Debatten om borgerlønn, eller samfunnslønn, er kommet på dagsordenen de siste åra, også i Norge. Ingeborg Eliassen og Sven Egil Omdal skrev i 2018 bok om temaet. I Norge er det foreninga BIEN (Basic Income European Network) som mest systematisk arbeider for borgerlønn. Borgerlønn framstilles ofte som en «quick fix» som løser mange problemer samtidig. Denne artikkelen drøfter kritisk om det også er tungtveiende argumenter mot borgerlønn som kan oppveie de positive effektene.

Av: Per Medby, redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: Rawpixel

---

Denne artikkelen drøfter borgerlønn i forhold til andre ordninger ut fra et kortsiktig perspektiv. Det betyr at borgerlønn i et framtidig sosialistisk samfunn ikke dekkes. Det jeg forsøker å diskutere, er hva som vil skje hvis borgerlønn i dagens situasjon kommer i stedet for eller som supplement til andre ordninger. Vil samfunnslønn styrke arbeiderklassens posisjon? Artikkelen tar videre utgangspunkt i det norske samfunnet. Det betyr at ikke alle argumentene som presenteres, vil være relevante i andre land, for eksempel i land med svært dårlige eller helt uten offentlige trygde- og velferdsordninger. 

Det er uklart hva som menes med borgerlønn, og begrepet brukes om til dels svært ulike varianter. Det kan derfor være nyttig med en presisering.

Hva er borgerlønn?

Tilhengere av borgerlønn finnes i hele det politiske spekteret. Det er derfor ikke rart at det mange meninger om hvordan et slikt system kan se ut. Den liberalistiske økonomen Milton Friedman var en av de ivrigste tilhengerne av borgerlønn eller garantert minsteinntekt på et lavt nivå som gis til alle. Dette må ikke forveksles med minstelønn som brukes i en del land med svak fagbevegelse. Minsteinntekten går til alle uansett om de er i arbeid eller ikke. Friedman var forøvrig motstander av minstelønn fordi dette ville forstyrre markedets funksjonsmåte, noe en garantert minsteinntekt ikke gjorde.

Tilhengere av progressiv borgerlønn har på den annen side lansert utforminger som er omfordelende. Noen tenker seg endatil universelle og meget tilstrekkelige utbetalinger som ville rane kapitalismen for enhver evne til å økonomisk tvinge folk til lønnsarbeid.

BIEN definerer fire kriterier som må være oppfylt for at en skal kunne tale om borgerlønn: 

• Den skal være universell. Alle som bor innenfor et definert geografisk område, enten det er en kommune eller en stat, må ha samme rett til å motta ytelsen.  

• Den skal være individuell, det vil si at utbetalingen skal gå til individer, og være uavhengig av sivilstatus. 

• Den skal være betingelsesløs. Det skal ikke være noe krav om motytelse i form av arbeid, innsats i sivilsamfunnet eller andre aktivitetsplikter. 

• Den skal være tilstrekkelig. Det må være mulig å leve av pengene, om enn enkelt og beskjedent. Det normale er å stipulere et beløp som tilsvarer den politiske fattigdomsgrensen, vanligvis 60 prosent av medianinntekten. 

I praksis brukes begrepet borgerlønn også om ordninger som ikke oppfyller alle de fire kriteriene. Mathilde Fasting viser fem eksempler på ordninger som bare delvis oppfyller kriteriene.  

En variant er såkalt negativ inntektskatt. Et system med en negativ inntektsskatt innebærer at under et gitt inntektsnivå, betaler en ikke skatt. Mellomlegget mellom det en tjener og det gitte inntektsnivået, blir kompensert. Det betyr at en som har inntekt under det fastsatte nivået, får utbetalt penger av staten opp til det nivået som er fastsatt. Jo lavere inntekt en har, jo mer kompenseres. De som tjener mer enn det gitte nivået, betaler skatt på all overskytende inntekt. 

En annen variant, som er foreslått og omtalt av professor i samfunnsøkonomi Kalle Moene, er Universal Basic Share (UBS). Det er en garantert minsteinntekt eller grunnlønn. Minsteinntekten er foreslått som en fast andel av samlet nasjonalinntekt (BNP). UBS knyttes på denne måten til den generelle inntektsutviklingen i samfunnet.

En tredje variant er en minimumsinntekt som på ulike måter kan behovsprøves eller hvor det følger med plikter. Dette vil i praksis gjerne være ulike former for harmonisering av velferdsytelser, fulgt av bestemmelser for hvem som kan motta. Her er målet å effektivisere og forenkle minimumsytelser, men behovsprøving gjør at ordningen ikke er universell. 

En fjerde variant av borgerlønn omtales gjerne som Partial Basic Income (PBI) eller delvis borgerlønn. Denne er på et lavere nivå enn full borgerlønn og det betyr at den ikke innfrir betingelsen om at den skal være tilstrekkelig. Tilhengerne av denne varianten argumenterer både for at den kan innføres gradvis, og at den vil fungere som et vilkårsløst grunnivå som kan suppleres med behovsprøvde ytelser.

En femte variant er foreslått av den kjente ulikhetsforskeren, professor Tony Atkinson. I flere av sine arbeider har han argumentert for noe han kaller «participation income», deltakelses-inntekt. Deltakelsesinntekten betales ut mot at man yter noe tilbake til samfunnet. Dette vil naturlig nok kreve en god del administrasjon.

Når borgerlønn løftes fram, må det være for at eksisterende velferds- og trygdeordninger ikke regnes som tilstrekkelige eller at de er innrettet på måter som ikke er tilfredsstillende. I det følgende betraktes derfor dagens trygde- og velferdsordninger. 

Ordninger for sosialforsikring

Siden borgerlønn er tenkt som supplement til eller erstatning for øvrige ordninger som finnes i dag, er det først greit å redegjøre for hvilke ordninger for sosialforsikring vi har i Norge i dag. Sosialforsikring er en betegnelse på ordninger som sikrer livsopphold og trygghet ved inntektsbortfall, uforutsette hendelser mm. I dette avsnittet gjennomgås kort de viktigste ordningene som skal ivareta større eller mindre grad av sosialforsikring i dag. 

Et viktig poeng som må nevnes først, er at en rekke offentlige tjenester i Norge fortsatt er tilgjengelige for hele befolkningen uten at det blir krevd noe vederlag fra brukerne. Dette er selvsagt også en viktig form for sosialforsikring. Dette gjelder for eksempel innenfor helse og utdanning. Ettersom disse tjenestene er tilgjengelige for alle aktuelle personer uavhengig av økonomisk evne, virker tilbudet klart utjevnende. I mange andre land må folk betale for slike velferdsytelser, noe som leder til at mange tegner privat forsikring, særlig når det gjelder helse. At borgerlønn skal erstatte disse tjenestene er imidlertid ikke blitt foreslått i Norge. Velferdsordninger av denne typen omtales derfor ikke nærmere i resten av artikkelen.

I tillegg til de nevnte velferdsordningene finnes det to hovedformer for sosialforsikring i Norge:

• Trygde- og stønadsordninger

• Sosialstøtte

Folketrygdloven trådte i kraft i 1967, og inneholder flere lovbestemte trygdeytelser. Alderspensjonen er den viktigste og mest omfattende, den er dels opptjeningsbasert, men har også et grunnbeløp. 

Personer som blir arbeidsufør på grunn av sykdom, har en hjemlet rett til sykepenger. Kompensasjonsgraden er 100 prosent, det som ofte omtales som full lønn under sykdom.

Ved varig sykdom skal uførepensjonen sikre at et visst inntektsnivå skal kunne opprettholdes. Det er også etablert flere stønadsordninger i tilfeller med overgang fra sykdom til helt eller delvis arbeidsførhet (attføring og rehabilitering). Kompensasjonsgraden varierer med hensyn til opptjening.

Ved arbeidsledighet skal arbeidsledighetstrygd (dagpenger) kompensere for deler av tapt arbeidsinntekt. 

I tillegg til Folketrygdens ordninger finnes det også tjenestepensjoner hvor offentlig sektor tradisjonelt har hatt de beste ordningene. 

I tillegg er det i Norge mulighet til å få økonomisk stønad etter Lov om sosiale tjenester som ble introdusert i 1964, ofte omtalt som sosialhjelp. Sosialhjelp er tiltenkt personer som ikke kan livnære seg gjennom arbeid, trygd, annet underhold, oppsparte midler, salg av eiendeler mv. Sosialhjelp er dermed preget av en veldig sterk grad av behovsprøving. 

Totale ytelser for Folketrygden og utbetaling av sosialhjelp beløp seg i 2018 til henholdsvis 416,5 og 6,95 mrd. kroner, noe som utgjør om lag 79 000 kroner per innbygger.

Alle de nevnte ordningene har vært og er under sterkt press. Sykelønnsordningen er den eneste som har holdt stand i sin opprinnelige form. Stortingsflertallet vedtok i 2005 å innføre et nytt pensjonssystem hvor risikoen i stor grad blir overført fra fellesskapet til det enkelte individ.

Spesielt hardt rammes folk med dårlig helse og tunge jobber som i perioder er utenfor arbeidslivet eller må ta ut pensjon tidlig. 

Kollektiv sparing gjennom Folketrygden vil bli redusert samtidig som det legges til rette for større individuell sparing. Dermed fører pensjonsreformen til økte forskjeller og at en stadig større del av pensjonssystemet blir privatisert. 

I tillegg til kutt i ytelsene har også kontrollregimet blitt strengere de siste tiårene. NAV ble opprettet for å drive gjennom den såkalte arbeidslinja, en politikk som legger opp til å straffe mottakere av trygd og stønader for å motivere dem til å jobbe. Mistenkeliggjøring og økonomiske straffetiltak har vært gjennomgangstone. Bla. har det blitt innført arbeidsplikt for sosialhjelpsmottakere under 50 år.

Hva skiller borgerlønn fra dagens ordninger?

Trygdeordninger og sosialhjelp er preget av behovsprøving i større eller mindre grad. Borgerlønn i sin egentlige form skiller seg fra disse ordningene ved at det ikke er noen behovsprøving. Arbeidsledighetstrygd utbetales bare dersom vedkommende har vært i arbeid og blir arbeidsledig. Tilsvarende innvilges uføretrygd bare til personer som på grunn av sykdom helt eller delvis må redusere arbeidsdeltakelsen. Sosialhjelp gis personer som verken kvalifiserer for arbeidsledighetstrygd, uføretrygd, eller annen økonomisk støtte, men som av forskjellige grunner ikke har inntekter til å opprettholde en akseptabel levestandard. Dette er en betydelig forskjell mellom borgerlønn og dagens ordninger. 

Borgerlønn som supplement eller alternativ til dagens ordninger

Et viktig spørsmål er om borgerlønn er tenkt som supplement til eller til erstatning for dagens velferdsordninger. I Norge har både Rødt og MDG tatt borgerlønn eller samfunnslønn inn i programmene sine, riktignok bare som forsøksordninger. I Rødts arbeidsprogram for perioden 2017–2021 står følgende formulering: 

Rødt vil ha forsøksordning med samfunnslønn. Dette vil på sikt kunne erstatte sosialhjelp, studielån og flere trygdeordninger. En slik samfunnslønn må som et minimum følge anbefalingene fra SIFO.

 I MDGs arbeidsprogram står følgende formulering: 

De Grønne vil utrede og prøve ut ordninger med borgerlønn for å sikre et anstendig grunnlag for livsopphold for alle borgere. En slik betingelsesløs og universell grunninntekt vil kunne gi alle en større frihet og fleksibilitet til selv å velge hvordan de vil bruke tiden sin, gi motivasjon til å søke og være i jobb, og generelt bidra til økt livskvalitet, oppfinnsomhet og integritet for mange. En godt fungerende borgerlønn vil i tillegg kunne gjøre flere av dagens behovsprøvde velferds- og trygdeytelser overflødig, og slik redusere byråkrati og demotiverende saksbehandlingstid.

 

Rødt og MDG åpner altså (på sikt) for å erstatte dagens ordninger for sosialforsikring med borgerlønn eller samfunnslønn. Ingen av de to partiene er imidlertid veldig spesifikke med hensyn til hvilke ordninger som borgerlønn skal komme til erstatning for.

Venstre var det første partiet som programfestet borgerlønn i Norge som forsøksordning. Men en analyse Stortingets utredningsseksjon gjorde for partiet, anslo at ei borgerlønn på 160 000 kroner ville medføre kostnader på mellom 100 og 600 milliarder kroner. Partiet strøk derfor dette punktet fra arbeidsprogrammet. Også Venstre ville ha borgerlønn delvis som erstatning for ordninger gjennom folketrygd og sosialhjelp: 

At borgerlønn må bli samkjørt med de standardiserte ytelsene fra folketrygden. At borgerlønnen skal finansieres av staten og at den må sees i sammenheng med reduserte kommunale utgifter til økonomisk sosialhjelp. At borgerlønn i første omgang kan bli innført til langtidsmottakere av sosialhjelp.

Argumenter for borgerlønn

Borgerlønn har i mange år vært en av kjepphestene til grønne partier og grupper. Deres argumenter har vært at borgerlønn vil kunne fristille kapasitet hos den enkelte, og ta kapasitet vekk fra områder der den ikke trengs, den skal gi arbeidende frihet til å arbeide mindre og den skal gi arbeidsledige eller folk på deltidsansettelser mulighet til å velge i større grad hva slags arbeid de vil ta. Den skal ligge som et sikkerhetsnett til alle, og slik også være med på sikre kjøpekraft. 

Med borgerlønn vil ikke arbeidsledighet på samme måte være et problem, og stigmaet forbundet med å være utenfor arbeidslivet faller bort. Man får økonomisk frihet, en reell frihet til å velge hva man vil gjøre med tiden og livet sitt», argumenterer Anja Askeland på Radikal Portal i 2013.

Det har også blitt brukt som argument at en grunnlønn til borgere av et land kan være et alternativ til dagens veksttvang og arbeidslinje. Forbruket må derfor ned, og vi må tilpasse oss et samfunn der vekst defineres på en annen måte enn kjøpekraft og produksjon av forbruksvarer. Dette lettes ved borgerlønn, hevdes det.

Ett punkt som videre ofte løftes fram i borgerlønnsammenheng, ikke minst av Eliassen og Omdal (2018), er automatisering av næringslivet. Den gir færre ansatte med økt robotisering, noe som kan øke lønnsomheten dramatisk for næringslivet. Hvis robotene erstatter lønnsarbeid, er det rimelig at dette overskuddet betales tilbake til arbeiderene på et vis, hevdes det. Forslag som ligger framme er at næringslivet skal skatte høyere av overskudd slik at det fordeles ut til samfunnet. Altså vil en robotifisering av industrien kunne dekke (deler) av borgerlønna til de arbeiderne som ikke har arbeid på grunn av dette. 

Et argument for borgerlønn framfor andre ordninger som ofte er blitt framført, er at den er universell. Kontroll og vurdering av den enkeltes økonomiske situasjon vil virke stigmatiserende, og da på en måte som påfører mottakerne en betydelig sosial/psykisk kostnad. Denne kostnaden kan også ramme familiemedlemmer og barn. Stigmatiseringen er kanskje særlig stor i forhold til sosialhjelp. For noen kan denne kostnaden framstå som så høy at de ikke oppsøker kommunenes sosialhjelp. Utbetaling til alle vil fjerne stigmaet, hevdes det. Et alternativ til å innføre borgerlønn kan være å ta opp kampen mot stigmatiseringen av trygdede og sosialhjelpsmottakere. Trygd er et ord som er avledet fra adjektivet trygg og bør være et honnørord.  

Til slutt er administrativ forenkling og dermed lavere ressursbruk til å administrere velferdsordninger, brukt som argument for borgerlønn. Dette argumentet er mest relevant hvis borgerlønn skal erstatte dagens ordninger. Men, også hvis borgerlønn er tenkt som supplement, kan det bli noe lavere ressursbruk til administrasjon, fordi noen da vil falle ut av strengt behovsprøvde ordninger.

Ingen av disse argumentene kan avfeies, men det er viktige argumenter mot borgerlønn som presenteres i neste avsnitt. 

Argumenter mot borgerlønn

Det første viktige argumentet mot borgerlønn er at man ikke kan overleve på borgerlønna når alle skal få dette, gitt at skattenivået ikke økes vesentlig. Det betyr at det er tvilsomt om fjerde forutsetning knyttet til borgerlønna, at den skal være tilstrekkelig, vil holde. Med dagens skattenivå er videre min påstand at en overgang fra dagens ytelser til borgerlønn vil medføre lavere inntektsnivå, særlig for trygdemottakere som etter et langt arbeidsliv har lang opptjening. Dette er ofte folk i typiske arbeiderklasseyrker. For realistiske nivåer på borgerlønna vil derfor de aller fleste som har vært i arbeidslivet, oppleve en kraftig reduksjon i kompensasjonsgraden ved borgerlønn kontra dagens ordninger gitt de samme bevilgningene. Dette er etter mitt syn i hvert fall et sterkt argument mot borgerlønn som erstatning for uføretrygd.

Videre er det av betydning hvilket styrkeforhold det er på tidspunktet borgerlønn blir innført. Bjørgulf Claussen illustrerte dette når han i et avisinnlegg kommenterte Rødts landsmøtevedtak i 2017 om å innføre borgerlønn eller samfunnslønn:

Samfunnslønn. Dersom trygdene blir trappet videre ned, kan det bli en mulighet. Det viktigste da er hvor stort beløpet blir. Idealistene vil sikkert ha det høyt nok til å leve av, men de har ikke makten. Staten vil mest sannsynlig sette beløpet langt nærmere sosialhjelp på ca. 7000 kroner måneden enn en vanlig uførepensjon på 20 000 kroner. På den måten vil folk tape vesentlige rettigheter som vi har i dag. Det er antakelig den materielle virkeligheten bak samfunnslønn i Norge om noen år.

Borgerlønn vil dermed mest sannsynlig ikke innebære samme grad av forsikring mot inntektsbortfall som dagens ordninger gjør. Dette kan eventuelt motvirkes ved å øke skattene. Uttak av oljefondet som i Alaska er også en mulighet. Eller man kan en introdusere nye skatter som for eksempel grunnrenteskatt på oppdrett.

En bieffekt av en overgang fra dagens velferdsordninger til borgerlønn er at det, gitt samme skattenivå, vil medføre økt etterspørsel etter private forsikringsordninger, siden trygdede med lang opptjening sannsynligvis vil komme dårligere ut. Dette kan medføre ytterlige individualisering, slik vi har sett har skjedd med Folketrygdens ordninger. Fra et venstreståsted er dette problematisk. Når kampanjer for borgerlønn kommer samtidig som kapitalen har en strategi for å rulle tilbake velferdsordningene, er det grunn til å være på vakt.

Et annet argument mot borgerlønn er at hvis denne gis også til folk i arbeid, blir dette en faktisk subsidie til arbeidsgivere. Lønnskampen kan dermed undergraves. De mest utnyttende arbeidskjøpere vet at deres arbeidere blir betalt fra skatteinntektene og de føler dermed lite press for å heve lønninger. 

Under kapitalismen ønsker kapitalen å ha en reservearme som kan hentes inn i produksjonen i oppgangstider og sparkes ut igjen ved nedgangstider, og som sørger for at lønnsnivået presses ned. Arbeidsledighet har fram til nå blitt sett på som et problem. Med borgerlønn eller samfunnslønn vil arbeidsløsheten bestå, men den er offisielt ikke-eksisterende fordi arbeid ikke lenger er en del av samfunnskontrakten. 

Det kan også stilles spørsmålstegn ved om samfunnsengasjementet vil øke ved overgang til borgerlønn. Folk skal i prinsippet få «frihet» til å dyrke sine interesser og være samfunnsengasjerte. Men det vil nødvendigvis bli et individualisert samfunnsengasjement fordi de organiserende kollektivene som arbeidsplassen, fagforeninga osv. blir borte for de som har samfunnslønna som eneste livsgrunnlag. Og naturligvis har borgerlønnsmottakere heller ingen kampmidler. De kan jo ikke nekte å motta lønn.

Et alternativ til borgerlønn er jobbgarantien: Samfunnet tilbyr alle fast arbeid der de bor og på dagen, organisert via kommune eller bydel, til en statlig betalt minstelønn. Får de tilbud om annet arbeid – med bedre lønn – slutter de i jobbgarantien, men den ligger alltid som en sikkerhet i bunnen. 

Borgerlønn i ekstraordinære situasjoner

Koronakrisen har vist hvor sårbart også det norske samfunnet er, når arbeidsplasser forsvinner over natta.

For massevis av nordmenn var dagene etter 12. mars vanskelige. Musikere, skuespillere, bartendere, servitører, sykkelbud, sjåfører, alle registrert i Skatteetatens database som «selvstendig næringsdrivende» var plutselig ingen av delene. Solbergregjeringa kom med en pakke: Alle ville få utbetalt 80 prosent av gjennomsnittsinntekten de siste tre årene, men den som etablerte seg i fjor, ville fortsatt ligge svært dårlig an. Utbetalingene fra NAV lot vente på seg for denne gruppa, uten at betalingsforpliktelsene uteble. 

Flere land innførte kontantutbetalinger i denne situasjonen. Canada innførte et system der de som ikke kvalifiserer til dagpenger, får 2000 dollar i måneden. Alle amerikanere som tjener under 75 000 dollar i året, og det gjelder 90 prosent av dem, fikk en sjekk på 1200 dollar som en engangsytelse. Australia bevilget 3000 dollar i måneden til seks millioner av landets arbeidsstyrke på 13 millioner, alt i et forsøk på å holde økonomien i gang.

Dette er varianter av såkalt universell grunninntekt (Universal Basic Income, UBI). Dette er ikke borgerlønn slik begrepet er definert av BIEN, men det garanterer for midler til å betale for mat, klær og tak over hodet.

Oppsummerende merknader

Det er klart at borgerlønn er å foretrekke framfor rein nød. I land med svært dårlige trygdeordninger kan derfor borgerlønn ha større fordeler enn ulemper. 

Norge har i dag flere ordninger for sosialforsikring. Hvis vi tar utgangspunkt i at borgerlønn skal erstatte dagens ytelser, er det lite sannsynlig at borgerlønn alene vil være tilstrekkelig til å gi borgerne et økonomisk sikkerhetsnett som er like godt som dagens. Omlegging av dagens inntektssikringssystem til et system der samme beløp benyttes til borgerlønn, vil dermed trolig innebære at de fleste sysselsatte vil komme dårligere ut. 

Hvis borgerlønn er tenkt som supplement til dagens ytelser, kan dette stille seg annerledes. Og  situasjonen med koronapandemien har vist at det kan være et behov for et inntektsgolv. Men, dette vil ikke være noen borgerlønn slik det er definert av BIEN. Det spørs også om ikke dagens ordninger kan bygges ut slik at de tar høyde for ekstraordinære situasjoner som kan oppstå.

Uansett er det grunn til bekymring med hensyn til hvordan borgerlønn vil påvirke styrkeforholdene i arbeidsmarkedet. 

Det er selvsagt fullt mulig å, på papiret, lage en modell for samfunnslønn som er både tilstrekkelig og ikke innebærer nedskjæringer på andre områder. Men spørsmålet er hvilken versjon som er mer sannsynlig, basert på de rådende økonomiske og politiske herskende tankene og den nåværende balansen av krefter i samfunnet. Borgerlønn er uansett ingen «quick fix».

Oscar Dybedahl (OD) går i forrige nummer av Gnist til angrep på nettavisen steigan.no. Han skriver at sosialismen opp igjennom historien har hatt mange varianter, hvorav noen svært usunne. Han mener steigan.no representerer en av disse svært usunne variantene. Jeg vil i denne artikkelen gå litt nærmere inn på ideene til OD.

---

Tollef Hovig er bygningsarbeider og forfatter av tobindsverket Forandring.
Foto: Valentin Salja

OD framstiller sin ideverden svært innpakket i sitater og historiebrokker. Det er derfor interessant å først se på hvilken kjerne hans ideverden har, uten all sitatstaffasjen. Han innleder med at det finnes en syntese av sosialistisk og nasjonalistisk tenking som kan regnes som forløperen til fascisme. Han nevner for så vidt ikke at også nazistene kalte seg nasjonalsosialister, selv om det ligger snublende nært. Han skriver at det fantes antijødiske tendenser blant franske utopiske sosialister på begynnelsen av 1800-tallet. De mente at jødene var uproduktive pengefolk. Så det å være mot jøder, var i grunnen det samme som å være mot finanskapitalen. 

OD mener videre at finanskapital må sees på som en gren av industrikapitalen. Industrikapital er alle andre kapitalformers mor ifølge OD, og videre at finanskapitalen ikke skaper noen egen fortjeneste, men lever på industrikapitalens fortjeneste. Han gjør så et overraskende sprang fra de franske utopiske sosialistene til begynnelsen av 1900-tallet, og en fransk syndikalist, ved navn Sorel. Han forklarer hvordan denne franske syndikalisten ble mer opptatt av myten om revolusjon, enn av klassekamp. Denne syndikalisten ga arbeiderklassen på båten, fordi klassen gikk til varehusene i stedet for å gjøre revolusjon. Som OD skriver: 

Arbeiderklassen var blitt temmet og pasifisert ved hjelp av de store varehusenes billige forbruksvarer. Dermed stod Sorel (syndikalisten, min anm.) uten et revolusjonært subjekt, en aktør i stand til å gjøre opp med den rådende dekadansen. Det nasjonale fellesskapet stod likevel fram som et mulig alternativ, og så ut til å fungere svært effektivt som en mobiliserende myte. 

Klassekamp og nasjon

Her er neste skritt i ODs logikk: når man gir opp klassekampen, går man i stedet til det nasjonale fellesskap. Når man går til det nasjonale fellesskap har man blitt nasjonalist. Neste skritt i logikken er at når man har blitt nasjonalist endres motsetningen mellom klassene til å bli mellom de som produserer og de som ikke produserer. Om dette skjer alle nasjonalister eller bare den franske syndikalisten, er ikke helt klart i ODs tekst, men det virker som det gjelder alle. Den produserende klassen er alle som produserer, uavhengig av klasse: bønder, arbeidere, kapitalister etc. De som ikke produserer, er den parasittiske eliten, nærmere bestemt finanseliten ifølge OD. 

Som OD skriver: «Den skyldige var ikke kapitalen, men finanskapitalen, storkapitalen eller den jødiske kapitalisten … »

Her går OD også videre og forklarer hva denne motsigelsen mellom de produktive og finanseliten fører til: 

Det spilte ingen rolle om produsenten var en arbeider, håndverker, bonde eller industrikapitalist. Uansett stod de i en felles motsetning til en liten elite som overhodet ikke bidro til samfunnets rikdomsproduksjon, men var en snyltende utvekst på den. Slik ble paranoide utbrudd mot finanseliten en måte å fingere klassekamp, men samtidig legge til rette for et korporativt interessefellesskap mellom arbeid og kapital. 

Korporativt samarbeid mellom arbeid og kapital er et annet ord for fascisme. Kritikk av finanseliten legger altså til rette for fascisme skal vi tro OD. 

Så langt om ideverdenen til OD foreløpig. Før jeg går videre, må vi se litt på metoden han benytter for å gi sin ideverden den fornødne patos. OD liker ikke helt å framstille ideverdenen han presenterer, som sin egen. Han skyver derfor en rekke historiske personer, og deres meninger foran seg, og later som om han har funnet en historisk avart av sosialismen. For oss som er mer interessert i dagens virkelighet enn tidligere tiders dogmer, minner ODs metode om en slags religiøs ideutvikling, hvor man tar tidligere tiders skriftlærde, sitater og analyser de gjorde som var knyttet til sin samtid, om til allmenngyldige læresetninger om fortid og framtid. Han mener Steigan er voluntaristisk (tro på at samfunnet kan endres gjennom fri vilje alene), men ser vel ikke helt bjelken i sitt eget øye, når han kun forholder seg til tidligere tiders ideer. De første han siterer, er franske utopiske sosialister fra begynnelsen av 1800- tallet: Fourier, Toussenel, Leroux og Proudhon.  Han beskriver dem som anti-jødiske og til dels rasistiske. Det var en holdning disse ikke var alene om på den tiden. Denne holdningen var utbredt i hele Europa, og rasismen i Frankrike var spesielt sterk. Den fant sin talsmann i for eksempel Arthur de Gobineau som på 1850-tallet ga ut tobinds verket Essay om menneskerasenes ulikhet. Han fikk sin egen kult i Tyskland, og verket kommer fortsatt på trykk i USA. Det er i denne historiske sammenhengen man må vurdere de franske utopiske sosialisters ideer på denne tiden. 

De produktive mot de uproduktive

Så gjør OD et sprang i tid til begynnelsen av 1900-tallet for å forklare sin logikk ved hjelp av syndikalisten Georges Sorels ideer om de produktive mot de uproduktive. Hvis vi ser på denne historiske epoken, er det nettopp epoken hvor kapitaleiendom blir skilt fra produksjonen. Den USA-baserte nordmannen Thorstein Veblen skriver ned de samme ideene i sin bok om Den uproduktive klassen i denne perioden. Tanker som Sorel ganske sikkert var kjent med. Denne måten å se samfunnet på var etablert allerede av fysiokraten Francois Quesnay i sin bok Tableau Economique fra 1758. Han delte samfunnet i tre klasser:

• Jordeiere – føydalaristokratiet eller proprietærene (den uproduktive klassen)

• Håndverk/industri – den «sterile» klassen 

• Bøndene – den produktive klassen 

Sorel og Veblen tok disse ideene videre. I Quesnays historiske epoke var jordbruket fortsatt den suverent viktigste næringsveien. Fysiokratene var talerør for jordbruksaristokratiet, og mente at alt som ble skapt av verdi, kom fra jordbruket. I dag utgjør jordbruket rundt 2 % av økonomien og de sysselsatte i høyinntektslandene. At jordbruket skulle utgjøre 2 % av samfunnets næringsvirksomhet ville vært en utenkelig ide på Quesnays tid, og viser hvordan ideene skapes i en historisk sammenheng. På samme måte som vi i dag vanskelig kan forestille oss at i framtiden vil bare 2 % av befolkningen arbeide i industrien. 

Riktig rart blir det når OD skriver om Lenin. Han skriver: 

Steigan har altså festet seg overfladisk ved visse elementer av Lenins terminologi («tributt», «finansoligarki», og så videre), og brukt dette til å framstille en «leninisme» som er diametralt motsatt Lenins virkelige teori.

 OD er tydeligvis ekspert på Lenins virkelige teori etter sin egen oppfatning. Her tar OD kampen om den rette lære til nye høyder. Lenin ga ut boka Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium i 1917. Fra 1880- tallet hadde oppbyggingen av truster og monopoler vært et tiltagende problem, særlig i USA. I 1890 ble «The Sherman Act», den første anti-trust loven, vedtatt i USA. I 1911 ble Standard Oil til Rockefeller dømt som et ulovlig monopol og oppløst etter denne loven. I 1914 ble «The Sherman Act» supplert med «The Clayton Act» osv. Denne utviklingen var bakgrunnen for Lenins ideer i Imperialismen. Det er ingen grunn til å opphøye teorier fra denne boka til religiøse sannheter. De ble formet, og passet for så vidt i en gitt historisk epoke. Utviklingen siden har vist at teoriene i denne boka ikke var noen religiøse sannheter, selv om OD mener han vet hva Lenin virkelig mente. 

 Finanskapitalen og industrikapitalen

La oss forlate skriftlærdheten og i stedet måle ODs ideer opp mot virkeligheten. Han mener at finanskapitalen er en avledning av industrikapitalen, som raner til seg overskudd fra industrikapitalen. Sånn er ikke virkeligheten. Penge- og kredittsystemet i høyinntektslandene ble gjort om fra en monetær standard til det jeg vil kalle en kontostandard på 1980-tallet. Det muliggjorde at man kunne øke gjeldsmengden uten at det førte til inflasjon, noe som har ført til en gjennomsnittlig økning av gjeldsmengden i høyinntektslandene på rundt 7 % av BNP hvert år siden. Gjeldsmengden i England og Japan er snart oppe i 5 ganger BNP. Denne økningen i gjeldsmengden har ført til vekst i vare- og tjenestesirkulasjonen, som ellers hadde uteblitt. Resultatet er eksempelvis at sysselsatte i USAs finans- og formuesforvaltning (Financial, professional and business service) har gått opp fra rundt 6 % på 1970- tallet, til i underkant av 19 % i 2019. Sysselsatte i industrien har gått den motsatte veien og ligger under 8 % i 2019. Det er altså langt over dobbelt så mange som jobber med finans, forretninger og den slags, i forhold til de som jobber i industrien. I virkeligheten er det sånn at gjeldsoppbyggingen i finanskapitalen har sponset overskuddet til industrikapitalen gjennom de siste 40 årene. 

En annen av ODs ideer, er at hans historiske vindmøllemotstandere mente nasjonen er en mer effektiv myte enn klassekamp. Underforstått hos OD er at alt som har med nasjon å gjøre, står i motsetning til klassekamp. Dette er ikke i samsvar med virkeligheten. Politikere har for eksempel siden 1970-tallet regulert arbeidsmarkedet slik at billig arbeidskraft fra andre land brukes av innenlandske kapitalister til å presse lønns- og arbeidsvilkårene nedover. Dette eskalerte etter gjenforeningen av Øst og Vest-Tyskland i 1990, og har utviklet seg til å bli en dominerende faktor i EU, så dominerende at Brexit ble en realitet på grunn av dette. Innholdet i det nasjonale spørsmålet er i dag helt forskjellig fra slik det var ved begynnelsen av 1800-tallet og 1900-tallet. Det vil derfor gi dårlige resultater å benytte analyseskjemaer fra den gang da.

Steigan.no

Med denne ideverdenen som basis går OD hardt til angrep på steigan.no. Et angrep sitert i tre punkter under:

1. Det vesentligste for Steigans analyse blir at    det eksisterer en mikroskopisk klikk av finanskapitalister som ikke føler tilhørighet til noe land. De tilegner seg ikke profitt via produksjonen, men ved å manipulere og plyndre, og tar del i et globalistisk prosjekt som går ut på å «rasere nasjonalstatene».

2. Om vi nå ser bort fra forvirringene i Steigans formuleringer, er det verdt å merke seg i hvilken grad de sammenfaller med teoriene til slike som Proudhon og Sorel.

3. Likevel medfører det at Steigan – når han ønsker – kan formulere sin sosialisme på en måte som ikke fornærmer de høyrevridde og nasjonalistiske lesere han har tiltrukket seg. De kan selvsagt tåle litt «klassekamp», når den er rettet mot anti-nasjonale finansfyrster i utlandet. Det er en eksplosiv blanding Steigan herved rører sammen, men han er ikke den første til å prøve seg.

Når det gjelder det første området er ODs syn på finanskapital som en ubetydelig underavdeling av industrikapitalen fullstendig ute av takt med virkeligheten. Steigan har skrevet om World Economic Forum og Larry Fink, som er direktør i verdens største eierselskap, Blackstone. For folk som er interessert i virkeligheten er dette interessant informasjon, for skriftlærde er det kanskje litt irriterende at man skriver om en virkelighet som ikke passer inn i skriften, noe som er velkjent i religiøs sammenheng.

    Når det gjelder område to sier OD, ut ifra det han har skrevet om Proudhon, at Steigan er anti-jødisk og tilnærmet rasist. Dette er ikke grunngitt noe sted i artikkelen og får dermed preg av ren sjikane.

