Det er en merkelig ide at de rike arbeider bedre hvis de hele tiden blir rikere, mens de fattige bare arbeider bedre hvis de blir fattigere. (John Kenneth Galbraith (1908-2006), amerikansk økonom)

Denne artikkelen er første kapittel i Ebba Wegelands artikkelsamling

Arbeidsmiljøloven, sykefraværet og sekstimersdagen, Transit forlag, Oslo 2006.
Se omtale i forrige nummer av Rødt!

---

Foran stortingsvalget i 2005 hadde den engelske TV-kanalen BBC World en reportasje fra Norge, der journalisten forklarte den politiske situasjonen for sin globale seerskare på denne måten: "Uansett utfall har nordmennene allerede valgt. De har valgt velferdsstaten."

Slik så de det norske valget utenfra. Partiene i Norge så det litt på den samme måten. Ingen våget annet enn å presentere seg for velgerne som den offentlige velferdens beste forsvarere. Gjennom stortingsvalgkampen i 2001 hadde de lært at det ikke lønte seg å gå til valg på kutt i sykelønna. Før dette valget skjønte de rød-grønne at det ville lønne seg å gå til valg på forsvar for arbeidervernet og styrking av offentlig sektor. Det ga uttelling.

Det alvorligste angrepet på velferdsstaten lurte de riktignok inn bakveien, før valgkampen. Med pensjonsreformen fikk de vante prinsippene om utjevning vike for "moderne" forsikringsprinsipper og invitasjon til private forsikringsselskaper om å ta over markedet (Folkvord 2005, s. 129-139). Høyre og Arbeiderpartiet var hjertens enige om at man måtte få "bedre samsvar mellom innskudd og utbetaling". Det du får ut skal svare til det du betaler inn. Skitt med alle andre.

Dessverre finnes det ikke noe fag i skolen som heter "den norske velferdsstatens historie og grunnleggende prinsipper". Derfor skjønte kanskje ikke politikerne bak pensjonsreformen hvor håpløst umoderne de var. Helt fra man begynte å diskutere alderspensjon her i landet, har forsikringsmodeller med individualisering av ansvar stått mot fordelingsmodeller. Da Sosiallovkomiteen drøftet finansieringssystemet for alderspensjonen i 1936, skjedde det – ikke ulikt dagens situasjon – med forventninger om en eldrebølge. Om ti års tid ville færre unge måtte forsørge flere gamle, og slik ville det fortsette i alle fall fram til 1960. Lenger våget de ikke se inn i framtida. Likevel holdt komiteen på solidaritetsaspektet. De pekte på forskjellen mellom ordninger "der den enkelte alene har rettigheter i henhold til det de har innbetalt, og en ordning som tar sikte på at alle samfundsborgere så vidt mulig skal nyte godt av samfundets fremskritt, som de alle har bidratt eller bidrar til". Etter komiteens syn var det samfunnets bæreevne, ikke egen innsats, som skulle avspeiles i pensjonen (Seip 1994, s. 163).

Dagens pensjonsreform følger den motsatte modellen, i Norge som i resten av Europa. Den appellerer til private finansinteresser som venter på å overta pensjonsmillionene fra offentlige kasser. Høyre og Arbeiderpartiet sto faddere i full enighet – før de gjøv løs på hverandre som valgets to hovedmotstandere.

Arbeidsmiljøloven ble reddet

De rød-grønne hadde vært mest lydhøre for folkemeningen om hvordan velferdsstaten burde forsvares, og innrettet seg etter den. Slik vant de valget. Og med de rød-grønnes valgseier, forliste det storstilte forsøket på å EU-tilpasse den norsk arbeidervernloven ved å bygge ned arbeidervernet. Det var en brakseier, og en kraftig markering av hvilken rolle fagbevegelsens lokale medlemmer og tillitsvalgte fortsatt kan spille for å forsvare sosiale rettigheter. Det var derfra hovedmotstanden mot lovrevisjonen kom, selv om de etter hvert fikk drahjelp både fra LO, YS og UHO sentralt, fra arbeidstakerrepresentantene i Arbeidslivslovutvalget og i siste runde også fra samfunnet forøvrig, fra Likestillingsombudet til Legeforeningen.

Den reviderte loven som til slutt ble vedtatt etter seks-sju års dragkamp, er i store trekk bare en omredigert utgave av den gamle arbeidsmiljøloven fra 1977. Borte er Victor Normanns frislepp av overtidsbruk under Bondevik-regjeringen, borte er individuelle avtaler om arbeidstid, borte er forsøkene på å åpne for mer midlertidige stillinger. I skrivende stund (mars 2006) gjør franske ungdommer opprør i gatene mot en liknende lov om midlertidige ansettelser som den vi slo tilbake. I nyliberalismens periode følger alle europeiske regjeringer oppskriften med nedbygging av arbeidervernet "for å øke konkurranseevnen", hvis de ikke blir stanset av organisert motstand. I Norge ble de heldigvis det.

Den gamle arbeidsmiljøloven ble altså reddet i denne runden, men den trenger å styrkes. Med hardere konkurranseklima er det enda viktigere at loven setter klare grenser som arbeidstakerne kan kontrollere. Såkalte rammelover med bestemmelser som må gjennom rettssaker og juristfortolkninger hver gang de skal håndheves, er til liten hjelp.

Mange av forbedringene i den nye loven er dessverre nettopp bestemmelser som ingen riktig vet hva betyr i praksis. Det gjelder for eksempel forbudet mot diskriminering av funksjonshemmete og bestemmelsen om rett til heltidsstilling for deltidsansatte. Hvis vi skal få vite hva disse nye lovbestemmelsene er verdt, må noen ta saker til diskrimineringsnemnda eller til retten. De færreste går den veien på egen hånd. De risikerer jo både å tape saken og få rykte som bråkmaker. Hvis ikke fagforeningene og interesseorganisasjonene blir flinkere til å fremme slike prinsippsaker, vil dette forbli papirbestemmelser.

Et område av loven er blitt stående urørt til tross for at det burde vært revidert for lengst. Antakelig skyldes det at både arbeidsgiver og deler av fagbevegelsen ser seg tjent med bestemmelsene som de er. Det gjelder retten til å avtale seg bort fra lovens arbeidstidsbestemmelser.

Arbeidsmiljøloven setter ellers minstekrav. Aktive og sterke foreninger og forbund kan inngå avtaler om bedre vilkår enn det loven krever, men de kan ikke godta dårligere vilkår. Akkurat som det er viktig å unngå at det blir tilbudt arbeid under tarifflønn, er det viktig at vi holder fast på en felles minstestandard for andre arbeidsvilkår. Ellers vil både konkurranse og arbeidsløshet raskt gå utover lønn og arbeidsmiljø. Kampen mot sosial dumping handler blant annet om dette.

Men i 1968 fikk fagforeninger med innstillingsrett fullmakt til å slutte tariffavtale om andre arbeidstidsordninger enn loven tillot. Det meste av kapitlet om arbeidstid i loven kan etter dette faktisk settes til side gjennom slike avtaler. Da en slik ordning første gang ble foreslått i 1954 med støtte fra LO og NAF (NHO), ble den avvist av Stortinget. Flertallet mente at "en slik fullmakt bryter for sterkt med vår arbeidervernlovgiving" (Innst. O.I – 1958 s. 18). Men i 1968 gikk endringen igjennom: "Begrunnelsen er blant annet at vernemotivet og de sosiale velferdssynspunkter er trådt i bakgrunnen," skrev daværende juridisk direktør i Arbeidstilsynet, Odd Friberg. "Når spørsmålet om en arbeidstidsforkorting således i første rekke gjelder valg mellom større inntektsøkning eller mer fritid, vil det være naturlig at et slikt spørsmål blir ordnet ved tariffavtale på samme måte som lønnsspørsmålene. Videre vil bestemmelsen kunne gjøre det lettere å mestre tilpassingsproblemene i forbindelse med de sterke strukturendringer i nærings- og produksjonsliv. Det er også lagt vekt på enkeltpersoners og -gruppers handlefrihet. … Arbeidstidskomiteen var overbevist om at når adgangen til å inngå avtale ble begrenset til fagforeninger med minst 10.000 medlemmer, ville de vernemessige og sosiale hensyn bli betryggende ivaretatt." (Friberg 1970, s. 107-108.)

Lovendringen åpnet for å undergrave normalarbeidsdagen mot kompensasjon i penger. Henvisningen til "den enkeltes handlefrihet" viser at lovgiverne delte Høyres liberalistiske ideer fra 1800-tallet, om "den frie arbeideren" som ikke måtte hindres av lover i å arbeide så lenge han ville. Det å kunne tjene mer ved å gå utover lovens grenser, ble av lovgiver presentert som en frihet og et gode for arbeideren.

Kapitalen er alltid tjent med at arbeidervernloven blir oppfattet som en begrensning av den enkeltes eller gruppens "valgfrihet" til selv å avtale arbeidsvilkår og arbeidstid. For den som er ung og sterk og orker mye, eller den som har høye avdrag på boliglånene og satser på overtid, er det lett å tenke på loven som en hemsko. Men både fagorganisasjonene, arbeidervernlovene og trygdeordningene ble til på grunn av folks bitre erfaringer med denne "valgfriheten" som til syvende og siste ender opp som den sterkestes rett. Den enkelte kan saktens kreve "retten" til å jobbe helsa av seg for arbeidsgiver og bank. Men fellesskapet kan mer. De kan kreve kontroll med boligspekulanter og banker, og rett til "ei lønn å leve av" innafor normalarbeidsdagens grenser.

Arbeidervernlovene setter rammer for arbeidsvilkårene for at vi ikke skal underby hverandre. De beskytter fellesskapet mot tankeløse enkeltindivider som vil sprenge akkorder og "bestemme sjøl". Det er derfor Marx kaller loven en samfunnsmessig barriere for arbeiderklassen, "som vil hindre dem sjøl, gjennom en frivillig kontrakt med kapitalen, å selge seg og sin slekt til død og slaveri" (Marx 1983, s. 151).

Akkordlønn, overtid og tenkemåter

Ordninger som gir større muligheter til å øke lønna individuelt ved å jobbe lange dager eller holde høyt tempo, svekker arbeiderkollektivets evne til å disiplinere de sterkeste og beskytte de svakeste. Den erfaringen går igjen gjennom generasjoner. Historikeren Edvard Bull har skrevet om overgangen fra et nærmest paternalistisk (faderlig) lønnssystem til akkordlønn ved Røros Kobberverk 1830-40. Tidligere hadde man som i en familie tatt hensyn til menneskenes egenskaper når det gjaldt krav og goder, skriver Bull. De unge og sterke gikk på et slags akkordlønnsystem, mens de eldre gikk på daglønn. Men for å øke produktiviteten begynte verket mye mer konsekvent å innføre akkordarbeid for alle, uansett alder. I begynnelsen møtte reformene motstand, men det nye systemet åpnet muligheten for de unge og sterke til å tjene mer, og motstanden avtok. "Det nye lønnssystemet hadde ideologiske konsekvenser for arbeiderne," skriver Bull (Bull 1985, side180). "De måtte tenke på en måte som passet for den kapitalistiske næringsdrift. Penger ble mer enn tidligere alle tings mål." Og han fortsetter: "Det var i beste samsvar med kapitalismens konkurranseprinsipp: De mest konkurransedyktige tjener på det, og pokker ta den bakerste."

"Den bakerste" fikk betale dyrt for reformene. Da gruvebestyreren i 1849 skulle beregne behovet for nyrekruttering av gruvearbeidere, noterte han at dødeligheten var økt de siste årene og at "det langt hårdere arbeid som nu finner sted … rimeligvis vil foranledige at den også fremdeles blir større." (Bull 1985, s. 181.)

På den tida da vår første arbeidervernlov ble til, var arbeidstid og arbeidstempo ikke bare et tema for fagbevegelsen, men også i folkehelsearbeidet. Mange mente at kortere arbeidsdag kunne være et botemiddel mot "industrial fatigue" (industritrøtthet), en kronisk overanstrengelse som var utbredt i industriarbeiderklassen. Den var så vanlig og så invalidiserende at det for eksempel skapte problemer for engelskmennene når de skulle rekruttere tilstrekkelig mange soldater til Boerkrigen (1899-1902). I 1912 skrev arbeidsfysiologen Josephine Goldmark i USA boka Fatigue and efficiency (Goldmark 1912). Den må ha vært en bestselger av en fagbok, for den kom i fem opplag fram til 1919. Antakelig hang det sammen med at første verdenskrig i større grad enn tidligere kriger gjorde det nødvendig å ta vare på den tilgjengelige arbeidskraften hjemme. Goldmark drøftet fysisk og mental overbelastning i det (den gangen) moderne arbeidslivet, med mange nye bransjer som tekstilindustrien, telefonsentralene og skofabrikkene. Hun var spesielt opptatt av hvordan en kunne bli kvitt overtidsarbeidet, som hun regnet for spesielt skadelig fordi det kombinerte lange dager med uregelmessighet og uforutsigbarhet (Goldmark 1912, s. 177):

"Overtida er på et vis den lange arbeidsdagens måte å overleve på, en levning fra den tida da enhver lovregulering av arbeidstida ble ansett som uhørt. Først mente de at arbeidsdagen i det hele tatt ikke kunne reguleres uten økonomisk katastrofe. Da så arbeidsdagen ble begrenset, og industrien stadig overlevde, insisterte de samme, som de fortsatt gjør, på at loven må åpne for unntak, særordninger for visse bransjer som ifølge arbeidsgiverne ikke kan drive innafor arbeidsdagens grenser.

Åpningen for overtid bygger på en teori om at arbeidsgivere ikke kan ivareta sine oppdrag innafor den vanlige timeplanen, men må stå fritt til å pålegge sine ansatte ekstraarbeid. Denne teorien har slått igjennom i nesten alle landene som har lovfestet grenser for arbeidsdagen. Overtidsbestemmelsene er av de mest omstridte bestemmelsene.

I uttallige næringer har man tatt for gitt at kundens krav, enten de er rimelige eller ikke, og sesongvariasjoner i behov, ikke kan møtes på annen måte enn ved å forlenge dagen i kortere eller lengre perioder."

Så gir hun eksempler på at overtid slett ikke er nødvendig, arbeidsgivere som har organisert arbeidet slik at det fordeles utover året, og kunder som i praksis innretter etterspørselen etter normalarbeidsdagen dersom den blir respektert av arbeidsgiverne.

Forsida på Dagens Næringsliv 17.-18. september 2005 er i pakt med Goldmarks overtidsbekymringer. Fra overskriften "Overtid dreper" som først fanger blikket, er det henvisning til flere sider god informasjon om faren for liv og helse når en jobber lange dager – og netter. Men samme avis bekrefter også hvordan lange dager mot ekstralønn fortsetter å friste selv om det går på helsa løs. For lenger nede på forsida smiler Røkke med Snøhvit-kontrakt, han "tjente fett på å rydde opp" etter Statoils sprekk i tidsplanen. Inne i avisa blir fornøyde anleggsarbeidere sørfra intervjuet. "Anleggsarbeiderne jobber sju dager i uka, to uker i strekk. Så er det tre uker avspasering. Det gjør Snøhvit til en attraktiv arbeidsplass." "Ordningen er helt topp," sier den tjue-årige lærlingen til avisa. Han tjener det dobbelte av det en vanlig lærling gjør.

Takket være unntaksbestemmelsen i arbeidsmiljøloven er tolvtimer-skiftene fra offshore i ferd med å gå på land via anleggssektoren. Foreløpig gjelder det mest dagtid. Men det er nok bare foreløpig, hvis ingen setter bremsene på. Hvor mange henger med på fjorten 12-timers dager i et strekk, selv om de får tre uker fri mellom slagene? Bør arbeidskontoret ha lov til å tvinge en arbeidsløs sekstiåring til å ta jobb på Snøhvit-anlegget? Hva med sikkerheten – når vi vet at sjansen for ulykker generelt øker hvis arbeidsdagen blir lenger enn omlag 9 timer? Og hva når tidsplaner og konkurranse etter hvert krever overtid, nattskift og kanskje ei uke mindre til avspasering?

EU-landene har allerede prøvd det. Det ene året tilbys lønnsfordeler mot avtalt "fleksibilitet" i form av overtid, lange dager og midlertidige ansettelser. Det neste året forsvinner lønnsfordelene under trusler om utflagging, og arbeiderne sitter igjen med fleksibiliteten.

Fra gruvene på Røros via skofabrikkene i New York til Snøhvit-anleggene på Melkøya oppstår problemene når arbeidsgiver fritt får styre arbeidsinnsatsen og arbeidstida gjennom lønnssystemet. Dagens arbeidsmiljølov åpner for dette. Når folk godtar arbeidstidsrammer utover lovens grenser, er det fordi det legges penger i en eller annen form på bordet, kanskje bare som et løfte om arbeid i arbeidsløshetstider, eller mer tid hjemme for pendleren. Der det er inngått slike avtaler, går konkurransefortrinnet i første omgang til den bedriften som får sine ansatte med på de mest ekstreme ordningene innafor de nye rammene. Men etter hvert vil konkurransen tvinge resten av bransjen til å godta disse ekstreme ordningene som det normale. Tillitsvalgte lokalt og sentralt risikerer å bli framstilt som "formyndere" hvis de prøver å håndheve arbeidstidsdisiplin. Eller de blir beskyldt for å stå i veien for bedriftens overlevelse og de ansattes inntektsmuligheter.

Forestillinger om "rett til overtid" og "rett til å jobbe så mye man vil" som en slags arbeiderprivilegier har dessverre festet seg i folks tenkning akkurat som det gjorde blant de yngre arbeiderne på Røros som fikk smaken for den nye akkordavtalen. Som Bull skrev, lønnssystemer har ideologiske konsekvenser. Det var slike rettighetsforestillinger Normann prøvde å spille på da han innførte begrepet "frivillig overtid", fjernet uke- og månedsgrensene og fjernet de tillitsvalgtes kontrollmulighet – som om det var et åk han løftet fra de ansattes skuldre. Men Normanns reform fikk mange tillitsvalgte til å tenke seg om en gang til. De hadde kjempet for "rett til overtid" etter press fra en ivrig medlemslobby, mens det sto dårlig til med den tradisjonelt sterke overtidsdisiplinen. Ville ikke den vært bedre egnet til å ta vare på flertallet og til å bremse brutaliseringen i konkurransens kjølvann? Den kunne også holde presset oppe for lønnskrav som sikret nok inntekt på normal arbeidstid, og den ga flere arbeidsplasser.

Kanskje har vi noe å lære av dem som fremmet det aller først forslaget til arbeidervernlov i Norge. "Udkast til Lov om Normalarbeidsdag" ble oversendt Stortinget i februar 1886 med tilslutning fra arbeidermøter over hele landet. Hovedkravet var en lovfestet normalarbeidsdag og et absolutt forbud mot nesten alt "overarbeid" og helgearbeid. Begrunnelsen var formulert av Chr. H. Knudsen, og rettet til arbeiderklassen:

"Jeg skal her paavise, at Arbeiderne ved Indførelse af en Normalarbeidsdag vil kunne opnaa den samme Ugefortjeneste paa en kortere Arbeidstid som nu ved en lang.

Naar vi regner 300 Arbeidsdage i Aaret og ved Normalarbeidsdagens Indførelse forkorter Arbeidstiden med 1 Time daglig, vil dette paa 1000 Arbeidere udgjøre, naar man sætter Arbeidsdagen til 10 Timer – 100 Arbeidsdage eller give Arbeide til 100 Arbeidere mere.

Naar 100 Arbeidere mere paa hvert 1000 kan skaffes Beskjæftigelse ved Indførelse af en Normalarbeidsdag, saa siger det sig selv, at dette vil have en Indflydelse ved Bestemmelsen af Prisen paa Arbeidet. Man vil lettere kunne hæve Lønnen, naar alle Arbeidere er beskjæftiget, og der er neppe nogen Tvivl om, at Arbeiderne, naar de er enige, lettere vil kunne hæve Priserne paa Arbeidet inden hvert Fag ved Indførelse af en 10 Timers Normalarbeidsdag. Ved større Arbeidsledighed derimod vil Prisen paa Arbeidet dale, idet Konkurrencen da trykker den ned." (Wergeland 2006.)

EUs arbeidstid

Det er ikke spesielt for den norsk arbeidsmiljøloven at det åpnes for forhandlinger om arbeidstidsordningene mellom partene. EUs arbeidstidsdirektiv åpner i stor stil for unntak gjennom forhandlinger. Mikko Härma som er en av verdens ledende forskere på skiftarbeid, søvnmangel og arbeidshelse, har beskrevet hvor elastiske disse EU-reglene er i praksis (Härma 1997). Til tross for at minstegrensen for daglig hviletid i EUs arbeidstidsdirektiv er 11 timer sammenhengende fritid innenfor hver 24 timers periode, noe som skulle tilsi maksimum 13 timers skift, har EU-landet Finland maksimumsskift på 15 timer i mange sektorer (altså 9 timers hviletid i døgnet), lokale avtaler om inntil 17 timers skift, og adgang til å bruke inntil 19 timers skift midlertidig, for eksempel ved høy aktivitet eller stort fravær.

Det blir ikke bedre av at også den offisielle minimumshviletida på 11 timer er altfor kort til å sikre nok søvn og hvile. En studie som dokumenterer dette ble utført av australske forskere. De ba 253 lokførere om å føre dagbøker om søvn og arbeid over en to ukers periode med normal skiftordning (Roach m.fl. 2003). I Australia har lokførerne rett til minst 12 timers hviletid mellom arbeidsøktene. De australske forskerne fant at søvnmengden lokførerne oppnådde i løpet av 12 timers hviletid varierte mellom 3,9 og 7,9 timer etter når på døgnet hvileperioden kom. Startet 12-timers hvilen om morgenen, fikk de minst søvn. Et gjennomsnitt på 7-8 timers søvn oppnådde de bare når de fikk såpass som 16 timers hviletid, og denne hviletida begynte mellom klokka 16 og 24, slik at søvnen kunne plasseres på normal tid.

Når lokførerne hadde så mye som tjuefire timers avbrekk i arbeidet, kalte arbeidsgiverne det vanligvis fridag. For lokførerne gikk en slik hvileperiode etter nattskift med til å sove ut og begynne omstillingen til normal døgnrytme igjen. Vi vet fra mange studier av skiftarbeidere, at en slik omstilling gjerne tar 2-3 døgn. De 24 timene fungerte altså slett ikke som fridag når de fulgte etter nattskift.

De australske forskerne konkluderte med at det er meningsløst å bestemme minstegrense for hviletider uten å ta hensyn til plasseringen av hviletida i døgnet. Dessverre tas det verken i Norge eller i EU hensyn til dette i dag. Det tas i praksis heller ikke hensyn til kvaliteten av hvilen, eller til hvor trøtt en blir etter arbeidsperioden.

Forskerne peker også på hvor farlig det er at så mye av arbeidstidsbestemmelsene internasjonalt blir overlatt til individuelle eller kollektive avtaler. Da vil organiseringen av arbeidstida ikke styres av kunnskap om hva som er forsvarlig, men av maktbalansen mellom partene i arbeidslivet. Trøtthet kompenseres med penger eller ansettelseskontrakt på en slik måte at det går utover helse og sikkerhet. Ei avisnotis illustrerer problemene:

"Ei flyvertinne ble tatt av politiet og nektet videre bilkjøring etter en meget vinglete kjøretur fra Gardermoen seint onsdag kveld. Dama skyldte på at hun hadde vært lenge på jobb og var svært trøtt. Først kom hun seg knapt nok ut av parkeringshuset på Gardermoen. Hun bulket bilen to ganger før hun var ute på vegen. Der vinglet hun av sted, og publikum kontaktet politiet allerede mens hun var på riksveg 174. Da hun kom ut på E6, reagerte en drosjesjåfør på den vinglete kjøringen. Politiet rykket ut og stanset dama i Skedsmo. Hun var slett ikke påvirket som man kunne frykte, men heller ikke i en tilstand som gjorde henne skikket som bilfører." (Eidsvold Blad, 29. desember 2001.)

Det er med andre ord på høy tid å tette smutthullet i den norske arbeidsmiljøloven og gå tilbake til bestemmelsene slik de var før 1968. Da var det alltid lov å forhandle fram strammere grenser for arbeidstida, men det var et samfunnsansvar å garantere minstestandarden hvis ikke tillitsvalgte selv klarte det, eller der det ikke var avtale. Både dagens konkurranseklima og nyere forskning om arbeidstid, helse og sikkerhet tilsier at lovendringen fra 1968 må reverseres. "Vernemotivet og de sosiale velferdssynspunkter," som Friberg skriver om, eller enklere: helse og sikkerhet, er i høyeste grad trådt i forgrunnen igjen som premisser for regulering av arbeidstida.

Sekstimersdagen var ikke glemt

Flertallsforslaget til ny lov fra Arbeidslivslovutvalget i 2004 ble heldigvis forkastet, men mange fikk med seg at det var preget av en oppsiktsvekkende grådighet etter å tøye arbeidsdagen. Folk ble provosert av denne grådigheten. Kampen for å erobre tilbake råderetten over døgnets timer var slett ikke over, og sekstimerskravet var ikke glemt. Mobiliseringen for "en arbeidsdag til å leve med og ei lønn å leve av" kom i gang igjen. I løpet av 2005 kom sekstimersdagen på dagsordenen igjen både hos LO og SV, etter mange års forvisning til fjernlageret.

Det kan være inspirerende å lytte til grasrota. Det var i alle fall erfaringen til Geir Mosti, 2. nestleder i LO og ansvarlig for arbeidet med sekstimersdagen: "Samfunnet skriker etter å få en ny reform på arbeidstidsfeltet, sa han. Hvor jeg enn er, har jeg informert om dette, og interessen er enorm." (Fri Fagbevegelse 28.09.2005.)

Motreaksjonene lot selvsagt ikke vente på seg. Det var nok av dem som hevdet at sekstimersdagen ville føre til ruin og undergang. Men sjeføkonom i DnB NOR, Øystein Dørum stilte seg undrende til motstanden mot kravet. Han mente de økonomiske tyngdelovene ville dra oss mot sekstimersdagen: "Vi har unnet oss kortere arbeidsdag, kortere arbeidsuke og lengre ferie. Det helt naturlig, for ikke å si uunngåelig, at vi tar ut noe av velferdsveksten i mer fritid når vi produserer mer per hode, mente han. Han advarte riktignok mot å innføre reformen i en eneste jafs. En sekstimers arbeidsdag ville måtte innføres over tid fordi økt produktivitet neppe ville kompensere for hele nedgangen i arbeidstid." (Dagens Næringsliv 22.09.2005.)

Det Dørum kanskje ikke tenkte på da han undret seg over motstanden, var at sekstimerskravet handler om mye mer enn nøkterne regnestykker. Det utfordrer kvinne- og mannsroller, men det utfordrer også dagens rådende myter om at Norge går under hvis man ikke får folk til å stå lenger i arbeid. Den nye pensjonsreformen har for eksempel som mål å "oppmuntre" folk til å jobbe utover dagens 67 års-grense. AFP-ordningen er under en slags moralsk press av samme grunn. Det er liksom galt at noen får trekke seg fra arbeidslivet, mens de enda har helsa i behold og ikke en gang er uføre. Hvis sekstimersdag blir akseptert som en mulig reform, vil folk spørre seg om det kan være så viktig å tvinge eldre til å jobbe lenger for å få anstendig pensjon. De fleste lurer allerede på hvilke jobber politikerne tenker å tilby disse som skal tjene sine siste pensjonspoeng. Det er vanskelig å se for seg den store innmarsjen av 60-åringer på byggeplassene eller i omsorgsyrkene, som stuepiker eller reinholdere. I dag er det nesten bare professorer og biskoper som er i arbeid til 70 års alder. Kravet om sekstimersdag møter motstand fordi det utfordrer "arbeidslinja".

NTB 20. januar 2005: "Tidenes største brukerreform"

Det var ikke Høyre, men Stoltenbergs Arbeiderparti-regjering som lanserte "arbeidslinjen i velferdspolitikken" med Attføringsmeldingen (St.meld. nr 39, 1991-92) og Velferdsmeldingen (St.meld. nr 35, 1994-95):

"Utformingen av stønadssystem, arbeidsmarkedstiltak osv. kan bidra til å forsterke strukturproblemene dersom de arbeidslediges incitament til å holde en høy søkeaktivitet svekkes," sto det i Velferdsmeldingen (Velferdsmeldingen 1995, s. 57).

Overklassen har alltid ment at trygdesøkere og arbeidsløse egentlig er arbeidssky og stimuleres til dovenskap hvis de får penger. Den kanadisk-amerikanske økonomen John Kenneth Galbraith (1908-2006) gjør litt narr av denne tenkemåten: "Det er en merkelig ide at de rike arbeider bedre hvis de hele tiden blir rikere, mens de fattige bare arbeider bedre hvis de blir fattigere."

Hvorfor skulle Arbeiderpartiet legge seg på den linja? I 1995 presenterte de oss for denne tabellen (Velferdsmeldingen 1995):

Arbeidsløse (1995)	150 000
Sosialhjelpsmottakere (1993)	166.000
Enslige forsørgere m. stønad (1994)	60.000
Uførepensjonister (1993)	232.400
Attføringsklienter (1993)	65.700
I alt	ca. 524.100

Budskapet var at disse måtte "velge arbeid framfor trygd". Men budskapet lød ikke helt troverdig. Hvis bare halvparten av sosialhjelpsmottakerne, uførepensjonistene og alenemødrene "valgte arbeid" ved å oppsøke arbeidskontoret, ville køen foran arbeidskontorene vokse fra rundt 150.000 til over 400.000. Og da var enda ikke langtidssykmeldte eller alderspensjonister tatt med. Skeptikerne innså snart at de ikke var tiltenkt arbeid. De skulle bare være disponible, eller på godt byråkratisk norsk: være registrert som arbeidssøkere. I NHOs næringspolitiske program 2001-2005, sto det øverst på ønskelista: Økt tilgang på arbeidskraft: Sikre næringslivet tilstrekkelig tilgang på arbeidskraft gjennom større fleksibilitet, bedre utnyttelse av eksisterende arbeidskraft, redusert avgang fra yrkeslivet og økt arbeidsinnvandring. I nyliberalernes tenketank OECD sa økonomene at det var gunstig med "høyt tilbud av arbeidskraft", fordi det virket "lønnsdempende". Gunstig for hvem?

Da Sosialdepartementet lanserte Velferdsmeldingen, laget de et opplegg for å manipulere debatten slik at den skulle dreie seg om det de ville (Arbeiderbladet 13.3.95). Blant annet skulle de på forhånd lekke informasjon til betrodde støttespillere blant samfunnstoppene. Dessverre lekket informasjonskonsulentens strateginotat ut aller først, før de rakk å sette planen i verk. Dermed var den torpedert. Det er rart hvor lett vi glemmer at det er slik de nye mediestrategene jobber. Vi fortsetter å tro på det vi hører. NAV-reformen, sammenslåingen av trygdeetat og Aetat, har muligens hatt en mer vellykket mediestrategi. Annerledes kan man ikke forklare den totale mangelen på kritisk debatt. Alle synes å være enige om at dette er tidenes største brukerreform – fordi vi bare skal behøve å gå gjennom én dør (i stedet for to) når vi trenger trygd eller dagpenger.

Reformen ble forberedt med en utredning fra et utvalg ledet av Jørn Rattsø, Rattsø-utvalget (En ny arbeids- og velferdsforvaltning 2004). Et annet utvalgsmedlem var Tom Colbjørnsen, leder for Colbjørnsen-utvalget som i 1999 skisserte premissene for revisjonen av arbeidsmiljøloven, og for det forslaget som heldigvis ble forkastet med regjeringsskiftet i 2005.

I Rattsø-utvalgets innstilling var tallene fra Velferdsmeldingen oppdatert. Det enkle budskapet var det samme, men nå gjaldt det ikke lenger 500.000, men 700.000:

Uførepensjon	301.000
Sykepenger	137.000
Dagpenger	89.000
Rehabiliteringspenger	61.000
Attføringspenger	58.000
Sosialhjelp (hovedinntektskilde)	57.000
Individstønad ved tiltak	10.000
I alt	ca 700.000

Som i 1995 var det ikke de arbeidsløse som bekymret, eller de 110.000 undersysselsatte (som ikke var nevnt en gang av Rattsø-utvalget), eller alle arbeidsløse som ikke har krav på dagpenger og derfor ikke blir registrert. Utvalget var opptatt av dem med "sykdomsrelaterte ytelser." Altså på uføretrygd, rehabilitering/attføring og sykepenger. Og det var heller ikke uførheten eller sykdommen som bekymret, men at de var borte fra arbeidslivet "samtidig som de mottar inntektsstøtte fra det offentlige."

Bondevik-regjeringens erklærte formål med reformen var å få flere i arbeid og aktiv virksomhet – færre på trygd og sosialhjelp (En ny arbeids- og velferdsforvaltning 2004, s. 17). Igjen må vi spørre hvor mange de tror det er arbeid for. De som skal bort fra trygd og sosialhjelp, og ikke får arbeid, skal i "aktiv virksomhet". Det er ikke sikkert at det er så mye å rope hurra for. Akkurat som i 1995 betyr "aktiv virksomhet" egentlig bare jobbsøking og arbeidsløshetskø.

En reise bakover i tida

I perioden etter andre verdenskrig hadde norske politikere forståelse for at arbeidsløshet var et systemproblem som ikke kunne løses verken med moralisering eller tvang mot de arbeidsløse. I 1948 ble Arbeidsavdelingen skilt ut fra Sosialdepartementet. Arbeidsmarkedspolitikken skulle ikke lenger være en del av sosialpolitikken, men en del av samfunnets økonomiske politikk. Samtidig var sosialistenes krav om rett til arbeid blitt et felles mål. Det var tverrpolitisk enighet om å sikre full sysselsetting. Og det var ikke bare i Norge at retten til arbeid ble allment anerkjent etter krigen. Da FNs generalforsamling vedtok Menneskerettighetserklæringen i 1948, tok de med retten til arbeid for anstendig lønn, og beskyttelse mot arbeidsløshet, som artikkel 23.

Det ble etter hvert behov for store omlegginger i norsk næringsliv, men folk kunne ikke bare henvises til arbeidsløshet. Det ble akseptert at tapet av retten til arbeid måtte kompenseres av samfunnet på en noenlunde anstendig måte. De som mistet arbeidet i primærnæring og industri, fikk heller uføretrygd enn dagpenger og sosialhjelp de siste årene før alderspensjon. Når 100.000 arbeidsplasser i industrien forsvant fra 1970 til 2000, samtidig med en ekstrem produktivitetsøkning per ansatt, satte det derfor spor i uføretrygdstatistikken i stedet for å gi massearbeidsløshet. Det var bred politisk enighet om at de sosiale konsekvensene måtte dempes av folketrygden. Alternativet til et økende antall uføretrygdede var fattigdom og sosial uro.

I Rattsø-utvalget innstilling leser vi at etterkrigstidens politikk er blitt umoderne. "Dagens organisering er i for stor grad preget av en historisk bakgrunn med en annen avveining mellom politiske mål og hensyn," sier de, og vil i stedet ha en forvaltning "som kan forfølge arbeidslinjen i velferdspolitikken mest mulig effektivt" (En ny arbeids- og velferdsforvaltning 2004, s. 18), slik andre regjeringer i EU hadde gjort (En ny arbeids- og velferdsforvaltning 2004, s. 85). Det handler blant annet om avregulering av markedet for arbeidsformidling og arbeidsutleie, "økt aktivisering" av funksjonshemmede, sykmeldte, uføretrygdete og enslige forsørgere, kutt i sosiale støtteordningers ytelser, varighet og inngangsvilkår "slik at det gis sterkere incentiver til å skaffe seg arbeid – making work pay", økt bruk av behovsprøving, og tiltak for å øke den yrkesaktive perioden i arbeidsfolks liv.

I 2004 fant Arbeidsavdelingen tilbake til Sosialdepartementet etter 46 års fravær. Arbeids- og sosialdepartementet gjenoppsto, etter hvert midlertidig omdøpt til Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Svennestykket blir NAV-reformen. Man søker tilbake til gamle modeller, fra da arbeid ikke var noen akseptert menneskerett, men en plikt for de eiendomsløse klasser. Den gangen "de besittende klasser" var opptatt av å nekte arbeidsføre blant de arbeidsløse økonomisk hjelp, fordi det kunne ødelegge moralen. Arbeidsanvisning og fattighjelp måtte samordnes, så man kunne sortere ut de "arbeidsuvillige". I NAV kan arbeidsanvisning og fattighjelp samordnes, akkurat som på fattigkassa.

Begrepet "arbeidslinje" ble faktisk brukt allerede på begynnelsen av 1900-tallet, i alle fall i Sverige, om innføring av nødsarbeid som betingelse for å få sosiale stønader ved arbeidsløshet (Midré 2001). Arbeidslinjen innebar den gangen et krav til den arbeidsløse om å demonstrere "arbeidsvillighet". Den som etter denne prøven ble betraktet som arbeidsuvillig, mistet retten til økonomisk hjelp (Midré 2001, s. 202). NAV-reformen tar sikte på akkurat det samme, bortsett fra at arbeidsvillighet nå kalles disponibilitet. Første punkt i begrunnelsen for samordningen er at "en tett koordinering av tjenester og ytelser er nødvendig for å teste ut arbeidssøkernes disponibilitet på en effektiv måte og dermed vilkårene for tilståelse av ytelser" (En ny arbeids- og velferdsforvaltning 2004, s. 86).

Både Bondevik og Stoltenberg følger OECDs generelle anbefaling til Europas regjeringer om å slå sammen arbeidsformidling, trygd og sosialhjelp. Ikke for å bli mer "brukervennlige", men for å styrke kontrollen med arbeids- og trygdesøkerne. I tillegg til at det skal bli lettere "å teste ut arbeidssøkernes disponibilitet og dermed vilkårene for ytelser", skal ingen kunne gå lenge på "ytelser og deltakelse på tiltak kun med det formål å opparbeide seg nye rettigheter til ytelser". Samordning øker kontrollmulighetene. Rattsø-utvalget anbefalte å "undersøke om barrierer mot utveksling av informasjon og opplysninger mellom forvaltninger kan fjernes eller dempes", styrke arbeidet med avdekking av misbruk og "utnytte stordriftsfordelene ved informasjonsinnhenting og – utveksling" (En ny arbeids- og velferdsforvaltning 2004, s. 184).

Da sammenslåing av etatene ble utprøvd på forsøksbasis på 1990-tallet, ble klientenes rettssikkerhet påpekt som et svakt punkt, og det ble foreslått å sikre klientene adgang til uavhengig advokatbistand. I høringsrunden etter Rattsø-utvalget etterlyste både Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO) og Norges Handikapforbund (NHF) rettssikkerhet og klageadgang. Og da forslaget til ny lov og tilpasning av andre lover til NAV-reformen forelå, protesterte også Datatilsynet og Advokatforeningen og advarte mot svekket personvern.

Men kontroll av arbeidsplikt og trygdemisbruk går foreløpig foran ivaretakelse av personvern og trygderettigheter i den nye etatens prioritereringer. Typisk nok inneholdt lovforslaget klare bestemmelser om hva som skulle gjøres hvis det ble avdekket at det var gitt for høye utbetalinger, men ingenting om håndtering av feil som trygdesøkeren tapte på.

Vinnere og tapere

De som er minst etterspurt i markedet, er dårlig hjulpet av NAV-reformen. De taper på at trygdene vil krympe hvis både Bondevik, Stoltenberg og Gerd Liv Valla fortsetter å gjenta nyliberalernes mantra: "work must pay" – det skal lønne seg å arbeide. Fortsettelsen er jo at livet på trygd må gjøres tilsvarende dårligere. Tankegangen er urgammel, kjent som prinsippet om "lavere attraktivitet" og basert på teorien om at flertallet av de arbeidsløse er arbeidssky. Den ligger til grunn for arbeidshusenes helvete i England på 1800-tallet. Den ligger åpenbart også til grunn når eldre langtidsarbeidsløse får beskjed av sosialkontoret om å selge leilighet eller hytte de har spart sammen til gjennom et langt yrkesaktivt liv, hvis de vil ha sosialhjelp å overleve på de siste årene fram til alderspensjon.

De minst etterspurte vil også tape på nødsarbeid eller formidling på et fattig-arbeidsmarked som det engang ble kalt, med offentlig tilskudd til arbeidsgiver. Men de trekker flere med seg. Fordi det virker "lønnsdempende". Hvilken arbeidsgiver vil betale tarifflønn når de kan kjøpe arbeidskraft til halv pris? Sist denne typen løsninger ble prøvd i større skala, var på 1970-tallet. Jeg husker en telefon fra en personalsjef i en stor bedrift: "Vi har to synshemmete, hvor mye får vi for dem?"

De minst etterspurte kan, om de får jobb, ende opp som USAs "working poor". En enslig mor må kanskje ha to-tre jobber for å forsørge barna, som i mellomtida må klare seg hjemme aleine. Pensjonsreformen vil "oppmuntre" til å stå lenger i arbeid, men for dem som er lite etterspurt, betyr det i praksis bare at de også får en dårligere alderspensjon.

Professor Knut Halvorsen ved Høgskolen i Oslo er en av de få kritiske røstene til arbeidslinja: "Jeg har vanskelig for å se at yrkesdeltakelsen vil kunne økes vesentlig utover dagens nivå," sier han. "Regjeringens mål om et arbeidsliv med plass til alle, hører ikke til virkelighetens verden." I stedet for å gjenta honnørordene, som mange av hans kolleger dessverre gjør litt ukritisk, minner han om at arbeidslinja er en av flere veier til fattigdom: "Når arbeids- og sosialminister Dagfinn Høybråten slår fast at barn ikke skal leve under fattigdomsgrensen, er det underlig at regjeringen er så fastlåst i arbeidslinjen som fattigdomsbekjempelse når trygdeytelsene og sosialhjelpssatsene til barnefamilier åpenbart er for lave." … "Barna lider under den økonomiske knappheten som følger av lave trygde- og sosiale ytelser begrunnet ut fra arbeidslinjen. Det blir således barna som betaler prisen for arbeidslinjen." (Halvorsen 2004.)

Arbeidslinja skaper ikke bare fattigdom. Dens "incentiv til jobbsøking" formidler et kynisk budskap fra skiftende regjeringer som går på selvrespekten løs: "Vi vet at du kan skaffe deg arbeid hvis du vil, bare du får litt dårligere råd." Det ligger implisitt i hver lovendring og hver innstramming, og forurenser den offentlige debatten, morgenkåseriene og nabolaget med en arroganse mot trygdesøkere og arbeidsløse som i gamle dager kjennetegner medlemmer av overklassen med dårlig oppdragelse. Det var dessverre ingen forsnakkelse da arbeids- og inkluderingsminister Hanssen ba sosialhjelpsklientene stå opp om morran.

Selv skam og selvforakt lar seg måle, hvis man tar seg tid til det. Sverige har fulgt den samme "arbeidslinja" som Norge. I en intervjustudie fra 90-tallet mente over halvparten av arbeidsløse i Sverige, at andre så ned på dem som arbeidssky og verdiløse. Blant unge arbeidsløse hadde halvparten erfart at andre mente de var late fordi de ikke hadde arbeid (Starrin 1997).

Regnskapets time for IA-avtalen

Året 2005 var ikke bare året for regjeringsskifte, det var også regnskapets time for den første IA-avtalen. ECON Analyse mente at manglende resultater kunne skyldes for sterkt fokus på fraværsreduksjon. De hadde fulgt en gruppe IA-bedrifter over to år, og fant at flere av virksomhetene som et resultat av avtalen snarere var blitt mer bevisste på å ikke rekruttere personer med svak helse:

"Rekruttering av personer med redusert funksjonsevne er nærmest ikke-eksisterende, og har iallefall ikke økt som en følge av IA-avtalen. Flere av virksomhetene har som et resultat av avtalen at de snarere er blitt mer bevisste på å ikke rekruttere personer med svak helse enn det motsatte. Årsaken er dels at de frykter at sykefraværet skal øke, dels er bakgrunnen at de nå tar mer ansvar og tilrettelegger mye for egne ansatte, og ikke ønsker å påta seg ansvar for flere." (ECON Rapport 2005.)

Det er blitt en hel liten industri, det å evaluere IA-avtalen. Det er nesten ikke et forskningsinstitutt som ikke er med på kjøret. Men ingen har hjerte til å si rett ut at målene ikke ble nådd og at prosjektet dermed var nokså mislykket. Som Lotto-spillere forsikrer de hverandre om at ingen kan utelukke gevinst i neste spilleomgang. "I ferd med å innfri," het det så flott i et foredrag fra et av de mest involverte instituttene.

Institutt for samfunnsforskning presenterte evalueringsrapporten sin på hjemmesiden med overskriften: "Fremgang i arbeidet med inkludering" (Dale-Olsen m fl. 2005). Hva besto framgangen i? "Tre av ti IA-virksomheter rapporterer at IA-avtalen har ført til at de har beholdt medarbeidere som ellers måtte ha sluttet. Én av tjue rapporterer at avtalen har ført til at de har nyansatt personer med redusert funksjonsevne." Det må være lov å spørre hvor ille det sto til før IA-avtalen. Vi leser videre: "På tross av at hver tredje IA-virksomhet rapporterer at IA-avtalen har ført til at de har beholdt medarbeidere de ellers ville mistet, gjenspeiler dette seg ikke på nasjonalt nivå. Forskerne har sett på endringer i sysselsettingen for gruppen av personer med redusert funksjonsevne. De finner ikke at det i nevneverdig grad er blitt flere slike ansatte innenfor IA-virksomhetene. Det er heller ikke mulig å se effekter på nasjonalt nivå, målt ved andel funksjonshemmede blant alle sysselsatte. Konklusjonen blir derfor at det er fremgang i IA-arbeidet, men at resultatene er sparsomme så langt."

En alternativ overskrift på pressemeldingen ville vært: "Sparsomme resultater av IA-arbeidet så langt". Men her er det åpenbart enighet om at glasset skal være halvfullt, ikke halvtomt. Problemet er at det svekker prosjektets troverdighet når ingen tør stoppe opp og diskutere hvorfor man ikke lyktes. Bortsett fra noen justeringer, er det stort sett bare blitt mer av det samme ved forlengelsen av avtalen til 2009.

Dårligere personvern

Flertallet av arbeidstakerne merker ikke annet til IA-avtalen enn litt flere egenmeldingsdager om det trengs. Et mindretall stifter nærmere bekjentskap med innholdet i avtalen, fordi de går langtidssykmeldt eller trenger tilrettelagt arbeid. Det er en alvorlig svakhet ved IA-evalueringene at disse gruppene sjelden eller aldri kommer til orde. For IA-avtalens virkemidler fører ikke bare til inkludering, men også til sortering og ekskludering.

I følge IA-avtalen har arbeidstaker plikt til å informere om funksjonsevnen sin til arbeidsgiver. Denne bestemmelsen som seinere også ble tatt inn i folketrygdloven, ble opprinnelig foreslått av NHO. Ingen kan si nøyaktig hva "funksjonsevne" omfatter. Dermed blir det uklare grenser for informasjonsplikten. Datatilsynet er bekymret, men dessverre bare i et internt notat:

– "inkluderende arbeidsliv" gir et skinn av at arbeidsgiver kan kreve mer av arbeidstaker enn det som følger av loven. Det blir derfor viktig at arbeidstaker ikke føler seg forpliktet til å oppgi flere opplysninger enn de som har direkte tilknytning til utredning av hensiktsmessige tiltak for tilbakeføring til arbeidet, og gjennomføringen av disse tiltakene. (Datatilsynet 2003.)

I følge Datatilsynet kan for eksempel ikke tillitsvalgte ved å underskrive på IA-avtalen samtykke på vegne av de ansatte til at det behandles personopplysninger om dem.

Opprinnelig ville myndighetene at også legene skulle ha plikt til å informere arbeidsgiver. Heldigvis sa Legeforeningen nei. Til tross for dette er det forvirring blant aktørene, både leger, arbeidsgivere, arbeidstakere, trygdefunksjonærer og tillitsvalgte når det gjelder håndtering av legeopplysninger og personopplysninger generelt. Det finnes en utbredt oppfatning om at åpenhet er bra, som i blant er til stor skade for arbeidstakeren.

I virkelighetens verden vil arbeidsgivere ønske å beholde noen av arbeidstakerne som blir sykmeldt, men prøve å kvitte seg med andre. Den såkalte "funksjonsvurderingen", som legen ifølge oppskriften skal gjøre, blir også brukt til å begrunne oppsigelser. En oppsagt arbeidstaker som mente oppsigelsen var usaklig, fikk beskjed av sin arbeidsgiver og NHOs advokat om å gjennomgå en funksjonsvurdering hos lege før sakligheten ble vurdert i retten. Det ble hevdet at dette var i samsvar med IA-avtalen.

Alt i alt ser IA-avtalen ut til å være til like god hjelp for arbeidsgivere enten de ønsker å beholde sykmeldte arbeidstakere, eller de ønsker å bli kvitt dem. Hjelp fra trygdeetaten kan effektivisere prosessen i begge tilfeller. For arbeidstakeren gir arbeidsmiljøloven langt bedre rettigheter enn IA-avtalen. Etter denne loven har arbeidsgiver utstrakt plikt til å legge arbeidsforholdene til rette så arbeidstaker kan fortsette, til tross for nedsatt arbeidsevne. Noe slikt har ikke IA-avtalen. Fordi Arbeidslivssentrenes utsendinger skal være arbeidsgivers rådgivere, har de problemer med å trekke inn forpliktelser etter arbeidsmiljøloven. Enda vanskeligere har de for å kontakte Arbeidstilsynet hvis arbeidsgiver ikke innfrir sine plikter. De er redde for å ødelegge et godt samarbeidsforhold. Men resultatet er at arbeidstakers juridiske rettigheter kommer i aller siste rekke.

Hvor ofte blir det stilt spørsmål ved om arbeidsgiver har oppfylt pliktene sine, når sykmeldte arbeidstakere møter personalsjef og arbeidsgivers rådgiver fra trygdeetaten? En hovedtillitsvalgt i Fagforbundet fant ut at hun måtte kurse det lokale Arbeidslivssenteret så de lærte seg arbeidsmiljølovens bestemmelser om arbeidstakers rettigheter, og ikke så alt fra arbeidsgivers side.

En tillitsvalgt i Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet så seg nødt å råde alle som ble innkalt til slike møter til å framstille funksjonsevnen som minst 100 % – ellers ville arbeidsgiver ha et påskudd til å bli kvitt dem.

Det spørs om ikke ECON har sett noe vesentlig når de i evalueringsrapporten sin snakker om interessen for tidlig avklaring: "I tillegg er det blitt en større bevissthet om å få en tidlig avklaring for ansatte som blir syke og ikke har noen mulighet til å komme tilbake til samme virksomhet. Det trenger ikke innebære utstøting, snarere kan tidlig overgang til attføring i slike tilfeller hindre uførepensjonering."

Det trenger ikke innebære utstøting, sier ECON, men all erfaring fra attføringsarbeid viser at hvis man har helseproblemer, og så mister taket i sin vante jobb, blir sjansene på arbeidsmarkedet dramatisk redusert. Det kan lett bli siste faste jobb for den som er over 50.

I 1956 foreslo Arbeidsdirektoratet at fylkesarbeidskontoret skulle inn og vurdere attføringsmulighetene før arbeidsgiver fikk lov å si opp en arbeider etter skade eller sykdom: "Bakgrunnen for forslaget er at det som regel er vanskeligere å skaffe arbeid til en delvis arbeidsfør i en ny bedrift, enn å få ham omplassert i den gamle bedrift." (Ot.prp. nr 8 (1956). I følge departementet skulle man komme tilbake til forslaget når man hadde sett hva som kunne løses med hjelp fra bedriftshelsetjenesten ad frivillig vei. Kanskje tida er inne for å se nærmere på forslaget nå?

Reservearmeen

Den totale ledigheten (altså ikke bare den Aetat registrerer) økte i løpet av IA-perioden. Arbeidsledigheten blant de unge (16-24 år) er økt fra 10,2 % i 2000 til 12,0 % i 2005. Burde ikke et inkluderende arbeidsliv hatt plass til dem? Det virker som om sykefraværet er blitt viktigere enn arbeidsløsheten, også blant folk som burde vite bedre.

I 1985 hang parolen på Folkets hus: "50.000 ledige. Willoch må gå." Under Willoch-regjeringen var arbeidsløsheten krøpet over 2 % og folk reagerte. I 2005 registrerte Aetat i gjennomsnitt 83.000 ledige, eller 4,6 % av arbeidsstyrken. Arbeidskraftundersøkelsen, som spør et utvalg av befolkningen, var oppe i 111.000 arbeidsløse. Det virker ikke mye inkluderende.

Det er kanskje ikke tilfeldig at IA-avtalen overser arbeidsløsheten. For ser vi nærmere på målene slik de ble presentert i 2001, ser vi at de har fokus på helt bestemte grupper. Her handler det om yrkeshemmede, arbeidstakere på attføringstiltak og reaktivisering av uføretrygdede. Når det gjelder eldre i arbeid, er målet å øke reell pensjoneringsalder. Hvis du ikke får pensjon eller trygd når du går av, men må gå på dagpenger og sosialhjelp, øker "reell pensjoneringsalder". De gruppene som skal inkluderes ikke dem som står i arbeidsløshetskø, men dem som mottar trygd. Man kan spørre seg hvorfor det satses så mye på at noen tusen uføretrygdede skal "reaktiveres" når 80.-100.000 går arbeidsløse. Det er saktens bra for de uføretrygdede som vil tilbake i jobb, men det krever uendelig mye mer enn å tilby arbeid til friske arbeidsløse, eller legge til rette for dem som er i jobb. Hvorfor denne paradoksale interessen i IA-avtalen for dem det er vanskeligst å attføre – mens 100.000 går arbeidsløse?

Forklaringen kommer med NAV-reformen. De samme gruppene er i fokus: funksjonshemmete, sykmeldte og uføretrygdede. Og det gjelder å forlenge perioden før folk kan gå av med pensjon, "økt reell pensjoneringsalder". Det handler kort og godt både for NAV og IA om å overføre folk fra trygdebudsjettet til reservearmeen av arbeidskraft. Og metoden de bruker, ble i gamle dager beskrevet som skjerpet arbeidsplikt for de fattige og kutt i stønader for å tvinge de uvillige eller arbeidssky.

I den andre enden av inntektsskalaen kan man selvsagt fortsette å gå av med sine opsjoner og pensjoner og fallskjermer ved 60-års alderen om det er det man vil. Arbeidslinja gjelder ikke alle.

Chr. H. Knudsen ville nikket gjenkjennende til formuleringene i IA-avtalen og NAV-reformen. Han visste av egen erfaring hvordan stønadsmottakere ble brukt til å holde lønnsnivået nede, og han kjente Marx' begrep reservearmeen. Han skriver om det i begrunnelsen for lovforslaget om normalarbeidsdagen:

"Dette (de, som understøttes af Fattigkassen) er den industrielle Reserve-Armé, som Kapitalen har sat tilbage, for siden at kunne benytte til en billig Pris, for ved Hjælp deraf at trykke Prisen paa Arbeidet ned ogsaa for de øvrige Arbeidere. Det er disse arbeidsløse Folk, som tvinger de, som arbeider, til at arbeide den lange Tid for en liden Løn." (Wergeland 2006.)

Samfunnsforskere har pekt på at det siste tiårets kampanjer for inkludering kan sees som ledd i en bevisst politisk strategi (hakeparentesene er mine tilføyelser) (Midtsundstad m.fl. 2003).

– … krafttaket [for seniorpolitikk i arbeidslivet] og intensjonsavtalen [om et mer inkluderende arbeidsliv] [kan] tolkes som et første skritt på veien mot innstramninger i de norske inntektssikringsordningene [trygdene]: Ved å være villige til å forsøke alternative tiltak og grep, reder myndighetene grunnen for eventuelle senere innstramninger. I en begrenset periode (fram til 2005), satses det på frivillighet og informasjons- og holdningskampanjer. Samtidig trues det med en hardere strategi dersom ikke den myke tilnærmingen viser seg å ha ønsket effekt. Dette budskapet er klarest formulert i IA-avtalen, men kan tidvis også skimtes i diskusjonene rundt AFP. I et slikt perspektiv kan den økte vektleggingen av arbeidsgivers ansvar for forebygging og integrering i Norge like mye oppfattes som en indirekte strategi eller brekkstang for å få godkjent ønskede endringer i pensjons- og trygdesystemet, [i stedet for] som en selvstendig strategi for forebygging og inkludering i seg selv. … Den tyngste byrden ved eventuelle framtidige endringer i sykelønns- og førtidspensjonsordningen, … synes likevel å ville plasseres på arbeidstakerne, gjennom ulike innstramninger av inntektssikringsordningene [trygdene].

I dette perspektivet betyr paradoksalt nok IA-avtalens fiasko i forhold til alle målsetninger, at den har tjent sin hensikt. Den manglende effekten på forbruk av trygd har ryddet vei for viktige endringer i trygdereglene. I 2001 begynte reaktivisering av uføre, kravet til at attføring skulle forsøkes før uførepensjon, ble skjerpet. I 2003 ble det innført kostnadstak for skolegang som attføring, og i 2004 ble skolegang som attføring begrenset til tre år. Samme år fikk vi de nye sykmeldingsreglene som begrenset retten til full sykmelding utover 8 uker. Rehabilitering ble begrenset til 2 år, og det ble innført tidsbegrenset uførestønad. Varigheten av attføringspenger i ventetid på jobb ble begrenset fra 12 til 6 måneder. Og alt beskrives som "incentiver til aktiv jobbsøking".

To syn på arbeidsløshet

Europas nyliberale tenketank OECD streker opp kursen for norske regjeringer uansett farge. For omlag ti år siden presenterte de sin Job Strategy (jobbstrategi) som skulle redusere langvarig høy arbeidsløshet i Europa. Brundtland-regjeringen lanserte "arbeidslinja" i pakt med denne strategien, og Bondevik-regjeringen plukket med seg parolen om det minst mulig regulerte arbeidsmarkedet til sin Sem-erklæring. Den rød-grønne regjeringen fortsetter tradisjonen med å hente honnørordene fra OECD. Både Stoltenberg og Valla forteller oss stadig at det skal "lønne seg å arbeide", direkte oversatt fra "work must pay". Kanskje han hadde ett poeng, LO-sekretæren i Trøndelag, som i en diskusjon om "et mer inkluderende arbeidsliv" plutselig utbrøt: "Korfor ska' vi støtt la NHO lag slagordan våre?"

I 2004 varslet OECD overraskende at det var tid for ettertanke. De så at strategien deres ikke hadde redusert arbeidsløsheten særlig. Og den hadde hatt andre problematiske konsekvenser. Svekkingen av arbeidervernet (som Bondevik-regjeringen forsøkte å kopiere) og veksten i midlertidige jobber (som Normann ville innføre) hadde skapt sosiale problemer i landene der det var gjennomført. Det samme gjaldt kuttene i trygdeordninger for å gi "incentiver til jobbsøking". Og i iveren etter å gjennomføre "fleksible arbeidstider" hadde de uforvarende skapt større konflikter mellom arbeidsliv og familieansvar. "Betydelige innstramninger i adgangen til sosiale stønader kan bidra til å sikre at arbeidsføre ikke trekker seg fra arbeidsmarkedet. Men man må passe seg så ikke resultatet samtidig blir at "hard-to-place-individuals" (dem det er vanskelig å finne arbeid til) dropper ut av stønadssystemet, og ender i fattigdom" står det i OECD Employment Outlook 2004 (Martin 2004). Liberalistene hadde plutselig fått bekymringer. Hvis de hadde lest litt historie før de kom med alle rådene sine, kunne de kanskje unngått noen tabber.

