Da denne boka ble lansert i vår, var det med et preg som ikke umiddelbart appellerte til meg. For det første er jeg ikke med i Arbeiderpartiet. Undertittelen og bokas omslag med partilogoen, vannkanne og en trehodet plante med Jens Stoltenberg, Hadia Tajik og Jonas Gahr Støre er derfor ikke helt i min gate, for å si det sånn. For det andre var hovedbudskapet et helhetsbilde jeg sleit litt med å få grep om. Det handlet om at Arbeiderparti måtte bli et frihetsparti, med tilnærminger like springende som musikken på lanseringsfesten.

Etter å ha lest boka er jeg av den oppfatning at mange innspill som er relevante, tankevekkende og inspirerende, også for den radikale venstresida, drukna i et (for så vidt vellykka) forsøk på å lansere boka med brask og bram: kjendiser på coveret, «blurbs» i innmaten og (en noe uklar) ideologisk gjenreising. Det burde blitt lagt mye mer vekt på det som signaliseres i bokas hovedtittel: Tilbake til politikken. For her bidrar Sterri tidvis med håndfast, radikal nytenkning. Ikke fordi han ryster venstre-sidas verdensbilde, men fordi han spiller inn noen konkrete forslag til tiltak som utfordrer mye av det sosialdemokratiet står for i dag, og som bør dras videre i den politiske debatten.

Her er ammunisjon for dem som ønsker en ny boligpolitikk. Det tegnes opp et bilde av at boligsystemet som “før var en garantist for at flere kunne kjøpe bolig, er blitt en subsidiering av de rike». Sterri skriver treffende om hvordan en trygg bolig er nødvendig for å være fri til å leve det livet man ønsker, og at å eie bolig gir makt over eget liv. Men med den utviklingen vi ser i dag, hvor låneandelen øker, og skillet mellom dem innenfor og utenfor boligmarkedet blir stadig sterkere, er det også helt presist analysert: «Hvis prisene stiger får markedet et sterkere grep rundt livet vårt.»

Han foreslår å fjerne rentefradraget, som i dag er med på å finansiere hytter, biler, ferier og utleieboliger (sic!), helt eller gradvis på delen av lånet som går over én eller to millioner. Og parallelt styrke fradraget for den laveste parten. Sterri vil ha nasjonal eiendomsskatt med høyt innslagspunkt, en beregning av boligformuen som er mer realistisk, slik at det ikke blir mer attraktivt å putte penger i boligspekulasjon enn i produksjon. Og han tar til orde for å fjerne dokumentavgiften, innført utelukkende for å skaffe staten inntekter.

Et enkelt og rettferdig pensjonssystem

Selv om Sterri er tilhenger av pensjons-reformen som sådan, behandler han den ikke med silkehansker. Han tar for seg eksemplet Anna renholdsarbeider, som forventes en levealder på 71 år, og Bernhard som jobber i NHO og forventes å leve ti år lenger. Det overkarrikerte ved eksempelnavnene til side: Sterri beskriver levealdersjusteringen, som reformens viktigste, og mest urettferdige aspekt: Når snittalderen i befolkningen øker, må alle jobbe lenger for å få utbetalt samme pensjon – ikke justert for at ulike yrkesgrupper har ulik levealder. Oppsummert i grove trekk: «De som dør tidlig, betaler en del av pensjonen til dem som dør sent, og de rike lever lenger enn de fattige.»

Nylig hadde jeg besøk av en pensjonsekspert på jobben som skulle forklare hvordan våre pensjonsordninger fungerer. Jeg satt med følelsen av å skjønne mindre jo mer jeg fikk høre. Og jeg er nok ikke alene der. Sterri siterer professor Asbjørn Kjønstad som mener at pensjonssystemet kan bli en kilde til sosial ulikhet fordi «det blir vanskeligere for ressurssvake grupper å skaffe seg den informasjonen som skal til».

Opp mot dette skisseres et pensjonssystem hvor mennesker har selvbestemmelse, basert på tre kriterier: “Det må være enkelt, det må fordele kostnadene rettferdig mellom generasjonene, og det må være rettferdig innad i hver generasjon.» Videre at: «Da nærmer vi oss et pensjonssystem som gjør at folk betaler etter evne og får etter behov.»

Konkret foreslår Sterri en inntektskorrigering av pensjonen og levealdersjusteringen. «En inntektskorrigert levealder betyr at de med høye inntekter møter en høyere pensjonsalder enn i dag, mens de med lave inntekter vil møte en lavere.» Han mener dette muliggjør likestilling av pensjonssystemet i offentlig og privat sektor, og at det vil stanse dumpinga av pensjonen til privatiserte lærere og helsearbeidere.

Alle vi som drømmer om å eie bolig fri fra markedets klør og om et forståelig og rettferdig pensjonssystem, har altså en alliert i Aksel Braanen Sterri.

Motsetningsfylt om privatskoler og sexkjøp

Et par andre steder i boka detter jeg helt av. Sterri skriver motsetningsfylt om skolepolitikk. På den ene sida gir han inntrykk av at vi bør ha mer tillit til å la lærere og skoleledere utforme skolehverdagen slik de mener er best. På den andre sida vil han la foreldre og elever bytte skole, og øke konkurransen gjennom å slippe til privatskoler, og publisere mer informasjon om trivsel og resultater på de ulike skolene.

Dette er ment å flytte makt til elever og foreldre, men når Sterri skriver at finansieringen av skolene er nødt til å følge eleven, er det ikke vanskelig å se for seg lærere som tvinges til å imøtekomme krav fra foreldre og elever, for å sikre økonomien, framfor faglig skjønn.

Også delen som omhandler sexkjøpsloven har flere resonnementer som skurrer. Sterri spør hvem vi skal ta hensyn til når vi vurderer å ta straffeloven i bruk. Det store flertallet som verken kjøper eller selger sex, eller de som begår handlingen? I de fleste tilfeller kommer man nok ikke særlig mye lengre av å ta hensyn til de potensielle lovbryterne, i dette tilfellet horekundene. Han skriver at «Ingen representanter ville foreslått å forby håndverkstjenester om det skulle vise seg at østeuropeiske håndverkere ble utsatt for menneskehandel.» Nei, vi ville vel forbudt menneskehandel … Og gjerne ganske uavhengig av hva dem som benyttet billig arbeidskraft måtte mene om det.

Sterri mener forbudslinja innebærer «et brudd med den positive sosialdemokratiske mulighetslinja»: Å gi folk flere og bedre muligheter, for å selv kunne ta valg og forbedre sitt eget liv. Det kommer klart fram i boka at verken nigerianske eller norske kvinner har særlig mange andre muligheter i dag. Men hvorfor handler da nesten alt engasjementet om å oppheve sexkjøpsloven? Hvorfor ikke legge støtet inn for alternative inntektskilder?

Han tar generelt for lett på sentrale økonomiske dimensjoner i forståelsen av makt og frihet. For kjennetegnes systemer basert på økonomisk avhengighet først og fremst av den ettertraktede valgfriheten? Enten det er lærerens ansvar for bunnlinja på skolebudsjettet, eller den prostituertes salg av sin egen kropp for å overleve.

På tross av dette skjønner jeg mer av den opprinnelig uklare frihetstilnærmingen etter å ha lest boka, og da kanskje spesielt de sist nevnte eksemplene. Sterri har tilsynelatende et nedenfra-perspektiv, som tidvis utfordrer konvensjonell maktforståelse, iallfall på venstresida, og gir tankevekkende tilnærminger. Som et eksempel står nettopp dilemmaet om hvordan vi skal muliggjøre mer faglig frihet til lærerne, og samtidig gi mindre ressursterke elever og foreldre økt innflytelse, eller muligheter til å si i fra.

Populist eller ei?

Tilbake til politikken har en ganske high-brow tilnærming til det å drive politikk, blant annet når det antydes at Arbeiderpartiet ikke skal være redd for å styre etter sitt eget forgodtbefinnende framfor folkemeningen («Demokratiet er mer enn å høre på folket.») og slik kunne vinne oppslutning. («Historien viser at tydelig ledelse kan vinne folkets sympati.»)

Samtidig inneholder boka flere sider jeg ikke vil nøle med å kalle rein og skjær populisme (og selv tilhører jeg den skolen som oppfatter populisme som en hedersbetegnelse, uløselig knyttet til det folkelige og det demokratiske). Fra det nevnte kravet om et forenklet og forståelig pensjonssystem, til en ikke-moralistisk, anti-paternalistisk tilnærming til alt fra arbeidslinja (Sterri går inn for en positiv arbeidslinje, i kontrast til Aps rådende linje, og vil øke gevinstene ved arbeid framfor kostnadene ved velferd – og påpeker at flere universelle velferdsordninger gir mindre behov for byråkrater og kontroll) til røyking og folkehelse (unngå trivielle, latterlige forbud som i sum undergraver tilliten til lovverket eller selvbestemmelsen over eget liv). Og når Sterri skriver om Arbeiderpartiets store reformarbeid at «De økonomiske menneskemodellene som ligger bak reformene, passer ikke med virkeligheten» er det som å høre 60/70-tallets venstrepopulister snakke om sine fremste fiender, teknokratene.

Slik jeg leser boka er kanskje Aksel Braanen Sterri kritisk til å følge «folket», i hvert fall på et idéplan, men i det konkrete er han minst like ofte en venstrepopulist.

Uforløst, men løfterikt

Samtidig som han insisterer på at Arbeiderpartiet trenger et klarere ideologisk kompass, henviser Sterri notorisk til forskning og empiri, slik at det ofte blir uklart hvor grensa mellom disse ulike tilnærmingene går.. Den akademiske og velinformerte stilen er faktisk underholdende, som når han trekker inn John Stuart Mill i røykepolitikken og John Rawls i pensjonsspørsmålet. Men mengden fotnoter er minst like overveldende. Sitatene fra Arbeiderpartiets program hadde kanskje ikke trengt kildenote med sidehenvisninger?

Repetisjon kan ofte være et effektivt virkemiddel, men boka åpner med en kronikkversjon av seg selv, og dermed gjentas hovedpoeng og sentrale faktaopplysninger unødvendig. At Francis Sejersted har kalt folketrygden og dens pensjonssystem for en «sosialdemokratisk kronjuvel» repeteres i overkant ofte, minst et sted også med fotnote. Boka kunne derfor hatt godt av en runde til med redigering. Kanskje kunne den også vært strukturert mer som en programtekst, slik at de tidvis inspirerende og spreke forslagene i boka, kom enda tydeligere fram?

Etter krisevalget i 2013 peker gallupen oppover for Arbeiderpartiet, mens den radikale venstresida fortsatt ligger med brukket rygg. Fornying trengs. Alle som vil bidra til et levende politisk verksted til venstre er herved kalt. Og på tross av større og mindre ankepunkter tror jeg flere kan ha nytte av å lese Sterris bok, i beste fall for å få noen gode ideer, om ikke annet for å få et lite glimt inn i sosialdemokratisk idé-debatt.

Fredrik V. Sand

Elisabeth Eide og Terje Skaufjord har lang fartstid i Afghanistan og Pakistan, med jevnlige opphold og besøk fra slutten på 1980-tallet, og de har en stor kontaktflate de stadig holder ved like.

Det startet med solidaritetsarbeid med base i Peshawar i Pakistan i 1987, under den forrige krigen, og denne aktiviteten har vedvart helt til denne dag. Som skrivende mennesker har det avfødt flere bøker, både reportasjer og reiseskildringer og skjønnlitteratur. Fokuset har vært på Afghanistan, men siden Pakistan er en sentral aktør også på den afghanske arenaen, har de også satt seg grundig inn i forholdene der. Boka Pakistan midt i verden, fra 2010, er også verdt å få med seg for å få vite mer om hva som skjer i dette strategiske veikrysset, som tittelen peker på, og som begge landa ligger ved. Det er ikke bare Taliban og pashtuner som binder dem sammen, men også harde økonomiske realiteter som at transportruter for Afghanistans rike energiressurser sannsynligvis må involvere Pakistan.

Med sin bakgrunn er det ikke rart at de to har skrevet en bok som først og fremst er opptatt av å svare på spørsmålet «Hva med afghanerne da?», som er tittelen på forordet i boka. De peker sjøl på at det ikke er så merkelig at de fleste bøkene om Afghanistan og krigen der som har kommet på norsk de siste årene, dreier seg om Norges militære deltakelse i krigen. Nærmere 10 000 nordmenn har vært stasjonert i landet de siste 12 årene. Men sjøl ønsker de å sette afghanerne i fokus. Som de sier: «få fram erfaringene fra et land som har vært herjet av krig og konflikter i mer enn tre tiår, men også et større historisk bakteppe. Det handler om overlevelse, om den seige styrken hos dette hjemsøkte folket». Uten innspill med denne vinklinga blir vår Afghanistan-debatt sjåvinistisk. Derfor er det å håpe at denne boka får et bredt publikum, og at også vi som har engasjert oss mye i å slåss mot norsk krigsdeltakelse både her og der, leser den.

Dette sies ikke som en forkleinelse for de som først og fremst har drøftet og oppsummert «hva Afghanistankrigen har gjort med Norge». Som nordmenn har vi et ansvar både for vårt eget land og menneskene i landa som nordmenn på dramatisk vis blander seg inn i. Eide og Skaufjord gjør begge delene. De er også klare i å peke på hvilke negative følger den internasjonale krigføringa i landet har hatt i forhold til den internasjonal rettsorden og respekten for grunnleggende menneskerettigheter.

Hvem er afghanerne?

Det er en stor styrke at boka synliggjør mennesker fra Afghanistan for oss, gjennom biografiske innblikk i ulike enkeltpersoners liv og virke, og ved å beskrive hva slags samfunn Afghanistan er. Det kommer godt fram at den mangslungne etniske og kulturelle bakgrunnen skaper interessekonflikter innenfor det fellesskapet som den langvarige krigstilstanden har skapt. Derfor er det variasjoner i hva en afghaner mener om invasjonen i 2001 og hvordan en ser på at Taliban kanskje kommer til makten igjen når de utenlandske styrkene skal forlate landet.

Når forfatterne kommenterer det som har blitt en allmenn oppfatning her hjemme, at det var en mulighet for at det kunne komme noe godt ut av invasjonen om en hadde grepet sjansen i 2002 og amerikanerne ikke hadde omdirigert kreftene til Irak, så må vi være klare på at afghanernes oppfatning her i høy grad vil avhenge av hvem du spør. Den afghanske historia peker vel mot at et fremmedstyre uansett ikke ville blitt godtatt, og USA-koalisjonen ville vel neppe endra sin krigstaktikk om den hadde fått konsentrert seg om Afghanistan? Men uansett blir denne problemstillinga kontrafaktisk og mindre interessant.

Det som har betydning her og nå, er hvordan vi tolker afghanernes holdning til hvem som skal ha «handa på rattet» i Afghanistan nå framover. Hvem skal vi høre mest på i de dragkampene om en våpenhvile og mulig maktdeling som pågår? Er frykten for Taliban så sterk at flertallet vil foretrekke å ha utenlandske styrker stående i landet ennå noen år? Og vil de foretrekke en fortsatt krig, som blir utfallet dersom Taliban står fast på ikke å legge ned våpna før alle utenlandske styrker trekkes ut?

Ikke fasitsvar – men håp?

Forfatterne gir ikke noen entydige svar om framtida, men gir oss en bakgrunn for å kunne danne oss mer velfunderte meninger gjennom det bildet som boka tegner av folk og land.

Ikke minst gir boka et mer sammensatt bilde av Taliban enn det stereotype som mange sitter med. Både om bevegelsens historie og om hva slags Taliban vi har i dag og kommer til å ha en stund framover. Forfatterne er klare på at det må komme til en avtale med dem, dersom krigen ikke skal fortsette, og endog blusse opp, i årene som kommer.

Mot slutten, på side 378, trekkes journalisten og Afghanistan-kjenneren Ahmed Rashids tre betingelser for at situasjonen nå skal bedre seg, fram (The New Republic, 28.mars 2013):

• en forhandlet våpenhvile mellom USA, Taliban og regjeringa i Afghanistan,
• et vellykka presidentvalg
• at Pakistan må samarbeide med partene og ha fredelige planer.

Presidentvalget veit vi nå at ikke gikk så bra, sjøl om rivalene nå har kommet fram til en skjør avtale. At USA og den afghanske regjeringen nå har besluttet at utenlandske styrker fortsatt skal stå i landet i flere år til etter at ISAF terminerer 31.desember i år, øker heller ikke sjansen for en fredsavtale med Taliban. At den norske regjeringen, støttet av Arbeiderpartiet, også er med på denne ferden, viser at afghanernes stemmer teller lite når USA kaller til innsats. Det teller også lite at et stort flertall av de forfatterne som har vurdert den norske krigføringen i landet, har vendt tommelen ned for denne måten å skape en bedre framtid for afghanerne. Faren er derfor stor for at tittelen på Eide og Skaufjords bok fortsatt vil beskrive virkeligheten de nærmeste årene, og at spørsmålstegnet som føyes til for håpet i siste avsnitt, er betimelig.

Arnljot Ask

Norge gikk på et ydmykende nederlag høsten 1814, og ble et lydrike under Sverige i 91 år. Hva forårsaket nederlaget og hva gjorde det mulig å vinne fram i 1905?

Hvordan utmanøvrere en økonomisk og militært overlegen fiende gjennom massemobilisering i en tid hvor Norge er underlagt en union som er en langt sterkere og mer brutal makt enn svenskekongen?

Geir Christensen er elektromontør, kommunepolitiker og leder for Nesodden Rødt.

1814

Bakgrunn

Napoleonskrigene gav de storpolitiske forutsetningene for begivenhetene i Norge i 1814. Krigene ble utkjempet fra 1800 til 1815, under en av de mest konfliktfylte periodene i Europas historie. De var en fortsettelse av Revolusjonskrigene som hadde pågått fra 1792 mellom det revolusjonære Frankrike og flere andre land. Danmark-Norge deltok på Napoleons side, og ble hardt straffet etter nederlaget.

• Etter 438 år som dansk koloni blir Norge gitt som krigsbytte til Sverige.
• Riksforsamlingen på Eidsvoll gjør opprør mot avtalen, vedtar at Norge er et fritt, uavhengig og udelelig rike, velger en dansk prins, Christian Fredrik til konge,og vedtar en grunnlov. Bak opprøret ligger det unge norske borgerskapet sitt behov for å frigjøre seg fra føydale bånd
• Svenskekongen, Karl Johan, erklærer krig.                       

Krigen

Oberstløytnant Nils Christian Fredrik Hals, min mors tip … tipoldefar, var kommandant på Fredriksten Festning i august 1814 med kommando over 1200 soldater.

I følge slektsboka til familien Hals besto den svenske flåten som seilte fra Strømstad 26. juli av 4 linjeskip, 4 fregatter, nogle brigger og 70 kanonslupper26. juli. 3. august ble 6000 mann i 3 avdelinger landsatt på Kragerøen utenfor festningen.

Skrivelse med bl.a. følgende innhold ble overlevert kommandant Hals på Fredriksten samme dag:

Førr att afböja de olyckor og den blodspillan, som nu hotar Fredriksstad, uppmanar jeg eder, Herr Kommendant, med de under eder befäl stående trupper att ofverlämna fästningen til eder rätte herr ock Konung, Hans Maj:t. konungen av Sverige och Norge, konung Karl XIII … Ni äger att välja emellan er konungs nåd, som ännu ar öppen och färdig att belöna er – eller det sårande ödet at falla såsom rebell …

Da kommandanten avslo, begynte angrepet fra «Klerchers Kanonbaadavdeling» som helt fram til mørket fortsatte beskytningen. Festningen besvarte ilden uten annen virkning enn at svenskene fikk en mann skutt.

Morgenen etterpå fortsatte beskytningen fra Haubitzbatteriene(kanoner) på Kragerøen og de 6 kanonsluppene. Kl 06 heiser festningen Parlamentærflagg, og ber om stans i krigshandlingene og forhandlinger om overgivelse. Kl 19 samme kveld ble festningen med forråd overgitt til svenskekongen.

I sin forklaring på overgivelsen til «vår» kong Christian Fredrik beskriver Hals en overlegen svensk styrke som var i ferd med å knuse motstanden, en festning som manglet mannskaper, nødvendige kanoner og forråd samt en krig som raskt ville medføre brann som kunne ødelegge hele Fredrikstad.

Han mente festningen uansett ville gå tapt i løpet av 1 til 2 dager, og at omkostningene ved det ikke stod i forhold til betydningen av fortsatt motstand. Ett synspunkt Christian Fredrik delte.

Det er senere sagt, at Fredrikstads kapitulasjon, «hvorved Svenskene var kommet i besittelse av overganger over Glomma», skal ha vært avgjørende under forhandlingene i Moss.

10. august begynte fredsforhandlingene i Moss

De demonstrerte det totale militære nederlaget. Kong Christian Fredrik skulle forlate landet og frasi seg alle rettigheter. Stor-tinget skulle sammenkalles i Christiania. Grunnloven skulle endres slik det var nødvendig for «å forene de to kongeriker».

Grunnloven reddet?

Denne påstanden er vanlig begrunnelse for å beskrive 1814 som en seier. Imidlertid var grunnloven av 1814 med sine moderne sider en grunnlov som la nesten all makt til kongen. Han er utøvende myndighet, kommanderer hæren osv. Den lille endringen fra november 1814 i paragraf 1 er altså totalt avgjørende:

Kongeriket Norge er et frit, udelelig og uavhengigt Rige, forenet med Sverige under een konge.

I tillegg ble flere andre paragrafer endret. Norges selvstendighet var tapt. Svenske-kongen oppnevnte regjering, og var sjef for de norske styrkene. Han hadde vetorett i forhold til Stortingets vedtak.

Grunnloven var sterkt preget av revolusjonstidens nye ideer, men det fantes liten grad av folkeorganisering og politisk erfaring bak opprøret i 1814. Forståelsen for hva slags krefter Eidsvollsmennene utfordret, og hva som skulle til for å vinne, var lav. Det medførte urealistiske forventninger og liten forståelse for å ta de kostnadene en frigjøringskamp medførte.

Raseriet i befolkningen over nederlaget var sterkt. Høyesteretts dom av 11/12-1816 handler antakelig mye om å finne syndebukker. Der blir oberstløytnant Hals sammen med tre andre militære ledere dømt til døden for landssvik. Selv om dette senere ble omgjort til livsvarig fengsel, viser det hvor alvorlig nederlaget ble oppfattet.

Årsaken til nederlaget er innlysende. Vi hadde ikke politisk, økonomisk og militær styrke til å stoppe den svenske røverkongen. Det norske selvstendighetsopprøret ble knust med militærmakt på tre måneder.

De militære lederne fikk valget mellom å la den svenske hæren innlede et blodbad på norske styrker og sivilbefolkning, eller å inngå en ydmykende kapitulasjon. Rettferdige opprør hjelper ikke hvis man ikke har en plan for å utmanøvrere en overlegen motpart politisk, økonomisk og militært.

Svenskekongen var mest oppsatt på å ta kontrollen fra danskekongen, og utnyttet ikke sitt militære strupetak fult ut. Han gav kompromisser for å vise imøtekommenhet mot nordmennene, blant annet å godta et norsk Storting og en egen norsk grunnlov. Viktige forutsetninger for å bygge opp rundt norsk selvstendighet på sikt.

1905 – Hjemmeleksa var gjort

Etter 91 år gjør Norge neste forsøk på løsrivelse. I 1905 erklærer Norge seg som en selvstendig nasjon. Svenskekongen forberedte krig. Han innhentet sine etterretningsrapporter og holdt krigsråd. Invasjonen kom ikke. Hvorfor? Bakgrunnen finner vi i de politiske, økonomiske og militære forberedelsene. Det var en fredelig men godt planlagt frigjøring (revolusjon). Under er noen hovedmomenter, men langt ifra en utfyllende historie:

Hvorfor ble det ikke krig?

Svenskekongens etterretningsrapporter, offentliggjort i Aftenposten for noen år siden, gir mye av svaret. Spørsmålet var om hæren skulle settes inn for å slå ned opprøret slik det ble gjort i 1814 på en enkel og grei måte. Rapporten konkluderte omtrent slik: Sverige er overlegent sterkest militært, og kan forholdsvis enkelt ta kontroll over det sentrale Østlandet og Oslo. Norge kunne erobres raskt. Derimot var motstanden mot unionen svært sterk politisk. Det ville bli vondt å få til et praktisk samarbeid. De norske bøndene var stort sett væpnet. En okkupasjon måtte regne med mange tiår med geriljakrig med baser i uveisomme områder. Det ville være svært krevende og antakelig koste mer enn det som kunne hentes ut av Norge som skatteland m.m.

Her er noen sitater fra Arne O. Hagtvet, Unionsoppløsningen i 1905 – forsvarets rolle (Folk og forsvar) som konkluderer nokså likt:

Kan vi si noe om hvordan en eventuell krig ville ha gått? Norge hadde rustet opp fra 1895, med nybygde panserskip, grensefestninger, Krag Jørgensen geværer, mitraljøser og nytt artilleri. Men Sverige hadde også rustet opp, og den svenske krigsmakten var overlegen den norske. Man kan tenke seg to sannsynlige scenarier:

• En mulighet er at de norske styrkene sånn noenlunde hadde greid å stanse det svenske angrepet, og at stormaktene hadde grepet inn og diktert en fred.
• En annen mulighet er at Sverige hadde lyktes i en militær invasjon. Såpass overlegne var svenskene, at et slikt scenario er realistisk. Svenske styrker kunne ha okkupert Kristiania og hele det sentrale Østlandsområdet relativt raskt. Men spørsmålet er: Hva skulle de gjøre videre? I Norge ville okkupantene i en slik situasjon neppe kunne finne særlig mange villige kollaboratører. Norske styrker – regulære og partisaner – ville kunne fortsette å kjempe med baser i uveisomme områder. Norge ville kort sagt kunne blitt en hengemyr for svenskene.      

I det hele tatt er det vanskelig å se hva Sverige skulle kunne vinne på en krig. De aller fleste politikere og militære skjønte det – også slike som i utgangspunktet var svært så aggressivt innstilt mot Norge. Det er enda en grunn til at utgangen i 1905 ble så fredelig.

Sannsynligvis ville svenskene ha greid å nå sine krigsmål. Krigshandlingene ville ha ført til store tap på begge sider, og store materielle ødeleggelser på norsk side. Svenskenes gevinst ville imidlertid ha blitt ytterst tvilsom: Okkupasjon over lang tid av et land hvor hele befolkningen var fiendtlig innstilt, og hvor partisanstyrker ville ha fortsatt kampen og ført til ytterligere tap. Politisk ville presset mot den svenske regjeringen antagelig ha blitt utålelig over tid, – ikke minst som følge av stormaktenes press. Økonomisk og på alle andre måter var altså utsiktene for et slikt felttog lite tiltrekkende.

I Sverige var det en viktig del av opinionen som absolutt ikke ville ha noen krig med Norge. Det gjaldt arbeiderbevegelsen, men det gjaldt også store deler av den liberale fløyen i svensk politikk.

To stikkord er:

• Den norske skytterlagsbevegelsen som la grunnlaget for å kunne yte langvarig motstand.
• Den sterke antikrigsbevegelsen som den svenske arbeiderbevegelsen drev fram.

Hvordan hadde Norge i 1905 klart å stille Sverige i en posisjon hvor de ikke hadde noe å vinne på en krig? Det spørsmålet burde det forskes mye mer på. Her er noen momenter:

Politisk samling rundt Norge som selvstendig kapitalistisk nasjonalstat

Den politiske enigheten rundt kravet om norsk selvstendighet var i 1905 svært sterk.Folkeavstemningen var den første hvor den stemmeberettigede delen av folket ble bedt om å ta stilling til en politisk enkeltsak, noe som skulle vise at folket var meget samstemte ved at 368 208 (99,95 %) stemte ja, 184 stemte nei. Det var også meget høyt fremmøte på 85,4 % av de stemmeberettigede.

Til tross for kraftige henstillinger fra kvinnesaksbevegelsen fikk kvinnene – halve befolkningen – ikke være med på folkeavstemningene i 1905. Men de organiserte sin egen aksjon for å tilkjennegi sin tilslutning til unionsoppløsningen, og i løpet av bare to uker samlet de inn 244 765 underskrifter som støttet oppløsningen.

Folkeavstemningen var slutten på en lang politisk og kulturell prosess. Hvordan det var mulig å få til en slik politisk enighet?

Økonomisk uavhengighet

Under forhandlingene i 1905 var det ingen trusler om økonomisk blokade eller økonomiske sanksjoner fra svensk side.

Det står i sterk kontrast til situasjonen før 1814. Som straff for Danmark-Norges deltagelse på Napoleons side i krigen gjennomførte England blokade av Norge. Blokaden førte til sult og nød i Norge. Som støtte til Sveriges krav om å overta Norge fra Danmark tok Storbritannia opp igjen blokaden av Norge i 1812. Økonomien brøt sammen, og våren og sommeren 1813 brøt det ut ny hungersnød og opptøyer i en rekke norske byer.

Hvordan var det mulig for Norge å komme i en posisjon hvor kolonimakten ikke hadde økonomiske pressmidler mot kravet om selvstendighet?

Militær hengemyr?

I analysen over skrives det om svenske-kongens militære muligheter ved et felttog mot Norge … «var altså utsiktene for et slikt felttog lite tiltrekkende.»

Dette skrives til tross for at Norge var militært betydelig underlegent. En militær situasjon dramatisk forskjellig fra 1814 (beskrevet innledningsvis).

Hva slags strategi klarte å skape en slik situasjon?

Tre svært sentrale spørsmål som burde stå sentralt i feiring av norsk selvstendighet.

2014 – Norge og Europa

Gjennom EØS er Norge i 2014 underlagt en mye sterkere politisk union enn vi fikk med Sverige i 1814. EU bestemmer, sammen med WTO, NATO, Verdensbanken osv. svært detaljert over landene, og har tatt kvelertak på økonomien. Selv om EØS-avtalen gir oss formelt større handlefriheten enn medlemslandene har, er virkningene voldsomme.

Krisa i 2008 virket ironisk nok til at finanskapitalen styrket sin stilling. Gjelds-boblen som sprakk, satte reelt det internasjonale finanssystemet ut av funksjon. Voldsomme statlige støttepakker fikk finansmarkedet opp igjen. Globalt er totale statlege hjelpepakker til finanssektoren i perioden 2008–2011 estimerte til ca. 17 000 milliarder dollar tatt fra skattebetalerne. Til sammenlikning var USAs BNP i 2009 på 14 119 milliarder dollar.

Ved utgangen av 2012 var total støtte til bankene i EU estimert til 5086 milliarder euro som svarte til 40,3 % av EUs samla BNP det året. Så store summer er gitt fra statsbudsjetter til finansnæringen, at mange stater er reelt konkurs. Særlig gjelder det i Hellas, Spania og Italia. Gjelda, som i stor grad er til de samme bankene som var de som egentlig var konkursrytterne, brukes av de samme bankene til å ta kontroll over stater. Goldman Sachs har reelt satt inn statsministere både i Hellas og Italia.

I følge Mario Draghi (sjef for den europeiske sentralbanken, tidligere direktør i Goldman Sachs) er hovedbegrunnelsen for den rådende innstrammingspolitikken i EU at:

Mange regjeringer har ennå ikke forstått at de for lengst har tapt sin nasjonale suverenitet. Fordi de i fortida har tatt opp for stor gjeld, er de nå avhengige av finansmarkedets velvilje. (Intervju i Der Spiegel, 29.10.2012 )

Dette er selvfølgelig bare en del av sannheten. Like sentralt er det nettverket av internasjonale avtaler, lover og forordninger som sikrer at hensynet til profitten har første-prioritet. Foran folks rett til vann og mat, til bolig, til helsetjenester og utdanning.

Litt enkelt sagt forlanger finanskapitalen å få statenes inntekter til å betale lån som i stor grad har gått til å redde dem selv fra konkurs. For å få til dette, raseres velferdsordninger. Penger til utdanning, helsevesen, pensjoner osv. blir i stedet brukt til å betale renter og avdrag til finanskapitalen. Alle offentlig eiendom selges ut. Og statene er viklet inn i et nett det ikke finnes noen veier ut av. Gjelda vokser.

Miljøspørsmålene

Denne artikkelen omhandler ikke de globale miljøkrisene som er under utvikling:

• – Utslippet av klimagasser
• – Peak oil
• – Oljeproduksjonen har nådd toppen og kommer til å synke.
• – Ødeleggelsen av biologisk mangfold/artsrikdommen
• – Fosforutslippene kombinert med at vi går tom for fosforkilder
• – Ferskvannsødeleggelsene som betyr tørste
• – Forsuringen av havet og overfisket som kan ødelegge næringskjeden.
• – Utarmingen av jorda som setter matproduksjonen i fare.

Årsakene er den samme – kapitalismens rovdrift og utbyttingen av naturen. Kravet om profitt går foran alle andre hensyn.

Det økonomiske systemet – kapitalismen – som i 1814/1905 vant fram ved å nedkjempe gamle føydale styreformer, er nå selv blitt et destruktivt, snyltende og ødeleggende økonomisk system.

Utveier for gjeldstyngede land

For å komme ut av krisa og restarte oppbygging av velferdssystemene, kreves det som et minimum at statene vedtar betalingsnekt. At de nekter å betale «lånene» til internasjonal kapital og nasjonalisering av privatiserte samfunnsverdier som infrastruktur (havner, veier, jernbane, vannforsyning, kloakk), helsevesen, skoler og pensjonsordninger. Dette krever en rekke tiltak som f.eks.:

• De må finne økonomiske modeller som er uavhengig av det internasjonale finans-kapitalen.
• De må få til varebytte internasjonalt gjennom andre kanaler enn det finanskapitalen styrer.

Slike helt nødvendige tiltak vil angripe profitten, selve motoren i det kapitalistiske systemet. Det vil utløse desperasjon i finanskapitalens sentre. For finanskapitalen vil slike tiltak være begynnelsen på slutten. Det vil i praksis være en sosialistisk revolusjon.

Hva slags mottiltak kan vi forvente?

Ganske sikkert vil hele finanskapitalens politiske, økonomiske og militære makt bli mobilisert. Nøyaktig hva slags reaksjoner vi kan forvente oss, er ikke temaet for denne artikkelen. Men en utfordring å tenke gjennom.

Hva med nasjonal selvstendighet (ut av EØS) og sosialisme i Norge?

Det viktigste skillet mellom Norge og Sør-Europa er Oljefondet. Vi kan ikke presses med konkursspøkelset. Forøvrig er vi bundet av akkurat de samme internasjonale ordningene som gir finanskapitalen all makt. Og oljepengene våre er på børsen eller i verdipapirer som er like sikre som «banken». Et skikkelig breakdown i internasjonal økonomi, og vi har ingenting. Vi er på samme vei som Sør-Europa, bare noen år etter på ferden.

Vi har hastverk

Sosialisme haster hos oss også, før miljøkrisene blir dramatiske og før alle velferdsordninger går tapt.

Vi står overfor en enormt sterk fiende. En liten finanselite på noen titusener mennesker har tatt nakketak på vår sivilisasjon. De behersker politiske, økonomiske og militære virkemidler av en styrke verden aldri før har sett. Men samtidig utvikler den seg mot kriser, krig og sammenbrudd. I kaoset som kommer, vil det oppstå muligheter. Da gjelder det å ha en gjennomtenkt strategi.

Utfordringene

Å få til interesse rundt å lage en slik strategi er vanskelig. Blant venstrepartier diskuteres nesten ikke disse strategiske spørsmålene. De må på dagsorden.

Studiene av hva som gikk galt i 1814 og tiltakene vi gjorde for å forberede oss på 1905 kan være en start.

Sentrale spørsmål til diskusjon

• Hvem har objektivt sett interesse av fortsatt kapitalisme? Internasjonalt og i Norge
• Hvem har objektivt sett interesse av sosialisme? Internasjonalt og i Norge?
• Hva slags politiske forberedelser må vi gjøre i dag for å samle de som har interesse av sosialisme og isolere kapitalismens forkjempere?
• Hva slags økonomisk politikk må vi føre for å prøve å unngå økonomisk og materiell utpressing?
• Hva slags strategi må vi ha for å unngå politisk, økonomisk og militær utpressing og terror mot sosialistiske forsøk?

Dette er sentrale spørsmål for de som vil stoppe kapitalistisk barbari og jobbe for sosialisme og kommunisme.

Kilder:

– Slektsboken til familien Hals

– Arne O. Hagtvet: Unionsoppløsningen i 1905 – forsvarets rolle (Folk og forsvar), http://www.folkogforsvar.no/resources/file/egnepublikasjoner/Temahefte_Unionsopp.pdf

– Øystein Sørensen og Torbjørn Nilsson : 1905 Nye perspektiver

Saul og Rogelio fra Barillas, Guatemala ble den 14. november dømt til 33 års fengsel for falske anklager om drap. De ble i virkeligheten straffet for å ha deltatt i kampen for lokalsamfunnets rett til selvbestemmelse over egne naturressurser.

I 2011 ga Norfund 32,5 millioner norske kroner i lån til selskapet Hydro Santa Cruz og deres vannkraftverk i Barillas.

Marianne Gulli er statsviter med masteroppgave om jordkonflikt i Honduras og Guatemala. Sitter i Internasjonalt Utvalg i Rødt og i Arbeidsutvalget (styret) i Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG).   
Eva Maria Fjellheim har master i utviklingsstudier/geografi med fokus på urfolks rettigheter, sitter i brigadestyret til LAG, og er vara for ÅaSG (Åarjel Saemiej Gïelh) til Sametinget.

Lokalbefolkningen ville ikke ha vannkraftverk, og hadde stemt et rungende nei ved en lokal folkeavstemning i 2007. Hydro Santa Cruz brøt konsultasjonsretten, og er anklaget for trusler, vold, drap og kriminalisering av menneskerettighetsforkjempere i forbindelse med utbyggingen. Slik er norsk næringslivsbistand i konflikt med grunnleggende menneskerettigheter i Guatemala.

Ren energi – skitten industri?

Santa Cruz Barillas er en kommune nord i Guatemala.

Hidro Santa Cruz fikk i 2008 innvilget konsesjon til å bygge et vannkraftverk i Barillas.

Norfunds støttet prosjektet med et lån på 32,5 mill. NOK i 2011, men har nå frosset lånet på grunn av stor konflikt i lokalsamfunnet.

Vannkraftutbygging har skapt store konflikt i Guatemala på grunn av mangel på respekt på konsultasjonsretten og andre grunnleggende rettigheter.

Barillas: Vannkraft og sosial konflikt

Den guatemalanske regjeringen innvilget utvinningskonsesjon til vannkraftverket i Barillas i 2008, etter lange politiske forhandlinger bak lukkede dører og med penger under bordet. Kort tid etter begynte Hidro Santa Cruz (HSC) utbyggingen av vannkraftverket.

Jord og naturressurser er en kilde til konflikt i Mellom-Amerika. I løpet av de siste årene har flere titalls konsesjoner for vannkraft og gruvedrift blitt innvilget i Guatemala. Det har gått hardt ut over flere urfolks- og småbondesamfunn som ikke har blitt konsultert i prosessen. Utover at konsesjonene bryter med grunnlovfestede rettigheter til medbestemmelse, er vann og andre naturressurser også grunnleggende for deres økonomiske og sosiale livsgrunnlag, samtidig som forholdet til naturen har en viktig kulturell betydning.

Den organiserte folkelige motstanden mot HSC begynte da de hemmelige forhandlingene om konsesjonen ble avslørt. Staten hadde nok en gang brutt sin grunnlovfestede plikt til å avholde forhåndskonsultasjoner, slik det også er nedfelt i ILO-konvensjonen 169 om urfolks rettigheter som Guatemala ratifiserte i 1996. Som et svar på mangelen på konsultasjon ble det gjennomført en lokal konsultasjonsprosess som endte med en folkeavstemming. Av de nesten 46 500 fremmøtte stemte bare 9 personer for vannkraftverket1. På tross av denne klare beskjeden og kontinuerlig folkelig motstand, fortsatte HSC utbygginga. Selskapets og statens manglende respekt for, og vilje til å høre på folkets røst, skapte stor misnøye og konflikten eskalerte.

Drapet på to aktivister i motstandskampen var dråpen som skulle få begeret til å renne over i Barillas. Bak drapene sto tidligere ansatte ved HSC og selskapets private sikkerhetstjeneste. Mettet på den politiske uviljen, på å aldri bli hørt, og på selskapets taktløse framferd tok folk til gatene, og okkuperte den lokale militærstasjonen. I sammenstøtene ble flere personer skadet, og det ble registrert noe skade på eiendom. Regjeringen svarte med å erklære militær unntakstilstand, noe som innebærer at grunnlovfestede rettigheter og garantier for sivile borgere oppheves. Militæret tar fullstendig kontroll, og kan i praksis gjøre som de vil. I løpet av tre måneder ble det utstedt 33 arrestordre og gjennomført 17 ulovlige anholdelser mot sentrale aktivister i motstandskampen2.

Saul og Rogelio var to av de som ble anholdt og senere fengslet, tiltalt for blant annet ordensforstyrrelse. De 13. januar ble de til slutt løslatt, men lykken skulle vise seg å være kortvarig. Da de var på vei ut fra høringen som skulle avslutte den såkalte «Barillas-saken», ble de på nytt anholdt av spesialetterforskere. Denne gangen beskyldt for å ha deltatt i en offentlig lynsjing av en lokal kriminell i 20103. Mange spurte seg hvordan det kan ha seg at bare disse to ble identifisert av en gruppe på om lag 500 personer som skal ha deltatt i ugjerningen, og hvorfor de ble anholdt først etter 3 år og i samme øyeblikk som de hadde blitt løslatt fra andre anklager knyttet til motstandskampen mot HSC.

Det er mye som tyder på at Saul og Rogelio er offer for justismord. Krimina-lisering av sosial protest og politisk motivert fengsling har blitt alt for vanlig i Guatemala. Flere urfolksledere og menneskerettighetsforkjempere har i løpet av de siste årene blitt utsatt for stigmatisering, straffeforfølgelse og fengsling for å motsette seg store utviklingsprosjekter, ofte uten bevis og på bakgrunn av falske anklager. Som regel blir de anklaget for svært alvorlige forbrytelser, uten bevis og overbevisende vitneavklaringer, slik tilfellet var for Saul og Rogelio. Dette er en bevisst strategi fra myndighetene og selskapenes side, for å svekke politisk organisering og demokratisk deltagelse.

Hvem og hva er Hidro Santa Cruz

Hidro Santa Cruz (HSC) er et heleid datter-selskap underlagt det spanske selskapet Hidralia Energía. Bak HSC står de spanske brødrene og forretningsmennene Luis og David Castro Valdivia. Luis er grunnlegger av Hidralia, mens broren er direktør. David er eier og største aksjeinvestor i Hidro Santa Cruz, mens broren er juridisk ansvarlig. Brødrene Castro Valdivia (3 totalt) har etablert et nettverk bestående av over 40 energirelaterte selskaper som ledes i all hovedsak av dem selv. Mangfoldet av selskaper gjør det enklere å unngå juridiske begrensninger som kan legges på ett enkeltselskap. Familien Castro Valdivia er en av energisektorens og Spanias mektigste familier og bedriftseiere, og med et de facto hegemoni over energimarkedet i Spania4.

Selskapet har blitt dømt for ulovlige politiske forhandlinger og korrupsjon ved flere anledninger. I tillegg er Brødrene Castro Valdivia en del av et nettverk som har ideologiske røtter tilbake til den ekstreme høyresiden i Spania og fascistregimet under Franco.

Dette er åpenbart ikke noe problem for Guatemalas egen maktelite, som ønsker store utenlandske kapitalinteresser velkommen. Med gode kontakter innenfor statsapparatet er det fritt frem for at de i fellesskap kontrollerer ressursene og styrer landet som om det var deres egen private jordeiendom. HSC er ikke historien om ett enkelt selskap som fremmer sine interesser. Det er et komplekst historisk og ideologisk forankret spill ledet av den økonomiske eliten som styrer både politikk og rettsvesen i Guatemala.

Historien gjentar seg

To år etter at konflikten eskalerte i Barillas, er 26 av arrestordrene fortsatt gjeldende. Ti aktivister ble uregelmessig fengslet i 2012. Etter å ha blitt frifunnet ett år senere ble to av aktivistene – Saul og Rogelio – rettslig forfulgt på ny like etter. Bak denne rettslige og politiske forfølgelsen av aktivister står selskapet Hidro Santa Cruz i nær allianse med Guatemalas oligarki og regjering5. Den ekstreme militariseringen, trusselbildet og terrorklimaet dette har skapt i Barillas, trekker minnene tilbake til borgerkrigens verste år. Flere har flyktet fra Barillas i frykt for sine liv og for sin helse.

Guatemala er et svart hull på manges mentale verdenskart. Mellom turistbildet av fargerike mayafolk, og nyhetsbildet preget av vold, drap og gjengkriminalitet, vitner konflikter som den i Barillas om et langt mer komplekst land. Den 36 år lange borger-krigen og over 500 års undertrykking av landets folk har etterlatt mange uløste sosiale og politiske problemer. Særlig stor er statens «gjeld» ovenfor den historisk marginaliserte og ekskluderte majoriteten av befolkningen, nemlig urfolk og småbønder.Like gamle som de politiske konfliktene er den politiske uviljen til å ta et oppgjør med den sosiale, økonomiske og politiske ekskluderingen av mangfoldet. Det som ofte omtales som en svak stat, er i virkeligheten en sterk bastion der elitene «stenger rekkene» ovenfor enhver trussel om endring. En sterk politisk kontroll over en meget svak rettstat og en lav terskel for å ty til fysisk vold, gjør at Guatemalas elite i allianse med transnasjonale selskaper og narkokarteller styrer landet med jernhånd. Det juridiske og institusjonelle rammeverkets mål er å beskytte interessene til eliten, deres makt og ikke minst de pågående prosessene med ekstrem plyndring av naturressurser og ekskludering.

Vannkraftprosjekter og andre utvinnings-prosjekter presses på lokalsamfunnene ved bruk av vold og trusler. De store selskapene og deres allierte vinner, mens den økonomisk fattige befolkningen tar skade. I tillegg blir de fratatt naturressursene som er grunnleggende for deres kulturelle og økonomiske overlevelse. Undertrykkelse og trusler skjer i stadig økende grad, og det er ingen umiddelbare tegn til forbedring.

Myndighetene undertrykker rettigheter

De siste årene har det skjedd en rask og positiv utvikling i internasjonalt anerkjente kollektive menneskerettigheter. I 2007 ble FNs erklæring om urfolks rettigheter vedtatt på generalforsamlingen. Guatemala, og de fleste andre landene som deltok på møtet, tilsluttet seg erklæringen som særlig styrker urfolks rett til konsultasjon og fritt og informert samtykke i beslutningsprosesser som påvirker deres liv og landområder. Internasjonale rettigheter og overvåkningorgan tvinger regjeringer til å jobbe for endring, om enn noe motvillig. Dessverre kommer disse rettighetene på en evig andreplass i møte med sterke markedsinteresser. Til tross for at Guatemala er kjent for gjentatte brudd på både kollektive og individuelle menneskerettigheter, opplever de sjelden sanksjoner.

Ideen om rettstaten i Guatemala har blitt en maske som enkelt skjuler enhver form for ulovligheter og undertrykkende handlinger. Lovverket er utviklet på en slik måte at folkelige kamper blir kriminalisert og undertrykket. Den som krever sin rett, er en forbryter. Folkelig protest har lange historiske røtter, og statens svar har alltid vært undertrykking. Dette innebærer både stenging av kanaler for påvirkning og dialog, overdreven bruk av politi og militære mot protesthandlinger, forfølgelse, fengsling og tvungen bortføring av menneskerettighetsforsvarere. I løpet av 2013 registrerte menneskerettighetsorganisasjonen UDEFEGUA 61 saker som gjaldt straffeforfølgelse av menneskerettighetsforkjempere. 18 menneskerettighetsforkjempere har blitt drept i løpet av 2013, en økning på 72 % sammenlignet med 2012.6

I stedet for å verne om menneskerettighetene har den guatemalanske staten brukt makt, undertrykkelse og militarisering som løsning på konflikter knyttet til utvinning av landets naturressurser. Undertrykking av folkelig mobilisering og protest minner om en lav-intensitets krigføring, der målet er å vinne fram via en sosial, økonomisk og politisk utarming av organisasjonene i sivilsamfunnet. Organisasjoner og aktivister som kjemper for selvbestemmelse, deltakelse og rettferdighet, risikerer å bli politisk og rettslig forfulgt, truet på livet eller drept.

Voldsbruk og militær undertrykkelse har tatt uante proporsjoner under nåværende president Otto Perez Molína sin regjering. Perez Molina er selv en beryktet general fra landets borgerkrig, og gikk til valg på bruk av jernhånd og militarisering for å få bukt med narkotrafikk og gjengvold i landet. Istedenfor har landets befolkning, og hovedsakelig mot urfolksaktivister, lidd under en økt bruk av militær undertrykkelse. Vold har blitt det politiske svaret på sosiale konflikter. Staten har blitt stadig mer vertikal, patriarkalsk og autoritær, og gir lite rom for folkelig deltakelse og demokratisering7.

Vann, kultur og verdighet

Konflikten i Barillas handler om mye mer enn vannkraft i seg selv. Vannkraft-prosjektet i Barillas var ikke omfattende i størrelse, men det rådet usikkerhet om hvor vidt utbyggingen ville ha noe å si for vannstanden og det biologiske mangfoldet. Det var også bekymring for at flere andre kraftutbygginger skulle komme etter hvert, og at disse skulle fungere som energikilde til en eventuell gruveetablering i nærområdet. Elva Q´am B´alam er hellig for urfolket Maya Q`anjob´al og betyr «den gule tigeren» kalt opp etter det mytiske dyret som drakk vannet der. Vannkraftprosjektet hadde planer om å installerte seg midt i et område som har blitt brukt til rekreasjon og seremonier.

I følge ILO-konvensjonen 169 og FNs erklæring om urfolks rettigheter har urfolk rett til å bestemme over egen utviklingsprosesser som påvirker deres økonomiske, sosiale, kulturelle eller politiske samfunnsliv. Det innebærer også retten til selvbestemmelse over egne territorier og om retten til å bli konsultert når inngrep i naturen planlegges. Det stadfester også kommuneloven i Guatemala.

Når lokalsamfunn møter trusselen om økonomiske utviklingsprosjekter som vannkraft med kollektive prosesser for organisering, selvbestemmelse og konfliktløsning, sier det noe om hvor demokratiske konsultasjonsprosessene er. Det handler om mye mer enn bare å si ja eller nei. Det er en form for folkedemokrati der lokalsamfunnet diskuterer fordeler og ulemper ved prosjektene, og der de i felleskap tar et kunnskapsbasert standpunkt ut fra egne ønsker og behov.

Norfund i Barillas: Ren energi, skitten industri

Norfund er den norske stats investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland. Målet er å stimulere til økonomisk vekst ved å gi lån til bærekraftige bedrifter i land med såkalt høy risiko for investeringer. Tanken er at økt tilgang til kapital bidrar til å bekjempe fattigdom og fremmer utvikling i fattige land. I 2011 ga Norfund et lån på 32,5 millioner norske kroner til energiselskapet Hydro Santa Cruz, men i stedet for å fremme «utvikling» i lokalsamfunnet, opplever lokalbefolkningen at deres naturressurser plyndres, uten at de får ta del i verken prosessen eller produksjonsverdiene.

Investeringen i Hidro Santa Cruz var Norfunds første direkteinvestering i småskala vannkraft i Sentral-Amerika. Ren energi utgjør likevel halvparten av Norfunds totale investeringer (49 %), noe som også reflekterer Norges generelle satsing på sektoren. Tilgang til strøm regnes som en sentral faktor for å fremme «velstand», skriver Norfund på sine hjemme-sider8. Likevel var ikke vannkraftverket tenkt til å forsyne lokalbefolkningen i Barillas direkte med strøm. Bare de husstandene som har tilgang til det nasjonale strømnettet, og som har råd til å betale de skyhøye strømprisene i landet, får tilgang. Det ekskluderer store deler av den økonomisk marginaliserte lokalbefolkningen.

Tanken om at investeringer i nasjonal infrastruktur og industri vil skape økonomisk vekst som automatisk vil gå de fattigste til gode, er basert på gamle og utdaterte utviklingsteorier fra 50–60-tallet. Er vi fortsatt så naive at vi mener at korrupte stater som ikke verner om sine borgeres grunnleggende menneskerettigheter i samarbeid med grådige industrieiere, vil fordele godene jevnt utover? Og hva skjedde med retten til å definere hva en selv mener er god utvikling for sitt lokalsamfunn?

Norfund besluttet å fryse midlene til Hydro Santa Cruz på grunn av det voksende konfliktnivået. På kritikken svarer de at det ble benyttet en urfolksspesialist da selskapet skulle konsultere lokalbefolkningen, og at lokale kommunepolitikere hadde skrevet under og på den måten gitt sitt samtykke til virksomheten. Norfund sier de har dokumentasjon på at selskapet gjorde alt riktig i prosessen, men har tydelig ikke hatt innsikt i maktspillet som faktisk utspilte seg på lokalt nivå. Flere lokale sivilsamfunnsorganisasjoner sier kommune-politikerne var utpekt av borgemesteren som igjen er nikkedukke for presidenten og hans interesser. De representerer altså ikke lokalbefolkningens ønsker og behov, et syn som også reflekteres i resultatet av folkeavstemningen som ble avholdt i 2007, der bare 9 av 46 490 personer stemte for at de ønsket vannkraftverket velkommen.9

Avslutning

Dommen mot Saul og Rogelio er nok et bevis på hvordan folkelig motstand kriminaliseres i kampen mot storstilte utvinningsprosjekter i Guatemala. Det er også bare ett av mange eksempler på at økt satsning på næringsliv i norsk bistand som fremmer kapitalinteresser, og ikke utvikling på folks egne premisser. Investering i lønnsomme bedrifter er en forutsetning for Norfund, men de understreker likevel at investeringene må være basert på kompetanse om de landene og sektorene de investerer i. I tillegg sier Norfund at de har fokus på bærekraft, og skal påse at hensyn til miljø og sosiale forhold blir ivaretatt10.

Det er lite som vitner om at Norfund har gjort jobben sin godt nok i sin investering i HSC. I Barillas har vannkraftverket skapt sosial konflikt, grov vold, drap og straffeforfølgelse av aktivister som krever sin rett til ytringsfrihet og deltagelse i tråd med internasjonal urfolksrett og guatemalansk grunnlov.

Fornybar energi er ett politisk hett investeringsområde. Bak diskurser om miljøhensyn for fremtiden, grønn økonomi og innovasjon strømmer millionene fornemmelig fra banker og finansieringsinstitusjoner – deriblant Norfund – til private energiprosjekter som bryter internasjonalt anerkjente menneskerettigheter og opprettholder konfliktnivået i Guatemala.

Dette uten å ta hensyn til de enorme sosiale kostnadene det medfører. Med støtte til Hidro Santa Cruz bidrar Norfund til å forsterke konfliktene i Guatemala, ikke løse dem. Erfaringer som i Barillas synes imidlertid ikke å være et problem for internasjonale givere og finansinstitusjoner som fortsetter sine investeringer i ren energi i en høyst konfliktfylt region.

Med en økonomi i krise og politiske avgjørelser og beslutningstaking som konsentreres på få hender, har mektige grupperinger i landet utnyttet situasjonen og presset på for økonomiske endringer som baserer seg på ytterligere konsentrering og monopolisering av naturressursene.

