Denne artikkelen er skrevet fritt etter en innledning jeg holdt på AKPs sommerleir, der jeg ble bedt om å gi en innføring i mitt syn på sosialistisk folkestyre. For å forstå begrepet sosialistisk folkestyre er det avgjørende å forstå de historiske forholda som ligger til grunn for Rød Ungdoms ideologiske nyvinninger de siste årene. Derfor finnes det intet mer naturlig startsted for denne artikkelen enn på Hellerud/Bryn sent på 1960-tallet.

Mimir Kristjansson er 18 år, sentralstyremedlem i Rød Ungdom og dens nettredaktør

Dette er ei innledning fra Rød sommerleir i 2005

---

1968: Houston, we have a problem

Jeg ser, jeg ser … Jeg er vist kommet på en feil klode! Her er så underligt …

Disse tre linjene fra Sigbjørn Obstfelders dikt "Jeg ser" er et skremmende godt bilde på feilene i 1970-tallets (ml)-bevegelse. At litteraturens beste (riktignok ufrivillige) karikering av middeklassen også rammer vår bevegelse, bør ikke komme som en overraskelse. For (ml)-bevegelsen var en studentbevegelse. Ikke fordi (ml)-erne ikke forsto betydningen av arbeiderklassens maktovertakelse eller at de ikke tok arbeiderklassens krav på alvor. Tvert imot la (ml)-bevegelsen ned store offer for å tilnærme seg proletariatet, både gjennom sjølproletarisering og banebrytende frontarbeid. Likevel er det ikke til å komme unna at den mest nøyaktige lista over (ml)-sympere ikke finnes hos politiet, men i Lånekassens gjeldsbrevarkiv. Hvilke konsekvenser hadde denne klassekarakteren for (ml)ernes ideologiske analyse? Det er ingen tvil om at studenttilværelsen til 1970-tallets (ml)ere slo ut i en kollektiv dårlig samvittighet på de undertryktes vegne. Mange ønsket seg genuint bort (noen dro også) fra klassekompromisset Norge, og savnet av å få være med på en virkelig frigjøring av folk, en revolusjonær situasjon, var stort. For å sitere mangeårig AKPer Brigt Kristensen fra artikkelen "Demokratisk spydodd med materialbrest" i anledningen AKPs 30-årsjubileum fra Røde Fane nr 3, 2003:

"Å slutte seg til generallinja i ein verdsbevegelse gav ei kjensle av å vere del av noe stort, å delta i en global frigjøringsprosess."

(ml) lykkes aldri i å stake ut veien til revolusjon med rot i norske materielle forhold (et problem vår bevegelse enda har i dag). De unge studentkadrene "ønsket" seg derfor andre materielle forhold, en helt annen klode (her skal riktignok den norske (ml)-bevegelsen ha kredd for å ikke adoptere voldelige metoder for å skape denne revolusjonære situasjonen, slik som for eksempel RAF og Røde Brigader). Dette manifesterte seg først og fremst i en teori om sovjetisk invasjon. Ettersom AKP ikke hadde en strategi for å skape revolusjon i et borgerlig demokrati, skapte de et scenarie som sannsynliggjorde at Norge ikke kom til å være et borgerlig demokrati særlig lenge. Tvert imot ville det med invasjon være sannsynlig at de norske materielle forholda ville bli mye likere de materielle forholda under den kinesiske revolusjonen. Dette gjorde saken enklere: under slike forhold fantes allerede en ferdig, utprøvd og vellykket vei til revolusjon: marxismen-leninismen Mao-Tse-Tungs tenkning. Adopsjonen av Maos vei til revolusjonen sto til og med så sterkt i ml-rørsla at AKP trykket opp Maos geriljabøker i vanntett plastomslag til bruk ved folkekrigens ankomst. Hvilke konsekvenser hadde en slik import av maoismens ideologiske pakke? Kina hadde aldri gått gjennom noen kapitalistisk fase da Mao tok makten i 1949. Stemmerett, politiske partier og ytringsfrihet var på ingen måte tilstede i kinesisk tradisjon. Maos syn på demokrati og sosialisme falt naturligvis ikke ned fra himmelen, men ble skapt i tråd med samfunnet han ble fostret av. (ml)erne adopterte et demokratisyn (blant annet forkastinga av flerpartisystemet), som under norske materielle forhold ville bety tilbakeskritt for folkestyret. Blant de viktigste eksemplene er forkastinga av flerpartistaten og den klasseuavhengige ytringsfriheten. Dette førte til at (ml) fjernet seg ytterligere fra den norske arbeiderklassen.

2000: En sosialisme for vår framtid

Vi skal gjøre et hopp framover i tid. Kvinneopprøret i AKP har forkastet ettpartistaten og utviklet teorien om den flerstemmige sosialismen allerede i sammenheng med AKPs landsmøte i 1984, men Rød Ungdom har fortsatt uavklart maoistisk arv på flere sentrale demokratispørsmål. Debatten føres både som en videreføring av Kjersti Ericsson og kvinneopprørets avgjørende teoretiske nyvinninger (for eksempel debattheftet "Fram for et sosialistisk folkestyre" fra 1999), og i kamp mot (ml)-tradisjonen (eksempelvis "Post (m-l)"-debatten i Klassekampen tidlig i 1999). Diskusjonene kulminerer i resolusjonen "En sosialisme for vår framtid" på landsmøtet i år 2000. Det er her sosialistisk folkestyre endelig blir Rød Ungdoms vedtatte sosialismelinje. Det er viktig å se folkestyre-begrepet i denne norske (ml)-konteksten. Da forstår man hvorfor sosialismeresolusjonen vår ikke er å storme inn åpne dører, eller enkelt og greit en kosmetisk endring for å gi den revolusjonære sosialismen en extreme makeover. Sosialistisk folkestyre er ikke et forsøk på å face-lifte maoismen. Men hva er det da?

Videreføring av det borgerlige demokratiet

Man kan si mye rart om kapitalismen, men når alt kommer til alt så kan ingen nekte for at kapitalismen var et framskritt sett i forhold til den totalitære føydalismen som preget i middelalderen. Blant de viktigste framskrittene var innføringa av det borgerlige demokratiet (om enn bare i en liten del av den kapitalistiske verden) og de borgerlige frihetene (ytringsfrihet, trykkefrihet, trosfrihet og organisasjonsfrihet). Disse frihetene er det nødvendig for oss revolusjonære å videreføre og videreutvikle for alle deler av befolkninga. Dette vil bety at vi må tillate borgerskapet å organisere egne partier, så framt disse grupperingene ikke tar til våpen eller bryter loven på annet vis. Dette vil bety at vi må møte Torbjørn Røe Isaksen i skoledebatt og argumentere mot gjeninnføringa av kapitalismen. Og dette vil bety å gi folk muligheten til å velge vekk sosialismen (hvis de mot all formodning skulle savne å bli undertrykt). Men misforstå meg rett: Det er i mitt hode ingen demokratisk rettighet at et lite mindretall skal få eie andre menneskers arbeid. Det er heller ingen demokratisk rettighet å starte voldelig kontrarevolusjon på vegne av et mindretall. Det sosialistiske folkestyret skal da også være en rettsstat som beskytter flertallet, også mot voldelige kupp og utbytting, ellers blir det verken sosialisme eller folkestyre ut av det. Det er sentralt å understreke at vårt sosialistiske folkestyre, i motsetning til det borgerlige demokratiet, skal være et virkelig demokrati. Det nytter ikke å ha borgerlige friheter og rettigheter som ingen kan bruke. Sentralt i dette står mediepolitikken, som blir behørig tatt opp i "En sosialisme for vår framtid":

"Sosialismen må skape massemedier som styrker demokratiet. Dette kan ikke bety statlig kontroll over alt, det blir på ingen måte demokratisk. Mediene må forankres i folkelige organisasjoner, som fagbevegelse, miljøbevegelse og så videre. Redaksjonene må stå fritt til å utforme journalistikken, men den styrende kontrollen over bedriftenes utvikling må ligge hos organisasjoner bygd på folkets interesser. Det er også mulig å lage demokratiske regler for adgang til mediene. For eksempel kan det være sånn at man har krav på å få 5 minutter i beste sendetid på en TV-kanal hvis man samler inn for eksempel 2000 underskrifter for en sak. Dette skaper en sikkerhetsventil som gjør at sterke folkekrav ikke kan sensureres vekk av redaksjonene."

Kjønns- og arbeiderkvotering, strenge rotasjonsregler i forhold til maktposisjoner, folkelig budsjettering (allerede utprøvd i Porto Alegre i Brasil) og folkelig oppløsningsrett (allerede utprøvd i Chavez' Venezuela) er andre tiltak som vil bli sentrale i å skape et demokrati også andre steder enn på papiret.

Demokrati fra dag én – den despotiske sosialismen er en papirtiger

Rosa Luxemburg skriver i sin Lenin-kritiske tekst Den russiske revolusjonen fra 1918:

"[Men] det sosialistiske demokrati begynner ikke først i det lovede land, når underbygningen av sosialistisk økonomi er laget, som en ferdig julepresang til det flinke folket som i mellomtiden trofast har støttet de få sosialistiske diktatorer. Sosialistisk demokrati begynner samtidig med avskaffelsen av klasseherredømmet og oppbyggingen av sosialismen. Det begynner i samme øyeblikk det sosialistiske partiet har erobret makten."

Dette sitatet er etter min mening sentralt. Sosialistisk folkestyre skal bety folkestyre fra dag én, uten kompromisser. Ingen overgangsfase til det lovede land skal rettferdiggjøre noen kompromisser når det gjelder demokratiske friheter. Verken kontrarevolusjon eller utbytting er etter mitt syn demokratiske rettigheter. Det tradisjonelle synet i vår bevegelse har vært at sosialismen (som kapitalismen) kan bety mange forskjellige overbygninger – at en sosialistisk overbygning kan variere fra det hardeste diktatur til det flotteste demokrati – på samme måte som den kapitalistiske overbygningen har variert fra Hitlers Tyskland til Gerhardsens Norge. Denne analysen av sosialismen mener jeg er feil. Nedfelt i den sosialistiske basis mener jeg nemlig det ligger en forutsetning som umuliggjør at en annen overbygning enn folkestyre: at folk skal ha makt over produksjonsmidlene. Denne konklusjonen baserer seg på følgende resonnement: Eiendomsforholdene, som er en del av basis, vil under sosialismen være at folk har makt over produksjonsmidlene og styrer disse demokratisk. Folkestyret over produksjonsmidlene er hele essensen i sosialismen – selve det som gjør sosialismen til sosialisme. Uten folkets makt over produksjonsmidlene har vi altså ikke lenger med noen sosialisme å gjøre. Med denne forutsetningen i bånn blir resten av det ideologiske resonnementet enkelt: det er umulig å tenke seg en sosialisme uten at flertallet råder over produksjonsmidler. Skal disse styres i tråd med sosialismens viktigste forutsetning, proletariatets styring over produksjonsmidlene, må staten åpenbart være demokratisk. Med sosialisme-resolusjonens ord:

"Ordene sosialisme og demokrati kan ikke skilles fra hverandre. Sosialismen er arbeiderklassens samfunn, den sosialistiske økonomien er styrt av behovene til folk flest. Dette er ikke mulig å oppnå på andre måter enn gjennom folkestyre. Ingen elite i statsapparatet, uansett hvor marxistisk den måtte være, kan "regne ut" arbeiderklassens interesser, et diktatur på vegne av arbeiderklassen kan ikke utvikle et sosialistisk samfunn. Derfor kan ikke sosialismen beskrives bare i økonomiske vendinger. Det er i sammenhengen mellom økonomi og politikk – i den folkestyrte økonomien – at vi finner kjerna i den sosialistiske produksjonsmåten."

I klartekst betyr dette at sosialismen ikke kan være despoti – at den opphører å være sosialisme så fort den blir despotisk. Jeg mener med andre ord at den despotiske sosialismen er en selvmotsigelse; enten er det ikke despoti ellers er det ikke sosialistisk. Kort sagt er den despotiske sosialismen en papirtiger.

2005: Ready for take-off

Det er ingen som sitter på svarene på hvordan sosialismen vår skal være, selv om vi har lagt prinsippet om demokrati i bunn. Ekte folkestyre skapes av folk flest nedenfra. Det er en rekke spørsmål jeg ikke har hatt plass til å ta opp her, og jeg er slett ikke sikker på hvordan vi skal få landet vår sosialismevisjon på riktig klode. Det er bare en ting jeg vet, vi kommer ikke ned på jorda igjen via flygende griser.  

Målet er ikkje sosialisme, men kommunisme. Målet er eit samfunn der det ikkje er klassar og difor ikkje stat, der dei viktige motseiingane kvinne-mann, by-land, hand-ånd er oppheva. Dette høyrest veldig teoretisk ut, og det er veldig teoretisk for oss, og ein kan nok ikkje heilt sjå for seg alle dei praktiske konsekvensane av kommunismen før ein nærmar seg dette samfunnet. Men det er viktig å halda fast på kommunismen som visjon, fordi sjølv om me vil bort herfra og bort frå kapitalismen, så vil me også vidare enn det klassesamfunnet som sosialismen kjem til å vera.

Ingrid Baltzersen er nestleiar i AKP

Dette er ei innleiing frå Raud sumarleir i 2005

---

Sosialismen er eit samfunn på vegen til målet, eller første fase av kommunismen. Sosialismen er eit samfunn der ein sosialiserer, dvs. gjer til ein sak for samfunnet, produksjonsmidla, derav ordet sosialisme. Sosialismen er ein situasjon der folket har tatt makta gjennom ein revolusjon. Eg ser for meg at det vil vera ei revolusjonær rørsle der folk vil ulike stader, men med felles plattform á la Kafka: "Bort herfra, det er mitt mål." Difor vil det også vera politisk usemje under sosialismen, fordi folk vil ulike stader.

Utprøving av sosialistisk demokrati under kapitalismen

Sosialismen er ei opning for meir demokrati, fordi det er folk som bestemmer over arbeidsplassane og nabolaga sine, over liva sine. Folk veit ofte godt kva dei ville gjort for å få arbeidsplassane sine til å fungera betre eller kor det burde vera ein park i nabolaget. Ein får erfaring med dette gjennom å jobba saman med folk, og bu saman med folk og bry seg med kva dei tenkjer på. Ein god lærestad er kommunestyrer. Der kjem ein i kontakt med folk som ynskjer å få ein veg eller flytta ein veg, å beholda skulen sin, å beholda fritidstilbudet for ungdommar eller oppretta det. Ein får erfaring med måten den kapitalistiske staten organiserer dette. Ein får god oversikt over behova til folk i dette samfunnet, og kva ein hadde endra viss ein styrte sjølv. Men ein får ikkje erfaring med å styra sjølv. Slik erfaring er vanskeleg å få utan å ta makta i eigne hender. Ein har ein del erfaring på mindre område. Ein har forsøk på deltakande budsjettering til dømes, og har hatt erfaring med arbeidarstyrte handelssamvirke, folk som bur i kollektiv, folk som organiserer sine eigne bedrifter. Deltakande budsjettering trur eg er bra, det er ein måte å aktivisera folk, og læra dei å vera kreative og samarbeida om kva dei treng. Forutseiinga for at det skal fungera bra er at pengane skal komma på toppen av budsjettet, og ikkje bli tekne av andre postar. Men ein får ikkje bestemma over meir enn ein liten del av det totale budsjettet, ein får berre lov til å prøva seg litt, og eg veit ikkje om folk tar det seriøst då. Eksempelet med arbeidarstyrte handelssamvirke har eg frå Rosa Luxemburg sin kritikk av Bernstein si tru på at samvirka kan komma handelsprofitten til livs (sjå Rødt! nr 2, 2005). Kritikken mot dette er at for å gjera samvirka konkurransedyktige med dei kaptitalistiske butikkane, vil ein måtta bruka dei same metodene som dei kapitalistiske butikkane, det vil seie å utbytta arbeidarane. Så samvirket vil anten gå til grunne ved å gå konkurs, eller ved å bli kapitialistisk. Desse to eksempla viser at ein alltid stangar mot veggene til kapitalismen i slike forsøk, ein får prøvd ut litt, men det kapitalistiske systemet har ikkje mykje rom for at folk skal styra liva sine til sitt eige beste.

Kva er sosialistisk demokrati?

Demokratiet under sosialismen kjem til å bruka desse erfaringane, og erfaringane frå kampen for sosialismen, for å byggja eit demokrati der folk bestemmer i staden for pengane. I denne situasjonen er det fleire utfordringar. Eg kjem ikkje først og fremst til å komma med løysingar, meir å trekka opp problemstillingar.

Framleis prega av kapitalismen

Ei utfordring er at me er prega av det samfunnet me lever i, kapitalismen. Me er vande med å konkurrera, me er vande med å undertrykka kvinner, svarte, bønder og andre folk som står lågare på rangstigen enn oss sjølv. Korleis kan ein jobba for å oppheva dette? Eg trur det er viktig at me under arbeidet for ein sosialistisk revolusjon ikkje brukar desse undertrykkingsmekanismane for å vinna, for me kan berre vinna med å bekjempa desse mekanismane. Me har ein del erfaringar med kjønnskvotering, og med å bygga kvinner, med arbeiderkvotering og med å bygga arbeidarar.

Framleis prega av revolusjonen

Organisasjonene våre er middelet for å oppnå sosialisme, og kommunisme, ikkje eit mål i seg sjølv. Organisasjonane våre er også der me blir oppdregne til demokrati, og til korleis ein kan styra ein organisasjon, og ein vil sikkert ta med seg det når ein skal styra samfunnet. Det ein har sett i erfaringar frå omveltningar og frigjeringskrigar er at ein tar med seg organisasjonsapparatet frå revolusjonen eller frigjeringskrigen over i fredstid. Dette er av mange gode grunnar, det er fordi det er vanskeleg å sjå når det har blitt fredstid, det er fordi apparatet har fungert effektivt under krigen, det er fordi ein har fått stor respekt under revolusjonen eller krigen, og difor ser på seg sjølv som ein sjølvsagt leiar framover, og på folk som utfordrar makta som kontrarevolusjonære, anten dei er det eller ikkje. Ein har slike erfaringar frå Sovjet og Kina, men også frå nyare frigjeringskrigar, slik som den eritreiske (sjå Tore Sivertsen i Rødt! nummer 2, 2005). Noreg er i ein heilt annan situasjon enn dei landa eg nemner her. Men poenget med å nemna det er at eg vil tru ein revolusjon skjer i ein spent situasjon, uansett kor fredelig det er. Og då vil organisasjonsapparatet i organisasjonane som deltek i denne oppstanden eller omveltinga vera tilpassa den situasjonen i ein periode for å vera effektivt. Ein vil ha klarare kommandolinjer, stola på beskjedane ein får utan å diskutera dei så mykje. Men korleis kan ein passa på at det ikkje blir overført til det sosialistiske demokratiet? Er det mogleg, eller vil det uungåeleg enda i despoti? Det er sjølvsagt stor forskjell på kor spent situasjonen er, men sjølv alle som er i streik eller valkamp veit at for å vinna må ein jobba samla i den perioden streika eller valkampen er, og så tar ein opp større motseiingar etterpå når ein har tid, og det ikkje skadar kampen. Men viss kampen varer i fleire år, må ein finna rom for diskusjon også under kampen. Det er viktig at ein held fast på demokratiet og dei mange meiningane uansett kor spent situasjonen er, slik at det ikkje er noko ein kan ta frå oss. Men det kan ikkje berre vera eit mantra, ein må finna praktiske løysingar for korleis ein får det til.

Borgarskapen under sosialismen

Ein vil antageleg komma til sosialismen gjennom ein revolusjon, men forholda på det tidspunktet vil ha mykje å sei for korleis ting utvikler seg. Eg ser for meg at ein revolusjon skjer i ein krisesituasjon, der folk er sinte og vil ha endring, og at dei revolusjonære sosialistane og kommunistane får oppslutning om politikken sin, eller i alle fall for endring. I dei fleste tilfella der folk har organisert seg for endring og for å kvitta seg med kapitalismen, har borgarskapen og særleg den internasjonale imperialismen slått tilbake. Borgarskapen har ingen objektive interesser i sosialisme, fordi dei vil mista privilegia sine. Sidan sosialismen er eit klassesamfunn, der arbeidarklassa og andre allierte klasser har teke makta, vil det framleis vera klassekamp. Det vil framleis vera ein borgarskap som ynskjer å reversera revolusjonen. Korleis forheld ein seg til dette når ein lagar demokratiet under sosialismen? Denne situasjonen betyr at ein må undertrykka borgarskapen som klasse for at dei ikkje skal få makta igjen. Men betyr det å undertrykka enkeltpersonar og fråta dei demokratiske rettar? Nei, det gjer det ikkje. Men det betyr at dei ikkje skal kunna bruka dei økonomiske fortrinna dei har hatt under kapitalismen for å tvinga på folk kapitalisme. Det betyr at dei ikkje slik som no kan bruka makta til pengane for å få gjennom vilja si. At det ikkje skal gå an å eiga andre si arbeidskraft, eller å tena pengar på å eiga hus som ein leiger ut eller tv/avis/radiostasjonar. Men korleis kontrollerer ein dette i praksis? Eg tenkjer meg at det blir gjort på den måten at alle, også borgarskapen, har stemmerett og medbestemmingsrett i saker som angår dei, men at ein ikkje lar folk bruka pengar for å driva kampanjar, eiga aviser osv. Men her er det mange fallgruver. Til dømes: viss ikkje private selskap skal eiga aviser, kven skal det då? Organisasjonar eller fagrørsler? Det vil gje dei eit stort fortrinn for å få ut sine synspunkt. Staten? Det vil gjera at pressa ikkje er fri. Redaksjonen, eller alle som jobbar i avisa? Viss det berre er redaksjonen, vil det gje dei større makt enn alle dei andre som jobbar i avisa. Og uansett om det er alle som jobbar i avisa, vil det gje dei eit stort fortrinn på noko som fleire er ein del av, altså dei som les avisa, dei som blir intervjua, dei som ynskjer å bli intervjua osv. Når det gjeld aviser, er det jo ikkje berre styring av profitt det handlar om, men også styring av kven som får lov til å dominera meiningproduksjonen. Og viss me seier at marknaden ikkje skal bestemma det, må me ha andre mekanismar som kan styra det, som er politisk bestemt.

Vegen til kommunismen

Som eg sa i starten meiner eg det er viktig under sosialismen at ein har eit anna mål enn berre sosialismen, nemlig kommunismen. Målet er å oppheva dei viktige motseiingane som er nødvendige i kapitalismen, og som også vil finnast i andre klassesamfunn. Sidan dette er ein langvarig prosess er det vanskeleg å dela dette opp i tidsbolkar, og sei: dette er revolusjonen, dette er sosialismen, dette er kommunismen. Ein kan til dømes også kalla sosialismen for den første fasen av kommunismen. Poenget er at målet er å oppheva undertrykking, utbytting og maktforhold på grunn av klasse, kjønn, nasjonalitet, hudfarge, legning. Me ynskjer dette fordi me er ein del av dei undertrykte, fordi me er kvinner, arbeidarar, homoar, svarte, og vil ha bort undertrykkinga av oss sjølv. Men det er også fordi at så lenge det finst slike motseiingar vil ein også ha ein kime som kan føra til ein reaksjon tilbake til kapitalismen. Problemstillinga i denne artikkelen var korleis får ein sosialistisk folkestyre. Eg meiner det er mogleg å få eit godt demokrati under sosialismen. Det som er viktig er at endringa startar no, med våre eigne organisasjonar og vårt eige organisasjonsdemokrati, og at målet under sosialismen er kommunismen, eit samfunn utan klassemotseiingar. Det er viktig å halda på demokratiske rettar, meiningsbrytning og offentleg debatt er nødvendig. Ei revolusjonær rørsle må knytta seg så sterkt til dette at ingen, ikkje ein gong ein revolusjonshelt kan undertrykka dei. Samtidig er det viktig at det er riktig og nødvendig å gjera opprør mot undertrykking, elles blir undertrykkinga berre verre. Ein får ikkje til eit levedyktig demokrati under sosialismen utan desse elementa.  

Planøkonomi, statlig styring, arbeiderråd, proletarisk diktatur … Ordet sosialisme, slik ordet brukes i norsk dagligtale, kan ha mange forskjellige innhold. Kan vi snakke om sosialistiske samfunn der arbeiderklassen ikke har makten, med andre ord der det ikke eksisterer proletarisk makt, eller der andre klasser (føydale, ikke-kapitalistiske, oligarkier?) kontrollerer produksjonsmidlene? Kan stater være sosialistiske uten å være erklært marxistiske? Disse spørsmålene skal vi se på gjennom noen eksempler fra Egypt, Irak og dagens Venezuela, alle stater som aldri var erklært marxistiske, alle stater som selv hevder eller har hevdet å være sosialistiske.

Lars Akerhaug er internasjonal ansvarlig i RV og styremedlem i Komiteen for fritt Irak

---

I dag er det lett å kritisere metoden som ble brukt i Den store polemikken*, der land ble delt opp i sosialistiske eller revisjonistiske mest etter hvilken side de sto på i konflikten mellom Sovjet og Kina. Men vil man advare mot en politisk forenkling som erstatning for analyse, bør man og advare mot en forståelse av sosialismen som begrenser seg til en analyse av de økonomiske forholdene i samfunnet. Det finnes en fare for en økonomisk diskurs der det politiske klasseperspektivet forsvinner. Sosialisme, i den revolusjonære tradisjonen, er ikke først og fremst krav om politiske reformer og bedrede levekår, selv om dette også er viktig. Sosialisme er først og fremst et spørsmål om politisk makt, og hvem som har den politiske makten, undertrykkerne eller de undertrykte. Denne artikkelen skal ikke dreie seg om hvordan vi ser på Sovjet eller Kina, og heller ikke om forsøkene på å utdefinere disse samfunnene som sosialisme, å snakke om "en sosialisme verden aldri før har sett". Både i forhold til den "gamle" diskusjonen om "når Sovjet eller Kina skiftet farge" og den "nye" er hovedproblemet at man lett setter metoden foran empirien, man opphøyer enkelteksempler som Kina og Sovjet (riktignok verdenshistorisk viktige) til allmenngyldige. Stadig gjentakende avstandstaking som et formular for en demokratisk visjon kan bli like dogmatisk som omfavningen av klassiske retninger. Jeg tror vi har mye å vinne ved å utvide diskusjonen til land og erfaringer utenfor ortodoksien. Denne artikkelen er et bidrag til dette. Jeg skal bruke noen eksempler fra Midtøsten og forsøke å sammenlikne dem med den pågående bolivarianske prosessen i Venezuela. Målet må være å stille de riktige spørsmålene – hvilke motsigelser og hindringer står revolusjonære ovenfor i vår tid?

Arabisk sosialisme: instrument for den nye klassen

Dagens egyptiske nasserister ser tilbake på perioden fra maktovertakelsen i 1952 og fram til Nassers død som en sosialistisk epoke i landets historie. Nasser ble det fremste symbolet for den arabiske sosialismen. Sonbol har i The New Mamluks (1) beskrevet egyptisk historie gjennom å bruke klasseanalyse. Hun viser at Egypts overklasse, med unntak av den liberale perioden mellom slutten av 1800-tallet og fram til 1952, har tjent seg rike ved å kontrollere handelen, særlig import, eksport og produksjon av importsubstitutter**. Samtidig viser hun hvordan den nye klassen av "frie offiserer" under Nasser først eliminerte de gamle, liberale klassene i en konfrontasjon mellom offentlig og privat sektor. Deretter passiviserte de middelklassen gjennom et system basert på lojalitet og privilegier. Her er det sentralt at den offentlige sektoren som umiddelbart framsto som "sosialistisk", i realiteten tjente et nytt sjikt med herskere, som tok kontrollen nettopp over utenrikshandelen og vareproduksjonen. (2) Det som følger av denne beskrivelsen, er at den sosialismen som eksisterte i Egypt, ikke svarer til den leninistiske teorien om staten under sosialismen:

"Berre proletariatet – i kraft av den økonomiske rolla det spelar i storproduksjonen – er i stand til å vera leiar for alle arbeidande og utbytta menneske som borgarskapet utbytar, undertrykkjer og knuser, ofte meir og ikkje mindre enn dei gjer med proletarane, men som er ute av stand til å føra ein sjølvstendig kamp for å gjera seg frie." (3)

I Nassers Egypt hadde arbeiderklassen plikter, ikke rettigheter. De første som ble rammet etter revolusjonen, var kommunistene som blant annet forsøkte å fremme sosiale krav gjennom en streik i Alexandria samme året. Uttallige ble politisk fengslet og torturert av et regime som ønsket politisk lydighet, ikke deltakelse.

Baathisme: falsk sosialisme

Etter at det irakiske baathpartiet fullførte overgangen til makten i 1967, gjennomførte de en rekke sosiale reformer. Blant annet ga de bøndene sterkere rettigheter til egen jord, de svekket de store landeiernes stilling og sluttet å kompensere ekspropriert jord. De innførte også helse- og utdanningsprogram og ga bøndene adgang til å selge varer til markedspris. Viktigst var likevel nye subsidieringsordninger på blant annet brød og gjødsel, lavere avgifter for administrative tjenester, økte lønninger for statsansatte og bedre sosial sikkerhet. (4) Men brødpriser kan ikke i seg selv avgjøre hva slags regime vi har med å gjøre. Selv i den tidlige fasen av regimet lå den politiske kontrollen over staten hos et sjikt med militæroffiserer, svært mange fra området Tikrit. (5) Med andre ord kan vi, som i Egypt, allerede se konturene av et regime som bruker sosiale goder som et virkemiddel for å hindre misnøye. Det interessante er at når vi ser på Irak, kan vi observere to omvendte kurver. I 1958 tok militæroffiseren Abdel-Karim-Qassem tok over makten i et populært kupp. Da sto kommunistene og den unge arbeiderbevegelsen sterkt, underprivilegerte sjikt og folkegrupper øynet håp for en ny framtid uten den gamle elitens favntak. Men når baathpartiet tok over, var det den gamle eliten som kom tilbake i ny kappe. De knuste håpet om en stat som ikke diskriminerte sjiamuslimer og kurdere. Men samtidig gjennomførte de langt flere sosiale reformer enn noe tidligere regime i Irak. Det er et paradoks at de viktigste sosiale reformene i Egypt og Irak først ble gjennomført etter at makten hadde blitt samlet på svært få hender. Men disse sosiale reformene styrket også den nye overklassen i forhold til de gamle klassene som hadde makten i de halvkoloniale epokene. Dermed er det ikke nødvendigvis ulogisk at de dristigste reformene først ble gjennomført da de nye, autoritære regimene var stabilisert. Baathpartiets egen sosialistiske teori var basert på en "ide om sosialisme" som et "evig fenomen", knyttet til arabernes natur, "den arabiske nasjonens personlighet skiller seg ut ved et sterkt ønske om … likhet". Baathpartiets grunnlag fra 1950-tallet var at "kampen (den nasjonale) på det nåværende tidspunktet måtte være grunnlagt blant arabere generelt og disse vil ikke kunne delta hvis de blir utbyttet". "Sosialisme er en nødvendighet fra dypet av arabiske nasjonalisme, det er det ideelle systemet som vil gjøre araberne i stand til å realisere sitt potensiale og utvikle sine geni til fulle." (6) Det er verdt å legge merke til at partiet sjelden eller aldri benytter seg av klassebegreper eller en forståelse av underklasse eller overklasse. Sosial nød og deprivasjon blir anerkjent som et problem, men baathpartiets referanseramme er til syvende og sist nasjonal.

Fra røde til grønne

Sosialisme var et honnørord for myndighetene, men folk flest lot seg ikke lure av myndighetenes retorikk. Det var lett å kjenne igjen folkets nye herskere som det de var, en elite som beholdt godene for seg selv. Sosialismens diskreditt blant folk flest, sammen med undertrykkelsen av kommunistpartiet, var en av grunnene til islamismens oppsving som ideologi i Egypt på slutten av 1960-tallet og fram til i dag. Et godt eksempel på hvordan deler av venstresiden ble islamsk, er det egyptiske arbeiderpartiet (opprinnelig det Egyptiske sosialistiske arbeiderparti). Arbeiderpartiet ble opprettet av president Sadat i 1978 som en lojal opposisjon i hans nyetablerte flerpartisystem. Fram til 1984 sto det på en sosialistisk plattform, der prinsippene var statlig styring, økonomisk utvikling der den offentlige sektoren skulle spille en ledende rolle og framheving av arabisk enhet. Det er sterkt antiisraelsk. I 1984-87 gikk partiet gjennom en drastisk transformasjon basert på islamsk ideologi. Denne endringen falt sammen med en valgallianse med det muslimske brorskapet, den største egyptiske islamistorganisasjonen, i 1987. Partiet opprettholdt sine antiisraelske standpunkt og vektlegger islamsk enhet mer enn bare arabisk. Det gikk inn for å endre konstitusjonen slik at den i større grad vektlegger Egypts islamske identitet. I spissen sto ledere som tidligere var sekulære*** sosialister, men som konverterte til en islamsk ideologi. Med andre ord, "de røde ble grønne". (7) Eksemplet viser en prosess der man i stater der ordet sosialisme blir misbrukt, ser helt andre bevegelser som slåss for folkelig makt og sosiale krav.

Venezuela – en ny type revolusjon?

Ovenfor mener jeg å ha gitt noen argumenter for hvorfor en framstilling av baath-epokene og den arabiske sosialismen i Egypt vanskelig kan ses på som en form for sosialistisk styre. Umiddelbart kan Venezuela framstå som et lignende eksempel. En stat der militæroffiseren Chavez forsøkte å komme til makten i 1992 gjennom et kupp. Senere veltet han den gamle borgerlig-sosialdemokratiske koalisjonen gjennom valg. Selv om Chavez er demokratisk valgt, sist i en folkeavstemning om hans presidentembete, er støtten i militæret en av hans viktige maktpilarer. Den "bolivarianske staten" som Venezuela blir kalt, henter ikke først og fremst legitimitet fra den tradisjonelle venstresiden – og heller ikke klasseorganisasjoner som fagforeninger etc. Men det er imidlertid også noen vesentlige forskjeller. Der de ovennevnte arabiske statene absorberte makt rundt en ny elite, og først gjennomførte sosiale reformer etter at de hadde konsolidert seg selv, ser det ut til at Chavez ser politiske reformer og deltakelse som en garanti og ikke en trussel mot hans posisjon og den "bolivarianske prosessen". Derfor snakker Chavez også om å "politisere den bolivarianske prosessen og om å "fordype den bolivarianske revolusjonen". Sosial revolusjonen fortsatt i en begynnende fase. Det er i hovedsak de politiske posisjonene som er befestet, ikke de økonomiske. Med andre ord: "den gamle klassen", eller oligarkiet som tidligere styrte landet, lever i beste velgående, men uten den samme politiske makten de hadde tidligere. Økonomisk er de i midlertidig fortsatt sterke, og kontrollerer for eksempel alle de private tv-stasjonene. Skrittet revolusjonen nå er i ferd med å gjennomføre, er en overgang fra det tradisjonelle byråkratiet som fortsatt eksisterer og står mellom Chavez og folket, til en modell med deltakende demokrati. Viseutenriksminister William Izarra har blant annet hevdet at "den reformistiske staten fortsatt er tilstedeværende – til tross for den bolivarianske konstitusjonen fra 1999. I løp av denne nye epoken er det fortsatt den reformistiske staten som styrer det nasjonale kollektivet. Denne motsetningen fører til den nåværende overgangsfasen. Revolusjonen må transformere seg til en struktur med representativt demokrati, hvis den vil gå videre. Den må erstatte byråkratiske politiske strukturer (som lokaladministrasjonene) som styrer over folket." (8) Det er viktig ikke å overdrive resultatene i Venezuela. Chavez' revolusjon var først og fremst en antiimperialistisk revolusjon – for nasjonal uavhengighet. På den måten kan også en sammenlikning med regimet i Irak mellom 1958 og 1963 fungere. Videre var det for Qassem, slik det også ser ut til å være for Chavez, stadig mer nødvendig å alliere seg med de revolusjonære og de progressive massene, mot reaksjonen. Den viktigste forskjellen er at mens Qassem og den irakiske revolusjonen ser ut til å ha blitt styrt mer av omstendighetene, har Chavez et langt mer bevisst politisk program. Den venezuelanske presidenten har også en langt klarere politisk plattform, og går i retning en mer politisk og sosialistisk retorikk. Alle disse elementene tyder på at hvis venstresiden og de folkelige bevegelsene styrker seg, kan det være mulig både å slå tilbake den interne og eksterne (USA og allierte) reaksjonen og bevege republikken i retning sosialisme. I så fall vil den bolivarianske revolusjonen både utfordre den tradisjonelle ortodoksien, som preker at en revolusjon ikke er mulig uten et "kaderparti", men også bekrefte påstanden om at sosiale reformer uten sosial deltakelse og mobilitet ikke kan bringe fram reelle endringer i den økonomiske basisen.

Politikken må styre økonomien

Eksemplene ovenfor er ikke ment som selvstendige drøftinger av verken egyptisk, irakisk eller venezuelansk historie. Til det er avsnittene for korte og metodikken for ufullstendig. Meningen er snarere å peke på tre stater der det finnes historiske trekk det er mulig å sammenlikne, hvor det samtidig eksisterer viktige forskjeller. Det er også tre stater jeg mener revolusjonære kan studere for å finne nye innfallsvinkler til diskusjonen om hva er sosialisme? Politisk-økonomiske endringer skjer ikke av seg selv, de vokser ikke naturlig fram. Tvert i mot er de resultater av en villet politikk. Når Kina har gått i retning av kapitalisme, er det i stor grad resultatet av en politisk prosess fra 1978. Når Venezuela går i retning av et sosialistisk styre, er det også resultatet av politiske valg. Marxister snakker om "basis og overbygning", om forholdet mellom økonomien i samfunnet og de "overliggende strukturene" som institusjoner og kultur. Vi sier at "basis" legger grunnlaget for "overbygningen". Men selv om økonomien er grunnleggende i samfunnet, er det nødvendig først å endre overbygningen for å kunne forandre basis. Hvis man satser på å endre de økonomiske grunnstrukturene uten først å snu opp ned på rettsinstitusjonene, parlamentene og hele det borgerlige maktapparatet, kommer man ikke langt. Lenin var hele tiden motstander av teorier som satte de rene økonomiske spørsmålene framfor den politiske kampen, de som "kjemper for å redusere den politiske agitasjonen og den politiske kampen eller for å redusere den til smålige aktiviteter, uten en forståelse av at om ikke sosialdemokratene tar ledelsen over den allmenne bevegelsen i sine egne hender vil de aldri kunne slå autokratiet". (9) Fra dette kan vi trekke to erfaringer: For det første at sosialisme ikke avhenger av politiske linjer eller ord alene. Elitestyret i Irak og den nye overklassen i Egypts tilraning av politisk og økonomisk monopol forblir et kapitalistisk styre i en autoritær eller despotisk form, uavhengig av den sosialistiske retorikken. Venezuela er derimot et eksempel på et samfunn som kan være på vei mot sosialisme, men uten ledelse fra en tradisjonell venstreside. I Egypt derimot, har de senere tiårenes "sosialister", altså bevegelser som stiller arbeiderklassen og de undertryktes sosiale og politiske krav, like ofte vært grønne som røde. For det andre er ikke alle flammer røde. Sosialismen i det 21. århundre trenger ikke oppstå i de formene og innenfor de rammene arbeiderbevegelsen i Vesten, Sovjetunionen og Kina har eksistert under i det 20. århundre. Kommunistiske bevegelser eksisterer og vil fortsette å være sterke og viktige i noen deler av verden, mens andre steder vil nye typer bevegelser representere den egentlige sosialistiske diskursen. Det vesentlige for revolusjonære vil være å stille spørsmålet om hvem som har makten og hva de nye bevegelsene representerer for å svare på spørsmålet om hvor vi går videre.

---

Ordforklaringer:

* Den store polemikken var Kinas kommunistpartis teoretiske utgangspunkt for bruddet med Sovjetunionen og "revisjonismen". [Tilbake] ** Et produkt som etterlikner en allerede eksisterende vestlig vare som nektes markedstilgang. [Tilbake] *** Ikke-religiøse. [Tilbake]

Noter:

1. Amira El-Azhary Sonbol: The New Mamluks Egyptian Society and Modern Feudalism, Syriacuse University Press, 2000. [Tilbake] 2. Ibid, side 112-150. [Tilbake] 3. Vladimir Lenin: Staten og revolusjonen, bind 8 i serien Lenin: Utvalgte verker i 12 bind, Oktober forlag 1977 (1918), www.akp.no, internettutgave, 2000. [Tilbake] 4. Hanna Batatu: The Old Social Classes and the Revolutionary Movement of Iraq, Saqi Books, 1978, side 1095. [Tilbake] 5. Ibid, side 1085-86. [Tilbake] 6. Ibid, side 738. [Tilbake] 7. May Kassem: In the Guise of Democracy, Governance in Contemporary Egypt, Garnet Publishing Limited, 1999, side 187-188. [Tilbake] 8. Gernot Bodner: Venezuela – heading towards revolution? Observations on Chávez, the state and the left from within the Bolivarian process, 25. mai 2005, Campo Antiimperialista, www.antiimperialista.com. [Tilbake] 9. Lenin: Collected Works, Foreign Languages Publishing House, 1961, Moscow, Volume 5, side 313-320, via Marxists Internet Archive, www.marxists.org. [Tilbake]  

Både AKP og RV sier i sine prinsipprogrammer at de ønsker å skape et sosialistisk samfunn. Derfor er det interessant å se hvordan de definerer denne sosialismen.

Pål Steigan var leder av AKP(m-l) 1975-1984 og er i dag med i AKPs internasjonale utvalg

---

Fra RVs program:

«Det grunnleggende i sosialismen er arbeiderklassens kontroll med produksjonsmidlene, en kontroll RV mener må brukes til å skape et mangfold av samfunn der produksjonen blir styrt ut fra menneskenes grunnleggende behov og innenfor en virkelig bærekraftig forvaltning av naturressursene. En verden der alle kan leve et allsidig liv med like muligheter til å utvikle seg. Målet er at et sosialistisk samfunn skal utvikle seg til et klasseløst samfunn hvor menneskelig virksomhet, arbeid, fritid, lek og kjærlighet styres utfra frihet, likeverd og glede.

—

Det sentrale i sosialismen er derimot at arbeiderklassen og flertallet av folket tar kontroll over samfunnsutviklingen ved å organisere egne demokratiske maktorganer og ta over mest mulig av den økonomiske styringen. Sosialisme betyr å ta makta fra den overklassen av direktører, byråkrater og finansfyrster som i dag styrer verden. Den økonomiske politikken må vedtas åpent og av folkevalgte organer, fremfor i de lukkede styrerom. Samfunnet skal ikke lenger styres ut fra profitten til de få, men ut fra behovene til de mange. Sosialisme betyr at flertallet skal ta over styringen i sitt lokalsamfunn og på verdensplan.»

Legg merke til at RV i ett og samme dokument både sier at «Det grunnleggende i sosialismen er arbeiderklassens kontroll med produksjonsmidlene …» og at «Det sentrale i sosialismen er derimot at arbeiderklassen og flertallet av folket tar kontroll over samfunnsutviklingen ved å organisere egne demokratiske maktorganer og ta over mest mulig av den økonomiske styringen.»

RV har altså ikke helt klart å bli enig med seg sjøl om det er arbeiderklassen eller arbeiderklassen og flertallet av folket som skal ta makta over produksjonsmidlene.

Økonomien skal styres ut fra flertallets behov, ikke mindretallets profitt, og dette skal gjøres gjennom mest mulig demokratiske maktorganer.

Fra AKPs program:

«Sosialismen er et overgangssamfunn mellom kapitalisme og kommunisme. Arbeiderklassen tar makta i staten, og hoveddrivkrafta i produksjonen vil være bevisst planlegging for å tilfredsstille menneskas behov, og ikke som før kapitalakkumulasjon og profittstrev.

Dette er imidlertid ikke nok. Arbeiderklassen kan ikke frigjøre seg sjøl uten å frigjøre heile menneskeheta fra utbytting og undertrykking. En slik seier vinner klassen først når den har opphevd seg sjøl som klasse, slik at alle klasser er blitt borte og det kommunistiske, klasseløse samfunnet er nådd.

Det politiske systemet under sosialismen må preges av denne målsettinga.»

(Kjære AKP, det heter mål, ikke målsetting!)

AKP har to kriterier på et minstemål for sosialismen, nemlig at arbeiderklassen overtar makta i staten og at hoveddrivkrafta i produksjonen er bevisst planlegging for å tilfredsstille menneskenes behov. Men AKP sier at dette ikke er nok, at arbeiderklassen skal frigjøre seg gjennom å oppheve seg sjøl som klasse, og dermed bidra til frigjøring av de andre (undertrykte) klassene.

Både RV og AKP bruker en del plass og energi på å markere at den sosialismen de ønsker, skiller seg grunnleggende fra sosialismen slik som utviklet seg i Øst-Europa og Kina.

Begge partiene sier at de ønsker at sosialismen skal utvikle seg videre til et klasseløst samfunn, eller det man også kaller kommunisme.

Hva er minstekravet til sosialisme?

Det er underlig at definisjonen av sosialismen ikke er klarere når den kommer fra partier som sier at sosialismen er deres mål. En viktig årsak er naturligvis at de ønsker å skille seg fra de negative erfaringene som er gjort i sosialismens navn. Men problemet er at det går ut over klarheten i budskapet. Det blir ikke lett for folk å skjønne hva det er man inviteres til å bli med på. Sosialismen blir stående som noe fjernt, uoppnåelig og uvirkelig.

Dermed blir det også lite forpliktende. Man maler et bilde av et diffust framtidssamfunn uten egentlig å klargjøre hvordan det henger sammen med dagen i dag. Det gjør at sosialismen ikke blir et veivalg som kan treffes i dag, men noe som skyves inn i en fjern og diffus framtid.

Jeg ønsker meg større klarhet og stringens i tankegangen. I naturvitenskapene drømmer man om å finne fram til «teorien om alt», det vil si å finne en teori som forbinder de grunnleggende lovene i naturen i en samlende forklaring. Selv om samfunnsvitenskapene ikke kan kopiere naturvitenskapene, så er det mulig å la seg inspirere. En definisjon blir ikke bedre av å pakkes inn i forbehold og selvmotsigelser. Skjønnheten blir større jo enklere og klarere man greier å utforme definisjonen.

Jeg foreslår at sosialismen defineres økonomisk som et samfunn der «produksjonsmidlene er eid av samfunnet og blir utnyttet på en planmessig måte, der profitten ikke lenger er drivkrafta i samfunnsøkonomien, og der det samfunnsmessige overskuddet kommer folket til gode».

«Komme til gode» er litt diffust, men det kan ikke erstattes av for eksempel «tilfaller», fordi det prøver å reflektere folkets behov på mange måter, ikke bare umiddelbart og materielt, men også langsiktig, sosialt, kulturelt og på andre måter. Det samfunnsmessige overskuddet må disponeres slik at det også tar hensyn til framtidige generasjoner.

Hva betyr det at «produksjonsmidlene er eid av samfunnet»? Betyr det at alle produksjonsmidler skal eies av staten? Betyr det at også annen form for samfunnsmessig eiendom (kommunal, kooperativ, kollektiv) også skal regnes med? Betyr det at all privat eiendom til produksjonsmidler skal opphøre umiddelbart? At profitten ikke lenger er drivkrafta, betyr ikke nødvendigvis at all profitt er avskaffet, men at den ikke er den sentrale målestokken for økonomien.

Litt om Marx

Den som til dags dato har drøftet disse spørsmåla best, slik jeg ser det, er Karl Marx i Kritikken av Gotha-programmet, for han rydder opp i begrepsbruken og avdekker motsetningene, særlig i det tidlige sosialistiske samfunnet på en forbilledlig måte.

En ting han klargjorde veldig tydelig, er at man må skille mellom et langt utvikla kommunistisk samfunn og slik et sosialistisk eller (kommunistisk) samfunn ser ut «slik det kommer ut fra det kapitalistiske samfunnet, og dermed på alle måter, økonomisk, moralsk og intellektuelt, er merket med fødselsmerkene fra det samfunnet det fødes ut av».

Mer enn hundre års erfaring har vist at ethvert forsøk på å sosialisere alle produktivkrefter fra det øyeblikket et sosialistisk samfunn oppstår, er dømt til å mislykkes, ja det kan ende i total katastrofe. Det kan føre til hungersnød, terror og alvorlige overgrep.

I prinsippet hadde Marx forstått dette allerede på 1840-tallet, både i 1846 da han skrev Den tyske ideologien og i 1847 da han skrev sitt epokegjørende svar på Proudhons Elendighetens filosofi under tittelen Filosofiens elendighet. Her skriver han mange steder om at det ikke er mulig å postulere et samfunn ut fra ønskedrømmer, man må alltid bygge på de materielle og sosiale forutsetningene.

I Filosofiens elendighet skriver han for eksempel: «Hvis man innbiller seg at det bare er nødvendig med forordninger for å komme ut av konkurransen, så vil man aldri bli fri for den. Og hvis man driver tingene så vidt som til å foreslå at man avskaffer konkurransen, mens man opprettholder lønna, så foreslår man å forordne det rene nonsens.»

I Den tyske ideologien skriver han dersom de nødvendige materielle forhold, dvs de nødvendige produktivkreftene og en tilstrekkelig stor revolusjonær masse som gjør opprør mot hele kapitalismen, ikke er til stede, «så er det ganske likegyldig for den praktiske utviklinga om ideen om denne omveltningen er blitt proklamert hundrevis av ganger – slik kommunismens historie viser». Etter ytterligere 160 års erfaring der slike feil er gjort gang på gang, kan vi bare si Amen!

Etter Marx’ mening kan man ikke lykkes med en høyere grad av samfunnsmessig eiendom enn det de materielle og sosiale vilkåra gir grunnlag for. Sagt på en enklere måte: hvis du går inn for å gjennomføre statlig eierskap på en sektor der det samfunnsmessige eierskapet ikke kan gi bedre produktivitet og leveranse enn småprodusentene gjør på forhånd, så får du et kjempeproblem. Du gjør småprodusentene til fiender og klarer ikke å levere de varene folk trenger i dagliglivet. En ekstrem variant av dette var kollektiviseringa i Ukraina på 1930-tallet, som bidro sterkt til hungersnød, og Det store spranget i Kina, som bidro til den største hungerkatastrofen i det 20. århundre.

Når vi snakker om sosialismen slik den oppstår rett ut av kapitalismens livmor, så å si, så snakker vi i praksis om at samfunnet skaffer seg kontroll over alle de viktigste produktivkreftene, over kommandohøydene i økonomien, og at det fortsatt vil være privat eiendom i småproduksjon og tjenesteyting. I et land som Norge vil sosialisering av monopolbedriftene, bank- og finansinstitusjonene, energisektoren og tele- og datakommunikasjon bety at 95 % av økonomien vil være kontrollert eller eid av samfunnet. Simpelthen fordi Norge er et høyt utvikla monopolkapitalistisk land.

På den økonomiske sida vil sosialismen i Norge være etablert når dette er gjort, forutsatt at merproduktet av denne produksjonen ikke tilegnes som profitt av en byråkratkaste, men utnyttes planmessig til gode for folket.

Sosialismens begrensninger

Det Marx viste i Kritikk av Gothaprogrammet, er at så lenge man opprettholder lønn og vareøkonomi, vil vi ha et samfunn med borgerlig rett, et samfunn der folk yter etter evne og får etter ytelse. Det betyr at den sosialistiske likheten vil være full av ulikheter. Folk vil motta lønn, og lønna vil være avhengig av ytelse.

Fordi det fra starten verken vil være mulig eller forsvarlig å gå inn for å avskaffe varemarkedet, vil det også være en konstant kilde til ulikhet.

Arbeidsdelinga i samfunnet, som er et produkt av generasjoner på generasjoner med utvikling, vil ikke snus opp-ned over natta. Folk vil i stor grad gå til de samme jobbene som før, og sjøl om bedriften er sosialisert, vil det være stor forskjell på det å være leder i administrasjonen og det å være produksjonsarbeider i verkstedet.

Alle disse tre «defektene» ved det nyfødte sosialistiske samfunnet har vist seg å være høyst reelle, og de har vist seg i alle sosialistiske samfunn å være sterke gravitasjonskrefter i retning av å utvikle nye klasseskiller.

Ulik lønn kombinert med et fritt lokalt varemarked viste seg i Kina å være en veldig sterk drivkraft i retning av nye kapitalistiske produksjonsforhold. De med de største inntektene kunne akkumulere og bruke overskuddet til å ansette arbeidskraft. Jeg diskuterte dette med kinesiske ledere tidlig på åttitallet. Jeg påstod at reformene ville føre til utvikling av et nytt borgerskap. De påstod det motsatte. Men i dag kan alle se at det raskt vokste fram en ny utbytterklasse.

Men dette er jo nettopp blant de fødselsmerkene fra kapitalismen som Marx snakker om. Disse fødselsmerkene er mer enn som så, de er potente krefter som kan undergrave selve fundamentet for sosialismen. På tross av det, er de ikke til å unngå.

I tillegg til dette, som jeg var inne på i første avsnitt, så vil sosialismen, også i Norge, fra starten av være et klassesamfunn. Riktig nok bør det være mulig å sosialisere 95 % av økonomien. Men i de resterende 5 % vil det både være kapitalistisk utbytting og andre ikke-sosialistiske produksjonsforhold. Dette er ikke til å unngå. Det ville være galskap å forsøke å hindre det.

(Sterkt ord, galskap, men helt dekkende. Å sosialisere alle produksjonsmidlene fra første øyeblikk vil garantert jage store deler av befolkningen over i fiendens leir, og det vil uvegerlig føre til store problemer med produksjon og leveranse, slik at også mange av de som ikke har noen eiendom å miste, også blir rasende.)

Makta over produktivkreftene

Både RV og AKP har programfesta at arbeiderklassen, eventuelt arbeiderklassen og folket, skal ha kontroll over produktivkreftene. Dette er også et viktig kriterium for å si noe om hvem som tilegner seg det samfunnsmessige overskuddet.

Problemet er at det ikke finnes noen klar definisjon på hva dette vil si. Hvis det skal tas helt bokstavelig, nemlig at arbeiderklassen som klasse fra første øyeblikk skal ha direkte og faktisk makt over produksjonsmidlene, så kan vi for det første si at det aldri har hendt før i noe land som har kalt seg sosialistisk. Og verre er det at det er utopisk. Etter en sosialistisk omveltning vil arbeiderklassen fortsatt være en arbeiderklasse. Arbeiderne vil bruke mesteparten av tida si på å bygge hus, pleie sjuke og produsere varer og tjenester. Det er ingenting i veien for at en arbeider kan bli leder i Statoil, men da slutter hun å være arbeider.

Selv i den mest perfekte sosialismen vil arbeiderklassekontroll over produksjonsmidlene nødvendigvis være en indirekte og delegert kontroll. Det vil være noen andre, valgte eller ansatte, som vil stå for den praktiske og faktiske ledelsen. Og sånn vil det være i lang tid, sjøl om det gjennomføres reformer som gjør det lettere for arbeiderne å delta i samfunnslivet; kortere arbeidstid, bedre utdanning, kvotering osv.

Og all virkelig sosialisme, i motsetning til intellektuell skrivebordsosialisme, vil i tillegg være uperfekt, det vil si at mange av de gamle rutinene, tenkemåtene og systemene som er arva fra kapitalismen, vil bli hengende ved. Og dessuten, til alle programforfattere: sosialismen er ikke noen magisk tryllestav, som med en gang, eller veldig raskt, avskaffer alle skadelige og negative forhold i samfunnet.

Ikke minst vil nødvendigvis sosialismen være født med maktas problem. Sosialisering av så enorme produktivkrefter vil bety en demokratisering, fordi den flytter makta over økonomien fra en liten overklasse over til folkets valgte organer. Men det er ikke til å komme fra at det også vil bety en enorm maktkonsentrasjon, fordi et svært lite antall mennesker ville få den utøvende og praktiske kontrollen over økonomien. Faren for korrumpering er naturligvis overhengende.

En del sosialister forsøker å løse dette problemet ved hjelp av arbeiderråd. De tenker at det ikke er staten, men arbeiderråd, valgt på allmøter, som skal utøve kontrollen. Arbeiderrådet oppstod historisk i en periode da industriarbeiderne utgjorde det overveldende flertallet av de ansatte på en bedrift, og det oppstod i en før-monopolistisk kapitalisme. I dag er forholda radikalt forskjellige. I et land som vårt er arbeiderne ofte et lite mindretall i bedrifter med en høyt automatisert produksjon. Et råd som bare omfatter arbeiderne, ville være et råd av de få. Et råd som omfatter flertallet, vil i mange tilfeller være dominert av ingeniører og funksjonærer.

Å ta makta fra oljekapitalistene og overføre den til de ansatte i oljeindustrien, vil også gi liten mening. Det er ikke noe sosialistisk i at en nasjonal ressurs de facto eies og kontrolleres av ei forholdsvis lita gruppe oljearbeidere. I Kina så jeg på nært hold hvordan noen få fattige familier fikk monopol på en meget innbringende sjøtransport fra Shenshen til Hongkong, noe som i løpet av et par år gjorde dem alle til millionærer. De kunne ansette arbeidere i hundretall og ble sjøl kapitalister. Gruppeeiendom kombinert med markedsøkonomi kan være en voldsom sprengkraft.

Store spørsmål – mange svar

Etter at sosialismen har seira i økonomien, vil det finnes et stort antall spørsmål som vil kreve svar. Og det finnes ingen fasit. Den gangen det fantes det man kalte «en sosialistisk leir», trodde man at det fantes en fasit. Den måten man gjorde det på i Sovjetunionen var den rette, alt annet var forkastelig. Dermed var det også lett å stemple alle avvik fra denne riktige linja som borgerlige eller revisjonistiske. Det fantes en rekke sjablongmessige standardsvar på hvordan man skulle løse forholdet mellom plan og marked, mellom kollektiv og statlig, mellom statlig og privat. I ettertida ser vi at ingen av disse standardsvara står fram som noen garanti for noe som helst. Den bresjnevske «sosialismen» i Sovjetunionen svarte «riktig» på mange av disse punktene, men i virkeligheten var den en kalket grav. Den var en sørgelig parodi på sosialismen, et samfunn som under sosialistiske fraser var kontrollert av en forsteinet klasse av byråkratkapitalister. Og samtidig var den et ektefødt barn av Stalin-epoken.

Når det ikke finnes noen fasit, blir man nødt til å innse at det kan finnes mange løsninger, som alle har sine fordeler og ulemper. Noe som fungerer under noen forhold og i noen land, fungerer overhodet ikke andre steder og under andre forhold.

Antakelig vil det finnes like mange former for sosialisme som det finnes ulike former for kapitalisme. Noen av dem vil antakelig være nokså uspiselige, sett fra mitt ståsted. Sosialismen er ikke ett enkelt politisk system. Den er et økonomisk system, akkurat som kapitalismen. Vi må slutte å framstille sosialismen som svaret på alle spørsmål. Sosialismen løser noen viktige problemer, sånn som kontrollen over produksjonsmidlene og avskaffing av profitten som styrende i samfunnet. Men det er en rekke spørsmål den ikke løser, og som fortsatt vil være gjenstand for politisk og økonomisk kamp. Og sosialismen stiller også nye spørsmål, slik sosialismens historie lærer oss.

Som kommunist ser jeg ikke sosialismen som noe endelig mål (i den grad noe i denne verden er endelig). Jeg ser sosialismen som et skritt på veien, men det jeg egentlig ønsker meg er å gå videre derfra til et samfunn uten klasser, uten nasjonalstater og uten noen form for utbytting og undertrykking. Men for å komme fram til sosialismen, er jeg veldig innstilt på å gå sammen med folk som ser på sosialismen som selve målet.

Jeg tror jo at hvis man konsoliderer sosialismen som sådan, så konsoliderer man også et maktforhold som sannsynligvis fører til at det vokser fram en ny herskerklasse. Vi har mange nok eksempler på at sosialismen har degenerert og at samfunnsmessig eiendom er blitt behandla som den private eiendommen til en liten, herskende elite.

Etter at den sosialistiske folkefronten har seira, og gjennomført den økonomiske og politiske revolusjonen som sosialismen er, vil den raskt splittes i ulike retninger etter hvordan man ønsker at samfunnet skal utvikle seg videre. Det betyr at sosialismen vil være mer eller mindre demokratisk, mer eller mindre radikal, mer eller mindre kollektivistisk, alt etter hvordan denne politiske kampen arter seg.

Ny regjering. Kan den føre til et oppbrudd? Er det krefter som med noen form for realisme vil danne et nytt venstreparti i Norge? Vil SV i regjering føre til en splittelse? Er Manifest et initiativ for et nytt parti? Eller har Manifest andre mål? Hva kan Klassekampen bidra med? Hva slags parti er nyttig nå?

Jorun Gulbrandsen er leder av AKP

Denne artikkelen er også publisert i Klassekampen 12. desember 2005

Bonusartikkel – bare på nettet: Jorun Gulbrandsen:Om kommunistpartiet – Om det revolusjonære partiet

---

I september 2005 avløste AP-SV-SP-regjeringa H-KrF-V. Ønsket om en vei vekk fra markedsliberalisme og tomme kommunekasser bragte Stoltenberg, Halvorsen og Haga til tronen. AKP har hele tida sagt at ei AP-SV-SP-regjering ikke kommer til å føre til noen grunnleggende ny kurs. Kraftig kritikk fra egne rekker og stor bevegelse på grunnplanet i fagbevegelsen kan nok dytte den litt ut av lei her og der, men veien går mot samme mål: Å styre med omsorg for kapitalens vekst og vel. En borgerlig politikk, med andre ord.

