Leder. Side 3
Fakta om Nepal. Side 4
Introduksjon. Side 6
Forord. Side 9
Geir Christensen og Randi Nygård: Veien til Gorneti. Side 10
Arnljot Ask: Det nye mot det gamle. Side 18
Ny grunnlov eller ny revolusjon? Et intervju med Shyam Shresta. Side 20
Alle kvinner skal bli frigjort – Et intervju med Rana Devi Dhakal. Side 28
Mari Røsjø og Frida Karina Rusnak: Uredde kvinner vinner fram i Nepal. Side 30
Stian Bragtvedt: Stat, samfunn og klasser. Side 48
Andreas Tolf Tolfsen: Født til undertrykkelse. Side 58
Johan Petter Andresen: Gift på tvers av kaste. Side 66
Johan Petter Andresen: Jordreform – det avgjørende første skritt. Side 74

Bolivia har gjennom hele si historie vært prega av de store skillene mellom urfolka og de spansktalende, etterkommerne etter kolonistene.

Av Marin Lindland

Dette er skiller som har manifestert seg gjennom at den politiske og økonomiske makta har vært konsentrert hos sistnevnte, og ved en til tider særs brutal undertrykking av de til sammen omkring 36 nasjonene av urfolk som landet rommer. I dag utgjør urfolka fra 55 til 80 prosent av landets totale befolkning, hvorav den store majoriteten lever i fattigdom.

Bolivia er ett av få land i Latin-Amerika som har opplevd en sosial revolusjon. Den nasjonale revolusjonen av 1952–1964 sikra blant annet allmenn stemmerett, jordreform, nasjonalisering av sentrale økonomiske sektorer og utbygging av utdanningssystemet. Til slutt intervenerte militæret, som styrte landet gjennom en attenårsperiode (1964–82), delvis i allianse med ulike politiske parti. Den demokratiske overganga i 1982 kom midt i en økonomisk kriseperiode. Sentrum-venstreregjeringa til Hernán Siles Zuazo (UDP, 1982–1985) kom under voldsomt press fra alle kanter, også fra fagbevegelsen som ikke aksepterte regjeringas kutt i offentlige utgifter, og den blei tvunget til å skrive ut nyvalg. Den nye presidenten, Victor Paz Estenssoro (1985–89) fra MNR, med god hjelp fra den nye planleggingsministeren Gonzalo «Goni» Sánchez de Lozada og Verdensbankrådgiveren Jeffrey Sachs, gjorde Bolivia om til et eksperiment i nyliberal politikkutforming. Subsidier på mat, gass og drivstoff blei kutta, offentlige arbeidsplasser lagt ned og/eller privatisert, samtidig som mange bedrifter gikk konkurs – med resultat som arbeidsledighet, intern og ekstern migrasjon og økt fattigdom.

«Gonis» første presidentperiode (1993– 1997) innebar ei ny privatiseringsbølge. Nå var turen kommet til blant annet olje- og gasselskapet YPFB, jernbanen, energiselskapa og luftfarta. Da man hadde privatisert så godt som all statlig eiendom, så man seg om etter neste skritt. Resultatet blei privatisering1 av ressurser som staten ikke tidligere hadde kontrollert, som for eksempel vannforsyninga. Utenlandske selskap kom på banen, og det blei innført avgifter på tjenester som tidligere hadde vært tilnærma gratis. De folkelige opprøra i Cochabamba i 2000 og El Alto i 2005 handla om å ta tilbake kontrollen over vann- og avløpssektoren. Boliviansk politikk var fram til 2003 prega av at de tre etablerte partia ADN, MIR og MNR og deres partibosser inngikk allianser for å sikre seg verv. Det mest oppsiktsvekkende var da den tidligere diktatoren Hugo Banzer og hans ADN hjalp venstrepartiet MIR sin leder Jaime Paz Zamora til presidentstolen i 1989 (-93), med det resultat at tjenesten blei gjengjeldt i 1997(-01). Med slike allianser lå den nyliberale politikken fast, og tilliten til politikerne var på et absolutt lavmål.

Evo Morales

Med denne bakgrunnen og den manglende økonomiske framgangen for det store flertallet av befolkningen kunne en anti-systemkandidat, Evo Morales, bli nummer to i presidentvalget i 2002 med 20 prosent av stemmene, bare to prosentpoeng bak MNRs «Goni». Morales hadde til da blitt sett på som en relativt marginal cocalero-leder (kokabonde) uten mulighet til å oppnå støtte utafor kjerneområdene til kokabøndenes fagforeninger. Valget i 2002 viste at potensialet var mye større.

Evo Morales og partiet han leder, IPSPMAS, hadde blitt systematisk bygd opp siden midten av 90-tallet som «det politiske instrumentet for folkenes suverenitet» (IPSP), og tok i 1999 over partinavnet til Movimiento al Socialismo (MAS), som er det navnet det er mest kjent under i dag. Partiet er på mange måter unikt i latinamerikansk målestokk fordi det er grunnlagt og består av ei rekke sosiale bevegelser, de fleste av dem med størst tyngde i rurale områder og blant urfolk. De viktigste organisasjonene som står bak MAS er bondeorganisasjonen CSUTCB, kvinnebøndene i Bartolina Sisa, urfolksorganisasjonene CONAMAQ (høylandet) og CIDOB (lavlandet), de såkalte Colonizadores (i lavlandet – består av migrerte bønder fra høylandet), i tillegg til ei rekke større og mindre organisasjoner som enten deltar aktivt i partiet eller støtter dem utenfra. Av de sistnevnte finner vi blant annet den bolivianske arbeidersammenslutninga, COB.

De første åra i dette tiåret var prega av stor politisk og sosial ustabilitet, som en følge av de folkelige mobiliseringene mot den nye privatiseringsbølgen. Da Gonis andre regjering (2002–2003) la fram planer om å eksportere gass gjennom rørledninger til Stillehavskysten og erkefienden Chile, eksploderte det i gatene i Bolivias hovedstad La Paz og El Alto, den fattige bydelen rett utenfor. Planene innebar at bare 18% av fortjenesten ville tilfalle den bolivianske staten, og det blei oppfatta som nok et ran av det bolivianske folket. Den symbolske betydningen naturressurser har i et land som Bolivia, kan ikke understrekes nok. Etter at spanjolene stakk av med de enorme sølvressursene og den hvite nasjonale eliten tinnressursene, har det vært store håp knytta til landets store gassressurser. Da president «Goni» måtte gå av etter at rundt 65 demonstranter hadde blitt drept av de offentlige ordensstyrkene i oktober 2003, gikk MAS inn i en «konstruktiv» periode der de hadde et visst samarbeid med den nye presidenten Carlos Mesa (2003–05). Etter hvert greide ikke Mesa å balansere mellom de enorme motsetningene som parlamentet romma, han valgte å gå av, og det blei skrevet ut nyvalg. Valgresultatet i desember 2005 kom overraskende på de fleste. For første gang i landets historie blei en president valgt med reint flertall (53,7 %). I tillegg sikra MAS seg kontroll over Underhuset. Valgresultatet var et klart nei til landets gamle politiske elite, og for første gang har Bolivia en president med urfolksbakgrunn.

MAS i regjering

Hvordan kan sosiale bevegelser bestående av mennesker med verken utdanning eller erfaring i offentlig forvaltning regjere et land? Utfordringene har stått i kø, og mange feil har blitt gjort underveis. Likevel er det klare tendenser i regjeringas politikk. Den innehar noen klassiske sosialistiske eller sosialdemokratiske element, som (re-)nasjonalisering av viktige økonomiske sektorer som gruvedrift, olje og gass, og tjenester som telefon, elektrisitet og vann- og avløp. I tillegg har det blitt lansert ei rekke sosiale støtteordninger, blant annet et stipend som gir barn «lønn» for å fullføre et skoleår, noe som øker familienes mulighet for å gi barna sine utdanning. Den nye grunnloven som fortsatt ikke er vedtatt, omgjør Bolivia til en plurinasjonal stat som anerkjenner alle landets språkgrupper på lik linje, og grunnlovsfester fundamentale rettigheter. Den gir urfolk utstrakt sjølstyre innafor sine områder, og har en klar desentraliseringstendens ved at den innfører autonomi på fylkes- og regionnivå (i tillegg til det allerede etablerte kommunenivået).

På grunn av de store problema med landets opposisjon og manglende kontroll over Senatet, har regjeringa likevel hatt vanskelig for å gjennomføre mer dyptgående endringer. Mange lovforslag stopper i Senatet, og regjeringa må i stor grad styre ved dekret. De største politiske konfliktene har ikke vært knytta til nasjonaliseringene, som har vært relativt populære, men til grunnlovsprosjektet og autonomi- og hovedstadsspørsmåla. La Paz har vært sete for parlament og regjering siden en borgerkrig i 1899. Men voldelige mobiliseringer i hovedstaden Sucre for å gjenvinne disse institusjonene førte til at arbeidet i den grunnlovsgivende forsamlinga blei paralysert, og forhandlingene til slutt flytta. Spørsmålet om sjølstyre, eller autonomi, har blitt et nøkkelord for en fragmentert opposisjon som ikke lenger har kontroll over de sentrale myndighetene. Dette kravet er sterkest i de østlige fylka, de såkalte halvmånestatene, der MAS ikke har kontroll over fylkesmennene (prefektene). På tross av at Evo Morales er tidenes mest populære bolivianske statsleder med totredjedeler av folket i ryggen, er således landet fortsatt ustabilt og vanskelig å regjere.

Noter:
1) Privatiseringen gjaldt både kommunale tjenester og rettigheter som tidligere var gratis. Rettighetene til det som tidligere hadde vært allemannseie ble overdratt til

Handel med jordbruksvarer utgjør en viktig del av ALBA-samarbeidet. Remmy Gonzales er for rural utvikling, og jobber med avtaler mellom ALBA-landene. Han mener at ALBA i tillegg til å være et godt rammeverk for jorbrukssektoren betyr mye for Bolivia som helhet og for regionen.

Av Helene Heger Voldner

Det er viktig både som handelsinstrument og som ideologisk prosjekt. Han forklarer hvilke endringer det kan føre til for hver enkelt bonde og hans eller hennes familie.

Sosiale prosjekter

«Folkets handelstraktater (TCP) og ALBA er en annen måte å drive handel på enn den tradisjonelle, kapitalistiske,» begynner han. «Den største forskjellen fra andre frihandelsavtaler er at det er handel mellom likeverdige parter, der alle har noe å tilby som de andre har behov for. På den måten blir det en byttehandel der alle faktisk tjener på handelen. Gjennom denne måten å samarbeide på sikrer man solidaritet, likhet og matsikkerhet for alle leddende i handelen,» utdyper Gonzales.

«Folkets handelstraktater handler ikke bare om handel, de har også en sosial side,» forklarer han videre. Ulike sosiale prosjekter er satt i gang som en del av ALBAsamarbeidet. De viktigste er alfabetiseringsog utdanningsprosjekter og medisinske avtaler. Cuba er en viktig bidragsyter, og har bistått med utdanningsopplegg gjennom alfabetiseringsprosjektet Yo si puedo, og medisinsk gjennom leger som jobber i Bolivia. «Det er en utveksling som både er økonomisk og sosial, der begge deler er viktige for samarbeidet. Det ene kunne ikke ha fungert uten det andre.»

Alt henger sammen

Han mener det er åpenbart at den sosiale og økonomiske utviklingen må gå hånd i hånd, og at man må ha et helhetlig syn på samarbeidet og utviklingen i regionen. «Dersom bonden blir syk og vi ikke har et helsevesen som fungerer og kan ta seg av ham, vil han ikke kunne produsere mat.
Dersom bonden ikke kan lese, blir det umulig for ham å kunne inngå kontrakter. Sosial politikk, helse og utdanning henger sammen, og det er nødvendig at vi ser de viktigste utfordringene under ett,» sier Gonzales. Gjennom ALBA-avtalen har man tatt tak i det viktigste og grunnleggende for
å kunne få til en utvikling i regionen som setter spor og skaper endringer. Dette er i følge ham en nødvendig og fornuftig utvikling.

Staten i markedet

Han konstaterer at Bolivia nå følger en modell der staten er tydelig tilstede, og er en deltaker i markedet. Som en følge av det blir det mindre spillerom for de private aktørene som utelukkende er ute etter profitt. De private er ikke opptatt av bærekraftig utvikling eller sosial utjevning. Staten har derimot ansvaret for matsikkerheten i landet, for forholdene for bøndene og forde som skal leve av det bøndene produserer. Den har mulighet til å kontrollere markedet, og kan gripe inn med ulike virkemidler for å bedre den økonomiske og sosiale situasjonen. Bare gjennom at staten er tilstede og tar ansvar kan man sikre en bedre og mer helhetlig utvikling.

Han er optimistisk med hensyn til Bolivias innflytelse på ALBA. Han mener at Bolivia har store muligheter og et stort potensiale. Landet har mye dyrkbar jord som ikke blir brukt, i motsetning til for eksempel Venezuela. Bolivia kan være en av de viktigste matprodusentene i regionen og er derfor viktige i ALBA-samarbeidet.

Private aktører taper terreng

Det viktigste ALBA har oppnådd, er i følge ham at de private selskapene begynner å miste det hegemoniet de tidligere har hatt over markedet og produksjonen. De rike jordeierne har hatt politisk innflytelse i det hvite oligarkiet, de har kontrollert fabrikkene, og har derfor styrt mye av utviklingen og produksjonen. Nå er det er ikke lenger bare profitt som står i fokus, men også andre hensyn. Det blir tatt hensyn til at avgjørelser får konsekvenser for folks liv og hverdag, og man tar ansvar for en god fordeling og utvikling. Det er heller ikke like skjevt mellom produsent og konsument, men begge har innflytelse på de avgjørelsene som blir tatt. I tillegg er avtalen god for integrasjon og utveksling i regionen, for eksempel har det blitt bedre muligheter for å dra til utlandet og studere.

Avtalen har innflytelse på flere områder i folks liv, og Gonzales understreker at ”av det vi har sett av ALBA til nå, ser vi at det har bedret livsforholdene til folk i Bolivia og i regionen. Viktigst er allikevel de endringene de har skapt i folks forhold til avtalen og den betydningen prosjektet har politisk og ideologisk”.

15 damer fra 70 år og oppover, en skriveblokk og en visjon om å erklære Bolivia fri for analfabetisme i løpet av 2008.

Av Helene Heger Voldner

Etter tur sitter de bøyd over skriveblokka med pennen i hånda og tunga ut av munnen i dyp konsentrasjon. Det ser ut som om de skriver en og en bokstav, til det til slutt blir et helt ord – deres eget navn. Det er en uvant kombinasjon av nybegynnerens usikre penn og den karakteristiske skjelvende gammeldameskriften, og vitner om nylig ervervet kunnskap. I Barrio San Juan Bosque, et fattig område rett utenfor Cochabamba i Bolivia, ser vi fruktene av et av regjeringens og ALBAs prosjekter.

Ja, jeg kan

De gamle damene som sitter og strever med sitt eget navn, har vært med på prosjektet «Yo, sí puedo» (Ja, jeg kan), et alfabetiseringsprosjekt satt i gang med cubanske midler. Siden 2001 har Cuba jobbet med alfabetiseringsprosjektet, og resultatene har vært enorme. I løpet av de siste fire årene
har prosjektet basert på et cubansk pedagogisk opplegg, blitt satt i gang i mer enn 15 land i Latin-Amerika, Oseania og Afrika. Over to millioner personer har lært å lese og skrive.

