisham Bustani: Inkje opprør i Jordan side 34

Judith Mirkinson: Så er det val igjen. Vi skal velja president! side 38

Walt Bell: Slaveriet sitter i fengselsveggene side 48

Per Velde: 1972: Arbeiderpartiet og EEC side 54

Ronny Kjelsberg: Teknologisk revolusjon side 60

Michael Roberts: Profittrata er nøkkelen side 68

Debatt

Petter Vellesen: Kvar skal vi bu? I eit luftslott, må tru? side 72

Bokomtaler

Regi Theodor Enerstvedt: Massemorderen som kom inn fra ingenting side 75

På vitenskapens blindveier side 77

David Harvey: Rebel Cities side 79

Boktips av Jon Børge Hansen side 82

Fins det noen likhet mellom Nokia  mobiltelefoner, Hakkapelitta vinterdekk  og forfatteren Arto Paasilinna, annet  enn at de alle tre kommer fra Finland?

Vel. Med en viss rett kan man jo si at Paasilinna kommuniserer som en Nokia, og like sikkert som Hakkapellita dekkene holder bilen stødig på veien, holder Paasilinna grepet om leseren. Samtidig vil nok noen hevde at Nokia er skrale greier og at Hakkapelitta dekkene er noe dritt. For så vidt har det og blitt sagt om Paasilinnas bøker at dette er dårlig litteratur fylt med lettkjøpt humor. Det kan så være at de morsomme påfunnene til tider tar overhånd, men allikevel er der alltid en klangbunn av alvor. Finsk alvor! Tilstede i det han skriver. Derfor er det viktig og ikke overse alvoret som ligger bak, og som gjør historiene morsomme uten å måtte ty til vulgære plattheter. Kanskje nettopp derfor er hans historier fengende?

Og en populær forfatter er han, ikke minst i hjemlandet der han rangerer som en av de mestselgende. Og det spørs om likheten mellom de tre om den ikke fins i annet sammenlignbart, ligger i evnen til å finne løsninger på ulike utfordringer. Her stiller forfatteren utvilsomt med en fordel, all den tid han ubesværet kan ignorere diverse natur og samfunnsmessige lover. Og denne fordelen vet Paasilinna til fulle å utnytte i sitt romanunivers, som til tider løper fullstendig løps i elleville påfunn. Men løsningsorientert det er Paasilinna, selv om løsningene hans nøkternt sett til tider kan være vel kreative.

Bøkene hans, 35 stykker har det blitt, og av disse er 9 oversatt til norsk. Den først norske oversettelsen kom i 2004. Paasilinnas gjennombruddsroman, Harens år, ble utgitt i Finland allerede i 1975. Etter denne har det årlig kommet nye oversettelser. Det sies at hovedgrunnen til at det gikk mange år før Paasilinna ble oversatt til andre språk, var at bøkene hans ble betraktet for altfor sær finske, og derfor ikke egnet for andre land. En digresjon riktignok, men det må sies at Paasilinna i så fall delte skjebne med skotsk single malt whisky, som også ble betraktet som litt for spesiell for annet enn for bruk på hjemmemarkedet. Sammenligningen er forresten ikke helt ueffen, for det er mye sprit i Paasilinnas bøker. Skulle bare mangle og, det er jo finsk litteratur dette her. Og Paasilinna vet å spille på hele registeret av finske myter. Ikke minst om forholdet til spriten, tungsinnet, og finsk bramfritt, rett fra levra væremåte. For ikke å glemme religionen. Men forholdet til den mektige naboen i øst, det tidligere Sovjet, og krigshistoria er kanskje det tema som oftest dukker opp i bøkene hans.

Kanskje ikke så merkelig for Arto Tapio Paasilinna som er hans fulle navn, ble født den 20. april 1942, og faren som var politimann i Petsamo, flyktet med familien fra krigen med båt via Norge. Etter å ha bodd ti forskjellige steder endte de i Tervola ved Rovaniemi hvor det er et Paasilinna monument, og en Paasilinna park.

Oversettelsene av Harens år, ble suksess i mange land, og boka banet veien for flere av forfatterens bøker. Harens år er fortellingen om journalist Kaarlo Vatanen som under en biltur en sen kveldstime gjennom det øde lappland uheldigvis kommer til å kjøre på og skade en hare. Uhellet blir en foranledning til at Vatanen, som er lei av både den urbane tilværelsen og ekteskapet, her ser sitt snitt til å stikke av fra det hele. Med haren som trofast følgesvenn frister han så en ny tilværelse fylt av overraskelser på landsbygda og i de finske skoger. Paasilinna bruker ofte et agg til bylivet og det moderne levesett som en innramming av sine romaner. Og hovedpersonene er gjerne på kant med samfunnets godtatte normer, eller har en adferd som ansees som noe tvilsom. Et godt eksempel på dette er boka Den ulende mølleren. Her møter vi en mann som har det for seg at han til tider, gjerne når livet går ham i mot, bare må løpe til skogs og ule som en ulv. Ulingen er både høylydt og stygg, og selv om fyren er fullstendig ufarlig og harmløs, vekker hans oppførsel redsel og mistenksomhet i den lille bygda. Mindre utagerende, men desto farligere for sine adskillig yngre plageånder er den aldrende og ytterst elskverdige oberstenken Linnea Ravaska som skildres med stor kjærlighet i romanen Den elskelige giftblandersken. Ved hjelp av finurlige metoder og adskillig flaks sender hun pøblene som gjør livet surt for henne, til helvete bokstavelig talt.

På grunn av Paasilinnas særegne stil og ikke minst til tider makabre humor blir han ofte betraktet som en ren humorforteller, også når det underliggende temaet er ganske så alvorlig. Derfor kritiseres han for å være unødig flåsete, og for å lage buskishumor av dypt tragiske hendelser. Ikke minst har romanen Kollektivt selvmord blitt utsatt for slik kritikk. Men som forfatteren selv sier i åpningen av boka.

Finnenes mektigste fiende er mismotet, sørgmodigheten, den bunnløse apatien. Tungsinnet svever over dette ulykkelige folk, opp gjennom årtusenene har det lagt alle finner under seg, og gjort folkesjelen dyster og alvorlig. Bedrøvelsen har så til de grader festet grepet at mange finner ser døden som eneste mulige redning fra angsten. Svartsinnet er en bitrere fiende enn selve Sovjetunionen. Men finnene er et krigerfolk. De gir seg ikke. Gang på gang gjør de opprør mot tyrannen.

Paasilinnas opprør mot «tyrannen» har i denne boka fått sin egen spesielle løsning. På sankthansdagen i ei forfallen løe ved skogkanten møtes helt tilfeldig den mislykkede forretningsmannen Olli Rellonen og den likeså miserable oberst Hermanni Kemppainen. Den ene har tatt med seg en revolver, og den andre et tau. Begge har oppsøkt løa for å finne et sted der de i skjul og ensomhet kan ta livet av seg selv.

Møtet mellom disse to, hvor begge blir like overrasket over å finne en likesinnet som er ute i samme dystre ærend, fører til at beslutningene om å gjennomføre sine makabre fortsett utsettes midlertidig. Bare midlertidig. For etter noen dagers felles samvær kommer ideen om å lage en forening for seg selv og andre som går med slike planer. Formålet er at når flere går sammen om oppgaven, så kan den organiserte livsavslutningen gjennomføres på et bedre og mer verdig vis. Og ikke minst. En slik handling er trist nok i seg selv om den ikke i tillegg skal utføres i ensomhet. Straks ideen om å annonsere starten på den tiltenkte foreningen er født, får historien et stadig villere forløp. Avisen som skal bekjentgjøre annonsen krever kontant betaling for man kan jo ikke ta sjansen på å sende faktura i etterkant til en forening bestående av medlemmer som har tenkt å ta livet av seg.

Selv om det neppe lar seg verifisere, hevdes det at selvmordsraten i Finland sank etter at denne boka kom ut.