Mer kutt

Det tok ikke lang tid å se det. Regjeringas statsbudsjett gav litt mer til kommunene enn hva Bondevik ville gi, men fortsatt sliter de med gjeld og underskudd. Bedring? Ikke av betydning. Boligløse og fattige har fått beskjed av Bjarne Håkon Hansen om å stå opp om morran, og sosialhjelpsatsene økes ikke. Pensjonsreformen kjøres igjennom, AFP trues, olja skal opp som aldri før, de rike får skattelettelser, bombefly sendes i USA-tjeneste i Afghanistan. Ny kurs? Hvor skulle den komme fra?

Konsensus

Enhver norsk regjering er nødt til å styre landet ut fra at kapitalismen er slik den er, og ut fra at staten er kapitalens stat. Det er konsensus, en ikke-vedtatt enighet blant dem som styrer, om at Norge ikke kan ha for mange i arbeid, for da blir lønningene for høye, og det heter "press i økonomien". Det blir framstilt som en farlig sykdom for alle. Det er enighet om "handlingsregelen", som betyr at bare så og så mye av oljepengene skal kunne brukes til tiltak i samfunnet, til kommunene for eksempel, ellers går det fryktelig galt. Men langt mer kan brukes av selskaper og rikinger, og da går det feiende flott. Det er en konsensus om Nato, om WTO og Gats, om direktiver som EU kommer med, om EØS. Uten videre skal Norge fortsette som før. AP styrer landet – som før.

Revolusjon

For de ikke eiende klassene er det bare to ting som kan hjelpe. Det ene er at de ser sine felles interesser og slåss sammen for forbedringer her og nå for å vinne noe, eller hindre det verste barbariet. Det andre er å slå seg sammen for å ta makta fra kapitalistklassen og skape sin egen stat, der målet ikke er å tjene kapitalens interesser, men folkets.

Reformismens rolle

Reformer er bra. Folketrygda og abortloven er eksempler på lover som har gitt arbeiderklassens kvinner og menn et lettere og tryggere liv. Men å gjøre reformkampen til linja for å oppnå et nytt samfunnssystem der kapitalen ikke lenger styrer, er reformisme. Kapitalen sitter jo fortsatt ved makta og kan ta vekk reformene. En del av reformismen er å spre illusjoner om sosialdemokratiets evne til å reformere kapitalismen. Slik skjules at sosialdemokratiet er en måte kapitalismen bruker til å styre med. Sosialdemokratiet kan få gjennom ting som erklærte høyrepartier ikke kan, fordi de har større tillit i arbeiderklassen. Det var bare AP-ledelsen som kunne stoppe den kraftige bevegelsen mot pensjonsreformen. Forskjellen på Høyre og ledelsen i DNA er ikke først og fremst politikken, men hvem som stemmer på dem. Det kan brukes til noe bra. Forventninger til et parti med "arbeider" i navnet, kan mobilisere folk til å kreve og slåss. Men hvis den eneste forståelsen er illusjonene og skuffelsen, må det gå dårlig. Arbeiderklassen blir mye sterkere hvis den forstår kapitalismen og sosialdemokratiets rolle. Den kan slåss bedre i det daglige. I tapene ser den hvilke sterke krefter den har imot seg, og ikke først og fremst sin egen svakhet. Reformismen og illusjonene om sosialdemokratiet er arbeiderklassens problem nummer en. Revolusjonære organisasjoner som kan legge fram en slik samfunnsanalyse, er nyttige i kampen mot kapitalen. Borgerskapet er avhengig av at folk finner seg i å bli styrt. Det er nødvendig at arbeiderklassen og de andre samfunnsklassene uten makt, ikke utfordrer den kapitalistiske samfunnsordninga og krever statsmakta. Revolusjonære organisasjoner som bryter totalt med systemet må kontinuerlig bekjempes eller usynliggjøres, slik at de ikke får stor oppslutning. Av samme grunn må også sosialismen bringes i vanry i arbeiderklassen. Men konfliktene i samfunnet er der like fullt. Folk vil ikke ha markedsliberalismen som livets mål og mening. Folk vil ikke delta i krig. Så kan vi spørre: Vil forhåpningene om en "ny kurs" føre til kamp, bevegelse og danning av et eller flere sosialistiske partier? Om ikke partier – så spirer? Perspektivet mitt er 4-5 år, ikke 10-15. Hvor er i så fall organisasjonene og miljøene som kan være utgangspunkt? Jeg vil se på SV, de såkalte "nye bevegelsene", Manifest og Klassekampen. Til slutt på mulighetene for RV og AKP.

Utbrudd fra Sosialistisk venstreparti?

Vil det kunne skje at SV splittes, når erfaringene fra regjeringssamarbeidet kommer på bordet? Vil en eventuell splittelse legge grunnlaget for noe nytt til venstre for SV? Jeg tror ikke det hvis vi snakker om de første åra. Fordi:

SV blendes av FN

De som er i opposisjon vil lett la seg temme. Fiskaa har nå brukt tid på å forklare at ISAF ikke er en del av USAs strategi, enda USA sjøl sier at det er det. Venstresida er forblinda av "FN-sporet". Det FN har godtatt, er fint. Sjøl deltakelse i USAs okkupasjon. Når det blir sendt bombefly, får de det vanskelig og protesterer. Men så følger de videre med på ferden.

Stortingsgruppa bestemmer

Venstresida slåss for å få makt i partiapparatet. Men stortingsgruppa bestemmer linja. Nå vil regjeringa bestemme linja. SV på Stortinget sa ja til at NATO skulle bombe Kosovo. Ingen splittelser eller kjente utmeldinger. Det ble det laget et protestopprop fra andre i SV. På det påfølgende landsmøtet ble det vedtatt en generell uttalelse om at USA er den største trusselen mot freden i verden. Dette var et tilstrekkelig fint plaster på såret. Etter 11. september 2001 ble uttalelsen null verdt. Da ga SV-ledelsen sin tilslutning til Artikkel 5 i Nato, som gav USA fritt leide.

Kjøp og salg

Interne uenigheter kan også løses slik: I ledelsen er det en sterk ja til EU-fløy. Partiet sier at alle representanter på Stortinget fra SV skal stemme JA hvis det er mer enn 50,01 % ja-stemmer i ei folkeavstemning. Venstresida lager dårlige kompromisser for å unngå splittelse.

Pensjonskampen

I april vedtok endelig SV at partiet var imot pensjonsreformen. SV-ledelsen var ikke med på forliket som AP gjorde med Bondevikregjeringa i mai 2005. Men hva mer? Ingenting. I regjeringserklæringa er SV med på å si at pensjonsforliket ligger fast. Dette er en kjempesak: Privatisering av en sosial velferdsordning som har svært mye å si for livet til arbeiderklassen.

Venstresida i SV tåler alt

Konklusjon: Venstresida i SV havner alltid på sporet igjen. Hans Ebbing har etter 30 år som "venstreopposisjon i SV" ikke mye å vise til når det gjelder å drive partiet til venstre. SV splitter seg ikke med det første.

Ny inspirasjon

For en tre-fire-fem år sida var det mange som fikk inspirasjon av demonstrasjonene Verdensbanken og WTO. Fra de rike landa reiste folk som jobba med fredsspørsmål, rettferdig handel, utviklingsspørsmål. Mye nyttig kunnskap ble lagt på bordet. Mange var opptatt av å begrense innflytelsen til selskaper som Reebok og Nike, banker og forsikringsselskaper. Parola ble reist: "En annen verden er mulig". Den ekstreme markedsliberalismen måtte temmes. Fronten var brei.

Reformisme

Bevegelsen avgrenser seg i hovedsak til gode reformistiske krav. Den er kritisk til storkapitalistene, men stiller ikke oppgava å fjerne kapitalismen. Ord som "elite" og "globale selskaper" erstatter begreper som borgerskapet, kapitalisme og imperialisme. At bevegelsen er reformistisk, betyr ikke at den ikke har mange gode sider. Det betyr at den har klare begrensninger. Antiglobaliseringsbevegelsen fungerer som en viktig kritiker mot systemet. Redselen for å støte fra seg sosialdemokratiet er likevel så stor at når Attac i Norge skulle startes i 2001, var det ikke mulig å få organisasjonen til å ta standpunkt mot det liberalistiske maktorganet som truer Norge mest, nemlig EU.

Tredje venstre

Boka Tredje venstre – for en individualistisk sosialisme av Magnus Marsdal og Bendik Wold kom i 2004. Den er grundig gjennomgått av Jon Børge Hansen i Rødt! nummer 2/05. Jeg er enig i vurderinga til JBH og skal ikke gjenta den. Bortsett fra alt de skriver om individualismen, sier de at det er et behov for et "tredje venstre" som skal komme etter den borgerlige revolusjonen og arbeiderbevegelsen (med kommunistiske og sosialdemokratiske partier). De nye bevegelsene (antiglobaliserings-) er viktige her. Vi ser kanskje mer når vi ser på det praktiske arbeidet: Stiftelsen Manifest.

Stiftelsen Manifest

Høsten 2002 arrangerte Rød Ungdom, Sosialistisk Ungdom og Rød Front på universitetet i Oslo en konferanse som de kalte Manifest 02. Der mobiliserte arrangørene 800-1000 ungdom. Høsten 2003 ble det laget en stiftelse. Av de voksne, aktive "for-gamle-til-SU-og-RU" i styret var Magnus Marsdal og Håkon Kolmannskog, Bendik Wold og Hannah Helseth. Stiftelsen tok navn etter konferansen i 2002, Stiftelsen Manifest.

Mål

"Formål: Stiftelsen Manifest skal bidra til kampen for et sosialistisk folkestyre gjennom å legge til rette for teoriutvikling og diskusjon blant radikale og revolusjonære i Norge. Stiftelsen Manifest skal søke å skape debatt på tvers av ideologiske tradisjoner og organisatoriske skiller. Det ligger utenfor stiftelsens formål å ta initiativ til større, landsomfattende arrangementer som krever organisatorisk mobilisering (som for eksempel Manifest 02). Manifest skal inkludere flest mulig grupper og synspunkter til diskusjon av alternativ til kapitalismen og strategier for venstresida."

Stiftelse

Stiftelser eier seg sjøl og er funnet opp for blant annet å ta vare på formuer uten innblanding fra omverdenen. Reglene for Manifest står her: www.stiftelsenmanifest.no. De fungerer slik:

• Det er ikke mulig å melde seg inn i Manifest og delta i et organisasjonsdemokrati.
• Styret bestemmer alt. Etter at organisasjonene utnevnte styre første gang, er det deretter bare styret som kan skifte ut seg sjøl.
• RU, SU og RF kan ikke oppløse stiftelsen.

Ingeniørkunst

Sørg for at eksisterende organisasjoner lager en stiftelse for deg ved å bevilge penger og utnevne det første styret. Men du har ingen organisasjon. Du bruker etablerte organisasjoner til å mobilisere for deg. Man kan ha en logo, i dette tilfellet Manifest, som arrangerer møter og konferanser. Man kan drive logobygging, som ved å feste navnet sitt til etablerte organisasjoner: Manifest og Kvinnefronten. Manifest og Klassekampen. Stiftelsen Manifest annonserer gratis i Klassekampen. Man trenger ikke medlemmer, medlemsdemokrati, problemer med uenigheter, vedtak, valg av styre. Man kan arbeide bare sammen med dem en liker best. En trenger ikke bygge organisasjon i mange år, på Gjøvik, i Kristiansand, i Ålesund og på Nesna. En trenger ikke streve med å få inn kontingent, en kan i stedet ha organisasjoner som støtter opp, og de kan streve med kontingent. Man trenger en hovedstad, en kafé, venner i pressa – og initiativ. Det har Stiftelsen Manifest. Magnus Marsdal, krumtapp hele veien, er etter min mening dyktig til å ta initiativer.

"Den nye folkebevegelsen"

Sommeren 2005 ga Stiftelsen Manifest ut en pamflett, Den nye folkebevegelsen. Kan venstresiden lykkes i 2005-2009? Redaktør og artikkelskriver var Magnus Marsdal, Manifest. Andre skrivere: Ingrid Fiskaa, Kleiv Fiskvik og Bendik Wold. Forfatterne skriver:

"25 år med nyliberalisme er nok. Derfor bygger vi en ny allianse som kan mobilisere nedenfra for en rettferdig politikk. I 2005 må folks egne ønsker og bekymringer sette dagsorden for de politiske partiene og valgkampen. Alle gode krefter oppfordres til å delta: Sett deres egne krav på dagsorden for valgkampen – sammen kan vi bekjempe nyliberalismen og kreve en ny kurs ved valget i 2005!"

Fiskaa ser for seg flere titusen i tog 3. september. Og at det bygges enda større og tettere nettverk i året/åra som kommer, "fra den minste arbeidsplass og til Verdens sosiale forum". (Det gikk 2.300 i toget. RV deltok kraftig med ca en tredel av dem.)

Allianser er bra

Det er bra å lage felles aksjoner mellom sjukepleierforbund, lærerorganisasjoner, LO og andre. I Norge er det lange og gode tradisjoner med at folk går sammen med sine krav. Det mest synlige er på 1. mai. Det også bra å stille krav. "Vi vil beholde AFP slik den er." Lage mye styr på forhånd. Følge opp etterpå. Derfor er et forventningspress av det gode, og det bør utnyttes for alt det er verdt. Men da må det faktisk organiseres en kamp.

Illusjoner om AP

Avgrensinga til venstre, "realismen" i krava og illusjonene om at det var mulig å få regjeringa til å føre en mer venstreorientert kurs, gjorde at initiativet i realiteten bar ved og vann til Arbeiderpartiet. Demonstrasjonen Oslo2005 den 3. september hadde disse talerne: Reiulf Steen, nestleder i Attac Norge, men godt kjent som tidligere leder av AP. Ingrid Fiskaa, leder i Fredsinitiativet, men godt kjent som sentralstyremedlem i SV. Marte Ryste, redaktør for Kvinnefrontens tidsskrift Fett.

Ikke parti

Manifest-gruppa er et bitte lite miljø. Jeg tror ikke at de har planer om å lage noe parti sjøl. En sak er at stiftelsesformen hindrer demokratisk deltakelse og lokal utbygging. Men viktigere, jeg tror en landsomfattende organisasjon er en alt for strevsom tanke, ja et reint hindrende prosjekt. Påvirke, ja. Dra lasset, nei. Å være frilansingeniør i politikk tror jeg er mye mer forlokkende. Drømmen om en sammenslåing av SU og RU som vi hørte om for en to-tre år sida, hører vi lite om nå. Jeg tror initiativer som ble tatt i forbindelse med valget i 2005, er mer et uttrykk for de reelle måla. Det er "folkebevegelsen" som er målet. "Før vi kan kives om hvorvidt bevegelsen skal være "revolusjonær" eller nøye seg med "reformer", må vi jo ha en folkebevegelse med kraft til å legge en ny politisk kurs for samfunnet," står det i den omtalte boka. "Først folkebevegelse, så partipolitisk uttelling." Dette er en kraftig undervurdering av politisk organisering og politisk kamp. Med disse to perspektivene, å påvirke oppover, og å undervurdere den politiske kampen, er det ikke rart at RV blir både usynlig og uinteressant – for dem.

De velger vekk RV

Ingrid Baltzersen skreiv i Røde Fane høsten 2004 at boka Tredje venstre fungerte som ei avgrensing mot den organiserte venstresida. Det tror jeg er rett. I Manifestboka skriver forfatterne: "Ingen partier kan sies å representere interessene til arbeidsfolk flest."

Tenketank

Manifest vil gjerne være en tenketank. Tenketanker kan bidra med mye bra, ikke minst når det er marxister som gjør utredningene, som har forståelse av klassene, kapitalismen, sosialdemokratiets og statens klassekarakter. Hvordan Manifest vil utvikle seg som tenketank, gjenstår å se.

Klassekampens rolle

Klassekampen har også retta sin oppmerksomhet oppover i systemet. Avisa hadde en serie som het Veivalg 2005. Vignetten var symbolene til AP, SV og SP. Slik viste avisa at det bare fantes én ny kurs; ei regjering av disse partiene. Så tok avisa på seg oppgava å hjelpe den "rødgrønne regjeringa" til å styre, ved å hente inn råd fra ulike eksperter, forskere, professorer. Ikke fra arbeidere, fattige, enslige mødre, minoritetsmenn, flyktninger, ungdom uten arbeid. Jeg har lest avisa for juni på nytt. Det var mye valgrelatert stoff. Forskere gav råd til ei ny regjering. Innimellom ble SV-ordfører, SV-forsker, SVs Djupedal, Lysbakken og Holmås, SVs Karin Andersen , Lysbakken og Holmås igjen, SVs Ørnhøi, Lysbakken igjen og litt til, bedt om å kommentere forskjellige saker. Det var også tre ikke-SV-ere med: Gunnar Garbo, Hallvard Bakke (Arbeiderpartiet), Magnhild Meltveit Kleppa (Senterpartiet). Arne Byrkjeflot var også med en gang, som LO-leder i Trondheim, og vi er riktignok mange lesere som veit at han representerer RV i bystyret, men det stod ikke. Anders Horn og Hans Petter Sjøli etterlyste over to sider den 29. juni den nye regjeringas visjon som skulle gå 50 år framover i tid. Noe virkelig stort som kunne løfte blikket. Sosialisme som erstatning for kapitalisme var ikke med i vokabularet. Å øke skattenivået var en visjon … Men så har jo også Sjøli kapitalismen med "det liberale demokratiet" som sin valgte endestasjon. Han sier på side 14 i boka Mao, min Mao: "Jeg vil ikke ha en annen verden."

Audun

Etter valget tok avisa på seg den støttende-kritiske rolla. Regjeringserklæringa ble lagt fram 17. oktober. En gjennomgang fra 15. til 30. oktober viser noen trekk. Redaktør Braanen mener at den nye "sentrum-venstre"-regjeringa representerer et stort skritt i riktig retning, ja faktisk et historisk tidsskille. Avisa preges av positiv forventning, og er et medium for Djupedal, Gahr Støre og Solheim som forteller om hvor fint det skal bli nå. Alle som skriver kommentar på side 2, utenom avisas egne journalister, er SVere. Det er Ingrid Fiskaa, Torild Skard, Hans Ebbing og Arne Overrein. Det er en ikke-SVer: Reiulf Steen. Avisa konsentrerer seg mye om å bli SVs Se & Hør. Hvem skal ha hvilke posisjoner? Det topper seg flott og familiært på forsida lørdag 29. oktober: "Han kan stoppe Audun!"

Klassekampen som pådriver?

Ville Klassekampen kunne være en spydspiss for et radikalt venstreparti? Ja. Men ikke med den rådende politiske linja som fungerer som en illusjonsfabrikk om Arbeiderpartiet. De regjeringsansvarlige eller hva jeg skal kalle dem, Bjørgulv Braanen, Anders Horn og Hans Petter Sjøli, har valgt den kritisk-støttende linja overfor den nye regjeringa. Som Aftenposten og Arbeiderbladet var. Avisa gir råd og vil være med på å styre landet. I følge VG 5. september deltar da også redaktøren i prosjektet Norge 2015, et "tenkeloft" med folk som faktisk styrer landet. Det kapitalistiske, sosialdemokratiske Norge er utviklingas endestasjon. Når SVs venstreside blir fortvila over at regjeringa sender F16-fly til Afghanistan, får de så hatten passer: Det burde dere ha tenkt på før, dere har ingenting å klage over nå. Jeg klarer ikke å se hvordan ei sånn linje kan utvikle annet enn støtte til regjeringa. Et gammalt ordtak sier: "Den som skal eta middag med dei store, må ha langt skaft på skeia si!" Kanskje det er en ide at de av litt mindre størrelse skulle invitere Klassekampen til middag hos seg?

RV!

Hvis ikke miljøer innafor antiglobaliseringsbevegelsen, Manifest, SV eller Klassekampen driver og pusler med ny(e) partidannelse(r) – hva blir det igjen da? RV! Jeg nevner i denne omgangen RV (og ikke AKP), fordi RV stiller til valg. Det er interessant å se hvordan Manifest-mennesker og andre strever med å få SV og AP til å mene omtrent det samme som RV mener i mange spørsmål. RV er det eneste partiet som faktisk ville foreslå disse tinga på Stortinget, slik at det ble den debatten, mobiliseringa og avstemninga som etterlyses. Dette partiet blir likevel ikke regna med. Så hva er meninga? Å tro at det gir resultater å delta i "storpolitikk" uten at et revolusjonært parti fører kampen politisk og organisatorisk?

Nytt blant de revolusjonære

Det startes i disse dagene en debatt i RV og AKP, forhåpentligvis også i RU, om hva som skal til for å samle og styrke den revolusjonære bevegelsen i Norge. Det finnes ingen andre seriøse forsøk. Dette stiller oppgava som RV og AKP har satt seg, i et enda viktigere perspektiv. AKP ønsker prosessen velkommen, og ser fram til de lokale diskusjonene som skal føres i fellesskap om dette. Så får vi se hva som kommer ut av det. Uansett utfall vil den revolusjonære bevegelsen bli mer enhetlig og styrka.

Arbeidernes kommunistparti, AKP

Under kapitalismen er det ikke rom for en kurs som betyr at de menneskelige behovene settes foran kapitalens behov. Så hvis det er det en vil ha, må kapitalismen vekk, og det trengs et kommunistparti, et revolusjonært parti, som sier akkurat dette og som organiserer kampen mot kapitalen.

---

Del to av denne artikkelen finner du som bonusartikkel på Rødt!s nettsider. Den handler om oppgavene til et revolusjonært parti: Å konstituere den nye arbeiderklassen, avsløre reformismen, studere marxismen, og bygge et parti som deltar i klassekampen og arbeiderklassens organisasjoner. Artikkelen forteller også alt AKP gjør i dag.  

I en artikkel i Rødt! nr 4, 2005 står det en artikkel om "Venstresida i dag". Den konkluderer med at det for tida ikke er noen seriøse revolusjonære partibyggere enn RV, AKP og RU. Den naturlige oppfølginga av artikkelen er: Hva er typiske trekk ved et kommunistparti/et revolusjonært parti? Til slutt kommer en tekst om hva AKP gjør i dag.

Jorun Gulbrandsen er leder av AKP

Gå til del 2: Dette er AKP i dag

---

Det er mange som vil ha et samfunn der kapitalens behov ikke blir framstilt som befolkningas behov, og der kapitalen faktisk ikke styrer. "Ny kurs"-kravet er et uttrykk for noe av dette. Det er mye strev for å reformere de partiene som kaller seg sosialistiske og venstre, men som i dag styrer kapitalismen. Det vil si, de styrer ikke kapitalismen, men de adminstrerer på kapitalismens premisser. De har ikke noe stort slingsringsmonn heller. Hva slags organisasjoner kan være til nytte når målet er å fjerne kapitalismen? Første bud er at partiet analyserer kapitalismen for å vite hvilken motstander det er snakk om. Neste trekk er å finne ut hvilket eller hvilke redskap som kan nytte.

Premiss: Kapitalismen

Det er ikke rom for en ny kurs som betyr at de menneskelige behovene settes foran kapitalens behov under kapitalismen. Så hvis det er det en vil ha, må kapitalismen vekk, og det trengs et kommunistparti, et revolusjonært parti, som sier akkurat dette og organiserer kampen mot kapitalismen.

Kapitalismens iboende konflikt

Norge er et kapitalistisk land. Utviklinga drives av forholdet mellom kapitaler og mellom kapitaleierne og arbeiderklasse. I dag driver konkurransen mellom kapitalgruppene fram en voldsom vareproduksjon. Produktiviteten øker, verdien i varene synker derfor, kapitalistene må selge enda flere av de samme varene for å kompensere for det, og de må i tillegg gjøre det som i dag er ikke-varer, om til varer (vann, helse, skole, pensjoner). Samtidig blir folk arbeidsløse, mange blir fattigere og kan ikke kjøpe så mye som vareprodusentene ønsker. Kapitalen går en omdreining til: Tar enda mer fra arbeiderne, avtaler gjøres om, arbeidskrafta betales enda lavere, billig arbeidskraft hentes. Dette er en uløselig konflikt for kapitalen (for liten kjøpekraft pluss for mange varer). Industri legges ned, flyttes fra land til land, hele verden blir utsatt for plyndring av både ressurser og menneskelig arbeidskraft. Miljøødeleggelser og krig er uløselig knytta til kapitalismens vesen. Kapitalgruppene har ulike måter å organisere seg og ta makt på, slik som EU, WTO og Nato, i tillegg til å ha makta i sine egne statsapparater. Hele verden er dratt inn i produksjonen, der mange ledd er knytta sammen i en slags arbeidsdeling. Produksjonen er samfunnsmessig. Men eiendommen og makta over alt dette og alles liv, ligger i hendene på noen få. Tilegnelsen er privat. Samfunnsmessig produksjon og privat tilegnelse er en motsigelse som løses gjennom den sosialistiske revolusjonen. Da tar arbeiderklassen og andre klasser som også mener de ikke er tjent med kapitalens diktatur, makta over staten i ett slag og gjør om lovene slik at de blir et redskap for flertallet, ikke for mindretallet. Slik legges det til rette for et samfunn som kan omdannes til fordel for flertallet. Da blir den samfunnsmessige produksjonen eid av samfunnet. Les mer om dette her.

Kapitalisme lager kommunisme

Kapitalismens konkurranse og produktivitet legger grunnlaget for kommunismen. * Et av kommunismens kjennetegn er at det ikke er et varemarked. I dag fører den økte produktiviteten til at det i mange varer er veldig lite arbeidstid, det vil si veldig liten verdi. Et eksempel på synkende verdi er datamaskiner. De kosta for 20 år sida 10 og 20 ganger så mye som nå. En synkende verdi undergraver nytten av kjøp og salg, – tingene er tilnærma gratis eller kunne vært det. Dette har betydning for kommunismen. Et kjennetegn ved kommunismen er at tingene fordeles til dem som har behov for dem. De er gratis. Menneskene deltar i ulike virksomheter for samfunnet, og får til gjengjeld det de trenger. Kapitalismen legger til rette for dette. * Et annet forhold er at det er utvikla teknologi som undergraver vareforholdet under kapitalismen, og gjør det lett å dele all kunnskap under kommunismen. Det handler om informasjonsteknologien og internett. Alt fra oppskrifter på datamaskiner og medisiner, leksikon og musikk, er i prinsippet gratis i dag, – hvis en legger det ut på nettet. Kapitalistene forsøker naturligvis å hindre det, bl.a ved å gå til rettsaker mot dem som gjør det, men det er likevel mulig, og under kommunismen er det et mål. * Betalingssystemet er lagt til rette: Din lønn, sikkert urettferdig lav, men likevel bestemt ut fra en viss arbeidsmengde, omsettes symbolsk i et plastkort, som som gir deg varer for tilsvarende arbeidsmengde. Veien er kort fra "arbeid etter evne" og "få etter behov" uten penger. * Både sentral planlegging og lokalt tilpassa produksjon er gjort mulig med informasjonsteknologien. I dag finnes oversikt over hver pose mel som selges på ethvert tidspunkt over hele landet. Planlegging er lett. Info-teknologi, når den er fri, kan gjøre at folk får produsert lokalt det som transporteres til skade for miljøet i dag. Et total spredning av all kunnskap vil dessuten føre til at folk får helt nye muligheter til å finne opp nye løsninger sjøl. * Den styrken som kan legge kapitalismen i grava, øker hele tida: Arbeiderklassen. Og den kan kommunisere stadig lettere over hele verden. Les mer om kommunismen her. Det er ikke en usannsynlig lang vei fra kapitalisme til kommunisme, i hvert fall hvis vi snakker om starten. Mange kan godt se for seg et slikt samfunn med glede og oppfinnsomhet, men de har antakelig andre navn på det enn hva kommunister har.

Kommunen

AKPs mål er altså det klasseløse samfunnet. Det har tradisjonelt hatt navnet "kommunisme" etter begrepet "kommune". Latin: communis, fellesskap. Ingen over- eller underklasse, men et samfunn der menneskene slutter seg sammen på frivillig basis og skaper det som er nødvendig. Overgangen, samfunnsformen mellom kapitalisme og kommunisme, kalles vanligvis sosialisme, en samfunnsform der arbeiderklassen har tatt makta over staten, gjort om lovene slik at de ikke lenger er overklassens redskap, men arbeiderklassens. Dermed har de fratatt kapitalen styringsretten og eiendomsretten over produksjonsressursene. Da blir det ikke mulig for Union i Skien å legge ned bedriften. De nåværende eierne eier den ikke lenger.

Sosialisering

Sosialisme kommer av sosialisering, dvs at produksjonsressursene blir gjort samfunnsmessige, felles, de eies av staten. I dag er det fortsatt mange institusjoner som eies helt eller i hovedsak av staten. For eksempel Telenor. Så sosialisme handler ikke bare om å sosialisere, gjøre til statens eiendom. En må spørre: Hvilken klasse skal de tjene? Institusjonene må ha et mål som går ut på å tjene samfunnet, ikke profitt. Institusjonene må inngå i en plan som samfunnet har bestemt. For eksempel at Telenor ikke skal ha profitt som mål, men sørge for at alle mennesker kan få breibånd, uansett hvor de bor. Bare slik kan informasjonsteknologien demokratiseres, spres og brukes av alle. Under sosialismen er det forsatt klasser, varer, pengeøkonomi, og er ikke en endestasjon. Sosialismen legger til rette for at samfunnet kan utvikles i retning kommunisme. Men ettersom sosialismen har elementer både av kapitalisme og kommunisme, kan det gå begge veier. Les mer om sosialismen her.

Hjernevask

Et revolusjonært parti i dag har som en viktig oppgave å fortelle hvordan kapitalismen fungerer. Partiet må forklare hva sosialisme og kommunisme legger til rette for, som kapitalismen aldri kan legge til rette for. Partiet må fortelle om erfaringene som andre har gjort i forsøk på å ta makta fra overklassen, fra eierne. De fleste mennesker, "alle", blir hjernevaska til å tro at kapitalismen tross alt er det beste, at vi er i menneskehetens høyeste utviklingsstadium. Skal en rette på noe, så må en i hvert fall temme dem, tenker mange, så blir kapitalismen mer menneskelig. Den forestillinga hindrer folk i å gjennomskue at samfunnet ubønnhørlig styres med hensyn til de rike, eierne, overklassen.

Oppgavene til et kommunistparti

Her behandles noen viktige trekk, eller oppgaver, for et kommunistparti. Noen kaller det "et revolusjonært parti med kommunisme som mål".

Konstituere den nye arbeiderklassen

Et kommunistparti organiserer kamper i dag for å skape forbedringer. Hva er vitsen med det, når kapitalismen likevel er ubrukelig? For det første er det fordi vi sjøl er vanlige lønnsmottakere. Når vi slåss for sekstimersdagen, er det fordi vi er motivert av våre egne liv som slitne. Når vi slåss mot sosial dumping og mot pensjonsreformen, er det fordi vi er motivert av vår egen redsel for fattigdom og utrygghet. For det andre slåss vi fordi vi har et politisk perspektiv, som betyr at vi ser hva det er i samfunnet som gjør at elendigheten skjer, og derfor hva som må fjernes. Begrepet politikk stammer fra gresk og betyr å ordne med eller styre samfunnsutviklinga. Folk som organiserer aksjoner og kampanjer, lærer om samfunnets maktapparat, om hvordan det hersker, om de forskjellige partienes praksis, om sin egen styrke. Denne erfaringa er en forutsetning for at folk i det hele tatt kan trekke konklusjonen om nødvendigheten av kapitalismens fall. Dessuten det opplagte: Det er stort sett bare aksjoner som folk driver sjøl, som har sjanse til å vinne fram med noe en gang i blant. Redskap: En landsomfattende revolusjonær organisasjon med lokal forankring, der medlemmene er aktive i forhold til klassekampen på sitt sted. Felles kamp sveiser folk sammen med en sjølopplevd, felles identitet som arbeiderklasse. Det er viktig at et kommunistparti hele tida moderniserer klasseanalysen sin og følger med i tida. Den tradisjonelle arbeiderklassen i jern- og metallindustrien, i kjemisk, i næringsmiddelindustri og tekstil, finnes absolutt, men den har minka i flere år. Det kan forlede en til å tru at arbeiderklassen er blitt mindre. Men faktum er at arbeiderklassen har økt i antall.

Arbeiderklassen vokser

AKP har diskutert dette en del, men har det på inneværende plan å gå grundigere til verks. I dag er vurderinga slik: "Arbeiderklassen består av dem som ikke eier eller har kontroll over produksjonsmidler, som er avhengige av å selge arbeidskrafta si for ei årsinntekt som fortsatt binder dem opp til å være lønnsarbeidere, og som ikke har posisjoner i produksjons- eller samfunnshierarkiet som gir dem avgjørende makt over andre mennesker. Den omfatter arbeidere i industri og annen produksjon, i transport, innen handel- og kontoryrker, helse- og sosialsektoren, undervisningssektoren og anna offentlig og privat virksomhet. Også arbeidsløse og trygda arbeidere og de ikke-yrkesaktive i arbeiderfamiliene og -husholdningene tilhører arbeiderklassen. Arbeiderklassen vokser stadig i antall." Les om klassesamfunnet Norge her. Arne Andersen har laget en grundig klasseanalyse over tid av samfunnet på Voss i Hordaland. Konklusjon: Arbeiderklassen vokser. Se her.

Subjektiv forståelse mangler

En sak er å ha en marxistisk analyse av hvem som tilhører arbeiderklassen. En annen sak er hva denne arbeiderklassen synes om seg sjøl. De fleste innen helsesektoren, skolesektoren, kontorfolka i reisebyråer og unge i klesbutikker, databehandere og barnehageansatte, mener kanskje ikke sjøl at de tilhører arbeiderklassen og har felles interesser med hverandre. Det revolusjonære partiet har som oppgave å forene folk. Initiativet Kvinner på tvers kan være et redskap i den retninga, fordi kvinner ansatt i butikkene, sjukepleiere, kabinansatte, kvinner i transportsektoren, hjemmehjelpere og lærere kommer sammen på konferanser hvert år for å diskutere felles saker. Dette er den kvinnelige delen av arbeiderklassen som kanskje er på vei til å konstituere seg – som arbeidere og som kvinner. Den årlige konferansen i Trondheim, arrangert av LO i byen, samler også fagforeningsfolk fra hele landet, mest fra mannsdominerte foreninger. Men der er også medlemmer av kvinnedominerte forbund. Det er en utfordring i tida framover å lage en enda bedre blanding på Trondheimskonferansene. Ut fra det som er sagt over, er det helt logisk at AKPs medlemmer er aktive i sine fagforeninger.

Kamp mot reformismen

Det kommunistiske partiet må slåss mot reformismen. Det betyr ikke å gå imot reformer. Men å tro at reformene bringer en til sosialisme, er reformisme og feil. Arbeiderklassen har nytte av gode reformer, slik som Lov om folketrygd som kom i 1966. Abortloven fra 1978 var en god reform for kvinnene. Det var en god reform at også arbeiderklassens barn kunne få gå på skole i 9 år. Arbeidsmiljøloven var en god reform. Slike gode reformer kan bli mulig i tider hvor kapitalen har nytte av et klassesamarbeid (folketrygd, arbeidsmiljølov). Abortloven var resultatet av en egen seksti år gammel kamp. Arbeiderklassen kan oppnå noe gjennom styrke som gjør borgerskapet engstelig. Et velkjent eksempel: Rett etter den russiske revolusjonen i 1917 innførte den nye Sovjetstaten åttetimersdagen, som det første landet i verden. Det førte til at land etter land brått innførte det samme, av redsel for at arbeiderklassen skulle gjøre revolusjon mot deres overklasse også. Arbeiderne er tross alt i flertall … I dag lages det ikke reformer. I dag lager deformer. Gode ordninger plukkes i stykker, de deformeres. Arbeiderklassen slåss for å hindre de verste ødeleggelsene, som kommer så fort at det er vanskelig å følge med på hva som er foreslått og hva som er vedtatt til enhver tid. Det er når reformene blir gjort til "linja for forandring", at den blir til reformisme. Som vi ser, er reformenes resultater flyktige. Borgerskapet bestemmer og kan ta dem tilbake. Det gjøres nå med folketrygda og alderspensjonen. Arbeiderklassen må ta hele makta fra den klassen som hersker i dag, for å gjøre deg mulig å reformere samfunnet i den retninga som tjener flertallet. Det er revolusjonær tenkning. For borgerskapet er det naturligvis viktig å få folk til å tenke reformistisk og ikke revolusjonært.

Illusjoner om Stortinget

Å spre illusjoner om hva arbeidsfolk kan oppnå i Storting og kommunestyrer, er en del av reformistenes oppgave. Parlamentarismen i Norge er et liksomdemokrati. Folk kan stemme på partiers boligpolitikk, men det er bankene og gårdeierne som bestemmer hva det skal koste å bo.En eneste gårdeier har mer makt enn hundre folk som bor i gården. Fem eiere av en fabrikk eller et selskap kan legge ned virksomheten hvis de liker det best, sjøl om flere hundre mister levebrødet og lokalsamfunnet lider store tap. (Marxisme igjen: Dette er et resultat av at produksjonen er samfunnsmessig, mens tilegnelsen er privat.) Dette blir vi fortalt er et demokrati, mens sannheten er at det er totalt udemokratisk. Sannheten er at vi har et mindretallsdiktatur. Men vi skal hjernevaskes til å ikke se akkurat det. Slik styrer kapitalen. Et venstrebevegelse sprer illusjoner hvis den sier at en total "ny kurs" kan oppnås vet at sosialdemokratiske partier har regjeringa.

Ved kongens bord

Kapitalen styrer også ved å suge opp folk fra folkelige bevegelser. Det er de eksperter på. De henter opposisjonelle mennesker og organisasjoner og plassere dem ved kongens bord. Borgerskapets stat eller styringsapparat suger hele tida opp i seg ledere fra opposisjonsbevegelsenene i samfunnet. Fra fagforeningene også. Plutselig sitter de der og styrer landet, og om de ikke mener at alt er såre vel, så mener de at de i hvert fall kan forbedre kapitalismen på noen punkter, og det er de fornøyde med. Smiger, penger og makt virker også. Arbeidet til revolusjonære organisasjoner må ikke ha Stportinget som mål.

Kommunister stiller til valg

Samtidig stiller kommunistpartiet til valg. Hvor mange som stemmer på et revolusjonært parti, er en gradmåler. Ikke en gradmåler på hvor mange som er revolusjonære, men på hvor mange som ikke har tillit til de reformistiske partiene. Når partiet har representanter i kommunestyrer (og høyere opp), er det en stor kilde til lærdom om befolkningas behov og maktas måte å styre på. Fagforeningsarbeid gir liknende kunnskap. I kommunestyrene får en vite enda mer om klasseforhold og de menneskelige behovene. Vi kan bruke kommunestyrearbeidet til å hjelpe til med å organisere aksjoner og bevegelser, fordi vi får sagt ifra om hva som kommer, og vi kjenner mange å snakke med. Vi kan bruke det til å avsløre hvem som egentlig bestemmer over befolkningas skjebne. Det er ikke mange saker hvor kommunestyret har den avgjørende makta. Staten legger premissene, og staten har størst omsorg for kapitalens vekst. Når vi er representert i kommunestyret, gjør vi kommunister kjent, og vi avliver myter om de onde røde. RV er et godt eksempel. Der RV er kjent gjennom arbeid i kommunestyrer i en del år, får partiet alt fra fem til femten prosent av stemmene. Vi passer på at de røde representantene ikke skor seg økonomisk på å være der, slik at penger ikke skal bli et mål for deltakelse for noen. RV har en regel om at stortingsrepresentanter skal gi til partiet alle penger som er over en gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Møtegodtgjørelser, "beinpenger", skal inn til partiets felleskasse. Å drive et arbeid i kommunestyrer (og fylkesting og Storting), på denne revolusjonære måten, er ikke det samme som å innrette arbeidet og oppmerksomheten inn på Stortinget. Det er å bruke det for å styrke kampen som folk må føre sjøl. Partier som fullt ut jobber på parlamentarismens og kapitalens premisser, retter arbeidet inn på Stortinget. Det er stortingsgruppa som bestemmer det meste, og det lokale partiapparatet skal betjene det sentrale og forklare og få folk lokalt til å forstå og vinne oppslutning om den gode linja som stortingsgruppa fører. Alle medier er retta inn på det samme. Mot toppen.

Studere marxismen

Kommunistpartiet må studere marxismen. Marxismen er ikke en religion som en skal slutte seg til, men et redskap for å forstå hvordan samfunnet fungerer. Marxismen er en kritisk undersøkelses-isme av makt- og klasseforhold, hvor undersøkelsene gjøres for å endre disse forholda. Målet er å forstå hvordan samfunnet kan forandres til arbeiderklassens fordel. Sentrale studieobjekter er klassene og hvordan de endrer seg, kapitalens makt og hvordan den styrer, statens rolle, kapitalens virksomhet i verdensmålestokk, imperialismen, hvordan og hvorfor kapitalismen undertrykker ulike deler av befolkninga (kvinneundertrykking, rasisme, nasjonal undertrykking), erfaringer fra folks forsøk på å ta makt, erfaringer fra sosialistiske land, vilkår for forandring i det hele tatt.

Eksempel på ikke-marxisme

Hvis en ikke har klare analyser og prinsipper, havner en fort ut i standpunkter som blir mot folk. Eks nasjonal sjølråderett og antiimperialistisk kamp. For eksempel mangler SV et prinsippielt standpunkt om ikke-innblanding i andre lands indre anliggender. En analyse av maktforholda i verden i dag, viser at den nasjonale sjølråderetten er et redskap for kamp mot imperialistisk overfall og utbytting. Nasjonal sjølråderett mot EUs tvang til fire friheter. Nasjonal sjølråderett mot USAs invasjon i Irak og Afghanistan. SV støtter innblanding hvis FN er for. De respekterer ikke nasjonal sjølråderett hvis et land har en slem leder. De var for Natos bombing av Kosovo. De er for å trekke tilbake norske soldater fra Irak, men greide på et tidspunkt å være for at Norge trente irakiske soldater – i Norge. De er mot at norske soldater kriger under Enduring Freedoms paraply, men er for at de har "sikkerhetsoppgaver" under Isafs paraply, også når Isaf styres av Nato og samarbeider tett med Enduring Freedom, som også har "FN-mandat". Når dette skrives, har SVs landsstyre vedtatt en kritisk støtte til at regjeringa sender F16-fly til Nato i Afghanistan. Hvis en ikke har en enten-eller-linje når det gjelder nasjonal sjølråderett, åpner en straks døra for det imperialismen mener er dens rett.

Eksempel på marxisme

Marxismen gir redskap for å undersøke maktforhold, enhet og kamp i prosesser og vilkår for forandring. En undersøkelse av kvinnenes stilling i samfunnet, viser at kvinnene tvinges inn i et situasjon i arbeidslivet som ikke er lik menns. Kvinnene tilpasser arbeidslivet til de store omsorgsoppgavene som kapitalismen har overlatt til familiene (bl.a oppfostringa av samfunnets nye arbeidskraft). En konsekvens er at kvinner reduserer arbeidstid og lønn, noe som gjør dem mindre økonomisk sjølberga. Dette har betydning for kampen for sekstimersdagen. En arbeidstidsforkortelse hver hverdag vil gjøre det mulig for langt flere kvinner å ha full jobb og dermed full lønn. En forkorting som gir færre, men lengre arbeidsdager, vil være i strid med kvinnenes behov (og behovene til menn med ansvar for barn). Så mellom kvinner og menn i arbeiderklassen kan det være både enhet og interessekonflikt: Enighet om forkortelse, uenighet om hvordan. AKP mener at mennene skal ta standpunkt for kvinnenes interesser her, fordi det vil styrke kvinnenes stilling i arbeidslivet, gi kvinner en mer lik posisjon med menn og totalt vil hele arbeiderklassen styrkes av ei slik linje for kampen. Les mer.

En spesiell organisasjon er nødvendig

Folk må slåss sjøl, derfor må partiet ha lokale lag

Organiseringa og kampen må foregå sentralt og lokalt. Folk handler der de er. En revolusjon er ikke noen palass-storming. Den er resultatet av en langvarig bevegelse på grunnplanet og på nasjonalt plan over hele landet. Folket tar ikke makta hvis det bare er snakk om bevegelser i Trondheim, Oslo og Bergen. Nei, det vil være organisasjoner og bevegelse i de fleste kriker og kroker i landet. Det betyr at et kommunistparti må tenke lokalt. Partiet sin tenkning må være retta inn på arbeidsplasser, byer og tettsteder, boligområder, fagforeninger, aksjoner for sjukehus og fødestuer, aksjoner for at fiskerne skal få fiske, aksjoner fot at skolen skal bestå og veien skal trygges mot ras. Partiet må ville ha ha lokale lag alle steder. Lokale lag trengs for å utvikle mange ledere, ikke bare en sentral ledelse. Lokale lag forbinder partiet med folks kamp, partiet lærer gjennom sine medlemmer, partiets politikk får brynt seg gjennom medlemmenes deltakelse i klassekampen. Partiet rekrutterer folk som deltar i den sosiale omdanninga av samfunnet. Det er grunnlaget for at partiet kan bli kunnskapsrikt når det gjelder samfunnsforhold, arbeiderklassens situasjon og få erfaringer i å endre. Slik prøves partiets politikk ut i praksis. De som vedtar politikken er også nødt til å forklare den for andre. Slik korrigeres både meninger og måter å oppføre seg på. Med denne lokale (og i og for seg på nasjonalt plan) deltakelsen på ulike kampavsnitt, har partiet mulighet for å utvikle et helhetssyn på politiske spørsmål og finne løsninger som forener flere hensyn og grupper av mennesker. Eksempler: Krav om industriarbeidsplasser i et område hvor arbeidsløsheten herjer kontra kravet om å ta vare på miljøet. Når et selskap vil legge ned en av tre arbeidsplasser: Hvordan kan arbeiderne klare å stå sammen og ikke bare forsøke å redde sitt eget skinn? Et parti med folk både i miljøbevegelsen og i det arbeidsløse området, og på alle de tre trua arbeidsplassene, vil tvinges til å forsøke å finne løsninger som gjør kapitalen til fienden, ikke andre arbeidere. Et perspektiv på kamp betyr at partiet også må ha en plan for hvor medlemmene skal rådes til å jobbe og rekruttere flere for å bygge ut partiet og lede kamper. Det kan være på stedets store sjukehus, der finnes alle slags yrker. I busselskapet, på universitetet, posten, hotellene, industrien … Et lokalt partilag som fungerer bra, diskuterer hvordan hver og en har det på jobben. Hvordan skal de andre på jobben til Kari få sjanse til å uttale seg mot pensjonsreformen? Er det mulig at klubben eller fagforeninga kan lage et møte om sekstimersdagen? Hvilke forhold på arbeidsplassen er det, som folk blir virkelig plaga av? Hva kan gjøres? Slik innrettes tenkninga til partiet på arbeiderklassen, og det lokale partilaget får stor betydning for den enkelte. Kommunistpartiet er et gjøre-parti, ikke bare et mene-parti. Å komme på et møte i partilaget en gang i blant, høre en liten innledning om et eller annet tema, spise en kake og gå hjem, er hyggelig, men er ikke helt det et partilag i et kommunistparti skal nøye seg med å tilby sine medlemmer. Tenketanker og sentrale konferanser kan være gode redskaper, men ikke mål. Skal kapitalismen styrtes, må det finnes organisering over hele landet som jobber målbevisst med det målet for øye.

Organisasjonsregler

Når målet ikke er mindre enn å styrte kapitalismen, blir maktapparatet vendt mot revolusjonære og deres organisasjoner. Et visst vern er bra for medlemmene mot statens og andre staters overvåking. Hvis partiet ikke driver solidaritetsarbeid, blir det ikke interessant for CIA og Mossad. Hvis partiet ikke driver et målretta arbeid for protest og kamp på arbeidsplassene, blir ikke partiet interessant for overvåkingspolitiet i Norge. Men hvis partiet gjør alt dette, setter registreringa og overvåkinga inn, fordi makta vil vite hvor de har oppviglerne. Da er det at en del kommunister ikke får jobb, mister jobb, får privatlivet invadert. Dette er det kanskje vanskelig å tro på, men det er bevist på grundig vis også i Norge. Les mer her. Et poeng er da å ikke gi politiet, CIA og Mossad liste over alle partimedlemmene. Det kan være andre gode tiltak som trengs for at medlemmene skal kunne drive politisk arbeid, alt etter forholda. Det viktigste å vite er at det foregår overvåking og hvilke konsekvenser det har. Så vil et revolusjonært parti diskutere det, og gjøre det medlemmene har erfart er best.

Økonomisk sjølberging

Det gir liten sjølstendighet hvis kapitalens stat finansierer kommunistpartiet, og slik kan skru av virksomheten når den ønsker det. Partiet bør ikke regne med at borgerskapets stat vil finansiere sin egen død og begravelse på forhånd. Den vil nok det lenge, for å forsøke å bruke suge-opp-og samarbeide-metoden, men ikke hvis det kommer til større konflikter. Da blir reglene for partistøtte endra. Fattigfolks kapital er deres organisering. Mange som betaler kontingent, gir ekstra pengegaver og mye gratisarbeid, gjør det mulig å bygge opp en organisasjon som utfører medlemmenes vilje, og der lokalt og sentralt jobber sammen. For å få penger, legges større vekt på å få medlemmer, og å få medlemmene til å betale, enn å skrive søknader til staten. Men det er klart at det er et dilemma: Den borgerlige staten holder seg med partier, og den tåler også røde, så lenge de ikke blir for sterke. Staten øser ut millioner av kroner hvert år for å holde partibyråkratier i gang, slik at kapitalen kan holde på med sitt. De pengene som tilfaller revolusjonære partier som stiller til valg, hva skal de brukes til? Et slikt parti bør finne ut hvordan statspengene ikke skal bestemme drifta av partiet, men om det er andre måter, investeringer og slikt, som vil være nyttig uten å skape avhengighet til staten.

Demokrati og enhet

Partiet må diskutere hvordan den best skal kunne håndtere både behovet for demokrati og behovet for å kunne opptre samla. Et begrep er "demokratisk sentralisme", men ordet er ikke viktig. Viktigere er det å diskutere konkrete, gode kjøreregler. I gode fagforeninger følges vedtak når de er fatta. Forutsetninga for at folk vil det, er at de har diskutert og er enige i vedtaket. En ledelse må noen ganger si hva partiet og medlemmene må gjøre. Hvis dette skjer mange ganger uten at medlemmene har diskutert og er enige, vil tilliten brytes. Medlemmer må kunne utveksle erfaringer på kryss og tvers i partiet. Da vil folk lære av hverandres erfaringer og diskutere politiske linjer for kampen. Fraksjonisme er noe annet. Fraksjonisme er et prinsipp som går ut på at du danner meningsorganisasjoner inne i partiet. Det er typisk for mene-partier, ikke like mye for gjøre-partier. Se det som står over, om oppgavene til et lokalt partilag. Hvis medlemmer er uenige om en sak, kan det virke besnærende for enkelte å finne dem en er enig med andre steder, organisere seg sammen med dem og nesten utelukkende snakke med dem. Hvis det blir en stil i partiet, vil det bli svært vanskelig å løse uenigheter og komme fram til nye og bedre løsninger som en kan være enige om. En fraksjonell arbeidsmåte forsterker til og med uenighetene, nettopp fordi en ikke snakker med dem en er uenig med. Organisatoriske splittelser er ofte en konsekvens. Hvis partilagene tar på seg oppgava å være ansvarlige for klassekampen der de er organisert, vil interessen for å danne mene-fraksjoner på tvers av lag bli mindre viktig. Utvekslinga av erfaringer og diskusjoner om linjer med alle, blir viktig. Ikke ved å organisere slik at mange holdes utafor, men gjennom diskusjoner der alle kan delta. Hvilken fagforening kan slåss samla mot arbeidsgiver og eier, hvis den en splitta internt i mene-organisasjoner som slåss mot hverandre?

Den hemmelige underskogen …

Det finnes mange titusener i dette landet som har lært betydninga av organisasjon. Mange av dem dukker opp når de trengs. Når et bibliotek skal legges ned for eksempel, kommer noen fram og vil lage aksjonskomite. Det var et møte på Grünerløkka i sommer om alkohol- og restaurantkapitalen. Det var folkemøte. Ikke alle synes det er fint at restaurantene er åpne halve natta der de bor og skal sove, heller ikke at fulle folk spyr og pisser på trappa deres. Da møtet var slutt, steg to damer fram: – Og de som vil være med på å jobbe videre, kan skrive dere på her! Var det ikke noe kjent? Jepp! Det var to kvinner som hadde organisert det meste i den revolusjonære bevegelsen og tilliggende herligheter i en 20-30 år. Tidligere. De visste hva som skulle til og hva som var neste skritt. De var en del av underskogen. Tilsynelatende ikke der. Men veldig til stede med evnen til å se betydninga av at folk organiserer seg når de vil ha gjort noe.

---

Del 2

Dette er AKP i dag

AKP – Arbeidernes kommunistparti

I teksten over er det gjort forsøk på å beskrive noen av de generelle oppgavene som et kommunistparti har. AKP er et lite parti, men forsøker å ha en praksis som er på veien til de langsiktige måla. All vandring på veien mot et mål må brytes ned til små skritt, og det gjelder å kjenne igjen det store i det små. I teksten nedenfor fortelles det om AKP i dag. Dette nettstedet gjenspeiler hva AKP er opptatt av. Der er litteratur, artikler og bøker partiet har gitt ut. Avisa akp.no og tidsskriftet Rødt! ligger også der. AKP driver arbeid på mange områder.

AKP og arbeiderklassen

AKP forsøker å følge med på det som er viktig for arbeiderklassen. Medlemmene er vanligvis aktive i fagforeningene sine. Som parti diskuterer vi kampen mot sosial dumping, pensjonskampen og sekstimersdagen. Når det gjaldt pensjonskampen, jobba våre tillitsvalgte i fagforeningene tett sammen med andre gode krefter, som tidligere og nåværende RV-medlemmer, AP- og SV-medlemmer og alle andre aktive. Vi skreiv om saka jevnlig i akp.no, lagde interne og eksterne møter, og kjente medlemmer gikk i bresjen i kampen. Les mer om dette her. AKPs ledelse oppfordrer AKP-medlemmer og alle andre interesserte til å delta på Trondheimskonferansen og Kvinner på tvers. Det er en typisk AKP-ting å delta der. Til Trondheimskonferansen i januar 2005 laget vi et nummer av akp.no om pensjonskampen. Til siste Kvinner på tvers lagde vi et hefte om sekstimersdagen, som vi gav bort gratis. Et nytt nummer av akp.no om sekstimersdagen var også å få. Medlemmer av AKP jobber aktivt i initiativet For sekstimersdagen. Denne aksjonen la fram ei splitter ny bok om Sekstimersdagen på Kellogg's. AKP hjelper til med å selge boka. Slik forsøker vi å gi argumenter og forslag til linjer for kampen. For eksempel sier vi at forsøk med sekstimersdagen som har lavere sjukefravær som mål, er ei dødslinje. Se eksempel på tekst her. Vi har lokale partilag på arbeidsplasser og i en del bransjer. Vi har en viktig svakhet, i tillegg til at vi skulle vært organisert mange flere steder, og det er at vi ikke har et faglig utvalg. Et utvalg kunne betydd mye for å utvikle arbeidet både taktisk og på lengre sikt. Les mer:

• Hvorfor er lønna i kvinnedominert yrker lav?
• Om arbeidsmiljøet

Nei til EU

AKP støtter opp om arbeidet i Nei til EU og er medlemmer der. Partiet krever ikke at alle skal være like aktive, men vil at noen bruker mye tid. Det er flere AKP-medlemmer som tar et stort ansvar i nei til EUs organisasjon. AKP lager møter for egne medlemmer som er aktive i Nei til EU, bl.a. for å skolere seg i utviklinga av EU. Det er et eget partilag som har ansvaret for å følge best med. Det fører bl.a til aktuelle tekster i akp.no. Se for eksempel her. Når man er enige om det, foregår det et samarbeid med dem som er aktive i RV, og som også er aktive i Nei til EU. Les mer:

• Ekstranummer av Røde Fane (nå Rødt!) om EU

Solidaritetsarbeid

AKP driver antiipmerialistisk solidaritetsarbeid. Det er en lang tradisjon for partiet. Vi har tillitsvalgte i Palestinakomiteen og i Komiteen for et fritt Irak, og mange er medlemmer. Vi deltar i arbeidet med å opprette Irakkomiteer på stadig nye steder i landet. Når det gjelder kontakt med revolusjonære og andre som kjemper for frigjøring i andre land, er vi i dag særlig opptatt av Venezuela, Nepal og Filippinene. Vi har kontakt med mange partier og organisasjoner, men er ikke med i noen verdensorganisasjon ("internasjonale"). Vi har et aktivt internasjonalt utvalg. Det har blant annet studert imperialistmaktenes rivalisering i området ved Kaspihavet, et konfliktområde med stor betydning for hvordan verden vil arte seg. Det er laget hefter om dette. Det er internasjonalt utvalg som analyserer situasjonen i Irak og Afghanistan, og resultatet kan jevnlig leses i akp.no. Les mer: (Det er Rødt! som utgir de fleste, tidligere var navnet Røde Fane.)

• Justica já! Om Argentina, Uruguay og Paraguay
• Det store spillet – enda en gang. Geopolitikk og olje ved Kaspihavet (av Kari Austbø og Pål Steigan)
• Iran – mullakapital og geopolitikk (av Pål Steigan)
• Bok om bakgrunnen for krigen i Irak

Kvinnepolitisk arbeid

AKP har aktive medlemmer i Kvinnefronten og i Ottar. AKP eier og arrangerer bøllekurs. Nå skal bøllekursene moderniseres, og vi forsøker å utdanne flere bølleledere Studiearbeid: Utvalget har laget en kvinnepolitisk studiesirkel. I Rødt! nummer 3, 2005 har utvalget skrevet en stor artikkel som bl.a. argumenterer mot den offisielle likestillingspolititiske linja for løsning av kvinnens problemer: "Send mannen hjem." AKP er opptatt av å samle den kvinnelige delen av arbeiderklassen. Deltakelsen i Kvinner på Tvers er som nevnt over et utslag av det. Kvinneutvalget lager jevnlig politiske analyser. Les mer:

• Årets lønnsvinner skriver tiggerbrev – mens noen vil knuse fagforeninga. Om tariffoppgjøret i offentlig sektor 2002
• Rød feminisme mot patriarkat og kapitalisme. Kvinnepolitisk studiesirkel
• Inn i skapet? Pengeskapet, moderskapet, ekteskapet, klesskapet, toalettskapet og redselskabinettet – patriarkatets revansj eller veien til jenters lykke?
• Røde Fane nr 3a, 2004: Feminisme.
• Stor artikkel i Rødt! nr 3, 2005: Familiemannen – kvinnens redning?
• Hefte om sekstimersdagen, Rødt! nr 3a, 2005
• Kjersti Ericsson: Søstre, kamerater! En marxistisk klassiker som forklarer årsaken til kvinneundertrykkinga, og som diskuterer hvordan sosialismen kan bli på kvinners premisser.
• Kjersti Ericsson: Den flerstemmige revolusjonen.

Klassekampen

AKP eier Klassekampen. Eller som det heter på aksjespråket, – er hovedaksjonær. Klassekampens formålsparagraf er slik:

"Klassekampen skal drive en seriøs kritisk journalistikk, med allsidige og økonomiske avsløringer av alle former for utbytting, undertrykking og miljøødeleggelser – samt inspirere og bidra til ideologisk kritikk, organisering og politisk kamp mot slike forhold ut ifra et revolusjonært, sosialistisk grunnsyn."

Klassekampens nettsted: www.klassekampen.no

AKP har aktive medlemmer i RV

Ikke alle AKPere er medlemmer i Rød valgallianse, men mange. Noen AKP-medlemmer har tillitsverv i RVs organisasjon, noen har vært kommunestyrerepresentanter i mange å, noen i fylkesting. Erling Folkvord satt på Stortinget for RV. Han er medlem av AKP. AKP mener det er viktig at revolusjonære deltar i kommunestyrer, fylkesting og Storting, slik det er argumentert for i artikkelen om det kommunistiske partiet. AKP ville stille til valg i sin tid, men fikk ikke lov fordi det ble påstått fra statens side at navnet kunne forveksles med andre partiers. Da starta AKP "Rød Valgallianse av AKP(m-l) og uavhengige sosialister", som etter hvert ble bare Rød Valgallianse som stod på sine egne bein og er et eget parti. På grunn av dette historiske fellesskapet, og den store enigheten som er om politiske spørsmål, har ikke AKP ønska å stille egne lister, men driver valgkamp for RV. AKP er ingen fraksjon i RV, men et eget parti med virksomhet på mange områder.