I Bolivia kan over 87 % av befolkingen lese og skrive, og de har jobbet aktivt med alfabetiseringsprosjekter over flere år. Fylket La Paz har flest kommuner som er alfabetisert (39), Oruro har alfabetisert alle sine 35 kommuner, Cochabamba sine 21 og Santa Cruz har 13 kommuner alfabetisert.
501 295 personer hadde fullført programmet. Det er 39 018 lærere og 3 811 rådgivere involvert(1). Landet ligger an til å kunne erklære seg alfabetisert i løpet av 2008 som det tredje landet i Latin-Amerika etter Cuba (1961) og Venezuela (2005)(2).

Kunnskap gir respekt

15 av disse som nå kan lese og skrive, sitter foran oss og prøver å forklare oss hva det har betydd for dem at de nå har den kunnskapen. 15 gamle damer, med bowlerhattene og de tradisjonelle skjørtene og pleddene, coca-tyggende og uendelig stolte sitter og ser ned på navnet sitt de selv har skrevet. De snakker i munnen på hverandre når de skal si hva det har betydd for dem. «Vi har fått mer respekt fra andre, og vi har fått mer respekt av mennene våre,» sier de. «Vi er takknemlige for det vi har fått lære,» sier Hilaria Leaño mens hun sender skriveblokka videre. Alle vil gjerne skrive navnetrekket sitt, og alle følger med på hverandre. De som ikke får det til helt med en gang, får straks støtte fra de andre, og forsiktig blir det pekt på hva de eventuelt har gjort feil. De eneste som ikke skriver selv, er de som er så gamle at de ikke ser hva de selv skriver. Fornøyd leverer de blokka fra seg når alle har fått navnet sitt ned.

Å kunne lese og å forstå

Alfabetiseringsprosjektet er et totrinnsprosjekt. Den første utfordringen er å lære folk grunnleggende lese- og skriveferdigheter. Å kunne se skrevet tekst og skjønne hva det står, eller å kunne produsere tekst selv. Det har enormt mye å si for hver enkelt person som lærer å lese og skrive, og det er viktig for en nasjonal utvikling. Det å kunne lese og skrive utgjør en stor forskjell. Samtidig ligger utfordringen i å kunne lese ikke bare for lesingens skyld, men for å kunne tilegne seg kunnskap og deretter bruke det til noe selv.

Å utdanne medborgere

Det å utdanne folk til å være aktive deltakere i samfunnet, det er det virkelige alfabetiseringsprosjektet, og en av mange utfordringer Bolivia står ovenfor. Når man utdanner folk og borgere skaper man medborgere. Dette er den vanskeligste og viktigste delen av utviklingen. De gamle damene i Bariio San Juan Bosque kan se en tekst og skjønne hva det står, men de er ikke blitt en aktiv, deltakende del av prosessen i landet på grunn av det de har lært gjennom Yo, sí puedo. Det handler ikke bare om å lære bort den faktiske kunnskapen det er å skjønne hva det står, men å virkelig forstå hva det innebærer, og å vite hvordan man skal bruke det. Det er det kunnskapen egentlig handler om.

«Når man utdanner folk, gir man dem et nytt våpen i utviklingen,» sier den argentinske aktivisten Fabian Restivo som har fulgt utviklingen i Bolivia de siste årene. Bolivia er godt på vei i første del av utviklingen, men har et stykke igjen for å nå det siste trinnet.

Praktisk ALBA-politikk

Landet reiser seg. Det har en lang vei igjen, men noe av det som slår en, er hvordan de har tatt tak i det som er absolutt grunnleggende, og gjør noe med det først. Landet kan ikke utvikle seg videre hvis ikke folk kan lese og skrive, og hvis ikke folk er friske. Altså begynner de med de områdene, og begynner med alle uansett aldersgruppe eller klasse. Det spørs hvor mye de gamle damene fra 70 år og oppover faktisk kommer til å bruke den nye kunnskapen, men ideen om at alle tar del i utviklingen, er det viktige. Det er de beviset på, og det viser at det er en kjempesatsing.

De nye, gamle skoleelevene er det ALBA skal være. De er en del av en utvikling, de kommer til å være med å føre landet videre. Dette er det ALBA handler om. Yo si puedo-samarbeidet tar sikte på å heve verdigheten til folk og er bygget på respekt. I stedet for at det blir handlet med penger og
materielle verdier, bistår Cuba med noe av det de har mest av, menneskelige ressurser i form av lærere og pedagoger.

Snart kan hele Bolivia

Nå kan nesten hele landet, snart kan hele landet si «ja, jeg kan» om grunnleggende lese- og skriveferdigheter. De gamle damene vi møtte, har vist hvor mye det har betydd for hver enkelt, Når Bolivia kan erklære seg fri for analfabetisme, har de nådd en milepæl. Og hvis alle på prosjektet er like entusiastiske som de vi møtte, kommer det til å gå fort å få alle gjennom undervisningen. Flittigere skoleelever skal man lete lenge etter.

Noter:
1 Tall fra PortalAlba, www.alternativabolivariana.org/modules.php?name=News&file=article&sid=2880. Apr.08
2 Tall fra Global Exchange, http://www.globalexchange.org/countries/americas/bolivia/3672.html. Des. 2005

Quechua, Aymara, Izozeño, Guarayos, Sirionó, Yuqui, Tapiete, Guarasug’we, Chiquitano, Mojeño, Baure, Tacana, Ese Ejja, Cavineño, Araona, Toromona, Chimanes, Mosetenes, Mataco Noctene, Chipayas, Niurato, Iruito, Ayoreo, Chacobo, Yaminahua, Paguara og Moré. Dette er noen av folkeslagene og språkene i Bolivia.

Av Helene Heger Voldner

Over halvparten av Bolivias befolkning er urbefolkning. De to største gruppene er Quechua og Aymara som utgjør henholdsvis 30 % og 25 % av den totale befolkningen. 30 % er mestisoer og 15 % er hvite (kaukasiske). Deretter er det et utall folkeslag og grupperinger med forskjellige språk og kulturer.

Den hvite mann

Den hvite mann har satt tydelige spor, og har underveis tråkket på flere grunnleggende demokratiske rettigheter. Den hvite befolkningen har inntil nylig nærmest monopolisert kontrollen over maktposisjoner i Bolivia, som mediene og parlamentet. Ved å utelate urbefolkningen fra disse posisjonene, undertrykker de og umyndiggjør dem. Det er også en tydelig uttalt rasisme. Et eksempel på dette fant sted i byen Sucre i mai 2008, da Evo Morales opprinnelig skulle holde tale på et stadion i byen. Tilhengere hadde samlet seg for å høre presidenten, og anti-Morales grupperinger hadde kommet for å demonstrere. Det utviklet seg til bråk, og Moralesmotstanderne var overlegne i styrke. På grunn av urolighetene avlyste Morales besøket. Anti-Morales grupperingene fikk kontroll over de andre, som i hovedsak var urbefolkning. De ble tvunget til å marsjere til Casa del Libertad der man i 1825 hadde erklært slutten på kolonien og opprettet Republikken Bolivia. Samme sted som friheten hadde blitt erklært, ble de innfødte nå ydmyket på det groveste. De ble tvunget i kne og måtte se på at motstanderne satte fyr på MAS-flagget, det tradisjonelle urfolkflagget og tradisjonelle indianerklær. «Racism is alive and well in this country,» kommenterte journalisten Franz Chávez på nettstedet Inter Press Service (IPS)(1).

Heldigvis er ikke dette den eneste siden av virkeligheten i Bolivia. Etter årevis med kolonistyre, undertrykking og kontrollering har de undertrykte reist seg. I bevegelsen som samlet seg fram mot valget i 2005, da man fikk den første presidenten med urbefolkningsbakgrunn, var et av de viktigste kravene også nasjonalisering av landets ressurser. Det var et krav om at ressursene som egentlig tilhører landets folk, skulle tilbakeføres til folket, og ikke eies av noen få kapitalister. Bevegelsen nedenfra samlet seg mot de tidligere undertrykkerne. Dette er fremdeles en viktig del av den bolivarianske
revolusjonen.

Klasseskiller og etniske skillelinjer

I Bolivia følger klasseskillene også etniske skillelinjer. De utbyttede og ytnyttede har i århundrer vært urbefolkningen, og utbytterne har vært de tidligere koloniherrene og deres etterkommere. «Dette kan være vanskelig å forstå for dere fra Vesten,» uttalte William Bascape Laruta, som har jobbet med grunnlovsprosessen og urfolks rettigheter, da vi snakket med ham om utviklingen i Bolivia. «Men dere må forstå at etter at landet ble kolonisert, ble urbefolkningen og innbyggerne nedgradert til objekter. Vi har vært objekter i historiefortellingen. Seierherrene ble subjektivisert, mens vi ble usynliggjort og umyndiggjort. Vi skal omskrive historien og slippe de tidligere usynlige til. Det er dette vi jobber med nå i arbeidet med grunnloven og hele den bolivarianske revolusjonen. Vi som eier denne jorda og dette landet, skal endelig få de rettighetene som ble fratatt oss for flere hundre år siden.»

Revolusjon og samling

Bolivia forblir et segregert samfunn. Siden urbefolkningen har vært så opptatt av å beholde sin kultur og sin identitet, er skillene mellom de ulike etniske gruppene innenfor den amerindianske gruppen opprettholdt. Selv om urbefolkningen samlet har satt viktige krav på dagsorden og ført fram en president av sine egne, framstår de ikke som en enhet.

Ved å etablere og verne om hver sin kultur får man sterke fellesskap innenfor hver gruppe. Man inkluderer de som tilhører gruppen, men man ekskluderer samtidig alle andre. «Man har ikke skapt en følelse av å være bolivianer,» sier Laruta. Det ligger en utfordring her for å kunne samle landet og befolkningen, og at det ikke skal oppleves som bare flere ulike kulturer og grupper innenfor et land.

Jorge Echazú Alvarado, forfatter og revolusjonær, oppsummerer problematikken slik: «Enhet blant de utnyttede klasser og undertrykte folkeslag er nøkkelen til den revolusjonære problematikken i dag.»

Noter:
1) http://www.ipsnews.net/news.asp?idnews=42539

Jordreform har vært en del av den politiske diskursen i Boliva i flere tiår, og et sentralt mål for flere sosiale bevegelser.

Marianne Gulli var på studietur til Bolivia for Latin-Amerikagruppene sommeren 2008. Hun er bachelor i sammenlignende politikk ved universitetet i Bergen

Til tross for et enormt jordbrukspotensiale har Bolivia flere tusen jordløse bønder, samt utbredt fattigdom og underernæring¹. Gjennom en rettferdig omfordeling kan man øke produkiviteten, sikre lokal matproduksjon og styrke lokale markeder, og dermed redusere både sult og fattigdom. Ideer om rettferdighet og omfordeling skremmer i midlertidig den politiske eliten.

Konsentrasjonen av jordeiendommer i Bolivia er ikke et resultat av spansk kolonialisering, landets velstand kom opprinnelig fra mineralrikdommer. Jordbruksregionen var frem til 50-tallet avskåret fra all administrasjon og var spredt befolket. Revolusjonen av 1952 markerte den totale sosiopolitiske forandringen av samfunnet, inkludert en etterlengtet jordreform. Jordbruket ble oppdelt og individualisert i høylandet, mens det i lavlandet ble investert i jordbruksbedrifter med mål om økt produksjon for økonomisk gevinst. Det skapte to ulike produksjonsmodeller: familiedominert subsistensjordbruk i høylandet, og storproduksjon i lavlandet. Mangel på jord og arbeid i høylandet genererte bevegelser av jordløse mot lavlandet fra 60-tallet og utover. Statlig jord ble delt ut av politikere på tvilsomt vis til migrerende, jordbruksbedrifter og familier for å sikre politisk ryggdekning. Oppdelingen ble gjennomført uten hensyn til urfolksgrupper som bodde der, eller tidligere utdelte områder. Resultatet var flere overlappende eiendommer som allerede var befolket, og urfolksgrupper som ble jaget vekk eller tatt som slaver. Dette er konfliktene det nasjonale jordreformsinstituttet (INRA) står ovenfor i dag.

Loven om jordreform kom i 1996. Den initierte prosessen med å sanere jordeiendommer og gi trygghet til jordeiere gjennom formelt eierskap. All jord som lå brakk eller ikke hadde eiere, ble overført til staten for omfordeling. Institusjonen INRA ble opprettet som reformens tekniskadministrative organ, og fikk et mandat på 10 år. Det som skulle bli en prosess for rettferdig omfordeling, ble raskt et verktøy for det jordeiende oligarkiet til å konsolidere sin makt. Ved å selv ta kontroll over INRA hadde de mulighet til å manipulere systemet til egen fordel. INRA ble dermed ansett for å være et politisk ladet instrument.

Kravet om en ny jordreform bidro til mobilsering av de sosiale bevegelsene og ledet Evo Morales til valgseier i 2005. Han lanserte en kamp mot urettferdighet, uproduktiv jord og et kapitaldrevet jordbruk. INRA sitt mandat ble utvidet til 2013 og byråkratiet ble ryddet opp i. Kollektive og individuelle eieres rettigheter ble sikret, og reglene for reversjon og ekspropriering ble tydeligere. Endringene er imidlertid kun et steg på veien. Loven er fortsatt økonomisk orientert – den stiller ikke krav til bærekraftig jordforvaltning eller om produksjon av hensyn til det nasjonale markedet.

Offisielle tall viser at det frem til 2008 har blitt sanert nesten 20 millioner hektar med jord². Etter at Morales kom til makten, har arbeidet blitt mer effektivt og
transparent. Kommunal og statlig jord blir gitt et formål. Urfolksgrupper, små til middels store eiendommer, samt kollektivt eid jord blir prioritert, mens sanering av store private jordeiendommer har minket.

Reformen har ført til konflikt fra første dag. Det er tydeligst blant store jordeiere som bruker sine ressurser til å fysisk å hindre INRA i sitt arbeid for å beskytte egne eiendommer og makt. Småbønder kritiserer loven for å beskytte storeiendommer, og mener reformen ikke ivaretar miljøet eller sikrer bærekraftighet. Akademikere kritiserer INRA for fortsatt å være for politisk. I dag jobber INRA til fordel for småbønder og urfolk, men det er betinget av hvem som sitter med regjeringsmakten.

Jordreform berører mye mer enn formelt eierskap. Det er et spørsmål om ideologi – kampen mellom kapitalisme og sosialisme. For mange småbønder og jordløse er det et middel for å bevare kultur og produksjon, og det er muligheten til å oppnå et verdig liv. Jord er synonymt med makt.

 Noter:
1 For tall se www.fao.org eller www.undp.org sine landprofiler om Bolivia
2 Tall hentet fra INRA sin raport for 2007 www.inra.gob.bo

Heidi Lundeberg har vært studentstipendiat på NUPI, og avsluttet nylig masteroppgaven sin om nasjonalisering av gassressursene i Bolivia. Hun forteller blant annet at nasjonaliseringen har ført til betydelige inntekter for staten, men at det fortsatt er forbedringspotensial.

