Det er som å «konservere høystakker for det tilfelle at det skulle vise seg at det er en nål i en av dem». Det sier Georg Apenes, direktør for Datatilsynet, om datalagringsdirektivet som trådte i kraft i EU 15. september i fjor.

Tilhengerne av datalagringsdirektivet sier vi må lagre kommunikasjonsdata for å kunne slå ned på alvorlig kriminalitet, men det er grunn til å tvile på at det vil hjelpe politiet med å fange så mange storkriminelle, skriver Marit Halse i denne artikkelen.

Kampen står nå direktivet også skal gjelde i Norge.

Marit Halse er styremedlem i Rødt Oslo.

 

---

 

Datalagringsdirektivet, ofte forkorta «DLD», er et EU-direktiv som av regjeringa antas å være EØS-relevant og derfor relevant for Norge, men det er ikke gjennomført her i landet ennå. Regjeringa vil utrede direktivet nærmere før den tar en beslutning om Norges holdning til datalagring.

Det uttalte målet for datalagringsdirektivet er å samordne praksisen i EUs medlemsland når det gjelder teleselskapenes lagring av informasjon om vår elektroniske kommunikasjon. Vi kommuniserer elektronisk når vi ringer noen fra mobil eller fasttelefon, når vi sender e-post, og når vi besøker ei nettside. Fram til nå har regler og praksis på dette området vært veldig varierende i EU- og EØS-landene.

I Norge lagres i utgangspunktet kun data som er nødvendige for å fakturere teleselskapenes kunder. Det vil si at teletilbyderen din lagrer informasjonen de trenger for å kunne regne ut hvor mye regninga di vil komme på, ingenting anna. Informasjonen blir sletta etter tre til fem måneder. I fleire land lagrer de fleire typer data, som hvem du har sendt e-post til, og i for eksempel Italia blir kommunikasjonsdataene lagra i fire år.

Om datalagringsdirektivet blir innført i Norge, vil teletilbyderen din måtte lagre all trafikk- og lokasjonsdata for elektronisk kommunikasjon. Det vil si:

• Hvem du ringer til.
• Når du ringer og hvor lenge samtalen varer.
• Hvor du og den du ringer til befinner dere under oppringinga.
• Når du er på nett og hvilken IP-adresse datamaskinen din har.
• Hvem (1) du sender e-post til.
• Når du sender e-post.
• Hvilke IP-adresser maskinen din besøker.

Det siste punktet betyr at den som har tilgang til dataene vil kunne se hvor du har vært på nett. Det vil si, ikke nøyaktig hvilke nettsider du har vært innom, men det går an å se at du har vært innom den tjeneren som for eksempel sidene www.roedt.no ligger på. (1)

De kan jo ikke se hva jeg sier?

Lagring av trafikk- og lokasjonsdata høres kanskje ikke så skummelt ut – de vil jo tross alt ikke kunne se hva du skreiv i eposten eller vite nøyaktig hva du leste på Rødts nettsider (og om det fikk deg til å le eller grine) – men den som sitter med tilgang til denne informasjonen, kan ha mye nytte av å se hvem du har kontakt med og hvilke nettsider du er innom ofte. Det meste av det vi sier og skriver til folk, er jo tross alt ganske banalt og uinteressant for andre, men det kan være interessant å se hvem du prater ofte med, å kunne kartlegge vennekretsen og familien din og dine politiske kontakter.

En parallell fra kommunikasjon med «gammeldagse» metoder kan være julekortlista di. Det er stort sett uinteressant hva du skriver på julekortene du sender ut, men det kan være verdt å vite hvem du synes det er verdt å sende en julehilsen til. Om noen foreslo å registrere og lagre informasjon om alt vi sendte via Posten – til, fra, når, type post og vekt – ville det sannsynligvis blitt et ramaskrik nå. Men det er akkurat det datalagringsdirektivet vil gjøre for elektronisk kommunikasjon.

Folk flest er ikke kriminelle

Tilhengerne av DLD sier vi må lagre kommunikasjonsdata for å kunne slå ned på alvorlig kriminalitet. Det er ingen grunn til å tvile på at de fleste av dem meiner det godt, men det er grunn til å tvile på at DLD vil hjelpe politiet med å fange så mange storkriminelle. Som Georg Apenes, direktør for Datatilsynet, sier, så er det som å «konservere høystakker for det tilfelle at det skulle vise seg at det er en nål i en av dem». Politiet har allerede i dag mulighet til å «fryse» kommunikasjonsdata for mistenkte personer. Hvis noen mistenkes for å planlegge noe straffbart, kan for eksempel Økokrim be teleselskapene om å lagre all informasjon om vedkommendes bruk av telefon og internett.

Men det er en avgrunn av forskjell mellom å overvåke mistenkte og det å sette heile befolkninga under overvåkning, uavhengig av om vi er mistenkte for noe. Å lagre data om kontakt mellom folk som ikke er mistenkt for noe, i tilfelle du skulle gjøre noe kriminelt om et år eller to, er et alvorlig brudd på prinsippet om at du er «uskyldig inntil det motsatte er bevist». Å ville overvåke oss alle er som å si at vi alle er potensielt kriminelle, og det er umulig å bevise at man ikke har brutt loven. Men folk flest er ikke kriminelle. Det er først og fremst de lovlydige borgerne som vil bli rammet av dette direktivet.

Vil overvåkninga treffe bare kriminelle?

Alvorlig kriminalitet som terrorisme og overgrep mot barn, engasjerer følelser, naturlig nok. Men når vi blir veldig følelsesmessig engasjerte, skjer det lett at det blir vanskeligere å stoppe opp og tenke: Hvor mange terrorister er det? Hvor mange overgripere finnes det i Norge? Og viktigst: Når vi dem med denne typen overvåkning? Noen av tilhengerne som presser på for å innføre datalagringsdirektivet, prøver å bruke terrorisme og alvorlig kriminalitet som et skremmebilde for å legitimere overvåkingsforsettene sine.

At vi kan se hvem som har vært og kikka på «The Anarchist Cookbook» på nett, hjelper oss ikke med å fange terrorister. (Jeg var nettopp innom og skumleste litt i den sjøl, men jeg kan så godt som garantere at USAs ambassade i Oslo ikke går i lufta i morgen.) Resurssterke og farlige kriminelle (og terrorister) vil alltid klare å omgå overvåkning. De vil ha menneskelige og tekniske ressurser som gjør dem i stand til å omgå datalagringa, og penger til å bestikke utro tjenere når det trengs. Hvilket leder oss elegant inn på sikkerheten rundt alle disse dataene som skal lagres.

Kan informasjonen lagres sikkert nok?

Tanken er at all denne informasjonen om hvem vi ringer og hva vi gjør på nett, skal lagres av teleselskapene som leverer oss telefoni og internettilgang. De lagrer jo allerede litt data om hvordan vi kommuniserer, så det burde jo være en enkel sak å bare utvide litt. Kanskje ikke.

Ikke bare skal dataene lagres mye lengre under datalagringsdirektivet enn hva som er tilfellet i dag, men det skal lagres enormt mye meir informasjon. Teleselskapene har ikke systemer på plass for å gjøre dette på en god og effektiv måte, og enda viktigere: systemene de har, er ikke spesielt sikre. I 2007 blei personopplysningene til henholdsvis 20 000 og 80 000 tusen mennesker stjålet fra teleselskapene Talkmore og Tele2. Talkmore fikk en bot på 150 000 for brudd på personvernloven, mens saka mot Tele2 blei henlagt av Kripos. Politiet klarte ikke å finne bevis for at Tele2 var skyldig i å ha for dårlig sikkerhet.

Nå kan man jo håpe at kommunikasjonsdataene som skal lagres ved ei eventuell innføring av datalagringsdirektivet, må sikres noe bedre enn hva som er tilfelle hos teleselskapene nå, men hvis det regnes for «godt nok» sikra når noen ganske enkelt kan stjele informasjon om 60 000 mennesker, er det grunn til å være bekymra.

Du lurer kanskje på hvorfor noen andre enn myndighetene skulle være interesserte i hvem du har kontakt med og hva slags nettsider du besøker, men kommunikasjonsdata kan være ei gullgruve for mange kriminelle. Og for mange «skikkelige» forretningsfolk også, firmaer som driver med direkte markedsføring, ville betale godt for å vite hva du er interessert i. Og det er klart det kan være interessant å få vite at sjefen for en konkurrerende bedrift har utveksla e-post med et stort konsern i samme bransje.

Er et sentralt lager sikkert?

Justisdepartement er også bekymra for hvor sikkert det vil være å lagre kommunikasjonsdata hos teleselskapene, og dessuten er de redde for at det skal bli altfor dyrt for dem – spesielt for de små selskapene, som ikke vil kunne spre de økte kostnadene ut over mange kunder. Derfor har departementet vært inne på tanken om å lagre kommunikasjonsdataene i en statlig sentral database i stedet.

Det at datalagring utføres av det offentlige heller enn av private, er for det første ingen garanti for at informasjonen vil være sikker nok. Det har hendt før at offentlige instanser har mistet sensitive personopplysninger, og det vil skje igjen. Og skulle det skje en glipp i sikkerheten med et stort sentralt datalager, vil potensialet for katastrofe være veldig mye større enn om kommunikasjonsdataene skulle lagres av den enkelte teleleverandør.

Men det gir allikevel meir grunn til betenkning at sentral lagring gjør det så mye enklere å misbruke dataene. En godt plassert utro tjener vil kunne selge informasjon om kommunikasjonsmønstrene til praktisk talt heile Norges befolkning, men jeg håper og trur at det ikke er så mange i den statlige forvaltningen som vil selge seg, sjøl for mange penger. Men det er som sagt ikke bare kriminelle som kan tenkes å misbruke slik informasjon.

Storebror følger med

I 1996 avslørte Lund-rapporten omfattende og ulovlig overvåkning av personer og grupper som overvåkningstjenesten anså for å representere en trussel mot rikets sikkerhet, personer og grupper som for eksempel folk fra Nei til Atomvåpen og Sosialistisk Venstreparti. Rapporten kritiserte også blant anna det tette samarbeidet mellom overvåkningstjenesten og Arbeiderpartiet.

Hvem som anses å være en «trussel mot rikets sikkerhet», vel, det skifter. I en lang periode etter andre verdenskrig var det venstresida. Hvis Politiets sikkerhetstjeneste (PST) måtte plukke ut én trussel nå, ville de nok valgt seg islamske ekstremister. Det kan være særdeles ubehagelig å tilhøre ei gruppe med mennesker som blir ansett å være en trussel, men det er i grunnen enda verre at de som bestemmer hvem som er en trussel, gjør det bak lukka dører og ofte i samråd med politikere med vikarierende motiver.

Det letteste er å le det bort og kalle folk som snakker om overvåking for å være paranoide, men før Lund-rapporten kom var det mange av de overvåka som blei hevda å være nettopp det. Du er ikke paranoid hvis de følger etter deg. Og under datalagringsdirektivet vil de kunne overvåke deg lovlig.

Ting har det med å gli ut

Mange har argumentert med at om vi innfører datalagringsdirektivet vil vi få strengere regler for lagring av kommunikasjonsdata, særlig fint skal det være at vi vil få et felles regelverk for så godt som heile Europa, hvor det er ganske store forskjeller mellom landene når det gjelder hva som lagres og for hvor lenge. Men direktivet setter kun grenser for hva som lagres og for hvor lenge.

Det ligger allerede en mulighet i direktivet for å utvide lagringstida for data ut over de 24 månedene som i utganspunktet er satt som maksimum. Fleire forkjempere for direktivet vil ha lengst mulig lagringstid, og det er nesten en lovmessig følge at dette vil gli ut – overvåkere vil naturlig nok spare på dataene så lenge som mulig.

Hva slags kriminalitet eller uønska aktiviteter man skal kunne slå ned på med å samle informasjon om hvem vi kommuniserer med, er heller ikke veldig strengt definert. Direktivet begrunner lagring av kommunikasjonsmønstrene til folk med at man trenger det for å kunne slå ned på alvorlig kriminalitet. Nå er det som nevnt før, heller usikkert hvor mange storkriminelle man vil kunne ta ved hjelp av slik data, det er nå en ting. En anna sak er at det er opp til det enkelte land hvor direktivet innføres, å definere «alvorlig kriminalitet».

Enkelte typer kriminalitet vil de fleste være enige i er alvorlige. Mord, seksuelle overgrep mot barn. Andre typer aktivitet kan vi alle være enige om er alvorlige, men vi vil kanskje være uenige om hva som skal puttes i hvilken bås – den enes frihetskjemper er jo gjerne den andres terrorist … For å kunne fakke terrorister vil myndighetene være interesserte i informasjon om folk med «betenkelige» politiske holdninger eller interesser og hvem de har kontakt med. Det kan fort være deg. (2)

Og så har vi aktiviteter som noen vil meine er alvorlig kriminalitet, mens andre ikke synes det er så farlig – ja, kanskje det ikke burde være straffbart i det heile tatt? Ta for eksempel fildeling.

Det er ikke tvil om at innholdsleverandører vil meine, at sjøl den minste nedlasting av opphavsrettbeskytta musikk og film er alvorlig. Det kan være veldig nyttig for plateselskapene å få tilgang til data om hvor vi har vært på nett, slik at de kan finne ut om vi har lasta ned noe vi ikke burde. Og tilgang kan de få – det er ikke en gang sikkert de trenger å gå gjennom politiet, hvis myndighetene vil.

Datalagringsdirektivet vil nemlig gi tilgang til lagra trafikk- og lokasjonsdata til «relevante myndigheter», og det trenger ikke være begrensa til offentlige myndigheter. Jeg er ikke videre fornøyd med at staten skal samle opp informasjon om hva jeg gjør på nett, men jeg er enda mindre glad for at et advokatfirma kanskje vil kunne få tilgang til denne informasjonen for å sjekke hvor ofte jeg er på Piratebay.org.

Hvis dette høres fjernt ut, bør du vite at advokatfirmaet Simonsen allerede i dag har tillatelse til å overvåke fildelingsnettverk. Hensikten er å skaffe nok opplysninger til å kunne anmelde ulovlig fildeling til politiet, fremme et sivilt søksmål, eller å rette henvendelser til enkelte fildelere via nettleverandørene. Advokatfirmaet gjør dette på oppdrag fra rettighetshavere innafor plate- og filmbransjen.

Men ikke i Norge, vel?

Mange av DLD-tilhengerne vil fortelle deg at det aldri kommer til å gli ut slik i Norge. Det er bare rette myndighetene som skal ha tilgang til hvem du har kontakt med, og hva du gjør på nett, og det er bare alvorlig kriminalitet som skal slås ned på. Men det er naivt å tru at Norge har noen spesiell beskyttelse mot Storebror. Gir du overvåkeren en lillefinger, vil han fort finne argumenter for at han bør ha heile hånda, samtidig som han forsikrer deg om at han passer på personvernet ditt.

Demokrati er ingen vaksine mot autoritære og totalitære tendenser. Demokrati forutsetter visse regler som ikke kan brytes – at myndigheter og andre aktører får informasjon om hvem vi kommuniserer med og hvordan vi bruker internett, er ikke forenlig med et folkestyre og et rettssamfunn.

Men blir det noe av?

To av Norges fremste jurister på EU/EØSrett, professor dr juris Finn Arnesen og professor dr juris Fredrik Sejersted ved Senter for europarett ved Universitetet i Oslo, meiner at det kan argumenteres juridisk for at datalagringsdirektivet ikke er EØS-relevant, og at om Norge allikevel må bruke EØS-avtalens vetorett mot direktivet, bør konsekvensene være svært beskjedne.

Samferdsels- og justisdepartementene utreder datalagringsdirektivet nå med sikte på å fremme et lovforslag til Stortinget rundt årsskiftet 2008/2009. Samferdselsdepartementet ledes av Senterpartiets Liv Signe Navarsete som har sagt seg «skeptisk» til direktivet, så vi får vel tru hun vil snu hver en stein for å finne argumenter mot DLD.

Alle de politiske ungdomspartiene går mot datalagringsdirektivet, fra RU til FpU. Blant stortingspartiene har Venstre, FrP, KrF og Senterpartiet tatt standpunkt mot direktivet. I SV har fleire fylkes- og lokallag sagt nei til DLD, mens SV sentralt ikke har tatt standpunkt ennå, sjøl om nestleder Audun Lysbakken har uttalt seg mot direktivet.

Høyre er «kritiske» til datalagringsdirektivet, men er redde for å sette EØS-avtalen i fare ved å bruke vetoretten. Arbeiderpartiet vil vente til direktivet er «nærmere utredet» før de tar standpunkt, men vi har vel en viss aning om at Ap også vil gå mot et veto. Nå har heldigvis ikke Høyre og Arbeiderpartiet fleirtall på Stortinget sammen, de mangler ett mandat. Men mye kommer an på ryggraden til de to regjeringspartiene SV og Senterpartiet.

Hvis Arbeiderpartiet bestemmer seg for å gå inn for DLD og lener seg tungt på SV og Senterpartiet for å få regjeringspartnerne sine med på det, avhenger alt av at de to minste partiene i regjeringen ikke lar seg overtale til å godta datalagringsdirektivet. Hvis de lar seg berolige med fagre ord om sikkerhet og strenge krav til sletting, kan vi vinke farvel til elektronisk personvern i Norge.

Respekten for innbyggernes personvern er en betingelse for et fungerende demokrati, og muligheten for å bevege oss anonymt og ikke-sporbart både på gata og når vi kommuniserer elektronisk, er en forutsetning for trygghet mot overgrep og maktmisbruk. I det øyeblikket vi gir myndighetene mulighet til å vite hvem vi har kommunisert med på telefon og på nett, er privatlivet vårt ødelagt. Vi må ikke tru at uforholdsmessig kontroll ikke er farlig i et demokrati. Det er tvert i mot slik at demokratiet ikke tåler at kontrollen blir for gjennomgripende. Tiltak som DLD handler ikke om å «bekjempe kriminalitet», men om et kontrolltiltak som retter seg mot hele befolkningen. Skal rettsstaten opprettholdes, må slike kontrolltiltak avvises. Derfor er vi nødt til å avvise datalagringsdirektivet og gjøre hva vi kan for at det ikke innføres i Norge.

Kilder og referanser:

Directive 2006/24/EC of the European Parliament and of the Council of 15 March 2006: http://eur-lex.europa.eu/LexUriServ/LexUriServ.do?uri=OJ :L:2006:105:0054 :0063:EN:PDF COD /2005/0182 : 15/03/2006 

Final legislative act (sammendrag): http://www.europarl.europa.eu/oeil/resume.jsp?id=5275 032&eventId=935334&backToCaller=NO&language=en

Direktivet på dansk: http://datalagringsdirektivet.no/filer/datalagringsdirektivet_da.pdf

Per Inge Østmoen, Elektronisk forpost Norge: http://www.efn.no/

Datalagringsdirektivet, Wikipedia (engelsk): http://en.wikipedia.org/wiki/Telecommunications_data_retention#Data_retention_in_the_European_Union

Datalagringsdirektivet, Wikipedia (norsk): http://no.wikipedia.org/wiki/Datalagringsdirektivet

Talkmore bøtelagt: http://forbruker.no/pengenedine/article2373995 .ece

Henlegger sak mot Tele2: http://www.dagensit.no/article1302810.ece

Overvåking av fildelingsnettverk: http://www.datatilsynet.no/templates/Page____1610.aspx

Terrorlover mot foreldrene til skolebarn: http://www.independent.co.uk/news/uk/homenews/ antiterror-laws-used-to-spy-on-family-807873.html?service=Print

Norge kan slippe datalagringsdirektivet: http://www.datalagringsdirektivet.no/node/59

Noter:

1.) En tjener er en datamaskin med internettilgang hvor bl.a. nettsider lagres. Når du surfer rundt på f.eks. www.roedt.no, besøker du tjeneren hvor de nettsidene ligger. Alle datamaskiner med internettilgang får tildelt en IP-adresse, og denne kan logges og lagres.

2.) Og det kan fort bli aldeles bisart. I Stor-Britannia har myndighetene blant anna brukt lover laga for å bekjempe terror og alvorlig kriminalitet til å spionere på foreldrene til skolebarn og for å sjekke om hundeeiere plukker opp lort etter bikkjene sine …!

Er alle i ferd med å bli middelklasse, slik at arbeiderklassens frigjøring bare angår et lite mindretall?

Eller er det sånn at det store flertallet i Norge fortsatt hører hjemme i arbeiderklassen, selv om klassebevisstheten er på vikende front?

Bjørn Tore Egeberg er faglig leder i Rødt

 

---

 

Jeg synes det er vanskelig å drøfte klasseanalyse uten sentrale begreper fra Marx. (Se boks)

Marx var ikke den første som oppdaget klassesamfunnet, men det er likevel naturlig å begynne med Marx når jeg skal finne et verktøy for å analysere klassene i vår tid. I sitt hovedverk Kapitalen avdekker han kapitalismens kjennetegn. Dag Østerberg presenterte Kapitalen i 1972. Han skriver at kapitalismen forutsetter på den ene side mennesker som ikke eier produksjonsmidler og heller ikke noe annet å livberge seg med, og som derfor prøver å selge sin eneste økonomiske verdi – arbeidskraften sin. På den annen side forutsettes mennesker som eier produksjonsmidler i et omfang, som gjør dem i stand til å kjøpe andre menneskers arbeidskraft, og bruke denne arbeidskraften til å anvende produksjonsmidlene til produksjon. Arbeiderklassen utfører lønnsarbeid for kapitalistklassen.

Vare, verdi og merverdi I sine studier av hvordan rikdommen op%år i det kapitalistiske samfunnet avdekket Marx grunnlaget for utbyttinga. Varenes verdi tilsvarer hvor mye arbeid som er nødvendig for å produsere varen. Ikke sånn å forstå at varens verdi øker hvis man arbeider langsomt og tungvindt. Det er den gjennomsnittlige nødvendige arbeidstida i samfunnet som avgjør verdien. Men de som arbeider beholder ikke de verdiene de har skapt. Marx kom fram til at kapitalisten tilegner seg merverdien av arbeidet. Han kjøper arbeidskrafta for en langt lavere lønn enn de verdiene som arbeiderne skaper. Den totale merverdien i et moderne samfunn er enorm. Den går ikke til industrikapitalen alene. Gjennom komplekse mekanismer drypper det også på bankvesenet, varehandelen, tjenestenæringene og staten. Det meste av denne forklaringen er hentet fra Lysestøl og Eilertsen (2001).

Å beskrive kapitalismens utvikling fra Marx til i dag vil sprenge rammene for denne artikkelen. Jeg vil derimot si noe om utviklingen de siste 20–30 årene. Skarstein (2008) analyserer globaliseringens politiske økonomi. Ett av kjennetegnene er at finanskapitalen har økt sin makt på bekostning av industrikapitalen og handelskapitalen. Denne utviklingen skjøt fart etter at statlig valuta- og kapitalkontroll ble avskaffet. Industriselskapene har tilpasset seg den nye virkeligheten. Tidligere var deres fremste mål å øke merverdiproduksjonen, slik at de fikk store overskudd som kunne investeres i ny produksjon. Slik er det ikke lenger. Nå har selskapets børsnoterte verdi blitt det viktigste målet for framgang og suksess. Og paradoksalt nok må bedriftene ofte redusere merverdiproduksjonen for å oppnå at aksjekursene stiger. Veien til høyere børskurser går ofte gjennom slanking, lønnsnedslag, utskilling og sosial dumping.

En annen strategi for å lykkes på børsen, er internasjonalisering. Lysestøl og Eilertsen (2001) skriver om internasjonaliseringen av de norske industrikonsernene. De store norske industrikonsernene deltar i kampen om de store pengene på verdensmarkedet. Oljeproduksjonen har skapt en høy ekstraprofitt, som oljekapitalen med hell investerer i utlandet. I den internasjonale økonomien kan fortjenestekravet ligge mellom 15 og 20 %. Dette er forklaringen på de uforklarlige nedleggelsene av norske bedrifter som går med overskudd. Overskuddet er ikke stort nok.

Staten har tradisjonelt smurt maskineriet gjennom å legge forholdene til rette for kapitalistisk produksjon. Veier, sykehus og skoler er eksempler på dette. Men den moderne staten begrenser seg ikke til dette. Staten har blitt en av de største aksjeeierne i Norge. Det er mye debatt om hvordan staten bør opptre som aksjeeier. Lederne i de fleste statseide bedriftene handler som direktører i private bedrifter. De driver rett som det er både aggressiv konkurranse og aggressiv klassekamp. Til markedsliberalistenes store irritasjon. «Staten skal ikke være en aktiv eier», er et av deres slagord. De vil privatisere all statlig forretningsdrift så fort som mulig.

Dette er bakteppet når jeg beveger meg inn i en gjennomgang av klassene i Norge 2008. Her konsentrerer jeg meg om arbeiderklassen og kapitalistklassen. Først mot slutten vil jeg si noe om andre klasser enn de to hovedklassene.

Jeg velger å dele opp temaet i tre områder:

• Produksjon av varer og tjenester
• Varehandelen
• Offentlig forvaltning

Klasser innen produksjon av varer og tjenester

I tjenesteproduksjon er det mange som selger arbeidskraft til kapitalen. Stuepikene selger sin arbeidskraft til hotelleierne. Butikkselgerne selger sin arbeidskraft til butikkeieren. Postbudene selger sin arbeidskraft til eierne av Posten. Det er innen tjenesteyting at de store gruppene med lavtlønna arbeidere jobber. Jeg har tidligere skrevet at et av midlene for å få opp børskursen er utskilling. Industriselskapene har skilt ut reinhold og kantine i stor skala. Det som tidligere var kvinnearbeidsplasser med tariffavtaler og antydninger til en anstendig lønn, har nå falt ytterligere i status og inntekt. Hvis det er fare for at vi får store grupper arbeidere i Norge som ikke kan leve av lønna si (jfr. working poor i USA), vil denne utviklinga først vise seg i kvinneyrkene innenfor privat tjenesteproduksjon.

Arbeidere i moderne vareproduksjon

Bryggeriarbeiderne selger sin arbeidskraft til bryggeriets eiere. Arbeiderne på møbelfabrikken selger sin arbeidskraft til fabrikkeierne. Bygningsarbeiderne selger sin arbeidskraft til entreprenørene. Selv om lønna er høyere og arbeidstida kortere, skjer utbyttinga på samme måte som før.

Den moderne kapitalisten eier ikke en bedrift, men eier aksjer i mange aksjeselskap. Et eksempel er Periscopus, som er et investeringsselskap eid av Trygve Hegnar, som igjen står som eier av blant annet Hegnar Media, som igjen eier tidsskriftet Kapital og avisen Finansavisen. Periscopus eier også 29 prosent av aksjene i Gyldendalforlagets eiendommer (Kilde: Wikipedia). Samtidig har vi fått et direktørsjikt, som sammen med aksjeeierne utgjør en «totalkapitalist », med en arbeidsdeling der direktørene står for den daglige driften av bedriften, mens de egentlige eierne tar mer langsiktige avgjørelser.

Klasser i varehandelen

Kjøpesentrene spretter opp overalt, og det er mange som jobber i butikkene. Hva med dem?

Marx (1894) drøfter arbeiderne i varehandelen: «Arbeideren innen handel produserer ingen direkte merverdi. Men prisen på arbeidet han utfører avhenger av verdien av arbeidskraften, altså hvor mye det koster å reprodusere den, mens bruken av denne arbeidskraften, dens utøvelse, forbruk av krefter, og slitasje, er som hos alle andre lønnsarbeidere, uten begrensninger av arbeidskraftens verdi. Lønna er derfor ikke nødvendigvis proporsjonal med den profittmengden han hjelper kapitalisten å realisere. Hva han koster kapitalisten og hva han soper inn for han er to forskjellige ting. Han skaper ingen direkte merverdi, men øker kapitalistens inntekt gjennom å hjelpe han å redusere kostnadene med å realisere merverdi, siden deler av arbeidet han gjør er ulønnet.» (Kapitalen bind 3, kap. 17, oversatt av Bjørn Tore Egeberg).

Marx mente altså:

• Arbeidere i varehandelen blir utbyttet.
• Arbeidere i varehandelen skaper ikke merverdi.

I 2008 bør det ikke være rom for tvil. De fleste ansatte i varehandelen tilhører arbeiderklassen, med forbehold om elever og studenter i deltidsjobb. (Se kapitlet «Andre klasser»)

Det er litt mer rom for diskusjon om hvor grensa for kapitalistklassen går. Tidligere var det et stort antall små kjøpmenn som jobba lange dager for å klare en lav årslønn, og som ofte kunne ha en eller to ansatte som tjente uhyggelig dårlig. De store kjedene har utkonkurrert disse kjøpmennene. I stedet har vi fått et nytt fenomen, franchise. Franchise er svært vanlig i varehandelen. Stugu og Eilertsen (2007) skriver at det er minst 70 000 sysselsatte i franchisebedrifter, de fleste i varehandelen.

Franchise betyr at en enkelperson (franchisetaker) står som formell butikkeier og arbeidsgiver, mens det er butikkjeden (franchisegiver) som tar alle de viktige avgjørelsene. Blant annet bestemmer den kjedene innkjøpspris og utsalgspris. Kjeden setter rammer som gjør at franchisetaker tjener langt mindre enn den profittmengden han hjelper kjeden å realisere. Kjeden har enerett på å levere varer, og soper inn.

Størrelsen på franchisetakerens andel av profitten avhenger av omsetningen i butikken/ kiosken. Franchisetakere i butikker med høy omsetning er kapitalister. I følge Stugu og Eilertsen (ibid) må en franchisetaker som bare har én kiosk, ofte jobbe lange dager for å komme opp i en årslønn på 350 000. Jeg vil hevde at disse ikke er kapitalister. Det er derimot ingen tvil om at mange av dem er en arbeidsgiver fra Helvete, og det er selve franchisesystemet som oppmuntrer til det.

Klasser i offentlig forvaltning

Innen offentlig forvaltning er det også klasseskiller, selv om det ikke foregår verdiproduksjon. (Om verdi, se boksen i begynnelsen av artikkelen.) Det finnes en stor arbeiderklasse av underordnede funksjonærer og et lite sjefsskikt. I offentlig forvaltning er det samsvar mellom lønn og makt, så ofte kan man ut fra lønna alene slå fast hvilken klasse man tilhører. Det er diskutabelt å plassere sjefene i offentlig forvaltning i kapitalistklassen, men jeg velger å gjøre det.

Oppsummering

Kapitalistklassen

Sosiologen Magne Flemmen (2008) har gjort en undersøkelse av «den økonomiske overklassen». Han skriver at den økonomiske overklassen består av de som har en privilegert posisjon i eiendomsrelasjonen, og toppskiktet av lønnede ledere og ulike ansatte på høyere nivå. Gjennom å koble statistiske opplysninger om arbeidsforhold med likningsdata har han utviklet en operasjonalisering av de teoretiske prinsippene sine, og beregnet den økonomiske overklassen til å utgjøre om 1,4 % av befolkningen. Ved utprøving med deskriptiv statistikk viser det seg at disse 1,4 % er i besittelse av inntekt og formue som er høyt hevet over alle andre klasser.

Jeg synes kapitalistklassen er et bedre begrep enn «den økonomiske overklassen». Det er ikke først og fremst rikdommen som er interessant med denne klassen, men at de får sin makt og sin rikdom gjennom kapitalistisk utbytting. Flemmens masteroppgave (ibid) gir likevel et verdifullt materiale for å kunne si noe om størrelsen på kapitalistklassen. Med utgangspunkt i Flemmen er det dekning for å si at kapitalistklassen utgjør maksimum 3 % av befolkningen.

Foruten de klassiske kapitalistene (for eksempel skipsredere og eiere av store aksjeposter i industriselskapene) består denne klassen av ansatte ledere i industri, bygg- og anlegg, offentlig og privat tjenesteproduksjon (disse fanges opp av Flemmens undersøkelse). I tillegg kommer sykehusdirektører, ledere i de andre statseide selskap og toppledere i offentlig forvaltning.

Arbeiderklassen

For uten de opplagte yrkene inneholder arbeiderklassen også butikkselgere, lavere funksjonærer og de fleste ansatte i hotell og restaurant. Mens utdanning tidligere var en vei bort fra arbeiderklassen, er det ikke lenger sånn nå. Universitetene og høyskolene er ikke lenger forbeholdt de få. Høyere utdanning har blitt en nødvendig forutsetning for stadig flere arbeidsoppgaver. Mange profesjoner med høyere utdanning har fått redusert samfunnsmessig status. Det er naturlig å inkludere mange av disse gruppene i arbeiderklassen, blant annet lærere og sykepleiere.

Hvor mange hører hjemme i arbeiderklassen? Norge har 2 500 000 sysselsatte, 635 000 alderspensjonister og 330 000 uføretrygdede. Det finnes ikke god nyere forskning som knytter offentlig statistikk til begrepet arbeiderklasse, så her er det nødvendig med kvalifisert gjetting. Jeg vil anslå at arbeiderklassen består av 1,6 mill sysselsatte og 650 000 uføretrygdede og alderspensjonister.

Det er store forskjeller i graden av organisering her, fra yrker med sterke klubber og fagforeninger til yrker med lav organisasjonsprosent eller organisasjoner som er totalt topplansdominert. Det er også store forskjeller i kultur og identitet: Mange synes det er latterlig å påstå at de tilhører arbeiderklassen. Men dette endrer ikke hvilken klasse de tilhører. Det viser bare at arbeiderklassen anno 2008 er sammensatt, fragmentert, og til dels veldig svakt organisert.

Andre klasser

Selv om jeg er mest opptatt av arbeiderklassen og kapitalistene mener jeg ikke at det bare finnes to klasser. Det er mange som verken er arbeider eller kapitalist. For eksempel den norske bonden. Bonden er en eier, men det store flertallet oppnår svært lite økonomisk utbytte av eiendommen sin.

Så studentene. Av ca 200 000 studenter er det halvparten som jobber deltid ved siden av studiene, ofte med lav lønn og dårlige arbeidsforhold. På tross av dette er protestene få og svake. Jeg mener det skyldes at studentene preges av sin bakgrunn og av sine framtidsplaner, mer enn sin tilværelse som «burgerproletarer». Det er først når framtidsdrømmen brister at mange av dem finner sin plass i arbeiderklassen.

Jeg har nevnt at bønder og studenter faller utenfor de to hovedklassene. Dette gjelder også mange ledere, mellomledere og høyere funksjonærer. I sum er de likevel langt færre enn arbeiderklassen.

Konklusjon

Ut fra dette vil jeg hevde at Norge har en stor arbeiderklasse, en liten kapitalistklasse og om lag 20–25 % av befolkningen som tilhører andre klasser. Jeg vil vise påstandene og anslagene mine i Figur 1.

Det er forstemmende at kapitalistklassen, som utgjør et lite mindretall, utøver så sterk politisk og økonomisk makt som de gjør. Arbeiderklassen har tallmessig styrke til å gjøre noe med det. Men mangler dessverre organisering og styrke til å gjennomføre grunnleggende endringer.

Referanser:

Flemmen, Magne (2008). Den økonomiske overklassen – fra teoretiske til praktiske perspektiv. Masteroppgave ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, UiO. Tilgjengelig: http://www. duo.uio.no/sok/work.html?WOR KID =70412&fid=360 87 [06.09.08]

Lysestøl, Peder Martin og Eilertsen, Roar (2001). Den nyliberale revolusjonen. De Facto.

Marx, Karl (1867 –1894 ). Kapitalen. Tilgjengelig: http://www.marxists.org/archive/marx/works/date/ index.htm [28.09.08]

Skarstein, Rune (2008). Økonomi på en annen måte. Abstrakt forlag. Statistisk sentralbyrå (2008). Diverse statistikk. Tilgjengelig: www.ssb.no [06.09.08]

Stugu, Stein og Eilertsen, Roar (2007). Franchise i varehandelen. De Facto.

Wikipedia. Tilgjengelig: http://no.wikipedia.org [31.10.08]

Østerberg, Dag (1972). Et forord til Kapitalen. Pax forlag.

– Det ideelle hadde selvsagt vært å kunne innføre seks timers dag/30 timers uke uten å gjøre noen forandringer, skriver artikkelforfatteren.

Han argumenterer for å mer bruk av toskift for å få stor nok oppslutning om kravet om sekstimersdag, for å få det gjennomført i praksis.

Ole R. Berg er leder i Fagforbundet Buss- og Sporveisbetjeningens Forening.

 

---

 

For et par år siden tok jeg initiativ til en spørreundersøkelse om folks holdninger til det å bytte kortere arbeidstid mot toskiftsordninger. (Konkret: 6–12 + 12–18) Sentio gjennomførte undersøkelsen på oppdrag fra Fagforbundet som en landsomfattende sak. Denne undersøkelsen viste at et flertall av befolkningen gjerne ville jobbe toskift dersom de fikk innført sekstimersdagen. Flertallet var størst blant kvinner. Det er også verd å merke seg at det var et klart flertall blant de som hadde kortest utdanning (grunnskole eller videregående), mens det var flertall mot forslaget blant de med lengre utdanning. Dette sier noe om hvem som prioritere kortere arbeidstid høyest. Samme undersøkelse viste også at det var klart flertall for blant de med husstandsinntekt mellom 200 00 og 500 000, mens det var flertall mot for de over 500 000 og de under 200 000.

Allerede i 1987 kom det en utredning (NOU nr. 9) som påpekte at dersom en viss del (20–25 %) av arbeidsplassene i Norge innførte toskiftsordninger, ville dette langt på vei finansiere hele arbeidstidreduksjonen

Det er snart 90 år siden vi fikk lovfestet 8 timers dagen her i landet. Hvorfor har vi da ikke fått på plass sekstimersdagen for lenge siden? Noen skylder på den politiske høyresida og arbeidsgivernes motstand. Disse hevder selvsagt at vi ikke har råd til en slik arbeidstidsreduksjon, og at landet nærmest vil gå i stå. Men forklaringen er nok heller at det er vår egen (fagbevegelsens) skyld. Dersom kravet om seks timers dag/30 timers uke med full lønnskompensasjon var blitt prioritert fra LO og resten av fagbevegelsen og vi hadde blitt enige om en strategi, så hadde vi hatt kortere arbeidstid for lenge siden. Jeg har foreslått å innføre toskift i større grad, for å lette innføringen av sekstimersdagen, da dette tiltaket vil gi så stor økning i produktiviteten at økonomiargumentet mot sekstimersdagen svekkes kraftig.

Likestillingskrav?

På 70 tallet var det en stor bevegelse for seks timers arbeidsdag. Problemet var at denne bevegelsen for det første var kvinnedominert. Kravet ble først og fremst fremmet som et likestillingskrav. Og for det andre at kvinnene (og mennene) i arbeiderklassen var lite involvert i denne bevegelsen. Historien har vist oss at skal slike store reformkrav få gjennomslag, så må arbeiderklassen sette saken øverst på dagsorden og ikke minst sette makt bak kravet. Kravet må komme nedenfra som et folkekrav, kan du si.

Mange øynet håp da Gerd Liv Valla ble LO leder. Hun var en klar og sterk forkjemper for sekstimersdagen. Og LO har vedtatt kravet om seks timers dag/30 timers uke på sin kongress. Opptil flere ganger. Men har vi fått kortere arbeidstid? En ting hva fagbevegelsen (i dette tilfelle LO) vedtar i sine program, og en helt annen ting hva som blir gjennomført i praksis. I praksis blir alltid kravet om seks timers dag/30 timers uke prioritert ned når vi kommer til tariffoppgjørene. Nå er det høyere lønn som prioriteres, og ikke som for 90 år siden, da arbeiderklassen gikk ut i gatene for å demonstrere og sloss for 8 timers dagen. Vi mangler altså denne folkebevegelsen som skal til for å presse gjennom et slikt krav, enten via tariffoppgjørene eller via de politiske organer.

Uaktuelt krav?

Vi må stille oss følgende spørsmålet: Er arbeiderklassen så fornøyd med dagen arbeidstid at vi bør legge bort spørsmålet om seks timers dag/30 timers uke? Mange (kvinner) har jo allerede tatt sekstimersdagen, uten lønnskompensasjon. Og mannfolka er tydeligvis ikke interessert. Eller?

Jeg tror faktisk ikke det. Jeg tror mange, både kvinner og menn, har behov for kortere arbeidstid. Det er bare det at vi som klasse er ikke i stand til å bli enig om å prioritere dette kravet høyt nok ennå. Og ikke minst, vi greier ikke å bli enige om hvordan vi får det til, altså strategien. Vi har fremdeles så mange lavtlønnete, at lønnsøkning fortsatt må bli prioritet nummerr 1. For mange lavtlønnete er det et reelt problem at lønna ikke strekker til. Å leve bra på 1 «offentlig kvinnelønn», er nesten ikke mulig. Heller ikke på en bussjåførs lønn, det vet jeg av egen erfaring. Men lønn/levestandard er også et relativt begrep. Vi synes alle vi tjener dårlig i forhold til noen andre. Og forskjellene øker for hver dag. Lønnsforskjellene vil også øke med innføring av kortere arbeidstid med full lønnskompensasjon.

Hva må til?

Vi får hele tida innprentet fra mange hold, at prioritering av kortere arbeidstid nødvendigvis vil føre til lavere lønnsvekst i en periode. Jeg tror ikke det er mulig å få til en folkebevegelse for kortere arbeidstid, så lenge oppfatningen er slik. En del av arbeiderklassen føler at de ikke har råd til å få lavere lønnsvekst. Jeg tror derfor ikke at det er mulig å få full oppslutning om sekstimerskravet før vi får gjort noe med de økende lønnsforskjellene.

Økte forskjeller fører til at arbeidsfolk blir hengende etter i velstandsutviklinga. Vi må få snudd tendensen til at lønnsforskjellene øker, ikke bare mellom arbeidsfolk og overklassen, men også internt i arbeiderklassen. Til tross for lavtlønnstillegg og andre tiltak, ser vi at forskjellene øker. Spesielt i gode tider, da mange i mannsdominert privat sektor kan ta ut store lokale tillegg. Dette forsøkes skult bak litt avansert prosentregning. Når hun som tjener 250 000 i året får 3 % lønnsøkning, så utgjør det 7 500 kroner. Når han som tjener 400 000 får 3 % lønnsøkning, utgjør dette 12 000 kroner. Men det fremstilles som om disse to har hatt samme lønnsutvikling, nemlig 3 %.

På den annen side ser vi, at til tross for at kvinner tjener mindre enn menn, så er det større ønske om å prioritere kortere arbeidstid blant kvinner. Dette er et tankekors, men kan selvsagt forklares med at kvinner fremdeles har mer ansvar for hjemmefronten. Men når vi kommer til de konkrete valgene, prioriterer også de kvinnedominerte forbundene lønn fremfor arbeidstid.

En mannsarbeidsplass

I min fagforening, Fagforbundet Buss- og Sporveisbetjeningens Forening, har jeg flere ganger prøvd å få prioritert kravet om seks timers dag/30 timers uke høyt på kravlista i forbindelse med lønnsoppgjørene. Men vi ender opp med å prioritere lønn hver gang. Og slik er det på de fleste arbeidsplasser jeg kjenner til, både manns- og kvinnedominerte. La oss se litt på årsaker.

Det store flertallet av mine kolleger jobber ikke overtid. Overtid er hos oss basert på frivillighet. De greier seg greit med den lønna de har, til tross for at vi fremdeles er lavtlønnet. Topplønn for en bussjåfør med fagbrev er så vidt over 300 000 kroner. Dette store flertallet er godt etablert, har to inntekter i husholdningen og prioriterer fritid fremfor mer penger. De sier at de greier seg bra, de orker ikke jobbe mer (jobben er slitsom nok med den arbeidstida vi har). Ca. 15 % av ansatte jobber litt overtid. De trenger litt ekstra for å opprettholde en brukbar levestandard. Det er de som er i en etableringsfase, har barn som er aktive, skal finansiere ny bil e.l. Ca 15 % jobber mye overtid. Det er mange årsaker til dette. Noen har havna i gjeldsklemma og sliter med å overleve økonomisk. Noen er innvandrere som trenger penger til å sende hjem til gamle foreldre og andre slektninger. Noen lever alene, og det er dyrt. Noen har lagt seg til ett høyt forbruk som krever mer inntekt enn du får normalt som bussjåfør. Noen er nylig blitt skilt. Osv.

Situasjonen er altså at det store flertallet synes de jobber mer enn nok, og godt kan tenke seg kortere arbeidstid. Alt for mange av mine kolleger blir uførepensjonert før de når vanlig pensjonsalder, og veldig mange synes jobben er meget slitsom. Men de trives med jobben og arbeidsplassen sin. Hvorfor blir da ikke kortere arbeidstid prioritert høyere når vi stiller krav til tariffoppgjørene? Noe av forklaringen ligger i «det tause flertall». De lever greit og engasjerer seg ikke så mye i tariffoppgjørene eller i politikken. Noe ligger også i en solidarisk holdning til de som trenger lønnsøkningene mer enn dem sjøl.

På andre arbeidsplasser får jeg andre forklaringer på at kortere arbeidstid ikke prioriteres. Vi bussjåfører jobber skift og er vant til og innstilt på det. Men blant de som jobber på dagtid (normal arbeidstid) er det en viss redsel for å måtte begynne å jobbe skift. Det er den begrunnelsen jeg hører oftest for hvorfor man ikke vil ha sekstimersdag. Dette henger sammen med at mange av de forsøkene som er gjort med sekstimersdagen, er basert på at man går over til toskift. (Nardo bil i Trondheim – Toyota i Gøteborg) Dette er det mange som er skeptiske til, mens erfaringene fra de som har prøvd dette stort sett er meget gode. (Se boka til Magnhild Folkvord og Ebba Wergeland, Sekstimarsdagen, den neste store velferdsreforma, Gyldendal, 2008.) Den ekstra fritida de får, mer enn oppveier ulempene ved å jobbe toskift. Problemet her er todelt. For det første vil innføringen av toskiftsordninger gjøre det lettere å få innført seks timers dag/30 timers uke, fordi dette øker produktiviteten i bedriftene. For det andre er det slik at når noen bedrifter på egen hånd innfører kortere arbeidstid i dagens situasjon, må de kunne forsvare dette med økt produktivitet, ellers vil ikke bedriften overleve. Skepsis til toskift er altså en årsak til motstand mot sekstimersdagen i fagbevegelsen.

Men trenger mannfolk 6 timers dagen?

Småbarnsfedre trenger opplagt sekstimersdagen. Eldre slitne arbeidere er opplagte kandidater. De som ønsker å jobbe lenger en vanlig pensjonsalder, trenger redusert arbeidstid. De som sliter med helsa, trenger sekstimersdagen. De som er 50 % uførepensjonert, kan med sekstimersdagen kanskje jobbe full tid. (vi har mange slike hos oss). De som vil ta seg av sine gamle foreldre, ta seg av barnebarna og lignende trenger sekstimersdagen. De som vil bli mer sosiale, bruke tid med familie og venner, spille i korps, komme seg mer ut i naturen, reise mer, kort sagt de som vil ha et bedre liv trenger seks timers dag/ 30 timers uke. Vi må selvsagt ha en viss fleksibilitet i arbeidstidsordninger når reformen blir gjennomført, akkurat som nå. Ingen vil vel kreve at nordsjøarbeidere skal jobbe 6 timer hver dag.

Strategi for innføring

Jeg er en av dem som hele tiden har hevdet at å innføre noe mer toskiftsordninger, vil være en måte å få innført sekstimersdagen raskt på. Fordi da blir det økonomiske argumentet mot sekstimersdagen kraftig svekket. I dag jobber ca 30 % av arbeiderklassen skift i en eller annen fasong. Om 20 % flere gikk over til noe mer skiftarbeid, synes jeg det vil være en rimelig pris å betale for et bedre liv for alle. Vi kan også tenke oss en litt mer langsiktig strategi, der arbeidstidreformen innføres mer gradvis, og da blir ikke behovet for å innføre skiftordninger like stort. Men da vil det til gjengjeld ta uhorvelig lang tid, og jeg har ikke tid til å vente så lenge.

Vi som ønsker sekstimersdagen må få frem at ikke alle trenger gå over til å jobbe skift. Kun på de arbeidsplassene der det er store effektivitetsgevinster å hente. Og det er heller ikke slik at det nødvendigvis må være fra 6–12 + 12–18. Dette må selvsagt tilpasses den enkelte arbeidsplass, og mange plasser vil det være behov for overlapping osv. Spørsmålet om normalarbeidsdagen kommer selvsagt opp. Men normalarbeidsdagen er faktisk ganske forskjellig allerede i dag, selv om noen fortsatt tror at den er 7–17 for alle. Hos oss bussjåfører er for eksempel normalarbeidsdagen 6–19.

Jeg tror, ut fra mine erfaringer, at det er noen forutsetninger som må på plass før seks timers dag/30 timers uke blir et folkekrav:

• Lavtlønnede må blir trygg på at de ikke vil bli hengende etter i lønnsutvikling når sekstimersdagen innføres. Tvert i mot må vi lavtlønnete se at lønnsforskjellene minsker i samfunnet før vi kan tro på en slik utvikling.
• De som er skeptiske til skiftarbeid, må bli trygg på at ikke alle skal over på skiftarbeid. Frivillighet og overgangsordninger må sikres. Fleksible arbeidstidsordninger på våre premisser må være en del av pakken. Stikkord: forhandlingsrett.
• Middelklassen må slutte med sine moralske anføringer om at miljøkrisa krever at vi reduserer levestandarden og at sekstimersdagen er en del av denne strategien. Så lenge mange arbeidsfolk sliter med «regninga og renta» trenger vi en kraftig omfordeling før slike argumenter går hjem.

Finanskrisa

Finanskrisa kan slå begge veier. Dersom den skaper store økonomiske problemer for arbeidsfolk, kan kravet om kortere arbeidstid igjen tape for økonomiske krav. Men det kan tenkes at kravet vil komme opp som et krav om å dele på arbeidet, dersom arbeidsledigheten øker kraftig. Dette så vi under den forrige krisa på 30 tallet, jfr. sekstimersdagen på Kelloggs.

Kravet om seks timers dag/30 timers uke er et krav som mange kan enes om. Også de fleste mannfolk. Men kravet vil aldri bli omsatt i praksis dersom ikke det blir arbeiderklassens felles krav. Vi som ønsker seks timers arbeidsdag/30 timers uke må derfor bli enige om en strategi som gjør at arbeiderklassen kan samle seg om dette kravet som vår nye velferdsreform. Leste i avisen nylig at Hugo Chaves ville gå inn for å lovfeste sekstimersdagen. Lurer på om de trenger bussjåfører der?  

– Groruddalen har lenge blitt sett på som et problemområde, slik åpner Fafo sin presentasjon av rapporten om levekåra i Groruddalen som kom i sommer. (1)

Men trass i lavere gjennomsnittsinntekt, lavere levealder og dårligere helse enn gjennomsnittet i Oslo, trives det store flertallet av oss som bor og arbeider her riktig godt.

Hva skal vi gjøre med dette «problemområdet», som mange mener er preget av sosial nød, ensomhet og kriminalitet?

Hva er egentlig sannheta om Groruddalen?

Maren Rismyhr har jobbet som lærer i Groruddalen fra 1972 og representerer Rødt i Grorud bydelsutvalg.

 

---

 

Fafo-rapporten viser at Groruddalen ikke er helt ensarta. Rapporten deler dalen i 22 underområder, og tre av disse skiller seg ut med bedre utdanning, høyere inntekt, bedre helse og høyere levealder enn resten. For media framsto akkurat dette som en sensasjon. Tenk at det i Groruddalen fantes enkelte steder som minnet om vestkanten! Aftenposten (2) slo for eksempel stort opp at «… flere områder i dalen matcher levekårene på vestkanten.» Så la oss slå fast unntaket: Vi har altså tre enklaver som kan ligne på vestkantens hvite villastrøk i Groruddalen!

Noen syns problemet er at befolkningen ikke har høy nok utdanning i denne delen av hovedstaden. Andre syns Groruddalen har feil type arbeidsplasser, og kan komme med ideer om å fjerne lager- og transportarbeidsplasser for å få inn f eks flere media- og databedrifter. Enkelte mener at det er alt for mange innvandrere samlet her, mens andre igjen mener at noen flere rekkehus blant blokkene ville trekke andre typer mennesker hit.

De som bor på vestkanten i Oslo, har sjelden satt sine bein i vår del av byen. Det er mange eksempler på at ungdommer fra vestkanten tror det er direkte farlig å ta t-banen oppover dalen, og de voksne har ingen interesse av å legge turen hit.

For å bøte på problemene i Groruddalen, har vi fått «Groruddalssatsingen». Dette er et samarbeid og spleiselag mellom staten og Oslo kommune som startet i 2007, og skal vare til 2016. Bare i år er det satt av 119 millioner statlige kroner og 42 millioner kommunale kroner. Den omtalte Fafo-rapporten er lagd som en del av op%artsdokumentasjonen for Groruddalssatsinga. Målet var å finne ut hva som er særskilt for Groruddalen i forhold til resten av Oslo når det gjelder helse, arbeid, inntekt, sosiale relasjoner. Rapporten sier også noe om beboernes opplevelse av nærmiljøet og vurdering av egne levekår. Denne artikkelen skal se nærmere på hva som egentlig preger dette «problemområdet », og hva som bør gjøres.

Hvor er Groruddalen?

Groruddalen er Oslo ytre øst. Dalen ligger mellom Lillomarka i nordvest og Østmarka i sørøst. I dalbunnen renner Alnaelva. Ved denne elvas utløp ble for øvrig Oslo grunnlagt i middelalderen. Fire av Oslos 15 bydeler utgjør Groruddalen. Det er bydelene Bjerke, Grorud, Stovner og Alna.

Fra jordbruk til blokker

Fram til 1950 var Groruddalen stort sett jordbruksland iblanda noen mindre småhusområder. Gårdsnavna forteller om historie tilbake til vikingtida. Mange av dem er bevart som navn på t-banestasjoner og områder, slik som Stovner, Rommen, Tveita. Industrien i Oslo ble bygd opp langs Akerselva, som hadde mer stabil vannføring enn Alna, men Groruddalen hadde også sin industri langs elva, særlig rundt Grorud og Bryn. Grorud og Bryn er samtidig navn på to av landets eldste jernbanestasjoner ved landets første jernbane, Hovedbanen mellom Oslo og Eidsvoll.

Etter krigen var det stor bolignød i Oslo, og på jordene i de slake dalsidene vokste blokkene raskt opp, mens forskjellig typer industri ble etablert i dalbunnen, som lenge var brukt som hovedstadens søppel- og fyllplass. (3) Men nå gjaldt det å skaffe folk tak over hodet! Etter hvert kom drabantbyene. Først Veitvet midt på 50-tallet, så Ammerud og seinere Stovner på 60-tallet og på 70-tallet Romsås, Furuset og Ellingsrud. På 32 år, fra 1949 til 1981, økte folketallet i Groruddalen med nesten 100 000, tilsvarende 572 prosent! Her stanser den store utbygginga opp, og folketallet hadde en liten nedgang fram til 1990-tallet. De siste 10 åra har folketallet igjen økt, sjøl om boligbygginga har vært relativt liten. Nå er det innvandrerne (4) som har oppdaget at Groruddalen har romslige leiligheter til lavere pris enn trange leiligheter i indre by.

Hvem bor i Groruddalen?

Hit flyttet fra 1950- til 80-tallet arbeiderfamilier fra trangboddhet i sentrum. De kunne flytte fra ett rom hos svigerfamilien, fra nedrivningsgårder, fra hybelleiligheter og etter hvert fra byfornyelsesgårder. Fra klaskedo i oppgangen eller do i gården til ny leilighet med bad og wc, eget kjøkken og eget rom til barna! Fra mørke bygårder til lys og friskere luft! Å få leilighet i Groruddalen var et stort framskritt, særlig for barnefamiliene. Nylig snakka jeg med en pensjonist på Romsås. Han og kona har fem barn, og da ungene var små, bodde de i to hybelleiligheter i byen. Han fortalte om den dagen han var på leiegårdskontoret og fikk vite at han hadde fått femroms leilighet på Romsås, dit han flytta i 1973. Hvilken lykke å få komme til Groruddalen!

Fra 1990-tallet blir dalens arbeiderklasse mer fargerik. Vårt område har en større innvandrerandel enn Oslo ellers. 35 prosent av befolkningen har enten innvandret til Norge eller har foreldre som har innvandret. De har røtter i 170 land. Fafo-rapporten (5) forteller at fra 2000 til 2005 flyttet over 10 000 ut av Groruddalen, mens over 40 000 flyttet inn. Det var langt færre barn blant dem som flyttet ut, enn blant dem som flyttet inn. Av de voksne innflytterne hadde 45 prosent innvandrerbakgrunn. Av dette kan en slutte at det er mange innvandrerfamilier med barn blant innflytterne. Mange av dem har antakelig flyttet fra trange leiligheter i Oslo indre øst, som har vært høyt priset de siste åra, til relativt rimelige, større familieleiligheter i Groruddalen. Utviklingsog kompetanseetaten i Oslo kommune har nylig utgitt et ferskt statistikkgrunnlag for Groruddalssatsinga. (6) Her sies følgende om flytting på side18: For 2006 er hovedinntrykket «en sterk netto utflytting av personer med norsk bakgrunn fra Groruddalen og en tilsvarende sterk netto innflytting av personer med ikke-vestlig bakgrunn. Videre oppsummeres det på side 22: «Tallet på innvandrere fra ikkevestlige land økte mer enn i noen av de øvrige byområdene 1997–2007, og Groruddalen er eneste byområde med vesentlig nedgang i befolkningen med norsk bakgrunn i denne perioden.»

Trafikken – et stort problem

Det er slutt på den tida da man flyttet til Groruddalen for å få frisk luft! Dette er Norges eneste dal med fire langsgående sterkt trafikkerte veier, hvorav tre kan kalles motorveier. Her går trafikken inn og ut av byen hver dag. I dalbunnen ligger en rekke store bilbaserte kjøpesenter og møbelhus. Dette fører til mye lokaltrafikk. Gjennom dalen går også trafikken til og fra Gardermoen. Og ikke minst går en enorm mengde gods på veiene. Sentralt i dalen ligger landets største logistikksenter, også omtalt som navet i Norges godstrafikk. Hit kommer en strøm av lastebiler med containere fra havna fulle av varer fra Kina og Sørøst-Asia. På de store godsterminalene blir de omlasta og sendt ut til resten av landet på vei og jernbane, garantert også til et sted nær deg. Alt dette fører til stor biltrafikk, og bunnen av Groruddalen påstås å ha Oslos høyeste luftforurensing.

Arbeid og inntekt

Fafo-rapporten forteller oss at folk i Groruddalen har lavest yrkesinntekt i Oslo, mens Oslo ytre vest ikke overraskende har den høyeste. Hvis vi ser på inntekt etter skatt, har folk i ytre vest gjennomsnittlig over dobbelt så høy inntekt. Rapporten slår fast at denne voldsomme forskjellen i inntekt etter skatt i stor grad skyldes forskjellen i kapitalinntekt.

Statistikken viser også at folk i Groruddalen samla sett har svakere tilknytning til arbeidsmarkedet enn i Oslo for øvrig. En lavere andel er i lønna arbeid, og en høyere andel har stått utafor arbeidslivet i en lengre periode i åra 2000–2005. Det betyr at mange er avhengig av offentlige velferdsordninger. Når det gjelder andel av befolkningen som er i lønna arbeid, skiller innvandrerne i Groruddalen seg positivt ut. Sammenlignet med resten av Oslo er en høyere andel av dalens innvandrere i jobb. Likevel vokser mer enn ett av fire innvandrerbarn i Groruddalen opp i familier som er under fattidomsgrensa.

Verken Fafo-rapporten og Notatserien 3/2008 sier noe om hva slags arbeid befolkningen i Groruddalen har. Sannsynligheten for å møte børsmeklere og direktører her er imidlertid liten. Vi vet fra før at dalen preges av arbeidsplasser innen transport, lager og varehandel, og sjølsagt trengs det folk innen renhold, helse og omsorg. Det er ikke vanskelig å slutte seg til at mange har tunge og slitsomme yrker, som går på helsa løs. Vi vet at sjansen for å ende som uføretrygdet har vært stor på mange av de nevnte yrkesområdene, men dette drøftes ikke spesielt i rapporten.

Helse

Fafo-rapporten slår fast at folk i Groruddalen har markert dårligere helse enn befolkningen ellers i Oslo. Rapporten definerer helse ut fra offentlig statistikk over antall uføretrygda, langtidssjukemeldte, antall under rehabilitering eller yrkeshemma. Det betyr kort sagt at en teller opp hvor mange som ikke kan jobbe i det hele tatt, eller ikke kan jobbe full tid på grunn av «sykdom, skade eller lyte». I tillegg kommer de som defineres som yrkeshemma på grunn av «fysisk, psykisk eller sosial funksjonshemming». Alle 22 delbydelene har høyere andel innbyggere med redusert funksjonsevne enn snittet for Oslo.

Samtidig ser det ut til at vi har friskere innvandrere i Groruddalen enn i resten av byen. Groruddalen er det eneste området i Oslo hvor folk med norsk bakgrunn har dårligere helse enn innvandrerne. Dette forklares delvis med at innvandrerbefolkningen i Groruddalen er yngre enn resten av befolkningen, og dårlig helse øker som kjent med økt alder.