En mindre kollektiv løsning, men desto mer surrealistisk får vi presentert i romanen Tordengudens sønn. Her vekkes den gamle finske gudeverden til live. Det vil si den har ikke vært helt fraværende, gudene har bare trukket seg tilbake i ergrelse om å ha blitt fortrengt av kristendommen. Men det øynes håp om å gjenerobre det tapte, for de tomme og halvtomme kirkene vitner om at finnene ikke har svært mye tiltro til den kristne religionen lenger. Det er i hvert fall slike tanker tordengudens sønn Rutja gjør seg når han trer inn i verden etter et hambytte med Sampsa Ronkainen, gårdbruker og antikvitetshandler, og en av de få som fortsatt tror på den gamle gudelæra. I denne boka lager Paasilinna en ny vri på misjonsbefalingen, og helt i tråd med de øvrige bøkene byr også denne på mange overraskende og ikke minst morsomme momenter.

Som i Harens år handler romanen Prosten og hans forunderlige tjener om forholdet mellom mennesket og dyr. Denne gang er det en bjørn som spiller hovedrollen. En bjørnunge som menigheten gir i femtiårsgave til sin prost Oskari Huuskonen. Gaven blir gitt som et pek til prosten fordi menigheten har sett seg lei på og stadig bli overhøvlet av hans voldsomme svovelprekener. Men prosten får et bedre forhold til bjørnen enn til kona, som fra første dag ikke kan fordra den lodne skapningen. Prosten blir stadig mer eksentrisk, og når han blir introdusert for en nyoppfunnet idrettsgren, vertikalt spydkast, der spydet kastes opp fra bunnen av en dyp brønn, blir han straks en ivrig utøver av denne. At kona ikke syns denne aktiviteten passer seg en kirkens mann er nå en ting, ennå verre er det at han har begynt å skrive kronikker som strider mot kirkens lære. Det hele topper seg etter en artikkel om Jesu militære virksomhet, der Jesus framstilles som kommunist og revolusjonær. Prosten beklager samtidig at ikke Jesus deltok i den finske borgerkrigen. Romanen forsetter videre i kjent Paasilinna stil. Prosten skriblerier fører til at han innkalles til biskopens kontor. At biskopen ikke er særlig velvillig stemt, skjønner han straks han trer inn.

Både biskopen og assessoren reiste seg smilende for å ta imot prost Huuskonen. Håndtrykkene var faste og vennlige, og derfor forsto Huuskonen at det var en alvorlig sak. Jo vennligere kirkens menn er mot hverandre, desto verre er det man har i vente.

Man skjønner at humoren på plass og ikke uten understatement. Som når prosten etter å ha mistet både kone og jobb, setter seg i bilen og gir seg ut på tur til hytta sammen med bjørnen som nylig har våknet etter overvintring i prostens selvlagede bjørnehi.

Bjørnen sitter veloppdragent i forsetet ved siden av prosten som høylydt deklamer for den fra Predikerens bok.

Jeg sa i mitt hjerte: Dette skjer for menneskenes barns skyld, for at Gud kan prøve dem, og for at de kan se at de i sig selv ikke er annet enn dyr, for det går menneskenes barn som det går dyrene; den sammen skjebne rammer de; som den ene dør, så dør den andre, og en livsånde har de alle; mennesket har ikke noget fortrinn fremfor dyret; for alt er tomhet. De farer alle til ett sted; de er alle blitt til av støvet, og de vender tilbake til støvet. – Bjørnen lyttet stille slik bjørner pleier. Den tok ikke stilling, så bare rett fram gjennom frontruta og lot Huuskonen utbasunere versene fra Predikerens bok.

Mens journalist Vatanens hare i Harens år forblir seg selv som hare, forandrer prost Huuskonens bjørn seg mye underveis. Bjørnen ter seg til tider nærmest som et menneske. Den lærer seg ferdigheter som å stryke skjorter, og å servere på bar etter hvert som handlingen i boka skrider frem.

Også her i Norge har Paasilinna fått en stor leserkrets etter hvert som bøkene hans har blitt kjent. Det ville derfor være sannsynlig at en norsk «Paasilinna» dukker opp. Forskjellen mellom finsk og norsk humor er neppe større. Sant nok har Erlen Loe prøvd seg, men den som kommer nærmest, må vel utvilsomt være Vømmøl-sjefen Hans Rotmo. Mange av Rotmos sangtekster lyder som en Paasilinna i komprimert form.

Og Paasilinna har selv forløpere i finsk litteratur som minner om at hans skrivestil og til tider morbide humor ikke er av helt ny dato. Leser man f. eks. Vaniö Linnas berømte roman, Ukjent Soldat, om den finske vinterkrigen skrevet i 1954, er dette ganske tydelig.

Det vil sikkert komme flere oversettelser av Paasilinnas bøker, men om det blir flere nyskrevne er derimot mer usikkert. For i 2009 ble Paasilinna rammet av hjerneslag som medførte at han evne til skriving ble redusert. Uansett, vi får bare se fram til at flere av bøkene hans blir oversatt til norsk.

Hans Scherfig: Frydenholm Pax 1962

I flaumen av opptrykte og (nokre) nye bøker om den 2. verdskrigen, i bokhandlar, kioskar og supermarknader, er det påfallande at ein av dei beste, etter mange si meining, ikkje er å få på norsk lenger, anna enn i antikvariat og bibliotek. Eg tenkjer på dansken Hans Scherfigs roman Frydenholm frå 1962, på norsk på Pax femten år seinare.

Kort fortalt er dette den skjønnlitterære versjonen av «besættelsen» i Danmark. Med vekt på opptrappinga og innleiinga og korleis tyskarane tilsynelatande udramatisk og «ikkje-valdeleg» kom og blei der. Og med vekt på det danske statsapparatet, politikarane, politiet, næringslivstoppar osv. sitt dramatiske svik mot folket, og særleg mot kommunistane.

Biletet av motstandskampen i Danmark er i dag for mange identisk med «Flammen og sitronen» og andre filmar og dokumentarar om heltemotige grupper og personar, ofte svært likvideringskåte og vågale inntil det sjølvmordariske. Men 2. verdskrigen i Danmark handlar i stor grad også om kolaborering, svik og passivitet. Ho handlar om ei sosialdemokratisk/Radikale Venstreregjering som i mai 1939 inngjekk ei oppsiktsvekkjande ikkje-angrepspakt med Tyskland, og som i april 1940 slett ikkje gjekk av eller flykta, men i staden fekk med seg dei andre borgarlege i ei samlingsregjering. Og som administrerte landet på Hitlers nåde, mot at dei skulle få vern mot angrep frå England (det var militær motstand eit par stader 9. april, men regjeringa tvang gjennom kapitulasjon etter halvannan time).

Historia om 2. verdskrig i Danmark handlar også om ei liste over 66 medlemmar av kommunistpartiet, samla av det danske overvakingspolitiet, men som utan store samvitskvalar fann vegen til den tyske «siviladministrasjonen » på Rådhusplassen i Kongens by. Etter krav frå tyskarane blei ikkje berre desse, men i alt over tre hundre likesinna fengsla av dansk politi og etter kvart plasserte i Horserød leir ikkje langt frå Helsingør. Det heitte seg at dei skulle «vernast mot tyskarane ». Dei skulle få sleppe fri straks tyskarane gjorde krav om å ta over, men då dette skjedde, «fungerte ikkje» denne rutinen. Mange hamna i konsentrasjonsleir i Tyskland, og over tjue kom aldri tilbake.

Mykje av dette var likevel «gløymt» fram til 1962, då det overraskande romanprosjektet Frydenholm på kort tid blei ein verkeleg bestseljar (danskane hadde også ein «sanningskommisjon» etter krigen, der mykje av dette kom fram, blant anna var det fleire openberre brot på grunnlova, men ingen ansvarlege blei sikta eller dømde). I 1962 var forfattaren og biletkunstnaren Hans Scherfig alt populær, med romanar bak seg som Det forsømte forår, Den forsvunne fullmektig og Idealister, alle satiriske, skarpe og aktuelle bøker, nærmast i krimsjangeren. Men Frydenholm står for dei fleste som hovudverket hans. Han hadde jobba med det i femten år, og manuset var opphavleg på åtte hundre sider. Han gjekk med på å kutte over tre hundre, det var mest dialogar mellom dei fengsla kommunistane, skal han ha sagt.