Av Elin Volder Rutle

Hun har fulgt utviklingen i Bolivia over en lengre periode, og trekker fram den økonomiske situasjonen i landet som en av de viktigste konsekvensene av nasjonaliseringsprosessen. «Fra 2004 til 2006 ble gassinntektene til den bolivianske staten firedoblet. Det var da stort sett utenlandske selskaper som utvant ressursene, og Morales satte i gang med å reforhandle avtalene deres nesten med en gang han ble innsatt som president i 2006. Inntektene fortsatte å øke i 2007,» forteller hun.

«Det er to hovedårsaker til at økningen var så enorm. Den ene er at de oppnådde å firedoble prisen per kubikkmeter gass, både på bakgrunn av økte priser på det internasjonale markedet, og gjennom å reforhandle salgsavtaler. Den andre årsaken er at skatteinnbetalingen fra de selskapene som utvinner gassen har økt. Tidligere ble 18 % av overskuddet betalt som skatt, såkalte gaver, som først og fremst gikk til de fylkeskommunene der gassen ble utvunnet, mens selskapet beholdt 82 %. Nå går i overkant av 50 % til staten, en god del går fortsatt til fylkeskommunene, mens selskapenes andel er 18 %.»

Hun forteller videre om hvordan det nye skattesystemet virker. Den ene halvparten av selskapenes inntekter går til de offentlige budsjettene og fører til bedre velferdssystemer. I denne ordningen prioriteres fylkene hvor gassen er utvunnet, men størstedelen fordeles på staten, fylker og kommuner i hele landet. Den andre halvparten blir delt mellom selskapet som utvinner gassen og YPFB, det bolivianske olje- og gasselskapet, som får opp til 32 %. Selskapene slipper å skatte til YPFB før de har tilbakebetalt investeringsutgiftene sine.

«Denne ordningen er mange kritiske til siden det er få ressurser igjen på et gassfelt når selskapet har tilbakebetalt investeringsutgiftene, noe som betyr at de venter med å skatte til det er mindre lønnsomt,» sier hun, og gjør det klart at det fortsatt finnes et forbedringspotensial.

Mer til helse og utdanning

Det viktige med de økte inntektene er hvilke konsekvenser det får for folk. Fordelingen av de nye midlene er lovregulert gjennom en lov som ble vedtatt før
MAS kom til makta. Staten, fylkene og kommunene får omtrent en tredjedel hver. «Statens andel går blant annet til militæret og til kriseberedskap, som etter naturkatastrofene knyttet til værfenomenet El Niño i 2007. I tillegg er det øremerkede midler til de offentlige universitetene, og til urbefolkningsgrupper.
Urbefolkningen kontrollerer selv hvordan de bruker disse midlene. Kommuner og fylkeskommuner må bruke pengene på helse, utdanning og infrastruktur.

Det som er spesielt med disse pengene, er at de ikke skal brukes på lønn eller andre løpende utgifter. Det finnes ingen sanksjonsmuligheter, og mange kommuner følger dessverre ikke disse reglene,» legger hun til.

Mer statlig kontroll

Det har ikke vært en total nasjonalisering av ressursene i Bolivia.

«Nasjonaliseringsprosessen har ikke vært særlig radikal. Staten har ikke ekspropiert noe,» sier hun, før hun forteller hvilke forbedringer som har skjedd: «Bolivia har oppnådd langt større statlig kontroll, særlig fordi inntektene nå går tilbake til staten. Men det er ikke det eneste, skatten til YPFB betyr at selskapet kan bygge seg opp igjen, og de har allerede kjøpt tilbake en del raffinerier. I tillegg styrkes YPFB gjennom samarbeidsprosjekter med andre, det
siste med det venezuelanske oljeselskapet Venezuelas Petroleum, PDVSA.

YPFB har nesten ikke har hatt inntekter de siste årene, og samarbeidsprosjektene gjør at de nå kan starte opp flere utvinningsaktiviteter.

«Samarbeidsprosjektene innebærer at utgifter og inntekter deles likt mellom de to selskapene, men frem til YPFB har fått egenkapital skal det andre selskapet dekke alt. Det er tydelig at ALBAs tanke om rettferdige samarbeid og gjensidig styrking, har vært viktig for hvordan dette har blitt planlagt.»

«Slike samarbeider bryter med liberaliseringspolitikken tidligere regjeringer har ført. Bolivia har et klart mål med samarbeidene, å skape en helhetlig gassindustri fra leting, via utvinning til videreforedling og eksport. Samarbeidsprosjektene gjør det mulig for YPFB å være en del av hele verdikjeden og
å delta fra starten av. Dermed kan de også sikre industrialisering, og kan bidra til å skape merverdi internt i landet”.

Samtidig som det går fremover, er det mange kritiske røster som mener at nasjonaliseringen ikke har kommet langt nok. ”For det første er de kritiske til at selskapene har fått kontrakter på 20 til 30 år. Det kan gå tomt for gassreserver før kontraktene går ut, og da sitter staten igjen med svært lite. Den andre kritikken går på at det ikke har skjedd en nasjonalisering, og at det er svært lite nytt i de nye kontraktene. De viktigste kritiske røstene er fagbevegelsen,
akademikere og en del NGO-er.”

Hadde vært vanskelig uten ALBA

«Jeg mener det stort sett har vært en veldig positiv utvikling, selv om det alltid er rom for forbedringer. Det er likevel viktig å se det som skjer i Bolivia, i lys av internasjonale prosesser. Det hadde vært veldig vanskelig å nasjonalisere gassen hvis ikke det var for at det politiske klimaet i Latin-Amerika nå heller mot venstre. Her er ALBA-landene politisk ledende. Og at Bolivia gjør det, skaper muligheter for at andre kan følge eksemplet,» avslutter Heidi Lundeberg.

«Vann er en menneskerettighet, og kan ikke reduseres til en vare.»
(President Evo Morales, 2006)

Bolivia er kjent for de såkalte vannkrigene der folket kastet ut de multinasjonale selskapene Betchtel fra byen Cochabamba i 2000 og vanngiganten Suez fra El Alto i 2005. Vann ble erklært som livet (agua es vida) og som en menneskerettighet, og selskapene skulle tilbake til folket. Da Evo Morales og MAS-regjeringen kom til makten, opprettet de et eget vanndepartement for å ivareta folkets interesser og sikre vann som en menneskerettighet.

MAS-regjeringen har erklært at de vil jobbe for å etablere offentlige og sosiale vannselskap i landet. Samtidig har de gjort det klart at de vil jobbe i samarbeid med de sosiale bevegelsene, lokale vannkomiteer og kooperativer for å sikre tilgang til vann for alle. Utfordringen er å sette dette ut i praksis.

Siden august 2006 har en grunnlovgivende forsamling i Bolivia utarbeidet et nytt grunnlovsforslag. Forslaget ble lagt frem i desember 2007, og håpet er nå at dette skal stemmes over i 2008. Forslaget innebærer endringer på mange viktige områder. Særlig er inkludering og anerkjennelse av de mange urfolksgruppene i landet en radikal endring sammenlignet med den tidligere grunnloven som knapt nevner disse, i tillegg til å garantere folket både sivile, politiske, sosiale og økonomiske rettigheter.

Grunnlovsforslaget legger opp til betydelige endringer relatert til vannforvaltning. Forslaget anerkjenner enhver persons rett til vann og mat. Vann- og sanitærtjenester er definert som grunnleggende menneskerettigheter, og grunnlovsforslaget garanterer at staten vil beskytte bruken av vann for liv. Dette innebærer at de skal prioritere bruk av vann til husholdskonsum fremfor industri og agrobusiness. Grunnleggende tjenester skal forvaltes gjennom offentlige selskap, kooperativer eller lokale organisasjoner, eller kombinasjoner av disse. Forslaget forbyr privatisering med profittgenererende forvaltning av vann- og sanitærtjenester, og disse skal også holdes utenfor handelsavtaler. Forslaget tar samtidig for seg rett til deltakelse i forvaltning av naturresurser. Dette kan være deltakelse fra lokalsamfunn, sosiale organisasjoner, brukerne eller andre berørte parter. Dette inkluderer deltakelse i å utforme politikk, strategier og prosjekter, påvirke beslutninger, samt overvåke bruk av ressurser og tiltak. Sosial kontroll og deltakelse skal utføres på alle styringssnivåer, innenfor offentlige institusjoner, det juridiske systemet og statlige selskaper.

«Det nye grunnlovsforslaget har et sterkt språk når det gjelder vannforvalting, men vi savner fortsatt en klarere politikk og plan fra regjeringen,» mener Boris Rios fra organisasjonen Fundación Abril. «En stor utfordring er forurensing av vannkilder der vi ser en motsetning mellom forslagets diskurs om beskyttelse av naturen samtidig som det legges opp til en storstilt utvinning av naturressurser som olje, gass og mineraler.»

I 2005 demonstrerte folket i El Alto mot transnasjonale selskapet Suez som på den tiden styrte vannforsyningen i de to byene El Alto og La Paz. Det private selskapet opererte med høye priser, utvidet aldri vannsystemet til fattige områder, og benyttet seg av gratis arbeidskraft fra lokalbefolkingen for utbygging av tjenestene. Protestene var spesielt frontet av nabolagsorganisasjonene i El Alto som hadde sett seg lei på selskapets utnyttelser. Det nye vanndepartementet fortsatte kampen mot vanngiganten, og i slutten av 2006, etter et år med forhandlinger, forlot selskapet landet. På denne tiden ble det derfor opprettet en komité bestående av medlemmer fra de to kommunene i El Alto og La Paz, nabolagsorganisasjonene og vanndepartementet som skulle utvikle en ny modell for offentlig og sosial vannforvaltning. Komiteen har nå jobbet i over halvannet år med å se på ulike modeller for selskapet, med eksempler fra andre statlige selskaper, kooperativer og mekanismer for deltakelse. Ulike modeller har blitt lagt frem, og innen året er omme skal det nye vannselskapet stå klart.

«Det er mange utfordringer med å skape et offentlig og sosialt selskap,» sier den nåværende direktøren for vannselskapet EPSAS i El Alto og La Paz Victor Rico. «Vi må definere hva det innebærer at selskapet er offentlig, og hva det vil si at det skal være sosialt. Det er samtidig mange aktører involvert i prosessen, med ulike interesser. Det vi har sett som positivt, er at staten er villig til å investere i selskapet, men de må også investere enda mer fremover.» Det ligger samtidig en utfordring for selskapet i den arven som henger igjen fra det tidligere private selskapet, og også helt tilbake til selskapet var statlig. Dette innebærer blant annet en stor gjeld som de må betale ned på. «I tillegg er det et faktum at Suez gjorde svært få investeringer i infrastruktur, renseanlegg og vedlikehold av systemet, som vi er nødt til å betale for nå. For å ikke snakke om manglende utvidelser av nettverket til fattigere områder som tidligere har blitt neglisjert,» fortsetter direktøren. «Vi jobber med å sette priser som folk har mulighet til å betale, men vi er også hindret i å sette de altfor mye ned på grunn av vår økonomiskesituasjon. Av denne grunn håper vi staten ser viktigheten av å investere i selskapet slik at folk har tilgang til vann.»

«Et stort problem her i Bolivia er avhengigheten av det internasjonale samfunnet,» sier Oscar Olivera, fagforeningsleder og en sentral vannforkjemper i Bolivia. «Når det gjelder vanndepartementet, kommer 80 prosent av støtten fra utlandet. Regjeringen bør bryte denne avhengigheten.»

Staten har til nå bevilget noen midler til fattige nabolag i El Alto, men nabolagsorganisasjonene i El Alto er utålmodige. «Vi vet hvor raskt det egentlig går å installere en vanntilkobling til et hus, men prosessen tar altfor lang tid,» sier en representant for nabolagskomiteene i El Alto. «Folket trenger vann nå. Her i El Alto finnes det fortsatt store områder som ikke har tilgang til vann gjennom drikkevannsystemet. De lokale brønnene tørker ut. Vi vil at vår stemme skal bli hørt i det nye selskapet, og ønsker en modell der vi har representasjon. Det er vi som kastet ut det transnasjonale selskapet, og vi bør være med å bestemme.» Nabolagskomiteene la for tre år siden frem en modell der brukerne skal få fremme sin sak på allmøter i tillegg til å ha representasjon i styre til selskapet. Den endelige modellen er ikke klar enda, og partene er fortsatt i forhandlinger. Tre komiteer har blitt nedsatt for å jobbe med juridiske, økonomiske og tekniske aspekter ved vannselskapet. I hver av komiteene har de ulike partene vært representert og kommet med forslag.

Sonia Scadena Cabrera fra nabolagskomiteene i La Paz er opptatt av å sikre sosial kontroll i selskapet. «Vi har jobbet et år nå med ulike temaer relatert til det å drive et offentlig selskap. Vi har tatt for oss de tekniske, økonomiske og juridiske aspektene. Det som gjenstår, er å se på hvordan vi kan sikre en sosial kontroll av selskapet. Dette skal innebære at folket kan overvåke og påvirke det som skjer med selskapet, hva midlene blir brukt til og hvordan selskapet drives. Dette selskapet er vårt, det tilhører alle, og vi skal være med på å utforme det.»

Fagforeningen for arbeidere innen elektrisitet, kraft, telefon, vann og gass i Bolivia er opptatt av at arbeidernes stemme skal bli hørt, og at deres erfaringer og kunnskap blir anerkjent. «Arbeiderne sitter på mye kunnskap om driften av selskapet, og deres innspill vil være svært viktige for utformingen av selskapet,» mener fagforeningen.

Et rådgiverteam jobber for tiden med å samle sammen forslagene ved de ulike aspektene for selskapet. De sosiale organisasjonene er opptatt av å komme med innspill om mekanismer for deltakelse og sosial kontroll til teamet. «Vi må legge frem forslag om hvem som skal delta, når, på hvilken måte, med tale eller stemmerett og gjennom hvilke metoder,» sier Scadena Cabrera. «Forslaget om sosial kontroll av selskapet må komme fra oss, det må være utarbeidet av organisasjonene selv.»

Med initiativ fra nabolagskomiteene og fagforeningen til vannselskapet og med støtte fra Public Services International (PSI) arrangeres det en todagers konferanse i oktober 2008 der modellen for selskapet diskuteres. «Målet er å legge frem konkrete forslag for staten og selskapet om hva slags modell vi ønsker,» forklarer Scadena Cabrera. I forkant av konferansen sender fagforeningene, nabolagskomiteene og andre organisasjoner inn forslag med modeller for selskapet som skal presenteres på konferansen. «Det er viktig at vi alle kan delta i denne prosessen for å lage et reelt sosialt selskap,» avslutter representanten fra nabolagskomiteen.

Vi kommer hjem til Elva sent søndag ettermiddag, og møter et hektisk og veldig engasjert menneske med møkkete hender etter en dag med potetplukking. Etter at vi har fått satt oss, må hun bare ta en rask tur med vaskefilla før hun er klar til å snakke med oss. Selv om hun jobber mye med kjønnsrolleproblematikk, er det tydelig at det ikke er full likhet på hjemmebane.

Av Elin Volder Rutle

Elva leder ASONGS, en sammenslutning av 24 ulike organisasjoner som jobber med helse og utvikling. «Mange forstår helse som å ta seg av sykdommer. Vi har en bredere forståelse. Vi ser helse som muligheten til å utvikle mennesker slik at de får et liv i harmoni, likhet og rettferdighet mellom både mennesker og naturen.»