Når folk i Groruddalen blir spurt om egen helse, er det smerter i muskler og ledd som først og fremst oppgis som plager. Så følger ryggsmerter og smerter i nakke/skuldre. (7) De vurderer helsa si markert dårligere enn folk i resten av Oslo. Offentlig statistikk viser det samme. Sjøl om det også her er til dels store variasjoner innen Groruddalen, er det overalt en høyere andel innbyggere med redusert funksjonsevne enn Oslo-gjennomsnittet. Dette gjelder uavhengig av alder, kjønn og utdanning, og særlig er kvinnene rammet. 20 prosent av kvinnene i Groruddalen er registrert med redusert funksjonsevne, mot ti prosent i indre vest.

Hva nå, Groruddalen?

Sjøl om den ovenfor nevnte undersøkelsen viser at folk i Groruddalen trives, at de har venner, føler seg trygge og mener at barna har gode oppvekstvilkår, bygger svarene også opp under den offentlige statistikken som sier dårlig helse og lave inntekter. Så, hva nå, Groruddalen? Vil statlige og kommunale millioner til Groruddalssatsinga føre til endringer av betydning? At det offentlige har forsømt seg i mange år, er ikke til å komme bort fra. Alle Groruddalens nedgravde fyllinger er klare eksempler på det. Forurensinga fra trafikken er stor, og at lufta kan være helsefarlig, er det liten tvil om. Dette er oppgaver for kommune og stat, og her bør Groruddalssatsinga komme inn. Den er delt inn i fire programområder, og programområde 1 handler om trafikk. Men Groruddalssatsingas årsmelding for 2007 (8) viser ingen større grep. Det gjør heller ikke lista over tiltak for 2008 (9)

Det kan være viktig nok å sette ned farten fra 80 til 60 km/t om vinteren langs Trondheimsveien, men noe større grep kan det ikke kalles. Det er foreløpig ingen planer om lokk over E6. Dette er et krav med støtte i befolkningen. Lokk over E6 ville være en reell satsing! Satsing på miljøet ville det også være å få jernbane fra havna og opp til godsterminalene. Forlenging av tbanen til de folkerike nabokommunene ville bety mindre biltrafikk. Men nei, ikke noe av dette er på planleggingstadiet en gang.

Helsetiltak

Groruddalsbefolkningen har markert dårligere helse enn resten av Oslo, målt ut fra grad av utstøtning fra arbeidslivet, men også støttet av innbyggernes oppfatning av egen helse. Groruddalssatsingas bøtemidler så langt er holdningskampanjer om kosthold og mer fysisk aktivitet, altså tiltak rettet mot den enkelte, ikke mot arbeidslivet.

Ut fra tankegangen om at arbeid gir helse, satses det på å få flere i arbeid i framtida. I hovedsak går pengene til gratis kjernetid for 4–5-åringer i barnehagen, samt språkopplæring for innvandrerkvinner og utvidet skoledag med leksehjelp. En skole i hver bydel skal utvikles som såkalt kunnskapssenter. Dette skal etter planen fungere som inkluderende møteplass for elever og familiene deres utover skoletida. Vi er sjølsagt glade for at staten bruker 38,5 millioner på gratis kjernetid i barnehagen dette året. Alt dette er i seg sjøl gode og nyttige tiltak, men igjen er det hvert enkelt individ som skal forandre seg, ikke arbeidslivet som stenger folk ute: Hvis du ikke lærer deg norsk, er det din skyld om du står uten arbeid. Om barna dine ikke blir flinke på skolen, slik at de kan få seg en skikkelig jobb, er det fordi du ikke følger opp skolen godt nok. En nærliggende tankegang er at det går an å utdanne seg bort fra arbeiderklassen. En av de videregående skolene skal for eksempel bli realfagssenter i samarbeid med universiteter, forskningsmiljøer og bedrifter. Her skal elever med særskilte evner og interesser få spesielle tilbud, som det står i «Groruddalssatsingen – Tiltak for 2008». (10)

Er det noe galt med folka i Groruddalen?

Avsnittet under er fra sluttkapittelet i Fafo-rapporten: Visjoner og virkelighet i Groruddalen (11):

«Det kan se ut til at levekårsproblemene vi finner i Groruddalen ikke er relatert til forhold knyttet til området som sådan, men til hvem som bor der. Det er dermed grunn til å tro at mange av de utfordringene Groruddalen står overfor er en konsekvens av mer allmenne prosesser knyttet til sosial og økonomisk bosegregering. Boligprisene i et område avgjør hvem som har råd til å flytte dit, og prisene blir igjen påvirket av den sosiale statusen ved å bo i et område.»

På litt mer hverdagslig språk betyr dette at problemene i Groruddalen (lave inntekter og dårlig helse) henger sammen med at Oslo er en klassedelt by. Folk fra arbeiderklassen (lav sosial status) flytter dit de har råd til å bo.

Mens store deler av byens arbeiderklasse er bosatt i Groruddalen, finner du ikke ordet arbeiderklasse noe sted i Fafo-rapporten. Samtidig sikter Groruddalssatsinga mot å styrke Groruddalens identitet og stolthet. Etter min mening burde en da satse på å styrke arbeiderklassestoltheten framfor å usynliggjøre den.

Folk i Groruddalen er ikke pengeflyttere. De er verdiskapende eller de utfører viktige tjenester som er en forutsetning for verdiskapinga og helt nødvendige for samfunnet. De jobber samtidig i yrker som går på helsa løs, slik at kroppen ikke holder fram til pensjonsalder.

Men barna blir sendt inn i et skolesystem som forteller dem dersom de blir bedre lesere og lærer seg norsk, dersom de gjør leksene og får gode karakterer, og dersom foreldrene følger dem bedre opp, så vil det gå dem vel. Kanskje de vil komme inn på en gjev videregående skole utafor dalen og seinere bli studenter ved universitetet? Dette kan ikke være veien å gå for å styrke Groruddalens identitet og stolthet!

 

Skal helsa bedres, må arbeidsmiljøet bedres. Kamp for bedre arbeidsforhold er kamp for bedre helse. Pensjonsreformen vil opplagt skape større helseproblemer for folk i Groruddalen. Angrep på uføretrygda vil skape større helseproblemer. Lønnskamp er nødvendig for bedre inntekt. Ikke noe av dette er nevnt i Fafo-rapporten. Så lenge arbeidsfolk blir tråkka på, vil Groruddalen framstå som et «problemområde».

 

Noter: 1      Fafo-rapport 2008:27 Levekår i Groruddalen http://www.fafo.no/pub/rapp/20069 /20069 .pdf 2      Aftenposten 20.06.08 3     Jeg kan huske avisene på 70(?)-tallet skrev om en gutt på Stovner som fikk brannskader av antent gass som kom opp av fotballbanen som var anlagt oppå ei gammel søppelfylling. MR 4     Personer som sjøl har innvandret til Norge eller er født i Norge av foreldre som har innvandret 5     Fafo-rapport 2008:27 Levekår i Groruddalen, side 22-23 6     Oslo kommune Utviklings- og kompetanseetaten: Notatserien nr. 3/2008: Statistikkgrunnlag for Groruddalssatsningen og Handlingsprogrammet for Oslo Sør 7     Levekårskartlegginga i Oslo: spørreundersøkelse gjennomført av Synnovate MMI 2006 på oppdrag av Fafo 8     Oslo kommune, Byrådsavdeling for byutvikling, Plankontoret for Groruddalen: Årsmelding 2007 Groruddalssatsingen, s. 12-13 9     Plankontoret for Groruddalen: Groruddalssatsingen, Tiltak for 2008, s.10 10   Plankontoret for Groruddalen: Groruddalssatsingen, Tiltak for 2008, s.28 11   Fafo-rapport 2008:27 Levekår i Groruddalen, side 67

Soria Moria Slott er et vakkert bilde av Theodor Kittelsen. Det er en av våre viktigste nasjonalskatter.

Lenge representerte dette bilde for meg et symbol på rettigheter, mulighetene og håpet som Norge ga til mennesker i alle situasjoner i livet, spesielt de som trenger mest.

Vi kunne se sola over det norske fjellet, og gå mot den!

---

 

Også Soria Moria – plattformen for regjeringssamarbeidet – hadde en slik symbolverdi. Vi skulle gå mot lysere tider. Forventningene var store for mange. I 2005 skaptes det håp om en ny kurs i politikken, og alle ventet på at regjeringen ville føre «en human, solidarisk og rettssikker flyktning- og asylpolitikk », som det står skrevet i kapittel 17.

Noen positive tiltak kom, som for eksempel reinnføring av norskundervisning på asylmottak. Men vi sliter enda etter alle disse årene med en flertallsregjering som ikke oppfyller de gode ønskene. MUFere venter å bli kastet ut, kvinner som flyktet fra voldelige menn nektes opphold, afghanske sultestreikende asylsøkere ble sendt ut, ikke alle mindre åringer asylsøkere er under barnevernet. Den 3. september 2008 våknet vi til 13 punkter med innstramninger av asylpolitikk. De gode ønskene, bildene og symbolene ble revet ned.

Staten er en av premissleverandørene når det gjelder folk sine holdninger til asylsøkere, flyktninger og innvandrere. Ordene «strøm», «bølge» og «tilstrømning» og «lykkejegere » skaper et feilaktig bilde av situasjonen. Husk at i 2002 kom 17 480 asylsøkere til Norge, og 15 613 i 2003. I 2004 tok minister «Jern» Erna Solberg (H) avgjørelse om å stenge mange asylmottak, og Bondevikregjeringen solgte budskapet at «nå kommer det ikke mer asylsøkere» eller «de som kommer er grunnløse». De baserte seg også på EUs umenneskelige stansing av folk i Sør- Europa. Tiden gikk, krigene sluttet ikke, tverr imot! Vårt «medmenneskelige» militære engasjement i Afghanistan fortsetter, selv om de rød-grønne trakk soldatene fra Irak. Stoltenberg & Halvorsen & Haga skrev under en vidunderlig regjeringserklæring i Soria Moria, helt eventyrlig. Men tiden går … politikken består! Vi bidrar fortsatt med å produsere flyktninger.

Det skjer lite i verden som tilsier at strømmen av flyktninger tar slutt. Makthaverne benytter den motstanden og volden som de selv har skapt mot innvandrere og flyktninger som begrunnelse for ytterligere innstramminger.

Vi har snakket mye om det grunnleggende trekket ved det kapitalistiske systemet som fremmedgjør mennesker. Det kapitalistiske systemet har flere «utstillingsvinduer» hvor det viser sine verste sider. Der lider fremmedgjorte mennesker pluss naturen. Vi ser krigene, klimaødeleggelsene, kvinneundertrykkinga, etc. Jeg vil plassere de 13 punkter om innstramminger i asylpolitikken i ett av disse utstillingsvinduene til kapitalismen. På det utstillingsvinduet finner vi også stykker av en revnet Soria Moria-erklæring. Logikken er: Er vi mer like høyresiden, vinner vi valget. I dette virvar sies mye om grunnlegende menneskesyn og holdninger ovenfor mennesker på flukt. Innstramminger forsterker skillene VI-DEM. «Lykkejegere», «de som uthuler asylinstituttet» blir til skikkelser som truer folk sin velferd. Asylsøkere brukes også til å forsvare taburettene for noen medlemmer av den rød-grønne regjeringen. (Vi merket oss av SV tok dissensen i denne saken.)

Det er ikke bare ressurser vi snakker om, når vi ønsker å ta imot folk på flukt på en verdig måte. Det er heller ikke mangel på plass som er problemet her i landet. Vi snakker om den politiske viljen. Vi må stå fram og klart fortelle om at vårt mål og vår visjon er et samfunn med åpne grenser og demokratiske rettigheter for alle.

Jeg har lyst til å gå og se på det vakre bildet av Theodor Kittelsen, Soria Moria Slott, sammen med dere som leser dette. Sammen med dere kan vi finne igjen symbolet for håp og muligheter, sammen gjenreise landets verdighet og kjempe for et åpnere Norge.

Den rød-grønne regjeringa har hvert år poengtert at kommunene har fått tilført friske midler. Slik oppleves ikke hverdagen i vår kommune. Notodden kommune hadde en realnedgang i budsjettet på 1,5 % fra 2007 til 2008.

I vår kommune har det vært en realnedgang i midlene i alle de årene den rød-grønne regjeringa har regjert.

Inger-Lise Olsen er varaordfører i Notodden Kommune fra Solidaritetslista av SV, Rødt og Partiløse.

 

---

 

Inntektene til Notodden kommune fra statlige rammeoverføringer og skatt på inntekt og formue, økte riktignok nominelt med nærmere 10 millioner kroner fra regnskap 2007 til fremlagte budsjett 2008. Men hele denne økningen, og litt til, ble imidlertid spist opp av lønns- og prisveksten, slik at vi totalt fikk en reell nedgang på 1,5 % .

Forventningene til den rød-grønne regjeringa var i 2005 store

I Notodden kommune slet vi med et underskudd fra Erna Solbergs tid pålydende 71 millioner kroner. Budsjett for 2005 og økonomiplan for 2005–2008 var et meget stramt. Vi måtte ha sterk fokus på omstillingsevne og aktiv samhandling mellom politikere, administrasjon, ansattes organisasjoner og brukere for å gjennomføre tiltak som skulle bringe driftsbudsjettet ytterligere ned fram mot 2008. Samtidig ville vi ivareta kvaliteten på tjenesteytingen og et godt arbeidsmiljø for de ansatte i Notodden kommune.

Budsjettet inneholdt uønskede kutt, skatteøkninger og egenandelsøkninger som var nødvendige for å opprettholde befolkningas velferdstilbud. Men hovedårsaken til at budsjettet for 2005 ikke raserte de kommunale tjenestene skyldes en knallhard politisk kamp som Solidaritetslista av SV, Rødt og Partiløse førte mot Fylkesmannen og mot Kommunal- og Regionaldepartementet. Saken dreide seg kort fortalt om kommunens anledning til å kunne benytte kapital fra det heleide aksjeselskapet Notodden Energi til drift. Dette var for å unngå store kutt i perioden med nedbetalinger av tidligere års underskudd. Dette var helt nødvendige grep for å få budsjettet i balanse, samtidig som man ville søke å ivareta så store og sentrale deler av kommunens tjenesteproduksjon som mulig.

Solidaritetslista vant fram i denne kampen mot KRD etter å ha arbeidet med saken i en periode på nesten ett år. Daværende varaordfører Asgeir Drugli fra Solidaritetslista var den som ledet denne kampen. Dette var kanskje den viktigste politiske seieren i perioden 2003–2007 med tanke på de konsekvenser det ville ha fått for innbyggerne dersom vi ikke hadde vunnet kampen.

Fylkesmannen, en medspiller?

Hovedårsaken til den ekstremt vanskelige økonomiske situasjonen for Notodden kommune lå i rammebetingelsene som ble gitt til kommunene fra regjering og sentrale myndigheter. Det var et stort sprik mellom de krav til omfang og kvalitet på tjenestene som sentrale myndigheter påla kommunen, og de frie midlene som ble stilt til disposisjon for å kunne oppfylle disse kravene. På Notodden hadde vi som sagt et akkumulert underskudd på totalt 71 millioner kroner som skulle betales over driftsbudsjettet.

Vi opplever ofte i budsjettarbeidet at Fylkesmannen er som et hinder, et hinder for å kunne yte befolkninga de tjenester og den kvalitet som de har krav på. Årsaken er at mange folkevalgte i andre partigrupperinger ser ut til å kvie seg for å stå opp imot Fylkesmannen når det gjelder kommunelovens krav om budsjettbalanse. Fylkesmannen oppleves ofte som kompromissløs i slike saker. Når det er snakk om å gi befolkninga de tjenester til den kvalitet som også er nedfelt i lover og retningslinjer, så er Fylkesmannen langt mere lemfeldig, og kommunelovens krav til budsjettbalanse ser ut til å råde over rettighetsparagrafer som sikrer tjenestetilbudet. Istedenfor å påpeke motsetningene mellom budsjett og oppgaver overfor de lovgivende myndigheter, angriper Fylkesmannen kommunene.

Solidaritetslista har stått imot Fylkesmannen en rekke ganger, også etter at den rød-grønne regjeringa kom til makta. Vi opplever fortsatt hver eneste budsjettbehandling og -revidering som en kamp for å beskytte det eksisterende tjenestetilbudet. Anledning til å vurdere utvidelser av tilbudet hører med til sjeldenhetene, og i den grad dette har vært gjort så har det skyldes befolkningas velvilje, og ikke den rød-grønne regjeringa.

Det er innbyggerne som betaler regninga

Kommunen klarte å dekke 71 millioner kroner i underskudd på kortere tid enn planlagt i forhold til forpliktende plan. Dette fikk i midlertidig store konsekvenser i forhold til bemanning, arbeidsbelastning, arbeidsmiljø og evne til saksutredning. Dessuten var tjenestekvaliteten på et nivå som var vanskelig å akseptere. Årsaken til at vi klarte det var: – At vi påførte innbyggerne eiendomsskatt. Kommunestyret så flere negative sider ved å øke eiendomsbeskatningen, men vi så ingen annen mulighet enn å gjennomføre dette i den situasjonen Notodden kommune var i. Vår prioritering var å sikre den offentlige tjenesteytingen så godt det lot seg gjøre innenfor de gitte rammer. – Vi innførte økte egenandeler på for eksempel kulturskole og en del tjenester for eldre. – Vi har tatt ut relativt store utbytter fra Notodden Energi, kraftselskapet som kommunen eier. Dette for å unngå å kutte tjenesteproduksjonen til et kunstig lavt nivå i perioden, hvor tidligere års underskudd skulle tilbakebetales.

Alle disse tre elementene er midler som kommunen får fra innbyggerne for å berge velferdssystemet i vår kommune. Den rødgrønne regjeringen fortjener ikke kreditt for å satse på kommunene, slik de bedyrer selv.

Uten befolkningas velvilje og ønske om å opprettholde et mangfold av gode offentlige tjenester så hadde vi ikke vært der hvor vi er i dag. Dette er kommunens egen befolkning sin fortjeneste. I tillegg har dette «kostet» de ansatte i form av belastninger, sykdom og miljø.

Investeringer og momskompensasjon som finansiering av drift

Vi fikk til et noenlunde tjenestetilbud i 2008 på omtrent samme nivå som 2007. I tillegg til innbyggernes egne tilføringer var dette mulig på grunn av økning i momskompensasjonen grunnet økte investeringer. Vi har finansiert nesten all «vekst» i år og neste år med økt momskompensasjon fordi vi har satt inn store investeringer. Dette er ikke en særlig god finansiering av drifta, sjøl om investeringer i seg sjøl ikke er feil.

Dette skreiv rådmannen om budsjettet for 2008: «Virkeligheten er at en sikring og utvikling av viktige deler av kommunens tjenester kan etter bare skje ved økning av andre inntekter, kostnadsreduksjoner eller omfordeling innenfor eksisterende rammer.»

Noen konkrete eksempler fra Soria Moria-erklæringen

Vi hadde forventninger til regjeringens Soria-Moria erklæring i forhold til de punktene som er svært konkrete og håndfaste. Et eksempel på dette er at det innen 2009 skal det være 10 000 flere årsverk i eldreomsorgen enn i 2004 i Norge. Dette betyr enkelt og greit at det i Notodden skal økes med ca. 40 årsverk eller at det skal brukes ca. 16 millioner 2005-midler mer i eldreomsorgen i 2009. Dette er på ingen måte en realitet i vår kommune.

Et annet eksempel er at det i disse dager viser seg at det blir store husleieøkninger blant funksjonshemmede. For å kunne videreføre den daglige livsstandarden til funksjonshemmede må vi antakelig gå inn med en kommunal levekårsstøtte. Dette står jo i grell motsetning til uttalelsene om fattigdomsbekjempelse og et godt trygdeoppgjør. Det viser seg at mange av beboerne sitter igjen med 1000 kroner i måneden å leve for etter at husleie, strøm og andre faste utgifter er betalt. Disse menneskene har intet valg til å kunne bosette seg hvor de vil, de må bo i de leilighetene kommunen tilbyr.

2008-budsjett, kutt eller økning? Nye løsninger på drift

I revidert budsjett 2008 innebar rådmannens forslag kutt i skole på 1 millioner kroner og kutt i eldreomsorgen på 1,8 mill kroner. Solidaritetslista sikret et flertall i kommunestyret som snudde de foreslåtte rammekuttene i skole og pleie og omsorg, også denne gangen mot rådmannens og Fylkesmannens advarende pekefinger.

Vedtaket innebar en opptrappingsplan for lærerressurser fra august 2008, samt en styrking av eldreomsorgen i økonomiplanen fra og med 2009 på 2,5 millioner. Dette hadde vi ikke greid dersom ikke folk sjøl på Notodden hadde reist seg i et opprør mot manglende ressurser som spesielt ble tydelig i skolen. Her arrangerte foreldre og foresatte «Foreldreaksjonen mot spareskolen», og Utdanningsforbundet gikk til streik for å markere lærermangelen. Det presset ble til slutt så stort at et flertall i kommunestyret stilte seg bak hovedkravene som lå i Solidaritetslistas budsjettforslag.

Finansieringen av budsjettvedtaket krevde på nytt en kreativ angrepsstrategi på budsjettrammene og flere tiltak utgjorde i sum en dekning for et budsjett i balanse. I dette inngikk blant annet en utsettelse av nedtrapping av momskompenasjonsordningen med ett år i forhold til rådmannens budsjett, kommunale overføringer til Notodden Flyplass ble forutsatt fjernet (noe som kan føre til tap av arbeidsplasser), et ekstraordinært stort utbytte fra Notodden Energi basert på den samme mekanismen som vi vant fram med i 2005 og vi tok regjeringas signaler om storsatsning på skole i 2009 på alvor og la inn forventningsmidler i økonomiplanen.

Disse måtene å finansiere budsjettet på, er ikke en varig finansieringsmetode, og Solidaritetslista er vel forberedt på at den samme kampen for å finne penger og argumenter for et budsjett vil gjenta seg i år, neste år og året etter der igjen.

Forventningene kontra realitetene

Vi hører hele tiden at den rød-grønne regjeringa tilfører midler blant annet innen pleie og omsorg og skole. Dette skaper store forventninger både hos lokalbefolkningen, ansatte og hos de folkevalgte lokalt. Når man opererer med tall på makronivå, er ikke dette en gjenspeiling av det som skjer reelt i den enkelte kommune.

Vi får beskjed om at vi får det vi trenger, men når sluttlinja føres, er det likevel i minus, blant annet på grunn av betydelig kostnads- og prisvekst. Eksempler er lønn, nettoutgifter i barnehager, skole og individuelle planer, spesialundervisning, funksjonshemmede osv. I tillegg trenger vi flere hender. Det ser ut som vi blir tvunget til å legge vekt på effektivisering i kommunene, om vi skal klare oppgaven med å holde budsjettene i balanse.

En virkelighetsbeskrivelse fra sentrale myndigheter som ikke forholder seg til realitetene, bidrar til misnøye blant folk, som føler de får liten innflytelse på samfunnsutviklinga. Det er hevet over enhver tvil at mange folk bærer preg av en følelse av avmakt i dagens samfunn – ingenting nytter – det spiller ingen rolle hvem man stemmer på. Årsakene til dette er selvfølgelig sammensatte, men mye av dette er resultater av kommunenes opplevde gap mellom de oppgaver som staten pålegger kommunene, og de begrensede midler vi får til rådighet for å utføre dette.

Det framstår som absurd for folk at en kommune med en meget høy andel eldre mennesker i befolkningen lar en nybygd avdeling for senil demente bli stående tom, fordi man ikke har råd til å drive den – selv om det er lokal tverrpolitisk enighet om at avdelinga må åpnes. Det hjelper ikke at man i debatter mellom sentrale politikere fra alle leire får høre hvordan penger øses ut over kommunene og det skal satses på skole og eldreomsorg.

Ett positivt tiltak, men er det nok?

I forhold til regjeringens forslag til budsjett inn i 2009 og årene som kommer, er det ett positivt tiltak, nemlig at man har tatt hensyn til de skjeve inntektssystemene kommunene mellom. Det er bra at det blir lagt en utjevning inn i årene som kommer, for det er helt åpenbart at det i inntektssystemene for kommunene er nøkler og mekanismer som slår veldig feil ut for enkelte kommuner. Kommuner med stor overvekt av eldre innbyggere får blant annet ikke en tilstrekkelig kompensasjon gjennom inntektssytemet.

Men vi må nok helt sikkert også i årene som kommer, finansiere kommunesektoren med utbytte fra vårt kommunale kraftselskap og opprettholde eiendomsskatten. Vi forventer at vi fortsatt ikke vil klare å holde vår politiske målsetting om å redusere egenandeler på kommunale tjenester.

Den rød-grønne regjeringa fortjener ikke skryt for å ha satsa på kommunesektoren. De har overlatt ansvaret for å bevare «velferdsstaten » til den enkelte kommune, og finansieringa har de overlatt til kommunens egen befolkning.

Jeg er en revolusjonær fagforeningsleder fra Trondheim, medlem og bystyrepolitiker for Rødt. Overskriften er ikke ironisk ment, tvert imot.
Jeg ser på regjeringa som litt min, om lag som i Coop-reklamen.

Arne Byrkjeflot er leder av LO i Trondheim, bystyrerepresantant og landsstyremedlem i Rødt.

 

---

 

«Jeg tilhører de som hilste valgresultatet med glede, sjøl om RV ikke kom inn. Jeg jubler når de bryggeriansatte får beholde emballasjeavgiften, oppsigelsene trekkes tilbake i Jernbaneverket, fornyingsministeren stanser konkurransetilsynets krav om salg av Trondheim Energiverk, Djupedal stanser privatskolene og Stoltenberg setter foten ned for nedlegginga av lokalsykehus. Å få bort Høybråtens 13-timersdag, frislipp av midlertidig ansatte og sikring av retten til å stå i stilling til saken er endelig avgjort, kan ikke vurderes for høyt. Tjenestemannsloven er tilbake med retten til å gå på ventelønn. De arbeidsledige får feriepengene tilbake, om enn ikke før i 2008.» Ja, slik startet jeg artikkelen i Rødt! nr. 1 2006.

I dag hørte jeg på radio. NHO mente det kunne spares 720 millioner i sykehusene ved å sette ut tjenester på anbud, som vaskeri og renhold. Som motpart til NHO-direktøren hadde de funnet fram den sosialistiske minister Bjarne Håkon Hanssen. Han kunne berolige direktøren. Ikke hadde de satt noen stengsler mot anbud og utskilling, og ikke ville de gjøre det. Helseforetaket sto fritt til å gjøre som de ville. Noe de da også gjør. Et ekspansivt budsjett.

Det er noen uker siden jeg var på møter om statsbudsjettet, først med Gjedrem, så med Kristin Halvorsen. De sa det samme. Et statsbudsjett tilpasset krisa. Derifra går jeg rett over i budsjettdebatten i Trondheim kommune. Årets underskudd blir fra 120 til 150 millioner. Neste år skal Trondheim spare 300 millioner. I tillegg må Trondheim kommunale pensjonskasse tilføres 300 millioner. Den kommunen som bygde og rehabiliterte for en million om dagen, slår nå bremsene på. Rapportene fra landet ellers er likt Trondheim. Og dette er før krisa slår inn for fullt, sosialhjelpa øker og skatteinntektene raser. Hvis ikke ei regjering vet hva motkonjunkurpolitikk er, da er det ingen rød-grønn regjering.

I høst har hele fagbevegelsen I Trondheim og Sør-Trøndelag kjempet for å unngå anbud i kollektivtrafikken i Trondheim. Med rød-grønn regjering, rød-grønt fylkesting og rød-grønt kommunestyre så styres det mot anbud. Tross anbudspausen som ble varslet i Soria Moria.

AFP

I vår tapte vi AFP-kampen. Jeg er helt overbevist om at det ikke hadde vært mulig med ei blå regjering. Da kunne LO umulig ha godtatt en så usolidarisk løsning der de med dårligst helse plusser på pensjonen til de som kan jobbe til 67 og lenger.

Det er ikke så lett å omstille seg fra dette og vurdere valgkampen 2009. Et helt annet valg enn 2005. Da var det over flere år bygd opp en voldsom harme mot Bondevik-regjeringa. Høybråten foreslo en ny Arbeidslivslov som ville rasere Arbeidsmiljøloven. Det var gått et år siden utvidelsen av EU med 10 medlemsland og det hastet med å få på plass tiltak mot sosial dumping. Det var landsomfattende demonstrasjoner til forsvar for Arbeidsmiljøloven, krav til tiltak mot sosial dumping, nei til EUs tjenestedirektiv og mot forslag om å ødelegge pensjonssystemet vårt. Slik red vi på en bølge som ikke en gang lot seg stanse av LO-kongressens knefall på pensjon. Tross pensjonstapet, så hadde vi mye igjen å slåss for. AFP, offentlig pensjon og uførepensjon skulle forsvares, og vi visste at dette ikke var mulig uten å komme i konflikt med pensjonsforliket.

Nå har altså regjeringa lagt fram sitt siste statsbudsjett, og tida er inne for å oppsummere og stake ut kursen videre. Hva skal til for på nytt å sette i gang en samlet kamp for ei ny rød-grønn regjering? At den har holdt løftene sine? Om den bidrar til å mobilisere eller avvæpne fagbevegelsen? At utviklingen går i rett retning, fra markedsliberalisme? Eller rett og slett at alternativet er så mye verre?

58 krav

Fagbevegelsen stilte 58 krav og fikk ja på alt unntatt forsøk med 6-timersdagen. En gjennomgang gjort av LO i Trondheim sier at 32 er innfridd, 16 er ikke innfridd, og 10 krav kan en ikke si for sikkert. Det stanset litt opp etter den første bølgen, der regjeringa virkelig staket ut en ny kurs slik jeg har beskrevet i starten av artikkelen. For den rød-grønne regjering kan dagens manglende entusiasme blant deres egne virke urettferdig. Har vi glemt hvor ødeleggende Høybråthens arbeidsmiljølov og Clemets privatskoler ville vært? Eller forskjellen på den paddeflate holdningen til EU som Bondevik hadde og den mer offensive dagens regjering faktisk har vist. Den nye hjemfallsordninga har sine sider, men det aller viktigste sikret den: Nasjonal kontroll med vannkraftressursene, vår viktigste ressurs. Vi fikk på plass en ny ordning for arbeidsgiveravgiften, vårt i særklasse viktigste distriktspolitisk virkemiddel. Også her er det aller viktigste bevart, sjøl om distriktskommuner i sør og øst ikke får tilbake sin gamle status. Regjeringa bøyde seg ikke når ESA gikk til angrep på emballasjeavgiften, og tusener av bryggeriansatte trakk en lettelsens sukk.

Regjeringen har også kommet med to tiltakspakker mot sosial dumping. ILOkonvensjon 94 er blitt norsk lov, det betyr at stat og kommuner skal kreve tarifflønn i alle anbud. Arbeidstilsynet har fått rett til å gi bøter, det er innført en autorisasjonsordning for bemanningsbyrå. ID-kort er innført på byggeplassene. Derimot er det ingen glede over at innsynsretten er belagt med taushetsplikt, da er det nesten bedre uten innsynsrett. Nå kommer tiltakspakke 2. Fagbevegelsen er svært fornøyd med at vi får på plass regionale verneombud også i hotell og restaurant og renhold, det er bra at regjeringa vil utrede solidaransvar og en enklere måte å allmenngjøre tariffavtaler på. Derimot er det ganske gjerrig å styrke Arbeidstilsynet med 10 millioner, det står på ingen måte i forhold til det problemet sosial dumping er, og den rollen arbeidstilsynet er tiltenkt i kampen mot utnyttelse av utenlandske arbeidere.

Industripolitikk

Men de viktigste løftene har de ikke holdt, iallfall ikke enda. Nytt industrikraftregime er ikke på plass. Industri Energi, som representerer mye av Aps bastioner, sier at det er helt uaktuelt med en valgkamp for de rødgrønne uten at dette kommer på plass. De fikk heller ikke på plass en ny og forsterket ervervslov. Den gamle ervervsloven som Bondevik fjernet, ga fagbevegelsen mulighet å påvirke oppkjøp og regjeringa til å pålegge tvangssalg når lønnsomme bedrifter ble slaktet. Som Union ble. Vi ser ingen industripolitikk fra denne regjeringa.

Soria Moria lovte å legge ned veto mot direktiv som truer faglige rettigheter. Hvem andre skal avgjøre hva som truer faglige rettigheter, enn fagbevegelsen? Nå er flertallet for veto mot EUs tjenestedirektiv så stort i fagbevegelsen at selveste LOs sekretariat måtte be regjeringen reservere Norge mot EUs tjenestedirektiv. For entusiasmen i fagbevegelsen er det ganske avgjørende hva regjeringen gjør. Husk at sosial dumping handler om selve grunnpilaren vår, muligheten til å opprette og håndheve tariffavtaler. Taper vi her, så forvitrer også fagbevegelsen politiske innflytelse, og veien står åpen for de som vil ødelegge velferdsstaten.

Vi har fått oss et tidsvindu der det er mulig å presse regjeringa til tiltak mot sosial dumping. Slik jeg ser det, vedtar regjeringa nå flere tiltak som i neste omgang vil bli kjent ulovlig av ESA. Dette gjør de for å få EUs tjenestedirektiv gjennom. Deretter kan de gjøre som de har gjort med EØS-avtalen ellers, toe sine hender når ESA slår til.

Rundt om i det ganske land blir det avgjørende hva som skjer med sykehusene. Her har riktignok regjeringen ikke lovt annet enn evaluering og nei til nedlegging av lokalsykehus. Evaluering uten tiltak kan holde bra det, men ikke på sykehus. Her i Trondheim delte fagbevegelsen ut løpeseddel utenfor St. Olav. En side i farger med rød-grønne løfter og en side i svart hvitt med de blå. Siden har sykehusene gått fra krise til krise. Lokalsykehus er ikke lagt ned, men de blir undergravd ved at akuttkirurgi og fødetilbud kuttes. Til slutt tør ikke befolkningen velge lokalsykehus og nedleggelsene kommer. I Helse Sør-Øst (Helse Størst) er nå nedleggelsene i gang, stikk i strid med løftene.

Hanssen har nå forlatt NAV (som er på vei utenfor stupet), og satser på at en opprettingspakke til nord, midt og vest og den oppsiktsvekkende oppdagelsen at det er lurt å samordne kommunal helsetjeneste med sykehusene, skal berge dem over valget. Men jeg tror ikke det holder. Det aller minste som må til, er å fjerne økonomistyringsreformen. I Trondheim betyr den at bygging av nytt sykehus er en katastrofe for pasientene. Rett og slett fordi nybygg må avskrives og de tas krone for krone fra driftsbudsjettet.

Rett før valget kommer siste runde i pensjonskampen. Den hardeste og viktigste. Før jul kommer stortingsproposisjonen om ny uførepensjon. Og siden 42 % av alle nordmenn er uføre den dagen de blir alderspensjonister, så er det her en verdig alderdom avgjøres for de fleste vanlige folk. Uførepensjonsutvalgets forslag er en katastrofe. Det er slutt på å bli uførepensjonist, du får uførestønad. Da skatter du som lønnstaker. De vil ta fra uførepensjonister med lav pensjon barnetillegget på 1600 kroner i måneden for hvert barn. Og de vil at uføre også skal rammes av levealdersjustering. Overfor andre sier de at det er jo bare å jobbe et år ekstra, så tar du igjen det du taper på levealdersjustering. Det er et argument som ikke kan brukes overfor uføre.

Offentlig ansatte har i dag 66 % av brutto lønn fra 65 år ved 30 års opptjening. Regjeringens logikk er at du skal ha mer jo lengre du står i jobb. For fall står da både retten for AFP-pensjonister til å gå over på full tjenestepensjon fra 65 år og retten til full pensjon etter «bare» 30 års ansettelse i offentlig sektor. Det er trygghet for jobb og alderdom blandet med troen på fellesskapsløsninger som har gjort det mulig å få alle de nødvendige hender og hjerner til å velge jobb i det offentlige og forbli der. Kampen om offentlige pensjoner er en kamp for velferdsstaten.

Neste år blir et kriseår. Med et statsbudsjett som forsterker krisa. Trolig vil regjeringa komme med ei krisepakke i revidert nasjonalbudsjett og satse på å vinne valget på det. Men da er allerede titusener av bygningsarbeidere oppsagt, velferdstilbudet i kommunen er allerede kuttet, planlagte nybygg og rehabilitering lagt på is. Da er mye for seint, og det trengs langt større summer for å snu det hele.

For meg og det er mange som tenker som meg, er det avgjørende hva som skjer med, krisepakke, EUs tjenestedirektiv, sykehus, industrikraft uførepensjon og offentlig pensjon. Det er ikke mulig å inspirere andre om en sjøl føler seg sviktet. Og om jeg likevel biter tennene sammen, legger vekk selvaktelse og sier at alternativet er mye verre, her må vi samle oss i bunnen. Ville det ha noen klangbunn, ville det være ei valgkampanje med mulighet til å lykkes? Det ville det ikke. Det minste onde skaper ingen entusiasme. Entusiasme krever et prosjekt som er et alternativ til nyliberalismen, ikke nyliberalisme light.

Det jeg sier er altså følgende: Skal det være noen sjanse til å unngå en blå eller mørkeblå regjering neste år må regjeringen levere. Krisepakke, industrikraft, hel eller delvis reversering av helsereformen, bevare uførepensjon og offentlig pensjon og reservere Norge mot EUs tjenestedirektiv. Det er disse sakene som vil avgjøre entusiasmen eller manglende entusiasme i fagbevegelsen. I tillegg trenger regjeringen et prosjekt. Mitt forslag er å gjenreise den sosiale boligpolitikken. Regjeringen vil øke bostøtten med 1 milliard, 300 millioner i 2009. Dersom de i stedet hadde utstyrt Husbanken med 50 milliarder og subsidiert renta med 2 % så ville det også koste 1 milliard. Men da kunne du bygd 25 000 boliger årlig med lang avdragstid og lav rente. Enten utleieboliger etter selvkostprinsippet eller eierboliger med klausul for videresalg. Over noen år ville vi fått gjenopprettet et eget marked for folk flest som også ville holdt det øvrige boligmarkedet nede. Bolig kunne igjen blitt en rettighet på linje med skole og helsevesen. Og vi kunne hatt en valgkampsak som kunne truffet folk.

SV

SV vant kampen om Soria Moria erklæringen, den mest radikale regjeringsplattform i Europa. I en klasse for seg. Men det er makta som rår og SV ble disiplinert. SV spiller sammen med SP en viktig rolle i kampen om EUs tjenestedirektiv. Etter sviket på pensjonsforliket sa Karin Andersen at de skulle stå vakt om de uføre. Det har vi ikke sett mye til. Jeg tror ikke SV vil være noen kraft i å forsvare offentlige pensjoner. De godtar jo arbeidslinja og AFP-katastrofen ville ikke vært mulig uten SVs aktive medvirkning. Hvordan kan SV stå i front i kampen for krisepakke med en finansminister som synes statsbudsjettet er tilstrekkelig, ja supert. Hvordan kan SV stå i front for sykehusene når finansministeren skryter sykehusbudsjettet opp i skyene? Realistisk sett ser jeg ikke at SV vil bidra så mye til å presse fram de saker jeg mener er avgjørende fram til valget. Unntaket er EUs tjenestedirektiv, men det er til gjengjeld den viktigste saken.

Rødt

Dette merkelige lille partiet som er enig med alle fagbevegelsens krav, med unntak av gasskraftverk, men likevel ikke har mer enn 3 prosent oppslutning i fagbevegelsen.

Rødt har fra første stund krevd krisepakke, stått i front i sykehuskampen, står i front på pensjonskampen og er viktig i kampen mot EUs tjenestedirektiv og sosial dumping. I tillegg er vi det eneste partiet som er i mot norsk krigføring i Afghanistan. Vi jobber vår vante tro lite som parti, desto mer i fagforeninger, sykehusaksjoner, foreldreaksjoner og fronter.

Det merkelige er at dersom vi lykkes, så tjener ikke det Rødt. Da berger vi oppslutningen om de rød-grønne partiene. Og dersom vi mislykkes, så tjener det heller ikke Rødt. Misnøyen går til FrP.

Men det er en økende opposisjon på tvers av parti som tenker mer og mer likt uten å få partimessig uttrykk. Det er denne opposisjonen som har kraft i seg til å forandre verden og partibildet med.

Så om ikke Rødt ikke opplever å få vekslet inn all innsatsen i stemmer, så får vi en bølge til venstre mer enn sterk nok til å skylle pariet inn på Stortinget. Faktisk kan alt skje i tider som vi nå går inn i.

I norske byer har kapitalens behov formet terrenget. Boligsektoren har gjennom den nyliberale revolusjonen blitt transformert.
Fra i stor grad å være et regulert gode for folk flest er den primært blitt et objekt for kapitalakkumulasjon. Dette har også endret måten vi selv ser på boligen, samt premissene i politiske diskusjoner om bolig.

Ståle Holgersen har en master i geografi, arbeider som arealplanlegger, og har gitt ut boka Class conflicts and planning. A case study of contemporary development at King’s Cross in London. VDM Verlag Dr. Mueller, 2008.

 

---

 

I etterkrigsårene skapte kombinasjonen av boligmangel og sosialdemokratisk hegemoni grunnlaget for en storstilt offentlig boligbygging i Norge. Det ble årlig fullført 30–40 000 nye boliger, med årene 1972–1976 som toppår med gjennomsnittlig 43 200 fullførte boliger per år. (Lysestøl & Eilertsen, 2001) Finansieringen skjedde gjennom Husbanken med lav rente og lang avdragstid. Samtidig var kommunene ofte agenter i boligbyggingen, og mange kommuner hadde på 60- og 70-tallet en aktiv strategi med oppkjøp og videresalg av grunn/tomter. (Nordahl m.fl. 2007)

På 80-tallet regjerte Thatcher og Reagan verden, mens Willoch og Brundtland styrte Norge. (1) Gjennom en rekke reguleringer ble boligsektoren grundig endret, og dette skulle bli starten på et helt nytt regime innen boligpolitikken. Takstplikten for aksjeleiligheter og boliger i frittstående borettslag ble opphevet i 1982, og året etter fikk frittstående borettslag oppløsningsrett. Maksimalprisene på boliger i borettslag tilknyttet boligkooperasjonen, ble kraftig økt, og det ble tillatt å omgjøre leiegårder til selveierleiligheter. Mens over 80 % av de bygde boligene ble finansiert av Husbanken eller andre statlige lån på midten av 70- tallet, var denne andelen redusert til 46 % i 1998. (2). (Lysestøl & Eilertsen 2001)

På grunn av mangel på kapital i etterkrigstidens Norge var det begrenset hvor mye penger folk kunne låne i banker. Men på 80-tallet løsnet staten på systemet, slik at det ble enklere for folk å skaffe seg private lån. En kraftig økning i boligprisene sammenfalt med liberaliseringen av kredittsystemet, slik at folk kunne ta opp større personlige lån til å betale de nye prisene på boligene. Boligbobla vokste: I 1978 gav bankene boliglån på til sammen 31 milliarder, i 1988 var dette beløpet økt til 152 milliarder. (3) (Lysestøl & Eilertsen, 2001) Prisene økte. Frem til tidlig på 80-tallet kunne folk skaffe seg regulerte boliger med lån til lav rente, og disse boligene kunne etter liberaliseringen selges «med superprofitt. » (Lysestøl & Eilertsen, 2001)

I følge Lysestøl & Eilertsen ble liberaliseringen av kredittsystemet fullbyrdet i 1987, og når folk kunne «kjøpe og selge boliger fritt og med den lette tilgangen på kreditt som fulgte av dereguleringen av kredittmarkedet, ble ett av folks grunnleggende behov, boligbehovet, snart styrt av markedslovene.» (2001, side 59) Med markedslovene kan det komme «superprofitt», som nevnt over. Husholdningene sitter derimot også i stor grad alene med risikoen, og kan ende opp med ikke bare å tape sin egenkapital, men i tillegg bli sittende med en gjeldsbyrde. Og dette i større grad enn bankene og næringslivet (Kiøsterud, 2008). Liberaliseringen av boligmarkedet ble etterfulgt av et krakk som inkluderte nettopp prisfall og kraftig nedgang i nybyggingen. Prisfallet startet i 1988 og ble etterfulgt av et fall i nybyggingen. Det absolutte bunnåret for nybygging var 1993, og først godt inn på 2000-tallet skjøt nybyggingen fart igjen. (Nordahl mfl., 2007)

Da boligbyggingen tok seg opp igjen på 2000-tallet, var det altså under nye forutsetninger. For det første var kredittmarkedet liberalisert og boligprisene ble fastsatt i «det frie marked». Innenfor erverv av grunn, arealplanlegging og tilrettelegging for utbygging var det private initiativet nå førende. Mange kommuner hadde avviklet de kommunale tomteselskapene, og Husbankens subsidierte lån ble avviklet i 1996. Et bakteppe for dagens boligbygging er derfor at «den absolutte majoriteten av boligene som bygges i Norge planlegges og utvikles av private boligutviklere og avhendes på et marked, til markedsbetingelser, uten subsidier eller prisregulering.» (Nordahl m.fl 2007, side 7)

Også husleiemarkedet var prisregulert i etterkrigstiden. Men dette ble endret med innføringen av ny husleielov 1. januar 2000. Prisen kan nå fastsettes etter «det som vanligvis oppnås på avtaletidspunktet ved ny utleie av lignende husrom på lignende avtalevilkår ». (Husleieloven § 4.1) Og siden heller ikke «lignende husrom» er omfattet av noen prisregulering, var det ingen tvil om at dette raskt ble synonymt med markedsleie, særlig i de store byene økte leieprisene kraftig. Selv om den nye Husleieloven erstatter den gamle Husleiereguleringsloven, er markedsleie regulert inn i den nye Husleieloven (og dermed opstår også problemet ved å kalle fenomenet generelt for deregulering). (4)

Det er utenfor denne artikkelforfatterens ambisjoner å forklare grundig hvorfor denne transformasjonen skjer. Men det er viktig å huske at tilsvarende nyliberale endringer skjedde over hele den vestlige verden, og i mange andre sektorer enn bolig. Endringen i boligsektoren må derfor også forstås i en større kontekst. Samtidig hadde Norge opparbeidet seg en meget høy boligstandard, og det ble likevel brukt helt konkrete argumenter for omreguleringen som skjedde (følgende en hentet fra Hansen, 2007): Det ble argumentert for omgåelser av maksimaltaksten og husleiereguleringer, det ble argumentert med at flytting mellom regulerte og uregulerte boliger burde gjøres enklere. Det var en rådende oppfatning at folk fleste bodde bra og «kunne klare å skaffe og opprettholde egnet bolig uten offentlige subsidiering. Offentlige subsidier skulle forbeholdes de som særlig hadde behov for støtte, slik som for eksempel bostøtteordningen. » (Hansen, 2007, side 115)

I etterkrigstida var boligpolitikk nært knyttet til boligbygging, byutvikling og samfunnsbygging. Etter den nyliberale revolusjonen kan vi grov sagt si at boligpolitikk er redusert til sosialpolitikk. (5) Det har skjedd en forskyving «fra en politikk for alminnelig gode boliger til alminnelige folk, til akseptable boliger for særlig vanskeligstilte ». (Hansen, 2007, side 116)

Boligen og varen

Den norske boligsektoren, ble bit for bit omgjort til et boligmarkedet, hvor boligen ble selve varen. Det er dette Lene Schmidt er på sporet av: «Endrete rammebetingelser i et liberalisert boligmarked har ført til at boligen i vel så stor grad har blitt en vare eller et verdipapir som man investerer i for videresalg eller utleie som et sted man skal bo.» (Schmidt, 2007, side 12)

Boligen har lenge hatt en varekarakter for eiendomsbaroner og utleiere, men nå har den fått det også for vanlige folk som eier egen bolig. Endringene på 80-tallet førte til at folk flest nå sitter på en bolig som er verdt flere ganger deres egen årslønn. Det er kommet for mange penger med i bildet til at det ikke kan påvirke folks hverdag. Dette kan også betegnes som «en økende kommersalisering av husholdet.» (Lysestøl & Eilertsen, 2001, side 59) Schmidt sin studie viser at mange boligkjøpere tenker strategisk og posisjonerer seg i boligmarkedet på samme måte som utbyggere posisjonerer seg på tomtemarkedet. (2007, side 178–179)

Schmidt hevder at boligen er blitt vel så mye et investeringsobjekt som et sted å bo, og at dette igjen påvirker innstillingen til boligen og boligområdet. Schmidt har i sin studie intervjuet 26 personer med forskjellige roller i en bygningsprosess, og fant at «Beboerne var først og fremst fornøyd med at de har gjort en god investering, og at det var viktigere enn evt. misnøye med kvaliteten ved boligen. Utbyggerne ga uttrykk for å være fornøyd med et godt boligsalg.» (Schmidt, 2007, side 176) Og er ikke kjøper fornøyd med boligen og boligområdet, kan vedkommende alltids flytte videre, vel og merke om vedkommende har råd til det eller om de gjorde en «god investering» – og det er jo det viktigste …

Den nyliberale revolusjonen har endret måten folk tenker om boligen sin, om nabolaget sitt og om det å bo. Det å tenke på bolig som vare, både for utbygger og beboer, får også materielle konsekvenser. Særlig kan nevnes en synkende kvalitet på det som bygges. Dette gjelder både planløsninger og uteoppholdsarealer hvor klassiske etterkrigsidealer som funksjonalitet, lys og utsyn har måtte vike for utsikten til profitt. Også andres bokvaliteter må ofte vike da salgsprisen på utbyggers boliger er upåvirket av det velferdstapet som påfører andre. (Nordahl m.fl., 2007) Schmidt (2007) påpeker også at denne boligbyggingen fremmer produksjonen av anonymiserte bomiljø, mens Nordahl igjen påpeker at markedsaktørene i liten grad makter «å bringe fram boligtilbud som er rettet særskilt mot hushold med lavere inntekt.» (2007, side 161)

Nyliberale ordninger – nyliberale debatter

Markedsliberal boligpolitikk henger sammen med et markedsliberalt velferdstilbud. Først skapes klienter, deretter debatteres det i hvilken grad disse skal hjelpes. I den nyliberale velferden er alle underlagt markedet, og de som absolutt må hjelpes, skal hjelpes med «treffsikre» tiltak hvis viktigste formål tilsynelatende er å ikke hjelpe andre enn de som til enhver tid har det verst.

Frie markeder har aldri fungert uten statlig intervensjon, heller ikke boligmarkeder. På både eie- og leiemarkedet må staten kontinuerlig trå til for å kompensere for uønskede konsekvenser av endringene i politikken. I dag finnes mange forskjellige hjelpemidler, som til dels også bidrar til å gjøre politikken ugjennomsiktig og lite oversiktlig. (Nordvik, 2008) Jeg skal under kort se på to «hjelpemidler» staten benytter: 1. Bostøtte er et hjelpemiddel som samsvarer fint med den nyliberale orden. Bostøtte er en statlig økonomisk støtteordning som administreres av Husbanken og kommunene, og som gis til husstander med veldig lave inntekter og høye boutgifter. Utgangspunktet for norsk boligpolitikk er at alle skal betale markedsleie, mens staten betaler deler av husleia for de som er fattige nok. En konsekvens av dette kan være at fattige kan komme i knipe, hvor de taper bostøtte om de øker inntektene noe. I tillegg til problemet med klientifisering som ligger i denne typen støttesystemet, kan bostøtten bli en fattigdomsfelle.

I statsbudsjettet for 2009 økes bostøtten med 303 millioner kroner, og regjeringen skal utvide ordningen slik at flere kan motta støtten. I seg selv er derimot økt bostøtte ikke et gode. Det vitner om et samfunn med fattigdom, og en boligsektor hvor folk må gjøres til klienter for å henge med. Det burde vært et faretegn at mange trenger bostøtte. Men økt bostøtte er en politisk triumf for venstresiden. Dagens politiske debatt har sin begrensning akkurat her; mer penger til fattige oppfattes som et ledd i kampen mot fattigdommen. Isteden for lover som kunne sikret at ingen ble utbyttet i leieforhold, er det offentliges oppgave nå, i nyliberal ånd, bare å hjelpe dem som «virkelig » trengte det. 2. Boligsparing for ungdom (BSU) er et annet hjelpemiddel som samsvarer fint med den nyliberale orden. BSU er en sparetjeneste hvor det opprettes en egen BSUkonto i en bank, og hvor deler av beløpene som settes inn, kan trekkes fra på skatten. Gjennom stadige kjøp og salg av boliger (6), skal folk utvikle sine boligkarrierer. Prisøkningene de siste tiårene fører til at «førstegangsetablerere sliter med å komme inn på markedet». (Hørt den før?). Den nyliberale løsningen blir derfor å subsidiere denne gruppa, og dette gjøres konkret gjennom en meget gunstig sparetjeneste som BSU. Dermed skal også mindre bemidlede (oppmuntres til å) bli med på kjøpefesten til markedspris.

I dagens situasjon er det bedre med økt bostøtte og BSU enn uten disse tiltakene. 7) Problemet er en venstreside som ikke forstår at betingelsene for debattene finnes i at boligmarkedet er liberalisert. At boligmarkedet skal være «fritt» har på få år gått fra å være et politisk krav fra høyresiden, til å bli et premiss i hele boligdebatten. I stedet for at noen skulle kunne bo i boliger til kostpris, skal alle huseiere være sikret markedspris på utleieboligen sin. For venstresida anses det som politiske gevinster å hjelpe fattige gjennom bostøtten og ungdom gjennom BSU. Høyresida la grunnlaget for den nye velferdsordningen; isteden for å skape gode bomiljøer for alle samfunnslag, skal kun de som virkelig trenger det hjelpes. Venstresida svarer med å ville hjelpe disse mest.

 

Skisser til en solidarisk boligpolitikk

En solidarisk og helhetlig boligpolitikk trenger mer tenking og planlegging enn hva denne teksten kan bidra med. Men forfatteren av denne teksten vil likevel foreslå to konkrete grep. Den ene tiltaket krevet tid og en del arbeid, mens det andre er mer et strakstiltak.

Det langsiktige prosjektet er å starte arbeidet med å etablere nye prisregulerende lover og ordninger. Å innføre slike skulle i prinsippet være like enkelt som å fjerne dem. Det lar seg også enkelt gjøre å regne ut hvor mye det koster å bygge og vedlikeholde en bolig, det skulle derfor greit kunne etablere boligpris etter kostprinsippet. Dette prinsippet er for eksempel allerede gjeldende for studentboliger i Norge. Ved å regulere boligprisene, ikke i forhold til «markedspris», men heller i forhold til hva det faktisk koster å bygge/vedlikeholde/ drive en bolig, kan boligen igjen bli et universelt gode. Dette er ikke en støtteordning, men bare en ny politikk. De nye lovene og praksisene må være gode og robuste, og vil derfor kreve en idedugnad fra mange parter og vil måtte ta noe tid.

Flere utfordringer vil selvsagt komme undervegs, som for eksempel problemet med at svarte penger skulle komme i omløp. Dette er en utfordring i seg selv. (8) Problemet med svarte penger finnes også i arbeidslivet, men ingen foreslår å legge ned skattesystemet for det.

Bygging av mange ikke-kommersielle boliger er derimot et strakstiltak som i prinsippet skal kunne gjøres direkte gjennom statsbudsjett. I Soria Moria-erklæring står det også at det skal settes i gang et «omfattende program for bygging av ikke-kommersielle utleieboliger», men dette prioriteres ikke gjennom statsbudsjett. (9) En storstilt bygging av ikke-kommersielle boliger vil også presse ned prisnivået generelt. Men dilemmaet møter oss med en gang: boligprisene er innvevd i vanlige folks husholdningsøkonomi. Høyresida vil fortelle at det er folks sparepenger som forsvinner hvis staten bygger så mange boliger at bunnen fjernes fra markedet. Og hvilken rød-grønn regjering ville gjort slikt mot sin egen arbeiderklasse? Men om du går i feil retning, er det dumt å fortsette å gå bare fordi du har nedoverbakke.

Argumentene for en ny og solidarisk boligpolitikk er mange. Og denne teksten skal avsluttes med noen generelle argumenter for en storstilt bygging av offentlige ikke-kommersielle eie og leieboliger, og en reguleringspolitikk som gagner folk flest: For det første ville selvsagt folk flest fått billigere boliger. Det vil kunne forenkle politikken og minke/hindre klientifisering av fattige. En offentlig utbygging kan kombineres med nødvendige tiltak innen miljø- og energiløsninger, tiltak som man i dag er prisgitt at private aktører tjener penger på for at de skal bli gjennomført – noe som igjen trenerer den nødvendige omleggingen av norske boliger. Bygging i offentlig regi vil også åpne for helhetlige løsninger i bolig-, steds- og byutviklingen. Også fra et kapitalistisk samfunnsperspektiv ville en utbygging av en ikke-kommersiell boligsektor kunne foretrekkes, da kapitalen ville måtte søke avkastning i områder hvor det faktisk skapes verdi. Og folk flest ville fått en mer forutsigbar økonomisk hverdag og virkelighet – noe som de siste månedene har vist viktigheten av.

Referanser:
– Hansen, T (2007). Bolignormer, helse og velferd. Drøfting av bolignormer, deres grunnlag og rolle i boligpolitikk og planlegging. Prosjektrapport 7,
SINTEF.
– Harvey, D (2005). A Brief History of Neoliberalism. Oxford, Oxford University Press.
– Kiøsterud, T (2008). Ny lov om Husbanken, men hva med utfordringene i boligmarkedet? PLAN – Tidsskrift for samfunnsplanlegging, byplan og regional utvikling, nr 4/2008, side 50–53.
– Lysestøl, P M & Eilertsen, R (2001). Den nyliberale revolusjon – Om angrepet på velferdsstaten. De Facto, Oslo.
– Nordahl, B, Barlindhaug, R & Ruud, M E (2007). Markedsbasert utbyggingspolitikk: Møte mellom kommune og utbygger i pressområder. Samarbeidsrapport NI BR/SIN TEF Byggforsk/NOV A. Oslo: Norsk institutt for by- og regionforskning.
– Nordvik, Viggo (2008). Virkemidler i den boligsosiale politikken. PLAN – Tidsskrift for samfunnsplanlegging, byplan og regional utvikling, nr 4/2008, side 28–31.
– Schmidt, Lene (2007). For tett? Fortetting, planprosess og bokvalitet i nye byboligprosjekter. NI BR-rapport 2007:12.
– Soria Moria-erklæringen (2005). Plattform for regjeringssamarbeidet mellom Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet 2005–09.

Noter:
1. Overgangen fra etterkrigstidens regulerte kapitalisme, til dagens nyliberale versjon er godt dokumentert. For endringene av norske forhold, se Den nyliberale revolusjonen (Lysestøl og Eilertsen 2001). For en kortfattet men meget god og meget velskrevet versjon av de internasjonale endringene,
se A Brief History of Neoliberalism (Harvey 2005).
2. I dag er tallet krympet til cirka 10 % (jfr. e-post korrespondanse med Lysestøl, 2008).
3. Mens boliglånene i dag er på cirka 2000 mrd (jfr. e-post korrespondanse med Lysestøl, 2008).
4. I en overgangsperiode skal umøblerte leiligheter i Oslo og Trondheim som er bygget før 1940 fremdeles være omfattet av prisvern. Men ved
utgangen av 2009 skal også denne siste rest av husleiereguleringer fjernes. Til sammen rundt 1500 personer vil bli berørt gjennom tildels kraftige
husleieøkninger.
5. Og i mindre grad et fokus på energi/miljø og universell utforming.
6. Stadige omsetninger på boliger inkluderer selvsagt også stadige inntekter til eiendomsmeglerne, stadig nye avdrag til bankene og stadig nye annonseinntekter til norske (mellom)store aviser.
7. Mange av tiltakene for å lindre sårene markedet skaper, kan likevel skape nye problemer. Nordvik peker på at «Mange av de boligsosiale virkemidlene bedrer den relative konkurransekraften til dem som får dem, ofte på bekostning av andre. Dette setter selvfølgelig skranker for hvor mange det er effektivt å tilby slike virkemidler til» (Nordvik 2008, side 31).
8. Høyresiden klarte på slutten av 90-tallet nesten ikke rope høyt nok om hvor mye svarte penger som florerte. Men alle som har leid bolig i en by fra slutten av 90-tallet til midten av 00-tallet har opplevd den enorme prisveksten i boutgifter. Høyresiden drev dermed i beste fall med overdrivelse …
9. Og selv om de rød-grønnes regjeringserklæring er mer ambisiøs enn hva slike erklæringer har vært på en stund, er likevel avsnittet om boligpolitikk
trygt plassert under kapittel 8: Sosialpolitikk. 

– Toneangivende blåruss i AP på Gjøvik forleser seg på historiske grafer som viser at aksjemarkedet alltid har reist seg etter kriser. «Ha is i magen,» er omkvedet. De ser ut til å akseptere at folk i Gjøvik må tåle kutt i skole og eldreomsorg, idrett og kultur i påvente av nye aksjegevinster heller enn å være med på et prinsippielt oppgjør med at en kommune deltar i kasinoøkonomien på børsen, skriver Finn Olav Rolijordet.
Rolijordet ser på sin kommune, og hvordan økonomien i Gjøvik påvirkes av finanskrisa.

Finn Olav Rolijordet er kommunestyrerepresentant for Gjøvik Rødt.

 

---

 

Det er ikke bare privatpersoner, banker, fond, spekulanter og bedrifter som har satset store beløp i finansmarkedet de siste årene. Også norske kommuner deltar med liv og lyst i denne kasinoøkonomien. I likhet med de såkalte Terra-kommunene vil mange kommuner måtte ta hensyn til tap i sine budsjetter framover.