Norske regjeringer bør være takknemlige for den motstanden deres liberalistiske reformforslag har møtt blant velgerne. Vi har vært flinkere til å ta vare på velferdsstaten enn politikerne på kommandobrua, som har seilt med OECD som los.

Politikerne er opptatt av å være moderne. Heller ikke det er noe nytt. I 1880-årene mente Høyre at arbeidervernloven var i strid med "bestrebelser for personlighetens frigjørelse … den moderne utviklingens høyt skattede særkjenne" (Bull 1953). Det blir nesten litt krampaktig når Stoltenberg som statsminister skriver kronikk om velferdsstaten og kaller den "Moderne fornying", med undertittelen: "Velferdsstatens verste fiender er de som er mot fornying" (Dagens Næringsliv 7.-8. januar 2006). Artikkelen er i hovedsak et forsvar for sykehusreformen og for omorganisering av jernbanen og posten. Det står litt om NAV-reformen også: "Folk skal ikke bli kasteballer mellom kontorene, men så raskt som mulig komme i gang med aktivitet, enten det er kursing eller ny jobb." Vi spør igjen, og antakelig forgjeves. Hvor mange skal få jobb, og hvor mange vil bli avspist med kurs – formodentlig mest kurs i jobbsøking? En måned seinere kommer Victor Normann og frykter reformpause fordi arbeidslivsloven hans forliste: "Den nye Arbeidslivsloven som Jørgen Kosmo tok initiativet til, ble av Bondevik-regjeringen redusert til en lett reformert Arbeidsmiljølov – som så med stor bravur ble ytterligere utvannet av den nye regjeringen." (Dagens Næringsliv 4.-5. februar 2006). Reformene må fortsette, sier Normann. "Heldigvis vet Jens Stoltenberg alt dette," avslutter han og håper at han "gjenreiser Arbeiderpartiet som det reform- og omstillingsparti det tradisjonelt har vært".

Vi vet fra kampen om arbeidsmiljøloven hva slags samfunnsreformer Normann tror på. Han stoler altså på at Stoltenberg tror på de samme. De er så langt fra Arbeiderpartiets opprinnelige tradisjoner som det er mulig å komme. Det meste av Arbeiderpartiets tidlige historie preges, som arbeiderbevegelsens og velferdsstatens historie, av helt andre tradisjoner enn sykehusreformen og omorganiseringen av post og jernbane (Folkvord 2005, s. 75-80, 92-106). Den preges av innsatsen til dem som skapte de første fagforeningene og dermed kunne sette grenser for arbeidsgivers styringsrett. Den preges av dem som gjorde at regjeringen valgte å forberede arbeidervernlov og trygdeordninger for "å holde den også innen vår arbeiderbefolkning begynnende bevegelse i sunne og sindige spor", som det sto i begrunnelsen fra Indredepartementet i 1885. Den preges av de arbeidsløses deputasjoner som banket på Stortingets dør tidlig på 1900-tallet og fikk dem til å skjønne at de måtte regulere markedet for å "verne den bestaaende samfundsorden og betrygge den rolige samfundsudvikling", som økonomen Oskar Jæger sa (Seip 1981, s. 65-66).

Også den første perioden etter andre verdenskrig var preget av sosialpolitiske løsninger som var forankret i sentrale arbeiderklasseinteresser: universalitet i ytelser, likebehandling, utjevning og solidaritet. Omslaget kom for alvor etter 1980. Og gjennom 15-20 år med nyliberal revolusjon og stri politisk motvind fra EUs Brussel har vi i Norge klart å holde fast ved svært mye av dette. Ikke minst har sykelønnsordningen og arbeidsmiljøloven overlevd. Vi har "valgt velferdsstaten" så godt vi kunne, og kanskje støttet oss til erfaringer og tradisjoner når politikernes råd lød tvilsomme. Akkurat nå er den tilsynelatende tverrpolitiske enigheten i Stortinget om "arbeidslinja" en alvorlig utfordring. FFO har hjulpet oss å avklare begrepene ved å sette fokus på arbeidslinjas overklassetenkning i høringsuttalelsen sin om Rattsø-utvalget. Som alternativ har de satt det synet på arbeidsløshet som har tradisjon i arbeiderbevegelsen og den norske velferdsstaten: "Arbeidsmarkedspolitikken må ha som prinsipielt utgangspunkt at alle vil – eller ved tilfredsstillende tilrettelegging og oppfølging vil kunne – ønske å delta i arbeidslivet, og at den enkelte ikke i utgangspunktet vil foretrekke en tilværelse som mer eller mindre passiv stønadsmottaker."

Det kan bli nødvendig med nye deputasjoner, og med riktig kraftig "banking på Stortingets dør" for å få slutt på arbeidslinja.

---

Referanser:

• Edvard Bull: Arbeiderbevegelsens historie i Norge, bind 1. Tiden, Oslo 1985.
• Edvard Bull: Arbeidervern gjennom 60 år. Statens arbeidstilsyn, i kommisjon hos Tiden, Oslo 1953.
• H Dale-Olsen, I Hadoy, A Storvik, H Torp: Rapport 2005/9 ISF, Oslo 2005.
• Datatilsynet: Sak 2003/1342 Dok 4 Notat 14.08.2003 Behandlingsgrunnlag for Inkluderende arbeidsliv.
• ECON: 16 IA-virksomheter to år etter. Rapport 051, Oslo 2005.
• En ny arbeids- og velferdsforvaltning. NOU 2004.
• Erling Folkvord: Stopp tjuven!, Rødt, 2005
• Odd Friberg: Arbeidervernlover med kommentarer, Olaf Norlis Forlag, Oslo 1970.
• Josephine Goldberg: Fatigue and efficiency, Russel Sage Foundation, New York 1912.
• Knut Halvorsen: "De som bærer byrdene av arbeidslinjen", Velferd nr 8, 2004.
• Mikko Härna: "Long working hours – a step backwards?", Newsletter, June FIOH, Helsinki 1997.
• Karl Marx: Kapitalen. Oktober, Oslo 1983.
• Georges Midré: Bedring eller brød, NAVF/Universitetsforlaget, Pensumtjeneste, Oslo 2001.
• T. Djuve, A B Midtsundstad, J A Drøpping: Inkluderende arbeidsliv på norsk, Arbeidsnotat nr. 1, 2003, s. 13. FAFO, Oslo 2003.
• G D Roach, K J Reid, D Dawson: "The amount of sleep obtained by locomotive engineers: effects of break duration and time of break onset." Occup Environ Med 2003:60, s. 12.
• Anne-Lise Seip: Veiene til velferdsstaten, Gyldendal, Oslo 1994.
• Anne-Lise Seip: Om velferdsstatens framvekst. Universitetsforlaget, Oslo 1981.
• B Starrin, Scand J, m.fl.: Work Env Health 1997;23 suppl 4 47-54.
• Velferdsmeldingen. St.mld. 35 (1994-95).
• Ebba Wergeland: Arbeidsmiljøloven, sykefraværet og sekstimersdagen, Transit, Oslo 2006.

Finnes det et folkerettslig holdbart grunnlag for Natos angrep på Kosovo/Jugoslavia 24. mars 1999?

Ståle Eskeland er professor dr. juris ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo

Artikkelen er det skriftlige bidraget fra Eskeland på et seminar om folkerett
i Stockholm i januar 2006, og trykkes med tillatelse fra forfatteren.
Artikkelen er tidligere trykt i Tidskrift för folkets rättigheter nr 1-2 2006.

---

Nakne fakta: Natos angrep på Kosovo/Jugoslavia startet 24. mars 1999. Den første natten deltok 350 fly i bombingen. Mot slutten deltok en armada på mer enn 1.000 fly. Angrepet varte i 79 døgn. Resultatet var at store deler av infrastrukturen i området (bebyggelse, veier, broer, elektrisitetsforsyning m.v.) ble totalt rasert. Mer enn 10.000 kosovoalbanere ble myrdet eller drept av skuddvekslingen, miner og klasebomber. Vel 800.000 ble brutalt fordrevet fra landet, mens flere hundre tusen andre flyktet fra hjemmene sine og søkte tilflukt andre steder. Mer enn 200.000 serbere, sigøynere og slaviske muslimer ble fordrevet med makt da KFOR-styrkene overtok ansvaret for sikkerheten, etter at selve angrepet var avsluttet. Det pågår ikke kamper i området for tiden. Men striden mellom kosovoalbanere og serbere er ikke løst. Fiendskapet og hatet mellom folkegruppene i området er neppe blitt mindre.

Folkerett og bruk av militær makt

Angrepskrig, i betydningen at en stat angriper en annen stat med militære midler, er forbudt etter folkeretten. Det følger av FN-paktens artikkel 2 (4), som ikke åpner for noen unntak. Derimot kan en stat, hvis den likevel skulle bli angrepet, lovlig forsvare seg med militære midler. Det følger av FN-paktens artikkel 51.

Sikkerhetsrådet kan, i motsetning til statene, bruke militære midler for å opprettholde eller gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet, altså selv om det ikke foreligger en selvforsvarssituasjon i forholdet mellom stater. Det følger av FN-paktens artikkel 42. Sagt på en annen måte: Bortsett fra i selvforsvarssituasjoner er retten til bruk av militær makt forbeholdt Sikkerhetsrådet og det alene.

Dette er hovedreglene. Men kan det tenkes at finnes andre folkerettslige grunnlag for staters maktbruk overfor andre stater som ligger utenfor FN-pakten og som derfor supplerer denne? I det følgende skal jeg drøfte folkerettmessigheten av angrepet på Kosovo/Jugoslavia i forhold til de mulige rettsgrunnlag som teoretisk kan tenkes.

Intet mandat fra Sikkerhetsrådet

Angrepet på Jugoslavia/Kosovo var vedtatt av Natos øverste organer. Det var ikke autorisert av Sikkerhetsrådet i medhold av FN-paktens artikkel 42. Denne folkerettslige hjemmelen kan vi derfor se bort fra.

Ingen selvforsvarssituasjon

Det forelå heller ingen selvforsvarssituasjon. Det er et faktum at tusenvis av kosovoalbanere var eller sto i fare for å bli utryddet eller drevet på flukt av president Slobodan Milosevic og hans regime. Men intet Nato-land var truet av denne situasjonen. Nato kunne derfor ikke gå til militær aksjon i medhold av selvforsvarsretten, som ikke krever autorisasjon fra Sikkerhetsrådet. Så vidt jeg vet har Nato heller ikke påberopt seg dette grunnlaget.

Det forelå en humanitær krisesituasjon

Spørsmålet om det skulle brukes militær makt mot Kosovo/Jugoslavia ble ikke en gang brakt inn for Sikkerhetsrådet før Nato startet angrepet. Bakgrunnen var at Nato-landene regnet med som sikkert at Russland ville nedlegge veto mot et forslag om bruke militær makt. Sikkerhetsrådet var "lammet", ble det sagt, og derfor hadde Nato rett til selv å aksjonere, ble det hevdet. Det ble i denne forbindelse vist til FN-paktens artikkel 24, hvoretter statene har overdratt sin rett til å sikre internasjonal fred og sikkerhet til Sikkerhetsrådet. Når Sikkerhetsrådet ikke aksjonerer, lød deres resonnement, har statene rett til å aksjonere på egen hånd.

Dette var å snu saken på hodet. FN-pakten er tuftet på erfaringene fra to verdenskriger med lidelser og ødeleggelser ingen på forhånd kunne forestille seg. Det overordnete formålet med pakten var å sikre at politiske konflikter i fremtiden ble løst uten bruk av militære midler. "Prisen", om man vil, statene betalte for det, var å forplikte seg til ikke å bruke militær makt med mindre de fem stormaktene er enige om det eller i det minste at ikke minst en av dem motsetter seg det ved å nedlegge veto. I motsatt fall ville det være en større eller mindre fare for at konflikten utvikler seg til en storkrig hvor stormakter kan være innblandet på hver sin side.

Men selv om man skulle mene at stater kan aksjonere militært på egen hånd når Sikkerhetsrådet er lammet, leder det ikke lenger enn at statene i så fall må ha et annet folkerettslig grunnlag for sitt angrep. I motsatt fall er angrepet – per definisjon – folkerettsstridig.

Det grunnlag som ble påberopt, var at det forelå en humanitær krisesituasjon og at denne ga den nødvendige folkerettslige hjemmel. Som allerede fastslått, finnes ingen slik hjemmel i FN-pakten. Den finnes heller ikke i andre traktater. Et mulig grunnlag er da folkerettslig sedvane. Noen slik folkerettslig sedvane er det ikke mulig å påvise.

Et annet mulig grunnlag er folkerettslig nødrett, som i så fall måtte gå lenger enn selvforsvarsretten. Grunnlaget for å hevde at det foreligger en slik rett, måtte være at visse situasjoner er så ekstreme at det må gjøres unntak fra hovedreglene om retten til å bruke militær makt. Også dette er å sette saken på hodet. Alle internasjonale situasjoner hvor det er aktuelt å bruke militære midler er per definisjon ekstreme, fordi de interesser som står på spill for den potensielt angripende stat, er særlig viktige. Ingen kan benekte at det var særdeles viktig å stanse og forhindre overgrepene mot kosovoalbanerne. Men man kan ikke av det slutte at det var folkerettslig adgang til å gjøre det ved bruk av militær makt uten Sikkerhetsrådets godkjenning. Konsekvensen av et slikt standpunkt ville kunne bli internasjonalt anarki med militære midler som virkemiddel. Det var nettopp dette man ønsket å unngå gjennom FN-paktens forbud mot bruk av militærmakt.

Noen vil kanskje hevde at angrepet i seg selv skapte ny folkerett, ut fra resonnementet at ny folkerett skapes gjennom statenes praksis. Dette er ikke holdbart. Når ikke nødrettsgrunnlaget strekker til, kan ikke ett tilfelle av ny praksis gjøre det. Det gjelder selv om mange land sto bak (Nato). Dessuten må det stilles kvalitative krav til en praksis. Det er ingen grunn til å godkjenne en praksis, selv om mange land står bak, dersom den ikke kan begrunnes godt. Etter min mening kunne ikke angrepet på Kosovo/Jugoslavia begrunnes på en god måte som berettiger til å opphøye angrepet til et utslag av ulovfestet folkerett.

Strafferettslig ansvar etter folkeretten

Selv om man legger til grunn at angrepet på Kosovo/Jugoslavia ikke hadde hjemmel i folkeretten, følger det ikke av det at angrepet var straffbart etter folkeretten. Det må avgjøres særskilt på grunnlag av folkerettens regler om straff. I dette tilfellet er det imidlertid klart at det er sammenfall mellom ulovlighet og straffbarhet. Angrepet, og jeg minner om at det var massivt med innsats av meget store flystyrker i nesten tre måneder, rammes utvilsomt av aggresjonsforbrytelsen i folkeretten. I Nürnberg-charteret, som var grunnlaget for tiltalen mot de tyske nazilederne, var "forbrytelse mot freden" en av de internasjonale forbrytelsene som flere av de tiltalte ble funnet skyldige i. Den tilsvarer omtrent det som i statuttene for Den internasjonale straffedomstolen (International Criminal Court – ICC) er kalt "aggresjonsforbrytelsen" og som er den fjerde av "de alvorligste forbrytelser som opptar hele menneskeheten"(artikkel 5 nr. 1 bokstav d). Nürnberg-domstolen ga et malende uttrykk for alvorlighetsgraden da den skrev at

"[It is] not only an international crime; it is the supreme international crime differing only from other war crimes in that it contains within itself the accumulated evil of the whole."

ICC har ennå ikke fått jurisdiksjon over aggresjonsforbrytelsen, fordi traktatpartene ikke ble enige om en definisjon av begrepet "aggresjon". Det betyr ikke at aggresjonsforbrytelsen ikke er en forbrytelseskategori i folkeretten, bare at muligheten for å få noen tiltalt for forbrytelsen foreløpig ikke eksisterer.

Straffansvaret etter nasjonal rett

Handlinger som etter nasjonal rett er alvorlige forbrytelser i fredstid (for eksempel drap, alvorlige legemskrenkelser og omfattende skadeverk) kan være straffrie når de begås som ledd i en krig. Forutsetningen er at de ligger innenfor det som ofte kalles for krigens lover og sedvaner.

Etter veletablert folkerett er en krigshandling som ikke skiller mellom militære og sivile mål, ikke lovlig og dermed en straffbar krigshandling. Vi vet at sivile mål i stor utstrekning ble rammet av luftangrepene, som ofte skjedde fra meget stor høyde, utenfor rekkevidden til luftvern på bakken. Det må selvsagt avgjøres konkret om dette skyldtes tilfeldigheter eller uunngåelige sideeffekter av bombing rettet mot militære mål. Man må realistisk regne med at kravet om at sivile mål så vidt mulig ikke skal utsettes for militære angrep, i mange tilfeller ikke ble respektert. I så fall er ikke bare de som planla og beordret slike angrep strafferettslig ansvarlig etter nasjonal rett, men også den enkelte pilot eller annet mannskap som deltok på bombetoktene, selv om de handlet på ordre. Dette følger av det såkalte Nürnberg-prinsippet, som ble fastslått av Nürnberg-domstolen og som også er lagt til grunn i ICC-statuttene artikkel 33. Forutsetningen er at nasjonale domstoler har jurisdiksjon når det gjelder handlinger begått av egne borgere utenfor eget territorium. Norske domstoler har jurisdiksjon i forhold til norske statsborgere, og jeg antar at det samme gjelder for domstoler i mange andre Nato-land også.

Nødvendig å snakke med store bokstaver

Jeg har bare så vidt kunnet berøre noen av de mange rettslige spørsmål som angrepet mot Kosovo/Jugoslavia reiser. Og jeg har måttet snakke i "store bokstaver". Det siste er en nødvendighet, om man ikke skal bli døv av all den støy som ble sendt ut av ansvarlige regjeringer og militære ledere før, under og etter angrepet. Det er nærmest en historisk lov at stater som går til folkerettslig krig mot andre stater eller forfølger folkegrupper i eget land, hevder at de har retten på sin side. Slik var det også denne gangen. Den daværende norske statsministeren, Kjell Magne Bondevik, brukte blant annet uttrykket "fredsoperasjon" om krigshandlingene. Etter vel en måned med intens bombing brukte daværende utenriksminister uttrykket "pågående Nato-operasjoner". Krig var det ikke tale om, og slett ikke en folkerettslig krig. Først etter tre år måtte Bondevik motvillig innrømme at det var en krig: "Jeg har kommet til at jeg som politiker den gangen burde ha skåret gjennom alle juridiske og folkerettslige betraktninger … og sagt at ja, dette er en krig." Men han føyde til: "og vi sender norske piloter inn i den." Den siste setningen tok brodden av innrømmelsen. Riktignok var det krig, men det var en rettferdig krig, uansett "juridiske eller folkerettslige betraktninger".

Dette er "god" retorikk. For ingen må innbille seg at Bondevik noen gang har vært i nærheten av å tenke tanken at folkerettsbruddet skulle pådra ham eller andre ansvarlige i Nato noen form for ansvar, verken strafferettslig eller sivilt. Vi andre må selvsagt realistisk innse at det heller ikke kommer til å skje. Slik fungerer storpolitikken, ikke på rettens, men på maktens premisser.

Dessverre tror jeg man må si at angrepet på Jugoslavia/Kosovo var forløperen til den økende bruk av militære midler uten FN-mandat som vi har sett i ettertid. USAs angrep på Afghanistan i 2001 og USAs og Storbritannias angrep på Irak i 2003 er de klareste eksemplene. Ingen av dem hadde hjemmel i folkeretten. Men de er i samsvar ned Natos nye konsept fra april 1999 som åpner både for militære angrep som ikke gjelder forsvar av Nato-landenes egne territorier ("out of area-angrep") og for angrep selv om det ikke foreligger noen selvforsvarssituasjon i folkerettslig forstand ("forkjøpsangrep"). Dette er en utvikling som gir grunn til den største bekymring. Krig som politisk virkemiddel er nå satt på den internasjonale dagsorden, helt i strid med grunntanken i FN-pakten. Det er ikke vanskelig å spå at den nye praksisen i økende grad vil bli påberopt som grunnlag for at folkeretten har fått et nytt innhold. Som jurist, men også som fredsaktivist, følger jeg meg forpliktet til å motarbeide at et slikt syn skal vinne fotfeste. Enhver væpnet konflikt innebærer faren for ukontrollert eskalering til en storkrig – hvor også atomvåpen kan bli tatt i bruk. Det er dessverre ikke sant at faren for atomkrig forsvant med den kalde krigen. Faren er kanskje større enn på lenge.

---

 

FN-paktens artikkel 2 (4):

Alle medlemmer skal i sine internasjonale forhold avholde seg fra trusler om eller bruk av væpnet makt mot noen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet eller på noen annen måte som er i strid med de Forente Nasjoners formål.

Det var ikke blitzen mot London som innleda bombeterroren mot byer i verdenskrigen. Engelskmennene var først. Men det som starta som en strategisk nødvendighet, vokste med åra til grove krigsforbrytelser.

Sven Lindqvist, svensk forfatter og en av Nordens største essayister.
Lindqvist har utgitt et trettitalls bøker, blant annet Utrydd hver eneste jævel!, Antirasister, Du er død. Bombenes århundre og Ørkendykkerne.
Boka Terra nullius, om det australske urfolkets skjebne, blei gitt ut i Sverige i 2005.
Det svenske forlaget Ordfront ga i januar 2006 ut ei ny bok av Sven Lindqvist: Fadern, sonen och den heliga motorcykeln.

Artikkelen trykkes med forfatterens tillatelse og er oversatt av Arne Hedemann.

---

Da andre verdenkrigen brøt ut, visste britene svært godt at krigens lover forbyr bombing av sivile. Statsminister Neville Chamberlain sa i 1938: "Det bryter med internasjonal rett å bombe sivile som sådanne … Rimelig forsiktighet må brukes ved bombing av militære mål, slik at ikke sivilbefolkningen i nærheten feilaktig blir bomba."

Sju år seinere hadde det britiske flyvåpenet lagt Tysklands byer i grus og aske. En halv million sivile tyskere hadde blitt drept og like mange sterkt skadd. 900.000 familier hadde fått sine hjem ødelagt. Og det hadde ikkje skjedd på grunn av feil. År etter år hadde det britiske flyvåpenets hovedoppgave vært å bombe barn, kvinner og gamlinger i deres boliger.

Hvordan kunne det gå slik?

Hvordan kunne britene med overlegg og bevisst begå det de visste var grove krigsforbrytelser?

Som tunga søker til ei ødelagt tann, kommer britene om og om igjen tilbake til disse spørsmålene. I år blir de drøfta av filosofen A. C. Grayling i Among the Dead Cities og i antologien Firestorm. The Bombing of Dresden 1945, som dokumenterer resultatet av en konferanse ved University of Edinburgh.

Det var, pleier en å si, tyskerne som begynte.

Ja, selvsagt var det tyskerne som starta landkrigen ved å angripe Polen. Men både tyskere og engelskmenn var meget nøye med ikke å begynne flykrigen gjennom å angripe hverandres byer.

Det var Churchill som brøyt tabuet. Da han kom til makten den 10. mai 1940, var hans første tiltak å sende 37 bombefly for å angripe Mönchengladbach i Ruhr-området. Hitler svarte ikke.

Seinere i mai fulgte ytterligere fire bombeangrep mot Hamburg, Bremen, Köln og andre tyske byer. Hvorfor? Årsaken er lett å konstatere. Etter et lynangrep på Frankrike sto tyskerne som seirende på det europeiske kontinentet. De britiske troppene blei evakuert til hjemlandet. Bombeflyet var dermed det eneste våpenet Churchill fortsatt kunne nå Tyskland med. Dersom han ville fortsette krigen, måtte han bombe. Alternativet var å overlevere Europa til Hitler. Vi kan være takknemlige for at Churchill tok kampen.

I juni gjennomførte britene 11 angrep, i juli 8 og i august 15 luftangrep mot tyske byer. Hitler svarte fortsatt ikke. Hans flyvåpen var bygd og trent for kamper sammen med panser i bakkeoperasjoner, ikke for strategisk bombing. Han hadde ingen tunge bombefly. Han ville ikke ha bombekrig.

Men i slutten av august begynte Churchill å bombe Berlin. Etter fire angrep i rask rekkefølge – den 25., 28., 31. og 4. – var Hitler rasende og lovet å utradere de engelske byene. Den 7. september innleda han blitzen mot London. Byen blei bomba hver natt hele høsten og deretter mer sporadisk fram til finalen den 10. mai 1941, årsdagen for Churchills maktovertakelse og bombekrigens begynnelse.

Hitler trodde at bombene skulle bryte ned britenes motstandsvilje. I virkeligheten skapte de den. Før blitsen var Churchill ennå ikke den opplagte lederen han seinere blei. Mange briter mente han var en urealistisk frasemaker og ville redde sitt imperium ved å slutte fred med Hitler. Etter blitzens 35.000 døde var det ingen vei tilbake.

Britene svarte tyskerne med samme mynt, og begge sider trappa opp hverandres brutalitet. Tekniske vanskeligheter virka i samme retning. Pilotene hadde vansker med å finne sine mål. Bombeslipperne hadde vansker med å treffe dem. Det var lettere dersom målet var en hel by enn om det var en enkel krigsindustri et eller annet sted inne i en by. Den 30. oktober 1940 fikk det britiske flyvåpenet ordre om å brannbombe 20-30 tyske byer. "Dermed blei fiksjonen om at bombene angrep militære mål i byene, offisielt forlatt," heter det i den offisielle britiske historikken om luftkrigen. "Dette var den teknikken som blei kjent som 'områdebombing'."

I følge krigens lover skulle den militære verdien av et angrep veies mot kostnaden i form av utilsikta skader på sivile liv og sivil eiendom. Det som skjedde, var at sivile skader begynte å bli betrakta, ikke som en kostnad, men som en militær verdi. I neste skritt blei de sivile skadene selve hensikten med bombinga. Man sa at det var sivilbefolkningens "moral" man bomba, men fordi moralen satt inne i de jenter og gutter, gamle menn og gamle kvinner, som utgjorde sivilbefolkningen, så kunne ikke moralen bombes uten at man skada og drepte nettopp de barn og gamlinger som man ifølge krigens lover ikke fikk bombe.

14. februar 1942 blei den nye politikken uttrykkelig formulert i direktiv 22 til Bomber Command. Angrepene skulle legge hovedvekt på "sivilbefolkningens og spesielt industriarbeidernes moral" og "rettes mot bebygde områder, ikke mot for eksempel skipsverft eller flyfabrikker".

Da denne beslutning blei fatta, var krigssituasjonen radikalt forandra. Blitsen var over for lenge siden, og det fantes ingen tyske angrep å svare på. Storbritannia sto ikke som i 1940 aleine mot den tyske overmakta, men deltok i en stor allianse med supermaktene Sovjet og USA. Det amerikanske flyvåpenet var innstilt på presisjonsbombing av strengt militære mål. Britene kunne ha fulgt eksemplet. I stedet var det nå bombinga av sivile tyskere starta for alvor.

Storbritannias koloniale erfaringer

Hvorfor? Hvorfor nettopp britene? Storbritannia var den eneste stormakta der flyvåpenet var en selvstendig våpengren med det strategiske bombeflyet som kjerne. De rivaliserende våpengrenene satte spørsmålstegn ved selve eksistensen av flyvåpenet. Marinen ville legge beslag på flyet ved å gjøre ubåtjakten til hovedmål. Hæren ville ta over ved å gjøre støtte til invasjonen til hovedmål. Bare bybombinga kunne rettferdiggjøre flyvåpenets sjølstendighet. Det var ikke først og fremst krigen mot Hitler, men krigen mellom våpengrenene som gjorde det nødvendig å bombe kvinner og barn.

I Firestorm peker militærhistorikeren Hew Strachan på noen andre faktorer. England hadde som verdens første industrinasjon blitt vant til å ha et militærteknisk overtak og å utnytte det. Storbritannias tradisjonelle våpen var flåteblokade, som i første verdenskrig drepte flere sivile tyskere enn flyvåpenet gjorde i andre verdenskrig.

Men framfor alt var det Storbritannias koloniale erfaringer som blei avgjørende. Britene var fra sine kolonier vant til å føre voldsomme kriger mot hele folk, uten å la seg hindre av krigens lover. Den britiske hæren hadde lært seg å tilintetgjøre den infrastrukturen som var grunnlaget for folkets levesett, skriver Strachan.

Folkemordshistorikeren Donald Bloxham vektlegger også den koloniale arven. Det var ikke av desperasjon eller underlegenhet at britene bomba opprørsmakere i sine kolonier. Nei, det var av sparsomhet, av militær bekvemmelighet og av omsorg for imperiets prestisje. Man bomba hus, veier, vanningsanlegg og alt annet som folket behøvde i sin hverdag. Siden krigens lover ikke blei ansett å være anvendbare på "usiviliserte" folk, blei britiske bombere vant til å overse disse lovene.

Mannen som blei satt til å gjennomføre bombepolitikken fra 1942, Arthur "Bomber" Harris, var en uvanlig hensynsløs representant for kolonial praksis. Han hadde en fanatisk tro på at "dehousing", "avhusing", av tyske familier skulle lede til Tysklands sammenbrudd. Effekten blei, slik som i London, nærmest det motsatte. Men Harris trodde alltid at det skyldtes manglende ressurser. Dersom han bare fikk en skvadron til, skulle han vinne krigen.

Teknikerne tegna nye og tyngre bombefly, politikerne bestilte dem, og mot slutten av krigen sto de der enten de behøvdes eller ikke, og pukka på å bli brukt. I lufta hadde de allierte i 1945 så godt som totalt herrevelde, men på bakken forsvarte fortsatt tyskerne seg innbitt. Bare i februar 1945 stupte 50.000 allierte soldater på vestfronten. Skulle da bombeflya stå igjen ubrukte på bakken?

Nei, bombene falt tettere enn noensinne. Bare i krigens fire siste måneder blei 16 000 sivile drept i Magdeburg, 20.000 i Pforzheim, 23.000 i Swinemünde og minst 77.000 i andre tyske byer. I samme tidsrom mista mer enn 1.300.000 tyskere sine hjem. Det britiske flyvåpenet gikk berserk mot en fiende som verken kunne kapitulere eller forsvare seg.

Når det gjelder militær effektivitet, hadde amerikansk presisjonsbombing vist seg langt overlegen britisk massebombing. Likevel overtok amerikanerne bare en måned etter Dresdens undergang den britiske modellen og brant ned Tokyo sammen med et hundretusentall av byens sivile innbyggere. Det amerikanske hovedkvarteret drukna i lykkeønskningstelegram. Det var bare å fortsette så lenge bombene rakk. Tilslutt gjensto bare to byer, som blei spart for høyere hensikter: Hiroshima og Nagasaki.

Når endelig de første kjernevåpen var brukt, så skillet mellom "sivile" og "militære" mål latterlig foreldet ut. I tilfelle en sovjetisk invasjon i Vest-Europa planla USA i 1947 å utrydde innbyggerne i 24 rusiske byer med 34 atombomber på en eneste natt. Ã…ret etter var det 70 byer, i 1949 sto innbyggerne i 100 russiske byer på utslettelseslista.

De sovjetiske byene som kjernevåpnene blei retta mot, hadde allerede blitt ødelagt av tyskerne og gjenoppbygginga var knapt påbegynt. De tyske byene som de amerikanske kjernevåpnene nå skulle forsvare, lå fortsatt i ruiner etter britenes bombinger bare fire år tidligere. Da hadde amerikanerne holdt seg for gode til å bombe sivile, i det minste i Europa. Nå skulle russiske byer utslettes i hundretall. Og snart hadde begge parter tilstrekkelig hydrogenbomber til å utrydde hele menneskeheten.

Var de alliertes bombing av sivile i andre verdenskrig en nødvendighet eller en forbrytelse? Det er Graylings hovedspørsmål og hans svar er helt klart: Den var en forbrytelse.

Sjøl ville jeg si at den var en nødvendighet som blei en forbrytelse. I åra 1940-41 da 3 prosent av bombene blei sluppet mot tyske sivile, var de nødvendige. Siden blei de en voksende forbrytelse som kulminerte i krigens ti siste måneder, når 80 prosent av bombene mot Tyskland falt.

Ofrene var ikke bare de nærmeste som sørget. Offer var framfor alt det humanitære regelverket som hadde vært under oppbygging i Europa siden 1600-tallet og hos islam siden 700-tallet. Den britiske bombingen av Tyskland reiv ned dette regelverket og åpna dermed portene for bombing av kvinner og barn i Japan, Korea, Vietnam og i dagens Irak – for ikke å snakke om alle de forbrytelser som ennå bare ligger på de militære tegnebrettene. Alle er de på sett og vis barn av den beundringsverdige og nødvendige handlingen som Churchill innleda luftkrigen med, og redda Europa.

Etter at Slobodan Milosevic vart styrta gjennom eit fredeleg opprør 5. oktober 2000, har det gått seks år. I Serbia har desse seks åra tyda økonomiske reformar, drapet på ein statsminister, strid om Kosovo og ei jakt på tiltalte krigsforbrytarar, som regjeringa helst vil unngå. I det siste har også Serbia vedteke ny konstitusjon. Er landet i ferd med å stabilisera seg?

Jan Erik Skretteberg studerer slaviske språk ved Universitetet i Oslo, og er med i AKP og NKS.

---

Den serbiske journalisten Milos Vasic gav i 2005 ut boka Atentat na Zorana (Attentatet på Zoran), som var den første og til no einaste boka som handsamar drapet på den sosialdemokratiske statsministaren Zoran Djindjic 12. mars 2003. Etter å ha markert seg som ein av dei tydelegaste opposisjonelle og vestlegvende under Milosevic, tok Djindjic over som statsministar då Milosevic vart styrta i 2000. Bak på boka heiter det: "Kartellet myrda 12. mars 2003 Zoran Djindjic, … som hadde gjeve teikn til at det neste for han var å returnera Serbia til Europa." (1) Dette skulle altså kosta Djindic livet, hevdar forfattaren. Å leia eit land "attende til Europa", kan tyda fleire ting. I dette ligg mest sannsynleg at Serbia skulle bli som dei fleste EU-landa i Vest-Europa, nemleg eit land utan særleg korrupsjon, kor ein har relativ kontroll over den organiserte kriminaliteten, og der ein ikkje har folk tiltald for krigsbrotsverk som lurer i dei politiske kulissane.

Kven styrta eigentleg Milosevic?

Opposisjonen mot Milosevic i presidentperioden hans frå Den sosialistiske føderasjonen Jugoslavia sprakk til han sjølv vart styrta i 2000, var umogeleg å sameina. Dei to hovudstraumingane var Djindjics sosialdemokratiske parti Demokratska stranka (Det demokratiske partiet) og Vuk Draskovics Srpski pokret obnove (Den serbiske rørsla for fornying). Trass i ein viss framgang i åra 1996-97, kor valfronten Zajedno (Saman) gjorde det godt og Djindic vart borgarmeister i hovudstaden Beograd, sprakk til slutt opposisjonsrørsla. Analytikarar har peikt på at det var umogeleg å sameina den vestvende Djindic og den opportunistiske og nasjonalpatriotiske Vuk Draskovic over tid.

Milosevics siste år ved makta i Serbia vart i stadig større grad enn tidlegare prega av korrupsjon, vanstyre og politisk sensur. (2) Likevel var det slik at mange rekna med at Milosevic skulle koma styrkt ut av konflikten med verdssamfunnet om Kosovo. Folket ville samla seg bak leiaren sin, når dei var utsett for ein krig som mange, også i Vesten, fann urettferdig. Røyndomen skulle syna seg å bli annleis. Det var ungdomen som skulle organisera den nye motstanden – med god hjelp av vestleg kapital.

Otpor – ein knytta neve av folkeleg motstand, eller berre sponsa av George Soros?

Heller ikkje etter bombekrigen mot Serbia i 1999 klarte opposisjonspartia å samla seg i motstanden mot Milosevic. Men eit framlegg frå regimet til ein ny universitetspolitikk skulle gjera at det likevel veks fram ein kraftig motstand mot regimet. Organisasjonen Otpor (motstand) spratt opp som paddehattar over heile Serbia, og regimet var ikkje vand med denne typen organisering. At dei opposisjonelle klarte å sameina seg i valalliansen DEMOS før presidentvalet 24. september 2000, skulle også få avgjerande tyding. Hovudutfordraren til Milosevic i dette valet var formannen i Srpska demokratska stranka (Serbias demokratiske parti), Vojislav Kostunica. Milosevic-regimet hevda hardnakka at dei vann valet, noko opposisjonen motsette seg. Då Milosevic krevde omval, samla aktivistane seg på plassen framfor parlamentet og stakk parlamentsbygninga i brann. Då politisjefen i Beograd valde å avstå frå maktbruk, forstod Milosevic at tida for han var ute, og at den einaste løysinga var å gå av. Alt dagen etter vart Kostunica sett inn som president.

Otpor var ein av organisasjonane som mottok pengar frå organisasjonen The National Endowment for Democracy (NED), som vart oppretta av den amerikanske kongressen tidleg på åttitalet. (3) Til saman skriv Radio Free Europe at NED sponsa Otpor med meir enn 282.000 dollar berre i år 2000, slik at Otpor kunne byggja seg opp over heile Serbia. (4) Dette var altså metoden amerikanske/vestlege interessentar skulle nytta, når bombing ikkje fungerte som middel for å styrta Milosevic-regimet.

Problem trass i regimeskiftet

Samarbeidet mellom dei to hovudpersonane Vojislav Kostunica og Zoran Djindjic i den gamle opposisjonen skulle likevel ikkje vera problemfritt, trass i suksessen dei hadde opplevd no. Dette hadde ein også merka tidlegare; til dømes hadde Kostunica vore sterkt kritisk til Nato-bombinga, medan Djindjic var meir pro-vestleg i synet sitt på dette. Økonomisk skulle Serbia likevel oppleva ei viss betring. Dei internasjonale sanksjonane som vart retta mot landet medan Milosevic var president, vart oppheva, og arbeidsløysa, som vart anslått å liggja på kring tredve prosent, byrja bli mindre. Djindjic valde å ta opp kampen med den organiserte kriminaliteten og gjekk inn for å gripa dei som vart tiltalte for brotsverk mot menneskeætta under krigane på 1990-talet. Som Vasic hevdar, var det desse grunnane som skulle syta for at Djindjic til slutt vart drepen. Valresultata frå parlamentsvalet same hausten skulle gjera den politiske situasjonen endå meir uoversikteleg. Ingen parti fekk fleirtal, og størst vart Vojislav Seseljs (5) yttarleggåande, høgrenasjonalistiske parti Srpska radikalna stranka (Det radikale partiet). Partiet vann om lag ein tredel av røystene, og etter lange forhandlingar kunne ei mindretalsregjering kor Seseljs parti var isolert, bli stabla på beina.

Montenegro lausriv seg – er Kosovo neste?

Etter regimeskiftet i Beograd pressa omverda på for at Jugoslavia, som landet enno heitte, skulle bli avløyst av ein lausare union mellom dei to (6) delrepublikkane som framleis utgjorde den gamle føderasjonen. Resultatet vart ein "statsunion" av Serbia og Montenegro. Men heller ikkje dette var godt nok for Montenegro. Helst ville leiande politiske krefter ha sjølvstende.

Årsakene til dette var samansette. Eit av argumenta for sjølvstende var at Montenegro i ein union med Serbia var ein uskuldig gissel når verdssamfunnet handsama styresmaktene i Beograd hardt av di dei ikkje klarer (eller vil? eller vågar?) å arrestera general Radovan Karadzic og Ratko Mladic, som båe er tiltalte for brotsverk mot menneskeætta ved den internasjonale krigsforbrytardomstolen i Haag. Dette gjer igjen at EU ikkje vil setja i gong med forhandlingar om ein plan for korleis Serbia kan bli med i EU innan overskodeleg framtid. Men mange montenegrinarar oppfattar seg sjølv som serbarar, og då 55,5 % av dei frammøtte (heile 86 %) røysta for sjølvstende 21. mai 2006, frykta mange, mellom anna underteikna (7), for væpna konfliktar mellom dei to partane. Heldigvis har me unngått dette.

Men det herskar ikkje tvil om at Serbia såg på montenegrinsk sjølvstende som eit stort politisk nederlag. Først tapte serbarane eit Jugoslavia som i stor grad vart serbiskdominert etter at Tito døydde i 1980, så tapte dei krigane på 90-talet, før dei sjølv vart utsette for kraftige øydeleggingar under Nato-bombinga i 1999. Det Serbia ein drøymde om, eit stor-Serbia, er fjernare enn nokon gong. At Montenegro lausreiv seg, var enno ein strek i denne rekninga.

I tillegg er Kosovos status meir uklar enn nokon gong. Den etniske konflikten i Presevo-dalen (8) blussa opp att i 2004, noko som sytte for søkjeljos på den skjøre freden i Kosovo. Kosovo har i dag status som sjølvstyrt område innanfor Serbia, men albanarane, som utgjorde drøye 80 % av folkesetnaden i 1991, ynskjer sjølvstende eller innlemming i Albania. Den serbiske minoriteten har sett seg hardt mot dette, og etter Nato-krigen i 1999 har Kosovo i realiteten vore eit internasjonalt protektorat under styring av UNMIK (ei forkorting for United Nations Mission to Kosovo). I skrivande stund er det vanskeleg å sjå for seg noka løysing på problemet Kosovo. Albanarane i republikken kan ikkje godta ei anna løysing enn fullt sjølvstende – serbiske styresmakter på andre sida strekk seg så langt som mogeleg for å halda på dette, men kan ikkje akseptera å gje frå seg området. 30. oktober i år røysta serbarane for ein ny grunnlov for staten Serbia (som framleis inkluderer dei tidlegare sjølvstyrte områda Vojvodina i nord og Kosovo i syd), kor ein stadfesta at Kosovo var ein integrert del av Serbia. Med det som utgangspunkt blir det berre endå vanskelegare å finna ei løysing på problemet kring Kosovos status.

Ein ny storkrig?

Det er vanskeleg å seia noko om framtida på Balkan. Som sagt er det vanskeleg å finna ei løysing på Kosovo-problemet som er til å leva med for alle partar. Skulle det koma til væpna konflikt i Serbia om dette, er det ikkje godt å seia kva for ringverknader dette vil ha på resten av Balkan. Tilhøvet mellom grannelanda Serbia og Albania vil mest sannsynleg frysa heilt til, ein har ein stor albansk minoritet i Makedonia som kan finna på å gripa til våpen, dersom undertrykkjinga held fram også der. Strida om Kosovo vil mest sannsynleg også bidra med å styrka dei yttarleggåande kreftene i Serbia og piska opp negative nasjonalistiske stemningar hjå eit folk kor mange kjenner seg svikne av Vesten – igjen. Då kan det nok ein gong vera klart for væpna konflikt i Europa.

---

Noter:

• 1) Alle omsetjingar frå serbisk er gjort av forfattaren. [Attende]

• 2) For ei god oppsummering av Milosevic si tid ved makta og det serbiske samfunnet samstundes, sjå Thomas ss. 422-432. [Attende]

• 3) Les meir om NED på vevsidene deira: www.ned.org. Her står det også om korleis organisasjonen er eit produkt av den kalde krigen. [Attende]

• 4) www.rferl.org/featuresarticle/2005/04/47268268-9e3d-414a-928d-435ff4de8af2.html [Attende]

• 5) Vojislav Seselj vart allereie i 2003 utlevert til krigsforbrytardomstolen i Haag, slik at han fysisk ikkje spelar noka rolle i serbisk politikk. Han har likevel ein stor grad av påverknad indirekte på partiet – og ofte kan ein i Serbia møta slagordet Glavni srpski junak – Vojislav Seselj! (Hovedpersonen i – Vojislav Seselj!) [Attende]

• 6) Opprinneleg var det seks delrepublikkar i "det andre Jugoslavia", som ein ofte kalla Den sosialistiske føderasjonen Jugoslavia, som vart oppretta etter andre verdskrigen. Dei seks delrepublikkane var Slovenia, Kroatia, Bosnia-Hercegovina, Serbia, Montenegro og Makedonia. [Attende]

• 7) Sjå kronikk i Klassekampen 18. mai 2006. [Attende]

• 8) Ein plar å kalla tre kommunar i Sydaust-Serbia som grensar til Kosovo, for Presevo-dalen. Desse kommunane har sams at dei har albansk fleirtal og har eit sterkt ynskje om å bli innlemma i Kosovo. [Attende]

Kjelder:

• Judah, Tim: The Serbs – History, Myth and the Destruction of Yugoslavia, Second Edition, Yale University Press, New Haven and London, 2000

• Thomas, Robert: Serbia under Milosevic – politics in the 1990s, Hurst and Company, London, 1999

• Vasic, Milos: Atentat na Zorana (Attentatet på Zoran), Narodna knjiga, Beograd, 2005

«I landsbyene har de fått avlingene ødelagt, det finnes ikke vann, ingen jobber, ingenting å gjøre. Er det ikke da naturlig at de slutter seg til Taliban? Ville ikke du ha gjort det samme?» (Fra Senlis-raporten)

---

7. september utga think-tanken Senlis en rapport der det ble fastslått at Taliban har tatt kontroll over store deler av Sør-Afghanistan og at frontlinjene flyttes daglig. Rapporten er basert på et omfattende forskningsprosjekt i de viktige provinsene Helmand, Kandahar, Herat og Nangarhar. Den dokumenterer at Talibans frontlinjer nå står halvveis inne i landet og inkluderer alle de sørlige provinsene.

Fem år etter at Taliban-regjeringen ble knust, er Afghanistan i ferd med å bli en militær og politisk katastrofe for Nato og USA. Rapporten Senlis ga ut, oppsummerer: «På tross av det sammenføyde fokuset på militæret og sikkerheten i landet, strammer Taliban grepet sitt om det sørlige Afghanistan. I tillegg til deres nåværende militære kontroll over hele byer, distrikter og nabolag har også Taliban psykologisk kontroll over nesten halve Afghanistan.» Okkupasjonen blir kalt en stor feil: «Da internasjonale militærstyrker først gikk inn i Afghanistan, ble det lagt vekt på å vinne sympati, men den kampanjen er nå oppgitt. Lokalbefolkningen forteller at verken okkupantene eller den afghanske regjeringen har gjort noe forsøk på å motvirke ødeleggelsene som tørke, fattigdom og frøutryddelse har ført til i provinsene deres. De lokales frykt for internasjonale militærstyrker viser at kampanjen var feilslått. Mange mennesker i Sør-Afghanistan uttrykker sinne, og mange afghanere som tidligere støttet de internasjonale styrkene, snakker nå om dem med hatefullt raseri.» (1)

Sommeroffensiven 2006

Selv om det meste av den Taliban-ledede offensiven til nå har foregått i de pashtunske provinsene sør i Afghanistan, kan vi se konturene av en massiv kampanje av motstand mot okkupantene. Ja, årets sommeroffensiv kan være begynnelsen på en samling av Afghanistan mot utenlandsk tilstedeværelse. Tusenvis av talibanere har ankommet provinsene Helmand, Ghazni, Uruzgan, Kandahar, Kunar og Zabul. Overalt er historien den samme: Taliban har kontrollen.

I de mindre befolkede Farah- og Nimroze-provinsene – hvor Taliban har en viss tilstedeværelse, har det oppstått flere angrep mot quislinghæren Afghanistan National Army (ANA). Det samme gjelder for Herat, provinsen som grenser til Iran.

Motstanden mot okkupasjonen er ikke konsentrert til bare disse områdene. I mai 2006 spredde det seg raskt et stort opprør i Kabul, etter at amerikanske soldater kjørte over en afghaner. Fire andre ble drept i demonstrasjonene som fulgte.

Under sommeroffensiven kunne vi se sporadiske tilfeller av motstand nordover i Afghanistan. Ifølge den tidligere afghanske statsministeren, Ahmad Shah Ahmadzai, har det vært tilfeller av rakettangrep mot okkupasjonstyrkene så langt nord som i Maydan i Vardak-provinsen, det har også vært tilfeller av bombeeksplosjoner nord i landet. «Når det gjelder hvem som står bak dette, har man mange ulike meninger. Noen mener Taliban, noen mistenker Hizb-i-Islami, ledet av Gulbuddin Hekmatyar og noen påstår det er ukjente grupper …» (2)

Sporadisk, men organisert

Når denne type motstand vokser fram i Afghanistan, er det historisk. Det betyr at afghanerne har fått nok. Mens vi før kunne se at Talibans motstand var konsentrert til et veldig spesifikt område, er det nå motstand i hele landet. Afghanistan har historie for å kjempe, og afghanere er et stolt folk som aldri har bøyd nakken for noen – verken Sovjet eller britene – ja, til og med Djengis Khan kjørte seg fast i de afghanske fjellene.

Når det kommer til motstanden sørover i landet, er kildegrunnlaget sørgelig tynt, ettersom det ikke finnes vestlige journalister i denne delen av Afghanistan. Reporterne som reiser til Kabul, er der på USAs nåde og har ikke mulighet til å rapportere ærlig om hva som skjer. Det er likevel klart at motstanden er desentralisert og dras i gang av afghanere som ser at regjeringen i Kabul kun tjener amerikanske interesser.

Det vestlige media kaller «Taliban», er faktisk en voksende allianse av veteraner fra den gamle regjeringen, ledet av mulla Dadullah, andre pashtunske klaner og nasjonalistisk motstand ledet av Jalalluddin Haqqani og tidligere statsminister Gulbuddin Hekmatyar. Mange av disse ble hyllet som «frihetskjempere» av Ronald Reagan og stemplet som «terrorister» av Sovjet. (3)

I tillegg finnes det klaner og stammer som kjemper mot okkupantene i sine områder. Dette er en spesiell form for afghansk motstand, hvor grupper slåss over hele landet – under sitt eget flagg – men stammene begrenser seg til å slåss i sine områder. Alle kjemper for den samme saken, men på sin egen måte.

Paul Rogers fra Bradford University forklarer det ganske greit: «Mange av dem ville ha beskrevet seg selv som tilhengere av Taliban, men de inkluderer også folk som er alliert med lokale krigsherrer. Og de inkluderer så absolutt små landeiere som bekymrer seg over å miste muligheten til å dyrke opium på grunn av utrydningskampanjene som pågår.» (4)

Taliban tar over

Rapporten jeg innledet med å referere til, «Afghanistan Five Years Later: The Return of the Taliban», er et veldig viktig dokument for å forstå hva som skjer i Afghanistan. «Angrep skjer daglig, opptil flere provinser som tidligere var trygge, opplever nå selvmordsbombere, mord, bakholdsangrep og andre trusler. USA og Natos tropper er konstant involvert i krigsoperasjoner og lider store tap, spesielt i de sørlige provinsene Helmand og Kandahar. Tallet på personer drept av ny-Taliban, eller fordi den aggressive framferden til internasjonale militære styrker øker.

Rapporten fortsetter med å hevde at det sørlige Afghanistan lider under en humanitær krise av sult og fattigdom. «USAs politikk i Afghanistan har skapt et trygt tilfluktsted for terrorismen som invasjonen i 2001 skulle utslette.» (5)

Arrogant og overrasket

Hadde det ikke vært for de omfattende amerikanske luftangrepene ville ikke Karzai-regjeringen i Kabul holdt ut et sekund. I september i år skrøt kanadiske og britiske offiserer at de var i ferd med å tilintetgjøre Talibans styrker i Panjwai og Zahri, de kunne stolt proklamere at de allerede hadde drept 500 «opprørere». (6) Etter en runde med militæraksjoner innrømmet de britiske og kanadiske militærlederne at de var overrasket over at fienden allerede hadde rømt. Overrasket?

«God morgen, Afghanistan!» Har britene og kanadierne glemt Vietnamkrigens nytteløse search-and-destroy-oppdrag og enorme antall «drepte vietcongere»? Tror de virkelig at rutinerte geriljakrigere sitter i fjellene og venter på å bli drept av amerikanske bombefly? Nato sier de er overrasket over intensiteten i den afghanske motstanden, men de kan skylde på sin egen arroganse.

Afghanistan er et okkupert land, og afghanerne har rett til å gjøre motstand. Befolkningen i Afghanistan sier at det ikke er noen forskjell på den sovjetiske og amerikanske okkupasjonen. Det er ingen forskjell på Karmal og Karzai, to quislinger brakt til makta av imperialistiske okkupanter. Afghanerne kjemper i dag mot en brutal og barbarisk okkupasjon, og de henter sin legitimitet i retten til selvforsvar, frigjøring og uavhengighet for en nasjon som har vært undertrykt av imperialistiske makter alt for lenge. Det er en lovmessighet at der det finnes undertrykking og urettferdighet, vil det også finnes kamp og motstand. Den siste utviklingen i Afghanistan beviser dette.

---

Noter:

• 1) www.senliscouncil.net/modules/publications/014_publication/ [Tilbake]

• 2) www.atimes.com/atimes/South_Asia/HE26Df01.html [Tilbake]

• 3) Eric Margolis: West Won’t Win Afghan War [Tilbake]

• 5) news.bbc.co.uk/1/hi/world/south_asia/4801303.stm [Tilbake]

• 6) BBC News (18/9-2006) [Tilbake]

Folk flest er religiøse, og religion sit djupt i folk. Me vestlege ateistar og religiøst likesæle er globale unntak. Difor må me vere varsame med å gå til åtak på religion og religiøse. Framtida ligg i staden i at me respekterer og samarbeider med folk som høyrer til ulike religionar. For det er verdas religiøse småkårsfolk som har minst å tape og mest å vinne i arbeidet for ei berekraftig og rettferdig verd, skriv Olav Randen.

 

---

 

Romanfiguren Fjord i Dag Solstads Roman 1987 var, som dei fleste i hans og min generasjon, oppvaksen med ei kristen barnetru. Når han tenkjer attende, dukkar minne frå kristeleg ungdomsarbeid opp. Men på eitt eller anna vis vart han avkristna, vikla ut av kristendommens nett som Solstad skriv. «En eller annen gang under oppveksten har jeg altså slutta å tro på Gud, jeg kan ikke huske når det har skjedd, og sannsynligvis kan det ikke dateres til noe bestemt tidspunkt eller noen bestemt hendelse.» Truleg var det, tenkjer han i ettertid, så enkelt som at han ikkje lenger fekk til å tru på Gud.

Godt over 40 år gammal tek Fjord ei lengre utanlandsreise, og gjer då ei oppdaging. Han oppdagar at folk flest har ei sterk gudstru, eller med Solstads ord «at Menneskeheten, som en regel, er en religiøs art, som lever i en tilværelse hvor gud er sjølve fundamentet, det som i ytterste forstand og oftest på en helt sjølsagt måte gir menneskelivet dets egentlige dimensjon».

Eg som skriv dette, deler oppfatning med Fjord etter utanlandsreisa. Det å ha ei gudstru er normalsituasjonen i verda, særleg i den største menneskegruppa, småkårsfolk i den tredje verda. Det å ikkje ha ein religion er unntaket og knytt mest til vårt hjørne av denne kloden.

Eg ser det også slik at om vår skakkøyrde klode skal kome på rett kjøl att, er det småkårsfolk i den tredje verda som må gå i spissen. Kampen for ei anna verd vil altså bli ført av folk med religionar meir enn folk utan, av muslimar, kristne, buddhistar, hinduar og andre. Me vestlege med våre ateistiske eller religiøst likegyldige holdningar kan nok støtte og hjelpe til, iallfall enkeltvis, men som gruppe har me så mykje å tape og så lite å vinne på arbeid for global likskap og berekraft at det er lite sannsynleg det blir me som kjem til å drive dette arbeidet framover.

Denne artikkelen handlar om kva for tenking me vestlege ateistar og religiøst likegyldige bør og ikkje bør leggje til grunn i samarbeidet med religiøse folk for ei rettferdig og berekraftig verd. Det er eit komplisert tema, og før eg kjem til konklusjonar, tek eg nokre omvegar, til ein debatt om religion og spesielt islam i Dag og Tid og Klassekampen våren 2006, til vår heimlege, 200 år gamle haugianisme og til Arnulf Øverland og kultur- og religionsdebatten på trettitalet. Men aller først litt om religion.

Religion er på veg ut

Etter mitt skjøn er religionar tenkjemåtar som oppstår på grunn av folks uvitskaplege og ufullstendige forståing av samfunn og natur. Over tid er dei difor på veg ut. Til meir innsyn me menneske får i naturens lover, til mindre rom blir det for religion.

No for tida ser mange det annleis. Dei hevdar at religion og religiøs tenking styrkjer seg. Den dagen dette blir skrive, les eg om eit møte i Oslo der vitskapsjournalist Bjørn Vassnes, kjend frå Klassekampen, skal snakke om religion. Temaet blir presentert slik:

«Til tross for spådommer om det motsatte, har religiøsitet bare blitt en stadig viktigere faktor – for menneskers liv, for verdenssituasjonen. Hva er det som gjør det så vanskelig å kvitte seg med gudstroen?»

Arrangørane av møtet kan nok ikkje dokumentere sine oppfatningar om at religion styrkjer seg. Eg kan heller ikkje dokumentere mitt syn om at religion svekkjer seg. Det eg byggjer på, er at i vår del av verda og i land av vårt slag er religion i ferd med å bli eit margfenomen. Det har skjedd i løpet av eit par generasjonar. Bordbøner og kveldsbøner var vanleg i min barndom. No er slik åtferd fjernt frå dei fleste, kyrkjegang like eins. Gudstru høyrer til ritualar, dåp og gifting og gravferd og jul og kanskje pinse, men er ikkje lenger ein del av folks kvardag.

Slik er det, om me målar med brei penn, i dei fleste tidleg-industrialiserte land. Unntaket er USA. Men der er gudstrua ein del av den rådande politiske tenkinga. Difor avsluttar George W. Bush alle sine talar med sitt ekle og sjåvinistiske «God bless America!».

Mest truleg vil den sekulariseringa me har vore gjennom dei siste generasjonane, spreie seg til andre delar av verda. Det å nedkjempe religion er såleis ei vinnarsak, men også over tid ei unødvendig kampoppgåve. Om tusen år vil truleg religiøs tenking vere globale unntak.

Det avheng kanskje likevel av om menneskelivet på denne planeten utviklar seg i positiv eller negativ lei. For religion er menneskes trøyst i usikre tider og med forvirra tankar. Viss krigar og øydelagd natur, svolt og sjukdommar blir folks kvardag i framtida, kan religionar få nytt vekstgrunnlag.

Ein debatt om religion og spesielt islam

Våren og forsommaren 2006 gjekk ein debatt i norske aviser, spesielt Dag og Tid og Klassekampen, om religionar og særleg islam. Politisk islam er ein «militant reaksjon mot vitale og verdifulle trekk ved det moderne samfunnet», skreiv han som utløyste debatten, filosofi-professor i Bergen Gunnar Skirbekk, i Dag og Tid 20. mai. Han etterlyste tilslutnad til denne synsmåten frå andre representantar for den gruppa han inkluderte seg sjølv i, dei han kalla etablerte intellektuelle. Seinare utdjupa og gjentok han dette i mange artiklar. Hovudpoenget var, med hans eigne ord: «Det trengst ei ‘sosio-kulturell modernisering’ (av muslimars tenking, OR), som kan samanfatast i tre stikkord: ‘pluralitetens faktum’, vitskapanes kunnskapsmessige forrang og rettens livssynsnøytralitet.»

Filosofiprofessor i Tromsø Jon Hellesnes (Klassekampen 28.6 og fleire seinare innlegg) støtta Skirbekk og skreiv ut frå ein ståstad han sjølv kalla moderne. Kjernen i tenkinga er, slik eg forstår han, mangfaldet. Hellesnes retta sin kritikk mot religiøs iver generelt og ikkje berre mot det kollegaen kalla politisk islam.