Den såkalte utviklingshjelpen fra internasjonale finansinstitusjoner er ikke annet enn en repetisjon av gammel politikk hvis mål er privatisering, ekspropriering og konsentrering av naturressursene. En politikk som i Guatemala har en nær sammenheng med militarisering, undertrykking og død. Situasjonen i dag er kritisk og blir verre. Likevel mottar de politisk og økonomisk støtte fra regjeringer og finansinstitusjoner som tviholder på den nyliberale ideen om å privatisere alt – koste hva det koste vil!

Ren energi er bedre en skitten energi, men er industrien ren når den fremmes på bekostning av grunnleggende menneskerettigheter?

Noter:

1.  PeaceWatch: «La presencia de Hidro Santa Cruz en Barillas» 2012 http://www.peacewatch.ch/fileadmin/user_upload/guatemala/dokumente/HidroSantaCruzInformeHegoa.pdf
2.  Intermon Oxfam: «El desarrollo que no queremos». Desember 2012 http://www.oxfamintermon.org/sites/default/files/documentos/files/Informe%20Hidralia%20Energ%C3%ADa%20en%20Santa%20Cruz%20Barillas%20Guatemala.pdf.
3.  Gustavo Illescas (CMI). 13.10.2014: http://cmiguate.org/el-caso-de-saul-y-rogelio-presos-politicos-en-defensa-del-territorio/
4.  Andres Cabañas: «Memorial de Guatemala: El neoliberalismo militarista: empresas, gobiernos y ejércitos en Santa Cruz Barillas» 14.05.2012 http://www.albedrio.org/htm/articulos/a/acabanas-138.html
5. Prensa Comunitaria «Barillas: finaliza el juicio injusto contra dos defensores del agua» 14.11.14: https://comunitariapress.wordpress.com/?s=Barillas
6. UDEFEGUA: Informe de UDEFEGUA: «El acompañante – Estado de situación de defensoras/es de derechos humanos de Guatemala” 09.03.14. http://protectionline.org/es/2014/03/09/el-acompanante-informe-de-estado-de-situacion-de-defensoras-y-defensores-de-derechos-humanos-de-guatemala
7. Rights and Resources: «Cultural Survival: What happened in Toto» 2012 http://www.rightsandresources.org/news/cultural-survival-what-happened-in-toto/)
8. NORFUND: http://www.norfund.no/renewable-energy/category314.html
9. FIVAS: «Føre var eller etter snar» http://fivas.org/sider/tekst.asp?side=581
10. NORFUND: http://www.norfund.no/investing-for-development/how-norfund-creates-development-effects-article507-326.html

Det har gått så mange år at det er i ferd med å gå inn i glemmeboken nå – Statoils Iran-skandale som i 2003 tvang selskapets forrige toppleder Steinar Fjell til å gå av. Mange har kanskje også glemt den nesten identiske skandalen som involverte Norsk Hydros oljedel i 2007, da selskapet ble fusjonert inn i Statoil. Den gangen foregikk det hele i Gaddafis Libya. I begge tilfeller handlet det om utbetaling av enorme konsulenthonorarer som i realiteten var en korrupt utbetaling for å kjøpe seg en plass ved forhandlingsbordene. I Hydros tilfelle var det egentlig det gamle Saga som hadde knyttet de korrupte forbindelsene. Hydro ble tatt fordi selskapet forsøkte å dekke over det hele da Saga ble overtatt.

Lysskye mellommenn

I Ken Silversteins bok The secret world of oil er det nettopp oljeindustriens lysskye mellommenn som er temaet. For dem som følger oljeindustrien, er det en kjent sak at store deler av verdens resterende oljereserver befinner seg blant de minst demokratiske og mest korrupte av alle land i verden. Siden de store internasjonale oljeselskapene er aktive i de fleste av disse landene, trenger man ikke være konspiratorisk anlagt for å anta at de på et eller annet vis bidrar til å opprettholde en slik korrupt tilstand. Ett sted må jo pengene komme fra. Men hvordan foregår dette? En vesentlig andel av de utenlandske oljeselskapene som opererer i de mest korrupte landene, har sitt hovedkvarter i USA. Jo, vi vet at systemet for finansiering av valgkamper i USA skaper korrupte relasjoner mellom dem med penger og dem med politisk makt. Like fullt, USA har kanskje det strengeste lovverket mot korrupsjon i forretningslivet som finnes. Da Statoil ble tatt for korrupte forhold i Iran, var det ikke i hjemlandet Norge, men i USA hvor selskapet er børsnotert, at de måtte blø mest.

Et gjennomgående tema i Silversteins bok er nettopp de finurlige mekanismene som oljeindustrien benytter for på den ene siden å operere i en tilsynelatende «ren» korrupsjonsfri vestlig økonomi og på den andre siden i verdens mest korrupte land. Nå har mange nøkkelansatte i oljeselskaper lang erfaring i å operere i denne lysskye verdenen helt på egen hånd. Silverstein siterer tidlig i boken en tidligere Mobil-leder i Angola som hevdet at han brukte 99 prosent av sin tid på å prøve å finne ut av hvordan han skulle unngå å rent teknisk bryte USA’s Foreign Corrupt Practices Act (FCPA). Men ofte er altså det mest effektive å bruke ulike typer fiksere og mellommenn. Det er nettopp disse som er temaet i boken.

Første kapittel i Silversteins bok handler om den libanesiske forretningsmannen Ely Cali. Med base i London har Cali med sin gode tilgang på kapital og mektige bekjentskapskrets i årevis vært mellommann når store avtaler skulle inngås i en oljeverden preget av korrupte, udemokratiske regimer. Han er imidlertid mest kjent som den antatte bakmannen i et forsøk på å gjennomføre et kupp i Ekvatorial-Guinea i 2004. En av de andre som var involvert i prosjektet, er Margareth Thatchers sønn, «Baron Mark Thatcher». Det var åpenbart at kuppet handlet om å sette inn en regjering som skulle gi den involverte gruppen støttespillere økonomiske fordeler. Et annet kapittel tar for seg hvordan mektige familiemedlemmer i oljerike stater. Igjen er det Ekvatorial-Guinea som er eksemplet. Denne gangen ved Teodorin Obiang, diktatoren som ble sittende ved makten, til tross for kuppforsøket.

Ikke bare i sør og øst

Det mest interessante kapitlet i boken tar for seg selskapet Glencore, «det største selskapet i verden du aldri har hørt om.» Da Glencore for første gang ble notert på New York-børsen i 2011 ble selskapet verdsatt til 60 milliarder dollar, større en Ford og Boeing. Glencore kontrollerer i praksis store deler av verdens råvarehandel. Siden det nettopp dreier seg om handel med noen av de mest korrupte regimene i verden, opererer selskapet ut fra samme logikk som de enkeltstående fikserne, bare på et mer systematisert vis. Det handler om å bygge nettverk med dem som har makt. Slike nettverk oppnår man ikke uten å tilføre de samme personene ulike former for økonomiske tjenester. Det Silverstein beskriver, er en uformell økonomi utenpå den formelle økonomien hvor elitene belønner hverandre – litt på mafiavis.

Den som måtte tro at en slik praksis hvor nettverk inn mot politisk makt kommersialiseres begrenser seg til stater i sør og øst, kan jo bare se på hvordan selskaper som First House og tilsvarende har fått vokse også her i Norge. I Danmark har Fogh Rasmussen, Jens Stoltenbergs forløper som Nato-leder, blitt kritisert fordi han allerede samtidig som han gikk av, opprettet et selskap som gjorde det mulig å cashe inn for de kontaktene (og tjenestene?) han hadde etablert gjennom Nato. Silverstein beskriver i detalj hvordan Tony Blair i tiden etter sin statsministerperiode har tjent seg søkkrik på tilsvarende vis. Dette er ikke bare skitne, enkeltstående historier. Det dreier seg om forhold som gjennomsyrer vår tid.

Etterlyst: helhetsbilde og strukturer

Er Silversteins bok en av bøkene du bare «må» lese? Jeg er ikke helt sikker. The secret world of oil føyer seg inn i en strøm av kritiske fremstillinger av oljeindustrien som særlig har kommet fra USA på 2000-tallet. Det var en stor fremgang sammenlignet med 1990-tallet, hvor industrien var mer eller mindre overlatt til seg selv. Boken skriver seg dessuten inn i en rik kritisk amerikansk tradisjon som går tilbake til Ida Tarbell og andre kritiske journalister som tok tak i «big oil» allerede helt på slutten av 1800-tallet. Men der Ida Tarbells og mange av hennes samtidige bygde på en underliggende teoretisk forståelse, fremstår Silversteins bok mer typisk for mange litt lettvinte kritiske fremstillinger av oljeindustrien i dag: Man tegner et bilde av suspekte politikere, diktatorer og forretningsfolk, uten å sette dette i sameheng med systemet som helhet. Når Tarbell skrev om oljeindustrien, demonstrerte hun at hun hadde både detaljkunnskaper og et helhetsblikk for hva oljeindustrien handlet om.

Det samme liberale, lett venstreorienterte publikumet Silverstein skriver for, ser ofte opp til de nordiske «sosialdemokratiske» samfunn som et forbilde. Dermed virker det symptomatisk at historien om Statoil i Iran er gjemt bort i en fotnote. Silverstein siterer tidlig i boken Statoils tidligere svært så operative «fixer» ,Willy Olsen, som viser til at det i en lang periode var umulig å operere i mange oljeproduserende land uten å betale en agent som hadde forbindelser. Der kunne selvfølgelig Silverstein fulgt opp med å vise til at det ikke bare var den vanlige skurken som var trukket med i spillet. I fotnoten hvor Silverstein beskriver Statoils skandale er tonen svært så unnskyldende: Statoil gjorde hva alle andre selskaper gjorde, men på en så «ham-handed» måte at selskapet ble tatt.                      

Et mer analytisk perspektiv

Nå har Silverstein valgt et avgrenset tema, altså ikke å skrive om oljeindustrien som helhet. Så ja, for den som ønsker å vite mer nettopp om den mest fordekte siden av oljeindustriens virksomheter gir boken mye innsikt. Jeg mener like fullt at det finnes måter å skrive kritisk om oljeindustrien som er både mer analytisk og mer nyttig for aktivister som vil forandre verden. Et godt, ganske ferskt eksempel er Richard Heinebergs Snake oil. How fracking’s false promise of plenty imperils our future. Med «snake oil» som bokens hovedtittel plasserer den seg entydig i strømmen av kritikk mot «big oil». Heineberg har imidlertid gode kunnskaper om den faktiske teknologiske og økonomiske utviklingen av oljeverdenen. Dette presenterer han så på en forståelig måte som dermed etablerer konkrete, håndfaste argumenter som både kan brukes i kampen om ideologisk hegemoni og som utgangspunkt for politisk aksjon.  

Helge Ryggvik

EØS-avtalens deregulering av arbeidslivet i Norge, prinsippet om fri bevegelse, og Schengen-avtalens avvikling av grensekontroll er gjensidig problemforsterkende. Dette skaper mer og verre kriminalitet i arbeidslivet, og gjør avtalene til farlige forbundsfeller – «partners in crime».

Morten Harper er jurist og utredningsleder i Nei til EU. Han er redaktør for skriftserien Vett. Seneste bokutgivelse: Hvor går EU? (Nei til EUs årbok 2014). .

Drøyt 20 år etter at EØS-avtalen trådte i kraft og 10 år etter EUs østutvidelse i mai 2004, foreligger det i dag omfattende erfaringer og dokumentasjon av problemene som integreringen i det indre markedet har skapt for norsk arbeidsliv.

Det nordiske forskningsprosjekt

NordMod 2030 gjennomgår i flere rapporter den nordiske modellens utfordringer frem mot 2030. Et av funnene i prosjektet, der FAFO deltar fra Norge, er at den frie flyten av kapital og arbeidskraft i det indre markedet er en trussel mot et velregulert arbeidsmarked.¹ Den frie flyten styrker arbeidsgiversiden, som enklere kan hente inn arbeidskraft for lavere lønn. Dermed kan arbeidgiversiden også enklere velge ikke å samarbeide med fagbevegelsen og avstå fra sentralt inngåtte tariffavtaler, som er et vesentlig element i den nordiske modellen.

Kunnskapssenteret for fagorganiserte, De Facto, påviser i den nye rapporten «Mot et tredelt arbeidsliv» at integreringen i det indre markedet og omfanget av arbeids-migrasjonen endrer det norske arbeidslivet dramatisk.² Rapporten oppsummerer de negative konsekvensene langs fire dimensjoner:

• Store, seriøse bedrifter og offentlige virksomheter bruker utenlandsk arbeidskraft til å presse ned lønns- og arbeidsbetingelsene, blant annet gjennom undergraving av likebehandlingsprinsippet og bruk av underentreprenører
• Hvor tariffavtaler ikke er allmenngjort, arbeides det ofte på hjemlandets vilkår, med en rekke eksempler på grov sosial dumping.
• Arbeidslivskriminaliteten har et omfang som truer store deler av det seriøse arbeidsmarkedet.
• Både sysselsettings- og organisasjons-graden i Norge er på vei nedover.

Ekstreme forskjeller i EØS-området

EUs indre marked bygger på fire traktat-festede prinsipper for uregulert eller markeds-basert økonomisk aktivitet: fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. De samme fire frihetene er grunnprinsippene i EØS-avtalen, som innlemmer Norge og to av de andre EFTA-landene, Island og Liechtenstein, i det indre markedet. Dette markedet med EUs 28 medlemsland og de tre EFTA-landene omtales derfor gjerne som EØS-området.

Det er ut fra mange parametre store forskjeller innenfor EØS-området. Vesentlig hva angår arbeidsmigrasjon er de enorme ulikhetene i lønn og sysselsetting. Mens den gjennomsnittlige timekostnaden i Bulgaria er fem euro, er den nærmere 40 euro i Sverige – og enda litt høyere i Norge.³ Altså en forskjell på 800 prosent, tilsvarende fra 40 til 320 kroner. Mens arbeidsløsheten i Norge er rundt 3,5 prosent, er den i enkelte EU-land over 25 prosent med et gjennomsnitt for hele EU på 10,8 prosent.⁴ Det vil si tre ganger ledigheten i Norge.       

Migrasjonen er tydelig: arbeidstagere forflytter seg fra områder med lav lønn og høy arbeidsløshet til områder med generelt høyere lønn og lavere ledighet. Dette gir igjen arbeidsgiverne i høykostland som Norge muligheten til utnytte de regionale forskjellene til å presse ned sine lønnskostnader, gjennom import av arbeidskraft, innleie eller trusler om utflagging med mer.

Arbeidsinnvandringen til Norge har økt formidabelt på 2000-tallet. Mens det ved utgangen av 2002 var 139 007 registrerte bosatte og sysselsatte innvandrere, var tallet 358 421 ved utgangen av 2013. Det er en økning på 220 000, omlag 160 prosent. Dette tilsvarer også omtrent hele økningen i sysselsettingen i landet i denne perioden. I tillegg er det minst 90 000 sysselsatte på korttidsopphold. Veksten i arbeidsinnvandring har vært særlig stor fra de østlige EU-landene.⁵

Gråsonene strekker seg ut

Et hovedpoeng i De Factos rapport «Mot et tredelt arbeidsliv» er at gråsonene mellom arbeidslivskriminalitet og «seriøs» virksomhet er blitt større og verre. De Facto skriver:

… store, seriøse selskaper og offentlige virksomheter bidrar til etableringen av et «lovlig» B-lag i arbeidslivet. De er ofte utenlandske arbeidstakere, er ansatt på kortvarige kontrakter i bemanningsselskaper og hos underleverandører og lønnes i beste fall på tariffavtalenes minstesatser.⁶

Rapporten beskriver en utvikling der den frie bevegelsen av arbeidskraft og tjenester skaper et tredelt arbeidsmarked: Den første gruppen er de fast ansatte i privat og offentlig sektor. I hovedsak norske borgere, som arbeider ut fra ordinære tariffbetingelser og gjerne er fagorganisert. Den andre gruppen er ansatte i antatt seriøse bemanningsselskap og underkontraktører, som har klart dårligere betingelser spesielt for arbeidstid, overtid og pensjon. De har også et svakt stillingsvern. Dette er stort sett utenlandske personer. Mange ansatte i ordinære selskaper i sektorer med lav avtaledekning og svake fagforeninger har lignende vilkår. Den tredje gruppen er ansatte i virksomheter som driver ulovlig. Det kan for eksempel dreie seg om brudd på arbeidstidsregler, tarifflønn, arbeidsmiljø og skatteregler.

Den omseggripende andre gruppen gjør det desto vanskeligere å håndtere problemene i arbeidslivet. Det er ikke tilstrekkelig å styrke myndighetenes kontroll og arbeid mot opplagt ulovlig virksomhet.

Fri bevegelse av arbeidskraft

Den frie bevegelsen for arbeidstagere og selvstendig næringsdrivende mellom EU-land og EFTA-landene i EØS, er bredt formulert i EØS-avtalens artikkel 28. Man kan ta seg arbeid og flytte fritt innenfor EØS-området, man kan fritt oppholde seg i et annet land for å arbeide og kan bli boende etter å ha hatt arbeid i dette landet. Den fri bevegelsen kan bare begrenses ut fra hensynet til offentlig orden, sikkerhet og folkehelsen. Det er et krav at arbeidet skal utføres i samsvar med de lovene og forskriftene som gjelder innenlandske arbeids-tagere.

Næringsvirksomhet har også fri bevegelse, gjennom en avtalefestet etableringsrett i EØS-avtalens artikkel 31, der det heter at det ikke skal være «noen restriksjoner på etableringsadgangen for statsborgere fra en av EFs medlemsstater eller en EFTA-stat på en annen av disse staters territorium.» Likeledes forbyr EØS-avtalen restriksjoner på adgangen til å yte tjenester mellom landene (artikkel 36).

Den grensekryssende bevegelsen for arbeidskraft, etableringsretten og tjenestefriheten speiler tilsvarende bestemmelser i Traktaten om EUs funksjonsmåte, det som før ble kalt Romatraktaten (artikkel 45, 49 og 56). Ut fra EUs liberalistiske målsetninger, materialisert i det indre marked og mange års rettspraksis, er dette blant EU-rettens grunnleggende prinsipper. Det er som klar hovedregel forbudt å begrense det frie markedet. Prinsippet er nylig satt på spissen i konflikten mellom David Cameron og Angela Merkel, der den tyske forbundskansleren har erklært at hun heller vil ha Storbritannia ut av EU enn å la britene begrense arbeidsinnvandringen. (Nationen 04.11.2014)

Med den såkalte Laval-kvartetten av dommer i 2007-2008 ga EU-domstolen den frie bevegelsen og etableringsretten et definitivt overtak foran faglige rettigheter. De fire dommene var: den finske Viking Line-saken om bruk av faglige kampmidler som streik mot utflagging (dom desember 2007), den svenske Laval-saken om streikerett for å sikre lønns- og arbeidsvilkår (desember 2007), den tyske Rüffert-saken om lønnsvilkår ved offentlige oppdrag (april 2008) og Luxembourg-saken (juni 2008) om krav til lønns- og arbeidsvilkår. Alle de fire dommene setter hensynet til etablering og tjenestekonkurransen over behovet for nasjonale reguleringer og faglige rettigheter i arbeidslivet.

Slik EU-retten har forrang over medlems-landenes lover, går EØS-avtalens bestemmelser foran andre norske lover og regler hvis det foreligger motstrid (EØS-loven § 2). LO-kongressens vedtak i mai 2013 om at ILO-konvensjoner, norske tariffavtaler og arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EU-regler, er derfor et krav om å endre EØS-avtalen.

Norge er i EØS-avtalen ikke rettslig bundet av EU-domstolens praksis etter at avtalen ble inngått i 1992. Generelt ser vi likevel at både EFTA-domstolen og norske domstoler i hovedsak følger EU-domstolens nyere praksis. Det har imidlertid ennå ikke kommet noen sak som har testet ut Laval-kvartettens gjennomslag i EØS. I verftsdommen (mars 2013) om allmenngjøring av tariffavtaler så vi for øvrig at Høyesterett konkluderte annerledes enn EFTA-domstolens forståelse av EU/EØS-retten. Høyesterett fant at allmenngjøringsforskriften for verftene, med nasjonale krav til minstelønn samt reise, kost og losji, var forenlig med gjeldende EØS-rett. Dette utløste en rasende reaksjon fra EFTA-domstolens president Carl Baudenbacher, som mente Høyesteretts praksis undergraver EØS-avtalen. (Aftenposten 21.20.2013)

Schengen uten grensekontroll

Gjennom tilslutningen til Schengen-avtalen er grensekontrollen for personer mellom Norge og de fleste EU-landene avskaffet. Den første samarbeidsavtalen ble undertegnet allerede i 1996. Amsterdam-traktaten fra 1997 integrerte Schengen-reglene formelt i EU, og det ble gjort en rekke endringer. Dette førte til at samarbeidsavtalen med Norge (og Island) måtte reforhandles. En ny avtale kom på plass i 1998 og ble godkjent av Stortinget året etter. Avtalen trådte i kraft i 2001. Schengen-avtalen var politisk omstridt, og særlig blant de EU-kritiske partiene var det motstand mot å inngå en så omfattende avtale med EU.

Schengen-regelverket har stor betydning for vilkårene for organisert kriminalitet – og mulighetene til å bekjempe den – også innenfor arbeidslivet. Ved siden av den skjerpede ytre grensekontrollen, altså mot land utenfor Schengen, er avtalens rasjonale felles regler for passering av de indre grensene. Borgere i Schengen-landene, samt alle tredjelandsborgere med gyldige innreise-dokumenter, skal kunne reise fritt i hele Schengen-området uten å bli underlagt personkontroll ved landegrensene. Schengen-området omfatter alle EU-landene unntatt Storbritannia, Irland, Kypros, Bulgaria og Romania, samt EFTA-landene Norge, Island, Liechtenstein og Sveits.

Innenfor Schengen-området er det samtidig etablert felles regler for politi-samarbeid og utlevering av kriminelle, samt et felles informasjonssystem for politi- og påtalemyndigheter. Siden Maastricht-traktaten ble inngått for drøyt tyve år siden, har EU bygget ut et omfattende regelverk for justis og innenriks (justice and home affairs). Samarbeidet omfatter blant annet et utstrakt politi- og påtalesamarbeid, felles regler for yttergrensekontroll, intern passfrihet, en stadig mer integrert innvandringspolitikk (asyl, visum m.m.), harmonisering av strafferegler og straffeprosess og flere former for sivilrettslig samarbeid. Dette er områder som tradisjonelt har vært regnet til kjernen av nasjonal suverenitet og myndighetsutøvelse. Samarbeidet har mer og mer blitt løftet inn i EUs traktatverk og institusjonelle system – og dermed omdannet til overnasjonal EU-rett. Norge har, i tillegg til Schengen-avtalen, inngått flere bilaterale avtaler om politi- og påtalesamarbeid med EU. Herunder deltagelse i det europeiske politikontoret Europol. Utenlandsk politi kan forfølge antatte forbrytere inn i Norge og pågripe dem.

«Økt bevegelse av kriminelle bander»

Etter å ha fremhevet de praktiske fordelene ved avviklingen av personkontrollen, fastslår Europautredningen: «Skyggesiden er at det også har medført økt bevegelse av kriminelle bander.»⁷ Det er en viktig erkjennelse. Opphevelsen av grensekontrollen – sammen med adgangen til fritt å søke arbeid og studere i hele EØS og teknologiutviklingen – har på 2000-tallet gjort det langt enklere å utøve kriminell virksomhet over landegrensene. Selv om det er vanskelig å måle en isolert virkning av Schengen-avtalen, er det liten tvil om at avviklingen av person-kontrollen har gjort hverdagen enklere for de kriminelle – og utfordringene større for politiet. Allerede for ti år siden fastslo Europol at:

Organisert kriminalitet utnytter sine mulig-heter i en utvidet europeisk union med mindre intern grensekontroll, ved å høste gevinster fra aktivitet på tvers av landegrensene.⁸

Kripos har også flere ganger uttrykt bekymring over økt organisert kriminalitet i Schengen-området.⁹ Schengen er av avtalens tilhengere blitt fremstilit som et nødvendig redskap i kampen mot organisert kriminalitet. På mange måter er det imidlertid Schengensystemet selv som har skapt en situasjon som gjør mer omfattende, ressurskrevende politiinnsats nødvendig.

Desto mer paradoksal blir situasjonen, når mange av de tiltakene som skal kompensere for avviklingen av grensekontroll, har vist seg å true personvernhensyn og menneske-rettigheter. Informasjonsutveksling mellom politi- og utlendingsmyndigheter står sentralt gjennom Schengen Information System (SIS), visainformasjonssystemet VIS og fingeravtrykksbasen Eurodac. Prümavtalen øker mengden data som skal utveksles ytterligere. Hvis fingeravtrykket ditt lagres av politiet i Norge, vil det i prinsippet være tilgjengelig i alle Schengens medlemsland. Datasystemer er mindre sikre, og mer sårbare for misbruk, desto flere som har tilgang til dem. Når ekstremt sensitiv informasjon som fingeravtrykk og DNA deles mellom alle Schengen-landene, forutsettes det et strengt fokus på personvernkontroll.

En rekke organisasjoner som arbeider for personvern og datasikkerhet, med britiske Statewatch i spissen, har karakterisert SIS som en trussel mot personvernet. Dette handler både om datakvalitet og tilgjengelighet. Når innregistrering av nye filer er mulig ved en halv million terminaler i alle Schengens medlemsland vil det nødvendigvis være ulik praksis for registrering mellom medlemslandene, og fare for at menneskelig svikt fører til at uriktige opplysninger blir registrert. Når det gjelder tilgjengeligheten av informasjonen i systemet finnes det utstrakte muligheter for misbruk av opplysningene. En halv million terminaler innebærer at flere millioner polititjenestemenn og grensevakter har tilgang til sensitiv informasjon om svært mange mennesker.

Farlige forbundsfeller

De Facto er i sin rapport tydelig på at det er en sammenheng mellom EØS-avtalen og problemene i arbeidslivet:

I rapporten dokumenterer vi at angrepene på lønns- og arbeidsvilkårene er en direkte følge av EØS-avtalens fri flyt-regime og EU/EØS-rettens prinsipp om at fri bevegelighet skal prioriteres foran beskyttelse av arbeidstakerne.¹⁰

Selv om det er erfart et økende problem med grensekryssende kriminalitet i Norge etter EUs østutvidelse, er det ikke gjort noen systematisk gjennomgang av hvordan Schengen-avtalen har virket spesifikt på kriminalitet i arbeidslivet. Det er imidlertid ingen forhold som tilsier at arbeidslivet skulle være unntatt fra den generelle tendensen med en forsterking av organisert og grensekryssende kriminalitet. Aftenposten har for eksempel nylig avdekket det som trolig er organisert hvitvasking av betydelige midler i malerbransjen gjennom en rekke oppslag nå i høst.¹¹

Prinsippene i både EØS- og Schengen-avtalen trekker i én og samme eskalerende retning, som også er erfart i praksis:

• Økende migrasjon av arbeidskraft, inkludert utstasjonerte arbeidere.
• Økende etablering av mer eller mindre fiktive firma for næringsvirksomhet.
• Økende grensekryssende kriminalitet.

Uten Schengen-avtalen ville EØS-borgere fortsatt ha samme rett til å søke arbeid i Norge, men personkontrollen ved grensen kunne reetableres. Dette alene ville selvsagt ikke stanse grensekryssende kriminalitet, men ville både ha en avskrekkende effekt og gi faktiske kontrollmuligheter som man ikke har i dag. Omvendt, i en situasjon uten EØS og med Schengen, kunne mulighetene for å drive næringsvirksomhet i gråsonen begrenses kraftig gjennom nasjonalt regelverk, og motivasjonen for å utnytte den frie grensepasseringen inn til Norge ville bli mindre.

Kombinasjonen av EØS-avtalens deregulering av arbeidslivet i Norge sammen med Schengen-avtalens avvikling av grensekontroll er gjensidig problemforsterkende. Dette gjør avtalene til farlige forbundsfeller – «partners in crime», om man vil, i norsk arbeidsliv.

Unntak og handlingsrom

Norge er i Schengen ikke fullstendig av-skåret fra å foreta personkontroll, men vilkårene for annet enn ren stikkprøvekontroll er svært strenge. Grensekontrollen kan bare gjeninnføres for et begrenset tidsrom, og må være begrunnet i trusler mot landets sikkerhet og orden eller i særskilte situasjoner der kontrollen ved Schengens yttergrenser ikke er ivaretatt. EU-kommisjonen må varsles på forhånd, og man må konsultere med de andre Schengen-landene.12 Norge har i forbindelse med Nobel-pris-utdelinger og etter 22. juli-terroren i 2011 benyttet denne unntaksprosedyren. Kontrollen har i alle tilfeller vært avviklet etter få dager. Juridisk er det tvilsomt om kriminaliteten i arbeidslivet kan begrunne bruk av unntaksbestemmelsen. Det skal mye til å påvise at problemene er en trussel for samfunnsordenen, og årsakssammenhengen med manglende grensekontroll må også dokumenteres. Politisk er derimot dette et mulig virkemiddel, og den periodevise bruken av grensekontroll i ulike EU-land har handlet mer om politikk enn juss.

EØS-avtalen har også en beskyttelses-klausul i artikkel 123, som tillater nasjonale reguleringer som normalt er forbudt ut fra prinsippene om fri bevegelse. Denne klausulen – som blant annet gjelder situasjoner med «alvorlig indre uro som truer den offentlige orden» – er imidlertid aldri benyttet, og det er lite som tyder på at den vil få praktisk betydning. Langt viktigere er det såkalte handlingsrommet i EØS. Både i måten EØS-direktiver gjøres til norsk rett og måten EØS-regler praktiseres på av myndigheter og domstoler, er det en stor grad av skjønn.

Et viktig poeng i denne sammenhengen er at praktiseringen av reglene i EU og EFTA-landene ut fra EØS-avtalen kan utvikle seg i ulike retninger. Selv om utgangspunkt er at bestemmelsene skal forstås likt, jf. den såkalte homogenitetsmålsetningen som uttrykkes i EØS-avtalens artikkel 6. Her tas det et eksplisitt forbehold for den «fremtidige utvikling av rettspraksis», altså domsavgjørelser etter 2. mai 1992 da EØS-avtalen ble undertegnet. Det fremgår også av Avtale om opprettelse av et overvåkingsorgan og en domstol (ODA-avtalen) artikkel 3 samt EØS-avtalens artikkel 105-106 at EFTA-domstolen ikke er bundet av EU-domstolens nye praksis. Det er en målsetning at fortolkningen skal være ensartet og man skal utveksle opplysninger om hverandres dommer, men det er ingen absolutte bindinger om lik praksis. EFTA-domstolen skal gjøre sine egne vurderinger ut fra kildene som foreligger, jf. uttrykket «med full respekt for domstolenes uavhengighet» i EØS-avtalens artikkel 106.

Finnes det en løsning innenfor EØS?

Selv om det foreligger et juridisk handlingsrom som politisk bare stykket og delt er forfulgt, ikke minst gjennom unnlatelsen av å bruke den avtalefestede vetoretten mot særskilt problematiske regelverk som tjeneste-direktivet og vikarbyrådirektivet, er det vanskelig å se for seg en betydelig skjerpet nasjonal regulering av arbeidslivet innenfor dagens EØS-avtale.

Ett eksempel på at EØS-avtalen har amputert et nasjonalt tiltak mot arbeidslivskriminalitet er overvåkingsorganet ESAs inngripen overfor krav til offentlige anbud. I tråd med Norges forpliktelser i ILO-konvensjon nr. 94 endret den rødgrønne regjeringen i 2008 forskriften til loven om offentlige anskaffelser slik at oppdragsgiver skal stille krav om at arbeidstakere hos både leverandører og underleverandører ikke har dårligere lønns- og arbeidsbetingelser enn det som følger av gjeldende landsomfattende tariffavtaler, eller det som er normalt for sted og yrke. Etter krav fra ESA endret regjeringen i 2011 forskriften slik at at henvisningen til «det som er normalt for vedkommende sted og yrke» ble fjernet. Pålegget svekket virkningen av tiltaket, ettersom det i praksis kan være stor forskjell på minstetariff og gjengs lønn.

Transportnæringen er blant de delene av arbeidslivet som er særlig hardt rammet av EØS-avtalen. Grensekryssende transport er nesten fullstendig overtatt av utenlandske sjåfører, ofte så dårlig betalt at det er sosial dumping.¹³ Kabotasjekjøring, transport mellom steder i et annet land enn transportøren hører hjemme, er blitt omfattende. Det er i utgangspunktet ikke tillatt i Norge, men transportører fra EØS-land kan lovlig kjøre tre kabotasjeturer innen én uke, før man må kjøre ut av landet. EU-kommisjonen ønsker å fjerne alle begrensninger for kabotasjekjøring, og det er trolig bare et spørsmål om tid før Norge vil møte krav om videre liberalisering i EØS-avtalen. I stedet for et forbud, som burde være enkelt å håndheve, pålegger EØS-avtalen et system som er langt vanskeligere å håndheve. I praksis ser vi at kontrollen er svak, og det eksakte omfanget av ulovlig kabotasje uavklart.

Ut fra de opplevde problemene med blant annet kabotasjekonkurranse, sosial dumping og ulovlig virksomhet, har Transportarbeidetforbundet trukket den konklusjonen at en løsning på problemene ikke er mulig innenfor EØS-avtalen. Forbundets landsmøte i januar 2014 vedtok enstemmig et krav om oppsigelse av dagens avtale. I vedtaket heter det at Transportarbeidetforbundet vil arbeide for:

At Norge sier opp dagens EØS-avtale. En stadig strøm av EU-direktiver og EØS-regler utgjør en trussel mot norske faglige rettigheter, f. eks. vikarbyrådirektivet, postdirektivet, kabotasjereglene og Jernbanepakke 4.¹⁴

Noter:

1. Rapporten «De nordiske aftalemodeller i åbne markeder – udfordringer og perspektiver». NordMod 2030, delrapport 9, 2014.
2. Mot et tredelt arbeidsliv. Norsk arbeidsliv ti år etter øst-utvidelsen av EU. De Facto, Rapport 4:2014.
3. Ibid, side 10.
4. Kilde: Eurostat. 2013-tall.
5. De Facto Rapport 4:2014, side 6.
6. Ibid, side 5.
7. NOU 2012:2 Utenfor og innenfor, side 701.
8. Europols årsrapport 2005 om organisert kriminalitet, forordet.
9. Se for eksempel VG 04.03.2006.
10. De Facto Rapport 4:2014, side 5.
11. Se for eksempel «Politiet: Slik er «edderkoppens» svarte nettverk», Aftenposten 31.10.2014.
12. Schengen grensekodeksen, 2006, del II.
13. De Facto Rapport 4:2014, side 43-44.
14. «Vil si opp EØS-avtalen», 29.01.2014, http://www.transportarbeider.no/kunder/ntf/cms.nsf/pages/vi-si-opp-es-avtalen

Store norske leksikons omtaler av liberalismens historiske forgrunnsfigurer er misvisende fordi «negative» historiske fakta er utelatt.

En tungt dokumentert italiensk avhandling trekker frem i lyset de mørklagte sidene ved liberalismen slik den ytret seg i politisk teori og praksis.

Willy Dahl lektor ved Bergen Katedralskole 1958–63, forskningsstipendiat 1963–65, universitetslektor, senere førsteamanuensis i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo 1965–76, professor ved Universitetet i Trondheim 1977–81 og ved Universitetet i Bergen 1982–94. Viktigste publikasjoner Stil og struktur (1965, siste utg. 1995), Norges litteratur I–III (1981–89), Arnulf Øverland (1989) og Fortellingen om Bergen (2000).

Hvor mye kan vi stole på leksika? For eksempel Store norske, som er lagt ut på nettet til fri bruk, og opplyser om seg selv at det er «redigert av fagfolk» og er «vitenskapelig fundert»?

Jeg spør fordi jeg nylig har lest en bok om visse former for samfunnsøkonomi, sett i historisk perspektiv, mer om den nedenfor. Den gav meg noen tankevekkende opplysninger om flere av de store navnene i statsvitenskap, filosofi og politisk økonomi. Så sjekket jeg Store norske for å se hva man der mener norsk allmennhet trenger å vite om disse navnene.

Først om John Locke, engelsk filosof og politisk teoretiker (1632–1704). Artikkelen begynner med å karakterisere ham som «grunnleggeren av den engelske erfaringsfilosofi eller empirisme», og fortsetter med en klar og lettfattelig ugreiing om hva dette egentlig betyr. Dét er imidlertid ikke det jeg leter etter. Locke hadde nemlig også en annen side. Han er, ifølge leksikonet,

også et av de store navn i den politiske tenknings historie. Med Two Treatises of Government (1690) fremstår han som talsmann for det moderne liberale demokrati preget av åndsfrihet, ytringsfrihet og toleranse […]. Han bygger sin politiske filosofi på tanken om en samfunnspakt og prinsippet om fordeling av den politiske makt i samfunnet på flere instanser. Folkesuverenitet og rettssikkerhet er viktige begreper for ham. […] Hans politiske ideer fikk direkte betydning for statsforfatningen i det nydannede Amerikas forente stater. […] Alt i alt var han en av de store banebrytere for opplysningstidens og liberalismens ideer. […]

Artikkelen er skrevet av Lars Fr. Svendsen, født 1970, professor i filosofi ved Universitetet i Bergen, og prosjektleder i den konservative «tankesmien» Civita.

Mitt neste søk gjaldt Adam Smith (1723–1790), et navn vi ofte møter i dagens politiske og økonomiske debatt, frihandelens og «markedets» første store teoretiker. Etter noen biografiske opplysninger begynner omtalen med å presentere

hans epokegjørende verk An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations. Dette utmerker seg ved stor klarhet i fremstillingen og ble i lang tid et utgangspunkt for videre samfunnsøkonomisk forskning. I sitt verk fremhevet Smith arbeidet som kilde til et lands velstand, og som den første pekte han på den sentrale betydning arbeidsdelingen har for produktiviteten. Smith mente at en forutsetning for at arbeidsdelingen kunne virke, var økonomisk handlefrihet. Når hver enkelt handlet ut fra sin egeninteresse, ville konkurransen som en «usynlig hånd» lede utviklingen mot en harmonisk tilstand til beste for alle. På dette teoretiske grunnlaget stilte liberalistene krav om næringsfrihet innad og frihandel utad. […]

Denne artikkelen er skrevet av Gerhard Stoltz (1923–1991), professor i samfunns-økonomi ved Norges Handelshøyskole fra 1962.

Om begge disse leksikonartiklene gjelder det at det som står, er korrekt. Det er bare det at det mangler noe i dem begge. Her kommer et supplement.

John Locke, denne «talsmann for det moderne liberale demokrati preget av åndsfrihet, ytringsfrihet og toleranse», eide aksjer i «Royal African Company», som drev med transport av slaver fra Afrika til Amerika. Ikke uventet var han i sine teoretiske skrifter en varm forsvarer av slaveriet i de britiske koloniene – av slaveeiernes «absolutte rett» over sin «eiendom». Det samme gjaldt for de hvite som koloniserte Amerika, og som møtte motstand fra urbefolkningen. Indianerne kjente ikke begreper som arbeid, eiendom og penger. Områdene de bodde i, var ukultivert land og derfor etter de hvite inntrengernes mening åpent for sivilisering: Guds vilje omfattet arbeid og privat eiendom, og han ønsket sikkert ikke at den verden han hadde skapt, skulle forbli ukultivert felleseie. Indianere som satte seg til motverge, kunne som vanlige kriminelle liknes med «ville beist», og det var enhver manns rett å utrydde disse rovdyrene som truet hans eksistens. Mente Locke.

Hva så med Adam Smith?

Om ham visste jeg på forhånd at de som i dag har ham som sosialøkonomisk husgud, burde ha lest litt mer av hans sosialfilosofiske skrifter (Theory of Moral Sentiments, 1759), der han vektlegger etiske begreper som «sympati» og «ansvar». Men omtalen av ham trenger enda litt mer supplement.

I motsetning til Locke var Smith kritisk til slaveriet som institusjon. Han var også fullt klar over at underklassen i England ikke levde under særlig bedre forhold enn slavene i Amerika. Men det er noe underlig inkonsekvent i hans tanker om hvordan disse forholdene kunne bedres. Det å få bukt med slaveriet, ville sannsynligvis være lettere for en eneveldig, despotisk statsmakt enn for en «fri regjering» basert på valgte representanter – fordi en lovgivende forsamling bestående av slaveeiere aldri ville komme til å vedta noen lov som stred mot deres egne økonomiske interesser. Han lovpriste England som frihetens høyborg – men overså det faktum at det var engelske foretak som var mest effektive når det gjaldt transport av slaver fra Afrika til Amerika. Smith kunne også se at forholdene i landets gruver og i «arbeidshusene» var utålelige – men han trakk ikke den slutning at denne underklassen burde få noen politisk makt: På grunn av det harde, ensformige arbeidet ble en lønnsarbeider i alminnelighet «så dum og uvitende som det var mulig for et menneskelig vesen å bli», og følgelig ute av stand til å delta i et rasjonelt ordskifte. Det måtte ikke være tillatt for arbeidsfolk å slutte seg sammen i foreninger for å øve press på arbeidskjøperne – ja, også organiserte hjelpekasser for fattige, syke, enker og foreldreløse burde forbys ved lov. Slikt ville nemlig være «konspirasjoner mot offentligheten». – Intet måtte hemme det frie markeds «usynlige hånd»!

Like interessant er artikkelen om Alexis de Tocqueville (1805–1859). Store norske presenterer ham som «Fransk politiker, historiker og samfunnsforsker», «i ettertiden mest kjent for sine banebrytende historiske og samfunnsvitenskapelige arbeider». Et av de viktigste arbeidene hans er De la Democratie en Amerique, som kom ut i 4 bind 1835–40.

Og så står det ikke mer om det verket. Her trengs det utfylling:

De fire bindene er en lang lovprising av det politiske systemet i USA, slik Tocqueville hadde opplevd det etter en reise i landet i 1830-årene: folkesuvereniteten, de frie valgene, rettssikkerheten, pressefriheten. Korrekt og positivt, alt sammen hvis man ser bort fra det faktum at verken de importerte, svarte slavene eller den indianske urbefolkningen hadde noen glede av dette demokratiet.

Tocqueville var ikke blind, han så nok dette – men han valgte å skildre styringssettet i USA som demokratisk modell. Dermed styrte han unna den logiske selvmotsigelsen i et frihetsbegrep som bare skulle gjelde for en utvalgt del av befolkningen. Når det gjaldt den hvite manns rett til å erobre og kolonisere indianernes land, delte han den vanlige holdningen i samtiden – det at disse territoriene var «tomme», og at det var erobrernes plikt å sivilisere dem. At dette medførte individuelle og sosiale tragedier blant urinnvånerne, var beklagelig, men nødvendig.

Den samme holdningen kom til uttrykk hos politikeren Tocqueville en mannsalder etterpå, da Frankrike var i gang med å kolonisere på den andre siden av Middelhavet – i Algeria. Han viste til «den amerikanske modellen»: Arabere som gjorde motstand, måtte slås ned. De måtte ikke få utvikle større byer eller bosetninger, og de skulle straffes kollektivt hvis de drepte europeiske nybyggere. Ulike lover skulle gjelde for de to folkeslagene.

Straks vi har brukt vold i storformat, i erobringen, må vi ikke vike tilbake for de mindre formene for vold som er absolutt nødvendige for å konsolidere stillingen.

I Store norske handler mesteparten av artikkelen, forfattet av Ole T. Berg, om Tocquevilles sjelsliv: Han gled inn i melankoli etter hvert som den industrielle utviklingen med nødvendighet førte til at «tradisjonelle verdier som aristokrati, ære, lokalfølelse, religion og kulturell variasjon gikk til grunne.»

Kontra-historie med fortiete fakta   

Den boken som har fortalt meg dette, bærer i den engelske oversettelsen tittelen Liberalism. A Counter History. Den er skrevet av Domenico Losurdo, født 1941. I Wikipedia opplyses det om ham at han er en «Italian philosopher, historian, political theorist and Marxist intellectual». På engelsk kom boken ut i 2011 og nå, i 2014, som paperback. Den er ikke essayistisk synsing; alle fakta, alle sitater er belagt med bibliografiske henvisninger i god vitenskapelig tradisjon.

Losurdo åpner med et lengre definisjonskapittel om dette mangetydige ordet «liberalisme». Deretter følger først kapitler om liberalismen og negerslaveriet, og om vilkårene for den hvite, britiske underklassen i liberalismens gjennombruddsår. Så følger han liberalistisk teori og praksis opp gjennom 18- og 1900-tallet i flere europeiske land og – særlig – i USA. Gjennomgangstemaet er at den økonomiske liberalismen i både utspring og fortsettelse er en politisk teori for overklassen, sterkt forbundet med forestillingene om den hvite rasens overlegenhet, og at demokratiet som vi kjenner det, er kjempet igjennom mot overklassens interesser.

Vår egen historie byr på en interessant parallell: Flere historikere har i år kritisert påstandene om at 17. mai-grunnloven fra 1814 var et gjennombrudd for demokratiet. Tvert imot gjaldt det for fedrene på Eidsvold å sette grenser for folkelig innflytelse; kampen for allmenn stemmerett var ikke over før i 1913.

Det er, selvfølgelig, ikke bare Locke, Smith og Tocqueville som får historikerens kritiske lys rettet mot seg. En lang rekke av liberalismens forgrunnsfigurer – blant andre Jeremy Bentham – får også mindre flatterende sitater hentet frem. Litt bedre går det med John Stuart Mill (1806–1873). Han var erklært motstander av slaveriet, og en forkjemper for kvinnesaken. Men det er tydelige innslag av rasetenkning hos ham – hvite, vestlige folkeslag er andre overlegne. I liberalismens og frihandelens ånd forsvarte han britenes opiumskrig mot Kina – mer om dét nedenfor.

Slaveriet, og holdningen til indianerne, hadde sine forsvarere godt oppover på 1800-tallet – og i politisk praksis. Her kan det være nyttig å se nærmere på to dokumenter som ofte nevnes blant inspirasjonskildene til den norske grunnloven av1814.

I den amerikanske uavhengighetserklæringen av 1776 het det i åpningssetningen at «All men are created equal». Dette ble vedtatt av en forsamling som for en stor del bestod av slaveeiere. Går vi så til grunnloven, konstitusjonen av 1787, finner vi at den skjelner mellom «free persons» i motsetning til «all other persons». Denne siste kategorien omfattet naturligvis slavene. I fortsettelsen blir denne kategorien kalt «persons held to Service and Labour». Hvis slike «personer» rømte over grensen til en annen stat, var det en plikt å levere dem tilbake til den som hadde krav på deres tjenester. En slave var nemlig en fri manns eiendom. Og eiendomsretten var grunnlovfestet. Ordet «slave» ble ikke brukt i konstitusjonen – en språklig fiffighet som dekker over det forhold at begrepet «men» – mennesker – slett ikke omfattet alle mennesker. De politiske og økonomiske rettighetene var forbeholdt den sosiale eliten. Den skulle styre landet etter Lockes maktfordelingsprinsipp, med skiller mellom den utøvende, den lovgivende og den dømmende makt. Og ordet, retten til å uttrykke meninger, var fritt – for eliten.

USAs tredje president (1801–1809) var Thomas Jefferson. Han «hadde en stor del av æren for utformingen av den amerikanske uavhengighetserklæringen», heter det i Store norske, som også forteller at han «var ikke bare en tradisjonsskapende politiker», men også «en betydelig tenker og vitenskapsmann». Det står ikke at en av hans tanker var at sameksistens mellom svarte og hvite på likeverdig grunnlag var umulig; noe sånt ville stride mot «de reelle forskjeller som naturen har skapt», og ende med at en av rasene ble utryddet.

Andrew Jackson var den syvende president i rekken (1829–37). Som general beseiret han seminole-indianerne i Florida i 1818, og hans presidenttid «betegnet et systemskifte i amerikansk politisk liv og en demokratisering av det amerikanske samfunn», heter det i Store norske. Det står ikke at han var slaveeier, at han ville deportere og desimere indianerne, eller at han gav postvesenet ordre om ikke å distribuere skrifter som gikk inn for å avskaffe slaveriet.

Naturligvis er det ikke bare i USA vi finner eksempler på at den herskende klasse med frihetens banner vaiende, undertrykket og utbyttet sine medmennesker. England var i en lang periode et eksempel på den mest flagrante dobbelmoral. På 1800-tallet var slaveri forbudt i moderlandet, men tillatt i koloniene rundt om i verden. En spesiell gruppe sjøfolk levde under rene slaveforhold: de som var «presset» til tjeneste om bord på orlogsfartøyene. For å sikre imperiets interesser rundt om i verden måtte man bygge opp en krigsflåte som ble verdens største og kraftigste – så stor at det var umulig å skaffe mannskap til alle på fri-villig basis. Løsningen ble å bruke tvang: I havnene kunne nesten hvem som helst fra de lavere samfunnsklasser med makt bli ført om bord i krigsskipene for så å gjøre tjeneste i mange år, under en brutal disiplin som var langt verre enn den som de fleste svarte slavene i de amerikanske koloniene måtte tåle. Denne ordningen ble innført alt på slutten av 1600-tallet. Den opphørte i praksis etter napoleonskrigene, i 1815, står det å lese på informasjonssidene til Royal Naval Museum Library. Da er det litt merkelig at den britiske orlogskapteinen Frederic Marryat (1792–1848) i 1822 gav ut brosjyren Suggestions for the Abolition of the Present System of Impressment in the Naval Service.

 Minnene om kolonimaktenes forbrytelser mot menneskeheten er politiske faktorer den dag i dag. For de som styrer kinesisk utenrikspolitikk, er Opiumskrigen ikke glemt. Store norske igjen:

Opiumskrigen, navn på krigen mellom Storbritannia og Kina 1839–42. Den direkte foranledning var den illegale handel som bl.a. britene drev med opium i Kina, og krigen startet da kineserne beslagla et stort opiums-parti som tilhørte en britisk kjøpmann. Kina led nederlag og ble ved freden i Nanjing tvunget til å avstå øya Victoria (Hong Kong) til Storbritannia, samt åpne fem havner for utenlandsk handel: Guangzhou (Kanton), Shanghai, Xiamen (Amoy), Fuzhou og Ningbo. Kina måtte også betale krigsskadeerstatning. Opiumskrigen var den første i en rekke begivenheter på 1800-tallet som åpnet Kina for utenlandsk handel og vestlig inn-flytelse.

Den store liberaler John Stuart Mill forsvarte denne imperialistiske «begivenheten»: Kinesernes innførselforbud var imot frihandelens prinsipper og krenket kjøpernes rettigheter! Det sjenerte ham altså ikke at markedsideologien ble innført med kanoner. Kineserne var jo et tilbakestående folkeslag.

Når man leser Liberalism, blir det lettere å forstå den mistro og det hat som «Vesten» i dag møter i det som vekselvis kalles «ut-viklingslandene» og «den tredje verden» – mistroen og hatet som er bakgrunnen for det som vestlige politikere og presse kaller «ekstremisme» og «terrorisme».

De fleste konkrete opplysningene i boken om elendigheten som slavene og «de lavere klasser» levde under, er kjent fra før. Likevel er det en rystende opplevelse å oppleve dem samlet og paradert, som konkrete vitnesbyrd om den råskapen og ufølsomheten som må ha dominert hos svært mange hvite mennesker i «den vestlige verden», – folk som altså holdt eiendomsretten hellig og erklærte seg som forkjempere for demokrati og frihet.

Selektiv folkeopplysning   

Så kan vi igjen vende tilbake til Store norske. Eksemplene ovenfor – Losurdu har mange flere – viser at artiklene om filosofer og samfunnsøkonomer i Store norske er skrevet etter pop-prinsippet räkna de lyckliga stunderna blott. Da kan man spørre: Hvorfor har forfatterne levert fra seg slike ufullstendigheter?

De har selvfølgelig hatt kjennskap til det som jeg har kalt «utfyllende opplysninger»; noe annet er utenkelig når det gjelder skolerte fagfolk som har fått oppdragene fra redaksjonen av vårt største og mest representative leksikon. Vi kan også uten videre se bort fra den mulighet at de har underslått disse opplysningene for å la liberalismen fremstå i et så flatterende lys som mulig. Mangt kan sies om liberalistiske akademikere, men de fusker ytterst sjelden med kontrollerbare fakta.

Da gjenstår bare én mulig forklaring: Den at plasshensyn – artiklene måtte nødvendigvis komprimeres – har ført til at de bare har tatt med det som de synes er det viktigste ved de biograferte. Og slik sett har de gjort jobben: Artiklene er – la meg si det en gang til – korrekte så langt de rekker. Det er disse teoriene og lærebygningene som har hatt mest gjennomslag i praktisk politikk og faglig diskusjon.

Dreier det seg da bare om tilfeldigheter, det at to sosiale fenomener – liberalisme og undertrykkelse – opptrer samtidig? Eller kan råskapen til Locke forklares som et utslag av en samtid som var mer barbarisk enn vi kan forestille oss i dag? Rasetenkningen som var så utbredt i liberale kretser på 1800-tallet – er det så enkelt at disse politiske tenkerne var barn av sin tid, med dens begrensinger (les: at de ikke visste bedre …).

Nei. Det fantes de som tenkte anner-ledes. Det fantes motkrefter i samtiden. De kom fra to ulike hold: sekulære, radikale tenkere, og fra religiøse kretser – særlig da fra kristelige miljøer utenfor den mer offisielle form for kirkelighet.

Kvekerne, det avvikende protestantiske trossamfunnet som ble grunnlagt i England ca. 1650, var motstandere av alle autoriteter, og konsekvente pasifister. De nektet militærtjeneste og brukte kreftene på humanitært arbeid for forfulgte av alle slag. Naturligvis var de også motstandere av slaveriet; det var mot Guds vilje. Baptister og metodister pådrog seg myndighetenes vrede da de i 1820-årene misjonerte i Britisk Guyana og på Jamaica: Når slavene ble konvertert til kristendommen, fikk de en kultur, en bevissthet og en mulighet for sammenkomster som var uforenlige med den de-humaniseringen som kolonistene representerte. Altså hadde misjonærene skylden. I en svart revolt i Guyana i 1823 ble tre hvite drept; myndighetene innførte unntakstilstand og slaktet 250 slaver. Predikanten John Smith ble dømt og henrettet. På Jamaica brøt det i 1831 ut en revolt som ble kalt «Baptistkrigen». Kolonistene reagerte med å piske, torturere og skyte hundrevis av slaver, og engelske misjonærene ble arrestert, trakassert og ydmyket. På Barbados ødela kolonistene kirker og prøvde å organisere pogromer mot metodistmenigheten. Da gikk de for langt; over hele England protesterte det kristne samfunnet og forlangte effektive tiltak mot kolonistene som holdt negre som slaver, og forfulgte kristne. Disse hendelsene var medvirkende til at opinionen snudde også i det politiske miljøet i England. Der resonnerte man også pragmatisk: skulle flere svarte revolter «nedenfra» unngås, måtte slaveri bli forbudt ved lov.

