International Socialism          

http://www.isj.org.uk

International Socialism er et britisk kvartalstidsskrift som nå – meget sjenerøst – legges ut på nett. De fleste bidragsytere hører med til Socialist Workers Party og omegn. Nr. 144 (høst 2014) er et usedvanlig rikholdig og variert nummer. Blant de artiklene som fortjener å løftes fram, er en brei oversikt over klimaspørsmål og klimakamp, skrevet av Andreas Ytterstad, og ei perspektivrik oversikt over imperialismens mange kriser. Den siste er skrevet av Alex Callinicos, som er en av vår tids mest skarpskodde – dvs. marxistiske – analytikere. Men nummeret byr også på viktige bidrag om bl.a. Ukraina og muligheter for sosialistisk politikk og arbeiderkamp i Sør-Afrika, i tillegg til at det kastes lys over ny litteratur om Lenin. Som alltid byr International Socialism også på ei rekke bokmeldinger. Ved sida av Monthly Review og New Left Review, som begge er omtalt i denne spalta tidligere, er det altså ikke mangel på muligheter for engelskkyndige til å fordype seg i aktuelle analyser.         

David Harvey

http://www.davidharvey.org

Denne gang bryter vi tradisjonen med å presentere organisasjoner og tidsskrifter, og går for en enkeltperson, som riktignok er en institusjon i seg sjøl. David Harvey er en marxistisk samfunnsforsker (egentlig geograf), som bare i det siste tiåret har skrevet en rekke epokegjørende arbeider om kapitalisme, nyliberalisme og imperialisme, i tillegg til et ruvende tobindsverk om å lese Kapitalen. Ny bok av året er Seventeen contradictions and the end of capitalism (London: Profile Books), som er omtalt av Ståle Holgersen i dette nummer av Rødt!, og som roper på ei norsk oversetting. Hans hjemmeside tilbyr et grunnkurs i studier av Kapitalen, en lang rekker artikler, anmeldelser av hans bøker, foredrag og intervjuer. Her ligger også flere aktuelle videoer og podcasts. Helt nytt er nærmere to timer i selskap med Harvey under en foredrag i Amsterdam, med påfølgende debatt, om Karl Marx. Et annet funn er en samtale mellom David Harvey og Tariq Ali for kort tid tilbake. Dette er gode alternativer til slapp tv-seing.

Haymarket Books

http://www.haymarketbooks.org
Haymarket Books i USA er et forlag som spesialiserer seg på marxistisk, sosialistisk og radikal faglitteratur, og deres hjemmeside gir en god oversikt over aktuelle og kommende utgivelser. En spesialitet er billig-bokutgaver av faglitteratur som har kommet med kostbar innbinding andre steder, men det er også viktig originalutgivelser. Et ferskt eksempel på dette er Arundhati Roys Capitalism – A ghost history, som kortfattet og spenstig endevender både India og den globale kapitalismen. Haymarket Books arrangerer også møter og forfatterkvelder som ofte legges ut som film etterpå. Det gjelder også lanseringa av Roys nyeste bok, som tegner et fint portrett av den indiske forfatteren og aktivisten. Denne begivenheten er også tilgjengelig via denne lenka: http://www.youtube.com/watch?v=3tkQyqLnFbk

 Tore Linné Eriksen

International Socialism          

http://www.isj.org.uk

International Socialism er et britisk kvartalstidsskrift som nå – meget sjenerøst – legges ut på nett. De fleste bidragsytere hører med til Socialist Workers Party og omegn. Nr. 144 (høst 2014) er et usedvanlig rikholdig og variert nummer. Blant de artiklene som fortjener å løftes fram, er en brei oversikt over klimaspørsmål og klimakamp, skrevet av Andreas Ytterstad, og ei perspektivrik oversikt over imperialismens mange kriser. Den siste er skrevet av Alex Callinicos, som er en av vår tids mest skarpskodde – dvs. marxistiske – analytikere. Men nummeret byr også på viktige bidrag om bl.a. Ukraina og muligheter for sosialistisk politikk og arbeiderkamp i Sør-Afrika, i tillegg til at det kastes lys over ny litteratur om Lenin. Som alltid byr International Socialism også på ei rekke bokmeldinger. Ved sida av Monthly Review og New Left Review, som begge er omtalt i denne spalta tidligere, er det altså ikke mangel på muligheter for engelskkyndige til å fordype seg i aktuelle analyser.         

David Harvey

http://www.davidharvey.org

Denne gang bryter vi tradisjonen med å presentere organisasjoner og tidsskrifter, og går for en enkeltperson, som riktignok er en institusjon i seg sjøl. David Harvey er en marxistisk samfunnsforsker (egentlig geograf), som bare i det siste tiåret har skrevet en rekke epokegjørende arbeider om kapitalisme, nyliberalisme og imperialisme, i tillegg til et ruvende tobindsverk om å lese Kapitalen. Ny bok av året er Seventeen contradictions and the end of capitalism (London: Profile Books), som er omtalt av Ståle Holgersen i dette nummer av Rødt!, og som roper på ei norsk oversetting. Hans hjemmeside tilbyr et grunnkurs i studier av Kapitalen, en lang rekker artikler, anmeldelser av hans bøker, foredrag og intervjuer. Her ligger også flere aktuelle videoer og podcasts. Helt nytt er nærmere to timer i selskap med Harvey under en foredrag i Amsterdam, med påfølgende debatt, om Karl Marx. Et annet funn er en samtale mellom David Harvey og Tariq Ali for kort tid tilbake. Dette er gode alternativer til slapp tv-seing.

Haymarket Books

http://www.haymarketbooks.org
Haymarket Books i USA er et forlag som spesialiserer seg på marxistisk, sosialistisk og radikal faglitteratur, og deres hjemmeside gir en god oversikt over aktuelle og kommende utgivelser. En spesialitet er billig-bokutgaver av faglitteratur som har kommet med kostbar innbinding andre steder, men det er også viktig originalutgivelser. Et ferskt eksempel på dette er Arundhati Roys Capitalism – A ghost history, som kortfattet og spenstig endevender både India og den globale kapitalismen. Haymarket Books arrangerer også møter og forfatterkvelder som ofte legges ut som film etterpå. Det gjelder også lanseringa av Roys nyeste bok, som tegner et fint portrett av den indiske forfatteren og aktivisten. Denne begivenheten er også tilgjengelig via denne lenka: http://www.youtube.com/watch?v=3tkQyqLnFbk

 Tore Linné Eriksen

Gladnytt 1

Det klages så mye på ungdommen, her er det så mange som er late, arbeidsskye og tiltaksløse. Ja, noen er til og med uføre. Derfor har vi ei regjering som satser på at det skal være lønnsomt å arbeide. Fliden skal belønnes. Men i blant er det lyspunkter i mørket, det ser vi når skattelistene kommer.

Her ser vi at det er mange som har arbeidet

hardt, og derfor velfortjent har klart å legge seg opp litt sparepenger. De er eksempler til etterfølgelse, og det er merkverdig at ikke flere tar etter. Det gjelder å stå opp om morran. Derfor sender vi en oppmuntrende hilsen til Frederik Wilhelm Mohn (27), Ragnhild Ulltveit-Moe (22). Gunnar Selvaag (29), Karianne Klaveness (26), Kristine Klaveness (28), Agnes Astrup (25) og Michael Brun (23), som i ung alder har klart å spare et sted mellom 100 og 300 millioner hver. Stå på videre!

Det er mye diskusjon om det er arv eller miljø som teller mest. Det er ingen motsetning. F.eks. er det enkelte miljøer hvor flere arver mer. Og er det ikke bra at arveavgiften fjernes, slik at folk slipper å flytte til et annet land der det er billigere å dø?

Gladnytt 2

Det heter ofte at omfordeling ikke nytter noe særlig; det er altfor få rike og for mange fattige til at det virkelig monner. Derfor skal kaka bli større istedet for å fordeles på en annen måte.

Nå leser vi rapporten Global Wealth Rapport fra den sveitsiske storbanken Credit

Suisse om hvordan verdens formuespyramide ser ut. Det er en orgie i gladnytt. De litt usikre tidene rundt 2008/09 er heldigvis over, og tallet på dollarmillionærer – og milliardærer – er nå på rask oppover igjen, og det aller mest i USA. Rapportens nøkterne tall forteller oss at de 0,7 % rikeste i verden legger beslag på 115 000 milliarder dollar. Det er 44 % av hele kaka. De 70 % som befinner seg nederst må derimot dele på 2,9 %. Dvs. at 35 millioner på toppen har 150 ganger mer enn det 3,3 milliarder mennesker har til sammen. Fra andre undersøkelser veit vi at de 67 rikeste har like stor formue som halvparten av verdens befolkning. Det er hyggelig å høre, da gjenvinner vi troen på at en mer rettferdig fordeling virkelig vil gi resultater.

 Gladnytt 3

Det er ikke lett å finne fram til den rette parfymen, det er noe vi alle strever med. Men hvor kommer løsningen fra, om ikke fra Cuba? Selskapet Labiofam, som tilfeldigvis eies av nevøen til Fidel og Raul Castro, har lenge samarbeidet med en fransk bedrift om to nye parfymer, som snart er klare for lansering. Den ene har fått navn etter Ernesto Che Guevara, og skal dufte av sitrus og treverk. Den andre heter Hugo, etter Venezuelas mangeårige president. Den har en litt mer fruktig eim, med hint av papaya og mango. Det er altså ikke et spørsmål om å etterlikne revolusjonsledernes egne kroppslukter. Det kan være like greit.

Gladnytt 4

Det er altfor mye uvennskap og strid i verden, og det er derfor gledelig å bringe videre historier om hva vennskap og godt samarbeid kan føre til. Vi tar utgangspunkt i at Erik Solheim (noen som husker han?) skal kaste glans over et Civita-prosjekt om hva som er galt med norsk utviklingspolitikk. (Vi tipper at svaret er at det er for lite marked, for mye stat og for høy formueskatt). Når Clemet henter inn Solheim, er det selvfølgelig for å yte gjengjeld, etter at han tidligere innsatte henne som styreleder i Norfund. (Det var for å holde erkeliberalist og direktør Kjell Roland i øra). Eller var det kanskje fordi han skreiv så rørende vakkert om henne i et festskrift? Men det stopper ikke her. Hele prosjektet er finansiert med et par millioner av Bill Gates, og også han må sies å være en venn av Solheim. I alle fall har han alltid hatt sugerør i den rødgrønne statskassa, enten det gjelder vaksiner – som går utenom det offentlige helsevesenet – eller når han og Solheim fronter Afrikas «grønne revolusjon» med Yara og noen av verdens versting-selskaper på laget.

Gladnytt 5

Det er mange som strever med å lage cv-er, skrive jobbsøknader og oppføre seg riktig under intervjuer. Også her er det gode nyheter å hente om hvordan dette kan gjøres. I ei av høstens mange nye bøker om Jonas Gahr Støre går det fram at hans forgjenger som AP-leder allerede tidlig i 2010 luftet tanken om generalsekretærstillingen i Nato. Men hva manglet på cv-en? Jo, en krig med treffsikre norske bomber. Til svenske partifeller begrunnet Stoltenberg det med at norske jagerflygere måtte få trene litt, øvelse gjør som kjent mester. Det er ingen tvil om at Stoltenbergs rolle som pådriver vakte stor begeistring hos de høye herrer og kvinner i Nato. Slik var hver eneste bombe som en jobbsøknad å regne. Og dermed fikk vi en gledelig historie om at det virkelig nytter å anstrenge seg når man vil ha drømmejobben.

TISA – en trussel mot velferd og demokrati

TISA – Trade In Services Agreement –vil antakelig kunne forandre Norge i like stor grad, eller i større grad, enn det EØS-avtalen gjorde.
Derfor forhandles den fram i hemmelighet.

Trade In Services Agreement er den siste av mange frihandelsavtaler initiert av USA. Det er 23 partnere i avtalen, Australia, Canada, Chile, Taiwan, Colombia, Costa Rica, Hong Kong, Island, Israel, Japan, Liechtenstein, Mexico, New Zealand, Norge, Pakistan, Panama, Paraguay, Peru, Sør-Korea, Sveits, Tyrkia, USA og EU. I alt er 50 land involvert.

Forhandlingene om TISA ble innledet i 2012

TISA omfatter bare tjenester. Omkring 70 % av verdensøkonomien består av tjenester, og disse 50 landene står for omtrent 70 % av tjenestene i verden. Så dette er en betydelig del av verdensøkonomien.

Forhandlingene om TISA foregår i dypeste hemmelighet, og kjennskap til avtalene kommer først og fremst fra lekkasjene i WikiLeaks og andre mindre lekkasjer. I tillegg kjenner en forhandlingstilbudet fra en del land, bl.a. Norge (fra 2013).

TISA er én av de mange frihandelsavtalene som blir forhandlet fram nå. Andre er TTIP, TPP, NAFTA, SAFTA, CETA, GATS og WTO. Mer om alle disse mystiske forkortelsene kommer i nummer 1/2015 av Rødt!.

Hvem står bak TISA?

Hovedaktøren bak TISA og andre frihandels-avtaler er USA. Og der er regjeringen veldig styrt av lobbyister fra flernasjonale selskaper. Viktigst har The Coalition of Services Industries (CSI) vært. I følge deres hjemmeside representerer CSI bedrifter som omfatter 80 % av arbeidsstyrken og ¾ av USAs økonomi. Lista over medlemsselskap omfatter AIG, AT&T, IBM, Google, Microsoft, Walmart, Walt Disney, JPMorgan, CitiGroup mfl. Dette er den amerikanske storkapitalen. For full oversikt, se denne linken: https://servicescoalition.org/about-csi/csi-members

I en artikkel i Klassekampen i juni går det frem at NHO har jevnlige møter med regjeringen om frihandelsavtalene, deriblant TISA-avtalen. Samtidig har ikke arbeidstakerorganisasjonene tilsvarende informasjon/påvirkning. Så det er tydelig hvem som pusher på TISA – og hvem som har interesser av å gjøre dette.

Hvorfor TISA?

CSI skriver at de har virksomhet i mer enn 100 land, men beskriver sin politikk slik:

CSIs mål er å utvide det multilaterale handels-miljøet for å inkludere flere land og flere tjenester, styrke de bilaterale tjenestehandels-relasjonene, og sikre konkurransedyktige tjenester handel i det globale markedet. For å oppnå disse målene, har CSI lansert en rekke initiativer i internasjonal handel, investering, regulerende politikk, statistikk forbedring, elektronisk handel og andre. Koalisjonen av tjenesteytende næringer søker også å:
– Redusere barrierer for handel med tjenester.
– Sikre at USAs økonomisk politikk gjenspeiler betydningen av tjenestesektoren
– Gi data og analyser på virkningen av tjenester på den amerikanske økonomien.
CSI-leder, Samuel Di Piazza (Citigroup) slår fast at TISA-landene må «modifisere eller eliminere» innenlandske reguleringer. Han hevder videre at banker, forsikringsselskap, media og andre selskap som driver global business, skulle bli i stand til å operere i et miljø hvor de bestemmende faktorene er markedsbasert, ikke regjeringsbasert. Framtiden under TISA er en framtid uten offentlig leverte eller regulerte tjenester, og det frie markedets prinsipper kan styre investering i og levering av tjenester på en internasjonal arena.

Ett eksempel er Walmart, et CSI-medlem. De ser TISA som en måte å frigjøre seg på fra f.eks. lokale myndigheters regulering av deres lokalisering og begrensninger på størrelsen på butikkene. De ønsker også at TISA skal sette en stopper for restriksjonene på salg av alkohol og tobakk, som de fleste land har.

Målet med TISA er med andre ord å regulere det offentliges rett til å regulere!

Formålet med TISA

The Really Good Friends of Services, som initiativtakerne til TISA kaller seg, har en klar agenda om å liberalisere mer – åpne flere markeder for utenlandske investorer. Når man åpner sitt eget marked, er det klart at man også har offensive interesser, man ønsker innpass på utenlandske markeder for sine kjerneområder (les: innenlandsk storkapital).

Det er heller ikke slik som i en vanlig politisk diskusjon, hvor du diskuterer reguleringer og ønsker å regulere mer/mindre om din kandidat blir valgt. Her er det snakk om å bli fullstendig kvitt alle reguleringer (eller så mange som mulig), og gjøre det umulig å gå tilbake til et reguleringsregime. Ønskedrømmen til storselskapene er at valg blir uviktige – de grunnleggende reglene i et land kan ikke forandres.

Dette er en trussel mot demokrati og offentlig velferd, men i tillegg er det også en trussel mot bransjer i privat sektor hvor basisreguleringer som arbeidsmiljø, arbeidstid osv. kan bli sett på som handelshindringer og gjort umulig.

Norges situasjon nå

Sentralt i TISA står kravet om «nasjonal likebehandling». Det betyr at norske tjeneste-leverandører ikke får behandles på en bedre måte enn utenlandske. Internasjonale storkonsern ser helt klart på viktige samfunnstjenester som big business. Den sterke norske offentlige sektoren og de gode reglene for konkurranse gjør at det ikke er helt fritt fram for aggressive kommersielle interesser i Norge. TISA vil endre dette. Ved å vedta avtalen vil vi være forpliktet til å legge forholdene til rette for store selskap som tenker kun på penger. Vi er i ferd med å forplikte oss til mer konkurranseutsetting, out-sourcing og privatisering av samfunnets viktigste tjenester.

Norges ambisjoner med TISA

Mens NHO tydeligvis har god tilgang til regjeringen og informasjon om TISA, har fagbevegelsen blitt avspist med møter med forhandlingsdelegasjonen og informasjon om Norges mer enn ett år gamle åpningstilbud.

Men allikevel vet vi hvorfor Norge går med i TISA. Norge presenterer klare offensive handelsinteresser på vegne av en del store selskap. Det er potensiale i 100 milliardklassen her.

Områdene Norge satser på, er naturligvis oljesektoren, men også skipsfart/skipsfartsforsikringer, telekom (Telenor) og ingeniør-tjenester (Veritas). Forhandlingene er i skrivende stund i ferd med å stabiliseres, og det foregår bilaterale forhandlinger med andre land for å få de til å åpne markedene sine i disse sektorene. Hvilke motkrav som kommer mot Norge, er uklart. Slik sett er forhandlingene inne i en slags forberedende sluttfase, og kan kanskje bli endelig klare og undertegnet før neste Stortingsvalg, men tidsplanen er litt usikker.

Hvorfor TISA utenfor WTO?

WTO – Verdens Handelsorganisasjon – har vært mye kritisert pga. sin udemokratiske natur, sjølv om hvert medlemsland har en stemme, er det normale at saker blir kjørt fram til konsensus, ikke avstemming. Da er det de store som bruker press for å komme fram til en konsensus, forhandlinger føres i mer eller mindre hemmelighet med utvalgte partnere. Målet med WTO var å overvåke og liberalisere all internasjonal handel. GATS-avtalen (General Agreement of Trade in Services) var den delen av WTO som sto for forhandlinger og avtaler om tjenester. Avtalen har ofte blitt kritisert for å være snarveien til å privatisere offentlige tjenester. GATS ble etablert i 1995, men sees ikke på som et tjenlig virkemiddel for storkapitalen i dag.

Den amerikanske storkapitalen har organisert pressgruppen Teamtisa, http://teamtisa.org, som slår fast at TISA er den mest lovende muligheten på to tiår til å forbedre vilkårene for og til å utvide handel med tjenester. TISA har muligheten til å utfordre fundamentale barrierer når det gjelder handel med tjenester. Dette kan være barrierer som begrenser retten til å flytte data over grenser, urettferdig konkurranse fra offentlig eide selskap, ulike former for tvang når det gjelder krav til lokalt eierskap, og diskriminering når det gjelder å gi utenlandske selskap lisenser og tillatelser. TISA kan bli en de viktigste økonomiske bidragsyterne i dette århundret for USA.

Teamtisa – selv om det høres ut som et talentløst navn på en sportsklubb, består av de mest innflytelsesrike storkapitalistene basert i USA og av mengder av folk fra Senatet og Kongressen. Stiftelsesmøtet ble ledet av kongressmannen Michal Froman, som også er ansvarlig for handelspolitikken i USA.

Det «demokratiske» WTO

Problemet for kapitalen er altså det «demokratiske» WTO. Som sagt, hvert land har en stemme, men utviklingslandene har også gått sammen for å verne om sine rettigheter. Dette har gjort det vanskelig fra sak til sak å få liberaliseringen til å gå fort nok, og det har stoppet opp på en del områder. Dessuten omfatter WTO alle sektorer, så f.eks. uenighet om landbrukspolitikk kan føre til at noen blokkerer tjenesteforhandlingene. WTO gir en viss mulighet for små land til å gå sammen for å forsvare sine interesser, og koblingen mellom sektorer gir dette større kraft.

Derfor besluttet The Really Goood Friends of Services å bryte ut av WTO-forhandlingene. De etablerte en organisasjon på siden av WTO, med håndplukkede land som skulle kunne bli enig om videre liberalisering av tjenestehandel. Man forventet ingen rabiat motstand – her skulle forhandlingene gå rolig mot en løsning.

Etter at avtalen blir ratifisert blant de 23 partene – eller 50 om EU må føre saken til de nasjonale parlamentene – skal flere land bli invitert til å signere avtalen. Men da må de godkjenne avtalen slik den er – eller stå utenfor. Dette betyr at en gruppe på knapt en tredel av WTO-medlemmene «kupper» fram en tjenesteavtale, hvor flertallet nå kan velge å underskrive uten innflytelse eller forhandling. Deretter kan avtalen gjennom en komplisert prosess bli tatt inn i WTO som WTOs tjenesteavtale.

TISA og GATS – sammenhengen

TISA skal bygge på GATS, og særlig viktig er dette når det omhandler offentlige tjenester.
TISA følger artikkel 1:3 i GATS når det gjelder definisjonen av offentlige tjenester. Den lyder:

1-3-b
Tjenester inkluderer enhver tjeneste i enhver sektor unntatt tjenester levert i forbindelse med utøvelse av offentlig myndighet.
1-3-c
En tjeneste levert i forbindelse med offentlig myndighet betyr enhver tjeneste som er levert verken på kommersiell basis, eller i konkurranse med en eller flere tilbydere.

Punkt C her betyr fare for åpning av offentlig sektor. I Norge er det jo slik at i hovedsak alle offentlige tjenester leveres i en konkurranse med en eller flere tilbydere. Dette er en konsekvens av en lang periode med konkurranseutsetting hvor vi har fått en miks av offentlige og private tjenester på alle områder. Delvis har vi også hatt rein privatisering med nye privatskoler og privatklinikker. Dette betyr at å si at man vil skjerme offentlig sektor fra liberalisering, stort sett i dag er å skjerme politi, militære og den høyeste administrasjonen i departementene.

Alt annet har private innslag, og kan sies å være drevet i konkurranse med private tilbydere.

Hva er så særegent med tjenester?

Det spesielle med tjenester er at de oftest leveres direkte til folk, og særlig i land som Norge er det et stort innslag av offentlige tjenester. De offentlige tjenestene har som formål å utjamne forskjeller og sikre alle rett til spesielt prioriterte tjenester som helse, utdanning, vann, elektrisitet, omsorg og kultur. Tjenestene leveres uten krav til fortjeneste, og er levert av det offentlige. Disse tjenestene er allerede i dag under angrep fra private som ønsker å gjøre disse områdene om til arenaer for profittskaping.

Også private tjenester er under angrep. De med de laveste lønningene og de tøffeste arbeidsvilkårene jobber ofte i privat tjeneste-yting, f.eks. privat renhold og hotell/restaurant. De er svært avhengige av offentlige reguleringer, f.eks. arbeidsmiljølov og allmenngjøring av tariffavtaler.

Men i hovedsak er det de store områdene i offentlig sektor man ønsker å få tilgang til gjennom liberalisering. Altså kjernen i den nordiske velferdsmodellen. Profitten som skapes, ønsker man å ta ut av landet, ikke føre den tilbake til økt velferd.

I tillegg til å være velferdsbærende, er heller ikke tjenester tollbelagt hvilket betyr at de vanlige «kampmidlene» i handelsavtaler – økt toll – ikke kan brukes.
Det er tydelig at de internasjonale organisasjonene til tjenesteansatte både i offentlig og privat sektor er bekymret for tjenestene, og de begge redd for privatisering – og arbeidsvilkår.

Les:
PSI – Public Services International:
http://www.world-psi.org/en/psi-statement-9th-wto-ministerial-conference
UNI – Global Union:
http://www.uniglobalunion.org/news/tisa-backdoor-services-liberalisation-a-global-level
EI – Education International:
http://www.ei-ie.org/en/news/news_details/2659

Udemokratisk hemmelighold
TISA-avtalen forhandles under langt strengere hemmelighold enn vi tidligere har sett innen internasjonal markedsretting. Til og med avtaleutkastet skal være hemmelig i 5 – fem – år etter at avtalen har trådt i kraft eller forhandlingene er avsluttet.

Hva er man redd for? At kapitalens offensiv skal bli for åpenbar? Krav fra offentlige fagforbund om å få innblikk i avtaleteksten blir avvist. Det er regjeringa som tradisjonelt forhandler handelsavtaler, og legger dem direkte fram for godkjenning i Stortinget.

Vi har til nå fått sett Norges åpningstilbud. Det er 35 sider med kodenavn på tjenester, lister med hva som er offensive og defensive krav. De er i en totalt uleselig form for vanlige folk, de må dechiffreres, gjøres forståelig. En god måte å unngå offentlig interesse. For de som vil se det kryptiske, mer enn et år gamle tilbudet, ligger det her: http://www.regjeringen.no/upload/UD/Vedlegg/Handelspolitikk/tisa_131115.pdf

Skjerme offentlig sektor

Med dette tilbudet sier regjeringen at den vil skjerme offentlig sektor. Det vil vise seg, vi vet ikke hvilke motkrav som kommer, eller hvor langt en blir nødt til å strekke seg for å vinne fram med sine offensive interesser for å backe opp Statoil, Telenor, Veritas osv.

Dessuten – med en ultrahøyre regjering, vil mange spørre seg om dette virkelig er deres politikk. De arver nå en ultraliberal handelsavtale som vil oppfylle mange av målsettingene til Høyre og FrP om den blir brukt, antakelig de fleste målene. Kan vi da forvente at Børge Brende og regjeringskameratene vil bruke masse energi på å forsvare norsk offentlig sektor fra privatisering? Det er lite trolig, for å være forsiktig.

Spådommen er at de vil trå over denne røde streken og privatisere/out-source så mye som mulig. Men politisk er det greit i innledningen av diskusjonen å si at det er en rød strek som vi ikke trår over. Vi kjenner igjen dette fra før, for å få flertall for EØS og å tilfredsstille blant annet LO, ble det satt opp femten krav for å godta EØS-avtalen. Resultatet er at ett av de femten kravene ble innfridd. Og opp gjennom historia har regjeringene nekta å legge ned veto i tråd med disse kravene, så EØS-avtalen har endra hele det norske arbeidslivet. Dette viser hvor farlig det er å operere med en rød strek – hit, men ikke lenger – så lenge en ikke har kontroll over regjeringa og kan avvise de kravene som en helt sikker veit vil komme. Særlig om disse kravene er i tråd med regjeringas uttrykte politiske målsettinger.

Men de som trur at Børge Brende vil bli garantisten for å bevare offentlig sektor offentlig, kan jo ta det med ro. Men det er ikke mange som trur på en slik rolle for Brende, han er som resten av regjeringa ute etter å minimalisere offentlig sektor.

Å liste det norske samfunnet i detalj

Avtaleforhandlingene foregår ved å liste opp krav, offensive og defensive. I WTO opererer man også med lister, men bare såkalte positive lister, dvs over områder man tilbyr liberalisert. I TISA har man både negative og positive lister. De negative er hva man unntar fra liberaliseringen. Da må man i detalj liste alle områder som skal unntas. Man bruker det klassiske kodesystemet fra WTO tidlig på 90-tallet. Da var f.eks. ikke internettjenestene særlig utbygd, og de er vanskelig å finne tjenlige koder for. Det er et problem da det faktisk blir vanskelig å unnta slike tjenester fra liberalisering selv om man ønsker det. Et annet problem er at tjenester er sammensatte, og man må liste alle tjenester. Vannforsyning består f.eks. av produksjon av vann fra reservoar, rensing av vann, kjemisk behandling, filtrering, distribusjon, vedlikehold av rørledninger og produksjonsanlegg, lokal distribusjon, abonnementsbehandling osv. Sikkert mye mer. Men en må sørge for at alt dette er dekket i unntaket.

Det klassiske eksempelet er Venezuela, som før Chavez hadde åpnet software sektoren. Da Chavez seinere valgte å nasjonalisere olja, sørget det USA-baserte selskapet som leverte software til Venezuela, for å slå av hele softwaren. Dermed stoppet olje-produksjonen, og regjeringa kunne gjøre lite på grunn av den utilsikta virkningen av denne liberaliseringa.

Men hovedregelen her blir: list it or lose it. Det som ikke er skrevet på den negative lista, blir automatisk med på liberaliseringa.

Skralle og frys

Det er mange morsomme begreper i TISA, men det er det eneste morsomme med avtalen. På engelsk heter det standstill og ratchet clauses. På norsk frys og skralle klausuler.

Frys betyr at på det nivået du har ved undertegningen av TISA, vil være minimum av liberalisering. Du kan aldri gå tilbake og lukke tjenesteområder som allerede var liberalisert, ved inngåelsen av avtalen. Det betyr at undertegnelsesdatoens nivå for privatisering/liberalisering er det minste de liberalistiske politikerne i mange parti kan oppnå. Vi kan aldri gå tilbake på dette og regulere områdene.

Dette legger jo en kraftig demper på hva politiske partier kan markedsføre i framtidig valgkamp, og hvilke endringer som kan gjøres uten å komme i konflikt med TISA-regimet.

Men enda verre er skralle-bestemmelsen. Skralle er jo som kjent et håndtak for pipenøkler med frihjulskobling. Frihjulet gjør at brukerens fram og tilbake-bevegelse bare fører til at pipenøkkelen dreier én vei.

Så jo flere runder regjeringa dreier skralla, dvs. jo mer de liberaliserer, jo mer har de oppnådd. Skralla kan ikke dreies tilbake. Det som er liberalisert under ei regjering, kan ikke tas tilbake under den neste.

Det blir underlig å se en valgkamp for et parti som ønsker mer offentlige tjenester, mer regulering, etableringskontroll og strengere arbeidslivsregler etter dette. Hva kan man drive valgkamp på?

Skrallebestemmelsen gjør jo en regjerings politikk på ett område irreversibelt. Og politikk handler jo om å forandre, å reversere, å introdusere nye ting. Skralle-bestemmelsen betyr at svært mye av norsk politikk blir avviklet. Det blir ingenting å diskutere.

Konfliktløsningsmekanisme

Alle handelsavtaler må ha en konfliktløsningsmekanisme. Det har vi i WTO. Hvis et land mener at andre land bryter regler og avtaler for internasjonal handel, kan landet klage saken inn for WTO, der saken blir avgjort. Medlemslandene er forpliktet til å følge WTOs avgjørelse.

I WTO er det altså land som bringer andre land inn for «retten» i WTO.

Når det gjelder TISA, er konfliktløsnings-mekanismen enda ikke kjent. Mange ønsker å introdusere løsningen som er gjort gjeldende i CETA – nemlig ISDS (Investor State Disput Settlement).

Her kan en investor (selskap) saksøke et land for politiske vedtak som reduserer
profitt, eller framtidig profitt om du ikke allerede er etablert i. Saken avgjøres av et tribunal med forretningsadvokater. Typisk er da tobakksprodusentene saksøkte Australia og Uruguay for advarsler på tobakkpakkene. Endelig resultat av søksmålet er ikke kjent ennå. Egypt ønsket å øke minstelønna, men ble saksøkt (og tapte).

I samme stil som da Russland nasjonaliserte deler av Yokos oljeselskap, og minoritetsaksjonærene gikk til sak mot Russland.
I høst vant de en stor seier, og Russland ble dømt til å betale dem 50 milliarder USD – ca. halvparten av Russlands valutareserver. Dette ble avgjort av tre forretningsadvokater.

Slik sett gir ISDS storselskapene svært gode kort på hånda for å tvinge medlemsstatene i TISA til å være forsiktig med politiske vedtak som kan gagne folkehelsa, forbrukerne eller arbeiderne.
Men hvilken konfliktløsningsmekanisme er som sagt ikke avgjort, men det kan gå mot ISDS.

Politikerne uvitende

Jeg har jobbet med TISA her i Norge ei stund. Det som er skremmende, er at politikerne ikke kjenner til TISA. Ikke engang de jeg forventet skulle gjøre det: EU-motstanderne. Dette er deres banehalvdel. På grunn av pågang fra fagforbund, interesseorganisasjoner o.l. blir det mer og mer kjent.

Dette viktige spørsmålet ble nærmes kuppet igjennom i Stortingsproposisjon 1 i år (statsbudsjettet). I det 350 sider lange dokumentet er det denne passasjen på side 33 som gir informasjon:

Regjeringen har besluttet at Norge skal delta i forhandlinger om en ny avtale om handel med tjenester (TISA). Det er enighet om at en flernasjonal avtale skal knyttes tett opp til GATS og være et skritt på veien mot en multilateral avtale. En slik avtale vil derfor være i tråd med regjeringens hovedprinsipp om at et globalt handelsregime forankret i WTO, er fundamentet for regjeringens handelspolitikk.

Favner alle nivå av offentlig forvaltning

I motsetning til WTO som bare omfatter statsforvaltningen, vil TISA favne alle tre nivå i offentlig forvaltning, stat, fylke og kommune. Dette gjør den til en reell trussel mot kommunalt sjølvstyre, og det ville ikke være underlig om landets ordførere er skeptiske til en slik avtale. I alle fall er det noe å fremme i kommunestyrene for de som er skeptisek til avtalen.

Avtalen vil antakelig kunne forandre Norge i like stor grad, eller i større grad, enn det EØS-avtalen gjorde. Særlig når man ser avtalen sammen med andre frihandelsavtaler Norge tar del i.

Avtaleklausulene om frys og skralle vil i praksis si å gi bort sjølvråderett og alt politisk handlingsrom. Den går lenger enn et eventuelt EU-medlemskap, som det faktisk var folkeavstemming om. I tida framover vil et viktig krav være å faktisk ha en folkeavstemming om TISA, og ikke la seg forlede av ei regjering med Børge Brende i spissen som sier at de skal ta godt vare på offentlig sektor.

Det viktigste for å få til folkeavstemming og mer engasjement, er å bringe trollet ut i lyset. Greier vi det, vil nok trollet sprekke som i folkeeventyrene. Dette er nok hovedgrunnen til at avtalen er forhandlet i hemmelighet.

Jeg trur erfaringene fra EU-kampen må bringes fram igjen. Alliansene, kunnskapsoppbygging blant folk, organisering av motstanden og en vilje til å stoppe avtalen må til. Det er ikke nok å si «hit, men ikke lenger». Det fungerte ikke med EØS, og vil ikke fungere for en avtale som TISA med en slik innebygd liberaliseringsdynamikk.

De allierte her er stort sett de samme som i EU-kampen, pluss alle de som nå har sett hvordan EU-tilnærminga faktisk har fungert. Vi har alt å vinne på å starte tidlig, før alle detaljene er lagt på bordet. Sannsynligvis vil ikke avtalen bli undertegnet før neste stortingsvalg. Da er det en mulighet til å gjøre dette til en valgkampsak og til å påvirke politikere.

Men framfor alt – vi kan vinne denne kampen om vi greier å gjøre avtalen kjent.

Noen gode linker:
http://www.world-psi.org/en/psi-special-report-really-good-friends-transnational-corporations-agreement (hefte, engelsk)
http://www.world-psi.org/en/psi-special-report-tisa-versus-public-services (hefte, engelsk)
http://www.fagforbundet.no/tema/privatisering/?article_id=119982 (video Sanya Reid Smith, handelsekspert fra Third World Network i Fagforbundets landsstyre)

Man skulle tro USA hadde nok med å slippe bomber og krige, at konflikten med Russland i Ukraina tar for mye tid. At møter om handelsavtaler på presidentnivå står litt i veien når det skal «presisjonsbombes». Men så er det akkurat motsatt: Det er handelsavtalene som er det viktigste, de skal på plass for å sikre det viktigste: profitten. Bombene er en støttefunksjon for monopolenes kamp for «frihandel», dvs. maksimal profitt og total dominans.

TISA er en avtale for å privatisere tjenester. Lage regler sånn at det er fritt fram for kapitalen til å privatisere offentlig sektor, over alt og når som helst. Det er en avtale som hvis den blir vedtatt, får langt større konse-kvenser for Norge enn EØS-avtalen. Faktisk på veldig kort sikt, det forhandles nå, i det skjulte.

1. november var det internasjonale markeringer mot TISA over hele verden. Vi vant folkeavstemmingene i 1972 og 1974, men ble kuppet inn i EØS.

Vi kan vinne mot TISA.

Det blir en bombe!

Erik Ness

Med en historisk svak venstreside i Norge bør det ligge litt inspirasjon i den ureddheten og politiske «gründervirksomheten» denne boka forteller om. I tillegg til andre erfaringer og poenger venstresida har mye å lære av – på godt og vondt.

Ofte når jeg leser Pål Steigan får jeg følelsen av at han opererer med et skjema som fylles inn for å bevise konklusjonen. «Confirmation bias» – som vel er det akademikerne kaller det. Dette er sikkert noe mange av oss kan tas for. Men en etterlysning av mindre skråsikkerhet og større høyde for uenighet har vært et interessant utgangspunkt for å lese denne boka.

Den Steigan jeg har hatt mest sansen for, er den som forteller røverhistorier fra virkeligheten om ml-bevegelsens strategi og halsbrekkende prosjekter. Som når han i denne boka skriver:

Jeg var ikke skeptisk. Endelig litt ambisjoner. Dette var spenstig. Klart vi kunne starte trykkeri, det var opplagt.

Tidligere har jeg fått sansen for teksten Strateg på roterommet (Rødt! 1A/08 – Ekstranummer fra Øgrimseminaret 2007). Noen av passasjene fra artikkelen gjentas også i denne boka. Som fortellinga fra samvirkelagskafeen på Hovin:

Vi hadde bestilt patentsmørbrød med speilegg, og mens Tron måkte sine grønnsaker over på min tallerken, slik han pleide å gjøre, sa han: – Pål, jeg synes at vi skal lage ei månedsavis, og den skal vi kalle Klassekampen.

Jordnært, norsk, arbeiderinnretning

Steigan skriver at han tidlig på 60-tallet ikke så noen utbytta norsk arbeiderklasse. Kun folk med jobb i industrien, bil og TV, og et velferdssamfunn der folk stort sett var fornøyde.

Ni år seinere utgis første utgave av Klassekampen hvor hovedoppslaget «typisk nok» er en artikkel om arbeiderfiendtlige lønnssystemer. «Jordnært, norsk, arbeiderinnretning. Det var tanken.» Hva har skjedd?

Metoden var å studere sammensetninga av arbeidsfolk i Norge og sette seg inn i kapitalismen på norsk, oversikter over eierskap i de største norske selskapene, håndbøker over norske obligasjoner og aksjer. Og bygge opp en landsomfattende organisasjon med tilstrekkelig forankring i industrien. Bak lå erfaringer med studentradikalere rundt i Europa uten stayerevnen organisasjoner av arbeidere hadde, men dette hadde kanskje også en mer dyptgående politiske grunn.

Steigan tok jobb i transformatorproduksjonen hos ASEA Per Kure, og forteller om et møte med arbeidere som var stolte av å være arbeidere, men samtidig så ned på seg selv. Og spør hvorfor han ikke tar utdanning framfor å jobbe. Her skriver Steigan bra om hvor viktig produksjonen i et samfunn er, at hvis ingen produserte «papir og trykksverte og datamaskiner og korn, bygde hus og veier og la kabler, ville ikke professoren engang ha mat eller tak over hodet.» Utviklinga med at krav til høyere formell utdanning øker og tradisjonell industri legges ned, gjør denne debatten stadig viktigere.

Tråden fortsetter til Steigan er tilbake til å motta kritikk for at sentralkomiteen ikke setter av krefter til faglig arbeid i 1980. Og sånn går no dagan …

I boka beklages karakteristikker og personangrep i bruddet med SF. Men ikke at bruddet kom på «spørsmålet om forholdet til Arbeiderpartiet, spørsmålet om klassekamp og revolusjon». Steigan viser i en oppsummering av arbeidet med klasseanalyse, og sykepleierne og lærernes plassering her, at noe har endret seg siden den tid, men at noe er ved det samme:

I det hele tatt tok vi de der grensedragningene for alvorlig. (…) I et førtiårsperspektiv er det uansett klart at arbeidsvilkår og lønn for disse gruppene mer og mer nærmer seg arbeiderklassen. (…) På den andre sida har jo SV vist at et parti av lærere og offentlige funksjonærer er noe annet enn et arbeiderklasseparti.

Et revolusjonært arbeiderparti

Det er også flere interessante trekk med behandlinga av Arbeiderpartiet og fortellingen om den norske velferdsstaten i denne boka. Det blir en ganske vakker skildring når Steigan skriver:

Det norske femtitall var også en gullalder, men på en helt annen måte enn den amerikanske. Vårt femtitall var ikke epoken for den personlige, private suksessen, men for å trekke i lag og bygge nasjonen. Det var sliternes seier, fellesskapets seier.

Vi får høre at AKP(m-l) kalte seg det fjerde forsøket på å skape et revolusjonært arbeiderparti i Norge. Steigan selv ville være en «moderne thranitt, som en viderefører av den nasjonale reisninga på 1800-tallet, en viderefører av Fagopposisjonen av 1911 og streikekampene på tjue- og trettitallet.» En arvtaker etter Martin Tranmæl, Ap-partisekretær i mellomkrigstida.

Det blir ekstra tankevekkende når vi får høre om en mor «som aldri hadde et godt ord å si om toppene i DNA», men som når Finn Gustavsen og SF velter Gerhardsenregjeringa i Kings Bay-saken sier at «en stemmer jo tross alt ikke mot sine egne og for de borgerlige». Dette kan kanskje bidra til å forklare at forholdet til de rødgrønne har vært utfordrende for venstresida også i nyere tid.

Barn av stålet og betongen

I boka På den himmelske fredsplass (Aschehoug, 1985) skreiv Steigan i introduksjonen at «Hvis du venter deg fortellinga om Pål Steigan fra han var en liten snørrvalp på Oppsal skole og alle hans trivielle opplevelser i oppveksten, kan jeg glede deg. Du slipper.» Denne gangen slipper du ikke.

Tidvis er dette en oppvekstfortelling fra Oslo, og for meg trekker det opp med historier om studier av fugler og planter ved Østensjøvannet, sykkelturer forbi Ryen, langs Enebakkveien hvor jeg har vokst opp, eller for den saks skyld om mørkerom og undervisningslokale i Wilses gate hvor jeg har vært på vorspiel dagen før.

Jeg er ikke kompetent til å vurdere poesi, men det nærmer seg arbeiderdikting når Steigan skriver om soloppgangen i fabrikkhallen som gjør halvferdige trafoer til industriskulpturer i det rødgule lyset på ASEA Per Kure.

Men ofte blir det en litt vel påtatt miks av personlige og politiske skildringer, som på sitt mest parodiske hopper fra koking av tøybleier til RAF-diskusjon. Selv om det kanskje var nettopp så sammensatt det var, og dette tidvis trekker sammen noen tråder.