Eg som skriv, deler somme synsmåtar med dei to, både når det gjeld religion og verdiar i samfunn av vårt slag. Eg er samd i at forståing for mangfald er noko av det mest verdifulle i vår felles tenking. På ein del område har forståinga og respekten auka dei siste tiåra. Det gjeld ytringsrett, respekt for andre politiske og religiøse holdningar, aksept av ulik seksuell åtferd, aksept for jamstelling mellom kjønna, forståing for at barn er sjølvstendige individ, respekt for folk med annan bakgrunn med meir.

Når eg les artiklar av det slaget eg har sitert frå i dei føregåande avsnitta, får eg likevel ei kjensle av at ideen om mangfald er selektiv heller enn generell. Testen på vilje til mangfald er synet på andre, for oss ikkje-religiøse til dømes på muslimar eller på religiøse generelt. Hellesnes skriv såleis:

«I den monn vi grip inn i det offentlege rommet med reglar eller handlingar som har konsekvensar for andre, må vi alle … ta omsyn til relevant ekspertise, fagleg framgangsmåte og rasjonelle argument. Reine trusoppfatningar, same kor glade vi er i dei, må vi då setje i parentes. Dette bør religiøst truande av alle slag ta inn over seg, og det inkluderer også muslimar … Er ikkje det sjølvsagt?»

Imperativet: Tenk moderne!

Om me følgjer Jon Hellesnes, må altså vår moderne og ikkje-religiøse bodskap til dei religiøse vere: Trua di må du setje i parentes. Det bør du ta inn over deg. Dette er sjølvsagt. Og Skirbekks parole blir, formulert i tråd med det kommunistiske manifestet: Muslimar i alle land, moderniser dykkar religiøse medvit!

Dei bruker ikkje argument og ikkje dialog. Dei vender seg ikkje til kristne eller muslimar og seier: Eg meiner de som ser det slik at Guds vilje står over vitskap og mellommenneskelege ordningar, tek feil. De står etter mitt skjøn for ei lite klok og lite framtidsretta tenking. Eg vil gjerne setje mi tenking opp mot dykkar, for eg trur eg forstår noko de ikkje innser.

Den eine seier i staden: Truande må setje trusoppfatningane sine i parentes. Den andre bruker det upersonlege og allmenne: Det trengst ei modernisering av muslimsk tenking. Dei det gjeld, muslimane, blir altså objekt og ikkje subjekt. Ikkje: De muslimar bør tenkje annleis, men i staden: Det trengst …

Difor kan krava Skirbekk stiller – ja, han kallar dei krav – omformulerast til dette: Nokon, norske styresmakter, styresmakter i islamske land, internasjonale organ, verdssamfunnet, må ta grepet, slik at religiøse menneske og særleg muslimar kastar vrak på eiga tenking og i staden tek til å tenkje slik me moderne menneske vil at folk skal tenkje.

Professorane går likevel ikkje inn på korleis dette skal skje. Dei skisserer altså ikkje kva for metodar dei meiner bør takast i bruk for å få folk til å setje sin religion i parentes eller modernisere sitt religiøse medvit. Dei nøyer seg med å skrive at det må gjerast. Men dei set fram sine krav i ein periode der mange statsleiarar og statar koplar islam og terrorisme og bruker bomber meir enn argument for å fremje sine interesser. Det kan føyast til at dei professorane som stiller krav til verdas religiøse småkårsfolk, ikkje er kven som helst. Dei er representantar for eliten i eit land som er i eliten av verdas land. Norske filosofi-professorar er både nasjonal og global overklasse. Og desse der oppe gir ikkje berre instruksar om korleis folk nede i samfunnet skal oppføre seg, dei gir endåtil instruksar om korleis folk skal tenkje.

Både islam og kristendom vil bli verdsreligionar

Det er ikkje alltid lett å skjøne kva professorane meiner. Ta denne formuleringa frå Gunnar Skirbekk, som han brukte i fleire innlegg og tydelegvis oppfatta som eit konsentrat av sitt syn: «Politisk islam omfattar ein ekstrem kjerne som bruker sjølvmordsbombing som politisk verkemiddel.» Kva tyder det? Legg me vekta på kjerne, kan me omformulere påstanden slik: Kjernen i politisk islam er bruk av sjølvmordsbombing som politisk verkemiddel. Legg me derimot vekta på omfatta, kan me omformulere påstanden slik: Politisk islam omfattar også folk som bruker sjølvmordsbombing … Den sistnemnde tolkinga er etter mitt skjøn sann, den første ravgalen. Men Skirbekk berre gjentok og gjentok, han presiserte ikkje.

Liknande, slumsete formuleringar har vore vanlege om islam dei siste åra, ikkje berre av Bush og tilhengjarar av hans tenkjemåte, men også i norske media. Kommentatorane byrjar med fordømming av terrorisme, som dei har grunn til, går vidare til islamisme eller politisk islam utan å definere eller avgrense og avsluttar på måtar som i røynda inkluderer heile islam, slik at verdas over ein milliard muslimar framstår nærast som terror-tilhengjarar og religiøse ekspansjonistar.

Men er det ikkje sant at Koranen set som mål å islamisere heile verda? Jau visst, på same viset som Bibelen set som mål å kristne heile verda. La oss ikkje ta for oss Det gamle testamentet med si boltring i blod, drap, hemn, kvinneundertrykking og slaveri, og der endåtil Vårherre framstår som så hemngjerrig og rasistisk at hans plass ville vere på tiltalebenken i menneskerettsdomstolen i Haag. La oss i staden sjå på Det nye testamentet, som har ord på seg for å vere ei samling humane tekster. Der finst fornuftige formuleringar som at alt det du vil at andre skal gjere mot deg, det skal du gjere mot dei. Men det finst sanneleg også andre ting: «Eg hev fenge all makti i himmelen og på jordi,» sa Jesus ifølgje denne skribentens konfirmasjonsbibel, og heldt fram: «Gakk ut og gjer alle folki til læresveinar, med di de døyper dei til namnet åt Faderen og Sonen og den Heilage Ande, og lærer dei å halda alt det som eg hev bode dykk.»

Misjonsbefalinga kallast dette i kristenlæra. Altså ikkje misjonsoppmodinga og ikkje misjonsbøna. Jesu ord var ei befaling, ein ordre.

Dei som ikkje lystrar og som til dømes vil lære barn å bli sjølvstendig tenkjande menneske, slik at dei sjølve blir i stand til å avgjere kva dei skal tru og kva dei skal mistru, blir møtte med desse orda:

«Den som freistar nokon av desse små som trur på meg, han var betre faren dei hadde hengt ein kvernstein um halsen på han og søkkt han ned i djupaste havet.»

Det kan vere på sin plass å bruke nokre ord på den fremste av alle våre bibeltolkarar, Martin Luther, mannen som har tolka Bibelen for norske skulebarn og konfirmantar like sidan folkeskule og konfirmasjon vart innført på tidleg 1700-tal, og som er den einaste personen som er nemnt i Norges grunnlov. Om det demokratiske bondeopprøret i hans samtid under leiing av Thomas Müntzer sa han: «Knus, kvel og drep dei opprørske bøndene som ville hundar.» Om jødane brukte han ord av same slaget. Då Vietnam-soldatane frå USA forma slagordet «Kill a communist for Christ!», opererte dei altså innanfor ein sterk tradisjon.

Det må føyast til at dette er ytterpunkt. Det er ikkje denne brutale og kyniske tenkinga som dominerer blant kristne. Men skal me samanlikne kristendom og islam, må me anten bruke ytterpunkta i begge religionane, eller me må bruke den dominerande tenkinga i begge religionane. Same kva samanlikningsgrunnlag me vel, dominerer likskapane over skilnadene.

Det må også føyast til at i ein konkurranse om kva for ein av dei store religionane som har vore mest ekspansjonistisk og blodtørstig, tek kristendommen ein suveren siger. Når arabarar har hatt makt over framande, har dei vanlegvis late undersåttane tru kva dei vil. Når kristne har hatt makt over andre, har dei tvangskristna. I år 711 vann maurarane Spania frå visigotane. I 500 år hadde dei makta der, og Spania var sterkt knytt til Midtausten. Det fanst unntak, men hovudtrekket er at kristendom, jødedom og islam levde side om side på Pyrenear-halvøya desse fem hundreåra. På liknande vis var Palestina og Hellas i mange hundre år under arabisk og muslimsk herredømme, men utan å bli islamiserte.

Vår eigen nasjonalhelt, Olav Haraldsson med tilnamna den digre og seinare den heilage, oppførde seg annleis. Han innførde kristendommen med plyndring og herjing og brenning og drap. Ei av omvendingane han stod for, skjedde på den måten at han sette ein bolle med kokande varm graut på magen til ein heidning. «Vender du ikkje om til Gud, snur eg bollen,» sa han. Dei kristne var ikkje meir humane i andre land. Då krossfararane i 1099 nådde Jerusalem, massakrerte dei muslimar og jødar i Jesu namn. Då dei kristne gjenerobra Spania på 1200-talet, oppstod eit religiøst terrorvelde. Slik kunne me halde på og syne kristen brutalitet, men det nemnde er truleg tilstrekkeleg for å vise kristendommens tetplass i brutalitet. La oss i staden vende augo mot ei heilt anna side ved kristen åtferd.

Haugianismen – fundamentalistisk og framtidsretta

I 1796 vart bondesonen, gardsarbeidaren og handverkaren Hans Nielsen Hauge frå Tune i Østfold inspirert, etter kristen språkbruk vekt, til religiøst framfor verdsleg arbeid. Med store talegåver, organisatorisk talent og ein veldig energi bygde han eit landsomfattande nettverk rundt si tenking.

Var haugianismen fundamentalistisk? Vanlegvis blir uttrykket fundamentalistisk religion knytt til tenking der a) dei kanoniserte, religiøse skriftene gjeld absolutt og b) religion står over verdslege lover og reglar. Gudens vilje har altså forrang. Eg skal ikkje gi meg ut på teologiske utlegningar, men nøye meg med å skrive at haugianismen hadde fundamentalistiske trekk, endå om tenkinga oppstod lenge før uttrykket religiøs fundamentalisme kom i bruk. Og at desse trekka var minst like sentrale i haugianismen for 200 år sidan, som dei er i mykje av den religiøse tenkinga som no blir gitt merkelappen fundamentalistisk.

Haugianismen var eit religiøst opprør, og reaksjonane frå det etablerte samfunnet var sterke. Det kom altså ein ulærd bondegut og trudde han var i stand til å forstå Guds vilje betre enn prestane med mange års vitskaplege studiar i København. Ikkje nok med det, han utfordra levemåten til prestane, der dei budde på sine staselege prestegardar med tenarskap, løn frå staten og gåver frå folket. Dette var ei tid då konventikkelplakaten frå Christian 5. si tid framleis galdt. Denne plakaten eller forordninga innebar at det var det var ulovleg for lekfolk å samle folk til religiøse møte. Han galdt frå 1741 til 1842. Dette var ei tid då rikfolk hadde namneskilt og dører på benkene sine fremst i kyrkjene, og husmenn og gardsarbeidarar hadde sine simple plassar bakarst, der dei knapt nok høyrde kva presten sa. Det var ei slik rangordning Gud og Staten ville ha.

I dei åtte åra Hans Nielsen Hauge fekk virke med møte og skrifter, avbrote av stuttare fengselsopphald, spreidde det religiøse opprøret seg i veldig fart. Haugianarane samla folk rundt seg i bondestover eller utandørs. Dei oppførde seg svært ulikt presteskapet. Dei snakka slik at folk forstod dei. Dei gjekk kledd som andre småkårsfolk. På deira møte var bønder og husmenn like viktige, dei vart ikkje plasserte etter stand og stilling. Og medan kvar einaste prest var av hankjønn, kunne kvinner og endåtil ungjenter få lov til å tale på Hauge-møta og jamvel reise rundt og forkynne. Det var analyseevner og talegåver det kom an på meir enn eigedom og kjønn.

Hauge vart arrestert gong på gong. Frå 1804 og frametter tilbrakte han nesten sju år i fengsel, og var ein resignert mann med nedbroten helse då han endeleg slapp ut.

Historikaren Berge Furre skriv at Hans Nielsen Hauge «bruka eit språk mot prestane, kongens embetsmenn, så grovt at eg ikkje vil bruka det blant sømelege folk som helst ikkje bannar. Han hånte dei rike. Og han gjekk på tvers av einveldets strenge lover som regulerte ny næringsverksemd. Han reiv styringa med religionen ut av Kongens og embetsmennenes hender og ville at lekfolk skulle tenkja sjølve, lesa skrifta, finna sanninga om livet sjølve, fri frå dei mektige. Han var ein ‘fare for rikets sikkerhet’.»

Halvdan Koht og seinare Furre og fleire har vore opptekne av korleis nye grupper har kjempa og organisert seg til ein plass i det norske demokratiet. Haugianismen var byrjinga, eller iallfall ein del av byrjinga. Seinare kom bondekommunalismen, fråhaldsrørsla, bedehuskristendommen, venstrerørsla, målrørsla, arbeidarrørsla og kvinnerørsla. I dei siste generasjonane kan me føye til solidaritetsrørsla med undertrykte land og folk, miljørørsla og EU-motstanden – og me kan vone at også innvandrarane finn sin plass i denne organisasjonsveven.

Det er mykje i mange av desse folkerørslene som ikkje fortener positiv omtale. Men hovudtrekket er at folkerørslene i hop har prega landet vårt, gjort samfunnet meir inkluderande og demokratiet meir reelt. Dei har tilført dette landet verdiar me hadde vore fattigare utan.

Fundamentalistisk religion, eller iallfall religiøs tenking og utøving med fundamentalistiske islett, var altså eitt av startskota.

Kulturstriden i tredveåra

21. januar 1933 heldt Arnulf Øverland foredraget «Kristendommen – den tiende landeplage» i Det norske Studentersamfund i Oslo. Han gjekk i strupen på kristen tru og gudsførestelling og spesielt på nattverdsordninga. «Gud er et vesen som i utvortes henseende ligner os. … Han er en mann, han har meget hår og især skjegg, han har nese og munn og tarmkanal, tror jeg da, og for alt hvad jeg vet om ham, har han vel også kjønnsorganer.» Nattverd kalla han vemmeleg kannibalsk magi, og den heilage ande «et underlig surrogat», oppstått fordi nevrotiske kyrkjefedrar fann det nødvendig å skyve Jesu mor unna skapingshistoria.

Foredraget var eit retorisk meisterstykke, underhaldande, drivande og, som sitata over viser, grovt og gjennomtenkt fornærmande overfor mange kristne. Statsadvokaten tok ut tiltale for blasfemi etter straffelova. Øverland vart frikjend med seks mot fire røyster. Etterpå vart saka drøfta i regjering og Storting fleire gonger, og 4. august 1933 bad Stortinget «regjeringen å overveie og eventuelt fremkomme med forslag om hvorledes man effektivt kan påse overholdt grunnlovens bestemmelse angående dem som viser eller tilskynder til ringeakt for religionen». Året etter vart blasfemiparagrafen i straffelova skjerpa av eit knapt stortingsfleirtal.

Rundt dette bølgja kulturstriden. På eine sida stod kultureliten representert ved folk som Sigurd Hoel, Helge Krog og Øverland og kulturradikale aviser. På hi sida fanst dels lekmannsrørsla og dels det offisielle kristen-Norge.

Av dette kan me lære noko om å setje dagsorden. Debatten mellom delar av kristenfolket og kulturradikalarane fann altså stad og fylte media i første halvdel av 1930-åra. Dette var medan landet hadde ei arbeidsløyse på mellom 30 og 35 % av dei fagorganiserte. Det var medan skogs- og industriarbeidarar førde desperate kampar for å overleve, for organisasjonsrett og ryddige forhold i arbeidslivet. Det var medan folk arrangerte hungermarsjar. Det var medan kommune etter kommune vart sett under administrasjon. «Det ligg under Stortingets verdigheit å engasjere seg i dette,» sa Johan Nygaardsvold og såg heile stridsspørsmålet som ei avsporing frå dei avgjerande spørsmåla i samtida: «Jeg føler mig på Stortingets vegne beskjemmet og uvel over alt det hykleri som er prestert i forbindelse med denne sak, bare for å opnå et for de borgerlige partier høvelig agitasjonsgrunnlag til høsten.»

Kampen om religiøse ytringar pågjekk også i ein internasjonal situasjon der fascismen hadde fått makta i Italia og nazismen var i ferd med å festne grepet i Tyskland, og der vår eigen forsvarsminster heitte Vidkun Quisling og alt hadde markert seg som det som i ettertid har vorte heitande ein quisling. Medan så vel kommunistar som sosialdemokratar i mange land mana til einskapsfront mot nazismen og rådde til å skuve uvesentlege og splittande spørsmål til sides, krangla altså den norske kultureliten og dei kristne som hund og katt om religion. Det var i reaksjon mot slik avsporing frå dei viktige spørsmåla i tida at Nordahl Grieg i 1936 starta sitt antifascistiske tidsskrift Veien Frem.

Nokre år etter vart landet vårt okkupert. Øverland og andre fridomskjemparar kom til å oppleve at store delar av kristen-Norge, også folk han (ikkje utan rett) hadde hengt ut i foredraget i januar 1933, vart sentrale i frigjeringskampen. Ikkje veit eg kva tankar Øverland og hans miljø desse førkrigs- og krigsåra gjorde seg om sitt eige kulturpolitiske engasjement nokre år før, men kanskje tenkte dei at frigjeringskampen hadde gått lettare om dei hadde late dei kristne ha si tru i fred og heller brukt tid, engasjement og retorisk talent til å byggje opp den antifascistiske einskapsfronten.

Religion, moderne tenking og respekt for andre

La meg etter desse sidestega i norsk og europeisk historie, det første for å vise at fundamentalistisk religion kan fungere både positivt og negativt og det andre for å vise at kampen omkring religion kan stå i vegen for viktigare tema, vende attende til yrkesfilosofane Skirbekk og Hellesnes. Dei – og eg som skriv dette – meiner til skilnad frå mange, kanskje fleirtalet av verdas innbyggjarar, at vitskap og universelle rettsreglar bør stå over religion. Men for dei to er dette ikkje ein synsmåte som kan vegast mot andre. Det er heller ikkje eit framtidsmål. Det er, slik dei formulerer det, eit grunnleggjande krav som må stillast i dagens samfunnsorganisering. Eit must. Det er sjølvsagt at det må vere slik!

Skirbekk sine ord lydde altså slik: «Det trengst ei ‘sosio-kulturell modernisering’, som kan samanfatast i tre stikkord: ‘pluralitetens faktum’, vitskapanes kunnskapsmessige forrang og rettens livssynsnøytralitet.» Og Hellesnes ordla seg slik: «Reine trusoppfatningar … må vi setje i parentes. Dette bør religiøst truande av alle slag ta inn over seg, og det inkluderer også muslimar … Er ikkje det sjølvsagt?»

Eg skreiv tidlegare at Skirbekk ordlegg seg upresist. Hellesnes deler denne eigenskapen med kollegaen. Han legg ei tenking om mangfald og verdien av mangfald til grunn. Men når det kjem til stykket, finst i hans hovud to slags mangfald, eit akseptabelt og eit uakseptabelt. Det å meine at religiøs tru kan setjast over sosiale fellesreglar for menneskeleg åtferd, er ikkje ein del av det akseptable mangfaldet.

Her skil me lag. Etter mitt skjøn må tenking om mangfald vere generell og ikkje selektiv. Etter mitt skjøn må den synsmåten at (eigen) religion står over vitskap og rett og difor skal vere retningsgivande for politiske handlingar, vere like legitim som tanken om vitskapens og rettens forrang. Vegen framover må gå gjennom ei meiningsbryting mellom dei to fundamentalt ulike synsmåtane. Etter mitt syn er det på sin plass både å kritisere religion og å argumentere overfor verdas milliardar religiøse menneske for å få dei til å endre tenking, men å stille slik endring som eit universelt krav blir respektlaust og uklokt.

Viss me følgjer tankegangen til dei to, blir neste spørsmål kva som skal gjerast med alle dei som ser det annleis. Skal demokratiet, retten til å vere samfunnsaktørar og til fri meiningsbryting, også femne om desse? Skal andre land til dømes ha same retten som vårt land har hatt til å bruke generasjonar og nasjonal suverenitet for å avklare såvidt grunnleggjande spørsmål? Skal dei ha retten til å gå gjennom sine fasar med haugianisme eller indremisjonstenking eller andre religiøse variantar, til å gjere sine feilsteg og trekkje sine lærdommar, eller skal me her og no diktere kva dei skal tru og tenkje?

Kva ville Jon Hellesnes ha sagt til Hans Nielsen Hauge? Om me tek han på ordet, ville han ha sagt: Trua di, Hauge, må du – sjølvsagt – setje i parentes. Og med det ville han ha forsvara eineveldet, presteskapet, klasseskilja, kvinneundertrykkinga og den avleggse økonomiske tenkinga haugianarane gjorde opprør mot.

På liknande vis vil han, om me altså tek han på ordet, argumentere overfor dagens religiøse leiarar i den tredje verda. Og med det vil han forsvare dagens verdsordning, tjue/åtti-samfunnet der 20 % av innbyggjarane har 80 % av ressursane og 80 % av innbyggjarane har 20 % av ressursane, mot alle opprør nedanfrå der religion er ein del av innhaldet.

Skirbekk resonnerer omkring kvifor den gruppa han plasserer seg sjølv innanfor, dei etablerte intellektuelle, ikkje tek skarpare avstand frå politisk islam. I ein av hypotesane sine om dette tek han for seg kulturfaga på universiteta. Desse faga utgjer «akademiske subkulturar utan den begrepsanalytiske og refleksive kompetansen som trengst for å kunne meistre grunnleggjande diskusjonar om kontekst-overskridande normative gyldigheitsspørsmål. … Fordi dei ikkje meistrar dei grunnleggjande normative problemstillingane, er dei ikkje skikka (kursivert av OR) til å føre ein prinsipiell og kritisk diskusjon om eit fenomen som politisk islam».

Ikkje skikka altså. Dette er tydelege – og elitistiske – ord. Dei inneber ei innsnevring av ytringsrett og difor demokrati. Det er ein elite, truleg filosofane og deira næraste, som er skikka til – som har «den begrepsanalytiske og refleksive kompetansen som trengst …» – å ytre seg om slike spørsmål. Kva andre yrkesgrupper, til dømes me småbrukarar, er skikka til å ytre oss om, kan ein knapt nok tenkje på. Når folk i akademiske «subkulturar» ikkje er i stand til å føre ein prinsipiell og kritisk diskusjon, er nok ikkje me vanlege småfolk det heller, anten me bur i Norge eller i den tredje verda. Tenking må me overlate til dei kompetente.

Det er ein av våre fremste yrkesfilosofar som uttrykkjer seg slik, med reservasjonslaus støtte frå ein kollega i faget. Dette er folk som blir refererte og intervjua i media, som får publisert tankane sine på universitets heimesider og i trykte rapportar, som blir brukte som foredragshaldarar i inn- og utland, som har makt over kven som skal rekrutterast til dette viktige faget og kva tankar som skal leggjast til grunn ved rekrutteringa. Dette er folk som formar eller iallfall formulerer Norges framtidige, offisielle tenking. Etter salva frå Skirbekk bør vel slike som eg halde oss til graset og dyra og overlate høgare tenking til eliten, til dei som er skikka. Det er berre det at framtida vedkjem oss også.

Ein annan ståstad

Min ståstad er ikkje modernismen, men ønsket om ei rettferdig og berekraftig verd. Og då er konflikten mellom på eine sida arbeidet for rettferd og berekraft og på andre sida «moderne» verdiar som eg deler med mange i mi norske samtid, eit dilemma.

Eg ser det som nemnt innleiingsvis slik at det er berre fattigfolk i den tredje verda som har den handle- og opprørskrafta som må til for å få skikk på denne skakk-køyrde kloden. Framtida ligg i at dei mange og små opprøra blir samordna og retta mot dei som dreg nytte av at fleirtalet blir halde nede.

Men samtidig er det slik at svært mange av dei småkårsfolka som kan kome til å gå fremst i arbeidet for ei anna verd, har verdiar og oppfatningar som eg ikkje deler. Dei er altså, fleirtalet av dei, djupt religiøse. Men ikkje berre det, dei har også andre verdiar eg ikkje deler. Dei kan praktisere og forsvare kvinneundertrykking, dei kan vere absolutte motstandarar av homofili, dei har liten sans for ytringsfridom, dei meiner foreldre har rett til å diktere eller iallfall leggje seg borti kven ungane skal gifte seg med, dei kan stutt skrive stå langt unna den respekten for andre menneske, kulturar og tenkjemåtar som eg ønskjer lagt til grunn for framtidssamfunnet.

Kva så? Hellesnes og truleg Skirbekk har det dei kallar det moderne som sin grunnleggjande ståstad. Av det følgjer, viss me tenkjer problemstillinga til endes, at dersom opprøret og det moderne kjem i klinsj, vel dei det siste. Eg har ein annan grunnleggjande ståstad. Viss opprøret og det moderne kjem i klinsj, vel eg opprøret. For etter mitt skjøn har ikkje kloden noko val. Modernismen av det slaget mange norske intellektuelle bekjenner seg til, er ikkje samla sett eit alternativ for framtida. Modernismen går i mange høve så godt i spann med undertrykking og naturnedbryting at han kan fungere som ein tenkjemåte både for å halde fast ved vår urettferdige verdsorden og for å øydeleggje livsgrunnlaget for generasjonar etter oss.

Det er ein grunn til til at eg vel slik eg gjer: Eg trur arbeidet nedanfrå for å få til ei betre verd vil gi aktørane ny innsikt og ny forståing. Det vil, trur eg altså, føre til at verdiar av det slaget Skirbekk, Hellesnes og eg deler og ønskjer skal bli universelle, får gjennomslag.

Men sikkert er det ikkje. Eit globalt demokrati er noko heilt anna enn vårt vestlege, eksklusive «demokrati». Me kan ikkje sjå bort frå at globalt demokrati kan truge mange av «våre» verdiar. Me kan ikkje sjå bort frå at om verda etter eit opprør nedanfrå og frå den tredje verda blir meir demokratisk, vil dette demokratiet resultere i verre kår for ytringsfridom, religiøs fridom, likestilling mellom kvinner og menn, respekt for ulike seksuelle legningar med meir.

Valet mellom vår vestlege modernisme og arbeidet nedanfrå for ei rettferdig verd er neppe så enkelt som det høyrest ut til for Skirbekk og Hellesnes og folk av deira slag. Det er heller ikkje alltid enkelt for slike som meg. Men i staden for å gå til frontalåtak på politisk islam (Skirbekk) og på religion som grunnlag for samfunnsengasjement generelt (Hellesnes) bør me diskutere korleis me ikkje-religiøse i nord og vest kan få til eit konstruktivt samarbeid med opprørske og handlekraftige folk frå ulike religionar for å få til ei anna verd – og der «våre» verdiar ikkje blir borte under vegs.

For dei som har kraft og vilje til å gå fremst for å få til ei anna verd, småkårsfolk i den tredje verda, vil bli verande kristne eller muslimar eller hinduar eller buddhistar, og deira etterkommarar i hundre eller mange hundre år til vil følgje i fotspora. Så djupt sit religiøs tenking. Men det er no arbeidet for ei anna verd må drivast.

Revolusjonær regjeringsungdom. Ordene er så selvmotsigende at det ikke burde  være mulig å uttale dem i samme setning. Likevel er det nettopp dette  motsetningsforholdet som er nøkkelen til vår analyse av den nye venstresiden i  SV og hvordan den kan vinnes for vår sak.

Mimir Kristjansson er leder av Rød Ungdom

---

For å starte med en historietime. Gjennom nesten hele 1990-tallet var venstresiden i SV partiets fortid. De unge og hippe SV-erne på partiets høyrefløy hadde inntatt partikontorene. Dette skulle imidlertid forandre seg grunnleggende i 1999. På Sosialistisk Ungdoms landsmøte vedtok partiets ungdomsorganisasjon en revolusjonær, marxistisk plattform ganske lik den Rød Ungdom vedtok i En sosialisme for vår framtid (2000): for det sosialistiske folkestyret.

At venstresiden gikk seirende ut av striden i SU i 1999 snudde opp ned på partiets høyre-venstreskjema. Plutselig var det enda mer moderne å være venstre enn å være høyre, enda hippere å være marxist enn å være "realpolitiker" og enda mer ungdommelig å være revolusjonær enn å ønske seg regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet. Landsmøtet i 1999 innledet da også en glansperiode for SU, som fikk sitt høydepunkt da organisasjonen sammen med Rød Ungdom og studentorganisasjonen Rød Front samlet 1.000 unge sosialister på revolusjonært grunnlag til konferansen Manifest '02. Men utfordringene tårnet seg relativt fort opp for den nyrevolusjonære ungdomsorganisasjonen. Allerede i 2004 samlet mørke skyer seg i Holmenkollhorisonten da en smilende Kristin Halvorsen sammen med Åslaug Haga og Jens Stoltenberg kunne lansere sitt rødgrønne regjeringsprosjekt. Høsten 2005 ble også Halvorsen, Djupedal, Solhjell og resten av høyre-SVs kamp kronet med seier da de rødgrønne rykket inn i regjeringskvartalet. Plutselig sto SU tilbake som den revolusjonære ungdomsorganisasjonen til et parti som var det nyliberale Arbeiderpartiets juniorpartner i regjering.

Hvilke konsekvenser hadde regjeringsdannelsen for SVs venstreside?

At Halvorsen, Djupedal og Solhjell tok turen over gaten fra partikontoret til regjeringskvartalet, åpnet naturlig nok et rom for partiets venstreside i partiledelsen. Den viktigste forandringen var at en av SUs viktigste ideologer gjennom mange år, Audun Lysbakken, rykket inn som venstreback på SV-laget gjennom sin nye nestlederstilling i partiet. Lysbakken tok også med seg en annen gammel SU-er, partisekretær Edle Daasvand. Sammen med Åsa Elvik, Ingrid Fiskaa og SU-leder Kirsti Bergstø er faktisk SUerne i flertall i partiets sentralstyre, med fem mot fire. Legger vi til at også eks-RVerne Per Østvold og Sonja Tinnesand bekler plasser i styret, skulle det jo se riktig så godt ut for venstredreining i SV. Hvis det bare hadde vært så vel at partiorganisasjonen SV hadde noe å si for SVs politikk.

Tilsynelatende virker det nemlig som om høyrefløyens retrett fra sentralstyret har skapt mer bryderi for de revolusjonære SUerne enn det har gitt innflytelse. Det er i mange saker, som for eksempel SVs mye omtalte Israel-boikott, blitt klart at det ikke er partiorganisasjonen, men regjeringsgruppen som tar de virkelige avgjørelsene for hvilken politikk SV skal føre. Dette gjør posisjonene Lysbakken og Daasvand har "vunnet" for SVs venstreside langt mindre politisk viktige enn først antatt. De to har ikke lykkes i å gjøre SV til noen rød fare verken for Arbeiderpartiet eller for norske bedriftseiere. Tvert imot virker det som om partiet dras mot høyre og har dratt sin venstreside med seg, ettersom det har blitt underlig stille fra ytterste venstre fløy på partikontoret. Venstresidens styrkede posisjoner i partiapparatet har altså ikke ført til politisk gevinst. Derimot har den bundet Lysbakken og hans venner til partimasta (det tydeligste eksempelet var sykelønnssaken, der venstrebacken ikke kunne uttale seg fordi han "ikke løp rundt med personlige meninger", Dagbladet 21. september)

Det er resultatene, og ikke motivene, det står på

Selv om den unge venstresida i SV er satt ut av spill gjennom regjeringskontorene, er det lite eller ingenting galt med motivene til venstre-SV. Å påstå at den nye venstresiden i SV ikke er "ekte" revolusjonære, eller mangler revolusjonært potensial (slik Jorun Gulbrandsen gikk langt i å hevde i sin kronikk "Venstresida akkurat nå"), er en blindgate i analysen av det nye venstre-SV. En slik påstand er både sekterisk og umaterialistisk. Sekterisk fordi den ikke anerkjenner andre revolusjonære grunnlag eller måter å være revolusjonær på, enn medlemskap i RV eller AKP. Umaterialistisk fordi den baserer seg på at venstre-SVs glideflukt til høyre i regjering skyldes manglende moralsk ryggrad, "falsk" revolusjonær agenda eller regelrett svik. Om det så var Torstein Dahle eller Jorun Gulbrandsen som ble satt til å holde i Kristin Halvorsens venstre øre i Audun Lysbakkens sted, ville det ikke spilt noen rolle fra eller til. Høyredreiningen i SV handler ikke om personlig svik, men om statens klassekarakter. I møtet med klassestaten er det ingen moralsk ryggrad, revolusjonære programmer eller kommunistisk "ekthet" som kan redde deg, dersom du ikke har folkelig motmakt å stille opp med.

Men når det ikke er nevneverdig grunn til å stille spørsmålstegn ved motivene, er det desto større grunn til å stille spørsmålstegn ved resultatene. For selv om Audun Lysbakken, Ingrid Fiskaa og hele Sosialistisk Ungdom fortsatt står fast på en revolusjonær plattform, fungerer de på ingen måte som revolusjonære i dag. Tvert i mot fungerer de tidvis som en bremsekloss i forhold til venstreopposisjon mot regjeringen. Et godt eksempel er kampen for de sultestreikende afghanerne, der SU glimret med sitt fravær på Domkirkeplassen, fordi de ventet på å se hvilke resultater Lysbakken og hans kolleger kunne oppnå på sentralstyremøter i SV. Det er også et problem i mange frontorganisasjoner, særlig i antiglobaliserings- og fredsbevegelsen at venstre-SVerne hindrer kritikk av regjeringen gjennom å gi den legitimitet. Den vanskelige tosidigheten hos SVs nye venstreside, der en genuin revolusjonær overbevisning kombineres med en ikke-revolusjonær praksis på mange felt, gjør det vanskelig å meisle ut en strategi for vårt forhold til SU og venstre-SV.

Det er en tommelfingerregel at det er praksisen, og ikke de fine programformuleringene, som avgjør en bevegelses revolusjonære rolle. Derfor er det også viktig å trekke et skille mellom lokalt og sentralt. Lokalt har ofte SVerne og særlig SUerne en like revolusjonær praksis som RUere og RVere. Derfor er de, og bør fortsatt være, vår viktigste samarbeidspartner lokalt, hovedsaklig i det daglige frontarbeidet, men også parlamentarisk der det er mulig. Nasjonalt, der SV fungerer som en del av statsapparatet, må vi derimot ikke nøle med å presse SV fra venstre. Alle venstrekrefter i Norge (Lysbakken og de andre SUerne inkludert) er enige om at det behøves press fra venstre for å motvirke høyrepresset regjeringen konstant er utsatt for. Dette presset er det vår oppgave å stå for. Det betyr ikke at SV er RVs hovedfiende, og det betyr ikke at det er SV som skal være hovedmål for kritikken RV retter mot regjeringen. Men det betyr at RV må være SVs viktigste kritiker, slik at den viktigste kritikken av partiet kommer fra venstre og ikke fra høyre.

Hvordan skal RV forholde seg til de revolusjonære regjeringsungdommene?

Men kritikk av SV er ikke nok. RV må også stjele SVs klær mens de bader, altså overta deler av SVs rolle som opposisjonsparti. Dette betyr ikke at RV må forsake sin politikk og gå bort fra RVs rolle i det politiske landskapet. Men i det byrden til all partipolitisk venstreopposisjon i Norge ble overlatt til RV, ble det vår oppgave å bekle flere roller til venstre for de rødgrønne. Et nærliggende eksempel kan hentes fra Rød Ungdom i forhold til gasskraftsaken. I prinsippet er Rød Ungdom mot all gasskraft, med eller uten rensing. Men den dagen SV gikk i bort fra sitt krav om rensing av gasskraft fra dag én, ble det ikke bare lenger Rød Ungdoms rolle å arbeide mot alle gasskraftverk. Det ble også vår rolle å sitte i debatter og argumentere for at dersom gasskraftverkene kom, var det minste vi kunne kreve at det ble rensing fra dag én. Altså: i mangel på SV-opposisjon må RV fylle både SV og RVs rolle som opposisjonsparti. Det er på denne måten, og ikke utelukkende gjennom kritikk av SV, at vi kan vinne terreng fra SV.

En av rollene RV kan overta fra SV i tillegg til sin tradisjonelle vaktbikkjerolle, er rollen som konstruktivt opposisjonsparti. Dette er en rolle RV spiller med stort hell i de fleste kommuner, men har slitt med å fylle nasjonalt. Skal dette lykkes, må vi i større grad bli flinkere til å lage en politikk det er mulig å få gjennomslag for. Det er et problem at gjennomføring av RVs politiske løsninger i for stor grad forutsetter en drøm om at RV har reint flertall. Nasjonalt framstår det som at en stemme til RV uten at vi oppnår reint flertall, vil være en bortkastet stemme. Dette bidrar til at folk som ikke tror på at RV vil bli et 50 %-parti ved neste valg (som dessverre er de aller fleste med en viss politisk forstand), ikke ser hvorfor et 10 %-RV vil være til større hjelp enn et 1,2 %-RV. Hvilke krav ville RV stilt for å støtte en rødgrønn regjering, dersom vi var et 10 %-parti etter valget i høst? Hvilke avtaler a la barnehageforliket kunne vi ha gjennomført med opposisjonen, hvis vi var et parti av SVs størrelse i forrige regjeringsperiode? Når vi ikke kan svare på disse spørsmålene selv, blir det vanskelig for velgerne å stole på at en stemme til RV er en stemme til mer enn parolepolitikk og slagordroping på stortingsplenen.

De unge SVerne er ikke SVere fordi SV ligger til høyre for RV, men på tross av det. De er jevnt over ikke mindre revolusjonære i hodene sine enn oss RVere. Men de mener de kan oppnå større resultater ved å være der de er, enn ved å bli med i RV. Derfor holder det ikke å kritisere SVs politikk, programmer eller ideologiske grunnlag. Denne kritikken mangler det ikke på i SU eller hos andre unge SVere fra før. Derimot må vi kritisere SVs resultater i regjering, lansere våre løsninger og forslag, og gjennom det gi troen på hva et 10 %-RV kunne oppnådd i stedet. Bare dersom vi klarer å vise dette, kan vi lykkes i å utløse det store revolusjonære potensialet som ligger i SVs nye venstreside.

Den andre internasjonalens marxisme, som var sentrert om proletariatet og Europa, hadde til felles med den herskende ideologien på den tida et lineært syn på historien. Det innebar at alle samfunn først måtte passere gjennom et stadium av kapitalistisk utvikling før de var i stand til å forsøke å nå sosialismen. Frøene til dette stadiet ble plantet av kolonialismen, som nettopp av den grunn var "historisk positiv". Den var totalt fremmed for den idéen at "utviklinga" av noen (de herskende sentrene) og "underutviklinga" av andre (de beherskede periferistatene) var like uatskillelige som de to sidene på samme mynt, siden begge var iboende resultater av kapitalismens verdensomfattende ekspansjon.

Samir Amin er en marxistisk forfatter fra Egypt. Han har skrevet ca 30 bøker.

Dette essayet ble skrevet for konferansen "Førtiårsjubileet – nye tanker om Kulturrevolusjonens utspring og arv", som ble holdt i Hong Kong 9.-10. juni 2006. Er å finne på Monthly Reviews nettsider, www.monthlyreview.org.

Artikkelen trykkes med forfatterens tillatelse og er oversatt til norsk av Morten Falck.

---

Den polariseringa som er innebygd i den kapitalistiske globaliseringa – et hovedtrekk på grunn av dens verdensomfattende sosiale og politiske viktighet – utfordrer enhver visjon vi måtte ha om hvordan vi skal overvinne kapitalismen. Denne polariseringa ligger til grunn for muligheten for at store deler av arbeiderklassen og framfor alt av middelklassen i de herskende landene (hvis utvikling sjøl blir begunstiget av sentrenes posisjon i verdenssystemet) skal gå over til sosialkolonialismen. Samtidig omdanner den periferistatene til "stormsoner" (ifølge det kinesiske uttrykket) i naturlig og permanent opprør mot verdens kapitalistiske orden. Opprør er så visst ikke synonymt med revolusjon – bare med muligheten for det. Samtidig mangler det heller ikke i systemets sentrum grunner til å forkaste den kapitalistiske modellen, som blant annet 1968 har vist. Den formuleringa av utfordringen som det kinesiske kommunistpartiet fremmet på et visst tidspunkt – "landsbygda omringer byene" – er nettopp av den grunn sjølsagt for ytterliggående til å være nyttig. En global strategi for overgangen fra kapitalismen i retning verdensomfattende sosialisme må definere forholdet mellom kampene i systemets sentre og periferier.

Til å begynne med distanserte Lenin seg noe fra Den andre internasjonalens rådende teori og ledet revolusjonen i "det svake leddet" (Russland) til seier, men han trodde alltid at denne revolusjonen ville bli fulgt av en bølge av sosialistiske revolusjoner i Europa. Denne forhåpningen ble skuffet; Lenin beveget seg så mot et syn som la mer vekt på å omdanne opprør i Østen til revolusjoner. Men det var opp til Kinas kommunistiske parti og Mao å systematisere dette nye perspektivet.

Den russiske revolusjonen var blitt ledet av et parti med solide røtter i arbeiderklassen og den radikale intelligentsiaen. Dets allianse med bondestanden som helhet (først representert av det sosialistrevolusjonære partiet) fulgte naturlig. Den følgende radikale jordreformen oppfylte de russiske bøndenes gamle drøm: å bli jordeiere. Men dette historiske kompromisset bar i seg spirene til sine egne begrensninger: "markedet" var, av natur, som alltid dømt til å frambringe en økende differensiering innenfor bondestanden (det velkjente problemet med "kulakisering"). ("Kulak" er et nedsettende russisk ord for storbonde. Overs. anm.)

Helt fra utgangspunktet (eller i det minste fra 1930-åra av) utviklet den kinesiske revolusjonen seg på et annet grunnlag som sikret den en solid allianse med fattig- og mellombøndene. På samme måten gjorde dens nasjonale dimensjon – motstandskrigen mot den japanske aggresjonen – det mulig for den fronten kommunistene ledet å rekruttere bredt blant de borgerlige klassene, som var skuffet over Kuomintangs svakhet og forræderier. Slik skapte den kinesiske revolusjonen en ny situasjon, som skilte seg fra den i det etterrevolusjonære Russland. Den radikale bonderevolusjonen undertrykte selve ideen om retten til privat eie av til dyrkbar jord og erstattet den med en garanti til alle bønder om lik tilgang til dyrkbar jord. Til denne dag utgjør denne avgjørende fordelen, som ikke noe annet land enn Vietnam deler med Kina, en hovedhindring for en ødeleggende utbredelse av kapitalisme i jordbruket. De pågående diskusjonene i Kina dreier seg i stor grad om dette spørsmålet. Jeg henviser leseren til kapittelet om Kina i min bok Pour un Monde Multipolaire (Paris 2005) og min artikkel "Théorie et pratique du projet chinois de socialisme de marché" (Alternatives Sud, vol VIII, nr 1, 2001). Men på andre måter måtte rekrutteringen av mange borgerlige nasjonalister til kommunistpartiet nødvendigvis utøve en ideologisk innflytelse til støtte for dem som Mao kalte forkjempere for kapitalismens vei ("kapitalistvandrere").

Det etterrevolusjonære regimet i Kina har ikke bare æren av mange mer enn betydelige politiske, kulturelle, materielle og økonomiske vinninger (industrialiseringa av landet, radikaliseringa av dets moderne politiske kultur, osv.). Det maoistiske Kina løste "bondespørsmålet", som var kjernen i det tragiske forfallet i det sentrale keiserriket gjennom to avgjørende århundrer (1750-1950). Jeg viser her til min bok L'avenir du maoïsme (1981), s. 57. Hva mer er, det maoistiske Kina nådde disse resultatene mens det unngikk Sovjetunionens mest tragiske avvik: Kollektiviseringa ble ikke tvunget gjennom med morderisk vold, slik tilfellet var med stalinismen, opposisjon innen partiet førte ikke til etableringa av terror (Deng ble avsatt, han kom tilbake ….). Målsettinga om en relativ likhet uten sidestykke i inntektsfordeling både mellom bøndene og arbeiderne og innen hver av de to klassene, og mellom dem begge og de herskende skikt, ble fulgt målbevisst – naturligvis med høydepunkter og lavmål – og ble formalisert ved valg av utviklingsstrategi som sto i kontrast til Sovjetunionens (disse valgene ble formulert i "de ti viktigste forholda"* ved starten av 1960-tallet). Det er disse seirene som er årsaken til den seinere framgangsrike utviklinga i det etter-maoistiske Kina siden 1980. Nettopp fordi India ikke hadde noen revolusjon, er derfor kontrasten til India av den største betydning, ikke bare for å forklare de to landenes forskjellige baner i tiårene fra 1950 til 1980, men fremdeles for dem som kjennetegner ulike sannsynlige (og/eller mulige) perspektiver for framtida. Disse framgangene er forklaringa på hvorfor Kina etter Mao, som bandt sin videre utvikling til at det "åpnet seg" innafor den nye kapitalistiske globaliseringa, var i stand til å unngå slike ødeleggende rystelser som dem som fulgte Sovjetunionens sammenbrudd.

Likevel avgjorde ikke maoismens seire "en gang for alle" (på en "irreversibel" måte) om Kinas langsiktige perspektiver ville fungere på et vis som var gunstig for sosialismen. For det første, fordi utviklingsstrategien fra perioden 1950-1980 hadde uttømt sitt potensiale, slik at blant annet en åpning (selv om den var kontrollert) var uunngåelig (jfr. L'avenir du maoïsme, side 59-60), en åpning som, skulle det vise seg, innebar faren for å styrke tendenser som utviklet seg i retning av kapitalisme. Men også fordi Kinas maoistiske system kombinerte motstridende tendenser – som både styrket og svekket de sosialistiske alternativene.

Mao var klar over denne motsigelsen, og prøvde å legge om kursen til fordel for sosialisme ved hjelp av en "kulturrevolusjon" (fra 1966 til 1974). [Parolen var] "Bombarder hovedkvarteret" (partiets sentralkomité), setet for de borgerlige holdningene til den politiske klassen som hadde de dominerende stillingene. Mao trodde at for å gjennomføre sin korrigering av kursen kunne han basere seg på "Ungdommen". (Til dels var dette i det store og hele inspirasjonen for 1968-hendelsene i Europa – jfr. Godards film La Chinoise.) Begivenhetene som fulgte, viste at denne vurderinga var feil. Etter at Kulturrevolusjonen først var overstått, ble tilhengerne av kapitalismens vei oppmuntret til å gå over til offensiven.

Kampen mellom den lange og vanskelige veien til sosialismen og det kapitalistiske alternativet som nå er i virksomhet, er så avgjort ikke "definitivt avsluttet". Som andre steder i verden utgjør konflikten mellom jakten på kapitalistisk utfoldelse og det sosialistiske perspektivet den virkelige sivilisasjonskonflikten i vår epoke. Men i denne konflikten har det kinesiske folket flere viktige fordeler som de har arvet etter revolusjonen og maoismen. Disse fordelene er virksomme på forskjellige områder av samfunnslivet, og de gjør seg kraftig gjeldende – for eksempel bøndenes forsvar for at jordbruksland skal være statlig eiendom og for garantien om at alle skal ha tilgang til jordbruksland.

Maoismen har bidratt avgjørende til å vurdere nøyaktig hva som står på spill i den verdensomspennende kapitalistiske/imperialistiske ekspansjonen, og hvilken utfordring den representerer. Den har gjort det mulig for oss å fokusere våre analyser av denne utfordringen om den sentrum/periferi-kontrasten som er innebygd i den "virkelig eksisterende" kapitalismens ekspansjon, som er imperialistisk og polariserende av natur. Og den har gjort det mulig å lære alle de leksene dette innebærer for sosialistisk kamp både i de herskende sentrene og i de beherskede periferiene. Disse slutningene er oppsummert i en fin formulering i "kinesisk stil": "Stater ønsker uavhengighet, nasjoner ønsker frigjøring, og folk ønsker revolusjon." Stater – det vil si de herskende klassene (i alle land i verden hvor de er noe mer enn lakeier, drivreimer for ytre krefter) prøver å utvide sitt spillerom i (det kapitalistiske) verdenssystemet og å løfte seg fra posisjonen som passive objekter (skjebnebestemt til å underkaste seg ensidig tilpasning hver gang den dominerende imperialismen krever det) til en posisjon som aktive subjekter som er med på å utforme verdens orden.

Nasjoner – det vil si historiske blokker av potensielt progressive klasser – ønsker frigjøring, som betyr "utvikling" og "modernisering". Folk – det vil si de dominerte og utbyttede folkelige klassene – streber etter sosialisme. Denne formuleringen gjør det mulig å forstå den virkelige verden i all dens kompleksitet, og dermed å formulere virksomme strategier for handling. Den hører til i et perspektiv med en lang – svært lang – global overgang fra kapitalismen til sosialismen. Og slik bryter den med Den tredje internasjonalens begrep om en "kort overgang".

[* Se Maos tale "Om de ti viktigste forholda", 25. april 1956 i Verker i utvalg, bind 5, s. 295-318 (norsk utgave, Oktober 1977), eller engelsk utgave på nettet: http://www.marxists.org/reference/archive/mao/selected-works/volume-5/mswv5_51.htm. Overs. anm.]

Hjorthol har klart kunsten å skrive en fin fortelling om norsk etterkrigshistorie. Der andre ser tekniske detaljer, tall og datoer, ser Hjorthol en spennende historie med politi og såkalte terrorister, helter og skurker, konspirasjonsteorier og hemmelige militære operasjoner.

Lars Martin Hjorthol: Alta. Kraftkampen som utfordret statens makt
Gyldendal akademisk, 2006, 208 sider

---

Selv om det er 25 år siden kampen om Alta-Kautokeinovassdraget, er det fremdeles vanskelig å mene noe objektivt om saken. Enten var man for eller så var man mot, av ulike grunner. Saken satte dagsorden i flere år, og berørte folk ikke bare i Alta og Finnmark, men i Norge og andre deler av verden. Kampen om vassdraget handlet ikke bare om laksestammer og kraftprognoser, men om rettigheter til land og vann og om koloniseringa av Finnmark.

Hjorthol åpner derfor boka med å fortelle at han selv deltok i Folkeaksjonen for vern av Alta-Kautokeinovassdraget og var finnmarkskorrespondent for Klassekampen på den tida. Selv om Hjorthol forsøker å være objektiv, legger han ikke skjul på sitt eget engasjement i saken, noe som bare kommer boka til gode.

Hjorthol går systematisk til verks, og beskriver hendelsene i kronologisk rekkefølge. En oversiktsliste bakerst gjør det enkelt å følge med for oss som ikke var der, når datoene blir for mange og stokker seg. For det var mange ting som skjedde, men Hjorthol klarer å holde hendelsene fra hverandre samtidig som han setter de i sammenheng med hverandre.

Innledningsvis skriver Hjorthol at han ønsker å gå inn i konflikten mellom "makta" og "motstanden", og beskrive hva folk følte og tenkte på begge sider. Dette klarer han til en viss grad. Man får godt innblikk i dynamikken og systemet i maktapparatet og presset statsminister Nordli var under. Ã… lese om politiet som fjerner demonstranter i Stilla i 1981 gir en klump i halsen, og man forstår så inderlig følelsen av å sitte lenket fast og virkelig ha gjort alt som står i ens makt – og så likevel ikke klare å stoppe utbygginga. Men herfra hoppes det litt over de andre hendelsene. Jeg savner mer fokus på samekvinnene som okkuperte statsministerens kontor, og jeg skulle gjerne vite mer om de to sultestreikene. Den første sultestreiken kommer Hjorthol for så vidt godt inn på, men jeg savner å vite mer om samhandlingen mellom de forskjellige aktørene på motstandssiden. På baksiden av boka stilles følgende spørsmål: "Hva fikk ungdommer til å trosse polarkulda og lenke seg fast i Alta for 25 år siden? Hvorfor sultestreiket unge samer til de var døden nær? Hvorfor var regjeringen villig til å bruke nesten ubegrensede maktmidler for å tvinge igjennom den omstridte kraftutbyggingen?"

Etter å ha lest boka føler jeg ikke at jeg har kommet nærmere et svar på de to første spørsmålene. Jeg har selv lenket meg fast på Snøhvit-anlegget i Hammerfest i 2001, men jeg skjønner ikke hva det var som gjorde at så mange ofra så mye. Det var selvfølgelig i en tid der engasjementet var mer tydelig enn det er i dag, men jeg savner flere personlige skildringer fra ulike aktører. Hjorthol har intervjuet over 50 demonstranter, politikere og andre deltagere i konflikten, men jeg skulle ønske at disse intervjuene kunne skinne mer igjennom enn de allerede gjør.

Hvorfor valgte man å fortsette med små stikkaksjoner etter kampen var tapt? Hvorfor går ungdommer på ski ti timer om natta, for å lenke seg fast og bli fjernet igjen og igjen?

Hjorthol kommer så vidt inn på Niilas Aslak Somby og John Reier Martinsens forsøk på å sprenge brua over Tverrelva, som gikk så gruelig galt. En bok kan ikke inneholde alt, men akkurat denne hendelsen og John Reier Martinsens noe snodige dødsfall et par år etter fortjener et kapittel, eller kanskje en hel bok for seg selv.

Selv om jeg synes det mangler noen detaljer, har Hjorthol klart en av de tingene han satte seg fore med boka, nemlig å skrive en spennende historie. Boka er lettlest og bør leses av alle som ønsker innblikk i fornorskningspolitikken overfor samene. Den forteller om hendelsene på en lettlest og engasjerende måte. Selv om jeg skulle ønske at den var 100 sider lengre, forklarer den hovedtrekkene i kampen om Alta-Kautokeinovassdraget på en måte som gjør at man forstår store deler av konflikten. Med stadig nye gasskraftplaner, og flere sivil-ulydighetsaksjoner fra miljøbevegelsen de siste årene, er denne boka mer enn aktuell nok for ethvert klasserom i den videregående skole.

Anna Wisborg Blix

I 2005 blei Tariq Alis boks The Clash of Fundamentalisms utgitt på norsk under tittelen Fundamentalismens kamp. Korstog, hellig krig og det moderne. Den engelske tittelen er et ordspill over Samuel Huntingtons kjente artikkel, The Clash of Civilizations, fra 1993. Tariq Alis bok er et svar på Huntingtons artikkel.

Tariq Ali: Fundamentalismens kamp. Korstog, hellig krig og det moderne
Oversatt av Poul Henrik Poulsson Cappelen 2005 533 sider

---

I 2005 blei Tariq Alis boks The Clash of Fundamentalisms utgitt på norsk under tittelen Fundamentalismens kamp. Korstog, hellig krig og det moderne. Den engelske tittelen er et ordspill over Samuel Huntingtons kjente artikkel, The Clash of Civilizations, fra 1993. Tariq Alis bok er et svar på Huntingtons artikkel.

Huntingtons hovedpoeng er at etter den kalde krigen, så er det kulturen – og ikke politikk og økonomi – som splitter verden. Han skriver at sivilisasjoner egentlig består av stammer, og kampen mellom sivilisasjoner er stammekonflikter på det globale planet. Han lister opp åtte kulturer: den vestlige, den konfusianske, den islamske, den hinduistiske, den slavisk-ortodokse, den latinamerikanske og kanskje den afrikanske. (Huntington er ikke sikker på om afrikanerne noen gang er blitt sivilisert).

I følge Huntington går hovedskillet mellom Vesten og de andre. Det er bare Vesten som står for verdier som for eksempel frihet, demokrati, menneskerettigheter og frie markeder. Vesten må derfor være forberedt på å bruke militærmakt for å håndtere truslene fra rivaliserende sivilisasjoner, og de mest truende er den konfusianske og den muslimske. Vi ser tydelig hvordan Huntingtons teser rettferdiggjør imperialistisk aggresjon.

Sjøl om Huntington har forlatt disse teoriene, så lever de opprinnelige ideene hans videre i beste velgående. Vi finner dem igjen daglig, i mer eller mindre banalisert form, i ytringer fra miljøer prega av fobi mot islam.

Tariq Ali går grundig til verks for å vise at den islamske kulturen de siste tusen årene langt fra er monolittisk, slik Huntington framstiller det. Ali viser at det er en rik tradisjon av kjetteri, splittelse og uenighet innafor islam. Han lager en historisk oversikt over den muslimske verdens historie fra islams opprinnelse og raske utbredelse, møte med korsfarerne, ottomanismen og wahhabismens røtter. (Wahhabismen er i dag den offisielle islamske retninga i Saudi-Arabia. Osman bin Laden bekjenner seg også til denne retninga.) Deretter tar han for seg 1900-tallets islamske historie med vekt på utviklinga i Egypt, Palestina, Iran, Pakistan, Afghanistan, Kashmir og Indonesia.

Ali argumenterer ut fra en konsekvent anti-imperialistisk og materialistisk posisjon. Det dreier seg ikke om kamp mellom sivilisasjoner, skriver han, men en kamp mellom to typer fundamentalisme: På den ene sida den amerikanske imperialistiske fundamentalismen, på den andre den islamske, religiøse fundamentalismen.

Ali viser hvordan Vesten historisk har understøtta islamsk fundamentalisme: De støtta det muslimske brorskapet i Egypt mot Nasser, Sarekat-i-Islam mot Sukarno i Indonesia, Jamaat-i-Islami mot Bhutto i Pakistan og seinere bin Laden og hans folk mot kommunistene i Afghanistan. USA er nær alliert med wahhabistene i Saudi-Arabia som steiner utro kvinner og hogger hender av tjuver.

Et interessant eksempel er fra Afghanistan, der den progressive kongen Amanullah i si regjeringstid mellom 1919 og 1929 innførte grunnlovsfesta stemmerett for alle. Afghanistan var dermed et av de første landa i verden som ga kvinnene stemmerett! Britene nørte opp under religiøs og regionale motsetninger i landet og fikk Amanullah styrta i 1929.

Fundamentalismenes kamp er en sammensatt bok med mange parallelle argumentasjonsrekker og historier. Men Ali er en mester til å framstille stoffet levende, ikke minst fordi han trekker inn erfaringer fra eget liv. Han er født i Lahore i 1943, den gangen i britisk India, nå i Pakistan. Et høydepunkt i boka er i kapitlet som heter "Min ateistiske barndom".

Alis foreldre var Moskvakommunister i en familie med politiske tradisjoner i området. Hans bestefar var blant annet statsminister i Punjab på 1930-tallet. Tariq Ali begynte å studere i London der han i dag er bosatt. Han har bakgrunn som aktivist i Den fjerde Internasjonale i England og er medlem av redakaksjonskomiteen i tidsskriftet New Left Review. Han har laga filmer og skrevet fem romaner. Den skjønnlitterære interessen merkes, fordi han gjennomgående siterer dikt og romanutdrag for å illustrerer sine politiske resonnementer. Dette er en også en styrke ved stilen hans som jeg tror mange skribenter på venstresida kan lære av.

En lærdom jeg trakk av Alis bok, var at marxister kan oppnå dialog og enighet med muslimer ved å være konsekvente anti-imperialister, men vi har bør være ærlige også i religiøse spørsmål, og ikke skjule vår grunnleggende skepsis og kritikk av alle religion.

Alis bok blei utgitt i 2002, etter invasjonen i Afghanistan, men før invasjonen av Irak. I forordet til den norske utgaven, skriver Ali i juni 2005: "Denne boken ble utgitt i 2002. Siden den gang har historien bekreftet bokens sentrale tese. Det er USAs imperialistiske fundamentalisme (av noen kalt nykonservativisme) som har skapt kaos i verden. Okkupasjonene av Irak og Afghanistan har ikke løst noen verdens ting. Den fortsatte okkupasjonen av Palestina og Vestens ukritiske støtte til Israel har gjort situasjonen i de okkuperte områdene enda mer desperat." Halvannet år etter at Ali skreiv disse linjene, ser vi hvordan en akselererende krise utvikler seg i Irak, Afghanistan og Palestina/Libanon. Alis argumentasjoner ytterligere styrka.