Den berømte ordbokredaktøren Samuel Johnson (1709–1784) ironiserte: «How is it that we hear the loudest yelps for liberty from the drivers of negroes?» Granville Sharp (1735–1813) publiserte i 1769 den første offentlige kritikken av slaveriet i pamfletten A Representation of the Injustice and Dangerous Tendency of Tolerating Slavery. Med utgangspunkt i en annonse i New York Journal, som indikerte at en svart kvinne og den treårige datteren hennes kunne bli solgt separat, som om de var ei ku og en kalv, konkluderte Sharp med at man ikke måtte la seg villede av «theatrical bombast and ranting expressions in praise of liberty» fra de amerikanske slaveholder-rebellene. Den engelske teologen, filosofen og økonomen Josiah Tucker (1713–1799) fikk av Karl Marx i Das Kapital attesten:

           Bortsett fra at han er prest og Tory, er han en hederlig mann og en kompetent politisk økonom.

Tucker var en skarp kritiker av Englands dominerende rolle i slavehandelen:

We […] the boasted Patrons of Liberty, and the professed Advocates for the natural Rights of Mankind, engage deeper in this murderous Traffic than any Nation whatever.

I rekken av radikale kritikere av slaveriet og særlig det liberalistiske Englands rolle i denne institusjonen, finner vi også moralfilosofen Immanuell Kant (1724–1804).

I traktaten Zum ewigen Frieden (1795, oversatt til engelsk allerede året etter), hevdet han at det var England som representerte slaveri og barbari.1

I Das Kapital bruker Marx en mengde konkrete opplysninger om tilstanden i slavestatene og i arbeiderklassen i Vesten som eksempler på det han kalte «borgerskapets råskap». Slik føyer også han seg inn i rekken av sekulære humanister som ordla kritikken mot liberalismens utsvevelser. Men Losurdo er ikke ukritisk mot Marx. Han følger ham et godt stykke på vei, men mener at Marx så for positivt på politiske revolusjoner der borgerskapet frigjorde seg fra føydalismen: Den politiske, amerikanske revolusjonen i 1776 påskyndet indianernes tragedie, og den skapte en stat som legitimerte det å legge slaver i lenker.

Det hvite, frie overmenneske

Igjen og igjen finner vi at det liberalistiske tenkesettet, fra Locke til Stuart Mill og enda lenger, rommer forestillinger om elitens rett til å herske (og nyte frihetens goder). I politisk praksis i Vesten, og i liberalistisk teori i tiden frem mot den første verdenskrigen finner vi en rasetenkning og voldsforherligelse som fikk full utfoldelse i nazistenes teori og praksis noen få årtier etter. Theodore Roosevelt (1858–1919), USAs 26. president (1901–1909), han som så koselig er avbildet på et norsk sigarettmerke (Teddy), skrev i 1894 en generell advarsel til «mindreverdige raser»:

Hvis en av dem skulle angripe den «høyt-stående» rase, ville den (= de hvite) ha rett til reagere med en utryddelseskrig med det formål å drepe menn, kvinner og barn.

For 1800-tallets liberalere var det imidlertid ikke bare ikke-vestlige folkeslag som var mindreverdige. Heller ikke den hvite underklassen i Vesten, de eiendomsløse, var «verdig friheten». Man kunne ikke slippe «massene» inn i det gode selskap. Det kunne ikke komme noe godt fra den ukultiverte, uopplyste og rå allmuen. Igjen er det grunn til å minne om at den formen for folkestyre som eidsvollsfedrene instituerte i 1814, begrenset stemmeretten med kriteriene menn, embete og eiendom.

Også her kom motkrefter til orde. Vi kan hente to eksempler fra skjønnlitteraturen – et engelsk og et norsk.

Elegy Written in a Country Churchyard er tittelen på det mest kjente diktet til poeten Thomas Gray (1716–1771). Dikteren står på en landsens kirkegård og ser på rekkene av gravsteiner: Under dem ligger begravde muligheter som aldri fikk utfolde seg:

Perhaps in this neglected spot is laid / Some heart once pregnant with celestial fire,

og

Full many a flower is born to blush unseen.

Det er den samme tanken vi finner i Henrik Wergelands Til en Gran i Digte. Anden Ring (1833):

Klag ei; thi mangtet Hjerte, der
Model for Himmeldomer er,
ukjendt, i Pjalter slaaer.
Tungsindig sidder paa sit Fjell,
en ledig Helt, en ubrugt Tell;
en Byron tidt, en Platos Sjel
i Folkets Sværm forgaaer.

To poeter var altså i stand til å se lenger enn liberalismens og «frihetens» store tenkere.

Enda en gang tilbake til Store norske.

Det har en litt større artikkel om oppslags-ordet «liberalisme», signert av Ole T. Berg og Aksel Braanen Sterri. Den er et hakk eller to bedre enn spesialartiklene om liberalerne, for så vidt som den gjør greie for ulike utviklingsformer innenfor liberalismen, og ender med å stille opp motsetningen mellom to moderne liberale tenkere: På den ene siden John Rawls, som mener at sosiale og økonomiske ulikheter bare skal «godtas hvis de er til størst fordel for de dårligst stilte og hvis de er knyttet til stillinger og posisjoner alle kan konkurrere om på like vilkår», og på den andre siden Robert Nozick, som har argumentert for «at de fleste former for omfordeling er uforenlige med respekten for menneskelige rettigheter.»

Men heller ikke denne artikkelen reiser spørsmålet: Er det en klar årsakssammenheng mellom det liberalistiske tankegods og all den undertrykkelse og rasisme som har fulgt liberalismen i praksis?

Losurdo verken stiller eller svarer på det spørsmålet. Som marxist er han selvfølgelig ikke blind for det vi kan kalle de positive sidene ved liberalismen: Den er en historisk drivkraft i utviklingen av produksjonskreftene, den er en av forutsetningene for ideen om universale menneskerettigheter, og den har vist evne til selvkritikk og selvkorreksjon. Men i historiske fremstillinger, i oppslagsverk og i nyliberalernes politiske argumentasjon blir liberalismens tankefedre skildret fullstendig hagiografisk – som helgenskikkelser; les artiklene i Store norske selv! Igjen: de leksikalske opplysningene er korrekte, så langt de rekker. Men i og med at så mange historiske fakta er utelatt, har forfatterne fratatt leseren, hun som søker opplysning, muligheten til å spørre: Er det mulig at det er en logisk sammenheng mellom lærebygningene og den uomtalte politiske praksisen? Var – og er – rasetenkningen, voldsbruken og likegyldigheten overfor andre menneskers lidelser – en følge av den sosiale elitens frihetsideer?

Noter:

1. Ayn Rand (1905-1982), en forfatter med høy stjerne hos dagens nyliberalister – også i Norge – hevdet at Kant var «et monster» og «den ondeste mannen i menneskehetens historie». Ref. Tor Dishington Johansen: «Historiens ondeste menneske?» Ayn Rand og Immanuel Kant» i Materialisten, nr. 1/2 2014.

Miljøpartiet De Grønne (MDG) har i løpet av kort tid gått fra å være et parti for spesielt interesserte til å bli et parti med en viss innflytelse i norsk politikk. Med mer enn 5 000 medlemmer og mer enn 130 lokallag landet rundt, kommer det neppe til å stoppe med det første.

De fremstår i dag som et friskt pust i en faststivnet og monoton politisk offentlighet, samtidig som de har klart å gjøre seg til det mest åpenbare valget for mange av dem som er opptatt av miljøvern.

Mathias Bismo har hovedfag i sammenlignende politikk, og er med i redaksjonen til tidsskriftet Rødt!.

På tross av partiets mantra om uavhengighet fra blokkene, er det politiske rommet de forsyner seg av, i hovedsak til venstre for sosialdemokratiet. Særlig for SV har dette vært katastrofalt. Partiet lekker i begge ender, og er i ferd med å bli mindre enn nettopp MDG. Men det er heller ikke tvil om at de også forsyner seg grovt av velgergrunnlaget til Rødt, særlig i de større byene. I forbindelse med valgene i 2011 og i 2013, kom de største fremgangene for MDG i Oslo i de sentrumsnære bydelene der Rødt gikk mest tilbake. Også i Bergen, som for en ti års tid siden var RVs sterkeste storby, har MDG gjort store innhogg i tradisjonelt sterke RV/Rødt-valgkretser, så vel som i valgkretser der SV tidligere har pleid å stå sterkt.

Grønne krigere

Fred og nedrustning var helt sentrale programpunkter for Die Grünen i Vest-Tyskland i partiets tidlige år. Kravet var utmelding av NATO, ensidig nedrustning og en omlegging av forsvaret til et ikkevoldsforsvar.

Da det ble klart at partiet ville gå inn i regjering i 1998, kunne likevel påtroppende utenriksminister Joseph Fischer berolige dem som var bekymret – grønn deltakelse i regjeringen ville ikke bryte med kontinuiteten i tysk utenrikspolitikk. Og da NATO året etter gikk til krig mot Jugoslavia, var det et så godt som samlet parti som stilte seg bak den tyske deltakelsen, akkurat som de senere skulle gjøre i forbindelse med angrepet på Afghanistan. Fra 1998 til 2002 ble tyske utgifter til militære utenlandsoperasjoner tidoblet – med Die Grünen som regjeringspartner.

I følge partiet selv, er det ingen motstand mot NATO i partiet lenger. Ledende grønne politikeres holdning til krigen mot Libya i 2011 illustrerer dette i all sin groteskhet. Denne gangen bestemte tyske myndigheter, med Angela Merkel i spissen, seg for ikke å delta. Den krasseste kritikken mot dette valget kom imidlertid ikke fra egne rekker – anklagene om at Tyskland ikke tok sitt internasjonale ansvar på alvor kom tvert imot fra prominente grønne politikere som Joseph Fischer og Daniel Cohn-Bendit. Eller som parlamentsmedlem Tom Koenigs, som på 70-tallet ble kjent for å ha skjenket deler av sin millionarv til FNL og motstandsbevegelsen i Chile, sa det – siden Tyskland under rød-grønt styre åpnet for våpensalg til Gadaffi, hadde Tyskland et særlig ansvar for å delta i aksjonene.

Det er selvsagt vanskelig å vurdere hva et parti i sin gjennombruddsfase egentlig er. Kommunepolitisk har de fått liten anledning til å gjøre seg bemerket, på Stortinget enda mindre. Det er heller ikke hensiktsmessig å vurdere dem ut fra partiprogrammet alene. Riktignok gir programmet klar beskjed om at det ikke er et revolusjonært venstreparti, og derfor rent prinsipielt ikke burde utgjøre noen konkurrent til Rødt, men virkelighetens verden er nå ganske annerledes enn partiprogrammenes verden. Derimot kan det være hensiktsmessig å se på bevegelsen internasjonalt. Ulikt Norge, har land som Sverige, Finland og Tyskland lang erfaring med grønn tilstedeværelse i den politiske offentligheten. Selv om det selvsagt er forskjeller mellom de ulike grønne partiene i disse landene, og mellom dem og MDG, så er det mulig å spore visse tendenser hos disse partiene, tendenser som også kan være nyttige for å forstå vårt hjemlige, ikke lenger fullt så lille, grønne parti.

Tre faser i grønn politikk

Veldig grovt, kan de grønne partienes utvikling skilles ut i tre faser: en radikal fase, en sosialdemokratisk fase og en sentrumsfase. Dette er for så vidt ingen enhetlig utvikling for alle partiene, og tendensene har variert noe fra land til land, men det kan likevel være nyttig for å skape en ramme for å forstå og forholde seg til MDG og den internasjonale bevegelsen de er en del av.

Den radikale fasen er nært knyttet til selve grunnlaget for at partiene i sin tid ble stiftet. Mens et parti som SV, og for så vidt også RV/Rødt, oppsto gjennom utbrudd fra etablerte partier, oppsto de grønne partiene i hovedsak i miljøer utenfor det etablerte politiske miljøet. Blant de viktigste kampsakene var miljø, kvinnefrigjøring, krigsmotstand og ikke minst motstand mot atomkraft. Dette var til dels også saker som hadde støtte i etablerte partier, men i motsetning til hos disse, inntok de grønne partiene en langt mer radikal posisjon. Slik kan også den radikale fasen forstås som en legitimeringsfase, det vil si en fase der et parti definerer sin egen posisjon vis-à-vis de øvrige partiene.

I denne fasen sto blokkuavhengigheten sterkt, da i form av en kritikk av hele det etablerte politiske systemet. Særlig i Vest-Tyskland hadde det grønne partiet en periode en svært utpreget radikal profil, noe som både hadde å gjøre med hvem som utgjorde det nye partiet og hvordan de etablerte politiske partiene valgte å forholde seg til nykommeren. I denne fasen var det uaktuelt for dem å ta stilling for ett parti fremfor et annet eller å bidra til flertalls-koalisjoner. Det etablerte politiske systemet var ute av stand til å håndtere problemene på en tilfredsstillende måte, mente de, det måtte dype samfunnsmessige endringer til. Deltakelse i folkevalgte organer var derfor først og fremst et redskap for å bygge bevegelsen, og det ble iverksatt en rekke tiltak i partiorganisasjonen for å bygge opp under dette, tiltak som det fortsatt eksisterer rester av, dog i en noe pervertert form.

Den sosialdemokratiske fasen utviklet seg som en reaksjon på den radikale fasen, og det var særlig to faktorer som bidro. For det første møtte de på det valg- og representasjonsdilemmaet som ethvert utenforparti blir konfrontert med i møtet med det etablerte systemet. Så lenge man ikke har utsikter til makt, er det lett å stille vidtrekkende krav, men idet dette endrer seg, vil det fort oppstå forventninger om resultater. Dermed blir det også vanskeligere å opprettholde de vidtgående kravene. I møtet mellom et maksimumsprogram og et minimumsprogram, vil dermed minimumsprogrammet fort vinne frem. For det andre foregikk det en viss politisk loftsopprydding i de etablerte partiene, og særlig blant de sosialdemokratiske partiene ble det en økt oppmerksomhet rundt grønne kjernesaker. Dermed ble det stadig vanskeligere å opprettholde den radikale blokkuavhengigheten.

Allerede i 1985 gikk det tyske grønne partiet inn i den sosialdemokratisk ledede delstatsregjeringen i Hessen. Dette avfødte en opprivende strid som nesten rev partiet i filler, en strid som til slutt ble vunnet av den samarbeidsvillige fløyen. I 1989 gikk de inn i delstatsregjering i Berlin, og i årene som fulgte ble de sosialdemokratenes viktigste partner når delstatsregjeringer skulle settes sammen. I 1995 gikk det finske grønne partiet inn i regjering sammen med sosialdemokratene, og i årene etter skjedde det samme i Frankrike, Tyskland og Belgia. De grønne partiene etablerte seg som lojale støtte-spillere for sosialdemokratisk politikk, og deres viktigste oppgave ble å gjøre den sosial-demokratiske politikken grønnere, parallelt med at de også tilpasset seg sosialdemo-kratiet på andre områder, som utenriks- og forsvarspolitikk, arbeidslivspolitikk osv.

På samme måte som den sosialdemokratiske fasen oppsto ved at de sosialdemokratiske partiene inntok en grønnere skikkelse, er sentrumsfasen delvis en følge av manglende resultater i dette samarbeidet og delvis en følge av at også de tradisjonelle høyrepartiene etter hvert fikk en grønnere ham. Det var ikke like åpenbart at det var enklere å få gjennom grønne reformer sammen med sosialdemokrater enn det var sammen med konservative, liberalister eller kristendemokrater. Dermed var heller ikke samarbeidsformene like åpenbare. I 2006 gikk det tsjekkiske grønne partiet inn i en regjering ledet av landets konservative parti, mens det irske partiet i 2007 gikk inn i en regjering ledet av Fianna Fáil, partiet som mer enn noen andre blåste opp den bobla som bare få år senere skulle sende Irland ut i en gjeldskrise av dimensjoner. I 2008 gikk det tyske partiet inn i en kristendemokratisk ledet delstatsregjering i Hamburg, og de har siden samarbeidet både med sosialdemokrater og kristendemokrater, alt etter hva som har passet seg.

På mange måter har blokkuavhengig-heten gjenoppstått i denne fasen, men i en svært annen form. Mens det i den radikale fasen betydde at ingen av blokkene hadde en politikk som innbød til samarbeid, betyr det i denne fasen at de velger den blokken som gir dem flest konsesjoner. I likhet med i den sosialdemokratiske fasen, er det også en tendens i sentrumsfasen at de tilpasser seg koalisjonspartnerens politikk, men forsøker å gjøre den noe grønnere. Dermed blir koalisjonspartneren vel så viktig i det store bildet.

Politisk transformasjon

Skiftet fra den radikale til den sosialdemo-kratiske fasen kan, hvis man skal legge en annen terminologi til grunn, beskrives som et skifte fra en revolusjonær til en reformistisk posisjon. Andre partier har også hatt samme utvikling, noe vi fra norsk historie kjenner best fra APs utvikling i mellomkrigstiden, men som vi også har sett med SV og delvis også RV/Rødt. Det som imidlertid skiller de grønne partienes utvikling fra disse eksemplene, er forståelsen av de revolusjonære kreftene og dermed hvilke interesser som ligger til grunn for reformpolitikken. Mens sosialdemokratiet, kort fortalt, har gått fra å kreve et samfunn strukturert etter arbeiderklassens grunnleggende interesser som klasse til å kreve konsesjoner for arbeiderklassen i et samfunn strukturert etter borgerskapets grunnleggende interesser, har de grønne partiene fra starten av basert seg på mer diffuse perspektiver. Klasse har bare vært ett av flere momenter i å definere den revolusjonære kraften, og gjennom forvandlingen fra revolusjonært til reformistisk parti, har disse mange momentene gjort det langt enklere for partiet å plassere seg i en sentrumsposisjon.

Den politiske transformasjonen hos de grønne partiene har hovedsakelig tatt to former. For det første har de opprinnelige kravene blitt erstattet av mer forsiktige krav. Selv om det fortsatt ligger et særegent grønt grunnsyn til grunn, er det vanskelig å se dette, ikke bare i den grønne politikken som føres i posisjon, men også den som føres i opposisjon. For det andre har de i økende grad tilpasset seg andre partiers standpunkter, noe som delvis følger av det første punktet, men som i særdeleshet gjelder saker som ikke (lenger) regnes til partienes kjernesaker, der de i enkelte tilfeller plasserer seg svært langt til høyre i partilandskapet.

Den keltiske tigerens død

Før krisa slo ut i full blomst, ble det irske økonomiske mirakelet – den keltiske tigeren – gjerne trukket frem som stjerneeksemplet på hva som var mulig bare man fulgte den nye økonomiske ortodoksien. Lave lønninger, lav selskapsskatt, betydelige støtteordninger for næringslivet og adgang til det indre marked gjorde Irland til et attraktivt land å investere i, og i perioder var den årlige veksten på over ti prosent. Så da bobla sprakk fikk det dramatiske konsekvenser, og som vanlig var det vanlige arbeidsfolk som fikk betale. Arbeidsløsheten vokste, folk ble tvunget vekk fra hjemmene sine og emigrasjonen tiltok.

Den politiske arkitekten bak den keltiske tigeren var partiet Fianna Fáil, som, med unntak av perioden 1994–97, styrte Irland fra 1987 til 2011. Etter valget i 2007 mistet de flertallet de hadde sammen med Progressive Democrats, men inn kom Green Party, som med sine seks representanter i nasjonalforsamlingen bidro til flertall for en regjering de selv valgte å gå inn i. For å gå inn i regjering oppga de blant annet sin motstand mot privatisering av helsevesenet og mot at Irland skulle fungere som transittland for amerikansk militærtransport til Irak. I regjering var det også partiets egen leder John Gormley som, i egenskap av miljøvernminister, fikk ansvaret for å sikre utbyggingen av den svært kontroversielle gassrørledningen i Mayo-provinsen på vestkysten, en gassrørledning som på den tiden kanskje var den fremste symbolsaken for irske miljøvernere. I bytte mot dette fikk de gjennom noe økte bevilgninger til utdanning og vage løfter om skattlegging av klimagassutslipp. Men, kanskje viktigst av alt, maktposisjoner.

Allerede før de gikk inn i regjering, advarte Ciarán Cuffe om at en avtale med Fianna Fáil ville være en pakt med djevelen. «Vi vil bli spyttet ut etter fem år og desimert som parti.» Valget i 2011 ga ham rett – de fikk ikke én eneste representant. Selv om Green Party støttet opp om de grunnleggende aspektene ved den keltiske tigeren, var mye av valgkampen i 2007 rettet inn på kritikk av regjeringen. Men da muligheten til makt bød seg, ble dette kastet på sjøen, og partiet gjorde med ett seg selv til en medspiller for det de kort tid før hadde kritisert. De var ikke det første grønne partiet som gjorde dette, og heller ikke det siste, men sjelden har prinsippene falt så hurtig som de gjorde i Irland.

Resultatet av denne transformasjonen har variert fra land til land. I Irland endte partiets regjeringssamarbeid med Fianna Fáil med at de ble straffet beinhardt av velgerne og feid ut av nasjonalforsamlingen ved neste valg. Det var ikke dette velgerne deres hadde bedt om. Irland er imidlertid et unntak i så måte – uansett hvor mange prinsipper de har forlatt, har de grønne partiene ellers klart å opprettholde oppslutningen. Det som imidlertid ser ut til å ha skjedd, er at velgerne har flyttet seg med partiene, og at de i stor grad tiltrekker seg sentrumsvelgere. I de landene der denne transformasjonen har gått lengst, som Tyskland, Frankrike og Belgia, er dette også mest tydelig – mens rommet for de tradisjonelle sentrumspartiene har blitt mindre, har det, etter lang tid, åpnet seg nye rom til venstre for sosialdemokratiet. Men det endrer ikke ved de grønne partienes historiske misjon – å kanalisere en generasjon radikale krefter inn i et sentrumsparti.

Hvorfor nå?

Selv om MDG først har slått igjennom for alvor de senere årene, har de allerede eksistert i over 25 år. Partiet ble stiftet i 1988 med bakgrunn i en håndfull lokale initiativer som hadde stilt til valg til, og enkelte steder også kommet inn i, enkelte kommunestyrer rundt omkring i landet. Stortingsvalget i 1989 ble imidlertid en skuffelse. Partiet fikk bare 0,3 prosent oppslutning og naturlig nok ingen mandater. Likevel skulle dette faktisk bli partiets beste Stortingsvalg før 2013, og i hvert fall frem til kommunevalget i 2011, fremsto de først og fremst som et obskurt fenomen, på linje med partier som Pensjonistpartiet og Kristent samlingsparti, med en viss støtte enkelte steder, men uten noen som helst plass i den offentlige politiske debatten, på tross av enkelte profilerte medlemmer og støttespillere.

Den grønne bølgen som rullet over Europa på slutten av 80-tallet, traff også Norge. Alvoret gikk inn over stadig flere, miljøbevegelsen fikk et markant tilsig av medlemmer og aktivister og miljøvern ble popkultur, ikke minst blant ungdom. Det var i denne perioden de grønne partiene først ble valgt inn i mange nasjonalforsamlinger, og i de landene der de allerede var representert opplevde de en betydelig vekst. Den antakeligvis viktigste årsaken til at gjennombruddet ikke kom i Norge samtidig, er nok SV under ledelse av Erik Solheim. Han var tydelig inspirert av de grønne partienes fremvekst i blant annet Sverige og Vest-Tyskland, og selv om partiet helt siden stiftelsen hadde hatt en klar miljø-profil, ble partiet et mer rendyrket miljøparti etter at Solheim tok over lederklubba i 1987. Politikken minnet til forveksling på grønn politikk i sin mer sosialdemokratiske versjon. Ikke bare fikk miljøpolitikken en mer prominent plass, mer enn sine forgjengere ivret han også for at denne burde gjennomføres gjennom et forpliktende samarbeid med AP. Ved valget i 1989 fikk partiet 10,1 prosent av stemmene, nesten en dobling fra forrige valg. Det var SV som tjente på den grønne bølga i Norge, ikke MDG.

Det er sannsynligvis flere årsaker til at MDG har slått igjennom i den senere tiden, men når partiet selv peker på de andre partienes manglende evne til å vinne gjennom i miljøpolitiske spørsmål, så har de nok et svært viktig poeng. SVs miljøtroverdighet er tynnslitt etter åtte år i regjering, og heller ikke de andre partiene som ynder å fremstille seg som miljøpartier, særlig Venstre og KrF, har særlig mye mer å vise til. Samtidig kommer man heller ikke forbi at den tiltagende blokkdelingen av norsk politikk har vært medvirkende. Den politiske debatten har i økende grad kretset rundt hvem som er best egnet til å sitte i regjering, og det å kritisere en regjering man selv støtter, sitter stadig lenger inne. MDG, derimot, kritiserer både Høyre og Arbeiderpartiet, og selv om de allerede etter kommunevalget i 2015 nok vil bli tvunget til å moderere seg noe, alt etter hva de velger, så representerer dette et friskt pust.

Grønn kapitalisme?

Miljøspørsmål utgjør selve kjernen i MDGs politiske profil. Allerede her skiller de seg fra sine større søsterpartier i sin gjennombruddsfase, der også fred, sosial utjevning og, der det var relevant, atomkraft ble tillagt minst like stor vekt. Denne forskjellen burde imidlertid ikke være overraskende, tatt i betraktning den økende oppmerksomheten rundt klimaendringene. Derimot er det også et annet aspekt ved denne forskjellen. Mens de grønne partiene for rundt 30 år siden vektla sammenhengene mellom de ulike delene av partienes kjerneområder, har disse sammenhengene blitt skjøvet mer i bakgrunnen. Dette er selvsagt ikke bare MDGs egen skyld, det ideologiske klimaet har bidratt sterkt til å fragmentere og individualisere politikken, men det påvirker like fullt deres mulighet til å utgjøre en forskjell.

Die Energiewende – når strømmen blir et luksusgode
– De Grønne vil iverksette en norsk Energiewende. (Askild Gjerstad, 1. kandidat for MDG i Troms)

Die Energiewende, eller energiomleggingen, regnes som en av Die Grünens største seire i Tyskland. Helt siden partiet ble stiftet har et helt sentralt punkt i partiprogrammet vært at den (vest)tyske energiforsyningen må flyttes fra ikke-fornybare til fornybare energikilder. Men der ansvaret tidligere ble lagt på industrien, er det nå de som allerede har minst som skal finansiere gildet.

Hovedessensen i programmet er at man i stedet for å straffe dem som produserer ikke-fornybar energi skal belønne dem som produserer fornybar energi. Dette gjøres ved hjelp av et subsidiesystem der produsenter av fornybar energi gis garantier for en pris som ligger over markedsprisen, og pengene til dette genereres av en hel rekke ulike former for avgifter til forbrukerne. Siden 2000 har strømregningen for den gjennomsnittlige tysker blitt mer enn fordoblet – om lag 2/3 av økningen skyldes disse avgiftene.

Ved siden av større vindmølleprosjekter og lignende, finansierer også subsidiene solcellepaneler som gjerne legges på tak av private bolighus. Også disse har rett til de samme subsidiene, noe som gjør at de kommer bedre ut av det økonomisk enn om man ikke gjør det. En tur på den tyske landsbygda viser at dette har vært vellykket – mange steder er det nå flere hus med enn uten synlige solcellepaneler på taket. Men dette har også sin pris. Bare halvparten av den tyske befolkningen eier egen bolig, mens den andre halvparten befinner seg på leiemarkedet. Den sistnevnte halvparten må selvsagt betale avgiftene på strømmen, som alle andre, men siden de ikke eier boligen, vil de ikke kunne benytte seg av subsidiene. Dermed blir det denne halvparten som finansierer villaeiernes pengebesparende tiltak. Legger vi til at reallønna i Tyskland har stått mer eller mindre på stedet hvil siden 2000, og at den i enkelte grupper har gått ned, takket være Hartz-reformene som den rød-grønne regjeringen i sin tid fikk igjennom, innebærer dette at strømmen er i ferd med å bli et luksusgode. I følge forbrukerorganisasjonen VdK er det om lag 600 000 husholdninger som årlig får strømmen kuttet fordi de ikke klarer å betale dette. Å få den på igjen koster fort ytterligere 100 euro.

Die Grünen skal selvsagt ikke ha det fulle ansvaret for dette. Prosjektet ble iverksatt av Merkel, men det er ikke til å komme forbi at Die Grünen har vært en helt sentral pådriver. Etter hvert som de sosiale konsekvensene har åpenbart seg, samtidig som det foreløpig ikke har vært noen merkbar nedgang i klimagassutslippene, har flere partier tatt til orde for å endre innretningen. Men ikke Die Grünen.

MDGs styrke sammenlignet med de øvrige stortingspartiene, er at de møter klimatrusselen med et helt annet alvor. I stedet for å henfalle til eventyr og fabuleringer om markedsløsninger og klimakvoter, maner de til handling her og nå. Men i dette, kaster de samtidig alle andre kort. Andre politiske saker blir ikke bare underordnet dette imperativet, de blir gjort irrelevante. Deres uttalte mål er en grønn blokk, men hva annet enn grønn denne blokken skal være, sier de fint lite om.

Klimakrisa er nært knyttet til den massive forbruksveksten som har funnet sted i vår del av verden de siste par hundre årene. Ut fra denne sammenhengen konkluderer MDG med at veksten må stagges. Dette er en besnærende tanke, selv om den også kan være problematisk. Det er ikke slik at vekst som sådan nødvendigvis fører til økte utslipp hvis nye produkter erstatter mer klimaskadelig produksjon. I det store bildet er det nok likevel riktig. Imidlertid holder det ikke å slå fast at vi må gjøre noe med det økologiske fotavtrykket, vi må også si noe om hva. I det tyske grønne partiets tidligere år eksisterte det for eksempel en krets rundt den tidligere kristendemokraten Herbert Gruhl som gikk svært langt i å ville realisere partiets grunnleggende program ved å holde den tredje verden nede. Kretsen fikk liten støtte, men om man begrenser det økologiske perspektivet til kun å omhandle snevre økologiske sammenhenger, er det ingenting som utelukker en slik politikk heller.

Det er imidlertid ikke slik at klimakrisa er et resultat av veksten alene. Tvert imot, både forbruksvekst og klimakrise henger sammen med en bakenforliggende faktor: profitten. I bunn og grunn dreier all kapitalistisk produksjon seg om at den som investerer i produksjonen, ønsker å sitte igjen med mer enn det som opprinnelig ble investert. Det er dette som er hemmelig-heten bak den kapitalistiske veksten, men det tilfører samtidig produksjonen en miljøfiendtlig tendens. På den ene siden er miljø-teknologi fordyrende, og fremstår derfor, på samme måte som lønnsvekst, økte skatter osv., som en utgift i bedriftens regnskap. På den andre siden forutsetter veksten stadig økt forbruk, med de følgene det har for tilbud, vareutvalg osv. Selv med en politikk som demmer opp for noen av de verste utslagene, vil ikke dette endre kapitalismens tendens til økologisk overforbruk.

En kapitalisme uten vekst er en kapitalisme som ikke fungerer, og hvis man vil se eksempler på en nullvekstkapitalisme, trenger man heller ikke å reise lenger enn til Hellas, uten at det bør være noe å strebe etter. Det betyr selvsagt ikke at et kommunistisk, eller sosialistisk om man foretrekker, system nødvendigvis vil endre på dette. Den store forskjellen er at profitten ikke lenger er relevant i en fellesskapsøkonomi. Dermed åpnes også muligheten opp for å utvikle en reelt økologisk økonomi. Men det forutsetter at man er villige til å se utover kapitalismens rammer.

Det er ikke MDG villige til, og selv om partiprogrammet deres i sin konsekvens gjenspeiler de grønne partiene i sin radikale fase, er denne i alle praktiske henseender forlatt. Da er det heller ikke til å undres over at de inntar en sentrumsposisjon. Gitt de kapitalistiske rammene er ikke miljø nødvendigvis et spørsmål om høyre og venstre. Tvert imot – partier som ønsker å innskrenke rovdriften på naturen samtidig som de vil opprettholde eller øke velstandsnivået innenfor rammene av et kapitalistisk system, har et visst forklaringsproblem. Riktignok gjør den utbredte klimaskepsisen innenfor FrP dem et særskilt kasus sammenlignet med de øvrige partiene, noe som i sin tur også svekker miljøtroverdigheten til samarbeidspartnerne deres, men det er i utgangspunktet ingenting som tilsier at APs politiske organisering av kapitalismen skulle være mer eller mindre miljøvennlig enn Høyres variant. Motsetningene går på kryss og tvers, og MDG må forholde seg til dem de kan få mest av. Samtidig, om AP ikke er villige til å gå med på de ambisiøse kravene MDG tross alt stiller til norsk miljøpolitikk, er det heller ikke mer sannsynlig at Høyre vil gå med på dem.          

Det er selvsagt også all mulig grunn til å kritisere MDG også på andre felter, som støtten til politianmeldelse av Bjørnar Moxnes i forbindelse med Oslo kommunes behandling av Lindebergsaken eller støtten til tariffhopping ved Trondheim Kino. Eller, i et litt større perspektiv, støtten til NATO og EØS, så vel som enkeltstandpunkter til alt fra kontantstøtte til Palestinasolidaritet. Selv om flere av disse sakene indirekte også har en miljøkomponent, er imidlertid dette først og fremst en parallell til hvordan søsterpartiene har gjort koalisjonspartnernes politikk til sin i andre land. Men heller ikke på miljøspørsmålet bør MDG være et førstevalg. Kanskje dersom man begrenser seg til kapitalismens rammer, men ikke om man tar alvoret av klimakrisa inn over seg.

Dypøkologi

MDGs miljøprofil har, på mange måter, et visst slektskap til dypøkologien. Ikke bare rent menneskelig. Dypøkologiens far, Arne Næss, var medlem av MDG fra stiftelsen og frem til sin død i 2009. Angrepsvinkelen på miljøspørsmålet har også klart gjenkjennbare elementer av det dypøkologiske grunnsynet.

Utgangspunktet for dypøkologien er at ethvert liv har en egenverdi. Følgelig er det ikke nok å holde seg innenfor klodens ytre bæreevne, rammene for økologien tilsier også at det økologiske fotavtrykket til menneskeheten ikke bør være særlig mye større enn det økologiske fotavtrykket til andre arter. Selv om mennesket er en art som alle andre, gjør dypøkologien det særlige menneskelige samfunnet gjort til et fremmedelement. Mennesket har derfor et moralsk ansvar for å bli ett med den øvrige naturen. Politikken som tidligere nevnte Herbert Gruhl og kretsen rundt ham, med sin dypt sosialdarwinistiske profil, sto for, er et uttrykk for dette. Det bør understrekes at dette slett ikke er noe forsøk på å sette Næss i bås med den nasjonalkonservativismen og fascismeleflingen denne kretsen henga seg til etter bruddet, men det er heller ingen tvil om at Gruhl i stor grad baserte seg på den samme grunnleggende filosofien som Næss, selv om de trakk ulike slutninger ut fra det.

På tross av Næss sin rolle, har dyp-økologien fått relativt liten betydning for norsk miljøbevegelse. Selv om det har vært elementer av den, så har miljøbevegelsen i hovedsak, i hvert fall sammenlignet med andre land, vært en politisk pressbevegelse. Ironisk nok synes det faktisk å være i det ene miljøpartiet som finnes i landet, at dypøkologien har stått sterkest. Betydningen av dette kan nok diskuteres, om det er den dypøkologiske karakteren som har sørget for den lave oppslutningen eller om det er den lave oppslutningen som har gitt dypøkologien det rommet den har fått i partiet. I alle tilfeller fremstår mangelen på sammenheng mellom klimakrisa og samfunnssystem med helt klare dypøkologiske overtoner.

Dermed er det kanskje heller ikke så underlig at partiet i stor grad fremstiller løsningen på klimakrisa som et offer, ikke som en mulighet. Det er ingen tvil om at det er helt avgjørende at vi gjør noe med klimakrisa, men løsningen til MDG synes ikke å ta hensyn til dialektikken mellom natur og samfunn. I stedet for å forandre samfunnet for derigjennom å kunne skape en bærekraftig framtid, skal samfunnet tøyles. Da bør man heller ikke forundres over om MDG, på tross av økt oppslutning, forblir et overklassefenomen, slik blant annet det tyske søsterpartiet har utviklet seg til å bli.

Hva nå?

Det er selvsagt umulig å spå hva som kommer til å skje med et parti. For eksempel vil det helt klart oppstå en betydelig utfordring når de etter kommunevalget i 2015 trolig vil mangedoble antallet folkevalgte rundt omkring i Norge. Det vil være et helt nytt farvann for de fleste, og det er potensielt sett også mange løse kanoner på dekk. Samtidig er det ikke tvil om at det er klare utfordringer knyttet til konsolidering av partiet som et maktsøkende parti, noe ikke minst erfaringene i Irland har vist til fulle og som også de (vest)tyske erfaringene bærer vitnesbyrd om. Og hvordan er egentlig forholdet mellom de få pionerene og de mange, med mangslungen bakgrunn, som har sluttet seg til partiet de senere årene?

På tross av slike spørsmål, er det ingenting som ikke tyder på at MDG vil etablere seg som et parti med en viss betydning i Norge. Deres egne mål om oppslutning opp mot 15 prosent for dermed å kunne ta ledelsen i etableringen av en egen grønn blokk, kan man nå alltids stille spørsmålstegn ved, men det er ingen grunn til at de ikke skal kunne konkurrere i et sjikt sammen med de øvrige sentrumspartiene. I motsetning til for eksempel Kystpartiet virker de å ha en relativt sunn organisasjonskultur, og i motsetning til for eksempel Rødt er de et parti som de øvrige partiene har interesse av å snakke opp. Det er heller ingenting som tilsier at et grønt parti skal ha dårligere vekstvilkår i Norge enn i nabolandene, så for venstresida er det nok avgjørende at man først som sist forholder seg til eksistensen av et grønt parti.

I saker knyttet til valg og arbeid i folkevalgte organer, vil dette først og fremst handle om å knytte MDG til riktig side. For eksempel vil de bli viktige når man skal forsøke å få ulike sjatteringer av røde eller rødgrønne flertall ved kommunevalget i 2015. Det betyr også at fagbevegelsen er nødt til å inkludere dem i sine sonderinger. Men det betyr også at man i økende grad vil måtte forholde seg til det politiske sentrum. MDGs variant av blokkuavhengighet kan for eksempel fort føre til et press på AP for å forkaste venstresamarbeid til fordel for samarbeid med sentrum, slik resultatet blant annet har blitt i Trondheim.

Med tanke på de større politiske linjene, derimot, må vi forholde oss til den utfordringen de grønne partiene har vist seg å være for venstresida internasjonalt, og som det ikke er noen grunn til at de ikke også vil utgjøre nasjonalt – et redskap for å kanalisere en generasjon radikale krefter inn i et sentrumsparti. Denne utfordringen bør møtes på flere måter, men mer enn bare å plassere dem på en partiskala innenfor et etablert system, er det avgjørende at de også utfordres på det som faktisk gjør at de trekker til seg de gruppene de gjør. Det er særlig vanskelig i og med at det faktisk er vanskelig å se for seg en mer konsekvent miljøpolitikk innenfor kapitalismens rammer, en politikk som endatil også peker ut over disse rammene. Det er, med andre ord, nesten umulig å gjøre det uten en mer radikal systemkritikk. Spørsmålet er – tør vi det?

LOs leder Gerd Kristiansen hevder at arbeidsminister Robert Eriksson har startet arbeidet med å rive ned arbeidsmiljøloven.

LO-lederen vet at angrepene har pågått lenge, at sosial dumping og kriminalitet i arbeidslivet tok av under det forrige rødgrønne regimet.

Olav Boye er tidligere leder i Drammen Faglige Samorganisasjon/LO Drammen, sekretær i Norsk Grafisk Forbund, sekretær i Nordisk Grafisk Union og generalsekretær i Internasjonale Grafiske Føderasjon. Denne artikkelen er en litt bearbeidet utgave av en innledning han holdt på Rogalandskonferansen i Sandnes 17.–19. oktober 2014.

I 1972 gikk ledelsen i Arbeiderpartiet og Landsorganisasjonen på en kraftig smell: De tapte folkeavstemninga om norsk medlemskap i EEC. Det lå mye prestisje i å få Norge med i det gode selskap i Brussel. Statsminister Trygve Bratteli stilt ultimatum og tok følgende ved å gå av og overlate roret til en borgerlig regjering. Det var tid for ettertanke, å ta nye grep for å gjenreise tilliten blant de fagorganiserte. LO, og DNA dro i gang en omfattende debatt om Demokrati i hverdagen. Nederlaget hadde presset eliten i arbeiderbevegelsen til å sette opp en ny dagsorden.

Arbeidsmiljøloven

Arbeidsmiljø ble et nytt begrep som fikk stor betydning, ikke minst etter en artikkelserie av Oddvar Stølen i bildebladet Aktuelt. LO satt i gang en omfattende utredning og debatt om en ny Lov om arbeidervern og arbeidsmiljø. Et LO–DNA utvalg under ledelse av Odvar Nordli og med en rekke solide faglige tillitsvalgte la fram forslag. På det første møtet i utvalget vedtok en å begynne med blanke ark, og legge fram forslag på en helt ny lov. Det var krav om at denne ikke bare skulle gi vern mot støy, kjemiske stoffer og belastende arbeid, men også gi arbeidsmiljøutvalgene, verneombudene, tillitsvalgte og fagorganiserte, makt til å endre arbeidsvilkårene og organiseringen av arbeidet. Det var spesielt de psykososiale og datateknologiske kravene til arbeidsmiljø som skapte et stort engasjement i fagbevegelsen. Tusenvis av fagorganiserte deltok i debatten.

Rett til å stanse faglig arbeid, omvendt bevisbyrde, deling på eiernes styringsrett, var nye begrep som fikk jurister både i arbeidsgiverforeningene og i fagbevegelsen til å protestere på juridisk grunnlag. De mente at den nye loven ga for mye makt til tillitsvalgte på bekostning av juridiske tolkninger og nettopp styringsretten. Resultatet ble en lov som ga de fagorganiserte makt på bekostning av arbeidsgiverne. NAF (NHO) protesterte høylydt, men Arbeiderpartiet var et redskap for fagbevegelsen, og loven ble vedtatt med støtte fra Senterpartiet, med bare en stemmes overvekt i Stortinget.

Deretter startet skolering av tusenvis av verneombud og tillitsvalgte for å ta i bruk den nye arbeidsmiljøloven. Vi hadde fått verdens beste arbeidsmiljølov, ble det hevdet med stor rett. Det faglig-politiske engasjementet var stort. Bedriftsvise handlingsprogram for bedre arbeidsmiljø kom på plass på tusenvis av arbeidsplasser. Investeringer i bedre arbeidsmiljø førte til mindre sykefravær, høyere produktivitet og bedre lønnsomhet.

EF-tilpassing

Samtidig fikk fagbevegelsen gjennomført flere andre reformer som sykelønnsordningen og bedriftsdemokrati, så 1970-tallet med Trygve Bratteli, Odvar Nordli, Tor Aspengren og Thor Halvorsen i spissen må kunne kalles fagbevegelsens gullalder. Deretter kom det politiske ledere som kastet over bord arbeiderbevegelsens verdier til fordel for EU-tilpasning og troen på at verdiskapning og konkurranseevne bare var mulig når Europa hadde samme lønns- og arbeidsvilkår som i Asia, – for å sitere en tidligere leder i den mektige lobbyorganisasjonen The European Roundtable of Industrialist (ERT).

Den 13. juni 1988 sendte daværende statsminister Gro Harlem Brundtland ut et skriv til sine departementer, om at alle norske lover og forskrifter skulle harmoniseres med EFs regelverk. Arbeiderpartiregjeringen tok ikke noe forbehold om faglige rettigheter eller arbeidsmiljøloven. Det kom ingen protester fra LO eller den øvrige fagbevegelse mot dette svært alvorlige angrepet på våre faglige rettigheter, som var bygd opp med faglig og politisk kamp i hundre år. Det var seks år før den famøse og grunnlovsstridige EØS-avtalen knyttet oss til den markedsliberalistiske politikken i EU, og dermed mer enn tjue år med gjentakende angrep på faglige rettigheter i Norge som i resten av Europa.

På slutten av 1980-tallet så vi klare tegn på at EUs markedsstyrte regelverk kom inn i norsk arbeidsliv. Samtidig hadde noen av oss dårlige erfaringer med svakt stillingsvern.

På LO-kongressen i 1989 la jeg fram et forslag om at LO skulle gå inn for en egen Lov om stillingsvern. Forslaget ble avvist i sekretariatets innstilling, men jeg fremmet det under debatten for å få en avstemning i Kongressen. Det ble stemmelikhet. Avtroppende LO-leder Leif Haraldseth tok ordet og anbefalte at Kongressen vedtok forslaget, så Olav Boye kunne få det som han ville. Det var greit nok, for LO gjorde aldri noe for å følge det opp vedtaket. På neste Kongress fire år senere etterlyste jeg behandling av saken under beretnings-debatten, og fikk som svar at det fortsatt var til vurdering.

1993 vedtok Stortinget en lov om allmenngjøring av tariffavtaler for å forebygge sosial dumping. På tross av tre handlingsplaner og stor innsats fra faglig tillitsvalgte var den negative utviklingen økende i stadig flere bransjer. EØS-avtalens krav om fri flyt av arbeidskraft og EUs konkurranseregler har fortrinnsrett foran krav til arbeidsmiljø og andre faglige rettigheter. EU har et prinsippvedtak om at alt skal konkurranse-utsettes, og om nødvendig privatiseres. EUs rettsakter om midlertidig ansettelser, vikarbyråer, helsetjenester, tjenesteyting i sin alminnelighet – totalt mer enn ti tusen rettsakter – er basert på den markeds-liberalistiske og føderale grunnloven, også kalt Lisboa-traktaten. EUs rettsakter er i hovedsak delt inn i forordninger som må gjennomføres ordrett, og direktiver som må gjennomføres som politisk prinsipp.

Mektige lobbyister i Brussel har ubegrensede midler til å betale korrupte byråkrater og politikere til det beste for storselskapene og finansinstitusjonene. European Court of Justice har gjort en lang rekke domsavsigelser som raserer faglige rettigheter, i henhold til EUs markedsliberalistiske grunnlov. Europeisk fagbevegelse, ETUC/EFS, er på mange måter en del av EU-systemet, dessverre ingen kamporganisasjon for millioner av fagorganiserte i Europa. Alt for mange av toppfolkene går og venter på feite stillinger i EUs byråkrati, eller eurokratiet som det heter i Brussel. Sytti prosent av EFSs budsjett kommer fra EU og EU-relaterte fond. Vi kjenner slagordet om at hunden ikke biter den hånda som gir den mat. EFS protesterer noen ganger mot EUs politikk, men følger stort sett med på ferden. EFS har aldri vært villig til å ta i bruk de nødvendige kampmidlene.

Streikerett og arbeidsformidling

Hovedsakelig på grunn av EØS-avtalen kommer alt dette også til norsk arbeidsliv.

Det har i flere år vært et krav fra EU om større fleksibilitet og mindre forpliktelser til arbeidstakerne. Det er de uakseptable forholdene i USAs arbeidsliv som er modell for de europeiske arbeidsgiverne. Det er angrep på pensjonsordninger og kollektive avtaler med lønns- og arbeidsvilkår. Det er angrep på streike- og blokaderetten. I EU mener man at det ikke skal være streikerett, heller ikke i forbindelse med sentrale kollektive tariffoppgjør. For noen år siden hadde vi en debatt her hjemme, hvor LO gikk inn for visse begrensninger for mindre faglige organisasjoner. Streikeretten er det viktigste kampredskapet for all faglig organisering, og må forsvares med alle midler.

Norge har aldri hatt et godt nok lovverk for å sikre stillingsvern og dermed faste jobber. Arbeidsmiljøloven fra 1977, som var framskritt på flere områder, hadde ikke klare regler om hva som er et vikariat og hva som er en midlertidig ansettelse. Det som betegnes som vikardirektiv, er i realiteten et direktiv for å sikre bemanningsselskaper og dermed midlertidig ansettelser. I mange år hadde vi forbud mot privat bemanningsselskaper og arbeidsformidling. Det var en oppgave for arbeidskontorene. Så kom det amerikanske Manpower på banen, og fikk dispensasjon for kontor og lagerarbeid. Fagbevegelsen tok ikke utfordringen ,og deretter kom det hele ut av kontroll.

Det såkalte Blaalidutvalget, NOU 1998:15, om arbeidsformidling og arbeidsleie, la fram forslag om private vikarbyråer, som egentlig var bemanningsselskaper. LO var representert i utvalget, og ga klarsignal til å åpne opp for private bemanningsselskaper og dermed for midlertidige ansettelser. Det ble henvist til at dette var utviklinga og at fagbevegelsen ikke kunne hindre private bemanningsselskaper og arbeidsutleie.

Sannheten var at EUs konkurranseregler slår fast at land som er bundet av EØS-avtalen, ikke kan ha regler for offentlige arbeidsformidling som innebærer at disse nødvendigvis vil misbruke sin dominerende stilling, samtidig som private ikke slipper til på disse områdene. Når LO og DNA aksepterte frislipp av bemanningsselskaper med midlertidige ansettelser, må de naturlig nok ta et enormt ansvar for det kriminelle arbeidslivet med løsarbeidere og sosial dumping. En samlet fagbevegelse aksepterte den nye virkeligheten som en tilpasning til EUs regelverk og de globale utfordringene. Ennå en gang har fagbevegelsen tapt for de markedsliberalistiske kreftene.

I 2001 vedtok en enstemmig LO-kongress å gå for en ny Lov for arbeidslivet. Den skulle bli verdens beste arbeidslivslov, i følge avtroppende LO-leder Yngve Hågensen.

Yngve holdt et glimrende innlegg for den nye loven, men måtte gi fra seg lederjobben på grunn av den tåpelige 60-årsgrensa. og fikk ikke muligheten til å følge opp vedtaket.

Noen hevdet at forslag om ny lov bare var et spill for å rasere Arbeidsmiljøloven og tilpasse våre lover, forskrifter og avtaler til EUs markedsliberalistiske regelverk. Vi hadde mange eksempler på hvordan lobbyistene i Brussel og UNICE, senere BusinessEurope, lykkes med å modernisere arbeidslivet til det beste for storselskapene.

Det ble oppnevnt et offentlig utvalg hvor LO hadde én representant. På 1970-tallet var det et internt utvalg i LO og DNA som kom med forslag til ny lov, men nå var det andre tider, og de politiske maktforholdene var snudd i fagbevegelsens disfavør. Vi så snart at LO og fagbevegelsens intensjoner med den nye loven ikke var mulig, hovedsaklig på grunn av EØS-avtalen og markedsliberalismens medløpere her hjemme.

I utgangspunktet kolliderte NOU 2004:5, Arbeidslivslovutvalgets innstilling med sekstisju rettsakter fra EU. Etter høringsrunden, med hundrevis av nye krav fra de faglige organisasjonene, ble avstanden mellom kravene fra de fagorganiserte og EØS-avtalens rammebetingelser for arbeidslivet, enda større og uoverkommelig. Forslag til Lov for arbeidslivet ble stille og rolig lagt i en skuff, og kom aldri fram igjen. Det var igjen EUs markedsliberalisme som vant over fagbevegelsens krav til et godt arbeidsliv.

Bondevik ble stoppet i 2005

Bondevik-regjeringas forslag til ny arbeidsmiljølov i 2005 ble stoppet etter at de rødgrønne fikk makta etter valget. Det var grunn til å forvente at en ny lov med krav fra fagbevegelsen ville bli lagt fram. LO kom aldri med slike krav, de var tilsyne-latende fornøyd med at den borgerlige regjeringas lovforslag ble avvist. Landet ble i åtte år styrt med basis i Soria Moria erklæringene, som aksepterte full støtte til EØS-avtalen og dermed tusenvis av nye rettsakter. En gang i blant fikk SV og SP lov til å legge fram både veto og reservasjon mot de påtvungende rettsaktene. Arbeiderpartiets angiverlige EU-motstandere var lojale mot eget parti og EØS-avtalen, på bekostning av faglige rettigheter og Arbeidsmiljøloven.

Etter murens fall gikk markedsliberalistene og arbeidsgiverorganisasjoner som UNICE og vårt eget NHO, til angrep på ILO – Den internasjonale arbeidsorganisasjonen – og det globale regelverket for arbeidslivet. Det var den russiske revolusjonen som var årsak til at borgerskapet, næringslivet og finansinstitusjoner etablerte ILO i sin tid. Det var et panikktiltak for å bedre arbeidsfolks situasjon og dempe klassemotsetningene, og dermed fjerne grunnlaget for at revolusjonen skulle spre seg til flere land.

ILO ble etablert i 1919, og var en organisasjon innenfor Folkeforbundet, men ble overført til FN etter andre verdenskrig. Etter at muren falt, var ikke arbeiderbevegelsen lenger noen trussel og det «byråkratiske» ILO kunne pakke sammen. For de av oss som har jobbet med fagbevegelsen på det internasjonale plan, er ILOs regler det beste redskapet for å skape bedre forhold for fagbevegelsen og arbeidsfolk i alle land. EU har alltid avvist ILOs regelverk med begrunnelse at de ikke er medlemmer av FN og derfor ikke juridisk forpliktet av ILO rekommandasjoner.

LO-kongressen i 2013 vedtok at ILO-konvensjoner, norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EU-regler. De mente at arbeidslivsforhold måtte unntas fra EØS-avtalen og EUs rettsakter. Det er stikk i strid med hva Norge har underskrevet på i EØS-avtalen. EØS-regler skal gå foran nasjonalt lovverk dersom det er motstrid, ifølge avtalens protokoll 35. Det var tydeligvis ingen i LO som satt med kunnskaper som kunne stoppet dette vedtaket. Det var tydeligvis greit at en vedtok en strategi som ikke betyr noen verdens ting, utenom å stille LO og kongressdeltakerne i en politisk forleggenhet som avslørte deres manglende kunnskaper.

En rekke faglige organer hadde tidligere tatt et klart standpunkt mot EØS-avtalen. De så klart at den hadde ført til rasering av faglige rettigheter og fratatt fagbevegelsen deres politiske redskap. Det var forventet at det ble satt inn et angrep mot EØS-avtalen og EU-tilpasningen på Kongressen, men det skjedde ikke. Opposisjonen mot markedsliberalistene i DNA og LO, mente tydeligvis at de hadde fått en halv seier, og var fornøyd med det. Kongressens deltakere ville unngå strid om sakens kjerne, – EØS-avtalen. Det kunne jo skadet den rødgrønne regjeringen i den pågående valgkampen.

Lisboa-traktaten

Etter 1. desember 2009 har EUs grunnlov, som feilaktig går under betegnelsen Lisboa-traktaten, trådd i kraft. Det betyr at alle forhold mellom de tjueni EU-statene er innenrikspolitikk. På tross av at Norge ikke er med i EU, har de blåblå valgt å følge samme praksis, med en europaminister som tar seg av EU og EØS-avtalen, og en utenriksminister som tar seg av sakene utenfor EU-området. De blåblå har gjennomført dette uten debatt i Stortinget eller i media. Vi kan ikke tro annet enn at de rødgrønne også mener dette er et framskritt i landets dynamiske europapolitikk.

De rødgrønne godtok alt som kom fra EU, bortsett fra det tredje postdirektivet, men det var et arbeidsuhell på DNAs landsmøte, og hadde ikke støtte fra eliten i LO og DNA. I Brussel er det påvist at sosialistene/sosialdemokratene og de liberale/konservative er enig i nittisju prosent av alle saker som er til behandling i EUs organer. I Norge er det hundre prosent enighet mellom Høyre og Arbeiderpartiet om alle EUs rettsakter, på tross av kompakt motstand mot EU i folket. En slik faktisk motsetning mellom folk og elite viser at ideologiene er døde i partiene, noe som ikke kan tåkelegges i lengden.