Jeg syns også det blir litt mange gjentagelser av poenger. Samtidig kan dette fungere tidvis godt. Som når Steigan refererer til arbeidersangen om «barn av stålet og betongen» som han hører på senga i oppveksten, som seinere kommer tilbake som et politisk poeng om byutvikling:

Kanskje var jeg et barn av stålet og betongen, men jeg så skjønnheten i godt lafteverk og en kalkstøpt steinmur fra middelalderen.

Ydmykhet og nysgjerrighet?

Jeg etterlyste i starten av bokomtalen mindre skråsikkerhet og større høyde for uenighet. Dette er også tanker som møter gjenklang i boka. Steigan har lest AKPs internarkiver og oppsummerer:

Det var ikke mye ydmykhet og ikke så mye rom for nysgjerrighet. (…) Verden er et vanskelig sted, og det er vrient å finne ut hva som er riktig analyse til enhver tid, og hva som er riktig politikk. Men det hadde vært bedre om vi hadde vært mindre kjepphøye og mye mer avslappa.

Vi møter også kritiske oppsummeringer av ml-bevegelsens forhold til Kina hvor det er «ingen tvil om at det ble begått grove overgrep, og at massevis av uskyldige mennesker ble rammet», og hvordan holdninga til Josef Stalin «ble brukt til å skille venner fra fiender og til å skille inngruppa fra utgruppa» selv om Steigan & Co i Stalins Sovjet ville ha blitt sendt «rett til Sibir for alvorlige ideologiske avvik».

Oppsummeringa er at man fortrengte kunnskapen om forbrytelser som var begått i sosialismens navn, både i Kina og Sovjet.

Så langt alt vel, unntatt når Steigan i samme bok siterer en eldre programformulering om å bryte borgerskapets undertrykkelsesapparat i stykker, knuse det borgerlige statsapparat gjennom en revolusjonær omveltning og være forberedt på å bruke vold for å oppnå dette, og kommenterer med at:

Enhver som ikke er alvorlig skadd av kaldkrigsmentalitet, må kunne lese at dette er alt annet enn hyllest til terrorismen. Det er en nokså nøktern beskrivelse av hva flertallet av folket må gjøre for å tvinge makta ut av hendene på den ene prosenten som har ranet til seg det meste.

Her preger ikke den samme nysgjerrigheten lenger. Det er lite nøkternt over et slik språk, som preges av en macho ordbruk, mer enn konkret analyse. I tillegg ville en mer ydmyk tilnærming til hvordan slike formuleringer faktisk oppfattes av de fleste vært sunt. Dessuten preges dette av en skråsikkerhet for hvordan en demokratisk samfunnsomveltning vil foregå, også i et samfunn hvor vi ikke har vært i nærheten av en slik situasjon i vår tid.

Steigan og ml-historia har utvilsomt mye å lære oss den dag i dag. Men i likhet med de mange «oppgjørene» med ml-tradisjonen kan ikke dette tjene som noe mer enn bakteppet for en ny radikal tenkning på egne bein. Til tross for all sin ydmykhet er Steigan fortsatt barn av en annen tid, om ikke stål og betong.

Fredrik V. Sand

Journalist og forfatter Linn Stalsberg har skrevet sin første sakprosabok. Etter at forfatteren selv fikk barn som ikke ville gå i barnehage, og opplevde en hverdag preget av å føle seg utilstrekkelig både på jobb og hjemme, fant hun etter hvert ut at det var flere som hadde det på samme måte. Hun begynte å lure på om det var slik livet virkelig skulle være. Dette er utgangspunktet for boka.

Forfatteren hevder at det i Norge, spesielt fra politisk hold, forventes at man lett kombinerer omsorgsansvar med full yrkeskarriere for begge foreldre. Dette forventes å være den ideelle løsningen for alle familier. Hun stiller spørsmålstegn ved hvorfor så mange kvinner til tross for dette fortsetter å jobbe deltid, og at de fortsatt forventes å ta hovedansvaret hjemme for husarbeid og barn. Forfatteren spør seg om «tidsklemmer, stressede voksne, stressede barn og utbrente og sykmeldte arbeidstakere» bare skal «avskrives som klaging» eller om det er «grunnlag for å spørre om det ligger alvorligere samfunnstrekk bak historien om de travle dagene». Selv har jeg som psykolog og snart tobarnsmor også kjent på tidsklemme og hverdagsstress. Dette er noe jeg har reflektert mye over og gjør meg derfor til en nysgjerrig leser. Jeg vet hvor lett det er å tilpasse seg ytre forventinger, og å presse alt inn i dagsplanen. Det er så lett å stole på at vårt trygge samfunn vet hva som er best for oss, at vi glemmer å stille viktige spørsmål.

Stalsberg går tilbake til feministisk bevegelse på 1970-tallet for å lete etter svar. Var det dette 70-tallsfeministene hadde sett for seg? En hverdag der kvinner sliter seg ut av ansvar både hjemme og i yrkeslivet? Hun beskriver hvordan 70-tallsfeministene opprinnelig hadde sett for seg at hittil underkjente, kvinnelige verdier skulle få samme offentlige status som de mannlige. Noe gikk imidlertid galt på veien, og kvinnene tilpasset seg i stedet mannssamfunnets regler og krav og en nærmest kjønnsnøytral ideologi erstattet 1970-årenes idealistiske drøm om et annerledes samfunn. Feministisk bevegelse og arbeiderbevegelse lot seg i tillegg forføre av markedsliberalismens fremvekst, og velferd var noe som plutselig skulle lønne seg og skulle måles i økonomisk gevinst. Stalsberg mener dette prinsippet styrer det vi i dagtenker er best for barna og familielivet vårt. Det er dette Stalsberg vil til livs. Vi må få opp igjen debatten om sekstimers arbeidsdag for alle, og vi må endre vår livsstil og levemåte for å redde fremtiden til barna våre. Hun ønsker seg og en ny feminisme som tar innover seg dette og som setter dagsorden for arbeids- og familielivet.

For min egen del, som hverken er ekspert på kvinnebevegelsens utvikling eller har sosiologisk fagbakgrunn, har hennes gjennomgang av forskning og historie i lys av bokas problemstilling vært interessant. Jeg synes Stalsbergs diskusjon er særlig viktig fordi den tvinger oss til å bli bevisst rundt valgene vi tar hver dag; hvorfor vi tar de, hvem som tjener på de, og hva som egentlig legger premissene for valgene våre. Finnes det bedre løsninger for oss, barna våre, våre medmennesker og samfunnet vi lever i? Absolutt!

Likevel sitter jeg igjen med en følelse av at boka springer ut av et noe ubearbeidet materiale hos Stalsberg selv. Kanskje handler det om et forsøk på å forstå egne opplevelser rundt det å bli mor og om hvorvidt hennes valg er i tråd med egne politiske idealer og verdier? Det virker på meg som at hun gjennom boken forsøker å få anerkjennelse og slik rettferdiggjøre og forsvare egne følelser, opphevelser og påfølgende valg. Dette er en prosess de fleste nye foreldre kan kjenne seg igjen i, usikkerheten, «identitetsjusteringen » man selv går igjennom, men og som de rundt deg legger merke til og har en mening om. I forhold til nettopp en slik prosess, opplever jeg at hennes gjennomgang av teori og primært sosiologisk forskning bare bidrar med halvparten av svarene. Hun skriver at hennes lengsel etter barna og dårlige samvittighet fikk henne til å stille seg spørsmålet om barnehage og full jobb var bra for barna hennes. Vil det ikke da være betimelig å gå nærmere inn i dette, i stedet for å konkludere raskt med at den dårlige samvittigheten frambringes av samfunnets premisser og forventninger for våre liv? En mors/forelders lengsel etter eget barn er sterke krefter og en del av «pakka» med å få barn. Den sikrer overlevelse, tilknytning og tilhørighet mellom foreldre og barn, og er ikke bare en dårlig samvittighet som forteller oss at noe er galt eller at barnet lider. Dårlig samvittighet og lengsel etter barna er et godt tegn! Den kommer ikke kun fra samfunnets forventninger om jobb og familie, det er mer sammensatt enn som så! Kan den dårlige samvittigheten også tenkes å være en del av «arvesynden» vi har fått overført fra våre egne mødre og bestemødre? «Du burde være mer sammen med barna!» Det er ikke mange generasjoner siden de aller fleste kvinner var husmødre. Det tar tid å endre forventninger som ligger implisitt i generasjoner.

Jeg undrer meg og over de relativt enkle slutninger Stalsberg trekker mellom egne subjektive følelser og samfunnets forventninger og verdier. Resonnementene bærer preg av «jeg føler det slik, og grunnen til dette er et samfunnsproblem. Derfor må samfunnet legge til rette for mine følelser». Framstillingene av den norske familieorganiseringen kan også bli noe ensidig og generaliserende med stereotypiske oppskrifter på hvordan kvinner ønsker å ha det, hva menn foretrekker og hvordan norske familier er organisert. Hvis jeg vil, kan jeg tillate meg å bli provosert om jeg leser boken som et slag for at kvinnen må tilbake til hjemmet, der de kan gjøre det de opplever er mest verdifullt; passe barn og lage mat. For min egen del synes jeg husarbeid er en tålmodighetsprøve, og jeg synes det beste med kakebaking (hvis det skjer) er å spise kakedeigen. Men jeg elsker sønnen min og synes det er meningsfullt og spennende å gå på jobben hver dag. Jeg tror jeg er en bedre mor når jeg også har den variasjonen i livet mitt. Sånn kan man også ha det.

Jeg opplever at Stalsberg rett og slett har for mange poenger og påstander som bare blir hengende i lufta. Dette oppleves som overveldende for meg som leser og muligens også for henne? Jeg har lyst å stoppe opp ved flere ting, men hun haster heseblesende videre, det er så mye som må sies! Jeg påstår derfor at boken hadde blitt best om materialet var delt opp i to forskjellige bøker. Da ville færre budskap blitt formidlet grundigere og vært mer bearbeidede.

Den ene boken ville hatt fokus på en kvinne som forsøker å forstå sine egne følelser rundt det å bli mor i et av verdens beste samfunn. Hvordan få aksept for seg selv og egne valg uten å måtte få godkjenning utenfra? Eventuelt en refleksjon rundt at valgene ikke nødvendigvis står i motsetning til politiske idealer. Videre kunne den ha utforsket den dårlige samvittigheten flere av oss bærer på i hverdagen ovenfor egne barn, partner, venner eller jobb. Hvor kommer denne følelsen fra? Er den en indikasjon på at noe er alvorlig galt, eller kan den og være noe bra? Det hadde vært svært betimelig med relevant forskning fra psykologi og tilknytningsteori som beskriver utvikling av tilknytning mellom barn og foreldre og hvor biologisk fundert både tilknytningssystemet og omsorgssystemet er. Kanskje ville den hatt med seg et relevant og sprikende forskningsfelt om psykisk helse hos småbarn i barnehage. Det er få norske studier på barn i barnehage, men forskning fra sammenlignbare land viser at barnas ve og vel handler i stor grad mye om kvaliteten av barnehagen, hvor mange timer barna er i barnehagen og hvor lang tilvenningsperioden er. Mye tyder på at kvaliteten i norske barnehager, og den omsorgen de ansatte gir barna, er svært høy. Barnehage for barn i familier med lav sosioøkonomisk status er og forbundet med økt sosial kompetanse og bedre språkutvikling. For barn som lever under omsorgssvikt, kan gode relasjoner med barnehageansatte kanskje kompensere noe for manglene hjemme. Likevel er funn av for eksempel høyere kortisolnivå hos småbarn i barnehage enn blant småbarn som er hjemme, noe å ta på alvor og finne mer ut av. Kanskje kan vi likevel legge vekk noe av den dårlige samvittigheten eller til og med glede oss over den som et tegn på tette bånd mellom en selv og barnet sitt? Kanskje kunne boka til slutt reflektert rundt det å akseptere egne valg og behov, men og sett det i sammenheng med sosiale konsekvenser for valgene i et utvidet solidaritetsperspektiv?

Den andre boken kunne nettopp vært det Linn Stalsberg selv ser ut til å hevde at hun har skrevet: en analyse og gjennomgang av, hvorvidt vi i Norge har lykkes med likestilling både privat og i arbeidslivet og hva som styrer det som tilsynelatende er best for oss.

Jeg sier altså ikke nei takk til sekstimers arbeidsdag som både gir plass til flere på arbeidsmarkedet og vil være et riktig tiltak for småbarnsfamilier. Jeg deler og tanken om at det er behov for en samfunnsmessig verdidreining i retning av mindre forbruk og en mer bærekraftig fremtid. Jeg går likevel ikke med på at mine følelsesmessige innskytelser, måtte det være lengsel etter sønnen min, mannen min eller fri fra jobb kun handler om at noe er galt i måten samfunnet tilrettelegger for mitt liv, dette blir for enkelt og for egosentrisk. Til tider forblir hun i sin egen, private opplevelse, og lykkes da i mindre grad å få budskapet ut og gjøre det relevant for alle.

Hilde Sivertsen

Erik Ness er redaktør av tidsskriftet Rødt! og er medlem av landsstyret i partiet Rødt. Han var leder av distriktsstyret i Vestfold AKP(ml) da partiet ble stiftet i 1973 og partisekretær i AKP fra 1990, da Siri Jensen var partileder.

AKP var på nesten alle områder et parti som var bygget på samme måte som andre partier og organisasjoner i Norge. Det var en topptung organisasjon med menn. Metoden for ledelse dreide seg mye om å holde kjerna på 4–5 sammen. Naturligvis var det forskjeller, som sikkerhetspolitikken, hemmelige landsmøter osv.

Men når jeg ser tilbake på kampene i Jern og Metall for å forsvare skipsverfta, husker jeg at jeg ofte tenkte at det var i AKP(ml) det var mulig å fremme uenigheter, at jeg ble sjokkert over de diktatoriske fagforeningstoppene i AP som herjet og dikterte.

Det topptunge, at det var menn som dominerte og at veldig mye var hemmelig for medlemmene, var ganske likt i de andre partiene og i fagbevegelsen, også i dag.

Steigan skriver mye sjølkritisk, det er en sjølbiografi og han var lederen, og han nevner direktivhysteriet, det vanvittige i at han en periode var eneste formelt offentlig talsperson, de alvorlige manipuleringene rundt valget av delegater til 1980-landsmøtet m.m. (80-landsmøtet er en større sak enn omtalene av boka så langt har gjort det til.) Men hva skal vi tenke om feila, med brudd på demokratiske idealer? Får det noen konsekvenser for hvordan vi ser på partistrukturen, den demokratiske sentralismen, partimodellen?

Et revolusjonært prosjekt må stile høyere enn de borgerlige fra A til B, der det borgerlige ligger i å styre på vegne av, ikke gi makt til folk, ikke la folk bestemme.

Når jeg ser tilbake på den første perioden i AKP, og egen rolle, er jeg minst fornøyd med at perspektivet med at «massene er de virkelige heltene» oftere kom i bakgrunnen. Dette synet på folk var min inngang til ml-bevegelsen. Ledelse av et revolusjonært prosjekt er å gjøre medlemmene sterke – også være i stand til å stå imot standpunkter kjerna har. (Ja, jeg tror det er nødvendig med kjerne i en hver organisasjon, fotballag osv. Etter diskusjon følger handling. Ofte må vedtak følges, selv om man ikke er enig i alt. Jeg er ikke anarkist. Det er lett å bli for ideell, i ettertid.)

Det er vanskelig å behandle spørsmålet om demokrati, makt og partimodell i AKP(ml) som én ting. Det letteste er forsåvidt å analysere toppledelsen. Men distriktene var svært forskjellig, og desto lenger vekk man kom fra Oslo, desto større var mulighetene for selvstendighet og særpreg. Det var mange partier i partiet AKP(ml).

Et viktig spørsmål for å vurdere demokratiets vilkår i en organisasjon, er hvordan kritikerne behandles. Jeg har sans for Syriza i Hellas som bygger opp nabolagskomiteer med det uttalte målet at de skal være i stand til å kritisere Syriza-ledelsen når de får regjeringsmakt. Begrunnelsen deres er at hvis folk ikke har organisasjoner der de kan kritisere den sosialistiske regjeringa i, blir Syriza bare en reprise med nye ledere som får makt og beholder den, for seg. Altså planlegger de allerede før de har regjeringsmakt, rom til sine kritikere.

Kan man tenke seg at ledelsen i Rødt henvender seg til kritikere og spør om de kan bidra til å finne fram kritiske stemmer i for eksempel debatten om Rødts vei videre? Organisere det litt vekk fra sine aller nærmeste, de en er mest sammen med og mest samkjørte med. Gi makt til sine «motstandere », ut fra tanken om at det vil styrke debatten for å styrke slagkraften og medlemmenes rolle? Spirer til folkemakt?

Det er begrensa hva en ledelse kan lede hvis den er veldig snevert politisk, aldersmessig og sosialt satt sammen. Da blir «det å overta» en hindring for framgang og oppbygging av styrke. Det er en av Rødts begrensninger, etter år med splittelser og kompromisser for å fordele makt og innflytelse.

Kjersti Ericsson brukte ofte et sitat av Søren Kierkegaard: å lede er å gjøre andre sterke. Det er revolusjonært. I praksis å følge det, er svært modig.

Michael Lebowitz skriver i Rødt! nr 3/13 om Komintern-modellen:

Denne modellen bygde på fortroppar i produksjonen. Kjerna i modellen er postulatet om at fortroppen veit alle svara. Bare fortroppen (som orkesterdirigenten) kan sjå heilskapen, bare fortroppen kjenner planen, i motsetning til individuelle spelarar som har spesifikke roller og inga kjensle av heilskapen. Derfor er det ansvaret til fortroppen å levere sosialismen til det underordna folket, å gi ei gåve frå dei som veit til dei som ikkje veit.

Lebowitz beskriver et borgerlig syn på folk, som er blitt kalt kommunistisk.

I de første tiårene til AKP var det ikke kontakt mellom laga. I Tønsberg var det 7–8 lag, men lagslederne kjente ikke til hverandre, ihvertfall ikke at de var lagsledere, og hadde ikke anledning til å ta kontakt med hverandre for å utveksle erfaringer. Jeg som leder av distriktsstyret (ds) kjente naturligvis til alle og hadde kontakt, rådspurte meg og meldte tilbake andres erfaringer. Det ga meg en kontroll med påvirkning av virkeligheten som var stor, og det svekket laga, uansett mine gode/dårlige intensjoner. Strukturen var lik på landsbasis. Jeg traff ds-ledere på sentrale konferanser, men det falt meg ikke inn å lage avtaler for møter med andre ds-ledere.

Denne topptunge modellen ga mye makt oppover, og mindre nedover. Det ble naturligvis ikke lettere for laga når direktivbunken var tjukk som et nummer av Rødt!. (Og hvert distrikt fikk bare ett eksemplar, så jeg satt og skreiv av tidlig søndag morgener, og sveiva på stensilmaskinen etterpå, mens kona sov. Ikke pga sikkerhet, men for å få tida til å strekke til. Direktivene var ferskvare.)

En kan spørre seg om hva som var mest fraksjonistisk: ledelsens tette konsolidering og kompromisser som var ukjent for oss, eller om noen lag eller personer hadde samla seg på tvers og meldt avvikende syn?

Ta eksemplet med Klassekampen. Det var uenighet om dette i kjerna (Pål Steigan, Tron Øgrim, Sverre Knutsen, Kjell Skjervø og Sigurd Allern). Da Oslo-lederen ville nedlegge KK som dagsavis ble han stemplet som høyreavviker, og en kampanje ble satt i gang mot han. (Jeg skrev et innlegg til Tjen Folket om at saken om Oslo-lederen var umulig å skjønne, og at nå måtte vi bli orientert. Men innlegget kom ikke på trykk.) Kjell Skjervø «overtok» Oslo. Men vi i resten av landet skjønte ikke at dette dreide seg om KK fordi det ble framstilt som et generelt høyreavvik. Ei heller at Sverre Knutsen var for nedlegging, og at Tron Øgrim en periode vakla, ifølge Steigan.

Poenget er at partiet ble holdt utenfor og fikk ikke mene noe og bestemme hva de ville.

Demokrati handler om folk. Om Makt. Om hvem som skal bestemme, og vilkårene for å kunne bestemme. Altså om modellen, det som ble kalt demokratisk sentralisme, for å få ting gjort. Vår variant var litt mer karikert pga sikkerhetspolitikken, men i prinsippet dreide det seg om det samme: å få ting gjort, etter å ha prata sammen først. Men vi fikk vanvittig mye gjort, og med entusiasme.

Det jeg er mest kritisk til, er at kjernetenkinga svekket muligheten for innsikt og slagkraft på sikt. På lengre sikt svekka det prosjektet. Metoden var ikke å gjøre andre sterke, men forutsatte en formell enighet i toppen der taktikkeriet Steigan skriver om, var omfattende.

Steigan skriver nesten ingenting om kvinneopprøret i boka si som var i emnning da han gikk av som partileder i 1984. Kjersti  Ericsson, overtok. Etter henne var det bare kvinnelige ledere i AKP: Siri Jensen, Solveig Aamdahl, Jorun Gulbrandsen og Ingrid Baltzersen.

Min mening er at kvinneopprøret var mer enn kvinnenes opprør. Steigan dokumenterer at de fikk liten plass i ledelsene. Det at kvinnene tok sin plass, fikk store konsekvenser, for alle:

• Først og fremst for politikken. Det som før framsto som kjønnspolitisk nøytrale standpunkter, ble kritisert for å ha et manne-perspektiv og derfor innsnevra virkeligheten. Alle politiske spørsmål fikk dette spørsmålet bak seg: Har dette en spesiell betydning for den andre halvparten, kvinnene? Fra u-landspolitikk der bønda «plutselig» ble i hovedsak kvinner (fordi de var det), til kampen mot EU, til kampen om lønna (kvinnelønn ble et begrep med innhold som Siri Jensen sto i spissen for å utvikle), til lokale kampsaker som kampen om Tyssedal der kvinnene bevisst stilte seg i fremste rekke.
• Kjersti Ericsson var inspiratoren med Søstre, kamerater! som også var en kvinnepolitisk utvikling av Marx’ verditeori. Den flerstemmige revolusjonen som utviklet en bredde og et mangfold i revolusjonsstrategien som sto i kontrast til den gamle «kommunistiske » varianten, som regjerte i alle partier og fagforeninger.
• Også organisatorisk. Kvinnene gikk inn i ledelsene på alle nivåer i partiet, og overtok. De holdt liv i den kvinnepolitiske tråden på en annen måte en menna greide, selv om mange av oss prøvde. De innførte også ideer fra bøllekursa i partikulturen, egne kvinnesamlinger osv. Men naturligvis var det ikke intrigefritt. Det blir det aldri.

Kvinnene i AKP var naturligvis ikke enige. Mange stilte seg utenfor og sa at selv om det ble reist mange viktige spørsmål, var de ikke en del av dette, og ville ikke være det. Og vi fikk splittelsen med Ottar som gikk ut av Kvinnefronten, og det som en gang var en radikal og sterke bevegelse av kvinner, ble sterkt svekka. Jeg var grundig uenig i en god del kvinneaktivisters påstand om at «alle menn er potensielle voldtektsforbrytere». Vi fikk Gaukatore-debatten om husarbeid og arbeidsdeling som raste i dagsavisa vår. Gauketore nevner ikke den i boka si.

Kvinneopprøret forandret en god del av menna i AKP sitt syn på seg selv som mann. Vi hadde mange diskusjoner og seminarer om mannsrolla. Antakeligvis hadde jeg ikke jobba i det kvinnedominerte helsevesenet i dag, hadde det ikke vært for kvinneopprøret i AKP.

Men kvinneopprøret og de Berit Aas- inspirerte bøllekursene påvirket også andre partier og organisasjoner. De som vil slåss for å utvide demokratiet i kommunistiske partier og i alle mulige organisasjoner, har alternativer til Komintern-modellen. De kan fortsette diskusjonen og se tilbake, og vite at noen har prøvd før.

Svein Lund er frilansskribent og leiar for Naturvernforbundet i Ávjovárri.

Artiklane er skrive av Per-Gunnar Skotåm, som er presentert som kommunestyremedlem for Raudt. Når han i tillegg har vore medlem av landsstyret i Raudt, må det vere grunn til å spørre om det er Raudt sin politikk som kjem til uttrykk her.

Etisk riktig å drive gruvedrift?

Skotåm sin hovudbodskap er at det trengs gruvedrift i Noreg, og at det til og med er «et etisk riktig standpunkt» å gå inn for norsk bergindustri. Målet er å reindustrialisere Noreg, og bygge opp igjen industriarbeidarklassa. Ut frå dette målet blir hovudmotsetninga i gruvespørsmålet om ein skal ha gruver eller ikkje. Han polemiserer mot «en tiltagende strømning på den revolusjonære venstresida som har fjernet seg fra sin tilknytning til produksjonen og hvor man gjerne vil ha industrisamfunnets produkter, men ikke vil ha produksjonen».

Kven er så desse som ikkje vil ha produksjon? Kor og når har dei hevda dette? Det seier han ingen ting om. Dette blir derfor i beste fall eit skot i lufta, i verste fall må det oppfattast som eit fordekt åtak på dei som verkelig har engasjert seg mot konkrete gruveprosjekt som no er på gang. Det er knapt nokon som går mot alle gruver, men det er mange som går mot gruver som forureinar og som gjør det umogleg å halde fram med reindrift, utmarksnæringar, kystfiske og turisme. Dette er ikkje ein teknologifiendtlig kamp, det er på eine sida ein forsvarskamp for det vi har igjen av inngrepsfri natur, og på andre sida ein kamp om kven som skal ha profitten frå gruvenæringa.

Sjølv om Skotåm har visse kritiske merknadar og meiner at lokalsamfunna bør få større del av kaka, fungerer artiklane hans som støtte til mineralnæringa, minerallova og til statens mineralstrategi.

God minerallov?

Om minerallova skriv Skotåm: «Både loven og forskriften er etter mitt syn gode». Dette er ikkje ein glipp, for lenger nede gjentar han: «Sjøl mener jeg loven er god og juridisk sett sikrer de hensyn som må tas.»

Kva slags minerallov er det så han støttar opp om? Jo, det er ei lov som bygger på prinsippa frå den tyske bergverkslovgivinga tilbake til 1500-talet, om at alle kan leite, og den som finn noko skal få lov å drive det ut. Det er ei lov på gruveselskapa sine premiss, ikkje ei lov for «demokratisk og bærekraftig mineralutvinning» slik landsstyret i Raudt har kravd. Eit par sitat frå lova illustrerer dette:

§13 Den som vil sikre seg rett til å undersøke forekomster av statens mineraler, må søke Direktoratet for mineralforvaltning om undersøkelsesrett. Undersøkelsesrett kan bare nektes dersom søkeren tidligere har brutt vesentlige bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov.

§29 Utvinningsrett skal gis når søkeren sannsynliggjør at det i undersøkelsesområdet finnes en forekomst av statens mineraler med en slik rikholdighet, størrelse og beskaffenhet at den kan antas å være drivverdig, eller å bli drivverdig innen rimelig tid.

Skotåm nemner ikkje motstanden som har vore mot minerallova, som at Sametinget avviste lova, fordi ho ikkje tok omsyn til samiske interesser, og fordi samane ikkje ville få del av inntekta.

Attraktivt for gruvekapitalen

Skotåm nemner så vidt regjeringa sin mineralstrategi, Han fortel ikkje kva denne går ut på, men gjør eit nummer av at regjeringa vurderer ei lovendring om samiske omsyn utafor Finnmark. Som om det var dette som er målet med mineralstrategien. Da er regjeringa klarere på dette, når ein opnar slik:

Regjeringen ønsker at Norge skal være et attraktivt land å drive mineralvirksomhet i. Dette er bakgrunnen for at vi nå legger frem en strategi for mineralnæringen.

Naturvernforbundet sitt regionstyre for Nord-Noreg kommenterte dette slik:

Hva er det så som kan gjøre det mer lønnsomt å investere i Norge enn i kobbergruver i Chile eller jerngruver i Australia? Det som er attraktivt for gruveselskapa er om: 1. Staten legger til rette med å betale for leiting, infrastruktur samt gir lån og tilskudd. 2. Miljøkrava er små. 3. «Forutsigbarhet i planprosessen: Lokalsamfunna får ikkje stille hindringer i veien for drifta. 4. Skatter og avgifter er små. På dette markedet er det altså at Giske nå ønsker å konkurrere. Mineralstrategien viser at han er godt igang.

Usynlig miljøkamp

Eit hovudpunkt i regjeringa sin mineralstrategi er at finmalt giftig gruveavgang skal kunne spylast ut i næraste fjord. I verdsmålestokk er Noreg aleine om å tillate sjødeponi på grunnare vatn enn 400 meter, og Noreg er det einaste landet som for tida planlegg nye sjødeponi. I tre av dei fire gruvene eller gruveplanane som det har vore strid om i dei siste åra står det om sjødeponi, eller rettare sjødumping, ettersom ein knapt kan kalle det deponi når det blir «deponert» på eit vis som gjør det umogleg å ta det tilbake. Dette er trulig den største planlagte forureininga i norsk historie. Protestane har kome frå naturvernorganisasjonar, fiskarlag, jeger- og fiskarforeiningar, samiske organisasjonar, reindriftsnæringa og forskjellige lokale grupper og aksjonar i nærmiljøet til gruvene. I Finnmark er det danna ein eigen fellesaksjon mot forgifting frå gruver.

Denne kampen eksisterer ikkje i Skotåm sitt gruveprosjekt. Han nemner såvidt at Kautokeino kommune gikk mot gruvedrift i Biedjovággi, men elles er det ikkje eit ord om motstandskampen som no pågår fleire stadar i Noreg. Giftutslipp og varige sår i landskapet er ikkje tema for forfattaren, heller ikkje at prinsippet «Forureinar betaler» ikkje gjeld for gruveindustrien. Kvifor? Ser han ikkje eller vil han ikkje sjå?

Miljøorganisasjonar har gong på gong understreka at dei ikkje er mot gruvedrift. Men denne må drivast ut frå eit langsiktig perspektiv, i eit forsvarlig tempo skal vi ta ut mineral som vi treng (ikkje f.eks. gull som ikkje trengst til noko fornuftig formål), på ein måte som gjør at naturen får minst mogleg sår og ikkje blir forgifta. Dette er det stikk motsette av det gruvekapitalen ønsker seg. Dei vil ha rett å leite og utvinne overalt, ta ut verdiane så fort som råd, men minst mogleg miljøkrav. Minerallova og mineralstrategien står på deira side. Der står dessverre også Per-Gunnar Skotåm. Dersom Raudt går for synet hans, bør partiet skifte namn, og heller ta namn av fargane på gruveavrenninga.

Kva med Sulitjelma?

Per-Gunnar Skotåm arbeida i gruva i Sulitjelma til nedlegginga i 1991. I dag har Nye Sulitjelma Gruver levert planprogram for gjenoppstart, og dette skal i løpet av hausten opp i Fauske kommunestyre, der Skotåm er medlem. I planen står det i klartekst at det sterkt forureina vatnet som gruvegangane no er fyllt med skal pumpast ureina ut i Langvatnet og at 10–15 millionar tonn giftig avfall skal dumpast i Langvatnet. Derifrå vil avrenninga gå ut elva og ut i fjorden. Dette står det ingen ting om i Skotåm sin artikkel, bare at han i Fauske kommune har fått til eit vedtak om at kommunen skal ha sin del av kaka frå gruveinntektene. Bare vi får pengar, så skit i naturen! Dersom gruva i Sulitjelma får starte opp igjen etter noverande planar, vil det vere eit av Noregs største miljøbrotsverk, uansett kva grunngiving dei forskjellige partia måtte ha for å støtte det.

Flust med faktafeil

Eg har i dette innlegget lagt vekt på politikken i Skotåm sine artiklar, men vil til sist nemne at artikkelane også har ganske flust med faktafeil i. Her er nokre eksempel:

• Han omtalar feilaktig stål som eit basemetall.
• Når han skildrar metallreserver i Europa vest for Ural overser han dei to landa i Europa som har mest mineralutvinning; Ukraina og Polen.
• Når han hevdar at det er «fornyet interesse for … Tverrfjellet i Kvalsund», må han blande saman at Folldal Verk har hatt gruver på Tverrfjellet på Dovre (Oppland) og på Ulveryggen i Kvalsund (Finnmark).

Vi må seie at eg er forferda over at redaksjonen i Raudt har vald å prente desse artiklane og vone at dei framover vil sjå det som sitt ansvar å gi lesarane meir pålitelig lesing om norsk mineralnæring enn dette.

Jørgen Sandemose er førstelektor ved IFIKK, Universitetet i Oslo, og har utgitt en rekke filosofiske verk. Artikkelen er en innledning ved en konferanse EL & IT -Forbundet avd. Oslo og Akershus, holdt i august 2013.

Produksjonskrise?

Alle er enige om at dagens krise har sitt utspring i økonomiske størrelser. Ettersom økonomien i vår verdensdel er kapitalistisk, kan krisa trygt kalles kapitalistisk. Ettersom kapitalisme er et system som bygger på kjøp av arbeidskraft og etterfølgende utbytting av levende arbeid, blir følgen at det syn en har på krisas natur, avgjørende hvordan en mener fagorganisasjonen må omstille seg for å møte kapitalens aktuelle framstøt.

Nå er det jo slik at det som alle mulige statistiske byråer er opptatt av i sine vurderinger, er om det finnes synkende eller økende jobbtall, antallet av arbeidsløse dels i Europa og dels i USA, og spørsmålet om vekst eller fall i selve det fysiske produksjonsvolumet. Så det virker som om de fleste anerkjenner at dette er en krise som har rammet i kapitalismens tradisjonelle geografiske områder, samt helst forbinder krisa med den kapitalistiske produksjonen. Ingen seriøse instanser bekymrer seg om krisa uten å legge produksjonen til grunn, og det er da også slik at ledighetstall og jobbtall nettopp dreier seg om fysisk produksjon. Så det er vel en produksjonskrise vi har, da?

Nå er det slik at produksjonskriser, ifølge alminnelig sosialistisk teori, altså innen arbeiderbevegelsens og fagbevegelsens tradisjonelle tenkemåte, er det samme som overproduksjonskriser. De følger av at kapitalen, når den først planmessig har etablert seg i en bransje, vil produsere planløst og uten skranker, og dermed periodisk må ende opp med uselgelige produkter, gjøre porten trang og kaste folk på gata.

Finanskrise?

Den nåværende krisa har vart i samfulle fem år. Da er det desto merkeligere at når det kommer til at man skal snakke videre om den, betrakte dens årsaker, så blir den bare i liten grad kalt en produksjonskrise. Det suverent vanligste uttrykket er «finanskrise». Problemet blir: Hvordan kan en så langvarig krise ha sitt utspring i finansieringsvansker?

De som legger fram slike tanker, kommer sjelden med noen forestillinger om hva «finanskapital» er for noe. Men de innrømmer i det minste at finanser er noe annet enn det de selv kaller «den reelle økonomien». Og hvis vi går over til å se på hva genuint sosialistiske teoretikere har sagt om fenomenet «finanskapital», så regner de den alltid som en funksjon av utviklingen innenfor den produktive kapitalen – altså som det som er «realøkonomi».

Hvorfra kommer finanskapitalen?

La oss se på dette. Den produktive kapitalen selger varer i form av materielle produkter – symaskiner, fiskefileter, sveiseutstyr. Den tar inn penger for salget: Noe går direkte i eiernes lomme, annet brukes til løpende lønninger, noe til løpende innkjøp av råvarer og hjelpestoffer, mens noe legges til side for å spare til nye arbeidsmidler, dvs. ny fast kapital, som maskiner og bygninger.

Det er her vi primært finner opprinnelsen til bankkapitalen og dermed finanskapitalen i det kapitalistiske samfunn. Den dukker ikke opp hvorsomhelst fra, men derimot særlig fra de pengemengdene som den produktive kapitalen deponerer mens den venter på å kunne anvende dem til produktive formål. Ettersom alle produktive kapitaler gjør dette, blir denne handlemåten til en del av formen for alle kapitalers innbyrdes konkurranse. De forventer alle visse renter av innskuddene, og de vil gjerne hindre at deres egen kapital ligger brakk. Dermed bidrar de alle til at bankene får et visst spillerom, og til at bankene selv utvikler seg til eiere av finanskapital. Her kan det utvikle seg konkurranse mellom banker (eller all slags finansinstitusjoner), og når de produktive bedriftene skal ha tilbake sine opprinnelige innskudd, kan det se ut til at de bare er lånekapital, mens de i virkeligheten stammer fra dem selv. Tilsvarende, hvis bedriftene ønsker å få mer enn de selv har skutt inn, f.eks. for å utvide virksomheten ut over et opprinnelig nivå, så virker denne finanskapitalen, som bare er en følge av en felles opptreden hos alle kapitaler, som en selvstendig makt overfor den enkeltstående bedriften. Og så kan en oppleve at enkelte bedriftseiere ikke får lån og føler seg margstjålet og fornedret av denne mystiske «finanskapitalen» og oppfatter den som kilden til mye ondt. Men den kraft som er i virksomhet, er altså bare den produktive kapitalen selv.

«Finanskapital» i reaksjonære bevegelser

Nå er det jo slik at det ikke bare er rene kapitalistiske bedrifter som setter penger i banken for seinere investeringer. Det gjelder også enkeltstående aksjeeiere, småborgerlige familiefirmaer, bondebruk, osv. Og like lite som de produktive kapitalistene, ønsker disse småbedriftseierne generelt å se virkeligheten i øynene. De vil nødig tenke seg at verdens elendighet i stor grad stammer fra deres egne penger. Så derfor faller det dem lett å si at det er den gåtefulle «finanskapitalen» som står bak, så snart det kommer til økonomiske kriser. En annen velkjent syndebukk er fagbevegelsen, som de mener ødelegger verden ved å drive kamp for lønnsøkning og velferd.

Det er dokumentert at for eksempel nazi-bevegelsen i Tyskland vant fram nettopp på en propaganda rettet ikke bare mot fagbevegelsen, men spesielt mot den såkalte finanskapitalen. Og den konspirasjonsteorien som lå i kortene her, førte da også til en antisemittisme, som gikk på at jøder og jødisk kapital var hovedfienden for alle rasemessig sunne folk. Vi ser i dag at tilsvarende fascistiske bevegelser står sterkt i kriserammede nasjoner som Kroatia, Hellas, Ungarn og Italia. Denne historiske sammenhengen burde få enkelte, også i Norge, til å ta en tenkepause i sin politiske virksomhet. Vi har for eksempel en avis som kaller seg «Klassekampen», også kalt «Venstresidens dagsavis», som enstonig siden 2008 har banket inn i leserne forestillingen om at krisa er en «finanskrise», og som faktisk nå begynner å hevde det samme om den store verdenskrisa 1929–40: Den var bare en «finanskrise», heter det – fra venstresidens dagsavis, fra mang en manifestasjonslysten analytiker, fra metafysiske journaler, fra dikteren Kjartan Fløgstad og litteraten Slavoj Zizek, samt ikke minst fra NRK, som har spredt et utall av illustrerte serier i levende bilder egnet til å innbille folk at verdenskrisa har sitt opphav blant grådige vestlige politikere, embetsmenn og bankfolk. Utgangspunktet er her hele tiden at det som viste seg fra 2008, var nettopp en finanskrise i form av en «kredittklemme» som startet på USAs boligmarked.

Men for øvrig bør vi være klar over at selv om det er opplagt hvilke elementer som tjener mest på propagandaen om «finanskrisen», så er det like klart at også de mest prestisjebundne økonomene på borgerlige høyskoler og i landenes sentralbanker, er tjent med den. De har alle som utgangspunkt at det borgerlige systemet er harmonisk og at det ikke kan oppstå virkelige produksjonskriser. De forstår nettopp at det er produksjonen som er det virkelige grunnlaget for vår eksistens. Og derfor vil de ikke godta at det kan være derfra krisa stammer. De er systemets beste tjenere. Men en annen sak er at de naturlig nok roter seg opp i selvmotsigelser.

Generell kritikk av «finanskapitalen»

Dette er blitt godt avslørt i en bok av den tyske økonomen Guenther Sandleben, Finanskrise – myte og realitet, som Forlaget Rødt har utgitt i norsk oversettelse. Sandleben viser at den tyske sentralbanken (Bundesbank) i september 2009 påpekte at når det fantes en innskrenkning i kreditten i tysk økonomi, altså et tilløp til «kredittskvis», så var dette bare «et speilbilde av den realøkonomiske utviklinga», altså av at utlånsrisikoen hadde økt i industrisektoren. Det var ikke tale om at utviklingen skulle være den omvendte, altså at «den realøkonomiske utviklinga» ble hemmet av finansieringsvansker – slik sammenhengen ville vært hvis det var en finanskrise som lå til grunn.

La oss oppholde oss litt mer ved disse tyske eksemplene. Tysk produksjonsstatistikk forteller oss svært mye om hele verdenskrisa, fordi Tyskland målt i absolutte tall og fysisk arbeid er den nasjon som eksporterer mest av alle.

(Statistikere har det siste året hevdet at Kina har gått forbi Tyskland i så måte, men slike påstander ser bort fra at tyske industriprodukter for det meste er bygd opp fra grunnen av hjemme, mens kinesisk eksport i stor grad er av produkter som bare er sluttbehandlet innen landets grenser. Tyske produkter er nok derfor stadig utgått fra verdens mest eksportrettede økonomi.)

Der hvor vi finner overproduksjon i Tyskland, der vil vi finne dens følger også utenlands, som tegn på at overproduksjonen er et internasjonalt fenomen. Det samme ville gjelde (av litt andre grunner) hvis vi konsentrerte oss om USA-statistikk, og den kommer vi også tilbake til.

En mer konkret kritikk

La oss bli mer konkrete. Vi husker konkursen i det amerikanske finansieringsselskapet (investeringsbanken) Lehman Brothers (LB) i september 2008. Tilhengerne av teorien om en «finanskrise» klynger seg til denne hendelsen, fordi den ytre sett fikk så store konsekvenser. Den blir omtalt som en milestein på kriseveien, fordi LB i sine siste år hadde engasjert seg veldig i boligsektoren i USA, som de fleste også minnes. Firmaet hadde nærmest spesialisert seg på subprime-lån, pantelån med minimal realsikkerhet, ytet til fattigfolk som i en forverret krisesituasjon ville ha små sjanser til å betale tilbake. Dette var et faktum som altså i manges øyne styrket forestillingen om at den krisen som fulgte, var en «finanskrise».

Hvis vi nå ser for alvor på de tallene Sandleben la fram for den sentrale tyske økonomien, finner vi et klart grunnlag for å forkaste tesen om en «finanskrise». Tidsrekkefølgen taler nemlig imot at konkursen i Lehman Brothers kan ha utløst noe krakk. Ved årsskiftet 2007–2008 stagnerte den tyske industrien. Tidlig i 2008 begynte så produksjonsvolumet å falle, og fra september, først sågar uavhengig av Lehman-krisen, begynte produksjonen regelrett å stupe.¹

Samtidig viser Sandleben, med støtte i tall fra Instituttet for næringslivsforskning i München (Ifo), at tyske bedrifter i den perioden det er tale om her, ikke følte noen spesielle problemer med å få kreditt fra finansmarkedet. Subprime-krisa i USA skapte altså ikke engang forut for Lehman-intermessoet noen «kredittklemme » i næringslivet. Forestillingen om at en finanskrise lå i bunnen, er og var oppspinn.