Norske anti-imperialister og krigsmotstandere kommer ingen veg utenom å kjenne historia. Derfor bør Tariq Alis bok stå i alles bokhyller, som et standardverk og et oppslagsverk.

Oversettelsen virker OK, men er på et konservativt bokmål.

 

Øyvind Andresen

For 21 år sia heldt professor dr. juris Carl August Fleischer foredrag i Politisk forum om eit tema ingen andre snakka høgt om: Det korrupte Norge. Den gongen leverte han ein presis definisjon på korrupsjon som framleis er like gangbar:

"Samlet sett kan vi si at det korrupte Norge – i forhold til offentlige stillinger, tillitsverv og posisjoner – består i at det finnes personer som opptrer slik at de ivaretar egne eller andres spesielle interesser. Disse interessene ivaretas istedenfor samfunnets interesser eller i større grad enn det er grunnlag for eller rettslig adgang til."

Carl August Fleischer: Korrupsjonskultur, kameraderi og tillitssvikt i Norge
Koloritt forlag, 2006 466 sider

---

Definisjonen omfattar både handlingar som ikkje er straffbare og lovstridige handlinger som påtalemakta ikkje reagerer på. Eg syntest den gongen det var befriande at ein jussprofessor brukte fellesskapet sine interesser som målestokk, istadenfor å avgrense fenomenet korrupsjon ved hjelp av lovparagrafane. Den gongen fanst ikkje ordet korrupsjon i straffelova.

I den nye boka går Fleischer i 18 kapitel til dels djupt og detaljert inn på enkeltsaker han har arbeidd med og har solid kunnskap om. Med arbeidsplass både i Utanriksdepartementet og på det juridiske fakultetet på Universitetet i Oslo i meire enn 45 år, har han levd nært innpå mange samfunnsaktørar. Delar av framstillinga har ei personleg form som kanskje vil irritere enkelte av dei han har møtt.

Fleischer begynte å arbeide i Rettsavdelinga i Utanriksdepartementet i november 1960, eit drygt halvår før Jens Evensen vart ekspedisjonssjef der. På forværelset arbeidde Gunvor Haavik, som gjennom 28 år hadde 259 møte med oppdragsgivarane sine i KGB utan at Overvakingspolitiet oppdaga det. Dei konsentrerte seg jo om å arrestere den uskyldige Ingeborg Lygren.

Fleischer gjengir ei ordveksling på forværelset mellom Haavik og ekspedisjonssjef Evensen rett før jul 1961. Da hadde Norge nettopp utvida fiskerigrensa frå 4 til 12 nautiske mil, og Evensen hadde vori leiar for delegasjonen som forhandla med Sovjetunionen. Etter åpninga av ei julegåve frå den sovjetiske ambassaden (to vodkaflasker og russiske sigarettar) til delegasjonsleiar Jens Evensen, ga ho dette rådet: "Stabell (som var ekspedisjonssjef før Evensen) ville sendt det tilbake." Fleischers kommentar: "Den da for lengst rekrutterte KGB-agent Haavik satt altså og ville belære Jens Evensen om at man ikke skal motta bestikkelser fra en fremmed makt eller dens representanter." Evensen var usamd med henne. Fleischer skriv at dette "også kunne ha sammenheng med vanlig høflighet og godt diplomati overfor Sovjetunionen", men gjengir og Evensen sin svarreplikk til KGB-agenten: "Min pris er dog en helt annen." (Side 122/123.) Det han så skriv om korleis KGB kan ha prøvd å utnytte Jens Evensen sine svake sider, ga i alle fall meg litt nye innspel til å forstå meire om dei ulike aktørane som var aktive rundt det som drygt 22 år seinare eksploderte som "Treholt-saka" i norske media. I 1984 vart Evensens nære medarbeidar Arne Treholt arrestert og seinare dømt for spionasje.

Fleischer skriv ikkje om korrupsjon i seg sjølv. Han skildrar faktiske hendingar frå dei siste 45 åra og gir konkrete eksempel på institusjonar og personar "som opptrer slik at de ivaretar egne eller andres spesielle interesser. Disse interessene ivaretas istedenfor samfunnets interesser eller i større grad enn det er grunnlag for eller rettslig adgang til." Dette gjer at framstillinga hans blir konkret og forståeleg.

Skal eg nemne nokre delar av boka særskild, må det bli kapitla "Den moderne havretten og dens betydning" og "Norges oljehistorie – og forsøkene på å ødelegge denne". Her gir Fleischer oss viktig innsyn i drakampen som har stått om korleis Norge kan ta vare på nokre av dei største naturressursane vi har.

Fleischer omtalar Sjørettsinstituttet ved Universitetet i Oslo så grundig og kritisk, at instituttet bør svare for seg:

"Her har man en lang tradisjon for felles skryt av faglig innsats, for pengebidrag til instituttet, for betydelige ekstrainntekter for den enkelte ansatte, for skjeve standpunkter i rederinæringens og andre særinteressers favør, og for faglig meget dårlig juss." (Side 184.)

Han skriv at instituttet "har prestert en serie uholdbare standpunkter til skade for den norske styring av oljevirksomheten, og med et betydelig kvantum av uholdbar forsknings- og undervisningspraksis i denne forbindelse". (Side 185.)

For meg er mange av dei omtalte personane berre namn. Nokre gongar synst eg som lesar at det kan bli vanskeleg å skilje mellom det som må ha vori til dels bitter strid mellom ulike professorar på det juridiske fakultetet i Oslo, og det som faktisk er viktige samfunnsspørsmål. Men Fleischer skriv konkret og tydeleg, slik at lesaren kan gjere seg opp ei meining sjølv.

Boka er ein liten murstein. Men inndelinga i kapitel med klart avgrensa tema gjer at det går an å lese bit for bit. Her er det mykje å hente for lesarar som vil ha nye innfallsvinklar på viktige sider av samfunnsutviklinga etter 1960. Og det er massevis av nyttig bakgrunnsstoff som er viktig å ha for handa, når påtalemakt og rettsvesen i dei komande åra skal avgjere kva som skal bli det verkelege innhaldet i korrupsjonsparagrafane som kom inn i straffelova i 2003.

Erling Folkvord

For 21 år sia heldt professor dr. juris Carl August Fleischer foredrag i Politisk forum om eit tema ingen andre snakka høgt om: Det korrupte Norge. Den gongen leverte han ein presis definisjon på korrupsjon som framleis er like gangbar:

"Samlet sett kan vi si at det korrupte Norge – i forhold til offentlige stillinger, tillitsverv og posisjoner – består i at det finnes personer som opptrer slik at de ivaretar egne eller andres spesielle interesser. Disse interessene ivaretas istedenfor samfunnets interesser eller i større grad enn det er grunnlag for eller rettslig adgang til."

Carl August Fleischer: Korrupsjonskultur, kameraderi og tillitssvikt i Norge
Koloritt forlag, 2006 466 sider

---

Definisjonen omfattar både handlingar som ikkje er straffbare og lovstridige handlinger som påtalemakta ikkje reagerer på. Eg syntest den gongen det var befriande at ein jussprofessor brukte fellesskapet sine interesser som målestokk, istadenfor å avgrense fenomenet korrupsjon ved hjelp av lovparagrafane. Den gongen fanst ikkje ordet korrupsjon i straffelova.

I den nye boka går Fleischer i 18 kapitel til dels djupt og detaljert inn på enkeltsaker han har arbeidd med og har solid kunnskap om. Med arbeidsplass både i Utanriksdepartementet og på det juridiske fakultetet på Universitetet i Oslo i meire enn 45 år, har han levd nært innpå mange samfunnsaktørar. Delar av framstillinga har ei personleg form som kanskje vil irritere enkelte av dei han har møtt.

Fleischer begynte å arbeide i Rettsavdelinga i Utanriksdepartementet i november 1960, eit drygt halvår før Jens Evensen vart ekspedisjonssjef der. På forværelset arbeidde Gunvor Haavik, som gjennom 28 år hadde 259 møte med oppdragsgivarane sine i KGB utan at Overvakingspolitiet oppdaga det. Dei konsentrerte seg jo om å arrestere den uskyldige Ingeborg Lygren.

Fleischer gjengir ei ordveksling på forværelset mellom Haavik og ekspedisjonssjef Evensen rett før jul 1961. Da hadde Norge nettopp utvida fiskerigrensa frå 4 til 12 nautiske mil, og Evensen hadde vori leiar for delegasjonen som forhandla med Sovjetunionen. Etter åpninga av ei julegåve frå den sovjetiske ambassaden (to vodkaflasker og russiske sigarettar) til delegasjonsleiar Jens Evensen, ga ho dette rådet: "Stabell (som var ekspedisjonssjef før Evensen) ville sendt det tilbake." Fleischers kommentar: "Den da for lengst rekrutterte KGB-agent Haavik satt altså og ville belære Jens Evensen om at man ikke skal motta bestikkelser fra en fremmed makt eller dens representanter." Evensen var usamd med henne. Fleischer skriv at dette "også kunne ha sammenheng med vanlig høflighet og godt diplomati overfor Sovjetunionen", men gjengir og Evensen sin svarreplikk til KGB-agenten: "Min pris er dog en helt annen." (Side 122/123.) Det han så skriv om korleis KGB kan ha prøvd å utnytte Jens Evensen sine svake sider, ga i alle fall meg litt nye innspel til å forstå meire om dei ulike aktørane som var aktive rundt det som drygt 22 år seinare eksploderte som "Treholt-saka" i norske media. I 1984 vart Evensens nære medarbeidar Arne Treholt arrestert og seinare dømt for spionasje.

Fleischer skriv ikkje om korrupsjon i seg sjølv. Han skildrar faktiske hendingar frå dei siste 45 åra og gir konkrete eksempel på institusjonar og personar "som opptrer slik at de ivaretar egne eller andres spesielle interesser. Disse interessene ivaretas istedenfor samfunnets interesser eller i større grad enn det er grunnlag for eller rettslig adgang til." Dette gjer at framstillinga hans blir konkret og forståeleg.

Skal eg nemne nokre delar av boka særskild, må det bli kapitla "Den moderne havretten og dens betydning" og "Norges oljehistorie – og forsøkene på å ødelegge denne". Her gir Fleischer oss viktig innsyn i drakampen som har stått om korleis Norge kan ta vare på nokre av dei største naturressursane vi har.

Fleischer omtalar Sjørettsinstituttet ved Universitetet i Oslo så grundig og kritisk, at instituttet bør svare for seg:

"Her har man en lang tradisjon for felles skryt av faglig innsats, for pengebidrag til instituttet, for betydelige ekstrainntekter for den enkelte ansatte, for skjeve standpunkter i rederinæringens og andre særinteressers favør, og for faglig meget dårlig juss." (Side 184.)

Han skriv at instituttet "har prestert en serie uholdbare standpunkter til skade for den norske styring av oljevirksomheten, og med et betydelig kvantum av uholdbar forsknings- og undervisningspraksis i denne forbindelse". (Side 185.)

For meg er mange av dei omtalte personane berre namn. Nokre gongar synst eg som lesar at det kan bli vanskeleg å skilje mellom det som må ha vori til dels bitter strid mellom ulike professorar på det juridiske fakultetet i Oslo, og det som faktisk er viktige samfunnsspørsmål. Men Fleischer skriv konkret og tydeleg, slik at lesaren kan gjere seg opp ei meining sjølv.

Boka er ein liten murstein. Men inndelinga i kapitel med klart avgrensa tema gjer at det går an å lese bit for bit. Her er det mykje å hente for lesarar som vil ha nye innfallsvinklar på viktige sider av samfunnsutviklinga etter 1960. Og det er massevis av nyttig bakgrunnsstoff som er viktig å ha for handa, når påtalemakt og rettsvesen i dei komande åra skal avgjere kva som skal bli det verkelege innhaldet i korrupsjonsparagrafane som kom inn i straffelova i 2003.

Erling Folkvord

For 21 år sia heldt professor dr. juris Carl August Fleischer foredrag i Politisk forum om eit tema ingen andre snakka høgt om: Det korrupte Norge. Den gongen leverte han ein presis definisjon på korrupsjon som framleis er like gangbar:

"Samlet sett kan vi si at det korrupte Norge – i forhold til offentlige stillinger, tillitsverv og posisjoner – består i at det finnes personer som opptrer slik at de ivaretar egne eller andres spesielle interesser. Disse interessene ivaretas istedenfor samfunnets interesser eller i større grad enn det er grunnlag for eller rettslig adgang til."

Carl August Fleischer: Korrupsjonskultur, kameraderi og tillitssvikt i Norge
Koloritt forlag, 2006 466 sider

---

Definisjonen omfattar både handlingar som ikkje er straffbare og lovstridige handlinger som påtalemakta ikkje reagerer på. Eg syntest den gongen det var befriande at ein jussprofessor brukte fellesskapet sine interesser som målestokk, istadenfor å avgrense fenomenet korrupsjon ved hjelp av lovparagrafane. Den gongen fanst ikkje ordet korrupsjon i straffelova.

I den nye boka går Fleischer i 18 kapitel til dels djupt og detaljert inn på enkeltsaker han har arbeidd med og har solid kunnskap om. Med arbeidsplass både i Utanriksdepartementet og på det juridiske fakultetet på Universitetet i Oslo i meire enn 45 år, har han levd nært innpå mange samfunnsaktørar. Delar av framstillinga har ei personleg form som kanskje vil irritere enkelte av dei han har møtt.

Fleischer begynte å arbeide i Rettsavdelinga i Utanriksdepartementet i november 1960, eit drygt halvår før Jens Evensen vart ekspedisjonssjef der. På forværelset arbeidde Gunvor Haavik, som gjennom 28 år hadde 259 møte med oppdragsgivarane sine i KGB utan at Overvakingspolitiet oppdaga det. Dei konsentrerte seg jo om å arrestere den uskyldige Ingeborg Lygren.

Fleischer gjengir ei ordveksling på forværelset mellom Haavik og ekspedisjonssjef Evensen rett før jul 1961. Da hadde Norge nettopp utvida fiskerigrensa frå 4 til 12 nautiske mil, og Evensen hadde vori leiar for delegasjonen som forhandla med Sovjetunionen. Etter åpninga av ei julegåve frå den sovjetiske ambassaden (to vodkaflasker og russiske sigarettar) til delegasjonsleiar Jens Evensen, ga ho dette rådet: "Stabell (som var ekspedisjonssjef før Evensen) ville sendt det tilbake." Fleischers kommentar: "Den da for lengst rekrutterte KGB-agent Haavik satt altså og ville belære Jens Evensen om at man ikke skal motta bestikkelser fra en fremmed makt eller dens representanter." Evensen var usamd med henne. Fleischer skriv at dette "også kunne ha sammenheng med vanlig høflighet og godt diplomati overfor Sovjetunionen", men gjengir og Evensen sin svarreplikk til KGB-agenten: "Min pris er dog en helt annen." (Side 122/123.) Det han så skriv om korleis KGB kan ha prøvd å utnytte Jens Evensen sine svake sider, ga i alle fall meg litt nye innspel til å forstå meire om dei ulike aktørane som var aktive rundt det som drygt 22 år seinare eksploderte som "Treholt-saka" i norske media. I 1984 vart Evensens nære medarbeidar Arne Treholt arrestert og seinare dømt for spionasje.

Fleischer skriv ikkje om korrupsjon i seg sjølv. Han skildrar faktiske hendingar frå dei siste 45 åra og gir konkrete eksempel på institusjonar og personar "som opptrer slik at de ivaretar egne eller andres spesielle interesser. Disse interessene ivaretas istedenfor samfunnets interesser eller i større grad enn det er grunnlag for eller rettslig adgang til." Dette gjer at framstillinga hans blir konkret og forståeleg.

Skal eg nemne nokre delar av boka særskild, må det bli kapitla "Den moderne havretten og dens betydning" og "Norges oljehistorie – og forsøkene på å ødelegge denne". Her gir Fleischer oss viktig innsyn i drakampen som har stått om korleis Norge kan ta vare på nokre av dei største naturressursane vi har.

Fleischer omtalar Sjørettsinstituttet ved Universitetet i Oslo så grundig og kritisk, at instituttet bør svare for seg:

"Her har man en lang tradisjon for felles skryt av faglig innsats, for pengebidrag til instituttet, for betydelige ekstrainntekter for den enkelte ansatte, for skjeve standpunkter i rederinæringens og andre særinteressers favør, og for faglig meget dårlig juss." (Side 184.)

Han skriv at instituttet "har prestert en serie uholdbare standpunkter til skade for den norske styring av oljevirksomheten, og med et betydelig kvantum av uholdbar forsknings- og undervisningspraksis i denne forbindelse". (Side 185.)

For meg er mange av dei omtalte personane berre namn. Nokre gongar synst eg som lesar at det kan bli vanskeleg å skilje mellom det som må ha vori til dels bitter strid mellom ulike professorar på det juridiske fakultetet i Oslo, og det som faktisk er viktige samfunnsspørsmål. Men Fleischer skriv konkret og tydeleg, slik at lesaren kan gjere seg opp ei meining sjølv.

Boka er ein liten murstein. Men inndelinga i kapitel med klart avgrensa tema gjer at det går an å lese bit for bit. Her er det mykje å hente for lesarar som vil ha nye innfallsvinklar på viktige sider av samfunnsutviklinga etter 1960. Og det er massevis av nyttig bakgrunnsstoff som er viktig å ha for handa, når påtalemakt og rettsvesen i dei komande åra skal avgjere kva som skal bli det verkelege innhaldet i korrupsjonsparagrafane som kom inn i straffelova i 2003.

Erling Folkvord

Kalle Holmqvist har skrivi ei kortfatta bok med mye innhold. Den blei utgitt i begynnelsen av september 2006. På 114 sider gir han innføring i Venezuelas og resten av Latin-Amerikas historie fra 1498 av i grove trekk. Han setter dette i sammenheng med verden omkring og det som skjer på dette kontinentet og spesielt i Venezuela. Jeg leste dette med stor interesse. Visste du for eksempel at Venezuela er italiensk for lille Venezia, eller at Venezuela var det første landet i verden som avskaffa dødsstraffa (i 1863)? Hvorfor er Simòn Bolí­var det store forbildet for venstrebevegelsen i Venezuela? Han var den sentrale lederen i kampen for løsrivelsen frå det spanske imperiet frå 1811-1825, og sto for opphevelse av slaveriet, som endelig blei avskaffa i den nordlige delen av Sør-Amerika i 1854. Han mente at søramerikanerne tilhørte samme folk uansett hudfarge eller religion, noe som var svært radikalt på den tida.

Kalle Holmqvist: Venezuela och drömmen om ett nytt Amerika
Murbruk förlag 2006, 114 sider, www.murbrukforlag.se

---

Men boka er absolutt ikke ei historiebok, hovedvekta ligger på det som har skjedd de siste åra og hva som skjer i dag. Vi får et innblikk i hvordan den bolivariske republikken Venezuela bygges, i kuppet i 2002 hvor Chavez blei avsatt i 47 timer, og i hvordan de forsøker å bygge forskjellige "misiónes", dvs. sosiale reformprosjekter som finansieres av oljeinntektene. Disse organiseres på grasrotnivå for å unngå at penga forsvinner i det gamle statsapparatet som for det meste er korrupt, og hvor motstanden er stor mot den bolivariske revolusjonen. Misióne Robinson er at av de mest omfattende prosjektene, som starta i juli 2004 for å lære 1,3 millioner voksne analfabeter å lese og skrive. Over 100.000 frivillige deltok som lærere. I oktober 2005 erklærte FNs Unesco at Venezuela var fritt fra analfabetisme. Andre prosjekter er å skaffe boliger – deriblant en urban jordreform som ga de som bodde i egenbygde hus på okkupert område rett til å kreve lovlig rett på tomta. Dette er et stort poeng i landet, siden det har vært en helt ukontrollert strøm av fattige fra landsbygda til byene i lang tid.

Boka tar opp forholdet mellom de forskjellige partiene i landet og det nye styret og den katolske kirka. Det nye styrets forsvar for kvinner, homoseksuelle og ikke-katolikkers rettigheter blir sterkt mislikt av ledelsen i den katolske kirka. Hva så med fagbevegelsen som støtta det gamle korrupt topartisystemet? Eller med massemediene osv? Les boka og bli oppdatert. Boka gir seg ikke ut for å være et nøytralt journalistisk verk – det mener forfatteren er en illusjon å tru på. Han tar stilling for Venezuelas fattigfolks forsøk på å ta kontroll over eget liv. Men det gjøres, så vidt jeg kan forså, uten å skyve problemene under teppet. Problemene er mange når et statsapparatet, som i mange tiår har vært gjennomkorrupt, blir overtatt av noen som vil at rikdommene skal komme folket til gode, og ikke de få. Spesielt politiet er fortsatt et stort problem – der er fortjenesten fortsatt god for de som samarbeider med de kriminelle. Det samme gjelder innen helsevesenet – medisiner forsvinner fra offentlige sykehus på mystisk vis og dukker opp på private klinikker m.m.

Den nye bolivariske grunnloven har svekka presidentens makt og lagt mer makt til provinsene og delvis ned på grasrotnivå. Dette er både et politisk valg og et praktisk forsøk på å gå utenom og å svekke det korrupte statsapparatets muligheter for å sabotere folkevilja og å bruke private sugerør i statskassa.

Boka stiller også spørsmål ved hva slags revolusjon dette er. Den gir ikke noen fasit på det, men den gir mange problemstillinger som er mat for hjernen. Boka er skrevet med en grunnleggende kjærlighet til det arbeidende/fattige folket. Den gir sikkert mulighet for finurlige diskusjoner om politiske linjer og lignende. Jeg oppfatter boka som et seriøst forsøk på folkeopplysning, og at forfatterens ønske er at boka vil øke interessen for revolusjonene (som i det minste er borgerlig demokratiske revolusjoner) i Venezuela og i flere andre land i Sør-Amerika, og at dette er pressa fram av fattigfolk. Jeg anbefaler boka på det sterkeste – den koster norske kroner 82, fritt tilsendt.

Slutter med tre sitater fra det siste kapitlet i boka hvor forfatteren taler fra levra:

1. "Två svenska tidningar som faktiskt uppmärksammat Venezuela är café-vänsterns favoritblaskor Arena och Arbetaren. Men båda har varit ytterst skeptiska till utvecklingen."

2. "Den venezuelanske revolutionen kanske inte är så märkvärdig. Liksom all politik är revolutionen mest grå vardag. Folk läser böcker, diskuterar, fattar gemensamma beslut, organiserar sig. Men häftigare än så blir det inte. Många inom det som kallas vänstern skulle inte känna igjen klasskampen om den så koppade upp og bet dem i arslet."

3. "Kulturvänstereliten har hållit seminarier om 'motståndsstrategier för det strukturella förtrycket i en globaliserad värd'. Men när arbetarna, kvinnorna, ungdomarna, svartskallarna, bögarna og flatorna i Latinamerika reser sig ock kräver sina rättigheter då duger det inte längre. Det kanske aldrig var meningen at det skulle hända på riktigt."

Arne Hedemann

 

En søndags morgen i 2003 ringte det på døra hos den mexicanske forfatteren Paco Ignacio Taibo II. En mann leverte et brev som var merket «Bare for dine øyne». Brevet inneholdt en hilsning fra Subcomandante Insurgente Marcos, zapatist-geriljaens legendariske leder. Subcomandanten foreslo i brevet at de skulle skrive en kriminalroman sammen. Resultatet ble Osaliga döda.

Subcomandante Insurgente Marcos og Paco Ignacio Taibo II: Osaliga döda
Ordfront förlag 2006, 225 sider

---

Subcomandante Insurgente Marcos er øverste militære leder for EZLN (Zapatist-geriljaen for nasjonal frigjøring). Etter at zapatistene ble kjent gjennom erklæringen fra 1. januar 1994 i Lancandón-jungelen, har slagordet «Ya Basta!» berørt leppene til radikale mennesker over hele verden. Subcomandante Marcos sine politiske fargerike tekster er blitt oversatt til utallige språk.

Paco Ignacio Taibo II er en av Mexicos mest kjente krimforfattere. Han har vunnet flere internasjonale priser for sitt forfatterskap. Hans Che Guevara-biografi Ernesto Guevara, también sonocido como el Che har blitt oversatt til 28 språk.

Boka handler om Elias Contreras, undersøkelseskommisjonær i EZLN, som er på jakt etter en mystisk Morales. Og Hector Belascoarán Shane, privatdetektiv i Mexico City, som en dag får et oppdrag av en «progressiv byråkrat». Byråkraten har fått telefonsvarerbeskjeder fra en bekjent som ble drept i 1971.

Subcomandante Marcos og Taibo har skrevet annet hvert kapitel i boka. De har en svært forskjellige skrivestil. Subcomandante Marcos skriver litt småkaotiske kapitler med underkapitler og bærer i stor grad preg av de uformelle politiske tekstene hans. Taibo med sin langt mer klassiske romanstil, gir boken et inntrykk av at her møtes to svært forskjellige verdener. Begge to har litt tørr småpolitisk humor som preger boken fra side 7 til 226.

Subcomandante Marcos bruker denne boka til å fortelle om zapatistene. Han har gitt seg sjølv en betydelig plass i boka til og med. Dermed er ikke dette bare en krim, men også en politisk bok. For de som kjenner lite til zapatistene eller Sub sine politiske tanker, kan boka være en lettlest kort innføring. For de som kjenner igjen Sub fra før av, vil boka være interessant og utfyllende.

Jokke Netland

Boka er en fyldig samling artikler, skrevet av fagforeningsfolk, aktivister i organisasjoner og forskere. Artiklene dreier seg om forholdene vi har i dag, særlig i arbeidslivet og innen fagbevegelsen. De ser på utviklingstrekk og tendenser, motsetninger og problemstillinger knyttet til forholdet kollektiv og individ, innenfor rammene og avtalene vi lever under, med andre ord, i det kapitalistiske Norge.

Arne H. Rolijordet (red): Kollektiv og individ –
en debattbok om mangfold og fellesskap i individenes tidsalder
Gyldendal akademisk 2006

---

I innledningen peker Arne Rolijordet på det som er tråden gjennom artiklene: kollektivet, arbeiderkollektivet og dets styrke og svakhet. Når inkluderer det, når ekskluderer det? I dette lyset blir kvinnenes stilling tatt opp, likeså innvandrerkvinner særskilt og funksjonshemmede. Og såkalte varslere.

Og individet, individene. I vår tid er vi ikke klasser, bare individer og forbrukere. Ideologi, propaganda og lønnssystemer prøver å vriste oss vekk fra kollektivet. Magnus Marsdal, en av forfatterne, kler ganske effektivt av denne retorikken, stort sett ved hjelp av statistikk – som ganske enkelt viser at vi ikke er så individuelle som noen vil ha det til.

Mange problemstillinger måles opp mot sosialdemokratiet og de rammene som eksisterer i dagens Norge. Som Rolijordet påpeker, er det samspillet mellom arbeiderkollektivet og bedriftsledelsen som har vært grunnlaget for sosialdemokratiets hegemoni, med balansen mellom arbeid og kapital som det grunnleggende premiss. I dette perspektivet drøftes ideologisk kamp, og kampen om slike grunnleggende avtaler i arbeidslivet som Arbeidsmiljøloven og Avtalen om inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen). Likeledes drøftes "outsourcing" og konkurranseutsetting. Her er mangt som mange vil være enig i, og mangt vi kan være uenig i. Smak for eksempel på tittelen til Rolf Utgårds artikkel: «Outsourcing – maskinstormernes nye arena?»

Kollektivet holdes fram som en avgjørende faktor, både når det gjelder å løse problemer, og når kampen står om å håndtere utfordringer eller angrep fra bedriftsledelse og kapital. Som Stein Stugu sier det i artikkelen om IA-avtalen: «Uten direkte og indirekte støtte fra et sterkt kollektiv, er sjansen stor for at det ikke er mulig å hente ut de positive effektene av en IA-avtale.» Uten drivkraften fra kollektivet vil bedriften ofte søke de enklere løsningene, i verste fall utstøting i form av uføretrygd, eller ekstern attføring.

Samtidig handler det også mye om de forholdene der kollektivet svikter, eller blir ekskluderende. Der hvor kollektivet svikter, blir vi mot de andre eller mot "avvikeren", eller der det bruker beskyttelse mot det vanskelige og ukjente. Som for eksempel innvandrere, innvandrerkvinner og funksjonshemmede. Det sterkeste kollektivet er det som tåler diskusjon, uenighet og problematiseringer.

Uten dermed å ønske seg en annen bok med et annet perspektiv enn den som laget, er det påfallende hvor lite begrepet klasse er anvendt. Den som klarest henter fram begrepet, er Claus Jervell, som er tillitsvalgt i Oslo hotell- og restaurantarbeiderforbund. Det er en bransje som er mindre "norsk" og mer internasjonal enn resten av Norge. I tillegg sammensatt i forhold til generasjoner, kjønn og seksuell legning. Som han sier det: «Det eneste vi har felles, er den abstrakte klassen vi tilhører." Og: "Som fagforening er vi også en klasseorganisasjon.»

Han bidrar også med en viktig observasjon, som i stor grad gjelder for denne bransjen, men som kanskje er like påfallende andre steder: «Makten er sentralisert, mens ansvaret er desentralisert.» Viktig å ha med seg når vi skal smi strategier mot markedsliberalismen.

Arne Rolijordet byr mot slutten på følgende optimistiske utsagn: «Når bytteforholdet mellom arbeid og kapital forsøkes opphevet, vil arbeiderklassen søke sammen på nytt.» Det må vi jo tro på.

Boka avsluttes med en artikkel av Jørgen Sandemose, som løfter frihet og ufrihet, tid og fri tid, fremmedgjøring og kjøp og salg av arbeidskraft, opp på et mer filosofisk og politisk plan, med forankring i Marx. Det siste sitatet han har tatt med fra Marx, løfter blikket: «Men det forblir alltid et nødvendighetens rike. Hinsides dette begynner den menneskelige kraftutvikling som oppfatter seg som et mål i seg selv, frihetens sanne rike, som likevel kan blomstre opp bare på basis av nødvendighetens rike. Forkortelse av arbeidsdagen er grunnbetingelsen.»

Når vi kan tilføye at du midt inne i boka finner et dikt av Marion Palmer ­ om smerten, raseriet, om å bli betraktet som en rein utgiftspost, og om å gjenvinne verdigheten, betyr det at boka anbefales.

Birger Thurn-Paulsen

 

Pramoedya Ananta Toer bruka historiene i Buru-kvartetten for at han og medfangane skulle overleva fangenskapet på øya Buru i Indonesia, der han sat frå 1965-77. Diktaturet til Suharto fengsla Toer utan grunngjeving, men målet var likevel klart, gjennom heile fangenskapet forsøkte dei å kvela den kreative hjernen hans. Og forholda var endå verre enn under nederlendarane; då han sat i fengsel i 1947-49, fekk han i alle fall skriva. Det nykoloniale regimet til Suharto brente notatane hans.

Pramoedya Ananta Toer: Menneskenes jord (bok nr 1 i Burukvartetten), Pax forlag, 2003

---

Menneskenes jord blei utgitt først i 1980, og toppa bestseljarlistene. I 1981 blei bøkene forbodne, og Toer blei skulda for å "spre marxist-leninistiske idear". Problemet var nok at skildringane av kolonistyret i Buru-kvartetten kan sjåast på som ein allegori over styret til Suharto.

Handlinga i Menneskenes jord startar i 1898, den dagen dronning Wilhelmina av Nederland blei krona. Kontrasten set stemninga i boka, hovudpersonen Minke er av javanesisk adelsslekt, men blir mobba av skulekameratane fordi han ikkje har europeisk blod. Den jamngamle nykrona dronninga blir dronning også over dei store koloniane.

Romanen er bygd opp rundt ei stor kjærleikshistorie. Minke blir forelska i Annelis Mellema, som er halvt nederlandsk. Mor hennar er ikkje gift med far hennar, ho er innfødt og konkubine. Likevel har ho kunnskap om mykje, ter seg avslappa, og driv selskapet til herr Mellema aleine, og Minke blir sjokkert og fascinert over at ho ikkje ter seg som rolla hennar tilseier.

Minke har vore interessert i modernisering, både teknologisk og politisk. Gjennom møtet med denne familien blir Minke også engasjert i forholda til fattigfolk. Ei av desse skjebnane er livet til Njai Ontosoroh, mor til Annelis. Njai blei seld av faren sin som konkubine til fabrikkdirektøren herr Mellema då ho var 14, mot 25 gylden og eit løfte om at faren skulle bli kasserar på fabrikken. Historia om Njai Ontosoroh blir den første han publiserer.

Skrivinga til Minke gjev han etter kvart problem med kolonistyret, som ikkje likar å bli utfordra, sjølv i litterære formar. Den nye familien hans får problem på grunn av det nederlandske rettssystemet, som ikkje gjev Njai Ontosoroh og ungane hennar nokon arverettar, sidan dei ikkje er gift og ikkje er europearar. Kampen om eigedommane deira, og etter kvart sjølve livet deira, er ei spanande forteljing som viser korleis kolonistyret bruka og kasta dei innfødde, og dei som ikkje var reinrasa europearar. I denne boka kjempar Minke aleine, med hjelp frå nokre få gode venner. I dei neste bøkene oppdagar han det nye våpenet som heiter organisering.

Ingrid Baltzersen

Endelig har det kommet en rapport om EUs tjenestedirektiv (TD) som har en faglig innretning. Til nå har mye av debatten rundt TD vært preget av dets uklarheter og juridiske ugjennomtrengelighet, med en dertil generell og overfladisk kritikk. Denne rapporten konsentrerer seg i mye større grad om det arbeidslivsrelaterte (det faglige), og kommer derfor opp med mange konkrete konsekvenser av direktivet.

Roar Eilertsen og Stein Stugu: Hva blir prisen — hvem betaler? De facto 2006, 69 sider
Les sammendraget

---

Det befriende med Eilertsen/Stugu er at de ikke bare begrenser seg til å se på hva TD og østutvidelsen fører til. De fastslår at det allerede finnes et utbredt problem med sosial dumping, uavhengig av EUs østutvidelse. Sosial dumping er ikke noe vi våknet opp til 1. mai 2004, men har eksistert så lenge arbeidskraft har vært en vare på et fritt marked. Utslaget av den sosiale dumpinga er større eller mindre, alt etter forholdene i samfunnet. De to siste setningene skal jeg ikke legge i munnen på forfatterne av rapporten, men de er i nærheten når de sier:

«For å forstå hvordan tjenestedirektivet vil virke, er det helt sentralt å forstå hva slags virkelighet det vil virke innenfor.» (s. 32)

Dette perspektivet gjør at de ikke bare diskuterer overgangsordninger og allmenngjøring av tariffavtaler som verktøy mot sosial dumping. De ser blant annet også på arbeidsløshet og organiseringsgrad som faktorer som påvirker den sosiale dumpinga. Denne synsvinkelen er viktig, også for å forstå hvorfor dagens tiltak mot sosial dumping ikke fungerer tilstrekkelig og at vi stadig får nye tilfeller med horrible arbeids- og lønnsforhold.

Rapportens viktigste bidrag er kanskje kapittel 6, som konkret tar for seg hvordan direktivet vil gripe inn i arbeidslivet. Det at det ikke kan stilles krav til at utenlandske tjenesteytere skal ha et forretningssted i Norge, vil gjøre det svært vanskelig, om ikke umulig, å kreve og at det blir inngått tariffavtaler.

Rapporten viser også hvordan TD vil utfordre forskriftene om offentlige innkjøp og byggevirksomhet, som idag kan bli brukt som et redskap for å påvirke arbeidsmarkedet.

Dagens forskrifter gir mulighet til å kreve at de som utfører et arbeid, skal være ansatt hos en entreprenør eller underentreprenør, for å begrense bruken av enkeltmannsforetak (kontraktører). Med forslaget til tjenestedirektiv vil det være forbudt med «særlige kontraktsmessige ordninger … som hindrer eller begrenser at tjenester ytes av selvstendige næringsdrivende» (art. 16.2.d)

«At dette kan få alvorlige konsekvenser i arbeidet mot sosial dumping, kan illustreres ved at det nå ser ut som om omfanget av «selvstendige næringsdrivende» øker der hvor tariffavtaler er allmenngjort.» (s. 49)

«Økt omfang av kontraktørvirksomhet og ustabile ansettelsesforhold gjør organisering vanskeligere. Mange av disse ansettelsesforholdene virker også til å oppløse arbeidskollektivene» (s. 54)

Rapporten påviser også at den norske lærlingordningen trues av direktivet. I dag kan man ved offentlige anbud kreve at den som utfører tjenesten, skal være tilknyttet en offentlig godkjent lærlingordning. Tjenestedirektivet (art. 16.2.b) nekter et land å kreve at en utenlandsk tjenesteyter skal opptas i noe register eller forening. Det som kunne vært et viktige tiltak mot sosial dumping, forskrifter om offentlige anskaffelser, settes til side for EU-direktiver. For som det står i rapporten:

«Leveranser til det offentlige er svært viktig, og de færreste firmaer innenfor bygg- og anleggsbransjen vil sette seg utenfor muligheten til å konkurrere om offentlige anbud». (s. 47)

Rapporten kritiserer blant annet myndighetene for at tiltakene mot sosial dumping i hovedsak er rettet inn mot bygg- og anleggsbransjen og industrien, og at bransjer som hotell- og restaurant, renhold og transport ikke får nok fokus. Men i de delene av rapporten der ser på de konkrete konsekvensene av direktivet, gjør de selv den samme tabben. Der nevnes ikke de andre bransjene én konkret betraktning. Det er en stor utfordring, særlig for norsk fagbevegelse, å få fram virkeligheten til de ansatte i disse bransjene «der problemene med sosial dumping er minst like store», for å sitere Eilertsen/Stugu (s. 45).

Rapporten fra DeFacto er et viktig bidrag til den avgjørende fasen av kampen mot tjenestedirektivet, dvs. et norsk veto. SV og Sp vil ha veto, mens Ap ikke synes direktivet er så ille lenger. Det er bare et sterkt press på Ap fra fagbevegelsen, (og kanskje AUF) som kan tvinge fram et norsk veto mot direktivet når det skal opp på nyåret. Derfor er det så viktig at innholdet i rapporten blir lest, spredt og ikke minst at fagforeninger gjør som LO i Oslo og enkelte forbund sentralt og krever et veto fra regjeringa.

Hvilke konkrete konsekvenser får tjenestedirektivet for norsk arbeidsliv? Det er svarene på det spørsmålet som kan tvinge fram faglig press for veto mot tjenestedirektivet.

Jon C. Tønnesen

---

Etter at denne artikkelen ble skrevet, vedtok EU-parlamentet tjenestedirektivet 15. november. Gå inn på Nei til EUs nettsider og se hva som ble vedtatt. (Red.)

 

Dag Solstad karakteriserer sine to siste romaner 16.07.41 og Armand V som unntak i sitt forfatterskap, skrevet på overtid etter at hans egentlige forfatterskap var over.

Dag Solstad: Armand V. Fotnoter til en uutgravd roman (Oktober 2006)

Les også Øyvind Andresens artikkel i Røde Fane nr 1, 2003:
"Dag Solstad – mellom marxisme og eksistensialisme"

---

Hans siste roman Armand V består bare av fotnotene til "en uutgravd roman", altså en roman som aldri er skrevet, men bare eksisterer som en tenkt tekst "der oppe". Men selv om denne sjangeren er helt spesiell og umulig å kopiere, trenger man bare lese noen fotnoter for å skjønne at dette er en typisk Solstad-roman.

Hovedpersonene i Solstads romaner er en type dobbeltgjengere. De er født omkring 1940 med oppvekst i en liten by på Østlandet (les: Sandefjord), har fått sin utdannelse på 1960-tallet – og har alle en type intellektuelle yrker. Dette har det felles med den faktiske forfatteren av bøkene. Arild Asnes, 1970 og 16.07.41 kan også leses som selvbiografier. Romanene utgjør en enhet fordi de har det felles at de alle er en utprøving av forskjellige typer roller som intellektuelle har inntatt i det norske samfunnet fra slutten av 1960-tallet til i dag.

I Solstads forfatterskap går det dårlig med de personene som ikke har det nødvendige doble blikket på sitt rollespill. I romanen om gymnaslærer Pedersen overlever for eksempel Pedersen fordi han holder en viss distanse til sin rolle som revolusjonær, han lar seg ikke fullstendig oppsluke. Den autentiske Nina Skåtøy, derimot, identifiserer seg fullstendig med sin rolle og løper lina så langt ut at det ikke er noen veg tilbake. Hun går derfor under når de revolusjonære idealene kolliderer med den norske hverdagen.

I 1984 uttalte Solstad i et intervju med Vinduet: "Å være fri uavhengig intellektuell er en umulig situasjon. Egentlig er alt jeg har skrevet et forsøk på å løse dette problemet." Dette er en fruktbar innfallsvinkel også til hans siste roman.

Hovedpersonen i denne romanen, Armand V, blir ambassadør, ikke minst fordi han er fascinert av spillet i diplomatiet. Han utøver sin praksis med glans slik at han til slutt blir norsk ambassadør i London. Han er lojal til fingerspissene til tross for at han er grunnleggende uenig med norsk utenrikspolitikk; han er blant annet motstander av norsk medlemskap i Nato og EU. Det er bare en gang han går ut av sitt gode skinn, det er i scenen der sønnen hans sier han vurderer å verve seg som soldat. Faren uttrykker høylytt sin motstand mot dette, noe som får sønnen til å handle motsatt av farens vilje. Dette får katastrofale følger etter en militæroperasjon i et fremmed land, sannsynligvis Afghanistan.

Solstads nye roman fikk meg til å trekke en annen bok ut av hylla. Det dreier seg om den svenske forfatteren Jan Myrdals En illojal europeeres bekjennelser, som kom på norsk i 1970. Myrdal tar her et oppgjør med de intellektuelle, som han mener massivt støtter opp under de med makt. "Vi har omhyggelig analysert alle kriger, men vi har ikke stoppet dem." "Vi har beskrevet torturen (…), men vi stanset den ikke." "Nå kan vi enda en gang analysere verdenssituasjonen og beskrive krigene og forklare hvordan de fleste er fattige og sultne. Mer gjør vi ikke. Vi er ikke det bevisstes bærere. Vi er bevissthetens luddere."

Armand V er en lojal europeer. Han er et bevisst menneske med stor innsikt i de historiske og samfunnsmessige prosessene. Kan vi, med Myrdal, kalle ham en "bevissthetens ludder"?

Redaktøren av Morgenbladet, Alf van der Hagen, har antydet at vår utenriksminister hadde mange felles trekk med Armand og fikk Gahr Støre til å anmelde Solstads roman i sin avis. Gahr Støre prøver i anmeldelsen på alle mulige måter å avgrense seg i forhold til Armand. Gahr Støre er blant annet ikke EU- og Nato-motstander. Det Gahr Støre her sier, er at det ikke er noen motsetning mellom hans overbevisning og han yrkesutøvelse. Han er altså en autentisk person, i motsetning til den inautentiske Armand.

Samtidig sier utenriksministeren at han er en stor beundrer av Solstads forfatterskap. Kan han si noe annet? Har ikke Solstad en så høy status at vi må forvente av en minister av Støres type at han har den tilstrekkelige kulturelle kapitalen, slik at han må si det?

Det er likevel et paradoks. Hos Støre er det tydeligvis harmoni mellom den indre stemmen og den ytre praksisen. Jeg har iallfall lært av Solstad at det er i den indre splittelsen og tvilen at frigjøringen ligger gjemt. Eller med andre ord: Det bør ta nattesøvnen fra en utenriksminister å ta inn over seg skjebnen til Armands sønn.

Samtidig vil det være et mareritt for Solstad å bli kanonisert i levende live. Han siste roman gjør dette vanskeligere.

Øyvind Andersen

I 1995 intervjuet en utenlandsk reporter meg om Mao. Hun oppsøkte meg i egenskap av en som hadde møtt mannen i levende live og åpenlyst hadde beundret ham gjennom mange år. Hun spurte: «Hva med alle de menneskene han drepte? Hva med alle som døde i hungersnød? Og hva med alle lidelsene og alle menneskene som ble ødelagt i kulturrevolusjonen?» Med disse spørsmålene stilte hun seg på linje med det rådende mediasynet på Mao, det gjengse synet, som er å beskrive ham som et monster – Monsteret Mao. Det vanligvis mer opplyste BBC nådde et nytt lavmål samme uke med sitt hundreårsjubileumsprogram. Det gjorde ham til ikke bare et monster, men også en uhyrlig blodsuger som hadde sunket dypt ned i orgier med tenåringsjenter. For et simpelt angrepsnivå! Det gjorde BBC billig, og burde ha slått tilbake på dem, men man vet aldri i disse tider.

William Hinton er en amerikansk marxist som har skrevet flere bøker om Kina.

Artikkelen er oversatt av Morten Falck

Se også William Hintons artikkel «Gjensyn med Maos landbrukspolitikk» i Røde Fane nr 2, 1994

---

Tesen om monsteret Mao hviler på to hovedanklager. Den første gjør ham ansvarlig for all euforien og overdrivelsene under Det store spranget framover og organiseringa av folkekommunene, som, ifølge anklagene, førte til sammenbrudd i produksjonen og til slutt til hungersnød i Kina. (Men er det ikke virkelig merkelig at denne hungersnøden ikke ble oppdaget den gang, men bare ekstrapolert baklengs ut fra folketellinger tatt opp 20 år seinere, for så å tøye tallene til det ekstreme i den hensikt å gjøre den verste tolkning av svært tvilsomme resultater?) Jeg mener ikke å si at det ikke ble gjort feil i politikken, at det ikke var noen avlingssvikt, og overhodet ingen sult, men prøvelsene i de årene blir framstilt som den største hungersnød i menneskenes historie, og det er en konklusjon jeg ikke godtar. Den andre anklagen gir Mao skylda for de verste utslagene av vold og alle de personlige tragediene som forekom under Kulturrevolusjonen. Må Mao bære skylda for alle disse fenomenene? Jeg mener det er galt å gi Mao all skyld på denne måten. De lidelsene som forekom under begge disse periodene oppsto som resultat av en langvarig politisk krigføring. Denne politiske krigføringa vokste i sin tur ut av sammenstøtet mellom to nylig oppståtte klasser – arbeiderne og borgerskapet – sammenstøt over Kinas framtidige retning etter seieren i 1949. Kampen mellom dem var uunngåelig og gjenspeilet den politiske og sosiale hovedmotsigelsen som oppsto i Kina etter frigjøringa. Inntil 1949 hadde hovedmotsigelsen gått mellom det kinesiske folket på den ene sida og på den andre sida de føydale godseierne, deres yngel byråkratkapitalistene, og de utenlandske imperialistene som støttet dem alle, spesielt (fra 1930-tallet av) de japanske, som forsøkte å erobre Kina med væpnet makt. Karakteren av den revolusjonen som denne motsigelsen førte til, var demokratisk, eller som Mao kalte den, nydemokratisk. Hva er så den nydemokratiske revolusjonen? Jeg har forklart dette spørsmålet i min bok The Great Reversal: The Privatization of China 1978-1989 (Monthly Review Press 1990.) Det kan oppsummeres som følger: På 1930-tallet erklærte formann Mao at den kapitalistiske veien ikke sto åpen for Kina i det 20. århundret. Han sa at den kinesiske revolusjonen mot indre føydalisme og ytre imperialisme ikke kunne være en demokratisk revolusjon av den gamle typen som den britiske eller den franske – en revolusjon som åpnet veien til kapitalismen. Den måtte være en demokratisk revolusjon av en ny type, en som ville åpne veien til sosialismen. Hvorfor? Først og fremst fordi imperialistmaktene ikke ville tillate Kina å gjennomføre en omdanning som tok sikte på selvstendig kapitalistisk utvikling. Hver gang ett eller annet skikt av det kinesiske folket reiste seg for å utfordre det tradisjonelle styresettet grep imperialistmaktene inn, enkeltvis eller i samlet flokk, for å slå ned forsøket med våpenmakt. Denne forutsigelige responsen fikk Sun Yat-sen til å spørre: «Hvorfor vil lærerne aldri tillate elevene å lære?» Han stilte dette spørsmålet fordi amerikanerne prekte for dem om kapitalismens vidundere og sa til dem: «Dere kinesere bør utvikle kapitalisme,» men hver gang de prøvde å utvikle den, grep amerikanerne inn for å knuse den! Svaret var selvfølgelig at godseierklassen som helhet og kompradorene i forretningslivet og regjeringa tjente som hovedstøttespillere for imperialistmakta i Kina. Derfor brukte amerikanerne all sin finansielle og militære makt for å støtte, inspirere, fostre og bevare disse føydale overlevningene og deres kompradoryngel. For det annet, sa Mao, var kapitalismen ingen mulighet fordi «sosialismen ikke ville tillate det». Med det mente han at uten å alliere seg med og vinne støtte fra alle sosialistiske krefter i verden – først og fremst Sovjetunionen og dernest arbeiderklassene og arbeiderbevegelsene i Japan, Storbritannia, De forente stater, Frankrike, Tyskland, Italia og andre land, og den støtten disse ga gjennom sine egne kamper mot kapitalismen og imperialismen – kunne den kinesiske revolusjonen umulig lykkes. I den moderne tidsalder, som Mao definerte som en æra av kriger og revolusjoner, der kapitalismen utvilsomt var døende og sosialismen utvilsomt i framgang – ville en slik allianse og slik støtte bare komme som svar på en kinesisk revolusjon av en ny type – en kinesisk revolusjon som åpnet for arbeiderklasseherredømme og sosialisme – og ikke en kinesisk revolusjon som åpnet for borgerlig klasseherredømme og kapitalisme. Og til sist: Kinas uavhengige nasjonale borgerskap, den revolusjonære delen av borgerklassen, var svak og vaklende. Den kunne ikke på noen måte hamle opp med både de kinesiske godseierne og imperialistene pluss deres kinesiske kompradorpartnere uten å mobilisere både arbeiderklassen og bøndene fullt ut. Men å mobilisere arbeiderklassen betydde å legge visse begrensninger på styringsretten og imøtekomme visse arbeiderklassekrav – jobbsikkerhet, pensjoner, helsevesen – mens å mobilisere bøndene betydde å gjennomføre en jordreform. Dette kunne ikke gjøres uten å konfiskere rikdommen til godseierklassen, som borgerskapet i all hovedsak hadde vokst fram av og fremdeles opprettholdt myriader av bånd til. Hva mer er, det å konfiskere eiendom og jord truet grunnlaget for all privateiendom og fikk kapitalister til å vakle – hvor mye de enn ønsket frigjøring fra føydalisme og imperialisme. Igjen og igjen viste det nasjonale borgerskapet seg ute av stand til å yte en fast ledelse mot folkets fiender, utenlandske som hjemlige. Ledelsen i den demokratiske revolusjonen i Kina falt dermed automatisk på arbeiderklassen, som var langt mer tallrik og eldre og mer erfaren enn borgerskapet, og på kommunistpartiet, som hadde etablert seg som talsmann for alle undertrykte. Når kommunistpartiet tok ledelsen i revolusjonen og mobiliserte både arbeidere og bønder i millioner, og truet med å konfiskere ikke bare all jorda til godseierne men også all eiendommen til imperialistene og deres allierte kompradorer og byråkrater, kunne revolusjonens første mål vanskelig være kapitalisme. Mao forespeilet en ny nasjonal form, en blandingsøkonomi med hovedvekta på offentlig og kollektiv eiendom der felles statlige-private og de nasjonale kapitalistenes fullstendig private firmaer spilte en mindre, støttende rolle. Dermed førte dette til begrepet om en nydemokratisk revolusjon og en nydemokratisk overgangsperiode og den endelige etableringa av en nydemokratisk stat. Denne statens mandat ville være å fullføre jordreformen og nasjonalisere de rikdommene (industrielle, kommersielle og finansielle) som de fire store byråkratiske familiene i Kina hadde monopolisert, og, innen visse grenser, å hjelpe de nasjonale kapitalistene med å komme på fote. Den store seieren i 1949 førte til alt dette, som planlagt. På fastlandet løste den den gamle motsigelsen med føydalismen og byråkratkapitalismen støttet av imperialismen, og brakte en ny motsigelse i forgrunnen – det kinesiske folket mot borgerskapet. Fra det punktet av var revolusjonens karakter sosialistisk, selv om mange nydemokratiske oppgaver gjensto å løse – så som jordreform i de nylig frigjorte områdene. Så den politiske kampen hadde skiftet karakter. Nå var ikke Mao ansvarlig for dette. Det var innebygd i det kinesiske livets struktur og i strukturen til det kinesiske kommunistpartiet og i all kinesisk politikk ved eksistensen av klasser – særlig de framvoksende nye klassene, arbeidere og kapitalister – og av den eksisterende økonomien på dens utviklingstrinn. Stilt overfor disse motsigelsene hadde kommunistpartiet utviklet seg til to hovedstrømninger: Den ene var et åpent parti som styrte de frigjorte områdene, med Mao Zedong som øverste leder, og den andre var et undergrunnsparti som hovedsakelig vokste fram i de Guomindang-dominerte byene, der Liu Shaoqi var ansvarlig under Maos øverste ledelse. Partistrømningen under Mao utviklet seg til et proletarisk hovedkvarter og den strømningen som Liu ledet ble kjernen i et borgerlig hovedkvarter, alt innenfor selve partiets overordnede paraply. Det betyr ikke at alle på hver side var enten proletariske eller borgerlige. Det var mange grader av blanding og tilsetning. Men de to hovedkvarterene, med sine kontrasterende klassekarakterer, vokste fram av denne historien og disse omstendighetene, og fram av at de to strømningene var isolert fra hverandre. Shanghai-borgerskapet bidro tungt til Lius styrker gjennom studentbevegelsene i 1930-åra og 1940-åra. Etter at Dengs reformer begynte, spurte folk alltid når noen nådde en høy stilling: Hvilken grein av Ungdomsforbundet i Shanghai hørte han eller hun til? De store reformlederne som Deng Xiaoping brakte fram, først Hu Yaobang og så Zhao Ziyang, var begge produkter av ungdomsforbundet i Shanghai. Selvfølgelig var det mange maoister blant forbundets medlemmer og det var arbeidere og venstre-intellektuelle som identifiserte seg med arbeiderklassen i partiets underjordiske greiner. Men under Lius ledelse oppsto ikke desto mindre et borgerlig hovedkvarter. Etter seieren, etter frigjøringa av Kina i 1949, smeltet de to strømningene i partiet sammen til ett organisatorisk, men de smeltet aldri sammen ideologisk. Imens mottok den borgerlige strømninga hele tida forsterkninger av kadre som en gang hadde vært hengivne, men degenererte under det bombardementet av sølvkuler som hilste dem når de mottok et embete på ethvert nivå, der sølvkulene var de frynsegodene og privilegiene som samfunnet eller individuelle kapitalister kunne tilby en mann eller kvinne med makt. En rekke av korrigeringsbevegelser stanset denne lekkasjen, men kunne ikke stenge den helt. Det var heller ikke lett å skjelne de skjulte opportunistene blant de nye rekruttene til et parti som plutselig var ved makta og i posisjon til å fordele rikdommen til langt den største massen av arbeidende mennesker verden noen gang har sett. For å tjene arbeidernes og bøndenes langsiktige interesser, måtte Maos proletariske strømning kjempe for en sosialistisk framtid og den endelige avskaffelsen av klasseutbytting. At Mao virkelig hadde vanlige folks framtidige interesser i tankene når han kjempet for dette målet, demonstreres av den krisa og stagnasjonen som nå gjennomsyrer store deler av den kinesiske landsbygda. Dette fører til proletarisering av snesevis av millioner bønder som er kronisk undersysselsatt på de små nuddelstripene med jord som fins overalt og som familieansvarssystemet tildeler dem. For å bevare en framtidig rolle for seg sjøl og redde Kina som handlingssfære for borgerskapet som klasse, måtte borgerskapets representanter innen partiet i skarp kontrast til dette i det minste kjempe for en forlenget periode med blandingsøkonomi, der en stadig videre rolle for private entreprenører ledet til en kapitalistisk framtid. For å få vektskåla til å tippe i denne retninga innløste Dengs regjering obligasjoner for snesevis av millioner dollar. Obligasjonene ble en gang utstedt til Kinas uavhengige entreprenører for å kompensere for regjeringens ekspropriasjoner, og det var betalt rente på dem i ti år fram til de var blitt annullert i 1966. Innløsingen av obligasjoner begynte omkring 1980. Kan Mao klandres for kampen, for splittelsen over politikken? Nei. Denne splittelsen var innebygd og uunngåelig. Initiativer som oppsto på den ene av sidene måtte utfordres og nedkjempes eller i det minste nøytraliseres av den andre sida. Striden var bitter, langvarig, og hard. Tragediene og ofrene var mange på begge sider. Ekstreme gnisninger mellom de to klassefraksjonene bidro i høy grad til at politikken slo feil. Ingen politisk linje, fra noen av sidene, kunne settes ut i livet uten strid. Fra den borgerlige sida hadde bitterheten sin rot i en ubønnhørlig sannhet: Akkurat som bøndene i det gamle Kina kunne klare seg uten godseierne, men godseierne ikke kunne klare seg uten bøndene som arbeidet, kunne arbeiderne og bøndene i det revolusjonære Kina klare seg uten borgerskapet, men borgerskapet kunne i det lange løp ikke klare seg uten arbeiderne og bøndenes arbeid og den merverdien de skapte. Jeg snakker ikke nå om intellektuelle. Arbeiderklassen kan vinne støtte fra og trene opp intellektuelle som er lojale overfor sosialismen, akkurat som borgerskapet kan vinne støtte fra og trene opp intellektuelle som er lojale overfor kapitalismen. Å gi Mao skylda for den kampen som fulgte og for utfallet av den, er derfor uberettiget, urealistisk og uhistorisk. Mao gjorde det som måtte gjøres, gitt hans sosiale basis, mens Liu gjorde det som han måtte gjøre gitt hans sosiale basis. Etter et tiår med konflikt kom det til et oppgjør i Kulturrevolusjonen. Mao vant noen seire i begynnelsen, men uheldigvis kunne han ikke konsolidere dem under hammerslagene fra Liu-Deng-motoffensiven, som ble forsterket av dødvekta, tregheten, seiglivetheten i alle de gamle skikkene, gamle vanene, gamle forestillinger og all gammel overtro som gjorde enhver forandring vanskelig, for ikke å snakke om så radikale forandringer som sosialistiske produksjonsforhold og den tilsvarende sosialistiske overbygningen det krevde. Mao hadde overtaket politisk. Han kunne snakke direkte til og mobilisere hundrevis av millioner arbeidere og bønder. Men Liu hadde overtaket organisatorisk fordi hans gruppe kom fra undergrunnsapparatet, i kraft av sitt eksisterende nettverk i 1949 kontrollerte partiorganisasjonen på landsbasis og hadde makta til å utnevne, avsette, forfremme og utdanne mellomsjiktet av kadre landet over. Kjernen i Lius utdanningsprogram var hans brosjyre How to Be a Good Communist. Denne gikk inn for en selvutvikling som, hvis den ble utført etter hans direktiver, ikke ville sette en i stand til å tjene folket bedre, men til å bli et lydig redskap, og slik gjøre seg fortjent til å bli forfremmet til stadig høyere poster i partiet. Disse besteborgerlige lakeiene, med karrièrer som var avhengige av Liu, var borgerskapets stormtropper i partiet, og det var et konsistent mønster i måten de opptrådte på. I enhver ny situasjon, når Mao foreslo en sosialistisk løsning, ville de først forhale og forsøke å bremse forandringen eller forhindre den. En gang oppløste de for eksempel 30.000 landsby-jordbrukskooperativer med ett slag. Men når enhver bevegelse nådde høydepunktet og ikke kunne stoppes med uthaling, da slengte de seg på, så aktive som noen, og dreiv ting til det ytterste, noe som var like ødeleggende, om ikke mer. Fra Lius hovedkvarter kom det alltid, helt konsistent, i stadium etter stadium av revolusjonen, en bevegelse, et skifte fra høyre-obstruksjon til venstre-ødeleggelse. Enten det var bevisst eller ikke, så var dette mønsteret. Det kom til syne under jordreformen, slik det blir vist i min bok Fanshen (University of California Press, 1997). Det kom til syne så det forslo under anti-høyre-bevegelsen i 1958. Etter de sjokkerende hendelsene i Ungarn på slutten av 1950-tallet, foreslo Mao at det kunne være så mange som 4.000 høyreorienterte reaksjonære blant Kinas intellektuelle og akademikere. Deng Xiaoping, seinere Kinas ledende mann, påtok seg ansvaret for å håndtere høyreavvikerproblemet den gang, og gjorde enorm skade ved å angripe 500.000! Den samme høyre-til-venstre-svingen martret Den sosialistiske opplæringsbevegelsen i 1964. Kadre på bunnplanet befant seg plutselig under totalt angrep fra Lius hovedkvarter. Bare i ett eneste fylke, Xiyang i det sentrale Shanxi, begikk 40 ledere på landsbynivå selvmord. Før det viste en tilsvarende svingning seg under Det store spranget etter at de borgerlige kreftene mislyktes i å avverge det. Måten de svarte på besto i å drive ting til ytterpunktene, sånn som å blåse til «Den kommunistiske vinden», en vind av politiske overdrivelser som inneholdt en storm av gigantomani. Hvis et bydistrikt hadde vist seg egnet som en eneste produksjonsenhet, så var et helt fylke enda bedre. Den inneholdt en orkan av blinde direktiver – hvis det å grave en fot djupt er bra for jordsmonnet, er det bedre å grave tre fot djupt. Den omfattet en overdrivelsesvind – hvis du høstet 100 skjepper per acre (en acre = 4047 kvm, dvs. litt over fire mål. Overs. anm.), så høstet jeg 200 skjepper per acre. Og en utjevnings- og overføringsvind – hvis du har en traktor som kommunen trenger, så send den over, det er til det felles beste. På høyden av den euforien som den store avlingen i 1958 førte med seg allerede før den var høstet, blåste alle disse vindene, og pustet opp alvorlige ødeleggelser, som sammen med det svært dårlige været i 1959, -60 og -61 førte til avlingssvikt, sult, og til og med hungersnød. Maos initiativer led midlertidig nederlag, men de var vel gjennomtenkt. Inspirasjonen til Det store spranget, kommuneformen for kooperativ sammenslutning og industriprosjekter som bakgårdssmelting av jern kom fra den svært vellykte kooperative industribevegelsen Indusco under krigen. Etter passende nedskjæringer og reorganisering lyktes Kina i å gjenopplive mye av den opprinnelige visjonen. Det er en god beskrivelse av denne bakgrunnen for kooperativene og kommunebevegelsen i Jack Grays bok Rebellions and Revolutions: China from the 1800s to the 1980s (Oxford University Press, 1990). Under Kulturrevolusjonen oppsto det liknende ytterligheter. Etter at Mao oppfordret til makterobring nedenfra, dannet alle, og særlig kapitalistvandrerne, fraksjonistiske støttegrupper for å gripe makta. Det førte til prinsippløse og ofte voldelige «fritt-fram-tilstander» som ingen, verken Mao eller Liu, kunne kontrollere. Og slik gikk Kulturrevolusjonen, etter først å ha skapt en kjempemessig storm, i stå uten å konsolidere sine mål. Men bevegelsen som helhet var et stort, kreativt brudd i historien. Det var ikke noen sammensvergelse, ikke noen utrenskning, men en massemobilisering som inspirerte folk til å gripe inn, til å se over og holde oppsikt med kadrene sine og danne nye revolusjonære komiteer for å utøve kontroll på grasrotnivå og oppover. Hele tanken om at tidas hovedmotsigelse var klassekampen mellom arbeiderklassen og kapitalistklassen, ga seg uttrykk i partiets ledelse, og med mindre den ble løst i arbeiderklassens interesse, ville den sosialistiske revolusjonen grunnstøte. Og hele ideen om at metoden måtte være å mobilisere vanlige folk til å gripe makta nedenfra for å opprette nye representative ledende organer, demokratisk valgte maktorganer, var et gjennombrudd i historien som er oppsummert i uttrykket «bombarder hovedkvarteret». Etter min mening utgjør dette Maos største bidrag til revolusjonær teori og praksis, og kaster lys over veien til framskritt i vår tid. Hadde Mao lyktes, tror jeg ikke det er noen tvil om at vi i dag ville hatt en blomstrende sosialistisk økonomi og kultur i Kina, med enorm prestisje i folket. Den økonomiske framgangen hadde kanskje vært langsommere enn den nåværende, men den ville vært mye mer solid og mye mer nyttig som utviklingsmodell for alle tredje verden-land som nå lever i avgrunnsdyp fattigdom og utbytting. Hvor Mao var spesielt forutseende var i sin avsløring av tendensen til å ta kapitalismens vei og at han gjorde «partifolk ved makta som vandrer kapitalismens vei» til Kulturrevolusjonens skyteskive. I dag, etter tjue år med Dengs «reformer», kan vi tydelig se hvilken vei Kina går og hva resultatet vil bli. Det er sikkert at Maos diagnose står seg. Maos diagnose for hele Kinas revolusjon var at den kapitalistiske veien ikke var åpen for Kinas folk. I en verden som er dominert av mektige imperialister og multinasjonale sammenslutninger med enorm styrke og verdensomfattende rekkevidde, vil ethvert tredje verden-land som tar kapitalismens vei ta en vei som fører til nykolonisering. Med kapitalistiske metoder kan man i dag ikke bygge en økonomi og et land som er uavhengig og selvberget, men bare en avhengig økonomi og et land som lever på nåde fra disse enorme multinasjonale selskapene på toppen av haugen, som bestemmer reglene og dominerer spillet. Deng-regimet (nå Zhang-regimet) er i sitt vesen allerede et kompradorregime, klar til å selge ut til høystbydende Kinas mest dyrebare jord-, materielle og menneskelige ressurser. For umiddelbar fortjeneste vil de nåværende makthaverne gjøre hva som helst, ofre ethvert prinsipp, invitere enhver investor, gi bort store biter av hjemmemarkedet, selge alle og enhver ressurs inkludert langsiktige bruksrettigheter til den mest verdifulle urbane grunn, for ikke å snakke om reklameplass på veggene av Yangtze-kløftene, som kan stå som symbol for hele paradigmet. Nylig oppsto det en stor spekulativ boom i boligmarkedet omkring Beijing, og noe av den beste dyrkingsjorda i Nord-Kina ble lagt ut for å bygge eiendommer for rikfolk. Prisene for disse uferdige husene – de blir faktisk ikke kalt hus, de blir kalt villaer – gikk fra 450.000 til 1.500.000 amerikanske dollar. Så vidt jeg vet ble få om noen av dem solgt til noen som ville bo i dem. Spekulanter fra Hong Kong og andre deler av den kinesiske diasporaen i Sørøst-Asia kjøpte imidlertid noen av dem, i håp om å håve inn gevinst ved å selge dem igjen før hele bløffen brøt sammen. Vil Kinas økonomi komme ut av denne overgangsperioden som uavhengig, selvregulerende og ansvarlig overfor det kinesiske folket, eller vil den bukke under for internasjonalt markedspress, gi opp det ene initiativet etter det andre og ende i en passiv, nykolonial stilling, rystet av store finansielle stormer som Kina ikke har noen kontroll over? Jeg tror det siste alternativet er en alvorlig fare og bør konfronteres nå av dem som er ansvarlige for Kinas framtid. Dessverre ser jeg ingen tegn til at noen som er i posisjon til å gjøre noe med det tar problemet alvorlig. Korrupsjonen når helt til topps i regjeringen og alle har det for travelt med å bli rike fort til at de bryr seg om de langsiktige resultatene. Så jeg tror at Maos opprinnelige spådom, at i en verden dominert av mektige imperialistiske stater er ingen kapitalistisk vei åpen for Kina, vil vise seg å være like sann i dag som da han formulerte den i 1920-åra. Flere og flere fra alle livets områder vil komme til å verdsette og hedre Maos livsverk, hans kamp for nasjonal frigjøring og hans kamp for sosialisme. Hovedpoenget mitt, at alvorlig klassekamp var innebygd i Kinas moderne historie etter frigjøringa, så ingen person, ingen gruppe, ikke noe parti eller noen fraksjon hadde frie hender til å tillempe en sosialistisk politikk, og at tragediene og ulykkene på alle sider var et resultat av gnisningene i skjæringspunktet mellom de nye innenlandske klassene der de kjempet for herredømmet over samfunnet, først og fremst innafor kommunistpartiet, tror jeg også vil stå seg i det lange løp.