Boka går føre seg i ein liten landsby på Sør-Sjælland, der det også finst eit slott, Frydenholm, eit skikkeleg nazi-reir. I landsbyen finst eit gjennomsnitt av det danske folket, med regjeringsog tysk-lojale sosialdemokratar og fagforeiningsleiarar, tilsvarande lojale prestar og næringsdrivande, nokre meir vinglande småborgarar, men også sterkt frustrerte fattigfolk og arbeidarar, nokre av dei kommunistar. Dette er samtidig legendarisk Gjønge-land, frå den svensk-danske krigen på 1600-talet, med dansk, folkeleg geriljakrig mot svenskehæren. Så blir då også ein av kommunistane i landsbyen, som klarer å stikke seg vekk, ein berykta sabotør.

Men vi får også innblikk i visse miljø i København, frå regjeringskvarteret og Politihuset til meir tradisjonelle kriminelle krinsar, og sjølv om forfattaren gav dei fleste aktørane, ikkje alle, nye namn, er mykje av det dei seier og skriv, autentisk. Scherfig bidrog slik, i ein roman, til at mange historisk viktige dokument blei betre kjende, særleg mange som kompromitterte samfunnstoppane.

Sluttscena i Frydenholm er omtrent så satirisk som det går an, utan at ho tippar over. Kanskje gjer ho det. Men samtidig får kommunisten Scherfig godord frå til og med borgarlege kritikarar, for at han ikkje heile tida omtalar sine eigne heltar som ufeilbarlege.

Mykje skil den norske og danske lagnaden under denne krigen, og med både den aktuelle interessa for 2. verdskrigen spesielt, og store samfunnsomveltingar generelt, burde Pax eller andre gjere også denne boka meir tilgjengeleg igjen.

Eller: Om du gjerne les dansk, få gjerne tak i originalen. Den norske bokmålsomsetjinga er i unødvendig grad prega av «danoismar», samtidig som det blir for dumt når enkelte av landsbybebuarane på Sjælland snakkar dialekt frå Indre Østfold.

Om ein vil lese meir om den danske «besættelsen», er nettleksikonet, Leksikon for det 21. århundrede, ein god start: www.leksikon.org

Anders Ericson

– Morn, sa fyren som hadde stoppa. Eg trur problem?

Frostrøyken låg tett og klam over det vesle søkket mellom holane der bilen til Anders hadde slege seg til ro etter å ha blitt skubba og dytta med skuldra til den grinete eigaren mot A-stolpen over hundre meter for så å skulle starte i fart i nedoverbakken. Anders hadde hoppa inn, trampa inn kløtsjen og slengt giret i anna. Bilen hadde ikkje starta. Den stivfrosne jernhaugen av ein bil ville berre ikkje. Men var batteriet flatt, så var det vel nettopp det.

– Dobar dan*, sa Anders. Har du slepetau?

– Eg veit ikkje. Kva er slepetau?

Anders gikk fram til bilen til jugoslaven, lét som om han knytte eit tau til støytfangaren, strekte tauet liksom bakover og festa det til støytfangaren på sin eigen bil.

– Nei, sa jugoslaven. Skal du sitta på meg til jobb?

Anders låste bildjevelen og tok plass i passasjersetet i den andre bilen. Utlendingen køyrde av stad.

– Du jobbar Triplex, ikkje sant?

– Ja. Brekker opp. Og du bygger dekk? Har sett deg i matsalen. Eg heiter Anders.

– Milan her.

Bildekkbyggaren svinga ut på hovudvegen. Han tørka dogg av frontruta med den eine handa, styrte og skifta gir med den andre.

– Kaldt i dag.

– Bikkjekaldt, svara oppbrekkaren

– Vi fiksar problem på bil etter jobb, vættø. Du kjøper sånt tau. Eg kjører. Niks problem. Ja, sa Anders. Ja, fint. Hvala. Takk.

Tøffe tak hadde det vore i Bildekk lenge. Det stoppa ikkje folk der. Ingen brydde seg om å ta ein kamp for å betre arbeidsforholda, dei sa opp i staden, fann seg noko anna å gjera.

Fabrikken rekrutterte først folk nordpå. Nordlendingane slutta etter kvart. Fabrikken sendte personalfolka sine til Jugoslavia og fekk folk der. Så kom utlendingane og berre fekk leilegheiter! Møblerte! Folk prata og slarva, mange var fortørna, men Anders og dei fleste han prata med, syntes det var greitt at arbeidsfolka frå Jugoslavia sleppte å bu i telt..?

Dessutan betalte dei vel husleige ..? Men mange var dauvhøyrde på det øyret; og desse utlendingane sat på kafé og drakk kaffi om føremiddagane! Midt i arbeidstida! Så jobba dei vel ettermiddagsskift, da …? Mange høyrde ikkje på det øyret, heller. Dessutan tok dei kvinnfolka frå nordmennene …

Problem?

Det passa seg sånn at dei hadde matpause på likt.

Oppbrekkaren stod ved kaffimaskinen i matsalen i kjellaren på Bildekk da han såg at Milan kom, så han sleppte på meir pengar og spurte:

– Med mjølk?

– Kva? Bildekkbyggaren kom bort til han.

– Skal du ha mjølk i kaffien?

– Ja, takk. Han tok imot pappbegeret. Med mjølk.

Så åt dei maten sin og prata litt om vêr og vind og kulde, og Milan gjentok at han skulle køyre så Anders fekk fiksa bilen etter jobb, vættø.

Og på bensinstasjonen kjøpte Anders eit blått nylontau som såg ut til å kunna halde vinteren ut. Og etter å ha fått taua den gamle, svenske totaktaren nokre rundar på bustadfeltet, gav dei to opp. Og Anders banna. Eit nytt batteri kosta skjorta. Og det var kaldt som berre faen.

På bensinstasjonen ville Anders bytte inn slepetauet i eit nytt batteri.

Ekspeditøren spurte om han elles hadde det bra.

Milan gliste.

Bilfaenen, derimot, både starta og gjekk med nytt batteri.

Anders visst sånn nokolunde kvar jugoslaven budde, ikkje så langt frå si eiga leiligheit på det nye bustadfeltet og der stod bilen hans, og den første dørklokka opplyste at den som budde der heitte Milan til fornamn og ei opphoping av konsonantar til etternamn.

Men han som lukka opp, var ikkje Milan.

– Dobar dan, sa Anders. Milan?

– Ja, det er meg.

– Ein annan Milan? Anders, litt forvirra.

– Har du meir problem på bil? spurte utlendingen.

Anders gliste. Så det var kjent

– Ein annan Milan bur der nede, sa Milan og peika. 7D, la han til. Han fiksar problem.

Problem?

Nå, kva skulle ein seia? Ein del av desse jugoslavane trudde dei hadde komme til Paradis. Byggje 80 dekk på skiftet utan problem. Så dei bygde meir, bygde det dei orka og sprengde akkordane. I staden for snittet på rundt 80, var dei heilt oppe i 120. Det var ikkje lett å få dei til å innsjå at dei ville slite seg ut før året var omme om dei heldt på sånn. Folk flest i Bildekk skulle trass alt halde på med å bygge dekk i mange år enda om dei levde og hadde helsa. Dessutan da folka på Tidsstudiet fekk ferten av kva som skjedde, var dei snart på plass på stoppeklokkene sine og fastsette nye akkordar. Og folk måtte bygge fleire faens dekk for same lønna. Og det var eit Helvete! I Bildekk. Igjen! Passe forbanna, folk. Etter kvart hadde jugoslavane skjønt teikninga. Men akkordane var og blei dårlegare. Problem? Det var ikkje å ta hardt i.

I 7D lukka den rette Milan opp.