    Når det gjelder område nummer tre, er dette et svært pussig angrep. Steigan har vært en klar motstander av no-platforming-virksomheten som enkelte bedriver. Det blir dermed ikke logisk for Steigan å nekte noen å skrive innlegg på debattsiden, så lenge det ikke er hatytringer eller den slags. Dette angrepet fra OD blir desto mere pussig, siden det framgår av hans artikkel at han heller ikke kan være en tilhenger av no-platforming. Han presenterer i sin artikkel Zeev Sternhell som inspirasjonen og opphavsmannen til sine ideer, og gir hans stemme en fin plattform i sin artikkel. Det kanskje mest kjente sitatet fra Sternhell er: «I am not only a zionist, I am a super- zionist.» (fra intervju med avisen Haaretz). 

En bærekraftig politikk for en rød økonomi eller sosialisme må etter min oppfatning basere sine analyser på dagens virkelighet. Hvis man skal lage politikk for en rød økonomi i framtiden kokt sammen på læresetninger og teser importert fra andre historiske epoker, ender man som pinsemenighetene, i mange innbyrdes kjeklende små fraksjoner.

Per-Gunnar Skotåm har i siste nummer av Gnist en artikkel hvor han stiller tre essensielle spørsmål til de som ønsker å bygge ut havvind utenfor den norske kysten. Hva skal vi bruke strømmen til? Hvem bygger vi for? Og hvorfor gjør vi det? Vi skal i den følgende teksten forsøke å besvare noen av disse spørsmålene. 

---

Isak Lekve er medlem av Rødt, sosiolog og utreder i De Facto. Boye Ullmann er medlem av Rødt og faglig leder i Nei til EU.
Foto: Jack Hunter

 

Skotåm starter sin artikkel med å peke på utbyggingen av vindkraft på land, som både kan sies å rasere natur og overkjøre lokalsamfunn, samtidig som det eies av internasjonale kapitalgrupperinger, og overskuddet typisk ender i skatteparadiser. Her er vi helt enige. Utbyggingen av vindkraft på land har vært en skandale på alle måter.

Men teksten er i hovedsak et forsøk på å gi en lengre begrunnelse for hvorfor Skotåm mener Rødt bør gå imot all utbygging av havvind, og han begrunner dette standpunktet på tre måter, knyttet til spørsmålene ovenfor:

• Vi trenger ikke strømmen

• Utbyggingskostnadene er høye

• Utbygging av havvind er egentlig en strategi fra oljenæringen for å sikre offentlige, subsidiert profitt. 

Trenger vi mer strøm

Det er riktig at Norge er et land som til nå har hatt nok fornybar strøm, og vanligvis er en netto eksportør på ca. 10–15 TWh. Dette er likevel ikke alltid tilfellet, og for eksempel i 2018 gikk vi omtrent i null. Elektrifiseringen av sokkelen vil grovt sett ta hele dette gjennomsnittlige kraftoverskuddet, og skal vi i tillegg fortsette den storstilte elektrifiseringen av transportsektoren med biler, båter, fly og så videre, samt legge til rette for bygging av enorme batterifabrikker og hydrogen/ammoniakk – energibærere som er bedre egnet enn batterier for en del større transport – gjennom elektrolyse, er det trolig at det også i Norge vil være et større behov for grønn kraft i tiden fremover. Alle disse tiltakene er ikke like fornuftige, men mye tyder på at Norge fort kan bli en netto importør av energi i tiden fremover. 

Derfor har Skotåm rett i at havvindutbyggingen ikke egentlig handler om det norske kraftmarkedet. Vi har engasjert oss i kampen mot ACER og utenlandskabler som NorthConnect fordi vi ikke ønsker å importere det europeiske prisnivået til Norge, som vil sette den kraftintensive industrien i fare. Også havvind vil ha et høyt prisnivå og dermed kunne virke prisdrivende i Norge. En potensiell utbygging i våre farvann, bør altså ikke integreres i det norske strømmarkedet.

Hvorfor havvind?

Så hvorfor ønsker vi likevel havvind? Det enkle svaret er at vi ønsker å bidra til å 1) løse klimautfordringene, og 2) bygge opp et norsk hjemmemarked, slik at også norske industrimiljøer får anledning til å ta del i utviklingen av havvind internasjonalt. 

For internasjonalt er energisituasjonen en ganske annen, og mer prekær, enn i Norge. Skal vi nå målene i Paris-avtalen, er vi avhengige av å bygge ut enorme mengder fornybar energi. Med tanke på arealutfordringene knyttet til vindkraft på land, kan nettopp havvind bli en av mulige løsninger på dette problemet. Selvsagt skal vi effektivisere, og vi ønsker også diskusjoner om andre tiltak velkommen som f.eks. energiøkonomisering og oppgradering av vannkraft som kan gi 15–20 TWh. Uansett må karbon fases ut samtidig som millioner av mennesker skal løftes ut av fattigdom. Da er vi avhengig av mer fornybar energi. 

Skal havvind bli denne løsningen, kreves enorme investeringer. Men Norge er i den unike posisjon at vi har over 10 000 milliarder syltet ned i engelske handlegater, Wizz Air og det som verre er. Norge eier nesten 500 milliarder i Apple, Microsoft, Google og det fagforeningsfiendtlige Amazon. Vi har råd til å bidra til å ta de investeringene som må til! Slike grønne investeringer vil, om det stilles fornuftige politiske krav, føre til at norske høykompetente industriarbeidermiljøer får noe nytt å jobbe med når oljen gradvis fases ut. I mange land er denne omstillingen allerede i gang. Av hensyn til både klima og industriarbeidsplasser må også Norge vedta tiltak. Toget går nå. 

Kostnadsnivået på flytende havvind er høyt i dag. Men kostnadene er redusert med 40 % siden 2017 (Hywind Scotland), og en har estimert en kostnadsreduksjon fremover på 13 % ved hver kapasitetsdobling. Ettersom vi fremdeles bare har rundt 50MW utbygd i verden, betyr det at selv mindre utbygginger kan bidra til å senke prisen veldig raskt. Jo mer vi bygger, jo mer vil prisen senkes. 

Så hva skal strømmen brukes til, om havvindanleggene ikke skal integreres i det norske kraftmarkedet? Her finnes flere muligheter. Men vi mener de kan fungere som en erstatning for elektrifisering av sokkelen fra land. Dette har en prislapp på minst 60 milliarder, og vil kreve om lag 20TWH som en kan forvente vil gi økt pris på strøm til forbrukere og industri. Tiltaket gir ingen dokumenterbar global klimaeffekt, slik Skotåm også er inne på. Med utbygging av Hywind Tampen vil i stedet havvind brukes på Gullfaks og Snøhvit, og vi slipper å tappe fastlandet for fornybar kraft. 

Skotåm peker på motsetningene mellom havvind og fiskeriene. Denne motsetningen stod også sentralt i vårens debatt i KK, hvor hensynet til fiskeriene lå bak standpunkter som krever stans av ALL havvind. Og det er sant at Fiskarlaget eksempelvis har vært kritisk til noen av områdene som har vært vurdert åpnet for havvind, og at noen aktører føler seg overkjørt av Equinor sine prosjekter. Dette støtter vi selvsagt ikke. Men nå er det gitt klarsignal for havvind-prosjekter i områdene Utsira Nord og Nordsjøen sør. Og her har Fiskarlaget ingen innvendinger! 

Disse prosjektene nær britisk og dansk sektor åpner for å produsere hydrogen/ammoniakk til havs for bruk i skipsfart og annen transport. Hydrogen og ammoniakk kan ved hjelp havvind utvinnes fra naturgass, og når det nå også åpnes for prosjekter som skal fange og lagre karbonet ved å presse CO2 ned i gamle borebrønner, så kan dette produseres nesten utslippsfritt. Teknologien er utviklet i Aker. 

Det er med andre ord flere mulige bruksområder for kraften, selv om vi ikke integrerer havvindparkene i det norske strømmarkedet. Skotåm drøfter flere av disse, men i hans tekst inngår denne bruken som trinn 3 i en utspekulert plan fra Equinor, Aker og andre oljeselskaper, for å oppnå profitt og tilrane seg offentlige subsidier. Vi vil replisere at alt utsyr til vannkrafta fra forrige århundre ble produsert av private bedrifter som NEBB, Asea Per Kure, ABB og Kværner der målet også var å tjene penger. 

Utbygging på andre premisser

Dermed kommer vi inn på den tredje innvendingen. For oss er det vanskelig å vite akkurat hvordan det planlegges i Equinor og Aker. Men Rødt sin politikk på havvind må utformes uavhengig av dem, og basere seg på en mye sterkere politisk kontroll av utbyggingen. For selvsagt vil kapitalistiske foretak som slippes løs, gjøre sitt for å tilrane seg subsidier, basere seg på innleie og sosial dumping og overkjøre fiskeinteresser og andre lokalsamfunnsinteresser, mens overskuddene kanaliseres inn i skatteparadis, slik vi ser med vindkraft på land. Dette handler om manglende politisk kontroll. Rødt må gå inn for en utbygging på helt andre premisser, hvor aktørene stilles strenge krav om hvordan de skal opptre. 

Skotåm gjør et poeng ut av at Manifest sine utredninger ikke skiller seg nevneverdig fra Aker sine, og også er finansiert av Aker. Dette er flåseri. Sannheten er at blant annet LO-forbundet Industri Energi, konsernutvalget i Aker og Kværner i tillegg til Aker gikk inn med en halv million i et prosjekt med et totalbudsjett på mangfoldige millioner. Og et av forslagene til Manifest/Grønn Industri 21 var nettopp en slik sterk kontroll gjennom etableringen av et nytt demokratisk styrt StatVind med ansvar for utbygging i tett dialog med Fiskarlaget, lokalsamfunn og andre interessenter. Sannsynligvis noe ganske annet enn hva Aker og andre selskaper selv ser for seg. 

Det viktigste poenget er likevel det som Skotåm bare så vidt er innom i innledningen av sin tekst. Hvilket parti skal Rødt være?

Mye kan sies om oljepakken som Stortinget gikk inn for i juni, hvor diskusjonen gikk livlig internt i Rødt, og vi landet på en mellomløsning. Men den førte til at ordrebøkene ble fylt opp på alle norske verft. Champagnekorkene smalt både i Verdal, Stord, Egersund, Haugesund og aller mest i Sandnessjøen hvor nedleggingsvedtaket ble omgjort. Når disse arbeidsplassene først var reddet, bygger Kværner Stord nå flytende havvindinstallasjoner til Hywind Tampen, mens Verdal har fått bunnfastprosjekter med spesialankre for faste installasjoner for havvindturbiner. Disse industrimiljøene jubler over det Skotåm frykter.

For oss er det viktig å understreke at selv om Rødt er et parti som søker et sosialistisk samfunn der fremme, så ønsker vi også å sørge for at folk har et godt liv her og nå. Da betyr det ofte å manøvrere mellom og med ulike kapitalistiske foretak, fordi disse gir levebrødet til mange gode kamerater både i Rødt og i fagbevegelsen, men også andre helt vanlige arbeidsfolk med vanlige og verdifulle liv. For oss er det ikke aktuelt å bli et parti som ofrer disse menneskene for å være røde og ranke og aldri gå inn for noe som også kan tjene kapitalinteresser. Tvert imot, hele poenget med Rødt er å være et parti for disse menneskene, med en offensiv industri- og klimapolitikk som sørger for at vi både begrenser global oppvarming, men samtidig skaper og bevarer trygge arbeidsplasser. 

Arbeiderpartiets endeløse lojalitet til Brussel, har skapt et tomrom i norsk politikk etter et parti som tar industrien og vanlige arbeidsfolk seriøst. Det er det partiet Rødt bør være. 

 

Leder …4
Plukk …6
Gnist-samtalen med Kaja Colin Bojer …8
Ebba Wergeland: NAV og den nye arbeidslinja: Nå står kampen om folketrygden …16
Bjørgulf Claussen: Har den absolutte fattigdommen økt siden 2005? …24
Vidar Våde: Vi som ikke reiste …32
Anne-Grethe Krogh: Lønnstyveri …34
Per Medby: Borgerlønn – en «quick fix»? …40
Magnhild Folkvord: Gjer korona-redningspakkar om til endringspakkar …50
Sofia Rana: ESA og et seriøst norsk arbeidsliv …56
Mathias Bismo: Hva er produktivt arbeid? …60
Magnhild Folkvord: For 40 år sia jubla AP-kvinnene for sekstimarsdagen …70
Halvor Fjermeros: Sosialdemokratiets fall – og den klassiske liberalismens skjebne …78
Leiv Olsen: Nasjonar er folk …86
Kine Marie Michelet: Etterlyst: En antirasistisk økonomi av i dag …96
Espen Myhr Grandalsmo: Barnehager og markedskreftene …102

Debatt:
Tollef Hovig: Virkelighet og tankespinn – svar til Oscar Dybedahl …106
Boye Ullmann og Isak Lekve: Flytende havvind: For klimaet og norske arbeidsfolk! …111
Erik Ness: – Man ska aldrig på något sätt lita på de styrandes förnuft …116

Bokomtaler:
Ola Innset: Markedsvendingen: Nyliberalismens historie i Norge …122
Tore Nyseter: Velferd på avveie. Reformer, verdier og veivalg …126
John Bellamy Foster: Socialism and ecology. The return of nature …130
Goggi Sæter: Torturert og tatt som gissel – Gåten Ingeborg Holm …133
Andrew Pearmain: Antonio Gramsci & Frederic Jameson og Roberto M. Dainotto (red.): Gramsci in the world …136
Samir Amin: The long revolution of the Global South. Toward a new anti-imperialist international og Only people make their own history. Writings on capitalism, imperialism, and revolution. …140
Marcello Musto: The Marx revival. Key concepts and new interpretations og The last years of Karl Marx. An intellectual biography …142
Odd Karsten Tveit: Midtøsten på 200 sider fra 1820 til i dag …148
Nils-Henning Hontvedt: Arbeiderpartiet og våpnene. Fra det brukne gevær til USAs atomparaply …152
John Riddell, Vijay Prashad og Nazeef Mollah: Liberate the colonies! Communism and colonial freedom og David Beetham: Marxists in the face of fascism. Writings by Marxists on fascism from the inter-war period …156

Erik Ness: Birger Thurn-Paulsen, fra Røde Fane til Gnist i 28 år …160

Revolusjonens A – Å:
Mathias Bismo: Friedrich Engels …162

Ola Innset:
Markedsvendingen: Nyliberalismens historie i Norge
Fagbokforlaget, Bergen, 2020, 244 s. 

Av Yngve Solli Heiret, samfunnsgeograf og redaksjonsmedlem i Gnist.

Nyliberalisme er et mye omdiskutert begrep. I den norske konteksten blir det ofte avvist av politikere så vel som samfunnsanalytikere som hevder at de siste tiårenes markedsorienterte reformer har vært en måte å tilpasse det norske sosialdemokratiet til en endret internasjonal kontekst på, heller enn å ha vært et nyliberalt brudd. Det norske samfunnet preges av en fortsatt relativt sterk velferdsstat som aktivt griper inn i markedet, og det hevdes derfor at norsk samfunnsutvikling frem til i dag karakteriseres av en form for kontinuitet fra den sosialdemokratiske orden.

I sin siste bok, Markedsvendingen: Nyliberalismens historie i Norge (2020), tar historiker Ola Innset et oppgjør med dette synet på utviklingen av norsk politikk, og viser gjennom en historisk analyse hvordan nyliberalismen har formet det norske samfunnet. Men heller enn å vise til en nyliberal revolusjon eller en fullstendig nyliberal samfunnsomveltning, som er vanlig hos begrepets forsvarere, beskriver Innset i stedet hvordan markedsvendingen i den norske konteksten har skapt en «nyliberalistisk velferdsstat». Innset sin intervensjon er viktig og inspirerende, men boken har også sine begrensninger. Markedsvendingen bør derfor leses som en oppfordring til videre analyse av hvordan nyliberalismen har formet det norske samfunnet.  

Å analysere nyliberalismen

Innset mener at den utbredte tendensen til å hevde at nyliberalisme er et irrelevant begrep for å forklare nyere norsk historie, hviler på en feilaktig forståelse av hva nyliberalismen egentlig er, og ikke minst hvordan den har utviklet seg historisk. For det første er det en utbredt tendens til å definere nyliberalisme som en ideologi som fremmer en tilbaketrekning av staten til fordel for frie og uregulerte kapitalistiske markeder. Nyliberalisme sidestilles dermed med den klassiske liberale laissez faire-ideen om at markeder fungerer best om de frigjøres fra statlige inngripen. For det andre, hevder Innset, preges mye norsk forskning av metodologisk nasjonalisme, hvor norsk historie og statsbygging blir analysert som isolert fra utviklingen i verdenskapitalismen forøvrig, og hvor det unike ved norske utviklingstrekk derfor overdrives. Innset tilnærmer seg med andre ord historien om nyliberalismen i Norge med utgangspunkt i en bred og ettertrengt metodologisk kritikk av forskning på norsk statsbygging. En kort gjennomgang av hans metodologiske rammeverk er derfor på sin plass.

Nyliberalisme som ideologi

På bakgrunn av sitt doktorgradprosjekt gjør Innset en gjennomgang av nyliberalismens idéhistorie for å vise at nyliberal ideologi slett ikke er tuftet på tanken om frie markeder, men tanken om en aktiv markedsfremmende stat. Ideologien vokste frem i mellomkrigstiden i opposisjon til den da stadig sterkere arbeiderbevegelsen som kjempet for en demokratisering av det kapitalistiske samfunnet ved å legge økonomien og markedet under politisk kontroll. De tidlige nyliberalistene så på arbeiderbevegelsens mål om å demokratisere økonomien som potensielt farlig, da de anså politisk planlegging av økonomien som iboende totalitært. Slik de så det, kunne rasjonell fordeling av ressurser i samfunnet kun sikres gjennom markedsmekanismer som tilbud og etterspørsel i et system drevet av konkurranse og profittmotiv. Nyliberalistene mente derfor at arbeiderklassens demokratiske krav om politisk styring måtte vike for det kapitalistiske markedets økonomiske logikk. Innset viser med dette hvordan nyliberalismens idégrunnlag grunnleggende sett står i motsetning til demokratiske idealer om folkelig medbestemmelse.

Nyliberalistenes motstand mot politisk kontroll over økonomien sto imidlertid ikke i motsetning til ønsket om en sterk stat. Tvert imot, det som gjorde nyliberalismen ny, var ifølge Innsett et oppgjør med den klassiske liberale troen på frie markeder. Nyliberalistene anerkjente at markeder bare kunne skapes og vedlikeholdes gjennom staten. For dem var spørsmålet om staten dermed ikke et spørsmål om «hvorvidt staten skal spille noen rolle i økonomien, men om hvordan den kan fremme snarere enn hemme markedsmekanismer». Forholdet mellom stat og marked ble derfor ikke sett på som et kvantitativt forhold, i form av mer marked og mindre stat, men et kvalitativt spørsmål om hvilke hensyn og interesser som skulle ligge til grunn for anvendelsen av statsmakt.

Nyliberalismen som konkret politisk prosess

På tross av at Innset bruker store deler av boken til å diskutere nyliberalismens ideologiske bakteppe, er hans sentrale poeng at markedsvendingen i Norge ikke var en direkte omsetting av nyliberalistisk ideologi til politisk praksis. Han skiller mellom nyliberalisme som ideologi og som analytisk begrep, hvor sistnevnte refererer til en form for styringspolitikk hvor beslutningstakere og økonomisk ekspertkunnskap tilpasser seg praktiske problemer. Mens nyliberal ideologi vokste frem i mellomkrigstiden, gjorde nyliberal styringspolitikk seg gjeldende med den økonomiske krisen som rammet verdenskapitalismen på 70- og 80-tallet. Vi hadde høy arbeidsledighet og økonomisk stagnasjon samtidig med høy inflasjon, den såkalte stagflasjonskrisen. Selv om det fantes en gruppering med nyliberale ideologer i Norge i etterkrigstiden, viser Innset at de politiske reformene som kom i kjølvannet av krisen, ikke ble gjennomført av overbeviste nyliberale ideologer. Snarere tvert imot ble de nyliberale reformene utarbeidet og gjennomført av politikere som anså seg som sosialdemokrater som forsøkte å revitalisere sosialdemokratiet i en kontekst av internasjonal økonomisk krise. 

Sosialdemokratiets omfordelingspolitikk og mål om full sysselsetting var mulig blant annet på grunn av en høy og stabil økonomisk vekst stimulert av keynesiansk motkonjunkturpolitikk. Da motkonjunkturpolitikken viste seg å ikke fungere på stagflasjonskrisen, fremsto nyliberale styringsverktøy, som innstrammingspolitikk og liberaliseringer som slapp markedskrefter fri, som et rasjonelt alternativ. Markedsvendingen, mener Innset, skyldtes dermed at økonomer og beslutningstakere opplevde at de ikke hadde andre valg enn å gjennomføre markedsreformer på grunn av den internasjonale krisen, samtidig som at de faktisk anså de nyliberale styringsverktøyene som positive. Med dette viser Innset hvordan nyliberalismen har befestet seg gjennom det den franske idéhistorikeren Michel Foucault kalte politisk rasjonalitet, som Innsett tidligere har definert som «en måte å tenke om politikk og samfunn på som ikke nødvendigvis er bevisst». 

Fremveksten av den nyliberale rasjonaliteten, argumenterer Innset, innebar ikke et fullstendig brudd med sosialdemokratiet, men en gradvis prosess hvor sosialdemokratiske institusjoner ble reformert i tråd med det nyliberale formålet om å legge til rette for markedsmekanismer. Innset karakteriserer derfor markedsvendingen som «et historisk lag oppå sosialdemokratiet», hvor utfallet har blitt fremveksten en «nyliberalistisk velferdsstat». Mange opparbeidede institusjoner og rettigheter er opprettholdt, men er blitt omformet av en ny politisk rasjonalitet hvor konkurranse og effektivisering trumfer sosiale behov og formål.

Et startskudd for nye analyser

Innset sitt analytiske fokus på politisk rasjonalitet bidrar med en sårt tiltrengt nyansering av den norske nyliberalismedebatten, som i dag er preget av dualismen mellom brudd eller kontinuitet fra den sosialdemokratiske orden. Likevel blir bokens analytiske fokus noe ensidig rettet mot politiske eliters idéverden. Maktrelasjoner, og særlig styrkeforholdet mellom klassene, blir i liten grad diskutert i relasjon til markedsvendingen. Fortellingen som blir stående i boken er i stor grad at nyliberaliseringen er blitt gjennomført av politikere som, tross alt, har forsøkt å gjøre det beste ut av situasjonen for folk flest. Dette står i motsetning til hvordan mange marxistiser forstår den nyliberale vendingen som et resultat av endringer i styrkeforholdet mellom arbeid og kapital, hvor stagflasjonskrisen førte til et regelrett angrep – i regi av staten – på vanlige folks opparbeidede rettigheter. Innset sin analyse beskriver derfor hvordan en nyliberal rasjonalitet har overtatt den økonomiske styringen i Norge, men evner i mindre grad å forklare hvordan denne rasjonaliteten har kunnet flytte maktbalansen mellom klassene i kapitalens favør. 

Fokuset på idéverdenen gjør også at Innset overser andre materielle faktorer, slik som den norske oljeøkonomien og hvordan den påvirket nyliberaliseringens form i Norge. Med oljeinntekter i bakhånd, har den norske staten hatt en viss form for økonomisk sikkerhet i tider hvor store deler av verden har opplevd økonomisk turbulens. Eksempelvis etter finanskrisen i 2008, da sentralbanksjef Øystein Olsen omtalte den norske økonomien som en grønn øy i et hav av statsgjeld. Hvis fremveksten av en nyliberal politisk rasjonalitet blir forstått som en løsning på kriser, burde faktorer som oljeøkonomien etter årtusenskiftet spille en sentral del i analysen av hvordan den nyliberale utviklingen har utspilt seg i Norge, som tross en krisepreget verdensøkonomi har opplevd relativ økonomisk stabilitet etter årtusenskiftet. Mens Innset er opptatt av å overvinne den metodologiske nasjonalismen som har preget nyliberalismedebatten, tenderer han til å glemme hva som utgjør den spesifikt norske konteksten.

Innset sin analyse av nyliberalismens historie i Norge er basert på et omfattende tolkningsarbeid av norsk historieskriving. På denne måten klarer han å samle det som til nå har vært relativt spredte fortellinger om spesifikke sektorer og sfærer av samfunnet. Han samler også disse fortellingene i sitt eget teoretiske rammeverk og viser hvordan nyliberalismen som en spesifikk form for stat har utviklet seg i Norge. På denne måten er Markedsvendingen et viktig tilskudd til den norske nyliberalismedebatten, ettersom den ser nyere norsk historie i kontekst av en helhetlig vending og i en ny teoretisk drakt. Samtidig utgjør styrkeforholdet mellom klassene og faktorer som oljeøkonomien en mangel i Innset sitt narrativ. Markedsvendingen bør derfor sees som et ufullstendig verk som må inspirere til nye runder med analyse av nyliberalismens historie i Norge. 

Litteratur

Ola Innset 2020. Markedsvendingen: Nyliberalismens historie i Norge. Fagbokforlaget, Bergen.

Ola Innset 2016. «Nyliberalisme – filosofi eller politisk rasjonalitet?». I Agora 02–03/2016 (Volum 33). 

Einar Lie 2012. Norsk økonomisk politikk etter 1905. Universitetsforlaget, Oslo.

Då eg voks opp, var det radikalt å støtta nasjonal sjølvråderett og nasjonale frigjeringskrigar. I dag er «nasjon» i ferd med å bli eit fy-ord blant radikale menneske. Kva skjer?

Av Leiv Olsen er historikar og leiar i Rogaland Nei til EU, tidlegare leiar for Rogaland RV og Raudt Rogaland.
Foto: jason-leung-jCBzW_Q_UGI-unsplash

---

Enkelte hevdar at nasjonar er konstruksjonar. Ein konstruksjon har nokon konstruert. Kven har konstruert nasjonen? Ein nasjon er ikkje noko som det er opp til oss å avvikla, oppløysa eller endra. Me kan jo prøva, men samar er samar same kor mye me sluttar å kalla dei det, kurdarane heldt fram å vera kurdarar trass i at tyrkiske myndigheter hevda dei er fjelltyrkarar, og palestinarar finst endå om Golda Meïr hevda det motsette.

Kva er eit folk?

Ein nasjon, eller etnisk gruppe, er eit folk. Kva er eit folk? Det er – som alle fenomen som finst i den verkelege verda – vanskeleg å definera. Korleis vil du definera «pattedyr»? Dyr som føder levande ungar. Javel? Kloakkdyr legg egg, men er likevel rekna som pattedyr. Slik er det med alt som finst i den verkelege verda: Me kan prøva å definera dei, slik at me kan putta dei i båsar, og det må me gjera for å kunna danna oss begrep om kva som er typisk for det enkelte fenomenet – men ingen, absolutt ingen, fenomen i den verkelege verda passar 100 % inn i båsen me puttar det inn i.   

«Nasjon» (av latin natus, ‘bli fødd’) betyr dei som har sams biologisk opphav. Rådande oppfatning var lenge at nasjonar oppstod fordi dei hadde felles felles formødrer og -fedrar. Det synet er for lengst forlatt. Spesielt den norske sosialantropologen Fredrik Barth har bidratt til å snu opp–ned på tidlegare oppfatningar. Han påviste at etniske grupper består trass i at folk ofte skiftar mellom ulike grupper; etnisitet, eller nasjon, om du vil, er eit sosialt fenomen. Det er ikkje sånn at folk høyrer til same etniske gruppe fordi dei har sams biologisk opphav, men over tid utviklar dei ofte sams biologisk opphav fordi dei høyrer til same etniske gruppe.    

I dag definerer sosialantropologar «etnisk gruppe» som eit fellesskap der folk sjølv oppfattar at dei høyrer til same etniske gruppe, andre folk også oppfattar dei slik, og der dei som oftast (men ikkje alltid) har felles kultur og same språk. Eit slikt fellesskap vil også i stor grad ha (eller utvikla) felles biologisk avstamning. Norske får oftast barn med andre norske – ikkje fordi det er forventa, men fordi det er dei dei oftast omgås. Me snakkar gjerne om «nasjonar» når me snakkar om folkegrupper som dominerer i eit land og elles om «nasjonalitetar», «nasjonale minoritetar» eller «etniske grupper», men strengt tatt er alt dette bare ulike ord for det same. Me kan like gjerne kalla alle nasjonar. «Cherokee nation will return,» sang John Louderville på 60-talet. Etniske grupper, også kalla nasjonar eller nasjonalitetar, er ikkje stabile, men er heile tida i utvikling, og enkeltpersonar kan veksla mellom dei ulike nasjonalitetane/gruppene.

Statar er konstruksjonar – nasjonar er meir kompliserte

Nasjonalstatar er – som alle statar – konstruksjonar. Statar blir skapte, endra og går til grunne som følgje av politiske prosessar. Men det treng ikkje føra til at nasjonar oppstår, blir endra eller går til grunne som følgje av dei same politiske prosessane. Me må skilja mellom stat og nasjon.   

Ein samanheng er det likevel mellom stat og nasjon. Statar kan lykkast med å sveisa saman folkeslag til nasjonar, eller få folk til å endra oppfatning om kva folk dei er. Men det er unntak meir enn regel. Finland var svensk i mange hundre år utan at finnane blei svenske. Jämtländingar og bohusländingar blei etter kvart svenske (sjølv om mange jämtländingar ville tilbake til gamlelandet, Norge, då Sverige gjekk inn i EU mens Norge valde å stå utanfor). Skåningarna klarte den svenske staten å forsvenske, trass i seig og hard motstand frå skåningarna sjølv – gjennom langvarig og beinhard undertrykking av dansk språk, arv og kultur. Innbyggarane i dette frå gamalt sentrale danske landskapet er likevel noko for seg sjølv i Sverige.   

Både i Norge og nabolanda blei samane undertrykte i mange hundre år. Dei skulle fornorskast (eller bli svenske, eller finske) – og dei fleste blei det etter kvart. Det sette djupe spor som enno i dag står som vonde sår mange kvir seg for å rippa opp i. I dag skjer ei samisk oppvakning – men det riv opp dei gamle såra og gir derfor grunnlag for ny hets mot samane. Det er ikkje tilfeldig at Jarl Hellesvik, leiaren for organisasjonen EDL, oppretta for å bekjempa samiske rettar, sjølv er same. Norsk same som ønsker å vera bare norsk.   

Statar kan altså lykkast med å einsretta ei befolkning, og kan bidra til at det – på sikt – oppstår ei oppfatning av å høyra til den same nasjonale fellesskapen, men i all hovudsak er det ikkje sånn nasjonar oppstår.

Er nasjonar ein illusjon?

Enkelte meiner nasjonar er kunstige konstruksjonar skapte av statar, eller av borgarskapet. Då kan me vel bare vedta å fjerna dei? Viss det ikkje finst nasjonar, kan det heller ikkje finnast nasjonal undertrykking eller diskriminering. Du kan ikkje undertrykka noko som ikkje finst. Då kan me løysa problema ved ganske enkelt å slutta å kalla folk «nordmenn», «svenskar», «samar», «engelskmenn», «irar» osb. Då blir problemet at det likevel er nokon som insisterer på å kalla seg samar, palestinarar, tamilar, kurdarar, dakota, apache, cherokee, athabask, aborigin, oromo osb., og som hevdar at dei har særlege rettar som det, rettar som storsamfunnet må respektera. Dersom nasjonar ikkje finst, må me avvisa krava deira. Då spør eg:

Which side are you on?  

– Er én felles etiopisk identitet mulig? spør Tabyiba Haji Hassan i eit lesarbrev i Klassekampen 9.7.2020. Ho peikar på at diskrimineringa og undertrykkinga av oromoane ikkje forsvinn sjølv om styresmaktene no fremmar tanken om éin sams etiopisk identitet, utan nasjonale forskjellar. Århundrelang undertrykking sit i, sjølv om ein nektar å sjå det. Eg vil legga til: Det er lett å fordømma nasjonale identitetar og nasjonal politikk om ein (som meg) høyrer til det dominerande folket i eit land. Det er dei undertrykte folka som blir ramma av påstanden om at nasjonar ikkje finst, det er dei undertrykte som treng nasjonale rettar og særskilt nasjonalt vern. Faktisk treng alle undertrykte nasjonalt vern, for korleis skal arbeidsfolk makta å setta vilkår for kapitalens utbytting viss me ikkje har maktmidlar på nasjonalt nivå?

Nasjonar, eller etniske grupper, er realitetar. Nektar ein for det, driv ein undertrykking. Men det er ikkje skarpe skilje mellom dei ulike nasjonane eller etniske gruppene. Folk kan vera på veg ut av ei gruppe og inn i ei anna, og folk kan ha bein i fleire etniske grupper eller nasjonar samtidig. Folk kan vera norsk-amerikanske, pakistansk-norske, dei kan vera same og nordmann på same tid, eller same og svensk på same tid, osb. Nasjonar, eller etniske grupper, oppstår, utviklar seg og går til grunne. Dei er aldri stabile, men alltid i utvikling. Det fanst ingen «nordmenn» (i meininga: ‘nordgermanar som ikkje er svensk eller dansk’) før vikingtida. Men den norske nasjonen hadde eksistert i hundrevis av år då det kapitalistiske borgarskapet voks fram her i landet på 1800-talet.

Når og korleis blei me norske?

Fyrste gong me i bevarte kjelder høyrer om «nordmenn» i vår betydning av ordet, er i beretninga som den nordnorske hovdingen Ottar gav til Englands konge Alfred den store ein gong i 890-åra. «Eg bur lengst nord av alle nordmenn,» sa han, og då han kalla seg «nordmann», meinte han å seia at han ikkje var korkje dansk, svensk eller same, men altså ‘norsk’, innbyggar i landet han skiftesvis kalla «Nordmanna land» og «Nordveg». Før hans tid høyrer me om samar, håløygar, rygar, hordar, vestfoldingar osb. osb., men aldri om «nordmenn» i tydinga ‘nordgermanar som ikkje er dansk eller svensk’. Noko må ha skjedd som gjorde at han oppfatta seg som «norsk». Ikkje lenge etter dikta skalden Tjodolv frå Kvina «Ynglingatal», eit langt kvad om korleis ei rekke kongar hadde døydd, og om den siste døde kongen sa han blant anna: «No treivst ættgreina i Norge».

På 900- og 1000-talet fekk me eit stort tal kvad og minnesmerke som nemner «nordmenn», «Norge» som eit rike eller «kongar, herskarar over nordmenn/Norge». Men Norge var ein temmeleg flytande konstruksjon. Opphavleg var det namnet på seglingsleia langs norskekysten, men frå slutten av 800-talet blei det jamleg brukt om eit politisk rike, eit maktområde, av varierande omfang og med tyngdepunkt snart her, snart der. Til tider under dansk herredøme, til tider rådde norske kongar også over Danmark, til henimot slutten av 1000-talet levde draumen om eit samla Nordsjøvelde, og forsøka på å skapa, eller gjenoppretta, eit slikt velde. Langsomt tok dei tre nordiske statane Norge, Danmark og Sverige form. Men heile tida blei det skilt mellom nordmenn, danskar og svear/svenskar – og gautar. Endå dei alle (samt dei som hadde flytta ut på øyane vest i Atlantarhavet) snakka det same språket, som gjerne blei kalla «dansk tunge». På 1300-1400-talet blei dei nordiske landa på nytt samla i unionar – dei norske kongane og dronningane var dei som dreiv dette fram! – og Kalmarunionen, som blei formalisert i 1396, heldt på eit vis stand fram til 1523. Men aldri høyrer me at nordmenn oppfatta seg som danske, svenske eller «unionske», eller på same vis med danske og svenske – dei heldt fram å oppfatta seg som tre ulike folk. Og sjølv om Norge i 1537 blei erklært som eit dansk lydrike, og sjølv om norske bønder lærte å elska og akta kongen i Købehavn, så slutta aldri nordmenn å oppfatta seg som norske – dei såg aldri på seg sjølv som danske (i praksis heldt også dei norske statsinstitusjonane fram å fungera, gjerne med ein statthaldar oppnemnd av kongen i København).    

