Bodil Stenseth.
Quislings ran. Historien om Villa Grande.
Oslo: Press, 2017, 370 s..

Historikeren Bodil Stenseth har levert et viktig bidrag til norsk historie. Hun har tidligere knyttet den lille og store verden mesterlig sammen i bøker både om Wergelandsveien og Jacob Aallsgate 13, og tar denne gang for seg en av de mest symboltunge bygninger, Villa Grande på Bygdøy i Oslo. Med dette konkrete utgangspunktet forteller hun om flere faser i vår historie gjennom det siste hundreåret.

Oppføringen av dette grandiose byggverket, som minner om en borg med stor park, startet egentlig i regi av næringslivstopper som tjente godt på «jobbetida» under og rett etter den første verdenskrigen. Men det kollapset under kommende kriser, og arbeidet blei ikke fullført før i 1942. «Ministerpresident» Vidkun Quisling sparte ikke på noe under okkupasjonen og lot staten bekoste sin storslåtte bolig, som nå blei gitt navnet Gimle. Alt inventar, som også omfattet store mengder kunst og verdifulle gjenstander, blei nøyaktig registrert, og dette materialet har Stenseth studert med sin vanlige grundighet. Hennes viktigste funn er at mye var blitt plyndret fra Philip Sam Watchmans kunst- og antikvitetssamling og forretning, som beskrives som et «ran med døden til følge», der Quisling selv spilte en viktig rolle. Det er ingen tvil om at jødiske eiendeler blei beslaglagt og fordelt i trygg forvissning om at ingen ville overleve. Watchmans familie blei deportert med skipet «Donau», og var blant de 260 jødiske familier som måtte bøte med livet.

Under rettsaka etter krigen bedyret Quisling ustanselig sin uskyld, verken han eller noen andre visste noe om holocaust, som blei framstilt som et tysk anliggende. I ettertid er det også andre som har forsøkt å tone ned den norske medvirkningen. Men Stenseth dokumenterer at utryddingen av norske jøder foregikk under Quislings ledelse, samtidig som det jo var nordmenn som sto for arrestasjon, deportasjon og tilsløring. Det er derfor rett og rimelig at Villa Grande nå huser HL-senteret, som er et forsknings-, dokumentasjons – og utstillingssenter viet studier av holocaust, folkemord og behandlingen av livssynsminoriteter, og som også gjør mye for å belyse den den rasismen – i ulike forkledninger – som er høyst levende.

Tore Linné Eriksen

Kristian Krohg-Sørensen
Den russiske revolusjonen
Manifest forlag, 2017 – 72 sider

 

Elling Borgersrud

Sian Lazar (red.).
Where are the unions? Workers and social movements in Latin America, The Middle East and Europe.
London: Zed Books, 2017, 283 s.

Det er en utbredt øvelse i mye av litteraturen om sosiale bevegelser og kampen mot nyliberalistisk globalisering å skrive tradisjonelle fagforeninger ut av historien. I stedet er det kraftige, men ofte kortvarige, demonstrasjoner og aksjoner som trekker til seg massemediene. «Slaget om Seattle» i 2001, Occupy Wall Street og Indignados i Spania er blant de mest kjente eksemplene, som brukes til å lovprise mer uformelle nettverk, «flat struktur» og ungdom på bekostning av tungrodd og byråkratisk pampevelde i etablerte fagforeninger.

Dette er utgangspunktet for at Sian Lazar har samlet et knippe av akademikere og aktivister (ofte i samme person) mellom to permer, der synsfeltet er utvidet til tre av verdens regioner. Her er veldokumenterte, med ikke så vanskelig tilgjengelige, artikler fra bl.a. Hellas, Spania, Egypt, Tunisia, Argentina og Brasil. Et gjennomgangstema er at det utvilsomt er slik at den globale kapitalismens herjinger, som medfører arbeidsløshet og utrygge kontrakter, har bidratt til en mindre fast tilknytning il arbeidsmarkedet. I en rekke land har oppslutning om klassiske arbeiderklassepartier (les: sosialdemokrati) derfor blitt svekket, og det en gjennomgående tendens til at andelen som er organisert er på vei ned.

Budskapet er likevel at den organiserte fagbevegelsen fortsatt spiller en viktig rolle i de landene som blir diskutert, selv om de ofte går under radaren. Kapitlene om Tunisia og Egypt viser tydelig at de fagorganiserte spilte en viktig rolle i forkant av det som kalles den arabiske (dvs. den nordafrikanske) – våren. I Tunisia foregikk en åpen kamp helt fra 2005, og i Egypt blei en ny og uavhengig bevegelse dannet på Tahir-plassen under de dramatiske dagene i 2011. Selv om Evo Morales sosialistparti og hans styre i Bolivia gjerne knyttes til urfolks mobilisering på etnisk grunnlag, går det i boka fram at den sprang mer klassebasert ut fra organisasjonen for koka-bønder. På samme måte gikk både arbeidsløse, organiserte arbeidere og lokalsamfunn sammen i Argentina med fabrikkokkupasjoner, veisperringer og opprør. Det gis derfor mange eksempler på hvor ufruktbart det er å skille kampen på arbeidsplassene (dvs. i produksjonen) fra kampen for levelige vilkår der folk bor (dvs. sosial reproduksjon.).

Det er ingen lettvint optimisme eller arbeiderutopier som kjennetegner boka. En rød tråd er de utfordringer mer tradisjonelle fagforeninger står overfor når de skal organisere arbeidsløse eller de som tilhører det mye omtalte – men dårlig definerte – såkalte «prekariatet». Mens dette alltid har vært tilfelle i det globale Sør, begynner nå forholdene i Nord å få mange av de samme trekkene. Et annet evigvarende tema er den vanskelige avveiningen mellom frikoplet uavhengighet og de muligheter som tilknytning til politiske partier i maktens sentrum kan gi. Det gis ingen svar med to streker under, og det må konkrete analyser til for å finne ut hvor stort handlingsrommet er, og hvordan det kan brukes. Men gjennomgående advares det mot farene for å bli sugd opp og utgjøre statens representant overfor arbeiderklassen, selv når det er regimer som har kommet til makta gjennom kamp nedenfra. Ikke minst illustrerer Egypt hvilken risiko som ligger i ei slik kopling, symbolisert med at fagorganisasjonens leder blei utnevnt til Arbeidsminister, og seinere sendte statens voldsapparat mot streikende arbeidere ved Suez-stålverket. Men andre eksempler viser hvordan streiker og målbevisst kamp fortsetter i land hvor fagbevegelsen opprinnelig utgjorde en del av en seirende koalisjon.

Dessverre har ikke redaktørene invitert bidragsytere fra Afrika. Det er synd, ikke minst bør situasjonen i sørafrikansk fagbevegelse i dag påkalle oppmerksomhet. Her utgjør Congress of South African Trade Unions (COSATU) en lydig del av ANC-alliansen, selv om tilliten til president Jacob Zuma har blitt borte. Opposisjonen hadde lenge sitt feste i jern- og metallarbeiderforbundet, som blei ekskludert i 2014, og utgjør kjernen i en alternativ landsorganisasjon – på et sosialistisk grunnlag – som blei stifta i april i år.

Alt i alt er dette ei velredigert og rikholdig samling av enkeltstudier, som bindes sammen med gode innledninger og avslutninger. Temaene er gjenkjennelige for alle som er opptatt av arbeiderklassens og fagbevegelsens kamp, samtidig som det er nyttig for lesere i vår del av verdens å kaste et blikk mot det globale Sør, der det store flertallet av arbeidere finnes i dag.

Tore Linné Eriksen er tidl. professor i utviklingsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus, faglitterær forfatter og redaksjonsmedlem i Gnist.

 

Rune Ottosen:
Turist i Utopia, reiser i ideologi og albansk landskap
Dreyers forlag, 2017, s. 334

Rune Ottosens Turist i Utopia, et oppgjør med egen og en bevegelses utopisme, er både lesverdig og lærerik. Den bør spesielt leses av oss som var med på den ferden han tar for seg, enten den innebar fysiske reiser til Albania, politiske avstandsvurderinger av ørnelandet, eller du bare var en del av bevegelsen på den tiden.

Hans betraktninger angår også solidaritetsreiser og solidaritetsarbeid i videre forstand, og vel like sentralt for boka: en vurdering av det ideologiske bakteppet for AKP(m-l) sitt forhold til Albania på 1970-tallet. Først noen kommentarer til Albania-skildringen:

Det ble med en tur til landet for meg, også den i 1973. Men jeg kjenner meg igjen i flere av de betraktningene Ottosen gjør. Reiseopplevelsene der farga nok ikke så sterkt min oppfatning av landet som den jeg hadde og fikk gjennom mitt politiske arbeid ellers. Jeg hadde ikke den halleluja-oppfatningen av landet som Ottosen beskriver, og kunne heller ikke ta standpunkt til om det foregikk en kontrarevolusjon eller ei der rundt 1978, sjøl om jeg var enig i å velge Kinas side da bruddet ble gjort. Jeg er enig med Ottosen i at dette bruddet skyldtes utenrikspolitikk og hadde mindre å gjøre med innenrikspolitiske endringer i Albania. Men ikke fordi vi ønsket «å sitte i kritthuset til KKP» (s. 249). Vi var politisk uenige med Hoxha, da han gikk så hardt ut mot «tredje verden teorien», som vi oppfatta som en nedvurdering av frigjøringsbevegelsene.

Helt opp til nå bringer mitt politiske engasjement meg ut på ulike solidaritetsreiser, men, som også partiet jeg hører til (Rødt) har evna å lære av sine erfaringer, innebærer ikke solidaritet å gi avkall på egen integritet. Solidaritet må bygge på gjensidig respekt og aksept av kameratslig uenighet og diskusjon.

Jeg har valgt en noe kritisk overskrift på anmeldelsen fordi jeg føler at Ottosens egne, nære rolle i valfarten til Albania på 1970-tallet kanskje har bidratt til at han går fra den ene ytterligheten til den motsatte. I alle fall i beskrivelsen av det som skjedde med Albania, og kanskje også vårt forhold til landet? For å bruke et bilde fra landet på den andre siden av Adriaterhavet, får jeg følelsen av at Folkerepublikken Albania og Enver Hoxha styrtes fra Capitolhøyden og ut for den tarpeiske klippen. Eller med et mer hjemlig uttrykk: Rives ned fra fyrtårnet til framtredende plass i skrekkabinettet.

Slik sett tar han ikke helt innover seg at vi visselig hadde en idealistisk utopi av landet første delen av 1970-tallet. Ved å neglisjere en materialistisk analyse av hvilke sosiale og kulturelle røtter Folkerepublikken Albania sprang ut av i 1944, skapte vi et glansbilde, som igjen mye var farga av våre oppfatninger om hvordan et sosialistisk samfunn burde være. Vi kan ikke bruke spriket mellom vårt glansbilde-Albania og det reelt eksisterende Albania rundt 1970-tallet til å trekke sikre slutninger om det reelle utviklingsløpet Albania gjennomgikk fra 1944 til ut på 1970-tallet.

Ottosen trekker da også fram at albanere vurderer utviklingen annerledes enn oss, som når han peker på at undersøkelser fra OSSE viser at den albanske befolkningen er dypt splittet i synet på historien ( 42 % mener at Hoxha bidro positivt til albanske historie, mot 45 % negativt osv). Og han intervjuer også mange personer som har en mer ambivalent holdning til kommunistepoken, til forskjell fra Ottosens karakteristikker som at det ble det verste landet i den ikke-vestlige delen av Europa. Dette veier opp for ellers vel bastante egne konklusjoner om hva slags land Albania var/ble. Det å slippe flere røster til er en styrke ved boken, som inviterer til meningsbrytning og også til å ta Ottosens framstillinger på alvor. Siste ord om hva slags land Albania var i 1944 og utviklinga etterpå og utenrikspolitikken folkerepublikken sto for, er ennå ikke sagt.

Så til oppgaven som Ottosen formulerer slik: «..å beskrive og forstå min egen radikalisering og tilslutning til en totalitær ideologi, og veien tilbake til et verdisyn basert på demokrati og menneskerettigheter»? (s. 11).

Ottosen får godt fram de historiske rammebetingelsene for at samfunnsbevisste ungdommer, ble radikalisert på 1960–70-tallet: Avkoloniseringa, som i de fleste tilfellene krevde bruk av våpen. Utdanningsrevolusjonen og framveksten av velferdsstaten i vår del av verden skapte også utålmodighet og protester mot det en oppfattet som stengsler og urettferdighet. Sosialdemokratiet som den bærende politiske krafta hos oss ble skyteskiva, tiltross for at det var motoren i velferdsutviklingen. For oss som gikk til m-l-bevegelsen, gikk dette også hånd i hanske med forsøk på å fornye den kommunistiske bevegelsen. Både Sovjet-kommunisme og sosialdemokrati sto for blindveier.

Jeg har sans for Ottosens svar på spørsmålet om anger (s. 14). Levd er levd, og det blir ahistorisk å sitte i 2017 og vurdere 1970-tallet ut i fra dagens forhold. Verden og Norge har forandra seg, og vi er også andre personer om vi har tatt lærdom av erfaringene vi har høsta. Det betyr ikke at vi ikke har tatt, eller gjort, feil.

Jeg oppsummerer at det meste av det vi gjorde også på 1970-tallet, kan vi være stolte av. Det hadde sjølsagt sine omkostninger, som kunne vært mindre med færre feilskjær. Men det har påvirka det politiske landskapet i Norge og gitt oss redskaper som vi ikke ville hatt om vi hadde vært mer høflige og ikke åpna «egen butikk». Så har erfaring og ny innsikt gjort at en har endra noen standpunkter og utvikla både seg sjøl og bevegelsen en har vært en del av. Her må hver og en finne ut av dette med seg sjøl. Bevegelsen vi har vært en del av har uansett gjort det! En blir ikke utdatert før en tror at en har tenkt sin siste tanke, heter det visst.

AKP(m-l) kvitta seg både med ettpartistaten, kulturrevolusjonen som en saliggjørende metode og parentesen i navnet i løpet av 1980-åra. Forholdet til såkalte søsterpartier endra seg også i takt med dette, som en refleks av erkjennelsen av at ulike forhold i ulike land gjør at det ikke er vår oppgave å leite etter tvillingpartier, eller oppkaste seg til dommer over hva som er rett politikk i alle land.

Forsvar for ytringsfrihet og andre menneskerettigheter har vært en programmatisk kampsak hele veien, men jeg mener Ottosen har rett når han peker på at vi den første tida hadde en brist i forståelsen av hva det innebærer, og å ta konsekvensen av det i handling. Det medvirka til at vi så gjennom fingrene med feil som våre venner sto for. Forsterka av prinsippet om at enkeltmennesket måtte underordne seg fellesskapets behov.

Det siste her kan misbrukes i en sosialistisk strategi. Forbrytelser mot og utslettelse av individet er i strid med det kommunistiske prinsippet, slik Marx formulerer det i Manifestet. I lignende språkdrakt også i AKPs siste prinsipprogram fra 2001: «Under kommunismen vil menneska organisere seg og finne si frihet uten å trampe på andres frihet, i ei sammenslutning hvor den frie utviklinga av hver enkelt er et vilkår for alles frie utvikling.»

For å avslutte som jeg starta: Les boka til Ottosen. Ikke som en ny fasit, men med et kritisk blikk. Noe jeg vel også tror er forfatterens intensjon.

Arnljot Ask er medlem av internasjonalt utvalg i Rødt

Neil Faulkner:
A People’s History of the Russian Revolution
Pluto Press/Left Book Club, 272 s.

I forbindelse med 100-årsmarkeringen for Oktoberrevolusjonen er det kommet en rekke bøker. Neil Faulkners A People’s History of the Russian Revolution er en av disse. I form er boka først og fremst en kronologisk gjennomgang av forspillet, gjennomføringen og etterspillet til Oktoberrevolusjonen. Som sådan er det lite rom for drøftinger og analyser av det som faktisk skjedde. Det er i seg selv ikke noe problem, men det gjør at det er vanskelig å se hvordan boka skal fungere etter den uttalte hensikten, nemlig å være et redskap for aktivister som vil forandre verden.

For å begynne med det positive. Hvis man ikke har mer enn overflatisk kjennskap til hendelsene i 1917, er de knappe hundre sidene som faktisk omhandler dette, et meget informativt utgangspunkt. Faulkner er på sitt beste nettopp når han forteller hvordan den organiserte arbeiderklassen i Petrograd (i dag: St. Petersburg) klarte å velte monarkiet gjennom Februarrevolusjonen og hvordan det som skjedde i de påfølgende månedene, bidro til å tilspisse motsetningene mellom borgerlige liberalere på den ene siden og arbeidere og den andre, til et slikt nivå at Oktoberrevolusjonen lot seg gjennomføre. Dette er også den delen av boka der han i størst grad oppfyller det tittelen lover – det er ikke bare en bok om lederne av bolsjevikpartiet, det er vel så mye en bok om det russiske folket og hvordan det skapte revolusjonen. Som sådan gir den gode argumenter mot Bernt Hagtvet og andre antikommunisters påstander om at Oktoberrevolusjonen var et totalitært kupp mot en ellers liberal og demokratisk statsmakt.

Problemet er at det på mange måter stopper der. Han beskriver både den russiske kapitalismens og den russiske arbeiderbevegelsens fremvekst i detalj, men han klarer ikke å etablere noen sammenheng mellom dette og revolusjonen. Han bruker også betydelig med plass på å skrive om utviklingen etter revolusjonen, men heller ikke dette knytter han det opp mot det som skjedde under revolusjonen eller ikke engang borgerkrigen. Det burde man kunne forvente av en faghistoriker som Faulkner tross alt er, selv om boka ikke først og fremst henvender seg til akademikere.

I det hele tatt bringer Faulkner svært lite nytt på banen, noe som også reflekteres i kildebruken. Den klart viktigste kilden er Trotskijs verk om den russiske revolusjonen fra 30-tallet. Bare det å gjøre en aktørs egen beretning til hovedkilde, er problematisk. Når denne i tillegg er skrevet i en kontekst der vedkommende har en helt klar politisk agenda bak sin beskrivelse av hendelsene, bør det få en og annen varsellampe til å blinke. På sett og vis kunne man da egentlig like gjerne lest originalen, rent bortsett fra at den er flere ganger så lang og langt mindre tilgjengelig enn Faulkners bok. Utover Trotskij, er det primært to kilder han benytter seg av: Tony Cliffs firebindsverk om Lenin fra annen halvdel av 70-tallet og W.B. Lincolns standardverk om den russiske revolusjonen fra 1986. Er det virkelig ikke skrevet ting de siste 30 årene som kan øke forståelsen for den russiske revolusjonen?

Den ensidige vektleggingen av Trotskijs egen historieskriving, en kilde som også var svært viktig for Cliff, kan også være med på å forklare den veldige tilliten han viser til Trotskijs strategier og posisjoner. Trotskij blir for Faulkner selve legemliggjøringen av den russiske revolusjonen, og dermed fritas han også, i enda større grad enn Lenin, for ethvert ansvar for utviklingen etter revolusjonen. Han kommer riktig nok ikke unna for eksempel å omtale Kronstadt-opprøret i 1921 som en rystelse i det sosialistiske byggverket, men han unngår fullstendig å omtale Trotskijs rolle. Det er også interessant å se hvor ulikt han omtaler den russiske hæren under første verdenskrig og hvordan han omtaler den røde hær, under Trotskijs kommando, under borgerkrigen som fulgte etter revolusjonen, trass i at likhetstrekkene er mange. I stedet for å se på slike faktorer, velger Faulkner, akkurat som Trotskij, nærmest utelukkende å se på utviklingen av parti- og statsbyråkratiet under Stalin når han skal forklare utviklingen av det totalitære Sovjetunionen. Og, for all del, dette var en viktig faktor, men med det vi i dag vet, er det problematisk å legge hele ansvaret her. Sammenbruddet for revolusjonens idealer er nok langt mer komplekst.

Det er i det hele tatt synd at boka tar denne retningen. Allerede i innledningen kommer nemlig Faulkner med noen påstander han hevder han vil forsøke å bekrefte gjennom boka, blant annet at bolsjevikpartiet i realiteten var et masseparti og at utviklingen under Stalin var et brudd med, ikke en fortsettelse av, leninismen. Dette er interessante påstander som det er all mulig grunn til å drøfte, men han følger ikke opp. Dermed blir det lett å lure på hva som egentlig er vitsen med boka.

Kort sagt, er du ute etter å vite hva som skjedde i Russland i 1917 er det i underkant av hundre gode sider i denne boka. Men er du ute etter hvorfor det skjedde og hva det innebar, så er det langt bedre bøker å lese.

Mathias Bismo er redaksjonsmedlem i Gnist

 

John Newsinger, Tim Sanders:
1917: Russia’s red year
Bookmarks Publications, 2016

Boka er i tegneserieformat, illustrasjonene laga med en blanding av tegning og vannmaling. Den er delt opp i 10 «kapitler», ett for hver måned i 1917 fram til oktober.

I stedet for å vise revolusjonsåret 1917 gjennom partitopper og statsledere sine øyne, følger boka to vanlige mennesker: Natalia er fabrikkarbeider og aktivist, Peter er soldat. Boka bruker korte vilkårlige, ofte hverdagslige og fiksjonelle scener, noe jeg synes gir et godt «nedenfra» inntrykk av hva som skjedde.

På grunn av dette, er det mange historiske elementer jeg er vandt til å lese om i sentrum av historia om Oktoberrevolusjonen, som kun nevnes i forbifarta eller indirekte. Natalia er ikke for arbeiderstyre pga Lenins Aprilteser, men fordi hun har vært med på å bygge og utøve arbeidermakt selv. Peter og soldatene prater aldri om Lenins analyse av imperialismen og verdenskrigen, men om dårlige rasjoner og at de hverken vil dø eller drepe.

Historien starter med streiken og demonstrasjonen mot verdenskrigen på kvinnedagen, som vokste og kuliminerte i masseoppslutning blant både arbeidere, bønder og soldater. Tsaren går av, og revolusjonen er i gang. Arbeiderne i Petrograd organiserer seg i arbeiderråd for å sikre demokrati og rettferdighet, soldater nekter å drepe. Tilslutt kaster de den provisoriske regjeringa, når den viser sitt sanne ansikt og nekter å trekke Russland ut av krigen uten annekteringer og krigsutbytte. Her slutter boka, før opphevelsen av den grunnlovsgivende generalforsamlinga.

Mens boka vier mindre tid og oppmerksomhet til de største historiske begivenhetene som Apriltesene, Kerenskij og Kornilovs forsøk på statskupp osv., synes jeg den gir et godt inntrykk av hva som skjedde blant folk. Altså hva som førte til at vanlige folk blei drivkrafta i en slik omfattende samfunnsomveltning.

Om du er på utkikk etter detaljerte skildringer av politiske splittelser og konflikter mellom forskjellige partier og fraksjoner osv, er ikke dette boka for deg.

Introduksjonen avslutter med: «Lærdommen om arbeiderklassens frigjøring av seg selv må aldri glemmes». Det virker som om hovedpoenget med boka er å formidle dette, og det synes jeg den klarer.

Jonas Bodin Granerud er landsstyremedlem i Rød Ungdom

Tariq Ali:
The Dilemmas of Lenin – terrorism, war, empire, love, revolution
Verso Books, London, 2017, s. 384

Den russiske revolusjonen var ei viktig hending som fekk store innverknader på det 20. århundret. Mange bøker har vore skreve om han, både gode og dårlege. Ei ny bok er nyleg komen i høve dei 100 åra sidan revolusjonen i 1917. Ho tek føre seg Lenin, hans dilemma, historiske hendingar før, rundt og etter 1917, i Russland så vel som i Europa elles. Boka er skreve av den kjende skrivaren Tariq Ali.

The Dilemmas of Lenin tek i stor grad opp det som tittelen tilseier. Dilemmane og vala Lenin måtte ta dei knappe 5 åra han leia partiet (Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet (bolsjevikane) (1912–1918)

Det russiske kommunistpartiet (1918–1924, Wikipedia), stod i kø. Både innan- og utanlands gjorde hendingane sin inngripande lagnad det vanskeleg for det nye sosialistiske prosjektet. Mange faktorar, inkludert eigne feil i partiet, førte til at «revolusjonen» vart byråkratisert, autoritær og gjekk i feil retning. Dette såg Lenin og prøvde å gjera noko med det, men det vart for seint. Lenin døydde av slag i 1924.

Europa stod i brann. Russland var trekt inn i 1. verdskrigen med begge beina. Eit korrupt, autoritært og inkompetent tsarregime prøvde å pynte på fasaden for å møte folk si aukande misnøye. Fattigdom, svolt, krig og elendig økonomi. Alt låg til rette for revolusjon!

Tariq Ali skriv at Lenin, leiaren av Oktoberrevolusjonen, er ein av dei mest misoppfatta leiarane i det 20. århundret. Mange i hans samtid, sjølv motstandarar, akseptere hans fulle intellektuelle og politiske kapasitet. Dette meiner Ali har vorte mista i mistolkingar og at verka til Lenin sjeldan vert lest.

Tariq Ali utforskar i denne boka Lenin sine to viktigaste påverknader i hans tenking: Den turbulente tsarrussiske historia og starten på den internasjonale arbeidarrørsla. Ali forklarar godt Lenin sine måtar å arbeide med sine dilemma på. Dilemma som framleis i vår tid kastar sin «skuggar»: Er terrorisme ein farbar strategi? Er støtte til imperiale krigar nokon gong rettferdiggjerande? Kan politikk verte utforma utan eit parti? Dette er spørsmål Lenin strevde med, og som i høve det gjer «Lenin sine dilemma» også for oss i dag aktuell i vår streven med våre dilemma.

Boka er delt opp i fem hovuddelar (seksjonar) med underkapittel. Seksjon 1 handlar om terrorisme og utopia, Seksjon 2 om internasjonalisme, sosialisme, imperia og krig. Seksjon 3 (1917–1920: States and revolutions er den største og tek føre seg revolusjonsåret 1917 og etterspelet og borgarkrigen. Seksjon 4 om kvinnene før, under og etter revolusjonen, og Seksjon 5 om den siste tida til Lenin og problema som han prøvde å løyse. Epilogen er Lenins eigen korte tekst: «On Climbing a High Mountain», skreve i februar 1922 og først trykt i Pravda i april 1924, etter hans død.

Introduksjonskapittellet gjev ei god oversikt og innsikt i kva Ali vel å ta opp og setje ljoset på i boka. For eit val er det, og slik vil det alltid vera i store tema.

Noko av det sentrale Ali tek opp, er at Lenin er ein av dei mest misoppfatta leiarane i det 20. århundret. Arva etter han har vorte tapt i mistolking. Lenin har vore heidra, men nesten ikkje lest.

Kvifor skrive om Lenin, spør Ali og svarar nesten lakonisk: Lenin-kulten var ei katastrofe for tenkinga hans (og den må kome fram saman med historiske fakta, min merknad).

Kva påverka Lenin og kva var han oppteken av

– Jacobinarane sitt nederlag i 1790-åra og Parisarkommunen rett under eitt århundre seinare, var viktige historiske lærdomar for Lenin. Studiar av dette var noko han vende attende til, gong etter gong. «Kommunen» sitt nederlag er sterkt forklara av den eminente skrivaren Prosper- Olivier Lissagaray ( s. 105).

– Oppløysing av Den første internasjonale i 1873. Splitting, nye sosialistiske parti i Europa og USA, den skarpe motstanden mellom Marx og Bakunin, osb., var sentrale ting som påverka Lenin.

– I motsetnad til andre land, var det vanskeleg med massemobilisering i Russland (borgarskapet og bønder var makteslause på kvar sin måte), difor måtte ein, meinte Lenin, ha eit praktisk reiskap som var slik: Eit sentralisert, framskote parti av profesjonelle revolusjonære, var naudsynt for å få til ein revolusjon (s. 124).

– Grunnane til og bakgrunnen for Lenin si «harde line» om kven som kunne verte medlem eller ikkje, og som er mykje av grunnen til splittinga i bolsjevik og mensjevik, er godt forklåra av Ali (ss. 125–27).

– Friedrich Engels og hans førevarsel om ein komande europeisk storkrig. Lenin, Luxemburg og Martov si kunngjering om «forventa» komande storkrig, og arbeidarklassen med deira leiarar sitt ansvar og plikt til så langt råd er hindre krig. Og skulle krig likevel bryte ut, prøve å korte ned krigen og ta makta frå den herskande kapitalistklassen (2. Internasjonale, Stuttgart, 1907).

– Her er Lenin si Imperialismen, det høgaste stadie i kapitalismen, eit fundament i forståing av m.a. imperialistmaktene og 1. verdskrig, skriv Ali (s. 134).

– Det tyske sosialdemokratiske partiet sin «kapitulasjon» for sin støtte til krigsdeltaking ved leiarskapet og leiaren Karl Kautsky. Dette forbausa Lenin sterkt og Rosa Luxemburg argumenterte kraftig mot dette sviket (s. 137).

– Lenin sin pamflett Sosialistar og krig, skreve etter møtet i 2. Internasjonale, som reaksjon på at dei ikkje klarte å oppretthalde sin eigen tidlegare «antikrigsresolusjon». I skrivet refererar Lenin m.a. Clausewitz si maksime om «krig som ei fortsetting av politikk med andre midlar» (s. 138).

– Clausewitz si bok I krig klargjorde Lenin sine eigne tankar om kompleksitetane i den revolusjonære prosessen (s.139).

– USA sitt inntog i 1. verdskrig og konsekvensane av audmjukinga av Tyskland seinare, og «imperialistkongen» Wilson sitt grep på Europa og hans store «imperialistmistak» (s. 143–5).

– Det tredje riket sin ekspansive imperialistmodell for Europa, var ein blåkopi av Monroe-doktrina til USA for «full kontroll» over Latin Amerika (s. 145).

Den Raude Arme, borgarkrig og militære «filosofar»

I kapittel 11 skriv Ali at Lenin ville ha fredsforhandlingar med den gamle tsararmeen si leiing på alle frontar, men dei nekta, og til slutt storma folk frå den raude armeen det militære høgkvarteret og armeen vart etter kvart heilt øydelagt. Fleire av dei avsette generalane flydde sørover og prøvde å etablera ein kontrarevolusjonær styrk med støtte frå Ententen (allianse m.a. mellom Frankrike og Storbritannia, min merknad), for å prøve å vinne attende landet. Det gjekk mot ein stygg borgarkrig (s. 217).

«Dei kvite» bygde seg opp og Lenins revolusjon fekk kjenne på press både innanfrå og utanfrå. Den Raude Armeen pressa Dei kvite attende på mange frontar og stod til slutt langt inne i Polen og kunne også ha hjelpt den tyske revolusjonen. Men ei kjempetabbe (eller var det det?, min merknad) forårsaka av Stalin og to andre generalar si ordrenekt i sørkommandoen, ovanfor den høgstkommanderande og dyktige Tukhachevsky, gjorde at presset glapp. Ei fatal opning i fronten oppstod, og Bolsjevik revolusjonen vart verande innanfor sine grenser (s. 220).

– Den brilliante generalen Tukhachevsky i Trotsky sin Raude Arme, held fram i ulike postar etter borgarkrigens slutt og vidare etter Lenins død. Riktig nok diskreditert og med fiendar, men var m.a. leiar for Militærakademiet i Moskva. Han vart til slutt konspirert mot med forræderi og avretta av Stalin, saman med andre i 1937 (s. 222).

Ali skriv at mykje litteratur er skreve om sjølve Oktoberrevolusjonen, men veldig lite spesifikt om borgarkrigen. Ein ting Ali peikar på, er at den verkelege historia om klassekamp på død og liv som ville avgjera lagnaden til den russiske revolusjon, byrja ikkje i oktober 1917, men i mars 1918. Når den sokalla tsjekkoslovakiske legion byrja sin «kvite» kontrarevolusjonære kamp langs elva Volga. Tre øydeleggande år bestemte etter kvart den endelege form på revolusjonen mykje meir enn starten året før, skriv Ali, og borgarkrigen vridde revolusjonen til den forma som seinare vart stalinismen (s. 222). Dette spennande temaet og problemstilling, kunne Ali godt ha skreve meir utdjupande om. Elles skriv han ein del om «militære filosofar» og strategar, både i den russiske borgarkrigen og seinare i 2. verdskrig. Dette er interessant lesing, men for omfattande til å kome inn på det her.

Kvinner før, under og etter revolusjonen

Eit av dei beste delane i boka er om dei radikale kvinnene, i seksjon 4. I kapittel 12 skriv Ali om «den første bølga». Sosialismen var den første politiske straumen som forstod og diskuterte undertrykkinga av kvinner meir grunnleggande. Dette skreiv franskmannen Charles Fourier om allereie i 1808. To viktige tekstar av Friedrich Engels og August Bebel vart skreve om dette (Engels angra seinare på at han ikkje gav meir oppmerksemd til teksten til Fourier i sitt arbeid.). Lenin tok ofte opp i sine talar orda til Fourier om at lakkmustesten på eit samfunns sosiale framgang er kor lagt kvinnene si stilling eg fridom er komen (ss. 243–44). Den først bølga var kvinner frå borgarskapet som vart medlemmer av «Folkets vilje» som med vald/terror ville endre samfunnet, motivert av liberale idear (litt uforståeleg for oss, kanskje, skriv Ali), og særs aktive var dei også.

Desse kvinnene var i ein historisk tradisjon i å prøve frigjering frå patrialkalsk undertrykking, familiært, seksuelt, økonomisk og politisk. Her nemner Ali dømer på organiserte grupper frå mellomalder til den franske revolusjon (s. 258).

Det var ikkje for ingenting at Lenin kalla «Folkets vilje» for «liberalarar med bomber», skriv Ali (s. 259). Fleire av kvinnene i denne gruppa var dei som leia og utførte drapet på tsar Alexander II i 1881: Vera Figner, Vera Zasulich, Sofia Petrovskaya, m.f. Petrovskaya var hovudorganisatoren, vart teken, tiltalt og hengt i 1883. Lenin fekk laga ei statue av henne i 1918.

Det konkrete arbeidet med å endre samfunnet var det derimot «Oktober-kvinnene» som gjorde (kapittel 13). Kvinnene deltok i stor grad i begge revolusjonane i 1917, og i mykje større grad enn i 1905. Faktisk var det kvinnene sin streik i tekstilindustrien som uløyste februaropprøret. Dei sende appell til metallarbeidarane om støtte og raskt (same dag) demonstrerte 50 000 arbeidarar i gatene. Husmødre slutta seg til marsjen mot Dumaen, med krav om brød.

Men, i sentralkommiteen til bolsjevikane var det berre to kvinner i 1917: Alexandra Kollontaj (seinare ambassadør i Noreg) og Elena Stasova. Eit år etter kom Varvara Yakovleva (seinare utdanningsminister), s. 263.

I alle høve var kampen for likestilling og frigjering av kvinner noko Lenin stadig fronta. Dei gamle ekteskapslovene frå tsartida vart erstatta med nye, avkriminalisering av homoseksualitet kom (sjølv om ikkje mykje anna kom ut av det) og eit nytt departement, Zhenotdel (Dep. for arbeid blant kvinnelege arbeidarar og bønder) som hadde likestilling på alle plan som viktigaste oppgåve. Russiske kvinner var på denne tida mykje lenger komne og meir opplyste enn sine europeiske søstre, skriv Ali. Men haldningar og fordomar eksisterte også då, og gjer det enno i det russiske samfunn.

I kapittel 14 skriv Ali om Lenins mange dilemma i kjærleiken. Hans to største kjærleikar ved sida av partiet var Nadya Kropskaya som han gifte seg med, og Inessa Armand (fødd i Paris), Lenins andre store kjærleik. Mykje om Lenins privatliv er det ikkje skreve. Noko av grunnen til det skuldast biografar sin «kanonisering og glorifisering av han, skriv Ali. Då vart ikkje slike ting noko som passa seg i dei store ovasjonar kring Lenins liv og virke. Det var truleg eit veldig kjenslevarmt tilhøve mellom Lenin og Armand. Ho var den han kunne vende seg til og snakke med om alt mogleg, skal han ha sagt. Dette tilhøvet både kjenslesett og politisk var noko som gjorde han heilt knust da Inessa døydde av tyfus i 1920. Ho vart gravlagt i Moskva.

Same kveld etter gravferda gjekk Lenin attende til kontoret sitt i Kreml og held fram med arbeid. Han måtte berre gjere oppgåvene som stod i kø og prøve å kome litt vekk frå den kjempetunge sorga som då tynga han. I tida frametter skulle kona Nadya vera ei viktig støtte for Lenin både menneskeleg og politisk.

Slutten og den bitre kampen

I siste seksjon 5 – Den sist kampen, kapittel 15 – til siste slutt og kapittel 16 – vener og uvener, forklårar Tariq Ali godt kva Lenin stod ovanfor av utfordringar i borgarkrigen og mot slutten av sitt liv: Korleis kunne dei hjelpe Tyskland i deira revolusjonsforsøk? Korleis skulle dei stå imot det stadig aukande presset utanfrå med boikott, økonomiske sanksjonar og militær støtte til kontrarevolusjonen? Ville dei vinne over dei kvite? Etter tre lange år vann dei raude, men det kosta. 3 millionar russarar var drepne, store deler av ein generasjon, flest bønder var borte. Korleis skulle dei få bygd opp landet etter dette? Og så var det Julius Martov då. Venen og sosialdemokraten som hadde vorte hans uven. Kva kunne han gjere med det? Det var for seint, Martov døydde i 1923, åtte månader før han sjølv døydde.

Lenin tenkte, konsoliderte og skreiv. Men til kva nytte? tenkte han sjølv. Problema tårna seg opp. Indre splid gjorde at all opposisjon mot den etter kvart einsretta lina forsvann frå partiet. Lenin såg denne feilen i mangel på demokratisk sinnelag , men det var for seint. Han var døyande. Det var partiet også, skriv Ali. I ein alder av 52 fekk Lenin sitt første slag i 1922. Det var altfor mykje å gjera og altfor liten tid, kreftene tok slutt. Ei tid etter sitt andre slag døydde Lenin, 21. januar 1924.

Hans verste føresjåingar slo til: Kulturen (hegemoniet som Antonio Gramsci kalla det) i partiet var forsteina i gamle spor, byråkratiseringa, innstraminga av meining og det autoritære auka. Idolisering og «helgendyrking» av Lenin byrja. Mot hans og kona Nadya si viljevart han balsamert etter vedtak av Stalin og politbyrået. Og innan få år vart Lenins idear «balsamert» også, skriv Ali. Ei anna retning enn det Lenin og folka hans såg for seg, utvikla seg i den totalitære staten og som det heiter: resten er historie.

Ivar Jørdre er kunstnar, politisk aktivist, bloggar, medlem i Raudt Bergen, Latin-Amerikagruppa i Bergen og NTL. Har hovudfag i klassisk arkeologi ved Universitetet i Bergen.

Pål Steigan:
Steigans lille røde
Ford Forlag 2017, s. 378

Pål Steigan var en av de sentrale drivkreftene i den unge marxist-leninistiske bevegelsen som vokste fram fra slutten av 1960-tallet. I perioden 1975 til 1984 var han leder av AKP. Fra 2014 har han gitt ut bloggen Steigan.no. Her publiserer han egne artikler, og han har etter hvert også knyttet til seg mange gjesteskribenter.

Steigans lille røde inneholder et utvalg av artikler som tidligere har vært publisert på Steigan.no. Boka spenner over et vidt felt. Hovedtyngden ligger på utenrikspolitiske spørsmål med artikler som tar opp Ukraina, Libya og Syria som de største bolkene. Andre sentrale temaer er mediekritikk, sensur og ensretting i den vestlige pressa, islamisme og innvandring. Sosialdemokratiet er behørig behandlet, og den norske venstresidas utilstrekkelighet er et gjennomgående tema i en rekke artikler.

De forskjellige artiklene er samlet i emnebolker. Det gjør det forholdsvis lett å finne fram, men disponeringen ville ha vært mer leservennlig med noen innledende tekster til de viktigste bolkene. Datering av artiklene ville også ha vært nyttig.

Ifølge forlagets baksidetekst skal artiklene fra bloggen være utvidet og bearbeidet. Jeg har sammenliknet noen av tekstene i boka med originalene på nettet, og for meg ser det ut som om endringene er få og små. Det dreier seg i hovedsak om at lenkene i originalartiklene er gjort om til sluttnoter. Det er jo nødvendig ved overgang fra nett til papir, men det gjør det betydelig vanskeligere for leseren å sjekke kildegrunnlaget. Det ville ha vært mer leservennlig å bruke fotnoter. Notene er satt opp som rene nettadresser. Vanlig skikk for noter er at også forfatter og nettsted skal oppgis. Det er mer informativt. Boka inneholder for øvrig et nyttig personregister.

Maos lille røde og Steigans

Steigans lille røde behandler dagsaktuelle og viktige temaer, og boka inneholder stoff som du vanligvis ikke finner i norske medier. Det høye lesertallet på Steigan.no tyder på at bloggen dekker noen viktige behov for informasjon og politisk analyse blant grupper på venstresida som er misfornøyde med avisa Klassekampen og med utviklinga av de venstresosialistiske partiene. Men er det bøker som denne vi trenger? Er informasjonen vi får etterrettelig? Er analysene grundige nok, og er Steigans kritikk av identitetspolitikk, innvandringspolitikk og islam det som skal til for å styrke og videreutvikle norsk venstreside?

Jeg tilhører den generasjonen SUF-ere som i noen år alltid hadde Maos lille røde i veska. Den ble brukt aktivt som underlag for studiepunktet, som sto først på dagsordenen på alle møter, små som store. Bruken av sitatboka ble ofte latterliggjort. Var det sånn at vi satt og ramset opp kinesiske slagord på ukritisk vis? Nei, etter mitt syn fungerte sitatstudiene i hovedsak bra. Det var fordi Maos lille røde er handlingsorientert, den er rettet inn mot politisk praksis. Steigans lille røde er ikke en sånn bok. En ting er at den ikke er liten. Medregnet noteapparat og personregister er den på over fire hundre sider. Men viktigere: Den er ikke retta inn på politisk handling og organisering. Det er et felt Steigan har abdisert fra for lenge siden. Når det gjelder flyktningspørsmålet sier han dette eksplisitt. «Det er ikke min oppgave å foreslå en immigrasjons politikk , jeg er mer opptatt av analyse» , skriver han i en artikkel om flyktningkrisa i 2015 (s. 261). Svarene han gir blir dermed ofte ganske langt fra den politiske hverdagen, og de kommer med store bokstaver. Steigans løsning på flyktningkrisa er «Stopp krigen i Syria» Anti-rasistisk arbeid har han ikke mye sans for. Problemer med rasisme løses ved å «forene arbeidere av ulike nasjoner og grupper i en felles klassekamp for frigjøring» (s. 331).