Kommuner på børs

Etter flere års sulteforing fra staten, så mange kommuner seg tjent med å selge ut eierandeler i kraftselskap på slutten av 90-tallet. Kommunene brukte disse pengene til nye investeringer, gjøre opp gjeld, sette på fond eller en kombinasjon av disse mulighetene. Kommunene har større behov for penger til tjenestetilbudet enn det de får dekket av de statlige overføringene. Kommuner med kraftinntekter kan derfor dekke noe selv. Men regelverket er slik at bare renter og avkastningen fra fond og bankinnskudd kan brukes til drift. Fristelsen har derfor vært stor til å forsøke og realisere en avkastning som er høyere enn bankrente. Omtrent halvparten av norske kommuner har satt penger i aksjer eller aksjefond, og noen av kommunene driver aktiv fondsforvaltning. Totalt er 12 milliarder på denne måten spilt inn på børs og mange kommuner har hentet gode driftstilskudd i de årene som finansmarkedsbobla blåste seg opp.

Gjøvik blir «formuende»

Gjøvik kommune satte sine eiendommer og eiendeler i kraftsektoren i spill rundt århundreskiftet. Eierandel i Vestoppland Kommunale Kraftselskap ble solgt til de andre eierkommunene. Solgt ble også eierandelen i Oppland Energiverk AS. Det gamle E-verket inngikk sammen med Toten Kommunale Kraftverk og Hafslund AS i selskapet Mjøskraft AS. Mjøskraft gikk senere inn i Eidsiva Energi AS. På denne veien fikk kommunen innløst verdier på hvert trinn slik at summen som i dag utgjør «kraftfondet», er på hele 712 millioner.

Finansreglement

Forut for den aktive finansforvaltningen ble det utarbeidet et finansreglement. For å selge denne nye kommunale øvelsen inn i de andre partiene, ble finansreglementet gjort veldig «trygt». Målesettingen er en avkastning høyere enn rente (NIBOR), men det skal ikke spekuleres i en portefølje med høy risiko, man skal hele tiden søke å ha en portefølje som gir en rimelig grad av sikkerhet for at avkastningsmålene blir nådd. Dessuten skal det bygges opp et bufferfond hvis funksjon er slik at dersom budsjettert avkastning ikke nåes, så skal bufferfondet brukes slik at det ikke blir noen negativ konsekvens på driftsregnskapet. Bufferfondet bør være på to standardavvik, som betyr at en beregner sannsynligheten for å nå budsjettert avkastning, og tallfester avviket. Gjøvik kommune har imidlertid avsatt bare ca. 20 millioner, som er ett standardavvik.

Gode år – dårlige år?

Siden dot.com-bobla brast, har børsene og fondene i Norge og i verden vokst. Kommunens finansforvaltning har derfor innfridd forhåpningene og vel så det. Avkastningen på bankrente har ligget på 4–6 %. Men for inneværende år er det slutt. Per 30. september sier prognosen en avkastning på 0,7 %, noe som betyr minst 4 % under bankrente. Oktobertallene er ikke klare i skrivende stund, men de skal vise ennå dårligere resultat, sannsynligvis et negativt tall. Sannsynligheten for at resultatet løfter seg resten av året, er liten. Finansforvaltningen bidrar med et minus på over 40 millioner på kommunens driftsregnskap. Når det gjelder vurderingen de neste år, ser heller ikke de lyse ut.

Krisas karakter

De fleste analytikere regner med at den økonomiske krisa vil vedvare til 2010 eller 2011. Man er definitivt ikke inne i en kortvarig lavkonjunktur, men en global systemkrise. Både Deutsche Bank og EU regner med en global resesjon neste år (vekst mellom 0 og 2,5 %). Den amerikanske øknomien, hvis betydning på verdensøkonomien er enorm, er inne i fritt fall nå når finanskrisa slår inn i realøkonomien for fullt. Det vil ta lang tid før kommunenes finansforvaltning er «trygg» og «sikker». Kommuner som har brukt slik avkastning til å øke driftsbudsjettene, har dermed et stort problem for å få balansert budsjettene – det må bli utrolig vanskelig å unngå kutt i årene som kommer. For Gjøvik kommunes del forsøker man å møte denne utfordringen med å endre allokeringen – hva man setter pengene i. Kommunen har solgt seg ut i aksjer, økt andelen i hedgefond og pengemarkedsfond, og ligger stabilt høyt i andel obligasjoner. Problemet er at intet av dette har gitt noe særlig positivt bidrag, man har bare unngått et stort fall fordi man har lite midler satt i aksjer.

Hva skal kommunen gjøre? Etter lengre press fra Rødt, har kommunestyret i Gjøvik i sitt oktobermøte blitt enige om å be om en konsekvensutredning fra Finansstrategiutvalget. Rødt ville ha et klart mandat til dette der en rekke ulike scenarier skulle belyses, men forslagene ble bare oversendt til utvalget uten realitetsbehandling i kommunestyret. Partiene er selvsagt ikke enige om virkelighetsbeskrivelsen. Høyresida mener at finansmarkedet er på bunnen, avviser alle spekulasjoner om ytterligere fall og mener det er viktig at kommunene er med på oppturen – dvs når aksjemarkedet løfter seg igjen. I praksis avviser de å se på utfordringene for budsjetteringen. Dette er ikke overraskende, det overaskende er at de hittil har klart å lamme det såkalte rød-grønne flertallet i kommunen som seiler med på nedturen, uten å vite hva de skal gjøre. For dette sa faktisk AP sin gruppeleder: «Utfordringene i finansforvaltningen vet jeg ikke hva vi skal gjøre med.»

Rødt har selvsagt svaret: trekke seg ut, sette noe av pengene i banken, bruke resten på skolebygg.

Hva kan skje?

Rødt har i lengere tid tegnet et bilde av hva som kan skje med kommunens finansforvaltning og konsekvensene for budsjettene i årene fremover. Vi tar det punktvis:

• Vi vil få en lavere avkastning enn budsjettert i 2008.
• Bufferfondet blir da brukt i sin helhet.
• Hvis realverdien på fondet ikke skal falle, må det tilføres kapital lik prisstigning, dette finnes det trolig ikke midler til, selv uten verditap i porteføljen så taper altså fondet verdi.
• Det er trolig at 2008 gjøres opp med underskudd.
• Kommunene er pålagt å lage budsjetter der underskudd dekkes inn over 2 år, budsjett 2009 blir meget stramt.
• Med mindre ordførerens budsjettforslag endres, vil vi også få et avkastningstap i 2009.
• Da har vi ikke bufferfond, og tapet må tas direkte over drift.
• Dermed går også 2009-regnskapet i underskudd.
• I 2010 skal altså ennå mer hentes inn igjen.
• I heldigste fall vil vi først i 2011 få inntekter fra finansforvaltningen.
• Disse inntektene må brukes til å dekke opp tidligere års underskudd, til å gjenopprette realverdien i fondet og til å bygge opp nytt bufferfond, det tar som sagt 2 år.
• Finansforvaltningen vil da ikke gi tilskudd til drift før i 2013.

Premissene for de ovennevnte strekpunktene er at hvis finanskrisa fortsetter i 2 år, vil ikke kommunen ha inntekter fra finansforvaltning som kan brukes til drift, før om 5 år. Dersom man ikke bare får et inntektstap, men et tap på verdien i porteføljen (for eksempel ved at et av de hedgefondene man har satt penger i, går konkurs), blir underskuddene ennå større. Om den økonomiske krisa fortsetter ennå lenger enn 2 år, så har vi en virkelig trussel mot kommunens finansforvaltning. Kanskje er det da lurere å komme seg ut av dette spillet nå ved å realisere et eventuelt tap, og få satt pengene i banken? Så vidt jeg skjønner er det noen få kommuner som har gjort det, nettopp fordi de har fryktet krisas dyptgående karakter. Ringerike er et eksempel på en kommune som har trukket seg tilbake.

Fortsatt politisk kamp

Det skal bli spennende å se hva Finansstrategiutvalget i Gjøvik kommune kommer fram til. Uansett er det nok duket for politisk kamp om finansforvaltningens framtid. Høyre er aktive forsvarere av nåværende praksis. Populistene i FrP sitter muse stille, og har ingen mening hverken offisielt eller uoffisielt (hittil). Mellompartiene synes alt er trist og leit og vanskelig. SV ser nå hvor det går, og begynner å snakke som Rødt. Toneangivende blåruss i AP driver og forleser seg på historiske grafer som viser at aksjemarkedet alltid har reist seg etter kriser. «Ha is i magen,» er omkvedet. De ser ut til å akseptere at folk i Gjøvik må tåle kutt i skole og eldreomsorg, idrett og kultur i påvente av nye aksjegevinster heller enn å være med på et prinsippielt oppgjør med at en kommune deltar i kasinoøkonomien på børsen. Den proletære delen av AP vil avvikle og bruke pengene på skole, men den proletære delen er ikke kjent for å vinne fram i Gjøvik Arbeiderparti. Men det skal Rødt hjelpe dem med denne gangen også.

Den økonomiske krisa som nå ruller verden rundt, har vært synlig på avstand i lang tid.
Den er ikke det minste overraskende, og det er heller ikke overraskende at den er blitt så voldsom.
Likevel virker det som om politikere og økonomer verden rundt ble tatt på senga.

Pål Steigan er medlem av Rødt og med i partiets internasjonale utvalg.

 

---

 

Det er en lang serie med politiske og økonomiske forhold som har ført opp til denne krisa. I øyeblikket framstår krisa som ei finanskrise, og det er reelt nok. Når krisa får utviklet seg lenger, vil også de underliggende svakhetene i den virkelige økonomien bli synlige. Men det er mer enn som så. Det vi ser er ei systemkrise som er den største som kapitalismen har vært inne i. Og først og fremst er den ei krise for det økonomiske verdenssystemet med USA som dominerende makt.

Svakhetene i dette systemet har blitt mer og mer synlige i løpet av de to periodene med George W. Bush som president, men de går mye lenger tilbake. Bush-administrasjonen brukte 11. september 2001 til å gjennomføre noe som nærmest må kalles et statskupp. Sentrale elementer i grunnloven ble satt til side. Internasjonale konvensjoner ble brutt, og det som skulle bli den permanente «krigen mot terror» ble innledet. Økonomisk sett betydde dette ei voldsom militarisering av amerikansk økonomi. Den amerikanske regjeringa etablerte et enormt marked for rustningsindustrien og alle dens underleverandører, noe som tilsynelatende ga økonomien et kraftig løft.

Dot.com-bobla sprakk i 2000, men dette ble ikke etterfulgt av en tilsvarende djup krise i resten av økonomien, nettopp fordi den økte militariseringa og krigene i Afghanistan og Irak skapte store, statsfinansierte markeder. Det vil si, de var bare til en viss grad statsfinansierte fra den amerikanske statens side. USA hadde ikke de økonomiske ressursene til å gjennomføre dette på egen hånd. Militariseringa var lånefinansiert og ble indirekte finansiert av Japan, Kina, en del arabiske stater, Russland – og Norge. Oljefondet, eller Statens pensjonsfond – utland, har vært en viktig bidragsyter til å holde den amerikanske økonomien under armene. (I juli 2008 sto Norge som eier av 1,56 % av amerikanske statsobligasjoner på utenlandske hender, eller på tolvte plass, plassen foran Tyskland.) Se www.treas.gov/ tic/mfh.txt.

I løpet av Bush-perioden har USAs nasjonale gjeld i følge Joseph Stiglitz økt med 65 % til nærmere 10 billioner dollar (10 000 milliarder). Dette beløpet vil stige til over 11 billioner gjennom den siste krisepakka som allerede er vedtatt. Stiglitz har også beregnet prislappen på Irak-krigen aleine til over 3000 milliarder dollar. For den amerikanske rustningsindustrien har dette naturligvis vært en gullgruve. Da Dwight D. Eisenhower gikk av som president i 1961 lanserte han begrepet «det militær-industrielle kompleks», og bemerket med en viss bekymring at USA hvert år brukte mer på opprustning enn den samla inntekten til alle landets private selskaper. Se http://en.wikipedia.org/wiki/Militaryindustrial_complex

Militær keynsianisme

Fra tidlig på femtitallet har det militærindustrielle komplekset vært bærebjelken framfor noe i amerikansk økonomi. Man har til og med snakket om en «militær keynsianisme» der regjeringas rustningsbudsjetter skulle fungere som en permanent motor for den private indsutrien, og på den måten sikre fortjenesten, jobber og sosial stabilitet. Eller som U.S. News and World Report skrev 14. mai 1950:

«Regjeringas planleggere mener at de har funnet en magisk formel for nærmest evigvarende gode tider.»

Og den magiske formelen var intet annet enn permanent opprustning.

Så lenge USA har vært en dominerende supermakt, har dette fungert. Bush-Cheney lanserte sin særegne versjon av den gjennom den permanente «krigen mot terror» med en forestilling om at krigen nærmest er sjølfinansierende. Dette har ført til en dobling av militærbudsjettet fra 2001 til 2009, og at USA bruker nesten like mye på militæret som hele resten av verden til sammen. (Kilde: SIPRI 2007) 43 % av skatteinntektene i USA går til militære formål. Se www.globalissues.org/article/75/world-military-spending

Dette har skjedd i en periode da amerikansk industri og øvrig produksjon har tapt markedsandeler til konkurrentene i stor stil. USA har et stadig økende handelsunderskudd. I følge offisiell amerikansk statistikk var handelsunderskuddet i forhold til Kina i 2007 oppe i 256 milliarder dollar, og tall fra august i år pekte i retning av en ny rekord i 2008. http://www.census.gov/foreign-trade/balance/c5700.html#2008

I 2006 hadde USA en gjeld til utenlandske fordringshavere på 16 300 milliarder dollar, eller over 100 % av BNP.

I mellomtida har også husholdningene i USA økt sin gjeld, og flere kilder viser at hele forbruksveksten i USA mellom 2000 og 2008 har vært lånefinansiert. Den amerikanske arbeiderklassen, de fattige, og selv store deler av middelklassen har ikke fått noen del av veksten. Når levestandarden ikke nødvendigvis har gått ned, skyldes det lånte penger og billige importvarer fra Kina. Bush-epoken har derimot økt formuene til de rike, og særlig til de superrike. Disse har gjennom både lovlige og ulovlige midler økt inntektene, opsjonene og bonusene sine på samfunnets bekostning og til applaus fra regjeringa. Den rikeste 10 % av den amerikanske befolkninga tjente i 2007 16 ganger så mye som de fattigste 10 %. I 2003 eide 1 % av husholdningene 38 % av all eiendom, og dersom man ser bort fra eget hus, eide den ene prosenten halvparten av all eiendom. Etter 2003 har kløfta mellom de aller rikeste og resten av samfunnet blitt enda djupere. Se www.iht.com/articles/2007/03/29/business/income.4.php

De indre motsetningene i USA vil øke

Som eksempel kan vi jo nevne hedgefond manageren John Paulson, som fikk formuen sin opp i en milliard dollar gjennom å selge ut subprime kreditter. Han veddet med andre ord på at huseierne ikke ville klare å betale gjelda – og vant. Nå vil millioner av mennesker bli kastet ut i arbeidsløshet og djup fattigdom. Kapitalismens høyborg har demonstrert at systemet slett ikke skaper velstand for alle, men tvert om favoriserer de rikeste, mens de fattige kastes ut i elendighet. Og når den amerikanske regjeringa endelig går fra sine prinsipper mot statsinngrep, er det ikke for å sikre skoler, helsevesen eller boliger for de fattige, men for å sikre fortjenesten til de rike. De indre motsetningene i USA vil øke voldsomt, og kanskje vil vi få se en sosial uro som det landet ikke har opplevd på svært lenge.

Den krisa som vi nå bare så vidt har sett starten på, representerer et sammenbrudd for den økonomiske modellen som har dominert verden de siste par generasjonene. Vi har sett de første dramatiske episodene av den største krisa som noensinne har rammet kapitalismen. Den er både djupere og bredere enn krisa i 1929 og den er verdensomspennende i en helt annen grad. Nestsjefen i Bank of England, Charles Bean, beskriver denne krisa som «den største finansielle krise i sitt slag i menneskehetens historie.»

«Sosialisme for de rike»

Etter børskollapsen kommer krisa i den virkelige økonomien. Industribedrifter verden rundt har begynt å sparke ansatte. Fra General Motors til Samsung kommer det varsel om innskrenkninger, nedleggelser og oppsigelser. De som rammes hardest, vil bli de som ikke har noen skyld i krisa: arbeidsfolk og fattigfolk verden rundt. Denne krisa blir langvarig, hard og brutal. Marx skriver allerede i Det kommunistiske manifest at de kapitalistiske handelskrisene viser at de veldige produktivkreftene som kapitalismen har utviklet, kommer i motsetning til den private eiendomsformen, og da bryter handelen sammen med det resultatet at store produktivkrefter ødelegges. I denne krisa har vi allerede sett hvordan verdens liberalistiske stormakt nummer én, USA, har gått på akkord med alle prinsipper, feid den «usynlige hånd» til side, og erstattet den med gigantiske statsinngrep. Man har innført «sosialisme for de rike» for å berge kapitalismen. Så mye for kapitalismens evne til tilpasning.

Sammenbruddet

Det vi ser, er på mange måter sammenbruddet for den amerikanskdominerte økonomien som har preget mesteparten av verden siden 1945. Når det gjelder industriproduksjonen, så har tyngdepunktet allerede flyttet seg til Asia, og særlig da til Kina og India. Etter hvert vil også stadig mer av innovasjonen skje der. Det vi opplever, er ikke bare et dramatisk konjunkturomslag. Det er ei systemkrise, og framtidas historikere vil kanskje si at høsten 2008 begynte den lange utforbakken som førte til at USA ikke lenger kunne spille rollen som supermakt. USAs fall kommer ikke til å bli vakkert eller til å skje uten motstand. Tidligere har slika fall alltid skjedd brutalt, voldelig og ødeleggende. Lite taler for at det blir annerledes denne gangen.

Men det kan reises et enda større spørsmål: Er dette begynnelsen på slutten for kapitalismen, eller vil Kina og India sørge for at kapitalismen gjenreises, og for den del sterkere enn før? Det er ikke godt å si. Det er opplagt at Asias giganter har muligheter til å styrke seg voldsomt på denne krisa. Sjøl om de begge vil tape markeder, vil de også tjene på fallet i råvareprisene, og særlig Kina vil kunne omsette handelsoverskudd i sterkere kontroll over produksjonen i andre land. Men spørsmålet er om ikke også Kina er en koloss på leirføtter. Økologisk sett brenner Kina lyset i begge ender, og det i et tempo som ingen har sett før.

Og for igjen å vende tilbake til Marx’ ord i Manifestet: «På hvilken måte overvinner borgerskapet krisene? På den ene sida gjennom en tvungen ødeleggelse av en mengde produktivkrefter; på den andre sida gjennom å erobre nye markeder og utbytte gamle markeder grundigere. Altså på hvilken måte? Ved at de forbereder allsidigere og kraftigere kriser og forminsker midlene til å forebygge krisene.» Dette, som mange har trodd var foreldet tenkning, blir nå demonstrert på dramatiske måter rett foran øynene våre.

– Det ser ut til å bli en relativt mild nedgangskonjunktur (Svein Gjedrem, Aftenposten 30. oktober 2008)

Torstein Dahle er leder av Rødt og bystyrerepresentant i Bergen.

 

---

 

1. Krise på grunn av noen griske fyrer og noen politiske feilgrep i USA?

30. oktober 2008 uttalte sentralbanksjef Svein Gjedrem seg til Aftenposten om de økonomiske utsiktene for Norge. «Det ser ut til å bli en relativt mild nedgangskonjunktur», var hans vurdering. Hans uttalelse føyer seg pent inn i bildet av beroligende uttalelser fra regjeringshold, blant annet fra statsminister Jens Stoltenberg og finansminister Kristin Halvorsen. De har hele tiden gitt inntrykk av at de har full kontroll, og at Norge ikke kommer til å bli vesenlig rammet, blant annet fordi vi har effektive reguleringer og en robust situasjon i bankvesenet. Finansministeren og resten av regjeringen har avvist at det er noen grunn til å gjøre endringer i det forslaget til statsbudsjett som regjeringen la fram 7. oktober, og der det legges til grunn at bruttonasjonalproduktet i Norge vil øke mer i 2009 (2,3 prosent) enn i 2008 (2,0 prosent), at sysselsettingen vil øke med 0,4 prosent, og at arbeidsløsheten vil øke med bare 0,25 prosent (fra 2,5 til 2,75 prosent).

Disse vurderingene vil avsløre seg selv når folk opplever hvordan virkeligheten utvikler seg. Det som er skadelig med dem, er at feilvurderingene fører til at tiltak som kunne ha dempet problemene for folk, blir iverksatt for sent og i for lite omfang.

Denne artikkelen retter seg mer mot det som blir en stadig tydeligere tendens både i Norge og internasjonalt: Makthaverne og andre som er i forsvarsposisjon for det kapitalistiske systemet, begynner å spre propaganda som skal hindre at folk tar lærdom av krisen, slik at de begynner å avvise kapitalismen som et akseptabelt samfunnssystem for vår tid. Denne propagandaen tar nå særlig to former: Avsporing av debatten med hensyn til hva som er årsaken til krisen (delvis ved hjelp av ren historieforfalskning), og forsøk på å gi inntrykk av at den nødvendige «systemendringen» er helt overflatiske tiltak innenfor kapitalismen, av den typen som G20-toppmøtet 15.–16. november drøftet.

Søndag 16. november hadde Aftenposten et to siders oppslag med overskriften «Slik begynte finanskrisen». Oppslaget hadde form av et brettspill, der spillerne starter i 1992 under overskriften «Her begynner det». Der står følgende tekst:

«President Clinton vil gi flere av USAs fattige minoriteter mulighet til å låne penger til kjøp av egen bolig. Den amerikanske regjeringen tvinger de statskontrollerte husbankene Freddie Mac og Fannie Mae til å ha en viss andel kunder med lav inntekt».

Det er vulgærpropaganda av verste sort å hevde at årsaken til denne krisen ligger i at noen fattige mennesker i USA fikk låne penger til å kjøpe bolig. Lærdommen skulle i så fall være at det å innføre særlige ordninger rettet mot fattige mennesker, er potensielt truende for samfunnet og derfor må forhindres. I stedet må markedskreftene få være enerådende; da går det best. Denne bestemte årsaksforklaringen har sitt opphav i kretser rundt det republikanske partiet i USA, som prøver å få skjøvet skylden for krisen over på presidenter fra det demokratiske partiet, spesielt Bill Clinton. I Norge har Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet plukket opp denne versjonen og sprer den ivrig. Bortsett fra at den bygger på historieforfalskning, passer den glimrende for alle systemforsvarere.

Den store synderen ifølge denne spesielle versjonen er Community Reinvestment Act (CRA), en lov som USAs kongress vedtok i1977 under president Carter. Den supplerte Fair Housing Act fra 1968 og Equal Credit Opportunity Act fra 1974, som begge rettet seg mot diskriminering på grunn av rase, kjønn, religion mm. CRA skulle bidra til en ikke-diskriminerende praksis for boliglånsøkere bosatt i lavinntektsområder. Før loven kom, var det konstatert ulike former for diskriminering av slike boliglånsøkere. Loven påla tilsynsmyndighetene å påse at bankene ivaretok lånebehovene til de respektive lokalsamfunnene «på en sikker og sunn måte». I 1992 ble det vedtatt en supplerende lov, Federal Housing Enterprises Financial Safety and Soundness Act, som påla de to statsstøttede bankene Fannie Mae og Freddie Mac å bruke en viss prosentdel av sine utlån til «affordable housing», dvs. boliger som mennesker med lav eller middels inntekt kunne ha råd til. Lovgivningen rundt CRA har også påbudt åpenhet om slike lån, slik at det skulle være kontrollerbart om bankene faktisk fulgte en forsvarlig og ikke-diskriminerende praksis. På slutten av 90-tallet ble det konstatert tilfeller av at banker som ga svært kostbare lån til låntakere med dårlig råd, kategoriserte slike lån som CRA-lån – i strid med forutsetningene.

Under en høring i Representantenes Hus i februar 2008 om CRA-låns rolle i den amerikanske finanskrisen ble det blant annet redegjort for en undersøkelse av den amerikanske sentralbanken Federal Reserve, som dokumenterte at de institusjonene som kom inn under CRA-bestemmelsene, anså CRA-utlån som lønnsomme og ikke spesielt risikoutsatt. Jusprofessor Michael S. Barr anslo at omkring halvparten av de såkalte «subprime»-lånene ble gitt av institusjoner som ikke var underlagt CRA-lovgivningen, og at ytterligere 25–30 prosent ble gitt av banker som bare delvis var CRA-regulert. Fra flere hold ble det påpekt at nettopp fordi banker underlagt CRA ble tettere fulgt opp av tilsynsmyndighetene, har disse vært mindre involvert i subprime-lån med uforsvarlige vilkår enn andre låneinstitusjoner har vært.

Det er liten grunn til å tro at CRA-lovgivningen har spilt noen vesentlig rolle som årsak til problemene i de statsstøttede boliglånsbankene Fannie Mae og Freddie Mac. Som vi senere skal se, er det også altfor overflatisk å påstå at krisen skyldes bestemte regler eller feilvurderinger – eller mangel på regler.

I de senere månedene har det gjentatte ganger vist seg at Marx sin analyse av kapitalen og kapitalismen gir et avgjørende viktig grunnlag for å kunne forstå det som skjer i verdensøkonomien. Når jeg i denne artikkelen flere ganger siterer Marx, er det dels fordi sitatene bidrar til å belyse temaet, men også fordi jeg ønsker å stimulere interessen for å studere Marx og marxismen. Marx var verken spåmann eller profet. Verden har forandret seg mye i de 125 årene som har gått siden han døde, og han kunne selvsagt ikke forutsi alt som har skjedd. Men som vitenskapsmann med et stort politisk engasjement på arbeiderklassens side, gjorde han et epokegjørende vitenskapelig arbeid, der han blant annet avdekket de grunnleggende, avgjørende trekkene ved kapitalismen. Han avdekket hva som er de grunnleggende drivkreftene i kapitalismens utvikling, og sammenhenger som lovmessig gjelder under kapitalismen. Når vi skal analysere det som skjer rundt oss i verdensøkonomien, er det nødvendig å ta i bruk den forståelsen som Karl Marx analyse av kapitalen og kapitalismen gir oss.

Da forstår vi også at en keynesiansk politikk, med omfattende statlig innsats for å stimulere etterspørselen slik at hjulene ikke skal stoppe opp, nok er en riktig politikk for å dempe utslagene av krisa, men at den ikke kan løse de grunnleggende problemene og motsetningene som er årsak til krisa.

2. Litt om den tvangsmessige kapitalakkumulasjonen

21. oktober la Norsk Hydro fram sitt regnskap for 3. kvartal 2008. Kvartalsregnskapet viste et driftsresultat på 1,49 milliarder kroner, og dermed var driftsresultatet for de 9 første månedene av 2008 kommet opp i 4,3 milliarder i alt. Konsernsjef Eivind Reiten var ikke fornøyd, og reaksjonene i aksjemarkedet var svært negative. Hvorfor er ikke milliardoverskudd godt nok? Forklaringen er dels at en del aksjeanalytikere hadde forventet bedre resultater. Men først og fremst er forklaringen at Norsk Hydro trenger enda større overskudd for å kunne hamle opp med konkurrentene sine. Det er et kappløp om å bygge seg opp kapitalmessig styrke og makt.

Som en enkel illustrasjon kan vi se på to kapitalister. Den ene krever så stor profitt at han får kapitalen sin til å vokse med 5 prosent per år. Den andre er mer offensiv og krever profitt som er stor nok til at kapitalen hans vokser med 10 prosent per år. La oss anta at begge starter 1. januar i år 1 med en kapital på 100 millioner kroner. De to vil da få følgende utvikling av kapitalene sine, se figur.

	Kapitalist nr 1 Krever profitt som gir 5 prosent årlig vekst i kapitalen (tall i millioner kroner)	Kapitalist nr 2   Krever profitt som gir 10 prosent årlig vekst i kapitalen (tall i millioner kroner)
1. januar år 1 31. desember år 1 31. desember år 2 31. desember år 3 31. desember år 4 31. desember år 5  : 31. desember år 10 : 31. desember år 20 : 31. desember år 30	100 105 110,25 115,76 121,55 127,63 : 163 : 265 : 432	100 110 121 133,1 146,41 161,05 : 259 : 673 : 1745

Vi ser at kapitalene vokser fortere og fortere for hvert år. Kapitalen til kapitalist nr 2 vokser med 10 prosent av 100 = 10 millioner det første året. Veksten blir større det andre året, for da blir den 10 prosent av 110, som er 11 millioner. Tredje året vokser kapitalen med 10 prosent av 121, som er 12,1 millioner. Vi får en rentesrente-effekt, slik at kapitalen etter hvert vokser kraftig. Denne rentesrente-effekten blir mye svakere for den mer beskjedne kapitalist nr 1. Fordi han nøyer seg med et krav om 5 prosent vekst hvert år, sakker han håpløst akterut. Dersom disse to konkurrerer i det samme markedet, vil kapitalist nr 1 i løpet av få år ha mye mindre makt og slagkraft enn kapitalist nr 2.

Den som vil overleve som stor kapitalist i den internasjonale konkurransen, er nødt til å kaste seg inn i dette kappløpet om å få kapitalen til å vokse raskest mulig. Det oppleves som en tvang, man må strebe etter maksimal profitt. Men det er andre drivkrefter også: I et slikt system vil mange ledere uvegerlig bli sterkt preget av grådighet og maktbegjær, som også driver fram ønsket om å få kapitalen til å vokse.

I bind 1 av Kapitalen har Marx presise beskrivelser av disse effektene. Kapitalisten må stadig øke kapitalen, han må akkumulere (samle opp) kapital. Marx bruker kapitlene 21–25 til å analysere kapitalens akkumulasjonsprosess (kap. 23–33 i engelsk utgave). Her er noen smakebiter fra kapittel 22 (sitatene er preget av at de er oversatt fra litt snirklete tysk):

«Utviklingen av den kapitalistiske produksjonen gjør at det stadig er nødvendig å øke den kapitalen som er investert i en industriell bedrift, og konkurransen påtvinger hver enkelt kapitalist den iboende loven for kapitalistisk produksjon som en ytre tvangslov. Konkurransen tvinger ham til stadig å øke sin kapital for å kunne bevare den, og han kan bare øke den gjennom en framskridende akkumulasjon.»

og

«Akkumulasjon er erobring av den samfunnsmessige rikdoms verden. Den øker ikke bare massen av utbyttet menneskemateriale, den utvider samtidig kapitalistens direkte og indirekte herredømme.»

3. Det forutsettes at trærne vokser inn i himmelen

Verdens store kapitalister har hyret inn millioner av dyktige mennesker i lederstillinger eller rådgiverstillinger for at de skal jobbe intenst med å få kapitalen til «sin» kapitalist til å vokse raskest mulig. Hittil har de i det lange løp stort sett hatt suksess med det. De har hatt noen solide tilbakeslag, som for eksempel den russiske revolusjon i 1917, den store depresjonen på 30-tallet og den 2. verdenskrig, som alle medførte omfattende rasering av kapital. Kriger har riktignok to sider ved at noen kan komme styrket ut av dem, slik for eksempel USA gjorde i 2. verdenskrig.

Tre forskere ved London Business School, Elroy Dimson, Paul Marsh og Mike Staunton, vakte stor begeistring da de i 2002 kom med boka Triumph of the Optimists: 101 Years of Global Investment Returns. De hadde laget indekser for den reelle formuesutviklingen til aksjonærer som hadde finanskapital plassert i aksjemarkedene i årene 1900 til 2000 i 16 land: USA, Canada, Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Italia, Nederland, Belgia, Spania, Sveits, Sverige, Danmark, Irland, Japan, Australia og Sør-Afrika. De fant en enorm stigning i aksjeverdiene, på tross av kriser og kriger. Boka vakte stor begeistring i Norges Bank og i Finansdepartementet. Dette var noe for Oljefondet! I Finansdepartementet bearbeidet de dataene noe, og så studerte de verdiutviklingen for en aksjeinvestering som fordeler seg på ulike land på samme måte som Oljefondets aksjeinvesteringer gjør det. Resultatet var figuren «Akkumulert avkastning siden 1900».

Figuren viser at dersom man i 1899 hadde investert 1 krone i de internasjonale aksjemarkedene på samme måte som Oljefondet gjør det, og all avkastning ble reinvestert i de samme aksjemarkedene, så ville den ene kronen ha vokst til 1000 kroner i 2006. Denne figuren brukte finansminister Kristin Halvorsen da hun i april 2007 skulle begrunne hvorfor det var veldig lurt å øke Oljefondets investeringer i aksjer fra 40 til 60 prosent av fondets kapital.

Aksjekursene er aksjemarkedets verdsetting av den kapitalen som er investert i de børsnoterte bedriftene i disse 16 landene. Aksjekursene uttrykker kapitalistenes verdsetting av sin egen kapital. Og den viser at kapitalen vokser og vokser, 1 000 ganger på 107 år! Det er en gjennomsnittlig realvekst på 6,7 prosent per år. Denne figuren omfatter ikke all kapital i verden, men den omfatter en ganske stor del av den. Det er ikke lett å finne så håndfaste og veldokumenterte beregninger over kapitalens vekst.

Finansminister Halvorsen synes at dette er strålende. Hun har gjentatte ganger henvist til figuren, blant annet i et svar til Rødt da vi 21. januar 2008 foreslo at Oljefondet skulle selge alle aksjene sine. Hun avviste forslaget, noe som hittil har kostet Oljefondet omkring 500 milliarder kroner i verditap. Se på figuren på neste side som viser en indeks for verdens aksjemarkeder, med omtrent samme sammen-setning som Oljefondets aksjeplasseringer. Aksjekursene er nesten halvert fra januar til i dag.

Finansminister Halvorsens store poeng er at i det lange løp vil kapitalen bare vokse og vokse, tvers igjennom kriser og kriger, bare man fortsatt har kapitalen sin investert som eierkapital i alle disse bedriftene over hele verden. Det samme sier de andre som uttaler seg om finanspolitikk for SV: Heikki Holmås og Roger Schjerva. Oljefondet må fortsette å ha kapitalen i disse aksjemarkedene til 2050 og 2060 – ja, vi må se dette i et hundreårsperspektiv!

Finansdepartementet er litt forsiktig og regner med en langtidsvekst i kapitalen på 4 prosent per år. Det er strålende utsikter. Den ene kronen som ble plassert i aksjemarkedene i 1899 vil vokse videre, til 5 800 kroner i 2050, 8 600 kroner i 2060, og til 41 200 kroner i 2100. Vi ser jo på dette i et hundreårsperspektiv! Er det ikke fabelaktig: Med fortsatt offensiv imperialisme og utbytting, aggressiv rovdrift på naturressurser og miljø, slik at kapitalen kan vokse videre, så vil kapitalen ha økt 41 200 ganger fra 1899 til 2100. Lenge leve kapitalismen!

Kapitalen skal vokse og vokse – himmelen er siste stopp!

Senest i en pressemelding 14. november henviser finansminister Halvorsen på nytt til disse strålende utsiktene:

«Forrige århundre var bl.a. preget av to verdenskriger, økonomisk depresjon, oljeprissjokk og aksjemarkedskrakk. Likevel var hundreåret samlet sett preget av en svært positiv utvikling i de internasjonale verdipapirmarkedene. En kan ikke utelukke at det i framtiden vil kunne oppstå nye kriseperioder der tapene ikke gjenvinnes like raskt i etterfølgende perioder som det som har vært tilfelle i de foregående hundre årene. Men man må kunne legge til grunn at investorer over tid fortsatt vil få betalt i form av høyere forventet avkastning for å ta risiko. Dermed vil tapene før eller senere kunne gjenvinnes for investorer som har evne og vilje til å tenke langsiktig og holde fast ved sin strategi også når markedene er urolige.»

4. Men hvordan kan vi få profittmengden til å vokse i takt med kapitalen?

Kapitalistene forutsetter at kapitalakkumulasjonen skal fortsette mot himmelen. Men hvor kommer den verdien fra som får kapitalen til å vokse? Den må komme fra profitten, som reinvesteres og dermed blir til kapital. Og profitten kommer fra merverdien, som arbeidsfolk i bedriftene skaper gjennom det arbeidet de utfører.

For at kapitalen skal kunne vokse mot himmelen, så må jo også profitten vokse mot himmelen. Se for eksempel på den «beskjedne» kapitalisten som «bare» krevde 5 prosent årlig vekst i kapitalen sin, og som tapte i konkurransen mot den offensive kapitalisten som krevde 10 prosent årlig vekst. Den «beskjedne» kapitalisten må ha en profitt på minst 5 millioner kroner i år 1, for at kapitalen skal kunne vokse med 5 prosent. I år 30 må han ha en profitt på minst 21,6 millioner, for at kapitalen på 432 millioner skal kunne vokse videre med 5 prosent.

Når kapitalen i verden vokser og vokser, blir det stadig vanskeligere å finne nye muligheter til investeringer som gir profitt i det nødvendige omfang. Riktignok hjelper det at mange millioner fattige bønder i Kina drives inn i byene som arbeidssøkende arbeidere. De kan hyres inn av kapitalister og settes til merverdiskapende arbeid i stort omfang. De får en lønn som er lavere enn det som skal til for å reprodusere arbeidskraften, og derfor slites de raskt ut. Merverdien blir desto større. Men likevel: Det går for sent for det svære vekstbehovet til den verdensomspennende kapitalen.

Kapitalistene har alltid ment at det egentlig er kapitalen som skaper verdier, og de har holdt seg med et stort presteskap av økonomer som får godt betalt for å støtte et slikt syn. Når det blir stadig vanskeligere å finne tilstrekkelig profitable prosjekter basert på arbeidsfolks faktiske verdiskaping – hva er vel da mer naturlig enn å satse på at finanskapitalen kan skape verdier på egen hånd? Bankene begynner å kalle låneavtalene og spareavtalene sine for «produkter». Når industrien lager produkter, må vel også finanskapitalens kunne lage «spareprodukter » og «låneprodukter»?

Med stor kreativitet utvikles det ulike metoder for å loppe folk for penger. Lenge har man holdt på med å verdsette aksjer på grunnlag av forventet, framtidig verdiskaping, ikke bare den verdiskapingen som faktisk skjer i dag. Marx snakker om verdier skapt gjennom arbeid, men hvorfor ikke supplere med «verdier» som man regner med vil bli skapt av framtidig arbeid? Riktignok er slike «verdier» egentlig tom luft, men vi regner vel med at de kan få et reelt innhold når arbeidet skal utføres en gang i framtiden?

Den stadig voksende kapitalen begynner med pyramidelignende spill i aksjemarkedene og i eiendomsmarkedene. De kjøper og selger av hverandre til stadig stigende priser. Huset er det samme, men kvadratmeterprisen når nye høyder. Her skapes det «verdier»!

Kapitalen strømmer inn i aksjemarkedene, og derfor stiger og stiger de. Kom og bli med! Kjøp våre nye aksjespareprodukter! Du kan kombinere det med et låneprodukt, så blir aksjeinvesteringen enda større og du er blitt eier av et virkelig offensivt spareprodukt!

Du kan låne på boligen din og ta en del forbrukslån ved siden av, og kanskje har aksjene dine steget slik at du kan låne på dem også? Figuren på forrige side viser hvordan lånene folk i USA blir stadig mer forgjeldet. (GDP betyr «gross domestic product» som er omtrent det samme som brutto nasjonalprodukt.)

Her skapes det «liksomverdier» og «liksomprofitt » som er tomme for faktisk verdiinnhold, men som går inn i regnskapene som gevinster og finanskapital. Ikke bare har finansforetakene tjent store penger på slik luftbasert «profitt», men også foretak der det utføres faktisk verdiskapende arbeid har fått regnskapene sine forbedret med slik «profitt» (Det fører også til at det blir svært vanskelig for oss som har en marxistisk tilnærming, å finne ut hvordan den reelle profitten faktisk har utviklet seg. Bedriftsregnskaper og nasjonalregnskap viser en blanding av faktisk merverdibasert profitt og luftbasert liksomprofitt).

Norske politikere og ledere framstiller det som om denne krisen skyldes noen sleipe triks fra amerikanske finansspekulanter. Og det er riktig at det var i USA at de virkelig store boblene sprakk, slik at kriseutviklingen spredde seg til hele verden. Men noe av grunnen til at ringvirkningene ble så sterke og kom så raskt, er at den samme typen bobler er utviklet i Europa også.

Det er slett ikke nødvendig å gå til USA for å finne sleipe kapitalister som lokker folk til å ta boliglån som de i det lange beløp ikke har noen mulighet til å klare. Norske kapitalister har helt på egen hånd klart å utvikle borettslag med enorm fellesgjeld og lave innskudd å betale for boligkjøperne. Markedsføringen har konsentrert seg om å framheve det lave innskuddet, og kjøperne er blitt lokket inn i en felle som med sikkerhet kommer til å klappe igjen over dem. Borettslagslovgivningen ble endret i 2005, slik at utbyggere kunne lage borettslag. Det har mange av dem grepet begjærlig, og de har solgt leiligheter til 55 000 og 60 000 kroner per kvadratmeter – priser som boligkjøperne ikke kan drømme om å få når de selv er blitt gjeldsofre og må selge.

Norge har store mengder av egne, hjemmelagde «subprime»-bomber. Det er ikke sant når Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen gir inntrykk av at i Norge har alt vært så skikkelig og forsvarlig. Det er slett ikke riktig at den krisa som nå velter inn over Norge, bare skyldes at bølgene fra utlandet også når fram til oss.

Under overskriften «Spareprodukt-avgjørelse utsatt» hadde Nettavisen et oppslag 14. oktober om at Bankklagenemnda utsatte en lenge etterlyst uttalelse i en klagesak mot DnB Nor om såkalte «strukturerte spareprodukter». Utsettelsen ble begrunnet med sakens kompleksitet, men det er nærliggende å tro at det også har sammenheng med at statsministeren, finansministeren og sentralbanksjefen søndag 12. oktober holdt en hastig sammenkalt pressekonferanse for å kunngjøre en redningspakke på 350 milliarder kroner. Pakken viste seg kort tid etterpå å være skreddersydd for DnB Nor.

Klagesaken gjaldt råsalg av en konstruksjon som kalles «aksjeindekserte spareprodukter », som tidligere ble slaktet av finansprofessor Thore Johnsen ved NHH. Denne saken kan få avgjørende betydning for et stort antall liknende saker, som dels gjelder DnB Nor og dels andre banker. Det arbeides også med et omfattende gruppesøksmål mot flere norske banker vedrørende lånefinansierte ”strukturerte spareprodukter». Det antas at 150 000 nordmenn har investert til sammen 38 milliarder kroner i ulike konstruksjoner som går under fellesbetegnelsen ”strukturerte spareprodukter”.

Ordene «Terra-skandalen» skulle også være nok til å minne oss om at vi har mer enn nok av egne finansskandaler å rydde opp i. Riktignok var det lånepakker fra Citigroup som utløste Terra-skandalen, men saken inneholdt også norsk finanskapitals arbeid for å lure kolossale beløp i vannkreftverdier fra de aktuelle kommunene. Terra-saken omfattet også presset fra vekslende regjeringer for å kople norske kommuner opp mot finansforetakenes ulike ”lure” plasseringsforslag. Norge er en del av det samme systemet, og de grunnleggende problemene som viser seg i kapitalismen i USA, finnes selvsagt også i Norge.

Denne krisa skyldes at under kapitalismen blåses det med lovmessighet opp finanskapitalbobler når den stadig voksende kapitalen får problemer med å finne faktisk, merverdibasert profitt i stort nok omfang. Det presser seg fram allverdens oppfinnsomme og svindelaktige metoder for å blåse opp «profitt» eller raske til seg andres verdier, for eksempel ved å plyndre kommuner for kraftverksverdier. Det er umulig å få den faktiske, merverdibaserte profitten til å tilfredsstille behovene til en kapitalakkumulasjon som prøver å gå ut over alle grenser. Det var nettopp noe av det som gamle Marx fant ut. Les i Kapitalens tredje bind, kapittel 25 («Kreditt og fiktiv kapital»), kapittel 26 («Akkumulasjon av pengekapital») og kapittel 27 («Kredittens rolle i den kapitalistiske produksjonen»). Det er kanskje ikke så mye å lære av disse kapitlene isolert sett. Kanskje ligger lærdommen først og fremst i å oppdage at den krisa som vi nå opplever, skyldes kapitalismens natur, slik at allerede Marx var i stand til å se at slike kriser måtte komme. Det er rett og slett fullstendig bomskudd å hevde at krisa skyldes noen tilfeldige feilbeslutninger og griskheten hos noen ekle typer i USA.

Vi kan for eksempel avlegge Marx en visitt i kapittel 27 og sitere litt fra det nestsiste avsnittet (preget av tysk, omstendelig språkbruk):

«Dette viser bare at verdiøkningen av kapitalen, som er grunnlagt på den motsigelsesfylte karakteren til den kapitalistiske produksjonen, bare når til et visst punkt som virkelig fri utvikling, altså at produksjonen danner en indre lenke eller barriere som kredittvesenet hele tiden bryter igjennom. Dermed framskynder kredittvesenet den materielle utviklingen av produktivkreftene og danningen av verdensmarkedet. Det er den historiske oppgaven til det kapitalistiske produksjonssystemet å frambringe dette materielle grunnlaget for den nye produksjonsmåten inntil et visst nivå. Samtidig påskynder kreditten de voldsomme utbruddene av denne motsetningen, krisene, og dermed elementene til oppløsning av den gamle produksjonsmåten.»

5. Loven om profittratens fallende tendens kommer til heder og verdighet igjen

Profittraten er forholdet mellom profittmengden og kapitalmengden. For samfunnet som helhet kan den gjennomsnittligeprofittraten defineres slik:

x 100% = x 100%

I moderne regnskapsanalyse bruker man begrepet rentabilitet om dette (riktignok benyttes litt andre mål både i teller og nevner, men hensikten er å måle det sammen fenomenet som Marx ville fram til: Lønnsomheten for kapitalen). Til sjuende og sist er dette det helt avgjørende målet som kapitalistene styrer etter. De vil maksimereprofittraten.

Som nevnt foran: Når kapitalen vokser og vokser, får kapitalistene stadig større problemer med å få profittmengden til å vokse i samme takt. På begynnelsen av 1980-tallet var dette blitt et virkelig dramatisk påtrengende problem for dem. Kapitalistene verdenover snakket om en profittkrise.

Men etter den tid har profittraten tilsynelatende løftet seg friskt og freidig flere ganger. Kanskje Marx tok feil likevel? I denne omgang må jeg la en mer omfattende analyse av dette ligge. Det er dessuten et svært vanskelig tema å analysere. Og noe av det som virkelig skaper problemer, er det som jeg har berørt i det forrige punktet: At det blåses opp «liksom-profitt» som i virkeligheten er tom luft, mens om registreres som profitt i bedriftsregnskapene og nasjonalregnskapet. Slik jeg ser det, opplever vi nå at denne «luft-profitten» faller sammen. Det er den ubønnhørlige virkeligheten som slår seg igjennom. Store deler av profittenhar vært fiktiv.

Marx analyserte kapitalismen i et tidlig stadium. Mye har skjedd etter den tid. Det er så visst ikke de marxistiske begrepene som registreres i regnskaper og i statistikk. Tvert imot prøver man å gi inntrykk av at vi lever i det klasseløse samfunn. Det snakkes om «husholdningene», ikke om arbeiderklassen og kapitalistklassen. Dermed er det ofte vanskelig å fylle de marxistiskebegrepene med tall fra virkelighetens verden.

Marx er også blitt utsatt for en del kritikk som skyter fullstendig over mål. Det er for eksempel blitt hevdet at han ikke har klart å definere en entydig sammenheng mellom begrepene «pris» og «verdi». Det er en helt uberettiget kritikk. Marx brukte ikke livet sitt på å utvikle en teori for hvilken pris butikkmedarbeideren skal taste inn når varene i butikken skal prises. Kapitalener ikke en lærebok i priskalkulasjon.

Marx analyse av kapitalen og kapitalismen dreier seg om de grunnleggende, avgjørende trekkene ved kapitalismen, hva som er de grunnleggende drivkrefter og utviklingslover som kapitalismen er underlagt. Profittbegrepet er ikke identisk med det som anvendes i regnskapene i dag. Men Marx mente å si noe om at hvilke krefter som virket inn på utviklingen av profittraten, og dermed ville han si noe om hva kapitalistene ble nødt til å forholde seg til: De måtte treffe ulike tiltak for å prøve å motvirke profittratens fallende tendens. Hvis ikke ville de se profittraten sin stadigskrumpe.

Dagens regnskapsteori har et litt annet profittbegrep. Men hvis profittbegrepet til kapitalistene anno 2008 er slik at Marx sine resonnementer ikke gjelder for det, og hvis det er slik at kapitalistene tar sine beslutninger på grunnlag av en helt annen profittrate som utvikler seg greit og som de er glade og fornøyde med, da har Marx et problem. Hvis kapitalistene opplever en profittrate som slett ikke oppfører seg slik Marx sa, og de lever godt med den i årtier og århundrer, – ja da er ikke Marx sin teori om profittratenmye verd.

Men er det slik? Min påstand er at Marx sin profittrate griper de grunnleggende forholdene som dagens regnskapsmessige profittrate til syvende og sist er underlagt. I perioder kan den regnskapsmessige profittraten avvike sterkt fra det Marx sin profittrate forteller. Men til sjuende og sist slår Marx igjennom. Slik jeg ser det, er det som om den regnskapsmessige profittraten er forbundet med Marx sin profittrate med en strikk, som kan tøyes i ulike retninger, men som likevel henger sammen med og bestemmes av de grunnleggende forholdenesom Marx beskriver.

Nå har strikken røket. Kapitalistene blir slått i bakken av de virkelige drivkreftene, av de virkelige motsetningene og de virkelige begrensningene som ligger i følgende faktum: Det er varenes innhold av samfunnsmessig nødvendig arbeidstid som faktisk bestemmer deres verdi og som faktisk bestemmer den totale rammen som merverdienog profitten skapes innenfor.

Kapitalen skaper ikke verdi.

Og tida er overmoden til å kvitte seg med kapitalismen og skape en verden der arbeidsfolk styrer selv, i harmoni med naturensegne grenser.

Barack Obama blir USAs nye president. For å bli valgt, måtte han love slutt på krigen i Irak, et helsevesen for folk, fjerne fattigdommen, et skolevesen for fler enn rikfolk – et USA for alle! En New Deal. I Norge: kaller vi det: Soria Moria.

Kanskje er det et tegn på krise at monopolkapitalens høyborg, velger en svart president? Den hvite varianten er prøvd.Med konkurser som fører til arbeidsløshet, folk som blir kastet ut av husene sine, trengs det en lynavleder, en som forhindrer at arbeiderklassen i USA går på barrikadene for et sosialt samfunn. Det måtte en predikant til!

Kanskje det viktigste med seieren til Obama er at det ekstreme høyre tapte? Det gjør mobilisering mot supermakta USA, i monopolkapitalens høyborg, lettere.

En kurdisk frisør fra Irak, i en liten by på Østlandet, er strålende fornøyd. Hvis Obama holder 50 % av løftene, er det fantasisk, sier han.

Det er litt som i Norge. Soria Moria i det ene øyblikket – krise i helsevesenet, miljøødeleggende oljeboring, krig i Afghanistan og pensjonsran i det neste.

Har Obama og Stoltenberg sendt smser til hverandre?

Et kommunstisk parti

er et parti

der kommunister samles.

 

Med råfiskloven fikk fiskerne hånd om omsettinga av egen fisk. Det skjedde i 1938 og har hatt betydning for fiskerne i hele etterkrigstida. Det var klassekamp som var foranledningen til denne loven. Kanskje skal fiskerne i Vardø ha æra for denne lovreguleringa. De aksjonerte.

Frode Bygdnes er sentralstyremedlem i AKP og fylkestingsrepresentant for RV i Troms

Dette er andre del av artikkelen. Den første sto i Rødt! nr 3, 2005

---

I mellomkrigstida økte antall fiskere voldsomt. Det var krise i norsk økonomi og fiskeriene absorberte denne krisa. Den eneste måten å overleve på, var å dra ut på fjorden og fiske til eget bruk – et eventuelt overskudd kunne selges. Derfor dro mange ut i åpen båt med bare håndsnøre. Det hadde skjedd en viss spesialisering da motoren var tatt i bruk i fisket. Dermed hadde de to næringene fiskar-bonden skilt lag. Krisa derimot medførte en primitivisering av fisket ved at de kriseramma nye fiskerne dro ut med juksa* og robåt med minimale driftsutgifter. Følgene ble en ødeleggende konkurranse om å levere fisken. Prisene ble presset ned, og fiskekjøperne visste å utnytte denne situasjonen. Et paradoks utvikla seg. Dess bedre fisket ble, desto fattigere ble fiskerne. Når havet viste frem sin rikdom, førte det bare til at fiskernes armod økte. For da tilgangen på fisk økte, sank prisene. Fiskeoppkjøperne hadde i lengre tid utvikla metoder for å lure fiskerne. Storhundre er fra den tida da en telte fisken og ga pris per fisk. Derfor sa fiskekjøperen at når fiskene var små, måtte det være 120 fisker på 100. Og i dette systemet telte fiskekjøperen gjerne "nitten – titten – tyve", nettopp for å få noen ekstra fisker gratis. I 1927 var det kilopris for torsken, den var da nede på 6,2 øre, det var mindre enn halvparten av prisen i 1914 som hadde vært 13,8 øre. I alle årene før råfiskloven lå torskeprisen under prisindeksen. Som mottiltak arbeidet fiskerne med samvirketanken. Egne samvirkeutvalg var nedsatt med tanke på egenproduksjon av fisken. Videre ble det nedsatt egen råfiskkomite i Norges Fiskarlag i 1930 for å få til tiltak som kunne stabilisere fiskeprisene på første hånd. Men det var fiskerne i Vardø som i 1937 aksjonerte for ferskfiskomsetningen med fiskestreik. 1. november 1936 var 200 fiskere samlet til massemøte i Vardø. Temaet var minstepris. Fra møtet gikk det ut et opprop til fiskerne i Finnmark om driftsstans. "Aksjonen iverksettes for å fremtvinge en provisorisk anordning til beskyttelse av minsteprisavtalen. … Skal aksjonen lykkes må alt fiske i alle fjorder og fiskevær innstilles da det nu gjelder hele vår eksistens," undertegna Vardø Faglige Fiskarlag.

Råfiskloven av 1938

Det umiddelbare resultatet av denne aksjonen kom allerede 12. november i form av en delvis lovbeskyttelse. Våren 1938 kom en midlertidig lov om beskyttelse av minstepris mellom fiskere og kjøpere. Råfiskloven av 1938 ble en merkepæl for fiskerinæringa. Og vi får Norges Råfisklag som med lovbeskyttelse får enerett til førsteomsetning av råfisk, småkval, skalldyr og skjell landet på strekningen fra og med Finnmark til og med Nordmøre. Laget holder til i Tromsø. Fiskernes organisering og lovregulering kommer sammen med en stor organisatorisk vekst i alle yrker og en bevissthet om at folket er tjent med et regulert samfunn styrt med planøkonomi. Så har og råfiskloven blitt sammenlignet med hovedavtalen i arbeidslivet som kom i 1935. Disse reguleringene har vært sosialdemokratiets fundament, særlig i etterkrigstida med Gerhardsen-regjeringene. Og i likhet med andre samfunnsmessige fellesordninger, har også råfiskloven systematisk blitt undergravd og demontert. Det begynte kanskje med at oppdrettfisk får eget lag av oppdrettere i 1976. Når så torsken også blir oppdrettfisk, blir også oppdrettstorsk tatt ut av Råfisklaget, enda den blir omsatt på det samme markedet. Det skjer i 1985. På 1980-tallet kom Moxnes-utvalget som forsvarte fiskeindustriens ønske om å svekke råfiskloven. Her ble kimen til fremtidige angrep lagt. Tilvirkerloven ble avviklet, eksportloven ble endret og sjøgrenseloven ble speilvendt med den følge at store mengder russertorsk ble landet i Norge. Og vi fikk en mengde mer eller mindre useriøse eksportører som la premisser for omsettinga. Samtidig får vi en rasering av de mindre fiskebrukene langs kysten. EØS-avtalen står for markedsliberaliseringas inntog i denne næringa. Vi fikk bortfall for kjøpergodkjenning og alle former for pristilskudd fjernes. Virkemidlet for utjamning av fortjeneste i vanskelige perioder, ble på kort tid fjernet. Med Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) ble det fra statens side jobbet systematisk for en "vertikal" integrering av fiskerinæringa. Dette er en måte å svekke fiskernes innflytelse over eget råstoff. På hele 1980-tallet var det tilnærmet fritt fiske, men med et gjennomregulert marked. Nå står vi i en situasjon der fisket er gjennomregulert, mens markedskreftene får drive et svært fritt spill. Næringa er på få år snudd på hodet. Råfisklaget har sjøl gått i spiss for markedsliberaliseringa. De var sjøl den store utbyggeren av de såkalte "frysehotellene", fryselager av rundfrossen fisk. Det er blant annet fra disse lagrene frossen fisk utskipes til Kina for videreforedling med billig arbeidskraft. I den senere tid har også Råfisklaget innført prøveordninger for auksjonsomsetting av fisk på første hånd. Råfisklaget overordner egen kapitalistisk drift fremfor fiskernes interesser. Eller er strategien å gjøre et fåtall fiskere til kapitalister? I så fall må en minne om at råfiskloven gir Råfisklaget enerett til omsetting av fisk, fordi det er kystbefolkningas fellesressurs. Råfisklaget har fått en monopolrett til å fastsette en minstepris på råfisken til forsvar for fiskerne. En slik monopolrett forutsetter en åpen fiskeriallmenning. Råfiskloven har ingen berettigelse om rettighetene til fisket er privatisert. Fiskarlaget som nå arbeider for at fiskeriene skal lukkes og stadig flere skal utestenges, truer sjøl råfiskloven. Kvotebaronene i Fiskarlaget og kapitalisttenkerne i Råfisklaget er i ferd med å bringe fiskerihistoria tilbake til 30-tallet.

Ny havressurslov

NOU 2005:10 – Lov om forvaltning av viltlevende marine ressurser ble overlevert fiskeriministeren i juni måned. Forslag til ny havressurslov innebærer en helt ny saltvannsfiskelov med betydelige utvidelser i omfang. Staten skal eie alle viltlevende marine arter og bestander. Alle former for uttak og leting etter marine ressurser skal kreves tillatelse for. Under mottoet at ingen privatpersoner eller selskaper kan eie fisken i havet, skal staten skattlegge denne rettigheten for de som får en slik tillatelse. Men dette er bare ord, for den tildelte rettigheten skal kunne eies, selges og kjøpes. Og i strid med dagens deltagerlov skal redere og selskaper kunne eie kvoter. Dermed knyttet siste Høyre-regjering allikevel fisken i havet til den private eiendomsretten. Grunnlaget for allmenningsretten er at ingen kan eie fisken i havet, heller ikke staten. Den eies ikke før den er dratt over ripa. Denne havressursloven truer først og fremst allmenningsretten. Og den truer livsgrunnlaget for kyst-Norge. I grove trekk bør prinsippet være at alle har rett til å fiske. Staten sin oppgave er å forsvare at denne ressursen tilfaller vår nasjon og at fisket ikke truer bestandene. Staten bør derfor forsvare våre nasjonale interesser, regulere tilgang av utenlandske interessenter og verne ressursene med fredning i tid og sted. Med reduksjon av kystvaktas seilingsdøgn og statlig iver for omsettelige fartøykvoter, gjør regjeringa ingen av delene. Dersom regjeringa følger opp det regjeringsoppnevnte utvalget i NOUen, med leder Grønlien, så vil fiskeindustrien få permanent åpning til å eie fiskekvoter. I dag kan enkelte bedrifter få dispensasjon, men det skal være unntak. Nå åpnes det for ei integrering av fiske og foredling. Slike integrerte selskaper har en tendens til å ta ut fortjenesten i det leddet der de slipper å dele utbytte med mange fiskere. Å bygge ned skillet mellom fisker og fiskekjøper, er et direkte angrep på førstehåndsomsettinga av fisket og dermed på råfiskloven av 1938. Denne loven som sikrer fiskerne en anstendig pris på fisken på første hånd, har vært utrolig viktig samfunnsmessig stabiliserende faktor på kysten etter andre verdenskrig. Den loven har bidratt til bosetting langs kysten, fordi fiskerne fikk hånd om omsettinga av egen fisk. Skal industrien få eie fiskeflåten, så betyr det og at denne vil ha hånd om ressursrenta og fiskerne bli redusert til lønnsarbeidere. Dette vil gjøre fiskeindustriens aksjer mer lønnsomme, men samtidig vil det føre til samfunnsmessige og strukturelle forandringer som vil rasere kyst-Norge. I forkant av denne nye havrettsloven har Røkke allerede skaffet seg kontrollen over en tredjepart av trålkvotene her i landet. Ved oppkjøp av West Fish-Aarsæther og Nordic Sea Holding har Røkke gjennom selskapet Aker Seafoods 36 % av ferskfisktrålernes kvoter. Røkke er nå landets største ferskfisktrålerreder. Han har nå hånd om 51.000 tonn hvitfisk. Verdien av disse er vanskelig å beregne, men kan sikkert omsettes for 2,5 milliarder kroner. Med dagens førstehåndspris gir den i hvert fall en årlig førstehåndspris på 1 milliard. Disse konsesjonene er i realiteten allerede gjort evigvarende, uten noen form for "hjemfallsrett". Og fiskeriminister Ludvigsen åpna for at disse ferskfisktrålerne skal få gå inn til firemila. Kysttorskvernet svekkes til fordel for Røkkes profittjakt. Røkke har betalt denne overtagelsen med aksjer i Aker Seafoods ASA. Og med dette har Røkke kjøpt Øst-Finnmark billig. På kjøpet har han fått anleggene i Vardø, Mehamn, Båtsfjord og Kjøllefjord. Av selskapets 1.350 ansatte, er nå 1.000 tilknytta anlegg og flåte i Nord-Norge. Det kan se ut som om han i beste fall vil gjøre seg nytte av anleggene i Båtsfjord og Kjøllefjord. Derfor er det helt forståelig at Vardø-fiskerne igjen vil måtte gå på barrikaden. Fiskeriene i Finnmark ligger med brukket rygg og arbeidsledigheten er stor. Årsaken er ikke sviktende fiske, men politisk styring og privat tilegnelse av disse verdiene. I dette bildet ser noen på Røkke som redningsmann, sjøl ser jeg på ham som kynisk spekulant. Men det er den avgåtte fiskeriministeren som er ansvarlig for denne elendigheta. Finnmark fylkesting hadde heller ingen tiltro til regjeringa, så de valgte en strategi med å binde Røkke "til masta". De ønsket å sikre at leveringsplikten blir opprettholdt. Og strategien var at de skulle kjøpe seg inn i Røkkes selskap for å utøve "negativ" makt, dvs å hindre at leveringsplikten brytes. Kanskje var det et mottrekk at Røkke plasserte AP-dama Lisbeth Berg Hansen inn i styret for Aker Seafoods. Finnmark fylkeskommune har med sin strategi, beveget seg inn i en gråsone mellom butikk, investering, politikk og forvaltning. Denne rollen kunne ha blitt svært vanskelig også for andre fiskeriaktører i fylket. Men strategien strandet fordi aksjene ble for dyre. Oljebyen Hammerfest har gitt seg inn på den samme galeien. Kommunen aksepterer at de seks Findus-trålerne kan inngå som en del av sikkerheten for et lån til Aker Seafood på 850 millioner. Selskapet skal refinansiere hele virksomheten i Nordland og Finnmark. Kommunen forventer at leveringsforpliktelsene til disse trålerne vil bli opprettholdt til Hammerfest. Nå ligger denne garantien hos DnB, Sparebanken Nord-Norge og Innovasjon Norge. Den økonomiske og juridiske betraktningene av disse forpliktelsene har styrka seg, mens de blir tatt ut av den politiske behandlinga. Staten er inne i noen selskaper, eksempelvis Cermaq som driver med oppdrett og fiskefôrprodukter. Høyreregjeringa arbeidet for at staten skulle selge seg ut. Dette var med på at olje og fisk var i fokus på børsen her på forsommeren. Skipsreder John Fredriksen kjøpte 48 % av Pan Fish og Jens Ulltveit-Moe kjøpte 10,48 % av Fjord Seafood, hvor Fredriksen hadde 25 %. Børsens storaksjonærer kom dermed på full fart inn i norsk fiskerinæring. I dette bildet er det dramatisk for kystfolket at de trygge ordningene som råfiskloven, deltagerloven og allmenningsretten svekkes.