AKP driver skoleringsarbeid

AKP arrangerer en konferanse hver vår, Revolusjonskonferansen. Her, på egne kurs og på sommerleir består deler av programmet av skolering i marxisme. Temaer har vært politisk økonomi, klasser, dialektikk, historisk materialisme, kvinnepolitiske temaer. Det er en stor mangel at vi ikke har en ny studiesirkel i marxisme og at vi ikke har mange tilbud til dem som vil på skoleringskurs. Vi jobber med dette. Les mer: AKP (Rødt!) gir ut hefter om kapitalisme og sosialisme:

• Om krisa i verdensøkonomien
• Plutselig framstod revolusjonen i Norge som mindre rar (av Jorun Gulbrandsen)
• Sosialismen i Kina – hvor blei den av? Markedsreform og klassekamp (av Martin Hart-Landsberg og Paul Burkett)
• AKPs program har en nokså detaljert beskrivelse av sosialismen
• Det kommunistiske manifest

AKP utgir et marxistisk tidsskrift

AKPs tidsskrift gjennom mange år, Røde Fane, fikk nytt navn i vår, Rødt! og nytt format. Det kommer ut regelmessig med minst fire numre i året, og det lager ekstranumre. Mange av dem har vært nevnt ovenfor. AKP driver reelt et lite forlag, men ikke formelt. Hadde AKP vært et større parti og dermed hatt bedre økonomi, hadde vi kunnet utstyre de heftene vi utgir, med stiv rygg, og laget små bøker i serie med likt format og gjenkjennelig layout. To hefter om kampen om olja ved Kaspihavet er innholdmessig to bøker verdig. Heftet om kvinnelønna, om sekstimersdagen, Det kommunistiske manifest, "Rød feminisme mot patriarkat og kapitalisme" og heftet om EU-grunnloven likeså. Boka om Irakkrigen ble utgitt av Røde Fane. Et ekstranummer av Rødt! om utviklinga av Kina, skrevet av Martin Hart-Landsberg og Paul Burkett var også ei bok, men hadde format som et bløtt lite hefte. Rødt! sin produksjonskunnskap hjalp til med å få utgitt Kelloggs-boka (i tillegg til dugnadsarbeidet med oversettelse som andre gjorde), og det var Rødt! som hadde mulighet til å produsere Erling Folkvords bok Stopp tjuven! – en redningsaksjon for velferdsstaten på billigst mulige måte. Rødt! og redaksjonen fungerer fint i dag, men nettopp av den grunn burde AKP skjønne verdien av denne politiske gullgruva bedre sjøl. AKP kan nemlig spre mye mer av hva som lages. Alle utgiveres hodebry er: Hvordan få til en stabil distribusjon. Det spørsmålet er foreløpig ikke besvart.

www.akp.no

AKPs hjemmeside fornyes jevnlig. Der ligger over 1.000 artikler, pluss mange bøker og hefter. Alt partiet utgir på papir, legges ut på nettet. AKP sin avis i sin helhet. 15 årganger av tidsskriftet Røde Fane ligger ute, og flere legges ut systematisk etter som tida strekker til. Pekersamling til alle landets aviser er laget som sørvis for dem som trenger å sende pressemeldinger om aksjonen sin . På egne temasider er det samla tekster både ev meningsfeller og meningsmotstandere, og tekster som fungerer som faktasamlinger. Eksempler er pensjonskampen, Hagtvetdebatten, politisk overvåking.

AKPs avis akp.no

I vel tre år har vi gitt ut avis hver måned, unntatt i juli og i jula. Målet er å gjøre AKPs politikk kjent, forsøke å være til nytte i kampen mot USAs kriger, mot den norske regjeringas politikk overfor Irak og Afghanistan, bidra med argumenter i pensjonskampen og kampen for sekstimersdagen, og forsøke å bidra til en kapitalismekritikk og få fram i det minste bruddstykker fra livet til arbeiderklassens kvinner og menn. Avisa lages på dugnad, og det er gratis å abonnere. Det er nå (desember 2005) 2.000 abonnenter. Opplaget er vanligvis 6.500, første mai er det høyere. De fleste deles altså ut på gata. Avisa finansieres av kontingentpenger, av 70 faste givere og av gaver fra snille abonnenter. Målet er 3.000 abonnenter i løpet av 2006.

Rød sommerleir

AKP lager Rød sommerleir med aktuelle politiske saker, skoleringskurs og pionerleir for dem som er i grunnskolealder, pluss bading og fotball. Leiren er åpen for alle. Se leiren fra 2005 her.

AKP har lokale lag

Det er AKPs gull. Så sant det finnes et lag i nærheten, er alle med i et lokalt lag. Det kan være i boligstrøk, i en by, på et sjukehus, et universitet eller lokalt i en bransje. Der deltar medlemmene etter evne. Der skal medlemmene tas vare på, få oppgaver og diskutere arbeidet sitt. I Oslo er det mange lokale lag. Fordelen med å ha lokale lag, er arbeidet med akp.no et godt eksempel på. akp.no har halvårlige produksjonsplaner. En bestemt torsdag i måneden skal aviser puttes i 2.000 konvolutter, og pakker pakkes til kommisjonærene som skal sørge for utdeling diverse steder. Partilagene får beskjed i god tid om når det er deres tur til å delta i dugnaden. De kommer. Folk fra flere lag jobber sammen. En persons innsats en gang i halvåret, gjør det mulig å gi ut denne avisa for et minimum av utgifter, fordi medlemmets innsats legges sammen med svært mange fleres innsats. Lokale lag er ikke til for å lage avis, først og fremst. Dette var bare et eksempel hva på styrken i god organisering kan brukes til.

Medlemsutvikling

AKP får nye medlemmer, men står noenlunde på stedet hvil. Det er en sakte "turnover": Unge inn, noen av de gamle glir ut. Vi får flere gutter enn jenter som medlemmer. Vi vil ha alle guttene, men vi vil ha enda flere jenter. Det er viktig for AKP å få mange nye medlemmer. Vi synes vi har så mye viktig og bra å gjøre. Det er skal være lett å få oppgaver i AKP. Størrelsen, eller mangelen på sådan, er AKPs største problem. Vi driver arbeid på mange områder, vi mener alvor med revolusjonen. Men vi skulle vært organisert på hundrevis av flere steder, hatt ledelser på mange flere kampavsnitt og hatt et større sentralt apparat. Med dobbelt så mange medlemmer kunne vi hatt flere folk til avis og produksjon, vi kunne skrive artikler om historia vår, lage studiemateriale, drive partiskole, utdanne journalister, hatt flere til å jobbe med kultur, miljøkampen, rekruttere folk med minoritetsbakgrunn, hatt flere bølleledere, organisert soldater mot å gjøre krigstjeneste i Afghanistan, organisert kvinnestudiesirkeler, egen partiskole for kvinner – i det hele tatt tatt oss av de strategiske oppgavene bedre.

Rød Ungdom

Både AKP og RV har Rød Ungdom som sin ungdomsorganisasjon. AKP stiftet i sin tid RV og Rød Ungdom. RV utvikla seg til et eget parti. Rundt 1990-92 var det en politisk splittelse i AKP. Noen medlemmer ville bare jobbe i RV og gikk ut av AKP. Rød Ungdom har siden hatt to moderpartier. AKP vil at partiets lokale lag skal hjelpe og støtte Rød Ungdoms lokale lag, og ønsker at Rød Ungdoms medlemmer, fortsetter å være aktive, enten i AKP, i RV eller begge.

Prosess

Når dette skrives, har det nettopp blitt starta en prossess for å se om det er mulig å danne et nytt parti med utgangspunkt i partiene AKP og RV, der regnestykket ikke må bli 2+2=3, men 2+2=5. Det vil si slik at det skapes et nytt parti som gjør at flere blir med enn i dag. AKP mener dette er viktig å forsøke på alvor. Går det ikke, har i hvert fall mange mennesker på den revolusjonære venstresida kommet nærmere hverandre politisk. Så får en se videre. AKP mener i hvert fall at det er behov for et kommunistparti i Norge, et revolusjonært parti med kommunismen som mål, skal kapitalismen legges død og det skal bli mulig å skape et sosialistisk og et kommunistisk samfunn. AKPs arbeid på ulike avsnitt av klassekampen, på tross av at partiet er lite, er et uttrykk for hva vi mener er strategisk viktige oppgaver, dvs oppgaver som går langs en vei som peker mot revolusjon, sosialisme og det klasseløse samfunnet kommunismen.  

Den marxistiske forståelsen av det kapitalistiske systemet slik den ble skissert i Det kommunistiske manifest (Marx og Engels 1998 [1848]), står forunderlig sterkt. Her vises kapitalismens drivkrefter, revolusjoneringen av teknologien, innlemmelsen av hele verden i det kapitalistiske marked og hvordan politiske og kulturelle overbygninger underordnes de kapitalistiske interessene. I store drag er denne forståelsen fortsatt riktig – de vyene som Marx og Engels la fram i Manifestet for over 150 år siden har faktisk forbløffende aktualitet.

Men klasseanalysen i Manifestet er problematisk.

Jon Ivar Elstad er forsker, dr. philos i sosiologi

---

I Manifestet hevdes det at klasseforholdene forenkles med kapitalismens utvikling. Kapitalens akkumulasjon danner på den ene side en liten, men mektig, eiendomsklasse, kapitalistklassen, og på den annen side et voksende proletariat, en stort og tendensielt homogen arbeiderklasse av eiendomsløse lønnstakere. De mellomliggende klasser, som bønder og småkjøpmenn, forsvinner, og de fleste synker ned i proletariatet. Resultatet er en markert polarisering mellom klassene. Borgerskapet står mot proletariatet i daglige kamper på arbeidsplassene, og etterhvert som proletariatet lærer å organisere seg blir samfunnet preget av klassekamper om alle sosiale og politiske spørsmål. Kampene skjerpes av krisene i den kapitalistiske utviklingen og ender i en politisk revolusjon, der de eiendomsløse tar makten og organiserer økonomien som et fellesskap med behovsdekning i stedet for profitt som rettesnor. Det er ikke dette vi ser rundt oss i den vestlige kapitalismen i dag. Likevel er det historieløst å avfeie Manifestets klasseanalyse som rett og slett feilaktig, for analysen var langt på vei dekkende for tiårene som fulgte etter at Manifestet kom ut. Storindustrien vokste, kapitalen monopoliserte produksjonsmidlene, og ved starten av 1900-tallet hadde de aller fleste kapitalistiske land mer eller mindre sterke, sosialistisk orienterte, arbeiderbevegelser. Den første verdenskrigen 1914-1918, som var en gigantisk krise i det kapitalistiske systemet, ledet til arbeideroppstander og forsøk på sosialistiske samfunnskonstruksjoner, ikke bare i Russland, men også i Tyskland, Ungarn og andre land, og et utslag av den samme historiske trenden var den revolusjonære arbeiderrådsbevegelsen i Norge. Manifestets klasseanalyse kan altså forsvares fram til tida rundt og etter den første verdenskrigen. Men deretter blir det vanskeligere å snakke om en polarisering mellom klassene og om en voksende, tendensielt homogen og revolusjonær arbeiderklasse. En kunne nok holde fast ved den ortodokse forståelsen på 1930-tallet og til og med på 1950-tallet, men det ble verre på 1970-tallet, og på 1990-tallet ble det nær sagt umulig. Å beskrive klasseforholdene med ord og uttrykk fra Manifestet i dag lyder håpløst avleggs, og typisk nok var Manifestets retorikk knapt synlig i RV-politikernes agitasjon i årets valgkamp.

Nærings- og yrkesstruktur i dagens Norge

Hva er problemet? I globalt perspektiv er Manifestets klasseanalyse neppe irrelevant, for den kapitalistiske industrialiseringen og proletariseringen av verdens fattigbønder er utvilsomt en hovedtendens verden over. Ser vi bare på Norge, derimot – der 0,6 promille av verdens befolkning befinner seg – er kontrasten tilManifestets analyse åpenbar. Manifestet beskriver en samfunnsøkonomi med to viktige kjennetegn: For det første et arbeidsliv som hovedsakelig er organisert som kapitalistiske vareproduserende bedrifter, og for det andre at de kapitalistiske bedriftene karakteriseres av et tydelig skille og skarpe motsetninger mellom kapitaleierne og de brede lag av lønnstakere og arbeidere. Men disse to kjennetegnene gir ikke noe dekkende bilde av den norske situasjonen. Figur 1 anslår fordelingen av yrkesbefolkningen i Norge i 2003 (ca. 2,3 millioner yrkesaktive). For enkelhets skyld er den kapitalistiske sektoren definert som (hovedsakelig privateide) bedrifter med minst 10 sysselsatte. Denne sektoren er utvilsomt et tyngdepunkt i samfunnsøkonomien (bortimot 1 million sysselsatte), men sammenlagt er likevel de andre sektorene større. Omlag en halv million jobber i småforetak og enpersons-bedrifter – kiosker, småbutikker, frisørsalonger, drosjenæringen, gartnerier, mv. Over 700.000 jobber i den kommunale eller den statlige sektoren, for det meste i omsorg, pleie og offentlig administrasjon. Merk videre at sysselsettingen i den kapitalistiske sektoren i stor grad finnes i handel, hotell og restaurant, banker og finans. De kapitalistiske vareproduserende bransjene der vi særlig finner den "tradisjonelle", manuelle arbeiderklassen – industri, bygg og anlegg og transport – utgjør neppe mer enn halvparten av den kapitalistiske sektoren (målt i antall sysselsatte), og er for eksempel i dag klart mindre enn den offentlige sektoren. Videre finnes ikke noe skarpt skille i yrkesbefolkningen mellom borgerskap og kapitalistklasse på den ene side og et stort proletariat, på den annen side (figur 2). Norge har riktignok en liten finansiell elite, kanskje 1-2 prosent av husholdningene, med enorme kapitaleiendommer. Dette er en kapitalistklasse i enhver betydning, og mange av dens medlemmer er selv direktører i storkonsernene, men det framgår ikke av figur 2, ettersom disse kapitalmagnatene er så fåtallige. Arbeidere i "gammeldags" forstand, dvs. fagarbeidere, fabrikkarbeidere, transportarbeidere m.v, utgjør under en fjerdedel av yrkesbefolkningen (ca. en halv million), og bare omkring halvparten av dem er sysselsatt i større bedrifter i industri, bygg og anlegg og andre kapitalistiske bransjer i den materielle vareproduksjonen. Yrkesstrukturen i dag er altså dominert av lønnstakere som ikke direkte arbeider med materiell produksjon, men med papirer, symboler, kundebehandling, tjenester, omsorg, pleie og ledelse. En stor del av disse har kvalifisert arbeid og forskjellige nivåer av teoretisk utdanning, og deres arbeidsvilkår er på mange vis klart forskjellig fra de manuelle arbeidernes. Det vi med et løst uttrykk kan kalle de nye mellomlagene, utgjør minst halvparten av alle sysselsatte. Mange av dem har høyskoleutdanning eller annen høyere utdanning, mange har lederyrker, og disse mellomlagene er langt mer tallrike enn de manuelle arbeiderne. Mellomlagsyrkene er så mange at om de stemte på samme parti, ville de få et klart flertall i Stortinget. Hvordan skal mellomlagene forstås i klasseanalysen? I flere tiår har dette vært det vanskelige spørsmålet, ettersom nettopp her skiller dagens kapitalistiske virkelighet seg avgjørende fra det klassebildet som Manifestet streket opp.

Marxistiske og sosiologiske forståelser av mellomlagene

I det følgende skal jeg skissere noen hovedlinjer i debatten om mellomlagene blant marxistiske analytikere og blant klassesosiologer utenfor den marxistiske tradisjonen. Fokus er på mellomlagene i de kapitalistiske bedriftene – analysen av offentlig sektor byr på flere komplikasjoner som ikke blir tatt opp her. For dem med et marxistisk utgangspunkt var det sentrale spørsmålet: Hvem utbytter hvem? Nettopp skillet mellom utbytterne – de som tilegner seg merverdien av produksjonen – og de utbyttede, de som skaper verdiene i produksjonen, er en kjerne i den marxistiske analysen, ettersom utbyttingen er den sentrale kilden til motsetningene mellom arbeid og kapital. Et standpunkt var å erklære at alle lønnstakerne i de kapitalistiske bedriftene, uansett hvor i bedriftshierarkiet de befant seg og uansett hvilke arbeidsoppgaver de hadde, prinsipielt tilhørte arbeiderklassen. Dette standpunktet så skillet mellom de som eier og de som ikke eier produksjonsmidler som avgjørende. Dermed ble alle ansatte i bedriftshierarkiet – ansatte direktører, sjefer, avdelingsledere, ingeniører, teknikere, bokholdere, reklamefolk, regnskapsansatte, salgspersonale, designere, m.v – prinsipielt regnet som del av arbeiderklassen, så fremt de ikke eide produksjonsmidler. Mellomlagene helt opp til sjefsnivået ble betraktet som spesielle sjikt i proletariatet, og deres klasseinteresser var, fundamentalt sett, identiske med arbeidernes. Dette var altså en juridisk tolkning av relasjonen mellom arbeid og kapital som ikke tok annet i betraktning enn eiendomsretten. Dette standpunktet ble ofte fremmet av Sovjet-orienterte kommunister på 1950-tallet, noe som nok hang sammen med at dette standpunktet ledet til å avvise påstander om at det fantes klassemotsetninger i de sovjetiske statsbedriftene. Men det stemte dårlig med alle erfaringer: Var ikke funksjonærsjiktene i en annen klassemessig stilling enn arbeiderne, både materielt, sosialt og politisk? Og var det ikke nettopp de ansatte direktørene arbeiderne måtte kjempe mot, når de krevde bedre lønn og bedre arbeidsforhold? Mer typisk blant marxistiske sosiologer var å fastslå at relasjonene mellom arbeid og kapital ikke kunne reduseres til et juridisk forhold. Det var derimot et sosialt forhold – utbyttingen består i et forhold mellom kapital og arbeid der kapitalens funksjon er å forvalte, styre og anvende produksjonsmidlene og å kontrollere og overvåke de produktive arbeiderne med henblikk på overskudd og kapitalakkumulasjon. En framhevet altså den reelle funksjonen ulike posisjoner innen bedriften hadde. De funksjoner som besto i å forvalte kapitalens interesser for å opprettholde og å øke utbyttingen av de produktive arbeiderne, tilhørte kapitalsiden i motsigelsen arbeid-kapital. Hva slags funksjoner er dette? For eksempel beslutninger om å opprette eller nedlegge produksjonen, og det å styre, kontrollere, overvåke og disiplinere arbeiderne, og funksjoner som dreidde seg om å øke profitten ved å holde lønningene nede og å øke arbeidstempoet og arbeidsdagens lengde. Med dette utgangspunktet var klasseanalysens viktigste spørsmål å avgjøre hvilke av mellomlagene som tilhørte, i kraft av sine funksjoner, kapitalen. De som hadde slike funksjoner, fikk fundamentalt sett sin lønn utbetalt fra merverdien, altså fra utbyttingen av arbeiderne, og de tilhørte således kapitalistklassen i en eller annen forstand. På den annen side fantes mellomlag hvis funksjoner besto i å bidra til bedriftens produktive virksomhet, altså medvirket de til merverdiproduksjonen og var en del av "total-arbeideren", og de var derfor utbyttet prinsipielt på samme vis som de vanlige arbeiderne. Dette resonnementet var utvilsomt mer i samsvar med marxismen enn den rent juridiske tankegangen. Når en prøvde å bruke dette i konkrete klasseanalyser, ble det imidlertid vanskeligere. De ansatte toppdirektørene var utvilsomt en del av kapitalistklassen. Men hvor langt ned i ledelsessjiktet strakk kapitalsiden seg – til avdelingsdirektører, verksmestre, ja, siden formenn jo også overvåket arbeiderne, tilhørte også de kapitalistklassen? Det dukket opp mange spissfindige debatter. Visse ledelsesfunksjoner var vel en nødvendig koordinering av produksjonsprosessen, og dermed var vel dette produktivt arbeid? Hva med selgerne – de tilførte ikke varene verdi, de var vel derfor ikke produktive arbeidere, men betyr det at de avlønnes fra merverdien og er derfor, prinsipielt, utbyttere av arbeiderne? Hva med høytlønte eksperter, designere, for eksempel. Deres arbeid var utvilsomt produktivt og bidro til vareverdien, men om de fikk lønn som var kanskje fem ganger så stor som de vanlige arbeiderne, måtte en ikke erklære at med så høye lønninger besto faktisk noe av deres lønn av fratrekk fra merverdien? Det gjorde det ikke lettere at det var åpenbart at mange stillinger i bedriftenes mellomlag utvilsomt kombinerte både kapital-funksjonen og arbeid-funksjonen. Mange i mellomledersjiktet, for eksempel, hadde som oppgave både å kontrollere arbeidet, ved for eksempel å sparke overflødige eller oppsetsige arbeidere, og å koordinere produksjonsprosessen og slik bidra til verdiproduksjonen. Derfor mente flere av de marxistiske analytikerne (Poulantzas 1975, Carchedi 1977, Wright 1997) at mellomlagene fundamentalt sett var motsetningsfulle klasser som alltid kombinerer arbeid-funksjonen og kapital-funksjonen. Ved siden av de marxistisk inspirerte analytikerne som baserte seg på Marx's arbeidsverditeori, fantes dessuten en rekke sosiologiske klasseanalytikere som avviste arbeidsverditeorien og foreslo å analysere mellomlagene ved hjelp av andre kriterier. De avviste altså nytten av å fastslå de ulike mellomlagenes plassering i merverdiproduksjonen, men tok heller utgangspunkt i hva som preget deres yrkesmessige situasjon: Om de var høyt eller lavt avlønnet, om de hadde ansettelsestrygghet eller ikke, om de kunne regne med å gjøre karriere eller var uten opprykksmuligheter, om deres framtid var sikret med generøse pensjonsordninger eller ikke, om deres arbeid var kvalifisert eller rutinemessig, og om de utøvet autoritet over andre eller selv var underlagt streng kontroll ovenfra.

Klasseinndelingsskjemaer

Hvor ledet disse bestrebelsene på å avgrense ulike sjikt og klasser blant mellomlagene hen? Blant så vel marxistiske som ikke-marxistiske klassesosiologer ble utfallet ofte å utarbeide skjemaer for å klassifisere yrkesbefolkningen i klasser (eller en brukte andre betegnelser, som sosioøkonomiske grupper, sosiale strata eller yrkesklasser). Det finnes en rekke slike skjemaer. Figur 2 bruker en forkortet utgave av inndelingen som i dag brukes av Statistisk sentralbyrå. Et populært skjema er lagd av den engelske ikke-marxistiske sosiologen Goldthorpe og hans kollegaer. En amerikansk marxistisk inspirert sosiolog, Erik Olin Wright, har utarbeidet et annet kjent skjema i flere forskjellige versjoner. Klassifiseringsskjemaene som grupperer yrker i klasser, har en tendens til å ligne hverandre, enten de er lagd av marxister eller ikke-marxister. Skjemaene anvender alle en håndfull klasser, alltid med en kategori for manuelle arbeidere (av og til delt i ufaglærte og faglærte), en kategori for selvstendige næringsdrivende (der bønder enten er i en egen kategori eller slått sammen med andre selvstendige næringsdrivene), en kategori for ledersjiktet i bedrifter, en kategori for høytutdannete eksperter uten ledelsesoppgaver, osv. Klassifiseringsskjemaene er nyttige for sosiologiske analyser. De brukes for eksempel for å beskrive sosial ulikhet. De brukes for å vise at gjennomsnittsinntekter og utdanningsnivå varierer mellom klassene, at gjennomsnittlig levealder er høyere blant privilegerte klasser enn blant arbeidere, at sjansen for å bli arbeidsløs eller uføretrygdet er mye større blant arbeidere enn blant høyere sjikt i mellomlagene, at folk har en tendens til å velge partner som tilhører samme (eller en nærstående) klasse, at sjansene for å få høy utdanning varierer med foreldrenes klasseplassering, at innvandrerne er overrepresentert blant ufaglærte arbeidere, at klassesammensetningen er annerledes på Oslo vest enn i Groruddalen, osv. De brukes dessuten for å beskrive sosial endring, for eksempel for å undersøke om inntektsforskjellene mellom klassene øker eller om rekrutteringen til høyere utdanning er blitt mer eller mindre sosialt skjev over tid.

Kritikken av klasseskjemaene

Klasseskjemaene er altså nyttige redskaper for statistiske studier av samfunnet og framfor alt for undersøkelser av sosial ulikhet. Men viser de at Norge, for eksempel, er et klassesamfunn? Statistiske studier som anvender klasseskjemaene demonstrerer at det er klasseforskjeller – til dels store forskjeller – i levekår, inntekt og livsomstendigheter, men "beviser" de dermed at det er klasseundertrykking, klasseherredømme og klassekamp? Manifestets klasseanalyse skisserer først og fremst en dynamikk: Hvordan proletariatet som samles på storbedrifter i og med kapitalakkumulasjonen, blir involvert i klassemotsetninger i det daglige livet på arbeidsplassene, og hvordan dette gir opphav til en lærings- og organiseringsprosess. Gjennom den danner arbeiderne seg som et kollektiv og en politisk aktør som innser sin undertrykte stilling i samfunnet og sine fundamentale motsigelser til den herskende klassen. Denne dynamikken leder steg for steg til at arbeiderklassen blir stadig mer bevisst og organisert og dermed reiser kampen for å bedre sine sosiale og materielle kår. Klasseskjemaene kan også brukes for å demonstrere visse sider av denne dynamikken, for eksempel ved å undersøke om politiske holdninger, stemmegivning og fagorganisering faller sammen med klasseplassering. Et problem med klasseskjemaene er likevel at de på sett og vis er en form for konstruerte klasser. De framkommer ved at en teoretiker eller forsker, ut fra mer eller mindre velbegrunnete resonnementer, beslutter seg for å plassere et sett av yrker i en klasse og et annet sett av yrker i en annen klasse. Dermed framtrer en klassestruktur, men dette er egentlig en teoretisk konstruksjon – av klasser på papiret. Denne innvendingen er blant annet reist av den franske sosiologen Pierre Bourdieu (1985, 1987). Han kritiserer de mekaniske oppfatninger som var utbredt i marxistiske miljøer i Frankrike. Særlig retter han kritikken mot oppfatninger om at klasseposisjonene i yrkeslivet automatisk transformerer seg til organiserte, politiske aktører. Bourdieu avviser at teoretiske, forhåndsdefinerte kriterier for å klassifisere yrker i klasser uten videre kan brukes for å besvare spørsmålet om hvilke politiske grupperinger som faktisk vil tre fram på samfunnsarenaen. Riktignok medgir selvsagt Bourdieu at det alltid vil være en tendens til at like posisjoner "tiltrekkes" av hverandre. Truckførerne på en bedrift vil vanligvis organisere seg sammen med maskinførerne og andre arbeidere og ikke sammen med kontorfunksjonærene. Småbønder vil heller gå sammen med andre småbønder enn med godseiere og arkitekter. Men samhold, organisering og felles politisk opptreden følger ikke direkte av likhet mellom yrker – dette er en feilaktig økonomisme, mener Bourdieu, en ureflektert tro på at økonomiske posisjoner som ligner hverandre uimotståelig vil gi opphav til politisk organisering. Om klasser skal danne seg, ikke bare som posisjoner i samfunnets arbeidsdeling, men dessuten som sosiale grupper med internt fellesskap og felles politisk opptreden, for eksempel ved at de samler seg i et bestemt politisk parti, vil kilden til dette alltid være et politisk arbeid. Diskusjoner, verving, organisering – det er dette politiske arbeidet som skaper klassene som organiserte politiske aktører, ikke en mystisk tendens til at klassene automatisk trer fram på samfunnsarenaen som en ubønnhørlig følge av plasseringen i arbeidsdelingen. Og det som Bourdieu påpeker, er jo akkurat det alle aktivister på venstresida alltid har erfart – det er ikke noe selvsagt i at arbeiderne, ikke engang innenfor en enkelt bedrift, samler seg om en felles politikk. Det kreves langvarig, møysommelig, politisk arbeid for å få det til. En annen illustrasjon av Bourdieus poeng er framveksten av den norske arbeiderbevegelsen. Grunnlaget var naturligvis industrialiseringen som frambrakte titusener av arbeidere, men arbeiderklassen som samfunnsaktør ble dannet av alt det oppofrende politiske arbeidet som ble gjort av aktivister, fagforeninger, ideologer, kulturarbeidere, journalister og politiske partier.

Klassebevissthet i Norge?

Klasseskjemaene bruker en statistisk oppstilling av fordelingen av yrkesbefolkningen og demonstrerer skjevfordeling av levekår og betydelig sosial ulikhet, men oppfatter folk i Norge i dag seg som medlemmer av de klassene som teoretikerne har plassert dem i? Når vi stiller spørsmålet slik, ser vi klart det problematiske som Bourdieu peker på, for hvorfor skulle den virkelige framveksten av politiske kulturer og politiske oppfatninger følge akkurat de skillelinjene som en teoretiker anvender for å konstruere klasser – på papiret? Det er mange grunner til at det ikke vil skje slik. Ta som eksempel debatten blant marxister om hvordan en skal avgrense mellomlagene fra hverandre ved å analysere om de får sin lønn som et fratrekk fra merverdien (og derved er utbyttere), eller om de er produktive arbeidere som selv blir utbyttet. Denne distinksjonen er et interessant spørsmål i marxistisk økonomi. Sett fra den umiddelbare synsvinkelen til de ansatte i mellomlagene er den imidlertid stort sett likegyldig. Arbeidere og funksjonærer ser sine lønninger, arbeidsforhold og forbindelser til andre på jobben, men hans eller hennes vitenskapelige korrekte plassering i utbyttingsprosessene foregår utenfor hans eller hennes oppmerksomhet. Det er det politiske arbeidet som skaper fortolkningen av den samfunnsmessige plasseringen, og det er her en finner den endelige nøkkelen til hvordan klassebevissthet og klasseorganisering framtrer. I Norge, som i mange andre vest-europeiske land, er den faktiske situasjonen at klasseorganisering og klassebevissthet langt på vei er fraværende. Tabell 1 gir et glimt av dagens situasjon – den viser resultatene når et representativt utvalg av voksne i Norge ble spurt om de tilhører arbeiderklassen eller middelklassen eller ingen av delene. En tredel regnet seg som å tilhøre arbeiderklassen i 1992, men dette sank til 22 prosent i 1999, mens nær 40 prosent svarte "middelklassen" i 1992 og enda flere i 1999. Det er dessuten en økende andel, nær en tredel i 1999, som sa "ingen av delene". Her betyr dette hovedsakelig ikke at de mente at de tilhørte en annen klasse enn de som ble nevnt i spørsmålet (for eksempel overklassen, kapitalistklassen eller bondeklassen), men heller at de mente at en klasseinndeling generelt var irrelevant. Videre var det blant dem som plasserer seg selv enten i arbeiderklassen eller i middelklassen, slett ingen høy overensstemmelse med deres yrke. En del med kvalifiserte arbeideryrker vil kalle seg middelklasse i en slik undersøkelse, mens det finnes leger, bedriftsledere og butikksjefer som insisterer på at de tilhører arbeiderklassen, ettersom "de arbeider jo". Dette er riktignok bare en side av hva folk flest mener, for andre spørsmål antyder at det også finnes utbredte ideer om at samfunnet er delt mellom høy og lav, mellom mektige og avmektige, mellom rike og fattige. Og det er jo et faktum at i Norge er det fortsatt ganske høy grad av organisering i fagforeninger, som på ett vis representerer klasser. Men om vi ser på stemmegivning, for eksempel, er de politiske partiene blitt mindre og mindre klassespesifikke, noe som henger sammen med at partiene ligner hverandre og dessuten at partistrategene er vel vitende om at det er blant mellomlagene en finner den store massen av velgerne.

To perspektiver – Paul Edwards og Mike Savage

Hvordan skal vi egentlig, som en slags hovedoppsummering, karakterisere den norske klassesituasjonen i dag? Avslutningsvis kan vi skissere kort oppfatningene hos to engelske sosiologer. Paul Edwards (2000) tilhører den marxistiske tradisjonen, mens Mike Savage (2000) neppe kan karakteriseres slik, selv om han på ingen måte degraderer klassenes betydning i samfunnet. Stikkordene for Paul Edwards er klassekamper uten klasser (class struggles without classes). Med dette mener han at dagens vestlige samfunn er økonomiske systemer som har en grunnleggende akse bygd inn i seg, nemlig motsigelsen mellom arbeid og kapital. Samfunnets økonomiske tyngdepunkt er fortsatt de kapitalistiske bedriftene som er organisert ut fra prinsippet om merverdiproduksjon og profittmaksimering. Det indre livet i dette bedriftslivet består i uopphørlige bestrebelser fra eierne og forvalterne av kapitalen om å maksimere overskuddet, ikke bare ut fra eiernes profittinteresser, men også påtvunget utenfra fordi deres bedrifter står under et kontinuerlig press fra den kapitalistiske konkurransen. Det er derfor hele tiden et jag for å utnytte de ansatte, så vel manuelle arbeidere som mellomsjiktene i bedriftene, for å sikre overskuddet. Dermed vil de ansatte kontinuerlig bli utsatt for et press som de i større eller mindre grad reiser motstand mot, om lønn, arbeidsintensitet, arbeidsdagens lengde, oppsigelsesvern, pensjonsrettigheter, sosiale goder som sykelønn osv. Kampen mellom arbeid og kapital er således en dagligdags, kontinuerlig foreteelse i våre samfunn, og den skjer innad på bedriftene, men den skjer også på samfunnsplan i form av konflikter om styring av ressursene og fordeling av samfunnsgodene. I et sånt lys kan vi se en lang rekke spørsmål, for eksempel når bedriftene krever økende inntektsulikhet og adgang til å betale aksjeutbytte uten skattlegging, samtidig som de motsetter seg lønnskrav og ønsker større muligheter til å kvitte seg med mindre effektive arbeidere. Når NHO krever utvidet rett til å beordre overtid og til å bruke korttidsansettelser, er dette uttrykk for et økonomisk system som baseres på skillet mellom arbeid og kapital og som er dominert av interessene til den kapitalistiske eliten. Både de daglige konfliktene innenfor bedriftsportene og de større samfunnspolitiske spørsmålene kan vi se i dette lyset. Edwards karakteriserer dette altså som class struggles without classes. Konflikter og motsigelser lokalt i arbeidslivet og på det større samfunnsmessige plan er avledet av motsigelsen mellom arbeid og kapital, men aktørene som utspiller disse konfliktene – politiske partier, fagorganisasjoner, næringsorganisasjoner, ideologer og journalister – har for tiden lav grad av klasseorganisering og oppfatter seg sjelden som deltakere i klassekamper. De framstiller sin egen opptreden under helt andre vignetter, med nøytrale og tilsynelatende fellesorienterte betegnelser som allmennytte og næringslivets konkurransevilkår. I dette perspektivet ligger en latent mulighet for at klassesamfunnet en gang vil framtre mer åpenlyst. Det ligger et potensial for at det som i dag er skjult, en gang vil framtre mer åpenlyst som klasser og klasseinteresser. Fra et sosialistisk standpunkt er dette en optimistisk tolkning som antyder at dagens skjulte klassekamp – skjult i den forstand at konfliktene er lokalisert, fragmentert og ikke blir forstått i et klasseperspektiv – under gitte historiske betingelser vil kunne utvikle seg til mer åpen, erkjent klassekamp. Mike Savage mener noe helt annet. Hans stikkord er arbeiderklassens dekonstruksjon og middelklassens hegemoni. På 1900-tallet var land som Storbritannia og Norge på mange måter preget av arbeiderklassen og dens organisasjoner – naturligvis ikke på den måten at arbeiderklassen kjempet fram en sosialistisk omvandling av samfunnsøkonomien, men i den forstand at arbeiderklassen var godt organisert og dens interesser satte dagsordenen for samfunnsutviklingen. Arbeiderklassen og dens organisasjoner sto for velferd, materiell utjevning, sosiale goder, allmenn utdanning, kulturell demokratisering, antifascisme, antiimperialisme – nettopp de store og viktige historiske kampsakene gjennom 1900-tallet. Men arbeiderklassens betydning i form av et de facto lederskap i forvandlingen av samfunnet til en velferdskapitalisme har nå forvitret i tråd med at arbeiderklassen er blitt tallmessig redusert og dessuten oppsplittet og fragmentert. I dag, mener Savage, er situasjonen den at de store, sammensatte, mellomlagene – kalt middelklassen – har det samfunnsmessige hegemoniet. Med det menes først og fremst et kulturelt hegemoni, ikke et økonomisk hegemoni, for det forvaltes fortsatt av den superrike eliten. Men mellomlagene dominerer i offentligheten, de utgjør tyngdepunktet i yrkesstrukturen, de har mange ressurser i form av utdanning, samfunnsposisjoner og velstand, og de danner således et slags referansepunkt for politikk, kultur og samfunnets verdier. Middelklassens samfunnsmessig hegemoni preges ikke av antikapitalisme. Dette er sjikt som i det store og hele ikke er motstandere av kapitalismen, blant annet fordi deres egne posisjoner innen kapitalismen er stort sett solide. De har alltid hatt større ansettelsestrygghet og bedre materielt utkomme enn den tradisjonelle arbeiderklassen, og de har ofte selvstendig og av og til overordnet arbeid. Og videre uttrykkes middelklassens hegemoni på en annen måte enn arbeiderklassens i sin tid. Middelklassens kulturelle hegemoni uttrykkes i karriereinteresser, individualisme og skepsis mot organisering og kollektivisme. Et nøkkelpunkt er at hegemoniet framstilles ikke som klasseinteresser, slik arbeiderklassens organisasjoner gjorde det i forrige århundre, men som en oppløsning av klassene, som individualisme, differensiering av livsstiler og konsumerisme. Med andre ord: De ideologiske strømninger som vi har sett i de siste 20-30 år, i form av individualisering, desorganisering av klassene og oppløsning av den tidligere tette forbindelsen mellom klassene og de politiske partiene, er egentlig uttrykk for middelklassens erobring av et kulturelt hegemoni i samfunnet. Det som framtrer som om klassene er borte, hevder Savage, er altså slett ikke at klasse har mistet betydning, men at middelklassens hegemoni framtrer på en annen måte enn arbeiderklassens hegemoni. Dette knytter Savage til middelklassens posisjon i samfunnsøkonomien. Dens plassering i samfunnsorganiseringen består i autonom yrkesutøvelse og vekt på kvalifikasjoner og karriere. Middelklassen skifter jobb oftere, de har liten tilknytning til stabile arbeidskollektiver og deres samfunnsmessige posisjon er basert på individuell konkurranse om stillinger, opprykk og lønnsforhøyelse. De ideologiske strømningene som dominerer i dag vitner altså ikke – motsatt hva mange tror – om hvordan klassene mister sin betydning, men tvert imot om hvordan middelklassens livsverden uttrykkes som dominans på politiske, ideologiske og kulturelle områder. Savage eller Edwards? På et visst plan kan de forenes, for Savage er på ingen måte blind for at samfunnslivets konflikter er avledet av den kapitalistiske grunnstrukturen. Men Savage åpner ikke, slik Edwards gjør, for at klassesamfunnet i framtida vil framtre slik det skjedde tidligere under arbeiderklassens hegemoni. Savages analyse gir altså ikke rom for mye optimisme på sosialismens vegne, men er interessant nok likevel.

---

Litteratur:

• Bourdieu, P. (1985). "The social space and the genesis of groups." Theory and society: renewal and critique in social theory 14: 39-66.
• Bourdieu, P. (1987). "What makes a social class? On the theoretical and practical existence of groups." Berkeley Journal of Sociology 32: 1-18.
• Carchedi, G. (1977). On the economic identification of social classes. London.
• Carter, B. (1995). "A growing divide: Marxist class analysis and the labour process." Capital & Class (Number 55 Spring 1995): 33-72.
• Edwards, P. (2000). Late twentieth century workplace relations: class struggle without classes. I R. Crompton, F. Devine, M. Savage & J. Scott (red).
• Renewing class analysis. Oxford: Blackwell Publishers/The sociological review.
• Marx, K. & Engels, F. (1998 [1848]). Det kommunistiske manifest. Oversatt av Morten Falck. Larvik. Røde Fane.
• Poulantzas, N. (1975). Classes in contemporary capitalism. London.
• Savage, M. (2000). Class analysis and social transformation. Buckingham – Philadelphia: Open University Press.
• Wright, E. O. (1997). Class counts. Cambridge: Cambridge University Press.

---

Figur 1: Norsk samfunnsøkonomi per 2003 – yrkesbefolkningen fordelt på sektorer. Anslag fra Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse 2003.

---

Figur 2: Fordelingen av yrkesbefolkningen (ca 2,3 millioner) på yrkesgrupper i 2003. Anslag fra Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse 2003.

---

Tabell 1: Svarfordeling på spørsmålet: Tilhører du middelklassen eller arbeiderklassen, eller ingen av delene? 1992 og 1999. Surveyundersøkelsene Holdninger til sosial ulikhet, Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste, Universitetet i Bergen.

	1992	1999
Arbeiderklassen	34 %	22 %
Middelklassen	39 %	46 %
Ingen av delene	24 %	32 %
Ubesvart	3 %	1 %

 

Javisst, også da kan det hende Du sviktes av en du har kjær Og kanskje du går til en kamerat, men finner en fiende der. Dumme feil vil bli gjort av de kloke, Så slitet blir unødig tungt. Og noen vil visne i vårnetters frost Fordi det er sårbart og tungt.

Javisst, noen blafrende drømmer Vil slokne i bitende vind. Men gjennom historia bæres en drøm Med sterkere flamme enn din. Veldige masser på vandring Mot noe de brennende vil. Og du har et hode, et hjerte, et liv, Så hva vil du bruke det til?

Talløse har gått før oss, Brutt opp fra nød og fra skam. Så gikk de i ring eller falt utfor stup. Men noen kom nesten fram. Nå rekker de deg kompasset og drømmen. Den gløder som ild. Og du har et hode, et hjerte, et liv, Så hva skal du bruke det til?

 

Kjersti Ericsson var partileder i AKP 1984-1988

(Drømmen og kompasset. Dikt. Oktober 1981)

 

 

"Men det forekommer oss at Lenins ultrasentralisme i sitt vesen ikke er preget av en positiv, skapende ånd, men av en steril nattvekterånd. Hans tenking går mer i retning av å kontrollere partivirksomheten enn på å befrukte den, mer på innordning enn på utfoldelse."

Artikkelen "Organisasjonsspørsmål i det russiske sosialdemokratiet" minus det første avsnittet sto opprinnelig på trykk i Iskra (Gnisten). Bare første del, sammen med introduksjonen til den tyske utgava, er oversatt her. Artikkelen sto i to deler i Die Neue Zeit, 22. årgang 1903/1904. Den norske oversettelsen bygger på den østtyske utgava av Rosa Luxemburgs samlede verker, Gesammelte Werke, bind 1, andre halvbind (bind 1 er i to bind), Dietz Verlag Berlin 1972, side 422-434. Finnes også på nett i den tyskspråklige delen av www.marxists.org. DDR-utgava har lange fotnoter som gjengir Lenins svar på Rosa Luxemburgs kritikk. De er ikke tatt med her, men vil kunne finnes i den tyske nettutgava.

Oversatt av Harald Minken

---

At den sosialdemokratiske* bevegelsen i de tilbakeliggende landene må lære av den mer erfarne bevegelsen i de framskredne landene, er en gammel ærverdig sannhet. Vi tør å tilføye at det motsatte også er tilfelle: De eldre og ledende sosialdemokratiske partiene både kan og bør dra lærdom av å bli bedre kjent med sine yngre broderpartier. De marxistiske økonomene (til forskjell fra de klassiske borgerlige økonomene, og i sær vulgærøkonomene) betrakter de økonomiske stadiene før kapitalismen som ulike, historisk sett likeberettigete økonomiske former, og ikke ganske enkelt som ulike former for "uutviklethet" i forhold til krona på skaperverket, kapitalismen. På samme måte ser de marxistiske politikerne på de ulike sosialistiske bevegelsene, hver med sin utvikling, som forskjellige historiske individer med sine egne særtrekk. Og jo mer vi lærer oss å gjenkjenne de samme grunntrekkene ved sosialdemokratiet i mangfoldet av dets ulike sosiale omgivelser, jo mer blir vi klar over det vesentlige, det grunnleggende, det prinsipielle ved den sosialdemokratiske bevegelsen, og vi overvinner fordommene som skyldes et snevert lokalt perspektiv. Det er ikke tilfeldig at internasjonalismen gjennomsyrer den revolusjonære marxismen. Det er heller ikke tilfeldig at opportunistiske tankeganger stadig tar seg uttrykk i splittelser på nasjonalt grunnlag. Denne artikkelen, som ble skrevet på oppfordring for Iskra, det russiske sosialdemokratiets partiorgan, bør også kunne ha en viss interesse for det tyske publikum.

*) Sosialdemokrati: Inntil første verdenskrig var sosialdemokrati betegnelsen på det vi i dag ville kalle kommunisme.

Del I

Det har falt i det russiske sosialdemokratiets lodd å løse en oppgave som ikke har noen paralleller tidligere i sosialismens historie, nemlig å utarbeide en sosialdemokratisk taktikk, bygd på arbeiderklassens klassekamp, i en absolutistisk stat. Forholdene i Russland i dag blir ofte sammenliknet med forholdene i Tyskland på sosialistlovenes tid. Men parallellen er dårlig, for vi bør ikke stille oss blind på rettsvesen og politi, men oppfatte forholdene i Russland ut fra et politisk standpunkt. Riktignok legger mangelen på demokratiske friheterhindringer i vegen for massebevegelsen, men det betyr forholdsvis lite. Også i Russland har massebevegelsen vist å sprenge grensene som den absolutistiske forfatningen setter, og har skapt seg sin egen, om enn innskrenkede "forfatning" gjennom "gateuro". Den vil den holde fast ved til den endelige seieren over absolutismen. Hovedvanskeligheten for sosialdemokratiets kamp i Russland er derimot at det borgerlige klasseherredømmet er skjult bak absolutismens voldsherredømme. Det gjør at sosialistenes egen lære om klassekamp nødvendigvis får preg av abstrakt propaganda, mens den daglige politiske agitasjonen hovedsakelig får et revolusjonært-demokratisk preg. Sosialistlovene forsøkte å stille arbeiderklassen utafor forfatningen, men i et høyt utviklet borgerlig samfunn, der klassemotsetningene ligger klart i dagen og kommer åpent til uttrykk i parlamentet, var Bismarcks forsøk nokså absurd. I Russland skal det motsatte eksperimentet gjennomføres, nemlig å skape en sosialdemokratisk bevegelse i et samfunn der borgerskapet ikke har den direkte politiske makta. Dette har betydning – ikke bare for spørsmålet om hvordan den sosialistiske læra skal omplantes til russisk jord, ikke bare for spørsmålet om agitasjonen, men også for organisasjonsspørsmålet. I den sosialdemokratiske bevegelsen er organisasjonen ikke et kunstprodukt av propagandaen, som i de tidligere utopiske sosialistiske forsøkene, men et allerede eksisterende historisk produkt av klassekampen, der sosialdemokratiet bare fører inn den politiske bevisstheten. Under normale forhold, dvs. der hvor borgerskapets etablerte politiske klasseherredømme har oppstått før den sosialdemokratiske bevegelsen, bidrar borgerskapet sjøl i høy grad til å skape den første politiske sammensveising av arbeiderne. "På dette stadiet," sier Det kommunistiske manifest, er "massesammenslutning av arbeiderne … ennå ikke et resultat av deres egen forening, men av borgerskapets forening." I Russland har sosialdemokratiet fått oppgava å erstatte en historisk prosess med et bevisst politisk inngrep, og føre arbeiderklassen direkte fra den politiske oppsplittingen som danner grunnlaget for det absolutistiske herredømmet, til den høyeste forma for organisasjon som målbevisst kjempende klasse. Derfor er organisasjonsspørsmålet også særlig vanskelig for det russiske sosialdemokratiet. Ikke bare fordi de må løse det uten det borgerlige demokratiets formelle rettigheter, men framfor alt fordi de i en viss forstand må skape organisasjonen "av intet", som Gud den allmektige, uten det politiske råmaterialet som det borgerlige samfunnet har frambrakt andre steder. Problemet, slik det russiske sosialdemokratiet nå i noen år har stilt det, er nettopp overgangen fra en oppsplittet mengde av sirkler og lokalorganisasjoner, som tilsvarte en forberedende og hovedsakelig propagandistisk fase for bevegelsen, til den organisasjonen som kreves for enhetlig politisk masseaksjon i hele landet. Men siden det framtredende trekket ved de gamle, politisk utdaterte organisasjonsformene var oppsplittingen i helt sjølstyrte og ganske så sjølgode lokalorganisasjoner, så blei naturlig nok sentralisme slagordet for det store organisasjonsløftet i den nye fasen. Sentraliseringstanken var gjennomgangs-melodien i Iskra * i bladets tre år lange, lysende kampanje for å forberede partistiftelsen på landsmøtet i 1903. Samme tanke gjennomsyret hele den unge garde i det russiske sosialdemokratiet. Snart skulle det imidlertid vise seg – på landsmøtet og i enda sterkere grad etter landsmøtet – at sentralisme er et slagord som på langt nær uttømmer særpreget og det historiske innholdet i den sosialdemokratiske organisasjonsforma. Ennå en gang har det vist seg at det marxistiske synet på sosialismen ikke på noe område, heller ikke på organisasjonsområdet, kan reduseres til en enkel formel.

*) Iskra: Hovedorganet til det russiske sosialdemokratiske partiet.

Boka til kamerat Lenin – en av Iskras fremragende ledere og kjempere i forberedelseskampanjen til landsmøtet – utgjør den systematiske framstillinga av synspunktene til den ultrasentralistiske retninga i det russiske partiet. * Det synet som her framstilles på kraftfullt og uttømmende vis, er oppfatningen til en hensynsløs sentralisme med to framtredende prinsipper. Det ene prinsippet består i å utheve og skille ut den organiserte troppen av erklærte og aktive revolusjonære fra det omliggende miljøet av uorganiserte, men likevel revolusjonært aktive. Det andre prinsippet er den strenge disiplinen og den sentrale organisasjonens direkte og bestemmende innblanding i alle deler av lokalorganisasjonens liv. Det er nok å vise til at etter dette synet har sentralkomiteen for eksempel fullmakt til å organisere alle underordnede deler av partiet, og altså til å bestemme personsammensetningen i alle lokalorganisasjoner fra Genève og Liege til Tomsk og Irkutsk, utferdige lokale vedtekter for dem, oppløse dem ved direktiv og konstituere dem på nytt, og dermed også indirekte påvirke sammensetningen av partiets høyeste organ, landsmøtet. Slik framstår sentralkomiteen som den egentlige aktive kjerna i partiet, og hele resten av organisasjonen bare som sentralkomiteens utførende verktøy.

*) Henvisningen er til Ett skritt fram og to tilbake, bind 3 i Lenin: Utvalgte verker i 12 bind, Oktober forlag 1977.

Note fra Rosa Luxemburg: Det virker som om Lenin undervurderer dette når han på side 140 i boka mener at en revolusjonær sosialdemokrat ikke er annet enn "en jakobiner som er uadskillelig knyttet til det klassebevisste proletariatets organisasjon".

Lenin ser streng sentralisme i organisasjonen i forening med en sosialdemokratisk massebevegelse som et eget revolusjonært og marxistisk prinsipp, og mener å kunne underbygge det med en mengde fakta. La oss likevel undersøke saka nærmere. Det finns ingen tvil om at sosialdemokratiet generelt har et sterkt sentralistisk preg. Det har vokst fram fra jordsmonnet til en tendensielt sentraliserende kapitalisme og må utkjempe sine kamper innafor de politiske rammene til en sentralisert borgerlig storstat, og er derfor fra barnsbein av klar motstander av enhver partikularisme og nasjonal føderalisme. Innafor rammene av en bestemt stat er dets oppgave å representere arbeiderklassens felles interesse som klasse, i motsetning til alle partielle interesser og gruppeinteresser i klassen. Derfor søker det overalt naturlig nok å sveise sammen alle nasjonale og religiøse grupper i arbeiderklassen, og alle yrkesgrupper, til et enhetlig, felles parti. Bare under spesielle og unormale forhold, som i Østerrike, har sosialdemokratene vært tvunget til å gjøre unntak og gå inn for et føderalistisk prinsipp. På denne bakgrunn kunne det aldri være tvil om at det russiske sosialdemokratiet måtte bygge et enhetlig, kompakt arbeiderparti i hele det russiske riket, og ikke et føderativt konglomerat av et utall nasjonale og provinsielle særorganisasjoner. Et ganske annet spørsmål er derimot om graden av sentralisering og utformingen av sentralismen innafor et forent og enhetlig russisk sosialdemokratisk parti. Ser vi abstrakt på sosialdemokratiets oppgaver som kampparti, ser det i utgangspunktet ut til at partiets kampdyktighet og handlekraft er direkte proporsjonal med sentralismen i organisasjonen. Men mye viktigere enn de abstrakte kravene som må stilles til enhver kamporganisasjon, er her de særlige historiske betingelsene for arbeiderklassens kamp. Den sosialdemokratiske bevegelsen er den første i klassesamfunnenes historie som i alle deler og i hele bevegelsens forløp er beregnet på å organisere massene og utløse deres sjølstendige direkte aksjon. Ut fra dette skaper sosialdemokratiet en helt annen slags organisasjon enn de tidligere sosialistiske bevegelsene, for eksempel bevegelsene av jakobinsk-blanquistisk type. Det virker som om Lenin undervurderer dette når han på side 225 i boka (Ett skritt fram og to tilbake, Oktober-utgava, red. anm.) mener at en revolusjonær sosialdemokrat ikke er annet enn "en jakobiner * som er uadskillelig knyttet til det klassebevisste proletariatets organisasjon". Den avgjørende forskjellen mellom sosialdemokrati og blanquisme ** ligger altså i følge Lenin i organisasjonen og klassebevisstheten til arbeiderklassen i motsetning til sammensvergelsen til et lite mindretall. Det han glemmer, er at den forskjellen faktisk innebærer en fullstendig omvurdering av organisasjonsbegrepet, et helt nytt innhold for begrepet sentralisme, og en helt ny oppfatning om den gjensidige forbindelsen mellom organisasjonen og kampen.

*) Jakobinerne: En radikal fløy i den franske revolusjon. **) Louis Blanqui (1805-81): Fransk revolusjonær sosialist, undervurderte arbeiderklassens rolle i revolusjonen, organiserte flere kuppforsøk og sammensvergelser, satt fengslet i 34 år.

Blanquismen var ikke innrettet på arbeidermassenes direkte klasseaksjon, og trengte derfor heller ikke en masseorganisasjon. Tvert om – ettersom de breie folkemassene først skulle komme inn på kampplassen i det revolusjonen brøt fram, mens det bare krevdes et kupp fra et lite mindretall for å forberede revolusjonen, så var det rett og slett nødvendig å skarpt avgrense de personene som skulle gjennomføre de bestemte aksjonene fra folkemassene, om aksjonene skulle lykkes. Og det var mulig og gjennomførbart nettopp fordi det ikke fantes noen indre forbindelse mellom blanquistenes konspirasjonsvirksomhet og hverdagslivet til folkemassene. Taktikken og virksomhetens nærmeste oppgaver kunne man fritt tenke ut, uten sammenheng med den elementære klassekampen, og den tok derfor form av en på forhånd utarbeidet fast og detaljert plan. De aktive medlemmene i organisasjonen forvandlet seg derfor nødvendigvis til reine utførende organer for en på forhånd bestemt vilje utenfor medlemmenes virkefelt, til verktøy for en sentralkomite. Slik finner vi her også det andre prinsippet i den konspiratoriske sentralismen – partiorganenes absolutte, blinde underordning under sentralledelsen, og utvidelsen av ledelsens fullmakter til organisasjonens ytterste utkanter. Vilkårene for sosialdemokratisk aksjon er grunnleggende annerledes. De vokser historisk fram av den elementære klassekampen. De beveger seg i en dialektisk motsigelse, siden arbeiderhæren på den ene sida må rekruttere gjennom kamp, mens den på den andre sida først i kampen kan bli klar over sine kampoppgaver. Organisasjon, opplysning og kamp er her ikke mekanisk eller tidsmessig atskilte momenter, som i den blanquistiske bevegelsen, men bare forskjellige sider av samme prosess. Bortsett fra allmenne grunnregler for kampen finnes det ingen ferdig, på forhånd fastlagt detaljert kamptaktikk, som kan drilles inn i den sosialdemokratiske medlemsmassen av en sentralkomite. Kampens organisasjonsbyggende prosess medfører stadige endringer i sosialdemokratiets innflytelsessfære. Det følger av dette at den sosialdemokratiske sentraliseringen ikke kan bygge på blind lydighet eller mekanisk underordning av partikjemperne under en sentralmakt. Det kan heller aldri trekkes en absolutt grense mellom den fast organiserte kjerna til det klassebevisste proletariatet og det omliggende lag av folk som nettopp er trukket inn i klassekampen og er i ferd med å tilegne seg klassebevissthet. Det forekommer oss at å opprette sentralisme i sosialdemokratiet på grunnlag av de to grunnsetningene som Lenin forfekter – først hele partiorganisasjonens blinde underordning under sentralledelsen, som styrer all virksomhet i minste detalj, tenker for alle og avgjør alt, og dernest den brutale avsondringen av partiets organiserte kjerne fra det revolusjonære miljøet rundt dem – er å overføre organisasjonsprinsippene til den blanquistiske bevegelsen av sammensvergelsesgrupper på en mekanisk måte til den sosialdemokratiske bevegelsen av breie arbeidermasser. Lenin sjøl har kanskje karakterisert sitt standpunkt langt skarpsindigere enn hans motstandere kunne gjort, når han definerte sin "revolusjonære sosialdemokrat" som en "jakobiner som er uatskillig knyttet til det klassebevisste proletariatets organisasjon". Bortsett fra at sosialdemokratiet faktisk ikke er knyttet til arbeiderklassens organisasjon, men er arbeiderklassens egen bevegelse. Sosialdemokratisk sentralisme må altså være av et helt annet slag enn den blanquistiske. Den kan ikke være annet enn sammenfatningen av viljen til den klassebevisste og kjempende fortroppen til arbeiderne, slik den utøves overfor de enkelte individene og gruppene i klassen. Den er så å si "egensentralismen" til proletariatets førende sjikt, majoritetens makt i egen partiorganisasjon. Allerede ut fra analysen av dette egentlige innholdet i sosialdemokratiets sentralisme står det klart at betingelsene for en slik sentralisme ikke fullt ut er til stede i Russland i dag. Betingelsene er nemlig at det allerede finns et stort sjikt av proletarer som er skolert i den politiske kampen, og at de har mulighet til å gi uttrykk for sine oppfatninger gjennom direkte innflytelse (på offentlige landsmøter, i partipressa osv.). Den sistnevnte betingelsen kan åpenbart først skapes gjennom politisk frihet i Russland, mens den første betingelsen – at det har formet seg en klassebevisst og sjølstendig tenkende fortropp for proletariatet – bare så vidt er i ferd med å oppstå. Å frambringe den må betraktes som hovedmålet i det agitatoriske og organisatoriske arbeidet i tida framover. Desto mer overraskende virker Lenins tese om at alle forutsetninger for å skape et stort og ytterst sentralisert arbeiderparti i Russland, allerede er tilstede. Det avslører en altfor mekanisk oppfatning om den sosialdemokratiske organisasjonen når han optimistisk erklærer at i dag er det "ikke proletariatet, men mange akademikere i det russiske sosialdemokratiet som trenger til fostring i organisasjon og disiplin" (side 232), og når han berømmer den oppdragende virkningen til fabrikken, som fra ungdommen av gjør proletariatet modent for "disiplin og organisasjon". Den slags disiplin som Lenin sikter til, blir innprentet i proletariatet ikke bare i fabrikken, men i kasernene, og også gjennom det moderne byråkratiet – kort sagt gjennom hele den sentraliserte borgerlige statens virksomhet. Det er ikke annet enn misbruk av ord når man bruker ordet disiplin om to så forskjellige foreteelser som på den ene sida vilje- og tankeløsheten til et mangebeint og mangearmet kjøttberg som utfører mekaniske bevegelser etter en taktstokk, og på den andre sida den frivillige koordineringen av de bevisste politiske handlingene til et samfunnsmessig sjikt. To så ulike ting som kadaverlydigheten til en undertrykt klasse og det organiserte opprøret til en klasse som kjemper for sin befrielse. Proletariatet kan ikke oppdras til den nye disiplin – den frivillige sosialdemokratiske sjøldisiplinen – gjennom å knytte an til disiplinen som den kapitalistiske staten har innprentet i dem (bare at taktstokken overføres fra borgerskapets hånd til den sosialdemokratiske sentralkomiteen). Bare gjennom å bryte ned den slaviske underkastelsesånden og rive den opp med rota, kan proletariatet oppdras til den nye disiplinen. Av den samme tanken framgår det videre at sentralisme i sosialdemokratisk forstand slett ikke er et absolutt begrep, som lar seg gjennomføre på samme måte på et hvert trinn i arbeiderbevegelsens utvikling. Snarere må sentralismen oppfattes som tendens, som lar seg virkeliggjøre i større og større grad etter hvert som arbeidermassene blir mer opplyste og politisk skolerte under kampens gang. Utvilsomt er det i høyeste grad en hemsko at de viktigste forutsetningene for fullt ut å virkeliggjøre sentralismen i så liten grad, er tilstede i den russiske bevegelsen i dag. Men etter vårt syn blir det feil å tru at ettersom den opplyste arbeiderklassens majoritetsherredømme i egen partiorganisasjon er et uoppnåelig mål i dag, kan det erstattes med sentralledelsens "foreløpige" eneherredømme i partiet, eller at mangelen på åpen arbeiderkontroll med partiorganenes virksomhet like godt kan bøtes med den omvendte kontrollen, sentralkomiteens kontroll av de revolusjonære arbeidernes virksomhet. Den russiske bevegelsens egen historie gir mange bevis på hvor ubrukelig sentralismen i den sistnevnte betydning er. Sjølsagt vil en allmektig sentralledelse etter Lenins ideal, med nesten uinnskrenkede fullmakter til innblanding og kontroll, være en uting dersom den bare brukte makta si på den reint tekniske sida av sosialdemokratiets virksomhet, slik som fordeling av midler, distribusjon av agitasjonsmateriell, salg av partilitteratur og utsending av agitatorer. En sterk sentralledelse har bare mening hvis den bruker sin makt til å frambringe en enhetlig kamptaktikk og utløse store politiske aksjoner. Men hva har skjedd ved de viktige vendepunktene for den russiske bevegelsen til nå? De viktigste og mest fruktbare taktiske vendepunktene i de siste ti åra er ikke "funnet på" av bestemte ledere i bevegelsen, og langt mindre av ledende organer. De var hver gang det spontane produktet av en bevegelse som handlet på egen hånd. Det var tilfelle for første etappe i den egentlige proletariske bevegelsen i Russland, som startet med det spontane utbruddet av storstreika i St Petersburg i år 1896 og utløste de første økonomiske masseaksjonene til den russiske arbeiderklassen. På samme måte begynte andre etappe – etappen med politiske gatedemonstrasjoner – ganske spontant med studenturolighetene i St Petersburg i 1901. Neste betydelige taktiske vendepunkt, som åpnet nye horisonter for bevegelsen, var massestreika i Rostow, som brøt ut "av seg sjøl". Improvisert gateagitasjon, folkemøter under åpen himmel og offentlige taler var viktige nye virkemidler der. Få år før ville ikke den djerveste optimist blant sosialdemokratene våget å tenke på slikt i drømme. I begynnelsen var handlingen, i alle disse tilfellene. Den sosialdemokratiske organisasjonens initiativ og bevisste ledelse spilte ytterst liten rolle. Det skyldes ikke mangelfulle forberedelser i de berørte lokalorganisasjonene, sjøl om også det kan ha spilt en rolle. Og det skyldtes slett ikke at bevegelsen den gang manglet en allmektig sentralledelse etter Lenins planer. Tvert imot, en slik hadde høyst sannsynlig bare ført til større ubesluttsomhet i de lokale partilagene, og til en splittelse mellom den stormende massen og det nølende sosialdemokratiet. Samme foreteelse – den ubetydelige rolla til partiledelsens bevisste initiativ når det gjelder å utvikle ny taktikk – ser vi også i Tyskland og alle andre steder. Sosialdemokratiets kamptaktikk blir i hovedtrekk slett ikke "funnet på", men er resultatet av en sammenhengende rekke store, skapende handlinger i den eksperimenterende, ofte elementære klassekampen. Her som ellers kommer det ubevisste før det bevisste, den objektive historiske prosessens logikk før den subjektive logikken til de som er med. Den sosialdemokratiske ledelsens rolle i dette er hovedsakelig av konservativ karakter. Erfaringsmessig tar den hver nyskaping i kampen og utarbeider den videre til sin ytterste konsekvens, slik at den snarere bli omskapt til et bolverk mot videre fornyelse i stor stil. For eksempel beundrer man overalt det tyske sosialdemokratiets nåværende taktikk for at den er så vidunderlig mangfoldig, fleksibel og sikker. Men det betyr bare at vårt parti i dagskampen har tilpasset seg de nåværende parlamentariske betingelsene inntil minste detalj, utnytter hele det kampterreng som parlamentarismen byr på, og veit å beherske det i samsvar med sine grunnprinsipper. Men denne spesielle utformingen av taktikken skjuler for de videre horisontene, og det i den grad at det kan synes som den parlamentariske taktikken er den eneste og evig gyldige taktikken for sosialdemokratisk kamp. Det er betegnende for denne stemningen at for eksempel Parvus* i mange år forgjeves har forsøkt å dra i gang en debatt i partipressa om behovet for endring i taktikken i tilfelle den allmenne stemmeretten skulle bli opphevd. Dette til tross for at partilederne med bittert alvor har innsett at noe slikt faktisk kan skje. Men en slik treghet kan til en stor del forklares, for det er ikke lett å tegne opp konturene av en imaginær, ennå ikke virkelig politisk situasjon. Det må bli abstrakte spekulasjoner. Det som er viktig for sosialdemokratiet i enhver situasjon, er ikke å gi seg inn på spådomskunster og skrive ut en ferdig resept for framtidas taktikk på forhånd, men å opprettholde partiets levende evne til en riktig historisk vurdering av dagens kampformer. Man må ha et våkent blikk for det midlertidige ved den nåværende fasen av kampen, og for nødvendigheten av å styrke de revolusjonære aspektene med sikte på å nå sluttmålet for arbeiderklassens klassekamp.