Venstresidas elendighet

Den mangfoldige norske venstresida behandles langt på vei som en ensartet blokk i Steigans tekster. Den består med få unntak av venstreliberale, småborgerlige intellektuelle og naive identitetspolitikere (folk som mener at anti-rasistisk kamp, kvinnekamp og LHBT-kamp er viktig). Det er helt sikkert mye en kan kritisere norsk venstreside for, men Steigans kritikk er svært ofte basert på rein stråmanns-argumentasjon. For eksempel hevder han at venstresida mener at mest mulig migrasjon er svaret på verdens fattigdomsproblemer (s. 348), og at venstresida ser niqab og barnehijab som «spennende kulturelle innslag» (s. 319). Jeg har aldri støtt på noen på norsk venstreside som har sånne synspunkter

Steigans nye venner

Steigan forkaster altså mesteparten av norsk venstreside. I stedet har han fått nye venner. Han forteller om det sjøl i forordet: Artikkelen «Kultur, innvandring og klasse» ga i 2012 et voldsomt oppsving av nye lesere. Totalt ukjente mennesker begynte å ringe og maile. Steigan hadde aldri opplevd så mye positiv respons i hele sitt liv. Artikkelen lanserer teorien om at multikulturalismen er EUs rådende ideologi, og at migrasjon er storkapitalens komplott for å splitte arbeiderklassen. Jeg husker godt blandingen av sinne og fortvilelse da jeg leste denne artikkelen første gang. Den er gjengitt uendret i boka, og når jeg leser den på nytt i dag, tenker jeg: Var det ikke verre? Men reaksjonen min er ikke lettelse, men forsterket uro. I løpet av åra som har gått siden artikkelen ble lansert første gang, har debatten om innvandring flyttet seg betydelig, Vi svelger unna mye nå som vi ikke ville ha godtatt for fem år sida. Denne artikkelen var startpunktet for at Steigan etter hvert fikk en høy stjerne blant mange i Fremskrittspartiet og langt inn i det ytterste grumsete høyre Og han er altså svært fornøyd med det, skal vi tro det han skriver i forordet. Vanligvis er det vel en god regel at enkelte typer av støtte bør man betakke seg for. Her kunne Steigan ha mye å lære av «de skamløse jentene» som har trukket en skarp grense mot «støttespillere» som driver med generell muslimhets.

Verden i svart/hvitt

Det trengs i høy grad motstemmer til norske medier. Steigans bok inneholder en god del stoff som er nyttig lesning. Og han har uten tvil lagt mye arbeid i å leite fram nye kilder. Men boka skjemmes av en gjennomgående svart/hvitt tenking. Tydeligst kommer det til uttrykk i behandlingen av situasjonen i Ukraina og krigen i Syria. Her serverer Steigan følgende kraftsats: «Vesten støtter væpna revolusjon så lenge den gjennomføres av nazister og jihadister» (s. 195) Sånn blir kompliserte politiske situasjoner gjort om til en enkel kamp mellom de onde og de gode. I Steigans verden er alle motstandere av Assad-regimet jihadister, og motstandere av Janukovitsj enten nazister sjøl eller i beste fall ført bak lyset av nazister.

Det er et klart behov for å få fram flere og andre kilder enn det vi vanligvis finner i norske medier. Men svaret kan ikke være å erstatte vestlige kilder med russiske (RT). Og selv om vestlige medier juger mye om situasjonen i Syria, blir vi ikke bedre informert om de vestlige kildene byttes ut med Assad-propaganda.

Kildebruken. Juks eller slurv?

Det er ikke uvanlig å hevde at Steigans arbeid alltid er veldokumentert. Det er dessverre ikke tilfelle. Folk lar seg kanskje lure av de utallige lenkene som krydrer artiklene på Steigan.no. I boka er noteapparatet på hele 20 sider. Det kan se solid ut, men min erfaring er at kildene ofte er selektivt gjengitt i Steigans tekst, i verste fall sier de noe helt annet enn det Steigan hevder. Jeg skal se nærmere på et eksempel fra boka. Det dreier seg om artikkelen «Hollande vil forby konspirasjonsteorier» (s. 137–142). Ved hjelp av «sitater» fra den franske stiftelsen Fondation Jean-Jaurès vil Steigan ha oss til å tro at dette forbudet vil ramme et bredt spekter av folk med utradisjonelle meninger, ikke bare holocaustfornektere og folk som lengter tilbake til det tredje riket, men også tilhengere av Hugo Chavez, fans av Vladimir Putin, aktivister på venstre fløy, venstreekstremister, malcontents (misfornøyde), suverenitetstilhengere, revolusjonære nasjonalister, ultranasjonalister, vaksinemotstandere, 11. september revisjonister, antisionister, afrosentrister, survivalister, tilhengere av alternativ medisin, innflytelsesagenter for det iranske regimet, katolske eller islamistiske fundamentalister. En skremmende liste. Her er det mange som kan rammes av et forbud. Det er bare det at dette ikke er en liste over synspunkter som skal forbys, Det er en beskrivelse av det artikkelforfatteren kaller konspirasjonssfæren. Poenget i den franske artikkelen er at folk som fremmer konspirasjonsteorier finnes i mange forskjellige miljøer med varierende politisk agenda. Her har Steigan, muligens hjulpet av litt haltende franskkunnskaper, lest med konspirasjonsbrillene på og konstruert et storstilt fransk angrep på annerledestenkende. Dette eksempelet er dessverre ikke enestående. Jeg har flere ganger kritisert kildebruken på Steigan.no uten å få fornuftige svar.

Angela Nagle:
Kill All Normies. Online culture wars from 4chan and Tumblr to Trump and the alt-right.
Zero Books, 2017. s. 120.

Facebook har reglar for deling av bilete som mellom anna omfattar ein null-toleranse for nakenskap. Dette har gjeve nokre spesielle og mykje kritiserte utslag som sensur av ammande kvinner og det ikoniske bilete av Phan Thị Kim Phúc. (Det siste tilfellet kjent frå ein debatt i 2016 som ikkje minst viste at Aftenposten har endra den redaksjonelle lina si på Vietnamkrigen.) Om ein lurar på kvifor Facebook har så strenge reglar kan ein kanskje finne noko av svaret ved å vitje eit av dei heilt uredigerte foruma som finst på nettet som for eksempel biletedelingsforumet «4chan random» (boards.4chan.org/b/). Dette forumet er der hackarrørsla Anonymous har sitt historiske opphav (detaljert og ikkje særleg kritisk skildra av Gabriella Coleman[i]) og vert nokre gonger omtala som ein «meme-fabrikk» sidan det har gjeve oss mykje av den typen slang og biletebruk på internett som vert kalla «memes». Men det er også ein nettets kloakk der kvinnehat og rasisme har fritt spelerom, og som fungerer som eit samlingspunkt i trolle- og mobbekampanjar (som også kan knytast direkte til starten av Anonymous). Eit heimleg eksempel kan vere ei hending i 2014 som vert omtala som «The Snappening». Då servaren til Snapsaved, ein tredjepartsapp for å lagre Snapchat-bilete som var spesielt populær i Noreg og Sverige vart hacka og 200 000 bilete gjort tilgjengelege på internett, vart 4chan ein sentral for å finne og spreie nakenbilete mellom bileta som var på avvege.  

Angela Nagle følgjer i boka Kill All Normies ei ekstrem høgrerørsle frå internettgrumset representert ved 4chan til Donald Trump, Twittersjefstrollet sjølv som vart USAs 45. president. For kva skjedde eigentleg med det internettet og dei sosiale media med brukar-skapt innhald som vi framelska for det demokratiske potensialet som skulle gjere all verdas informasjon tilgjengeleg og gje alle ei plattform og ei røyst? Korleis vart det ein sump av falske nyhende der ei kvar kvinne som ytrar seg kan risikere trugsmål om valdtekt og drap? Ein kan sjølvsagt forklare med at «alle» faktisk tyder alle, men det er ikkje godt nok for Nagle.

I sentrum for denne utviklinga står alt-right, og kanskje spesielt alt-light, den litt meir fordøyelege varianten. Alt-right, det alternative høgre, omgrepet er fyrst og fremst ein eufemisme, er både ein alternativ internettbasert medieplattform i opposisjon til «mainstream media» og ein ekstrem høgrepolitikk som er anti-innvandring, anti-islam, anti-likestilling, anti-politisk-korrekt, og populistisk anti-establishment og difor i opposisjon til tradisjonell konservatisme og liberalisme, særleg i kulturspørsmål. Alt-light er den freshe og ungdommelege varianten, i Nagles framstilling personifisert med skribenten Milo Yiannopoulos. Det er høyreekstremisme med eit ironisk tilsnitt, ei kooptering av 90-talets ironi og 60-talets grensesprenging i symbiose med meme-kloakken frå 4chan kombinert med rasisme og kvinnehat frå eit kommentarfelt av avmektige menn som har mista mikroprivilegia sine i heimen, yrkeslivet og offentlegheita, kombinert med alle antipatiane til alt-right, kombinert med marknads-liberalisme, kombinert med ein fascinasjon for fascismens estetikk. Det er ein post-modernisme på speed med ein ekstrem individualisme der mi nyting er viktigare enn lidinga til andre, i opposisjon til både konservative familieverdiar og liberal politisk-korrektheit.

Bragda til alt-light er å fungere som brekkstang som har late dette grumset bryte gjennom til overflata og inn i «mainstreamen».  Ingenting er heilag og alt kan tøysast med har vi høyrd komikarane seie i to tiår no. Og medan det er effektivt for å bryte tabu i samfunnet, er dette kanskje den ytste konsekvensen: Ei legitimering og ufarleggjering av ekstrem ytre høgre, kvinnehat og fascisme som samtidig er immunt mot kritikk, for det er ironi ikkje sant? Vi har til dømes sett det då Thomas Seltzer og Trygdekontoret i ein «krenk-spesial» i 2015 nytta lisensbetalaranes pengar til å få laga hevnporno retta mot Kari Jaquesson.

Det vert ein mix som den liberale venstresida har problem med å forhalde seg til sidan ein del av elementa er så fordømt gjenkjennbare. Kulturell grensesprenging er tradisjonelt assosiert med venstresida, men provokasjon som verkemiddel er nøytralt og kan slå båe vegar. Kva er meir provokativt enn å flørte med nazisme? Problemet for venstresida er at den er samtidig anti-moralistisk, i tydinga bryte med undertrykkande normer/kultur/moralisme, og moralsk, i tydinga solidaritet med og støtte til dei svake/undertrykte/minoriteten. Men å freiste bryte ned alle normer og all moral er å spele ballen til ei grensesprengande høgresida som kan vere tilsynelatande alliert men som har absolutt ingen moral.

Vi står midt i ein online kulturkamp, skriv Nagle. Medan høgresida vann det økonomiske hegemoniet på 80-talet, vann den liberale venstresida det kulturelle hegemoniet på 90-talet, men med individet og ikkje økonomisk likskap som det grunnleggjande prinsippet. No er det revansje frå kulturkampane på 60- og 90-talet, men der alt-light har stole kleda til den liberale venstresida medan dei var ute og nakenbada og venstresida er vorte moralistane. For den liberale venstresida har utvikla ein online subkultur, som på trass av å vere grensesprengande mellom anna i si avvising av tradisjonelle kjønnskategoriar også har ei dyrking av offerrolla som er ultra-politisk-korrekt og hypersensitiv. Facebooks forsiktigheit (eller kva ein skal kalle det) kjem ikkje frå ingen stadar og dette er ein av dei. Også denne subkulturen har brote overflata, fyrst og fremst inn i amerikansk studentpolitikk med krav om trigger warnings –åtvaringar om innhald i pensum eller førelesingar som kan trigge traumar hjå studentane – og liknande. Men også her heime fekk vi tidlegare i år vår fyrste no-platforming då SVs kvinnekonferanse trakk tilbake invitasjonen til den britiske feministen Julie Bindel. Trass i sin sensitivitet står ikkje denne rørsla tilbake for kampanjar mot einskildpersonar dei er usamd med. Ei lissepasning til høgresida seier Nagle, vi skaper ei venstreside så lam at sjølv det mest smaklause høgre kan framstå attraktivt når det peikar på absurditeten.

Med ståstad på venstresida og i feminismen skriv Nagle polemisk, drivande og kompakt. Det er ikkje berre ein analyse og ei fordømming av ei høgreside om har mista alle hemningar, men òg ei utfordring til venstresida. For å kunne slå tilbake må ein kanskje leggje ifrå seg ideen om grensesprenging og normoppløysing for sin eigen del og kanskje leggje ifrå seg den oversensitive offerrolla. Nagle skriv om genuint subkulturelle online-fenomen, men som det no går opp for oss får større og større innpass i det vi oppfattar som mainstream. Dette er kanskje fyrst og fremst eit angloamerikansk fenomen (Nagle har base i Irland), men som vi ser finst det eksempel òg her heime. Kanskje er det ein debatt også vi treng å ta. 

Mass Soldal Lund er førsteamanuensis i informasjonssikkerheit ved Forsvarets Høgskole

Radikal empati er mitt våpen! Dette er et personlig vitnesbyrd om empati og kjærlighet i en sårbar situasjon – abort. Om å møte ukjente kvinner med kjærlig omsorg, om å være kvinne og sosial­arbeider, om å være feminist og aktivist.

Kelsey Woida er sosialarbeider, aktivist og frivillig på forskjellige områder innen helse og velferd.

Opprinnelig publisert på bloggen «All the Women We Have Loved».

Foto: Zhu/Flickr

Oversatt av Birger Thurn-Paulsen, Redaksjonsmedlem i Gnist

Hver tirsdag morgen er det jobben min å vise kjærlighet overfor kvinner jeg ikke kjenner. Jeg er frivillig for et abortfond hvor folk som ikke har råd til utgiftene forbundet med denne prosessen, kan komme og få økonomisk hjelp og støtte. De ringer en direktelinje og jeg svarer. For noen er dette det verste øyeblikket i livet deres, for de fleste er det en enkel oppgave som ter seg som et punktum for en lang liste av traumer og problemer.

Vi snakker om voldtekt, om at lyset kommer til å bli slått av hvis ikke denne regninga blir betalt, om å være mor, engstelse, mannlige partnere som nekter å snakke med dem, helseforsikring, matkuponger og helgeplaner. Kvinnene ringer noen ganger fra bussholdeplassen utenfor fengselet, fra naboens kjøkken, fra jobben i matvarebutikken, fra toalettet på en skole, fra sofaen med et hikstende lite barn i fanget. Noen ganger må vi kople til en oversetter på grunn av språkbarrierer. Vi støtter tenåringer mens de prøver å navigere seg gjennom rettssystemet for å finne ut av lover om foreldres råderett. Vi lærer om sex trafficking som skjer i den byen vi kaller hjem, om bruk av narkotiske stoffer og overdoser, om hjemløshet og kommunale boliger, om skytevåpen og hvor de er gjemt på soverommet. Jeg sier «Jeg hører deg.»

Abortfondet er et sted som gir tilflukt og ingen fordømmelse, men det er også et sted med makt: Vi bestemmer hvordan vi best kan støtte så mange som mulig med de pengene vi har, men det betyr at det er umulig å gi full økonomisk støtte til alle. Jeg har lært hvordan jeg kan si «nei» samtidig som jeg sier «jeg tror på deg.» Jeg har lært at mennesker og kvinner som søker om abort, er blant de mest ressurssterke, kreative og seigeste blant oss. Jeg deltar også som frivillig ved en lokal klinikk hvor oppgaven er å holde i hånden under aborten. Alle som kommer for å få gjennomført abort den dagen, får spørsmål om de ønsker noen til å holde dem i hånden under inngrepet. Det er fordi pasienter av sikkerhetsgrunner ikke lenger har lov til å ha med seg sin egen støtteperson inn på behandlingsrommet. De fleste takker ja. Jeg kommer inn på rommet hvor de sitter klare i sine papirkjoler mens de prøver å finne et sted å feste blikket, hvilke redskaper de helst vil unngå å se på. Jeg pleier å slå en spøk om at de kan klemme hånden min så hardt de bare vil, jeg lover at den ikke kommer til å knekke. Vi snakker om hva de har lyst til å spise etterpå, om de kom alene til avtalen og om demonstrantene utenfor fikk dem til å føle. Opplevelsen av smerte er forskjellig for alle, men jeg gir dem den garantien at de vil komme seg gjennom dette og bli trygt og godt tatt vare på. Jeg hjelper dem med å puste gjennom ubehaget. Jeg spør om de ønsker at jeg skal forklare dem hva som skjer. Jeg masserer skuldrene deres og minner dem på deres egen styrke. Jeg oppmuntrer dem og ber dem ta vare på seg selv når jeg forlater dem i det rommet hvor de sitter og henter seg inn og får litt juice og salte kjeks.

Jeg har sett de som kaster opp av lettelse over at det er over. Kvinner gråter over svangerskap som var meningsfulle for dem. Noen forteller meg at de ikke tror på dette, men at de vet at det er det beste valget for dem og familien akkurat nå. Noen kvinner ber. Noen tar på seg hodetelefoner og hører på Nicki Minaj, en stund med meditasjon og avledning. Det kan dryppe blod på gulvet mens jeg forsiktig holder klar undertøyet så de kan tre det på seg. Noen pasienter kan bli sinte og uforskammet overfor folk rundt seg, noe som er forståelig etter at de har gått gjennom ild for å komme hit. Folk spør meg hva jeg tenker, hvorfor jeg gjør dette, hvem er jeg. Jeg svarer ganske enkelt at jeg ikke synes noen skal gå gjennom en abort alene hvis de ikke selv ønsker det. Men det jeg egentlig snakker om, er kjærlighet. Å tilby følelsesmessig støtte til en ukjent i fra ti minutter til en halvtime er en form for intimitet som er gjennomgripende. Det betyr å være et slags vitne, og mange pasienter forteller at det kjentes viktig å ha en annen kvinne der sammen med dem. I det øyeblikket betyr «kvinneligheten» min noe. Uavhengig av vår posisjon i universet møtes vi midt i en erfaring som er dypt rotfestet i kvinners arv og historie.

Som sosialarbeider er jeg hele tiden frustrert over at karrierefeltet mitt er feminisert og dermed ikke regnet som truende. Når jeg forteller folk at jeg er sosialarbeider, blir jeg ofte møtt med antakelser om at det betyr at jeg jobber med barn. Rollen min reduseres til noe tolerabelt, nøytralt og mykt i den store moralske sammenhengen. Det er utmattende å befinne seg i yrkeslivet og om og om igjen å bli minnet om at det i denne verden ikke er meningen at jeg, som en mangesidig kvinne, skal vokse. Sosialt arbeid blir på samme tid framhevet og diskvalifisert, fordi arbeid som har med følelser å gjøre, ikke har noen verdi i dette hvite, kapitalistiske heteropatriarkatet. Å gi følelsesmessig støtte regnes som kvinners «naturlige» impuls, framfor at det er et kraftsentrum av besluttsomhet og energi. Men den begrepsverdenen som forstår sosialt arbeid som feminint, kaster også lys over en kilde av magi og inspirasjon. Å se forskjellige mennesker, om de er kvinner, femmes, queer eller trans stå i mot urettferdighet gjør meg stolt og i stand til å bidra til å snu opp-ned på vår forståelse av å være enda en kvinne på dette området. Å holde hender og vise kjærlighet overfor kvinner gjennom stigmatisering, skam og vold er en politisk handling. Radikal empati er mitt våpen, det er intenst og klar til å bite.

Til alle kvinner jeg har elsket men kanskje ikke har kjent: Takk. Det spesielle med å holde noens hånd er at de også må holde din.

Kommentar om kjønn: Ikke alle som henvender seg til tjenester som gjelder abort, identifiserer seg som kvinne eller er kvinne. Men når vi er på klinikken, er vi alle redusert til et kjønn som gjør det mer komfortabelt for staten å regulere og kontrollere kroppene våre. Det er lett å gå ut fra at alle pasienter er «kvinner» for abort er plassert inn i et system hvor kvinner har verdi for deres reproduktive egenskaper. Det er fristende å tenke på abort som en fundamentalt kvinnelig erfaring, men det er også nyttig å tenke på hvordan det å gjennomføre abort kan utfordre, forstyrre og vri på vår forståelse av hva det vil si å være kvinne, sett med øynene til den undertrykkende staten. Jeg bruker «kvinne» her fordi det er som kvinne alle jeg har jobbet med, har valgt å framstille seg – kanskje noen av dem bruker det strategisk eller av bekvemmelighetshensyn etter omstendighetene. En av tre kvinner gjennomfører en abort i løpet av livet. Jeg er imidlertid klar over at dette ikke er fullt ut representativt for alle som tar abort.

Ytterligere informasjon om abortfond: Abortfond jobber på en rekke måter for å fjerne økonomiske og andre barrierer som kan hindre adgangen til abort. Noen fond betaler utgiftene for behandlingen, mens andre tilbyr forskjellige former for støtte, som barnepass, transport, støttepersoner, bolig, etc. Å støtte et lokalt fond er en måte å bidra til at de mest marginaliserte kan få tilgang til den behandlingen og omsorgen de trenger. «National Network of Abortion Funds» (NNAF) kan hjelpe til med å finne et fond i ditt område, hvor du enten kan gi økonomiske bidrag eller delta som frivillig.

Aleksandra Mikhajlovna Kollontaj (1872–1952) var en av Oktoberrevolusjonens hovedpersoner. I anledning revolusjonens hundreårsdag ønsker jeg å gi et innblikk i hennes rolle før, under og etter 1917: Hva var hennes politiske overbevisning, og hvordan kom denne til uttrykk i skrift og handlinger?

Sofie Marhaug er gruppeleder for Rødt i Bergen bystyre. Hun er stipendiat i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen og redaksjons­medlem i tidsskriftet Røyst.

I Kollontajs egen selvbiografi, Selvbiografien til en seksuelt emansipert kvinnelig kommunist, ble følgende avsluttende passasje utelatt da den ble utgitt for første gang i 1926: «Hvilket felt jeg enn kommer til å arbeide på i framtida, er det helt klart for meg at det høyeste målet for mitt liv og min virksomhet alltid vil være full frigjøring av den arbeidende kvinnen og grunnleggingen av en ny seksualmoral.»¹

Om vi ikke tar hensyn til datidens redigering,² men tar den overstrøkne påstanden på alvor, er det særlig interessant å undersøke Kollontajs syn på kjønn og seksualitet: Hvordan forholder hennes radikale tanker om disse forholdene seg til bolsjevikenes uttalte mål om klassekamp og revolusjon? Hva slags forbindelser og spenninger oppstår i møtet mellom det som (med en anakronisme) kan kalles for Kollontajs radikalfeminisme og 1900-tallets marxisme?

Liv

Kollontaj var produktiv som politiker, forfatter og diplomat, og ble viden kjent i og utenfor Russland. Hun skrev en rekke andre tekster av betydning for både samtiden og ettertiden, av politisk art (taler, pamfletter og artikler), skjønnlitterær art (noveller) og mer personlig art (nedtegnelser og brev). Flere av disse tekstene har blitt sensurert, enten av forfatteren selv eller av sovjetiske myndigheter. I noen tilfeller har ettertiden fått tilgang til utelatte passasjer, i andre tilfeller ikke.³ Like fullt gir disse tekstene et godt innblikk i politiske problemstillinger som opptok Kollontaj, og det er i stor grad disse jeg vil basere min fremstilling på.

Kollontajs virke utenfor dagens Russland vakte oppsikt, dels frivillig og dels som følge av tvang. Hun besøkte flere europeiske byer i sin ungdom og sitt voksne liv før hun i 1908 ble fordrevet fra Russland som politisk flyktning. På denne tiden hadde hun allerede blitt medlem av Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet, hvor hun sympatiserte med mensjevikene. I årene i utlendighet blir hun imidlertid radikalisert; hun sympatiserer stadig sterkere med Lenin (og bolsjevikene), ikke minst på grunn av den første verdenskrigen. Lenins slagord om å jobbe for borgerkrig fremfor verdenskrig treffer Kollontaj i likhet med så mange andre politiske aktivister på Europas venstreside. Ikke minst arbeiderkvinnebevegelsen, ved blant andre Kollontajs tyske venninne og kollega, Clara Zetkin, blir sentral i det internasjonale fredsarbeidet.

Et sted beskriver Kollontaj sin egen natur som «internasjonal».⁴ Påstanden resonnerer med de mange reisene og utenlandsoppholdene hun foretok seg. Samtidig var nok ikke internasjonalismen utelukkende et uttrykk for individuell konstitusjon, men karakteristisk for datidens arbeiderbevegelse som fikk fornyet og forsterket kraft i og med første verdenskrig.

Kollontajs virksomhet i denne perioden var nærmest misjonerende. Hun besøkte flere europeiske land og bosatte seg i Norge for første gang i 1915. Det samme året tok hun initiativ til tidenes første 8. mars-markering på norsk jord i samarbeid med Arbeiderpartiets Kvindeforbund. Norges-oppholdet ble imidlertid avbrutt av to USA-turer, motivert av politisk agitasjon: Om den første av disse reisene beskriver hun at hun holder 65 taler på 75 dager.⁵

I 1917 returnerte Kollontaj til Russland som følge av Februarrevolusjonen og endrede politiske forhold i hjemlandet. Her arbeidet hun politisk i flere år. Hun spilte en betydelig rolle under Oktoberrevolusjonen, og innehadde en rekke viktige posisjoner i tiden som fulgte, bl.a. som verdens første kvinnelige minister mellom 1917 og 1918, før hun i 1922 ble sendt til Norge for å virke som diplomat. Også denne rollen besatte hun som verdens første kvinne, men den var neppe like lystbetont som de foregående posisjonene.⁶

Den viktigste årsaken til at Kollontaj ble sendt til Norge synes å være at hun markerte seg som en sterk motstander av Lenins nye økonomiske politikk (NEP) i begynnelsen av 1920-årene. Hun ble en ledende skikkelse innenfor den såkalte Arbeideropposisjonen, og kritiserte NEP for å innebære liberalisering av økonomien, for å være tilbakeslag for likestillingen mellom kjønnene, samt for å bidra til stadig mer byråkratisering og toppstyring av partiet. Kollontaj ville snarere gi makt til fagorganisasjonene, til det hun kalte for «massenes selvstendige initiativ».⁷

Engasjementet for Arbeideropposisjonen var også gjenstand for motstand og hets under partikongressen i 1921, da konflikten virkelig tilspisset seg. Det var også da skjellsord som «revolusjonens valkyrje» ble rettet mot Kollontaj av hennes meningsmotstandere, i første rekke Nikolaj Bukharin, Lev Trotskij og Karl Radek.⁸

Etter 1922 fungerte altså Kollontaj som sovjetisk ambassadør først i Norge og dernest i Mexico og Sverige. Det kan tenkes at disse utplasseringene var et slags hell i uhell: Kollontaj ble sendt til Norge etter å ha gått imot den sentrale partilinjen i 1921. Samtidig bidro antagelig hennes diplomatiske skjebne til at hun ikke ble offer for Stalins partiutrenskninger i perioden som fulgte.

Den første tiden etter Oktoberrevolusjonen

Før Kollontaj flyttet til Norge for annen gang var hun like fullt en viktig politisk drivkraft i Russland. Under opptakten til Oktoberrevolusjonen tok hun initiativ til et eget opprop mot høye priser og pågående krigføring, og hun var med å organisere vaskeristreik blant arbeiderkvinner i St. Petersburg.

Like etter ble Kollontaj – som nevnt – verdens første kvinnelige minister. Hun fikk ansvaret for sosiale saker, det som før hadde fungert som fattigkassen, med ansvar for trygdevesenet for krigsskadde, pensjonsvesenet, barnehjemmene, aldershjemmene, fattighusene, flere sykehus og kvinneklinikkene. I denne posisjonen ønsket hun å være med å revolusjonere samfunnsorganiseringen. Ifølge Anna Rotkirch var hun pragmatisk og utopisk innstilt på en og samme tid.⁹ Ambisjonene på vegne av revolusjonen og i stillingen som minister var preget av idealisme: «Den menneskelige tanke som har vært på leting i århundrer har endelig trådt inn i en lysende epoke, der arbeiderklassen fritt, med egne hender vil skape slike former for vern om moderskapet som tar vare på moren for barnets skyld og barnet for morens skyld.»¹⁰ Det er kanskje slike utopiske forestillinger hun i selvbiografien har omtalt som «herlige illusjoner», men strøket i den offisielle utgaven.¹¹

Disse herlige illusjonene kom imidlertid i tillegg til konkrete politiske tiltak og reformer som Kollontaj tok initiativ til, først i ministerposten og siden gjennom annet partiarbeid (slik som den Allrussiske kongressen i 1918): De gamle barnehjemmene skulle ikke lenger være en plass for almissepolitikk og utnyttelse av arbeiderkvinner, som ifølge Kollontaj hadde «gjort arbeiderkvinner til enfoldige melkedyr»,¹² men profesjonaliseres med oppgaver for leger, jordmødre og pedagoger. Hun opprettet et eget senter for mødre og barn i St. Petersburg i en herskapelig bygning. En rekke slike adelige og også geistlige rom ble gjort om til offentlige omsorgsinstitusjoner. Det nevnte hjemmet i St. Petersburg, som skulle fungere som et utstillingsvindu for lignende institusjoner, skal også ha blitt påtent av borgerfruer skal vi tro Kollontajs egen selvbiografi:

«Midt på natten ble jeg hentet ut av sengen og skyndte meg til brannstedet. Den vakre utstillingssalen var tilintetgjort og alle de øvrige rommene i ruiner. Bare ved inngangsdøren hang fremdeles det store skiltet ‘Morsvernhus’.»¹³

Til tross for at Kollontaj mistet sin posisjon og status utover på 20-tallet, fikk hun i den første tiden gjennomslag for flere radikale ideer som hun, sammen med deler av arbeider- og kvinnebevegelsen, hadde jobbet frem. Såkalte uekte barn fikk de samme rettighetene som andre barn etter modell fra de norske, castbergske barnelovene; abort ble legalisert; og offentlige helse- og omsorgsinstitusjoner ble bygget ut. Flere av de rettighetene og reformene som har blitt innfridd og gjennomført i vestlige sosialdemokratier står i sammenheng med (og til en viss grad i gjeld til) mennesker som Kollontaj og andre som gikk i bresjen for disse radikale endringene som – i sin samtid – kan ha fortonet seg som utopiske.

Kjærlighetsaffærer

Kollontajs motstandere anklaget henne ofte for å praktisere et utsvevende seksualliv når hun argumenterte for en ny seksualmoral i politiske sammenhenger. Sørbye refererer til en slik reaksjon fra hennes partikollega, Polina Vinogradskaja. I artikkelen «Spørsmål om moral, kjønn og dagligliv og kam. Kollontaj» fra 1923, anklager Vinogradskaja henne for å tilhøre borgerskapet og å forfekte deres moral; med «utsikt fra Norge» var det ingen smal sak å dyrke «kjærlighetskulten», en praksis som, ifølge Vinogradskaja, var lite representativ for proletariatet.¹⁴

På den ene siden kan kritikker som denne fremstå som usaklige personangrep. På den andre siden kan man argumentere for at det radikale budskapet i Kollontajs syn på kjønn og seksualitet faktisk blir tatt på alvor ved å gjøre kritikken personlig. Kollontaj insisterte på at det ikke er nok at de «kommunistiske ideene seirer på det politiske og økonomiske området», men at disse også må gjøre seg gjeldende for «verdensbildet, følelseslivet og den psykiske strukturen til det arbeidende mennesket».¹⁵ Ifølge Kollontaj skulle de revolusjonære frigjøre hele menneskesinnet, også på områder som ble tatt for gitt og oppfattet som private. Kollontaj ville løsrive arbeiderklassens kjærlighet fra den borgerlige moralen. Hun opponerte mot den eksisterende familiestrukturen, som ifølge henne var tuftet på mannens eiendomsrett over kvinnen, i tillegg til å være fundert på begge partenes egosentriske forestillinger om den andre.¹⁶

Det er denne siden av Kollontajs politikk som får gjenklang på 70-tallet. Da oversettes flere av hennes tekster i Skandinavia. Kollontajs argumenter passet godt med den andre feministiske bølgens mantra om at det personlige er politisk: Moralen er ikke et uttrykk for personlig smak, men et resultat av den herskende klassens interesser.

På denne bakgrunnen kan det være interessant med en kort presentasjon av Kollontajs personlige anliggende. Kritikerne hadde rett i at hun kom fra en borgerlig familie, i likhet med flere andre ledende skikkelser under den russiske revolusjonen. Kollontajs fra var general, og allerede som 13-åring fikk hun danse på ball i tsarens keiserpalass. Hun ble med andre ord radikalisert gjennom sin ungdom og sitt voksne liv.

I et spørreskjema skal hun angivelig ha beskrevet sin barndom som god, men lagt til følgende forklaring på hvorfor hun likevel lot seg engasjere politisk: «Det er umulig å leve en lykkelig ungdom hvis man er omgitt av ulykke.»¹⁷

Dersom man undersøker Kollontajs voksne liv, herunder hennes kjærlighetsliv, kunne man tro at hun ble utsatt for et ulykkelig fornuftsekteskap, all den tid man leser hennes radikale fordømmelser av ekteskapsinstitusjonen i politiske tekster så vel som i personlige betraktninger. Her er et eksempel på det siste: «Nei, minst av alt tror jeg at en ektemann kan gi sjelelig varme uten til gjengjeld å kreve avkall på friheten.»¹⁸

Det later derimot til at Kollontaj faktisk giftet seg med en hun var forelsket i, nærmere bestemt med sin fetter i 1892 – mot familiens anbefaling. De to fikk et barn sammen, men samlivet ble like fullt nokså kort: reelt sett opphørte det på 1890-tallet, formelt sett skilles de i 1916. Selv om ekteskapet var frivillig, og tilsynelatende motivert av kjærlighet (eller forelskelse), mistrivdes Kollontaj: «Jeg var fremdeles glad i mannen min, men den lykkelige tilværelsen som husmor og hustru ble som et ‘bur’ for meg.»¹⁹

Vi kan også lese om Kollontajs mange tette vennskap, uten at vi egentlig har tilgang til hva disse bestod i. Blant annet tilbragte hun tid hos Paul og Laura Lafargue – datteren til Marx og hennes ektemann. Disse var sentrale skikkelser i det franske sosialistpartiet og Den andre internasjonale, før de begikk kollektivt selvmord i 1911, og Paul etterlot seg et oppsiktsvekkende selvmordsbrev hvor han forklarte at de ønsket å dø før de ble gamle og syke, før han avsluttet det hele med en politisk appell:

«Long live Communism, long live international socialism!»^{20 21}

I tiden rundt Oktoberrevolusjonen innledet Kollontaj et nytt og tilsynelatende betydningsfullt kjærlighetsforhold til den sytten år yngre matrosen, Pavel Dybenko. Han giftet seg med Kollontaj, og fikk, ifølge Kollontajs nedtegnelser, hjelp av henne i sine respektive politiske posisjoner, før ekteskapet gikk i oppløsning rundt 1921–1922. Det kan late til at forholdet deres var stormfullt og slitsomt. Dybenko skal ha forsøkt å ta sitt eget liv uten å lykkes. Man kan også merke seg at det er påfallende hvordan dette personlige dramaet sammenfaller med de politiske årene som nok var mest turbulente for Kollontaj, nærmere bestemt tiden da hun engasjerte seg i Arbeideropposisjonen.

Det kan tenkes at Norges-oppholdet i en viss forstand kan ha vært en befrielse. Dybenko kom på en visitt, etter en viss mistenksomhet og motstand fra norske myndigheter mot å innvilge eksmannen visum. I sine nedtegnelser skriver Kollontaj om prosessen. Utenriksminister Mowinckel skal ha vist medfølelse for at hun ville «snakke ut» med Dybenko etter bruddet mellom de to, hvorpå Kollontaj kommenterer hemmelighetsfullt: «Jeg smilte innvendig, men gjorde ikke noe forsøk på å overbevise om noe annet.»²² Nøyaktig hvorfor Mowinckels medfølelse vekket en slags arrogant glede hos Kollontaj, er vanskelig å si. Det kan f.eks. tenkes at refleksjonen speiler Kollontajs manglende forventninger og følelser overfor sin eksmann.

Man skal selvsagt være forsiktig med å trekke slike slutninger. På lignende vis har det vært spekulasjoner omkring forholdet mellom Kollontaj og den 22 år yngre sekretæren, Marcel Body, som rapporterte for det russiske kommunistpartiet ved handelsrepresentasjonen i Norge.²³

I det hele tatt har vi begrenset innsikt i Kollontajs intime vennskap og relasjoner, og likeledes i påstander om hennes utsvevende seksualliv. Det er likevel ikke til å komme unna at hun tross alt levde et ukonvensjonelt liv, i konflikt med rådende idealer for datidens kvinner, med to brutte ekteskap – hvorav det ene var med en langt yngre mann som dessuten hadde lavere utdannelse enn henne selv. Vi kan si at Kollontaj opplevde det hun selv omtalte som «den seksuelle krisen» på kroppen.²⁴ I lys av tiden hun levde i, samt hennes egne ­kjærlighetsaffærer, er det forståelig at hun ønsket å fremme nye og radikale idealer for fremtidens seksualmoral.

Lære

For å forstå og diskutere noen av Kollontajs sentrale argumenter, kan det være nyttig å se nærmere på hvordan tidlig marxistisk teori har forholdt seg til spørsmål om kjønn og seksualitet.

I en tekst om kristen teologi fra 1883 kommer Friedrich Engels med følgende oppsiktsvekkende påstand: «It is a curious fact that with every great revolutionary movement the question of ‘free love’ comes in to the foreground.»²⁵ Kanskje er det heller ikke så rart at utsagnet kommer i forbindelse med en diskusjon om kristen teologi. Den gammeltestamentlige skapelsesberetningen starter på sett og vis med en slik revolusjonær hendelse, hvor kvinnen lar seg friste, og paradis forvandles. Skammen og arvesynden inntrer; mannen og kvinnen kan ikke se hverandre nakne. Forholdet mellom kjønnene er forandret for all fremtid, frem til Guds endelige åpenbaring.

Også i marxistisk teori er denne jødisk-kristne forestillingen om forholdet mellom mann og kvinne høyst reell. I Engels’ kjente verk om Familien, privateiendommen og ­statens opprinnelse (1884) opererer han med den samme tesen:

En gang i tiden levde kvinner og menn likestilt med hverandre, og han antyder langt på vei at det til og med kan ha dreid seg om matriarkalske samfunn. Siden inntraff selve syndefallet, nemlig opprettelsen av privateiendommen, og kvinnen ble underlagt mannens eiendom. I forlengelsen av argumentet sporer Engels selve ordet – familie – tilbake til sin opprinnelige, romerske betydning: «Famulus betyr husslave, og familia er samtlige slaver som en mann eier.»²⁶

For Engels er altså kvinneundertrykkingen et resultat av økonomiske forhold, nærmere bestemt av endringer i produksjonsforholdene. Med teknologiske nyvinninger og overgangen til jordbrukssamfunnet oppstod det et overskudd fra produksjonen som gjorde det mulig for de få å berike seg på bekostning av de mange. I så måte inngår kvinneundertrykkingen i selve klassekampen. Engels skriver dette rett ut: «Den første klassemotsetning som oppstår i historien, faller sammen med utviklingen av antagonismen mellom mann og kvinne i parekteskapet, og den første klasseundertrykking henger sammen med mannkjønnets undertrykking av kvinnekjønnet.»²⁷

Klassekampen stopper imidlertid ikke opp ved dette stadiet, men utvikler seg videre, og den sentrale motsetningen – for Engels så vel som for Marx – blir til sist kampen mellom proletariatet og borgerskapet.

Engels’ studie blir like fullt viktig for synet på forholdet mellom kjønnene i marxistisk tenkning. Det er i stor grad denne tradisjonen Kollontaj forholder seg til når hun formulerer sine tanker om synet på kvinnekamp og seksualmoral.

I likhet med Engels identifiserer Kollontaj revolusjonen som et øyeblikk der organiseringen av kjønn og seksualitet kommer i spill. I 1921 starter hun artikkelen «Forholdet mellom kjønnene og klassekampen» med nettopp dette som utgangspunkt: «I mangfoldet av problemer som ligger vår tids menneskehet tungt på sinn og hjerte, er det seksuelle problemet uten tvil et av de tyngste.»²⁸ I denne og flere andre tekster karakteriserer hun den dominerende borgerlige seksualmoralen som et onde, basert på eiesyke og egoisme, samtidig som hun understreker at det har oppstått en situasjon hvor flere muligheter gjør seg gjeldende og at det dermed går an å løsrive seg fra den rådende moralen.

Historien har aldri kjent et større antall samlivsformer: det uoppløselige ekteskapet med en stabil familie som side om side med kortvarige, frie forbindelser, det hemmelige ekteskapsbruddet og den unge jentas samliv med en mann, det «primitive» ekteskapet, ekteskapet for to og ekteskapet for tre, og til og med det kompliserte ekteskapet for fire, for ikke å snakke om de mangfoldige variantene av prostitusjonen.²⁹

Kollontaj ønsket at arbeiderklassen skulle benytte nettopp denne sjansen til å bryte «de siste kunstige båndene til den borgerlige familien».³⁰

I teksten «Gi plass til den bevingede Eros!» fra 1923 får vi et mer konkret forslag til hva arbeiderklassens kjærlighetsregime skal innebære. Her utbroderer også Kollontaj sammenhengen mellom klassekamp og seksualmoral på ortodoks marxistisk vis, der seksualmoralen speiler samfunnets produksjonsmåte. Slik vil også arbeiderklassen skape sin egen moral basert på fellesskap og kameratskap, i tråd med at «kjærligheten forandrer og omformer seg ubønnhørlig, i takt med menneskehetens økonomiske og kulturelle grunnlag».³¹

På bakgrunn av slike utlegninger er det ikke så rart at Kollontaj har blitt anklaget for å fremme et nærmest sosialdarwinistisk syn på forholdet mellom kjønnene. I «Revolutionary Anorexia» kritiserer professor i slaviske studier, Eric Naiman, hennes fremtidsvisjoner fra 20-tallet for å sammenfalle med de misogyne, fysiologiske idealene som vokste frem i kjølvannet av NEP: Kvinnenes fysiske konstitusjon, da særlig menstruasjonen, skulle utraderes og tilpasses en maskulin idealform. Naiman leser «Gi plass til den bevingede Eros!» inn i denne tradisjonen,³² der arbeiderklassens nye kjærlighetsform – den bevingede Eros – står i motsetning til den fysiske tilfredsstillelsen, lik en vulgær versjon av Platons lære.