Ikke nok med dette: Hvis en går til den amerikanske regjeringens egne tall for industriproduksjonen, vil en se at også dette volumet stagnerte nettopp i midten av 2008, med de følger dette måtte få for verdensøkonomien totalt, altså før Lehman-bankerotten.²

I et grundig arbeid har den anerkjente Euro-American Association of Economic Development, ut fra OECD-tall kompilert av Carmen Guisan i 2011, lagt fram en grafikk som viser at bevegelsen av nyverdien («value added») i industrien i USA og i de fem EU-landene Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Italia og Spania viser at et bratt fall starter i samtlige av landene ca. november 2007, og fortsetter i et par års tid.³

Tiltrengt: Seriøs forståelse av den store bakgrunnen

Men også hvis vi ser bort fra disse klare indikatorene, kan vi ganske lett tilbakevise teorien om en finanskrise – rett og slett ved å se på den egentlige bakgrunnen for sammenbruddet for boligmarkedet i USA.

For det første: Når LB og andre var desperate etter å låne ut penger, var det på grunn av den kapitaloverfloden som preget den amerikanske økonomien. Det flommet over av potensiell lånekapital som ikke gikk til den produktive sektoren, men til spekulasjoner og andre ikke-produktive lån. Finanssektoren var på desperat jakt etter investeringer, dvs. utlån som den kunne få renteinntekter av. Hva skyldtes dette, annet enn at kapital som opprinnelig var skapt i produktive bedrifter i industrien, ikke lenger kunne strømme tilbake til disse bedriftene? Og hvorfor kunne de ikke strømme tilbake dit? Jo, fordi disse bedriftene ikke hadde avsetningsmarked lenger. De ba ikke om penger! Det ville ikke nytte for dem å investere. Hele saken signaliserte nettopp en produksjonskrise som allerede var til stede. Bedriftene var ikke interessert i å investere fordi markedet deres var mettet og ikke ville gi dem den nødvendige profitt. Brødrene Lehman og deres venner gikk på tiggerferd til fattigfolk i stedet.

(Karakteristisk for kapitalistenes egne illusjoner er en forkynnelse som umiddelbart før USA-valget i 2012 ble sendt ut av «Republicans in Norway», hvor det ble hevdet at det er et paradoks at det ligger «enorme pengesummer» i amerikanske bedrifter – som ikke blir investert, het det, på grunn av at Obamas administrasjon førte til «uforutsigbarhet». Riktig observasjon, gal forklaring.)

For det annet: Hvem var disse fattigfolkene, ofrene for subprime-lånene? Borgerlig presse og kringkasting ynder å framstille dem som hardt rammede småsparere og aksjemeklere. Langt viktigere er det å peke på at når disse lånene ble tilbudt, var det fordi kapitaloverfloden gikk sammen med at en økende del av arbeiderbefolkningen gikk ledig, noen uten trygd, noen på trygd, noen på deltidslønn, andre på «null-arbeid-kontrakter». Dette er fenomener som er nært knyttet sammen i klassiske produksjonskriser: Store mengder ledig arbeidskraft går sammen med store mengder ledig kapital. Slik må det nødvendigvis være.

Fra omkring slutten av 2006 ble dette ganske riktig følbart også som en finanskrise (delkrise), på grunn av den trengte stilling investeringsselskaper kom i, særlig i USA.

Så saken er at vi allerede her ser resultatet av en klassisk krise i produksjonen – en overproduksjonskrise. Det som foregikk, var at en Lehman-konkurs akselererte finanssektorens isolerte problemer – ikke at kvalitativt nye problemer ble skapt.

Bakgrunnen er en nærværende størrelse

Hva må konklusjonen bli? For det første at når vi har en krise i dag, så er den bare en fortsettelse av den alminnelige situasjonen i et kapitalistisk samfunn. Når tegnene på dårlige tider først slår inn, viser det seg at vi egentlig alltid har hatt dem.

Det herskende borgerskap i den kapitalistiske verden, dets embetsmenn, statssekretærer og regjeringssjefer, frykter for å se dette bildet for seg. De får et ubevisst behov for å avlede og for å forenkle de oppgavene og problemene de står overfor. De føler vel også et behov for å ha syndebukker. Ettersom det er umulig å skylde på enkeltpersoner når det gjelder å forklare hvordan det kapitalistiske systemet har oppstått, vil en gjerne innbille seg at systemet «i seg selv» er bra, men at det blir forurenset av enkelte korrupte toppfolk.

Konklusjonen vår har i sin tur to aspekter: For det første at vi i prinsippet kommer til å leve i den samme verdenen i 2014, som vi levde i 1814 – i en kapitalistisk epoke. Det er i grunn ikke nødvendig å si noe mer om dét.

For det annet: Vi lever i en bestemt «underepoke », og hva den gjelder, er den vel førti år gammel, dvs. at den går tilbake til slutten av den såkalte etterkrigsboomen, rundt 1970. Neste økonomisk viktige årstall bakover i tiden er 1913, da det viste seg hvilket behov dette systemet har for å føre kriger, en fysisk kamp om markeder – synliggjort ikke bare av første verdenskrig, men enda mer av den annen.

De svære ødeleggelsene av kapital, og den like enorme elendiggjøringen av arbeiderklassene som fulgte av Den annen verdenskrig, ga kapitalen mulighet til å etablere seg på ny frisk og til å starte opp en ny produksjonsepoke hvor profittraten var høy, som følge av lave lønninger og av relativt lav verdi på arbeidsmidlene (fast kapital) som følge av at gjenoppbyggingen foregikk fra et lavt nivå.

Siden den gang har veksten saknet av både i Vest-Europa og USA. Hele denne oppgangen 1945 til 1970 kan da også kalles nettopp et opplegg til en stor overproduksjon. Rentabiliteten er blitt mer og mer problematisk, fordi den faste kapitalen er så stor, og innovasjoner ekstremt dyre, såfremt de også skal øke produktiviteten. Det foregår en produksjon med lav vekst, og desto større vekst i finanskapitalen. Her kjenner vi oss igjen!

Arbeidskjøperne: Langsiktig strategi

Som en kunne vente, har arbeidskjøpernes organisasjoner reagert med det mest naturlige svaret, nemlig å angripe ikke bare lønningene, som de selvsagt vil redusere fra den ene dagen til den andre, men også ved å forverre lønnssystemene fra arbeidernes synsvinkel. Her har ideologer lagt ned mye arbeidstid. Sammen med sine oppdragsgivere har de for årtier siden i sine tankestøperier pukket på et system som i dag er blitt vanlig: Bedriftene skal satse på å ha en kjerne av spesielt ansette arbeidere, gjerne begrenset til folk med fagbrev, og rundt denne kjernen skal det finnes en omkrets av lavere lønte spesialarbeidere og hjelpearbeidere, gjerne ansatte på deltid og gjerne rene vikarer, alle med et redusert sosialt sikkerhetsnett. På denne måten kan den enkelte arbeidskjøper opptre mer «fleksibelt », fornye arbeidsstokken mer etter behag, og manipulere den i konjunkturskifter. Vi kjenner denne visa. Det vil være nytteløst å opprettholde en arbeidsmiljølov av nåværende norsk standard under slike forhold.

Saken er at det er nettopp dette systemet, som ble offentlig og forpliktende foreslått av EU-kommisjonen i en hvitbok fra 1992, som har fått dominere i de to land hvor overproduksjonskrisa nå er tydeligst og viktigst, nemlig (som nevnt) i Tyskland og i USA. Lønnsnivået i disse to landene er blitt deretter. I USA blir muligheten for et stabilt trygdesystem stadig forverret.

Når det gjelder Europa, kan det nevnes at EU-kommisjonen forlengst har omtalt dette som en av bærebjelkene i noe den kaller «den europeiske samfunnsmodell». En kan tenke seg hvordan resten av modellen ser ut med et slikt prinsipp for arbeidslivet. Det er også klart at modellen er et forsøk på å skape en grunnleggende splittelse i alt som arbeiderklasse heter.

Smalere marginer: Mer kortsiktige «løsninger»

De facto er det ganske riktig at en «nordisk modell» med kvalitetssikringer og velferdsordninger er til kapitalens egen fordel. Men borgerlige ideologer vil ikke kunne se slike poenger. De vil velge snarveier så snart de har muligheten. Og faren ligger særlig i at så lenge de gjør dette med bakgrunn i ideologien om en ny samfunnsmodell, så vil de gjerne svekke avtaleverket i arbeidslivet allerede i utgangspunktet. EU-kommisjonens «modell» er uforenlig med seriøse bransjemessige avtaler. Et spesielt faremoment er muligheten for å få innført statlig minstelønn, som vil føre til en svekkelse av tariffer og fagforeningenes stilling, samt avskaffelse av fagbasert minimumsbetaling.

Så når vi i dag snakker om konsekvensene av overproduksjonskrisa internasjonalt, så snakker vi altså om en situasjon hvor kapitalistene allerede har gjennomført et omfattende (og ideologisk fundert) angrep på lønningene, og på arbeidets organisasjonsformer. Til tross for dette angrepet har vi fått krisa i dag – den som reformistene insisterer på å sludre vekk som en «finanskrise».

Hvis vi ser på saken fra synsvinkelen til norsk fagorganisasjon, så vet vi dermed hva som venter. Inntil nå har EUs «samfunnsmodell » i denne henseende ikke hatt gode kår her til lands. Grunnen ligger dels i at oljeproduksjonen på sokkelen skaper et løpende norsk overskudd som gjør det vanskelig å argumentere nasjonaløkonomisk for den «europeiske» modellen – uten å bli ledd ut. Overproduksjonskrisa viser seg ikke veldig sterkt i Norge for tiden.

Derimot må en være forberedt på at en slik diskusjon kan blomstre opp nå etter stortingsvalget – ganske uavhengig av det parlamentariske resultatet. Solberg, Jensen og Stoltenberg vil være like ivrige etter å få virkeliggjort modellen. Den ble da også foreslått ikke bare av EU-kommisjonen, men også i Kleppeutvalgets «Solidaritetsalternativ » i 1993, undertegnet av Hågensen, Jagland, Høyre-folk, SV-folk og hele hurven. På lille julekvelden samme år dukket daværende og nåværende finansminister Sigbjørn Johnsen opp i Brussel og skrev under på at den norske EØS-stat ville følge EUs linje i denne saken. Det er ingen grunn til å tro at APs eller LOs ledelse har endret standpunkt.

Fagopposisjonens muligheter

En fagbevegelse som skal forsvare seg mot disse truslene i kommende år, må være villig til å bryte med LOs ledelse, og etter behov også med LOs struktur og vedtekter. Uansett hvilket menneskelig ansikt Fagforbundet eller andre gir LO-ledelsen, vil LO som helhet fortsette med å være en korporativ organisasjon. Det som trengs, er dermed en fagopposisjon som er noe helt annet enn den som dheimskonferansene byr på. Det er behov for en uformell, men likevel samordnet opposisjon innen LO-forbundene, en enhet av medlemmer av flere forbund med en hovedvekt på industrien, av folk som ikke tar sikte på å danne en diskusjonsklubb for radikalere og fellestillitsvalgte med fritidsproblemer, men som er villige til å utfordre også det borgerlige lovverkets forsøk på kvele arbeiderklassens nye kamp for samfunnsmakten.

For hvis arbeiderklassen faktisk skal forsvare seg mot de tiltak som vil komme fra eiersiden, så bør en ta lærdom av det som nå skjer, nemlig at kapitalistene får smalere og smalere marginer i sin kamp for å overleve økonomisk. Dette vil nødvendigvis føre til at de som klasse betraktet tyr til enkle løsninger. For å nevne det mest vesentlige først: De vil ønske å senke lønninger før de satser på systemer som bidrar til produktkvalitet. Etter en globaliseringsperiode hvor de er blitt vant til å eksportere bedrifter til områder med lavere produksjonskvalitet, og har erfart at de klarer å trumfe igjennom et slikt system, vil de ønske å gjennomføre det her hjemme også.

Aktuelt perspektiv: Nedgang i kvalitet

Både stat og kapital har i årevis akseptert anbudsordninger som har ført til at verft i Sør-Europa og i Øst-Asia har vunnet over vestlige verft med seriøse arbeidsforhold og kvalitetsarbeid. Ekstrakostnadene er klare nok, som en så ved byggingen av en fregatt ved spanske Bazan (seinere Navantia) og av plattformen til Snøhvit-feltet. I 2009 mistet Aker Solutions en stor kontrakt på Goliat-feltet til koreanske Hyundai Heavy Industries, et konglomerat som er organisert etter prinsipper som i Norge ville ført til anmeldelse til Økokrim. I 2011 ble det klart at Elkems produksjon kunne avhendes til et liknende selskap – Bluestar, eid av ChemChina og støttet av USA-kapital. Industriminister Giskes lakoniske beskjed var da: «Vi må tåle utenlandske oppkjøp».

Men poenget er selvsagt ikke at en skal gå imot slike avhendinger fordi det dreier seg om utenlandske selskap. En skal gå imot dem fordi det er tale om selskaper som ikke jobber på progressiv kapitalistisk basis, og som er deler av mafialiknende strukturer som ikke engang ville bli akseptert av den norske aksjeloven. Kontakt med slike firmaer er i seg selv et slag mot de fordeler de vestlige arbeiderklassene har oppnådd på flere områder, særlig når det gjelder organisering av arbeidet.

Henimot slutten av forrige århundre drev NHO en agitasjon som gikk ut på at en måtte over til japanske systemer i produksjonen, fordi Japan var en sentral konkurrent til det tradisjonelle vestlige systemet. Når nå den japanske økonomien har ligget på ryggen i et kvart århundre, ser alle det latterlige i dette. Men borgerskapets interesseorganisasjoner lærer aldri, og deres nye offensiv har allerede begynt.

Situasjonen i dag

Propagandaen tar nå utgangspunkt i den norske økonomiens situasjon i takt med at oljeutvinningen trappes ned. En kan legge merke til at alle parter i Stortingsvalget dannet én enhetlig front på dette feltet, nettopp i oppløpet til valget. Folk skulle helst bli overbevist om at hele det borgerlige etablissementet samles om denne saken, og vil ha ene og samme løsning.

Nå er det riktignok klart at en omstilling vil tvinge seg fram. Men det er fare for at en samlet politikerfront vil anvende nettopp den omstillingen som må komme, som en dekkmantel til å innføre nye og bakstreverske modeller i industrien og arbeidslivet ellers.

Dette gjelder delvis innføring av nye produksjonsfelter. Forhenværende statssekretær Ingebrigtsen har foreslått at en skal gjøre krig og rustningsindustri til en ny norsk spesialitet (som om det ikke allerede var det) – og dét på bred front. Kort etter måtte han trekke seg fra sin stilling, men det er symptomatisk at han ble tvunget bort av helt andre grunner enn denne. Ingen ville ta ham for det som var politisk mest kritikkverdig av alt.

Men det blir tale om noe langt mer enn innføring av ny produksjon støttet av statlig kapital. For når det nå skapes en ideologisk bakgrunn for en omstilling, så vil agitasjonen for en nyordning av avtaleverk på alle felter bli et problem for fagbevegelsen.

Denne omstillingen, som vil bli peiset fram av kapitalister som prioriterer profitt framfor kvalitet, fikk et startskudd den gang Solidaritetsalternativet gikk inn for grov reduksjon av lærlingelønningene for å holde konkurransedyktigheten oppe. Forslaget ble fulgt opp gjennom Reform 94 under Gudmund Hernes som undervisningsminister i Gro Harlem Brundtlands tredje regjering, som svekket opplæringsprosessen på skolebenken (en velkjent kritikk av denne reformen).

Nettopp gjennom sin meningsløshet er denne behandlingen av lærlingene, foreslått av LOs ledelse, et varsel om hva som kan komme. Slike tiltak svekker opplagt fagdyktigheten i samfunnet, og kan danne presedens for nye borgerlige forslag i samme retning. En konkret betraktning: Lærlingeforslaget fra Solidaritetsalternativet hadde en innbakt intensjon om at bedriftene til gjengjeld skulle få økt statlig støtte per lærling. Men i dag er inntaket av lærlinger betydelig lavere enn før, direkte forårsaket av de fordeler bedriftene har av å ta inn utenlandske arbeidere til lavere lønn enn gjennomsnittet. Kvalitetssikringen blir dermed svekket på to fronter samtidig.

Med andre ord ligger den utfordringen fagbevegelsen står overfor, ikke bare i å møte en politikk som vil senke norske lønninger til konkurrentlandenes nivå, og ikke bare i å gjøre det samme med organiseringen av bedriftene. For det som er det sannsynlige resultat, uansett om borgerskapet forstår det eller ei, er en nivellering av produktkvaliteter på alle plan.

Kapitalens futile «langsiktighet»

Det er rimelig med en oppsummering: Når den produktive kapitalen stagnerer, blir nyinvesteringer og vekst bremset opp. Grunnen til at den stagnerer, finner en i kapitalistenes motivasjon. De vil investere bare når det i det minste sikrer dem en bestemt profittrate, dvs. en viss mengde overskudd målt i forhold til verdien av deres samlede kapital. (Dette nivået varierer fra land til land og fra periode til periode.) Fordi produksjonen er privat, slik at hver bedrift opererer isolert fra de andre bortsett fra samkvemmet på markedet i form av ferdige produkter (som gule ubåter som bare ser hverandre gjennom periskop), finnes det ingen andre signaler de kan stole på når de skal investere. Hvis de investerer i blinde, kan de ende opp med en lavere profittrate enn konkurrentene, og gå til grunne i konkurransen.

Statsapparatene i de kapitalistiske land har forskjellige måter å opptre på for å hjelpe sine herskende klasser i denne situasjonen. Én ting er arbeidet for å senke lønningene og dermed øke overskuddet og profittens andel av produktet. Hvis kapitalistene kan overbevises om at lønnsnedgangen vil bli langsiktig, kan det hjelpe på investeringslysten. Derfor prøver de seg nå med en ny «samfunnsmodell», for å gi inntrykk av langsiktighet, for liksom å legge inn en ‘utviklingsgaranti’ i opplegget sitt. Men vi ser at krisa bare forsterkes til tross for at denne modellen lenge har herjet, spesielt i Tyskland og USA. Kapitalistene vil ikke nyinvestere.

Statene kan også tvinge rentefoten nedover, slik at bedriftene får billigere lånekapital. Da vil de kanskje investere? Men i praksis ligger rentefoten nå på null. Ettersom den ikke kan bli lavere, forsøker USA, Japan og EU-området en ny vri. Sentralbankene setter i gang med noe de kaller «kvantitative lettelser» («quantitative easing») i pengemarkedet. Den klassiske formen er her: Trykk opp penger! Men ettersom dette er stygge ord som ingen tør ta i sin munn, velger sentralbankene heller å kjøpe opp verdipapirer fra det private bankvesen, veksler, mer eller mindre forpliktende, eller mer eller mindre råtne betalingsfordringer som bedrifter (og andre «aktører») har på andre bedrifter (eller andre «aktører»). Når sentralbankene (les: statene) kjøper opp disse, altså overtar fordringene, så betaler de med penger, og dermed øker pengemengden på markedet. Disse nye pengene kunne kanskje friste noen til å investere? Og dessuten: Hvis det finnes så mye penger, så er det en slags garanti for den fremtidige utviklingen, mener sentralbankene. De tenker som så: Vi kan ikke klare å få renta under null, men vi kan kanskje klare å få folk til å tro at den vil være på null i årevis framover.

Likevel: det nytter ikke. Statsbankene har prøvd lenge, men poenget er jo at bedriftene ikke vil bruke penger til investering. En fornuftig økonom sier om denne politikken at det er som å tro at en alkoholiker kan bringes til å slutte å drikke gjennom å bli tilbudt ubegrensede mengder alkohol.

Ja, om eierne får lov til å kjøpe luksus eller alkohol for pengene, er det jo for så vidt greit. Men investere vil de ikke, for det har ikke dukket opp noen sannsynlighet for at produksjonen vil gi økt profitt. Dette viser bare at det er en produksjonskrise vi står overfor. Å snakke om at vi har en finanskrise samtidig som vi har en overflod av penger som investeringsuvillige bedriftseiere kan overta uten betaling, er mer enn latterlig. Alan Greenspan, den forrige lederen av USAs sentralbank, sa nylig at han var «ekstremt overrasket» over at det ikke kommer økte investeringer ut av «quantitative easing». I følge hans likningssystemer kunne jo ingen økonomi oppføre seg slik. Alle borgerlige økonomer kunne sagt presis det samme.

Dagens teori om en «finanskrise» virker som en enestående skinnmanøver, og dens gjennomslagskraft viser at det eksisterer en alvorlig politisk og ideologisk krise – ikke minst på den potensielle «venstrefløyen».

Den ekte langsiktigheten

Vi har altså nasjonalstater i dag, som i stedet for selv å investere i ny produksjon i en krise, tvert om bruker arbeiderklassenes skattepenger på å investere i råtne veksler. Statene begynner selv å likne på Lehmanbrødrene og deres konsorter.

Som vi ser, har den oppskrytte kapitalistiske produksjonsmåte liten evne til overblikk – verken over nåtid eller framtid. Slik må det være med et system av konkurrerende enheter som slåss om å få utbytte den store felles motstanderen, nemlig den klassen som bærer fram arbeidskraften.

Hvis denne arbeiderklassen derimot overtok samfunnsmakten, ville overskudd kunne bli investert ut fra en plan hvor ingen av deltakerne var hindret av bestemte krav til rentabilitet. Langsiktig og kortsiktig rentabilitet ville stille på lik linje, og det ville ikke være noen klassemessige hindringer mot å investere på tidspunkter der hensynet til produksjonsutstyret krevde det.

Mange oppfatter i dag en slik ordning som en utopi, til tross for at det ikke er annet enn det eneste naturlige forhold mellom mennesket og dets produksjonsmidler. Og i realiteten er det da også kapitalen som har snudd fornuften på hodet, ved å skille de som arbeider, av med eiendomsretten til det de arbeider med. Det er en utopi å tro at et slikt system kan bestå mye lenger. Det er neppe tilfeldig at de som finner systemet så tilfredsstillende, og mener at en revolusjonær teori vender verden opp–ned, er de som selv lever i den omvendte verden og presterer å finne finanskriser i et univers med overflod av fritt flytende gjeldsbrev.

Mange av oss tror kanskje innerst inne at det er umulig å gjenopprette et «naturlig» forhold til omverdenen, nettopp fordi kapitalismen i sin tid nettopp sto fram som et progressivt produksjonssystem som feide foreldede trelldomssystemer til side, og deretter befestet sin makt over sinnene så ettertrykkelig.

Men dette i sin tid progressive systemet har oppfylt sin misjon, kan en si. Det har skapt regularitet og disiplin hos menneskene og gjort det mulig med et samfunn med så mye fritid for den enkelte at vi virkelig kan tale om frie samfunn. Kapitalismen var akseptabel inntil et visst punkt, som forlengst er kommet. Den kan ikke lenger ivareta de framskritt den selv skapte. Den er ikke engang lenger i stand til å opprettholde en helt ut disiplinert produksjon med faglig tilrettelagt arbeid. Slik er forholdene faktisk i dag. Derfor vil folk flest finne at en sosialistisk maktovertakelse er en naturlig og nødvendig ting: Den sikrer ikke bare deres arbeid, men en fortsettelse av et verdig liv basert på arbeidsformer som gir oss det virkelig naturlige forhold til omverdenen.

Men først må vi vrenge av oss systemets tvangstrøye, og uansett formen dette skjer i, krever det nødvendigvis at arbeiderklassen først utvikler selvstendige organer for politisk opposisjon. Blant disse verktøyene må det inngå studievirksomhet og dannelse av «arbeiderakademier» som offentlig er i stand til å avsløre det nivået den borgerlige tenkningen om samfunnet nå befinner seg på. Hvis arbeidere flest får øynene opp for dette, kan mye godt skje på kort tid.

Noter:

1. Sandleben, Finanskrise – myte og realitet, Oslo 2012. s. 23.
2. Industrial Production Index 2000-2009, på: http://trade.gov/manufactureamerica/facts/tg_mana_003019.asp
3. Se http://euroamericanassociation.blogspot.co.uk/2011/08/18-industry-and-trade-balance-in-5.html

Michael Roberts jobbar som økonom i City of London, og bloggar på http://thenextrecession.wordpress.com. Heile rapporten til IPCC kan du lese her.

Artikkelen er omsett av Gunnar Danielsen.

Hundrevis av klimaforskarar samarbeider i IPCC-rapporten for å lage ein omfattande analyse av klimaet på Jorda i dag, og utsiktene for framtida. IPCC-rapporten seier menneskeleg aktivitet, i første rekke bruken av fossilt brensel, er hovudårsaka til den globale oppvarminga frå midten av 1900-tallet. Det vurderer dei som ekstremt sannsynleg», eller minst 95 prosent sannsynleg. Det har gått frå «svært sannsynleg» (90 prosent) i tidlegare rapportar frå 2007 og «sannsynleg» (66 prosent) i 2001.

IPCC seier kortare periodar er påverka av naturlege variasjonar, og det er i hovudsak ikkje uttrykk for langsiktige klimaendringar. Så dei som seier den globale oppvarminga ikkje er menneskeskapt, eller ikkje blir verre, kan ikkje støtte seg på mindre temperaturauke i atmosfæren dei siste femten åra. IPCC seier vidare at temperaturen sannsynlegvis ville stige mellom 0,3 og 4,8 °C sist i det 21. hundreåret. Havnivået vil sannsynlegvis stige mellom 26 og 82 cm på slutten av hundreåret, etter ei stigning på 19 cm på 1800-tallet. I verste fall kan havnivået vere 98 cm høgare i år 2100.

IPCC meiner ei dobling av karbondioksidinnhaldet i atmosfæren vil gi ei oppvarming på mellom 1,5 og 4,5 °C, og senkar botnen frå 2,0 °C i 2007-rapporten. Men det nye spennet er likt det frå andre rapportar før 2007. Rapporten seier verda vil bli utsett for meir hetebølger, flom, tørke og stigande havnivå frå smeltande is som vil sette kystområde og lågtliggande øyer under vatn etter som drivhusgassane bygger seg opp i atmosfæren.

IPCC vedgår at dei framleis er usikre på årsaka til at temperaturauken er mindre dei siste femten åra. Men dei står fast på at det ikkje er grunn til å tvile på den langsiktige utviklinga. Halvtanna tiår er alt for kort periode til å dra sikre konklusjonar. Temperaturauken har gått frå 0,12 °C per tiår etter 1951 til 0,05 °C per tiår dei siste femten åra. Dette bruker klimaskeptikarane til å diskreditere klimaforskarane. Professor Stocker sa:

Folk vel alltid 1998, men det var eit veldig spesielt år fordi ein sterk El Niño gjorde det uvanleg varmt. Etter det har det vore ei rekke mellomstore vulkanutbrot som har kjølt ned klimaet.

For å forklare nedgangen seier rapporten at siste femtenårsperioden vart skeiv fordi 1998 var eit uvanleg varmt år med El Niñoeffekt – oppvarming av havoverflata – i Stillehavet. Rapporten seier oppvarminga grovt sett har svingt med tilfeldige klimavariasjonar og verknaden av faktorar som vulkanutbrot der aske skyggar for sola, og sykliske nedgangar i solutstrålinga.

Men dei som nektar for menneskeskapte klimaendringar og global oppvarming, er framleis ikkje overtydde. Professor Judith Curry frå Georgia Institute of Technology i Atlanta sa:

No har IPCC kasta hansken. Om nedgangen varer utover femtenårsperioden (det har den alt), er dei i trøbbel.

Men Rajendra Pachauri som leiar IPCC svarte kvasst at ein nedgangsperiode måtte vare mykje lenger – «tri eller fire tiår» – for å vise ein ny trend. Rapporten spår at nedgangen i temperaturauke ikkje vil vare, og seier at temperaturen mellom 2016 til 2035 sannsynlegvis vil vere mellom 0,3 til 0,7 °C høgare enn i 1986–2005.

Skeptikarane eller fornektarane utgjør ein liten prosentdel av dei som forskar på klimaendringar. Ei samanfatting av 11 944 fagfellevurderte* vitskaplege avhandlingar offentleggjorte mellom 1991 og 2011, skrivne av 29 083 forfattarar, konkluderer med at 98,4 prosent av dei som tok stilling støtta at den globale oppvarminga var menneskeskapt (antropogen). 1,2 prosent var usamde, og 0,4 prosent var usikre. Nyare studiar gjort etter den arbeidskrevjande IPCCrapporten stadfestar at Jorda er varma opp i eit tempo som bare kan forklarast med menneskeleg aktivitet. Konsentrasjonen av karbondioksid i atmosfæren er faktisk gått over 400 ppm for første gong på 4,5 millionar år.

Ein studie av den globale temperaturen dei siste to tusen åra gir nytt grunnlag for den såkalla hockeykølle-grafen som prov på at menneska har skapt den globale oppvarminga. Grafen vart først publisert seint på 1990-tallet av paleoklimatologen og professoren Michael Mann frå USA og kollegaane hans. Grafen viser at temperaturen grovt sett har vore stabil i om lag 900 år, som handtaket på kølla når ho ligg nede. Så stig kurven bratt i det 20. hundreåret, som bladet på kølla, etter at den industrielle revolusjonen førte til vekst i utsleppa frå fossilt brensel.

Ein ny omfattande rapport laga av 78 forskarar frå 24 land tar for seg temperaturendringane på fastlandet. Rapporten viser at ein nedkjølande tendens på alle kontinent dei siste 1000–2000 åra vart snudd av det forfattarane kaller «markant oppvarming» på slutten av 1800-tallet:

Den førindustrielle nedkjølingstendensen kom sannsynlegvis av naturlege årsaker som heldt seg ved lag, og gjorde oppvarminga i det tjuande hundreåret vanskeleg å forklare utan verknaden frå drivhusgassane.

Middeltemperaturen på dei sju kontinentale regionane viser at perioden 1971–2000 var varmare enn nokon gong på 1400 år.

No er det mauleg at alle desse vitskapsfolka har misoppfatta, og at den lille minoriteten fornektarar har rett. Vitskapen har tatt feil før. Men alle nye studiar ser ut til å stadfeste fleirtallsynet. Skeptikarane seier grunnen er at desse «globale oppvarmarane» er partiske, og at dei har blitt ein akademisk «industri» som forsvarer spådommane av eigeninteresse. Men om ein skal sjå etter eigeninteresse, er det lettare å sjå dei som finansierer arbeidet til skeptikarane. Det er dei store selskapa bak fossilt brensel innanfor kol, olje og gass, på same vis som dei som nekta for at røyking skapte kreft, vart finansierte av dei store tobakksselskapa.

Men om kapitalintessene innanfor fossilt brensel ikkje vinn vitskapen, så vinn dei opinionskampen. Trettisju prosent av veljarane i USA trur framleis at global oppvarming er ein bløff. Med veksande energi-etterspørsel over heile verda veljer folk påstanden om at krise ikkje truar, og godtar at det ikkje er behov for handling – i det minste ikkje enno. Så det er bortimot null sjanse for at me får utsleppsreduksjonar som held CO²– konsentrasjonen under 450 ppm, og dermed redusert risiko for temperaturauke over 2 °C. Dei 25–40 prosent utsleppskutt i høginntektsland som trengst fram til 2020 for ei slik utvikling, kjem ikkje til å skje.

Etter mitt syn er bevisa for global oppvarming, og at ho er menneskeskapt, stadig meir overveldande. Og dei mauleg katastrofale effektane av høgare temperatur, stigande havnivå og ekstremvêr vil vere enormt øydeleggande, særleg for dei fattigaste og mest sårbare menneska på planeten. Men industri og menneskeleg aktivitet treng ikkje å skape slike resultat om menneska organiserte aktiviteten sin på planlagt vis med omsyn til naturressursane og totalverknadene på miljø og helse. Men det ser ut til å vere uråd under kapitalismen.

Marx og Engels sette søkelyset på dei miljømessige og økologiske verknadene av den kapitalistiske produksjonsmåten i den tidlege industrialiseringsperioden i Europa. Som Engels formulerte det, er kapitalisme produksjon for profitt, og ikkje for menneskelege behov. Dermed tar kapitalisten ikkje ansvar for verknadene profittakkumulasjonen har på samfunnet:

Fordi individuelle kapitalistar driv produksjon og varebytte for umiddelbar profitt, tar dei bare omsyn til dei mest umiddelbare resultata. Så lenge den enkelte fabrikkeigaren eller kjøpmannen sel ein produsert eller kjøpt vare med ønska profitt er han fornøgd, og bryr seg ikkje om kva som seinare skjer med varen og dei som kjøper han.

Dette profittpresset fører til økologisk katastrofe:

Kva brydde dei spanske plantasjeeigarane på Cuba seg, dei brente ned skogane i fjellsidene og fekk nok gjødsling av aska til ein mannsalder med svært lønnsame kaffibuskar – kva brydde dei seg om at tungt tropisk regn etterpå vaska bort det ubeskytta øvste delen av jordsmonnet, og etterlot seg nakent fjell.

Marx oppsummerte effekten den kapitalistiske produksjonen har på naturen:

Framsteg i det kapitalistiske landbruket er ikkje bare eit framsteg i kunsten å plyndre arbeidaren, men også i å plyndre jorda. Alle framsteg som gjør jorda meir fruktbar ei gitt tid, er eit framsteg i å øydelegge dei varige kjeldene til denne grøderikdommen … Den kapitalistiske produksjonen kan derfor bare utvikle teknologi og samspelet mellom dei ulike prosessane i samfunnet samtidig som han undergraver kjelda all rikdommen har opphav i – jorda og arbeidaren.

Og det er prov frå vår tid på at klimaendringar og global oppvarming er resultat av kapitalistisk akkumulasjon. Jose Tapia Granados og Oscar Carpintero (http://deepblue.lib.umich.edu/bitstream/handle/2027.42/93589/Tapia&Carpintero_Dynamics_of_climate_change.pdf?sequence=1) har vist at det er syklisk samsvar mellom CO2-auken i atmosfæren og veksten i den globale økonomien. Det er eit sterkt prov på at verdsøkonomien er knytt til oppbygginga av drivhusgassar, og dermed til den globale oppvarminga.

I eit anna dokument bruker Granados multivariable analysar av verknadene av verdsøkonomien, vulkansk aktivitet og ENSO**-aktivitet på CO2-nivå. Det viser at den årlege auken i CO2 er klart knytt til veksten i global økonomi. År der BNPveksten ligg over snittet, er år med CO2-vekst over snittet, og motsett. Auken i dei globale utsleppa av CO2 er sterkt korrelert til den absolutte veksten i den globale økonomien.

Det kan godt vere ein del av forklaringa på mindre global oppvarming frå 1998, ettersom verdsøkonomien har vekse mindre sidan då. Ein kraftig nedgang i venta utsleppsvekst skjedde i 2009 som følgje av den store resesjonen. Når den kapitalistiske produksjonen stoppar, gjør den globale oppvarminga det same. Det er sjølvsagt ikkje slutten på historia. Granados held fram:

Men sjølv i 2009 då økonomien trekte seg saman med 2,25 prosent, gjekk ikkje utsleppa tilbake, dei stoppa bare å vekse, for så å vekse igjen året etter då økonomien hadde komme seg på eit vis. Det viser kor avhengig verdsøkonomien er blitt av fossilt brensel dei siste åra. Ved tidlegare tilbakeslag i verdsøkonomien – midt på 1970-tallet, tidleg 1980-tallet, tidleg 1990-tall, og seint på 1990-tallet – minka utsleppa ikkje bare i mange land, men som me har vist, på verdsbasis. Oppfatninga om at økonomisk vekst vil redusere karbonintensiteten i verdsøkonomien (globale utslepp mot verdas BNP) samsvarer ikkje med det faktum at karbonintensiteten i verdsøkonomien har auka dei siste åra. I 2010, etter krisa, vaks VBNP med 5 prosent, mens utsleppa vaks med 5,9 prosent. Og snittveksten i globale CO2-utslepp var 3,1 prosent per år i perioden 2000–2011, mens dei hadde lagt på 1 prosent i åra 1990–2000, og 2 prosent per år i åra 1980–1990.

Storparten av veksten kjem frå framveksande økonomiar, der den økonomiske veksten har vore raskast. Kina var ansvarleg for 24 prosent av dei globale utsleppa i 2009, mot 17 prosent for USA og 8 prosent for eurosonen. Men kvar enkelt kinesar slepp ut bare ein tredjedel av det ein amerikanar gjør, og fire femtedelar av ein innbyggar i eurosonen. Kina er eit relativt uøkonomisk framveksande land, målt som utslepp i forhold til resultat. Men dei slepp framleis ut mindre per hovud enn høginntektslanda, fordi befolkninga er relativt fattig. Etter som dei framveksande landa utviklar seg, vil utsleppa per person stige og nærme seg dei i høginntektslanda, og heve det globale snittet. Det er grunnen til at dei globale utsleppa per person steig med 16 prosent mellom 2000 og 2009, som var ein periode med rask vekst i dei framveksande økonomiane. Den europeiske klimakommissæren Connie Hedegaard sa:

Om legen din var 95 prosent sikker på at du hadde ein alvorleg sjukdom, ville du straks finne deg ein kur.

Men kva er løysingane? Skeptikarane seier ingenting skal gjørast, og at tiltak vil hindre «dei fattige» i å få tilgang til energi – mens dei i røynda ikkje vil legge hindringar i vegen for profitten til dei store selskapa innanfor fossilt brensel. Leiarane i denne kapitalistiske verda vil ikkje føre ein politikk som held utsleppa under det «sikre» nivået på 450 ppm. Dei leitar intenst etter nye energikjelder som både skal vere reinare og billegare. Men det klarer ikkje kapitalismen. Investeringar i fornybare og andre lågkarbonkjelder er ikkje tilstrekkeleg, og teknologisk sett skuffande. Havvind er ein teknologi som ikkje er lønnsam. Kjernekraft blir dyrare og ikkje billegare å bygge, slik det viser seg i nye anlegg i Finland og Flamanville i Frankrike.

Så kva med å endre framferd? Leiaren i IPCC meinte einaste måten å redusere storskala bruk av fossilt drivstoff på er å «prise» karbonutsleppa:

Utan pris på karbonutslepp som er høg nok til å tvinge kraftselskap og produsentar til å redusere bruken av fossilt drivstoff, er det liten sjanse for å unngå svært skadeleg temperaturauke.

Men vil den nyklassiske økonomiske løysinga prising endre framferda til energiselskap og produsentar? Og kva for regjering vil «forstyrre» energimarknaden på ein slik måte? EUs plan som skulle auke prisen på karbonutslepp, har slått sørgeleg feil.

Ei alternativ løysing frå systemtru økonomar er karbonskattar. Skattlegge dårlege saker som sigarettar kan ha ein viss effekt, men høge tobakksavgifter rammar også inntekta til dei fattigaste. Det som verkeleg trengst er ein grundig oversikt over tilgjengelege ressursar i verda, og innsats gjennom offentlege investeringar for å utvikle teknologiar som kan fungere (som CO2-fangst, transport som ikkje er basert på fossilt drivstoff, produsert lokalt med lågt økologisk fotavtrykk osv) – og sjølvsagt eit skifte frå fossile til fornybare kjelder. Det dreier seg heller ikkje bare om karbon og andre gassutslepp, men om å rydde opp i den naturen som alt er øydelagt. Alle desse oppgavene krev offentleg kontroll og eige av energi og transport, og offentlege miljøinvesteringar til beste for alle.

Ingenting tyder på at det vil skje. Neste år får me ein rapport frå IPCC om sannsynlege framtidige skadar frå den globale oppvarminga. Gå ut frå at den vil slå fast at katastrofar ikkje bare nærmar seg, men alt er her i form av flom, tsunamiar, tørke og andre «naturlege» mareritt.

* Fagfellevurdering: Avhandlinga er vurdert av andre innanfor same fagfelt før publisering.

** ENSO: El Niño – sørleg oscillasjon (EN SO) – er eit globalt fenomen som oppstår i havet og atmosfæren. El Niño og La Niña er store temperatursvingingar i overflatevatnet i den tropiske delen av det austlege Stillehavet. … Effekten er stor på klimaet på den sørlege halvkula, og vart først skildra i 1923 av Sir Gilbert Thomas Walker, som har gjeve namn til Walkersirkulasjonen, ein viktig del av EN SO-fenomenet. Den atmosfæriske delen av fenomenet vert kalla den sørlege oscillasjonen (SO) og omhandlar månadlege eller sesongbaserte svingingar i lufttrykket mellom Tahiti og Darwin i Australia. (Wikipedia)

Alfredo Saad Filho underviser i utviklingsstudiar ved SOAS – University of London, og er medforfatter av boka Om Kapitalen av Marx, utgitt av Rødt! i 2009. Artikkelen ble første gang trykt i The Bullet nr 851, http://www.socialistproject.ca/bullet/851.php. For en mer detaljert avnalyse av opprørene i Brasil, se siste utgave av Critical Sociology.

Artikkelen er oversatt av Gunnar Danielsen.

Massedemonstrasjonane som starta i juni, var dei største og viktigaste protestane i Brasil på tretti år, og dei har skaka opp heile det politiske systemet i landet. Den eksplosive veksten, omfanget og den uvanlege breidda overraska alle – venstresida, høgresida og styresmaktene.

Det som skjedde

MPL – Movimento Passe Livre (Rørsla for gratis transport) – er ein radikal venstreorientert organisasjon utan partitilknytting, og har eksistert i mange år. Sjette juni leia MPL ein liten demonstrasjon som kravde omgjort ein takstauke frå 3 real til 3,20 real på kollektivtransporten i Sao Paulo. Media kritiserte MPL for å hindre trafikken, og for urealistiske krav, og demonstrasjonen vart angripe av politiet. Stadig fleire dukka opp i demonstrasjonane dei følgande dagane, og politiet svarte med aukande brutalitet, banka opp demonstrantar og forbipasserande, og skada mange journalistar.

På to veker eksploderte demonstrasjonane i omfang, og spreidde seg over landet. Over ein million menneske slutta seg til i hundrevis av byar, og det er framleis aksjonar nesten kvar dag, som den store landsomfattande aksjonen venstresida leia 11. juli. Deltakarane er i hovudsak unge arbeidarar, studentar og frå middelklassen. Det er aksjonar med basis i fattigområde eller arbeidarar med særeigne krav (bussjåførar, lastebilsjåførar, helsearbeidarar osv).

Midt i juni bytta media brått side og støtta aksjonane. Storstilte forsøk på å ta over leiinga av rørsla vart sett i verk straks, media tilbaud full dekning og mobilisering av folk til gatene, og – svært viktig – støtta ei mangedobling av krava, og mindre radikale krav, ein kakofoni som konsentrerte seg om allmennpolitiske spørsmål, særleg offentleg ineffektivitet og korrupsjon, alt for å drukne venstresida og delegitimere regjeringa.

Frå då av blei demonstrasjonane meir prega av kvit middelklasse. Dei hadde med parolar om ei rekke spørsmål, som offentlege tjenester (for); FIFA-cupen 2013 og verdscupen 2014 (mot); rettar for homofile og legalisering av narkotika (i hovudsak for, men dei fleste kjerker er mot); abort og religiøse spørsmål (alle tenkelege standpunkt); offentlege utgifter, privatisering og statlege monopol (uklare standpunkt); president Dilma Roussef og Arbeidarpartiet (Partido dos Trabalhadores, eller PT) (sterkt mot); nytt militærstyre (ein ønskedraum for ultrahøgre); og særleg korrupsjon (der alle var lykkeleg samstemte mot). Alle kunne stille med eigne krav, og om dei var individualistiske og antipolitiske vart det endå betre TV. Det var spesielt merkeleg å sjå folk frå middelklassen vere indignerte over offentlege tjenester dei ikkje bruker og heller ikkje har tenkt å bruke.