– Problem, sa Anders. Eg har problem. Har du tid ei stund?

– Kva? Enda meir problem på den gamle bil? OK, eg blir med.

Milan slengde på seg ei boblejakke, trekte på seg eit par brune cherroxstøvlar, låste døra og gjekk ut i kulda saman med kameraten sin, dei gjekk bortover den smale vegen mellom husrekkene.

– Ikkje starte nå igjen? Du har jo nytt batteri?

– Det er ikkje bilen som er problemet, sa Anders. Det er kjøleskåpet.

– Kjøleskåpet, for faen? Eg trur ikkje eg kan fikse kjøleskåpet, sa Milan.

Sei ikkje det, gitt.

Heime låste Anders opp, opna døra:

– Ver så god, gå inn.

Og på kjøkkenet slo Anders kjøleskåpsdøra på vid vegg.

– For mykje øl, sa han alvorleg. Du må hjelpe til.

Milan slo seg for panna.

– Du mykje galen, vættø, lo han.

Anders tok ut to langpils, trekte dei opp, fann glas.

– Dei galne har det godt, sa han.

Torsdag den 20. september 2011 demonstrerte over tusen elever fra hele landet for at sine skoler, sine kommuner og sine fylkeskommuner skal innføre en leksefri skole. Elever brukte denne torsdagen og uken 26–30. september på å kjempe for sin egen skolehverdag.
Jeg gjennomgår i denne artikkelen hvorfor og hvordan Rød Ungdom har jobbet med leksefri skole som politisk mål.

Rød Ungdom har de siste ti årene hatt forskjellige strategier med vår skolepolitikk, enten det er å jobbe for gratis læremidler, lovfestet rett til læreplass, mer praktisk undervisning eller høyere utdanning for lærere. Men strategiene har alltid hatt det samme målet, å gi elever lik rett på utdanning uavhengig av hvilken sosiale klasse man tilhører. Dette mener vi er viktig, siden det gir en rettferdig skole, en skole som skal gi likhet for hver enkelt elev.

Det er ganske ukontroversielt å ønske en skole som fremmer likhet. Det er et ønske som norsk skole er tuftet på, og som det hviler en politisk enighet rundt. Samtidig kan målet om likhet forstås annerledes fra ulike politiske leire. Eksempler på dette kan være hvordan skolen juridisk er lik for alle, som at alle har plikt til grunnopplæring eller at man har en rett på videregående opplæring. Innenfor det juridiske målet om likhet har blant annet Rød Ungdom jobbet for lovfesting av lærlingeplass, slik at læretiden likestilles med retten til videregående opplæring. Dette er et krav jeg mener har mistet mye av sin slagkraft. Dels fordi vi deler dette kravet med våre nærmeste partier, SV og AP, men også siden jeg mener det mangler en mobiliserende driv blant elevmassen for dette kravet. Jeg mener det er mange grunner til det, men den mest innlysende må være at ingen starter på yrkesfag med troen at de ikke vil få læreplass.

En annen strategi for målet om likhet i skolen er å minke de økonomiske hindringene. Her har vi begrensninger i privatskoler, retten til skolekyss for elever i grunnskolen og krav om at utflukter ikke skal finansieres privat. Innen dette segmentet har Rød Ungdom gjort seg spesielt merkbar med kravet om gratis læremidler. Dette er krav som har til hensikt å kompensere for økonomiske hindringer fra hjemmet. Slik det er i dag, er utdanningen så godt som fullfinansiert fra staten sin side, med unntak av skolemat, noe utstyrstipend som ikke dekker hele bredden, og skolekyss for videregående opplæring. Det er derfor lite hensiktsmessig å jobbe for krav vi mener elever ikke kjenner seg igjen i.

På tross av at norsk skole har som utad ønske å fremme likhet, står fortsatt ting nokså stille. Det er fortsatt avgjørende hvilken familie man kommer fra, om man «lykkes». Ifølge Anders Bakkens rapport, Prestasjonsforskjeller i Kunnskapsløftets første år (Bakken, 2010), kan det faktisk se ut som at mange av de tiltakene man de siste årene har hatt for likhet i skolen, har ført til motsatt effekt. Evalueringen av Kunnskapsløftet trekker frem at faktorer som kjønn og etnisitet har mindre å si, mens foreldres utdanning har mer å si etter implementeringen av Kunnskapsløftet. Grunnene til at Kunnskapsløftet gir motsatt effekt enn det regjeringspartiene uttalt ønsker, er komplekse, men det kan ha noe å gjøre med hva kunnskapsløftet er tuftet på. Et ønske om handling i norsk skole, etter nedslående resultater fra PISA undersøkelsene. Resultatet er at man nyttemaksimerer det som på kort sikt gir best resultater, innenfor de teoritunge fagene. Samtidig har man i samme periode jobbet for at inntektene til foreldrene skal ha mindre å si. Resultatet av denne politikken, er etter min mening to motstridende prosjekter.

Rød Ungdoms prosjekt er å utfordre utdanningspolitikken for en likere skole, men samtidig ser man at de strategiene man har valgt, ikke nødvendigvis har ført til mer likhet. En av grunnene til dette mener jeg er at skolen i seg selv er bygd som verktøy for å reprodusere sosiale forskjeller. Med det mener jeg ikke at skolesystemet er en ond plan av systemet, men at systemet vi lever i, verdsetter noen yrkers status høyere enn andre. At de yrkene innen arbeidsdelingene som gir mest makt i samfunnet, også bidrar til å holde resten nede. Sagt på en annen måte er skolen et verktøy for å produsere arbeidskraft for markedet, når markedet trenger ufaglært arbeidskraft følger skolesystemet etter. Dermed mener jeg det ikke har så mye å si om man kommer seg billig med buss til skolen, så lenge skolen har et behov for at noen fullfører, mens andre stryker. Man trenger derfor politikk som utfordrer hvordan skolen fungerer i innhold, for å minske faktoren av sosial bakgrunn. Banalt sagt, ta kunnskap fra elitenes barn for å gi det til arbeiderklassens barn. Som jeg vil gå nærmere inn på, er leksefri skole det beste enkelttiltaket for å gjøre nettopp dette.

Når det er sagt, mener jeg ikke at skolen kan være samfunnets universalnøkkel. At skolen kan løse alle integreringsutfordringer, sosialisere mennesker bort fra patriarkatet, eller kanskje mest nærliggende skape et samfunn uten økonomiske klasser. Her deler jeg den oppfattningen som Rød Ungdom har, at de materielle forholdene må endres for at de virkelige endringene i skolesystemet kan nås. Men for å komme dit mener jeg at leksefri skole er en god milepæl av to grunner jeg vil argumentere for:

1. En opplyst arbeiderklasse har større muligheter for å velte det økonomiske systemet
2. Opprør i skolen er bra. At mennesker forstår at man har muligheten til å ta konsekvenser i egne hender.

Kunnskapsskolen er leksefri

Rød Ungdom møtte naturligvis mye motstand under organiseringen av leksestreiken. Enten vi fikk høre at det var ren populisme, at det var kunnskapsløst, at det ikke lot seg gjennomføre, at vi ville rive opp forholdet mellom familie og skolen, eller som skolebyråd Filip Rygg(KrF) formulerte det i Bergens Tidene: Det er verken nytt eller overraskende at Rød ungdom lager slike aksjoner. Selv må jeg bare erkjenne at jeg i skolepolitikken og på de fleste andre områder står svært langt fra Norges eneste gjenlevende kommunistiske parti. Selv om det er godt å få konstatert at KrF har andre meninger enn oss, bygger kravet på nasjonal og internasjonal skoleforskning. Lekser, kvalitet og kunnskap Det at mengden tid brukt på skolearbeid gir bedre prestasjoner, er en utbredt oppfatning for hvorfor lekser er nødvendig (Hattie og Clinton, 2001). Det er også en oppfattning som gjør det lett å argumentere for hvorfor lekser er god investering. Man får skole som ikke koster penger, men som gir avkastning gjennom smartere elever. Skal vi tro den forskingen som er på feltet, har ikke kvantiteten på skole utenfor skoletiden mye å si for hvor smarte elever blir. Faktisk har lekser også motsatt effekt for noen elevgrupper. Det viser to rapporter som forskeren Marte Rønning fra SSB har produsert på feltet. Jeg tar mest utgangspunkt i den nyeste «Homework and pupil achievement in Norway» (HPAN) siden den også tar utgangspunkt i norske elever. Rapporten tar utgangspunkt i tall fra TIMSSundersøkelsen, hvor materialet er fra 8 000 4.- og 8. klasseelever. Marte Rønning har tatt utgangspunkt i sammenhengen mellom læringsutbytte og hvilken sosioøkonomisk klasse man kommer fra.