Det vil imidlertid være galt å redusere Kollontajs syn på seksualmoralen til sosialdarwinistiske forestillinger, hvor kvinnen ikke bare skal bli et nytt menneske, men også en ny mann. Kollontaj forholder seg dessuten ikke så mekanisk til forholdet mellom basis og overbygning; hun tror ikke at endringer i de materielle forholdene automatisk vil føre til at menneskenes moral forandrer seg.

Ser vi på andre deler av Kollontajs virke kommer det klart frem at den nye organiseringen av kjønn og seksualitet verken er en gitt, maskulin størrelse eller noe som kommer av seg selv. Den russiske revolusjonen, med de endringer i produksjonsforholdene som den hadde igangsatt, vil ikke alene forandre menneskenes sinn. I «Forholdet mellom kjønnene og klassekampen» skriver hun avslutningsvis om hvordan arbeiderklassen også må benytte seg av «nye åndelige verdier» ved bruk av «nye normer og idealer». Til sine potensielle meningsmotstandere adresserer hun også følgende:

«Imidlertid er det nok å uttale ordene ‘proletarisk etikk’ og ‘proletarisk seksualmoral’ for å bli møtt med den banale replikken at den proletariske seksualmoral bare er overbygning.»³³

Det kan selvsagt tenkes at Kollontajs kritikk ble tonet ned etter at hun og Arbeideroppsosisjonen tapte den interne kampen i partiet. Dette kan være med på å forklare hvorfor nyansene fra 1921-artikkelen er mindre tilstedeværende i «Gi plass til den bevingede Eros!» fra 1923.

Om vi likevel tar utgangspunkt i utsagnene fra 1921, kan vi også stille spørsmål ved hvem det er som avviser Kollontajs ideer på bakgrunn av at disse «bare […] overbygning». Sannsynligvis har Kollontaj hatt ulike meningsmotstandere i diskusjoner om seksualmoral, og skal vi tro Clara Zetkins memoarer, var Lenin en av disse. Zetkin gjengir samtaler med Lenin, hvor han angivelig skal ha ytret at:

Jeg mistror folk som er opptatt av seksualproblemer, lik en indisk helgen som kontemplerer over sin navle. For meg ser det ut som at denne overdådigheten av seksualteorier – som for det meste er rene hypoteser, og ofte ganske vilkårlige attpå kjøpet – har sitt opphav i personlige behov, nemlig å rettferdiggjøre sitt eget unormale eller umåteholdene seksualliv overfor den borgerlige moral og tigge for toleranse overfor sitt eget vedkommende. Denne tilslørte høyaktelse for borgerlig moral er meg like motbydelig som denne stadige snusingen i alt som har med det seksuelle å gjøre. Samme hvor opprørsk og revolusjonært det vil geberde seg, er det til sjuende og sist tvers igjennom borgerlig.³⁴

I første rekke synes skytset å rette seg mot ulike psykoanalytiske teorier, og Lenin trekker spesielt frem Freud i denne sammenhengen. Kritikken kan imidlertid også late til å ramme hans partikollega, Kollontaj. Lenin mener at diskusjoner om seksualitet og kjærlighet leder arbeiderklassekvinnens oppmerksomhet bort fra de materielle forholdene i samfunnet som de egentlig burde diskutere:

De kjenner sikkert den famøse teori at i det kommunistiske samfunn vil tilfredsstillelsen av seksualdriften være like enkel og triviell som «å drikke et glass vann». […] Jeg betakker meg for en slik marxisme som utleder alle foreteelser og forandringer i det ideologiske overbygget direkte og uformidlet av samfunnets økonomiske basis, for tingene er slett ikke så enkle som det.³⁵

Om vi godtar Zetkins gjengivelse av Lenin som noenlunde sannsynlig, er det også rimelig å tro at disse formuleringene er rettet mot nettopp Kollontaj. Vannglassteorien som Lenin refererer til er vanlig å tilskrive henne. I «Thesis on Communist Morality in the Spehre of Material Relations», opprinnelig fra 1921, fremsetter Kollontaj argumentet som har avledet den såkalte vannglassteorien. Om visjonene for fremtidens samfunnsorganisering skriver hun som følger:

«The sexual act must be seen not as something shameful and sinful but as something which is as natural as the other needs of healthy organism, such as hunger and thirst. Such phenomena cannot be judged as moral or immoral.»³⁶

For Lenin blir denne slutningen for enkel. Hånlig, og med en viss moralisme, setter han spørsmålstegn ved hvem som vil drikke av skitne glass – underlivet kan åpenbart ikke sidestilles med vannglasset i hans verden. Dessuten mener altså Lenin at seksualitet blir for sentralt i slike utlegninger; emnet gis for stor oppmerksomhet.

Til grunn for Lenins syn finner vi en antagelse om at den energien han mener at særlig kvinner benytter til å diskutere (og kanskje også fantasere om) seksualitet går på bekostning av annet politisk arbeid: «[E]tter min mening er det i dag slik at det en ofte ser av overdreven vekt på det seksuelle, det bringer ikke livsglede og livskraft, men stjeler av den. I revolusjonens epoke er dette ille, virkelig ille.»³⁷

Ifølge Naimans artikkel, «Revolutionary Anorexia», blir tanken om at seksuelt begjær går på bekostning av det politiske arbeidet og den rådende ideologien særlig påfallende under NEP-regimet. I tider med økonomisk knapphet, men stadig med en mulighet til å opparbeide seg en viss luksus gjennom liberal økonomisk lovgivning, blir det ekstra viktig å fastholde idealer om måteholdenhet på områder som angår sult og begjær. Seksuelle utskeielser blir i denne sammenhengen en form for ødsling med oppmerksomhet og energi.

Den dominerende seksualmoralen i 20-tallets Sovjet kan dermed synes å være hydraulisk: Det dreier seg om å overføre en gitt mengde energi fra ett område til et annet. Mengden som er i omløp er den samme, men kan altså ta ulike veier. Det politiske spørsmålet blir hvordan man velger å kanalisere denne energien.

Den samme forestillingen finner vi igjen i psykoanalysen: I Freuds mange eksempler på hysteri viser han hvordan fortrengt seksuelt begjær gir seg utslag i kroppslige symptomer hos pasienten.

Heller ikke Kollontaj unnslipper datidens hydrauliske premiss. Også hun gir uttrykk for at seksualitet og kjærlighet er et spørsmål om hvordan vi organiserer denne energien. I «Gi plass til den bevingede Eros!» ser Kollontaj for seg at mindre energi skal gå til egoistiske anliggender, og mer skal gå til kjærlighet til fellesskapet. Den bevingede Eros uttrykker kameratskap og solidaritet snarere enn tilfredsstillelse av seksuelle og kroppslige begjær.

To problemområder

Det er særlig to problemområder som utkrystalliserer seg i lys av det vi med rimelighet kan anta er blant Kollontajs viktigste politiske målsetninger, nemlig «full frigjøring av den arbeidende kvinnen og grunnleggingen av en ny seksualmoral».

Det første området er det forholdet mellom basis og overbygning. I marxistisk teori argumenteres det ofte for at endringer i basis, i produksjonsforholdene, er det viktigste for å oppnå sosial rettferdighet. Det er her klassekampen foregår – det er de materielle forholdene og organiseringen av de produktive kreftene som er avgjørende for hvordan samfunnet vil se ut. Det er dette synet som er bakgrunnen for Lenins kritikk av dem som beskjeftiger seg med spørsmål om kjærlighet og seksualitet. For ham er slike diskusjoner en del av overbygningen – en slags åndelig sfære – som i seg selv ikke kan forandre de urettferdige samfunnsstrukturene.

Hos Kollontaj finner vi derimot en ideologikritisk innstilling til forholdet mellom den materielle og den åndelige sfæren. For henne er forholdet mellom kjønnene og den eksisterende seksualmoralen bestemt av borgerskapet, med andre ord av dem som har den økonomiske makten. Slik påvirker borgerskapets moral selve menneskesinnet, og alle de forestillingene som tas for gitt. Ifølge Kollontaj vil denne moralen leve videre selv etter revolusjonen med mindre venstresiden aktivt arbeider for å endre menneskesinnet og slik fremskape en ny moral. Denne endringen kommer ikke av seg selv:

«For arbeiderklassens ideologer er nå oppgaven å sirkle inn det grunnleggende moralske kriterium som er et produkt av arbeiderklassens spesifikke interesser, og avpasse de framvoksende seksuelle normene etter dette kriteriet.»³⁸

Undertrykking av kvinner, og kontroll over deres seksualitet, er en dyptgripende samfunnsstruktur – også i marxistisk teori. Denne kan vi spore tilbake til Engels og hans påstand om at kvinnekjønnets underordning i familien er det menneskelige samfunnets aller første klassemotsetning. Å gjøre dette problemområdet til et av de mest sentrale anliggende for den revolusjonære bevegelsen, slik Kollontaj forsøkte, gir mening i denne sammenhengen.

Det andre problemkomplekset som gjør seg gjeldende i og med Kollontajs radikalfeminisme, er den nye moralen hun snakker og skriver så varmt om: Hva innebærer egentlig den arbeiderklassens nye seksualmoral?

Utover 20-tallet synes Kollontajs visjoner å minne stadig mer om den rådende NEP-ideologien, der måtehold og avståelse fra seksuelt samkvem er foretrukne idealer. Kollontajs bevingede Eros uttrykker en åndelig kjærlighet til fellesskapet og partiet snarere enn kroppslig eller åndelig kjærlighet til én annen. Solidaritet og kameratskap kommer i førersetet.

Også Lenin uttrykker det samme hydrauliske prinsippet i sin kritikk av kvinnebevegelsen: Gjennom å bry seg om spørsmål som angår seksualitet og samliv kaster kvinnene bort energi som de ellers kunne blitt brukt på politiske spørsmål som – ifølge Lenin – betyr noe.

Man kan spørre seg om ikke denne analysen blir for enkel? Er det virkelig slik at seksuell energi kan omsettes i produktiv energi eller i politisk arbeid? Ut ifra en kapitalistisk logikk virker denne transaksjonen usannsynlig. Det vil heller være snakk om akkumulasjon av merverdi om man overfører økonomiens språk til kjærligheten og seksualitetens domene.

Den samme kapitalistiske – og kanskje også romantiske – forestillingen finner vi i enkelte av Kollontajs passasjer. I 1919 skriver hun f.eks. at «[k]jærligheten er i seg selv en stor skaperkraft: den utvider og beriker sjelen både til den som elsker og den som elskes».³⁹ Denne romantiske ideen om at kjærlighet mellom to mennesker skaper et slags overskudd kan minne om den kapitalistiske økonomiens logikk.

Vi finner også en slik (mindre hydraulisk) idé igjen i 1928, i Kollontajs private nedtegnelser som neppe var ment for offentligheten. Her er det uklart hvem forfatteren skriver til. Kanskje er det hennes franske kollega, og muligens elsker, Marcel Body, hun henvender seg til?

Du vet, før «foraktet» du og jeg kroppen, vi brydde oss ikke om den, «Le stricte nécessaire», og det var det. Vi regnet det som uverdig å behage kroppen. Men nå begynner jeg å forstå at det ikke bare er de intellektuelle, åndelige gleder som har livets rett, men også det å pleie kroppen[.] […] Hva tvang vi ikke tidligere kroppen vår til å utholde! Tretthet, mangel på søvn, måltider som måtte vente[.] […] Og kjærligheten måtte vi alltid rettferdiggjøre som en «en åndelig forbindelse»! … Og fortsatt griper jeg meg selv i å skamme meg over å kaste bort tid på hvile, gymnastikk, spaserturer …»⁴⁰

Hennes egne ellipser kan lede tankene henimot seksuell tilfredsstillelse. Det er problematisk å tilskrive slike personlige notater for stor vekt, all den tid disse ikke har vært tiltenkt offentlig publisering. Det er likevel interessant hvordan passasjen peker på en indre spenning mellom Kollontajs offisielle syn på seksualitet utover 20-tallet – hvor kroppslige gleder må vike for partifellesskapet – og hennes egne opplevelser.

Oppsummert kan vi altså si at det oppstår noen floker når Kollontajs radikale tanker om kjønn og seksualitet skal flettes sammen med marxistisk ideologi anno 1917. Særlig forholdet mellom basis og overbygning melder seg som et problemområde i diskusjoner om hvor vidt og hvor mye man skal prioritere saker som angår kjønns- og seksualmoral. Denne problematikken henger dessuten sammen med synet på arbeiderklassens (seksuelle) energi, der tanken om at fenomener som tilsynelatende ikke angår klassekampen stjeler energi som ellers kunne vært benyttet produktivt og politisk.

Noter:

1 Kollontaj, Aleksandra, «Selvbiografien til en seksuelt emansipert kvinne», Revolusjon og kjærlighet, overs. Ragnfrid Stokke (Oslo: PaxBibliotek, 1977), 138. Jeg er ikke den første som fremhever dette sitatet som spesielt sentralt i Kollontajs politiske prosjekt. Se f.eks. Sørbye, Yngvild, «Forfatter, feminist og diplomat. Kollontaj og den nye moralen», Revolusjon, kjærlighet og diplomati. Aleksandra Kollontaj og Norden (Oslo: Unipub, 2008) eller Lønnå, Elisabeth, «Aleksandra Mikhajlovna Kollontaj», Store Norske Leksikon.

2 Kollontaj insisterte selv på å foreta disse endringene, men i en ny, tysk utgave fra 1970 er det opprinnelige manuskriptet rekonstruert. Det er imidlertid sannsynlig at denne selvbiografien, i likhet med andre nedtegnelser, uttrykker en stor grad av selvsensur. Brev og skildringer av mindre offisiell art som stammer både fra forfatteren selv og fra hennes nærmeste betrodde kan i alle fall tyde på dette. For en mer utførlig diskusjon omkring troverdighet og selvsensur, se Egge, Åsmund m.fl., «Innledning», Diplomatiske nedtegnelser 1922–1930 (Oslo: Res Publica, 2015), 13–83.

3 Se Egge m.fl., «Forord», Diplomatiske nedtegnelser, 5.

4 Sjejnis, Sinovij, Aleksandra Kollontaj. Sider av et liv, overs. Karl Knutsen (Oslo: Falken forlag, 1984), 68. Denne biografien bærer preg av å være nokså tendensiøs: Her kanoniseres Kollontaj i tråd med bestemte marxistiske idealer. Likevel har jeg valgt å referere til denne enkelte steder, men med kritiske bemerkninger der jeg opplever dette som nødvendig.

5 Sjejnis, Aleksandra Kollontaj, 109.

6 Dette betyr ikke at Kollontajs diplomatiske rolle var ubetydelig. Flere steder gir hun lik fullt uttrykk for at hun savner Russland, samt at hun gjerne skulle fått bedre tid til å skrive, og brukt mindre tid på å diskutere sild. Se Sørbye «Forfatter, feminist og diplomat …», 318 om skriveambisjoner og Egge m.fl. «Innledning», Diplomatiske nedtegnelser, 62 om misnøye med arbeidet.

7 Gjengitt i Sørbye, «Forfatter, feminist og diplomat …», 326.

8 Naiman, Eric, «When a Communist Writes Gothic: Aleksandra Kollontai and the Politics of Disgust», Signs, Vol. 2/1 (University Chicago Press, 1996), 26.

9 Rotkirch, Anna, «Rakare, friare, frisakre. Kollontajs vision för kvinnokroppen», Revolusjon, kjærlighet og diplomati, 85.

10 Sinovij, Aleksandra Kollontaj, 137.

11 Kollontaj, «Selvbiografien til en seksuelt …», 129.

12 Sinovij, Aleksandra Kollontaj, 138.

13 Kollontaj, «Selvbiografien til en seksuelt …», 131.

14 Sørbye, «Forfatter, feminist og diplomat …», 339.

15 Kollontaj, «Gi plass til den bevingede Eros!», Revolusjon og kjærlighet, 81.

16 Kollontaj, «Forholdet mellom kjønnene og klassekampen», Revolusjon og kjærlighet, 18.

17 Sinovij, Aleksandra Kollontaj, 22. Dette sitatet er selvsagt også en del av Sinovijs prosjekt for å fremstille Kollontajs personlige utvikling i tråd med forhåndsbestemte idealer.

18 Sinovij, Aleksandra Kollontaj, 119.

19 Kollontaj, «Selvbiografien til en seksuelt …», 112.

20 Gordon, Sam, «Paul Lafargue», Marxists Org, https://www.marxists.org/history/etol/revhist/backiss/vol1/no1/lafargue.html

21 I sin biografi om Kollontaj opphøyer Sjejnis forholdet mellom Kollontaj og særlig Laura Lafargue, hvor han beskriver Laura som «uvanlig vakker», at det oppstod en spesiell kontakt mellom de to, men at den viktigste kontakten først og fremst var «den åndelige», Sjejnis, Aleksandra Kollontaj, 58–59. Slik bidrar forfatteren til å mytologisere forholdet. Antydningene kan leses seksuelt, men det er nok like sannsynlig at de er tatt med for å understreke Kollontajs forbindelse til den marxistiske tradisjonen, da dette synes å være bokens hovedanliggende.

22 Kollontaj, «Første notatbok», Diplomatiske nedtegnelser, 184.

23 Egge m.fl., «Innledning», 27.

24 Begrepet om «den seksuelle krisen» er inspirert av en studie av Greta Meisel-Hess, og diskuteres av Kollontaj i «Kjærlighet og den nye moralen».

25 Engels, Friedrich, «The Book of Revelation», Marxists Org, https://www.marxists.org/archive/marx/works/subject/religion/book-revelations.htm

26 Engels, Friedrich, Familien, privateiendommens og statens opprinnelse, overs. Harald Holm (Oslo: Forlaget Ny Dag, 1970), 61.

27 Engels, Familien, privateiendommens …, 69.

28 Kollontaj, «Forholdet mellom kjønnene og klassekampen», 9.

29 Kollontaj, «Forholdet mellom kjønnene og klassekampen», 11.

30 Kollontaj, «Forholdet mellom kjønnene og klassekampen, 21

31 Kollontaj, «Gi plass til den bevingede Eros!», 103.

32 Naiman, Eric, «Revolutionary Anorexia (Nep as Female Complaint)», The Slavic and East European Journal, Vol. 37, No. 3 (American Assosiation of Teachers of Slavic and East European Languages, 1993), 317.

33 Kollontaj, «Forholdet mellom kjønnene og klassekampen», 23.

34 Zetkin, Clara, «Erindringer om Lenin», Lenin. Frigjøringen av kvinnene, overs. Harald Holm (Oslo: Forlaget Ny Dag, 1970), 117.

35 Zetkin, «Erindringer om Lenin», 122–123.

36 Kollontaj, Aleksandra, «Thesis on Communist Morality in the Spehre of Marital Relations», overs. Alix Holt, Marxists Org, https://www.marxists.org/archive/kollonta/1921/theses-morality.htm

37 Zetkin, «Erindringer om Lenin», 124.

38 Kollontaj, «Forholdet mellom kjønnene og klassekampen», 23.

39 Kollontaj, «Kjærligheten og den nye moralen», 34.

40 Kollontaj, «Femte notatbok», Diplomatiske nedtegnelser, 595. Det aller siste ellipsetegnet er Kollontajs eget.

Det nye spøkelset over Europa er ikke et oppsving for venstresida, men en foreløpig styrking av en nyliberal offensiv med innstrammingspolitikk. Innholdet er høy arbeidsløshet og velferdskutt, angrep på faglige rettigheter og svekking av fagbevegelsen. Dette gir nedtur for sosialdemokratiet, økt fremmedfrykt og rasisme samt framveksten av høyrepopulistiske og høyreekstreme bevegelser ­og partier.

Roy Pedersen er leder av LO i Oslo. BAMA-linja er vedtatt i LO i Oslos representantskap. Denne artikkelen og begrunnelsene står for egen regning. Forfatteren mottar gjerne kommentarer. roy.pedersen@lo-oslo.no

Allerede her er det mulig å miste pusten. Men for venstresida og tillitsvalgte i fagbevegelsen er utfordringen nå å utvikle en strategi som kan motvirke dette i eget land og på sikt åpne opp for en mer demokratisk utvikling. Intet mindre.

En slik faglig strategi betyr både en politisk og en faglig kamp. Fagbevegelsen må være en sjølstendig kraft på venstresida. Vi trenger egne analyser og krav, være partipolitisk uavhengig, men ikke politisk nøytral. For å komme dit må vi utvikle en strategi med utgangspunkt i hvordan fagbevegelsen er og ikke ut fra hvordan den burde være. Sistnevnte fører kun til isolasjon og sekterisme.

BAMA-linja er en ramme for egne analyser, standpunkter og krav. Bokstavkombinasjonen er forkortelse for fire viktige strategielementer. Bokstaven B står for å bekjempe H/FrP-regjeringa og høyrepolitikk ved å bidra til et politisk alternativ. Bokstaven A betyr å avvise aggressive arbeidsgiverforeninger og arbeidsgiveres angrep på og undergraving av landsomfattende tariffavtaler. Bokstaven M står for å motvirke høyredreining av Arbeiderpartiet og øvrig arbeiderbevegelse og den siste A-bokstaven står for å aktivisere fagbevegelsen – BAMA.

Bekjempe H/FrP-regjeringa og høyrepolitikk

H/Frp-regjeringa er den mest nyliberale og høyreorienterte i nyere tid. Derfor er det ille at den fortsetter. Høyre og FrP har svekket faglige rettigheter og velferdsordninger, kuttet skatten for de rike, kuttet i arbeidsløshetstrygd og uføretrygd. De har godtatt høy arbeidsløshet og mener at markedet alene skal skape nye klimajobber. I tillegg privatiseres jernbanen og annet statlig eierskap. Økt innflytelse fra storkapitalen presses fram i jordbruk og fiske. På toppen kommer kommunereform, regionreform og politireform som et ledd i sentralisering og nedbygging av velferdstilbud samt en tilrettelegging for økt konkurranseutsetting og privatisering av velferd.

Alt dette ligner europeisk høyrepolitikk og er i Brysselsk ånd, men den tilpasses norsk økonomi og vårt politiske styrkeforhold. Mange fortrenger at denne politikken ikke ville vært mulig uten støtte fra KrF og Venstre.

BAMA-linja var utgangspunktet for vår valgkamp. LO i Oslos hovedparole var «Velg side for nytt flertall». Vi fokuserte ikke kun på å bruke stemmeretten, siden vi ikke mener at det er likegyldig om man f.eks. stemmer Frp eller AP. Vi oppfordret til å stemme på enten Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt eller Senterpartiet.

Et viktig krav var å ta tilbake reverseringen de borgerlige har gjort av arbeidsmiljølov og tjenestemannslov. Videre at dagens bemanningsbransje må forbys og begrenses til vikarer fordi den fremmer sosial dumping og annen arbeidslivskriminalitet, undergraver faglige rettigheter og organisering. Vi støtter kampen mot velferdsprofitørene fordi milliarder som er ment for velferd, havner i private lommer og fordi velferdsprofitører undergraver like lønns- og arbeidsvilkår. I tillegg tok vi opp boligspekulasjon og kampen for ikke-kommersielle utleieboliger.

Vår linje er annerledes enn det som ble presset igjennom på LO-kongressen om at hovedproblemet er den sittende H/Frp-­regjeringa og at svaret er forsterket støtte til Arbeiderpartiet. Verken EØS eller økt arbeidsgiveraggressivitet ble framhevet som store utfordringer.

Avvise undergraving av landsomfattende tariffavtaler

En slik analyse er helt feil. Dagens EU/EØS er institusjoner som fremmer nyliberalisme som løsning på en kapitalisme i krise. EUs traktater forbyr sosialdemokratisk motkonjunkturpolitikk. I Europa er virksomheter og arbeidsgiverorganisasjoner i ferd med å trekke seg fra klassekompromisset/den sosiale modellen og å gå til kamp mot fagbevegelsen. Dette får aktiv støtte fra EU-kommisjonen og de fleste regjeringer, inkludert der sosialdemokratiene styrer eller deltar. I Tyskland tjener hver femte arbeider under 10 euro per time. Hvis ikke LO vil forsvare kongressvedtaket om at «norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EUs regler», vil EU/EØS presse på oss stadig mer høyrepolitikk.

NHO stiller seg i spissen for å bruke EØS-avtalen mot landsomfattende tariffavtaler.

Ett eksempel er omkampen om hvorvidt reise, kost og losji ligger innenfor det som kan allmenngjøres av tariffavtaler. Saken skal opp i kommende tariffoppgjør og ESA er dermed gjort til overdommer for norske tariffavtaler.

Et annet eksempel er bryggesjauernes krav om tariffavtale i Holship som ble erklært ulovlig av Høyesteretts flertall. Dette fordi den var uforenlig med EØS avtalens krav om fri etableringsrett. I begge de nevnte tilfellene plasserte NHO-advokaten seg til høyre for statsadvokaten.

Mens LO og NHO drar til ILO i Geneve for sammen å legge fram den norske modellen, er toneangivende arbeidsgiverforeninger i gang med å undergrave den på hjemmebane.

Anne Karin Bratten i Spekter har tatt til orde for å fjerne AFP i tariffavtalene. Spekter avviste kollektive forhandlinger om arbeidstid i historiens lengste legestreik som endte med tvungen lønnsnemnd. Vibeke Madsen i Virke kalte LO bakstreversk fordi seks av LOs lokalorganisasjoner 20. mars gjennomførte en markering foran Stortinget, med hovedparolen «Stopp regjeringas svekkelse av faglige rettigheter». Nylig tok både NHO og Virke til orde for en slanking av tariffavtalene. Hensikten er at lokale avtaler (uten streikerett) kan markedstilpasse faglige rettigheter. NHO krevde nylig forbud mot at fagforeninger og LOs lokalorganisasjoner kan gjennomføre politiske streiker. Både Virke og NHO ønsker utredet lovbestemt minstelønn begrunnet med at tariffbestemte minstelønninger er for høye og fordi lønnskonkurransen blant lavlønte er for liten.

Det borgerlige stortingsflertallets reversering av Arbeidsmiljøloven fikk støtte fra Spekter, Virke og NHO. Arbeidsgiverorganisasjoner støtter også skattekutt, privatiseringer og til dels velferdskutt. Typisk var det at Virke i valgkampen advarte mot reversering av Arbeidsmiljøloven og at NHO mente ordet profitør kun kan brukes om krigsprofitører. Enkelte arbeidsgiverorganisasjoner ser seg ikke tjent med å fjerne seg fra det norske klassekompromisset, men disse holdningene svekkes.

I tillegg merker vi at aggressive arbeidsgivere oftere enn før møter krav om tariffavtaler med skepsis og motstand. Norsk Sykepleierforbund streiket i mer enn fire måneder for å få tariffavtale med Kreftforeningen. Polske ansatte i Norse Production streiket seg til tariffavtale til tross for at de underveis ble undergravd av streikebrytere fra bemanningsbransjen. Avgjørende for seier var Industri Energis varsel om sympatistreik. Flere krav om tariffavtale oppgis lenge før det kommer til riksmekleren.

Kampen for tariffavtaler vil i økende grad kreve solidaritet på tvers av forbund og fagforeninger. Sympatiaksjoner må planlegges allerede når tariffavtaler kreves, spesielt der vi står svakt fra før. Hovedavtalen må endres slik at avgrensa sympatiaksjoner enklere kan benyttes.

Fagbevegelsens hovedutfordring er at en borgerlig regjering, aggressive arbeidsgiverorganisasjoner og arbeidsgivere i praksis ser på landsomfattende tariffavtaler og velferdsordninger som trusler mot konkurranseevnen. Derfor brukes konkurranseutsetting og privatisering, sosial dumping, bemanningsbransjen og EØS-avtalen for å undergrave lov- og avtaleverk. Fagbevegelsen begår en stor feil dersom man fortsatt fokuserer på at det er den borgerlige regjeringen som alene er hovedproblemet.

Uteblir den prinsipielle og konkrete kritikken av arbeidsgiverforeningers nye linje vil de få økt støtte i media og stadig flere arbeidsgivere vil følge «NHO-linja». En allianse mellom den politiske høyresida og aggressive arbeidsgiverforeninger kan vinne fram.

Motvirke høyredreining av Arbeiderpartiet og øvrig arbeiderbevegelse

Et utviklingstrekk i europeisk politikk er svekkingen av sosialdemokratiene. Ved årets ­parlamentsvalg i Holland, Frankrike og Tsjekkia falt sosialdemokratene ned på 6–7 prosent av stemmene. Stoltenberg-regjeringas nyliberale politikk ga kun 24,3 prosent oppslutning ved valget i 2001. Årets stortingsvalg har justert Arbeiderpartiet ned til samme nivå som de danske og svenske søsterpartiene.

Arbeiderpartiet har programfestet flere forslag til et mer seriøst og organisert arbeidsliv. Løftet om å fordoble fagforeningsfradraget og lettere adgang til allmenngjøring av tariffavtaler er et ønske om å styrke fagbevegelsen. Ikke alle sosialdemokratiske partier i Europa går inn for det.

Andre av Arbeiderpartiets politiske initiativ gå i motsatt retning. Partiet drev igjennom en pensjonsreform med tverrpolitisk støtte, hvor de negative virkningene for mange fagorganiserte komme stadig klarere fram. Arbeiderpartiet slutter seg til institusjoner som fremmer høyrepolitikk og aksepterer prinsippene i EØS-avtalen. Partiet stemmer normalt for alle nye EU-direktiv. Det vises liten interesse for å følge opp LOs krav om at tariffavtaler, og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang framfor EUs regler.

Partiet stemte for H/Frp-regjeringas artikkel 19 etter forhandlinger med EU, som gir økt press på norsk landbruk. Blir det noe TISA-avtale, vil den høyst sannsynlig få Arbeiderpartiets stemme.

En tilpasning til en nyliberal politikk fører til at partiet går inn for noe av det Høyre og FrP prinsipielt vil ha. Derfor er Arbeiderpartiet uklare når det gjelder borgerlig reversering av arbeidstidsbestemmelsene i Arbeidsmiljøloven, offentlig pensjon og profitt i velferden.

Et uklart parti skaper usikre velgere. Fra LO-hold oppsummeres det med at valgbudskapet ikke nådde fram. Kan hende var det omvendt. Budskapet nådde fram, men det var så uklart at 87 000 som sist gang stemte på Arbeiderpartiet, denne gang valgte å sitte på gjerdet ifølge opplysninger fra LO.

Aktivisere fagbevegelsen

Etter den vellykkede generalstreiken mot forverringer av Arbeidsmiljøloven, 28. januar 2015, var det ingen ny landsomfattende mobilisering mot H/Frp-regjeringa, med unntak av 1.mai-markeringene. Denne passiviteten har svekket LOs innflytelse og gjort det enklere for det borgerlige stortingsflertallet å vinne fram.

Fagbevegelsen utvikles i retning av færre og større forbund og fagforeninger. Dette bidrar til sentralisering og regionalisering av fagbevegelsen. Hovedtanken er at et sentralt apparat kan handtere en stadig økende bunke tvisteprotokoller, utvikle en serviceorganisasjon, øke satsingen på nye forsikringsordninger og LO Favør. Modellen utvikler et byråkrati av ansatte som på forbundets vegne vil styre og kontrollere organisasjonen. Resultatet er passivisering både på klubb- og foreningsnivå. Medlemmer blir til «klienter» framfor fagforeningsrepresentanter.

I det ytre er det fortsatt sånn at lov- og avtaleverk og partssamarbeid består. Dette sammen med bygging av fagbevegelsen «oppover» tar fokuset vekk fra det økende presset på fagforeninger, klubber og tillitsvalgte på arbeidsplassene.

I virksomhetene innføres en aggressive HR-linje som motarbeider og svekker de tillitsvalgte. I kommunal og statlig sektor heter det «New public management». Arbeidsgiverforeninger inntar en mer nonchalant holdning til lov- og avtaleverk. Tolkningen av lov- og avtaleverk flyttes ned i den enkelte virksomhet og til arbeidsgivers favør. Tillitsvalgte tvinges til å gi etter. Dette forsterker arbeidsgiverkrav om å svekke bestemmelser i landsomfattende tariffavtaler. Oppløsningstendenser av det organiserte arbeidslivet er hovedårsaken til denne utviklingen og som er kommet lengre enn mange er klar over.

Betydning av LOs lokalorganisasjoner øker. Med unntak av Fagforbundet er disse den eneste «fagforeningsrepresentanten» som er tilstede i en rekke byer. LOs lokalorganisasjoner er, utenom LO sekretariatet, det eneste stedet der fagorganiserte fra privat, tjenesteytende, kommunal og statlig sektor møtes. Dette bidrar til diskusjoner, kunnskap, solidaritet og felles krav som vitaliserer og styrker fagbevegelsen.

Med unntak for LO i Oslo vedtok kongressen å åpne opp for at forbundene får økt styring og kontroll med LO lokalt via et regionalt kontrollapparat. Hvordan det blir i praksis gjenstår å se. LOs lokalorganisasjoner har nettverksorganisering som uansett vil fortsette.

LO i Oslos arbeidsparole er at fagbevegelsen i alle ledd må erstatte administrering, styring og kontroll med organisering, skolering, aktivisering og ledelse.

Vi vil en fagbevegelse som er for økt rekruttering, aktivt slåss for nye tariffavtaler og framfor alt driver med organisasjonsbygging. Det handler om organisatorisk og politisk skolering, utvikling av sjøltillit og å stå sammen for økt kollektiv styrke.

Tillitsvalgte som sammen med medlemmene vil bruke lov- og avtaleverk aktivt har krav på støtte fra topp til bånn i fagbevegelsen.

Vi vil en fagbevegelse som fremmer egne krav og aktivisering for å få flertall for retten til arbeid, faglige rettigheter, rettferdig pensjon, offentlig velferd og klimatiltak.

Initiativ både innenfra og utenfra vil bidra til at fagbevegelsen inntar en pådriverrolle. Eksempler er «Gjenreis AFP – Rettferdig pensjon», «Forsvar offentlig pensjon», «Broen til framtiden», «Stans velferdsprofitørene» og organisasjonen Nei til EU.

Vi vil en fagbevegelse som bygger allianser med partier, fagbevegelse utenom LO og andre interesseorganisasjoner. Det trengs et fagligpolitisk samarbeid, med dette må utvides fra ett til flere partier og der fagbevegelsen inntar en selvstendig pådriverrolle. Denne prosessen er allerede i gang flere steder lokalt, inkludert egne krav til partiene ved valg.

Vår BAMA-linje er en erkjennelse av at bare å vedta krav ikke er nok. Og at det trengs noe mer enn bare det å støtte små og store kamper.

Denne artikkelen diskuterer forholdet mellom norsk arbeider­bevegelse og den unge sovjetstaten fra 1917 til Norges tilslutning til NATO i 1949.

Per Medby er redaksjonsmedlem i Gnist og leder av Rødt Grünerløkka. Foto: Nasjonalbiblioteket

I stor grad vil jeg basere meg på protokoller fra DNAs landsmøter, som faktisk ble ført som fullstendige referater, samt tre artikler som drøfter forholdet mellom norsk arbeiderbevegelse og den russiske revolusjonen /Sovjetunionen¹. Formålet med artikkelen er å vise hvordan arbeiderbevegelsen den gangen vurderte Russland, som fra 1922 het Sovjetunionen².

Bakgrunn: Linjekamp i norsk arbeider­bevegelse og første verdenskrig

I norsk arbeiderbevegelse hadde det i noen år pågått en politisk linjekamp. Striden sto om veien til sosialismen skulle skje parlamentarisk eller gjennom masseaksjon. Opposisjonen var ikke antiparlamentarisk i den forstand at den var mot å stille til valg, men gikk mot det de kalte «hyperparlamentarisme» som la all vekt på det parlamentariske arbeidet. Trass i ulikt syn på taktikk og strategi, ønsket begge fløyer sosialisering av de viktigste produksjonsmidlene.

Den første verdenskrigen som hadde brutt ut i 1914, gjorde sterkt inntrykk. Da krigen brøt ut gikk de sosialdemokratiske partiene i de krigførende landa inn for krigsdeltakelsen med unntak av det russiske³. I det antimilitaristiske DNA var motstanden mot krigen sterk. I sin åpningstale på landsmøtet i 1915 sa partiets formann (som det het den gangen) Christian Holtermann Knudsen: «Naar Det norske Arbeiderparti i dag åpner sitt landsmøte, er det under ganske særegne forhold som ingensinde tidligere. Ute i de store land synes verden at være omskapt til en galeanstalt. I over ni måneder har der nu derute foregaat massemyrderier av den mest gruoppvekkende art».⁴

Med første verdenskrig som bakgrunn ble den norske arbeiderbevegelsen sterkt inspirert av det som skjedde i Russland fra februarrevolusjonen i 1917 og utover. Aktivismen var økende og aksjonsdagen mot dyrtid 6. juni 1917 var en stor suksess. Nesten samtlige LO-medlemmer deltok i endagsstreiken, og også mange andre, om lag 300 000 til sammen. Dette ville neppe skjedd uten meldingene fra øst i følge Bjørgum.⁵ Seinere dette året vant imidlertid den forsiktige fløyen fram på ny og opposisjonen led nederlag på LO-kongressen.

Med Oktoberrevolusjonen fikk imidlertid opposisjonen vind i seilene. I Trondhjem uttalte Arbeiderpartiet enstemmig sin varmeste sympati for den russiske revolusjonen og sluttet seg til krav fra Bergens- og Kristianiaarbeiderne om at Norge måtte anerkjenne den sosialistiske regjeringa i Russland. På et massemøte i Trondhjem kalt inn på et par timers varsel kl. 20 den 6. desember møtte 4000 fram.⁶ Argumentet var at hvis arbeiderne kunne ta makten i Russland, kunne det samme skje i Norge. Arbeiderrådsideen spedte seg raskt og sterkt i norsk arbeiderbevegelse. Også soldatråd ble danna slik at militæret skulle bli mest mulig ubrukelig til å slå ned arbeiderbevegelsen. ⁷

Tranmæl godtok bolsjevikenes oppløsning av den grunnlovgivende forsamlinga i januar 1918⁸ og foretrakk på den tida rådsideen framfor parlamentarisme som virkemiddel for å bygge sosialismen. Her var han nok inspirert av Lenin som framholdt at rådsrepublikken var mye mer demokratisk enn parlamentarismen.

Den revolusjonære fløyen vinner fram i DNA

Impulsene østfra bidro vesentlig til at opposisjonen vant fram og fikk flertall i DNA på landsmøtet i 1918. I kjølvannet av første verdenskrig fulgte en bølge av revolusjonsforsøk og kontrarevolusjonær vold over store deler av Sentral-Europa. I denne situasjonen ble Komintern etablert i Moskva våren 1919, som et forsøk på å samordne revolusjonsbestrebelsene internasjonalt. Bare de russiske bolsjevikene lyktes imidlertid med å forsvare seg når kontrarevolusjonære krefter slo tilbake. I 1919 vedtok DNA med overveldende flertall på et ekstraordinært landsmøte å melde seg inn i Komintern.

Sympatien med den russiske revolusjonen var utbredt i hele den norske arbeiderbevegelsen. Dette kom konkret til uttrykk ved kraftfull mobilisering mot den vestlige intervensjonspolitikken overfor det revolusjonære Russland. Norge var det eneste landet i Europa der det var effektiv generalstreik mot denne politikken. Den vellykka generalstreiken mot den vestlige intervensjonspolitikken fant sted 21. juli 1919.⁹

Hendelsene i Russland hadde også virkninger langt utenfor arbeiderbevegelsens rekker. Det er sannsynlig at også de borgerlige partiene ble påvirket av revolusjonstrusselen da de gikk med på å endre valgsystemet fra etmandatskretser, med valg i to omganger slik at de borgerlige partiene kunne hindre sosialistkandidaten å bli valgt, til et forholdstallsystem. De gikk også med på åttetimersdagen.

I 1920 vant den radikale fløyen fram også i LO. På DNAs landsmøte samme år skjedde en ytterligere styrkeforskvning i revolusjonær retning. Både prinsipprogram og arbeidsprogram ble radikalisert. Flere oppfattet at verdensrevolusjonen sto like rundt hjørnet. På landsmøtets åpningstale sa Kyrre Grepp at «Arbeiderklassen har seiret i Russland. Den vil komme til at seire i alle land. Verdensrevolutionen kan sinkes. Stanses kan den ikke.» ¹⁰ Landsmøtet vedok med 285 mot 32 stemmer at: «I en revolutionær epoke blir det nødvendig for arbeiderklassen at skape sine egne organer for overtagelsen av den politiske magt. Paa arbeidslivets, raadssystemets grund maa der bygges organer og en forfatning, som svarer til den revolutionære situation og lægger den hele samfundsmagt i hænderne paa de revolutionære kræfter – haandens og aandens arbeidere.»¹¹ Dette må sies å være klart inspirert av den russiske revolusjonen. Også i Norge var dette en periode med intensivert klassekamp og stor streikeaktivitet, og utsiktene til revolusjon framsto ikke fjernt for alle.

Partisplittelser om forholdet til Komintern

Komintern vedtok på sin kongress i 1920 de såkalte Moskvatesene. Da tesene ble vedtatt, hadde det gått tre turbulente år siden Oktoberrevolusjonen. Det som ofte er omtalt som «Den russiske borgerkrigen » var ikke bare en borgerkrig mellom «de røde», bolsjevikene og deres allierte, og «de hvite». I tillegg intervenerte samtlige av datidas vestlige stormakter. I lys av dette må Moskvatesene betraktes. Tesene var basert på en nært forestående verdensrevolusjon der den internasjonale klassekampen var på vei inn i en borgerkrigstilstand.¹²

Tesene fikk til å begynne med stor støtte i DNA. Opposisjonen som gikk mot tesene, mente at revolusjonen i Norge ikke var nært forestående. De mente videre at de russiske erfaringene ikke kunne overføres til Norge.