* Parvus: Psevdonym for A. Helphand (1869-1924), som under dette navn utgav en rekke marxistisk-teoretiske skrifter som stillet han i første rekke blant de sosialdemokratiske teoretikere i årene etter århundreskiftet. (Fra Arbeidernes leksikon, 1935.)

Om man vil utstyre partiledelsen med absolutt makt av så negativ karakter som det Lenin gjør, så innebærer det imidlertid en svært farlig kunstig styrking av den konservatismen som nødvendigvis må prege enhver partiledelse. Om nå sosialdemokratiets taktikk ikke skapes av en sentralkomite, men av hele partiet, eller riktigere av hele bevegelsen, så må de enkelte ledd i organisasjonen ha det nødvendige albuerom, slik at de i en gitt situasjon fullt ut kan utnytte alle tilgjengelige midler for å videreutvikle kampen og utløse nye revolusjonære initiativ. Men det forekommer oss at Lenins ultrasentralisme i sitt vesen ikke er preget av en positiv, skapende ånd, men av en steril nattvekterånd. Han tenking går mer i retning av å kontrollere partivirksomheten enn på å befrukte den, mer på innordning enn på utfoldelse, mer på å mobbe enn på å forene bevegelsen. Nettopp i den nåværende situasjonen for det russiske sosialdemokratiet virker et eksperiment av denne typen dobbelt farlig. Det står foran store revolusjonære kamper for å styrte absolutismen, foran eller snarere midt i en periode med den mest intense skapende aktivitet på taktikkens område, og – som ventelig i en revolusjonær periode – en eksplosjonsartet utvidelse og forandring av partiets innflytelsessfære. Å sette fotlenker på partiets evne til å ta initiativer i slike tider, å ville stenge inn partiets evne til ekspansjon bak piggtråd, det betyr at sosialdemokratiet allerede i utgangspunktet i høy grad blir satt ute av stand til å løse tidas store oppgaver. Fra våre generelle overveielser om det særlige innholdet i den sosialdemokratiske sentralismen kan man ikke uten videre avlede hvordan de enkelte paragrafene i vedtektene til det russiske partiet skal se ut. Naturligvis må det i siste instans avhenge av de konkrete vilkårene for virksomheten i hver enkelt periode. Siden det jo nå handler om det første forsøket på å bygge opp et stort proletarisk parti i Russland, er det heller ikke å vente at vedtektene skal være feilfrie – det kan under enhver omstendighet først prøves i det praktiske liv. Det vi imidlertid kan utlede av vår allmenne analyse av den sosialdemokratiske organisasjonen, er de store trekkene, organisasjonens ånd, som særlig i begynnelsen av massebevegelsen krever en koordinerende og sammenfattende form for sosialdemokratisk sentralisme, ikke en ensrettende og eksklusiv form. Men om nå en ånd preget av politisk bevegelsesfrihet har fått feste i partirekkene, parret med et skarpt blikk for behovet for prinsippfasthet og enhet i bevegelsen, så vil bevegelsens praksis raskt korrigere både ett og annet firkantet partimedlem og enkelte mangler i vedtektene. Det er ikke vedtektenes ordlyd, men hva slags mening og ånd som de aktive klassekjemperne gir til ordene, som avgjør verdien av en organisasjonsform.

Psykiatrien var hovedporten inn til Holocaust. Uten psykiatrien ville vi ganske sikkert vært spart for utryddelsen av 275.000 mennesker med fysiske og psykiske helseproblemer. Kanskje kunne vi også vært spart for jødeutryddelsene. Denne artikkelen er ikke bare et forsøk på å spole den historiske filmen tilbake, men å dokumentere slektskapet mellom psykiatrien og nazismen, og vise at restene av nazismens menneskesyn fortsatt hersker innen psykiatrien.

Lars Olle Engaas er utdanna journalist, sosionom og har eksamen i helse- og sosialrett fra universitetet i Oslo. Jobba 25 år i institusjoner i stillinger som nattvakt, attføringskonsulent, avdelingsleder og bestyrer.

---

Når vi snakker om nazisme, tenker de fleste av oss først og fremst på gasskamrene og tyskernes forbrytelser mot jødene, men gjør vi det, vil vi lett komme til å se på nazismen som et historisk engangsfenomen. Imidlertid er ikke de ekstreme holdningene hos nazistene så fremmede og fjerne for oss, som vi ønsker å tro. Vår forakt for svakhet er tittelen på boka som filosofen Harald Ofstad kom ut med i 1971. I denne boka analyserer han menneskesynet til nazismen, og nærmere sannheten om nazismens ideologi er det vanskelig å komme. Harald Ofstad skriver:

"Nazismen oppsto ikke i 30-årenes Tyskland, og forsvant ikke i 1945. Den er uttrykk for tendenser som er dypt forankret, og som stadig er levende i oss og om oss." (Forordet).

Om man velger å framstille misgjerningene i psykiatrien under nazismen som bare et utslag av nazismens ideologi, skyter man over målet og ingen vil føle seg truffet. Overgrepene mot mennesker med psykiske helseproblemer kulminerte med nazismens misgjerninger, men de systematiske overgrepene i psykiatrien verken begynte eller slutta med nazismen. Harald Ofstad mener at det sentrale i nazismen ikke er antisemittismen. Han mener at det vesentligste i nazismen er læren om at den sterke skal herske over den svake, og at den svake er foraktelig fordi han lar seg beherske. Hitler skriver i Mein Kampf:

"Den der vil leve, må altså kæmpe, og den, der ikke vil kæmpe her i den evige kamps verden, fortjener ikke at leve. Selv om det lyder hårdt – så er det dog tilfældet." (Paludans forlag, 1999, side 195.)

Nå er det ikke bare nazismen som beundrer den som slår seg fram og forakter den som taper. Det gjennomsyrer også kapitalismen og vårt eget samfunn. Når jeg her bruker begrepet "svak" om mennesker, så har det intet med min egen oppfatning av dette begrepet å gjøre. Graderes et menneskes styrke eller svakhet etter dets funksjonsdyktighet, produksjonsevne eller intelligens, så gjør vi den samme feilen som nazismen og psykiatrien gjør. For meg er det ikke noe poeng at en rekke mennesker med såkalte sinnslidelser har bidratt til verdenshistorias kunst og kultur, og at dette skal rettferdiggjøre deres menneskeverd. Det er ei fallitterklæring for oss at psykisk og fysisk funksjonshemmede må legitimere sitt verd og sin eksistensberettigelse gjennom å pakke kulepenner eller å produsere kunst. Et avskyelig trekk ved menneskene er at alle vil stå øverst på seierspallen, og det er et enda mer avskyelig trekk at vi andre beundrer dem som står der, og samtidig forakter dem som ikke kom lenger enn til forsøksheatet i kampen for tilværelsen. Nazismen var et sluttprodukt av en innstilling som hadde som mål å bekjempe "mindreverdige" og beskytte det "sunne og livsdugelige". Hitler skriver i boka si at:

"Den stærkeste skal herske og ikke smelte sammen med den svage, så at den derved ofrer sin egen storhed. Kun den fødte svækling opfatter dette som grusomhed, thi han er jo også kun et svagt og indskrænket menneske; men hvis denne lov ikke herskede, ville enhver forbedring af alle organiske levende væsener være utænkelig." (Op.cit. side 192.)

Psykiatrien spilte en nøkkelrolle i de hendelsene som førte til Holocaust. I det nordisk sosialistiske tidsskriftet Zenit skriver psykiater Peter Breggin i artikkelen "Psykiatrins Holocaust" i 1994:

"Psykiatrin blev inkörsporten til Holocaust, och denna förbrytelse mot mänskligheten kunde knappast ha ägt rum utan denna profesjons aktiva medverkan." (Side 5.)

En av verdens mest fremtredende psykiatere, Eugen Bleuler fra Sveits, hadde allerede i 1904 foreslått eutanasi – barmhjertighetsdrap – på "svake og udyktige" mennesker, mennesker som tidligere hadde gått til grunne, men som det moderne samfunnet nå holdt kunstig i live. Eugen Bleuler er den samme psykiateren som er opphavsmannen til schizofrenibegrepet, som han lanserte i 1911. Tankegangen bak "barmhjertighetsdrapene" var at den samme barmhjertighet man viste ved å ta livet av sjuke dyr, burde også omfatte uhelbredelige, sinnssyke mennesker. I 1936, da det allerede skjedde drap på pasientene på psykiatriske sykehus i Tyskland, mente Bleuler at det var en plikt å drepe uhelbredelige syke mennesker med diagnosen schizofreni eller endogene depresjoner, sjøl om de var normalt intelligente. Det er spesielt to bøker som har hatt stor innflytelse på Adolf Hitlers og nazismens menneskesyn. Den ene er boka til psykiatriprofessoren Alfred Hoche og jussprofessoren Karl Binding. Boka deres kom ut i 1920 og het Die Freigabe der Vernichtung lebensunwerten Lebens, eller "Retten til å tilintetgjøre uverdig liv". Denne boka diskuterte mulighetene for et vitenskapelig utryddelsesprogram for mennesker som ikke hadde livsverdi nok til å leve. Det var "helbredende behandling" samfunnsmessig og folkepsykologisk sett Sterbhilfe, dødshjelp, som alle leger skulle ha rett til å gi. Disse forfatterne pekte også på hvor dyre slike "undermålere" var for samfunnet, og at staten kunne spare mye på å ta livet av dem. De spådde at snart ville det komme en ny moral, en høyere etikk, som ikke ville bli hindra av gammeldags respekt for menneskeverdet, og den kom. Denne boka skapte debatt i det tyske samfunnet, og bante veien for å akseptere mordprogrammet da Hitler kom til makten. Den andre boka var Grundriss der menschlichen Erblichkeitslehre und Rassenhygiene som var skrevet av Erwin Baur, Eugen Fisher og Fritz Lenz, og som kom ut i München i 1923. Dette var et standardverk som flere kilder hevder fikk stor innflytelse på Adolf Hitlers menneskesyn. Den ble oversatt i forkorta utgave til svensk i 1925 med tittelen Ärftlighet och Rashygien. Da Adolf Hitler satt i festningsarrest i Landesberg am Lech fra 1. april til 20. desember 1924, skrev han første bindet av boka Mein Kampf. Her avslører han en psykopatisk forakt for "mindreverdige" mennesker, som han omtaler som "kreftsvulster" og "ugress". Alt tyder på at Hitler har lest begge disse bøkene før han begynte å diktere Mein Kampf til Rudolf Hess og Emil Maurice i fengselet i juli 1924. Ett av de mange opplaga av sjølbiografien til Alfred Hoche, Jahresringe, skal inneholde et telegram fra Hitler med rosende ord om boka Die Freigabe. Ordvalget i Mein Kampf er også til forveksling likt det samme som ble brukt i disse bøkene. Det kan ikke herske noen tvil om at psykiatrien var den store inspirasjonskilden for Hitlers menneskesyn. Her henta han ideene om å utrydde de såkalte "mindreverdige" menneskene, eller Untermensch, som han kalte dem. Den sveitsiske psykiateren Carl Jung, med sin dybdepsykologiske og analytiske psykologi, roste også innholdet i Hitlers Mein Kampf. Carl Jung var sterkt påvirka av Eugen Bleuler, og en av Jungs medarbeidere var psykiateren Matthias Heinrich Göring, søskenbarn til riksmarskalk Herman Göring.

Dødens leger

I boka Dødens leger fra 1997 forteller Yngvar Ustvedt om de sinnslidendes skjebne i Tyskland under nazismen. Da den nye loven om tvangssterilisering i Tyskland ble vedtatt sommeren 1933, var hovedarkitekten bak denne loven Ernst Rüdin, en ledende psykiater som hadde fått Rockefeller-prisen for sin innsats til menneskehetens beste. Ernst Rüdin ble den ledende talsmann for rasistene innafor tysk psykiatri, og han mente at Weimar-republikken viste for stor omsorg for "inferiøre" mennesker, slik at de fikk anledning til å formere seg. Dette ble opptakten til at 400.000 såkalte "mindreverdige mennesker" ble tvangssterilisert i Tyskland. Ernst Rüdin uttalte i 1934 at det var først gjennom Adolf Hitlers politikk at psykiaternes tretti år gamle drøm om rasehygiene gikk i oppfyllelse. På sin 70-årsdag i 1944 fikk Rüdin av Hitler en bronsemedalje med en ørn med inskripsjonen: pionér på arvehygienens område. Professor Walter Schultze, psykiater og helseminister i Bayern, hevdet at sterilisering ikke var nok "til å rense folket", men at mentalt tilbakestående og alle "laverestående mennesker" måtte avlives, noe mange i det medisinske miljøet var enig i. Over 100.000 barn og voksne med psykiske eller fysiske helseproblemer ble avliva i Tyskland under denne prosessen som gikk forut for jødeutryddelsene. Seinere tok nazistene livet av ytterligere minst 100.000. Tallene på alle disse drapene varierer i forskjellige kilder fra totalt 100.000 til 400.000. Nürnberg-domstolen landa på 275.000 drap. I Tyskland skal det ha vært rundt en halv million som ble definert som psykiatriske pasienter. Mellom 6.000 og 8.000 barn på barnehjem ble avlivet med giftsprøyter eller gassing. I en anstalt i Lublinitz tok psykiateren Elisabeth Hecker livet av minst et par hundre barn med Luminal. "En dag uten Goethe er en bortkasta dag," sa denne dama. Hun døde som en ustraffa og velrespektert kvinne i 1986. Bare noen få av disse morderne ble dømt etter krigen. Nå avliva ikke nazistene mennesker med psykiske helseproblemer bare i sitt eget land. Noe av det første de gjorde ved invasjonen i Polen, var å avlive pasientene ved 14 psykiatriske sykehus. Hva som ellers foregikk av umenneskeligheter på disse institusjonene skal ikke beskrives her, men i 1933 åpna nazistene de statlige sinnssykehusene for publikum, slik at man kunne se hvordan pasientene så ut. Tusenvis av mennesker toget gjennom sykehusene, skolebarn kom klassevis, og et sykehus hadde over 21.000 besøkende før krigen. For ikke å demonisere bare nazistene, kan det opplyses om at det under krigen døde 40.000 pasienter på psykiatriske sykehus i Frankrike av underernæring. Langt mer oppsiktsvekkende er det at det døde minimum 20.000 på de psykiatriske sykehusene i Tyskland av underernæring i de nærmeste tre årene – etter krigen! Psykiateren Heinz Faulstich har skrivi om dette i boka Hungersterben in der Psykiatrie 1914-1949: mit einer Topographie der NS- Psykiatrie. Han skriver at under den første verdenskrigen ble 70.000 sulta til døde på tyske psykiatriske institusjoner, og at i løpet av den andre verdenskrigen døde 80.000 av bevisst utsulting ved å senke kostøret. Det er sannsynlig at også pasienter på Gaustad sjukehus døde av underernæring under krigen. Den tyske forfatteren og journalisten Ernst Klee er den som har studert psykiatrien grundigst i Nazi-Tyskland. Han hevder at det ikke var nazismen som trengte psykiatrien, men at det var psykiatrien som trengte nazismen. I likhet med Ernst Klee, så skriver den amerikanske psykiateren Peter Breggin at psykiatrien ikke ble ført bak lyset av Hitler. Både den biologiske og den behavioristiske psykiatrien lanserte lenge før Hitler de ideene som skulle bli hans ideologi og praksis. Peter Breggin skriver at psykiatrien hjalp til med å utvikle den sentrale ideologien om rasehygiene. Mens rasehygienen til å begynne med ble utviklet utenfor psykiatrien av antropologer, ble etter hvert psykiatrien dens mest trofaste tilhenger. Psykiatrien spilte også på lag med psykiatriprofessor Alfred Hoches bok som banet vei for ideologien om massemord, og da utryddelsen begynte, var psykiaterne de mest aktive i å gjennomføre den. Den tyske psykiatrien var også først med å anvende seg av prinsippene om massemord ved å teste ut forskjellige avlivningsmetoder på psykiatriske pasienter, metoder som man seinere benyttet ved jødeutryddelsene. Gasskamrene ble først utvikla og utprøvd på de psykiatriske institusjonene.

Internasjonal støtte

Nazi-Tysklands rasehygieniske lover var ikke bare et produkt av Hitlers regime. I USA hadde man hatt tvangssteriliseringslov i Indiana fra 1907, og i løpet av tjue år hadde et trettitall stater tvangssteriliseringslover i USA. Så seint som ved årsmøtet i American Psychiatric Association i 1940 krevde psykiateren Foster Kennedy at alle sterkt utviklingshemmede barn over fem år skulle dø. Hans mål var å befri de "fullstendig udugelige" fra "plagen med å leve". Kennedys tale ble trykt som en ledende artikkel i American Journal of Psychiatry. I Norge hadde vi biologen og apotekeren Jon Alfred Mjøen, som kom ut med boka Racehygiene i 1915. Han startet Vinderen Biologiske Laboratorium i 1906. Mjøen lanserte sitt rasehygieniske program i Medicinerforeningen i Kristiania i 1908. Han ville internere sinnssyke og arbeidsskye i egne leire med menn og kvinner strengt atskilt,og sette i gang et storstilt steriliseringsprogram. Mjøen ville "rense slekten", og han ville også forby ekteskap mellom forskjellige befolkningsgrupper. Jon Alfred Mjøen, som drev Majorstuens apotek, fikk klare antisemittiske og nazistiske trekk på slutten av 1920-tallet. I Norge var også mange legers holdninger i nært slektskap med nazismen. Den første professoren i psykiatri i Norge, Ragnar Vogt, kom i 1914 ut med boka Arvelighetslære og racehygiene. Ragnar Vogt var knytta til Psykiatrisk institutt og klinikken på Vinderen. Han må karakteriseres som stamfaren til dagens norske psykiatri. Ragnar Vogt var tyskvennlig under den første verdenskrigen, og serverer i boka si tankegods som minner en god del om nazismens ideologi. Psykiatriprofessoren har både store tanker om seg sjøl og andre, fordi han skriver at de nordiske raser "henregnes med rette til de verdifulleste paa jorden", og mener at om det blir krig må vi slutte forbund med rasebeslektede folk. Om rasehygienen sier Ragnar Vogt at "Det er racehygienens maal at fremme sunde høiværdige menneskers liv paa de svakere og mere lavtstaaende individers bekostning." (Side 122.) Dette er synspunkter som Hitler trykket til sitt hjerte ti år seinere. Til slutt går Ragnar Vogt berserk i sin stormannsgalskap og trår til med at det ikke må være plass til kjærlighet mellom "høiverdige og lavverdige racer": "Det sømmer sig ikke for en blond, blaaøiet intelligent nordbo at fornedre sit arvestof ved egteskap med en neger. Heller ikke kan der indrømmes de lavere racer saa utstrakt stemmeret, at den fælles stat risikerer at bli styrt etter lavværdige hensyn." (Side 123.) Professor Vogt var grunnleggende enig med Mjøen når det gjaldt tiltak mot "lavverdige elementers" innvirkning på samfunnet, men han var også opptatt av rasens forskjellige verdi. "Minst av alt har de høiverdige racer nogen rimelig grunn til at fremhjælpe folkeformerelsen indenfor de mer lavverdige befolkningselementer," skrev Ragnar Vogt. I forbindelse med en erstatningssak for en psykiatrisk pasient i 1931, hvor psykiatriprofessoren Ragnar Vogt hadde dumma seg ut som sakkyndig, sa stortingspresident Hambro at man burde forlange tilregnelighetsattest for enhver psykiater som uttalte seg offentlig. "Det vil berolige vide kretser i vårt samfunn," sa Hambro i Stortinget ettermiddagen den 27. februar 1931. Leser man boka til Ragnar Vogt og Adolf Hitler er det ofte vanskelig å se forskjell på Ragnar Vogt og Hitlers menneskesyn. Det tragiske er at begge fikk stor innflytelse over mange menneskeskjebner. Ragnar Vogt ble nemlig far til den nye og umenneskelige steriliseringsloven vår i 1934. Og mora til den samme steriliseringsloven hadde et enda mer nazistliknende menneskesyn enn Ragnar Vogt. Hun het Ingeborg Aas og var også lege.

Ingeborg Aas

I 1932 kom Ingeborg Aas ut med ei bok på Olaf Norlis forlag med tittelen Hvordan kan samfundet beskytte sig mot åndssvake og sedelighetsforbrytere. Denne boka er et inferno av umenneskelighet og skrevet på en så motbydelig måte at den på ingen måte står noe tilbake for Hitlers Mein Kampf. Ingeborg Aas var en sterk tilhenger av sterilisering av rasehygieniske grunner for å hindre avl av sykt, mindreverdig og svakt avkom. Hun ville ha en restriktiv ekteskapslov for psykisk og moralsk "lavtstående" mennesker. Hun sammenlikner disse menneskene med "ugress", og det må lukes vekk, ellers vil de "edle" menneskene dø eller forkomme. Ved å sterilisere de mindreverdige, vil vi skape leveligere vilkår og større økonomiske muligheter for de verdifulle og produktive menneskene. Hun skriver at vi må bruke alle midler (som ikke kan sies å være barbariske) til å verne om folkemateriellets kvalitet. Internering er et utmerket middel teoretisk sett, men det er dyrt, skriver denne samfunnsstøtten. Ingeborg Aas skriver at den verste samfunnsfare er de mange "psykisk undermålerme", og skal vi sterilisere så det monner, må man kaste sine øyne på alle omstreiferne: "Nyere undersøkelser viser, at en meget stor prosent av omstreiferne er defekte og psykiske undermålere, og de sosiale hensyn ligger tydelig i dagen," skriver hun og fortsetter: "Både overlege Scharffenberg og Dahlstrøm stiller dem på det sorte brett, og det vil sikkert heller ikke støte på nogen stor motstand i den alminnelige opinion å gjøre noe effektiv for å sette en stopper for denne "landeplage"." (Side 68.) Så avslutter Ingeborg Aas boka si med å hevde at det å sterilisere og kastrere mennesker "er å komme den lidende menneskehet til hjelp". Og stolt tilføyer hun at operasjoner i rasehygienisk øyemed snart vil erobre verden, og det fikk hun jo rett i. Men Ingeborg Aas fikk ikke bare rett i det. Hun fikk også Kongens fortjenestemedalje i gull i 1931 og en vei oppkalt etter seg på Risvollan i Trondheim.

Steriliseringsloven av 1934

På bakgrunn av alt dette menneskefiendtlige tankegodset til Ragnar Vogt og Ingeborg Aas var det ikke noe rart at vi fikk en nazistliknende steriliseringslov i Norge i 1934. Denne steriliseringsloven tillot tvangssterilisering på sinnssyke og personer med særlig mangelfullt utviklede sjelsevner, når det ikke var håp om helbredelse eller vesentlig bedring og om vedkommende ikke var i stand til ved eget arbeid å sørge for seg og sitt avkom. Samtidig ble det gitt anledning til å tvangssterilisere mennesker om deres sykelige sjelstilstand eller deres betydelige legemlige mangel kunne bli overført på avkom. Til slutt kunne man også tvangssteriliseres om man på grunn av en abnorm kjønnsdrift ville begå sedelighetsforbrytelser. Det vil si at man kunne tvangssteriliseres både på medisinske, sosiale og rasehygieniske grunner. Saksordfører for steriliseringsloven i Stortinget den gang var Erling Bjørnson, medlem av Bondepartiet og sønn av Bjørnstjerne Bjørnson. Noe særlig mer norskt fins ikke, og Erling Bjørnson snakka om det samme "ugresset" som Hitler og Ingeborg Aas hadde snakka om tidligere. Grunnideen var at mennesket skulle foredles på samme måte som husdyr og kulturplanter. "Det er naturlig at valget til å fremlegge denne proposisjonen er falt på en bonde," begynte Bjørnson i odelstingsdebatten. Det skapte nok stor munterhet i stortingssalen da han fortsatte: "For det er ingen som gårdbrukerne der daglig kan iaktta den uhyre fordel som en gjennomført rasehygiene har for gårdsdriften og dermed for det hele land." Bare "ugresset" kostet landet mange millioner om året, slo han fast. Og sjøl Adolf Hitler ville nikket anerkjennende til fortsettelsen:

"Det gjelder derfor mer enn nogen sinne at den arbeidsdyktige stamme ved rasehygiene blir så kraftig som mulig så den kan overkomme kravene uten å miste sitt livsmot. Det er med dette syn på fremtiden at Tyskland er gått til tvangssterilisering for å befri kommende generasjoner for å trekkes med en overbelastning av degenererte mennesker."

I odelstingsdebatten den 9. mai 1934 sa Erling Bjørnson at han "særlig vil takke "Den norske rådgivende komité for rasehygiene" med dens utrettelige leder dr. Alfred Mjøen, som ved denne lovs vedtakelse vil få den anerkjennelse også i vårt land, som han for lengst har erhvervet ute i verden". Erling Bjørnson var så langt ute på jordet at han trodde etterslekten ville bebreide Stortinget for at steriliseringsloven ikke gikk til enda mer drastiske forholdsregler. Mot en eneste stemme stemte hele Stortinget med stortingspresident C. J. Hambro og Johan Nygaardsvold i spissen for denne loven. Til og med det nyfødte Kristelig Folkepartis ene representant stemte for denne ekstremt menneskefiendtlige steriliseringsloven. Erling Bjørnson, sønnen til mannen som skreiv Ja, vi elsker fikk snart også sterke nazistiske sympatier. Det er en godt skjult hemmelighet i 17. mai-landet. Den eneste som stemte imot steriliseringsloven var en innkalt varamann fra det lille Samfundspartiet, en ingeniør som het Gjert E. Bonde. Han sa i odelstingsdebatten at "Jeg finner at dette forslaget som i dag er lagt frem for Odelstinget er et av de farligste lovforslag som overhode har sett dagens lys i landet". Gjert E. Bonde hadde helt rett. Hele Stortinget tok feil og vedtok en steriliseringslov som førte til at minst 2.500 mennesker ble tvangssterilisert og 500 kastrert. Alt fra "schizofrene, utviklingshemmede, tatere og epileptikere" ble sterilisert. Ofte ble pasientene truet med at de ikke ville bli utskrevet fra institusjoner, om de ikke lot seg sterilisere. Tyskland applauderte Norge og i tyske aviser kunne man i 1936 se annonser med de nordiske flaggene og teksten: "Wir stehen nicht allein". Og det gjorde de ikke. Både Norge, Sverige, Danmark og Finland hadde slike steriliseringslover. I 1942 kom de ekte nazistene med en ny steriliseringslov i Norge "til vern om folkeætten". Henriette Sinding Aasen har i en særavhandling til juridisk embetseksamen, konkludert med at det ikke er noe grunnleggende skille mellom den norske 1934-loven og nazistenes 1942-lov hva angår menneskesyn. "De hviler begge på et verdirangert menneskesyn," skriver Sinding Aasen. Nei, Norge var ikke så mye bedre enn Tyskland i tankegangen, men det verste var at vi fikk beholde vår brune steriliseringslov fra 1934 helt fram til 1977. Vi praktiserte altså en nazistisk steriliseringsideologi i 32 år etter krigen, mens Tyskland måtte avskaffe sin i 1945. Og om ikke det skulle være nok, så tillater den steriliseringsloven vi har i dag også tvangssterilisering av mennesker med en "så alvorlig sinnslidelse eller psykisk utviklingshemming eller psykisk svekkelse at vedkommende ikke har evne til selv å ta standpunkt til inngrepet og helbredelse eller vesentlig bedring ikke kan påregnes". Dette er omtrent den samme lovteksten som i 1934. Forskjellen mellom dagens steriliseringslov og den fra 1934 er at man fjerna kriteriene for sosial og rasehygienisk tvangssterilisering i 1977-loven, men det er altså fortsatt lov til å tvangssterilisere alvorlig sinnslidende og psykisk utviklingshemmede i Norge. Pårørende til psykisk utviklingshemmede vil ha forandra denne loven. Det eksisterte både en reaksjonær og en radikal rasehygiene. Den reaksjonære rasehygienen var prega av raselæren om "kulturødeleggende raser". I Norden var det professor i psykiatri Herman Lundborg som sterkest advarte mot dette. I boka Västerlandet i fara fra 1934 tar han til og med noen steder Adolf Hitler til inntekt for sitt syn (sidene 9, 46 og 49). Den radikale rasehygienen i Norden var opptatt av arvehygienen, og var representert ved Gunnar og Alva Myrdal, Johan Scharffenberg og Karl Evang. Det er ganske utrolig at antinazisten Johan Scharffenberg bruker flere av de samme argumentene som nazistene for å sterilisere mennesker. Han skriver i boka Hovedpunktene i arvelæren at "Samfundet bør ikke ale op skrap på de sunde og dyktiges bekostning" (side 108). Scharffenberg kom også med et eget lovforslag til sterilisering, og han var en av dem fremste som støtta tvangssterilisering. Karl Evang var mer skeptisk til den nye steriliseringsloven, men han avslutter boka Rasepolitikk og reaksjon fra 1934 med å skrive at lovforslaget til ny steriliseringslov må "hilses med glede" (side 148). Joar Tranøy har i to artikler i Materialisten 1993 og 1995 tatt for seg både rasehygienen og steriliseringa av taterjenter fra skolehjem og Gaustad sykehus. Han dokumenterer et institusjonshelvete av overgrep og total forakt overfor disse menneskene, overgrep som ble utført av landets ledende helse- og sosialarbeidere med velsignelse fra et enstemmig storting – bortsett fra Gjert E. Bonde.

Sverige

Så en liten svipptur til Sverige. Sveariket var nemlig det landet etter Tyskland som prosentvis steriliserte flest. En svensk steriliseringsutredning fastslår at mellom 1935 og 1975 ble 63.000 personer sterilisert i nabolandet vårt. Denne steriliseringsutredningen bedømmer at det fant sted 6.000 "rena" tvangssteriliseringer, 15.000 steriliseringer med indirekte tvang og 6.000 steriliseringer "med tecken på övertalning och påtryckning". I 1946 satte Sverige verdensrekord i steriliseringer. Ikke i noe annet land ble det sterilisert så mange såkalte "undermålere", "rasblandede", enslige mødre og tatere, men i historiebøkene står det ingen ting om dette. Nærmere et par tusen mennesker har til nå i Sverige fått 175.000 kroner i erstatning. Det er ikke så merkelig at så mange ble tvangssterilisert i Sverige. Sverige var det første landet i verden som fikk et statlig rasebiologisk institutt, "Statens Institut för Rasbiologi" i Uppsala. Det vedtok en enstemmig svensk riksdag i 1921. Psykiater Herman Lundborg var dets leder fra opprettelsen fram til 1935, men instituttet eksisterte til fram på 1950-tallet. Han mente også at den nordiske rasen var andre overlegne. Psykiater Lundborg brukte også betegnelsen "ogräset" om mennesker, og etter hvert fikk han også mer og mer antisemittiske og nazistiske standpunkter. Hans F. Günther, som siden ble nazistideolog i rasespørsmål i Tyskland, var en av gjesteforeleserne på dette svenske rasebiologiske instituttet. I forbindelse med en interpellasjonsdebatt om tvangssterilisering i den svenske riksdagen i 1922, uttalte Alfred Petrén, sosialdemokrat, psykiater og sjef for det svenske sinnssykehusvesen, at han hadde overveid muligheten av å avlive utviklingshemmede barn, men han hadde funnet et praktisk hinder, nemlig at disse "hjälpløsa individer" hadde foreldre som var glad i dem. Ikke en eneste av de andre representantene i den svenske riksdagen reagerte på disse uttalelsene. I 1941 fikk Sverige en enda strengere steriliseringslov som blant anna utvida tvangssterilisering til også å gjelde mennesker med "asocialt levnadssett", og det ble lettere å tvangsterilisere mennesker som var åpenbart uegna til å ta hand om sine barn. Dessuten ble det praksis for å få abort at kvinnen samtidig måtte sterilisere seg. Av de 63.000 som ble sterilisert fra 1935 til 1975 i Sverige var 90 prosent kvinner, sjøl om det var enklere og mindre risikofylt å sterilisere menn. Og sosialt sett tilhørte nesten alle arbeiderklassen.

Dagens psykiatri

Hvilke prinsipper har så den moderne psykiatrien i dag med den nazistiske ideologien å gjøre? Menneskesynet i psykiatrien er fortsatt at den "sterke" skal herske over den "svake", og at den "friske" skal herske over den "sjuke". Loven om psykisk helsevern er en særlov som har fratatt mennesker med psykiske helseproblemer både menneskeverdet og enkelte menneskerettigheter, akkurat som steriliseringslovene gjorde. Gjennom psykiatriloven er det etablert et psykiatrisk overgrepssystem, der psykiaterne har tilranet seg en totalitær og autoritær makt over avmektige mennesker. Høyesterett har bestemt at mennesker som en gang har fått diagnosen "schizofreni", kan tvangsmedisineres sjøl om de er friske. Det skyldes at psykiatrien har innbilt Høyesterett at "schizofreni" er en uhelbredelig og livsvarig sjukdom, noe som er en blank løgn. Dette gir psykiaterne lov til å gripe mennesker i deres hjem med politiets hjelp for å tvangsmedisinere dem. En gang ble jødene henta på den samme måten. Det psykiatriske overgrepssystemet kjennetegnes først og fremst av den massive tvangsbruken. Tidligere psykiater Reidar Larsen uttalte til tidsskriftet Hverdag allerede i 1978 at tvang og behandling ikke hører sammen. Norge er på verdenstoppen i tvangsinnleggelser med 11.000 tvangsinnleggelser i året. Helsebyråkratene i Helse- og omsorgsdepartementet foreslo i høst at det skal bli lov å legge barn under 16 år i reimer og på nakne isolat, hvilket bare kan kalles for behandlingsfascisme. De samme folka har også foreslått at det skal bli lov å omgjøre en frivillig innleggelse til en tvangsinnleggelse under oppholdet. Sjølsagt er dette integritetskrenkende forslag og overtramp på de borgerlige rettighetene. Det at man nå i Norge har forsterka psykiatriens muligheter til å behandle mennesker mot deres vilje, truer ikke bare menneskerettighetene, men kanskje også den politiske friheten generelt. I Norge ble det drept 31 mennesker i 2004, som er det laveste tallet på mange år. Mediene har vært sterkt opptatt av at noen få av drapene har skjedd av mennesker med bakgrunn i psykiatrien, og det er mange som har ropt at man skal bruke mer tvang. Nå viser utenlandske undersøkelser at hele 95 prosent av alle som blir tvangsinnlagt, verken er til fare for seg sjøl eller andre. I Norge påstår psykiaterne at dette tallet er rundt 80 prosent. Psykiatriske institusjoner burde være et fristed der man kunne få gi uttrykk for sin fortvilelse og smerte, et sted der man kunne møte omsorg, omtanke og kjærlighet. Det er bare ikke sånn. Fortvilelsen og smerten dopes ned med psykofarmaka, medikamenter som har katastrofale virkninger, slik at man ikke får anledning til å bearbeide sine følelser. Ei offentlig utredning fra 1997 sier at legemiddelindustrien er verdens mest profitable industri. Psykiatrisk sykepleier Birgit G. Johnsen skreiv i et innlegg i Aftenposten i juni 1993 at "Dette betyr at en masse mennesker som er påtvunget disse medisinene mot sin vilje, lever i et helvete fra dag til dag". Gir man utrykk for sin fortvilelse gjennom høyrøstet tale, blir man plassert på skjermet avdeling, som ikke er noe annet en et isolat. Slik som man kan oppleve på isolatet på avdeling Dagali I på Dikemark. På dette isolatet ligger de innesperrede på et nakent rom hvor de ikke får lov til å ha noen verdens ting. Hvert eneste klesplagg blir oppbevart i et låst garderobeskap i et annet rom, som kun de ansatte har adgang til. De internerte får ikke motta besøk på sitt eget rom. De får heller ikke ha frukt eller pappbeger med drikke på rommet. Sjøl ikke druer får de ha der, men de må spørre de ansatte hver gang de ønsker seg noe av sin egen frukt som besøkende har hatt med. Til sammenlikning fortoner ei fengselscelle seg som et hotellrom på Hotell Continental i Oslo. Peter Breggin skriver at et grunnleggende psykiatrisk prinsipp er den medisinske diagnosen. Konfrontert med konkurransen fra de ikke-medisinske spesialitetene har psykiatrien forsøkt å forsterke det medisinske diagnoseapparatet. Psykologiske forhold er blitt erstattet med den biologiske forklaringsmodellen. Den amerikanske diagnosemanualen inneholder nærmere 400 forskjellige diagnoser. Inntil 1978 var også homofili en psykiatrisk diagnose. Psykiatrien har aktivt forsøkt å fortelle oss at "psykiske sykdommer" skyldes fysiske forstyrrelser i hjernen, og sprer den falske forestillingen om at "schizofreni" og "depresjon" er dokumenterte fysiske sykdommer. I det nazistiske Tyskland var ideen om biologiske defekter nøkkelen til forsvaret av de morderiske intensjonene mot dem som ble stemplet som det. Psykiatrien ser på visse mennesker som objekter eller ting. I naziideologien var jødene "skadedyr" eller "undermennesker". I psykiatrisk ideologi er pasientene sykdommer eller biokjemiske og genetiske defekter. Hva skal vi gjøre med psykiatrien som har vært en av de mest umoralske regimene i menneskehetens historie? spør psykiateren Peter Breggin. Han svarer at vi må angripe de psykiatriske grunnprinsippene: Vi må avskaffe tvangsbehandling både i den juridiske og i den politiske sfæren. Uansett hvilke fordeler tvangsbehandling kan gi samfunnet, korrumperer det psykiaterne og truer friheten. Vi må også slutte med å gi støtte til det psykiatriske sykehussystemet, som har vært forløperen til konsentrasjons- og utryddingsleirene. Dessuten må vi ta avstand fra at staten støtter en filosofi som fremmer psykiatriske diagnoser, den biologiske modellen, destruktive fysiske og kjemiske inngrep i hjernen. Psykiatrien, som vi kjenner den i dag, vil opphøre om den ble fratatt sin rettslige og politiske makt. Vi må avlive dette store udyret, skriver Peter Breggin, før det kommer en ny Führer. Psykiaterne har fra Bleuler i år 1904 til i dag gjemt sine umenneskelige overgrep bak ord som barmhjertighet og kjærlighet. Alle som har hatt kontakt med psykiatrien vet at det er få steder i samfunnet det er så lite barmhjertighet og kjærlighet som der. Prinsippet til Adolf Hitler om at den "sterke" skal herske over den "svake" gjelder fortsatt i den norske psykiatrien. Denne forakten for "svakhet" er nazismens og psykiatriens menneskesyn og ideologi i et nøtteskall.

---

Kilder:

• Bauer Erwin, Eugen Fischer, Fritz Lenz: Grundriss der menschlichen Erblichkeitslehre und Rassenhygiene. J F. Lehmanns Verlag, München 1923.
• Bauer, Erwin, Eugen Fischer: Ärftlighet och Rashygien. P.A. Norstedt & Sönners Förlag. Stockholm 1925.
• Binding, Karl: Die Freigabe der Vernichtung.
• Hoche, Alfred: Lebensunwerten Lebens. Ihr Mass und ihre Form. Felix Meiner Verlag, Leipzig 1929.
• Evang, Karl: Rasepolitikk og reaksjon, Fram Forlag 1934.
• Faulstich, Heinz: Hungersterben in der Psykiatrie 1914-1949: mit einer Topographie der NS-Psykiatrie. Lambertus-Verlag, Freiburg im Breisgau 1991.
• Hitler, Adolf: Min Kamp. Paludans fiol-bibliotek, Danmark 1999.
• Klee, Ernst: Das Personlexikon zum Dritten Reich. Wer war was vor und nach 1945. S. Fischer Verlag, Frankfurt Am Main 2003.
• Klee, Ernst: Eutanasie im NS-Staat. Die Vernichtung Lebensunwerten Lebens. Frankfurt am Main: Fischer Taschenbuchverlag 1985
• Lundborg, Herman: Västerlandet i fara. Ernst V. Hanssons förlag, Göteborg 1934.
• Ofstad, Harald: Vår forakt for svakhet. Pax forlag, Oslo 1991.
• Scharffenberg, Johan: Hovedpunkter i arvelæren. Det Norske Arbeiderpartis Forlag 1932.
• Tranøy, Joar: "Rasehygienens gjennombrudd i vestlige demokratier i den vestlige verden", Materialisten nr 1-2, 1993.
• Ustvedt, Yngvar: Dødens leger, Gyldendal Norsk Forlag 1997.
• Vogt, Ragnar: Arvelighetslære og racehygiene, Kristiania 1914.
• Aas, Ingeborg: Hvordan kan samfundet beskytte sig mot åndssvake og Sedelighetsforbrytere, Olaf Norlis Forlag, Oslo 1932.
• Aasen, Henriette Sinding: Rasehygiene og menneskeverd. Nasjonalismens steriliseringslov av 23. juli 1942, Institutt for offentlig retts skriftserie nr 4, 1989.
• NOU 1997:6: Rammevilkår for omsetning av legemidler.
• Socialdepartementet i Sverige: Promemoria av 30.11.2003.
• Zenit, Nordisk socialistisk Tidskrift, nr 126, 1994.

 

Det byrjar etter kvart bli tilgjengeleg ein god del litteratur på vestlege språk om konflikta i Tsjetsjenia. Bøkene tek stort sett for seg politikken rundt det eller den tsjetsjenske soga. Julia Jusiks Allahs sorte enker er den første reportasjeboka om dei kvinnelege sjølvmordsbombarane som har prega det russiske samfunnet den siste tida.

 

Julia Jusik: Allahs sorte enker – kvinnelige selvmordbombere fra Tsjetsjenia Ganesa forlag, 2005 – 190 sider

---

Folk som sprengjer seg sjølv i lufta og tek med andre, uskuldige i same slengen er eit fenomen me kjenner særleg frå Midtausten og Sri Lanka i tillegg til Russland. Julia Jusik er den første russiske journalisten som har freista gå inn bak sjølve terrorhandlingane – ho vil finna ut kva som driv "Allahs sorte enker" til dette skrittet. På eige initiativ reiste den unge kvinnelege journalisten rundt i Tsjetsjenia for å snakka med etterlatte av fleire kvinnelege sjølvmordsbombarar; ho nærast fotfølgde dei for å finna ut korleis ekstreme fundamentalistar (menn) klarer å rekruttera eit så stort tal potensielle (kvinnelege) reiskap for å åtaka russarane på russarane sitt eige territorium. Jusik beskriv godt korleis dei som ender opp som sjølvmordsbombarar oftast har ei forhistorie som inkluderer nærast total utsletting av fleire mannlege slektningar, noko som er ei tragedie i eit så patriarkalsk samfunn som Tsjetsjenia. Og det er her boka har sin verkelege styrke. Gjennom å dra dit og sjå med eigne auge kva kvinnene er utsette for, leverer Jusik eit godt bidrag til å forstå det tsjetsjenske samfunnet og endringa som har gått føre seg i den tsjetsjenske motstandskampen sidan den første tsjetsjenske krigen braut ut i 1994. At kampen no går meir på å oppretta ein islamsk republikk og ikkje berre lausriving frå Russland, er eit aspekt ved spørsmålet om Tsjetsjenia som russarane utnyttar til fulle – dette har nok også vore ein viktig faktor for å knekka vestleg støtte til den tsjetsjenske frigjeringskampen. Men Jusik har ei hovudtese som går på at den russiske etterretningstenesta FSB (1) veit om dette. Dei veit om at det finst treningsleirar kor den mannlege leiinga "trener opp" kvinner til å bli sjølvmordsbombarar. Det er berre det at dei ikkje gjer noko med det, hevdar Jusik. Difor vart også boka drege vekk frå den russiske marknaden rett etter at ho kom ut. Dette sytte óg for at Jusik sjølv vart arrestert og forhøyrd om arbeidet sitt, noko ho óg beskriv i boka. Heldigvis valde Jusik ikkje å halda kjeft, slik så mange andre kritiske journalistar i Russland har vald grunna trugsmål frå etterretningspolitiet om både fengsel og øydelagde karrierer. Jusik skriv også om korleis desse kvinnene er fullstendige reiskap for mennene og at dette faktisk går så langt som å gje seg utslag i at mange ikkje veit kva dei går til når dei blir sjølvmordsaksjonistar. Kvinnene går rett og slett rundt med fjernstyrte bomber som blir sprengde når ein bakmann trykkjer på utløysarknappen. Dette er med på å setja fokus på den heilt opne kjønsdiskrimineringa i Tsjetsjenia – eit samfunn kor kvinnene tradisjonelt sett blir sett på som mannens eigedom og som ikkje kan venda attende til opprinningsfamilien etter å ha gifta seg. Om ektemannens familie ikkje er interessert/har evne til å ta seg av kvinna om ho blir enkje, driv mange kvinner til desperasjon. Dette er med på å gje grobotn for ekstremistane. Jusik har i fleire intervju sagt at dei russiske styresmaktene har eigeinteresse av å halda konflikta i Tsjetsjenia gåande. Etter mi meining lukkast ho ikkje så godt med dette som med sjølve menneskeskildringane. Det ville også vore vanskeleg som russisk statsborgar. I eit intervju med Aftenposten 13. april i år seier ho også at dette er umogeleg å seia rett ut og å prova dette i boka. Likevel vonar ho at lesaren sit att med det same inntrykket etter å ha lese ho. Denne meldaren meiner at det ikkje er her boka har si styrke. Det gjenstår mykje arbeid før Jusik kvalifisert kan underbyggja påstanden sin. Dessutan finst det alt ein god del materiale på dette området (2) som er betre både i oppbyggjing, argumentasjon og kjeldebruk. Kor som er må boka reknast som verdifull. I den norske boka er dei grufulle bileta som er med i den russiske originalutgåva fjerna. Skildringa av dei grufulle overgrepa som er med på å "ekstremifisera" kvinnene, er likevel tindrande klår. Boka er heller ein dokumentasjon av desse kvinnene si historie enn det er ei politisk bok. Boka er lesarvenleg og kort. For ein filolog er det irriterande med feil transkribering av russiske namn, men så lengje dette er gjort konsekvent, får vel omsetjaren sleppa unna med dette.

Jan Erik Skretteberg

---

Noter: (1) FSB står for Federalnaja Sluzjba Bezopasnosti (norsk: Den føderale tryggleikstenesta), og er etterfølgjaren til KGB. (2) Interesserte kan til dømes byrja med Novaja Gazeta-journalisten Anna Politkovskajas omfattande bøker på området.  

Kampen om arbeidstida har alltid vært helt grunnleggende for fagbevegelsen og arbeiderklassen. Med 6-timersdagen på Kellogg’s er en hittil ukjent del av historia på dette området tilgjengelig på norsk. Her er mye å ta med seg i den hjemlige kampen for sekstimersdagen!

 

Benjamin Kline Hunnicutt: 6-timersdagen på Kellogg’s
Arbeidsgruppa For 6 timersdagen
Bestilles fra: www.marxisme.no

---

Boka kom ut i USA i 1996. Arbeidsgruppa For 6-timersdagen har stått for den norske utgava. Med mye frivillig innsats og økonomisk støtte fra kvinne- og fagbevegelsen koster boka bare 120 kroner.

I 1930 ble tre åttetimers skift omgjort til fire sekstimers skift på Kellogg’s, fabrikken som kanskje er mest kjent for sin Corn Flakes. Mens det var eierne av fabrikken som innførte sekstimersdagen, var det de ansatte som kjempet for å beholde den. Dette gir boka et godt innblikk i.

Etter at åttetimersdagen var vunnet rundt 1920, var det en alminnelig oppfatning at automatiseringa ville bidra til at arbeidstida fortsatt ville gå ned. Mange industrikapitalister, blant andre Henry Ford og Kellogg, mente at det var penger å tjene på en mer effektiv, kortere dag. Sekstimersdagen var også et svar på arbeidsløshet. Det ble jobb til flere.

Sekstimersdagen lå i tida. Kellogg’s ble pionerbedriften som startet opp og fikk mye oppmerksomhet fra industrimagnater, økonomer, administrasjonen i Washington og media. Mange tenkte at Kellogg’s leda an mot ei framtid der fritid ville overta for arbeid som livets hovedinnhold. Dette beskriver forfatteren som frigjøringskapitalisme. Når massene fikk tilgang til det nødvendige, ville den menneskelige utviklinga foregå utafor økonomien, i åndsliv, moral og sosialt framskritt. Slik ville arbeiderne godta kapitalismen, sjøl om det monotone fabrikkarbeidet gjorde at de mistet kontroll over jobben. Kellogg-ledelsen forutsa dette, samtidig som de regnet med større effektivitet.

I følge forfatteren endres synet på arbeid og fritid på 1930-tallet. Nå kom ideen om at det kan skapes nye behov slik at produksjonen kan fortsette å øke, langt utover det å dekke grunnleggende behov. I boka betegnes dette som evangeliet om lønnsomt forbruk. At livet utafor jobben skulle være viktigst, ble etter den nye lære erstatta med at jobb og rikdom kom først.

Etterkrigstidas Kellogg-ledelse ville tilbake til åttetimersdagen. Boka beskriver deres iherdige splitt og hersk-taktikk og uenigheter blant arbeiderne. Et vanskelig farvann å manøvrere i for ei fagforening – tankevekkende lesning for tillitsvalgte og fagforeningsmedlemmer. De som ville gå fra seks- til åttetimersdag, fikk ulike fristende tilbud. Etter hvert truet ledelsen også med å flytte produksjonen ut. Gamle/unge, kvinner/menn ble splittet, men samtidig besto et iherdig forsvar av sekstimersdagen. 530 av 2.500 arbeidere hadde sekstimersdag fram til 1985.

Boka bygger på et stort historisk kildemateriale, blant annet. 434 intervjuer med kvinnelige Kellogg-arbeidere som kvinnekontoret ved USAs arbeidsdepartement lagde i 1932. Forfatteren bruker også egne intervjuer med nålevende Kellogg-arbeidere som opplevde sekstimersdagen. Noe av det mest fascinerende er å lese kvinnenes egne fortellinger om hva de brukte de to ekstra timene til.

Boka ga oss mange nye tanker om vårt syn på arbeid og fri tid. Boka er samtidig god historielesning. Den forteller om folks hverdag og hvordan litt ekstra fri tid gjør det mulig for mange å spille en samfunnsmessig aktiv rolle. Vi tror at alle Rødt!-lesere vil ha interesse av denne boka!

Astri Melheim og Maren Rismyhr

 

 

Ingrid Baltzersen er leiar i AKP

---

Me treng betre organisering av klassekampen og eit sterkare press frå venstre på regjeringa.

Den såkalla raud-grøne regjeringa har fortsett Jern-Erna si strame line mot asylsøkjarar og åtaka på sjukehusa og øydelegg folkepensjon og AFP. Noreg er i krig i Afghanistan, hjelper USA i Irak og boikottar Palestina. Noreg er eit kapitalistisk og imperialistisk land: Pengar til dei få før velferd for dei mange.

Det trengs eit parti som stiller den store oppgåva på dagsordenen: Ei revolusjonær omvelting av samfunnet for å skapa eit utan klasser.

Fram for ei samling av dei revolusjonære kreftene i eitt parti – med kommunismen som mål!

Bli med!

Regjeringen skryter av at de har fjernet  minstepensjonsfella, ingen blir minstepensjonister i det nye systemet. I  virkeligheten gjør de folk med brukbar inntekt gjennom et langt liv til  minstepensjonister. Regjeringen løser dette problemet ved rett og slett å senke  minstepensjonen.

Arne Byrkjeflot er leder av LO i Trondheim, bystyrerepresentant i Trondheim for RV og medlem av AKP

---

Regjeringens pensjonsreform er nå lagt fram. De framstiller den som en pensjonsreform ingen taper på, og det blir nesten ingen minstepensjonister lenger. Nå har riktignok mange kommentatorer påpekt at det virker litt rart at alle skal få mer, når bakgrunnen faktisk er å spare penger. Så hvordan slår faktisk denne reformen ut for meg og deg.

Pensjonist i 2050

La oss si at du er sykepleieren Lise. Du begynte som sykepleier 25 år gammel og har hatt 10 år med 270.000 kroner i lønn, 2 års svangerskapspermisjon, 15 år med 300.000 kroner, 1 års tilleggsutdanning og ender opp som spesialsykepleier med 320.000 kroner. I dagens folketrygd ville hun fått 168.000 kroner. I det nye systemet vil hun få nesten det samme, 165.000 kroner.

Men så kommer levealdersjusteringa. I 2050 regner en med at levealderen blir 4 år lengre, om du først er blitt 67 år. Da må din opptjente pensjon deles ut på 4 flere år, og pensjonen senkes med 18 prosent, 30.000 kroner til 135.000. I tillegg skal ikke pensjonen følge lønnsstiginga ellers i samfunnet, den skal reguleres med gjennomsnittet mellom lønns- og prisstigning. Hvert år taper du 0,75 %, i gjennomsnitt blir pensjonen din 8 prosent mindre verdt, 10.000 kroner mindre i året, og Lise er nede på 125.000. Hun taper 3.400 kroner hver eneste måned til hun dør. Hun blir ganske så fattig, 1.000 kroner over dagens minstepensjon på 9.400 kroner i måneden for enslige.

Glem førtidspensjon

Dersom sykepleier Lise jobber på sykehus, sykehjem eller i hjemmesykepleie, slik det er i dag med stadige kutt, stadig effektivisering, stadig dårlig samvittighet, så er det all mulig grunn til å tro at hun tenker på å gå av ved fylte 62 år. Da møter hun regjeringens førtidspensjon for alle. Det er bare å gå av, men da må pensjonen din deles ut på flere år og du mister fem opptjeningsår. Som førtidspensjonist fra 62 år taper du en tredjedel av pensjonen din. For Lise er dette en ren katastrofe, hun havner på 83.000 kroner i året, 7.000 kroner i måneden. Og Lise hadde jo faktisk ei månedslønn på 27.000 kroner i måneden, før hun gikk av med pensjon.

Slutt på minstepensjonistene?

Regjeringen skryter av at de har fjernet minstepensjonsfella, ingen blir minstepensjonister i det nye systemet. Og det er for så vidt sant, sjøl om du bare har hatt noen sommerjobber og bare tjent 100.000 kroner i et helt arbeidsliv, så vil du i det nye systemet få 300 kroner mer enn minstepensjon årlig. Men det de ikke sier, er at de nye reglene med levealdersjustering og manglende regulering betyr at du må ha tjent over 276.000 kroner i 40 år for å oppnå en gjennomsnittspensjon over minstepensjon. Og må du gå av ved 62 år, må du ha tjent over 400.000 kroner for ikke å bli minstepensjonist. I virkeligheten produserer reformen minstepensjonister, den gjør folk med brukbar inntekt gjennom et langt liv til minstepensjonister. Nå løser regjeringen også dette problemet på en fiffig måte, de rett og slett senker minstepensjonen. Den skal også justeres ned etter hvert som levealderen øker. I 2050 er ikke minstepensjonen 112.784 kroner, den er satt ned til 92.600 kroner. Slik løste de det problemet.

Kan avtalefestet pensjon ordne problemene?

AFP-ordningen skal jo videreføres. Det står i pensjonsforliket, i Soria Moria og det var en absolutt forutsetning for at LO-kongressen med knapt flertall vedtok å støtte pensjonsreformen. Fordelen med AFP er jo at den er avtalefestet. Vi har brukt tre tariffoppgjør på å få den på plass, og den kan ikke oppheves med et vedtak i Stortinget.

Vi kan slå fast at regjeringens forslag til videreføring av AFP ikke løser noe som helst. De foreslår at en skal ta de pengene som brukes til AFP-ordningen i dag, og dele på antallet som i dag er mellom 62 og 67 i bedrifter med rett til AFP. Lise får sin AFP-pott, som hun kan velge å ta ut når hun vil og fordele på de årene hun har igjen. Aftenposten har beregnet denne potten til 400.000 kroner på hver. Fordelt på 21 gjenstående år etter fylte 62 år blir det 1.600 i måneden. Som førtidspensjonist fra 62 år taper Lise fortsatt 2.500 kroner i måneden, dersom hun fyller 62 år i 2010 – og over 5.000 kroner om hun fyller i 2050. Lise er en fattig 62-åring også med regjeringens AFP-pott, 2.000 kroner i måneden over minstepensjonen i 2010 og 700 under i 2050.

Regjeringens løsning med en lik pott til alle er jo den verst tenkelige løsning. Dersom en hadde fordelt pengene på den halvparten som faktisk benytter seg av AFP, så vil jo summen dobles. Men sjøl da er Lise langt fra å få dekket opp gapet mellom dagens folketrygd og den regjeringa vil ha. I tillegg skal en være ganske blåøyd for ikke å tro at en mye større andel går av med AFP, når alternativet er å jobbe til du er 70. Innerst inne tror vel ikke en gang Jens Stoltenberg og Bjarne Håkon Hanssen på den Kardemommeby-visjonen de la fram på pressekonferansen. Etter min mening må fagbevegelsen forberede seg på et hardt lønnsoppgjør i 2008 med et sentralt krav: AFP skal bestå. Det betyr at opptjeninga av alderspensjon må fortsette mens Lise er AFP-pensjonist. Det er bare da Lise slipper å velge mellom helse og penger. Det er bare da Lise har en virkelig valgfrihet. Det er bare da formålet med avtalefestet pensjon videreføres.

Lise er jo offentlig ansatt

Ja, de fleste sykepleiere er ansatt i offentlig sektor og er i første omgang beskyttet mot pensjonsreformen. Bruttopensjonen på 66 % av lønn skal bestå. Men allerede fra 2010 rammes også de offentlig ansatte av levealdersjustering og manglende regulering med lønnsøkningen ellers i samfunnet. I 2020 vil en gjennomsnittspensjon være 12,5 % lavere, i 2050 25 % lavere enn i dag.

I dag er det 30 års opptjening i stat og kommune, både av pensjon og AFP. I dag er AFP-pensjonen for 65- og 66-åringer en bruttopensjon, mens ordningen for 62- til 64-åringer er en tilleggspensjon, de får et tillegg til folketrygda. Jeg tror de vil prøve seg på å fjerne 30-årsregelen og la 62- til 65-åringene få smake samme medisin som i privat sektor. Så går det noen få år. Etter hvert som alle i privat sektor oppdager hvor ille pensjonsreformen faktisk er, så vil det være fritt fram for politikere å angripe de "gullkantede" avtalene i offentlig sektor. I lengda vil de være umulig å forsvare.

Pensjonseksemplene over kan lastes ned som pdf-fil.

Denne høsten har vært preget av sykehuskampen. Reportasjer  og debattprogrammer om situasjonen i sykehussektoren har preget mediebildet. Den  siste uka i september var det tre store markeringer for sykehusene. I Mosjøen  deltok over 5.000 i en demonstrasjon for å stoppe nedlegginga av den kirurgiske  akuttberedskapen. I Lærdal gikk over 2.000 i fakkeltog mot nedbygginga av  lokalsykehuset. For første gang var det også en sykehusdemonstrasjon i Trondheim  med ca 1.300 deltakere.