Høyere kvinnerepresentasjon

Nettverket jobber også med matsikkerhet og miljøprosjekter, men fokuserer alltid på kjønnspørsmål. Den saken som engasjerer Elva mest, er kvinners rettigheter og muligheter. «Det har skjedd store fremskritt i forhold til kvinners situasjon i Bolivia. For bare 10 år siden var det umulig å se for seg at kvinner var representanter i de formelle organisasjonene, som kommunestyrer. Nå har kvinneandelen økt betraktelig, men ikke så mye som vi håpet.»

Hun forteller at de har oppnådd at det skulle være minst 30 % kvinner på listene, men at de fleste partiene bare satte kvinner på plasser der de ikke kom inn. Til valg på grunnlovsgivende forsamling hadde de kommet lenger, det skulle være 50 % kvinnerepresentasjon, med annenhver kvinne og mann på listene. «Men selv da ble det flere menn, nesten alle nominerte en mann på førsteplass. De tok fra oss noen plasser på den måten,» sier hun oppgitt.

En av årsakene til manglende kvinnedeltagelse i det offentlige rom er kjønnsroller og kvinners ekstra arbeidsbyrde. «Prisen kvinner betaler for å delta i det offentlige, er den doble arbeidsdagen. Skal vi få mer likhet i rollene, holder det ikke at kvinner har større muligheter i det offentlige. Det er også nødvendig at menn er mer aktive i hjemmet.»

Kjønnspørsmål kommer i andre rekke

Til regjeringens arbeid for å minske gapet mellom kjønnene er hun foreløpig avventende. «Vi har en veldig god minister som jobber med dette spørsmålet, men i forhold til konkrete forslag på kjønn skiller ikke denne regjeringen seg veldig fra de andre. Det er foreløpig for tidlig å si hva som
kommer til å skje, og vi har heller ikke sett resultater så langt. At kvinner har maktposisjoner nå, er det de sosiale bevegelsene som har fått til. Kjønn er ikke et prioritert felt for regjeringen. Strategisk sett er har de viktigere og mer presserende oppgaver, slik som naturressursene, jord og eierforhold, og
den økonomiske modellen. Disse temaene har vært og er krav fra organisasjonene som fikk regjeringa til makta,»forklarer hun. Kjønn kommer ofte i siste rekke. Også når presidenten kommer fra urbefolkningen og har satt seg fore å skape sosialisme.

At kjønn ikke er prioritert høyt har ikke fått Elva til å miste motet. «Barndom, helse og kjønn fortsetter å være en del av diskursen til regjeringen, men i denne første etappen av regjeringstiden er de ikke prioriterte. Regjeringen har bare hatt makten i to år, og det er alt for tidlig å si hvorvidt det er en regjering som også i praksis minsker ulikhetsgapet mellom kjønnene. Og vi ser noen forbedringer for eksempel innenfor utdanning.»

Ett av eksemplene hun trekker frem, er at familier ikke lenger prioriterer gutters skolegang – også jentene fullfører nå utdanningen de har begynt på. Kvinnekamp handler også om velferd og at familiene ikke lenger må velge.

Kampen fortsetter

Det er mange utfordringer for kvinnekampen i Bolivia. Det er vanskelig å prioritere, men likevel er det en sammenheng mellom det at Elvas hektiske hverdag ikke stanser når hun kommer hjem fra jobb, og det hun ser på som mest strategisk viktig i dag. «Vi må klare å få gjort noe med kvinners doble arbeidsdag.»

De har fortsatt en lang vei å gå i Bolivia, på samme måte som heller ikke vi har nådd målene våre. I Norge har det upolitiske ordet tidsklemma tatt over for kvinners doble arbeidsdag. Likevel er det den samme kampen, en kamp for at kjønn ikke skal plassere deg lenger ned på valglista, eller for at også far må ta sin del av omsorgen for felles barn.

Det siste året har det blitt svært vanskeleg å gjennomføre sosialt og politisk arbeid for grasrotorganisasjonar i store delar av Bolivia. Konflikten eskalerar og høgresida trapper opp bruken av vald og terror for å skape frykt og ustabilitet i samfunnet.

Av Marte Reenskaug Fjørtoft

Våren 2008 vart Latin-Amerikagruppene sin solidaritetsbrigade sendt til Bolivia for å støtte grasrota sin kamp for ei betre framtid. Frå mars til juli budde eg i Santa Cruz de la Sierra, Bolivias største by som ligg i Santa Cruz fylke i låglandet. Der arbeida eg som frivillig hjå kvinneorganisasjonen Colectivo Rebeldía og innanfor urfolksrørsla hjå ein organisasjon for urfolkskvinner, Confederación Nacional de Mujeres Indígenas de Bolivia (CNAMIB). Begge organisasjonane har hovudsete i Santa Cruz de la Sierra, og jobbar med menneskerettar og å styrke kvinner sin posisjon i samfunnet.

Santa Cruz er senteret i opposisjonen sin kamp mot Evo Morales, MAS og dei endringsprosessane regjeringa og dei sosiale rørslene prøvar å gjennomføre. Opposisjonen til Morales er hovudsakleg danna av den tidlegare makteliten i landet, og leiinga karakteriseras av store jordeigarar, bedriftsmenn og politikarar frå tidlegare regjeringsparti. Med fylkesmennene og borgarkomiteane i dei fire låglandsfylka i teten jobbar opposisjonen på spreng med å styrte MAS-regjeringa.

Dette arbeidet blir gjennomført på fleire plan. Gjennom kontroll av store delar av media blir høgresida sin propaganda spreidd ut til befolkninga. Eg blei sjokkert over korleis både aviser og TV-kanalar konsekvent ekskluderar grasrota, urfolksrørsla og venstresida sine syn på hendingar som fann stad i Santa Cruz.

Eit døme på dette fann stad i april 2008. Her forsøka ein regjeringsdelegasjon å gå inn på ein jordeigedom i fylket som ein del av gjennomføringa av jordreformene som er satt i gang i landet. Målsetjinga var å kontrollere bruken av arealet i tillegg til å forsikre at det ikkje fanst tilfeller av tenesteskap på området. Delegasjonen og urfolksgrupper som tok del i arbeidet, vart møtt av innleidde vakter væpna med steinar og stokkar. Over førti personar, hovudsakleg urfolk, vart alvorleg skada. Utanlandske journalistar som var tilstade, vart banka opp, audmjuka og truga på livet.

Nokre av jordarbeidarane på området klarte å flykte og gav vitnemål om førehalda dei lev under. Arbeidarane får ikkje løn, det er dårleg tilgang til mat og bustadane er i svært dårleg stand. Aviser og TV var raskt ute for å latterliggjere dei no «såkalla» slavane, og flytta raskt fokus mot Morales som i følgje høgrevridd media hadde satt i gang dette showet for å sverte jordeigarane. Internasjonale tungvektarar vart også ignorert, og Santa Cruz si største avis El Deber nekta å trykke ein deklarasjon frå FN som gav støtte til urfolka som lev i tenesteskap.

Denne episoden viser eit av mange tilfelle på korleis opposisjonen brukar media for å skape eit samfunnbilete som gagnar deira kamp for makt i landet. Samtidig fortsett dei med å undertrykke urfolk. Hendinga viser også bruken av valdlege grupperingar i arbeidet med å kontrollere befolkninga. Sentrale personar i fylkestinget og Borgarkomiteen i Santa Cruz lånte blant anna ut køyrety for å frakte dei væpna personane til jordeigedomen. Den høgreekstremistiske ungdomsorganisasjonen Unión Juvenil Cruceñista (UJC) har sterke band til opposisjonen og fylkesleiinga i Santa Cruz, og deltok også i angrepet på regjeringsdelegasjonen i april.

På det politiske plan har opposisjonen på høgresida satsa på å kjempe for auka sjølvstyre. Kampen om autonomi på fylkesnivå er eit ledd i å gjenvinne politisk makt i landet. I mai og juni 2008 blei det gjennomført illegale folkeval over innføring av autonomistatuttar i dei fire låglandsfylka Beni, Pando, Tarija og Santa Cruz. Vala og statuttane er underkjent av regjeringa i landet og institusjonar som EU, FN og Organisasjonen av dei amerikanske statar (OAS).

Opposisjonen har likevel kome langt ved å både gjennomføre vala og å implementere statuttar som lov i dei fire fylka. Dette er eit mottrekk for å hindre nasjonalisering av naturressursar, jordreform og innføring av ny grunnlov. I mangel på nasjonal kontroll er sjølvråderett på regionalt nivå grunnleggjande for å behalde kontroll over naturressursar og maktposisjon i samfunnet. Øvste kontroll av naturressursar ligg i følgje statuttane i hendene på fylkesleiinga.
Autonomistatuttane gir også lovgivande, utøvande og dømande makt til fylka, og øvste rettsinstans er fylkesdomstolen.

Eg var i fylket på valgdagen 4. mai og til tross for at store delar av bebuarane i Santa Cruz boikotta valet, med grunnlag i at dei såg valet som illegalt, framstilte media valresultatet som ein overveldande seier for sjølvstyre og autonomistatuttane.

I realiteten møtar Santa Cruz sine autonomistatuttar altså mykje kritikk også innanfor fylkesgrensene. Organisasjonane eg jobba hos, uttrykka stor bekymring for framtida, og var svært redde for at det etter innføring av statuttane ville bli enno vanskelegare å utføre arbeidet sitt. Fire månadar seinare, i september 2008 visar det seg at deira bekymring var rettmessig. I skrivande stund kan korkje Colectivo Rebeldía eller CNAMIB nytte kontora sine då dei er
tekne av UJC. Eit titals andre menneskeretts- og urfolksinstitusjonar er også okkupert av opposisjonen. Kontor har blitt rasert og brent ned og mange års arbeid har gått opp i røyk. Sentrale aktørar på venstresida har gått under jorda i frykt for sine liv.

Nok ein gong ser ein korleis kontrollen over media og samarbeidet med UJC spelar inn i maktkampen. 10. september vart den statlege TV-kanalen Canal 7 storma, dette resulterar i at det no berre er opposisjonen sine media som er tilgjengeleg for folket i fylket. UJC, støtta av Santa Cruz sin borgarkomité,
leiar inn og væpnar personar frå kriminelle ungdomsbandar for å okkupere hovudplassen i byen, bussterminalar og flyplassar. Media framstillar desse hendingane som ein kamp mellom folket og ei diktatorisk regjeringa. I røyndomen fekk president Evo Morales 67,8 prosent støtte av folket ved sist haldne folkeval 10. august 2008.

Så då spørs det om motstanden til ei lita gruppe med økonomisk sterke personar nok ein gong kan setje draumen om sosiale reformer og eit nytt Bolivia i fare.

2008 har vært et turbulent år selv til Bolivia å være, og det virker som om det ingen ende vil ta.

Av Maria Trettvik

Det begynte med en heller tvilsom avslutning av grunnlovsforsamlingens arbeid der enkelte medlemmer av forsamlingen samla seg i hemmelighet i slutten av november 2007. Der vedtok de det nye grunnlovsforslaget basert på flertallet av de tilstedeværende representantene som hovedsaklig kom fra regjeringspartiet MAS. Opposisjonens representanter fikk ikke beskjed om møtet i tide.

Det nye forslaget fikk umiddelbar støtte fra MAS’ tilhengere, på samme måte som det umiddelbart ble avvist av opposisjonen. Et av hovedargumentene var at prosessen ikke hadde vært demokratisk.

Folkeavstemningen over det nye grunnlovsforslaget ble satt til 4. mai, men opposisjonens umiddelbare kamp for å unngå godkjennelse, og utlysningen i mars om lokal autonomiavstemning i Santa Cruz 4. mai, førte til at den nasjonale folkeavstemningen ble utsatt.

Autonomi

Spørsmålet om autonomi for regionene ble virkelig satt på dagsorden da Evo Morales overtok presidentskapet i januar 2006, og ved valget av representanter til grunnlovsforsamlingen 2. juli 2006 ble det samtidig avholdt nasjonal avstemning for eller mot autonomi som utgangspunkt for forsamlingens videre diskusjoner. Fem departementer stemte mot autonomi (Potosí, Chuquisaca, Oruro, Cochabamba og La Paz) og fire stemte for (Tarija, Santa Cruz, Beni og Pando).

De såkalte halvmånestatene (navnet refererer til deres posisjon på det bolivianske kartet) stemte for autonomi. Disse statene ligger mot grensa til Brasil, og deres interesser orienteres hovedsaklig mot dette landet. I tillegg har lavlandskulturen lite til felles med høylandskulturen.

Makteliten i halvmånestatene er hovedsaklig høyreorienterte europeiske immigranter som føler seg trua av endringene etter maktskiftet fra neoliberal styring til evoisme fra 2006.

Kampen om autonomi og makten i regionene dreier seg om hvem som har kontrollen over ressursene, over inntektene fra gass og olje, hvordan pengene skal fordeles og hvem som skal bestemme over fordelinga. Staten mener det er nasjonale ressurser og inntekter. Lokale myndigheter i Tarija og Santa Cruz (der gassen og olja befinner seg) vil ha total selvbestemmelsesrett.

Jordfordeling har vært sterkt knytta til autonomispørsmålet, men den siste tida har kampen om gassinntektene satt jordfordelingsspørsmålet til side, og det er heller regjeringen enn opposisjonen som vektlegger jordfordelingsproblematikken.

Autonomispørsmålet brukes også som virkemiddel for å svekke den sittende regjeringa. Det evige kravet om autonomi har splitta befolkningen og ført til større skiller mellom enkeltmennesker og skapt uroligheter såvel på regionalt som på nasjonalt plan.

Opposisjonen har brukt uroligheter som et virkemiddel for å svekke regjeringa og skape ustabilitet i landet, og som politisk pressmiddel.

Gjenvalg

Bare en uke etter avstemningen om autonomi i Santa Cruz (85 % for autonomi, 15 % mot), etter et kortvarig forsøk fra regjeringen om å sette ny dato for grunnlovsavstemminga, fikk opposisjonen gjennom utlysning til gjenvalg av president, visepresident og bolivias ni fylkesmenn.

Opposisjonen lyktes nok en gang å stikke kjepper i hjulene for regjeringa og innføringa av den nye grunnloven.

MAS’ sterkeste kort er sammenslutningens evne til å drive kampanje. Fra og med slutten av mai og til den nye grunnloven kommer opp til avstemning settes så godt som alt annet arbeid til side, og alle aktive medlemmer jobber for å sanke stemmer til avstemninga.

Det som begynte som et taktisk grep fra opposisjonens side, endte med splittelse innenfor de opposisjonelle sammenslutningene ettersom enkelte fylkesmenn så at prosessen ikke gikk i deres favør og andre gikk egne veier for å styrke sitt kandidatur.

10. august gikk den bolivianske befolkning til urnene og Evo kom seirende ut med 67 % av stemmene. Tre fylkesmenn blei kasta.

28. august ble det utlyst nyvalg om tre av fylkesmennene, samtidig innførte Evo valg av underfylkesmenn for landets 112 provinser. Valget ble satt til 7. desember 2008.

Politisk krise

Reaksjonene etter utlysninga om valg i desember, og særlig mot innføringa av underfylkesmenn kom bare timer etter offentliggjøringa.