Det sosialdemokratiske mindretallet visste at de ville tape på landsmøtet i 1921, og gikk derfor ut av partiet og stiftet Norges Sosialdemokratiske Arbeiderparti (NSA) allerede før landsmøtet fant sted. Radikaliseringa som hadde foregått etter den russiske revolusjonen hadde slått inn også blant sosialdemokratene. I prinsipprogrammet for det nye sosialdemokratiske partiet het det at partiet ville ha «en socialistisk omdannelse av det nuværende økonomiske system», ved at «den kapitalistiske stat avløses av et socialistisk samfund» og at partiet og fagbevegelsen sin kamp skulle fremme «en hurtig socialistisk utvikling». Det nye partiet var heller ikke negativt til den unge Sovjetstaten som sådan. Michal Puntervold, som ble valgt til nestleder på landsmøtet i 1921, stilte seg for eksempel positiv til den russiske revolusjonen.¹³

DNAs landsmøte i 1921 ga tilslutning til Moskvatesene, og partiet fortsatte som avdeling av Komintern. I Kominternperioden var det imidlertid uenighet mellom Komintern og DNA om flere forhold. For eksempel ville DNA beholde det kollektive medlemskapet fagforeningene den gang hadde i partiet, mens Komintern krevde et kaderparti basert på individuelt medlemskap. Det var også uenighet om religionsspørsmålet, hvor DNA ikke ville drive ateistisk agitasjon. DNA ville generelt ha større sjølstendighet overfor Komintern.

På landsmøtet i november 1923 la Eksekutivkomiteen (EKKI) i Komintern fram et forslag som gïkk ut på at landsmøtet skulle ta avstand fra bestemmelser som sto i motsetning til Komintern. Flertallet avviste Kominterns ultimatum. EKKIs representant erklærte at flertallet hadde stilt seg selv utenfor Komintern. Mindretallet reagerte ved å marsjere ut av landsmøtesalen. De etablerte dagen etter det nye Norges Kommunistiske Parti (NKP) som norsk avdeling av Komintern. At NKP hadde et positivt syn på Sovjetunionen gjennom hele sovjetepoken, også etter at Komintern ble oppløst, er er lite nytt og oppsiktsvekkende. Forholdet mellom NKP og Sovjet behandles derfor ikke i resten av artikkelen.¹⁴

DNAs forhold til Sovjet 1923–1939

DNA kalte seg fortsatt kommunistisk de første årene etter at partiet hadde gått ut av Komintern. Ungdomsorganisasjonen ble kalt Venstrekommunistisk Ungdomsfylking. Utover i 1920-åra kom arbeiderbevegelsen mer på defensiven og den russiske revolusjonen spredte seg ikke til Vest-Europa. I 1927 ble DNA og NSA partiet slått sammen, men partiet hadde revolusjon på prinsipprogrammet lenge etter dette, faktisk helt fram til 1939. Mange av de som brøt ut og etablerte NKP, vendte seinere tilbake til DNA, blant dem Moskvatesenes ledende forsvarer Olav Scheflo.

DNA gikk heller ikke tilbake til den Sosialistiske Internasjonalen med det første. Helt til 1938 valgte partiet å markere en posisjon mellom den kommunistiske og den sosialdemokratiske internasjonalen. En tilsvarande mellomposisjon inntok LO i forhold til internasjonale forbindelser. Først i 1935 gikk LO inn i den sosialdemokratiske Amsterdaminternasjonalen.

DNA hadde lenge etter partisamlinga sans for Sovjetunionen som et systemalternativ til kapitalismen i vest. Femårsplanene vakte stor interesse. For mange i den norske arbeiderbevegelsen framsto den sovjetiske planøkonomien som et lysende alternativ til en kriseridd kapitalisme med massearbeidsledighet og Sovjetunionen framsto også som et bolverk mot den framvoksende fascismen. Velferdsreformene i Sovjet ble også sett på med interesse.

På DNAs landsmøte i 1933 ble et avsnitt om forholdet til Sovjetunionen vedtatt tatt inn i prinsippprogrammet: «Kampen mellem finans- og arbeidsgiver veldet på den ene side og det arbeidende folk på den andre, eller mellem kapitalisme og socialisme, går i nutiden sin gang i alle kapitalistiske land. Fremgang eller tap for arbeidermakten i et land virker inn på arbeidernes stilling i de andre land. Partiet følger derfor den russiske arbeiderklasses forsøk på å bygge op et socialistisk samfund med den største opmerksomhet. Da sovjetmaktens nederlag vilde være et nederlag for hele verdens arbeiderklasse, vil partiet bekjempe all kapitalistisk blokade-, invasjons- og sabotasjepolitikk like overfor det nye samfund. Partiet vil støtte den russiske arbeiderklasse i dens opbyggingsarbeide og søke å utvide de kulturelle og økonomiske forbindelser med Sovjet-Samveldet, men vil samtidig fremheve at vi må bygge på de historiske, økonomiske og sociale forutsetninger som er til stede her i landet.»¹⁵ Partiet var altså fortsatt positivt innstilt til Sovjetunionen, men påpekte at bygging av sosialismen i Norge må basere seg på norske forhold.

I 1935 ble DNA et regjeringsparti. På landsmøtet i 1936 er fortsatt synet på Sovjet positivt og redselen for et angrep på Sovjet stor. I formann Oscar Torps åpningstale het det at: «På den annen siden har vi kunnet merke, at Sovjet-Samveldet, som tidligere var satt op som det store skremmebillede, står bedre i den offentlige opinion enn før. I Sovjet kan en peke på positive fremskritt i økonomisk og social opbygging i de år, hvor den øvrige verden gikk tilbake. Den ophissende kampanje mot Sovjet-Samveldet virker ikke lenger.» ¹⁶ I 1936 vedtok landsmøtet også enstemmig å utvide informasjonsvirksomheten og å styrke kulturkontakten med Sovjetunionen:

«Landsmøtet henstiller til Arbeidernes Oplysningsforhund å fortsette og utvide sitt arbeide for å spre kunnskap om Sovjet-Samveldet og peker spesielt på følgende opgaver:

1. Samle og bearbeide mest mulig pålitelige ­og utførlige oplysninger om stillingen og utviklingen i Sovjet-Samveldet og formidle dette stoff til arbeiderpressen og arbeider-organisasjonene.

2. Organisere studiereiser og feriereiser til Sovjet-Samveldet.

3. Forestå formidling av russisk film.

4. I samarbeide med partiets forlag utgi litteratur fra og om Sovjetsamveldet.

5. Arrangere utstillinger som belyser utviklingen i Sovjet-Samveldet.»¹⁷

Den kraftige tilstramminga i Sovjetunionen med bl.a. Moskvaprosessene fra 1936 førte til uenighet i norsk arbeiderbevegelse. NKP støttet prosessene. DNA var delt i synet på prosessene. Deler av partiet gikk ut mot prosessene, bl.a. Olav Scheflo.¹⁸ Partiets toneangivende personer med Tranmæl i spissen hadde et først et vaklende syn. Fra årsskiftet 1937/1938 stilte de seg imidlertid klart fordømmende.¹⁹

1939–1949: Ny verdenskrig og NATO

Før DNAs landsmøte i november 1939 hadde det skjedd store rystelser i verden. I august hadde Sovjetunionen inngått en ikke-angrepspakt med det nazistiske Tyskland. I september angrep Tyskland Polen og Den andre verdenskrigen brøt ut. På dette landsmøtet var det for første gang flere talere som uttalte seg entydig negativt om Sovjetunionen. Avsnittet om solidaritet med Sovjetunionen ble tatt ut av prinsipprogrammet, noe som ikke var helt ukontroversielt. Flere delegater ønsket at punktet skulle stå, blant dem Eyvind Dahl fra Stavanger som i flere landsmøter hadde ledet an i en venstreopposisjon, og streikelederen på Menstad, Arthur Berby fra Telemark.²⁰

Det sovjetiske angrepet på Finland i slutten av november 1939 medførte at Sovjetunionen kom i vanry i store deler av DNA. Fra nå av var det slutt på at sovjetsystemet ble holdt fram som noe positivt som måtte forsvares fordi det representerte et alternativ.²¹ Mens Finlandskrigen pågikk, var det en sterk stemningsbølge mot både Sovjet og NKP i norsk arbeiderbevegelse.²²

Etter Sovjetunionens store krigsinnsats snudde dette, og landet fikk på ny stor sympati. Sammenslåing mellom DNA og NKP ble også vurdert i 1945.²³ Sambandet Norge-Sovjetunionen hadde like etter krigen hele Arbeidarpartiets ledelse som medlemmer. NKP gjorde også et brakvalg ved stortingsvalget 1945, med 11,9 prosent oppslutning.²⁴

Sympatien ble denne gangen svært kortvarig. Den kalde krigen brøt ut, og Norge tok plass på vestlig side etter en kort periode med brubyggingspolitikk. Einar Gerhardsens Kråkerøytale i februar 1948 var startskuddet på en antikommunistisk kampanje.

På landsmøtet i 1949 ble spørsmålet om innmelding i NATO tatt opp uten at saka var sendt ut til partilaga på forhånd slik vanlig var i store saker. NATO-motstanderen Olav Oksvik (tidligere NSA-er) protesterte mot framgangsmåten og foreslo at saka måtte utsettes. Da utsettelsesforslaget bare fikk 35 stemmer (mot 329) trakk han imidlertid forslaget, og et enstemmmig landsmøte ga dermed sin tilslutning til NATO-medlemskapet.²⁵

Partiets første statsminister Christopher Hornsrud gikk (i motsetning til Tranmæl, Torp og Gerhardsen) mot både NATO-medlemskapet og fraværet av sosialisme i DNAs nye politikk etter 1948–49. Han påpekte i et inervju på sin 100-årsdag i 1959: «Vårt samfunn har vel ikke utviklet seg noe i sosialistisk retning. Sosialisme må bygge på erobring av produksjonsmidlene. Vi har utbygget velferdsstaten, men den er ikke sosialistisk.»²⁶

Oppsummering

Sympatien for den russiske revolusjonen var stor i norsk arbeiderbevegelse i den første perioden som her er diskutert. Det som skjedde i Russland, var en stor inspirasjon. Rådsideen som sto på DNAs program i noe ulike varianter i nesten hele mellomkrigsperioden er et eksempel på det.

Men, også etter at DNA gikk ut av Komintern, var vurderingene av Sovjet overveiende positive, men gikk i mindre grad inn for å kopiere politikken som ble ført der.

Først på slutten av 30-tallet tok det overveiende positive synet på Sovjetunionen slutt i DNA. Etter et kort sovjetvennlig blaff som følge av Sovjetunionens krigsinnsats, gikk Norge inn på Vestens side i den kalde krigen.

Noter:

1 Disse tre artiklene er Jorunn Bjørgum (2017): «Det knaker i det gamle samfunns fuger og baand – Martin Tranmæl og den russiske revolusjon», Arbeiderhistorie, 21, 1–2017, s. 43–63, Eirik Wiig Sundvall (2017): «Arbeiderpartiet og klassekrigen- Striden om Moskvatesene i 1920 i en internasjonal kontekst», Arbeiderhistorie, 21, 1–2017, s. 65–83 og Hallvard Tjelmeland (2017): «Arbeidarpartiet, bolsjevikpartiet og Sovjetstaten 1917-1991», Arbeiderhistorie, 21, 1–2017, s. 85–105

2 Mine vurderinger av forholdene i Sovjet (eller Norge) i denne perioden er ikke tema for artikkelen.

3 Begrepet sosialdemokratisk hadde den gangen en svært forskjellig betydning fra i dag. På denne tida kalte alle sosialister seg sosialdemokrater (både revolusjonære og reformister). Også begrepene demokrati og diktatur ble brukt på en annen måte enn i dag.

4 Det Norske arbeiderparti: Protokoll over forhandlingerne paa det 22. landsmøte i Trondhjem, fra 22. til 26. mai 1915, s.5.

5 Bjørgum (2017), s. 50.

6 Bjørgum (2017), s. 54.

7 Bjørgum (2017), s. 58.

8 «Det proletariske demokratiet er ein million gonger meir demokratisk enn noko borgarleg demokrati. Sovjetmakta er ein million gonger meir demokratisk enn den mest demokratiske borgarlege republikken.», Lenin i «Den proletariske revolusjonen og renegaten Kautsky.», bd. 10, s.53, Lenin – verker i utvalg , Oktober, 1977.

9 Tjelmeland (2017), s. 87.

10 Det Norske arbeiderparti: Protokoll over forhandlingerne paa det 24. ordinære landsmøte 22– 25. mai 1920, s. 4.

11 Det Norske arbeiderparti: Protokoll over forhandlingerne paa det 24. ordinære landsmøte 22–25. mai 1920, s. 63.

12 Bakgrunn for Moskvatesene og striden rundt tesene gjengis bare helt summarisk her. For en mer omfattende drøfting vises det til Wiig Sundvall (1920), s. 65-83, og referansene der.

13 Tjelmeland (2017), s. 86–87.

14 For mer om forholdet mellom NKP og Sovjetunionen viser jeg til Åsmund Egge og Terje Halvorsen (2002): «…kriteriet på en kommunist er hans forhold til Sovjetunionen – De norsk-sovjetiske partirelasjoner 1917–1991», Arbeiderhistorie, 2002, s. 9–31, og referansene der.

15 Det norske Arbeiderparti, Protokoll fra ­landsmøtet 1933, s. 30.

16 Det norske Arbeiderparti, Landsmøte 1936, Protokoll, s.26.

17 Det norske Arbeiderparti, Landsmøte 1936, Protokoll, s.117.

18 Inge Scheflo (red.): «Olav Scheflo som ­politiker og menneske», s. 123–139 (lederartikler i avisa ­Sørlandet), Tiden, 1974.

19 Tjemeland (2017), s. 91.

20 Det norske Arbeiderparti, Landsmøte 1939, Protokoll.

21 Tjemeland (2017), s. 94.

22 Dag Solstads roman i krigstrilogien Svik – Førkrigsår illusterer stemingsbølgen godt.

23 Det norske Arbeiderparti, Landsmøtet, 31. august–2. september 1945.

24 Tjelmeland (2017), s. 95.

25 Det norske Arbeiderparti, Landsmøtet 1949, Protokoll, s. 189–190.

26 Intervju i Orientering i forbindelse med hans 100-årsdag 1959.

I forrige nummer av Gnist (nr. 3/2017) prøvde jeg å vise hvordan andre bok av Kapitalen utfyller analysen av kapitalismen i første bok. Jeg unnlot imidlertid da å si noe om den siste tredjedelen av andre bok, kapittel 18–21, som egentlig utgjør et emne for seg. Marx kalte det «reproduksjonen og sirkulasjonen av samfunnets totalkapital». Ofte kalles det bare reproduksjonsskjemaene.

Problemet

Det vanskelige problemet Marx tar for seg i disse fire kapitlene, er hva som skal til for at økonomien i et kapitalistisk samfunn skal kunne reprodusere seg sjøl i sin helhet, slik at bedriftene får tak i de produksjonsmidlene de trenger for å fortsette produksjonen neste år, at arbeiderne har jobb og lønning og fortsatt kan kjøpe de samme forbruksvarene i butikkene som før, og at kapitalistene får utbytte og kan kjøpe de samme luksusvarene som før.

Inntil dette punktet i Kapitalen har det stort sett vært én enkelt kapital som har vært analysert. Det har vært tatt som en selvfølge at kapitalisten kan få kjøpt de råvarene, maskinene og de andre produksjonsmidlene han trenger til produksjonen, og at det finnes et marked for varene han produserer. Det har heller ikke spilt noen større rolle hva slags varer det dreier seg om. Nå må Marx finne ut av om produksjonsmidlene som blir produsert, faktisk strekker til for den samlede produksjonen i samfunnet, og om forbruksvarene som blir produsert, faktisk strekker til for hele arbeiderklassens og kapitalistklassens samlede forbruk. Kort sagt: Hva er vilkårene for at kapitalismen kan gjenskape klasseforholdene og de økonomiske forholdene fra år til år, utvikle seg og vokse?

Modellen

Vi skjønner at dette må ha noe å gjøre med mengdeforholdet mellom produksjonen av ulike typer bruksverdier. Marx formulerer en enkel modell av økonomien, der han skiller mellom to store bransjer, nemlig produksjonen av produksjonsmidler og produksjonen av forbruksvarer, og mellom to klasser med hver sin form for inntekt, nemlig arbeiderne, som får lønn, og kapitalistene, som får merverdi.

De to store bransjene kaller han avdelinger. Produksjonsmiddelproduksjonen er avdeling 1 og forbruksvareproduksjonen er avdeling 2. Kapitalistene i avdeling 1 selger produksjonsmidler både til andre kapitalister i samme avdeling og til kapitalistene i avdeling 2. Kapitalistene i avdeling 2 lager forbruksvarer til arbeiderne og kapitalistene i egen avdeling og til arbeiderne og kapitalistene i avdeling 1. Det foregår altså handel (varesirkulasjon) både mellom avdelingene og internt i avdelingene.

Som i hele første og andre bok av Kapitalen forutsetter Marx at varene selges til sine verdier. I den siste tredjedelen av andre bok ser han også bort fra endring i utbyttingsraten, endring i vareverdiene (teknologisk endring) og andre forhold som kan gjøre modellen mer komplisert og uoversiktlig. Og i motsetning til det som var et av poengene i de første delene av boka, antar han her at kapitalen i begge avdelinger slår om én og bare én gang i året.

Gitt disse forutsetningene, kan kapitalistene i begge avdelinger få solgt alle varene de har produsert? Og vil inntektene de får, gjøre det mulig å fortsette produksjonen til neste år, enten i samme skala som før (enkel reproduksjon) eller i større skala (utvidet reproduksjon)? Vil arbeidernes lønninger og kapitalistenes merverdi strekke til for å kjøpe alle forbruksvarene og alle luksusvarene som er produsert (enkel reproduksjon), og vil det også være rom for nyansettelser og nyinvesteringer (utvidet reproduksjon)?

Dette er hovedspørsmålene, men flere viktige tilleggsspørsmål må også besvares. Kapitalismen er basert på varebytte med bruk av penger. Vil pengene som kjøperne legger ut, vende tilbake til dem i rette tid til at prosessen kan gjentas på nytt? Svaret er at vi kan forutsette at kapitalistene har penger til å starte prosessen. Under denne forutsetningen vender faktisk alle pengene tilbake til de som satset dem, slik at prosessen kan gjentas.

Tableau Economique

Marx har et forbilde når han formulerer modellen som skal svare på disse spørsmålene, nemlig den franske fysiokratiske økonomen Quesnay. I Quesnays modell, som han kalte Tableau Economique, står jordbruket sentralt. Utgangspunktet er avlingen som er produsert om høsten. Han ser på hvordan klassene som får sin inntekt når avlingen selges, bruker salgsinntekten, og hvilke andre klasser som får solgt sine varer og tjenester, når det skjer. Det Marx lærer av Ouesnay, er blant annet at når det gjelder reproduksjonen av samfunnskapitalen, er det varekapitalens kretsløp som er det eneste fornuftige utgangspunktet. For å sette det på spissen, kan en si at Marx’ modell handler om den ene dagen i året, årets siste dag, da alle møtes på markedet og selger sine produkter og kjøper inn det de trenger for hele neste år.

Likevektsbetingelsen

Med likevekt mellom sektorene i reproduksjonsskjemaenes forstand mener vi at produksjonen i det ene året omsettes på markedet på en slik måte at produksjonen i det neste året kan starte i henhold til de planene kapitalistene har lagt. Siden sektor 1 ikke produserer forbruksvarer, må den delen av bruttoproduktet som neste år skal fungere som variabel kapital i sektor 1 eller som forbruksvarer for kapitalistene i denne sektoren, byttes mot varer av tilsvarende verdi fra sektor 2. På den andre sida må den delen av bruttoproduktet i sektor 2 som skal fungere som produksjonsmidler, byttes mot produksjonsmidler av tilsvarende verdi fra sektor 1. Om varene skal byttes til sine verdier, må disse to verdiandelene være like store. Om de ikke er det, vil en av sektorene ha produsert varer som ikke lar seg selge, i alle fall ikke til verdien.

For Marx er reproduksjonsskjemaene en kontroll av at teorien som han etablerte i første bok av Kapitalen og i de første delene av andre bok, er konsistent når den brukes på et helt samfunn. Det gjelder altså at de ulike typene av bruksverdi (her produksjonsmidler og forbruksvarer) i prinsippet kan bli produsert i mengder som er avpasset etter inntektene som hver av samfunnsklassene kommer til å få, og etter de planene de har for bruken av inntekten. Hvis det er tilfellet, vil alle varene kunne bli solgt og gi selgerne inntekter til å gjennomføre de planene de har for neste periode.

For tilfellet der det ikke forekommer kapitalakkumulasjon (enkel reproduksjon), løser Marx dette problemet fullstendig og finner betingelsen for likevekt. Marx’ arbeid her er faktisk et langt skritt framover mot å etablere et fullstendig samfunnsregnskap, slik det er gjort i vår tid i form av nasjonalregnskap, input-output-analyse osv. Også når det gjelder tilfellet med utvidet reproduksjon, stiller han problemet riktig. Det er i seg sjøl et stort framskritt. Men det tuster seg litt under gjennomføringen i kapittel 21.¹

I prinsippet kunne altså den kapitalistiske økonomien utvikle seg i likevekt. Når den likevel ofte ikke gjør det, henger det blant annet sammen med det som marxistene seinere kalte anarkiet i produksjonen, dvs. feilinvesteringer og koordinasjonsproblemer som oppstår når de ulike delene av økonomien ikke er utviklet etter en konsistent plan. Men det store spørsmålet er om det finnes systematiske årsaker til at det oppstår ulikevekt. Det reproduksjonsskjemaene viser, er at om slike årsaker finnes, må de oppstå i forbindelse med at forutsetningene for analysen vi har gjennomført her, ikke lenger holder. Vi snakker da om slike prosesser som absolutt merverdiproduksjon, endringer i kapitalens organiske sammensetning, endringer i verdiforholdene osv., pluss naturligvis historiske prosesser som ikke kan settes på formel.

Den videre historien

Historisk har mange marxister brukt reproduksjonsskjemaene som grunnlag for vidtgående slutninger om mulighetene for balansert økonomisk vekst, mulighetene for kriser, og til og med mulighetene for kapitalismens undergang. Paul Sweezys bok The theory of capitalist development inneholder en kort historisk oversikt. Det blei som regel antatt at verdisammensetningen var lavere i forbruksvareproduksjonen, og at produksjonen av produksjonsmidler måtte vokse raskere enn produksjonen av forbruksvarer, både under kapitalismen og sosialismen.

Marx’ temmelig usystematiske behandling av likevektsbetingelsen under utvidet reproduksjon gjorde det nødvendig for marxistene som kom etterpå, å konstruere sine egne skjemaer. Den unge Lenin (1893) brukte reproduksjonsskjemaer til å vise at kapitalismen kunne utvikle seg i Russland, i strid mot de som mente at kapitalistisk industri var noe urussisk som nødvendigvis måtte visne på russisk jord.

Skjemaer med inkonsistente forutsetninger kunne brukes til å vise at kapitalismen nødvendigvis måtte gå under, om den ikke fikk en hjelpende hånd utenfra. Et eksempel er Rosa Luxembourgs imperialismeteori (1913), som går ut på at kapitalismen er avhengig av å kunne ekspandere inn i et ikke-kapitalistisk omland. Den bygger på et reproduksjonsskjema der den variable kapitalen holdes konstant, mens akkumulasjonen gjør den konstante kapitalen og sektor 1 større og større. Et annet eksempel er Henryk Grossmann (1929), som antok at arbeiderbefolkningen (og dermed den variable kapitalen) vokste med 5 prosent i året, merverdiraten var konstant, og at kapitalens verdisammensetning øker, slik at den konstante kapitalen øker med 10 prosent i året. Dette fører til at mer og mer av merverdien må omgjøres til kapital, slik at etter 35 år vil kapitalistklassen ikke lenger ha noe igjen til eget forbruk.

På den andre sida brukte Tugan-Baranovski (1905) reproduksjonsskjemaer til å motbevise at krisene skyldes for lav etterspørsel etter forbruksvarer (underkonsumpsjonsteorier). I hans skjema økte kapitalens verdisammensetning og dermed sektor 1. Også i sektor 2 blei mer og mer av kapitalen brukt på produksjonsmidler. Den variable kapitalen i begge sektorer sank, og arbeiderbefolkningen med den. Kapitalistenes forbruk var konstant, men samlet forbruk sank likevel svakt. Dermed blei sektor 2 gradvis mindre. Han kunne vise at også i et slikt tilfelle var likevektsbetingelsen oppfylt, og dermed kunne det se ut til at det ikke er noe i vegen for at produksjonen øker i det uendelige sjøl om forbruket synker – om bare verdisammensetningen øker raskt nok.

Dette var ikke ment som noe bevis for at kapitalismen er krisefri. Tvert imot var det ment som et argument for at årsaka til krisene er anarkiet i produksjonen, dvs. feilinvesteringer og koordinasjonsproblemer som oppstår når de ulike delene av økonomien ikke er utviklet etter en konsistent plan. Ifølge Sweezy blei dette den allment aksepterte kriseteorien i sosialdemokratiet. Den passet godt for en gradvis mer reformistisk politikk.

Kriseteori

Alt etter forutsetningene kan altså reproduksjonsskjemaene (med forutsetninger som enten er konsistente med likevekt eller det motsatte) brukes til å understøtte ulike kriseteorier. Etter min mening er det rimelig at anarkiet i produksjonen (dvs. fraværet av en samlet plan eller en reguleringsmekanisme som sikrer konsistens mellom de ulike kapitalistenes planer) fra tid til annen vil medføre sektorvis overproduksjon. Den må da elimineres ved å endre fordelingen av kapitalen på sektorer og mellom variabel og konstant kapital. Det er tenkelig at ved store verdiendringer, eller ved endringer i den geografiske fordelingen av produksjonen, kan det ta lang tid å famle seg fram til et nytt konsistent reproduksjonsskjema, og at noen av de mest langvarige krisene i kapitalismen henger sammen med det.² På den andre sida er kapitalismen ganske god til å gjenopprette de fleste slike ubalanser ganske raskt, flytte befolkninger til steder hvor de gjør mer nytte for seg, nedlegge fabrikker som ikke får solgt varene sine osv.

Uansett kan ikke reproduksjonsskjemaene utgjøre noen fullstendig forklaring, verken på tilfeldige kriser eller på kapitalismens overlevelse eller død på langt sikt. Grunnen er at de forutsetningene de bygger på, nødvendigvis må endre seg undervegs. Det systematiske mønsteret i disse endringene, dvs. profittratens tendens til å falle og de motvirkende kreftene, utgjør i det minste et nødvendig supplement til kriseteorier som bygger på reproduksjonsskjemaene.

Samfunnsplanlegging

Det er mulig at en mekanistisk tolkning av reproduksjonsskjemaene (kombinert med at man ikke tilstrekkelig klart skilte mellom mengden av bruksverdier, målt i fysiske enheter, og mengden av produsert verdi) har hatt negative konsekvenser for den økonomiske planleggingen i sosialistiske land som Sovjet. Man regnet det som en lov at sektor 1 må vokse raskere enn sektor 2. Dette prinsippet blei lagt til grunn for sovjetisk planlegging. Det stemmer sikkert ofte, men ikke som en allmenn lov. Mao kritiserte dette dogmet i 1956 og framhevet at jordbruk og småindustri må utvikles først, for å danne grunnlaget for utviklingen av storindustrien.

Men verken i Sovjet eller Kina torde man å stole så mye på en generell modell for hele økonomien at man brukte den i praktisk planlegging. Man valgte en mer usystematisk framgangsmåte i planleggingen, den såkalte materialbalanseringen. Dermed blei planleggingen aldri helt konsistent, slik den kunne ha blitt med en teoretisk modell av hele økonomien.³ For øvrig ville en hvilken som helst metode ha vært vanskelig å praktisere så lenge det fantes så sterke insentiver til feilaktig rapportering av produksjonsresultatene.

Dette skjemaet er utgangspunktet for Marx’ analyse av enkel reproduksjon i Kapitalen. Romertall I er årsproduktet i avdelingen som produserer produksjonsmidler, og II er årsproduktet i avdelingen som produserer forbruksvarer. Årsproduktet i I består reint fysisk av produksjonsmidler, og årsproduktet i II består av forbruksvarer. Som verdi betraktet kan produktet i begge avdelinger deles opp i en verdidel k som erstatter den konstante kapitalen som er brukt, en verdidel v som erstatter den variable kapitalen, og en verdidel m som representerer merverdien.

Likevekt krever at v og m i avdeling I kan byttes mot k i avdeling II, altså 1000 + 1000 fra avdeling I mot 2000 fra avdeling II. Da kan arbeiderne og kapitalistene i avdeling I få forbruksvarer av samme verdi som produktdelene v og m i denne avdelingen, og kapitalistene i avdeling II kan få byttet produktdelen k, som foreligger som forbruksvarer, med produksjonsmidler av samme verdi, slik at alle har bruksverdiene de trenger for å produsere de samme mengdene neste år som i utgangsåret.

Noter:

1 I den nye norskeoversettelsen er det satt inn et vedlegg som viser hvorfor Marx roter seg bort, og hvordan det kan rettes opp.

2 En ny, relativt robust likevekt mellom produksjonsforholdene, inntektsforholdene og forbruksmønstrene som blir etablert etter en dyp og langvarig krise, kalte Aglietta (1979) for et reguleringsregime. Klassesamarbeidet og den sosialdemokratiske planleggingen etter krigen kan være ett eksempel, nyliberalismen kanskje et annet.

3 En praktisk måte å sette opp en slik modell på – såkalt input-outputanalyse eller kryssløpsanalyse – fantes allerede fra de første femårsplanenes tid, men blei stempla som borgerlig.

Russland ca. 1900 var et svært imperium, men økonomisk og tekno­logisk tilbakeliggende. Jordbruket var i stor grad føydalt – jorda ble eid av få, rike storbønder. Ca 2/3 av befolkninga var sysselsatt i jordbruket, som utgjorde ca halvparten av Russlands økonomi.

Ole Marcus Mærøe er sekretær i Rødt Vestfold.
Foto:The Kathryn and Shelby Cullom Davis Library

Ca 1890 starta industrialisering i byene, med støtte fra fransk kapital. Industrien var basert på svære fabrikker, mange med over 1000 ansatte, som gjorde arbeiderklassen liten men konsentrert. Arbeidsforholda var ille, sjøl om normalarbeidsdagen var 10 timer, var gjennomsnittet nærmere 12 timer så seint som 1916.

Staten var et enevelde under tsaren, Nikolai Romanov II. Russland var fortsatt prega av føydal ideologi – tsarens makt var gitt av Gud, og tsaren ble kalt «Lille Far» (Gud var «Store Far»). Fattigdom og kostbare kriger i Asia førte til sosial uro, streiker og aksjoner ca. 1900. Det toppa seg i 1905.

1905-revolusjonen

En av de første fagforeningene i Russland var leda av den ortodokse presten Gapon. Foreninga var konservativ, moralistisk og støtta tsarveldet. Likevel ble den utløsende for den første russiske revolusjonen.

Fire arbeidere ved Putilov-jernverket i St. Petersburg ble i desember 1904 sparka for å være medlemmer av Gapon-foreninga. Hele fabrikken gikk ut i streik, og sympatistreiker ble starta. Over 150 000 arbeidere ved 382 fabrikker gikk ut i streik.

Foreninga vedtok å levere et høflig opprop til «Lille Far» og krevde bedre arbeidsforhold, høyere lønn, åttetimersdag, slutt på krigen mot Japan, og allmenn stemmerett. Dette var den vanlige måten å løse konflikter på – et eksempel på føydal ideologi. Mens folk kunne være forbanna på både adelsfolk og byråkrater, så de «Lille Far» som sin beskytter, løsninga på konflikter var å be ham om hjelp.

Søndag 22. januar marsjerte opp mot 50 000 arbeidere fra seks ulike steder i utkanten av byen, mot Vinterpalasset for å overrekke oppropet. Myndighetene var varsla, «gud velsigne tsaren» var blant slagorda, og arbeiderne bar ikoner og bilder av tsaren.

Politiet reagerte brutalt og kaotisk. Noen politifolk ga honnør til de religiøse og regimetro bannerne og symbolene, andre sa at mindre grupper kunne gå videre og levere oppropet. Andre igjen ga ordre om å oppløse marsjen, og noen begynte bare å skyte. I kaoset som oppsto, gikk kavaleri til angrep med sabler. Mellom 1 000 og 4 000 ble drept.

«Den blodige søndagen» førte til et sinne mot tsaren personlig. Arbeiderklassen var konservativ og regimetro før denne dagen. Orda «vi har ingen tsar lenger» kom på manges ­lepper. Over natta kollapsa den føydale ideologien. Streiken bredte seg raskt til hele imperiet. 414 000 gikk ut i streik.

Opposisjonen hadde bestått av aristokratiske og akademiske liberalere før dette. Sosialistiske partier var små og hadde lite fotfeste blant arbeiderklassen. Nå snudde dette, og det sosialdemokratiske partiet (som alle sosialistiske partier het fram til 1. verdenskrig, enten de var revolusjonære eller reformister) vokste kraftig, særlig etter at universitetene ble stengt og radikale studenter slo seg sammen med streikende arbeidere. De første arbeiderrådene (sovjetene) ble grunnlagt, det største i St. Petersburg.

Regimet svarte med å vakle mellom brutale angrep på streikende og demonstranter og å godta noen av folkets krav. Ved årsskiftet hadde tsaren gjenvunnet fotfestet og arrestert de fleste radikale lederne, men først etter å gitt omfattende konsesjoner. Tsaren godtok opprettelsen av Dumaen, det russiske parlamentet, forsamlingsretten og retten til å danne partier.

1905-1914

Tida etter 1905 og var turbulent. Grunnloven av 1906 sikra ikke rettighetene tsaren hadde lova. Tsaren oppløste Dumaen hver gang de vedtok ting han ikke likte. Regimet sto for en brutal undertrykking i denne perioden. I 1906–1909 ble over 2500 henretta.

Arbeiderbevegelsen ble passivisert etter 1905, mens terrorisme prega perioden fram mot 1. verdenskrig. Det Sosialrevolusjonære partiet, et agrar-sosialistisk parti med røtter i den populistiske Narodnik-bevegelsen fra seint på 1800-tallet, starta «kampgrupper» som henretta byråkrater, politifolk og politikere. Det ble et påskudd for maktbruk fra regimet.

1. verdenskrig

Russland hadde rundt 1900 vendt seg bort fra Tyskland og hadde nå bånd til Frankrike. Motsetningene på Balkan blussa opp i åpen krig flere ganger i åra rundt 1910. Da en serbisk nasjonalist drepte tronarvingen i Østerrike-Ungarn, utløste det en storkrig der Russland var alliert med Serbia, Frankrike og England mot Østerrike-Ungarn, Tyskland og det ottomanske riket.

1. verdenskrig førte til en splittelse i arbeiderbevegelsen. Mange av arbeiderpartiene i de krigførende landa støtta sine lands ambisjoner i krigen. De mer radikale partiene var mot hele krigen. I Russland var det sosialdemokratiske partiet alt splitta i bolsjevikene og mensjevikene (Bolsjevik og mensjevik betyr «en som tilhører flertallet» og «en som tilhører mindretallet», og er merkelapper som stammer fra motsetninger innad i partiet fra 1903, før de ble to partier). Bolsjevikene stilte seg klart mot krigen, mens mensjevikene var delt i synet på den. (De som var mot krigen, ble kalt «internasjonalistiske mensjeviker».) Bolsjevikene begynte å kalle seg kommunister heller enn sosialdemokrater for å markere avstand til de sosialdemokratene som støtta krigen.

Russland var teknologisk og militært underlegne de vesteuropeiske landa, til tross for en enorm hær. De sto nærmest aleine på østfronten av krigen. Russland led større tap under 1. verdenskrig enn noen nasjon hadde gjort under noen krig tidligere.

Krigen hadde en enorm økonomisk pris, og regimet trykka opp store mengder rubler. Dette ga inflasjon og sosial nød. De enorme tapa Russland led, førte til raseri mot krigen, og det var samtidig misnøye med innskrenking av demokratiske rettigheter. At tsaren sjøl insisterte på å lede krigsinnsatsen fra 1915 knytta ham personlig til krigen. Styringa av staten ble overlatt til hans inkompetente kone. Dumaen ble så godt som tilsidesatt politisk.

Februarrevolusjonen

I 1917 hadde folket vendt seg mot krigen og mista tilliten til tsaren. I mars (februar etter russisk kalender) 1917 var det en streik mot matrasjonering, nok en gang en ved Putilov-jernverket, som ble utløsende. Kvinnebevegelsen slutta seg til opprøret 8. mars. Forsamlingsretten ble inndratt. Likevel var 250 000 i streik den 10. mars. Mytterier innen militæret spredte seg.

15. mars abdiserte tsaren og foreslo sin bror som ny tsar. Broren nekta å påta seg ansvaret uten først å bli bedt om det av en demokratisk forsamling.

Samme dag inntrådte en provisorisk regjering leda av Georgij Jevgenjevitsj Lvov, en høyreliberal adelsmann uten formell tilknytning til noe parti. Regjeringa var sammensatt av liberale og konservative partier, med tyngden fra «det konstitusjonelle demokratipartiet», kalt Kadettene. Aleksandr Kerenskij fra de sosialrevolusjonære ble tatt med som enslig, kvotert sosialist.

Februarrevolusjonen førte til gjenopprettelse av sovjetene. I 1905 oppsto de spontant med utgangspunkt i streikekomiteer. Nå starta det med venstreintellektuelle og fengsla venstreaktivister som ble løslatt gjennom masseaksjoner. Gradvis ble sovjetene mer prega av arbeideraktivister på grasrota. Det sentrale Petrograd-sovjetet (St. Petersburg skifta navn til Petrograd i 1914) var fortsatt styrt av «politikere», men de måtte fronte krava som grasrota stilte, som 8-timersdag og slutt på storrussisk sjåvinisme og rasisme.

De sosialrevolusjonære og mensjevikene – som støtta regjeringa – hadde flertall. Petrograd-sovjetet flytta inn i samme bygning som den regjeringa. Sovjetet lot regjeringa styre, og slo seg til ro med rolla som venstresosialistiske lobbyister. Regjeringa fikk uansett ikke utretta stort uten godkjenning fra sovjetet.

Store deler av folket så på sovjetene som sin ledelse heller enn regjeringa. Denne perioden blir kalt perioden med «dobbeltmakt». Mange ønska at sovjetet skulle gripe makta.

Men heller ikke bolsjevikene ville gripe makta der og da – ledende bolsjeviker som Kamenev og Stalin representerte ei høyrelinje i forhold til de mest radikale på grasrota. De mente landet var for tilbakeliggende, og at kapitalistene måtte få makta først for å «modne» forholda. De så på Kadett-partiet som det logiske regjeringspartiet, og ville sjøl være i opposisjon.

Det ble oppretta sovjeter i hæren. Soldatsovjetene tok over styringa over deler av hæren, og innførte et reglement som gjorde offiserer og menige likeverdige, og avskaffa dødsstraff og fysisk avstraffing.

Lenin kommer hjem

Lenin, lederen for bolsjevikpartiet som var i eksil i Sveits, begynte arbeidet med å komme seg hjem så fort nyheten om Februarrevolusjonen nådde ham. Til slutt fikk han lov til å reise gjennom Tyskland i en forsegla jernbanevogn. Da han ankom Petrograd 3. april, ble han møtt av en parade av revolusjonære soldater med stridsvogner, matroser, og en stor mengde arbeidere.

Lenin lanserte «Apriltesene» som fordømte regjeringa, agiterte for «fred uten anneksjoner» og proklamerte at Russland var klar for sosialistisk revolusjon. Partiet trykket Apriltesene i Pravda, men gjorde det klart at de sto for Lenin sin egen regning. Bare 3 av 16 i ledelsen var enige med Lenin.

Aprildagene

Bolsjevikene innkalte til en ekstraordinær partikongress 24. til 29. april (russisk kalender) der Lenin sitt syn vant fram og en ny ledelse ble valgt. Partiet vedtok at tida var inne for revolusjon: «all makt til sovjetene».

De fikk drahjelp fra regjeringa som 20. april offentliggjorde et notat fra utenriksministeren Milyukov, som viste deres fulle støtte til krigen. Notatet skapte opprør i hæren og marinen. 25 000 Soldater møtte opp fullt væpna til demonstrasjon utafor regjeringsbygget med slagordet «Ned med Milyukov!». Det spredte seg raskt til arbeiderne i fabrikkene og matrosene i Kronstadt.

Kronstadt utafor Petrograd var en av Russlands største marinebaser, og hovedkvarteret til marinens øverste ledelse. Kronstadt-matrosene var kjent for sin opprørskhet. Under både 1905-revolusjonen og Februarrevolusjonen hadde de desertert og henretta offiserene. Nå gjorde de opprør igjen.

Demonstrasjonen 21. april var enorm. Slagorda var nå «Ned med regjeringa! Ned med krigen!» Den provisoriske regjeringa gikk av og ble erstatta av en koalisjonsregjering mellom høyresida og reformistene. Kerenskij ble krigsminister.

Den røde sommeren

Regjeringsskiftet førte ikke til endringer i politikken. Regjeringa vedtok å avholde valg til en grunnlovgivende forsamling, men valga ble stadig utsatt, til slutt ble det utsatt til etter krigen. Kerenskij reiste på turné langs fronten der han holdt taler for å mane soldatene til strid. Det hadde liten effekt. Hæren var i oppløsning. Tusenvis, etter hvert hundretusenvis av soldater deserterte.

Den første allrussiske sovjetkongressen ble avholdt, og reformistene brukte flertallet til å sikre støtte til «revolusjonær forsvarskrig» og «enhet i den revolusjonære bevegelsen». De greide å presse bolsjevikene til å avlyse en antikrigsdemonstrasjon til fordel for en breiere demonstrasjon arrangert av sovjetene.

18. juni (russisk kalender) demonstrerte 400 000, i all hovedsak med bolsjevikparoler. «Ned med de ti kapitalistiske ministerne!», «All makt til sovjetene!» og slagord mot krigsinnsatsen dominerte. Flertallet i demonstrasjonen var revolusjonære, og reiv ned bannere med teksten «Tillit til den provisoriske regjeringa».

Bolsjevikene vant flertallet av arbeiderrepresentantene i Petrograd-sovjetet. De sosialrevolusjonære hadde fortsatt flertall blant soldatrepresentantene. Flere og flere av de sosialrevolusjonære støtta bolsjevikenes linje.

Da regjeringa vedtok å sende enda flere soldater til fronten, tok soldater og arbeidere til gatene. 3. juli samla en stor gruppe væpna soldater og arbeidere seg til en spontan demonstrasjon. Noen krevde at sovjetene skulle gripe makta. Matrosene i Kronstadt slutta seg til demonstrantene dagen etter. Bolsjevikene var redde for at et for tidlig forsøk på å ta over makta i Petrograd ville skape en blodig kontrarevolusjon.