Ut fra mine funn kan man si at dagens leksesystem tar for lite hensyn til at barn har forskjellige oppvekstvilkår. (Rønning, 2010).

Som adekvat for forskjellige oppvekstvilkår og hvilken sosioøkonomisk klasse man tilhører, har Marte Rønning brukt mengden bøker i hjemmet. Forskningen slår fast at de elevene som kommer fra ressurssvake hjem, gjør det dårligere dersom de har lekser, enn om de ikke har lekser. TIMSS tar for seg tall fra elevenes naturfag- og matematikkundervisning. I begge fagene gjør de 7 prosentene av elevene som kommer fra hjem uten bøker, det dårligere dersom de har lekser enn om de ikke har lekser. Flertallet gjør det bedre i matematikk dersom de har lekser, men det er ikke snakk om store forskjeller. I naturfag gjør det store flertallet det ikke nevneverdig bedre med eller uten lekser. Samtidig kan man se at det er blant de 13 prosente som kommer fra hjem med tre eller flere bokhyller, som virkelig drar opp snittet i fagene. Som vi kommer tilbake til, viser tallene fra TIMSS at det ikke er hvorvidt man har lekser eller ikke, som er avgjørende for faglige prestasjoner, men heller de forholdene man har i den faktiske skoletiden.

Motargumentet man fort møter, er at de elevene som gjør det dårligere med lekser enn uten, ikke gjør leksene i utgangspunktet, og at de derfor fortjener dårlige prestasjoner. Rapporten HPAN forteller oss at dette ikke helt stemmer. Selv om elever som kommer fra lavere sosioøkonomiske klasser er overrepresentert blant de som sier de ikke gjør lekser, utgjør den samlede gruppen av elever som sier de ikke gjør, lekser bare 4 prosent. Det kan skyldes mange ting, som mangel på mestringsfølelse, at man ikke får hjelp hjemmefra, eller man føler at skolen kommuniserer kunnskap på en måte man ikke forstår. Jeg mener at noe av grunnen til at elever fra lavere sosioøkonomiske klasser responderer dårligere på teoritung undervisning, er at man fra tidlig alder har en klassebevissthet. At siden man ikke har ambisjoner om yrker hvor teoretisk kunnskap verdsettes, er det heller ikke interessant. Det fremstår som fremmed kunnskap siden det ikke er det man skal leve av når man blir yrkesaktiv.

Tar man utgangspunkt i de elevene som kommer fra hjem uten bøker (omlag 7 prosent), vil disse elevene i gjennomsnitt bruke 27,6 minutter lenger tid på leksene per dag, enn gjennomsnittet (hjem med én bokhylle). Det er også sånn at mengden lekser som blir gitt, ikke har noe å si for hvor mye tid man bruker på lekser, men det har mye å si for hvor stort det faglige gapet blir. Lekser blir dermed en dobbelstraff for de svakeste elevene siden de både bruker mer tid på lekser, og gjør det dårligere jo mer lekser man har.

Når det kommer til den sterkeste gruppen i skolen, røper rapporten at de statistisk tilhører hjem med tre eller flere bokhyller, og at de faglig tjener på å få mye lekser. Dette kommer også frem i en annen skoleundersøkelse, «Matematikk i motvind» (Grønmo, Onstad og Pedersen, 2010). Her har skoleforskerne bland annet sett på lekser hos elever som velger det vanskeligste mattefaget innen R97, 3MX. Dette er også tall fra 2008, som er resultater fra før Kunnskapsløftet. Man kan dermed anta at disse elevene er de mest teoristerke elevene under videregående opplæring, men også blant dem er forskjellene store i tidsbruk. Blant annet ser man at prestasjonene er like mellom den gruppen som bruker fire eller flere timer, og den gruppen som ikke bruker tid på lekser.

Hjem og skole

Det at lekser er nødvendig for å skape et bindeledd mellom hjem og foreldre, er en utbrett antagelse. En av de som deler dette synspunktet, er blant annet leder av Foreldreutvalget for Grunnopplæringen, Loveleen Rihel Brenna. Det er sant at foreldre er nøkkelen for prestasjon, men det er også det Rød Ungdom prøver å unngå. Som vi har sett, er det hvilket hjem man kommer fra, som avgjør hvilke prestasjoner man har i skolen. Derfor er det nettopp her kunnskapsgapet best kan tettes. Dette vil ikke si at Rød Ungdom eller jeg mener at det er dumt at foreldre er med på å utfordre sine egne barn faglig. Men det vil si at for de foreldrene som ikke har tid, kunnskap eller ressurser til å hjelpe til, ikke burde straffes for det.

Hvorfor ikke leksehjelp?

4. juni 2010 vedtok Stortinget en ordning som skulle sikre elever fra 1. til 4. klasse retten til leksehjelp. Etter min mening er intensjonen god, men resultatet er en u-sving, utenom selve problemet: at lekser ikke er god undervisning. Leksehjelpen er blant annet en dårlig løsning siden det ikke settes noen krav til hjelpelærerne. Dermed får man en ordning med ufaglærte SFOlærere som skal hjelpe de som muligens trenger ordningen mest. Siden ordningen også er frivillig, vil jeg anta at det avhenger av foreldrene hvem som benytter seg av ordningen. Noe av grunnlaget for vedtaket om leksehjelpordningen kommer fra SINTEFF sin sluttrapport Leksehjelp – Ingen tryllestav (Haugsbakken og Buland: 2009). Evalueringen forteller oss at «det viktigste arbeidet mot reproduksjon av sosial ulikhet i skolen skjer innenfor rammene av den ordinære opplæringen». Regjeringen har med prosjektet prøvd å lage SFO til en del av den ordinære opplæringen, men selv om leksehjelpen er gratis, er SFO fortsatt et tilbud som koster penger, dernest noe som faller utenfor skolen. Den sier også at det er avgjørende om foreldre oppmuntrer elever til å delta på opplegget.

John Hattie er en skoleforsker som har sett på hvilke tiltak som gir best resultat i skolen. Hattie har samlet over åtte hundre resultater rundt skoleforsking, hvor han blant annet konkluderer med at tillit mellom lærer og elev er avgjørende. Tilbudet om å få en «hjelpelærer» som ikke kjenner elevens utfordringer eller prestasjoner på forhånd, mener jeg ikke skaper et tillitsfullt opplæringsmiljø. Dette vil jeg komme tilbake til mot våre løsninger.

Retten til fritid

Det at man skal ha rett på fritid, er en fundamental rett, enten man er arbeidende eller elev. Dette er en rett man har jobbet frem i arbeidslivet gjennom flere tiår, men som elever fortsatt ikke har. Når den nye kunnskapsøkonomien alltid har som mål å øke kunnskapsnivået til elever samtidig som man bruker lettvinte metoder som lekser for å nå det, vil dette gå ut over elevers fritid. Rønningens artikkel forteller oss at elever ikke bruker nevneverdig mer tid, selv om de får tildelt mer lekser. Man kan dermed anta at mange elever går rundt med konstant dårlig samvittighet over lekser man ikke har tid til. Ifølge psykologen Thore Langfeldt kan denne konstante stressfølelsen være direkte skadelig for elever. Det mener også lege Ståle Fredriksen, som kaller lekser et overgrep mot barn. Det kan virke som at aktiviteter som bandøving, fotball, korps eller dans ikke er verdsatt som læring av utdanningspolitikere. Dette er utvilsomt læring hvor barn og ungdom selv får lov til å definere hva som er deres egen kultur.