Ny regjering

Vi har så langt klart å holde EU-kapitalen unna fisket, blant annet ved å begrense utenlandsk eierskap i fiskebåter. Denne begrensningen vil ikke kunne la seg overføre til fiskeindustrien. Gjennom dette lovforslaget vil EU-kapitalen kunne finne smutthull for å få eierskap til norske fiskeressurser. De kan da bare kjøpe noen aksjer av Fredriksen, Ulltveit-Moe eller Røkke. Nå har vi fått ei ny regjering som i sin tiltredelseserklæring sier at de vil opprettholde råfiskloven og deltakerloven. Verdiskapninga skal komme kystfolket til gode. Som strakstiltak skal omsetning av kvoter og rettigheter som er fristilt fra fartøy, fryses. Det er bra, men de har ikke stoppet omsetting av båter med kvoter. At tidligere fylkesordfører Helga Pedersen er blitt ny fiskeriminister, er spennende. Hun har kjennskap til Finnmark og kystfolket sine krav. Men vil hun sørge for at myndighetene gjenvinner råderetten over forvaltningen av fiskeressursene? Hennes fokus har hittil mest vært på regional styring av kvotene i stedet for å sikre allmenningsretten. En ny havressurslov burde ta utgangspunkt i at kystfolket skal leve av havets rikdommer. Denne rikdommen er så stor at vi ikke sjøl kan spise all fisken. Vi må eksportere den til beste for nasjonen. Reguleringer må til, men ikke på en slik måte at kystfolket ikke får lov til å dra seg kokning en gang. Den direkte høstinga til matfisk for kystbefolkningen må vernes. Det er kjernepunktet i allmenningsretten. Det skal være unødvendig å sende denne kokfisken jorda rundt før vi får kjøpe den i butikken, knapt nok egna til steikfisk. I dag forfordeles ikke fisken til direkte anvendelse for kystbefolkningen, men til de som skal tjene penger på denne ressursen. Derfor blir vi fratatt våre rettigheter og må kjøpe maten som vi i all tid har høsta gratis av havet. Fisk er sunt, fisk er godt og fisk er billig. Ei regjering med omsorg for folket, skulle heller stimulere oss til å fiske fritt. Vi med våre 4 millioner mennesker, vil aldri klare å spise opp denne ressursen. Fins her nød, så skyldes det svik.

---

* Juksa: Et håndsnøre som henger ned av ripa på båten. Med rykk og napp narrer en fisken til å tro at det er levende agn. Tidligere direktør for Distriktenes utbyggingsfond, Reidar Carlsen, definerte ei juksa til å være en tosk i begge endene av snøret. Muntlig passer den beskrivelsen, fordi en ikke hører særlig forskjell på torsk og tosk. [Tilbake]  

Det føregår ein viktig debatt om korleis den revolusjonære venstresida i Noreg bør vera organisert. Resultatet av denne debatten vil avgjera kor sterkt me står i kampen for eit betre samfunn, og mot dei angrepa som arbeidarklassen i Noreg og resten av verda opplever. Det er mange som tar til orde for ei samanslåing av RV og AKP. Eg vil gjerne ha eit stort og viktig parti på venstresida som er revolusjonært og aktivistisk, og eg trur at RV og AKP til saman kan bli det. Men eg meiner at det er viktig at partiet ikkje blir prega av store motsetningar og splittingar. Indre konfliktar tar tid og krefter bort frå dei viktige oppgåvene, og verkar negativt på organisasjonskulturen. Ein samanslåing av RV og AKP utan grundige diskusjonar som fører fram til ein form for einskap, trur eg på sikt vil føra til fleire og større konfliktar enn me har i dag.

Mari Fjeldstad, 23 år, bur i Bergen og studerer musikk. Medlem av AKP, RV og RU. Mari takker Jokke Netland for diskusjonar og innspel

---

Bruken av ordet kommunist eller kommunistparti er omstridd. Nokre er ueinige i innhaldet, andre meiner det er for nært knytt til dei undertrykkande regima i Kina og Sovjet. Målet mitt er eit kommunistisk samfunn utan klassemotsetningar. Eg vil gjerne bruka omgrepet kommunisme fordi det på ein tydeleg og presis måte skildrar målet, og eg bruker det i teksten. Men det er mykje viktigare for meg at eit framtidig parti har ein god praksis, enn kva ord det brukar om seg sjølv. Eg håpar og trur at me kjem fram til mange gode kompromiss i løpet av denne debatten. Det beste utgangspunktet for diskusjonar er at alle er klare på kva dei ynskjer. Ved å vera tydelege og konkrete kan me få klart fram kven som har eit reelt grunnlag for å samarbeida, og kven som står for langt frå kvarandre politisk til at dei kan samlast i eit parti. Dette er mine tankar om korleis eit kommunistparti bør vera.

Ein smaksprøve på kommunismen

I følgje marxistisk teori kan det ikkje bli revolusjon før dei materielle forholda ligg til rette for det. Det er sjølvsagt riktig. Men når det oppstår ei revolusjonær situasjon er det ikkje gitt at den vil føra til eit sosialistisk samfunn. For at det skal skje, må store delar av folket ha sosialisme, og til slutt kommunisme, som mål. Når eg diskuterer med folk som ikkje tenker på seg sjølv som revolusjonære, er det sjeldan vanskeleg å bli einige om at kapitalismen som økonomisk system fungerer dårleg for fleirtalet av menneska i verda. Dei fleste kan til og med vera einige i at tankane mine om eit kommunistisk samfunn ikkje er så dumme. Men dei færraste vert organiserte kommunistar og kjempar aktivt for eit betre samfunn. Dei manglar håp om at det er mogleg, og seier at kommunismen er ein god ide, men at den vil aldri fungera i praksis. Om eit kommunistparti vil vinna stor oppslutning i Noreg i dag og i framtida, så er det desse tankane me må forandra hjå folk. Me må gjera det lettare å tenka seg at me er i stand til å skapa eit samfunn fritt for undertrykking. Måten me jobbar på, sakene me jobbar med og måten me oppfører oss på, må vera argument for at eit kommunistisk samfunn er mogleg. Det er sjølvsagt ikkje mogleg å fjerna alle undertrykkingsmekanismar frå partiet når samfunnet rundt er så prega av dei. Men me kan utvikla metodar for å nøytralisera undertrykkingsmekanismane mest mogleg. Eit kommunistparti vil endra dagens kapitalistiske samfunn til eit kommunistisk samfunn, og for å ha truverde må kommunistpartiet vera ein smaksprøve på kommunismen.

Praksis

Det er praksisen vår som må gje folk denne smaksprøven. Mi erfaring er at få av dei eg har jobba saman med i RU, blir med i AKP, sjølv om ein skulle tru at det var naturleg når ein har blitt for gammal til ungdomsorganisasjonen å bli med i den vaksenorganisasjonen som har omtrent same politiske grunnlag. Når eg diskuterer med dei, er det sjeldan politiske standpunkt som er grunnen til at dei ikkje vil vera med, men dei er kritiske til den måten me oppfører oss på og den sosiale kulturen me har. Eg har vore medlem i AKP i snart to år, og mi erfaring er at sjølv om noko av denne kritikken bygger på misoppfatningar, så er altfor mykje av den riktig. Den praksisen vi har som er for dårleg, botnar mykje i at me har ein for dårleg forståing av at det personlege er politisk. Å bruka hersketeknikkar i ein diskusjon vitnar ikkje berre om dårlege vanar eller tillærte kjønnsrollar, men òg om ei dårleg forståing av demokrati og viktigheita av at alle synspunkt kjem fram. Det same gjeld lokallag som alltid har den same ordstyraren på møter. Det handlar ikkje berre om vanar, men òg om manglande politisk innsikt i spørsmål rundt maktfordeling. Å gi alkoholen skulda for sexistiske kommentarar frå kameratar på fylla, er å unnskylda dårleg feministisk skulering. Derfor er løysinga ikkje å vera «snillare med kvarandre», men å verta betre skulerte, å studera meir og få ei betre forståing av at politikken vår aldri er betre enn praksisen vår. Me må òg skapa rutinar for kritikk og sjølvkritikk. Det er viktig å trena på å både gi og få kritikk på ein slik måte at den blir konstruktiv og byggande. Alle møter bør ha eit punkt til slutt der det er rom for å lufta tankar rundt møtet. Det er viktig å oppsummera kven som har snakka, kva dei har snakka om, på kva måte dei har snakka og kor mykje tid dei har brukt. Om ein finn at ei gruppe eller eit kjønn har dominert møtet må det sjølvsagt diskuterast tiltak som kan hindra at det skjer igjen. Av og til opplever ein i diskusjonar, både munnlege og skriftlege, at folk blir for hissige og brukar ein stil som er hemmande for debatten. Det må kritiserast på ein kameratsleg måte som gjer det lettast mogleg å ta til seg kritikken. Om det er vanleg med kritikk og sjølvkritikk vil det oppfattast som mindre personleg og sårt for den som blir kritisert enn om det skjer sjeldan.

Feministisk praksis

Over halvparten av arbeidarklassen i Noreg i dag er kvinner, og derfor er kvinnekamp ei grunnleggande sak for kommunistpartiet. Eit kommunistparti som vil bli stort og viktig i framtida, må prioritera å organisera kvinner, og det må vera eit parti der kvinner trivst og kan jobba politisk med fleire saker enn kvinnekamp. I dag er den feministiske praksisen vår for dårleg. Dette kjem tydeleg fram i kjønnsfordelinga blant unge medlemmar i AKP. Det er fleire gutar enn jenter som melder seg inn, og det er fleire jenter enn gutar som melder seg ut igjen. Dette er ikkje fordi gutane er meir politisk overbeviste eller meir standhaftige, men fordi det er morsommare å vera gut enn jenta i AKP. Gutane har fleire førebilde, får fleire oppgåver, får bekrefta seg sjølv som politiske individ oftare og får meir taletid på møta. Dette er eit sjølvforsterkande problem sidan gutar lettare rekrutterer andre gutar enn jenter, og det må jobbast kontinuerleg med å styrka jenter i partiet. Eit kommunistparti må ha som mål at feminismen skal gjennomsyra alle avgjersler og handlingar. Det bør ha retningslinjer som omhandlar kven som blir gitt politiske oppgåver, og kven som legg premissane for debattane. Til dømes bør ein vedta at alle kvinnene i kvart lokallag skal få minst ei politisk oppgåve, som å halda ei innleiing eller skriva eit debattinnlegg eller lesarbrev, i halvåret. Dette vil motverka det som er vanleg praksis i dag, at menn er mest synlege, får, eller tar, flest moglegheiter til å utvikla seg politisk og dermed dominerer den politiske debatten. Ein bør òg ha eit vedtak om at alle innleiingar, frå korte innleiingar i diskusjonar på lagsmøte til hovudinnleiingar på store konferansar, må ha eit kvinneperspektiv, og sjølvsagt må innleiingane vera jamt fordelt mellom kjønna. Me må òg styrka kvinnekollektiva i partiet. Det må utarbeidast ei rekke tiltak som kan settast i verk når det trengs. Sånne tiltak kan til dømes vera å vedta at lagsmøta i ein periode startar med at kvinnene diskuterer dagens tema medan mennene tar oppvasken. Eller at det vert sett av tid på konferansar der kvinnene kan diskutera politikk saman. Det er viktig at kvinnekollektiva fungerer styrkande på kvinner på andre politiske områder enn feminisme, for det er på dei andre områda at mannsdominansen er størst. Det er lett å nedprioritera kvinnekampen i partiet. Det er tross alt betre hjå oss enn hjå dei fleste andre partia, og det er så mange andre saker som er viktige. For å motverka dei systematiske tilfeldigheitene som gjer at feministiske oppgåver vert nedprioriterte, må feminisme bevisst prioriterast før andre oppgåver. Eg trur at potensialet vårt til å verva unge jenter er stort, og at hovudårsaka til at me ikkje klarer å verva dei i dag, er vår dårlege feministiske praksis. Me som er jenter og har vore med i RU nokre år, har brukt mykje krefter på å skulera yngre medlemmar. Me har halde bøllekurs, innleiingar på lagsmøte og tatt opp kampen mot brautande gutar når det trengs. Når me vert så gamle at me vil organisera oss i eit vaksenparti, freistar det lite å byrja på nytt, berre at no er det menn i staden for gutar. Eit kommunistparti som vil verva unge jenter må ha noko betre å tilby.

Klassar

Marx påviste at arbeidarklassen er den einaste klassen som kan skapa revolusjon. Eit kommunistparti som tar på alvor at revolusjonen me kjempar for, må vera arbeidarane sitt eige verk, må vera dominert av arbeidarar. Det må ha effektive kvoteringsmekanismar for arbeidarar som nøytraliserar dei skjulte mekanismane, som gjer at akademikarar i dag dominerer venstresida. Ein måte å gjera dette på, er å vedtektsfesta at alle styre og utval må ha meir enn halvparten arbeidarar. Det bør vera like naturleg å ha minst halvparten arbeidarar i alle styre og utval som det er å ha minst halvparten kvinner i dag. Dette vil sikra at politikken som vert utvikla er i tråd med arbeidarklassen sine interesser, og på deira premissar. Partiet må bygga arbeidarar slik at dei vert leiande i partiet og i klassekampen. Kommunistpartiet må jobba for å styrka klassemedvitet i arbeidarklassen, og for at klasseomgrepet vert brukt i politiske analyser og retorikk. Alle medlemmane i partiet bør ha ei oppfatninga av kva klasse dei tilhøyrer, og kva klassebakgrunn dei har. Eg vil ikkje ha eit parti der medlemmar med arbeidarklassebakgrunn har høgare status enn andre, men eg vil ha eit parti som har eit bevist forhold til klasseetilhøyrigheit, og korleis det påverkar politikken. Det bør òg diskuterast om ei viss sjølvproletarisering bør gjeninnførast. Medlemmar bør diskutera sine yrkesval på politisk grunnlag, sjølvsagt utan at partiet overstyrer personlege avgjersler. Forholdet mellom kvinnekamp og klassekamp må studerast og diskuterast. Det må utviklast ei forståing i partiet av at kvinnekampen styrkar arbeidarklassen sin kampevne gjennom at kvinner får betre moglegheiter til å delta i kampen, og at ein meir likestilt arbeidarklasse er ein meir samla klasse med færre indre motsetningar. Denne forståinga er særleg viktig for menn, sidan dei ikkje opplever kvinneundertrykkinga på kroppen, og derfor har lett for å nedprioritera kvinnepolitiske spørsmål.

Organisering av partiet

I prosessen fram mot ein eventuell samanslåing av RV og AKP må me diskutera korleis me vil organisera eit nytt parti. Det er mange store og viktige ueinigheiter som må avklarast. For meg er dei viktigaste spørsmåla dei som har direkte påverknad på det daglege arbeidet i partiet, til dømes om det er aktivitetsplikt, korleis lokallaga skal fungere, og kor mykje partiet legg vekt på parlamentarisk arbeid.

Parlamentarisk og utanomparlamentarisk arbeid

Eit parti som har hovudvekta av arbeidet sitt utanom dei parlamentariske organa, treng ein annan organisering enn eit parti som hovudsakleg jobbar parlamentarisk. Eg vil ha eit parti som jobbar parlamentarisk, men som har hovuddelen av arbeidet sitt utafor det parlamentariske systemet. Dei måtane som er effektive å organisera eit parti på i høvet til parlamentarisk arbeid, er lite effektive om målet er eit parti der alle medlemmane, ikkje berre dei som er folkevalde, er aktivt med på å utforma politikken. Til dømes så er det bra for det parlamentariske arbeidet å ha nokre få og flinke folk med stor arbeidskapasitet som kan lesa sakspapir og skriva framlegg til vedtak på kort varsel. Men det partiet eg vil ha, bygger politikken sin på heile partiet sine erfaringar, slik dei er vedtatt i partiprogrammet, og ikkje på enkeltpersonar. I eit parlamentarisk parti er det som regel eit skilje mellom dei som har verv i partiet og dei som er vanlege medlemmar. Eit parti av denne typen prioriterer sjeldan å skulera alle medlemmane, og har ingen eller få møter for dei som ikkje sit i eit styre. I parlamentariske parti er det vanleg at hovuddelen av aktiviteten til dei vanlege medlemmane føregår i ein hektisk valkampmånad annakvart år, og at dei er passive resten av året. Eit kommunistparti som vil nå ut til folk, må nytta seg av dei moglegheitene som valkamp og representasjon i folkevalde organ gir. Men parlamentarisk arbeid må vera eit middel for å oppnå eit reelt folkestyre, og ikkje eit mål i seg sjølv. Eit kommunistparti bør ikkje måla sin suksess eller fiasko i valresultat, men i aktivitet, demonstrasjonar, konferansar og utfall av enkeltsaker.

Aktivitetsplikt

I eit levande kommunistparti må alle medlemmane ta aktivt del i utforminga av partiet. Ved å ha aktivitetsplikt i partiet opphever ein skiljet mellom dei som skapar politikk og dei som mottar politikk, og ein sikrar at alle med stemmerett på årsmøte og liknande, har gjort seg opp ei meining på grunnlag av erfaringar frå politisk aktivitet. Aktivitetsplikta må ikkje vera eit hinder for travle folk som ønskjer å bli medlemmar, men ei stadfesting av at det er aktivitet som er norma, og at alle skal bidra med det dei kan.

Lokallag

Alle medlemmane i eit kommunistparti bør tilhøyra eit partilag som har jamlege møter, og som fungerer som eit kollektiv der alle som deltar blir sett og høyrt. For at alle skal få høve til å utvikla ulike sider av seg sjølv som politiske individ, er det viktig at det ikkje etablerer seg faste roller, der nokon alltid er ordstyrar og andre aldri seier noko. Dette krev jamlege diskusjonar om korleis laget fungerer, og ei politisk forståing for at alle sine synspunkt og meiningar er viktige for å utvikla ein god politikk. Som hovudregel bør alle oppgåvene i eit lag gå på rundgang slik at alle får utvikla seg til å bli leiande personar i og utafor partiet. Til dømes bør ein skifta innleiar, ordstyrar og referent på kvart møte, og diskusjonane bør helst organiserast som rundar der alle får høve til å snakka. Men det er fleire oppgåver som bør gå på rundgang. Å passa medlemmane sine born, å koka kaffi, køyra til og frå møta og å ta oppvasken etterpå er òg oppgåver som alle har eit ansvar for at blir fordelt rettferdig. Om dette vert fordelt blant alle medlemmane vil det verta lettare å ha små born eller ein krevjande jobb, og likevel kunna delta i partiet. Det vil særleg vera positivt for kvinner, og vera god feministisk praksis. Me bør i mykje større grad enn i dag ha opne, annonserte møte, standsverksemd, løpeseddelutdeling og aktivisme. akp.no er eit godt verktøy for å nå ut til folk, som me må bli flinkare til å bruka. Me bør òg vurdera om møte kan delast inn i ein snakke-del og ein gjere-del. Kvifor ikkje ha ei kort innleiing om flyktning- og asylpolitikken i Noreg før ein besøker eit flyktningemottak for å snakka med dei som bur der resten av kvelden?

Strategi for revolusjon

Me har som mål at folket i Noreg skal laga ein revolusjon og skapa eit sosialistisk folkestyre. Dei siste åra har den revolusjonære venstresida diskutert mykje korleis dette samfunnest skal vera, og det har kome fram mange gode tankar. Men no meiner eg det er på tide å diskutera kva me kan gjera i dag, med dei ressursane me har no, for at revolusjonen skal komme nærare. Og endå viktigare; korleis kan me best førebu oss på den vanskelege perioden som vil komma like etter revolusjonen når ulike grupper vil freista å få gjennomslag for sitt syn på korleis samfunnet skal utvikla seg? Kommunistpartiet bør ha ein strategi nedfelt i prinsipprogrammet/partiprogrammet. Strategien må ta utgangspunkt i Marx sine teoriar om at det er klassekampen som driv historia framover, og ikkje det parlamentariske systemet. Strategien må òg ta utgangspunkt i den krafta som kampen for kvinnefrigjering representerer. Med eit slikt utgangspunkt kan partiet skapa heilskaplege analysar, som forklarar samanhengen mellom tankerekkene og konklusjonane. Eit parti som i for stor grad legg vekt på parolane, utan å ha grundige analyser som underbygger dei, vil få mindre gjennomslagskraft enn eit parti med gode og grundige analyser. Den viktigaste klassemotsetninga under kapitalismen er mellom arbeidarklassen og borgarskapet. Kommunistpartiet sin strategi må analysera kvar borgarskapet står i dag, kva grupper som finst inne i klassen og i kva retning dei ynskjer at samfunnet skal gå. I hovudsak vil arbeidarklassen ha interesser som går på tvers av borgarskapet sine interesser, og strategien må skissera korleis me kan møta borgarskapet sin nyliberalisme. Ein god strategi kan hjelpa oss å prioritera kreftene riktig. Den må vera samlande og motiverande, sjølv om det er viktigare at den er riktig enn at den er populær.

Å ta seg sjølv alvorleg

Det kommunistpartiet som eg har lyst til å arbeida i no og i minst 50 år til, må ta seg sjølv og sine standpunkt på alvor. Det må ta konsekvensane av sine standpunkt, og la praksisen tala høgare enn ord og partiprogram. Det kan ikkje berre ha god politikk på enkelte område, men det må ha ein heilskapleg strategi for å påverka samfunnet. Me meiner at mennesket har moglegheit til å skapa eit samfunn fritt for undertrykking. Lat det komma til uttrykk i praksisen vår.

Denne artikkelen er skrevet fritt etter en innledning jeg holdt på AKPs sommerleir, der jeg ble bedt om å gi en innføring i mitt syn på sosialistisk folkestyre. For å forstå begrepet sosialistisk folkestyre er det avgjørende å forstå de historiske forholda som ligger til grunn for Rød Ungdoms ideologiske nyvinninger de siste årene. Derfor finnes det intet mer naturlig startsted for denne artikkelen enn på Hellerud/Bryn sent på 1960-tallet.

Mimir Kristjansson er 18 år, sentralstyremedlem i Rød Ungdom og dens nettredaktør

Dette er ei innledning fra Rød sommerleir i 2005

---

1968: Houston, we have a problem

Jeg ser, jeg ser … Jeg er vist kommet på en feil klode! Her er så underligt …

Disse tre linjene fra Sigbjørn Obstfelders dikt "Jeg ser" er et skremmende godt bilde på feilene i 1970-tallets (ml)-bevegelse. At litteraturens beste (riktignok ufrivillige) karikering av middeklassen også rammer vår bevegelse, bør ikke komme som en overraskelse. For (ml)-bevegelsen var en studentbevegelse. Ikke fordi (ml)-erne ikke forsto betydningen av arbeiderklassens maktovertakelse eller at de ikke tok arbeiderklassens krav på alvor. Tvert imot la (ml)-bevegelsen ned store offer for å tilnærme seg proletariatet, både gjennom sjølproletarisering og banebrytende frontarbeid. Likevel er det ikke til å komme unna at den mest nøyaktige lista over (ml)-sympere ikke finnes hos politiet, men i Lånekassens gjeldsbrevarkiv. Hvilke konsekvenser hadde denne klassekarakteren for (ml)ernes ideologiske analyse? Det er ingen tvil om at studenttilværelsen til 1970-tallets (ml)ere slo ut i en kollektiv dårlig samvittighet på de undertryktes vegne. Mange ønsket seg genuint bort (noen dro også) fra klassekompromisset Norge, og savnet av å få være med på en virkelig frigjøring av folk, en revolusjonær situasjon, var stort. For å sitere mangeårig AKPer Brigt Kristensen fra artikkelen "Demokratisk spydodd med materialbrest" i anledningen AKPs 30-årsjubileum fra Røde Fane nr 3, 2003:

"Å slutte seg til generallinja i ein verdsbevegelse gav ei kjensle av å vere del av noe stort, å delta i en global frigjøringsprosess."

(ml) lykkes aldri i å stake ut veien til revolusjon med rot i norske materielle forhold (et problem vår bevegelse enda har i dag). De unge studentkadrene "ønsket" seg derfor andre materielle forhold, en helt annen klode (her skal riktignok den norske (ml)-bevegelsen ha kredd for å ikke adoptere voldelige metoder for å skape denne revolusjonære situasjonen, slik som for eksempel RAF og Røde Brigader). Dette manifesterte seg først og fremst i en teori om sovjetisk invasjon. Ettersom AKP ikke hadde en strategi for å skape revolusjon i et borgerlig demokrati, skapte de et scenarie som sannsynliggjorde at Norge ikke kom til å være et borgerlig demokrati særlig lenge. Tvert imot ville det med invasjon være sannsynlig at de norske materielle forholda ville bli mye likere de materielle forholda under den kinesiske revolusjonen. Dette gjorde saken enklere: under slike forhold fantes allerede en ferdig, utprøvd og vellykket vei til revolusjon: marxismen-leninismen Mao-Tse-Tungs tenkning. Adopsjonen av Maos vei til revolusjonen sto til og med så sterkt i ml-rørsla at AKP trykket opp Maos geriljabøker i vanntett plastomslag til bruk ved folkekrigens ankomst. Hvilke konsekvenser hadde en slik import av maoismens ideologiske pakke? Kina hadde aldri gått gjennom noen kapitalistisk fase da Mao tok makten i 1949. Stemmerett, politiske partier og ytringsfrihet var på ingen måte tilstede i kinesisk tradisjon. Maos syn på demokrati og sosialisme falt naturligvis ikke ned fra himmelen, men ble skapt i tråd med samfunnet han ble fostret av. (ml)erne adopterte et demokratisyn (blant annet forkastinga av flerpartisystemet), som under norske materielle forhold ville bety tilbakeskritt for folkestyret. Blant de viktigste eksemplene er forkastinga av flerpartistaten og den klasseuavhengige ytringsfriheten. Dette førte til at (ml) fjernet seg ytterligere fra den norske arbeiderklassen.

2000: En sosialisme for vår framtid

Vi skal gjøre et hopp framover i tid. Kvinneopprøret i AKP har forkastet ettpartistaten og utviklet teorien om den flerstemmige sosialismen allerede i sammenheng med AKPs landsmøte i 1984, men Rød Ungdom har fortsatt uavklart maoistisk arv på flere sentrale demokratispørsmål. Debatten føres både som en videreføring av Kjersti Ericsson og kvinneopprørets avgjørende teoretiske nyvinninger (for eksempel debattheftet "Fram for et sosialistisk folkestyre" fra 1999), og i kamp mot (ml)-tradisjonen (eksempelvis "Post (m-l)"-debatten i Klassekampen tidlig i 1999). Diskusjonene kulminerer i resolusjonen "En sosialisme for vår framtid" på landsmøtet i år 2000. Det er her sosialistisk folkestyre endelig blir Rød Ungdoms vedtatte sosialismelinje. Det er viktig å se folkestyre-begrepet i denne norske (ml)-konteksten. Da forstår man hvorfor sosialismeresolusjonen vår ikke er å storme inn åpne dører, eller enkelt og greit en kosmetisk endring for å gi den revolusjonære sosialismen en extreme makeover. Sosialistisk folkestyre er ikke et forsøk på å face-lifte maoismen. Men hva er det da?

Videreføring av det borgerlige demokratiet

Man kan si mye rart om kapitalismen, men når alt kommer til alt så kan ingen nekte for at kapitalismen var et framskritt sett i forhold til den totalitære føydalismen som preget i middelalderen. Blant de viktigste framskrittene var innføringa av det borgerlige demokratiet (om enn bare i en liten del av den kapitalistiske verden) og de borgerlige frihetene (ytringsfrihet, trykkefrihet, trosfrihet og organisasjonsfrihet). Disse frihetene er det nødvendig for oss revolusjonære å videreføre og videreutvikle for alle deler av befolkninga. Dette vil bety at vi må tillate borgerskapet å organisere egne partier, så framt disse grupperingene ikke tar til våpen eller bryter loven på annet vis. Dette vil bety at vi må møte Torbjørn Røe Isaksen i skoledebatt og argumentere mot gjeninnføringa av kapitalismen. Og dette vil bety å gi folk muligheten til å velge vekk sosialismen (hvis de mot all formodning skulle savne å bli undertrykt). Men misforstå meg rett: Det er i mitt hode ingen demokratisk rettighet at et lite mindretall skal få eie andre menneskers arbeid. Det er heller ingen demokratisk rettighet å starte voldelig kontrarevolusjon på vegne av et mindretall. Det sosialistiske folkestyret skal da også være en rettsstat som beskytter flertallet, også mot voldelige kupp og utbytting, ellers blir det verken sosialisme eller folkestyre ut av det. Det er sentralt å understreke at vårt sosialistiske folkestyre, i motsetning til det borgerlige demokratiet, skal være et virkelig demokrati. Det nytter ikke å ha borgerlige friheter og rettigheter som ingen kan bruke. Sentralt i dette står mediepolitikken, som blir behørig tatt opp i "En sosialisme for vår framtid":

"Sosialismen må skape massemedier som styrker demokratiet. Dette kan ikke bety statlig kontroll over alt, det blir på ingen måte demokratisk. Mediene må forankres i folkelige organisasjoner, som fagbevegelse, miljøbevegelse og så videre. Redaksjonene må stå fritt til å utforme journalistikken, men den styrende kontrollen over bedriftenes utvikling må ligge hos organisasjoner bygd på folkets interesser. Det er også mulig å lage demokratiske regler for adgang til mediene. For eksempel kan det være sånn at man har krav på å få 5 minutter i beste sendetid på en TV-kanal hvis man samler inn for eksempel 2000 underskrifter for en sak. Dette skaper en sikkerhetsventil som gjør at sterke folkekrav ikke kan sensureres vekk av redaksjonene."

Kjønns- og arbeiderkvotering, strenge rotasjonsregler i forhold til maktposisjoner, folkelig budsjettering (allerede utprøvd i Porto Alegre i Brasil) og folkelig oppløsningsrett (allerede utprøvd i Chavez' Venezuela) er andre tiltak som vil bli sentrale i å skape et demokrati også andre steder enn på papiret.

Demokrati fra dag én – den despotiske sosialismen er en papirtiger

Rosa Luxemburg skriver i sin Lenin-kritiske tekst Den russiske revolusjonen fra 1918:

"[Men] det sosialistiske demokrati begynner ikke først i det lovede land, når underbygningen av sosialistisk økonomi er laget, som en ferdig julepresang til det flinke folket som i mellomtiden trofast har støttet de få sosialistiske diktatorer. Sosialistisk demokrati begynner samtidig med avskaffelsen av klasseherredømmet og oppbyggingen av sosialismen. Det begynner i samme øyeblikk det sosialistiske partiet har erobret makten."

Dette sitatet er etter min mening sentralt. Sosialistisk folkestyre skal bety folkestyre fra dag én, uten kompromisser. Ingen overgangsfase til det lovede land skal rettferdiggjøre noen kompromisser når det gjelder demokratiske friheter. Verken kontrarevolusjon eller utbytting er etter mitt syn demokratiske rettigheter. Det tradisjonelle synet i vår bevegelse har vært at sosialismen (som kapitalismen) kan bety mange forskjellige overbygninger – at en sosialistisk overbygning kan variere fra det hardeste diktatur til det flotteste demokrati – på samme måte som den kapitalistiske overbygningen har variert fra Hitlers Tyskland til Gerhardsens Norge. Denne analysen av sosialismen mener jeg er feil. Nedfelt i den sosialistiske basis mener jeg nemlig det ligger en forutsetning som umuliggjør at en annen overbygning enn folkestyre: at folk skal ha makt over produksjonsmidlene. Denne konklusjonen baserer seg på følgende resonnement: Eiendomsforholdene, som er en del av basis, vil under sosialismen være at folk har makt over produksjonsmidlene og styrer disse demokratisk. Folkestyret over produksjonsmidlene er hele essensen i sosialismen – selve det som gjør sosialismen til sosialisme. Uten folkets makt over produksjonsmidlene har vi altså ikke lenger med noen sosialisme å gjøre. Med denne forutsetningen i bånn blir resten av det ideologiske resonnementet enkelt: det er umulig å tenke seg en sosialisme uten at flertallet råder over produksjonsmidler. Skal disse styres i tråd med sosialismens viktigste forutsetning, proletariatets styring over produksjonsmidlene, må staten åpenbart være demokratisk. Med sosialisme-resolusjonens ord:

"Ordene sosialisme og demokrati kan ikke skilles fra hverandre. Sosialismen er arbeiderklassens samfunn, den sosialistiske økonomien er styrt av behovene til folk flest. Dette er ikke mulig å oppnå på andre måter enn gjennom folkestyre. Ingen elite i statsapparatet, uansett hvor marxistisk den måtte være, kan "regne ut" arbeiderklassens interesser, et diktatur på vegne av arbeiderklassen kan ikke utvikle et sosialistisk samfunn. Derfor kan ikke sosialismen beskrives bare i økonomiske vendinger. Det er i sammenhengen mellom økonomi og politikk – i den folkestyrte økonomien – at vi finner kjerna i den sosialistiske produksjonsmåten."

I klartekst betyr dette at sosialismen ikke kan være despoti – at den opphører å være sosialisme så fort den blir despotisk. Jeg mener med andre ord at den despotiske sosialismen er en selvmotsigelse; enten er det ikke despoti ellers er det ikke sosialistisk. Kort sagt er den despotiske sosialismen en papirtiger.

2005: Ready for take-off

Det er ingen som sitter på svarene på hvordan sosialismen vår skal være, selv om vi har lagt prinsippet om demokrati i bunn. Ekte folkestyre skapes av folk flest nedenfra. Det er en rekke spørsmål jeg ikke har hatt plass til å ta opp her, og jeg er slett ikke sikker på hvordan vi skal få landet vår sosialismevisjon på riktig klode. Det er bare en ting jeg vet, vi kommer ikke ned på jorda igjen via flygende griser.  

Målet er ikkje sosialisme, men kommunisme. Målet er eit samfunn der det ikkje er klassar og difor ikkje stat, der dei viktige motseiingane kvinne-mann, by-land, hand-ånd er oppheva. Dette høyrest veldig teoretisk ut, og det er veldig teoretisk for oss, og ein kan nok ikkje heilt sjå for seg alle dei praktiske konsekvensane av kommunismen før ein nærmar seg dette samfunnet. Men det er viktig å halda fast på kommunismen som visjon, fordi sjølv om me vil bort herfra og bort frå kapitalismen, så vil me også vidare enn det klassesamfunnet som sosialismen kjem til å vera.

Ingrid Baltzersen er nestleiar i AKP

Dette er ei innleiing frå Raud sumarleir i 2005

---

Sosialismen er eit samfunn på vegen til målet, eller første fase av kommunismen. Sosialismen er eit samfunn der ein sosialiserer, dvs. gjer til ein sak for samfunnet, produksjonsmidla, derav ordet sosialisme. Sosialismen er ein situasjon der folket har tatt makta gjennom ein revolusjon. Eg ser for meg at det vil vera ei revolusjonær rørsle der folk vil ulike stader, men med felles plattform á la Kafka: "Bort herfra, det er mitt mål." Difor vil det også vera politisk usemje under sosialismen, fordi folk vil ulike stader.

Utprøving av sosialistisk demokrati under kapitalismen

Sosialismen er ei opning for meir demokrati, fordi det er folk som bestemmer over arbeidsplassane og nabolaga sine, over liva sine. Folk veit ofte godt kva dei ville gjort for å få arbeidsplassane sine til å fungera betre eller kor det burde vera ein park i nabolaget. Ein får erfaring med dette gjennom å jobba saman med folk, og bu saman med folk og bry seg med kva dei tenkjer på. Ein god lærestad er kommunestyrer. Der kjem ein i kontakt med folk som ynskjer å få ein veg eller flytta ein veg, å beholda skulen sin, å beholda fritidstilbudet for ungdommar eller oppretta det. Ein får erfaring med måten den kapitalistiske staten organiserer dette. Ein får god oversikt over behova til folk i dette samfunnet, og kva ein hadde endra viss ein styrte sjølv. Men ein får ikkje erfaring med å styra sjølv. Slik erfaring er vanskeleg å få utan å ta makta i eigne hender. Ein har ein del erfaring på mindre område. Ein har forsøk på deltakande budsjettering til dømes, og har hatt erfaring med arbeidarstyrte handelssamvirke, folk som bur i kollektiv, folk som organiserer sine eigne bedrifter. Deltakande budsjettering trur eg er bra, det er ein måte å aktivisera folk, og læra dei å vera kreative og samarbeida om kva dei treng. Forutseiinga for at det skal fungera bra er at pengane skal komma på toppen av budsjettet, og ikkje bli tekne av andre postar. Men ein får ikkje bestemma over meir enn ein liten del av det totale budsjettet, ein får berre lov til å prøva seg litt, og eg veit ikkje om folk tar det seriøst då. Eksempelet med arbeidarstyrte handelssamvirke har eg frå Rosa Luxemburg sin kritikk av Bernstein si tru på at samvirka kan komma handelsprofitten til livs (sjå Rødt! nr 2, 2005). Kritikken mot dette er at for å gjera samvirka konkurransedyktige med dei kaptitalistiske butikkane, vil ein måtta bruka dei same metodene som dei kapitalistiske butikkane, det vil seie å utbytta arbeidarane. Så samvirket vil anten gå til grunne ved å gå konkurs, eller ved å bli kapitialistisk. Desse to eksempla viser at ein alltid stangar mot veggene til kapitalismen i slike forsøk, ein får prøvd ut litt, men det kapitalistiske systemet har ikkje mykje rom for at folk skal styra liva sine til sitt eige beste.

Kva er sosialistisk demokrati?

Demokratiet under sosialismen kjem til å bruka desse erfaringane, og erfaringane frå kampen for sosialismen, for å byggja eit demokrati der folk bestemmer i staden for pengane. I denne situasjonen er det fleire utfordringar. Eg kjem ikkje først og fremst til å komma med løysingar, meir å trekka opp problemstillingar.

Framleis prega av kapitalismen

Ei utfordring er at me er prega av det samfunnet me lever i, kapitalismen. Me er vande med å konkurrera, me er vande med å undertrykka kvinner, svarte, bønder og andre folk som står lågare på rangstigen enn oss sjølv. Korleis kan ein jobba for å oppheva dette? Eg trur det er viktig at me under arbeidet for ein sosialistisk revolusjon ikkje brukar desse undertrykkingsmekanismane for å vinna, for me kan berre vinna med å bekjempa desse mekanismane. Me har ein del erfaringar med kjønnskvotering, og med å bygga kvinner, med arbeiderkvotering og med å bygga arbeidarar.

Framleis prega av revolusjonen

Organisasjonene våre er middelet for å oppnå sosialisme, og kommunisme, ikkje eit mål i seg sjølv. Organisasjonane våre er også der me blir oppdregne til demokrati, og til korleis ein kan styra ein organisasjon, og ein vil sikkert ta med seg det når ein skal styra samfunnet. Det ein har sett i erfaringar frå omveltningar og frigjeringskrigar er at ein tar med seg organisasjonsapparatet frå revolusjonen eller frigjeringskrigen over i fredstid. Dette er av mange gode grunnar, det er fordi det er vanskeleg å sjå når det har blitt fredstid, det er fordi apparatet har fungert effektivt under krigen, det er fordi ein har fått stor respekt under revolusjonen eller krigen, og difor ser på seg sjølv som ein sjølvsagt leiar framover, og på folk som utfordrar makta som kontrarevolusjonære, anten dei er det eller ikkje. Ein har slike erfaringar frå Sovjet og Kina, men også frå nyare frigjeringskrigar, slik som den eritreiske (sjå Tore Sivertsen i Rødt! nummer 2, 2005). Noreg er i ein heilt annan situasjon enn dei landa eg nemner her. Men poenget med å nemna det er at eg vil tru ein revolusjon skjer i ein spent situasjon, uansett kor fredelig det er. Og då vil organisasjonsapparatet i organisasjonane som deltek i denne oppstanden eller omveltinga vera tilpassa den situasjonen i ein periode for å vera effektivt. Ein vil ha klarare kommandolinjer, stola på beskjedane ein får utan å diskutera dei så mykje. Men korleis kan ein passa på at det ikkje blir overført til det sosialistiske demokratiet? Er det mogleg, eller vil det uungåeleg enda i despoti? Det er sjølvsagt stor forskjell på kor spent situasjonen er, men sjølv alle som er i streik eller valkamp veit at for å vinna må ein jobba samla i den perioden streika eller valkampen er, og så tar ein opp større motseiingar etterpå når ein har tid, og det ikkje skadar kampen. Men viss kampen varer i fleire år, må ein finna rom for diskusjon også under kampen. Det er viktig at ein held fast på demokratiet og dei mange meiningane uansett kor spent situasjonen er, slik at det ikkje er noko ein kan ta frå oss. Men det kan ikkje berre vera eit mantra, ein må finna praktiske løysingar for korleis ein får det til.

Borgarskapen under sosialismen

Ein vil antageleg komma til sosialismen gjennom ein revolusjon, men forholda på det tidspunktet vil ha mykje å sei for korleis ting utvikler seg. Eg ser for meg at ein revolusjon skjer i ein krisesituasjon, der folk er sinte og vil ha endring, og at dei revolusjonære sosialistane og kommunistane får oppslutning om politikken sin, eller i alle fall for endring. I dei fleste tilfella der folk har organisert seg for endring og for å kvitta seg med kapitalismen, har borgarskapen og særleg den internasjonale imperialismen slått tilbake. Borgarskapen har ingen objektive interesser i sosialisme, fordi dei vil mista privilegia sine. Sidan sosialismen er eit klassesamfunn, der arbeidarklassa og andre allierte klasser har teke makta, vil det framleis vera klassekamp. Det vil framleis vera ein borgarskap som ynskjer å reversera revolusjonen. Korleis forheld ein seg til dette når ein lagar demokratiet under sosialismen? Denne situasjonen betyr at ein må undertrykka borgarskapen som klasse for at dei ikkje skal få makta igjen. Men betyr det å undertrykka enkeltpersonar og fråta dei demokratiske rettar? Nei, det gjer det ikkje. Men det betyr at dei ikkje skal kunna bruka dei økonomiske fortrinna dei har hatt under kapitalismen for å tvinga på folk kapitalisme. Det betyr at dei ikkje slik som no kan bruka makta til pengane for å få gjennom vilja si. At det ikkje skal gå an å eiga andre si arbeidskraft, eller å tena pengar på å eiga hus som ein leiger ut eller tv/avis/radiostasjonar. Men korleis kontrollerer ein dette i praksis? Eg tenkjer meg at det blir gjort på den måten at alle, også borgarskapen, har stemmerett og medbestemmingsrett i saker som angår dei, men at ein ikkje lar folk bruka pengar for å driva kampanjar, eiga aviser osv. Men her er det mange fallgruver. Til dømes: viss ikkje private selskap skal eiga aviser, kven skal det då? Organisasjonar eller fagrørsler? Det vil gje dei eit stort fortrinn for å få ut sine synspunkt. Staten? Det vil gjera at pressa ikkje er fri. Redaksjonen, eller alle som jobbar i avisa? Viss det berre er redaksjonen, vil det gje dei større makt enn alle dei andre som jobbar i avisa. Og uansett om det er alle som jobbar i avisa, vil det gje dei eit stort fortrinn på noko som fleire er ein del av, altså dei som les avisa, dei som blir intervjua, dei som ynskjer å bli intervjua osv. Når det gjeld aviser, er det jo ikkje berre styring av profitt det handlar om, men også styring av kven som får lov til å dominera meiningproduksjonen. Og viss me seier at marknaden ikkje skal bestemma det, må me ha andre mekanismar som kan styra det, som er politisk bestemt.

Vegen til kommunismen

Som eg sa i starten meiner eg det er viktig under sosialismen at ein har eit anna mål enn berre sosialismen, nemlig kommunismen. Målet er å oppheva dei viktige motseiingane som er nødvendige i kapitalismen, og som også vil finnast i andre klassesamfunn. Sidan dette er ein langvarig prosess er det vanskeleg å dela dette opp i tidsbolkar, og sei: dette er revolusjonen, dette er sosialismen, dette er kommunismen. Ein kan til dømes også kalla sosialismen for den første fasen av kommunismen. Poenget er at målet er å oppheva undertrykking, utbytting og maktforhold på grunn av klasse, kjønn, nasjonalitet, hudfarge, legning. Me ynskjer dette fordi me er ein del av dei undertrykte, fordi me er kvinner, arbeidarar, homoar, svarte, og vil ha bort undertrykkinga av oss sjølv. Men det er også fordi at så lenge det finst slike motseiingar vil ein også ha ein kime som kan føra til ein reaksjon tilbake til kapitalismen. Problemstillinga i denne artikkelen var korleis får ein sosialistisk folkestyre. Eg meiner det er mogleg å få eit godt demokrati under sosialismen. Det som er viktig er at endringa startar no, med våre eigne organisasjonar og vårt eige organisasjonsdemokrati, og at målet under sosialismen er kommunismen, eit samfunn utan klassemotseiingar. Det er viktig å halda på demokratiske rettar, meiningsbrytning og offentleg debatt er nødvendig. Ei revolusjonær rørsle må knytta seg så sterkt til dette at ingen, ikkje ein gong ein revolusjonshelt kan undertrykka dei. Samtidig er det viktig at det er riktig og nødvendig å gjera opprør mot undertrykking, elles blir undertrykkinga berre verre. Ein får ikkje til eit levedyktig demokrati under sosialismen utan desse elementa.  

Planøkonomi, statlig styring, arbeiderråd, proletarisk diktatur … Ordet sosialisme, slik ordet brukes i norsk dagligtale, kan ha mange forskjellige innhold. Kan vi snakke om sosialistiske samfunn der arbeiderklassen ikke har makten, med andre ord der det ikke eksisterer proletarisk makt, eller der andre klasser (føydale, ikke-kapitalistiske, oligarkier?) kontrollerer produksjonsmidlene? Kan stater være sosialistiske uten å være erklært marxistiske? Disse spørsmålene skal vi se på gjennom noen eksempler fra Egypt, Irak og dagens Venezuela, alle stater som aldri var erklært marxistiske, alle stater som selv hevder eller har hevdet å være sosialistiske.

Lars Akerhaug er internasjonal ansvarlig i RV og styremedlem i Komiteen for fritt Irak

---

I dag er det lett å kritisere metoden som ble brukt i Den store polemikken*, der land ble delt opp i sosialistiske eller revisjonistiske mest etter hvilken side de sto på i konflikten mellom Sovjet og Kina. Men vil man advare mot en politisk forenkling som erstatning for analyse, bør man og advare mot en forståelse av sosialismen som begrenser seg til en analyse av de økonomiske forholdene i samfunnet. Det finnes en fare for en økonomisk diskurs der det politiske klasseperspektivet forsvinner. Sosialisme, i den revolusjonære tradisjonen, er ikke først og fremst krav om politiske reformer og bedrede levekår, selv om dette også er viktig. Sosialisme er først og fremst et spørsmål om politisk makt, og hvem som har den politiske makten, undertrykkerne eller de undertrykte. Denne artikkelen skal ikke dreie seg om hvordan vi ser på Sovjet eller Kina, og heller ikke om forsøkene på å utdefinere disse samfunnene som sosialisme, å snakke om "en sosialisme verden aldri før har sett". Både i forhold til den "gamle" diskusjonen om "når Sovjet eller Kina skiftet farge" og den "nye" er hovedproblemet at man lett setter metoden foran empirien, man opphøyer enkelteksempler som Kina og Sovjet (riktignok verdenshistorisk viktige) til allmenngyldige. Stadig gjentakende avstandstaking som et formular for en demokratisk visjon kan bli like dogmatisk som omfavningen av klassiske retninger. Jeg tror vi har mye å vinne ved å utvide diskusjonen til land og erfaringer utenfor ortodoksien. Denne artikkelen er et bidrag til dette. Jeg skal bruke noen eksempler fra Midtøsten og forsøke å sammenlikne dem med den pågående bolivarianske prosessen i Venezuela. Målet må være å stille de riktige spørsmålene – hvilke motsigelser og hindringer står revolusjonære ovenfor i vår tid?

Arabisk sosialisme: instrument for den nye klassen

Dagens egyptiske nasserister ser tilbake på perioden fra maktovertakelsen i 1952 og fram til Nassers død som en sosialistisk epoke i landets historie. Nasser ble det fremste symbolet for den arabiske sosialismen. Sonbol har i The New Mamluks (1) beskrevet egyptisk historie gjennom å bruke klasseanalyse. Hun viser at Egypts overklasse, med unntak av den liberale perioden mellom slutten av 1800-tallet og fram til 1952, har tjent seg rike ved å kontrollere handelen, særlig import, eksport og produksjon av importsubstitutter**. Samtidig viser hun hvordan den nye klassen av "frie offiserer" under Nasser først eliminerte de gamle, liberale klassene i en konfrontasjon mellom offentlig og privat sektor. Deretter passiviserte de middelklassen gjennom et system basert på lojalitet og privilegier. Her er det sentralt at den offentlige sektoren som umiddelbart framsto som "sosialistisk", i realiteten tjente et nytt sjikt med herskere, som tok kontrollen nettopp over utenrikshandelen og vareproduksjonen. (2) Det som følger av denne beskrivelsen, er at den sosialismen som eksisterte i Egypt, ikke svarer til den leninistiske teorien om staten under sosialismen:

"Berre proletariatet – i kraft av den økonomiske rolla det spelar i storproduksjonen – er i stand til å vera leiar for alle arbeidande og utbytta menneske som borgarskapet utbytar, undertrykkjer og knuser, ofte meir og ikkje mindre enn dei gjer med proletarane, men som er ute av stand til å føra ein sjølvstendig kamp for å gjera seg frie." (3)

I Nassers Egypt hadde arbeiderklassen plikter, ikke rettigheter. De første som ble rammet etter revolusjonen, var kommunistene som blant annet forsøkte å fremme sosiale krav gjennom en streik i Alexandria samme året. Uttallige ble politisk fengslet og torturert av et regime som ønsket politisk lydighet, ikke deltakelse.

Baathisme: falsk sosialisme

Etter at det irakiske baathpartiet fullførte overgangen til makten i 1967, gjennomførte de en rekke sosiale reformer. Blant annet ga de bøndene sterkere rettigheter til egen jord, de svekket de store landeiernes stilling og sluttet å kompensere ekspropriert jord. De innførte også helse- og utdanningsprogram og ga bøndene adgang til å selge varer til markedspris. Viktigst var likevel nye subsidieringsordninger på blant annet brød og gjødsel, lavere avgifter for administrative tjenester, økte lønninger for statsansatte og bedre sosial sikkerhet. (4) Men brødpriser kan ikke i seg selv avgjøre hva slags regime vi har med å gjøre. Selv i den tidlige fasen av regimet lå den politiske kontrollen over staten hos et sjikt med militæroffiserer, svært mange fra området Tikrit. (5) Med andre ord kan vi, som i Egypt, allerede se konturene av et regime som bruker sosiale goder som et virkemiddel for å hindre misnøye. Det interessante er at når vi ser på Irak, kan vi observere to omvendte kurver. I 1958 tok militæroffiseren Abdel-Karim-Qassem tok over makten i et populært kupp. Da sto kommunistene og den unge arbeiderbevegelsen sterkt, underprivilegerte sjikt og folkegrupper øynet håp for en ny framtid uten den gamle elitens favntak. Men når baathpartiet tok over, var det den gamle eliten som kom tilbake i ny kappe. De knuste håpet om en stat som ikke diskriminerte sjiamuslimer og kurdere. Men samtidig gjennomførte de langt flere sosiale reformer enn noe tidligere regime i Irak. Det er et paradoks at de viktigste sosiale reformene i Egypt og Irak først ble gjennomført etter at makten hadde blitt samlet på svært få hender. Men disse sosiale reformene styrket også den nye overklassen i forhold til de gamle klassene som hadde makten i de halvkoloniale epokene. Dermed er det ikke nødvendigvis ulogisk at de dristigste reformene først ble gjennomført da de nye, autoritære regimene var stabilisert. Baathpartiets egen sosialistiske teori var basert på en "ide om sosialisme" som et "evig fenomen", knyttet til arabernes natur, "den arabiske nasjonens personlighet skiller seg ut ved et sterkt ønske om … likhet". Baathpartiets grunnlag fra 1950-tallet var at "kampen (den nasjonale) på det nåværende tidspunktet måtte være grunnlagt blant arabere generelt og disse vil ikke kunne delta hvis de blir utbyttet". "Sosialisme er en nødvendighet fra dypet av arabiske nasjonalisme, det er det ideelle systemet som vil gjøre araberne i stand til å realisere sitt potensiale og utvikle sine geni til fulle." (6) Det er verdt å legge merke til at partiet sjelden eller aldri benytter seg av klassebegreper eller en forståelse av underklasse eller overklasse. Sosial nød og deprivasjon blir anerkjent som et problem, men baathpartiets referanseramme er til syvende og sist nasjonal.

Fra røde til grønne

Sosialisme var et honnørord for myndighetene, men folk flest lot seg ikke lure av myndighetenes retorikk. Det var lett å kjenne igjen folkets nye herskere som det de var, en elite som beholdt godene for seg selv. Sosialismens diskreditt blant folk flest, sammen med undertrykkelsen av kommunistpartiet, var en av grunnene til islamismens oppsving som ideologi i Egypt på slutten av 1960-tallet og fram til i dag. Et godt eksempel på hvordan deler av venstresiden ble islamsk, er det egyptiske arbeiderpartiet (opprinnelig det Egyptiske sosialistiske arbeiderparti). Arbeiderpartiet ble opprettet av president Sadat i 1978 som en lojal opposisjon i hans nyetablerte flerpartisystem. Fram til 1984 sto det på en sosialistisk plattform, der prinsippene var statlig styring, økonomisk utvikling der den offentlige sektoren skulle spille en ledende rolle og framheving av arabisk enhet. Det er sterkt antiisraelsk. I 1984-87 gikk partiet gjennom en drastisk transformasjon basert på islamsk ideologi. Denne endringen falt sammen med en valgallianse med det muslimske brorskapet, den største egyptiske islamistorganisasjonen, i 1987. Partiet opprettholdt sine antiisraelske standpunkt og vektlegger islamsk enhet mer enn bare arabisk. Det gikk inn for å endre konstitusjonen slik at den i større grad vektlegger Egypts islamske identitet. I spissen sto ledere som tidligere var sekulære*** sosialister, men som konverterte til en islamsk ideologi. Med andre ord, "de røde ble grønne". (7) Eksemplet viser en prosess der man i stater der ordet sosialisme blir misbrukt, ser helt andre bevegelser som slåss for folkelig makt og sosiale krav.

Venezuela – en ny type revolusjon?

Ovenfor mener jeg å ha gitt noen argumenter for hvorfor en framstilling av baath-epokene og den arabiske sosialismen i Egypt vanskelig kan ses på som en form for sosialistisk styre. Umiddelbart kan Venezuela framstå som et lignende eksempel. En stat der militæroffiseren Chavez forsøkte å komme til makten i 1992 gjennom et kupp. Senere veltet han den gamle borgerlig-sosialdemokratiske koalisjonen gjennom valg. Selv om Chavez er demokratisk valgt, sist i en folkeavstemning om hans presidentembete, er støtten i militæret en av hans viktige maktpilarer. Den "bolivarianske staten" som Venezuela blir kalt, henter ikke først og fremst legitimitet fra den tradisjonelle venstresiden – og heller ikke klasseorganisasjoner som fagforeninger etc. Men det er imidlertid også noen vesentlige forskjeller. Der de ovennevnte arabiske statene absorberte makt rundt en ny elite, og først gjennomførte sosiale reformer etter at de hadde konsolidert seg selv, ser det ut til at Chavez ser politiske reformer og deltakelse som en garanti og ikke en trussel mot hans posisjon og den "bolivarianske prosessen". Derfor snakker Chavez også om å "politisere den bolivarianske prosessen og om å "fordype den bolivarianske revolusjonen". Sosial revolusjonen fortsatt i en begynnende fase. Det er i hovedsak de politiske posisjonene som er befestet, ikke de økonomiske. Med andre ord: "den gamle klassen", eller oligarkiet som tidligere styrte landet, lever i beste velgående, men uten den samme politiske makten de hadde tidligere. Økonomisk er de i midlertidig fortsatt sterke, og kontrollerer for eksempel alle de private tv-stasjonene. Skrittet revolusjonen nå er i ferd med å gjennomføre, er en overgang fra det tradisjonelle byråkratiet som fortsatt eksisterer og står mellom Chavez og folket, til en modell med deltakende demokrati. Viseutenriksminister William Izarra har blant annet hevdet at "den reformistiske staten fortsatt er tilstedeværende – til tross for den bolivarianske konstitusjonen fra 1999. I løp av denne nye epoken er det fortsatt den reformistiske staten som styrer det nasjonale kollektivet. Denne motsetningen fører til den nåværende overgangsfasen. Revolusjonen må transformere seg til en struktur med representativt demokrati, hvis den vil gå videre. Den må erstatte byråkratiske politiske strukturer (som lokaladministrasjonene) som styrer over folket." (8) Det er viktig ikke å overdrive resultatene i Venezuela. Chavez' revolusjon var først og fremst en antiimperialistisk revolusjon – for nasjonal uavhengighet. På den måten kan også en sammenlikning med regimet i Irak mellom 1958 og 1963 fungere. Videre var det for Qassem, slik det også ser ut til å være for Chavez, stadig mer nødvendig å alliere seg med de revolusjonære og de progressive massene, mot reaksjonen. Den viktigste forskjellen er at mens Qassem og den irakiske revolusjonen ser ut til å ha blitt styrt mer av omstendighetene, har Chavez et langt mer bevisst politisk program. Den venezuelanske presidenten har også en langt klarere politisk plattform, og går i retning en mer politisk og sosialistisk retorikk. Alle disse elementene tyder på at hvis venstresiden og de folkelige bevegelsene styrker seg, kan det være mulig både å slå tilbake den interne og eksterne (USA og allierte) reaksjonen og bevege republikken i retning sosialisme. I så fall vil den bolivarianske revolusjonen både utfordre den tradisjonelle ortodoksien, som preker at en revolusjon ikke er mulig uten et "kaderparti", men også bekrefte påstanden om at sosiale reformer uten sosial deltakelse og mobilitet ikke kan bringe fram reelle endringer i den økonomiske basisen.