Bolsjevikene kunne ikke stoppe demonstrasjonen, så de stilte seg i spissen for den i et forsøk på å sikre at den foregikk fredelig. Det hele ble en massiv oppvisning av bolsjevikenes oppslutning på grasrota: Titusener av soldater, matroser og rødegardister (væpna arbeidermilitser) marsjerte under bolsjevikfaner, med hundretusener flere bak dem. Kanskje så mange som en halv million deltok i demonstrasjonen 4. juli.

Snikskyttere skøyt på demonstrantene fra hustak og spredte panikk. Soldatene brøyt seg inn i husa for å drepe snikskytterne. I alt 400 ble drept. Flere militærregimenter marsjerte inn for å stoppe demonstrasjonen, som alt var i oppløsning. Soldatene var blitt fortalt at Lenin var en betalt tysk agent.

Den andre provisoriske regjeringa gikk av, og den ble erstatta av en regjering med flertall av mensjeviker og sosialrevolusjonære, under ledelse av Kerenskij.

Kontrarevolusjon og krigsoffensiv

Den revolusjonære bevegelsen ble nå demoralisert. Sinne og skuffelse ble retta mot bolsjevikene, som ble oppfatta som at de hadde lova mer enn de hadde innfridd. Løgnen om at bolsjevikene var betalte, tyske agenter ble nå spredt av pressa.

Kerenskij utstedte arrestordre på bolsjeviklederne, som nå gikk under jorda. Politiet storma fabrikker og avvæpna rødegardistene. Revolusjonære regimenter i militæret ble oppløst eller sendt til fronten. Bolsjevikenes aviser ble forbudt.

Samtidig starta hæren en offensiv. Frankrike og England ga store mengder våpen til russerne, som vant fram med offensiven, til tyskerne satte inn et motangrep og den russiske hæren kollapsa totalt. Masser av soldater deserterte eller gjorde mytteri, og flere offiserer ble henretta.

Tyskernes motoffensiv førte den tyske hæren helt til Riga, bare 300 kilometer fra Petrograd. Kerenskij og regjeringa hadde mislyktes totalt. Hæren var i oppløsning, økonomien i fritt fall og samfunnet var nær kollaps.

Kornilov-affæren

Kerenskij sparka hærsjefen og innsatte den reaksjonære kosakkgeneralen Lavr Kornilov som ny hærsjef. Høyresida så Kornilov som en slags frelserfigur.

Kornilov handla raskt: Han krevde at politikere ikke skulle blande seg inn i styringa av hæren, gjeninnførte dødsstraff og krevde militarisering av jernbanen og krigsindustrien. Samtidig begynte kontrarevolusjonære styrker å samles rundt Kornilovs hovedkvarter i Moskva.

Kerenskij gikk bak ryggen på både eget parti, sovjetene og regjeringa og støtta denne politikken fra Kornilov.

Men Kornilov krevde at regjeringa gikk av og ga all makt til det militære. Kerenskij ble tilbudt rolla som justisminister i et nytt militærleda regime. Først nå forsto Kerenskij at Kornilov ikke var en alliert, men en rival om makta. Kerenskij beordra Kornilov til å stoppe marsjen mot hovedstaden, og ga ham sparken. Kornilov ga blaffen og starta sitt forsøk på militærkupp.

Kadett-partiet trakk seg ut av regjeringa, og reformistene satt igjen maktesløse. Kerenskij satt i en fortvila situasjon og han hadde ingen allierte igjen, etter å ha gått bak ryggen på både eget parti og regjering.

Sovjetene – som ble passivisert etter opprøret i juli – våkna brått. Titusener deltok på møter. De valgte en komité for kamp mot kontrarevolusjonen med representanter fra de sosialrevolusjonære, mensjevikene og bolsjevikene, som nå sto sammen mot Kornilovs kupp. Komiteen mante til full væpna motstand mot kuppet.

Til tross for at den provisoriske regjeringa hadde hundsa bolsjevikene inn i en delvis illegal tilværelse, stilte bolsjevikene nå opp skulder til skulder med reformistene. Bruddet mellom Kerenskij og Kornilov hadde endra situasjonen – Kornilov og hæren var hovedfienden. Bolsjevikenes strategi var å samtidig avsløre Kerenskij sin handlingslammelse ved å stille seg sjøl i ledelsen for den felles kampen mot kontrarevolusjonen.

På få dager stilte sovjetene en væpna arbeidermilits på ca 40 000 på beina. Sovjetet tok over Putilov-jernverket, og arbeiderne jobba frivillig 16-timers skift for å produsere kanoner til forsvaret av revolusjonen. Jernbanearbeiderne reiv opp jernbanespor for å stoppe troppeforflytninger. Postarbeidere og telegrafister nekta å sende beskjeder for militæret. Andre fagforeninger bidro med penger, kontorer og trykkerier til de revolusjonære styrkene.

Mobiliseringa var så voldsom at Kornilovs styrker i Petrograd ga seg uten særlig motstand og venta på hovedstyrken. Den kom aldri. Transport- og kommunikasjonsarbeidere leda styrkene på avveie. Overalt ble styrkene møtt av revolusjonære arbeidere som møtte dem med argumenter og flygeblader. De ble til slutt overbevist om at de hadde blitt lurt av Kornilov, en lovløs kuppmaker.

Kuppforsøket virka mot sin hensikt. De reaksjonære delene av hæren var demobilisert, og enda større deler av hæren sto på de revolusjonæres side. Høyresida hadde avslørt seg, reformistene var avslørt som handlingslamma og massebevegelsen av revolusjonære arbeidere, bønder og soldater var større, mer erfarne og mer radikale en noen gang.

Revolusjonen på landsbygda

I 1905 hadde tsaren verva soldater blant bøndene som ble brukt mot arbeiderne. I 1917 spredte revolusjonen seg til landsbygda. Regjeringa prøvde å passivisere bøndene ved å be dem vente på den grunnlovgivende forsamlinga, men bøndene så at de etterlengta jordreformene ville utebli om de ikke innførte dem sjøl. Soldatene som deserterte fra krigen, dro hjem til landsbyene og deltok i kampen, hvor bøndene tok jord og maskiner fra de rike landeierne med makt. Makta på landsbygda lå i større og større grad i landsbykommuner bygd nedenfra.

Mange på landsbygda tilhørte minoriteter som var undertrykt av «storrusserne». Bøndenes kamp mot landeierne ble også en kamp mot den sentrale makta. Både bøndene på bygda, arbeiderne i byene og soldatene i hæren var klare for sosialistisk revolusjon.

Oktoberrevolusjonen

Men bolsjevikpartiet var ikke klare. Lenin (i skjul etter arrestordren på ham) sendte et brev til sentralkomiteen i september, der han argumenterte for å ta makta. De gikk enstemmig mot Lenins linje. Men partiet hadde vokst fra ca 24 000 til 240 000 medlemmer i 1917. De nye var unge og radikale. Lenin begynte å publisere artikler direkte til grasrota i partiet, og kritiserte sentralkomiteens forsiktige linje. Lokale partiorganisasjoner rundt om vedtok skarp kritikk av ledelsen. Til slutt vant Lenins linje gjennom også i ledelsen.

Petrograd-sovjetet organiserte en revolusjonskomité bestående av væpna arbeidere og soldater. I løpet av to dager i begynnelsen av november (25. og 26. oktober etter russisk kalender) erobra de regjeringskontorene og Vinterpalasset, nesten uten motstand. De erklærte «All makt til sovjetene!». Samtidig ble den andre allrussiske sovjetkongressen avholdt. Her ble det sosialrevolusjonære partiet splitta, og høyrefløya forlot kongressen sammen med mensjevikene. 505 av 648 delegater stemte for å ratifisere maktovertakelsen, og valgte en ny regjering leda av Lenin med et flertall bolsjeviker og et mindretall fra venstrefløya av de sosialrevolusjonære.

Den grunnlovgivende forsamlinga

Først en måned ette revolusjonen blei valget til Den grunnlovgivende forsamlinga avholdt. De sosialrevolusjonære vant valget, med bolsjevikene på andreplass. Valgdeltakelsen var under 50 %. Fordi listene ble utarbeida før revolusjonen, før splittelsen av det sosialrevolusjonære partiet, førte dette til at de høyre-sosialrevolusjonære dominerte forsamlinga. Sammen med høyresida og mensjevikene hadde de knapt flertall. Victor Chernov fra de høyre-sosialrevolusjonære blei valgt til president for forsamlinga, og alliansen mellom reformistene og høyresida nekta å godta at sovjetkongressene skulle ha noen som helst makt.

Dermed sto regjeringa i en umulig situasjon. Å fortsette med Grunnlovsforsamlinga ville bety slutten på sovjetmakta, å fortsette med sovjetmakt måtte innebære å oppløse Grunnlovsforsamlinga. De valgte å oppløse Grunnlovsforsamlinga og erklære sovjetkongressen statens øverste demokratiske organ.

De avholdt tre sovjetkongresser i 1918, som vedtok henholdsvis opprettelsen av den russiske sovjetrepublikken, å trekke Russland ut av krigen og til slutt ny grunnlov. Verdens første sosialistiske stat var et faktum.

Det er ikke vanskelig å forstå at den nye postsovjetiske ledelsen i Russland etter Sovjetunionens sammenbrudd har hatt sterkt behov for en ny tolkning av Den russiske revolusjon som kan forklare sammenhengen mellom landets fortid, nåtid og fremtid. Den trengte med andre ord en historiepolitikk for å forme en ny historisk tradisjon, en ny måte å erindre på, en ny nasjonal identitet.

Jens Petter Nielsen er professor ved UIT Norges arktiske universitet.
Foto: Feliksbln / Flickr

Boris Jeltsin kom ikke særlig langt i å utvikle en slik ny «metanarrativ» om russisk historie. I 1990-årene var kritikk av sovjetsystemet Jeltsins viktigste instrument for å legitimere den pågående omveltningen i Russland, og hans regime identifiserte seg rett og slett med verdier som under den kalde krigen hadde vært tilskrevet det kapitalistiske Vesten. Det var mer problematisk for Russland enn for de andre postsovjetiske statene å satse på nasjonale verdier. Det var ikke naturlig å knytte seg til den russiske stormaktstradisjonen, siden Jeltsin selv hadde arbeidet så målrettet for oppløsningen av Sovjetunionen. Hovedvekten lå i hans regjeringstid på brudd, snarere enn på kontinuitet med tidligere epoker i russisk historie. Slik kom det nye, postsovjetiske Russland i 1990-årene til å bygge sin identitet først og fremst på en fordømmelse av «den totalitære fortiden» – og knytte seg til nye «demokratiske», vestlige verdier.

En endring ble imidlertid merkbar fra andre halvdel av 1990-tallet. I stedet for en fullstendig avstandtagen fra den sovjetiske arven, begynte man nå å legge vekt på forsoning. Revolusjonsdagen, det vil si 7. november, ble omdøpt til «Dagen for forsoning og samforstand», dvs. en dag som i stedet for å markere Den store sosialistiske Oktoberrevolusjonen skulle brukes til å overvinne den splittelsen som revolusjonen skapte og som fremdeles eksisterer mellom dem som er imot og dem som føler nostalgi for den sovjetiske fortiden. Men Jeltsin manglet fremdeles en plausibel historisk tolkning som kunne knytte den ikke-kommunistiske samtiden til den førrevolusjonære, keiserlige epoken av russisk historie.

Vladimir Putin har, siden han overtok som Russlands president i år 2000, også vært opptatt av forsoning, og han tatt et skritt videre i retning av å avklare det postsovjetiske Russlands forhold til Den russiske revolusjon. Hans valg av navn på sitt politiske parti, Jedinaja Rossija, «Det forente Russland», er ikke tilfeldig, og Putin er forsiktig med å utestenge dem som føler nostalgi for sovjetepoken fra dette nasjonale fellesskapet. I begynnelsen av sin første presidentperiode fikk Putin Riksdumaen til å stemme for å beholde flere av de sovjetiske statssymbolene, det røde flagget og sovjetstjernen for de russiske væpnede styrkene, og den gamle sovjetiske nasjonalsangen, bare med en ny tekst. Gjennom sine lærebokprosjekter har han også vært opptatt med å konstruere en «infrastruktur» for erindring av nøkkelbegivenheter i landets historie som kunne styrke den indre sammenhengen i russisk historie.

Det nye Russland ble erklært for å være den legitime arving til den russiske «tusenårige» staten, og et nøkkelbegrep i den forbindelse er prejemstvennost, dvs. ‘kontinuitet’. En ny symbolsk akse ble etablert, nemlig Russlands stormaktsstatus, som ble projisert på landets «tusenårige historie» og slo fast at den russiske statsorganisasjonen har spilt en unik, initiativtagende rolle i russisk historie gjennom århundrene – alt i samsvar med den russiske, førrevolusjonære «statlige historiske skole», som tilskrev den russiske statsmakten en ledende, subjektiv rolle i samfunnsutviklingen.

Et uløst problem i dette nye metanarrativet om russisk historie var forholdet mellom revolusjonen i 1917 og den første verdenskrigen. Blant vestlige historikere har det alltid vært en overbevisning at Den russiske revolusjonen vokste ut av krigen. Og slik er det fremdelers. I nye bøker skriver f.eks. Joshua A. Sanborn (2014), at «Den russiske revolusjonen i sin helhet var et produkt av krigen, og den ble på en avgjørende måte påvirket av soldater på hvert enkelt avgjørende stadium». Og Christopher Read hevder (2013) på samme måte at uten august 1914 ville «revolusjonen, slik vi kjenner den, ikke ha kunnet finne sted.» Sammenlignende forskning omkring revolusjoner tyder også på at store revolusjonære oppstander bare lykkes hvis det gamle regimet er avgjørende svekket på forhånd på grunn av ytre påkjenninger. I hans nye bok om Den russiske revolusjonen slår S.A. Smith fast at det praktisk talt i alle sosialistiske revolusjoner i det 20. århundret ikke var krise i det kapitalistiske system, men imperialistiske kriger, som skapte vanskeligheter for de gamle regimene.

Militært nederlag, krigstretthet og mangel på mat og kull til oppvarming i byene var viktige årsaker til tsarstyrets fall i mars 1917 og også for den såkalte provisoriske regjering som overtok makten, men som bare eksisterte i åtte måneder. Krigen forklarer en stor del av bolsjevikenes suksess høsten 1917, selv om den generelle forverringen i levekår trolig var enda viktigere. I dag finner flertallet av historikere både i vest og i øst at det er vanskelig å forestille seg den russiske revolusjon uten tre års forutgående krig.

Men i sovjetepoken var det ikke akseptabelt å bruke «Den store krigen» som forklaring på hvorfor det brøt ut revolusjon i Russland, fordi det ville reise tvil om Oktoberrevolusjonens legitimitet som en revolusjon i marxistisk forstand. Særlig fra 1930-tallet og utover var det viktig å vise at Oktoberrevolusjonen ble forårsaket av klassiske marxistiske forutsetninger for en sosialistisk arbeiderrevolusjon og at den var dypt rotfestet i det russiske samfunnet selv. Det ble feil å tillegge ytre impulser som en krig avgjørende betydning, selv om Lenin mente det var en klar sammenheng mellom første verdenskrig og revolusjonen. Bemerkelsesverdig nok ble det, så lenge Sovjetunionen eksisterte, ikke reist et eneste minnesmerke for å ære de russiske soldatene som falt på slagmarken mellom 1914 og 1917, tilsammen 1,7 millioner. Ingen årsdager ble markert. Forklaringen er at Oktoberrevolusjonen var en anti-nasjonal revolusjon og et opprør mot krigen. Lenin ønsket å omforme Den store krigen fra å være en krig mellom nasjoner, til å bli en krig mellom klasser. Og han lyktes, men bare i Russland.

Det negative synet på Russlands deltakelse i krigen var så inngrodd at det tok 20 år fra oppløsningen av USSR til russerne var rede til å gjøre noe med det. Først i 2010 bestemte Putin-administrasjonen seg for å rehabilitere første verdenskrig som et symbol for russisk heltemot og lidelse. I en tale til Føderasjonsrådet den 27. juni 2012 erklærte Putin at Russlands nederlag i første verdenskrig skyldtes bolsjevikledernes forræderi. Han anklaget dem for å ha trukket Russland ut av krigen og viste til at de den 3. mars 1918 inngikk en skammelig fred med sentralmaktene, den såkalte Brest-Litovsk-traktaten. Sovjetlederne måtte godta at imperiet skallet av i vest, da Polen, Finland og Estland, Latvia og Litauen ble selvstendige stater, og Ukraina i praksis ble et tysk protektorat. Senere ville de ikke innrømme at Brest-Litovsk var et feilgrep, sa Putin, og derfor fortsatte de å omtale denne krigen som «imperialistisk» og unnlot å hedre den russiske hæren og dens heroisme.

1. august 2014 avduket Putin det første offisielle russiske monumentet, viet til russiske soldater som døde i første verdenskrig i krigsminneparken Poklonnaja Gora i Moskva. 1 august 1914 var dagen da Russland gikk med i krigen, og denne dagen er blitt offisiell minnedag i Russland. I januar 2016 fordømte Putin nok engang Lenin og klandret ham for Det russiske imperiets sammenbrudd. På grunn av bolsjevikene ble Russland et offer i krigen, i stedet for å kunne være med å dele seierens frukter. Dette er et syn som i dag deles av en god del historikere i Russland.

Ideen om «den stjålne seier» var et viktig element i Putins historiepolitikk i 2014, da man markerte hundreårsdagen for utbruddet av den første verdenskrigen. Behovet for å rehabilitere Russlands deltakelse i første verdenskrig har sammenheng med det faktum at Den store fedrelandskrigen (1941–1945) er blitt nesten enda viktigere i det postsovjetiske Russland enn den var i sovjetepoken. Den er blitt kalt Putin-regimets «grunnleggelsesmyte» og har bidratt til å fortrenge minnet om revolusjonen. Erindringen om Den store fedrelandskrigen får liksom all dissonans til å forsvinne, ideologiske konflikter, motsetninger mellom generasjoner, så vel som mellom etniske grupper forsvinner som i det magiske bildet. Seiersdagen den 9. mai blir i dag oppfattet av folk flest i Russland som landets egentlige nasjonaldag, og den er virkelig i ferd med å fortrenge erindringen om den russiske revolusjon og den 7. november.

Men det som virkelig er det postsovjetiske Russlands grunnleggelsesmyte, er ikke krigen selv, men den putinistiske idé om den historiske kontinuiteten i Russlands stormaktstradisjon der seieren over Nazi-Tyskland bare er det absolutte høydepunkt. I den forbindelse blir «Den store krigen», dvs. første verdenskrig, en nødvendig «stepping stone» mellom det keiserlige og det postsovjetiske Russland, som under Vladimir Putins ledelse er i ferd med å gjenvinne sin stormaktsstilling. Fordi Oktoberrevolusjonen for hundre år siden oppstod som et opprør mot første verdenskrig endte den opp med å kaste skygger over Russlands deltakelse i denne krigen gjennom hele sovjetperioden. Nå, da Russlands ledelse har bestemt at den første verdenskrigen faktisk var en krig for Russlands ære og nasjonale interesser, har denne krigen begynt å kaste lange skygger tilbake på den russiske revolusjonen i 1917, ikke bare Oktoberrevolusjonen, men også Februarrevolusjonen.

I 1998 døpte altså Boris Jeltsin den 7. november om til «Dagen for forsoning og samforstand». I 2005 døpte Putin den igjen om til «Dagen for nasjonal enhet» og flyttet den for sikkerhets skyld til 4. november, en dag som er relatert til innsettelse av Romanov-dynastiet på begynnelsen av 1600-tallet. Siden da har den gamle revolusjonsdagen blitt oppslukt av en historisk militærparade: På revolusjonsdagen i 1941, da tyske militære enheter nærmet seg Moskva og allerede kunne se løkkuplene i Kreml, gjennomførte Stalin en militærparade på Den røde plass for å demonstrere Russlands ubendige vilje til å kjempe. I de senere år er det den 7. november blitt holdt en parade som er en imitasjon av 1941 paraden, med tidsriktige uniformer. På denne måten har revolusjonsdagen forandret karakter, fra å være en minnedag for Oktoberrevolusjonen er den blitt enda en minnedag for seieren over Nazi-Tyskland.

Vladimir Putin og hans nærmeste medarbeidere i historiske spørsmål, Sergej Narysjkin, og Vladimir Medinskij, Den russiske føderasjonens kulturminister, er enige om at det eneste som kan gi Russlands historie en indre sammenheng etter marxismen-leninismens sammenbrudd, er den statlige tradisjon. Men problemet gjenstår at Den russiske revolusjonen uunngåelig svekker kontinuiteten i denne «infrastrukturen» av historiske minner. Sett fra Kreml-ledelsens synsvinkel er hovedproblemet med bolsjevikene ikke kommunismen, men det forhold at den rev ned den gamle tsarstaten og etterpå inngikk en separatfred med Russlands fiender, som førte til at enorme landområder ble revet løs fra det russiske imperiet.

Det ville naturligvis ha vært mulig for Putin å distansere seg fra Oktober-, men omfavne Februarrevolusjonen, som tok sikte på å innføre demokrati i Russland. I år 2000 ble Putin god venn med Aleksander Solzjenitsyn, den store forfatter som i 1994 var kommet tilbake til Russland etter 20 år i eksil. Kampen mot revolusjonen hadde vært en styrende idé for Solzjenitsyn gjennom mesteparten av hans liv. Putin kom til å dele hans negative syn på Februarrevolusjonen. Februar brakte middelmådigheter til makten i Russland, mente Solzjenitsyn. De kan ha hatt de beste intensjoner, men manglet ryggrad og ble snart feid vekk av Lenin og bolsjevikene. Da den såkalte Oransjerevolusjonen fant sted i Ukraina i 2004–2005, sammenlignet Solzjenitsyn den uvilkårlig med Februarrevolusjonen i Russland i 1917. Den gangen var det Tyskland som stod bak og hjalp Lenin og andre bolsjeviker med å komme tilbake til Russland, samt forsynte dem med penger. Hundre år senere spilte, ifølge Solzjenitsyn, vestlige filantropiske ­organisasjoner en lignende rolle og oppmuntret til revolusjonær uro i Ukraina.

Solzjenitsyns syn på Februarrevolusjonen vant gjenklang hos Kreml-ledelsen, og dens budskap i forbindelse med hundreårsjubileet for Den russiske revolusjon er klart nok: Russland har hatt nok revolusjoner. Selv om første verdenskrig er blitt klarert som en «stepping stone» mellom det keiserlige Russland, andre verdenskrig og dagens post-sovjetiske Russland, er det rett og slett uråd å fjerne Den russiske revolusjonen fra denne erindringens infrastruktur. Revolusjonen ødela den tsaristiske staten, men senere åpnet bolsjevikene, ved å industrialisere landet og sentralisere dets politiske maktstrukturer,en ny æra for russisk statsbygging, som overgikk alt som Russland hadde oppnådd i fortiden. Uten Oktober er det i virkeligheten tvilsomt om Russland ville ha gjort det så bra under den andre verdenskrigen.

Det er dette som er dilemmaet for den russiske ledelsen i forbindelse med hundreårsjubileet for Den russiske revolusjon: Mens det er lett å stigmatisere bolsjevikene som forrædere i forbindelse med den første verdenskrigen, er de likevel uløselig forbundet med seirene i den andre. Putin har gjentatte ganger fordømt Stalins terror i 1930-årene, men medgir samtidig at det er umulig å overse den positive rollen han spilte under Den store fedrelandskrigen. Av den grunn velger han å snakke om Stalin så sjelden som mulig.

Det samme gjelder revolusjonen. Men det er naturligvis vanskelig ikke å snakke om revolusjonen i selve jubileumsåret. Det finnes også en annen grunn til at Putin og hans medarbeidere med hensikt er tvetydige i sine uttalelser. Kreml-ledelsen ønsker ikke å støte fra seg de russerne som føler nostalgi for sovjetepokens tapte stabilitet, særlig eldre mennesker. Og det er ennå mange av dem. For markeringen av 1917 dreier seg ikke bare om revolusjonen, noe som hendte for 100 år siden. Den dreier seg om en hel epoke i russisk historie, som ble innledet med revolusjonen. Og det er ikke mer enn 26 år siden Sovjetunionen gikk i oppløsning. Ifølge kulturminister Medinskij er det i forbindelse med revolusjonsjubileet viktig å unngå å dele folk inn i rettferdige og urettferdige, røde og hvite. Man bør innse at begge grupper som sloss under revolusjonen og borgerkrigen, ble ledet av patriotiske følelser og et ønske om å forsvare Russland. De bare forstod oppgaven forskjellig. Denne tvetydigheten fra Kreml-ledelsen side er årsaken til at Lenin, grunnleggeren av sovjetstaten og Den russiske revolusjonens arkitekt, fremdeles ligger på utstilling på Den røde plass i Moskva. Putin vil ikke at han skal fjernes fra mausoleet og gis en anstendig begravelse før han en sikker på at en overveiende majoritet av den russiske befolkningen ønsker det. For å nå dette målet må vi kanskje vente til den generasjonen som har lært å se opp til ham, har gått fra borde. Den russiske historikeren Eduard Radzinskijs kommentar i den forbindelse er at, «så lenge Lenin er på Den Røde Plass – vil revolusjonen fortsette».

På landsmøtet i Fagforbundet sist oktober grep forbundsleder Mette Nord inn mot flertallet i salen. De hadde nemlig vedtatt at forbundet for de kommuneansatte skulle kjempe for fortsatt bruttopensjon. Men da ville de ikke lenger ha noe å forhandle på ifølge Nord. Resultatet ble et nytt vedtak med en rekke gode intensjoner om fortsatt gode pensjoner for de offentlig ansatte, men ingen bruttogaranti.

Arne H Rolijordet er tillitsvalgt ved Ringnes Bryggeri og Rødt-medlem
Foto: Gudmund Dalsbø

Denne hendelsen er nok et eksempel i en lang rekke med retoriske krumspring fra de sosialdemokratiske lederne i fagbevegelsen for å kamuflere virkningen av pensjonsreformen. For etter at Pensjonskommisjonen la fram sin utredning i 2004 har vi fått en varig svekkelse av folketrygdens pensjonsytelser til lønnsmottakerne.

Først ut var privat sektor, og nå står de offentlig ansatte for tur, slik målet har vært hele tiden.

Begrunnelsen er at det må være like regler, bl.a. for å lette jobboverganger mellom sektorene. Ulike pensjonsregler har som kjent vært en hemsko for en vellykket privatiseringsprosess.

AFP-avtalen

I første omgang dreide pensjonskampen seg om å forsvare AFP-avtalen i privat sektor. Denne avtalen sikret at en kunne gå av med full pensjon allerede ved fylte 62 år. En fikk godtgjort de siste fem årene fram til fylte 67 uten økonomisk tap. Ytelsene ble betalt av et eget fond som var en del av tariffavtalene mellom partene i arbeidslivet.

Pensjonskommisjonen kom fram til at dette ikke kunne fortsette. Med stigende levealder i befolkningen ville utgiftene med å bære framtidige pensjoner bli for store for folketrygden. De lanserte derfor flere nye mekanismer for å komme rundt dette problemet.

For det første ble opptjeningen av pensjonspoeng endret. I stedet for de 20 beste årene ble det innført en alleårsregel. Nå skal alle år telle likt. Dette ble framstilt som et framskritt, men gjennomsnittet av alle årenes opptjening blir sjølsagt lavere enn gjennomsnittet av de 20 beste årene!

Den andre store endringen er innføring av levealdersjustering. Den fungerer på følgende måte: Pr. i dag lever vi i gjennomsnitt til vi er 82 år. Tar en ut pensjon ved fylte 62 år, gjenstår det i snitt 20 leveår. Det som er opptjent av pensjonsytelser, nå gjerne kalt «pensjonsformuen», skal da deles på 20. For hvert år en utsetter pensjoneringen blir det færre år å fordele denne pensjonsformuen på. I tillegg kommer den positive effekten av at pensjonsopptjeningen fortsetter noen år til. Det betyr at om du tar ut pensjonen først når du er 67 år, så har «pensjonsformuen» din blitt større, mens antall år fram til du blir 82 er redusert til 15. Potten blir større og delingstallet mindre. Forskjellen mellom å ta ut pensjon først ved fylte 67 år i stedet for ved 62 vil medføre at pensjonen blir rundt 35 % høyere. Effekten av dette forsterker seg jo lengre opp i årene du er i stand til å jobbe.

Slik flytter pensjonsreformen ytelsene i folketrygden fra sliterne som av helsemessige grunner blir nødt til å gå av tidlig, til de yrkesgruppene som ikke har store fysiske belastninger i arbeidslivet. Dette er å premiere akademikerne på bekostning av de lavtlønte.

Denne klassemessige skjevheten blir ytterligere forsterket ved at enkelte arbeidstakere blir nektet å gå av ved fylte 62 år uansett hvor slitne de måtte være. Dette skjer hvis pensjonsformuen er så liten at den årlige pensjonen blir mindre enn det som er minstepensjon (garantipensjon) i Norge. Landet kan jo ikke ha pensjonister med mindre pensjon enn minstepensjon (!). Regelen rammer spesielt innvandrere med kort botid i Norge og kvinner som har jobbet mye deltid eller har vært hjemmeværende i perioder. Dette gjelder anslagsvis 20–30 % av de yrkesaktive.

I den nye avtalen har AFP blitt et tillegg på folketrygden som opptjenes på samme måte. Den blir utbetalt fra en tar ut pensjon og så lenge en lever. Men da LO-ledelsen skulle få flertall for dette ved uravstemningen i forbindelse med tariffoppgjøret i 2008, påsto de at AFP-en skulle bli «bedre» i framtiden enn før.

Økonomisk løste de dette tilsynelatende ved å la AFP-tillegget være høyere de første årene. Etter fylte 67 blir AFP-tillegget redusert med 19 200 kroner i året. Tankegangen var nok at en tar livet mer med ro etter hvert som årene går. Mens i realiteten kan pengebehovet heller stige med høyere alder fordi en må betale for mer hjelp og assistanse.

Lavere offentlige ytelser

Selv om pensjonskommisjonen mente at økt levealder ville føre til for store pensjonsutgifter for staten, mente de samtidig at den generelle velstandsøkningen ville fortsette. Premisset deres var at innbyggerne fortsatt skulle få økt levestandard, men at folk flest ikke ville godta at en større del av veksten gikk til skatt.

Radikale økonomer fant raskt ut at innen 2050 kan levestandarden i Norge ha økt med 100 %. Hvis bare en brøkdel av dette blir tatt ut som skatt, kunne en finansiere hele eldrebølgen med både pleie- og omsorgsutgifter og pensjonsutbetalinger. I følge utrederne ville økt skattetrykk imidlertid skille Norge negativt ut fra resten av den vestlige verden.

Hvis pensjonskommisjonens utredning hadde kommet i år i stedet for i 2004, hadde de muligens kamuflert synspunktene sine bedre. Det er opplagt i strid med naturens bæreevne at det meste av framtidig produktivitetsøkning skal tas ut i form av økt privat forbruk.

Mer privat ansvar

Det tapet som redusert pensjonsopptjening medfører, skulle så dekkes opp av private ordninger. Vi fikk Lov om Obligatorisk Tjenestepensjon (OTP), nye former for pensjonsforsikring i bedriftene (innskuddspensjon) og ulike muligheter til individuell pensjonsopptjening. Pensjonsreformen føyer seg dermed inn i en generell utvikling der en større del av økonomien overføres fra offentlig sektor til privat kapital.

Forsikringsselskaper og finanskapital gned seg i hendene. En større del av arbeidstakernes pensjon ble privatisert og forvandlet til den enkeltes individuelle ansvar. Overgangen ble offensivt markedsført med at det enkelte individ nå selv kunne bestemme hvordan ens egen økonomi skulle forvaltes – til forbruk eller sparing til framtidig pensjon. Argumentasjonen kunne kanskje virke forlokkende overfor enkelte i den velstående middelklassen, men for de lavtlønte som må snu på hver krone, var denne ideologiske føringen en ren hån.

Med stigende levealder vil problemene pensjonsreformen har skapt forsterke seg. Etter hvert som levealderen kanskje blir både 83 og 85 år, må den enkelte jobbe lengre og lengre for å oppnå en pensjon over minstenivå. Det er allerede åpnet for høyere pensjonsalder i bedriftene. Når AFP-avtalen skal revideres i 2018, blir det i følge den rådende logikken naturlig å tenke seg at aldersgrensen for å ta ut AFP også heves.

Bruttopensjonen for fall

Pensjonskommisjonen påpekte i sin utredning at det ville bli særegne problemer i offentlig sektor. Her er det for eksempel tariffestet at ansatte med minst 30 års opptjening skal ha 66 % av sluttlønn som fast pensjonsytelse resten av livet. Det er dette som kalles bruttopensjon og som det har vært så viktig for LO-ledelsen å frigjøre seg fra.

Forhandlingene om nye ordninger i offentlig sektor har trukket i langdrag. Det er naturlig ettersom det er streikerett rundt tariffavtaler. Men nå presser de nye rammevilkårene i form av opptjeningsreglene i folketrygden offentlige bedrifter, kommuner og etater til å kreve revisjon av tjenestepensjonen.

I bunn for alle tjenestepensjonene ligger nemlig opptjent pensjon i folketrygden. Så toppes dette med tjenestepensjon som i offentlig sektor finansieres dels av arbeidsgiver og dels med trekk i lønn for de ansatte. Når den vesentligste delen av totalt pensjonsnivå reduseres gjennom lavere folketrygd, blir det ikke mulig å opprettholde bruttopensjonene på 66 %. Med lavere folketrygd blir jo den økonomiske belastningen for arbeidsgiver tilsvarende høyere hvis en skal opprettholde pensjonsnivået. Offentlige virksomheter har som regel ikke økonomi eller budsjettrammer til å dekke opp dette. Gapet vokser i takt med at stadig flere årskull omfattes av de nye opptjeningsreglene.

Først ute var en rekke kulturinstitusjoner, og nå kommer kommuner, utdanningssektoren osv. etter. De offentlig ansatte står foran det samme historiske nederlaget som arbeidstakerne i privat sektor, og ingen utenom dem selv kan befri dem fra denne skjebnen.

Sosialdemokratenes rolle

Pensjonskommisjonens innstilling ble kjempet igjennom av Arbeiderpartiet. På betingelse av å opprettholde daværende AFP-avtale gikk LO-kongressen i 2005 med på å godta reformen.

Mens partiet Rødt og dets forgjenger Rød Valgallianse sto opp mot pensjonsreformen fra første dag, svingte det mer internt i SV. SVs daværende nestleder Henriette Westrin var med i pensjonskommisjonen og godtok hovedpremissene for kommisjonens forslag, men hadde noen innsigelser mot de nye opptjeningsreglenes fordelingsprofil. På landsmøtet i mai 2005 førte den interne uroen i partiet så til at SV vedtok å gå imot pensjonsreformens kutt i folketrygden.

Men etter Stortingsvalget samme høst fikk vi Soria Moria-forhandlingene mellom AP, SV og SP. Da måtte SV gi opp motstanden mot pensjonsreformen som betingelse for å sitte i landets første rødgrønne regjering. Dette sviket mot de fagorganisertes interesser viser noe av den enorme politiske kulturforskjellen som eksisterer mellom Rødt og SV.

Når de offentlig ansatte nå skal slås for å bevare så mye som mulig av sine tjenestepensjoner, kommer både LO-ledelsen, AP og SV til å uttrykke sin støtte til fagbevegelsens ambisjoner. Men i den grad fagforbundene evner å «henge bjella» på den virkelige synderen – den reduserte folketrygden, vil de møte en kald skulder. I privat sektor har LO-ledelsen allerede vendt fokuset mot størrelsen på tjenestepensjonene i bedriftene i stedet for folketrygden. Og verken AP eller SV har tatt selvkritikk for hva de har blitt med på under Stortingets behandling av pensjonsreformen. Ingen liker å møte seg selv i døra.

– Allianser på og utafor Stortinget er viktig. Hva vi får til inne på Stortinget, er også avhengig det som skjer utafor, sier nyvalgt stortingsrepresentant Bjørnar Moxnes til Unni Kjærnes  og Erik Ness fra Gnist-redaksjonen.

Erik Ness og Unni Kjernes er redaksjonsmedlemmer i Gnist. Foto: Einar Aslaksen

– Gratulerer til Rødt med framgang i valget og deg som stortingsrepresentant og den første revolusjonære i parlamentet etter Erling Folkvord! Hvor betydningsfullt er dette for klassekampen i Norge framover?

– Tusen takk for det. For Rødt betyr dette at vi har tilgang til landets viktigste talerstol. Vi vil bruke den til å løfte fram spørsmål som er viktige for klassekampen i Norge. Som kampen for verdig pensjon for sliterne i arbeidslivet, profittfri velferd og ikke minst kampen mot de raskt økende klasseskillene.

Vi ønsker at fagforeningsfolk og tillitsvalgte tar kontakt og forteller oss hvor det brenner, hva som er viktig å legge fram på Stortinget. De har nå fått en solid alliert inne på Stortinget, slik de har hatt med kommunestyrerepresentanter fra Rødt landet rundt.

– Nevn én viktig sak som vil prege arbeidet til den nye stortingsgruppa framover?

– Vi har så vidt begynt å jobbe med å lage en troverdig og helhetlig økonomisk politikk. Det betyr en politikk som kan settes ut i livet. Da må vi vite hva velferdsreformene partiet går inn for koster, og hvordan vi kan få inndekning for dem.

Vi har store ambisjoner i partiprogrammet, særlig for velferdsstaten, for velferdstjenester, pensjoner og trygder. Nå har vi muligheten til å meisle ut disse i praktisk politikk. Fram til nå har vi jo ikke visst jo hva disse vil koste.

Vi skal også regne på skattepolitikken for å se på inntektssida. Da ser vi både på fordelingseffekter og hvor mye vi har å rutte med når vi endrer skatter og avgifter. Også sosialister må ha penger til velferdsstjenestene vi ønsker å bygge ut.

– Under valgkampen ble Rødt ble beskyldt for å være et en-saks parti. Helt uten grunn?

– Rødt markerte seg ikke bare som partiet for profittfri velferd. Vi var og er det eneste system­kritiske miljøpartiet. Det viste vi i valgkampen og fortsetter med det.

Internasjonalt ser vi at Trump ønsker at NATO og Norge skal sende flere soldater til Afghanistan. Det er viktig at Norge sier et tydelig nei til dette. Tvert imot må vi hente de soldatene som allerede er der, hjem til Norge.

Den første saken vi reiste på Stortinget var denne: «Stortinget ber regjeringen om å sørge for at baseerklæringen etterleves, også når det gjelder såkalt «rotasjonsbasert trening».

Vi skal være en tydelig utenrikspolitisk opposisjon på Stortinget. Det er spesielt viktig nå som regjeringa endrer norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk dramatisk ved å åpne opp for permanente amerikanske baser på norsk jord. Utviklinga av en felles norskamerikansk hær på norsk jord strider fundamentalt med baseerklæringa fra 1949. Dette er farlig politikk og gjør Norge mer utsatt i spillet mellom stormaktene.

– Miljøpartiet de grønne slåss for grønn kapitalisme. Du argumenterte i valgkampen for at det var en illusjon. Forklar.

– For å opprettholde samme livsstil og ressurs­bruk som vi har i dag, er vi avhengige av 1,7 jordkloder. Det økologiske overforbruket vi nå er inne i, varer bare en veldig begrenset periode før økosystemer begynner å forvitre og potensielt kollapse. Den økologiske sløsinga for­årsaker vannmangel, dårlige avlinger, utrydding av arter og økt konsentrasjon av klima­gasser i atmosfæren. 

Det er mye vi kan og skal gjøre i kommende stortingsperiode, hvis Stortinget også vil: Satse på pilotprosjekter for offshore vindkraft. Ruste opp vannkraftverk. Effektivisere strømbruken vår. Bruke vannkraften til å videreutvikle kraftforedlende industri. Si nei til at oljeindustrien får nye områder, som utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja.

Alt dette vil vi jobbe for, men vi må også snakke om elefanten i rommet: At vi har et økonomisk system basert på evig vekst. Dette økonomiske systemet heter kapitalisme.

Skal vi stanse de farlige klimaendringene, trenger vi en radikal reduksjon av menneskenes bruk av naturressurser. Samtidig er det nåværende økonomiske systemet avhengig av grenseløs ekspansjon. Når totalutslippet må kraftig ned, kan ikke veksten samtidig fortsette. En grønn kapitalisme er derfor et blindspor. Som forfatteren Naomi Klein påpeker i boka This Changes Everything – Capitalism vs. the Climate: Det er bare ett av de to systemenes regelsett som faktisk lar seg forandre – og det er ikke naturens lover.

Så lenge makta over økonomien er så skeivt fordelt som i dag, vil storselskapene alltid vinne over klimahensyn. Det er derfor vi trenger et mye mer demokratisk samfunn for å kunne redde klimaet. Jeg kaller det et sosialistisk folke­styre, folk kan kalle det hva de vil. Det viktigste er at vi er enige om at dagens kapitalisme må vekk – og at det haster.

– Siden du også er partileder og Rødt har rekruttert mange de siste månedene, som kanskje ikke har vært med på disse diskusjonene, hvordan skal det sosialistiske perspektivet bli felleseie i hele Rødt?

– Når vi nå er blitt et stortingsparti, er det viktig å styrke det ideologiske arbeidet i partiets regi. Det er det ikke stortingsgruppa som skal jobbe med. Landsstyret vil diskutere det, og vi må unngå at Rødt som parti lar seg fange av Stortingets dagsorden. Det er enormt mange saker som blir kvernet gjennom Stortinget hver dag og uke, men stortingsgruppa er bare én del av partiets virksomhet.

Partiskolering er viktig. Enda viktigere nå som vi er på Stortinget. Politikken vår i enkeltsaker må sees i sammenheng med vår helhetlige, sosialistiske analyse.

– AP er svekket, Høyre/FrP har et svakere grunnlag i Stortinget å regjere med. Hvordan kan vi bygge en radikal opposisjon på Stortinget?

– Allianser på og utafor Stortinget er viktig. Hva vi får til inne på Stortinget, er også avhengig det som skjer utafor. Lofoten, Vesterålen og Senja er ikke verna mot oljeboring bare fordi Venstre og SV er gode forhandlere, men fordi det finnes en folkebevegelse som står på år ut og år inn.