I hele den østlige delen av landet oppstod det voldsomme demonstrasjoner, veiblokkader og okkupasjon av offentlige institusjoner. Særlig i Santa Cruz og Tarija var det massive opptøyer, og hele den første halvdelen av september var preget av blokkerte hovedfartsårer og stopp i gasseksporten til Brasil og Argentina.

Urolighetene som starta i Santa Cruz og Tarija spredte seg raskt over store deler av landet. Lenge var det uvisst hvor langt de voldelige handlingene ville gå, og de fleste venta i frykt og spenning på meldinga om de første døde som følge av voldelige sammenstøt.

Meldinga kom fra landets nordligste departement, Pando, der minst 17 mennesker blei drept og 45 såra den 11. september. Av de drepte var to representanter fra fylkesmannens kontor, resten var bønder. I tillegg blei flere mennesker drept under unntakstilstanden som blei innført den påfølgende uka, og mange er flere uker seinere fortsatt oppført som savna.

Det er fortsatt uvisst hva som virkelig skjedde, men både offentlig informasjon og tidligere hendelser i regionen tilsier at fylkesmann Leopoldo Fernández utnytta den eksisterende ustabiliteten i regionen til å demonstrere makt.

Det har lenge vært kjent at Fernández har hatt autoritær makt i Pando som en av de store jordeierne i fylket, og at MAS’ vekst i regionen har blitt oppfatta som en trussel mot hans eksisterende makt.

De døde i Pando satte en støkk i resten av landet, og fylkesmennene, særlig Mario Cossío fra Tarija, var fort ute med ønske om forhandlinger. Cossío har siden 12. september representert opposisjonens fylkesmenn i forhandlinger med regjeringa, først en uke seinere deltok de resterende under åpningen av offisielle forhandlinger i Cochabamba.

MAS framover

Resultatet i gjenvalget ga Evo enorm støtte. Allikevel har regjeringa stått svært svakt gjennom hele 2008.

Urolighetene i begynnelsen av september brakte fram spørsmålet om et mulig statskupp, særlig med vissheten om at opposisjonen har mottatt store økoniomiske midler utenfra og forsvarets udefinerte rolle.

Utvisningen av USAs ambassadør Philip Goldberg for å «konspirere mot demokratiet og fremme delingen av Bolivia»10. september økte usikkerheten nasjonalt, og få visste hva de kunne forvente.

Drapene i Pando satte Bolivia på den internasjonale dagsorden og det bolivianske forsvaret gikk ut med full støtte til grunnlovens bestemmelser, det vil si til MAS’ regjering.

Forsvarets støtteerklæring, samt enstemmig støtte fra presidentene i UNASUR, har styrka regjeringen nasjonalt og det er lite som tilsier noen trussel mot regjeringa nå.

Forhandlingene med regionene har roa ned situasjonen midlertidig, men opposisjonen har ikke gitt opp hverken kampen mot MAS’ grunnlovsforslag, eller kampen mot underfylkesmenn.

Avstemninga over disse 7. desember er midlertidig utsatt, og det er fortsatt uvisst når valget skal gjennomføres.

De viktigste punktene i forhandlingene mellom myndighetene og fylkesmennene er fordelingen av de direkte skattene på landets oljeintekter (IDH) og autonomi- og grunnlovsspørsmålet.

For regjeringa er det vesentlig at de offisielle institusjonene som blei okkupert rundt 10. September, leveres tilbake, og for opposisjonen at blokkadene rundt Santa Cruz oppheves.

De viktigste institusjonene som ligningskontoret og telefonselskapet er tilbakelevert, men ødeleggelsene er så store at det fortsatt er uvisst når kontorene kan gjenåpnes. Andre institusjoner er fortsatt okkupert av representanter fra borgerkomitéen eller andre høyreekstreme bevegelser.

Blokkadene som i nesten en måned omringa Santa Cruz ble midlertidig oppløst siste uka i september som en støtte til forhandlingsprosessen med fare for gjenopptagelse dersom det ikke oppnås betydelig framgang i forhandlingene mellom opposisjonen og regjeringa.

Bruddet i forhandlingene i begynnelsen av oktober øker sannsynligheten for at blokkadene gjenopprettes og de interne konfliktene vedvarer.

Bolivia har mange uenigheter og protester foran seg, men for øyeblikket er MAS det sterkeste, om ikke det eneste, alternativet til å sitte i regjering.

At et land er med i ALBA, sikrer ikke nødvendigvis at hele handelspolitikken går mot venstre. Flere av landene er også med i eller forhandler om mer nyliberale handelsavtaler. De som tør å stille krav, har mye å vinne.

Av Elin Volder Rutle

Assosiasjonsavtaler er EUs avtaler med blokker av land i Sør og inneholder politisk dialog, samarbeid og handel. Nicaragua er med i USA-dominerte CAFTA, og forhandler med EU om en slik avtale. Bolivia har holdt seg unna frihandelsavtaler med USA, men også de forhandler med EU om en eventuell assosiasjonsavtale.

Kommer til å ramme de fattige

Forhandlingene mellom EU og Mellom-Amerika startet mai 2006, og er planlagt ferdigstilt i løpet av 2009. Den fjerde runden foregikk i Brussel i juli i 2008, og selv om det er enighet på noen områder, er det tydelig at EUs hovedmål er å skaffe seg enda en handelsavtale som er lønnsom for dem. EU tilbyr landene null toll på 90 % av produkter fra Mellom-Amerika. Dessverre er dette et spill for galleriet, siden de viktigste eksportvarene som sukker, bananer, kaffe, kjøtt og meieriprodukter er unntatt. Til gjengjeld krever EU at Mellom-Amerika også fjerner 90 % av sin importtoll. Mellom-Amerika har ikke godtatt dette, og har i forkant av forhandlingsrunden 6.–10. oktober 2008 tilbudt et kutt på ca 85 % men med unntak for sentrale produkter som bananer, sukker og kaffe.

Et kutt på 85 % eller mer vil være katastrofalt for de fattige i regionen. Særlig småbønder vil rammes hardt, siden markedet antagelig vil bli oversvømt av subsidierte landbruksprodukter fra EU. I tillegg vil det gjøre det svært vanskelig å bygge opp industri i landene som stort sett er råvareprodusenter. At Nicaragua med FSLN med regjeringsmakten er med på dette, kan virke overraskende, men det er bare ett av flere eksempler på at politikken ikke er like
radikal som på 1980-tallet. CAFTA-avtalen med USA som ble undertegnet i 2005 før FSLN kom til makta, innebærer allerede redusert handlingsrom, for eksempel med tanke på matsuverenitet og patentlovgiving. Det fremstår som det er viktigere å beholde maktposisjonen enn hva Daniel Ortega og regjeringen får utrettet fra den.

Nicaraguansk næringsliv har blitt gitt sin mulighet til å komme med innspill til forhandlingene, men i de ulike organisasjonene i sivilsamfunnet har avtalen og forhandlingene fått svært lite oppmerksomhet. Flere av de sosiale bevegelsene som ikke er lojale overfor regjeringens politikk, har siden innsettelsen i januar 2006 følt at de har blitt plassert på regjeringens svarteliste. Dette gjelder blant annet FADCANIC, som har vært en av de mest sentrale organisasjonene på den flerkulturelle og delvis autonome atlanterhavskysten. Det er motstand i Mellom-Amerika, men organisasjoner fra Nicaragua er i liten grad ledende i de ulike nettverkene og alliansene. Nicaragua har så langt uttrykt at de håper at avtalen vil ta hensyn til forskjellene mellom landene,
men har ikke hatt en mer radikal linje enn de andre landene. Det er heller ingen tegn på at de kan komme til å trekke seg fra forhandlingene.

Handel, men ikke for enhver pris

Heldigvis er ikke situasjonen like svart overalt. EU forhandler om en tilsvarende avtale med CAN-blokken, der Bolivia er med. Også Bolivia har en statlig forhandlingsdelegasjon, men den er i tett kontakt og dialog med sivilsamfunnet. Organisasjonene har mye erfaring fra kampen mot ALCA og andre frihandelsavtaler med USA, og har vært sentrale i å vurdere innholdet i avtalene, og fremtidige sosiale og økonomiske konsekvenser av dem. «De sier at det ikke er en frihandelsavtale, men en assosiasjon. Når vi ser på innholdet, er det akkurat det samme som i frihandelsavtalen vi ikke ønsket å ha med USA,» sier Gloria Ajpi Jalja, som jobber med temaet i organisasjonen CEADL.

Bolivia har gått inn i forhandlingene med et mål om å oppnå avtaler som sammenfaller med ALBA-sjelen, utgangspunktet er verdighet og suverenitet, og middelet er rettferdig handel. «Vi har rett til å leve bra, ikke leve bedre, for det innebærer at vi skal leve bedre enn andre, noe som er et kapitalistisk konsept,» sier Luis Nuarz som jobber i CODEPANAL, forsvarskomiteen for den nasjonale arven, suvereniteten og verdigheten. Med dette utgangspunktet i forhandlingene har de oppnådd at EU må ta hensyn til forskjellene i industriell utvikling mellom Bolivia og Ecuador på den ene siden, og de mer utviklede landene Colombia og Peru.

«Bolivia har fire temaer vi ikke kommer til å forhandle om,» forteller Gloria Ajpi Jalja. «Det er intellektuell eiendomsrett, statlige innkjøp, tjenester og patenter. Dette er fire svært viktige temaer for oss, og det handler om å beskytte suvereniteten og naturressursene våre,» forklarer hun. Det er antagelig de fire feltene EU mest av alt ønsker å vinne, og det er står respekt av å nekte å inkludere dem.

At forhandlingene ikke har vært lette, handler om to ting. EU er en mektig motpart som til tross for fine ord om en alternativ avtale først og fremst ønsker mer frihandel. I tillegg er det stor uenighet innad i CAN. Colombia og Peru vil gjerne ha en tradisjonell frihandelsavtale, og helst så raskt som mulig, og har allerede undertegnet slike med USA. Bolivia derimot ønsker handel på andre premisser. Ecuador har stått på Bolivias side, men kan likevel komme til å akseptere en tradisjonell frihandelsavtale med EU.

Den fjerde forhandlingsrunden var opprinnelig planlagt i juli 2008, men ble avlyst ensidig fra EU. Begrunnelsen var at CAN ikke hadde klart å bli enige om forslag for viktige områder for EU, slike som intellektuell eiendomsrett. Peru og Colombia ga i september klar beskjed til EU om at de ønsker å fortsette forhandlingene om handel som bilaterale avtaler, og EU har så langt gitt positive svar på dette. Neste forhandlingsmøte er satt til 16. oktober, og det er sannsynlig at hva som skjer med Bolivia videre i forhandlingene, avklares der.

David mot Goliat

Det er forståelig at landene som er med i ALBA har behov for å handle med flere. Venezuela står så sterkt med sin olje at de kan avvise frihandelsavtaler og lage sine egne. Til tross for gassressursene har Bolivia større problemer med å gjøre det, og for et lite og fattig land som Nicaragua er det umulig.

Resultatet av en radikal regjering og et tett samarbeid med organisasjonene med spisskompetanse på temaet er slående. Bolivia har vært et foregangsland i forhandlingene med EU. Til tross for uenigheter i CAN og en sterk motpart, har de slåss for å få en avtale med et rettferdig utgangspunkt. Forskjellen til Nicaragua som så langt har tatt en underordnet posisjon og gjort lite for å endre utgangspunktet for forhandlingene, er stor. Forhandlingene er ikke ferdige enda, og det gjenstår å se om Nicaragua begynner å stille krav, og om Bolivia i det hele tatt kommer til å fortsette forhandlinger med EU.

De folkelige, sosiale bevegelsene er viktige drivkrefter for radikal politikk. I Argentina er det viktig for de sosiale bevegelsene å distansere seg fra regjeringens politikk, mens de sosiale bevegelsene i Bolivia samarbeider tett med regjeringen. Hvorfor har de valgt så ulike strategier?

Av Elin Volder Rutle

Sammenlignet med Bolivia er Argentina regnet som et mer velstående og moderne samfunn. På FNs indeks for menneskelig utvikling, som blant annet måler lese- og skriveferdigheter og gjennomsnittinntekt, ligger Argentina på en 38. plass, øverst av de latinamerikanske statene, og langt foran Bolivia på 117. plass.

Selv om fordelinger på en FN-skala sier litt om gjennomsnittsinntekter og velferdsordninger, er det svært mange ting som ikke blir vurdert. En av disse er hvordan demokratiet fungerer, for eksempel hvorvidt folkelige organisasjoner har noen innflytelse på politikken i landet.

Klassekjemperne

I Argentina møtte vi Corriente Clasista y Combativa (CCC), den kjempende klassestrømningen, en faglig-politisk organisasjon formelt dannet i 1994, men med røtter tilbake til 70-tallet. CCC er ingen fagorganisasjon i tradisjonell forstand: de organiserer en stor andel arbeidsløse, pensjonister og uføre.

Juan Carlos Alderete er leder for de arbeidsløse i CCC. «I 2001 var de arbeidsløse den viktigste drivkraften i de sosiale opprørene,» forteller han. CCC har fortsatt stor politisk betydning og Alderete har blitt tilbudt posisjonen som viseminister for sosial utvikling. Han ønsker ikke å ta denne posten, siden han ser det som et forsøk på å kjøpe opp bevegelsen. Han mener de betyr mer i opposisjon enn det de vil bety hvis de selger seg for å komme innenfor systemet.

«Vi ønsker oss en regjering som fører en sosial politikk,» sier en enslig mor vi møter i CCC i La Matanza, barrioen utenfor Buenos Aires hvor CCC opprinnelig ble dannet. «Vi vil ha en regjering som er for folket. Denne regjeringen er banditter. Vi vil at de skal gi tilbake alt de har ranet. De gir vekk arven vår, de gir fra seg Argentina. Deres handlinger tjener monopolene og kapitalistene, ikke oss.»

Siden de arbeidsløse ikke kan streike, må de øve innflytelse på andre måter – gjennom aksjoner, demonstrasjoner og veiblokader. I tillegg jobber de med lokale velferdsprosjekter, de bygger boliger, organiserer drikkevannprosjekter, og har også egne yrkesrettede utdanningsprosjekter for ungdom. I La Matanza er 70 % av ungdommene arbeidsløse, og dermed en viktig målgruppe for CCC.

Med folket – med makta

I El Alto, den fattige slumbyen rundt den parlamentariske hovedstaden La Paz i Bolivia, møter vi organisasjonen Senter for studier og støtte til lokal utvikling, CEADL. Befolkningen i El Alto var sentral i å få kastet den nyliberale presidenten Goni i 2003. Det var først når befolkningen i El Alto strømmet ned til La Paz at han rømte landet.

CEADL har nylig gått over fra å bare jobbe i El Alto til å bli en nasjonal organisasjon. De har hovedfokus på ungdom, og i tillegg til å gjøre informasjon og politikk tilgjengelig for folkebevegelsene. Under opprøret i 2003 var de i gatene, for å protestere og drive folkeopplysning. Nå har de et helt annet forhold til regjeringen, både som diskusjonspartnere rundt sosiale reformer og de kommer med konkrete forslag til lovverk og praktisk politikk.