I de seks årene Gerd-Liv Valla var leder for Landsorganisasjonen endret organisasjonen retning på flere viktige områder.

Kvinnepolitiske saker fikk mer oppmerksomhet. Større tyngde ble lagt bak krav om 6-timersdagsforsøk og kravet om kortere arbeidstid. Likestilling av skift og turnus, "heltid en rettighet, deltid en mulighet" er blant de viktigste.

Samarbeidet mellom forbundene i offentlig og privat virksomhet i LO har blitt mye bedre, mer saksrettet og gir resultater i form av for eksempel kampen om pensjon og AFP.

Gerd-Liv Valla åpnet opp LO for innflytelse fra medlemmene. I boka Prosessen gir hun samarbeidet med sine medsøstre, nestlederne i LO i Sverige og Danmark, litt av æren for den konkrete ideen til "LO på din side. Du bestemmer"-kampanjen. Denne kampanjen bidro til å endre fokuset fra "de lukkede roms diplomati" til breiere kontakt med forbundene og LOs medlemmer. En av hennes styrker var forpliktelsen overfor medlemmene.

Historisk vil Valla bli husket og æret for bruddet med den "100 år" gamle tradisjonen å overordne Arbeiderpartiets behov over LO sine når det er politiske uenigheter. Hennes modige motstand i sjukelønnssaken blant annet er avgjørende for LOs sin framtid.

LO under Vallas ledelse stilte krav til de politiske partiene ved siste stortingsvalg for å støtte dem. Akkurat som LO i Trondheim gjorde det i kommunevalgkampen både i 2003 og 2007. Utfordringen for alle som ønsker at LO skal ha en egen politisk dagsorden, og samarbeide med krefter de sjøl ønsker i alle saker, er å forsette kampen for denne linja.

Gerd-Liv Valla er blitt beskyldt for mye en mann aldri ville behøvd å høre noe om. Hun måles som kvinne av mange og ikke som politisk og organisatorisk leder. Men det er det hun var. LOs første kvinnelige leder.

Fra 1. januar 2010 forsvinner uførepensjonistene. De får uførestønad, ikke uførepensjon. Dette markerer at uføretrygd er en rettighet som ikke er varig. Du kan miste den, og det normale blir at den skal vurderes på nytt etter ei tid. I dag blir uføretrygd beregnet som pensjon, du får framberegnet inntekten du hadde siste år før du ble ufør, fram til du blir 67. Så blir uføretrygda beregnet av de 20 beste åra og du får det samme i alderstrygd når du blir 67, som du har i uføretrygd. Nå skal uførestønaden beregnes etter samme prinsipp som attføring og rehabilitering, 66 % av inntekten i de tre beste av de fem siste årene før du ble ufør. Det er kompensasjon for inntektsbortfall, ikke en varig pensjon.

Arne Byrkjeflot er leder av LO i Trondheim og sitter i bystyret for Rødt

---

Ikke lenger legens avgjørelse

I dag er det din faste lege som vurderer din funksjonsevne på medisinsk grunnlag. Trygdekontoret kan overprøve dette med sin trygdelege, men det er fortsatt på medisinsk grunnlag. Denne medisinske vurderingen av funksjonsevne blir fortsatt en nødvendig forutsetning for uførestønad, men ikke tilstrekkelig. Den endelige avgjørelsen skal nå tas av NAV etter en arbeidsevnevurdering. Etter min mening er det ganske klart at en slik vurdering av en saksbehandler vil bli mye mer skjønnsmessig og styrt etter budsjett og politiske konjunkturer enn en ren medisinsk vurdering.

Ikke lenger pensjonistskatt

I dag har uførepensjonister lavere bruttoskatt. De omfattes av skattebegrensningsregelen, og har særfradrag. De betaler 3 % i bruttoskatt, mot 7,8 % for lønnstakere. Skattebegrensingsregelen betyr at du ikke betaler skatt av ei nettoinntekt på 99.100 kroner i 2007. Med minstefradrag på 24 % som pensjonist, betyr det at du kan tjene 130.200 kroner skattefritt. I tillegg skjermes du for full beskatning opp til ei inntekt på om lag 216.000 kroner på grunn av regelen om at du aldri skal få mer enn 55 % skatt på en inntektsøkning. I tillegg har uførepensjonister et særfradrag på 19.368 kroner ved mer enn 2/3 uførhet og det halve ved lavere uførhet.

Nå skal uføre skatte som lønnsmottakere. Utvalget kompenserer tapet for minstepensjonister og unge uføre. De får økt satsene slik at de får det samme netto, men det skjer ikke for dem som tjener litt mer enn minstepensjon. Derfor ser vi da også at taperne er enslige som tjener fra den nye minstepensjonen til om lag 260.000 kroner. Vinnerne er de med god pensjon. Men uførepensjonister flest har lav pensjon, så her er taperne i stort flertall.

Slik er faktisk den nye uførepensjonen enda mer usosial enn den nye alderspensjonen. Utvalgets forsvar for å ta fra de fattigste uføre og overføre til de med en bedre uføretrygd oser av overklasse. De kommer rett og slett for godt ut i forhold til inntekten før de ble uføre.

36.000 mindre i barnebidrag

I dag er det slik at uførepensjonister har et behovsprøvd barnebidrag på 25.157 kroner (0,4 G). 6 % av uførepensjonistene har ett barn og 5 % av dem har to barn. Nå skal de over på systemet som gjelder for de som er på attføring, 27 kroner per dag 260 dager i året, 7.020 kroner i året, ikke behovsprøvd. Det betyr at alle pensjonister med ett barn og familieinntekt under 165.000 kroner taper 1.500 kroner måneden, og alle med to barn og familieinntekt under 190.000 kroner taper 3.000 kroner i måneden. Ganske hjerterått å ta fra barn hos de fattigste uføre muligheten til en noenlunde brukbar oppvekst. Utvalget viser til at det faktisk finnes uføre med barn som tjener bedre med barnetillegg enn de gjorde før de ble ufør. Slik kan det jo ikke være, så får det heller skure med barna.

Alderspensjon for uførepensjonister

Det viktigste kuttforslaget er at også uførepensjonistene skal omfattes av levealdersjusteringa. Det betyr at når levealderen øker, så skal pensjonene minskes tilsvarende. I 2050 betyr det 18 % mindre i pensjon. Utvalget argumenterer med at de burde vært holdt utenfor, siden uføre faktisk ikke kan velge å jobbe lenger for å unngå tap. Logikken i pensjonsforliket er jo at vi andre kan ta igjen tapet når levealderen øker med et år, ved å jobbe 8 måneder lenger. Dette er umulig for uføre.

Likevel ender altså utvalget opp med å la uføre rammes av levealderjustering. De sier at dersom det viser seg at folk jobber lenger, så bør det vurderes på nytt om også uførepensjonistene bør skjermes like mye som gjennomsnittet. Men å unnta uføre fra levealdersjustering betyr at 13 av de 28 milliardene som var ment å spare på pensjonsreformen, forsvinner. Her er altså alle fagre ord borte om motivasjon for å jobbe lenger og et arbeidsliv der folk er friskere og arbeidslivet inkluderende. Her er det ren straff, en ufør som blir alderspensjonist i 2050, skal miste 18 % av pensjonen sin. Så kan hun håpe at folk flest jobber lenger, så tapet blir litt mindre. Kollektiv straff er vanligvis forbudt.

Det finnes ingen statistikk i dag om utviklingen i levealder for uføre. Men jeg er ganske sikker på at de har svært kort levealder, og jeg tviler på at den øker noe særlig. Det er ganske bittert at denne gruppa skal gå ned i pensjon fordi de med lang utdannelse, god økonomi og god helse, lever lenger.

I tillegg skal pensjonen senkes før levealdersjustering. Det er forskjellige modeller, men de gir samme nedskjæring av pensjonene. Nedskjæringen blir på 12,5 % eller det du taper på at fem opptjeningsår fra 62 til 67 forvinner.

I tillegg får du ikke lenger full opptjening for de år du går på rehabilitering, attføring eller midlertidig uføretrygd. Her vil pensjonen bli beregnet ut fra stønaden, ikke tidligere inntekt slik det er i dag. Tre år på midlertidige tiltak betyr et tapt opptjeningsår.

Konsekvensen blir senket alderspensjon med om lag 30 %, enda mer for de med kort opptjeningstid. Og dette er 30 % nedskjæring på ei gruppe som stort sett har ganske lav pensjon fra før og en yrkeskarriere som gjør at de har lite å tære på som pensjonister

AFP og uføretrygd

Utvalget legger til grunn at alle med rett til AFP får et flatt AFP-tillegg, uansett når eller om du går av med AFP. Derfor mener utvalget det ikke lønner seg å gå av med uføretrygd framfor AFP. Og det har de jo rett i, så lenge du uansett mister fem opptjeningsår og omfattes av levealdersjustering. Da er det ekstra tapet på å gå av med AFP istedenfor uføretrygd, avkortinga på 22 % ved 62 år. Denne avkortinga skyldes at når du går av tidligere enn pensjonsalderen, så skal opptjent pensjon fordeles på flere år. Førtidspensjonen din betales ved at du får mindre i alderspensjon. Regnestykket er enkelt: Så lenge avkorting er større enn AFP-tillegget, så lønner det seg å gå av med uføretrygd. Med Bjarne Håkon Hanssens AFP-tillegg på 38.000 kroner i 15 år eller 26.000 kroner livsvarig, så lønner det seg å gå av med uføretrygd dersom førtidspensjonen din blir under 120.000 kroner ved 62 år, 140.000 kroner ved 63 år, 200.000 kroner ved 64 år osv.

Men dette basere seg på en AFP-ordning med flatt tillegg, som vil være en katastrofe for alle som vil gå av med AFP ved 62 eller 63 år. Får vi en AFP-ordning som faktisk oppfyller det som er lovt, at den er minst like god for 62-åringer som dagens ordning, altså uten avkorting og med opptjening fram til 67 år, så vil ingen velge uføretrygd dersom de har krav på AFP.

Slik lages det en ordning for uføretrygda som gjør det enda verre å videreføre dagens AFP-ordning

Det er vel også på tide å slå fast at også AFP-pensjonistene vil bli beskattet som lønnsmottakere. Det er jo allerede slik at Bjarne Håkon Hanssen har tatt med verdien av både opptjening og skattefordeler i sitt AFP-tillegg. Han har neppe tenkt å gi pengene to ganger. Og når de nå til og med skal behandle uføre som lønnsmottakere, så er vel tvilen borte. Det er i så fall dramatisk, en minstepensjonist taper 15.000 kroner netto, ved en pensjon på 130.000 kroner er tapet 20.000 kroner.

Nei til klasselov

Vi har vært vant til en utvikling der velferdsordningene jamner ut de skjevhetene vi har ellers i samfunnet. Vi har vært likere som pensjonister og uføre enn vi var i arbeidslivet. Pensjonsreformen og forslag til ny uførepensjon gjør det motsatte, den øker forskjellene når du går ut av arbeidslivet. Spesielt stygt er det å legge stein til byrden for de som er syke eller utslitt. Klasseskille ved sykdom har vært utenkelig for arbeiderbevegelsen og alle som har stått på velferdssida i samfunnsdebatten. Nå innføres det som prinsipp i den nye folketrygda. Og den innføres av de som burde ført arven fra folketrygdens fedre videre.

Nepal står i dag midt i en prosess som ingen helt vet hvor vil ende. Kanskje har man grunnlovsvalget i sikte når dette trykkes. Kanskje har kongen klart å manøvrere seg til begivenhetenes sentrum igjen. For å forstå hva som foregår nå, er det nødvendig å ha et vist overblikk over hva som har skjedd før. Derfor vil jeg gi et kort overblikk over borgerkrigen i Nepal, før jeg går over til det store spørsmålet: Hvorfor ble maoistene med i fredsprosessen?

Stian Bragtvedt har skrevet mastergrad om fredsprosessen i Nepal og er med i Helselag til Nepal i Tromsø

---

Betegnelser som føydalt eller halvføydalt brukes ofte om det nepalske samfunnet. Maoistene hevder at Nepal er halvføydalt, mens andre på venstresida i landet mener at man er inne i en overgang til kapitalisme. Faktorer som lønnsarbeid i jordbruket, markedsrelasjoner og desentralisering er alle momenter i debatten. Når Nepals status som føydalt, halvføydalt eller på vei til kapitalistiske produksjonsforhold er vanskelig å bedømme for venstresida i Nepal, er det naturlig nok enda vanskeligere å bedømme fra Norge. Det som derimot er mulig, er å ta en nærmere kikk på den nepalske økonomien.

Rundt 80 % av befolkninga jobber innen landbrukssektoren, som utgjorde 40 % av BNP i 1995. Jordbruket er arbeidsintensivt, med liten grad av mekanisering og investeringer med sikte på å forbedre produksjonen per arbeidstime. Av produksjonen i jordbruket utgjør mat til eget forbruk 80 %, og produksjonen av varer for salg på markedet er konsentrert i den østlige Teraien, som er det flate slettelandet lengst sør i Nepal. I øst dyrkes det også te for eksport, som kan sies å være den delen av nepalsk jordbruk hvor kapitalistiske relasjoner er mest fremtredende. Arbeiderne på teplantasjene selger arbeidskraften sin, og produktene er for eksport til India og andre markeder.

Majoriteten av bøndene i vest og åsområdene har enten veldig små jordstykker, eller de er jordløse. Generelle tall for eierstrukturen til jord i Nepal er vanskelige å finne, spesielt ettersom jorda er mye mer fruktbar i enkelte områder enn i andre. Bildet preges imidlertid av at medlemmer fra Shah- eller Rana-familiene og prestekasten eier store landområder, som de leier ut til jordløse eller fattigbønder.

Mens kapitalistisk landbruk kjennetegnes av konkurranse og økning i produktiviteten, preges landbruket i Nepal av stagnasjon. Patron–klient-forhold preger også landsbygda i Nepal. Lokale landeiere har styrt områdene sine gjennom å bruke sine ressurser for å kjøpe seg støtte. Under det kongelige diktaturet frem til 1990 var disse lokale stormennene støttet av monarkiet. Etter at demokratiet ble innført i 1990 meldte imidlertid mange av stormennene overgang til Kongresspartiet. Samfunnets føydale karakter og de utbredte avhengighetsforholdene har bidratt til at folk stemmer på kandidater ved valg, som de tror har gode forbindelser til makteliten i Katmandu. Dette gjøres ut fra logikken om at kandidater med gode forbindelser i Katmandu vil være i stand til å få større ressurser til landsbyen sin. Disse mekanismene har bidratt til at Kongresspartiet har stått sterkt også på landsbygda i Nepal, og at jordeiere som tidligere støttet seg på kongen, i dag har tette bånd til Kongresspartiet.

Handelskapitalen i Nepal har historisk vært knyttet opp mot utenlandsk industriproduksjon, noe som har ført til at det knapt fins en nasjonal industri i Nepal. De fleste som jobber i industrien, produserer ikke-varige forbruksgoder som kjøpes av den privilegerte middelklassen eller av turister. Turisme trekkes ofte fram som en sektor i vekst som gir håp for Nepal, men også her forsvinner rundt halvparten av profitten ut av landet. Alle de syv kasinoene i Nepal har utenlandske eiere, og adgang for nepalere er strengt forbudt. Industrisektoren i Nepal er i tillegg forsvinnende liten, og er dominert av indisk kapital, ofte i kompaniskap med nepalsk handelskapital.

Maoistene snakker ofte om indisk ekspansjonisme og kompradorkapital når de skal beskrive klasseforholdene i Nepal. For å motvirke indisk kapital og dens agenter i Nepal har maoistene spilt på nasjonalisme i Nepal. Frem til 2004 var linja til partiet at man måtte være forberedt på en indisk invasjon, og at kongen og nasjonale elementer i hæren kunne være potensielle allierte i en slik situasjon. Samtidig har de også uttalt at målet er å fjerne føydalismen i Nepal, og siden det ikke fins noen selvstendig kapitalistklasse, er det opp til maoistene å skape kapitalistiske produksjonsforhold i Nepal. Lenge betraktet man kongen som representant for de store landeierne og kompradorborgerskapet som den samme fienden i denne kampen. Som jeg vil komme tilbake til, ble dette bildet nyansert i takt med begivenhetenes gang i løpet av krigen.

Borgerkrigen 1996–2006

Da borgerkrigen startet 13. februar 1996, hadde maoistene to engelske rifler fra andre verdenskrig, men bare en av dem virket. Da Folkets frigjøringshær gikk inn i FN-overvåkede leire ti år senere, høsten 2006, talte den 30.000 soldater med i underkant av 5.000 skytevåpen. Selv om mange av soldatene kanskje var nyrekrutterte nettopp for å gå inn i leirene, og mange av våpnene var hjemmelagde, er det ingen tvil om at maoistene gjennom borgerkrigen har bygd opp en slagkraftig geriljahær. I den første fasen av krigen, som varte frem til 2001, fokuserte maoistene på å slå ut politistasjoner og andre offentlig bygg på landsbygda. I tråd med klassisk maoistisk geriljastrategi prøvde de å omringe byen ved først å jage statsapparatet vekk fra landsbygda. Politiet på landsbygda i Nepal har en historie med undertrykking av opposisjonelle bak seg, og mange var nok glade for å se den lokale politistasjonen bli lagt øde. Videre baserte de seg på å kjempe med våpen erobret fra fienden. Så lenge denne fienden var politiet, betydde dette stort sett å kjempe med Lee Enfield-rifler, som britene brukte under andre verdenskrig. Ellers bestod maoistenes arsenal de første årene stort sett av hjemmelagde bomber og khukurier, som er en tradisjonell nepalsk kniv.

Dette forandret seg imidlertid etter 2001. Hæren kom inn i krigen, og det førte til en stor økning i tapstall både blant regjeringsstyrker, maoister og sivile. Det var forsøk på fredsforhandlinger mellom maoister og politikere flere ganger, men hver gang strandet forhandlingene på grunn av maoistenes krav om en grunnlovgivende forsamling og en ny grunnlov. I juni 2001 ble kongefamilien i Nepal massakrert av kronprinsen, uten at det fins noen god forklaring på hvorfor. Mange hevder at det var kongens bror, Gyanendra, som regisserte massakren for selv å komme på tronen, og på tronen kom han. Med innsettelsen av den nye kongen skjedde tydelige endringer i maktdynamikken i Nepal. Kongehuset startet sakte men sikkert å undergrave politikernes makt gjennom å erklære unntakstilstand, samtidig som de forskjellige partiene ble spilt ut mot hverandre. Samtidig la politikerne seg på en tøffere linje ovenfor maoistene. De ble erklært å være en terroristorganisasjon, og det ble utlyst dusør på lederne Prachanda og Bhattarai på 5 millioner rupi. I tillegg begynte stormaktene å fatte interesse for Nepal, og militærbevilgningene fra USA og India økte drastisk. Nepal ble etter 11. september 2001 en ny slagmark i krigen mot terror.

I februar 2005 ble situasjonen igjen forandret da kong Gyanendra sparket parlamentet og utnevnte en ny regjering bestående av sine nærmeste rådgivere. Kuppet ble møtt med internasjonal fordømmelse, også fra India. Kina, på den andre siden, mente at det hele var «et indre nepalsk anliggende». Politikerne begynte nå å frykte for at partiene ikke var en del av Gyanendras fremtidsplaner, og flere og flere i de store partiene tok til orde for en tilnærming mot maoistene. I november 2005 ble tolvpunktavtalen underskrevet mellom de politiske partiene og maoistene, der det viktigste punktet var at man var enige om at kongen var det største hinderet for fred i Nepal, samtidig som begge parter forpliktet seg til å avholde valg til en ny grunnlovsforsamling, samt til å innføre/beholde et flerpartisystem i Nepal etter at man hadde blitt kvitt kongen. Gyanendra ble tvunget til å trekke seg i siste halvdel av april 2006, etter massive gateprotester over hele Nepal.

Maoistene ble etter avtalen med partiene beskyldt, spesielt av maoister i India, for å selge ut revolusjonen i Nepal, og å gi opp initiativet i kampen mot reaksjonære krefter. Andre har berømmet maoistene for sin evne til å være fleksible og udogmatiske. Jeg vil i resten av artikkelen se nærmere på hvorfor maoistene gikk inn i alliansen med de politiske partiene.

«Strategisk fasthet, taktisk fleksibilitet»

I 1995, året før borgerkrigen i Nepal startet, vedtok maoistene dokumentet Strategy and Tactics of Armed Struggle in Nepal. Her slo man fast at å oppgi den væpnede kampen før man hadde seiret over den reaksjonære staten, ville være revisjonisme og et svik mot folket. Allikevel var det nettopp det maoistene gjorde, da de skrev under tolvpunktsavtalen i november 2005. Denne taktiske helomvendingen må ses i sammenheng med skiftet i maoistenes ideologi. Etter 2001, og kanskje spesielt mellom 2001 og 2003, gjennomgikk maoistene en prosess med ideologisk debatt og forandring. Hovedtrekkene i prosessen var at fokus ble flyttet fra væpnet kamp, til nødvendigheten av å gjøre kompromisser med reaksjonære elementer, som for eksempel de politiske partiene eller seksjoner innen hæren. Dette skiftet i strategi ble forklart med en ny analyse av de globale maktforholdene. USAs globale dominans og aggressive utenrikspolitikk etter 11. september ville gjøre revolusjon i ett land nærmest umulig. I tillegg analyserte maoistene tidligere forsøk på sosialisme, og trakk slutningen at mangelen på demokrati hadde ført til korrumpering og revisjonisme. Disse analysene gjorde at kravet om ny grunnlovsforsamling ble enda viktigere for maoistene, og denne skulle velges av folket, noe som ikke var eksplisitt nevnt ved fredsforhandlingene i 2001. Den nye linjen til maoistene ble oppsummert som «strategic firmness, tactical flexibility» – taktisk fleksibilitet for å kunne oppnå langsiktige mål.

Det var imidlertid ikke bare i maoistleiren det skjedde endringer i borgerkrigens andre fase. Etter at Gyanendra fikk grep om tronen etter massakren i juni 2001, ble kongens tilstedeværelse i politikken stadig tydeligere. Gjennom å erklære unntakstilstand og spille de politiske partiene ut mot hverandre greide Gyanendra å skape en kaotisk situasjon der kongehuset lot til å være den mest stabile institusjonen. 3. oktober 2002 sparket Gyanendra statsminister Deuba fra Kongresspartiet, og innsatte Lokendra Bahadur Chand, som hadde vært statsminister for kongen under ettpartistyret. Med dette var de politiske partiene i realiteten spilt ut over sidelinjen. Sommeren 2003 kom nye forhandlinger i stand, men også disse brøt sammen etter uenighet om maoistenes krav om grunnlovsforsamling. Statsminister Chand måtte trekke seg, og samtidig begynte Kongresspartiet og det reformistiske kommunistpartiet å snakke med andre partier om å danne felles front mot kongen. Da kongen sparket parlamentet i februar 2005, ble det virkelig fart i dette arbeidet, og syvpartialliansen ble dannet. Gyanendras kupp ble fordømt internasjonalt av både India, Storbritannia, EU og etter hvert USA. Bare Kina og Pakistan mente at kuppet var et nepalsk «indre anliggende». Kuppet gjorde også at de politiske partiene skjønte at deres egen posisjon var truet, og i løpet av våren og sommeren ble det ført forhandlinger med maoistene med sikte på å få i stand en allianse mot kongen.

Lederstrid og indisk linjeskifte

nettopp vært igjennom en intens indre strid mellom lederen Prachanda og mannen som ble regnet som hans nestkommanderende, Baburam Bhattarai. Stridens kjerne (ut fra materialet som har blitt offentliggjort) later til å ha dreid seg om hvorvidt det var kapitalismen eller føydalismen som var hovedmotstanderen. Maoistleder Prachanda mente at India ville invadere Nepal heller enn å la maoistene vinne, og at man derfor måtte være forberedt på å bygge allianser med nasjonalister innen hæren og kongehuset. Dette var linja til maoistene så sent som i august 2004. Nestkommanderende Bhattarai mente på den andre siden at hovedmotsetningen gikk mellom folket og kongehuset, og at man derfor burde prøve å få i stand en allianse med de borgerlige partiene, mot kongen. Dette ville innebære en eller annen forståelse med India, siden Kongresspartiet tradisjonelt har stått nært det indiske kongresspartiet. Bhattarai med flere ble først ekskludert av partiet, før de ble tatt inn igjen etter kongens kupp i februar 2005. Bhattarai reiste så til India, for å lufte stemningen for en løsning i Nepal som inkluderte en allianse mellom partiene og maoistene.

Også i India var det forskjellige syn på hvem man burde samarbeide med i Nepal. En linje som stod sterkt i forsvarsdepartementet og hæren, hevdet at kongehuset var nødvendig for et stabilt Nepal, og at bare en hinduistisk konge kunne virke samlende på folket. I opposisjon til dette synet stod ideen om at maoistene måtte inkluderes for å få en slutt på krigen og få et stabilt Nepal. I tillegg håpet man at maoistene i Nepal kunne fungere som et eksempel for maoistopprørere i India, som etter konflikten i Kashmir regnes som Indias største sikkerhetsproblem. Ved valget i India i 2004 ble en koalisjon ledet av Kongresspartiet vinneren, noe som betydde at synet om at maoistene måtte slippe til i maktens korridorer i India, vant frem. Forhandlingene mellom syvpartialliansen og maoistene ble holdt i Delhi, og resultatet var enighet om en avtale på tolv punkter, hvor de viktigste var felles kamp mot kongen og valg til en grunnlovgivende forsamling. I mars 2006 ble det holdt nye forhandlinger i Delhi, hvor maoistene og syvpartialliansen ble enige om en felles protestbevegelse som skulle starte 5. april samme år.

Denne bevegelsen utvikla seg etter hvert til å bli et stort folkeopprør over hele Nepal, i motsetning til demokratiopprøret i 1990 som stort sett hadde vært begrenset til Katmandu. 24. april 2006 ble Gyanendra tvunget til å gi seg, og gjenopprettet parlamentet fra 1999. Noe av det første parlamentet gjorde, var å undertegne en våpenhvile på ubestemt tid med maoistene. 18. mai 2006 ble en rekke endringer i grunnloven vedtatt, og Nepal ble erklært å være en sekulær stat. Parlamentet tok kontroll over kongehusets økonomi, og kongens eiendommer ble gjort skattbare. I november 2006 ble en fredsavtale underskrevet, og maoistene gikk inn i overgangsregjeringen som skulle styre Nepal frem til valget til grunnlovsforsamlingen.

Ytre og indre motsetninger

Når dette skrives, er det mindre enn 24 timer siden maoistene annonserte at de trekker seg fra overgangsregjeringen, for å mobilisere folk til kamp for republikk og et valgsystem basert på forholdstallsvalg. Hvor denne prosessen vil ende, er det umulig å si noe om. Det som det imidlertid er mulig å si noe om, er hvordan maoistene har kommet i situasjonen de er i dag, fra et relativt beskjedent utgangspunkt i 1996. At maoistene har hatt, og har, bred støtte på store deler av landsbygda i Nepal, er klart. Selv om de står svakere i byene og i Terai-området i sør, har de en viss støtte også her. Maoistenes styrke har vært en fleksibel og udogmatisk holdning til realitetene i Nepal, hvor man har vært villig til å forhandle med ulike seksjoner av herskerklassen i Nepal for å kunne komme i posisjon. Uten denne fleksibiliteten ville mest sannsynlig maoistene vært spilt ut over sidelinjen allerede.

Maoistenes beslutning om å gå inn i fredsprosessen, må altså sees i sammenheng med utviklingen i andre seksjoner av herskerklassen i Nepal, og erfaringen fra borgerkrigen. Maoistene kunne ikke slå hæren samtidig som kongen fikk støtte fra India og USA. Denne linja stod Bhattarai for, mens Prachanda altså mente at man måtte satse på en allianse med patrioter innen hæren og kongehuset. Etter kongens kupp i februar 2005 fikk naturlig nok Bhattarai større oppslutning for argumentene sine om at hovedmotsetningen i Nepal gikk mellom kongen og folket. I tillegg ble partiene tvunget til å samarbeide med maoistene om en allianse mot kongen. På toppen av dette fikk valget i India konsekvenser for mulighetene i Nepal.

For å forstå hvorfor maoistene gikk inn i fredsprosessen, er det altså nødvendig å ha oversikt over de forskjellige motsetningene innad i herskerklassen i både Nepal og India, så vel som motsetningene innad i maoistpartiet selv.

---

Nepal nå

Maoistene har trukket seg ut av overgangsregjeringen, men sitter fortsatt i parlamentet hvor de har 73 representanter av 330 totalt. Kongresspartiet har 132, mens det reformistiske kommunistpartiet UML har 83 representanter.

Valget til grunnlovsforsamlingen ble utsatt på ubestemt tid etter at maoistene krevde at overgangsparlamentet skulle erklære republikk, og at valget skal avholdes etter forholdstallsprinsippet. Kongresspartiet hevder at dette er i strid med overgangsgrunnloven. Maoistene på sin side hevder at det er umulig å gjennomføre et rettferdig valg mens kongen fortsatt sitter på tronen, og at forholdstallsvalg er nødvendig for å sikre innflytelsen for grupper som er marginaliserte på grunn av kaste, klasse, kjønn eller etnisitet.

Etter ukelange forhandlinger ble det stemt over forslagene søndag 3. november. UML og maoistene stemte sammen og fikk flertall for å avholde valget til grunnlovsforsamlingen etter forholdstallsprinsippet, samt en erklæring om å starte forberedelser til innføring av republikk. Det kreves imidlertid 2/3 flertall for å gjøre forandringer i overgangsgrunnloven. Det er derfor uklart hvilke følger vedtakene vil få. I øyeblikket står maoistene og Kongresspartiet steilt mot hverandre, og spørsmålet er hvordan UML vil forholde seg fremover.

Om venstresiden samler seg om forholdstallsvalg og republikk, vil Kongresspartiet bli isolert i parlamentet og fremstå som tvetydige i spørsmålene om republikk og demokratisering i Nepal. En slik utvikling kan gi initiativet tilbake til maoistene som av mange fikk skylden for at valget til grunnlovsforsamling nok en gang ble utsatt. Internasjonale aktører som USA og India er skeptiske til økt fremgang for maoistene, og følger også situasjonen i Nepal spent.

(S.B. 5. november 2007)

Platon skapte sin visjon om et klasseløst idealsamfunn for 2.400 år siden. Thomas More skrev om sitt kommunistiske i 1516. I sin ungdomsskrifter skrev Marx om et samfunn der han kunne være gjeter om morgenen og kritiker etter middag, uten noen sinne å bli verken gjeter eller kritiker. I Kvinne ved tidens rand skaper Marge Piercy et økokommunistisk framtidssamfunn bygd på en kombinasjon av moderne teknologi og naturkunnskapen til indianerne i New Mexico. I The Voyage from Yesteryear lar James P Hogan sine framtidsmennesker skape et samfunn uten lønnsarbeid, uten stat, uten kjernefamilie og uten overklasse, på grunnlag av avansert innsikt i økologi og teknologi. Ursula K. LeGuin viser oss en visjon av et klasseløst knapphetssamfunn i økologisk balanse i boka The Dispossessed. Utopiene har vært mange, men løsningene har vært få. I dagens verden er det en avgrunn mellom utopiene og virkeligheten for det store flertallet av jordas innbyggere. Hvordan slå bru over denne avgrunnen? Hvis det ikke skapes ei slik bru, blir resultatet lett håpløshet og avmakt.          
Derfor må vi innse at framtida begynner nå.

Pål Steigan er tidligere leder av AKP, nå medlem av Rødt

---

På grasrota i hele verden har folk begynt å søke nye veier. Uavhengig av regjeringer og myndigheter har de begynt å ta framtida på forskudd. Kvinnenes nettverk og deres aksjoner for å verne trær eller skaffe reint vann er en del av dette. Blitzungdommen i Oslo og boligokkupanter i Hamburg, København og Amsterdam prøver å lage sine egne kollektive løsninger. Arbeidsløse folk i England har oppretta arbeidsbyttesentraler der de bytter tjenester med hverandre uten å gå veien om noe marked. På denne måten har de i arbeidsløshetens og markedsøkonomiens midt-England skapt et sosialt nettverk som vender ryggen til staten og kapitalen. Et slikt fellesskap vil sjølsagt innafor kapitalismen sprenges av markedslovene. Dette påviste Marx allerede i forrige århundre. Utopistenes kommunistiske verksteder måtte gå dukken når de ble stilt overfor markedet. Men dette reduserer ikke det verdifulle i folks kommunistiske handlinger.

Det var det samme arbeiderne i Paris gjorde da Napoleon 3. hadde kjørt Frankrike i grøfta. For å unngå sult og nød, tok de makta i sjølve byen i 1871 og organiserte den etter sine egne hoder og sine egne idealer. Det de skapte var en hverdagskommunisme, et likeverdig samfunn som tok utgangspunkt i folks behov. Dette var en revolusjon, og derfor kom Thiers’ bødler og massakrerte kommunen. Det finnes hundrevis av eksempler på at folk tar framtida i sine egne hender. De blir bare ofte undervurdert. I det tyske området Schwartzenberg på grensa til Tsjekkoslovakia tok arbeidsfolk makta i noen uker i 1945. De ville skape et samfunn som ikke var kapitalistisk, men som heller ikke var byråkratsosialistisk. På grunn av en misforståelse mellom de allierte fikk området styre seg sjøl noen uker etter Det tredje rikes sammenbrudd. Hva hadde skjedd dersom dette eksperimentet hadde fått leve?

I 1989 var det folkeoppstand mot de byråkratiske regimene i Øst-Europa. I dag er det velkjent at det folkene oppnådde på kort sikt var å bli underlagt vestlig kapital i stedet, samt at de har fått en råere og mer direkte utbytting, voldsomme klasseskiller osv. Det som kanskje ikke er så kjent, er at massemobiliseringa i flere land startet som et opprør mot miljørasering. Dette skjedde i Estland, Latvia og Litauen. Også i Tsjekkoslovakia, DDR og til og med Bulgaria fantes det en aktiv og kritisk miljøopposisjon som gikk forut for kjempedemonstrasjonene. Miljøkampen har ført til at folk begynner å stille spørsmålet om makta i hele samfunnet på dagsordenen. Dette er å ta slagordet «Framtida er nå» på alvor. Vestens politikere tar festen for «sosialismens sammenbrudd» på forskudd. De demokratiske, anti-byråkratiske og antikorrupte ideene som bar fram revolusjonene i øst finnes fortsatt, og de har fått en verdensomspennende tilslutning gjennom «anti-globaliserings»-bevegelsen.

Da folket i Bugøynes for noen år sia averterte i avisene etter noen som ville ta i mot hele lokalsamfunnet, var det så sensasjonelt at Le Monde sendte sin medarbeider til Finnmark for å rapportere om dette enestående fenomenet. Det finnes mange lokalsamfunn i Nord-Norge som er i ferd med å bli like ille ute som Bugøynes. Hva om de gikk enda et skritt lenger? Hva om de erklærte overfor staten: Dere har forlatt oss, vi forlater dere. Vi går i kompaniskap med andre i vår situasjon, vi beslaglegger om nødvendig statens og den sørnorske kapitalens gjeld og skatter. Vi begynner pomorhandel langs kysten, og bytter varer slik forfedrene våre gjorde. Kommer det en utenlandsk eller sørnorsk tråler for å støvsuge havbunnen for fiskeyngel, senker vi den. Kommer det til utpanting, stiller vi folk som kaster pantefuten på sjøen. For et ramaskrik det ville bli. For en uparlamentarisk handlemåte! For en frekkhet! Men en slik sjøltekt ville være rettferdig. Den ville bety å ta ansvaret for framtida her og nå. Den ville være solidarisk mot kommende generasjoner og mot livet på jorda. Og folk ville bryte ut av passiviteten og handlingslammelsen. De ville lære hva slags krefter de har, og de ville skape nye og spennende ideer om hva slags samfunn de vil ha.

De endringene som må til for å redde jorda, krever intet mindre enn den største politiske og økonomiske revolusjonen i menneskehetens historie, så det er på tide vi begynner. Nytter det? Er ikke de endringene som må til på kort tid, så store at det er urealistisk? Costeau mente også det, men han innrømte oss en mulighet, nemlig det irrasjonelle ved mennesket. Kanskje er nettopp trua på at det skal være mulig å gjøre det umulige, akkurat det irrasjonelle elementet som skal til for å lykkes.

Sammenfatning
Et økokommunistisk manifest

1. Motsetninga mellom mennesket og naturen omkring det nådde et kvalitativt nytt nivå med jordbruksrevolusjonen for 10.000 år sia. Vi kjenner menneskeskapte økokatastrofer fra denne perioden. Sannsynligvis har overbeiting og utpining av jorda vært med på å gjøre tidligere fruktbart land i Sahara til ørken. De greske åsene var utsatt for nedbeiting av sauer og geiter, og har siden aldri fått igjen den samme skogen som de hadde før.

2. Med jordbruket trådte mennesket fram som en mulig hersker over naturen, og omskapte den for å tjene sine egne formål. Mennesket skapte kulturlandskapet, skapte nye dyre- og plantearter osv.

3. Synet på mennesket som noe annet og løsrevet fra, hevet over naturen er grunnfesta i vestlig tenkning gjennom mange århundrer.

4. Med kapitalismens erobring av verden fungerte denne tenkninga både som ei rasjonalisering av kolonimaktenes herjing og som seierherrenes ideologi for å omdanne verden i sitt bilde. (Også den 2. internasjonale mente at det var kolonimaktens oppgave å «bringe sivilisasjonen» til de «tilbakeliggende folkene». I dag er oppfatninga at «utviklingsland» skal «utvikles» til å bli mest mulig lik oss, dvs. det nordvestlige forbrukersamfunnet.)

5. Økokrisa gikk over i en kvalitativt ny fase med kapitalismens verdensomspennende seier. Den moderne økokrisa er kapitalismens/imperialismens egentlige avkom. Krisa gikk fra et lokalt nivå (som den danske kolonimaktas rasering av Rørosvidda eller den engelske frikonkurransekapitalens ødelegging av nærmiljøet rundt industriene i Manchester og Liverpool) til et globalt nivå (ødelegginga av regnskogene, prærien osv.).

6. Marx har grunnleggende rett når han (i polemikk med Lasalle og andre) sier at kapitalismen må utbytte begge de to kildene til rikdom, naturen og den menneskelige arbeidskrafta (som i seg sjøl er en naturkraft).

7. Marx har rett når han hevder at den konsekvente utviklinga av kapitalismen i landbruket, må føre til utpining av jorda til det ytterste. Den stadige tilføring av kunstgjødsel til jorda i det moderne landbruket viser at jorda sjøl er utpint og ikke greier å gjenreise næringsgrunnlaget.

8. Marx har en teori om naturens rolle i produksjon av bruksverdi som bekreftes av moderne økologisk tenkning. I denne sammenhengen ser Marx mennesket som en del av naturen og underlagt dens lover og ikke omvendt.

9. Marx la på denne måten grunnlaget for en avansert, dialektisk forståelse av forholdet mellom økonomi og økologi, men deretter konsentrerte han seg om den direkte samfunnsmessige sida, nemlig produksjon av bytteverdi. Og bytteverdi handler om forholdet mellom mennesker i et samfunn.

10. Denne historisk nødvendige spesialiseringa til Marx har skapt forenkla og skjematiske oppfatninger hos marxistene som til forveksling likner Bacons oppfatning av forholdet mellom menneske og naturen (herskerrollen). Som Marx viser i kritikken av Gotha-programmet (min tese 7), var det tyske sosialdemokratiske partiet sterkt influert av ideen om at naturen ikke danner grunnlaget for all rikdom. Og det tyske partiet var «fyrtårnet» i datidas arbeiderbevegelse, og har påvirka alt fra det norske sosialdemokratiet til russiske bolsjeviker.

11. De sosialistiske samfunna til nå har, på tross av en del ønsker om det motsatte, stort sett praktisert erobrerrollen overfor naturen. Etter alt å dømme har de ikke bare importert den kapitalistiske produksjonsteknologien og dens arbeidsorganisasjon (den hierarkiske modellen), men også dens produksjonsideologi (vekstfilosofien).

12. Den stalinske planmodellen basert på det Stalin kaller «sosialismens økonomiske grunnlov» (stadig større tilfredsstillelse av samfunnets stadig større materielle og kulturelle behov) er i sitt vesen anti-økologisk. Det å gjøre tungindustrien til økonomiens «gud» og det viktigste «lokomotiv» ruinerte arbeider-bonde-alliansen og alliansen mellom menn og kvinner i arbeiderklassen, samtidig som den ruinerte miljøet. Uttørkinga av Aralsjøen og omdanninga av det indre av sovjetisk Sentral-Asia til saltørken er bare ett av mange eksempler på denne økonomiens miljømessige fallitt.

13. Sosialismen har, i økologisk forstand, gjort det samme med miljøet som kapitalismen har gjort, ikke ut fra profittmotivet til enkeltkapitaler, men ut fra planbyråkratiets antiøkologiske modeller og mål.

14. Innafor marxismen representerer Mao et uforløst skritt i riktig retning. Han var ikke utdanna i den tysk-russiske skolen, men i det konfusianske. Det er sterke drag av østlig filosofi i Maos marxisme, motsetninger utelukker ikke hverandre, de utfyller hverandre, harmoni, balanse med naturen. Mao la stor vekt på treplanting med en gang etter revolusjonen for å bedre miljøet, han ønsket å skape byer som ikke utpinte landsbygda og landsbygd som nærmet seg byen uten å bli byer. I den opprinnelige folkekommune-tanken lå det slike økologiske perspektiver. Han la vekt på gjenbruk, på utnytting av kinesiske bønders tusenårige kunnskaper om naturen omkring seg, naturmedisin, fiskeoppdrett m.m. Han tok avstand fra Stalins utbytting av bøndene og sa noe så kjettersk i tysk-russiske ører som at dersom du vil ha tungindustri, skal du satse på jordbruk og lettindustri.

15. Men Mao forfalt til stalinisme i den praktiske gjennomføringa av den sosialistiske oppbygginga: Det store spranget var en økonomisk og økologisk katastrofe og mer stalinsk enn Stalin. Ståldirektivet (stål som ledende faktor) førte til ensidighet, underutvikling av andre sektorer, rovdrift på energiressursene osv. Energipolitikken som fulgte av dette, har gitt verdensrekord i uøkonomisk bruk av energi (vilkårlig lave priser stimulerte til sløsing). Korndirektivet førte til jorderosjon, utpining av jorda og overgrep mot ikke-han-folkegrupper (som mongolene) som ikke var korndyrkere. Omdanning av Kina fra en sosialistisk planøkonomi med alvorlige feil til en ekstrem turbokapitalisme har mangedobla Kinas økologiske problemer. Den enorme veksten Kina har hatt har ikke bare skjedd på bekostning av arbeiderklassen og fattigbøndene, men også i en alarmerende grad på bekostning av naturen i Kina.

16. Imperialismen har en rikelig del av ansvaret for at de sosialistiske landa har prioritert stål og våpen. USA var på randen av å atombombe Kina og true Øst-Europa med krig. Dette påførte fattige land militærutgifter og -prioriteringer som gjorde vondt verre. (Eksempelvis Tsjekkoslovakias hensynsløse fyring med brunkull for å produsere våpen og maskiner i stedet for en produksjon som landets ressurser lå mer til rette for.)

17. Den moderne kapitalismen ønsker å løse økokrisa, fordi den truer profitten. I noen områder har ødeleggelsen kommet så langt at arbeiderne ikke kan utbyttes effektivt pga. miljøbestemte helseskader. Men akkurat som kapitalismen ikke kan styrke etterspørselen og øke utbyttinga samtidig, kan den ikke intensivere utplyndringa av naturen og redde naturen samtidig. Den er derfor dømt til å mislykkes.

18. Den moderne økokrisa ser ut til å ville kaste menneskeheten ut i sin verste ødeleggelse noen sinne. Vi står overfor de verste miljøkatastrofene på millioner av år, sannsynligvis uopprettelig. (Er regnskogen tapt, så er den og dens millioner av dyre- og plantearter tapt for alltid.) Det skjer en tilsvarende ødeleggelse av livsgrunnlag og artsmangfold i våre egne nærområder i Arktis. Politikerne har nå begynt å snakke om dette problemet, men de følger en politikk som bare forsterker problemet ytterligere.

19. Kapitalen må ekspandere eller dø. Det har ingen hensikt å investere en million for å få igjen en million. Hele målet med den kapitalistiske investeringa er å øke kapitalen. Dette kan bare oppnås ved å omdanne stadig mer jomfruelig område til bytteverdi. Kapitalismen omdanner alt til varer, og det i en målestokk Marx og Engels ikke kunne ha forestilt seg. De siste tjue åra har jordkloden blitt trukket inn i varekverna mer enn noen gang, Antarktis, havbunnen, den geostasjonære banen i verdensrommet og nå sist arvestoffene, sjølve byggesteinen for alt liv. Dette forsterker, som Samir Amin sier, tendensen til at rikdommen akkumuleres i nord og fattigdommen akkumuleres i sør. Rosa Luxembourg hadde rett da hun sa at imperialismen forutsetter et område som ligger utafor systemet som den hele tida kan trekke veksler på. Miljøkrisa er tegn på at disse vekslene er overtrukket.

20. Skal krisa kunne løses, må energibruken reduseres drastisk. Det kan ikke skapes en bærekraftig verden der alle mennesker i gjennomsnitt forbruker like mye energi som vi gjør. Brundtland-kommisjonens mål om at industrilanda skal halvere energibruken innen år 2020 er forsiktig, men det finnes intet industriland som tar det alvorlig, aller minst Norge. Vi er nå over midtveis fra kommisjonens rapport til 2020, og vi kan med sikkerhet slå fast at målet ikke vil bli nådd. Stoffsirkulasjonen i systemet må minimaliseres og baseres på at stoff som tas ut, for det meste også føres tilbake. Rensefilosofien har utspilt sin rolle. Dette kan ikke skje uten en global økonomisk og maktmessig omfordeling. Worldwatch, som sponses av Industrifondet, sier at 200 millioner jordløse bondefamilier må få jord, om ikke regnskogen skal forsvinne og ørkenene vokse. Det er det største bonderevolusjonære kravet som er stilt i menneskehetens historie.

21. En slik omlegging av verdensøkonomien betyr produksjon av varige produkter, gjenbruk og bruksverdiorientert produksjon. Jfr. Romaklubben som i 1972 kom til at dette var blant de ufravikelige krava til ei bærekraftig utvikling. Dette betyr ikke nødvendigvis stagnasjon og barkebrødtider. Jobber der folk bor, er økologisk bedre enn pendling, og billigere. Kollektive transportløsninger og redusert transportbehov i hverdagen er billigere og mer økologisk enn motorveiutbygging. Bosettingsmønstre som minimaliserer behovet for transport, er kvalitativt bedre enn bosettingsmønstre som maksimerer transportbehovet. Globaliseringa har i seg sjøl drevet fram den typen idioti der fisk sendes med fly fra Norge til Kina for å utnytte billig arbeidskraft til å behandle den der, og så sende fisken tilbake igjen med fly til markedet her. For markedsliberalismen er dette rasjonelt, for menneskeheten er det katastrofalt.

22. En økonomi som er bærekraftig i forhold til miljøet, er uforenlig med et økonomisk system basert på bytteverdi, og det kolliderer fundamentalt med forsøk på å motvirke profittratens fallende tendens.

23. Tesen om miljøprodukter og miljøteknologi som satsingsområde for å vitalisere kapitalismen og løse økokrisa, er bunnfalske. De forutsetter som alltid kjøpekraft for å kjøpe seg ut av krisa. De som trenger det mest, har minst av denne kjøpekrafta allerede nå. De kan ikke låne penger for å kjøpe denne teknologien, fordi de allerede er knust av gjeld. De kan ikke håpe på en rettferdigere fordeling av verdiene på verdensmarkedet så lenge det imperialistiske systemet og de multinasjonale selskapene rår grunnen.

24. Hvis hele verden hadde hatt et forbruk av energi og andre ressurser på Norges nivå, måtte vi ha hatt minst fire jordkloder til for å dekke behovene. Forestillingen om at land som Norge kan forsette sitt usolidariske uttak av naturresuser, bare vi betaler de fattige landa litt avlat i form av klimakvoter, er dypt umoralsk og forkastelig.

25. Kapitalismen kan løse deler av den forrige generasjonens økokriser. (Det går laks i Akerselva nå, sjøl om den neppe blir servert på Bagatelle.) Men kapitalismen produserer stadig raskere nye økokriser. Gjeldskrisa er allerede en kraftig økokrisemaskin. Når bioteknologien for alvor blir område for maksimal kapitalinnsats, vil det bli produsert økokriser som verden til nå ikke har turt å drømme om. (Virus uten noen form for motstandere på kloden, mikrober som spiser armeringsjern, superveps med mordinstinkt, og for ikke å snakke om den klimakrisa som vi bare så vidt har sett starten på.)

26. Hva slags forandringer må til? (Ei ufullstendig liste av minimumskrav.)

• Profitten må oppheves som drivkraft i økonomien.
• De multinasjonale selskapene og det imperialistiske varebyttet må knuses.
• Det må skapes en ny type planøkonomi, som tar utgangspunkt i folks behov, som har innebygde økologiske rammer og som bygger på folks egen deltakelse i å skape sin tilværelse. Opprør mot byråkratiske, antiøkologiske planer.
• Økonomien må legges om fra bytteverdiorientert produksjon til bruksverdiorientert produksjon.
• Det må skapes en ny energibasis som erstatter de fossile brennstoffene. Vi trenger et samfunn som tar inn over seg at den raske tappinga av de fossile ressursene som har foregått de siste hundre åra, og som fortsatt pågår i et vanvittig tempo, er et lån tatt ut på framtida – uten sikkerhet.
• Transportproblemene må løses på en radikalt ny måte.
• Globale, regionale og nasjonale planer må til. Et bærekraftig framtidssamfunn overskrider nasjonalstaten. Vi snakker om en verdensrevolusjon. Avskaffe menneskers utbytting av mennesker, og dermed også oppheve menneskets fremmedgjøring fra produksjonen, naturen og seg sjøl. Først frigjorte mennesker kan for alvor ta ansvar for de økologiske konsekvensene av menneskelig virksomhet.
• Oppheve rasistiske, sexistiske og sjåvinistiske undertrykkingssystemer. Den kolossale informasjonsbanken som inneholder kvinnenes, de nasjonale minoritetenes, de fattige millionmassenes økologiske kunnskaper, går tapt fordi de umyndiggjøres, knebles, tråkkes på. Uten disse kunnskapene har menneskeheten ingen muligheter til å lykkes.