Som demonstrasjonar andre stader siste åra vart demonstrasjonane i Brasil i hovudsak organisert gjennom sosiale media og fjernsyn. Uvanleg nok hadde dei ofte ingen klare leiarar og ikkje talspersonar. Ofte organiserte grupper av folk seg på Facebook og Twitter, møttest ein eller annan stad, og marsjerte ei rute som ofte var ukjent, etter vedtak gjort av ukjente personar meir eller mindre der og då.

Politiets framferd førte ofte til opptøyar, då drog politiet seg tilbake, dels for sitt eige omdømme; andre gonger gjekk politiet til åtak på demonstrantane utan å bry seg med urostiftarane. Infiltrasjon frå politiet og ytre høgre var tydeleg og omfattande. Av ein eller annan grunn vart somme demonstrasjonar erklært «parti-fri», og militante venstreorienterte og fagforeiningsfolk vart trakasserte og banka opp av bøllar som ropte «landet er mitt parti». Demonstrasjonane vaks framleis i omfang i denne perioden, og vart samtidig både meir radikaliserte og fragmenterte. Då dei føderale styresmaktene til slutt pressa Sao Paulo og Rio de Janeiro til å omgjøre takstauken ved å tilby dei skattekutt saman med truslar om at dei aleine måtte ordne opp i kaoset, var demonstrasjonane alt ute av kontroll.

Seint i juni gjorde venstresida eit samordna forsøk på å ta tilbake leiinga i rørsla. Samtidig freista presidenten å ta initiativ ovanfrå til politiske reformer, større løyvingar til offentlege tjenester, og betre helseomsorg. Demonstrasjonane har etterpå krympa i omfang om ein ser bort frå den landsomfattande streiken 11. juli.

Tri lærdommar

Første lærdommen frå aksjonane er at dei stadfesta at store delar av over- og middelklassen og media stadig og ustanseleg avviser tidlegare president Lula da Silva, president Dilma Rousseff og PT. Hatet dei så tydeleg har vist i demonstrasjonane og mediadekkinga, er ikkje grunna i snevre økonomiske interesser. Lula har på truverdig vis stått på at eliten i landet aldri har tjent så mykje pengar som dei gjorde i hans presidenttid, og det gjeld truleg framleis under Dilma. Uansett er delar av borgarskap og middelklasse sinna fordi dei har mista privilegium når andre har fått større rettar under demokratiseringa av landet i regjeringstida til PT. Til stor irritasjon har den brasilianske eliten forstått at dei ikkje lenger kan styre brasiliansk politikk aleine.

Omfordelinga av inntekt og utvida sosiale tiltak dei siste ti åra har komme millionar av menneske til del, marginale som dei har vore. Men perverst nok har forbrukslån gitt mange fattige høve til å handle på kjøpesenter, ta fly over heile landet, og kjøpe seg ein liten bil. Venstresida bør kritisere ein del av desse draumane, peike på at dei er samfunnsmessig uønska, ikkje miljømessig berekraftige, at det ikkje finst tilhøyrande infrastruktur, og at dei ofte var resultat av styresmaktenes tiltak for storkapitalen. Men i dag er dei uttrykk for ambisjonane og krava frå titalls millionar menneske. Resultatet er at vegar og flyplassar er fulle, og dei tidlegare brukarane (frå eliten) klagar bittert over mangelen på plass til alle desse fattige, og no med ei kjensle av rett.

Mens storkapitalen gjorde det godt økonomisk siste tiåret, gjaldt det ikkje middelklassen. Det er knapt med såkalla «gode jobbar» i privat og offentleg sektor, høgare utdanning er ikkje lenger garanti for «god» inntekt, og ungdommen finn det vanskeleg å gjøre det betre enn foreldra økonomisk. Middelklassen er desperat etter økonomisk vekst, men er framleis ideologisk knytt til det nyliberalistiske prosjektet som fører til mindre vekst. Dei er også skremt av den påstått «radikale» regjeringa, trass i PTs ekstraordinære moderasjon, og livredde for at Brasil skal bli eit nytt Venezuela.

Andre lærdommen frå protestane er at den «venstreorienterte» nyliberalismen dei gunstige økonomiske vilkåra har gitt PT høve til å innføre, saman med auka statleg legitimitet etter valet av Lula, kan avvæpne høgresida og skille den radikale venstresida frå fleirtallet av folket. Lula avslutta andre valperioden i 2010 med oppslutning opp i 90 prosent, og Dilma Rousseff hadde 60–70 prosent heilt til nyleg. Ingen president har hatt slik oppslutning etter tri år. Ingen parti til venstre for PT har hatt framgang, og heilt til nyleg har opposisjonen til høgre vore håplaust desorganiserte. Ein kort periode hadde PT noko nær politisk hegemoni i Brasil. No er PT og landet låst fast i politisk forvirring.

Tredje lærdommen er at PT har heva både forventningar og inntekt. Dei fattige som har fått det betre vil forbruke meir, større delar av folket vil inkluderast i samfunnet, og alle vil ha betre sosiale tjenester. Middelklassen vekslar mellom å vere likegyldig og fiendtleg til dei fattige, men vil gjerne ha fordel av gode offentlege tjenester ein gong i framtida. Men dei er absolutt mot å betale høgare skatt for å få det til. Dei hevdar dei betaler for mykje som det er, at store delar av statsinntektene forsvinn i korrupsjon, og at «deira» skattepengar gjennom statlege tiltak har gått til fattige parasittar som ikkje har gjort seg fortjente til det. Samtidig ser media og middelklassen fullstendig bort frå det faktum at nær halvparten av statsbudsjettet går til å betale offentleg gjeld – i praksis eit velferdsprogram for dei rike – og at det gir mindre pengar til sosiale tiltak og føderale overføringar.

Desse enorme krava til staten kjem i kjølvatnet av oppløysinga av den tradisjonelle arbeidarklassen, og demoraliseringa og desorganiseringa av fagforeiningar og partia på venstresida. Det har skjedd etter den demokratiske overgangen, overgangen til nyliberalismen, og vala av Lula og Dilma. Resultatet er at mens middelklassen er forvirra, sinna og desorganisert, så er arbeidarane ulykkelege av ulike grunnar, marginaliserte, og også desorganiserte. Det er ein oppskrift for ustabile politiske tilhøve, og stiller venstresida framfor store vanskar.

Venstresidas dilemma

Det var veljarbasen til Lula som røysta inn Dilma Rousseff, i hovudsak dei fattige, med støtte av storkapitalen. Men Dilma hadde eit handikapp: ho har alltid vore teknokrat, aldri hatt politiske verv, og hadde ikkje nokon eigen politisk base. Og ikkje minst var økonomien nøydt til å bli verre i hennar regjeringstid, etter boomen midt på 2000-tallet og den uvanleg framgangsrike opphentinga i Brasil etter verdskrisa i 2008.

Den økonomiske nedturen vil nødvendigvis skape sosiale og politiske spenningar på grunn av eksisterande misnøye og motstridande ønskemål, og statens minkande evne til å gjøre noko, for eksempel fordi heile venstresida kontrollerer mindre enn 1/3 av seta i kongressen. Det gjør det uråd for PT å styre utan alliansar med udisiplinerte parti på høgrefløya og tvilsame enkeltpersonar, alt mens fiendtlege media og eit høgreorientert rettsapparat følger kvilelaust med.

Handlingsrommet for å halde styr på desse motseiingane har krympa dei siste månadene. Inflasjon, stigande underskot i økonomien, svekka valuta på grunn av lågare råvarepriser, minka eksport, mindre vekst i Kina, og kapitalflukt på grunn av kvantitativ lette* i USA, UK og eurosonen. Det har ført til at sentralbanken i Brasil har heva renta, statseigde bankar låner ut mindre, og dei føderale styresmaktene og statseigde selskap har kutta budsjett og offentlege investeringar. Økonomien har stagnert, og det har blitt vanskeleg å redusere forskjellar utan direkte å ramme etablerte privilegium. Desse vanskane har blitt større av ustanselege mediekampanjar som seier regjeringa har mista grepet, at korrupsjonen er verre enn før, og at økonomien er ute av kontroll. Oppslutninga om Dilma har stupt.

La oss gå attende til demonstrasjonane. Sjølv om dei hadde samansette, overlappande og motsetningsfylte årsaker, kan me no sjå fire politiske implikasjonar:

For det første forvirring, som er forsterka av fråveret av ein organisert arbeidarklasse. Under nyliberalismen har restruktureringa av kapitalen endra samansettinga av arbeidarklassen, øydelagt dei tradisjonelle representasjonsmekanismene medrekna fagforeiningane, organisasjonar og venstreorienterte parti, og stort sett øydelagt arbeidarane si kjensle av å vere eit kollektiv. Brasil har i dag ein arbeidarklasse oppdradd under nyliberalismen, pulverisert, utan erfaringar med kollektiv kamp, hekta på direkte nettbasert kommunikasjon, og motvillig til tradisjonelle reiskapar som parti og fagforeiningar. Klassen har fått snevrare ambisjonar, med lite støtte til ambisjonar om å endre samfunnet: måla blir avgrensa innanfor den ramma nyliberalismen har sett opp. Det gjør det vanskeleg å utforme og slåst effektivt for klassekrav, både fordi måla er blitt meir uklare under nyliberalismen, og fordi arbeidarane i utgangspunktet er mot kollektiv handling.

For det andre uttrykker protestane at dei misnøgde samlar seg, medrekna dei som er mot at fleire får bli ein del av samfunnet. Det har skvisa middelklassen. Frå arbeidarane og dei fattige kjem krav om meir omfattande rettar, betre offentlege tjenester og forbetra levekår. Begge grupper protesterer au saman på grunn av det dei oppfattar som dysfunksjonelle og korrupte statlege institusjonar som høgreorienterte media har sett søkelyset på med stort velbehag, som om det var nytt og skapt av PT. Desse motsetningsfylte krava kunne kanskje vore handtert om den brasilianske økonomien var i vekst. Det er han ikkje, noko som gjør alle klagar viktige, og alle restriksjonar strammare.

For det tredje er det politisk forvirring til høgre for regjeringa, og politisk vakuum til venstre.

For det fjerde er fellesnemnaren for mesteparten av krava og misnøya frå aksjonane i juni og juli staten – ikkje bare statens politikk i dag, men strukturen på den brasilianske staten. I den forstand dreier aksjonane seg direkte og indirekte om å kontrollere staten, og sekundært om å kontrollere den statlege politikken.

Om rørsla hadde vore sameint, om ho hadde hatt ein klar arbeidarklassekarakter, og om ho hadde vore leia av venstresida, kunne Brasil gått mot ei revolusjonær krise. Men det skjer ikkje: det finst ikkje noko revolusjonært parti som er i stand til å mobilisere og leie arbeidarklassen, inga oppfatning om at staten ikkje lenger må dominerast av klasseinteressene til borgarskapet, og ikkje noko felles program for sosial, økonomisk og politisk forandring.

Oppsummering

Protestaksjonane i Brasil uttrykker djup frustrasjon og jamvel desperasjon, fordi det har blitt uråd å kanalisere misnøye gjennom tradisjonelle former for sosial representasjon. Dei er enten stramt kontrollerte av eliten, eller gjort makteslause av dei nyliberale reformene. Men misnøye utan organisasjon er oftast fruktlaus, og spontane masserørsler med blanda klassebasis styrt av ufokusert sinne kan destabilisere utan å vere konstruktive.

Behovet for organisering, delegering av makt og kompromiss i rørsla, og med institusjonar på utsida peikar mot reorganisering av arbeidarklassen for å bøte på den fysiske oppdelinga, og den kulturelle oppdelinga nyliberalismen har tvinga på folk krev kollektivisme i praksis. Det betyr å snakke og handle saman, meir enn å samhandle gjennom nettbaserte media. Twitter og Facebook er gode måtar å utveksle avgrensa bitar med informasjon, men dei lar ein ikkje utveksle idear og bygge tillit.

Venstresida i Brasil har på modent vis takla ufordringane frå aksjonane, og forsøka frå media og det ekstreme høgre på å overta. Venstresida har konsentrert seg om å forsøke samordne program, særleg ved felles handling og nasjonal samordning av aksjonar, organisasjonar og parti, til å foreslå spesifikke mål rundt ei politisk plattform, som avgrensing av arbeidstida. Dei vil ha statleg investering i helse, transport og utdanning, ta offentlege tjenester ut av marknaden, demokratisere media, og ha reform i politiet. Poenget no er å finne plattformer som kan føre arbeidarane og dei fattige saman, og marginalisere og splitte middelklassen og høgresida. Det må leggast press på regjeringa samtidig som ein radikal arbeidarklasse må jobbe med statlege institusjonar slik at han nedanfrå kan stå sterkare i utforming og gjennomføring av politikken.

Venstresida må halde fast ved ein slik arbeidsmåte i staden for umoden (og heldigvis marginal) radikalisme med åtak på regjeringa, der dei på grunn av utilstrekkeleg tyngde uunngåeleg vil ende som underordna i destabiliseringskampanjene leia av høgresida, middelklassen og høgrepressa. Det er ikkje tvil om at venstreorienterte regjeringar fører meir progressiv politikk og tar meir omsyn til folkerørsler enn høgreorienterte. Om dagens regjering mista grepet og vart handlingslamma, er det svært usannsynleg at det ville legge grunnen til ein sosialistisk revolusjon i Brasil. Det er ikkje noko ideologisk, organisatorisk, sosialt, materielt eller internasjonalt grunnlag for at det skal skje no. I staden ville det nesten utan tvil legge til rette for at høgresida vinn presidentvalet neste år, og bidra til demoralisering og desorganisering av venstresida i Brasil.

Etter mykje nøling svarte den føderale regjeringa nettopp med å søke støtte frå venstre, og la fram eit program for politiske reformer og utvida offentlege tjenester med konkrete forbetringar for arbeidarklassen og dei fattige. Venstresida må gå i dialog med regjeringa, og stå fast på at ei parlamentarisk linje for å få gjennom desse reformene er nøydt til å slå feil. I staden må regjeringa gå saman med venstresida og arbeidarane sine organisasjonar for å presse gjennom demokratiske reformer, medrekna offentleg finansiering av politiske parti, bryte opp mediamonopola, og forbetra utdanning, helseomsorg og offentleg transport.

Ein skuffande men sakleg konklusjon er at Brasil ikkje er i ei revolusjonær krise, og at det er usannsynleg at dei politiske aksjonane i dag skulle utløyse noko slikt. Likevel er det utan tvil den viktigaste folkerørsla i Brasil på tretti år. Poenget no er å føre kampen vidare på gatene, arbeidsplassane og skolane, gjøre rørsla breiare og meir radikal, få fram arbeidarklassen med sine spesifikke krav, nedkjempe høgresida og desorganisere og få med delar av middelklassen. Alt mens ein pressar fram progressive konstitusjonelle og politiske endringar. Får ein til det, blir det politiske styrkeforholdet i landet endra, og konkrete langsiktige forbetringar for arbeidarane og venstresida i Brasil.

* Kvantitativ lette: Når renta ikkje kan senkast lenger for å stimulere økonomien, kan ein auke pengemengda. (Wikipedia.)

Valget er over og det ble blåblått. Altså fortsatt blått. LO-lederen behøver nå ikke være redd for å måtte kritisere Stoltenberg for å ta vekk arveavgifta eller redd for at AP vil «myke opp» Arbeidsmiljøloven. Eller kritisere AP og SV for å delta i flere av USAs kriger.

Kommentatorene diskuterer hvem som fikk mest i regjeringserklæringa: FrP eller Høyre? Vi tror det var H/AP-alliansen, bortsett fra vern av Lofoten og Vesterålen der begge gikk på en smell. Kanskje var det ikke store smellen, og at det er greit å ta Barentshavet først, og så gytefeltene til torsken etterpå.

Men Siv Jensen gliser, og sier at kameler og sannsynlige nederlag må man kunne tåle. Tross alt får de stramma inn litt på den allerede innhumane asylpolitikken. Kanskje gliser Stolteberg mest? Han har nok en plan med Venstre og Kristelig Folkeparti som partnere i neste regjering.

Arnljot Ask leder internasjonalt utvalg i Rødt, og sitter i arbeidsutvaiget i Rødt.

PTB har samme bakgrunn som AKP, som ett av de maoistiske kommunistpartiene i Europa som vokste fram rundt 1970. De fikk fotfeste i det belgiske politiske landskapet utover 1980-tallet, som en militant bevegelse som sloss sammen med arbeiderne mot raseringa av gruver og nedlegging av industri i to tiår. De var drivkrafta i det antiimperialistiske solidaritetsarbeidet, ikke bare rundt Vietnamkrigen men et allsidig solidaritetsarbeid med flere frigjøringsbevegelser. Som den norske ml-bevegelsen engasjerte seg i konkret solidaritetsarbeid gjennom å sende helsearbeidere til Palestina, drev PTB helsearbeid i flere land, blant annet i El Salvador og Filippinene. I Belgia bygde de opp helsesentre, spesielt i arbeider- og innvandrerstrøk. Tjenestene var billigere, da PTBlegene ikke tok den pålagte ekstraavgiften som skulle sendes inn til Legeforeningen. De gav også billig advokathjelp knytta til noen av disse sentrene. Denne satsinga gjorde at de et titalls steder fikk ekstra stor oppslutning, også parlamentarisk. Men helt fram til det siste tiåret har PTB hatt langt lavere oppslutning i nasjonale valg enn RV hadde.

Én årsak til den lave rikspolitiske oppslutninga var at de forsvarte feil og overgrep i de første forsøka på å skape sosialistiske stater. Enda de starta opp med skarpt å kritisere degenereringa av Sovjetunionen, førte sammenbruddet av Sovjetimperiet paradoksalt nok til at de lenge forsterket forsvaret av Stalin. Og de oppretta kontakter med gamle kommunistpartier i Øst- Europa. Dette skjedde mens de fortsatt var ledende i klassekampen i Belgia, i antiimperialistisk og antirasistisk solidaritetsarbeid. De hadde fordel av at de var det eneste landsdekkende partiet til venstre for det sosialdemokratiske Sosialistpartiet. Det fantes ikke noe belgisk SV. I den antikommunistiske atmosfæren på 1990-tallet forble allikevel PTB et promilleparti i nasjonale valg. Den siste tiårsperioden har de gjennomgått en kursendring både i den utadretta politiske profilen til partiet og ved at de har fått en ny og yngre partiledelse som i første rekke er forbundet med partiets innsats i den daglige klassekampen. De står fortsatt fram som et revolusjonært og kommunistisk parti, og legger ikke skjul på dette i sitt prinsipprogram. Men de har klart å knytte dette til det som de står for i dagens klassekamp i stedet for å bli assosiert med det forrige århundrets forsøk på å skape sosialistiske samfunn.

PTB og valg

Denne utviklinga gir seg også uttrykk i endringene i valgkampprofilene de har hatt det siste tiåret. Grovt sett kan vi si de har gjennomgått tre faser med hensyn til valgkampplattform: Først var det behovet for revolusjon og det å erstatte kapitalismen med sosialisme som ble kjørt i front. De hadde også med dagskampsaker som tok opp sentrale reformkrav, men de var ikke nødvendigvis konkrete eksemplifiseringer av systemkritikken. Slik framsto de ofte med mye som var proklamasjoner, ikke helt ukjent for mange andre revolusjonære småpartier. Så ble hovedvekta lagt på å utvikle konkret politikk på sektorer, som økonomi, arbeidsliv, antirasisme og antiimperialisme, helse og boligpolitikk osv, retta mot bestemte målgrupper. Gjennom kontakt med Sosialistpartiet i Nederland utvikla de også propagandaformen sin, og brukte mer folkelig språk og mye illustrasjoner i valgkampmaterialet sitt. Det nederlandske partiet starta også opp som et maoistisk parti på 1970-tallet. Men allerede på starten av 1990-tallet tona de ned det revolusjonære budskapet og la hovedvekta på de nære kampsakene, mens de holdt fast på internasjonal solidaritet og antiimperialisme.

Maoismen slo først og fremst ut i det vi kan kalle en målbevisst prioritering av direkte kontakt med folk flest. Sosialistpartiet har over 30 tusen medlemmer. Partiet har ingen dagsavis, men sprer fire ganger i året en partiavis i et opplag på rundt en halv million, gjennom utdelinger i boområder, en svært aktiv standsvirksomhet og person til person kontakt. SP bruker nettsider svært aktivt, både sentralt og lokalt. Alle partilaga er pålagt å ha egne nettsider, og de får hjelp til å utvikle dem. På grunn av en ekstremt demokratisk valgordning i Nederland, som gir mandater proporsjonalt etter stemmetallet nasjonalt, fikk SP raskt medlemmer av nasjonalforsamlinga. Det kreves 0,7 % for ett mandat og de fikk raskt 2 mandater, som seinere ble doblet. Nå har de 15 av totalt 150 plasser. Men PTB sin bruk av de nederlandske kameratenes erfaringer ga ikke umiddelbare store sprang framover i valgoppslutning. Det hadde nok en del å gjøre med at SP kunne trekke veksler på at de allerede var inne i nasjonalforsamlinga og måtte utvikle en nasjonal profil som identifiserte partiet. Samtidig hadde SP utvikla seg til et mindre åpent systemkritisk parti, sjøl om de har sosialisme som mål i programmet sitt. Før valgene i fjor lå de en stund an til å kunne bli det største partiet i Nederland, og da med et mulig regjeringsansvar.

I den tredje fasen foran lokalvalgene i fjor (2012) utvikla belgierne sin valgprofil ved å prøve å kombinere de to tidligere strategiene. De holdt fast på å utvikle konkrete, klare paroler for den daglige klassekampen, men samtidig knytte disse til systemkritisk propaganda for en annen verden, et annet Belgia, et annet Antwerpen osv. Dagskampparolene skulle konkretisere hvordan en skulle slåss for å få en annen samfunnsutvikling, og ble knytta opp mot kampen mot den rådende markedsliberalismen. De gikk ut til folk med profesjonelle spørreundersøkelser om hva som var viktigst for å snu utviklingen i bydelen, byen og landet. De mobiliserte medlemmer og sympatisører til å ta direkte kontakt med folk gjennom stands, boligbesøk og telefon for å samle sammen råmateriale. Så oppsummerte de svara og tok dette inn i utforminga  av valgkampmaterialet. Et eget spørsmål i undersøkelsen var om de hadde tenkte på å stemme på PTB. I en av arbeidervalgkretsene i Brussel, hvor de fikk sitt første medlem av bydelsutvalget, visste de derfor på forhånd at de hadde 1600 av vel 1700 nødvendige stemmer for å få et mandat. PTB nærmest tredobla stemmetallet sitt ved fjorårets valg. I Antwerpen by, som er på Oslos størrelse, fikk de over 8 % av stemmene. Sperregrensa er på 5 % i Belgia. I parlamentsvalgene til neste år (2014) håper de å komme inn i Antwerpen provins. (De hadde i fjor ikke 5 % der, da provinsen er større enn byen. Jfr Bergen og Hordaland.) Men sjansene er størst i Liege, hvor de nesten hadde nok stemmer.

Gjennombruddet i fjor har ført til at de nå får mye større oppmerksomhet også på riksplan. Pluss at de har økt medlemstallet fra ca 5000 til over 7000. Riksvalget bygger også opp under at valgkampprofilen må klare å kombinere sektorpolitikk med helhetlig politikk for hva slags Belgia de vil ha.

Hellas

For å trekke inn Hellas og Syriza helt til slutt her. Taxisjåføren som brakte Peter M. Johansen og undertegnede fra flyplassen og inn til Athen i sommer, da vi besøkte våre greske kamerater, formulerte seg også i tråd med belgiernes valgkampprofil. Han sa at han gjerne skulle sett at Tsipras (Syrizas leder) fikk begge hender på rattet. Men han kunne også støtte kommunistene (KKE) dersom de fortalte hva de ville gjøre. Han ville ha systemskifte, men han ville vite mer om hva det konkret gikk ut på. Syriza prøvde å gi svar på dette gjennom sitt 40 punkts program (Se Rødt! nr 3/2012), mens KKE la all tyngde i å proklamere at det måtte en sosialistisk revolusjon til.

Rødt

Anvender vi dette for eksempel på Rødts miljøprofil, hvor jeg mener reformkravene er gode men systemkritikken svak, så nytter det ikke å reparere dette bare med å si at kapitalismen må avskaffes, som den jo sjølsagt må. Det må blant annet fokuseres skarpere på at kapitalens press på stadig høyere privat forbruk og sløseri må bekjempes, og så utvikle konkret politikk for å få den prosessen i gang. Elin Volder Rutle skriver noe om dette i kronikken i Klassekampen 27.september. Der løfter hun løfter fram krav om å øke brukstida på produktene. Vi må gå videre og vise hvordan det private forbrukerpresset fra den store hopen av forbrukere også skal bremses, for å bli troverdige. Det er en stor prosess, som involverer en videreutvikling av Rødts politikk for skatt, arbeidstid og lønn, og hvordan den offentlige sektoren skal utvides på bekostning av den private.

Marielle Leraand er nestleder i Rødt og er sekretær i partiets kvinneutvalg.

Etter et valg hvor Rødt opplevde tilbakegang og mislyktes med å vinne et mandat på Stortinget, er det helt naturlig at vi får en debatt om svakheter ved partiets evne til å kommunisere og også en diskusjon rundt partiets rolle og eksistensberettigelse i norsk politikk. Mens noen peker på formuleringer i prinsipprogrammet som et hovedproblem, peker andre på at Rødt i politisk innhold allerede ligger så kloss inntil SV at det ikke er noe poeng å opprettholde Rødt som eget parti. Jeg er enig i at noen av formuleringene i prinsipprogrammet ikke kommuniserer utvetydig hva Rødt står for, og vil som medlem i prinsipprogramkomiteen bidra til at det vi ønsker å uttrykke, kommer klarere fram når programmet skal revideres på landsmøtet i mai.

Jeg tror imidlertid ikke at formuleringer i prinsipprogrammet er noen sentral forklaring på partiets svake resultat. Det kan i hvert fall ikke forklare tilbakegangen, all den tid det midlertidige prinsipprogrammet som var gjeldende ved forrige stortingsvalg og som var basert på en arv fra RV, ikke var mindre radikalt enn det nåværende. Hadde vi bare klart å samle like mange stemmer i år som i 2009, ville vi denne gangen kommet inn i Oslo takket være det faktum at Oslo har fått to nye mandater siden sist. De som peker på likhetene til SV, mener jeg har et mye viktigere poeng. For det er helt rett at SV og Rødt står sammen om de aller fleste politiske dagskampene; mot oljeboring i sårbare områder, for en mer human asylpolitikk, for sexkjøpsloven, mot EØS-avtalen, for å forsvare arbeidsmiljøloven og tariffavtaler, for økte skatter for de rike og flere velferdsgoder for folk flest. Det er disse dagsaktuelle kampsakene velgere flest på venstresida prioriterer øverst når de i meningsmålinger blir spurt om hvilke saker som betyr mest for dem. En logisk konklusjon ville være at Rødt også må ha det politiske fokuset vårt her.

Noen har ment at vi burde fokusere budskapet enda skarpere inn mot noen av disse sakene, med særlig vekt på det som betyr mest for de som er aktive fagbevegelsen. Problemet for Rødt er at dette ikke nødvendigvis vil gi noen velgeruttelling så lenge hovedkonflikten ikke går mellom oss og alle de andre. Velgere som er aller mest opptatt av å forsvare de offentlige fellesgodene mot privatisering og underfinansiering som følge av skattekutt for de rike, vil i hovedsak støtte opp om det største partiet som står på riktig side i hovedkonflikten, og det vil si Arbeiderpartiet. Det gjelder selv om mange, hvis de hadde gått inn og lest alle partienes programmer, ville funnet at både SV og Rødt formulerer det de er opptatt av klarere og sterkere enn det Ap gjør. Rødt er dermed i en grunnleggende annerledes taktisk situasjon sammenligna med vårt danske søsterparti, Enhedslisten.

Enhedslisten er det eneste gjenværende partiet som forsvarer klassisk sosialdemokratiske prinsipper, etter at koalisjonsregjeringa som inkluderer både Sosialdemokratiet og Socialistisk Folkeparti nå gjennomfører drastiske kutt i velferd og pålegger danske arbeidere økt arbeidstid, uten lønnskompensasjon. Enhedslisten har sterk framgang fordi de tradisjonelle sosialdemokratiske partiene har svikta så fundamentalt i å ivareta arbeiderklassens interesser at det virkelig ikke eksisterer noen realpolitisk forskjell mellom dem og de tradisjonelt borgerlige partiene. Noen kan hevde at dette er situasjonen også i Norge, med henvisning til pensjonsreformen. Ja, den er et eksempel, og motstanden mot denne er et viktig valgkampargument for Rødt, men det skal sies at SV også vedtok motstand mot reformen i parti programmet, selv om partiet måtte oppgi denne motstanden som regjeringsparti, og at selv om reformen har en regressiv fordelingsprofil, er den ikke en så entydig kuttreform at vi har lykkes med å mobilisere det folkelige raseriet, i hvert fall ikke enda. HVIS det er slik at det er mulig å hevde at de rødgrønne i Norge har svikta arbeiderklassen så fundamentalt på de klassiske sosialdemokratiske fordelingsspørsmålene knytta til velferdsstaten og faglige rettigheter at veien ligger åpen for Rødt til å gå inn i rollen som «det nye arbeiderpartiet», slik Enhedslisten langt på vei har gjort, er det ikke det budskapet vi har solgt i valgkampen.

Tvert imot gjorde vi et poeng av at hovedkampen vår var å forhindre den situasjonen vi er i nå, det vil si borgerlig blått flertall. Jeg tror ikke det var feil. Tvert imot ville det blitt oppfatta som sekterisk om vi hadde retta hovedslegga i valgkampen mot de rødgrønnes arbeidslivs- og velferdspolitikk og påstått at det er hipp som happ for arbeidslivspolitikken og velferdsstaten om det er de blåblå eller de rødgrønne som styrer. Verken butikkansatte som nå kan regne med å måtte arbeide på søndager, eller lærere og barnehageansatte som nå kan se fram til kommunal sulteforing og flere barn å passe på per ansatt, ville trodd oss på dette budskapet. Vi må erkjenne at ikke bare mislyktes Rødt med å bli det nye arbeiderpartiet, fordi det gamle Arbeiderpartiet fortsatt oppfattes av arbeidere flest å være arbeiderpartiet.

Rødt tapte også kampen mot SV om å være hovedalternativet for venstreorienterte. SV har vært, og var fortsatt i 2013, hovedalternativet for velgere som er opptatt av å bevare velferdsstaten, men som er like opptatt av miljøspørsmål. I motsetning til i velferdspolitikken, framstår det som en riktig analyse for velgere flest at det ikke er noen særlig forskjell på Ap og Høyre i miljøpolitikken. Etter 1989 har SV alltid vært det viktigste alternativet for de som ser miljøspørsmålene som det viktigste. Men den rødgrønne regjeringa har svikta miljøet og miljøvelgerne i langt større grad enn den svikta velferdsstaten og faglige rettigheter. SVs binding til Ap og denne politikken i regjering, har trolig vært forklaringa på at en stor del av de velgerne som ser miljøspørsmålet som overordna alle andre spørsmål, forlot SV og gikk til Miljøpartiet De Grønne, og i noen grad også til Venstre.

SV klarte derimot i hovedsak å beholde de velgerne som ser miljøspørsmålene og forsvaret av velferdsstaten som like viktige saker. Her er det grunn for oss til å spørre hvorfor Rødt ikke klarte å framstå som et mer aktuelt alternativ. Partiet klarte altså ikke å fange velgerne som er forbanna, med god grunn, for at den såkalt rødgrønne regjeringa bare har økt oljeutvinningstempoet, åpna en rekke sårbare havområder for oljeleting, latt Statoil ekspandere i oljesand, bygd gasskraftverk, uten rensing, satsa minimalt på utvikling av alternativ energi og miljøvennlige transportsystemer osv osv. Det er Rødt, ikke Miljøpartiet De Grønne, som har en sammenhengende politikk for omlegging til en bærekraftig økonomi. Det er fordi omlegging til en bærekraftig økonomi faktisk ikke er praktisk gjennomførbar innafor rammene av en kapitalistisk markedsøkonomi. Hadde flere, allerede i utgangspunktet antikapitalistiske velgere, som faktisk forstår at miljøtrusselen er den fundamentale utfordringa for menneskeheten, stemt på Rødt i stedet for MDG, ville vi kommet på tinget. Hadde vi brukt mer tid og krefter på å snakke om dette i valgkampen, ville vi også kunne overbevist flere miljøopptatte velgere, som likevel tror det er mulig å løse klimakrisa innafor kapitalismen, om at det ikke er mulig, og det ikke holder å resirkulere mer, men at de må bli sosialister for å kunne fortsette å kalle seg miljøbevisste.I et annet av Rødt sine hovedsaker,

Oscar Dybedahl, Aslak Storaker og Marwan Timraz er nyinnmeldte i Rødt og har bakgrunn fra Norges Kommunistiske Ungdomsforbund.

Julie Nesset er sosionomstudent, og sto på andreplass på Rødt Sør-Trøndelags stortingsvalgliste.

Vi hadde også skoledebatt. Jeg ble veldig engasjert i temaet Palestina/Israel og begynte å lete etter det partiet jeg var mest enig med. Rødt fikk oppmerksomheten min ganske raskt, og det tok ikke lang tid før jeg meldte meg inn. Det var fordi jeg så at partiet var veldig opptatt av rettferdighet, fredsarbeid og solidaritet med de svakeste. Det er noe jeg alltid har vært opptatt av, selv om jeg ikke hadde peiling på hva verken sosialisme eller kommunisme var for noe. Dette er noe jeg vil at Rødt skal fortsette å være opptatt av. Rettferdig fordeling av goder og det å alltid stå på de svakestes side og arbeide for at de skal få en bedre hverdag.

Man kan diskutere fram og tilbake om Rødt skal jobbe parlamentarisk eller ikke, men jeg mener at for å komme et steg videre på veien mot et kommunistisk samfunn, må vi prøve å få gjennomslag for de små enkeltsakene som også kan bedre folks levekår. Det vil være motsetningsfylt å nekte å delta i parlamentarisk arbeid bare fordi vi veit at vi ikke kan oppnå kommunisme på Stortinget, når vi samtidig veit at man kan være med å kjempe mot borgerlig politikk og få vedtatt politikk som gjør positive endringer i folks hverdag. I tillegg kan vi lettere formidle og bevise hvor udemokratisk “det liberale demokratiet” er når vi får tilgang til landets største medier med et mandat på Stortinget.Vi må vise hva vi står for og være prinsippfast. Aldri la oss kjøpe. Parlamentarisk arbeid er middelet og ikke målet.

Jeg er sosionomstudent. Valg av utdanning og valg av parti går for meg hånd i hånd. Sakene jeg er mest opptatt av er å sikre barns mulighet til å få en god oppvekst og gode framtidsutsikter, og at selv om du er født fattig, trenger du ikke forbli det. Jeg har en oppfatning av at mange av de sosiale problemene vi ser i dag, er følger av det kapitalistiske samfunnet vi lever i og den økende graden av individualisering. Jeg har med egne øyne sett hva stoppeklokkeomsorg og nedskjæringer gjør med både brukere og ansatte. Der jeg nå er i praksis, har de vært gjennom store nedskjæringer og står fortsatt foran like store nedskjæringer, og til syvende og sist er det brukerne dette går ut over. Rødt må være det partiet brukere, ansatte og pårørende skal føle det er naturlig å gå til når man opplever at Arbeiderpartiet og de andre borgerlige partiene ikke bryr seg om slik uverdig behandling av mennesker.

Derfor vil jeg at Rødt alltid skal jobbe for å synliggjøre hva som er galt med kapitalismen og hvorfor vi må avskaffe den. Vi kan ikke bare drive systemkritikk uten å ha et alternativ til hvilket samfunn vi ønsker oss. Da blir vi aldri sett på som troverdige og seriøse aktører. Derfor må vi også jobbe i parlamentet, slik at vi kan vise våre forslag til et helt annet samfunn, og samtidig få vist at det er umulig innafor de borgelige rammene. Vi må ha konkrete og realistiske alternativer som folk kan kjenne seg igjen i og være enige i. Vi må være et parti som også er åpen for kritikk mot oss selv, både internt og eksternt. Samtidig ønsker jeg at den interne kritikken skal tas internt, så langt det lar seg gjøre. Skal vi vokse oss større, må vi ha stor takhøyde.

Jeg tror ikke den riktige veien å gå er at alle medlemmene må bekjenne seg til en bestemt ideologi og kalle seg kommunister, men jeg mener definitivt at vi skal være et systemkritisk og antikapitalistisk parti. Det må være åpent for folk som kaller seg anarkister, sosialister og folk som ikke bekjenner seg til noen av disse. Jeg ønsker at Rødt skal være partiet for de som er mot kapitalismen og vil ha et annet og mer demokratisk og rettferdig samfunn. Et annet ønske jeg har, er at Rødt fortsatt skal være et parti der kvinner føler seg hjemme og blir tatt på alvor, uansett gammel eller ung. Jeg har et inntrykk av at det noen steder henger igjen litt gubbekultur der det kan være vanskelig å komme til ordet og der forandringer framsatt av den unge garde blir sett på som truende og konfronterende. Så er det jo ikke til å stikke under en stol at Rødt har stått på stedet hvil en stund og at vi fortsatt blir sett på som drømmere og særinger. Vi har nok en liten jobb igjen i å fortsette å knuse fordommene mot oss. Dessuten gjorde vi ikke noe spesielt godt valg i år og da må vi sette oss ned og finne ut hvorfor. Jeg vil veldig gjerne at partiet skal vokse, men ikke på bekostning av våre prinsipper. Jeg ønsker ikke at vi skal fremme en sak kun for å få flere medlemmer, men for at vi har en tanke om det er rett å mene akkurat dét. Politikken vår skal ikke være bygd på populisme, Derfor har jeg heller ikke noe ønske om å slå oss sammen med SV eller noe annet parti kun for at venstresiden skal bli større, for da frykter jeg at det er Rødt som må stå for kamelsvelgingen.

Arne Byrkjeflot er leder av LO i Trondheim, landsstyremedlem i Rødt og bystyremedlem i Trondheim.

Rødts tradisjon i 8 punkter

Plukk side 4

Marta Harnecker: Verktøy i politikken side 6

Arne Byrkjeflot: Partiet Rødt før og etter valget side 18

Julie Nesset: Hvilket parti ønsker jeg Rødt skal være? side 22

Aslak Storaker, Oscar Dybedahl, Marwan Timraz: En sosialistisk framtid side 25

Marielle Leraand: Veien videre for Rødt side 28

Arnljot Ask: Lærdommer fra Belgia og Nederland side 32

Alfredo Saad Filho: Masseprotestane i Brasil i juni og juli 2013 side 36

Michael Roberts: Klimaendringar og kapitalisme side 44

Jørgen Sandemose: Økonomisk, politisk og ideologisk krise side 48

Debatt:

Svein Lund: Med Raudt for gruvekapitalen? side 60

Erik Ness: Parti og kvinneopprør side 64

Bokomtaler:

Hilde Sivertsen: Er jeg fri nå? av Linn Stalsberg side 70

Fredrik V. Sand: En Folkefiende av Pål Steigan side 73  

Marta Harnecker er en chilensk sosiolog, journalist og aktivist. Artikkelen er oversatt fra spansk til engelsk av Elizabeth Briemberg og revidert av Fred Fuentes og Bill Fletcher. Oversatt til norsk av Ole Marcus Mærøe. Den engelske versjonen er publisert av Links, og finnes på http://links.org.au/node/1374 . I tidsskriftet Rødt! nr 4/13, er en forkortet versjon trykt.

1. I denne pamfletten, som er del av en serie ment som folkeopplysning, vil vi ta opp spørsmålet om hva slags verktøy vi trenger for å drive politikk.

2. Vi vil se på ulike verktøy, og begynner sjølsagt med å definere politikk.

3. Kjenner du noen definisjoner av politikk?

4. Vel, du kan finne mange ulike definisjoner i ordbøker. Men det er egentlig bare to viktige definisjoner.

1) Et konservativt syn på politikk

5. Det konservative synet på politikk som vi som oftest hører om, og som ofte brukes i analyser, beskriver politikk som «det muliges kunst».

6. Hva betyr «det muliges kunst»?

7. Det betyr at du, etter å ha analysert en konkret kompleks situasjon, under gitte maktforhold mellom ulike krefter, sier: «Greit, fienden er veldig mektig og jeg er svak. Jeg kan ikke gjøre noe mot denne mektige fienden, så det jeg må gjøre er å tilpasse meg til situasjonen».

8. Det er derfor dette synet fører til politisk opportunisme, som vi kaller «å snu kappa etter vinden». Det vil si: «Jeg tilpasser meg så godt jeg kan til de eksisterende maktforholda.»

9. Vi må ikke ta feil av opportunisme og det opportune, eller det å se muligheter. En opportun handling kan være nyttig innafor en gitt sammenheng. For eksempel: PAIS-Alliansens beslutning om å ikke stille kandidater til Ecuadors parlamentsvalg, gitt den manglende tilliten til institusjonen på den tida, var opportun. Med opportunistisk mener vi en utilitaristisk handling, eller en som kun vil tjene et individ eller ei gruppe. For eksempel å gi noen komplementer for å få fordeler tilbake.

10. Konservative politikere forsvarer dette ståstedet med at de er realister, og at alternativet er å være subjektive, utopiske eller idealister.

11. De sier en må være realist for å være en god politiker.

12. Det er dette det velkjente begrepet «realpolitikk» handler om.

13. Det betyr at en må begrense seg til å gjøre ingenting, og akseptere «status quo».

14. Noen kamerater veit ikke hva «status quo» betyr.

15. Det er de rådende forholda. Du underordner deg andres politikk. Og hva er – grovt sett – de andres politikk?

16. De herskende klassenes politikk, de klassene som har statsmakta der og da.

17. Gramsci – mange kjenner denne italienske marxistiske tenkeren – mente diplomater måtte tilpasse seg til omstendighetene rundt dem.

18. På noen måter er en diplomat sitt arbeid å tilpasse seg til omstendigheter – å «snu kappa etter vinden», å være alle ting for alle folk.

2) Et revolusjonært syn på politikk

19. Politikk – som Gramsci sa – er noe helt annet om vi tenker på politikk som revolusjonær politikk.

20. For en revolusjonær er ikke politikk å akseptere det som er. En revolusjonær defineres av sin egen evne og sitt eget ønske og tilegnelsen av sitt liv til å forandre de eksisterende forholda.

a) Viljestyrke er ikke nok. Vi må begynne med de eksisterende forholda

21. Å forandre de eksisterende forholda betyr ikke at vi ikke tar utgangspunkt i de eksisterende forholda. For å forandre noe, må vi begynne med det gjeldende utgangspunktet.

22. Derfor må vi anerkjenne den nåværende virkeligheta og de nåværende maktforholda som eksister nå, ikke for å tilpasse oss sjøl til situasjonen på opportunistisk vis, men for å forandre de.

23. Vi kan ikke benekte den nåværende virkeligheta, vi kan ikke ignorere den og handle kun utfra ønsketenking.

24. Altså: Viljestyrke aleine vil aldri forandre virkeligheta, viljestyrke er essensielt, men ikke nok. Vi må begynne med å analysere maktforholda som de er nå.

b) Hvordan Fidel forandra maktforholda på Cuba

25. Det er dette Fidel Castro og hans gruppe gjorde på Cuba.

26. Dere husker at Fulgencia Batistas grusomme, undertrykkende diktaturet støtta seg på det cubanske politiske system sine væpna styrker; hæren. En hær som ikke var lik den hæren bolsjevik-opprøret på begynnelsen av det 20. århundret møtte, men en langt mer sofistikert hær. På denne tida sa verdens politiske analytikere at under disse nye forholda ville det være umulig å skape et folkelig opprør mot en hær.