Det er bra at LO og resten av fagbevegelsen protesterer mot den blåblå regjeringas angrep på faglige rettigheter, Arbeidsmiljø-loven og hva som måtte komme i tiden framover. En stor utfordring er TTIP, frihandelsavtalen mellom USA og EU, og den globale TISA-avtalen med blant annet investeringsbeskyttelse. Men protester og fanemarkeringer er ikke nok. Fagorganiserte må for det første ta et oppgjør med markeds-liberalistene i egne rekker. Flest mulig må sette seg inn i situasjonen, – det vi kaller en analyse. En vesentlig del av dette må være å vite hvem som er motkreftene.

Vi har et klart bilde av hvem de er her hjemme, NHO, de borgerlige partiene, nettverk og lobbyselskaper som lever av å fremme markedsliberalistiske løsninger. De er spydspissen i den tolv prosent gruppen i vårt land som sverger til EU og EØS-avtalen.

På det europeiske plan og den globale arena er det mange nettverk, konferanser og lobbyorganisasjoner som jobber for økt frihandel, privatisering og fjerning av lover som kan hindre storselskapenes og spekulantenes virksomheter.

Den mest kjente og beryktede lobby-organisasjonen i Brussel er ERT – European Roundtable of Industrialist – som skryter av å ha ubegrensede økonomiske midler. Bak ERT står noen av de største selskapene i Europa, blant annet de norske halvstatlige selskapene Hydro og Statoil. En lang rekke av ERTs rapporter er blitt EUs politikk.

De investerer hundretalls millioner euro i utenomparlamentarisk virksomhet for å svekke folkestyre og knuse fagbevegelsen, for å skape et EU i sitt reaksjonære bilde.

Når analysen av dagens situasjon og utfordringer er på plass, blir det neste skritt å fastslå våre mål. Hva vil vi ha i lovverket, og hva skal være eksklusive rettigheter for de fagorganiserte i de kollektive avtalene. Når målene er fastlagt, må vi få på plass strategien, – hvordan kommer vi fra dagens situasjon til våre faglige og politiske mål. Våre krav til målsetninger vil utvilsomt være i strid med EØS-avtalen. Vi vet at føderalister og markedsliberalister er i klart mindretall i folket, men de har styring med media, finans- og næringslivet og i de politiske organer som regjering og Stortinget. De fleste vil kreve en demokratisk prosess for samfunnsutviklingen. Med demokratiske midler må vi slå ned elitens opprør og gjenvinne folkestyret. Det vil være en klar fordel for de folkelige organisasjonene, som fagbevegelsen og miljøbevegelsen.

LO og den øvrige fagbevegelsen må gjøre et valg for å få en troverdig strategi for et bedre arbeidsliv. Det er ikke mulig å få akseptable forhold i arbeidslivet når en skal legge markedsliberalistiske prinsipper til grunn. Fagbevegelsen må velge mellom to vidt forskjellige alternativer.

LOs ledelse kan forklare sine tillitsvalgte og medlemmer at verden har endret seg, og at fagbevegelsen må akseptere at den ikke lengre har politisk makt og innflytelse. Vårt land må forholde seg til globalisering med frihandel og makt til flernasjonale selskaper, finansinstitusjoner og deres nettverk og lobbyorganisasjoner. Norge må forholde seg til EUs føderalisme og markedsøkonomi sjøl om sytti prosent sier nei til norsk deltakelse i EU. Folkeviljen må vike for virkeligheten i Europa og den globale arena, med rasering av faglige rettigheter, arbeidsmiljø og velferdsordninger.

Vi har ikke noe valg, hevder den politiske eliten i vårt land, vi må leve med EØS-avtalen og EU-tilpasningen. EØS-avtalen må vårt land ha på plass, for å selge våre varer og tjenester. En ny handelsavtale med EU blir avvist som urealitisk. Høyres Per Kristian Foss uttalte seg presist da han sa at han er for norsk deltakelse i EU, fordi det ble lettere å gjennomføre Høyres politikk. Den blåblå regjeringens forslag til ytterligere rasering av arbeidsmiljøregler er bare en oppfølgning av EUs rettsakter, beslutninger i EU-domstolen og de endringer som er gjennomført av den rødgrønne regjeringen. Alt i henhold til våre forpliktelser til EØS-avtalen, – må LOs lederne forklare sine tillitsvalgte og medlemmer.  

Snuoperasjon

Det andre alternativet er å ta opp kampen for det vi tror på, – folkestyre, velferdsstat, gode arbeidslivslover og kollektive tariffavtaler, som gir fagbevegelsen rettmessig makt og innflytelse. Det gjelder ikke minst de tusenvis av lokale tillitsvalgte, i klubbstyrer, i arbeidsmiljøutvalgene og i virksomhetenes styrende organer. Vi vet at gode lønns- og arbeidsvilkår er en forutsetning for høy produktivitet og solid konkurranseevne. Vi vet at de fagorganiserte vil slåss for lover og avtaler med gode lønns- og arbeidsvilkår.          

Fagbevegelsen må derfor jobbe systematisk for å gjenvinne det tapte, og legge fram krav om nye reformer i arbeidslivet. Slike reformer må være resultat av omfattende debatt, og ha stor oppslutning med kampvilje i egne rekker. Vi vet fra erfaringer og fagbevegelsens historie at ingenting kommer av seg sjøl. Vi vet av erfaringer at det må komme politisk press fra grunnplanet i fagbevegelsen for å sette fart på den positive utviklingen.   

Noen av oss har kontakter med politiske og faglige meningsfeller i Europa og resten av verden. Mange av disse vet at Norge formelt ikke er med i EU, og setter sitt håp til at arbeiderbevegelsen i vårt land kan gå foran for å skape nye forutsetninger for gode faglige rettigheter, en politisk utvikling med faste jobber og rettferdig fordeling.

Noen av mine kontakter kaller en slik plan for Look to Norway, noe som helt klart må legge presse på alle gode krefter her hjemme.

LO har med dagens faglig-politiske linje mistet troverdighet. Det samme ser vi med en svekket fagbevegelse i resten av Europa. Det er vi ikke tjent med, så tiden er overmoden for en snuoperasjon nå. Vi vet at en slik offensiv strategi er umulig med EØS-avtalen, så den må bli sagt opp snarest mulig, ikke minst for å gjenvinne folkestyre, som en viktig forutsetning for en politisk prosess til det beste for de fagorganiserte.

– En folkelig bevegelse lar seg ikke bygge bare i møterom og på partikontorer. Det har både Belgisk Arbeiderparti (PTB) og Sosialistpartiet (SP) i Nederland skjønt, skriver forfatteren som har vært på festival, gått i protestmarsj, og snakket med sin partisekretær-kollega i SP.

Mari Eifring er partisekretær i Rødt og tidligere leder av Rød Ungdom.

Da jeg en ettermiddag i september steg av toget i Amsterdam Centraal, visste jeg ikke så mye mer enn at jeg skulle treffe partisekretæren i det nederlandske Sosialist-partiet (SP). Partiet som også blir kalt Tomatpartiet etter deres partilogo som er en rød tomat, ble i forrige parlamentsvalg i 2012 landets fjerde største parti (selv om målinger i tiden før valget viste at partiet en periode faktisk lå an til å bli det største partiet). Det jeg er mest interessert i å høre om, er hvordan de fungerer som en politisk kraft i Nederland med sine 43 000 medlemmer, og det desidert høyeste aktivitetsnivået av alle partiene.

På stasjonspuben møter jeg partisekretær Hans van Heijningen, en stilig 60-åring som tar meg med til en gresk restaurant i hans eget nabolag i Amsterdam sentrum. I likhet med 44 andre kommuner, sitter Sosialist-partiet i byrådskoalisjon i Amsterdam. Van Hejningen forteller at de samarbeider med partier både fra høyre og venstre rundt om i landet. Dette går stort sett bra, blant annet fordi de er opptatt av å sikre tilslutning fra grasrotmedlemmene før de inngår i slike koalisjoner. I Amsterdam betød det for eksempel at før det ble noe ja til koalisjon, måtte lokalavdelingene i byen møtes for å diskutere kravene som skulle stilles. Senere kom partirepresentantene tilbake til lokalavdelingene for å presentere resultatene de hadde oppnådd etter å ha forhandlet med de andre partiene. Så var det opp til lokalavdelingene om de ville gi tilslutning til å gå inn i koalisjon eller ikke.

Ørene ute

Men det er ikke bare partimedlemmer som blir tatt med på høring om saker og ting. Van Hejningen forteller meg at han kvelden før tok turen innom eldresenteret her i nabolaget. Det hadde vært åpning av parlamentet dagen før, og SPs partileder, Emile Roemer, hadde holdt en tv-sendt tale. Nå ville van Hejningen høre hva beboerne på eldresenteret syntes om talen. Den direkte tilbakemeldinga var verdifull, beboerne hadde vært misfornøyde med at Roemer kritiserte en politikk som fører til at forskjellene øker, men uten å komme med noe forsvar av egne forslag selv. «Det er sånn vi lærer,» forklarer van Hejningen.

Partiet er kjent i Nederland for å ha ekstremt god kunnskap om hva som rører seg blant folk. Det er ikke en kunnskap som oppstår av seg selv: Hver måned skal partiets 160 lokalavdelinger sende inn rapporter til partisekretæren der de forteller hva folk i deres område er opptatt av og hva som er problemene folk møter. Måten de finner ut det på, er blant annet ved å gå fra dør til dør og snakke med folk. Dette er ikke kun en oppgave for lokallagsaktivister, men også parlamentsmedlemmer og parti-ledelsen må ta sine obligatoriske runder i nabolaget for å høre hva som rører seg. Et annen kilde til denne kunnskapen kommer fra nabolagssentrene SP driver. Her kan folk komme og få hjelp dersom de har problemer på jobben, med huseieren, med de lokale myndighetene eller andre saker. Disse nabolagssentrene har en toveis effekt. De er til konkret nytte for folk som trenger hjelp og som får det. Men det gir også partiet en plattform til å komme enda mer i kontakt med folk.

Den direkte kontakten partiet har med de breie lag i samfunnet, gjør at de også prioriterer å jobbe for politiske endringer som endrer hverdagen til disse menneskene. «Vi prioriterer alltid handling først,» sier van Heijningen. Det at partiarbeidet er så direkte kobla på handling som betyr noe i livene til folk, er kanskje noe av det som gjør at så mange av SPs partimedlemmer er så aktive, undrer jeg. «Folk må være motiverte for å gjøre den jobben som trengs,» svarer van Hejningen. «Og så lar vi ikke folk slite seg ut. Det er bedre at de bruker 6–8 timer i uka (sic) over mange år enn at de brenner seg ut etter ett år med hardkjør».

I Brussel, en kort tur unna Amsterdam, møter jeg dagen etter Stian Bragtvedt, Arnljot Ask og Olaf Svorstøl fra Rødts internasjonale utvalg, i tillegg til Belgia-veteranen Peter M. Johansen. Vi treffer representanter fra Belgias Arbeiderparti (PTB) i deres nyoppussede hovedkvarter. Partiet har nylig oppnådd et nasjonalt gjennombrudd. I løpet av de siste fire åra har partiet gått fra å ligge godt under Rødts nivå i nasjonale valg til å få to parlamentsmedlemmer og en oppslutning på over åtte prosent i Antwerpen by, som er på størrelse med Oslo. Gjennombruddet kom noen år etter at partiet selv hadde tatt et oppgjør med sin tidligere dogmatisme, og lagt en strategi for å nå bredere ut.

Snakke så folk skjønner det

Jan Haesers som er valgkampansvarlig i partiet, forteller at partiet har gjort grunnleggende endringer i sitt kommunikasjonsarbeid. De samarbeider nå med et profesjonelt PR-byrå som er sympatisk innstilt til partiet. Byrået lager alt av materiell og grafisk design for partiet. «Kommunikasjonen vår må være tilpassa den politiske situasjonen i Belgia i 2014,» forklarer Haesers. «Vi kan være alvorlige i vårt budskap og likevel bruke humor, for eksempel.» Materiellet han viser fram, er fargesterkt, lite teksttungt og med mange bilder og tegninger. Det kan nesten minne om pedagogiske og lettleste skolebøker fra ungdomsskolen. Det er ikke tilfeldig. Haesers forteller at all kommunikasjonen de kjører ut, skal kunne leses og forstås av en person på 14–15 år. Der partiet tidligere delte ut løpesedler som nærmest kunne være lange avhandlinger om mange ulike temaer, velger de nå heller å konsentrere seg om et par poenger og bygge opp hele løpeseddelen rundt akkurat de poengene.

Raoul Hedebouw som er den ene av partiets to representanter i parlamentet, understreker at de er opptatt av å engasjere seg i reelle diskusjoner, ikke bare drive med propaganda. I likhet med Sosialistpartiet i Nederland har de tatt skrittet ut av partikontorene, og driver massivt «feltarbeid» der de møter folk der de bor. Gjennom utstrakt og systematisk bruk av spørre-undersøkelser har de både lykkes med å komme i kontakt med langt flere enn de ellers ville, og de har kunnet bruke all informasjonen de har samlet inn til å utarbeide mer treffsikkert valgkampmateriell. Et annet grep som også har bidratt til å synliggjøre partiet på nasjonalt nivå er at partilederen Peter Mertens har gitt ut en bok om den økonomiske krisa, kapitalisme og alternativer til dagens system. Denne boka har i følge PTB blitt en bestselger i Belgia, og har bidratt til å etablere partiet i offentligheten. De har også laget youtube-videoer der Mertens snakker om ulike temaer fra denne boka.

Festival til folket!

Tidlig en lørdags morgen møter den norske Brussel-delegasjonen opp for å ta en av de mange bussene partiet har satt opp ut til kystkommunen Bredene. Etter halvannen time kommer vi fram til et stort festivalområde der en rød pingvinmaskot hilser barna velkommen til stor entusiasme. Her arrangerer PTB for femte gang solidaritetsfestivalen Manifiesta. Det vil si, offisielt er det partiavisa Solidair og de elleve helsesentrene partiet driver gjennom deres underbruk Medisin til folket som står som arrangører. Men partiet setter uansett sitt tydelige preg på festivalen.

I år er det ikke mindre enn 11 000 mennesker fra hele Belgia er her. Det som kanskje er mest overraskende, er at det faktisk er en festival på ordentlig, ikke bare en konferanse med et lite kulturinnslag. Her er det noe for alle: Det er politiske seminarer og debatter, men i størst grad er det ulike kulturarrangementer, musikk, mat, fest og internasjonal solidaritet. Barna har et helt eget område som ligner på et lekeland, det er samba- og karnevalsparader gjennom festivalområdet, og ikke minst har hver region hvert sitt serveringstelt der man kan smake på lokale spesialiteter fra det belgiske kjøkken og drikke lokalt brygget øl. På kveldstid går festivalen over til å bli en musikkfestival der ulike radikale belgiske band og artister inntar scenen. En annen ting som overrasker positivt, er det folkelige preget på hele festivalen. Festivaldeltakerne ser ut til å være i alle aldre, og litt fra alle slags miljøer og samfunnsgrupper. Familier med minoritetsbakgrunn utgjør en ganske stor del av deltakermassen, og jevnt over ser folk ut til å rett slett være belgiere flest.

Flere av de totalt 1000 (!) frivillige på festivalen går rundt på området og snakker med folk. De kaster ikke bort tiden, men jobber seg effektivt gjennom folkemassen for å verve medlemmer til partiet, og for å mobilisere til en stor protestparade mot kuttpolitikk som partiet arrangerer i oktober. Alle som blir snakket med, får utdelt en button slik at den neste frivillige som kommer rundt, vet at buttonbærerne allerede har blitt snakket med, og skal slippe å bli mast på. (At mobiliseringsarbeidet har fungert blir tydelig når det senere er å lese på partiets nettsider at 7000 mennesker deltok på den nevnte protestparaden.)

Festivalens høydepunkt er når alle deltakerne samles foran hovedscenen under et gigantisk telt. Det deles ut priser og hovedgjestene takkes av, før partileder Peter Mertens entrer scenen til en nesten ekstatisk mottakelse. PTB er faktisk det eneste riksdekkende partiet i Belgia, som vil si at det dekker både den flamske og den fransktalende delen av Belgia. Dette byr på noen praktiske utfordringer, siden det er langt fra alle belgiere som snakker begge språk. Mertens er imidlertid tospråklig og holder talen på vekselsvis fransk og flamsk samtidig som talen blir oversatt på en storskjerm. Til tross for slike språklige barrierer blir talen møtt med enorm jubel og trampeklapp fra forsamlingen. Det hele avsluttes med at tusenvis av mennesker står under og utenfor teltet og synger Internasjonalen. «Wow» er nok det eneste ordet som dekker hvordan det oppleves.

Hva er overførbart til Rødt ?

Selvsagt er ikke alt belgierne og nederlenderne gjør, overførbart til norske forhold. Det ville for eksempel vært merkelig om Rødt skulle starte opp egne helsesentre i Norge. Men like fullt mener jeg det er mye å lære når det gjelder å ta konsekvensene av å ville være et bredt og folkelig parti. Dersom Rødt skal være et parti for og med «folk flest» som det heter, bør partiet i større grad spørre seg selv hva det skal bety i praksis. Hvordan bygge et masseparti ut ifra norske forhold? Jeg sitter ikke med noen fasitsvar på dette, men jeg vil komme med tre forslag til hva Rødt kan gjøre for å rive ned noen murer mellom partiet og folk, og åpne opp for større grupper.

For det første mener jeg et parti som Rødt bør institusjonalisere en spørrende holdning til menneskene rundt seg. For både SP og PTB har det vært viktigere å lytte heller enn å forkynne. Jeg tror det kan være noe å lære her for Rødt. Både Fredrik V. Sand og Mimir Kristjansson har tidligere snakket varmt om venstrepopulisme, blant annet i Manifest tidsskrift. Jeg synes det er mange spennende tanker her, men spørsmålet er hva en slik venstrepopulisme skal bygge på. Jeg mener den er lite verdt hvis den ikke har grunnlag i virkeligheten, men tvert imot er basert på en magefølelse av hva folk flest er opptatt av. Rødt har akkurat gjennomført en velgerundersøkelse som det i skrivende stund jobbes med å få analysert. Det er et skritt i riktig retning. Partiet bør i større grad gjøre det til en vane å spørre folk ikke bare om hva de mener om Rødt, men om hva de mener om den politiske situasjonen, hvilke saker de er opptatt av og hvilke problemer de har. En slik praksis kan bidra til at Rødt oppfattes som mer til stede i folks liv og hverdag.

For det andre mener jeg Rødt bør vurdere å bygge opp et kontaktsenter der folk kan få råd og hjelp hvis de har problemer med NAV, på arbeidsplassen sin eller lignende. Dette kan ha mange positive sider: Det vil være en utstrakt hånd til folk som opplever å bli fratatt verdigheten på ulike vis. Det vil selvsagt ikke kunne løse alle problemene til de som tar kontakt, men for mange vil det kunne bety en stor forskjell å bli hørt og få støtte til å kunne stå rakrygget i møte med saksbehandlere eller overordna på jobben. Et slikt kontaktsenter kan fungere som en motgift til tendensen til individualisering av problemer som dårlig helse, brutalisering av arbeidslivet, arbeidsledighet osv. I stedet for at hver og en skal bære byrden alene og potensielt knekke sammen under den, kan et slikt senter bidra til å politisere situasjonen folk står i, og gi folk noen verktøy for å kjempe. Det er den funksjonen Rød Ungdoms bøllekurs har hatt. For tusenvis av unge jenter har gjennom å delta på bølle-kurs, lært seg å se hvordan de kjipe tingene de blir utsatt for handler om en systematisk og politisk undertrykking, og sånn lærer de seg også å kunne slå tilbake. En annen side ved et slikt tiltak er at det vil gi Rødt førstehånds kunnskap om hvordan endringer og kutt i velferdsordninger og rasering av Arbeidsmiljøloven konkret slår ut i livene til folk, og vil kunne styrke partiet i den politiske debatten rundt dette.

Sist, men ikke minst, bør Rødt se på hvordan partiet kan få opp en kulturell bevegelse. En hver stor bevegelse som har hatt noe suksess, har bevisst hatt kultur som en stor del av denne bevegelsen. Rødt må anerkjenne at de partiet ønsker å nå ut til, ikke bare er politiske mennesker men også kulturelle mennesker, og at det finnes et stort ubrukt potensiale her for å kunne treffe flere. En større satsing på kultur tror jeg både kan «ufarliggjøre» og gjøre det lettere for flere å identifisere seg med Rødt. Det finnes selvsagt et utall måter dette kan gjøres på. For eksempel kan man erstatte noen møtekvelder med filmvisninger, konserter eller internasjonale matkvelder med korte appeller eller innlegg om et tema, men der terskelen er lav for å delta også for de som ikke er «politiske dyr». Eller hvorfor ikke rett og slett gjøre som belgierne å arrangere en festival? Det er mange kulturarbeidere og kulturinteresserte i og rundt partiet, dette er også en måte å bruke disse ressursene til å skape en bevegelse på. Mitt forslag er at Rødt i valgkampen 2015 prøver å arrangere en festival om enn i lite format, og får i gang oppstarten til noe som kanskje kan bli en ny og banebrytende tradisjon!

Kanskje 2015 kan bli året der også Rødt begynner å gå ut av møterommene og inn i folks bevissthet og hjerter?

Det følgende er et forsøk på noen refleksjoner rundt «sosialistisk metode» – altså hvilken framgangsmåte som er passende for en sosialistisk samfunnskritikk.

I hovedsak er mitt formål å argumentere for at en systematisk analyse av kapitalismen er en forutsetning for enhver diskusjon av alternativer til kapitalismen.

Oscar Dybedahl sitter i redaksjonen for nettsiden Radikal Portal og tidsskriftet Sosialistisk Framtid. Han skriver en masteroppgave om Marx’ politiske filosofi.

Først kan det spørres om det er behov for «teori» eller «metode» overhodet? For min del har jeg en mistanke om at det finnes en ufruktbar tendens på venstresiden til å hevde at den eneste meningsfulle teori er den som kan oversettes til slagord, demonstrasjonstog og «håndgripelige» krav. Dette tror jeg er ganske utilstrekkelig. Denne linjen muliggjør en konkret og håndgripelig kritikk av kapitalismens utslag (kriser, finans, fattigdom, ulikhet), men umuliggjør en prinsipiell kritikk av de dypeste problemkildene. Om venstresiden har gjennomgått en vekselvis sondering mellom radikalisme og pragmatisk-reformisme, uten at noen av dem har vært særlig vellykket, kan situasjonen åpenbart ikke løses ved å ignorere prinsipielle spørsmål.

Jeg forsøker å reflektere over artikkelens problemstilling ved kritisk diskusjon av tekster av Ronny Kjelsberg og Ola Innset. Poenget med dette er på ingen måte en avvisende polemikk – jeg har mye sans for begge bidragene – men bare å klargjøre det jeg oppfatter som prinsipielle problemer for sosialistisk teori. Som sådan kan det hende at det som her framstår som uenigheter i virkeligheten, har sin opprinnelse i ulikt fokus. Det er altså de prinsipielle spørsmålene jeg er ute etter, jeg nevner kildene til disse refleksjonene mest av redelighetsgrunner.

I

Et eksempel på en sosialistisk metode – eller, rettere, fraværet av metode – finnes i det som gjerne kalles «utopisk sosialisme». Utgangspunktet for utopistene er ønsket om å beskrive et friere og mer rettferdig samfunn, gjerne ved litterære tankeeksperimenter. Tross den negative og kritiske betydningen til merkelappen «utopisk» i marxistisk tenkning tror jeg utvilsomt at den utopiske litteraturen har en rekke verdifulle elementer. (Ursula Le Guins mesterverk The Dispossessed står fram som et moderne eksempel.)

Likevel er det to problemer som preger enhver utopisme. Det første er velkjent og intuitivt, nemlig at man – ved å fantasifullt fornekte det eksisterende samfunnet – dikter opp en urealiserbar samfunnsvisjon. Visjonen blir ute av takt med eksisterende forhold. Det andre problemet er – stikk motsatt – at det eksisterer en fare for at forsøket på å dikte et alternativ ender opp innenfor det eksisterende samfunnet. I utklekkingen av en radikal samfunnsvisjon ender man opp med å reprodusere vesentlige kjennetegn ved det eksisterende, og står slik tilbake uten noe alternativ overhodet.

Problemer av begge typer florerer i sosialistisk tenkning, og begge tendenser er paradoksalt nok gjerne tilstede i ett og samme utopiske forslag. (Det kan kalles utopismens paradoks.) Et klassisk eksempel (omtalt av Marx) er Alfred Darimons pengereformer. Darimon ville beholde allmenn vareproduksjon, men avskaffe penger. Penger forårsaker økonomiske kriser og en ujevn akkumulering av samfunnsmessig makt – ved å avskaffe penger kunne Darimon derfor avskaffe mange samfunnsonder. Visse praktiske sider ved pengenes funksjoner kan erstattes av «arbeidspenger», en lapp som bemerker mengder utøvet arbeidstid og som kan veksles inn i produkter og tjenester.

Det er flere problemer med forslaget. På den ene siden tar Darimon den allmenn-gjorte vareproduksjonen – en kapitalistisk struktur – for gitt. For det andre ignorerer Darimon at penger nettopp er en forutsetning for et system med allmenn vareproduksjon: et avvik mellom pris og verdi – muliggjort av penger – er ikke bare nyttig i kapitalismen, men nødvendig. Bare med penger kan produksjonen reguleres på en spontan måte. Slik ser vi at problemene som preger den utopiske tenkningen, henger sammen. Forsøk på å tenke alternativer til kapitalismen som – likevel – inkorporerer vesentlige elementer i den kapitalistiske produksjonens sosiale form, er dømt til å mislykkes ettersom de ikke kritiserer kilden til problemene de ønsker å avskaffe.

Jeg vil hevde at Marx gikk et stykke i retning av å utvikle av en metode som løser disse problemene. Vi kan oppsummere to metodologiske prinsipper:

1. Teorier om sosialistiske alternativer kan bare være konsistente og meningsfulle om de gjennomføres i og gjennom analyser av det kapitalistiske samfunnet og den kapitalistiske produksjonsmåten.
2. Sosialismen er ikke et system fundert i bestemte verdier eller visjoner, men et svar på problemer og utviklingsmuligheter framkommet i kapitalismen. Den er kapitalismens selvkritikk.

Marx’ kritiske analyse av økonomiske kategorier («kritikk av den politiske økonomi») er altså ikke reservert til de som er spesielt interesserte i kapitalismens virke-måte. Den markerer – tvert imot – det eneste fruktbare utgangspunktet for diskusjonen om alternativer til kapitalismen. Om vi skiller oss fra Marx på andre måter, så er dette – måten Marx differensierer seg fra den utopiske sosialismen ved å analysere sosialismen i og gjennom analyse av kapitalismen – noe som må videreføres for enhver pris.

Spørsmålet om alternativer til kapitalismen forutsetter en analyse av hva som kjennetegner kapitalismen som kapitalisme. Et alternativ til kapitalismen er – trivielt sagt – noe annet enn kapitalismen, en negasjon. Uten å teoretisk bestemme kapitalismen som samfunnstype kan man derfor ikke ta første skritt i å bestemme dets alternativ som alternativ.

Etter min oppfatning representerer dette et problem i Kjelsbergs,Sosialisme på norsk. Ved å ignorere spørsmålet om kapitalismen og simpelthen presentere en oversikt over sosialistiske former har han fjernet grunnlaget for sitt eget prosjekt. På grunn av dette blir problemer og uklarheter ikke bare sannsynlige, de blir nødvendige.

En kapitalismebestemmelse finnes ikke utarbeidet i Kjelsbergs tekst. Det finnes likevel elementer av en slik analyse implisitt i teksten. Problemet – som vi vil se – blir at siden han ikke anerkjenner behovet for en slik analyse, så ligger den underarbeidet og underutviklet mellom linjene. Kjelsbergs implisitte analyse av forholdet mellom sosialisme og kapitalisme kan oppsummeres i tre begrepspar: statseie vs. privateie, planøkonomi vs. markedsøkonomi, økonomisk demokrati vs. eierdespoti. De første betraktes konsekvent som sosialistisk alternativ til det siste.

Kjelsberg diskuterer muligheten for en forhandlingsøkonomi der økonomiske aktører er organisert demokratisk og i stadig forhandling med staten. Videre viser han at eksempler på dette allerede eksisterer i Norge som «et planøkonomisk element». Dette elementet – sentrert i staten – gir kontroll over ellers kaotiske markedskrefter. Og kooperativene – som demokratiske – er et eksempel på lokalt demokrati som overskrider kapitalismens eierdiktatur. I andre diskusjoner kommer begrepsparet stat og marked tydeligere frem, der implikasjonen er at staten i seg selv ikke er kapitalistisk, potensielt kan den bli sosialistisk.

Det er altså en implisitt analyse av forholdet mellom sosialisme og kapitalisme i Kjelsbergs tekst, og jeg tror ikke den er tilstrekkelig. Den ville ha blitt forbedret dersom den ble bevisst anerkjent og diskutert som en forutsetning for heftet i sin helhet. Ettersom analysen ligger slumrende mellom linjene, kommer ikke problemene tydelig fram.

Staten

For å begynne med synet på staten. Poenget er at den kapitalistiske produksjons- og verdiforøkningsprosessen forutsetter og trenger en stat. Antakelsen hos Kjelsberg er at vi har en kapitalistisk markedsbasert produksjon på den ene siden og, på den andre, en stat over økonomien som – i tid og utid – kan gripe inn på tross og på tvers av kapitalismen. Stat og kapitalisme ligger her utenfor hverandre og kan påvirke hverandre årsaksmessig. I virkeligheten forutsetter de hverandre og kan ikke forstås uavhengig av hverandre. Man kan selvsagt – på et gitt analysenivå – isolere produksjonen fra staten, men dette forutsetter at man er bevisst denne abstraksjonen og ikke behandler dem som om de var uavhengige. I en mer fullstendig og konkret analyse blir det klart at de forutsetter og betinger hverandre. Staten er derfor ikke et ikke-kapitalistisk element i et samfunn som har kapitalistiske økonomiske forhold. Staten er derimot kapitalismens politiske form, og – mer generelt – en forutsetning for den kapitalistiske økonomien.¹

Det følger av dette at det ikke gir mening å beskrive planøkonomi, statlig kontroll og eierskap som fenomener som i og for seg er ikke-kapitalistiske. Elementer av plan-økonomi, statlig kontroll og eierskap er, motsatt, nødvendig for kapitalismen. Den «fordistiske» kapitalismen var svært statssentrisk, mens nyliberalismen representerte en omstrukturering av statens økonomiske rolle. Forskjellen mellom sosialisme og kapitalisme er ikke en kvantumforskjell i forholdet mellom marked og stat, men en forskjell mellom historisk ulike rikdoms- og samfunnsformer. Sosialismen består i en bestemt oppheving av både det økonomiske og det politiske i kapitalismen. En gradvis økning i statlig kontroll og eierskap er ikke i og for seg en sosialistisk utvikling, men en utvikling som gjør staten til den «nasjonale kapitalist» (Engels). Dersom man skal forestille seg alternativer til kapitalismen, er det derfor ikke tilstrekkelig å stille statseie mot privateie.

Kjelsbergs diskusjon er etterfulgt av forslag til reformer og lover som kan styrke de sosialistiske elementenes rolle i den norske økonomien og bringe oss nærmere sosialismen. På dette punktet virker han som en «evolusjonær sosialist», hvilket i og for seg er helt greit. Men siden ingen av punktene enkeltvis peker utover kapitalismen, tror jeg heller ikke den evolusjonære strategien gjør det.

Demokrati på arbeidsplassen

Videre til Parecon (et deltagerøkonomisk system foreslått av Michael Albert og Robin Hahnel) og deltakende budsjettering der det vises hvordan store menneskemasser har blitt inkludert i lovutforming. Igjen ser forutsetningen ut til å være en tanke – utbredt i sosialistiske kretser – om at demokrati er motsatt kapitalisme. Jeg tror ikke det er helt riktig. En kapitalistisk samfunnsstyring er et komplisert balansespill mellom kapitalister (i sine fraksjoner), jordeiere og arbeidere. Til dette kan demokratiske former og ytringsfrihet være nyttig som balanseverktøy. Stor folkelig deltakelse i budsjettering endrer ikke ved dette.

Hva med demokrati på arbeidsplassen? Også her bør man våge å bryte visse vedtatte sannheter. Å erstatte en hierarkisk bedriftsstruktur med en ordning der ledelsen velges av og utgår fra bedriftens arbeidere – som eies privat – er fullstendig mulig innenfor eksisterende rammer. Kanskje det til og med viser seg som en nyttig måte å redusere administrasjonskostnader og – om det finnes et positivt forhold mellom arbeiderinnflytelse og produktivitet – øke merverdien? Selv fenomenet med bedrifter som både eies og styres av arbeiderne selv i samvirker rokker ikke isolert ved den kapitalistiske produksjonens sosiale form.

II

En annen som reiser relaterte spørsmål, er Ola Innset. Utgangspunktet for Innsets innlegg i Manifest Tidsskrift, Totalitære utopier, ser ut til å være en frykt for altomfattende og perfekte samfunnsvisjoner der det eksisterende kritiseres aggressivt og totalt. Særlig dersom dette synet henger sammen med et syn på menneskenaturen som foranderlig og plastisk. Et politisk mål om å produsere nye og bedre mennesker leder til en totalitær og tvangsmessig underordning av mennesker i henhold til politiske mål.

Disse refleksjonene danner for Innset utgangspunkt til en omformulering av sosialistisk politikk.

Kanskje er svaret for venstresida å forlate begrepet sosialisme, og heller knytte vår samfunnsvisjon til en idé om økonomisk demokrati. Kanskje hadde det også da blitt lettere for oss selv å forstå at sosialisme ikke handler om å heie på det røde laget og at vi alltid må forsvare de som spiller under samme navn, men isteden hva det er vi faktisk jobber for: Et folkestyre som ikke stopper ved økonomien, hvor beslutninger virkelig har noe å si for verden og menneskene som bor i den.²

Det vesentlige i den sosialistiske tanken kan altså oppsummeres med «økonomisk demokrati». Jeg tror utskiftingen av sosialisme med «økonomisk demokrati» preges av samme kapitalismeforståelse som preget Kjelsberg, og deler dermed de samme problemene.

Igjen bygger tankegangen på et syn – også implisitt hos Kjelsberg – om at kapitalismen er et økonomisk fenomen, særlig lokalisert til privateie av produksjonsmidler og kapitalistenes økonomisk makt. I så fall kan løsningen markeres som demokratisering gjennom avskaffelse av monopoleierskap og innføringen av lokalisert arbeidermakt.

I Marx’ analyse (som jeg forfekter) er ikke kapitalismen et lokalisert økonomisk fenomen. Det betegner derimot den bestemte sosiale formen til samfunnets rikdom. Kapitalismen er en samfunnsform som involverer produksjon, distribusjon, bytte, konsumpsjon, stat og ideologi – disse som relaterte momenter i gjensidige betingelsesforhold. Innsets forsøk på å redde sosialismen fra totalitarisme gjennom slagordet «økonomisk demokrati», oppsummert som demokratisering av økonomiske forhold, er i så fall utilstrekkelig som kapitalismekritikk.

Svaret på Innsets bekymringer rundt det totalitære ligger altså ikke i hans reformulering av sosialismen. Likevel reiser han et betimelig spørsmål. For å løse problemet trenger vi ikke omformulere sosialisme-begrepet. Vi trenger bare å hevde et enkelt prinsipp (som for øvrig har røtter i sosialistisk tenkning) om at mål og middel står i en indre sammenheng. Ethvert forsøk på å forandre samfunnet i frigjørende retning som anvender brutaliserende vold, statlig voldsmakt og politiske drap, har korrumpert sitt eget mål og gjort seg ute av stand til å oppnå det. Et mål som oppnås ved brutale midler, vil aldri bli et hellig mål. Dermed burde også den liberale frykten for alternative samfunnsvisjoner forsvinne. Under målet-helliger-midlene blir brutaliteten til de tillatte virkemidlene proporsjonal med verdien av det politiske målet. Vi må derfor passe oss for storslåtte visjoner. Når målet derimot betraktes i sin sammenheng med midlene, blir det imidlertid omvendt proporsjonalt: desto høyere mål, desto mindre brutale virkemidler kan tillates. Midlertidige diktatur, folkemord, og ytringsknusende bruk av statsmakt kan dermed umulig forsvares utfra en rimelig sosialismeforståelse.

III

Avslutningsvis kan jeg oppsummere formålet med dette innlegget som å vise betydningen av systematisk kapitalismeanalyse som en prinsipiell forutsetning for sosialistisk samfunnskritikk. Dette har jeg forsøkt å hevde som metodeprinsipp ved å kritisere diskusjoner av sosialisme som mangler dette fokuset.

To spørsmål antydes av dette: 1) Hvordan kan kapitalismen analyseres systematisk, og 2) Hvilken sosialismeforståelse følger av en slik analyse? Jeg svarer ikke skikkelig på noe av dette i denne artikkelen. Likevel tror jeg det å formulere et spørsmål på en brukbar måte, er en verdig oppgave i seg selv. Om ikke annet er det i hvert fall kanskje vist hva som bør danne utgangspunkt for sosialismedebatten.

Noter:

1. Av plasshensyn faller det utenfor denne artikkelen å diskutere forholdet mellom det økonomiske og det politiske i kapitalismen. Og det er også flaks, for det er et vanskelig spørsmål som for så vidt heller ikke ble systematisk utarbeidet av Marx. Inntil videre kan det sies at kapitalismen simpelthen trenger en stat som kan sikre borgernes like rettigheter. Jf. kapitalismens variant av Anatole Frances prinsipp: lik rett for den fattige så vel som den rike å besitte, selge og investere i eiendom. Resultatet av denne typen likhet vil selvsagt overalt bli radikal ulikhet. (Jf. Marx’ rettighetskritikk i Kritikken av Gotha programmet.)
2. Ola Innset, Totalitære utopier (http://www.manifesttidsskrift.no/totalitaere-utopier/)

Ved folkeavstemninga i september ønsket 45 % av de skotske velgerne seg nasjonalt sjølstyre, til tross for truslene om politisk kaos og økonomisk ruin.

Rødt! inviterte Helle Linné Eriksen til en samtale.

Helle Linné Eriksen har fulgt skotsk og britisk politikk i en årrekke, og opplevde innspurten foran folkeavstemninga på nært hold. Hun har engelsk hovedfag med en avhandling om nasjonalisme, klasse og Labour-partiet i nyere skotsk historie, og er aktiv i Sosialistisk Venstreparti.

Erik Ness er redaktør for Rødt!

 – For det første, så tilhører det sjeldenhetene at et vesteuropeisk demokrati diskuterer å dele seg opp i mindre biter. Separatisme og nasjonalisme gir ofte assosiasjoner til mer voldelige framgangsmåter, terrorisme og borgerkrig. Her har vi et land der topp-politikerne forholdsvis rolig satte seg ned og vedtok å avholde en folkeavstemning om temaet. Det er politisk interessant, uansett hvilket land man befinner seg i.

For det andre, så er det klart at det er vanskelig å være norsk og ikke ha en mening om hvorvidt et land med fem millioner innbyggere, olje, fisk og sau bør få være en selvstendig nasjonalstat.

For det tredje, brukte de fleste tilhengerne av et selvstendig Skottland argumenter som vi på venstresida kan identifisere oss med, og ja-kampanjen hadde nærmest unison oppslutning fra alle som regner seg som sosialister eller antikapitalister. Det handlet om mye mer enn et ja eller nei til Scottish Nationalist Party (SNP), og det fant sted en folkelig massemobilisering som er nødt til å sette spor. Og sist, men ikke minst, er det viktig å anlegge et annet perspektiv enn det vi så i norske massemedier, som i all hovedsak fulgte BBCs kampanjejournalistikk på vegne av det britiske establishment. Det som skjedde nå, var nemlig annerledes enn de andre gangene man har hatt folkeavstemninger om forskjellig grad av sjølstyre i Skottland.

Reaksjon mot Thatchers herjinger

 – Nei, det var det ikke, men aldri før har spørsmålet om full løsrivelse stått på dagsordenen. Mye av den fellesbritiske selv-følelsen var knyttet til det britiske imperiet, som kollapset i løpet av de første tjue åra etter Den andre verdenskrigen, selv om vi i de siste månedene før folkeavstemninga så patetiske forsøk fra nei-sida på å vekke en imperienostalgi til live. På 1970-tallet var det en nasjonalistisk bølge i både Skottland og Wales, som kom til uttrykk i parlaments-valget i våren 1974. Det er viktig å huske at Storbritannia har en valgordning som gjør det svært vanskelig for små partier å bli representert i Westminister, dvs. parla-mentet i London. Her er det fortsatt flertallsvalg i enpersonkretser. Er man ikke det aller største partiet i noen valgkrets, så får man ingen representasjon. Dette bidrar til en tydelig maktarroganse fra de største partienes side, de behøver jo ikke forholde seg til noen annen opposisjon enn hverandre. Og siden systemet er sånn, så får også små partier svært liten oppslutning ved valg, ettersom det er lett å argumentere for at det vil være å kaste bort stemmen. Da stemmer man heller på det minst ille alternativet blant de store. Så da det skotske nasjonalistpartiet SNP vant seks mandater våren 1974 og elleve i det raskt påfølgende valget samme høst, skremte dette ledelsen i Labour. Tradisjonelt har jo Skottland vært en Labour-bastion, og stort sett befinner skotske velgere seg til venstre for det vi ser i England. Sjokket ved 1974-valget fikk Labour-ledelsen til å forandre partiets politikk og foreslå en folkeavstemning om såkalt devolusjon, dvs. overføring av makt på avgrensete områder til nye folkevalgte organer i Skottland og Wales.

Det gikk ikke. Det er viktig å merke seg at dette var en avgjørelse som ble tatt av ledelsen, uten diskusjon i partiet, og uten at man konfererte med Labours egen partiorganisasjon i Skottland. På dette tidspunktet hadde Labour fortsatt noe av sin opprinnelige ideologi intakt, og denne tilsa at nasjonalisme var et borgerlig påfunn som ville splitte arbeiderklassen i Nord-England og Skottland. Så da sentralstyret på et litt dårlig besøkt møte midt i sommerferien gikk inn for devolusjon, så skapte dette store protester i partiet. Så kraftig var protestene at enkelte parlamentsmedlemmer gikk inn for å svekke lovforslaget om folkeavstemning, og i dette lyktes de. En folkeavstemning vinteren 1979 ga flertall for devolusjon, men man hadde sneket inn en klausul om at det måtte være flertall blant alle stemme-berettigete, og det var det ikke. SNP stilte mistillitsforslag mot et svært svekket Labour, det konservative partiet sluttet seg til, Labour-regjeringa falt – og Thatcher kom til makta ved det påfølgende valget.

– Partiet heter egentlig The Conservative and Unionist Party, selv om det navnet sjelden er i bruk, og de har et klart prinsipp om å holde unionen samlet, det være seg i Skottland eller Nord-Irland. Det viktigste Thatcher gjorde med Skottland, var å styrke oppslutningen om devolusjon. Hadde de hatt sitt eget parlament, kunne de ha dempet noen av skadevirkningene av Thatchers nyliberalistiske herjinger og angrep på arbeiderklassen. Da hun lanserte sin svært upopulære flate beskatning, kjent som poll tax, gjorde hun det i Skottland først. I løpet av den konservative regjeringsperioden fra 1979 til 1997 gikk partiet fra å vinne 22 valgkretser til å bli helt utradert. I de påfølgende parlamentsvalgene har de ligget stabilt på én representant.

Scottish Nationalist Party (SNP) stormer fram

– Ja, så da Tony Blair med sitt New Labour vant valget i 1997 var noe av det aller første de gjorde, å foreslå en ny folkeavstemning om devolusjon. Den ble avholdt allerede fire måneder seinere, og viste at nesten 75 % ønsket seg et eget skotsk parlament. Det ble da også resultatet. Et nytt parlament ble etablert, med et spenstig nytt valgsystem som fungerer som en hybrid mellom det norske og det britiske. Det gir mindre partier en sjanse, bl.a. feide det relativt ferske Scottish Socialist Party (SPP) inn i parlamentet med tre representanter i 2003 på en bølge av motstand mot krigen i Irak. Seinere falt de helt ut. Dette systemet har som følge at det er vanskelig å få et reint flertall, med koalisjonsregjeringer som resultat. Det skotske parla-mentet har ansvaret for mange områder, blant dem landbruk, utdanning, transport, helse, lov og orden. Bruken av en andel av inntektsskatten vil i framtida også bli avgjort i de skotske parlamentet.

– Valgene i 1999 og 2003 ga regjeringskoalisjoner mellom Labour og Liberal Democrats, men i 2007 ble Labour og SNP jevnstore, selv om det var Alex Salmond fra SNP som ble førsteminister. I 2011 ble det for første gang en flertallsregjering fra ett parti, nemlig det skotske nasjonalistpartiet. SNP fikk dobbelt så mange mandater som Labour, som særlig mistet oppslutning i områder hvor arbeiderklassen tradisjonelt har stått sterkt. SNP var i utgangspunktet et uberegnelig parti med en mangelfull ideologi på alt annet enn skotsk sjølstyre, men har etter hvert utviklet seg i retning sentrum-venstre med en mer helhetlig politikk, styringsvilje og styringsevne. Ettersom New Labour har sklidd lenger og lenger til høyre, har det blitt plass til et SNP som nærmest definerer seg som sosialdemokratisk. Blant kjernesaker med appell til velgere til venstre finner vi atomnedrustning, vilje til å satse på fornybar energi, en progressiv beskatning, gratis utdanning og kjønnsnøytral ekteskapslov. Foran folkeavstemninga talte SNP gjerne om den nordiske modellen, og framholdt særlige Norge med sin velfylte pensjonsbinge som forbilde. I praksis har SNP, på samme måte som sosialdemokrater i Norden, imidlertid vært med på en rekke usosiale tiltak når de har sittet i regjeringskontorene. I SNP-regjeringas White Paper fra i fjor blir det da også understreket at verken EU, Nato, pundet, næringslivsvennlig skattepolitikk eller kongehuset står på spill. Radikale kritikere omtalte dette som «indy lite».

– Dette må ses i sammenheng med hvilken regjering Storbritannia har for tida. Blant de områdene som foreløpig ikke har vært underlagt noen form for devolusjon, finner vi den delen av velferdsstaten som inneholder sosiale ytelser. Her har den konservativ-liberale Cameron-regjeringa i London gjennomført kraftige kutt og svekking av opparbeidete rettigheter. Mens regjeringa i London øker skolepengene, ønsket SNP å grunnlovsfeste retten til gratis høyere ut-danning i et selvstendig Skottland. Et viktig symbol er en svært upopulær «bedroom tax», som griper inn i hvor mange soverom sosialhjelpsmottakere skal få lov til å ha uten å måtte straffes økonomisk for det. Dette må være Erna Solberg og Siv Jensens våte drøm. Ikke overraskende ser vi derfor den samme skotske reaksjonen som under Thatchers regime politikk på åttitallet, det vil si at mange tenker: Hadde vi vært selvstendige, ville vi ha sluppet dette.

Mer enn sekkepiper og kilt

Det er langt på vei riktig, men samtidig har misnøyen drevet fram et sterkere ønske om nasjonalt styre. Akkurat dette tok det massemediene og politikerne i London svært lang tid å forstå. Tradisjonelt har skotsk nasjonalisme oppført seg som nasjonalistiske bevegelser pleier – mye referanser til oppkonstruerte minner om en skotsk nasjonalstat som man «mistet» i 1707 da Skottland og England gikk i union med hverandre, sanger og dikt om mytiske nasjonalhelter som Braveheart (i Mel Gibsons skikkelse) og Bonnie Prince Charlie, og en høy forekomst av kilt og sekkepiper på demonstrasjoner og markeringer. Og så selvfølgelig et bittert hat mot engelskmennene i enhver idrett man utkjemper. I internasjonale mesterskap heier skottene på hvem som helst som spiller mot England.

 – Utvilsomt ja, selv om dette selvfølgelig vil variere med hvor i Skottland man reiser og hvilke miljøer man snakker med. Grunnfjellet til SNP var selvfølgelig for et selvstendig Skottland. Men dette er ikke tilstrekkelig for å forklare hvorfor ja-sida fikk så stor oppslutning. Mens ledelsen i Labour, det konservative partiet og Liberaldemokratene sluttet rekkene i nei-kampanjen «Better Together», var det en allianse av tre partier – SNP, Scottish Green Party og Scottish Socialist Party – som utgjorde ledelsen i «Yes Scotland».

I tillegg fikk ja-sida støtte fra en lang rekke bevegelser og aksjonsgrupper av varierende størrelse og betydning. Blant dem som opptrådte med tyngde, var Lesbian and Gay Alliance, som ønsker seg en bedre lovgiving for lesbiske og homofile. Det samme gjelder en revitalisert Campaign for Nuclear Disarmament, som kjemper for å få den britiske atomvåpenbasen ved Clyde ut av Skottland, og som avviser den pengeslukende opprustninga med Trident-ubåter. Blair og Camerons krigspolitikk og logring for USA er svært upopulær i Skottland, og nå øynet nok mange en mulighet til å føre en mer anstendig utenrikspolitikk. Selv om de tallmessig ikke står så sterkt, spilte folk fra Scottish Socialist Party og mindre grupperinger enda lenger til venstre en viktig rolle som aktivister. Mange av dem sluttet seg sammen i Radical Independence Campaign (RIC), som bl.a. brukte mye krefter i innspurten på å få folk i tradisjonelle arbeiderklassestrøk til å registrere seg og møte ved valgurnene. Herfra ble det også utformet en klar antikapitalistisk argumentasjon, slik som i boka Yes: The radical case for Scottish independence, skrevet av James Foley og Pete Ramand. Women for independence sto også for en radikal og feministisk ja-argumentasjon.

Også innenfor miljøbevegelsen rekrutterte ja-sida mange aktivister, og Scottish Green Party gjorde en helhjertet innsats. Det er et lite parti i klar framgang, med to medlemmer i det skotske parlamentet og 6 % ved EU-valget i mai i år. Flere kjente Labour-politikere støttet også opp om et ja, og det samme gjorde et par av de større fagbundene. Labour Supporters for Independence vokste raskt mot slutten, og fikk tilslutning fra flere fagforeningsledere som gikk over til ja-sida. Blant dem var lederne for de faglige samorganisasjonene i både Edinburgh og Glasgow. At mange vanlige medlemmer og velgere åpenbart vendte ryggen til Labour, kan få katastrofale resultater for et parti som er avhengig av solid oppslutning i Skottland for å gjenvinne regjeringsmakta i Storbritannia.

Det jeg var vitne til i Skottland, var en folkelig mobilisering som er sterkt beslektet med sosiale bevegelser vi har sett i andre land, og som brukte slagordet «Et annet Skottland er mulig». Argumentasjonen var til tider lik den venstresida brukte mot EU i 1994 – vi vet ikke om vi får det til, men vi ønsker oss friheten til å kunne ta andre valg, føre en annen politikk. Dette ble forsterket av en aktivisme blant ungdom som var imponerende. SNP fikk gjennomslag for stemmerett for 16- og 17-åringer i denne folkeavstemninga, og det førte til en ungdomsbevegelse som kaller seg Generation Yes. Flere har blitt politisk aktive, og i meningsmålingene hadde ungdom tidlig bestemt seg både for å stemme, og for hva de skulle stemme. Det var et kraftig ja-flertall i blant de aller yngste, dvs. mellom 16 og 18 år. Jo eldre folk var, jo større var tilbøyeligheten til å stemme nei. Størst var nei-flertallet i generasjonen som hadde blitt voksen før Thatcher, og blant dem med aller høyest inntekt. Både alder og klasse spilte utvilsomt inn.

Mye var uklart

– Nei, i Storbritannia har EU-motstand i stor grad vært knyttet til en tradisjonell britisk konservatisme, eller til det nye framvoksende innvandringsfiendtlige partiet UKIP. Deler av skotsk sjølstyrebevegelse knytter seg til det som gjerne omtales som regionenes Europa, hvor store overordnete avgjørelser tas i EU, mens resten av politiske avgjørelser bør følge nærhetsprinsippet. I et slikt perspektiv blir Storbritannia et mindre interessant mellomnivå. Men selvsagt finnes det også EU-motstand på venstresida, ikke minst som følge av den arbeiderfiendtlige krisepolitikken fra Brussel.

– Skottene skulle stemme over noe som hadde svært mange ubesvarte spørsmål. Ja-bevegelsen støttet seg i stor grad på oljen når det gjaldt den økonomiske framtida til et selvstendig Skottland, men hvor delelinja skulle gå var ikke bestemt. Det var heller ikke avgjort hvordan Storbritannia skulle kompenseres for investeringer på britisk sokkel, og ingen kunne vite helt hvilke mottiltak de utenlandske selskapene og oljekapitalen ville sette inn. Spørsmålet om valutaen uroet også mange. SNP forutsatte en valutaunion med «rest-Storbritannia», det vil si fortsatt bruk av pund og underordning under Bank of England, men herfra var signalene negative. Andre så for seg en egen skotsk valuta. Det var også uavklart om Skottland ville måtte søke om EU-medlemskap på lik linje med andre nye medlemsland, og dermed bli pålagt inntreden i ØMU med tilhørende bruk av euroen, noe Storbritannia har klart å forhandle seg fram til fritak fra. Det var altså mye usikkerhet og utrygghet som nei-sida virkelig visste å spille på.

Panikk, trusler og løfter

 – Ja, det skjedde en markert forskyvning i løpet av det siste året, etter at nei-sida hadde hatt en knusende ledelse på 20–25 prosentpoeng. Jeg tror at en del av stemningsskiftet har sammenheng med at Alex Salmond for alvor begynte å bruke TV-debattene til å løfte fram sosiale temaer som ulikhet, privatisering og vern om velferdsgoder. Særlig var det mange som fryktet for at Skottland uten sjølstyre ikke ville klare å beskytte seg mot Camerons angrep på det britiske helsesystemet NHS – National Health Service. Vi ser da også klart at det var Labours kjernevelgere som førte til at ja-sida begynte å ta innpå.

Et par uker før folkeavstemninga var det ikke helt sikkert hva resultatet ville bli. Noen av de siste meningsmålingene ga nærmest dødt løp, og panikken fra britisk næringsliv, storbanker og politikere var til å ta og føle på. Det kom en storm av skremsler, og det var ikke mangel på ulykker som ville velte over Skottland om de valgte sjølstyre: utflagging, arbeidsløshet og valutakrise. Deutsche Bank, som er den europeiske bankkapitalens yppersteprest, advarte med en økonomisk depresjon etter oppskriften fra mellomkrigstida. Underforstått: et ja-flertall kunne lede Skottland i retning av fascisme. BBC tok også helt av i sin ensidige dekning, og det samme gjorde mesteparten av de skotske avisene. Av de sentrale avisene, var Sunday Herald en enslig svale. De som er bekymret for nasjonalisme, burde bekymre seg mest over den storbritiske sjåvinismen, der det ble appellert til fellesbritiske verdier og en ærerik historie sammen, inkludert imperiet og verdenskrigene. Det var også nærmest ironisk når enkelte Labour-politikere hentet fram igjen klassebegrepet for å advare mot splittelse mellom arbeiderklassen på tvers av nasjonsgrensene. Men arbeiderklassens internasjonale solidaritet har aldri hatt som forutsetning en union mellom stater, herskerklasser og kapital-interesser.