Politikken må styre økonomien

Eksemplene ovenfor er ikke ment som selvstendige drøftinger av verken egyptisk, irakisk eller venezuelansk historie. Til det er avsnittene for korte og metodikken for ufullstendig. Meningen er snarere å peke på tre stater der det finnes historiske trekk det er mulig å sammenlikne, hvor det samtidig eksisterer viktige forskjeller. Det er også tre stater jeg mener revolusjonære kan studere for å finne nye innfallsvinkler til diskusjonen om hva er sosialisme? Politisk-økonomiske endringer skjer ikke av seg selv, de vokser ikke naturlig fram. Tvert i mot er de resultater av en villet politikk. Når Kina har gått i retning av kapitalisme, er det i stor grad resultatet av en politisk prosess fra 1978. Når Venezuela går i retning av et sosialistisk styre, er det også resultatet av politiske valg. Marxister snakker om "basis og overbygning", om forholdet mellom økonomien i samfunnet og de "overliggende strukturene" som institusjoner og kultur. Vi sier at "basis" legger grunnlaget for "overbygningen". Men selv om økonomien er grunnleggende i samfunnet, er det nødvendig først å endre overbygningen for å kunne forandre basis. Hvis man satser på å endre de økonomiske grunnstrukturene uten først å snu opp ned på rettsinstitusjonene, parlamentene og hele det borgerlige maktapparatet, kommer man ikke langt. Lenin var hele tiden motstander av teorier som satte de rene økonomiske spørsmålene framfor den politiske kampen, de som "kjemper for å redusere den politiske agitasjonen og den politiske kampen eller for å redusere den til smålige aktiviteter, uten en forståelse av at om ikke sosialdemokratene tar ledelsen over den allmenne bevegelsen i sine egne hender vil de aldri kunne slå autokratiet". (9) Fra dette kan vi trekke to erfaringer: For det første at sosialisme ikke avhenger av politiske linjer eller ord alene. Elitestyret i Irak og den nye overklassen i Egypts tilraning av politisk og økonomisk monopol forblir et kapitalistisk styre i en autoritær eller despotisk form, uavhengig av den sosialistiske retorikken. Venezuela er derimot et eksempel på et samfunn som kan være på vei mot sosialisme, men uten ledelse fra en tradisjonell venstreside. I Egypt derimot, har de senere tiårenes "sosialister", altså bevegelser som stiller arbeiderklassen og de undertryktes sosiale og politiske krav, like ofte vært grønne som røde. For det andre er ikke alle flammer røde. Sosialismen i det 21. århundre trenger ikke oppstå i de formene og innenfor de rammene arbeiderbevegelsen i Vesten, Sovjetunionen og Kina har eksistert under i det 20. århundre. Kommunistiske bevegelser eksisterer og vil fortsette å være sterke og viktige i noen deler av verden, mens andre steder vil nye typer bevegelser representere den egentlige sosialistiske diskursen. Det vesentlige for revolusjonære vil være å stille spørsmålet om hvem som har makten og hva de nye bevegelsene representerer for å svare på spørsmålet om hvor vi går videre.

---

Ordforklaringer:

* Den store polemikken var Kinas kommunistpartis teoretiske utgangspunkt for bruddet med Sovjetunionen og "revisjonismen". [Tilbake] ** Et produkt som etterlikner en allerede eksisterende vestlig vare som nektes markedstilgang. [Tilbake] *** Ikke-religiøse. [Tilbake]

Noter:

1. Amira El-Azhary Sonbol: The New Mamluks Egyptian Society and Modern Feudalism, Syriacuse University Press, 2000. [Tilbake] 2. Ibid, side 112-150. [Tilbake] 3. Vladimir Lenin: Staten og revolusjonen, bind 8 i serien Lenin: Utvalgte verker i 12 bind, Oktober forlag 1977 (1918), www.akp.no, internettutgave, 2000. [Tilbake] 4. Hanna Batatu: The Old Social Classes and the Revolutionary Movement of Iraq, Saqi Books, 1978, side 1095. [Tilbake] 5. Ibid, side 1085-86. [Tilbake] 6. Ibid, side 738. [Tilbake] 7. May Kassem: In the Guise of Democracy, Governance in Contemporary Egypt, Garnet Publishing Limited, 1999, side 187-188. [Tilbake] 8. Gernot Bodner: Venezuela – heading towards revolution? Observations on Chávez, the state and the left from within the Bolivarian process, 25. mai 2005, Campo Antiimperialista, www.antiimperialista.com. [Tilbake] 9. Lenin: Collected Works, Foreign Languages Publishing House, 1961, Moscow, Volume 5, side 313-320, via Marxists Internet Archive, www.marxists.org. [Tilbake]  

Både AKP og RV sier i sine prinsipprogrammer at de ønsker å skape et sosialistisk samfunn. Derfor er det interessant å se hvordan de definerer denne sosialismen.

Pål Steigan var leder av AKP(m-l) 1975-1984 og er i dag med i AKPs internasjonale utvalg

---

Fra RVs program:

«Det grunnleggende i sosialismen er arbeiderklassens kontroll med produksjonsmidlene, en kontroll RV mener må brukes til å skape et mangfold av samfunn der produksjonen blir styrt ut fra menneskenes grunnleggende behov og innenfor en virkelig bærekraftig forvaltning av naturressursene. En verden der alle kan leve et allsidig liv med like muligheter til å utvikle seg. Målet er at et sosialistisk samfunn skal utvikle seg til et klasseløst samfunn hvor menneskelig virksomhet, arbeid, fritid, lek og kjærlighet styres utfra frihet, likeverd og glede.

—

Det sentrale i sosialismen er derimot at arbeiderklassen og flertallet av folket tar kontroll over samfunnsutviklingen ved å organisere egne demokratiske maktorganer og ta over mest mulig av den økonomiske styringen. Sosialisme betyr å ta makta fra den overklassen av direktører, byråkrater og finansfyrster som i dag styrer verden. Den økonomiske politikken må vedtas åpent og av folkevalgte organer, fremfor i de lukkede styrerom. Samfunnet skal ikke lenger styres ut fra profitten til de få, men ut fra behovene til de mange. Sosialisme betyr at flertallet skal ta over styringen i sitt lokalsamfunn og på verdensplan.»

Legg merke til at RV i ett og samme dokument både sier at «Det grunnleggende i sosialismen er arbeiderklassens kontroll med produksjonsmidlene …» og at «Det sentrale i sosialismen er derimot at arbeiderklassen og flertallet av folket tar kontroll over samfunnsutviklingen ved å organisere egne demokratiske maktorganer og ta over mest mulig av den økonomiske styringen.»

RV har altså ikke helt klart å bli enig med seg sjøl om det er arbeiderklassen eller arbeiderklassen og flertallet av folket som skal ta makta over produksjonsmidlene.

Økonomien skal styres ut fra flertallets behov, ikke mindretallets profitt, og dette skal gjøres gjennom mest mulig demokratiske maktorganer.

Fra AKPs program:

«Sosialismen er et overgangssamfunn mellom kapitalisme og kommunisme. Arbeiderklassen tar makta i staten, og hoveddrivkrafta i produksjonen vil være bevisst planlegging for å tilfredsstille menneskas behov, og ikke som før kapitalakkumulasjon og profittstrev.

Dette er imidlertid ikke nok. Arbeiderklassen kan ikke frigjøre seg sjøl uten å frigjøre heile menneskeheta fra utbytting og undertrykking. En slik seier vinner klassen først når den har opphevd seg sjøl som klasse, slik at alle klasser er blitt borte og det kommunistiske, klasseløse samfunnet er nådd.

Det politiske systemet under sosialismen må preges av denne målsettinga.»

(Kjære AKP, det heter mål, ikke målsetting!)

AKP har to kriterier på et minstemål for sosialismen, nemlig at arbeiderklassen overtar makta i staten og at hoveddrivkrafta i produksjonen er bevisst planlegging for å tilfredsstille menneskenes behov. Men AKP sier at dette ikke er nok, at arbeiderklassen skal frigjøre seg gjennom å oppheve seg sjøl som klasse, og dermed bidra til frigjøring av de andre (undertrykte) klassene.

Både RV og AKP bruker en del plass og energi på å markere at den sosialismen de ønsker, skiller seg grunnleggende fra sosialismen slik som utviklet seg i Øst-Europa og Kina.

Begge partiene sier at de ønsker at sosialismen skal utvikle seg videre til et klasseløst samfunn, eller det man også kaller kommunisme.

Hva er minstekravet til sosialisme?

Det er underlig at definisjonen av sosialismen ikke er klarere når den kommer fra partier som sier at sosialismen er deres mål. En viktig årsak er naturligvis at de ønsker å skille seg fra de negative erfaringene som er gjort i sosialismens navn. Men problemet er at det går ut over klarheten i budskapet. Det blir ikke lett for folk å skjønne hva det er man inviteres til å bli med på. Sosialismen blir stående som noe fjernt, uoppnåelig og uvirkelig.

Dermed blir det også lite forpliktende. Man maler et bilde av et diffust framtidssamfunn uten egentlig å klargjøre hvordan det henger sammen med dagen i dag. Det gjør at sosialismen ikke blir et veivalg som kan treffes i dag, men noe som skyves inn i en fjern og diffus framtid.

Jeg ønsker meg større klarhet og stringens i tankegangen. I naturvitenskapene drømmer man om å finne fram til «teorien om alt», det vil si å finne en teori som forbinder de grunnleggende lovene i naturen i en samlende forklaring. Selv om samfunnsvitenskapene ikke kan kopiere naturvitenskapene, så er det mulig å la seg inspirere. En definisjon blir ikke bedre av å pakkes inn i forbehold og selvmotsigelser. Skjønnheten blir større jo enklere og klarere man greier å utforme definisjonen.

Jeg foreslår at sosialismen defineres økonomisk som et samfunn der «produksjonsmidlene er eid av samfunnet og blir utnyttet på en planmessig måte, der profitten ikke lenger er drivkrafta i samfunnsøkonomien, og der det samfunnsmessige overskuddet kommer folket til gode».

«Komme til gode» er litt diffust, men det kan ikke erstattes av for eksempel «tilfaller», fordi det prøver å reflektere folkets behov på mange måter, ikke bare umiddelbart og materielt, men også langsiktig, sosialt, kulturelt og på andre måter. Det samfunnsmessige overskuddet må disponeres slik at det også tar hensyn til framtidige generasjoner.

Hva betyr det at «produksjonsmidlene er eid av samfunnet»? Betyr det at alle produksjonsmidler skal eies av staten? Betyr det at også annen form for samfunnsmessig eiendom (kommunal, kooperativ, kollektiv) også skal regnes med? Betyr det at all privat eiendom til produksjonsmidler skal opphøre umiddelbart? At profitten ikke lenger er drivkrafta, betyr ikke nødvendigvis at all profitt er avskaffet, men at den ikke er den sentrale målestokken for økonomien.

Litt om Marx

Den som til dags dato har drøftet disse spørsmåla best, slik jeg ser det, er Karl Marx i Kritikken av Gotha-programmet, for han rydder opp i begrepsbruken og avdekker motsetningene, særlig i det tidlige sosialistiske samfunnet på en forbilledlig måte.

En ting han klargjorde veldig tydelig, er at man må skille mellom et langt utvikla kommunistisk samfunn og slik et sosialistisk eller (kommunistisk) samfunn ser ut «slik det kommer ut fra det kapitalistiske samfunnet, og dermed på alle måter, økonomisk, moralsk og intellektuelt, er merket med fødselsmerkene fra det samfunnet det fødes ut av».

Mer enn hundre års erfaring har vist at ethvert forsøk på å sosialisere alle produktivkrefter fra det øyeblikket et sosialistisk samfunn oppstår, er dømt til å mislykkes, ja det kan ende i total katastrofe. Det kan føre til hungersnød, terror og alvorlige overgrep.

I prinsippet hadde Marx forstått dette allerede på 1840-tallet, både i 1846 da han skrev Den tyske ideologien og i 1847 da han skrev sitt epokegjørende svar på Proudhons Elendighetens filosofi under tittelen Filosofiens elendighet. Her skriver han mange steder om at det ikke er mulig å postulere et samfunn ut fra ønskedrømmer, man må alltid bygge på de materielle og sosiale forutsetningene.

I Filosofiens elendighet skriver han for eksempel: «Hvis man innbiller seg at det bare er nødvendig med forordninger for å komme ut av konkurransen, så vil man aldri bli fri for den. Og hvis man driver tingene så vidt som til å foreslå at man avskaffer konkurransen, mens man opprettholder lønna, så foreslår man å forordne det rene nonsens.»

I Den tyske ideologien skriver han dersom de nødvendige materielle forhold, dvs de nødvendige produktivkreftene og en tilstrekkelig stor revolusjonær masse som gjør opprør mot hele kapitalismen, ikke er til stede, «så er det ganske likegyldig for den praktiske utviklinga om ideen om denne omveltningen er blitt proklamert hundrevis av ganger – slik kommunismens historie viser». Etter ytterligere 160 års erfaring der slike feil er gjort gang på gang, kan vi bare si Amen!

Etter Marx’ mening kan man ikke lykkes med en høyere grad av samfunnsmessig eiendom enn det de materielle og sosiale vilkåra gir grunnlag for. Sagt på en enklere måte: hvis du går inn for å gjennomføre statlig eierskap på en sektor der det samfunnsmessige eierskapet ikke kan gi bedre produktivitet og leveranse enn småprodusentene gjør på forhånd, så får du et kjempeproblem. Du gjør småprodusentene til fiender og klarer ikke å levere de varene folk trenger i dagliglivet. En ekstrem variant av dette var kollektiviseringa i Ukraina på 1930-tallet, som bidro sterkt til hungersnød, og Det store spranget i Kina, som bidro til den største hungerkatastrofen i det 20. århundre.

Når vi snakker om sosialismen slik den oppstår rett ut av kapitalismens livmor, så å si, så snakker vi i praksis om at samfunnet skaffer seg kontroll over alle de viktigste produktivkreftene, over kommandohøydene i økonomien, og at det fortsatt vil være privat eiendom i småproduksjon og tjenesteyting. I et land som Norge vil sosialisering av monopolbedriftene, bank- og finansinstitusjonene, energisektoren og tele- og datakommunikasjon bety at 95 % av økonomien vil være kontrollert eller eid av samfunnet. Simpelthen fordi Norge er et høyt utvikla monopolkapitalistisk land.

På den økonomiske sida vil sosialismen i Norge være etablert når dette er gjort, forutsatt at merproduktet av denne produksjonen ikke tilegnes som profitt av en byråkratkaste, men utnyttes planmessig til gode for folket.

Sosialismens begrensninger

Det Marx viste i Kritikk av Gothaprogrammet, er at så lenge man opprettholder lønn og vareøkonomi, vil vi ha et samfunn med borgerlig rett, et samfunn der folk yter etter evne og får etter ytelse. Det betyr at den sosialistiske likheten vil være full av ulikheter. Folk vil motta lønn, og lønna vil være avhengig av ytelse.

Fordi det fra starten verken vil være mulig eller forsvarlig å gå inn for å avskaffe varemarkedet, vil det også være en konstant kilde til ulikhet.

Arbeidsdelinga i samfunnet, som er et produkt av generasjoner på generasjoner med utvikling, vil ikke snus opp-ned over natta. Folk vil i stor grad gå til de samme jobbene som før, og sjøl om bedriften er sosialisert, vil det være stor forskjell på det å være leder i administrasjonen og det å være produksjonsarbeider i verkstedet.

Alle disse tre «defektene» ved det nyfødte sosialistiske samfunnet har vist seg å være høyst reelle, og de har vist seg i alle sosialistiske samfunn å være sterke gravitasjonskrefter i retning av å utvikle nye klasseskiller.

Ulik lønn kombinert med et fritt lokalt varemarked viste seg i Kina å være en veldig sterk drivkraft i retning av nye kapitalistiske produksjonsforhold. De med de største inntektene kunne akkumulere og bruke overskuddet til å ansette arbeidskraft. Jeg diskuterte dette med kinesiske ledere tidlig på åttitallet. Jeg påstod at reformene ville føre til utvikling av et nytt borgerskap. De påstod det motsatte. Men i dag kan alle se at det raskt vokste fram en ny utbytterklasse.

Men dette er jo nettopp blant de fødselsmerkene fra kapitalismen som Marx snakker om. Disse fødselsmerkene er mer enn som så, de er potente krefter som kan undergrave selve fundamentet for sosialismen. På tross av det, er de ikke til å unngå.

I tillegg til dette, som jeg var inne på i første avsnitt, så vil sosialismen, også i Norge, fra starten av være et klassesamfunn. Riktig nok bør det være mulig å sosialisere 95 % av økonomien. Men i de resterende 5 % vil det både være kapitalistisk utbytting og andre ikke-sosialistiske produksjonsforhold. Dette er ikke til å unngå. Det ville være galskap å forsøke å hindre det.

(Sterkt ord, galskap, men helt dekkende. Å sosialisere alle produksjonsmidlene fra første øyeblikk vil garantert jage store deler av befolkningen over i fiendens leir, og det vil uvegerlig føre til store problemer med produksjon og leveranse, slik at også mange av de som ikke har noen eiendom å miste, også blir rasende.)

Makta over produktivkreftene

Både RV og AKP har programfesta at arbeiderklassen, eventuelt arbeiderklassen og folket, skal ha kontroll over produktivkreftene. Dette er også et viktig kriterium for å si noe om hvem som tilegner seg det samfunnsmessige overskuddet.

Problemet er at det ikke finnes noen klar definisjon på hva dette vil si. Hvis det skal tas helt bokstavelig, nemlig at arbeiderklassen som klasse fra første øyeblikk skal ha direkte og faktisk makt over produksjonsmidlene, så kan vi for det første si at det aldri har hendt før i noe land som har kalt seg sosialistisk. Og verre er det at det er utopisk. Etter en sosialistisk omveltning vil arbeiderklassen fortsatt være en arbeiderklasse. Arbeiderne vil bruke mesteparten av tida si på å bygge hus, pleie sjuke og produsere varer og tjenester. Det er ingenting i veien for at en arbeider kan bli leder i Statoil, men da slutter hun å være arbeider.

Selv i den mest perfekte sosialismen vil arbeiderklassekontroll over produksjonsmidlene nødvendigvis være en indirekte og delegert kontroll. Det vil være noen andre, valgte eller ansatte, som vil stå for den praktiske og faktiske ledelsen. Og sånn vil det være i lang tid, sjøl om det gjennomføres reformer som gjør det lettere for arbeiderne å delta i samfunnslivet; kortere arbeidstid, bedre utdanning, kvotering osv.

Og all virkelig sosialisme, i motsetning til intellektuell skrivebordsosialisme, vil i tillegg være uperfekt, det vil si at mange av de gamle rutinene, tenkemåtene og systemene som er arva fra kapitalismen, vil bli hengende ved. Og dessuten, til alle programforfattere: sosialismen er ikke noen magisk tryllestav, som med en gang, eller veldig raskt, avskaffer alle skadelige og negative forhold i samfunnet.

Ikke minst vil nødvendigvis sosialismen være født med maktas problem. Sosialisering av så enorme produktivkrefter vil bety en demokratisering, fordi den flytter makta over økonomien fra en liten overklasse over til folkets valgte organer. Men det er ikke til å komme fra at det også vil bety en enorm maktkonsentrasjon, fordi et svært lite antall mennesker ville få den utøvende og praktiske kontrollen over økonomien. Faren for korrumpering er naturligvis overhengende.

En del sosialister forsøker å løse dette problemet ved hjelp av arbeiderråd. De tenker at det ikke er staten, men arbeiderråd, valgt på allmøter, som skal utøve kontrollen. Arbeiderrådet oppstod historisk i en periode da industriarbeiderne utgjorde det overveldende flertallet av de ansatte på en bedrift, og det oppstod i en før-monopolistisk kapitalisme. I dag er forholda radikalt forskjellige. I et land som vårt er arbeiderne ofte et lite mindretall i bedrifter med en høyt automatisert produksjon. Et råd som bare omfatter arbeiderne, ville være et råd av de få. Et råd som omfatter flertallet, vil i mange tilfeller være dominert av ingeniører og funksjonærer.

Å ta makta fra oljekapitalistene og overføre den til de ansatte i oljeindustrien, vil også gi liten mening. Det er ikke noe sosialistisk i at en nasjonal ressurs de facto eies og kontrolleres av ei forholdsvis lita gruppe oljearbeidere. I Kina så jeg på nært hold hvordan noen få fattige familier fikk monopol på en meget innbringende sjøtransport fra Shenshen til Hongkong, noe som i løpet av et par år gjorde dem alle til millionærer. De kunne ansette arbeidere i hundretall og ble sjøl kapitalister. Gruppeeiendom kombinert med markedsøkonomi kan være en voldsom sprengkraft.

Store spørsmål – mange svar

Etter at sosialismen har seira i økonomien, vil det finnes et stort antall spørsmål som vil kreve svar. Og det finnes ingen fasit. Den gangen det fantes det man kalte «en sosialistisk leir», trodde man at det fantes en fasit. Den måten man gjorde det på i Sovjetunionen var den rette, alt annet var forkastelig. Dermed var det også lett å stemple alle avvik fra denne riktige linja som borgerlige eller revisjonistiske. Det fantes en rekke sjablongmessige standardsvar på hvordan man skulle løse forholdet mellom plan og marked, mellom kollektiv og statlig, mellom statlig og privat. I ettertida ser vi at ingen av disse standardsvara står fram som noen garanti for noe som helst. Den bresjnevske «sosialismen» i Sovjetunionen svarte «riktig» på mange av disse punktene, men i virkeligheten var den en kalket grav. Den var en sørgelig parodi på sosialismen, et samfunn som under sosialistiske fraser var kontrollert av en forsteinet klasse av byråkratkapitalister. Og samtidig var den et ektefødt barn av Stalin-epoken.

Når det ikke finnes noen fasit, blir man nødt til å innse at det kan finnes mange løsninger, som alle har sine fordeler og ulemper. Noe som fungerer under noen forhold og i noen land, fungerer overhodet ikke andre steder og under andre forhold.

Antakelig vil det finnes like mange former for sosialisme som det finnes ulike former for kapitalisme. Noen av dem vil antakelig være nokså uspiselige, sett fra mitt ståsted. Sosialismen er ikke ett enkelt politisk system. Den er et økonomisk system, akkurat som kapitalismen. Vi må slutte å framstille sosialismen som svaret på alle spørsmål. Sosialismen løser noen viktige problemer, sånn som kontrollen over produksjonsmidlene og avskaffing av profitten som styrende i samfunnet. Men det er en rekke spørsmål den ikke løser, og som fortsatt vil være gjenstand for politisk og økonomisk kamp. Og sosialismen stiller også nye spørsmål, slik sosialismens historie lærer oss.

Som kommunist ser jeg ikke sosialismen som noe endelig mål (i den grad noe i denne verden er endelig). Jeg ser sosialismen som et skritt på veien, men det jeg egentlig ønsker meg er å gå videre derfra til et samfunn uten klasser, uten nasjonalstater og uten noen form for utbytting og undertrykking. Men for å komme fram til sosialismen, er jeg veldig innstilt på å gå sammen med folk som ser på sosialismen som selve målet.

Jeg tror jo at hvis man konsoliderer sosialismen som sådan, så konsoliderer man også et maktforhold som sannsynligvis fører til at det vokser fram en ny herskerklasse. Vi har mange nok eksempler på at sosialismen har degenerert og at samfunnsmessig eiendom er blitt behandla som den private eiendommen til en liten, herskende elite.

Etter at den sosialistiske folkefronten har seira, og gjennomført den økonomiske og politiske revolusjonen som sosialismen er, vil den raskt splittes i ulike retninger etter hvordan man ønsker at samfunnet skal utvikle seg videre. Det betyr at sosialismen vil være mer eller mindre demokratisk, mer eller mindre radikal, mer eller mindre kollektivistisk, alt etter hvordan denne politiske kampen arter seg.

Ny regjering. Kan den føre til et oppbrudd? Er det krefter som med noen form for realisme vil danne et nytt venstreparti i Norge? Vil SV i regjering føre til en splittelse? Er Manifest et initiativ for et nytt parti? Eller har Manifest andre mål? Hva kan Klassekampen bidra med? Hva slags parti er nyttig nå?

Jorun Gulbrandsen er leder av AKP

Denne artikkelen er også publisert i Klassekampen 12. desember 2005

Bonusartikkel – bare på nettet: Jorun Gulbrandsen:Om kommunistpartiet – Om det revolusjonære partiet

---

I september 2005 avløste AP-SV-SP-regjeringa H-KrF-V. Ønsket om en vei vekk fra markedsliberalisme og tomme kommunekasser bragte Stoltenberg, Halvorsen og Haga til tronen. AKP har hele tida sagt at ei AP-SV-SP-regjering ikke kommer til å føre til noen grunnleggende ny kurs. Kraftig kritikk fra egne rekker og stor bevegelse på grunnplanet i fagbevegelsen kan nok dytte den litt ut av lei her og der, men veien går mot samme mål: Å styre med omsorg for kapitalens vekst og vel. En borgerlig politikk, med andre ord.

Mer kutt

Det tok ikke lang tid å se det. Regjeringas statsbudsjett gav litt mer til kommunene enn hva Bondevik ville gi, men fortsatt sliter de med gjeld og underskudd. Bedring? Ikke av betydning. Boligløse og fattige har fått beskjed av Bjarne Håkon Hansen om å stå opp om morran, og sosialhjelpsatsene økes ikke. Pensjonsreformen kjøres igjennom, AFP trues, olja skal opp som aldri før, de rike får skattelettelser, bombefly sendes i USA-tjeneste i Afghanistan. Ny kurs? Hvor skulle den komme fra?

Konsensus

Enhver norsk regjering er nødt til å styre landet ut fra at kapitalismen er slik den er, og ut fra at staten er kapitalens stat. Det er konsensus, en ikke-vedtatt enighet blant dem som styrer, om at Norge ikke kan ha for mange i arbeid, for da blir lønningene for høye, og det heter "press i økonomien". Det blir framstilt som en farlig sykdom for alle. Det er enighet om "handlingsregelen", som betyr at bare så og så mye av oljepengene skal kunne brukes til tiltak i samfunnet, til kommunene for eksempel, ellers går det fryktelig galt. Men langt mer kan brukes av selskaper og rikinger, og da går det feiende flott. Det er en konsensus om Nato, om WTO og Gats, om direktiver som EU kommer med, om EØS. Uten videre skal Norge fortsette som før. AP styrer landet – som før.

Revolusjon

For de ikke eiende klassene er det bare to ting som kan hjelpe. Det ene er at de ser sine felles interesser og slåss sammen for forbedringer her og nå for å vinne noe, eller hindre det verste barbariet. Det andre er å slå seg sammen for å ta makta fra kapitalistklassen og skape sin egen stat, der målet ikke er å tjene kapitalens interesser, men folkets.

Reformismens rolle

Reformer er bra. Folketrygda og abortloven er eksempler på lover som har gitt arbeiderklassens kvinner og menn et lettere og tryggere liv. Men å gjøre reformkampen til linja for å oppnå et nytt samfunnssystem der kapitalen ikke lenger styrer, er reformisme. Kapitalen sitter jo fortsatt ved makta og kan ta vekk reformene. En del av reformismen er å spre illusjoner om sosialdemokratiets evne til å reformere kapitalismen. Slik skjules at sosialdemokratiet er en måte kapitalismen bruker til å styre med. Sosialdemokratiet kan få gjennom ting som erklærte høyrepartier ikke kan, fordi de har større tillit i arbeiderklassen. Det var bare AP-ledelsen som kunne stoppe den kraftige bevegelsen mot pensjonsreformen. Forskjellen på Høyre og ledelsen i DNA er ikke først og fremst politikken, men hvem som stemmer på dem. Det kan brukes til noe bra. Forventninger til et parti med "arbeider" i navnet, kan mobilisere folk til å kreve og slåss. Men hvis den eneste forståelsen er illusjonene og skuffelsen, må det gå dårlig. Arbeiderklassen blir mye sterkere hvis den forstår kapitalismen og sosialdemokratiets rolle. Den kan slåss bedre i det daglige. I tapene ser den hvilke sterke krefter den har imot seg, og ikke først og fremst sin egen svakhet. Reformismen og illusjonene om sosialdemokratiet er arbeiderklassens problem nummer en. Revolusjonære organisasjoner som kan legge fram en slik samfunnsanalyse, er nyttige i kampen mot kapitalen. Borgerskapet er avhengig av at folk finner seg i å bli styrt. Det er nødvendig at arbeiderklassen og de andre samfunnsklassene uten makt, ikke utfordrer den kapitalistiske samfunnsordninga og krever statsmakta. Revolusjonære organisasjoner som bryter totalt med systemet må kontinuerlig bekjempes eller usynliggjøres, slik at de ikke får stor oppslutning. Av samme grunn må også sosialismen bringes i vanry i arbeiderklassen. Men konfliktene i samfunnet er der like fullt. Folk vil ikke ha markedsliberalismen som livets mål og mening. Folk vil ikke delta i krig. Så kan vi spørre: Vil forhåpningene om en "ny kurs" føre til kamp, bevegelse og danning av et eller flere sosialistiske partier? Om ikke partier – så spirer? Perspektivet mitt er 4-5 år, ikke 10-15. Hvor er i så fall organisasjonene og miljøene som kan være utgangspunkt? Jeg vil se på SV, de såkalte "nye bevegelsene", Manifest og Klassekampen. Til slutt på mulighetene for RV og AKP.

Utbrudd fra Sosialistisk venstreparti?

Vil det kunne skje at SV splittes, når erfaringene fra regjeringssamarbeidet kommer på bordet? Vil en eventuell splittelse legge grunnlaget for noe nytt til venstre for SV? Jeg tror ikke det hvis vi snakker om de første åra. Fordi:

SV blendes av FN

De som er i opposisjon vil lett la seg temme. Fiskaa har nå brukt tid på å forklare at ISAF ikke er en del av USAs strategi, enda USA sjøl sier at det er det. Venstresida er forblinda av "FN-sporet". Det FN har godtatt, er fint. Sjøl deltakelse i USAs okkupasjon. Når det blir sendt bombefly, får de det vanskelig og protesterer. Men så følger de videre med på ferden.

Stortingsgruppa bestemmer

Venstresida slåss for å få makt i partiapparatet. Men stortingsgruppa bestemmer linja. Nå vil regjeringa bestemme linja. SV på Stortinget sa ja til at NATO skulle bombe Kosovo. Ingen splittelser eller kjente utmeldinger. Det ble det laget et protestopprop fra andre i SV. På det påfølgende landsmøtet ble det vedtatt en generell uttalelse om at USA er den største trusselen mot freden i verden. Dette var et tilstrekkelig fint plaster på såret. Etter 11. september 2001 ble uttalelsen null verdt. Da ga SV-ledelsen sin tilslutning til Artikkel 5 i Nato, som gav USA fritt leide.

Kjøp og salg

Interne uenigheter kan også løses slik: I ledelsen er det en sterk ja til EU-fløy. Partiet sier at alle representanter på Stortinget fra SV skal stemme JA hvis det er mer enn 50,01 % ja-stemmer i ei folkeavstemning. Venstresida lager dårlige kompromisser for å unngå splittelse.

Pensjonskampen

I april vedtok endelig SV at partiet var imot pensjonsreformen. SV-ledelsen var ikke med på forliket som AP gjorde med Bondevikregjeringa i mai 2005. Men hva mer? Ingenting. I regjeringserklæringa er SV med på å si at pensjonsforliket ligger fast. Dette er en kjempesak: Privatisering av en sosial velferdsordning som har svært mye å si for livet til arbeiderklassen.

Venstresida i SV tåler alt

Konklusjon: Venstresida i SV havner alltid på sporet igjen. Hans Ebbing har etter 30 år som "venstreopposisjon i SV" ikke mye å vise til når det gjelder å drive partiet til venstre. SV splitter seg ikke med det første.

Ny inspirasjon

For en tre-fire-fem år sida var det mange som fikk inspirasjon av demonstrasjonene Verdensbanken og WTO. Fra de rike landa reiste folk som jobba med fredsspørsmål, rettferdig handel, utviklingsspørsmål. Mye nyttig kunnskap ble lagt på bordet. Mange var opptatt av å begrense innflytelsen til selskaper som Reebok og Nike, banker og forsikringsselskaper. Parola ble reist: "En annen verden er mulig". Den ekstreme markedsliberalismen måtte temmes. Fronten var brei.

Reformisme

Bevegelsen avgrenser seg i hovedsak til gode reformistiske krav. Den er kritisk til storkapitalistene, men stiller ikke oppgava å fjerne kapitalismen. Ord som "elite" og "globale selskaper" erstatter begreper som borgerskapet, kapitalisme og imperialisme. At bevegelsen er reformistisk, betyr ikke at den ikke har mange gode sider. Det betyr at den har klare begrensninger. Antiglobaliseringsbevegelsen fungerer som en viktig kritiker mot systemet. Redselen for å støte fra seg sosialdemokratiet er likevel så stor at når Attac i Norge skulle startes i 2001, var det ikke mulig å få organisasjonen til å ta standpunkt mot det liberalistiske maktorganet som truer Norge mest, nemlig EU.

Tredje venstre

Boka Tredje venstre – for en individualistisk sosialisme av Magnus Marsdal og Bendik Wold kom i 2004. Den er grundig gjennomgått av Jon Børge Hansen i Rødt! nummer 2/05. Jeg er enig i vurderinga til JBH og skal ikke gjenta den. Bortsett fra alt de skriver om individualismen, sier de at det er et behov for et "tredje venstre" som skal komme etter den borgerlige revolusjonen og arbeiderbevegelsen (med kommunistiske og sosialdemokratiske partier). De nye bevegelsene (antiglobaliserings-) er viktige her. Vi ser kanskje mer når vi ser på det praktiske arbeidet: Stiftelsen Manifest.

Stiftelsen Manifest

Høsten 2002 arrangerte Rød Ungdom, Sosialistisk Ungdom og Rød Front på universitetet i Oslo en konferanse som de kalte Manifest 02. Der mobiliserte arrangørene 800-1000 ungdom. Høsten 2003 ble det laget en stiftelse. Av de voksne, aktive "for-gamle-til-SU-og-RU" i styret var Magnus Marsdal og Håkon Kolmannskog, Bendik Wold og Hannah Helseth. Stiftelsen tok navn etter konferansen i 2002, Stiftelsen Manifest.

Mål

"Formål: Stiftelsen Manifest skal bidra til kampen for et sosialistisk folkestyre gjennom å legge til rette for teoriutvikling og diskusjon blant radikale og revolusjonære i Norge. Stiftelsen Manifest skal søke å skape debatt på tvers av ideologiske tradisjoner og organisatoriske skiller. Det ligger utenfor stiftelsens formål å ta initiativ til større, landsomfattende arrangementer som krever organisatorisk mobilisering (som for eksempel Manifest 02). Manifest skal inkludere flest mulig grupper og synspunkter til diskusjon av alternativ til kapitalismen og strategier for venstresida."

Stiftelse

Stiftelser eier seg sjøl og er funnet opp for blant annet å ta vare på formuer uten innblanding fra omverdenen. Reglene for Manifest står her: www.stiftelsenmanifest.no. De fungerer slik:

• Det er ikke mulig å melde seg inn i Manifest og delta i et organisasjonsdemokrati.
• Styret bestemmer alt. Etter at organisasjonene utnevnte styre første gang, er det deretter bare styret som kan skifte ut seg sjøl.
• RU, SU og RF kan ikke oppløse stiftelsen.

Ingeniørkunst

Sørg for at eksisterende organisasjoner lager en stiftelse for deg ved å bevilge penger og utnevne det første styret. Men du har ingen organisasjon. Du bruker etablerte organisasjoner til å mobilisere for deg. Man kan ha en logo, i dette tilfellet Manifest, som arrangerer møter og konferanser. Man kan drive logobygging, som ved å feste navnet sitt til etablerte organisasjoner: Manifest og Kvinnefronten. Manifest og Klassekampen. Stiftelsen Manifest annonserer gratis i Klassekampen. Man trenger ikke medlemmer, medlemsdemokrati, problemer med uenigheter, vedtak, valg av styre. Man kan arbeide bare sammen med dem en liker best. En trenger ikke bygge organisasjon i mange år, på Gjøvik, i Kristiansand, i Ålesund og på Nesna. En trenger ikke streve med å få inn kontingent, en kan i stedet ha organisasjoner som støtter opp, og de kan streve med kontingent. Man trenger en hovedstad, en kafé, venner i pressa – og initiativ. Det har Stiftelsen Manifest. Magnus Marsdal, krumtapp hele veien, er etter min mening dyktig til å ta initiativer.

"Den nye folkebevegelsen"

Sommeren 2005 ga Stiftelsen Manifest ut en pamflett, Den nye folkebevegelsen. Kan venstresiden lykkes i 2005-2009? Redaktør og artikkelskriver var Magnus Marsdal, Manifest. Andre skrivere: Ingrid Fiskaa, Kleiv Fiskvik og Bendik Wold. Forfatterne skriver:

"25 år med nyliberalisme er nok. Derfor bygger vi en ny allianse som kan mobilisere nedenfra for en rettferdig politikk. I 2005 må folks egne ønsker og bekymringer sette dagsorden for de politiske partiene og valgkampen. Alle gode krefter oppfordres til å delta: Sett deres egne krav på dagsorden for valgkampen – sammen kan vi bekjempe nyliberalismen og kreve en ny kurs ved valget i 2005!"

Fiskaa ser for seg flere titusen i tog 3. september. Og at det bygges enda større og tettere nettverk i året/åra som kommer, "fra den minste arbeidsplass og til Verdens sosiale forum". (Det gikk 2.300 i toget. RV deltok kraftig med ca en tredel av dem.)

Allianser er bra

Det er bra å lage felles aksjoner mellom sjukepleierforbund, lærerorganisasjoner, LO og andre. I Norge er det lange og gode tradisjoner med at folk går sammen med sine krav. Det mest synlige er på 1. mai. Det også bra å stille krav. "Vi vil beholde AFP slik den er." Lage mye styr på forhånd. Følge opp etterpå. Derfor er et forventningspress av det gode, og det bør utnyttes for alt det er verdt. Men da må det faktisk organiseres en kamp.

Illusjoner om AP

Avgrensinga til venstre, "realismen" i krava og illusjonene om at det var mulig å få regjeringa til å føre en mer venstreorientert kurs, gjorde at initiativet i realiteten bar ved og vann til Arbeiderpartiet. Demonstrasjonen Oslo2005 den 3. september hadde disse talerne: Reiulf Steen, nestleder i Attac Norge, men godt kjent som tidligere leder av AP. Ingrid Fiskaa, leder i Fredsinitiativet, men godt kjent som sentralstyremedlem i SV. Marte Ryste, redaktør for Kvinnefrontens tidsskrift Fett.

Ikke parti

Manifest-gruppa er et bitte lite miljø. Jeg tror ikke at de har planer om å lage noe parti sjøl. En sak er at stiftelsesformen hindrer demokratisk deltakelse og lokal utbygging. Men viktigere, jeg tror en landsomfattende organisasjon er en alt for strevsom tanke, ja et reint hindrende prosjekt. Påvirke, ja. Dra lasset, nei. Å være frilansingeniør i politikk tror jeg er mye mer forlokkende. Drømmen om en sammenslåing av SU og RU som vi hørte om for en to-tre år sida, hører vi lite om nå. Jeg tror initiativer som ble tatt i forbindelse med valget i 2005, er mer et uttrykk for de reelle måla. Det er "folkebevegelsen" som er målet. "Før vi kan kives om hvorvidt bevegelsen skal være "revolusjonær" eller nøye seg med "reformer", må vi jo ha en folkebevegelse med kraft til å legge en ny politisk kurs for samfunnet," står det i den omtalte boka. "Først folkebevegelse, så partipolitisk uttelling." Dette er en kraftig undervurdering av politisk organisering og politisk kamp. Med disse to perspektivene, å påvirke oppover, og å undervurdere den politiske kampen, er det ikke rart at RV blir både usynlig og uinteressant – for dem.

De velger vekk RV

Ingrid Baltzersen skreiv i Røde Fane høsten 2004 at boka Tredje venstre fungerte som ei avgrensing mot den organiserte venstresida. Det tror jeg er rett. I Manifestboka skriver forfatterne: "Ingen partier kan sies å representere interessene til arbeidsfolk flest."

Tenketank

Manifest vil gjerne være en tenketank. Tenketanker kan bidra med mye bra, ikke minst når det er marxister som gjør utredningene, som har forståelse av klassene, kapitalismen, sosialdemokratiets og statens klassekarakter. Hvordan Manifest vil utvikle seg som tenketank, gjenstår å se.

Klassekampens rolle

Klassekampen har også retta sin oppmerksomhet oppover i systemet. Avisa hadde en serie som het Veivalg 2005. Vignetten var symbolene til AP, SV og SP. Slik viste avisa at det bare fantes én ny kurs; ei regjering av disse partiene. Så tok avisa på seg oppgava å hjelpe den "rødgrønne regjeringa" til å styre, ved å hente inn råd fra ulike eksperter, forskere, professorer. Ikke fra arbeidere, fattige, enslige mødre, minoritetsmenn, flyktninger, ungdom uten arbeid. Jeg har lest avisa for juni på nytt. Det var mye valgrelatert stoff. Forskere gav råd til ei ny regjering. Innimellom ble SV-ordfører, SV-forsker, SVs Djupedal, Lysbakken og Holmås, SVs Karin Andersen , Lysbakken og Holmås igjen, SVs Ørnhøi, Lysbakken igjen og litt til, bedt om å kommentere forskjellige saker. Det var også tre ikke-SV-ere med: Gunnar Garbo, Hallvard Bakke (Arbeiderpartiet), Magnhild Meltveit Kleppa (Senterpartiet). Arne Byrkjeflot var også med en gang, som LO-leder i Trondheim, og vi er riktignok mange lesere som veit at han representerer RV i bystyret, men det stod ikke. Anders Horn og Hans Petter Sjøli etterlyste over to sider den 29. juni den nye regjeringas visjon som skulle gå 50 år framover i tid. Noe virkelig stort som kunne løfte blikket. Sosialisme som erstatning for kapitalisme var ikke med i vokabularet. Å øke skattenivået var en visjon … Men så har jo også Sjøli kapitalismen med "det liberale demokratiet" som sin valgte endestasjon. Han sier på side 14 i boka Mao, min Mao: "Jeg vil ikke ha en annen verden."

Audun

Etter valget tok avisa på seg den støttende-kritiske rolla. Regjeringserklæringa ble lagt fram 17. oktober. En gjennomgang fra 15. til 30. oktober viser noen trekk. Redaktør Braanen mener at den nye "sentrum-venstre"-regjeringa representerer et stort skritt i riktig retning, ja faktisk et historisk tidsskille. Avisa preges av positiv forventning, og er et medium for Djupedal, Gahr Støre og Solheim som forteller om hvor fint det skal bli nå. Alle som skriver kommentar på side 2, utenom avisas egne journalister, er SVere. Det er Ingrid Fiskaa, Torild Skard, Hans Ebbing og Arne Overrein. Det er en ikke-SVer: Reiulf Steen. Avisa konsentrerer seg mye om å bli SVs Se & Hør. Hvem skal ha hvilke posisjoner? Det topper seg flott og familiært på forsida lørdag 29. oktober: "Han kan stoppe Audun!"

Klassekampen som pådriver?

Ville Klassekampen kunne være en spydspiss for et radikalt venstreparti? Ja. Men ikke med den rådende politiske linja som fungerer som en illusjonsfabrikk om Arbeiderpartiet. De regjeringsansvarlige eller hva jeg skal kalle dem, Bjørgulv Braanen, Anders Horn og Hans Petter Sjøli, har valgt den kritisk-støttende linja overfor den nye regjeringa. Som Aftenposten og Arbeiderbladet var. Avisa gir råd og vil være med på å styre landet. I følge VG 5. september deltar da også redaktøren i prosjektet Norge 2015, et "tenkeloft" med folk som faktisk styrer landet. Det kapitalistiske, sosialdemokratiske Norge er utviklingas endestasjon. Når SVs venstreside blir fortvila over at regjeringa sender F16-fly til Afghanistan, får de så hatten passer: Det burde dere ha tenkt på før, dere har ingenting å klage over nå. Jeg klarer ikke å se hvordan ei sånn linje kan utvikle annet enn støtte til regjeringa. Et gammalt ordtak sier: "Den som skal eta middag med dei store, må ha langt skaft på skeia si!" Kanskje det er en ide at de av litt mindre størrelse skulle invitere Klassekampen til middag hos seg?

RV!

Hvis ikke miljøer innafor antiglobaliseringsbevegelsen, Manifest, SV eller Klassekampen driver og pusler med ny(e) partidannelse(r) – hva blir det igjen da? RV! Jeg nevner i denne omgangen RV (og ikke AKP), fordi RV stiller til valg. Det er interessant å se hvordan Manifest-mennesker og andre strever med å få SV og AP til å mene omtrent det samme som RV mener i mange spørsmål. RV er det eneste partiet som faktisk ville foreslå disse tinga på Stortinget, slik at det ble den debatten, mobiliseringa og avstemninga som etterlyses. Dette partiet blir likevel ikke regna med. Så hva er meninga? Å tro at det gir resultater å delta i "storpolitikk" uten at et revolusjonært parti fører kampen politisk og organisatorisk?

Nytt blant de revolusjonære

Det startes i disse dagene en debatt i RV og AKP, forhåpentligvis også i RU, om hva som skal til for å samle og styrke den revolusjonære bevegelsen i Norge. Det finnes ingen andre seriøse forsøk. Dette stiller oppgava som RV og AKP har satt seg, i et enda viktigere perspektiv. AKP ønsker prosessen velkommen, og ser fram til de lokale diskusjonene som skal føres i fellesskap om dette. Så får vi se hva som kommer ut av det. Uansett utfall vil den revolusjonære bevegelsen bli mer enhetlig og styrka.

Arbeidernes kommunistparti, AKP

Under kapitalismen er det ikke rom for en kurs som betyr at de menneskelige behovene settes foran kapitalens behov. Så hvis det er det en vil ha, må kapitalismen vekk, og det trengs et kommunistparti, et revolusjonært parti, som sier akkurat dette og som organiserer kampen mot kapitalen.

---

Del to av denne artikkelen finner du som bonusartikkel på Rødt!s nettsider. Den handler om oppgavene til et revolusjonært parti: Å konstituere den nye arbeiderklassen, avsløre reformismen, studere marxismen, og bygge et parti som deltar i klassekampen og arbeiderklassens organisasjoner. Artikkelen forteller også alt AKP gjør i dag.  

I en artikkel i Rødt! nr 4, 2005 står det en artikkel om "Venstresida i dag". Den konkluderer med at det for tida ikke er noen seriøse revolusjonære partibyggere enn RV, AKP og RU. Den naturlige oppfølginga av artikkelen er: Hva er typiske trekk ved et kommunistparti/et revolusjonært parti? Til slutt kommer en tekst om hva AKP gjør i dag.

Jorun Gulbrandsen er leder av AKP

Gå til del 2: Dette er AKP i dag

---

Det er mange som vil ha et samfunn der kapitalens behov ikke blir framstilt som befolkningas behov, og der kapitalen faktisk ikke styrer. "Ny kurs"-kravet er et uttrykk for noe av dette. Det er mye strev for å reformere de partiene som kaller seg sosialistiske og venstre, men som i dag styrer kapitalismen. Det vil si, de styrer ikke kapitalismen, men de adminstrerer på kapitalismens premisser. De har ikke noe stort slingsringsmonn heller. Hva slags organisasjoner kan være til nytte når målet er å fjerne kapitalismen? Første bud er at partiet analyserer kapitalismen for å vite hvilken motstander det er snakk om. Neste trekk er å finne ut hvilket eller hvilke redskap som kan nytte.

Premiss: Kapitalismen

Det er ikke rom for en ny kurs som betyr at de menneskelige behovene settes foran kapitalens behov under kapitalismen. Så hvis det er det en vil ha, må kapitalismen vekk, og det trengs et kommunistparti, et revolusjonært parti, som sier akkurat dette og organiserer kampen mot kapitalismen.

Kapitalismens iboende konflikt

Norge er et kapitalistisk land. Utviklinga drives av forholdet mellom kapitaler og mellom kapitaleierne og arbeiderklasse. I dag driver konkurransen mellom kapitalgruppene fram en voldsom vareproduksjon. Produktiviteten øker, verdien i varene synker derfor, kapitalistene må selge enda flere av de samme varene for å kompensere for det, og de må i tillegg gjøre det som i dag er ikke-varer, om til varer (vann, helse, skole, pensjoner). Samtidig blir folk arbeidsløse, mange blir fattigere og kan ikke kjøpe så mye som vareprodusentene ønsker. Kapitalen går en omdreining til: Tar enda mer fra arbeiderne, avtaler gjøres om, arbeidskrafta betales enda lavere, billig arbeidskraft hentes. Dette er en uløselig konflikt for kapitalen (for liten kjøpekraft pluss for mange varer). Industri legges ned, flyttes fra land til land, hele verden blir utsatt for plyndring av både ressurser og menneskelig arbeidskraft. Miljøødeleggelser og krig er uløselig knytta til kapitalismens vesen. Kapitalgruppene har ulike måter å organisere seg og ta makt på, slik som EU, WTO og Nato, i tillegg til å ha makta i sine egne statsapparater. Hele verden er dratt inn i produksjonen, der mange ledd er knytta sammen i en slags arbeidsdeling. Produksjonen er samfunnsmessig. Men eiendommen og makta over alt dette og alles liv, ligger i hendene på noen få. Tilegnelsen er privat. Samfunnsmessig produksjon og privat tilegnelse er en motsigelse som løses gjennom den sosialistiske revolusjonen. Da tar arbeiderklassen og andre klasser som også mener de ikke er tjent med kapitalens diktatur, makta over staten i ett slag og gjør om lovene slik at de blir et redskap for flertallet, ikke for mindretallet. Slik legges det til rette for et samfunn som kan omdannes til fordel for flertallet. Da blir den samfunnsmessige produksjonen eid av samfunnet. Les mer om dette her.

Kapitalisme lager kommunisme

Kapitalismens konkurranse og produktivitet legger grunnlaget for kommunismen. * Et av kommunismens kjennetegn er at det ikke er et varemarked. I dag fører den økte produktiviteten til at det i mange varer er veldig lite arbeidstid, det vil si veldig liten verdi. Et eksempel på synkende verdi er datamaskiner. De kosta for 20 år sida 10 og 20 ganger så mye som nå. En synkende verdi undergraver nytten av kjøp og salg, – tingene er tilnærma gratis eller kunne vært det. Dette har betydning for kommunismen. Et kjennetegn ved kommunismen er at tingene fordeles til dem som har behov for dem. De er gratis. Menneskene deltar i ulike virksomheter for samfunnet, og får til gjengjeld det de trenger. Kapitalismen legger til rette for dette. * Et annet forhold er at det er utvikla teknologi som undergraver vareforholdet under kapitalismen, og gjør det lett å dele all kunnskap under kommunismen. Det handler om informasjonsteknologien og internett. Alt fra oppskrifter på datamaskiner og medisiner, leksikon og musikk, er i prinsippet gratis i dag, – hvis en legger det ut på nettet. Kapitalistene forsøker naturligvis å hindre det, bl.a ved å gå til rettsaker mot dem som gjør det, men det er likevel mulig, og under kommunismen er det et mål. * Betalingssystemet er lagt til rette: Din lønn, sikkert urettferdig lav, men likevel bestemt ut fra en viss arbeidsmengde, omsettes symbolsk i et plastkort, som som gir deg varer for tilsvarende arbeidsmengde. Veien er kort fra "arbeid etter evne" og "få etter behov" uten penger. * Både sentral planlegging og lokalt tilpassa produksjon er gjort mulig med informasjonsteknologien. I dag finnes oversikt over hver pose mel som selges på ethvert tidspunkt over hele landet. Planlegging er lett. Info-teknologi, når den er fri, kan gjøre at folk får produsert lokalt det som transporteres til skade for miljøet i dag. Et total spredning av all kunnskap vil dessuten føre til at folk får helt nye muligheter til å finne opp nye løsninger sjøl. * Den styrken som kan legge kapitalismen i grava, øker hele tida: Arbeiderklassen. Og den kan kommunisere stadig lettere over hele verden. Les mer om kommunismen her. Det er ikke en usannsynlig lang vei fra kapitalisme til kommunisme, i hvert fall hvis vi snakker om starten. Mange kan godt se for seg et slikt samfunn med glede og oppfinnsomhet, men de har antakelig andre navn på det enn hva kommunister har.

Kommunen

AKPs mål er altså det klasseløse samfunnet. Det har tradisjonelt hatt navnet "kommunisme" etter begrepet "kommune". Latin: communis, fellesskap. Ingen over- eller underklasse, men et samfunn der menneskene slutter seg sammen på frivillig basis og skaper det som er nødvendig. Overgangen, samfunnsformen mellom kapitalisme og kommunisme, kalles vanligvis sosialisme, en samfunnsform der arbeiderklassen har tatt makta over staten, gjort om lovene slik at de ikke lenger er overklassens redskap, men arbeiderklassens. Dermed har de fratatt kapitalen styringsretten og eiendomsretten over produksjonsressursene. Da blir det ikke mulig for Union i Skien å legge ned bedriften. De nåværende eierne eier den ikke lenger.

Sosialisering

Sosialisme kommer av sosialisering, dvs at produksjonsressursene blir gjort samfunnsmessige, felles, de eies av staten. I dag er det fortsatt mange institusjoner som eies helt eller i hovedsak av staten. For eksempel Telenor. Så sosialisme handler ikke bare om å sosialisere, gjøre til statens eiendom. En må spørre: Hvilken klasse skal de tjene? Institusjonene må ha et mål som går ut på å tjene samfunnet, ikke profitt. Institusjonene må inngå i en plan som samfunnet har bestemt. For eksempel at Telenor ikke skal ha profitt som mål, men sørge for at alle mennesker kan få breibånd, uansett hvor de bor. Bare slik kan informasjonsteknologien demokratiseres, spres og brukes av alle. Under sosialismen er det forsatt klasser, varer, pengeøkonomi, og er ikke en endestasjon. Sosialismen legger til rette for at samfunnet kan utvikles i retning kommunisme. Men ettersom sosialismen har elementer både av kapitalisme og kommunisme, kan det gå begge veier. Les mer om sosialismen her.

Hjernevask

Et revolusjonært parti i dag har som en viktig oppgave å fortelle hvordan kapitalismen fungerer. Partiet må forklare hva sosialisme og kommunisme legger til rette for, som kapitalismen aldri kan legge til rette for. Partiet må fortelle om erfaringene som andre har gjort i forsøk på å ta makta fra overklassen, fra eierne. De fleste mennesker, "alle", blir hjernevaska til å tro at kapitalismen tross alt er det beste, at vi er i menneskehetens høyeste utviklingsstadium. Skal en rette på noe, så må en i hvert fall temme dem, tenker mange, så blir kapitalismen mer menneskelig. Den forestillinga hindrer folk i å gjennomskue at samfunnet ubønnhørlig styres med hensyn til de rike, eierne, overklassen.

Oppgavene til et kommunistparti

Her behandles noen viktige trekk, eller oppgaver, for et kommunistparti. Noen kaller det "et revolusjonært parti med kommunisme som mål".

Konstituere den nye arbeiderklassen

Et kommunistparti organiserer kamper i dag for å skape forbedringer. Hva er vitsen med det, når kapitalismen likevel er ubrukelig? For det første er det fordi vi sjøl er vanlige lønnsmottakere. Når vi slåss for sekstimersdagen, er det fordi vi er motivert av våre egne liv som slitne. Når vi slåss mot sosial dumping og mot pensjonsreformen, er det fordi vi er motivert av vår egen redsel for fattigdom og utrygghet. For det andre slåss vi fordi vi har et politisk perspektiv, som betyr at vi ser hva det er i samfunnet som gjør at elendigheten skjer, og derfor hva som må fjernes. Begrepet politikk stammer fra gresk og betyr å ordne med eller styre samfunnsutviklinga. Folk som organiserer aksjoner og kampanjer, lærer om samfunnets maktapparat, om hvordan det hersker, om de forskjellige partienes praksis, om sin egen styrke. Denne erfaringa er en forutsetning for at folk i det hele tatt kan trekke konklusjonen om nødvendigheten av kapitalismens fall. Dessuten det opplagte: Det er stort sett bare aksjoner som folk driver sjøl, som har sjanse til å vinne fram med noe en gang i blant. Redskap: En landsomfattende revolusjonær organisasjon med lokal forankring, der medlemmene er aktive i forhold til klassekampen på sitt sted. Felles kamp sveiser folk sammen med en sjølopplevd, felles identitet som arbeiderklasse. Det er viktig at et kommunistparti hele tida moderniserer klasseanalysen sin og følger med i tida. Den tradisjonelle arbeiderklassen i jern- og metallindustrien, i kjemisk, i næringsmiddelindustri og tekstil, finnes absolutt, men den har minka i flere år. Det kan forlede en til å tru at arbeiderklassen er blitt mindre. Men faktum er at arbeiderklassen har økt i antall.

Arbeiderklassen vokser

AKP har diskutert dette en del, men har det på inneværende plan å gå grundigere til verks. I dag er vurderinga slik: "Arbeiderklassen består av dem som ikke eier eller har kontroll over produksjonsmidler, som er avhengige av å selge arbeidskrafta si for ei årsinntekt som fortsatt binder dem opp til å være lønnsarbeidere, og som ikke har posisjoner i produksjons- eller samfunnshierarkiet som gir dem avgjørende makt over andre mennesker. Den omfatter arbeidere i industri og annen produksjon, i transport, innen handel- og kontoryrker, helse- og sosialsektoren, undervisningssektoren og anna offentlig og privat virksomhet. Også arbeidsløse og trygda arbeidere og de ikke-yrkesaktive i arbeiderfamiliene og -husholdningene tilhører arbeiderklassen. Arbeiderklassen vokser stadig i antall." Les om klassesamfunnet Norge her. Arne Andersen har laget en grundig klasseanalyse over tid av samfunnet på Voss i Hordaland. Konklusjon: Arbeiderklassen vokser. Se her.

Subjektiv forståelse mangler

En sak er å ha en marxistisk analyse av hvem som tilhører arbeiderklassen. En annen sak er hva denne arbeiderklassen synes om seg sjøl. De fleste innen helsesektoren, skolesektoren, kontorfolka i reisebyråer og unge i klesbutikker, databehandere og barnehageansatte, mener kanskje ikke sjøl at de tilhører arbeiderklassen og har felles interesser med hverandre. Det revolusjonære partiet har som oppgave å forene folk. Initiativet Kvinner på tvers kan være et redskap i den retninga, fordi kvinner ansatt i butikkene, sjukepleiere, kabinansatte, kvinner i transportsektoren, hjemmehjelpere og lærere kommer sammen på konferanser hvert år for å diskutere felles saker. Dette er den kvinnelige delen av arbeiderklassen som kanskje er på vei til å konstituere seg – som arbeidere og som kvinner. Den årlige konferansen i Trondheim, arrangert av LO i byen, samler også fagforeningsfolk fra hele landet, mest fra mannsdominerte foreninger. Men der er også medlemmer av kvinnedominerte forbund. Det er en utfordring i tida framover å lage en enda bedre blanding på Trondheimskonferansene. Ut fra det som er sagt over, er det helt logisk at AKPs medlemmer er aktive i sine fagforeninger.

Kamp mot reformismen

Det kommunistiske partiet må slåss mot reformismen. Det betyr ikke å gå imot reformer. Men å tro at reformene bringer en til sosialisme, er reformisme og feil. Arbeiderklassen har nytte av gode reformer, slik som Lov om folketrygd som kom i 1966. Abortloven fra 1978 var en god reform for kvinnene. Det var en god reform at også arbeiderklassens barn kunne få gå på skole i 9 år. Arbeidsmiljøloven var en god reform. Slike gode reformer kan bli mulig i tider hvor kapitalen har nytte av et klassesamarbeid (folketrygd, arbeidsmiljølov). Abortloven var resultatet av en egen seksti år gammel kamp. Arbeiderklassen kan oppnå noe gjennom styrke som gjør borgerskapet engstelig. Et velkjent eksempel: Rett etter den russiske revolusjonen i 1917 innførte den nye Sovjetstaten åttetimersdagen, som det første landet i verden. Det førte til at land etter land brått innførte det samme, av redsel for at arbeiderklassen skulle gjøre revolusjon mot deres overklasse også. Arbeiderne er tross alt i flertall … I dag lages det ikke reformer. I dag lager deformer. Gode ordninger plukkes i stykker, de deformeres. Arbeiderklassen slåss for å hindre de verste ødeleggelsene, som kommer så fort at det er vanskelig å følge med på hva som er foreslått og hva som er vedtatt til enhver tid. Det er når reformene blir gjort til "linja for forandring", at den blir til reformisme. Som vi ser, er reformenes resultater flyktige. Borgerskapet bestemmer og kan ta dem tilbake. Det gjøres nå med folketrygda og alderspensjonen. Arbeiderklassen må ta hele makta fra den klassen som hersker i dag, for å gjøre deg mulig å reformere samfunnet i den retninga som tjener flertallet. Det er revolusjonær tenkning. For borgerskapet er det naturligvis viktig å få folk til å tenke reformistisk og ikke revolusjonært.