27. Fidel aksepterte ikke dette, men det betyr ikke at han ikke aksepterte virkeligheta. Hans utgangspunkt var sjølsagt den reelt eksisterende situasjonen på Cuba, men han aksepterte ikke å sette seg ned og gjøre ingenting. Ved å studere den virkeligheta, og ved å studere måten mambises (cubansk uavhengighetsgerilja) hadde nedkjempa en kolonihær som var langt mektigere enn de var, og ved å oppdage at det var ved å bruke geriljataktikk de bekjempa den mektige, spanske hæren, tenkte han: «Mot Batistas menn må vi bruke geriljakrig.»

28. Dette er en kampform der hæren ikke konfronteres direkte gjennom folkelig opprørskamp, istedet konfronteres den av små patruljer på rekognoseringsoppdrag, som overfaller dem. På denne måten bekjemper du hæren ved å angripe dens svakeste ledd, og ved å skape lav moral blant fiendens tropper. Moralen svekkes når ei liten gruppe geriljasoldater kontinuerlig bekjemper dem gjennom mange trefninger.

29. Dette var en veldig viktig faktor i å bekjempe Batistas hær, uavhengig av det faktum at når geriljaen vant framgang, økte også geriljastyrkens suksess og størrelsen på angrep på militærforlegninger osv.

30. På denne måten var det mulig, litt etter litt, å endre maktforholda og oppnå seier mot en hær som, ifølge analytikerne, ikke kunne nedkjempes kun med våpen.

31. Den særskilte karakteren til revolusjonær politikk er å ta utgangspunkt i virkeligheta, men å søke den rette måten å forandre maktforholda i de revolusjonæres favør.

c) Å gjøre mulig i framtida. Det som virker umulig i dag

32. Revolusjonær politikk er ikke det muliges kunst, men heller kunsten å gjøre mulig i framtida det som virker umulig nå. Ikke fordi vi er ønsketenkere som lengter etter forandring i framtida, men fordi vi er realister og tar utgangspunkt i dagens virkelighet, analyserer vi den virkeligheta og prøver å finne en måte å forandre maktforholda.

33. Maktforholda må endres.

34. Det finnes ingen seier uten å endre maktforholda.

35. Så, politikkens kunst er nettopp evnen til å skape maktforhold som er gradvis mer gunstige for den revolusjonære prosessen.

36. Det er dette, gjennom hele menneskehetens historie, alle revolusjonære politikere har gjort.

37. Men denne forståelsen av politikk som akkumulasjon av krefter, som konstruksjonen av nye maktforhold, er veldig distinkt og opererer veldig annerledes enn den som anser politikken å være det muliges kunst.

d) Å ikke redusere politikk til institusjoner

38. Denne forståelsen reduserer ikke politikk til institusjoner

39. Vanligvis når en prater om politikk og politikere, tenker en på folk som har posisjoner i nasjonalforsamlinga, i departe-menter, i rettssystemet, maktposisjoner og derfor, for å vinne mer makt, må deres politiske gruppe vinne flere mandater. Derfor blir allianser skapt mellom partiledere og mellom politiske partier. Ved å gjøre dette, tror de maktforholda endres.

40. Dette er ikke vår oppfatning av politikk

d) Å overkomme den smale oppfatninga
av makt

41. I vårt syn på politikk må vi overkomme denne smale oppfatninga av makt.

42. Politikk er ikke bare statsmakt. Det finnes ikke bare i staten. Makt er spredt gjennom mange deler av samfunnet, i mange sektorer, i mange fragmenter.

43. For eksempel er mediemakta, som du veit, ei grunnleggende makt.

44. Spørsmålet er hvordan nye maktuttrykk kan begynne å stige opp fra basis i samfunnet.

45. Et selskap forlatt av kapitalistene, som blir tatt over av arbeiderne og blir sjølstyrt, er å skape makt.

46. Akkurat som når bønder tar over landjord fra store jordeiere. Og når studentforsamlinger forandrer universiteter, etc.

47. Så makt kan ikke bare reduseres til staten, det er mer å ta med i beregninga.

 f) Å skape sosiale krefter: noe helt grunnleggende

48. Sist og viktigst, hvis vi definerer politikk som kunsten å endre maktforholda, burde vi innse at maktforholda ikke vil bli forandra ene og aleine med politiske krefter, vi må også skape de nødvendige sosiale kreftene, bygge sosiale krefter som gjør oss i stand til å styrke vår politiske makt og bekjempe de politiske kreftene vi står opp mot.

49. Altså: Revolusjonær politikk er grunnleggende fokusert på folkelig organisering.

50. Det kan ikke skje noen revolusjonær forandring i maktforholda uten et mer og mer organisert folk.

g) Folkets skepsis til politikk og politikere

51. Men vi støter på et alvorlig problem når vi prater om politikk, og det er skepsisen folket har til politikk og politikere.

52. Hvis du prater med folk om partier,
reagerer de som regel negativt. Undersøkelser har blitt gjort i noen land som viser at folket avviser partier på grunn av det rådende partiveldet, den gjensidige logringa, kameraderiet, beslutninger som taes ovenfra-og-ned, frynsegodene politikerne får.

53. Politikk og politikere er i stor grad diskreditert, og en av flere grunner til dette er at høyresida har tatt til seg venstresidas språk. De adopterer våre ord, så deres taler høres ut som våre taler.

54. Vi kan legge til noe som er vår egen feil, vår egen svakhet, som er at når våre politikere driver politikk, bruker de ofte den samme politiske stilen som høyresida, den samme måten å framstå på.

55. Når folk hører veldig like taler og ser veldig lik praksis, hvorfor skulle de bli entusiastiske til politikere og politikk?

56. Dette må taes med i beregninga.

57. Vi kan se på bevegelsen som nå støtter president Correa i Ecuador, PAIS-alliansen som et godt eksempel. Denne bevegelsen var veldig påpasselig med å ta med i beregninga den store graden av skepsis mot politikere i befolkninga. Derfor skapte de et politisk verktøy tett knytta til det de kaller «innbyggerbevegelsen».

h) Utopiske mål: bautaerer som viser vei

58. Jeg vil også gjøre klart at når jeg sier at vi må gjøre mulig det som i dag virker umulig, mener jeg ikke at alt er mulig.

59. Det finnes mål som allverdens viljestyrke ikke kan oppnå – som Hinkelammert, en tysk skribent som nå bor i Costa Rica, som har skrivi ei rekke interessante verk om frigjøringsteologi, sa: «Vi har å gjøre med ønskelige mål som inneholder menneskelige verdier i deres reine og definitive form, men som på grunn av deres grad av perfeksjon ikke er menneskelig mulige og i den forstand er utopiske mål: for eksempel, vi vil aldri fullt ut oppnå den typen samfunn basert på full likhet som Marx drømte om.»

60. Disse utopiske måla er veldig viktige fordi de inspirerer våre revolusjonære handlinger, de driver oss til å handle og overbeviser oss om behovet for kamp. Du manes til kamp fordi du har håp, fordi du har et alternativ å slåss for, er det ikke sånn?

61. Sjøl om disse måla er utopiske og ikke kan oppnås, er de som stjerner som lyser opp veien for oss.

62. Noen kan si at å akseptere det faktum at noen av måla våre er utopiske mål, det vil si mål som ikke kan oppnåes, er pessimistisk. Jeg trur det motsatte: jeg trur at enhver handling eller ethvert steg mot det målet, uansett hvor lite, er et steg framover. På den måten er jeg optimistisk: jeg ser hvordan små handlinger går et stykke på veien til å synliggjøre det nye samfunnet vi slåss for.

63. Men for å unngå ønsketenking må vi ta utgangspunkt i virkeligheta. Vi må analysere det som innen politikk kalles: den nåværende situasjonen, den nåværende konjunkturen.

64. Det vil si, de som involverer seg med politikk, må ikke bare være i stand til å gjøre klart de langsiktige måla: «jeg vil bygge sosialisme», «jeg vil bli frigjort fra Batista», etc. Nei! Vi må også være i stand til å oppnå måla, og for å gjøre det må vi vite hva som skjer her og nå for å best kunne beslutte hva vi gjør med det neste gang.

i) Ei generell retning er ikke nok innen politikk

65. Ei generell retning er altså ikke nok i politikk, konkrete handlinger er nødvendige. Dessuten er det grunnleggende å være i stand til å forstå endringer i maktforholda, fordi forhold ikke er noe statisk, de endrer seg hele tida.

66. Når ei kvalitativ endring skjer, hva er det som gjør at du tenker at situasjonen har forandra seg? Fordi: hvis situasjonen har forandra seg, må verktøya vi bruker for å drive politikk også endre seg, som vi vil se seinere.

67. Før jeg er ferdig med denne delen, vil jeg si at i de følgende delene vil vi se på noen sider ved det å best beskrive den nåværende situasjonen: Hvilke krefter står mot hverandre? Hvordan er disse kreftene organisert? Hvilken posisjon har hver av kreftene akkurat nå? Hvordan opererer de? Og hvilken kraft er det som driver prosessen, som er drivkrafta eller hovedkrafta?

II Maktforholda

1) Maktforholda i Venezuela når Chavez vant sitt første valg

68. Vi går nå over til noe helt konkret – situasjonen i Venezuela da Hugo Chavez først blei valgt til president.

69. Ved å bruke forståelsen av maktforholda, ser vi hvordan den gjelder i en spesifikk historisk virkelighet som i Venezuela.

70. Hvordan var situasjonen i Venezuela da president Chavez vant valget i 1998?

71. Maktforholda på verdensbasis var veldig negative.

72. Husk at Berlin-muren falt i 1989 og Sovjet-blokka forsvant mot slutten av 1991.

73. Som et resultat av dette opprettholdt de kapitalistiske kreftene, imperialistene  absolutt dominans og USA ble den ledende militære verdensmakta, uten noen motmakt, fordi motvekta i Sovjet-militæret hadde vært, atomkrigtrusselen, lamma eller virka i det minste avskrekkende på den tida, var borte.

74. USA fikk evnen til å handle unilateralt fordi de hadde den mektigste militærmakta på kloden.

75. Og da Sovjets sosialistiske økonomiske modell forsvant, styrka kapitalismen seg fordi ingen lenger kunne argumentere overbevisende for at det fantes et  alternativ eller en annen måte å gjøre ting på.

76. I denne sammenhengen oppsto Fukuyamas tese om at nyliberalismen representerte historias endepunkt.

77. Dette skjedde på den internasjonale arenaen.

78. Da Chavez begynte sin prosess var han aleine i Latin-Amerika, og sto opp mot disse maktforholda på verdensbasis.

79. Og hva skjedde internt i Venezuela?

80. Chavez vant et valg med mer enn 50 % av stemmene, med flertall i folket bak seg. Dette resultatet kan forklares med at landet var dypt inne i ei strukturell krise, staten var i krise, en tidligere president hadde blitt fjerna fra stillingen for korrupsjon, folket var lei av korrupsjon, av kameraderi, av alt som eksisterte i staten i Venezuela.

81. Chavez – som først tenkte å drive væpna opprør for å få makta og transformere landet – innså at i det store og hele ønska ikke folket i Venezuela vold, og bestemte seg for å delta i valgkampen, den institusjonelle kampen, og stille til valg og vinne.

82. Men hvordan var maktforholda som karakteriserte situasjonen etter hans seier?

83. Han hadde støtte fra store deler av hæren, men hadde mindretall i nasjonalforsamlinga, og det samme gjaldt de regionale guvernørene og borgermesterne.

84. Rettsapparatet var i henda på folk som representerte det forrige regimet.

85. På samme måte var økonomien og media stort sett i henda på de gamle herskerne.

86. Og nivået på organisering av folkelige bevegelser og politiske partier i Venezuela var veldig svakt. Vi kan for eksempel ikke sammenligne partiene på den chilenske venstresida med partiene på venstresida i Venezuela. De chilenske partiene var større og med større tradisjon for kamp.

87. Hva gjorde Chavez da han sto overfor en så negativ situasjon, både internasjonalt og på hjemmebane?

88. Det første han gjorde internasjonalt, var å prøve og endre maktforholda ved å oppfordre til å danne alternative organisasjoner til de imperialistiske.

89. Blant annet støtta han latin-amerikansk og karibisk integrasjon på ulike vis: For eksempel: Han støtta opp om Mercosur og skapte ALBA, den Bolivarianske Alliansen for Vårt Amerika, som virkelig representerer en annerledes form for integrasjon som virker forskjellig utfra hvert enkelt lands behov og med solidaritet mellom landa.

90. Det mest konkrete uttrykket for denne nye formen for integrasjon er bånda som finnes idag mellom Cuba og Venezuela.

91. Et annet tiltak var handelsavtaler han signerte med fattige land i Sentral-Amerika og Karibia hvor Venezuela solgte olje til langt lavere priser enn prisen på verdensmarkedet.

92. Han revitaliserte og styrka Organisasjonen av oljeeksporterende land (OPEC), som på den tida var kraftig svekka, og han lykkes med å få en av hans beste kadre, Ali Rodriguez, til å bli president i OPEC. Med denne manøveren oppnådde han en viktig seier: Etablering av rettferdige oljepriser for produserende land.

93. I tillegg søkte han å skape allianser og etablere relasjoner som skulle bryte den nært absolutte avhengigheta Venezuela hadde til USA.

94. Så han etablerte relasjoner med India, Russland, Kina og Iran.

95. Han etablerte disse multipolare relasjonene, som er grunnleggende for at et land som vårt kan være suverent.

96. Han støtta også internasjonale fora for utviklingsland: Forum av 15 nasjoner, Forum for Sør-Sør-samarbeid og Gruppa av 77 nasjoner, som samler 120 underutvikla nasjoner.

97. I Latin-Amerika har vi gjort veldig viktige framskritt. Vi har allerede møter mellom landa uten USAs tilstedeværelse.

98. Vi er suverene, og vi begynner å fatte avgjørelser uten å måtte konsultere USA.

a) Å endre spillereglene i det institusjonelle systemet

99. Når det gjelder interne krefter, forsto president Chavez at det første han måtte gjøre var å endre spillereglene i det institusjonelle systemet, gitt at han hadde bestemt seg for å etterstrebe en sosial endringsprosess den institusjonelle veien; gjennom ikke-voldelig folkemobilisering heller enn en direkte militær utfordring.

100. Han kjente begrensningene denne veien innebar, og sa derfor at disse grensene, disse spillereglene måtte endres, og for å gjøre det var første skritt en folkeavstemning som spurte: Vil du at vi skal danne ei grunnlovgivende forsamling som skal lage utkast til en ny grunnlov?

101. Folket støtta folkeavstemninga, den grunnlovgivende forsamlinga blei danna, den lagde utkast til ny grunnlov, og det store flertallet av folket godkjente den grunnloven.

102. Den nye grunnloven krever at valg skal avholdes for å velge folkevalgte på alle nivåer i staten, og de de valga vant presidenten og de som støtta ham en stor seier: De fikk et komfortabelt flertall i nasjonalforsamlinga, de fikk kontroll med et betydelig flertall av guvernørposisjonene og borgermesterposisjonene, og de konverterte rettsvesenet til en institusjon som var villig til å opprettholde grunnloven heller enn å bli styrt av oligarkiske grupper.

102. Disse bragdene var ikke permanente, som vi skal se. Dette var situasjonen etter den grunnlovgivende forsamlinga og valga etterpå.

103. Men før vi går videre og ser hva som så skjedde med disse institusjonene, må vi ta med i beregninga det faktum – som en så god strateg, en god politiker som Chavez gjorde – at de sosiale og politiske bevegelsene i Venezuela var veldig svake, partiene var ikke, som vi sier, tilstrekkelig konsolidert.

104. Den Revolusjonære Bolivarianske Bevegelsen 200 – som var den politiske gruppa som støtta ham i hæren – var satt sammen av et minkende antall militante og Bevegelsen for en Femte Republikk – som var valgkampverktøyet skapt for å vinne valga – var kun et valgkampapparat.

105. Så Chavez begynte å se etter ulike initiativ til å bygge folkelige og parti-liknende organisasjoner.

106. Han fremma gjenoppbygging av den Revolusjonære Bolivarianske Bevegelsen 200, han fremma de Bolivarianske sirkler og så skapte han en politisk ledelse for revolusjonen, og valgte Guillermo Garcia Ponce, en kjent kommunistleder, til å ta rollen som generalsekretær.

107. Altså: Chavez så nødvendigheten av et politisk verktøy og nødvendigheten av sosial organisering.

108. Dette er ikke stedet for å analysere hvor vellykka disse initiativa var, men det gir oss et godt overblikk over Chavez som politisk strateg og over hans bevissthet rundt nødvendigheten av å endre maktforholda.

2) Maktforholda i Venezuela før kuppet i april 2002

109. Vi vil nå analysere den nye situasjonen i Venezuela. Vi så på den politiske situasjonen som fantes da Chavez vant; nå vil vi se på den politiske situasjonen som oppsto kort tid før militærkuppet i april 2002.

110. På slutten av 2001 lyktes Chavez med å få parlamentet til å vedta ei lov som ga regjeringa mulighet til å foreslå lover og få dem godkjent raskt, fordi nasjonalforsamlinga ikke hadde kapasitet til å foreslå alle disse lovene. Dette var avgjørende, fordi ei grunnlov uten lover er som et skjellet uten kjøtt. Derfor måtte kjøtt legges på beina, lover måtte lages for å komme igang med spesifikt arbeid. Hvis du har ei grunnlov og lover som går mot grunnlovens ånd, kan en ikke drive landet på lovlig vis.

111. Det var sånn lover som landloven, fiskeriloven, hydrokarbonloven, mikrokredittloven, kooperativloven etc. ble vedtatt.

112. Dette var lover som for første gang tok noen mindre privileger fra herskerklassen, og umiddelbart var det enorme reaksjoner fra Venezuelas oligarki – et oligarki som ikke hørte på budskapet John F. Kennedy, den liberale presidenten i USA på tidlig 1960-tall.

113. Kennedy, da han sto overfor den cubanske revolusjonens seier, forsto veldig godt at hvis de latin-amerikanske oligarkene ikke ga fra seg privileger, hvis de oligarkiene ikke var i stand til å distribuere rikdommen bedre, hvis de hamstra all rikdommen sjøl, ville de lide samme skjebne som oligarkene på Cuba.

114. Den eneste herskende sektoren som aksepterte og iverksatte Kennedys standpunkter, var kristen-demokratene i Chile. Resten av de latin-amerikanske oligarkiene gjorde rett og slett ingenting. Latifundistene (store landeiere) fantes fortsatt, akkurat som enorme sosiale forskjeller mellom herskerklassen og folket.

115. Så opposisjonen, leda av dette oligarkiet og av kommunikasjons-mediene de dominerte, spilte rollen til politiske partier i Venezuela, fordi de tradisjonelle partiene – på høyresida – hadde forblitt veldig svake etter dannelsen av den grunnlovgivende forsamlinga.

116. Hva skjedde med middelklassene? Middelklassene begynte å trekke tilbake deres støtte til Chavez. Noen av Chavez' standpunkt, og særlig noen av hans taler, måten han omtalte dem på Alo Presidente (TV-program hvor presidenten taler til folket i Venezuela – oversetters anm.), hadde såra dem dypt, og som resultat begynte han å miste støtten deres.

117. Blant dem var Luis Miquelena, som hadde spilt en nøkkelrolle i regjeringa i de første få månedene, og som var en viktig figur i den grunnlovgivende forsamlinga, en person Chavez hadde tillit til.

118. Da han ble konfrontert med oligarkiets motstand mot de nevnte lovene, prøvde Miquelena å overbevise Chavez om å stoppe, og å ikke gå mot oligarkiet. Chavez svarte – "Nei, jeg kan ikke gjøre det. Vi gikk til valg på å fremme en endringsprosess, ikke for å regjere uten å kunne regjere."

119. I det øyeblikket oppstod splittelsen mellom Miquelena og Chavez.

120. Se på situasjonen i høyesterett. Maktforholda var sånn at av 20 dommere, var det 11 som mente det ikke skjedde noe statskupp i april 2002!

121. Det er ikke tvil om at det var et kupp, og bak det statskuppet sto de vi kaller "den oligarkiske blokk".

122. Hvem utgjorde denne oligarkiske blokka? Generaler som deltok i kuppet, forretningsfolk, medlemmer av Fedecamaras (arbeidsgiverorganisasjonen), landsorganisasjonen CTV (dominert av av business-vennlige fløyer), hierarkiet i den katolske kirka, media, som – sjølsagt unntatt statskanalen – spilte en nøkkelrolle i å organisere kuppet, deler av middelklassen påvirka av media – media som fikk opposisjonen til å se langt mektigere ut enn de var – og husk at middelklassene vanligvis støtter den sterkeste parten.

123. Ambassadørene fra Spania og USA gikk også mot Chavez. Kuppet lyktes, og Chavez blei fengsla.

124. Men, som alle veit, det folkelige svaret på kuppet sikra at på mindre enn 48 timer var Chavez gjeninnsatt, og den ulovlig innsatte presidenten, Pedro Carmona, måtte flykte.

125. Etterpå satte sjefene igang en lockout, men den nådde ikke måla deres, fordi de venezuelanske arbeiderne visste hvor deres virkelige klasseinteresser lå, og hindra stenginga av fabrikkene.

126. Så: Hvem kan vi si utgjorde den "revolusjonære blokka" som bekjempa kuppet og lockouten?

127. Grunnleggende sett militæret og folket.

128. Folket, blant dem innbyggerne i barrioene og arbeiderklassen.

129. Det er viktig å spørre: Hvorfor er hæren i Venezuela så annerledes?

130. Hæren som støtta president Chavez, var ikke trent ved the School of the Americas. Et venezuelansk militærakademi blei danna, der offiserer studerte demokratispørsmål, inkludert de mest avanserte idéene på dette området. De studerte statsvitenskap og demokratiske tenkere. De analyserte virkeligheta i Venezuela, og militærstudentene hadde mye utveksling med andre studenter.

131. På den annen side, denne hæren måtte ikke konfrontere venezuelanske geriljaer, den måtte konfrontere fattigdom. Når de dro for å se etter geriljaer, hva fant de? De fant ikke geriljaer, de fant veldig fattige mennesker, og tidvis delte de matrasjonene sine med disse fattigfolka, fordi de ble opprørte over at disse folka ikke hadde noe å spise. Den samme kontrasten mellom fattigdommen i grenseområdene og oligarkiets rikdom var det som vekte samvittigheta i store deler av militæret.

132. På den andre sida, i Venezuela er det ikke, som i noen andre land, militære kaster, og høyere offiserer kommer ikke fra oligarkiske familier, eller fra veldig rike familier. Tvert om: De kommer fra fattige familier.

a) Rask opplæring av folket i den revolusjonære prosessen

133. Det skjer noe i revolusjonære prosesser som er veldig viktig, og det skjedde på denne tida i Venezuela: Den raske opplæringa av folket i den revolusjonære prosessen, i den tida revolusjon skjer.

134. Lenin sa at folk lærer mer i timer med revolusjon, med revolusjonære skjelvninger, enn i 15 år med å studere tekster og politisk utdanning. Og det var det som skjedde med Venezuelas folk, disse hendelsene økte deres bevissthet enormt.

3) Hva skjedde etter kuppet i April?

135. Hva skjedde etter kuppet i april?

136. Hva var oppnådd nasjonalt? Et folk med stor politisk bevissthet, utrenskning i militæret fordi kuppmakerne var avslørt, opposisjonen delte seg mellom de som fortsatt ville ha kupp og mer institusjonelle sektorer som ville respektere prosedyrer, og middelklassene – som hadde distansert seg fra Chavez – nærma seg igjen når de så at den eneste mulige regjeringa var Chavez' regjering. Det var voksende støtte i folket.

137. Framgangen i folkelig organisering gikk fortere. Arbeidere begynte å danne den første autonome fagforeningssammensluttninga, skilt fra CTV som var dominert av den gamle herskerklassen.

138. Nye aktører dukka opp på den politiske arena.

139. Det er interessant at en av de viktige aktørene var motorsyklister, motorsykkelbud. De organiserte seg og ble et kommunikasjonsmiddel i de fattige nabolaga, fordi de bevegde seg raskt fra et sted til et annet i Caracas. Caracas er en by med voldsom trafikk, og det er kun mulig å reise raskt med motorsykkel. De organiserte seg i ei gruppe som støtta presidenten.

140. Nye organisasjoner dukka også opp idet ulike former av folkelige organisasjoner og partiene på venstresida som tidligere var splitta, begynte å redefinere seg sjøl.

141. Internasjonalt var framgangen veldig viktig, fordi ingen kunne tvile på den autentisk demokratiske karakteren i prosessen når den ble forsvart av sitt eget folk.

142. Nå vil jeg raskt se på de nye organisasjonene som oppsto ut av disse kampene.

143. Organiserte grupper blei danna for å gjenåpne skoler som de konservative hadde stengt. Grupper av foreldre og lærere gjenåpna dem mot kuppmakernes vilje. Bønder og fiskere danna sirkler for å forsvare lovene – husk at det nå fantes ei ny fiskerilov, ei ny jordlov. Grupper til forsvar av forbrukere dukka opp for å sikre at matforsyninger ikke kunne bli brutt, grupper av naboer dukka opp for å forsvare salg av bensin. Middelklassefolk som støtta myndighetene danna "Den Positive Middelklassen". Ulike grupper samla underskrifter for ulike formål, noe som ville bli veldig viktig seinere, når opposisjonen krevde folkeavstemning mot Chavez.

144. Og sist, arbeiderne som spilte en viktig rolle i å stoppe stenginga av fabrikker.

145. Chavez anerkjente rollen de spilte, og reiste til fabrikkportene for å møte dem. Han ville belønne arbeiderne, og utnevnte representanter for de fagforeningene som støtta ham, til strategiske posisjoner.

III. Strategi og taktikk

146. Vi skal nå definere hva vi mener med strategi og taktikk

a) For å vinne et slag er det nødvendig å planlegge godt

147. Vi veit at for å vinne et slag er det ikke nok å ville vinne, det er nødvendig å planlegge kampen godt.

148. Å planlegge sånn at vi kan angripe fienden og beseire den litt etter litt. Vi har alt sett hvordan geriljametoden fungerte i situasjonen på Cuba.

149. For å planlegge kamp, må vi vite hva slags terreng vi skal slåss på, og vi må kjenne det godt.

150. Vi må kjenne fienden og dens styrker og svakheter, og vi må kjenne våre egne styrker og svakheter

b) Å definere maktforholda

151. Vi har prata mye om maktforholda, men vi har aldri definert begrepet, fordi orda i seg sjøl er ganske sjølforklarende: Det er forholdet mellom krefter som står mot hverandre.

152. Med andre ord, det er forholdet mellom
den evnen ei kraft har til å tvinge  sine interesser på ei kraft den står opp mot, og den motstående kraftas evne til det samme.

153. I den forstand, med negative eller ugunstige maktforhold, mener vi en situasjon der vår motstander er sterkere enn oss. Derfor må vi endre den situasjonen så vi kan bli den sterkere krafta. Når vi har oppnådd dette, kan vi si at maktforholda er til vår fordel, at vi har positive maktforhold.

154. Vi må alltid vurdere om maktforholda i en hvilken som helst situasjon er gunstige for oss – den revolusjonære krafta – eller om de er gunstige for fienden.

c) Eksempler på strategi og taktikk i det militære terrenget

155. Vi vil nå gi eksempler fra det militære terrenget, krigens terreng, og vi vil forklare hvorfor vi bruker krigens terreng for å demonstrere hvordan vi forstår strategi og taktikk.

156. La oss se for oss en nasjonal frigjøringskrig, som for eksempel den kinesiske krigen mot Japan og den vietnamesiske krigen mot Frankrike.

157. Vi ser at det finnes ulike måter å konfrontere fienden på. For eksempel kan vi velge strategien med å konfrontere fienden direkte.

158. Hva betyr det? Det betyr at, som i eksempelet Kina, den revolusjonære hæren, den nasjonale frigjøringshæren konfronterer fiendens hær i et stort slag der begge siders styrker er fullt eksponert. Det er dette vi mener med direkte konfrontasjon, og det kan være én måte å bekjempe en fiende på.

159. Vår hær og fiendens hær, alle våre styrker og alle deres styrker, er alle der.

160. Men hvis fiendens styrker er større og bedre væpna, risikerer vi å tape en direkte konfrontasjon.

161. Å velge direkte konfrontasjon som taktikk kan framstå som uttrykk for heltemot: «Se hvor sterke vi er», «vi er store, vi kommer til å vinne». Dette er en voluntaristisk* holdning, som kan lede til katastrofale nederlag.

162. Hvilke andre veier finnes?

163. Det finnes andre veier, for eksempel å omringe fienden.

164. Å kjenne fienden, og hvor fienden står, er viktig. Kanskje fienden alt har rykka fram og tatt en viktig by fra oss og har konsentrert styrkene sine der. Hva kan vi gjøre?

165. Vi kan omringe dem. Vi finner en måte å omringe dem så de ikke kan få inn forsyninger, og dermed svekker vi dem. Det kan være en annen taktikk.

166. En tredje strategi kan være å splitte opp fienden. Hvis fienden finnes på sto steder – vi kan se for oss på et kart – driver vi en kile mellom disse stedene på en sånn måte at de to delene av hæren ikke kan hjelpe hverandre. Det er enda en måte: Splitt opp og angrip delene.

167. Vi har også geriljastrategien vi prata om tidligere, angrep ved å overraske og overmanne fienden når de er ute på patruljer etc.

d) Forståelsen av strategi

168. Så hva betyr forståelsen av strategi?

169. Strategi er måten vi planlegger, organiserer og regisserer ulike slag.

170. For hvilket formål?

171. For å oppnå mål, som kan være å vinne krigen, eller å vinne et slag i krigen.

172. La meg gjenta dette poenget: Strategi er måten ulike slag er planlagt, organisert og regissert for å oppnå våre mål.

173. Hva er da taktikk? Taktikk er operasjoner eller handlinger som spesifikt lar oss gjennomføre strategien vår.

174. For eksempel: I omringingsstrategien der min hær omringer fienden, kan en taktikk være å hindre matforsyninger, å hindre vann og medisiner fra å nå inn.

175. En annen form for taktikk i omringingsstrategien kan være å skape stadige trusler om en nærstående invasjon fra vår side, ved å sende falske signaler om angrep og skape en konstant usikkerhet blant fienden.

e) De strategiske måla

176. Vi kaller de langsiktige måla vi håper å nå, for strategiske mål.

177. Det kan finnes to typer:

178. Det endelige målet kan være, for eksempel i en nasjonal frigjøringskrig, å bekjempe kolonistene.

179. Og i tilfellet Cuba kan vi si at det endelige målet var å bekjempe Batista.

180. Det finnes også delmål: Å bekjempe fienden ved å omringe eller bekjempe en av fiendens baser. Dette kan være delmål.

f) Behovet for å lage en strategisk plan

181. En militær strategi må utvikle handlinger for å endre maktforholda, og for å gjøre det må den forberede og en lage plan.

182. For hver strategisk plan er det ei tid for å lage planen, ei tid for å anvende planen, ei tid for å analysere resultatene og ei tid for å justere planen basert på resultatene en har oppnådd.

183. Dette er grunnleggende elementer å ta med i beregninga. Det er ikke nok å lage en plan, vi må evaluere resultatene av den.

184. Vi handler ofte uten en plan, og mer ofte enn ikke, når vi har en plan, evaluerer vi ikke hvordan det går så vi kan rette opp i feil i tide.

185. Den generelle grunnmetoden er å lære og sloss i løpet av sjølve krigen.

186. Vi kan ikke planlegge hver minste detalj i vært slag, fordi hver handling som utføres endrer virkeligheta, og derfor må planen justeres, akkurat som virkemidlene vi bruker, etc.

187. Og politikkens kunst er uten tvil fleksibilitet i taktikkens kunst, som vi vil se.

188. Det første steget i strategisk planlegging er veldig viktig. Vi har allerede sagt at vi må analysere den konkrete situasjonen og de kreftene som kjemper, for å nå de samme måla vi søker.

189. En god strateg er først og fremst den som benytter seg av alle eksisterende ressurser for å endre maktforholda i løpet av kampen.

190. Vi snakker om strategi og taktikk, og vi bruker militære eksempler. Dette burde ikke overraske, fordi Lenin sa, og jeg trur, at politisk kamp eller revolusjonær kamp er en krig, en klassekrig.

191. Som du veit anser marxismen menneskehetens historie – som oppsto med klassene – som historia om klassekamp – historia om kampen mellom herskerklassene som er utbyttere og de dominerte klassene, som er utbytta og gjør opprør.

192. Derfor kan denne forståelsen av militær strategi og taktikk godt anvendes på politisk kamp.

h) Vi kan ikke alltid være på offensiven

193. Det er viktig å huske at vi, de revolusjonære kreftene som konfronterer fienden, ikke alltid kan være på offensiven.

194. Til tider må vi gå på defensiven, noe de mest radikale delene av venstresida ofte ikke forstår.

195. De trur at å for å være revolusjonære må en alltid være på offensiven, og at enhver som går på defensiven, eller enhver som gjør retrett, er en reformist, en som forråder revolusjonen.

196. Det finnes tider der fienden har overtaket og kan gå på offensiven.

197. På de tidspunktene, når fienden er på offensiven, må vi være i stand til å gjøre retrett for å reorganisere styrkene våre og gjøre dem i stand til å overleve for å kunne lansere nye offensiver i framtida.

198. Fordi, om vi ikke gjør retrett, kan alle dø i slaget. Og hvis de alle dør i slaget, så heroisk det enn kan være, finnes ingen mulighet for å bygge framtida, som er det alle politiske krefter prøver å gjøre.

199. Akkurat som det er opportunisme å ikke utnytte seg av forholda til å gå fram når de er gunstige for den revolusjonære prosessen, er det eventyrpolitikk å gå fram når forholda ikke er sånn at kampen kan være vellykka.

i) En plattform for kamp som forener
breie lag av befolkninga

200. Kunsten med revolusjonært lederskap er å fremme kamp som er så brei at alle deler av folket som er mot de konservative kreftene, kan forenes og gi gjensidig støtte i kampen for å bekjempe den fienden.

201. En god politisk strateg er en som fremmer denne bredden.

202. Lenin mente det var grunnleggende for å lykkes å skape det han kalte et positivt handlingsprogram.

203. Vi kan kalle det en plattform for kamp som forener de breie lag av befolkninga.

204. Denne plattformen for kamp eller dette positive handlingsprogrammet – som Lenin kalte det – må inneholde saker som knytter alle de folka sammen.

205. Hvis vårt handlingsprogram, vår plattform for kamp, er en veldig radikal plattform, vil mange grupper bli skremt vekk og fjerne seg fra kampen, og isteden for å legge sammen krefter, trekker vi krefter ifra.

206. Dette er viktig, fordi vi til tider tror at å for være revolusjonære må vi fremme de mest radikale standpunktene.

207. Men det kan skape den motsatte effekten, fordi det ikke lar oss vinne nye krefter, de kreftene som i framtida vil gjøre mulig det som i dag virker umulig.

208. Vi har allerede pekt på at det er viktig å finne hvilke krefter vi står mot, hvordan de er organisert og hvilken vei vi skal velge.

209. Vi vil gi ei spesifikk analyse av dette i et seinere kurs. Vi vil se at grunnlaget for denne analysa er analysa av klassesamfunnet, men vi vil ikke gå inn på den analysa helt enda, fordi vi trur det er veldig viktig at vi befrir oss fra skjemaer og at vi i stedet er i stand til å analysere kreftene vi står opp mot.

210. Når vi kommer til å analysere klasser, vil vi se hva som ligger bak disse kreftene, men for øyeblikket kan vi presist beskrive disse motstående kreftene.

j) Hvem kan vi regne med støtte fra, og hvem må vi kjempe mot?

211. Lenin pekte på at revolusjonær strategi burde peke på de vi kan regne med støtte fra, de som må kjempes mot, og under hvilke konkrete forhold.

212. Dette er det viktigste elementet.

213. En må finne ut – som vi sa tidligere – den generelle strategien og taktikk ved hver nye konjunktur.

214. Og jeg sa at dette må gjøres ved hver ny konjunktur fordi situasjonen forandrer seg hele tida: I Venezuela var situasjonen etter den grunnlovgivende forsamlinga blei danna, helt annerledes enn situasjonen før kuppet i april 2002.

215. Så, etter å ha laget en analyse av den spesifikke situasjonen, må vi utarbeide taktikker, som er handlingene vi utfører for å nå våre strategiske mål.

216. Taktikkene må inneholde en referanse til organisatoriske strukturer, altså: hvordan vi organiserer oss sjøl. Vi må huske at hvis vi er i krig mot en væpna okkupant, vil vår tilnærming til den utfordringa være veldig annerledes enn om vi kjemper mot en fiende i valgkamp eller i media.

217. Vi må så skille mellom de ulike organisatoriske strukturene vi må ta til, og metodene for kamp vi kommer til å bruke. For eksempel, vil vi ty til opptøyer eller stille til valg?

k) Utnytt motsigelser blant fienden

218. Denne spesifikke måten vi utnytter motsigelser blant fienden på, er veldig viktig, fordi det ikke bare er et spørsmål om å evaluere fiendens styrke, men om å beregne både styrker og svakheter. Og blant svakhetene er motsigelsene som oppstår internt i fiendens rekker.

219. Det ble for eksempel sagt at i presidentvalget i Venezuela i 2012 kom Chavez til å vinne, blant annet fordi fienden – Chavez’ rivaler – var totalt splitta.

l) Former for agitasjon og propaganda

220. Til sist har vi spørsmålet om hva slags agitasjon og propaganda som bør brukes, fordi folk drives av ulike motivasjoner, og de politiske verktøya burde kunne adressere de motivasjonene sånn at folk blir inspirert, handler og kjemper. En del av dette er rolla til det vi kaller «politiske slagord», som er nettopp de sterke ideene som trengs for å motivere folk til å kjempe for spesifikke mål.

221. Politiske slagord er korte fraser som fungerer som mektige ideer som oppsummerer meninga og retninga for ei handling.

222. Her vil jeg gi et veldig klart eksempel. Da den russiske revolusjonen skjedde i februar, var det to krefter som styrta tsarismen: På den ene sida folk som var organisert i arbeider- og soldatsovjeter, på den andre sida de borgerlige kreftene som tok over statsapparatet.

223. Da Lenin var i utlandet – i eksil – trodde han det grunnleggende slagordet måtte være: «Ned med den provisoriske borgerlige regjeringa, sånn at folket, organisert i sovjetene, vil vinne og ta over makta sjøl.»

224. Men da han ankom Russland, innså han at folket trudde på den regjeringa fordi den, til forskjell fra tsaren, hadde åpna opp demokratiske rom. Fra da politiet hadde blitt eliminert, kunne folket fritt organisere møter. Folket følte de hadde blitt befridd fra tsaristisk undertrykking, og de var overbevist om at de ville få fred. På det tidspunktet var det fred.

225. Folket hadde mange illusjoner, men Lenin og bolsjevikene visste at den nye regjeringa ikke kom til å opprettholde freden, at den var interessert i å fortsette krigen på grunn av klassesammensetninga i regjeringa og dens tilknytning til imperialismen, etc.

226. Hva sa Lenin i den situasjonen? Vi kan ikke reise slagordet: «Styrt den provisoriske regjeringa», folket vil ikke forstå, folket tror på regjeringa. Hva må gjøres?

227. Oppgava partiet hadde på det tidspunktet, var å utdanne, å forklare folket at regjeringa de trudde på, ville gå til krig. Og det skjedde: Kort tid etter erklærte regjeringa krig.

228. På det tidspunktet innså de delene av folket og arbeiderne som hadde hørt bolsjevikenes budskap, at de hadde rett.

229. De begynte å forandre standpunkt og tenkemåter, og ville nå bekjempe den borgerlige regjeringa fordi de ikke ville fortsette krigen.

230. Det var da slagordet «Ned med den provisoriske regjeringa!» måtte reises.

231. Dette er viktig, fordi et slagord kan virke riktig, men om det ikke stemmer overrens med synspunkter og følelsestilstander i folket på det tidspunktet, kan det være feil.

232. Vi må kunne oppdage når et tilsynelatende riktig slagord virkelig er et sterkt utsagn som vil forene de breie lag mot hovedfienden, som i 1917 i Russland, etter februarrevolusjonen var den provisoriske regjeringa.

IV. Folkets virkelighetsoppfatning

233. Nå skal vi se på et spørsmål som er veldig viktig, spørsmålet om folkets virkelighetsoppfatning, eller politiske bevissthetsnivå.

a) Begrepet «massene» virker for homogeniserende

234. Det er kritisk at vi tar med i beregninga folkets eller grasrotas virkelighetsoppfatning. Vi prater om «folkets virkelighetsoppfatning» heller enn «massene», et begrep mest assosiert med Lenin og marxist-leninistisk litteratur fra det tjuende århundret.

235. Problemet med begrepet «masser» er at det ikke er til så stor hjelp som det en gang så ut til å være, fordi vår 21. århundre-visjon av det revolusjonære subjektet er differensiert, mens begrepet «masser» – uavhengig av intensjon – virker homogeniserende.

236. Vi foretrekker å prate om «folket» eller «det folkelige grunnlaget».

b) Faren i subjektive analyser

237. Legg merke til at vi har sagt at det er grunnleggende å analysere maktforholda, men i analysen av maktforholda kan vi ikke være subjektive.

238. Om vi legger hele hjertet og all vår lidenskap inn i kampen, trur vi ofte det er mer styrke i den revolusjonære leiren enn det faktisk er, og det er ei tabbe.

239. Det er ikke mer revolusjonært å anta at våre styrker er større enn de er. Hvorfor? Fordi vi planlegger våre slag basert på hvordan vi analyserer styrkene vi har. Om vi går til kamp, og vi trur vi har en hær på ti tusen soldater, og vi planlegger basert på at ti tusen soldater vil slåss, men vi bare har fem tusen eller to tusen soldater, er det liten tvil om at vi vil tape, fordi vi kan ikke vinne et slag med to tusen soldater om vi planlegger for ti tusen.

240. Og denne feilen er en som ser ut til å dukke opp ofte på venstresida. Vi blir offer for å diagnostisere subjektivt hvor stor styrke vi faktisk har. Og hva gjør vi så? Vi kommer med dårlige antagelser og feilinformerer våre ledere og planlegger slag uten å ha hverken ressursene eller folka som er nødvendige for enn sånn oppgave.

c) Folkets virkelighetsoppfatning

241. Vi må være i stand til å vite hvordan folkets virkelighetsoppfatning er, og vi må vite hvordan fiendens virkelighetsoppfatning er. Det er veldig viktig.

242. Vi må også vite hva som er den virkelige internasjonale konteksten vi slåss i.

243. Med disse vurderingene på plass må vi så utarbeide linjer for handling.

d) Ledere må lære å lytte

244. Men for å oppnå ei klar innsikt i folkets virkelighetsoppfatning må vi lytte, og dessverre, mange av våre ledere veit ikke hvordan en lytter. De veit hvordan en planlegger politisk, de veit hvordan en gir ordre, men de veit ikke hvordan en lytter.

245. Å herske ved å adlyde, noe Evo Morales ofte snakker om og som har sin opprinnelse hos zapatistene, er sjelden oppnådd i praksis. I virkeligheta blir ordre gitt for å adlydes. En hersker ikke basert på å adlyde folket.

e) Å gi feil informasjon er en grov politisk feil

246. Vi sa at ledere ofte ikke er gode til å lytte, men disse ledernes underordna – det midtre sjiktet – har også en tendens til å feilinformere sine ledere. For å blidgjøre dem eller av politisk opportunisme gir de feil informasjon, de får situasjonen til å høres bedre ut enn den egentlig er.