«Vi støtter endringsprossessen som er drevet av regjeringen, og ønsker å bidra til den nye staten,» forteller Gonzalo Huaranco, leder i CEADL. Et av deres
viktigste bidrag har vært å sikre at også ungdommers stemmer var med i prosessen med å lage ny grunnlov. De jobbet med 15 000 ungdommer fra hele landet som var aktive i å stille forslag til grunnloven, særligtil ungdomsspørsmål. Mye av dette er nå en del av den nye grunnloven som snart skal ut til folkeavstemning. Selv om de støtter endringsprosessene, synes de det er viktig å markere at de ikke er lojale til regjeringen. De mener derimot at det er regjeringen som bør være lojale overfor organisasjonene og sivilsamfunnet.

Når folket tar standpunkt

Standpunktet om at folk og organisasjoner må ha reell innflytelse på politikken, finner vi igjen i MAS. Vi snakket med Julia Ramos fra Tarija, en av de mange urbefolkningsrepresentantene til MAS i parlamentet. Hun forteller at korrupsjon har vært og fortsatt er et stort problem. «Det er nødvendig med kontroll nedenfra for å stanse korrupsjonen,» sier hun. Hun har selv opplevd presset ved å være i posisjon, både folk fra høyresida og fra MAS oppfordret
henne til å utnytte plassen som visepresident i underhuset i nasjonalforsamlingen. Men hun lot seg ikke overtale: «Jeg er ikke her for å utnytte posisjonen min, men for å tjene folket.»

Hun forteller at det som skjer i Bolivia nå, er en demokratisk prosess. De vil skape en demokratisk og revolusjonær kultur. Endringsprosessen går ikke så fort som de ønsker, i stor grad fordi høyresidas folk fortsatt er ansatt i departementene og motarbeider ny politikk. «Men til tross for dette så tror jeg det er en politisk modenhet i folk. Tidligere la vi oss ikke bort i noe. Nå tar vi standpunkt, vi tenker og snakker om det vi føler. Dette gjør at folket skaffer seg mer informasjon,» forteller hun engasjert og vektlegger at dette er helt nødvendig for at prosessen kan fortsette.

Selvstendige bevegelser

En av de store forskjellene mellom forholdene mellom folkebevegelsene og regjeringene i Argentina og Bolivia er hvor kontrollen ligger. I Argentina vil Peronistpartiet helst at makta skal ligge i partiet og dermed i regjeringa. De forsøker å minske betydningen av folkebevegelsene ved å gi noen utvalgte ledere posisjoner i regjeringsapparatet. Men posisjoner betyr sjelden makt til bevegelsene i seg selv. I Bolivia ser MAS-regjeringa på de sosiale bevegelsene som en viktig del av demokratiet. De blir tatt med i de politiske diskusjonene, og verdsettes fordi de bidrar til at den politiske bevisstheten
hos vanlige folk øker. Samtidig blir organisasjonenes uavhengighet respektert. Skal man ha sosialisme, må folkebevegelsene være sterke nok til å kontrollere partiet, ikke omvendt.

Det blåser en venstrevind over Latin-Amerika. Likevel er det stor forskjell på hvor langt til venstre de ulike landene står. Hva betyr venstreregjeringene for vanlige folk? Fører det til økt motstand mot USA, EU og andre nyliberale krefter i regionen?

Av Elin Volder Rutle

De mest radikale prosjektene finner vi i ALBA-land, men også der er det store problemer og utfordringer. Grunndokumentene i ALBA er et tydelig alternativ til en nyliberal politikk, og peker i retning av samarbeid som skaper sosial utjevning og styrker landenes uavhengighet.

Venezuela er økonomisk drivkraft i ALBA og andre integrasjonsprosjekter i regionen. Den økonomisk sterke høyresiden i Venezuela bidrar til et høyt konfliktnivå, men Chavez og regjeringen har klar støtte i folket. De sosiale bevegelsene i Bolivia har vært sentrale i utformingen av TCPavtalene, og landet kan etter hvert bygge seg opp til å bli ALBA-landenes kornlager. Samtidig sliter Bolivia med en sterk opposisjon som motarbeider regjeringens utjevningspolitikk med alle midler, både i media og gjennom vold. Selv om valget av Raul Castro har ført til noen endringer på Cuba, kan landet fortsatt kritiseres for at folk har manglende demokratiske rettigheter. For eksempel er det ikke frie valg. Samtidig har Cuba vært den sentrale bidragsyteren i viktige sosiale prosjekter som Yo sí Puedo og Operación Milagro, som fører til sosial utjevning og et styrket demokrati i andre land i regionen.

Det FSLN-styrte Nicaragua er fullverdig medlem i ALBA, men har også et bein i den nyliberale leiren. Som de andre landene i Mellom-Amerika er Nicaragua medlem av den USA-ledede frihandelsavtalen CAFTA-DR. Det betyr at Nicaragua også har forpliktet seg til å gjennomføre nyliberal politikk på en rekke felt. FSLN har de siste årene fått tette bånd til konservative religiøse ledere, og bidro høsten 2006 til at Nicaragua nå har en av verdens strengeste arbortlovgivinger. Honduras har tidligere vært USAs viktigste base i Mellom-Amerika, og det markerer et stort politisk skifte at de nå planlegger å gå inn i ALBA. Presidenten kommer fra Honduras Liberale Parti, et parti som tradisjonelt har ført en hard høyrepolitikk.

Brasils egeninteresser

Men hva så med de andre? La oss først begynne med Brasil, ledet av Luiz Inacio «Lula» Da Silva, mannen som startet som fattig skopusser, ble fagforeningsleder, og som nå har en fordelingspolitikk som blir rost både fra høyre og venstre. Brasil har sammenlignet med tidligere en tydeligere
anti-USA politikk, og er sentral i samarbeider som UNASUR og Banco del Sur. Lula har tydelig uttrykt at Brasil ikke kommer til å bli med i ALBA, og har på bakgrunn av interessene til selskaper med opprinnelse i Brasil selv aktivt gått mot nasjonalisering av gass-sektoren i Bolivia. Brasils rolle i de regionale samarbeidene kan i like stor grad ses som en refleksjon av landets interesser som økonomisk stormakt i Latin-Amerika og en av verdens største landbrukseksportører, som et uttrykk for radikalisme. Til tross for motstanden mot USAs innflytelse i regionen har Brasil også gode relasjoner nordover,
blant annet gjennom felles eksportavtale med Mexicos mørkeblå president om eksport av biodrivstoff til USA.

Kvinner i sentrum

I Argetina høstet tidligere president, Nestor Kirchner, ros for sin radikale politikk, og det samme gjør landets nye president Cristina Fernandez, Kirchners kone. Hvor radikale prosjektene er kan diskuteres. Argentina er ikke lenger lydhør for USAs minste vink, men er heller ikke pådriver for radikale prosjekter. Fernandez vant stemmer på å kreve at diktaturets ledere skulle stilles for retten, men gjør lite for å sikre omfordeling av ressursene i landet.

Chile ledes av en sentrum-venstre koalisjon med vekt mot sentrum. Michelle Bachelet, den andre kvinnelige presidenten på kontinentet, er likevel sentral i regionale integrasjonsprosjekter. Hun ble på den offisielle stiftelsen av UNASUR valgt som gruppens første leder for en periode på ett år.

Avventende i Paraguay og Equador

Paraguays nye president ble innsatt 15. august 2008. Det er stor tro på at den tidligere biskopen Fernando Lugo, med kallenavnet «de fattiges biskop» kommer til å få Paraguay i mer radikal retning. Allerede før innsettelsen hadde han offisielle møter med Chavez, og mange har stor tro på at landet kan komme til å bli med i ALBA.

Equadors radikale president Rafael Correa, har uttalt at matvarekrisen er et spørsmål om feil fordeling av rikdommene. Selv om Correa er mer radikal enn sine kolleger i Argentina, Brasil og Chile, gjorde han i juni 2008 det klart at han ikke vil bli med i ALBA før Venezuela igjen blir med i CAN-blokken, noe som og kan ses som en distansering fra de mest radikale prosjektene, og som et ønske om å styrke den langt eldre handelsblokken.

En viktig årsak til at Venezuela forlot CAN-blokken, var at Peru og Colombia gikk inn i forhandlinger om bilaterale frihandelsavtaler med USA, og dermed splittet opp den sør-amerikanske motstanden mot ALCA. Colombia har lenge vært USAs viktigste base i Sør-Amerika, og Peru har et sterkt høyrestyre, men likevel har nesten 80 vennskapshus for ALBA blitt innviet i landet.

Mindre radikal, men likevel motvekt

At så mange land nå går mot USAs hegemoni i regionen, kan ved første øyekast se ut som en rød bølge. Det er ikke alltid et sosialistisk eller kommunistisk ståsted som gjør at regionen ikke lenger føyer seg etter Washingtons minste ønske. EU har økende innflytelse, og har store forhandlinger
gående med flere av landene i regionen. EU blir ikke sett på som en like stor trussel mot landenes selvstendighet som USA. Dette skyldes delvis at EU-landene stort sett ikke har hatt en finger med i spillet i de mange militærkuppene i regionen. Likevel er det et faretegn at motstanden mot USA åpner
grensene for EUs økonomiske ekspansjon.

UNASUR er per i dag det viktigste prosjektet for integrasjon i regionen. Selv om UNASUR har en langt mindre radikal plattform enn ALBA, så kan det likevel
være et viktig samlingspunkt for å minske USA og EUs innflytelse i regionen. UNASUR ble offisielt dannet 23. mai 2008, men har røtter tilbake til 2004, der
de 12 landene i Sør-Amerika ønsket å skape en tettere integrasjon seg i mellom.

Ekstern motstand

ALBA som ideologisk motmakt blir møtt med stor motstand fra USA, EU og andre nyliberale krefter. USA gjenopptar aktivitet i Marinens fjerde flåte, noe som øker den militære trusselen mot ALBA generelt og Venezuela spesielt. ALBA-landene risikerer stor økonomisk, politisk og militær motstand, og trenger allierte. UNASUR som regionens mest omfattende samlingspunkt møter ikke politisk kritikk på samme måte, og gir ALBA-landene de viktige alliansepartnerne. UNASUR kan ses på som et viktig overlevelsesgrunnlag for ALBA, og kan utvikle seg til et forum der de andre landene kan påvirkes i mer radikal retning.

Venstrevinden som har blåst over Latin-Amerika har svært ulik betydning i de ulike landene. Regionen er ikke lenger USAs bakgård, men det betyr ikke at ikke regionen igjen kan bli mer avhengig av andre land eller sammenslutninger. Om vinden snur, kan lett være avhengig av utviklingen i UNASUR. Blir UNASUR et radikalt prosjekt eller ødelegges det av tautrekkinger der landenes egne kapitaliske interesser står mot de mer sosialistiske prosjektene?

Se også:

http://mostlywater.org/western_bloc_barbarism
http://fanonite.org/category/latin-america/

Unionen av søramerikanske nasjoner (UNASUR) er et frihandelsområde som omfatter hele Sør-Amerika med unntak av Fransk Guyana, Falklandsøyene og Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene. I desember 2004 underskrev representanter fra 12 søramerikanske nasjoner Cuzco-erklæringen, som er en intensjonsedrklæring som annonserer Fellesskapet for søramerikanske nasjoner (CSN ). Panama og Mexico var til stede som observatører. Tanken var å ha EU som modell med felles valuta, parlament og pass.

Av Olaf Svorstøl 

På et toppmøte 17. april 2007 ble det besluttet å endre navnet fra Fellesskapet for søramerikanske nasjoner til Unionen av søramerikanske nasjoner. Det var en union opprettet i en region med felles røtter som bygget på idealer om frihet, likhet og brorskap fra den franske revolusjonen. I ekstraordinært møte i Brasilia, Brasil, den 23. mai 2008 ble den konstituerende avtalen underskrevet og dens første leder valgt.

 I desember 2004 skrev Mercosur under en samarbeidsavtale med CAN, og publiserte et felles intensjonsbrev for framtidige forhandlinger for å integrere hele Sør-Amerika i ett felles handelsområde. Det er mye som er uklart, når det gjelder en politisk integrasjon i Sør-Amerika.

Praktisk politikk

– Unionen av søramerikanske nasjoner startet sin integrering med byggingen av den interoseaniske motorveien som vil koble Peru til Brasil via Bolivia. Bolivia får adgang til havet og Brasil adgang til Stillehavet og Peru. Byggingen startet i september 2005, finansiert 60 % av Brasil og 40 % av Peru. Den er ventet avsluttet i 2009.
– Heretter fulgte den Søramerikanske energiringen, der Argentina, Brasil, Chile, Paraguay og Uruguay leveres gass fra Peru, Camisea. Forslaget er allerede ratifisert og byggingen startet i 2006.
– Den binasjonale gasrørledningen, et prosjekt for energiintegrasjon mellom Colombia og Venezuela, ble startet 8. juli 2006, skal vare 24 måneder, og ledes av Venezuelas statlige oljeselskap PDVSA. Kostnadene for byggingen er 300 millioner amerikanske dollar. Denne vil også tillate Venezuela å eksportere olje til Østen via Stillehavskysten til Colombia.
– Med Fransk Guyana som den eneste unntak, vil resten av Sør-Amerika åpnes slik at søramerikanere kan reise i landene i inntil 90 dager bare ved å vise sitt nasjonale identitetsdokument.
– Etter dannelsen av UNASUR begynte planleggingen en Søramerikansk valuta som vil finnes i 2010 tiåret og som vil være utstedt av Banco del Sur.

Kritiske røster har sagt at siden grunnleggelsen i 2005 har UNASUR bare vært en virtuell enhet, som ikke har produsert ifølge intensjonsavtalen.

Endel skyldes politiske uenigheter/situasjoner. For eksempel situasjonen mellom Colombia på ene sida og Ecuador og Venezuela på den andre i forbindelse med colombianske styrkers raid inn på Ecuadors territorium og drapene på FARC medlemmer. UANSUR er i virkeligheten et
antiimperialistisk prosjekt ettersom måleter å styrke de søramerikanske nasjonenes økonomi og folkenes levestandard ved økt samarbeid mellom disse nasjonene. Det kan gi seg utslag i samarbeid om infrastruktur, energitilbud som samarbeid som styrker den søramerikanske identiteten (felles valuta, fri ferdsel mellom alle landene for borgerne). Dersom UNASUR utvikler seg langs disse linjene, vil det fylle formålet i intensjonsavtalen. Men, blant annet takket være USAs press, er samarbeidet bygd på et noe skjørt grunnlag. Tiden vil vise om det er USA eller samarbeidet som styrker seg i Sør-Amerika.

Vel ett år etter av den ble lansert er Banco del Sur, presentert som en alternativ bank for Latin-Amerika, fortsatt på tegnebrettet. Finanskrakket 2008 gjør trolig at hvelvet blir stengt ennå en stund.

Av Peter M. Johansen

Etter at elleve presidenter og en visepresident (fra Urguay) hadde undertegnet overenskomsten om å opprette Unionen av søramerikanske Stater (Unasur) i Brasília 23. mai 2008, hang det et spørsmål igjen i korridorene: Hvordan går det med Banco del Sur?

Banken ble lansert med brask og bram av Argentinas tidligere president Néstor Kirchner og Venezuelas president Hugo Chávez, og fikk et løft da Brasil, Latin-Amerikas desidert største økonomi, sluttet seg til opprettelsen av en bank som skulle fungere som et alternativ til Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF). Banken har foreløpig strandet på tre avgjørende punkt:
– Medlemmene har ennå ikke kommet til enighet om hvordan egenkapitalene skal reises og fordeles på landene.
– Det er uklart hvordan skal banken få en høyt kvalifisert portefølje og kredittrating. Stemmefordelingen i bankens styre er ikke avgjort.