Oppfatninga av å vera «norsk» ser altså ut til å ha oppstått på 800-talet og har halde seg i alle tider sidan. Folk heldt samtidig fram å oppfatta seg som «håløygar», «trøndarar», «hordar/hordalendingar», «rygar/rogalendingar» osb. Folk kjende seg knytte både til grenda, fylket og landet. Me veit lite om korleis den jamne kvinne og mann tenkte, truleg kjende dei seg mest knytte til bygda eller grenda og dernest til tinglaget. Truleg var det fyrst og fremst hovdingane som i tillegg oppfatta seg som «norske». Me veit ikkje, men me veit at skaldane og dei som skreiv, dei snakka om «nordmenn» som eit særskilt folk – og dei høyrde alle til hovdingskiktet. Hovdingane var i stor grad avhengige av handel, slik at dei kunne skaffa seg luksusgjenstandar dei kunne gi som gåver til sine trufaste følgjarar, og då måtte dei halda seg inne med dei som kontrollerte kystleia. Utan handelsferder langs kysten, ingen attraktive luksusvarer. Etter at Harald Hårfagre hadde vunne slaget i Hafrsfjord, hadde han makt til å tillata eller stenga for slik ferdsel, og det same hadde alle kongar og jarlar som i hundreåra etter han hadde makta over Vestlandet, spesielt Karmsundet, helst også Vika – området rundt Oslofjorden, med dei viktige handelsbyane Skiringssal og Tønsberg. I Karmsundet blei Nottau ved Avaldsnes eit handelssentrum, som snart kom i skyggen av den nye byen på Vestlandet, Bergen – ein by som etter kvart voks til å bli Nordens største. Det er grunn til å tru at handelen langs norskekysten, ein handel som var særleg viktig for hovdingar og fiskarar i Nord-Norge, men òg hadde betydning for folk langs kysten lenger sør, bidrog til å skapa ei oppfatning blant alle som budde ved kysten om å vera eit fellesskap, eitt og same folk.    

I 1814 blei den eineveldige kongen i København tvinga til å avstå Norge til Sverige. Arvtakaren, Kristian Fredrik, var då statthaldar i Norge og ønskte ikkje gi slepp på landet. I samråd med nære vennar blant dei rikaste handelsbogarane kalla han inn til ei grunnlovgivande forsamling. Utsendingane skulle veljast blant allmenta, det vil seia mennene, i heile landet, utan avgrensing av stemmeretten – i prinsippet. I praksis ville det seia menn, ikkje kvinner, og dei hadde knapp tid, så dei kunne ikkje venta på at folk i Nord-Norge skulle velja utsendingar. Men alle stader der invitasjonen blei sendt ut, vekte den stort engasjement, og då Sveriges Karl Johan gjekk til krig for å tvinga igjennom den avståinga danskekongen hadde lova, var forsvarsviljen blant dei norske soldatane stor. Militært var dei likevel underlegne, og felttoget blei raskt avslutta då Karl Johan gjekk med på å la den nye norske Grunnloven bli ståande med mindre justeringar. Norge og Sverige skulle få felles konge og felles utanriksminister, elles skulle Norge vera eit sjølvstendig rike. Norge fekk tilmed ha sitt eige forsvar, slik at landet også kunne forsvara seg mot unionspartnaren, Sverige. Hendingane vitnar om at fedrelandskjensla, følelsen av å vera «norsk» og at me som «nordmenn» hadde noko å forsvara og ønskte å styra oss sjølv, må ha vore sterk – i heile befolkninga, ikkje bare blant dei privilegerte på toppen.  

Utviklinga frå 1814 fram til 1905 er kort fortalt ei historie om korleis rørsler blant bønder og arbeidsfolk dreiv fram både det kommunale sjølvstyret, utvidingar av stemmeretten, parlamentarismen og til slutt fekk oppløyst unionen, fleire gonger under truslar om både statskupp og krig frå svensk side, blant anna fordi folk hadde vilje til også å bruka våpenmakt om det blei nødvendig, i kampen mot konge og embetsstand:

Den gamle mann på Tinget

skal stemme trygt og kjekt

bakom Rifleringen

av den unge slekt

(Bjørnstjerne Bjørnson, i høve parlamentarismestriden i 1880-åra)

Den nasjonale kampen i Norge blei driven fram av ein allianse av mange rørsler: bondevennane, skyttarlaga, folkehøgskolerørsla, kvinnerørsla, målrørsla, bedehusrørsla med fleire. Den nasjonale kampen i Norge var folkeleg og demokratisk.    

Ein framståande leiar i den norske nasjonale kampen, Bjørnstjerne Bjørnson, var like opptatt av andre folks nasjonale fridom. Han la ned eit stort engasjement for fridomskampen til slovakane. Det var forbrødring mellom nasjonar som var målet for den norske nasjonale kampen. Det blei òg utfallet av 1905: I alle år sidan har dei nordiske folka, som i 400–500 år hadde ført uavlatelege krigar mot kvarandre, levd i fredeleg samkvem som brødrefolk.    

Det betyr ikkje at den norske nasjonale kampen var plettfri. Samar, kvenar, taterar og andre nasjonale minoritetar i Norge blei hardare undertrykte enn nokon gong. Dei representerte ei «forureining» av det reine norske og måtte bli heilt norske – og ville dei ikkje det, burde dei fjernast, for eksempel ved tvangssterilisering eller ved at ein tok ungane frå dei. Dette var ein politikk som begynte på slutten av 1800-talet og blei driven særleg beinhardt på 1900-talet, fram til 1970-åra. Den aktive antinazisten Johan Scharffenberg var ein av dei verste i arbeidet for å få til ei «endeleg løysing» på tater-«problemet». Politikken er sjeldan svart–kvit.

Nasjonal sjåvinisme eller nasjonal forbrødring?

Det finst nasjonalisme og det finst nasjonalisme. Nasjonale sjåvinistar framstiller sitt eige folk som betre enn andre, som særskilt gåverikt, kulturelt og rasemesig overlegent andre folk, utkåra til å spela ei vedshistorisk rolle; dei skal eller bør herska over andre. «Take up the white man’s burdon,» sa Kipling. Det er ei form for «nasjonalisme» som undertrykker alle andre nasjonar. Ein slik «nasjonalisme» er ikkje imperialismens motstykke, men imperialismens tvilling.    

Samtidig finst det ei form for nasjonalisme som anerkjenner alle folks rett til fridom og sjølvstyre, i det minste i prinsippet. Ein nasjonalisme som går inn for alle folks frigjering og forbrødring. Dette er imperialismens konsekvente motstykke – ja, så vidt eg kan skjønna, det einaste reelle alternativet til imperialisme.    

Kommunistar må ikkje nekta for at nasjonar finst, men kjempa for alle folks likeverd: Alle folk er like gode, alle folk har krav på respekt, alle folk har ein historisk og kulturell arv med både positive og negative trekk, dei har rett til å rå seg sjølv og dyrka det dei ser, som positivt i sin nasjonale arv. 17. mai-feiringa i Stavanger er eit godt eksempel på kva som då kan skje: Folk frå alle dei nasjonar som bur i byen, feirar seg sjølv og sine tradisjonar i Stavanger på 17. mai. Det blir vifta med norske flagg, sameflagg og eit utal andre nasjonale flagg i barne- og folketoget. Det er vakkert.    

Verda er likevel ikkje så enkel at me bare kan seia «alle folk skal styra seg sjølv». Folk bur om kvarandre, me kan ikkje trekka ei grense slik at det bare bur ein slags folk på den eine sida av grensa og bare eit anna slags folk på den andre sida. Nasjonal sjølvråderett er eit godt prinsipp, men det er bare ein rett og eit prinsipp, ikkje noko som korkje bør eller kan føra til at kvart folk opprettar sin eigen sjølvstendige stat. Men dei har rett til å gjera det, dersom det er eit utbreidt ønske og vilje til det hos det enkelte folket, og dei praktiske problema kan løysast om det er vilje til det – helst på fredeleg vis. Må det frigjeringskrig til, vil kommunistar som oftast støtta folket som slåst for fridommen sin. Som oftast – ikkje nødvendigvis, ikkje vilkårslaust.    

Alle folk kan ikkje ha kvar sin stat. Men alle folk bør ha avgjerande innflytelse på, kunne råda over, eigne livskår. For eksempel bør Sametinget få vetorett for slikt som er avgjerande for samisk kultur, næring, framtid som folk – slik vetorett har dei ikkje i dag. Eg har ikkje fasit for korleis alle mellomfolkelege forhold skal løysast, men meiner bestemt at alle slike problem kan løysast, på ein slik måte at kvart folk får avgjerande innverknad på eigne livskår, viss det er politisk vilje til det og ein arbeider seg fram til dei konkrete løysingane i kvart enkelt tilfelle.     

I dag er det ingen land der arbeidsfolk har slik innflytelse. Ikkje ein gong arbeidsfolk av eit herrefolk har det. Blant anna fordi dei høyrer til eit herrefolk, dei herskande i landet importerer billeg arbeidskraft frå utlandet samtidig som dei bruker arbeidarane i eige folk til å halda desse innvandrarane nede. Så lenge kapitalistar uhemma kan henta billeg arbeidskraft der dei ønsker, vil me få sosial dumping. Grensekontroll og nasjonal kontroll over forholda i arbeidslivet er eit nødvendig, men ikkje tilstrekkeleg, vilkår for å løfta arbeidsfolks levekår.

Demokrati for arbeidsfolk

I EU snakkar dei om demokrati. Er demokrati på EU-plan mulig? Når me knapt kan snakka om reelt demokrati i Norge – folk har stemmerett, men i praksis er det finanskapitalen som rår, det er dei regjeringane lyttar til, same kva partifarge politikarane i regjeringa har – korleis kan det då bli mulig i EU? Arbeidsfolk i Norge har i alle fall ein viss innflytelse på politikken. Me har rett til å danna parti, fagforeningar, masseorganisasjonar, rett til å aksjonera, nesten rett til å streika osb. Sylvi Listhaug måtte gå som justisminister då ho begynte å snakka som Anders Behring Breivik (men etter ein stund tok Solberg henne inn igjen). Den politiske samtalen kan dei fleste her i landet følgja med i, for alle forstår kva politikarane seier (om dei ikkje driv med altfor mye tåketale).     

I EU er ikkje dette mulig. Korleis skal vanlege arbeidsfolk, den enkelte vaskekona, kunne følgja med i det politiske spelet i unionens maktsentre? Det finst ikkje ein gong eit språk som alle arbeidsfolk forstår. Jodå, mange er i stand til å snakka engelsk – men dei er neppe fleirtalet, og ofte kan det vera så som så med språkferdighetene. Endå færre snakkar eit anna språk. Og på toppen av det heile er dei fleste dokument som kjem frå Brussel, skrivne i eit språk som ikkje ein gong dei som skriv dei, forstår fullt ut. Kva som eigentleg blir vedtatt, veit ein ofte ikkje før EU-domstolen har sagt sitt.  I EU har dei val der valdeltakinga ikkje når opp i 50 %. Dei som har myndighet til å bestemma noko, er ikkje folkevalde. Dei som er folkevalde, og endå meir dei som ikkje er det, men har makta, gis ein levestandard skyhøgt over vanlege arbeidsfolk – så dei skal gløyma korleis det er å vera arbeidsfolk i EU og sosialiserast inn i den overklassen dei er meint å tjena. Og grunnlaget for heile konstruksjonen EU, og rammene for kva som er tillatt, er gitt av Romatraktaten med dens fire såkalla «friheter»: kapitalens uinnskrenka makt.

EU blir endra, og haltar vidare frå toppmøte til toppmøte, men å demokratisera EU er knapt mulig. For det fyrste fordi det krev einstemmige vedtak frå alle medlemslanda. Men mest fordi eit fungerande demokrati, altså noko som er demokratisk i praksis, ikkje bare på papiret, føreset at den politiske samtalen blir ført på eit vis som gjer det mulig for alle å delta. Eit fyrste og heilt grunnleggande vilkår er då at det finst eit språk som alle innbyggarane meistrar. Det finst ikkje i EU.

Demokrati må me slåst for. Reelt demokrati, eit styre der arbeidsfolk avgjer samfunnsutviklinga, ikkje bare demokrati på papiret. Reelt demokrati kan bare skapast på nasjonalt grunnlag.

Alternativet for Europa

EU er ein tvers igjennom udemokratisk struktur som samtidig ris av indre motsetningar på kryss og tvers. Dei hanglar vidare frå toppmøte til toppmøte utan nokon gong å løysa dei store problema som rir dei. Dei er likevel ein overmektig konstruksjon – i møtet med arbeidsfolk. Ein konstruksjon der dei store medlemslanda tvinger dei små, der Tyskland har fridom til å gjera slikt ingen andre land kan tillata seg, der klasseskilnadene aukar og arbeidsfolk blir pressa ned i stadig meir elende og naud. Arbeidsfolk mister jobben, hamnar på gata, svelt. Alt gir vatn på mølla til rasistar av forskjellige slag.    

EU kan ikkje vara. Før eller sidan vil denne konstruksjonen bryta saman. Kva er alternativet? Alternativet er samarbeid. Innad i EU er ikkje samarbeid mulig, for innad i EU rår diktat, ikkje samarbeid. Alternativet er samarbeid mellom likestilte og sjølvstendige statar.

Ekte internasjonalisme

«Arbeidsfolk og undertrykte folk i alle land, stå saman!» Kommunistar er internasjonalistar. Betyr det at me ikkje kan vera nasjonalistar? Må me velja mellom å vera nasjonale eller internasjonale?

Korfor framstilla det som eit enten – eller? Så enkel er ikkje verda. Dette enkle enten–eller, eller svart–kvitt, eller det godes kamp mot det vonde er ein filosofi som kallast dualisme. Dualismen oppfattar verda som bygd opp av eintydige fenomen. Men eintydige fenomen finst bare i fantasien. Ingenting som eksisterer i den verkelege verda er eintydig. Kommunistar bør vera dialektikarar, sjå både verda som heilskap og alle fenomen i verda som kompliserte, fulle av motsetningar, og der nettopp alle motsetningane i fenomena er det som driv utviklinga framover. Alt er i endring, alltid.

Som sagt finst det to slags nasjonalisme: nasjonal sjåvinisme eller nasjonal forbrødring. Det finst også to slags internasjonalisme: kapitalens internasjonale makt, også kalla imperialisme, og internasjonal solidaritet mellom utbytta og undertrykte folk over heile kloden. Undertrykker du eit folk, nektar dei nasjonal fridom og rettar, kan du kalla deg «internasjonal» så mye du vil, i praksis driv du undertrykking. Det blir ikkje betre om undertrykkinga blir global. Ekte internasjonalisme, slik internasjonalisme som me kommunistar streber etter, er samarbeid og gjensidig støtte mellom likestilte. Då må me gå inn for alle folks frigjering. Ekte internasjonalisme er samarbeid mellom likestilte, frie og uavhengige nasjonar. Bare dei som forsvarar den nasjonale sjølvråderetten kan vera ekte internasjonalistar.

 

Folketrygdloven som ble vedtatt i 1966, skulle gi økonomisk trygghet selv om arbeidsinntekten ble borte. Den skulle gi hjelp til selvhjelp så alle kunne klare seg best mulig selv og helst forsørge seg med lønnsarbeid[1]. Formålsparagrafen står der fortsatt, men resten av loven har gjennomgått store endringer de siste ti-årene. Stønadene er redusert, varigheten av ytelsene er kortet ned og nåløyet inn er blitt trangere. Tanken bak endringene er at mindre trygghet «stimulerer til jobbsøking».

---

Av Ebba Wergeland er arbeidsmedisiner og tidligere overlege i Arbeidstilsynet.
Foto: Gudmund Dalsbø

I mange år var det vanlig å se på arbeidsløshet som et samfunnsproblem. Staten måtte sikre folk arbeid, men også sørge for dem som ikke hadde arbeidsinntekt. Linja med å skaffe folk lønnsarbeid, ofte kalt «arbeidslinja», var sammen med «trygdelinja» to nødvendige sider av samme sak. De imøtekom det gamle arbeidsklassekravet: «arbeid – eller brød».

Men på 1990-tallet lanserte Arbeiderpartiet en ny sosialpolitikk som brøt med alt de tidligere hadde stått for. Den var basert på teorier om fattigdom og arbeidsløshet som ellers hadde vært typisk for overklassen: problemet var at de arbeidsløse manglet «arbeidsmotivasjon» fordi de fikk for gode stønader. Brundtlands og Stoltenbergs regjeringer kuttet i stønadene. De brukte fortsatt betegnelsen «arbeidslinja», men ga ordet et helt annet innhold. Arbeid var ikke lenger en rettighet, men noe hver enkelt pliktet å skaffe seg. Den som ikke klarte det, kunne ikke forvente økonomisk trygghet: «Det må lønne seg å arbeide».

Mange har enda ikke fått med seg hvor dramatisk dette politiske skiftet var. Ordet «arbeidslinja» har fortsatt god klang blant folk, fordi de tror det betyr «rett til arbeid» slik det gjorde før kursendringen kom. Oslos byrådsleder Raymond Johansen fortalte for eksempel journalistene i sommer at han ville «styrke arbeidslinja». Han snakket åpenbart om den gamle arbeidslinja, den som gjaldt før 1990: «Jeg mener velferdsstaten i tillegg til bare å tilby inntektssikring også bør tilby arbeid for dem som fortsatt har arbeidsevne og motivasjon for å jobbe.»[2]

Mistillitslinja

Den nye arbeidslinja er treffende blitt kalt «mistillitslinja». Velferdsmeldingen (St.meld.nr. 35 1994–95) fra Brundtland-regjeringen sa at trygdene måtte utmåles slik at de «ga incitament» (stimulerte) til jobbsøking. «Vi skal gjøre arbeid til førstevalg», sa Arbeiderpartiets sosialminister Hill-Marta Solberg da hun presenterte den. Som om folk flest foretrakk trygd hvis ikke regjeringen fikk dem på bedre tanker.

For å styrke den nye arbeidslinja ble trygdeetaten, arbeidsmarkedsetaten og sosialkontorene i 2006 samlet i den Nye Arbeids- og Velferdsetaten, NAV. Samtidig ble ansvaret for sysselsettingspolitikk og sosialpolitikk samlet i ett departement. I etterkrigsårene var disse to politikkområdene lagt til to forskjellige departement, kommunal og sosialdepartementet. Det markerte at sysselsettingsproblemer ble forstått som systemsvikt som primært måtte løses med økonomisk politikk, ikke med sosialpolitikk. Dette skillet ble opphevet igjen med etableringen av NAV og det nye Arbeids- og sosialdepartementet. Sosialpolitikken skulle igjen tjene arbeidsmarkedet, som i riktig gamle dager.

NAV skulle «gjøre arbeid til førstevalg». Den underliggende forutsetningen var at trygdesøkerne var unnasluntrere. Det ble utarbeidet omfattende regler for kontroll og straffereaksjoner mot ugreie brukere. NAV var helt fra starten svært opptatt av misbruk: klienter som fikk mer enn de har krav på. Forgjengeren, Rikstrygdeverket, kartla ikke bare klienters overforbruk, men også underforbruk av trygder. Det har ikke NAV vært særlig opptatt av.

Det ble tidlig advart mot at maktkonsentrasjonen i NAV kunne svekke rettssikkerheten for klientene[3]. Det var derfor en varslet skandale da det i 2019 ble kjent at NAV hadde praktisert tvilsom EØS-jus og overhørt alle innvendinger i årevis. Plutselig ble brutaliteten i NAVs kontroll- og strafferegime synlig for alle, den som ellers bare var merkbar for den som ble rammet og deres aller nærmeste. Uansett hva EØS-reglene måtte si, syntes nok mange det var oppsiktsvekkende strengt når en langtidssykmeldt kunne risikere fengsel for å ha reist utenlands uten tillatelse fra NAV. I granskingen av denne såkalte NAV-skandalen er den alvorligste kritikken blitt rettet mot regjeringene. De hadde, uansett politisk farge, prioritert effektiv forvaltning, bekjempelse av misbruk og reduksjon av trygdeeksport, framfor å sikre enkeltpersoners rettigheter[4].

En europeisk reform

De sosialpolitiske reformene i Norge fulgte resten av Europa. Fellestrekkene på tvers av landegrenser vitner om felles politiske prioriteringer, eller ganske enkelt felles klasseinteresser. Overalt blir det sagt at «det må lønne seg å arbeide». I Tyskland sier de «Arbeit muss sich lohnen». I England var den konservative statsministeren, Margaret Thatcher tidlig ute og mer presis: «Work must pay more than benefits». Men det betyr det samme overalt: Stønadsmottakerne har det for godt, derfor må stønadene kuttes. At det som virkelig lønner seg bedre enn å arbeide, er å arve, bekymrer derimot ingen av de europeiske regjeringene.

I sentrale sosialpolitiske dokumenter fra EU ble trygd og pensjon helt fra 1980-tallet omtalt som «produksjonsfaktorer» som kunne stimulere økonomien hvis de ble mer arbeidsgivervennlige. Regjeringene ble oppfordret til å utnytte den såkalte incentiv-strukturen i ordningene bedre, altså muligheten til å bruke trygdene til å styre arbeidskraftens atferd med «pisk og gulrot»[5]. Fra 1990-tallet fulgte Norge EU-rådene og gikk løs på folketrygdloven for å utnytte trygdens «incentivstruktur». Slik beskrev trygdeforskeren Aksel Hatland situasjonen i 1994:

I den politiske debatten står spørsmål om udekkede behov, om fordeling og utjevning, mindre sentralt. Til gjengjeld er man blitt mer opptatt av hvordan ordningene virker inn på folks atferd[6].

Prinsippet om laveste attraktivitet

Europa har hentet fram igjen teoriene som styrte fattighjelpen på 1800-tallet. Stønadstilværelsen måtte gjøres så ussel at selv den tristeste jobben og den laveste lønna var mer fristende. Ellers ville ikke de fattige arbeide. Historikerne kaller det for «prinsippet om laveste attraktivitet (= det minst fristende)». I 1834 ble det gjengitt slik i en rapport om de engelske fattiglovene:

– Den første og viktigste av alle betingelser (…) er at den understøttedes stilling (…) ikke skal være så attraktiv som stillingen til den uavhengige arbeider av den laveste klasse. [7]

Prinsippet bygde på overklassens fordommer om de fattige, ikke på kunnskap om problemene. Derfor ble arbeidsløsheten og nøden bare verre der dette prinsippet fikk styre fattighjelpen. De dårlige erfaringene åpnet etter hvert for andre løsninger. Forskjellige former for trygd ga både bedre kår for de fattige og «revolusjonsforsikring» for overklassen. Men når arbeiderklassens interesser i dag er på vikende front igjen i Europa, dukker sannelig det gamle prinsippet opp igjen. Da arbeidsminister Hanne Bjurstrøm i 2011 skulle forklare hvordan Arbeiderpartiet ville bekjempe fattigdom, var det som å høre fattighjelpsekspertene fra 1834:

Det første (prinsippet) er at de økonomiske stønadene personen mottar skal være lavere enn de laveste lønningene i arbeidsmarkedet.[8]

Reservearmeen

Den nye arbeidslinja skal øke «arbeidskrafttilbudet». Det betyr ikke høyere sysselsetting, slik mange tror. Det såkalte arbeidskrafttilbudet omfatter både dem som er i arbeid og dem som søker arbeid. Hvis tilbudet av arbeidssøkere blir høyere enn etterspørselen etter arbeidskraft, fører det til arbeidsløshet og sosial dumping. Arbeidsmarkedet blir «kjøpers marked».

Det er lett å falle for Stoltenbergs og Solbergs oppfordring om å jobbe mer og lenger for å redde velferdsstaten. Den vil vi jo gjerne gjøre en innsats for. Men ved å tilby mer arbeidskraft til kjøperne gjøre vi det motsatte. Vi undergraver velferdsstaten. Vi må ikke øke arbeidskrafttilbudet så lenge unge går uten arbeid eller må ta til takke med midlertidig ansettelse. Stoltenberg og Solberg er heller ikke troverdige når de sier at vi må stå i jobb til vi er over 70. Hvis det virkelig var viktig, ville selvfølgelig arbeidsforholdene blitt lagt til rette for det. Det er de ikke i dag. Det er stort sett bare professorer, hotellkonger og liknende heldige grupper som er yrkesaktive i så høy alder.

Chr. Holtermann Knudsen (1845–1929) var med da Arbeiderpartiet ble stiftet i 1887. Han ville mislikt partifelle Stoltenbergs oppfordring til å jobbe mer og lenger. Knudsen ville rasjonere på arbeidskraften. Arbeiderklassen var ikke tjent med at det oppsto et overskudd, en «reservearmé»:

– Denne Reservearmé (de fattigunderstøttede Arbeidsledige) … er kun til Fordel for de Herrer Fabrikanter og Mestre, som ved Hjælp deraf kan holde Lønnen nede og den lange Arbeidstid oppe. (Socialdemokraten, 1886 nr. 5.)

Gamle dagers fattigkasse tilbød billig arbeidskraft. Den som krevde tarifflønn, mistet fattighjelpen. NAV tilbyr også billig arbeidskraft. De som ikke «samarbeider» mister stønaden. NAV-klienter på arbeidsmarkedstiltak kan ufrivillig konkurrere ut dem som er i jobb med tarifflønn, særlig der stillingene er utrygge med mye midlertidighet og tilkalling[9]. Riktignok sier forskriften at tiltaksplasser ikke skal fortrenge ordinær arbeidskraft[10], men hvordan kontrollerer NAV det? Det står også at tildeling av tiltak ikke kan skje uten at arbeidsgivers tilretteleggingsplikt etter arbeidsmiljøloven § 4–2 er oppfylt. Men NAVs ansatte har verken tid eller kompetanse til å overprøve arbeidsgiveren som påstår at tilrettelegging er umulig.

Ikke bare høyresida

Norge har hatt mindre diskusjon om den nye arbeidslinja enn andre land. Fordi Arbeiderparti-ledelsen gikk i spissen for kursendringen, ble LO-ledelsen passivisert. Sykelønna var unntaket. Full lønn fra første dag bryter fullstendig med den nye arbeidslinja, likevel har ordningen overlevd. På akkurat dette området er kuttforslagene fra Arbeiderpartiet blitt kontant avvist av LO og andre arbeidstakerorganisasjoner. De kunne ha stanset kutt på andre områder også.

Arbeidsgiverne har også sett seg tjent med sykelønna slik den er, ikke minst etter at endringer i folketrygdloven gir dem større makt over sykmeldte ansatte og svekker personvernet og stillingsvernet som arbeidsmiljøloven skulle gi alle ansatte.[11] Nå tolkes arbeidsmiljøloven «i lys av» endringene i folketrygdloven, sier juristene. Til fordel for arbeidsgiver.

Etter at Høyre overtok regjeringsmakten og Arbeidsdepartementet i 2013, er kritikken av den nye arbeidslinja blitt sterkere. Mange gjenkjenner den som Høyre-politikk, og tror det er Høyre og FrP som har funnet på det hele. Blant dem er Arbeiderpartiets arbeidspolitiske talsperson Rigmor Aasrud. Da Høyre i forslaget til nytt partiprogram ville stramme inn på trygdeytelsene og «sørge for at summen av sosiale ytelser ikke overstiger arbeidsinntekt, slik at det lønner seg å jobbe», mente hun at det var et eksempel på hvordan høyresida i norsk politikk tenker. «De tror at bare folk får mindre utbetalt, blir du mer motivert til ikke å være trygdemottaker. Det er helt feil.»[12] Det har hun selvsagt rett i. Og det er bra at hun mener det. Men som minister i Stoltenbergs regjering protesterte hun aldri offentlig når de kuttet i stønadene «for å gjøre arbeid til førstevalg».

På Arbeiderpartiets landsmøte i 2017 foreslo partiledelsen ved Hadia Tajik å kutte arbeidsavklaringspengene til ungdom for å få dem i arbeid. Men de fikk flertallet i salen mot seg. Det ble ikke sagt noe kritisk om den nye arbeidslinja. Flertallet mente bare at det å ta penger fra dem som alt hadde lite, for å få dem i arbeid, ikke var ikke partiet verdig[13].

Etter tiår med den nye arbeidslinja kan noen og hver komme i skade for å ville motivere folk til arbeid ved å gjøre dem fattigere. «Venstresida» foreslår faktisk å gjøre det når de går inn for å fjerne kontantstøtten. Hensikten er god, det skal bedre integreringen av minoritetsspråklige kvinner. Men har ikke «venstresida» andre og bedre veier til integrering i arbeidslivet?

Den nye arbeidslinja gjelder bare for «de andre».  Ingen tror vel at de selv trenger dårlig økonomi for å få «arbeidsmotivasjon». Dette ble fint demonstrert da Stortinget i 2016 behandlet reglene for etterlønn til stortingsrepresentanter, altså til seg selv. Flertallet vedtok at når noen hadde særlig store vansker med å finne egnet jobb, kunne etterlønnsperioden forlenges fra ett til to år. Journalister skrev opprørt at det var brudd på arbeidslinja. Andre får jo bare dagpenger. Men stortingsvedtaket var erfaringsbasert og realistisk. Alle kan trenge tid for å finne egnet arbeid. I stedet for å omgjøre vedtaket i ekspressfart, burde Stortinget ha gjort ordningen gjeldende for alle, ikke bare for stortingsrepresentanter.

Gjenreis folketrygden som hjelp til selvhjelp

Brutaliteten i NAV-systemet blir bare synlig når mange rammes samtidig. Tabber og pandemi har bidratt til mer innsyn i NAVs ordninger med arbeidsavklaringspenger, dagpenger, sykepenger og sosialhjelp. Nå kommer det krav om bedre juridisk kompetanse, bedre saksbehandlingsrutiner og sterkere rettssikkerhetsgarantier for klientene. Men NAVs grunnproblem er større. Stortingsflertallet som legger rammene for NAVs praksis har bestemt at hovedmetoden for å få folk ut av fattigdom, enten de er gamle, syke eller bare for lite produktive, er å «stimulere til jobbsøking» ved å gjøre dem enda fattigere. De har et like urealistisk og fordomsfullt syn på dem som trenger stønad, som det 1800-tallets fattigkommisjoner hadde. Så lenge NAV må følge prinsippet om laveste attraktivitet, vil det stadig bli brutale møter med klientene, uansett hvor kompetente og effektive og velvillige de NAV-ansatte er. Det blir ikke bedre før arbeidsløshet igjen blir forstått som et systemproblem og ikke som et spørsmål om manglende arbeidsmoral. De som ikke får arbeidsinntekt, må få rett til stønader som gjør det mulig å leve et fullverdig liv likevel. Det er nødvendig å reversere endringene i Folketrygdloven som har skreddersydd den til den nye arbeidslinja. Først da kan trygden brukes slik den var ment, og gi hjelp til selvhjelp.

Engasjementet frå kvinnerørsla i partiet fekk sekstimarsdagen inn i Arbeidarpartiet sitt prinsipp-program i 1981, men sju år seinare var den borte. Kva var det som skjedde?

---

Av Magnhild Folkvord, jobbet i Klassekampen fra 1999 til 2015 og har skrevet flere kvinnepolitiske bøker, blant annet Betzy Kjelsberg, Samlaget (2019)

 

«Jubel og ellevill klemming kvinner imellom.» Slik skildra Arbeiderbladet stemninga på Arbeidarparti-landsmøtet i 1981 da framlegget om å programfesta sekstimarsdagen vart vedtatt. «6 timers dag er et viktig virkemiddel for å nå målet om likestilling og solidarisk fellesskap,» sa Kari Rolstad. Ho hadde på vegner av Arbeiderpartiets kvinnebevegelse foreslått at kortare dagleg arbeidstid skulle stadfestast i prinsipprogrammet med ei målsetting om 6 timars normalarbeidsdag for alle. Dette vart vedtatt med 147 mot 130 stemmer. Harriet Andreassen, kvinnesekretær i Ap den gongen, følgde opp med eit framlegg til arbeidsprogrammet om å be sentralstyret setja ned ein komite som skulle greia ut kortare arbeidstid og kortare dagleg arbeidstid.[ref] Arbeiderbladet 6.4.1981.[/ref]

For eit betre samfunn

På spørsmål frå Arbeiderbladet om sekstimarsdagen først og fremst var eit tiltak for likestilling, svarte Rolstad at det var eit tiltak for eit betre samfunn, og viste til dei som hadde kjempa fram åttetimarsdagen. Dei såg klart at arbeidstida var viktig for forminga av samfunnet. Ho minte også om den skjulte arbeidsløysa – 135 000 kvinner ønskte lønna arbeid, men åttetimarsdagen var for lang for mange kvinner. Rolstad meinte ei lovfesta arbeidstidsforkorting ville vera betre enn den deltidsmarknaden som hadde fått utvikla seg på arbeidgivarane sine premissar. Dette landsmøtet valde Gro Harlem Brundtland til leiar i Arbeidarpartiet. Kunne det vera eit varsel om nye tider og ny framgang for Ap-kvinnene? Aldri hadde det vore så mange kvinner på eit landsmøte, og kjønnskvotering i partiarbeidet vart vedteke ved akklamasjon.

Kanskje var det ingen på dette landsmøtet som nemnde at Arbeidarpartiet hadde programfesta sekstimarsdagen nesten femti år tidlegare? I arbeidsprogrammet frå 1933 heiter det: «Den lovfestede arbeidstid nedsettes fra 8 til 6 timer.» Arbeidarpartiet si stortingsgruppe følgde opp med eit forslag i Stortinget same året, men vann ikkje fram.

Sekstimarsdagen var ikkje eit nytt tema for Ap-kvinnene. Rolstad hadde reist eit tilsvarande forslag på landsmøtet fire år tidlegare, utan å få gjennomslag. Hausten 1980 hadde daverande forbrukarminister Sissel Rønbeck halde foredrag i Politisk Forum der ho argumenterte for sekstimarsdagen. Vårt arbeidsliv er tilpasset yngre og middelaldrende menn uten omsorgsoppgaver. 8 timers arbeidsdag er for slitsom for de fleste kvinner, når vi påplusser arbeidsreise, husarbeid, omsorgsoppgaver og fritidsaktiviteter, sa ho mellom anna, og minte om at fedrane hadde for lite tid i lag med ungane sine.[ref]Arbeiderbladet 14.11.1980.[/ref]

Stemmetala på Ap-landsmøtet i 1981 viser at det ikkje var eit samla parti som stod bak prinsippvedtaket som fekk kvinnene til å jubla. Per Kleppe, planleggingsminister på denne tida, hadde på førehand gitt ei åtvaring: «Seks timers arbeidsdag har ikke noen plass i 1980-årenes økonomiske situasjon»,[ref]Arbeiderbladet 13.4.1981.[/ref] sa han til NRK like etter landsmøtet.