Det samme gjelder kampen for pensjon, faglige rettigheter, sosial dumping, profittfri velferd, bli kvitt amerikanske styrker i Norge. Engasjement og mobilisering inn mot Stortinget er avgjørende.

Inne på Stortinget må vi også bygge allianser. Vi har allerede stilt forslag sammen med MDG og SV om stans i returene til Afghanistan. Vi vil samarbeide med alle partier der vi er enige på sak.

– Vi har sett en diskusjon om at Enhedslistens framgang i Danmark har gått på bekostning av medlemmenes innflytelse på partiets politikk. I SV er det stortingsgruppa som legger føringene. Det er det normale for partiene i Norge.

– Partiets politikk er vedtatt på landsmøtet, og dette er føringa for arbeidet vårt på Stortinget. Jeg anslår at Rødt har politikk på omkring 90 prosent av sakene vi skal ta stilling til. Der vi ikke har det, må det løftes opp i partiets ­organer.

Vi har nå en prosess på gang med utvalgene i partiet om saker de vil prioritere innen sine felt. Da får utvalgene også handa på rattet for å fremme Rødts politikk på Stortinget. Det er en viktig oppgave å sørge for god flyt av informasjon mellom partiets organer og stortingsgruppa. For et parti av vår type er det særlig viktig at partiet bestemmer politikken. Stortinget er en arena for å sette politikken ut i livet, men ikke den eneste.

– Det sies at Erling Folkvords stortingsplass styrket RVs økonomi så mye at partiet kunne kjøpe en bygård, den som ble solgt slik at Rødt kunne kjøpe kontorene i Dronningens gate. Det snakkes omat stortingsplassen kan tilføre over 12 millioner til Rødt? Hvordan vil dette kunne styrke Rødts arbeid?

– Det er strenge regler for hvordan bevilg­ningene fra Stortinget til partigruppene kan benyttes. Og de er stramma kraftig til siden 1990-tallet. Pengene skal brukes på å lønne lønne ansatte på Stortinget og til drift av sekretariatet vårt. I utlysningene av stillingene til vår administrasjon, står det at lønna er i tråd med tariffavtalen mellom Handel og Kontor og Arbeiderbevegelsens Arbeidsgiverkontor, som også gjelder på partikontoret.

Men valgresultatet styrka partiet kraftig. Doblinga av stemmer gir økt stemmestøtte. Derfor har partiet allerede kunnet ansette en ny organisasjonssekretær.

Det at jeg betaler inn penger fra stortingslønna, som folkevalgt, styrker også partiet. Hvor mye er ikke avklart, men vi har en solid partiskatt for alle som mottar lønn eller honorar for parlamentarisk arbeid i stat og kommune.

I høst er det hundre år siden den russiske Oktoberrevolusjonen fant sted. At Rød Ungdom markerte denne begivenheten med kaffe og kaker, fikk Fredrik Mellem som leder landets største Arbeiderpartilag og styremedlem i Oslo Arbeiderparti, til å gå helt av skaftet. Han skriver følgende: «Oktoberrevolusjonen i Russland 1917, markerte begynnelsen på det største og mest vedvarende helvete på jord verden noen sinne har sett.» (VG 25. oktober 2017).

Oktoberrevolusjonen viste en hel verden at det ikke er naturgitt hvem som skal herske og hvem som skal herskes over. Revolusjonen var til stor inspirasjon for hele den norske arbeiderbevegelsen de første åra etter den fant sted.

Frykten i borgerskapet for at det kunne skje en revolusjon også i andre land, gjorde at de blei mer kompromissvillige overfor arbeiderbevegelsen. Dette skjedde også i Norge. Åttetimers-dagen som blei innført i Norge 1918 hadde neppe kommet så raskt uten Oktoberrevolusjonen.

Oktoberrevolusjonen var viktig for framveksten av velferdsstaten både i Norge og andre vestlige land. Den innebar store framskritt for kvinnene i Sovjet, slik som innføring sjølbestemt abort, som det tok flere tiår før vestlige land fikk.

Oktoberrevolusjonen bidro til å få en slutt på den førte verdenskrigen. Over 16 millioner mennesker ble drept i denne krigen som følge av de kapitalistiske statenes rivalisering. Mellem nevner ikke dette og han finner det heller ikke verdt å nevne at vestlige land invaderte den nye sovjetstaten med store tap av menneskeliv som konsekvens.

Det å markere Oktoberrevolusjonen som et rettferdig opprør betyr ikke noen legitimering av det som seinere ble gjort i Sovjetunionen. Det er ingen tvil om at det ble gjennomført store overgrep. Årsakene til at regimet endte opp som et undertrykkende klassesamfunn styrt av topper i parti- og statsbyråkratiet, er sammensatte. De materielle forholdene i et tilbakeliggende land lå ikke til rette for å bygge sosialisme og landet mangla demokratiske tradisjoner. Det som kunne vært motkrefter, som rådene, blei også demobilisert.

I dag har den nyliberale varianten av kapitalismen fått hegemoni i verden. Faren for krig mellom stormaktene er stor. Situasjonen ligner på mange måter den som var like før første verdenskrig.

Det er imidlertid én viktig forskjell. Sosialistiske krefter i dag står ekstremt svakt i det meste av verden. Det haster imidlertid like sterkt som den gang å få slutt på kapitalismen og imperialismen. En annen verden er mulig!

 

Per Medby
Redaksjonsmedlem

Foto: Daniel X. O’Neil

Joar Hoel Larsen:
India
Oslo, Font forlag, 2015, 409 s.

Joar Hoel Larsen, NRK- journalist og utenrikskorrespondent, har skrevet bok om India. Som medfølgende partner har han bodd i New Delhi i flere år, og denne perioden har han benyttet til å bli kjent med hovedstaden, reise rundt i India, treffe mennesker og lese mange bøker om dette enorme landet som egentlig er et helt kontinent. Gjennom oppholdet har han tilegnet seg innsikt i samfunnsforhold, kultur og politikk, og denne boka med den knappe tittelen India er skrevet for å dele denne kunnskapen med et bredere publikum.

Både fattigdom og vekst

India er kjent som et av de mest folkerike landene i verden, og for en del år tilbake var India for mange nordmenn først og fremst kjent som et land med enorm fattigdom, der det første norske bistandsprosjektet – Keralaprosjektet – startet opp i 1952. De senere årene er det nok heller landets raske økonomiske vekst og store, voksende middelklasse som først nevnes når det er snakk om India. I tillegg har indiske turistmyndigheter de senere årene valgt slagordet ’Incredible India’ for å promovere landet og dets mange kontraster. Her finner man noen av verdens høyeste fjell og lengste elver, her finner man lange sandstrender, ørken og grønne te-plantasjer. India er verdens største demokrati og hjemlandet til Gandhi, yoga og ikke-voldstenkning, men India har fortsatt et kastesystem som rangerer mennesker ut fra en iboende raselignende hierarkisk tankegang. Her er det et stort religiøst mangfold, men samtidig en sterk, og tidvis voldelig hindunasjonalisme, og her finner man utbredt vold mot kvinner, men samtidig en aktiv og sterk kvinnebevegelse som har eksistert siden 1920-tallet.

Og slik kunne man fortsette å liste opp kontraster og mangfold. Spørsmålet som melder seg når det gjelder denne boka om India, er hvilket av alle disse perspektivene eller sidene ved India Hoel Larsen har valgt å vektlegge. Og videre: Har det blitt en god, riktig og utfyllende innføring?

Personlig grep

Hoel Larsen sier i forordet at dette ikke er ment som en altomfattende innføring om India. Snarere har han ønsket å formidle fra den kunnskapen han har opparbeidet seg gjennom sitt lange opphold – og fra sine mange kortere besøk i forbindelse med sitt yrke som journalist – og gjennom dette fortelle om ’sitt India’ (vi har alle vårt). Denne innfallsvinkelen har mye for seg, for Hoel Larsen er ikke akkurat den første europeeren som har kommet til dette kontinentet og som har ønsket å formidle videre sin kunnskap til de der hjemme. Det finnes nok av reiseskildringer og innføringsbøker om India. Samtidig blir denne tilnærmingen også en svakhet da man som leser blir sittende igjen å lure på hvordan de underliggende valgene om hva som er med – eller utelatt – er tatt.

Når man leser innholdsfortegnelsen og begynner å bla litt i boka, virker det først ikke som noe er utelatt. Her er kapitler om veien fram til indisk selvstendighet og delingen/utskillelsen av Pakistan i 1947, om Gandhi, om Beatles og yoga i India, om Varanasi, om cricket, om kvinner, om Kashmir og om Cashmere-sjal, bare for å nevne noe. I tillegg flyter de fleste kapitlene over av små anekdoter og beveger seg tilsynelatende sømløst fra faktaopplysninger om helse, vaksiner og barnearbeid, til anekdoter og pussige småhistorier. Slik sett kan det bli litt springende, men fordi han skriver godt og har en rød tråd, framstår hvert kapittel som en avsluttet helhet,– som en liten fakta-novelle.

Det personlige grepet fungerer godt i mange av kapitlene, og personlig likte jeg kanskje best de to tidlige kapitlene som er basert på en reise Hoel Larsen gjorde med sine to tenåringsdøtre til India i 1999, der de blant annet reiste langs veien fra Allahabad til Agra, og videre til Varanasi. I det første av disse, som har fått tittelen «Veien til Agra» etter den kjente barneboka av Aimeè Sommerfeldt, bruker Hoel Larsen fortellingen om fattiggutten Lalu og hans lillesøster Maya som en ramme om reisen samme veien førti år etter at boka kom ut. Som noen kanskje husker, dro Lalu og Maya ut på den lange, strevsomme og tidvis farefulle ferden til Agra for å finne leger som kunne gi Maya synet tilbake. Og dermed forener Hoel Larsen anekdoter og opplevelser fra sin egen reise i 1999, med informasjon om helsepolitikk, vaksiner og barnedødelighet i India. Tilsvarende, i kapitlet om Varanasi, forenes småhistorier om hans egen og døtrenes besøk i byen med faktainformasjon om blant annet silkeveving, håndverkstradisjoner, barnearbeid og utdanning. Disse kapitlene fungerer så godt fordi de nettopp tar utgangspunkt i forfatterens egne opplevelser i India, og så bruker disse til å formidle viktig faktakunnskap om sentrale utviklingspolitiske emner.

Andre kapitler fungerer ikke like godt. For eksempel lurer jeg på hvorfor han har valgt å ta med et helt kapittel om Beatles i India. Som flere andre kapitler er dette basert utelukkende på sekundærkilder, men der de andre av denne typen dreier seg om forhold som har en direkte kobling til India, som for eksempel historiekapitlet om kolonitiden, frigjøringsbevegelsen og delingen av India/Pakistan, dreier dette kapitlet seg mest om Beatles.

De undertrykte

Langt på vei har dette blitt en god framstilling av India, i et slentrende og lettlest språk. I det store og hele unngår Hoel Larsen orientaliseringen av et slags eksotisk India, som de fleste reiseskildringer og populærvitenskapelige bøker i denne sjangeren er fulle av. Men boka skjemmes også tidvis av småfeil og skjevframstillinger, samt noen åpenbare korrekturfeil, som trekker ned et ellers solid og troverdig helhetsinntrykk. Alvorligst er det at de som står aller nederst i kastehierarkiet, flere steder blir omtalt som ’kasteløse’. Dette er en betegnelse som er misvisende og som derfor ikke benyttes av fagfolk lengre, da denne gruppa faktisk tilhører såkalte ’uberørbare’ kaster, det vil si kastegrupper som ut fra hindureligiøs målestokk ansees å være urene. Den rette betegnelsen på norsk er derfor ’uberørbare’, eller mer vanlig i dag, dalit, som er den betegnelsen de selv foretrekker og som betyr ’de undertrykte’.

Boka inneholder også et eget kapittel om kvinners stilling i India, og Hoel Larsen skal ha honnør for at han klarer å framstille indiske kvinners vanskelige situasjon på en relativt balansert og usentimental måte. Under tittelen ’Hva er det med indiske menn?’ starter han kapitlet med en omtale av den brutale gjengvoldtekten av en ung kvinne på en buss i New Delhi i desember 2012, og fortsetter deretter med å fortelle om blant annet kvinneunderskuddet som har økt, om praksisen med arrangerte ekteskap, og om enkenes vanskelige situasjon. Samtidig skjemmes dette kapitlet av enkelte overdrivelser, som når man lett får inntrykk av at sati – enkebrenning – var et stort problem i India i tidligere tider. Dagens historikere, derimot, er enige om at sati aldri har vært særlig utbredt, men at britiske koloniherrer brukte denne ’barbariske’ skikken som et påskudd for kolonialismen. Videre, selv om mange enker i India har det vanskelig, er det også mange som blir tatt godt hånd om av sine barn. Det blir derfor en overdrivelse å si om enker: «De fleste «lever» ikke.» De bor på gaten og eksisterer såvidt.’ (s. 250)

Hvor er kaster og klasser?

Selv om Hoel Larsens prosjekt ikke har vært å gi et fullstendig eller uttømmende bilde av India, må jeg innrømme at det er et stort hull i en bok med tittelen India. Jeg tenker selvfølgelig på kastehierarkiet, de enorme klasseforskjellene og den sosiale kampen som føres nedenfra i mange former. Riktignok nevner Hoel Larsen kaste i flere avsnitt, så det er ikke helt fraværende, men det blir aldri omtalt gjennomgående, slik for eksempel cricket blir. Faktum er at kaste som hierarkisk struktur og tenkemåte gjennomsyrer det indiske samfunnet på en slik måte at en hel bok om India uten å behandle dette etter mitt syn blir ufullstendig. Den franske antropologen Louis Dumont satte tydelig ord på dette da han for lenge siden skrev en bok om India med tittelen Homo Hierarchicus – det hierarkiske mennesket. Selv om selve kastesystemet er på vikende front i dagens nyliberale India, så lever selve den underliggende hierarkiske tenkemåten i beste velgående, og kommer blant annet til uttrykk i gapet mellom en konsumfiksert voksende middelklasse og de mange mange hundre millionene som lever under fattigdomsgrensa.

Til tross for disse manglene, vil mange ha nytte og glede av denne boka. Først og fremst vil boka utvilsomt være nyttig som en innføring for førstegangs, og kanskje andregangs reisende som ønsker å lære litt om mangfoldet i dette enorme landet. Den dekker et bredt spekter av temaer, og er mer samfunnsorientert enn de vanlige reiseskildringenes utgytelser om ’det mystiske’ India med ’et paradis av opplevelser’. Både ryggsekkturister som søker solnedganger over Ganges og yogaturister som egentlig bare ønsker å finne seg selv, vil utvilsomt av nytte av å lære litt mer om indisk samfunn og historie.

Anne Waldrop

Liza Featherstone (red.)
False Choices. The faux feminism of Hillary Rodham Clinton
London: Verso, 2016, 182 s.

Diana Johnstone:
Queen of chaos. The Misadventures of Hillary Clinton.
Petrolia, CA: Counterpunch Books, 193 s.

Dough Henwood:
My turn. Hillary Clinton targets the presidency.
OR Books, 2015, 182 s.

Når jeg skriver dette, er det en drøy uke igjen til amerikanerne skal velge mellom Donald Trump og Hillary Clinton. Da disse tre bøkene ble skrevet, hadde ennå ikke Bernie Sanders trukket sitt kandidatur og Hillary Clinton var ennå ikke nominert til Demokratenes kandidat. Situasjonen var mer åpen, og hensikten med bøkene klarere: å avsløre Hillary Clinton som den neoliberale krigshisseren hun er, og vise at den politikken hun har stått for og vil stå for som USAs president heller er en trussel mot kvinners liv, enn en seier for feminismen.

De tre – relativt korte – bøkene kommenterer Hillary Clintons politiske innflytelse på ulike måter, men med utgangspunkt i de samme fortellingene om henne. Dough Henwoods bok går kronologisk gjennom hennes politiske liv fra jusstudent med radikalt image, via presidentfrue og senator, til utenriksminister og til presidentkandidat i 2008 og 2016. Diana Johnstone er mest opptatt av å fortelle historiene om Hillary Clintons roller i den amerikanske utenrikspolitikken, hvordan den har vært konfliktfremmende heller enn diplomatisk. Liza Featherstone har redigert en samling av essays med bidrag fra amerikanske feminister fra «venstreside-kommentariat», politisk bevegelse og akademia, som tilsammen gir en god oversikt over Hillary Clintons merittliste på en rekke politikkområder både innenriks og utenriks, og viser hvordan lovendringer og politikk hun har fremmet er direkte skadelig for livet til kvinner og barn.

Hennes tur?

Bokas tittel spiller på at Hillary nå har jobbet seg fram dit at det er «hennes tur» til å bli president. Det er selvfølgelig ikke forfatterens oppfatning, men Clinton-parets ambisjon for seg selv skal ha vært «8 Years of Bill and 8 years of Hill», og nå er det hennes tur, etter nederlaget da hun tapte for Obama i 2008. Boka er full av fakta og krydret med anekdoter fra Hillarys vei mot toppen, og inneholder foruten en lang liste av referanser, en samling av uttalelser som visstnok skal ha kommet fra henne. Det er fornøyelig nok, og viser henne fram som en løs kanon, noe som er dypt tragisk med tanke på framtida. Jeg reagerer likevel litt på det når man «tar» en kvinnelig kandidat for å være sosialt klumsete og løsmunnet, det blir raskt et «bevis» på at det er typisk at kvinner ikke forstår spillet eller reagerer med følelsene. Avslutningsvis drøftes Hillary Clinton opp mot andre kandidater, som Bernie Sanders, og saken som nå har fokus, bruken av den private e-postserveren til offisiell korrespondanse, blir berørt. Ut fra måten hun reagerer på og besvarer spørsmål om hvorfor hun har brukt denne serveren, er det lett å slutte seg til at dette ikke er en beklagelig feil, men et ønske om å holde deler av korrespondansen skjult og under egen kontroll.

En stor konspirasjon?

Diana Johnstones bok oppfatter jeg at ikke begrenser seg til å omtale Hillary Clintons utenrikspolitiske meritter, men at den tar for seg hele historien om USAs medvirkning i krigene de siste tiårene. Da jeg begynte å lese denne boka, kjente jeg ikke til Diana Johnstone, men syntes etter å ha lest de to første kapitlene at hun streket opp verden med veldig bred pensel og for det meste i svart-hvitt. Et eksempel: I omtalen av det hun benevner som LGBT-lobbyen (Lesbian, Gay, Bisexual and Transgender), påstår hun på s. 30:

In the second decade of the 21st century, the demands of the LGBT lobby have largely displaced the demands of organized labor as the leading «progressive» or «left-wing» cause.

Jeg ser poenget om at individuell rettighetskamp kan ta for stor plass på den politiske arenaen, men dette er etter min mening en grov overdrivelse.

I kapitlet om Jugoslavia hevder hun blant annet at det ikke fins bevis for at Srebrenica-massakren var et folkemord, og senere i kapitlet «Not understanding Russia» at det er overveiende sannsynlig at det malaysiske MH17 flyet som ble skutt ned i Donetsk ble truffet av missiler skutt opp av ukrainske opprørere, men at verden ikke skal få vite det (s. 166). (For et par måneder siden ble imidlertid etterforskningen avsluttet, med en relativt tydelig konklusjon.) Hovedpoenget hennes i boka er at Russland – og nå også Syria – er offer for en konspirasjon ledet av USA med Israel og Saudi-Arabia på laget, og de vesteuropeiske landene som haleheng. Målet er å ta opp igjen den kalde krigen som USA har bruk for av økonomiske grunner og for å framstå med gammel styrke. Ja, det jobbes intenst fra USA og Nato for å få reetablert Russland som hovedfienden. Med Hillary Clinton i Det hvite hus er sjansen større for nye militære intervensjoner i pågående konflikter. Men det betyr vel ikke at Russland er «the good guy» – et offer for en konspirasjon, og at Pussy Riot er vestlige agenter som brukes for å sverte Putin?

Den falske feminismen

Jeg har hatt mest glede av å lese essaysamlingen. Den er delt i to hoveddeler, en kalt «Hillary At Home» og en, betraktelig kortere, «Hillary Abroad». De ulike essayene står godt på egen hånd. Jeg vil særlig dra fram «Ending poverty as we know it» av Frances Fox Piven og Fred Bloc om hvilke endringer som må gjøres i den økonomiske politikken hvis det skal være mulig å bekjempe fattigdom, og «Abortion and the Politics of Failure» av Maureen Tkacik, som handler om hvordan retten til en trygg abort ikke gjelder for alle. Artikkelen beskriver hvordan abortlobbyen i det demokratisk partiet har vært med på å promotere abortpiller som har skadelige bivirkninger til priser som de som trenger dem, ikke er i stand til å betale. Den avslører også at de illegale abortpillene som kan skaffes på postordre fra Mexico og er tilbudet til de som ikke har penger til eller tør å bruke abortklinik-kene, faktisk er tryggere og har færre bivirkninger enn de som er blitt tilbudt av det demokratstøttete abortpilleprogrammet, som i stor grad har lagt penger i fanget på legemiddelindustrien.

Som en kuriositet vil jeg også nevne «Hillary Screws Sex Workers» av Margaret Corvid, som handler om prostituertes rettigheter, og kritiserer Hillary Clinton og Demokratenes for ikke å ville anerkjenne prostituerte rettigheter som arbeidere og på den måten fri dem fra offer-rollen. Dette er et standpunkt som er kontroversielt hos oss, men som vi hører fra dem som er imot Sexkjøpsloven. Men det er interessant at den feministiske bevegelsen i USA favner dette også.

Avslutningsvis beskrives alternativet bortenfor Hillary Clinton: å bygge et anti-rasistisk og anti-imperialistisk feministisk alternativ på basis av kritikk av neoliberalismens brutalitet og i solidaritet med de som rammes av den (Beyond Hillary, av Zillah Eisenstein).

Det har vært viktig for de tre forfatterne, som i hovedsak er journalister, å tilbakevise at et valg av Hillary Clinton som den neste presidenten er et feministisk valg. Høyrepopulistene på den republikanske sida har gjort Hillary Clinton til hatobjekt, noe som igjen har ført til at hun har fått progressiv appell og blitt til noe i nærheten av et feministisk ikon – hos eliten, vel å merke. Det snakkes mye om at nå skal «glasstaket» knuses og at hvis Hillary kan bli president, så kan alle amerikanske småjenter nå sine mål og bli akkurat det de vil – «Only in America»? Riktig nok er USA i en særstilling som supermakt, men det er et faktum at det er kvinnelige president i flere afrikanske land og at det berømmelige «glasstaket» i så måte må sies å være knust allerede, med Indira Gandhi, Maggie Thatcher og Angela Merkel, bare for å nevne noen kvinner med stor makt. Uten at undertrykkingen av kvinner har opphørt eller i det minste minket. Men det går fint an å forstå at bøker som avviser Hillary Clinton som feminist, har vært nødvendige i diskusjonen om hvem som skulle nomineres som demokratenes kandidat.

Kari Celius

Samir Amin:
The reawakening of the Arab world: Challenge and change in the aftermath of the Arab spring
New York: Monthly Review Press, 2016, 248 s.

For en generasjon siden var Samir Amin – sammen med Andre Gunder Frank, Immanuel Wallerstein og andre – en av de viktigste teoretikerne bak den såkalte avhengighetsskolen, en kritisk retning i forståelsen av verdensøkonomien. De beskrev et system der Nord (Europa, Nord-Amerika) også etter kolonitidas slutt holdt landene i Sør (Afrika, Asia og Latin-Amerika) i et jerngrep av økonomisk avhengighet (støttet av rå militærmakt når det trengtes) som sikret en strøm av rikdom fra de fattige til de rike, og blokkerte mulighetene for reell utvikling. Landene i Sør ble lenket fast i en posisjon som råvareleverandører til industrien i Nord.

Avhengighetsskolen kan åpenbart kritiseres for å gi et forenklet bilde som var låst fast i en situasjonsbeskrivelse fra en bestemt periode. Deres teorier var dårlig i stand til å redegjøre for de store faktiske endringene som fant sted i internasjonal økonomi, med framveksten av nye industrimakter som Sør-Korea, Taiwan, Kina, Malaysia, Thailand, Brasil, og Tyrkia. Likevel kom disse teoretikerne med viktige analyser av mekanismer som bidro til å reprodusere skillet mellom rike og fattige land.

I en arabisk og egyptisk sammenheng har Samir Amin vært en skarp kritiker av regimene som har regjert i Kairo, Damaskus, Bagdad og Alger de siste tiåra. Som ung nyutdannet økonom var han involvert i arbeidet med forsøket som ble gjort under Nassers styre i Egypt på 1950- og 1960-tallet med å få til rask industrialisering og allsidig økonomisk utvikling, samtidig som utdanning og helsestell og et minimumsnivå av mat og klær ble sikret for den store fattige befolkningen i landet. Mens han så – og ser – positivt på de investeringene som i disse årene ble gjort i Egypt og de andre radikale arabiske republikkene for å løfte industri og infrastruktur, fremmet Amin tidlig en kritikk av mangelen på demokrati som han mente var en sentral del av forklaringen på hvorfor utviklingsforsøkene kjørte seg fast allerede etter ti–femten år. Arvtakerregimene som i dag dominerer de samme landene, har han betraktet som korrupte eliter uten noe klart program annet enn å holde seg selv ved makta og berike seg mer. Omleggingen i retning markeds-økonomi – som han er dypt skeptisk til – har forlatt de positive sidene ved «den arabiske sosialismen» uten å skape noen reell kapitalistisk økonomi. Resultatet er en hybrid der en gruppe privateide kapitalister med gode kontakter til de militærdominerte regimene gjør seg feite uten å drive fram noen reell vekst i landene.

Alt dette skriver Amin om i The Reawakening of the Arab World, og her og der treffer han godt. Når dette likevel er forstemmende lesning, er det knyttet til Amins forsøk på analyse av den nåværende situasjonen. Det er fire hovedproblemer:

For det første er hele framstillingen veldig omtrentlig og til tider misvisende. Det svekker troverdigheten og gir et inntrykk av at det som foregår, mer er forutinntatt synsing enn reell analyse. Han unnslår seg ikke for rene usannheter i forhold til sitt fremste hatobjekt, islamistene. Bare ett eksempel: På side 67 skriver han «The government, composed exclusively of Muslim Brotherhood members chosen by Muhammad Mursi». Men dette er bare tull, og det er ingen grunn til å tro at ikke Amin vet det. Ikke på noe tidspunkt under Mursi var det et flertall av Borskapsmedlemmer i regjeringa, og Mursis makt over den var sterkt begrenset. Slike eksempler florerer. Det hjelper heller ikke at det hele virker dårlig oversatt fra fransk.

For det andre består kritikken av den nåværende økonomiske politikken i de arabiske landene av allmenne besvergelser mot nyliberalisme og globalisering. Det finnes lite konkret analyse av hva som er en farbar vei for utvikling med utgangspunkt i dagens situasjon.

For det tredje, og mest graverende, virker Amin helt ute av stand til å gripe islamismens rolle i dagens arabiske samfunn. Dette er ikke noe lite spørsmål, siden vi her snakker om den overlegent største ideologiske strømningen og folkebevegelsen i de arabiske landa, i hvert fall de siste tretti åra. Amin behandler denne bevegelsen, og i særdeleshet dens viktigste uttrykk, Det muslimske brorskap, utelukkende som en svart reaksjonær kraft, men uten noe som kunne kalles faktabasert drøfting. Han undersøker ikke dens sosiale grunnlag, dens faktiske politiske linje og særlig ikke dens utvikling over tid. Han har selvsagt rett i at dette verken er en sosialistisk bevegelse eller en arbeiderbevegelse. Den er og har alltid vært en middelklassebevegelse, som i alle fall i de siste femti åra framfor noe har rekruttert blant ungdom i høyere utdanning. Ser vi på den aktive medlemsmassen, er islamistenes tyngdepunkt på universiteter og høyskoler og blant yrkesgrupper som leger, ingeniører, advokater og lærere. Bevegelsen rommer så vel rike kapitalister som fattige offentlige funksjonærer. Denne sosiale bakgrunnen reflekteres i islamistenes politiske program og praksis. Økonomisk modernisering og utvikling av moderne helsestell og utdanning står helt sentralt. Strategien er preget av troen på en liberal markedsøkonomi innad, men med en aktiv rolle for staten i å legge vilkårene til rette for en planmessig oppbygging av konkurransekraft i forhold til verdensmarkedet. Amin ser bort fra at en liberalisering i en statsdominert crony-kapitalisme som den egyptiske, kan virke progressivt ved å slippe til reell konkurranse og initiativ. Samtidig er det klart at en slik omstilling kan ha store sosiale omkostninger (selv om dagens frie fall mot statskonkurs neppe er noe bedre alternativ). Og islamistene rommer både fløyer som ønsker at staten skal ta et tydelig sosialt ansvar, og mer høyreliberale krefter.

Sosialt er islamistene konservative når det gjelder forholdet mellom kjønnene. De forsvarer «den muslimske familie» der mannen er overhodet. Samtidig er dette kanskje det feltet der endringen i islamistenes holdninger har vært sterkest de siste tiåra. Nye generasjoner av kvinnelige aktivister har drevet igjennom et positivt syn på utdanning for kvinner, kvinners politiske deltakelse og, om enn mer nølende, kvinnelig yrkesaktivitet. Nylig foreslo Tunisias største politiske parti, islamistiske al-Nahda, en lov som kraftig styrker kvinners beskyttelse mot vold, i sær gjennom skjerpede reaksjoner mot alle former vold i ekteskapet.

Ikke minst er islamistenes politiske rolle i den arabiske verden i dag at de er den sterkeste kraften som driver fram krav om valg av de politiske lederne, om fri politisk diskusjon og om organisasjonsfrihet.

Men her ligger det fjerde problemet med Amins bok. Det er i beste fall høyst uklart hvilket syn han har på demokrati. Han skriver i og for seg fortjenstfullt om den positive sammenhengen mellom sosial framgang og demokrati. Problemet er at det gang på gang blir klart at dersom frie valg bringer til makta en politisk bevegelse Amin ikke liker, så har dette for han ikke noe med demokrati å gjøre, og det er egentlig tvilsomt om slike valg er noen god idé. Slik kommer han i sin holdning til folket til å ligne en frasevenstreversjon av slik Tom Lehrer i sin karikerte amerikansk utenrikspolitikk: «They need to be protected, all their rights respected, till somebody we like can be elected». Av en gammel radikaler burde man ha ventet noe bedre.

Bjørn Olav Utvik

Hans Ebbing om Karl Marx-biografien til Sven-Eric Liedman:

– Framstillingen av Marx´ banebrytende teoretiske arbeid settes i kontrast til hvordan samtiden og ettertiden har objektivert dette arbeidet til «marxisme» i ulike varianter og slik omformet resultatet av det til ideologi.

Hans Ebbing er medlem av SV.

Sven-Eric Liedmans Karl Marx – En biografi¹ er vel det nærmeste vi kan komme en komplett biografi om Marx. Et nærmest ufattelig stort og mangfoldig intellektuelt arbeid blir lest i sammenheng med et sterkt levd liv i familie og vennskap, i rollene i offentligheten som avisredaktør, korrespondent, som politiker, debattant, som politisk organisator, alliert og motstander. Og ikke minst – det aktive forholdet til sin samtids vitenskaper, den politiske økonomi, naturvitenskapene, særlig Darwin og den nye, organiske kjemien. Biografien er forenet med en kritisk gjennomgang av dette arbeidet. Et stort arbeid om et stort arbeid!

Framstillingen av Marx´ banebrytende teoretiske arbeid settes i kontrast til hvordan samtiden og ettertiden har objektivert dette arbeidet til «marxisme» i ulike varianter og slik omformet resultatet av det til ideologi. Dette er et paradoks ettersom Marx (og Engels) jo var de første som med det lenge upubliserte Die deutsche Ideologie (1845, utgitt først 1932, ukjent for alle supermarxistene med Lenin og Trotskij etc. i spissen) utviklet et kritisk ideologibegrep som «fordreid» eller «falsk» bevissthet. Ideologieffekten oppstår ikke i språket og tenkningen isolert sett, men i møte mellom samfunnets motsetninger når dette møtet artikuleres som filosofi, religion eller vitenskap som foregir å stå «utenfor» eller «over» samfunnets motsetningsfylte realiteter. I disse stridighetene om «marxismen», som ingen kan ha den fulle oversikt over og som derfor er åpne i sine avslutninger mens de pågår, deltar «marxister», «liberalere», «sosialdemokrater», «maoister» og «anti-marxister» av ulike slag, ikke minst de siste. Biografien dreier seg derfor også om en drøfting av marxisme-diskusjoner og Marx-tolkninger i Liedmans egen samtid (og dermed samtiden til de litt eldre leserne av Rødt!): Biografen er slik en implisitt biografi om biografen – en engasjert politisk intellektuell og akademisk idéhistoriker i Sverige.

Samtidens grep på fortolkningen

Sven-Eric Liedman (f. 1939) begynte sin akademiske karriere innenfor filosofien, men på grunn av den rådende historie-løshet og dogmatiske positivisme i svensk filosofi på 1950- og 60-tallet skiftet han over til idéhistorie. Den historiske dimensjon i vitenskapelig arbeid, filosofi osv. er ikke bare en utvendig, historisk datering av dette arbeidets faktiske plassering i en objektiv tidslinje, men en plassering av dem i en sammenheng av mening. Ulike intellektuelle posisjoner og stridigheter belyser hverandre gjensidig skiftende over tid, dels uavhengig av opphavsmennenes-/kvinnenes intensjoner. Tidligere posisjoner som overleveres oss, fortolkes og får mening ut fra og «i» vår egen motsetningsfylte samtid. Ingen leser kan flykte fra sin samtids lys og skygge, heller ingen biograf.

Samtidens grep på fortolkningen av Marx´ liv og arbeid manifesterte seg umiddelbart etter hans død i 1883. Liedmann peker på at det da ikke manglet vennligsinnete lesere som ville legge beslag på hans teorier og bestemme hvordan de skulle tolkes. Motivene for denne kampen om «den riktige fortolkningen» har fortsatt fram til denne dag. Det har hatt til konsekvens at selve det intellektuelle arbeidet, slik vi finner det i Marx´ skrifter og hans egne, kritiske refleksjoner over disse, dels druknet i ideologisk larm, i «marxismens og vitenskapens» navn. Liedmann viser til utbruddet fra Eleanor Marx, Marx´ yngste datter, da slagsmålet var i gang kort tid etter farens død: «Måtte himmelen bevare Marx for hans venner!» Alt før dette hadde fenomenet «marxisme» dukket opp som en ideologisk objektivering, slik at Marx selv måtte erklære at «etter alt hva jeg vet, er jeg ingen marxist» – referert av Friedrich Engels. («Alles, was ich weiss, ist, dass ich kein marxist bin».)

Kapitalens fenomenologi

Marx var altså klar over motsetningen mellom marxisme som «lære», ideologi og verdensanskuelse og hans eget rastløse, alltid uferdige intellektuelle arbeid under stadig revisjon. Denne distinksjonen mellom den internt intellektuelle, begrepsmessige dimensjonen og den utadvendte objektiveringen som «isme» er seinere blitt utlagt som skillet mellom vitenskap og ideologi, et skille som den franske filosofen Louis Althusser (1918–90) la stor vekt på (jfr. Die deutsche Ideologie), og som Liedman gir en god framstilling av. Skillet var på 1960- og 70-tallet et viktig element i oppgjøret med ny-stalinismens og maoismens ødeleggende virkninger på formidlingen og forståelsen av hva Marx´(og andre viktige teoretikeres) arbeid gikk ut på, da denne motsetningen ble særlig heftig diskutert i Sverige og Norge. Hos Liedman (og ikke bare ham) er dette skillet også viktig for å «distansere» deler av Freidrich Engels teoretiske arbeid, særlig Anti-Dühring, fra de åpne tendensene i Marx´ kritikk av den politiske økonomi, primært Kapitalen og Grundrisse – det siste et arbeidsmanuskript fra 1857, publisert først i 1939 i Moskva og derfor ukjent for stridende supermarxister som Plekhanov, Lenin, Trotskij, Kautsky Bebel, Zetkin, Bernstein, Hilferding, Luxemburg, Gramsci. Men det er nettopp der Marx demonstrerer sin nyskapende, analysemåte skarpest, som oppløser tendensene til steil teoretisering og «ismefisering». Det dreier seg om kapitalens fenomenologi.

Marx´ sjølrefleksjon: Politisk økonomi I og II

Da er det litt uheldig for biografien at Liedmans gjennomgang av Kapitalen etter min mening er den svakeste delen. Han innfører en ny term , «abstrakt arbeidskraft», som velvillig fortolket vel må utlegges som det Marx kaller abstrakt arbeid – altså de ulike konkrete arbeidenes felles samfunnsmessige form som vareproduserende arbeid. På dette viset blir den helt grunnleggende distinksjonen hos Marx mellom arbeid (som en levende, verdiøkende og samtidig bruksverdi skapende prosess) og arbeidskraft (som vare, kapital) tilslørt, for ikke å si visket ut. I boka viser han til at han har hatt hjelp til denne delen av biografien fra fagøkonomisk hold. Det kan ha vært risikabelt.

Men Kapitalen er ikke en «positiv» politisk økonomi. Undertittelen til verket presiserer at det dreier seg om en Kritik der politischen Ökonomie. Kritikk-begrepet er klart flertydig: Marx forstår seg selv som deltaker i en stor, historisk gitt vitenskapelig tradisjon, den politiske økonomi, særlig slik han finner den hos Adam Smith og David Ricardo m.fl. Som vitenskap har den ambisjon om å avdekke de lovmessigheter, bevegelseslover, som preger det økonomiske liv, men som er skjult for folk flest, for common sense. Teorien hans er «positiv» i den mening at den søker å si noe om hva som faktisk er tilfelle – «positivt gitt».

På den andre side er dette ikke mulig uten samtidig å gå kritisk gjennom det teoretiske, relevante arbeidet som alt foreligger innfor den økonomiske vitenskapens tradisjoner. Derfor får Marx´ referanser til – og kritiske nærtolkinger av – begrepsbruken i den foreliggende politiske økonomi stor betydning, slik dette skjer mest utførlig i Kapitalens påtenkte 4. bind, Theorien über den Mehrwert. Den politiske økonomi kritiserer seg selv gjennom Marx´ arbeid. I disse undersøkelsene framhever Marx økonomenes «esoteriske» (innadvendte) begrepsbruk, typisk for vitenskapenes forskjellighet fra og distanse til common sense. I forskningsprosessen skjer dette parallelt med empiriske studier som kan belyse den saklige relevans av begrepsdrøftingen. Og gjennom dette avdekker han hvordan begrepsbruken i den etablerte politiske økonomi stundom er tendensiøs – «ideologisk» i betydningen «fordreid» – for så vidt som den er en tilsløring av interesser som ligger til grunn i den politiske teoriens begrepsfesting av den økonomiske praksis, og da med utgangspunkt i den helt grunnleggende vare- og pengefetisjismen. Denne fetisjismen er en fungerende, psykisk realitet. Som deltakere i et «universelt» vareproduserende samfunn oppfatter vi pengenes og kapitalens «magiske» kraft som autonome, selvdrivende størrelser. Denne fetisjen blir av Marx forstått som en realabstraksjon – abstraksjoner som ved sin kollektivt gjennomgripende, samfunnsmessige karakter blir tung realitet for hver og en av oss – en del av den mentale «natur» hos mennesker som lever og handler med penger og varer «i samfunn som domineres av den kapitalistiske produksjonsmåten». (Marx bruker ikke ordet «kapitalisme» i Kapitalen!).

Dette er det forståelsesgrunnlaget, det epistemologisk moment, som burde vært revolusjonerende for all økonomisk tenkning etter Marx og skarpere framstilt hos Liedman. Marx demonstrerer at han «ser bak» Ricardo og Smiths begreper i det at de stundom – i deres «apologetiske øyeblikk» – uttrykker en ureflektert, utadvendt, «eksoterisk» partiskhet, et implisitt klassestandpunkt innbakt i vitenskapens begreper på en fordekt måte. Også i dagens politiske økonomi framstår kapitalen fortsatt som en ting, som «natur», mens Marx viser at kapitalen som fenomen tvert om er et «samfunnsmessig forhold». Fenomenet kapital forutsetter historisk gitte, og dermed historisk-relative, foranderlige produksjonsforhold. Som produksjonsforhold er de klasse- og maktforhold. I den klassiske politiske økonomien framstår disse forholdene – bevegelsene i den kapitalistiske produksjonsmåten ­– som evige og tidløse. Kapital oppfattes rett og slett som en «uavhengig innsatsfaktor» (ved siden av arbeid) også i dagens akademiske økonomi og ikke som et resultat av en historisk bestemt og derfor «relativ» måte å organisere arbeidet på.

Gjennom denne doble avdekking kommer Kapitalen i en grunnleggende teoretisk motsetning både til den kapitalistiske virkelighet og dens systemkonforme økonomiske teori som blir praktisert ved universitetene, motivert ut fra kapitalkreftenes («markedets») behov for begreper i deres økonomske disposisjoner og styring, og ikke minst ut fra statens økonomiske politikk for å fremme gode vilkår for kapitalens akkumulasjon. Vi forsår da godt hvorfor Kapitalen oppfattes som kontroversiell på en måte som gjør det umulig å integrere dens kritiske metodikk i det bestående samfunnets økonomiske utdanningssystem og begrepsverden. Disse motsetningsforholdene kunne vært skarpere formidlet av Liedman. På den andre side får han godt fram den rådende politiske økonomiens teoretiske elendighet og praktiske hjelpeløshet overfor de globale krisetendensene som nå gir fornyet interesse for Marx hos mange økonomistudenter og noen få akademiske økonomer.

Krise

Nettopp fordi denne krisa domineres av finanskapitalens akkumulasjonslogikk, kunne den hos Liedman dannet et tydeligere utgangspunkt for en kritisk avgrensning av Marx´ framstilling av kapitalforholdet i Kapitalen og Grundrisse. Det er en historisk betinget svakhet ved Kapitalen (1867–94) at finanskapitalens (tilsynelatende) løsrivelse fra «realøkonomien» i dag ikke fanges godt nok opp. Bakgrunnen for det er ikke primært en «svakhet» ved Marx´ metode, men det historiske faktum at på Marx´ tid – og lenge etterpå – var det den industrielle kapital som dominerte det økonomiske systemet både i praksis og i økonomisk tenkning. Finans- og kredittkapital var underordnet industrikapitalens dominans. Denne rent empiriske, historiske realitet («historisitet») legger prinsipielle begrensninger på hva en kritikk av den politiske økonomi i det hele tatt kunne yte på Marx´ tid. Denne erkjennelsen av vitenskapenes historisitet er imidlertid en typisk «marxsk» erkjennelse. Den utilstrekkelighet vi da finner i Kapitalen når det gjelder å forklare vår tids økonomiske (og politiske, ideologiske og økologiske) krise, er en objektivt betinget utilstrekkelighet som må takles ved den politiske økonomiens sjølrefleksjon, altså «marxsk». Av samme grunn må kritikken av den politiske økonomi fornyes i det prinsipielt «uendelige» både teoretisk og empirisk.