27. Dette summerer seg opp til den største økonomiske og politiske omveltninga i menneskehetens historie. En kan kalle dette samfunnet hva man måtte ønske. Det er opplagt ikke kapitalistisk, men det er heller ikke sosialistisk, slik sosialismen til nå har vært praktisert og definert. Det har en del klare likhetstrekk med det Marx kalte kommunisme, men det inneholder også noe nytt: et økokommunistisk framtidssamfunn.

28. Dette målet er både utopisk og realistisk. Det er utopisk fordi framtida aldri vil se akkurat slik ut og fordi målet vil forandre seg på grunnlag av erfaringer. Det er realistisk fordi det samsvarer med de objektive interessene til flertallet av menneskeheten og det samsvarer med de store bevegelsene på grunnplanet over hele verden.

29. Et slikt samfunn er ikke noe som noe parti eller noen genial samfunnsreformator skaper om femti eller hundre eller tusen år. Kampen for det starter her og nå. Den må springe ut av folkenes egen kamp for å gjenvinne framtida. Modellene utprøves også nå. Det finnes kimer av økokommunisme i grasrotbevegelsene. De må utvikles gjennom kampen, bli kjent og danne forbilder for andre. Dersom disse eksperimentene er noe tess, i den betydning at de åpner for en grunnleggende mye bedre måte å forholde seg til naturen på, må de regne med å bli møtt med makt fra de som tjener så grovt på den nåværende ordninga.

Tjue år til med kapitalisme er en katastrofe – hundre år til er en umulighet.

En mørk kjølig maikveld for ca 4 år siden, sto jeg engstelig og fortumlet utenfor Sola lufthavn, etter å ha blitt beordret fra Tustna til Sandnes i anledning min søster Karins bursdag! Å nekte og reise var et ikketema (de som kjenner Karin vet…)

 

Flyreisen hadde vært turbulent, pluss min sosiale angst for ukjente menneskemasser (les flyplass), hadde resultert i at mine normale WC-rutiner var midlertidig kollapset. Så behovet for tømming, på dialekt: "Å gå bak nova", ble et stadig tiltagende problem, der jeg sto og ventet på mine to brødre + min far.

Jeg bør vel beskrive persongalleriet før de historiske fakta legges fram.

Begynner da med yngstemann Knut. Ca 1.90 høy, blek med oppstoppernese, elektriker, fortid i militærpolitiet = råtass. Utseende, kanskje en smule keltisk?

Så til broder Olav, over to meter høy, sko nr 48, en kraftig, (les stor…) semittisk nese. Avtjente sin verneplikt i saniteten, nåværende omsorgsarbeider. Olav er snill, kanskje alt for snill. Utseende: muligens tyrkisk?, litt bekymrede øyne.

Deretter Faderen med en fortid som sersjant, artillerist og MP i sin studietid. Politiadjutant i Kristiansund, gikk av som politimester i Halden for noen få år siden. Utseende: Markerte ansiktstrekk, stålinnfattede briller. Kan ha en arrogant "attityde", kanskje ikke ulik en "Libanesisk Mulla". (Forsiktig ordbruk, med tanke på arv…)

Så meg selv! Eldst av brødrene, men i forhold til dem, stusslig av størrelse. Utseende: Kan til tider virke bister, kanskje en maske? (tidligere angstbiter), er kanskje smålik en iraner … 3 års tjenestetid i kystvakta (artilleri-vervis). For tiden bonde på Tustna.

Omsider stolpret jeg meg anstrengt og med et stivt smil inn i bilen, pesende og masende om å finne et usjenert sted. Etter noen kilometer finner vi en avkjøring, krumbøyd vakler jeg en 10-15 meter i usjenert retning, hvorpå unødig ballasttonnasje avleveres moder jord.

Samtidig benytter jeg den nødvendige kvalitetstid til å inhalere en rødmix nr 2, etter hvert som kroppen elleveres til normal høyde og trivsel. Broderskapet er intolerant angjeldende røk i de lukkede rom (les bilen).

Min paranoia, en lojal følgesvenn av meg, ville ha det til at noe underfundig, ja rent ut mystisk var under utvikling der borte ved bilen. Jo da, broderskapet og faderens kjøretøy var behørig flombelyst av to mørke SUV-er uten andre kjennetegn enn de normale sivile registreringsskilter.

Hmm… Mafia? (Stavangerområdet er jo til dels amerikanisert, med tanke på oljeindustrien.)

Jeg spytter ut sneipen (rødmix nr 2), og beveger meg skyndsomt, og med tiltagende engstelse i retning av fryktens arena. Et bilvindu glir ned, skygger av camojakker, nattsminkede ansikter med mørke ulluer vises. Det avsløres sambandsutstyr, pluss noe som ligner mistenkelig på en MP5 (Maskinpistol).

Hmm… Neppe mafia, på tross av de sivile bilene! Kanskje militærpoliti?

Merkelig… Ser ingen merker eller distinksjoner. Ikke et ord er hittil ytret. Det faderlige opphav prøver seg frimodig med følgende spørsmål: "Hvem er dere?"

Taushet.

Omsider et motspørsmål fra en av de mørke SUV-er: "Hva holder dere på med?"

Politimester emeritus/faderen/herr Neerland er rasende over uforskammethet og manglende identitet, og raser arrogant ut følgende: "Det har ikke dere noe med!"

Dører lukkes, motorer speedes. Den gamle stasjonsvogna (type Mondeo) rattet av broder Olav (omsorgsarbeideren) skyter ut fra avkjørselen, med to mørke SUV-er kloss etter. Biljakten er i gang. Det svinges til høyre, deretter venstresving, skiftes kjørefil et par ganger, men nei! SUV-ene ligger der bakstøtt og adstadig lik et par kryssere med sosiopatiske skipssjefer, som leker seg med å sette skrekk i en enslig fiskesjark der fremme.

"Hvem kan det være?" piper Olav der framme bak ratet. Knut (råtassen) sitter bak og ler. "HV spesialavdeling!" gliser broder Knut. Vi tror ikke på'n.

Manglende ID, og uten dannelse, da er det nok ikke forsvaret, mener gamle herr Neerland og refererte til sin tid som MP-sersjant på Akershus festning.

Luften i broderskapets kjøretøy er stinn av angst.

"Det er vel ikke Rudolf Hess sin dødsdag i dag?" kommer det forskremt fra meg der bak, og jeg tenker fryktsomt på om det kan være den nasjonalsosialistiske "stay behind-falanksen" på reunion i anledning dagen, hvor vi er utvalgt som "underholdning" .

"Nei," sier Mester Emeritus/faderen, "Dette må være pøbel! Sett kurs mot Sandnes politistasjon!" lyder ordren rettet mot omsorgsarbeideren der framme bak spaker og ratt.

Full fres, vi tar ikke sjansen på å bli forbikjørt, med sperring som resultat.

Endelig! En massiv betongblokk av trygghet og sikkerhet i form av Sandnes politistasjon. Bremsene skriker, stasjonsvogna stopper, døren på passasjersiden går opp, og Faderen går innett og adstadig inn for å avlegge rapport til vakthavende. Imens har de mørke, sivile psykobilene også parkert, men litt lengre unna (sikkert flaue). Men ut fra den nærmeste kommer det ut en camo-mannsperson, ung, men fortsatt ingen ID-merking.

Fra stasjonen kommer der en politimann ut for å sikre situasjonen, og det trengs, for "omsorgsarbeideren" og "bonden" (meg) med gjenvunnet likevekt med basis i politimannens tilstedeværelse står som to gigantiske orale slagskip og sender byger av aggressivt skyts over den arme HV-sersjant/fenrik som trass nattsminke fremtrer mer og mer som "den bleke, unge kapellan".

Med et fortvilt forsøk på å gjenvinne autoritet, bryter han inn med en anmodning om å få forklart seg. Med stasjonen i ryggen og politimannens nærvær, lar vi velvillig og snørrhovent stakkaren få en sjanse.

Knut ler fortsatt.

"Den bleke, unge kapellan" babler litt om ditt og datt, taktisk kjøring osv …

Vel, vel, det hele løser seg etter hvert opp.

Faderen kom ut fra stasjonen etter rapportavleggelse. Politimannen og HV-typen går inn. Frustrerte og tomme innvendig (med unntak av Knut) ankommer vi omsider det Karinske hjem. Jeg "briefer" Karin om hendelsesforløpet og forventer en viss støtte, men nei da!

"Ingen røyk uten ild!" mener Karin.

I ettertid undrer jeg meg på hvorfor dette skjedde? Var vi virkelig så mistenkelige? Kanskje det!

Så Faderen virkelig ut som en Al Qaida mulla? Mulig det, med en god del fantasi.

Og Olav? Tja, en tyrker i talibantjeneste, engstelige øyne? Ja, selvfølgelig! Enhver med eksplosiver rundt livet har engstelige øyne!

Hva med Knut? Med sitt keltiske utseende … Forhenværende bombemann fra IRA? Kastet ut av ytterliggående fraksjon av Sinn Fein … Eksplosivleverandør og kjentmann til tjeneste for Al Qaida? Nåværende oljeansatt i Stavanger (med lokal kompetanse og forkjærlighet for Dickens, et overmåte fortreffelig fluidiøst etablissement ved kaia, nær torget i Stavanger). Frekkhetens glis passer jo bra med IRA!

Og ikke å forglemme meg selv da: Semittisk nese (ikke så stor som Olav sin, men dog), til tider bistert blikk, kan sikkert gå som en sosiopatisk iransk terrorist med spisskompetanse på bærbare missiler(raketter).

Vel, vel, slik kan man fantasere her jeg sitter på melkerommet og belyser disse historiske hendelser!

HV spesialstyrker har ikke den nødvendige kompetanse og generelle livserfaring, slik som det sivile politiet har. Tenk hva som kunne ha skjedd? Utforkjøring/påkjøring av fotgjengere, kollisjon … Kanskje med tap av liv og invalidisering. Hadde det ikke vært for vår livserfaring og militære/juridiske bakgrunn, kunne det gått riktig ille!!!

NEI! Reis heller til Darfur, eller f.eks Afghanistan hvor dere trengs. Der kan dere berge liv og få verdifull erfaring.

Alternativt: Overlat alt det flotte utstyret deres til politiet, som mangler det meste av det dere har! F.eks sambandsutstyr/kommandovogn, personlig verneutstyr, våpen/avanserte sikter.

Men, uansett husk: Vis folkeskikk og vis ID! Spesielt viktig i utlandet, der det er stor sjanse for at folk er bevæpnet. Der er det direkte uklokt å oppføre seg slik som det ble vist ved Sola/Sandnes i mai 2003. La være å trene på uskyldige sivile her hjemme, uansett hvor mistenkelig de måtte fortone seg. Militært personell bør holde seg til militære øvingsområder/baser.

Det er kun politiet som har kompetanse og ansvar for det sivile Norge.

Her jeg sitter memorerende og skriver ned mine erindringer, må jeg dog tilføye at jeg har tatt meg den frihet å overdrive en smule de emosjonelle ytringer. Men bare litt, ikke mye …

Resten er historisk korrekt, og kan bevitnes av politimester Emeritus Gj. Neerland, samt Broderskapet, samtlige for tiden med bostedadresse Elverum. En ytterligere bevitnelse kan innhentes på Sandnes politistasjon.

Med vennlig hilsen
Gaute Neerland
Melkerommet
Leira på Tustna

I mellom- og etterkrigstiden utviklet det seg et omfattende klassesamarbeid på en kapitalistisk basis. Dette er i dag i ferd med fullstendig å forsvinne i EU, ikke minst takket være EUs sysselsettingspolitikk.         

Mathias Bismo er utdannet statsviter, med i redaksjonen i Rødt! og er medlem av partiet Rødt i Oslo

---

Et av de mest fremtredende trekkene ved etterkrigstidens klassekompromiss, sammenlignet med kapitalismen slik den fremsto tidligere, var epokens særegne organisering av arbeidsmarkedet. Mens arbeideren under den klassiske liberalismen kun ble sett på i bedriftsøkonomisk øyemed, var en utvidet rolle for arbeidskraften en av grunnpilarene til det keynesianske (1), eller fordistiske (2), akkumulasjonsregimet. Arbeiderens rolle som produsent ble sett i sammenheng med hans rolle som forbruker, og kombinert med den revolusjonære trusselen de autoritære velferdsregimene i øst utgjorde, førte dette til at arbeidsmarkedspolitikken ble sett i sammenheng med større samfunnsøkonomiske perspektiver.

I den ideelle keynesianske staten, hvis nærmeste manifestasjoner var å finne i det protestantiske Nordvest-Europa, var det en sammenheng mellom forbruks- og produksjonsvekst som betinget lønnsvekst. For å sikre forbruket var man imidlertid også avhengig av en viss trygghet, også i tilfelle arbeidsløshet. Det ble dermed et politisk mål å øke inntekten også for dem som befant seg utenfor arbeidsmarkedet. Den keynesianske staten var videre fundert på en kritikk av ideen om «den usynlige hånd», som i følge klassisk liberalistisk teori ville regulere alle markeder, også arbeidsmarkedet. Keynes, derimot, avviste ideen om den usynlige hånden, og argumenterte i stedet for at staten måtte gripe inn for å motvirke de uunngåelige svingningene blant annet i arbeidsløsheten kapitalismen ville føre med seg ved å skape etterspørsel.

Peder Martin Lysestøl og Roar Eilertsen har beskrevet keynesianismens endelikt på en fortreffelig måte (3), og det skulle ikke være nødvendig å gjenta argumentene her. Det kan imidlertid være på sin plass å se på nyliberalismens reaksjon på den keynesianske arbeidsmarkedsmodellen. Økonomen Friedrich Hayek sammenlignet keynesiansk inngripen i arbeidsmarkedet med det å overspise: «Å overspise er godt når vi gjør det, men oppgjørets dag – den dårlige fordøyelsen – er uunngåelig.» (4) I stedet, mener nyliberalismens teoretikere, bør oppgaven være å fjerne alt som forstyrrer «den usynlige hånd», enten det er snakk om fagforeningsstyrke, fremforhandlede høye lønninger osv. (5) Det som altså skiller den keynesianske og den nyliberalistiske angrepsvinkelen til arbeidsløshetsproblematikken, er spørsmålet om markedet, der nyliberalismen er den fremste markedstilnærmingen. Siden det kapitalistiske markedet imidlertid er konstruert i henhold til borgerskapets økonomiske interesser, innebærer en forskyvning fra en keynesiansk til en nyliberalistisk arbeidsmarkedspolitikk et farvel til klassekompromisset innenfor feltet. Dette har blant annet skjedd i EU de siste ti årene, og logikken påvirker også norsk arbeidsmarkedspolitikk.

Ny-keynesianisme vs. nyliberalisme i EU

Hensikten her er ikke å fremstille EU på noe tidspunkt som en motvekt mot nyliberalismen. Tvert imot, EU var siden starten, og enda mer etter at Storbritannia ble medlem i 1973, en del av den transatlantiske verden og var, som sådan, nært knyttet opp mot USA, der keynesianismen sto langt svakere enn i Vest-Europa og for så vidt også i Øst-Europa, selv om den der var av en noe annen karakter. (6) I tillegg bør det være hevet over enhver tvil, i hvert fall blant leserne av dette tidsskriftet, at EUs udemokratiske karakter og sterke påvirkning fra lobbyvirksomhet gjør EU mer mottakelig for nyliberalistiske trekk innenfor økonomien.

Likevel er EU en sammenslutning av en rekke stater med hver sin politiske agenda. Den økonomiske og politiske stagnasjonen i det daværende EF mot slutten av 1970-tallet og gjennom store deler av 1980-tallet, den såkalte eurosklerosen, bidro også til at overnasjonale løsninger fikk mindre gjennomslagskraft enn det mange i de øvre gemakker håpet på.

Skiftet kom gjennom Enhetsakten, som ble iverksatt i 1987, og som kulminerte i Maastricht-traktaten, som ble iverksatt i 1993, og som siden har blitt utdypet gjennom flere traktater, nå sist den såkalte Reformtraktaten, som forsøkes presset gjennom som erstatning for den grunnlovstraktaten franske og nederlandske velgere sa nei til i 2005. Selve Enhetsakten var, i sin tur, et resultat av et dyktig lobbyarbeid av European Round Table of Industrialists (ERT), en sammenslutning av noen av Europas mektigste industriledere, og som ble opprettet i 1983 på initiativ av Volvo-direktør Per Gyllenhammar og EU-kommisjonens daværende visepresident Etienne Davignon. ERT er ikke en arbeidsgiversammenslutning av vanlig type, det er snarere en direktørklubb som har meget stor innflytelse (7).

Denne nyliberalistiske offensiven ble startskuddet til en ny kamp om EUs fremtid. Danske velgere sa for eksempel i 1992 nei til Maastricht-traktaten, selv om avstemningsresultatet senere ble forkastet av myndighetene. Det samme opplevde irske velgere etter at de i 2001 sa nei til Nice-traktaten, og EU er også i dag i ferd med å omgå avstemningsresultatene rundt grunnlovstraktaten i Nederland og Frankrike. Så lenge EU viser denne forakten for demokratiske prosesser er nok kampene i kulissene om innholdet i traktatene vel så interessante for å se utviklingen.

Det blir galt å fremstille dette som en kamp mellom keynesianisme og nyliberalisme, mellom klassekompromiss og uhemmet markedsliberalisme. Nyliberalismen var allerede godt etablert i EUs medlemsland, uenighetene gikk snarere på intensiteten, og her er det mulig å skille mellom én retning som i det store og det hele gikk inn for å virkeliggjøre de nyliberalistiske prinsippene og én retning som ville bevare enkeltkomponenter av keynesianismen og klassekompromisset. Den nyliberalistiske utviklingen hadde allerede nørt opp under motstand i flere EU-land, og streikene i Frankrike i desember 1995 var et alvorlig varsku. Disse streikene førte til at sosialdemokraten Lionel Jospin ble statsminister i Frankrike, og lignende protester var det nok som førte både Tony Blair og Gerhard Schröder til makta i henholdsvis Storbritannia og Tyskland i 1997 og 1998, på tross av at disse, og i spesielt stor grad Blair, videreførte, og dermed forsterket, nyliberalismens makt.

Likevel var det altså mulig å skille mellom to retninger. I arbeidet frem mot Luxembourg-strategien i 1997, EUs første overnasjonale strategidokument rundt arbeidsløshetsspørsmålet, utviklet det seg to fronter. Først med John Major i spissen, så med Blair, sto Storbritannia i spissen for nyliberalistene, tett fulgt av Nederland. Den fremste representanten for det som kan kalles ny-keynesianismen var Frankrike, med støtte fra Belgia og delvis også Tyskland og Italia. Den politiske lederen som i størst grad understreket keynesianske prinsipper i kampen mot arbeidsløsheten i Europa var den tyske opposisjonslederen Oskar Lafontaine, som mellom 1998 og 1999 var finansminister. I motsetning til sin fremste partirival Gerhard Schröder opprettholdt han teorien om at økt lønnsnivå ville styrke sysselsettingen og dermed også økonomien. I tråd med dette gikk han også inn for at den europeiske sentralbanken skulle ha bekjempelse av arbeidsløsheten som et av sine sentrale mål. Lafontaine forlot den tyske regjeringen da den valgte å støtte NATOs angrep på Jugoslavia i 1999, en hendelse som også på flere måter innebar et kraftig slag mot ny-keynesianismen. Da hadde allerede disse ideene lidd nederlag.

Frontene i forhold til uenighetene er imidlertid også interessante på en annen måte. Kees van der Pijl har undersøkt de 15 rikeste selskapene og de 15 selskapene med flest ansatte i Europa i 1992 i forhold til orientering, og resultatet er slående. Mens det først og fremst er britiske, nederlandske og sveitsiske firmaer som er orientert mot det globale markedet, er det først og fremst franske, belgiske og svenske selskaper som er orientert mot et europeisk marked. De fleste av de store tyske selskapene, samt italienske og irske selskaper, befinner seg et sted imellom, med et globalt perspektiv ut fra et trygt europeisk fundament. (8) Disse resultatene er i stor grad i overensstemmelse med et annet premiss for keynesianismen kontra nyliberalismen, nemlig det faktum at keynesianisme er avhengig av et begrenset marked for å sikre den politisk skapte likevekten. Dermed er det klart at uenighetene også kan sees som et resultat av kamp mellom ulike klassefraksjoner, der ny-keynesianismen er et uttrykk for et nasjonalt/europeisk orientert borgerskap som er i stand til å alliere seg med arbeiderklassen i forhold til enkelte av dens umiddelbare interesser, mens nyliberalismen først og fremst er et uttrykk for et globalt orientert borgerskap.

Europeisk sysselsettingsstrategi

Vi kan i år oppsummere ti år med arbeidsmarkedspolitikk på EU-nivå. EU selv liker i så måte å trekke frem de positive resultatene. Mellom 1997 og 2006 falt arbeidsløshetsnivået fra 9,8 % til 7,4 % i de landene som var med i 1997. Tilsvarende økte sysselsettingsgraden fra 60,6 % til 64,7 %, som selv om det er langt under EUs mål om en sysselsettingsgrad på 70 %, innebærer en betydelig fremgang. I motsetning til arbeidsløshetsnivået, der Luxembourg, Østerrike og Portugal opplevde en negativ utvikling, har sysselsettingsnivået økt i alle land, noe som indikerer at det totalt er flere personer som befinner seg på EUs arbeidsmarked. Det er imidlertid påkrevet å gå bak disse tallene. Hvilken politikk ligger bak denne utviklingen?

På overflaten er Luxembourg-resolusjonen påvirket av de uenighetene som preget EU på 1990-tallet. Det erkjennes for eksempel eksplisitt at det i dag ikke er tilstrekkelig med arbeidsplasser for alle dem som står utenfor arbeidslivet og gjerne vil inn i det, og at dette er en prioritert politisk oppgave. Når det kommer til praktiske foranstaltninger og retningslinjer, er det imidlertid lite igjen av denne ideologiske spagaten – fokus ligger på sysselsettbarhet og tilrettelegging for at markedet skal løse sysselsettingsproblemene.

Når det gjelder markedstilpasningen er det først og fremst snakk om to virkemidler: 1) en forenklet og «mer sysselsettingsvennlig» skattepolitikk, dvs. en mindre progressiv skattepolitikk, og 2) «modernisering» av arbeidsmønstrene gjennom svekkelse av normalarbeidsdagen og klassekompromisset. Det som imidlertid særlig vil vektlegges i det følgende er ideen om sysselsettbarhet. Denne ideen tar utgangspunkt i at grunnen til at det finnes uløste oppgaver, er at (de potensielle) arbeiderne av ulike årsaker ikke er i stand til å utføre dem. Målet med sysselsettingspolitikken må følgelig være å gjøre arbeiderne sysselsettbare. I seg selv er ikke dette en dårlig ide. Problemet er bare at den baserer seg på en illusjon om at det er arbeid nok til alle. Nå har jeg ikke vært i stand til å finne tilsvarende tall for EU, men i Australia, der arbeidsløsheten de senere årene har ligget på 5-6 %, er det omlag sju ganger så mange arbeidsløse som det faktisk er jobber. Så lenge arbeidsløshetstallene i store EU-land som Frankrike og Tyskland ligger oppimot 10-tallet, og i det tidligere DDR helt opp mot 20 %, er det helt illusorisk å tro at en slik politikk vil skaffe arbeid til mer enn en liten andel av de arbeidsløse. På tross av dette legger EU opp til at hele arbeidsmarkedet skal underlegges et slikt regime.

Så hva innebærer dette regimet? Kort fortalt legger Luxembourg-resolusjonen opp til en overgang fra passive til aktive tiltak. I seg selv er det mye bra å si om aktive arbeidsmarkedstiltak, selv om det til tider nok kan gå over i skjulte bidrag til private bedrifters profitt. Problemet er imidlertid at det stopper her. Politikken tar utgangspunkt i at det er nok arbeidsplasser til alle, eller i hvert fall at det vil bli det dersom markedet får styre fritt. Som vi vet, ikke minst fra mellomkrigsårene, stemmer ikke dette. Det var først da staten aktivt gikk inn i produksjon og næringsliv at arbeidsløsheten falt. Denne erfaringen velger imidlertid EU å kaste på båten.

Men igjen forsøker EU seg her på en ideologisk spagat. Markedsideologene og nyliberalistene, hvis ideologi danner grunnlaget for hovedretningen innen politikken, forkastet nemlig ideen om full sysselsetting. I større grad enn de som i dag gjennomfører politikken deres i praksis, oppsummerte de historien. De trakk bare motsatt konklusjon av Keynes: Jo mer man blander seg inn i markedet, jo verre vil det bli i det lange løp. (9) I stedet snakker de om en naturlig arbeidsløshet. Milton Friedman, som lanserte denne teorien, definerte imidlertid aldri denne naturlige arbeidsløsheten, han nøyde seg med å si at den ville variere over tid. Dermed har man ikke kommet ett eneste steg lenger, men i motsetning til EU-byråkratiet er de nyliberalistiske ideologene anstendige nok til å innrømme at markedet ikke vil skape full sysselsetting, uansett hvor sysselsettbare man gjør (potensielle) arbeidere. Så lenge det er langt flere arbeidsløse enn det er ledige stillinger vil arbeidsløsheten bestå. Når EU like fullt fremstiller de arbeidsløse som en gruppe som ikke kan eller vil bli sysselsatt, er det en utrolig frekk karakteristikk. Mens de nyliberalistiske ideologene, i krass motsetning til Keynes, ville være enig med EU-byråkratiet i at enkeltpersoner kan gjøre seg mer sysselsettbare, reiser de i det minste ingen illusjoner om at dette vil gjøre noe med «den naturlige arbeidsløsheten» som sådan.

EUs sysselsettingspolitikk i praksis

Hva man vedtar i dokumenter er så sin sak, den virkelige testen for politikken er hvordan den gjør seg gjeldende i praksis, ikke minst i EU der det jo er de nasjonale myndighetene i hvert enkelt land som implementerer det lovverket og de retningslinjene som er lagt i Brüssel. Samtidig er EUs lovgivning innenfor velferds- og sysselsettingsområdet myk lovgivning, dvs. lovgivning som først og fremst er utformet innenfor rammene av den generelle økonomiske politikken og der det i større grad enn på andre felter er opp til de nasjonale myndighetene å finne nasjonale løsninger. I hvor stor grad medlemsstatene følger prinsippene bak EUs sentrale lovgivning på området, vil derfor også variere i forhold til den politiske situasjonen i hvert enkelt land. Det betyr imidlertid ikke at det ikke er mulig å observere noen tendens – tvert imot.

Et av de mest groteske eksemplene på hvordan denne politikken har blitt implementert, er Ungarn. Landet har vært ledet av vekselsvis sosialdemokratiske og liberal-konservative regjeringer, som alle i all hovedsak har fulgt retningslinjene fra EU i løpet av medlemskapsprosessen, og som gjennom dette gjorde Ungarn til det landet EU-kommisjonen og forhandlerne trakk frem som forbilde for de andre søkerlandene. Det burde derfor være et ganske godt eksempel på hva denne politikken innebærer.

Og i henhold til statistikken ser det jo ut som at Ungarn har gjort det bra. Arbeidsløshetsnivået har holdt seg under EU-snittet, og i løpet av forhandlingsperioden gikk det ikke over ti prosent. Men samtidig har sysselsettingsnivået holdt seg lavt, og det er i dag bare i Polen og på Malta i EU at sysselsettingsnivået er lavere enn i Ungarn. Det er, med andre ord, en stor del reelt arbeidsløse som ikke er en del av statistikken, og det er grunn til å tro at dette har å gjøre nettopp med måten sysselsettingspolitikken er lagt opp på. Ungarn er ett eksempel på hvordan de arbeidsløses rettigheter stadig har blitt svekket. I 1991 ble ungarske arbeidere som mistet jobben garantert en inntekt tilsvarende 70 % av sin tidligere arbeidsinntekt i to år. I 1993 ble denne utvidet med en garanti der man ble sikret 80 % av minstepensjon i inntekt, opprinnelig uten noen tidsbegrensning, selv om den etter hvert ble begrenset til to år. Før garantien ble avskaffet i 2000 hadde den blitt redusert til 70 %. Også lengden på selve arbeidsløshetsstønaden ble gradvis kuttet, og i 1999 var den blitt begrenset til ni måneder, med arbeid for trygd dersom tilgjengelig som betingelse for en behovsprøvd fortsettelse av dette.

Resultatet har imidlertid ikke vært lavere arbeidsløshet – arbeidsløshetsnivået har steget jevnt siden 2001, og den veksten som var i sysselsettingsnivået før 1999 har mer eller mindre flatet ut. Derimot har man havnet i en situasjon der i underkant av en halv million ungarere, omlag 5 % av befolkningen, lever uten noen form for inntekt og er fullstendig avhengige av almisser av ulikt slag. Det man imidlertid har oppnådd med arbeidsmarkedspolitikken er en fleksibilisering av arbeidslivet, større utbredelse av arbeid for trygd og lavere utgifter til å sikre de arbeidsløses levestandard – mellom 1994 og 2002 falt den andelen av det totale nasjonalproduktet som ble benyttet på arbeidsløshetstrygd med to tredeler.

Tsjekkia er et annet eksempel på hvordan den nye arbeidsmarkedspolitikken har rammet de arbeidsløse. Tsjekkia er trolig det av de nye medlemsstatene som har gjort det best totalt i forhold til arbeidsløshets- og sysselsettingsstatistikk, ikke minst før EU-tilpasningen skjøt fart. I 1998 var for eksempel arbeidsløsheten i Tsjekkia markant lavere enn snittet i EU. Det var faktisk først da EUs sysselsettingspolitikk ble iverksatt i landet, at arbeidsløsheten steg og sysselsettingsgraden falt og stabiliserte seg på gjennomsnittlig EU-nivå. Selv om noe av dette har å gjøre med at Tsjekkia senere enn land som Polen og Ungarn likviderte restene av det autoritære velferdssamfunnet fra før 1989, men det er like fullt et eksempel som viser hvordan EUs sysselsettingspolitikk ikke har frembrakt resultater for de arbeidsløse. I 2002 ble arbeidsløshetstrygden senket fra 70 % av tidligere arbeidsinntekt til 50 % de første tre månedene, og så til 40 %. Selv for dem som deltok i arbeidsmarkedstiltak ble den senket til 60 %. EU-kommisjonen uttrykte selv glede over disse tiltakene, og oppfordret Tsjekkia til å fortsette og utdype denne strategien. Men, som i tilfellet med Ungarn, har ikke dette ført til noen bedre situasjon for de arbeidsløse eller ført dem nærmere sysselsetting. Men man har i det minste kuttet utgiftene og sørget for at de arbeidsløse vil ha svært vanskelig for å delta som fullverdige samfunnsmedlemmer.

Det er heller ikke bare i de tidligere autoritære velferdregimene i øst denne politikken har blitt satt ut i livet. Hartz IV, for eksempel, som førte til heftige demonstrasjoner over hele Tyskland i 2004, bygger på mye av den samme logikken. Den vesttyske anneksjonen av DDR og sjokkterapien i øst bidro til enorme arbeidsløshetstall, opp imot 50 % i enkelte gamle industriområder. Hartz IV var et forsøk på å bruke denne situasjonen til å svekke de arbeidsløses situasjon ytterligere. Selv om forgjengerne Hartz I–III hadde ført med seg flere aspekter som bidro til å strømlinjeforme markedet etter den nyliberalistisk orienterte kapitalens behov. For eksempel ble private bedrifters rolle eksplisitt vurdert i forhold til profittberegninger, gikk dette enda lenger i Hartz IV. Her ble arbeidsløshetstrygden senket, og perioden man kunne heve trygden ble kuttet til 12 måneder, og 18 måneder for folk over 55. Samtidig ble behovsprøvingkomponenten mye sterkere; for eksempel ble faktorer som sparing, livsforsikring og ektefelles inntekt – det siste en glimrende illustrasjon av EUs subsidiaritetsprinsipp – trukket inn i beregningen. Dette siste var en viktig grunn til at Hartz IV som en helhet ble kjent grunnlovsstridig i 2005, men tyske myndigheter har slett ikke gitt opp å få det gjennomført, og forsøker i dag å omgå domstolsbeslutningen på ulike måter. Akkurat som i Ungarn og Polen, har også de tyske myndighetene gått bort fra målet om å sikre de arbeidsløses samfunnsdeltakelse, og heller forsøkt å «piske» dem inn i arbeidslivet. Det har imidlertid ikke lyktes spesielt godt her heller – selv om arbeidsløshetsnivået falt fra 2005 til 2006, er det fortsatt høyere enn det var så sent som i 2002, på tross av at arbeidsløsheten i både EU og euro-området har sunket.

EUs arbeidsløshetsstrategi og klassekompromisset

Men, vil en EU-apologet si, dette er jo land som trenger sysselsetting. Og det stemmer jo. Men betyr det at vi ikke kan vente tilsvarende tilstander i Norge? Politikken i Ungarn, Tsjekkia, Tyskland og en rekke andre land som sliter og har slitt med høy arbeidsløshet er uansett basert på og endog dyrket frem av EUs egne retningslinjer. Norge er i dag i en situasjon der arbeidsløsheten er lav, men det er ingen garanti for at vi ikke vil kunne oppleve arbeidsløshetstall som dem vi opplevde på første halvdel av 90-tallet. Også den gangen ble lignende tiltak forsøkt innført, men det transnasjonale borgerskapet sto på denne tiden langt svakere i klassekampen både i Norge og Europa enn det gjør i dag. Med EUs retningslinjer i hånden er det ingen garanti for at det ikke vil bli et press for på tilsvarende måte å straffe de arbeidsløse for markedets elendighet når konjunktursvingningene igjen skaper økt arbeidsløshet. Høyres rapport om det såkalte «utenforskapet», som de lanserte i sommer, er i så måte en god indikasjon.

Samtidig finnes det ikke noe som helst belegg for å si at dette er en medisin som hjelper mot arbeidsløsheten. Joda, det stemmer at arbeidsløsheten er lavere i USA, der denne politikken har gått mye lenger, men det stemmer også at forskjellene er mye større og at det er få amerikanere som kan overleve med en 37,5 timers arbeidsuke, slik vi gjør i Norge og det meste av Vest-Europa. Hvis vi imidlertid ser på hvordan den har vært gjennomført i en europeisk målestokk, som jo må være den målestokken vi forholder oss til her, er det ingenting som tilsier at politikken virker. Joda, det stemmer at det er land der det har blitt gjennomført en slik politikk der arbeidsløsheten har gått ned, for eksempel i Nederland og i Irland. Men når samme medisin gir andre resultater i andre land er det grunn til å stille seg spørsmål om hvorvidt det ikke har med andre ting å gjøre.

Problemet er at EUs sysselsettingsstrategi i virkeligheten ikke tar utgangspunkt i å styrke sysselsettingen, den tar utgangspunkt i å bidra til å konsolidere det nyliberalistiske akkumulasjonsregimet. For mens det på den ene siden ikke er noen grunn til å si at politikken har fått flere ut i arbeid, er det definitivt grunn til å si at den har ført til en fleksibilisering av arbeidsmarkedet og bidratt til å fjerne restene av klassekompromisset.

I et revolusjonært perspektiv er det i prinsippet irrelevant hvilken kapitalisme man forholder seg til. Nyliberalismen bidrar imidlertid ikke bare til å splitte opp arbeiderklassen, det er også et system som setter arbeiderklassen mange år tilbake. Men viktigst av alt – det er et system man er nødt til å forholde seg til når man utarbeider politiske strategier på et revolusjonært grunnlag. Og når klassekompromisset i all hovedsak er et tilbakelagt stadium for borgerskapet, vil også strategiene for den revolusjonære kampen måtte utarbeides fra dette grunnlaget.

Noter:

• 1. Etter økonomen John Maynard Keynes (1883–1946). [Tilbake]
• 2. Etter forretningsmannen Henry Ford (1863–1947), fremtredende eksponent for velferdskapitalisme i USA. [Tilbake]
• 3. Se Peder Martin Lysestøl og Roar Eilertsen (2001), Den nyliberale revolusjonen, Oslo: De Facto. [Tilbake]
• 4. Friedrich A. Hayek (1980), Unemployment and Monetary Policy, San Fransisco: Cato Institute, s. 45, forfatters overs. [Tilbake]
• 5. Se f.eks. Hayek (1980), Milton Friedman (1968), «The Role of Monetary Policy» i American Economic Review nr. 1, 1968, s. 1–21. [Tilbake]
• 6. En god analyse av østeuropeisk keynesianisme fines i Elmar Altvater (1993), The Future of the Market, London: Verso. [Tilbake]
• 7. En grundig analyse av ERT og deres betydning er å finne i Bastiaan van Apeldoorn (2002), Transnational Capitalism and the Struggle over European Integration, London: Routledge. [Tilbake]
• 8. Kees van der Pijl (2001), «From Gorbachev to Kosovo» i Review of International Political Economy nr. 2, 2001, s. 275–310. [Tilbake]
• 9. Til dette svarte imidlertid Keynes at «i det lange løp er vi alle døde». [Tilbake]

David Harvey heldt førelesing på universitetet i Windsor 25. september 2006; om byar som sosial, politisk og økonomisk organisasjon. Eksemplet er New York, som ekspanderte tidleg på syttitallet, lånte over evne – og gjekk konkurs i 1975, og vart sett under direkte administrasjon av finanskapitalen. Søpla flaut i gatene, og administrasjonsrådet laga logoen I love New York. Grunnplanet svarte med logoen Fear City, og atvåra turistar om at fly til New York fall ned, og at dei vart robba på gata. Så skjedde det ting. Den oppblåste økonomien på tidleg syttitall i New York er slåande lik økonomien til USA i dag.

David Harvey er professor i antropologi ved City University of New York.
Artikkelen er omsett til norsk av Einar Jetne, og utgitt av Rødt! med løyve frå forfatteren.

---

Eg har lenge vore interessert i spørsmål rundt sosial rettferd. Sosial rettferd og byen [Social Justice and the City] var ei av dei første bøkene mine. For meg var det ei overraskande bok å skrive, og eg håpar at ho ein dag også vil bli ei overraskande bok å lese. Men av og til, som i dette tilfellet, lærer du langt meir av å skrive ei bok enn av å lese ho. Boka mi var om byen og eg ville like å ta til med eit av favoritt-sitata mine om byar, eit sitat frå Robert Park, ein sosiolog som skreiv i Chicago på 1920-talet. Park sa det slik om byar:

«Byen er mennesket sitt mest gjennomførte, og i det heile mest suksessrike, forsøk på å forme verda han lever i etter sin eigen lyst. Byen er verda mennesket skapte, og derfor også den verda mennesket er dømt til å leve i. Og indirekte, utan eit klårt grep om karakteren til oppgåva, har mennesket omforma seg sjølv i det han formar byen.»

De må tilgje meg feil bruk av kjønn i sitatet, det var skrive på 1920-talet. For meg er det viktige ved denne forståinga noko vi bør tenke gjennom – fordi eg kan bli tillagt å like det, men også fordi det på fleire måtar er ein parallell til ei berømt utsegn av Marx. I Kapitalen skreiv Marx om den menneskelege arbeidsprosessen og peika på det dialektiske ved at vi ikkje kan endre verda rundt oss utan å endre oss sjølve, og at vi ikkje kan endre oss sjølve utan å endre verda rundt oss. Marx ser heile historia til menneska som skapt i den dialektiske omforminga av kven vi er og kva vi er, parallelt med omforminga av verda rundt oss, miljøet og alt anna. Park var sjølvsagt ingen marxist. Eg tvilar på om han nokon gong las Marx, men Park brukar det same argumentet. Underforstått hos Park kan spørsmålet «kva slag byar ønskjer vi å bu i», ikkje bli skild frå spørsmålet «kva slag folk ønskjer vi å vere», «kva slags humanitet ønskjer vi å skape blant oss», og «korleis ønskjer vi å skape han?» Det er den gjensidige samanfattinga av byen, av kven vi er og kva vi er, som er noko eg trur det er svært viktig å tenke gjennom. Spesielt gjeld det når vi ser bakover i historia, og spør om vi nokon gong var bevisst denne oppgåva. Var vi bevisst om at vi gjorde dette? Eg trur svaret er at i det byane endra seg, endra vi oss utan verkeleg å vere særleg bevisst det.

Av og til kjem nokon, vanlegvis ein utopist, og seier:

«Hei, vi bør lage ein annan slags by. Og denne andre slags byen skal bli den typen by der vi vil bli praktfulle menneske i staden for alle dei vonde og ekle folka som vi ser rundt oss.»

Det er altså ein utopisk tradisjon som prøver svare på Park sine argument gjennom å vere bevisst oppgåva og foreslå byformer, byfunksjonar og byvekst som på ein måte er knytt til ideen om å skape eit ideelt menneskesamfunn, ei ideell verd vi kan leve og bu i.

Dei fleste utopiske utkast og planar har aldri fungert særleg godt, av årsaker som eg ikkje vil gå inn på her. Men når vi ser bakover historisk og geografisk på måten New York vart bygd på, måten Toronto vart bygd, Birmingham vart bygd, Moskva vart bygd, Shanghai vart bygd, så synest det ikkje å vere slik at desse stadane vart bygd med ein svært klar ide om kva slags menneske vi ønska å vere. Men resultatet av urbaniseringa har vorte forminga av eit spesielt slag menneskesamfunn, og vi bør vere opptatte av kva slag menneskesamfunn dette er.

Det er eit svært gammalt ordspråk frå middelalderen som seier at «byluft gjer ein fri», og her startar ideen om byens fridom å bli viktig historisk. Eit spørsmål eg ønskjer drøfte i dag, er: «Kva slags fridom har vi i byen?» Akkurat no, viss vi seier «byluft gjer oss fri», kva slags fridom er forma av den urbane prosessen som finn stad rundt oss? Dette spørsmålet fører direkte over til spørsmåla: «Kva meiner vi med fridom?», «Kven kan fortelje oss kva denne fridommen er?», og «Korleis formulerer vi korleis denne fridommen er?» Sjølvsagt har vi eit veldig flott bilde av fridomsideen.

George Bush sine talar

Sørafor oss har ein mann med namnet George Bush nyleg skrive ein masse og halde mange talar med fridom som tema. Eg var nyssgjerrig på dette, og tok meg tid til å lese alle talane til George Bush på nytt – og dei er svært interessante. Han seier ein masse forskjellig. På årsdagen for 11.9 sa han:

«Vi står fast på verdiane som gav fødselen til denne nasjonen fordi ei fredfylt verd av veksande fridommar tener Amerika sine langsiktige interesser, avspeglar varige amerikanske ideal og smir Amerika sine allierte saman. For menneskeslekta er det muleg å fremje fridommens siger over hennar urgamle fiendar.»

Han held fram og seier at «Sambandsstatane helsar sitt ansvar for å gå fremst med denne store nasjonen.» Desse kjensleytringane fann ein også hos George Bush i nokre av talane hans før 11.9. Dei var ikkje nye. Men det er ei interessant endring. Då Tony Blair kom for å tale til Kongressen i juli 2003, foreslo han eit vennleg tillegg til George Bush si vektlegging av amerikanske verdiar. Han sa:

«Det er ein myte, trass i at vi elskar fridom og andre ikkje gjer det, at våre band til fridom er eit produkt av kulturen vår, at fridom, demokrati, menneskerettar, styre ved lov, er amerikanske eller vestlege verdiar. Kongressmedlemmer, verdiane våre er ikkje vestlege, dei er universelle menneskelege verdiar.»

Bush aksepterte denne endringa. I den neste talen hans, som vart halden i Westminster som svar på Blair sin tale, sa han:

«Fremjinga av fridom er vår tids kall. Det er kallet til landet vårt frå dei 14 punkta (her refererte han til Woodrow Wilson), til dei 4 fridommane (i det han refererte til Roosevelt), til Westminster-talen (her snakka han om Ronald Reagan). Amerika har sett makta si i tenesta til prinsippet at fridom er naturskapt. Vi trur fridom er historia si retning. Vi trur at menneskeleg fullføring og storleik kjem med den ansvarlege utøvinga av fridom. Vi trur at den fridommen som vi prisar, ikkje berre er for oss, men retten og evna for heile menneske-ætta.»

I takketalen sin til Det republikanske nasjonale konventet i 2004 sa George Bush:

«Eg trur Amerika har fått kallet å leie fridomssaka i eit nytt hundreår. Eg trur at millionar i Midtausten i det stille ber inntrengande for deira fridom. Om dei fekk sjansen, ville dei omfamne den mest ærefulle styreforma som nokon gong er tenkt ut av menneske. Eg trur alt dette fordi fridom ikkje er amerikanarane si gåve til verda, men den Allmektige si gåve til einkvar mann og kvinne i denne verda.»

I innsettingstalen som president i januar 2005 sa han:

«Vi kan koste på oss fullstendig tiltru til den endelege sigeren i denne verda. Ikkje for det at historia rullar på det uunngåelege sine hjul – det er menneskelege val som skaper rørsle, rykker fram – ikkje for det at vi ser på oss sjølve som ein utvald nasjon. Gud rår og vel som han vil. Mens historia har eit drag av rettferd, har ho også synleg retning, gitt av fridom og av fridommen sin opphavsmann.»

Det er eit interessant sett av omdanningar i desse talane: Frå ideen om at fridom er amerikanske verdiar, til ideen om at dei er universelle verdiar, til ideen om at dei er verdiar forankra i naturen, til ideen at dei – sjølvsagt – er del av den Allmektige sin intelligente plan for jorda. Det som er interessant ved denne retorikken, er at han er hardnakka i Bush-administrasjonen. Vi kan ha to tilnærmingar til det. Ei er å seie at dette berre er hyklersk tullprat. Når vi ser på Guantanamobukta og Abu Ghraib, når vi ser på alt som skjer på bakken, er vi skrekkslagne over at det er ein utruleg mangel på samsvar mellom retorikken om fridom, og fakta om kva som skjer når den verkelege politikken faldar seg ut. Til og med i «the Patriotic Act» i USA, det autoritære som vi ser på alle nivå i forvaltninga – er denne retorikken komplett falsk og hyklersk, og dette er den gale måten å tolke det på. Eg trur det er feil av mange grunnar. Bush klyngar seg svært mykje til sine krav om fridom. Den konservative spaltisten David Brooks i New York Times kommenterte, og eg trur at eg til dels er einig med han når han seier:

«Vi skulle ikkje gå ut i frå at Amerika er den pengegriske, ressursøydande, TV-blaute, jordas ureflekterte dumrian, og at all denne høgtona ordbruken berre er eit dekke for leiting etter olje, for dei rike sine lystar, dominering eller krig.»

Eg trur verkeleg at Amerika er alt dette, men det Brooks har heilt rett i, er at det er ikkje nettopp alle desse tinga. Ideala til Bush er verkeleg djupt rotfesta i amerikansk historie, og dei er svært, svært avgjerande for korleis folk i USA bygger opp bildet sitt av verda. Vi treng å finne makta til denne retorikken, det viktige ved denne retorikken, og tradisjonen til denne retorikken. Då Bush for eksempel refererte tilbake til Woodrow Wilson, brukte han eit svært, svært sterk band. Woodrow Wilson (ein liberalar) var opptatt av fridom i verda. Samtidig stod han òg for meir skitne saker. Då Woodrow Wilson var president, ytra han seg for eksempel slik:

«Sidan handel ignorerer naturlege grenser og produsenten insisterer på å ha verda som marknad, må flagget til nasjonen vår følgje han, og dørene til den nasjonen som er stengt mot han, må vi kjempe ned. Konsesjonane som er oppnådd av finansfolk, må bli sikra av statsleiarar, dvs. det militære, også om suvereniteten til ein uvillig nasjon kan bli grovt krenka i prosessen. Koloniar må bli oppnådd eller oppretta, slik at ikkje noko nyttig hjørne av nasjonen blir oversett eller liggande ubrukt.»

Roosevelt hadde liknande globale konstruksjonar. Reagan sjølvsagt også. Eg ønskjer å peike på dette no fordi det rår ei feilaktig oppfatning av at Bush er eit avvik frå den amerikanske tradisjonen. Han er ikkje det. Han har fast feste i tradisjonen. Derfor kan vi ikkje leike med oppfatninga om at vi enkelt og greitt kan røyste Bush ut av embetet og sette nokon lik Clinton tilbake, og at problemet dermed er løyst.

Fridom i praksis, i Irak

Ideen om fridom er svært viktig, men no må vi gje han handfast meining. Måten Bush gir ideen handfast meining på, er gjennom på ny og på ny i talane sine å la fridom bli assosiert med marknaden sin fridom og med handelsfridom. Kva Bush meinte med fridom, er best signalisert ved det Paul Bremer, leiaren av Koalisjonen av Mellombels Styre i Irak, gjorde før han gav frå seg makta. Han la fullstendig om det institusjonelle apparatet til den irakske staten. Det vart sett i verk privatisering av alt. Det skulle ikkje vere noko hinder for privat eigarskap. Det skulle ikkje vere noko hinder for at utanlandske investorar skulle kunne kome inn og gjere kva dei måtte ønskje, inga skjerming av landet sine eigedommar, ingen hinder for handel.

Det Paul Bremer gjorde før han gav frå seg makta, var å etablere eit heilt sett med arrangement innafor dei irakiske institusjonane, arrangement som samsvara med eit nyliberalt statsapparat. Eit fullkome samsvar med WTO og også med teorien om korleis eit nyliberalt statsapparat skulle sjå ut. Arrangementet omfatta noko slikt som 70–80 forskrifter, dekret som Bremer overførte til irakarane. Då den formelle regjeringsmakta vart overført til irakarane, var det ein føresetnad for overføringa at inga forskrift skulle bli endra. Irakarane vart altså invitert til å ta denne fridomsideen på ein heilt spesiell måte. For lenge sidan kommenterte kritikaren Matthew Arnold ideen slik: «Fridom er ein storslått ide, det er ein vidunderleg hest å ri under føresetnad av at du veit kor du rir han.»

Det som irakarane var invitert til å gjere, var å ri fridomshesten rett inn i den nyliberale hesteinnhegninga. Den irakske grunnlova som vart forma i 2003, var omtrent identisk med den grunnlova som ein nådde fram til for 30 år sidan, i 1975 for å vere eksakt, i kjølvatnet av kuppet i Chile, det kuppet som fjerna Salvador Allende og sette Pinochet i hans stad. I Chile var det eit to års mellomspel fordi spørsmålet var: Kva slag økonomisk program kunne få økonomien i gjenge igjen? Det dei gjorde i Chile, var å bringe inn Chicago-gutane som sa: «Privatiser alt, opne opp for utanlanske investeringar, utanlandshandel, ingen hinder for tilbakeføring av privat eigedom, ha ein eksportleidd vekstmodell.» Sjølvsagt trong dei ikkje disiplinere arbeidskrafta sidan alle arbeidarleiarane var døde og alle fagforeiningar var oppløyste. Alle helsestasjonar der radikal opposisjon hadde vakse fram vart oppløyste. Det var eit fullstendig nyliberalt regime som vart sett i verk i Chile i 1975, heilt identisk med det som USA tvinga på Irak i 2003.

Så igjen, det blir lagt vekt på ei spesiell oppfatning av fridom. Eg trur at det som hendte etter kuppet i Chile, og det som hendte i Irak, stør opp under ein heil historisk teori der sterke nyliberale prosessar har omforma verda, omforma oss til eit punkt der vi alle er nyliberalarar, enten vi likar det eller ikkje. Alle har vi tatt til oss nyliberalismen sitt livssyn, og som eit resultat av det, ytrar vi oss til kvarandre på svært ulike måtar. Mest slåande ser vi denne endringa på måten byane har vorte omdanna på gjennom denne perioden. Noko av det mest fascinerande for meg har vore å spore nyliberalismen bakover til New York City i 1975. Dette er nøyaktig den tida då kuppet skjedde i Chile.

1975: New York konkurs

New York City gjekk konkurs i 1975. Konkursen til New York City var ei eineståande hending som fekk dramatiske globale følgjer. I byrjinga var budsjettet til New York City eit av dei største offentlege prosjekta i verda. Det var enten det 14. eller 15. største offentlege prosjektet i verda. Konkurs for New York var jamgodt med konkurs for eit land som Italia eller Frankrike. Ideen var så potensielt øydeleggande at både den vesttyske kanslaren og den franske presidenten appellerte til Ford-administrasjonen, og sa at «du kan ikkje la dette skje». Men det skjedde, og det som skjedde deretter, var absolutt skjelsettande, avgjerande.

Korfor – og kva hendte? Gjennom 1960-åra hadde New York City mista arbeidsplassar, og selskap hadde flytta ut til forstadane eller til område lenger sør i USA (enno ikkje til Mexico, Taiwan eller Kina, men dei flytta ut). Som eit resultat minka industriell sysselsetting i New York City. Sjølvsagt skjedde dette i mange amerikanske byar på denne tida. Resultatet var at bysentera vart okkupert av utilfredse, arbeidslause, marginaliserte og svært ofte rasemerkte folkegrupper. Dette blussa opp i eit spekter av kriser i 1960-åra, og vart kjent som 1960-åra si urbane krise.

Opptøyar, spesielt dei som følgde etter drapet på Martin Luther King i 1968, skapte bråk i mange av dei sentrale byane. Den føderale regjeringa sette seg føre å gjere noko med dette. Ho vedtok å prøve hjelpe sentrale byar på beina igjen, ho oppretta eit gjenreisingsprogram.

Gjenreisingsprogrammet kvilde for ein stor del på utvidinga av offentleg sektor. Den offentlege sektoren ekspanderte fordi føderale budsjett strøymde inn til byane, svært raskt, og lokale styresmakter kunne starte med å utvide arbeidsstokken sin og utvide tenestene dei kunne by. Utdanningssektoren voks, helsesektoren voks, avfallshandtering voks, og talet på korttidsarbeidarar voks. Som del av stabiliseringsprogrammet ekspanderte den offentlege sektoren i New York City svært raskt gjennom slutten av 1960-talet og tidleg på 1970-talet. Dette programmet omfatta også integrering av etniske minoritetar i arbeidsstokken ved offentleg sysselsetting. Heile programmet kvilte på at byen hadde nødvendige finansar. Byen hadde ikkje nødvendige finansar, og starta derfor å låne tungt mot slutten av 1960-talet og på tidleg 1970-tal. Investeringsbankfolka elska det, fordi New York City hadde eit stort budsjett – og derfor var det ei sikker investering.

Investeringsbankfolka var svært glade for å kunne finansiere alt dette. Fakta er at dei til og med lærte New York City sleipe triks, kreativ bokføring og alt muleg, slik at dei kunne få ting finansiert på meir «sofistikerte» måtar. Men i 1973 tok mangt til å gå dårleg. Byen tok til å miste pengar, eigedomsskattar gjekk ned og inntekter minka. I 1973 fann den føderale regjeringa seg òg i ei finansiell krise. Eg vil for alltid minnest den dagen då president Nixon kom på radioen med si Melding om Tilstanden i Unionen, og sa: «Den urbane krisa er over.» Eg kikka ut av vindauga og sa: «Uff, for meg ser Baltimore ut som før.» Eg trudde at folk ville danse i gatene. Det var den same skitne, rotete og forferdelege staden, på nedtur som han alltid hadde vore. Det Nixon meinte med dette, var: «Vi vil ikkje gje dykk meir pengar». Dei stoppa overføringa av pengar til New York City. Budsjetta vart kutta ned idet føderale pengar ikkje lenger kom inn. Deretter starta New York City å låne endå meir.

I 1975 sa investeringsbankfolka: «Nei, no vil vi ikkje låne dykk meir.» Det var ein dramatisk augneblink, og byadministrasjonen sa: «Kva? Kva skal vi gjere?» Investeringsbankfolka sa: «Vi veit ikkje.» Dette er ein del av historia. Den andre delen av historia er denne: Gjennom 1960-åra og 1970-åra hadde det vore eit program for det eg kallar «overskotskapital». Det var for mykje kapital i omløp og ingen visste kva ein skulle gjere med det. Ein heil del gjekk til spekulasjon i fast eigedom. Det var ein enorm byggeboom i mange amerikanske byar, og spesielt i New York City. Dette er epoken som skapte World Trade Center, som igjen var ei økonomisk ulykke fordi ingen nokon gong ønska lokalisere seg i det, og det kunne aldri bli fylt opp med ordinære leigetakarar i det heile tatt.

Det var ein byggeboom, og den mest utrulege «overbygginga», særleg i kontorsektoren. Bystyremaktene gjorde òg alle slags grep, slike som å ettergje eigedomsskattar. Det gjekk føre seg eit regelrett spel blant utviklarar i eigedomsmarknaden. Eigedomsmarknaden braut saman i 1973. Rundt omkring fanst alle desse tomme bygningane som ikkje betalte skattar. Dette var også ein del av problemet til New York City. Mellom mangelen på sysselsetting og mangelen på eigedomsskattar hadde de denne krisa. Men det finst også ei anna sak: Korfor bestemte investeringsbankfolka seg plutseleg for ikkje å låne ut meir? Viss de ser på ein økonomi som stort sett sit i gjeld, som finansielt blir styrt på ein sjokkerande måte, der alle indikatorar seier at de ikkje bør låne dei noko meir, då ser de på dagens USA. Dei samla dataa om New York City i fortida var ikkje verre enn dei samla dataa om heile USA sin økonomi akkurat no. Og det tilsvarande på banksida akkurat no er Den kinesiske sentralbanken, Den japanske sentralbanken og Den sørkoreanske sentralbanken som plutseleg kunne avgjere: «No vil vi ikkje låne dykk meir pengar.» Då ville det ikkje vere meir pengar i USA til å føre krigen, ikkje meir pengar å bruke på denne eigedomsboomen, alt dette konsumeriet, ikkje pengar til å oppretthalde det enorme underskotet som vi har.

Spørsmålet er korfor investeringsbankfolka i New York City plutseleg avgjorde ikkje å låne ut meir. For meg synest dette å vere den verkelege historia bak finanskrisa til New York City. Rett nok var New York City sårbar. Kva gjorde New York City som investeringsbankfolka ikkje likte? Det dei gjorde, var å spele vennleg overfor fagforeiningane, dei fordelte pengane rundt omkring, og dei engasjerte seg i alle slags filantropiske prosjekt, og sant nok så var dei vennlege overfor minoritetar, svarte menneske og alle andre. Byen gjorde alt muleg som stod i vegen for ambisjonane til menn som David Rockefeller, som ønska at New York City skulle vere ei øy for borgarleg overflod. Samtidig som pengane flaut, fanst det ei mengd antibankierholdningar i byen og ei mengd antikonsern-kjensler. Husk at dette var den tida då studentane i Santa Barbara verkeleg gravla Chevy og brende ned bygningen til Amerikabanken. Det var ei mengd radikalisme, ei mengd antikonsern-politikk. Storkapitalen var i ferd med å bli nervøs tidleg på 1970-talet. Dei byrja arbeide saman for å gjenskape ein levedyktig konsernkapitalisme med omfattande makt. New York City utvikla seg i retning å bli ein sosialdemokratisk, nesten sosialistisk bykommune. Storkapitalen var politisk skremd. Og så sette han i verk eit finansielt kupp mot byen.

Kuppet i Chile og kuppet i New York

Argumentet mitt er at dette finansielle kuppet mot New York City var akkurat like effektivt som Pinochet sitt militærkupp i Chile. Men det som no måtte skje, var at New York City måtte bli disiplinert inn i ein ny type økonomisk framtid. Korleis kan slikt bli gjort demokratisk?