I prinsipprogrammet vart sekstimarsdagen plassert i eit avsnitt om likestilling med overskrifta «Positiv særbehandling»:
Hittil har kvinner vært utelukket fra viktige samfunnssektorer. For å rette på dette forholdet må vi være villige til å ta i bruk radikale virkemidler, så som kjønnskvotering, særstipend og annen positiv særbehandling. Samtidig må kvinners tradisjonelle og ulønte arbeidsoppgaver i hjemmet fordeles på en annen måte, slik at resultatet av yrkesaktiv frigjøring ikke bare blir dobbeltarbeidende kvinner. Daglig nedkortet arbeidstid er en forutsetning for dette. Målet må være 6 timers normalarbeidsdag.[ref]Prinsipprogrammet Arbeiderpartiet 1981, pkt 96 Positiv særbehandling. www.arbeiderpartiet.no[/ref]

Det skulle visa seg at Gro Harlem Brundtland, den første kvinnelege leiaren i partiet, ikkje skulle bli nokon forkjempar for sekstimarsdagen. Ikkje lenge etter landsmøtet gjorde ho sitt beste for å parkera sekstimarsdagen som noko som kunne høyra ei fjern framtid til. «Sekstimersdag har vi ikke lovet noe sted», sa ho i utspørringa i Valgrevyen i NRK same hausten.[ref]Lillehammer Tilskuer (og fleire aviser) 28.8.1981.[/ref] Ein av programleiarane minte om at det stod i prinsipp-programmet. «Ja, men i det programmet står det om de langsiktige målsettinger», svarte partileiaren.

«Uansvarlighet som bringer verden fremover»

Den nyvalde nestleiaren Einar Førde uttrykte ei langt meir positiv haldning til sekstimarsdagen. Planleggingsminister Per Kleppe sa under landsmøtet at det var eit uansvarleg vedtak. Førde svarte:

Ja, i så fall er dette en form for uansvarlighet som bringer verden fremover. […] Dette landsmøtet har da også styrket meg i min overbevisning om at dette partiet er alle andre partier overlegent i likestillingsspørsmål, både når det gjelder å sette seg mål og når det skal utformes konkrete programposter.

I partiet sitt arbeidsprogram for 1982–1985 er sekstimarsdagen ikkje å finna, men under «Familiepolitikk» står det: «Det bør iverksettes en utredning av ulike sider ved arbeidstidsforkortelse, bl.a. med sikte på en nedkorting av den daglige arbeidstid.»[ref]Arbeidsprogram 1982-1985 Arbeiderpartiet. www.arbeiderpartiet.no[/ref]  Om lag eitt år etter landsmøtet nedsette sentralstyret i Arbeidarpartiet eit utval som skulle sjå på ulike former for arbeidstidsforkortingar. Jan Balstad (nestleiar i Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund 1968–81, og LO-sekretær frå 1981) var leiar for utvalet, medan Harriet Andreassen og Sissel Rønbeck representerte Arbeiderpartiets kvinnebevegelse i utvalet. Samansettinga av utvalet, med Balstad frå den mest
mannsdominerte delen av LO som leiar, kan gi eit hint om korleis partitoppen prioriterte sekstimarsdagen.

Var draumen om sekstimarsdagen, som Ap-kvinnene hadde jubla så høglydt for, likevel for god til å kunna bli sann? «Diskusjonen om arbeidstida som på nytt har kommet i fokus, har dessverre blitt noe skjev»,[ref]Arbeiderbladet 20.10.1982.[/ref] sa LO-sekretær Harriet Andreassen da ho heldt innleiing om den faglege og politiske situasjonen på landsmøtet til Kommuneforbundet (seinare Fagforbundet) hausten 1982. Andreassen meinte det burde leggjast opp til ein breiare diskusjon om
arbeidstida enn berre å gjera det til eit spørsmål om ja eller nei til sekstimarsdagen. Dei vanlegaste arbeidstidsordningane var ikkje tilfredsstillande for menn og kvinner som «ønsker å leve mere likestilt med hensyn til husarbeid, lønnsarbeid, barneomsorg, politikk og samfunnsliv for øvrig». Ho meinte det trongst langt meir fleksible ordningar, men tok ikkje til orde for forkorting av
arbeidstida.

Men om sterke krefter i partiet prøvde å dyssa ned kravet om sekstimarsdagen, hadde kvinnene i kvinnerørsla slett ikkje gitt opp. 8. mars 1983 var kravet om sekstimarsdag den parola som fekk størst oppslutning i toget i Oslo. «I dag er kravet om 6-timers-dagen henvist til Arbeiderpartiets prinsippprogram. Ved neste korsvei – i 1985 bør det føres inn i partiets arbeidsprogram»,[ref]Arbeiderbladet 9.3.1983.[/ref] sa stortingsrepresentant Sissel Rønbeck på festmøtet til kvinneutvalet i Oslo Arbeiderparti. I 1984 slutta Arbeiderpartiets Kvinneutvalg og AUF i Oslo seg til fellestoget 8. mars med eigne parolar, den eine var «Sekstimersdag for alle». Kvinneutvalet i Oslo Arbeiderparti følgde opp med diskusjon og skolering, eit tre dagars seminar i september 1984, og eit fagleg-politisk seminar på Sørmarka i samarbeid med Oslo Samorg (LO i Oslo) i februar 1985. Interessa for det siste var så stor at mange måtte avvisast. Ifølgje Arbeiderbladet var både reingjeringsassistentar, grafiske arbeidarar og offentleg tilsette «samstemte i krav om 6-timers dag og kvotering i LOs organer».[ref]Arbeiderbladet 14.2.1985.[/ref]

Det neste arbeidsprogrammet, for perioden 1986–1989, har eit avsnitt med overskrifta «Arbeidstidsforkortelser Større frihet og likestilling i arbeid, fritid og omsorgsarbeid», men utan at sekstimarsdagen kjem så mykje nærare. Arbeidarpartiet vil «Støtte kravet om 37 1/2 timers normalarbeidsuke som et rettferdskrav og et skritt mot 6-timers normalarbeidsdag». Etter landsmøtet i
1985 kommenterte Sissel Rønbeck dette vedtaket slik:

Arbeiderpartiets kvinnebevegelse mener at 6-timers dagen skal gjennomføres i løpet av 1990-åra. Arbeiderpartiets landsmøte mener altså at en fjerdedel av veien skal tas i løpet av de nærmeste 4 åra.[ref]Arbeiderbladet 19.4.1985.[/ref]

På nyåret i 1987 la det regjeringsoppnemnde arbeidstidsutvalet, leia av statssekretær Ted Hanisch, fram innstillinga si.[ref]NOU 1987: 9A og 9B.[/ref] Hanisch uttalte i den samanhengen at arbeidstida kunne forkortast mot år 2000 dersom bedriftene brukte produksjonsutstyret større delar av døgnet og folk var villige til å arbeida til andre tider enn det som hadde vore vanleg.[ref]Arbeiderbladet 5.1.1987.[/ref] Sissel Rønbeck tolka dette som positive signal, kvinnerørsla i partiet hadde som mål innføring av sekstimarsdagen i løpet av 90-åra, og uttalte til Arbeiderbladet at ho håpa «vi får til dette før vi går inn i et nytt årtusen».

Heilomvending

Men det skulle meir enn ein «NOU» om arbeidstid til for å overtyda leiinga i Arbeidarpartiet. Eit sentralstyremøte 20. juni 1988 drøfta partiprogrammet for neste periode. No vart sekstimarsdagen vurdert som urealistisk. Ifølgje Arbeiderbladet delte Sissel Rønbeck denne vurderinga:

Når vi ser hvordan kommunene sliter med økonomien etter innføringen av 37,5 timers uke, er det imidlertid urealistisk å tro at vi har råd til å innføre 6-timers arbeidsdag i løpet av den kommende fire-års-perioden. Vi må prioritere strengt, og vi vil velge å satse på å bedre forholdene for småbarnsfamiliene.[ref]Arbeiderbladet 22.6.1988.[/ref]

I 1990 var Ap-kvinnene igjen samla til landskvinnekonferanse. Ingenting tyder på ein ny offensiv for sekstimarsdagen, om vi skal tru Arbeiderbladet. Noko hadde skjedd med prioriteringane. Kvinnekonferansen samla seg om krav om utviding av svangerskapspermisjonen og rett til ein seks månaders «tidskonto», «for at småbarnsforeldre skal kunne kombinere familie- og yrkesliv i barnets 10 første leveår».[ref]Arbeiderbladet 19.7.1990.[/ref] No var temaet ikkje lenger kor lang normalarbeidsdagen skulle vera, men fleksibilitet og valfridom, slik at flest mogeleg kunne finna sine løysingar på meir individuell basis.

Dette pregar også Arbeidarpartiet sitt arbeidsprogram for perioden 1990–93. No vil partiet gå inn for «arbeidstidsreformer som åpner for en ny fordeling av arbeidstiden over ukens timer og årets dager. På den måten kan vi oppnå større frihet i valg av arbeidstid.» Dei fleksible arbeidstidene «over uken og året innenfor arbeidsmiljølovens bestemmelser og på grunnlag av tariffavtaler» skal sikra barnefamiliane og andre betre høve til å kombinera arbeid og omsorg.

Kva har skjedd som gjer at det berre er organiseringa av arbeidstida, og ikkje den totale lengda på arbeidsdagen som må endrast? Utan at det blir sagt direkte, har Arbeidarpartiet gått frå eit krav som ville auka prisen på arbeidskrafta, og såleis vera ein kostnad for arbeidsgivaren, til eit spørsmål om fleksibilitet og valfridom, der arbeidstakaren betaler prisen. Sia døgnet framleis ikkje har meir enn 24 timar, vil ikkje den auka fleksibiliteten redusera arbeidsbøra for den som skal makta både lønnsarbeid og omsorg og ansvar i heimen. «Tidsklemma» var eit relativt nytt ord på 1990-talet, men innhaldet var det mange som kjente godt til.

I 1995 var Sylvia Brustad leiar for Arbeiderpartiets kvinnebevegelse. På landskvinnekonferansen i januar 1995 gjekk ho klart mot kravet om sekstimarsdagen da ho innleia til debatt, medan Ap-kvinnene i Oslo framleis ønskte å stå ved dette kravet. Brustad sitt svar var meir fleksibilitet, ho ville satsa på å utvida den såkalla tidskontoordninga. Ikkje alle yrkesgrupper ønskte kortare arbeidstid, og «behovet for tid til andre sysler er ikke like stort i alle livsfaser».[ref]Arbeiderbladet 13.1.1995.[/ref] Medan kortare arbeidstid i tidlegare tider hadde vore lansert som eit tiltak for å dela på arbeid, hadde Brustad si eiga tilnærming til arbeidsløysa, ho spurde om det «i en tid med høy arbeidsledighet er riktig å la de som har arbeid få bedre arbeidsvilkår på bekostning av de som ikke har arbeid».

Dei følgjande partiprogramma viser korleis Arbeidarpartiet har gått vidare med modernisering og fornying, individualisering og fleksibilisering, og – i likestillingas namn – oppmoding til å gå frå deltid til heiltid utan eitt einaste krav om at normalarbeidsdagen må bli kortare. Utviding av foreldrepermisjonen med høve til individuell tilpassing skal gjera livet for småbarnsforeldra lettare. «Målet er at den gradvis skal fordobles til to år med 80 % lønnskompensasjon – tilsvarende 84 uker med full kompensasjon.»[ref]«Program for rettferdig fordeling», vedtatt på Arbeiderpartiets landsmøte 20.-22. november 1998, s. 20.[/ref] Dette skal kombinerast med ei tidskontoordning som skal gjera det mogeleg å få meir tid i lag med ungane – til dømes i feriar, heilt til dei er ti år. Men om denne tidskontoen skulle gi sekstimarsdag, ville «kontoen» bli tom nokså fort.

Arbeidarpartiet hadde definert sekstimarsdagen ut, men kvinnerørsla, fagrørsla og partia til venstre for Ap hadde gjort sitt for å halda liv i ikkje berre draumen, men heilt konkrete planar for sekstimarsdagen. I fagrørsla vart det etterkvart diskutert korleis tariffoppgjera kunne brukast til å realisera sekstimarsdagen. Ein halv time for kvart tariffoppgjer, og sekstimarsdagen kunne vera realitet etter tre oppgjer.

«Faren over, gutter!»

I valkampen i 2005 gjorde Jens Stoltenberg sitt beste for å visa at han ikkje delte visjonen om sekstimarsdagen. Framfor ei forsamling av toppinvestorar forsikra han at han var «110 prosent på at det ikke blir noen sekstimersdag».[ref]Dagbladet 18.8.2005.[/ref] Dagbladet presenterte denne saka under overskrifta «Faren over, gutter!» og eit stort bilete av ein engasjert Stoltenberg i møte med finansverdas mektige menn.

Statsminister Stoltenberg måtte likevel godta at den raudgrønne gjekk inn for eit slags forsøk med sekstimarsdag, etter eit visst press frå SV. Dessverre vart dette utforma slik at det ikkje var eigna til å visa korleis sekstimarsdagen kunne verka på ein arbeidsplass der forkortinga av normalarbeidsdagen gjaldt for alle. Det vart eit såkalla «seniorforsøk»: Tilsette over 62 år på utvalde statlege arbeidsplassar kunne velja om ein reduksjon av arbeidsveka til 30 timar skulle takast ut som kortare dag eller veke, eller samlast opp til lengre friperiodar. Målsettinga var å få fleire til å stå lenger i jobb. Dermed kunne dette eksperimentet brukast til å slå fast at sekstimarsdagen ikkje var noko å satsa på. – Og statsministeren kunne på sitt vis stå ved lovnaden han gav til toppinvestorane i 2005.

Partiprogramma for dei følgjande landsmøteperiodane har titlar som kunne lova mykje godt for mange: Skape og dele (2009–2013), Vi tar Norge videre (2013–2017) og Alle skal med (2017–2021). Landsmøtet i 2019 vedtok eit arbeidslivsmanifest. Arbeidstid er eitt av mange viktige tema:
Arbeiderpartiet mener det må legges økt vekt på helsefremmende arbeidstidsordninger og viser til gode eksempler på fremforhandlet kortere arbeidstid.

Ap vil
… etablere nasjonale tilskuddsordninger for forsøk med kortere arbeidstid. Særlig belastende yrker skal prioriteres og det bør gis midler til følgeforskning slik at man kan måle hvilke effekter forsøkene har.

Men den som vil ta kampen for seks timars normalarbeidsdag vidare, må leita
andre stader etter nokon å samarbeida med.

Mathias Bismo, redaksjonsmedlem i Gnist.

---

28. november i år er det 200 år siden Friedrich Engels ble født. Denne artikkelen er et forsøk på å trekke Engels og hans betydning for marxismen frem i lyset.

Det er få historiske skikkelser som i så stor grad har blitt vurdert i lys av et annet menneskes prestasjoner, på godt og vondt, som Friedrich Engels. På den ene siden er det dem som oppfatter Marx og Engels som to tvillingsjeler, som knapt var uenige om annet enn fullstendige uvesentligheter, . på På den andre siden er det dem som mener at Engels nærmest var en parasitt på mesteren, og som Marx bare aksepterte fordi han var den som brødfødde ham mens han drev med studiene sine. Uansett er det liten tvil om at uten Engels, ville Marx neppe blitt den han ble.

Tekstilmagnat og flyktning

Engels ble født 28. november 1820, som førstefødte i en familie i det borgerlige toppsjiktet i Barmen (i dag en del av Wuppertal). Faren var tekstilmagnat og drev sammen med sine brødre en tekstilfabrikk med flere hundre ansatte. Det var forventet at junior ville gå i sin fars fotspor, og det gjorde han da også til slutt, men først etter mye om og men. Det avgjørende ble revolusjonsforsøket som feide over kontinentet i 1848/49. Med sin bakgrunn, hadde Engels, tross sine radikale synspunkter, en viss beskyttende hånd over seg. Men etter å ha deltatt aktivt på barrikadene i sin Barmen og andre byer, var heller ikke det nok. Han ble tvunget i eksil og slo seg ned i London , der dit hans gode venn, Karl Marx, hadde slått segflyttet ned en måned tidligere.

Storbritannia var på dette tidspunktet ett av få land som tok imot politiske flyktninger fra kontinentet – vel å merke hvis de kunne forsørge seg selv. Marx hadde en doktorgrad i filosofi, men det var ikke noe som ga arbeid i London. Engels, på sin side, hadde blitt utpekt til den som skulle føre familiebedriften videre. Og det var den som ble løsningen. Familien var blant annet medeier i en tekstilfabrikk i Manchester, og ved hjelp av dyktig parlamentering gjennom sin yngre søster Marie, lyktes det ham å bli tatt til nåde igjen. De neste 20 årene tilbrakte han i Manchester, der han sendte deler av lønna si fra Ermen & Engels – og antakelig også penger han tilegnet seg fra bedriften på mindre ærlig vis – til Marx slik at han skulle kunne skive sitt magnum opus, Kapitalen.

Det var heller ikke første gangen Engels hadde vært i Manchester. Han ble sendt dit allerede i 1842, dels for å lære og bidra inn i driften, men også fordi faren anså at det kunne være en mulighet for å få ham vekk fra de radikale tankene som allerede preget ham. Det siste lyktes ikke. I stedet for å holde seg blant sine standsfeller, oppsøkte han arbeidermiljøene og ble godt kjent med dem. Resultatet ble boka Arbeiderklassens tilstand i England der han, ved siden av å levere et av de viktigste vitnesbyrdene på hvordan arbeidsfolk faktisk bodde og levde i sentrum for den industrielle revolusjonen, formulerte flere helt sentrale teser for hvordan dette ville påvirke forholdet mellom klassene.

Samarbeidet med Marx

To år senere skulle Engels hjem til Barmen. På veien hadde han imidlertid et stopp – Paris. Der bodde Marx som, sammen med Arnold Ruge, skulle gi ut tidsskriftet Deutsch-Französische Jahrbücher. Marx og Ruge kjente hverandre fra studietida i Berlin, der de begge tilhørte unghegelianerne. Da Engels avtjente førstegangstjenesten i Berlin, kom han også i kontakt med dette miljøet, men da hadde Marx allerede brutt med det. De møttes kort høsten 1842, men uten at noen av dem lot seg imponere av den andre.

Dette endret seg da Engels sendte Marx en artikkel med tittelen Omriss til en kritikk av nasjonaløkonomien, i håp om å få den på trykk, Her formulerer Engels for første gang flere av de sentrale tesene Marx senere skulle utvikle videre i Kapitalen, herunder om den kapitalistiske produksjonens gjentakende kriser. Marx ble imponert av det han leste og inviterte Engels til å ta turen innom Paris. Disse ti dagene på sensommeren 1844, skulle det bli starten på et vennskap og samarbeid som skulle vare helt til Marx’ død i 1883.

Når man i dag ser på det de skrev og gjorde sammen i perioden frem til 1848, fremstår de som to likeverdige partnere. Sammen skrev de Den hellige familie og manuskriptet som mange år etter at de begge var døde skulle gis ut under tittelen Den tyske ideologi. Selv om Marx’ bidrag tok mye større plass enn Engels sine, har det mer å gjøre med skrivestil enn substans. Mens Marx breiet seg ut, var Engels mye mer konsis og innrettet mot det han ville få frem. Det var også Engels som skulle få oppdraget med å skrive et programdokument for Kommunistenes forbund. Språket i Det kommunistiske manifest er riktignok umiskjennelig preget av Marx’ penn, men innholdet er i hovedsak det samme som Engels allerede hadde formulert.

Arbeidsdelingen mellom Marx og Engels

Det var først da Engels dro til Manchester, etter at reaksjonen hadde slått ned revolusjonen i deres hjemlige Preussen, at arbeidsdelingen mellom dem, slik vi kjenner den i dag, ble etablert. Rett nok bidro Engels med en rekke artikler som ble publisert under Marx’ navn i New York Daily Tribune, men hovedoppgaven hans ble å finansiere Marx’ arbeid og å være sparringspartner gjennom en omfattende brevveksling. I Manchester deltok han samtidig aktivt i sosietetslivet, og for den som ikke kjente ham godt, var det ingenting som tydet på at han samtidig var en aktiv revolusjonær. Etter farens død i 1860 ble han gjort til partner i Ermen & Engels, før han i 1870 solgte sin andel til brødrene Ermen og reiste sørover til London for å slå seg ned der.

Da Engels kom tilbake til London, hadde allerede første bok av Kapitalen kommet, og Marx jobbet med bok to og tre. Samtidig var det store stridigheter innen Den internasjonale arbeidersammenslutningen, i dag bedre kjent som Den første internasjonale. Men selv om han igjen bodde i samme by som sin gode venn og samarbeidspartner, var det nå med et helt annet samarbeidsforhold enn før han flyttet til Manchester. Engels var blitt Marx’ medhjelper og fanefører.

Det kanskje fremste uttrykket for dette er boka Herr Eugen Dührings omveltning av vitenskapen, bedre kjent som Anti-Dühring. Eugen Dühring var en tysk sosialist som gikk til angrep på Marx’ teorier, og det ble opp til Engels å forsvare vennen sin. Marx bidro også til boka, men det var Engels som var hovedforfatteren, og det var hans navn som sto på tittelbladet. Anti-Dühring var på mange måter den første boka der Marx’ teorier ble fremstilt på et systematisk vis, . og Den ble i årene som fulgte, en helt sentral lærebok i marxisme, med et langt større nedslagsfelt enn noen av Marx’ egne skrifter.

Førstefiolinist

Engels uttalte en gang at han alltid hadde spilt annenfiolin i forholdet til Marx. Med vennens død i 1883 var det han som måtte spille førstefiolin. Han avbrøt arbeidet sitt med et vitenskapsteoretisk manuskript som hadde vært hans hjertebarn i flere år. Det ufullstendige manuskriptet ble først utgitt i 1925 under tittelen Naturens dialektikk. Selv om manuskriptet er preget av nivået vitenskapen befant seg rundt 1880, er det slett ikke uten verdi. Blant annet har økomarxismen som har vokst frem de senere tiårene lent seg betydelig på Engels’ metoder og tilnærminger.

Marx hadde i sine siste år interessert seg for samtidens etnografi og antropologi. Basert på notatene han etterlot seg, og egne studier, skrev Engels boka Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse. Selv om også denne var preget av samtidens forskning, viser Engels her hvordan kjennskapen til hvordan menneskene tidligere levde, bekrefter at makt- og undertrykkingsforhold er historisk betinget. Boka har også vært viktig for den marxistisk inspirerte delen av kvinnebevegelsen fordi Engels her legger stor vekt på familien og kvinnenes underordning under mannen.

Det var likevel arbeidet med Kapitalen som skulle kreve mest av ham. Marx hadde etterlatt uferdige manuskripter til bok to og tre, og særlig manuskriptet til bok tre befant seg i en særs ufullstendig form. Mye tyder også på at Engels ikke kjente til disse manuskriptene, i hvert fall ikke i detalj, før han kom over dem i de etterlatte skriftene. Likevel satte han seg ned for å sette dem i en så tilfredsstillende stand at de kunne gis ut, bok to i 1885 og bok tre i 1894.

I ettertidens lys har nok Engels likevel satt sine dypeste spor gjennom sin betydning for utbredelsen av marxismen. Da Marx døde var han fortsatt en nokså obskur figur. Da Engels døde tolv år senere, utgjorde teoriene hans den viktigste rettesnora for arbeiderpartier i en rekke land. Engels var en helt sentral skikkelse i Den annen internasjonale som ble opprettet i 1889, og etter hvert som marxismen fikk gjennomslag, mye takket være populariseringene i Anti-Dühring og i kortversjonen, Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap, ble han den ubestridte autoriteten. Det var han som ble kontaktet for tips og svar på spørsmål, og han svarte det han var god for. Helt frem til sin død i 1895 var han helt uvurderlig for den neste generasjonen med marxister.

Den politiske arven

Blant dem som sto Engels nærmest i denne perioden, finnes navn som Karl Kautsky, Eduard Bernstein og Georgi Plekhanov, navn som i dag først og fremst forbindes med reformisme, klassesamarbeid og nasjonalsjåvinisme. Det er likevel en tilsnikelse å holde Engels ansvarlig for dette. Riktig nok skrev han i et av sine siste skrifter at arbeiderklassen «med den vellykkede bruken av stemmeretten har tatt i bruk en helt ny kamparena». Men han la heller ikke skjul på at borgerskapet fort kunne komme til å benytte seg av «grunnlovsbrudd, diktatur og en retur til absolutisme» dersom arbeiderklassen faktisk skulle vinne frem på denne arenaen. For ham var det i 1895, som det hadde vært da han skrev Arbeiderklassens stilling i England femti år tidligere, et taktisk spørsmål. At noen valgte å bare forholde seg til den ene siden av dette dilemmaet, kan knapt tilskrives Engels.

På den annen side har Engels, i motsetning til Marx, blitt fremstilt som den ansvarlige for alle uhyrlighetene som har skjedd i sosialismens og kommunismens navn. Det var Engels, sies det, ikke Marx, som fremstilte marxismen som en vitenskap, og som dermed la grunnlaget for despoti og fåmannsvelde. Da ser man imidlertid bort fra at også Marx bidro til Anti-Dühring, og at han skrev et forord til Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap der han roste Engels for sin «innføring i den vitenskapelige sosialismen». Det er rett og slett vanskelig å slå inn en kile mellom Marx og Engels i dette spørsmålet uten å se bort fra det Marx selv skrev. Eller, sagt med andre ord, om man holder Engels ansvarlig for overgrep som er gjort i sosialismens navn, kan man ikke la Marx gå fri. Hvorvidt anklagen medfører riktighet, er et helt annet spørsmål.

Forenklinger eller forfalskninger?

Engels har også blitt anklaget for å ha gjort unødvendige forenklinger av Marx’ teorier. Og det er ingen tvil om at han forenklet mye. Men Marx skrev ikke for å få en plass i universitetsbiblioteker, han skrev fordi han ville bidra til forandring. Det innebærer selvsagt ikke at studier av skriftene hans er bortkastet tid, men med mindre man forventer at alle revolusjonære skal studere alle de planlagte 114 bindene av Marx Engels Gesamtausgabe, så må man faktisk forenkle.

Det har også blitt reist særlig kritikk mot Engels’ arbeid med Kapitalen, særlig bok tre. Enkelte har gått så langt som å kalle det en forfalskning. Og, selvsagt, så lenge han ikke trykte manuskriptet slik Marx’ etterlot seg det, så vil det være nyanser. Men det er også en grunn til at Marx ikke lot det trykke slik det forelå – det var ikke ferdig. Han kritiseres også for fortolkningen han la til grunn i ulike sammenhenger etter Marx’ død, særlig hans hang til å lese Marx’ abstraksjoner inn i en historisk kontekst. Og det er godt mulig han gjorde feil her. Men mens Marx brukte år og dag med materien, var Engels opptatt med å finansiere arbeidet hans, uten å være involvert i selve arbeidet. Han kunne ikke få det samme overblikket. Likevel er det vanskelig å forstå hvem andre enn Engels som skulle gjort verkene klare for publisering. Marx-forskningen var tross alt ikke blitt en egen fagretning ved universitetene, og de hundrevis av hyllemeterne med oppklarende og utdypende kommentarlitteratur vi har i dag, var ennå ikke blitt skrevet.

Uten Engels’ bidrag, er det nok mest sannsynlig at manuskriptene for bok to og tre ville ha lidd samme skjebne som Marx’ øvrige uutgitte økonomiske manuskripter. Etter Engels’ død ble Marx’ arkiver overtatt av de tyske sosialdemokratene, som lot dem støve ned. Det var ikke før Marx-Engels Instituttet i Moskva begynte å fatte interesse, at de ble hentet frem. Men fortsatt skulle det ta lang tid før de ble kjent for offentligheten. Manuskriptet Marx skrev i 1857–58, for eksempel, i dag kjent som Grundrisse, ble for eksempel ikke allment kjent før i 1939, mens manuskriptet han skrev i 1861–63, ikke ble kjent i sin helhet før i 1982 – altså nesten hundre år etter hans død. Det kan godt hende at Engels var slumsete, unøyaktig og ikke godt nok kjent med innholdet. Men for ham var det viktigste å få dem frem i lyset. Så får heller Marx-forskerne utfylle og utdype detaljene, nå som originalmanuskriptene finnes i bokform.

Den første marxist?

Engels omtales ofte som historiens første marxist. Men mer enn bare dette, var han en aktiv bidragsyter til at marxismen ble det den ble, fra han sendte artikkelen sin til Marx i Paris til han mot slutten av sitt liv ble selve personifiseringen av den fremvoksende sosialistiske arbeiderbevegelsens teoretiske tilnærminger. Marx og Engels utfylte hverandre, personlig, politisk og historisk. Likevel er forskjellen på omfanget av markeringen av Marx’ 200 års fødselsdag og Engels’ 200 års fødselsdag, påtakelig, noe også den som har lest Gnist siden 2018 vil ha merket seg. Denne artikkelen kan forhåpentligvis bidra til å bøte noe på dette.

Odd Karsten Tveit:
Midtøsten på 200 sider fra 1820 til i dag
Oslo: Kagge Forlag, 2020, 200 sider

Av Petter Bauck, medredaktør av boka The Oslo Accord. A Critical Assessment. Jobber ved ambassaden i Kyiv.

---

 

Odd Karsten Tveit har skrevet en bok som er lett å lese. Gjennom 7 kapitler, som kronologisk følger utviklingen i regionen fra 1820 fram til i dag, presenteres de aktuelle landene og sentrale aktører. Bare en titt på innholdsfortegnelsen, med kapitteltitler som «Imperiet slår sprekker», «Det nye Midtøsten», «Olje, våpen og blod», «Året som endret alt», «Ingen fred å få», «Arabisk vår og vinter» og «De store spillerne», slår an tonen i det ambisiøse prosjektet forfatteren har gitt seg ut på. Samtidig får vi som lesere en introduksjon til sentrale aktører og milepæler som har preget Midtøstens historie i perioden.

Det var med spenning og litt uro at jeg gikk løs på boka. Spenningen var knyttet til i hvilken grad en slik bok på 200 sider ville gi en dekkende introduksjon. Vi snakker om et geografisk område bestående av en rekke ulike land, som gjennom det aktuelle tidsrommet har gjennomlevd en rekke kriger og konflikter, og som huser ulike folkeslag og religiøse grupper. En særskilt utfordring må være at Midtøsten, slik navnet indikerer, ligger midt mellom tilgrensende områder, som et brohode mellom Asia, Afrika og Europa. Uroen var nok mest knyttet til i hvilken grad denne boka, med sin avgrensing i antallet sider, makter å presentere også nyansene i de ulike samfunnene, knyttet til de ulike konfliktene, og relatert til de ulike aktørene. Midtøsten var og er tross alt en arena hvor aktører fra hele det globale samfunnet kives for å sikre egne interesser, enten det knyttes til naturressurser, militærstrategiske interesser eller religiøse overbevisninger.

Vi beveger oss fra det ottomanske imperiet, via fredsslutningen etter den første verdenskrigen, naturressursenes stadig større betydning, omveltningen i Iran i 1979, utallige kriger, som ikke minst involverer Irak og Iran, men også Libya, Israel og Palestina, og sjølsagt USA, gjerne med støtte fra diverse europeiske land og andre, til opprøret som startet den arabiske våren i Tunis og etter hvert berørte svært mange av de arabiske landene. 

Når man skal skrive om et område av verden hvor hver dag bringer ferske nyheter, er det vanskelig å presentere en naturlig avslutning på en bok. For verden og Midtøsten går videre om boka er avsluttet. Tveit har valgt å løse dette med et avsluttende kapittel som omhandler de sentrale aktørene i Midtøsten. Så blir det opp til leserne, gjennom nyhetene og annen lesning å følge utviklingen videre. 

Forfatteren har en viktig styrke i at han i flere år har arbeidet som journalist med base nettopp i Midtøsten. I den siste halvparten av boka fletter han på en god måte personlige møter og observasjoner inn i den historiske framstillingen. Dette kommer i tillegg til den omfattende bokproduksjonen om ulike sider ved forhold i nettopp Midtøsten Tveit har på samvittigheten.

Gjennom lesingen av de første kapitlene i boka følte jeg meg hensatt til historie- og samfunnskunnskapsundervisningen på skolen tilbake på 1960-tallet. Det var land, herskere og årstall. «Flere byer i Belgia» var et begrep som stadig vendte tilbake. På denne måten får Tveit plassert de ulike landene, aktørene og viktige utfordringer som man balet med. Noen anekdoter bidrar til å nyansere bildet at det ottomanske imperiet, som i de første 100 årene spilte den sentrale rollen i Midtøsten. Byggingen av Suez-kanalen fra Middelhavet til Rødehavet illustrerer på en god måte hvordan britiske interesser befestet seg, på kollisjonskurs med en voksende bevegelse i Egypt om løsrivelse fra det ottomanske riket. Hvilken rolle khedivens sønn og hans hang til å spise makaroni, en nytelse han fikk utløp for sammen med den franske konsulens sønn Ferdinand de Lesseps, fikk for kanalens bygging og kontrakten som fratok Egypt kontroll med kanalen, vites ikke. Ferdinand de Lesseps var nemlig personen som sto for byggingen.

Journalisten Tveit dykker ned i historien gjennom sitt arbeid i regionen de siste 40 årene. Det er ikke få statsledere og sentrale politikere han har møtt i perioden, fra en lang rekke land. Inntrykk og utsagn flettes på en god måte inn i den historiske framstillingen. Også holdningene og bevegelser på grasrota kommer med, om enn i mindre grad. 

Palestinernes skjebne, og den israelske koloniseringen av «det lovede landet» er en sentral bærebjelke i boka, naturlig nok. Tveit har jo gjennom sitt forfatterskap viet nettopp dette komplekse konfliktbildet mye plass. Korrupsjonen som en fellesnevner mellom okkupanten Israel og ledelsen i det okkuperte Palestina trekkes fram. Det er viktig. At korrupsjonen på palestinsk side ikke nevnes som en av de utløsende årsakene til den andre Intifadaen i september 2000, forundrer en som bodde og jobbet i Palestina i det aktuelle tidsrommet. 

På 200 sider er det begrenset hva du får plass til. Det som nok har lidd mest er muligheten til å utdype analysene rundt viktige milepæler, som en historisk gjennomgang nødvendigvis vil bygge på. Norges rolle i prosessen som ledet fram til Oslo-avtalen i 1993 er fri for det forspillet bl.a. Al Jazeera kunne presentere i markeringen av avtalens 20 års jubileum i 2013. Hans Wilhelm Longva kunne i et intervju fortelle om utfordringene som oppsto i kjølvannet av Khomeinis maktovertakelse i Iran i 1979. Med ett var Israel uten en sikker leverandør av oljeprodukter. USAs regjering henvendte seg til Norge, som nettopp hadde startet oljeutvinning i Nordsjøen. Longva fikk oppdraget å avklare palestinernes holdning til en eventuell norsk leveranse av olje til Israel. Yasir Arafat hadde ingen betenkeligheter, men … når tiden var inne, måtte Norge love å bidra til en hemmelig bakkanal for palestinske forhandlinger med Israel. Heller ikke noen inngående analyse av Arafats beveggrunner for å initiere en slik bakkanal i 1992/3, fem år etter utbruddet av den første Intifadaen, er det funnet plass til. Jeg tror ikke jeg tar for hardt i når jeg hevder at Oslo-avtalen i sterk grad har bidratt til å splitte den palestinske nasjonale bevegelsen. Som en tilrettelegger, og til dels aktiv forhandler, hadde Norge gode intensjoner, men ingen midler til rådighet for å utjevne styrkeforholdet mellom okkupanten og den okkuperte. 