9. desember 2007 møttes presidentene fra sju av Sør-Amerikas tolv land i Argentina for å opprette Banco del Sur: «Venstresidelandene»: Venezuela, Bolivia og Ecuador – og Mercosur-landene: Argentina, Brasil, Paraguay og Uruguay.

Utenfor står Andinopakt-landene Colombia, Peru og Chile som har tette økonomiske forbindelser med USA (bilaterale frihandelsavtaler), samt Guyana og
Surinam.

Møtet som ble avholdt 25. april 2008, var langt fra utfyllende. Det ble skrevet en avtale om å reise 20 milliarder dollar: Argentina, Brasil og Venezuela med to milliarder dollar hver; Ecuador og Uruguay med 400 millioner dollar hver; og Bolivia og Paraguay med 100 millioner dollar hver. Maksimalt ti prosent kan være i hjemlig valuta.

Tallene som har flydd gjennom finansverden i forbindelsene med krakket i USA, viser hvor kort 20 milliarder dollar rekker.

De søramerikanske landene har dessuten forskjellige økonomiske utviklingsstrategier og deres kredittverdighet er høyst ulik. Det kreves atskillig før Banco del Sur kan oppnå den kredittstatusen som vil gjøre den til en reell aktør ut fra intensjonene bak opprettelsen.

En tur i Costa Rica vinteren 2007 levnet ingen tvil om at det nylig hadde vært en folkeavstemning i landet. Det var vanskelig å unngå å se de mange slagordene for Nei til CAFTA og Stem Nei som prydet vegger stort sett overalt. Vi møtte Eva Carazo, en av svært mange aktivister som jobbet mot costaricansk medlemskap i avtalen.

Av Elin Volder Rutle

Fokebevegelsen mot CAFTA

CAFTA er en frihandelsavtale mellom USA og landene i Mellom-Amerika. Costa Rica var det eneste landet der vanlige folk fikk muligheten til å si sin mening om landet skulle bli med eller ikke. Forhandlingene om CAFTA startet i 2003, og allerede i 2005 skrev de fleste av landene i under. Eva hadde nylig brukket foten, og ba oss derfor om å komme hjem til henne. Turen dit var vel anvendt tid, siden det ga oss muligheten til å snakke med en kvinne med mye kunnskap og kampvilje for fremtida. «Vi startet opp vår bevegelse samtidig med forhandlingene. Først forsøkte vi å følge med og organiserte noen demonstrasjoner, og etter hvert dannet vi en nasjonal kamporganisasjon,» forteller hun.

«Vi organiserte bønder, miljøvernere, fagbevegelse, kvinneorganisasjoner, og akademikerne, noe som skilte oss fra motstandsbevegelsene i de andre landene. Og så jobbet vi for å få med folk som vanligvis ikke deltok i slike aktiviteter,».

«Forhandlingsprosessen var totalt udemokratisk, selv ikke medlemmer i parlamentet hadde innsyn. De kunne jo komme til å røpe forhandlingsstrategien,» sier hun, med tydelig sarkasme.

Folkeavstemningen måtte vinnes på gata

«Til tross for noen uenigheter om strategi innenfor bevegelsen begynte vi å samle underskrifter for å få en folkeavstemning. Plutselig var det blitt bestemt fra regjeringshold at den skulle holdes. Med tanke på at ja-sida hadde media og kapitalen på sin side ble datoen satt litt for tidlig i forhold til hva som hadde vært ideelt for oss. Vi planla å bruke prosessen med å samle underskrifter til å styrke vår egen bevegelse.

Hun forteller at de tidligere hadde jobbet mer adskilt innenfor de ulike sektorene. Bønder mobiliserte bønder, og akademikere snakket med akademikere. Plutselig måtte de jobbe i forhold til geografiske områder, og opp mot et valg, noe de fleste hadde lite erfaring med. «Men vi fikk i gang en stor prosess, den største folkelige mobiliseringen på svært lang tid. Vi så styrken vår, og skjønte at det kunne gå an å vinne kampen om CAFTA på gata.»

De startet med å laget patriotkomiteer, først og fremst i hver av de 81 kommunene i landet, og der det var mulig også i mindre distrikter og bydeler. Komiteene arrangerte blant annet møter, og de gikk fra dør til dør. De hadde mer enn 200 slike komiteer, men det var også folk som var organisert utenfor disse. «Jeg fikk telefoner fra folk som skulle holde foredrag eller jobbe mot CAFTA på andre måter, på steder der jeg ikke visste at vi hadde noen organisert,» forteller hun.

Miljøvern og velferdsstat

«Jeg jobbet i den grønne delen av bevegelsen. Vi jobbet blant annet med matsuverenitet, og hvordan subsidierte matvarene fra USA ville være en trussel for både små og store bønder. I tillegg var det viktig å bevisstgjøre folk i forhold til naturressursene, siden det er det de transnasjonale selskapene er ute etter. Patent på liv, blant annet i form av patenterte såfrø og farene ved å kommersialisere det biologiske mangfoldet var også viktige temaer for oss.
Selvfølgelig ble det jobbet med andre temaer også, særlig var det å beskytte de offentlige tjenestene viktig. Costa Rica skiller seg fra de fleste landene i Latin-Amerika gjennom et godt og sterkt offentlig tilbud, og nasjonale monopoler for eksempel innenfor elektrisitetsproduksjon. Utgiftene til velferdsstaten er nesten like høye som i de nordiske landene. «Den solidariske logikken vi har hatt vil komme til å bli ødelagt hvis disse sektorene blir åpnet for konkurranse for profitt. Man kan si at det gode med CAFTA var at alle kom til å merke forskjellen, på et eller flere felt i livet sitt,» sier hun.

Skitten seier, styrket folkemakt

Med tanke på en knepen valgseier til jasida 7. oktober 2007 er det kanskje ikke så bra at alle kommer til å merke CAFTA. Eva mener høyresida brukte skitne triks, og at USA også hadde en finger med i spillet. I de siste dagene før valget når det ikke lenger var lov å drive kampanjene, sendte CNN (som sender fra USA og dermed ikke var rammet av den nasjonale lovgivingen) et innslag om at hvis Costa Rica sa nei til CAFTA, kom de til å sette i gang en boikott, en trussel mange tok alvorlig. «Dette innslaget gikk om og om igjen på flere tvkanaler dagen før avstemninga, og vi hadde ingen mulighet til å gå ut å fortelle at det ikke var sant,» sier hun frustrert.

Kampen er ikke over selv om slaget er tapt. «Men et viktig resultat av dette, hvis vi ikke tenker på selve resultatet, er den økte politiske aktiviteten og bevisstheten folk har fått i etterkant. Tidligere har politikk vært å stemme hvert fjerde år. Men etter avstemninga har folk fortsatt å jobbe med temaer som er viktige i lokalsamfunnene deres, folk studerer og videreformidler kunnskapen til andre. Det handler også om hva slags land vi ønsker å leve i. Det er det viktigste vi vant, og vi må fortsette å støtte opp om det, avslutter hun.

Selv nyliberale handelsavtaler kan ha en positiv bieffekt, det folkelige engasjementet som fortsetter etter at avstemningen er over. Det finnes mange veier til et mer rettferdig samfunn, å lage brede folkebevegelser er en av dem.

Avtalene som Venezuela og Cuba underskrev 15. oktober 2007 gir et godt innblikk i karakteren av ALBA og betydningen det har for landene som deltar i dette samarbeidet. I denne artikkelen er det først og fremst fokusert på betydninga for Cuba, for landets økonomiske sjølstendighet og for befolkningens levestandard.

Olaf Svorstøl er med i Rødts internasjonale utvalg, i LO i Oslos internasjonale utvalg, og er kontaktperson til Circulos Bolivarianos i Norge.

De mest kjente delene av ALBA-samarbeidet, som var sjølve utgangspunktet for denne samarbeidsformen, var samarbeidet innenfor helse og utdanning. Her er det Cubas personressurser og Venezuelas økonomiske midler som har gjort utslaget. Det illustrerer godt den felles nytten de samarbeidende land har av ALBA.

Intensjonsavtaler

15. oktober 2007-avtalene består av flere intensjonsavtaler og noen mer konkrete. Hovedelementene i noen av intensjonsavtalene er listet nedenfor:
1. Prosjekt for utvikling av to felleseide selskaper som skal bygge, drifte, vedlikeholde, modernisere og utnytte de nye sementfabrikkene slik at begge land har sikker tilgang til sement.
2. Foreta undersøkelser om mulighetene til å utvikle to felleseide selskaper som bygger to fabrikker som produserer tørr mørtel og tilleggsprodukter i begge landa.
3. Prosjekt for å utvikle petrokjemisk produksjon i begge land.
4. Prosjekt for å gjøre om våt naturgass til gass som kan brukes.
5. Evaluering av byggingen av en installasjon som kan lage bedre tungolje på Cuba.
6. Opprettelse av et felleseid selskap for utvikling av verftsindustrien i Venezuela.
7. Opprettelse av et felleseid selskap for utvikling av en fiskeflåte i Venezuela som skal fiske i nasjonalt og internasjonalt farvann

De to første prosjektene vil ha stor betydning for den sosiale boligbyggingen, ikke bare i de to landene, men også for andre land innenfor ALBA-samarbeidet. Det gjelder ikke bare i forhold til omfanget av nye boliger, men vil også føre til en forbedring av standarden.

De to siste prosjektene sikter både mot å effektivisere og øke kapasiteten på fiskeflåtene, og utvikle den industrielle basisen på et område som er viktig for å sikre ernæringen i landene.

Som oppfølging av flere av intensjonsavtalene ble det inngått mer konkrete avtaler på flere områder. På området som avtalene 3, 4 og 5 angår, er det for eksempel:
– Vedtatt et teknologisk samarbeid mellom statsoljeselskapene i begge land (Venezuelas
PDVSA og Cubas CUPET). Målet er å etablere en omfattende samarbeidsavtale som innebærer teknisk assistanse, spesialiserte tekniske tjenester, opplæring av de ansatte og felles prosjekter for forskning og utvikling.
– Undertegnet en kontrakt for leiting etter og produksjon av olje i dypet av havet i sektor sydøst i Mexico Golfen, øst for Pinar del Rio provinsen på Cuba. Det er undertegnet en tilsvarende kontrakt for undersøkelser og utvinning av olje på land nordøst i Pinar del Río.
– Undertegnet en kontrakt for leting og utvinning i grunnere farvann i blokk Aguas Someras som dekker havområdet nordvest i provinsen Pinar del Río.

Andre fellesprosjekter

Det har blitt opprettet et felles eid selskap som skal utvinne nikkel, hovedsakelig cubansk. Et annet strategisk viktig vedtak ble gjort gjennom et presidentdekret som tillater opprettelsen av et felles statlig eid selskap som skal installere og drive det internasjonale telekommunikasjonssystemet mellom Cuba og Venezuela. Det er senere slått fast at det vil bli lagt en optisk fiberkabel for å knytte Venezuela sammen med Cuba, med terminaler i Jamaica, Nicaragua og Haiti.

Cubas økonomiske sjølstendighet

Dette er avtaler som har stor betydning for et land som er utsatt for en langvarig og aggressiv blokade fra sin nære nabo USA. Vi må se på dette i sammenheng med ønsket om å prøve å bli mer sjølstendig og uavhengig både av USA og Europa. Samarbeidstiltakene følger ikke markedsliberalismens
lover, men tar utgangspunkt i at landene skal kunne bevare sin frihet til å bedre levestandarden for befolkningen.

Alle disse avtalene vil bidra til å øke Cubas økonomiske sjølstendighet og bidra til å heve cubanernes levestandard. I tillegg til at Venezuela også vil dra stor nytte av dem, har de positive ringvirkninger for andre land i regionen, også utenfor de landa som i dag er med i ALBA-samarbeidet.

Skal man se på ALBAs betydning i Karibien, bør man også se på PETROCARIBE (PetC). PetC omfatter ikke bare landene i Karibien, men også mange land i Mellom-Amerika. ALBA og andre samarbeidsprosjekter i regionen henger sammen, og den store innsatsen for samarbeid i Karibien handler om å knytte alle landene i Amerika sør for USA tettere sammen.

Av Elin Volder Rutle

PetC startet opp i juni 2005, og 14 land var med fra begynnelsen av. I starten var de 15 karibiske øystatene tilknyttet det Karibiske Fellesskap (CARICOM) de viktigste partnerne utenom Venezuela og Cuba. Etter hvert har også flere land i Mellom-Amerika kommet til.

PetC startet opp som et energisamarbeid som i all hovedsak betydde at Venezuela solgte billig olje til de andre landene. Nå eksporteres mer enn 77 000 fat hver dag til landene som er med i samarbeidet. Mye av oljen gis som lån med 2 % rente. Lånene kan tilbakebetales i penger eller med de landbruksvarene landene produserer der noen av de viktige er ris, bananer og sukker. Venezuela dekker også utgiftene til transport og utviklingen av oljeinfrastruktur. Etter hvert har avtalene økt fokuset på andre energiformer, og på å bygge opp oljeinfrastrukturen. I løpet av 2008 har også PetC begynt å fokusere på støtte til landbruk, som en konsekvens av den internasjonale matvarekrisen. I tillegg til annen støtte ble det avgjort at for hvert oljefat Venezuela
selger utenfor de ALBA-tilknyttede samarbeidene, skal 0,5 US Dollar gå til et fond som støtter landbruksprosjekter som styrker matsikkerheten i landene. PetC har også et fond, det ALBA-Karibiske fondet, som støtter utviklingsprosjekter internt i landene. Dette finansieres delvis gjennom petroleumspenger, og delvis gjennom overskudd fra handel direkte mellom medlemslandene. Venezuela sikret en startkapital på 50 millioner US dollar da det ble etablert i juni 2008.

PETROCARIBE og ALBA

PETROCARIBE kan sammen med PETROAMERICA og PETROSUR sees som samarbeid som handler om å styrke regionen og båndene landene imellom. Venezuela bruker sitt beste forhandlingskort, oljen, for å styrke den regionale integreringen og få landenes politikk i en mer radikal retning. Sluttdeklarasjonen etter Petrokaribe-toppmøtet i juli 2008 slo fast at PetC er i harmoni med de prinsippene i ALBA som forsøker å sikre større uavhengighet og bedre økonomisk og sosial utvikling.

Det sikreste tegnet på at PetC har hatt positiv betydning for landene som er med er at så mange av dem har ønsket seg et tettere og mer politisk samarbeid, og har i tillegg gått med i ALBA. Venezuela og Cuba var med i ALBA allerede fra staren av PetC, mens Antigua og Barbuda, Dominica and St. Vincent og Grenadinene ble med i februar 2007, og Honduras ble med i august 2008. I forbindelse med Dominicas inntreden i ALBA erklærte Roosevelt
Skerritt, landets statsminister, at dette var et steg for å «gi borgere i denne verden en mulighet til å overleve».

Medlemsland i Petrocaribe

Antigua og Barbuda, Bahamas, Belize, Cuba, Dominikanske Republikk, Grenada, Guatemala, Guyana, Haití, Honduras, Jamaica, Mexico, Nicaragua, Surinam, San Cristóbal og Nieves, San Vicente og Grenadinene, Santa Lucia, Surinam og Venezuela. Costa Rica kunngjorde i juli 2008 at de også ønsker å slutte seg til samarbeidet (august 2008).