Illusjoner om Stortinget

Å spre illusjoner om hva arbeidsfolk kan oppnå i Storting og kommunestyrer, er en del av reformistenes oppgave. Parlamentarismen i Norge er et liksomdemokrati. Folk kan stemme på partiers boligpolitikk, men det er bankene og gårdeierne som bestemmer hva det skal koste å bo.En eneste gårdeier har mer makt enn hundre folk som bor i gården. Fem eiere av en fabrikk eller et selskap kan legge ned virksomheten hvis de liker det best, sjøl om flere hundre mister levebrødet og lokalsamfunnet lider store tap. (Marxisme igjen: Dette er et resultat av at produksjonen er samfunnsmessig, mens tilegnelsen er privat.) Dette blir vi fortalt er et demokrati, mens sannheten er at det er totalt udemokratisk. Sannheten er at vi har et mindretallsdiktatur. Men vi skal hjernevaskes til å ikke se akkurat det. Slik styrer kapitalen. Et venstrebevegelse sprer illusjoner hvis den sier at en total "ny kurs" kan oppnås vet at sosialdemokratiske partier har regjeringa.

Ved kongens bord

Kapitalen styrer også ved å suge opp folk fra folkelige bevegelser. Det er de eksperter på. De henter opposisjonelle mennesker og organisasjoner og plassere dem ved kongens bord. Borgerskapets stat eller styringsapparat suger hele tida opp i seg ledere fra opposisjonsbevegelsenene i samfunnet. Fra fagforeningene også. Plutselig sitter de der og styrer landet, og om de ikke mener at alt er såre vel, så mener de at de i hvert fall kan forbedre kapitalismen på noen punkter, og det er de fornøyde med. Smiger, penger og makt virker også. Arbeidet til revolusjonære organisasjoner må ikke ha Stportinget som mål.

Kommunister stiller til valg

Samtidig stiller kommunistpartiet til valg. Hvor mange som stemmer på et revolusjonært parti, er en gradmåler. Ikke en gradmåler på hvor mange som er revolusjonære, men på hvor mange som ikke har tillit til de reformistiske partiene. Når partiet har representanter i kommunestyrer (og høyere opp), er det en stor kilde til lærdom om befolkningas behov og maktas måte å styre på. Fagforeningsarbeid gir liknende kunnskap. I kommunestyrene får en vite enda mer om klasseforhold og de menneskelige behovene. Vi kan bruke kommunestyrearbeidet til å hjelpe til med å organisere aksjoner og bevegelser, fordi vi får sagt ifra om hva som kommer, og vi kjenner mange å snakke med. Vi kan bruke det til å avsløre hvem som egentlig bestemmer over befolkningas skjebne. Det er ikke mange saker hvor kommunestyret har den avgjørende makta. Staten legger premissene, og staten har størst omsorg for kapitalens vekst. Når vi er representert i kommunestyret, gjør vi kommunister kjent, og vi avliver myter om de onde røde. RV er et godt eksempel. Der RV er kjent gjennom arbeid i kommunestyrer i en del år, får partiet alt fra fem til femten prosent av stemmene. Vi passer på at de røde representantene ikke skor seg økonomisk på å være der, slik at penger ikke skal bli et mål for deltakelse for noen. RV har en regel om at stortingsrepresentanter skal gi til partiet alle penger som er over en gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Møtegodtgjørelser, "beinpenger", skal inn til partiets felleskasse. Å drive et arbeid i kommunestyrer (og fylkesting og Storting), på denne revolusjonære måten, er ikke det samme som å innrette arbeidet og oppmerksomheten inn på Stortinget. Det er å bruke det for å styrke kampen som folk må føre sjøl. Partier som fullt ut jobber på parlamentarismens og kapitalens premisser, retter arbeidet inn på Stortinget. Det er stortingsgruppa som bestemmer det meste, og det lokale partiapparatet skal betjene det sentrale og forklare og få folk lokalt til å forstå og vinne oppslutning om den gode linja som stortingsgruppa fører. Alle medier er retta inn på det samme. Mot toppen.

Studere marxismen

Kommunistpartiet må studere marxismen. Marxismen er ikke en religion som en skal slutte seg til, men et redskap for å forstå hvordan samfunnet fungerer. Marxismen er en kritisk undersøkelses-isme av makt- og klasseforhold, hvor undersøkelsene gjøres for å endre disse forholda. Målet er å forstå hvordan samfunnet kan forandres til arbeiderklassens fordel. Sentrale studieobjekter er klassene og hvordan de endrer seg, kapitalens makt og hvordan den styrer, statens rolle, kapitalens virksomhet i verdensmålestokk, imperialismen, hvordan og hvorfor kapitalismen undertrykker ulike deler av befolkninga (kvinneundertrykking, rasisme, nasjonal undertrykking), erfaringer fra folks forsøk på å ta makt, erfaringer fra sosialistiske land, vilkår for forandring i det hele tatt.

Eksempel på ikke-marxisme

Hvis en ikke har klare analyser og prinsipper, havner en fort ut i standpunkter som blir mot folk. Eks nasjonal sjølråderett og antiimperialistisk kamp. For eksempel mangler SV et prinsippielt standpunkt om ikke-innblanding i andre lands indre anliggender. En analyse av maktforholda i verden i dag, viser at den nasjonale sjølråderetten er et redskap for kamp mot imperialistisk overfall og utbytting. Nasjonal sjølråderett mot EUs tvang til fire friheter. Nasjonal sjølråderett mot USAs invasjon i Irak og Afghanistan. SV støtter innblanding hvis FN er for. De respekterer ikke nasjonal sjølråderett hvis et land har en slem leder. De var for Natos bombing av Kosovo. De er for å trekke tilbake norske soldater fra Irak, men greide på et tidspunkt å være for at Norge trente irakiske soldater – i Norge. De er mot at norske soldater kriger under Enduring Freedoms paraply, men er for at de har "sikkerhetsoppgaver" under Isafs paraply, også når Isaf styres av Nato og samarbeider tett med Enduring Freedom, som også har "FN-mandat". Når dette skrives, har SVs landsstyre vedtatt en kritisk støtte til at regjeringa sender F16-fly til Nato i Afghanistan. Hvis en ikke har en enten-eller-linje når det gjelder nasjonal sjølråderett, åpner en straks døra for det imperialismen mener er dens rett.

Eksempel på marxisme

Marxismen gir redskap for å undersøke maktforhold, enhet og kamp i prosesser og vilkår for forandring. En undersøkelse av kvinnenes stilling i samfunnet, viser at kvinnene tvinges inn i et situasjon i arbeidslivet som ikke er lik menns. Kvinnene tilpasser arbeidslivet til de store omsorgsoppgavene som kapitalismen har overlatt til familiene (bl.a oppfostringa av samfunnets nye arbeidskraft). En konsekvens er at kvinner reduserer arbeidstid og lønn, noe som gjør dem mindre økonomisk sjølberga. Dette har betydning for kampen for sekstimersdagen. En arbeidstidsforkortelse hver hverdag vil gjøre det mulig for langt flere kvinner å ha full jobb og dermed full lønn. En forkorting som gir færre, men lengre arbeidsdager, vil være i strid med kvinnenes behov (og behovene til menn med ansvar for barn). Så mellom kvinner og menn i arbeiderklassen kan det være både enhet og interessekonflikt: Enighet om forkortelse, uenighet om hvordan. AKP mener at mennene skal ta standpunkt for kvinnenes interesser her, fordi det vil styrke kvinnenes stilling i arbeidslivet, gi kvinner en mer lik posisjon med menn og totalt vil hele arbeiderklassen styrkes av ei slik linje for kampen. Les mer.

En spesiell organisasjon er nødvendig

Folk må slåss sjøl, derfor må partiet ha lokale lag

Organiseringa og kampen må foregå sentralt og lokalt. Folk handler der de er. En revolusjon er ikke noen palass-storming. Den er resultatet av en langvarig bevegelse på grunnplanet og på nasjonalt plan over hele landet. Folket tar ikke makta hvis det bare er snakk om bevegelser i Trondheim, Oslo og Bergen. Nei, det vil være organisasjoner og bevegelse i de fleste kriker og kroker i landet. Det betyr at et kommunistparti må tenke lokalt. Partiet sin tenkning må være retta inn på arbeidsplasser, byer og tettsteder, boligområder, fagforeninger, aksjoner for sjukehus og fødestuer, aksjoner for at fiskerne skal få fiske, aksjoner fot at skolen skal bestå og veien skal trygges mot ras. Partiet må ville ha ha lokale lag alle steder. Lokale lag trengs for å utvikle mange ledere, ikke bare en sentral ledelse. Lokale lag forbinder partiet med folks kamp, partiet lærer gjennom sine medlemmer, partiets politikk får brynt seg gjennom medlemmenes deltakelse i klassekampen. Partiet rekrutterer folk som deltar i den sosiale omdanninga av samfunnet. Det er grunnlaget for at partiet kan bli kunnskapsrikt når det gjelder samfunnsforhold, arbeiderklassens situasjon og få erfaringer i å endre. Slik prøves partiets politikk ut i praksis. De som vedtar politikken er også nødt til å forklare den for andre. Slik korrigeres både meninger og måter å oppføre seg på. Med denne lokale (og i og for seg på nasjonalt plan) deltakelsen på ulike kampavsnitt, har partiet mulighet for å utvikle et helhetssyn på politiske spørsmål og finne løsninger som forener flere hensyn og grupper av mennesker. Eksempler: Krav om industriarbeidsplasser i et område hvor arbeidsløsheten herjer kontra kravet om å ta vare på miljøet. Når et selskap vil legge ned en av tre arbeidsplasser: Hvordan kan arbeiderne klare å stå sammen og ikke bare forsøke å redde sitt eget skinn? Et parti med folk både i miljøbevegelsen og i det arbeidsløse området, og på alle de tre trua arbeidsplassene, vil tvinges til å forsøke å finne løsninger som gjør kapitalen til fienden, ikke andre arbeidere. Et perspektiv på kamp betyr at partiet også må ha en plan for hvor medlemmene skal rådes til å jobbe og rekruttere flere for å bygge ut partiet og lede kamper. Det kan være på stedets store sjukehus, der finnes alle slags yrker. I busselskapet, på universitetet, posten, hotellene, industrien … Et lokalt partilag som fungerer bra, diskuterer hvordan hver og en har det på jobben. Hvordan skal de andre på jobben til Kari få sjanse til å uttale seg mot pensjonsreformen? Er det mulig at klubben eller fagforeninga kan lage et møte om sekstimersdagen? Hvilke forhold på arbeidsplassen er det, som folk blir virkelig plaga av? Hva kan gjøres? Slik innrettes tenkninga til partiet på arbeiderklassen, og det lokale partilaget får stor betydning for den enkelte. Kommunistpartiet er et gjøre-parti, ikke bare et mene-parti. Å komme på et møte i partilaget en gang i blant, høre en liten innledning om et eller annet tema, spise en kake og gå hjem, er hyggelig, men er ikke helt det et partilag i et kommunistparti skal nøye seg med å tilby sine medlemmer. Tenketanker og sentrale konferanser kan være gode redskaper, men ikke mål. Skal kapitalismen styrtes, må det finnes organisering over hele landet som jobber målbevisst med det målet for øye.

Organisasjonsregler

Når målet ikke er mindre enn å styrte kapitalismen, blir maktapparatet vendt mot revolusjonære og deres organisasjoner. Et visst vern er bra for medlemmene mot statens og andre staters overvåking. Hvis partiet ikke driver solidaritetsarbeid, blir det ikke interessant for CIA og Mossad. Hvis partiet ikke driver et målretta arbeid for protest og kamp på arbeidsplassene, blir ikke partiet interessant for overvåkingspolitiet i Norge. Men hvis partiet gjør alt dette, setter registreringa og overvåkinga inn, fordi makta vil vite hvor de har oppviglerne. Da er det at en del kommunister ikke får jobb, mister jobb, får privatlivet invadert. Dette er det kanskje vanskelig å tro på, men det er bevist på grundig vis også i Norge. Les mer her. Et poeng er da å ikke gi politiet, CIA og Mossad liste over alle partimedlemmene. Det kan være andre gode tiltak som trengs for at medlemmene skal kunne drive politisk arbeid, alt etter forholda. Det viktigste å vite er at det foregår overvåking og hvilke konsekvenser det har. Så vil et revolusjonært parti diskutere det, og gjøre det medlemmene har erfart er best.

Økonomisk sjølberging

Det gir liten sjølstendighet hvis kapitalens stat finansierer kommunistpartiet, og slik kan skru av virksomheten når den ønsker det. Partiet bør ikke regne med at borgerskapets stat vil finansiere sin egen død og begravelse på forhånd. Den vil nok det lenge, for å forsøke å bruke suge-opp-og samarbeide-metoden, men ikke hvis det kommer til større konflikter. Da blir reglene for partistøtte endra. Fattigfolks kapital er deres organisering. Mange som betaler kontingent, gir ekstra pengegaver og mye gratisarbeid, gjør det mulig å bygge opp en organisasjon som utfører medlemmenes vilje, og der lokalt og sentralt jobber sammen. For å få penger, legges større vekt på å få medlemmer, og å få medlemmene til å betale, enn å skrive søknader til staten. Men det er klart at det er et dilemma: Den borgerlige staten holder seg med partier, og den tåler også røde, så lenge de ikke blir for sterke. Staten øser ut millioner av kroner hvert år for å holde partibyråkratier i gang, slik at kapitalen kan holde på med sitt. De pengene som tilfaller revolusjonære partier som stiller til valg, hva skal de brukes til? Et slikt parti bør finne ut hvordan statspengene ikke skal bestemme drifta av partiet, men om det er andre måter, investeringer og slikt, som vil være nyttig uten å skape avhengighet til staten.

Demokrati og enhet

Partiet må diskutere hvordan den best skal kunne håndtere både behovet for demokrati og behovet for å kunne opptre samla. Et begrep er "demokratisk sentralisme", men ordet er ikke viktig. Viktigere er det å diskutere konkrete, gode kjøreregler. I gode fagforeninger følges vedtak når de er fatta. Forutsetninga for at folk vil det, er at de har diskutert og er enige i vedtaket. En ledelse må noen ganger si hva partiet og medlemmene må gjøre. Hvis dette skjer mange ganger uten at medlemmene har diskutert og er enige, vil tilliten brytes. Medlemmer må kunne utveksle erfaringer på kryss og tvers i partiet. Da vil folk lære av hverandres erfaringer og diskutere politiske linjer for kampen. Fraksjonisme er noe annet. Fraksjonisme er et prinsipp som går ut på at du danner meningsorganisasjoner inne i partiet. Det er typisk for mene-partier, ikke like mye for gjøre-partier. Se det som står over, om oppgavene til et lokalt partilag. Hvis medlemmer er uenige om en sak, kan det virke besnærende for enkelte å finne dem en er enig med andre steder, organisere seg sammen med dem og nesten utelukkende snakke med dem. Hvis det blir en stil i partiet, vil det bli svært vanskelig å løse uenigheter og komme fram til nye og bedre løsninger som en kan være enige om. En fraksjonell arbeidsmåte forsterker til og med uenighetene, nettopp fordi en ikke snakker med dem en er uenig med. Organisatoriske splittelser er ofte en konsekvens. Hvis partilagene tar på seg oppgava å være ansvarlige for klassekampen der de er organisert, vil interessen for å danne mene-fraksjoner på tvers av lag bli mindre viktig. Utvekslinga av erfaringer og diskusjoner om linjer med alle, blir viktig. Ikke ved å organisere slik at mange holdes utafor, men gjennom diskusjoner der alle kan delta. Hvilken fagforening kan slåss samla mot arbeidsgiver og eier, hvis den en splitta internt i mene-organisasjoner som slåss mot hverandre?

Den hemmelige underskogen …

Det finnes mange titusener i dette landet som har lært betydninga av organisasjon. Mange av dem dukker opp når de trengs. Når et bibliotek skal legges ned for eksempel, kommer noen fram og vil lage aksjonskomite. Det var et møte på Grünerløkka i sommer om alkohol- og restaurantkapitalen. Det var folkemøte. Ikke alle synes det er fint at restaurantene er åpne halve natta der de bor og skal sove, heller ikke at fulle folk spyr og pisser på trappa deres. Da møtet var slutt, steg to damer fram: – Og de som vil være med på å jobbe videre, kan skrive dere på her! Var det ikke noe kjent? Jepp! Det var to kvinner som hadde organisert det meste i den revolusjonære bevegelsen og tilliggende herligheter i en 20-30 år. Tidligere. De visste hva som skulle til og hva som var neste skritt. De var en del av underskogen. Tilsynelatende ikke der. Men veldig til stede med evnen til å se betydninga av at folk organiserer seg når de vil ha gjort noe.

---

Del 2

Dette er AKP i dag

AKP – Arbeidernes kommunistparti

I teksten over er det gjort forsøk på å beskrive noen av de generelle oppgavene som et kommunistparti har. AKP er et lite parti, men forsøker å ha en praksis som er på veien til de langsiktige måla. All vandring på veien mot et mål må brytes ned til små skritt, og det gjelder å kjenne igjen det store i det små. I teksten nedenfor fortelles det om AKP i dag. Dette nettstedet gjenspeiler hva AKP er opptatt av. Der er litteratur, artikler og bøker partiet har gitt ut. Avisa akp.no og tidsskriftet Rødt! ligger også der. AKP driver arbeid på mange områder.

AKP og arbeiderklassen

AKP forsøker å følge med på det som er viktig for arbeiderklassen. Medlemmene er vanligvis aktive i fagforeningene sine. Som parti diskuterer vi kampen mot sosial dumping, pensjonskampen og sekstimersdagen. Når det gjaldt pensjonskampen, jobba våre tillitsvalgte i fagforeningene tett sammen med andre gode krefter, som tidligere og nåværende RV-medlemmer, AP- og SV-medlemmer og alle andre aktive. Vi skreiv om saka jevnlig i akp.no, lagde interne og eksterne møter, og kjente medlemmer gikk i bresjen i kampen. Les mer om dette her. AKPs ledelse oppfordrer AKP-medlemmer og alle andre interesserte til å delta på Trondheimskonferansen og Kvinner på tvers. Det er en typisk AKP-ting å delta der. Til Trondheimskonferansen i januar 2005 laget vi et nummer av akp.no om pensjonskampen. Til siste Kvinner på tvers lagde vi et hefte om sekstimersdagen, som vi gav bort gratis. Et nytt nummer av akp.no om sekstimersdagen var også å få. Medlemmer av AKP jobber aktivt i initiativet For sekstimersdagen. Denne aksjonen la fram ei splitter ny bok om Sekstimersdagen på Kellogg's. AKP hjelper til med å selge boka. Slik forsøker vi å gi argumenter og forslag til linjer for kampen. For eksempel sier vi at forsøk med sekstimersdagen som har lavere sjukefravær som mål, er ei dødslinje. Se eksempel på tekst her. Vi har lokale partilag på arbeidsplasser og i en del bransjer. Vi har en viktig svakhet, i tillegg til at vi skulle vært organisert mange flere steder, og det er at vi ikke har et faglig utvalg. Et utvalg kunne betydd mye for å utvikle arbeidet både taktisk og på lengre sikt. Les mer:

• Hvorfor er lønna i kvinnedominert yrker lav?
• Om arbeidsmiljøet

Nei til EU

AKP støtter opp om arbeidet i Nei til EU og er medlemmer der. Partiet krever ikke at alle skal være like aktive, men vil at noen bruker mye tid. Det er flere AKP-medlemmer som tar et stort ansvar i nei til EUs organisasjon. AKP lager møter for egne medlemmer som er aktive i Nei til EU, bl.a. for å skolere seg i utviklinga av EU. Det er et eget partilag som har ansvaret for å følge best med. Det fører bl.a til aktuelle tekster i akp.no. Se for eksempel her. Når man er enige om det, foregår det et samarbeid med dem som er aktive i RV, og som også er aktive i Nei til EU. Les mer:

• Ekstranummer av Røde Fane (nå Rødt!) om EU

Solidaritetsarbeid

AKP driver antiipmerialistisk solidaritetsarbeid. Det er en lang tradisjon for partiet. Vi har tillitsvalgte i Palestinakomiteen og i Komiteen for et fritt Irak, og mange er medlemmer. Vi deltar i arbeidet med å opprette Irakkomiteer på stadig nye steder i landet. Når det gjelder kontakt med revolusjonære og andre som kjemper for frigjøring i andre land, er vi i dag særlig opptatt av Venezuela, Nepal og Filippinene. Vi har kontakt med mange partier og organisasjoner, men er ikke med i noen verdensorganisasjon ("internasjonale"). Vi har et aktivt internasjonalt utvalg. Det har blant annet studert imperialistmaktenes rivalisering i området ved Kaspihavet, et konfliktområde med stor betydning for hvordan verden vil arte seg. Det er laget hefter om dette. Det er internasjonalt utvalg som analyserer situasjonen i Irak og Afghanistan, og resultatet kan jevnlig leses i akp.no. Les mer: (Det er Rødt! som utgir de fleste, tidligere var navnet Røde Fane.)

• Justica já! Om Argentina, Uruguay og Paraguay
• Det store spillet – enda en gang. Geopolitikk og olje ved Kaspihavet (av Kari Austbø og Pål Steigan)
• Iran – mullakapital og geopolitikk (av Pål Steigan)
• Bok om bakgrunnen for krigen i Irak

Kvinnepolitisk arbeid

AKP har aktive medlemmer i Kvinnefronten og i Ottar. AKP eier og arrangerer bøllekurs. Nå skal bøllekursene moderniseres, og vi forsøker å utdanne flere bølleledere Studiearbeid: Utvalget har laget en kvinnepolitisk studiesirkel. I Rødt! nummer 3, 2005 har utvalget skrevet en stor artikkel som bl.a. argumenterer mot den offisielle likestillingspolititiske linja for løsning av kvinnens problemer: "Send mannen hjem." AKP er opptatt av å samle den kvinnelige delen av arbeiderklassen. Deltakelsen i Kvinner på Tvers er som nevnt over et utslag av det. Kvinneutvalget lager jevnlig politiske analyser. Les mer:

• Årets lønnsvinner skriver tiggerbrev – mens noen vil knuse fagforeninga. Om tariffoppgjøret i offentlig sektor 2002
• Rød feminisme mot patriarkat og kapitalisme. Kvinnepolitisk studiesirkel
• Inn i skapet? Pengeskapet, moderskapet, ekteskapet, klesskapet, toalettskapet og redselskabinettet – patriarkatets revansj eller veien til jenters lykke?
• Røde Fane nr 3a, 2004: Feminisme.
• Stor artikkel i Rødt! nr 3, 2005: Familiemannen – kvinnens redning?
• Hefte om sekstimersdagen, Rødt! nr 3a, 2005
• Kjersti Ericsson: Søstre, kamerater! En marxistisk klassiker som forklarer årsaken til kvinneundertrykkinga, og som diskuterer hvordan sosialismen kan bli på kvinners premisser.
• Kjersti Ericsson: Den flerstemmige revolusjonen.

Klassekampen

AKP eier Klassekampen. Eller som det heter på aksjespråket, – er hovedaksjonær. Klassekampens formålsparagraf er slik:

"Klassekampen skal drive en seriøs kritisk journalistikk, med allsidige og økonomiske avsløringer av alle former for utbytting, undertrykking og miljøødeleggelser – samt inspirere og bidra til ideologisk kritikk, organisering og politisk kamp mot slike forhold ut ifra et revolusjonært, sosialistisk grunnsyn."

Klassekampens nettsted: www.klassekampen.no

AKP har aktive medlemmer i RV

Ikke alle AKPere er medlemmer i Rød valgallianse, men mange. Noen AKP-medlemmer har tillitsverv i RVs organisasjon, noen har vært kommunestyrerepresentanter i mange å, noen i fylkesting. Erling Folkvord satt på Stortinget for RV. Han er medlem av AKP. AKP mener det er viktig at revolusjonære deltar i kommunestyrer, fylkesting og Storting, slik det er argumentert for i artikkelen om det kommunistiske partiet. AKP ville stille til valg i sin tid, men fikk ikke lov fordi det ble påstått fra statens side at navnet kunne forveksles med andre partiers. Da starta AKP "Rød Valgallianse av AKP(m-l) og uavhengige sosialister", som etter hvert ble bare Rød Valgallianse som stod på sine egne bein og er et eget parti. På grunn av dette historiske fellesskapet, og den store enigheten som er om politiske spørsmål, har ikke AKP ønska å stille egne lister, men driver valgkamp for RV. AKP er ingen fraksjon i RV, men et eget parti med virksomhet på mange områder.

AKP driver skoleringsarbeid

AKP arrangerer en konferanse hver vår, Revolusjonskonferansen. Her, på egne kurs og på sommerleir består deler av programmet av skolering i marxisme. Temaer har vært politisk økonomi, klasser, dialektikk, historisk materialisme, kvinnepolitiske temaer. Det er en stor mangel at vi ikke har en ny studiesirkel i marxisme og at vi ikke har mange tilbud til dem som vil på skoleringskurs. Vi jobber med dette. Les mer: AKP (Rødt!) gir ut hefter om kapitalisme og sosialisme:

• Om krisa i verdensøkonomien
• Plutselig framstod revolusjonen i Norge som mindre rar (av Jorun Gulbrandsen)
• Sosialismen i Kina – hvor blei den av? Markedsreform og klassekamp (av Martin Hart-Landsberg og Paul Burkett)
• AKPs program har en nokså detaljert beskrivelse av sosialismen
• Det kommunistiske manifest

AKP utgir et marxistisk tidsskrift

AKPs tidsskrift gjennom mange år, Røde Fane, fikk nytt navn i vår, Rødt! og nytt format. Det kommer ut regelmessig med minst fire numre i året, og det lager ekstranumre. Mange av dem har vært nevnt ovenfor. AKP driver reelt et lite forlag, men ikke formelt. Hadde AKP vært et større parti og dermed hatt bedre økonomi, hadde vi kunnet utstyre de heftene vi utgir, med stiv rygg, og laget små bøker i serie med likt format og gjenkjennelig layout. To hefter om kampen om olja ved Kaspihavet er innholdmessig to bøker verdig. Heftet om kvinnelønna, om sekstimersdagen, Det kommunistiske manifest, "Rød feminisme mot patriarkat og kapitalisme" og heftet om EU-grunnloven likeså. Boka om Irakkrigen ble utgitt av Røde Fane. Et ekstranummer av Rødt! om utviklinga av Kina, skrevet av Martin Hart-Landsberg og Paul Burkett var også ei bok, men hadde format som et bløtt lite hefte. Rødt! sin produksjonskunnskap hjalp til med å få utgitt Kelloggs-boka (i tillegg til dugnadsarbeidet med oversettelse som andre gjorde), og det var Rødt! som hadde mulighet til å produsere Erling Folkvords bok Stopp tjuven! – en redningsaksjon for velferdsstaten på billigst mulige måte. Rødt! og redaksjonen fungerer fint i dag, men nettopp av den grunn burde AKP skjønne verdien av denne politiske gullgruva bedre sjøl. AKP kan nemlig spre mye mer av hva som lages. Alle utgiveres hodebry er: Hvordan få til en stabil distribusjon. Det spørsmålet er foreløpig ikke besvart.

www.akp.no

AKPs hjemmeside fornyes jevnlig. Der ligger over 1.000 artikler, pluss mange bøker og hefter. Alt partiet utgir på papir, legges ut på nettet. AKP sin avis i sin helhet. 15 årganger av tidsskriftet Røde Fane ligger ute, og flere legges ut systematisk etter som tida strekker til. Pekersamling til alle landets aviser er laget som sørvis for dem som trenger å sende pressemeldinger om aksjonen sin . På egne temasider er det samla tekster både ev meningsfeller og meningsmotstandere, og tekster som fungerer som faktasamlinger. Eksempler er pensjonskampen, Hagtvetdebatten, politisk overvåking.

AKPs avis akp.no

I vel tre år har vi gitt ut avis hver måned, unntatt i juli og i jula. Målet er å gjøre AKPs politikk kjent, forsøke å være til nytte i kampen mot USAs kriger, mot den norske regjeringas politikk overfor Irak og Afghanistan, bidra med argumenter i pensjonskampen og kampen for sekstimersdagen, og forsøke å bidra til en kapitalismekritikk og få fram i det minste bruddstykker fra livet til arbeiderklassens kvinner og menn. Avisa lages på dugnad, og det er gratis å abonnere. Det er nå (desember 2005) 2.000 abonnenter. Opplaget er vanligvis 6.500, første mai er det høyere. De fleste deles altså ut på gata. Avisa finansieres av kontingentpenger, av 70 faste givere og av gaver fra snille abonnenter. Målet er 3.000 abonnenter i løpet av 2006.

Rød sommerleir

AKP lager Rød sommerleir med aktuelle politiske saker, skoleringskurs og pionerleir for dem som er i grunnskolealder, pluss bading og fotball. Leiren er åpen for alle. Se leiren fra 2005 her.

AKP har lokale lag

Det er AKPs gull. Så sant det finnes et lag i nærheten, er alle med i et lokalt lag. Det kan være i boligstrøk, i en by, på et sjukehus, et universitet eller lokalt i en bransje. Der deltar medlemmene etter evne. Der skal medlemmene tas vare på, få oppgaver og diskutere arbeidet sitt. I Oslo er det mange lokale lag. Fordelen med å ha lokale lag, er arbeidet med akp.no et godt eksempel på. akp.no har halvårlige produksjonsplaner. En bestemt torsdag i måneden skal aviser puttes i 2.000 konvolutter, og pakker pakkes til kommisjonærene som skal sørge for utdeling diverse steder. Partilagene får beskjed i god tid om når det er deres tur til å delta i dugnaden. De kommer. Folk fra flere lag jobber sammen. En persons innsats en gang i halvåret, gjør det mulig å gi ut denne avisa for et minimum av utgifter, fordi medlemmets innsats legges sammen med svært mange fleres innsats. Lokale lag er ikke til for å lage avis, først og fremst. Dette var bare et eksempel hva på styrken i god organisering kan brukes til.

Medlemsutvikling

AKP får nye medlemmer, men står noenlunde på stedet hvil. Det er en sakte "turnover": Unge inn, noen av de gamle glir ut. Vi får flere gutter enn jenter som medlemmer. Vi vil ha alle guttene, men vi vil ha enda flere jenter. Det er viktig for AKP å få mange nye medlemmer. Vi synes vi har så mye viktig og bra å gjøre. Det er skal være lett å få oppgaver i AKP. Størrelsen, eller mangelen på sådan, er AKPs største problem. Vi driver arbeid på mange områder, vi mener alvor med revolusjonen. Men vi skulle vært organisert på hundrevis av flere steder, hatt ledelser på mange flere kampavsnitt og hatt et større sentralt apparat. Med dobbelt så mange medlemmer kunne vi hatt flere folk til avis og produksjon, vi kunne skrive artikler om historia vår, lage studiemateriale, drive partiskole, utdanne journalister, hatt flere til å jobbe med kultur, miljøkampen, rekruttere folk med minoritetsbakgrunn, hatt flere bølleledere, organisert soldater mot å gjøre krigstjeneste i Afghanistan, organisert kvinnestudiesirkeler, egen partiskole for kvinner – i det hele tatt tatt oss av de strategiske oppgavene bedre.

Rød Ungdom

Både AKP og RV har Rød Ungdom som sin ungdomsorganisasjon. AKP stiftet i sin tid RV og Rød Ungdom. RV utvikla seg til et eget parti. Rundt 1990-92 var det en politisk splittelse i AKP. Noen medlemmer ville bare jobbe i RV og gikk ut av AKP. Rød Ungdom har siden hatt to moderpartier. AKP vil at partiets lokale lag skal hjelpe og støtte Rød Ungdoms lokale lag, og ønsker at Rød Ungdoms medlemmer, fortsetter å være aktive, enten i AKP, i RV eller begge.

Prosess

Når dette skrives, har det nettopp blitt starta en prossess for å se om det er mulig å danne et nytt parti med utgangspunkt i partiene AKP og RV, der regnestykket ikke må bli 2+2=3, men 2+2=5. Det vil si slik at det skapes et nytt parti som gjør at flere blir med enn i dag. AKP mener dette er viktig å forsøke på alvor. Går det ikke, har i hvert fall mange mennesker på den revolusjonære venstresida kommet nærmere hverandre politisk. Så får en se videre. AKP mener i hvert fall at det er behov for et kommunistparti i Norge, et revolusjonært parti med kommunismen som mål, skal kapitalismen legges død og det skal bli mulig å skape et sosialistisk og et kommunistisk samfunn. AKPs arbeid på ulike avsnitt av klassekampen, på tross av at partiet er lite, er et uttrykk for hva vi mener er strategisk viktige oppgaver, dvs oppgaver som går langs en vei som peker mot revolusjon, sosialisme og det klasseløse samfunnet kommunismen.  

Den marxistiske forståelsen av det kapitalistiske systemet slik den ble skissert i Det kommunistiske manifest (Marx og Engels 1998 [1848]), står forunderlig sterkt. Her vises kapitalismens drivkrefter, revolusjoneringen av teknologien, innlemmelsen av hele verden i det kapitalistiske marked og hvordan politiske og kulturelle overbygninger underordnes de kapitalistiske interessene. I store drag er denne forståelsen fortsatt riktig – de vyene som Marx og Engels la fram i Manifestet for over 150 år siden har faktisk forbløffende aktualitet.

Men klasseanalysen i Manifestet er problematisk.

Jon Ivar Elstad er forsker, dr. philos i sosiologi

---

I Manifestet hevdes det at klasseforholdene forenkles med kapitalismens utvikling. Kapitalens akkumulasjon danner på den ene side en liten, men mektig, eiendomsklasse, kapitalistklassen, og på den annen side et voksende proletariat, en stort og tendensielt homogen arbeiderklasse av eiendomsløse lønnstakere. De mellomliggende klasser, som bønder og småkjøpmenn, forsvinner, og de fleste synker ned i proletariatet. Resultatet er en markert polarisering mellom klassene. Borgerskapet står mot proletariatet i daglige kamper på arbeidsplassene, og etterhvert som proletariatet lærer å organisere seg blir samfunnet preget av klassekamper om alle sosiale og politiske spørsmål. Kampene skjerpes av krisene i den kapitalistiske utviklingen og ender i en politisk revolusjon, der de eiendomsløse tar makten og organiserer økonomien som et fellesskap med behovsdekning i stedet for profitt som rettesnor. Det er ikke dette vi ser rundt oss i den vestlige kapitalismen i dag. Likevel er det historieløst å avfeie Manifestets klasseanalyse som rett og slett feilaktig, for analysen var langt på vei dekkende for tiårene som fulgte etter at Manifestet kom ut. Storindustrien vokste, kapitalen monopoliserte produksjonsmidlene, og ved starten av 1900-tallet hadde de aller fleste kapitalistiske land mer eller mindre sterke, sosialistisk orienterte, arbeiderbevegelser. Den første verdenskrigen 1914-1918, som var en gigantisk krise i det kapitalistiske systemet, ledet til arbeideroppstander og forsøk på sosialistiske samfunnskonstruksjoner, ikke bare i Russland, men også i Tyskland, Ungarn og andre land, og et utslag av den samme historiske trenden var den revolusjonære arbeiderrådsbevegelsen i Norge. Manifestets klasseanalyse kan altså forsvares fram til tida rundt og etter den første verdenskrigen. Men deretter blir det vanskeligere å snakke om en polarisering mellom klassene og om en voksende, tendensielt homogen og revolusjonær arbeiderklasse. En kunne nok holde fast ved den ortodokse forståelsen på 1930-tallet og til og med på 1950-tallet, men det ble verre på 1970-tallet, og på 1990-tallet ble det nær sagt umulig. Å beskrive klasseforholdene med ord og uttrykk fra Manifestet i dag lyder håpløst avleggs, og typisk nok var Manifestets retorikk knapt synlig i RV-politikernes agitasjon i årets valgkamp.

Nærings- og yrkesstruktur i dagens Norge

Hva er problemet? I globalt perspektiv er Manifestets klasseanalyse neppe irrelevant, for den kapitalistiske industrialiseringen og proletariseringen av verdens fattigbønder er utvilsomt en hovedtendens verden over. Ser vi bare på Norge, derimot – der 0,6 promille av verdens befolkning befinner seg – er kontrasten tilManifestets analyse åpenbar. Manifestet beskriver en samfunnsøkonomi med to viktige kjennetegn: For det første et arbeidsliv som hovedsakelig er organisert som kapitalistiske vareproduserende bedrifter, og for det andre at de kapitalistiske bedriftene karakteriseres av et tydelig skille og skarpe motsetninger mellom kapitaleierne og de brede lag av lønnstakere og arbeidere. Men disse to kjennetegnene gir ikke noe dekkende bilde av den norske situasjonen. Figur 1 anslår fordelingen av yrkesbefolkningen i Norge i 2003 (ca. 2,3 millioner yrkesaktive). For enkelhets skyld er den kapitalistiske sektoren definert som (hovedsakelig privateide) bedrifter med minst 10 sysselsatte. Denne sektoren er utvilsomt et tyngdepunkt i samfunnsøkonomien (bortimot 1 million sysselsatte), men sammenlagt er likevel de andre sektorene større. Omlag en halv million jobber i småforetak og enpersons-bedrifter – kiosker, småbutikker, frisørsalonger, drosjenæringen, gartnerier, mv. Over 700.000 jobber i den kommunale eller den statlige sektoren, for det meste i omsorg, pleie og offentlig administrasjon. Merk videre at sysselsettingen i den kapitalistiske sektoren i stor grad finnes i handel, hotell og restaurant, banker og finans. De kapitalistiske vareproduserende bransjene der vi særlig finner den "tradisjonelle", manuelle arbeiderklassen – industri, bygg og anlegg og transport – utgjør neppe mer enn halvparten av den kapitalistiske sektoren (målt i antall sysselsatte), og er for eksempel i dag klart mindre enn den offentlige sektoren. Videre finnes ikke noe skarpt skille i yrkesbefolkningen mellom borgerskap og kapitalistklasse på den ene side og et stort proletariat, på den annen side (figur 2). Norge har riktignok en liten finansiell elite, kanskje 1-2 prosent av husholdningene, med enorme kapitaleiendommer. Dette er en kapitalistklasse i enhver betydning, og mange av dens medlemmer er selv direktører i storkonsernene, men det framgår ikke av figur 2, ettersom disse kapitalmagnatene er så fåtallige. Arbeidere i "gammeldags" forstand, dvs. fagarbeidere, fabrikkarbeidere, transportarbeidere m.v, utgjør under en fjerdedel av yrkesbefolkningen (ca. en halv million), og bare omkring halvparten av dem er sysselsatt i større bedrifter i industri, bygg og anlegg og andre kapitalistiske bransjer i den materielle vareproduksjonen. Yrkesstrukturen i dag er altså dominert av lønnstakere som ikke direkte arbeider med materiell produksjon, men med papirer, symboler, kundebehandling, tjenester, omsorg, pleie og ledelse. En stor del av disse har kvalifisert arbeid og forskjellige nivåer av teoretisk utdanning, og deres arbeidsvilkår er på mange vis klart forskjellig fra de manuelle arbeidernes. Det vi med et løst uttrykk kan kalle de nye mellomlagene, utgjør minst halvparten av alle sysselsatte. Mange av dem har høyskoleutdanning eller annen høyere utdanning, mange har lederyrker, og disse mellomlagene er langt mer tallrike enn de manuelle arbeiderne. Mellomlagsyrkene er så mange at om de stemte på samme parti, ville de få et klart flertall i Stortinget. Hvordan skal mellomlagene forstås i klasseanalysen? I flere tiår har dette vært det vanskelige spørsmålet, ettersom nettopp her skiller dagens kapitalistiske virkelighet seg avgjørende fra det klassebildet som Manifestet streket opp.

Marxistiske og sosiologiske forståelser av mellomlagene

I det følgende skal jeg skissere noen hovedlinjer i debatten om mellomlagene blant marxistiske analytikere og blant klassesosiologer utenfor den marxistiske tradisjonen. Fokus er på mellomlagene i de kapitalistiske bedriftene – analysen av offentlig sektor byr på flere komplikasjoner som ikke blir tatt opp her. For dem med et marxistisk utgangspunkt var det sentrale spørsmålet: Hvem utbytter hvem? Nettopp skillet mellom utbytterne – de som tilegner seg merverdien av produksjonen – og de utbyttede, de som skaper verdiene i produksjonen, er en kjerne i den marxistiske analysen, ettersom utbyttingen er den sentrale kilden til motsetningene mellom arbeid og kapital. Et standpunkt var å erklære at alle lønnstakerne i de kapitalistiske bedriftene, uansett hvor i bedriftshierarkiet de befant seg og uansett hvilke arbeidsoppgaver de hadde, prinsipielt tilhørte arbeiderklassen. Dette standpunktet så skillet mellom de som eier og de som ikke eier produksjonsmidler som avgjørende. Dermed ble alle ansatte i bedriftshierarkiet – ansatte direktører, sjefer, avdelingsledere, ingeniører, teknikere, bokholdere, reklamefolk, regnskapsansatte, salgspersonale, designere, m.v – prinsipielt regnet som del av arbeiderklassen, så fremt de ikke eide produksjonsmidler. Mellomlagene helt opp til sjefsnivået ble betraktet som spesielle sjikt i proletariatet, og deres klasseinteresser var, fundamentalt sett, identiske med arbeidernes. Dette var altså en juridisk tolkning av relasjonen mellom arbeid og kapital som ikke tok annet i betraktning enn eiendomsretten. Dette standpunktet ble ofte fremmet av Sovjet-orienterte kommunister på 1950-tallet, noe som nok hang sammen med at dette standpunktet ledet til å avvise påstander om at det fantes klassemotsetninger i de sovjetiske statsbedriftene. Men det stemte dårlig med alle erfaringer: Var ikke funksjonærsjiktene i en annen klassemessig stilling enn arbeiderne, både materielt, sosialt og politisk? Og var det ikke nettopp de ansatte direktørene arbeiderne måtte kjempe mot, når de krevde bedre lønn og bedre arbeidsforhold? Mer typisk blant marxistiske sosiologer var å fastslå at relasjonene mellom arbeid og kapital ikke kunne reduseres til et juridisk forhold. Det var derimot et sosialt forhold – utbyttingen består i et forhold mellom kapital og arbeid der kapitalens funksjon er å forvalte, styre og anvende produksjonsmidlene og å kontrollere og overvåke de produktive arbeiderne med henblikk på overskudd og kapitalakkumulasjon. En framhevet altså den reelle funksjonen ulike posisjoner innen bedriften hadde. De funksjoner som besto i å forvalte kapitalens interesser for å opprettholde og å øke utbyttingen av de produktive arbeiderne, tilhørte kapitalsiden i motsigelsen arbeid-kapital. Hva slags funksjoner er dette? For eksempel beslutninger om å opprette eller nedlegge produksjonen, og det å styre, kontrollere, overvåke og disiplinere arbeiderne, og funksjoner som dreidde seg om å øke profitten ved å holde lønningene nede og å øke arbeidstempoet og arbeidsdagens lengde. Med dette utgangspunktet var klasseanalysens viktigste spørsmål å avgjøre hvilke av mellomlagene som tilhørte, i kraft av sine funksjoner, kapitalen. De som hadde slike funksjoner, fikk fundamentalt sett sin lønn utbetalt fra merverdien, altså fra utbyttingen av arbeiderne, og de tilhørte således kapitalistklassen i en eller annen forstand. På den annen side fantes mellomlag hvis funksjoner besto i å bidra til bedriftens produktive virksomhet, altså medvirket de til merverdiproduksjonen og var en del av "total-arbeideren", og de var derfor utbyttet prinsipielt på samme vis som de vanlige arbeiderne. Dette resonnementet var utvilsomt mer i samsvar med marxismen enn den rent juridiske tankegangen. Når en prøvde å bruke dette i konkrete klasseanalyser, ble det imidlertid vanskeligere. De ansatte toppdirektørene var utvilsomt en del av kapitalistklassen. Men hvor langt ned i ledelsessjiktet strakk kapitalsiden seg – til avdelingsdirektører, verksmestre, ja, siden formenn jo også overvåket arbeiderne, tilhørte også de kapitalistklassen? Det dukket opp mange spissfindige debatter. Visse ledelsesfunksjoner var vel en nødvendig koordinering av produksjonsprosessen, og dermed var vel dette produktivt arbeid? Hva med selgerne – de tilførte ikke varene verdi, de var vel derfor ikke produktive arbeidere, men betyr det at de avlønnes fra merverdien og er derfor, prinsipielt, utbyttere av arbeiderne? Hva med høytlønte eksperter, designere, for eksempel. Deres arbeid var utvilsomt produktivt og bidro til vareverdien, men om de fikk lønn som var kanskje fem ganger så stor som de vanlige arbeiderne, måtte en ikke erklære at med så høye lønninger besto faktisk noe av deres lønn av fratrekk fra merverdien? Det gjorde det ikke lettere at det var åpenbart at mange stillinger i bedriftenes mellomlag utvilsomt kombinerte både kapital-funksjonen og arbeid-funksjonen. Mange i mellomledersjiktet, for eksempel, hadde som oppgave både å kontrollere arbeidet, ved for eksempel å sparke overflødige eller oppsetsige arbeidere, og å koordinere produksjonsprosessen og slik bidra til verdiproduksjonen. Derfor mente flere av de marxistiske analytikerne (Poulantzas 1975, Carchedi 1977, Wright 1997) at mellomlagene fundamentalt sett var motsetningsfulle klasser som alltid kombinerer arbeid-funksjonen og kapital-funksjonen. Ved siden av de marxistisk inspirerte analytikerne som baserte seg på Marx's arbeidsverditeori, fantes dessuten en rekke sosiologiske klasseanalytikere som avviste arbeidsverditeorien og foreslo å analysere mellomlagene ved hjelp av andre kriterier. De avviste altså nytten av å fastslå de ulike mellomlagenes plassering i merverdiproduksjonen, men tok heller utgangspunkt i hva som preget deres yrkesmessige situasjon: Om de var høyt eller lavt avlønnet, om de hadde ansettelsestrygghet eller ikke, om de kunne regne med å gjøre karriere eller var uten opprykksmuligheter, om deres framtid var sikret med generøse pensjonsordninger eller ikke, om deres arbeid var kvalifisert eller rutinemessig, og om de utøvet autoritet over andre eller selv var underlagt streng kontroll ovenfra.

Klasseinndelingsskjemaer

Hvor ledet disse bestrebelsene på å avgrense ulike sjikt og klasser blant mellomlagene hen? Blant så vel marxistiske som ikke-marxistiske klassesosiologer ble utfallet ofte å utarbeide skjemaer for å klassifisere yrkesbefolkningen i klasser (eller en brukte andre betegnelser, som sosioøkonomiske grupper, sosiale strata eller yrkesklasser). Det finnes en rekke slike skjemaer. Figur 2 bruker en forkortet utgave av inndelingen som i dag brukes av Statistisk sentralbyrå. Et populært skjema er lagd av den engelske ikke-marxistiske sosiologen Goldthorpe og hans kollegaer. En amerikansk marxistisk inspirert sosiolog, Erik Olin Wright, har utarbeidet et annet kjent skjema i flere forskjellige versjoner. Klassifiseringsskjemaene som grupperer yrker i klasser, har en tendens til å ligne hverandre, enten de er lagd av marxister eller ikke-marxister. Skjemaene anvender alle en håndfull klasser, alltid med en kategori for manuelle arbeidere (av og til delt i ufaglærte og faglærte), en kategori for selvstendige næringsdrivende (der bønder enten er i en egen kategori eller slått sammen med andre selvstendige næringsdrivene), en kategori for ledersjiktet i bedrifter, en kategori for høytutdannete eksperter uten ledelsesoppgaver, osv. Klassifiseringsskjemaene er nyttige for sosiologiske analyser. De brukes for eksempel for å beskrive sosial ulikhet. De brukes for å vise at gjennomsnittsinntekter og utdanningsnivå varierer mellom klassene, at gjennomsnittlig levealder er høyere blant privilegerte klasser enn blant arbeidere, at sjansen for å bli arbeidsløs eller uføretrygdet er mye større blant arbeidere enn blant høyere sjikt i mellomlagene, at folk har en tendens til å velge partner som tilhører samme (eller en nærstående) klasse, at sjansene for å få høy utdanning varierer med foreldrenes klasseplassering, at innvandrerne er overrepresentert blant ufaglærte arbeidere, at klassesammensetningen er annerledes på Oslo vest enn i Groruddalen, osv. De brukes dessuten for å beskrive sosial endring, for eksempel for å undersøke om inntektsforskjellene mellom klassene øker eller om rekrutteringen til høyere utdanning er blitt mer eller mindre sosialt skjev over tid.

Kritikken av klasseskjemaene

Klasseskjemaene er altså nyttige redskaper for statistiske studier av samfunnet og framfor alt for undersøkelser av sosial ulikhet. Men viser de at Norge, for eksempel, er et klassesamfunn? Statistiske studier som anvender klasseskjemaene demonstrerer at det er klasseforskjeller – til dels store forskjeller – i levekår, inntekt og livsomstendigheter, men "beviser" de dermed at det er klasseundertrykking, klasseherredømme og klassekamp? Manifestets klasseanalyse skisserer først og fremst en dynamikk: Hvordan proletariatet som samles på storbedrifter i og med kapitalakkumulasjonen, blir involvert i klassemotsetninger i det daglige livet på arbeidsplassene, og hvordan dette gir opphav til en lærings- og organiseringsprosess. Gjennom den danner arbeiderne seg som et kollektiv og en politisk aktør som innser sin undertrykte stilling i samfunnet og sine fundamentale motsigelser til den herskende klassen. Denne dynamikken leder steg for steg til at arbeiderklassen blir stadig mer bevisst og organisert og dermed reiser kampen for å bedre sine sosiale og materielle kår. Klasseskjemaene kan også brukes for å demonstrere visse sider av denne dynamikken, for eksempel ved å undersøke om politiske holdninger, stemmegivning og fagorganisering faller sammen med klasseplassering. Et problem med klasseskjemaene er likevel at de på sett og vis er en form for konstruerte klasser. De framkommer ved at en teoretiker eller forsker, ut fra mer eller mindre velbegrunnete resonnementer, beslutter seg for å plassere et sett av yrker i en klasse og et annet sett av yrker i en annen klasse. Dermed framtrer en klassestruktur, men dette er egentlig en teoretisk konstruksjon – av klasser på papiret. Denne innvendingen er blant annet reist av den franske sosiologen Pierre Bourdieu (1985, 1987). Han kritiserer de mekaniske oppfatninger som var utbredt i marxistiske miljøer i Frankrike. Særlig retter han kritikken mot oppfatninger om at klasseposisjonene i yrkeslivet automatisk transformerer seg til organiserte, politiske aktører. Bourdieu avviser at teoretiske, forhåndsdefinerte kriterier for å klassifisere yrker i klasser uten videre kan brukes for å besvare spørsmålet om hvilke politiske grupperinger som faktisk vil tre fram på samfunnsarenaen. Riktignok medgir selvsagt Bourdieu at det alltid vil være en tendens til at like posisjoner "tiltrekkes" av hverandre. Truckførerne på en bedrift vil vanligvis organisere seg sammen med maskinførerne og andre arbeidere og ikke sammen med kontorfunksjonærene. Småbønder vil heller gå sammen med andre småbønder enn med godseiere og arkitekter. Men samhold, organisering og felles politisk opptreden følger ikke direkte av likhet mellom yrker – dette er en feilaktig økonomisme, mener Bourdieu, en ureflektert tro på at økonomiske posisjoner som ligner hverandre uimotståelig vil gi opphav til politisk organisering. Om klasser skal danne seg, ikke bare som posisjoner i samfunnets arbeidsdeling, men dessuten som sosiale grupper med internt fellesskap og felles politisk opptreden, for eksempel ved at de samler seg i et bestemt politisk parti, vil kilden til dette alltid være et politisk arbeid. Diskusjoner, verving, organisering – det er dette politiske arbeidet som skaper klassene som organiserte politiske aktører, ikke en mystisk tendens til at klassene automatisk trer fram på samfunnsarenaen som en ubønnhørlig følge av plasseringen i arbeidsdelingen. Og det som Bourdieu påpeker, er jo akkurat det alle aktivister på venstresida alltid har erfart – det er ikke noe selvsagt i at arbeiderne, ikke engang innenfor en enkelt bedrift, samler seg om en felles politikk. Det kreves langvarig, møysommelig, politisk arbeid for å få det til. En annen illustrasjon av Bourdieus poeng er framveksten av den norske arbeiderbevegelsen. Grunnlaget var naturligvis industrialiseringen som frambrakte titusener av arbeidere, men arbeiderklassen som samfunnsaktør ble dannet av alt det oppofrende politiske arbeidet som ble gjort av aktivister, fagforeninger, ideologer, kulturarbeidere, journalister og politiske partier.

Klassebevissthet i Norge?

Klasseskjemaene bruker en statistisk oppstilling av fordelingen av yrkesbefolkningen og demonstrerer skjevfordeling av levekår og betydelig sosial ulikhet, men oppfatter folk i Norge i dag seg som medlemmer av de klassene som teoretikerne har plassert dem i? Når vi stiller spørsmålet slik, ser vi klart det problematiske som Bourdieu peker på, for hvorfor skulle den virkelige framveksten av politiske kulturer og politiske oppfatninger følge akkurat de skillelinjene som en teoretiker anvender for å konstruere klasser – på papiret? Det er mange grunner til at det ikke vil skje slik. Ta som eksempel debatten blant marxister om hvordan en skal avgrense mellomlagene fra hverandre ved å analysere om de får sin lønn som et fratrekk fra merverdien (og derved er utbyttere), eller om de er produktive arbeidere som selv blir utbyttet. Denne distinksjonen er et interessant spørsmål i marxistisk økonomi. Sett fra den umiddelbare synsvinkelen til de ansatte i mellomlagene er den imidlertid stort sett likegyldig. Arbeidere og funksjonærer ser sine lønninger, arbeidsforhold og forbindelser til andre på jobben, men hans eller hennes vitenskapelige korrekte plassering i utbyttingsprosessene foregår utenfor hans eller hennes oppmerksomhet. Det er det politiske arbeidet som skaper fortolkningen av den samfunnsmessige plasseringen, og det er her en finner den endelige nøkkelen til hvordan klassebevissthet og klasseorganisering framtrer. I Norge, som i mange andre vest-europeiske land, er den faktiske situasjonen at klasseorganisering og klassebevissthet langt på vei er fraværende. Tabell 1 gir et glimt av dagens situasjon – den viser resultatene når et representativt utvalg av voksne i Norge ble spurt om de tilhører arbeiderklassen eller middelklassen eller ingen av delene. En tredel regnet seg som å tilhøre arbeiderklassen i 1992, men dette sank til 22 prosent i 1999, mens nær 40 prosent svarte "middelklassen" i 1992 og enda flere i 1999. Det er dessuten en økende andel, nær en tredel i 1999, som sa "ingen av delene". Her betyr dette hovedsakelig ikke at de mente at de tilhørte en annen klasse enn de som ble nevnt i spørsmålet (for eksempel overklassen, kapitalistklassen eller bondeklassen), men heller at de mente at en klasseinndeling generelt var irrelevant. Videre var det blant dem som plasserer seg selv enten i arbeiderklassen eller i middelklassen, slett ingen høy overensstemmelse med deres yrke. En del med kvalifiserte arbeideryrker vil kalle seg middelklasse i en slik undersøkelse, mens det finnes leger, bedriftsledere og butikksjefer som insisterer på at de tilhører arbeiderklassen, ettersom "de arbeider jo". Dette er riktignok bare en side av hva folk flest mener, for andre spørsmål antyder at det også finnes utbredte ideer om at samfunnet er delt mellom høy og lav, mellom mektige og avmektige, mellom rike og fattige. Og det er jo et faktum at i Norge er det fortsatt ganske høy grad av organisering i fagforeninger, som på ett vis representerer klasser. Men om vi ser på stemmegivning, for eksempel, er de politiske partiene blitt mindre og mindre klassespesifikke, noe som henger sammen med at partiene ligner hverandre og dessuten at partistrategene er vel vitende om at det er blant mellomlagene en finner den store massen av velgerne.

To perspektiver – Paul Edwards og Mike Savage

Hvordan skal vi egentlig, som en slags hovedoppsummering, karakterisere den norske klassesituasjonen i dag? Avslutningsvis kan vi skissere kort oppfatningene hos to engelske sosiologer. Paul Edwards (2000) tilhører den marxistiske tradisjonen, mens Mike Savage (2000) neppe kan karakteriseres slik, selv om han på ingen måte degraderer klassenes betydning i samfunnet. Stikkordene for Paul Edwards er klassekamper uten klasser (class struggles without classes). Med dette mener han at dagens vestlige samfunn er økonomiske systemer som har en grunnleggende akse bygd inn i seg, nemlig motsigelsen mellom arbeid og kapital. Samfunnets økonomiske tyngdepunkt er fortsatt de kapitalistiske bedriftene som er organisert ut fra prinsippet om merverdiproduksjon og profittmaksimering. Det indre livet i dette bedriftslivet består i uopphørlige bestrebelser fra eierne og forvalterne av kapitalen om å maksimere overskuddet, ikke bare ut fra eiernes profittinteresser, men også påtvunget utenfra fordi deres bedrifter står under et kontinuerlig press fra den kapitalistiske konkurransen. Det er derfor hele tiden et jag for å utnytte de ansatte, så vel manuelle arbeidere som mellomsjiktene i bedriftene, for å sikre overskuddet. Dermed vil de ansatte kontinuerlig bli utsatt for et press som de i større eller mindre grad reiser motstand mot, om lønn, arbeidsintensitet, arbeidsdagens lengde, oppsigelsesvern, pensjonsrettigheter, sosiale goder som sykelønn osv. Kampen mellom arbeid og kapital er således en dagligdags, kontinuerlig foreteelse i våre samfunn, og den skjer innad på bedriftene, men den skjer også på samfunnsplan i form av konflikter om styring av ressursene og fordeling av samfunnsgodene. I et sånt lys kan vi se en lang rekke spørsmål, for eksempel når bedriftene krever økende inntektsulikhet og adgang til å betale aksjeutbytte uten skattlegging, samtidig som de motsetter seg lønnskrav og ønsker større muligheter til å kvitte seg med mindre effektive arbeidere. Når NHO krever utvidet rett til å beordre overtid og til å bruke korttidsansettelser, er dette uttrykk for et økonomisk system som baseres på skillet mellom arbeid og kapital og som er dominert av interessene til den kapitalistiske eliten. Både de daglige konfliktene innenfor bedriftsportene og de større samfunnspolitiske spørsmålene kan vi se i dette lyset. Edwards karakteriserer dette altså som class struggles without classes. Konflikter og motsigelser lokalt i arbeidslivet og på det større samfunnsmessige plan er avledet av motsigelsen mellom arbeid og kapital, men aktørene som utspiller disse konfliktene – politiske partier, fagorganisasjoner, næringsorganisasjoner, ideologer og journalister – har for tiden lav grad av klasseorganisering og oppfatter seg sjelden som deltakere i klassekamper. De framstiller sin egen opptreden under helt andre vignetter, med nøytrale og tilsynelatende fellesorienterte betegnelser som allmennytte og næringslivets konkurransevilkår. I dette perspektivet ligger en latent mulighet for at klassesamfunnet en gang vil framtre mer åpenlyst. Det ligger et potensial for at det som i dag er skjult, en gang vil framtre mer åpenlyst som klasser og klasseinteresser. Fra et sosialistisk standpunkt er dette en optimistisk tolkning som antyder at dagens skjulte klassekamp – skjult i den forstand at konfliktene er lokalisert, fragmentert og ikke blir forstått i et klasseperspektiv – under gitte historiske betingelser vil kunne utvikle seg til mer åpen, erkjent klassekamp. Mike Savage mener noe helt annet. Hans stikkord er arbeiderklassens dekonstruksjon og middelklassens hegemoni. På 1900-tallet var land som Storbritannia og Norge på mange måter preget av arbeiderklassen og dens organisasjoner – naturligvis ikke på den måten at arbeiderklassen kjempet fram en sosialistisk omvandling av samfunnsøkonomien, men i den forstand at arbeiderklassen var godt organisert og dens interesser satte dagsordenen for samfunnsutviklingen. Arbeiderklassen og dens organisasjoner sto for velferd, materiell utjevning, sosiale goder, allmenn utdanning, kulturell demokratisering, antifascisme, antiimperialisme – nettopp de store og viktige historiske kampsakene gjennom 1900-tallet. Men arbeiderklassens betydning i form av et de facto lederskap i forvandlingen av samfunnet til en velferdskapitalisme har nå forvitret i tråd med at arbeiderklassen er blitt tallmessig redusert og dessuten oppsplittet og fragmentert. I dag, mener Savage, er situasjonen den at de store, sammensatte, mellomlagene – kalt middelklassen – har det samfunnsmessige hegemoniet. Med det menes først og fremst et kulturelt hegemoni, ikke et økonomisk hegemoni, for det forvaltes fortsatt av den superrike eliten. Men mellomlagene dominerer i offentligheten, de utgjør tyngdepunktet i yrkesstrukturen, de har mange ressurser i form av utdanning, samfunnsposisjoner og velstand, og de danner således et slags referansepunkt for politikk, kultur og samfunnets verdier. Middelklassens samfunnsmessig hegemoni preges ikke av antikapitalisme. Dette er sjikt som i det store og hele ikke er motstandere av kapitalismen, blant annet fordi deres egne posisjoner innen kapitalismen er stort sett solide. De har alltid hatt større ansettelsestrygghet og bedre materielt utkomme enn den tradisjonelle arbeiderklassen, og de har ofte selvstendig og av og til overordnet arbeid. Og videre uttrykkes middelklassens hegemoni på en annen måte enn arbeiderklassens i sin tid. Middelklassens kulturelle hegemoni uttrykkes i karriereinteresser, individualisme og skepsis mot organisering og kollektivisme. Et nøkkelpunkt er at hegemoniet framstilles ikke som klasseinteresser, slik arbeiderklassens organisasjoner gjorde det i forrige århundre, men som en oppløsning av klassene, som individualisme, differensiering av livsstiler og konsumerisme. Med andre ord: De ideologiske strømninger som vi har sett i de siste 20-30 år, i form av individualisering, desorganisering av klassene og oppløsning av den tidligere tette forbindelsen mellom klassene og de politiske partiene, er egentlig uttrykk for middelklassens erobring av et kulturelt hegemoni i samfunnet. Det som framtrer som om klassene er borte, hevder Savage, er altså slett ikke at klasse har mistet betydning, men at middelklassens hegemoni framtrer på en annen måte enn arbeiderklassens hegemoni. Dette knytter Savage til middelklassens posisjon i samfunnsøkonomien. Dens plassering i samfunnsorganiseringen består i autonom yrkesutøvelse og vekt på kvalifikasjoner og karriere. Middelklassen skifter jobb oftere, de har liten tilknytning til stabile arbeidskollektiver og deres samfunnsmessige posisjon er basert på individuell konkurranse om stillinger, opprykk og lønnsforhøyelse. De ideologiske strømningene som dominerer i dag vitner altså ikke – motsatt hva mange tror – om hvordan klassene mister sin betydning, men tvert imot om hvordan middelklassens livsverden uttrykkes som dominans på politiske, ideologiske og kulturelle områder. Savage eller Edwards? På et visst plan kan de forenes, for Savage er på ingen måte blind for at samfunnslivets konflikter er avledet av den kapitalistiske grunnstrukturen. Men Savage åpner ikke, slik Edwards gjør, for at klassesamfunnet i framtida vil framtre slik det skjedde tidligere under arbeiderklassens hegemoni. Savages analyse gir altså ikke rom for mye optimisme på sosialismens vegne, men er interessant nok likevel.