Norges rolle i Midtøsten kommer også fram i boka, fra Henrik Ibsen, som representerte Norge og Sverige ved åpningen av Suezkanalen, via tungtvann til Israel som basis for Midtøstens eneste atomvåpenmakt, til Palestina-Israel og Oslo-avtalen, og bombingen i Libya. Dette er opplagt ikke det mest sentrale i en bok om Midtøstens historie fra 1820 til i dag. Men når det er med, savner jeg en kritisk analyse av rollen Norge har spilt i regionen.

Et sentralt spørsmål, som har enorm betydning for en nyansert forståelse av utviklingen i området og intensjonene til de ulike aktørene, er hvordan en bibelsk historieskrivning de siste drøyt 100 årene har marginalisert palestinerne som folk og nasjonal enhet. Religiøs tilhørighet er omskrevet til etnisitet. Jøder fra Øst-Europa, Irak, Marokko og Etiopia blir med ett en felles etnisk gruppe. Nur Masalaha omtaler dette i boka Palestine – A four thousand year history”. Han torpederer sionistenes påstand om at jødene er «et folk uten land som kom til et land uten folk». Samtidig dokumenterer han at Palestina har vært et geografisk begrep og palestinerne et folk i flere tusen år.

Midtøsten er, som jeg har skrevet over, området som utgjør et brohode mellom Afrika i vest, Sør-Asia og Sentral Asia i øst og Europa i nordvest. Nettopp denne plasseringen gjør det utfordrende å skrive om områdets historie uten å trekke linjene også til nabo-områdene. Sovjetunionens oppløsning i 1991, Sovjets invasjon i Afghanistan i 1979 med den påfølgende krigen som siste kapittel i den kalde krigen, Taliban i Afghanistan fra 1994 til 2001, sterkt influert fra wahabismen i Saudi-Arabia og den amerikansk ledede invasjonen i Afghanistan i 2001 som ledd i krigen mot terror, er alt hendelser de siste over 40 årene i Midtøstens nabolag, som både har fått ringvirkningen på utviklingen i Midtøsten og som ofte har hentet ideologisk og økonomisk støtte fra nettopp Midtøsten. Tilsvarende relasjoner er jeg sikker på at man vil finne opp gjennom de 200 årene som boka på 200 sider skal dekke, både når det gjelder Afrika og Afrikas Horn og Europa. Jeg hadde gjerne sett at disse forholdene hadde vært omtalt noe mer utførlig. 

Når dette er sagt, vil jeg gi honnør til Tveit for å ha gitt seg ut på et etter min mening hasardiøst prosjekt hvor 200 års historie i en region som Midtøsten skal dekkes på 200 sider. Da er det mye som må utelates. Boka gir en god innføring i sentrale problemstillingen knyttet til regionen og makter å plassere alle landene og deres sentrale utfordringer mellom de to permene. Noen enkle kartskisser, som plasserer geografiske steder og land, hadde hjulpet leseren som gjennom boka skal orientere seg i en region han eller hun har lite kjennskap til. 

 

 

Av Tore Linné Eriksen er bokredaktør i Gnist for utenlandske bøker og professor emeritus i utviklingsstudier.

---

Samir Amin:
The long revolution of the Global South. Toward a new anti-imperialist international. New York: Monthly Review Press, 2019, 480 s.

Samir Amin:
Only people make their own history. Writings on capitalism, imperialism, and revolution. New York: Monthly Review Press, 2019, 246 s. 

Samir Amin, som døde i 2018, er ikke ukjent for mange av dette tidsskriftets lesere. Ei samling av nyere artikler på norsk, hvorav flere hadde stått på trykk i Gnist, blei da også utgitt på norsk for fem år sida (Kapitalismen i vår tid – krefter og motkrefter, Forlaget Rødt, 2014). Nå foreligger to nye bøker som allerede lå ferdig i manus før den skarpskodde marxisten med egyptisk bakgrunn gikk bort, og som oppsummerer mye av hans tenkning og aktivisme. 

Den første av dem er en slags selvbiografi som dekker den lange perioden fra 1970-tallet, der han tar oss med på reise til mange land hvor han har vært rådgiver for radikale politikere og sosiale bevegelser, samtidig som han gir sin versjon av de utfordringer og de kamper som de står oppe i. De mange observasjonene og analysene forteller mye om hvordan verden er skrudd sammen, der er en rød tråd hvordan land i Sør tappes gjennom «monopol- og imperialistrenter» og hvordan USA – både under demokrater og republikanere – står fram som en økonomisk, militær og politisk trussel mot folk både i eget og i andre land. Selv om mye stemmer til pessimisme, viser Amin hvordan han helt til det siste var fylt av optimistisk tro på at kamp for nasjonal og menneskelig frigjøring nytter. (Har vi da noe valg?)

Only people make their own history er et representativt utvalg av artikler fra 2000 til 2018, som gir ei god innføring for dem som kommer til Samir Amin for første gang. (Flere av dem er allerede med i Kapitalismen i dag – krefter og motkrefter). Her møter vi også nye bidrag både om den russiske revolusjonen ved 100-årsjubileet og dens overvurdering av arbeiderklassen i kapitalismens sentrum, om Manifestet 170 år etter og om hvordan Marx kan fornyes når det gjelder teorier om produksjonsmåter og overgangssamfunn. Både her og i sjølbiografien tas vi også med inn i et par av de mest omstridte temaene hos Samir Amin. Et av den er hans – etter manges mening – altfor positive syn på dagens Kina, der han operer med et litt rart skille mellom pro-kapitalistiske økonomiske strategier og en mer sosialistvennlig politisk ledelse, inkludert deler av byråkratiet. Det andre, og som kanskje angår oss mer direkte, er hvordan «akkumulasjon på globalt nivå» og sentralisering av profitt i det industrialiserte Norge også kaster av seg fordeler for langt flere enn det øverste sjiktet i kapitalistklassen. I tillegg er det verdt å merke seg hvordan hans tidligere forhåpninger om et Europa som geopolitisk motvekt til USA for lengst har måttet vike for analysen av et EU som både er en kapitalistisk spydspiss og et redskap for «amerikanisering» av vår egen verdensdel.

Det er altså store spørsmål som Amin reiser, og det er vemodig at han ikke lenger er med når de diskuteres videre, og når vi trenger hans råd, kritikk og inspirasjon til motstand.

 

Naomi Klein:
On fire. The burning case for a new green deal
London: Allen Lane 2019, 309 s.

Martin Empson (red.):
System change, not climate change.
A revolutionary response to environmental crisis
London: Bookmarks, 2019, 184 s.

Av Tore Linné Eriksen, historiker, faglitterær forfatter og professor emiritus i utviklingsstudier ved OsloMet – Storbyuniversitetet. Han er aktuell med boka Afrika. Fra de første mennesker til i dag. (Oslo: Cappelen Damm, 2019).

For fire år sida fortalte Naomi Klein oss at klimaendringene mer er et resultat av kapitalisme enn av menneskenaturen, og Dette forandrer alt – klimaet mot kapitalismen (Oslo: Oktober, 2015) var en global bestselger som bidro til å flytte debatten flere hakk mot venstre. Men mye skjer på kort tid, og hun er nå ute med On fire, der de siste kapitlene er skrevet etter at Donald Trump har blitt president og FNs klimapanel har utgitt stadig flere alarmerende rapporter. Og om ikke millioner av skolestreikende ungdom forandrer alt, så bidrar de alle fall til økt oppmerksomhet om det Naomi Klein kaller for en planetarisk dødsspiral.

Bokas konkrete gjennomgang av «a new green deal» viser at dette er et langt mer omfattende og radikalt program enn det som i tilslørende nytale her hjemme kalles for et «grønt skifte». Her tar Klein også for seg de vanligste innvendingene, ikke minst når det gjelder arbeidsplasser, men viktigst er hennes budskap om at gjennomgripende løsninger bare kan skje gjennom en sterkere offentlig sektor, folkestyrt samfunnsplanlegging og økonomisk demokrati. Det er nettopp dette anti-kapitalistiske budskapet om klimarettferdighet som skremmer fossile selskaper og fossile politikere til å avvise både vitenskap og sunn fornuft, men som bærer i seg muligheten til brei mobilisering nedenfra.

Naomi Kleins styrke er at hun er journalist, det vil si at hun rapporterer med innlevelse om PuertoRico, Alberta, British Columbia og andre steder hvor folk opplever klimakatastrofen, eller katastrofekapitalismen, på kroppen. Hun forteller ikke bare om ofrene og om klimakampen nedenfra, men tar oss med til konferanser der reaksjonære tenketanker og fossilmilliardærer møtes. Herfra formidler hun holdninger og løgner som ligger til grunn for deres lobbyvirksomhet, slik at vi kan forberede oss på argumentene til dem som krever «business as usual», med vekt på business.

Som i sine tidligere bøker, byr Naomi Klein også denne gange sine lesere en kombinasjon av innsikt og inspirasjon, alt i et medrivende språk krydret med slående formuleringer og metaforer. Hun er pedagogisk, som er det motsatte av belærende, og gir argumenter og informasjon som er velegnet til videre spredning. Tidligere har en riking kjøpt Hege Storhaugs bok til alle stortingsrepresentanter, i frykt for at hennes hatefulle budskap ikke skal være godt nok kjent. Det er lov å håpe på at noen gjør det samme med Naomi Klein, som har viktige ord på hjertet til begge de to formene for klimafornekting hos våre folkevalgte. Minst farlig er den som kommer fra FrP-ere, det er bare en naturlig refleks av uvitenhet og arroganse. Verre er det med det store flertallet som innser alvoret i vitenskapen, men som i lojalitet til kapitalismen nekter å ta konsekvensene.

Martin Empson, som er historiker, økomarxist og miljøaktivist, har redigert ei bok som er helt annerledes. De fleste av bidragsyterne er knyttet til tidsskriftene International Socialism i Storbritannia og Monthly Review i USA, som begge vil være kjent for mange av leserne av Gnist. Det betyr at de ti forfatternes siktemål ikke er å nå Naomi Kleins breie publikum, men å levere grundige analyser av kapitalismens systemtvang. De ser det derfor som et sentralt poeng er å redde marxismen fra både fiendtlige kommentarer i dag og den tunge arven fra østeuropeiske regimer som kalte miljøødeleggelser for kommunisme. Underveis er det mange påminninger om at Karl Marx sjøl var opptatt av forholdet mellom mennesker og andre deler av naturen, og at han hadde et våkent blikk for vitenskapelige bidrag fra helt andre områder enn økonomi og filosofi. Men mest kretser bidragsyterne seg rundt dagsaktuelle spørsmål og økososialistiske strategier, og de lykkes godt med å oppdatere konkret kunnskap om klima og biologisk mangfold. Sjøl om det i blant er krevende lesning, er det bryet verdt for dem som står midt oppe i debatten med Miljøpartiet De Grønne på den ene sida og skeptikere innafor fagbevegelsen på den andre. I denne kampen er det umulig å vinne fram uten en helhetlig forståelse av hvordan samfunnet er skrudd sammen. Og på kjøpet får vi med oss inspirasjon fra den folkelige motstanden som allerede finnes, og som viser at klimarettferdighet ikke kan vinnes uten kamp nedenfra.

Langt fra alle på venstresida er begeistret for begrepet anthropocen, som betyr at menneskenes omforming av naturen er så dyptgripende i nyere tid at det rett og slett er tale om en ny geologisk epoke. I så tilfelle vil det være ei avløsning av holocen, som vi har levd i sida avslutninga av siste istid for 10-12000 år sida. Opphopninga av C02 i atmosfæren er bare ett av mange symptomer på klodens systemkrise.Blant de fagfolk som bruker begrepet, er det uenighet om når denne epoken starta. Mens noen går tilbake til rundt 1500, da alle deler av verden blei vevd sammen i et sammenhengende økonomisk og økologisk system, foretrekker andre å begynne med overgangen til fossil energi mot slutten av 1700-tallet, om ikke det først er den voldsomme veksten og militariseringa etter 1945 som er det avgjørende vendepunktet. Innvendingene går ut på at det ikke mennesker som mer allment forårsaker endringer, eller at miljøødeleggelser nærmest ligger i menneskenaturen.

I marxistisk tradisjon er det sjølsagt ei tilslørende mystifisering å frikjenne et spesifikt økonomisk system og spesifikke klasseforhold for det grunnleggende ansvaret. Burde det ikke hete capitalocen? Det er vel og bra med slike innvendinger, heter det i bokas kanskje viktigste bidrag, skrevet av geografen Camilla Roye, som også er redaksjonsmedlem i International Socialism. Men hun argumenterer for at betegnelsen på den nye geologiske epoken allerede er i ferd med å slå gjennom, og at man stiller seg på den sekteriske sidelinja om man ikke isteden tar jobben med å fylle det med et mer presist innhold. Når jeg nølende lar meg overbevise, er det fordi både 1500, 1750 og 1945 er årstall som er tett kopla til imperialismen, industrikapitalismen og kriger at det åpner for en forståelse av historiske sammenhenger langt utafor de frelstes rekker. Dessuten synes jeg Roye viser at mange av begrepets pionerer og talspersoner aldeles ikke fordeler skyld og ansvaret likt på alle mennesker i kraft av å tilhøre som art, Homo sapiens. Et annet sentralt bidrag er skrevet av Ian Angus, som her gaider oss gjennom den grunnleggende litteraturen om økososialisme. Angus er på forhånd kjent for flere bøker som bør stå på radikale miljøaktivisters leseliste, og er redaktør for det uunnværlige nettstedet «Climate and capitalism»¹.

Men det er også mye mer å hente i denne boka, enten det er om plast, biologisk mangfold, jordbruk og fornying av marxismen. Alt er lærerikt og teoretisk forankra uten at vi slås i svime av akademiske piruetter.

Note

1 Facing the anthropocene. Fossil capitalism and the crisis of the earth system. New York: Monthly Review Press, 2016, 282 sider og A redder shade of green. Intersections of science and socialism. New York: Monthly Review Press, 2017, 160 sider. Adressa til nettmagasinet er https://climateandcapitalism.com/

 

Ebba Wergeland:
Med fare for liv og helse.
Uforsvarlige arbeidstider og hvordan vi avskaffer dem
Manifest, 2019, 136 s.

Av Morten Anker, medlem i Rødt og folkevalgt i Ås kommune, og jobber som lektor i historie, samfunnsfag og engelsk.

I dagens Norge er det relativt vanlig med ubekvemme arbeidstider og dårlige skiftordninger. Det har ikke alltid vært sånn. Det foregår en uthuling av arbeidstakernes rettigheter – ordningen vi har hatt i Norge med faste, forutsigbare arbeidstider med lange nok hvileperioder, er under press. Arbeidsgiverne krever fleksibilitet. Konkurranseutsetting gjør at de mest skruppelløse arbeidsgiverne vinner anbud på bekostning av de ansattes arbeidstider. 

Med fare for liv og helse er en bok om arbeidstiden vår. Den handler om hvordan arbeidstidene påvirker helsen til de ansatte, om hvordan arbeidstidsordningene påvirker sikkerheten både til de ansatte og de som kan bli påvirket, og om hvordan vi vet at arbeidstidene er forsvarlig. Boken tar også for seg de politiske vurderingene som førte fram til normalarbeidsdagen i 1915, og uthuling av den siden 1968. 

Wergeland tar opp flere store viktige temaer . I løpet av bokens 136 sider får leseren en innføring i hvordan mange forskjellige skiftordninger fungerer, og forsvarligheten ved dem. For de av oss som er interessert i arbeidslivspolitikk, finner man mange gode argumenter mot dårlige ordninger og farene ved dem. Et eksempel er bussjåfører som har delte skift. De begynner i fire- eller fem-tiden om morgenen, kjører i morgenrushet, har tre timer fri midt på dagen og kjører i ettermiddagsrushet fram til klokken 16.00–17.00. Slike eksempler burde gjøre de fleste betenkt. Ikke bare på grunn av den åpenbare håpløse arbeidstiden – i praksis stjeler man tre timer av de ansattes fritid hver arbeidsdag. Skift som dette øker også sjansen for ulykker, fordi de ansatte blir utmattet. Utmattelse er et resultat av en biologisk prosess. Jobber man for lenge uten mulighet til hvile, blir man utmattet. Det går utover privatlivet og sikkerheten. 

Wergeland skriver også om de politiske vurderingene som førte til normalarbeidsdagen, og hvorfor mange er unntatt den i dag. Det burde kanskje ikke komme som noen overraskelse at de borgerlige og Arbeiderpartiet har vært med på nedbyggingen av normalarbeidsdagen av internasjonale konkurransehensyn. EUs hviletidsbestemmelser for transportbransjen er så dårlige og kronglete at de bidrar til uforsvarlige arbeidstider. Det er interessant å lese hvordan lovverket bidrar til de kabinansatte får veldig dårlige arbeidstider og arbeidsbetingelser.

En kritikk jeg sitter igjen med etter å ha lest boken, er at jeg gjerne skulle lest litt mer om hvordan vi avskaffer uforsvarlige arbeidstider. Dette spørsmålet er gjennomgående i bakgrunnen av boken, men kunne godt vært mer eksplisitt besvart. Jeg la likevel merke til tre ting som jeg oppfattet som viktig: den ene er at vi må jobbe for en lovregulert normalarbeidsdag. Hvis uforsvarlige skiftordninger, slik som i eksemplet over, ikke er lov, så kan vi hindre at konkurranseutsetting fører til dårlige arbeidstider. Det andre er at underbemanning ikke må være normalen på arbeidsplasser. Dette gjelder spesielt i helsesektoren. Det tredje er at hvis vi reduserer arbeidstiden, vil arbeidstakerne få mer tid til å hvile og problemet med uforsvarlige arbeidstider vil bli mindre. 6-timersdagen er dermed et viktig mål i arbeidet for å sikre helsen til arbeidstakerne. 

Ebba Wergeland har skrevet en god bok. Jeg har lært mye nytt om arbeidstider og de mulige konsekvensene av hvordan arbeidstidene blir lagt opp. Dette er en bok alle som er opptatt av arbeidslivspolitikk, eller som er aktivt involvert i utarbeidelsen av skiftordninger og arbeidsavtaler, burde lese. Boken er lettlest og oversiktlig. Den er et oppslagsverk over gode argumenter for hvorfor det er viktig å fortsette kampen for gode arbeidstidsordninger.

Ingjald Gaare:
Stein på stein. Murerliv
Forlaget Rødt, 2019, 216 s.

Av Thomas Alexander Nørstad Jørgensen,
tillitsvalgt for Lagerklubben Ahlsell og tidligere ungdomsleder for Norsk Transportarbeiderforbund.

Stein på stein byr på ei god fortelling om livet til Ingjald Gaare, som gjennom proletariseringsprosjektet til AKP på 70-tallet vendte ryggen til en fast og trygg jobb som arkitekt, og starta livet som murer i Trondheim. Et yrke som er prega av stor yrkesstolthet – eller nærmere yrkesarroganse som forfatteren selv beskriver det – og et tydelig skille mellom murer og murarbeider.

Forfatteren skildrer livet med arbeidskameratene på byggeplassen, faglige kamper og utfordringer. Han byr på gode historier fra byggeplassene i Trondheim, om tøffe forhandlingssituasjoner og direkte aksjoner. Han forteller ut fra anekdoter og korte fortellinger fra egne erfaringer, og byr på mange gode røverhistorier fra byggeplassen. Både morsomme hendelser med arbeidskamerater og tøffere historier om en til tider hensynsløs arbeidskjøper, som kronisk prøver å holde tilbake lønn, og stadig vil sno seg unna både lov og avtaleverk. Han byr også på mange erfaringer fra sitt arbeid som tillitsvalgt, både på arbeidsplassen og i foreninga deres.

Gaare forteller om hvordan det som AKPer var å engasjere seg i samfunnet og i en fagbevegelse tydelig preget av Arbeiderpartiet. Alt fra å få døra smelt i trynet av potensielle arbeidskjøpere, som ikke ville ha kommunistagitatorer på arbeidsplassen, til helt konkrete svik fra det som skulle være solidariske fagforeningskamerater. Dette er ikke noen form for klage eller kritikk, men heller en skildring av de politiske skillelinjene i fagbevegelsen og på venstresida.

Boka er en reise gjennom livet til en mann i møte med murerfaget, en arbeider med stor yrkesstolthet som etter hvert blir tillitsvalgt i fagforeninga og en viktig kamerat for murerne og murarbeiderne i Trondheim. 

Forordet brukes på å sette leseren inn i det tekniske rundt murerfaget. Alt fra lønnssystemer til skillet mellom murer og murerarbeider. Dette kan virke rart og uforståelig med det første, men det kommer godt til nytte seinere i boka. Forfatteren gir leseren et dypdykk inn i murerfaget, alt fra historier om det tunge arbeidet med å blande mørtel og frakte det rundt i trillebårer på byggeplassen, til møysommelig pirkearbeid hos byens mer velstående borgere. Innlevelsen han beskriver arbeidet med, gjør boka til spennende lesing.

Boka bærer også preg av at forfatteren tydelig vil gi et bilde av de sosiale og yrkesmessige forholdene til arbeidskameratene sine, dette gjør han ved å dedikere avsnitt og til tider hele sider til å skildre historiene deres. Vi blir kjent med både morsomme, triste og interessante skjebner og personer. Mennesker som blir utsatt for drastiske livsendringer, fra tragedier til solskinnshistorier. Dette er med på å gi leseren en god helhetsforståelse av hvordan det faktisk har vært, og fortsatt er, å jobbe innen murerfaget. 

Gjennom boka kommer forfatteren med flere analyser av utviklinga i egen bransje, arbeidslivet og samfunnet fra tidlig 70-tallet til de utfordringene vi står overfor i dag. Gaare beskriver hvordan store hendelser, som storstreika i 2000, og politiske vedtak som EØS-avtalen, drastisk har endra forholda i norsk arbeidsliv og spesielt i byggenæringa. 

Som fagforeningsmann med 10 års erfaring fra klubb, forening og forbund, vil jeg si at denne boka har gitt meg nye tanker og lærdommer. Historien til Ingjald er inspirerende, og man kan lære mye av de erfaringene han skildrer. Det viktigste man er at arbeidere som tør å stole på egne krefter, faktisk kan utrette ganske mye. Mye av problemene i dagens fagbevegelse stammer fra et system som i stadig større grad baserer seg på å ringe forbundet for svar, fremfor å gjøre det Ingjald og murerkollegaene gjorde – nemlig å stole på eget hue og egne krefter for å finne løsninger.

Som transportarbeider ser jeg Gaare som en sterk, empatisk og rådsnar klubbleder som har stått i front for kameratene sine i mange kamper, uten å miste kontakten med dem han er valgt til å representere. Boka vitner om at han er i stand til å bære nederlag og samtidig dra lærdom av det. Her har mange tillitsvalgte mye å hente. Dette er tydelig en mann som ikke har latt seg friste med flotte verv og kontor i Oslo, men heller har søkt å bedre sin egen og andres situasjon mens han samtidig har praktisert yrket han elsker. 

Dette er en bok jeg kan anbefale for gode krefter som vil ha et dypdykk inn i en historie utenom det vanlige vi hører og leser om i norsk fagbevegelse. Spesielt vil jeg anbefale den for tillitsvalgte og klubbledere som trenger litt inspirasjon og idéer i hverdagen. 

Husk at en klubb ikke bare oppstår, men blir bygget stein på stein.

 

 

 

 

Enzo Traverso:
The New Faces of Fascism: Populism and the Far Right
London: Verso 2019, s. 208

Av Oscar Dybedahl,
sitter i redaksjonen til Radikal Portal og studerer filosofi ved Universitetet i Oslo.
Denne anmeldelsen er en forkortet og modifisert utgave av en som stod på trykk i Agora, nr. 3-4 2019.

Den europeiske fascismen er beseiret, død og begravet, slo fascismeforskeren Michael Mann fast i boka Fascists fra 2004.¹ Dersom dette kunne virke riktig da Mann skrev det, stilles det i forlegenhet av de siste års utvikling, der partier og personligheter fra ytre-høyre har opplevd en frammarsj verden ikke har sett siden 1930-årene. Særlig valgseieren til Donald Trump i 2016 fikk svært mange kommentatorer til å trekke linjene til fascismen. Har fascismen kommet tilbake, eller har det gått inflasjon i begrepet? På et vis er dette utgangspunktet for Enzo Traversos The New Faces of Fascism. Han hevder begrepet fascisme både er uunværlig og utilstrekkelig for analysen av det nye ytre-høyre, og lanserer «postfascisme», for å løse floken.

Fra fascisme til postfascisme

Boka har blitt lansert av forlaget som Trump-­alderens nødvendige, storstilte analyse av det nye høyre. Her diagnostiseres postfascismen som en bevegelse som enda ikke har funnet sin endelige form. Det er en slags mutasjon eller forvandling av et fascistisk arvemateriale, men inntil videre vet vi ikke hvor det bærer.

For Traverso er ideologienes død og nyliberalismens udemokratiske styringsteknikker nøkkelen til postfascismens frammarsj. Den er et symptom på en verden som «har trukket seg inn i nåtiden og som mangler evnen til å projisere seg inn i framtiden» (s. 184). Partier fra både konservative og sosialdemokratiske tradisjoner samlet seg rundt den samme nyliberalistiske politikken, og venstresiden ble stående uten visjoner og alternativ politikk. Samtidig har politikkens demokratiske innhold gradvis blitt uthulet av nyliberalistiske styringsteknikker. Dermed kunne postfascistene framstå som de eneste kritikerne av «systemet».

Fascismens historiografi

Likevel er bokas hovedfokus ikke så mye samtidsdiagnosen av vår tids «brune» partier og bevegelser, men historiografiske debatter om fascismen. Det har pågått en lang debatt om slike spørsmål blant historikere de siste tiårene. For enkelte har fascismeforskningen lidd under en dogmatisk slumring, siden den bare har betraktet sitt forskningsobjekt utenfra, og ikke undersøkt «fascismen på dens egne termer», dens «framstilling av seg selv», for å sitere kulturhistoriker Georg Mosse.² De marxistiske fascismeteoriene, ble det sagt, så fascismen bare «utenfra», som uttrykk for et skjult klasseinnhold de selv hadde priviligert innsikt i.

Traverso drøfter tre bidragsytere til dette innenfra-perspektivet på fascismen – Georg Mosse, Zeev Sternhell og Emilio Gentile. De framhever fascismens moderne og «revolusjonære» aspekter, såvel som dens forbindelseslinjer til sosialismen og jakobinismen. Mosse fokuserte på spørsmål om politisk stil, og hevdet at det her gikk en linje fra jakobinerne til fascismen, selv om det politiske innholdet var svært ulikt. Traverso stiller seg ikke helt avvisende til denne vendingen, men føyer til at deres framstillinger av fascismen som «revolusjonær» og «utopisk», har fått dem til å neglisjere en av fascismens viktigste dimensjoner: antikommunismen.

Fascismen kunne ikke ha eksistert uten antikommunismen, hevder Traverso. Han slår fast at italiensk fascisme, tysk nazisme og mange andre små fascistbevegelser nettopp samlet seg under antikommunismens banner i forsvaret av Franco under den spanske borgerkrigen. Man kunne tilføye at antikommunismen var vesentlig for deres respektive maktovertakelser. Arno Mayer hevder i boka Why Did the Heavens Not Darken? at antikommunismen ikke bare var bindemiddelet for koalisjonen mellom Hitler og de konservative i koalisjonskabinettet som kom på plass den 30. januar 1933, men at den også legitimerte den politiske volden som raserte rettsstaten og muliggjorde det nazistiske ettpartidiktaturet. Krigen mot Sovjetunionen var også fundamental for nazismens ideologi og politikk, som både Traverso og Mayer forsøker å vise. Den tjente flere funksjoner: som en kolonikrig for sikre lebensraum (koloniområder) for det ariske fellesskapet, som et ideologisk korstog for å utrydde kommunismen, og som en rasekrig for å erobre de underlegne slaverne og utrydde jødedommen, i samme slag som man eliminerte dens globale hovedsete.3 Fascismen kan ikke reduseres til antikommunisme, slik Ernst Nolte forsøkte, men man forstår den heller ikke uten antikommunismen.⁴

Totalitarisme og antikommunisme

Det er særlig med avslutningskapitlet om totalitarismeteorien at denne boka utmerker seg. Slik begrepet totalitarisme har blitt anvendt i nyere tid, handler det om at kommunismen, fascismen og nazismen har en felles politisk form: den utopiske drømmen om et annet samfunn, kombinert med et ønske om revolusjon, et syn om at målet helliget midlene, en fanatisk overbevisning om at man sitter på selve Sannheten, og så videre.⁵ Denne teorien er utbredt nok i amerikansk offentlighet til at den kunne inspirere finaleepisoden til tv-serien Game of Thrones. Der ble dronning Daenerys en massemorder nettopp fordi hun ville frigjøre verden fra slaveri. Som seerne fikk forklart av seriens klokeste karakter, Tyrion: «Hun tror at hennes skjebne er å bygge en bedre verden. Om du trodde det, ville du ikke ha drept enhver som stod mellom deg og paradis?»

Traverso utvikler en effektiv kritikk av slike teorier. For det første dekker de over det faktum at praksiser og ideologier fra imperialismen representerte noen av de viktigste forløpere til og inspirasjonskilder for nazismen.⁶ Det var i «liberalistiske» imperialistmakter som Storbritannia og Frankrike at teorier om rasehierarkier, degenerering og den ariske rasens behov for vitalisering gjennom et erobret «lebensraum», ble utviklet. Den brutaliserende opplevelsen av første verdenskrig tjente som en katalysator for at slike ideer ble kombinert med antikommunisme, uniformert politikk og en tro på voldens frelsende kraft. Her finnes totalitære røtter som ikke har forankring i den revolusjonære tradisjonen fra 1789 til 1917 som i det store og hele gjøres til syndebukk av totalitarismeteoriene. Dette utvikles grundigere av Traverso i bøker som Fire and Blood: The European Civil War, 1914–1945 (2016) og The Origins of Nazi Violence (2003). For det tredje tilhører nazismen og kommunismen simpelthen ulike «ideologiske familier», for å låne et uttrykk fra historikeren Eric Hobsbawm.⁷ Der man finner flere av nazismens idemessige røtter i den tysk-romantiske Sturm und Drang-perioden, som markerte en reaksjon mot opplysningstiden, var kommunismen en rendyrket opplysningsideologi. Av dette oppstår flere fundamentale skillelinjer mellom de to ideologiene: Nazismen forkastet det universialistiske menneskesynet for en radikal partikularisme og byttet ut troen på det historiske framskrittet med degenereringsteorier, slik humanismen ble erstattet ned antihumanisme og troen på opplysning med irrasjonalisme.

Denne boka er ikke like grundig som Traversos øvrige bøker. Men om den ikke leses som et forsøk på å analysere ytre-høyre, men heller som et bidrag til historiografiske debatter innen fascisme- og totalitarismeforskningen, der ytre-høyre danner et slags bakteppe, er denne boka et viktig bidrag.

Noter

1 Michael Mann, Fascists. Cambridge: Cambridge University Press 2004

2 Georg Mosse, «Fascist Aesthetics and Society: Some Considerations.» i Journal of Contemporary

History (31), s. 245. Se også: Roger Griffin (red.), International Fascism: Theories, Causes and the New Consensus, New York: Bloomsbury Academic 1998.

3 Arno Mayer, Why Did the Heavens Not Darken?: The Final Solution in History. New York: Pantheon Books 1988.

4 Ernst Nolte, Der europaïsche Bürgerkrieg. Nationalsozialismus und Bolschewismus 1917–1945, Berlin: Ullstein 1987.

5 For en oppsummering av teorien om totalitære ideologier, se Øystein Sørensen, Drømmen om det fullkomne samfunn. Oslo: Aschehoug 2011.

6 Hannah Arendt viet plass til dette poenget i On The Origins of Totalitarianism, men det ble ikke en del av etterkrigstidens totalitarismeparadigme.

7 Eric Hobsbawm, Ekstremismens tidsalder, Oslo: Gyldendal 1997, s. 150.

 

 

 

 

Roman Linneberg Eliassen:
Hva er penger?
Oslo: Universitetsforlaget 2019, s. 160

Av Mathias Bismo,
redaksjonsmedlem i Gnist.

Penger er et mysterium, skriver Roman Linneberg Eliassen, rådgiver i Manifest analyse, i boka Hva er penger? som kom ut på Universitetsforlaget tidligere i år. Men selv om han borrer seg inn i mysteriet, sitter man som leser igjen med en følelse av at mysteriet slett ikke er løst.

Eliassen er derimot klar på hva penger ikke er. I motsetning til hva mange tror, skriver han, er det ikke noe som en gang i tida ble tatt i bruk for å gjøre det enklere å bytte varer med hverandre. Det har aldri eksistert noen ren bytteøkonomi, skriver han, og viser til en rekke eksempler på at penger har vært i bruk i ulike samfunn, så langt tilbake som for over 5000 år siden. Det har han sikkert rett i. Men det at det eksisterer penger i et samfunn, sier egentlig ikke så mye om hva pengene brukes til. Selv om det eksisterte penger, betalte ikke middelalderens småbonde – leilendingen – leie til godsherren med penger, han betalte med pliktarbeid, eller merarbeid, og når han gikk på markedet, foregikk også en stor del av handelen uten penger som mellomledd.

Under det kapitalistiske systemet, derimot, forholder det seg annerledes. Merarbeid, jordleie, varebytte osv. – alt dette og mere til formidles ved hjelp av penger. Selv om de fysiske pengene kan være identiske i et kapitalistisk og et før-kapitalistisk samfunn, har de en helt annen betydning for den kapitalistiske økonomien enn for tidligere epokers økonomi. Selv om penger også under før-kapitalistiske forhold ble benyttet som et redskap til utsuging av arbeidsfolk, fremfor alt gjennom ågerrenter, er det først i den kapitalistiske pengeøkonomien pengene formidler utbytting i produksjonen. Ved at pengene formidler utbytting, blir de et uttrykk for klasseforholdene, men disse klasseforholdene tilsløres i samme øyeblikk nettopp av at merarbeidet uttrykkes i penger. Dersom man ønsker å forstå hva penger er i dag, må man undersøke pengenes betydning i den kapitalistiske pengeøkonomien. Det gjør ikke Eliassen, og dermed kommer han skjevt ut av startblokka.

Denne tilnærmingen, der han tar utgangspunkt i penger som ting, ikke i deres vesen, påvirker også Eliassens kriseforståelse. Kriser er ikke kriser i den realøkonomiske sfæren, det er kriser i pengesfæren – finanskriser – og løsningen ligger dermed også i pengepolitikken, eller i pengenes politikk. Selv om han foreskriver en helt annen pengepolitikk enn den nyliberale ortodoksien, synes han uinteressert i forholdene i produksjonen og forholdet mellom klassene.

Og noen ganger er selvsagt også pengepolitiske spørsmål av betydning. Eliassens beskrivelse av hvordan eurosonen effektivt gjorte Hellas til Europas gjeldsslave, er, tross denne mangelen, en god beskrivelse. Det er også interessant å lese hvordan han kobler ideologien i fellesvalutaen sammen med ideologien bak gullstandarden som rådet frem til første verdenskrig og, i noe modifisert form, frem til 1973. Det som for eksempel skjedde i Norge på 1920-tallet, da Norges Banks virksomhet var rettet inn mot å gjenopprette gullstandarden slik den hadde vært før første verdenskrig, har flere likhetstrekk med krisa som rammet Hellas mer enn 80 år senere, enn man skulle tro.