Gunnvald Lindset er leder i Folkeaksjonen for sykehuset i Mosjøen og regionskontakt i Nord-Norge for Folkebevegelsen for lokalsykehusene.
Artikkelen er ikke skrevet på vegne av noen av disse organisasjonene, men representerer forfatteren som sykehusaksjonist og RV-politiker.
E-post: gunnva-l krøll online.no

---

Sykehusene ligger an til et underskudd på 1,5 milliarder kroner i 2006, og det samlede underskuddet er kommet opp i 7,5 milliarder kroner. Likevel opprettholder helseministeren kravet om balanse for sykehusene. Situasjonen er svært dramatisk!

Det diskuteres og planlegges kutt som vil rasere store deler av helsetilbudet i mange regioner. Universitetssykehuset i Tromsø (UNN) vurderer å innføre fire dagers uke med helgebemanning fra og med fredag. Det samme gjør sykehuset i Harstad og Helgelandssykehuset. Barneavdelinga på sykehuset i Hammerfest foreslås nedlagt, og Olav Gunnar Ballo (SV) har foreslått å fjerne all kirurgisk virksomhet på sykehusene i Finnmark. Folkebevegelsen for lokalsykehusene og deler av fagbevegelsen jobber i skrivende stund med nye utspill og markeringer for å tvinge fram mer penger på statsbudsjettet.

Historikk

Kampen for å hindre nedbygging eller nedlegging av lokalsykehus har en lang historie. Helt siden begynnelsen av 1970-tallet har det vært sykehuskamp i flere omganger blant annet i Odda, på Rjukan og i Mosjøen. Daværende helsedirektør Mork lanserte den gang noe han kalte "Utvidet sentral helsestasjon", som har store likhetspunkter med helsebyråkratenes planer for lokalsykehusene i dag.

Etter innføringa av sykehusreformen vokste det fram aksjoner over hele landet for å stoppe planene om rasering av lokalsykehusene. Kravene om å opprettholde akuttberedskap og fødeavdelinger mobiliserte store deler av befolkningen. Bortimot 200.000 underskrifter er samlet inn, og over 80.000 har gått i demonstrasjoner/fakkeltog i perioden 2002-2006. Toppåret var 2003 med blant annet over 5.000 mennesker i demonstrasjonstog i Odda og 4.000 i Mosjøen. I april samme år ble Folkebevegelsen for lokalsykehusene (heretter bare kalt Folkebevegelsen) stiftet i Odda av representanter for sykehusaksjoner i Nord-Norge og på Vestlandet. Den ble organisert som et landsomfattende nettverk og fikk raskt tilslutning fra flere sykehusaksjoner.

Innføring av markedskrefter i sykehussektoren

Utover på 1980- og 1990-tallet fikk markedstenkinga stadig større innpass blant sentrale helsebyråkrater og politikere. De første forsøkene på å innføre markedstenkning i sykehussektoren kom midt på 1980-tallet med det såkalte DRG-systemet (DRG = diagnoserelaterte grupper). Det var hentet fra USA og bygger på beregning av gjennomsnittlig kostnadsnivå for et sykehusopphold etter kostnadsstudier for behandling av ulike diagnoser. Ulike diagnoser utløser ulik økonomisk godtgjørelse til sykehuset. Siden pasientbehandling på sykehus ikke er det samme som produksjon av tannkrem eller biler, vil mange lidelser og skader til enhver tid være "overpriset" eller "underpriset". De enkle diagnosene hos de friskeste pasientene gir god uttelling, mens de mest syke og uforutsigbare pasientgruppene, som for eksempel hardt skadde, langtkomne kreftpasienter eller kronikere, ofte gir langt mindre uttelling enn sykehusenes faktiske ressursbruk.

I 1997 kom oppfølgingen med innsatsstyrt finansiering (ISF). ISF innebærer at en viss andel av totalfinansieringen (i dag 40 %), som tidligere ble utbetalt som rammetilskudd, nå knyttes opp mot innrapportert behandling og utbetales som stykkpris. Det er en slags akkord, der statens utbetalinger til sykehusene bestemmes av hvor mange pasienter som behandles og hvilke diagnoser eller behandlinger den enkelte pasient har. Betalingen regnes ut etter antall DRG-poeng.

Sentraliseringsforsøk på 1990-tallet

Utover på 1990-tallet satte staten i gang flere sentraliseringsprosjekter. Det jeg kjenner best til er Hauglin-utvalgets arbeid med å sentralisere sykehusdriften på Helgeland. Bakgrunnen var at helseminister Gudmund Hernes ville gjennomføre en sentralisering til 22 "basissykehus" og 35 "spesialsykehus" i Norge. Spesialsykehusene skulle være uten anestesi-, operasjon- og intensivberedskap etter klokka 16. Dette ville bety en rasering av lokalsykehus over hele landet.

Arbeidet med å sentralisere sykehusstrukturen på Helgeland møtte sterk motstand helt fra starten, og i løpet av kort tid ble det dannet sykehusaksjoner både i Mosjøen og Mo i Rana.

Aksjonene mente at det var behov for tre fullverdige lokalsykehus. De samarbeidet nært, kom med mange felles utspill, og stod sammen mot alle forsøk på splitt-og-hersk-teknikker.

Da Hauglin-utvalget la fram sin innstilling våren 1997, ble hovedsykehuset foreslått lagt til Sandnessjøen. Det lå i kortene at det ville bety nedbygging i Mosjøen og Mo i Rana. Den folkelige motstanden var massiv på disse to stedene, men det var ingen sykehusaksjon i Sandnessjøen som kunne stå sammen med dem i lokaliseringsstriden. Det hele endte med et vedtak i fylkestinget i juni 1997 om såkalt hovedsykehus i Sandnessjøen.

Det var sterk motstand mot sentraliseringa også blant de ansatte på sykehusene, men denne motstanden var lite synlig med et svært viktig unntak. En gruppe bestående av både kommuneleger og sykehusleger forfattet Motmelding til "Plan for den somatiske spesialisthelsetjenesten, Helseregion Nord og Stortingsmelding nr 24 (1996-97) om sykehus og annen spesialisthelsetjeneste. Den ortopediske kirurgen og RV-eren Dag Johansen på Rana sykehus var sterkt engasjert i det som skjedde på Helgeland og hadde et nært samarbeid med sykehusaksjonene. Johansen, sammen med den mer kjente legen og RV-eren Mads Gilbert, tok initiativet til å lage motmeldingen som ble lagt fram for Stortingets helse- og sosialkomite rett før Stortinget tok ferie sommeren 1997. Komiteens flertall, som var skeptiske til helsebyråkratenes og helsestatsrådens råkjør, tok motmeldingens argumenter inn i sin (og deretter Stortingets) avvisning av sentraliseringsplanene som så ble stoppet. Denne foreløpige seieren skyldtes altså sterk folkelig motstand kombinert med innsats fra leger som brukte fagkunnskapen sin aktivt for å stoppe den planlagte raseringa av lokalsykehusene.

På bakgrunn av stortingsvedtaket måtte Gudmund Hernes sette ned et utvalg til å utrede akuttberedskap og sykehusstruktur. Dette ble noe av det siste han gjorde som helseminister, ettersom den første Bondevik-regjeringa overtok etter stortingsvalget samme år.

Utvalget ble ledet av kommunelege i Alta, Daniel Haga, og var ikke overraskende dominert av sentraliseringstilhengere. Utvalgets utredning Hvis det haster … (NOU 1998:9) ble lagt fram våren 1998. Den lanserte en ny sykehusmodell med A-, B- og C-sykehus, og la opp til redusert kirurgisk akuttberedskap på lokalsykehusene. Straks utredningen ble lagt fram, satte en gruppe med "gamle og nye motmeldingsleger" i gang å lage en ny motmelding. De påviste at dette ville føre til sentralisering av akuttberedskapen og nedbygging av mange lokalsykehus. Motmeldingen avdekket også direkte desinformasjon om forhold av stor betydning i det faglige grunnlaget for Stortingets avgjørelse om den framtidige akuttberedskapen på lokalsykehusene. Sitat fra Motmeldingen side 21: "Akuttutvalget gir en bevisst feil fremstilling av virkeligheten i fagfeltene kirurgi og indremedisin. Når Akuttutvalget skal beskrive virkeligheten innenfor norsk kirurgi, retusjerer de bort generell kirurgi." Motmeldingens syn på betydningen av generell kirurgi finner vi bl.a. side 20: "Vi mener at generell kirurgi og indremedisin må opprettholdes som hovedspesialiteter for å sikre rekruttering til lokalsykehusene." Det fantes ingen organisert sykehusbevegelse på den tiden utover Kommunenes interesseforening for lokalsykehus (KIL), så denne kunnskapen resulterte dessverre ikke i noen bred folkelig mobilisering. Resultatet var at Stortinget, uten noen særlig protester, enstemmig vedtok en stortingsmelding som bygde på tankegodset i Haga-utvalget.

Så fikk vi en relativt rolig periode fram til 2000/2001, men det ble laget nye utredninger som skulle berede grunnen for mer markedsstyring av sykehusene.

Noen snakket sammen – sykehusreformen lanseres i AP

Hele 1980- og 1990-tallet var preget av markedsliberalismens inntog i norsk politikk. Sterke kapitalinteresser presset på for å konkurranseutsette og privatisere offentlige tjenester. Også helse var et interessant område for investeringer og profitt. Men først måtte det gjennomføres viktige forandringer i helsepolitikken, og først og fremst i sykehussektoren.

Våren 2000 ble Bondevik-regjeringa felt. Jens Stoltenberg, den fremste representanten for markedsliberalistene i Ap-ledelsen, ble statsminister. Ny helseminister ble Tore Tønne, tidligere en av Røkkes direktører i Aker-konsernet. Tønne og Stoltenberg lanserte en dyptgripende sykehusreform i sentralstyret i Arbeiderpartiet 14. august 2000. I begynnelsen møtte forslaget sterk motstand. Bare 4 av 20 medlemmer støttet forslaget på sentralstyremøtet. Men på et nytt sentralstyremøte en uke senere ble følgende forslag vedtatt med 14 mot 6 stemmer:

• Staten overtar eierskap og finansiering av sykehusene.
• Sykehusene organiseres som statsforetak, ikke som aksjeselskaper.
• Lokalt folkevalgte skal være sterkt representert i det enkelte sykehusstyre.
• Gjelden som fylkeskommunene har pådratt seg, saneres.

Tore Tønne uttalte blant annet følgende om reformen: "Det er ikke statlig overtakelse alene som er viktig, men at sykehusene kommer ut av den offentlige forvaltning." (1) Og: "Sykehusdriften skal organiseres som foretak etter modell fra aksjeloven." (2)

12. november vedtok landsmøtet i Ap å stille seg bak reformen, men vedtaket ble fattet mot 82 stemmer – det høyeste stemmetallet partiledelsen fikk mot seg på landsmøtet. Den brede motstanden på grunnplanet i Ap i dag viser at hvis flertallet på landsmøtet hadde forstått hvilke konsekvenser vedtaket ville få, så hadde reformen aldri vært vedtatt.

Kampen mot høringsutkastet

På nytt kom "motmeldingslegene" på banen. Førsteutgaven av motmeldingen var ferdig 14. februar 2001, dvs tre uker etter at Ap-regjeringa la fram forslaget til sykehusreform. I Motmeldingen sies det slik: "Det dreier seg om vi skal gjennomføre et fundamentalt systemskifte – fra et politisk forvaltningsstyre med pasienten som uegennyttig mål – til et bedriftsøkonomisk markedsstyre med pasienten som et middel for økonomisk inntjening. Dersom forslaget blir presset gjennom i Stortinget etter en høringsfrist på knappe 6 uker, vil det være den største avdemokratiseringen i Norge i fredstid." (3)

Det ga oss som var motstandere av reformen den ammunisjonen vi trengte. Med tanke på omfanget av reformen må den korte høringsfristen på seks uker karakteriseres som et forsøk på politisk kupp. Reformen ble omfavnet av Frp. Jon Alvheim uttalte følgende: "Dette er bortimot en blåkopi av Frps politikk. I store trekk kunne jeg ha skrevet dette selv." (4)

"Motmeldingslegene" inngikk et nært samarbeid med det daværende Norsk kommuneforbund, men viktigheten av kampen mot denne reformen var for dårlig forstått i fagbevegelsen og på hele venstresida. Til å begynne med var det "motmeldingslegene", enkeltpersoner i RV, SV og Ap, tillitsvalgte i Kommuneforbundet og Norsk sykepleierforbund som var drivkreftene i arbeidet. I høringsfasen ble Motmeldingens avsløring av den foreslåtte § 39 som en ren (men fordekt) privatiseringsparagraf, støttet av Sykepleierforbundets advokater. Regjeringen og Tønne måtte deretter trekke vesentlige deler av denne paragrafen tilbake i det endelige lovutkastet på grunn av motstanden fra fagbevegelsen. Etter hvert kom flere på banen, og virkelig tyngde i motstanden ble det på LO-kongressen i mai 2001. Da vedtok en enstemmig kongress å si nei til foretaksorganisering av sykehusene, men ja til statlig overtakelse. Et forslag om at LO skulle gå til politisk streik mot sykehusreformen fikk ikke nok støtte. LO-kongressens vedtak ble som mye av debatten og motstanden mot reformen ellers, tiet i hjel i media. 6. juni vedtok Stortinget reformen med stemmene til Ap, Høyre og Frp. "Den største omveltningen siden Harald Hårfagre," (5) som Tønne uttrykte det, var vedtatt på rekordtid – mindre enn seks måneder etter at høringsnotatet ble lagt fram. Det sier mye om de store medienes lojalitet til makteliten at NRK brukte drøyt 4 minutter til sammen på denne saken fra høringsforslaget ble lagt fram i januar 2001 til reformen ble vedtatt 6. juni samme år.

Innføringa av reformen

Høsten 2001 og 2002 ble sykehusene organisert i fem regionale helseforetak. Det ble utpekt såkalt profesjonelle styrer uten folkevalgte representanter, og møtene var i starten lukket. Kort sagt: Politikere og fagfolk ut, økonomer og byråkrater ("blårussen") inn i lukkede rom. Rommene måtte åpnes senere på grunn av de sterke reaksjonene dette skapte.

Gjennomføringen av dette kan best illustreres med noen sitater fra tidligere styreleder i Helse Nord, Olav Helge Førde. I et intervju i Nordlys i 2004 fortalte han at han så at han var utpekt som styreleder da han sjekket Internettet en julidag i 2001. Han sa videre: "Jeg ringte to fotsoldater jeg visste var dyktige, så begynte kjøret. Helt over stokk og stein. Jævlig morsomt. I august møtte jeg ministeren (Tønne, min anmerkning), og ble innkalt til et møte ti dager senere. Da fikk jeg beskjed om å ha på plass sykehusstrukturen tre uker senere. Jeg hadde ingen administrasjon. Styret hadde ikke hatt møter." (6) Han avslutter med følgende: "Så gikk det! Det er et slags diktatorisk råkjør, men det gikk greit." (7)

Angrepene kommer – motstanden eksploderer

I 2002 ble det nedsatt arbeidsgrupper i de ulike helseregionene som skulle utarbeide forslag til omorganiseringer og endringer. Noen rapporter kom sent på høsten samme år, men de fleste kom på vinteren og våren i 2003. For å illustrere det som skjedde, vil jeg bruke Helse Nord som eksempel. Mye av det samme skjedde over hele landet, men det var Helse Nord og Helse Vest som var først ute med omleggingene.

Vinteren og våren 2003 kom en rekke faglige utredninger i Helse Nord, der konklusjonene var redusert kirurgisk akuttberedskap og/eller omlegging fra fødeavdelinger til fødestuer ved de fleste lokalsykehusene i Nordland. På det tidspunktet var det allerede fire sykehusaksjoner i Nordland som kunne organisere proteststormen som dette utløste. Den femte aksjonen ble dannet i Sandnessjøen løpet av kort tid. Våren 2003 i Nordland var preget av underskriftsaksjoner, folkemøter og svære demonstrasjoner. Kommunestyrer, næringslivet og fagbevegelsen i berørte kommuner over hele fylket kastet seg inn i kampen. Arbeidsgrupper ved flere sykehus laget motutredninger til Helse Nords rapporter. Dette ble svært viktig ammunisjon for sykehusaksjonistene. Flere leger som hadde sittet i Helse Nords utredningsgrupper tok kontakt med sykehusaksjonene og sa at de følte seg utnyttet og misbrukt. De ville ikke gå god for konklusjonene som sekretariatet i gruppene hadde trukket.

I april hadde fylkestinget møte i Mosjøen, og alle sykehusaksjonene krevde et vedtak som tok avstand fra Helse Nords planer. Da innstillinga viste at fylkesrådet i hovedsak stilte seg bak Helse Nords konklusjoner, utløste det lokale opprør i Ap, Sp og SV. Dette tvang fram en ny innstilling, som støttet kravet om at alle lokalsykehus skulle ha døgnkontinuerlig akuttberedskap både i medisin og kirurgi samt fødeavdelinger. Fylkestinget vedtok innstillinga mot stemmene til halve Høyres gruppe. Dermed var alle folkevalgte organer i Nordland som hadde uttalt seg, mot Helse Nords planer.

I mai slo administrasjonen og styret i Helse Nord retrett. De måtte krype til korset og innrømme at den sterke motstanden tvang dem til å forkaste de fleste forslagene til sentralisering. På NRK Nordlands nyhetsside 10. april kunne vi lese følgende: "Folkets aksjoner har stoppet planene, og det betyr at Helse Nord har vært for dårlige pedagoger, erkjenner informasjonssjefen i Helse Nord." Og videre: "Dette er en fryktelig vanskelig sak, fordi det griper inn i folks hverdag. Og det er klart at vi må lære av alt som har skjedd." Men to av forslagene ble opprettholdt: Fødeavdelinga i Mosjøen skulle gjøres om til fødestue, og kirurgisk akuttberedskap reduseres til dagtid. Fødeavdelinga i Narvik skulle omgjøres til en såkalt forsterket fødestue med mulighet for keisersnitt. I juni 2003 ble dette vedtatt av styret i Helse Nord, og noen dager senere godkjente daværende helseminister Høybråten vedtakene som gjaldt fødeavdelingene. Redusert kirurgisk akuttberedskap i Mosjøen ble godkjent i februar året etter.

Verken aksjonene i Mosjøen eller Narvik godtok dette. Dermed fortsatte kampen med full støtte fra de andre aksjonene i Nordland, som fortsatt var urolige for sine sykehus.

Samhold gir styrke – Folkebevegelsen for lokalsykehusene dannes

I løpet av vinteren 2003 utviklet flere av aksjonene i Nordland og på Vestlandet kontakten med hverandre. På denne bakgrunn inviterte LO i Odda til helgesamling 5.-6. april for å utveksle erfaringer og synspunkter. Målsettingen var å lage en plattform og stifte en landsomfattende organisasjon for sykehuskampen. "Motmeldingslegene" var representert ved Mads Gilbert.

Lørdag 5. april arrangerte sykehusaksjonen i Odda og omland en demonstrasjon som samlet over 5.000 mennesker. Det viste nok en gang den politiske sprengkraften i sykehuskampen, og var selvsagt en stor inspirasjon for oss i arbeidet med en landsomfattende organisering.

Søndag 6. april ble Folkebevegelsen for lokalsykehusene stiftet og en foreløpig plattform ble vedtatt. Det ble bestemt å ha en ny samling allerede i slutten av mai i Oslo, og å sette i gang arbeid med å få med flere aksjoner.

På samlingen i mai var 12 sykehusaksjoner representert, pluss ordførere fra flere av de berørte kommunene. Samlingen var svært vellykket, og det ble vedtatt en fullstendig plattform og en uttalelse med klare krav til regjeringa og Stortinget. Plattformen ble sendt til flere kommunestyrer rundt omkring i landet som sluttet seg til den.

Folkebevegelsens arbeid

Folkebevegelsens ledelse består av én kontaktperson i hver helseregion og en koordinator, som også er sekretær. Grunnmuren har vært og er arbeidet til aksjonene lokalt. Etter hvert ble det utviklet et omfattende kontaktnett via telefon, e-post og hjemmesiden til aksjonen i Lærdal. Det er en svært viktig lærdom at Folkebevegelsen ville ha vært umulig uten e-post og Internettet. I så måte er Folkebevegelsen et glimrende eksempel på betydningen dette har for folkelig organisering, politisk kamp og demokrati.

Regionskontaktene og koordinatoren samler informasjon fra aksjonene og systematiserer den.

Det viktigste forumet i Folkebevegelsen har vært og er landssamlingene, som regel vår og høst. Der har vi utvekslet erfaringer, diskutert og skolert oss gjennom innledninger på viktige tema samtidig som vi har utformet krav til regjeringa og Stortinget. På den måten har vi bygd opp omfattende kunnskap og innsikt som vi har brukt både i offentlige debatter, i media og i møter med både helseministere og sentrale helsepolitikere på Stortinget.

De massive protestene og demonstrasjonene gjorde at de store mediene ikke kunne overse det som skjedde. Både NRK Dagsrevyen og TV 2-nyhetene ble nødt til å dekke noen av møtene. Vi ble et fast innslag på Stortinget minst et par ganger i året. I tillegg hadde mange lokale aksjoner og ordførere møter med de mest sentrale helsepolitikerne både i regjering og opposisjon. Folkebevegelsen ble en maktfaktor som landets øverste politiske ledelse måtte forholde seg til.

Dette gjenspeilte seg i kommentarer i statsbudsjettet fra og med 2003. Vi vet også at de kravene vi stilte om økte bevilgninger hadde betydning når partiene utformet sine forslag til budsjettet. I tillegg til økonomiske krav satte vi søkelyset på den eksplosive veksten i private sykehus. Vi påpekte hvordan dette tappet offentlige budsjetter og rammet lokalsykehusene. Vi har også tatt opp Legeforeningens makt over utdanninga og behovet for sterkere politisk styring. Dette er nødvendig for å sikre en fornuftig balanse mellom utdanning av for eksempel generelle kirurger og spesialister. Legespesialistutdanninga er faktisk et av de mest sentrale helsepolitiske spørsmålene. Uten generelle kirurger som kan behandle/stabilisere de mest vanlige tilstandene vil lokalsykehusene ikke kunne overleve i framtida. Både "motmeldingslegene" og andre leger har påpekt dette, og har kjempet både i og utenfor Legeforeningen for å styrke denne utdanninga. Den ekstreme spesialiseringa har vært en internasjonal trend som nå er snudd til fordel for en mer balansert utvikling. Det var en viktig seier for Folkebevegelsen og lokalsykehusenes framtid, da Legeforeningen i mai 2003 vedtok å styrke utdanninga i generell kirurgi. I mai i år vedtok landsstyret i Legeforeningen en rapport utarbeidet av en arbeidsgruppe nedsatt av sentralstyret. Rapportens tittel er Lokalsykehusenes fremtidige rolle, og der finner vi følgende:

"Arbeidsgruppen mener at akuttfunksjon som et minimum (min utheving) bør inneholde vaktkompetanse innen indremedisin, generell kirurgi og anestesi samt tilgang til klinisk-kjemiske og radiologiske støttetjenester. Tilgjengelig kirurgisk beredskap er en forutsetning for trygg medisinsk beredskap, og medisinsk beredskap er en forutsetning for en trygg kirurgisk beredskap." (Min utheving.) (8)

Dette er en svært viktig støtte for oss i kampen for å opprettholde fullverdige lokalsykehus.

Folkebevegelsen har hele tida plassert det politiske hovedansvaret for sykehusene på Stortinget og regjeringa. Derfor var stortingsvalget i fjor viktig for oss, så vi la mye arbeid i å påvirke partiene og opplyse velgerne om hvordan kandidatene stilte seg til våre krav. Vi utarbeidet en velgergaranti som vi sendte til de tre øverste på listene til de fleste partiene. Etterpå laget koordinatoren vår en statistikk som viste hvordan de hadde svart. Dette gikk vi ut med i media, pluss at vi laget en løpeseddel som kunne tilpasses lokale forhold, og brukes av sykehusaksjoner over hele landet. Hvilken effekt dette hadde er vanskelig å si, men vi bidro uten tvil både med dette og det jevne arbeidet til å gjøre sykehus til en av hovedsakene i valgkampen. Særlig Åslaug Haga i Sp brukte vern av lokalsykehus som en av sine flaggsaker.

Kronisk underfinansiering av sykehusene

Et av hovedproblemene i sykehusøkonomien har hele tida vært underfinansiering. Da foretaksmodellen ble innført 1. januar 2002 var en del av reformen at regnskapslovens prinsipper og bestemmelser skulle gjelde. Basert på dette viste rapportene fra de regionale helseforetakene (RHF-ene) at de i løpet av sine tre første driftsår hadde hatt utgifter som til sammen var nesten 10 milliarder høyere enn inntektene. På grunn av at Helsedepartementet lanserte et eget regnskapsprinsipp, såkalt "korrigert resultat", ble underskuddene bare halvparten av det de offisielle regnskapene viste. Dette er "abrakadabra" for de fleste, men det inneholder mye sprengstoff og får store konsekvenser. For de som ønsker å vite mer anbefales De Factos rapport For lite penger – for lite demokrati, som kom i januar 2005.

I dag er det samlede underskuddet etter regnskapsloven på 7,5 milliarder. Dette er en udetonert bombe under hele foretaksmodellen. Stortinget har siden 2003 vedtatt at sykehusene skal gå i balanse. Hvert eneste år har dette kravet blitt forskjøvet, fordi det har vært umulig å gjennomføre det uten en rasering av helsetilbud over hele landet.

Departementet står knallhardt på at budsjettbalansen skal gjennomføres. Dette gjentok Sylvia Brustad senest 11. oktober på Holmgang på TV2, noe som betyr at for eksempel Helgelandssykehuset alene må spare inn ca 80 millioner kroner – noe som vil føre til en rasering av tilbudet på Helgeland. De første forslagene er allerede kommet. Det samme vil skje i andre deler av landet. I neste omgang vil det føre til så sterke protester og demonstrasjoner at det kan utløse et lite politisk jordskjelv.

Kampen fortsetter

Folkebevegelsen var positiv til Soria Moria-erklæringen fordi den inneholder mange fine formuleringer om lokalsykehus som er i tråd med vårt syn. Men samtidig er det ingen andre konkrete forpliktelser enn at ingen lokalsykehus skal legges ned. I virkeligheten er problemet ikke forslag om direkte nedlegging, men den gradvise nedbyggingen som foregår gjennom reduksjoner og kutt i tilbud som for eksempel kirurgi. Dermed oppstår det en ond sirkel: Fagmiljøene svekkes, sykehuset mister godkjenning som utdanningsinstitusjon, rekrutteringsproblemene øker og kvaliteten reduseres. Alt dette har resultert i en ny runde med mobilisering og store demonstrasjoner flere steder i landet. Folk er rasende over at helseministeren og regjeringa ikke vil gripe inn og stoppe den nedbygginga som foregår. Dette viser hvilken betydning sykehusene har for tryggheten til folk og den politiske sprengkraften som ligger i sykehuskampen. Sykehusene er en hjørnestein i den norske velferdsstaten, og folk ser på sykehusene som sine. Det har bl.a. kommet til uttrykk gjennom lokale innsamlinger til for eksempel dyrt røntgenutstyr som CT og MR. Derfor slår de ring rundt lokalsykehusene, når de blir truet. Mange sykehusaksjoner har sitt utgangspunkt i venneforeninger som hadde som viktigste formål å kjøpe inn ting som skulle bedre trivselen til pasientene. Selv om fokuset først og fremst har vært rettet mot de små lokalsykehusene i distrikts-Norge, har det også vært kamp mot nedskjæringer og for å opprettholde tilbud på store sykehus. Når tilbudene på lokalsykehusene bygges ned, vil presset på de store sykehusene øke. Med balansekravet hengende over seg vil dette føre til sterkere reaksjoner og protester fra disse sykehusene. Fra 8. januar 2007 vil Universitetssykehuset i Tromsø (UNN) innføre fire dagers uke med vanlig bemanning og helgebemanning fra og med fredag. Noen uker etter meldinga fra UNN er dette også foreslått utredet på sykehuset i Harstad og på Helgelandssykehuset. Barneavdelinga på sykehuset i Hammerfest foreslås nedlagt for tredje gang på fire år, og Olav Gunnar Ballo (SV) har foreslått å fjerne all kirurgisk virksomhet på sykehusene i Finnmark.

Etter at denne artikkelen egentlig var avsluttet, kom det to meldinger som har betydning for den videre kampen, og derfor er det viktig å få dem med. Helseminister Brustad har nå nedsatt en arbeidsgruppe som skal fastlegge lokalsykehusenes oppgaver og innhold. To av "motmeldingslegene" og lederen for KIL (se annet sted i teksten), som også er regionskontakt for Folkebevegelsen i sør, er med i arbeidsgruppa. Dette er en seier for oss! Likevel er det en skuffelse at Folkebevegelsen ikke har fått en egen representant der, så Folkebevegelsen har sendt brev til helseministeren og krevd dette.

Det andre er at kampen mot nedlegging av kirurgisk akuttberedskap i Mosjøen foreløpig har gitt en halv seier. Dagen før nedlegginga, vedtok Helse Nord at sykehuset får beholde en kirurg i vakt også etter klokka 18 fra mandag til fredag. Dette er en liten seier, men ikke godt nok. Ordføreren, som for øvrig har gjort en formidabel innsats i sykehuskampen, sier at de sentrale politiske signalene tilsier at det vil komme mer. Men akkurat nå hersker det stor forvirring om hva innrømmelsen fra Helse Nord egentlig innebærer. Uansett er det et nederlag for byråkratene i Helse Nord og departementet. Det viser klart den enorme kraften som ligger i folkelig mobilisering kombinert med hardt politisk arbeid, og det viser framfor alt at det nytter å kjempe! Jeg vil også understreke den viktige rollen som en del helsepersonell, og særlig leger, på lokalsykehusene spiller i sykehuskampen. Det gjelder både i Mosjøen og andre steder ved at de bruker fagkunnskapen sin for å gjendrive helsebyråkratenes argumenter og utredninger.

Folkebevegelsen og tillitsvalgte i fagbevegelsen mobiliserer nå rundt krav om mer penger på statsbudsjettet for å unngå dramatiske kutt i pasienttilbudet. Hva dette vil medføre vil vise seg i tida framover.

Skottland viser vei – sykehusreformen må avvikles

Det ble blant annet reklamert med at sykehusreformen skulle være en fagreform. Det vi ser er utvikling av en kommersiell kultur opp i mot en omsorgskultur. Erfaringene viser også at sykehusreformen fører til sentralisering av akuttberedskap og fødetilbud på lokalsykehus. Overordnede helsepolitiske og samfunnsøkonomiske hensyn tillegges liten vekt.

Vi har fått en lønnsadel på toppen og en ukontrollert lønnsvekst blant legene på de store sykehusene i konkurranse med privatsykehusene. Under den forrige regjeringa eksploderte antall private sykehus fra 7 i 2001 til 24 i 2005. Aksjonærer med sugerør i statskassen sopet inn kjempeprofitter. (9) Dette var penger som de offentlige sykehusene burde hatt. Veksten i antall private sykehus er foreløpig stoppet opp, men store offentlige beløp går fortsatt til denne virksomheten.

Dag Johansen sier følgende i artikkelen "Sykehusreformen – fire år etter": "Mest betenkelig ved Sykehusreformen er etter min vurdering det skiftet av behandlingskultur som den fremmer, fra uegennytte og pasientens beste som mål og drivkraft (fagetikk) til egennytte, lønnsomhet og "produksjonstall" som mål for sykehusdriften (pengeetikk). Økonomi og såkalt effektivitet – flest mulig pasienter behandlet på kortest mulig tid med minst mulig bruk av personell og ressurser – er blitt alle tings målestokk. Denne har forplantet seg helt ned på grunnplanet i sykehusene. Jeg kaller dette for ren ukultur i medisinsk behandling!" (10)

Han sier også at det hjelper lite at den rødgrønne regjeringa i et forsøk på å redusere det demokratiske underskuddet har vedtatt at et flertall av styremedlemmene i helseforetakene skal oppnevnes blant folkevalgte fra kommune eller fylkeskommune. Helseminister Sylvia Brustad var da også raskt ute med å påpeke at politikere i helseforetakstyrene ikke representerer noen, men må følge helseforetaksloven.

Mads Gilbert understreker at sykehusreformen er et ledd i den globale privatiseringen av offentlig sektor. Store privatiseringskonserner driver systematisk slakt av offentlig sektor i utviklingsland, for eksempel privatisering av vannet. Et av disse er PricewaterhouseCoopers (PwC). Det er illevarslende når Helse Nord og andre foretak nå bruker dette firmaet i sitt utredningsarbeid.

Tida er inne for å sette selve sykehusreformen på dagsorden. Skottland avviklet helseforetaksmodellen i 2004 etter lignende dårlige erfaringer. Under slagordet "Samarbeid – ikke konkurranse" er markedsstyringa avviklet og sykehusene flyttet tilbake til offentlig forvaltning. Vi må gjøre det samme. Sykehusene tilhører folket og skal styres av de folkevalgte, ingen andre.

---

Noter

• 1) Motmelding til høringsnotat fra Sosial- og helsedepartementet. Om "Statlig overtakelse av spesialisthelsetjenesten og forslag til lov om helseforetak m.m." 2. utgave 28.04, www.fagforbundet.no/sykehus/arkiv/motmeld.htm, side 9 – sitat fra Aftenposten 02.11.2000. [Tilbake]
• 2) Motmeldingen side 10, Drammens Tidende 05.12.2000: "Helserevolusjonen startet i Drammen". [Tilbake]
• 3) Motmeldingen side 8. [Tilbake]
• 4) Motmeldingen side 9, Aftenposten 19.01.2001. [Tilbake]
• 5) Motmeldingen side 15, Drammens Tidende 05.12.2000. [Tilbake]
• 6) "Portrettet" i Nordlys 14.02.2004. [Tilbake]
• 7) "Portrettet" i Nordlys. [Tilbake]
• 8) "Lokalsykehusenes fremtidige rolle", www.legeforeningen.no. [Tilbake]
• 9) Erling Folkvord: Stopp tjuven – en redningsaksjon for velferdsstaten, utgitt av Rødt! 2005, side 102-105. [Tilbake]
• 10) Artikkel i Sykepleieren nr 4, 2006: "Sykehusreformen – fire år etter". [Tilbake]

---

Anbefalt lesning

• Motmelding 30.05.97 til "Plan for den somatiske spesialisthelsetjenesten, helseregion Nord" og Stortingsmelding nr 24 (1996-97) om sykehus og annen spesialisthelsetjeneste.
• Motmelding 14.09.98 til Akuttutvalgets innstilling (NOU 1998:9 "Hvis det haster …").
• Motmelding 28.04.01 til høringsnotat fra Sosial- og helsedepartementet, om "Statlig overtakelse av spesialisthelsetjenesten og forslag til lov om helseforetak m.m.".
• Roar Eilertsen (De Facto): Når sykehus blir butikk, september 2003.
• Roar Eilertsen (De Facto): For lite penger – for lite demokrati, januar 2005.
• Erling Folkvord: Stopp tjuven – en redningsaksjon for velferdsstaten, (Rødt!) 2005.

Kart over sjukehusaksjoner i Norge

Det er en merkelig ide at de rike arbeider bedre hvis de hele tiden blir rikere, mens de fattige bare arbeider bedre hvis de blir fattigere. (John Kenneth Galbraith (1908-2006), amerikansk økonom)

Denne artikkelen er første kapittel i Ebba Wegelands artikkelsamling

Arbeidsmiljøloven, sykefraværet og sekstimersdagen, Transit forlag, Oslo 2006.
Se omtale i forrige nummer av Rødt!

---

Foran stortingsvalget i 2005 hadde den engelske TV-kanalen BBC World en reportasje fra Norge, der journalisten forklarte den politiske situasjonen for sin globale seerskare på denne måten: "Uansett utfall har nordmennene allerede valgt. De har valgt velferdsstaten."

Slik så de det norske valget utenfra. Partiene i Norge så det litt på den samme måten. Ingen våget annet enn å presentere seg for velgerne som den offentlige velferdens beste forsvarere. Gjennom stortingsvalgkampen i 2001 hadde de lært at det ikke lønte seg å gå til valg på kutt i sykelønna. Før dette valget skjønte de rød-grønne at det ville lønne seg å gå til valg på forsvar for arbeidervernet og styrking av offentlig sektor. Det ga uttelling.

Det alvorligste angrepet på velferdsstaten lurte de riktignok inn bakveien, før valgkampen. Med pensjonsreformen fikk de vante prinsippene om utjevning vike for "moderne" forsikringsprinsipper og invitasjon til private forsikringsselskaper om å ta over markedet (Folkvord 2005, s. 129-139). Høyre og Arbeiderpartiet var hjertens enige om at man måtte få "bedre samsvar mellom innskudd og utbetaling". Det du får ut skal svare til det du betaler inn. Skitt med alle andre.

Dessverre finnes det ikke noe fag i skolen som heter "den norske velferdsstatens historie og grunnleggende prinsipper". Derfor skjønte kanskje ikke politikerne bak pensjonsreformen hvor håpløst umoderne de var. Helt fra man begynte å diskutere alderspensjon her i landet, har forsikringsmodeller med individualisering av ansvar stått mot fordelingsmodeller. Da Sosiallovkomiteen drøftet finansieringssystemet for alderspensjonen i 1936, skjedde det – ikke ulikt dagens situasjon – med forventninger om en eldrebølge. Om ti års tid ville færre unge måtte forsørge flere gamle, og slik ville det fortsette i alle fall fram til 1960. Lenger våget de ikke se inn i framtida. Likevel holdt komiteen på solidaritetsaspektet. De pekte på forskjellen mellom ordninger "der den enkelte alene har rettigheter i henhold til det de har innbetalt, og en ordning som tar sikte på at alle samfundsborgere så vidt mulig skal nyte godt av samfundets fremskritt, som de alle har bidratt eller bidrar til". Etter komiteens syn var det samfunnets bæreevne, ikke egen innsats, som skulle avspeiles i pensjonen (Seip 1994, s. 163).

Dagens pensjonsreform følger den motsatte modellen, i Norge som i resten av Europa. Den appellerer til private finansinteresser som venter på å overta pensjonsmillionene fra offentlige kasser. Høyre og Arbeiderpartiet sto faddere i full enighet – før de gjøv løs på hverandre som valgets to hovedmotstandere.

Arbeidsmiljøloven ble reddet

De rød-grønne hadde vært mest lydhøre for folkemeningen om hvordan velferdsstaten burde forsvares, og innrettet seg etter den. Slik vant de valget. Og med de rød-grønnes valgseier, forliste det storstilte forsøket på å EU-tilpasse den norsk arbeidervernloven ved å bygge ned arbeidervernet. Det var en brakseier, og en kraftig markering av hvilken rolle fagbevegelsens lokale medlemmer og tillitsvalgte fortsatt kan spille for å forsvare sosiale rettigheter. Det var derfra hovedmotstanden mot lovrevisjonen kom, selv om de etter hvert fikk drahjelp både fra LO, YS og UHO sentralt, fra arbeidstakerrepresentantene i Arbeidslivslovutvalget og i siste runde også fra samfunnet forøvrig, fra Likestillingsombudet til Legeforeningen.

Den reviderte loven som til slutt ble vedtatt etter seks-sju års dragkamp, er i store trekk bare en omredigert utgave av den gamle arbeidsmiljøloven fra 1977. Borte er Victor Normanns frislepp av overtidsbruk under Bondevik-regjeringen, borte er individuelle avtaler om arbeidstid, borte er forsøkene på å åpne for mer midlertidige stillinger. I skrivende stund (mars 2006) gjør franske ungdommer opprør i gatene mot en liknende lov om midlertidige ansettelser som den vi slo tilbake. I nyliberalismens periode følger alle europeiske regjeringer oppskriften med nedbygging av arbeidervernet "for å øke konkurranseevnen", hvis de ikke blir stanset av organisert motstand. I Norge ble de heldigvis det.

Den gamle arbeidsmiljøloven ble altså reddet i denne runden, men den trenger å styrkes. Med hardere konkurranseklima er det enda viktigere at loven setter klare grenser som arbeidstakerne kan kontrollere. Såkalte rammelover med bestemmelser som må gjennom rettssaker og juristfortolkninger hver gang de skal håndheves, er til liten hjelp.

Mange av forbedringene i den nye loven er dessverre nettopp bestemmelser som ingen riktig vet hva betyr i praksis. Det gjelder for eksempel forbudet mot diskriminering av funksjonshemmete og bestemmelsen om rett til heltidsstilling for deltidsansatte. Hvis vi skal få vite hva disse nye lovbestemmelsene er verdt, må noen ta saker til diskrimineringsnemnda eller til retten. De færreste går den veien på egen hånd. De risikerer jo både å tape saken og få rykte som bråkmaker. Hvis ikke fagforeningene og interesseorganisasjonene blir flinkere til å fremme slike prinsippsaker, vil dette forbli papirbestemmelser.

Et område av loven er blitt stående urørt til tross for at det burde vært revidert for lengst. Antakelig skyldes det at både arbeidsgiver og deler av fagbevegelsen ser seg tjent med bestemmelsene som de er. Det gjelder retten til å avtale seg bort fra lovens arbeidstidsbestemmelser.

Arbeidsmiljøloven setter ellers minstekrav. Aktive og sterke foreninger og forbund kan inngå avtaler om bedre vilkår enn det loven krever, men de kan ikke godta dårligere vilkår. Akkurat som det er viktig å unngå at det blir tilbudt arbeid under tarifflønn, er det viktig at vi holder fast på en felles minstestandard for andre arbeidsvilkår. Ellers vil både konkurranse og arbeidsløshet raskt gå utover lønn og arbeidsmiljø. Kampen mot sosial dumping handler blant annet om dette.

Men i 1968 fikk fagforeninger med innstillingsrett fullmakt til å slutte tariffavtale om andre arbeidstidsordninger enn loven tillot. Det meste av kapitlet om arbeidstid i loven kan etter dette faktisk settes til side gjennom slike avtaler. Da en slik ordning første gang ble foreslått i 1954 med støtte fra LO og NAF (NHO), ble den avvist av Stortinget. Flertallet mente at "en slik fullmakt bryter for sterkt med vår arbeidervernlovgiving" (Innst. O.I – 1958 s. 18). Men i 1968 gikk endringen igjennom: "Begrunnelsen er blant annet at vernemotivet og de sosiale velferdssynspunkter er trådt i bakgrunnen," skrev daværende juridisk direktør i Arbeidstilsynet, Odd Friberg. "Når spørsmålet om en arbeidstidsforkorting således i første rekke gjelder valg mellom større inntektsøkning eller mer fritid, vil det være naturlig at et slikt spørsmål blir ordnet ved tariffavtale på samme måte som lønnsspørsmålene. Videre vil bestemmelsen kunne gjøre det lettere å mestre tilpassingsproblemene i forbindelse med de sterke strukturendringer i nærings- og produksjonsliv. Det er også lagt vekt på enkeltpersoners og -gruppers handlefrihet. … Arbeidstidskomiteen var overbevist om at når adgangen til å inngå avtale ble begrenset til fagforeninger med minst 10.000 medlemmer, ville de vernemessige og sosiale hensyn bli betryggende ivaretatt." (Friberg 1970, s. 107-108.)

Lovendringen åpnet for å undergrave normalarbeidsdagen mot kompensasjon i penger. Henvisningen til "den enkeltes handlefrihet" viser at lovgiverne delte Høyres liberalistiske ideer fra 1800-tallet, om "den frie arbeideren" som ikke måtte hindres av lover i å arbeide så lenge han ville. Det å kunne tjene mer ved å gå utover lovens grenser, ble av lovgiver presentert som en frihet og et gode for arbeideren.

Kapitalen er alltid tjent med at arbeidervernloven blir oppfattet som en begrensning av den enkeltes eller gruppens "valgfrihet" til selv å avtale arbeidsvilkår og arbeidstid. For den som er ung og sterk og orker mye, eller den som har høye avdrag på boliglånene og satser på overtid, er det lett å tenke på loven som en hemsko. Men både fagorganisasjonene, arbeidervernlovene og trygdeordningene ble til på grunn av folks bitre erfaringer med denne "valgfriheten" som til syvende og siste ender opp som den sterkestes rett. Den enkelte kan saktens kreve "retten" til å jobbe helsa av seg for arbeidsgiver og bank. Men fellesskapet kan mer. De kan kreve kontroll med boligspekulanter og banker, og rett til "ei lønn å leve av" innafor normalarbeidsdagens grenser.

Arbeidervernlovene setter rammer for arbeidsvilkårene for at vi ikke skal underby hverandre. De beskytter fellesskapet mot tankeløse enkeltindivider som vil sprenge akkorder og "bestemme sjøl". Det er derfor Marx kaller loven en samfunnsmessig barriere for arbeiderklassen, "som vil hindre dem sjøl, gjennom en frivillig kontrakt med kapitalen, å selge seg og sin slekt til død og slaveri" (Marx 1983, s. 151).

Akkordlønn, overtid og tenkemåter

Ordninger som gir større muligheter til å øke lønna individuelt ved å jobbe lange dager eller holde høyt tempo, svekker arbeiderkollektivets evne til å disiplinere de sterkeste og beskytte de svakeste. Den erfaringen går igjen gjennom generasjoner. Historikeren Edvard Bull har skrevet om overgangen fra et nærmest paternalistisk (faderlig) lønnssystem til akkordlønn ved Røros Kobberverk 1830-40. Tidligere hadde man som i en familie tatt hensyn til menneskenes egenskaper når det gjaldt krav og goder, skriver Bull. De unge og sterke gikk på et slags akkordlønnsystem, mens de eldre gikk på daglønn. Men for å øke produktiviteten begynte verket mye mer konsekvent å innføre akkordarbeid for alle, uansett alder. I begynnelsen møtte reformene motstand, men det nye systemet åpnet muligheten for de unge og sterke til å tjene mer, og motstanden avtok. "Det nye lønnssystemet hadde ideologiske konsekvenser for arbeiderne," skriver Bull (Bull 1985, side180). "De måtte tenke på en måte som passet for den kapitalistiske næringsdrift. Penger ble mer enn tidligere alle tings mål." Og han fortsetter: "Det var i beste samsvar med kapitalismens konkurranseprinsipp: De mest konkurransedyktige tjener på det, og pokker ta den bakerste."

"Den bakerste" fikk betale dyrt for reformene. Da gruvebestyreren i 1849 skulle beregne behovet for nyrekruttering av gruvearbeidere, noterte han at dødeligheten var økt de siste årene og at "det langt hårdere arbeid som nu finner sted … rimeligvis vil foranledige at den også fremdeles blir større." (Bull 1985, s. 181.)

På den tida da vår første arbeidervernlov ble til, var arbeidstid og arbeidstempo ikke bare et tema for fagbevegelsen, men også i folkehelsearbeidet. Mange mente at kortere arbeidsdag kunne være et botemiddel mot "industrial fatigue" (industritrøtthet), en kronisk overanstrengelse som var utbredt i industriarbeiderklassen. Den var så vanlig og så invalidiserende at det for eksempel skapte problemer for engelskmennene når de skulle rekruttere tilstrekkelig mange soldater til Boerkrigen (1899-1902). I 1912 skrev arbeidsfysiologen Josephine Goldmark i USA boka Fatigue and efficiency (Goldmark 1912). Den må ha vært en bestselger av en fagbok, for den kom i fem opplag fram til 1919. Antakelig hang det sammen med at første verdenskrig i større grad enn tidligere kriger gjorde det nødvendig å ta vare på den tilgjengelige arbeidskraften hjemme. Goldmark drøftet fysisk og mental overbelastning i det (den gangen) moderne arbeidslivet, med mange nye bransjer som tekstilindustrien, telefonsentralene og skofabrikkene. Hun var spesielt opptatt av hvordan en kunne bli kvitt overtidsarbeidet, som hun regnet for spesielt skadelig fordi det kombinerte lange dager med uregelmessighet og uforutsigbarhet (Goldmark 1912, s. 177):

"Overtida er på et vis den lange arbeidsdagens måte å overleve på, en levning fra den tida da enhver lovregulering av arbeidstida ble ansett som uhørt. Først mente de at arbeidsdagen i det hele tatt ikke kunne reguleres uten økonomisk katastrofe. Da så arbeidsdagen ble begrenset, og industrien stadig overlevde, insisterte de samme, som de fortsatt gjør, på at loven må åpne for unntak, særordninger for visse bransjer som ifølge arbeidsgiverne ikke kan drive innafor arbeidsdagens grenser.

Åpningen for overtid bygger på en teori om at arbeidsgivere ikke kan ivareta sine oppdrag innafor den vanlige timeplanen, men må stå fritt til å pålegge sine ansatte ekstraarbeid. Denne teorien har slått igjennom i nesten alle landene som har lovfestet grenser for arbeidsdagen. Overtidsbestemmelsene er av de mest omstridte bestemmelsene.

I uttallige næringer har man tatt for gitt at kundens krav, enten de er rimelige eller ikke, og sesongvariasjoner i behov, ikke kan møtes på annen måte enn ved å forlenge dagen i kortere eller lengre perioder."

Så gir hun eksempler på at overtid slett ikke er nødvendig, arbeidsgivere som har organisert arbeidet slik at det fordeles utover året, og kunder som i praksis innretter etterspørselen etter normalarbeidsdagen dersom den blir respektert av arbeidsgiverne.

Forsida på Dagens Næringsliv 17.-18. september 2005 er i pakt med Goldmarks overtidsbekymringer. Fra overskriften "Overtid dreper" som først fanger blikket, er det henvisning til flere sider god informasjon om faren for liv og helse når en jobber lange dager – og netter. Men samme avis bekrefter også hvordan lange dager mot ekstralønn fortsetter å friste selv om det går på helsa løs. For lenger nede på forsida smiler Røkke med Snøhvit-kontrakt, han "tjente fett på å rydde opp" etter Statoils sprekk i tidsplanen. Inne i avisa blir fornøyde anleggsarbeidere sørfra intervjuet. "Anleggsarbeiderne jobber sju dager i uka, to uker i strekk. Så er det tre uker avspasering. Det gjør Snøhvit til en attraktiv arbeidsplass." "Ordningen er helt topp," sier den tjue-årige lærlingen til avisa. Han tjener det dobbelte av det en vanlig lærling gjør.

Takket være unntaksbestemmelsen i arbeidsmiljøloven er tolvtimer-skiftene fra offshore i ferd med å gå på land via anleggssektoren. Foreløpig gjelder det mest dagtid. Men det er nok bare foreløpig, hvis ingen setter bremsene på. Hvor mange henger med på fjorten 12-timers dager i et strekk, selv om de får tre uker fri mellom slagene? Bør arbeidskontoret ha lov til å tvinge en arbeidsløs sekstiåring til å ta jobb på Snøhvit-anlegget? Hva med sikkerheten – når vi vet at sjansen for ulykker generelt øker hvis arbeidsdagen blir lenger enn omlag 9 timer? Og hva når tidsplaner og konkurranse etter hvert krever overtid, nattskift og kanskje ei uke mindre til avspasering?

EU-landene har allerede prøvd det. Det ene året tilbys lønnsfordeler mot avtalt "fleksibilitet" i form av overtid, lange dager og midlertidige ansettelser. Det neste året forsvinner lønnsfordelene under trusler om utflagging, og arbeiderne sitter igjen med fleksibiliteten.

Fra gruvene på Røros via skofabrikkene i New York til Snøhvit-anleggene på Melkøya oppstår problemene når arbeidsgiver fritt får styre arbeidsinnsatsen og arbeidstida gjennom lønnssystemet. Dagens arbeidsmiljølov åpner for dette. Når folk godtar arbeidstidsrammer utover lovens grenser, er det fordi det legges penger i en eller annen form på bordet, kanskje bare som et løfte om arbeid i arbeidsløshetstider, eller mer tid hjemme for pendleren. Der det er inngått slike avtaler, går konkurransefortrinnet i første omgang til den bedriften som får sine ansatte med på de mest ekstreme ordningene innafor de nye rammene. Men etter hvert vil konkurransen tvinge resten av bransjen til å godta disse ekstreme ordningene som det normale. Tillitsvalgte lokalt og sentralt risikerer å bli framstilt som "formyndere" hvis de prøver å håndheve arbeidstidsdisiplin. Eller de blir beskyldt for å stå i veien for bedriftens overlevelse og de ansattes inntektsmuligheter.

Forestillinger om "rett til overtid" og "rett til å jobbe så mye man vil" som en slags arbeiderprivilegier har dessverre festet seg i folks tenkning akkurat som det gjorde blant de yngre arbeiderne på Røros som fikk smaken for den nye akkordavtalen. Som Bull skrev, lønnssystemer har ideologiske konsekvenser. Det var slike rettighetsforestillinger Normann prøvde å spille på da han innførte begrepet "frivillig overtid", fjernet uke- og månedsgrensene og fjernet de tillitsvalgtes kontrollmulighet – som om det var et åk han løftet fra de ansattes skuldre. Men Normanns reform fikk mange tillitsvalgte til å tenke seg om en gang til. De hadde kjempet for "rett til overtid" etter press fra en ivrig medlemslobby, mens det sto dårlig til med den tradisjonelt sterke overtidsdisiplinen. Ville ikke den vært bedre egnet til å ta vare på flertallet og til å bremse brutaliseringen i konkurransens kjølvann? Den kunne også holde presset oppe for lønnskrav som sikret nok inntekt på normal arbeidstid, og den ga flere arbeidsplasser.

Kanskje har vi noe å lære av dem som fremmet det aller først forslaget til arbeidervernlov i Norge. "Udkast til Lov om Normalarbeidsdag" ble oversendt Stortinget i februar 1886 med tilslutning fra arbeidermøter over hele landet. Hovedkravet var en lovfestet normalarbeidsdag og et absolutt forbud mot nesten alt "overarbeid" og helgearbeid. Begrunnelsen var formulert av Chr. H. Knudsen, og rettet til arbeiderklassen:

"Jeg skal her paavise, at Arbeiderne ved Indførelse af en Normalarbeidsdag vil kunne opnaa den samme Ugefortjeneste paa en kortere Arbeidstid som nu ved en lang.

Naar vi regner 300 Arbeidsdage i Aaret og ved Normalarbeidsdagens Indførelse forkorter Arbeidstiden med 1 Time daglig, vil dette paa 1000 Arbeidere udgjøre, naar man sætter Arbeidsdagen til 10 Timer – 100 Arbeidsdage eller give Arbeide til 100 Arbeidere mere.

Naar 100 Arbeidere mere paa hvert 1000 kan skaffes Beskjæftigelse ved Indførelse af en Normalarbeidsdag, saa siger det sig selv, at dette vil have en Indflydelse ved Bestemmelsen af Prisen paa Arbeidet. Man vil lettere kunne hæve Lønnen, naar alle Arbeidere er beskjæftiget, og der er neppe nogen Tvivl om, at Arbeiderne, naar de er enige, lettere vil kunne hæve Priserne paa Arbeidet inden hvert Fag ved Indførelse af en 10 Timers Normalarbeidsdag. Ved større Arbeidsledighed derimod vil Prisen paa Arbeidet dale, idet Konkurrencen da trykker den ned." (Wergeland 2006.)

EUs arbeidstid

Det er ikke spesielt for den norsk arbeidsmiljøloven at det åpnes for forhandlinger om arbeidstidsordningene mellom partene. EUs arbeidstidsdirektiv åpner i stor stil for unntak gjennom forhandlinger. Mikko Härma som er en av verdens ledende forskere på skiftarbeid, søvnmangel og arbeidshelse, har beskrevet hvor elastiske disse EU-reglene er i praksis (Härma 1997). Til tross for at minstegrensen for daglig hviletid i EUs arbeidstidsdirektiv er 11 timer sammenhengende fritid innenfor hver 24 timers periode, noe som skulle tilsi maksimum 13 timers skift, har EU-landet Finland maksimumsskift på 15 timer i mange sektorer (altså 9 timers hviletid i døgnet), lokale avtaler om inntil 17 timers skift, og adgang til å bruke inntil 19 timers skift midlertidig, for eksempel ved høy aktivitet eller stort fravær.

Det blir ikke bedre av at også den offisielle minimumshviletida på 11 timer er altfor kort til å sikre nok søvn og hvile. En studie som dokumenterer dette ble utført av australske forskere. De ba 253 lokførere om å føre dagbøker om søvn og arbeid over en to ukers periode med normal skiftordning (Roach m.fl. 2003). I Australia har lokførerne rett til minst 12 timers hviletid mellom arbeidsøktene. De australske forskerne fant at søvnmengden lokførerne oppnådde i løpet av 12 timers hviletid varierte mellom 3,9 og 7,9 timer etter når på døgnet hvileperioden kom. Startet 12-timers hvilen om morgenen, fikk de minst søvn. Et gjennomsnitt på 7-8 timers søvn oppnådde de bare når de fikk såpass som 16 timers hviletid, og denne hviletida begynte mellom klokka 16 og 24, slik at søvnen kunne plasseres på normal tid.

Når lokførerne hadde så mye som tjuefire timers avbrekk i arbeidet, kalte arbeidsgiverne det vanligvis fridag. For lokførerne gikk en slik hvileperiode etter nattskift med til å sove ut og begynne omstillingen til normal døgnrytme igjen. Vi vet fra mange studier av skiftarbeidere, at en slik omstilling gjerne tar 2-3 døgn. De 24 timene fungerte altså slett ikke som fridag når de fulgte etter nattskift.

De australske forskerne konkluderte med at det er meningsløst å bestemme minstegrense for hviletider uten å ta hensyn til plasseringen av hviletida i døgnet. Dessverre tas det verken i Norge eller i EU hensyn til dette i dag. Det tas i praksis heller ikke hensyn til kvaliteten av hvilen, eller til hvor trøtt en blir etter arbeidsperioden.

Forskerne peker også på hvor farlig det er at så mye av arbeidstidsbestemmelsene internasjonalt blir overlatt til individuelle eller kollektive avtaler. Da vil organiseringen av arbeidstida ikke styres av kunnskap om hva som er forsvarlig, men av maktbalansen mellom partene i arbeidslivet. Trøtthet kompenseres med penger eller ansettelseskontrakt på en slik måte at det går utover helse og sikkerhet. Ei avisnotis illustrerer problemene:

"Ei flyvertinne ble tatt av politiet og nektet videre bilkjøring etter en meget vinglete kjøretur fra Gardermoen seint onsdag kveld. Dama skyldte på at hun hadde vært lenge på jobb og var svært trøtt. Først kom hun seg knapt nok ut av parkeringshuset på Gardermoen. Hun bulket bilen to ganger før hun var ute på vegen. Der vinglet hun av sted, og publikum kontaktet politiet allerede mens hun var på riksveg 174. Da hun kom ut på E6, reagerte en drosjesjåfør på den vinglete kjøringen. Politiet rykket ut og stanset dama i Skedsmo. Hun var slett ikke påvirket som man kunne frykte, men heller ikke i en tilstand som gjorde henne skikket som bilfører." (Eidsvold Blad, 29. desember 2001.)

Det er med andre ord på høy tid å tette smutthullet i den norske arbeidsmiljøloven og gå tilbake til bestemmelsene slik de var før 1968. Da var det alltid lov å forhandle fram strammere grenser for arbeidstida, men det var et samfunnsansvar å garantere minstestandarden hvis ikke tillitsvalgte selv klarte det, eller der det ikke var avtale. Både dagens konkurranseklima og nyere forskning om arbeidstid, helse og sikkerhet tilsier at lovendringen fra 1968 må reverseres. "Vernemotivet og de sosiale velferdssynspunkter," som Friberg skriver om, eller enklere: helse og sikkerhet, er i høyeste grad trådt i forgrunnen igjen som premisser for regulering av arbeidstida.

Sekstimersdagen var ikke glemt

Flertallsforslaget til ny lov fra Arbeidslivslovutvalget i 2004 ble heldigvis forkastet, men mange fikk med seg at det var preget av en oppsiktsvekkende grådighet etter å tøye arbeidsdagen. Folk ble provosert av denne grådigheten. Kampen for å erobre tilbake råderetten over døgnets timer var slett ikke over, og sekstimerskravet var ikke glemt. Mobiliseringen for "en arbeidsdag til å leve med og ei lønn å leve av" kom i gang igjen. I løpet av 2005 kom sekstimersdagen på dagsordenen igjen både hos LO og SV, etter mange års forvisning til fjernlageret.

Det kan være inspirerende å lytte til grasrota. Det var i alle fall erfaringen til Geir Mosti, 2. nestleder i LO og ansvarlig for arbeidet med sekstimersdagen: "Samfunnet skriker etter å få en ny reform på arbeidstidsfeltet, sa han. Hvor jeg enn er, har jeg informert om dette, og interessen er enorm." (Fri Fagbevegelse 28.09.2005.)

Motreaksjonene lot selvsagt ikke vente på seg. Det var nok av dem som hevdet at sekstimersdagen ville føre til ruin og undergang. Men sjeføkonom i DnB NOR, Øystein Dørum stilte seg undrende til motstanden mot kravet. Han mente de økonomiske tyngdelovene ville dra oss mot sekstimersdagen: "Vi har unnet oss kortere arbeidsdag, kortere arbeidsuke og lengre ferie. Det helt naturlig, for ikke å si uunngåelig, at vi tar ut noe av velferdsveksten i mer fritid når vi produserer mer per hode, mente han. Han advarte riktignok mot å innføre reformen i en eneste jafs. En sekstimers arbeidsdag ville måtte innføres over tid fordi økt produktivitet neppe ville kompensere for hele nedgangen i arbeidstid." (Dagens Næringsliv 22.09.2005.)