247. Jeg mener det er en stor politisk feil som fortjener seriøs straff, fordi faren i ikke-objektiv informasjon er at den fører til feil avgjørelser, feil strategier eller feil taktikk som resulterer i nederlag og demotiverer folket.

248. Når vi gjør dette, gjør vi oss skyldige i grov uansvarlighet.

249. Det er derfor ei revolusjonær plikt å være presist informert og å informere ledere presist.

f) Behovet for å innse hva vi gjør feil

250. Og jeg trur hva Facundo Guardado, en salvadoransk leder, sa under revolusjonskrigen, er viktig: «Hvis folket ikke følger deg på det nivået du vil, må du spørre deg sjøl hvorfor. Hva er det jeg gjør feil? Og ikke legge ansvaret på andre.»

251. Vi sier ofte om våre nederlag: Å nei! Det var folket som ikke handla, det var folket som ikke mobiliserte, og vi innser ikke at vi sjøl var de som ikke var istand til å planlegge våre slag riktig.

252. Det er en tendens til subjektivisme. Til tider, på grunn av ledernes revolusjonære lidenskap, kan dette føre til at de blir feilinformert, til tenking om at virkelighetsoppfatninga til folk rundt dem reflekterer virkelighetsoppfatninga til folket generelt.

253. For eksempel, lederen for et veldig kampvillig nabolag tenderer til å tro at andre nabolag og resten av landet har den samme entusiasmen for kamp som hans nabolag, mens hans nabolag ofte er unntaket.

254. Dette skjedde i geriljasonene i Colombia. Når geriljakommandørene så at disiplinen de krevde i soner de kontrollerte – solidariske holdninger, ei rekke tiltak og standarder, etc – ble respektert, projiserte de synet på sonene over på hele landet. En av konsekvensene var at politikken for byene ble utarbeida med de samme kriteriene som ble anvendt i soner de kontrollerte på landsbygda.

255. Og det er derfor så mange folk døde i byene, enten sympatisører eller de som var bygeriljaer, fordi disse urbane militante måtte konfrontere et undertrykkende regime med hele sin styrke i byen, en situasjon som ikke eksisterte i de geriljakontrollerte sonene på landsbygda.

256. Disse subjektive avgjørelsene førte ikke bare til nederlag for revolusjonen, men til mange tapte liv.

257. Å tru at alt partiet sa var riktig, at alt alt det gjorde var bra og nødvendig og at det var nødvendig at virkeligheta tilpassa seg til partiets forslag (og ikke omvendt), var deler av den stalinistiske metoden, og kosta oss dyrt.

258. Isabel Rauber, en mangeårig kollega, og jeg adopterte en metode for å prøve å unngå subjektive bedømmelser og hjelpe til å lage nøyaktige analyser av spesifikke situasjoner. Vi lagde et rammeverk eller en metodologi for å analysere konkrete situasjoner, og vi kalte det «konjunktur». Det vil være tema for en annen pamflett fordi det tar ganske mye tid å beskrive. Vi legger vekt på en serie grunnleggende komponenter hvor folk kan se på ei rekke aspekter av virkeligheta for å oppnå ei nøyaktig analyse av den eksisterende situasjonen.

g) Å skille mellom ulike nivåer av bevissthet i befolkninga

259. Når vi snakker om folkets virkelighetsoppfatning, må vi være istand til å se på de ulike virkelighetsoppfatningene som finnes i folket som helhet.

260. Ikke alle har politisk bevissthet, så det er viktig å skille de delene av folket som har mer politisk bevissthet fra de som har mindre.

261. Det finnes deler som har revolusjonær bevissthet, men det er andre som bare vil ha demokratisk kamp, en fredelig kamp.

262. Det er viktig å skille mellom de ulike nivåene av bevissthet i forskjellige lag av folket.

263. Og vi må vite hvilke interesser som motiverer de ulike lag av befolkninga. Dette må vi finne ut.

h) Å tegne et territoriekart over fordelinga av krefter

264. Det er nyttig å tegne et territoriekart over fordelinga av krefter.

265. Vi har sagt det er viktig å analysere kreftene, men disse kreftene eksisterer ikke i et vakuum. I tilfellet krig er disse kreftene lokalisert i spesifikke territorier, og det samme er sant for kamp som foregår i statsinstitusjoner.

266. For eksempel: I våre mest progressive regjeringer i Latin-Amerika har den gamle økonomiske makta fortsatt enorm styrke. Om vi på den andre sida lager ei oversikt over parlamentene, ser vi at i mange av parlamentene har vi flertall, til tider også i rettsvesenet, i nabolaga og på universitetene, så vi ser at våre styrker har vinni spesifikke territorier.

267. Men konservative krefter dominerer fortsatt mange ting: Media, for eksempel. Til tross for styrken til statsmedia, har det ikke lykkes å bekjempe opposisjonsmedia.

268. Et territoriekart er veldig viktig, og ikke bare et kart over landet, men et som reflekterer situasjonen i ulike regioner og i statsinstitusjonene.

i) Å avgjøre hvilke som er de strategiske territoriene for å lede kampen

269. Og vi må avgjøre hvilke som er de strategiske territoriene for å lede kampen til seier.

270. For eksempel: Da opprøret i Tsar-Russland lyktes, skjedde ikke det over hele landet. Opprøret vart de store byene, Moskva og Petrograd, hvor de revolusjonære styrkene var konsentrert.

271. Det er viktig å ta dette med i beregninga. Etter seieren sa Lenin: «Vi må vinne støtte fra bønda, som representerer det store flertallet i befolkninga».

272. De hadde ikke deltatt i revolusjonen direkte, bortsett fra de soldatene i sovjetene som opprinnelig var bønder.

273. Så vi må kartlegge dette, vi må vite hva som er de strategiske territoriene.

274. For å vinne en revolusjon var det åpenbart strategisk å fremme den i de store byene.

275. Halve hæren var konsentrert der, det var også de mest kampvillige gruppene av arbeidere.

276. Det var de som brakte revolusjonen seier.

277. Hvis det ikke hadde skjedd, om bare perifere byer hadde blitt tatt over, ville det ikke vært mulig å styrte tsarismen.

278. Som sagt – hver gang territoriekartet forandres, hver gang maktforholda endrer seg –må strategien tilpasses.

279. Og vi må være veldig forsiktige, for når vi er på landsbygda, i geriljasoner, er arbeidet lettere.

280. Vi innser ikke at vi til tider kan kontrollere masse territorier, som geriljaene i Colombia, men de kontrollerte ikke storbyen Bogota eller andre store byer. Geriljaen kontrollerer ganske store territorier, men mindre viktige. Så vi må utdype kartet spesifikt med tanke på strategiske territorier.

281. Vi har sagt at det er viktig å begynne med hva som motiverer folket. Vi har forklart hvordan Lenin forsto det, og hvorfor han ikke fremma styrting av den provisoriske regjeringa på et tidspunkt der en kritisk masse av de undertrykte ikke var klare til å høre på ei sånn anbefaling, for ikke å snakke om å handle ut fra den.

282. Vi har sagt ved ei tidligere anledning at Lenin godt forsto at slagordet «Fred, jord, brød» var det korrekte slagordet for å mobilisere flertallet av folket i kampen mot tsarismen. Folket identifiserte seg sjøl med bolsjevikenes slagord: «Fred, jord, brød».

j) Vær forsiktig med kvantitativ analyse!

283. En annen ting: Vær forsiktig med kvantitativ analyse! Hvis tall tas ut av sammenhengen, kan de resultere i fullstendig feil politiske analyser. Du kan for eksempel konkludere med at arbeiderbevegelsen er i frammarsj fordi det var 40 eller 100 streiker i løpet av året, mange flere enn året før, men året etter, når det bare er 20 streiker, deduserer du at arbeiderbevegelsen er i ferd med å svekkes.

284. Men problemet er: Hva var konteksten streikene skjedde i? Hvorfor skjedde 40 eller 100 streiker i fjor og ikke nå? Situasjonen har forandra seg, hæren har gått ut i gata og har drept talløse arbeiderledere. Det var en brutal undertrykkelse. Derfor har kampene det året skjedd i en endra kontekst. Betyr så det lavere antallet streiker at arbeiderbevegelsen er i ferd med å svekkes, eller at arbeiderne ikke har noe vilje til kamp? Ikke nødvendigvis. For eksempel i Nicaragua var arbeiderne forberedt på å kjempe som geriljaer eller på fordekt vis i nabolaga, men ikke i fabrikkene, fordi de ville miste jobben eller bli fengsla.

285. Så en må være forsiktig med tall, en må se på kontekst.

k) Aktiv og passiv folkelig grasrot

286. Til sist, og dette er viktig, må en skille mellom aktiv og passiv folkelig grasrot.

287. Altså: til tider vi gjør beregninger, for eksempel på hvor mye støtte ei regjering har basert på antallet av støttespillere som demonstrerer i gatene, og vi konkluderer, med ei mobilisering av 100 000 folk eller mer: «Med det resultatet vinner vi det neste valget», men vi ikke har tatt med i beregninga at valg ikke mobiliserer de samme typene folk. Det kan være mange revolusjonære som demonstrerer i gatene, men de som vil stemme mot regjeringa vil stemme stille i båsen i stemmelokalet.

288. Det er derfor store overraskelser kan skje, som i Nicaragua: Store folkemasser i gatene støtta Ortega i 1990, men han tapte valget.

289. Vi må være forsiktige med sånt.

290. På den andre sida, må vi ta med i beregninga at mange folk, på grunn av opportunisme, kan mobiliseres til å støtte regjeringa. De har på våre t-skjorter den dagen, men i stemmelokalet – når ingen ser dem – stemmer de den andre veien.

291. Her avslutter vi delen om folkets virkelighetsoppfatning.

V. Fiender, allierte og politisk front

292. Vi skal nå prate om et spesifikt tema vi har kalt «fiender og allierte» og vi kan legge til politiske fronter, fordi vi vil prate ekstensivt om politiske fronter

a) Det umiddelbare målet for den revolusjonære kampen i Russland

293. Du husker Tsar-Russland på slutten av 1900-tallet? Hva var det umiddelbare målet for den revolusjonære bevegelsen på den tida? Hva var det folket så sterkt ønska?

294. Vel, folket, de revolusjonære, bolsjevikpartiet ville bli kvitt tsarismen.

295. Det umiddelbare målet var å styrte tsarismen.

296. I februar 1917, takket være opprøret blant arbeider- og soldatsovjetene og deltakelsen til de borgerlige kreftene, blei tsarismen styrta.

297. Takket være at disse to store opposisjonskreftene kom sammen, ble tsaren beseira.

298. En ny konjunktur åpna seg – som jeg sa før – den provisoriske regjeringa på den ene sida, som representerte borgerskapet, og på den andre sida arbeider- og bondesovjetene. Det var en situasjon med parallell makt.

299. Hvem var den umiddelbare fienden under disse nye forholda?

300. Den provisoriske regjeringa blei den umiddelbare fienden, fordi folket lengta etter fred, og den regjeringa fortsatte krigen.

301. På det tidspunktet ble det klart at den fienden som måtte bekjempes, var den provisoriske regjeringa, og slagordet bolsjevikene reiste var «Ned med den provisoriske regjeringa!»

302. Før jeg fortsetter vil jeg minne deg om at de revolusjonære i Russland ville ha ei omforming av samfunnet, slutt på utbyttinga. De ville ha et ikke-kapitalistisk samfunn, et samfunn som kunne bekjempe føydal og borgerlig makt.

303. Et sosialistisk samfunn: Det var det strategiske målet for bolsjevikpartiet og det viktigste hinderet som sto i veien for å nå målet var tsarismen. Så hovedfienden i den første fasen av revolusjonen var tsarismen. I den andre fasen av revolusjonen var det den provisoriske Kerensky-regjeringa, fordi det var den som sto i veien for at arbeider- og bondesovjetene kunne komme til makta.

304. Og legg merke til at når det gjaldt den provisoriske Kerensky-regjeringa, brukte bolsjevikpartiet to taktikker: Den første var å ikke reise slagordet «ned med den provisoriske regjeringa!», men å dedikere seg til å jobbe med å heve bevisstheta i folket, i fabrikkene, i hæren, forklare folk hva slags regjering det var snakk om, så den umiddelbare støtten til den regjeringa kunne endres til avvisning når den provisoriske regjeringa hadde vist sine sanne interesser.

305. Utdanning, heving av bevissthet og å ikke reise slagordet «Ned med den provisoriske regjeringa!» før det punktet ble nådd hvor den provisoriske regjeringa ble avslørt var den første taktikken.

306. Da den provisoriske regjeringa viste sine sanne farger og gjenopptok krigen, var den andre taktikken de brukte, å reise slagordet «Ned med den provisoriske regjeringa!», og de organiserte seg for å styrte den.

b) Den strategiske og umiddelbare fienden på Cuba

307. Når det gjelder Cuba, hvem var den strategiske fienden?

308. Den strategiske fienden til bevegelsen for å transformere samfunnet til et samfunn uten utbytting og for full utvikling av folket – et sosialistisk samfunn – var den nord-amerikanske imperialismen, cubanske landeiere og det lokale borgerskapet. Disse var de revolusjonæres strategiske fiende, men den mest umiddelbare fienden for den revolusjonære kampen var Batista-regimet.

309. Batista var det primære hinderet: Det som blokkerte de revolusjonæres framgang.

310. Det er veldig viktig å avgjøre hva som er det viktigste hinderet, fordi Batista ble styrta takket være Fidels lederegenskaper.

311. Han forsto at han måtte være veldig fleksibel for å bringe sammen alle de laga av det cubanske samfunnet som hadde motsigelser med Batista.

312. Og blant de laga var det også borgerlige lag, middelklasse-lag, etc, som var misfornøyde med måten Batista styrte.

313. Politikkens kunst er å avgjøre akkurat hvem som er den mest umiddelbare fienden og, gjennom å definere hvem som er den umiddelbare fienden, stake ut en vei for kampen mot den fienden, i tråd med virkelighetsoppfatninga blant folket.

314. En del av Fidel Castros intelligens, var hans forståelse av at den væpna kampen ikke kunne startes før mulighetene for å vinne gjennom valg hadde vist seg å være nytteløse.

315. Angrepet på Moncada-forlegninga var en gest so m lanserte ham i offentligheten, men når han dro til Mexico for å forberede seg på væpna kamp, vel vitende om det cubanske folkets tillit til å vinne gjennom valg, krevde han at Batista utlyste valg. Etter å ha demonstrert sin vilje til å stille til valg, var det først da Batista nekta at han organiserte invasjonen, ankomsten i Sierra Maestra.

c) Den strategiske og umiddelbare fienden i Nicaragua

316. Når det gjelder Nicaragua, skjedde noe veldig likt. Det var en diktator, Somoza. Hvem var den strategiske fienden for Nicaraguas folk? Nord-amerikansk imperialisme, de store landeierne og det pro-imperialistiske borgerskapet. Og hvem var den umiddelbare fienden? Det var Somoza.

317. Den fremste evnen til FSLN, lederskapet til Sandinist-fronten, var å forene alle laga som var i opposisjon til Somoza og vinne omfattende internasjonal støtte.

318. Dette var ekstraordinært fordi i denne Nicaraguanske æraen hadde imperialistene allerede blitt gjort oppmerksomme på mulighetene for at en slik revolusjon kunne skje. Det var folk som Regis Debray som sa at på mange måter var den cubanske revolusjonen en overraskelse, og kunne derfor vinne uten å møte motstand fra USA, men etter det, ville det ikke komme flere sånne overraskelser.

319. Sandinistene vill måtte kjempe vel vitende om at de kunne komme til å møte USAmerikansk intervensjon, og derfor måtte de vinne internasjonal støtte. Faktisk hadde de støtte fra de europeiske landa og ledere som Carlos Andres Perez i Venezuela.

320. Den viktige lærdommen her er at vi må være veldig gode til å definere hvem som er den umiddelbare fienden.

d) Å utnytte motsigelsene blant fiendene

321. Vi må ikke bare kunne avgjøre hvem som er vår umiddelbare fiende, men vi må kunne utnytte motsigelser som oppstår mellom fiender, stimulere de motsigelsene der det er mulig, fordi det vi gjør er å konsentrere vår ild mot den primære fienden.

322. Vi har snakka om fienden, vi har snakka om den primære fienden, vi har snakka om å utnytte motsigelsene blant fiendene.

e) De revolusjonære aleine kan ikke lage revolusjon

323. Vi har snakka om mange ting, men vi har så langt ikke snakka om allianser. Nå vil vi se på spørsmålet om allianser.

324. Vi må lage allianser for å konsentrere de største styrkene vi kan mot vår umiddelbare fiende eller det primære hinderet, for å få til framgang.

325. Det er en grunnleggende feil å tru vi kan lage revolusjonen aleine. Revolusjonære aleine kan ikke lage revolusjon.

326. Når oppstår denne idéen? Generelt vil idéen om at «vi kan lage revolusjon aleine» ikke oppstå når vi er ei lita gruppe, i åpenbart mindretall, fordi det er helt klart at under de forholda kan vi ikke vinne. Istedet dukker den opp når vi er i flertall.

327. For eksempel har vi det som skjedde i Bolivia. Etter en hard kamp mot separatistregionene, senatsopposisjonen og ei rekke aksjoner fra opposisjonskreftene, lyktes kreftene som støtter regjeringa å vinne, takket være mobiliseringa av folket. Evo Morales fremma en sultestreik, det var mobilisering av folk til Santa Cruz, en av opposisjonens bastioner. Evo lyktes i å vinne folkeavstemninga og den grunnlovgivende forsamlinga lyktes i sitt mål, og med alt det endra panoramaet av krefter seg i regionen, og Evo vant presidentvalget i 2010 med god margin.

328. Så, ifølge min analyse, begynte en å overvurdere sine egne krefter og sekterisme oppsto blant kameratene i Bevegelsen for Sosialisme (MAS): De trudde de var så gode at de ikke trengte å gå bredt ut og inkludere andre.

329. Jeg mener det var en stor feil.

330. Jeg vil illustrere den ideen: Hvis revolusjonære aleine er de som gjør det som trengs, virker det åpenbart at ting vil gå raskere, akkurat som et lokomotiv helt klart går fortere om en kobler av vognene bak, enn om det dro ei rekke vogner. Problemet er at revolusjonen må nå fram med alle vognene, ikke bare lokomotivet, eller i dette tilfellet med hele folket, ikke bare med de revolusjonære.

f) Hvordan bygge allianser

331. Hvordan bygger og konsoliderer vi allianser med andre?

332. For å gjøre det, er det viktig å ta med propaganda, aksjon og agitasjon i beregninga.

333. Hva mener vi med propaganda?

334. Når du inngår en allianse med noen du ikke er enig med om alt, kan du framheve det dere har felles, eller du kan framheve det dere er uenige om.

335. President Chavez inngikk sjøl en allianse med deler av mellomborgerskapet, med en gruppe forretningsfolk.

336. Så han la åpenbart vekt på de gode sidene ved disse forretningsfolka, sa at disse forretningsfolka var villige til å samarbeide om å skape arbeidsplasser, at de ville gi arbeid til folket, etc. Han presiserte ikke det faktum at disse forretningsfolka er utbyttere.

337. Det er ikke at disse folka slutter å være kapitalister, de fortsetter å være kapitalister. Det som skjer, er at propagandaen vektlegger de tinga som er positive for prosessen.

338. Når det gjelder aksjoner: Når de delene av alliansen som ikke er vår, angripes av konservative krefter fordi de støtter oss, må vi handle solidarisk med dem.

339. Når det gjelder agitasjon er det veldig viktig å avsløre alt fienden gjør, alt de konservative kreftene gjør, alt som avvises av de kreftene vi er alliert med.

340. Det er mange ting vi burde kunne peke ut, sånn som den umenneskelige oppførselen til de konservative kreftene.

341. For eksempel den katolske kirka i Venezuela, som forsvarer en student i sultestreik mot Chavez, men som ikke er bekymra nok til å gi ly til ofrene for en storm. Vi må peke på dette sånn at de mest oppmerksomme kreftene blant våre midlertidige allierte ser motsigelsene (forskjellene) de har med de mer konservative kreftene, og det de har felles med oss.

g) Avtaler og kompromisser

342. Når vi danner allianser må vi skille mellom avtaler og «kompromisser».

343. Vi kan lage avtaler med andre krefter uten at noen av partene avskriver seg sine egne interesser. Når det gjelder krig, kan borgerlige krefter støtte geriljaene, gi dem mat for å lykkes i å angripe en forlegning. Her er det en avtale: De borgerlige sektorene vil gi dem mat, og ved å gjøre det fraskriver de seg ingenting, det er bare snakk om samarbeid.

344. Men det finnes andre allianser som innebærer kompromisser. Vi forstår kompromisser som fraskriving av noen av våre krav for å oppnå en politisk avtale med andre aktører.

h) kan revolusjonære akseptere kompromisser?

345. Det finnes kamerater blant de mer radikale delene av venstresida som sier de ikke vil akseptere noen kompromisser, at å gjøre det er å være reformist, å ikke være revolusjonær nok eller å være en forræder mot revolusjonen.

346. Men Lenin insisterte kraftfullt på at en må forstå at noen ganger må en godta kompromisser.

347. Det finnes kompromisser som hjelper revolusjonen og er revolusjonære, men det finnes også kompromisser som er klart forræderske, og vi må kunne skille mellom dem.

348. Hva slags kompromisser kan virkelig hjelpe revolusjonen?

349. Jeg vil gi et eksempel som var veldig kontroversielt i sin tid og fortsatt er det: Fredsavtalen i Brest Litovsk, som avslutta krigen i 1918 mellom Russland og keiserdømmet Tyskland.

350. Noen mener fortsatt at det var feil av Lenin å beslutte at det var nødvendig å signere den fredsavtalen, uten at de tar med i beregninga at det var en situasjon der revolusjonære Russland, siden oktoberseieren, hadde lidd under borgerkrig og imperialistisk intervensjon.

351. Situasjonen for den Røde Armé var veldig komplisert på det tidspunktet.

352. Avtalen ble signert i mars 1918. Det var helt klart en retrett, territorier ble avgitt, men hvorfor ble den signert? Fordi tanken var at bare gjennom å avgi territorier kunne revolusjonen taes vare på.

353. Det var et spørsmål om revolusjonens overlevelse.

354. Alternativene var: Du kunne enten fortsette kampen, og revolusjonen ville dø, for det var fare for at revolusjonen kunne dø, eller du kunne gjøre retrett, avgi deler av territoriet ditt for å la revolusjonen overleve.

355. Lenin sa at det var ikke sant det de som var mot avtalen sa; at uansett om en gikk fram eller gjorde rettrett så ville revolusjonen dø

356. Han sa: «Vi gjør retrett, vi konserverer styrkene våre, og etterpå går vi framover».

357. Du kan være enig eller uenig med Lenins utsagn, men ingen kan benekte at han var en ekstraordinær strateg.

358. I en tekst kalt De viktigste oppgavene i vår tid, som han skreiv i mars 1918 (1), sa Lenin: «Vi har forrådt ingenting og ingen, vi har ikke helliggjort eller dekt over noen løgner, vi har ikke nekta å hjelpe en enkelt venn eller kamerat i nød på alle måter vi kan og med alt vi har til rådighet. En general som trekker tilbake restene av sin hær inn i landet når den har blitt slått eller er i panikkarta flukt, eller som, i ekstreme tilfeller, beskytter sin retrett med en krass og ydmykende fred, er ikke skyldig i forræderi mot den delen av hæren han er ute av stand til å hjelpe, og som har blitt avskåret av fienden. En sånn general utfører sin plikt ved å velge den eneste måten å redde det som ennå kan reddes, ved å nekte å gamble uansvarlig, ved å ikke pynte på den bitre sannheten for folket, ved å «avgi rom for å vinne tid», ved å utnytte alle og ethvert pusterom, uansett hvor kort, for å mønstre sine styrker og la hæren hvile eller komme seg, hvis den er ramma av desintegrasjon og demoralisering.

359. Lenin visste godt at dette var et upopulært tiltak. Hvem er glad for å gi opp deler av sitt eget territorium?

360. Men ved å kjenne maktforholda, tilstanden til sin egen hær, så han at ved å avgi territorier og signere en frastøtende fredsavtale – som han beskrev den – vil han muliggjøre overlevelsen til revolusjonen. Historia viser at han hadde rett.

361. For: Hæren kom seg, og landet ble endra til den store Sovjetunionen.

362. Jeg ga dette eksempelet for å vise at noen ganger er det riktig å kompromisse.

363. Vi har snakka om allierte, at det kan forekomme avtaler og kompromisser.

364. La oss nå se på hva slags allierte det kan være.

i) Strategiske og taktiske allierte

365. Det finnes strategiske allierte og taktiske allierte

366. Strategiske allierte er de kreftene i folket som støtter revolusjonære i å nå den strategiske endringa av landet.

367. Taktiske allierte er de kreftene som støtter oss i en fase av utviklinga fordi de har mer til felles med oss enn de konservative kreftene. Men vi veit at på et eller annet punkt i handlingsforløpet, vil de velge en annen vei.

368. Det er veldig sannsynlig – for eksempel – at borgerlige krefter vil støtte prosessen i en fase, men vil stå mot den når prosessen radikaliseres mot sosialisme. De er allierte med oss i den fasen fordi de tror de kan forbedre sin posisjon for å bedre kunne kjempe under andre forhold.

369. Vi må også skille mellom interne og eksterne allierte.

370. Vi må huske at det er grunnleggende å ha eksterne allierte – som Chavez alltid hadde.

371. Vi kan ha et stort flertall nasjonalt som støtter vår prosess, men om eksterne krefter som står mot oss er mektige nok, kan de knuse oss. Det finnes helt klart ingen revolusjon som kan lykkes i et land aleine.

372. Akkurat som med interne allierte, kan vi skille mellom strategiske og taktiske allierte blant internasjonale allierte.

j) Potensielle og virkelige allierte

373. Det er også viktig å skille mellom potensielle allierte og virkelige allierte.

374. Hvis du er en god strateg, kan du forutse hvem som vil være med deg om du gjør godt arbeid med dem. De kan være mot oss nå, men å jobbe politisk med dem kan vinne dem over til en forståelse av at vi har felles kortsiktige mål; de kan bli våre allierte.

375. Så en politisk strateg er i stand til å endre de potensielle allierte til virkelige allierte.

376. Og en god strateg er en som er i stand til å integrere inn i kampen alle de som fortsatt ikke har blitt med oss, men som kunne være villige til å gjøre det.

377. Husker du at vi nevnte idéen om et positivt handlingsprogram eller en plattform for kamp?

378. Idéen er å skape en plattform for kamp mot hovedfienden, en plattform som så mange som mulig av kreftene som finnes i landet kan identifisere seg med.

k) Alliansens politikk

379. La oss nå se på alliansens politikk.

380. La oss først definere begrepet: Alliansens politikk er de orienteringene som fører alliansen i ei bestemt retning. Alliansenes politikk er retningslinjene som etablerer alliansene.

381. Vi kan ikke bare ha en politikk for allianser orientert mot å vinne krefter over til oss, altså overbevise deler av borgerskapet, eller deler av venstresida, eller deler av arbeiderklassen om å støtte oss. Dette er alliansepolitikk for å vinne allierte.

382. Vi trenger også alliansepolitikk for å nøytralisere krefter.

383. Om vi veit at en bestemt sektor ikke kan vinnes over, kan vi følge en politikk som i det minste hindrer den sektoren fra å støtte fienden, prøve å holde sånne krefter på sidelinja.

384. Dette kalles nøytraliseringspolitikk.

l) Taktisk fleksibilitet

385. Alle de tinga vi har prata om – taktikk, allianser, forpliktelser – krever taktisk fleksibilitet.

386. Dessverre er det krefter på venstresida som ikke forstår nødvendigheten av taktisk fleksibilitet. De jobber mye med strategiske slagord, med store tanker, men de veit ikke hvordan de skal oppføre seg i en komplisert virkelighet, med mange avskygninger, med de mange gråtonene som finnes, når de skal forholde seg til konkrete situasjoner.

387. Og, gitt at på generelt grunnlag er disse kreftene beundrere av Lenin, virker det viktig for meg at de burde lytte til den Lenin de beundrer så mye, så de ser hvordan han stilte spørsmålet om taktisk fleksibilitet.

388. I boka Venstrekommunismen: En barnesjukdom (2) skreiv Lenin: «Den mektigere fienden kan bekjempes bare ved å yte den største innsats og ved den grundigste, forsiktigste, oppmerksomme og obligatoriske bruken av hvilken som helst, sjøl den minste rift mellom fiendene, enhver konflikt mellom borgerskapet i de ulike landa og ved å utnytte enhver, sjøl den minste mulighet for å vinne allierte blant massene, sjøl om disse allierte er midlertidige, vakler, er ustabile, upålitelige og avhengige av omstendighetene.

De som ikke forstår dette, avslører en manglende evne til å forstå sjøl det minste fnugg av marxisme, av moderne vitenskaplig sosialisme generelt. De som ikke har bevist i praksis, over en ganske betydelig periode, og i ganske ulike politiske situasjoner deres evne til å bruke denne sannheten i praksis har enda ikke lært å hjelpe den revolusjonære klassen i sin kamp for å frigjøre alle arbeidende mennesker fra sine utbyttere. Og dette gjelder i like stor grad i perioden før og etter proletariatet har vunnet den politiske makta.

389. Jeg mener det er helt klart at Lenin insisterte på nødvendigheta av taktisk fleksibilitet.

m) Allianse er ikke sammenslåing

390. Til sist må vi forstå at en allianse ikke er det samme som ei sammenslåing. Når to krefter går sammen for å skape en framtidig enhet, kan en snakke om sammenslåing: For eksempel når to partier på venstresida slås sammen til en politisk organisasjon.

391. Sammenslåing skjedde tilfellet Venezuelas Forente Sosialistparti (PSUV), når Chavez fremma  dannelsen av et revolusjonært parti og hvor andre venstresidepartier, i tillegg til bevegelsen for den Femte Republikk, gikk inn i PSUV.

392. Så ei sammenslåing er en ting; allianser er noe annet.

393. Ei sammenslåing er en permanent enhet, to krefter som var separate etablerer seg som en enkelt enhet.

394. En allianse er en midlertidig enhet der hver av kreftene opprettholde sin profil, sine karakteristikker og sin autonomi.

n) Tilfeldige allianser, avtaler og politiske pakter

395. Det kan også finnes ulike typer allianser. Det kan være tilfeldige allianser som ganske enkelt involverer samla aksjoner: Vi kan for eksempel bli enige om å mobilisere stort mot Carlos Andrés Pérez (tidligere president i Venezuela). Borgerlige krefter, middelklassenes progressive partier og venstresidepartier kan bli enige om å demonstrere i gatene.

396. Dette er tilfeldige allianser, eller forente aksjoner. Tilfeldige, men ikke uviktige.

397. Avtaler er mer organiserte allianser, sjøl om de ikke nødvendigvis er formaliserte: «Jeg gjør en avtale med deg på et punkt: hver av oss prater i 20 minutter på møtet».

398. En politisk pakt er mer formell. Et dokument tegnes opp der begge parter forplikter seg til visse mål, aksjoner etc.

o) Permanente allianser: Politiske fronter

399. Til sist finnes det permanente allianser, allianser for langsiktige prosjekter, de som blir politiske fronter.

400. Politiske fronter er ikke partier, i den forstand at de ikke er enhetlige politiske organisasjoner.

401. En front er en type politisk organisasjon som forskjellige politiske organisasjoner deltar i mens de beholder sin autonomi. Men disse ulike politiske organisasjonene har en felles plattform, et felles program og disiplin til å la dem fungere sammen.

402. Uruguays Breie Front er en politisk front, som også Folkets Enhet i Chile. Begge var politiske fronter.

403. Hva er forskjellen mellom disse politiske frontene, Folkets Enhet i Chile og Uruguays Breie Front?

404. Jeg synes det er veldig interessant å undersøke forskjellen.

405. I Chile ble Folkets Enhet danna av alle partiene på venstresida: Sosialistpartiet, Kommunistpartiet, Det Radikale Partiet og Det Kristne Venstrepartiet. Den chilenske Bevegelsen av Revolusjonære Venstre (MIR) ble ikke med i Folkets Enhet. MIR var mot Folkets Enhet-fronten, som det anså som reformistisk, men det støtta likevel Allende.

406. I Chile kan vi si vi hadde en politisk front, sammensatt av partier, og samtidig en allianse mellom den politiske fronten og MIR.

407. Den chilenske politiske fronten Folkets Enhets karakter, var at det helt grunnleggende var summen av partiene, og styrken var summen av militante i de partiene.

408. Uruguays Breie Front er noe helt annet.

409. Uruguays Breie Front var også sammensatt av partier, kanskje et mye breiere spektrum av partier, for i tillegg til Sosialistpartiet og Kommunistpartiet var det også progressive deler av det Konservative Partiet som deltok i den fronten. Det var også de uruguayanske Kristendemokrater, som er kristendemokrater jeg anser for å være mer progressive enn de chilenske kristendemokratene.

410. Det interessante aspektet ved den uruguayanske politiske fronten – den lengst levende fronten i Latin-Amerika, den oppsto i 1971 og har vart i 42 år – er at den forener tre partier samtidig som den går inn for at innbyggerne skal etablere grasrotkomiteer. Resultatet av denne tilnærminga var at, gitt den enorme støtten frontens program hadde, to tredjedeler av folket i disse grasrotkomiteene ikke var militante fra partiene, men individer som ble tiltrukket av programmet og plattformen for kamp.

411. Jeg tror disse erfaringene er veldig viktige. Jeg sier alltid: Det er summer som legges sammen, som i tilfellet chilenske Folkets Enhet, med partiene og deres militante; og det er summer som multipliseres, som i tilfellet Uruguays Breie Front.

412. To tredje deler av folka som kom til den uruguayanske Breie Front, var ikke militante partimedlemmer sjøl. Den Breie Front søkte å gi dem rom og representasjon og deltakelse i beslutningsprosesser, fordi deres rolle ikke er begrensa til å være velgere eller del av grasrotmobilisering. Nei! De er også tatt med i beslutningsprosesser.

413. Allianser må ikke alltid etableres bare mellom ledere eller topptillitsvalgte i ulike organisasjoner eller ulike sektorer; allianser kan dannes med grasrotorganisasjoner, uformelle allianser kanskje, men helt klart allianser.

414. For eksempel: Da Lenin og bolsjevikene tok makta, fremma de ikke bolsjevikenes landbruksprogram, men adopterte i stedet de Sosial-revolusjonæres program, et parti med røtter blant bønda. Grunnen til å adoptere programmet til et parti som representerte flertallet av bønder, uten å ha etablert en formell allianse med partiet, var for å prøve å etablere en allianse med det sosiale grunnlaget til det partiet, over hodet på partiets ledere.

415. Dette kan og må gjøres når ledere ikke forstår nødvendigheten av slike allianser.

416. Til sist må vi forstå at om alliansen ikke består av likeverdige, vil det bli motsigelser i hjertet av alliansen, og derfor vil det være både enhet og kamp.

417. Men sjølsagt er kampen om de ideologiske eller programmatiske elementene som ikke deles, ikke en kamp mellom fiender. Det er en kamp i folket, og derfor må det finnes regler som forhindrer splittelse og separasjon av allierte, og sikre respekt for ulikheter så enheten ikke brytes.

418. Igjen, her er den Breie Front et eksempel på den typen debattkultur, på den aksept for forskjeller som trengs.

419. Det finnes folk som reiser til Uruguay og tror at den Breie Front vil oppløses, fordi diskusjonene er så seriøse og offentlige. Men den Breie Front fortsetter å eksistere, for en stor del, takket være den toleransen.

Spørsmål

1. Hva slags kritikk vil du reise av definisjonen av politikk som det muliges kunst?

2. For å være en god politiker, må en være en realist eller en drømmer?

3. Hvilken rolle spiller maktforholda i politikken?

4. Hva må en revolusjonær politiker gjøre når han møter negative maktforhold?

5. Forklar hvorfor vi sier at politikk er kunsten å gjøre det umulige mulig. Er ikke dette bare ønsketenking?

6. Forklar hvorfor vi sier makt ikke bare er å ha posisjoner i statsapparatet.

7. Forklar hvorfor vi mener at revolusjonær politikk avhenger av folkelig organisering.

8. Finnes skepsis til politikk og politiskere i ditt område? Hva er grunnen?

9. Hvordan kan vi oppdage en kvalitativ endring i den politiske situasjonen?

10. Velg et latin-amerikansk statsoverhode som eksempel, og pek på hva slags maktforhold som fantes på internasjonalt nivå da de vedkommende ble valgt?

11.Hva var de interne maktforholda?

12. Hva ble gjort for å endre de interne maktforholda?

13. Hva var de viktigste faktorene som bidro til framveksta av en ny politisk konjunktur?

14. Hvem utgjør den oligarkiske blokk, og hvem utgjør den revolusjonære blokk?

15. Hvorfor er hæren i Venezuela annerledes?

16. Hvorfor kan folk lære mer i revolusjonære tider enn på mange år med utdanning?

17. Hvilke faktorer må vi ta med i beregninga for å planlegge våre slag godt?

18. Kjenner du til et eksempel på politisk kamp i ditt land som var dårlig planlagt?

19. Hva mener vi med maktforhold? Gi et eksempel.

20. Gi et eksempel på en spesifikk strategi, og taktikkene som brukes i den.

21. Hvorfor trenger vi taktisk fleksibilitet?

22. Gi et eksempel på politisk opportunisme.

23. Når kan vi si at en spesifikk person er voluntarist?

24. Kan du peke på en politisk kamp der flere mennesker har blitt skadelidende enn nødvendig?

25. Hvorfor er korrekt analyse av en konkret situasjon så viktig i politikk?

26. Er bruk av væpna kamp alltid riktig?

27. Gi et eksempel på den riktige måten å utnytte motsigelser blant fienden.

28. Hvorfor må vi slutte å bruke begrepet «massene».

29. Hvorfor må vi unngå å være subjektive når vi analyserer maktforholda?

30. Hvordan kan vi oppnå ei pålitelig oppfatning av folkets virkelighetsoppfatning?

31. Forklar hvorfor å feilinformere en leder er så alvorlig?

32. Tror du våre ledere lytter til folket?

33. Gi et eksempel som viser at det er ulike bevissthetsnivåer blant folket.

34. Tegn et territoriekart over kreftene som står mot din president, og hvorfor de er posisjonert i akkurat de områdene.

35. Hva slags slagord kan mobilisere folk?

36. Forklar hvorfor forsiktighet må vises med kvantitative analyser ved å gi et eksempel.

37. Hva var det strategiske målet til bolsjevikpartiet?

38. Hvem var den umiddelbare fienden i den første og andre fasen i bolsjevikrevolusjonen og hvorfor?

39. Hvem er den strategiske fienden, og hvem er den umiddelbare fienden i ditt land? Hvorfor er det viktig å være klar på forskjellen mellom fiender?

40. Da Lenin kom tilbake til Russland, hvorfor avviste han – vel vitende om at den provisoriske regjeringa ville fortsette krigen – slagordet «Ned med den provisoriske regjeringa!»? Er det ikke sjølmotsigende å avvise det i februar, men akseptere det få måneder seinere?

41. Kan du gi et eksempel på latin-amerikanske ledere som har vært istand til å utnytte motsigelser mellom revolusjonens fiender?

42. Kan ei regjering påstå at den bygger sosialisme, mens den er alliert med borgerskapet? Gi et eksempel der du tror dette er tilfelle.

43. Kan revolusjonære akseptere kompromisser som står i veien for umiddelbar implementasjon av deres program?

44. Kan en dogmatisk leder, som alltid prater om prinsipper, men som veit lite om den konkrete virkeligheta rundt dem, være en god strateg? Veit du om noen sånne ledere?

45. Burde en militant akseptere at revolusjonen noen ganger må slå retrett på noen saker?

46. Hvorfor er det viktig å være klare på hvem som er våre potensielle allierte?

47. Kan du gi et eksempel på en politikk for en allianse som vinner over krefter til prosjektet, og et annet på politikk for en allianse som nøytraliserer opposisjonskrefter?

48. Gi et eksempel på sammenslåing.

49. Hvilke ulike typer allianser finnes?

50. Gi et eksempel på felles aksjon.

51. Gi et eksempel på avtaler.

52. Gi et eksempel på en politisk pakt.

53. Gi et eksempel på en politisk front.

54. Hvorfor tok bolsjevikene til seg landbruksprogrammet til et annet parti heller enn å implementere sitt eget?

55. Hvorfor sier vi at alle allianser innebærer enhet og kamp?

Noter:

1. Lenin, Collected Works, volume 27, p.161
2. Lenin, Selected Works in three volumes, vol. 3, Progress Publishers, Moscow, 1967, pp. 379–380.  

Regi Theodor Enerstvedt har utgitt mange bøker. Allerede for over 40 år siden utkom hans bok Dialektikk og samfunnsvitenskap. Enerstvedt har i mange år vært professor ved universitetet i Oslo, og er nå professor emeritus.

Massemorderen som kom inn fra ingenting er ikke delt klart inn i ulike deler. Den er skrevet som en unummerert politisk og historisk handling. Men bevisstgjøring er en prosess, og boka viser seg gradvis som et sammenhengende hele. Den handler om Anders Behring Breivik. Men det handler om så mye mer.

Rammen han setter, er ved å starte med å knytte Breiviks manifest tett sammen i en politisk kontekst for vår tid.

Han spør:

Hva er hovedmotsigelsen i samfunnet? Hva er grunnmotsigelsen i samfunnet? Disse motsigelsene trenger nemlig ikke være identiske. Klassemotsetningene er fremdeles grunnleggende i samfunnet, men forholdet mellom krig, vold, og ikke-vold er hovedmotsigelsen. Hovedmotsigelsen burde være basisen for en politisk organisering i dag, men er det ikke.

Enerstvedt fortsetter deretter med å pløye ned i og løfte fram sentrale deler av Manifestet 2083. Det er en fascinerende reise inn i det personlige og politiske rommet som utgjør «tempelridderen fra Frogner», Anders Behring Breivik, og oppskriften på en massemorder.

I Manifestet fremviser blant annet Breivik det han kaller «personlige fakta».

Se her:

Politisk syn: Kulturell konservativ, revolusjonær konservativ, Wienskolens tenkemåte, økonomisk liberal. (s. 23)

Denne sjølbeskrivelsen blir et sentralt utgangspunkt for Enerstvedt. Sporene Breivik sjøl setter i sitt manifest leseren inn i den dypeste midte av norsk historie: kampen mot kommunistene. Enerstvedt pløyer manifestets grunn, og opp stiger stanken av skjellettene i Aps statsbyråkrati i overvåkinga av kommunister, etableringa av unntakslovene etter krigen og den av-demokratiserende krigføringa de har velsignet i NATOs nye kriger. Denne moralske føringa som ligger i overvåkningssystemet, imperialistisk krigføring og unntakslover, sier han, er grundig propagandert for i Breiviks manifest. De unntakslovene Breivik skriver om, skal innføres ved en maktovertakelse til hans kulturkonservative meningsfeller er allerede, i høy grad, innført. Det demokratiet mange derimot tar for gitt, er en luftspeiling i horisonten. Ja, er vi egentlig et så utstrakt demokratisk folkeferd? spør Enerstvedt:

For det er min påstand at flertallet av det norske folk i dag har en demokratisk ideologi, ikke noen demokratisk bevissthet, ikke noe demokratisk sinnelag, og en manglende historiebevissthet. (s. 249)

Enerstvedt sier ellers noe overordnet, viktig:

Undersøkelsen av massemorderens økonomiske og politiske ideologi avslører noe bekymringsfullt og truende: Viljen og evnen til å bekjempe det massemorderen står for økonomisk, politisk, etisk og estetisk er så å si fraværende.(…) Alt som skjedde etter 22. juli viser en utvikling som er stikk i strid med de første erklæringene fra myndighetene om at nå skulle det bli mer «åpenhet» og «demokrati». Det skal bli mer politi, mer samarbeid mellom politi og militærmakt, mer overvåking og angiveri. (s. 197)

Behandlinga av Breiviks manifest og ideologi er viet god plass i boka og løftes inn som et skremmende speilbilde til hva ledende Frpere står for.