---

Litteratur:

• Bourdieu, P. (1985). "The social space and the genesis of groups." Theory and society: renewal and critique in social theory 14: 39-66.
• Bourdieu, P. (1987). "What makes a social class? On the theoretical and practical existence of groups." Berkeley Journal of Sociology 32: 1-18.
• Carchedi, G. (1977). On the economic identification of social classes. London.
• Carter, B. (1995). "A growing divide: Marxist class analysis and the labour process." Capital & Class (Number 55 Spring 1995): 33-72.
• Edwards, P. (2000). Late twentieth century workplace relations: class struggle without classes. I R. Crompton, F. Devine, M. Savage & J. Scott (red).
• Renewing class analysis. Oxford: Blackwell Publishers/The sociological review.
• Marx, K. & Engels, F. (1998 [1848]). Det kommunistiske manifest. Oversatt av Morten Falck. Larvik. Røde Fane.
• Poulantzas, N. (1975). Classes in contemporary capitalism. London.
• Savage, M. (2000). Class analysis and social transformation. Buckingham – Philadelphia: Open University Press.
• Wright, E. O. (1997). Class counts. Cambridge: Cambridge University Press.

---

Figur 1: Norsk samfunnsøkonomi per 2003 – yrkesbefolkningen fordelt på sektorer. Anslag fra Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse 2003.

---

Figur 2: Fordelingen av yrkesbefolkningen (ca 2,3 millioner) på yrkesgrupper i 2003. Anslag fra Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse 2003.

---

Tabell 1: Svarfordeling på spørsmålet: Tilhører du middelklassen eller arbeiderklassen, eller ingen av delene? 1992 og 1999. Surveyundersøkelsene Holdninger til sosial ulikhet, Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste, Universitetet i Bergen.

	1992	1999
Arbeiderklassen	34 %	22 %
Middelklassen	39 %	46 %
Ingen av delene	24 %	32 %
Ubesvart	3 %	1 %

 

Javisst, også da kan det hende Du sviktes av en du har kjær Og kanskje du går til en kamerat, men finner en fiende der. Dumme feil vil bli gjort av de kloke, Så slitet blir unødig tungt. Og noen vil visne i vårnetters frost Fordi det er sårbart og tungt.

Javisst, noen blafrende drømmer Vil slokne i bitende vind. Men gjennom historia bæres en drøm Med sterkere flamme enn din. Veldige masser på vandring Mot noe de brennende vil. Og du har et hode, et hjerte, et liv, Så hva vil du bruke det til?

Talløse har gått før oss, Brutt opp fra nød og fra skam. Så gikk de i ring eller falt utfor stup. Men noen kom nesten fram. Nå rekker de deg kompasset og drømmen. Den gløder som ild. Og du har et hode, et hjerte, et liv, Så hva skal du bruke det til?

 

Kjersti Ericsson var partileder i AKP 1984-1988

(Drømmen og kompasset. Dikt. Oktober 1981)

 

 

"Men det forekommer oss at Lenins ultrasentralisme i sitt vesen ikke er preget av en positiv, skapende ånd, men av en steril nattvekterånd. Hans tenking går mer i retning av å kontrollere partivirksomheten enn på å befrukte den, mer på innordning enn på utfoldelse."

Artikkelen "Organisasjonsspørsmål i det russiske sosialdemokratiet" minus det første avsnittet sto opprinnelig på trykk i Iskra (Gnisten). Bare første del, sammen med introduksjonen til den tyske utgava, er oversatt her. Artikkelen sto i to deler i Die Neue Zeit, 22. årgang 1903/1904. Den norske oversettelsen bygger på den østtyske utgava av Rosa Luxemburgs samlede verker, Gesammelte Werke, bind 1, andre halvbind (bind 1 er i to bind), Dietz Verlag Berlin 1972, side 422-434. Finnes også på nett i den tyskspråklige delen av www.marxists.org. DDR-utgava har lange fotnoter som gjengir Lenins svar på Rosa Luxemburgs kritikk. De er ikke tatt med her, men vil kunne finnes i den tyske nettutgava.

Oversatt av Harald Minken

---

At den sosialdemokratiske* bevegelsen i de tilbakeliggende landene må lære av den mer erfarne bevegelsen i de framskredne landene, er en gammel ærverdig sannhet. Vi tør å tilføye at det motsatte også er tilfelle: De eldre og ledende sosialdemokratiske partiene både kan og bør dra lærdom av å bli bedre kjent med sine yngre broderpartier. De marxistiske økonomene (til forskjell fra de klassiske borgerlige økonomene, og i sær vulgærøkonomene) betrakter de økonomiske stadiene før kapitalismen som ulike, historisk sett likeberettigete økonomiske former, og ikke ganske enkelt som ulike former for "uutviklethet" i forhold til krona på skaperverket, kapitalismen. På samme måte ser de marxistiske politikerne på de ulike sosialistiske bevegelsene, hver med sin utvikling, som forskjellige historiske individer med sine egne særtrekk. Og jo mer vi lærer oss å gjenkjenne de samme grunntrekkene ved sosialdemokratiet i mangfoldet av dets ulike sosiale omgivelser, jo mer blir vi klar over det vesentlige, det grunnleggende, det prinsipielle ved den sosialdemokratiske bevegelsen, og vi overvinner fordommene som skyldes et snevert lokalt perspektiv. Det er ikke tilfeldig at internasjonalismen gjennomsyrer den revolusjonære marxismen. Det er heller ikke tilfeldig at opportunistiske tankeganger stadig tar seg uttrykk i splittelser på nasjonalt grunnlag. Denne artikkelen, som ble skrevet på oppfordring for Iskra, det russiske sosialdemokratiets partiorgan, bør også kunne ha en viss interesse for det tyske publikum.

*) Sosialdemokrati: Inntil første verdenskrig var sosialdemokrati betegnelsen på det vi i dag ville kalle kommunisme.

Del I

Det har falt i det russiske sosialdemokratiets lodd å løse en oppgave som ikke har noen paralleller tidligere i sosialismens historie, nemlig å utarbeide en sosialdemokratisk taktikk, bygd på arbeiderklassens klassekamp, i en absolutistisk stat. Forholdene i Russland i dag blir ofte sammenliknet med forholdene i Tyskland på sosialistlovenes tid. Men parallellen er dårlig, for vi bør ikke stille oss blind på rettsvesen og politi, men oppfatte forholdene i Russland ut fra et politisk standpunkt. Riktignok legger mangelen på demokratiske friheterhindringer i vegen for massebevegelsen, men det betyr forholdsvis lite. Også i Russland har massebevegelsen vist å sprenge grensene som den absolutistiske forfatningen setter, og har skapt seg sin egen, om enn innskrenkede "forfatning" gjennom "gateuro". Den vil den holde fast ved til den endelige seieren over absolutismen. Hovedvanskeligheten for sosialdemokratiets kamp i Russland er derimot at det borgerlige klasseherredømmet er skjult bak absolutismens voldsherredømme. Det gjør at sosialistenes egen lære om klassekamp nødvendigvis får preg av abstrakt propaganda, mens den daglige politiske agitasjonen hovedsakelig får et revolusjonært-demokratisk preg. Sosialistlovene forsøkte å stille arbeiderklassen utafor forfatningen, men i et høyt utviklet borgerlig samfunn, der klassemotsetningene ligger klart i dagen og kommer åpent til uttrykk i parlamentet, var Bismarcks forsøk nokså absurd. I Russland skal det motsatte eksperimentet gjennomføres, nemlig å skape en sosialdemokratisk bevegelse i et samfunn der borgerskapet ikke har den direkte politiske makta. Dette har betydning – ikke bare for spørsmålet om hvordan den sosialistiske læra skal omplantes til russisk jord, ikke bare for spørsmålet om agitasjonen, men også for organisasjonsspørsmålet. I den sosialdemokratiske bevegelsen er organisasjonen ikke et kunstprodukt av propagandaen, som i de tidligere utopiske sosialistiske forsøkene, men et allerede eksisterende historisk produkt av klassekampen, der sosialdemokratiet bare fører inn den politiske bevisstheten. Under normale forhold, dvs. der hvor borgerskapets etablerte politiske klasseherredømme har oppstått før den sosialdemokratiske bevegelsen, bidrar borgerskapet sjøl i høy grad til å skape den første politiske sammensveising av arbeiderne. "På dette stadiet," sier Det kommunistiske manifest, er "massesammenslutning av arbeiderne … ennå ikke et resultat av deres egen forening, men av borgerskapets forening." I Russland har sosialdemokratiet fått oppgava å erstatte en historisk prosess med et bevisst politisk inngrep, og føre arbeiderklassen direkte fra den politiske oppsplittingen som danner grunnlaget for det absolutistiske herredømmet, til den høyeste forma for organisasjon som målbevisst kjempende klasse. Derfor er organisasjonsspørsmålet også særlig vanskelig for det russiske sosialdemokratiet. Ikke bare fordi de må løse det uten det borgerlige demokratiets formelle rettigheter, men framfor alt fordi de i en viss forstand må skape organisasjonen "av intet", som Gud den allmektige, uten det politiske råmaterialet som det borgerlige samfunnet har frambrakt andre steder. Problemet, slik det russiske sosialdemokratiet nå i noen år har stilt det, er nettopp overgangen fra en oppsplittet mengde av sirkler og lokalorganisasjoner, som tilsvarte en forberedende og hovedsakelig propagandistisk fase for bevegelsen, til den organisasjonen som kreves for enhetlig politisk masseaksjon i hele landet. Men siden det framtredende trekket ved de gamle, politisk utdaterte organisasjonsformene var oppsplittingen i helt sjølstyrte og ganske så sjølgode lokalorganisasjoner, så blei naturlig nok sentralisme slagordet for det store organisasjonsløftet i den nye fasen. Sentraliseringstanken var gjennomgangs-melodien i Iskra * i bladets tre år lange, lysende kampanje for å forberede partistiftelsen på landsmøtet i 1903. Samme tanke gjennomsyret hele den unge garde i det russiske sosialdemokratiet. Snart skulle det imidlertid vise seg – på landsmøtet og i enda sterkere grad etter landsmøtet – at sentralisme er et slagord som på langt nær uttømmer særpreget og det historiske innholdet i den sosialdemokratiske organisasjonsforma. Ennå en gang har det vist seg at det marxistiske synet på sosialismen ikke på noe område, heller ikke på organisasjonsområdet, kan reduseres til en enkel formel.

*) Iskra: Hovedorganet til det russiske sosialdemokratiske partiet.

Boka til kamerat Lenin – en av Iskras fremragende ledere og kjempere i forberedelseskampanjen til landsmøtet – utgjør den systematiske framstillinga av synspunktene til den ultrasentralistiske retninga i det russiske partiet. * Det synet som her framstilles på kraftfullt og uttømmende vis, er oppfatningen til en hensynsløs sentralisme med to framtredende prinsipper. Det ene prinsippet består i å utheve og skille ut den organiserte troppen av erklærte og aktive revolusjonære fra det omliggende miljøet av uorganiserte, men likevel revolusjonært aktive. Det andre prinsippet er den strenge disiplinen og den sentrale organisasjonens direkte og bestemmende innblanding i alle deler av lokalorganisasjonens liv. Det er nok å vise til at etter dette synet har sentralkomiteen for eksempel fullmakt til å organisere alle underordnede deler av partiet, og altså til å bestemme personsammensetningen i alle lokalorganisasjoner fra Genève og Liege til Tomsk og Irkutsk, utferdige lokale vedtekter for dem, oppløse dem ved direktiv og konstituere dem på nytt, og dermed også indirekte påvirke sammensetningen av partiets høyeste organ, landsmøtet. Slik framstår sentralkomiteen som den egentlige aktive kjerna i partiet, og hele resten av organisasjonen bare som sentralkomiteens utførende verktøy.

*) Henvisningen er til Ett skritt fram og to tilbake, bind 3 i Lenin: Utvalgte verker i 12 bind, Oktober forlag 1977.

Note fra Rosa Luxemburg: Det virker som om Lenin undervurderer dette når han på side 140 i boka mener at en revolusjonær sosialdemokrat ikke er annet enn "en jakobiner som er uadskillelig knyttet til det klassebevisste proletariatets organisasjon".

Lenin ser streng sentralisme i organisasjonen i forening med en sosialdemokratisk massebevegelse som et eget revolusjonært og marxistisk prinsipp, og mener å kunne underbygge det med en mengde fakta. La oss likevel undersøke saka nærmere. Det finns ingen tvil om at sosialdemokratiet generelt har et sterkt sentralistisk preg. Det har vokst fram fra jordsmonnet til en tendensielt sentraliserende kapitalisme og må utkjempe sine kamper innafor de politiske rammene til en sentralisert borgerlig storstat, og er derfor fra barnsbein av klar motstander av enhver partikularisme og nasjonal føderalisme. Innafor rammene av en bestemt stat er dets oppgave å representere arbeiderklassens felles interesse som klasse, i motsetning til alle partielle interesser og gruppeinteresser i klassen. Derfor søker det overalt naturlig nok å sveise sammen alle nasjonale og religiøse grupper i arbeiderklassen, og alle yrkesgrupper, til et enhetlig, felles parti. Bare under spesielle og unormale forhold, som i Østerrike, har sosialdemokratene vært tvunget til å gjøre unntak og gå inn for et føderalistisk prinsipp. På denne bakgrunn kunne det aldri være tvil om at det russiske sosialdemokratiet måtte bygge et enhetlig, kompakt arbeiderparti i hele det russiske riket, og ikke et føderativt konglomerat av et utall nasjonale og provinsielle særorganisasjoner. Et ganske annet spørsmål er derimot om graden av sentralisering og utformingen av sentralismen innafor et forent og enhetlig russisk sosialdemokratisk parti. Ser vi abstrakt på sosialdemokratiets oppgaver som kampparti, ser det i utgangspunktet ut til at partiets kampdyktighet og handlekraft er direkte proporsjonal med sentralismen i organisasjonen. Men mye viktigere enn de abstrakte kravene som må stilles til enhver kamporganisasjon, er her de særlige historiske betingelsene for arbeiderklassens kamp. Den sosialdemokratiske bevegelsen er den første i klassesamfunnenes historie som i alle deler og i hele bevegelsens forløp er beregnet på å organisere massene og utløse deres sjølstendige direkte aksjon. Ut fra dette skaper sosialdemokratiet en helt annen slags organisasjon enn de tidligere sosialistiske bevegelsene, for eksempel bevegelsene av jakobinsk-blanquistisk type. Det virker som om Lenin undervurderer dette når han på side 225 i boka (Ett skritt fram og to tilbake, Oktober-utgava, red. anm.) mener at en revolusjonær sosialdemokrat ikke er annet enn "en jakobiner * som er uadskillelig knyttet til det klassebevisste proletariatets organisasjon". Den avgjørende forskjellen mellom sosialdemokrati og blanquisme ** ligger altså i følge Lenin i organisasjonen og klassebevisstheten til arbeiderklassen i motsetning til sammensvergelsen til et lite mindretall. Det han glemmer, er at den forskjellen faktisk innebærer en fullstendig omvurdering av organisasjonsbegrepet, et helt nytt innhold for begrepet sentralisme, og en helt ny oppfatning om den gjensidige forbindelsen mellom organisasjonen og kampen.

*) Jakobinerne: En radikal fløy i den franske revolusjon. **) Louis Blanqui (1805-81): Fransk revolusjonær sosialist, undervurderte arbeiderklassens rolle i revolusjonen, organiserte flere kuppforsøk og sammensvergelser, satt fengslet i 34 år.

Blanquismen var ikke innrettet på arbeidermassenes direkte klasseaksjon, og trengte derfor heller ikke en masseorganisasjon. Tvert om – ettersom de breie folkemassene først skulle komme inn på kampplassen i det revolusjonen brøt fram, mens det bare krevdes et kupp fra et lite mindretall for å forberede revolusjonen, så var det rett og slett nødvendig å skarpt avgrense de personene som skulle gjennomføre de bestemte aksjonene fra folkemassene, om aksjonene skulle lykkes. Og det var mulig og gjennomførbart nettopp fordi det ikke fantes noen indre forbindelse mellom blanquistenes konspirasjonsvirksomhet og hverdagslivet til folkemassene. Taktikken og virksomhetens nærmeste oppgaver kunne man fritt tenke ut, uten sammenheng med den elementære klassekampen, og den tok derfor form av en på forhånd utarbeidet fast og detaljert plan. De aktive medlemmene i organisasjonen forvandlet seg derfor nødvendigvis til reine utførende organer for en på forhånd bestemt vilje utenfor medlemmenes virkefelt, til verktøy for en sentralkomite. Slik finner vi her også det andre prinsippet i den konspiratoriske sentralismen – partiorganenes absolutte, blinde underordning under sentralledelsen, og utvidelsen av ledelsens fullmakter til organisasjonens ytterste utkanter. Vilkårene for sosialdemokratisk aksjon er grunnleggende annerledes. De vokser historisk fram av den elementære klassekampen. De beveger seg i en dialektisk motsigelse, siden arbeiderhæren på den ene sida må rekruttere gjennom kamp, mens den på den andre sida først i kampen kan bli klar over sine kampoppgaver. Organisasjon, opplysning og kamp er her ikke mekanisk eller tidsmessig atskilte momenter, som i den blanquistiske bevegelsen, men bare forskjellige sider av samme prosess. Bortsett fra allmenne grunnregler for kampen finnes det ingen ferdig, på forhånd fastlagt detaljert kamptaktikk, som kan drilles inn i den sosialdemokratiske medlemsmassen av en sentralkomite. Kampens organisasjonsbyggende prosess medfører stadige endringer i sosialdemokratiets innflytelsessfære. Det følger av dette at den sosialdemokratiske sentraliseringen ikke kan bygge på blind lydighet eller mekanisk underordning av partikjemperne under en sentralmakt. Det kan heller aldri trekkes en absolutt grense mellom den fast organiserte kjerna til det klassebevisste proletariatet og det omliggende lag av folk som nettopp er trukket inn i klassekampen og er i ferd med å tilegne seg klassebevissthet. Det forekommer oss at å opprette sentralisme i sosialdemokratiet på grunnlag av de to grunnsetningene som Lenin forfekter – først hele partiorganisasjonens blinde underordning under sentralledelsen, som styrer all virksomhet i minste detalj, tenker for alle og avgjør alt, og dernest den brutale avsondringen av partiets organiserte kjerne fra det revolusjonære miljøet rundt dem – er å overføre organisasjonsprinsippene til den blanquistiske bevegelsen av sammensvergelsesgrupper på en mekanisk måte til den sosialdemokratiske bevegelsen av breie arbeidermasser. Lenin sjøl har kanskje karakterisert sitt standpunkt langt skarpsindigere enn hans motstandere kunne gjort, når han definerte sin "revolusjonære sosialdemokrat" som en "jakobiner som er uatskillig knyttet til det klassebevisste proletariatets organisasjon". Bortsett fra at sosialdemokratiet faktisk ikke er knyttet til arbeiderklassens organisasjon, men er arbeiderklassens egen bevegelse. Sosialdemokratisk sentralisme må altså være av et helt annet slag enn den blanquistiske. Den kan ikke være annet enn sammenfatningen av viljen til den klassebevisste og kjempende fortroppen til arbeiderne, slik den utøves overfor de enkelte individene og gruppene i klassen. Den er så å si "egensentralismen" til proletariatets førende sjikt, majoritetens makt i egen partiorganisasjon. Allerede ut fra analysen av dette egentlige innholdet i sosialdemokratiets sentralisme står det klart at betingelsene for en slik sentralisme ikke fullt ut er til stede i Russland i dag. Betingelsene er nemlig at det allerede finns et stort sjikt av proletarer som er skolert i den politiske kampen, og at de har mulighet til å gi uttrykk for sine oppfatninger gjennom direkte innflytelse (på offentlige landsmøter, i partipressa osv.). Den sistnevnte betingelsen kan åpenbart først skapes gjennom politisk frihet i Russland, mens den første betingelsen – at det har formet seg en klassebevisst og sjølstendig tenkende fortropp for proletariatet – bare så vidt er i ferd med å oppstå. Å frambringe den må betraktes som hovedmålet i det agitatoriske og organisatoriske arbeidet i tida framover. Desto mer overraskende virker Lenins tese om at alle forutsetninger for å skape et stort og ytterst sentralisert arbeiderparti i Russland, allerede er tilstede. Det avslører en altfor mekanisk oppfatning om den sosialdemokratiske organisasjonen når han optimistisk erklærer at i dag er det "ikke proletariatet, men mange akademikere i det russiske sosialdemokratiet som trenger til fostring i organisasjon og disiplin" (side 232), og når han berømmer den oppdragende virkningen til fabrikken, som fra ungdommen av gjør proletariatet modent for "disiplin og organisasjon". Den slags disiplin som Lenin sikter til, blir innprentet i proletariatet ikke bare i fabrikken, men i kasernene, og også gjennom det moderne byråkratiet – kort sagt gjennom hele den sentraliserte borgerlige statens virksomhet. Det er ikke annet enn misbruk av ord når man bruker ordet disiplin om to så forskjellige foreteelser som på den ene sida vilje- og tankeløsheten til et mangebeint og mangearmet kjøttberg som utfører mekaniske bevegelser etter en taktstokk, og på den andre sida den frivillige koordineringen av de bevisste politiske handlingene til et samfunnsmessig sjikt. To så ulike ting som kadaverlydigheten til en undertrykt klasse og det organiserte opprøret til en klasse som kjemper for sin befrielse. Proletariatet kan ikke oppdras til den nye disiplin – den frivillige sosialdemokratiske sjøldisiplinen – gjennom å knytte an til disiplinen som den kapitalistiske staten har innprentet i dem (bare at taktstokken overføres fra borgerskapets hånd til den sosialdemokratiske sentralkomiteen). Bare gjennom å bryte ned den slaviske underkastelsesånden og rive den opp med rota, kan proletariatet oppdras til den nye disiplinen. Av den samme tanken framgår det videre at sentralisme i sosialdemokratisk forstand slett ikke er et absolutt begrep, som lar seg gjennomføre på samme måte på et hvert trinn i arbeiderbevegelsens utvikling. Snarere må sentralismen oppfattes som tendens, som lar seg virkeliggjøre i større og større grad etter hvert som arbeidermassene blir mer opplyste og politisk skolerte under kampens gang. Utvilsomt er det i høyeste grad en hemsko at de viktigste forutsetningene for fullt ut å virkeliggjøre sentralismen i så liten grad, er tilstede i den russiske bevegelsen i dag. Men etter vårt syn blir det feil å tru at ettersom den opplyste arbeiderklassens majoritetsherredømme i egen partiorganisasjon er et uoppnåelig mål i dag, kan det erstattes med sentralledelsens "foreløpige" eneherredømme i partiet, eller at mangelen på åpen arbeiderkontroll med partiorganenes virksomhet like godt kan bøtes med den omvendte kontrollen, sentralkomiteens kontroll av de revolusjonære arbeidernes virksomhet. Den russiske bevegelsens egen historie gir mange bevis på hvor ubrukelig sentralismen i den sistnevnte betydning er. Sjølsagt vil en allmektig sentralledelse etter Lenins ideal, med nesten uinnskrenkede fullmakter til innblanding og kontroll, være en uting dersom den bare brukte makta si på den reint tekniske sida av sosialdemokratiets virksomhet, slik som fordeling av midler, distribusjon av agitasjonsmateriell, salg av partilitteratur og utsending av agitatorer. En sterk sentralledelse har bare mening hvis den bruker sin makt til å frambringe en enhetlig kamptaktikk og utløse store politiske aksjoner. Men hva har skjedd ved de viktige vendepunktene for den russiske bevegelsen til nå? De viktigste og mest fruktbare taktiske vendepunktene i de siste ti åra er ikke "funnet på" av bestemte ledere i bevegelsen, og langt mindre av ledende organer. De var hver gang det spontane produktet av en bevegelse som handlet på egen hånd. Det var tilfelle for første etappe i den egentlige proletariske bevegelsen i Russland, som startet med det spontane utbruddet av storstreika i St Petersburg i år 1896 og utløste de første økonomiske masseaksjonene til den russiske arbeiderklassen. På samme måte begynte andre etappe – etappen med politiske gatedemonstrasjoner – ganske spontant med studenturolighetene i St Petersburg i 1901. Neste betydelige taktiske vendepunkt, som åpnet nye horisonter for bevegelsen, var massestreika i Rostow, som brøt ut "av seg sjøl". Improvisert gateagitasjon, folkemøter under åpen himmel og offentlige taler var viktige nye virkemidler der. Få år før ville ikke den djerveste optimist blant sosialdemokratene våget å tenke på slikt i drømme. I begynnelsen var handlingen, i alle disse tilfellene. Den sosialdemokratiske organisasjonens initiativ og bevisste ledelse spilte ytterst liten rolle. Det skyldes ikke mangelfulle forberedelser i de berørte lokalorganisasjonene, sjøl om også det kan ha spilt en rolle. Og det skyldtes slett ikke at bevegelsen den gang manglet en allmektig sentralledelse etter Lenins planer. Tvert imot, en slik hadde høyst sannsynlig bare ført til større ubesluttsomhet i de lokale partilagene, og til en splittelse mellom den stormende massen og det nølende sosialdemokratiet. Samme foreteelse – den ubetydelige rolla til partiledelsens bevisste initiativ når det gjelder å utvikle ny taktikk – ser vi også i Tyskland og alle andre steder. Sosialdemokratiets kamptaktikk blir i hovedtrekk slett ikke "funnet på", men er resultatet av en sammenhengende rekke store, skapende handlinger i den eksperimenterende, ofte elementære klassekampen. Her som ellers kommer det ubevisste før det bevisste, den objektive historiske prosessens logikk før den subjektive logikken til de som er med. Den sosialdemokratiske ledelsens rolle i dette er hovedsakelig av konservativ karakter. Erfaringsmessig tar den hver nyskaping i kampen og utarbeider den videre til sin ytterste konsekvens, slik at den snarere bli omskapt til et bolverk mot videre fornyelse i stor stil. For eksempel beundrer man overalt det tyske sosialdemokratiets nåværende taktikk for at den er så vidunderlig mangfoldig, fleksibel og sikker. Men det betyr bare at vårt parti i dagskampen har tilpasset seg de nåværende parlamentariske betingelsene inntil minste detalj, utnytter hele det kampterreng som parlamentarismen byr på, og veit å beherske det i samsvar med sine grunnprinsipper. Men denne spesielle utformingen av taktikken skjuler for de videre horisontene, og det i den grad at det kan synes som den parlamentariske taktikken er den eneste og evig gyldige taktikken for sosialdemokratisk kamp. Det er betegnende for denne stemningen at for eksempel Parvus* i mange år forgjeves har forsøkt å dra i gang en debatt i partipressa om behovet for endring i taktikken i tilfelle den allmenne stemmeretten skulle bli opphevd. Dette til tross for at partilederne med bittert alvor har innsett at noe slikt faktisk kan skje. Men en slik treghet kan til en stor del forklares, for det er ikke lett å tegne opp konturene av en imaginær, ennå ikke virkelig politisk situasjon. Det må bli abstrakte spekulasjoner. Det som er viktig for sosialdemokratiet i enhver situasjon, er ikke å gi seg inn på spådomskunster og skrive ut en ferdig resept for framtidas taktikk på forhånd, men å opprettholde partiets levende evne til en riktig historisk vurdering av dagens kampformer. Man må ha et våkent blikk for det midlertidige ved den nåværende fasen av kampen, og for nødvendigheten av å styrke de revolusjonære aspektene med sikte på å nå sluttmålet for arbeiderklassens klassekamp.

* Parvus: Psevdonym for A. Helphand (1869-1924), som under dette navn utgav en rekke marxistisk-teoretiske skrifter som stillet han i første rekke blant de sosialdemokratiske teoretikere i årene etter århundreskiftet. (Fra Arbeidernes leksikon, 1935.)

Om man vil utstyre partiledelsen med absolutt makt av så negativ karakter som det Lenin gjør, så innebærer det imidlertid en svært farlig kunstig styrking av den konservatismen som nødvendigvis må prege enhver partiledelse. Om nå sosialdemokratiets taktikk ikke skapes av en sentralkomite, men av hele partiet, eller riktigere av hele bevegelsen, så må de enkelte ledd i organisasjonen ha det nødvendige albuerom, slik at de i en gitt situasjon fullt ut kan utnytte alle tilgjengelige midler for å videreutvikle kampen og utløse nye revolusjonære initiativ. Men det forekommer oss at Lenins ultrasentralisme i sitt vesen ikke er preget av en positiv, skapende ånd, men av en steril nattvekterånd. Han tenking går mer i retning av å kontrollere partivirksomheten enn på å befrukte den, mer på innordning enn på utfoldelse, mer på å mobbe enn på å forene bevegelsen. Nettopp i den nåværende situasjonen for det russiske sosialdemokratiet virker et eksperiment av denne typen dobbelt farlig. Det står foran store revolusjonære kamper for å styrte absolutismen, foran eller snarere midt i en periode med den mest intense skapende aktivitet på taktikkens område, og – som ventelig i en revolusjonær periode – en eksplosjonsartet utvidelse og forandring av partiets innflytelsessfære. Å sette fotlenker på partiets evne til å ta initiativer i slike tider, å ville stenge inn partiets evne til ekspansjon bak piggtråd, det betyr at sosialdemokratiet allerede i utgangspunktet i høy grad blir satt ute av stand til å løse tidas store oppgaver. Fra våre generelle overveielser om det særlige innholdet i den sosialdemokratiske sentralismen kan man ikke uten videre avlede hvordan de enkelte paragrafene i vedtektene til det russiske partiet skal se ut. Naturligvis må det i siste instans avhenge av de konkrete vilkårene for virksomheten i hver enkelt periode. Siden det jo nå handler om det første forsøket på å bygge opp et stort proletarisk parti i Russland, er det heller ikke å vente at vedtektene skal være feilfrie – det kan under enhver omstendighet først prøves i det praktiske liv. Det vi imidlertid kan utlede av vår allmenne analyse av den sosialdemokratiske organisasjonen, er de store trekkene, organisasjonens ånd, som særlig i begynnelsen av massebevegelsen krever en koordinerende og sammenfattende form for sosialdemokratisk sentralisme, ikke en ensrettende og eksklusiv form. Men om nå en ånd preget av politisk bevegelsesfrihet har fått feste i partirekkene, parret med et skarpt blikk for behovet for prinsippfasthet og enhet i bevegelsen, så vil bevegelsens praksis raskt korrigere både ett og annet firkantet partimedlem og enkelte mangler i vedtektene. Det er ikke vedtektenes ordlyd, men hva slags mening og ånd som de aktive klassekjemperne gir til ordene, som avgjør verdien av en organisasjonsform.

Psykiatrien var hovedporten inn til Holocaust. Uten psykiatrien ville vi ganske sikkert vært spart for utryddelsen av 275.000 mennesker med fysiske og psykiske helseproblemer. Kanskje kunne vi også vært spart for jødeutryddelsene. Denne artikkelen er ikke bare et forsøk på å spole den historiske filmen tilbake, men å dokumentere slektskapet mellom psykiatrien og nazismen, og vise at restene av nazismens menneskesyn fortsatt hersker innen psykiatrien.

Lars Olle Engaas er utdanna journalist, sosionom og har eksamen i helse- og sosialrett fra universitetet i Oslo. Jobba 25 år i institusjoner i stillinger som nattvakt, attføringskonsulent, avdelingsleder og bestyrer.

---

Når vi snakker om nazisme, tenker de fleste av oss først og fremst på gasskamrene og tyskernes forbrytelser mot jødene, men gjør vi det, vil vi lett komme til å se på nazismen som et historisk engangsfenomen. Imidlertid er ikke de ekstreme holdningene hos nazistene så fremmede og fjerne for oss, som vi ønsker å tro. Vår forakt for svakhet er tittelen på boka som filosofen Harald Ofstad kom ut med i 1971. I denne boka analyserer han menneskesynet til nazismen, og nærmere sannheten om nazismens ideologi er det vanskelig å komme. Harald Ofstad skriver:

"Nazismen oppsto ikke i 30-årenes Tyskland, og forsvant ikke i 1945. Den er uttrykk for tendenser som er dypt forankret, og som stadig er levende i oss og om oss." (Forordet).

Om man velger å framstille misgjerningene i psykiatrien under nazismen som bare et utslag av nazismens ideologi, skyter man over målet og ingen vil føle seg truffet. Overgrepene mot mennesker med psykiske helseproblemer kulminerte med nazismens misgjerninger, men de systematiske overgrepene i psykiatrien verken begynte eller slutta med nazismen. Harald Ofstad mener at det sentrale i nazismen ikke er antisemittismen. Han mener at det vesentligste i nazismen er læren om at den sterke skal herske over den svake, og at den svake er foraktelig fordi han lar seg beherske. Hitler skriver i Mein Kampf:

"Den der vil leve, må altså kæmpe, og den, der ikke vil kæmpe her i den evige kamps verden, fortjener ikke at leve. Selv om det lyder hårdt – så er det dog tilfældet." (Paludans forlag, 1999, side 195.)

Nå er det ikke bare nazismen som beundrer den som slår seg fram og forakter den som taper. Det gjennomsyrer også kapitalismen og vårt eget samfunn. Når jeg her bruker begrepet "svak" om mennesker, så har det intet med min egen oppfatning av dette begrepet å gjøre. Graderes et menneskes styrke eller svakhet etter dets funksjonsdyktighet, produksjonsevne eller intelligens, så gjør vi den samme feilen som nazismen og psykiatrien gjør. For meg er det ikke noe poeng at en rekke mennesker med såkalte sinnslidelser har bidratt til verdenshistorias kunst og kultur, og at dette skal rettferdiggjøre deres menneskeverd. Det er ei fallitterklæring for oss at psykisk og fysisk funksjonshemmede må legitimere sitt verd og sin eksistensberettigelse gjennom å pakke kulepenner eller å produsere kunst. Et avskyelig trekk ved menneskene er at alle vil stå øverst på seierspallen, og det er et enda mer avskyelig trekk at vi andre beundrer dem som står der, og samtidig forakter dem som ikke kom lenger enn til forsøksheatet i kampen for tilværelsen. Nazismen var et sluttprodukt av en innstilling som hadde som mål å bekjempe "mindreverdige" og beskytte det "sunne og livsdugelige". Hitler skriver i boka si at:

"Den stærkeste skal herske og ikke smelte sammen med den svage, så at den derved ofrer sin egen storhed. Kun den fødte svækling opfatter dette som grusomhed, thi han er jo også kun et svagt og indskrænket menneske; men hvis denne lov ikke herskede, ville enhver forbedring af alle organiske levende væsener være utænkelig." (Op.cit. side 192.)

Psykiatrien spilte en nøkkelrolle i de hendelsene som førte til Holocaust. I det nordisk sosialistiske tidsskriftet Zenit skriver psykiater Peter Breggin i artikkelen "Psykiatrins Holocaust" i 1994:

"Psykiatrin blev inkörsporten til Holocaust, och denna förbrytelse mot mänskligheten kunde knappast ha ägt rum utan denna profesjons aktiva medverkan." (Side 5.)

En av verdens mest fremtredende psykiatere, Eugen Bleuler fra Sveits, hadde allerede i 1904 foreslått eutanasi – barmhjertighetsdrap – på "svake og udyktige" mennesker, mennesker som tidligere hadde gått til grunne, men som det moderne samfunnet nå holdt kunstig i live. Eugen Bleuler er den samme psykiateren som er opphavsmannen til schizofrenibegrepet, som han lanserte i 1911. Tankegangen bak "barmhjertighetsdrapene" var at den samme barmhjertighet man viste ved å ta livet av sjuke dyr, burde også omfatte uhelbredelige, sinnssyke mennesker. I 1936, da det allerede skjedde drap på pasientene på psykiatriske sykehus i Tyskland, mente Bleuler at det var en plikt å drepe uhelbredelige syke mennesker med diagnosen schizofreni eller endogene depresjoner, sjøl om de var normalt intelligente. Det er spesielt to bøker som har hatt stor innflytelse på Adolf Hitlers og nazismens menneskesyn. Den ene er boka til psykiatriprofessoren Alfred Hoche og jussprofessoren Karl Binding. Boka deres kom ut i 1920 og het Die Freigabe der Vernichtung lebensunwerten Lebens, eller "Retten til å tilintetgjøre uverdig liv". Denne boka diskuterte mulighetene for et vitenskapelig utryddelsesprogram for mennesker som ikke hadde livsverdi nok til å leve. Det var "helbredende behandling" samfunnsmessig og folkepsykologisk sett Sterbhilfe, dødshjelp, som alle leger skulle ha rett til å gi. Disse forfatterne pekte også på hvor dyre slike "undermålere" var for samfunnet, og at staten kunne spare mye på å ta livet av dem. De spådde at snart ville det komme en ny moral, en høyere etikk, som ikke ville bli hindra av gammeldags respekt for menneskeverdet, og den kom. Denne boka skapte debatt i det tyske samfunnet, og bante veien for å akseptere mordprogrammet da Hitler kom til makten. Den andre boka var Grundriss der menschlichen Erblichkeitslehre und Rassenhygiene som var skrevet av Erwin Baur, Eugen Fisher og Fritz Lenz, og som kom ut i München i 1923. Dette var et standardverk som flere kilder hevder fikk stor innflytelse på Adolf Hitlers menneskesyn. Den ble oversatt i forkorta utgave til svensk i 1925 med tittelen Ärftlighet och Rashygien. Da Adolf Hitler satt i festningsarrest i Landesberg am Lech fra 1. april til 20. desember 1924, skrev han første bindet av boka Mein Kampf. Her avslører han en psykopatisk forakt for "mindreverdige" mennesker, som han omtaler som "kreftsvulster" og "ugress". Alt tyder på at Hitler har lest begge disse bøkene før han begynte å diktere Mein Kampf til Rudolf Hess og Emil Maurice i fengselet i juli 1924. Ett av de mange opplaga av sjølbiografien til Alfred Hoche, Jahresringe, skal inneholde et telegram fra Hitler med rosende ord om boka Die Freigabe. Ordvalget i Mein Kampf er også til forveksling likt det samme som ble brukt i disse bøkene. Det kan ikke herske noen tvil om at psykiatrien var den store inspirasjonskilden for Hitlers menneskesyn. Her henta han ideene om å utrydde de såkalte "mindreverdige" menneskene, eller Untermensch, som han kalte dem. Den sveitsiske psykiateren Carl Jung, med sin dybdepsykologiske og analytiske psykologi, roste også innholdet i Hitlers Mein Kampf. Carl Jung var sterkt påvirka av Eugen Bleuler, og en av Jungs medarbeidere var psykiateren Matthias Heinrich Göring, søskenbarn til riksmarskalk Herman Göring.

Dødens leger

I boka Dødens leger fra 1997 forteller Yngvar Ustvedt om de sinnslidendes skjebne i Tyskland under nazismen. Da den nye loven om tvangssterilisering i Tyskland ble vedtatt sommeren 1933, var hovedarkitekten bak denne loven Ernst Rüdin, en ledende psykiater som hadde fått Rockefeller-prisen for sin innsats til menneskehetens beste. Ernst Rüdin ble den ledende talsmann for rasistene innafor tysk psykiatri, og han mente at Weimar-republikken viste for stor omsorg for "inferiøre" mennesker, slik at de fikk anledning til å formere seg. Dette ble opptakten til at 400.000 såkalte "mindreverdige mennesker" ble tvangssterilisert i Tyskland. Ernst Rüdin uttalte i 1934 at det var først gjennom Adolf Hitlers politikk at psykiaternes tretti år gamle drøm om rasehygiene gikk i oppfyllelse. På sin 70-årsdag i 1944 fikk Rüdin av Hitler en bronsemedalje med en ørn med inskripsjonen: pionér på arvehygienens område. Professor Walter Schultze, psykiater og helseminister i Bayern, hevdet at sterilisering ikke var nok "til å rense folket", men at mentalt tilbakestående og alle "laverestående mennesker" måtte avlives, noe mange i det medisinske miljøet var enig i. Over 100.000 barn og voksne med psykiske eller fysiske helseproblemer ble avliva i Tyskland under denne prosessen som gikk forut for jødeutryddelsene. Seinere tok nazistene livet av ytterligere minst 100.000. Tallene på alle disse drapene varierer i forskjellige kilder fra totalt 100.000 til 400.000. Nürnberg-domstolen landa på 275.000 drap. I Tyskland skal det ha vært rundt en halv million som ble definert som psykiatriske pasienter. Mellom 6.000 og 8.000 barn på barnehjem ble avlivet med giftsprøyter eller gassing. I en anstalt i Lublinitz tok psykiateren Elisabeth Hecker livet av minst et par hundre barn med Luminal. "En dag uten Goethe er en bortkasta dag," sa denne dama. Hun døde som en ustraffa og velrespektert kvinne i 1986. Bare noen få av disse morderne ble dømt etter krigen. Nå avliva ikke nazistene mennesker med psykiske helseproblemer bare i sitt eget land. Noe av det første de gjorde ved invasjonen i Polen, var å avlive pasientene ved 14 psykiatriske sykehus. Hva som ellers foregikk av umenneskeligheter på disse institusjonene skal ikke beskrives her, men i 1933 åpna nazistene de statlige sinnssykehusene for publikum, slik at man kunne se hvordan pasientene så ut. Tusenvis av mennesker toget gjennom sykehusene, skolebarn kom klassevis, og et sykehus hadde over 21.000 besøkende før krigen. For ikke å demonisere bare nazistene, kan det opplyses om at det under krigen døde 40.000 pasienter på psykiatriske sykehus i Frankrike av underernæring. Langt mer oppsiktsvekkende er det at det døde minimum 20.000 på de psykiatriske sykehusene i Tyskland av underernæring i de nærmeste tre årene – etter krigen! Psykiateren Heinz Faulstich har skrivi om dette i boka Hungersterben in der Psykiatrie 1914-1949: mit einer Topographie der NS- Psykiatrie. Han skriver at under den første verdenskrigen ble 70.000 sulta til døde på tyske psykiatriske institusjoner, og at i løpet av den andre verdenskrigen døde 80.000 av bevisst utsulting ved å senke kostøret. Det er sannsynlig at også pasienter på Gaustad sjukehus døde av underernæring under krigen. Den tyske forfatteren og journalisten Ernst Klee er den som har studert psykiatrien grundigst i Nazi-Tyskland. Han hevder at det ikke var nazismen som trengte psykiatrien, men at det var psykiatrien som trengte nazismen. I likhet med Ernst Klee, så skriver den amerikanske psykiateren Peter Breggin at psykiatrien ikke ble ført bak lyset av Hitler. Både den biologiske og den behavioristiske psykiatrien lanserte lenge før Hitler de ideene som skulle bli hans ideologi og praksis. Peter Breggin skriver at psykiatrien hjalp til med å utvikle den sentrale ideologien om rasehygiene. Mens rasehygienen til å begynne med ble utviklet utenfor psykiatrien av antropologer, ble etter hvert psykiatrien dens mest trofaste tilhenger. Psykiatrien spilte også på lag med psykiatriprofessor Alfred Hoches bok som banet vei for ideologien om massemord, og da utryddelsen begynte, var psykiaterne de mest aktive i å gjennomføre den. Den tyske psykiatrien var også først med å anvende seg av prinsippene om massemord ved å teste ut forskjellige avlivningsmetoder på psykiatriske pasienter, metoder som man seinere benyttet ved jødeutryddelsene. Gasskamrene ble først utvikla og utprøvd på de psykiatriske institusjonene.

Internasjonal støtte

Nazi-Tysklands rasehygieniske lover var ikke bare et produkt av Hitlers regime. I USA hadde man hatt tvangssteriliseringslov i Indiana fra 1907, og i løpet av tjue år hadde et trettitall stater tvangssteriliseringslover i USA. Så seint som ved årsmøtet i American Psychiatric Association i 1940 krevde psykiateren Foster Kennedy at alle sterkt utviklingshemmede barn over fem år skulle dø. Hans mål var å befri de "fullstendig udugelige" fra "plagen med å leve". Kennedys tale ble trykt som en ledende artikkel i American Journal of Psychiatry. I Norge hadde vi biologen og apotekeren Jon Alfred Mjøen, som kom ut med boka Racehygiene i 1915. Han startet Vinderen Biologiske Laboratorium i 1906. Mjøen lanserte sitt rasehygieniske program i Medicinerforeningen i Kristiania i 1908. Han ville internere sinnssyke og arbeidsskye i egne leire med menn og kvinner strengt atskilt,og sette i gang et storstilt steriliseringsprogram. Mjøen ville "rense slekten", og han ville også forby ekteskap mellom forskjellige befolkningsgrupper. Jon Alfred Mjøen, som drev Majorstuens apotek, fikk klare antisemittiske og nazistiske trekk på slutten av 1920-tallet. I Norge var også mange legers holdninger i nært slektskap med nazismen. Den første professoren i psykiatri i Norge, Ragnar Vogt, kom i 1914 ut med boka Arvelighetslære og racehygiene. Ragnar Vogt var knytta til Psykiatrisk institutt og klinikken på Vinderen. Han må karakteriseres som stamfaren til dagens norske psykiatri. Ragnar Vogt var tyskvennlig under den første verdenskrigen, og serverer i boka si tankegods som minner en god del om nazismens ideologi. Psykiatriprofessoren har både store tanker om seg sjøl og andre, fordi han skriver at de nordiske raser "henregnes med rette til de verdifulleste paa jorden", og mener at om det blir krig må vi slutte forbund med rasebeslektede folk. Om rasehygienen sier Ragnar Vogt at "Det er racehygienens maal at fremme sunde høiværdige menneskers liv paa de svakere og mere lavtstaaende individers bekostning." (Side 122.) Dette er synspunkter som Hitler trykket til sitt hjerte ti år seinere. Til slutt går Ragnar Vogt berserk i sin stormannsgalskap og trår til med at det ikke må være plass til kjærlighet mellom "høiverdige og lavverdige racer": "Det sømmer sig ikke for en blond, blaaøiet intelligent nordbo at fornedre sit arvestof ved egteskap med en neger. Heller ikke kan der indrømmes de lavere racer saa utstrakt stemmeret, at den fælles stat risikerer at bli styrt etter lavværdige hensyn." (Side 123.) Professor Vogt var grunnleggende enig med Mjøen når det gjaldt tiltak mot "lavverdige elementers" innvirkning på samfunnet, men han var også opptatt av rasens forskjellige verdi. "Minst av alt har de høiverdige racer nogen rimelig grunn til at fremhjælpe folkeformerelsen indenfor de mer lavverdige befolkningselementer," skrev Ragnar Vogt. I forbindelse med en erstatningssak for en psykiatrisk pasient i 1931, hvor psykiatriprofessoren Ragnar Vogt hadde dumma seg ut som sakkyndig, sa stortingspresident Hambro at man burde forlange tilregnelighetsattest for enhver psykiater som uttalte seg offentlig. "Det vil berolige vide kretser i vårt samfunn," sa Hambro i Stortinget ettermiddagen den 27. februar 1931. Leser man boka til Ragnar Vogt og Adolf Hitler er det ofte vanskelig å se forskjell på Ragnar Vogt og Hitlers menneskesyn. Det tragiske er at begge fikk stor innflytelse over mange menneskeskjebner. Ragnar Vogt ble nemlig far til den nye og umenneskelige steriliseringsloven vår i 1934. Og mora til den samme steriliseringsloven hadde et enda mer nazistliknende menneskesyn enn Ragnar Vogt. Hun het Ingeborg Aas og var også lege.

Ingeborg Aas

I 1932 kom Ingeborg Aas ut med ei bok på Olaf Norlis forlag med tittelen Hvordan kan samfundet beskytte sig mot åndssvake og sedelighetsforbrytere. Denne boka er et inferno av umenneskelighet og skrevet på en så motbydelig måte at den på ingen måte står noe tilbake for Hitlers Mein Kampf. Ingeborg Aas var en sterk tilhenger av sterilisering av rasehygieniske grunner for å hindre avl av sykt, mindreverdig og svakt avkom. Hun ville ha en restriktiv ekteskapslov for psykisk og moralsk "lavtstående" mennesker. Hun sammenlikner disse menneskene med "ugress", og det må lukes vekk, ellers vil de "edle" menneskene dø eller forkomme. Ved å sterilisere de mindreverdige, vil vi skape leveligere vilkår og større økonomiske muligheter for de verdifulle og produktive menneskene. Hun skriver at vi må bruke alle midler (som ikke kan sies å være barbariske) til å verne om folkemateriellets kvalitet. Internering er et utmerket middel teoretisk sett, men det er dyrt, skriver denne samfunnsstøtten. Ingeborg Aas skriver at den verste samfunnsfare er de mange "psykisk undermålerme", og skal vi sterilisere så det monner, må man kaste sine øyne på alle omstreiferne: "Nyere undersøkelser viser, at en meget stor prosent av omstreiferne er defekte og psykiske undermålere, og de sosiale hensyn ligger tydelig i dagen," skriver hun og fortsetter: "Både overlege Scharffenberg og Dahlstrøm stiller dem på det sorte brett, og det vil sikkert heller ikke støte på nogen stor motstand i den alminnelige opinion å gjøre noe effektiv for å sette en stopper for denne "landeplage"." (Side 68.) Så avslutter Ingeborg Aas boka si med å hevde at det å sterilisere og kastrere mennesker "er å komme den lidende menneskehet til hjelp". Og stolt tilføyer hun at operasjoner i rasehygienisk øyemed snart vil erobre verden, og det fikk hun jo rett i. Men Ingeborg Aas fikk ikke bare rett i det. Hun fikk også Kongens fortjenestemedalje i gull i 1931 og en vei oppkalt etter seg på Risvollan i Trondheim.

Steriliseringsloven av 1934

På bakgrunn av alt dette menneskefiendtlige tankegodset til Ragnar Vogt og Ingeborg Aas var det ikke noe rart at vi fikk en nazistliknende steriliseringslov i Norge i 1934. Denne steriliseringsloven tillot tvangssterilisering på sinnssyke og personer med særlig mangelfullt utviklede sjelsevner, når det ikke var håp om helbredelse eller vesentlig bedring og om vedkommende ikke var i stand til ved eget arbeid å sørge for seg og sitt avkom. Samtidig ble det gitt anledning til å tvangssterilisere mennesker om deres sykelige sjelstilstand eller deres betydelige legemlige mangel kunne bli overført på avkom. Til slutt kunne man også tvangssteriliseres om man på grunn av en abnorm kjønnsdrift ville begå sedelighetsforbrytelser. Det vil si at man kunne tvangssteriliseres både på medisinske, sosiale og rasehygieniske grunner. Saksordfører for steriliseringsloven i Stortinget den gang var Erling Bjørnson, medlem av Bondepartiet og sønn av Bjørnstjerne Bjørnson. Noe særlig mer norskt fins ikke, og Erling Bjørnson snakka om det samme "ugresset" som Hitler og Ingeborg Aas hadde snakka om tidligere. Grunnideen var at mennesket skulle foredles på samme måte som husdyr og kulturplanter. "Det er naturlig at valget til å fremlegge denne proposisjonen er falt på en bonde," begynte Bjørnson i odelstingsdebatten. Det skapte nok stor munterhet i stortingssalen da han fortsatte: "For det er ingen som gårdbrukerne der daglig kan iaktta den uhyre fordel som en gjennomført rasehygiene har for gårdsdriften og dermed for det hele land." Bare "ugresset" kostet landet mange millioner om året, slo han fast. Og sjøl Adolf Hitler ville nikket anerkjennende til fortsettelsen:

"Det gjelder derfor mer enn nogen sinne at den arbeidsdyktige stamme ved rasehygiene blir så kraftig som mulig så den kan overkomme kravene uten å miste sitt livsmot. Det er med dette syn på fremtiden at Tyskland er gått til tvangssterilisering for å befri kommende generasjoner for å trekkes med en overbelastning av degenererte mennesker."

I odelstingsdebatten den 9. mai 1934 sa Erling Bjørnson at han "særlig vil takke "Den norske rådgivende komité for rasehygiene" med dens utrettelige leder dr. Alfred Mjøen, som ved denne lovs vedtakelse vil få den anerkjennelse også i vårt land, som han for lengst har erhvervet ute i verden". Erling Bjørnson var så langt ute på jordet at han trodde etterslekten ville bebreide Stortinget for at steriliseringsloven ikke gikk til enda mer drastiske forholdsregler. Mot en eneste stemme stemte hele Stortinget med stortingspresident C. J. Hambro og Johan Nygaardsvold i spissen for denne loven. Til og med det nyfødte Kristelig Folkepartis ene representant stemte for denne ekstremt menneskefiendtlige steriliseringsloven. Erling Bjørnson, sønnen til mannen som skreiv Ja, vi elsker fikk snart også sterke nazistiske sympatier. Det er en godt skjult hemmelighet i 17. mai-landet. Den eneste som stemte imot steriliseringsloven var en innkalt varamann fra det lille Samfundspartiet, en ingeniør som het Gjert E. Bonde. Han sa i odelstingsdebatten at "Jeg finner at dette forslaget som i dag er lagt frem for Odelstinget er et av de farligste lovforslag som overhode har sett dagens lys i landet". Gjert E. Bonde hadde helt rett. Hele Stortinget tok feil og vedtok en steriliseringslov som førte til at minst 2.500 mennesker ble tvangssterilisert og 500 kastrert. Alt fra "schizofrene, utviklingshemmede, tatere og epileptikere" ble sterilisert. Ofte ble pasientene truet med at de ikke ville bli utskrevet fra institusjoner, om de ikke lot seg sterilisere. Tyskland applauderte Norge og i tyske aviser kunne man i 1936 se annonser med de nordiske flaggene og teksten: "Wir stehen nicht allein". Og det gjorde de ikke. Både Norge, Sverige, Danmark og Finland hadde slike steriliseringslover. I 1942 kom de ekte nazistene med en ny steriliseringslov i Norge "til vern om folkeætten". Henriette Sinding Aasen har i en særavhandling til juridisk embetseksamen, konkludert med at det ikke er noe grunnleggende skille mellom den norske 1934-loven og nazistenes 1942-lov hva angår menneskesyn. "De hviler begge på et verdirangert menneskesyn," skriver Sinding Aasen. Nei, Norge var ikke så mye bedre enn Tyskland i tankegangen, men det verste var at vi fikk beholde vår brune steriliseringslov fra 1934 helt fram til 1977. Vi praktiserte altså en nazistisk steriliseringsideologi i 32 år etter krigen, mens Tyskland måtte avskaffe sin i 1945. Og om ikke det skulle være nok, så tillater den steriliseringsloven vi har i dag også tvangssterilisering av mennesker med en "så alvorlig sinnslidelse eller psykisk utviklingshemming eller psykisk svekkelse at vedkommende ikke har evne til selv å ta standpunkt til inngrepet og helbredelse eller vesentlig bedring ikke kan påregnes". Dette er omtrent den samme lovteksten som i 1934. Forskjellen mellom dagens steriliseringslov og den fra 1934 er at man fjerna kriteriene for sosial og rasehygienisk tvangssterilisering i 1977-loven, men det er altså fortsatt lov til å tvangssterilisere alvorlig sinnslidende og psykisk utviklingshemmede i Norge. Pårørende til psykisk utviklingshemmede vil ha forandra denne loven. Det eksisterte både en reaksjonær og en radikal rasehygiene. Den reaksjonære rasehygienen var prega av raselæren om "kulturødeleggende raser". I Norden var det professor i psykiatri Herman Lundborg som sterkest advarte mot dette. I boka Västerlandet i fara fra 1934 tar han til og med noen steder Adolf Hitler til inntekt for sitt syn (sidene 9, 46 og 49). Den radikale rasehygienen i Norden var opptatt av arvehygienen, og var representert ved Gunnar og Alva Myrdal, Johan Scharffenberg og Karl Evang. Det er ganske utrolig at antinazisten Johan Scharffenberg bruker flere av de samme argumentene som nazistene for å sterilisere mennesker. Han skriver i boka Hovedpunktene i arvelæren at "Samfundet bør ikke ale op skrap på de sunde og dyktiges bekostning" (side 108). Scharffenberg kom også med et eget lovforslag til sterilisering, og han var en av dem fremste som støtta tvangssterilisering. Karl Evang var mer skeptisk til den nye steriliseringsloven, men han avslutter boka Rasepolitikk og reaksjon fra 1934 med å skrive at lovforslaget til ny steriliseringslov må "hilses med glede" (side 148). Joar Tranøy har i to artikler i Materialisten 1993 og 1995 tatt for seg både rasehygienen og steriliseringa av taterjenter fra skolehjem og Gaustad sykehus. Han dokumenterer et institusjonshelvete av overgrep og total forakt overfor disse menneskene, overgrep som ble utført av landets ledende helse- og sosialarbeidere med velsignelse fra et enstemmig storting – bortsett fra Gjert E. Bonde.

Sverige

Så en liten svipptur til Sverige. Sveariket var nemlig det landet etter Tyskland som prosentvis steriliserte flest. En svensk steriliseringsutredning fastslår at mellom 1935 og 1975 ble 63.000 personer sterilisert i nabolandet vårt. Denne steriliseringsutredningen bedømmer at det fant sted 6.000 "rena" tvangssteriliseringer, 15.000 steriliseringer med indirekte tvang og 6.000 steriliseringer "med tecken på övertalning och påtryckning". I 1946 satte Sverige verdensrekord i steriliseringer. Ikke i noe annet land ble det sterilisert så mange såkalte "undermålere", "rasblandede", enslige mødre og tatere, men i historiebøkene står det ingen ting om dette. Nærmere et par tusen mennesker har til nå i Sverige fått 175.000 kroner i erstatning. Det er ikke så merkelig at så mange ble tvangssterilisert i Sverige. Sverige var det første landet i verden som fikk et statlig rasebiologisk institutt, "Statens Institut för Rasbiologi" i Uppsala. Det vedtok en enstemmig svensk riksdag i 1921. Psykiater Herman Lundborg var dets leder fra opprettelsen fram til 1935, men instituttet eksisterte til fram på 1950-tallet. Han mente også at den nordiske rasen var andre overlegne. Psykiater Lundborg brukte også betegnelsen "ogräset" om mennesker, og etter hvert fikk han også mer og mer antisemittiske og nazistiske standpunkter. Hans F. Günther, som siden ble nazistideolog i rasespørsmål i Tyskland, var en av gjesteforeleserne på dette svenske rasebiologiske instituttet. I forbindelse med en interpellasjonsdebatt om tvangssterilisering i den svenske riksdagen i 1922, uttalte Alfred Petrén, sosialdemokrat, psykiater og sjef for det svenske sinnssykehusvesen, at han hadde overveid muligheten av å avlive utviklingshemmede barn, men han hadde funnet et praktisk hinder, nemlig at disse "hjälpløsa individer" hadde foreldre som var glad i dem. Ikke en eneste av de andre representantene i den svenske riksdagen reagerte på disse uttalelsene. I 1941 fikk Sverige en enda strengere steriliseringslov som blant anna utvida tvangssterilisering til også å gjelde mennesker med "asocialt levnadssett", og det ble lettere å tvangsterilisere mennesker som var åpenbart uegna til å ta hand om sine barn. Dessuten ble det praksis for å få abort at kvinnen samtidig måtte sterilisere seg. Av de 63.000 som ble sterilisert fra 1935 til 1975 i Sverige var 90 prosent kvinner, sjøl om det var enklere og mindre risikofylt å sterilisere menn. Og sosialt sett tilhørte nesten alle arbeiderklassen.