Få dager før folkeavstemninga dukket lederne for alle de tre store partiene opp i Skottland, og de kastet inn et nytt kort som utvilsomt må ha flyttet på noen prosenter. Nå sto de hand i hand med løfter om det som raskt ble kjent som devo-max, dvs. maksimal devolusjon og økte rettigheter til det skotske parlamentet. Da dette ble foreslått for et par år sida som et av alternativene folk skulle kunne velge ved folkeavstemninga, var svaret et blankt nei fra David Cameron. Den gang var han skråsikker på seier, men nå var desperasjonsnivået langt større. Dette var en kompromissløsning som en del velgere falt for. Det førte også til ville protester fra Westminster, ettersom partilederne ikke hadde mandat verken fra det britiske parlamentet eller fra sine egne partier til å komme med denne typen løfter.

For å forsøke å konkretisere hva løftene vil innebære, ble det raskt satt ned en kommisjon under ledelse av Lord Smith of Kelvin. Her er det representasjon fra de fem partiene som er med i det skotske parlamentet. På denne måten ble Scottish Socialist Party stengt ute, selv om partiet var en formell del av alliansen Yes Scotland. Men både SSP og en rekke andre grupper har allerede levert skriftlige innspill, og viser at forsøkene på å innsnevre debatten til det parlamentariske topplanet ikke vil lykkes. Er det noe som folkeavstemninga viste, så var det at grasrota ville ha et ord med i laget. Posisjonene til SNP og De grønne viser at det ønsker seg at det skotske parlamentet skal ha full råderett over skatteinntekter og velferdspolitikk, noe meningsmålinger viser at 70–75 % av befolkningen også går inn for. Nå gjenstår det å se hva man klarer å forhandle seg fram til, og ikke minst hva det britiske parlamentet deretter vil godkjenne når de skal behandle rapporten en gang ut på nyåret. Krefter innen det konservative partiet ønsker også å bruke denne anledningen til å prøve å løse problemet med det som litt kronglet kalles for asymmetrisk devolusjon, det vil si at de vil gå til angrep på den innflytelsen som de skotske medlemmene har i det britiske parlamentet. Dette var ikke en del av det som ble lovet tre dager før folkeavstemninga, og vekker selvfølgelig protester i Skottland.

Siste ord er ikke sagt

– Det er det all grunn til å tro. Medlems-tallet til SNP har i løpet av det siste året blitt fordoblet, til rundt 60 000, dvs. at de er like store som Liberaldemokratene om hele Storbritannia ses under ett. Også De grønne og det skotske sosialistpartiet har fått et betydelig tilsig av nye medlemmer. Valgundersøkelsene viser at hele 37 % av dem som stemte Labour i 2011, gikk inn for skotsk løsrivelse nå, og det er usikkert hvilken stemmeseddel de vil bruke ved neste valg. Dette er dramatisk for Labour, som gjennom sitt nei-standpunkt og allianse med David Camerons regjering ble sterkt svekket i områder og byer de alltid har kunnet regne med, slik som i Dundee og Glasgow. Her var ja-prosenten på henholdsvis 57 og 54. For oss som fulgte innspurten i Edinburgh, kom et klart neiflertall som en overraskelse. Men i de typiske arbeiderstrøkene var det en overvekt av jastemmer. Valgundersøkelser gir gode argumenter for å se på folkeavstemninga som et klassevalg.

Sist i oktober kom det en opinionsundersøkelse, som spurte folk hva de ville stemme om det hadde vært valg til Westminster-parlamentet i London, slik det skal være neste år. SNP fikk over 50 % av stemmene, og med dagens valgordning ville de bety at de praktisk talt ville sikre seg alle de skotske plassene. Labour var helt nede på 23 %, og ville bare fått fire mandater, mot 54 for SNP. Både de konservative og liberal-demokratene ville være uten representasjon. Selv om det foreligger andre menings-målinger som ikke viser så dramatiske utslag, forteller også disse at det politiske landskapet vil bli flyttet både i Skottland og i Storbritannia som helhet. Hva som konkret vil bli resultatet, er helt åpent. SNP har en rekke progressive standpunkter, og vil utvilsomt bli utsatt for press fra nye velgere som merket seg en klarere sosial profil i innspurten før folkeavstemninga. Men SNP har langt fra noen ideologi som er forankret i sosialistisk analyse, og har ingen direkte forbindelser til fagbevegelsen. Det er derfor høyst usikkert hvordan de kommer til å bruke en eventuell økt makt og innflytelse.

Er det grunn til å se optimistisk på framtida?

– Det er iallfall lov å forsøke. Oppmøtet ved folkeavstemninga var på hele 86 %, dette er imponerende i seg selv, og en rekord i britisk historie. Myten om avpolitiserte og apatiske velgere fikk et alvorlig skudd for baugen, og det foregikk en åpen, levende og kritisk debatt som ikke så lett vil forstumme.

Resultatet ble 55 % mot 45 %, dvs. en langt mindre forskjell enn et år tidligere. Prisen som det britiske establishment måtte betale, var ytterligere overføring av myndighet til det skotske parlamentet, var slik sett del allerede oppnådd. Mest spennende blir det å følge med på hva ja-alliansen klarer å bruke denne politiske bevisstgjøringen og samarbeidet til og om kampen mot sosial ulikhet og for nedrustning vil fortsette med uforminsket styrke. Lengst til venstre ønsker mange i Radical Independence Campaign å bevare sitt organisatorisk nettverk, om ikke annet som et forum for forskjellige bevegelser som på lengre sikt kanskje kan samles i ett parti. Og ikke minst er det viktig å følge med på hva som skjer med Generation Yes og hva slags framtid de kommer til å kreve fra sine parlamenter – både i Edinburgh og i London. Et annet Skottland er fortsatt mulig, selv om hindringene er større enn om det hadde blitt nasjonalt sjølstyre. I alle fall vil Skottland ikke bli det samme, ettersom radikal mobilisering og et gjennombrudd for folkelig aktivisme er nødt til å sette sine spor. De sterke interessene som sto bak nei-sida, kunne utvilsomt trekke et lettelsens sukk da resultatet ble kjent, men det siste ord er ikke sagt, verken når det gjelder skotsk sjølstyre eller kampen mot Cameron-regjeringa og ledelsen i Labour.

Norge feirer i år 200-årsjubileum for frigjøringen fra Danmark i 1814, og for den norske Grunnloven. Men hva betød det for samene at Norge i 1814 gikk fra å være underlagt Danmark til å få en friere og mer selvstendig stilling i unionen med Sverige?

Og hva betød Grunnloven for samene?

Bård A. Berg tok doktorgrad i historie på utviklingen av den samiske reindriften i Norge i det 20. århundre (1999). Han er ansatt ved Institutt for filosofi, Universitetet i Tromsø. Berg har utgitt en rekke bøker og artikler om samisk historie. Siste publikasjon: «Sametinget og reindriften», i jubileumsboka Sametinget 25 år (2014).

I første omgang betød Grunnloven svært lite. Det eneste vi kan peke på, er at Stortinget i 1821 laget et tillegg til grunnlovsparagraf 50 om stemmerettsreglene, som gjaldt befolkningen i Finnmark. Tillegget innebar at menn over 25 år som tilfredsstilte visse kriterier, skulle ha stemmerett på linje med de som eide eller leide matrikulert jord i amtene lenger sør. Tillegget innebar at også reindriftssamene (og andre samer) i Finnmark fikk stemmerett.

Den norske grunnloven ble i sin tid ansett som radikal og moderne, og var preget av datidens idealer om individets friheter og rettigheter. Men Grunnloven av 1814 hadde likevel flere bestemmelser som med dagens øyne var i strid med prinsippet om like rettigheter og likeverd for alle, for eksempel bestemmelsen om at jøder og jesuitter ikke hadde adgang til riket. Etter Opplysningstiden og Den franske revolusjon var begrepet menneskerettigheter godt kjent, men det ble ikke innarbeidet i den norske Grunnloven.

I Grunnloven sto det heller ikke ett ord om samene, som allerede på 1700-tallet ble omtalt som «landets urinnvånere» i store deler av landet. Det skulle gå hele 174 år før Stortinget tok inn en bestemmelse om den samiske folkegruppen. Først i 1988 vedtok Stortinget Grunnlovens såkalte «sameparagraf» (§110 a):

Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for at den samiske Folkegruppe kan sikre og udvikle sit Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv.

I NOU 2009:14 «Et helhetlig diskrimineringsvern» omtales sameparagrafen slik:¹

Først og fremst er bestemmelsen en politisk programerklæring. Bestemmelsen må leses på bakgrunn av den urett samene har vært utsatt for, blant annet gjennom en hardhendt fornorskingspolitikk. Bestemmelsen skal blant annet gi beskyttelse mot at det øvrige norske samfunn søker å presse gjennom en tvungen assimilasjonspolitikk overfor det samiske mindretall.

Den hardhendte fornorskingspolitikken ovenfor samene gjorde seg særlig gjeldende i tidsrommet 1850–1950, og ble altså på-begynt lenge etter 1814. I denne artikkelen skal jeg gi en framstilling av samenes stilling i Norge fra midten av 1700-tallet til fornorskingspolitikken ble iverksatt hundre år seinere.

De reindriftssamiske områdene strakte seg den gang som nå fra Røros/Femunden-traktene helt opp til det som i dag er grensen mot Russland i Varanger. Den sjøsamiske befolkningen, som alltid har vært mye mer tallrik enn den reindriftssamiske, finnes det spor av så langt sør som Fosenhalvøya i Sør-Trøndelag.

I en kort framstilling som dette er det umulig å ta for seg alle sidene ved det samiske samfunnet i perioden vi snakker om. Med fare for å bidra til misforståelsen om at «samer» er ensbetydende med reindriftssamer, skal jeg likevel konsentrere meg om den gruppen samer som ble sterkest berørt av de storpolitiske endringene i de hundre årene før fornorskingspolitikken ble iverksatt: reindriftssamene som flyttet med sine flokker på tvers av de nasjonale grensene.

Disse samene ble etter grensetrekningen mot Sverige i 1751 tvunget til å velge dansk-norsk eller svensk statsborgerskap. De nye, nasjonale grensene i nord var for dem en potensiell ulykke, som burde kompenseres av statsmaktene på en eller annen måte. Som vi skal få høre ble dette også gjort.

Når det gjelder den grenseoverskridende reindriften, vil jeg særlig fokusere på forholdene i Midt- og Sør-Troms. I takt med nyrydningen av gårder i indre Troms (1790-1840) økte konfliktnivået mellom reineierne og jordbrukerne, og konfliktene i Troms var foranledningen til at det noe seinere (1883) ble innført en reindriftlovgivning for hele Norge sør for Finnmark som var helt på jordbrukets premisser.

Til slutt i artikkelen vil jeg på et generelt grunnlag drøfte først de dansk-norske, og deretter de norske, myndighetenes holdninger til samer generelt i perioden 1750-1850.

Norges grenser i nord

Etter den såkalte Kalmarkrigen (1611–13) fikk Danmark enejurisdiksjon over kystområdene fra Tysfjord til Varanger. Kystområdene i Troms og Finnmark ble etter dette anerkjent som den dansk-norske kongens arveland, noe som inntil da hadde vært bestridt av både Sverige og Russland. Russland befandt seg i et politisk kaos, og var ute av stand til å legge makt bak sine gamle krav om disse områdene. Suvereniteten over kystområdene var dermed avklart, men det gjensto flere andre områder der samene fortsatt var gjenstand for «fellesbeskatning» av to riker, fordi det ikke var fastsatt klare statsgrenser.

For Sveriges og Danmark-Norges del, gjaldt dette i prinsippet hele innlandsområdet fra Røros/Femunden-traktene til Tana/Varanger. Særlig innfløkt var forholdene fra Helgeland og sørover, samt i indre Finnmark. Indre Finnmark var fortsatt norsk-svensk fellesområde, men den svenske forvaltningen sto sterkt etter oppføring av kirker i Kautokeino og Utsjok i 1701. Når det gjaldt forholdet til Russland, var Sør-Varanger fortsatt felles beskatningsområde, selv om området fullt og helt lå under russisk jurisdiksjon.

I kjølvannet av Den store nordiske krig (1709–1720), der Sverige led nederlag, ble grensespørsmålene fra Trøndelag/Jämtland og nordover tatt opp til drøfting.Det ble utført et omfattende arbeid både fra svensk og dansk-norsk side av særskilte kommissærer og «grenseingeniører», som målte opp de omstridte fjellkjedene og landarealene, og kartfestet landenes pretensjoner og krav. I tillegg ble det innhentet bekreftede vitneutsagn fra bønder og reindriftssamer om hvor grensen etter deres mening gikk, og hvor deres respektive bruksområder strakte seg. Alt dette materialet dannet grunnlaget for de egentlige grenseforhandlingene, hvor forhandlerne på flere møter arbeidet seg gjennom en rekke omtvistede områder.

På svensk side ble undersøkelsene gjennomført ved vitneavhør på de ordinære häradstingene fra 1739. På norsk side ble arbeidet ledet av jurist og major Peter Schnitler, som ble utnevnt til grensekommissær. Han gjennomførte en lang rekke særskilte vitneavhør i tidsrommet 1742–45. Dette arbeidet nedfelte seg i de såkalte grenseeksaminasjons-protokollene, som gir en omfattende og verdifull belysning av bosetning, bruk og topografiske forhold i grenseområdene.

I den grad grensen ikke kunne fastlegges ved gamle fredstraktater og grensebrev, var det primære standpunktet fra Danmark-Norges side at man skulle legge «Kjølen» eller «fjellryggen» til grunn – dvs. at rekken av høyest oppmålte fjelltopper og vann-skillet utgjorde grensa mellom rikene. Men i en viss grad kunne man også argumentere ut fra faktisk besittelse, eller «possesjon». Det vil si at man viste til at områdene fra gammel tid faktisk hadde ligget under den ene statens myndighetsutøvelse. Når det kom til stykket, var det bare de to statenes undersåtter som i praksis kunne utøve en slik besittelse gjennom sin faktiske bruk av arealene. Derfor ble det særdeles viktig å kartlegge hvor langt bøndenes og samenes bruksområder strakte seg. Fra Namdalen og nordover holdt det ikke lenger for Peter Schnitler å ta opp vitneutsagn bare fra bøndene: han måtte også stille sine spørsmål til reindriftssamene som drev sine flytninger i innlandet (Hansen 2001).

Men i flere områder var man egentlig like langt, selv om man fulgte disse prinsippene, fordi det ikke var avklart hva slags statstilhørighet de aktuelle samegruppene hadde. En ting var de såkalte fellesdistriktene i indre Finnmark, som nettopp bar sitt navn ut fra den dobbelte beskatningen, men også lenger sør betalte reindriftssamene i stor utstrekning skatt til begge riker, fordi bruksområdene deres krysset fjellpartiene eller omfattet omtvistede områder.

Mange samer var stadig på flyttefot i grense-traktene, og i enkelte områder var det fra gammelt av sterkt omdiskutert hvor grensen mellom rikene gikk i de samiske bruksområdene gikk.

Undersøkelsene ga grensekommissærene innsikt i reindriftssamenes levemåte, og forståelse for nødvendigheten av å flytte med reinflokkene mellom vinterbeitene i innlandet og sommerbeitene i høyfjells- og kyststrøkene i vest. Ved den norsk-svenske grensekonferansen i Nordland i 1747–48 kom det fram ulike oppfatninger om hvor grensen mellom Torne lappmark og området fra Tysfjorden (Nordland) til Malangen (Troms) skulle gå. De svenske forhandlerne mente primært at fastlandet på vestsiden av fjellryggen burde deles likt mellom statene. Men under forhandlingene gikk de med på at Kjølen skulle danne riksgrense, på betingelse av at de svenske innlandssamene etter gammel skikk og bruk mot en liten godtgjørelse («ringa doceur») skulle få flytte med sine reinflokker ut til kysten om sommeren (Berg 2008).

Dette er bakgrunnen for at store områder der det ikke fantes verken norsk bosetning eller dokumentert bruk fra norske bønders side havnet på den norske siden av grensen. Det gjelder blant annet hele nåværende Bardu kommune i Troms, og størstedelen av nabokommunen Målselv.

Norges grenser mot Sverige/Finland ble endelig fastlagt i 1751. 1808 ble Finland erobret av Russland, og ble deretter et storfyrstedømme innenfor det russiske imperiet frem til revolusjonen i 1917. Grensa mellom Norge og Russland ble ikke fastlagt før i 1826.

Lappekodisillen

På grunnlag av grensekommissærenes undersøkelser ble det utarbeidet et tillegg til grensetraktaten av 1751, den såkalte «Lappekodisillen» (kodisill = tillegg). Bakgrunnen for Lappekodisillen var et ønske fra så vel svenske som dansk-norske myndigheter om å få klargjort hvilke rettig-heter og plikter de respektive lands samer hadde i nabolandet, først og fremst med hensyn til reindrift. Lappekodisillen slo fast de norske reindriftssamenes rettigheter i Sverige og omvendt – ikke bare til reindrift, men også til jakt, fiske og nødvendig skogavvirkning i forbindelse med reindriften.

Men Lappekodisillen hadde også et bredere siktemål, som blant annet det norske Samerettsutvalget har framhevet: «den Lappiske Nations Conservation», altså det samiske folkets fortsatte eksistens (NOU 1984:18, s. 187). Uttrykket ble brukt i et dansk-norsk innspill til et foreløpig utkast til Lappekodisillen (1750).

Jusprofessor Øyvind Ravna har fastslått at traktatlandene gjennom Lappekodisillen erkjenner at samene har rettigheter basert på gammel sedvane, og forplikter seg til å sikre samenes adgang til fortsatt å kunne utøve disse. Ravna konkluderer slik (2010. s. 393):

Lappekodisillen ble dermed den første bilaterale reguleringen av samiske rettigheter i Skandinavia, og den har gjennom snart 260 år vært en fellesnevner når nordisk samepolitikk og samerettslige spørsmål er satt på dagsorden. Ved å anerkjenne samiske sedvaner og næringer, herunder tradisjonell bruk av land og vann, har Lappekodisillen stått i en særstilling som folkerettslig traktat i samisk sammen-heng helt fram til vår tid. Den har da også blitt omtalt som samenes «Magna Carta», og som et vitnemål om høy rettskultur hos traktatlandene.

Den grenseoverskridende reindriften 1750–1850

De eneste klagene fra norsk side etter at Lappekodisillens bestemmelser ble innført, kom fra Senjen og Tromsø fogderi, dagens Troms fylke, som den gang var en del av Nordlandenes Amt.Den første klagen ble registrert av fogden i 1754, som i brev til amtmannen i Nordlandene hevder at det er et

latterlig Misforhold mellem den Skat, de erlægger, og de Fordele de nyder. Men især blir Misforholdet skrigende, naar man betenker den Skade, de gjør paa Ager og Eng, Skov og Mark, Dyr og Fugle. Og Indvaanerne tør ikke antaste dem af Frygt for deres Troldomskunster.

Amtmannen var enig med fogden, og skrev i en kommentar til hans rapport at det var å ønske at

at alle paa Grændserne omstreifende Finlapper, som ikke havde nogen viss Tilholdssted saavel om Sommeren som om Vinteren paa norsk Grund, bleve under Straf reent forbudne at opholde sig med sine Reensdyr paa de norske Fjelde og Græsgange.

Fogdens klage ble oversendt til myndighetene i København, og svaret derfra er datert 1. november 1754. Det konstateres innledningsvis at den skatt svenske samer betaler i Norge er på samme nivå som norske samer betaler i Sverige. Det slås videre fast at eventuelle skader som den svenske reindriften påfører norske bønder selvsagt skal erstattes i henhold til Lappekodisillens bestemmelser. Når det gjelder amtmannens ønske om å forby svenske samer adgang til Norge, fastslår sentralmyndighetene at dette

aldrigt kand ske, saa lenge Grænsetractaten staar ved Magt og en reciproque Menneskelighed paa begge Sider til denne fattige Nations Conservation observeres.

Like etter dette skjedde det dramatiske endringer i reindriften på svensk side av grensen. En alvorlig reinsykdom i Jukkasjärvi (området nærmest grensen mot Troms i nåværende Kiruna kommune) gjorde at samene mistet størstedelen av sin rein, og mange av dem ble nødt til å flytte. Noen flyttet til den norske kysten, andre til den svenske landsbygda. Folketallet sank fra 1790 innbyggere i 1754 til 749 i 1767. I 1788 var folketallet 888, derav 677 reindriftssamer, og i 1803 var folketallet 890, derav 566 reindriftssamer.

De første rydningsmennene fra Østerdalen og Gudbrandsdalen kom til indre Troms (Målselv og Bardu) omkring 1790, midt i kriseperioden for reindriftssamene i Jukkasjärvi, da reintallet som ble ført over grensen var på et historisk lavmål. På begge sider av grensa ble reindriftssamene likevel presset av en økende jordbruksbefolkning, først i Sverige, senere også på norsk side. De fattige samene uten rein som tidligere hadde fulgt med på overflyttingene var allerede omkring 1770, etter forhandlinger mellom Danmark-Norge og Sverige, blitt nektet å flytte over grensa. Det var ofte disse samene bøndene klaget over, fordi de ikke hadde noen reinflokk å ta vare på, og streifet rundt fra bygd til bygd. At de ikke lenger fikk komme til Norge bidro til å redusere konfliktnivået i Sør-Troms i ti-årene som fulgte.

Utover 1800-tallet ble det en sterk økning i omfanget av sommerbeiting av rein fra Sverige i Sør-Troms, i første rekke fordi reindriften i Jukkasjärvi etter hvert tok seg opp igjen, men også fordi Lappekodisillens bestemmelser var fordel-aktige for den nomadiske reindriften. Lappekodisillen åpnet for en sterk utvidelse av reindriften med lange sesongflytninger. Mot en liten avgift fikk reineierne rett til nesten ubegrenset flytting til høyfjells- og kystbeitene i Norge. Antallet reineiere i Jukkasjärvi gikk som nevnt kraftig ned etter 1750, men flokkstørrelsen til de gjenværende reineierne var på 1830-tallet kommet opp på et normalt nivå sammenliknet med andre steder. Det samlede reintallet som kom fra Jukkasjärvi til Sør-Troms på 1830-tallet var omlag 20 000, betydelig høyere enn under kriseårene i andre halvdel av 1700-tallet og de første tiårene av 1800-tallet.

Folketallet i Troms økte kraftig fra slutten av 1700-tallet til midten av 1800-tallet, noe som i seg selv bidro til økte konflikter med reindriften. I 1769 var det offisielle folketallet 12615, i 1801 var det økt til 19288, og i 1855 til 38266.

De svenske samene begynte å flytte lenger mot vest, i mange tilfeller helt ned til fjordbunnene og ut på øyene. Tilstedeværelsen av to ulike etniske grupper, der de norske bøndene utnyttet avgrensede områder intensivt, mens reindriftssamene utnyttet arealene ekstensivt deler av året, førte etter hvert til konflikter. Bøndene hadde generelt liten forståelse for tradisjonelle samiske rettigheter, og årssyklusen i samenes reinnomadisme – samt språkvanskene – gjorde ikke saken lettere. På grunn av den spredte bosettingen ble voldelige konflikter stort sett unngått i indre Troms fram mot 1830-tallet, men det økende reintallet og den stadig mer omfattende nyrydningen førte etter hvert til et økende konfliktnivå.

I 1843 ble det nedsatt en norsk-svensk «lappekommisjon», med mandat «å ta under overveielse og avgi forslag om eventuelle forandringer og tillegg til grensetraktaten av oktober 1751 for så vidt angår forholdene med hensyn til lappene i de forente riker» (altså Norge og Sverige). Bakgrunnen for at kommisjonen ble nedsatt, var vedvarende krav om et mer detaljert og restriktivt regelverk til fordel for jordbruksbefolkningen. Særlig i Midt-Troms var reindriftssamene og jordbrukerne kommet i konflikt med hverandre. Kommisjonen gjorde sine undersøkelser (og innhentet uttalelser fra myndighetspersoner) for «den del av fogderiet som ligger mellom og omkring Lyngenfjorden og Balsfjorden», der konfliktene var mest tilspisset.

Fra andre kilder vet vi at det også i Bardu og Målselv etter hvert ble strid og sammenstøt mellom bønder og reineiere. Historikeren Gunnar Thorvaldsen forteller at

det ble vanlig å skyte rein når de trengte seg inn på land som de bofaste oppfattet som sine enemerker, og samene svarte med å skyte en og annen buhund»(2004, s. 59).

I Målselv toppet konfliktene seg da reineiere brant husene på gården Elvevold i 1837. Etter en langvarig rettssak ble en av samene i 1841 dømt til tre års straffearbeid på Vardøhus festning, og utvisning fra landet.   

Enda verre gikk det den 22. juli 1838 på gården Bones i Salangsdalen, der samen Ole Andersen ble drept under en konfrontasjon med rydningsmannen Jon Bonåsen fra Tynset og hans dreng.

Vi kan gå ut fra at mange episoder med mindre dramatisk utfall enn denne aldri er kommet fram i lyset og blitt kjent. Omkring 1840 var nyetableringen av gårdsbruk i Bardu og Målselv nesten fullført, og de to tiårene før dette hadde folketallet økt kraftig. Reintallet var som nevnt kommet opp på gammelt nivå etter kriseårene i andre halvdel av 1700-tallet. Alle utmarks-

områdene i Bardu og Målselv ble brukt til sommerbeite for samene fra det som i dag er Talma og Sarivuoma samebyer. I den grad de tradisjonelle beiteområdene ble tatt i bruk av bøndene til seterdrift, havneganger eller annet, måtte det nødvendigvis oppstå konflikter.

Gunnar Thorvaldsen oppsummerer situasjonen omkring 1840 slik (2004, s. 59):

Samene klaget – dels med rette – over at de ble straffet strengere enn nordmenn for til dels alvorligere forbrytelser. Embetsmenn hadde lenge prioritert jordbruk framfor landsdelens tradisjonsrike fiskerier, at de satte bønders næring framfor urbefolkningens reindrift bør knapt overraske noen. (…) Vi kan trygt regne med at deres problemer og synspunkter ikke ble tilbørlig representert verken i retts-apparatet eller i det rike kildematerialet vi har fra de ulike kommisjonene.

Myndighetenes holdning til samer og reindrift 1750–1850

Midt på 1700-tallet besto den danske staten av en rekke nasjonaliteter og territorier. I 1769 dreide det seg om rundt to millioner mennesker. Foruten kongerikene Danmark og Norge omfattet det danske riket hertugdømmene Slesvig og Holsten, samt grevskapene Oldenborg og Delmenhorst. Dessuten hadde man de nordatlantiske statsdelene Island, Færøyene og Grønland, og i tillegg små oversjøiske besittelser i Vest-India, på Gullkysten og i India. Historikeren Steinar Pedersen skriver i sin doktoravhandling (2008, s. 492), at det

i denne flerkulturelle staten ikke var den over- eller underordning av folkegruppene man skulle oppleve i mange land utover på 1800-tallet, når de dominerende befolkningsgruppene begynte å forme staten i sitt eget nasjonalistiske bilde. 

Sett fra København var det ingen kvalitativ forskjell mellom nordmenn og samer. De var to av mange folkegrupper i det danske veldet, og begge hadde samme krav på en rettferdig behandling.

I forvaltningsmessig sammenheng var samene både i prinsippet og i praksis likestilte med andre folkegrupper. Blant annet hadde de i henhold til Lappekodisillen sine egne lensmenn, og betalte sin sameskatt på etnisk grunnlag. Av grunnleggende betydning var det også at kongen, som hersker over en sammensatt stat, både for den enkelte undersått og de enkelte statsdelene fremsto som en garantist for rett og rettferdighet. Denne ideologien var på mange måter et vilkår for å styre et multikulturelt rike med minst mulig friksjoner.

Ønsket om å unngå friksjoner innenfor statens rammer kom også til uttrykk i praksis når balansen mellom samer og nordmenn var i ferd med å bli forrykket. Steinar Pedersen gjengir misjonæren Thomas von Westens beskrivelse av norsk trakassering av samer i første halvdel av 1700-tallet, da kongen grep inn til fordel for samene, som en god illustrasjon både av de interetniske forholdene i Nord-Norge og av kongens utjevnende rolle i en slik sammenheng.

Et annet eksempel på at danske sentral-myndigheter forsvarte Lappekodisillen og samiske rettigheter nevnte jeg tidligere i artikkelen. Da lokale og regionale myndig-heter i Troms (fogden og amtmannen) i 1754 ville stenge grensa for grenseover-skridende reindrift ble de kontant satt på plass av sentralmyndighetene i København.

At samene kunne ha behov for beskyttelse mot sine nordiske naboer kom klart til uttrykk i flere av Peter Schnitlers skriv på 1740-tallet. Schnitler skrev blant annet følgende:

Den Lappiske Nation har i ældgamle Tider været et frit folk, indtil Naboerne, de Norske, Svenske og Novgorodske russer have tvunget dem til at være sig Skatt-skyldige» (sitert etter Pedersen 2008, s. 493).

I forbindelse med de motsetningene han registrerte mellom de etniske gruppene i Finnmark, anførte han som helt uproblematisk at samene var «de rette og ældste Indvaanere af Finmarken (s.s.).

Steinar Pedersen konkluderer med at Schnitlers grenseundersøkelser var et sentralt kunnskapsmessig grunnlag for de danske forhandlernes innsikt i samiske forhold, forut for grensetraktaten av 1751:

Blant annet kunnskapen om at samer og nordmenn i prinsippet var atskilte og likeverdige nasjonaliteter, erfart av en som hadde studert spørsmålet direkte, var simpelthen en av forutsetningene for at det i forbindelse med grensetrekkinga mellom Norge og Sverige ble understreka at man måtte komme frem til ordninger som skulle bevare den «Lappiske Nation».

De første 15–20 årene etter at Norge fikk sin indre selvstendighet i 1814, ble den kulturpluralistiske linja fra det dansk-norske styret – å betrakte og behandle samene som en likeverdig folkegruppe – videreført. Den offisielle norske holdningen omkring 1820 var at samene måtte få opplæring i og på samisk, og denne hovedlinja i språkpolitikken sto fast helt til slutten av 1840-tallet. Vi har hørt at reindriftssamene i Finnmark fikk stemmerett i 1821. I 1826 ble det opprettet et lærerseminar på Trondenes ved Harstad. Lærerseminaret skulle ta opp samer, men også gi nordmenn opplæring i samisk, med sikte på lærergjerning i samiske områder.

Hva var grunnen til at bildet endret seg så radikalt fram mot midten av århundret, med en rekke tiltak som gikk i stikk motsatt retning? Hvorfor begynte myndighetene gradvis å følge ei linje som ikke lenger anså samene som likeverdige med majoritets-befolkningen?

Mange har pekt på den norske nasjonsbyggingsprosessen på 1800-tallet som avgjørende for det som skjedde – «at man fra norsk side for alvor begynte å bygge opp en nasjonal identitet og å plassere seg i verden i forhold til sine nabofolk, i første rekke dansker og svensker» (Pedersen 2008, s. 497). En norsk nasjonal tenkemåte begynte å gjøre seg gjeldende utover 1820-tallet, og vokste seg stadig sterkere. I løpet av et par tiår skulle norsk og samisk kultur bli definert som kvalitativt forskjellige.

Vi har hørt hvordan den samiske reindriften i samme periode møtte på stadig større problemer i takt med at koloniseringen av de indre strøkene av Nord-Norge skjøt fart. Konfliktnivået var høyt, og både lokale, regionale og sentrale myndigheter stilte seg på nybyggernes side. I takt med at bøndenes innflytelse og politiske makt økte i det norske samfunnet utover 1800-tallet, ble forholdene stadig verre for den samiske reindriften. Vi har også hørt at ulike «lappekommisjoner» la fram og fikk vedtatt reindriftslover helt på jordbrukets premisser. Hovedsaken var å gi gårdbrukerne økonomisk kompensasjon for «reinskader», ikke bare på innmark, men også på utmarks-slåtter.

Steinar Pedersen peker på de ledende norske historikerne i tiårene etter 1814, med Rudolf Keyser og P.A. Munch i spissen, var leverandører av den ideologi som kom til å prege behandlingen av samer og andre nasjonale minoriteter. Studentene som fulgte Rudolf Keysers forelesninger på universitetet i Christiania fra slutten av 1820-tallet satt igjen med følgende inntrykk av samenes rettslige status, forholdet mellom nordmenn og samer, og hvilken status norsk og samisk kultur hadde i forhold til hverandre:²

• Samene var ville nomader som enten ble utrydda eller fortrengt til de ytterste utkanter under den norrøne innvandringa.
• Samene var ikke en del av folket. De tilhørte ikke det rettssamfunnet som var bygd opp i Norge av den nordgermanske folkestammen som nordmennene tilhørte.
• Folket var de frie norske bøndene.
• Samene var nordmennene underlegne både i åndelig, fysisk og våpenteknologisk henseende. Derfor var det enkelt og naturlig for nordmennene å trenge de samiske nomadene til side når de innvandra til Norge.
• De samiske nomadene eide ikke grunnen.
• Samene dreiv ikke åkerbruk. Nordmennene tok altså ubebygd land.
• Eiendomsrett til jord oppstod ikke før de innvandrende nordmennene slo seg ned som bønder og tok jord til eie som odel.

Denne ideologien passet som hånd i hanske når forholdene skulle legges til rette for en sterkt ekspanderende jordbruksbefolkning på 1800-tallet. Bondestanden ekspanderte både i antall og geografisk. Størstedelen av overskuddsbefolkningen i jordbruket emigrerte som kjent til Amerika, men mange flyttet også fra overbefolkede jordbruksbygder i Sør-Norge til områder lenger nord.

I utredningene fra de ulike lappekommisjonene i andre halvdel av 1800-tallet vises det til reindriften som en utdøende næring, som inntil videre kan tolereres, men aldri må komme i veien for jordbrukets ekspansjon.

I innstillingen fra lappekommisjonen av 1897 presiserer kommisjonens formann Peder Kjerschow, som senere ble riksadvokat, kommisjonens «grundanskuelse» slik:

Under afgjørende Hensyntagen til Landbonæringens Interesser og berettigede Krav paa videre Udvikling og idetheletaget til de paagjeldende Landsdeles fortsatte Bebyggelse og Opdyrkning at søge Grændserne for Lappernes Rendrift i vor land optrukne saaledes, at denne kan indtil videre bestaa som Næringsvei, men med minst mulig Adgang til at virke som Hemsko på Jordbruget.

For å underbygge sitt syn siterer Peder Kjerschow følgende fra Odelstings-proposisjon nr 2/1871:

Kulturlivets Fremadskriden med Tilbagetrængen af det gamle Naturlivs Former har historisk berettigelse.

Avslutning

De store begivenhetene i 1814 – Norges frigjøring fra Danmark, den norske Grunnloven og den nye unionen med Sverige – fikk ingen umiddelbar betydning for samene i Norge. De ledende norske politikerne og embedsmennene i 1814 hadde sin administrative praksis fra den dansk-norske staten, der man respekterte ulikhetene mellom de enkelte statsdelene og folkegruppene (Pedersen 2008, s. 507).

Mot slutten av 1840-tallet hadde generasjonen fra 1814 utspilt sin rolle i norsk politikk. En ny generasjon politikere, som var preget av det ekskluderende synet på samene hos tidens ledende norske historikere, hadde overtatt. Sommeren 1848 ble det både på det kulturelle og det materielle området fattet vedtak i Stortinget som viser at et negativt syn på samene hadde fått fotfeste blant de folkevalgte (Pedersen 2008, s. 488):

Blant annet ble det vedtatt at Regjeringa burde undersøke hvorvidt det var mulig å bidra til samenes opplysning «ved at bibringe de norske Lapper, især de i Sødistricterne boende, Undervisning i det norske Sprog».

Resultatet av disse undersøkelsene skulle legges fram for det neste Stortinget. Dette skjedde i 1851, da det for årene 1851–1854 ble bevilget 1000 spesiedaler for å «bibringe Lapperne Kyndighed i det norske Sprog». Denne budsjettposten ble kalt «Finnefondet», og ble videreført til langt inn på 1900-tallet. Finnefondet ble brukt til å finansiere en rekke ulike fornorskningstiltak i tiårene som fulgte. Enkelte år overførte Stortinget en prosentvis like stor del av statsbudsjettet til Finnefondet som Stortinget samlede bevilgninger til samiske formål i dag, gjennom departementene og gjennom Sametinget (Minde 2005). Den samiske språkpolitikken som norske myndigheter hadde stått for i en mannsalder sto for fall, og grunnlaget for de neste hundre årenes fornorskningspolitikk ble lagt.

Omtrent samtidig behandlet Stortinget en proposisjon om eiendomsretten til grunnen i Finnmark. Uten å ha foretatt reelle undersøkelser hevdet man i proposisjonen at Kongen/staten hadde eid grunnen i Finnmark fra gammelt av. Den eksplisitte begrunnelsen for statens eiendomsrett var at distriktet kun hadde vært bebodd av et nomadefolk – «Lapperne» – uten faste boliger. Dessuten hadde Finnmark vært en koloni.

Samene i Norge var på vei inn i en kulturell og rettslig istid, som skulle vare i over hundre år. Men det er en annen historie.

Litteratur

Berg, Bård A. (2008): Utviklingen av reindriften i nordre Nordland 1750-2000. I: Nordlands kulturelle mangfold. Etniske relasjoner i historisk perspektiv (s. 151-194). Pax Forlag. Oslo.
Hansen, Lars Ivar (2001): Grensefastsettingen på Nordkalotten fra middelalderen til 1751: Folkeslag – strategier – prinsipper». I: Fagertun, Myhre og Ryymin (eds.): Det farefulle nord. Trusler og trusseloppfatninger knyttet til Nord-Norge gjennom tusen år (s. 11–51). Institutt for historie, Universitetet i Tromsø.
Minde, Henry (2005): Fornorskinga av samene – hvorfor, hvordan og hvilke følger. Gálducála – tidsskrift for urfolks rettigheter Nr. 3/2005. Kautokeino.
Pedersen, Steinar (2008): Lappekodisillen i nord 1751-1859. Fra grenseavtale og sikring av samenes rettigheter til grensesperring og samisk ulykke. Avhandling til dr.philos-graden ved Universitetet i Tromsø. Diedut 3/2008. Kautokeino.
Ravna, Øyvind (2010): Lappekodisillen av 1751 og dens rettslige betydning i dag (s. 392-406). I: Lov og Rett 07/2010 (s. 392-406). Oslo.
Thorvaldsen, Gunnar (2004): Koloniseringen av Bardu og Målselv. I: Kjartan Soltvedt (red.): Folketellinger gjennom 200 år. Sosiale og økonomiske studier 109. Statistisk sentralbyrå. Oslo.

Noter:

1. http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dok/nouer/2009/nou-2009-14/26/4.html?id=569064
2. Oversikten er i sin helhet hentet fra Pedersen 2008, s. 499.

Kobanê er en liten kurdisk by som ligger på den syrisk-tyrkiske grensa, men røttene strekker seg dypt inn i Mesopotamia – menneskehetens vugge. Området har i hele sin historie vært et flerkulturelt samfunn, noe som dypt har gjennomsyret alle verdier og hele kulturen.

I det syriske folkets revolusjon var Rojava det første stedet som ble kvitt Baath-regimet. Styrkene ledet den første marsjen ved kunngjøringen av det demokratiske parlamentariske systemet. Dette kan være en løsning på Syria-spørsmålet, en etappe med demokratisk pluralisme og desentralisering.

Det kurdiske området er blitt et fristed for flyktninger fra helvetet i den syriske krigen, og er derfor et mål for enhver fiende av demokrati, frihet og menneskelige verdier. Kobanê har vært utsatt for alle former av beleiring og overgrep siden midten av 2013. Forsøket på å drepe Kobanê og begå folkemord begynte den 15. september 2014, og holder fortsatt på.

Kobanês folk og Folkets forsvarsenheter, YPG, forsvarer retten til selvforsvar og menneskelige verdier. De som angriper Kobanê, er fiender av menneskeheten og menneskelige verdier som mangfold, demokrati, fred og brorskap mellom folkegrupper. Angriperne har ingen motforestillinger mot slakting av mennesker og ødeleggelse av alt i deres vei. De har slaktet amerikanske borgere, engelskmenn og russere, i tillegg til tusenvis av mennesker fra jezidi-religion, kristne, kurdere, arabere, turkmenere og andre. ISIS har begått etniske folkemord i Deir al-zour, Mosul, Tal Afar, Shengal og i Kobanê.

Vi vet ikke hvor neste ISIS invasjon og folkemord vil komme. De snakker om islamisering av Europa og verden. Vi mener at disse innleide morderne må holdes ansvarlige, også alle som står bak dem, hjelper dem, og gir dem penger og våpen.

Når folk i Kobanê forsvarer sin eksistens, forsvarer de alle menneskelige verdier. Kobanê betaler, ikke den frie verden. Kobanê er standhaftig og vil forbli standhaftig med folkets innsats, ungdom og døtre i Folkets Forsvarsenheter YPG og støtten fra demokrati, Human Rights-venner, brorskap kjærlighet mellom folkegrupper.

Kobanê er klar over den store historiske oppgaven den er pålagt. Kobanê vil gjøre sitt. Alle humanistiske og fredselskende krefter skjønner at Kobanês fall er disse verdienes fall, og et tap for ethvert menneske som forsvarer fred i verden. Vi er sikre på at seieren vil komme for folk i Kobanê og Folkets forsvarsenheter YPG og for menneskelige verdier og demokrati. Seieren vil bli oppnådd takket være din støtte og motstand mot Daesh (ISIS), terroristorganisasjoner (Jihadist, Salafi) og alle krefter som står bak og støtter dem med penger og våpen.

Vi i Kobanê takker dere for at dere stå på vår side, for sannhet, rettferdighet og demokrati. Vi er sikre på at seieren vil bli vår, takket være våre venner over hele verden, og vi vil være hengivne til dette humanitære oppdraget. Seieren vil være en seier for demokratiske allianser, fred og brorskap mellom folkene.

Kjære kurdiske vener!

Eg kom nyleg heim frå Kobanê. Var der saman med Svein Olsen, som partidelegasjon frå Rødt. Fordi Rødt meiner det er nødvendig å møte dei som slåst mot IS, å sjølv både høyre og sjå.

Kobanê er ein by i krig. Modige menn og kvinnerhar i 45 dagar kjempa mot IS. Medkalashnikov og andre handvapen. Mot tanks, kanonar og rakettar.

Vi såg korleis IS flytta tanks langs grensa. Vi såg óg dei første bombenedslaga ved frontlinja da den USA-styrte alliansen 3. oktober omsider ga litt flystøtte til bakke-krigen. Det er berre så spinkelt, så altfor lite. Alle som har militær kunnskap, seier at berre bakkekrig kan stoppe IS. Vi såg kurdarane som fører slik bakkekrig med sine eigne liv som innsats. Ikkje berre i Kobanê.

I den kurdiske regionen i nordlege Irak kjempar Peshmergas og PKK-geriljaen side ved side. Ved oljebyen Kerkuk, i Shengal-fjella, eller Sinjar som vi seier i Europa, ved byen Mahmour, osv. Dette er historisk. Kurdarar samarbeider militært, på tvers av gamle skillelinjer.

Sia torsdag kveld har peshmergas frå nordlege Irak stått rett utafor Kobanê og venta. President Erdogan prøver å hindre at dei kjem over grensa så dei kan slutte seg til kurdiske brør og søstre som slåst mot IS.

Vi såg korleis Tyrkia samarbeidde med IS. Vi lytta til augevitne som fortalde om transport av våpen og utstyr frå Tyrkia til IS. Om trening av IS-soldatar i Tyrkia. Utafor Kobanê møtte vi menn og kvinner, gamle og unge, som hadde mista son eller dotter, ektefelle eller foreldre, vener og venninnari den desperate krigen mot IS. Vi møtte kvinner frå regjeringa og frå parlamentet i Kobanê kanton.

Ved grensa møtte vi kurdarar frå alle delar av Kurdistan. Og ikkje berre kurdarar. Mellomtusentals sivile møtte vi tyrkarar, assyrarar og andre som ikkje er kurdarar. Alle sa: Kobanê er vår felles kamp. Dei som forsvarar Kobanê,kjempar for oss alle.

Styringsmodellen i Kobanê er det håpet dei har om eit fredeleg folkestyre for alle, på tvers av kultur og religion. I den kurdiske delen av Syria er assyrisk og arabisk offisielle språk, ved sida av kurdisk. Utenkjeleg under Assads terrorstyre. Utenkjeleg under Erdogans ein stat – eitt folk-regime i Tyrkia. Utenkjeleg der Bagdad og Teheran har statsmakta.

På nokre hundre meters avstand såg viflammar og svære røykskyer derdet tunge skytset frå IS trefte bolighusa i Kobane. Så høyrde vi den lette knitringa da forsvarane svara med sine kalashnikov. Misforholdet mellom tunge og lette våpen var til å gråte over – og mange gjorde det. Men dei gir ikkje opp. Forsvarane er bestemt på å slå IS tilbake.          

Mange sivile er framleis i Kobanê. I byen og i landsbyane utafor. Da vi dag for dagsåg stadig hardare IS-angrep, tenkte eg på Arnulf Øverlands ord, nokre år før Hitlers terror øydela storparten av Europa:

Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der fins da vel skikkelig folk iblandt?
Bror, du har ennu meget å lære!

…

Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!

…

Tror du det ikke? Du vet det jo!

Biji Kurdistan!

Erling Folkvord, 1/11-2014

De siste ukene har det kommet flere og flere varsler om at mørke skyer samler seg i horisonten, og at et nytt økonomisk krakk kan utløses når som helst. Det er særlig kombinasjonen av økonomisk stagnasjon, stor arbeidsledighet og høy gjeld som er problemet.

Den kapitalistiske økonomien er bygd opp utfra forventninger om framtidig profitt. Strikken tøyes mer og mer til den ryker. Da får vi en ny krise som alltid går ut over folk flest.

Øyvind Andresen er lektor ved Vågsbygd videregående skole i Kristiansand, lærebokforfatter og leder av Rødt Vest-Agder.

Det er mer og mer tydelig at kapitalismen styres av ei lita gruppe finansfolk som driver rein spekulasjon med verdens ressurser. De ønsker å skjule virksomheten sin som ofte skjer med ulovlige metoder til tross for et lovverk som er svært mangelfullt og/eller tilpassa kapitalistisk produksjon. Ofte er det rein mafia vi snakker om. Dette skal vi se nærmere på dette i denne artikkelen.

Verdens største bankran

Finanskrisa 2007/2008 ble utløst av at amerikanske banker og finansinstitusjoner i en årrekke hadde gitt råtne lån, det vil si lån uten sikkerhet. Da låntakerne ikke kunne betale, sprakk boligbobla i USA som førte til en vedvarende krise i verdensøkonomien som har ruinert land og kastet millioner ut i arbeidsledighet og fattigdom. For å redde bankene, ble de hovedmottakere av gigantiske subsidier fra skattebetalerne, antatt å være opp mot 13 000 milliarder dollar globalt. Dette tilsvarer omtrent 10 norske oljefond.¹

Profitten forut for krisa var skyhøy, fordi bankene hadde utviklet en rekke smarte mekanismer hvor de delte opp og solgte de råtne lånene på det internasjonale finansmarkedet. Såkalte hedgefond, reine spekulasjonsfond, var svært aktive i denne prosessen. Vi skal se nærmere på hedgefond lengre ned i artikkelen.

Åtte norske kommuner hadde blitt lurt av meglerhuset Terra Securities til å investere framtidige kraftinntekter i såkalte «strukturerte kredittprodukter» i USA via bankgiganten Citigroup (Terra-skandalen). Da finanskrisa kom, tapte kommune 1 milliard kroner. Ingen søksmål mot Citigroup har ført fram selv om kommunene har vunnet noen millioner tilbake i søksmål mot Terras forsikringsselskap. ²

Bertolt Brecht skrev 80 år før finanskrisa: «Hva er å rane en bank mot å opprette en?» Finanskrisa er verdenshistorias største bankran, men her er det bankene som robber skattebetalerne. For i stedet for å få straff, fikk skurkene alle fordelene. Noen bøter er gitt, men de ansvarlige har gått fri, og lever i dag med svimlende lønninger, bonuser og fallskjermer. Aftenposten skriver 30. juli i år at det er en rekordgevinst for verdens største banker.

Hvitvasking av narkopenger

Bankene er mer og mer involvert i kriminelle virksomhet. Den italienske mafiaeksperten Robert Saviano skriver i sin siste bok ZeroZeroZero om hvordan store banker deltar i hvitvasking av narkopenger. En av verdens største banker HSBC, med hovedkvarter i London og med avdelinger i 85 land og 260 000 ansatte, har vært fastkjørt i en hengemyr av skandaler, skatteunndragelse og hvitvasking. Særlig skjerpende var det at banken hadde organisert overføringer av kofferter med sedler fra et meksikansk narkokartell. De kom likevel godt ut av det med en bot på 1,9 milliarder dollar og ingen strafferettslige konsekvenser.³ Dette utgjorde bare 1/3-del av pengene som stammet fra de meksikanske kartellene.

Dette er bare ett av eksemplene Saviano trekker fram. Hans konklusjoner er klare: «Hvitvasking lønner seg». «Verdens finanssentra holder seg flytende ved hjelp av kokainpenger.»

Enorm konsentrasjon

Finanskrisa har ført til en enorm konsentrasjon i noen få megabanker. Analyse av eierskapet av de store bankene og finansinstitusjonene viser at de dels eier hverandre, dels eies av noen få store investeringselskaper som f.eks. BlackRock. Det norske Oljefondet eier 9 % av BlackRock, og er også involvert med direkte eierposter i flere av de amerikanske bankene. Goldman Sachs og Morgan Stanley er på sin side sentrale rådgivere for Oljefondet og dets investeringer i USA.⁴ De store bankene er også blant verdens største aviseiere.

 Denne enorme konsentrasjonen av makt og penger bruker selvsagt bankene til å berike seg ytterligere. Parallelt med dette øker den enorme forskjellene mellom fattige og rike i verden. Verdens 85 rikeste mennesker og deres familier rår i dag over like store verdier som den fattigste halvdelen av verdens befolkning til sammen, melder Oxfam.⁵

Bare 3–4 % av de kapitalmengdene som flyter over grensene hver dag, er produktiv kapital. Resten er det Marx kalte «fiktiv» kapital, det vil si kapital som er rein spekulativ, og som øker faren for nye kriser.

Spekulasjon i norske boliglån

I Aftenposten 17. juli det står en oppsiktsvekkende artikkel med tittelen «Utenlandske investorer fråtser i norske boliglån». I artikkelen står det:

I Norge ble en annen type boliglånspapirer lansert som en del av kuren mot finanskriser. Daværende finansminister Kristin Halvorsen (SV) hyllet den nye ordningen: Dette er selveste gullkortet, uttalte Halvorsen den gangen.

Den ordninga Halvorsen innførte, gikk ut på at norske banker pantsetter boliglånene uten kundenes tillatelse. Disse papirene, kalt OMF (obligasjoner med fortrinnsrett) er svært attraktive fordi de gir eierne god avkastning og lav risiko. Denne typen boliglånspapirer har blitt spekulasjonsobjekter for utenlandske investorer. Dersom norske banker får problemer, vil utenlandske investorene stå foran norske kunder i køen til sparepengene. I praksis betyr dette at staten eventuelt igjen må inn med redningsaksjoner for bankene på ny.

I 2014 vil utenlandske investorer sitte på norske boliglånspapirer til en verdi av over 1000 milliarder kroner, tilsvarende 1/5-del av Oljefondet!

Kritikken mot OMFene er blant annet at de bidrar til å heve boligprisene.⁶ Samtidig er norske husholdningers gjeld i størrelses-orden 2500 milliarder kroner, altså et halvt oljefond. På nettet flommer det over av tilbud, særlig rettet mot ungdom, om forbrukslån opp mot 400 000 uten sikkerhet og med skyhøye renter. Som det står i reklamen fra en av de nettbaserte utlånerne:

Fordel med lån uten kredittsjekk: Det er en stor fordel for alle som sliter med gjeld og ubetalte regninger fra før.⁷

Det markedsføres også lån til de som har betalingsanmerkninger.

Årlig vekst på utestående lån på kredittkort har i Norge vært på over ti prosent de ti siste åra, slik at volumet i dag er 2,7 ganger volumet i 2003.⁸

Derivater, hedgefond og skatteparadiser

For å omgjøre boliglånene til verdipapirer (OMFer), må bankene opprette kredittforetak som de eier selv.

Et av de finansielle instrumentene som brukes av kredittforetakene for å sikre seg mot rente- og valutasvingninger, er såkalte derivater. Derivathandel er bygd på usikre veddemål om kurs- og prisutviklingen på aksjer, eiendommer, valuta, råvarer osv. Internasjonalt er derivathandelen større enn børshandelen, og vokser seg større også i Norge, melder Oslo Børs.⁹

Forut for finanskrisa i USA, økte derivathandelen eksplosivt. I 2000 var den på 1000 milliarder dollar, mens den var på 20 000 i 2006.¹⁰ Derivater kjøpes helst av hedgefond.

Hedgefond er et samlebegrep for en type profesjonelt forvaltet fondsinvestering, som har ganske frie rammer for sin investeringsaktivitet sammenlignet med ordinære verdipapirfond. Den vesentligste forskjellen ligger i fondets frihet til å drive handel basert på lånte penger. Det betyr at hedgefond tar langt større risiko enn ordinære verdipapirfond, med mulighet til store fortjenester og store tap på kort sikt. Fondene investerer hovedsakelig i aksje-, rente- og valutamarkedet, eventuelt også i råvaremarkedet og i andre finansielle markeder.

Hedgefond er investeringsfond med begrenset partnerskap. Det begrensende partnerskapet gjør at fondene ikke er underlagt vanlig kontroll fra kredittilsyn eller andre myndigheter. Ikke noe er forbudt, og derfor er alt tillatt. Denne mangelen på åpenhet gir store muligheter til å ikke bare bedra myndighetene, men også investorene. Vi kan oppsummere at et bedre ord for hedgefond er «gribbefond»; de driver rein spekulasjon som ikke skaper noe verdi i økonomien, men tvert imot gjør den mer ustabil.¹¹

Det finnes tusenvis av hedgefond i dag, og deres forvaltere er blant verdens rikeste.¹² De fleste har adresse i skatteparadiser. Skatteparadisene skjuler formuer som tilsvarer mellom en tredel og halvparten av verdens årlige BNP.¹³

Hedgefond ble tillatt i Norge under de rødgrønne. I juni i år vedtok Stortinget, mot SV og LOs protester, å tillate private å investere i hedgefond. Forbrukerrådet har advart småsparere mot å investere i hedgefondene.¹⁴

Gjeld

Ofte kalles gjeld en udetonert bombe. En annen metafor vi kan bruke, er at gjeld er det voksende misfostre i den fattiges mage. Det tynger henne mot marka og fødes aldri.

Dagens Næringsliv¹⁵ melder at verdens gjeld nå er større enn noen gang. De skriver:

Den samlede gjeldsbyrden, både privat og offentlig, har økt fra 150 prosent av verdens samlede bruttonasjonalprodukt i 2001 til nesten 200 prosent etter finanskrisen i 2009 og 215 prosent i 2013.