Generelt er Eliassen på sitt beste som kritiker av rådende økonomisk ortodoksi. Pengepolitikken er slett ikke uten betydning, og han gir en god innføring i hvordan den kan bidra til å oppfylle bestemte mål – og ikke minst hvordan den effektivt svekker muligheten til å oppfylle andre mål. Pengepolitikken kan for eksempel være et viktig redskap for eksempel i arbeidslivspolitikken og handelspolitikken. Men pengepolitikken har også sine begrensninger. Det er ikke pengepolitikken som gjør at det investeres i forurensende industri, men det bakenforliggende profittmotivet, og selv om «grønne» investeringer skulle få mer fordelaktige finansieringsvilkår enn andre investeringer, noe Eliassen tar til orde for, betyr ikke det at forurensende investeringer ikke blir attraktive for kapitalen.

Et annet forslag han lufter, er å gi sentralbankene enerett til å utstede penger, herunder kredittpenger. På den ene siden kan man jo selvsagt spørre seg om realismen i dette så lenge man har en kapitalistisk økonomi. Det er jo ikke slik at privatbankenes kreditter eksisterer i et vakuum. Tvert imot, de utgjør en helt sentral komponent i systemet, og det er slett ikke gitt at konsekvensene av å fjerne denne muligheten ikke først og fremst vil ramme arbeidsfolk. På den andre siden så gjør ikke dette noe med hva pengene formidler. Det kan like gjerne kombineres med en intensivert utbytting av arbeiderklassen som det motsatte.

Penger er et mysterium, og det er langt mellom bidragene til å fremstille dette mysteriet på et vis som er forståelig uten at man har en mastergrad og vel så det i økonomi. Sånn sett er denne boka et gledelig tilskudd. Dessverre berører forfatteren bare overflaten, han beskriver bare mysteriet. 

Edwart Snowden:
Systemfeil
Norsk av Aschehoug, 2019, s. 354
Oversatt av Lene Stokseth

Av Jonas Bodin Granerød, helsearbeider og student.

Boka er skrevet som en selvbiografi, med begynnelse, hoveddel og slutt. Mens historien dreier seg om statlige myndigheters etterretning og overvåkningsprogrammer, fortelles den som det levde livet til Edwart Snowden.

Boka begynner med et par kapitler om barndom, oppvekst og familieliv. Denne handlingen dreier seg over til Snowdens opplevelser med data og internett på 90-tallet. Han blir fort selvstendig, og kommer seg på arbeidsmarkedet for delvis ufaglærte datakyndige. Hovedhandlingen i boka begynner da Snowden blir med i hæren etter 11. september 2001, og skader seg under opplæringen som rekrutt. Snart får han opplæring i teknisk etteretning, og beveger seg så rundt på forskjellige arbeidsplasser innenfor etterretning, deriblandt den Amerikanske ambassaden i Geneve, før han får jobb i National Security Agency (NSA).

Her beskriver han hvordan Amerikansk etterretning driver systematisk overvåkning av «alle som eier noe med en skjerm», og driver hensynsløse misinformasjonskampanjer ovenfor statlige og sivile aktører over hele verden. Han beskriver prosessen med intern konflikt om samfunnsoppdraget helliger midlene han ser tatt i bruk. Et kapittel av boka brukes på å beskrive hvordan han begynte å «overvåke overvåkerene», først som et tilnærmet fornøyelsesprosjekt. Denne typen makt fikk man tydeligvis som «glorifisert data-vaktmester», noe Snowden legger vekt på som et «wake up-call». Han bruker et kapittel på å beskrive at han finner ut av hvordan NSA bryter lover spesifikt laget for å begrense NSAs handlingsrom, ved å forfalske rapporter og lyve til den Amerikanske regjeringen.

Siste del av boka handler om hvordan han forbereder seg på å lekke informasjon til offentligheten, hvordan han går frem for å gjøre dette, og hva som skjer etterpå.

Boka har en god balanse mellom å fortelle historien om et liv, og å fortelle hvordan Amerikansk etterretning samler inn, systematiserer og utnytter informasjon. Den kan leses uansett om man er interessert i det politiske, i det tekniske, eller det praktiske ved Amerikansk overvåkning og etterretning. Enkelt språk og den flytende fortellingen om forfatterens liv, gjør boka enkel å lese. Forfatteren porsjonerer jevnlig ut interessante detaljer og anekdoter om metoder og utstyr brukt i teknisk etterretning.

Snowden kommer med få politiske utsagn i boka. Det eneste gjennomgående budskapet hans er at internett en gang var anonymt, fritt for alle, men har kommet under fullstendig kontroll av en håndfull børsjnoterte selskaper med monopolmakt, som er mektigere enn de fleste individuelle stater. Dette har ført til et systematisk råttent internett, der personvern er noe som hører fortiden til. Amerikansk etterretning påvirkes av dette og får gjøre som de vil, mens lovmakere og domstoler på mange måter henger tiår etter, og forholder seg til virkeligheten fra forrige århundre. Han nevner også ved flere anledninger at tekstene til ekstreme libertarianske kapitalistiske tenkere, som Ayn Rand, var populært lesestoff «på kontoret» på flere av arbeidsplassene hans i Amerikanske etterretningstjenester.

Barbara Foley:
Marxist literary criticism today
London: Pluto Press, 2019, 288 s.

Av Kristin Buvik Sivertsen,
forfatter av romanen Omsorg (2017) og universitetslektor i litteratur ved Nord universitet.

Marxistisk litteraturteori undersøker forholdet mellom litteratur, ideologi og frigjøring. I dag utgjør mange marxistiske begreper og analytiske blikk viktige elementer i flere litteratur- og kulturkritiske praksiser. Størrelser som for eksempel Slavoj Žižek har bidratt til å popularisere et marxistisk begrepsapparat i kulturkritikken.

Marxisme tar med andre ord mange former i kulturfeltet, og de ulike avartene av marxistisk litteraturteori er noe Barbara Foley i boka Marxist literary critisism today stiller seg skeptisk til. I Innledningen polemiserer hun mot nyere innfallsvinkler til marxistisk kulturkritikk som hun oppfatter som en omvei. Foley er tydelig når hun beskriver hva hennes prosjekt er. Hun ønsker å gi en introduksjon til en marxistisk litteraturteori som er nært knyttet til Marx´ egen terminologi, og vier derfor de første 80 sidene til grundige redegjørelser for hva vi kan kalle marxistiske grunnbegreper: historisk materialisme, politisk økonomi og ideologi. For en leser som ikke har vært med på marxistiske studiesirkler i ungdomstida, er disse kapitlene opplysende, og reder grunnen for en tilnærming til litteraturstudier med en tydelig samfunnsanalytisk forankring.

Likevel synes jeg denne delen er vel omfattende. Særlig fordi Foley i liten grad trekker inn litterære eksempler her. Selv om hun har et poeng i at man trenger dette begrepsapparatet for å fullt ut forstå formålet med marxistisk litteraturkritikk, finnes det nok av andre innføringer i sentrale marxistiske begreper i den akademiske floraen. Denne delen oppleves derfor litt overflødig og jeg skulle gjerne sett at den var enda mer rettet mot det litterære feltet.

Et viktig poeng hos Foley er at marxistisk litteraturteori ikke er en innfallsvinkel til litteratur på lik linje med andre tilnærminger. Marxistisk litteraturteori skal ikke bare forstås som en metode. Siden marxisme er en helhetlig samfunnsanalyse, innebærer en marxistisk tilnærming til litteraturen at hele den litterære institusjonen må under lupen. Foley skriver at marxismen er en metateori som innebærer å stille seg kritisk til selve begrepsapparatet som brukes til å snakke om og forske på litteratur. Og den tilbyr en tilnærming som kan avsløre hva slags oppfatning av samfunnet skjønnlitterære verk er med på å skape. Når Foley undersøker litteraturens konvensjoner om hva litteratur er og skal være, og foretar en metaanalyse av det litterære feltet, er boka på sitt beste. Her gjennomgår hun veletablerte forestillinger om hva som regnes som litteratur, og ikke minst god litteratur. Med utgangspunkt i en materialistisk historieforståelse problematiserer hun disse begrepenes universalitet. Hun peker på hvordan terminologien vi bruker når vi snakker om litteratur, henger sammen med bestemte historiske og økonomiske forhold. Her følger også en interessant diskusjon av forholdet mellom høy- og lavkultur.

Det marxistiske perspektivet forholder seg skeptisk til sitt studieobjekt, det vil si at det litterære uttrykket alltid peker på noe annet. Språket, temaene og virkemidlene i verket kan ikke leses naivt eller som en umiddelbar kunstopplevelse, men heller som et uttrykk for videreføring av, eller opprør mot, dominerende ideologier. Flere av Foleys lesninger av, ofte kanoniserte, litterære verk i kapittel 6, er spennende og åpner for en diskusjon av sentrale litterære motiver. Særlig lesningen av bestselgeren Fifty shades of grey er morsom og betimelig.

Foleys analyser har et tydelig mål for øye, og dette er både bokas styrke, men også dens svakhet. En av hovedinnvendingene mot marxistisk litteraturteori er at det er en retning med et instrumentelt forhold til litteraturen. Det vil si at den behandler litteraturen først og fremst som et redskap til å forstå samfunnet med. Og dette er en kritikk som til dels også Foley rammes av. Etter å ha lest flere analyser, begynner man å skjønne hva konklusjonen vil bli lenge før analysen er fullført. Da blir det fort kjedelig. Denne typen litteraturanalyser kan nesten ikke unngå å bli moralske vurderinger, siden formålet er å avdekke verkets ideologiske forankring. Og selv om de kan gi givende perspektiver, kan slike lesninger også stenge av for sider ved teksten som ikke kan settes i direkte sammenheng med dette avsløringsprosjektet. Når det er sagt: Boka er godt skrevet i et relativt tilgjengelig språk, og gir en god og oppdatert innføring i hva marxismen har å bidra med når det kommer til litteratur og kultur.

Heidi Helene Sveen:
«Det var ikke voldtekt.» Ti menn forsvarer seg i retten
Spartacus, 2019, 269 s.

Av Mira Stokke,
tidligere feministisk ansvarlig i Rød Ungdom.

Voldtekt er aldri offerets ansvar. Dette understreker Heidi Helene Sveen i «Det var ikke voldtekt.» Ti menn forsvarer seg i retten. Samtidig viser forfatteren hvordan slike voldtektsmyter fortsatt svekker kvinners troverdighet i rettssalen.

«Det var ikke voldtekt» tar for seg åtte voldtektssaker fra start til slutt. Vi møter flere kvinner med ulike historier om tillitsbrudd, utnyttelse og brutale overfall. Mange av sakene har til felles at det på den andre siden er en overgriper som mener voldtekten var frivillig. Sveen gjennomgår vitnemål, prosedyrer og domsslutninger, og forsøker å finne ut av hva som faktisk skjedde. Oppgaven viser seg å være vanskelig, ettersom voldtektsmyter stadig forstyrrer sakene.

Boka er bygd opp slik at hvert kapittel er en ny historie. Ved å gjennomgå ulike voldtekter, gir “Det var ikke voldtekt» leseren en bedre forståelse av hva en voldtekt faktisk er. Dette er spesielt takket være Sveens ryddeoperasjon, der hun luker ut myter som ikke har noe med overgrepet å gjøre. Sannheten om hva som skjedde, viser seg å være så mye mer enn det avisoverskriftene får med seg.

Boka er på sitt beste når Sveen i forbindelse med hver enkelt sak, forteller helt konkret hva de ulike voldtektsmytene går ut på, og forklarer velbegrunnet hvorfor de ikke stemmer. For eksempel når forsvarsadvokaten i pausen uttrykker at kvinnen umulig kan ha tatt stor skade av en sovevoldtekt, og Sveen presiserer at voldtekt jo faktisk ikke krever fysisk vold og tvang. Eller når overgriperen bagatelliserer egne handlinger, og forfatteren påpeker at dette bygger på myten om at det er kvinnen som fremprovoserer overgrep ved å sette seg i risikable situasjoner.

«Det var ikke voldtekt» påpeker at voldtekt kan skje, uansett hvilke forhåndsregler offeret tar. Sakene gjelder voldtekter begått hos venner, på skolen, ved egen inngangsdør og i eget hjem.

Samtidig spørres det om kvinnenes klær og alkoholinntak. Sveen skriver:

«Dersom denne logikken skulle utvides til også å gjelde den vanligste typen voldtekter, nemlig de som skjer i private hjem, måtte kvinner helt slutte å omgås menn».

Forfatteren er tydelig på hvorfor det er nødvendig å flytte fokus over til gjerningspersonens ansvar.

Selv om voldtektsmyter nettopp er myter, får de stort spillerom i rettssakene. Å svekke troverdigheten til den utsatte er kanskje en nødvendig forsvarsstrategi. Det er likevel oppsiktsvekkende å se hvordan dette gjøres basert på feilaktig synsing, og hvordan jury og dommere påvirkes av utdaterte holdninger til kjønn og seksualitet. Hvorvidt dette har noe å si for utfallet av saken er noe uklart, ettersom det viser seg at retten tror på kvinnens historie i samtlige saker forfatteren følger. Det virker som om retten så langt som det er mulig, klarer å finne ut av hva som faktisk skjedde. Kanskje hadde problematikken med voldtektsmyter blitt bedre illustrert med saker der utfallet var et annet.

Fortellingene fra rettssalen oppleves som balansert og saklig, særlig fordi innholdet i boka hovedsakelig består av referat fra hva som ble sagt i de ulike rettssakene. Sveen forklarer det juridiske innholdet på en pedagogisk måte, og gir leseren en forståelse for hvordan rettssikkerheten til både offer og overgriper skal ivaretas gjennom rettssaken.

Selv om tittelen sier at dette er ti menn som forsvarer seg i retten, er det kvinnenes rettssikkerhet som er i fokus. Det at boka fokuserer på offerets rettsikkerhet i voldtektssakene, gjør at den skiller seg fra andre rettssaksberetninger, der den tiltaltes opplevelse ofte får mer oppmerksomhet. Her leser vi om kvinner som ikke ønsket å anmelde, fordi de var redd for at en rettssak ville bli for krevende. Vi leser om uverdige angrep på kvinnens troverdighet. Mye tyder på at fordommene gjør prosessen unødvendig vond for ofrene. Sveens ønske om å forstå hva som faktisk skjedde er et nødvendig prosjekt, fordi det gir ny innsikt hvordan rettsaken oppleves for kvinnene.

Offerperspektivet gjør at boka tidvis blir politisk. Blant annet løftes den feministiske kampsaken om en ny samtykkelov. Sveen forklarer at etter dagens lovtekst, vil passivitet som ikke direkte utelukker frivillighet bli regnet som samtykke. For en av sakene fører dette til at argumentasjonen handler om hvorvidt kvinnen var for full til å samtykke, heller enn hvordan samtykke kunne bli gitt når hun ikke sa noen ting. Her ble de tiltalte frifunnet for overtredelse av straffeloven. Forfatteren spør: «Kunne saken fått et annet utfall dersom loven krevde aktivt samtykke?». Jeg skulle gjerne sett at boka ga mer plass til denne debatten.

Det er krevende å lese om voldtekt, spesielt med rettssakenes brutale detaljer. Forfatteren skriver selv at det har vært en «rystende erfaring» å følge sakene i rettssalen. Jeg anbefaler boka for alle som tåler lesingen.

 

 

 

Linn Stalsberg:
Det er nok nå. Hvordan nyliberalismen ødelegger mennesker og natur
Manifest, 2019, 192 s.

Lone Lunemann Jørgensen,leder av NTL Ung, har vært engasjert i LOs ungdomsarbeid i snart ti år. Hun studerer retorikk og språklig kommunikasjon ved Universitetet i Oslo.

Det kjem til å gå til helvete, tenker eg, når eg har lest om lag halvparten av boka om nyliberalismen. Og eg må lese ho i porsjonar, ikkje fordi teksten er så vanskeleg og tunglest, men fordi den er inngripande i mitt eige liv og mi eiga tilnærming til eigen kvardag. 

Hadde eg lest denne boka som nyfrelst raddis hausten 2004, i staden for Barbara Ehrenreichs skildring frå den amerikanske arbeidarklassen, Kjøpt og underbetalt, hadde eg kanskje forstått det ideologiske hegemoniet vi lev i på ein annan måte. Og eg hadde kanskje gjort noko anna enn å føle meg som ein ideologisk lettvektar i møte med dei tilsynelatande velskulerte kommunistgutane eg møtte på sumarleir med Raud Ungdom på Utøya sumaren etter. På same måte som at eg kjente meg att i feminismen sitt språk og rammeverk i kampen mot patriarkatet, ville eg kanskje kjent meg att i skildringa av det å vere eit ekte barn av nyliberalismen. Og eg seier kanskje, for det å sjå seg sjølv i systemet, slik Linn Stalsberg manar til, er ei krevjande øving. Kanskje hadde eg ikkje reflektert over kjensla av å alltid måtte hevde meg, det smått absurde i det å skulle vere ein så flink kommunist som mogleg, og at eg ville sjå raddis ut på den rette måten. Kanskje ville 16 år gamle meg vore for ung for denne boka. Og kanskje var det for tidleg for denne boka, for oss som radikal rørsle, å skulle sei noko så altomfattande som det Linn Stalsberg gjer i dette kampskriftet, berre tjuefem år inn i nyliberalismens ideologiske herredømme. 

For det er eit kampskrift det er. Det er eit oppgjer med korleis nyliberalismen som ideologi har fått sive inn i både tankesett og styreform i vår del av verda dei siste førti åra. I heile mitt liv, og litt til, har nyliberalismen vore ein uttalt ideologi, om enn noko skjult i diverse elitistiske tankesmiers politikkutforming, fordekt som fornying og modernisering. Det som er aller best med Det er nok no, er å forstå at utviklinga er villa av høgresida – ho er ikkje vilkårleg, slik det kan synast at mange tenker om marknadskreftene eller politikken som blir ført. Det er berre å kaste eit blikk på den sittande regjeringa og deira politikk. Velferdsstaten skjerast inn til beinet, dei gjennomfører smålege kutt i velferdstilbod for dei svakaste blant oss, og førar ein relativ aggressiv arbeidsgjevarpolitikk mot dei tilsette i staten. Kapitalismen kjenner ingen grenser, og alle desse grepa gjev meining med dei nyliberalistiske brillene på. 

Det andre som er bra, er korleis boka verkar inn på meg som person. Linn Stalsberg skriv mykje om det å vere menneske i nyliberalismen, og det meste er truverdig og fengande. Refleksjonane kring psykisk helse og depresjon haltar derimot litt språkleg, og verker litt uferdig tenkt. Det er også eit veldig kort kapittel. Det er kanskje like greitt, for teksten elles bærast godt av dei mange kjeldene som underbygger poenga om politikkutvikling og økonomisk styring. Det er heile tida små drypp undervegs som gjer at eg blir overtydd av det forfattaren skriv om korleis nyliberalismen verkar inn på oss som menneske. Det er enda ein grunn til at eg måtte stoppe opp undervegs og faktisk kjenne etter: Kva delar av livet mitt er mest påverka av dei samfunnsøkonomiske høvene? Kor kjem denne kjensla etter å alltid vere på, frå? Det som er vanskeleg med denne delen av systemkritikken, er jo nettopp at vi alle konkurrerer med kvarandre som om vi er i ein marknad. Vi konkurrerer om jobbar, om likes, om dei beste minna frå ferier og opplevingar med familien, og vi konkurrerer om å vere den beste utgåva av oss sjølv. Heile tida. Å stå imot desse krava er vrient om ein ikkje ynskjer å vere ho der rare hippien som sakkar akterut – då er lettlesen systemkritikk som denne boka ein god start, tykkjer eg. 

Er det problematisk med ei slik heilskapleg tilnærming til verda? I Linn Stalsberg sitt høve er det nok ikkje skummelt. Dette er ikkje eit manifest i den forstand at det berre er dei reine og ranke som har alle svara. Og slik jobbar ikkje den solidariske rørsla i vår tid heller; vi i fagrørsla jobbar med å forsvare retten til verdige, ordna arbeidsforhold kvar dag. Folk i heile landet går saman for å bevare arbeidsplassar og lokalsjukehus. Unge organiserer seg i hopetal for eit leveleg miljø og klima – mot oljeboring og krav om profitt, og no er det dei som fornektar klimaendringane som har bevisbyrda mot seg. Det står meir på spel for dei unge enn arbeidsplassar, og alle veit det. Kampane er mange og metodane mangfaldige. Løysinga som Linn Stalsberg skisserer opp, er heller ikkje eit endeleg svar (så dette er ikkje ein spoiler alert), men det same som vi i fagrørsla alltid har sagt: organisering, organisering, organisering. 

Innleiingsvis skreiv eg at eg tenkte at dette kjem til å gå til helvete. Men det som er bra, er at alle politiske system og ideologiar er skapte av menneske. Det må tyde at det er mogleg å endre dei til det betre. Så det er berre å brette opp ermane. 

 

Trond Hofvind, Arne Klyve,
Jon Severud:
Markedsfundamentalismen
De rikes revolusjon
Kapabel forlag AS, 2019, 235 s.

Av Birger Thurn-Paulsen,
medlem av redaksjonen i Gnist.

Jeg liker tittelen, begrepet. Det er noe fundamentalistisk over at markedsliberalismen glefser og spiser seg inn overalt, gjennomsyrer språket og nærmest ukritisk omfavnes av konsensus-Norge. Kapitalismen må med nødvendighet søke å gjøre mest mulig om til markeder hvor det kan hentes profitt. Markedet omtales i dagens tale nærmest som et tenkende og agerende organ. Markedet reagerer – markedet forventer – markedet er skuffet! Slikt står å lese. Til og med produkter kan nå handle på egenhånd. I alle disse sponsorannonseringene kan man se at det ikke bare er konserner og firmaer som er oppført som sponsorer for det ene eller det andre, programmet kan være sponset av et produkt. Og håret kan jo reise seg når kommentatoren roper at idrettsstjernene leverer varene!

Kapitalen søker friest mulige tøyler. Det selges gjennom en ideologisk overbygning som framstiller markedsliberalismen nærmest som en naturlov. Det går en linje fra Thatchers ord: «Det finnes ikke noe alternativ» til Støres uttalelse for litt siden: «Det er sterke, nesten naturgitte krefter som bidrar til at vi får større forskjeller i Norge.»

Boka er en samling artikler som tar for seg de ødeleggende konsekvensene av markedsliberalismen på de aller fleste områdene i samfunnet. Det er ikke oppført noen forfatter til de enkelte artiklene, så de er åpenbart alle et samarbeid mellom de tre forfatterne. Jeg leser boka slik at ambisjonen er å beskrive hvordan markedsliberalismen åpner stadig nye områder for profitt. Forfatterne tar for seg område etter område i samfunnet og illustrerer utviklinga med masse informasjon og tall. Hvert enkelt av dem blir kanskje ikke utforsket i dybden, og jeg synes nok at de farer litt for lett over hva som skjer innen kunst, kultur og media, men jeg tror altså at meningen først og fremst er å beskrive bredden, en framstilling av hvordan markedsliberalismen og dens profitører og profeter gjennomsyrer samfunnet i vår tid, hvordan det manifesterer seg i språket og hva det gjør med menneskene.

De forklarer godt hva som skjer. Det viktigste for kapitalen er at det skapes nye markeder for investering, for kjøp og salg, for profitt. Sitat: «Offentlig virksomhet markedsgjøres og privatiseres. Det skal skapes dyrkbar jord for pengeinteresser, men det ender som slagmark.» Hele arbeidslivet blir mer og mer slagmark. Tariffavtaler og pensjonsordninger brytes opp, det er et press for å skape individualisert lønnsdanning. Det er streiker for i det hele tatt å få tariffavtaler, bruk av bemanningsbyråer og lugubre arbeidsavtaler florerer. De sier det slik i boka: «Det nyliberale arbeidsidealet er en iverksetter, en selvutnyttende arbeider i egen virksomhet. Klassekampen erstattes av en indre kamp i individet.» Det kan også sies sånn: «At folk skal jobbe billigst mulig og kjøpe mest mulig, er en uløselig motsetning.» Men profetene følger ufortrødent opp med forherligelse av den hellige frie konkurranse – markedet og konkurranse løser det meste over tid gjennom frie krefters utfoldelse, til det beste for alle.

Hva gjør dette med menneskene når det meste gis varekarakter, også i alt fra friluftsopplevelser, kjærlighetsliv, sosial kontakt, idrett og alle former for kultur? Forsterket av den eksplosive utviklingen innen sosiale medier med såkalte selfies og alskens støyende egenreklame er det som om alt kan skilles ut og stilles ut som vare. Mennesket selv blir en vare. Men vi skal dysses ned slik at vi følger med på ferden ved hjelp av et regn av besnærende ord som handler om individets utvikling, om frihet og mangfold. Kort oppsummert kan vi vel heller si at under markedsliberalismen er individ synonymt med ego.

Alt i alt synes jeg at forfatterne gir god innsikt i hva markedsliberalismen fører til og hva det gjør med menneskene. Det er systemkritikk, kapitalismekritikk, et varsko, en etterlysning av et alternativ. De spør: Kan folk styre – finnes alternativer? De peker på viktige reformkrav på forskjellige områder, ikke minst kortere arbeidsdag, som blant annet er et bidrag til å gi folk mer overskudd og mulighet til å delta i samfunnet. Et vesentlig stikkord for å skape forandring er organisert motstand, organisering, organisering. De refererer særlig til hva fagbevegelsen, kvinnebevegelsen og miljøbevegelsen har oppnådd, og kan oppnå, med særlig vekt på fagbevegelsen. Forfatterne sier det slik: «Uten fagforeningene har vi ingenting.»

Mange av kravene de mener er riktig å stille, kampene de mener må reises, handler om å slå tilbake mot ødeleggelsene under nyliberalismen, og om å utvikle folkemakt og demokrati. De krever systemendring og stiller mange vesentlige spørsmål om hvordan, kanskje oppsummert under et avsnitt kalt: «Tenke sjæl – og sammen.» Sosialisme? Tja, det ligger kanskje implisitt i summen av spørsmål og forslag. De sier: «De stor brikkene må legges først: demokratisk kontroll over de store pengene.» Forøvrig handler det om å utvikle og styrke reell folkemakt.

Boka avsluttes med tre forskjellige tenkte framtidsscenarier, ti års tid fra nå. Det ene forteller at ting i skremmende grad går den gale veien. Et annet forteller om at ting er i positiv utvikling, hvor nyliberalismen et stykke på vei er satt i revers og demokratiet er styrket. Det tredje ligger omtrent midt i mellom, det vil si det fortsetter mer eller mindre som i dag.

Boka har masse stoff, tall og informasjon og ledetråder som kan inspirere til å grave videre på de forskjellige områdene. Kunnskap om kapitalismen, nyliberalismen, om hva vi kjemper mot er vesentlig. Og tanker om hva vi vil.

Markedsfundamentalisme. Nettopp!

Kjersti Ericsson:
Hun, han og kvinnekampen
Forlaget Oktober, 2019, 232 s.

Av Tomine Sandal,
redaksjonsmedlem i Gnist og bokredaktør for norske bokutgivelser. Hun studerer nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo.

I romanen Hun, han og kvinnekampen stiller Kjersti Ericsson spørsmålstegn ved både kvinnekampens og kjærlighetens utopier. Hvordan kan en mann og en kvinne finne sammen i kjærlighet, i et samfunn som er gjennomsyret av patriarkatet? Det er mildt sagt utfordrende, men i Ericssons roman finner jeg en kime til håp for både kvinnekampen og for kjærligheten. 

Romanens jeg-forteller og hovedperson er hun, som også påtar seg å fortelle hans historie: «Jeg låner ham stemmen min, og bit for bit limer jeg hans del av fortellinga inn i min egen, slik jeg tror at det kanskje var» (s. 42). Dette er et interessant fortellergrep, fordi tradisjonelt sett har kvinners stemme vært underrepresentert i litteraturhistorien. Her er det derimot kvinnestemmen som er sentral, og mannens perspektiv kommer frem gjennom kvinnens tolkning. Jeg-fortelleren jobber som arkeolog og er opptatt av at bortglemte stemmer skal komme til ordet. I fortellingen om kvinnekampen på 70-tallet er det kanskje mennenes stemme vi mangler, og Hun, han og kvinnekampen kan leses som et forsøk på å utvide historien om kvinnekampen – men fortsatt gjennom at kvinnene, i dette tilfelle jeg-fortelleren, har definisjonsmakten. 

«Det skulle være de to, bare de to. Nå trampet et helt 8. mars-tog inn i forholdet deres. Han kunne naturligvis ikke si det. Noe så dumt og bakstreversk. Han var jo ikke en sånn mann som ikke tålte at hun var aktiv i kvinnekampen». (s. 59) Han støtter kvinnefrigjøringen, men den politiske kampen oppleves krevende å forholde seg til i privatlivet. Men det føles også utfordrende for henne: «Jeg ville leve med ham, men jeg kom også til å leve mot ham. Han og livet hans var en del av mine livsbetingelser, og jeg strevde etter å endre de livsbetingelsene en kvinne ble budt. Da måtte også han forandre seg». (s. 41) 

Den store forandringen – kvinnefrigjøringen – krever mange små forandringer på hjemmebane. Husarbeid, barnepass og andre oppgaver måtte fordeles på en rettferdig måte, men hvordan sikrer man at dette skjer i praksis? «Vi måtte insistere på regnemesteren, det var den eneste måten. Raushet var farlig, et skråplan som vi kunne rutsje utfor, lukt inn i våre foreldres ekteskap» (s. 102), skriver Ericsson. Forsøket på rettferdig fordeling krever mye, ikke bare i planlegging og oppfølging, men også av kjærligheten: «Jeg ville ha ham, men mest av alt ville jeg gi, uten forbehold og beregning. Var det ikke det som var kjærlighet?» (s. 103) Er det mulig å oppnå både rettferdighet og fri kjærlighet?

Kanskje finnes rettferdighet og kjærlighet i det som deles, det han og hun helt og holdent er sammen om. I boken beskrives et besøk hos helsesøsteren, hvor både han og hun deler stoltheten over det de sammen har skapt. De feirer babyens gode helse med et restaurantbesøk, hvor de sammen insisterer på at barnevognen må få bli med inn i lokalet. «Barnet sov. Han og hun, på hver sin side av bordet. Hendene flettet i hverandre, som før i tida, på de brune kafeene. Men ikke øl i en sådan stund. De løftet glassene mot barnevogna og skålte i musserende vin.» (s. 112) Hun og han deler foreldreansvaret – men de er også sammen om det. Foreldregenerasjonen deres hadde det ikke slik. Han får – på grunn av kvinnekampen – muligheten til å være en likestilt forelder, og han viser stolt frem for sine mannlige kamerater hvor dyktig han er til å skifte bleier. 

For henne står det om kampen om å være et fullt og helt menneske. Helt siden hun var liten ønsket jeg-fortelleren å bli arkeolog: «Snart var jeg et fenomen: den lille jenta som skulle bli et fremmedord.» (s. 32) Det var ikke enkelt å kombinere arbeid med familieliv, det fantes knapt barnehager og de var umulige å få plass i om man var gift. Men arbeid er enormt viktig for kvinners frigjøring, ikke bare fordi lønnsinntekter øker mulighetene for økonomisk uavhengighet, men også fordi arbeid gjør kvinner til deltakere i verden utenfor hjemmet. 

Kvinnegruppen, som jeg-fortelleren blir en del av, er også en inngang til verden. Fra hans synsvinkel oppfattes det som «Hun hadde fått en ny forpliktelse, en ny lojalitet. Og noe som kunne likne en ny forelskelse. Det var kvinnegruppa.» (s. 58) Denne forelskelsen kommer også tydelig frem fra jeg-fortellerens side. Aksjoner, stands, løpeseddelutdelinger og kvinnegruppemøter – kvinnekampen er et solidarisk fellesskapsprosjekt. Sammen kjemper de for abort, barnehager og krisesentre. Men de oppdager også «glemte» kvinnelige forfattere som «Olympe de Gouges, Mary Wollstonecraft, Ellisif Wessel, Katti Anker Møller, Clara Zetkin, Alexandra Kollontaj, Simone de Beauvoir». (s. 61) Kvinnegruppen åpner opp verden og fremtiden for den store forandringen, samtidig som de kaster lys på tidligere kjempende søstre. 

Selv om han støtter kvinnekampen, så er det likevel aspekter ved kvinnegruppen som plager ham. Han misliker kvinnegruppens, og hennes, retorikk om mannssamfunnet og menn: «’Alle menn.’ Han var ikke ‘alle menn’, han var seg sjøl, en person, et individ. For å vite hva han var, måtte en kjenne akkurat ham. Hun kjente ham jo!.» (s. 74) Men det er jo nettopp dette som er poenget med kvinnekampen: kvinner må også kunne være sin egen person. Menn er ikke vant med å være oppmerksomme på seg selv som kjønn. Kvinner derimot er, med Simone de Beauvoirs ord, alltid det annet kjønn. 

Så hvordan kan en mann og en kvinne både være sin egen person og samtidig være hverandres? Dette er kjærlighetens problem, og Hun, han og kvinnekampen byr ikke på noen tydelig fasit. Men problematiseringen er interessant og viktig: «I kampen mot patriarkatet finnes ingen fredede områder, heller ikke kjærligheten». Mye har skjedd siden 70-tallet, men kvinneundertrykking er fortsatt en realitet, også i kjærlighetsrelasjoner mellom menn og kvinner. Kanskje kan Ericssons bok være starten på en større samtale om kvinnekampens vei videre?

Christoffer Conrad Eriksen (red.)
Den unge Marx – rett, samfunn og vitenskapsteori
Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2019, 316 s.

Av Mathias Bismo,
redaksjonsmedlem i Gnist.

Jeg spilte en gang et kunnskapsspill der jeg fikk følgende spørsmål: Hva studerte Karl Marx? Jeg husker ikke mitt svar nå, så lenge etter, men jeg er rimelig sikker på at jeg nevnte både historisk materialisme, klassekamp, kommunisme og mere til. Men det var feil – svaret var juss. Litt den samme følelsen sitter jeg igjen med etter å ha lest Christoffer Conrad Eriksens antologi om den unge Marx. Ikke primært fordi den er et resultat av en seminarrekke ved Juridisk fakultet ved Universitetet i Oslo, men fordi forfatterne fremstiller ham avkledd det som faktisk gjorde Marx til Marx.

Dels kan nok dette forklares ved avgrensningene forfatterne selv gjør. Som tittelen antyder, begrenser de seg til Marx i hans unge år – før han fant potensialet for frigjøring hos arbeiderne, før han slo fast at det det kommer an på, er å forandre verden, før han utviklet grunnideene i det vi i ettertid kjenner som marxisme. Nå behøver ikke dette i seg selv være et problem, den unge Marx er absolutt relevant, både isolert sett og som bakteppe for den eldre, modnere Marx. Problemet oppstår når man isolerer den unge Marx og reduserer ham til en radikal liberaler.