Noko som straks skjedde, var at all råderett over budsjettet vart tatt frå dei valde styresmaktene, og gitt til Bystøttestyret (The Municipal Assistance Corporation (MAC)), seinare kalla Det Finansielle Krisekontrollstyret. MAC vart styrd av investeringsbankfolka, eit par statsrepresentantar og eit par byrepresentantar. Det dei reelt gjorde, var å ta hand om alle inntektene som kom inn til byen, alle skattane, og dei sa: «Vi vil ta alle desse pengane, og det første vi vil gjere, er å betale ut alle som har obligasjonar, betale dei som har pengar til gode. Alt som blir igjen går til bybudsjettet.» De kan sjølvsagt sjå kva det innebar for arbeidsløyse og kutt i tenesteyting. Det var ei katastrofe. Dei insisterte til og med på at byfagforeiningane skulle legge alle pensjonsfonda sine inn på gjeldssida, slik at viss byfagforeiningane skapte noko slag problem og New York City gjekk konkurs, ville dei miste alle pensjonane sine. Det var eit svært dyktig trekk på den tid.

Det var her, trur eg, at eit ekstremt viktig prinsipp som vart eit globalt prinsipp, først vart forma som lov. Viss det er ei konflikt mellom velveret til finansielle institusjonar og folket sitt velvere, vil regjeringa velje velveret til finansinstitusjonane. Til helvete med folket sitt velvere. Dette vart sjølvsagt evangeliet til Det internasjonale pengefondet (IMF) og deira Strukturelle tilpassingsprogram (SAPs) som starta opp på 1980-talet med Mexico som ein av dei første. MAC disiplinerte byen, gjekk til angrep på arbeidsstyrken, og til angrep på alle slag sosiale utgifter. Men investeringsbankfolka hadde eit problem, og problemet var at dei rådde over all denne eigedomen. Derfor kunne dei ikkje dra bort frå byen og seie: «til helvete med det.» Dei var nøydde til å revitalisere byen og samtidig disiplinere han. Denne situasjonen ramma tenestene i stort omfang. Søppel vart ikkje samla inn, og dei måtte kome opp med ein strategi for å revitalisere byen slik at verdien av alle desse eigedommane som hadde vore negativ i 1970-åra, kom tilbake.

Korleis gjorde dei dette? Dei gjorde det på to måtar. Den første var ein internasjonal vri. Ei av hendingane i 1973 var ein sterk vekst i oljeprisane takka vere OPEC, og det var ein oljeboikott. Hoppet opp for oljeprisane førte til ei opphoping av petrodollar i Golfstatane. Saudi-Arabia fann seg sjølv med tonnevis av dollar, og det gjorde alle Golfstatane. Det store spørsmålet var: Kva skulle dei gjere med alle desse pengane? Putte dei under madrassen?

Frå britiske etterretningsrapportar som vart frigitt siste året, veit vi at britisk etterretningsteneste rekna det for svært sannsynleg at USA ville invadere Saudi-Arabia i 1973 for å okkupere oljebrønnane, og bringe oljeprisane ned. Vi veit at så langt gjekk planlegginga. Vi veit ikkje om dette berre var ein av fleire alternative planar, heller ikkje noko om kor alvorleg planen var. Ingen veit, og truleg får vi ikkje vite det på lenge. Men det vi veit, er at USA sin ambassadør til Saudi-Arabia drog til saudiane og reiste spørsmålet om kva dei ville gjere med petrodollarane. Dei forhandla seg fram til ein eksklusiv avtale med saudiane. Denne gjekk ut på at Saudi-Arabia skulle resirkulere petrodollarane sine gjennom amerikanske investeringsbankar. Om saudiane visste at dei kunne kome til å bli invadert eller ikkje, eller om dei visste at dei kunne bli bomba tilbake til steinalderen, det veit eg ikkje. Men vi veit at saudiane gjekk med på å sette alle desse petrodollarane inn i investeringsbankane i New York, noko som gav dei ein kjempeprivilegert posisjon innafor global finansnæring. Det sikra at New York vart verdas finanshovudstad.

Ofte trur vi at New York City er finanshovudstad fordi det er naturleg. Men det er ikkje naturleg. Til dels var det amerikansk militærmakt som sikra det. Men no hadde investeringsbankane i New York pengane, og dei hadde forretningane. Dei kom til å få ei mengd sysselsetting i finansielle tenester i New York City. Vareproduksjon i byen spela inga rolle. Dei måtte omforme byen rundt finansielle tenester og alt som følgjer med slikt. Og som ei følgje av det, søkte konserna og investeringsbankfolka saman rundt ideen om å revitalisere økonomien til New York City. I lag danna dei noko dei kalla «Downtown Business Partnership». Denne partnarskapen avgjorde at dei skulle selje New York City som eit reisemål for alle som måtte vere interesserte i kultur. Dei dreiv verkeleg fram kulturelle institusjonar som Museet for Moderne Kunst, Broadway og andre institusjonar som mål for konsum, som turistmål.

Dette er tidspunktet då dei kom opp med logoen som de alle har sett: «Eg elskar New York.» Dei skulle selje byen. Slik skulle dei revitalisere han. Men korleis kunne det vere muleg i ei tid då ingen samla saman søppel? Korfor skulle turistar kome til byen når gatene var fulle av søppel? Altså måtte dei starte med å sjå på korleis bystyresmaktene arbeidde. I denne prosessen møtte dei alvorleg motstand. Politiet og fagforeiningane til brannfolka var opprørte over at lønningane deira vart senka, over kontraktar som vart oppheva, og over at mange regelrett vart oppsagde.

Fryktbyen New York

Derfor reiste dei ein kampanje mot «Eg elskar New York»-ideen. Dei produserte eit flygeblad med tittelen «Fryktbyen». Dette delte dei ut til turistane på Kennedy-flyplassen. Flygebladet sa slikt som: «Dra ikkje til byen, for viss det tar til å brenne på hotellet ditt, då må du hoppe ut av vindauget. Det finst ikkje brannfolk som kan hjelpe deg ut.» «Ikkje spaser i byen.» «Bussar kan du berre bruke mellom klokka 9 om føremiddagen og klokka 5 om ettermiddagen.» «Reis aldri med metroen, for der vil du bli slått ned og rana.»

Dei sette ut i livet denne «Fryktby»-kampanjen, ein kampanje som også fekk effekt i Europa, og reisande frå Europa tenkte: «Eg trur ikkje at eg kan dra til New York.» Dette var tidsrommet der også anna skjedde, «Sam-sommaren», uhyggelege mord og slikt noko. Det var klart at «Downtown Business Partnership» hadde eit imageproblem. Derfor forhandla dei med politiet og med fagforeiningane til brannfolka, og sa: «Stopp denne kampanjen, og vi vil ta mange av dykk i arbeid igjen.» Og dei sa «OK», og avslutta kampanjen, og mange av dei fekk jobbane sine tilbake. Men dei vart sett til å arbeide i Manhattan. Så brann Bronx ned, og store delar av søppelet i Queens vart aldri plukka opp, og over alt der vart det verande mykje kriminalitet. Men dei «forsegla» Manhattan, og gjorde bydelen til eit privilegert område. Manhattan vart så trygg som det var muleg å gjere bydelen. Han var ikkje svært trygg på 1980-talet. Han var heller tøff, men bit for bit skjedde ei gjenerobring av Manhattan.

Til helvete med befolkninga!

Dette var det andre prinsippet: Bystyremaktene var ikkje lenger til for å tene befolkninga. Bystyremaktene måtte konsentrere seg om å skape eit godt forretningsklima. Og viss det er ein konflikt mellom det å skape eit godt forretningsklima og det som tener den eine eller det andre delen av befolkninga, så til helvete med dei siste. New York City vart ein delt by på 1980-talet. Ei utruleg krimbølgje tok over. Viss du vil privatisere alt, korfor ikkje også privatisere omfordeling ved hjelp av kriminell aktivitet? Det var verkeleg det som var i ferd med å skje.

Det einaste problemet var, gitt korleis forsvarsverka vart sett opp, at det i aukande grad vart vanskeleg å privatisere dei svært rike. Det kunne berre bli gjort med fattigfolk eller med middelklassefolk. Det andre problemet var sjølvsagt at det andre New York, det som ikkje hadde vorte privilegert, hadde ein samanbrotsepidemi, ein AIDS-epidemi og ei krise innafor offentleg helsestell. Halve byen levde i elende, mens den andre halvdelen stadig vart bygd opp av forretningspartnarskap og ei privilegert oppfatning av at «dette er eit Manhattan som vi kjenner og elskar». No er vi ved slutten av det, akkurat no under Bloomberg-administrasjonen. Her har vi ein mann som er milliardær, ein som har kjøpt seg billett til «Fleirtalsposisjonen», men likevel er han ingen dårleg borgarmeister. Han er ikkje så dårleg som nokre av dei borgarmeistrane som har funnest, og han er verkeleg opptatt av å prøve gjere New York City konkurransedyktig i den globale økonomien. Men konkurransedyktig for kva?

Noko av det første Michael Bloomberg sa, var «Vi vil ikkje by noko konsern subsidiar for å kome hit». Han vart referert slik: «Viss eit konsern treng pengestøtte for å lokalisere seg i denne vedunderlege New York City, kjenneteikna ved høg kostnad og høg kvalitet, viss dei treng pengestøtte for å kome hit, då ønskjer vi dei ikkje. Vi ønskjer berre konsern som kan klare å bli verande her.» Dette sa han ikkje om folk, men reelt blir denne politikken overført til folk. Det går føre seg ei flytting av folk med låg inntekt, særleg folk av spansktalande opphav, ut av New York City. Dei flyttar til små byar i Pennsylvania og øvre del av staten New York fordi dei ikkje lenger maktar å bu i New York City. Levekåra deira i New York City er skremmande. Samtidig er livet til dei svært, svært rike heilt vedunderleg. Dette er den typen by som eg bur i no. På ei side kan du nyte livet i omgivnader som Manhattan, som er relativt trygg no, der tenester i det heile slett ikkje er dårlege. De kan nyte det, men vanskane er at for mellomklassefolk som meg sjølv er det i ferd med å bli umuleg å bu meir på Manhattan, og dette har delvis med utviklingsretninga til nyliberalismen å gjere.

Pengar frå Saudi-Arabia

Eg nemnde investeringsbankfolka som fekk alle desse pengane frå Saudi-Arabia. Spørsmålet er: Kva ville dei gjere med pengane? Økonomien til USA var nede. Til kva og kven skulle dei låne ut pengane? Dei kunne ikkje bli plassert i nye bygningar på Manhattan. Der var det alt for mange bygningar. I 1975 stod ein verkeleg overfor eit problem med overskotskapital. Kor på jorda skulle dei plassere overskotspengane? Ein av investeringsbankfolka, Walter Wriston, sa at «det er enkelt – vi lånar ut til land, for land drar ikkje sin veg, så vi kan alltid finne dei». Så starta dei med å låne ut store pengesummar til Mexico, Brasil, Argentina, til og med til Polen. Dei lånte ut til forholdsvis låge renter sidan rentene var svært låge på 1970-talet. Men på bakgrunn av auka inflasjon i 1979 heva Paul Volcker plutseleg alle rentene. Når utlånsrentene auka, måtte Mexico plutseleg betale tilbake til høgare renter – og så kunne dei ikkje betale.

Nyliberalarane på høgre fløy likar ikkje IMF. Første året under Reagan-administrasjonen forma James Baker ein plan for effektivt å avvikle IMF, og Reagan-administrasjonen ønska gjere det. Bortsett frå at Mexico var konkurs, fanst det eit reelt problem: Viss ein let Mexico gå konkurs, ville desse låna bli råka og Citibank, Chase Manhattan og alle New York sine bankar ville verkeleg bli alvorleg råka av konkursen til Mexico. Det var på dette stadiet at dei vedtok å redde Mexico. Dei måtte redde Mexico. OK, statskassa i USA kom på banen, og då sa James Baker plutseleg: «Ah, det er her IMF kan hjelpe, dei kan gjere skitjobben for oss!»

Vanskane akkurat då var knytt til at IMF var samansett av Keynes sine disiplar, så det første Baker no sa, var: «La oss oppnemne nokre som er verkelege blå monetaristiske nyliberalarar og sette dei inn der.» Så gjennomførde dei det som Joseph Stiglitz kalla «utrenskinga av alle keynesianarar i IMF og Verdsbanken i 1982». Inn sette dei alle desse andre økonomane som tenkte innafor rammene til monetarisme og nyliberale prinsipp. Deretter sa dei: «La oss gjennomføre Mexicosaka.» Det IMF tok til med, var å gå inn i prosessen, og seie: «Måten å få pengane tilbake frå mexicanarane på, går gjennom å sette tommeskruen på det mexicanske folket.»

På ny ser vi det prinsippet som vart skapt i New York City: Viss det er ei konflikt mellom finansinstitusjonane og folket si velferd, slå til mot velferda til folket i Mexico, slå til mot velferdsytingane til folket i Brasil, slå til mot velferda til folket i Ecuador, slå til mot velferdsytingane kor det enn måtte vere. Strukturell tilpassing gjer nettopp dette. Og samtidig insisterer ein på institusjonelle reformer: «Bli kvitt sterke fagforeiningar, innfør fleksibilitet i arbeidsmarknaden, og reformer pensjonsordningane.» «Gje spelet namnet strukturtilpassing!» Slik begynte IMF å arbeide globalt, og investeringsbankane i New York – i sentrum av dette – vart sjølvsagt utruleg velståande. Og endå viktigare: Dei har vorte engasjert i finansieringsprosessen globalt.

Nye instrument, nokre av dei heilt overraskande, har byrja vekse fram, blant desse hedgefond (*). For 15 år sidan fanst det 200 hedgefond. No finst det noko slikt som 3000 av dei. Vi har nyleg sett at eit av dei havarerte, men framleis tar dei leiande hedgefond-adminstratorane personleg ut noko slikt som 250 millionar dollar kvar. Det vil seie: Kvar av dei hadde ei personleg inntekt på 250 millionar dollar på eitt år. Eg veit no at de alle har ambisjonar om å bli administratorar av hedgefond, men ver på vakt, ver på vakt! Det er ikkje uvanleg i finanstenestenæringa. På Manhattan har vi ei mengd slike folk som bur på plassen, i eit privilegert senter for ein overnasjonal kapitalistklasse, om de likar det omgrepet – eg likar det ikkje. Den overnasjonale kapitalistklassen er der for å nyte seg sjølv, for å manipulere fiktive verdiar.

Siste veka hadde New York Times informasjon om nokre interessante tal som nyleg har kome fram. Noko som blir kalla rentenivå og valutaderivat. Vi kan snakke om kva dei er, og viss de veit kva dei er, fint, og viss ikkje, er det de treng å vite at i 1988 var desse null. No er dei 250,8 tusen milliardar dollar. Det er noko som blir kalla «credit default swap», og volumet av slikt uteståande var lik 0 i året 2000, men no er volumet på 26 tusen milliardar dollar. (Oversettaren sin merknad: Gjeld truleg handel med forfallne/misleghaldne krav.) Uteståande «equity derivat» i 2002 var på rundt 2 tusen milliardar dollar, no er dei rundt 6,4 tusen milliardar dollar. Artikkelen kommenterer at summen av alle desse uteståande «swaps» og derivatar ved utgangen av juni var på 283,2 tusen milliardar dollar. Det samla brutto nasjonalproduktet til USA, EU, Canada, Japan og Kina er på 34 tusen milliardar dollar. Desse folka lagar enorme mengder pengar ut av å spele desse spela, desse fiktive spela, og det skjer over heile byen. New York City er no dominert av den typen rikdom som er generert ut av denne typen aktivitet.

Sjølvsagt dryp mykje av denne rikdommen ned, ikkje til folk som meg, men han dryp ned på finansielle tenester allment. Han dryp ned på advokattenester og skattemanipulering. Eg kjenner ein som nettopp gjekk ut av yrket, og som tener 400 000 dollar i året av deltidsarbeid. Kva gjer han? Han gir folk råd om korleis dei skal spele skattespelet internasjonalt. Sjølvsagt er det dette nyliberalismen har dreidd seg om. Når du ser på dei oppsummerte tala, så er dei absolutt forbløffande: Den øvste 1 prosent av innbyggarane i USA har dobla delen sin av nasjonalinntekta over dei siste 20 åra. Dette har også skjedd både i Storbritannia og andre stader der nyliberalismen har fått fotfeste. Den øvste 0,1 prosenten har firedobla sin del av den nasjonale inntekta over dei siste 20 åra. Men når du går til den øvste 0,01 prosenten, så har dei auka inntektene sine med 497 prosent over dei siste 20 åra. Alt de treng gjere, er å sjå på desse tala – og de vil innsjå at det skjer ein utruleg konsentrasjon av rikdom i eitkvart land som har starta på den nyliberale vegen, delvis eller i stort omfang. Akkurat no har Kina gått ein spesiell nyliberal veg. Mengda av rikdom som har vorte konsentrert på få hender i Kina er også absolutt overraskande.

«Interessant at dei rike vart rikare»

Det som dette fører til, er den allmenne ideen om at nyliberalismen, alt frå starten av handla om gjenreising av klassemakt, og framfor alt gjenreisinga av klassemakta til ein svært privilegert elite, dvs. investeringsbankierane og toppsjefane i konserna. Fakta viser dette gong på gong. No må de kunne seie at dette var ein bevisst politikk. Dette var ikkje eit uhell! På ein måte er det moro når ein les alle desse rapportane til folk som Stiglitz på 90-talet, og han sa: «Vel, vi sette ut i livet den ene og den andre politikken, og det er interessant at dei rike tilfeldigvis vart rikare og dei fattige tilfeldigvis vart fattigare, men det var eit biprodukt av det som hende.» Nei, det var det som denne politikken var forma til heile vegen, det er akkurat det dei gjorde i New York City.

Då Mexico fullt ut vart nyliberal etter at IMF hadde gått gjennom alt i fleire rundar saman med Verdsbanken, vart landet verkeleg nyliberalt mellom 1988 og 1992. Fem år seinare er det noko slikt som 20 mexicanarar på lista over verdas rikaste. Eg trur at den tredje eller den fjerde rikaste mannen i verda er ein som heiter Carlos Slim, og han er mexicanar. Mexico har fleire milliardærar enn Saudi-Arabia. Til de av dykk som har vore i Mexico, har de registrert at det er fattigdom der? Har de lagt merke til at det er mykje arbeidsløyse der? Har de lagt merke til at det er ei mengd elende der? Mykje dårleg helse og ingen offentlege tenester, vatnet er skittent. Det er nettopp dette nyliberalismen handlar om, og det han gjer med byar, er verkeleg fascinerande.

I tilfellet New York vart nyliberalismen følgd av ei enorm bølgje av kriminalitet og ei bølgje av dårleg helse, som igjen vart følgd av undertrykkinga til Giuliani. Viss de i dag ser på alle latinamerikanske byar i den nyliberale perioden, har alle hatt ein auke i det absolutte fattigdomsnivået, bortsett frå Santiago. Alle, inkludert Santiago, har hatt ein utruleg auke i sosial ulikskap. Resultatet av dette er at vi no har delte byar, inngjerda og vakta samfunn her, utarma samfunn der. Byen har vorte løyst opp i mikrostatar av rike og fattige. Vi har det i New York City, framleis med Manhattan versus borough-ane.

Det andre som fakta viser om urbanisering i Latin-Amerika er ei enorm kriminalitetsbølgje som har pint byane til eit punkt der kriminelle gjengar periodevis hadde tatt over gatene i Sao Paulo dei siste få månadane, og vist at dei kan drive byen. De finn kriminell aktivitet, væpna ran. Eg drar regelmessig til Argentina fordi kona mi er frå Argentina. Sist jul hadde vi gleda av å ligge på golvet med ansiktet ned og med gevær peikande på oss, mens dei tok alt. Og dette er normalt, dette er ikkje unormalt, det er normalt. Dette er privatiseringa av omfordelinga av inntekt. Eg trur de må forstå det på den måten.

Den store oppgåva er, gjennom utviklinga i desse byane, å sjå kva som skjer. Det finst litteratur som Mike Davis sin Slumplaneten [Planet of Slums], og vi snakkar om det. Vi må gripe prosessen, kor han kjem frå, kven som gjer det, og kva som gjer det. For å få eit grep må vi tilbake til nokre enkle strategiar. Viss det ser ut som klassekamp og kjennest som klassekamp, då er det for Guds skuld klassekamp! Og den einaste måten de kan handtere det på, er å slåss tilbake på klassekampen sine vilkår. Men akademiske vener har fortald meg at klasse ikkje lenger er nokon gjeldande kategori. Andre har fortald meg for lenge sidan at det er forstyrrande. Viss du snakkar om klassar, får du «båten til å slingre». Wall Street Journal snerrar til einkvar som snakkar om denne omfordelinga og seier: «Åh, dei ønskjer å sette i verk ein avgjerande klassekamp,» som om vi alle var i same båt. Vi er ikkje alle i den same båten. Eg er ikkje i den same båten som dei som tar heim 250 millionar dollar i året. Så det synest meg at det er nettopp der vi er.

For å kunne gjere noko med det, trur eg vi må vedgå at byar alltid har vore senter for konflikt, endring og omforming. Det er verkeleg rørsler i arbeid i ulike byar, rørsler som prøver endre forholda. De kan sjå på slikt som skjer i ulike brasilianske byar, og slikt som skjer i nokre europeiske byar. Byar kan vere smeltediglar der ny politikk kan bli skapt og får vekse fram.

Den største vansken akkurat no er at byar har vorte delt opp i mikrostatar. Til og med akkurat no blir eg fortald at «byen» heller ikkje er eit høveleg omgrep lenger. Svaret mitt til dette er at vi må ta attende eit byomgrep, slik Park brukar det, som ei form for politisk eining som vi kan bruke til å forme på ny, ikkje berre byar, men rekonstruere mellommenneskelege forhold og oss sjølve. Vi må tenke gjennom det i desse termane, og vi må forstå at dette er eit politisk prosjekt, eit klasseprosjekt. Viss ikkje, vil vi berre gå gjennom neste runden med omstrukturering og finne oss sjølve som passive medspelarar til det som skjer.

---

(*) Hedgefond er et samlebegrep for en profesjonell forvaltet fondsinvestering, som har relativt frie rammer for investeringsaktiviten sammenlignet med ordinære verdipapirfond. Den vesentligste forskjellen ligger i forvalterens frihet til å selge seg short (en strategi for å profittere av nedgang i verdipapirer, som f.eks. aksjer eller obligasjoner). Hovedsakelig skjer investeringene i aksje-, rente- og valutamarkedet, eventuelt også i råvaremarkedet og i andre finansielle markeder.

Formålet med investeringene er alltid å gi positiv avkastning uavhengig av markedsutviklingen.

Hedgefond er ikke tillatt markedsført i Norge. Suksessen avhenger av underliggende strategi. Hedgefond er ikke pålagt å investere i aksjer. (Wikipedia) [Tilbake]

 

Å vere ein stat inneber at offentlege styresmakter har monopol på minst tri område: valdsbruk, skatteinnkreving, og å lage pengar. Alle tri monopol vart underminerte i Russland på 1990-tallet, i ein slik grad at sjølve eksistensen til staten stod i fare.

 

Vladimir Popov er russisk økonom. Han har mellom anna skrive boka Three drops of water (2002) om Kina.
Denne artikkelen heiter på engelsk «Russia Redux?», og han stod første gong i New Left Review 44.
Han er omsett til norsk av Gunnar Danielsen.
Les også svaret til Tony Wood.

---

Våren 2008 vil Russland få ny president og nytt parlament. Jamvel om Putins popularitet er ekstremt høg – om det var val i morgon, ville han vinne i første runde med over 50 % av røystene – så hindrar grunnlova han i å ta ein tredje periode. Det har vore mykje diskusjon i pressa om kven som kan ta over etter han – Dimitri Medvedev, første visestatsminister, blir oftast nemnd – men det er liten tvil om at Putin sjølv vil peike ut etterfølgjaren sin. Det er til og med mauleg at Putin held fram som leiar for det herskande partiet, leiar for regjeringa, eller begge. Overføringa av makta vil dermed sannsynlegvis gå glatt, og kontinuiteten til det noverande regimet vere sikra. Men ei gransking av dei sosiale og økonomiske tilhøva i Russland avslører ei rad med problem som etterfølgaren til Putin vil arve, og stille han framfor vanskelege oppgaver.

Etter å ha mista 45 % av produksjonen i åra 1989–1998, byrja den russiske økonomien å vekse frå 1999: BNP voks med 6 % det året, 10 % i 2000, og 4–7 % i 2001–2006. Hovudstimulansen bak kom frå devalueringa av rubelen i 1998, og seinare frå høgare prisar på verdsmarknaden på olje og gass (figur 1); men Putin kan i det minste krediterast for ikkje ha øydelagt denna veksten. Inflasjonen fall frå 84 % i 1998; då prisane bråsteig etter valutakrisa i august 1998 og devalueringa av rubelen; til 10–12 % i 2004–2006.

Samanlikna med andre land er ikkje dei russiske resultata så imponerande. Mange andre tidlegare sovjetrepublikkar – Aserbajdsjan, Kviterussland, Estland, Kasakhstan, Latvia, Litauen, Turkmenistan, Usbekistan, og ifølgje enkelte vurderingar Armenia – nådde eller passerte verdiskapinga frå før tilbakegangen (1989) i 2006, mens Russlands BNP framleis bare var 85 % av 1989-nivået (figur 2). Russlands Human Development Index (som tar omsyn ikkje bare til BNP per hovud, men venta livslengd og utdanningsnivå) er framleis lågare enn den frå Sovjetunionen, og ligg jamvel under Cubas, der venta livslengd er 77 år, mot 65 i Russland. Kina, med venta livslengd på 72, nærmar seg Russlands HDI-plassering raskt (figur 3).

Men Russland er i det minste meir stabilt i dag enn i dei urolege 1990-åra. Statsbudsjettet har gått frå underskott til overskott, nedgangen i statlege inntekter og utgifter vart stoppa (figur 4), offentleg gjeld både innanlands og utanlands har minka (figur 5), og utanlandske valutareservar auka til over 250 milliardar dollar ved utgangen av 2006 (figur 6). I 2004 laga regjeringa eit stabiliseringsfond for ikkje-budsjettert profitt frå drivstoffeksport; sommaren 2006 var det over 80 milliardar dollar i fondet. Men mange analytikarar har peika på at med veksten i drivstoffprisane på verdsmarknaden dei siste åra kunne ein venta akselerert økonomisk vekst framfor den nedgangen som faktisk skjedde i 2001–2006 samanlikna med 2000.

Grunnen til lågare veksttakt i 2001–2006 var overvurderinga av den reelle valutakursen (figur 6) – den typiske hollandske sjuka (forklaring 1) som Russland utvikla nok ein gong. Første gongen var i 1995–1998, då det førte til valutakrisa i august 1998, og no ser det ut til at historia gjentar seg sjølv. Optimistar meiner at Russland ulikt 1998 no har store reservar av utanlandsk valuta (over 250 milliardar dollar), men pessimistar peikar på at om oljeprisane fell og kapitalen byrjar flykte med 5 milliardar dollar i veka, som han gjorde i august 1998, då ville reservane bli tømt svært raskt. Ei framtidig devaluering kan enten ta form av ei valutakrise eller ei «mjuk landing», men det er liten tvil om at ho vil komme til slutt.

I tillegg er den noverande veksten ikkje basert på fast grunn: lønningar og inntekter dei siste åra har systematisk vakse raskare enn produktiviteten (figur 7), slik at forbruket sin del av BNP har vakse på kostnad av investeringane. Som resultat, mens privat og offentleg konsum i Russland alt har overstige nivået frå før tilbakegangen, så ligg investeringane framleis under 40 % av nivået dei siste åra Sovjetunionen eksisterte (figur 8). Den totale sparinga i Russland er høg – over 30 % av BNP – men dei har blitt kanalisert via straumen av privat kapital og akkumuleringa av utanlandsreservar; dei totale investeringane når derfor bare snaue 20 % av BNP.

Det er ein annan viktig brist i den noverande veksten: regjeringa har ikkje brukt ikkje-budsjetterte inntekter frå olje- og gasseksport i 2000–2006 til å reparere alvorleg skadde statlege institusjonar eller til å bygge opp att viktige allmenne gode, slik som lov og orden, utdanning og helsestell. I staden har regjeringa senka skattane, og dermed tillatt profittane frå naturressursane å hope seg opp som privat- og forretningsinntekt, og har samla opp eit budsjettoverskott. Statens utgifter som del av BNP har knapt auka i det heile tatt, men står på det ekstremt låge nivået frå 1999 – mindre enn halvparten av nivået frå Sovjetunionen (figur 4).

Sosiale utviklingstendensar

Den uunngåelege labiliteten dei kommande åra vil påverke den politiske og sosiale utviklinga sterkt, men kanskje meir yteevna til statlege institusjonar. Ein sterk, effektiv stat har makt til å gjennomføre sine lover og reglar, same kva dei måtte vere. Tallet på brotsverk og mord og storleiken på den svarte økonomien er naturlege mål på styrken i dei statlege institusjonane. Sterke statar kan vere meir eller mindre demokratiske: både Kina og sentraleuropeiske land, med mordratar på omlag 2 per 100.000 innbyggarar, har ein sterkare stat enn Russland, med rundt 25–30 mord per 100.000.

Å vere ein stat inneber at offentlege styresmakter har monopol på minst tri område: valdsbruk, skatteinnkreving, og å lage pengar. Alle tri monopol vart underminerte i Russland på 1990-tallet, i ein slik grad at sjølve eksistensen til staten stod i fare. Fiaskoen til regjeringa blei omfattande og mykje meir synleg enn fiaskoane i marknaden. I 1998, like før valutakrisa, var betalingssystemet i ferd med å bryte saman: byttehandelen var over 50 % av dei totale transaksjonane og selskapa samla seg gjeld (handel, skatt og lønnsforsinkingar), låg etter med betalingar til det offentlege, partnarane og dei tilsette. Etter at den økonomiske veksten tok seg opp att i oktober 1998, forsvann manglande betaling og byttehandel raskt, men det finst ingen garanti for at det ikkje vil dukke opp att om styresmaktene grip til stram pengepolitikk.

Skatteinngangen auka litt etter å ha falle dramatisk i 1992–1998 (figur 4), men mest fordi veksten tok seg opp att, og ikkje pga betre skattemoral. Regjeringa har ikkje blitt meir dugande dei siste åra: ulike mål for korrupsjon, styringseffektivitet og i kva grad staten er i stand til å handheve lovverket, som uunngåeleg blir subjektive, er samstemte om at det manglar tydeleg framgang (figur 9–12). Låg pengebruk totalt betyr at staten ganske enkelt ikkje kan sørge for nok offentlege gode.

Men verst av alt er at omfanget og forma på kriminaliteten i Russland framleis er omfattande. Brotsraten steig gradvis i Sovjetunionen frå midten av 1960-tallet, men etter samanbrotet til USSR steig han til ukjende høgder – på få år vart tallet på brotsverk og mord dobla, og var likt med eller verre enn dei høgaste i verda (figur 13) (forklaring 2). Midt på 1990-tallet var tallet på mord 30 per 100.000 innbyggarar, mot 1–2 i Vest- og Aust-Europa, Canada, Kina, Japan, Mauritius og Israel. Bare to land (ikkje medrekna nokre krigsherja statar i utviklingslanda, der det likevel ikkje finst statistikk å stole på) hadde høgare mordrate – Sør-Afrika og Colombia – mens Brasil og Mexico har 50 % lågare tall enn Russland. Jamvel mordraten i USA, den høgaste i utvikla land – 6–7 personar per 100.000 – bleiknar mot dei russiske talla.

Når mordraten når 40–50 per 100.000, slik han gjorde i Colombia på 1990-tallet, står landet framfor eit fullstendig samanbrot i den autoriteten staten har, og oppløysing med kaos og krigsherrar. Den uhøyrde auken i brotsverk på 1990-tallet, dei sjokkerande, men ustraffa morda på høgt profilerte politikarar, forretningsmenn og journalistar, fekk politi og rettsvesen i Russland til å stå fram som moralsk bankerotte, og staten var nær ved å miste monopolet sitt på å bruke vald.

Den russiske raten for død pga ytre årsaker (uhell, mord og sjølvmord) var på byrjinga av det tjueførste hundreåret skyhøge 245 per 100.000 innbyggarar. Det er høgare enn i noko anna av dei 187 landa dekka av statistikken i 2002 (tabell 1). Det svarer til 2,45 dødsfall per 1000 i året, eller 159 per 1000 over 65 år, som er venta gjennomsnitts levealder i Russland i dag. Sagt annleis, om det held fram slik vil 1 av 6 russarar fødde i 2002 få ein unaturleg død. Ganske visst var 1980-talla på mord, sjølvmord og ulykker ganske høge i Russland, Ukraina, Kviterussland, Latvia, Estland, Moldova og Kasakhstan – fleire gonger høgare enn i andre tidlegare sovjetrepublikkar og austeuropeiske land. Men dei kunne grovt sett samanliknast med andre land med same utviklingsnivå. På 1990-tallet steig talla raskt, og oversteig langt talla i resten av verda.

Det viktigaste som er oppnådd dei siste åra, er forbetringa i sosiale kår som resultat av økonomisk vekst og politisk stabilitet: tallet på mord nådde ein topp i 2002 og fell i 2003–2006: sjølvmordsraten sank i 2001–2006 (figur 13); dødsraten slutta vekse i 2004 (figur 14); etter å ha vore den lågaste på 50 år i 1999 byrja fødselsraten å vekse, tallet på ekteskap auka og skilsmisseraten sank. På andre sida er ein nær 60 % auke i brotsverk i 2002–2006 sannsynlegvis eit uttrykk for betre registrering av brotsverk. Sant nok er forbetringane svært marginale, og synlege bare dei to eller tri siste åra, men i det minste er det strimer av håp som tidlegare var heilt fråverande.

Attreising av staten?

Seieren til Yedinstvo, «maktpartiet», i parlamentsvala i 1999 var mellom andre ting ein seier for dei som ikkje hadde noko (subsidierte regionar) over dei som hadde (givarregionane), som hadde slått kreftene saman i Primakov-Luzhkov-blokka «Otechestvo–Vsya Rossiya». Putin freista avgrense dei allmektige regionane ved å endre dei føderale skattereglane, og peika ut provinsguvernørar under presidenten i sju samansette regionar, og med eit reformert føderasjonsråd, det øvre kammeret i det russiske parlamentet, som representerte interessene til alle 89 regionane. I 1999 byrja Putin ein ny krig mot Tsjetsjenia, og avslo forhandlingar med separatistane som i dag stort sett er slått. Han starta rettssaker mot «oligarkane» – innanfor grensene til lova. Ei rad med pampar vart skulda for skattejuks og finansfiffel; enkelte emigrerte, enkelte blei arresterte. Den einaste tv-kanalen utanfor regjeringskontroll – NTV – vart stengt (elles på heilt legitimt grunnlag: «oligarken» Gusinsky nekta å betale gjelda han hadde til det statseigde Gazprom, tilsynelatande hadde han funne ut at talefridommen ikkje var verdt så mange pengar). Mikhail Khodorkovsky endte i fengsel for bedrageri (førte oljeprofittar ut av landet ved hjelp av konsernintern prisfastsetting – transfer pricing), og selskapet hans, Yukos, vart slått konkurs av regjeringa; eigedelane til selskapet vart tatt som dekning for skatten som skulle vore betalt til statskassa. Eit anna oljeselskap, Sibneft, vart kjøpt på den opne marknaden av Gazprom, det auka den statlege delen av oljeindustrien frå mindre enn 15 % i 2004 til over 30 % eit år seinare.

Men forbetringane av sosiale indikatorar har vore viktigast av alt som er oppnådd. Økonomisk vekst og låg inflasjon aleine kan ikkje hindre at landet går i oppløysing om sosial ulikskap og kriminalitet veks. Bygging av maktapparat og intensivert sentralisering vil ikkje hindre at staten kollapsar om ikkje lov og orden blir fastare handheva, og den svarte økonomien avgrensa. Putin har nettopp vorte kritisert for personleg å ha skaffa seg meir makt utan samtidig å få meir orden som resultat. Men no ser det ut til at ein kan sjå dei første teikna på ei verkeleg stabilisering.

Putins popularitet kan forklarast primært ved at han har klart å stoppe det samanbrotet i staten som kom pga reformene frå 1990-tallet. Alle andre problem blir små mot trusselen om sosial og nasjonal oppløysing. Fleirtallet av borgarane i Russland er klare til å tilgi Putin for den hardhendte taktikken i kampen mot «oligarkane» og jamvel med mindre viktige forretningsmenn, for «utreinskingane» i Tsjetsjenia, og for avgrensingar i demokratiet og talefridommen – alt for å styrke lov og orden og hindre det grenselause anarkiet frå 1990-tallet.

Meiningsmålingar gjennomført mot slutten av vala i februar 2004 stilte spørsmål om kva russarane først og fremst venta seg av den nye presidenten. 58 % ønska at han skulle attreise Russland som ei stor og respektert makt; 48 % ei rettferdig inntektsfordeling for vanlege menneske; 45 % styrke lov og orden; 43 % gjøre slutt på krigen i Tsjetsjenia; 41 % gi tilbake pengane vanlege menneske mista under reformene; 39 % å styrke statens rolle i økonomien. Prioriteringar som «halde fram med reformene» og «halde fram politikken med nære band til vestlege land» samla bare 11 og 7 %. «Er du uroa for at Putin kan opprette eit jernhardt diktatur med støtte frå 'maktsentra'?» I januar 2000, før Putins første valseier, sa 34 % ja til spørsmålet, mens bare 26 % stod for det synet i januar 2004. Tilsvarande brydde 57 og 67 % seg ikkje.

Framtidsutsikter

Kor går Russland? Framtida byr på mange farar. Den noverande kursen på rubel (tilhøvet mellom prisane innanlands og på verdsmarknaden) er for høg. Den har vakse dei siste fem åra og i 2006 gjekk han over nivået frå 1998 før krisa. Derfor kan eit fall i energiprisane på verdsbasis føre til ei ny valutakrise og avbryte den økonomiske atthentinga, trass i store valutareservar. Innanlandske drivstoff- og energiprisar er framleis mange gonger lågare enn verdsprisane, det skaper insentiv for ineffektiv energibruk. Russland har ein av dei høgaste ratene på energibruk målt mot BNP i verda. Ulikt dei austeuropeiske landa og mange av dei tidlegare sovjetrepublikkane der prisane på drivstoff og energi alt har nådd eller nærmar seg verdsprisar, så er restruktureringa av russisk økonomi framleis langt frå fullstendig. Det Russland skulle gjort dei siste åra, var å devaluere rubelen sakte, og på same tid auke dei innanlandske prisane på olje, gass og elektrisitet, det ville gi næringslivet kompensasjon for aukande energikostnader gjennom sterkare konkurranseevne pga den nedsette rubelen. Men ein slik politikk er ikkje ein gong på presidentens teiknebord i dag.

Ein fare nummer to er for rask nedgang i skattane, som styresmaktene alt har sett i verk (inntektsskatt, næringsskatt, og dei samla sosiale skattane). Kritikarane av slike tiltak, medrekna Pengefondets Moskva-kontor, peikar heilt rett på at det noverande budsjettoverskottet er basert primært på høge energiprisar, og at regjeringa derfor igjen kan bli sittande utan pengar om desse prisane fell. Ikkje minst er det ikkje rett tidspunkt å redusere skattane når faktisk talt alle offentlege gode – helsestell, utdanning, forsvar, lov og orden – er langt verre stilt enn privat sektor.

Andre farar står att: korrupsjon, ineffektiviteten i statsapparatet, store sosiale skille. Men allment er Russland i betre stand i dag enn for sju år sidan då Putin tok makta. Russland treng no meir enn noko anna å styrke lov og orden og å bygge opp att statlege institusjonar. Det er au behov for demokrati, men først seinare, når lov og orden er på plass att. Det er sjølvsagt ein fare for at leiarane vil bruke politisk sentralisering til å bygge seg ein maktpyramide og til å eliminere opposisjonen så dei kan leve i fredfull luksus på vår rekning – og kanskje sette i verk tilfeldige eventyrtiltak. Det har hendt i Russland før. Men ein må velje det minste av to vonde. Å styrke lov og orden er bare mauleg i eit sentralisert system. Utan sentralisering er det ikkje sjanse for at det skal skje; uhemma kaos og lovløyse vil herske. Det ser ut til å vere det valet Russland står framfor i dag.

Forklaringar

1. «Hollandsk sjuke» er eit økonomisk fenomen der eit lands eksport av ein naturressurs fører til avindustrialisering. Ein viktig del av sjuka er at verdien av landet sin valuta aukar i verdi, slik at konkurranseutsett sektor blir mindre og mindre konkurransedyktig. Importen stig, eksporten minkar og produktiviteten fell. Fenomenet vart først observert i Nederland på 1960-talet, da store reservar med naturgass i Nordsjøen byrja å bli utvinna. Det finst no mykje forsking på temaet. Nemninga Dutch disease, som er det engelske ordet for fenomenet, skal første gongen ha vorte nytta av The Economist i artikkelen «The Dutch Disease» i nummeret utgjeve 28. november 1977. Mange fryktar og/eller ser teikn til at oljeutvinninga i Noreg skal føre til hollandsk sjuke. Handlingsregelen for oljeformuen er eit virkemiddel som til dels er innretta mot å avgrense dei moglege negative verknadene av sjuka.» (Nynorsk Wikipedia: http://nn.wikipedia.org/wiki/Hollandsk_sjuke). [Attende]

2. Kriminalstatistikken blir vanlegvis sett som ikkje samanliknbar mellom ulike land pga stor variasjon i prosent registrerte brotsverk. Men mord blir registrert ganske nøyaktig gjennom både kriminal- og dødsstatistikk (demografisk). Den første er strengare enn den siste, ettersom han bare registrerer lovstridige drap, mens demografiske tall dekker alle mord, medrekna «lovlege» – dødsstraff og «utilsikta skade» i krig, antiterroristoperasjonar eller andre politiaksjonar. Begge ratar for himmelhøgt i Russland på 1990-tallet og er framleis svært høge. Gapet mellom desse to indikatorane blei større mellom den første og andre krigen i Tsjetsjenia (1994–1996 og 1999–2002). Sjå figur 13. [Attende]

Figurar

Figur 1: BNP-vekst og inflasjon i Russland 1900-2005 (i prosent)	Figur 2: BNP-endring i land i det tidlegare Sovjetunionen
Figur 3: FN sin levekårsindeks 1990-2002	Figur 4: Den russiske staten sine inntekter og utgifter
Figur 5: Russland si gjeld til utlandet i milliardar dollar	Figur 6: Valutakurs og valutareserve
Figur 7: Årleg vekst i løner, inntekter og produktivitet	Figur 8: Vekst i realinvesteringar og totalkonsum 1991-2005
Figur 9: Korrupsjonsindeks 1980-2005	Figur 10: Verdsbanken sin korrupsjonsbekjempingsindeks
Figur 11: Rettstryggleiksindeks	Figur 12: Verdsbanken sin indeks over effektiviteten i det offentlege
Figur 13: Mord, død forvalde ved vald, sjølvmord og kriminalitet per 100.000	Figur 14: Dødelegheit og forventa gjennomsnittleg levealder 1950-2006

Tabell 1
Antall døde av ytre årsaker per 100.000 innbyggjarar (2002)

	Totalt	Ulukker	Sjølvmord	Mord	Andre
Russland	245	158	41	33	11
Sierra Leone	215	148	10	50	7
Burundi	213	64	7	18	124
Angola	191	131	8	40	13
Kviterussland	172	120	38	13	0
Estland	168	124	29	15	0
Kasakhstan	157	100	37	20	0
Ukraina	151	100	36	15	0
Elfenbeinskysten	148	86	11	27	24
Colombia	134	36	6	72	19
Niger	133	113	6	14	0

«Andre» døde er pga uidentifiserte eksterne årsaker, krigar, politioperasjonar eller avrettingar. Totaltala kan vere ulik summen av kolonnane pga avrunding. Kjelde: Verdas helseorganisasjon

 

Eit svar til Vladimir Popov

Popov vel det mindre ondet, sentralisering og potensielt autoritære regimet, framfor å velja det uunngåelege kaoset og oppløysinga som han meiner vil fylgja einkvar annan kurs. Stabilitet er hovudbekymringa, demokrati kan venta til meir føretrekne omstende utviklar seg. Spørsmålet er: Stabilitet for kven?

Tony Wood er assisterande redaktør i New Left Review.

Denne artikkelen, «Contours of the Putin era, a response to Vladimir Popov», stod første gong i New Left Review 44.
Han er omsett til norsk av Jan-Erik Skretteberg.
Popov sin artikkel finn du her.

---

Vladimir Popov har sytt for ei klar framstilling av dei forferdelege økonomiske, politiske og menneskelege kostnadene av sjokkterapi-perioden i artikkelen «Russland, tilbake til gammal stordom?» Dersom Russland er betre stilt no enn for sju år sidan, er det likevel merkbart verre enn for tjue år sidan. Som den eine treffande statistiske oversikta etter den andre syner, er BNP, investeringsrate og forventa levealder framleis ikkje kome opp på 1989-nivå. Det som Popov kallar «lågkonjunktur», har knapt sin like i den økonomiske verdshistoria. I alle høve er det oppmuntrande at han kan presentera data som viser til tydelege forbetringar på mange område. Etter den uavlatelige turbulensen og moralske bankerotten i Jeltsin-perioden har Putins to periodar som president i stor grad vorte karakterisert som innføringa av ein ny periode med stabilitet i Russland. Statleg kontroll er gjeninnført, og – takka vera høge oljeprisar – har også BNP vakse merkbart, og mykje av statsgjelda er betald ned. Det har også kome fram gode nyhende om sosiale forhold: Fødselsrata har vakse, samstundes som sjølvmordsstatistikken og dødsratene har sokke.

Men, som Popov åtvarar mot, finst det også mange fåremoment framover. Rubelen har for høg kurs, og økonomien er i stor grad avhengig av den varebaserte bonanza-økonomien. I tillegg har styresmaktene i liten grad brukt innkomene frå naturressursane til å finansiera sosiale gode, og dei har føreslått å senka skattenivået ytterlegare [merknad 1]. Ikkje desto mindre konkluderer Popov med at «Russland er i bedre stand idag enn for syv år siden», og hevdar at det viktigaste er å attreisa statens institusjonelle styrke. Bortfallet av demokratiske rettar som har fylgd Putins resentralisering av makt, er prisen fortsatt stabilitet kostar. Alternativet er kaos.

Popovs empiriske innstilling er eit sårt tiltrengd korrektiv til dei liberal-kapitalistiske luftspeglingane om «transisjon» og til Kremls marionettespel med russisk media. Framfor alt syt ho for eit solid grunnlag som ein kan føra diskusjonen vidare på. Det som fylgjer her, er ein framstøyt for å trenga seg enno djupare inn i dei problema som Popov har lista opp. Dette er ein del av ein meir detaljert tallfesting – å differensiera elementa i det heilskaplege biletet for å sjå klarare ubalansen mellom dei. Men ei nærare undersøking av Russland i dag har også vidtgåande kvalitative implikasjonar. Dei vil i sin tur avgjera korleis fårene Popov peikar ut vert handterte – om dei i det heile vert det.

Ulikevekter

Rata av veksten til det russiske BNP sidan kollapsen av rubelen i august 1998 er beskrivande. Rata nådde sitt høgdepunkt med 10 % i 2000 og har eit gjennomsnitt på mellom fire og sju prosent i perioden 2001–06. Den økonomiske veksten har heva innkomene for mange, det nasjonale snittet nådde 10 287 RUR (350 dollar) per månad i november 2006, jamført med 2 281 RUR (kring 80 dollar) i 2000, medan fattigdomsindeksen fell frå 29 % i 2000 til 17,6 % i 2004. Gini-koeffisienten [merknad 2] i landet, standard-oppsamlingsmålet for fordeling av inntektene, veks frå 0,3 i 1992 til nesten 0,5 i 1998, men i 2000 hadde det falle til 0,4, noko som tyder på at i alle høve somme av skilnadene frå 1990-åra var viska ut. Men Gini-tala har sidan den gongen starta å krypa oppover att: frå 0,397 i 2000 til 0,409 i 2004. (1)

Biletet av den nye velstanden i Russland blir ytterlegarae dempa om me ser på korleis rikdomen er geografisk og sosialt fordelt. Rikdomen forblir svært konsentrert: I 2002 stod dei tjue prosent rikaste for 46,6 % av den totale inntekta i Russland, den nedste femdelen berre for 6,1 %. Den siste gruppa var enno verre ute i 2004, då dei stod for berre 5,6 % av dei samla innkomene. (2) Det russiske samfunnet i dag er til ein stor grad sortert kronologisk: Mellom dei som vart hardast råka av sjokkterapiorkanen i 1990-åra, var det flest eldre og pensjonistar. Allereie magre pensjonar vart i stor grad ikkje utbetald i Jeltsin-perioden. Men også her har den auka økonomiske veksten i landet hjelpt, og summane som bli betalde ut, har til og med vakse. Likevel er dei framleis låge – 2395 RUR (85 dollar) per månad i 2005. At pensjonistar vart fråteke fleire privilegiar i 2004, har gjort at midla pensjonistane rår over, reelt sett ikkje har vorte større. Levestandarden er redusert gjennom at dei må betala for bruk av offentleg transport og tenester, som dei tidlegare fekk gratis. Inflasjonen spelar også ei rolle – tidlegare var han tosifra, no er han på 9,7 % – den bidreg framleis til å utlikna alle former for heving av den offentlege pensjonen.

Geografi er ein avgjerande variabel for å vurdera den noverande tilstanden til Russland. Både folkesetnad og ressursar har alltid vore fordelt ekstremt ulikt over det veldige territoriet. Industrien er konsentrert i den europeiske delen, Ural og rundt polarsirkelen. Som eit resultat av dette er brutto-produkt i regionen per innbyggjar (GRP) i Det sentralføderale distriktet til dømes to og ein halv gong høgare enn i steppelanda i sør og i Nord-Kaukasus. Trekkfaktoren inn til hovudstaden er ekstraordinær i einkvar målestokk: Moskva står åleine for 20 % av BNP. Dersom me legg til stor-Moskva, St. Petersburg og Tjumen, står desse fire regionane for nesten helvta av Russlands produksjon. (3) Dagens avhengigheit av olje-, gass- og metalleksport har støtta opp under den eksisterande ubalansen ved dramatisk å auka rikdomen i ressursrike regionar: Det årlege GRP i Tjumen-fylket var til dømes på 575.411 RUR (19 800 dollar) i 2004, samanlikna med 12.583 RUR (430 dollar) i Ingusjetia, den fattigaste undereininga innanfor Den russiske føderasjonen. (4) Denne straumen av pengar har hovudsakleg flomma inn som profitt til eigarane av verksemdene som står for utvinninga av ressursane, ikke gått til arbeidarane som auka løner.

Regionale aggregerte tal syner oss endå større ulikskapar. Det er tydelege skilnader ikkje berre mellom regionane, men også regionane imellom. I Den sentralføderale regionen var til dømes den årlege GRP per person på 4350 dollar i 2004 og den gjennomsnittlege årsløna på slutten av 2006 på 6120 dollar. Men gapet mellom maksimum og minimum i regionen er enorm: Medan gjennomsnittleg årsinntekt i Moskva er på 13.440 dollar, er han i Ivanovo-regionen berre 1860 dollar – ein skilnad på meir enn sju til ein. Mindre men likevel tydelege skilnader, finn me også elles: I Ural er gjennomsnittleg årsinntekt i Jamalo-Nenets-krinsen nesten fem gonger høgare enn i Kurgan-fylket. Innbyggjarar i Samara-fylket i Volga-regionen tener to og ein halv gong så mykje i snitt som dei i Mordovija. (5) Gjeve konsentrasjonen av industri som er nemnd over og tilsvarande fokus på investeringar og moglegheiter for jobb, ser skilnaden mellom rike regionar og tilbakeståande sonar ut til å auka også i åra som kjem. I denne samanhengen vil den tilrådde auka i drivstoffprisar som Popov legg fram i konklusjonen sin, ha sterkt ulike verknader i ulike delar av landet og i ulike sosiale sektorar – noko som vil tvinga gjennom dynamikken med veksande territoriell og sosial ulikskap på nytt.

Stabilisering og deselerasjon

Høge globale oljeprisar kombinert med den dominerande rolla utvinning av naturressursar spelar i russisk økonomi har sytt for ein slavisk versjon av «den hollandske sjuka». (Sjå forklaring til Popov-artikkelen.) Popov peiker på den konsekvent for høge reelle vekslingskursen, og at det er hovedårsaka til effektive bremsing i veksten av BNP sidan 2000. Men ei rekke andre tilknytta faktorar kan bli lagt til – faktorar som gjev alvorlege langtidsverknader.

Fyrst er det et spørsmål om investeringane både når det gjeld innretting og storleik. Investeringane er ralativt låge, mindre enn 20 % av BNP. Knusinga av planøkonomien i nittiåra førte til avindustrialisering i stor skala i Russland, og den profitten som fanst i verksemdene som overlevde, vart i stor grad ført ut av landet til utanlandske bankkonti. Rubelkollapsen i 1998, noko som skulle gjera eksportnæringa meir konkurransedyktig, var ei oppmoding til kapitalistar om å senda delar av rikdomen sin attende til fedrelandet. Men som Simon Clarke påpeikar, jamvel om investeringane har auka sidan nittiåra:

«… mesteparten av dette … (har vært) sporadisk fornying av bygninger, maskiner og anlegg for å opprettholde og utvide eksisterende produksjonskapasitet, snarere enn etablering av nye anlegg som kan produsera til konkurransedyktige prisar og kvalitet og aktivt utvida marknaden.» (6)

Retninga av investeringar mot eksisterande kapasitet – heller enn mot å forandra økonomien – kan kanskje delvis forklåra kvifor importvolumet veks med nesten 20 % i perioden 2003–05: Jamvel i gunstige økonomiske konjunkturar har varer produsert for den heimlege marknaden ikkje vore i stand til å konkurrera med utanlandsbaserte varer innanfor mange sektorar. (7) Denne tilsynelatande uvilja til å gje middel til å utvida grunnlaget for russisk økonomi – og slik også grunnlaget for framtidig profitt – antyder at den russiske forretningseliten fortsatt konsentrerer seg om råvareutvinning. Inntil det skjer ei endring i denne orienteringa, vil vekst i BNP framleis vera avhengig av svingingane i den globale oljeprisen.

Motvilja mot å investera er ikkje avgrensa til privat sektor. I 2004 lagde den russiske regjeringa eit stabiliseringsfond (russisk: «Stabfond») slik at dei svimlande summane petroleumsrublar skulle akkumulera. Alt overskot over 27 dollar per fat olje som er seld frå oljefelta i Ural, blir no betald rett inn i fondet. Den totale verdien av dette fondet låg på tett oppunder 80 milliarder dollar. (8) Men, som Popov påpeiker, Putin-administrasjonen har «mislukkast i å nytta overskotet frå olje- og gasseksport … til å reparera sterkt forfalne statlege institusjonar og å gjenoppbyggja viktige offentlege tenester». (9) Noko av «Stabfond»-midla er nytta til å betala ned utanlandsgjeld og dekkja pensjonar, men sidan sommaren 2006 er det nesten utelukkande vorte nytta på utanlandsk valuta – 45 prosent på dollar, like mykje på euro og ti prosent på pund sterling. Mellom juli 2006 og slutten av januar 2007 har oppkjøp av utanlandsk valuta frå «Stabfond» nådd 2 400 milliardar RUR, eller 91 milliardar dollar. Dette kjem på toppen av dei 250 milliardar dollarane i statsreservar som staten allereie hadde i juni 2006. (10)

I eit land kor «så mange som eit av fem sjukehus framleis manglar varmtvatn og kloakksystem», kor «staten finaniserer løner for mindre enn ein tredel av bruksutgiftene til statlege universitet», har ein stat som flommar over av pengar likevel gått inn for å ikkje bruka mykje av pengane på offentleg velferd. (11) I staden har staten pøst ressursane ut på den globale kapitalmarknaden.Dei har nytta pengar på å «finansiera oljeimportørar» sine store kapitalunderskot, i røynda å sende rekninga på auka i prisen på drivstoff attende til forbrukarane og dimed stø opp om kapitalen i staden for å retta opp i eigne problem. (12) Det må også understrekast at dette kjem i tillegg til budsjettoverskotet på 7,7 % i 2005 og at det er innarbeida ei rad tilbakeverkande endringar i skattesystemet sidan 2001 – inkludert flat skatt på inntekt på 13 % og eit kutt i kapitalskatt frå 35 til 24 % – noko som systematisk har favorisert korporativ rikdom på kostnad av vanlege innbyggjarar. (13)

Kven styrer Russland?

Putin-regjeringa si prioritering – å sy puter under armane på euroen og den fallande dollaren i staden for å syta for sine eigne – og uvilja frå russiske entreprenørar til å investera i den ekspanderande heimlege marknaden, reiser fundamentale spørsmål om den heilskaplege strategien til Russlands noverande økonomiske og politiske elite. Men før me tar opp dette, må me først sjå på ei sak av meir grunnleggjande karakter: Kven er Russlands nye herskarar?

Mykje er skrive om voksteren til representantane i «maktstrukturane» under Putin, sjølv ein gong oberstløytnant i KGB og direktør i FSB, KGBs etterfylgjarar. Tatt frå rekkene i militæret og tryggleikstenesta, er siloviki [merknad 3] absolutt framtredande i det noverande russiske leiarskiktet. Ifølge Olga Kryshtanovskaya og Stephen White, utgjorde siloviki 58,3 % av Tryggleiksrådet i 2003, jamført med 33,3 % i 1993 og berre 4,8 % i Politbyrået i 1988. Dei har også auka relativt innanfor den regionale eliten: Av 88 sjefar i føderale undereiningar, vart 2,2 % drege inn frå militære eller tryggleiksmessige sirklar i 1993. Dette auka til 4,5 % i 1999 og 10,2 % i 2003. (14) Det at mange av desse tilsette blir verande innanfor den «aktive reserven», vekkjer nok stor uro hjå dei som fryktar gjenoppbygginga av eit totalitært regime. Departementet støttar dei effektivt, og forventar at dei leverar ein månadleg rapport om sine aktivitetar.

Samansmeltinga av tryggleikstenestene og den politiske makta er eit framståande trekk ved Putins Russland, noko eg vil koma attende til. Kan henda enno meir slåande er likevel den veksande representasjonen av forretningar i statsapparatet. Rubelkollapsen i 1998 endra karakteren og samansetjinga av den russiske forretningseliten grunnleggande. Den moskvabaserte bank- og finansnæringa vart feid ut, medan den plutselege oppbløminga av heimleg produksjon (eit resultat av stagnasjon og devaluering) førte til ei auke av eiendomssektoren – og ein tilsvarande ny framvekst av industriregionar. Medan finansmarknaden på nittitalet var dominert av ein handfull «oligarkar», var politisk og økonomisk innverknad ved tusenårskiftet spreidd over ein større og geografisk meir ulik del enkeltpersonar, med tettare band til statsapparatet enn sine magnatliknande føregjengarar. Ei undersøking av bakgrunnen til den nye forretningseliten avslørte i 2001 at 29 % hadde bakgrunn frå nomenklaturaen. Dette var opp frå 24 % i 1993. Kryshtanovskaya og White observerte vidare at «hovudkjelda for rekruttering til forretningseliten er dei statlege departementa». (15)

Omvendt har forretningar også vore ein framtredande kjelde til statlege kadrar. Dette finn ein på alle nivå: Ein heil seksjon av Putins presidentadministrasjon er teke frå rekkene til AlfaBank, medan Tabell 1 syner oss at kring 20 % av regjeringa i 2003 vart drege inn frå forretningsverda, noko som tilsvarte fordelinga mellom duma-representantar. Representasjonen frå forretningsverda i Overhuset var likevel høgare: I 2002 kom nesten ein tredel av medlemene i Det føderative rådet frå det private næringslivet. (16) Meir enn eit dusin russiske regionar, dei ressursrike er framtrendande mellom dei, blir no leia av forretningsmenn frå store lokale selskap.