TIMSS, PISA og det nye testregimet

Paradoksalt nok kan det være verdt å kritisere de samme testene som underbygger mye av vår skepsis til hjemmearbeid i skolen. Uten å gå for dypt inn i dette mener jeg det er to grunner til hvorfor det er verdt å være kritiske til mange av undersøkelsene, som har fått oppmerksomhet de siste ti årene. Den første grunnen er at testene ikke tar utgangspunkt i forskjellige læreplaner. TIMSS sammenligner tall fra over femti forskjellige land, mens PISA sammenligner fra sekstisyv forskjellige land. Det ville vært praktisk talt umulig å få med bredde i undersøkelsene i alle land, derfor må man ta utgangspunkt i gjennomsnittet av fagplanene. Dette fører til at kunnskap man får av praktisk læring, som laboratorieundervisning, muntlig forståelse eller kognitive ferdigheter, ikke blir målt. Det man sitter igjen med, er teoretisk kunnskap man kan pugge seg frem til. Dett mener jeg er et klart fortrinn for elever som kommer fra et visst sjikt i samfunnet. Den andre grunnen er at de har hatt utrolig mye å si for hvordan skolen de siste ti årene har blitt lagt opp. Ikke bare i Norge, men i hele den vestlige verden. Siden disse testene ofte bare kan teste én type kunnskap, blir det ansett som referansepunkt for hele verdens kunnskap. Med andre ord får OECD, som arrangerer PISA, mye av definisjonsretten på hva som er verdifull kunnskap. Dette mener jeg blant annet Kunnskapsløftet er et resultat av. Kunnskapsløftet kom etter sjokkresultater som viste at norske elever presterte under gjennomsnittet i forhold til PISA. Vi fikk dermed en reform som skulle styrke teoribasert kunnskap, samtidig som store deler av bredden i læreplanen ble sløyfet.

Vår medisin

Jeg mener at en leksefri skole er det mest effektive enkelttiltaket for å oppnå likhet i skolen i dag, men også den beste måten å sikre den beste undervisningen for alle. Svarene ligger igjen i HPAN, Rønning sin rapport. Lærere som ikke har tatt praktiskpedagogisk undervisning, eller på andre måter ikke har en fullverdig lærerutdanning, gir mer lekser, og har lavere prestasjoner blant elever. De lærerne som har tatt universitetsutdanning, gir mindre lekser og har høyere prestasjoner, mens de som har en fullverdig lærerutdanning, gir minst lekser, og har best prestasjoner blant elevene. Det kan dermed virke som det ikke har så mye å si hvor mye man har sittet på lesesalen på Blindern, så lenge man ikke kan formidle kunnskapen. Det kan også tyde på at lekser blir en hvilepute for lærere som mangler kompetanse.

Man ser også at desto flere elever det er per lærer jo mer lekser vil læreren gi. Dette kan indikere at lekser gis når lærere ikke har tid til å gjennomgå pensum, som utvilsom straffer noen elever mer enn andre. Dette er kanskje ikke veldig oppsiktsvekkende resultater, men det sier noe om hva som burde være medisinen.

Rød Ungdom mener at et av de viktigste tiltakene man må gjøre sammen med en leksefri skole, er å få opp lærertettheten ved å gjeninnføre og styrke klassedelingstallet. Med det ønsker vi et tak på femten elever per lærer i hele grunnskolen, og på yrkesfaglig studieprogram. Samt et tak på tyve elever per lærer på studiespesialiserende program. Dette ønsker vi av to grunner, for å sørge for at elever igjen har en rettighet på en lærer, og for at man igjen får en klasseromsstruktur i norsk skole. Gruppeinndelinger gjør det lettere å ha mindre grupper i undervisning, men det gjør det også lettere å ha auditorieundervisning. Som jeg har nevn tidligere, er en av de beste forutsetningene for god undervisning ifølge John Hattie, at man har tillit mellom elev og lærer. Vi tror at dette skapes når elever har en fast lærer i ett klasserom istedenfor mange forskjellige lærere, oppløst i grupper.

Kidsa har alltid rett

Når man opererer med tall, statistikk og forskjellige variabler, kan man fort glemme at lekser faktisk berører virkelige mennesker. Det vi har sett med organiseringen av leksestreik, er at det ikke bare berører, men engasjerer voldsomt. Den kraften man har sett blant elever som kjenner seg igjen i vår politikk, mener jeg er et bevis på at elever er genuint frustrert over hvordan lekser fungerer.

Resultatet fikk vi gjennom over ca. 3000 registrerte aktivister som sa de ville jobbe med streik på sin skole, over femti tusen på aksjonssiden på Facebook og pressedekning over hele landet. Av hva vi har erfart, var leksestreiken et tema i alle klasserom i hele Norge. Noe som alle elever, enten de var for eller imot viste om.

Kilder:

• Marte Rønning: Homework and pupil achievement in Norway, SSB 2010. http://www.ssb.no/ emner/04/02/20/rapp_201001/rapp_201001.pdf
• Anders Bakken: Prestasjonsforskjeller i Kunnskapsløftets første år, NO VA 2010. http://www.nova.no/asset/4069//4069_1.pdf
• Liv Sissel Grønmo, Torgeir Onstad & Ida Friestad Pedersen: Matematikk i Motvind, Unipub 2010. http://www.timss.no/rapporter%202008/ Matematikk%20i%20motvind.pdf
• Halvdan Haugsbakken og Trond Buland: Leksehjelp – Ingen tryllestav?, SINTEF 2009. http://www.sintef.no/upload/Teknologi_samfunn/5075/ Leksehjelp-ferdig%20rapport.pdf
• Hattie, J. and Clinton, J. (2001): The assessment of teachers. Teaching Education, 12, 279–300.
• Hattie John: Visible Learning, Routledge 2009.

Tre store forhold preger dagens verden: den største økonomiske krisa i menneskehetens historie, Kinas utvikling i retning av å bli verdens største økonomi og de store økologiske krisene. Det spørsmålet som da trenger seg på, er: Kan kapitalismen overleve dette
Dette er et spørsmål som maner en marxist til en viss forsiktighet.

Pål Steigan er med i Internasjonalt utvalg i Rødt, og er aktuell med boka Sammenbruddet.

Det finnes fortsatt dem som tenker at det kanskje hadde vært fint med litt global oppvarming, slik at vi fikk milde vintre her nord og en lang badesesong om sommeren. Og det finnes absolutt dem som tror at klimakatastrofer er noe som dommedagsprofetene snakker om.

Glem begge deler. Klimakatastrofene pågår nå. Den globale oppvarminga fører allerede til katastrofer som dreper massevis av mennesker, som gjør enda mange fler hjemløse, og som ødelegger for milliarder.

Monterossa rasert

25. oktober 2011 ble de vakre småbyene i Cinqueterre, som står på UNESCOs liste, rammet av et regnvær som i løpet av få timer slapp ned 580 mm nedbør, eller rundt regnet en fjerdedel av nedbørsmengden i Bergen på ett år.

Det er slik klimakatastrofene arter seg allerede i dag. FNs klimapanel skriver i en ny rapport at global oppvarming vil gi mer ekstremvær.¹

Høsten 2011 har hatt mange flomkatastrofer. Mange av dem er ikke en gang registrert i norsk presse, eller kanskje bare nevnt i en notis.

I begynnelsen av oktober ble byen El-Bayadh i Algerie² rammet av en kraftig flom som ødela hundrevis av hjem og drepte 13 mennesker.

To ulike stormsystemer gjorde store ødeleggelser i Mellom-Amerika. Minst 105 mennesker ble drept i Honduras, Costa Rica, Guatemala, El Salvador og Nicaragua. I alt en million mennesker ble rammet av stormene som førte til store flommer og jordskred.