Kapitalens mangel – en skandale!

Kapitalen ble aldri ferdig. Påminningen om dette er viktig hos Liedman. Kapitalen preges nemlig av en teoretisk mangel: Den systematiske framstillingen av de grunnleggende maktforhold, de sosiale klassene og deres innbyrdes, permanente kamp om dominans og maktutøvelse – og det hos den samfunnsviter og filosof som mer enn noen annen er blitt kjent for å løfte fram klassekampens betydning ikke bare for politikken og samfunnslivet ellers, men for vår måte å forstå verden på! En skandale! Dermed mangler også en teori om statens rolle og dens utvikling og virkemåte i forholdet mellom klassene. Kapitalens tredje bind avsluttes med noen uferdige setninger som annonserer en tematisk framstilling av denne sammenhengen. Marx´ bemerkninger om statens rolle må vi lete etter andre steder og da ad hoc – i tilknytning til aktuelle hendelser som revolusjonen i 1848 eller Pariser-kommunen 1871.

Dette kan synes paradoksalt. Samtidig er det slik at de teoretiske, abstrakte begrepene om produksjonsforhold og produksjonsmåte, som først hos Marx utmyntes på en teoretisk presist måte, forutsetter et begrep om klasser og klasseforhold som Marx finner særlig hos de store «borgerlige» økonomer, Adam Smith (1723–1790) og hans «analytiske» etterfølger David Ricardo (1772–1823). Men hos disse blir ikke klassene forstått som en del av historisk spesifikke produksjonsforhold, men som naturlige. Til gjengjeld får Marx fram at staten med sin voldsmakt og rettsliggjøring av faktum – fordrivelsen av bøndene fra jord og grunn, inngjerdingen, privatiseringen av allmenningene – er tilstede ved konstitueringen av den «opprinnelige» akkumulasjon og dermed kapitalismen som en historisk gitt produksjonsmåte. Men en systematisk, helhetlig framstilling av klassekampen i den type samfunnsformasjon hvor «den kapitalistiske produksjonsmåten dominerer», mangler like fullt. (Men hvor finner vi den?)

Produksjonsmåte versus samfunnsformasjon

Det betyr at i de faktisk eksisterende («empiriske») kapitalistiske samfunn fins det alltid rester av strukturer, produksjonsmåter og institusjoner fra tidligere samfunnsforhold. De lever i ulikt omfang videre i konflikt eller i symbiose med den kapitalistiske dynamikken. Liedman poengterer, forøvrig helt i samsvar med Marx´ teoretiske selvforståelse, at framstillingen av den kapitalistiske produksjonsmåten «som sådan» – altså i sin «rene form» – kan reduseres til framstillingen av dynamikken i forholdet mellom arbeid og kapital. Produksjonen av merverdi for profitt og dynamikken i kapitalens sirkulasjonsforløp framstilles i Kapitalen først uavhengig av grunneierklassens empiriske tilstedeværelse i samfunnskroppen. Grunnrenten som moderne økonomisk kategori – altså grunneierens andel av merverdiproduktet – forutsetter jo at merverdiproduksjonen er til stedet allerede og at produksjonen av merverdi (Mehrwert til forskjell fra merprodukt i fysisk forstand) dermed er uavhengig av grunneierne som sosial klasse. Grunneieren med sin eiendom er ikke et konstituerende moment for de spesifikt kapitalistiske produksjonsforhold, men har med sin grunneiermakt derimot stor betydning for samfunnets distribusjonsforhold, særlig der hvor privat, godt organisert grunneiermakt fins. Utviklingen av kapitalisme i USA og Kina illustrerer poenget.

USA og Kina

Det historisk mest typiske trekket ved kapitalismens ekspansjon i USA, var nettopp fraværet av et overlevert, føydalt grunneier-forhold, slik at den delen av merverdien som ellers ville ha fungert som grunnrente og finansiert denne klassen parasittære livsmønster, i stedet kunne gå rett inn i kapitalakkumulasjonen, altså disponeres av kapitalistene på en produktiv måte. Kapitalismen i USA er en dokumentasjon på at privat grunneiendom er overflødig for denne kapitalismens oppkomst. Og etter hvert som jord og grunn ble privateiendom også i Amerika, kunne kapitalakkumulasjonen lenge «go west» og erobre ny grunn som produksjonsmiddel med et følge av arbeidssøkende, eiendomsløse arbeidere (arbeidskraft) i hælene. Den «opprinnelige» akkumulasjon i Amerika skjedde ved en ekspropriasjon i form av en eliminering av urfolkenes sosiale systemer i tillegg til fysisk utslettelse, og uten en parasittær, politisk lenge godt organisert grunneierklasse som i England og største delen av Europa ellers.

Et liknende trekk finner vi i den kinesiske kapitalismens utvikling etter Maos død: Den kinesiske revolusjonen hadde avskaffet de føydale eiendomsforhold til jord og grunn. Den kinesiske kapitalismens erobring av jord og grunn som et grunnleggende produksjonsmiddel ble forvaltet av staten – eller om man vil: enheten av stat og parti, av en monopolistisk politikk.² Jeg skulle gjerne sett at Liedman hadde gått inn på dette ettersom kapitalismens utvikling i USA og Kina vil bli avgjørende for ikke bare kapitalismens og den globale klassekampens, men også for klodens klimatisk usikre framtid. Den menneskeskapte motoren bak dagens klimaendringer er kapital-akkumulasjonen. Økonomisk vekst målt i penger, og materielt forbruk målt i bruk av energi, råvarer og utslipp av klimagasser, er i akkumulasjonsprosessen koplet sammen som to sider av samme sak. Denne eksistensielle usikkerheten vil få stor betydning for den måten Marx vil bli lest og formidlet på i årene som kommer.

Abstraksjoner

Marx´ framstilling av den kapitalistiske produksjonsmåten med dens spesifikt historisk betingede dynamikk er i Kapitalens første bind en abstraksjon fra en situasjon der grunneierklassen var til stedet som et ugjendrivelig, historisk faktum. Men denne teoretiske («vitenskapelige») begrepsdannelsen, er ikke mulig uten den empiriske «materien» som den er en abstraksjon fra. Det blir særlig tydelig i Kapitalens framstilling av kampen om arbeidsdagens lengde og akkumulasjonsprosessen. Framstillingen veksler mellom på den ene side mellom teoretiske bestemmelser av arbeidstid, mer-arbeidstid, verdi og verdiøkning, akkumulasjonens logikk og på den andre side av empiri, beskrivelse av klasseforhold og gitte klassekamper der arbeidsdagens lengde bestemmes og de maktforholdene som akkumulasjonen foregår under og preges av. Men samtidig er det slik at det er først gjennom bruken av teoretiske abstraksjoner på det empiriske materialet, at denne begrepsmessige integrasjonen av klasser, makt (herunder også politisk makt gjennom staten) og økonomi blir forståelig og kan forklares. Det er like mye de teoretiske abstraksjonene som «redder» empirien og slik gjør den relevant, som at empirien underbygger de teoretiske begrepene og stadfester deres «sannhet».

Samfunnsformasjoner – Norge versus Sverige

Produksjonsforholdene i norsk landbruk kan, her sterkt forenklet, kan tjene som en illustrasjon på en symbiose mellom nedarvete forhold fra et før-kapitalistisk samfunn og moderne kapitalisme. Landbruket er hos oss i all hovedsak basert på sjølsysselsatte bønder, grunneiere som også er sine egne arbeidere, ikke på lønnsarbeid. Noe av den historiske bakgrunnen for dette var den spesielle klassestrukturen i Norge. Til forskjell fra Liedmans Sverige ble odelsretten, som en før-kapitalistisk, privat eiendomsform, vedtatt i 1814 som en del av den nye norske statens konstitusjon da Norge kom i union med et ennå sterkt føydalt preget Sverige. Det ga bøndene i Norge en sterkere politisk stilling enn i Sverige både i statens politiske institusjoner og som vern mot et marked for grunneiendom. Det har gitt et sterkere vern av landbrukets «nasjonale» verdiprodukt, bl.a. ved en omfordeling av den samfunnsmessige merverdien gjennom skattesystemet og økonomisk støtte (= politisk styrt grunnrente) til landbruket utenfor de «rene» markedsmekanismene jfr. landbruksoppgjørene.

Det politiske dreiepunktet i moderne tid for denne «norske» relasjonen er selvsagt sosialdemokratiets klassekompromiss med bøndene med kriseforliket i1935, med politisk støtte både fra arbeid og kapital, formidlet og organisert av Arbeiderpartiet i samforstand med LO og Arbeidsgiverforeningen, jfr. Hovedavtalen. Følgelig kan ikke klassekampen i Norge reduseres ensidig til forholdet mellom arbeid og kapital. Det vi i dag kaller «den norske modellen», er betinget av at klassekompromisset mellom arbeid og kapital fra 1935 (og fram til i dag) var koblet til et annet klassekompromiss med bøndene (grunneierklassen) og andre primærnæringer, altså kompromisset mellom «by og land».³ Kompromisset ble formidlet gjennom statens inngrep og vedlikeholdt gjennom striden omkring de årlige statsbudsjettene. Gjennom dette allianseforholdet har «den norske modellen» vist større motstandskraft mot liberalismens angrep på «den nordiske modellen» enn i Sverige og Danmark. Dette viser oss at organisert klassekamp i høyt utviklede kapitalistiske samfunn er vanskelig å forestille seg, uten en eller annen form for statlig mellomkomst, innblanding eller trussel om dette.

Denne særnorske utgaven av klassekompromiss blir selvsagt ikke kommentert av Liedman. I Sverige har industrikapitalen dominert samfunnsformasjon og dermed den politiske tenkningen på en mye mer gjennomgripende måte enn i Norge. Det har lenge gjort politikken «enklere», mer «positivistisk» der – inntil innvandringsproblemet dukket opp. Den form for alliansepolitikk som Arbeiderpartiet stod for etter 1935 og som fortsatt er i funksjon på nye vilkår, var typisk for den måten å tenke strategi på som vi finner hos Antonio Gramsci (1891–1937). At Gramsci har en så underordnet plassering i Liedmanns framstilling av ettervirkningene av Marx´ tenkning, kan dels forstås på en slik bakgrunn av «enklere» svenske klassekonstellasjoner på hele 1900-tallet og fram til i dag. Men i en politisk, strategisk tenkemåte er det begrepet om samfunnsformasjon med sin «urene», komplekse strukturer og allianse- og motsetningsforhold som må danne utgangspunktet. Dette var Lenins prinsipielle poeng i et «primitivt» Russland og som er tatt i arv av Gramsci, modifisert for et «komplisert» Italia. Politisk tenkning, redusert bare til forholdet mellom arbeid og kapital, blir en håpløs karikatur. Jeg skulle derfor gjerne sett at skillet mellom kapitalisme som produksjonsmåte og kapitalistiske samfunnsformasjoner – samfunn som blir dominert av den kapitalistiske produksjonsmåten – var blitt skarpere presisert hos Liedman.

Et uferdig arbeid

Det tredje bind av Kapitalen, redigert av Friedrich Engels etter Marx´ død, slutter i samme øyeblikk som dette kompliserte tema – klassene og staten – blir annonsert som en egen oppgave. Tidligere i Kapitalen har vi flere ganger støtt på de to hovedklassenes forhold til hverandre og da som forhold i produksjons- og sirkulasjonsprosessen som helhet, som en historisk spesifikk produksjonsmåte, men altså ikke som en systematisk framstilling med en teoretisk nyansert og utdypet statsbegrep. Staten på Marx´ tid var da også noe helt annet enn dagens moderne (europeiske) stater som med sine omfattende infrastruktur (helsevesen, skoler, vitenskaper, kort sagt velferdsstat) like mye er en produktivkraft, og slik tilhører «basis», som den er en «overbygning» og forvalter av monopolistisk retts- og voldsmakt. Med andre ord at modellen med basis versus overbygg er lite adekvat. Så var den hos Marx bare en del av en «ledetråd» – ikke en teori, slik Liedman gjør klart på en frigjørende måte.

Men hvorfor er det nødvendig for oss å erklære oss som ikke-marxister (altså ikke som antimarxister) – selv om vi utvilsomt er vennligsinnete, men ikke ukritiske lesere av Kapitalen? Vi kan jo ikke underslå at vi ennå i dag finner sannhet og opplysning i arbeidet med Marx` tekster! Det er da viktig å skille mellom denne type «distansert» erkjennelse av arbeidet med Kapitalens «vitenskaplige resultater» og den begeistring som oppstår når vi i dag blir revet med av enkelte, ennå aktuelle passasjer i Det kommunistiske manifest og som på grunnlag av denne fascinasjonen stadig utgis på nytt etter de stadige, seg selv gjentakende dødsdommer over «marxismen».

Sovjetkommunismens sammenbrudd

Vi skal altså bevare Marx for hans venner. Sven-Eric Liedman er selv en stor venn av Marx, men en kritisk venn og derfor en ekte venn. Oppgaven hans er å oppløse marxismen som objektivert størrelse, som ideologi, slik at tekstene kan tale for seg selv i møte med leseren og hennes motivasjoner og lesehorisont. Han legger en refleksjon over sin egen samtid til grunn. Samtidig er det slik at denne samtiden kan «leses» blant annet ved bruk av begreper som er inspirert av Marx-studier og deltaking i de «evige» diskusjoner og stridighet omkring disse begrepene. Liedmans framstilling av disse diskusjonene er verdifull. Biografien er skrevet i en situasjon der det ikke lenger fins noen offisiell marxisme forankret i et eller annet politisk regime. Det er frigjørende.

Da Sovjetunionen gikk i oppløsning omkring 1990, hadde den for lengst mistet enhver form for ideologisk autoritet for 99 % av det politiske venstre i de høyt utviklede kapitalistiske landene. Likevel var den første ideologiske reaksjonen etter Sovjetunionens sammenbrudd at Marx «dras med i rasmassorna, ner i den glømska som omsluter det hopplåst föråldrade» skriver Liedman i et innledende avsnitt. Marx, og ikke bare han, var den første av en rekke «motbjudande figurer» som nå endelig var forvist til historien og dens skraphaug.

Den liberale utopi

En illustrasjon på Liedmans poeng er statsviteren Francis Fukuyama. I 1992 – året etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning – kunne han fra sitt amerikanske ståsted med USA som eneste «supermakt» proklamere The End of History and the Last Man. Her hevder han uten blygsel at den verdensomspennende spredningen av liberalt demokrati og markedsøkonomi etter vestlig modell markerer avslutningen på menneskehetens sosiokulturelle utvikling. USAs og Vestens «seier» i den globale maktkampen ga altså rikelig anledning til en ny runde med historiemetafysisk ønsketenkning som nok en gang fyrte opp under forestillingen om det Karl Polanyi kalte «den liberale utopi».⁴ Det dreier seg om «det menneskelige styresettets endelige form», der historien som kamp mellom ideologier er vunnet. Liberalt demokrati i form av parlamentarisme og økonomisk liberalisme gikk opp i en høyere, triumferende syntese. (Heia dialektikken! Heia Hegel!)

Med dette budskapet inntok Fukuyama selv en ideologiserende holdning, der «sannheten» i den liberale ideologien var forankret i et nytt globalt maktforhold. Det globale maktbalanseprinsippet etter 1945 var i 1992 for en stund opphevet og den siste supermakt, fanget i liberalismens ideologiske rus, innledet en «markedsøko-nomisk» sjokkterapi mot den tidligere Øst-Blokken (og nye kriger i områder hvor dette tidligere ble forhindret med Sovjetunionen på plass i det globale statssystemet). Men akk, hvor lenge holdt denne utopien? Seinere, med Russlands tilbakekomst på den verdenspolitiske scene og det nye Kina som økonomisk stormakt, integrert i den globale kapitalismen og pustende USA i nakken, er situasjonen gått over i bakrus med en militær innsirkling av den gamle fellesfiendens kjerneterri-torium ved hjelp av Nato med bl.a. 330 US-soldater permanent utplassert i Norge på rullerende basis fra januar 2017 – et radikalt brudd med den kalde krigens basepolitikk – med sosialdemokratiets støtte! Er dagens Russland en større fiende for Norge enn Sovjetunionen var? I Asia er strategien å sirkle inn Kina, «Pivot Asia» som fredsprisvinneren Obama kaller det, videreført av USAs nye president (som i skrivende øyeblikk ser ut til å bli hans tidligere utenriksminister). Fukuyama har seinere modifisert sitt standpunkt – og da ikke bare på grunnlag av nye studier i mer institusjonsteoretisk retning, men primært som følge av at maktforholdene globalt ikke lenger er så entydig oppløftende som da USA var den eneste «supermakt» tilbake på den verdenspolitiske scene: Statsvitenskap som ideologi.

Ideologi I og II

Tilfellet Fukyama (som Liedman ikke nevner) minner oss altså om skillet mellom ideologi og vitenskap: Ideologiene er offer for de «korte konjunkturer» samfunnslivet med sine nye, stadig mer intense kommunikasjonsformer (= produktivkrefter!) som invaderer våre liv. Fukuyama er en stor konjunkturintellektuell. Konjunkturer forplanter seg inn i institusjonene, ikke minst akademia der det offisielt drives vitenskap, noe som bare gjør det enda vanskeligere å skille mellom hva som i det aktuelle øyeblikket er vitenskap og hva som er ideologi.

Det kritiske ideologibegrepet – til forskjell fra det «positive» begrepet om ideologi som «lære» eller «verdensanskuelse» – som her er i sving, har sin bakgrunn i Den tyske ideologi. Dette manuskripet av Marx og Engels, som ble aldri ble publisert i deres levetid, er likevel bestemmende for deres intellektuelle arbeid og sjølrefleksjon på en helt grunnleggende måte. Framhevingen av Den tyske ideologis betydning for utviklingen av Marx´ tenkning er et av de beste avsnittene hos Liedman. Althussers framheving av Den tyske ideologi som et overgangsfenomen der den filosofiske humanismen hos «den unge Marx» – den snille Marx som Lars Roar Langslet kunne (og Rune Slagstad fortsatt kan) trykke til sitt bryst (for å slippe å lese Kapitalen) – med sine tanker om «menneskets vesen» godt på bunnen, overskrides til fordel for et relasjonelt, historisk bestemt menneskebilde, der mennesket blir definert av de samfunnsmessige relasjoner det inngår i og der menneskets «vesen» bare kan endres med endring av disse relasjonene (som den konservative Langslet kjempet for å bevare) og som danner rammebetingelser for de intellektuelle karrierer i offentligheten (Slagstad). Kapitalen er en analyse av grunnleggende motsetningsforhold og dynamikk i den type samfunn som også vi lever i. I dette samfunnet preges vi av våre roller og «funksjoner» samtidig som vi hver for oss er unike med våre personlige særdrag.

Selv om Sovjetunionen omkring 1990 for lengst hadde mistet sin tiltrekningskraft på det europeiske, «nye» venstre fra 1960-tallet, førte dens forsvinningsnummer som kommunismens spøkelse (Fellesfiende) til en høyredreining eller generell avpolitisering av disse miljøene, ikke minst mellom studenter og akademikere, men også i den faglige og politiske delen av arbeiderbevegelsen. Det medførte en svekkelse av denne. Men Sovjetunionens oppløsing betydde også en nødvendig, siste ideologske frigjøring fra stalinismen og dens ettervirkninger. Det var i samsvar med den teoretiske, empiriske og historisk funderte kritikk som en del av oss, bl.a. bokspalteredaktøren av det tidsskriftet du nå holder i hånden, hadde medvirket til å utvikle gjennom de ideologske kampene på venstresiden. Men da rest-stalinismen forsvant som internasjonalt fenomen, opplevde vi som hadde vært dens sterkeste kritikere og som hadde påvist Sovjetunionens selvoppløsende motsetninger,⁵ at vi selv ble svekket i den ideologiske (og ideologiserende) kampen.

Denne dobbelthet kan best forstås via et begrep om det kulturelle og ideologiske hegemoni (Gramsci) som dannet horisonten rundt de venstrebevegelser og partier som ennå fantes omkring 1990. Hegemoniet kan ikke begrunnes eller bæres opp av de teoretiske, kunnskapsbaserte begrepenes og forståelsesformenes «vitenskapelige», analytiske kraft alene. Selv om de teoretiske stridighetene alltid er viktige «i seg selv», er de alltid også omgitt av premisser og maktsammenhenger som domineres av faktorer utenfor vitenskapene, av de sterkeste kreftene i samfunnet, deres medier, partier, statsinstitusjoner, utdanningsvesen, religionen, alle slags ideologiske strømninger i komplekse, sammensatte moderne kapitalistsk høyt utvikelede samfunn. Det er her Gramscis hegemonibegrep, inspirert av Lenin, viser sin relevans.

Gramsci har ingen sentral posisjon hos Liedman i denne boka, noe som kan forklare at denne dobbelthet ikke blir tydelig nok. Liedman går rett over til å slå fast hvordan kapitalismens utvikling kort tid etter at sivilisasjonens «endepunkt» var nådd (jfr. Fukuyama), produserte nye problemer, nye kriser som raskt fornyet interessen for Marx. Innføringen av kapitalisme i det nye Russland gjorde med ett Marx´ teori om den «opprinnelige» akkumulasjon aktuell …igjen!⁶

Marx og de ideologiske kampene

Vi kan slå fast at Marx´ innflytelse på arbeiderbevegelsen i vest skjedde mer gjennom det ideologiske fenomenet «marxisme» enn gjennom empirisk forskning og teoriutvikling. Behovet for en «verdensanskuelse» er grunnleggende, og dette behovet oppstår i det levende samfunnslivet med dets konflikter og motsetninger som skaper behov for orden i vår måte å oppfatte verden og handle på. Liedmann viser dette i en kommentar til marxismens innflytelse i svensk arbeiderbevegelse og hvordan den der ble bearbeidet og distansert gjennom sosialdemokratiets utvikling.

Norge nevnes selvsagt ikke hos Liedman, men siden tidsskriftet Rødt! har sin historiske bakgrunn i en særegen norsk konjunktur av «marxisme-leninisme» med tillegget «Mao Tse-Tungs tenkning», kan det være verdt å minne om følgende: Den russiske revolusjonen hadde en reell innvirkning på arbeiderklassens politiske og ideologiske utvikling også i Norge og ga «marxismen» en motstridende, ideologisk innflytelse i arbeiderbevegelsen. Arbeiderpartiet hadde i utgangspunktet sympati med revolusjonen og hentet inspirasjoner fra den, men kom etter hvert i opposisjon til å bli styrt av Sovjetunionen gjennom Komintern. Vi fikk splittelsen i 1923 som munnet ut i dannelsen av Norges kommunistiske parti (NKP). Rivaliseringen mellom AP som massepartiet og NKP som et lite, men ideologsk bundet parti til sovjetmarxismen, ble til slutt avløst med dannelsen av Sosialistisk Folkeparti i 1961 som da var blitt den nye konkurrenten til venstre for det stadig mer stats- og Nato-integrerte, norske Arbeiderparti.

Den kinesiske revolusjonen derimot hadde ingen tilsvarende virkninger i arbeiderbevegelsen i Norge. Mens NKP altså var et ektefødt barn av motsetninger i arbeiderklassens ideologiske og politiske strev i Norge og internasjonalt, stod det nye kommunistpartiet, AKP(ml), med sin maoisme i et eksotisk forhold til arbeiderbevegelsen i eget land og dennes historiske erfaringer. Mange norske maoister som lot seg proletarisere av rent politiske og ideologiske grunner fra midten av 1970-tallet, gjennomgikk etter hvert en grunnleggende av-maoisering i samme grad som de påtok seg tillitsverv i fagbevegelsen og slik ble konvertert til mer normale, men sosialistisk innstilte fagforeningsfolk med viktige innslag av marxistiske impulser i sitt faglig-politiske arbeid. Dette innslaget var delvis formidlet av den rent ideologiske autoritet som maoismen kunne gi inntrykk av som videreføring av en «ekte marxisme-leninisme» for vår tid – det vil si: på bakgrunn av den kinesiske revolusjonens (forvrengte?) erfaringer slik disse ble (mis-)forstått her. Ved denne nye praksis i arbeiderklassens mest grunnleggende organisasjon, fagbevegelsen, ble de marxistske, ideologiske brokkene av «marxismen-leninismen» omfunksjonert til intellektuelle verktøy i den faglige kampen, noe som kan ha bidradd til å styrke deler av norsk fagbevegelse og dels radikalisere den, mens fagbevegelsen i praktisk talt alle andre europeiske land har beveget seg mot høyre og blitt svekket, integrert i EU-prosessen, som Norge med sitt dobbeltnei 1972 og 1994 har hatt større motstandskraft mot.

Også i Sverige fantes (ml), men svakere og mer oppsplittet enn i Norge. Bevegelsens viktigste resultat hos oss er dagsavisa Klassekampen som gjennom en tilsvarende av-maoisering er blitt et sentralt medium for en venstresideoffentlighet på norsk.⁷

Den ideologiske kampen – ideologienes nødvendighet som politiske verdensanskuelser – er det umulig å komme unna. Ideologiene får sin egen spontantitet ut fra motsetningsforholdene i samfunnet som skal forstås, forklares og rettferdiggjøres. Først da blir politisk, strategisk handling mulig, alt etter hvilket ståsted en har og hvilke ideologiske dominansforhold og impulser som er i sving. Det er i en slik sammenheng at Engels Anti-Dühring må leses, ikke som et autonomt filosofisk eller «vitenskapelig» verk, selv om det kan ha vært Engels ambisjon. (Engels er tvert om notorisk tvetydig.) Her har Liedman et problem: Han tar som idéhistoriker Anti-Dühring (1877) alt for for bokstavelig i stedet for å «destruere» dette arbeidet i dets historiske sammenheng og slik gjøre det forståelig i dag og klarere avgrense dets filosofiske (ontologiske og epistemologiske) relevans til noe tidsbestemt innenfor hegemonikampens horisont.

Den russiske revolusjonen – 100 år etter

Til neste år er det 100 år siden den russiske revolusjonen. Den vil utløse en ny kamp om den «riktige» fortolkningen av hva den har betydd – en kamp helt innenfor horisonten av de stridigheter og motsetningsforhold som kjemper om hegemoni – enten kampens helter og skurker er klar over det eller ikke. Da vil «marxismen» dukke opp igjen i en eller annen form. Trolig også Anti-Dühring, og da som en filosofisk villfarelse i relasjon til en «riktig» filosofi, forankret og beskyttet innenfor universitetenes korridorer og av de liberale medienes ideologiske univers.

Foran diskusjonene i forbindelse med 100-årsmarkeringen vil Liedmans bok med sine eksponeringer av marxismen interne kamper bli et svært verdifullt bidrag til av-dogmatisering av debatten – i den grad det er mulig, som et ledd i venstresidens evige selvrefleksjon. Det gjelder både hans inspirerende biografiske presentasjon og nærlesning av Marx. Dessuten er hans omfattende register og anmerkninger til teksten (134 sider) i seg selv en imponerende oversikt, dokumentasjon og spore til nye studier.

Noter:

1. Sven-Eric Liedman, Karl Marx. En biografi. Stockholm: Albert Bonniers förlag, 2015, 818 s.
2. Se Kristen Nordhaugs artikkel «Klassekamper i Kina», i Vardøger nr. 36, Det liberale hegemoni og arbeiderbevegelsens defensiv, Trondheim 2016.
3. Dette blir drøftet i Vardøger 36 i mine artikler «Den liberale utopi, maktbalanse og demokrati» og «Liberaliseringen av Norge – «Den norske modellen» og dens forutsetninger».
4. Den liberale utopi, opprinnelig The Great Transformation (1944), norsk utgave på Res Publica, Oslo 2012
5. Se Vardøger 5:Om overgangssamfunnets problemer (1972), nr. 8: Om overgangsamfunnets politiske økonomi: sovjetunionen (1976), og Hans Ebbing, Trond Spurkeland og Knut Ågotnes (red.): Stalinismen – en marxistisk kritikk, Gyldendal norsk forlag 1975.
6. Dette setter de «marxistiske teoriene» som på 1970-tallet i ramme alvor påstod at Sovjetunionen var kapitalistisk, i et underlig lys.
7. Avisas strategiske problem er at den nå ved sin integrasjon i en ny, norsk medievirkelighet begynner å ligne stadig mer på fordums «liberal-radikale» aviser, slik som Dagbladet var på slutten av 1960-tallet. KK er vår tids Dagbladet fra 1968. (Akk, ja!)

Joakim Medin:
Den kurdiske revolutionen och kampen mot IS – Kobane
Stockholm: Leopard förlag, 2016, 300 s.

Joakim Medin var den siste utenlandske journalisten som rapporterte fra Kobane etter at IS sine angrep brøt ut. Hans nye bok handler om kampen mot IS, men også om hvordan det arbeides med å bygge et nytt samfunn i regionen. I 2015 ble han arrestert av den syriske etterretningstjenesten, og har sett både Assadregimet, IS og frigjøringskampem fra innsiden.

Boka starter med å vise de tydelige kontrastene og motpolene mellom IS og kurderne. Medin trekker ikke enkle konklusjoner, men forsøker å gi et innblikk av revolusjonen og kampen mot IS fra innsiden. Han tar oss med inn i historien, de politiske motsetningene og bakgrunnen for kurdiske frigjøringsbevegelsen. Deretter skriver han mer om hva han har vært vitne til, hvordan sitasjonen har utviklet seg, det ideologiske bakteppet og utfordringene i området.

Det er litt vanskelig å anbefale en slik bok uten forbehold. Boka beveger seg innom mange store spørsmål og gir perspektiver på viktige prinsipper i Rojava (Nord-Syria) og den kurdiske frigjøringsbevegelsen.

Medin har vært i Rojava flere ganger og han bruker intervjuene han har gjort med en rekke folk over tid gjennom hele boka. Skildringene hans fra tilstedeværelsen under noen hendelser i Rojava er spesielt gode, ikke minst gjelder det hans beskrivelse av hvordan det var da yezidiene fra Shengal ble reddet av YPG- og PKK-geriljaen. Boka tar oss med på en reise for å forstå den komplekse situasjonen.

Den ellers gode boka inneholder noen slurvefeil som er uheldige. Når den likevel anbefales, er det ikke fordi jeg står inne for alt, men fordi det likevel en bok jeg synes det er verdt å lese. Jeg tror det vil være en fordel å lese om historien og frigjørings-bevegelsen gjennom andre kilder i tillegg.

Seher Ayar

Catarina Principe og Bhaskar Sunkara (red):
Europe in revolt
Chicago: Haymarket Books, 2016, 203 s.

Popgruppa The Hollies sang en gang «King Midas in reverse», skrevet av Graham Nash året før han ble med i supergruppa med den berømte forkortelse C, S & N. Jeg kom i hau’ denne omvendte kong Midas, for i stedet for å gjøre alt han tok i til gull, som det skjedde i det greske sagnet, ble det grus og grå elendighet ut av hans virke. Det er et brukbart bilde på det som med et upresist begrep kalles venstresida i dagens Europa. Disse «venstresidene» og deres strev etter suksess og et tydelig ståsted er tema for boka Europe in revolt. Gjennom 13 artikler om bl.a. Hellas, Italia, Frankrike, Nederland, Tyskland, Irland, Portugal, Sverige, Spania og Storbritannia belyses utfordringene sett fra venstre. Men det blir mer gråstein enn gull av det, i land etter land, og langt fra å skildre et opprør fra venstre, er det snarere en bevegelse i revers, i beste fall avbrutt av perioder med sakte framgang i krabbegir.

Det er et opprør underveis i EU, tydeligst synliggjort med det britiske brexit-flertallet i juni. I land etter land er det økende folkelig motstand mot kuttpolitikken i den økonomiske krisas kjølvann, mot flyktningpolitikken, mot forverringene i arbeidslivet, mot de økende ulikheter osv. Men det er ikke drevet av en spesielt godt organisert bevegelse, og det er ikke først og fremst drevet fra venstre. Riktig nok fins det opposisjon fra venstre i en del land, men det politiske budskap som signaliseres, er såpass sprikende at det er vanskelig å finne fram til et minste felles multiplum. Det jeg sitter igjen med etter å ha lest denne boka, er nettopp det: Det er nesten umulig å gi noen få og tydelige kjennetegn på hva vår tids «venstre» representerer. Det som derimot er et gjennomgående trekk ved de fleste land i EU, er at de tradisjonelle sosialdemokratiske partiene sliter med sin velgeroppslutning. Det gir seg de mest dramatiske og uventede utslag, fra total utradering som i Hellas der fenomenet har gitt opphav til et nytt begrep, pasokifisering, via maktesløshet i opposisjon for det spanske PSOE og dermed endeløst regjeringskaos i Madrid, til store allianser med konservative partier, som SPDs samarbeid med Angela Merkel i Tyskland. Denne uforutsigbarheten og oppløsningen av gammel makt skulle en tro ville styrke kreftene til venstre. Men så enkelt er det ikke.

Et annet trekk som framtrer tydelig av boka, er at hvert land har sine særegne historiske forutsetninger, såvel som tilfeldige veivalg, noe som gir seg høyst ulike organisatoriske modeller for venstresida. Nye partier har blitt dannet av partisamlinger, som greske Syriza, franske Front gauche og Bloco Esquerda i Portugal, eller har sprunget ut av nye grasrotbevegelser som spanske Podemos og den italienske Femstjernesbevegelsen, M5S, under den ustyrlige lederen Beppe Grillo. Akkurat her savner jeg for øvrig en mer omfattende beskrivelse av dette italienske fenomenet som ikke har sin like i EU, og som beskrives som «anti-flyktninger, anti-EU og anti-fagforening» i boka. M5S er for øyeblikket den største utfordreren for euroens voktere i Brussel i og med den italienske statsminister Renzis selvsikre utskriving av en folkeavstemning han kan tape rett før jul.

Brudd med «eurofetisjismen»

En av redaktørene for boka, portugisiske Catarina Principe, er tydelig i sin kritikk mot det europeiske prosjektet. Hennes artikkel om Portugals nye venstreblokk, som nå sitter i regjering med sosialdemokratene og lever farlig tross rekordvalg på 10,5 % i fjor – omtrent som et SV i rødgrønn regjering her hjemme – er forbilledlig ved den kritiske avstand hun har, tross hennes medlemskap i «Bloco». Hun og partiet er EU-motstandere og hun kritiserer de mange partiene som vil «forandre EU fra innsida» og oppfordrer til et brudd med det hun kaller «eurofetisjismen», en treffende betegnelse på den lojalitet til og avhengighet av EU-systemet som mange radikale partier, som Syriza og Podemos, har vist. Dette er et bra anslag i boka, men det følges ikke opp av andre forfattere, noe som selvsagt først og fremst avdekker at det overhodet ikke er en felles plattform for det meste som kaller seg venstre i EU i dag. Her burde etter min mening redaktørene ha utfordret bidragsyterne til dypere refleksjon. Typisk i så måte er at Hilary Wainwright, en veteran på den britiske venstresida til venstre for Labour, men nå nyomvendt «corbynista», ikke nevner EU og brexit-kontroversen med ett ord i sin artikkel kalt «The making of Jeremy Corbyn». Wainwright var blant de mange i Labour, Owen Jones var kanskje den mest kjente, som skiftet EU-standpunkt da den britiske høyresida tonet flagg og gikk inn for brexit. Dette har bidratt til å forvirre raddiser i hele Europa (inkludert Norge) og har midlertidig styrket argumentet om å «demokratisere EU» i stedet for å avsløre og bekjempe de europeiske elitenes forsøk på å skape en superstat. Dette burde vært en soleklar utfordring for alle bokas forfattere. Det vitner om vage retningslinjer og svak redigering over dette årets heiteste EU-tema.

Mer irrelevant for hver dag?

Den mest tankevekkende, for ikke å si urovekkende artikkelen er den som heter «Hva skjedde med den franske venstresida?» av Clement Petitjean. Den beskriver et langt og – foreløpig – mislykket forsøk å skape et partialternativ til venstre for nåværende president Hollandes sosialdemokratiske parti. Det startet i 2008 med samling av det da nye Parti de gauche (PG), det gamle kommunistpartiet PCF og flere smågrupper lengre ute til venstre i en venstrefront, Front de gauche. Jean-Luc Melenchon fra PG sto fram som frontens tydelige leder som tok opp kampen om mot Marine Le Pen og hennes ytre høyre Front National om arbeiderklassestemmene i presidentvalget i 2012. Men forsøket slo kontra, Le Pen kom styrket ut av valget og interne stridigheter fulgte innad i Parti gauche, det viktigste partiet innen venstrefronten. Artikkelen drøfter motsetninger som en kjenner igjen fra debatter over alt om strategi for systemkritiske partier; om valgkamp- kontra klasse-kampparti, om nasjonal suverenitet kontra internasjonalisme, om nasjon og «folk» kontra arbeiderklasse. Og mens debatten går, gjør den franske venstresida seg mer irrelevant for hver dag som går, skal en dømme etter forfatterens vurderinger.

En helt annen vei har det sosialistiske parti (SP) i Nederland valgt. Det tidligere maoistpartiet har utvikla seg til å bli et masseparti som nå er det tredje største i landet, men vel å merke etter å ha gitt på båten de fleste av sine gamle prinsipper. Både revolusjon og marxisme er fjernet fra programmet, så vel som Nato-motstand, oppløsning av monarkiet og motstand mot å heve pensjonsalderen. Kort sagt: Partiet har mistet sin sjel, og med det også en del ledende medlemmer som syns PS blir stadig mer likt sosialdemokratene.

Her burde boka tatt skrittet over til nabolandet. For i Belgia fins EUs mest kraftfulle revolusjonære parti, det belgiske arbeiderpartiet PTB, som enda til kaller seg kommunistisk. Det har mye av det samme utgangspunktet som PS, har steget jevnt og trutt i valg og meningsmålinger, men har i høyeste grad bevart sin marxistiske sjel og utviklet sin faglige forankring og sin arbeiderklasseprofil. Det er en svakhet ved utvalget i Europe in Revolt at et så interessant parti i et så sentralt EU-land har gått under redaktørenes radar. Like fullt anbefaler jeg boka til alle som vil vite mer om hvorfor det lenge etterspurte opprøret fra det europeiske venstre lar vente på seg.

Halvor Fjermeros

David Harvey:
The ways of the world
London: Profile Books, 2016, 376 s. (Paperback, januar 2017).

David Harvey er en av vår tids fremste marxistiske samfunnsforskere, som for alvor begynte å nå et stort publikum med The new imperialism i 2003. Det er for øvrig den eneste boka som er oversatt til norsk, selv om A brief history of neoliberalism (2007) utvilsomt hadde fortjent det samme. Harvey også kjent for sin veiledning til å lese Kapitalen, både gjennom to bøker og nettbaserte kurs – på 25 episoder – som er sett av mer enn to millioner (davidharvey.org). I de siste åra har han jamnt og trutt kommet med nye bøker, med særlig oppmerksomhet retta mot kapitalismens mange kriser og motsigelser.

For de som har gått glipp av tidligere episoder, inviterer David Harvey nå lesere med på en guidet tur gjennom essays og bokkapitler utgitt over et tidsspenn på 45 år. Det er ikke en sammenrasket «best-of-Harvey»-utgivelse, men et meget gjennomtenkt utvalg som er bundet sammen av en rød trå: endringer i den globale økonomien, kapitalismens ubønnhørlig akkumulasjonstvang, rasering av miljøet (kalt «creative destruction») og klassekamp. Dessuten får vi et blikk inn i geografi som et fagområde i utvikling, ikke minst takket være Harvey selv. Ikke minst byr han på konkret eksempler på hvordan det noen gjerne vil se på som geografisk eller miljømessig determinert, i virkeligheten bare kan forstås som uttrykk for herskerklassens metoder for å velte byrdene over på andre i ulike epoker.

Tydeligst er Harvey når han formidler egen forskning knyttet til urbanisering, klasser og akkumulasjon og imperialisme, med materiale fra Paris på 1800-tallet til Baltimore på 1960-tallet, arbeiderkamp i bilfabrikker i Oxford på 1970-tallet og i Asia i våre dager. Ingen kan lenger være i tvil om at kapitalismens forsøk på å «løse» kriser, bare betyr å forskyve dem til andre deler av kapitalens kretsløp, mens regninga og gjeldskatstrofene sendes til fattigfolk og til land som Hellas. Harvey har også et våkent blikk for hvordan opprustning, angrepskriger og imperialisme følger av nødvendighet. Nyttig er også påminninga om hvor naivt det er å tale om prissetting av natur, i håp om å tale markedsøkonomenes språk (les: «det grønne skiftet».)

Et heldig grep er å utstyre hvert kapittel med en nyskrevet kommentar, som både gir innblikk i hvordan bidragene kom til, og hva som fortsatt er aktuelt. Dessuten er det en klargjørende introduksjon som tar utgangspunkt i dagens situasjon, med vekt på omstrukturering som i praksis bare forsterket rovdriften på både mennesker og natur. Her får vi f.eks. vite at Kina i løpet av noen få år etter krisa i 2008 har brukt 50 % mer sement enn det USA har gjort gjennom hele 1900-tallet, ikke minst for å unngå massearbeidsløshet og sosial uro. Når den gjeldsfinansierte veksten avtar, merker land i Sør at råvareboomen og deres eksportinntekter raser sammen, samtidig som de økologiske virkningene er dramatiske.

Harvey er ikke alltid like lett å lese, men i flere av bidragene viser han sin evne til formidling i nærmest litterære tekster. For de som går til Harvey med beskjedne bakgrunnskunnskaper, anbefales det sterkt å starte med de tre siste kapitlene. Ikke alle blir like tydelige og forståelige etter hvert, men det gjør Harvey. Derfor bidrar han både til konkret innsikt og til antikapitalistisk kamp.

Tore Linné Eriksen

Mark Kilian fra de Socialist, et nederlandsk sosialistisk tidsskrift, snakket med Michael Roberts om den nye boka hans The long depression, om den nåværende økonomiske stagnasjonen, utsiktene til en ny resesjon og kapitalismens utveier.