Det betyr altså at gjelda er langt høyere enn før finanskrisa. I Hellas har gjelda kasta størstedelen av befolkninga ut i fattigdom.¹⁶

Samtidig vet vi at det foregår flere hemmelige forhandlinger om nye handelsavtaler. Det gjelder TTIP mellom USA og EU, det gjelder frihandelsavtalen for tjenester (TISA) mellom en rekke land der Norge er svært aktiv, og det gjelder TIP, avtale mellom forskjellige Stillehavsland.

Felles for alle disse avtalene er at all regulering av finanssektoren vil bli forbudt. Statens oppgaver vil bare være å ha monopol på politi og militæret (nattvekterstaten), ellers skal alt annet underlegges de multinasjonale selskapene og bankenes makt. Dette gjelder også rettsvesenet.

Kapitalismen

Det er dystre utsikter til en ny krise før den forrige krisa er over. Finanskrisa 2007/2008 var utløst av en mer dyptpløyende systemkrise. Kanskje blir neste krise utløst av et aksjekrakk slik det skjedde i 1929 på Wall Street, noe som førte verden ut i det inferno vi kaller Den andre verdenskrigen.

En nærliggende konklusjon på denne artikkelen må være er at kapitalismen styres mer og mer av mafiakarteller og et finans-oligarki som driver mer eller mindre lyssky virksomhet, blant annet i skatteparadis.

Jeg har ikke her gått inn på diskusjonen om de grunnleggende årsakene til krisa. Jeg vil bare påpeke at Lenin allerede i Imperialismen, det høyeste stadiet i kapitalismen påpekte at under imperialismen inntar finanskapitalen en særskilt maktposisjon overfor industrikapitalen. Kapitaleksporten blir umåtelig viktig til forskjell for vare-eksporten. Dette skrev han i 1917, for snart hundre år siden.

Noter:

1. http://www.lmd.no/?p=14730
2. http://www.nrk.no/nordland/_-dommen-beviser-at-vi-ble-lurt-1.11700178
3. http://www.lmd.no/?p=14730
4. http://steigan.no/2013/08/06/norge-og-den-internasjonale-storfinansen-2/
5. http://inspirerende.wordpress.com/tag/oxfam/
6. http://theboombust.blogspot.no/2013/02/omf-skaper-potensiale-for-norske.html
7. http://www.xn--sms-ln-18-r-18af.com/lan-uten-kredittsjekk/#
8. Aftenposten 19/10 2014.10.22
9. http://www.oslobors.no/Oslo-Boers/Produkter-og-tjenester/Publikasjoner/Alt-du-trenger-aa-vite-om-opsjoner-forwards-og-futures
10. Rune Skarstein: Økonomi på en annen måte 2009 side 383
11. Mer om hedgefond Skarstein side 387
12. http://www.hegnar.no/bors/artikkel501327.ece
13. http://steigan.no/2013/04/05/32-000-milliarder-dollar-i-skatteparadiser/
14. http://www.forbrukerombudet.no/2014/07/11043482.0
15. http://www.dn.no/nyheter/utenriks/2014/09/29/1118/Makrokonomi/en-giftig-kombinasjon-kan-gi-global-konomikrise
16. http://www.keeptalkinggreece.com/2014/09/26/shocking-6-3million-greeks-live-in-poverty-or-are-at-risk-of-poverty/

International Socialism          

http://www.isj.org.uk

International Socialism er et britisk kvartalstidsskrift som nå – meget sjenerøst – legges ut på nett. De fleste bidragsytere hører med til Socialist Workers Party og omegn. Nr. 144 (høst 2014) er et usedvanlig rikholdig og variert nummer. Blant de artiklene som fortjener å løftes fram, er en brei oversikt over klimaspørsmål og klimakamp, skrevet av Andreas Ytterstad, og ei perspektivrik oversikt over imperialismens mange kriser. Den siste er skrevet av Alex Callinicos, som er en av vår tids mest skarpskodde – dvs. marxistiske – analytikere. Men nummeret byr også på viktige bidrag om bl.a. Ukraina og muligheter for sosialistisk politikk og arbeiderkamp i Sør-Afrika, i tillegg til at det kastes lys over ny litteratur om Lenin. Som alltid byr International Socialism også på ei rekke bokmeldinger. Ved sida av Monthly Review og New Left Review, som begge er omtalt i denne spalta tidligere, er det altså ikke mangel på muligheter for engelskkyndige til å fordype seg i aktuelle analyser.         

David Harvey

http://www.davidharvey.org

Denne gang bryter vi tradisjonen med å presentere organisasjoner og tidsskrifter, og går for en enkeltperson, som riktignok er en institusjon i seg sjøl. David Harvey er en marxistisk samfunnsforsker (egentlig geograf), som bare i det siste tiåret har skrevet en rekke epokegjørende arbeider om kapitalisme, nyliberalisme og imperialisme, i tillegg til et ruvende tobindsverk om å lese Kapitalen. Ny bok av året er Seventeen contradictions and the end of capitalism (London: Profile Books), som er omtalt av Ståle Holgersen i dette nummer av Rødt!, og som roper på ei norsk oversetting. Hans hjemmeside tilbyr et grunnkurs i studier av Kapitalen, en lang rekker artikler, anmeldelser av hans bøker, foredrag og intervjuer. Her ligger også flere aktuelle videoer og podcasts. Helt nytt er nærmere to timer i selskap med Harvey under en foredrag i Amsterdam, med påfølgende debatt, om Karl Marx. Et annet funn er en samtale mellom David Harvey og Tariq Ali for kort tid tilbake. Dette er gode alternativer til slapp tv-seing.

Haymarket Books

http://www.haymarketbooks.org
Haymarket Books i USA er et forlag som spesialiserer seg på marxistisk, sosialistisk og radikal faglitteratur, og deres hjemmeside gir en god oversikt over aktuelle og kommende utgivelser. En spesialitet er billig-bokutgaver av faglitteratur som har kommet med kostbar innbinding andre steder, men det er også viktig originalutgivelser. Et ferskt eksempel på dette er Arundhati Roys Capitalism – A ghost history, som kortfattet og spenstig endevender både India og den globale kapitalismen. Haymarket Books arrangerer også møter og forfatterkvelder som ofte legges ut som film etterpå. Det gjelder også lanseringa av Roys nyeste bok, som tegner et fint portrett av den indiske forfatteren og aktivisten. Denne begivenheten er også tilgjengelig via denne lenka: http://www.youtube.com/watch?v=3tkQyqLnFbk

 Tore Linné Eriksen

International Socialism          

http://www.isj.org.uk

International Socialism er et britisk kvartalstidsskrift som nå – meget sjenerøst – legges ut på nett. De fleste bidragsytere hører med til Socialist Workers Party og omegn. Nr. 144 (høst 2014) er et usedvanlig rikholdig og variert nummer. Blant de artiklene som fortjener å løftes fram, er en brei oversikt over klimaspørsmål og klimakamp, skrevet av Andreas Ytterstad, og ei perspektivrik oversikt over imperialismens mange kriser. Den siste er skrevet av Alex Callinicos, som er en av vår tids mest skarpskodde – dvs. marxistiske – analytikere. Men nummeret byr også på viktige bidrag om bl.a. Ukraina og muligheter for sosialistisk politikk og arbeiderkamp i Sør-Afrika, i tillegg til at det kastes lys over ny litteratur om Lenin. Som alltid byr International Socialism også på ei rekke bokmeldinger. Ved sida av Monthly Review og New Left Review, som begge er omtalt i denne spalta tidligere, er det altså ikke mangel på muligheter for engelskkyndige til å fordype seg i aktuelle analyser.         

David Harvey

http://www.davidharvey.org

Denne gang bryter vi tradisjonen med å presentere organisasjoner og tidsskrifter, og går for en enkeltperson, som riktignok er en institusjon i seg sjøl. David Harvey er en marxistisk samfunnsforsker (egentlig geograf), som bare i det siste tiåret har skrevet en rekke epokegjørende arbeider om kapitalisme, nyliberalisme og imperialisme, i tillegg til et ruvende tobindsverk om å lese Kapitalen. Ny bok av året er Seventeen contradictions and the end of capitalism (London: Profile Books), som er omtalt av Ståle Holgersen i dette nummer av Rødt!, og som roper på ei norsk oversetting. Hans hjemmeside tilbyr et grunnkurs i studier av Kapitalen, en lang rekker artikler, anmeldelser av hans bøker, foredrag og intervjuer. Her ligger også flere aktuelle videoer og podcasts. Helt nytt er nærmere to timer i selskap med Harvey under en foredrag i Amsterdam, med påfølgende debatt, om Karl Marx. Et annet funn er en samtale mellom David Harvey og Tariq Ali for kort tid tilbake. Dette er gode alternativer til slapp tv-seing.

Haymarket Books

http://www.haymarketbooks.org
Haymarket Books i USA er et forlag som spesialiserer seg på marxistisk, sosialistisk og radikal faglitteratur, og deres hjemmeside gir en god oversikt over aktuelle og kommende utgivelser. En spesialitet er billig-bokutgaver av faglitteratur som har kommet med kostbar innbinding andre steder, men det er også viktig originalutgivelser. Et ferskt eksempel på dette er Arundhati Roys Capitalism – A ghost history, som kortfattet og spenstig endevender både India og den globale kapitalismen. Haymarket Books arrangerer også møter og forfatterkvelder som ofte legges ut som film etterpå. Det gjelder også lanseringa av Roys nyeste bok, som tegner et fint portrett av den indiske forfatteren og aktivisten. Denne begivenheten er også tilgjengelig via denne lenka: http://www.youtube.com/watch?v=3tkQyqLnFbk

 Tore Linné Eriksen

Gladnytt 1

Det klages så mye på ungdommen, her er det så mange som er late, arbeidsskye og tiltaksløse. Ja, noen er til og med uføre. Derfor har vi ei regjering som satser på at det skal være lønnsomt å arbeide. Fliden skal belønnes. Men i blant er det lyspunkter i mørket, det ser vi når skattelistene kommer.

Her ser vi at det er mange som har arbeidet

hardt, og derfor velfortjent har klart å legge seg opp litt sparepenger. De er eksempler til etterfølgelse, og det er merkverdig at ikke flere tar etter. Det gjelder å stå opp om morran. Derfor sender vi en oppmuntrende hilsen til Frederik Wilhelm Mohn (27), Ragnhild Ulltveit-Moe (22). Gunnar Selvaag (29), Karianne Klaveness (26), Kristine Klaveness (28), Agnes Astrup (25) og Michael Brun (23), som i ung alder har klart å spare et sted mellom 100 og 300 millioner hver. Stå på videre!

Det er mye diskusjon om det er arv eller miljø som teller mest. Det er ingen motsetning. F.eks. er det enkelte miljøer hvor flere arver mer. Og er det ikke bra at arveavgiften fjernes, slik at folk slipper å flytte til et annet land der det er billigere å dø?

Gladnytt 2

Det heter ofte at omfordeling ikke nytter noe særlig; det er altfor få rike og for mange fattige til at det virkelig monner. Derfor skal kaka bli større istedet for å fordeles på en annen måte.

Nå leser vi rapporten Global Wealth Rapport fra den sveitsiske storbanken Credit

Suisse om hvordan verdens formuespyramide ser ut. Det er en orgie i gladnytt. De litt usikre tidene rundt 2008/09 er heldigvis over, og tallet på dollarmillionærer – og milliardærer – er nå på rask oppover igjen, og det aller mest i USA. Rapportens nøkterne tall forteller oss at de 0,7 % rikeste i verden legger beslag på 115 000 milliarder dollar. Det er 44 % av hele kaka. De 70 % som befinner seg nederst må derimot dele på 2,9 %. Dvs. at 35 millioner på toppen har 150 ganger mer enn det 3,3 milliarder mennesker har til sammen. Fra andre undersøkelser veit vi at de 67 rikeste har like stor formue som halvparten av verdens befolkning. Det er hyggelig å høre, da gjenvinner vi troen på at en mer rettferdig fordeling virkelig vil gi resultater.

 Gladnytt 3

Det er ikke lett å finne fram til den rette parfymen, det er noe vi alle strever med. Men hvor kommer løsningen fra, om ikke fra Cuba? Selskapet Labiofam, som tilfeldigvis eies av nevøen til Fidel og Raul Castro, har lenge samarbeidet med en fransk bedrift om to nye parfymer, som snart er klare for lansering. Den ene har fått navn etter Ernesto Che Guevara, og skal dufte av sitrus og treverk. Den andre heter Hugo, etter Venezuelas mangeårige president. Den har en litt mer fruktig eim, med hint av papaya og mango. Det er altså ikke et spørsmål om å etterlikne revolusjonsledernes egne kroppslukter. Det kan være like greit.

Gladnytt 4

Det er altfor mye uvennskap og strid i verden, og det er derfor gledelig å bringe videre historier om hva vennskap og godt samarbeid kan føre til. Vi tar utgangspunkt i at Erik Solheim (noen som husker han?) skal kaste glans over et Civita-prosjekt om hva som er galt med norsk utviklingspolitikk. (Vi tipper at svaret er at det er for lite marked, for mye stat og for høy formueskatt). Når Clemet henter inn Solheim, er det selvfølgelig for å yte gjengjeld, etter at han tidligere innsatte henne som styreleder i Norfund. (Det var for å holde erkeliberalist og direktør Kjell Roland i øra). Eller var det kanskje fordi han skreiv så rørende vakkert om henne i et festskrift? Men det stopper ikke her. Hele prosjektet er finansiert med et par millioner av Bill Gates, og også han må sies å være en venn av Solheim. I alle fall har han alltid hatt sugerør i den rødgrønne statskassa, enten det gjelder vaksiner – som går utenom det offentlige helsevesenet – eller når han og Solheim fronter Afrikas «grønne revolusjon» med Yara og noen av verdens versting-selskaper på laget.

Gladnytt 5

Det er mange som strever med å lage cv-er, skrive jobbsøknader og oppføre seg riktig under intervjuer. Også her er det gode nyheter å hente om hvordan dette kan gjøres. I ei av høstens mange nye bøker om Jonas Gahr Støre går det fram at hans forgjenger som AP-leder allerede tidlig i 2010 luftet tanken om generalsekretærstillingen i Nato. Men hva manglet på cv-en? Jo, en krig med treffsikre norske bomber. Til svenske partifeller begrunnet Stoltenberg det med at norske jagerflygere måtte få trene litt, øvelse gjør som kjent mester. Det er ingen tvil om at Stoltenbergs rolle som pådriver vakte stor begeistring hos de høye herrer og kvinner i Nato. Slik var hver eneste bombe som en jobbsøknad å regne. Og dermed fikk vi en gledelig historie om at det virkelig nytter å anstrenge seg når man vil ha drømmejobben.

TISA – en trussel mot velferd og demokrati

TISA – Trade In Services Agreement –vil antakelig kunne forandre Norge i like stor grad, eller i større grad, enn det EØS-avtalen gjorde.
Derfor forhandles den fram i hemmelighet.

Trade In Services Agreement er den siste av mange frihandelsavtaler initiert av USA. Det er 23 partnere i avtalen, Australia, Canada, Chile, Taiwan, Colombia, Costa Rica, Hong Kong, Island, Israel, Japan, Liechtenstein, Mexico, New Zealand, Norge, Pakistan, Panama, Paraguay, Peru, Sør-Korea, Sveits, Tyrkia, USA og EU. I alt er 50 land involvert.

Forhandlingene om TISA ble innledet i 2012

TISA omfatter bare tjenester. Omkring 70 % av verdensøkonomien består av tjenester, og disse 50 landene står for omtrent 70 % av tjenestene i verden. Så dette er en betydelig del av verdensøkonomien.

Forhandlingene om TISA foregår i dypeste hemmelighet, og kjennskap til avtalene kommer først og fremst fra lekkasjene i WikiLeaks og andre mindre lekkasjer. I tillegg kjenner en forhandlingstilbudet fra en del land, bl.a. Norge (fra 2013).

TISA er én av de mange frihandelsavtalene som blir forhandlet fram nå. Andre er TTIP, TPP, NAFTA, SAFTA, CETA, GATS og WTO. Mer om alle disse mystiske forkortelsene kommer i nummer 1/2015 av Rødt!.

Hvem står bak TISA?

Hovedaktøren bak TISA og andre frihandels-avtaler er USA. Og der er regjeringen veldig styrt av lobbyister fra flernasjonale selskaper. Viktigst har The Coalition of Services Industries (CSI) vært. I følge deres hjemmeside representerer CSI bedrifter som omfatter 80 % av arbeidsstyrken og ¾ av USAs økonomi. Lista over medlemsselskap omfatter AIG, AT&T, IBM, Google, Microsoft, Walmart, Walt Disney, JPMorgan, CitiGroup mfl. Dette er den amerikanske storkapitalen. For full oversikt, se denne linken: https://servicescoalition.org/about-csi/csi-members

I en artikkel i Klassekampen i juni går det frem at NHO har jevnlige møter med regjeringen om frihandelsavtalene, deriblant TISA-avtalen. Samtidig har ikke arbeidstakerorganisasjonene tilsvarende informasjon/påvirkning. Så det er tydelig hvem som pusher på TISA – og hvem som har interesser av å gjøre dette.

Hvorfor TISA?

CSI skriver at de har virksomhet i mer enn 100 land, men beskriver sin politikk slik:

CSIs mål er å utvide det multilaterale handels-miljøet for å inkludere flere land og flere tjenester, styrke de bilaterale tjenestehandels-relasjonene, og sikre konkurransedyktige tjenester handel i det globale markedet. For å oppnå disse målene, har CSI lansert en rekke initiativer i internasjonal handel, investering, regulerende politikk, statistikk forbedring, elektronisk handel og andre. Koalisjonen av tjenesteytende næringer søker også å:
– Redusere barrierer for handel med tjenester.
– Sikre at USAs økonomisk politikk gjenspeiler betydningen av tjenestesektoren
– Gi data og analyser på virkningen av tjenester på den amerikanske økonomien.
CSI-leder, Samuel Di Piazza (Citigroup) slår fast at TISA-landene må «modifisere eller eliminere» innenlandske reguleringer. Han hevder videre at banker, forsikringsselskap, media og andre selskap som driver global business, skulle bli i stand til å operere i et miljø hvor de bestemmende faktorene er markedsbasert, ikke regjeringsbasert. Framtiden under TISA er en framtid uten offentlig leverte eller regulerte tjenester, og det frie markedets prinsipper kan styre investering i og levering av tjenester på en internasjonal arena.

Ett eksempel er Walmart, et CSI-medlem. De ser TISA som en måte å frigjøre seg på fra f.eks. lokale myndigheters regulering av deres lokalisering og begrensninger på størrelsen på butikkene. De ønsker også at TISA skal sette en stopper for restriksjonene på salg av alkohol og tobakk, som de fleste land har.

Målet med TISA er med andre ord å regulere det offentliges rett til å regulere!

Formålet med TISA

The Really Good Friends of Services, som initiativtakerne til TISA kaller seg, har en klar agenda om å liberalisere mer – åpne flere markeder for utenlandske investorer. Når man åpner sitt eget marked, er det klart at man også har offensive interesser, man ønsker innpass på utenlandske markeder for sine kjerneområder (les: innenlandsk storkapital).

Det er heller ikke slik som i en vanlig politisk diskusjon, hvor du diskuterer reguleringer og ønsker å regulere mer/mindre om din kandidat blir valgt. Her er det snakk om å bli fullstendig kvitt alle reguleringer (eller så mange som mulig), og gjøre det umulig å gå tilbake til et reguleringsregime. Ønskedrømmen til storselskapene er at valg blir uviktige – de grunnleggende reglene i et land kan ikke forandres.

Dette er en trussel mot demokrati og offentlig velferd, men i tillegg er det også en trussel mot bransjer i privat sektor hvor basisreguleringer som arbeidsmiljø, arbeidstid osv. kan bli sett på som handelshindringer og gjort umulig.

Norges situasjon nå

Sentralt i TISA står kravet om «nasjonal likebehandling». Det betyr at norske tjeneste-leverandører ikke får behandles på en bedre måte enn utenlandske. Internasjonale storkonsern ser helt klart på viktige samfunnstjenester som big business. Den sterke norske offentlige sektoren og de gode reglene for konkurranse gjør at det ikke er helt fritt fram for aggressive kommersielle interesser i Norge. TISA vil endre dette. Ved å vedta avtalen vil vi være forpliktet til å legge forholdene til rette for store selskap som tenker kun på penger. Vi er i ferd med å forplikte oss til mer konkurranseutsetting, out-sourcing og privatisering av samfunnets viktigste tjenester.

Norges ambisjoner med TISA

Mens NHO tydeligvis har god tilgang til regjeringen og informasjon om TISA, har fagbevegelsen blitt avspist med møter med forhandlingsdelegasjonen og informasjon om Norges mer enn ett år gamle åpningstilbud.

Men allikevel vet vi hvorfor Norge går med i TISA. Norge presenterer klare offensive handelsinteresser på vegne av en del store selskap. Det er potensiale i 100 milliardklassen her.

Områdene Norge satser på, er naturligvis oljesektoren, men også skipsfart/skipsfartsforsikringer, telekom (Telenor) og ingeniør-tjenester (Veritas). Forhandlingene er i skrivende stund i ferd med å stabiliseres, og det foregår bilaterale forhandlinger med andre land for å få de til å åpne markedene sine i disse sektorene. Hvilke motkrav som kommer mot Norge, er uklart. Slik sett er forhandlingene inne i en slags forberedende sluttfase, og kan kanskje bli endelig klare og undertegnet før neste Stortingsvalg, men tidsplanen er litt usikker.

Hvorfor TISA utenfor WTO?

WTO – Verdens Handelsorganisasjon – har vært mye kritisert pga. sin udemokratiske natur, sjølv om hvert medlemsland har en stemme, er det normale at saker blir kjørt fram til konsensus, ikke avstemming. Da er det de store som bruker press for å komme fram til en konsensus, forhandlinger føres i mer eller mindre hemmelighet med utvalgte partnere. Målet med WTO var å overvåke og liberalisere all internasjonal handel. GATS-avtalen (General Agreement of Trade in Services) var den delen av WTO som sto for forhandlinger og avtaler om tjenester. Avtalen har ofte blitt kritisert for å være snarveien til å privatisere offentlige tjenester. GATS ble etablert i 1995, men sees ikke på som et tjenlig virkemiddel for storkapitalen i dag.

Den amerikanske storkapitalen har organisert pressgruppen Teamtisa, http://teamtisa.org, som slår fast at TISA er den mest lovende muligheten på to tiår til å forbedre vilkårene for og til å utvide handel med tjenester. TISA har muligheten til å utfordre fundamentale barrierer når det gjelder handel med tjenester. Dette kan være barrierer som begrenser retten til å flytte data over grenser, urettferdig konkurranse fra offentlig eide selskap, ulike former for tvang når det gjelder krav til lokalt eierskap, og diskriminering når det gjelder å gi utenlandske selskap lisenser og tillatelser. TISA kan bli en de viktigste økonomiske bidragsyterne i dette århundret for USA.

Teamtisa – selv om det høres ut som et talentløst navn på en sportsklubb, består av de mest innflytelsesrike storkapitalistene basert i USA og av mengder av folk fra Senatet og Kongressen. Stiftelsesmøtet ble ledet av kongressmannen Michal Froman, som også er ansvarlig for handelspolitikken i USA.

Det «demokratiske» WTO

Problemet for kapitalen er altså det «demokratiske» WTO. Som sagt, hvert land har en stemme, men utviklingslandene har også gått sammen for å verne om sine rettigheter. Dette har gjort det vanskelig fra sak til sak å få liberaliseringen til å gå fort nok, og det har stoppet opp på en del områder. Dessuten omfatter WTO alle sektorer, så f.eks. uenighet om landbrukspolitikk kan føre til at noen blokkerer tjenesteforhandlingene. WTO gir en viss mulighet for små land til å gå sammen for å forsvare sine interesser, og koblingen mellom sektorer gir dette større kraft.

Derfor besluttet The Really Goood Friends of Services å bryte ut av WTO-forhandlingene. De etablerte en organisasjon på siden av WTO, med håndplukkede land som skulle kunne bli enig om videre liberalisering av tjenestehandel. Man forventet ingen rabiat motstand – her skulle forhandlingene gå rolig mot en løsning.

Etter at avtalen blir ratifisert blant de 23 partene – eller 50 om EU må føre saken til de nasjonale parlamentene – skal flere land bli invitert til å signere avtalen. Men da må de godkjenne avtalen slik den er – eller stå utenfor. Dette betyr at en gruppe på knapt en tredel av WTO-medlemmene «kupper» fram en tjenesteavtale, hvor flertallet nå kan velge å underskrive uten innflytelse eller forhandling. Deretter kan avtalen gjennom en komplisert prosess bli tatt inn i WTO som WTOs tjenesteavtale.

TISA og GATS – sammenhengen

TISA skal bygge på GATS, og særlig viktig er dette når det omhandler offentlige tjenester.
TISA følger artikkel 1:3 i GATS når det gjelder definisjonen av offentlige tjenester. Den lyder:

1-3-b
Tjenester inkluderer enhver tjeneste i enhver sektor unntatt tjenester levert i forbindelse med utøvelse av offentlig myndighet.
1-3-c
En tjeneste levert i forbindelse med offentlig myndighet betyr enhver tjeneste som er levert verken på kommersiell basis, eller i konkurranse med en eller flere tilbydere.

Punkt C her betyr fare for åpning av offentlig sektor. I Norge er det jo slik at i hovedsak alle offentlige tjenester leveres i en konkurranse med en eller flere tilbydere. Dette er en konsekvens av en lang periode med konkurranseutsetting hvor vi har fått en miks av offentlige og private tjenester på alle områder. Delvis har vi også hatt rein privatisering med nye privatskoler og privatklinikker. Dette betyr at å si at man vil skjerme offentlig sektor fra liberalisering, stort sett i dag er å skjerme politi, militære og den høyeste administrasjonen i departementene.

Alt annet har private innslag, og kan sies å være drevet i konkurranse med private tilbydere.

Hva er så særegent med tjenester?

Det spesielle med tjenester er at de oftest leveres direkte til folk, og særlig i land som Norge er det et stort innslag av offentlige tjenester. De offentlige tjenestene har som formål å utjamne forskjeller og sikre alle rett til spesielt prioriterte tjenester som helse, utdanning, vann, elektrisitet, omsorg og kultur. Tjenestene leveres uten krav til fortjeneste, og er levert av det offentlige. Disse tjenestene er allerede i dag under angrep fra private som ønsker å gjøre disse områdene om til arenaer for profittskaping.

Også private tjenester er under angrep. De med de laveste lønningene og de tøffeste arbeidsvilkårene jobber ofte i privat tjeneste-yting, f.eks. privat renhold og hotell/restaurant. De er svært avhengige av offentlige reguleringer, f.eks. arbeidsmiljølov og allmenngjøring av tariffavtaler.

Men i hovedsak er det de store områdene i offentlig sektor man ønsker å få tilgang til gjennom liberalisering. Altså kjernen i den nordiske velferdsmodellen. Profitten som skapes, ønsker man å ta ut av landet, ikke føre den tilbake til økt velferd.

I tillegg til å være velferdsbærende, er heller ikke tjenester tollbelagt hvilket betyr at de vanlige «kampmidlene» i handelsavtaler – økt toll – ikke kan brukes.
Det er tydelig at de internasjonale organisasjonene til tjenesteansatte både i offentlig og privat sektor er bekymret for tjenestene, og de begge redd for privatisering – og arbeidsvilkår.

Les:
PSI – Public Services International:
http://www.world-psi.org/en/psi-statement-9th-wto-ministerial-conference
UNI – Global Union:
http://www.uniglobalunion.org/news/tisa-backdoor-services-liberalisation-a-global-level
EI – Education International:
http://www.ei-ie.org/en/news/news_details/2659

Udemokratisk hemmelighold
TISA-avtalen forhandles under langt strengere hemmelighold enn vi tidligere har sett innen internasjonal markedsretting. Til og med avtaleutkastet skal være hemmelig i 5 – fem – år etter at avtalen har trådt i kraft eller forhandlingene er avsluttet.

Hva er man redd for? At kapitalens offensiv skal bli for åpenbar? Krav fra offentlige fagforbund om å få innblikk i avtaleteksten blir avvist. Det er regjeringa som tradisjonelt forhandler handelsavtaler, og legger dem direkte fram for godkjenning i Stortinget.

Vi har til nå fått sett Norges åpningstilbud. Det er 35 sider med kodenavn på tjenester, lister med hva som er offensive og defensive krav. De er i en totalt uleselig form for vanlige folk, de må dechiffreres, gjøres forståelig. En god måte å unngå offentlig interesse. For de som vil se det kryptiske, mer enn et år gamle tilbudet, ligger det her: http://www.regjeringen.no/upload/UD/Vedlegg/Handelspolitikk/tisa_131115.pdf

Skjerme offentlig sektor

Med dette tilbudet sier regjeringen at den vil skjerme offentlig sektor. Det vil vise seg, vi vet ikke hvilke motkrav som kommer, eller hvor langt en blir nødt til å strekke seg for å vinne fram med sine offensive interesser for å backe opp Statoil, Telenor, Veritas osv.

Dessuten – med en ultrahøyre regjering, vil mange spørre seg om dette virkelig er deres politikk. De arver nå en ultraliberal handelsavtale som vil oppfylle mange av målsettingene til Høyre og FrP om den blir brukt, antakelig de fleste målene. Kan vi da forvente at Børge Brende og regjeringskameratene vil bruke masse energi på å forsvare norsk offentlig sektor fra privatisering? Det er lite trolig, for å være forsiktig.

Spådommen er at de vil trå over denne røde streken og privatisere/out-source så mye som mulig. Men politisk er det greit i innledningen av diskusjonen å si at det er en rød strek som vi ikke trår over. Vi kjenner igjen dette fra før, for å få flertall for EØS og å tilfredsstille blant annet LO, ble det satt opp femten krav for å godta EØS-avtalen. Resultatet er at ett av de femten kravene ble innfridd. Og opp gjennom historia har regjeringene nekta å legge ned veto i tråd med disse kravene, så EØS-avtalen har endra hele det norske arbeidslivet. Dette viser hvor farlig det er å operere med en rød strek – hit, men ikke lenger – så lenge en ikke har kontroll over regjeringa og kan avvise de kravene som en helt sikker veit vil komme. Særlig om disse kravene er i tråd med regjeringas uttrykte politiske målsettinger.

Men de som trur at Børge Brende vil bli garantisten for å bevare offentlig sektor offentlig, kan jo ta det med ro. Men det er ikke mange som trur på en slik rolle for Brende, han er som resten av regjeringa ute etter å minimalisere offentlig sektor.

Å liste det norske samfunnet i detalj

Avtaleforhandlingene foregår ved å liste opp krav, offensive og defensive. I WTO opererer man også med lister, men bare såkalte positive lister, dvs over områder man tilbyr liberalisert. I TISA har man både negative og positive lister. De negative er hva man unntar fra liberaliseringen. Da må man i detalj liste alle områder som skal unntas. Man bruker det klassiske kodesystemet fra WTO tidlig på 90-tallet. Da var f.eks. ikke internettjenestene særlig utbygd, og de er vanskelig å finne tjenlige koder for. Det er et problem da det faktisk blir vanskelig å unnta slike tjenester fra liberalisering selv om man ønsker det. Et annet problem er at tjenester er sammensatte, og man må liste alle tjenester. Vannforsyning består f.eks. av produksjon av vann fra reservoar, rensing av vann, kjemisk behandling, filtrering, distribusjon, vedlikehold av rørledninger og produksjonsanlegg, lokal distribusjon, abonnementsbehandling osv. Sikkert mye mer. Men en må sørge for at alt dette er dekket i unntaket.

Det klassiske eksempelet er Venezuela, som før Chavez hadde åpnet software sektoren. Da Chavez seinere valgte å nasjonalisere olja, sørget det USA-baserte selskapet som leverte software til Venezuela, for å slå av hele softwaren. Dermed stoppet olje-produksjonen, og regjeringa kunne gjøre lite på grunn av den utilsikta virkningen av denne liberaliseringa.

Men hovedregelen her blir: list it or lose it. Det som ikke er skrevet på den negative lista, blir automatisk med på liberaliseringa.

Skralle og frys

Det er mange morsomme begreper i TISA, men det er det eneste morsomme med avtalen. På engelsk heter det standstill og ratchet clauses. På norsk frys og skralle klausuler.

Frys betyr at på det nivået du har ved undertegningen av TISA, vil være minimum av liberalisering. Du kan aldri gå tilbake og lukke tjenesteområder som allerede var liberalisert, ved inngåelsen av avtalen. Det betyr at undertegnelsesdatoens nivå for privatisering/liberalisering er det minste de liberalistiske politikerne i mange parti kan oppnå. Vi kan aldri gå tilbake på dette og regulere områdene.

Dette legger jo en kraftig demper på hva politiske partier kan markedsføre i framtidig valgkamp, og hvilke endringer som kan gjøres uten å komme i konflikt med TISA-regimet.

Men enda verre er skralle-bestemmelsen. Skralle er jo som kjent et håndtak for pipenøkler med frihjulskobling. Frihjulet gjør at brukerens fram og tilbake-bevegelse bare fører til at pipenøkkelen dreier én vei.

Så jo flere runder regjeringa dreier skralla, dvs. jo mer de liberaliserer, jo mer har de oppnådd. Skralla kan ikke dreies tilbake. Det som er liberalisert under ei regjering, kan ikke tas tilbake under den neste.

Det blir underlig å se en valgkamp for et parti som ønsker mer offentlige tjenester, mer regulering, etableringskontroll og strengere arbeidslivsregler etter dette. Hva kan man drive valgkamp på?

Skrallebestemmelsen gjør jo en regjerings politikk på ett område irreversibelt. Og politikk handler jo om å forandre, å reversere, å introdusere nye ting. Skralle-bestemmelsen betyr at svært mye av norsk politikk blir avviklet. Det blir ingenting å diskutere.

Konfliktløsningsmekanisme

Alle handelsavtaler må ha en konfliktløsningsmekanisme. Det har vi i WTO. Hvis et land mener at andre land bryter regler og avtaler for internasjonal handel, kan landet klage saken inn for WTO, der saken blir avgjort. Medlemslandene er forpliktet til å følge WTOs avgjørelse.

I WTO er det altså land som bringer andre land inn for «retten» i WTO.

Når det gjelder TISA, er konfliktløsnings-mekanismen enda ikke kjent. Mange ønsker å introdusere løsningen som er gjort gjeldende i CETA – nemlig ISDS (Investor State Disput Settlement).

Her kan en investor (selskap) saksøke et land for politiske vedtak som reduserer
profitt, eller framtidig profitt om du ikke allerede er etablert i. Saken avgjøres av et tribunal med forretningsadvokater. Typisk er da tobakksprodusentene saksøkte Australia og Uruguay for advarsler på tobakkpakkene. Endelig resultat av søksmålet er ikke kjent ennå. Egypt ønsket å øke minstelønna, men ble saksøkt (og tapte).

I samme stil som da Russland nasjonaliserte deler av Yokos oljeselskap, og minoritetsaksjonærene gikk til sak mot Russland.
I høst vant de en stor seier, og Russland ble dømt til å betale dem 50 milliarder USD – ca. halvparten av Russlands valutareserver. Dette ble avgjort av tre forretningsadvokater.

Slik sett gir ISDS storselskapene svært gode kort på hånda for å tvinge medlemsstatene i TISA til å være forsiktig med politiske vedtak som kan gagne folkehelsa, forbrukerne eller arbeiderne.
Men hvilken konfliktløsningsmekanisme er som sagt ikke avgjort, men det kan gå mot ISDS.

Politikerne uvitende

Jeg har jobbet med TISA her i Norge ei stund. Det som er skremmende, er at politikerne ikke kjenner til TISA. Ikke engang de jeg forventet skulle gjøre det: EU-motstanderne. Dette er deres banehalvdel. På grunn av pågang fra fagforbund, interesseorganisasjoner o.l. blir det mer og mer kjent.

Dette viktige spørsmålet ble nærmes kuppet igjennom i Stortingsproposisjon 1 i år (statsbudsjettet). I det 350 sider lange dokumentet er det denne passasjen på side 33 som gir informasjon:

Regjeringen har besluttet at Norge skal delta i forhandlinger om en ny avtale om handel med tjenester (TISA). Det er enighet om at en flernasjonal avtale skal knyttes tett opp til GATS og være et skritt på veien mot en multilateral avtale. En slik avtale vil derfor være i tråd med regjeringens hovedprinsipp om at et globalt handelsregime forankret i WTO, er fundamentet for regjeringens handelspolitikk.

Favner alle nivå av offentlig forvaltning

I motsetning til WTO som bare omfatter statsforvaltningen, vil TISA favne alle tre nivå i offentlig forvaltning, stat, fylke og kommune. Dette gjør den til en reell trussel mot kommunalt sjølvstyre, og det ville ikke være underlig om landets ordførere er skeptiske til en slik avtale. I alle fall er det noe å fremme i kommunestyrene for de som er skeptisek til avtalen.

Avtalen vil antakelig kunne forandre Norge i like stor grad, eller i større grad, enn det EØS-avtalen gjorde. Særlig når man ser avtalen sammen med andre frihandelsavtaler Norge tar del i.

Avtaleklausulene om frys og skralle vil i praksis si å gi bort sjølvråderett og alt politisk handlingsrom. Den går lenger enn et eventuelt EU-medlemskap, som det faktisk var folkeavstemming om. I tida framover vil et viktig krav være å faktisk ha en folkeavstemming om TISA, og ikke la seg forlede av ei regjering med Børge Brende i spissen som sier at de skal ta godt vare på offentlig sektor.

Det viktigste for å få til folkeavstemming og mer engasjement, er å bringe trollet ut i lyset. Greier vi det, vil nok trollet sprekke som i folkeeventyrene. Dette er nok hovedgrunnen til at avtalen er forhandlet i hemmelighet.

Jeg trur erfaringene fra EU-kampen må bringes fram igjen. Alliansene, kunnskapsoppbygging blant folk, organisering av motstanden og en vilje til å stoppe avtalen må til. Det er ikke nok å si «hit, men ikke lenger». Det fungerte ikke med EØS, og vil ikke fungere for en avtale som TISA med en slik innebygd liberaliseringsdynamikk.

De allierte her er stort sett de samme som i EU-kampen, pluss alle de som nå har sett hvordan EU-tilnærminga faktisk har fungert. Vi har alt å vinne på å starte tidlig, før alle detaljene er lagt på bordet. Sannsynligvis vil ikke avtalen bli undertegnet før neste stortingsvalg. Da er det en mulighet til å gjøre dette til en valgkampsak og til å påvirke politikere.

Men framfor alt – vi kan vinne denne kampen om vi greier å gjøre avtalen kjent.

Noen gode linker:
http://www.world-psi.org/en/psi-special-report-really-good-friends-transnational-corporations-agreement (hefte, engelsk)
http://www.world-psi.org/en/psi-special-report-tisa-versus-public-services (hefte, engelsk)
http://www.fagforbundet.no/tema/privatisering/?article_id=119982 (video Sanya Reid Smith, handelsekspert fra Third World Network i Fagforbundets landsstyre)

Man skulle tro USA hadde nok med å slippe bomber og krige, at konflikten med Russland i Ukraina tar for mye tid. At møter om handelsavtaler på presidentnivå står litt i veien når det skal «presisjonsbombes». Men så er det akkurat motsatt: Det er handelsavtalene som er det viktigste, de skal på plass for å sikre det viktigste: profitten. Bombene er en støttefunksjon for monopolenes kamp for «frihandel», dvs. maksimal profitt og total dominans.

TISA er en avtale for å privatisere tjenester. Lage regler sånn at det er fritt fram for kapitalen til å privatisere offentlig sektor, over alt og når som helst. Det er en avtale som hvis den blir vedtatt, får langt større konse-kvenser for Norge enn EØS-avtalen. Faktisk på veldig kort sikt, det forhandles nå, i det skjulte.

1. november var det internasjonale markeringer mot TISA over hele verden. Vi vant folkeavstemmingene i 1972 og 1974, men ble kuppet inn i EØS.

Vi kan vinne mot TISA.

Det blir en bombe!

Erik Ness

Med en historisk svak venstreside i Norge bør det ligge litt inspirasjon i den ureddheten og politiske «gründervirksomheten» denne boka forteller om. I tillegg til andre erfaringer og poenger venstresida har mye å lære av – på godt og vondt.

Ofte når jeg leser Pål Steigan får jeg følelsen av at han opererer med et skjema som fylles inn for å bevise konklusjonen. «Confirmation bias» – som vel er det akademikerne kaller det. Dette er sikkert noe mange av oss kan tas for. Men en etterlysning av mindre skråsikkerhet og større høyde for uenighet har vært et interessant utgangspunkt for å lese denne boka.

Den Steigan jeg har hatt mest sansen for, er den som forteller røverhistorier fra virkeligheten om ml-bevegelsens strategi og halsbrekkende prosjekter. Som når han i denne boka skriver:

Jeg var ikke skeptisk. Endelig litt ambisjoner. Dette var spenstig. Klart vi kunne starte trykkeri, det var opplagt.

Tidligere har jeg fått sansen for teksten Strateg på roterommet (Rødt! 1A/08 – Ekstranummer fra Øgrimseminaret 2007). Noen av passasjene fra artikkelen gjentas også i denne boka. Som fortellinga fra samvirkelagskafeen på Hovin:

Vi hadde bestilt patentsmørbrød med speilegg, og mens Tron måkte sine grønnsaker over på min tallerken, slik han pleide å gjøre, sa han: – Pål, jeg synes at vi skal lage ei månedsavis, og den skal vi kalle Klassekampen.

Jordnært, norsk, arbeiderinnretning

Steigan skriver at han tidlig på 60-tallet ikke så noen utbytta norsk arbeiderklasse. Kun folk med jobb i industrien, bil og TV, og et velferdssamfunn der folk stort sett var fornøyde.

Ni år seinere utgis første utgave av Klassekampen hvor hovedoppslaget «typisk nok» er en artikkel om arbeiderfiendtlige lønnssystemer. «Jordnært, norsk, arbeiderinnretning. Det var tanken.» Hva har skjedd?

Metoden var å studere sammensetninga av arbeidsfolk i Norge og sette seg inn i kapitalismen på norsk, oversikter over eierskap i de største norske selskapene, håndbøker over norske obligasjoner og aksjer. Og bygge opp en landsomfattende organisasjon med tilstrekkelig forankring i industrien. Bak lå erfaringer med studentradikalere rundt i Europa uten stayerevnen organisasjoner av arbeidere hadde, men dette hadde kanskje også en mer dyptgående politiske grunn.

Steigan tok jobb i transformatorproduksjonen hos ASEA Per Kure, og forteller om et møte med arbeidere som var stolte av å være arbeidere, men samtidig så ned på seg selv. Og spør hvorfor han ikke tar utdanning framfor å jobbe. Her skriver Steigan bra om hvor viktig produksjonen i et samfunn er, at hvis ingen produserte «papir og trykksverte og datamaskiner og korn, bygde hus og veier og la kabler, ville ikke professoren engang ha mat eller tak over hodet.» Utviklinga med at krav til høyere formell utdanning øker og tradisjonell industri legges ned, gjør denne debatten stadig viktigere.

Tråden fortsetter til Steigan er tilbake til å motta kritikk for at sentralkomiteen ikke setter av krefter til faglig arbeid i 1980. Og sånn går no dagan …

I boka beklages karakteristikker og personangrep i bruddet med SF. Men ikke at bruddet kom på «spørsmålet om forholdet til Arbeiderpartiet, spørsmålet om klassekamp og revolusjon». Steigan viser i en oppsummering av arbeidet med klasseanalyse, og sykepleierne og lærernes plassering her, at noe har endret seg siden den tid, men at noe er ved det samme:

I det hele tatt tok vi de der grensedragningene for alvorlig. (…) I et førtiårsperspektiv er det uansett klart at arbeidsvilkår og lønn for disse gruppene mer og mer nærmer seg arbeiderklassen. (…) På den andre sida har jo SV vist at et parti av lærere og offentlige funksjonærer er noe annet enn et arbeiderklasseparti.

Et revolusjonært arbeiderparti

Det er også flere interessante trekk med behandlinga av Arbeiderpartiet og fortellingen om den norske velferdsstaten i denne boka. Det blir en ganske vakker skildring når Steigan skriver:

Det norske femtitall var også en gullalder, men på en helt annen måte enn den amerikanske. Vårt femtitall var ikke epoken for den personlige, private suksessen, men for å trekke i lag og bygge nasjonen. Det var sliternes seier, fellesskapets seier.

Vi får høre at AKP(m-l) kalte seg det fjerde forsøket på å skape et revolusjonært arbeiderparti i Norge. Steigan selv ville være en «moderne thranitt, som en viderefører av den nasjonale reisninga på 1800-tallet, en viderefører av Fagopposisjonen av 1911 og streikekampene på tjue- og trettitallet.» En arvtaker etter Martin Tranmæl, Ap-partisekretær i mellomkrigstida.

Det blir ekstra tankevekkende når vi får høre om en mor «som aldri hadde et godt ord å si om toppene i DNA», men som når Finn Gustavsen og SF velter Gerhardsenregjeringa i Kings Bay-saken sier at «en stemmer jo tross alt ikke mot sine egne og for de borgerlige». Dette kan kanskje bidra til å forklare at forholdet til de rødgrønne har vært utfordrende for venstresida også i nyere tid.

Barn av stålet og betongen

I boka På den himmelske fredsplass (Aschehoug, 1985) skreiv Steigan i introduksjonen at «Hvis du venter deg fortellinga om Pål Steigan fra han var en liten snørrvalp på Oppsal skole og alle hans trivielle opplevelser i oppveksten, kan jeg glede deg. Du slipper.» Denne gangen slipper du ikke.

Tidvis er dette en oppvekstfortelling fra Oslo, og for meg trekker det opp med historier om studier av fugler og planter ved Østensjøvannet, sykkelturer forbi Ryen, langs Enebakkveien hvor jeg har vokst opp, eller for den saks skyld om mørkerom og undervisningslokale i Wilses gate hvor jeg har vært på vorspiel dagen før.

Jeg er ikke kompetent til å vurdere poesi, men det nærmer seg arbeiderdikting når Steigan skriver om soloppgangen i fabrikkhallen som gjør halvferdige trafoer til industriskulpturer i det rødgule lyset på ASEA Per Kure.

Men ofte blir det en litt vel påtatt miks av personlige og politiske skildringer, som på sitt mest parodiske hopper fra koking av tøybleier til RAF-diskusjon. Selv om det kanskje var nettopp så sammensatt det var, og dette tidvis trekker sammen noen tråder.

Jeg syns også det blir litt mange gjentagelser av poenger. Samtidig kan dette fungere tidvis godt. Som når Steigan refererer til arbeidersangen om «barn av stålet og betongen» som han hører på senga i oppveksten, som seinere kommer tilbake som et politisk poeng om byutvikling:

Kanskje var jeg et barn av stålet og betongen, men jeg så skjønnheten i godt lafteverk og en kalkstøpt steinmur fra middelalderen.

Ydmykhet og nysgjerrighet?

Jeg etterlyste i starten av bokomtalen mindre skråsikkerhet og større høyde for uenighet. Dette er også tanker som møter gjenklang i boka. Steigan har lest AKPs internarkiver og oppsummerer:

Det var ikke mye ydmykhet og ikke så mye rom for nysgjerrighet. (…) Verden er et vanskelig sted, og det er vrient å finne ut hva som er riktig analyse til enhver tid, og hva som er riktig politikk. Men det hadde vært bedre om vi hadde vært mindre kjepphøye og mye mer avslappa.

Vi møter også kritiske oppsummeringer av ml-bevegelsens forhold til Kina hvor det er «ingen tvil om at det ble begått grove overgrep, og at massevis av uskyldige mennesker ble rammet», og hvordan holdninga til Josef Stalin «ble brukt til å skille venner fra fiender og til å skille inngruppa fra utgruppa» selv om Steigan & Co i Stalins Sovjet ville ha blitt sendt «rett til Sibir for alvorlige ideologiske avvik».

Oppsummeringa er at man fortrengte kunnskapen om forbrytelser som var begått i sosialismens navn, både i Kina og Sovjet.

Så langt alt vel, unntatt når Steigan i samme bok siterer en eldre programformulering om å bryte borgerskapets undertrykkelsesapparat i stykker, knuse det borgerlige statsapparat gjennom en revolusjonær omveltning og være forberedt på å bruke vold for å oppnå dette, og kommenterer med at:

Enhver som ikke er alvorlig skadd av kaldkrigsmentalitet, må kunne lese at dette er alt annet enn hyllest til terrorismen. Det er en nokså nøktern beskrivelse av hva flertallet av folket må gjøre for å tvinge makta ut av hendene på den ene prosenten som har ranet til seg det meste.

Her preger ikke den samme nysgjerrigheten lenger. Det er lite nøkternt over et slik språk, som preges av en macho ordbruk, mer enn konkret analyse. I tillegg ville en mer ydmyk tilnærming til hvordan slike formuleringer faktisk oppfattes av de fleste vært sunt. Dessuten preges dette av en skråsikkerhet for hvordan en demokratisk samfunnsomveltning vil foregå, også i et samfunn hvor vi ikke har vært i nærheten av en slik situasjon i vår tid.

Steigan og ml-historia har utvilsomt mye å lære oss den dag i dag. Men i likhet med de mange «oppgjørene» med ml-tradisjonen kan ikke dette tjene som noe mer enn bakteppet for en ny radikal tenkning på egne bein. Til tross for all sin ydmykhet er Steigan fortsatt barn av en annen tid, om ikke stål og betong.

Fredrik V. Sand

Journalist og forfatter Linn Stalsberg har skrevet sin første sakprosabok. Etter at forfatteren selv fikk barn som ikke ville gå i barnehage, og opplevde en hverdag preget av å føle seg utilstrekkelig både på jobb og hjemme, fant hun etter hvert ut at det var flere som hadde det på samme måte. Hun begynte å lure på om det var slik livet virkelig skulle være. Dette er utgangspunktet for boka.

Forfatteren hevder at det i Norge, spesielt fra politisk hold, forventes at man lett kombinerer omsorgsansvar med full yrkeskarriere for begge foreldre. Dette forventes å være den ideelle løsningen for alle familier. Hun stiller spørsmålstegn ved hvorfor så mange kvinner til tross for dette fortsetter å jobbe deltid, og at de fortsatt forventes å ta hovedansvaret hjemme for husarbeid og barn. Forfatteren spør seg om «tidsklemmer, stressede voksne, stressede barn og utbrente og sykmeldte arbeidstakere» bare skal «avskrives som klaging» eller om det er «grunnlag for å spørre om det ligger alvorligere samfunnstrekk bak historien om de travle dagene». Selv har jeg som psykolog og snart tobarnsmor også kjent på tidsklemme og hverdagsstress. Dette er noe jeg har reflektert mye over og gjør meg derfor til en nysgjerrig leser. Jeg vet hvor lett det er å tilpasse seg ytre forventinger, og å presse alt inn i dagsplanen. Det er så lett å stole på at vårt trygge samfunn vet hva som er best for oss, at vi glemmer å stille viktige spørsmål.

Stalsberg går tilbake til feministisk bevegelse på 1970-tallet for å lete etter svar. Var det dette 70-tallsfeministene hadde sett for seg? En hverdag der kvinner sliter seg ut av ansvar både hjemme og i yrkeslivet? Hun beskriver hvordan 70-tallsfeministene opprinnelig hadde sett for seg at hittil underkjente, kvinnelige verdier skulle få samme offentlige status som de mannlige. Noe gikk imidlertid galt på veien, og kvinnene tilpasset seg i stedet mannssamfunnets regler og krav og en nærmest kjønnsnøytral ideologi erstattet 1970-årenes idealistiske drøm om et annerledes samfunn. Feministisk bevegelse og arbeiderbevegelse lot seg i tillegg forføre av markedsliberalismens fremvekst, og velferd var noe som plutselig skulle lønne seg og skulle måles i økonomisk gevinst. Stalsberg mener dette prinsippet styrer det vi i dagtenker er best for barna og familielivet vårt. Det er dette Stalsberg vil til livs. Vi må få opp igjen debatten om sekstimers arbeidsdag for alle, og vi må endre vår livsstil og levemåte for å redde fremtiden til barna våre. Hun ønsker seg og en ny feminisme som tar innover seg dette og som setter dagsorden for arbeids- og familielivet.

For min egen del, som hverken er ekspert på kvinnebevegelsens utvikling eller har sosiologisk fagbakgrunn, har hennes gjennomgang av forskning og historie i lys av bokas problemstilling vært interessant. Jeg synes Stalsbergs diskusjon er særlig viktig fordi den tvinger oss til å bli bevisst rundt valgene vi tar hver dag; hvorfor vi tar de, hvem som tjener på de, og hva som egentlig legger premissene for valgene våre. Finnes det bedre løsninger for oss, barna våre, våre medmennesker og samfunnet vi lever i? Absolutt!

Likevel sitter jeg igjen med en følelse av at boka springer ut av et noe ubearbeidet materiale hos Stalsberg selv. Kanskje handler det om et forsøk på å forstå egne opplevelser rundt det å bli mor og om hvorvidt hennes valg er i tråd med egne politiske idealer og verdier? Det virker på meg som at hun gjennom boken forsøker å få anerkjennelse og slik rettferdiggjøre og forsvare egne følelser, opphevelser og påfølgende valg. Dette er en prosess de fleste nye foreldre kan kjenne seg igjen i, usikkerheten, «identitetsjusteringen » man selv går igjennom, men og som de rundt deg legger merke til og har en mening om. I forhold til nettopp en slik prosess, opplever jeg at hennes gjennomgang av teori og primært sosiologisk forskning bare bidrar med halvparten av svarene. Hun skriver at hennes lengsel etter barna og dårlige samvittighet fikk henne til å stille seg spørsmålet om barnehage og full jobb var bra for barna hennes. Vil det ikke da være betimelig å gå nærmere inn i dette, i stedet for å konkludere raskt med at den dårlige samvittigheten frambringes av samfunnets premisser og forventninger for våre liv? En mors/forelders lengsel etter eget barn er sterke krefter og en del av «pakka» med å få barn. Den sikrer overlevelse, tilknytning og tilhørighet mellom foreldre og barn, og er ikke bare en dårlig samvittighet som forteller oss at noe er galt eller at barnet lider. Dårlig samvittighet og lengsel etter barna er et godt tegn! Den kommer ikke kun fra samfunnets forventninger om jobb og familie, det er mer sammensatt enn som så! Kan den dårlige samvittigheten også tenkes å være en del av «arvesynden» vi har fått overført fra våre egne mødre og bestemødre? «Du burde være mer sammen med barna!» Det er ikke mange generasjoner siden de aller fleste kvinner var husmødre. Det tar tid å endre forventninger som ligger implisitt i generasjoner.

Jeg undrer meg og over de relativt enkle slutninger Stalsberg trekker mellom egne subjektive følelser og samfunnets forventninger og verdier. Resonnementene bærer preg av «jeg føler det slik, og grunnen til dette er et samfunnsproblem. Derfor må samfunnet legge til rette for mine følelser». Framstillingene av den norske familieorganiseringen kan også bli noe ensidig og generaliserende med stereotypiske oppskrifter på hvordan kvinner ønsker å ha det, hva menn foretrekker og hvordan norske familier er organisert. Hvis jeg vil, kan jeg tillate meg å bli provosert om jeg leser boken som et slag for at kvinnen må tilbake til hjemmet, der de kan gjøre det de opplever er mest verdifullt; passe barn og lage mat. For min egen del synes jeg husarbeid er en tålmodighetsprøve, og jeg synes det beste med kakebaking (hvis det skjer) er å spise kakedeigen. Men jeg elsker sønnen min og synes det er meningsfullt og spennende å gå på jobben hver dag. Jeg tror jeg er en bedre mor når jeg også har den variasjonen i livet mitt. Sånn kan man også ha det.