Brevik nevner blant annet ti favorittbøker i sitt manifest. To av disse er skrevet av Ayn Rand. Enerstvedt gjengir et VG-intervju i januar i 2012, Hun som beveget verden – Thatcher. Her svarer Siv Jensen på spørsmål: –Men kan du nevne noen kilder som i sterk grad bidro til å forme din liberalistisk-ideologiske interesse?

–Tja, jeg husker for eksempel med glede hvordan jeg en sommer ble totalt oppslukt av Ayn Rands litteratur. Jeg lå og leste og leste hennes svært tykke bøker til jeg ble helt hvit i ansiktet – jeg ble fullstendig fascinert.

Ayn Rand. Hvem var det? George Monbiot kaller Rands ideologi for psykopatens filosofi. Hennes filosofi, objektivismen, slår fast at den eneste etiske handlingsregelen er rein egeninteresse. Vi skylder ingen noe, fastslår hun, ikke engang våre egne familiemedlemmer. Hun kalte de fattige og svake «avfall» og «parasitter», og fordømte uten omsvøp alle som ville hjelpe dem.

I «På nattbordet»-spalten i Dagens Næringsliv dukker Ayn Rand stadig opp. Hun er blitt for den nye høyresida det Karl Marx en gang var for venstresida: en halvgud i spissen for en tusenårskult.

Høyresida har funnet sin ideologiske ledestjerne, samtidig som venstresida har forlatt sin, spør Enerstvedt?

Massemorderen som kom inn fra ingenting er skrevet med en kunstners hånd, samtidig som den berører det dypeste av de ideologiske sider ved det moderne, norske samfunnet. Han skriver:

Den usynlige ånd legger seg som en skoddeim over landet. Lavmælt, umerkelig sniker den seg innpå oss som vindens susing: hviskende kontroll, indre sensur, overvåking, angiveri. Langsomt siger den inn i alle våre forhold og åpenbarer seg for oss som vampyrens usynlige ånd.

Boka til Regi Th. Enerstvedt er også en analytisk velsignelse. Den løfter og peker på noen helt sentrale trekk ved det norske samfunnet i dag; trekk som legger seg som brunflekkende skjær over det norske, politiske landskapet. Antikommunismen, sier han, er den mest toneangivende politiske vind, fremdeles, i Norge.

Enerstvedt avslutter derfor også brutalt dystopisk:

Hovedmotsigelsen mellom den siden som er mot ALL krig og ALL terror, for fornyelse av demokrati og velferdsstat og den andre siden, vil ikke komme til uttrykk. Derfor er grunnmotsigelsen i samfunnet, motsetningen og kampen mellom arbeid og kapital, avgjøre Norges og verdens framtid på lengre sikt. En vurdering av styrkeforholdet mellom klassene, mellom ideologi og bevissthet, slik det ser ut i dag, gjør det realistisk å anta både for Norges og verdens del: I striden mellom frigjøring og barbari, vil det siste vinne.

Marielle Leraand

På forsommeren gikk det en liten debatt om «revolusjon» i Klassekampen.

Revolusjonsbegrepet er interessant å debattere, men politikk – handling – er alltid viktigere enn ord.

Jeg vil her forsøke å fokusere litt mer på hvordan ny teknologi skaper et potensiale for å revolusjonere samfunnet, et tema som har vært lite framme i akkurat den debatten, og som også har vært fraværende i en del teknologidebatter som gikk i samme avis omtrent samtidig.

Debatten om ny teknologi har også gått verden over de siste årene. Ofte er diskusjonen begrenset til en snever diskusjon om immaterielle rettigheter, på et moralistisk grunnlag. Etter å først ha sagt litt kort om revolusjonsbegrepet, vil jeg forsøke å se litt på hva ny teknologi kan ha å bety for samfunnet, både som redskap, men også i seg selv, gjennom at ny teknologi endrer logikken som driver økonomien.

I denne diskusjonen kommer forholdet mellom basis og overbygning inn, og jeg vil spesielt se på fildelingskulturen, som kanskje er det elementet som tydeligst har vist hvordan ny teknologi kan bryte med tidligere økonomimodeller. Jeg vil fokusere på to momenter som har vært noe underkommunisert: demokrati og dugnad.

Revolusjon

Revolusjonsbegrepet kan være vanskelig, siden det blir tolket på svært mange ulike måter. Det ordet dypest sett betyr, er en eller annen form for omveltning – bokstavelig talt at noe snur/roterer på et eller annet vis. I forhold til samfunn og politikk, er det selvsagt samfunnet og politikken som «snur».

Alle som befinner seg såpass langt ut på venstresida at man ønsker et annet samfunn, innser selvsagt behovet for at ting skal snu, men i revolusjonsbegrepet inngår det gjerne også noe om at denne endringen skjer relativt hurtig – at man kan peke på et punkt i historien som betyr noe kvalitativt nytt, og ikke bare en gradvis endring av det bestående. Hvor hurtig en slik endring må være for å kalles revolusjon, er det nok likevel ingen enighet om.

Noen i debatten opplever revolusjonsbegrepet som skummelt, og har åpenbart ikke løsrevet revolusjonsbegrepet fra ordet «væpnet», som mange i hvert fall i ettertid har brukt mye tid på å knytte det til på 70-tallet.¹

Men vi lever i revolusjonære tider. Det er ikke bare på grunn av den arabiske våren, men også den. Det er riktig at deler av opprøret i de arabiske landene handlet om å skaffe seg en del grunnleggende rettigheter som vi i vår del av verden ofte tar alt for gitt, men det er ikke hele historien. Det var ikke kampen for frie valg som fikk de lutfattige Zabbaleen til å strømme ut fra slummen i Kairo og fylle Tharir-plassen sammen med blant annet studentaktivister. Det var kampen mot de nyliberale økonomiske reformene til Gamal Mubarak, som førte dem fra fattigdom til ekstrem nød. Det er derfor ikke uten grunn at Paul Mason, i boka Why it’s Kicking off Everywhere², sammenligner den arabiske våren med de store studentprotestene vi har sett over hele verden de siste årene (men som det er skrevet lite om her hjemme), og alle opprørene både i Europa og USA mot kutt rettet mot vanlige folk på grunn av ei krise skapt av spekulanter og overklasse i en stadig mer liberalistisk versjon av kapitalismen.

Det er selvsagt likheter både på grunn av bruk av ny teknologi og nettverksorganisering, men også fordi man i bunn og grunn slåss mot den samme økonomiske politikken. Derfor er det ikke nødvendigvis like irrelevant som man skulle tro, å peke på den arabiske våren, også når man snakker om en norsk situasjon.

Vi lever også i revolusjonære tider på grunn av den teknologiske utviklinga, i seg selv. Vi er midt inne i en revolusjon innen informasjons- og kommunikasjonsteknologi, som vi kanskje tror vi nå stort sett har begynt å se konsekvensene av, men som kan få langt mer vidtrekkende konsekvenser dersom vi omfavner den, og lager rammebetingelser som gjør at potensialet kan utnyttes.

Basis og overbygning

Enkelte tidlige marxistiske strømninger var svært deterministiske i forhold til at samfunnet ville formes av den teknologiske utviklinga. Det var blant annet dette Antonio Gramsci tok et oppgjør med i sine Fengselsnotatbøker, som hadde en kraftig og varig påvirkning på mye av den vestlige marxismen (men som, i hvert fall i eget navn, har hatt relativt lite gjennomslag i Skandinavia fram til nylig). Spørsmålet om i hvor stor grad den indre logikken eller mulighetene til en teknologi blir realisert (basisen), kommer i stor grad an på hvordan den blir møtt av kultur, propaganda, juss etc. (overbygning). Der vi i sterkest grad kanskje ser det allerede nå, er i spørsmål rundt ulike typer immaterielle rettigheter.

I dag er teknologien der at ny teknologiutvikling kan skje hurtig og gjennom å trekke på mange ulike kilder i et høyt tempo som er mye lettere tilgjengelig enn noensinne før. Da virker patenter (som har fått et omfang som er mye større enn opprinnelig tenkt), på programvareområdet, eller til og med på helt enkle algoritmer, også mye mer hemmende på utviklingen enn noen gang før. En kulturell parallell kan vi se i musikken med sampling etc.

Den århundrelange tradisjonen med å låne og bygge på arbeid andre har gjort, er i ferd med å enten bli umulig eller i det minste svært dyr.³

Dersom man mener at tilgang på kunnskap og på kultur til folket er et gode, gir ny teknologi store muligheter. Tidligere har finansiering av bøker, musikk, filmer etc. i hvert fall delvis skjedd gjennom salg av enkelteksemplarer. I den digitale verden gir ikke lenger ordet «enkelteksemplar» mening. Forskjellen på ett og to eksemplarer av ei bok, en sang, en film eller strengt tatt hva som helst er rett og slett ctrl+c, ctrl+v.⁴ Det positive her er altså at kostnaden med å produsere et nytt eksemplar av et produkt, i praksis har blitt null, siden kunden selv tar seg av det (og selv står for råvarene (lagringsplass)).

Den teknologisk-økonomiske konsekvensen av dette er at dersom man først har klart å finansiere produksjonen av ett eksemplar av ei fil, er kostnaden med å gjøre denne tilgjengelig for hele verdens befolkning (den økende andelen som har nettilgang riktig nok), fattig som rik, lik null.

Så langt har bransjens forsøk på å tilpasse seg den nye tid, vært å erstatte enkeltsalg med abonnementsordninger på ulike typer digitale bibliotek (Spotify, Wimp etc.) – ikke ulikt de private bibliotekene som fantes for fysiske bøker før de offentlige kom.

Spørsmålet er om de digitale bibliotekene skal forbli en privat oppgave, eller om man også her burde finne en offentlig løsning som gir alle fri tilgang, og som i tillegg kan finansiere produksjonen til forfattere, musikere, filmskapere m.m. For folk på venstresida burde svaret på det spørsmålet være klart.

Det virker det likevel ikke som det er. Debatten om fildeling har i stor grad vært preget av moralisering. Tilhengere av fildeling har snakket om bakstreverske og grådige plateselskaper, mens selskapenes agenter og enkelte artister har kjørt kampanjer hvor deling stemples som tyveri. I liten grad har debatten tatt opp i seg de reelle mulighetene i teknologien, og utgangspunktet har sjelden vært hvordan man kan tilpasse økonomimodeller og rettighetskultur for å utnytte denne teknologien på beste måte for hele verdens befolkning.

Det vil være interessant for enhver som er opptatt av forholdet mellom basis og overbygning, å se hvordan samfunnet svarer på den nye teknologien – og om det klarer å gjøre det frie og anarkistiske internettet til det gjennomkontrollerte og autoritære systemet det må være, dersom man skal stoppe fildelingskulturen.

Mange avskriver demokratiaspektet ved fri fildeling, og peker på at det i stor grad handler om bortskjemte kvisete ungdommer som vil ha gratis tilgang til forflatende Hollywoodfilmer og populærmusikk – og det handler selvsagt også om det. Den kapitalistiske logikken om et «homo oeconomicus » kommer nå og biter det kapitalistiske systemet i halen. Men det handler også om mye mer.

Kunnskap og demokrati

Når lovgiverne klarte å stanse nettsida library.nu som fungerte som en fildelingsside for ebøker, var noen av de mest synlige og høylytte reaksjonene i debatten, både på nettstedet «torrentfreak» (som kanskje er den globalt mest sentrale diskusjonsaktøren rundt fildelingsspørsmål) og andre steder, de fra studenter og akademikere i den 3. verden.⁵ Dette aspektet kom lite fram i dekningen av saken i vestlige media, men var sentralt i Christopher Keltys analyse på Al Jazeera.⁶ Selv kommentatorer som ikke støttet siden, påpekte manglene ved dagens system.⁷

Library.nu og andre nettsider for deling av digitale tekster er nemlig ikke i hovedsak preget av underholdningslitteratur – de er tvert imot i stor grad preget av fagbøker. Prisen på disse bøkene i butikken (om de i det hele tatt er tilgjengelige) er på et slikt nivå at de stenger store deler av verdens befolkning ute fra kunnskap, men gjennom internett fikk også fattige studenter muligheten til å komme seg gjennom studiene. Etter library.nu ble stengt, fryktet mange at de måtte se langt etter en akademisk grad. Det er naturlig å tro at mange av de studentene som sparket i gang den arabiske våren, benyttet seg av sider som library. nu. Fildelingen har dermed også et viktig demokratisk og sosialt utjevnende aspekt.

Studentenes bekymring var naturligvis (heldigvis?) grunnløs. Library.nus katalog var selvsagt lastet ned mange steder rundt omkring i verden, og ble raskt lastet opp igjen via flere ulike kanaler.⁸ Det skjedde som tidligere har skjedd, når man har klart å stenge en fildelingsteknologi: fildelingen flytter seg til nye teknologier og nye steder, og fortsetter å øke i omfang. Om man etter hvert får et mer autoritært lovverk, som sperrer de torrent-sidene som i dag er hovedleverandøren – ikke av det fildelte innholdet, men av informasjon om hvor det kan finnes – vil nok stadig flere hoppe over på allerede eksisterende teknologi, hvor også denne informasjonen er desentralisert og spredt.⁹ I tillegg er ikke lenger i dag fildeling over nett den største kilden til distribuering av digitale filer. Den største kilden er venner og bekjente som rett og slett kopierer av hverandre gjennom at de låner og kopierer filer, eller møtes med hver sin harddisk.¹⁰ I debatten rundt revisjon av åndsverksloven i 2005 var det et sentralt element at denne type kopiering mellom venner (som ungdommer har drevet med i hvert fall siden musikkassetten kom), fortsatt skulle være lovlig, selv om man juridisk har fått begrensninger som nok gjør det komplisert å avgjøre om det er det i hvert enkelt tilfelle.¹¹

Digital dugnadskultur

Men mennesker er selvsagt ikke – homo oeconomicus – som bare ønske å snylte og grafse til seg uten å bidra. Heller ikke i fildelingsnettverk. Mennesker ønsker å bidra til et fellesskap, og mennesker ønsker å skape.

Det enkleste eksemplet på dette i bittorrent- verdenen er antallet som seeder torrenter – dvs. fortsetter å dele ut etter at man har lastet ned en fil. En aktør som kun jobbet rasjonelt egennyttig, ville selvsagt slutte med dette øyeblikkelig etter at filen var lastet ned. En del lukkede torrent-nettverk stiller krav til at man må laste opp mer eller mindre like mye som man laster ned, men også i de åpne nettverkene er det generelt god delingsvilje i forhold til hva man ville tro etter enkle nyttemaksimerende menneskesyn – på tross av at vi her snakker om store, globale og til dels upersonlige miljø.

Dugnadsviljen gjelder selvsagt ikke bare delingen, det gjelder i høyeste grad også tilgjengeliggjøringen av nytt innhold. Et godt eksempel på dette har vi i forkant av utgivelsen av den siste Harry Potter-boka. Et par døgn før den offisielle utgivelsen, lå boka selvsagt allerede ute i en del bokhandler og på en del lager. En delingsvillig person hadde fått tak i et eksemplar, og bladde seg gjennom hele boka med digitalkameraet i den ene hånden (og naturlig nok boka i den andre), tok bilde av hver bokside, pakket alt pent og pyntlig sammen i ei zip-fil, og lastet det opp på en bittorrent-side.

Nå er det selvsagt ikke alle som er så glade i å lese bøker på halvdårlige jpg-filer, så en helt annen person (som åpenbart var en kløpper i touch-metoden) satte seg sporenstreks ned, og skrev ned den første halvdelen av boka. De første kapitlene ble dermed lastet opp i tekstformat bare timer etter bildefilene var lastet opp, og de resterende kapitlene fulgte ikke lenge etter.

Dette viser selvsagt ikke bare hvordan enkeltpersoner er villige til å bruke mye tid og krefter på å gjøre ting tilgjengelige for andre, men det viser også det geniale og grenseløse med ny teknologi – den krever bare at en person et sted i verden er villig til å gjøre noe, for at det deretter skal være fritt tilgjengelig for alle. Så langt viser historien at det er noen som er villige til å gjøre det mest utrolige.

Harry Potter-hysteriet er selvsagt en historie for seg selv, men et område jeg personlig kjenner bedre, er tegneserier. Selv om Bittorrent i stor grad tok over for ulike Direct Connect-nettverk som det dominerende fildelingssystemet litt etter årtusenskiftet, har DC-nettverk holdt stand på en del smalere og mer spesialiserte felt. Tegneserier er ett av disse.¹⁴

I likhet med en eksklusiv men globalt sett betydelig gruppe har jeg lenge hatt en forkjærlighet for den tegneseriekulturen som vokste fram i de franskspråklige delene av Europa – de såkalte fransk-belgiske seriene, som i Norge kanskje særlig er kjent gjennom seriebladet Tempo fra 70-tallet, og den nyere mer voksne tradisjonen som delvis har fått et engelskspråklig utrykk i bladet Heavy Metal. Problemet for mange tilhengere av denne kulturen er at mye av den dessverre er dårlig tilgjengelig utenfor det franskspråklige markedet. Tradisjonelt har lite blitt oversatt til engelsk.¹³ Det finnes et OK utvalg på tysk, og også et visst utvalg på dansk. Men på tross av dette er det mange utgivelser som forblir utilgjengelige for mange som ikke leser fransk. Det er rett og slett ikke mange nok av oss til at utgivelsene er kommersielt lønnsomme.

Det har derfor utviklet seg en dugnadskultur i miljøet hvor enkelte amatører selv oversetter serier fra fransk til engelsk (vanligvis), og deler dette med andre serieelskere. Det er også en stor bevissthet i seriemiljøet om å opprettholde markedet for produksjonen av tegneserier. De fleste skannede og delte serier avsluttes med «Like it? Buy it!», eller lignende oppfordringer på siste side. Noen serier som ble amatøroversatt og delt, har senere blitt utgitt kommersielt, selv om det selvsagt er umulig å si hvorvidt fildelingen har bidratt til å skape interessen for serien som gjorde en kommersiell utgivelse mulig.

Et siste eksempel på denne dugnadsånden finner man i miljøet rundt filmtekster. Langt fra alle filmer er tilgjengelig med undertekster i alle språk i ulike formater, og det har derfor utviklet seg et miljø for amatøroversettelse av filmer. En norsk student ble nylig dømt for å ha administrert en slik side, hvor folk delte undertekster til mer og mindre kjente filmer og serier.¹⁴ Det meste på siden var amatøroversettelser, i følge brukere som kommenterte dommen. ¹⁵

Fildeling handler altså ikke bare om å grafse til seg uten å ville betale. Det har også et betydelig element av «community» i seg, noe disse eksemplene gir bare et lite innblikk i. Et element av dugnad, nyskaping og uegennyttig virksomhet. Det må med for å gi et fullt bilde av kulturen.

Tilpasningsdyktige

Teknologien har altså betydelige demokratiske aspekter ved seg, og oppblomstringen av ulike piratpartier viser også at den har et politisk og aktivistisk aspekt. Særlig i Sverige hvor Piratpartiet fikk 7,13 % og to seter i valget til Europaparlamentet i 2009 (men et skuffende 0,6 % i Riksdagsvalget i 2010), og i Tyskland hvor de fikk 2 % (men ingen seter) i parlamentsvalget i 2009, og har til sammen 45 seter i regionale parlament, har disse gjort seg bemerket. I tillegg til å ha fått egne uttrykk gjennom piratpartier, piratbyråer, EFF, åpen kildekodebevegelsen og mange ulike organisasjoner med langt fra fullstendig overlappende syn, er teknologien også premissleverandør til de andre moderne samfunnsendrende beveteknologi gelsene, som blant annet Paul Mason altså har beskrevet.

Mange tenker at dette med fildeling og nettverk kun påvirker noen snevre samfunnsområder som filmer, musikk og bøker, men potensialet er mye større enn som så. Utviklingen med rimelige 3D-printere som kan «skrive ut» ulike fysiske objekter, er kommet lengre enn de fleste er klar over. Det som i dag gjelder ulike typer immateriell produksjon, kan i framtida gjelde betydelige mengder av den materielle også. I første omgang små plastobjekter – senere – hvem vet.¹⁶ Det jobbes også med – og finnes flere prototyper av – 3D-printere som kan kopiere seg selv.¹⁷ Teknologien gjør stadig mer av dagens økonomiske system foreldet, og har dermed et betydelig revolusjonært potensiale.

Så revolusjonen er overalt. Revolusjonen er Wikileaks, den er Anonymous, den er ungdommen på Tharirplassen, den er studenter som protesterer mot eksplosivt økende studieavgifter, den er millioner av sinte grekere, spanjoler og andre over hele verden – den er uhåndgripelig og nettverksorganisert. Den har enda ikke funnet sin form, og kampen bølger fram og tilbake, men den vil aldri kunne nedkjempes.

Dagens revolusjonære er gjennom sin nettverksorganisering kanskje blitt det Bruce Lee i sitt mest kjente intervju sa enhver Kung Fu-utøver måtte være.¹⁸ Dagens revolusjonære er «like water, my friend». De tilpasser seg omgivelsene. De skifter form kontinuerlig. På sitt beste er de ustoppelige.

Debatt i Klassekampen om revolusjon:

• Seher Aydar, Revolusjonær eller ikke revolusjonær? Klassekampen 10/5 2012
• Seher Aydar, Forandring og frigjøring, Klassekampen 26/5 2012
• Ingvar Skjerve – Makt til folket, Klassekampen 6/6 2012
• Marielle Leraand – Revolusjonær eller krigersk?, Klassekampen 5 /6 2012,
• Knut Kjeldstadli: Revolusjon? 19/6 2012
• Se her gjerne Erik Honoré, Stockholm-syndromet, fase to, Klassekampen 26/6 2012

Noter:

1. Se f.eks. Olav Elgvin – R-ordet, Klassekampen 15/5 2012
2. Paul Mason, Why it’s Kicking off Everywhere, Verso 2012
3. Nå har de store programvareselskapene delvis løst dette gjennom en felles patentpool, men de sperrer da aktivt alle andre ute.
4. eller «kopier» og «lim» for den som ikke er fortrolig med de vanlige tastatursnarveiene
5. Se f.eks. debattene på: – http://torrentfreak.com/book-publishers-shut-down-librarynu- and-ifile-it-120215/ – http://www.theverge.com/2012/2/16/2802060/library-nuifile- it-ebook-piracy-site-shut-down – http://yro.slashdot.org/story/12/02/16/1540232/librarynuand- ifileit-shut-down
6. http://www.aljazeera.com/indepth/opinion/2012/02/2012227143813304790.html
7. http://sayamindu.randomink.org/ramblingsreloaded/2012/02/the-shutdown-of-library-nu/
8. http://e-library-free.blogspot.no/2012/03/librarynureincarnated.html
9. http://torrentfreak.com/truly-decentralized-bittorrentdownloading- has-finally-arrived-101208/
10. https://torrentfreak.com/riaa-online-music-piracy-pales-incomparison- to-offline-swapping-120726/
11. http://www.ansvarliginternett.no/?page_id=73
12. Selv om også disse blir delt via andre kanaler selvsagt, som f.eks. bittorrent.
13. En del utgivelser har de siste årene kommet fra forlagene Cinebook, og Fantagraphics.
14. NTB – Student dømt for pirat-teksting, http://www. adressa.no/nyheter/innenriks/article1832725.ece
15. Se bl.a. http://www.hardware.no/artikler/norsk-studentdomt- for-piratteksting/109826
16. Behrokh Khoshnevis, Professor ved University of Southern California har f.eks. allerede nå utviklet et 3D-printingsystem som kan «skrive ut» et bolighus på under et døgn. (Nei, det er ikke en spøk.) http://www. tomshardware.com/news/3D-Printer-Homes-housingprinting, 16620.html
17. http://reprap.org/wiki/RepRap
18. Lee ble intervjuet på The Pierre Berton Show i 1971. Intervjuet er også delvis gjengitt i dokumentaren A Warriors Jouney. Video av intervjuet finnes blant annet på http://www.youtube.com/watch?v=36ZJxrPJN 9o

Avstemningen i 1972 var Aps største nederlag etter krigen, og betydde slutten på deres hegemoni.

Venstresida påviste Aps samrøre med kapitalkreftene, og AKMEDS parole Nei til salg av Norge! fikk stor betydning.

Per Velde er pensjonert lektor og forfatter av boka Raddis! om 68-opprøret.

Den 25. september 1972 stemte Norge nei til EEC/EF.

For Arbeiderpartiet hadde dette vært et mareritt, splittelsen hadde ikke vært større siden 20-åra. Og partisekretær Ronald Bye uttalte etterpå at det hadde vært ei fæl tid. En stor, indre opposisjon og negative Ap-velgere (september 1971: 72 % nei) førte til at alle regler mot fraksjonisme måtte legges tilside. I mai 1971 får partiet en oppslutning på 50,3 %, og det er åpenbart at Aps velgere vil avgjøre saken. For ledelsen blir det et kjempeproblem å bevare oppslutningen.

I begynnelsen turer de fram på tradisjonelt vis: Ap/LO nedsetter et informasjonsutvalg hvor alle er ja-folk (Knut Frydenlund, Per Kleppe, Ronald Bye, Thorvald Stoltenberg). Samtidig drar AUF til Brussel og blir styrket i sin motstand. I februar 1971 retter så AUF (Bjørn Tore Godal, Sissel Rønbeck, Rune Gerhardsen m.fl.) et voldsomt slag mot ledelsen – en helsides annonse i Arbeiderbladet: «Det norske arbeiderparti må velge mellom EEC og sosialisme.» De peker på programmet: «Det norske arbeiderpartis mål er et sosialistisk samfunn». Annonsen er undertegnet av 600 partimedlemmer – LO-tillitsmenn og sju stortingsrepresentanter! EEC vil sette kampen for sosialismen mange år tilbake, sier formann Godal, og forstår ikke at ikke ledelsen også ser det. For sosialisme var fortsatt en del av retorikken: «Den største garanti for en videreutvikling av sosialismen i Norge ligger i at vi vinner valget i 1973.» (Ronald Bye). På forhånd hadde Bratteli reist rundt i EEC og snakket med sosialdemokrater, og fått til svar at joda – det er OK med sosialisme i EEC. Men til venstre var de ikke imponert, dette var folk som Willy Brandt, Paul-Henri Spaak, Guy Mollet, Harold Wilson og George Brown, folk som solgte våpen til fascister (Hellas, Spania, Portugal) og rasister (Sør-Afrika). Ett år seinere lekket reiserapporten ut, og viste hvorfor den var holdt tilbake: «Sosialistene har i dag ingen innflytelse,» sier Sicco Mansholt, EF-kommisjonens visepresident.

Fagbevegelsen har meget liten innflytelse. På den andre siden har … de multinasjonale selskapene en enorm makt.

Og kontroll med dem er knapt mulig – selv de største regjeringer har mistet taket på dem.

Arbeiderbladet kjente rapporten, men skreiv likevel: «En sosialistisk samfunnsordning kan bare oppnås i EF.» Og i Studentersamfundet lo salen da statsråd Odvar Nordli hevdet at det nettopp er i EEC vi kan demme opp for de multinasjonale.

På AUFs landsmøte spilte Bratteli overrasket. «Hvor i all verden skulle den demokratiske sosialisme ha muligheter om ikke i EEC?» Og han benektet at det dreide seg om en kommende union, det gjorde alle ja-folk. Ikke ett innlegg etterpå støttet hans syn, og AUF vedtok at EEC «vil svekke de sosialistiske krefter i Europa.» Samtidig stusset mange over en absurd side hos AUF: Når studentlaget er mot monopolkapital og imperialisme og nevner Nato og EEC, så er det vel nær politisk schizofreni å være med i et parti som er fanatisk tilhenger av nettopp Nato og EEC?

I LO strømmer nei-vedtakene inn, til tross for at formann Tor Aspengren ber dem vente: EEC truer arbeidsplassene, og er et instrument for storkapitalen – og mange underskriver «med sosialistisk hilsen». Ap-ledelsen må ta et skritt tilbake – et nytt utvalg får 25 % nei-folk, og Per Kleppe skal utarbeide et «sosialistisk Europa-program».

I mars 1971 faller regjeringen Borten, og Bratteli utnevnes. Samtidig hevder framstående økonomer (Erik Brofoss, Gunnar Bøe, Odd Aukrust og Leif Johansen) at vi fint kan klare oss utenfor. Og tidligere Ap-statsråd Bøe sier: «EF representerer etter min mening et reaksjonært, økonomisk system.» Og nobelprisvinner Ragnar Frisch:

Fellesmarkedet bygger på fiksjonen om at Vesten kan løse sine problemer ved å gjenopplive det uopplyste pengevelde.

Ap er i knipe, og på landsmøtet i mai vedtar de å vente på forhandlingsresultatet og ikke ta stilling nå.

Samtidig pøser UD ut sine ensidige brosjyrer – opposisjonen er opprørt over maktmisbruket. LO har åtte ja-brosjyrer produsert av Europabevegelsen – «Fagbevegelsen og Det europeiske fellesskap » er skrevet av en mann fra Høyres markedsutvalg med forord av LO-sjefen. Ap tar villig statsapparatet i bruk og lar Statens Informasjonstjeneste sende ut 540 000 jabrosjyrer for skattebetalernes regning. Men i Oslo Arbeidersamfunn, landets største, vekker Trygve Bulls foredrag om Aps samrøre med Høyre og storfinansen oppsikt. Konklusjon: «Høyres favntak er dødens.»

I januar 1972 dannes Arbeiderbevegelsens Informasjonskomité (AIK) mot EEC, med blant andre Einar Førde og Torbjørn Berntsen i spissen. Og AUF går med i Ungdomsfronten mot EEC med aktiv motarbeiding av partiledelsen på alle plan. I mellomtida har det vært kommunevalg, Ap sank til 41, 9%, og ledelsen må bite tenna sammen eller sprenge partiet. Men når Bratteli i Brussel har avtalt å dele kysten, går det galt: Fra Egersund og nordover skal Norge få fiske aleine i ti år. Norge fisker mer enn hele EEC til sammen, og kysten kan ikke gi dette fra seg. Det blir katastrofe for Bratteli når fiskeriministeren velger å gå av.

Ap er under uavbrutt press fra venstre som har stor framgang. Det er en sterk radikalisering på gang, en vilje til forandring, og sosialisme er ikke noe fremmedord. Folkebevegelsens faglige utvalg har harde angrep på strukturrasjonalisering og distriktspolitikk. 1. mai går de i tog mot internasjonal kapitalmakt og gjentar at kampen for folkestyre og samfunnsendring fortsetter etter EEC-saken. Faglig Utvalg, med leder Ragnar Kalheim, vokser seg sterke, mange LO-forbund og klubber er med (med 250 000 medlemmer), og de sender blant annet en 23-manns delegasjon til Bratteli for å protestere mot avtalen. Og holder stort teach-in i Folkets Hus med 350 tillitsmenn og gjester fra EEC som peker på de store sosiale skadene som fri flyt av kapital fører til. «EEC truer arbeidsplassene!» skal nå stå sentralt i informasjonen – som navnet på bladet deres: Trygge Arbeidsplasser.

AKMED

Og politiske streiker mot EEC får brei støtte. Også den mye mindre ml-initierte Arbeiderkomitéen mot EEC og dyrtid øker (AKMED) stadig i innflytelse og størrelse, og mange blir tillitsvalgte. Når nesten 700 fra Faglig Utvalg har møte på Chateau Neuf med gjester fra hele Norden, er flere aviser interessert i om det er SUFere der. «Ja, et meget betydelig antall – de er jo valgt,» svarer Ragnar Kalheim.

Nei-sida opplever Ap som udemokratisk og autoritært. «Embetsverket på propagandaturné, » skriver Dagbladet når toppfolk i UD skal ut over hele landet og spre ja-budskapet – («…vi driver informasjon og er ikke part i saken»). Nei-embetsmenn nektes – «folk må få faktisk informasjon», sier utenriksminister Cappelen. Og Orientering spør: «Er UDs brosjyrer objektive? Ja, hvis objektivitet er det samme som bevisstløshet.» Og med penger er Bratteli skamløs: 12 millioner til opplysningsarbeid fordeles så sleipt at ja-sida får 80 %. «… en grotesk, politisk uanstendighet,» sier professor Thomas Chr. Wyller. Og sjofelt nok prøver også regjeringa med juridiske triks å hindre kommuner i å støtte Folkebevegelsen (FB) økonomisk. De statlige utvalgene som skal rapportere om Norge og EF, svarer som ventet ja, men i helse- og sosialpolitikken «glipper» det, Ap-Mork kom i mindretall, og et nei ble anbefalt – et sjokk for UD og Arbeiderbladet som alt hadde skrevet at utvalget sa ja. Dermed «forsvant» den – den som skulle gått ut i masseopplag. Og tidligere statsråd Trasti er opprørt over ensidigheten i A-pressa til tross for at 2/3 av Ap-velgerne er mot EEC, mens forfatteren Kåre Holt truer med utmelding. I Oslo AUF reagerer nå formann Jan Otto Hauge på sensuren i Arbeiderbladet, og hevder at redaktør Reidar Hirsti «… er den største trussel mot en balansert og allsidig presse … Arbeiderbladet er feil navn – den burde hett Youngstorgets Reaksjonære Budstikke.» For Arbeiderbladet har ikke plass til store organisasjoners nei-vedtak, men bare ja-vedtak fra de bitte små og direktører som truer med utflagging. (Opplaget har sunket med flere tusen). En undersøkelse av samfunnsvitere om avisa gir 59 % ja-stoff og 15 % nei. Men Ap er uforsonlig, og LO-sjefen kaller kravene om uravstemning for «latterlig spillfekteri», for målinger viser nei-flertall i LO. På fylkesårs-møtene nekter nå partisekretæren nei-sida ordet, og bryter Brattelis løfte om «demokratisk saksbehandling». Og i desperasjon stiller Bratteli ultimatum til folket: Han går ved et nei.

Problematisk for nei-sida er at Ap kontrollerer NRK (Torolf Elster, Ap) og NTB (redaktør Per Monsen, Ap) og misbruker sine posisjoner. Flere statistikker påviser en enorm overvekt av «ja-stoff». Ap er uhederlig, sier nei-sida: I Danmark stilles ikke ultimatum, både ja og nei er med i statlige brosjyrer, regjeringa gir ikke 80 % av penga til ja-sida og mobiliserer ikke statsapparatet for sitt syn. Professor Jens Arup Seips «ørnen blant partiene» er blitt en skabbete høne, full av løgn og fanteri.

1. mai 1972 blir en enorm ydmykelse for Ap. Over hele landet dominerer nei, og i 30–40 byer har Samorg «Nei til EEC» som hovedparole. FB organiserer enorme tog. I Oslo går 2 300 i et totalt nei-dominert Samorg-tog (én ja-plakat), i RAF-toget (ml-initiert) er de 6 400, mens FB samler 13 000! I Trondheim fins ikke én ja-plakat, og i Bergen går Aspengren foran 400, mens FB samler 4 000! Samtidig har flere klubber sagt opp det kollektive medlemskapet i Ap. Men på LO-kongressen blir det knepent jaflertall pga et «sovjetisk» utvelgelsessystem. LO sender nå rundt korttidssekretærer som propaganderer for et ja; mange steder nektes de adgang, og tillitsmenn som har latt seg kjøpe, blir avsatt. (Også statsråd Kleppe avvises, og klager over «sensur».) Og språket er sterkt: Disse «betalte løpeguttene », disse «emissærene», «forræderne» og «ja-horene». Mens Haakon Lie på sin side svarer klart på spørsmålet om ikke favoriseringa av ja-sida setter velgerne under press: «Jo, og jeg hadde nær sagt – det gir jeg faen i!» Ettersom målingene blir dårligere for ja-sida, blir Ap-ledelsen stadig mer desperat med all slags manipuleringer og triks. I AUF øker raseriet, og Morgenbladet opplyser at Fritt Slag nå er blitt som Orientering, Friheten og Klassekampen. På Blindern skifter A-stud. navn til AUF-stud.

Men nå lover Ronald Bye at FB skal få en folkebevegelse mot seg; Ap arranger 9000 møter og har 2000 kontakter – hele maskineriet skal dundre løs. For partisekretæren er forbanna: Når økonomer sier at EF ikke fører til økt vekst, så er det løgn, når folk innen jordbruk og fiske mener det vil gå dårlig, er det løgn. Og snakket om union er bare løgn. « … på nei-siden er det folk som tilsidesetter ethvert moralsk hensyn … det mest gemene er Nei til salg av Norge … den groveste form for propaganda vi har opplevd i nyere norsk historie … FBs propaganda har vært preget av dette mønsteret. Det er SUFs mønster.» Og Bratteli i Bergen: «Nei-folkets bruk av løgn er skremmende.» Og Arbeiderbladet: «Haugestad, med god hjelp fra SUF, har klart å bringe debatten ned på et lavmål.»

Ronald Bye raser mot «Nei til salg av Norge!», en parole først brukt av Bjørnstjerne Bjørnson og siden også mot EEC i 1962. Både FB og AKMED brukte flagg og nasjonale symboler i kampen for nasjonal sjølråderett, men bare AKMED brukte Nei til salg av Norge! på sine plakater m.m. Til tross for ja-sidas hysteri, uttalte også flere borgerlige politikere seg forståelsfullt om parolen – for eksempel det at Norge skulle gi fra seg råderetten over fisken. Og AKMED (og Klassekampen på første side) tok enda hardere i da de tok til seg og brukte Rolf Grovens praktfulle bilde av Willoch på Brattelis fang, oppå det norske flagget (FB var blitt tilbudt bildet, men vågde ikke). Det nasjonale spørsmål var viktig, for bare innen nasjonen kunne folkestyret opprettholdes med reell innflytelse: I EF ville demokratiet oppslukes av Brussel, noe de største fagorganisasjonene i Tyskland og Frankrike understrekte. Og da stortingspresident Guttorm Hansen (Ap) prøvde seg med at nei, var et brudd på arbeiderklassens internasjonale solidaritet, fikk han svar fra historikeren Hans Fredrik Dahl: Arbeiderklassen kunne ikke sage over den greinen den sitter på, goder de sjøl hadde kjempet fram. I alt materiell fra AKMED og FBs faglige utvalg het det at et EF-medlemskap ville øke kapitalens makt og ikke hadde noe med solidaritet å gjøre.

I august/september 1972 kommer det stadig villere utspill fra Ap, via departementer og direktorater – for eksempel at et ja vil gi 1% større vekst, mens et nei vil gi et tap på 20 % – 6 000 kroner! – for en vanlig inntekt. Bare gjetting, sier framstående økonomer. Samtidig blir en avstemning i Sentraladministrasjonen (NTL) med stort nei-flertall kjent. Men det mest oppsiktsvekkende er svære annonser fra ansatte i departementer og statlige byråer – som fagfolk er de flaue over villedende annonser og kneblingen, og nå er det full ulydighet: Finansdepartementet, Utenriksdepartementet, Handelsdepartementet, Sosialdepartementet og Statistisk Sentralbyrå – under fullt navn er de forbitret. Og Ap-statsrådene kan ingenting gjøre.

Avstemningen i 1972 var Aps største nederlag etter krigen og betydde slutten på deres hegemoni. Venstresidas påvisning av Aps samrøre med kapitalkreftene og deres udemokratiske metoder hadde gitt resultater: Ved stortingsvalget i 1973 fikk Ap 35,3 % mens det nye Sosialistisk Valgforbund (av SF, AIKere, NKP og uavhengige) fikk 11,2 % og 16 mandater. Jens Arup Seips «ørnen blant partiene» var ikke lenger noen ørn, og ble det aldri mer. Mens partiet tidligere hadde fått oppslutning fra bortimot halvparten av folket, så har det siden sjelden vært mer enn en tredjedel, heller under, med et lavmål i 2001 da Jens Stoltenberg innkasserte 24,4 % etter storstilt høyredreining, privatisering og økonomisk liberalisme. (Finn Lied, tidligere Ap-industriminister: Privatiseringen av Statoil er det største folkeranet i norsk historie).

EEC/EF-kampen i 1972 var, så vidt jeg kan se, også siste gang partiformann, partisekretær og A-pressa snakket om sosialisme. Begrepet forsvant helt fra partiets retorikk, og ble siden fjernet fra programmet.

Arbeiderpartiets siste utspill var en storstilt mccarthyisme, en «sleggekampanje ». Slegga het SUF og ambolten Folkebevegelsen. I nesten to uker ropte Arbeiderbladet (og Aftenposten og VG) ut sine skremsler. Folk måtte ikke stemme nei, for det gjorde også de farlige SUFerne. Og ikke måtte de høre på FB, for der satt også SUF. «FB er gjennomfiltrert av SUF,» sier Arbeiderbladet. Og SUF sier nei fordi de er redde for at finanskrisene vil opphøre i EF – «og da blir det vanskeligere for revolusjonen.»

På valgdagen navngir Arbeiderbladet de farlige radikalerne som ikke må få sitt nei: Rune Gerhardsen, Finn Gustavsen, Bjørn Tore Godal, Sigurd Allern, Reidar T. Larsen, Karl Evang, Ole Kopreitan, Sigurd Evensmo, Tron Øgrim, Torbjørn Berntsen …

Men nei ble det. En langvarig dominans var over for alltid. Og dagen etter skreiv Dagbladet: «Ap-toppene på Youngstorget så ut som tafatte deltakere i en bisettelse, med en farge som av skifergrå depresjon.»

Med denne essaysamlinga vil forfatterne gi sine bidrag til å argumentere ned totalitarismebegrepet, slik det er blitt brukt ideologisk og politisk, særlig de siste to tiårene. Kritikken retter seg særlig mot Nettverk for totalitarismeforskning ved de to særdeles synlige eksponentene, Øystein Sørensen og Bernt Hagtvedt. Sørensen med sin bok Drømmen om det fullkomne samfunn, og Hagtvedt som kronikør med god tilgang til spalteplass i Dagbladet og Aftenposten. Først kan det være nyttig med litt folkeopplysning når det gjelder begrepet totalitarisme. I et norsk leksikon defineres det slik: «Politiske system hvor myndighetene i prinsippet kontrollerer all aktivitet i samfunnet, selv den som foregår i familien.» Når begrepet brukes til å lage totalitarismeteorier, bruker man konkrete kjennetegn ved regimer eller ideologier opp gjennom tidene, som man mener var totalitære, og behandler dem som allmenne karakteristikker. Man mener å kunne vitenskapelig bevise at kommunismen, i likhet med nazismen og fascismen, var en totalitær ideologi. Særlig var dette en viktig del av etterkrigstidas propaganda mot marxismen og venstresida generelt. Totalitarismeteorier og -forskning har fått en renessanse etter at muren falt, og da er islamisme i tillegg vurdert som en totalitær ideologi.