Thailand har opplevd sin verste flom siden 1942³. I alt ni millioner mennesker er rammet, og i oktober 2011 var 27 av landets 77 provinser flomrammet. Det var registrert over 600 døde. Noen områder lå under to meter vann, og 1,6 millioner hektar jord lå under vann. Mange industribedrifter er ødelagt, og Thailands eksport er hardt rammet.

I Kambodsja ble 240 mennesker drept i flommene, og i Burma ble 106 mennesker drept. De materielle skadene var meget store.

4. november 2011 ble Italia rammet av katastroferegn igjen. 530 mm nedbør ble målt i Genova på noen timer, og byen så ut som den var rammet av en tsunami.⁴

Og for dem som måtte tro at global oppvarming nødvendigvis vil føre til at været vil bli varmere, har vi dårlig nytt. Klimaet blir villere, voldsommere og mer ekstremt. Men vi har ingen garanti for at det ikke også kan komme ekstreme snøfall, slik som i New England-statene i USA i oktober 2011. Meteorologer omtaler den som den verste oktoberstormen i landet på 200 år.

Etter at 2010 ga India lange perioder med temperaturer opp mot og over 50 °C, fortsatte våren 2011 i samme år. I følge The Times of India ble 80 % av mangoavlingen ødelagt av ekstrem tørke. I Konkan-området fortalte bøndene om hvordan blomster og blader ble brent til støv av varmen. Der var avlingene nede i 10 % av normalen.

Russland hadde ekstremtørke og hetebølger i 2010 som førte til branner, som igjen skadet hveteproduksjonen i stor skala. Dette førte umiddelbart til en kraftig økning av kornprisene på verdensmarkedet. Mange tusen mennesker døde av hetebølgen.

Regnestykket som ikke går opp

I dag bruker Kina mer basisressurser enn USA. Av strategiske varer som korn, kjøtt, olje, kull og stål forbruker Kina mer av samtlige, med unntak av olje, der USA har et stort, men minkende forsprang. Kina bruker 25 % mer korn enn USA. Kjøttforbruket er dobbelt så stort. Landet bruker tre ganger så mye kull og fire ganger så mye stål.

Men sett at Kinas innbyggere skulle begynne å bruke like mye ressurser hver seg, som det man gjør i USA. Dersom Kina skulle klare å opprettholde en vekst på 8 % i året, vil den situasjonen inntreffe i 2035.

I så fall ville Kina for eksempel bruke 80 % av det som i dag forbrukes av papir i hele verden. Farvel til verdens skoger! Hvis Kinas kornforbruk per hode skulle nå amerikansk nivå i 2035, ville landet trenge 1,5 milliarder tonn korn, eller 70 % av dagens kornproduksjon i verden.

Hvis 3 av 4 kinesere skulle ha hver sin bil, slik man har i USA, ville landet trenge 1,1 milliarder biler, eller 10 % flere biler enn det finnes i hele verden i dag.

Et USA-liknende Kina i 2035 ville trenge 85 millioner fat olje om dagen. Verden produserer i dag ca. 86 millioner fat olje, og vil kanskje aldri klare å produsere mer enn det. Det var verdens oljeressurser!

Jeg kan lese, og jeg kan den lille gangetabellen. Folkens: Dette regnestykket går ikke opp! Den kapitalistiske vekstmodellen kan ikke holde løftene sine. Den amerikanske drømmen kan bare gjelde for et lite mindretall av menneskeheten, og selv der har drømmen nå blitt mer og mer lik et mareritt.

Kina – en koloss på leirføtter?

Kina styrker seg på svært mange områder i forhold til USA. Kina er på stø kurs mot å bli en ny supermakt. USA har enorme problemer, noe jeg har dokumentert i boka Sammenbruddet. Men Kina har også store innebygde svakheter.

Kina har en arbeidsstyrke på over 820 millioner mennesker. Over 130 millioner av dem er interne migrantarbeidere som lever som en permanent reservearbeidskraft. De har få, om noen, rettigheter, og utsettes for arbeidsforhold som under den råeste delen av den industrielle revolusjonen i Europa. I følge kinesiske myndigheter har halvparten av bybefolkninga og 90 % av folket på landsbygda ingen form for helseforsikring.

Fra 1990 til 2005 falt husholdningenes inntekter fra 50 % av BNP til 37 %, et dramatisk fall på 13 %. Det viser i hvor stor grad den kinesiske kapitalistklassen akkumulerer på arbeidernes bekostning, og viser hvor den kinesiske imperialismen henter styrken sin fra. Fra 2000 til 2006 økte investeringene fra 35 % til 43 % som andel av BNP, og eksporten fra 23 % til 37 %. Dette fører naturligvis også til økende klasseforskjeller i Kina. De fattigste 100 millionene lever på to yuan om dagen, mens de superrike er på vei inn på listene over verdens rikeste milliardærer.⁵

Den asiatiske utviklingsbanken har gjort en studie av 22 land i Asia, og slår fast at Kina og Nepal er de landa med størst ulikheter. Boston Consulting Group skriver at Kina i 2005 hadde 250 000 dollarmillionærer. De utgjorde bare 0,4 % av husholdningene, men sto for 70 % av eiendommen. Ifølge andre oversikter har tallet på dollarmilliardærer passert 260 (2009)⁶. I 2005 rapporterte Folkets Dagblad:

87 000 protester, opprør og ’masseepisoder’, en oppgang på 6 % fra 2004 og 50 % fra 2003.

I den samme artikkelen fortelles det at 40 millioner bønder har mistet jorda fra 1995 til 2005, på grunn av urbanisering, og man regnet med at ytterligere 15 millioner ville lide samme skjebne innen 2010. I en svært åpenhjertig artikkel⁷ sammenliknes situasjonen med lidelsene bøndene i Oklahoma opplevde på 1930-tallet, da de måtte forlate jorda og dra ut for å lete etter arbeid.

Offisielt er arbeidsløsheten i Kina under 5 %, men hvis man regner med armeen av reservearbeidskraft, migrantarbeiderne og de fattige på landsbygda, er det flere forskere som mener at tallet heller burde være 24–27 %.

Kina har bygd opp verdens største eiendomsboble. I fjor sto 64 millioner nybygde boliger tomme.⁸ Enkelte steder finnes reine spøkelsesbyer, der kolonner av nye skyskrapere står uten beboere.

Kinesisk gruvedrift og industri er beryktet for ekstreme arbeidsforhold. Ifølge offisiell statistikk døde 45 000 gruvearbeidere i perioden 2000–2008. (China Labour Bulletin, 2008).

Verdensbanken anslår at 750 000 kinesere dør for tidlig hvert år som følge av luftforurensing.

Andelen barn født med skader økte med 39 % fra 2000 til 2007. De fødes med deformasjoner, hjertefeil, skader i hjernen og mange andre skader. Mange mener at det skyldes forurensing.

Kina mangler matjord, reint vann og har store problemer med å skaffe nok energi til å holde den enorme veksten i gang.

Hvordan skal dette gå i hop?

To-graders-målet ryker

To-gradersvinduet er i ferd med å lukkes. Hva betyr det? Jo, det betyr at dersom man skal unngå at gjennomsnittstemperaturen på jorda øker mer enn to grader, så begynner tida å bli svært knapp.

I følge den siste rapporten fra IEA⁹, Det internasjonale energiinstituttet, som ikke er kjent for ytterliggående samfunnskritikk, øker nå sjansene daglig for at den globale oppvarminga vil overstige 2° C. Klimaforskerne mener at dersom temperaturen øker mer enn dette, kan situasjonen bli fullstendig kaotisk og uforutsigbar. Det er da en fare for at jorda kommer inn i en sjølforsterkende temperaturøkning når feed-back mekanismene begynner å slå inn. Det gjelder den magasinerte varmen i havet og redusert utstråling til verdensrommet når mer hav blir isfritt i Arktis.