Jeg opplever at Stalsberg rett og slett har for mange poenger og påstander som bare blir hengende i lufta. Dette oppleves som overveldende for meg som leser og muligens også for henne? Jeg har lyst å stoppe opp ved flere ting, men hun haster heseblesende videre, det er så mye som må sies! Jeg påstår derfor at boken hadde blitt best om materialet var delt opp i to forskjellige bøker. Da ville færre budskap blitt formidlet grundigere og vært mer bearbeidede.

Den ene boken ville hatt fokus på en kvinne som forsøker å forstå sine egne følelser rundt det å bli mor i et av verdens beste samfunn. Hvordan få aksept for seg selv og egne valg uten å måtte få godkjenning utenfra? Eventuelt en refleksjon rundt at valgene ikke nødvendigvis står i motsetning til politiske idealer. Videre kunne den ha utforsket den dårlige samvittigheten flere av oss bærer på i hverdagen ovenfor egne barn, partner, venner eller jobb. Hvor kommer denne følelsen fra? Er den en indikasjon på at noe er alvorlig galt, eller kan den og være noe bra? Det hadde vært svært betimelig med relevant forskning fra psykologi og tilknytningsteori som beskriver utvikling av tilknytning mellom barn og foreldre og hvor biologisk fundert både tilknytningssystemet og omsorgssystemet er. Kanskje ville den hatt med seg et relevant og sprikende forskningsfelt om psykisk helse hos småbarn i barnehage. Det er få norske studier på barn i barnehage, men forskning fra sammenlignbare land viser at barnas ve og vel handler i stor grad mye om kvaliteten av barnehagen, hvor mange timer barna er i barnehagen og hvor lang tilvenningsperioden er. Mye tyder på at kvaliteten i norske barnehager, og den omsorgen de ansatte gir barna, er svært høy. Barnehage for barn i familier med lav sosioøkonomisk status er og forbundet med økt sosial kompetanse og bedre språkutvikling. For barn som lever under omsorgssvikt, kan gode relasjoner med barnehageansatte kanskje kompensere noe for manglene hjemme. Likevel er funn av for eksempel høyere kortisolnivå hos småbarn i barnehage enn blant småbarn som er hjemme, noe å ta på alvor og finne mer ut av. Kanskje kan vi likevel legge vekk noe av den dårlige samvittigheten eller til og med glede oss over den som et tegn på tette bånd mellom en selv og barnet sitt? Kanskje kunne boka til slutt reflektert rundt det å akseptere egne valg og behov, men og sett det i sammenheng med sosiale konsekvenser for valgene i et utvidet solidaritetsperspektiv?

Den andre boken kunne nettopp vært det Linn Stalsberg selv ser ut til å hevde at hun har skrevet: en analyse og gjennomgang av, hvorvidt vi i Norge har lykkes med likestilling både privat og i arbeidslivet og hva som styrer det som tilsynelatende er best for oss.

Jeg sier altså ikke nei takk til sekstimers arbeidsdag som både gir plass til flere på arbeidsmarkedet og vil være et riktig tiltak for småbarnsfamilier. Jeg deler og tanken om at det er behov for en samfunnsmessig verdidreining i retning av mindre forbruk og en mer bærekraftig fremtid. Jeg går likevel ikke med på at mine følelsesmessige innskytelser, måtte det være lengsel etter sønnen min, mannen min eller fri fra jobb kun handler om at noe er galt i måten samfunnet tilrettelegger for mitt liv, dette blir for enkelt og for egosentrisk. Til tider forblir hun i sin egen, private opplevelse, og lykkes da i mindre grad å få budskapet ut og gjøre det relevant for alle.

Hilde Sivertsen

Erik Ness er redaktør av tidsskriftet Rødt! og er medlem av landsstyret i partiet Rødt. Han var leder av distriktsstyret i Vestfold AKP(ml) da partiet ble stiftet i 1973 og partisekretær i AKP fra 1990, da Siri Jensen var partileder.

AKP var på nesten alle områder et parti som var bygget på samme måte som andre partier og organisasjoner i Norge. Det var en topptung organisasjon med menn. Metoden for ledelse dreide seg mye om å holde kjerna på 4–5 sammen. Naturligvis var det forskjeller, som sikkerhetspolitikken, hemmelige landsmøter osv.

Men når jeg ser tilbake på kampene i Jern og Metall for å forsvare skipsverfta, husker jeg at jeg ofte tenkte at det var i AKP(ml) det var mulig å fremme uenigheter, at jeg ble sjokkert over de diktatoriske fagforeningstoppene i AP som herjet og dikterte.

Det topptunge, at det var menn som dominerte og at veldig mye var hemmelig for medlemmene, var ganske likt i de andre partiene og i fagbevegelsen, også i dag.

Steigan skriver mye sjølkritisk, det er en sjølbiografi og han var lederen, og han nevner direktivhysteriet, det vanvittige i at han en periode var eneste formelt offentlig talsperson, de alvorlige manipuleringene rundt valget av delegater til 1980-landsmøtet m.m. (80-landsmøtet er en større sak enn omtalene av boka så langt har gjort det til.) Men hva skal vi tenke om feila, med brudd på demokratiske idealer? Får det noen konsekvenser for hvordan vi ser på partistrukturen, den demokratiske sentralismen, partimodellen?

Et revolusjonært prosjekt må stile høyere enn de borgerlige fra A til B, der det borgerlige ligger i å styre på vegne av, ikke gi makt til folk, ikke la folk bestemme.

Når jeg ser tilbake på den første perioden i AKP, og egen rolle, er jeg minst fornøyd med at perspektivet med at «massene er de virkelige heltene» oftere kom i bakgrunnen. Dette synet på folk var min inngang til ml-bevegelsen. Ledelse av et revolusjonært prosjekt er å gjøre medlemmene sterke – også være i stand til å stå imot standpunkter kjerna har. (Ja, jeg tror det er nødvendig med kjerne i en hver organisasjon, fotballag osv. Etter diskusjon følger handling. Ofte må vedtak følges, selv om man ikke er enig i alt. Jeg er ikke anarkist. Det er lett å bli for ideell, i ettertid.)

Det er vanskelig å behandle spørsmålet om demokrati, makt og partimodell i AKP(ml) som én ting. Det letteste er forsåvidt å analysere toppledelsen. Men distriktene var svært forskjellig, og desto lenger vekk man kom fra Oslo, desto større var mulighetene for selvstendighet og særpreg. Det var mange partier i partiet AKP(ml).

Et viktig spørsmål for å vurdere demokratiets vilkår i en organisasjon, er hvordan kritikerne behandles. Jeg har sans for Syriza i Hellas som bygger opp nabolagskomiteer med det uttalte målet at de skal være i stand til å kritisere Syriza-ledelsen når de får regjeringsmakt. Begrunnelsen deres er at hvis folk ikke har organisasjoner der de kan kritisere den sosialistiske regjeringa i, blir Syriza bare en reprise med nye ledere som får makt og beholder den, for seg. Altså planlegger de allerede før de har regjeringsmakt, rom til sine kritikere.

Kan man tenke seg at ledelsen i Rødt henvender seg til kritikere og spør om de kan bidra til å finne fram kritiske stemmer i for eksempel debatten om Rødts vei videre? Organisere det litt vekk fra sine aller nærmeste, de en er mest sammen med og mest samkjørte med. Gi makt til sine «motstandere », ut fra tanken om at det vil styrke debatten for å styrke slagkraften og medlemmenes rolle? Spirer til folkemakt?

Det er begrensa hva en ledelse kan lede hvis den er veldig snevert politisk, aldersmessig og sosialt satt sammen. Da blir «det å overta» en hindring for framgang og oppbygging av styrke. Det er en av Rødts begrensninger, etter år med splittelser og kompromisser for å fordele makt og innflytelse.

Kjersti Ericsson brukte ofte et sitat av Søren Kierkegaard: å lede er å gjøre andre sterke. Det er revolusjonært. I praksis å følge det, er svært modig.

Michael Lebowitz skriver i Rødt! nr 3/13 om Komintern-modellen:

Denne modellen bygde på fortroppar i produksjonen. Kjerna i modellen er postulatet om at fortroppen veit alle svara. Bare fortroppen (som orkesterdirigenten) kan sjå heilskapen, bare fortroppen kjenner planen, i motsetning til individuelle spelarar som har spesifikke roller og inga kjensle av heilskapen. Derfor er det ansvaret til fortroppen å levere sosialismen til det underordna folket, å gi ei gåve frå dei som veit til dei som ikkje veit.

Lebowitz beskriver et borgerlig syn på folk, som er blitt kalt kommunistisk.

I de første tiårene til AKP var det ikke kontakt mellom laga. I Tønsberg var det 7–8 lag, men lagslederne kjente ikke til hverandre, ihvertfall ikke at de var lagsledere, og hadde ikke anledning til å ta kontakt med hverandre for å utveksle erfaringer. Jeg som leder av distriktsstyret (ds) kjente naturligvis til alle og hadde kontakt, rådspurte meg og meldte tilbake andres erfaringer. Det ga meg en kontroll med påvirkning av virkeligheten som var stor, og det svekket laga, uansett mine gode/dårlige intensjoner. Strukturen var lik på landsbasis. Jeg traff ds-ledere på sentrale konferanser, men det falt meg ikke inn å lage avtaler for møter med andre ds-ledere.

Denne topptunge modellen ga mye makt oppover, og mindre nedover. Det ble naturligvis ikke lettere for laga når direktivbunken var tjukk som et nummer av Rødt!. (Og hvert distrikt fikk bare ett eksemplar, så jeg satt og skreiv av tidlig søndag morgener, og sveiva på stensilmaskinen etterpå, mens kona sov. Ikke pga sikkerhet, men for å få tida til å strekke til. Direktivene var ferskvare.)

En kan spørre seg om hva som var mest fraksjonistisk: ledelsens tette konsolidering og kompromisser som var ukjent for oss, eller om noen lag eller personer hadde samla seg på tvers og meldt avvikende syn?

Ta eksemplet med Klassekampen. Det var uenighet om dette i kjerna (Pål Steigan, Tron Øgrim, Sverre Knutsen, Kjell Skjervø og Sigurd Allern). Da Oslo-lederen ville nedlegge KK som dagsavis ble han stemplet som høyreavviker, og en kampanje ble satt i gang mot han. (Jeg skrev et innlegg til Tjen Folket om at saken om Oslo-lederen var umulig å skjønne, og at nå måtte vi bli orientert. Men innlegget kom ikke på trykk.) Kjell Skjervø «overtok» Oslo. Men vi i resten av landet skjønte ikke at dette dreide seg om KK fordi det ble framstilt som et generelt høyreavvik. Ei heller at Sverre Knutsen var for nedlegging, og at Tron Øgrim en periode vakla, ifølge Steigan.

Poenget er at partiet ble holdt utenfor og fikk ikke mene noe og bestemme hva de ville.

Demokrati handler om folk. Om Makt. Om hvem som skal bestemme, og vilkårene for å kunne bestemme. Altså om modellen, det som ble kalt demokratisk sentralisme, for å få ting gjort. Vår variant var litt mer karikert pga sikkerhetspolitikken, men i prinsippet dreide det seg om det samme: å få ting gjort, etter å ha prata sammen først. Men vi fikk vanvittig mye gjort, og med entusiasme.

Det jeg er mest kritisk til, er at kjernetenkinga svekket muligheten for innsikt og slagkraft på sikt. På lengre sikt svekka det prosjektet. Metoden var ikke å gjøre andre sterke, men forutsatte en formell enighet i toppen der taktikkeriet Steigan skriver om, var omfattende.

Steigan skriver nesten ingenting om kvinneopprøret i boka si som var i emnning da han gikk av som partileder i 1984. Kjersti  Ericsson, overtok. Etter henne var det bare kvinnelige ledere i AKP: Siri Jensen, Solveig Aamdahl, Jorun Gulbrandsen og Ingrid Baltzersen.

Min mening er at kvinneopprøret var mer enn kvinnenes opprør. Steigan dokumenterer at de fikk liten plass i ledelsene. Det at kvinnene tok sin plass, fikk store konsekvenser, for alle:

• Først og fremst for politikken. Det som før framsto som kjønnspolitisk nøytrale standpunkter, ble kritisert for å ha et manne-perspektiv og derfor innsnevra virkeligheten. Alle politiske spørsmål fikk dette spørsmålet bak seg: Har dette en spesiell betydning for den andre halvparten, kvinnene? Fra u-landspolitikk der bønda «plutselig» ble i hovedsak kvinner (fordi de var det), til kampen mot EU, til kampen om lønna (kvinnelønn ble et begrep med innhold som Siri Jensen sto i spissen for å utvikle), til lokale kampsaker som kampen om Tyssedal der kvinnene bevisst stilte seg i fremste rekke.
• Kjersti Ericsson var inspiratoren med Søstre, kamerater! som også var en kvinnepolitisk utvikling av Marx’ verditeori. Den flerstemmige revolusjonen som utviklet en bredde og et mangfold i revolusjonsstrategien som sto i kontrast til den gamle «kommunistiske » varianten, som regjerte i alle partier og fagforeninger.
• Også organisatorisk. Kvinnene gikk inn i ledelsene på alle nivåer i partiet, og overtok. De holdt liv i den kvinnepolitiske tråden på en annen måte en menna greide, selv om mange av oss prøvde. De innførte også ideer fra bøllekursa i partikulturen, egne kvinnesamlinger osv. Men naturligvis var det ikke intrigefritt. Det blir det aldri.

Kvinnene i AKP var naturligvis ikke enige. Mange stilte seg utenfor og sa at selv om det ble reist mange viktige spørsmål, var de ikke en del av dette, og ville ikke være det. Og vi fikk splittelsen med Ottar som gikk ut av Kvinnefronten, og det som en gang var en radikal og sterke bevegelse av kvinner, ble sterkt svekka. Jeg var grundig uenig i en god del kvinneaktivisters påstand om at «alle menn er potensielle voldtektsforbrytere». Vi fikk Gaukatore-debatten om husarbeid og arbeidsdeling som raste i dagsavisa vår. Gauketore nevner ikke den i boka si.

Kvinneopprøret forandret en god del av menna i AKP sitt syn på seg selv som mann. Vi hadde mange diskusjoner og seminarer om mannsrolla. Antakeligvis hadde jeg ikke jobba i det kvinnedominerte helsevesenet i dag, hadde det ikke vært for kvinneopprøret i AKP.

Men kvinneopprøret og de Berit Aas- inspirerte bøllekursene påvirket også andre partier og organisasjoner. De som vil slåss for å utvide demokratiet i kommunistiske partier og i alle mulige organisasjoner, har alternativer til Komintern-modellen. De kan fortsette diskusjonen og se tilbake, og vite at noen har prøvd før.

Svein Lund er frilansskribent og leiar for Naturvernforbundet i Ávjovárri.

Artiklane er skrive av Per-Gunnar Skotåm, som er presentert som kommunestyremedlem for Raudt. Når han i tillegg har vore medlem av landsstyret i Raudt, må det vere grunn til å spørre om det er Raudt sin politikk som kjem til uttrykk her.

Etisk riktig å drive gruvedrift?

Skotåm sin hovudbodskap er at det trengs gruvedrift i Noreg, og at det til og med er «et etisk riktig standpunkt» å gå inn for norsk bergindustri. Målet er å reindustrialisere Noreg, og bygge opp igjen industriarbeidarklassa. Ut frå dette målet blir hovudmotsetninga i gruvespørsmålet om ein skal ha gruver eller ikkje. Han polemiserer mot «en tiltagende strømning på den revolusjonære venstresida som har fjernet seg fra sin tilknytning til produksjonen og hvor man gjerne vil ha industrisamfunnets produkter, men ikke vil ha produksjonen».

Kven er så desse som ikkje vil ha produksjon? Kor og når har dei hevda dette? Det seier han ingen ting om. Dette blir derfor i beste fall eit skot i lufta, i verste fall må det oppfattast som eit fordekt åtak på dei som verkelig har engasjert seg mot konkrete gruveprosjekt som no er på gang. Det er knapt nokon som går mot alle gruver, men det er mange som går mot gruver som forureinar og som gjør det umogleg å halde fram med reindrift, utmarksnæringar, kystfiske og turisme. Dette er ikkje ein teknologifiendtlig kamp, det er på eine sida ein forsvarskamp for det vi har igjen av inngrepsfri natur, og på andre sida ein kamp om kven som skal ha profitten frå gruvenæringa.

Sjølv om Skotåm har visse kritiske merknadar og meiner at lokalsamfunna bør få større del av kaka, fungerer artiklane hans som støtte til mineralnæringa, minerallova og til statens mineralstrategi.

God minerallov?

Om minerallova skriv Skotåm: «Både loven og forskriften er etter mitt syn gode». Dette er ikkje ein glipp, for lenger nede gjentar han: «Sjøl mener jeg loven er god og juridisk sett sikrer de hensyn som må tas.»

Kva slags minerallov er det så han støttar opp om? Jo, det er ei lov som bygger på prinsippa frå den tyske bergverkslovgivinga tilbake til 1500-talet, om at alle kan leite, og den som finn noko skal få lov å drive det ut. Det er ei lov på gruveselskapa sine premiss, ikkje ei lov for «demokratisk og bærekraftig mineralutvinning» slik landsstyret i Raudt har kravd. Eit par sitat frå lova illustrerer dette:

§13 Den som vil sikre seg rett til å undersøke forekomster av statens mineraler, må søke Direktoratet for mineralforvaltning om undersøkelsesrett. Undersøkelsesrett kan bare nektes dersom søkeren tidligere har brutt vesentlige bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov.

§29 Utvinningsrett skal gis når søkeren sannsynliggjør at det i undersøkelsesområdet finnes en forekomst av statens mineraler med en slik rikholdighet, størrelse og beskaffenhet at den kan antas å være drivverdig, eller å bli drivverdig innen rimelig tid.

Skotåm nemner ikkje motstanden som har vore mot minerallova, som at Sametinget avviste lova, fordi ho ikkje tok omsyn til samiske interesser, og fordi samane ikkje ville få del av inntekta.

Attraktivt for gruvekapitalen

Skotåm nemner så vidt regjeringa sin mineralstrategi, Han fortel ikkje kva denne går ut på, men gjør eit nummer av at regjeringa vurderer ei lovendring om samiske omsyn utafor Finnmark. Som om det var dette som er målet med mineralstrategien. Da er regjeringa klarere på dette, når ein opnar slik:

Regjeringen ønsker at Norge skal være et attraktivt land å drive mineralvirksomhet i. Dette er bakgrunnen for at vi nå legger frem en strategi for mineralnæringen.

Naturvernforbundet sitt regionstyre for Nord-Noreg kommenterte dette slik:

Hva er det så som kan gjøre det mer lønnsomt å investere i Norge enn i kobbergruver i Chile eller jerngruver i Australia? Det som er attraktivt for gruveselskapa er om: 1. Staten legger til rette med å betale for leiting, infrastruktur samt gir lån og tilskudd. 2. Miljøkrava er små. 3. «Forutsigbarhet i planprosessen: Lokalsamfunna får ikkje stille hindringer i veien for drifta. 4. Skatter og avgifter er små. På dette markedet er det altså at Giske nå ønsker å konkurrere. Mineralstrategien viser at han er godt igang.

Usynlig miljøkamp

Eit hovudpunkt i regjeringa sin mineralstrategi er at finmalt giftig gruveavgang skal kunne spylast ut i næraste fjord. I verdsmålestokk er Noreg aleine om å tillate sjødeponi på grunnare vatn enn 400 meter, og Noreg er det einaste landet som for tida planlegg nye sjødeponi. I tre av dei fire gruvene eller gruveplanane som det har vore strid om i dei siste åra står det om sjødeponi, eller rettare sjødumping, ettersom ein knapt kan kalle det deponi når det blir «deponert» på eit vis som gjør det umogleg å ta det tilbake. Dette er trulig den største planlagte forureininga i norsk historie. Protestane har kome frå naturvernorganisasjonar, fiskarlag, jeger- og fiskarforeiningar, samiske organisasjonar, reindriftsnæringa og forskjellige lokale grupper og aksjonar i nærmiljøet til gruvene. I Finnmark er det danna ein eigen fellesaksjon mot forgifting frå gruver.

Denne kampen eksisterer ikkje i Skotåm sitt gruveprosjekt. Han nemner såvidt at Kautokeino kommune gikk mot gruvedrift i Biedjovággi, men elles er det ikkje eit ord om motstandskampen som no pågår fleire stadar i Noreg. Giftutslipp og varige sår i landskapet er ikkje tema for forfattaren, heller ikkje at prinsippet «Forureinar betaler» ikkje gjeld for gruveindustrien. Kvifor? Ser han ikkje eller vil han ikkje sjå?

Miljøorganisasjonar har gong på gong understreka at dei ikkje er mot gruvedrift. Men denne må drivast ut frå eit langsiktig perspektiv, i eit forsvarlig tempo skal vi ta ut mineral som vi treng (ikkje f.eks. gull som ikkje trengst til noko fornuftig formål), på ein måte som gjør at naturen får minst mogleg sår og ikkje blir forgifta. Dette er det stikk motsette av det gruvekapitalen ønsker seg. Dei vil ha rett å leite og utvinne overalt, ta ut verdiane så fort som råd, men minst mogleg miljøkrav. Minerallova og mineralstrategien står på deira side. Der står dessverre også Per-Gunnar Skotåm. Dersom Raudt går for synet hans, bør partiet skifte namn, og heller ta namn av fargane på gruveavrenninga.

Kva med Sulitjelma?

Per-Gunnar Skotåm arbeida i gruva i Sulitjelma til nedlegginga i 1991. I dag har Nye Sulitjelma Gruver levert planprogram for gjenoppstart, og dette skal i løpet av hausten opp i Fauske kommunestyre, der Skotåm er medlem. I planen står det i klartekst at det sterkt forureina vatnet som gruvegangane no er fyllt med skal pumpast ureina ut i Langvatnet og at 10–15 millionar tonn giftig avfall skal dumpast i Langvatnet. Derifrå vil avrenninga gå ut elva og ut i fjorden. Dette står det ingen ting om i Skotåm sin artikkel, bare at han i Fauske kommune har fått til eit vedtak om at kommunen skal ha sin del av kaka frå gruveinntektene. Bare vi får pengar, så skit i naturen! Dersom gruva i Sulitjelma får starte opp igjen etter noverande planar, vil det vere eit av Noregs største miljøbrotsverk, uansett kva grunngiving dei forskjellige partia måtte ha for å støtte det.

Flust med faktafeil

Eg har i dette innlegget lagt vekt på politikken i Skotåm sine artiklar, men vil til sist nemne at artikkelane også har ganske flust med faktafeil i. Her er nokre eksempel:

• Han omtalar feilaktig stål som eit basemetall.
• Når han skildrar metallreserver i Europa vest for Ural overser han dei to landa i Europa som har mest mineralutvinning; Ukraina og Polen.
• Når han hevdar at det er «fornyet interesse for … Tverrfjellet i Kvalsund», må han blande saman at Folldal Verk har hatt gruver på Tverrfjellet på Dovre (Oppland) og på Ulveryggen i Kvalsund (Finnmark).

Vi må seie at eg er forferda over at redaksjonen i Raudt har vald å prente desse artiklane og vone at dei framover vil sjå det som sitt ansvar å gi lesarane meir pålitelig lesing om norsk mineralnæring enn dette.

Jørgen Sandemose er førstelektor ved IFIKK, Universitetet i Oslo, og har utgitt en rekke filosofiske verk. Artikkelen er en innledning ved en konferanse EL & IT -Forbundet avd. Oslo og Akershus, holdt i august 2013.

Produksjonskrise?

Alle er enige om at dagens krise har sitt utspring i økonomiske størrelser. Ettersom økonomien i vår verdensdel er kapitalistisk, kan krisa trygt kalles kapitalistisk. Ettersom kapitalisme er et system som bygger på kjøp av arbeidskraft og etterfølgende utbytting av levende arbeid, blir følgen at det syn en har på krisas natur, avgjørende hvordan en mener fagorganisasjonen må omstille seg for å møte kapitalens aktuelle framstøt.

Nå er det jo slik at det som alle mulige statistiske byråer er opptatt av i sine vurderinger, er om det finnes synkende eller økende jobbtall, antallet av arbeidsløse dels i Europa og dels i USA, og spørsmålet om vekst eller fall i selve det fysiske produksjonsvolumet. Så det virker som om de fleste anerkjenner at dette er en krise som har rammet i kapitalismens tradisjonelle geografiske områder, samt helst forbinder krisa med den kapitalistiske produksjonen. Ingen seriøse instanser bekymrer seg om krisa uten å legge produksjonen til grunn, og det er da også slik at ledighetstall og jobbtall nettopp dreier seg om fysisk produksjon. Så det er vel en produksjonskrise vi har, da?

Nå er det slik at produksjonskriser, ifølge alminnelig sosialistisk teori, altså innen arbeiderbevegelsens og fagbevegelsens tradisjonelle tenkemåte, er det samme som overproduksjonskriser. De følger av at kapitalen, når den først planmessig har etablert seg i en bransje, vil produsere planløst og uten skranker, og dermed periodisk må ende opp med uselgelige produkter, gjøre porten trang og kaste folk på gata.

Finanskrise?

Den nåværende krisa har vart i samfulle fem år. Da er det desto merkeligere at når det kommer til at man skal snakke videre om den, betrakte dens årsaker, så blir den bare i liten grad kalt en produksjonskrise. Det suverent vanligste uttrykket er «finanskrise». Problemet blir: Hvordan kan en så langvarig krise ha sitt utspring i finansieringsvansker?

De som legger fram slike tanker, kommer sjelden med noen forestillinger om hva «finanskapital» er for noe. Men de innrømmer i det minste at finanser er noe annet enn det de selv kaller «den reelle økonomien». Og hvis vi går over til å se på hva genuint sosialistiske teoretikere har sagt om fenomenet «finanskapital», så regner de den alltid som en funksjon av utviklingen innenfor den produktive kapitalen – altså som det som er «realøkonomi».

Hvorfra kommer finanskapitalen?

La oss se på dette. Den produktive kapitalen selger varer i form av materielle produkter – symaskiner, fiskefileter, sveiseutstyr. Den tar inn penger for salget: Noe går direkte i eiernes lomme, annet brukes til løpende lønninger, noe til løpende innkjøp av råvarer og hjelpestoffer, mens noe legges til side for å spare til nye arbeidsmidler, dvs. ny fast kapital, som maskiner og bygninger.

Det er her vi primært finner opprinnelsen til bankkapitalen og dermed finanskapitalen i det kapitalistiske samfunn. Den dukker ikke opp hvorsomhelst fra, men derimot særlig fra de pengemengdene som den produktive kapitalen deponerer mens den venter på å kunne anvende dem til produktive formål. Ettersom alle produktive kapitaler gjør dette, blir denne handlemåten til en del av formen for alle kapitalers innbyrdes konkurranse. De forventer alle visse renter av innskuddene, og de vil gjerne hindre at deres egen kapital ligger brakk. Dermed bidrar de alle til at bankene får et visst spillerom, og til at bankene selv utvikler seg til eiere av finanskapital. Her kan det utvikle seg konkurranse mellom banker (eller all slags finansinstitusjoner), og når de produktive bedriftene skal ha tilbake sine opprinnelige innskudd, kan det se ut til at de bare er lånekapital, mens de i virkeligheten stammer fra dem selv. Tilsvarende, hvis bedriftene ønsker å få mer enn de selv har skutt inn, f.eks. for å utvide virksomheten ut over et opprinnelig nivå, så virker denne finanskapitalen, som bare er en følge av en felles opptreden hos alle kapitaler, som en selvstendig makt overfor den enkeltstående bedriften. Og så kan en oppleve at enkelte bedriftseiere ikke får lån og føler seg margstjålet og fornedret av denne mystiske «finanskapitalen» og oppfatter den som kilden til mye ondt. Men den kraft som er i virksomhet, er altså bare den produktive kapitalen selv.

«Finanskapital» i reaksjonære bevegelser

Nå er det jo slik at det ikke bare er rene kapitalistiske bedrifter som setter penger i banken for seinere investeringer. Det gjelder også enkeltstående aksjeeiere, småborgerlige familiefirmaer, bondebruk, osv. Og like lite som de produktive kapitalistene, ønsker disse småbedriftseierne generelt å se virkeligheten i øynene. De vil nødig tenke seg at verdens elendighet i stor grad stammer fra deres egne penger. Så derfor faller det dem lett å si at det er den gåtefulle «finanskapitalen» som står bak, så snart det kommer til økonomiske kriser. En annen velkjent syndebukk er fagbevegelsen, som de mener ødelegger verden ved å drive kamp for lønnsøkning og velferd.

Det er dokumentert at for eksempel nazi-bevegelsen i Tyskland vant fram nettopp på en propaganda rettet ikke bare mot fagbevegelsen, men spesielt mot den såkalte finanskapitalen. Og den konspirasjonsteorien som lå i kortene her, førte da også til en antisemittisme, som gikk på at jøder og jødisk kapital var hovedfienden for alle rasemessig sunne folk. Vi ser i dag at tilsvarende fascistiske bevegelser står sterkt i kriserammede nasjoner som Kroatia, Hellas, Ungarn og Italia. Denne historiske sammenhengen burde få enkelte, også i Norge, til å ta en tenkepause i sin politiske virksomhet. Vi har for eksempel en avis som kaller seg «Klassekampen», også kalt «Venstresidens dagsavis», som enstonig siden 2008 har banket inn i leserne forestillingen om at krisa er en «finanskrise», og som faktisk nå begynner å hevde det samme om den store verdenskrisa 1929–40: Den var bare en «finanskrise», heter det – fra venstresidens dagsavis, fra mang en manifestasjonslysten analytiker, fra metafysiske journaler, fra dikteren Kjartan Fløgstad og litteraten Slavoj Zizek, samt ikke minst fra NRK, som har spredt et utall av illustrerte serier i levende bilder egnet til å innbille folk at verdenskrisa har sitt opphav blant grådige vestlige politikere, embetsmenn og bankfolk. Utgangspunktet er her hele tiden at det som viste seg fra 2008, var nettopp en finanskrise i form av en «kredittklemme» som startet på USAs boligmarked.

Men for øvrig bør vi være klar over at selv om det er opplagt hvilke elementer som tjener mest på propagandaen om «finanskrisen», så er det like klart at også de mest prestisjebundne økonomene på borgerlige høyskoler og i landenes sentralbanker, er tjent med den. De har alle som utgangspunkt at det borgerlige systemet er harmonisk og at det ikke kan oppstå virkelige produksjonskriser. De forstår nettopp at det er produksjonen som er det virkelige grunnlaget for vår eksistens. Og derfor vil de ikke godta at det kan være derfra krisa stammer. De er systemets beste tjenere. Men en annen sak er at de naturlig nok roter seg opp i selvmotsigelser.

Generell kritikk av «finanskapitalen»

Dette er blitt godt avslørt i en bok av den tyske økonomen Guenther Sandleben, Finanskrise – myte og realitet, som Forlaget Rødt har utgitt i norsk oversettelse. Sandleben viser at den tyske sentralbanken (Bundesbank) i september 2009 påpekte at når det fantes en innskrenkning i kreditten i tysk økonomi, altså et tilløp til «kredittskvis», så var dette bare «et speilbilde av den realøkonomiske utviklinga», altså av at utlånsrisikoen hadde økt i industrisektoren. Det var ikke tale om at utviklingen skulle være den omvendte, altså at «den realøkonomiske utviklinga» ble hemmet av finansieringsvansker – slik sammenhengen ville vært hvis det var en finanskrise som lå til grunn.

La oss oppholde oss litt mer ved disse tyske eksemplene. Tysk produksjonsstatistikk forteller oss svært mye om hele verdenskrisa, fordi Tyskland målt i absolutte tall og fysisk arbeid er den nasjon som eksporterer mest av alle.

(Statistikere har det siste året hevdet at Kina har gått forbi Tyskland i så måte, men slike påstander ser bort fra at tyske industriprodukter for det meste er bygd opp fra grunnen av hjemme, mens kinesisk eksport i stor grad er av produkter som bare er sluttbehandlet innen landets grenser. Tyske produkter er nok derfor stadig utgått fra verdens mest eksportrettede økonomi.)

Der hvor vi finner overproduksjon i Tyskland, der vil vi finne dens følger også utenlands, som tegn på at overproduksjonen er et internasjonalt fenomen. Det samme ville gjelde (av litt andre grunner) hvis vi konsentrerte oss om USA-statistikk, og den kommer vi også tilbake til.

En mer konkret kritikk

La oss bli mer konkrete. Vi husker konkursen i det amerikanske finansieringsselskapet (investeringsbanken) Lehman Brothers (LB) i september 2008. Tilhengerne av teorien om en «finanskrise» klynger seg til denne hendelsen, fordi den ytre sett fikk så store konsekvenser. Den blir omtalt som en milestein på kriseveien, fordi LB i sine siste år hadde engasjert seg veldig i boligsektoren i USA, som de fleste også minnes. Firmaet hadde nærmest spesialisert seg på subprime-lån, pantelån med minimal realsikkerhet, ytet til fattigfolk som i en forverret krisesituasjon ville ha små sjanser til å betale tilbake. Dette var et faktum som altså i manges øyne styrket forestillingen om at den krisen som fulgte, var en «finanskrise».

Hvis vi nå ser for alvor på de tallene Sandleben la fram for den sentrale tyske økonomien, finner vi et klart grunnlag for å forkaste tesen om en «finanskrise». Tidsrekkefølgen taler nemlig imot at konkursen i Lehman Brothers kan ha utløst noe krakk. Ved årsskiftet 2007–2008 stagnerte den tyske industrien. Tidlig i 2008 begynte så produksjonsvolumet å falle, og fra september, først sågar uavhengig av Lehman-krisen, begynte produksjonen regelrett å stupe.¹

Samtidig viser Sandleben, med støtte i tall fra Instituttet for næringslivsforskning i München (Ifo), at tyske bedrifter i den perioden det er tale om her, ikke følte noen spesielle problemer med å få kreditt fra finansmarkedet. Subprime-krisa i USA skapte altså ikke engang forut for Lehman-intermessoet noen «kredittklemme » i næringslivet. Forestillingen om at en finanskrise lå i bunnen, er og var oppspinn.

Ikke nok med dette: Hvis en går til den amerikanske regjeringens egne tall for industriproduksjonen, vil en se at også dette volumet stagnerte nettopp i midten av 2008, med de følger dette måtte få for verdensøkonomien totalt, altså før Lehman-bankerotten.²

I et grundig arbeid har den anerkjente Euro-American Association of Economic Development, ut fra OECD-tall kompilert av Carmen Guisan i 2011, lagt fram en grafikk som viser at bevegelsen av nyverdien («value added») i industrien i USA og i de fem EU-landene Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Italia og Spania viser at et bratt fall starter i samtlige av landene ca. november 2007, og fortsetter i et par års tid.³

Tiltrengt: Seriøs forståelse av den store bakgrunnen

Men også hvis vi ser bort fra disse klare indikatorene, kan vi ganske lett tilbakevise teorien om en finanskrise – rett og slett ved å se på den egentlige bakgrunnen for sammenbruddet for boligmarkedet i USA.

For det første: Når LB og andre var desperate etter å låne ut penger, var det på grunn av den kapitaloverfloden som preget den amerikanske økonomien. Det flommet over av potensiell lånekapital som ikke gikk til den produktive sektoren, men til spekulasjoner og andre ikke-produktive lån. Finanssektoren var på desperat jakt etter investeringer, dvs. utlån som den kunne få renteinntekter av. Hva skyldtes dette, annet enn at kapital som opprinnelig var skapt i produktive bedrifter i industrien, ikke lenger kunne strømme tilbake til disse bedriftene? Og hvorfor kunne de ikke strømme tilbake dit? Jo, fordi disse bedriftene ikke hadde avsetningsmarked lenger. De ba ikke om penger! Det ville ikke nytte for dem å investere. Hele saken signaliserte nettopp en produksjonskrise som allerede var til stede. Bedriftene var ikke interessert i å investere fordi markedet deres var mettet og ikke ville gi dem den nødvendige profitt. Brødrene Lehman og deres venner gikk på tiggerferd til fattigfolk i stedet.

(Karakteristisk for kapitalistenes egne illusjoner er en forkynnelse som umiddelbart før USA-valget i 2012 ble sendt ut av «Republicans in Norway», hvor det ble hevdet at det er et paradoks at det ligger «enorme pengesummer» i amerikanske bedrifter – som ikke blir investert, het det, på grunn av at Obamas administrasjon førte til «uforutsigbarhet». Riktig observasjon, gal forklaring.)

For det annet: Hvem var disse fattigfolkene, ofrene for subprime-lånene? Borgerlig presse og kringkasting ynder å framstille dem som hardt rammede småsparere og aksjemeklere. Langt viktigere er det å peke på at når disse lånene ble tilbudt, var det fordi kapitaloverfloden gikk sammen med at en økende del av arbeiderbefolkningen gikk ledig, noen uten trygd, noen på trygd, noen på deltidslønn, andre på «null-arbeid-kontrakter». Dette er fenomener som er nært knyttet sammen i klassiske produksjonskriser: Store mengder ledig arbeidskraft går sammen med store mengder ledig kapital. Slik må det nødvendigvis være.

Fra omkring slutten av 2006 ble dette ganske riktig følbart også som en finanskrise (delkrise), på grunn av den trengte stilling investeringsselskaper kom i, særlig i USA.

Så saken er at vi allerede her ser resultatet av en klassisk krise i produksjonen – en overproduksjonskrise. Det som foregikk, var at en Lehman-konkurs akselererte finanssektorens isolerte problemer – ikke at kvalitativt nye problemer ble skapt.

Bakgrunnen er en nærværende størrelse

Hva må konklusjonen bli? For det første at når vi har en krise i dag, så er den bare en fortsettelse av den alminnelige situasjonen i et kapitalistisk samfunn. Når tegnene på dårlige tider først slår inn, viser det seg at vi egentlig alltid har hatt dem.

Det herskende borgerskap i den kapitalistiske verden, dets embetsmenn, statssekretærer og regjeringssjefer, frykter for å se dette bildet for seg. De får et ubevisst behov for å avlede og for å forenkle de oppgavene og problemene de står overfor. De føler vel også et behov for å ha syndebukker. Ettersom det er umulig å skylde på enkeltpersoner når det gjelder å forklare hvordan det kapitalistiske systemet har oppstått, vil en gjerne innbille seg at systemet «i seg selv» er bra, men at det blir forurenset av enkelte korrupte toppfolk.

Konklusjonen vår har i sin tur to aspekter: For det første at vi i prinsippet kommer til å leve i den samme verdenen i 2014, som vi levde i 1814 – i en kapitalistisk epoke. Det er i grunn ikke nødvendig å si noe mer om dét.

For det annet: Vi lever i en bestemt «underepoke », og hva den gjelder, er den vel førti år gammel, dvs. at den går tilbake til slutten av den såkalte etterkrigsboomen, rundt 1970. Neste økonomisk viktige årstall bakover i tiden er 1913, da det viste seg hvilket behov dette systemet har for å føre kriger, en fysisk kamp om markeder – synliggjort ikke bare av første verdenskrig, men enda mer av den annen.

De svære ødeleggelsene av kapital, og den like enorme elendiggjøringen av arbeiderklassene som fulgte av Den annen verdenskrig, ga kapitalen mulighet til å etablere seg på ny frisk og til å starte opp en ny produksjonsepoke hvor profittraten var høy, som følge av lave lønninger og av relativt lav verdi på arbeidsmidlene (fast kapital) som følge av at gjenoppbyggingen foregikk fra et lavt nivå.

Siden den gang har veksten saknet av både i Vest-Europa og USA. Hele denne oppgangen 1945 til 1970 kan da også kalles nettopp et opplegg til en stor overproduksjon. Rentabiliteten er blitt mer og mer problematisk, fordi den faste kapitalen er så stor, og innovasjoner ekstremt dyre, såfremt de også skal øke produktiviteten. Det foregår en produksjon med lav vekst, og desto større vekst i finanskapitalen. Her kjenner vi oss igjen!

Arbeidskjøperne: Langsiktig strategi

Som en kunne vente, har arbeidskjøpernes organisasjoner reagert med det mest naturlige svaret, nemlig å angripe ikke bare lønningene, som de selvsagt vil redusere fra den ene dagen til den andre, men også ved å forverre lønnssystemene fra arbeidernes synsvinkel. Her har ideologer lagt ned mye arbeidstid. Sammen med sine oppdragsgivere har de for årtier siden i sine tankestøperier pukket på et system som i dag er blitt vanlig: Bedriftene skal satse på å ha en kjerne av spesielt ansette arbeidere, gjerne begrenset til folk med fagbrev, og rundt denne kjernen skal det finnes en omkrets av lavere lønte spesialarbeidere og hjelpearbeidere, gjerne ansatte på deltid og gjerne rene vikarer, alle med et redusert sosialt sikkerhetsnett. På denne måten kan den enkelte arbeidskjøper opptre mer «fleksibelt », fornye arbeidsstokken mer etter behag, og manipulere den i konjunkturskifter. Vi kjenner denne visa. Det vil være nytteløst å opprettholde en arbeidsmiljølov av nåværende norsk standard under slike forhold.

Saken er at det er nettopp dette systemet, som ble offentlig og forpliktende foreslått av EU-kommisjonen i en hvitbok fra 1992, som har fått dominere i de to land hvor overproduksjonskrisa nå er tydeligst og viktigst, nemlig (som nevnt) i Tyskland og i USA. Lønnsnivået i disse to landene er blitt deretter. I USA blir muligheten for et stabilt trygdesystem stadig forverret.

Når det gjelder Europa, kan det nevnes at EU-kommisjonen forlengst har omtalt dette som en av bærebjelkene i noe den kaller «den europeiske samfunnsmodell». En kan tenke seg hvordan resten av modellen ser ut med et slikt prinsipp for arbeidslivet. Det er også klart at modellen er et forsøk på å skape en grunnleggende splittelse i alt som arbeiderklasse heter.

Smalere marginer: Mer kortsiktige «løsninger»

De facto er det ganske riktig at en «nordisk modell» med kvalitetssikringer og velferdsordninger er til kapitalens egen fordel. Men borgerlige ideologer vil ikke kunne se slike poenger. De vil velge snarveier så snart de har muligheten. Og faren ligger særlig i at så lenge de gjør dette med bakgrunn i ideologien om en ny samfunnsmodell, så vil de gjerne svekke avtaleverket i arbeidslivet allerede i utgangspunktet. EU-kommisjonens «modell» er uforenlig med seriøse bransjemessige avtaler. Et spesielt faremoment er muligheten for å få innført statlig minstelønn, som vil føre til en svekkelse av tariffer og fagforeningenes stilling, samt avskaffelse av fagbasert minimumsbetaling.

Så når vi i dag snakker om konsekvensene av overproduksjonskrisa internasjonalt, så snakker vi altså om en situasjon hvor kapitalistene allerede har gjennomført et omfattende (og ideologisk fundert) angrep på lønningene, og på arbeidets organisasjonsformer. Til tross for dette angrepet har vi fått krisa i dag – den som reformistene insisterer på å sludre vekk som en «finanskrise».

Hvis vi ser på saken fra synsvinkelen til norsk fagorganisasjon, så vet vi dermed hva som venter. Inntil nå har EUs «samfunnsmodell » i denne henseende ikke hatt gode kår her til lands. Grunnen ligger dels i at oljeproduksjonen på sokkelen skaper et løpende norsk overskudd som gjør det vanskelig å argumentere nasjonaløkonomisk for den «europeiske» modellen – uten å bli ledd ut. Overproduksjonskrisa viser seg ikke veldig sterkt i Norge for tiden.

Derimot må en være forberedt på at en slik diskusjon kan blomstre opp nå etter stortingsvalget – ganske uavhengig av det parlamentariske resultatet. Solberg, Jensen og Stoltenberg vil være like ivrige etter å få virkeliggjort modellen. Den ble da også foreslått ikke bare av EU-kommisjonen, men også i Kleppeutvalgets «Solidaritetsalternativ » i 1993, undertegnet av Hågensen, Jagland, Høyre-folk, SV-folk og hele hurven. På lille julekvelden samme år dukket daværende og nåværende finansminister Sigbjørn Johnsen opp i Brussel og skrev under på at den norske EØS-stat ville følge EUs linje i denne saken. Det er ingen grunn til å tro at APs eller LOs ledelse har endret standpunkt.

Fagopposisjonens muligheter

En fagbevegelse som skal forsvare seg mot disse truslene i kommende år, må være villig til å bryte med LOs ledelse, og etter behov også med LOs struktur og vedtekter. Uansett hvilket menneskelig ansikt Fagforbundet eller andre gir LO-ledelsen, vil LO som helhet fortsette med å være en korporativ organisasjon. Det som trengs, er dermed en fagopposisjon som er noe helt annet enn den som dheimskonferansene byr på. Det er behov for en uformell, men likevel samordnet opposisjon innen LO-forbundene, en enhet av medlemmer av flere forbund med en hovedvekt på industrien, av folk som ikke tar sikte på å danne en diskusjonsklubb for radikalere og fellestillitsvalgte med fritidsproblemer, men som er villige til å utfordre også det borgerlige lovverkets forsøk på kvele arbeiderklassens nye kamp for samfunnsmakten.

For hvis arbeiderklassen faktisk skal forsvare seg mot de tiltak som vil komme fra eiersiden, så bør en ta lærdom av det som nå skjer, nemlig at kapitalistene får smalere og smalere marginer i sin kamp for å overleve økonomisk. Dette vil nødvendigvis føre til at de som klasse betraktet tyr til enkle løsninger. For å nevne det mest vesentlige først: De vil ønske å senke lønninger før de satser på systemer som bidrar til produktkvalitet. Etter en globaliseringsperiode hvor de er blitt vant til å eksportere bedrifter til områder med lavere produksjonskvalitet, og har erfart at de klarer å trumfe igjennom et slikt system, vil de ønske å gjennomføre det her hjemme også.

Aktuelt perspektiv: Nedgang i kvalitet

Både stat og kapital har i årevis akseptert anbudsordninger som har ført til at verft i Sør-Europa og i Øst-Asia har vunnet over vestlige verft med seriøse arbeidsforhold og kvalitetsarbeid. Ekstrakostnadene er klare nok, som en så ved byggingen av en fregatt ved spanske Bazan (seinere Navantia) og av plattformen til Snøhvit-feltet. I 2009 mistet Aker Solutions en stor kontrakt på Goliat-feltet til koreanske Hyundai Heavy Industries, et konglomerat som er organisert etter prinsipper som i Norge ville ført til anmeldelse til Økokrim. I 2011 ble det klart at Elkems produksjon kunne avhendes til et liknende selskap – Bluestar, eid av ChemChina og støttet av USA-kapital. Industriminister Giskes lakoniske beskjed var da: «Vi må tåle utenlandske oppkjøp».

Men poenget er selvsagt ikke at en skal gå imot slike avhendinger fordi det dreier seg om utenlandske selskap. En skal gå imot dem fordi det er tale om selskaper som ikke jobber på progressiv kapitalistisk basis, og som er deler av mafialiknende strukturer som ikke engang ville bli akseptert av den norske aksjeloven. Kontakt med slike firmaer er i seg selv et slag mot de fordeler de vestlige arbeiderklassene har oppnådd på flere områder, særlig når det gjelder organisering av arbeidet.

Henimot slutten av forrige århundre drev NHO en agitasjon som gikk ut på at en måtte over til japanske systemer i produksjonen, fordi Japan var en sentral konkurrent til det tradisjonelle vestlige systemet. Når nå den japanske økonomien har ligget på ryggen i et kvart århundre, ser alle det latterlige i dette. Men borgerskapets interesseorganisasjoner lærer aldri, og deres nye offensiv har allerede begynt.

Situasjonen i dag

Propagandaen tar nå utgangspunkt i den norske økonomiens situasjon i takt med at oljeutvinningen trappes ned. En kan legge merke til at alle parter i Stortingsvalget dannet én enhetlig front på dette feltet, nettopp i oppløpet til valget. Folk skulle helst bli overbevist om at hele det borgerlige etablissementet samles om denne saken, og vil ha ene og samme løsning.

Nå er det riktignok klart at en omstilling vil tvinge seg fram. Men det er fare for at en samlet politikerfront vil anvende nettopp den omstillingen som må komme, som en dekkmantel til å innføre nye og bakstreverske modeller i industrien og arbeidslivet ellers.

Dette gjelder delvis innføring av nye produksjonsfelter. Forhenværende statssekretær Ingebrigtsen har foreslått at en skal gjøre krig og rustningsindustri til en ny norsk spesialitet (som om det ikke allerede var det) – og dét på bred front. Kort etter måtte han trekke seg fra sin stilling, men det er symptomatisk at han ble tvunget bort av helt andre grunner enn denne. Ingen ville ta ham for det som var politisk mest kritikkverdig av alt.

Men det blir tale om noe langt mer enn innføring av ny produksjon støttet av statlig kapital. For når det nå skapes en ideologisk bakgrunn for en omstilling, så vil agitasjonen for en nyordning av avtaleverk på alle felter bli et problem for fagbevegelsen.

Denne omstillingen, som vil bli peiset fram av kapitalister som prioriterer profitt framfor kvalitet, fikk et startskudd den gang Solidaritetsalternativet gikk inn for grov reduksjon av lærlingelønningene for å holde konkurransedyktigheten oppe. Forslaget ble fulgt opp gjennom Reform 94 under Gudmund Hernes som undervisningsminister i Gro Harlem Brundtlands tredje regjering, som svekket opplæringsprosessen på skolebenken (en velkjent kritikk av denne reformen).

Nettopp gjennom sin meningsløshet er denne behandlingen av lærlingene, foreslått av LOs ledelse, et varsel om hva som kan komme. Slike tiltak svekker opplagt fagdyktigheten i samfunnet, og kan danne presedens for nye borgerlige forslag i samme retning. En konkret betraktning: Lærlingeforslaget fra Solidaritetsalternativet hadde en innbakt intensjon om at bedriftene til gjengjeld skulle få økt statlig støtte per lærling. Men i dag er inntaket av lærlinger betydelig lavere enn før, direkte forårsaket av de fordeler bedriftene har av å ta inn utenlandske arbeidere til lavere lønn enn gjennomsnittet. Kvalitetssikringen blir dermed svekket på to fronter samtidig.

Med andre ord ligger den utfordringen fagbevegelsen står overfor, ikke bare i å møte en politikk som vil senke norske lønninger til konkurrentlandenes nivå, og ikke bare i å gjøre det samme med organiseringen av bedriftene. For det som er det sannsynlige resultat, uansett om borgerskapet forstår det eller ei, er en nivellering av produktkvaliteter på alle plan.

Kapitalens futile «langsiktighet»

Det er rimelig med en oppsummering: Når den produktive kapitalen stagnerer, blir nyinvesteringer og vekst bremset opp. Grunnen til at den stagnerer, finner en i kapitalistenes motivasjon. De vil investere bare når det i det minste sikrer dem en bestemt profittrate, dvs. en viss mengde overskudd målt i forhold til verdien av deres samlede kapital. (Dette nivået varierer fra land til land og fra periode til periode.) Fordi produksjonen er privat, slik at hver bedrift opererer isolert fra de andre bortsett fra samkvemmet på markedet i form av ferdige produkter (som gule ubåter som bare ser hverandre gjennom periskop), finnes det ingen andre signaler de kan stole på når de skal investere. Hvis de investerer i blinde, kan de ende opp med en lavere profittrate enn konkurrentene, og gå til grunne i konkurransen.

Statsapparatene i de kapitalistiske land har forskjellige måter å opptre på for å hjelpe sine herskende klasser i denne situasjonen. Én ting er arbeidet for å senke lønningene og dermed øke overskuddet og profittens andel av produktet. Hvis kapitalistene kan overbevises om at lønnsnedgangen vil bli langsiktig, kan det hjelpe på investeringslysten. Derfor prøver de seg nå med en ny «samfunnsmodell», for å gi inntrykk av langsiktighet, for liksom å legge inn en ‘utviklingsgaranti’ i opplegget sitt. Men vi ser at krisa bare forsterkes til tross for at denne modellen lenge har herjet, spesielt i Tyskland og USA. Kapitalistene vil ikke nyinvestere.

Statene kan også tvinge rentefoten nedover, slik at bedriftene får billigere lånekapital. Da vil de kanskje investere? Men i praksis ligger rentefoten nå på null. Ettersom den ikke kan bli lavere, forsøker USA, Japan og EU-området en ny vri. Sentralbankene setter i gang med noe de kaller «kvantitative lettelser» («quantitative easing») i pengemarkedet. Den klassiske formen er her: Trykk opp penger! Men ettersom dette er stygge ord som ingen tør ta i sin munn, velger sentralbankene heller å kjøpe opp verdipapirer fra det private bankvesen, veksler, mer eller mindre forpliktende, eller mer eller mindre råtne betalingsfordringer som bedrifter (og andre «aktører») har på andre bedrifter (eller andre «aktører»). Når sentralbankene (les: statene) kjøper opp disse, altså overtar fordringene, så betaler de med penger, og dermed øker pengemengden på markedet. Disse nye pengene kunne kanskje friste noen til å investere? Og dessuten: Hvis det finnes så mye penger, så er det en slags garanti for den fremtidige utviklingen, mener sentralbankene. De tenker som så: Vi kan ikke klare å få renta under null, men vi kan kanskje klare å få folk til å tro at den vil være på null i årevis framover.

Likevel: det nytter ikke. Statsbankene har prøvd lenge, men poenget er jo at bedriftene ikke vil bruke penger til investering. En fornuftig økonom sier om denne politikken at det er som å tro at en alkoholiker kan bringes til å slutte å drikke gjennom å bli tilbudt ubegrensede mengder alkohol.

Ja, om eierne får lov til å kjøpe luksus eller alkohol for pengene, er det jo for så vidt greit. Men investere vil de ikke, for det har ikke dukket opp noen sannsynlighet for at produksjonen vil gi økt profitt. Dette viser bare at det er en produksjonskrise vi står overfor. Å snakke om at vi har en finanskrise samtidig som vi har en overflod av penger som investeringsuvillige bedriftseiere kan overta uten betaling, er mer enn latterlig. Alan Greenspan, den forrige lederen av USAs sentralbank, sa nylig at han var «ekstremt overrasket» over at det ikke kommer økte investeringer ut av «quantitative easing». I følge hans likningssystemer kunne jo ingen økonomi oppføre seg slik. Alle borgerlige økonomer kunne sagt presis det samme.

Dagens teori om en «finanskrise» virker som en enestående skinnmanøver, og dens gjennomslagskraft viser at det eksisterer en alvorlig politisk og ideologisk krise – ikke minst på den potensielle «venstrefløyen».

Den ekte langsiktigheten

Vi har altså nasjonalstater i dag, som i stedet for selv å investere i ny produksjon i en krise, tvert om bruker arbeiderklassenes skattepenger på å investere i råtne veksler. Statene begynner selv å likne på Lehmanbrødrene og deres konsorter.

Som vi ser, har den oppskrytte kapitalistiske produksjonsmåte liten evne til overblikk – verken over nåtid eller framtid. Slik må det være med et system av konkurrerende enheter som slåss om å få utbytte den store felles motstanderen, nemlig den klassen som bærer fram arbeidskraften.