Det er Dybedahls essay som er det bærende i samlingen, her diskuteres Øystein Sørensens bidrag til totalitarismeforskningen i Drømmen om det fullkomne samfunn, med utgangspunkt i antydningen om at marxismen skal ha «totalitære tendenser». Dybedahl tar tak i fire hovedproblemstillinger: 1. Er det holdbart å klassifisere marxismen som en totalitær ideologi, 2. Hvilket forhold hadde Marx og Engels faktisk til demokrati og demokratiske styreformer, 3. Har Sørensen rett i at særlig Engels hadde folkemord som strategi, og 4. Har ikke liberalismen også totalitære trekk? Tekster fra Marx og Engels brukes for å belyse de tre første. Denne drøftinga hadde jeg stor nytte av selv om jeg ikke har lest boka til Sørensen, og dessuten er marxist, så jeg ikke trenger å overbevises. Særlig lærte jeg noe nytt om Marx sitt forhold til demokrati og tankene rundt det vanskelige begrepet «proletariatets diktatur», og hvordan det hadde sitt opphav i Europa etter Pariserkommunen samtidig som det var en stor demokratibevegelse i Europa som Marx og Engels tok aktivt del i. At arbeiderklassen skal ta makta, og overta styringa av samfunnet, var vanskelig å forstå også for dem som hadde opplevd Pariserkommunen i sin nære fortid. Vi som er revolusjonære i dag, må vel innrømme at det er vanskelig å vinne hjertene til folk ved å bruke det begrepet, det hefter for mye negativt med ordet diktatur, til at det kan forstås at det faktisk innebærer et utvidet demokrati.

Jeg synes at Dybedahl stort sett er redelig og saklig når han diskuterer påstander fra Sørensens bok. Det er nødvendig å være ganske nøye når han skal tilbakevise påstanden om at Engels gir uttrykk for ekstreme holdninger når han betegner enkelte folkegrupper som «kontrarevolusjonære» eller «folkerester». Det er en plausibel forklaring at det Engels gjør er å kommentere en politisk situasjon i sin samtid, i en skarp polemikk, ikke å si noe allmenngyldig om slaverne som folk. Om han lykkes helt med det med hensyn til referanser og historieforståelse, kan jeg ikke vurdere, men det som er helt klart er at uansett hvor upresis Engels måtte ha vært når han karakteriserer slaverne eller andre europeiske folk, så blir det vanskelig å tolke det som «noe som hefter » ved marxismen av den grunn.

Terje Halvorsens essay behandler totalitarismebegrepet i historisk sammenheng. Det er en ganske kort og pedagogisk tekst, og etter at jeg har lest tekstene i den rekkefølgen de står i boka, vil jeg anbefale at den leses først, hvis man ikke kjenner diskusjonen godt fra før. Han tar særlig for seg «sammenstillingen av fascisme/nazisme og kommunisme som to avarter av samme fenomen» (s.69), og viser ved eksempler hvor absurd denne sammenligningen blir, og hvor vanskelig det faktisk er å «bevise» at Hitlers Tyskland eller Stalins Sovjet fyller kriteriene på å være totalitære i henhold til det skjemaet som totalistene setter opp. Arnulf Kolstad diskuterer det han betegner som «den fundamentalistiske antimarxismen » hos liberale og konservative akademikere, ved deres viktigste ideolog Bernt Hagtvedt. Hans essay viser hvordan høyresida bruker totalitarismebegrepet til å sette likhetstegn mellom kommunisme og fascisme som to beslektete ideologier, og på den måten diskrediterer både sosialisme og kommunisme som alternative måter å organisere samfunn og økonomi på, og marxismen som vitenskapelig verktøy for å forstå kapitalismen. Kolstad bruker mange eksempler på at Hagtvedt er upresis og heller syns og føler enn argumenterer, og at han kanskje mangler en del grunnleggende kunnskap om marxismen. Han er særlig opprørt over at Hagtvedt baserer mye av sin synsing om Mao og Kina på amerikanske kilder, og uten skam innrømmer at han ikke vet så mye om Kina. Om Kolstad står det innledningsvis i boka at han også er tilknyttet et kinesisk universitet, noe som sannsynligvis betyr at han har bodd og arbeidet i perioder i Kina. Jeg syns han skriver ganske reflektert om Kina. Han er kanskje i overkant romslig i forhold til å godkjenne den kinesiske ettpartistaten fordi den er i tråd med den kinesiske kulturens forståelse av hva som riktig, og dermed oppfattes som «demokratisk».

Regi Enerstvedt hugger videre på Hagtvedt i sitt essay Bernt Hagtvedts korstog. Han hevder at Hagtvedt leder et antimarxistisk og antikommunistisk korstog mot venstresida. Ordet «korstog» er ganske både godt og veldig dårlig valgt, siden det gir assosiasjoner til han som mente han gikk i spissen for et slikt korstog 22. juli 2011. Enerstvedt har mange gode polemiske poenger, for eksempel når han viser til kriger og folkemord som er satt i gang eller støttet av land som er demokratier, og hvordan totalitarisme-stemplet brukes til å karakterisere regimer som har kalt seg kommunistiske, mens demokratier med tilsvarende praksis går fri.

Som en kuriositet kan nevnes at det i Klassekampen 26.9.12 refereres til et foredrag der Hagtvedt omtaler de intellektuelles «hang» til «lengsel mot det totalitære». Med andre ord: jo mer man leter etter totalitær mentalitet, jo mer finner man.

Det er «Det alternative akademia» som snakker i disse fire essayene, den unge filosofi studenten (Dybedahl) og de tre (pensjonerte?) professorene i hhv historie, psykologi og sosiologi (Halvorsen, Kolstad og Enerstvedt). Tekstene er mindre akademiske i sin form enn fryktet, og inneholder opptakter til diskusjoner som bør føres breiere, f or eksempel sosialisme og demokrati. Hvordan kan vi i felleskap bruke arven etter hele den kommunistiske bevegelsen til å formulere en visjon om et kommunistisk samfunn som det er mulig å se for seg og tro kan realiseres i vår tid? Dette er en større og kanskje viktigere oppgave enn å bjeffe på Hagtvedt og Sørensen.

Kari Celius

Med utgangspunkt i to historier forteller forfatteren hvor skrikende urettferdig og rasistisk rettspraksisen er i dagens USA.

Artikkelen hevder at slaveriet fortsatt kaster lange skygger over det amerikanske samfunnet – og at kapitalismen må kastes, for å få en slutt på det.

Walt Bell er organisator og agitator for sosialisme i USA.

Artikkelen er oversatt av Birger Thurn-Paulsen.

Dette er historien om to tapte sønner, begge ved navn AJ. Det er også historien om to mødre, begge svarte, fattige og fra arbeiderklassen. Det er en historie om rase, klasse og kjønn under den kapitalistiske kriminallovgivningen i USA. Det er et system som straffer svarte menn og kvinner ut over alle proporsjoner. Erfaringene til disse to svarte mødrene er bare en del av et mønster som handler om undertrykkelse og straff for fattige svarte i USA.

I april 2010 skulle Raquel Nelson til å krysse en travel gate i Marietta i Georgia. I samme øyeblikk rev hennes fire år gamle sønn, AJ Nelson seg fri fra morens grep og styrtet av gårde. Han ble truffet av en fyllekjører og døde. Selv om sjåføren var dømt for en liknende kriminell handling i 1997, erklærte han seg skyldig, og slapp unna med seks måneders fengsel, pluss fem og et halvt år på prøve. Men han var ikke den eneste staten Georgia forfulgte. De anklaget Raquel Nelson for den «kriminelle gjerningen» å ha latt sønnen krysse gata uten at hun hadde kontroll. Hun kunne risikere opptil tre års fengsel, men endte med å bli dømt til tolv måneders prøve og førti timer samfunnstjeneste. Hennes bevegelser og oppførsel blir overvåket og kontrollert. Hun må avfinne seg med timevis av ubetalt arbeid og konfronteres hele tida med sønnens død.

I april 2011 ble Tanya McDowell anklaget for å ha stjålet sønnen, den fem år gamle AJ Paches sin utdanning. Ja, stjålet utdanning! Tanya og AJ var hjemløse og fordelte nettene mellom McDowells minivan, opphold for hjemløse i Bridgeport og Norwalk i Connecticut, og hos venner. McDowell registrerte sønnen sin på en skole i Norwalk i stedet for Bridgeport, hvor hun hadde sin siste permanente adresse, og hvor hun etter statens lover skulle ha meldt sønnen til skole-gang. Hun forklarte motivasjonen sin til en lokal journalist:

Det er en ganske bra skole, og det eneste jeg ønsker for sønnen min, er en bra utdanning. Jeg gjorde ikke noe kriminelt ved å ønske den best mulige utdanningen for sønnen min.

Men staten Connecticut tenkte ganske annerledes. På et tidspunkt under rettsaken var det fare for at hun kunne få opp mot tjue års fengsel og tre år på prøve.

Ved å innrømme at staten hadde tilstrekkelig bevis til å dømme henne for tyveriet, sa Tanya McDowell seg skyldig i håp om å få redusert straff. Hun fikk oppmerksomhet og støtte fra organisasjoner knyttet til menneskerettigheter og til skolesystemet. De tegnet et bilde av henne slik hun er, en hjemløs mor med magre ressurser som sliter for å få til en best mulig utdanning for sønnen. Men staten Connecticut holdt standhaftig på beslutningen om å straffe McDowell. I løpet av juni 2011 kom staten opp med bevis for at McDowell var innblandet i kjøp av narkotiske stoffer fra politifolk i sivil. Advokaten hennes slåss, uten hell, for å separere de to sakene, stoff og tyverianklagene. Anklagene om stoff knuste den folkelige sympatien som hadde vokst rundt saken hennes. Hvis McDowell hadde blitt dømt for alle anklagene mot seg, kunne hun risikert førti år i fengsel. Hun starter nå å sone tolv års fengsel. Retten gikk med på prøveløslatelse etter fem år, men da med fem år på prøve. AJ bor nå hos sin bestemor i Bridgeport, den byen moren forsøkte å få ham vekk fra.

Dette er bare to eksempler på de hårreisende strenge straffene som svarte innbyggere i USA risikerer. Bare det å prøve og overleve og sørge for familien din under byfattigdommens knusende betingelser resulterer på en eller annen måte i kriminalisering. Hvordan går det an å finne fornuft i slik urettferdighet? Først må vi undersøke en del bakgrunnsfakta.

Fengsling i USA

Det er nok velkjent i Norge at USA har den høyeste dokumenterte fengslingsprosenten i verden. Ved slutten av 2009 var 7 225 800 voksne i forskjellige grader underlagt fengselsvesenet, enten ute på prøve som del av dommen, prøveløslatt, i kasjotten eller fengsel. Det er 3,1 % av den voksne befolkningen i hele landet. Svarte menn og kvinner utgjorde 39,4 % av alle innsatte i 2009. Folkeregisteret i USA opererer med at svarte utgjør 13,6 % av den amerikanske befolkningen. Latinske grupper utgjør i tillegg 20,6 %. Svarte kvinner er den raskest voksende delen i fengselsstatistikken.

Hykleriet ved slike straffer er slående. Antallet fengslede i USA er firedoblet siden 1980, men flertallet av dem sitter for ikkevoldelige forbrytelser. Den aller viktigste faktoren bak alle de ikke-voldelige sakene er Krigen mot narkotika som president Nixon startet i 1971. Her igjen, i statistikken for narkoarrestasjoner, vises det med all grell tydelighet at afro-amerikanere straffes ut over alle proporsjoner. 93 % av de som ble arrestert for besittelse av marihuana i Atlanta, Georgia (storbyen i Raquel Nelsons område) i løpet av 2010 og 201,1 var svarte.

En rekke studier har vist at selv om flertallet av narkobrukere er hvite, så mye som 77 %, er sannsynligheten for at afro-amerikanere blir arrestert for narkoanklager fire ganger større enn for hvite. De samme svarte arresterte risikerer 20 % lengre straffer sammenliknet med hvite for samme forbrytelse. I følge New York Civil Liberties Union ble 684 330 stoppet og kroppsvisitert av politiet i 2011. 353 624 var svarte. Det er 53 %.

Den historiske arven etter slaveriet av svarte i USA

Det er krystallklart at en vesentlig funksjon ved det kriminalrettslige systemet i USA har utviklet seg til å bli en metode for å kontrollere og undertrykke en hel befolkningsgruppe. For å forstå denne dyptgripende urettferdigheten i en sammenheng, så vi kan trekke politiske konklusjoner, må vi studere historien. Det er helt avgjørende å forstå at de svarte slavene som ble satt fri etter den amerikanske borgerkrigen, ikke hadde noen som helst mulighet til å bestemme over sitt eget politiske forhold til den nasjonen som hadde holdt dem som slaver. Den juridiske personstatusen og rettighetene til svarte i USA forble underlagt den samme kapitalistiske nasjonen som hadde innlemmet slaveriet av dem, både i nasjonens grunnlegging og i Grunnloven.

Historien om slaveriet kaster sine tydelige skygger inn over straffen til disse to svarte mødrene. Et hvert forsøk på å gi de svarte slavene noen form for utdanning var strengt forbudt ved lov, og ble møtt med streng straff. Det var heller ikke tillatt for svarte slaver å bevege seg utenfor området de tilhørte, uten en spesifisert skriftlig tillatelse fra eieren. Selv om slaveriet ble formelt opphevet i 1865, gjennom et tillegg til Grunnloven, det samme dokumentet som implisitt tillot slaveri, er det ingen overdrivelse å hevde at de lovbestemte straffene og den materielle virkeligheten fra slavetida fortsatt har sin virkning. Akkurat som slaven som risikerte streng straff for å lære seg å lese, ble Tanya McDowell i året 2012 kriminalisert og fengslet for forsøket på å gi sin sønn AJ et bedre liv. I fengselet må hun utføre ubetalt arbeid.

Etter at slaveriet ble opphevet, utviklet det seg et system i sørstatene kjent som Jim Crow-perioden, basert på gjensidig utlån av arbeidskraften og bruk av fanger. På tross av at loven nå åpnet for det motsatte, ble de frigjorte slavene under Jim Crow-tida fortsatt nektet de samme økonomiske, sivile og juridiske rettighetene som de hvite. I perioden med kamp for sivile rettigheter og nasjonal frigjøring slåss afro-amerikanerne for å oppnå lik behandling når det gjaldt skolegang, stemmerett, kommersielle og økonomiske muligheter.

Det var den gang – og det er det kanskje fortsatt

Førti år etter kampen for rettigheter, med sine betydelige framganger, finner vi Tanya McDowell i fengsel for akkurat det samme som hvite gjør hele tiden: Flytter barna fra ett distrikt til et annet for å sikre den best mulige utdanningen. Faktisk så raser det nå en debatt i USA om «foreldrevalg» som gjelder utdanning. For hvite familier er det som Tanya McDowell gjorde, regnet som foreldrenes valg. For denne svarte moren er ikke dette en politisk sak men en forbrytelse. Tanya McDowell er ikke selv noe staten eier, men når hun strakte seg etter det som etter statens termer regnes som eiendom, nemlig utdanning, blir hun frarøvet sin frihet gjennom en juridisk prosess som også kostet henne sønnen AJ.

Lik slaven som forlater plantasjen, mistet Raquel Nelson sønnen sin, AJ, da han krysset en gate. En handling, som ikke var annet enn utøvelsen av den grunnleggende menneskeretten å kunne bevege seg fritt, gjorde Raquel Nelson til en fengslet forbryter etter at sønnen hennes var drept. Helt fra Jim Crow-perioden og fram til i dag snakker vanlige folk og eksperter på sivile rettigheter om forbrytelsen kalt «ute og går – og svart». Den omtales med bitter ironi. Denne betegnelsen beskriver den reelle faren svarte utsettes for hvis de blir stoppet av politiet, mens de er ute og går om kvelden etter at det er blitt mørkt. Det skjer i mange byer i USA, de kalles «Sundown Towns.» Det er ingen overdrivelse å påstå at tusenvis av svarte kvinner og menn har blitt arrestert, straffet, til og med drept for å ha vært på feil sted på feil tidspunkt, og det har ikke bare skjedd i den sørlige Jim Crow-delen av landet. Slike tilfeller er ikke vold utført av hvite borgervernsfolk – selv om det selvfølgelig har hendt – men statlig godkjent vold mot afro-amerikanere som ikke har gjort noen som helst kjent skade. Raquel Nelson gjorde ikke annet enn å være på vei hjem en sein kveld med barna sine, etter en lang og slitsom dag. Da AJ ble revet bort fra henne, ble selve den handlingen at hun var ute og gikk, den forbrytelsen hun ble straffet for.

Det er bare i ett land som i selve fødselen godtok slaveri som et grunnleggende element i det kapitalistiske hegemoniet over fattige og undertrykte folk av annen nasjonalitet, at en mor kan bli kriminalisert for å sørge for sine barn. I Amerikas Forente Stater er hvite privilegier og den herskende klasses dominans bygd på svarte mødres blodige rygger. En hver kapitalistisk stat som er så brutal som dette, må naturligvis forkle sine forbrytelser som velgjørenhet. Dette fører til en forvrengt situasjon hvor landets kriminalrettslige system stadig finner at svarte mødre på en eller annen måte er skadelige for sine egne barn. Undertrykkelsen i moderne tid er ikke bare rasistisk slagg, men er en helt vesentlig mekanisme i dagens kapitalistiske USA.

Det finnes en vei ut av det. Den sanne historien om svarte mødre må erobres, for uten dem hadde ikke den undertrykte svarte nasjonen i dette landet overlevd den konstante brutaliteten. Svarte mødre må begynne å kreve tilstrekkelige ressurser, både som individer og som tilhørende undertrykte lokalsamfunn. Til sjuende og sist må afro-amerikanerne i USA gripe sin egen politiske, økonomiske og nasjonale framtid. Det kan bare skje ved at det kapitalistiske systemet som ble grunnlagt på forfedrene deres sitt slaveri, kastes.

Ta av henne
hijaben, ho
heiter likevel
Fatima.

Ta av henne
niqaben.
Likevel heiter ho
Fatima.

Altfor ofte
er det slik:

Plassen
bakarst i
køen er
hennar plass.

Vår Fatima.

Øyvind Bremer Karlsen

Det er to hovudproblem i Jordan som alle andre problem kjem frå. Det første er den eineveldige makta som dominerer alle statsinstitusjonar (altså regjeringa, parlamentet og rettsvesenet).

Denne eineveldige dominansen er lovleg sanksjonert av den jordanske grunnlova. Kongen har mellom anna utøvande makt, rett til å utnemna og avsetja statsministeren og andre ministrar, rett til å beordra utskriving av val og til å utnemna og avsetja senatorar.

Hisham Bustani er ein jordansk politisk aktivist og skribent. Han har vore medstiftar for Forum for sosialistisk tenkning og andre politiske initiativ i Jordan. Han argumenterer for å bygga ein felles arabisk identitet over dei kolonialistiske landegrensene i den arabiske verda. Bustani har også publisert tre novelle-samlingar på arabisk.

Omsett frå engelsk av Ingrid Baltzersen.

Grunnlova slår fast at kongen er statsoverhovudet og immun for ansvar, og at kritikk mot kongen er straffbart. Den nye «reformerte » grunnlova tok ikkje tak i desse problema, dei blei som før.

Denne eineveldige makta er kjelda for korrupsjon, manglande sivil fridom, dominansen av sikkerheitsapparatet over resten av samfunnet, og manglande respekt for verdigheita til innbyggjarane. Det har vore garantist for privatisering av offentlege institusjonar, og fjerninga av statlege sosiale sikkerheitsnett. Staten har blitt jordmor for ein politisk kompradorklasse, og regjeringa si politikk er lagt opp for å tena dei smale interessene deira.

Det andre problemet er at staten stør opp om eit sett av identitetsskilje: Ein «jordansk » identitet på den eine sida, og ein «palestinsk» på den andre. Den første blir delt opp i eit ubegrensa tal av regions- (nord, sør, sentral), klan- og familieidentitetar. Desse skilja legg til rette for manipuleringa av det sosiale fellesskapet, og avleiar frå ein felles kamp for fridom. I staden får ein mindre interne kampar over gode og privilegie gitt av den politiske makta. Når desse mindre konfliktane bryt ut, posisjonerer den politiske autoriteten seg både som meklar, og som garantist for kvar av fragmenta som kjempar mot kvarandre.

På trass av at desse problema står ekstremt tydeleg fram, har opposisjonsgruppene av mange grunnar bestemt seg for å ikkje ta tak i dei.

Det tredje problemet i Jordan er korleis opposisjonskoalisjonane nå nærmast dreper seg sjølv i forsøket på å bevisa sin jordanske autensitet med å kun ha på seg kvit og raud kuffiye (ikkje det kvite og svarte skjerfet som symboliserer Palestina), tar til seg beduinardialekt, propaganderer støtte til klanane (ein mekanisme dei politiske makthavarane også brukar), dei spelar songane til Omar al- Abdallat som hyller dei regionale skilja, dei speler kongehymnen, roper «lenge leve kongen », og har nesten berre talarar av austjordansk opphav. Alt dette hende ikkje i ein demonstrasjon til støtte for regimet, men i Ungdommen av 24. mars sin sitt-ned-demonstrasjon på Jamal ‘Abd el-Nasser-plassen 24. og 25. mars 2011. Demonstrasjonen blei oppløyst med bruk av ekstrem vald, noko som førte til at 57 år gamle Kahiri Sa’ad døydde og fleire hundre blei såra. All insisteringa på den «jordanske identiteten» beskytta ikkje desse demonstrantane, og dei fekk merkelappen «palestinarar» på trass av all innsatsen. Demonstrantane forstod ikkje at ein «jordansk identitet» impliserer lojalitet til regimet, og at den politiske makta, bøllene deira, og dei sosiale gruppene regimet kan mobilisera ser på alle opposisjonsmedlemmer som «palestinarar» sjølv om han eller hennar tipp-tipp-oldefar var fødd på Austbreidda (og dermed i det som no er Jordan). Eit klargjerande eksempel om dette var kravet frå parlamentsmedlemmen Muhammad al-Kuuz (som er av palestinsk opphav), om at demonstrantane (derav mange var jordanarar med opphav frå Austbreidda), skulle bli utvist til Palestina via Shaykh Hussein-brua. Frå synspunktet til dei politiske myndigheitene så er «jordanaren» lojalisten og «palestinaren» opposisjonen, uansett kva opphav dei har.

Ein «jordansk identitet» fører også til legitimeringa av dei postkoloniale arabiske «statane» (og dei fabrikkerte identitetane deira) som blei designa av kolonialismen for å ikkje ha noko sjølvstyre, og for å ikkje ha noko potensiale for frigjering i framtida. Dette er eit blindspor.

Det som skjedde 24. og 25. mars 2011 på Jamal ‘Abd el-Nasser-plassen i Amman, burde fungera som ei vekkarklokke for opposisjonen i Jordan, spesielt for ungdomsgruppene som arbeider på grasrotnivå, og som meiner at rørsla deira er uavhengig frå innflytelse frå toppen, eller som overvurderer evna si til å nøytralisera denne type innflytelse.

Følgjande punkt representerer ein mogleg utveg frå dette dilemmaet:

1. Tvetydigheita i dei politiske krava frå opposisjonen må eliminerast gjennom at dei må formulerast vidare og konsoliderast til eit unisont krav: Ei ny grunnlov som gir makta tilbake til folket, og som beskyttar dei sivile rettane deira. Alle andre krav som handlar om korrupsjon, fattigdom og så vidare kan gå ut av dette kravet.
2. Dei noverande «leiarane» av opposisjonen burde gå til side og stoppa den opportunistiske drifta si. Folket har tidlegare betalt dyrt for dette då opprøret i sør blei kooptert av «The National Charter Committee». Ein «politisk reform»-prosess omforma dei politiske partia som deltok frå å vera illegale og levande til å bli dovne og inaktive strukturar. Denne prosessen drap effektivt demokrati under fana til demokratiet.
3. Ein må skapa eit breitt basert alternativ til identitetsskilja. Verken den «jordanske» eller den «palestinske» identiteten kan tas i bruk på nokon produktiv måte. Ein sekterisk eller rasistisk identitet kan ikkje bli tatt i bruk for å eliminera ein annan identitet av same type. Porteføljen over identitetar som den politiske makta i Jordan styrer over saman med dei palestinske fraksjonane, burde bli fullstendig forkasta. Palestina høyrer ikkje til palestinarane, det høyrer til alle som vil at det skal bli frigjort, og som har interesser som vil bli oppfylt gjennom frigjeringa. Dette er bevist gjennom historia, gjennom verkelegheita skapa av geografien i området, og av sosioøkonomiske forhold. Ei «jordansk nasjonalrørsle» og ei «palestinsk nasjonalrørsle» er umoglege å skilja i Jordan. Rørsla er ei felles, og er nøydd for å kjempa på begge arenaer. Einkvar gruppe som foreslår det motsette, forsøker å gjera splittinga djupare, ikkje å byggja bruer over ho.
4. Ein må fornekta isolasjonistiske grupper, og fjerna dei frå opposisjonskoalisjonen. Nokre grupper har diskutert å konfrontera den isolasjonistiske jordanske identiteten med å skapa ein open og demokratisk jordansk identitet. Dette viste seg å vera eit mistak i demonstrasjonane på Jamal ’Abd el-Nasser-plassen. Den «jordanske » identiteten er allereie fylt med eit krav om fullstendig lojalitet til regimet. Opposisjonen kan ikkje ta tilbake og skapa ein ny versjon av denne identiteten.

«Den alternative opposisjonen» manglar dei grunnleggande forutsetnadane for å vera uavhengig av dei politiske myndigheitene, og har vald ein isolasjonistisk diskurs på nivået for identitet (overs. anm. altså nasjonal identitet) og omfanget av frigjering (overs. anm. altså oppdelt i statar). Denne isolasjonistiske diskursen utvatnar alle verkelege forsøk på å skapa ein identitet og dermed modna klassekonflikten.

David Harvey siste artikkelsamling Rebel Cities handler om byens rolle i kapitalismen. Harvey mener byen og byutviklingas rolle i kapitalismen er helt sentral, og han utfordrer oss til å vurdere vår antikapitalistiske strategi fra en ny vinkel.

Harvey belyser byutviklingas rolle i både kriser og oppgangstider for kapitalismen, fra det andre franske keiserdømme på 1850-tallet til dagens krise. Han skriver at krisa i 1848 var det første klare eksemplet på en internasjonal situasjon der det var overskudd av både kapital og arbeidskraft. Etter sitt kupp i 1851 engasjerte Louis- Napoleon Bonapartes byplanleggeren Baron Haussmann. Han skulle bygge om Paris, og for å gjøre dette ble nye finansinstitusjoner skapt. Dermed ble den ledige arbeidskraften sysselsatt og overskudskapital ble ført tilbake til sirkulasjon. Det Haussmann gjorde var i praksis å løse kapitalens problem etter krisa i 1848 ved å lage et gjeldsfinansiert keynesiaistisk system for byutvikling. I 1868 falt dette spekulative finassystemet sammen. Napoleon gikk til krig mot Bismarks Tyskland og tapte. Og i 1871 kom Pariserkommunen. Harvey viser videre hvordan byutvikling seinere også spilte en sentral rolle i økonomien etter andre verdenskrig, og hvordan boligmarkedet og byggeboomen henger sammen med dagens krise.

Harvey kristiserer sine medmarxister for å gi byutviklingen en sekundær rolle i forståelsen av politisk økonomi. Han mener at mange marxistiske teoretikere ser seg blind på at krisa er en manifestasjon av deres foretrukkne versjon av marxistisk kriseteori. Harvey mener vi må i gi rovpraksisen under kapitalismen en langt mer sentral rolle. Han viser tilbake til Friedrich Engels’ arbeider om boligspørsmålet og til Det kommunistiske manifest hvor det står:

Er fabrikantens utbytting av arbeideren avsluttet så langt at han får sin lønn utbetalt, så overfaller de andre delene av borgerskapet ham: huseieren, kremmeren, pantelåneren o.s.v. ¹

Harvey mener at de siste formene for utbytting har blitt undervurdert av marxister. Han mener at disse formene for akkumulasjon ved frarøvelse har blitt langt mere avanserte og spiller stor rolle i dagens kapitalisme.

I boka skriver Harvey at urbanisering har spilt en nøkkelrolle i kapitalismens historie når det gjelder å absorbere overskudd av kapital og ledig arbeidskraft. Byutviklingen har en spesiell rolle i kapitalens sirkulasjonsprosses siden de fleste sidene av den er langsiktige. Det langsiktige perspektivet gjør at den krever en kombinasjon av finanskapital og offentlig innblanding. Denne aktiviteten er åpenbart spekulativ på lang sikt og bærer med seg potensiale for større kriser enn de utfordringene den i utgangspunktet skulle løse for kapitalen.

Hvis byen har en så avgjørende rolle i kapitalismens historie så må revolusjonære stille seg spørsmålet om byen skal ha en avgjørende rolle i den antikapitalistiske kampen. Harvey viser til en rekke situasjoner der byen har hatt en sentral rolle i den antikapitalistiske motstanden, fra Pariserkommunen til Occupy Wall Street. I tradisjonell venstreteori har kampen om byen blitt undervurdert til fordel for kampen på arbeidsplassen. Men kampen på arbeidsplassen og kampen om byen henger sammen. Få streiker har blitt vunnet uten støtte og solidaritet fra samfunnet utenfor arbeidsplassen. Harvey mener at en antikapitalistisk strategi må handle om både kampen mot utbytting på arbeidsplassen, og om kampen mot kapitalen utenfor arbeidsplassen.

Rebel Cities – From the right to the city to the urban revolution tar opp mange temaer jeg ikke har gått inn på her. Boka er nyttig verktøy for de som er opptatt av byutvikling og som vil ha en teoretisk ramme for å forstå kapitalens rolle oppi det hele. Fattige kommuner i hele Norge har satt seg i gjeld for å bygge kulturhus de siste årene. Denne boka gir deg muligheten til å se sammenhengen mellom dette og kapitalismen. Videre er dette også en bok for alle som vil diskutere en strategi for å skape et annet samfunn. Harvey stiller flere spørsmål enn han har svar. Men spørsmålene får deg til tenke, og forhåpentligvis til å handle.

Jokke Fjeldstad

Note:

1. Karl Marx og Friedrich Engels – Det kommunistisk manifest, Rødt!, 2008, side 24

Samanslutninga av radikale samfunnsøkonomar (the Union of Radical Political Economics – URPE) held sommarskole for Occupy-rørsla, og ba om skriftlege innspel som forklarer krisa – på 1000 ord eller mindre.

Denne artikkelen er min versjon.

Michael Roberts er er marxistisk økonom og forfattar av The Great Recession, profit cicles og economic crisis – a Marxist view, publisert på Lulu,com. 2009. Han bloggar om økonomiske spørsmål på thenextrecession.wordpress.com.

Artikkelen er oversatt av Einar Jetne.

Den moderne verdsøkonomien er dominert av den kapitalistiske produksjonsmåten. Under kapitalismen blir pengar brukt til å skaffe meir pengar. Profitt, ikkje sosialt behov, er drivkrafta bak produksjonen. Og kapitalistisk produksjon utviklar seg ikkje oppover etter ei rett linje. Produksjonsmåten fører til tilbakevendande kriser med oppgangar og lågkonjunkturar som øydelegg og sløser bor mykje av verdien som tidlegare var skapt av samfunn (arbeidarar). I 1880- og 1890-åra opplevde USA massiv øydelegging av produksjon og verdiar. Det same skjedde under depresjonen på 1930-talet. No har vi lidd under den første Store Resesjonen, og vi er framleis i den Lange Depresjonen til det 21. hundreåret.

Den kapitalistiske produksjonsmåten får tilbakevendande kriser fordi han har to sentrale defektar.

For det første: I ein slik penge-økonomi som kapitalismen lekamleggjer, er kriser alltid muleg. Dei som har pengar, treng ikkje alltid å bruke eller investere dei. I staden kan dei hamstre pengar. Viss dei gjer det, same kva årsaka måtte vere, kan det føre til ei oppstuving i utvekslingsprosessen og skape krise i kjøp og sal.

For det andre: Det kapitalistiske systemet som produserer for profitt, vil snåve viss det ikkje blir skapt nok profitt til å tilfredsstille eigarane av produksjonsmidla. Og det er ein ibuande tendens til fall i profittrata. Dette er den underliggande årsaka til alle lågkonjunkturar.

Individuelle kapitalistiske verksemder samarbeider ikkje for å produsere ting og tenester som samfunnet har behov for. Tvert imot konkurrerer dei med kvarandre om å oppretthalde og auke profitten sin. For å få det til, får dei arbeidarane til å arbeide lengre eller hardare. For å skape meir verdi, brukar dei også i aukande grad ny teknologi til å drive opp arbeidsproduktiviteten. Men dette er Akilles-hælen til kapitalismen. Den akkumulerte investeringskostnaden i nye produksjonsanlegg, nytt utstyr osv., aukar ubønhøyrleg i forhold til omfanget av og kostnadane på arbeidskraft. I og med at berre arbeid kan skape ny verdi (maskinar åleine kan ikkje gjere det), byrjar profitabiliteten til kvar ny investeringseining å falle. Viss profitabiliteten konstant fell, vil han til slutt føre til eit fall i profittmassen. Kapitalistane stoppar investering og «går til streik». Ei produksjonskrise følgjer.

Kapitalistar prøver å kome unna denne krisa på ulike måtar: Ved å prøve auke utbytinga av arbeidarar, ved å leite etter billegare former for ny teknologi, og ved å spekulere i uproduktive sektorar av økonomien, dvs. aksjemarknaden, bank og finans der dei gamblar for gevinst. Men slikt kan berre fungere ein avgrensa periode. Til slutt vil lova om fallande lønsemd tre i kraft. (Se bilde under)

Profittrata i USA ligg godt under nivået i 1948. Men ho har ikkje endra seg langs ei rett linje. Etter krigen var ho høg i den såkalla Gullalderen frå 1948 til 1965. Dette var også perioden med raskast økonomisk vekst i amerikansk historie.

Deretter fall lønsemda (profitabiliteten) markant frå 1965 til 1982. BNP-veksten var mykje lågare og amerikansk kapitalisme (som andre stader) opplevde alvorlege lågkonjunktur i 1974-75 og i 1980-82.

Lønsemda auka deretter i den perioden som blir kalla «nyliberalismen», frå 1982 til 1997. Kapitalismen klarte å sette inn mottrekk til det som skapte fallande profitt, dvs. større utbyting av den amerikanske arbeidsstyrken (fallande lønsdel), utvida utbyting av arbeidsstyrke andre stader (globalisering) og «spekulasjon» i uproduktive sektorar (fast eigedom og auken i finanskapital). Trass i at økonomisk vekst framleis var lågare enn under Gullalderen, hadde denne «nyliberale perioden» færre alvorlege lågkonjunkturar. Mykje av overskota (profitten) vart leia bort frå reell investering.

Lønsemda nådde ein topp i 1997, og tok så til å falle. Dette la grunnlaget for Den Store Resesjonen i 2008–2009. Lågkonjunkturen, og den vedvarande Lange Depresjonen som vi framleis er inne i, er meir alvorleg enn noko anna vi har sett etter 1930-åra. Dei enorme gjelds- og aktivapostane som vart bygd opp gjennom dei to tiåra før, skapte ikkje reelle verdiar. I staden fekk vi kredittsmurde bobler, først innafor hi-tech-aksjar (krakk i 2000) og deretter i bustadsektoren (krakk i 2007). Den uproduktive finanssektoren drog til seg 40 % av all kapitalistisk profitt.

Til slutt sprakk denne kredittbobla og puffa både banksektoren og økonomien utfor bakke. Det høge nivået på gjeld i privat sektor fekk følgje av staten som måtte redde bankane. Så lenge dette gjeldsoverhenget ikkje er fjerna, kan ikkje lønsemd bli tilstrekkeleg gjenoppretta slik at investeringar og økonomisk vekst kjem i gang igjen. Det er mest truleg at ein ny stor lågkonjunktur vil bli nødvendig for å «reinse» systemet for denne «døde (giftige) kapitalen». Den Lange Depresjonen vil vare til det har skjedd.

Det vil ikkje vere muleg å få slutt på Den Lange Depresjonen ved hjelp av auka offentleg aktivitet finansiert gjennom auka låntaking og/eller skattlegging, sidan dette undergrev lønsemda til den kapitalistiske sektoren. Så lenge den sektoren blir verande dominerande, inneber lågare lønsemd at investering som kan gjenreise tapt sysselsetting og inntekter, ikkje vil finne stad. New Deal på 1930-talet lykkast ikkje i å få slutt på Den Store Depresjonen, trass i at tiltaka var langt meir radikale enn dei som no blir foreslått av Obama. New Deal vart utvatna av kapitalistisk opposisjon. Men tiltaka virka heller ikkje sidan dei ikkje kunne gjenreise lønsemd. Dei førte heller til det motsette. Til slutt var det berre ein verdskrig som kunne klare kunststykket å mobilisere arbeidsstyrken på militært vis (mens han drap millionar globalt).

Under kapitalisme vil fæle lågkonjunkturar oppstå på ny, og ulikskap vil halde fram. Slutten på fattigdom, og blomstring for majoriteten, kan berre kome ved å skifte ut privat produksjon for profitt med demokratisk planlagt produksjon for sosiale behov.

Petter Vellesen er leder av Oslo Bygningsarbeiderforening.

Reguleringene lar seg ikke gjeninnføre om man vil eller ei, tannkremen kan ikke presses inn i tuba igjen. Svaret på markedsliberaliseringa blir da ofte at det offentliges oppgave må være å stimulere tilbuds- eller etterspørselssida slik at markedet kommer i balanse. I boligpolitikken betyr det: Bygg flere boliger (se f. eks. Fellesforbundets boligpolitiske uttalelse). Dette er for så vidt vel og bra, men det er nok naivt å tro at det er tilstrekkelig. Det som trengs er et reelt alternativ til eiermarkedet. Dette «hullet» i markedet må skapes ved å holde mange nok boliger unna.

Roar Eilertsen er inne på dette i artikkelen En tredje boligsektor (Rødt! nr 3 2012). Her lanserer han tanken om en slags subsidiert eiersektor unndratt fra det normale markedet. Jeg tror dette er unødvendig. Ordningen virker på meg som en slags gjeninnføring av den reindyrka borettslagsordninga – i en lightvariant. Norske velgere sa et bastant nei til denne ordninga på 80-tallet. Dessverre, vil nok mange med meg si, men også Eilertsen mener at «få ser ut til å ønske seg tilbake til et regulert marked av den typen vi hadde før dereguleringene på 1980-tallet.» Jeg klarer ikke å se at ikke tilsvarende svartebørs- og pengaunder- bordet-handel som vi hadde den gang, ikke vil kunne infisere også «den tredje sektor». Ordningen virker også i overkant byråkratisk og tungorganisert. Uansett tror jeg ikke folk vil ha den.

For meg ser det ut som om Eilertsen leter etter en måte å kunne subsidiere boligmarkedet på uten at subsidiene misbrukes. Når man gir støtte i et fullstendig frisluppet marked, ender det enten med at boligprisene stiger tilsvarende støttebeløpet eller at man tar subsidiene «med seg». Vi trenger ikke en tredje sektor for å unngå dette.

Det sies at det norske boligmarkedet er Europas mest markedstilpassa. I så fall vil det være nyttig å se hva de gjør i nær sagt hvilket som helst annet land. Jeg har ikke hørt om noen land som har en «Boligsektor III». Derimot har veldig mange andre land to boligsektorer. Norge har halvannen.

Den «andre» boligsektoren er selvsagt leiesektoren. Den er ikke spesielt liten i Norge, men den er nesten fullstendig blottet for profesjonelle aktører og fungerer kun som en slags mellomstasjon man må ty til når nøden tvinger en. Dette markedet domineres av hybler, sokkelleiligheter, nedslitte villaer og spekulanter i forskjellig størrelsesorden. Det er nesten bare Studentsamskipnaden og kommunen selv som agerer noenlunde seriøst i dette markedet – og sistnevnte kan attpåtil trygt sies å opptre som boligspekulant i stor stil. Dermed har vi fått en situasjon hvor Oslos leiemarked har «rykte som et uregulert Texas, der korttidskontrakter, kummerlighet og grådige utleiere rår og flår», (A-magasinet 18. mai 2012), der leieboerskap er blitt en fattigdomsfelle, og hvor leieboere blir grovt diskriminert. Rydd opp i dette, og vi har fått en Boligsektor II som en motvekt mot selveiermarkedet.

I Danmark, Sverige og Tyskland er leiesektoren regulert, den drives seriøst, og det å være leieboer brennemerker deg ikke. Tvert i mot: Det er sosialt og økonomisk akseptabelt. Du kan være leieboer hele livet uten å havne i økonomisk ruin eller at du blir sett på som en sosialklient. I Norge er det ingen som velger en «boligkarriere» som leieboer. Man blir tvunget inn i en slik tilværelse fordi man ikke klarer å skaffe seg den nødvendige egenkapital for egen bolig, eller ikke får lån. En slik situasjon kan man havne i dersom man ikke har vært heldig med «valg av foreldre». Også mange arbeidsinnvandrere er i denne posisjonen fordi det er umulig å spare opp en slik kapital i hjemlandet, og arv heller ikke er tilstrekkelig. Når man i tillegg ikke får fast jobb, men må sørge for livets opphold som løsarbeider i et bemanningsfirma, får man heller ikke lån. Da sier det seg selv at det er umulig å skaffe seg en selveid bolig. Dette er altså et klassespørsmål.

Eierlinja står så fjellstøtt i norsk boligpolitikk at det gis sterke incitamenter til de som er huseiere, eller vil bli det. Det gis fradrag på gjeldsrenter, skattefritak på inntekter ved salg av egen bolig, og leieinntekter og beskatningen av fordelen ved å bo i egen bolig er svært lav. Alt i alt gis det store tilskudd til huseierne, mens leieboerne ikke får noen ting. Denne skjevheten må rettes opp.

Vi trenger altså en stor, seriøs og ikkekommersiell leiesektor i Norge. I en slik sektor kan det gis subsidier – både til personen og til bygningen – uten at det misbrukes. Tvert i mot kan slik støtte være svært målretta og treffsikker, både som boligpolitisk og sosialpolitisk virkemiddel. Med ikkekommersiell mener jeg ikke at man ikke skal tjene penger på virksomheten. Det må være nok fortjeneste i dette til at det både blir interessant å drive med det og til å kunne holde det nødvendige vedlikehold, men det som er viktig er at det ikke drives som spekulasjonsobjekt. Bolighaiveldet må avskaffes. Som aktuelle aktører kan jeg tenke meg boligbyggelag, stiftelser, menigheter, organisasjoner, fagforeninger for den saks skyld.

Boligpolitikk kommer til å bli en stor sak i valgkampen 2013. Da gjelder det å ha konkrete, gjennomførbare og troverdige krav. I stedet for å bygge opp tankespinn rundt ugjennomførbare luftslott, bør man konsentrere seg om å reformere leiesektoren. Det vil lage et alternativ til det åpne boligmarkedet samtidig som det er tvingende nødvendig. En slik politikk vil også i høyeste grad utfordre makta om det er det man er ute etter. Her skal programkomiteen i Rødt få noe å tygge på av meg:

Hvor mange boliger trengs? Fellesforbundet mener 5000. Noen høyere? Hvordan skal vi oppnå det? Gi økte bevilgninger til bygging av slike boliger. Gi kommunene pålegg om å prioritere slik bygging. Etablere ordninger gjennom Husbanken. Skattepolitikken: Momsfritak? Skattefradrag for husleie? Er det nødvendig å gi fradrag for gjeldsrenter ved anskaffelse av nr 2-bolig? Boligskatt? Husleiereguleringer må gjeninnføres. Tilsyn med dette. Regler og kontroll med boligenes beboelighet både når det gjelder helse- og brannfare og trangboddhet. Regler som hindrer arbeidsgiver å utnytte ansatte ved bolig som er knytta opp mot arbeidsplassen.