For å holde oss under en økning på 2 °C, må CO²-nivået i atmosfæren ikke overstige 450 ppm. (parts per million). I 2011 ligger nivået på ca. 390 ppm.¹⁰, og det siste tiåret har nivået økt med ca. 2 ppm. per år. Mellom 1991 og 2000 økte nivået med ca. 1,5 ppm. per år. Økninga er altså rask, og den akselererer. Med det nåværende tempoet vil vi passere 450 ppm. før 2040.

Men et alvorlig problem er at dersom det ikke skjer en rask omlegging i global skala innen 2017, så vil nivået på 450 ppm. allerede være innebygd i den daværende infrastrukturen, i form av allerede bygde kraftverk, industrier og transportsystemer.

La oss se på to grafer. Den første viser problemet med innebygd CO²– økning. Grafen viser at det er knapt med tid dersom ikke to-gradersmålet skal bli uoppnåelig.

Hvor sannsynlig er det at verden vil holde seg til to-graderskurven? For å svare på det kan vi se på neste graf, på neste side.

Verdens energibehov, slik det ser ut i dag, vil sprenge to-gradersmålet i stumper og stykker. Hvis det da ikke skjer radikale endringer.

Er det i det hele tatt mulig å forene de to grafene?

John Schellnhuber, direktør ved Potsdam -Institut für Klimafolgenforschung¹¹, informerte Barack Obama om hva USA måtte gjøre for å unngå et slikt scenario. Det gikk kort og godt ut på å redusere USAs utslipp av CO² fra 20 tonn per innbygger i dag til null i 2020. Da ville man ha en fair sjanse til å unngå en temperaturøkning på mer enn 2 grader. Men da måtte også Kinas utslipp nå toppen i 2020 og gå ned til null i 2035.

«Politikere som er enige om to-gradersmålet på G20-møtet, lurer seg sjøl, når de ikke innser hva slags kutt det må innebære», sa Schnellnhuber.

Klokkene ringer for kapitalismen

Da jeg vokste opp på femtitallet, leste jeg science fiction-litteratur om at folk i år 2000 ville sveve rundt i storbyer i personlige raketter og bygge byer i Antarktis drevet av atomkraft. Vi skulle ta inn all næring i form av piller, og være kledd i sølvglinsende trikot. Kommersielle romferder ville være vanlig.

Det gikk ikke akkurat sånn. Vi sitter med fasiten, og den forteller oss at verden i 1950 hadde et BNP per dag på 17 004 PPP dollar (PPP = lik kjøpekraft). Fram til 2000 hadde BNP per dag steget til 107 506 PPP dollar.¹² Det er en vekst på ca. 4 prosent i året. De seinere åra har industrilanda hatt problemer med å oppnå så stor vekst, mens land som Kina, India og en del andre utviklingsland har hatt vekstrater på mer enn 10 prosent. La oss gå ut fra business as usual og si at verden de neste 90 åra vil ha en vekst på 2,5 prosent. Dette er ikke så veldig mye over nullvekst i BNP per capita, siden det er antatt at jordas folketall vil øke med 1,4 prosent i året fram til 2060. Så det må betraktes som et forsiktig anslag.

Likevel vil 2,5 prosent i årlig vekst bety en dobling hvert 28. år, og det vil si at verdens økonomi skulle være 9 ganger så stor i 2100 som i 2010. La oss være så dristige å anta at det vil være mulig å effektivisere energibruken, slik at veksten i energiforbruket blir på det halve av veksten i BNP. Da vil verdens energiforbruk være tre ganger så stort i 2100 som i 2010.¹⁴ Jeg understreker at her har jeg gjort en uhyre optimistisk antakelse. En så stor frikopling av energibruken fra økonomisk vekst har man hittil aldri sett.

En produksjon som er ni ganger så stor, vil derimot kreve omtrent ni ganger så mye råstoffer, vann og så videre. Bruken av stål, sement, plast og ulike typer sjeldne råstoffer vil måtte øke omtrent i takt med produksjonsveksten. I noen tilfeller vil forbruket øke mye mer, slik som når en ny teknologi krever helt nye mengder litium eller coltan, slik batteriteknologien og mobiltelefonproduksjonen har vist, eller for den del kopper, som strømnettet og jernbanene vil trenge.

Vi må også forutsette at den fattigste tredelen av menneskeheten minimum skal bringes opp mot dagens gjennomsnitt, og den økende folkemengden skal ha noe å leve av.

Alt dette skal skje samtidig som utslippet av klimagasser i den rike verden angivelig skal reduseres med 80 prosent innen 2050.

Tre store forhold preger dagens verden: den største økonomiske krisa i menneskehetens historie, Kinas utvikling i retning av å bli verdens største økonomi og de store økologiske krisene. Det spørsmålet som da trenger seg på, er: Kan kapitalismen overleve dette? Er det mulig for kapitalismen å løse disse problemene og fortsette å beherske verden ved utgangen av dette århundret?

Dette er et spørsmål som maner en marxist til en viss forsiktighet. Både Marx og Lenin trodde at de levde i kapitalismens siste tider, og mang en marxist, også undertegnede, har uttalt seg skråsikkert om kapitalismens undergang.

Men spørsmålet må likevel stilles. Det presser seg på, ikke ut fra marxistisk ortodoksi, men ut fra hva som skjer i den virkelige verden. Det er en del store regnestykker som ikke går opp, og man trenger ikke å være rakettforsker for å se at de ikke går opp. Dette blir særlig klart når man ser de ulike problemene i sammenheng og i et langsiktig perspektiv.

Først av alt: Kapitalismen må ha vekst. Grunnloven for all kapitalisme er: Akkumuler eller dø. Eller som Marx sa: Akkumulere, akkumulere det er Moses og profetene.

La oss se bort fra de økologiske hindrene og forutsette at det er mulig for den globale kapitalismen å reinvestere profitabelt med en vekstrate på for eksempel 3 prosent i året. Det innebærer at det måtte finnes nye, profitable ekstra investeringsobjekter for 3000 milliarder dollar i 2030, mot 1600 milliarder i 2010 (i tillegg, sjølsagt, til de ca. 56 000 milliardene som utgjorde globalt BNP i 2009), sammenliknet med 430 milliarder i 1973 og 150 milliarder i 1950.

Når vi så tar de økologiske begrensningene med i regnestykket, blir oppgaven totalt umulig.

(Les mer om dette i boka, Sammenbruddet, Spartacus forlag 2011, og på bloggen min: http://psteigan.wordpress.com/)

Noter:

1. http://www.guardian.co.uk/environment/2011/nov/01/climate-change-weather-ipcc
2. http://www.emergencyresponse.eu/gmes/en/event/ Floods-in-Algeria_114.html
3. http://www.emergencyresponse.eu/gmes/en/event/ Floods-in-Algeria_114.html
4. http://www.youreporter.it/video_disastro_in_corso_ sardegna
5. http://www.forbes.com/sites/ russellflannery/2011/03/10/its-chinas-year-on-the- 2011-forbes-billionaires-list/
6. http://monthlyreview.org/2010/02/01/the-u-seconomy- and-china-capitalism-class-and-crisis
7. http://english.peopledaily.com.cn/200609/01/ eng20060901_298824.html
8. http://www.asianews.it/news-en/Crisis-in-China:-64- million-empty-apartments-19459.html
9. ttp://www.worldenergyoutlook.org/
10. http://co2now.org/Current-CO 2/CO 2-Trend/
11. http://www.pik-potsdam.de/
12. Kilde: Verdensbanken: World Development Indicators
13. Exxon har prognoser om en vekst i energiforbruket på 1,2 prosent. Exxon Outlook for Energy, 2009
14. Se David Harvey, The Enigma of Capital, and the Crises of Capitalism, Oxford University Press.

Det er konsensus om at vår tids samfunnstype,
kapitalismen, er i krise.
Mange mener også i oppløsning.
Kapitalismens økonomi krever vekst.
Akkumuler eller dø!
Men: Hva så?
Det er ikke mer enn to menneskealdre siden,
at svaret ble fascisme. Som reddet kapitalen
og kapitalismen.
Folket kan ta makta.
I mange land prøver de.
Tahrir! Occupy Wall Street! …