Sverre Flaatten skriver eksempelvis om en artikkelserie Marx skrev i 1842, der han kritiserte et lovforslag som skulle kriminalisere den århundrelange tradisjonen med at fattigfolk kunne samle kvist og trevirke som hadde falt naturlig fra trærne, og bruke det som ved. Dette regnes gjerne som Marx’ første bidrag til egentlig samfunnskritikk – frem til da hadde han stort sett holdt seg i den mer abstrakte, filosofiske verden. Som sådan kan man selvsagt, som Flaatten, rettferdiggjøre å isolere kritikken fra hans øvrige samfunnskritikk som jo, tross alt, kom senere. Men idet han gjør dette og ikke engang nevner begrepet opprinnelig akkumulasjon, som Marx senere skulle bruke så mye tid på å beskrive, ja, da røsker man kritikken ut fra det som gjør Marx’ kritikk av lovforslaget til noe mer enn annen samtidig kritikk av det. Kritikken blir en liberal kritikk, og er det noe det eksisterer mye av, er det liberal kritikk av kapitalistisk umoral.

Den samme reduksjonismen kommer også til syne i Cathrine Holsts artikkel om Marx’ kritikk av byråkratiet som ekspertenes styre. Hun nevner riktignok at Marx senere utviklet en mer grunnleggende kritikk av staten, men hun avfeier det i neste omgang som irrelevant for tematikken. Konsekvensen av en slik tilnærming ser vi i redaktør Eriksens eget bidrag om Marx’ kritikk av grunnlovene som hadde blitt utarbeidet fra slutten av 1700-tallet og fremover. I likhet med Holst isolerer han Marx’ kritikk av Hegels rettsfilosofi fra hans mer omfattende statskritikk – som riktignok fortsatt ikke var artikulert da han skrev kritikken – og konkluderer med at Marx’ konstitusjonskritikk ikke er et nødvendig redskap for å avsløre konstitusjonelle illusjoner. Nei, det er heller ikke overraskende med mer enn 175 år med liberal byråkrati- og konstitusjonskritikk.

Det klareste uttrykket for at boka står i en helt annen tradisjon enn Marx’ egen, er det imidlertid Iver Alvik som oppviser i sin artikkel om Marx’ begrep om fremmedgjøring og hans moralske kritikk av liberalismen. «Siden kommunismens fall finnes i realiteten ingen alternativ, realistisk visjon om hvordan samfunnet kan organiseres.» Her simpelthen runger ekkoet fra Margaret Thatcher – «there is no alternative». Dessverre er dette noes om preger den overordnede tilnærmingen, og når dette er forutsetningen, så blir ikke dette en studie av Marx, det begrenser seg da fort til ren tekstanalyse.

Riktignok kan tekstanalyse også være interessant, dersom tekstene som analyseres er interessante. Eirinn Larsen bidrar for eksempel med en nyttig sammenligning av Marx’ og Wergelands tilnærming til jødespørsmålet, som det ble omtalt som den gang. Marx’ artikkel «Til jødespørsmålet» benyttes ofte for å bevise at Marx i bunn og grunn skal ha vært jødehater og dermed også medansvarlig for grusomhetene som har fulgt i jødehatets spor. Selv om det teoretiske rammeverket for analysen er nokså tungt tilgjengelig, viser hun at tilnærmingen hos Marx og Wergeland, som i ettertid har blitt det fremste symbolet for oppgjøret med jødehatet i Norge, hadde flere overraskende likhetstrekk. Om bidraget kanskje ikke har den store revolusjonære sprengkraften i seg, så kan det være nyttig ballast neste gang en Lars Akerhaug eller en Didrik Søderlind forsøker å klistre jødehat til Marx’ navn, og dermed i forlengelsen alle som lar seg inspirere av Marx’ teorier.

Jeg vil også trekke frem Markus Jerkøs artikkel om Marx’ kritikk av menneskerettighetsbegrepet, som kanskje er det bidraget som går lengst i å gjøre den unge Marx relevant for vår tid. Der antikommunister og sentrumsekstremister av Bernt Hagtvet og Bård Larsens kaliber innbiller seg at Marx’ kritikk av menneskerettighetene betyr at han var mot rettighetene, oppfatter Jerkø hva kritikken i virkeligheten handler om, nemlig rettighetenes egoistiske og individualistiske karakter. Problemet med ideen om menneskerettighetene, både som de var formulert da og som de er formulert nå, er at de tar utgangspunkt i det isolerte, egoistiske mennesket, og dermed ikke tar hensyn til virkelig sosial, menneskelig frigjøring. Jerkø aktualiserer kritikken ved å problematisere Klimasøksmål Arktis, der norske miljøvernorganisasjoner gikk til sak mot staten for brudd på grunnlovens paragraf om retten til et rent miljø. Ut fra Marx’ kritikk av menneskerettighetene, er problemet at dette er en individuell, «egoistisk» paragraf, mens søksmålet har en samfunnsmessig tilnærming. Ja, Jerkø går endatil så langt som å antyde at denne paragrafen kan svekke miljøkampen, ikke styrke den. 

Det kanskje mest interessante med boka, er likevel at den i det hele tatt har blitt til, at en håndfull ikke-marxistiske forskere ved Universitetet i Oslo, primært fra Juridisk fakultet, har satt seg ned for å studere Marx og å skrive en bok med dette utgangspunktet. Dette illustrerer i seg selv Marx’ fortsatte relevans, uansett hvor irrelevant bidragsyterne konkluderer med at han er for deres relativt snevre problemstillinger, og uansett hvor mye de reduserer Marx’ virke. Boka gir uansett en inngang til Marx, og bare derfor bør den ønskes velkommen. Men er man ute etter en innføring i den unge Marx’ virke og betydningen hans tidlige virke hadde for hans senere virke, så er det langt bedre steder å starte.

Til slutt et hjertesukk. Marx skrev i all hovedsak sine tekster på tysk. Derfor skal forfatterne ha skryt for at de i noteverket stort sett forholder seg til Marx Engels Gesamtausgabe (MEGA), der tekstene er gjengitt på originalspråket, slik de ble skrevet. Men når man skal gi henvisninger til ikke-tyskkyndige, hvorfor er det, i en bok på norsk, beregnet på et norsk publikum, nødvendig å vise til en engelsk oversettelse når det finnes norske oversettelser av de fleste tekstene de benytter seg av, altså oversettelser til et språk som på alle måter ligger nærmere originalspråket, og som den jevne norskspråklige leseren vil ha langt bedre forutsetninger for å nyttiggjøre seg enn en engelsk oversettelse?

Antonio Gramsci:
Utvalgte tekster 1916–1926
Cappelen Damm, Oslo 2019, 120 s.
Oversatt til norsk: Geir Lima

Av Peder Østring, medlem av redaksjonen i Gnist og studerer samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo.

I Utvalgte tekster 1916–1926 har Geir Lima kuratert et stort spenn av den unge Antonio Gramscis refleksjoner og kommentarer på sin samtid, samlet i en liten bok på 120 sider. I mellomkrigstidens Italia opplever Gramsci borgerkrig, den russiske revolusjon og ikke minst fascismens fremvekst. På tross av de mørke skyene som former seg over den italienske halvøy, anført av Mussolini med støtte fra borgerskapet, tviholder Gramsci på håpet. I noen kapitler leverer han gnistrende angrep på fatalisme og anklager de passive for å være revolusjonens største fiender, og han agiterer for en revolusjonær disiplin hos sine partifeller. Denne holdningen gir mening for Gramsci, som avfeier all økonomisk determinisme og en ortodoks marxisme, hvor de økonomiske lovene er historiens største drivkraft. For Gramsci er dette en feiltolkning av Marx. Det eneste dogmet Marx forkynte var, i følge han, «Proletarer i alle land, foren dere». Det å føle plikten til å gå sammen, organisere seg og agitere skiller i utgangspunktet marxister fra de andre. Videre beskriver han den økonomiske innsikten til Marx som viktig for den gryende klassebevisstheten, som kollektivt skal undergrave «privilegiets herredømme». Revolusjonen i Russland beskriver han i en artikkel som et bevis på at det slett ikke er noen nødvendighet i å gjennomgå den kapitalistiske utviklingen for å danne grunnlaget for revolusjon. Dette gir videre håp for et økonomisk tilbakeliggende Italia, og for dem unge revolusjonære journalisten Gramsci virker det som om arbeidernes endelige seier aldri er langt unna.

Tidsperioden artiklene og brevene i denne utgivelsen er hentet fra, kommer før de mer kjente fengselsopptegnelsene, hans skrifter etter fengslingen i 1926 hvor han kom til å utarbeide begrepet hegemoni som han har blitt mest kjent for i ettertiden. Likevel er tema som kultur og utdanning viktige for Gramsci som journalist og partimann, også i perioden før han ble fengslet. Man kan i disse tidlige tekstene anspore kimen til Gramsci som overbygningens teoretiker. Man får lese om hans betraktninger om alt fra fotball og kortspills posisjon i arbeiderklassen, utdanningssystemet til betraktninger om futurismen som kunstretning. I futurismen så Gramsci potensialet til å rive ned den borgerlige kulturen og bygge opp arbeiderklassens egen uttrykksform fra asken av det gamle. Altså tar han til orde for å utfordre og undergrave borgerskapets hegemoni i den kulturelle sfæren.

Boken gir et innblikk i motsetningene innad i kommunistpartiet i Russland, og hvordan Gramsci ser på de økte spenningene internt i partiet. I et brev tiltenkt sentralkomiteen i Moskva maner han til samhold og advarer om at et brudd mellom mindretallet og flertallet kan kvele den internasjonale bevegelsen, samtidig som han minner om at Sovjet har et spesielt ansvar til å være et ledende eksempel for resten av verden. Brevet ble aldri overlevert siden partifellen Togliatti, som ble bedt om å oversette, nektet. I følge han var brevet alt for kritisk til å bli overlevert til Stalin. Kort tid etter ble Gramsci fengslet og han skulle aldri mer bli en fri mann.

Utvalgte tekster 1916–1926 er en god og allsidig inngangsport til å forstå Gramsci. Språket kan noen steder bære preg av at Gramsci på denne tiden var svært produktiv, og av og til kan lange setninger eller referanser til historiske skikkelser eller hendelser være vanskelig å få tak på, men når poengene og refleksjonene treffer som best, er det som om de hundre årene som har gått siden den gang, ikke har noe å si. Historieinteresserte vil også sette pris på dette unike perspektivet på en svært turbulent tid i Europas historie. Gramscis inntog i Cappelen Damms Upopulære skrifter er en velkommen utvidelse av serien.

Michael Heinrich:
Karl Marx and the birth of modern society. The life of Marx and the development of his work. Volume 1: 1818–1841
New York: Monthly Review Press, 2019, 464 s.

Av Hans Ebbing,
magister i filosofi og medlem av SV

Nok en biografi om Karl Marx, altså.

Hvorfor blir vi aldri ferdig med å skrive biografier om denne mannen? Hittil er det skrevet minst 25 slike av et visst format, men ingen av dem vurderer framstillingen av hans liv og av hans verk som to likestilte størrelser som kaster lys over hverandre, hvis vi skal tro biografens ambisjon.

Men må vi virkelig forstå forfatterens liv og samtid for å forstå og verdsette hans vitenskapelige ytelser?

Sjølsagt er det slik at gyldigheten av den teorien, som i Kapitalen, første bind (1867) framstiller forholdet mellom arbeid og merarbeid i en økonomi basert på vareproduksjon – merverditeorien – blir avgjort uavhengig av kunnskap om livet til forfatteren bak denne teorien og dette individuelle livets mangfoldige ytringer, konflikter, sorger og gleder. Det teoretiske arbeidet har sin egen interne gyldighet og logikk uavhengig av opphavsmannens (-kvinnens) biografi, nasjonalitet, seksuelle legning, etnisitet osv. Dette gjelder i utgangspunktet for alt arbeid som gir seg ut for å være ­«vitenskapelig».

På den andre side vet vi blant annet på grunnlag av Marx´ omfattende vitenskapelige arbeid, at vitenskap som ikke er forankret i en bestemt historisk situasjon, viklet inn i et mer eller mindre (u)oversiktelig netteverk av overleverte, gitte motsetningsforhold, og gjort mulig av denne, er rett og slett utenkelig. Slik historieløs vitenskap fins ikke. At samfunnsvitenskapene, og særlig den nye, politiske økonomi vokser fram parallelt med utviklingen av kapitalismen som produksjons- og distribusjonsform på 1700-tallet, er ikke en empirisk tilfeldighet. En vitenskap som i sin sjølforståelse klynger seg til sin interne logikk og glemmer refleksjonen over sine historiske og samfunnsmessige forutsetninger og begrensninger, forblir naiv.

Forfatteren av denne biografien betrakter ikke Marx´ samtid derfor bare som en bakgrunn for de konflikter Marx ble involvert i. Bakgrunnen gir en «dypere» historisk mening til de begrepene Marx utvikler som økonom og samfunnsviter. Terminologien «det moderne samfunn», som Marx ofte tar i bruk etter ca 1850 når han for alvor har begynt sine økonomiske studier, dreier seg om den type samfunnsformasjon hvor den kapitalistiske produksjonsmåten er blitt dominerende som «universell vareproduksjon». Det er produksjon ikke primært for behov, men for profitt i et marked, organisert på grunnlag av lønnsarbeid, altså arbeidskraften som «fri» vare. Det fins ingen «naturlig» form for økonomi. Et økonomisk system – en produksjonsmåte – er alltid formet av sine historiske, og dermed foranderlige produksjonsforhold, klasseforhold, og den formen for utøvelse av makt som ligger innebygget i disse.

Et sentralt begrep i denne biografien er nettopp begrepet om det moderne samfunnets fødsel. Gjennombruddet for en «ekte» kapitalistisk produksjonsmåte tidfester Marx i Kapitalen til overgangen fra absolutt merverdiproduksjon (absolutt utbytting ved økning av arbeidsdagens lengde eller ved å utvide arbeidsstokken), til relativ merverdiproduksjon, der økningen i arbeidsproduktiviteten skjer innenfor rammen av en (kortere) normalarbeidsdag på grunnlag av nye teknologier. Denne gjennombruddsperioden for den relative merverdiproduksjon som dominerende økonomisk «logikk» skjer rundt 1850.

Men kunnskapen om denne dreiningen i produksjonsmåtens logikk blir satt på begrep først av Marx i siste halvdel av 1850-årene og utkrystallisert «vitenskapelig» og offentlig i første bind av Kapitalen (1867). Med andre ord: Biografien om Marx i perioden 1818–1841 (bind 1) plasserer Marx i en historisk periode, det moderne samfunnets fødsel, som først er mulig å analysere som fødselsperiode» med begreper hentet fra Kapitalen (1867), altså i et tilbakeskuende blikk. Og dermed er vi ved kjernen i det å skrive biografi på en vitenskapelig reflektert og kildekritisk måte – hvordan ettertidens begreper bestemmer vår forståelse av fortiden og «skaper» den i vår bevissthet.

Michael Heinrich minner oss om at det nye samfunnet som vokser fram gjennom denne dynamikken i Europa løpet av 1800-tallet, er den mest radikale samfunnsmessige omveltning noen gang innenfor er tilsvarende historisk tidsrom. Biografien understreker hvordan vår egen samtid i overgangen mellom det 20. og 21. århundre med sine nye teknologier innenfor kommunikasjon, informasjon og produksjon mer står i forlengelsen av 1800-tallets teknisk-vitenskapelige gjennombrudd enn som et historisk brudd med dem. De nyeste former for produksjon, kommunikasjon og informasjon i dag med økende automasjon, bil, fly og internett viderefører virkningene av teknologiene på 1800-tallet med jernbane og dampbåter, kjemi, telegraf og telefon. En samfunnsborger i 1867 ville ha mye lettere for å kjenne seg igjen i det 21. århundrets «kommunikasjons- og informasjonssamfunn» enn det en samfunnsborger fra 1770 ville gjort om han/hun med sine forståelsesformer og begreper fra 1770 var blitt plassert og måtte orientert seg i et Europa av 1867. De samfunnsmessige endringene i fødselsperioden utløste i sin tur nye konflikter på alle nivåer i samtiden, i hverdagslivet, i vitenskapene, i filosofien, i forholdet til religionen, staten og samfunnets institusjoner og nye sosiale klasser og klassefraksjoner.

Marx og hans samtidige viklet seg tidlig inn i disse stridighetene og bidrog til dem på sin måte, i første omgang særlig slik de utspilles innenfor filosofien og religionen og i forhold til den prøyssiske staten – og da som religionskritikk. På det viset ble religionskritikk en opptakt til en ny form for samfunnskritikk. Og i disse stridene utvikler det seg personlige og politiske motsetningsforhold og allianser i tett tilknytning til den intellektuelle utvikling. For Marx fører dette seinere til konsentrasjonen omkring kritikken av den politiske økonomi (jfr. undertittelen på Kapitalen). Religionskritikken blir hos ham «overvunnet» rundt 1840 og frigjør etter hvert intellektuelle krefter for kritikk av den økonomiske dynamikken og dens forankring i klasseforhold som produksjons- og maktforhold. Det er derfor logisk at det første bindet av biografien slutter med Marx i 1841.

Dette første bindet i Marx-biografien går grundig og kildekritisk inn på Marx´ ungdomstid i Trier og studietida i Bonn og Berlin. Den drøfter hvilken rolle diktning hadde for den intellektuelle utviklingen hos den ungdommelige Marx og hans møte med Hegels filosofi og de såkalte unghegelianerne. Særlig interessant er Heinrichs framstilling av Marx` forhold til Kant og den kritiske drøftingen av det idéhistoriske begrepet om «den tyske idealismen» og stemplingen av Hegel som «idealist». Dette er en terminologi som først oppstår på 1850-tallet og som seinere er blitt en filosofihistorisk fordom som har hemmet ikke bare en fruktbar forståelse av Hegels filosofi, men også forståelsen av Marx` og unghegelianernes forhold til denne.

Forfatteren drøfter inngående hvilke betingelser som kan gjøre skriving av biografier til opplysende virksomhet om noe mer enn om den personen som biografien handler om – og hvordan et biografisk arbeid kan bidra til å forstå de samfunnsmessige forholdene bedre. Biografien kaster i sin tur lys over den samtiden som biografiskriving nødvendigvis vil være forankret i og leses i. Følgelig vil nye tider skape behov for nye biografier – også om Karl Marx. Biografien for perioden 1818–1841 er det første bindet i et planlagt verk over tre bind og er eksemplarisk i sin drøfting av det vi kan kalle «biografiens problem».

Forfatteren er tysk med faglig bakgrunn i sosiologi og økonomi. Biografien er oversatt til et lettlest engelsk av Alexander Locasio.

The Leader
Dongmantang Wawayu, 2019
(produksjonsselskap)

Foto:Skjermbilde fra The Leader
Av Tomine Sandal,
redaksjonsmedlem i Gnist og bokredaktør for norske bokutgivelser. Hun studerer nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo.
og
Fredrik Vaaheim,
tidligere leder i Hyperion – Norsk forbund for fantastiske fritidsinteresser og medlem av Rødt Gamle Oslo.

Historien om historiene blir ofte fortalt gjennom fortellinger om Store Fremragende Menn. The Leader (2019), en kinesisk animasjonsserie om Karl Marx, er intet unntak. Serien ble bestilt av det kinesiske kommunistpartiet. Kinesiske myndigheter, marxistiske akademikere og samfunnsvitenskapelige forskningsinstitusjoner har vært involvert i produksjonen. Resultatet er en serie som fremstår som grundig forarbeidet, samtidig som det er veldig tydelig at historien fortelles på en måte hvor Karl Marx fremstilles overdrevent sympatisk. Resultatet er rett og slett en slags Jesus-fortelling hvor Marx blir et middel i myndighetenes propaganda. Men til propaganda å være, er den i det minste ganske underholdende!

Serien starter med at den unge Karl Marx taler for sine medelever ved en avslutningsseremoni i Trier, før han skal begynne på universitetet. Her etableres han allerede som et usedvanlig talent. Og ikke nok med det – i samme episode blir han også invitert på ball av Jenny von Westhalen, en jente som er «utenfor hans liga», men som likevel er forelsket i Karl Marx. Og hvem ville ikke vært det? Den unge Karl Marx fremstilles – nesten overdrevet – som smart, pen og modig. Også når han senere anlegger det karakteristiske skjegget, er det alltid velstelt – selv når familien ikke eier nålen i veggen.

Marx taler bestandig imot urett, selv når ingen andre tør. Som redaktør i avisen Rheinische Zeitung, er han en sterk pådriver for å avsløre urettferdighet og borgerskapets forbrytelser. Han publiserer flere kritiske artikler, også skrevet av andre journalister, og er villig til å ta støyten også for det andre har skrevet. Til en litt nervøs medjournalist forsikrer han: «Jeg er et halvt hode høyere enn deg, så selv hvis himmelen faller, skal jeg bære den på mine skuldre».

Kritikken faller ikke i god jord hos makthaverne, og avisredaksjonen blir oppsøkt av borgerskapets soldater. Karl Marx stiller seg da foran de andre journalistene og er villig til å ta en kule i det som fremstår som «det godes kamp mot det onde».

Det må påpekes at det oppleves litt paradoksalt når Karl Marx’ forsvar for demokratiske rettigheter og ytringsfrihet blir fremhevet som positivt i en animasjonsserie som er bestilt av kinesiske myndigheter med et åpenbart propagandaformål. Serien er tydelig rettet mot en ung målgruppe, og den avsluttes med at Karl Marx knyttes i relasjon til Mao og kinas nåværende statsleder, Xi Jinping – som har tatt over stafettpinnen som marxismens leader. Men kanskje kan denne serien om Marx også inspirere unge kinesere til å ta et oppgjør med kinesiske myndigheters sensur og manglende ytringsfrihet? Skal man ta Marx på alvor, vil den type elitistisk styresett som Kina i dag har, være i konflikt med visjonen om et reelt klasseløst samfunn.

I The Leader er det ikke interessemotsetningen mellom arbeiderklassen og borgerskapet som er samfunnets hovedmotsetning, men snarer motsetningen mellom «De Gode» og «De Onde». Selvsagt er det en sammenheng – det er i all hovedsak kapitalistene som er de onde, og arbeiderklassen som er de gode. Men det er interessant at kapitalistene fremstilles som ensidig, overdrevet onde – på et tidspunkt blir de enkelt og greit illustrert som vampyrer. At Friedrich Engels også kommer fra en borgerlig familie, blir ikke problematisert – slik som det til en viss grad blir i Raol Pecks film Den unge Karl Marx (2017) – han er jo tross alt fullt og helt et godt menneske. Når klassekampen blir redusert til et spørsmål om moral, mister man samtidig en del av marxismens materialistiske fundament.

Kvaliteten på animasjonene er dessverre ikke så høy som man skulle ønsket, spesielt med tanke på at serien var i produksjon i tre år. Mange klipp går flere sekunder uten animasjon, og noen steder har animatørene latt vær å tegne ansiktene på bakgrunnskarakterer, som skaper en spøkelsesaktig fremtoning. Disse «bakgrunnsspøkelsene» gir noen ganger en styrke til scenen når det for eksempel er soldater som tegnes på denne måten. Men det fremhever også det faktum at The Leader først og fremst er en fortelling om det fremragende individet Karl Marx – som alltid er tegnet feilfri og flott.

Serien er smekkfull av lange dialogsekvenser hvor kompliserte marxistiske ideer blir forsøkt forklart i et rasende tempo. Disse sekvensene fungerer best når produksjonen iblant tar seg råd til en illustrerende animasjonssekvens, fremfor en lang scene hvor karakterene bare prater mens de spaserer.

Når Marx og Engels skriver Det kommunistiske manifest, får vi også en av disse godt illustrerte scenene: Utfra skriveboken til Marx kommer det en glitrende sommerfugl som skal illustrere kommunismens spøkelse, som flyr avsted og besøker arbeidere, mens en fyr i flosshatt ser skeptisk på. Den besøker kvinner som arbeider på fabrikken og på åkeren, og til slutt – ironisk nok – en intellektuell som er fengslet.

En annen skrivescene som illustreres med rik billedbruk, er når Marx jobber med Kapitalen. Sittende på lesesalen i The British Museum, blir han møtt av den lille gutten Tommy som gjør renhold på museet. Marx blir venn med Tommy, og forklarer kapitalen for han som et eventyr der antagonisten er en ond vampyrkonge som bor i en vampyrborg og nærmest suger livskraften ut av arbeiderne.  

Et av den kubanske revolusjonshelten Che Guevaras mest kjente sitater er: «En ekte revolusjonær er ledet av stor kjærlighet». I The Leader er kjærligheten essensiell for Karl Marx’ arbeid. Det legges stor vekt på kjærlighetsforholdet mellom Jenny og han, men den mer kameratslige kjærligheten mellom Marx og Engels fremheves som bortimot like viktig. De er helt i synk med hverandre, de leser hverandres tekster i kor, og animasjonen viser at de to nærmest blir til én – en klassisk bromance.

Et tema som er svært fremtredende i serien, er en sterk kollektivisme hvor individet alltid forventes å underkaste seg fellesskapet og bevegelsens beste. Det tydeligste punktet dette kommer til utrykk, er i episode fem hvor Karl og Jenny mister sin eneste sønn Henry, fordi de ikke har råd til å tilkalle en lege. Karl forbanner seg selv for å ikke ha penger nok til å en gang kjøpe en kiste til å begrave sin sønn.  Jenny svarer han ved å påpeke at de har mistet tre barn på fem år, og at hun deler hans hat mot dette samfunnet. Men hvis han står fast på sin sti og kjemper for kommunisme, kan de redde alle barnene – ikke bare sine egne. Så hvis han på dette punktet svikter sine prinsipper og svikter bevegelsen for å få en fast lønn, vil barna ha død for ingenting. Det er en fryktelig sterk scene, men som også føles som et av de øyeblikkene hvor det kineiske kommunistparitet har lånt stemmen til karakterene.

Alle episodene avsluttes med den samme avslutningslåten, som selvfølgelig er en poplåt med rap-innslag og allsangrefreng. Låten har et oppbyggelig budskap, knyttet til at vi alle kan bli bedre mennesker dersom vi blir litt mer som Karl Marx: «No one can quell the fire in my heart – this is very Marx». For de kinesiske myndighetene som har bestilt animasjonsserien, er nok sangtekstens budskap at man bør å være lojal mot regimet og Xi Jinping, nåtidens leader. Men kanskje kan det å være mer som Marx også bety å stå opp for ytringsfrihet og demokrati, og å innta en kritisk holdning mot samfunnet man lever i. Forhåpentligvis kan revitaliseringen av Marx i Kina komme til å få utilsiktede konsekvenser. Å innta en kritisk holdning til klassestrukturer i samfunnet er jo tross alt very Marx.

 

 

 

Jørgen Sandemose døde 24. september 2019.

Foto: Christian Olstad
Av Terje Skog

Jørgen Sandemose døde 24. september. Han ble 74 år gammel. Hans appetitt etter å forstå verden, for at den skal forandres, var ustoppelig. Han mente at den marxistiske teori er uovertruffen på dette området. Jørgen må kunne betraktes som en av de beste kjennerne til marxianske skrifter. Han sammenstilte historie, filosofi og økonomisk politikk, og var en råtass i å produsere litteratur på dette området. Venstresidas aktivister bør vende blikket mot hans verker, selv om de filosofiske utlegningene tidvis kan være kompliserte.

Jørgen hadde en gjennomgripende kritikk av den kapitalistiske samfunnsformasjonen. Selv om han mente at systemet var en anakronisme, var han ingen determinist. Det råtne byggverket vil ikke falle sammen uten menneskelig handling. Handlingen må ledes av arbeiderklassen. Denne omveltningen vil ikke være noe kaffeslabberas og må få sin utgang i arbeiderklassens makt, proletariatets klassediktatur, hvis det skal bli vellykket, mente han.

Jørgen skreiv om «venstreside» i anførselstegn. Den skal liksom være der, den kan både lese, tale og skrive, men ingen har sett den, bemerket han lakonisk. Han kritiserte den for blant annet å ha illusjoner om Syriza, og påpekte at gresk økonomi er preget av stagnerende forhold og konstant småborgerlig motstand mot kapitalistisk utvikling og dermed mot en moderne arbeiderklasse.

Jørgen leverte et banebrytende arbeid i det han har kalt «modifisert asiatisk samfunnsformasjon» (Se bl.a. Historisk materialisme og økonomisk teori, Forlaget Rødt , 2015). Teorien bygger på det Marx betegnet som «asiatisk samfunnsformasjon» – samfunnsformasjonen som etterfulgte det opprinnelige fellesskap – jeger og sankersamfunnet. Jørgens poeng er at flere land fortsatt befinner seg der, i en modifisert utgave, og er ikke kapitalistiske. Dette er trege samfunn, med klan- og kastedominans, hvor produktivkreftene ikke revolusjoneres i tilsvarende takt som i utviklede kapitalistiske land. Den industrielle utviklingen i slike land beror derfor i hovedsak på en imitasjon eller import fra kapitalistiske land.

Jørgen var sterk i sin kritikk av islam. Synet på denne religionen henger sammen med hans analyse om den asiatisk samfunnsformasjon. Enhver samfunnsformasjon har en overbygning som springer ut fra basis. Religion er en del av overbygningen. Protestantismen er kapitalismens religion. Den «brøt med alle katolske mellomledd mellom enkeltmennesket og Gud», som Jørgen uttrykte det, og la dermed forholdene til rette for kapitalistiske oppkomlinger. Islam tilhører tilbakeskuende samfunnsformasjoner og er i strid med utviklinga i et høyt industrialisert samfunn. Ettersom denne religionen oppsto som en erobringsreligion, står den umiddelbare volden i sentrum for den, mente Jørgen.

Jørgen ville ikke finne seg i at den økonomiske krisa i 2007/2008 ble betegnet som en finanskrise. Han skreiv flere artikler og oversatte boka Finanskrisa – myte og realitet av Guenther Sandleber (Forlaget Rødt, 2012) om temaet, og la fram belegg for at det var en produksjonskrise. Venstresida opptrådte som avleder for en sårt trengt debatt om den kapitalistiske produksjonsmåten.

Jørgen bør huskes og brukes som inspirasjonskilde i kampen for arbeiderklassens interesse av sosialisme og kommunisme.

 

 

I kjølvannet av min nylige polemikk mot ideene Nobelprisvinner Joseph Stiglitz presenterte i en ny bok, har en leser beskyldt meg for «dogmatisk tompreik».¹ Dette innebærer, antar jeg, at han anser at argumentene mine ikke støttes av bevis eller logikk. Vel, la meg forsvare meg selv.

Leiv Olsens innlegg finner du her: https://marxisme.no/debatt-spar-oss-for-dogmatisk-tompreik/)

Av Michael Roberts,
økonom og arbeider i The i City i London. Han har bloggen Michael Roberts Blog, blogging from a marxist economist, https://thenextrecession.wordpress.com
Oversatt av Mathias Bismo

Hovedtemaet i Stiglitz’ bok, Power, People and Profits: Progressive Capitalism for an Age of Discontent, er at årsaken til redusert økonomisk vekst, stagnerende realinntekter og økende ulikhet i inntekter og rikdom i de fleste økonomier gjennom de siste 30 årene, er at politikerne og regjeringene som har hatt makt, har «endret spillereglene». Stiglitz hevder at Ronald Reagan og Margaret Thatcher trådte inn og forandret reglene.² 1960-tallets progressive kapitalisme ble ødelagt. Kapitalismen begynte å basere seg på ukontrollerte markeder, utbytting og ulikheter, den ble tillatt å løpe løpsk. Jeg tok i artikkelen min til orde for at dette ikke var årsaken til uhyrlighetene og ulikheten de 99 prosentene nå står overfor i de fleste land. Mitt argument er at den kapitalistiske verdensøkonomien ble svekket på 1970-tallet, og at kapitaleierne verken ville eller kunne forbedre situasjonen for de mange uten å svekke grunnlaget for sin egen eksistens – å skape profitt.

Leiv Olsen mener at kritikken min av Stiglitz’ standpunkt er ubegrunnet. Vel, jeg siterte Stiglitz i artikkelen slik:

«Joda, kapitalismen pleide å være ‘progressiv’ […], og det fungerte bra. […] Men så, på 1980-tallet, kom Ronald Reagan og Margaret Thatcher inn i bildet. […] Og dermed har 1960-tallets progressive kapitalisme blitt ødelagt.»

For meg er dette belegg godt nok til å rettferdiggjøre mitt syn på at Stiglitz faktisk mener at det er enkelte politikere som har gjort ting verre.

Dette er et forenklet syn. Som jeg skrev i artikkelen min, vet «lesere av bloggen (min) at det skjedde et skifte i objektive vilkår fra midten av 1960-tallet, nemlig et kraftig fall for kapitalens profitabilitet globalt.» Og det var dette som tvang regjeringer og politikere til «å endre spillereglene» og til å rette seg inn mot å presse ned realinntekten og å øke profitten gjennom en rekke politiske tiltak. Mange kaller dette for «nyliberale» tiltak, og de handler om å svekke fagbevegelsen, kutte offentlige tilbud, privatisere statseiendom og deregulere finans, miljøet og andre sektorer.

Jeg antar at kritikeren min er enig med meg i at det siden begynnelsen av 1980-tallet har blitt verre for de mange, sammenlignet med de få, enten det er snakk om de utviklede kapitalistiske økonomiene eller resten av verden. Men det betyr ikke at kapitalismens utvikling av produktivkreftene (teknologien) de siste to hundre årene, med økt levestandard for milliarder og mange som har unnsluppet fattigdommen, ikke har vært «progressiv». Vel, jeg er enig i dette. Det er ingen tvil om at realinntekter, forventet levealder og nivået på helsestell og livet generelt har forbedret seg noe uhørt gjennom den kapitalistiske utviklingen siden slutten av 1700-tallet.

Men som han også peker på, så er det forbehold her. For det første har mange av disse forbedringene blitt oppnådd gjennom sprang i legevitenskapen som har tilintetgjort mange sykdommer, redusert spedbarnsdødeligheten osv. Urbaniseringen har også, på tross utbytting av milliarder i fabrikker og på kontorer og elendige boforhold for mange, forbedret forholdene for milliarder, sammenlignet med landlivets «idioti» (Marx’ ordvalg) som fortsatt holder hundrevis av millioner nede i dyp fattigdom.

Det andre forbeholdet er at hovedårsaken til at fattigdommen, i hvert fall i den offisielle statistikken, har falt så dramatisk, er Kina. Siden revolusjonen i 1949 har Kina oppnådd et vekstmirakel som har løftet mer enn 800 millioner mennesker ut av fattigdom. Holder du Kina og til en viss grad India utenfor, derimot, så har fattigdomstallene for den samlede verdensbefolkningen knapt blitt bedre. Dette er også noe kritikeren min merker seg, tror jeg. For å sitere:

«Det store unntaket er Kina, der det faktisk ser ut til at breie lag av folket har fått betre levekår dei siste tiåra, som nødvendige konsesjonar frå dei styrande for å halda oppe produksjonsveksten og unngå (for mykje) uro.»