Det Dørum kanskje ikke tenkte på da han undret seg over motstanden, var at sekstimerskravet handler om mye mer enn nøkterne regnestykker. Det utfordrer kvinne- og mannsroller, men det utfordrer også dagens rådende myter om at Norge går under hvis man ikke får folk til å stå lenger i arbeid. Den nye pensjonsreformen har for eksempel som mål å "oppmuntre" folk til å jobbe utover dagens 67 års-grense. AFP-ordningen er under en slags moralsk press av samme grunn. Det er liksom galt at noen får trekke seg fra arbeidslivet, mens de enda har helsa i behold og ikke en gang er uføre. Hvis sekstimersdag blir akseptert som en mulig reform, vil folk spørre seg om det kan være så viktig å tvinge eldre til å jobbe lenger for å få anstendig pensjon. De fleste lurer allerede på hvilke jobber politikerne tenker å tilby disse som skal tjene sine siste pensjonspoeng. Det er vanskelig å se for seg den store innmarsjen av 60-åringer på byggeplassene eller i omsorgsyrkene, som stuepiker eller reinholdere. I dag er det nesten bare professorer og biskoper som er i arbeid til 70 års alder. Kravet om sekstimersdag møter motstand fordi det utfordrer "arbeidslinja".

NTB 20. januar 2005: "Tidenes største brukerreform"

Det var ikke Høyre, men Stoltenbergs Arbeiderparti-regjering som lanserte "arbeidslinjen i velferdspolitikken" med Attføringsmeldingen (St.meld. nr 39, 1991-92) og Velferdsmeldingen (St.meld. nr 35, 1994-95):

"Utformingen av stønadssystem, arbeidsmarkedstiltak osv. kan bidra til å forsterke strukturproblemene dersom de arbeidslediges incitament til å holde en høy søkeaktivitet svekkes," sto det i Velferdsmeldingen (Velferdsmeldingen 1995, s. 57).

Overklassen har alltid ment at trygdesøkere og arbeidsløse egentlig er arbeidssky og stimuleres til dovenskap hvis de får penger. Den kanadisk-amerikanske økonomen John Kenneth Galbraith (1908-2006) gjør litt narr av denne tenkemåten: "Det er en merkelig ide at de rike arbeider bedre hvis de hele tiden blir rikere, mens de fattige bare arbeider bedre hvis de blir fattigere."

Hvorfor skulle Arbeiderpartiet legge seg på den linja? I 1995 presenterte de oss for denne tabellen (Velferdsmeldingen 1995):

Arbeidsløse (1995)	150 000
Sosialhjelpsmottakere (1993)	166.000
Enslige forsørgere m. stønad (1994)	60.000
Uførepensjonister (1993)	232.400
Attføringsklienter (1993)	65.700
I alt	ca. 524.100

Budskapet var at disse måtte "velge arbeid framfor trygd". Men budskapet lød ikke helt troverdig. Hvis bare halvparten av sosialhjelpsmottakerne, uførepensjonistene og alenemødrene "valgte arbeid" ved å oppsøke arbeidskontoret, ville køen foran arbeidskontorene vokse fra rundt 150.000 til over 400.000. Og da var enda ikke langtidssykmeldte eller alderspensjonister tatt med. Skeptikerne innså snart at de ikke var tiltenkt arbeid. De skulle bare være disponible, eller på godt byråkratisk norsk: være registrert som arbeidssøkere. I NHOs næringspolitiske program 2001-2005, sto det øverst på ønskelista: Økt tilgang på arbeidskraft: Sikre næringslivet tilstrekkelig tilgang på arbeidskraft gjennom større fleksibilitet, bedre utnyttelse av eksisterende arbeidskraft, redusert avgang fra yrkeslivet og økt arbeidsinnvandring. I nyliberalernes tenketank OECD sa økonomene at det var gunstig med "høyt tilbud av arbeidskraft", fordi det virket "lønnsdempende". Gunstig for hvem?

Da Sosialdepartementet lanserte Velferdsmeldingen, laget de et opplegg for å manipulere debatten slik at den skulle dreie seg om det de ville (Arbeiderbladet 13.3.95). Blant annet skulle de på forhånd lekke informasjon til betrodde støttespillere blant samfunnstoppene. Dessverre lekket informasjonskonsulentens strateginotat ut aller først, før de rakk å sette planen i verk. Dermed var den torpedert. Det er rart hvor lett vi glemmer at det er slik de nye mediestrategene jobber. Vi fortsetter å tro på det vi hører. NAV-reformen, sammenslåingen av trygdeetat og Aetat, har muligens hatt en mer vellykket mediestrategi. Annerledes kan man ikke forklare den totale mangelen på kritisk debatt. Alle synes å være enige om at dette er tidenes største brukerreform – fordi vi bare skal behøve å gå gjennom én dør (i stedet for to) når vi trenger trygd eller dagpenger.

Reformen ble forberedt med en utredning fra et utvalg ledet av Jørn Rattsø, Rattsø-utvalget (En ny arbeids- og velferdsforvaltning 2004). Et annet utvalgsmedlem var Tom Colbjørnsen, leder for Colbjørnsen-utvalget som i 1999 skisserte premissene for revisjonen av arbeidsmiljøloven, og for det forslaget som heldigvis ble forkastet med regjeringsskiftet i 2005.

I Rattsø-utvalgets innstilling var tallene fra Velferdsmeldingen oppdatert. Det enkle budskapet var det samme, men nå gjaldt det ikke lenger 500.000, men 700.000:

Uførepensjon	301.000
Sykepenger	137.000
Dagpenger	89.000
Rehabiliteringspenger	61.000
Attføringspenger	58.000
Sosialhjelp (hovedinntektskilde)	57.000
Individstønad ved tiltak	10.000
I alt	ca 700.000

Som i 1995 var det ikke de arbeidsløse som bekymret, eller de 110.000 undersysselsatte (som ikke var nevnt en gang av Rattsø-utvalget), eller alle arbeidsløse som ikke har krav på dagpenger og derfor ikke blir registrert. Utvalget var opptatt av dem med "sykdomsrelaterte ytelser." Altså på uføretrygd, rehabilitering/attføring og sykepenger. Og det var heller ikke uførheten eller sykdommen som bekymret, men at de var borte fra arbeidslivet "samtidig som de mottar inntektsstøtte fra det offentlige."

Bondevik-regjeringens erklærte formål med reformen var å få flere i arbeid og aktiv virksomhet – færre på trygd og sosialhjelp (En ny arbeids- og velferdsforvaltning 2004, s. 17). Igjen må vi spørre hvor mange de tror det er arbeid for. De som skal bort fra trygd og sosialhjelp, og ikke får arbeid, skal i "aktiv virksomhet". Det er ikke sikkert at det er så mye å rope hurra for. Akkurat som i 1995 betyr "aktiv virksomhet" egentlig bare jobbsøking og arbeidsløshetskø.

En reise bakover i tida

I perioden etter andre verdenskrig hadde norske politikere forståelse for at arbeidsløshet var et systemproblem som ikke kunne løses verken med moralisering eller tvang mot de arbeidsløse. I 1948 ble Arbeidsavdelingen skilt ut fra Sosialdepartementet. Arbeidsmarkedspolitikken skulle ikke lenger være en del av sosialpolitikken, men en del av samfunnets økonomiske politikk. Samtidig var sosialistenes krav om rett til arbeid blitt et felles mål. Det var tverrpolitisk enighet om å sikre full sysselsetting. Og det var ikke bare i Norge at retten til arbeid ble allment anerkjent etter krigen. Da FNs generalforsamling vedtok Menneskerettighetserklæringen i 1948, tok de med retten til arbeid for anstendig lønn, og beskyttelse mot arbeidsløshet, som artikkel 23.

Det ble etter hvert behov for store omlegginger i norsk næringsliv, men folk kunne ikke bare henvises til arbeidsløshet. Det ble akseptert at tapet av retten til arbeid måtte kompenseres av samfunnet på en noenlunde anstendig måte. De som mistet arbeidet i primærnæring og industri, fikk heller uføretrygd enn dagpenger og sosialhjelp de siste årene før alderspensjon. Når 100.000 arbeidsplasser i industrien forsvant fra 1970 til 2000, samtidig med en ekstrem produktivitetsøkning per ansatt, satte det derfor spor i uføretrygdstatistikken i stedet for å gi massearbeidsløshet. Det var bred politisk enighet om at de sosiale konsekvensene måtte dempes av folketrygden. Alternativet til et økende antall uføretrygdede var fattigdom og sosial uro.

I Rattsø-utvalget innstilling leser vi at etterkrigstidens politikk er blitt umoderne. "Dagens organisering er i for stor grad preget av en historisk bakgrunn med en annen avveining mellom politiske mål og hensyn," sier de, og vil i stedet ha en forvaltning "som kan forfølge arbeidslinjen i velferdspolitikken mest mulig effektivt" (En ny arbeids- og velferdsforvaltning 2004, s. 18), slik andre regjeringer i EU hadde gjort (En ny arbeids- og velferdsforvaltning 2004, s. 85). Det handler blant annet om avregulering av markedet for arbeidsformidling og arbeidsutleie, "økt aktivisering" av funksjonshemmede, sykmeldte, uføretrygdete og enslige forsørgere, kutt i sosiale støtteordningers ytelser, varighet og inngangsvilkår "slik at det gis sterkere incentiver til å skaffe seg arbeid – making work pay", økt bruk av behovsprøving, og tiltak for å øke den yrkesaktive perioden i arbeidsfolks liv.

I 2004 fant Arbeidsavdelingen tilbake til Sosialdepartementet etter 46 års fravær. Arbeids- og sosialdepartementet gjenoppsto, etter hvert midlertidig omdøpt til Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Svennestykket blir NAV-reformen. Man søker tilbake til gamle modeller, fra da arbeid ikke var noen akseptert menneskerett, men en plikt for de eiendomsløse klasser. Den gangen "de besittende klasser" var opptatt av å nekte arbeidsføre blant de arbeidsløse økonomisk hjelp, fordi det kunne ødelegge moralen. Arbeidsanvisning og fattighjelp måtte samordnes, så man kunne sortere ut de "arbeidsuvillige". I NAV kan arbeidsanvisning og fattighjelp samordnes, akkurat som på fattigkassa.

Begrepet "arbeidslinje" ble faktisk brukt allerede på begynnelsen av 1900-tallet, i alle fall i Sverige, om innføring av nødsarbeid som betingelse for å få sosiale stønader ved arbeidsløshet (Midré 2001). Arbeidslinjen innebar den gangen et krav til den arbeidsløse om å demonstrere "arbeidsvillighet". Den som etter denne prøven ble betraktet som arbeidsuvillig, mistet retten til økonomisk hjelp (Midré 2001, s. 202). NAV-reformen tar sikte på akkurat det samme, bortsett fra at arbeidsvillighet nå kalles disponibilitet. Første punkt i begrunnelsen for samordningen er at "en tett koordinering av tjenester og ytelser er nødvendig for å teste ut arbeidssøkernes disponibilitet på en effektiv måte og dermed vilkårene for tilståelse av ytelser" (En ny arbeids- og velferdsforvaltning 2004, s. 86).

Både Bondevik og Stoltenberg følger OECDs generelle anbefaling til Europas regjeringer om å slå sammen arbeidsformidling, trygd og sosialhjelp. Ikke for å bli mer "brukervennlige", men for å styrke kontrollen med arbeids- og trygdesøkerne. I tillegg til at det skal bli lettere "å teste ut arbeidssøkernes disponibilitet og dermed vilkårene for ytelser", skal ingen kunne gå lenge på "ytelser og deltakelse på tiltak kun med det formål å opparbeide seg nye rettigheter til ytelser". Samordning øker kontrollmulighetene. Rattsø-utvalget anbefalte å "undersøke om barrierer mot utveksling av informasjon og opplysninger mellom forvaltninger kan fjernes eller dempes", styrke arbeidet med avdekking av misbruk og "utnytte stordriftsfordelene ved informasjonsinnhenting og – utveksling" (En ny arbeids- og velferdsforvaltning 2004, s. 184).

Da sammenslåing av etatene ble utprøvd på forsøksbasis på 1990-tallet, ble klientenes rettssikkerhet påpekt som et svakt punkt, og det ble foreslått å sikre klientene adgang til uavhengig advokatbistand. I høringsrunden etter Rattsø-utvalget etterlyste både Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO) og Norges Handikapforbund (NHF) rettssikkerhet og klageadgang. Og da forslaget til ny lov og tilpasning av andre lover til NAV-reformen forelå, protesterte også Datatilsynet og Advokatforeningen og advarte mot svekket personvern.

Men kontroll av arbeidsplikt og trygdemisbruk går foreløpig foran ivaretakelse av personvern og trygderettigheter i den nye etatens prioritereringer. Typisk nok inneholdt lovforslaget klare bestemmelser om hva som skulle gjøres hvis det ble avdekket at det var gitt for høye utbetalinger, men ingenting om håndtering av feil som trygdesøkeren tapte på.

Vinnere og tapere

De som er minst etterspurt i markedet, er dårlig hjulpet av NAV-reformen. De taper på at trygdene vil krympe hvis både Bondevik, Stoltenberg og Gerd Liv Valla fortsetter å gjenta nyliberalernes mantra: "work must pay" – det skal lønne seg å arbeide. Fortsettelsen er jo at livet på trygd må gjøres tilsvarende dårligere. Tankegangen er urgammel, kjent som prinsippet om "lavere attraktivitet" og basert på teorien om at flertallet av de arbeidsløse er arbeidssky. Den ligger til grunn for arbeidshusenes helvete i England på 1800-tallet. Den ligger åpenbart også til grunn når eldre langtidsarbeidsløse får beskjed av sosialkontoret om å selge leilighet eller hytte de har spart sammen til gjennom et langt yrkesaktivt liv, hvis de vil ha sosialhjelp å overleve på de siste årene fram til alderspensjon.

De minst etterspurte vil også tape på nødsarbeid eller formidling på et fattig-arbeidsmarked som det engang ble kalt, med offentlig tilskudd til arbeidsgiver. Men de trekker flere med seg. Fordi det virker "lønnsdempende". Hvilken arbeidsgiver vil betale tarifflønn når de kan kjøpe arbeidskraft til halv pris? Sist denne typen løsninger ble prøvd i større skala, var på 1970-tallet. Jeg husker en telefon fra en personalsjef i en stor bedrift: "Vi har to synshemmete, hvor mye får vi for dem?"

De minst etterspurte kan, om de får jobb, ende opp som USAs "working poor". En enslig mor må kanskje ha to-tre jobber for å forsørge barna, som i mellomtida må klare seg hjemme aleine. Pensjonsreformen vil "oppmuntre" til å stå lenger i arbeid, men for dem som er lite etterspurt, betyr det i praksis bare at de også får en dårligere alderspensjon.

Professor Knut Halvorsen ved Høgskolen i Oslo er en av de få kritiske røstene til arbeidslinja: "Jeg har vanskelig for å se at yrkesdeltakelsen vil kunne økes vesentlig utover dagens nivå," sier han. "Regjeringens mål om et arbeidsliv med plass til alle, hører ikke til virkelighetens verden." I stedet for å gjenta honnørordene, som mange av hans kolleger dessverre gjør litt ukritisk, minner han om at arbeidslinja er en av flere veier til fattigdom: "Når arbeids- og sosialminister Dagfinn Høybråten slår fast at barn ikke skal leve under fattigdomsgrensen, er det underlig at regjeringen er så fastlåst i arbeidslinjen som fattigdomsbekjempelse når trygdeytelsene og sosialhjelpssatsene til barnefamilier åpenbart er for lave." … "Barna lider under den økonomiske knappheten som følger av lave trygde- og sosiale ytelser begrunnet ut fra arbeidslinjen. Det blir således barna som betaler prisen for arbeidslinjen." (Halvorsen 2004.)

Arbeidslinja skaper ikke bare fattigdom. Dens "incentiv til jobbsøking" formidler et kynisk budskap fra skiftende regjeringer som går på selvrespekten løs: "Vi vet at du kan skaffe deg arbeid hvis du vil, bare du får litt dårligere råd." Det ligger implisitt i hver lovendring og hver innstramming, og forurenser den offentlige debatten, morgenkåseriene og nabolaget med en arroganse mot trygdesøkere og arbeidsløse som i gamle dager kjennetegner medlemmer av overklassen med dårlig oppdragelse. Det var dessverre ingen forsnakkelse da arbeids- og inkluderingsminister Hanssen ba sosialhjelpsklientene stå opp om morran.

Selv skam og selvforakt lar seg måle, hvis man tar seg tid til det. Sverige har fulgt den samme "arbeidslinja" som Norge. I en intervjustudie fra 90-tallet mente over halvparten av arbeidsløse i Sverige, at andre så ned på dem som arbeidssky og verdiløse. Blant unge arbeidsløse hadde halvparten erfart at andre mente de var late fordi de ikke hadde arbeid (Starrin 1997).

Regnskapets time for IA-avtalen

Året 2005 var ikke bare året for regjeringsskifte, det var også regnskapets time for den første IA-avtalen. ECON Analyse mente at manglende resultater kunne skyldes for sterkt fokus på fraværsreduksjon. De hadde fulgt en gruppe IA-bedrifter over to år, og fant at flere av virksomhetene som et resultat av avtalen snarere var blitt mer bevisste på å ikke rekruttere personer med svak helse:

"Rekruttering av personer med redusert funksjonsevne er nærmest ikke-eksisterende, og har iallefall ikke økt som en følge av IA-avtalen. Flere av virksomhetene har som et resultat av avtalen at de snarere er blitt mer bevisste på å ikke rekruttere personer med svak helse enn det motsatte. Årsaken er dels at de frykter at sykefraværet skal øke, dels er bakgrunnen at de nå tar mer ansvar og tilrettelegger mye for egne ansatte, og ikke ønsker å påta seg ansvar for flere." (ECON Rapport 2005.)

Det er blitt en hel liten industri, det å evaluere IA-avtalen. Det er nesten ikke et forskningsinstitutt som ikke er med på kjøret. Men ingen har hjerte til å si rett ut at målene ikke ble nådd og at prosjektet dermed var nokså mislykket. Som Lotto-spillere forsikrer de hverandre om at ingen kan utelukke gevinst i neste spilleomgang. "I ferd med å innfri," het det så flott i et foredrag fra et av de mest involverte instituttene.

Institutt for samfunnsforskning presenterte evalueringsrapporten sin på hjemmesiden med overskriften: "Fremgang i arbeidet med inkludering" (Dale-Olsen m fl. 2005). Hva besto framgangen i? "Tre av ti IA-virksomheter rapporterer at IA-avtalen har ført til at de har beholdt medarbeidere som ellers måtte ha sluttet. Én av tjue rapporterer at avtalen har ført til at de har nyansatt personer med redusert funksjonsevne." Det må være lov å spørre hvor ille det sto til før IA-avtalen. Vi leser videre: "På tross av at hver tredje IA-virksomhet rapporterer at IA-avtalen har ført til at de har beholdt medarbeidere de ellers ville mistet, gjenspeiler dette seg ikke på nasjonalt nivå. Forskerne har sett på endringer i sysselsettingen for gruppen av personer med redusert funksjonsevne. De finner ikke at det i nevneverdig grad er blitt flere slike ansatte innenfor IA-virksomhetene. Det er heller ikke mulig å se effekter på nasjonalt nivå, målt ved andel funksjonshemmede blant alle sysselsatte. Konklusjonen blir derfor at det er fremgang i IA-arbeidet, men at resultatene er sparsomme så langt."

En alternativ overskrift på pressemeldingen ville vært: "Sparsomme resultater av IA-arbeidet så langt". Men her er det åpenbart enighet om at glasset skal være halvfullt, ikke halvtomt. Problemet er at det svekker prosjektets troverdighet når ingen tør stoppe opp og diskutere hvorfor man ikke lyktes. Bortsett fra noen justeringer, er det stort sett bare blitt mer av det samme ved forlengelsen av avtalen til 2009.

Dårligere personvern

Flertallet av arbeidstakerne merker ikke annet til IA-avtalen enn litt flere egenmeldingsdager om det trengs. Et mindretall stifter nærmere bekjentskap med innholdet i avtalen, fordi de går langtidssykmeldt eller trenger tilrettelagt arbeid. Det er en alvorlig svakhet ved IA-evalueringene at disse gruppene sjelden eller aldri kommer til orde. For IA-avtalens virkemidler fører ikke bare til inkludering, men også til sortering og ekskludering.

I følge IA-avtalen har arbeidstaker plikt til å informere om funksjonsevnen sin til arbeidsgiver. Denne bestemmelsen som seinere også ble tatt inn i folketrygdloven, ble opprinnelig foreslått av NHO. Ingen kan si nøyaktig hva "funksjonsevne" omfatter. Dermed blir det uklare grenser for informasjonsplikten. Datatilsynet er bekymret, men dessverre bare i et internt notat:

– "inkluderende arbeidsliv" gir et skinn av at arbeidsgiver kan kreve mer av arbeidstaker enn det som følger av loven. Det blir derfor viktig at arbeidstaker ikke føler seg forpliktet til å oppgi flere opplysninger enn de som har direkte tilknytning til utredning av hensiktsmessige tiltak for tilbakeføring til arbeidet, og gjennomføringen av disse tiltakene. (Datatilsynet 2003.)

I følge Datatilsynet kan for eksempel ikke tillitsvalgte ved å underskrive på IA-avtalen samtykke på vegne av de ansatte til at det behandles personopplysninger om dem.

Opprinnelig ville myndighetene at også legene skulle ha plikt til å informere arbeidsgiver. Heldigvis sa Legeforeningen nei. Til tross for dette er det forvirring blant aktørene, både leger, arbeidsgivere, arbeidstakere, trygdefunksjonærer og tillitsvalgte når det gjelder håndtering av legeopplysninger og personopplysninger generelt. Det finnes en utbredt oppfatning om at åpenhet er bra, som i blant er til stor skade for arbeidstakeren.

I virkelighetens verden vil arbeidsgivere ønske å beholde noen av arbeidstakerne som blir sykmeldt, men prøve å kvitte seg med andre. Den såkalte "funksjonsvurderingen", som legen ifølge oppskriften skal gjøre, blir også brukt til å begrunne oppsigelser. En oppsagt arbeidstaker som mente oppsigelsen var usaklig, fikk beskjed av sin arbeidsgiver og NHOs advokat om å gjennomgå en funksjonsvurdering hos lege før sakligheten ble vurdert i retten. Det ble hevdet at dette var i samsvar med IA-avtalen.

Alt i alt ser IA-avtalen ut til å være til like god hjelp for arbeidsgivere enten de ønsker å beholde sykmeldte arbeidstakere, eller de ønsker å bli kvitt dem. Hjelp fra trygdeetaten kan effektivisere prosessen i begge tilfeller. For arbeidstakeren gir arbeidsmiljøloven langt bedre rettigheter enn IA-avtalen. Etter denne loven har arbeidsgiver utstrakt plikt til å legge arbeidsforholdene til rette så arbeidstaker kan fortsette, til tross for nedsatt arbeidsevne. Noe slikt har ikke IA-avtalen. Fordi Arbeidslivssentrenes utsendinger skal være arbeidsgivers rådgivere, har de problemer med å trekke inn forpliktelser etter arbeidsmiljøloven. Enda vanskeligere har de for å kontakte Arbeidstilsynet hvis arbeidsgiver ikke innfrir sine plikter. De er redde for å ødelegge et godt samarbeidsforhold. Men resultatet er at arbeidstakers juridiske rettigheter kommer i aller siste rekke.

Hvor ofte blir det stilt spørsmål ved om arbeidsgiver har oppfylt pliktene sine, når sykmeldte arbeidstakere møter personalsjef og arbeidsgivers rådgiver fra trygdeetaten? En hovedtillitsvalgt i Fagforbundet fant ut at hun måtte kurse det lokale Arbeidslivssenteret så de lærte seg arbeidsmiljølovens bestemmelser om arbeidstakers rettigheter, og ikke så alt fra arbeidsgivers side.

En tillitsvalgt i Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet så seg nødt å råde alle som ble innkalt til slike møter til å framstille funksjonsevnen som minst 100 % – ellers ville arbeidsgiver ha et påskudd til å bli kvitt dem.

Det spørs om ikke ECON har sett noe vesentlig når de i evalueringsrapporten sin snakker om interessen for tidlig avklaring: "I tillegg er det blitt en større bevissthet om å få en tidlig avklaring for ansatte som blir syke og ikke har noen mulighet til å komme tilbake til samme virksomhet. Det trenger ikke innebære utstøting, snarere kan tidlig overgang til attføring i slike tilfeller hindre uførepensjonering."

Det trenger ikke innebære utstøting, sier ECON, men all erfaring fra attføringsarbeid viser at hvis man har helseproblemer, og så mister taket i sin vante jobb, blir sjansene på arbeidsmarkedet dramatisk redusert. Det kan lett bli siste faste jobb for den som er over 50.

I 1956 foreslo Arbeidsdirektoratet at fylkesarbeidskontoret skulle inn og vurdere attføringsmulighetene før arbeidsgiver fikk lov å si opp en arbeider etter skade eller sykdom: "Bakgrunnen for forslaget er at det som regel er vanskeligere å skaffe arbeid til en delvis arbeidsfør i en ny bedrift, enn å få ham omplassert i den gamle bedrift." (Ot.prp. nr 8 (1956). I følge departementet skulle man komme tilbake til forslaget når man hadde sett hva som kunne løses med hjelp fra bedriftshelsetjenesten ad frivillig vei. Kanskje tida er inne for å se nærmere på forslaget nå?

Reservearmeen

Den totale ledigheten (altså ikke bare den Aetat registrerer) økte i løpet av IA-perioden. Arbeidsledigheten blant de unge (16-24 år) er økt fra 10,2 % i 2000 til 12,0 % i 2005. Burde ikke et inkluderende arbeidsliv hatt plass til dem? Det virker som om sykefraværet er blitt viktigere enn arbeidsløsheten, også blant folk som burde vite bedre.

I 1985 hang parolen på Folkets hus: "50.000 ledige. Willoch må gå." Under Willoch-regjeringen var arbeidsløsheten krøpet over 2 % og folk reagerte. I 2005 registrerte Aetat i gjennomsnitt 83.000 ledige, eller 4,6 % av arbeidsstyrken. Arbeidskraftundersøkelsen, som spør et utvalg av befolkningen, var oppe i 111.000 arbeidsløse. Det virker ikke mye inkluderende.

Det er kanskje ikke tilfeldig at IA-avtalen overser arbeidsløsheten. For ser vi nærmere på målene slik de ble presentert i 2001, ser vi at de har fokus på helt bestemte grupper. Her handler det om yrkeshemmede, arbeidstakere på attføringstiltak og reaktivisering av uføretrygdede. Når det gjelder eldre i arbeid, er målet å øke reell pensjoneringsalder. Hvis du ikke får pensjon eller trygd når du går av, men må gå på dagpenger og sosialhjelp, øker "reell pensjoneringsalder". De gruppene som skal inkluderes ikke dem som står i arbeidsløshetskø, men dem som mottar trygd. Man kan spørre seg hvorfor det satses så mye på at noen tusen uføretrygdede skal "reaktiveres" når 80.-100.000 går arbeidsløse. Det er saktens bra for de uføretrygdede som vil tilbake i jobb, men det krever uendelig mye mer enn å tilby arbeid til friske arbeidsløse, eller legge til rette for dem som er i jobb. Hvorfor denne paradoksale interessen i IA-avtalen for dem det er vanskeligst å attføre – mens 100.000 går arbeidsløse?

Forklaringen kommer med NAV-reformen. De samme gruppene er i fokus: funksjonshemmete, sykmeldte og uføretrygdede. Og det gjelder å forlenge perioden før folk kan gå av med pensjon, "økt reell pensjoneringsalder". Det handler kort og godt både for NAV og IA om å overføre folk fra trygdebudsjettet til reservearmeen av arbeidskraft. Og metoden de bruker, ble i gamle dager beskrevet som skjerpet arbeidsplikt for de fattige og kutt i stønader for å tvinge de uvillige eller arbeidssky.

I den andre enden av inntektsskalaen kan man selvsagt fortsette å gå av med sine opsjoner og pensjoner og fallskjermer ved 60-års alderen om det er det man vil. Arbeidslinja gjelder ikke alle.

Chr. H. Knudsen ville nikket gjenkjennende til formuleringene i IA-avtalen og NAV-reformen. Han visste av egen erfaring hvordan stønadsmottakere ble brukt til å holde lønnsnivået nede, og han kjente Marx' begrep reservearmeen. Han skriver om det i begrunnelsen for lovforslaget om normalarbeidsdagen:

"Dette (de, som understøttes af Fattigkassen) er den industrielle Reserve-Armé, som Kapitalen har sat tilbage, for siden at kunne benytte til en billig Pris, for ved Hjælp deraf at trykke Prisen paa Arbeidet ned ogsaa for de øvrige Arbeidere. Det er disse arbeidsløse Folk, som tvinger de, som arbeider, til at arbeide den lange Tid for en liden Løn." (Wergeland 2006.)

Samfunnsforskere har pekt på at det siste tiårets kampanjer for inkludering kan sees som ledd i en bevisst politisk strategi (hakeparentesene er mine tilføyelser) (Midtsundstad m.fl. 2003).

– … krafttaket [for seniorpolitikk i arbeidslivet] og intensjonsavtalen [om et mer inkluderende arbeidsliv] [kan] tolkes som et første skritt på veien mot innstramninger i de norske inntektssikringsordningene [trygdene]: Ved å være villige til å forsøke alternative tiltak og grep, reder myndighetene grunnen for eventuelle senere innstramninger. I en begrenset periode (fram til 2005), satses det på frivillighet og informasjons- og holdningskampanjer. Samtidig trues det med en hardere strategi dersom ikke den myke tilnærmingen viser seg å ha ønsket effekt. Dette budskapet er klarest formulert i IA-avtalen, men kan tidvis også skimtes i diskusjonene rundt AFP. I et slikt perspektiv kan den økte vektleggingen av arbeidsgivers ansvar for forebygging og integrering i Norge like mye oppfattes som en indirekte strategi eller brekkstang for å få godkjent ønskede endringer i pensjons- og trygdesystemet, [i stedet for] som en selvstendig strategi for forebygging og inkludering i seg selv. … Den tyngste byrden ved eventuelle framtidige endringer i sykelønns- og førtidspensjonsordningen, … synes likevel å ville plasseres på arbeidstakerne, gjennom ulike innstramninger av inntektssikringsordningene [trygdene].

I dette perspektivet betyr paradoksalt nok IA-avtalens fiasko i forhold til alle målsetninger, at den har tjent sin hensikt. Den manglende effekten på forbruk av trygd har ryddet vei for viktige endringer i trygdereglene. I 2001 begynte reaktivisering av uføre, kravet til at attføring skulle forsøkes før uførepensjon, ble skjerpet. I 2003 ble det innført kostnadstak for skolegang som attføring, og i 2004 ble skolegang som attføring begrenset til tre år. Samme år fikk vi de nye sykmeldingsreglene som begrenset retten til full sykmelding utover 8 uker. Rehabilitering ble begrenset til 2 år, og det ble innført tidsbegrenset uførestønad. Varigheten av attføringspenger i ventetid på jobb ble begrenset fra 12 til 6 måneder. Og alt beskrives som "incentiver til aktiv jobbsøking".

To syn på arbeidsløshet

Europas nyliberale tenketank OECD streker opp kursen for norske regjeringer uansett farge. For omlag ti år siden presenterte de sin Job Strategy (jobbstrategi) som skulle redusere langvarig høy arbeidsløshet i Europa. Brundtland-regjeringen lanserte "arbeidslinja" i pakt med denne strategien, og Bondevik-regjeringen plukket med seg parolen om det minst mulig regulerte arbeidsmarkedet til sin Sem-erklæring. Den rød-grønne regjeringen fortsetter tradisjonen med å hente honnørordene fra OECD. Både Stoltenberg og Valla forteller oss stadig at det skal "lønne seg å arbeide", direkte oversatt fra "work must pay". Kanskje han hadde ett poeng, LO-sekretæren i Trøndelag, som i en diskusjon om "et mer inkluderende arbeidsliv" plutselig utbrøt: "Korfor ska' vi støtt la NHO lag slagordan våre?"

I 2004 varslet OECD overraskende at det var tid for ettertanke. De så at strategien deres ikke hadde redusert arbeidsløsheten særlig. Og den hadde hatt andre problematiske konsekvenser. Svekkingen av arbeidervernet (som Bondevik-regjeringen forsøkte å kopiere) og veksten i midlertidige jobber (som Normann ville innføre) hadde skapt sosiale problemer i landene der det var gjennomført. Det samme gjaldt kuttene i trygdeordninger for å gi "incentiver til jobbsøking". Og i iveren etter å gjennomføre "fleksible arbeidstider" hadde de uforvarende skapt større konflikter mellom arbeidsliv og familieansvar. "Betydelige innstramninger i adgangen til sosiale stønader kan bidra til å sikre at arbeidsføre ikke trekker seg fra arbeidsmarkedet. Men man må passe seg så ikke resultatet samtidig blir at "hard-to-place-individuals" (dem det er vanskelig å finne arbeid til) dropper ut av stønadssystemet, og ender i fattigdom" står det i OECD Employment Outlook 2004 (Martin 2004). Liberalistene hadde plutselig fått bekymringer. Hvis de hadde lest litt historie før de kom med alle rådene sine, kunne de kanskje unngått noen tabber.

Norske regjeringer bør være takknemlige for den motstanden deres liberalistiske reformforslag har møtt blant velgerne. Vi har vært flinkere til å ta vare på velferdsstaten enn politikerne på kommandobrua, som har seilt med OECD som los.

Politikerne er opptatt av å være moderne. Heller ikke det er noe nytt. I 1880-årene mente Høyre at arbeidervernloven var i strid med "bestrebelser for personlighetens frigjørelse … den moderne utviklingens høyt skattede særkjenne" (Bull 1953). Det blir nesten litt krampaktig når Stoltenberg som statsminister skriver kronikk om velferdsstaten og kaller den "Moderne fornying", med undertittelen: "Velferdsstatens verste fiender er de som er mot fornying" (Dagens Næringsliv 7.-8. januar 2006). Artikkelen er i hovedsak et forsvar for sykehusreformen og for omorganisering av jernbanen og posten. Det står litt om NAV-reformen også: "Folk skal ikke bli kasteballer mellom kontorene, men så raskt som mulig komme i gang med aktivitet, enten det er kursing eller ny jobb." Vi spør igjen, og antakelig forgjeves. Hvor mange skal få jobb, og hvor mange vil bli avspist med kurs – formodentlig mest kurs i jobbsøking? En måned seinere kommer Victor Normann og frykter reformpause fordi arbeidslivsloven hans forliste: "Den nye Arbeidslivsloven som Jørgen Kosmo tok initiativet til, ble av Bondevik-regjeringen redusert til en lett reformert Arbeidsmiljølov – som så med stor bravur ble ytterligere utvannet av den nye regjeringen." (Dagens Næringsliv 4.-5. februar 2006). Reformene må fortsette, sier Normann. "Heldigvis vet Jens Stoltenberg alt dette," avslutter han og håper at han "gjenreiser Arbeiderpartiet som det reform- og omstillingsparti det tradisjonelt har vært".

Vi vet fra kampen om arbeidsmiljøloven hva slags samfunnsreformer Normann tror på. Han stoler altså på at Stoltenberg tror på de samme. De er så langt fra Arbeiderpartiets opprinnelige tradisjoner som det er mulig å komme. Det meste av Arbeiderpartiets tidlige historie preges, som arbeiderbevegelsens og velferdsstatens historie, av helt andre tradisjoner enn sykehusreformen og omorganiseringen av post og jernbane (Folkvord 2005, s. 75-80, 92-106). Den preges av innsatsen til dem som skapte de første fagforeningene og dermed kunne sette grenser for arbeidsgivers styringsrett. Den preges av dem som gjorde at regjeringen valgte å forberede arbeidervernlov og trygdeordninger for "å holde den også innen vår arbeiderbefolkning begynnende bevegelse i sunne og sindige spor", som det sto i begrunnelsen fra Indredepartementet i 1885. Den preges av de arbeidsløses deputasjoner som banket på Stortingets dør tidlig på 1900-tallet og fikk dem til å skjønne at de måtte regulere markedet for å "verne den bestaaende samfundsorden og betrygge den rolige samfundsudvikling", som økonomen Oskar Jæger sa (Seip 1981, s. 65-66).

Også den første perioden etter andre verdenskrig var preget av sosialpolitiske løsninger som var forankret i sentrale arbeiderklasseinteresser: universalitet i ytelser, likebehandling, utjevning og solidaritet. Omslaget kom for alvor etter 1980. Og gjennom 15-20 år med nyliberal revolusjon og stri politisk motvind fra EUs Brussel har vi i Norge klart å holde fast ved svært mye av dette. Ikke minst har sykelønnsordningen og arbeidsmiljøloven overlevd. Vi har "valgt velferdsstaten" så godt vi kunne, og kanskje støttet oss til erfaringer og tradisjoner når politikernes råd lød tvilsomme. Akkurat nå er den tilsynelatende tverrpolitiske enigheten i Stortinget om "arbeidslinja" en alvorlig utfordring. FFO har hjulpet oss å avklare begrepene ved å sette fokus på arbeidslinjas overklassetenkning i høringsuttalelsen sin om Rattsø-utvalget. Som alternativ har de satt det synet på arbeidsløshet som har tradisjon i arbeiderbevegelsen og den norske velferdsstaten: "Arbeidsmarkedspolitikken må ha som prinsipielt utgangspunkt at alle vil – eller ved tilfredsstillende tilrettelegging og oppfølging vil kunne – ønske å delta i arbeidslivet, og at den enkelte ikke i utgangspunktet vil foretrekke en tilværelse som mer eller mindre passiv stønadsmottaker."

Det kan bli nødvendig med nye deputasjoner, og med riktig kraftig "banking på Stortingets dør" for å få slutt på arbeidslinja.

---

Referanser:

• Edvard Bull: Arbeiderbevegelsens historie i Norge, bind 1. Tiden, Oslo 1985.
• Edvard Bull: Arbeidervern gjennom 60 år. Statens arbeidstilsyn, i kommisjon hos Tiden, Oslo 1953.
• H Dale-Olsen, I Hadoy, A Storvik, H Torp: Rapport 2005/9 ISF, Oslo 2005.
• Datatilsynet: Sak 2003/1342 Dok 4 Notat 14.08.2003 Behandlingsgrunnlag for Inkluderende arbeidsliv.
• ECON: 16 IA-virksomheter to år etter. Rapport 051, Oslo 2005.
• En ny arbeids- og velferdsforvaltning. NOU 2004.
• Erling Folkvord: Stopp tjuven!, Rødt, 2005
• Odd Friberg: Arbeidervernlover med kommentarer, Olaf Norlis Forlag, Oslo 1970.
• Josephine Goldberg: Fatigue and efficiency, Russel Sage Foundation, New York 1912.
• Knut Halvorsen: "De som bærer byrdene av arbeidslinjen", Velferd nr 8, 2004.
• Mikko Härna: "Long working hours – a step backwards?", Newsletter, June FIOH, Helsinki 1997.
• Karl Marx: Kapitalen. Oktober, Oslo 1983.
• Georges Midré: Bedring eller brød, NAVF/Universitetsforlaget, Pensumtjeneste, Oslo 2001.
• T. Djuve, A B Midtsundstad, J A Drøpping: Inkluderende arbeidsliv på norsk, Arbeidsnotat nr. 1, 2003, s. 13. FAFO, Oslo 2003.
• G D Roach, K J Reid, D Dawson: "The amount of sleep obtained by locomotive engineers: effects of break duration and time of break onset." Occup Environ Med 2003:60, s. 12.
• Anne-Lise Seip: Veiene til velferdsstaten, Gyldendal, Oslo 1994.
• Anne-Lise Seip: Om velferdsstatens framvekst. Universitetsforlaget, Oslo 1981.
• B Starrin, Scand J, m.fl.: Work Env Health 1997;23 suppl 4 47-54.
• Velferdsmeldingen. St.mld. 35 (1994-95).
• Ebba Wergeland: Arbeidsmiljøloven, sykefraværet og sekstimersdagen, Transit, Oslo 2006.

Finnes det et folkerettslig holdbart grunnlag for Natos angrep på Kosovo/Jugoslavia 24. mars 1999?

Ståle Eskeland er professor dr. juris ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo

Artikkelen er det skriftlige bidraget fra Eskeland på et seminar om folkerett
i Stockholm i januar 2006, og trykkes med tillatelse fra forfatteren.
Artikkelen er tidligere trykt i Tidskrift för folkets rättigheter nr 1-2 2006.

---

Nakne fakta: Natos angrep på Kosovo/Jugoslavia startet 24. mars 1999. Den første natten deltok 350 fly i bombingen. Mot slutten deltok en armada på mer enn 1.000 fly. Angrepet varte i 79 døgn. Resultatet var at store deler av infrastrukturen i området (bebyggelse, veier, broer, elektrisitetsforsyning m.v.) ble totalt rasert. Mer enn 10.000 kosovoalbanere ble myrdet eller drept av skuddvekslingen, miner og klasebomber. Vel 800.000 ble brutalt fordrevet fra landet, mens flere hundre tusen andre flyktet fra hjemmene sine og søkte tilflukt andre steder. Mer enn 200.000 serbere, sigøynere og slaviske muslimer ble fordrevet med makt da KFOR-styrkene overtok ansvaret for sikkerheten, etter at selve angrepet var avsluttet. Det pågår ikke kamper i området for tiden. Men striden mellom kosovoalbanere og serbere er ikke løst. Fiendskapet og hatet mellom folkegruppene i området er neppe blitt mindre.

Folkerett og bruk av militær makt

Angrepskrig, i betydningen at en stat angriper en annen stat med militære midler, er forbudt etter folkeretten. Det følger av FN-paktens artikkel 2 (4), som ikke åpner for noen unntak. Derimot kan en stat, hvis den likevel skulle bli angrepet, lovlig forsvare seg med militære midler. Det følger av FN-paktens artikkel 51.

Sikkerhetsrådet kan, i motsetning til statene, bruke militære midler for å opprettholde eller gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet, altså selv om det ikke foreligger en selvforsvarssituasjon i forholdet mellom stater. Det følger av FN-paktens artikkel 42. Sagt på en annen måte: Bortsett fra i selvforsvarssituasjoner er retten til bruk av militær makt forbeholdt Sikkerhetsrådet og det alene.

Dette er hovedreglene. Men kan det tenkes at finnes andre folkerettslige grunnlag for staters maktbruk overfor andre stater som ligger utenfor FN-pakten og som derfor supplerer denne? I det følgende skal jeg drøfte folkerettmessigheten av angrepet på Kosovo/Jugoslavia i forhold til de mulige rettsgrunnlag som teoretisk kan tenkes.

Intet mandat fra Sikkerhetsrådet

Angrepet på Jugoslavia/Kosovo var vedtatt av Natos øverste organer. Det var ikke autorisert av Sikkerhetsrådet i medhold av FN-paktens artikkel 42. Denne folkerettslige hjemmelen kan vi derfor se bort fra.

Ingen selvforsvarssituasjon

Det forelå heller ingen selvforsvarssituasjon. Det er et faktum at tusenvis av kosovoalbanere var eller sto i fare for å bli utryddet eller drevet på flukt av president Slobodan Milosevic og hans regime. Men intet Nato-land var truet av denne situasjonen. Nato kunne derfor ikke gå til militær aksjon i medhold av selvforsvarsretten, som ikke krever autorisasjon fra Sikkerhetsrådet. Så vidt jeg vet har Nato heller ikke påberopt seg dette grunnlaget.

Det forelå en humanitær krisesituasjon

Spørsmålet om det skulle brukes militær makt mot Kosovo/Jugoslavia ble ikke en gang brakt inn for Sikkerhetsrådet før Nato startet angrepet. Bakgrunnen var at Nato-landene regnet med som sikkert at Russland ville nedlegge veto mot et forslag om bruke militær makt. Sikkerhetsrådet var "lammet", ble det sagt, og derfor hadde Nato rett til selv å aksjonere, ble det hevdet. Det ble i denne forbindelse vist til FN-paktens artikkel 24, hvoretter statene har overdratt sin rett til å sikre internasjonal fred og sikkerhet til Sikkerhetsrådet. Når Sikkerhetsrådet ikke aksjonerer, lød deres resonnement, har statene rett til å aksjonere på egen hånd.

Dette var å snu saken på hodet. FN-pakten er tuftet på erfaringene fra to verdenskriger med lidelser og ødeleggelser ingen på forhånd kunne forestille seg. Det overordnete formålet med pakten var å sikre at politiske konflikter i fremtiden ble løst uten bruk av militære midler. "Prisen", om man vil, statene betalte for det, var å forplikte seg til ikke å bruke militær makt med mindre de fem stormaktene er enige om det eller i det minste at ikke minst en av dem motsetter seg det ved å nedlegge veto. I motsatt fall ville det være en større eller mindre fare for at konflikten utvikler seg til en storkrig hvor stormakter kan være innblandet på hver sin side.

Men selv om man skulle mene at stater kan aksjonere militært på egen hånd når Sikkerhetsrådet er lammet, leder det ikke lenger enn at statene i så fall må ha et annet folkerettslig grunnlag for sitt angrep. I motsatt fall er angrepet – per definisjon – folkerettsstridig.

Det grunnlag som ble påberopt, var at det forelå en humanitær krisesituasjon og at denne ga den nødvendige folkerettslige hjemmel. Som allerede fastslått, finnes ingen slik hjemmel i FN-pakten. Den finnes heller ikke i andre traktater. Et mulig grunnlag er da folkerettslig sedvane. Noen slik folkerettslig sedvane er det ikke mulig å påvise.

Et annet mulig grunnlag er folkerettslig nødrett, som i så fall måtte gå lenger enn selvforsvarsretten. Grunnlaget for å hevde at det foreligger en slik rett, måtte være at visse situasjoner er så ekstreme at det må gjøres unntak fra hovedreglene om retten til å bruke militær makt. Også dette er å sette saken på hodet. Alle internasjonale situasjoner hvor det er aktuelt å bruke militære midler er per definisjon ekstreme, fordi de interesser som står på spill for den potensielt angripende stat, er særlig viktige. Ingen kan benekte at det var særdeles viktig å stanse og forhindre overgrepene mot kosovoalbanerne. Men man kan ikke av det slutte at det var folkerettslig adgang til å gjøre det ved bruk av militær makt uten Sikkerhetsrådets godkjenning. Konsekvensen av et slikt standpunkt ville kunne bli internasjonalt anarki med militære midler som virkemiddel. Det var nettopp dette man ønsket å unngå gjennom FN-paktens forbud mot bruk av militærmakt.

Noen vil kanskje hevde at angrepet i seg selv skapte ny folkerett, ut fra resonnementet at ny folkerett skapes gjennom statenes praksis. Dette er ikke holdbart. Når ikke nødrettsgrunnlaget strekker til, kan ikke ett tilfelle av ny praksis gjøre det. Det gjelder selv om mange land sto bak (Nato). Dessuten må det stilles kvalitative krav til en praksis. Det er ingen grunn til å godkjenne en praksis, selv om mange land står bak, dersom den ikke kan begrunnes godt. Etter min mening kunne ikke angrepet på Kosovo/Jugoslavia begrunnes på en god måte som berettiger til å opphøye angrepet til et utslag av ulovfestet folkerett.

Strafferettslig ansvar etter folkeretten

Selv om man legger til grunn at angrepet på Kosovo/Jugoslavia ikke hadde hjemmel i folkeretten, følger det ikke av det at angrepet var straffbart etter folkeretten. Det må avgjøres særskilt på grunnlag av folkerettens regler om straff. I dette tilfellet er det imidlertid klart at det er sammenfall mellom ulovlighet og straffbarhet. Angrepet, og jeg minner om at det var massivt med innsats av meget store flystyrker i nesten tre måneder, rammes utvilsomt av aggresjonsforbrytelsen i folkeretten. I Nürnberg-charteret, som var grunnlaget for tiltalen mot de tyske nazilederne, var "forbrytelse mot freden" en av de internasjonale forbrytelsene som flere av de tiltalte ble funnet skyldige i. Den tilsvarer omtrent det som i statuttene for Den internasjonale straffedomstolen (International Criminal Court – ICC) er kalt "aggresjonsforbrytelsen" og som er den fjerde av "de alvorligste forbrytelser som opptar hele menneskeheten"(artikkel 5 nr. 1 bokstav d). Nürnberg-domstolen ga et malende uttrykk for alvorlighetsgraden da den skrev at

"[It is] not only an international crime; it is the supreme international crime differing only from other war crimes in that it contains within itself the accumulated evil of the whole."

ICC har ennå ikke fått jurisdiksjon over aggresjonsforbrytelsen, fordi traktatpartene ikke ble enige om en definisjon av begrepet "aggresjon". Det betyr ikke at aggresjonsforbrytelsen ikke er en forbrytelseskategori i folkeretten, bare at muligheten for å få noen tiltalt for forbrytelsen foreløpig ikke eksisterer.

Straffansvaret etter nasjonal rett

Handlinger som etter nasjonal rett er alvorlige forbrytelser i fredstid (for eksempel drap, alvorlige legemskrenkelser og omfattende skadeverk) kan være straffrie når de begås som ledd i en krig. Forutsetningen er at de ligger innenfor det som ofte kalles for krigens lover og sedvaner.

Etter veletablert folkerett er en krigshandling som ikke skiller mellom militære og sivile mål, ikke lovlig og dermed en straffbar krigshandling. Vi vet at sivile mål i stor utstrekning ble rammet av luftangrepene, som ofte skjedde fra meget stor høyde, utenfor rekkevidden til luftvern på bakken. Det må selvsagt avgjøres konkret om dette skyldtes tilfeldigheter eller uunngåelige sideeffekter av bombing rettet mot militære mål. Man må realistisk regne med at kravet om at sivile mål så vidt mulig ikke skal utsettes for militære angrep, i mange tilfeller ikke ble respektert. I så fall er ikke bare de som planla og beordret slike angrep strafferettslig ansvarlig etter nasjonal rett, men også den enkelte pilot eller annet mannskap som deltok på bombetoktene, selv om de handlet på ordre. Dette følger av det såkalte Nürnberg-prinsippet, som ble fastslått av Nürnberg-domstolen og som også er lagt til grunn i ICC-statuttene artikkel 33. Forutsetningen er at nasjonale domstoler har jurisdiksjon når det gjelder handlinger begått av egne borgere utenfor eget territorium. Norske domstoler har jurisdiksjon i forhold til norske statsborgere, og jeg antar at det samme gjelder for domstoler i mange andre Nato-land også.

Nødvendig å snakke med store bokstaver

Jeg har bare så vidt kunnet berøre noen av de mange rettslige spørsmål som angrepet mot Kosovo/Jugoslavia reiser. Og jeg har måttet snakke i "store bokstaver". Det siste er en nødvendighet, om man ikke skal bli døv av all den støy som ble sendt ut av ansvarlige regjeringer og militære ledere før, under og etter angrepet. Det er nærmest en historisk lov at stater som går til folkerettslig krig mot andre stater eller forfølger folkegrupper i eget land, hevder at de har retten på sin side. Slik var det også denne gangen. Den daværende norske statsministeren, Kjell Magne Bondevik, brukte blant annet uttrykket "fredsoperasjon" om krigshandlingene. Etter vel en måned med intens bombing brukte daværende utenriksminister uttrykket "pågående Nato-operasjoner". Krig var det ikke tale om, og slett ikke en folkerettslig krig. Først etter tre år måtte Bondevik motvillig innrømme at det var en krig: "Jeg har kommet til at jeg som politiker den gangen burde ha skåret gjennom alle juridiske og folkerettslige betraktninger … og sagt at ja, dette er en krig." Men han føyde til: "og vi sender norske piloter inn i den." Den siste setningen tok brodden av innrømmelsen. Riktignok var det krig, men det var en rettferdig krig, uansett "juridiske eller folkerettslige betraktninger".

Dette er "god" retorikk. For ingen må innbille seg at Bondevik noen gang har vært i nærheten av å tenke tanken at folkerettsbruddet skulle pådra ham eller andre ansvarlige i Nato noen form for ansvar, verken strafferettslig eller sivilt. Vi andre må selvsagt realistisk innse at det heller ikke kommer til å skje. Slik fungerer storpolitikken, ikke på rettens, men på maktens premisser.

Dessverre tror jeg man må si at angrepet på Jugoslavia/Kosovo var forløperen til den økende bruk av militære midler uten FN-mandat som vi har sett i ettertid. USAs angrep på Afghanistan i 2001 og USAs og Storbritannias angrep på Irak i 2003 er de klareste eksemplene. Ingen av dem hadde hjemmel i folkeretten. Men de er i samsvar ned Natos nye konsept fra april 1999 som åpner både for militære angrep som ikke gjelder forsvar av Nato-landenes egne territorier ("out of area-angrep") og for angrep selv om det ikke foreligger noen selvforsvarssituasjon i folkerettslig forstand ("forkjøpsangrep"). Dette er en utvikling som gir grunn til den største bekymring. Krig som politisk virkemiddel er nå satt på den internasjonale dagsorden, helt i strid med grunntanken i FN-pakten. Det er ikke vanskelig å spå at den nye praksisen i økende grad vil bli påberopt som grunnlag for at folkeretten har fått et nytt innhold. Som jurist, men også som fredsaktivist, følger jeg meg forpliktet til å motarbeide at et slikt syn skal vinne fotfeste. Enhver væpnet konflikt innebærer faren for ukontrollert eskalering til en storkrig – hvor også atomvåpen kan bli tatt i bruk. Det er dessverre ikke sant at faren for atomkrig forsvant med den kalde krigen. Faren er kanskje større enn på lenge.

---

 

FN-paktens artikkel 2 (4):

Alle medlemmer skal i sine internasjonale forhold avholde seg fra trusler om eller bruk av væpnet makt mot noen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet eller på noen annen måte som er i strid med de Forente Nasjoners formål.

Det var ikke blitzen mot London som innleda bombeterroren mot byer i verdenskrigen. Engelskmennene var først. Men det som starta som en strategisk nødvendighet, vokste med åra til grove krigsforbrytelser.

Sven Lindqvist, svensk forfatter og en av Nordens største essayister.
Lindqvist har utgitt et trettitalls bøker, blant annet Utrydd hver eneste jævel!, Antirasister, Du er død. Bombenes århundre og Ørkendykkerne.
Boka Terra nullius, om det australske urfolkets skjebne, blei gitt ut i Sverige i 2005.
Det svenske forlaget Ordfront ga i januar 2006 ut ei ny bok av Sven Lindqvist: Fadern, sonen och den heliga motorcykeln.

Artikkelen trykkes med forfatterens tillatelse og er oversatt av Arne Hedemann.

---

Da andre verdenkrigen brøt ut, visste britene svært godt at krigens lover forbyr bombing av sivile. Statsminister Neville Chamberlain sa i 1938: "Det bryter med internasjonal rett å bombe sivile som sådanne … Rimelig forsiktighet må brukes ved bombing av militære mål, slik at ikke sivilbefolkningen i nærheten feilaktig blir bomba."

Sju år seinere hadde det britiske flyvåpenet lagt Tysklands byer i grus og aske. En halv million sivile tyskere hadde blitt drept og like mange sterkt skadd. 900.000 familier hadde fått sine hjem ødelagt. Og det hadde ikkje skjedd på grunn av feil. År etter år hadde det britiske flyvåpenets hovedoppgave vært å bombe barn, kvinner og gamlinger i deres boliger.

Hvordan kunne det gå slik?

Hvordan kunne britene med overlegg og bevisst begå det de visste var grove krigsforbrytelser?

Som tunga søker til ei ødelagt tann, kommer britene om og om igjen tilbake til disse spørsmålene. I år blir de drøfta av filosofen A. C. Grayling i Among the Dead Cities og i antologien Firestorm. The Bombing of Dresden 1945, som dokumenterer resultatet av en konferanse ved University of Edinburgh.

Det var, pleier en å si, tyskerne som begynte.

Ja, selvsagt var det tyskerne som starta landkrigen ved å angripe Polen. Men både tyskere og engelskmenn var meget nøye med ikke å begynne flykrigen gjennom å angripe hverandres byer.

Det var Churchill som brøyt tabuet. Da han kom til makten den 10. mai 1940, var hans første tiltak å sende 37 bombefly for å angripe Mönchengladbach i Ruhr-området. Hitler svarte ikke.

Seinere i mai fulgte ytterligere fire bombeangrep mot Hamburg, Bremen, Köln og andre tyske byer. Hvorfor? Årsaken er lett å konstatere. Etter et lynangrep på Frankrike sto tyskerne som seirende på det europeiske kontinentet. De britiske troppene blei evakuert til hjemlandet. Bombeflyet var dermed det eneste våpenet Churchill fortsatt kunne nå Tyskland med. Dersom han ville fortsette krigen, måtte han bombe. Alternativet var å overlevere Europa til Hitler. Vi kan være takknemlige for at Churchill tok kampen.

I juni gjennomførte britene 11 angrep, i juli 8 og i august 15 luftangrep mot tyske byer. Hitler svarte fortsatt ikke. Hans flyvåpen var bygd og trent for kamper sammen med panser i bakkeoperasjoner, ikke for strategisk bombing. Han hadde ingen tunge bombefly. Han ville ikke ha bombekrig.

Men i slutten av august begynte Churchill å bombe Berlin. Etter fire angrep i rask rekkefølge – den 25., 28., 31. og 4. – var Hitler rasende og lovet å utradere de engelske byene. Den 7. september innleda han blitzen mot London. Byen blei bomba hver natt hele høsten og deretter mer sporadisk fram til finalen den 10. mai 1941, årsdagen for Churchills maktovertakelse og bombekrigens begynnelse.

Hitler trodde at bombene skulle bryte ned britenes motstandsvilje. I virkeligheten skapte de den. Før blitsen var Churchill ennå ikke den opplagte lederen han seinere blei. Mange briter mente han var en urealistisk frasemaker og ville redde sitt imperium ved å slutte fred med Hitler. Etter blitzens 35.000 døde var det ingen vei tilbake.

Britene svarte tyskerne med samme mynt, og begge sider trappa opp hverandres brutalitet. Tekniske vanskeligheter virka i samme retning. Pilotene hadde vansker med å finne sine mål. Bombeslipperne hadde vansker med å treffe dem. Det var lettere dersom målet var en hel by enn om det var en enkel krigsindustri et eller annet sted inne i en by. Den 30. oktober 1940 fikk det britiske flyvåpenet ordre om å brannbombe 20-30 tyske byer. "Dermed blei fiksjonen om at bombene angrep militære mål i byene, offisielt forlatt," heter det i den offisielle britiske historikken om luftkrigen. "Dette var den teknikken som blei kjent som 'områdebombing'."

I følge krigens lover skulle den militære verdien av et angrep veies mot kostnaden i form av utilsikta skader på sivile liv og sivil eiendom. Det som skjedde, var at sivile skader begynte å bli betrakta, ikke som en kostnad, men som en militær verdi. I neste skritt blei de sivile skadene selve hensikten med bombinga. Man sa at det var sivilbefolkningens "moral" man bomba, men fordi moralen satt inne i de jenter og gutter, gamle menn og gamle kvinner, som utgjorde sivilbefolkningen, så kunne ikke moralen bombes uten at man skada og drepte nettopp de barn og gamlinger som man ifølge krigens lover ikke fikk bombe.

14. februar 1942 blei den nye politikken uttrykkelig formulert i direktiv 22 til Bomber Command. Angrepene skulle legge hovedvekt på "sivilbefolkningens og spesielt industriarbeidernes moral" og "rettes mot bebygde områder, ikke mot for eksempel skipsverft eller flyfabrikker".

Da denne beslutning blei fatta, var krigssituasjonen radikalt forandra. Blitsen var over for lenge siden, og det fantes ingen tyske angrep å svare på. Storbritannia sto ikke som i 1940 aleine mot den tyske overmakta, men deltok i en stor allianse med supermaktene Sovjet og USA. Det amerikanske flyvåpenet var innstilt på presisjonsbombing av strengt militære mål. Britene kunne ha fulgt eksemplet. I stedet var det nå bombinga av sivile tyskere starta for alvor.

Storbritannias koloniale erfaringer

Hvorfor? Hvorfor nettopp britene? Storbritannia var den eneste stormakta der flyvåpenet var en selvstendig våpengren med det strategiske bombeflyet som kjerne. De rivaliserende våpengrenene satte spørsmålstegn ved selve eksistensen av flyvåpenet. Marinen ville legge beslag på flyet ved å gjøre ubåtjakten til hovedmål. Hæren ville ta over ved å gjøre støtte til invasjonen til hovedmål. Bare bybombinga kunne rettferdiggjøre flyvåpenets sjølstendighet. Det var ikke først og fremst krigen mot Hitler, men krigen mellom våpengrenene som gjorde det nødvendig å bombe kvinner og barn.

I Firestorm peker militærhistorikeren Hew Strachan på noen andre faktorer. England hadde som verdens første industrinasjon blitt vant til å ha et militærteknisk overtak og å utnytte det. Storbritannias tradisjonelle våpen var flåteblokade, som i første verdenskrig drepte flere sivile tyskere enn flyvåpenet gjorde i andre verdenskrig.

Men framfor alt var det Storbritannias koloniale erfaringer som blei avgjørende. Britene var fra sine kolonier vant til å føre voldsomme kriger mot hele folk, uten å la seg hindre av krigens lover. Den britiske hæren hadde lært seg å tilintetgjøre den infrastrukturen som var grunnlaget for folkets levesett, skriver Strachan.

Folkemordshistorikeren Donald Bloxham vektlegger også den koloniale arven. Det var ikke av desperasjon eller underlegenhet at britene bomba opprørsmakere i sine kolonier. Nei, det var av sparsomhet, av militær bekvemmelighet og av omsorg for imperiets prestisje. Man bomba hus, veier, vanningsanlegg og alt annet som folket behøvde i sin hverdag. Siden krigens lover ikke blei ansett å være anvendbare på "usiviliserte" folk, blei britiske bombere vant til å overse disse lovene.