Michael Roberts er en marxistisk økonom og skriver en mye lest blogg, i hovedsak om kapitalismens økonomiske kriser. https://thenextrecession.wordpress.com/.

Mark Kilian fra det nederlandske tidsskriftet de Socialist intervjued Roberts. Intervjuet er også publisert på Roberts sin blogg. Intervjuet er oversatt av Torstein Dahle.

Regjeringen vår sier at økonomien holder på å ta seg opp igjen. Samtidig ser vi at Hellas kontinuerlig trenger “redningspakker», og det er problemer i Italia. Hvordan er tilstanden i verdensøkonomien?

Fra oversetteren

Oversettelsen av intervjuet med Michael Roberts har budt på noen problemer. Noen av dem er så viktige at jeg vil nevne dem spesielt.

Det viktigste gjelder ordet «profitability». Det er ikke gangbar norsk å snakke om profitabilitet. De fleste steder har jeg derfor oversatt det med profittrate. Det er ikke synonyme begreper. Profittraten (forholdet mellom profittmengde og kapitalmengde) er et mål på «profitabiliteten». Roberts er marxist, og han ser på profittraten som et helt sentralt mål på kapitalismens helse. Kapitalen må vokse, og det gjør den ved å kreve at produksjonen under kapitalismen skal gi profitt. Profitten er skapt av arbeidsfolk i form av merverdi fra deres verdiskapende arbeid. Roberts er sterkt engasjert i å dokumentere og argumentere for at Marx hadde helt rett da han formulerte loven om profittratens fallende tendens. Å forstå denne loven er helt avgjørende for å kunne forstå utviklingen og utfordringene til dagens kapitalisme.

I oversettelsen er det derfor nødvendig å få fram at det nettopp er profittratens utvikling Roberts sikter til, når han snakker om at «profitabiliteten» går opp eller ned. Mange ville sikkert ha brukt ordet lønnsomhet som oversettelse, og det har jeg gjort noen få steder der jeg mener at det kunne være naturlig. Lønnsomhet er imidlertid ikke noe entydig begrep i økonomifaget. Da er kapitalavkastning mer presist. Men avkastning får utbyttingsforholdet til å framstå som noe nøytralt og naturlig. Det er tvert imot viktig at leseren knytter lesingen til den marxistiske begrepsbruken som forfatteren selv er opptatt av.

Flere steder i intervjuet bruker Roberts selv formuleringen «Marx’s law of profitability» når han snakker om loven om profittratens fallende tendens. Dermed føler jeg meg på trygg grunn med min oversettelse.

Roberts uttaler om krisen på begynnelsen av 1980-tallet at «This period is called the profitability crisis». På norsk kalles den nok vanligvis for en profittkrise, men det ville ha vært mer korrekt å kalle den for profittratekrise. Jeg har likevel brukt profittkrise, siden det er det som perioden normalt kalles. Jeg har satt formuleringen til Roberts i parentes, slik at alle kan se hva som er sagt.

Andre oversettelsesproblemer er av vesentlig mindre betydning. Vi har ikke noe godt norsk ord for «recovery». Jeg har stort sett brukt opphenting, men av og til også andre formuleringer som jeg mener er noenlunde treffende for meningsinnholdet. Ordet «output» dreier seg om det som kommer ut av produksjonsprosessen, mens «production» ofte sikter til selve prosessen. På norsk kaller vi begge deler for produksjon. Roberts snakker om «the national output», og jeg har oversatt det med nasjonalproduktet. Det kan være diskutabelt, men selve ordvalget har neppe vesentlig betydning for forståelsen.

Torstein Dahle

Utviklingen av verdensøkonomien siden 1945 har ikke vært harmonisk, ikke gått i en rett linje oppover. Det har vært en serie av oppturer og resesjoner. Med resesjon mener jeg en nedgang i nasjonalinntekten eller nasjonalproduktet for et land i minst seks måneder eller mer, før det begynner å gå oppover og det igjen begynner å bli vekst.

Men det som er annerledes med den perioden vi er inne i nå, er at vi hadde en veldig kraftig nedgang i 2008–9 etter det internasjonale banksammenbruddet. Den store resesjonen, som varte i 18 måneder, var den største siden 1930-tallet. Den førte til at alle de store økonomiene i verden, inkludert den nederlandske, hadde en sterk nedgang i nasjonalinntekt og nasjonalprodukt. Hver gang dette skjer, får millioner av mennesker sine liv ødelagt, de blir arbeidsløse og mister kanskje boligene sine fordi de ikke kan betale husleien eller låneavdragene. På toppen av dette iverksatte regjeringene en hel rekke tiltak, kuttet i velferd og offentlige tjenester, noe som gjorde det enda vanskeligere for folk. Hele denne nedgangsperioden innebærer et varig tap. Hvis det ikke hadde vært noen nedgang, ville produksjon og inntekt ha vært høyere, jobbene hadde vært bedre. Det kan aldri bli tatt igjen.

Det som er annerledes nå sammenlignet med andre kriser, er at opphentingen fra Den store resesjonen har vært utrolig svak. Det er den svakeste økonomiske opphentingen siden 1930-tallet. Fra slutten av Den store resesjonen, etter sju år, har de fleste økonomiene knapt nok nådd opp igjen til det nivået de var på i 2007. Det viser hvor svak opphentingen har vært.

Se for eksempel på Italia: Det internasjonale pengefondet IMF har kommet med en rapport som rett og slett er sjokkerende. Ikke bare har Italia en stor bankkrise på gang, som kan få det til å smelle rundt bankenes ører ganske snart dersom ikke regjeringen trer støttende til. IMF har også kommet til at Italias bruttonasjonalprodukt og produksjonsvolum ikke vil komme tilbake til 2007-nivået før i 2025! Det betyr to tapte tiår av produksjon, inntekt, jobber og bedre kår for det italienske folk. Så dårlig har opphentingen vært i Italia.

Produksjon, sysselsetting og folks inntekter har i de fleste økonomiene og for flertallet av innbyggerne ennå ikke kommet opp på 2007-nivå. I følge en ny rapport fra konsulentfirmaet McKinsey har to tredjedeler av husholdningene i de 26 OECD-økonomiene lavere levestandard i 2015 enn i 2005!

Så dette er virkelig en svak opphenting, og etter min mening er det all grunn til å frykte at verdensøkonomien vil gå inn i enda en kraftig nedgang om ett år eller to – før vi har nådd opp til de nivåene vi har sett tidligere, om vi noensinne gjør det.

I den nye boka di beskriver du tre depresjoner: De som var i 1873–1897og i 1929–1939, og den som pågår nå. Er det noe vi kan lære av dette?

Etter min mening er ikke dette en normal resesjon, men en depresjon. Det er noe annet enn de vanlige lavkonjunkturene. Det er noe som ikke skjer særlig ofte. I historien til den moderne kapitalismen, fra og med det 19. århundre og til nå, har det bare vært tre store depresjoner. I en depresjon er opphentingen så svak at økonomiene ikke kommer opp igjen til den samme veksttakten eller til og med til det samme produksjonsnivået som tidligere, før det er gått svært lang tid.

Det var en sterk nedgang i 1873 i Stor-britannia, Tyskland og USA, som var de store kapitalistiske økonomiene da. Det var ingen virkelig sterk opphenting etter det. Det kom en serie med kraftige nedturer som pågikk de neste 20 årene. Dette var en depresjon: Lav veksttakt i oppturene og en serie med kraftige nedturer. Det tok veldig lang tid før økonomien var kommet varig til hektene igjen.

Den andre depresjonen blir kalt Den store depresjonen. Den begynte med sammenbruddet i aksjemarkedene i USA i 1929, som lignet på sammenbruddet i boligmarkedet i USA i 2007. Etter krakket i 1929 gikk USA, verdens største kapitalistiske økonomi, inn i en depresjon av alvorligste sort. Det var langvarig massearbeidsløshet, og det skjedde ikke noen egentlig opphenting av økonomien i løpet av 1930-årene. Det eneste som fikk snudd den, var at USA gikk inn i den andre verdenskrigen, sammen med Storbritannia, mot de såkalte aksemaktene. Statlig produksjon økte, noe som ledet til vekst og økonomisk gjenoppbygging av økonomien. Så det var bare krigen som gjenreiste økonomien på 1930-tallet. Etter min mening er vi nå inne i en tilsvarende periode. Det vil måtte bli noen drastiske forandringer for at kapitalismen i det hele tatt skal kunne komme til hektene igjen.

Ditt ordvalg antyder at statsledet produksjon kan bli annerledes enn kapitalistisk produksjon?

Jeg mener at det må gjøres et skille her. Keynesianske økonomer mener at løsningen på disse nedturene er at staten skulle bruke mer penger på velferd, eller gi penger til næringslivet til investeringsformål, eller sette i gang egne produksjonstiltak og dermed få folk i arbeid. Dette vil sette fart i den kapitalistiske økonomien og få den i gang igjen. Det er keynesianernes løsning på disse krisene.

I 1930-årene ble dette forsøkt kort og halvhjertet av Roosevelt i USA under den såkalte New Deal. Det er ikke egentlig blitt forsøkt å gjøre dette for å få økonomien på fote igjen nå. De fleste regjeringene har drevet med å kutte i offentlige utgifter. Jeg går ikke inn for den keynesianske løsningen. Den kan hjelpe en stund, men den ville også etter hvert bety en svekkelse av lønn-somheten i næringslivet, og den kunne faktisk – under visse omstendigheter – gjøre situasjonen verre.

Når jeg snakker om statlig produksjon, mener jeg at staten tar over kontrollen over mesteparten av investeringene i økonomien. Da ville de store selskapene bli del av en statsledet, ideelt sett statseid, virksomhet. Under den andre verdenskrigen var det i virkeligheten det som skjedde. De store selskapene fikk beskjed: «Du kan ikke lenger produsere biler, du må nå lage stridsvogner.» Det var direkte statlig styring for å styrke krigsinnsatsen. På en måte ble kapitalistisk produksjon for profitt avsluttet, og i stedet kom en statsledet produksjon. Kapitalistene tjente fortsatt penger og gjorde profitt, men de ble fullstendig kontrollert og ledet av den militære staten for å drive krig. Analogien her er at kapitalismen ikke lenger opererer på grunnlag av interessene til den kapitalistiske sektoren, men ut fra hva som ble ansett for å være i samfunnets interesse på den tiden.

Skulle vi komme med et sosialistisk svar heller enn et keynesiansk, måtte det bli at vi trenger at regjeringene overtar de store sektorene i økonomien for å produsere for samfunnsmessige behov heller enn for profitt. Det betyr å kontrollere investeringer og eierskap til alle de største bankene og andre store selskaper. Dette er drastisk forskjellig fra hva keynesianerne foreslår nå, og det går enda lenger enn i krigstid.

Mange mennesker ser den langvarige oppgangen etter 1945 som en «normal» situasjon.

Men hvordan forklarer vi denne oppgangen?

En viktig del av boka mi dreier seg om hvorfor det er oppgangstider og nedgangstider. Perioden fra 1945 til midten av 60-tallet var en eksepsjonell periode; den blir kalt for kapitalismens gullalder. Det var ganske god vekst, mer eller mindre full sysselsetting, mange land utviklet en bedre velferdsstat, gratis utdannelse til og med på universitetsnivå, gratis helsetjeneste, statlige boligprogrammer, bedre pensjoner etc.

Men det var en helt spesiell periode. Hvorfor? Det som driver fram vekst under kapitalismen, er evnen til å oppnå profitt. Den kapitalistiske økonomiens helse avhenger av hva som skjer med kapitalens lønn-somhet, dvs. profittraten på hver eneste investering som kapitalister gjør. I Europa var mesteparten av maskiner og fabrikker etc. fysisk ødelagt etter annen verdenskrig, og det var store mengder av tilgjengelig arbeidskraft til lav lønn. Som følge av dette gikk lønnsomheten for de store kapitalistiske industrikompleksene rett til himmels da de startet opp igjen. Og de fikk billig (til og med gratis) kreditt fra USA. I USA hadde gammel kapital mistet en del av sin verdi, slik at ny kapital som ble investert i ny teknologi var ekstremt profitabel, og det var en enorm utvidelse av arbeidsstyrken. Det samme var tilfellet i Japan. Over hele fjøla hadde verdenskapitalismen en høy profittrate på investeringene.

Men på midten av 60-tallet begynte profittraten å falle ganske kraftig fram til de første årene på 80-tallet. Denne perioden blir kalt for profittkrisen (the profitability crisis). Marx sin teori om kriser under kapitalismen går ut på at hvis profittraten er den drivende kraften bak vekst, kan den ikke holde på å gå oppover. Etter hvert som kapitalismen utvider seg og akkumulerer kapital, er det en tendens til at profittraten faller. Dette er en grunnleggende lov (a key law) i den politiske økonomien som Marx forsto. Og i prosessen med en fallende profittrate kommer kapitalismen i vanskeligheter og det utvikler seg oftere kriser.

«Gullalderen» på 1950- og 1960-tallet førte til kriser. Jeg var ung da, og jeg husker at denne tiden var en tid der arbeiderbevegelsen kom ut i store kamper etter hvert som profittraten sank og kapitalismen prøvde å presse arbeiderne ned. Arbeiderne kjempet fordi de hadde oppnådd en god del som de ikke ville gi opp, og fagbevegelsen var relativt sterk. Til slutt ble fagforeningene knust i resesjonene tidlig på 1980-tallet, og arbeiderbevegelsen ble bastet og bundet og slått i en rekke kamper. Kapitalismen prøvde da å få opp profitt-raten gjennom kutt i offentlige utgifter, privatisering, utbytting av arbeidsstyrken, fjerning av all form for beskyttelse av arbeidskraften, globalisering etc. Denne nyliberale perioden utgjorde de siste tjue årene i det tjuende århundre.

«Gullalderen» var altså en spesiell periode da profittraten var veldig høy på grunn av en verdenskrig, så ble den fulgt av en sterk nedgang i profittraten, og så gjorde kapitalismen mot slutten av århundret en stor innsats – med en viss suksess – for å få profittraten opp igjen.

Så det du faktisk sier er at krisen på midten av 60-tallet bekreftet gyldigheten av Marx sin teori om den fallende profittraten, og så mobiliserte nyliberalismen noen av de motvirkende tendensene som Marx også beskrev, for å gjenreise profittratene?

Det er en god måte å si det på. Marx sin lov om profittraten sier at etter hvert som kapitalismen ekspanderer, er det en tendens til at profittraten faller. Men det er måter å motvirke det på, for en tid. I det kapitalistiske samfunnet kommer verdi bare fra utbytting av arbeidskraft, mennesker som arbeider under kontroll av kapitalistiske eiere slik at disse kan selge varene i markedet, og at de kan få profitt. De vil bruke mer maskiner og produksjonsutstyr og ny teknologi for å holde nede arbeidskraftkostnadene, men ved å gjøre det reduserer de profittmengden per investert krone. Profitt, og verdi generelt, kommer i følge Marx fra mennesker som arbeider, den kommer ikke fra maskiner. Maskiner produserer ingen verdi hvis ikke noen setter dem i arbeid. Det krever menneskelig arbeidskraft hvis du ikke har et samfunn der det bare er roboter, men det er en annen historie.

Så det er en motsetning mellom det å øke arbeidskraftens produktivitet gjennom å investere mer i teknologi, og det å opprettholde profittraten. Dette kan man overvinne en stund ved å utbytte arbeiderne hardere, med lengre arbeidstid, få dem til å arbeide mer intenst, introdusere ny teknologi, økt handel, prøve å okkupere fattigere land og bruke deres ressurser – det er ulike former for mottiltak som kan iverksettes. Disse motvirkende faktorene virket sterkt på 1980-tallet og 1990-tallet, for å få opp igjen den svært lave profittraten som kapitalismen hadde havnet uti.

Profittraten gikk opp igjen, men kom ikke i nærheten av det nivået som den hadde i «gullalderen». Fra siste del av 1990-tallet begynte den marxistiske loven om profittraten til å virke igjen, og på tross av alle kapitalistenes bestrebelser begynte den å gå ned igjen i de store økonomiene. Det skapte forutsetninger for ytterligere kriser og nedgangstider i det 21. århundret. Kapitalistene prøvde å unngå det ved hjelp av en kolossal kredittøkning, ved å pumpe ut mengder av kredit, finne på nye måter å spekulere i finansmarkedene, og holde profitten oppe for en del av kapitalistene. Men den underliggende profittraten kom seg ikke opp igjen. Du kan spekulere i aksjemarkedene, men du skaper ikke noe da. Du bare prøver å skvise penger ut av andre så å si, for å skape en tilsynelatende forbedring.

Ta forholdene i dag. Det amerikanske aksjemarkedet har nådd rekordhøyder (i nominelle termer). Likevel: Når vi ser hvordan det står til med vekst og produksjon i de store økonomiene, mister de faktisk farten. Profitten stagnerer, og likevel går aksjemarkedet opp til nye høyder. Det viser skillet mellom det som Marx kalte «fiktiv kapital» og det som faktisk foregår i den kapitalistiske prosessen. Det skillet nådde et ytterpunkt i 2007 – et gap mellom aksjekurser, eiendomspriser, spekulasjon i finansmarkedene, og hva det var som faktisk skjedde med kapitalens profittrate. Så kræsjet det.

Det er den prosessen som jeg prøver å beskrive i boka. Boka prøver å gi leserne noen indikatorer som de kan se på. Noen økonomer setter søkelyset på finansialiseringen: Økningen i finanssektoren i forhold til de produktive sektorene. Et populært standpunkt er at finanssektoren og bankene burde bli regulert eller få en redusert rolle. Men det er ikke nok. Det er omtrent som å kontrollere en tiger i et bur bare med et ark papir. Det er høyst usikkert om bankene vil oppføre seg ordentlig ved regulering. Det er ikke lenge siden amerikanske reguleringsmyndigheter undersøkte aktivitetene til HSBC, den store britiske banken, som i årevis drev hvitvasking av penger for meksikanske narkotikakarteller. De tjente milliarder av pund på det. Det ble oppdaget, men myndighetene fikk beskjed om ikke å gripe inn og ikke å bøtelegge HSBC fordi det kunne få banksystemet til å vakle. Det viser at det å regulere bankene er fullstendig ubrukelig. Det forandrer ikke noe, så de vil fortsette på den samme måten.

Den eneste måten å håndtere det på, er å overta bankene, bringe dem under offentlig eierskap, gjennom bankarbeidernes kontroll og gjennom sterkere samfunnsmessig kontroll i det hele tatt, slik at bankene blir en tjenesteytende institusjon: Skaffe folk lån til det de trenger, til småbedrifter, og låne ut for forbedre det produktive potensial i økonomien, ikke spekulere i finansmarkeder og kapitalplasseringer eller engasjere seg i skatte-paradiser og hvitvasking av penger, slik de har gjort i de siste årtiene – og vil fortsette å gjøre, selv om de skulle bli omgitt av reguleringsmyndigheter.

Det andre poenget er at det finansielle sammenbruddet ikke bare var en bankkrise. En finanskrise er ikke isolert fra det som skjer i den produktive sektoren av økonomien: Industriproduksjon, teknologi, steder som faktisk lager ting som sirkulerer, og som bankene så spekulerer med. Bankene tjener ikke penger annet enn seg imellom, verdiene må komme annetsteds fra. Banksammenbruddet var i virkeligheten et symptom på det faktum at de produktive sektorene i den kapitalistiske økonomien ikke lenger var profitable nok til å holde dette korthuset oppe. De som argumenterer med at det bare var en finanskrise og at løsningen ligger i å kontrollere finanssektoren, overser krisens sanne natur, og derfor kan de i virkeligheten ikke løse den.

Kan man si at finanssektoren bidrar til ustabiliteten i systemet?

Helt klart, for den har blitt større og mer betydningsfull. Da profittraten falt på 1960- og 1970-tallet og forble ganske lav i de produktive sektorene i den nyliberale perioden, var en av de motvirkende faktorene å flytte investeringene inn i finanssektoren, banker og andre institusjoner, for å få profitt på bekostning av investering i den produktive sektor. Målt i prosent av det som ble produsert, gikk de produktive investeringene ned i de fleste økonomiene i 1980- og 1990-årene. Behovet for å skifte over til finanssektoren og andre steder, er en indikasjon på den kapitalistiske økonomiens svakhet mot slutten av det 20. århundre. Så JA, det er en viktig del av kriseprosessen. Men samtidig er det et symptom på den manglende evnen til å få profittraten opp.

Økonomene forutså ikke Den store resesjonen i 2007–2009?

Boken har en seksjon som ville ha vært morsom hvis den ikke var så tragisk. Samfunnsøkonomiprofesjonen, de økonomiske institusjonene og andre ‘eksperter’ så ikke at Den store resesjonen var i anmarsj, snarere tvert imot. Sentralbanker og regjeringer var overbevist om at alt var fint, og hvis det var et problem, kunne det lett løses.

Da krakket kom, var de ute av stand til å forklare hvorfor det hadde skjedd. De fortsatte å nekte for det og trodde at det ville ende raskt, noe det ikke gjorde. De var ute av stand til å forklare hvorfor det var sånn, og selv nå kan de ikke virkelig vite hva de skal gjøre for å få tingene i gang igjen. Institusjonene, sentralbankene og regjeringene kjemper fortsatt for å få økonomien opp over det svake nivået som den er på, fordi de ikke forstår hva som skjedde og hva de skal gjøre med det.

Det var ett eller to mennesker som faktisk så farene tidlig på 2000-tallet. De så den enorme boligboblen i USA og at den umulig kunne vare; noen så en voldsom økning i private lån, en finanssektor som de også anså for å være farlig. Det var en eller to radikale økonomer som ikke sluttet seg til den fullstendige enigheten, men som faktisk så de virkelige farene. Og en eller to marxister hevdet det synet at på tross av den voldsomme oppgangen i boligpriser og kreditter, så skjedde det en forverring av de underliggende profittforholdene, og at det eksisterte motsigelser som ville føre til krakk.

En av dem var Anwar Shaikh. Han forutså et stort krakk med en depresjon som resultat. Jeg ga en lignende prognose i 2005–6. Jeg argumenterte for at det var et sammentreff av sykliske bevegelser som møttes: Synkende profitt, en topp i boligmarkedet og en generell nedgangssyklus som hadde fått navn etter den russiske økonomen Kondratieff. Alle disse syklusene møttes nå i en depressiv nedtur. Etter mitt syn tydet dette på at det kunne bli en ganske alvorlig nedgang. Jeg trodde den ville komme i 2009–10, men jeg var litt sent ute for den kom faktisk tidligere. Det var altså en håndfull mennesker som så denne krisen komme. 99 prosent av økonomene gjorde det ikke.

Du sammenligner USAs posisjon i dag med den som Storbritannia var i under den siste krisen på 1930-tallet: Holdt fast ved hegemoniet samtidig som økonomien ble undergravd. Hvordan kommer det til å utvikle seg i tiden som kommer, kunne f.eks. Kina overta den rollen?

USA, den største økonomien, har kommet litt mer til hektene enn Europa og Japan, som har strevd veldig, og mange av de framvoksende økonomiene som Brasil, Russland, Sør-Afrika. De er inne i en resesjon, og de har ikke i det hele tatt kommet seg opp igjen. USA gjør det litt bedre, men har fortsatt bare en vekst på omkring to prosent per år siden 2009. Den pleide å være 3,5 prosent i gjennomsnitt for perioden fra 1945, og av og til raskere i de gyldne årene.

Dette er en veldig svak opphenting, og den ser ut til å renne ut. Mens depresjonen fortsetter, kommer rivaler som gjør det bedre, i posisjon til å utfordre det hegemoniet som USA har hatt økonomisk. USAs økonomi har tapt terreng – i alle fall økonomisk – i løpet av de siste 30 årene. Den har ikke lenger den samme andel av industriproduksjonen i verden, sammenlignet med Tyskland og Japan og selvsagt Kina, som har vært den raskest voksende økonomien i de siste 20 årene, og som har blitt en økonomisk stormakt nå.

Selv i andre deler av det økonomiske spektrum – tjenester, teknologi – har USA fått rivaler. USA er fortsatt overlegen fordi det har en massiv finansiell sektor, som kontrollerer og tilbyr kapital over hele verden. Sammen med Storbritannia – et annet stort finanssentrum – gir det USA kontroll, på tross av sin svakere produktive posisjon, gjennom utvidelse av sitt kredittherredømme. Og USA er den suverent største militærmakten, større enn alle de andre militærmaktene til sammen, noe som igjen gir det en sterk posisjon. Du kan trekke parallellen til det romerske imperium, som fortsatte å ha hegemoni i hundrevis av år fordi det hadde en romersk armé og kolossale finansielle ressurser. Amerika er i en tilsvarende situasjon, men det begynner å få rivaler.

Kapitalismen står overfor noen avgjørende utfordringer i løpet av de kommende 20 årene. Den første er klimaendringene og global oppvarming, som er et alvorlig problem som kapitalismen ikke gjør noe med. Det truer virkelig framtida til den menneskelige rase og til hele kloden, hvis ikke noe gjøres.

Det er også kolossale ulikheter i rikdom og inntekt i verden, og det skaper enorme sosiale spenninger. I løpet av de siste 25 årene har forskjellene i inntekt og formue globalt nådd et nivå som vi ikke har sett på kanskje 150 år.

Og det er en nedgang i produktivitet: Kapitalismen har ikke klart å utvide produktivkreftene for å forsyne folk med det de trenger. Teknologien har ikke utviklet seg til det nivået som er mulig, og produktivitetsveksten er meget svak.

Alle disse faktorene truer kapitalismens framtid når det gjelder å møte folks behov, og de truer USAs evne til å opprettholde hegemoniet sitt. Så rivaliseringen mellom de store kapitalistmaktene vil bli sterkere, og også mellom USA og Kina, fordi Kina er en meget stor trussel når det gjelder handel og produksjon, og sannsynligvis i finans og teknologi i framtida. Dette er de stadig sterkere motsigelsene som finnes i kapitalismen, de truer til og med klodens eksistens.

Du vier et særskilt kapittel til eurosonen. Det er blitt særlig relevant etter Brexit. I løpet av de siste 15 årene har vi sett skjerpede motsetninger mellom Nord og Sør, spesielt Tyskland på den ene siden og Hellas, Spania og Irland på den andre. Hvordan vil du trekke det videre?

Prosjektet med den Europiske Union var en plan fra den europeiske kapitalens ledende strateger etter 1945. De ville ikke ha en ny krig, ikke mer splittelse i Europa. De ønsket å utvikle den kapitalistiske basisen innad i Europa, som en samlet kraft som på verdensbasis kunne utfordre USA og Asia, spesielt Japan på den tiden. De ville få slutt på at nasjoner førte små kriger som ble til verdenskriger. De ville samle seg. De ville bruke arbeidskraftressursene og kapitalressursene i hele Europa og utvikle en kapital som omfattet hele Europa, for å utfordre resten av verden. Det var planen.

Først innførte de en tollunion, som brøt ned tollmurene mellom tre av de fire største økonomiene, inkludert Nederland. Senere utviklet de Fellesmarkedet (EEC) slik at handelen også ble utvidet på alle andre områder, ikke bare toll men felles reguleringer, satser og vilkår for handel innen Europa. Og så selve Den europeiske union, som betydde at politiske institusjoner ble etablert for å samle Europa til å bli én makt.

Det største skrittet forover ble å innføre en felles valuta som i alle fall omfattet de kjerneområdene i EU som var forberedt og i stand til å slutte seg til. Tyskerne var enige i at en sterk D-Mark skulle integreres i en euro-valuta sammen med Frankrike, Italia og andre økonomier, inkludert Nederland. Det ble sett som et nødvendig skritt for å ytterligere samle Europa som en makt i verden.

Men det er vanskelig å utvikle én valuta under kapitalismen, én union, når kapitalismen samtidig som den utvikler sine produktivkrefter, også trekker ting fra hverandre. Det er sånn at de svakeste økonomiene i en kapitalistisk union faktisk blir svakere sett i forhold til de sterkeste økonomiene. Det er slik kapitalismen fungerer. Den hjelper faktisk ikke den svake til å nærme seg den sterke. Så etter at euroen ble dannet, ble de svakeste økonomiene innenfor EU, spesielt i euroområdet, enda verre stilt enn før – relativt sett. De gikk relativt sett tilbake, mens den som først og fremst vant på at euroen ble innført, var kjernen, spesielt Tyskland.

Den store resesjonen synliggjorde denne splittelsen i eurosonen. Europrosjektet var som et tog som blir presset av sporet av den økonomiske krisen. Det er veldig vanskelig å sette toget på sporet igjen, fordi så mange av de svakeste landene falt av, og de sterkeste landene ikke var forberedt på å hjelpe dem ut av problemene.

Europrosjektet ville bare fungere hvis man hadde en fullstendig skattepolitisk union, en fullstendig føderal union, som i USA. Men husk på at USA bare oppnådde det etter en fryktelig borgerkrig som knuste opposisjonen i det slaveeiende Sør. Idéen om en full skattepolitisk union hvor alle betaler de samme skattene, hvor det er én regjering, én valuta som anvendes over hele fjøla: Det er ikke mulig i Europa for øyeblikket, særlig ikke etter Den store resesjonen. Faktisk er det tvert imot: Faren er at europrosjektet og EU-prosjektet kunne bryte sammen særlig hvis det kommer enda en kraftig nedgang i framtida.

Brexit er et eksempel på den spenningen. Britiske kapitalistiske strateger har aldri vært virkelig ivrige tilhengere av idéen om europeisk integrering. De hadde fremdeles illusjoner om at Storbritannia hadde store nok muskler til å kunne operere på egen hånd, eller at Storbritannia kunne være den amerikanske kapitalismens juniorpartner og dermed ikke behøvde å integreres i Europa for å ha framgang. Den britisk herskerklassen var delt mellom dem som mente at Europa var svaret, og dem som mente at det var bedre å operere på egen hånd eller sammen med USA.

Denne splittelsen kom til synet med Den store resesjonen, da Europa hadde en enorm euro-gjeldskrise, Hellas, Spania og Italia kom inn i en dyp depresjon, og det fransk-tyske lederskapet mislyktes i å skaffe støtte til disse landene som del av EU-prosjektet. Derfor sa noen britiske kapitalister: «Vel, Europa er i virkeligheten ikke det stedet der vi kan hente profitt; vi klarer oss bedre på egenhånd». Denne politiske splittelsen viste seg i folkeavstemningen. På mange måter vil dette være en komplett katastrofe for britisk kapitalisme; ved at dens strateger ikke vet hvilken vei den kommer til å gå.

I boka antyder du at ingen depresjon er permanent. Da er det altså en vei ut for kapitalismen?

Noen marxister sier at vi er i en permanent stagnasjon eller depresjon. Jeg er ikke enig. Opp gjennom årene har kapitalismen vist at den kan finne en vei ut, hvis den kan gjenskape forutsetningene for en høyere profittrate, slik den gjorde etter annen verdenskrig og på slutten av det 19. år-hundres depresjon.

Hvordan gjør man det? Den eneste måten er å få opp lønnsomheten. Det betyr å ødelegge verdien av gammel kapital som ikke lenger er produktiv. Det betyr å bli ‘mager og gjerrig’, å kutte ned de gamle og dårlige plantene i hagen din og tillate nye å gro opp. Selvsagt vil dette gå på bekostning av folks jobb og levebrød, fordi vi snakker om mennesker som mister jobbene sine som resultat av nedstenging av fabrikker og forretningsvirksomhet, sammenslåinger, salg av bedriftenes eiendeler, oppsigelser av arbeidere, generell reduksjon i produksjonsnivået for å øke lønnsomheten. En kraftig nedtur, kanskje en serie av nedturer kan gjøre det. Inntil da vil vi fortsette med denne depresjonen. Systemet trenger å bli kvitt en hel del gjeld, knekke en hel del banker, stenge en hel del gammel næringsvirksomhet og selskaper. Det er forferdelig, men det er det kapitalismen gjør for å revitalisere seg selv.

Deretter kunne kapitalismen livne til igjen og bruke all den nye teknologien som alle snakker om – roboter, automatisering, ‘Internet of things’, alle disse formene for teknologi som kan komme til å øke – og også utnytte nye områder i verden som fremdeles har store mengder av billig arbeidskraft som kan brukes sammen med denne teknologien.

Kanskje kunne de politiske og økonomiske forutsetningene for et slikt fornyet liv for kapitalismen inntreffe om – la oss si – det neste tiår, som et resultat av flere kraftige nedturer, men bare hvis arbeidsfolk i de landene som får svi for dette, er ute av stand til å endre situasjonen på noen som helst måte, og kapitalistene og deres strateger og politiske representanter forblir ved makten.

Men selv om det skjer, så vil ikke kapitalismen komme til å løse sine problemer i uendelig tid. I virkeligheten blir det stadig vanskeligere for dem å få et slikt fornyet liv og ekspandere, med global oppvarming, lav produktivitet, økende ulikhet og med mindre og mindre områder i verden å utnytte som ikke allerede er proletarisert, urbanisert og del av det globale kapitalistiske systemet. Det er mindre rom for kapitalismen å ekspandere i. Den begynner å komme tett opp mot sin bør-brukes-innen-dato historisk sett. Men den kan likevel komme til å få enda en ekspansjonsperiode i løpet av 20 års tid.

Marta Breen og Jenny Jordahl:
Historiske kvinner i bilder
Oslo: Forlaget Manifest, 2016, 160 s.

Marta Breen og Jenny Jordahl er nok en gang på oppdrag for å gjøre feminisme mer tilgjengelig for folk flest, denne gangen med historiebok – i tegneserieform. Breen og Jordahl er lei av at kvinnene så ofte spiller biroller, og gir oss i 60 damer du skulle ha møtt oversikt over seksti kvinner som har vært viktige i norsk historie. De utvalgte kvinnene varierer veldig i bakgrunn og miljø, de er kunstnere, forfattere, fagforeningsfolk, dyrevenner, professorer, kristne og atleter. Til felles har de at de er kvinner som har gjort noe banebrytende i sin tid. Eksempler på dette er Nic Waal som åpnet Norges første institutt for barnepsykiatri, Ingrid Bjerkås som var Norges første kvinnelige prest, «Bikkje-Lisa» Kristoffersen som stiftet dyrebeskyttelsen i Kristiania, og fotografen Elisabeth Meyer, første vestlige kvinne som reiste gjennom Persia alene.

Kvinnene presenteres i kronologisk rekkefølge fra Camilla Collet født i 1814 til kurdiske Shilan Shorsh som døde i 2013. Med cirka seks tegneserieruter fordelt på en dobbeltside oppsummerer forfatterne kvinnens liv og virke. Det er litt betenkelig at en av seks tegneseriebobler ofte brukes på å fortelle om kvinnens giftemål, partnerskap og skilsmisser. I noen tilfeller er det absolutt relevant, som for Amalie Skram som baserer romanen Constanse Ring på sitt eget tvangsekteskap. Eller for kvinnene som hadde partnere av samme kjønn i en tid da det var helt utenkelig, som den svært kristne Synnøve Finden og komponisten Pauline Hall. I andre tilfeller er det ikke særlig interessant. For eksempel var det Fredrikke Marie Qvam, gift med venstrepolitiker Ole Anton Qvam, som opprettet av Norske kvinners sanitetsforening, og historien kunne blitt fortalt uten hans deltakelse. På sidene om Camilla Collett brukes så mye som halvparten av rutene på hennes kjærlighetsforhold. Da forfatternes ønske er å lage en historiebok der kvinnen ikke lenger er birolle, er det merkelig å gjøre mennene til biroller der de kunne vært helt fraværende. Så kunne man heller brukt denne plassen på å fortelle mer om henne.

I mange tilfeller blir nemlig fremstillingene litt vel korte. Med noen unntak vies det kun en dobbeltside til hver kvinne. De godt kjente Sigrid Undset, Inger Hagerup og Haldis Moren Vesaas får bare en illustrasjon og et sitat. Dette er antakelig et valg Breen og Jordahl har tatt for å få plass til så mange damer, men da hele boka er på snaue 160 sider kunne forfatterne med fordel brukt litt mer plass på hver enkelt. Det er positivt at boka vekker interesse og gir inspirasjon til videre studier, men det er i korteste laget når leseren blir sittende igjen med en liste over navn for å lese mer.

Bakerst i boka er det også laget en hendig tidslinje med milepæler for norsk kvinnekamp som viser når de forskjellige damene gjorde det de er kjent for. Fra 1960 til nyere tid ser det hele litt magert ut. Dette er vel en naturlig konsekvens av at premisset for boka er 60 damer du skulle ha møtt, men kanskje bør det lages en oppfølger 60 damer du bare må møte med damer som lever i dag. Uansett er det fantastisk å lese en historiebok skrevet av kvinner om kvinner, og som viser oss at det er grunn til å være stolt av alt det som dyktige og modige damer har gjort. Det er en rendyrka, lettlest, inspirerende og tøff bok. At boka er i tegneserieform gjør det mulig å formidle mye fakta uten at det blir kjedelig. Enda viktigere, det gjør det mulig å nå ut til en annen gruppe enn de som vanligvis kjøper historiebøker, for eksempel ungdom. Boka bør altså være obligatorisk på alle landets skolebiblioteker og ligge under årets juletrær til alle tenåringene vi kjenner.

Kaisa Celius-Ewald

I boken til Jan Strömdahl, Kubas omställning till ekologisk hållbarhet (Forlaget Langholmen, 2016) sier han at «Cuba remains the only sustainable country in the world».

– Etter å ha lest boken måtte jeg bare hive meg på toget til Stochholm for å møte forfatteren.

Lokalvala i juni i år markerte eit vendepunkt i italiensk politikk, der Femstjerners-rørsla overtok styringa av viktige byar som Roma og Torino (Gramscis by) etter Det Demokratiske Partiet.

Femstjernersrørsla klarte dei siste åra å bygge seg opp på populistiske kjensler som er resultatet av skandalar og korrupsjon gjennom mange år. Dei har stått fast på behovet for meir demokrati (i røynda eit internettbasert fåmannsvelde), og at sivilsamfunnet står over den politiske eliten, og slik har den populistiske rørsla skaffa seg mange veljarar frå venstresida også.

Kva så med venstresida? Resultatet for det nye venstrepartiet «Italiensk Venstre» i lokalvala blei elendig (4,7 % i Roma og 3,7 % i Torino. Partiet blei støtta både av «Kommunistisk attreising» og «Venstre, fridom og økologi», og mange venstreveljarar oppfatta det enten som del av etablissementet, eller som ineffektive.

Venstresida er svært fragmentert. Det er viktige sosiale rørsler (først av alle den mot lyntogbanar, i Susa-dalen i Piedmont) som både utfordrar nyliberalismen og er mottakelege for varselropet frå populismen. Men som eit heile, ulikt Hellas, Spania og Frankrike, har ikkje dei ulike protestrørslene i Italia fødd ei sterk og meir eller mindre samla rørsle. Ikkje eingong då Arbeidslova (Jobs Act) vart vedtatt under Renzi-regjeringa i 2014–2015, lova som underminerte grunnleggande arbeidarrettar.

Kva er til venstre for Venstre (orsak ordspelet) i Italia: eit mangfald av grupper (kalla «kollektiv» på italiensk) med antikapitalistisk profil (medrekna mange feministgrupper) som klagar over at sjølvorganisering ikkje har fungert, som held fram fordi dei manglar ein organisasjon som kan stille spørsmålet: korleis vende kampen til direkte demokrati, autonomi, mot-makt, og til sist til vegar mot revolusjon?

Ein gong var alt saman ei oppgåve for arbeidarklassens parti – og no? Etter å ha fjerna orda «klasse» og «kommunisme» frå ordtilfanget sitt, kjenner den italienske venstresida seg uvel ved sjølve tanken på «parti». Men alle forsøk på å bygge alternative former for samordning (nettverk, føderasjonar osv) har slått feil fram til no i Italia: kvar gong fell venstresida tilbake til illusjonen om at ein ny «boks» med nytt namn (men gamalt politisk personale) vil trekke til seg veljarar igjen.

På andre sida må ein ha i mente hendingane i Hellas. Ei rørsle bygd på sjølvorganiserte kampar førde til siger i valkampen og samordning lokalt og nasjonalt, men blei så snytt med EU-diktata – det syner at utan ei internasjonalt retta plattform og samordning så vil jamvel ei sterk rørsle vere dømt til å tape.

Med Luxemburgs ord er sosialistisk politikk å vise sambandet mellom dei store spørsmåla, og utforme slagord. Men i dag, når sjølve orda kommunisme/sosialisme er diskreditert, så er ikkje uformelle nettverk – ofte på lokalnivå – nok, sjølv om dei er grunnlaget for å starte kampar. Samordna aksjonar både innanfor og mot institusjonar, retta mot å erobre og reorientere stat og overnasjonale krefter er viktig, og må hente lærdommar frå erfaringane til radikale parti over heile Europa og arven etter Europas Sosiale Forum.

Teorien til Nicos Poulantzas om statens relative autonomi og den uferdige samansettinga av både den herskande og underordna klassen – og det skiftande tilhøvet dei imellom – kan vere til noko hjelp til å redefinere omfanget for kampane (den vanskelege balansen mellom sjølvorganisering og erobring av politisk makt), og potensielle alliansar mellom ulike sosiale rørsler, og mellom dei og politiske organisasjonar.

Den underordna klassen må møte ikkje bare utbytting basert på kjønn og etnisitet, men også eit skilje mellom produktivt og reproduktivt arbeid, mellom folk i arbeid og arbeidslause, mellom arbeidarar med fast arbeid og dei med midlertidig arbeid.

Alle marxistar verdt namnet må ta tak i spørsmålet om korleis ein skal sameine alle desse kategoriane og omsette krava deira til eit felles antikapitalistisk program.

Om me ikkje kan finne opp sosialismen, bør me i det minste prøve å sjå han for oss (men vere opne for korreksjonar og nye vegar) om me vil vere truverdige når me snakkar til det store fleirtalet av folk, som har akseptert kapitalistisk utbytting og underordning av kvinner som naturlover. Me treng ein klassebasert politikk, og eit prosjekt for sjølvorganisering retta mot sjølvstyre om me ønsker snu herskande oppfatningar. Det betyr at me kunne forklare kva me meiner med «klasse» og «sjølvstyre».

Elles vil venstresida halde fram med enten å snakke til seg sjølv, eller løpe etter populisme og identitetsorienterte rørsler, og gløyme at etterlikningar alltid er mindre tiltrekkande enn originalane.

Monica Quirico

(Omsett frå engelsk av Gunnar Danielsen.)