Tabell 1: Næringslivet sin representasjon i elitegrupper (i prosent)

	Toppleiarar	Duma-representantar	Regjering	Regional elite	Totalt
Jeltsin-«klanen»	2,3	12,8	0	2,6	4,4
Putin-«klanen» (2002)	15,7	17,3	4,2	8,1	9,3
Putin-«klanen» (2003)	9,1	17,3	20	12,5	14,7

Kjelde: Kryshtanovskaya og White: Rise of the Russian elite, tabell 4, side 303

Resultatet av at rubelen kollapsa i 1998 var ei «reforhandling, men ikkje ei oppløysing, av samanblandinga av forretningar og regjering som kjenneteiknar eit oligarki». (17) Ja, med Putins suksessive tilsetjingar av nøkkelpersonell i statsadministrasjonen og allierte som formenn i statlege selskap, har tilhøva mellom forretningar og det offentlege vorte berre tettare og tettare. Dei er no, som Finanical Times skriv, «i armane på kvarandre». Visestatsministar Dimitrij Medvedev er også formann i Gazprom, Putins viseadministrasjonssjef Igor Setsjin, er også formann i Rosneft. Tek me heile presidentadministrasjonen under eitt, ser me at 11 medlemer deler på seks statlege selskap og har 12 andre direktørpostar innanfor statsapparatet. Femten seniorsjefar i regjeringsapparatet har seks formannsplassar og 24 andre styreverv. Mange medlemer av regeringa har også rykte på seg for å ha merkbart opne forretningsinteresser – slik som kommunikasjonsminister Leonid Rejman, som visstnok framleis skal ha interesser i teleselskapet han var med på å grunnleggja, Telekominvest. (18)

Financial Times har beskrive Putins maktapparat som «kvasistyret til det som kan kallast Russland AS». Det store området som statsapparatet og forretningsverda rår over i tillegg til den amfibiøse karakteren til funksjonærane i dette apparatet, tyder på at dette er ei passande beskriving for landet som heilskap. Spørsmålet vert likevel kva for eitt av den russsiske elitens to ansikt – business eller stat – som dominerer. Hvilke fraksjonar styrer dei langsiktige målene og prioriteringane?

Eliteorienteringar

Gjeninnføringa av statleg kontroll over strategiske firma og sektorar er sett på som eit teikn på smugnasjonalisering. Staten nyttar si administrative makt til å knusa Khodorkovskijs Yukos og meir nyleg også til å setja til side multinasjonale selskap som Shell. Vestlege analytikarar har diagnostisert denne utviklinga som eit tilfelle av «ressursnasjonalisme», og samalikna Putins handlingar med tilsvarande handlingar hjå Chávez og Morales. Det siste innspelet i russisk politisk diskurs har vore ideen om «sjøvstendig demokrati» og viser til Russlands evne og vilje til en sjølvstendig kurs, uavhengig av lån og bifall frå Vesten.

Ingen av desse ombegrepa er dekkjande for å skildra tenkjemåtane til den dominerande russiske eliten. Som det er bemerka over, har Putin-administrasjonen ikkje aktivt brukt oljerikdomen til å gi til dei som tapte under «reformane» på nittitalet. Heller er det slik at skatteordninga søkjer å tena dei rike i enno større grad, medan å innføra betaling for eller auka prisane på offentlege tenester, straffar dei fattige. Jamvel om fattigdomsprosenten fell og lønene stig, vil eitkvart merkbart fall i oljeprisane mest sannsynleg reversera denne prosessen. Dette vil nok ein gong ha størst ringverknader for dei med lågast inntekt. Avgjerda om å bruka oljeoverskotet på euro og dollar er tilsynelatande motivert av eit ynskje om å halda inflasjonen under kontroll, men i ein kontekst kor infrastrukturen i landet berre blir meir og meir dysfunksjonell, er slik varsemd eit utsett sjølvmord. Denne varsemda med offentlege gode svelteforar landet, mens det kunne ha sikra overlevnaden på lang sikt.

Popov kritiserer avgjerda om ikkje å nytta oljefortenesta på offentleg velferd og infrastruktur, men stiller ikkje spørsmålet om kvifor det vart slik. Det er likevel klart at det ikkje er uroa over den kollektive tilstanden til det russiske folket, som skin gjennom den nasjonalistiske retorikken som kjem frå Kreml. Det er heller framhaldet av straumen av olje ut og pengar inn som dei freistar tryggja. Det stille narod (folk, red.) blir gjeve overdådige gåver i valgtider, men elles fokuserer eliten på dei to måla profitt og makt.

Tilhøvet mellom desse to faktorane er kan henda det strukturelle trekket ved Russland i dag. Administrativ makt er naudsynte reiskapar for å få suksess i forretningsverda, medan kommersielle vurderingar ofte dikterer tildelinga av statsobligasjonar og kontorpostar. Samansmeltinga av stat og forretningar er på det viset mykje meir enn ein koalisjon av sjølvinteresser. Det er ein symbiose med røter i den nye forma for arveleg overført eigendom som preger kapitalismen i Russland idag. Dette har vore nøkkelstrukturen i staten, og gjennom denne har kapitalistane i landet fylgt sine økonomiske interesser ved å nytta postane sine til å tryggja utbyttet ved privatisering, til å letta vanskelege overtakingar av firma, kvitvasking av pengar, skattejuks og til og med ved å operera som væpna livvaktar mot organisert kriminalitet. På eit møte med dei mest framståande finansfyrstane i juli 2000, peikte Putin avslørande på det at «de på merkbart vis har forma denne staten gjennom politiske og kvasipolitiske strukturar som ligg under dykkar kontroll». Han la til: «Kan henda er det som ein absolutt ikkje skal gjera, å skulda på speglen». (19)

I det einogtjuande hundreåret har staten vorte den uunværlege garantisten for den eigedomen ein tileigna seg på nittitalet. Mange har sett på Putins selektive forfylgjing av «oligarkar» sidan 2000 som ei tvangsmessig styrking av statlege privilegiar og autoritet over forretningsverda. OECD-økonomen William Tompson observerer at «for Russlands nyrike var føremålet med statsbyggjing og strukturreformar å konsolidera dei sigrane dei vann i nittiåra. (20) Når stat og forretninger overlappar i så stor grad, er det ofte eit uttrykk for ei kraftig utviding av statens makta, ei eksponensiell auke av strategiar for grupper av forretningsfolk. (21) Medan den sentrale retorikken til den nasjonale leiarskapen har auka i styrke, har forretningseliten skifta fokus frå å tryggja tenestene i statsapparatet på regionalt og lokalt nivå, kor «statlege ressursar (…) blir lånte ut til mektige og ekspanderande grupper av forretningsfolk». (22) Fenomenet statleg «konfiskering» som var karakteristisk for nittiåra, er vorte modifisert heller enn redusert.

Den noverande formen på organisasjon kan beskrives som ein form kor staten har lite eller ingen autonomi frå dei økonomiske interessene til den russiske eliten. Fraksjonane av denne legeringa av stat og forretningsliv blir utgjorte av både statlege aktørar og grupper forretningsfolk som kombinerer rollene sine på grunnlag av felles økonomiske interesser. Skiljeliner i politikken framover – som den vidare liberaliseringa og senkinga av tollsatser, som ein treng for å oppnå medlemskap i WTO – skjer sektorvis. Eksportorienterte produsentar og dei framleis sårbare bankane justert med talemåtar kring «suverenitet» står mot liberale tilhengjarar av auka integrasjon i den globale økonomien. Innflytverknaden til desse to hovudtendensane svinger, med Putin svevande over strida, medan han medvite arbeider for å halda oppe fragmenteringa av område og interesser som til no har hindra framvoksteren av ein sameint kapitalistklasse.

Putin nyter stor støtte frå breie lag av folket, men dette har ein grunn, plebeiisk karakter, og må ikkje bli mistolkas som å vera ein brei sosial konsensus som eliten heilt og halde er avhengig av. Herskarane i Russland har mest ikkje vore i stand til å tvinga gjennom ein ideologi med nokon særleg appell. Den siste dyrkinga av nasjonalistiske kjensler har mest teke form av å vera post-imperialistiske spasmar heller enn eit samansett syn på kva som ville legitimera retten deira til å vera den moralske leiarskapen. I staden har dei makta over eit nedstøva folk gjennom ein kombinasjon av valmessig legitimitet for Putin sjølv og ulike formar ikkje-formelle tvangsmekanismar. Desse spelar ei større rolle enn kva Popov analyserer seg fram til – i hans analyse ser kriminalitet, korrupsjon og den uformelle sektoren ut til å vera biprodukt av ein ustabil konjunktur. Faktisk er desse faktorane integrerte i korleis Putins Russland fungerer.

Symptom på det uformelle

Hovudkjerna i dei administrative endringane som er gjennomførte av Putin, har vore ei formidabel resentralisering, eller for å seia som Putin sjølv, «den vertikale makta», er vorte planta i russisk jord. Dette inneber at på den eine sida har ein fått auka effektiviteten i dei grunnleggjande funksjonane til staten – fyrst og fremst i skatteinnkrevjinga. Ein har fått fleire militære og folk med bakgrunn i tryggleikstenesta i sivile postar i statsadministrasjonen, til og med i større grad enn i sovjettida. På den andre sida har den auka sentraliseringa også sytt for to andre vidtomfemnande, men mindre merkbare, konsekvensar. For det fyrste har det føderale sentrumet ikkje utsletta dei regionale strukturane, men heller skapt nye lag av statstilsette som har tilrana seg oppgåvene til motstykka sine utan å spela dei over sidelina. Difor har ein opplevd ei vanvittig byråkratisering av Russland: Det finst no 1,3 millionar funksjonærar, mer enn dobbelt så mange som fanst i Sovjetunionen då landet vart oppløyst. (23) For det andre er det ikkje berre makta som er sentralisert: Skuggeverda som blir utgjort av korrupsjon, har likeeins vorte reorganisert. Ifølge forsking som er utført av den russiske tenkjetanken Indem, jamvel om talet bestikkingar har gått ned med 20 % i perioden 2001–05, har summen på gjennomsnittsbestikkinga auka til det trettendobbelte. (24) Den same studien anslo verdien av korrupsjon i forretningsverda til 316 milliardar dollar, medan den russiske visegeneralprokuratoren gjekk ut frå eit tal på 241 millardar dollar. I alle høve bemerker Leonid Kosals: «Båe tala overgår figurane for inntekter på det føderale russiske statsbudsjettet». Legg til at veksten i korrupsjon «er kring det tidobbelte, noko som er mange gonger større enn veksten i økonomien under eitt.» (25)

Nivået på korrupsjon i Russland skuldast i all hovudsak framhaldet av utbreiinga av uformell praksis i alle sfærar av samfunnet – i sin tur eit produkt av det Georgij Derlugujan har kalla den «vedvarande under-institusjonaliseringa av det russiske dagleglivet». (26) Politisk sett vil dette seia at mangelen på institusjonar gjev ein vekst i utbreidd personfokus, noko som i sin tur leier til at ein held oppe eit gjærande lag av klikkar og fraksjonar – sjå berre på talet St. Petersburg-borgarar i Putins næraste krins. Det fører ofte også til nepotisme. To av utallige døme kan trekkjast fram: Mellom 1996 og 2000 vart Kursk-fylket sitt oljekonsern, apotek, offentleg tryggleik og kultursyslar plassert under slektningar av den dåverande guvernøren Aleksandr Rutskjo. Samstundes ligg store delar av det økonomiske livet i Basjkortostan i dag i hendene på familien til president Murtaza Rakhimov.

Det finst sjølvsagt mengder av liknande saker andre stader i verda. Men personfokuset som gjer slik korrupsjon lettare, er ein del av eit heilt kompleks av uformell praksis som den postsovjetiske ordenen kvilar på. Som Aljona Lebedeva har argumentert for:

«Den uformelle komponenten er ein integrert del av politisk makt i Russland. Denne gjer ho både rasjonell og avhengig av uskrivne reglar, ugjennomsiktigheita og det selektive bak handhevinga av lover». (27)

Difor var ikkje målet med å tvangsoppløysa Yukos berre å overføra aktiva til firma som var knytte tett opp til regjeringa, men også medvite å skapa utryggleik mellom investorar og kring spelereglane. Ein heldt også med hensikt i hevd det privilegiet statstilsette har til å oppretthalda eller fjerna eigedomsrettar når deira eigen fraksjon sjølv måtte ha interesse av det.

Den russiske økonomien har lenge hatt ein omfemnande skuggesektor. I sovjet-perioden var han fyrst og fremst ein mekanisme for å ta seg av manglar. På same vis utgjorde bytehandel i nittiåra 50 % av det totale talet transaksjonar og skuggeøkonomien mellom 40 og 50 % av BNP. Dette var medan, slik Popov observerer, «lønssystemet (var) på randen av kollaps». (28) Vareboomen har sikra ei solid monetarisering av økonomien, men Popov åtvarar mot at bytehandel og ikkjebetalingsøkonomi kan koma attende, «dersom styresmaktene vender attende til ein strikt økonomisk politikk». Dette undergrev til ein viss grad kva grad uformelle økonomiske mekanismar er ein permanent del av Russlands sosioøkonomiske landskap. Det gunstige makroøkonomiske klimaet skjuler eksistensen av uoffisielle kanalar, dei sistnemnde «vart nytta i sovjetøkonomien til å gje vern til firma mot den tvingande naudsynte marknaden». (29)

Kriminalitet og kolonikrig

Ifølge Popov «forblir omfanget av kriminalitet i det russiske samfunnet stort». Mordrata står no på 20 per 1000 – tre gonger så høg som i Storbritannia, og ti gonger så høg som i Vest- og Aust-Europa, Canada, Kina og Japan. Likevel er ho lågare enn før. Det har kor som er vore ein vekst på 60 % i den heilskaplege kriminalitetsrata i Russland i åra 2002–06. Popov argumenterer for at «dette er mest sannsynleg eit teikn på at rapporteringa om kriminalitet er betre». (30) Mange vil nok ikkje dela denne oppfattinga. Ein høgare grad (ekte eller innbilt) av offentleg kompetanse oppmodar utan tvil folk til å rapportera lovbrot, men nok til å syta for ei auke på 50 % på ei allereie høg rate? Den vedvarande uformelle praksisen som er nemnd over, framhaldet og veksten i korrupsjonen og den vidare sementeringa av ulikskapen i inntekter leier alle til å styrka faktorane som fører til kriminalitet. At lovene i tillegg er manifestert som eit instrument for å tena spesielle interesser til utvalde grupper, har utan tvil gjort mykje til å undergrava respekten for lovmakta.

Men det er Putins framhald av maktbruk som har bidrege mest til legitimeringa av vald i landet som heilskap. Krigen i Tsjetsjenia, ført enno meir grusomt enn krigen i 1994–96, førte han til presidentposten i 2000 og spela ei viktig rolle i konsolideringa av eit autoritært system. Å knusa tsjetsjensk von om sjølvstende var den militære komponenten i Putins køyr for resentralisering – hans kompromisslause haldning støtta opp om oppslutninga han har i folket. Popov sklir forbi dei grusomme handlingane og den pågåande okkupasjonen, medan han berre noterer at «i dag er separatistrørsla stort sett nedkjempa». Russiske militære og statlege talspersonar har erklært siger mange gonger – det starta med Putin sjølv i 2000 – men det er inga løysing i sikte no når krigen er inne i sitt åttande år. Den russiske hæren held fram med å tapa styrkar med eit snitt på kring tre i veka som blir drepne av ei lita, men mobil motstandsrørsle. Marionetteregimet til Moskva har sett igang kidnapping, tortur og drep sine landsmenn, og har mist all legitimitet. Det finst ikkje ein einaste synsvinkel det er mogleg å sjå Putins krig i Tsjetsjenia som frå ein suksess. Popov stadfestar sjølv indirekte denne fiaskoen når han refererer til dei 43 prosenta av folkesetnaden som tidleg i 2004 ynskte at presidenten stogga krigen. Seint i 2006 hadde den delen av dei som stør forhandlingar med separatistane, auka til 64 %. (31)

Krigen er ei katastrofe som har konsekvensar langt utanfor Nord-Kaukasus. I det russiske samfunnet som heilskap har Putins antiopprør i Tsjetsjenia leia til eit oppsving i framandfrykt og utilgjevelig imperialisme ved at drapa på titusenvis av tsjetsjenarar er framstilt som naudsynt for at staten Russland skal overleva. Det har hatt enno meir vidtfemnande øydeleggjande effekt på meir enn ein million russarar, alt frå vernepliktige til leigesoldatar til personell som handhever lov og orden som har vore i Tsjetsjenia sidan 1994. Kvar og ein av dei har anten begått eller vore vitne til grove ugjerningar, og for alle saman er uinnskrenka bruk av makt det offisielle mantraet for korleis ein kan oppføra seg. Det psykologiske traumaet som krigen har påtvunge dei, blir kalla «det tsjetsjenske syndromet». Men dei lumske symptoma på aggressivitet er ikkje berre forbeholdt veteranane, dei er rotfest i den offentlege sfæra og det politiske livet i Russland.

Det minste vondet?

Popov konkluderer med å leggja vekt på det mindre sentralisering og potensielt autoritære regimet framfor å velja det uunngåelege kaoset og oppløysinga som vil fylgja einkvar annan kurs. Stabilitet er hovudsaka, demokrati kan venta til betre omstende utviklar seg. Spørsmålet som umiddelbart kjem opp, er: Stabilitet for kven? Det må vera klårt at herskarane i Russland har liten interesse av velstand for vanlege folk. Den noverande prioriteringa er heller å nytta naturressursane i landet for å spela ei større rolle i global samanheng og såleis utvikla vidare høve for å internasjonalisera russisk kapital. Medlemskap i WTO vil støtta opp under det siste målet, jamvel om det også vil bera i seg ei oppløysing av dei vilkåra som russisk industri har tent på. Det vil også undergrava nylege framstøytar på å attoppliva bil- og flyindustrien. Til fårene som Popov listar opp, lyt me også leggja til at ein utset seg for presset frå utanlandsk kapital, og at ein aukar den eksisterande ulikskapen som WTO-medlemskap uungåeleg fører med seg. Desse formane for destabilisering vil sjølvsagt gå utanom dei delane av forretningslivet og staten som aktivt søkjer etter dei.

Til slutt dreier det seg om det minste av to onde. Popov framfører alternativa sine i skarpt avteikna termar: status quo eller fullstendig katastrofe. Slik logikk har lenge hjelpe til med å samla kritikarar rundt elles usmakeleg medisin. Men det er nett immuniteten mot utfordringar eller debatt som syt for at kriminalitet, kameraderi og korrupsjon blømar. Det er slik at det er tilgjenget til alternative løysingar for utviklinga vidare, som seier noko om den politiske helsa til eit land. Popovs analyse presenterer mange poeng som kan vera utgangspunktet for ein slik diskusjon.

Noter

1. Federalnaja sluzjba gosudarstvennoj statistiki (RosStat, www.gks.ru) og UN Human Development Reports, 2002 og 2006. Den offisielle fattigdomsgrensa i 2004 var 2376 RUR per månad (då kring 85 dollar). [Attende]

2. FNs Human Devolopment Report 2006, Economist Intelligence Unit, Russia Country Profile 2006 (heretter eiu), s. 45. Den sistnemnde bemerker tørt: 'since it is generally assumed that in Russia income and the ability to evade taxes are positively correlated, actual income distribution is probably more unequal still'. [Attende]

3. eiu, s. 45. Det må likevel merkast at mange russiske selskap har hovudkvartera sine i Moskva, noko som aukar tala for byen merkberrt. Likevel syner dette statistiske gapet sjølv den dominerande rolla hovudstaden spelar i den nasjonale økonomien. [Attende]

4. Tal frå RosStat sin nettstad. [Attende]

5. Tal frå RosStat sin nettstad. [Attende]

6. Simon Clarke: «A Very Soviet Form of Capitalism? The Management of Holding Companies in Russia», Post-Communist Economies, vol. 16, nr. 4 (2004), s. 420. [Attende]

7. eiu, s. 43. [Attende]

8. Elena Lebedinskaia: «Stabfond: segodnja, zavtra … navsegda?», Neprikosnovennyj zapas nr. 50 (2006); tal frå Ministerstvo Finansov, www.minfin.ru. [Attende]

9. Popov: «Russia Redux?», NLR 44, March–April 2007, s. 43. Norsk utgåve her. [Attende]

10. Financial Times 9. juni 2006; tal frå Ministerstvo Finansov og eiu, Russia Country Report, september 2006, s. 39. [Attende]

11. eiu, s. 24. [Attende]

12. Economist 10. november 2005. [Attende]

13. eiu, s. 66, 39. [Attende]

14. Olga Kryshtanovskaya og Stephen White: «Putin's Militocracy», Post-Soviet Affairs, vol. 19, nr. 4 (2003), s. 289–306. Eg har sitert tala for dei tettast definerte gruppene heller enn dei mykje høgare samla tala som er kalkulerte av Kryshtanovskaya og White. For viktige metodologiske kvalifikasjonar for data deira, sjå Sharon Werning Rivera and David Rivera: «The Russian Elite under Putin: Militocratic or Bourgeois?», Post-Soviet Affairs, vol. 22, nr. 2 (2006), s. 125–44. [Attende]

15. Kryshtanovskaya and White: «The rise of the Russian business elite», Communist and Post-Communist Studies, 38 (2005), s. 300. [Attende]

16. Andrew Barnes: «Russia's New Business Groups and State Power», Post-Soviet Affairs, vol. 19, nr. 2 (2003), s. 180. [Attende]

17. Kryshtanovskaya og White: «Rise of the Russian business elite», s. 295. [Attende]

18. Financial Times, 19. juni 2006; og William Tompson: «Putin and the 'Oligarchs': A Two-Sided Commitment Problem», i Alex Pravda (red.): Leading Russia: Putin in Perspective, Oxford 2005, s. 193. [Attende]

19. Tompson: «Putin and the 'Oligarchs'», s. 182. [Attende]

20. Tompson: «Putin and the 'Oligarchs'», s. 188. [Attende]

21. Vadim Volkov har konkludert med at i perioden etter 2000 «the major instruments of aggressive enterprise takeovers are corrupt state organizations that have judicial and coercive power». Volkov: «The Selective Use of State Capacity in Russia’s Economy: Property Disputes and Enterprise Takeovers After 2000», Ponars Policy Memo nr. 273, oktober 2002. [Attende]

22. Volkov: «Selective Use of State Capacity». [Attende]

23. eiu, s. 9. [Attende]

24. Sitert i Leonid Kosals: «Klanovyj kapitalizm v Rossii», Neprikosnovennyj zapas, 50 (2006), s. 196. [Attende]

25. Kosals: «Klanovyj kapitalizm», s. 191. [Attende]

26. Georgi Derluguian: «Under Fond Western Eyes», nr. 24, november–desember 2003, s. 138. [Attende]

27. Alena Ledeneva: How Russia Really Works: The Informal Practices that Shaped Post-Soviet Politics and Business, Ithaca, NY 2006, s. 188. [Attende]

28. Popov: «Russia Redux?», s. 44; Kosals: «Klanovyj kapitalizm», s. 184. [Attende]

29. Ledeneva: How Russia Really Works, s. 118. [Attende]

30. Popov: «Russia Redux?», s. 46, 49. [Attende]

31. Popov: «Russia Redux?», s. 50; statistiske data frå Levada Centre, www.levada.ru. [Attende]

---

[1] Det russiske skattesystemet inneber ein flat skatt på 13 % på all inntekt. [Attende]

[2] Gini-koeffisienten, mål på (økonomisk) ulikskap, utvikla av den italienske statistikaren Corrado Gini i artikkelen «Variabilità e mutabilità». Det er interessant å legge merke til at utvikla europeiske land har en ginikoeffisient på 0,24 til 0,36, medan USA ligg over 0,4, noko som syner ein større ulikskap der. [Attende]

[3] Siloviki er russiske politikarar som kjem frå det gamle tryggingssystemet eller militæret. ofte frå KGB slik som Putin. [Attende]

 

I forrige nummer av Rødt! satte Jan O. Jacobsen søkelys på skolen med artikkelen «Hva må gjøres med den norske skolen?». Det er åpenbart et omfattende spørsmål, som Jacobsen sjøl var tydelig på at han ikke prøvde å besvare i sin helhet, og det kommer nok ikke vi til å gjøre med denne artikkelen heller. Vi vil imidlertid ta tak i et av Jacobsens sluttpoeng: At analyse er viktig. Skolen er en viktig samfunnsinstitusjon, og utviklinga i skolen skjer ikke isolert fra resten av samfunnet, verken politisk eller økonomisk. Vi kommer ikke til å ta utgangspunkt i de internasjonale testresultatene, men i utviklinga vi har sett i skolen de siste 10–20 åra.

Det har skjedd mye med skolen de siste 20 åra, men det har alltid skjedd mye med skolen. Norsk skole i 1920 og 1940 var grunnleggende forskjellige, og mens det i 1980 både var ungdomsskole og lov om videregående opplæring, fantes ikke noen av delene i 1960. Skolen har endra seg, både for å tilpasse seg kapitalens behov, og som resultat av politisk kamp. Det er interessant å se hva som er det viktigste grunnlaget for endringen de siste 20 åra.

La oss bare gjøre det helt klart at denne artikkelen ikke er et forsøk på å servere den endelige analysen, snarere er det et entusiastisk bidrag til en debatt som så vidt er i gang. Vi trenger denne debatten om utdanningssystemet, vi trenger å utvikle å en skikkelig utdanningspolitikk for Rødt og vi trenger å se både på hvilke krav som er riktig å stille i dag, og hva slags utdanningssystem vi ønsker for framtida. Vi tror ikke det første spørsmålet vi må stille oss da er: «Hvorfor gjør norske skoleelever det dårlig på internasjonale tester?» Vi vil heller spørre: «Hvilken vei vil de som styrer skolen?»

Tilsynelatende finnes de to motpoler skolepolitisk i kongeriket Norge. Høyre står som den tydelige pådriveren for elite- og privatskoler, og motpolen skal på sett og vis være SV, som er mot elite- og privatskoler. Hva SV er for, er imidlertid litt vanskeligere å finne ut av – «en god skole» holder ikke som slagord, det er nemlig alle for. Når SV skal analysere hvorfor det er viktig med en god, offentlig fellesskole for alle, er noe av analysen i programmet dette: «En god offentlig skole for alle er den fundamentale institusjonen som sikrer et rettferdig folkestyre.» Med andre ord er skolen utgangspunktet for demokrati, det er vel fort sannsynlig at vi ville plassert økonomien litt mer sentralt i forhold til rettferdighet. Vi vil vel også at barn og ungdom skal bli i stand til å slåss for, og utvide, rettighetene sine, heller enn at de skal tilpasse seg «rettferdigheten» i det rådende systemet.

Dessuten er det sånn at hvis vi ser litt tilbake i tid, og ser på de faktiske utdanningsreformene som er satt i verk her til lands de siste tiåra, så er det vanskelig å finne de store gjennomgående uenighetene mellom partiene. Unntaket her er selvsagt oss sjøl, RV har stort sett stemt mot der det har vært mulig.

Reform 94 i videregående skole ble satt i verk av et samla storting, seksåringene ble sendt inn i skolen av den samme enigheten (selv om RV stemte mot) og de nasjonale prøvene er det også «bred politisk enighet om», SV har vært mot en kort periode etter press, men har hele tida hatt som linje at dette er en god ide. Da klassedelingstallet blei fjerna i 2003, var det Arbeiderpartiet og Senterpartiet, ikke SV som stemte mot. SV anså tvert imot vedtaket som en seier, og hadde det med på lista si over hva de hadde oppnådd det året. Klassedelingstallet var den bestemmelsen som sikra et maks antall elever i klassene på de ulike klassetrinna, og at skolene fikk bevilget midler ut fra antall klasser, ikke ut fra antall elever. Etter at klassedelingstallet forsvant, har vi mistet et av de viktigste forsvarene mot nedskjæringer i skolen. Det var nok ikke det SV ville, men sånn kan det altså gå, når man ikke har en analyse av hva som skjer.

Men hva er da våre tanker om alle disse reformene i skolen – hva mener vi er årsakene? Skolens samfunnsmessige oppgave er å utdanne arbeidskraft som kan fungere innenfor samfunnets rammer. Blant annet som følge av politisk kamp har vi i Norge og Europa for øvrig et sterkt offentlig skolesystem. I etterkrigstida gikk utviklinga hele tiden mot mer utdanning for flere – dette var hensiktsmessig for kapitalen som trengte høyt utdanna arbeidskraft, og det var et resultat av at arbeiderklassen sloss for at deres barn skulle ha de samme mulighetene som borgerskapets barn – i hvert fall på papiret.

I de siste 20 åra, i nyliberalismens tid, så er det ikke mest mulig utdanning som har vært slagordet. For å sikre kapitalen nye markeder og fortsatt økt profitt, har stadig større deler av offentlig sektor blitt privatisert. Det har vært tydeligst på helse og omsorg, men det har lenge vært på vei inn i utdanningssystemet også. La oss se hva som har ligget til grunn for utviklinga i skolen – økonomisk.

Victor Norman leda i 1991 et statlig utvalg på oppdrag fra Syse-regjeringa (rapporten blei levert den nylig tiltrådte Brundtland-regjeringa). Oppdraget gikk ikke ut på å gjøre verden bedre, men mer kostnadseffektiv. I NOU 1991: 28 Mot bedre vitende? Effektiviseringsmuligheter i offentlig sektor kunne Norman-utvalget vise at det var stort effektiviseringspotensial i skolen. Dette handlet først og fremst om å få ned antallet lærere, men også om å sikre raskere gjennomstrømming, spesielt i videregående og høgere utdanning. En viktig tanke var å få ungdommen raskere ut i arbeidslivet, og løsningen ble da at grunnskolen kunne starte et år før – 6-åringene skulle inn i skolen. Nå blei som vi veit kompromisset at 6-åringene skulle inn i skolen, men at grunnskolen blei 10-årig, så her blei det ikke spart så mye.

Inntil 20 milliarder mente Victor Norman og utvalget hans at det kunne spares – og dette var analyser som passet makta godt. Når målet var redusert offentlig forbruk, og åpning av markedet for private aktører, så må man si at Norman leverte et godt utført oppdrag.

I 1997 kom 6-åringene inn i skolen under mottoet «Det beste fra barnehage og skole», en ekstra pedagog per 18 elever var det som skulle sukre pillen for skeptikerne. Den ekstra pedagogen forsvant stille og rolig sammen med klassedelingstallet. Antall lærere i Oslo har i perioden 2000–2006 blitt redusert med 1087, samtidig har det blitt 2904 flere elever. Den videregående skolen har blitt hardest rammet av effektiviseringa. Mens vikarløse timer er en umulighet i barneskolen, skjer det mer enn ofte i den videregående skolen. I tillegg vokser klassene, og trenden med å ha forelesningstimer hvor en lærer har 50–100 elever er vanlig både på ungdomsskoler og videregående skoler. Dette var også et tiltak som Norman-utvalget så positivt på – det som anses for å være en nødløsning for lærerne, er et strålende effektiviseringstiltak for makta.

Nå er vel ikke denne elendighetsbeskrivelsen noe nytt, og mange er kanskje lei av den, men det skjer også mer i norsk skole. Mens lærere, elever og foreldre er opptatt med å slåss for å forsvare et minimum av ressurser til å drive skole, skjer det større og mer dramatiske endringer. I Oslo er de svært tydelige, og Oslo har dessverre ofte vært et dårlig forbilde for resten av landet.

Med opplæringsloven, som blei vedtatt i 1998, fikk vi for første gang en felles lov for grunnskolen og videregående skole. Etter dette har det vært en pågående prosess for å viske ut skillene mellom grunnskole og videregående. Det ser ut til å være et sterkt ønske å etablere det 13-årige løpet som én pakke. I Oslo har de kommet lengst i dette arbeidet, og høsten 2007 ble den første 8.–13. klasse skolen åpnet, og flere er planlagt. Her går ungdomsskoleelever og videregående elever på samme skole, og målet er blant annet å gjøre det lettere for ungdomsskoleelevene å ta videregående fag, såkalte programfag. Dette peker da tydelig mot en raskere gjennomstrømming, etter modell fra Norman-utvalget.

Samtidig har vi en utvikling mot individualisme som henger sammen med innføringen av Kunnskapsløftet og fokuset på individuelle kompetansemål, som har pågått en tid i grunnskolen. I Oslo blir nå lærerne satt til å utvikle egne planer for hver enkelt elev, og det sentrale for virksomheten er i ferd med å bli den enkelte elevens prestasjoner og måloppnåelse. Dette forsterkes både gjennom nasjonale prøver og Osloprøver, som er egne normerte prøver som brukes på bestemte alderstrinn i Oslo. Fokuset på menneskelig utvikling, å lære gjennom felles aktiviteter og opplevelser og det å bruke fellesskapet konstruktivt i opplæringa, er ikke noe som står sentralt i dokumentene som kommer fra Rådhuset og utdanningsdirektøren.

Samtidig med den økte satsningen på individualisme, kommer en litt paradoksal satsning på kollektiv opplæring. Barnehage og skole får flere og flere oppgaver når det gjelder holdningsskapende og forebyggende arbeid. Arbeid som bare kan gi resultater hvis man jobber som kollektiv, men flere og flere mål skal settes individuelt for hvert barn. Hvis dette er den linja som makta vinner fram med i skole og barnehage, er det ingen grunn til å tro at full barnehagedekning og heldagsskole kommer til å bidra til at den oppvoksende slekt kommer til å bli spesielt kollektivt orientert.

Men er det nå så farlig å fokusere på den enkelte elev? Er det fra venstre det skal komme kritikk mot tilpasset opplæring? Ja, det er faktisk riktig med kritikk, for opplæringa tilpasses ikke elevens behov, men kapitalens behov for rask gjennomstrømming. Ved at klassene er fjerna og ved at skillene mellom de ulike skoleslaga blir viska ut, åpnes det sakte men sikkert for et system hvor den enkelte elev kan sendes raskest mulig gjennom og oppover i systemet. Det er jo ingen grunn til å holde tilbake den som har nådd kompetansemålene, er det? Og som for å understreke at det er den enkelte som er fokuset, jobbes det hardt for at alle grunnskoler i Oslo skal tilby fleksibel skolestart, dvs. at elevene kan begynne på skolen det året de fyller seks år, gjerne i januar – hvis foreldrene ønsker det. SFO er billigere enn barnehage, og får man 5-åringer ut av barnehagen, kan man putte 3-åringer inn.

Fleksibel skolestart har møtt stor motstand, både hos lærere og barnhagepersonale. Både fellesskapet i barnehagen og fellesskapet i den felles skolestarten blir skadelidende. Men det er ikke fellesskapsbevisste elever som er målet for denne utviklinga, men individualistiske elever, som først og fremst tar ansvar for seg selv. I barnehagene i Oslo satses det også på å innføre mer skoleretta aktiviteter med programmer som 1–2–3 ABC. Heldigvis er personalet i Oslobarnehagene flinke til å holde fast på barnehagetradisjonene, for det er ikke tvil om at Rådhuset ønsker seg miniskole. Det er nok ikke usannsynlig at de ser positivt på utviklinga i England og USA, der pengesterke foreldre søker barna sine inn på «de rette» førskolene nesten før de er født. Alle vil jo det beste for sine barn.

Det er også interessant å se på hva som ligger til grunn for den brede politiske enigheten rundt full barnehagedekning. En åpenbar årsak er behovet for å få flere ut i arbeid, men det kan også være andre grunner. En obligatorisk barnehage med skolepreg, vil uten tvil legge et godt grunnlag for «effektiv gjennomstrømming» i skolen.

På samme måte som helse, pensjon og lønnsforhandlinger individualiseres og privatiseres – følger skolen samme utvikling. Og hvis ikke ditt barn får det best mulig utbytte for seg i den utarma offentlige skolen, ja da kan du jo kjøpe tjenesten utdanning fra det private. Dette er ikke resultatene av en ond plan, men av en samfunnsmessig utvikling.

Denne utviklinga finner vi igjen over hele kloden, og ikke bare i land «som det er naturlig å sammenligne seg med». Utdanningsforbundet er med og støtter et forskningsprosjekt i Mellom-Amerika, som viser at også der er trenden utarming av det offentlige og tilrettelegging av lovverket for å åpne for private aktører. I en OECD-rapport fra 1996 ser man på utdanning for voksne på denne måten: «Den offentlige sektor sin eneste rolle vil bli å sikre tilgang til læring for de som aldri vil bli et profitabelt marked – de som vil falle stadig mer utenfor det vanlige samfunnet ettersom andre fortsetter å utvikle seg.» (Adult learning and technology in OECD countries, 1996.). Tanken er at det private selvsagt skal ta seg av det som er profitabelt å drive. Grunntanken er å komme vekk fra at utdanning skal være et gode og en rett man har krav på, til en tjeneste man kan kjøpe hvis man har penger.

I Norge har utdanning blitt gratis gjennom politisk kamp, men det er på ingen måte utenkelig å se for seg profitable områder innenfor utdanningssystemet på relativt kort sikt. De siste åra har rundt 20 % av elevene i videregående skole sluttet underveis i utdanningsløpet, og har ikke fullført noen videregående utdanning i løpet av 5 år. De fleste av disse kommer tilbake og tar en videregående utdanning, men mange venter noen år, og noen venter mange år. Med det nåværende lovverket har hver enkelt begrensa rettigheter til videregående opplæring, og har du passert 20 år, så må du vente til du har passert grensa for å komme inn under bestemmelsene om voksenopplæring før du igjen har noen rettigheter å gjøre krav på. Vi ser allerede for oss en vekst i privatskoler, både yrkesfaglige og studieforberedende, som retter seg mot disse unge voksne, slik som Sonans etc. Systemet forutsetter at du tar ansvar for å bruke de utdanningsrettighetene du har, og hvis du på en eller annen måte roter deg bort, så får du heller kjøpe tjenesten et annet sted. Vi kan se dette for oss.

La oss prøve å oppsummere litt til slutt. Skolen er i stadig endring fordi den er en del av samfunnet som er i stadig endring. Skolen utvikler seg per i dag i en retning av å bli en tjeneste for individer, ikke en bygger av fellesskap. Samtidig utarmes de offentlige skolene, og markedet åpnes gradvis mer og mer for private aktører. Til tross for enkelte uenigheter på noen områder, støtter alle partiene på Stortinget endringene i utdanningssystemet som gjør denne utviklinga mulig. For Rødt blir det dermed viktig å arbeide i forhold til, ikke bare skolen, men i forhold til veien hele samfunnet utvikler seg.

Har vi nå løst problemet som Jan O. Jacobsen trakk opp i sin artikkel – nemlig at arbeiderklassens barn ikke lærer å lese og regne skikkelig? Nei, vi har ikke en gang presentert et utkast til en løsning, men vi blir gjerne med videre i debatten. Noe av det vi er opptatt av, er at diskusjonen ikke blir om PISA-undersøkelsene, men om politikk. Vi vil virkelig ikke underslå at det er et problem at mange barn har lite utbytte av skolegangen sin, vi mener det ikke er et uhell, men en del av en samfunnsmessig utvikling, og vi må undersøke det nøye for å finne løsninger.

Vi er spesielt opptatt av at vi ikke havner i grøfta hvor vi begynner å rope etter enkle løsninger som mer prøver og mer disiplin. Vi deler Jacobsens syn på at disiplin er en bra ting, men vi ser ikke at det har noen sammenheng med flere prøver eller mer leksehøring. Vi mener det er udelt positivt at de fleste barn ikke lengre er redde for lærerne sine, eller er redde for å bli hørt foran hele klassen. Vi tror det er riktig å viktig at barn og ungdom for være med å bestemme mer over skolehverdagen sin. Og vi tror at vi både kan fortsette å jobbe for dette, og jobbe for en best mulig skole for flest mulig – også, som en start, under det kapitalistiske systemet.

Jorunn Folkvord og Gard Solstad

Jeg er blitt bedt om å ta del i debatten om digital dugnad. Jeg har lest to innlegg, og de er ikke enige. Det er ikke jeg heller.

Det ene innlegget hevder – forenkla og i kortform – at nye samarbeidsformer på Internett bærer i seg spirer til kommunismen og dermed er en trussel mot det kapitalistiske herredømmet. Det andre hevder – også forenkla og i kortform – at nye samarbeidsformer på Internett er en kapitalistisk forretningsidé. Jeg hevder at kapitalismen er utrolig seigliva og tilpasningsdyktig, gjennom blant annet stadige teknologiske nyvinninger OG at enhver samfunnsform bærer i seg kimen til en annen. Puddingstandpunkt: Ny teknologi og nye samarbeidsformer på Internett er både ledd i en forretningsidé og kimen til en kommunistisk samarbeidende samfunnsform.

Samarbeid for nek og nerd

De nye samarbeidsformene på Internett er ikke én ting. Det er mange. Det handler om nerder som i iver og entusiasme skaper og forbedrer programmer med åpen kildekode. Det handler om store firmaer som utnytter – og utbytter – massenes uendelige skaperkraft. Det handler om kunnskapsrike mennesker som setter sammen «bits and pieces» til en felles uendelig stor kunnskapsbase. Det handler om barn og unge som utveksler erfaringer om meninger på tvers av alle slags grenser. Det handler om nettspill som transformeres til en ny økonomi. Og det handler sikkert om mye, mye mer. I det følgende skal jeg se på noen av disse samarbeidsformene.

Linux

Linux er kanskje det beste, og i alle fall det mest kjente, eksemplet på samarbeid mellom nerder. Linux er et operativsystem (styreprogrammet som fordeler ressursene i en datamaskin) utviklet på dugnad. Linus Torvalds startet arbeidet med den første utgaven i 1991. Han delte kildekoden med andre programmerere via diskusjonsforum på Internett. I 1994 var første versjon frigitt. Torvalds bestemte å legge Linux under åpen lisens, slik at alle kan bruke det gratis og bidra med de endringene de måtte ønske, forutsatt at endringene også gjøres tilgjengelig for andre. Linuxkoden er et resultat av en dugnad med flere tusen utviklere.

Flere systemer utvikles på denne måten, og det er en hel bevegelse av entusiastiske tilhengere av åpen kildekode. Det finnes for eksempel en gruppe åpen programvare som ofte kalles LAMP (Linus – operativsystem, Apache – web-server, MySQL – databasehåndtering, PHP – script-programmering for å lage dynamiske web-sider). Denne gruppa programvare brukes av mange store bedrifter og virksomheter over hele verden. For eksempel bruker min arbeidsplass, Høgskolen i Oslo, hele denne gruppa programmer.

Selv om Linux og de andre LAMP-programmene i utgangspunktet er utvikla på dugnad, og selv om dugnadsarbeidet fortsetter, er det ikke bare idealisme som driver utviklinga i dag. Store programvarefirmaer som IBM og Sun har gått inn i Linux-samfunnet med betydelige midler og programmeringsressurser. En grunn kan være at programmene er robuste og av god kvalitet. En annen grunn er at de er billige, ja rett og slett gratis, i anskaffelse. Mange teknologisk avanserte brukere har lojalitet til produktene, noe som kan være en fordel for de store, og sist, men ikke minst, de store firmaene tilbyr brukerstøtte og utvikler brukerprogrammer som er tilpasset LAMP-plattformen. På den måten drar de nytte av massenes uuttømmelige skaperkraft. Og det kan vi neppe si at fører lukt inn i kommunismen. Likevel: arbeidsformen, samarbeidet, det å stole på folks skaperkraft, det er en spire, en mulighet som kan vernes om og pleies, og bidra til menneskehetens utvikling.

En annen form for digital dugnad er deling av datakraft via Internett. World Community Grid er et forsøk på å skape verdens største «distribuerte datamaskin». IBM er foreløpig største aktør. Når en datamaskin som er knyttet til griden ikke brukes til noe annet, brukes datakraften i det felles prosjektet. Griden har tre store prosjekter: å forutsi strukturen til menneskelige proteiner, å finne motgift til HIV og å forbedre behandling for kreft i bryst, hode og nakke.

Wikipedia

Wikipedia er tumleplass både for lek og lærd. Det er, som de fleste vel vet, verdens største leksikon. Det er skrevet på dugnad. Hvem som helst kan melde seg inn som forfatter og skrive artikler eller føye informasjon til eksisterende artikler. Tjenesten finnes på over 200 språk. Wikipedia ble etablert i 2001, og per november 2007 inneholder det over åtte millioner artikler, hvorav nesten 140.000 i den norske bokmålsutgaven. Wikipedia er ikke vitenskapelig og faglig kvalitetssikret, men er basert på «kollektiv kvalitetssikring». I mange tilfeller fungerer det helt utmerket og bedre enn noe papirbasert leksikon eller noe nyhetsmedium.

Et eksempel er bombeaksjonen i London juli 2005. Atten minutter etter at bombene var sprengt, sto den første artikkelen i Wikipedia. I løpet av dagen hadde over to og et halvt tusen vitner bidratt med «bits and pieces» og skapt et kollektivt bilde av hendelsen. Også i forhold til «harde» vitenskapelige fakta og teknologiske begreper og forklaringer er Wikipedia etterrettelig.

Når det kommer til mer kontroversielle emner, er den demokratiske – eller kanskje heller anarkistiske – organisasjonen mer problematisk. Jeg velger et «tilfeldig» eksempel, artikkelen om Kvinnegruppa Ottar. Da jeg kom over den sto det:

Kvinnegruppa Ottar er en venstreradikal, aktivistisk og ytterliggående feministisk sammenslutning i Norge. Ottar står ideologisk nær dogmatisk kommunisme og militant feminisme, og med bånd til venstreekstreme bevegelser i inn- og utland.

Det er ikke regnet som god tone blant «wikipedianere» å slette en annens tekst, så det gjorde jeg ikke. Etter ganske mye fram og tilbake framstår teksten i dag slik:

Kvinnegruppa Ottar er en venstreradikal, aktivistisk og av mange betegnet som ytterliggående feministisk sammenslutning i Norge. Ottar beskriver seg som en partipolitisk uavhengig kvinneorganisasjon. Organisasjonen kaller sin feminisme for «brøytebilfeminisme», i det de mener de går foran og brøyter vei for andre. Enkelte hevder at Ottar står ideologisk nær dogmatisk kommunisme og militant feminisme, og med bånd til venstreekstreme bevegelser i inn- og utland.

Selv om teksten er bedre enn før, er den ikke akkurat etter mitt hode. Massenes anarkistiske skaperkraft kan også føre på både underlige og ville veier.

Wikipedia er dugnad, og det virker. Det er fantastisk, og det vokser. Titusenvis av forfattere deltar, med sin lille bit av menneskehetens kunnskap. Det gjør at en tredveåring i Oslo kan skaffe oppdatert kunnskap om Nepal – kunnskap som ikke er oppsummert og oppdatert noe annet sted. Når en statsråd går av, når en skuespiller dør, da er leksikonet oppdatert nesten i samme øyeblikk. Den felles, den kollektive intelligensen, eller i alle fall den kollektive kunnskapen, vokser, og oppdateres hver eneste dag og hver eneste time. Det er et glitrende eksempel på – om ikke massenes, så i alle fall store deler av den intellektuelle elitens – uendelige skaperkraft. Og det er til stor nytte for menneskeheten.

Facebook

Blant nye samarbeidsformer på Internett er Facebook og andre nettsamfunn. Medlemmene publiserer en enkel dynamisk nettside kalt profil, og får muligheten til å bygge sitt eget nettverk, sende e-post, publisere bilder, videoer og tekster, delta i diskusjoner og liknende. Innen hvert nettsamfunn er det som regel mulig å opprette og bli medlem av egne grupper og informere om ulike aktiviteter, og det er oftest mulig å begrense andres tilgang til grupper og aktiviteter. Nettsamfunnene kan være organisert rundt en interesse, for eksempel er Smootown et kristent, norsk nettsamfunn for ungdom, mens Undergrunn er organisert for å informere medlemmene om kulturbegivenheter. Gaysir er mest for homofile og bifile, mens Blink er mest populært blant ungdom. Verdens største nettsamfunn er MySpace og FaceBook.

Særlig barn og unge bruker nettsamfunn til å presentere seg sjøl og til å utveksle meninger og erfaringer om alt og ingenting. I den sammenhengen er kanskje andre tjenester som går under fellesbetegnelsen web 2.0 – av noen kalt sosial programvare eller brukerstyrt web – viktigere. Web 2.0 er en populærbetegnelse på den nye situasjonen at nettsidene er mer dynamiske eller foranderlige enn før og at brukerne kan styre mer av innholdet. Ny teknologi gjør det enkelt å publisere innhold, utveksle filer, slik som bilder, musikk, video og dataprogrammer – og er derfor mer brukerstyrt. Tross navnet, er det ikke snakk om en «ny versjon» av Internett, det dreier seg om nye måter å ta i bruk teknologien på. Eksempler er, i tillegg til de nevnte nettsamfunnene og wiki, et utall blogg-verktøy, systemer for enkel fildeling, deling og presentasjon av bilder, musikk og video – de fleste kjenner vel YouTube i hvertfall av omtale. Pratekanaler og nettbasert telefon, kraftig forbedret nettsøk – reklamefinansiert og tilpasset individuelle vaner, enkle systemer for publisering av nettsider osv osv.

Web 2.0 åpner teknologien for nye brukere. Web 2.0 er samarbeid for både lek og lærd. Teknologien gir vanlige folk et redskap for kommunikasjon, presentasjon og ytring, et redskap som aldri før har eksistert. I så måte ligger det spirer som kan gro inn i kommunismen.

Second Life

Et spesielt fenomen er Second Life. Det er i utgangspunktet et globalt internettbasert rollespill, som har vokst til et enormt nettsamfunn, med egen økonomi og kjøp og salg av tjenester. Universiteter er medlemmer, lærde professorer holder forelesninger og diskusjoner med studenter fra hele verden som møtes virtuelt i Second Life. Store selskaper gjør forretninger i Second Life, der valutaen heter Linden-dollar, som kan veksles i US-dollar. Eiendommer kjøpes og selges, tjenester utveksles, konserter og pokerturneringer holdes, og store mengder Linden-dollar skifter eier.

Men reglene i Second Life følger reglene i Real Life: den som har skal gives, den som intet har, skal intet få. Jo større innsats, desto høyere gevinst. Det hjelper med dyktighet og flaks, men hovedregelen er den samme. Og: porno og virtuelle bordeller er blitt en av de store suksessene.

Second Life er spennende og morsomt. Det bygges og utvides på dugnad gjennom massenes uuttømmelige skaperkraft. Men kommunisme er det neppe.

Wikinomics

Jeg har nettopp lest ei ny bok. Den heter Wikinomics. How Mass Collaboration Changes Everything, og er skrevet av amerikaneren Don Tapscott og engelskmannen Anthony D. Williams. Morsom tittel og morsom bok. Hovedpoenget i boka er at «new mass cooperation» eller nye former for samarbeid over Internett er utrolig smart for kapitalismen.

Sånn jeg leser boka er poenget: Massene er i besittelse av en uendelig skaperkraft. Skaperkraft blir utløst ved at flere kreative mennesker utveksler ideer. Samarbeid er altså nødvendig for utvikling. Denne skaperkraften må bedriftene få tak i. Det er ikke lett, for den kan være hvor som helst i verden, og er avhengig av at ulike folk jobber sammen.

Det er (i alle fall) tre måter å få tak i, eller å få utnyttet skaperkraften fra samarbeidet:

• gjennom å oppmuntre til dugnadsarbeid ala Linux, og ta i bruk resultatene som grunnlag for egen virksomhet.
• gjennom å bygge brukersamfunn rundt egen virksomhet.
• gjennom å legge ideer og kode åpent tilgjengelig og betale «stykkpris» for gode ideer og bidrag.

Om å bygge brukersamfunn: Et eksempel er LEGO: De har en egen nettside for LEGO-nerder, der de kan konstruere fantastiske byggverk og legge oppskriftene ut til andre fantaster, som i neste omgang kan kjøpe skreddersydde LEGO-esker basert på oppskriftene på nettsida. For LEGO er det en utvidelse av markedet og av sortimentet, kundene knyttes til bedriften med lojalitetsbånd, og bedriften drar nytte av nye ideer og bruksmåter for sine produkter.

Om å presentere ideer: Et eksempel i boka er en pensjonert kjemiker som hadde et laboratorium hjemme nærmest for moro skyld. Han satt en dag på Internett og så at en stor kjemisk bedrift hadde utlyst en konkurranse om å løse et problem. Han gikk løs på problemet med liv og sjel og prøvde ut løsninger i laboratoriet. Over 1000 forslag til løsninger kom inn, og vår venn pensjonisten fikk nærmere en halv årslønn i premie. Dette er en metode flere større bedrifter bruker. På den måten kan de utnytte «ledig», eventuelt arbeidsløs hjernekapasitet over hele verden, uten å måtte bry seg med arbeidsgiveravgift og sosiale utgifter.

Men historia går ikke på skinner

Web 2.0 og nye samarbeidsformer gir oss mulighet til å dele kunnskap og erfaringer, både systematisk gjennom for eksempel Wikipedia, og mer usystematisk via blogg og FaceBook. Teknologien gir muligheter menneskeheten aldri før har hatt.

Samarbeid over Internett, både om datakraft og hjernekraft, gir mulighet til å løse alle menneskehetens problemer.

Men historia går ikke på skinner. Det er ingen automatikk i at mulighetene blir brukt til menneskehetens beste. Kapitalismen har en utrolig evne til overlevelse og tilpasning.

Leikny Øgrim

Diskusjonen har gått høyt om årsaken til SV sitt dårlige valgresultat: For dårlig skole- og miljøpolitikk er fremhevet som viktigste årsaker. En bedre teori er at SV har greid å dra Arbeiderpartiet til venstre og da kan venstresosialdemokrater like gjerne stemme Arbeiderpartiet. Men hvorfor gikk i liten grad misfornøyde SV-ere til Rødt?

En av årsakene er at ingen av partiene har noen troverdig presentasjon av hva et fremtidig sosialistisk samfunn innebærer og ikke minst, hvilke konkrete krav skal reises i dette perspektivet i en valgkamp? I Trondheim var rekommunalisering av tjenester ett svar på en slik problemstilling, men den ideologiske siden var nesten fraværende i hele valgkampen.

En god del av forklaringen finner vi i Rødt sitt prinsipprogram. Et prinsipprogram skal riktignok peke på de overordnete målene, men gjentagelser av gamle besvergelser fra AKP og RV sine tidligere prinsippprogram er ikke oppløftende lesning. Den viktigste forskjellen kommer til uttrykk i en nesten paranoid understrekning av at en sosialistisk revolusjon skal ha folkelig forankring og skje fredelig. Ikke noe «væpna revolusjon» her nei.

For «folket», som prinsipprogrammet henvender seg til, vil jeg tro at dette fremstår som ganske tomme, fraser. Et avgjørende forbehold tas allerede i første punkt:

«Hvilken form sosialismen tar må bestemmes av de som skaper den, og kan ikke bestemmes i detalj nå.»

Hvem er «de»? Er det ikke oss? «i detalj», ja vel, men kanskje noen forsøk på konkretisering hadde hjulpet.

«Det arbeidende folket tar over statsmakta og de sentrale kapitalistiske virksomhetene og starter produksjon etter behov.» Sosialisme er samfunnsmessig kontroll over produksjonsmidlene. Nasjonalisering av større bedrifter er et viktig spørsmål, med en rekke motsetninger og problemer. «Femårsplaner» eller marked er fortsatt et stort uløst spørsmål. Hvilke virksomheter griper man fatt i? Hydro, Aker Kværner, Aker Seafood? For å endre produksjonen mot hva? Flere boliger? Og så til kjernepunktet:

«Dette innebærer at kapitaleierne mister si makt og sin rett til utbytting. Det vil kreve at det borgerlige statsapparatet blir erstattet av nye folkemaktorganer.» «Folket kan ikke ta makta bare ved å overta det gamle statsapparatet slik det er, men må bygge sin egen demokratiske statsmakt.»

Og i pkt 7.3:

«En revolusjonær strategi må derfor ta utgangspunkt i at den kapitalistiske staten må avskaffes.»

Hva skal avskaffes? Storting? Fylkesting? Kommunestyrer? Departementene? Rettsapparatet med blant annet Høyesterett? Mener Rødt at dagens tredeling av makten mellom lovgivende (Stortinget), utøvende (departementene) og dømmende (rettapparatet) er grunnleggende feil? Hva slags ny modell forestiller de seg?

Rødt vil jobbe for reformer i folkevalgte organer. «Men en kan ikke true kapitalismen eller innføre et nytt samfunnssystem bare gjennom valg eller vedtak.» Når kontroll over statsapparatet ikke kan vedtas gjennom (stortings-)valg, hvordan skal da slik beslutning fattes? Det er uklart om Rødt ser for seg en gradvis (reformistisk) overgang til sosialismen eller et kvalitativt revolusjonært sprang som resultat av for eksempel «ei grunnleggende krise i kapitalismen». Alt prat om gradvis styrking av demokrati og folkelig organisasjoner peker mer i retning av reformisme enn revolusjon. Og videre:

«Styringssystemet må være gjennomsiktig, de lukkede rom må åpnes»

Hvilke? Bedriftenes styrer? Hvordan? Gjennom større andel ansatterepresentanter. Politisk valgte styrerepresentanter?

«Demokratiet må utvikles ved at økonomien også blir underlagt demokratiske beslutninger. DNP/Rødt mener at dette må skje gjennom en rekke organer, fra arbeiderråd på arbeidsplassene, brukerråd, interesseorganisasjoner, til representativt valgte forsamlinger på ulike nivå.»

Er ikke Finansdepartementet underlagt demokratisk kontroll? Hvilke andre organer skal evt. overta den overordnete økonomistyringen og skal det være eget valg til en slik organisasjon? Går Rødt inn for å opprette arbeiderråd i neste stortingsvalgperiode? Skal dagens direktører ansettes på en annen måte enn det som er vanlig i dag? Skal arbeiderne kunne kaste en direktør gjennom flertallsavstemning. Skal direktører kunne velges blant de ansatte.

Skal brukerrådene påvirke hvilke produkter som produseres i samfunnet? Vi har overflod av en rekke luksusprodukter som mange mener ar unødvendige. Hvilke produkter bør fases ut, og hvem skal bestemme det? Arbeiderrådene på fabrikkene eller brukerrådene? Hvem skal mekle i en konflikt der arbeiderne på en bedrift som produserer unødvendige luksusvarer, motsetter seg brukerrådets krav? Rødt vil vel forsvare arbeidsplassene? Vil Rødt forsvare et arbeiderråd som går inn for fortsatt å produsere sigaretter i Norge eller et forbrukerråd som mener at man skal slutte produsere sigaretter, for å nevne ett eksempel. Behovet for flere (syke-)pleiere har vært heftig diskutert med forslag om å importere flere fra fattige u-land. Kan Rødt tenke seg i stedet å overføre folk fra reklamebransjen, forsvaret og børsverdenen til omsorgsyrkene, der det virkelig trengs folk, og eventuelt hvordan skal det gjøres?

Demokratiet i nærmiljøet og lokalsamfunnet skal også styrkes. Vil Rødt gå inn for opprette gatekomiteer? Hva skal eventuelt være deres oppgaver? Trafikkspørsmål? Barnehager? Er ikke dagens bydelsutvalg en god nok desentralisering av makt?

En del av spørsmålene kan med rette karakteriseres som retoriske, men når skal venstresiden begynne å ta disse spørsmålene på alvor? Jeg mistenker Rødt for å gjemme seg bak de store langsiktige vyene for å slippe å ta stilling til disse spørsmålene. Det er derfor forståelig at «sosialister» stemmer Arbeiderpartiet, så lenge SV og Rødt ikke makter å formulere noe alternativ som kan synliggjøres i en valgkamp.

Rødt bør arbeide med dette fram mot stortingsvalget i 2009.

Johan-Ditlef Martens