Dagens psykiatri

Hvilke prinsipper har så den moderne psykiatrien i dag med den nazistiske ideologien å gjøre? Menneskesynet i psykiatrien er fortsatt at den "sterke" skal herske over den "svake", og at den "friske" skal herske over den "sjuke". Loven om psykisk helsevern er en særlov som har fratatt mennesker med psykiske helseproblemer både menneskeverdet og enkelte menneskerettigheter, akkurat som steriliseringslovene gjorde. Gjennom psykiatriloven er det etablert et psykiatrisk overgrepssystem, der psykiaterne har tilranet seg en totalitær og autoritær makt over avmektige mennesker. Høyesterett har bestemt at mennesker som en gang har fått diagnosen "schizofreni", kan tvangsmedisineres sjøl om de er friske. Det skyldes at psykiatrien har innbilt Høyesterett at "schizofreni" er en uhelbredelig og livsvarig sjukdom, noe som er en blank løgn. Dette gir psykiaterne lov til å gripe mennesker i deres hjem med politiets hjelp for å tvangsmedisinere dem. En gang ble jødene henta på den samme måten. Det psykiatriske overgrepssystemet kjennetegnes først og fremst av den massive tvangsbruken. Tidligere psykiater Reidar Larsen uttalte til tidsskriftet Hverdag allerede i 1978 at tvang og behandling ikke hører sammen. Norge er på verdenstoppen i tvangsinnleggelser med 11.000 tvangsinnleggelser i året. Helsebyråkratene i Helse- og omsorgsdepartementet foreslo i høst at det skal bli lov å legge barn under 16 år i reimer og på nakne isolat, hvilket bare kan kalles for behandlingsfascisme. De samme folka har også foreslått at det skal bli lov å omgjøre en frivillig innleggelse til en tvangsinnleggelse under oppholdet. Sjølsagt er dette integritetskrenkende forslag og overtramp på de borgerlige rettighetene. Det at man nå i Norge har forsterka psykiatriens muligheter til å behandle mennesker mot deres vilje, truer ikke bare menneskerettighetene, men kanskje også den politiske friheten generelt. I Norge ble det drept 31 mennesker i 2004, som er det laveste tallet på mange år. Mediene har vært sterkt opptatt av at noen få av drapene har skjedd av mennesker med bakgrunn i psykiatrien, og det er mange som har ropt at man skal bruke mer tvang. Nå viser utenlandske undersøkelser at hele 95 prosent av alle som blir tvangsinnlagt, verken er til fare for seg sjøl eller andre. I Norge påstår psykiaterne at dette tallet er rundt 80 prosent. Psykiatriske institusjoner burde være et fristed der man kunne få gi uttrykk for sin fortvilelse og smerte, et sted der man kunne møte omsorg, omtanke og kjærlighet. Det er bare ikke sånn. Fortvilelsen og smerten dopes ned med psykofarmaka, medikamenter som har katastrofale virkninger, slik at man ikke får anledning til å bearbeide sine følelser. Ei offentlig utredning fra 1997 sier at legemiddelindustrien er verdens mest profitable industri. Psykiatrisk sykepleier Birgit G. Johnsen skreiv i et innlegg i Aftenposten i juni 1993 at "Dette betyr at en masse mennesker som er påtvunget disse medisinene mot sin vilje, lever i et helvete fra dag til dag". Gir man utrykk for sin fortvilelse gjennom høyrøstet tale, blir man plassert på skjermet avdeling, som ikke er noe annet en et isolat. Slik som man kan oppleve på isolatet på avdeling Dagali I på Dikemark. På dette isolatet ligger de innesperrede på et nakent rom hvor de ikke får lov til å ha noen verdens ting. Hvert eneste klesplagg blir oppbevart i et låst garderobeskap i et annet rom, som kun de ansatte har adgang til. De internerte får ikke motta besøk på sitt eget rom. De får heller ikke ha frukt eller pappbeger med drikke på rommet. Sjøl ikke druer får de ha der, men de må spørre de ansatte hver gang de ønsker seg noe av sin egen frukt som besøkende har hatt med. Til sammenlikning fortoner ei fengselscelle seg som et hotellrom på Hotell Continental i Oslo. Peter Breggin skriver at et grunnleggende psykiatrisk prinsipp er den medisinske diagnosen. Konfrontert med konkurransen fra de ikke-medisinske spesialitetene har psykiatrien forsøkt å forsterke det medisinske diagnoseapparatet. Psykologiske forhold er blitt erstattet med den biologiske forklaringsmodellen. Den amerikanske diagnosemanualen inneholder nærmere 400 forskjellige diagnoser. Inntil 1978 var også homofili en psykiatrisk diagnose. Psykiatrien har aktivt forsøkt å fortelle oss at "psykiske sykdommer" skyldes fysiske forstyrrelser i hjernen, og sprer den falske forestillingen om at "schizofreni" og "depresjon" er dokumenterte fysiske sykdommer. I det nazistiske Tyskland var ideen om biologiske defekter nøkkelen til forsvaret av de morderiske intensjonene mot dem som ble stemplet som det. Psykiatrien ser på visse mennesker som objekter eller ting. I naziideologien var jødene "skadedyr" eller "undermennesker". I psykiatrisk ideologi er pasientene sykdommer eller biokjemiske og genetiske defekter. Hva skal vi gjøre med psykiatrien som har vært en av de mest umoralske regimene i menneskehetens historie? spør psykiateren Peter Breggin. Han svarer at vi må angripe de psykiatriske grunnprinsippene: Vi må avskaffe tvangsbehandling både i den juridiske og i den politiske sfæren. Uansett hvilke fordeler tvangsbehandling kan gi samfunnet, korrumperer det psykiaterne og truer friheten. Vi må også slutte med å gi støtte til det psykiatriske sykehussystemet, som har vært forløperen til konsentrasjons- og utryddingsleirene. Dessuten må vi ta avstand fra at staten støtter en filosofi som fremmer psykiatriske diagnoser, den biologiske modellen, destruktive fysiske og kjemiske inngrep i hjernen. Psykiatrien, som vi kjenner den i dag, vil opphøre om den ble fratatt sin rettslige og politiske makt. Vi må avlive dette store udyret, skriver Peter Breggin, før det kommer en ny Führer. Psykiaterne har fra Bleuler i år 1904 til i dag gjemt sine umenneskelige overgrep bak ord som barmhjertighet og kjærlighet. Alle som har hatt kontakt med psykiatrien vet at det er få steder i samfunnet det er så lite barmhjertighet og kjærlighet som der. Prinsippet til Adolf Hitler om at den "sterke" skal herske over den "svake" gjelder fortsatt i den norske psykiatrien. Denne forakten for "svakhet" er nazismens og psykiatriens menneskesyn og ideologi i et nøtteskall.

---

Kilder:

• Bauer Erwin, Eugen Fischer, Fritz Lenz: Grundriss der menschlichen Erblichkeitslehre und Rassenhygiene. J F. Lehmanns Verlag, München 1923.
• Bauer, Erwin, Eugen Fischer: Ärftlighet och Rashygien. P.A. Norstedt & Sönners Förlag. Stockholm 1925.
• Binding, Karl: Die Freigabe der Vernichtung.
• Hoche, Alfred: Lebensunwerten Lebens. Ihr Mass und ihre Form. Felix Meiner Verlag, Leipzig 1929.
• Evang, Karl: Rasepolitikk og reaksjon, Fram Forlag 1934.
• Faulstich, Heinz: Hungersterben in der Psykiatrie 1914-1949: mit einer Topographie der NS-Psykiatrie. Lambertus-Verlag, Freiburg im Breisgau 1991.
• Hitler, Adolf: Min Kamp. Paludans fiol-bibliotek, Danmark 1999.
• Klee, Ernst: Das Personlexikon zum Dritten Reich. Wer war was vor und nach 1945. S. Fischer Verlag, Frankfurt Am Main 2003.
• Klee, Ernst: Eutanasie im NS-Staat. Die Vernichtung Lebensunwerten Lebens. Frankfurt am Main: Fischer Taschenbuchverlag 1985
• Lundborg, Herman: Västerlandet i fara. Ernst V. Hanssons förlag, Göteborg 1934.
• Ofstad, Harald: Vår forakt for svakhet. Pax forlag, Oslo 1991.
• Scharffenberg, Johan: Hovedpunkter i arvelæren. Det Norske Arbeiderpartis Forlag 1932.
• Tranøy, Joar: "Rasehygienens gjennombrudd i vestlige demokratier i den vestlige verden", Materialisten nr 1-2, 1993.
• Ustvedt, Yngvar: Dødens leger, Gyldendal Norsk Forlag 1997.
• Vogt, Ragnar: Arvelighetslære og racehygiene, Kristiania 1914.
• Aas, Ingeborg: Hvordan kan samfundet beskytte sig mot åndssvake og Sedelighetsforbrytere, Olaf Norlis Forlag, Oslo 1932.
• Aasen, Henriette Sinding: Rasehygiene og menneskeverd. Nasjonalismens steriliseringslov av 23. juli 1942, Institutt for offentlig retts skriftserie nr 4, 1989.
• NOU 1997:6: Rammevilkår for omsetning av legemidler.
• Socialdepartementet i Sverige: Promemoria av 30.11.2003.
• Zenit, Nordisk socialistisk Tidskrift, nr 126, 1994.

 

Det byrjar etter kvart bli tilgjengeleg ein god del litteratur på vestlege språk om konflikta i Tsjetsjenia. Bøkene tek stort sett for seg politikken rundt det eller den tsjetsjenske soga. Julia Jusiks Allahs sorte enker er den første reportasjeboka om dei kvinnelege sjølvmordsbombarane som har prega det russiske samfunnet den siste tida.

 

Julia Jusik: Allahs sorte enker – kvinnelige selvmordbombere fra Tsjetsjenia Ganesa forlag, 2005 – 190 sider

---

Folk som sprengjer seg sjølv i lufta og tek med andre, uskuldige i same slengen er eit fenomen me kjenner særleg frå Midtausten og Sri Lanka i tillegg til Russland. Julia Jusik er den første russiske journalisten som har freista gå inn bak sjølve terrorhandlingane – ho vil finna ut kva som driv "Allahs sorte enker" til dette skrittet. På eige initiativ reiste den unge kvinnelege journalisten rundt i Tsjetsjenia for å snakka med etterlatte av fleire kvinnelege sjølvmordsbombarar; ho nærast fotfølgde dei for å finna ut korleis ekstreme fundamentalistar (menn) klarer å rekruttera eit så stort tal potensielle (kvinnelege) reiskap for å åtaka russarane på russarane sitt eige territorium. Jusik beskriv godt korleis dei som ender opp som sjølvmordsbombarar oftast har ei forhistorie som inkluderer nærast total utsletting av fleire mannlege slektningar, noko som er ei tragedie i eit så patriarkalsk samfunn som Tsjetsjenia. Og det er her boka har sin verkelege styrke. Gjennom å dra dit og sjå med eigne auge kva kvinnene er utsette for, leverer Jusik eit godt bidrag til å forstå det tsjetsjenske samfunnet og endringa som har gått føre seg i den tsjetsjenske motstandskampen sidan den første tsjetsjenske krigen braut ut i 1994. At kampen no går meir på å oppretta ein islamsk republikk og ikkje berre lausriving frå Russland, er eit aspekt ved spørsmålet om Tsjetsjenia som russarane utnyttar til fulle – dette har nok også vore ein viktig faktor for å knekka vestleg støtte til den tsjetsjenske frigjeringskampen. Men Jusik har ei hovudtese som går på at den russiske etterretningstenesta FSB (1) veit om dette. Dei veit om at det finst treningsleirar kor den mannlege leiinga "trener opp" kvinner til å bli sjølvmordsbombarar. Det er berre det at dei ikkje gjer noko med det, hevdar Jusik. Difor vart også boka drege vekk frå den russiske marknaden rett etter at ho kom ut. Dette sytte óg for at Jusik sjølv vart arrestert og forhøyrd om arbeidet sitt, noko ho óg beskriv i boka. Heldigvis valde Jusik ikkje å halda kjeft, slik så mange andre kritiske journalistar i Russland har vald grunna trugsmål frå etterretningspolitiet om både fengsel og øydelagde karrierer. Jusik skriv også om korleis desse kvinnene er fullstendige reiskap for mennene og at dette faktisk går så langt som å gje seg utslag i at mange ikkje veit kva dei går til når dei blir sjølvmordsaksjonistar. Kvinnene går rett og slett rundt med fjernstyrte bomber som blir sprengde når ein bakmann trykkjer på utløysarknappen. Dette er med på å setja fokus på den heilt opne kjønsdiskrimineringa i Tsjetsjenia – eit samfunn kor kvinnene tradisjonelt sett blir sett på som mannens eigedom og som ikkje kan venda attende til opprinningsfamilien etter å ha gifta seg. Om ektemannens familie ikkje er interessert/har evne til å ta seg av kvinna om ho blir enkje, driv mange kvinner til desperasjon. Dette er med på å gje grobotn for ekstremistane. Jusik har i fleire intervju sagt at dei russiske styresmaktene har eigeinteresse av å halda konflikta i Tsjetsjenia gåande. Etter mi meining lukkast ho ikkje så godt med dette som med sjølve menneskeskildringane. Det ville også vore vanskeleg som russisk statsborgar. I eit intervju med Aftenposten 13. april i år seier ho også at dette er umogeleg å seia rett ut og å prova dette i boka. Likevel vonar ho at lesaren sit att med det same inntrykket etter å ha lese ho. Denne meldaren meiner at det ikkje er her boka har si styrke. Det gjenstår mykje arbeid før Jusik kvalifisert kan underbyggja påstanden sin. Dessutan finst det alt ein god del materiale på dette området (2) som er betre både i oppbyggjing, argumentasjon og kjeldebruk. Kor som er må boka reknast som verdifull. I den norske boka er dei grufulle bileta som er med i den russiske originalutgåva fjerna. Skildringa av dei grufulle overgrepa som er med på å "ekstremifisera" kvinnene, er likevel tindrande klår. Boka er heller ein dokumentasjon av desse kvinnene si historie enn det er ei politisk bok. Boka er lesarvenleg og kort. For ein filolog er det irriterande med feil transkribering av russiske namn, men så lengje dette er gjort konsekvent, får vel omsetjaren sleppa unna med dette.

Jan Erik Skretteberg

---

Noter: (1) FSB står for Federalnaja Sluzjba Bezopasnosti (norsk: Den føderale tryggleikstenesta), og er etterfølgjaren til KGB. (2) Interesserte kan til dømes byrja med Novaja Gazeta-journalisten Anna Politkovskajas omfattande bøker på området.  

Kampen om arbeidstida har alltid vært helt grunnleggende for fagbevegelsen og arbeiderklassen. Med 6-timersdagen på Kellogg’s er en hittil ukjent del av historia på dette området tilgjengelig på norsk. Her er mye å ta med seg i den hjemlige kampen for sekstimersdagen!

 

Benjamin Kline Hunnicutt: 6-timersdagen på Kellogg’s
Arbeidsgruppa For 6 timersdagen
Bestilles fra: www.marxisme.no

---

Boka kom ut i USA i 1996. Arbeidsgruppa For 6-timersdagen har stått for den norske utgava. Med mye frivillig innsats og økonomisk støtte fra kvinne- og fagbevegelsen koster boka bare 120 kroner.

I 1930 ble tre åttetimers skift omgjort til fire sekstimers skift på Kellogg’s, fabrikken som kanskje er mest kjent for sin Corn Flakes. Mens det var eierne av fabrikken som innførte sekstimersdagen, var det de ansatte som kjempet for å beholde den. Dette gir boka et godt innblikk i.

Etter at åttetimersdagen var vunnet rundt 1920, var det en alminnelig oppfatning at automatiseringa ville bidra til at arbeidstida fortsatt ville gå ned. Mange industrikapitalister, blant andre Henry Ford og Kellogg, mente at det var penger å tjene på en mer effektiv, kortere dag. Sekstimersdagen var også et svar på arbeidsløshet. Det ble jobb til flere.

Sekstimersdagen lå i tida. Kellogg’s ble pionerbedriften som startet opp og fikk mye oppmerksomhet fra industrimagnater, økonomer, administrasjonen i Washington og media. Mange tenkte at Kellogg’s leda an mot ei framtid der fritid ville overta for arbeid som livets hovedinnhold. Dette beskriver forfatteren som frigjøringskapitalisme. Når massene fikk tilgang til det nødvendige, ville den menneskelige utviklinga foregå utafor økonomien, i åndsliv, moral og sosialt framskritt. Slik ville arbeiderne godta kapitalismen, sjøl om det monotone fabrikkarbeidet gjorde at de mistet kontroll over jobben. Kellogg-ledelsen forutsa dette, samtidig som de regnet med større effektivitet.

I følge forfatteren endres synet på arbeid og fritid på 1930-tallet. Nå kom ideen om at det kan skapes nye behov slik at produksjonen kan fortsette å øke, langt utover det å dekke grunnleggende behov. I boka betegnes dette som evangeliet om lønnsomt forbruk. At livet utafor jobben skulle være viktigst, ble etter den nye lære erstatta med at jobb og rikdom kom først.

Etterkrigstidas Kellogg-ledelse ville tilbake til åttetimersdagen. Boka beskriver deres iherdige splitt og hersk-taktikk og uenigheter blant arbeiderne. Et vanskelig farvann å manøvrere i for ei fagforening – tankevekkende lesning for tillitsvalgte og fagforeningsmedlemmer. De som ville gå fra seks- til åttetimersdag, fikk ulike fristende tilbud. Etter hvert truet ledelsen også med å flytte produksjonen ut. Gamle/unge, kvinner/menn ble splittet, men samtidig besto et iherdig forsvar av sekstimersdagen. 530 av 2.500 arbeidere hadde sekstimersdag fram til 1985.

Boka bygger på et stort historisk kildemateriale, blant annet. 434 intervjuer med kvinnelige Kellogg-arbeidere som kvinnekontoret ved USAs arbeidsdepartement lagde i 1932. Forfatteren bruker også egne intervjuer med nålevende Kellogg-arbeidere som opplevde sekstimersdagen. Noe av det mest fascinerende er å lese kvinnenes egne fortellinger om hva de brukte de to ekstra timene til.

Boka ga oss mange nye tanker om vårt syn på arbeid og fri tid. Boka er samtidig god historielesning. Den forteller om folks hverdag og hvordan litt ekstra fri tid gjør det mulig for mange å spille en samfunnsmessig aktiv rolle. Vi tror at alle Rødt!-lesere vil ha interesse av denne boka!

Astri Melheim og Maren Rismyhr

 

 

Ingrid Baltzersen er leiar i AKP

---

Me treng betre organisering av klassekampen og eit sterkare press frå venstre på regjeringa.

Den såkalla raud-grøne regjeringa har fortsett Jern-Erna si strame line mot asylsøkjarar og åtaka på sjukehusa og øydelegg folkepensjon og AFP. Noreg er i krig i Afghanistan, hjelper USA i Irak og boikottar Palestina. Noreg er eit kapitalistisk og imperialistisk land: Pengar til dei få før velferd for dei mange.

Det trengs eit parti som stiller den store oppgåva på dagsordenen: Ei revolusjonær omvelting av samfunnet for å skapa eit utan klasser.

Fram for ei samling av dei revolusjonære kreftene i eitt parti – med kommunismen som mål!

Bli med!

Regjeringen skryter av at de har fjernet  minstepensjonsfella, ingen blir minstepensjonister i det nye systemet. I  virkeligheten gjør de folk med brukbar inntekt gjennom et langt liv til  minstepensjonister. Regjeringen løser dette problemet ved rett og slett å senke  minstepensjonen.

Arne Byrkjeflot er leder av LO i Trondheim, bystyrerepresentant i Trondheim for RV og medlem av AKP

---

Regjeringens pensjonsreform er nå lagt fram. De framstiller den som en pensjonsreform ingen taper på, og det blir nesten ingen minstepensjonister lenger. Nå har riktignok mange kommentatorer påpekt at det virker litt rart at alle skal få mer, når bakgrunnen faktisk er å spare penger. Så hvordan slår faktisk denne reformen ut for meg og deg.

Pensjonist i 2050

La oss si at du er sykepleieren Lise. Du begynte som sykepleier 25 år gammel og har hatt 10 år med 270.000 kroner i lønn, 2 års svangerskapspermisjon, 15 år med 300.000 kroner, 1 års tilleggsutdanning og ender opp som spesialsykepleier med 320.000 kroner. I dagens folketrygd ville hun fått 168.000 kroner. I det nye systemet vil hun få nesten det samme, 165.000 kroner.

Men så kommer levealdersjusteringa. I 2050 regner en med at levealderen blir 4 år lengre, om du først er blitt 67 år. Da må din opptjente pensjon deles ut på 4 flere år, og pensjonen senkes med 18 prosent, 30.000 kroner til 135.000. I tillegg skal ikke pensjonen følge lønnsstiginga ellers i samfunnet, den skal reguleres med gjennomsnittet mellom lønns- og prisstigning. Hvert år taper du 0,75 %, i gjennomsnitt blir pensjonen din 8 prosent mindre verdt, 10.000 kroner mindre i året, og Lise er nede på 125.000. Hun taper 3.400 kroner hver eneste måned til hun dør. Hun blir ganske så fattig, 1.000 kroner over dagens minstepensjon på 9.400 kroner i måneden for enslige.

Glem førtidspensjon

Dersom sykepleier Lise jobber på sykehus, sykehjem eller i hjemmesykepleie, slik det er i dag med stadige kutt, stadig effektivisering, stadig dårlig samvittighet, så er det all mulig grunn til å tro at hun tenker på å gå av ved fylte 62 år. Da møter hun regjeringens førtidspensjon for alle. Det er bare å gå av, men da må pensjonen din deles ut på flere år og du mister fem opptjeningsår. Som førtidspensjonist fra 62 år taper du en tredjedel av pensjonen din. For Lise er dette en ren katastrofe, hun havner på 83.000 kroner i året, 7.000 kroner i måneden. Og Lise hadde jo faktisk ei månedslønn på 27.000 kroner i måneden, før hun gikk av med pensjon.

Slutt på minstepensjonistene?

Regjeringen skryter av at de har fjernet minstepensjonsfella, ingen blir minstepensjonister i det nye systemet. Og det er for så vidt sant, sjøl om du bare har hatt noen sommerjobber og bare tjent 100.000 kroner i et helt arbeidsliv, så vil du i det nye systemet få 300 kroner mer enn minstepensjon årlig. Men det de ikke sier, er at de nye reglene med levealdersjustering og manglende regulering betyr at du må ha tjent over 276.000 kroner i 40 år for å oppnå en gjennomsnittspensjon over minstepensjon. Og må du gå av ved 62 år, må du ha tjent over 400.000 kroner for ikke å bli minstepensjonist. I virkeligheten produserer reformen minstepensjonister, den gjør folk med brukbar inntekt gjennom et langt liv til minstepensjonister. Nå løser regjeringen også dette problemet på en fiffig måte, de rett og slett senker minstepensjonen. Den skal også justeres ned etter hvert som levealderen øker. I 2050 er ikke minstepensjonen 112.784 kroner, den er satt ned til 92.600 kroner. Slik løste de det problemet.

Kan avtalefestet pensjon ordne problemene?

AFP-ordningen skal jo videreføres. Det står i pensjonsforliket, i Soria Moria og det var en absolutt forutsetning for at LO-kongressen med knapt flertall vedtok å støtte pensjonsreformen. Fordelen med AFP er jo at den er avtalefestet. Vi har brukt tre tariffoppgjør på å få den på plass, og den kan ikke oppheves med et vedtak i Stortinget.

Vi kan slå fast at regjeringens forslag til videreføring av AFP ikke løser noe som helst. De foreslår at en skal ta de pengene som brukes til AFP-ordningen i dag, og dele på antallet som i dag er mellom 62 og 67 i bedrifter med rett til AFP. Lise får sin AFP-pott, som hun kan velge å ta ut når hun vil og fordele på de årene hun har igjen. Aftenposten har beregnet denne potten til 400.000 kroner på hver. Fordelt på 21 gjenstående år etter fylte 62 år blir det 1.600 i måneden. Som førtidspensjonist fra 62 år taper Lise fortsatt 2.500 kroner i måneden, dersom hun fyller 62 år i 2010 – og over 5.000 kroner om hun fyller i 2050. Lise er en fattig 62-åring også med regjeringens AFP-pott, 2.000 kroner i måneden over minstepensjonen i 2010 og 700 under i 2050.

Regjeringens løsning med en lik pott til alle er jo den verst tenkelige løsning. Dersom en hadde fordelt pengene på den halvparten som faktisk benytter seg av AFP, så vil jo summen dobles. Men sjøl da er Lise langt fra å få dekket opp gapet mellom dagens folketrygd og den regjeringa vil ha. I tillegg skal en være ganske blåøyd for ikke å tro at en mye større andel går av med AFP, når alternativet er å jobbe til du er 70. Innerst inne tror vel ikke en gang Jens Stoltenberg og Bjarne Håkon Hanssen på den Kardemommeby-visjonen de la fram på pressekonferansen. Etter min mening må fagbevegelsen forberede seg på et hardt lønnsoppgjør i 2008 med et sentralt krav: AFP skal bestå. Det betyr at opptjeninga av alderspensjon må fortsette mens Lise er AFP-pensjonist. Det er bare da Lise slipper å velge mellom helse og penger. Det er bare da Lise har en virkelig valgfrihet. Det er bare da formålet med avtalefestet pensjon videreføres.

Lise er jo offentlig ansatt

Ja, de fleste sykepleiere er ansatt i offentlig sektor og er i første omgang beskyttet mot pensjonsreformen. Bruttopensjonen på 66 % av lønn skal bestå. Men allerede fra 2010 rammes også de offentlig ansatte av levealdersjustering og manglende regulering med lønnsøkningen ellers i samfunnet. I 2020 vil en gjennomsnittspensjon være 12,5 % lavere, i 2050 25 % lavere enn i dag.

I dag er det 30 års opptjening i stat og kommune, både av pensjon og AFP. I dag er AFP-pensjonen for 65- og 66-åringer en bruttopensjon, mens ordningen for 62- til 64-åringer er en tilleggspensjon, de får et tillegg til folketrygda. Jeg tror de vil prøve seg på å fjerne 30-årsregelen og la 62- til 65-åringene få smake samme medisin som i privat sektor. Så går det noen få år. Etter hvert som alle i privat sektor oppdager hvor ille pensjonsreformen faktisk er, så vil det være fritt fram for politikere å angripe de "gullkantede" avtalene i offentlig sektor. I lengda vil de være umulig å forsvare.

Pensjonseksemplene over kan lastes ned som pdf-fil.

Denne høsten har vært preget av sykehuskampen. Reportasjer  og debattprogrammer om situasjonen i sykehussektoren har preget mediebildet. Den  siste uka i september var det tre store markeringer for sykehusene. I Mosjøen  deltok over 5.000 i en demonstrasjon for å stoppe nedlegginga av den kirurgiske  akuttberedskapen. I Lærdal gikk over 2.000 i fakkeltog mot nedbygginga av  lokalsykehuset. For første gang var det også en sykehusdemonstrasjon i Trondheim  med ca 1.300 deltakere.

Gunnvald Lindset er leder i Folkeaksjonen for sykehuset i Mosjøen og regionskontakt i Nord-Norge for Folkebevegelsen for lokalsykehusene.
Artikkelen er ikke skrevet på vegne av noen av disse organisasjonene, men representerer forfatteren som sykehusaksjonist og RV-politiker.
E-post: gunnva-l krøll online.no

---

Sykehusene ligger an til et underskudd på 1,5 milliarder kroner i 2006, og det samlede underskuddet er kommet opp i 7,5 milliarder kroner. Likevel opprettholder helseministeren kravet om balanse for sykehusene. Situasjonen er svært dramatisk!

Det diskuteres og planlegges kutt som vil rasere store deler av helsetilbudet i mange regioner. Universitetssykehuset i Tromsø (UNN) vurderer å innføre fire dagers uke med helgebemanning fra og med fredag. Det samme gjør sykehuset i Harstad og Helgelandssykehuset. Barneavdelinga på sykehuset i Hammerfest foreslås nedlagt, og Olav Gunnar Ballo (SV) har foreslått å fjerne all kirurgisk virksomhet på sykehusene i Finnmark. Folkebevegelsen for lokalsykehusene og deler av fagbevegelsen jobber i skrivende stund med nye utspill og markeringer for å tvinge fram mer penger på statsbudsjettet.

Historikk

Kampen for å hindre nedbygging eller nedlegging av lokalsykehus har en lang historie. Helt siden begynnelsen av 1970-tallet har det vært sykehuskamp i flere omganger blant annet i Odda, på Rjukan og i Mosjøen. Daværende helsedirektør Mork lanserte den gang noe han kalte "Utvidet sentral helsestasjon", som har store likhetspunkter med helsebyråkratenes planer for lokalsykehusene i dag.

Etter innføringa av sykehusreformen vokste det fram aksjoner over hele landet for å stoppe planene om rasering av lokalsykehusene. Kravene om å opprettholde akuttberedskap og fødeavdelinger mobiliserte store deler av befolkningen. Bortimot 200.000 underskrifter er samlet inn, og over 80.000 har gått i demonstrasjoner/fakkeltog i perioden 2002-2006. Toppåret var 2003 med blant annet over 5.000 mennesker i demonstrasjonstog i Odda og 4.000 i Mosjøen. I april samme år ble Folkebevegelsen for lokalsykehusene (heretter bare kalt Folkebevegelsen) stiftet i Odda av representanter for sykehusaksjoner i Nord-Norge og på Vestlandet. Den ble organisert som et landsomfattende nettverk og fikk raskt tilslutning fra flere sykehusaksjoner.

Innføring av markedskrefter i sykehussektoren

Utover på 1980- og 1990-tallet fikk markedstenkinga stadig større innpass blant sentrale helsebyråkrater og politikere. De første forsøkene på å innføre markedstenkning i sykehussektoren kom midt på 1980-tallet med det såkalte DRG-systemet (DRG = diagnoserelaterte grupper). Det var hentet fra USA og bygger på beregning av gjennomsnittlig kostnadsnivå for et sykehusopphold etter kostnadsstudier for behandling av ulike diagnoser. Ulike diagnoser utløser ulik økonomisk godtgjørelse til sykehuset. Siden pasientbehandling på sykehus ikke er det samme som produksjon av tannkrem eller biler, vil mange lidelser og skader til enhver tid være "overpriset" eller "underpriset". De enkle diagnosene hos de friskeste pasientene gir god uttelling, mens de mest syke og uforutsigbare pasientgruppene, som for eksempel hardt skadde, langtkomne kreftpasienter eller kronikere, ofte gir langt mindre uttelling enn sykehusenes faktiske ressursbruk.

I 1997 kom oppfølgingen med innsatsstyrt finansiering (ISF). ISF innebærer at en viss andel av totalfinansieringen (i dag 40 %), som tidligere ble utbetalt som rammetilskudd, nå knyttes opp mot innrapportert behandling og utbetales som stykkpris. Det er en slags akkord, der statens utbetalinger til sykehusene bestemmes av hvor mange pasienter som behandles og hvilke diagnoser eller behandlinger den enkelte pasient har. Betalingen regnes ut etter antall DRG-poeng.

Sentraliseringsforsøk på 1990-tallet

Utover på 1990-tallet satte staten i gang flere sentraliseringsprosjekter. Det jeg kjenner best til er Hauglin-utvalgets arbeid med å sentralisere sykehusdriften på Helgeland. Bakgrunnen var at helseminister Gudmund Hernes ville gjennomføre en sentralisering til 22 "basissykehus" og 35 "spesialsykehus" i Norge. Spesialsykehusene skulle være uten anestesi-, operasjon- og intensivberedskap etter klokka 16. Dette ville bety en rasering av lokalsykehus over hele landet.

Arbeidet med å sentralisere sykehusstrukturen på Helgeland møtte sterk motstand helt fra starten, og i løpet av kort tid ble det dannet sykehusaksjoner både i Mosjøen og Mo i Rana.

Aksjonene mente at det var behov for tre fullverdige lokalsykehus. De samarbeidet nært, kom med mange felles utspill, og stod sammen mot alle forsøk på splitt-og-hersk-teknikker.

Da Hauglin-utvalget la fram sin innstilling våren 1997, ble hovedsykehuset foreslått lagt til Sandnessjøen. Det lå i kortene at det ville bety nedbygging i Mosjøen og Mo i Rana. Den folkelige motstanden var massiv på disse to stedene, men det var ingen sykehusaksjon i Sandnessjøen som kunne stå sammen med dem i lokaliseringsstriden. Det hele endte med et vedtak i fylkestinget i juni 1997 om såkalt hovedsykehus i Sandnessjøen.

Det var sterk motstand mot sentraliseringa også blant de ansatte på sykehusene, men denne motstanden var lite synlig med et svært viktig unntak. En gruppe bestående av både kommuneleger og sykehusleger forfattet Motmelding til "Plan for den somatiske spesialisthelsetjenesten, Helseregion Nord og Stortingsmelding nr 24 (1996-97) om sykehus og annen spesialisthelsetjeneste. Den ortopediske kirurgen og RV-eren Dag Johansen på Rana sykehus var sterkt engasjert i det som skjedde på Helgeland og hadde et nært samarbeid med sykehusaksjonene. Johansen, sammen med den mer kjente legen og RV-eren Mads Gilbert, tok initiativet til å lage motmeldingen som ble lagt fram for Stortingets helse- og sosialkomite rett før Stortinget tok ferie sommeren 1997. Komiteens flertall, som var skeptiske til helsebyråkratenes og helsestatsrådens råkjør, tok motmeldingens argumenter inn i sin (og deretter Stortingets) avvisning av sentraliseringsplanene som så ble stoppet. Denne foreløpige seieren skyldtes altså sterk folkelig motstand kombinert med innsats fra leger som brukte fagkunnskapen sin aktivt for å stoppe den planlagte raseringa av lokalsykehusene.

På bakgrunn av stortingsvedtaket måtte Gudmund Hernes sette ned et utvalg til å utrede akuttberedskap og sykehusstruktur. Dette ble noe av det siste han gjorde som helseminister, ettersom den første Bondevik-regjeringa overtok etter stortingsvalget samme år.

Utvalget ble ledet av kommunelege i Alta, Daniel Haga, og var ikke overraskende dominert av sentraliseringstilhengere. Utvalgets utredning Hvis det haster … (NOU 1998:9) ble lagt fram våren 1998. Den lanserte en ny sykehusmodell med A-, B- og C-sykehus, og la opp til redusert kirurgisk akuttberedskap på lokalsykehusene. Straks utredningen ble lagt fram, satte en gruppe med "gamle og nye motmeldingsleger" i gang å lage en ny motmelding. De påviste at dette ville føre til sentralisering av akuttberedskapen og nedbygging av mange lokalsykehus. Motmeldingen avdekket også direkte desinformasjon om forhold av stor betydning i det faglige grunnlaget for Stortingets avgjørelse om den framtidige akuttberedskapen på lokalsykehusene. Sitat fra Motmeldingen side 21: "Akuttutvalget gir en bevisst feil fremstilling av virkeligheten i fagfeltene kirurgi og indremedisin. Når Akuttutvalget skal beskrive virkeligheten innenfor norsk kirurgi, retusjerer de bort generell kirurgi." Motmeldingens syn på betydningen av generell kirurgi finner vi bl.a. side 20: "Vi mener at generell kirurgi og indremedisin må opprettholdes som hovedspesialiteter for å sikre rekruttering til lokalsykehusene." Det fantes ingen organisert sykehusbevegelse på den tiden utover Kommunenes interesseforening for lokalsykehus (KIL), så denne kunnskapen resulterte dessverre ikke i noen bred folkelig mobilisering. Resultatet var at Stortinget, uten noen særlig protester, enstemmig vedtok en stortingsmelding som bygde på tankegodset i Haga-utvalget.

Så fikk vi en relativt rolig periode fram til 2000/2001, men det ble laget nye utredninger som skulle berede grunnen for mer markedsstyring av sykehusene.

Noen snakket sammen – sykehusreformen lanseres i AP

Hele 1980- og 1990-tallet var preget av markedsliberalismens inntog i norsk politikk. Sterke kapitalinteresser presset på for å konkurranseutsette og privatisere offentlige tjenester. Også helse var et interessant område for investeringer og profitt. Men først måtte det gjennomføres viktige forandringer i helsepolitikken, og først og fremst i sykehussektoren.

Våren 2000 ble Bondevik-regjeringa felt. Jens Stoltenberg, den fremste representanten for markedsliberalistene i Ap-ledelsen, ble statsminister. Ny helseminister ble Tore Tønne, tidligere en av Røkkes direktører i Aker-konsernet. Tønne og Stoltenberg lanserte en dyptgripende sykehusreform i sentralstyret i Arbeiderpartiet 14. august 2000. I begynnelsen møtte forslaget sterk motstand. Bare 4 av 20 medlemmer støttet forslaget på sentralstyremøtet. Men på et nytt sentralstyremøte en uke senere ble følgende forslag vedtatt med 14 mot 6 stemmer:

• Staten overtar eierskap og finansiering av sykehusene.
• Sykehusene organiseres som statsforetak, ikke som aksjeselskaper.
• Lokalt folkevalgte skal være sterkt representert i det enkelte sykehusstyre.
• Gjelden som fylkeskommunene har pådratt seg, saneres.

Tore Tønne uttalte blant annet følgende om reformen: "Det er ikke statlig overtakelse alene som er viktig, men at sykehusene kommer ut av den offentlige forvaltning." (1) Og: "Sykehusdriften skal organiseres som foretak etter modell fra aksjeloven." (2)

12. november vedtok landsmøtet i Ap å stille seg bak reformen, men vedtaket ble fattet mot 82 stemmer – det høyeste stemmetallet partiledelsen fikk mot seg på landsmøtet. Den brede motstanden på grunnplanet i Ap i dag viser at hvis flertallet på landsmøtet hadde forstått hvilke konsekvenser vedtaket ville få, så hadde reformen aldri vært vedtatt.

Kampen mot høringsutkastet

På nytt kom "motmeldingslegene" på banen. Førsteutgaven av motmeldingen var ferdig 14. februar 2001, dvs tre uker etter at Ap-regjeringa la fram forslaget til sykehusreform. I Motmeldingen sies det slik: "Det dreier seg om vi skal gjennomføre et fundamentalt systemskifte – fra et politisk forvaltningsstyre med pasienten som uegennyttig mål – til et bedriftsøkonomisk markedsstyre med pasienten som et middel for økonomisk inntjening. Dersom forslaget blir presset gjennom i Stortinget etter en høringsfrist på knappe 6 uker, vil det være den største avdemokratiseringen i Norge i fredstid." (3)

Det ga oss som var motstandere av reformen den ammunisjonen vi trengte. Med tanke på omfanget av reformen må den korte høringsfristen på seks uker karakteriseres som et forsøk på politisk kupp. Reformen ble omfavnet av Frp. Jon Alvheim uttalte følgende: "Dette er bortimot en blåkopi av Frps politikk. I store trekk kunne jeg ha skrevet dette selv." (4)

"Motmeldingslegene" inngikk et nært samarbeid med det daværende Norsk kommuneforbund, men viktigheten av kampen mot denne reformen var for dårlig forstått i fagbevegelsen og på hele venstresida. Til å begynne med var det "motmeldingslegene", enkeltpersoner i RV, SV og Ap, tillitsvalgte i Kommuneforbundet og Norsk sykepleierforbund som var drivkreftene i arbeidet. I høringsfasen ble Motmeldingens avsløring av den foreslåtte § 39 som en ren (men fordekt) privatiseringsparagraf, støttet av Sykepleierforbundets advokater. Regjeringen og Tønne måtte deretter trekke vesentlige deler av denne paragrafen tilbake i det endelige lovutkastet på grunn av motstanden fra fagbevegelsen. Etter hvert kom flere på banen, og virkelig tyngde i motstanden ble det på LO-kongressen i mai 2001. Da vedtok en enstemmig kongress å si nei til foretaksorganisering av sykehusene, men ja til statlig overtakelse. Et forslag om at LO skulle gå til politisk streik mot sykehusreformen fikk ikke nok støtte. LO-kongressens vedtak ble som mye av debatten og motstanden mot reformen ellers, tiet i hjel i media. 6. juni vedtok Stortinget reformen med stemmene til Ap, Høyre og Frp. "Den største omveltningen siden Harald Hårfagre," (5) som Tønne uttrykte det, var vedtatt på rekordtid – mindre enn seks måneder etter at høringsnotatet ble lagt fram. Det sier mye om de store medienes lojalitet til makteliten at NRK brukte drøyt 4 minutter til sammen på denne saken fra høringsforslaget ble lagt fram i januar 2001 til reformen ble vedtatt 6. juni samme år.

Innføringa av reformen

Høsten 2001 og 2002 ble sykehusene organisert i fem regionale helseforetak. Det ble utpekt såkalt profesjonelle styrer uten folkevalgte representanter, og møtene var i starten lukket. Kort sagt: Politikere og fagfolk ut, økonomer og byråkrater ("blårussen") inn i lukkede rom. Rommene måtte åpnes senere på grunn av de sterke reaksjonene dette skapte.

Gjennomføringen av dette kan best illustreres med noen sitater fra tidligere styreleder i Helse Nord, Olav Helge Førde. I et intervju i Nordlys i 2004 fortalte han at han så at han var utpekt som styreleder da han sjekket Internettet en julidag i 2001. Han sa videre: "Jeg ringte to fotsoldater jeg visste var dyktige, så begynte kjøret. Helt over stokk og stein. Jævlig morsomt. I august møtte jeg ministeren (Tønne, min anmerkning), og ble innkalt til et møte ti dager senere. Da fikk jeg beskjed om å ha på plass sykehusstrukturen tre uker senere. Jeg hadde ingen administrasjon. Styret hadde ikke hatt møter." (6) Han avslutter med følgende: "Så gikk det! Det er et slags diktatorisk råkjør, men det gikk greit." (7)

Angrepene kommer – motstanden eksploderer

I 2002 ble det nedsatt arbeidsgrupper i de ulike helseregionene som skulle utarbeide forslag til omorganiseringer og endringer. Noen rapporter kom sent på høsten samme år, men de fleste kom på vinteren og våren i 2003. For å illustrere det som skjedde, vil jeg bruke Helse Nord som eksempel. Mye av det samme skjedde over hele landet, men det var Helse Nord og Helse Vest som var først ute med omleggingene.

Vinteren og våren 2003 kom en rekke faglige utredninger i Helse Nord, der konklusjonene var redusert kirurgisk akuttberedskap og/eller omlegging fra fødeavdelinger til fødestuer ved de fleste lokalsykehusene i Nordland. På det tidspunktet var det allerede fire sykehusaksjoner i Nordland som kunne organisere proteststormen som dette utløste. Den femte aksjonen ble dannet i Sandnessjøen løpet av kort tid. Våren 2003 i Nordland var preget av underskriftsaksjoner, folkemøter og svære demonstrasjoner. Kommunestyrer, næringslivet og fagbevegelsen i berørte kommuner over hele fylket kastet seg inn i kampen. Arbeidsgrupper ved flere sykehus laget motutredninger til Helse Nords rapporter. Dette ble svært viktig ammunisjon for sykehusaksjonistene. Flere leger som hadde sittet i Helse Nords utredningsgrupper tok kontakt med sykehusaksjonene og sa at de følte seg utnyttet og misbrukt. De ville ikke gå god for konklusjonene som sekretariatet i gruppene hadde trukket.

I april hadde fylkestinget møte i Mosjøen, og alle sykehusaksjonene krevde et vedtak som tok avstand fra Helse Nords planer. Da innstillinga viste at fylkesrådet i hovedsak stilte seg bak Helse Nords konklusjoner, utløste det lokale opprør i Ap, Sp og SV. Dette tvang fram en ny innstilling, som støttet kravet om at alle lokalsykehus skulle ha døgnkontinuerlig akuttberedskap både i medisin og kirurgi samt fødeavdelinger. Fylkestinget vedtok innstillinga mot stemmene til halve Høyres gruppe. Dermed var alle folkevalgte organer i Nordland som hadde uttalt seg, mot Helse Nords planer.

I mai slo administrasjonen og styret i Helse Nord retrett. De måtte krype til korset og innrømme at den sterke motstanden tvang dem til å forkaste de fleste forslagene til sentralisering. På NRK Nordlands nyhetsside 10. april kunne vi lese følgende: "Folkets aksjoner har stoppet planene, og det betyr at Helse Nord har vært for dårlige pedagoger, erkjenner informasjonssjefen i Helse Nord." Og videre: "Dette er en fryktelig vanskelig sak, fordi det griper inn i folks hverdag. Og det er klart at vi må lære av alt som har skjedd." Men to av forslagene ble opprettholdt: Fødeavdelinga i Mosjøen skulle gjøres om til fødestue, og kirurgisk akuttberedskap reduseres til dagtid. Fødeavdelinga i Narvik skulle omgjøres til en såkalt forsterket fødestue med mulighet for keisersnitt. I juni 2003 ble dette vedtatt av styret i Helse Nord, og noen dager senere godkjente daværende helseminister Høybråten vedtakene som gjaldt fødeavdelingene. Redusert kirurgisk akuttberedskap i Mosjøen ble godkjent i februar året etter.

Verken aksjonene i Mosjøen eller Narvik godtok dette. Dermed fortsatte kampen med full støtte fra de andre aksjonene i Nordland, som fortsatt var urolige for sine sykehus.

Samhold gir styrke – Folkebevegelsen for lokalsykehusene dannes

I løpet av vinteren 2003 utviklet flere av aksjonene i Nordland og på Vestlandet kontakten med hverandre. På denne bakgrunn inviterte LO i Odda til helgesamling 5.-6. april for å utveksle erfaringer og synspunkter. Målsettingen var å lage en plattform og stifte en landsomfattende organisasjon for sykehuskampen. "Motmeldingslegene" var representert ved Mads Gilbert.

Lørdag 5. april arrangerte sykehusaksjonen i Odda og omland en demonstrasjon som samlet over 5.000 mennesker. Det viste nok en gang den politiske sprengkraften i sykehuskampen, og var selvsagt en stor inspirasjon for oss i arbeidet med en landsomfattende organisering.

Søndag 6. april ble Folkebevegelsen for lokalsykehusene stiftet og en foreløpig plattform ble vedtatt. Det ble bestemt å ha en ny samling allerede i slutten av mai i Oslo, og å sette i gang arbeid med å få med flere aksjoner.

På samlingen i mai var 12 sykehusaksjoner representert, pluss ordførere fra flere av de berørte kommunene. Samlingen var svært vellykket, og det ble vedtatt en fullstendig plattform og en uttalelse med klare krav til regjeringa og Stortinget. Plattformen ble sendt til flere kommunestyrer rundt omkring i landet som sluttet seg til den.

Folkebevegelsens arbeid

Folkebevegelsens ledelse består av én kontaktperson i hver helseregion og en koordinator, som også er sekretær. Grunnmuren har vært og er arbeidet til aksjonene lokalt. Etter hvert ble det utviklet et omfattende kontaktnett via telefon, e-post og hjemmesiden til aksjonen i Lærdal. Det er en svært viktig lærdom at Folkebevegelsen ville ha vært umulig uten e-post og Internettet. I så måte er Folkebevegelsen et glimrende eksempel på betydningen dette har for folkelig organisering, politisk kamp og demokrati.

Regionskontaktene og koordinatoren samler informasjon fra aksjonene og systematiserer den.

Det viktigste forumet i Folkebevegelsen har vært og er landssamlingene, som regel vår og høst. Der har vi utvekslet erfaringer, diskutert og skolert oss gjennom innledninger på viktige tema samtidig som vi har utformet krav til regjeringa og Stortinget. På den måten har vi bygd opp omfattende kunnskap og innsikt som vi har brukt både i offentlige debatter, i media og i møter med både helseministere og sentrale helsepolitikere på Stortinget.

De massive protestene og demonstrasjonene gjorde at de store mediene ikke kunne overse det som skjedde. Både NRK Dagsrevyen og TV 2-nyhetene ble nødt til å dekke noen av møtene. Vi ble et fast innslag på Stortinget minst et par ganger i året. I tillegg hadde mange lokale aksjoner og ordførere møter med de mest sentrale helsepolitikerne både i regjering og opposisjon. Folkebevegelsen ble en maktfaktor som landets øverste politiske ledelse måtte forholde seg til.

Dette gjenspeilte seg i kommentarer i statsbudsjettet fra og med 2003. Vi vet også at de kravene vi stilte om økte bevilgninger hadde betydning når partiene utformet sine forslag til budsjettet. I tillegg til økonomiske krav satte vi søkelyset på den eksplosive veksten i private sykehus. Vi påpekte hvordan dette tappet offentlige budsjetter og rammet lokalsykehusene. Vi har også tatt opp Legeforeningens makt over utdanninga og behovet for sterkere politisk styring. Dette er nødvendig for å sikre en fornuftig balanse mellom utdanning av for eksempel generelle kirurger og spesialister. Legespesialistutdanninga er faktisk et av de mest sentrale helsepolitiske spørsmålene. Uten generelle kirurger som kan behandle/stabilisere de mest vanlige tilstandene vil lokalsykehusene ikke kunne overleve i framtida. Både "motmeldingslegene" og andre leger har påpekt dette, og har kjempet både i og utenfor Legeforeningen for å styrke denne utdanninga. Den ekstreme spesialiseringa har vært en internasjonal trend som nå er snudd til fordel for en mer balansert utvikling. Det var en viktig seier for Folkebevegelsen og lokalsykehusenes framtid, da Legeforeningen i mai 2003 vedtok å styrke utdanninga i generell kirurgi. I mai i år vedtok landsstyret i Legeforeningen en rapport utarbeidet av en arbeidsgruppe nedsatt av sentralstyret. Rapportens tittel er Lokalsykehusenes fremtidige rolle, og der finner vi følgende:

"Arbeidsgruppen mener at akuttfunksjon som et minimum (min utheving) bør inneholde vaktkompetanse innen indremedisin, generell kirurgi og anestesi samt tilgang til klinisk-kjemiske og radiologiske støttetjenester. Tilgjengelig kirurgisk beredskap er en forutsetning for trygg medisinsk beredskap, og medisinsk beredskap er en forutsetning for en trygg kirurgisk beredskap." (Min utheving.) (8)

Dette er en svært viktig støtte for oss i kampen for å opprettholde fullverdige lokalsykehus.

Folkebevegelsen har hele tida plassert det politiske hovedansvaret for sykehusene på Stortinget og regjeringa. Derfor var stortingsvalget i fjor viktig for oss, så vi la mye arbeid i å påvirke partiene og opplyse velgerne om hvordan kandidatene stilte seg til våre krav. Vi utarbeidet en velgergaranti som vi sendte til de tre øverste på listene til de fleste partiene. Etterpå laget koordinatoren vår en statistikk som viste hvordan de hadde svart. Dette gikk vi ut med i media, pluss at vi laget en løpeseddel som kunne tilpasses lokale forhold, og brukes av sykehusaksjoner over hele landet. Hvilken effekt dette hadde er vanskelig å si, men vi bidro uten tvil både med dette og det jevne arbeidet til å gjøre sykehus til en av hovedsakene i valgkampen. Særlig Åslaug Haga i Sp brukte vern av lokalsykehus som en av sine flaggsaker.

Kronisk underfinansiering av sykehusene

Et av hovedproblemene i sykehusøkonomien har hele tida vært underfinansiering. Da foretaksmodellen ble innført 1. januar 2002 var en del av reformen at regnskapslovens prinsipper og bestemmelser skulle gjelde. Basert på dette viste rapportene fra de regionale helseforetakene (RHF-ene) at de i løpet av sine tre første driftsår hadde hatt utgifter som til sammen var nesten 10 milliarder høyere enn inntektene. På grunn av at Helsedepartementet lanserte et eget regnskapsprinsipp, såkalt "korrigert resultat", ble underskuddene bare halvparten av det de offisielle regnskapene viste. Dette er "abrakadabra" for de fleste, men det inneholder mye sprengstoff og får store konsekvenser. For de som ønsker å vite mer anbefales De Factos rapport For lite penger – for lite demokrati, som kom i januar 2005.

I dag er det samlede underskuddet etter regnskapsloven på 7,5 milliarder. Dette er en udetonert bombe under hele foretaksmodellen. Stortinget har siden 2003 vedtatt at sykehusene skal gå i balanse. Hvert eneste år har dette kravet blitt forskjøvet, fordi det har vært umulig å gjennomføre det uten en rasering av helsetilbud over hele landet.

Departementet står knallhardt på at budsjettbalansen skal gjennomføres. Dette gjentok Sylvia Brustad senest 11. oktober på Holmgang på TV2, noe som betyr at for eksempel Helgelandssykehuset alene må spare inn ca 80 millioner kroner – noe som vil føre til en rasering av tilbudet på Helgeland. De første forslagene er allerede kommet. Det samme vil skje i andre deler av landet. I neste omgang vil det føre til så sterke protester og demonstrasjoner at det kan utløse et lite politisk jordskjelv.

Kampen fortsetter

Folkebevegelsen var positiv til Soria Moria-erklæringen fordi den inneholder mange fine formuleringer om lokalsykehus som er i tråd med vårt syn. Men samtidig er det ingen andre konkrete forpliktelser enn at ingen lokalsykehus skal legges ned. I virkeligheten er problemet ikke forslag om direkte nedlegging, men den gradvise nedbyggingen som foregår gjennom reduksjoner og kutt i tilbud som for eksempel kirurgi. Dermed oppstår det en ond sirkel: Fagmiljøene svekkes, sykehuset mister godkjenning som utdanningsinstitusjon, rekrutteringsproblemene øker og kvaliteten reduseres. Alt dette har resultert i en ny runde med mobilisering og store demonstrasjoner flere steder i landet. Folk er rasende over at helseministeren og regjeringa ikke vil gripe inn og stoppe den nedbygginga som foregår. Dette viser hvilken betydning sykehusene har for tryggheten til folk og den politiske sprengkraften som ligger i sykehuskampen. Sykehusene er en hjørnestein i den norske velferdsstaten, og folk ser på sykehusene som sine. Det har bl.a. kommet til uttrykk gjennom lokale innsamlinger til for eksempel dyrt røntgenutstyr som CT og MR. Derfor slår de ring rundt lokalsykehusene, når de blir truet. Mange sykehusaksjoner har sitt utgangspunkt i venneforeninger som hadde som viktigste formål å kjøpe inn ting som skulle bedre trivselen til pasientene. Selv om fokuset først og fremst har vært rettet mot de små lokalsykehusene i distrikts-Norge, har det også vært kamp mot nedskjæringer og for å opprettholde tilbud på store sykehus. Når tilbudene på lokalsykehusene bygges ned, vil presset på de store sykehusene øke. Med balansekravet hengende over seg vil dette føre til sterkere reaksjoner og protester fra disse sykehusene. Fra 8. januar 2007 vil Universitetssykehuset i Tromsø (UNN) innføre fire dagers uke med vanlig bemanning og helgebemanning fra og med fredag. Noen uker etter meldinga fra UNN er dette også foreslått utredet på sykehuset i Harstad og på Helgelandssykehuset. Barneavdelinga på sykehuset i Hammerfest foreslås nedlagt for tredje gang på fire år, og Olav Gunnar Ballo (SV) har foreslått å fjerne all kirurgisk virksomhet på sykehusene i Finnmark.

Etter at denne artikkelen egentlig var avsluttet, kom det to meldinger som har betydning for den videre kampen, og derfor er det viktig å få dem med. Helseminister Brustad har nå nedsatt en arbeidsgruppe som skal fastlegge lokalsykehusenes oppgaver og innhold. To av "motmeldingslegene" og lederen for KIL (se annet sted i teksten), som også er regionskontakt for Folkebevegelsen i sør, er med i arbeidsgruppa. Dette er en seier for oss! Likevel er det en skuffelse at Folkebevegelsen ikke har fått en egen representant der, så Folkebevegelsen har sendt brev til helseministeren og krevd dette.

Det andre er at kampen mot nedlegging av kirurgisk akuttberedskap i Mosjøen foreløpig har gitt en halv seier. Dagen før nedlegginga, vedtok Helse Nord at sykehuset får beholde en kirurg i vakt også etter klokka 18 fra mandag til fredag. Dette er en liten seier, men ikke godt nok. Ordføreren, som for øvrig har gjort en formidabel innsats i sykehuskampen, sier at de sentrale politiske signalene tilsier at det vil komme mer. Men akkurat nå hersker det stor forvirring om hva innrømmelsen fra Helse Nord egentlig innebærer. Uansett er det et nederlag for byråkratene i Helse Nord og departementet. Det viser klart den enorme kraften som ligger i folkelig mobilisering kombinert med hardt politisk arbeid, og det viser framfor alt at det nytter å kjempe! Jeg vil også understreke den viktige rollen som en del helsepersonell, og særlig leger, på lokalsykehusene spiller i sykehuskampen. Det gjelder både i Mosjøen og andre steder ved at de bruker fagkunnskapen sin for å gjendrive helsebyråkratenes argumenter og utredninger.

Folkebevegelsen og tillitsvalgte i fagbevegelsen mobiliserer nå rundt krav om mer penger på statsbudsjettet for å unngå dramatiske kutt i pasienttilbudet. Hva dette vil medføre vil vise seg i tida framover.

Skottland viser vei – sykehusreformen må avvikles

Det ble blant annet reklamert med at sykehusreformen skulle være en fagreform. Det vi ser er utvikling av en kommersiell kultur opp i mot en omsorgskultur. Erfaringene viser også at sykehusreformen fører til sentralisering av akuttberedskap og fødetilbud på lokalsykehus. Overordnede helsepolitiske og samfunnsøkonomiske hensyn tillegges liten vekt.

Vi har fått en lønnsadel på toppen og en ukontrollert lønnsvekst blant legene på de store sykehusene i konkurranse med privatsykehusene. Under den forrige regjeringa eksploderte antall private sykehus fra 7 i 2001 til 24 i 2005. Aksjonærer med sugerør i statskassen sopet inn kjempeprofitter. (9) Dette var penger som de offentlige sykehusene burde hatt. Veksten i antall private sykehus er foreløpig stoppet opp, men store offentlige beløp går fortsatt til denne virksomheten.

Dag Johansen sier følgende i artikkelen "Sykehusreformen – fire år etter": "Mest betenkelig ved Sykehusreformen er etter min vurdering det skiftet av behandlingskultur som den fremmer, fra uegennytte og pasientens beste som mål og drivkraft (fagetikk) til egennytte, lønnsomhet og "produksjonstall" som mål for sykehusdriften (pengeetikk). Økonomi og såkalt effektivitet – flest mulig pasienter behandlet på kortest mulig tid med minst mulig bruk av personell og ressurser – er blitt alle tings målestokk. Denne har forplantet seg helt ned på grunnplanet i sykehusene. Jeg kaller dette for ren ukultur i medisinsk behandling!" (10)

Han sier også at det hjelper lite at den rødgrønne regjeringa i et forsøk på å redusere det demokratiske underskuddet har vedtatt at et flertall av styremedlemmene i helseforetakene skal oppnevnes blant folkevalgte fra kommune eller fylkeskommune. Helseminister Sylvia Brustad var da også raskt ute med å påpeke at politikere i helseforetakstyrene ikke representerer noen, men må følge helseforetaksloven.

Mads Gilbert understreker at sykehusreformen er et ledd i den globale privatiseringen av offentlig sektor. Store privatiseringskonserner driver systematisk slakt av offentlig sektor i utviklingsland, for eksempel privatisering av vannet. Et av disse er PricewaterhouseCoopers (PwC). Det er illevarslende når Helse Nord og andre foretak nå bruker dette firmaet i sitt utredningsarbeid.

Tida er inne for å sette selve sykehusreformen på dagsorden. Skottland avviklet helseforetaksmodellen i 2004 etter lignende dårlige erfaringer. Under slagordet "Samarbeid – ikke konkurranse" er markedsstyringa avviklet og sykehusene flyttet tilbake til offentlig forvaltning. Vi må gjøre det samme. Sykehusene tilhører folket og skal styres av de folkevalgte, ingen andre.

---

Noter

• 1) Motmelding til høringsnotat fra Sosial- og helsedepartementet. Om "Statlig overtakelse av spesialisthelsetjenesten og forslag til lov om helseforetak m.m." 2. utgave 28.04, www.fagforbundet.no/sykehus/arkiv/motmeld.htm, side 9 – sitat fra Aftenposten 02.11.2000. [Tilbake]
• 2) Motmeldingen side 10, Drammens Tidende 05.12.2000: "Helserevolusjonen startet i Drammen". [Tilbake]
• 3) Motmeldingen side 8. [Tilbake]
• 4) Motmeldingen side 9, Aftenposten 19.01.2001. [Tilbake]
• 5) Motmeldingen side 15, Drammens Tidende 05.12.2000. [Tilbake]
• 6) "Portrettet" i Nordlys 14.02.2004. [Tilbake]
• 7) "Portrettet" i Nordlys. [Tilbake]
• 8) "Lokalsykehusenes fremtidige rolle", www.legeforeningen.no. [Tilbake]
• 9) Erling Folkvord: Stopp tjuven – en redningsaksjon for velferdsstaten, utgitt av Rødt! 2005, side 102-105. [Tilbake]
• 10) Artikkel i Sykepleieren nr 4, 2006: "Sykehusreformen – fire år etter". [Tilbake]

---

Anbefalt lesning

• Motmelding 30.05.97 til "Plan for den somatiske spesialisthelsetjenesten, helseregion Nord" og Stortingsmelding nr 24 (1996-97) om sykehus og annen spesialisthelsetjeneste.
• Motmelding 14.09.98 til Akuttutvalgets innstilling (NOU 1998:9 "Hvis det haster …").
• Motmelding 28.04.01 til høringsnotat fra Sosial- og helsedepartementet, om "Statlig overtakelse av spesialisthelsetjenesten og forslag til lov om helseforetak m.m.".
• Roar Eilertsen (De Facto): Når sykehus blir butikk, september 2003.
• Roar Eilertsen (De Facto): For lite penger – for lite demokrati, januar 2005.
• Erling Folkvord: Stopp tjuven – en redningsaksjon for velferdsstaten, (Rødt!) 2005.

Kart over sjukehusaksjoner i Norge