Jeg er imidlertid ikke enig med begrunnelsen. Levestandarden i Kina vokste brått fordi økonomien hadde en tosifret vekst allerede fra 1960-tallet, og enda mer fra 1970-tallet. Men det ble ikke gitt noen innrømmelser til arbeiderne den gang. Og årsaken til at Kina kunne gjøre dette, mener jeg, er at det ikke er en typisk kapitalistisk økonomi, og heller ikke som de asiatiske tigrene eller resten av de såkalte «underutviklede» landene. India har ikke kommet i nærheten av like langt som Kina. Jeg skriver om dette i en annen artikkel på bloggen min der jeg vurderer tallene for global fattigdom, hvorvidt de faller like mye som kapitalismens tilhengere hevder og hvorvidt gapet mellom rike og fattige globalt faktisk reduseres.³

Konklusjonen min er at fattigdom og ulikhet mellom land og mellom rike og fattige egentlig ikke har blitt redusert, og det er derfor jeg i artikkelen min skrev at «De ‘gylne årene’ etter 1945 og frem til slutten av 1960-tallet var unntaket i de utviklede kapitalistiske økonomiene, og da bare for disse økonomiene, ikke for Latin-Amerika, Asia, Midtøsten og Afrika. For mesteparten av kloden, var dette tiår med brutal fattigdom og kamp mot imperialistisk utbytting.» Etterkrigsperioden var et unntak fordi det var en periode med et oppsving i de fleste kapitalistiske økonomiene, basert på høy profitabilitet for kapitalen. Men, som Marx forklarte med sin lov om profittratens tendens til å falle over tid, kunne ikke dette vare, og under profitabilitetens nedgang fra slutten av 1960-tallet til 1980-tallet var det også flere globale økonomiske nedturer (1974–75, 1980–82) som fremprovoserte krav om å vri politikken vekk fra «progressive» tiltak som velferdsstaten, offentlige tjenester, sterke fagorganisasjoner og økende lønninger.

I boka mi, The Long Depression, går jeg inn på en detaljert forklaring av denne prosessen. Og det er årsaken til at jeg ikke tror Stiglitz og andre har rett i at vi kan gå tilbake til etterkrigstidens «gylne år» bare ved å forandre en politikk som bevarer den kapitalistiske produksjons­måten.

Leiv Olsen kritiserer meg for ikke å innse at det kan hjelpe økonomiene å reversere den voksende ulikheten:

«Men det treng ikkje bety at aukande økonomiske klasseforskjellar er utan betydning for det økonomiske velvêret i eit samfunn, og det betyr definitivt ikkje at aukande økonomiske klasseforskjellar er uinteressant for eit parti som vil vera talsfolk for arbeidarklassen.»

Jeg er enig i at et politisk parti som ikke går inn for å redusere ulikheter ved hjelp av progressiv skattlegging, å fjerne skatteparadiser, å gjøre slutt på de rikes svindel osv. ikke er mye verdt. Dette vil også hjelpe på økonomien, siden det vil gi myndighetene større inntekter de kan bruke på investeringer, offentlige tjenester osv. Men det er ikke nok, siden en slik politikk, som er det Stiglitz vil ha, ikke gjør noe med årsakene til ulikheten i første omgang. Når du er syk, hjelper medisiner til å svekke symptomene, men det er ikke sikkert at årsaken til sykdommen vil forsvinne og sykdommen ikke komme tilbake. Og disse årsakene ligger i den kapitalistiske produksjonsmåten som frembringer en kasinoøkonomi av ­spekulasjon, sløsing og, fremfor alt, regelmessige og gjentakende økonomiske nedturer. Stiglitz ser bort fra disse årsakene, han mener de er irrelevante, og derfor vil ikke den lindrende politikken hans gjøre slutt på dem.

Olsen er enig i at kapitalismen er et system basert på utbytting og som derfor må avvikles. Men, som han korrekt påpeker, har kapitalismen bragt menneskeheten fremover teknologisk og i levestandard siden føydale tider. Og han mener vi ikke kan utelukke en ny progressiv fase for kapitalismen. Tross alt, se på de teknologiske miraklene vi har sett, selv i den «nyliberale» perioden, som datamaskiner, internett osv. Kan ikke dette skje igjen?

Jeg tror det kan det, og jeg forklarer hvorfor i The Long Depression. Kapitalismen er ikke uttømt ennå, og det er uansett behov for politisk handling for å gjøre slutt på den. Men det blir stadig vanskeligere for kapitalismen å utvikle produktivkreftene. Utfordringene vokser på 2000-tallet – klimaendringer, fortsatt økende ulikhet, fremveksten av roboter som erstatter menneskelig arbeidskraft. Og jeg tror ikke kapitalismen vil være i stand til å håndtere disse gedigne problemene effektivt. I stedet vil det kreve en grunnleggende systemendring basert på felles eierskap til produksjonsmidlene og en demokratisk global plan for å bruke moderne teknologi og avansert menneskelig arbeid til alles nytte. Hvis ikke vil enhver ny progressiv fase i den kapitalistiske utviklingen ende opp med nye nedturer og grufulle konsekvenser av global oppvarming.

 

1 Leiv Olsen, «Spar oss for dogmatisk tompreik», Gnist 3/19.

2 Se Michael Roberts, «Changing the rules or changing the game?», https://thenextrecession.wordpress.com/2016/03/02/changing-the-rules-or-changing-the-game/

3 Se Michael Roberts, «Bill Gates and 4bn in poverty», https://thenextrecession.wordpress.com/2017/04/05/bill-gates-and-4bn-in-poverty/

 

Innenfor et rammeverk av Herbert Marcuses begrep om «repressiv toleranse», diskuteres konsekvensene av inkludering av tankegods fra ytterste og nest-ytterste høyre i lys av nyere forskning.

Tegning av Herbert Marcuse. Illustratør: Arturo Espinosa
Av Ronny Kjelsberg,
universitetslektor ved NTNU og styremedlem i Rødt Trøndelag

 

I forbindelse med den senere tids diskusjon om ytringsfrihet plukket jeg fram igjen den gamle Frankfurter-filosofen Herbert Marcuses essay, «Repressiv toleranse» fra 1965. Der beskriver han hvordan den reelt eksisterende toleranse i datidens vestlige industrisamfunn fungerte undertrykkende, og han konkluderte med at «skulle toleransens mål bli nådd, ville det kreve intoleranse overfor de politiske strømninger de holdninger og de meninger som råder i dag, og en utvidet toleranse overfor de politiske strømninger, de holdninger og de meninger som nå er ulovlige eller undertrykt.» (Marcuse, 1969, s. 100)

«Såkalte antirasister»

Dette sitatet fikk meg til å tenke på en del selvoppnevnte «liberale» sin holdning til tankegods fra ytterste høyre, versus hvordan de reagerer på konfrontasjoner med nevnte tankegods. Rent konkret fikk det meg også til å tenke på statsmaktens handlinger under det høyreekstreme «Scandza forum» i Oslo nylig.

Arrangørene hadde leid seg inn i et lokale på falske premisser, og da eierne ble kjent med hva som faktisk foregikk, ba de politiet om hjelp til å kaste ut deltakerne. Det ville ikke politiet. Riktignok bortviste politiet etter hvert en utenlandsk innleder som bl.a. hadde uttrykt støtte til terroristen på Utøya, men det blekner mot hva de gjorde mot motdemonstrantene.

Motdemonstrantene ble arrestert og kraftig bøtelagt, visstnok etter å ha nektet å etterkomme politiets pålegg. Flere øyenvitneskildringer viser derimot et annet hendelsesforløp. Politiet hadde selv trukket seg vekk. Når demonstranter så beveget seg noe nærmere huset, fikk de beskjed om å trekke seg tilbake. Når de så begynte å gjøre det, be de presset opp mot en vegg av politiet og arrestert.

Det er et typisk eksempel på den repressive strategien statens voldsapparat opptrer med mot dem som bekjemper høyreekstremisme, men som de ikke har overfor de høyreekstreme selv. Politiet kunne ha bistått eier med utkastelse av deltakerne, men valgte ikke å gjøre det. Politiet kunne ha latt være å arrestere motdemonstrantene, men valgte å gjøre det (Vernegg & Svendsen, 2019).

Dette er ikke en ny strategi, ei heller at det gjenspeiler seg også i den offentlig debatten. Det er f.eks. mulig å henvise til boken Såkalte antirasister fra Ringerike antirasistisk ungdom, som bekjempet nynazismen på Ringerike på 90-tallet, og som deler sine erfaringer med både myndigheter og media (Ringerike antirasistisk ungdom, 2001). De er ikke ulike det som møter antirasister i dag.

Tolerert opposisjon

Den opposisjon som blir tolerert i vårt samfunn, det er den forsiktige, den snille. Den opposisjonen som ikke utfordrer, men som, gjennom at den nettopp blir tillatt, selv blir et bevis på hvor åpent og tolerant samfunnet er og slik blir et bevis på at kritikken er feil. Marcuse beskriver dette som at «Innenfor et repressivt samfunn truer derfor selv progressive bevegelser med å slå om i sin motsetning når de går med på spillereglene» siden de tjener til å styrke den «totale administrasjonen» som Marcuse beskriver et repressivt samfunn å være under «ved å vise at det finnes demokratiske friheter, som i virkeligheten har forandret innhold og mistet kraft». (Marcuse, 1969, s. 103)

Dette er kanskje best illustrert med den forslitte frasen som mange aktivistiske ungdommer er blitt møtt med av eldre politikere de siste tretti(?) årene: «Så flott at dere engasjerer dere!», uten at synspunktene deres får noen konsekvenser overhode. Mye klimaengasjert ungdom møter dette, men om de blir for høylytte, som Greta Thunberg, da kommer pekefingeren. Hun kunne jo gjort det utenfor skoletiden.

På enkelte måter minner dette om den mer åpent undertrykkende «tolererte opposisjonen» i en del gamle østblokkland og en del morderne undertrykkende stater, hvor andre partier enn det dominerende fikk virke, så lenge de ikke utfordret hegemoniet.

Den norske sentrumsliberale toleransen

Det som derimot blir tolerert, er stemmer som grenser opp til ytre høyre i offentlig debatt, mens de som yter motstand blir kritisert for å skape «polarisering» og for «identitetspolitikk», f.eks. av opinionsdannere som Knut Olav Åmås, i flere nylige kommentarer i Aftenposten (Åmås, 2019a, 2019b).

Men Åmås sin egen identitetspolitikk på vegne av sin sosiopolitiske klasse, den underkjennes. Det er ikke identitetspolitikk – det er jo bare rasjonalitet. Denne fullstendige blindsiden blir overtydelig når han beskylder sine meningsmotstandere for at «viljen til å forstå er blitt så mye mindre viktig enn evnen til å forvrenge», hvorpå han går direkte videre til å forvrenge eller endog bare fastslå hvor håpløs kritikken til sine meningsmotstandere er, uten overhodet å gå inn i substansen (Åmås, 2019b).

Åmås gjør seg slik til representant for en uheldig tendens i norsk offentlig debatt: Lange kommentarartikler med fri synsing om brennbare samfunnsspørsmål, hvor man setter brede samfunnsdiagnoser uten å noensinne bli konkret og spesifikk og gå i dybden verken på enkeltcaser eller på relevant forskning. Jeg gjorde selv en preliminær undersøkelse i 2017 som viser hvor nødvendig det er å gjøre nettopp dette i disse spørsmålene – gå inn i detaljene, og benytte seg av kvantitative data for ikke å bli lurt av overflatiske narrativ. (Kjelsberg, 2017)

Åmås kan stå som et eksempel på det Marcuse kaller «den aktive, offisielle toleransen» som Marcuse beskriver gjennom «jeg kaller denne upartiske toleranse «abstrakt» eller «ren» ettersom den avstår fra å velge side – men dermed beskytter den i virkeligheten det allerede etablerte diskrimineringsmaskineriet» (Marcuse, 1969, p. 105). Eller som Howard Zinn sa det, «You can’t be neutral on a moving train» (Zinn, 2002). Konsekvensen for Åmås, blir at han tolererer undertrykkelsen, og protesterer mot de som tar til motmæle mot den.

Den videre konsekvensen av denne skjeve toleransen er åpenbart et mer undertrykkende samfunn – særlig for minoriteter, men også for alle andre som er synlig annerledes på en slik måte at de kan rammes av den nye høyreekstremismen som har fått bre om seg. Forskning har lenge vist at tilstedeværelsen av rasistisk retorikk i samfunnet øker folks toleranse for den, samt voldspotensialet (Soral, Bilewicz, & Winiewski, 2018).

Mye har forandret seg siden 1965, men strukturene i den liberale middelklassens tenking om toleranse er skremmende lik. Den motstanden som ble arbeiderbevegelsen, borgerrettighetsbevegelsen, kvinnebevegelsen og alle progressive bevegelser gjennom historien til del – den er her fortsatt. Nå møter den f.eks. de som ønsker å kunne leve i et samfunn fritt for rasisme: Dere må gjerne få mene det dere vil, så lenge dere ikke gjør det på en måte som kan få noen faktisk effekt.

Ofte handler slike diskusjoner om hvorvidt stemmer fra ytre høyre skal inkluderes i den offentlige samtalen. Ingen har foreslått å hindre deres ytringsfrihet, men i en del sammenhenger har det blitt stilt spørsmål på om de burde aktivt løftes fram, og om hva som blir konsekvensene av det. Debatten rundt invitasjonen av Steve Bannon til Nordiske mediedager i 2019 er et godt eksempel på dette. Konklusjonen etter opptredenen til Bannon ble som kjent at de som garanterte at han kom til å bli konfrontert og at han ikke kom til å få lage noe propagandashow, ble stående ganske avkledde tilbake (Valen, 2019).

Effekten fra «Intellectual dark web» & Co

Ofte går de hardeste konfliktene på aktører som beveger seg i grenseland. De har tankegods som kanskje minner litt om Alt right (begrepet en del av de nyfascistiske miljøene i USA begynte å bruke om seg selv) på noen områder, men de er ikke helt der. De selv og deres støttespillere sier gjerne at det er når slike mer «moderate» stemmer ikke får plass, at vi får ekstremisering på ytre høyre. Det har vært et argument som er blitt brukt for Fremskrittspartiet (Ravndal, 2018), og også av norske debattanter som Kjetil Rolness (Rolness, 2019). Internasjonalt er det et argument Jordan Peterson har kommet med, og han er et godt eksempel på en slik karakter.

I motsatt retning har han og andre blitt beskyldt for å levere ammunisjon som nyfascister kan bruke i sin propaganda, og slik de facto styrke disse miljøene, samt å fungere som en «gateway drug» – dvs. tvert imot hva de selv påstår, fungerer de slik at de rekrutterer, gjerne unge menn, inn i høyreekstreme miljøer og blir ekstremiseringsagenter.

I motsetning til mange andre spørsmål om ytringsfrihet og offentlig debatt er jo disse problemstillingene rene faktaspørsmål – dvs. at det er mulig å undersøke om de er riktige eller feil. Og det er det faktisk noen som har gjort.

Joel Finkelstein hos Heterodox Academy har gjort flere kvantitative undersøkelser rundt bruken av og konsekvensene av Jordan Petersons tankegods hos store grupper, med vanlige forskningsverktøy for denne type analyser. Hans konklusjon på bruken av Peterson blant høyreekstreme miljø på tjenesten Gab er ganske entydig (Finkelstein, 2019).

Analysen vår viser at hashtaggen ofte vises i sammenhenger med misogyne troper, inkludert «feminazi» og hashtaggen «feminismiscancer». Den er også tett assosiert til hvit nasjonalisme-troper inkludert ondsinnet anti-immigrant-harselas og konspirasjonsteorien om «hvitt folkemord».

Mens Peterson selv ikke støtter disse synspunktene, antyder denne analysen at materialet hans er fordøyelig i det lyset og distribueres som sådan av en del mennesker som har sympatiske for disse ideene på nettet. I stedet for å «redde» folk fra misogyni og hvit makt-tenking i disse miljøene, ser det ut til at Jordan Peterson blir promotert gjentatte ganger av slike miljø i nettopp deres mest misogyne og hvit makt-kontekster.

Men det gjelder hvordan høyreekstreme bruker Peterson. Konsekvensen av selv å interagere med Petersons tankegods om du ikke i utgangspunktet er høyreekstrem, det er et annet spørsmål.

Det er nylig begått forskning som har vist en klar ekstremiseringstendens gjennom å benytte seg av Youtube-innholdet til aktører tilknyttet det såkalte «Intellectual dark web»(IDW) (Horta Ribeiro, Ottoni, West, Almeida, & Meira, 2019). Her finner forfatterne at 40 % av de som kommenterer og etterspør Alt right-materiale, tidligere bare etterspurte materiale fra IDW og det såkalte «Alt light» (noe mildere ytre høyre-miljø enn det fascistiske Alt right). Det er altså en tydelig ekstremiseringstendens, og om denne er representativ for andre miljø, kan altså en betydelig andel av høyreekstreme ha kommet inn i miljøet gjennom å ha blitt ekstremisert av litt mindre ytterliggående aktører.

En lignende analyse ble gjort av Petersons Youtube-kanal (Finkelstein, 2019), og konklusjonen er også her tydelig:

Denne analysen undersøkte hvorvidt nye deltakere (dvs. brukere som ikke hadde tidligere kommentarhistorie og som hadde kommentert, for første gang på Petersons kanal) ville benytte seg mer eller mindre med Alt right-innhold over tid sammenlignet med kontrollgrupper som ikke brukte seg med Petersons Youtube-kanal. Resultatene indikerer at deltakere i Petersons kommentarseksjoner på Youtube migrerer dobbelt så raskt til Alt right-Youtube-kanaler i forhold til kontrollgruppen. Med andre ord ser det ut til at det å delta i Petersons Youtube-kanal fører til økende grad av flørting med Alt right-innhold.

Ekstremiseringseffekten av Jordan Peterson er altså tydelig.

Konklusjon

De fleste, om de nå er liberale eller radikale, vil sjelden vedkjenne seg sympatier med ytre høyre. Likevel er det mange som bruker overraskende mye tid på å kritisere de som engasjerer seg mot ytre høyre, og lite på å kritisere ytre høyre eller nest ytterste høyre selv. Om man skal tro dem på deres ord, er det vel ofte fordi de mener at motstanden er kontraproduktiv.

Om man kan ha noe ulikt verdisyn, må man likevel forholde seg til samme virkelighet. Ytringsfrihet betyr strengt tatt bare at man skal kunne si hva man vil uten at politiet kommer og burer deg inne. Det betyr ikke at noen har plikt til å stille en plattform til rådighet for deg, om det nå er en internettplattform, eller spalteplass i en avis. En del går likevel lenger enn dette, og mener høyre stemmer fra ytre høyre bør aktivt slippes til og støttes opp under. Human Rights Service (Hege Storhaugs «tenketank») bør fortsatt få statsstøtte. Store aviser bør bruke sin begrensede plass på lange kronikker av fremmedfiendtlige skribenter. Høyrepopulistiske aktører bør inviteres inn i brede konferanser. Det er selvsagt deres frihet å mene, og de kan godt ha et prinsipielt verdisyn som er slik.

Men konsekvensene av å slippe til alt fra selv aktører som Peterson og andre i «randsoneland» og til høyreekstreme, på deres egne premisser, bør etter hvert begynne å bli klart. De er at flere rekrutteres til ytre høyre. Man styrker rasistiske og ekstreme miljø.

Så kan man velge å gjøre det på tross av dette, men da får man stå for det – og stå for konsekvensene det får for tusenvis av uskyldige som utsettes for hatet til disse miljøene jevnlig. Dokumentasjonen begynner å bli såpass tydelig at å gjøre noe annet blir virkelighetsfornektelse.

 

Referanser:

Finkelstein, J. (2019, 18.11.2019). On Jordan Peterson, the Alt Right and Engagement Across Difference. Hentet fra https://heterodoxacademy.org/social-science-jordan-peterson-alt-right-language/

Horta Ribeiro, M., Ottoni, R., West, R., Almeida, V. A. F., & Meira, W. (2019). Auditing Radicalization Pathways on YouTube. arXiv e-prints.

Kjelsberg, R. (2017, 12.01.2017). Is the SJW-threath to academic freedom real, or just a right wing fantasy? A preliminary examination. Hentet fra http://venstresida.net/?q=node/3841

Marcuse, H. (1969). Repressiv toleranse. In H. M. j. Herbert Marcuse, Robert Paul Wolff (Ed.), Om toleranse: Kritikk av et liberalt dilemma. Oslo: Pax.

Ravndal, J. A. (2018). Explaining right-wing terrorism and violence in Western Europe: Grievances, opportunities and polarisation. European Journal of Political Research, 57(4), 845-866.

Ringerike antirasistisk ungdom. (2001). Såkalte antirasister. Hønefoss: Eget forlag.

Rolness, K. (2019, 23.7). Dagsavisens «eksperter» Trædal og Døving: Koseprat kan føre til massedrap. Medier24.

Soral, W., Bilewicz, M., & Winiewski, M. (2018). Exposure to hate speech increases prejudice through desensitization. Aggressive Behavior, 44(2), 136-146.

Valen, S. (2019, 14.05). Bannon-fiaskoen i Bergen. Dagbladet.

Vernegg, D., & Svendsen, L. S. (2019, 8.11.2019). – Vi i Oslo mot rasisme anser politiets fremferd for å være både urimelig og unødvendig brutal. Vårt Oslo.

Zinn, H. (2002). You can’t be neutral on a moving train : a personal history of our times. Boston: Beacon Press.

Åmås, K. O. (2019a, 12.10). De ekstreme ønsker oppmerksomhet og konfrontasjon – og får mer enn de kunne drømt om. Aftenposten.

Åmås, K. O. (2019b, 16.11.2019). Identitetspolitikken går på fornuften løs, og skaper et irrasjonelt gruppesamfunn. Aftenposten.

 

 

Kreditorene og finansmarkedet som senka levestandarden til den jevne greker brutalt og førte landet inn i en humanitær krise, friskmelder nå landet. Sjøl om en tredel av grekerne fortsatt har dårligere levekår enn i 2010, og landet må sies å ha blitt en halvkoloni under EU-kreditorene.

Foto: Evan Wise
Av Arnljot Ask,
tidligere internasjonal leder i såvel AKP som RV. Han har i mange år vært opptatt av Hellas og gresk venstrebevegelse.

Hva er utsiktene nå framover? Syriza, partiet som sto i spissen for motstanden mot EU-tvangen til de sommeren 2015 bøyde av for kapitalmakta, ble stemt ut av regjeringskontorene 7. juli. De som sto i spissen for å føre landet ut i krisa, Nea Demokrasia (ND), har tatt over statsroret. Kan Syriza, som fortsatt er det dominerende partiet på venstresida, igjen mobilisere arbeiderklassen til å slåss for sine interesser? Slik at de kan vinne tilbake det de har ofra og hindre en ny utarming? Dette er sentrale spørsmål også for venstresiden i hele Europa, som fra 2010 til 2015 ble inspirert av kampen Syriza da sto for.

Hellas ute av krisa?

Hellas forlot 20. august i fjor memorandum-perioden med streng formyndersk styring av økonomien. Noen måneder før fikk de dempet gjeldspresset ved at de fikk en 10 års utsettelse på betaling av renter og avdrag på en tredel av gjelda. Mye på grunn av innstramningspolitikken har statens finansielle overskudd vokst under Syriza. Fra et underskudd på 425 mill euro ved slutten av 2014 til 37 mrd pluss sist sommer. Dette ga et slingringsmonn de to siste årene til å øke de sterkt desimerte minstepensjoner og minstelønninger litt igjen.

Arbeidsledigheten gikk ned fra ca 28 % i 2014 til 18–19 % våren 2019 og ungdomsledigheten fra 59 % til 36 %. I mars 2019 kunne Hellas, for første gang siden de ble ekskludert fra det internasjonale finansmarkedet i 2010, gå ut og låne penger igjen med greske statsobligasjoner.

Allikevel mista Syriza statsmakta til sentrum høyre alliansen Nea Demokrasia ved valget 7. juli i år. Årsakene er like mye tap av politisk tillit for Syriza som tro på at ND vil gjøre den økonomiske situasjonen bedre for den jevne greker. Som drosjesjåføren fra flyplassen inn til Athen sa:

– De to sover i samme seng, Tsipras til venstre og Mitsotakis til høyre. Det er uansett EU som bestemmer.

Sjåføren har belegg for det siste, at kreditorene fortsatt har et nakketak på landet. Og til tross for forbedringene i statsfinansene, kan den økonomiske og politiske krisa i Hellas langt i fra erklæres forbi.

Fremdeles har en tredel av grekerne dårligere levekår enn i 2010. Det gjelder både lønns- og pensjonsnivået, privat gjeld med fare for å miste boligen og mangel på sikre jobber med en anstendig lønn. Den offentlig velferdssektoren er svekka, sjøl om Syriza-regjeringen de siste åra styrka helsesektoren noe. Som ved å opprette et primærhelsetilbud med 120 lokale enheter rundt i landet for dem med dårligst råd.

EU kreditorene kan ikke detaljstyre budsjettene lengre. Men siden gjelda fortsatt er godt over 300 mrd euro, ennå rundt 180 % av BNP, kan de gripe inn dersom Hellas ikke holder en budsjettdisiplin som sikrer et jevnt finansielt overskudd. Gjelda til kreditorene løper fram til 2060, men alle skjønner at så langt fram er det umulig å si hva som vil skje, og denne gjelda vil sannsynligvis aldri bli nedbetalt. Nakketaket er der like fullt, og den økonomiske politikken den nye regjeringa slår inn på, sammen med usikkerheten omkring hvordan EU-økonomien vil utvikle seg, kan raskt forverre krisa igjen. Litt om dette nedenfor.

Sjølråderetten undergravd

Hellas har fått en halvkolonial status i forhold til EU (les: Tyskland). Med den finansielle tvangstrøya følger også kravene om fortsatt salg og privatisering av offentlige eiendommer og virksomheter. Mye av dette havner på utenlandske hender. Tyske Fraport tok høsten 2015 over driften av de 11 største lokale flyplassene i 40 år. Italias statsbaner kjøper opp de greske jernbanene. Kinesiske COSCO eier 51 % av havna i Pireus og har også en stor eierandel i havna i Thessaloniki. Tyskland ligger desidert på toppen når det gjelder land som investerer. EU-land pluss Sveits dominerer totalt. Sjøl om Kina har kommet betydelig inn de siste årene, utgjør de godt under 10 % av totalen. Også utlendingers private oppkjøp av eiendommer på greske øyer vokser, også her med tyskere i spissen.

Syriza prøvde å bygge opp en Middelhavs-fraksjon innenfor EU. Men verken de spanske eller de italienske statslederne ville støtte Tsipras hvis det betydde konfrontasjon med Brussel/Berlin. Syriza prøvde også å hente støtte fra Russland og Kina i kampen mot EU-kreditorene rundt 2015. Men det storpolitiske scenarioet var ikke slik at de to ville legge seg ut med EU/IMF. I regjeringsposisjon har Syriza også prøvd å balansere mellom stormaktene, men samarbeidet med USA og EU har blitt styrka de siste åra. Makedonia-avtalen er et tungt uttrykk for dette, sammen med fornyelser av de militære samarbeidsavtalene med USA. Det siste må sees i lys av konfliktnivået i regionen, som følge av Syria-krigen og økende tyrkisk hegemonisme. Makedonia-avtalen kosta kanskje Syriza valgseiren, men var en modig markering mot gresk storsjåvinisme, som også slo inn sterkt på venstresida i Hellas. Nå etter regjeringsskiftet støtter også ND-regjeringen opportunistisk opp om avtalen.

Syriza holdt også god kontakt med Russland og Kina i regjeringsposisjon og skilte seg fra EU-politikken ved å beholde sterke forbindelser med antiimperialistiske bevegelser i Latin Amerika og Asia. Tsipras var den eneste europeiske statslederen som deltok i Castros begravelse i Havana, og hans støtte til Maduro ble flittig brukt mot han i valgkampen i sommer. Syriza hadde, og har fortsatt, åpent støttet HDP og den kurdiske bevegelsens frigjøringskamp.

Regjeringsskiftet vil neppe endre så mye på den internasjonale orienteringen til Hellas på kort sikt, bortsett fra at støtten til antimperialistiske bevegelser nok blir bygd ned. Hellas sin strategiske plassering sørger for at alle stormaktene vil være interessert i et godt forhold til dem. Økonomien er fortsatt det som holder dem nede. Og her er ennå EU/Berlin overformynderen.

Regjeringsskiftet og krisa

ND-regjeringen til Mitsotakis drar nytte av snuoperasjonen i makroøkonomien. Det vil gi dem rom til å innfri lovte skatteletter til næringslivet og middelklassen. Slik konsolidere de hegemoniet over sentrum høyre. Siden valget har ND økt oppslutningen på meningsmålingene til ca 45 %, og styrket utviklingen mot topartisystem som valget viste. Sentrum høyresiden er samlet om ND. Det ekstreme Gyldent Daggry er ute av parlamentet og smuldrer opp. Velgere fordeles mellom ND og det nye høyrepopulistiske Gresk samling, som fikk noen plasser i Parlamentet

De vanskeligst stilte grekerne vil få det verre. Privatiseringer, som varsles i offentlig sektor, vil gå ut over dem spesielt. Som i den hardt rammede helsesektoren, hvor det nå pålegges å stanse utdeling av medisiner gjennom de sosiale klinikkene som Solidarity4All-bevegelsen bygde opp. Fordi de undergraver den frie konkurransen til de private apotekene! Angrep på faglige rettigheter som så smått ble bedret de siste åra, har allerede ført til flere streiker. Gjenoppbyggingen av de militante Delta-styrkene i politiet varsler om konfrontasjoner og en mer autoritær holdning fra myndighetenes side. Det samme gjør forslag om å løse den nå akutte flyktningekrisa på øyene ved å opprette fengselsleire på fastlandet. Og bakom ligger at det makroøkonomiske slingringsmonnet som nå eksisterer, er svært avhengig av de økonomiske konjunkturene som påvirker Hellas og EU.

EU-kommisjonens perspektivmelding fra i sommer varslet en fortsatt svak vekst i EU-sonen, ca 1,6 % for 2020. Det er under vekstraten som Hellas trenger for å oppnå overskuddskravet de er pålagt. Samtidig plages EU av Brexit-usikkerheten og globale usikkerhetsfaktorer i kjølvannet av truslene om handelskrig fra USA. Dette ventes å påskynde den sosiale og politisk uroen som allerede har preget flere EU-land sterkere enn Hellas de siste åra. Regjeringsskiftet i Hellas nå vil føre til skarpere klassekamp og politiske konfrontasjoner etter avmattingsperioden som fulgte da Syrizas fikk regjeringsmakt i 2015.

Om den sosiale uroen som så smått har begynt å vise seg, skal vokse og kunne utfordre det nye høyrestyret, vil avhenge mye av Syrizas kurs videre. De er nå helt dominerende på sentrum-venstre-fløyen. Utbryterpartiene fra Syriza etter 2015-avtalen har skrumpa helt inn og mangler initiativer. Unntaket er Varoufakis’ avdeling av DIEM 25 (MeRA 25) som rykka inn på arenaen i sommer med ca 4 % og 9 i parlamentet. Men deres overordna strategi er mye lik Syrizas.

Kommunistpartiet KKE er fortsatt sekteriske og går også gradvis tilbake i valgoppslutning. Sosialdemokratene rundt PASOK svekkes også. Om Syriza kan fornye seg og få tillit i en ny massebevegelse, vil avgjøre om venstresiden kan vinne ny politisk makt i Hellas.

Syrizas vekst – og fornying?

Syriza vokste fra et 4 %-parti til et flertallsparti med 35 % oppslutning på noen få år fra 2010 til 2015, båret fram av den folkelige bevegelsen mot den europeiske kapitalmakta. De bøyde av mot overmakta og tok rollen som forvalter av det de beskrev som en kontrollert hestekur for å få landet på fote. Gamle veteraner med fortid i kommunistpartiet som vi har møtt de siste åra, nærmest unnskyldte seg med at de inntil videre måtte nøye seg med å drive partisankrig for å lure unna noen smuler fra Troikaen.

Det er misvisende å snakke om Syrizas vekst og fall i forhold til valg. Ved siste valg fikk de bare 3 % mindre enn høsten 2015, nå 31,5 %, og som nevnt er de fortsatt det helt dominerende partiet på venstresiden. Europa-­ansvarlig i partiet, Leftoris Stoukogeorgos, som vi møtte i Athen i oktober, hevdet at de fortsatt har over 30 000 medlemmer. Men aktiviteten i partilaga har dabba av, i takt med tilliten til politikken som er ført i regjeringsperioden. Vi merka dette allerede på partikongressen høsten 2016, da 3/4 av partilaga kom med sterk kritikk av at regjerings-Syriza førte en annen politikk enn det Syriza hadde gått ut med i kampene. I lokalvalgene kommer dette også til uttrykk ved at Syriza gjør det dårligere. Flere steder ligger de etter både PASOK og KKE, som begge to har bygd opp partiorganisasjonen over flere tiår.

Forskjellen fra 2010 er at høyresiden nå regjerer på økonomiske forbedringer som er lagt av Syriza. Forbedringen har imidlertid ikke leget alle såra, og de kriseprega omgivelser i hele EU-området gjør at politikken til den nye regjeringen vil føre til at det blir skjerpet klassekamp igjen. Det er da spørsmålet om Syrizas evne å fornye seg og smelte sammen med bevegelsene vil bli utfordret.

Sjølsagt sto Tsipras og ledende kretser i Syriza for ei reformistisk, gjerne sosialdemokratisk, linje i synet på hva slags Europa de sloss for. De skjønte at de måtte barbere det såkalte Thessaloniki-programmet fra høsten 2014 for å vinne valget i januar 2015. Men de våga å gå ut i kampen mot overmakta. Erfaringen de har høsta, er viktige å ta med seg nå framover. Hva som kommer til å skje i Hellas, vil fortsatt være viktig for venstresida i Europa. Til tross for retretten sommeren 2015, er fortsatt Hellas det eneste europeiske landet med et parti som ser på seg som sosialistisk, og er i posisjon til å kunne ta statsmakta. Dette partiet har også stor innflytelse på det som blir lagt vekt på i de årlige strategikonferansene som samler store deler av europeisk venstreside. Sist arrangert for tredje året på rad i Brussel i midten av november under merkelappen «European Left Forum».

Hva slags strategi er det som fremmes?

Stoukogeorgos, assistert av sin forgjenger Christos Kanellopoulos, tok utgangspunkt i at det fortsatt var den økonomisk-sosiale kampen mot krisa som måtte stå i sentrum for partiets politikk. De framheva fire områder:

• de store ulikhetene mellom fattige og rike.
• demokratiet hvor kapitalen og urettferdige strukturer i staten og forvaltninga fortsatt rår grunnen.
• fattidomsproblemet som en særskilt sak.
• arbeidslivspolitikken hvor sosial dumping og arbeidsløsheten fortsatt er store problemer.

Ellers la de vekt på at Syriza må sørge for at miljøkampen, utviklingen av en grønn økonomi, må bygges på et antikapitalistisk, sosialistisk grunnlag. Kampen for kvinnefrigjøring må også proriteres.
De ga uttrykk for at sosialdemokratiet i Hellas og jevnt over i Europa, fortsatt henger fast i blairismen, men de så med blidere øyne på Corbyn sin variant i England med fokus på arbeiderklasses kår. Av partier i Hellas mente de at Varoufakis sitt MeRA25 kunne bli en aktuell samarbeidspartner, sjøl om Tsipras ikke hadde så høye tanker om partistifterens nye bok.
Som vi ser, skiller ikke de programmessige punktene seg så mye ut fra det som Rødt eller SV står for. Den viktigste forskjellen ligger nok i den overordna strategien, nå som tidligere, at Tsipras og Varoufakis for den del, fortsatt står for strategien med å prøve å forandre EU innenfra. Varoufakis vil skape et forum utenfor som kan legge press på EU. Men disse forskjellene bør ikke hindre oss fra å holde dørene åpne, slåss solidarisk mot samme motstander og utveksle erfaringer og synspunkter.