Hvis denne arbeiderklassen derimot overtok samfunnsmakten, ville overskudd kunne bli investert ut fra en plan hvor ingen av deltakerne var hindret av bestemte krav til rentabilitet. Langsiktig og kortsiktig rentabilitet ville stille på lik linje, og det ville ikke være noen klassemessige hindringer mot å investere på tidspunkter der hensynet til produksjonsutstyret krevde det.

Mange oppfatter i dag en slik ordning som en utopi, til tross for at det ikke er annet enn det eneste naturlige forhold mellom mennesket og dets produksjonsmidler. Og i realiteten er det da også kapitalen som har snudd fornuften på hodet, ved å skille de som arbeider, av med eiendomsretten til det de arbeider med. Det er en utopi å tro at et slikt system kan bestå mye lenger. Det er neppe tilfeldig at de som finner systemet så tilfredsstillende, og mener at en revolusjonær teori vender verden opp–ned, er de som selv lever i den omvendte verden og presterer å finne finanskriser i et univers med overflod av fritt flytende gjeldsbrev.

Mange av oss tror kanskje innerst inne at det er umulig å gjenopprette et «naturlig» forhold til omverdenen, nettopp fordi kapitalismen i sin tid nettopp sto fram som et progressivt produksjonssystem som feide foreldede trelldomssystemer til side, og deretter befestet sin makt over sinnene så ettertrykkelig.

Men dette i sin tid progressive systemet har oppfylt sin misjon, kan en si. Det har skapt regularitet og disiplin hos menneskene og gjort det mulig med et samfunn med så mye fritid for den enkelte at vi virkelig kan tale om frie samfunn. Kapitalismen var akseptabel inntil et visst punkt, som forlengst er kommet. Den kan ikke lenger ivareta de framskritt den selv skapte. Den er ikke engang lenger i stand til å opprettholde en helt ut disiplinert produksjon med faglig tilrettelagt arbeid. Slik er forholdene faktisk i dag. Derfor vil folk flest finne at en sosialistisk maktovertakelse er en naturlig og nødvendig ting: Den sikrer ikke bare deres arbeid, men en fortsettelse av et verdig liv basert på arbeidsformer som gir oss det virkelig naturlige forhold til omverdenen.

Men først må vi vrenge av oss systemets tvangstrøye, og uansett formen dette skjer i, krever det nødvendigvis at arbeiderklassen først utvikler selvstendige organer for politisk opposisjon. Blant disse verktøyene må det inngå studievirksomhet og dannelse av «arbeiderakademier» som offentlig er i stand til å avsløre det nivået den borgerlige tenkningen om samfunnet nå befinner seg på. Hvis arbeidere flest får øynene opp for dette, kan mye godt skje på kort tid.

Noter:

1. Sandleben, Finanskrise – myte og realitet, Oslo 2012. s. 23.
2. Industrial Production Index 2000-2009, på: http://trade.gov/manufactureamerica/facts/tg_mana_003019.asp
3. Se http://euroamericanassociation.blogspot.co.uk/2011/08/18-industry-and-trade-balance-in-5.html

Michael Roberts jobbar som økonom i City of London, og bloggar på http://thenextrecession.wordpress.com. Heile rapporten til IPCC kan du lese her.

Artikkelen er omsett av Gunnar Danielsen.

Hundrevis av klimaforskarar samarbeider i IPCC-rapporten for å lage ein omfattande analyse av klimaet på Jorda i dag, og utsiktene for framtida. IPCC-rapporten seier menneskeleg aktivitet, i første rekke bruken av fossilt brensel, er hovudårsaka til den globale oppvarminga frå midten av 1900-tallet. Det vurderer dei som ekstremt sannsynleg», eller minst 95 prosent sannsynleg. Det har gått frå «svært sannsynleg» (90 prosent) i tidlegare rapportar frå 2007 og «sannsynleg» (66 prosent) i 2001.

IPCC seier kortare periodar er påverka av naturlege variasjonar, og det er i hovudsak ikkje uttrykk for langsiktige klimaendringar. Så dei som seier den globale oppvarminga ikkje er menneskeskapt, eller ikkje blir verre, kan ikkje støtte seg på mindre temperaturauke i atmosfæren dei siste femten åra. IPCC seier vidare at temperaturen sannsynlegvis ville stige mellom 0,3 og 4,8 °C sist i det 21. hundreåret. Havnivået vil sannsynlegvis stige mellom 26 og 82 cm på slutten av hundreåret, etter ei stigning på 19 cm på 1800-tallet. I verste fall kan havnivået vere 98 cm høgare i år 2100.

IPCC meiner ei dobling av karbondioksidinnhaldet i atmosfæren vil gi ei oppvarming på mellom 1,5 og 4,5 °C, og senkar botnen frå 2,0 °C i 2007-rapporten. Men det nye spennet er likt det frå andre rapportar før 2007. Rapporten seier verda vil bli utsett for meir hetebølger, flom, tørke og stigande havnivå frå smeltande is som vil sette kystområde og lågtliggande øyer under vatn etter som drivhusgassane bygger seg opp i atmosfæren.

IPCC vedgår at dei framleis er usikre på årsaka til at temperaturauken er mindre dei siste femten åra. Men dei står fast på at det ikkje er grunn til å tvile på den langsiktige utviklinga. Halvtanna tiår er alt for kort periode til å dra sikre konklusjonar. Temperaturauken har gått frå 0,12 °C per tiår etter 1951 til 0,05 °C per tiår dei siste femten åra. Dette bruker klimaskeptikarane til å diskreditere klimaforskarane. Professor Stocker sa:

Folk vel alltid 1998, men det var eit veldig spesielt år fordi ein sterk El Niño gjorde det uvanleg varmt. Etter det har det vore ei rekke mellomstore vulkanutbrot som har kjølt ned klimaet.

For å forklare nedgangen seier rapporten at siste femtenårsperioden vart skeiv fordi 1998 var eit uvanleg varmt år med El Niñoeffekt – oppvarming av havoverflata – i Stillehavet. Rapporten seier oppvarminga grovt sett har svingt med tilfeldige klimavariasjonar og verknaden av faktorar som vulkanutbrot der aske skyggar for sola, og sykliske nedgangar i solutstrålinga.

Men dei som nektar for menneskeskapte klimaendringar og global oppvarming, er framleis ikkje overtydde. Professor Judith Curry frå Georgia Institute of Technology i Atlanta sa:

No har IPCC kasta hansken. Om nedgangen varer utover femtenårsperioden (det har den alt), er dei i trøbbel.

Men Rajendra Pachauri som leiar IPCC svarte kvasst at ein nedgangsperiode måtte vare mykje lenger – «tri eller fire tiår» – for å vise ein ny trend. Rapporten spår at nedgangen i temperaturauke ikkje vil vare, og seier at temperaturen mellom 2016 til 2035 sannsynlegvis vil vere mellom 0,3 til 0,7 °C høgare enn i 1986–2005.

Skeptikarane eller fornektarane utgjør ein liten prosentdel av dei som forskar på klimaendringar. Ei samanfatting av 11 944 fagfellevurderte* vitskaplege avhandlingar offentleggjorte mellom 1991 og 2011, skrivne av 29 083 forfattarar, konkluderer med at 98,4 prosent av dei som tok stilling støtta at den globale oppvarminga var menneskeskapt (antropogen). 1,2 prosent var usamde, og 0,4 prosent var usikre. Nyare studiar gjort etter den arbeidskrevjande IPCCrapporten stadfestar at Jorda er varma opp i eit tempo som bare kan forklarast med menneskeleg aktivitet. Konsentrasjonen av karbondioksid i atmosfæren er faktisk gått over 400 ppm for første gong på 4,5 millionar år.

Ein studie av den globale temperaturen dei siste to tusen åra gir nytt grunnlag for den såkalla hockeykølle-grafen som prov på at menneska har skapt den globale oppvarminga. Grafen vart først publisert seint på 1990-tallet av paleoklimatologen og professoren Michael Mann frå USA og kollegaane hans. Grafen viser at temperaturen grovt sett har vore stabil i om lag 900 år, som handtaket på kølla når ho ligg nede. Så stig kurven bratt i det 20. hundreåret, som bladet på kølla, etter at den industrielle revolusjonen førte til vekst i utsleppa frå fossilt brensel.

Ein ny omfattande rapport laga av 78 forskarar frå 24 land tar for seg temperaturendringane på fastlandet. Rapporten viser at ein nedkjølande tendens på alle kontinent dei siste 1000–2000 åra vart snudd av det forfattarane kaller «markant oppvarming» på slutten av 1800-tallet:

Den førindustrielle nedkjølingstendensen kom sannsynlegvis av naturlege årsaker som heldt seg ved lag, og gjorde oppvarminga i det tjuande hundreåret vanskeleg å forklare utan verknaden frå drivhusgassane.

Middeltemperaturen på dei sju kontinentale regionane viser at perioden 1971–2000 var varmare enn nokon gong på 1400 år.

No er det mauleg at alle desse vitskapsfolka har misoppfatta, og at den lille minoriteten fornektarar har rett. Vitskapen har tatt feil før. Men alle nye studiar ser ut til å stadfeste fleirtallsynet. Skeptikarane seier grunnen er at desse «globale oppvarmarane» er partiske, og at dei har blitt ein akademisk «industri» som forsvarer spådommane av eigeninteresse. Men om ein skal sjå etter eigeninteresse, er det lettare å sjå dei som finansierer arbeidet til skeptikarane. Det er dei store selskapa bak fossilt brensel innanfor kol, olje og gass, på same vis som dei som nekta for at røyking skapte kreft, vart finansierte av dei store tobakksselskapa.

Men om kapitalintessene innanfor fossilt brensel ikkje vinn vitskapen, så vinn dei opinionskampen. Trettisju prosent av veljarane i USA trur framleis at global oppvarming er ein bløff. Med veksande energi-etterspørsel over heile verda veljer folk påstanden om at krise ikkje truar, og godtar at det ikkje er behov for handling – i det minste ikkje enno. Så det er bortimot null sjanse for at me får utsleppsreduksjonar som held CO²– konsentrasjonen under 450 ppm, og dermed redusert risiko for temperaturauke over 2 °C. Dei 25–40 prosent utsleppskutt i høginntektsland som trengst fram til 2020 for ei slik utvikling, kjem ikkje til å skje.

Etter mitt syn er bevisa for global oppvarming, og at ho er menneskeskapt, stadig meir overveldande. Og dei mauleg katastrofale effektane av høgare temperatur, stigande havnivå og ekstremvêr vil vere enormt øydeleggande, særleg for dei fattigaste og mest sårbare menneska på planeten. Men industri og menneskeleg aktivitet treng ikkje å skape slike resultat om menneska organiserte aktiviteten sin på planlagt vis med omsyn til naturressursane og totalverknadene på miljø og helse. Men det ser ut til å vere uråd under kapitalismen.

Marx og Engels sette søkelyset på dei miljømessige og økologiske verknadene av den kapitalistiske produksjonsmåten i den tidlege industrialiseringsperioden i Europa. Som Engels formulerte det, er kapitalisme produksjon for profitt, og ikkje for menneskelege behov. Dermed tar kapitalisten ikkje ansvar for verknadene profittakkumulasjonen har på samfunnet:

Fordi individuelle kapitalistar driv produksjon og varebytte for umiddelbar profitt, tar dei bare omsyn til dei mest umiddelbare resultata. Så lenge den enkelte fabrikkeigaren eller kjøpmannen sel ein produsert eller kjøpt vare med ønska profitt er han fornøgd, og bryr seg ikkje om kva som seinare skjer med varen og dei som kjøper han.

Dette profittpresset fører til økologisk katastrofe:

Kva brydde dei spanske plantasjeeigarane på Cuba seg, dei brente ned skogane i fjellsidene og fekk nok gjødsling av aska til ein mannsalder med svært lønnsame kaffibuskar – kva brydde dei seg om at tungt tropisk regn etterpå vaska bort det ubeskytta øvste delen av jordsmonnet, og etterlot seg nakent fjell.

Marx oppsummerte effekten den kapitalistiske produksjonen har på naturen:

Framsteg i det kapitalistiske landbruket er ikkje bare eit framsteg i kunsten å plyndre arbeidaren, men også i å plyndre jorda. Alle framsteg som gjør jorda meir fruktbar ei gitt tid, er eit framsteg i å øydelegge dei varige kjeldene til denne grøderikdommen … Den kapitalistiske produksjonen kan derfor bare utvikle teknologi og samspelet mellom dei ulike prosessane i samfunnet samtidig som han undergraver kjelda all rikdommen har opphav i – jorda og arbeidaren.

Og det er prov frå vår tid på at klimaendringar og global oppvarming er resultat av kapitalistisk akkumulasjon. Jose Tapia Granados og Oscar Carpintero (http://deepblue.lib.umich.edu/bitstream/handle/2027.42/93589/Tapia&Carpintero_Dynamics_of_climate_change.pdf?sequence=1) har vist at det er syklisk samsvar mellom CO2-auken i atmosfæren og veksten i den globale økonomien. Det er eit sterkt prov på at verdsøkonomien er knytt til oppbygginga av drivhusgassar, og dermed til den globale oppvarminga.

I eit anna dokument bruker Granados multivariable analysar av verknadene av verdsøkonomien, vulkansk aktivitet og ENSO**-aktivitet på CO2-nivå. Det viser at den årlege auken i CO2 er klart knytt til veksten i global økonomi. År der BNPveksten ligg over snittet, er år med CO2-vekst over snittet, og motsett. Auken i dei globale utsleppa av CO2 er sterkt korrelert til den absolutte veksten i den globale økonomien.

Det kan godt vere ein del av forklaringa på mindre global oppvarming frå 1998, ettersom verdsøkonomien har vekse mindre sidan då. Ein kraftig nedgang i venta utsleppsvekst skjedde i 2009 som følgje av den store resesjonen. Når den kapitalistiske produksjonen stoppar, gjør den globale oppvarminga det same. Det er sjølvsagt ikkje slutten på historia. Granados held fram:

Men sjølv i 2009 då økonomien trekte seg saman med 2,25 prosent, gjekk ikkje utsleppa tilbake, dei stoppa bare å vekse, for så å vekse igjen året etter då økonomien hadde komme seg på eit vis. Det viser kor avhengig verdsøkonomien er blitt av fossilt brensel dei siste åra. Ved tidlegare tilbakeslag i verdsøkonomien – midt på 1970-tallet, tidleg 1980-tallet, tidleg 1990-tall, og seint på 1990-tallet – minka utsleppa ikkje bare i mange land, men som me har vist, på verdsbasis. Oppfatninga om at økonomisk vekst vil redusere karbonintensiteten i verdsøkonomien (globale utslepp mot verdas BNP) samsvarer ikkje med det faktum at karbonintensiteten i verdsøkonomien har auka dei siste åra. I 2010, etter krisa, vaks VBNP med 5 prosent, mens utsleppa vaks med 5,9 prosent. Og snittveksten i globale CO2-utslepp var 3,1 prosent per år i perioden 2000–2011, mens dei hadde lagt på 1 prosent i åra 1990–2000, og 2 prosent per år i åra 1980–1990.

Storparten av veksten kjem frå framveksande økonomiar, der den økonomiske veksten har vore raskast. Kina var ansvarleg for 24 prosent av dei globale utsleppa i 2009, mot 17 prosent for USA og 8 prosent for eurosonen. Men kvar enkelt kinesar slepp ut bare ein tredjedel av det ein amerikanar gjør, og fire femtedelar av ein innbyggar i eurosonen. Kina er eit relativt uøkonomisk framveksande land, målt som utslepp i forhold til resultat. Men dei slepp framleis ut mindre per hovud enn høginntektslanda, fordi befolkninga er relativt fattig. Etter som dei framveksande landa utviklar seg, vil utsleppa per person stige og nærme seg dei i høginntektslanda, og heve det globale snittet. Det er grunnen til at dei globale utsleppa per person steig med 16 prosent mellom 2000 og 2009, som var ein periode med rask vekst i dei framveksande økonomiane. Den europeiske klimakommissæren Connie Hedegaard sa:

Om legen din var 95 prosent sikker på at du hadde ein alvorleg sjukdom, ville du straks finne deg ein kur.

Men kva er løysingane? Skeptikarane seier ingenting skal gjørast, og at tiltak vil hindre «dei fattige» i å få tilgang til energi – mens dei i røynda ikkje vil legge hindringar i vegen for profitten til dei store selskapa innanfor fossilt brensel. Leiarane i denne kapitalistiske verda vil ikkje føre ein politikk som held utsleppa under det «sikre» nivået på 450 ppm. Dei leitar intenst etter nye energikjelder som både skal vere reinare og billegare. Men det klarer ikkje kapitalismen. Investeringar i fornybare og andre lågkarbonkjelder er ikkje tilstrekkeleg, og teknologisk sett skuffande. Havvind er ein teknologi som ikkje er lønnsam. Kjernekraft blir dyrare og ikkje billegare å bygge, slik det viser seg i nye anlegg i Finland og Flamanville i Frankrike.

Så kva med å endre framferd? Leiaren i IPCC meinte einaste måten å redusere storskala bruk av fossilt drivstoff på er å «prise» karbonutsleppa:

Utan pris på karbonutslepp som er høg nok til å tvinge kraftselskap og produsentar til å redusere bruken av fossilt drivstoff, er det liten sjanse for å unngå svært skadeleg temperaturauke.

Men vil den nyklassiske økonomiske løysinga prising endre framferda til energiselskap og produsentar? Og kva for regjering vil «forstyrre» energimarknaden på ein slik måte? EUs plan som skulle auke prisen på karbonutslepp, har slått sørgeleg feil.

Ei alternativ løysing frå systemtru økonomar er karbonskattar. Skattlegge dårlege saker som sigarettar kan ha ein viss effekt, men høge tobakksavgifter rammar også inntekta til dei fattigaste. Det som verkeleg trengst er ein grundig oversikt over tilgjengelege ressursar i verda, og innsats gjennom offentlege investeringar for å utvikle teknologiar som kan fungere (som CO2-fangst, transport som ikkje er basert på fossilt drivstoff, produsert lokalt med lågt økologisk fotavtrykk osv) – og sjølvsagt eit skifte frå fossile til fornybare kjelder. Det dreier seg heller ikkje bare om karbon og andre gassutslepp, men om å rydde opp i den naturen som alt er øydelagt. Alle desse oppgavene krev offentleg kontroll og eige av energi og transport, og offentlege miljøinvesteringar til beste for alle.

Ingenting tyder på at det vil skje. Neste år får me ein rapport frå IPCC om sannsynlege framtidige skadar frå den globale oppvarminga. Gå ut frå at den vil slå fast at katastrofar ikkje bare nærmar seg, men alt er her i form av flom, tsunamiar, tørke og andre «naturlege» mareritt.

* Fagfellevurdering: Avhandlinga er vurdert av andre innanfor same fagfelt før publisering.

** ENSO: El Niño – sørleg oscillasjon (EN SO) – er eit globalt fenomen som oppstår i havet og atmosfæren. El Niño og La Niña er store temperatursvingingar i overflatevatnet i den tropiske delen av det austlege Stillehavet. … Effekten er stor på klimaet på den sørlege halvkula, og vart først skildra i 1923 av Sir Gilbert Thomas Walker, som har gjeve namn til Walkersirkulasjonen, ein viktig del av EN SO-fenomenet. Den atmosfæriske delen av fenomenet vert kalla den sørlege oscillasjonen (SO) og omhandlar månadlege eller sesongbaserte svingingar i lufttrykket mellom Tahiti og Darwin i Australia. (Wikipedia)

Alfredo Saad Filho underviser i utviklingsstudiar ved SOAS – University of London, og er medforfatter av boka Om Kapitalen av Marx, utgitt av Rødt! i 2009. Artikkelen ble første gang trykt i The Bullet nr 851, http://www.socialistproject.ca/bullet/851.php. For en mer detaljert avnalyse av opprørene i Brasil, se siste utgave av Critical Sociology.

Artikkelen er oversatt av Gunnar Danielsen.

Massedemonstrasjonane som starta i juni, var dei største og viktigaste protestane i Brasil på tretti år, og dei har skaka opp heile det politiske systemet i landet. Den eksplosive veksten, omfanget og den uvanlege breidda overraska alle – venstresida, høgresida og styresmaktene.

Det som skjedde

MPL – Movimento Passe Livre (Rørsla for gratis transport) – er ein radikal venstreorientert organisasjon utan partitilknytting, og har eksistert i mange år. Sjette juni leia MPL ein liten demonstrasjon som kravde omgjort ein takstauke frå 3 real til 3,20 real på kollektivtransporten i Sao Paulo. Media kritiserte MPL for å hindre trafikken, og for urealistiske krav, og demonstrasjonen vart angripe av politiet. Stadig fleire dukka opp i demonstrasjonane dei følgande dagane, og politiet svarte med aukande brutalitet, banka opp demonstrantar og forbipasserande, og skada mange journalistar.

På to veker eksploderte demonstrasjonane i omfang, og spreidde seg over landet. Over ein million menneske slutta seg til i hundrevis av byar, og det er framleis aksjonar nesten kvar dag, som den store landsomfattande aksjonen venstresida leia 11. juli. Deltakarane er i hovudsak unge arbeidarar, studentar og frå middelklassen. Det er aksjonar med basis i fattigområde eller arbeidarar med særeigne krav (bussjåførar, lastebilsjåførar, helsearbeidarar osv).

Midt i juni bytta media brått side og støtta aksjonane. Storstilte forsøk på å ta over leiinga av rørsla vart sett i verk straks, media tilbaud full dekning og mobilisering av folk til gatene, og – svært viktig – støtta ei mangedobling av krava, og mindre radikale krav, ein kakofoni som konsentrerte seg om allmennpolitiske spørsmål, særleg offentleg ineffektivitet og korrupsjon, alt for å drukne venstresida og delegitimere regjeringa.

Frå då av blei demonstrasjonane meir prega av kvit middelklasse. Dei hadde med parolar om ei rekke spørsmål, som offentlege tjenester (for); FIFA-cupen 2013 og verdscupen 2014 (mot); rettar for homofile og legalisering av narkotika (i hovudsak for, men dei fleste kjerker er mot); abort og religiøse spørsmål (alle tenkelege standpunkt); offentlege utgifter, privatisering og statlege monopol (uklare standpunkt); president Dilma Roussef og Arbeidarpartiet (Partido dos Trabalhadores, eller PT) (sterkt mot); nytt militærstyre (ein ønskedraum for ultrahøgre); og særleg korrupsjon (der alle var lykkeleg samstemte mot). Alle kunne stille med eigne krav, og om dei var individualistiske og antipolitiske vart det endå betre TV. Det var spesielt merkeleg å sjå folk frå middelklassen vere indignerte over offentlege tjenester dei ikkje bruker og heller ikkje har tenkt å bruke.

Som demonstrasjonar andre stader siste åra vart demonstrasjonane i Brasil i hovudsak organisert gjennom sosiale media og fjernsyn. Uvanleg nok hadde dei ofte ingen klare leiarar og ikkje talspersonar. Ofte organiserte grupper av folk seg på Facebook og Twitter, møttest ein eller annan stad, og marsjerte ei rute som ofte var ukjent, etter vedtak gjort av ukjente personar meir eller mindre der og då.

Politiets framferd førte ofte til opptøyar, då drog politiet seg tilbake, dels for sitt eige omdømme; andre gonger gjekk politiet til åtak på demonstrantane utan å bry seg med urostiftarane. Infiltrasjon frå politiet og ytre høgre var tydeleg og omfattande. Av ein eller annan grunn vart somme demonstrasjonar erklært «parti-fri», og militante venstreorienterte og fagforeiningsfolk vart trakasserte og banka opp av bøllar som ropte «landet er mitt parti». Demonstrasjonane vaks framleis i omfang i denne perioden, og vart samtidig både meir radikaliserte og fragmenterte. Då dei føderale styresmaktene til slutt pressa Sao Paulo og Rio de Janeiro til å omgjøre takstauken ved å tilby dei skattekutt saman med truslar om at dei aleine måtte ordne opp i kaoset, var demonstrasjonane alt ute av kontroll.

Seint i juni gjorde venstresida eit samordna forsøk på å ta tilbake leiinga i rørsla. Samtidig freista presidenten å ta initiativ ovanfrå til politiske reformer, større løyvingar til offentlege tjenester, og betre helseomsorg. Demonstrasjonane har etterpå krympa i omfang om ein ser bort frå den landsomfattande streiken 11. juli.

Tri lærdommar

Første lærdommen frå aksjonane er at dei stadfesta at store delar av over- og middelklassen og media stadig og ustanseleg avviser tidlegare president Lula da Silva, president Dilma Rousseff og PT. Hatet dei så tydeleg har vist i demonstrasjonane og mediadekkinga, er ikkje grunna i snevre økonomiske interesser. Lula har på truverdig vis stått på at eliten i landet aldri har tjent så mykje pengar som dei gjorde i hans presidenttid, og det gjeld truleg framleis under Dilma. Uansett er delar av borgarskap og middelklasse sinna fordi dei har mista privilegium når andre har fått større rettar under demokratiseringa av landet i regjeringstida til PT. Til stor irritasjon har den brasilianske eliten forstått at dei ikkje lenger kan styre brasiliansk politikk aleine.

Omfordelinga av inntekt og utvida sosiale tiltak dei siste ti åra har komme millionar av menneske til del, marginale som dei har vore. Men perverst nok har forbrukslån gitt mange fattige høve til å handle på kjøpesenter, ta fly over heile landet, og kjøpe seg ein liten bil. Venstresida bør kritisere ein del av desse draumane, peike på at dei er samfunnsmessig uønska, ikkje miljømessig berekraftige, at det ikkje finst tilhøyrande infrastruktur, og at dei ofte var resultat av styresmaktenes tiltak for storkapitalen. Men i dag er dei uttrykk for ambisjonane og krava frå titalls millionar menneske. Resultatet er at vegar og flyplassar er fulle, og dei tidlegare brukarane (frå eliten) klagar bittert over mangelen på plass til alle desse fattige, og no med ei kjensle av rett.

Mens storkapitalen gjorde det godt økonomisk siste tiåret, gjaldt det ikkje middelklassen. Det er knapt med såkalla «gode jobbar» i privat og offentleg sektor, høgare utdanning er ikkje lenger garanti for «god» inntekt, og ungdommen finn det vanskeleg å gjøre det betre enn foreldra økonomisk. Middelklassen er desperat etter økonomisk vekst, men er framleis ideologisk knytt til det nyliberalistiske prosjektet som fører til mindre vekst. Dei er også skremt av den påstått «radikale» regjeringa, trass i PTs ekstraordinære moderasjon, og livredde for at Brasil skal bli eit nytt Venezuela.

Andre lærdommen frå protestane er at den «venstreorienterte» nyliberalismen dei gunstige økonomiske vilkåra har gitt PT høve til å innføre, saman med auka statleg legitimitet etter valet av Lula, kan avvæpne høgresida og skille den radikale venstresida frå fleirtallet av folket. Lula avslutta andre valperioden i 2010 med oppslutning opp i 90 prosent, og Dilma Rousseff hadde 60–70 prosent heilt til nyleg. Ingen president har hatt slik oppslutning etter tri år. Ingen parti til venstre for PT har hatt framgang, og heilt til nyleg har opposisjonen til høgre vore håplaust desorganiserte. Ein kort periode hadde PT noko nær politisk hegemoni i Brasil. No er PT og landet låst fast i politisk forvirring.

Tredje lærdommen er at PT har heva både forventningar og inntekt. Dei fattige som har fått det betre vil forbruke meir, større delar av folket vil inkluderast i samfunnet, og alle vil ha betre sosiale tjenester. Middelklassen vekslar mellom å vere likegyldig og fiendtleg til dei fattige, men vil gjerne ha fordel av gode offentlege tjenester ein gong i framtida. Men dei er absolutt mot å betale høgare skatt for å få det til. Dei hevdar dei betaler for mykje som det er, at store delar av statsinntektene forsvinn i korrupsjon, og at «deira» skattepengar gjennom statlege tiltak har gått til fattige parasittar som ikkje har gjort seg fortjente til det. Samtidig ser media og middelklassen fullstendig bort frå det faktum at nær halvparten av statsbudsjettet går til å betale offentleg gjeld – i praksis eit velferdsprogram for dei rike – og at det gir mindre pengar til sosiale tiltak og føderale overføringar.

Desse enorme krava til staten kjem i kjølvatnet av oppløysinga av den tradisjonelle arbeidarklassen, og demoraliseringa og desorganiseringa av fagforeiningar og partia på venstresida. Det har skjedd etter den demokratiske overgangen, overgangen til nyliberalismen, og vala av Lula og Dilma. Resultatet er at mens middelklassen er forvirra, sinna og desorganisert, så er arbeidarane ulykkelege av ulike grunnar, marginaliserte, og også desorganiserte. Det er ein oppskrift for ustabile politiske tilhøve, og stiller venstresida framfor store vanskar.

Venstresidas dilemma

Det var veljarbasen til Lula som røysta inn Dilma Rousseff, i hovudsak dei fattige, med støtte av storkapitalen. Men Dilma hadde eit handikapp: ho har alltid vore teknokrat, aldri hatt politiske verv, og hadde ikkje nokon eigen politisk base. Og ikkje minst var økonomien nøydt til å bli verre i hennar regjeringstid, etter boomen midt på 2000-tallet og den uvanleg framgangsrike opphentinga i Brasil etter verdskrisa i 2008.

Den økonomiske nedturen vil nødvendigvis skape sosiale og politiske spenningar på grunn av eksisterande misnøye og motstridande ønskemål, og statens minkande evne til å gjøre noko, for eksempel fordi heile venstresida kontrollerer mindre enn 1/3 av seta i kongressen. Det gjør det uråd for PT å styre utan alliansar med udisiplinerte parti på høgrefløya og tvilsame enkeltpersonar, alt mens fiendtlege media og eit høgreorientert rettsapparat følger kvilelaust med.

Handlingsrommet for å halde styr på desse motseiingane har krympa dei siste månadene. Inflasjon, stigande underskot i økonomien, svekka valuta på grunn av lågare råvarepriser, minka eksport, mindre vekst i Kina, og kapitalflukt på grunn av kvantitativ lette* i USA, UK og eurosonen. Det har ført til at sentralbanken i Brasil har heva renta, statseigde bankar låner ut mindre, og dei føderale styresmaktene og statseigde selskap har kutta budsjett og offentlege investeringar. Økonomien har stagnert, og det har blitt vanskeleg å redusere forskjellar utan direkte å ramme etablerte privilegium. Desse vanskane har blitt større av ustanselege mediekampanjar som seier regjeringa har mista grepet, at korrupsjonen er verre enn før, og at økonomien er ute av kontroll. Oppslutninga om Dilma har stupt.

La oss gå attende til demonstrasjonane. Sjølv om dei hadde samansette, overlappande og motsetningsfylte årsaker, kan me no sjå fire politiske implikasjonar:

For det første forvirring, som er forsterka av fråveret av ein organisert arbeidarklasse. Under nyliberalismen har restruktureringa av kapitalen endra samansettinga av arbeidarklassen, øydelagt dei tradisjonelle representasjonsmekanismene medrekna fagforeiningane, organisasjonar og venstreorienterte parti, og stort sett øydelagt arbeidarane si kjensle av å vere eit kollektiv. Brasil har i dag ein arbeidarklasse oppdradd under nyliberalismen, pulverisert, utan erfaringar med kollektiv kamp, hekta på direkte nettbasert kommunikasjon, og motvillig til tradisjonelle reiskapar som parti og fagforeiningar. Klassen har fått snevrare ambisjonar, med lite støtte til ambisjonar om å endre samfunnet: måla blir avgrensa innanfor den ramma nyliberalismen har sett opp. Det gjør det vanskeleg å utforme og slåst effektivt for klassekrav, både fordi måla er blitt meir uklare under nyliberalismen, og fordi arbeidarane i utgangspunktet er mot kollektiv handling.

For det andre uttrykker protestane at dei misnøgde samlar seg, medrekna dei som er mot at fleire får bli ein del av samfunnet. Det har skvisa middelklassen. Frå arbeidarane og dei fattige kjem krav om meir omfattande rettar, betre offentlege tjenester og forbetra levekår. Begge grupper protesterer au saman på grunn av det dei oppfattar som dysfunksjonelle og korrupte statlege institusjonar som høgreorienterte media har sett søkelyset på med stort velbehag, som om det var nytt og skapt av PT. Desse motsetningsfylte krava kunne kanskje vore handtert om den brasilianske økonomien var i vekst. Det er han ikkje, noko som gjør alle klagar viktige, og alle restriksjonar strammare.

For det tredje er det politisk forvirring til høgre for regjeringa, og politisk vakuum til venstre.

For det fjerde er fellesnemnaren for mesteparten av krava og misnøya frå aksjonane i juni og juli staten – ikkje bare statens politikk i dag, men strukturen på den brasilianske staten. I den forstand dreier aksjonane seg direkte og indirekte om å kontrollere staten, og sekundært om å kontrollere den statlege politikken.

Om rørsla hadde vore sameint, om ho hadde hatt ein klar arbeidarklassekarakter, og om ho hadde vore leia av venstresida, kunne Brasil gått mot ei revolusjonær krise. Men det skjer ikkje: det finst ikkje noko revolusjonært parti som er i stand til å mobilisere og leie arbeidarklassen, inga oppfatning om at staten ikkje lenger må dominerast av klasseinteressene til borgarskapet, og ikkje noko felles program for sosial, økonomisk og politisk forandring.

Oppsummering

Protestaksjonane i Brasil uttrykker djup frustrasjon og jamvel desperasjon, fordi det har blitt uråd å kanalisere misnøye gjennom tradisjonelle former for sosial representasjon. Dei er enten stramt kontrollerte av eliten, eller gjort makteslause av dei nyliberale reformene. Men misnøye utan organisasjon er oftast fruktlaus, og spontane masserørsler med blanda klassebasis styrt av ufokusert sinne kan destabilisere utan å vere konstruktive.

Behovet for organisering, delegering av makt og kompromiss i rørsla, og med institusjonar på utsida peikar mot reorganisering av arbeidarklassen for å bøte på den fysiske oppdelinga, og den kulturelle oppdelinga nyliberalismen har tvinga på folk krev kollektivisme i praksis. Det betyr å snakke og handle saman, meir enn å samhandle gjennom nettbaserte media. Twitter og Facebook er gode måtar å utveksle avgrensa bitar med informasjon, men dei lar ein ikkje utveksle idear og bygge tillit.

Venstresida i Brasil har på modent vis takla ufordringane frå aksjonane, og forsøka frå media og det ekstreme høgre på å overta. Venstresida har konsentrert seg om å forsøke samordne program, særleg ved felles handling og nasjonal samordning av aksjonar, organisasjonar og parti, til å foreslå spesifikke mål rundt ei politisk plattform, som avgrensing av arbeidstida. Dei vil ha statleg investering i helse, transport og utdanning, ta offentlege tjenester ut av marknaden, demokratisere media, og ha reform i politiet. Poenget no er å finne plattformer som kan føre arbeidarane og dei fattige saman, og marginalisere og splitte middelklassen og høgresida. Det må leggast press på regjeringa samtidig som ein radikal arbeidarklasse må jobbe med statlege institusjonar slik at han nedanfrå kan stå sterkare i utforming og gjennomføring av politikken.

Venstresida må halde fast ved ein slik arbeidsmåte i staden for umoden (og heldigvis marginal) radikalisme med åtak på regjeringa, der dei på grunn av utilstrekkeleg tyngde uunngåeleg vil ende som underordna i destabiliseringskampanjene leia av høgresida, middelklassen og høgrepressa. Det er ikkje tvil om at venstreorienterte regjeringar fører meir progressiv politikk og tar meir omsyn til folkerørsler enn høgreorienterte. Om dagens regjering mista grepet og vart handlingslamma, er det svært usannsynleg at det ville legge grunnen til ein sosialistisk revolusjon i Brasil. Det er ikkje noko ideologisk, organisatorisk, sosialt, materielt eller internasjonalt grunnlag for at det skal skje no. I staden ville det nesten utan tvil legge til rette for at høgresida vinn presidentvalet neste år, og bidra til demoralisering og desorganisering av venstresida i Brasil.

Etter mykje nøling svarte den føderale regjeringa nettopp med å søke støtte frå venstre, og la fram eit program for politiske reformer og utvida offentlege tjenester med konkrete forbetringar for arbeidarklassen og dei fattige. Venstresida må gå i dialog med regjeringa, og stå fast på at ei parlamentarisk linje for å få gjennom desse reformene er nøydt til å slå feil. I staden må regjeringa gå saman med venstresida og arbeidarane sine organisasjonar for å presse gjennom demokratiske reformer, medrekna offentleg finansiering av politiske parti, bryte opp mediamonopola, og forbetra utdanning, helseomsorg og offentleg transport.

Ein skuffande men sakleg konklusjon er at Brasil ikkje er i ei revolusjonær krise, og at det er usannsynleg at dei politiske aksjonane i dag skulle utløyse noko slikt. Likevel er det utan tvil den viktigaste folkerørsla i Brasil på tretti år. Poenget no er å føre kampen vidare på gatene, arbeidsplassane og skolane, gjøre rørsla breiare og meir radikal, få fram arbeidarklassen med sine spesifikke krav, nedkjempe høgresida og desorganisere og få med delar av middelklassen. Alt mens ein pressar fram progressive konstitusjonelle og politiske endringar. Får ein til det, blir det politiske styrkeforholdet i landet endra, og konkrete langsiktige forbetringar for arbeidarane og venstresida i Brasil.

* Kvantitativ lette: Når renta ikkje kan senkast lenger for å stimulere økonomien, kan ein auke pengemengda. (Wikipedia.)

Valget er over og det ble blåblått. Altså fortsatt blått. LO-lederen behøver nå ikke være redd for å måtte kritisere Stoltenberg for å ta vekk arveavgifta eller redd for at AP vil «myke opp» Arbeidsmiljøloven. Eller kritisere AP og SV for å delta i flere av USAs kriger.

Kommentatorene diskuterer hvem som fikk mest i regjeringserklæringa: FrP eller Høyre? Vi tror det var H/AP-alliansen, bortsett fra vern av Lofoten og Vesterålen der begge gikk på en smell. Kanskje var det ikke store smellen, og at det er greit å ta Barentshavet først, og så gytefeltene til torsken etterpå.

Men Siv Jensen gliser, og sier at kameler og sannsynlige nederlag må man kunne tåle. Tross alt får de stramma inn litt på den allerede innhumane asylpolitikken. Kanskje gliser Stolteberg mest? Han har nok en plan med Venstre og Kristelig Folkeparti som partnere i neste regjering.

Arnljot Ask leder internasjonalt utvalg i Rødt, og sitter i arbeidsutvaiget i Rødt.

PTB har samme bakgrunn som AKP, som ett av de maoistiske kommunistpartiene i Europa som vokste fram rundt 1970. De fikk fotfeste i det belgiske politiske landskapet utover 1980-tallet, som en militant bevegelse som sloss sammen med arbeiderne mot raseringa av gruver og nedlegging av industri i to tiår. De var drivkrafta i det antiimperialistiske solidaritetsarbeidet, ikke bare rundt Vietnamkrigen men et allsidig solidaritetsarbeid med flere frigjøringsbevegelser. Som den norske ml-bevegelsen engasjerte seg i konkret solidaritetsarbeid gjennom å sende helsearbeidere til Palestina, drev PTB helsearbeid i flere land, blant annet i El Salvador og Filippinene. I Belgia bygde de opp helsesentre, spesielt i arbeider- og innvandrerstrøk. Tjenestene var billigere, da PTBlegene ikke tok den pålagte ekstraavgiften som skulle sendes inn til Legeforeningen. De gav også billig advokathjelp knytta til noen av disse sentrene. Denne satsinga gjorde at de et titalls steder fikk ekstra stor oppslutning, også parlamentarisk. Men helt fram til det siste tiåret har PTB hatt langt lavere oppslutning i nasjonale valg enn RV hadde.

Én årsak til den lave rikspolitiske oppslutninga var at de forsvarte feil og overgrep i de første forsøka på å skape sosialistiske stater. Enda de starta opp med skarpt å kritisere degenereringa av Sovjetunionen, førte sammenbruddet av Sovjetimperiet paradoksalt nok til at de lenge forsterket forsvaret av Stalin. Og de oppretta kontakter med gamle kommunistpartier i Øst- Europa. Dette skjedde mens de fortsatt var ledende i klassekampen i Belgia, i antiimperialistisk og antirasistisk solidaritetsarbeid. De hadde fordel av at de var det eneste landsdekkende partiet til venstre for det sosialdemokratiske Sosialistpartiet. Det fantes ikke noe belgisk SV. I den antikommunistiske atmosfæren på 1990-tallet forble allikevel PTB et promilleparti i nasjonale valg. Den siste tiårsperioden har de gjennomgått en kursendring både i den utadretta politiske profilen til partiet og ved at de har fått en ny og yngre partiledelse som i første rekke er forbundet med partiets innsats i den daglige klassekampen. De står fortsatt fram som et revolusjonært og kommunistisk parti, og legger ikke skjul på dette i sitt prinsipprogram. Men de har klart å knytte dette til det som de står for i dagens klassekamp i stedet for å bli assosiert med det forrige århundrets forsøk på å skape sosialistiske samfunn.

PTB og valg

Denne utviklinga gir seg også uttrykk i endringene i valgkampprofilene de har hatt det siste tiåret. Grovt sett kan vi si de har gjennomgått tre faser med hensyn til valgkampplattform: Først var det behovet for revolusjon og det å erstatte kapitalismen med sosialisme som ble kjørt i front. De hadde også med dagskampsaker som tok opp sentrale reformkrav, men de var ikke nødvendigvis konkrete eksemplifiseringer av systemkritikken. Slik framsto de ofte med mye som var proklamasjoner, ikke helt ukjent for mange andre revolusjonære småpartier. Så ble hovedvekta lagt på å utvikle konkret politikk på sektorer, som økonomi, arbeidsliv, antirasisme og antiimperialisme, helse og boligpolitikk osv, retta mot bestemte målgrupper. Gjennom kontakt med Sosialistpartiet i Nederland utvikla de også propagandaformen sin, og brukte mer folkelig språk og mye illustrasjoner i valgkampmaterialet sitt. Det nederlandske partiet starta også opp som et maoistisk parti på 1970-tallet. Men allerede på starten av 1990-tallet tona de ned det revolusjonære budskapet og la hovedvekta på de nære kampsakene, mens de holdt fast på internasjonal solidaritet og antiimperialisme.

Maoismen slo først og fremst ut i det vi kan kalle en målbevisst prioritering av direkte kontakt med folk flest. Sosialistpartiet har over 30 tusen medlemmer. Partiet har ingen dagsavis, men sprer fire ganger i året en partiavis i et opplag på rundt en halv million, gjennom utdelinger i boområder, en svært aktiv standsvirksomhet og person til person kontakt. SP bruker nettsider svært aktivt, både sentralt og lokalt. Alle partilaga er pålagt å ha egne nettsider, og de får hjelp til å utvikle dem. På grunn av en ekstremt demokratisk valgordning i Nederland, som gir mandater proporsjonalt etter stemmetallet nasjonalt, fikk SP raskt medlemmer av nasjonalforsamlinga. Det kreves 0,7 % for ett mandat og de fikk raskt 2 mandater, som seinere ble doblet. Nå har de 15 av totalt 150 plasser. Men PTB sin bruk av de nederlandske kameratenes erfaringer ga ikke umiddelbare store sprang framover i valgoppslutning. Det hadde nok en del å gjøre med at SP kunne trekke veksler på at de allerede var inne i nasjonalforsamlinga og måtte utvikle en nasjonal profil som identifiserte partiet. Samtidig hadde SP utvikla seg til et mindre åpent systemkritisk parti, sjøl om de har sosialisme som mål i programmet sitt. Før valgene i fjor lå de en stund an til å kunne bli det største partiet i Nederland, og da med et mulig regjeringsansvar.

I den tredje fasen foran lokalvalgene i fjor (2012) utvikla belgierne sin valgprofil ved å prøve å kombinere de to tidligere strategiene. De holdt fast på å utvikle konkrete, klare paroler for den daglige klassekampen, men samtidig knytte disse til systemkritisk propaganda for en annen verden, et annet Belgia, et annet Antwerpen osv. Dagskampparolene skulle konkretisere hvordan en skulle slåss for å få en annen samfunnsutvikling, og ble knytta opp mot kampen mot den rådende markedsliberalismen. De gikk ut til folk med profesjonelle spørreundersøkelser om hva som var viktigst for å snu utviklingen i bydelen, byen og landet. De mobiliserte medlemmer og sympatisører til å ta direkte kontakt med folk gjennom stands, boligbesøk og telefon for å samle sammen råmateriale. Så oppsummerte de svara og tok dette inn i utforminga  av valgkampmaterialet. Et eget spørsmål i undersøkelsen var om de hadde tenkte på å stemme på PTB. I en av arbeidervalgkretsene i Brussel, hvor de fikk sitt første medlem av bydelsutvalget, visste de derfor på forhånd at de hadde 1600 av vel 1700 nødvendige stemmer for å få et mandat. PTB nærmest tredobla stemmetallet sitt ved fjorårets valg. I Antwerpen by, som er på Oslos størrelse, fikk de over 8 % av stemmene. Sperregrensa er på 5 % i Belgia. I parlamentsvalgene til neste år (2014) håper de å komme inn i Antwerpen provins. (De hadde i fjor ikke 5 % der, da provinsen er større enn byen. Jfr Bergen og Hordaland.) Men sjansene er størst i Liege, hvor de nesten hadde nok stemmer.

Gjennombruddet i fjor har ført til at de nå får mye større oppmerksomhet også på riksplan. Pluss at de har økt medlemstallet fra ca 5000 til over 7000. Riksvalget bygger også opp under at valgkampprofilen må klare å kombinere sektorpolitikk med helhetlig politikk for hva slags Belgia de vil ha.

Hellas

For å trekke inn Hellas og Syriza helt til slutt her. Taxisjåføren som brakte Peter M. Johansen og undertegnede fra flyplassen og inn til Athen i sommer, da vi besøkte våre greske kamerater, formulerte seg også i tråd med belgiernes valgkampprofil. Han sa at han gjerne skulle sett at Tsipras (Syrizas leder) fikk begge hender på rattet. Men han kunne også støtte kommunistene (KKE) dersom de fortalte hva de ville gjøre. Han ville ha systemskifte, men han ville vite mer om hva det konkret gikk ut på. Syriza prøvde å gi svar på dette gjennom sitt 40 punkts program (Se Rødt! nr 3/2012), mens KKE la all tyngde i å proklamere at det måtte en sosialistisk revolusjon til.

Rødt

Anvender vi dette for eksempel på Rødts miljøprofil, hvor jeg mener reformkravene er gode men systemkritikken svak, så nytter det ikke å reparere dette bare med å si at kapitalismen må avskaffes, som den jo sjølsagt må. Det må blant annet fokuseres skarpere på at kapitalens press på stadig høyere privat forbruk og sløseri må bekjempes, og så utvikle konkret politikk for å få den prosessen i gang. Elin Volder Rutle skriver noe om dette i kronikken i Klassekampen 27.september. Der løfter hun løfter fram krav om å øke brukstida på produktene. Vi må gå videre og vise hvordan det private forbrukerpresset fra den store hopen av forbrukere også skal bremses, for å bli troverdige. Det er en stor prosess, som involverer en videreutvikling av Rødts politikk for skatt, arbeidstid og lønn, og hvordan den offentlige sektoren skal utvides på bekostning av den private.

Marielle Leraand er nestleder i Rødt og er sekretær i partiets kvinneutvalg.

Etter et valg hvor Rødt opplevde tilbakegang og mislyktes med å vinne et mandat på Stortinget, er det helt naturlig at vi får en debatt om svakheter ved partiets evne til å kommunisere og også en diskusjon rundt partiets rolle og eksistensberettigelse i norsk politikk. Mens noen peker på formuleringer i prinsipprogrammet som et hovedproblem, peker andre på at Rødt i politisk innhold allerede ligger så kloss inntil SV at det ikke er noe poeng å opprettholde Rødt som eget parti. Jeg er enig i at noen av formuleringene i prinsipprogrammet ikke kommuniserer utvetydig hva Rødt står for, og vil som medlem i prinsipprogramkomiteen bidra til at det vi ønsker å uttrykke, kommer klarere fram når programmet skal revideres på landsmøtet i mai.

Jeg tror imidlertid ikke at formuleringer i prinsipprogrammet er noen sentral forklaring på partiets svake resultat. Det kan i hvert fall ikke forklare tilbakegangen, all den tid det midlertidige prinsipprogrammet som var gjeldende ved forrige stortingsvalg og som var basert på en arv fra RV, ikke var mindre radikalt enn det nåværende. Hadde vi bare klart å samle like mange stemmer i år som i 2009, ville vi denne gangen kommet inn i Oslo takket være det faktum at Oslo har fått to nye mandater siden sist. De som peker på likhetene til SV, mener jeg har et mye viktigere poeng. For det er helt rett at SV og Rødt står sammen om de aller fleste politiske dagskampene; mot oljeboring i sårbare områder, for en mer human asylpolitikk, for sexkjøpsloven, mot EØS-avtalen, for å forsvare arbeidsmiljøloven og tariffavtaler, for økte skatter for de rike og flere velferdsgoder for folk flest. Det er disse dagsaktuelle kampsakene velgere flest på venstresida prioriterer øverst når de i meningsmålinger blir spurt om hvilke saker som betyr mest for dem. En logisk konklusjon ville være at Rødt også må ha det politiske fokuset vårt her.

Noen har ment at vi burde fokusere budskapet enda skarpere inn mot noen av disse sakene, med særlig vekt på det som betyr mest for de som er aktive fagbevegelsen. Problemet for Rødt er at dette ikke nødvendigvis vil gi noen velgeruttelling så lenge hovedkonflikten ikke går mellom oss og alle de andre. Velgere som er aller mest opptatt av å forsvare de offentlige fellesgodene mot privatisering og underfinansiering som følge av skattekutt for de rike, vil i hovedsak støtte opp om det største partiet som står på riktig side i hovedkonflikten, og det vil si Arbeiderpartiet. Det gjelder selv om mange, hvis de hadde gått inn og lest alle partienes programmer, ville funnet at både SV og Rødt formulerer det de er opptatt av klarere og sterkere enn det Ap gjør. Rødt er dermed i en grunnleggende annerledes taktisk situasjon sammenligna med vårt danske søsterparti, Enhedslisten.

Enhedslisten er det eneste gjenværende partiet som forsvarer klassisk sosialdemokratiske prinsipper, etter at koalisjonsregjeringa som inkluderer både Sosialdemokratiet og Socialistisk Folkeparti nå gjennomfører drastiske kutt i velferd og pålegger danske arbeidere økt arbeidstid, uten lønnskompensasjon. Enhedslisten har sterk framgang fordi de tradisjonelle sosialdemokratiske partiene har svikta så fundamentalt i å ivareta arbeiderklassens interesser at det virkelig ikke eksisterer noen realpolitisk forskjell mellom dem og de tradisjonelt borgerlige partiene. Noen kan hevde at dette er situasjonen også i Norge, med henvisning til pensjonsreformen. Ja, den er et eksempel, og motstanden mot denne er et viktig valgkampargument for Rødt, men det skal sies at SV også vedtok motstand mot reformen i parti programmet, selv om partiet måtte oppgi denne motstanden som regjeringsparti, og at selv om reformen har en regressiv fordelingsprofil, er den ikke en så entydig kuttreform at vi har lykkes med å mobilisere det folkelige raseriet, i hvert fall ikke enda. HVIS det er slik at det er mulig å hevde at de rødgrønne i Norge har svikta arbeiderklassen så fundamentalt på de klassiske sosialdemokratiske fordelingsspørsmålene knytta til velferdsstaten og faglige rettigheter at veien ligger åpen for Rødt til å gå inn i rollen som «det nye arbeiderpartiet», slik Enhedslisten langt på vei har gjort, er det ikke det budskapet vi har solgt i valgkampen.

Tvert imot gjorde vi et poeng av at hovedkampen vår var å forhindre den situasjonen vi er i nå, det vil si borgerlig blått flertall. Jeg tror ikke det var feil. Tvert imot ville det blitt oppfatta som sekterisk om vi hadde retta hovedslegga i valgkampen mot de rødgrønnes arbeidslivs- og velferdspolitikk og påstått at det er hipp som happ for arbeidslivspolitikken og velferdsstaten om det er de blåblå eller de rødgrønne som styrer. Verken butikkansatte som nå kan regne med å måtte arbeide på søndager, eller lærere og barnehageansatte som nå kan se fram til kommunal sulteforing og flere barn å passe på per ansatt, ville trodd oss på dette budskapet. Vi må erkjenne at ikke bare mislyktes Rødt med å bli det nye arbeiderpartiet, fordi det gamle Arbeiderpartiet fortsatt oppfattes av arbeidere flest å være arbeiderpartiet.

Rødt tapte også kampen mot SV om å være hovedalternativet for venstreorienterte. SV har vært, og var fortsatt i 2013, hovedalternativet for velgere som er opptatt av å bevare velferdsstaten, men som er like opptatt av miljøspørsmål. I motsetning til i velferdspolitikken, framstår det som en riktig analyse for velgere flest at det ikke er noen særlig forskjell på Ap og Høyre i miljøpolitikken. Etter 1989 har SV alltid vært det viktigste alternativet for de som ser miljøspørsmålene som det viktigste. Men den rødgrønne regjeringa har svikta miljøet og miljøvelgerne i langt større grad enn den svikta velferdsstaten og faglige rettigheter. SVs binding til Ap og denne politikken i regjering, har trolig vært forklaringa på at en stor del av de velgerne som ser miljøspørsmålet som overordna alle andre spørsmål, forlot SV og gikk til Miljøpartiet De Grønne, og i noen grad også til Venstre.

SV klarte derimot i hovedsak å beholde de velgerne som ser miljøspørsmålene og forsvaret av velferdsstaten som like viktige saker. Her er det grunn for oss til å spørre hvorfor Rødt ikke klarte å framstå som et mer aktuelt alternativ. Partiet klarte altså ikke å fange velgerne som er forbanna, med god grunn, for at den såkalt rødgrønne regjeringa bare har økt oljeutvinningstempoet, åpna en rekke sårbare havområder for oljeleting, latt Statoil ekspandere i oljesand, bygd gasskraftverk, uten rensing, satsa minimalt på utvikling av alternativ energi og miljøvennlige transportsystemer osv osv. Det er Rødt, ikke Miljøpartiet De Grønne, som har en sammenhengende politikk for omlegging til en bærekraftig økonomi. Det er fordi omlegging til en bærekraftig økonomi faktisk ikke er praktisk gjennomførbar innafor rammene av en kapitalistisk markedsøkonomi. Hadde flere, allerede i utgangspunktet antikapitalistiske velgere, som faktisk forstår at miljøtrusselen er den fundamentale utfordringa for menneskeheten, stemt på Rødt i stedet for MDG, ville vi kommet på tinget. Hadde vi brukt mer tid og krefter på å snakke om dette i valgkampen, ville vi også kunne overbevist flere miljøopptatte velgere, som likevel tror det er mulig å løse klimakrisa innafor kapitalismen, om at det ikke er mulig, og det ikke holder å resirkulere mer, men at de må bli sosialister for å kunne fortsette å kalle seg miljøbevisste.I et annet av Rødt sine hovedsaker,