Mannen som blei satt til å gjennomføre bombepolitikken fra 1942, Arthur "Bomber" Harris, var en uvanlig hensynsløs representant for kolonial praksis. Han hadde en fanatisk tro på at "dehousing", "avhusing", av tyske familier skulle lede til Tysklands sammenbrudd. Effekten blei, slik som i London, nærmest det motsatte. Men Harris trodde alltid at det skyldtes manglende ressurser. Dersom han bare fikk en skvadron til, skulle han vinne krigen.

Teknikerne tegna nye og tyngre bombefly, politikerne bestilte dem, og mot slutten av krigen sto de der enten de behøvdes eller ikke, og pukka på å bli brukt. I lufta hadde de allierte i 1945 så godt som totalt herrevelde, men på bakken forsvarte fortsatt tyskerne seg innbitt. Bare i februar 1945 stupte 50.000 allierte soldater på vestfronten. Skulle da bombeflya stå igjen ubrukte på bakken?

Nei, bombene falt tettere enn noensinne. Bare i krigens fire siste måneder blei 16 000 sivile drept i Magdeburg, 20.000 i Pforzheim, 23.000 i Swinemünde og minst 77.000 i andre tyske byer. I samme tidsrom mista mer enn 1.300.000 tyskere sine hjem. Det britiske flyvåpenet gikk berserk mot en fiende som verken kunne kapitulere eller forsvare seg.

Når det gjelder militær effektivitet, hadde amerikansk presisjonsbombing vist seg langt overlegen britisk massebombing. Likevel overtok amerikanerne bare en måned etter Dresdens undergang den britiske modellen og brant ned Tokyo sammen med et hundretusentall av byens sivile innbyggere. Det amerikanske hovedkvarteret drukna i lykkeønskningstelegram. Det var bare å fortsette så lenge bombene rakk. Tilslutt gjensto bare to byer, som blei spart for høyere hensikter: Hiroshima og Nagasaki.

Når endelig de første kjernevåpen var brukt, så skillet mellom "sivile" og "militære" mål latterlig foreldet ut. I tilfelle en sovjetisk invasjon i Vest-Europa planla USA i 1947 å utrydde innbyggerne i 24 rusiske byer med 34 atombomber på en eneste natt. Ã…ret etter var det 70 byer, i 1949 sto innbyggerne i 100 russiske byer på utslettelseslista.

De sovjetiske byene som kjernevåpnene blei retta mot, hadde allerede blitt ødelagt av tyskerne og gjenoppbygginga var knapt påbegynt. De tyske byene som de amerikanske kjernevåpnene nå skulle forsvare, lå fortsatt i ruiner etter britenes bombinger bare fire år tidligere. Da hadde amerikanerne holdt seg for gode til å bombe sivile, i det minste i Europa. Nå skulle russiske byer utslettes i hundretall. Og snart hadde begge parter tilstrekkelig hydrogenbomber til å utrydde hele menneskeheten.

Var de alliertes bombing av sivile i andre verdenskrig en nødvendighet eller en forbrytelse? Det er Graylings hovedspørsmål og hans svar er helt klart: Den var en forbrytelse.

Sjøl ville jeg si at den var en nødvendighet som blei en forbrytelse. I åra 1940-41 da 3 prosent av bombene blei sluppet mot tyske sivile, var de nødvendige. Siden blei de en voksende forbrytelse som kulminerte i krigens ti siste måneder, når 80 prosent av bombene mot Tyskland falt.

Ofrene var ikke bare de nærmeste som sørget. Offer var framfor alt det humanitære regelverket som hadde vært under oppbygging i Europa siden 1600-tallet og hos islam siden 700-tallet. Den britiske bombingen av Tyskland reiv ned dette regelverket og åpna dermed portene for bombing av kvinner og barn i Japan, Korea, Vietnam og i dagens Irak – for ikke å snakke om alle de forbrytelser som ennå bare ligger på de militære tegnebrettene. Alle er de på sett og vis barn av den beundringsverdige og nødvendige handlingen som Churchill innleda luftkrigen med, og redda Europa.

Etter at Slobodan Milosevic vart styrta gjennom eit fredeleg opprør 5. oktober 2000, har det gått seks år. I Serbia har desse seks åra tyda økonomiske reformar, drapet på ein statsminister, strid om Kosovo og ei jakt på tiltalte krigsforbrytarar, som regjeringa helst vil unngå. I det siste har også Serbia vedteke ny konstitusjon. Er landet i ferd med å stabilisera seg?

Jan Erik Skretteberg studerer slaviske språk ved Universitetet i Oslo, og er med i AKP og NKS.

---

Den serbiske journalisten Milos Vasic gav i 2005 ut boka Atentat na Zorana (Attentatet på Zoran), som var den første og til no einaste boka som handsamar drapet på den sosialdemokratiske statsministaren Zoran Djindjic 12. mars 2003. Etter å ha markert seg som ein av dei tydelegaste opposisjonelle og vestlegvende under Milosevic, tok Djindjic over som statsministar då Milosevic vart styrta i 2000. Bak på boka heiter det: "Kartellet myrda 12. mars 2003 Zoran Djindjic, … som hadde gjeve teikn til at det neste for han var å returnera Serbia til Europa." (1) Dette skulle altså kosta Djindic livet, hevdar forfattaren. Å leia eit land "attende til Europa", kan tyda fleire ting. I dette ligg mest sannsynleg at Serbia skulle bli som dei fleste EU-landa i Vest-Europa, nemleg eit land utan særleg korrupsjon, kor ein har relativ kontroll over den organiserte kriminaliteten, og der ein ikkje har folk tiltald for krigsbrotsverk som lurer i dei politiske kulissane.

Kven styrta eigentleg Milosevic?

Opposisjonen mot Milosevic i presidentperioden hans frå Den sosialistiske føderasjonen Jugoslavia sprakk til han sjølv vart styrta i 2000, var umogeleg å sameina. Dei to hovudstraumingane var Djindjics sosialdemokratiske parti Demokratska stranka (Det demokratiske partiet) og Vuk Draskovics Srpski pokret obnove (Den serbiske rørsla for fornying). Trass i ein viss framgang i åra 1996-97, kor valfronten Zajedno (Saman) gjorde det godt og Djindic vart borgarmeister i hovudstaden Beograd, sprakk til slutt opposisjonsrørsla. Analytikarar har peikt på at det var umogeleg å sameina den vestvende Djindic og den opportunistiske og nasjonalpatriotiske Vuk Draskovic over tid.

Milosevics siste år ved makta i Serbia vart i stadig større grad enn tidlegare prega av korrupsjon, vanstyre og politisk sensur. (2) Likevel var det slik at mange rekna med at Milosevic skulle koma styrkt ut av konflikten med verdssamfunnet om Kosovo. Folket ville samla seg bak leiaren sin, når dei var utsett for ein krig som mange, også i Vesten, fann urettferdig. Røyndomen skulle syna seg å bli annleis. Det var ungdomen som skulle organisera den nye motstanden – med god hjelp av vestleg kapital.

Otpor – ein knytta neve av folkeleg motstand, eller berre sponsa av George Soros?

Heller ikkje etter bombekrigen mot Serbia i 1999 klarte opposisjonspartia å samla seg i motstanden mot Milosevic. Men eit framlegg frå regimet til ein ny universitetspolitikk skulle gjera at det likevel veks fram ein kraftig motstand mot regimet. Organisasjonen Otpor (motstand) spratt opp som paddehattar over heile Serbia, og regimet var ikkje vand med denne typen organisering. At dei opposisjonelle klarte å sameina seg i valalliansen DEMOS før presidentvalet 24. september 2000, skulle også få avgjerande tyding. Hovudutfordraren til Milosevic i dette valet var formannen i Srpska demokratska stranka (Serbias demokratiske parti), Vojislav Kostunica. Milosevic-regimet hevda hardnakka at dei vann valet, noko opposisjonen motsette seg. Då Milosevic krevde omval, samla aktivistane seg på plassen framfor parlamentet og stakk parlamentsbygninga i brann. Då politisjefen i Beograd valde å avstå frå maktbruk, forstod Milosevic at tida for han var ute, og at den einaste løysinga var å gå av. Alt dagen etter vart Kostunica sett inn som president.

Otpor var ein av organisasjonane som mottok pengar frå organisasjonen The National Endowment for Democracy (NED), som vart oppretta av den amerikanske kongressen tidleg på åttitalet. (3) Til saman skriv Radio Free Europe at NED sponsa Otpor med meir enn 282.000 dollar berre i år 2000, slik at Otpor kunne byggja seg opp over heile Serbia. (4) Dette var altså metoden amerikanske/vestlege interessentar skulle nytta, når bombing ikkje fungerte som middel for å styrta Milosevic-regimet.

Problem trass i regimeskiftet

Samarbeidet mellom dei to hovudpersonane Vojislav Kostunica og Zoran Djindjic i den gamle opposisjonen skulle likevel ikkje vera problemfritt, trass i suksessen dei hadde opplevd no. Dette hadde ein også merka tidlegare; til dømes hadde Kostunica vore sterkt kritisk til Nato-bombinga, medan Djindjic var meir pro-vestleg i synet sitt på dette. Økonomisk skulle Serbia likevel oppleva ei viss betring. Dei internasjonale sanksjonane som vart retta mot landet medan Milosevic var president, vart oppheva, og arbeidsløysa, som vart anslått å liggja på kring tredve prosent, byrja bli mindre. Djindjic valde å ta opp kampen med den organiserte kriminaliteten og gjekk inn for å gripa dei som vart tiltalte for brotsverk mot menneskeætta under krigane på 1990-talet. Som Vasic hevdar, var det desse grunnane som skulle syta for at Djindjic til slutt vart drepen. Valresultata frå parlamentsvalet same hausten skulle gjera den politiske situasjonen endå meir uoversikteleg. Ingen parti fekk fleirtal, og størst vart Vojislav Seseljs (5) yttarleggåande, høgrenasjonalistiske parti Srpska radikalna stranka (Det radikale partiet). Partiet vann om lag ein tredel av røystene, og etter lange forhandlingar kunne ei mindretalsregjering kor Seseljs parti var isolert, bli stabla på beina.

Montenegro lausriv seg – er Kosovo neste?

Etter regimeskiftet i Beograd pressa omverda på for at Jugoslavia, som landet enno heitte, skulle bli avløyst av ein lausare union mellom dei to (6) delrepublikkane som framleis utgjorde den gamle føderasjonen. Resultatet vart ein "statsunion" av Serbia og Montenegro. Men heller ikkje dette var godt nok for Montenegro. Helst ville leiande politiske krefter ha sjølvstende.

Årsakene til dette var samansette. Eit av argumenta for sjølvstende var at Montenegro i ein union med Serbia var ein uskuldig gissel når verdssamfunnet handsama styresmaktene i Beograd hardt av di dei ikkje klarer (eller vil? eller vågar?) å arrestera general Radovan Karadzic og Ratko Mladic, som båe er tiltalte for brotsverk mot menneskeætta ved den internasjonale krigsforbrytardomstolen i Haag. Dette gjer igjen at EU ikkje vil setja i gong med forhandlingar om ein plan for korleis Serbia kan bli med i EU innan overskodeleg framtid. Men mange montenegrinarar oppfattar seg sjølv som serbarar, og då 55,5 % av dei frammøtte (heile 86 %) røysta for sjølvstende 21. mai 2006, frykta mange, mellom anna underteikna (7), for væpna konfliktar mellom dei to partane. Heldigvis har me unngått dette.

Men det herskar ikkje tvil om at Serbia såg på montenegrinsk sjølvstende som eit stort politisk nederlag. Først tapte serbarane eit Jugoslavia som i stor grad vart serbiskdominert etter at Tito døydde i 1980, så tapte dei krigane på 90-talet, før dei sjølv vart utsette for kraftige øydeleggingar under Nato-bombinga i 1999. Det Serbia ein drøymde om, eit stor-Serbia, er fjernare enn nokon gong. At Montenegro lausreiv seg, var enno ein strek i denne rekninga.

I tillegg er Kosovos status meir uklar enn nokon gong. Den etniske konflikten i Presevo-dalen (8) blussa opp att i 2004, noko som sytte for søkjeljos på den skjøre freden i Kosovo. Kosovo har i dag status som sjølvstyrt område innanfor Serbia, men albanarane, som utgjorde drøye 80 % av folkesetnaden i 1991, ynskjer sjølvstende eller innlemming i Albania. Den serbiske minoriteten har sett seg hardt mot dette, og etter Nato-krigen i 1999 har Kosovo i realiteten vore eit internasjonalt protektorat under styring av UNMIK (ei forkorting for United Nations Mission to Kosovo). I skrivande stund er det vanskeleg å sjå for seg noka løysing på problemet Kosovo. Albanarane i republikken kan ikkje godta ei anna løysing enn fullt sjølvstende – serbiske styresmakter på andre sida strekk seg så langt som mogeleg for å halda på dette, men kan ikkje akseptera å gje frå seg området. 30. oktober i år røysta serbarane for ein ny grunnlov for staten Serbia (som framleis inkluderer dei tidlegare sjølvstyrte områda Vojvodina i nord og Kosovo i syd), kor ein stadfesta at Kosovo var ein integrert del av Serbia. Med det som utgangspunkt blir det berre endå vanskelegare å finna ei løysing på problemet kring Kosovos status.

Ein ny storkrig?

Det er vanskeleg å seia noko om framtida på Balkan. Som sagt er det vanskeleg å finna ei løysing på Kosovo-problemet som er til å leva med for alle partar. Skulle det koma til væpna konflikt i Serbia om dette, er det ikkje godt å seia kva for ringverknader dette vil ha på resten av Balkan. Tilhøvet mellom grannelanda Serbia og Albania vil mest sannsynleg frysa heilt til, ein har ein stor albansk minoritet i Makedonia som kan finna på å gripa til våpen, dersom undertrykkjinga held fram også der. Strida om Kosovo vil mest sannsynleg også bidra med å styrka dei yttarleggåande kreftene i Serbia og piska opp negative nasjonalistiske stemningar hjå eit folk kor mange kjenner seg svikne av Vesten – igjen. Då kan det nok ein gong vera klart for væpna konflikt i Europa.

---

Noter:

• 1) Alle omsetjingar frå serbisk er gjort av forfattaren. [Attende]

• 2) For ei god oppsummering av Milosevic si tid ved makta og det serbiske samfunnet samstundes, sjå Thomas ss. 422-432. [Attende]

• 3) Les meir om NED på vevsidene deira: www.ned.org. Her står det også om korleis organisasjonen er eit produkt av den kalde krigen. [Attende]

• 4) www.rferl.org/featuresarticle/2005/04/47268268-9e3d-414a-928d-435ff4de8af2.html [Attende]

• 5) Vojislav Seselj vart allereie i 2003 utlevert til krigsforbrytardomstolen i Haag, slik at han fysisk ikkje spelar noka rolle i serbisk politikk. Han har likevel ein stor grad av påverknad indirekte på partiet – og ofte kan ein i Serbia møta slagordet Glavni srpski junak – Vojislav Seselj! (Hovedpersonen i – Vojislav Seselj!) [Attende]

• 6) Opprinneleg var det seks delrepublikkar i "det andre Jugoslavia", som ein ofte kalla Den sosialistiske føderasjonen Jugoslavia, som vart oppretta etter andre verdskrigen. Dei seks delrepublikkane var Slovenia, Kroatia, Bosnia-Hercegovina, Serbia, Montenegro og Makedonia. [Attende]

• 7) Sjå kronikk i Klassekampen 18. mai 2006. [Attende]

• 8) Ein plar å kalla tre kommunar i Sydaust-Serbia som grensar til Kosovo, for Presevo-dalen. Desse kommunane har sams at dei har albansk fleirtal og har eit sterkt ynskje om å bli innlemma i Kosovo. [Attende]

Kjelder:

• Judah, Tim: The Serbs – History, Myth and the Destruction of Yugoslavia, Second Edition, Yale University Press, New Haven and London, 2000

• Thomas, Robert: Serbia under Milosevic – politics in the 1990s, Hurst and Company, London, 1999

• Vasic, Milos: Atentat na Zorana (Attentatet på Zoran), Narodna knjiga, Beograd, 2005

«I landsbyene har de fått avlingene ødelagt, det finnes ikke vann, ingen jobber, ingenting å gjøre. Er det ikke da naturlig at de slutter seg til Taliban? Ville ikke du ha gjort det samme?» (Fra Senlis-raporten)

---

7. september utga think-tanken Senlis en rapport der det ble fastslått at Taliban har tatt kontroll over store deler av Sør-Afghanistan og at frontlinjene flyttes daglig. Rapporten er basert på et omfattende forskningsprosjekt i de viktige provinsene Helmand, Kandahar, Herat og Nangarhar. Den dokumenterer at Talibans frontlinjer nå står halvveis inne i landet og inkluderer alle de sørlige provinsene.

Fem år etter at Taliban-regjeringen ble knust, er Afghanistan i ferd med å bli en militær og politisk katastrofe for Nato og USA. Rapporten Senlis ga ut, oppsummerer: «På tross av det sammenføyde fokuset på militæret og sikkerheten i landet, strammer Taliban grepet sitt om det sørlige Afghanistan. I tillegg til deres nåværende militære kontroll over hele byer, distrikter og nabolag har også Taliban psykologisk kontroll over nesten halve Afghanistan.» Okkupasjonen blir kalt en stor feil: «Da internasjonale militærstyrker først gikk inn i Afghanistan, ble det lagt vekt på å vinne sympati, men den kampanjen er nå oppgitt. Lokalbefolkningen forteller at verken okkupantene eller den afghanske regjeringen har gjort noe forsøk på å motvirke ødeleggelsene som tørke, fattigdom og frøutryddelse har ført til i provinsene deres. De lokales frykt for internasjonale militærstyrker viser at kampanjen var feilslått. Mange mennesker i Sør-Afghanistan uttrykker sinne, og mange afghanere som tidligere støttet de internasjonale styrkene, snakker nå om dem med hatefullt raseri.» (1)

Sommeroffensiven 2006

Selv om det meste av den Taliban-ledede offensiven til nå har foregått i de pashtunske provinsene sør i Afghanistan, kan vi se konturene av en massiv kampanje av motstand mot okkupantene. Ja, årets sommeroffensiv kan være begynnelsen på en samling av Afghanistan mot utenlandsk tilstedeværelse. Tusenvis av talibanere har ankommet provinsene Helmand, Ghazni, Uruzgan, Kandahar, Kunar og Zabul. Overalt er historien den samme: Taliban har kontrollen.

I de mindre befolkede Farah- og Nimroze-provinsene – hvor Taliban har en viss tilstedeværelse, har det oppstått flere angrep mot quislinghæren Afghanistan National Army (ANA). Det samme gjelder for Herat, provinsen som grenser til Iran.

Motstanden mot okkupasjonen er ikke konsentrert til bare disse områdene. I mai 2006 spredde det seg raskt et stort opprør i Kabul, etter at amerikanske soldater kjørte over en afghaner. Fire andre ble drept i demonstrasjonene som fulgte.

Under sommeroffensiven kunne vi se sporadiske tilfeller av motstand nordover i Afghanistan. Ifølge den tidligere afghanske statsministeren, Ahmad Shah Ahmadzai, har det vært tilfeller av rakettangrep mot okkupasjonstyrkene så langt nord som i Maydan i Vardak-provinsen, det har også vært tilfeller av bombeeksplosjoner nord i landet. «Når det gjelder hvem som står bak dette, har man mange ulike meninger. Noen mener Taliban, noen mistenker Hizb-i-Islami, ledet av Gulbuddin Hekmatyar og noen påstår det er ukjente grupper …» (2)

Sporadisk, men organisert

Når denne type motstand vokser fram i Afghanistan, er det historisk. Det betyr at afghanerne har fått nok. Mens vi før kunne se at Talibans motstand var konsentrert til et veldig spesifikt område, er det nå motstand i hele landet. Afghanistan har historie for å kjempe, og afghanere er et stolt folk som aldri har bøyd nakken for noen – verken Sovjet eller britene – ja, til og med Djengis Khan kjørte seg fast i de afghanske fjellene.

Når det kommer til motstanden sørover i landet, er kildegrunnlaget sørgelig tynt, ettersom det ikke finnes vestlige journalister i denne delen av Afghanistan. Reporterne som reiser til Kabul, er der på USAs nåde og har ikke mulighet til å rapportere ærlig om hva som skjer. Det er likevel klart at motstanden er desentralisert og dras i gang av afghanere som ser at regjeringen i Kabul kun tjener amerikanske interesser.

Det vestlige media kaller «Taliban», er faktisk en voksende allianse av veteraner fra den gamle regjeringen, ledet av mulla Dadullah, andre pashtunske klaner og nasjonalistisk motstand ledet av Jalalluddin Haqqani og tidligere statsminister Gulbuddin Hekmatyar. Mange av disse ble hyllet som «frihetskjempere» av Ronald Reagan og stemplet som «terrorister» av Sovjet. (3)

I tillegg finnes det klaner og stammer som kjemper mot okkupantene i sine områder. Dette er en spesiell form for afghansk motstand, hvor grupper slåss over hele landet – under sitt eget flagg – men stammene begrenser seg til å slåss i sine områder. Alle kjemper for den samme saken, men på sin egen måte.

Paul Rogers fra Bradford University forklarer det ganske greit: «Mange av dem ville ha beskrevet seg selv som tilhengere av Taliban, men de inkluderer også folk som er alliert med lokale krigsherrer. Og de inkluderer så absolutt små landeiere som bekymrer seg over å miste muligheten til å dyrke opium på grunn av utrydningskampanjene som pågår.» (4)

Taliban tar over

Rapporten jeg innledet med å referere til, «Afghanistan Five Years Later: The Return of the Taliban», er et veldig viktig dokument for å forstå hva som skjer i Afghanistan. «Angrep skjer daglig, opptil flere provinser som tidligere var trygge, opplever nå selvmordsbombere, mord, bakholdsangrep og andre trusler. USA og Natos tropper er konstant involvert i krigsoperasjoner og lider store tap, spesielt i de sørlige provinsene Helmand og Kandahar. Tallet på personer drept av ny-Taliban, eller fordi den aggressive framferden til internasjonale militære styrker øker.

Rapporten fortsetter med å hevde at det sørlige Afghanistan lider under en humanitær krise av sult og fattigdom. «USAs politikk i Afghanistan har skapt et trygt tilfluktsted for terrorismen som invasjonen i 2001 skulle utslette.» (5)

Arrogant og overrasket

Hadde det ikke vært for de omfattende amerikanske luftangrepene ville ikke Karzai-regjeringen i Kabul holdt ut et sekund. I september i år skrøt kanadiske og britiske offiserer at de var i ferd med å tilintetgjøre Talibans styrker i Panjwai og Zahri, de kunne stolt proklamere at de allerede hadde drept 500 «opprørere». (6) Etter en runde med militæraksjoner innrømmet de britiske og kanadiske militærlederne at de var overrasket over at fienden allerede hadde rømt. Overrasket?

«God morgen, Afghanistan!» Har britene og kanadierne glemt Vietnamkrigens nytteløse search-and-destroy-oppdrag og enorme antall «drepte vietcongere»? Tror de virkelig at rutinerte geriljakrigere sitter i fjellene og venter på å bli drept av amerikanske bombefly? Nato sier de er overrasket over intensiteten i den afghanske motstanden, men de kan skylde på sin egen arroganse.

Afghanistan er et okkupert land, og afghanerne har rett til å gjøre motstand. Befolkningen i Afghanistan sier at det ikke er noen forskjell på den sovjetiske og amerikanske okkupasjonen. Det er ingen forskjell på Karmal og Karzai, to quislinger brakt til makta av imperialistiske okkupanter. Afghanerne kjemper i dag mot en brutal og barbarisk okkupasjon, og de henter sin legitimitet i retten til selvforsvar, frigjøring og uavhengighet for en nasjon som har vært undertrykt av imperialistiske makter alt for lenge. Det er en lovmessighet at der det finnes undertrykking og urettferdighet, vil det også finnes kamp og motstand. Den siste utviklingen i Afghanistan beviser dette.

---

Noter:

• 1) www.senliscouncil.net/modules/publications/014_publication/ [Tilbake]

• 2) www.atimes.com/atimes/South_Asia/HE26Df01.html [Tilbake]

• 3) Eric Margolis: West Won’t Win Afghan War [Tilbake]

• 5) news.bbc.co.uk/1/hi/world/south_asia/4801303.stm [Tilbake]

• 6) BBC News (18/9-2006) [Tilbake]

Folk flest er religiøse, og religion sit djupt i folk. Me vestlege ateistar og religiøst likesæle er globale unntak. Difor må me vere varsame med å gå til åtak på religion og religiøse. Framtida ligg i staden i at me respekterer og samarbeider med folk som høyrer til ulike religionar. For det er verdas religiøse småkårsfolk som har minst å tape og mest å vinne i arbeidet for ei berekraftig og rettferdig verd, skriv Olav Randen.

 

---

 

Romanfiguren Fjord i Dag Solstads Roman 1987 var, som dei fleste i hans og min generasjon, oppvaksen med ei kristen barnetru. Når han tenkjer attende, dukkar minne frå kristeleg ungdomsarbeid opp. Men på eitt eller anna vis vart han avkristna, vikla ut av kristendommens nett som Solstad skriv. «En eller annen gang under oppveksten har jeg altså slutta å tro på Gud, jeg kan ikke huske når det har skjedd, og sannsynligvis kan det ikke dateres til noe bestemt tidspunkt eller noen bestemt hendelse.» Truleg var det, tenkjer han i ettertid, så enkelt som at han ikkje lenger fekk til å tru på Gud.

Godt over 40 år gammal tek Fjord ei lengre utanlandsreise, og gjer då ei oppdaging. Han oppdagar at folk flest har ei sterk gudstru, eller med Solstads ord «at Menneskeheten, som en regel, er en religiøs art, som lever i en tilværelse hvor gud er sjølve fundamentet, det som i ytterste forstand og oftest på en helt sjølsagt måte gir menneskelivet dets egentlige dimensjon».

Eg som skriv dette, deler oppfatning med Fjord etter utanlandsreisa. Det å ha ei gudstru er normalsituasjonen i verda, særleg i den største menneskegruppa, småkårsfolk i den tredje verda. Det å ikkje ha ein religion er unntaket og knytt mest til vårt hjørne av denne kloden.

Eg ser det også slik at om vår skakkøyrde klode skal kome på rett kjøl att, er det småkårsfolk i den tredje verda som må gå i spissen. Kampen for ei anna verd vil altså bli ført av folk med religionar meir enn folk utan, av muslimar, kristne, buddhistar, hinduar og andre. Me vestlege med våre ateistiske eller religiøst likegyldige holdningar kan nok støtte og hjelpe til, iallfall enkeltvis, men som gruppe har me så mykje å tape og så lite å vinne på arbeid for global likskap og berekraft at det er lite sannsynleg det blir me som kjem til å drive dette arbeidet framover.

Denne artikkelen handlar om kva for tenking me vestlege ateistar og religiøst likegyldige bør og ikkje bør leggje til grunn i samarbeidet med religiøse folk for ei rettferdig og berekraftig verd. Det er eit komplisert tema, og før eg kjem til konklusjonar, tek eg nokre omvegar, til ein debatt om religion og spesielt islam i Dag og Tid og Klassekampen våren 2006, til vår heimlege, 200 år gamle haugianisme og til Arnulf Øverland og kultur- og religionsdebatten på trettitalet. Men aller først litt om religion.

Religion er på veg ut

Etter mitt skjøn er religionar tenkjemåtar som oppstår på grunn av folks uvitskaplege og ufullstendige forståing av samfunn og natur. Over tid er dei difor på veg ut. Til meir innsyn me menneske får i naturens lover, til mindre rom blir det for religion.

No for tida ser mange det annleis. Dei hevdar at religion og religiøs tenking styrkjer seg. Den dagen dette blir skrive, les eg om eit møte i Oslo der vitskapsjournalist Bjørn Vassnes, kjend frå Klassekampen, skal snakke om religion. Temaet blir presentert slik:

«Til tross for spådommer om det motsatte, har religiøsitet bare blitt en stadig viktigere faktor – for menneskers liv, for verdenssituasjonen. Hva er det som gjør det så vanskelig å kvitte seg med gudstroen?»

Arrangørane av møtet kan nok ikkje dokumentere sine oppfatningar om at religion styrkjer seg. Eg kan heller ikkje dokumentere mitt syn om at religion svekkjer seg. Det eg byggjer på, er at i vår del av verda og i land av vårt slag er religion i ferd med å bli eit margfenomen. Det har skjedd i løpet av eit par generasjonar. Bordbøner og kveldsbøner var vanleg i min barndom. No er slik åtferd fjernt frå dei fleste, kyrkjegang like eins. Gudstru høyrer til ritualar, dåp og gifting og gravferd og jul og kanskje pinse, men er ikkje lenger ein del av folks kvardag.

Slik er det, om me målar med brei penn, i dei fleste tidleg-industrialiserte land. Unntaket er USA. Men der er gudstrua ein del av den rådande politiske tenkinga. Difor avsluttar George W. Bush alle sine talar med sitt ekle og sjåvinistiske «God bless America!».

Mest truleg vil den sekulariseringa me har vore gjennom dei siste generasjonane, spreie seg til andre delar av verda. Det å nedkjempe religion er såleis ei vinnarsak, men også over tid ei unødvendig kampoppgåve. Om tusen år vil truleg religiøs tenking vere globale unntak.

Det avheng kanskje likevel av om menneskelivet på denne planeten utviklar seg i positiv eller negativ lei. For religion er menneskes trøyst i usikre tider og med forvirra tankar. Viss krigar og øydelagd natur, svolt og sjukdommar blir folks kvardag i framtida, kan religionar få nytt vekstgrunnlag.

Ein debatt om religion og spesielt islam

Våren og forsommaren 2006 gjekk ein debatt i norske aviser, spesielt Dag og Tid og Klassekampen, om religionar og særleg islam. Politisk islam er ein «militant reaksjon mot vitale og verdifulle trekk ved det moderne samfunnet», skreiv han som utløyste debatten, filosofi-professor i Bergen Gunnar Skirbekk, i Dag og Tid 20. mai. Han etterlyste tilslutnad til denne synsmåten frå andre representantar for den gruppa han inkluderte seg sjølv i, dei han kalla etablerte intellektuelle. Seinare utdjupa og gjentok han dette i mange artiklar. Hovudpoenget var, med hans eigne ord: «Det trengst ei ‘sosio-kulturell modernisering’ (av muslimars tenking, OR), som kan samanfatast i tre stikkord: ‘pluralitetens faktum’, vitskapanes kunnskapsmessige forrang og rettens livssynsnøytralitet.»

Filosofiprofessor i Tromsø Jon Hellesnes (Klassekampen 28.6 og fleire seinare innlegg) støtta Skirbekk og skreiv ut frå ein ståstad han sjølv kalla moderne. Kjernen i tenkinga er, slik eg forstår han, mangfaldet. Hellesnes retta sin kritikk mot religiøs iver generelt og ikkje berre mot det kollegaen kalla politisk islam.

Eg som skriv, deler somme synsmåtar med dei to, både når det gjeld religion og verdiar i samfunn av vårt slag. Eg er samd i at forståing for mangfald er noko av det mest verdifulle i vår felles tenking. På ein del område har forståinga og respekten auka dei siste tiåra. Det gjeld ytringsrett, respekt for andre politiske og religiøse holdningar, aksept av ulik seksuell åtferd, aksept for jamstelling mellom kjønna, forståing for at barn er sjølvstendige individ, respekt for folk med annan bakgrunn med meir.

Når eg les artiklar av det slaget eg har sitert frå i dei føregåande avsnitta, får eg likevel ei kjensle av at ideen om mangfald er selektiv heller enn generell. Testen på vilje til mangfald er synet på andre, for oss ikkje-religiøse til dømes på muslimar eller på religiøse generelt. Hellesnes skriv såleis:

«I den monn vi grip inn i det offentlege rommet med reglar eller handlingar som har konsekvensar for andre, må vi alle … ta omsyn til relevant ekspertise, fagleg framgangsmåte og rasjonelle argument. Reine trusoppfatningar, same kor glade vi er i dei, må vi då setje i parentes. Dette bør religiøst truande av alle slag ta inn over seg, og det inkluderer også muslimar … Er ikkje det sjølvsagt?»

Imperativet: Tenk moderne!

Om me følgjer Jon Hellesnes, må altså vår moderne og ikkje-religiøse bodskap til dei religiøse vere: Trua di må du setje i parentes. Det bør du ta inn over deg. Dette er sjølvsagt. Og Skirbekks parole blir, formulert i tråd med det kommunistiske manifestet: Muslimar i alle land, moderniser dykkar religiøse medvit!

Dei bruker ikkje argument og ikkje dialog. Dei vender seg ikkje til kristne eller muslimar og seier: Eg meiner de som ser det slik at Guds vilje står over vitskap og mellommenneskelege ordningar, tek feil. De står etter mitt skjøn for ei lite klok og lite framtidsretta tenking. Eg vil gjerne setje mi tenking opp mot dykkar, for eg trur eg forstår noko de ikkje innser.

Den eine seier i staden: Truande må setje trusoppfatningane sine i parentes. Den andre bruker det upersonlege og allmenne: Det trengst ei modernisering av muslimsk tenking. Dei det gjeld, muslimane, blir altså objekt og ikkje subjekt. Ikkje: De muslimar bør tenkje annleis, men i staden: Det trengst …

Difor kan krava Skirbekk stiller – ja, han kallar dei krav – omformulerast til dette: Nokon, norske styresmakter, styresmakter i islamske land, internasjonale organ, verdssamfunnet, må ta grepet, slik at religiøse menneske og særleg muslimar kastar vrak på eiga tenking og i staden tek til å tenkje slik me moderne menneske vil at folk skal tenkje.

Professorane går likevel ikkje inn på korleis dette skal skje. Dei skisserer altså ikkje kva for metodar dei meiner bør takast i bruk for å få folk til å setje sin religion i parentes eller modernisere sitt religiøse medvit. Dei nøyer seg med å skrive at det må gjerast. Men dei set fram sine krav i ein periode der mange statsleiarar og statar koplar islam og terrorisme og bruker bomber meir enn argument for å fremje sine interesser. Det kan føyast til at dei professorane som stiller krav til verdas religiøse småkårsfolk, ikkje er kven som helst. Dei er representantar for eliten i eit land som er i eliten av verdas land. Norske filosofi-professorar er både nasjonal og global overklasse. Og desse der oppe gir ikkje berre instruksar om korleis folk nede i samfunnet skal oppføre seg, dei gir endåtil instruksar om korleis folk skal tenkje.

Både islam og kristendom vil bli verdsreligionar

Det er ikkje alltid lett å skjøne kva professorane meiner. Ta denne formuleringa frå Gunnar Skirbekk, som han brukte i fleire innlegg og tydelegvis oppfatta som eit konsentrat av sitt syn: «Politisk islam omfattar ein ekstrem kjerne som bruker sjølvmordsbombing som politisk verkemiddel.» Kva tyder det? Legg me vekta på kjerne, kan me omformulere påstanden slik: Kjernen i politisk islam er bruk av sjølvmordsbombing som politisk verkemiddel. Legg me derimot vekta på omfatta, kan me omformulere påstanden slik: Politisk islam omfattar også folk som bruker sjølvmordsbombing … Den sistnemnde tolkinga er etter mitt skjøn sann, den første ravgalen. Men Skirbekk berre gjentok og gjentok, han presiserte ikkje.

Liknande, slumsete formuleringar har vore vanlege om islam dei siste åra, ikkje berre av Bush og tilhengjarar av hans tenkjemåte, men også i norske media. Kommentatorane byrjar med fordømming av terrorisme, som dei har grunn til, går vidare til islamisme eller politisk islam utan å definere eller avgrense og avsluttar på måtar som i røynda inkluderer heile islam, slik at verdas over ein milliard muslimar framstår nærast som terror-tilhengjarar og religiøse ekspansjonistar.

Men er det ikkje sant at Koranen set som mål å islamisere heile verda? Jau visst, på same viset som Bibelen set som mål å kristne heile verda. La oss ikkje ta for oss Det gamle testamentet med si boltring i blod, drap, hemn, kvinneundertrykking og slaveri, og der endåtil Vårherre framstår som så hemngjerrig og rasistisk at hans plass ville vere på tiltalebenken i menneskerettsdomstolen i Haag. La oss i staden sjå på Det nye testamentet, som har ord på seg for å vere ei samling humane tekster. Der finst fornuftige formuleringar som at alt det du vil at andre skal gjere mot deg, det skal du gjere mot dei. Men det finst sanneleg også andre ting: «Eg hev fenge all makti i himmelen og på jordi,» sa Jesus ifølgje denne skribentens konfirmasjonsbibel, og heldt fram: «Gakk ut og gjer alle folki til læresveinar, med di de døyper dei til namnet åt Faderen og Sonen og den Heilage Ande, og lærer dei å halda alt det som eg hev bode dykk.»

Misjonsbefalinga kallast dette i kristenlæra. Altså ikkje misjonsoppmodinga og ikkje misjonsbøna. Jesu ord var ei befaling, ein ordre.

Dei som ikkje lystrar og som til dømes vil lære barn å bli sjølvstendig tenkjande menneske, slik at dei sjølve blir i stand til å avgjere kva dei skal tru og kva dei skal mistru, blir møtte med desse orda:

«Den som freistar nokon av desse små som trur på meg, han var betre faren dei hadde hengt ein kvernstein um halsen på han og søkkt han ned i djupaste havet.»

Det kan vere på sin plass å bruke nokre ord på den fremste av alle våre bibeltolkarar, Martin Luther, mannen som har tolka Bibelen for norske skulebarn og konfirmantar like sidan folkeskule og konfirmasjon vart innført på tidleg 1700-tal, og som er den einaste personen som er nemnt i Norges grunnlov. Om det demokratiske bondeopprøret i hans samtid under leiing av Thomas Müntzer sa han: «Knus, kvel og drep dei opprørske bøndene som ville hundar.» Om jødane brukte han ord av same slaget. Då Vietnam-soldatane frå USA forma slagordet «Kill a communist for Christ!», opererte dei altså innanfor ein sterk tradisjon.

Det må føyast til at dette er ytterpunkt. Det er ikkje denne brutale og kyniske tenkinga som dominerer blant kristne. Men skal me samanlikne kristendom og islam, må me anten bruke ytterpunkta i begge religionane, eller me må bruke den dominerande tenkinga i begge religionane. Same kva samanlikningsgrunnlag me vel, dominerer likskapane over skilnadene.

Det må også føyast til at i ein konkurranse om kva for ein av dei store religionane som har vore mest ekspansjonistisk og blodtørstig, tek kristendommen ein suveren siger. Når arabarar har hatt makt over framande, har dei vanlegvis late undersåttane tru kva dei vil. Når kristne har hatt makt over andre, har dei tvangskristna. I år 711 vann maurarane Spania frå visigotane. I 500 år hadde dei makta der, og Spania var sterkt knytt til Midtausten. Det fanst unntak, men hovudtrekket er at kristendom, jødedom og islam levde side om side på Pyrenear-halvøya desse fem hundreåra. På liknande vis var Palestina og Hellas i mange hundre år under arabisk og muslimsk herredømme, men utan å bli islamiserte.

Vår eigen nasjonalhelt, Olav Haraldsson med tilnamna den digre og seinare den heilage, oppførde seg annleis. Han innførde kristendommen med plyndring og herjing og brenning og drap. Ei av omvendingane han stod for, skjedde på den måten at han sette ein bolle med kokande varm graut på magen til ein heidning. «Vender du ikkje om til Gud, snur eg bollen,» sa han. Dei kristne var ikkje meir humane i andre land. Då krossfararane i 1099 nådde Jerusalem, massakrerte dei muslimar og jødar i Jesu namn. Då dei kristne gjenerobra Spania på 1200-talet, oppstod eit religiøst terrorvelde. Slik kunne me halde på og syne kristen brutalitet, men det nemnde er truleg tilstrekkeleg for å vise kristendommens tetplass i brutalitet. La oss i staden vende augo mot ei heilt anna side ved kristen åtferd.

Haugianismen – fundamentalistisk og framtidsretta

I 1796 vart bondesonen, gardsarbeidaren og handverkaren Hans Nielsen Hauge frå Tune i Østfold inspirert, etter kristen språkbruk vekt, til religiøst framfor verdsleg arbeid. Med store talegåver, organisatorisk talent og ein veldig energi bygde han eit landsomfattande nettverk rundt si tenking.

Var haugianismen fundamentalistisk? Vanlegvis blir uttrykket fundamentalistisk religion knytt til tenking der a) dei kanoniserte, religiøse skriftene gjeld absolutt og b) religion står over verdslege lover og reglar. Gudens vilje har altså forrang. Eg skal ikkje gi meg ut på teologiske utlegningar, men nøye meg med å skrive at haugianismen hadde fundamentalistiske trekk, endå om tenkinga oppstod lenge før uttrykket religiøs fundamentalisme kom i bruk. Og at desse trekka var minst like sentrale i haugianismen for 200 år sidan, som dei er i mykje av den religiøse tenkinga som no blir gitt merkelappen fundamentalistisk.

Haugianismen var eit religiøst opprør, og reaksjonane frå det etablerte samfunnet var sterke. Det kom altså ein ulærd bondegut og trudde han var i stand til å forstå Guds vilje betre enn prestane med mange års vitskaplege studiar i København. Ikkje nok med det, han utfordra levemåten til prestane, der dei budde på sine staselege prestegardar med tenarskap, løn frå staten og gåver frå folket. Dette var ei tid då konventikkelplakaten frå Christian 5. si tid framleis galdt. Denne plakaten eller forordninga innebar at det var det var ulovleg for lekfolk å samle folk til religiøse møte. Han galdt frå 1741 til 1842. Dette var ei tid då rikfolk hadde namneskilt og dører på benkene sine fremst i kyrkjene, og husmenn og gardsarbeidarar hadde sine simple plassar bakarst, der dei knapt nok høyrde kva presten sa. Det var ei slik rangordning Gud og Staten ville ha.

I dei åtte åra Hans Nielsen Hauge fekk virke med møte og skrifter, avbrote av stuttare fengselsopphald, spreidde det religiøse opprøret seg i veldig fart. Haugianarane samla folk rundt seg i bondestover eller utandørs. Dei oppførde seg svært ulikt presteskapet. Dei snakka slik at folk forstod dei. Dei gjekk kledd som andre småkårsfolk. På deira møte var bønder og husmenn like viktige, dei vart ikkje plasserte etter stand og stilling. Og medan kvar einaste prest var av hankjønn, kunne kvinner og endåtil ungjenter få lov til å tale på Hauge-møta og jamvel reise rundt og forkynne. Det var analyseevner og talegåver det kom an på meir enn eigedom og kjønn.

Hauge vart arrestert gong på gong. Frå 1804 og frametter tilbrakte han nesten sju år i fengsel, og var ein resignert mann med nedbroten helse då han endeleg slapp ut.

Historikaren Berge Furre skriv at Hans Nielsen Hauge «bruka eit språk mot prestane, kongens embetsmenn, så grovt at eg ikkje vil bruka det blant sømelege folk som helst ikkje bannar. Han hånte dei rike. Og han gjekk på tvers av einveldets strenge lover som regulerte ny næringsverksemd. Han reiv styringa med religionen ut av Kongens og embetsmennenes hender og ville at lekfolk skulle tenkja sjølve, lesa skrifta, finna sanninga om livet sjølve, fri frå dei mektige. Han var ein ‘fare for rikets sikkerhet’.»

Halvdan Koht og seinare Furre og fleire har vore opptekne av korleis nye grupper har kjempa og organisert seg til ein plass i det norske demokratiet. Haugianismen var byrjinga, eller iallfall ein del av byrjinga. Seinare kom bondekommunalismen, fråhaldsrørsla, bedehuskristendommen, venstrerørsla, målrørsla, arbeidarrørsla og kvinnerørsla. I dei siste generasjonane kan me føye til solidaritetsrørsla med undertrykte land og folk, miljørørsla og EU-motstanden – og me kan vone at også innvandrarane finn sin plass i denne organisasjonsveven.

Det er mykje i mange av desse folkerørslene som ikkje fortener positiv omtale. Men hovudtrekket er at folkerørslene i hop har prega landet vårt, gjort samfunnet meir inkluderande og demokratiet meir reelt. Dei har tilført dette landet verdiar me hadde vore fattigare utan.

Fundamentalistisk religion, eller iallfall religiøs tenking og utøving med fundamentalistiske islett, var altså eitt av startskota.

Kulturstriden i tredveåra

21. januar 1933 heldt Arnulf Øverland foredraget «Kristendommen – den tiende landeplage» i Det norske Studentersamfund i Oslo. Han gjekk i strupen på kristen tru og gudsførestelling og spesielt på nattverdsordninga. «Gud er et vesen som i utvortes henseende ligner os. … Han er en mann, han har meget hår og især skjegg, han har nese og munn og tarmkanal, tror jeg da, og for alt hvad jeg vet om ham, har han vel også kjønnsorganer.» Nattverd kalla han vemmeleg kannibalsk magi, og den heilage ande «et underlig surrogat», oppstått fordi nevrotiske kyrkjefedrar fann det nødvendig å skyve Jesu mor unna skapingshistoria.

Foredraget var eit retorisk meisterstykke, underhaldande, drivande og, som sitata over viser, grovt og gjennomtenkt fornærmande overfor mange kristne. Statsadvokaten tok ut tiltale for blasfemi etter straffelova. Øverland vart frikjend med seks mot fire røyster. Etterpå vart saka drøfta i regjering og Storting fleire gonger, og 4. august 1933 bad Stortinget «regjeringen å overveie og eventuelt fremkomme med forslag om hvorledes man effektivt kan påse overholdt grunnlovens bestemmelse angående dem som viser eller tilskynder til ringeakt for religionen». Året etter vart blasfemiparagrafen i straffelova skjerpa av eit knapt stortingsfleirtal.

Rundt dette bølgja kulturstriden. På eine sida stod kultureliten representert ved folk som Sigurd Hoel, Helge Krog og Øverland og kulturradikale aviser. På hi sida fanst dels lekmannsrørsla og dels det offisielle kristen-Norge.

Av dette kan me lære noko om å setje dagsorden. Debatten mellom delar av kristenfolket og kulturradikalarane fann altså stad og fylte media i første halvdel av 1930-åra. Dette var medan landet hadde ei arbeidsløyse på mellom 30 og 35 % av dei fagorganiserte. Det var medan skogs- og industriarbeidarar førde desperate kampar for å overleve, for organisasjonsrett og ryddige forhold i arbeidslivet. Det var medan folk arrangerte hungermarsjar. Det var medan kommune etter kommune vart sett under administrasjon. «Det ligg under Stortingets verdigheit å engasjere seg i dette,» sa Johan Nygaardsvold og såg heile stridsspørsmålet som ei avsporing frå dei avgjerande spørsmåla i samtida: «Jeg føler mig på Stortingets vegne beskjemmet og uvel over alt det hykleri som er prestert i forbindelse med denne sak, bare for å opnå et for de borgerlige partier høvelig agitasjonsgrunnlag til høsten.»

Kampen om religiøse ytringar pågjekk også i ein internasjonal situasjon der fascismen hadde fått makta i Italia og nazismen var i ferd med å festne grepet i Tyskland, og der vår eigen forsvarsminster heitte Vidkun Quisling og alt hadde markert seg som det som i ettertid har vorte heitande ein quisling. Medan så vel kommunistar som sosialdemokratar i mange land mana til einskapsfront mot nazismen og rådde til å skuve uvesentlege og splittande spørsmål til sides, krangla altså den norske kultureliten og dei kristne som hund og katt om religion. Det var i reaksjon mot slik avsporing frå dei viktige spørsmåla i tida at Nordahl Grieg i 1936 starta sitt antifascistiske tidsskrift Veien Frem.

Nokre år etter vart landet vårt okkupert. Øverland og andre fridomskjemparar kom til å oppleve at store delar av kristen-Norge, også folk han (ikkje utan rett) hadde hengt ut i foredraget i januar 1933, vart sentrale i frigjeringskampen. Ikkje veit eg kva tankar Øverland og hans miljø desse førkrigs- og krigsåra gjorde seg om sitt eige kulturpolitiske engasjement nokre år før, men kanskje tenkte dei at frigjeringskampen hadde gått lettare om dei hadde late dei kristne ha si tru i fred og heller brukt tid, engasjement og retorisk talent til å byggje opp den antifascistiske einskapsfronten.

Religion, moderne tenking og respekt for andre

La meg etter desse sidestega i norsk og europeisk historie, det første for å vise at fundamentalistisk religion kan fungere både positivt og negativt og det andre for å vise at kampen omkring religion kan stå i vegen for viktigare tema, vende attende til yrkesfilosofane Skirbekk og Hellesnes. Dei – og eg som skriv dette – meiner til skilnad frå mange, kanskje fleirtalet av verdas innbyggjarar, at vitskap og universelle rettsreglar bør stå over religion. Men for dei to er dette ikkje ein synsmåte som kan vegast mot andre. Det er heller ikkje eit framtidsmål. Det er, slik dei formulerer det, eit grunnleggjande krav som må stillast i dagens samfunnsorganisering. Eit must. Det er sjølvsagt at det må vere slik!

Skirbekk sine ord lydde altså slik: «Det trengst ei ‘sosio-kulturell modernisering’, som kan samanfatast i tre stikkord: ‘pluralitetens faktum’, vitskapanes kunnskapsmessige forrang og rettens livssynsnøytralitet.» Og Hellesnes ordla seg slik: «Reine trusoppfatningar … må vi setje i parentes. Dette bør religiøst truande av alle slag ta inn over seg, og det inkluderer også muslimar … Er ikkje det sjølvsagt?»

Eg skreiv tidlegare at Skirbekk ordlegg seg upresist. Hellesnes deler denne eigenskapen med kollegaen. Han legg ei tenking om mangfald og verdien av mangfald til grunn. Men når det kjem til stykket, finst i hans hovud to slags mangfald, eit akseptabelt og eit uakseptabelt. Det å meine at religiøs tru kan setjast over sosiale fellesreglar for menneskeleg åtferd, er ikkje ein del av det akseptable mangfaldet.

Her skil me lag. Etter mitt skjøn må tenking om mangfald vere generell og ikkje selektiv. Etter mitt skjøn må den synsmåten at (eigen) religion står over vitskap og rett og difor skal vere retningsgivande for politiske handlingar, vere like legitim som tanken om vitskapens og rettens forrang. Vegen framover må gå gjennom ei meiningsbryting mellom dei to fundamentalt ulike synsmåtane. Etter mitt syn er det på sin plass både å kritisere religion og å argumentere overfor verdas milliardar religiøse menneske for å få dei til å endre tenking, men å stille slik endring som eit universelt krav blir respektlaust og uklokt.

Viss me følgjer tankegangen til dei to, blir neste spørsmål kva som skal gjerast med alle dei som ser det annleis. Skal demokratiet, retten til å vere samfunnsaktørar og til fri meiningsbryting, også femne om desse? Skal andre land til dømes ha same retten som vårt land har hatt til å bruke generasjonar og nasjonal suverenitet for å avklare såvidt grunnleggjande spørsmål? Skal dei ha retten til å gå gjennom sine fasar med haugianisme eller indremisjonstenking eller andre religiøse variantar, til å gjere sine feilsteg og trekkje sine lærdommar, eller skal me her og no diktere kva dei skal tru og tenkje?

Kva ville Jon Hellesnes ha sagt til Hans Nielsen Hauge? Om me tek han på ordet, ville han ha sagt: Trua di, Hauge, må du – sjølvsagt – setje i parentes. Og med det ville han ha forsvara eineveldet, presteskapet, klasseskilja, kvinneundertrykkinga og den avleggse økonomiske tenkinga haugianarane gjorde opprør mot.

På liknande vis vil han, om me altså tek han på ordet, argumentere overfor dagens religiøse leiarar i den tredje verda. Og med det vil han forsvare dagens verdsordning, tjue/åtti-samfunnet der 20 % av innbyggjarane har 80 % av ressursane og 80 % av innbyggjarane har 20 % av ressursane, mot alle opprør nedanfrå der religion er ein del av innhaldet.

Skirbekk resonnerer omkring kvifor den gruppa han plasserer seg sjølv innanfor, dei etablerte intellektuelle, ikkje tek skarpare avstand frå politisk islam. I ein av hypotesane sine om dette tek han for seg kulturfaga på universiteta. Desse faga utgjer «akademiske subkulturar utan den begrepsanalytiske og refleksive kompetansen som trengst for å kunne meistre grunnleggjande diskusjonar om kontekst-overskridande normative gyldigheitsspørsmål. … Fordi dei ikkje meistrar dei grunnleggjande normative problemstillingane, er dei ikkje skikka (kursivert av OR) til å føre ein prinsipiell og kritisk diskusjon om eit fenomen som politisk islam».

Ikkje skikka altså. Dette er tydelege – og elitistiske – ord. Dei inneber ei innsnevring av ytringsrett og difor demokrati. Det er ein elite, truleg filosofane og deira næraste, som er skikka til – som har «den begrepsanalytiske og refleksive kompetansen som trengst …» – å ytre seg om slike spørsmål. Kva andre yrkesgrupper, til dømes me småbrukarar, er skikka til å ytre oss om, kan ein knapt nok tenkje på. Når folk i akademiske «subkulturar» ikkje er i stand til å føre ein prinsipiell og kritisk diskusjon, er nok ikkje me vanlege småfolk det heller, anten me bur i Norge eller i den tredje verda. Tenking må me overlate til dei kompetente.

Det er ein av våre fremste yrkesfilosofar som uttrykkjer seg slik, med reservasjonslaus støtte frå ein kollega i faget. Dette er folk som blir refererte og intervjua i media, som får publisert tankane sine på universitets heimesider og i trykte rapportar, som blir brukte som foredragshaldarar i inn- og utland, som har makt over kven som skal rekrutterast til dette viktige faget og kva tankar som skal leggjast til grunn ved rekrutteringa. Dette er folk som formar eller iallfall formulerer Norges framtidige, offisielle tenking. Etter salva frå Skirbekk bør vel slike som eg halde oss til graset og dyra og overlate høgare tenking til eliten, til dei som er skikka. Det er berre det at framtida vedkjem oss også.

Ein annan ståstad

Min ståstad er ikkje modernismen, men ønsket om ei rettferdig og berekraftig verd. Og då er konflikten mellom på eine sida arbeidet for rettferd og berekraft og på andre sida «moderne» verdiar som eg deler med mange i mi norske samtid, eit dilemma.

Eg ser det som nemnt innleiingsvis slik at det er berre fattigfolk i den tredje verda som har den handle- og opprørskrafta som må til for å få skikk på denne skakk-køyrde kloden. Framtida ligg i at dei mange og små opprøra blir samordna og retta mot dei som dreg nytte av at fleirtalet blir halde nede.

Men samtidig er det slik at svært mange av dei småkårsfolka som kan kome til å gå fremst i arbeidet for ei anna verd, har verdiar og oppfatningar som eg ikkje deler. Dei er altså, fleirtalet av dei, djupt religiøse. Men ikkje berre det, dei har også andre verdiar eg ikkje deler. Dei kan praktisere og forsvare kvinneundertrykking, dei kan vere absolutte motstandarar av homofili, dei har liten sans for ytringsfridom, dei meiner foreldre har rett til å diktere eller iallfall leggje seg borti kven ungane skal gifte seg med, dei kan stutt skrive stå langt unna den respekten for andre menneske, kulturar og tenkjemåtar som eg ønskjer lagt til grunn for framtidssamfunnet.

Kva så? Hellesnes og truleg Skirbekk har det dei kallar det moderne som sin grunnleggjande ståstad. Av det følgjer, viss me tenkjer problemstillinga til endes, at dersom opprøret og det moderne kjem i klinsj, vel dei det siste. Eg har ein annan grunnleggjande ståstad. Viss opprøret og det moderne kjem i klinsj, vel eg opprøret. For etter mitt skjøn har ikkje kloden noko val. Modernismen av det slaget mange norske intellektuelle bekjenner seg til, er ikkje samla sett eit alternativ for framtida. Modernismen går i mange høve så godt i spann med undertrykking og naturnedbryting at han kan fungere som ein tenkjemåte både for å halde fast ved vår urettferdige verdsorden og for å øydeleggje livsgrunnlaget for generasjonar etter oss.

Det er ein grunn til til at eg vel slik eg gjer: Eg trur arbeidet nedanfrå for å få til ei betre verd vil gi aktørane ny innsikt og ny forståing. Det vil, trur eg altså, føre til at verdiar av det slaget Skirbekk, Hellesnes og eg deler og ønskjer skal bli universelle, får gjennomslag.

Men sikkert er det ikkje. Eit globalt demokrati er noko heilt anna enn vårt vestlege, eksklusive «demokrati». Me kan ikkje sjå bort frå at globalt demokrati kan truge mange av «våre» verdiar. Me kan ikkje sjå bort frå at om verda etter eit opprør nedanfrå og frå den tredje verda blir meir demokratisk, vil dette demokratiet resultere i verre kår for ytringsfridom, religiøs fridom, likestilling mellom kvinner og menn, respekt for ulike seksuelle legningar med meir.

Valet mellom vår vestlege modernisme og arbeidet nedanfrå for ei rettferdig verd er neppe så enkelt som det høyrest ut til for Skirbekk og Hellesnes og folk av deira slag. Det er heller ikkje alltid enkelt for slike som meg. Men i staden for å gå til frontalåtak på politisk islam (Skirbekk) og på religion som grunnlag for samfunnsengasjement generelt (Hellesnes) bør me diskutere korleis me ikkje-religiøse i nord og vest kan få til eit konstruktivt samarbeid med opprørske og handlekraftige folk frå ulike religionar for å få til ei anna verd – og der «våre» verdiar ikkje blir borte under vegs.

For dei som har kraft og vilje til å gå fremst for å få til ei anna verd, småkårsfolk i den tredje verda, vil bli verande kristne eller muslimar eller hinduar eller buddhistar, og deira etterkommarar i hundre eller mange hundre år til vil følgje i fotspora. Så djupt sit religiøs tenking. Men det er no arbeidet for ei anna verd må drivast.

Revolusjonær regjeringsungdom. Ordene er så selvmotsigende at det ikke burde  være mulig å uttale dem i samme setning. Likevel er det nettopp dette  motsetningsforholdet som er nøkkelen til vår analyse av den nye venstresiden i  SV og hvordan den kan vinnes for vår sak.

Mimir Kristjansson er leder av Rød Ungdom

---

For å starte med en historietime. Gjennom nesten hele 1990-tallet var venstresiden i SV partiets fortid. De unge og hippe SV-erne på partiets høyrefløy hadde inntatt partikontorene. Dette skulle imidlertid forandre seg grunnleggende i 1999. På Sosialistisk Ungdoms landsmøte vedtok partiets ungdomsorganisasjon en revolusjonær, marxistisk plattform ganske lik den Rød Ungdom vedtok i En sosialisme for vår framtid (2000): for det sosialistiske folkestyret.

At venstresiden gikk seirende ut av striden i SU i 1999 snudde opp ned på partiets høyre-venstreskjema. Plutselig var det enda mer moderne å være venstre enn å være høyre, enda hippere å være marxist enn å være "realpolitiker" og enda mer ungdommelig å være revolusjonær enn å ønske seg regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet. Landsmøtet i 1999 innledet da også en glansperiode for SU, som fikk sitt høydepunkt da organisasjonen sammen med Rød Ungdom og studentorganisasjonen Rød Front samlet 1.000 unge sosialister på revolusjonært grunnlag til konferansen Manifest '02. Men utfordringene tårnet seg relativt fort opp for den nyrevolusjonære ungdomsorganisasjonen. Allerede i 2004 samlet mørke skyer seg i Holmenkollhorisonten da en smilende Kristin Halvorsen sammen med Åslaug Haga og Jens Stoltenberg kunne lansere sitt rødgrønne regjeringsprosjekt. Høsten 2005 ble også Halvorsen, Djupedal, Solhjell og resten av høyre-SVs kamp kronet med seier da de rødgrønne rykket inn i regjeringskvartalet. Plutselig sto SU tilbake som den revolusjonære ungdomsorganisasjonen til et parti som var det nyliberale Arbeiderpartiets juniorpartner i regjering.

Hvilke konsekvenser hadde regjeringsdannelsen for SVs venstreside?

At Halvorsen, Djupedal og Solhjell tok turen over gaten fra partikontoret til regjeringskvartalet, åpnet naturlig nok et rom for partiets venstreside i partiledelsen. Den viktigste forandringen var at en av SUs viktigste ideologer gjennom mange år, Audun Lysbakken, rykket inn som venstreback på SV-laget gjennom sin nye nestlederstilling i partiet. Lysbakken tok også med seg en annen gammel SU-er, partisekretær Edle Daasvand. Sammen med Åsa Elvik, Ingrid Fiskaa og SU-leder Kirsti Bergstø er faktisk SUerne i flertall i partiets sentralstyre, med fem mot fire. Legger vi til at også eks-RVerne Per Østvold og Sonja Tinnesand bekler plasser i styret, skulle det jo se riktig så godt ut for venstredreining i SV. Hvis det bare hadde vært så vel at partiorganisasjonen SV hadde noe å si for SVs politikk.

Tilsynelatende virker det nemlig som om høyrefløyens retrett fra sentralstyret har skapt mer bryderi for de revolusjonære SUerne enn det har gitt innflytelse. Det er i mange saker, som for eksempel SVs mye omtalte Israel-boikott, blitt klart at det ikke er partiorganisasjonen, men regjeringsgruppen som tar de virkelige avgjørelsene for hvilken politikk SV skal føre. Dette gjør posisjonene Lysbakken og Daasvand har "vunnet" for SVs venstreside langt mindre politisk viktige enn først antatt. De to har ikke lykkes i å gjøre SV til noen rød fare verken for Arbeiderpartiet eller for norske bedriftseiere. Tvert imot virker det som om partiet dras mot høyre og har dratt sin venstreside med seg, ettersom det har blitt underlig stille fra ytterste venstre fløy på partikontoret. Venstresidens styrkede posisjoner i partiapparatet har altså ikke ført til politisk gevinst. Derimot har den bundet Lysbakken og hans venner til partimasta (det tydeligste eksempelet var sykelønnssaken, der venstrebacken ikke kunne uttale seg fordi han "ikke løp rundt med personlige meninger", Dagbladet 21. september)

Det er resultatene, og ikke motivene, det står på

Selv om den unge venstresida i SV er satt ut av spill gjennom regjeringskontorene, er det lite eller ingenting galt med motivene til venstre-SV. Å påstå at den nye venstresiden i SV ikke er "ekte" revolusjonære, eller mangler revolusjonært potensial (slik Jorun Gulbrandsen gikk langt i å hevde i sin kronikk "Venstresida akkurat nå"), er en blindgate i analysen av det nye venstre-SV. En slik påstand er både sekterisk og umaterialistisk. Sekterisk fordi den ikke anerkjenner andre revolusjonære grunnlag eller måter å være revolusjonær på, enn medlemskap i RV eller AKP. Umaterialistisk fordi den baserer seg på at venstre-SVs glideflukt til høyre i regjering skyldes manglende moralsk ryggrad, "falsk" revolusjonær agenda eller regelrett svik. Om det så var Torstein Dahle eller Jorun Gulbrandsen som ble satt til å holde i Kristin Halvorsens venstre øre i Audun Lysbakkens sted, ville det ikke spilt noen rolle fra eller til. Høyredreiningen i SV handler ikke om personlig svik, men om statens klassekarakter. I møtet med klassestaten er det ingen moralsk ryggrad, revolusjonære programmer eller kommunistisk "ekthet" som kan redde deg, dersom du ikke har folkelig motmakt å stille opp med.

Men når det ikke er nevneverdig grunn til å stille spørsmålstegn ved motivene, er det desto større grunn til å stille spørsmålstegn ved resultatene. For selv om Audun Lysbakken, Ingrid Fiskaa og hele Sosialistisk Ungdom fortsatt står fast på en revolusjonær plattform, fungerer de på ingen måte som revolusjonære i dag. Tvert i mot fungerer de tidvis som en bremsekloss i forhold til venstreopposisjon mot regjeringen. Et godt eksempel er kampen for de sultestreikende afghanerne, der SU glimret med sitt fravær på Domkirkeplassen, fordi de ventet på å se hvilke resultater Lysbakken og hans kolleger kunne oppnå på sentralstyremøter i SV. Det er også et problem i mange frontorganisasjoner, særlig i antiglobaliserings- og fredsbevegelsen at venstre-SVerne hindrer kritikk av regjeringen gjennom å gi den legitimitet. Den vanskelige tosidigheten hos SVs nye venstreside, der en genuin revolusjonær overbevisning kombineres med en ikke-revolusjonær praksis på mange felt, gjør det vanskelig å meisle ut en strategi for vårt forhold til SU og venstre-SV.

Det er en tommelfingerregel at det er praksisen, og ikke de fine programformuleringene, som avgjør en bevegelses revolusjonære rolle. Derfor er det også viktig å trekke et skille mellom lokalt og sentralt. Lokalt har ofte SVerne og særlig SUerne en like revolusjonær praksis som RUere og RVere. Derfor er de, og bør fortsatt være, vår viktigste samarbeidspartner lokalt, hovedsaklig i det daglige frontarbeidet, men også parlamentarisk der det er mulig. Nasjonalt, der SV fungerer som en del av statsapparatet, må vi derimot ikke nøle med å presse SV fra venstre. Alle venstrekrefter i Norge (Lysbakken og de andre SUerne inkludert) er enige om at det behøves press fra venstre for å motvirke høyrepresset regjeringen konstant er utsatt for. Dette presset er det vår oppgave å stå for. Det betyr ikke at SV er RVs hovedfiende, og det betyr ikke at det er SV som skal være hovedmål for kritikken RV retter mot regjeringen. Men det betyr at RV må være SVs viktigste kritiker, slik at den viktigste kritikken av partiet kommer fra venstre og ikke fra høyre.

Hvordan skal RV forholde seg til de revolusjonære regjeringsungdommene?

Men kritikk av SV er ikke nok. RV må også stjele SVs klær mens de bader, altså overta deler av SVs rolle som opposisjonsparti. Dette betyr ikke at RV må forsake sin politikk og gå bort fra RVs rolle i det politiske landskapet. Men i det byrden til all partipolitisk venstreopposisjon i Norge ble overlatt til RV, ble det vår oppgave å bekle flere roller til venstre for de rødgrønne. Et nærliggende eksempel kan hentes fra Rød Ungdom i forhold til gasskraftsaken. I prinsippet er Rød Ungdom mot all gasskraft, med eller uten rensing. Men den dagen SV gikk i bort fra sitt krav om rensing av gasskraft fra dag én, ble det ikke bare lenger Rød Ungdoms rolle å arbeide mot alle gasskraftverk. Det ble også vår rolle å sitte i debatter og argumentere for at dersom gasskraftverkene kom, var det minste vi kunne kreve at det ble rensing fra dag én. Altså: i mangel på SV-opposisjon må RV fylle både SV og RVs rolle som opposisjonsparti. Det er på denne måten, og ikke utelukkende gjennom kritikk av SV, at vi kan vinne terreng fra SV.

En av rollene RV kan overta fra SV i tillegg til sin tradisjonelle vaktbikkjerolle, er rollen som konstruktivt opposisjonsparti. Dette er en rolle RV spiller med stort hell i de fleste kommuner, men har slitt med å fylle nasjonalt. Skal dette lykkes, må vi i større grad bli flinkere til å lage en politikk det er mulig å få gjennomslag for. Det er et problem at gjennomføring av RVs politiske løsninger i for stor grad forutsetter en drøm om at RV har reint flertall. Nasjonalt framstår det som at en stemme til RV uten at vi oppnår reint flertall, vil være en bortkastet stemme. Dette bidrar til at folk som ikke tror på at RV vil bli et 50 %-parti ved neste valg (som dessverre er de aller fleste med en viss politisk forstand), ikke ser hvorfor et 10 %-RV vil være til større hjelp enn et 1,2 %-RV. Hvilke krav ville RV stilt for å støtte en rødgrønn regjering, dersom vi var et 10 %-parti etter valget i høst? Hvilke avtaler a la barnehageforliket kunne vi ha gjennomført med opposisjonen, hvis vi var et parti av SVs størrelse i forrige regjeringsperiode? Når vi ikke kan svare på disse spørsmålene selv, blir det vanskelig for velgerne å stole på at en stemme til RV er en stemme til mer enn parolepolitikk og slagordroping på stortingsplenen.

De unge SVerne er ikke SVere fordi SV ligger til høyre for RV, men på tross av det. De er jevnt over ikke mindre revolusjonære i hodene sine enn oss RVere. Men de mener de kan oppnå større resultater ved å være der de er, enn ved å bli med i RV. Derfor holder det ikke å kritisere SVs politikk, programmer eller ideologiske grunnlag. Denne kritikken mangler det ikke på i SU eller hos andre unge SVere fra før. Derimot må vi kritisere SVs resultater i regjering, lansere våre løsninger og forslag, og gjennom det gi troen på hva et 10 %-RV kunne oppnådd i stedet. Bare dersom vi klarer å vise dette, kan vi lykkes i å utløse det store revolusjonære potensialet som ligger i SVs nye venstreside.

Den andre internasjonalens marxisme, som var sentrert om proletariatet og Europa, hadde til felles med den herskende ideologien på den tida et lineært syn på historien. Det innebar at alle samfunn først måtte passere gjennom et stadium av kapitalistisk utvikling før de var i stand til å forsøke å nå sosialismen. Frøene til dette stadiet ble plantet av kolonialismen, som nettopp av den grunn var "historisk positiv". Den var totalt fremmed for den idéen at "utviklinga" av noen (de herskende sentrene) og "underutviklinga" av andre (de beherskede periferistatene) var like uatskillelige som de to sidene på samme mynt, siden begge var iboende resultater av kapitalismens verdensomfattende ekspansjon.

Samir Amin er en marxistisk forfatter fra Egypt. Han har skrevet ca 30 bøker.

Dette essayet ble skrevet for konferansen "Førtiårsjubileet – nye tanker om Kulturrevolusjonens utspring og arv", som ble holdt i Hong Kong 9.-10. juni 2006. Er å finne på Monthly Reviews nettsider, www.monthlyreview.org.

Artikkelen trykkes med forfatterens tillatelse og er oversatt til norsk av Morten Falck.

---

Den polariseringa som er innebygd i den kapitalistiske globaliseringa – et hovedtrekk på grunn av dens verdensomfattende sosiale og politiske viktighet – utfordrer enhver visjon vi måtte ha om hvordan vi skal overvinne kapitalismen. Denne polariseringa ligger til grunn for muligheten for at store deler av arbeiderklassen og framfor alt av middelklassen i de herskende landene (hvis utvikling sjøl blir begunstiget av sentrenes posisjon i verdenssystemet) skal gå over til sosialkolonialismen. Samtidig omdanner den periferistatene til "stormsoner" (ifølge det kinesiske uttrykket) i naturlig og permanent opprør mot verdens kapitalistiske orden. Opprør er så visst ikke synonymt med revolusjon – bare med muligheten for det. Samtidig mangler det heller ikke i systemets sentrum grunner til å forkaste den kapitalistiske modellen, som blant annet 1968 har vist. Den formuleringa av utfordringen som det kinesiske kommunistpartiet fremmet på et visst tidspunkt – "landsbygda omringer byene" – er nettopp av den grunn sjølsagt for ytterliggående til å være nyttig. En global strategi for overgangen fra kapitalismen i retning verdensomfattende sosialisme må definere forholdet mellom kampene i systemets sentre og periferier.

Til å begynne med distanserte Lenin seg noe fra Den andre internasjonalens rådende teori og ledet revolusjonen i "det svake leddet" (Russland) til seier, men han trodde alltid at denne revolusjonen ville bli fulgt av en bølge av sosialistiske revolusjoner i Europa. Denne forhåpningen ble skuffet; Lenin beveget seg så mot et syn som la mer vekt på å omdanne opprør i Østen til revolusjoner. Men det var opp til Kinas kommunistiske parti og Mao å systematisere dette nye perspektivet.

Den russiske revolusjonen var blitt ledet av et parti med solide røtter i arbeiderklassen og den radikale intelligentsiaen. Dets allianse med bondestanden som helhet (først representert av det sosialistrevolusjonære partiet) fulgte naturlig. Den følgende radikale jordreformen oppfylte de russiske bøndenes gamle drøm: å bli jordeiere. Men dette historiske kompromisset bar i seg spirene til sine egne begrensninger: "markedet" var, av natur, som alltid dømt til å frambringe en økende differensiering innenfor bondestanden (det velkjente problemet med "kulakisering"). ("Kulak" er et nedsettende russisk ord for storbonde. Overs. anm.)

Helt fra utgangspunktet (eller i det minste fra 1930-åra av) utviklet den kinesiske revolusjonen seg på et annet grunnlag som sikret den en solid allianse med fattig- og mellombøndene. På samme måten gjorde dens nasjonale dimensjon – motstandskrigen mot den japanske aggresjonen – det mulig for den fronten kommunistene ledet å rekruttere bredt blant de borgerlige klassene, som var skuffet over Kuomintangs svakhet og forræderier. Slik skapte den kinesiske revolusjonen en ny situasjon, som skilte seg fra den i det etterrevolusjonære Russland. Den radikale bonderevolusjonen undertrykte selve ideen om retten til privat eie av til dyrkbar jord og erstattet den med en garanti til alle bønder om lik tilgang til dyrkbar jord. Til denne dag utgjør denne avgjørende fordelen, som ikke noe annet land enn Vietnam deler med Kina, en hovedhindring for en ødeleggende utbredelse av kapitalisme i jordbruket. De pågående diskusjonene i Kina dreier seg i stor grad om dette spørsmålet. Jeg henviser leseren til kapittelet om Kina i min bok Pour un Monde Multipolaire (Paris 2005) og min artikkel "Théorie et pratique du projet chinois de socialisme de marché" (Alternatives Sud, vol VIII, nr 1, 2001). Men på andre måter måtte rekrutteringen av mange borgerlige nasjonalister til kommunistpartiet nødvendigvis utøve en ideologisk innflytelse til støtte for dem som Mao kalte forkjempere for kapitalismens vei ("kapitalistvandrere").

Det etterrevolusjonære regimet i Kina har ikke bare æren av mange mer enn betydelige politiske, kulturelle, materielle og økonomiske vinninger (industrialiseringa av landet, radikaliseringa av dets moderne politiske kultur, osv.). Det maoistiske Kina løste "bondespørsmålet", som var kjernen i det tragiske forfallet i det sentrale keiserriket gjennom to avgjørende århundrer (1750-1950). Jeg viser her til min bok L'avenir du maoïsme (1981), s. 57. Hva mer er, det maoistiske Kina nådde disse resultatene mens det unngikk Sovjetunionens mest tragiske avvik: Kollektiviseringa ble ikke tvunget gjennom med morderisk vold, slik tilfellet var med stalinismen, opposisjon innen partiet førte ikke til etableringa av terror (Deng ble avsatt, han kom tilbake ….). Målsettinga om en relativ likhet uten sidestykke i inntektsfordeling både mellom bøndene og arbeiderne og innen hver av de to klassene, og mellom dem begge og de herskende skikt, ble fulgt målbevisst – naturligvis med høydepunkter og lavmål – og ble formalisert ved valg av utviklingsstrategi som sto i kontrast til Sovjetunionens (disse valgene ble formulert i "de ti viktigste forholda"* ved starten av 1960-tallet). Det er disse seirene som er årsaken til den seinere framgangsrike utviklinga i det etter-maoistiske Kina siden 1980. Nettopp fordi India ikke hadde noen revolusjon, er derfor kontrasten til India av den største betydning, ikke bare for å forklare de to landenes forskjellige baner i tiårene fra 1950 til 1980, men fremdeles for dem som kjennetegner ulike sannsynlige (og/eller mulige) perspektiver for framtida. Disse framgangene er forklaringa på hvorfor Kina etter Mao, som bandt sin videre utvikling til at det "åpnet seg" innafor den nye kapitalistiske globaliseringa, var i stand til å unngå slike ødeleggende rystelser som dem som fulgte Sovjetunionens sammenbrudd.

Likevel avgjorde ikke maoismens seire "en gang for alle" (på en "irreversibel" måte) om Kinas langsiktige perspektiver ville fungere på et vis som var gunstig for sosialismen. For det første, fordi utviklingsstrategien fra perioden 1950-1980 hadde uttømt sitt potensiale, slik at blant annet en åpning (selv om den var kontrollert) var uunngåelig (jfr. L'avenir du maoïsme, side 59-60), en åpning som, skulle det vise seg, innebar faren for å styrke tendenser som utviklet seg i retning av kapitalisme. Men også fordi Kinas maoistiske system kombinerte motstridende tendenser – som både styrket og svekket de sosialistiske alternativene.

Mao var klar over denne motsigelsen, og prøvde å legge om kursen til fordel for sosialisme ved hjelp av en "kulturrevolusjon" (fra 1966 til 1974). [Parolen var] "Bombarder hovedkvarteret" (partiets sentralkomité), setet for de borgerlige holdningene til den politiske klassen som hadde de dominerende stillingene. Mao trodde at for å gjennomføre sin korrigering av kursen kunne han basere seg på "Ungdommen". (Til dels var dette i det store og hele inspirasjonen for 1968-hendelsene i Europa – jfr. Godards film La Chinoise.) Begivenhetene som fulgte, viste at denne vurderinga var feil. Etter at Kulturrevolusjonen først var overstått, ble tilhengerne av kapitalismens vei oppmuntret til å gå over til offensiven.

Kampen mellom den lange og vanskelige veien til sosialismen og det kapitalistiske alternativet som nå er i virksomhet, er så avgjort ikke "definitivt avsluttet". Som andre steder i verden utgjør konflikten mellom jakten på kapitalistisk utfoldelse og det sosialistiske perspektivet den virkelige sivilisasjonskonflikten i vår epoke. Men i denne konflikten har det kinesiske folket flere viktige fordeler som de har arvet etter revolusjonen og maoismen. Disse fordelene er virksomme på forskjellige områder av samfunnslivet, og de gjør seg kraftig gjeldende – for eksempel bøndenes forsvar for at jordbruksland skal være statlig eiendom og for garantien om at alle skal ha tilgang til jordbruksland.

Maoismen har bidratt avgjørende til å vurdere nøyaktig hva som står på spill i den verdensomspennende kapitalistiske/imperialistiske ekspansjonen, og hvilken utfordring den representerer. Den har gjort det mulig for oss å fokusere våre analyser av denne utfordringen om den sentrum/periferi-kontrasten som er innebygd i den "virkelig eksisterende" kapitalismens ekspansjon, som er imperialistisk og polariserende av natur. Og den har gjort det mulig å lære alle de leksene dette innebærer for sosialistisk kamp både i de herskende sentrene og i de beherskede periferiene. Disse slutningene er oppsummert i en fin formulering i "kinesisk stil": "Stater ønsker uavhengighet, nasjoner ønsker frigjøring, og folk ønsker revolusjon." Stater – det vil si de herskende klassene (i alle land i verden hvor de er noe mer enn lakeier, drivreimer for ytre krefter) prøver å utvide sitt spillerom i (det kapitalistiske) verdenssystemet og å løfte seg fra posisjonen som passive objekter (skjebnebestemt til å underkaste seg ensidig tilpasning hver gang den dominerende imperialismen krever det) til en posisjon som aktive subjekter som er med på å utforme verdens orden.

Nasjoner – det vil si historiske blokker av potensielt progressive klasser – ønsker frigjøring, som betyr "utvikling" og "modernisering". Folk – det vil si de dominerte og utbyttede folkelige klassene – streber etter sosialisme. Denne formuleringen gjør det mulig å forstå den virkelige verden i all dens kompleksitet, og dermed å formulere virksomme strategier for handling. Den hører til i et perspektiv med en lang – svært lang – global overgang fra kapitalismen til sosialismen. Og slik bryter den med Den tredje internasjonalens begrep om en "kort overgang".

[* Se Maos tale "Om de ti viktigste forholda", 25. april 1956 i Verker i utvalg, bind 5, s. 295-318 (norsk utgave, Oktober 1977), eller engelsk utgave på nettet: http://www.marxists.org/reference/archive/mao/selected-works/volume-5/mswv5_51.htm. Overs. anm.]

Hjorthol har klart kunsten å skrive en fin fortelling om norsk etterkrigshistorie. Der andre ser tekniske detaljer, tall og datoer, ser Hjorthol en spennende historie med politi og såkalte terrorister, helter og skurker, konspirasjonsteorier og hemmelige militære operasjoner.

Lars Martin Hjorthol: Alta. Kraftkampen som utfordret statens makt
Gyldendal akademisk, 2006, 208 sider

---

Selv om det er 25 år siden kampen om Alta-Kautokeinovassdraget, er det fremdeles vanskelig å mene noe objektivt om saken. Enten var man for eller så var man mot, av ulike grunner. Saken satte dagsorden i flere år, og berørte folk ikke bare i Alta og Finnmark, men i Norge og andre deler av verden. Kampen om vassdraget handlet ikke bare om laksestammer og kraftprognoser, men om rettigheter til land og vann og om koloniseringa av Finnmark.

Hjorthol åpner derfor boka med å fortelle at han selv deltok i Folkeaksjonen for vern av Alta-Kautokeinovassdraget og var finnmarkskorrespondent for Klassekampen på den tida. Selv om Hjorthol forsøker å være objektiv, legger han ikke skjul på sitt eget engasjement i saken, noe som bare kommer boka til gode.

Hjorthol går systematisk til verks, og beskriver hendelsene i kronologisk rekkefølge. En oversiktsliste bakerst gjør det enkelt å følge med for oss som ikke var der, når datoene blir for mange og stokker seg. For det var mange ting som skjedde, men Hjorthol klarer å holde hendelsene fra hverandre samtidig som han setter de i sammenheng med hverandre.

Innledningsvis skriver Hjorthol at han ønsker å gå inn i konflikten mellom "makta" og "motstanden", og beskrive hva folk følte og tenkte på begge sider. Dette klarer han til en viss grad. Man får godt innblikk i dynamikken og systemet i maktapparatet og presset statsminister Nordli var under. Ã… lese om politiet som fjerner demonstranter i Stilla i 1981 gir en klump i halsen, og man forstår så inderlig følelsen av å sitte lenket fast og virkelig ha gjort alt som står i ens makt – og så likevel ikke klare å stoppe utbygginga. Men herfra hoppes det litt over de andre hendelsene. Jeg savner mer fokus på samekvinnene som okkuperte statsministerens kontor, og jeg skulle gjerne vite mer om de to sultestreikene. Den første sultestreiken kommer Hjorthol for så vidt godt inn på, men jeg savner å vite mer om samhandlingen mellom de forskjellige aktørene på motstandssiden. På baksiden av boka stilles følgende spørsmål: "Hva fikk ungdommer til å trosse polarkulda og lenke seg fast i Alta for 25 år siden? Hvorfor sultestreiket unge samer til de var døden nær? Hvorfor var regjeringen villig til å bruke nesten ubegrensede maktmidler for å tvinge igjennom den omstridte kraftutbyggingen?"

Etter å ha lest boka føler jeg ikke at jeg har kommet nærmere et svar på de to første spørsmålene. Jeg har selv lenket meg fast på Snøhvit-anlegget i Hammerfest i 2001, men jeg skjønner ikke hva det var som gjorde at så mange ofra så mye. Det var selvfølgelig i en tid der engasjementet var mer tydelig enn det er i dag, men jeg savner flere personlige skildringer fra ulike aktører. Hjorthol har intervjuet over 50 demonstranter, politikere og andre deltagere i konflikten, men jeg skulle ønske at disse intervjuene kunne skinne mer igjennom enn de allerede gjør.

Hvorfor valgte man å fortsette med små stikkaksjoner etter kampen var tapt? Hvorfor går ungdommer på ski ti timer om natta, for å lenke seg fast og bli fjernet igjen og igjen?

Hjorthol kommer så vidt inn på Niilas Aslak Somby og John Reier Martinsens forsøk på å sprenge brua over Tverrelva, som gikk så gruelig galt. En bok kan ikke inneholde alt, men akkurat denne hendelsen og John Reier Martinsens noe snodige dødsfall et par år etter fortjener et kapittel, eller kanskje en hel bok for seg selv.

Selv om jeg synes det mangler noen detaljer, har Hjorthol klart en av de tingene han satte seg fore med boka, nemlig å skrive en spennende historie. Boka er lettlest og bør leses av alle som ønsker innblikk i fornorskningspolitikken overfor samene. Den forteller om hendelsene på en lettlest og engasjerende måte. Selv om jeg skulle ønske at den var 100 sider lengre, forklarer den hovedtrekkene i kampen om Alta-Kautokeinovassdraget på en måte som gjør at man forstår store deler av konflikten. Med stadig nye gasskraftplaner, og flere sivil-ulydighetsaksjoner fra miljøbevegelsen de siste årene, er denne boka mer enn aktuell nok for ethvert klasserom i den videregående skole.

Anna Wisborg Blix

I 2005 blei Tariq Alis boks The Clash of Fundamentalisms utgitt på norsk under tittelen Fundamentalismens kamp. Korstog, hellig krig og det moderne. Den engelske tittelen er et ordspill over Samuel Huntingtons kjente artikkel, The Clash of Civilizations, fra 1993. Tariq Alis bok er et svar på Huntingtons artikkel.

Tariq Ali: Fundamentalismens kamp. Korstog, hellig krig og det moderne
Oversatt av Poul Henrik Poulsson Cappelen 2005 533 sider

---

I 2005 blei Tariq Alis boks The Clash of Fundamentalisms utgitt på norsk under tittelen Fundamentalismens kamp. Korstog, hellig krig og det moderne. Den engelske tittelen er et ordspill over Samuel Huntingtons kjente artikkel, The Clash of Civilizations, fra 1993. Tariq Alis bok er et svar på Huntingtons artikkel.

Huntingtons hovedpoeng er at etter den kalde krigen, så er det kulturen – og ikke politikk og økonomi – som splitter verden. Han skriver at sivilisasjoner egentlig består av stammer, og kampen mellom sivilisasjoner er stammekonflikter på det globale planet. Han lister opp åtte kulturer: den vestlige, den konfusianske, den islamske, den hinduistiske, den slavisk-ortodokse, den latinamerikanske og kanskje den afrikanske. (Huntington er ikke sikker på om afrikanerne noen gang er blitt sivilisert).

I følge Huntington går hovedskillet mellom Vesten og de andre. Det er bare Vesten som står for verdier som for eksempel frihet, demokrati, menneskerettigheter og frie markeder. Vesten må derfor være forberedt på å bruke militærmakt for å håndtere truslene fra rivaliserende sivilisasjoner, og de mest truende er den konfusianske og den muslimske. Vi ser tydelig hvordan Huntingtons teser rettferdiggjør imperialistisk aggresjon.

Sjøl om Huntington har forlatt disse teoriene, så lever de opprinnelige ideene hans videre i beste velgående. Vi finner dem igjen daglig, i mer eller mindre banalisert form, i ytringer fra miljøer prega av fobi mot islam.

Tariq Ali går grundig til verks for å vise at den islamske kulturen de siste tusen årene langt fra er monolittisk, slik Huntington framstiller det. Ali viser at det er en rik tradisjon av kjetteri, splittelse og uenighet innafor islam. Han lager en historisk oversikt over den muslimske verdens historie fra islams opprinnelse og raske utbredelse, møte med korsfarerne, ottomanismen og wahhabismens røtter. (Wahhabismen er i dag den offisielle islamske retninga i Saudi-Arabia. Osman bin Laden bekjenner seg også til denne retninga.) Deretter tar han for seg 1900-tallets islamske historie med vekt på utviklinga i Egypt, Palestina, Iran, Pakistan, Afghanistan, Kashmir og Indonesia.

Ali argumenterer ut fra en konsekvent anti-imperialistisk og materialistisk posisjon. Det dreier seg ikke om kamp mellom sivilisasjoner, skriver han, men en kamp mellom to typer fundamentalisme: På den ene sida den amerikanske imperialistiske fundamentalismen, på den andre den islamske, religiøse fundamentalismen.

Ali viser hvordan Vesten historisk har understøtta islamsk fundamentalisme: De støtta det muslimske brorskapet i Egypt mot Nasser, Sarekat-i-Islam mot Sukarno i Indonesia, Jamaat-i-Islami mot Bhutto i Pakistan og seinere bin Laden og hans folk mot kommunistene i Afghanistan. USA er nær alliert med wahhabistene i Saudi-Arabia som steiner utro kvinner og hogger hender av tjuver.

Et interessant eksempel er fra Afghanistan, der den progressive kongen Amanullah i si regjeringstid mellom 1919 og 1929 innførte grunnlovsfesta stemmerett for alle. Afghanistan var dermed et av de første landa i verden som ga kvinnene stemmerett! Britene nørte opp under religiøs og regionale motsetninger i landet og fikk Amanullah styrta i 1929.

Fundamentalismenes kamp er en sammensatt bok med mange parallelle argumentasjonsrekker og historier. Men Ali er en mester til å framstille stoffet levende, ikke minst fordi han trekker inn erfaringer fra eget liv. Han er født i Lahore i 1943, den gangen i britisk India, nå i Pakistan. Et høydepunkt i boka er i kapitlet som heter "Min ateistiske barndom".

Alis foreldre var Moskvakommunister i en familie med politiske tradisjoner i området. Hans bestefar var blant annet statsminister i Punjab på 1930-tallet. Tariq Ali begynte å studere i London der han i dag er bosatt. Han har bakgrunn som aktivist i Den fjerde Internasjonale i England og er medlem av redakaksjonskomiteen i tidsskriftet New Left Review. Han har laga filmer og skrevet fem romaner. Den skjønnlitterære interessen merkes, fordi han gjennomgående siterer dikt og romanutdrag for å illustrerer sine politiske resonnementer. Dette er en også en styrke ved stilen hans som jeg tror mange skribenter på venstresida kan lære av.

En lærdom jeg trakk av Alis bok, var at marxister kan oppnå dialog og enighet med muslimer ved å være konsekvente anti-imperialister, men vi har bør være ærlige også i religiøse spørsmål, og ikke skjule vår grunnleggende skepsis og kritikk av alle religion.

Alis bok blei utgitt i 2002, etter invasjonen i Afghanistan, men før invasjonen av Irak. I forordet til den norske utgaven, skriver Ali i juni 2005: "Denne boken ble utgitt i 2002. Siden den gang har historien bekreftet bokens sentrale tese. Det er USAs imperialistiske fundamentalisme (av noen kalt nykonservativisme) som har skapt kaos i verden. Okkupasjonene av Irak og Afghanistan har ikke løst noen verdens ting. Den fortsatte okkupasjonen av Palestina og Vestens ukritiske støtte til Israel har gjort situasjonen i de okkuperte områdene enda mer desperat." Halvannet år etter at Ali skreiv disse linjene, ser vi hvordan en akselererende krise utvikler seg i Irak, Afghanistan og Palestina/Libanon. Alis argumentasjoner ytterligere styrka.

Norske anti-imperialister og krigsmotstandere kommer ingen veg utenom å kjenne historia. Derfor bør Tariq Alis bok stå i alles bokhyller, som et standardverk og et oppslagsverk.

Oversettelsen virker OK, men er på et konservativt bokmål.

 

Øyvind Andresen

For 21 år sia heldt professor dr. juris Carl August Fleischer foredrag i Politisk forum om eit tema ingen andre snakka høgt om: Det korrupte Norge. Den gongen leverte han ein presis definisjon på korrupsjon som framleis er like gangbar:

"Samlet sett kan vi si at det korrupte Norge – i forhold til offentlige stillinger, tillitsverv og posisjoner – består i at det finnes personer som opptrer slik at de ivaretar egne eller andres spesielle interesser. Disse interessene ivaretas istedenfor samfunnets interesser eller i større grad enn det er grunnlag for eller rettslig adgang til."

Carl August Fleischer: Korrupsjonskultur, kameraderi og tillitssvikt i Norge
Koloritt forlag, 2006 466 sider

---

Definisjonen omfattar både handlingar som ikkje er straffbare og lovstridige handlinger som påtalemakta ikkje reagerer på. Eg syntest den gongen det var befriande at ein jussprofessor brukte fellesskapet sine interesser som målestokk, istadenfor å avgrense fenomenet korrupsjon ved hjelp av lovparagrafane. Den gongen fanst ikkje ordet korrupsjon i straffelova.

I den nye boka går Fleischer i 18 kapitel til dels djupt og detaljert inn på enkeltsaker han har arbeidd med og har solid kunnskap om. Med arbeidsplass både i Utanriksdepartementet og på det juridiske fakultetet på Universitetet i Oslo i meire enn 45 år, har han levd nært innpå mange samfunnsaktørar. Delar av framstillinga har ei personleg form som kanskje vil irritere enkelte av dei han har møtt.

Fleischer begynte å arbeide i Rettsavdelinga i Utanriksdepartementet i november 1960, eit drygt halvår før Jens Evensen vart ekspedisjonssjef der. På forværelset arbeidde Gunvor Haavik, som gjennom 28 år hadde 259 møte med oppdragsgivarane sine i KGB utan at Overvakingspolitiet oppdaga det. Dei konsentrerte seg jo om å arrestere den uskyldige Ingeborg Lygren.

Fleischer gjengir ei ordveksling på forværelset mellom Haavik og ekspedisjonssjef Evensen rett før jul 1961. Da hadde Norge nettopp utvida fiskerigrensa frå 4 til 12 nautiske mil, og Evensen hadde vori leiar for delegasjonen som forhandla med Sovjetunionen. Etter åpninga av ei julegåve frå den sovjetiske ambassaden (to vodkaflasker og russiske sigarettar) til delegasjonsleiar Jens Evensen, ga ho dette rådet: "Stabell (som var ekspedisjonssjef før Evensen) ville sendt det tilbake." Fleischers kommentar: "Den da for lengst rekrutterte KGB-agent Haavik satt altså og ville belære Jens Evensen om at man ikke skal motta bestikkelser fra en fremmed makt eller dens representanter." Evensen var usamd med henne. Fleischer skriv at dette "også kunne ha sammenheng med vanlig høflighet og godt diplomati overfor Sovjetunionen", men gjengir og Evensen sin svarreplikk til KGB-agenten: "Min pris er dog en helt annen." (Side 122/123.) Det han så skriv om korleis KGB kan ha prøvd å utnytte Jens Evensen sine svake sider, ga i alle fall meg litt nye innspel til å forstå meire om dei ulike aktørane som var aktive rundt det som drygt 22 år seinare eksploderte som "Treholt-saka" i norske media. I 1984 vart Evensens nære medarbeidar Arne Treholt arrestert og seinare dømt for spionasje.

Fleischer skriv ikkje om korrupsjon i seg sjølv. Han skildrar faktiske hendingar frå dei siste 45 åra og gir konkrete eksempel på institusjonar og personar "som opptrer slik at de ivaretar egne eller andres spesielle interesser. Disse interessene ivaretas istedenfor samfunnets interesser eller i større grad enn det er grunnlag for eller rettslig adgang til." Dette gjer at framstillinga hans blir konkret og forståeleg.

Skal eg nemne nokre delar av boka særskild, må det bli kapitla "Den moderne havretten og dens betydning" og "Norges oljehistorie – og forsøkene på å ødelegge denne". Her gir Fleischer oss viktig innsyn i drakampen som har stått om korleis Norge kan ta vare på nokre av dei største naturressursane vi har.

Fleischer omtalar Sjørettsinstituttet ved Universitetet i Oslo så grundig og kritisk, at instituttet bør svare for seg:

"Her har man en lang tradisjon for felles skryt av faglig innsats, for pengebidrag til instituttet, for betydelige ekstrainntekter for den enkelte ansatte, for skjeve standpunkter i rederinæringens og andre særinteressers favør, og for faglig meget dårlig juss." (Side 184.)

Han skriv at instituttet "har prestert en serie uholdbare standpunkter til skade for den norske styring av oljevirksomheten, og med et betydelig kvantum av uholdbar forsknings- og undervisningspraksis i denne forbindelse". (Side 185.)

For meg er mange av dei omtalte personane berre namn. Nokre gongar synst eg som lesar at det kan bli vanskeleg å skilje mellom det som må ha vori til dels bitter strid mellom ulike professorar på det juridiske fakultetet i Oslo, og det som faktisk er viktige samfunnsspørsmål. Men Fleischer skriv konkret og tydeleg, slik at lesaren kan gjere seg opp ei meining sjølv.

Boka er ein liten murstein. Men inndelinga i kapitel med klart avgrensa tema gjer at det går an å lese bit for bit. Her er det mykje å hente for lesarar som vil ha nye innfallsvinklar på viktige sider av samfunnsutviklinga etter 1960. Og det er massevis av nyttig bakgrunnsstoff som er viktig å ha for handa, når påtalemakt og rettsvesen i dei komande åra skal avgjere kva som skal bli det verkelege innhaldet i korrupsjonsparagrafane som kom inn i straffelova i 2003.

Erling Folkvord

For 21 år sia heldt professor dr. juris Carl August Fleischer foredrag i Politisk forum om eit tema ingen andre snakka høgt om: Det korrupte Norge. Den gongen leverte han ein presis definisjon på korrupsjon som framleis er like gangbar:

"Samlet sett kan vi si at det korrupte Norge – i forhold til offentlige stillinger, tillitsverv og posisjoner – består i at det finnes personer som opptrer slik at de ivaretar egne eller andres spesielle interesser. Disse interessene ivaretas istedenfor samfunnets interesser eller i større grad enn det er grunnlag for eller rettslig adgang til."

Carl August Fleischer: Korrupsjonskultur, kameraderi og tillitssvikt i Norge
Koloritt forlag, 2006 466 sider

---

Definisjonen omfattar både handlingar som ikkje er straffbare og lovstridige handlinger som påtalemakta ikkje reagerer på. Eg syntest den gongen det var befriande at ein jussprofessor brukte fellesskapet sine interesser som målestokk, istadenfor å avgrense fenomenet korrupsjon ved hjelp av lovparagrafane. Den gongen fanst ikkje ordet korrupsjon i straffelova.

I den nye boka går Fleischer i 18 kapitel til dels djupt og detaljert inn på enkeltsaker han har arbeidd med og har solid kunnskap om. Med arbeidsplass både i Utanriksdepartementet og på det juridiske fakultetet på Universitetet i Oslo i meire enn 45 år, har han levd nært innpå mange samfunnsaktørar. Delar av framstillinga har ei personleg form som kanskje vil irritere enkelte av dei han har møtt.

Fleischer begynte å arbeide i Rettsavdelinga i Utanriksdepartementet i november 1960, eit drygt halvår før Jens Evensen vart ekspedisjonssjef der. På forværelset arbeidde Gunvor Haavik, som gjennom 28 år hadde 259 møte med oppdragsgivarane sine i KGB utan at Overvakingspolitiet oppdaga det. Dei konsentrerte seg jo om å arrestere den uskyldige Ingeborg Lygren.

Fleischer gjengir ei ordveksling på forværelset mellom Haavik og ekspedisjonssjef Evensen rett før jul 1961. Da hadde Norge nettopp utvida fiskerigrensa frå 4 til 12 nautiske mil, og Evensen hadde vori leiar for delegasjonen som forhandla med Sovjetunionen. Etter åpninga av ei julegåve frå den sovjetiske ambassaden (to vodkaflasker og russiske sigarettar) til delegasjonsleiar Jens Evensen, ga ho dette rådet: "Stabell (som var ekspedisjonssjef før Evensen) ville sendt det tilbake." Fleischers kommentar: "Den da for lengst rekrutterte KGB-agent Haavik satt altså og ville belære Jens Evensen om at man ikke skal motta bestikkelser fra en fremmed makt eller dens representanter." Evensen var usamd med henne. Fleischer skriv at dette "også kunne ha sammenheng med vanlig høflighet og godt diplomati overfor Sovjetunionen", men gjengir og Evensen sin svarreplikk til KGB-agenten: "Min pris er dog en helt annen." (Side 122/123.) Det han så skriv om korleis KGB kan ha prøvd å utnytte Jens Evensen sine svake sider, ga i alle fall meg litt nye innspel til å forstå meire om dei ulike aktørane som var aktive rundt det som drygt 22 år seinare eksploderte som "Treholt-saka" i norske media. I 1984 vart Evensens nære medarbeidar Arne Treholt arrestert og seinare dømt for spionasje.

Fleischer skriv ikkje om korrupsjon i seg sjølv. Han skildrar faktiske hendingar frå dei siste 45 åra og gir konkrete eksempel på institusjonar og personar "som opptrer slik at de ivaretar egne eller andres spesielle interesser. Disse interessene ivaretas istedenfor samfunnets interesser eller i større grad enn det er grunnlag for eller rettslig adgang til." Dette gjer at framstillinga hans blir konkret og forståeleg.

Skal eg nemne nokre delar av boka særskild, må det bli kapitla "Den moderne havretten og dens betydning" og "Norges oljehistorie – og forsøkene på å ødelegge denne". Her gir Fleischer oss viktig innsyn i drakampen som har stått om korleis Norge kan ta vare på nokre av dei største naturressursane vi har.

Fleischer omtalar Sjørettsinstituttet ved Universitetet i Oslo så grundig og kritisk, at instituttet bør svare for seg:

"Her har man en lang tradisjon for felles skryt av faglig innsats, for pengebidrag til instituttet, for betydelige ekstrainntekter for den enkelte ansatte, for skjeve standpunkter i rederinæringens og andre særinteressers favør, og for faglig meget dårlig juss." (Side 184.)

Han skriv at instituttet "har prestert en serie uholdbare standpunkter til skade for den norske styring av oljevirksomheten, og med et betydelig kvantum av uholdbar forsknings- og undervisningspraksis i denne forbindelse". (Side 185.)

For meg er mange av dei omtalte personane berre namn. Nokre gongar synst eg som lesar at det kan bli vanskeleg å skilje mellom det som må ha vori til dels bitter strid mellom ulike professorar på det juridiske fakultetet i Oslo, og det som faktisk er viktige samfunnsspørsmål. Men Fleischer skriv konkret og tydeleg, slik at lesaren kan gjere seg opp ei meining sjølv.

Boka er ein liten murstein. Men inndelinga i kapitel med klart avgrensa tema gjer at det går an å lese bit for bit. Her er det mykje å hente for lesarar som vil ha nye innfallsvinklar på viktige sider av samfunnsutviklinga etter 1960. Og det er massevis av nyttig bakgrunnsstoff som er viktig å ha for handa, når påtalemakt og rettsvesen i dei komande åra skal avgjere kva som skal bli det verkelege innhaldet i korrupsjonsparagrafane som kom inn i straffelova i 2003.

Erling Folkvord

For 21 år sia heldt professor dr. juris Carl August Fleischer foredrag i Politisk forum om eit tema ingen andre snakka høgt om: Det korrupte Norge. Den gongen leverte han ein presis definisjon på korrupsjon som framleis er like gangbar:

"Samlet sett kan vi si at det korrupte Norge – i forhold til offentlige stillinger, tillitsverv og posisjoner – består i at det finnes personer som opptrer slik at de ivaretar egne eller andres spesielle interesser. Disse interessene ivaretas istedenfor samfunnets interesser eller i større grad enn det er grunnlag for eller rettslig adgang til."

Carl August Fleischer: Korrupsjonskultur, kameraderi og tillitssvikt i Norge
Koloritt forlag, 2006 466 sider

---

Definisjonen omfattar både handlingar som ikkje er straffbare og lovstridige handlinger som påtalemakta ikkje reagerer på. Eg syntest den gongen det var befriande at ein jussprofessor brukte fellesskapet sine interesser som målestokk, istadenfor å avgrense fenomenet korrupsjon ved hjelp av lovparagrafane. Den gongen fanst ikkje ordet korrupsjon i straffelova.

I den nye boka går Fleischer i 18 kapitel til dels djupt og detaljert inn på enkeltsaker han har arbeidd med og har solid kunnskap om. Med arbeidsplass både i Utanriksdepartementet og på det juridiske fakultetet på Universitetet i Oslo i meire enn 45 år, har han levd nært innpå mange samfunnsaktørar. Delar av framstillinga har ei personleg form som kanskje vil irritere enkelte av dei han har møtt.

Fleischer begynte å arbeide i Rettsavdelinga i Utanriksdepartementet i november 1960, eit drygt halvår før Jens Evensen vart ekspedisjonssjef der. På forværelset arbeidde Gunvor Haavik, som gjennom 28 år hadde 259 møte med oppdragsgivarane sine i KGB utan at Overvakingspolitiet oppdaga det. Dei konsentrerte seg jo om å arrestere den uskyldige Ingeborg Lygren.

Fleischer gjengir ei ordveksling på forværelset mellom Haavik og ekspedisjonssjef Evensen rett før jul 1961. Da hadde Norge nettopp utvida fiskerigrensa frå 4 til 12 nautiske mil, og Evensen hadde vori leiar for delegasjonen som forhandla med Sovjetunionen. Etter åpninga av ei julegåve frå den sovjetiske ambassaden (to vodkaflasker og russiske sigarettar) til delegasjonsleiar Jens Evensen, ga ho dette rådet: "Stabell (som var ekspedisjonssjef før Evensen) ville sendt det tilbake." Fleischers kommentar: "Den da for lengst rekrutterte KGB-agent Haavik satt altså og ville belære Jens Evensen om at man ikke skal motta bestikkelser fra en fremmed makt eller dens representanter." Evensen var usamd med henne. Fleischer skriv at dette "også kunne ha sammenheng med vanlig høflighet og godt diplomati overfor Sovjetunionen", men gjengir og Evensen sin svarreplikk til KGB-agenten: "Min pris er dog en helt annen." (Side 122/123.) Det han så skriv om korleis KGB kan ha prøvd å utnytte Jens Evensen sine svake sider, ga i alle fall meg litt nye innspel til å forstå meire om dei ulike aktørane som var aktive rundt det som drygt 22 år seinare eksploderte som "Treholt-saka" i norske media. I 1984 vart Evensens nære medarbeidar Arne Treholt arrestert og seinare dømt for spionasje.

Fleischer skriv ikkje om korrupsjon i seg sjølv. Han skildrar faktiske hendingar frå dei siste 45 åra og gir konkrete eksempel på institusjonar og personar "som opptrer slik at de ivaretar egne eller andres spesielle interesser. Disse interessene ivaretas istedenfor samfunnets interesser eller i større grad enn det er grunnlag for eller rettslig adgang til." Dette gjer at framstillinga hans blir konkret og forståeleg.

Skal eg nemne nokre delar av boka særskild, må det bli kapitla "Den moderne havretten og dens betydning" og "Norges oljehistorie – og forsøkene på å ødelegge denne". Her gir Fleischer oss viktig innsyn i drakampen som har stått om korleis Norge kan ta vare på nokre av dei største naturressursane vi har.

Fleischer omtalar Sjørettsinstituttet ved Universitetet i Oslo så grundig og kritisk, at instituttet bør svare for seg:

"Her har man en lang tradisjon for felles skryt av faglig innsats, for pengebidrag til instituttet, for betydelige ekstrainntekter for den enkelte ansatte, for skjeve standpunkter i rederinæringens og andre særinteressers favør, og for faglig meget dårlig juss." (Side 184.)

Han skriv at instituttet "har prestert en serie uholdbare standpunkter til skade for den norske styring av oljevirksomheten, og med et betydelig kvantum av uholdbar forsknings- og undervisningspraksis i denne forbindelse". (Side 185.)

For meg er mange av dei omtalte personane berre namn. Nokre gongar synst eg som lesar at det kan bli vanskeleg å skilje mellom det som må ha vori til dels bitter strid mellom ulike professorar på det juridiske fakultetet i Oslo, og det som faktisk er viktige samfunnsspørsmål. Men Fleischer skriv konkret og tydeleg, slik at lesaren kan gjere seg opp ei meining sjølv.

Boka er ein liten murstein. Men inndelinga i kapitel med klart avgrensa tema gjer at det går an å lese bit for bit. Her er det mykje å hente for lesarar som vil ha nye innfallsvinklar på viktige sider av samfunnsutviklinga etter 1960. Og det er massevis av nyttig bakgrunnsstoff som er viktig å ha for handa, når påtalemakt og rettsvesen i dei komande åra skal avgjere kva som skal bli det verkelege innhaldet i korrupsjonsparagrafane som kom inn i straffelova i 2003.

Erling Folkvord

Kalle Holmqvist har skrivi ei kortfatta bok med mye innhold. Den blei utgitt i begynnelsen av september 2006. På 114 sider gir han innføring i Venezuelas og resten av Latin-Amerikas historie fra 1498 av i grove trekk. Han setter dette i sammenheng med verden omkring og det som skjer på dette kontinentet og spesielt i Venezuela. Jeg leste dette med stor interesse. Visste du for eksempel at Venezuela er italiensk for lille Venezia, eller at Venezuela var det første landet i verden som avskaffa dødsstraffa (i 1863)? Hvorfor er Simòn Bolí­var det store forbildet for venstrebevegelsen i Venezuela? Han var den sentrale lederen i kampen for løsrivelsen frå det spanske imperiet frå 1811-1825, og sto for opphevelse av slaveriet, som endelig blei avskaffa i den nordlige delen av Sør-Amerika i 1854. Han mente at søramerikanerne tilhørte samme folk uansett hudfarge eller religion, noe som var svært radikalt på den tida.

Kalle Holmqvist: Venezuela och drömmen om ett nytt Amerika
Murbruk förlag 2006, 114 sider, www.murbrukforlag.se

---

Men boka er absolutt ikke ei historiebok, hovedvekta ligger på det som har skjedd de siste åra og hva som skjer i dag. Vi får et innblikk i hvordan den bolivariske republikken Venezuela bygges, i kuppet i 2002 hvor Chavez blei avsatt i 47 timer, og i hvordan de forsøker å bygge forskjellige "misiónes", dvs. sosiale reformprosjekter som finansieres av oljeinntektene. Disse organiseres på grasrotnivå for å unngå at penga forsvinner i det gamle statsapparatet som for det meste er korrupt, og hvor motstanden er stor mot den bolivariske revolusjonen. Misióne Robinson er at av de mest omfattende prosjektene, som starta i juli 2004 for å lære 1,3 millioner voksne analfabeter å lese og skrive. Over 100.000 frivillige deltok som lærere. I oktober 2005 erklærte FNs Unesco at Venezuela var fritt fra analfabetisme. Andre prosjekter er å skaffe boliger – deriblant en urban jordreform som ga de som bodde i egenbygde hus på okkupert område rett til å kreve lovlig rett på tomta. Dette er et stort poeng i landet, siden det har vært en helt ukontrollert strøm av fattige fra landsbygda til byene i lang tid.

Boka tar opp forholdet mellom de forskjellige partiene i landet og det nye styret og den katolske kirka. Det nye styrets forsvar for kvinner, homoseksuelle og ikke-katolikkers rettigheter blir sterkt mislikt av ledelsen i den katolske kirka. Hva så med fagbevegelsen som støtta det gamle korrupt topartisystemet? Eller med massemediene osv? Les boka og bli oppdatert. Boka gir seg ikke ut for å være et nøytralt journalistisk verk – det mener forfatteren er en illusjon å tru på. Han tar stilling for Venezuelas fattigfolks forsøk på å ta kontroll over eget liv. Men det gjøres, så vidt jeg kan forså, uten å skyve problemene under teppet. Problemene er mange når et statsapparatet, som i mange tiår har vært gjennomkorrupt, blir overtatt av noen som vil at rikdommene skal komme folket til gode, og ikke de få. Spesielt politiet er fortsatt et stort problem – der er fortjenesten fortsatt god for de som samarbeider med de kriminelle. Det samme gjelder innen helsevesenet – medisiner forsvinner fra offentlige sykehus på mystisk vis og dukker opp på private klinikker m.m.

Den nye bolivariske grunnloven har svekka presidentens makt og lagt mer makt til provinsene og delvis ned på grasrotnivå. Dette er både et politisk valg og et praktisk forsøk på å gå utenom og å svekke det korrupte statsapparatets muligheter for å sabotere folkevilja og å bruke private sugerør i statskassa.

Boka stiller også spørsmål ved hva slags revolusjon dette er. Den gir ikke noen fasit på det, men den gir mange problemstillinger som er mat for hjernen. Boka er skrevet med en grunnleggende kjærlighet til det arbeidende/fattige folket. Den gir sikkert mulighet for finurlige diskusjoner om politiske linjer og lignende. Jeg oppfatter boka som et seriøst forsøk på folkeopplysning, og at forfatterens ønske er at boka vil øke interessen for revolusjonene (som i det minste er borgerlig demokratiske revolusjoner) i Venezuela og i flere andre land i Sør-Amerika, og at dette er pressa fram av fattigfolk. Jeg anbefaler boka på det sterkeste – den koster norske kroner 82, fritt tilsendt.

Slutter med tre sitater fra det siste kapitlet i boka hvor forfatteren taler fra levra:

1. "Två svenska tidningar som faktiskt uppmärksammat Venezuela är café-vänsterns favoritblaskor Arena och Arbetaren. Men båda har varit ytterst skeptiska till utvecklingen."

2. "Den venezuelanske revolutionen kanske inte är så märkvärdig. Liksom all politik är revolutionen mest grå vardag. Folk läser böcker, diskuterar, fattar gemensamma beslut, organiserar sig. Men häftigare än så blir det inte. Många inom det som kallas vänstern skulle inte känna igjen klasskampen om den så koppade upp og bet dem i arslet."

3. "Kulturvänstereliten har hållit seminarier om 'motståndsstrategier för det strukturella förtrycket i en globaliserad värd'. Men när arbetarna, kvinnorna, ungdomarna, svartskallarna, bögarna og flatorna i Latinamerika reser sig ock kräver sina rättigheter då duger det inte längre. Det kanske aldrig var meningen at det skulle hända på riktigt."

Arne Hedemann

 

En søndags morgen i 2003 ringte det på døra hos den mexicanske forfatteren Paco Ignacio Taibo II. En mann leverte et brev som var merket «Bare for dine øyne». Brevet inneholdt en hilsning fra Subcomandante Insurgente Marcos, zapatist-geriljaens legendariske leder. Subcomandanten foreslo i brevet at de skulle skrive en kriminalroman sammen. Resultatet ble Osaliga döda.

Subcomandante Insurgente Marcos og Paco Ignacio Taibo II: Osaliga döda
Ordfront förlag 2006, 225 sider

---

Subcomandante Insurgente Marcos er øverste militære leder for EZLN (Zapatist-geriljaen for nasjonal frigjøring). Etter at zapatistene ble kjent gjennom erklæringen fra 1. januar 1994 i Lancandón-jungelen, har slagordet «Ya Basta!» berørt leppene til radikale mennesker over hele verden. Subcomandante Marcos sine politiske fargerike tekster er blitt oversatt til utallige språk.

Paco Ignacio Taibo II er en av Mexicos mest kjente krimforfattere. Han har vunnet flere internasjonale priser for sitt forfatterskap. Hans Che Guevara-biografi Ernesto Guevara, también sonocido como el Che har blitt oversatt til 28 språk.

Boka handler om Elias Contreras, undersøkelseskommisjonær i EZLN, som er på jakt etter en mystisk Morales. Og Hector Belascoarán Shane, privatdetektiv i Mexico City, som en dag får et oppdrag av en «progressiv byråkrat». Byråkraten har fått telefonsvarerbeskjeder fra en bekjent som ble drept i 1971.

Subcomandante Marcos og Taibo har skrevet annet hvert kapitel i boka. De har en svært forskjellige skrivestil. Subcomandante Marcos skriver litt småkaotiske kapitler med underkapitler og bærer i stor grad preg av de uformelle politiske tekstene hans. Taibo med sin langt mer klassiske romanstil, gir boken et inntrykk av at her møtes to svært forskjellige verdener. Begge to har litt tørr småpolitisk humor som preger boken fra side 7 til 226.

Subcomandante Marcos bruker denne boka til å fortelle om zapatistene. Han har gitt seg sjølv en betydelig plass i boka til og med. Dermed er ikke dette bare en krim, men også en politisk bok. For de som kjenner lite til zapatistene eller Sub sine politiske tanker, kan boka være en lettlest kort innføring. For de som kjenner igjen Sub fra før av, vil boka være interessant og utfyllende.

Jokke Netland

Boka er en fyldig samling artikler, skrevet av fagforeningsfolk, aktivister i organisasjoner og forskere. Artiklene dreier seg om forholdene vi har i dag, særlig i arbeidslivet og innen fagbevegelsen. De ser på utviklingstrekk og tendenser, motsetninger og problemstillinger knyttet til forholdet kollektiv og individ, innenfor rammene og avtalene vi lever under, med andre ord, i det kapitalistiske Norge.

Arne H. Rolijordet (red): Kollektiv og individ –
en debattbok om mangfold og fellesskap i individenes tidsalder
Gyldendal akademisk 2006

---

I innledningen peker Arne Rolijordet på det som er tråden gjennom artiklene: kollektivet, arbeiderkollektivet og dets styrke og svakhet. Når inkluderer det, når ekskluderer det? I dette lyset blir kvinnenes stilling tatt opp, likeså innvandrerkvinner særskilt og funksjonshemmede. Og såkalte varslere.

Og individet, individene. I vår tid er vi ikke klasser, bare individer og forbrukere. Ideologi, propaganda og lønnssystemer prøver å vriste oss vekk fra kollektivet. Magnus Marsdal, en av forfatterne, kler ganske effektivt av denne retorikken, stort sett ved hjelp av statistikk – som ganske enkelt viser at vi ikke er så individuelle som noen vil ha det til.

Mange problemstillinger måles opp mot sosialdemokratiet og de rammene som eksisterer i dagens Norge. Som Rolijordet påpeker, er det samspillet mellom arbeiderkollektivet og bedriftsledelsen som har vært grunnlaget for sosialdemokratiets hegemoni, med balansen mellom arbeid og kapital som det grunnleggende premiss. I dette perspektivet drøftes ideologisk kamp, og kampen om slike grunnleggende avtaler i arbeidslivet som Arbeidsmiljøloven og Avtalen om inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen). Likeledes drøftes "outsourcing" og konkurranseutsetting. Her er mangt som mange vil være enig i, og mangt vi kan være uenig i. Smak for eksempel på tittelen til Rolf Utgårds artikkel: «Outsourcing – maskinstormernes nye arena?»

Kollektivet holdes fram som en avgjørende faktor, både når det gjelder å løse problemer, og når kampen står om å håndtere utfordringer eller angrep fra bedriftsledelse og kapital. Som Stein Stugu sier det i artikkelen om IA-avtalen: «Uten direkte og indirekte støtte fra et sterkt kollektiv, er sjansen stor for at det ikke er mulig å hente ut de positive effektene av en IA-avtale.» Uten drivkraften fra kollektivet vil bedriften ofte søke de enklere løsningene, i verste fall utstøting i form av uføretrygd, eller ekstern attføring.

Samtidig handler det også mye om de forholdene der kollektivet svikter, eller blir ekskluderende. Der hvor kollektivet svikter, blir vi mot de andre eller mot "avvikeren", eller der det bruker beskyttelse mot det vanskelige og ukjente. Som for eksempel innvandrere, innvandrerkvinner og funksjonshemmede. Det sterkeste kollektivet er det som tåler diskusjon, uenighet og problematiseringer.

Uten dermed å ønske seg en annen bok med et annet perspektiv enn den som laget, er det påfallende hvor lite begrepet klasse er anvendt. Den som klarest henter fram begrepet, er Claus Jervell, som er tillitsvalgt i Oslo hotell- og restaurantarbeiderforbund. Det er en bransje som er mindre "norsk" og mer internasjonal enn resten av Norge. I tillegg sammensatt i forhold til generasjoner, kjønn og seksuell legning. Som han sier det: «Det eneste vi har felles, er den abstrakte klassen vi tilhører." Og: "Som fagforening er vi også en klasseorganisasjon.»

Han bidrar også med en viktig observasjon, som i stor grad gjelder for denne bransjen, men som kanskje er like påfallende andre steder: «Makten er sentralisert, mens ansvaret er desentralisert.» Viktig å ha med seg når vi skal smi strategier mot markedsliberalismen.

Arne Rolijordet byr mot slutten på følgende optimistiske utsagn: «Når bytteforholdet mellom arbeid og kapital forsøkes opphevet, vil arbeiderklassen søke sammen på nytt.» Det må vi jo tro på.

Boka avsluttes med en artikkel av Jørgen Sandemose, som løfter frihet og ufrihet, tid og fri tid, fremmedgjøring og kjøp og salg av arbeidskraft, opp på et mer filosofisk og politisk plan, med forankring i Marx. Det siste sitatet han har tatt med fra Marx, løfter blikket: «Men det forblir alltid et nødvendighetens rike. Hinsides dette begynner den menneskelige kraftutvikling som oppfatter seg som et mål i seg selv, frihetens sanne rike, som likevel kan blomstre opp bare på basis av nødvendighetens rike. Forkortelse av arbeidsdagen er grunnbetingelsen.»

Når vi kan tilføye at du midt inne i boka finner et dikt av Marion Palmer ­ om smerten, raseriet, om å bli betraktet som en rein utgiftspost, og om å gjenvinne verdigheten, betyr det at boka anbefales.

Birger Thurn-Paulsen

 

Pramoedya Ananta Toer bruka historiene i Buru-kvartetten for at han og medfangane skulle overleva fangenskapet på øya Buru i Indonesia, der han sat frå 1965-77. Diktaturet til Suharto fengsla Toer utan grunngjeving, men målet var likevel klart, gjennom heile fangenskapet forsøkte dei å kvela den kreative hjernen hans. Og forholda var endå verre enn under nederlendarane; då han sat i fengsel i 1947-49, fekk han i alle fall skriva. Det nykoloniale regimet til Suharto brente notatane hans.

Pramoedya Ananta Toer: Menneskenes jord (bok nr 1 i Burukvartetten), Pax forlag, 2003

---

Menneskenes jord blei utgitt først i 1980, og toppa bestseljarlistene. I 1981 blei bøkene forbodne, og Toer blei skulda for å "spre marxist-leninistiske idear". Problemet var nok at skildringane av kolonistyret i Buru-kvartetten kan sjåast på som ein allegori over styret til Suharto.

Handlinga i Menneskenes jord startar i 1898, den dagen dronning Wilhelmina av Nederland blei krona. Kontrasten set stemninga i boka, hovudpersonen Minke er av javanesisk adelsslekt, men blir mobba av skulekameratane fordi han ikkje har europeisk blod. Den jamngamle nykrona dronninga blir dronning også over dei store koloniane.

Romanen er bygd opp rundt ei stor kjærleikshistorie. Minke blir forelska i Annelis Mellema, som er halvt nederlandsk. Mor hennar er ikkje gift med far hennar, ho er innfødt og konkubine. Likevel har ho kunnskap om mykje, ter seg avslappa, og driv selskapet til herr Mellema aleine, og Minke blir sjokkert og fascinert over at ho ikkje ter seg som rolla hennar tilseier.

Minke har vore interessert i modernisering, både teknologisk og politisk. Gjennom møtet med denne familien blir Minke også engasjert i forholda til fattigfolk. Ei av desse skjebnane er livet til Njai Ontosoroh, mor til Annelis. Njai blei seld av faren sin som konkubine til fabrikkdirektøren herr Mellema då ho var 14, mot 25 gylden og eit løfte om at faren skulle bli kasserar på fabrikken. Historia om Njai Ontosoroh blir den første han publiserer.

Skrivinga til Minke gjev han etter kvart problem med kolonistyret, som ikkje likar å bli utfordra, sjølv i litterære formar. Den nye familien hans får problem på grunn av det nederlandske rettssystemet, som ikkje gjev Njai Ontosoroh og ungane hennar nokon arverettar, sidan dei ikkje er gift og ikkje er europearar. Kampen om eigedommane deira, og etter kvart sjølve livet deira, er ei spanande forteljing som viser korleis kolonistyret bruka og kasta dei innfødde, og dei som ikkje var reinrasa europearar. I denne boka kjempar Minke aleine, med hjelp frå nokre få gode venner. I dei neste bøkene oppdagar han det nye våpenet som heiter organisering.

Ingrid Baltzersen