Til tross for fine ord fra verdens statsledere blir det ikke færre sultne, men flere. De siste årene har verdens skjevfordeling fått følge av galloperende matvarepriser, og prisene på ris og hvete er mer enn doblet. ALBA-landene satser på landbruket. I Bolivia betyr det at regjeringa jobber for å sikre rettferdige priser både til produsenter og konsumenter.

Av Elin Volder Rutle

Matvarekrisa har flere årsaker. Klimaendringer med flom og tørke har ført til reduksjon i avlingene mange steder. De har gjort verdens skjevhet enda tydeligere, særlig med satsninga på «klimavennlig» biodrivstoff. Kjøpekraft er tydeligvis viktigere enn menneskerettigheter når de rike kan bedre sin klimasamvittighet ved å putte andres livsnødvendige matvarer på tanken. Samtidig gjør de høye prisene hverdagen for verdens fattige enda vanskeligere. Ingen krise uten vinnere: Storbøndene og de transnasjonale selskapene i matvaresektoren går lyse tider i møte. De store taperne er verdens fattige bybefolkning.

ALBA støtter matproduksjon

ALBA arrangerte 7. mai 2008 et toppmøte om matsuverenitet og matsikkerhet. I tillegg til ALBA-landene deltok også statsledere fra Ecuador, Honduras, Haiti, Panama, Guatemala, Mexico og Belice for å sammen bekjempe problemene matvarekrisa fører til i Latin-Amerika og Karibien. De var enige om at statene har et ansvar for å sikre mat til befolkninga, og særlig for å innføre tiltak som beskytter sårbare grupper. De tok også standpunkt mot produksjon av biodrivstoff, som under dagens situasjon bidrar til å forverre den internasjonale matvarekrisa.

Landene gikk samlet inn for å prioritere småbønders produksjon gjennom subsidier og jordreform, og sikre andre bønder lån med gode betingelser. Dette skal særlig komme bærekraftig og økologisk landbruk til gode. De anerkjente i tillegg betydningen av bondeorganisasjoner og kvinners bidrag til matsikkerhet. Venezuela forpliktet seg til å sette av 100 millioner US Dollar til et landbruksfond, som alle de deltakende landene kunne søke penger fra, og ordninger som skal sikre billig drivstoff til landbrukssektoren. At så store ressurser settes av til dette, er første steg på veien for at store ord om matvarekrisa også fører til handlinger.

TCP-ALBA er nødvendig

I Boliva kan man se konkrete resultater. ALBA er viktig for å sikre matvaresikkerhet og gode forhold til de minste bøndene. «Omtrent 32 % av Bolivias landbrukseksport går til Venezuela. Venezuela gir oss langt bedre priser enn vi hadde tidligere. Tidligere var prisen på soya 170 US Dollars, og da ga Venezuela oss 217 US Dollars dollar per tonn. I dag når prisen har steget til 380 US dollars per tonn, får vi 415 US dollar,» forteller Remmy Gonzales, viseminister for landbruk og rural utvikling. «For bøndene er den viktigste endringa at disse avtalene er mellom det bolivianske og det venezuelanske folk, ikke gjennom internasjonale selskaper og oppkjøpere. Pengene går rett til de bolivianske bøndene, mens produktene går rett til Venezuela,» fortsetter han. Å fjerne mellomleddene har vært helt avgjørende for at de har fått til å sikre rettferdige priser både til bønder og til vanlige forbrukere.

Økt rettferdighet i Bolivia

Også i Bolivia har matvareprisene økt de siste årene, men ikke så mye som på verdensmarkedet. I tillegg til handelsavtalene har den bolivianske staten en aktiv landbrukspolitikk, særlig overfor småprodusentene. Bolivia er et stort land med en svært varierert natur fra regnskog og sletteland til fjellet Nevada Sejama som er 6 542 meter høyt. En stor del av befolkninga bor på høyslettene, som ligger 3000–4000 meter over havet. Omtrent 3 % av landet er regnet
som dyrket mark, men mye av dette ligger brakk. Det er et uttrykt politisk mål å øke matproduksjonen, slik at de både er selvforsynt og kan øke landbrukseksporten, særlig til de andre landene i ALBA.

For å sikre mat til folket på en rettferdig måte har de flere tiltak. Et av dem er å få fart på omfordeling av jord. I 2003 eide 7 % av landeierne 87 % av den dyrkbare jorda, og svært mye av denne har ligget brakk. Jord som ikke oppfyller sin sosiale funksjon (enten dyrkes eller brukes til fór), skal kunne redistribueres til fattige jordløse bønder. Dette betyr både at flere får noe å leve av, og at mer jord dyrkes enn tidligere. Idéen er gammel, men det er først etter at MAS kom i regjering at fordelingen av jord har satt fart.

Selv om småbønder får jord, forsvinner ikke behovet for støtte til å konkurrere mot storbønder og storselskaper, som har vært politisk og økonomisk prioritert gjennom flere tiår. EMAPA (Selskapet til støtte for matproduksjon) er et statlig selskap som ble dannet for å støtte små og mellomstore bønder i produksjon og salg av matvarer. I tillegg har de et ansvar for landets matvaresikkerhet, og dermed for å sikre distribusjon av matvarer til rimelige priser til landets forbrukere.

Alvaro Mendez er agronom og jobber i EMAPA i Santa Cruz. Han forteller at noe av det viktigste de har oppnådd med EMAPA, er å vise at også produksjonen til de små bøndene er lønnsom. «Her i Santa Cruz jobber vi med 4 basismatvarer: ris, mais, hvete og matolje basert på soya. Vi gir bøndene nødvendige innsatsfaktorer som frø, gjødsel og drivstoff. Til gjengjeld forplikter de seg til å selge til oss. Vi samarbeider først og fremst med bondekooperativer, noe som gjør at bøndene stiller sterkere i forhandlinger med oss.»

Driften av EMAPA baserer seg på erfaringene de bolivianske myndighetene har hatt med støtte til jordbruksvarer som selges til de andre ALBA-landene, og prisene er høyere enn det de fikk tidligere. De økte prisene bidrar til å bedre økonomien til bondefamilier. Dette fører blant annet til en forbedring av kvinners situasjon med tanke på at flere jenter får utdanning. Det betyr ikke at EMAPA har et tydelig kjønnsperspektiv. Det er stort sett menn som eier jorda og kontroller de økte inntektene, til tross for at hele familien er involvert i arbeidet. Det er også langt flere menn enn kvinner med i EMAPA-prosjektene.

I tillegg til å stimulere til økt produksjon har Bolivia satt i gang tiltak for å hindre at prisene nasjonalt stiger like mye som internasjonalt. På noen matvarer har EMAPA satt makspriser. På en del andre viktige basisvarer som mais og matolje er det nå midlertidig forbudt å eksportere. Det gjør at en quintal (ca 45 kg) med mais koster 14 US Dollar i Bolivia, mens den i nabolandet Peru koster 60. Eksportørene raser, men i et land som allerede har 23 % underernærte
er det å sikre nok mat til befolkningen høyt prioritert.

Mat er ikke bare en vare

ALBA legger grunnlaget for et handelssystem som anerkjenner at matvarer ikke er som andre varer. Mat er en menneskerett, og god tilgang er viktigere enn profitt. Når prisene mangedobles, kan ikke private aktører ha eneansvar. For dem står profitt over alles rett til nok og trygg mat. De konkrete prosjektene i Bolivia viser at satsning på småbønder kan øke produksjonen på en bærekraftig måte, og at man kan sikre gode priser både til de som dyrker maten og de som spiser den. Foreløpig har de bare kommet små steg på veien mot matvaresikkerhet og mer rettferdig fordeling i Bolivia. Hva dette vil bety for matvarekrisa i Latin-Amerika og verden, gjenstår å se.

Oppkjøperne er utbyttere

Tidligere var småbønders produksjon og salg i stor grad kontrollert av private oppkjøpere, særlig i Santa Cruz og andre deler av lavlandet. En typisk bondefamilie hadde ikke penger til å kjøpe innskuddsfaktorer i begynnelsen av sesongen. Oppkjøperne gav dem det nødvendige: Frø, sprøytemidler,
kunstgjødsel og drivstoff til traktorer, på kreditt. Til gjengjeld forpliktet bøndene seg til å selge til dem.

La oss si at en gitt familie solgte soya. Internasjonalt var prisen ca 150 US Dollar per tonn. Oppkjøpernes pris var ofte 60 US Dollar, samtidig som de hadde høye kredittpriser på innskuddsfaktorene. Regnskapet kunne se slik ut, per tonn:
   60 dollar, oppkjøpspris
– 20 dollar for frø til produksjon
– 10 dollar for sprøytemidler og kunstgjødsel til produksjon
– 20 dollar for drivstoff til produksjon
– 4 dollar for transport til oppkjøperen
= 6 dollar per tonn

I tillegg ble avlingen stort sett veid av oppkjøperne selv, som ofte kunne trikse med vektene eller påstå at det var for mye vann eller rusk i avlingen, og slik sette ned prisen ytterligere. Det var ikke uvanlig at en familie satt igjen med 3 dollar per tonn med soya når oppkjøperne hadde fått sitt. De litt større bondefamiliene klarte kanskje å produsere 100 tonn i året og satt igjen med 300 US Dollar for et helt års produksjon. Nok til å overleve, men ikke så mye mer.

ALBA har ført til positive endringer for folk i medlemslandene. Samtidig vet vi at en stor del av prosjektene er finansiert med penger fra olje og gass. Det er positivt at inntekter fra naturressurser kommer de fattige til gode, men dette kan ikke dette være en bærekraftig strategi i det lange løp.

Av Elin Volder Rutle

Særlig Venezuela har brukt inntektene fra olje til sosiale prosjekter i hele regionen. I Venezuela har endringer i det statlige oljeselskapet ført til at oljeinntektene kommer tilbake til staten og ikke lenger forsvinner til rike toppledere. Det har gitt landet muligheten til å styrke offentlig sektor, noe som kan sees gjennom en forbedring av offentlige tilbud, særlig i utdannings- og helsesektoren.

Gjennom ALBA og annet samarbeid selger Venezuela billig olje til de andre landene i regionen. I tillegg til at prisene er lave, krever ikke Venezuela hele prisen. Deler av den blir brukt til sosiale prosjekter internt i landet. I Nicaragua har det betydd at halvparten av inntektene går til sosiale prosjekter. Halvparten av dette igjen går til mikrokredittlån med svært lav rente sammenlignet med andre steder. Disse går først og fremst til prosjekter på landsbygda, via kooperativer. Effekten av olje er et styrket landbruk, kombinert med en styrking av organisasjoner på grasrota. Resten av pengene Nicaragua ikke behøver å betale tilbake, går til blant annet veibygging, trygging av elektrisitetsproduksjonen og til å styrke kollektivtransporten.

Fra olje til klimaendringer

Bruken av olje er ikke uten problemer. Konsekvensene av klimaendringer er tydelige, blant annet er det mer ekstremvær. Mellom-Amerika har de siste årene vært rammet av flere og sterkere orkaner enn noen sinne tidligere, flere områder i Sør-Amerika rammes av tørke, og med smeltende isbreer i Andesfjellene forsvinner en av de viktige og stabile ferskvannskildene i regionen.

FNs klimapanel har beregnet at de naturlige økosystemene er de som vil rammes hardest av klimaendringene i Latin-Amerika, noe som igjen rammer landbruket. Latin-Amerika er hjem til 27 % av verdens pattedyr, 43 % av fugleartene og 47 % av amfibiene. 40 % av plantene i Karibien finnes ikke noe annet sted i verden. Det er usikkert hva tap av arter her vil bety for vår framtid, men det som er sikkert, er at hogst av regnskog frigjør store mengder klimagasser og dermed truer naturressursene enda mer.

Det er store tømmerselskaper, industri og fattige småbønder som er den store trusselen. De første kan stanses av strengere lover og en streng gjennomføring av disse, men det har vi dessverre ikke sett mye til. I Nicaragua er minst halvparten av hogsten illegal, og lite gjøres fra statlig side for å straffe de skyldige. I Bolivia utvinnes det olje og gass i sårbare regnskogområder, noe som også kan øke befolkningspresset på disse områdene. Samtidig kan de sosiale tiltakene i ALBA kanskje stanse, eller iallfall bremse, småbønders ferd inn i regnskogen ved å bidra til sosial trygghet og andre levebrød.

Den billige oljen fører med seg ett konkret miljøtiltak: Subsidierte priser til kollektivtransporten i flere av landene. Men bedre oljetilgang bremser også ønsket om å bygge ut for eksempel elektrisitetsverk drevet av fornybar energi, og oljeavhengigheten blir heller større enn mindre gjennom de gunstige
oljeavtalene. Innenfor ALBA-landene er det lite eller ingen satsning på fornybar energi.

Behov og muligheter

I Bolivia var kravet om nasjonalisering av gassressursene blant de aller viktigste kravene til de sosiale bevegelsene som hjalp Morales til makta i 2005. Olje og gass i Bolivia er som vår olje og vannkraft, landets arvesølv. Det gir inntekter landet sårt trenger, og med dagens priser og etterspørsel er det rom for å bygge ut og øke produksjonen. Likevel er ikke dette uproblematisk, og særlig ikke for den viktige og økende landbrukssektoren. Det er beregnet av
Latin-Amerika har 23 % av all dyrkbar jord i verden – hvilket ansvar gir det dem for å fø verdens økende befolkning?

I Bolivia rammes landbruket gjennom at det ikke lenger går an å stole på de gamle værmønstrene. Dette rammer særlig det miljøvennlige, tradisjonelle jordbruket drevet av urbefolkning i høylandet. Samtidig har de to foregående årenes store oversvømmelser også rammet landbruket, og bidratt til en langt sterkere erosjon. At klimaendringene merkes, bekreftes av en undersøkelse der 93 % av de bolivianerne som har hørt om klimaendringer, anser dem som en trussel eller en alvorlig trussel.

Har vi rett til å stille krav?

Lille Norge står for 0,2 % av verdens CO2- utslipp. I utslipp per person er vi nummer 12 i verden, med utslipp av 19 tonn per person per år. ALBA-landene, havner lenger ned på lista. Venezuela er verdens 27. største utslipper, men utslippet per person er 6,57 tonn per år, omtrent en tredjedel av hva vi slipper ut. Bolivia til tross for sine store gassressurser innehar på 153. plassen for utslipp per person, med bare 0,77 tonn. Strengt tatt bør vi vel bare senke våre egne utslipp, og holde kjeft om hva alle andre gjør.

For å bygge opp velferdsystemer har landene behov for å bruke det de har til rådighet, akkurat slik vi brukte oljepenger for å bygge opp vår velferdsstat. Samtidig kan ikke hele verden gå gjennom samme utviklingssyklus som den vestlige verden har vært gjennom. Det skaper for mye forurensning, og resultatene merkes godt, særlig i den fattige delen av verden.

Det er landene selv og folkene der som må bestemme hvordan de skal ha sin utviklingsprossess. Vi er ikke i posisjon til å stille krav om at de skal la oljen ligge, og særlig ikke når Norge stadig øker sitt utvinningstempo. Hovedansvaret vårt er her hjemme, men vi kan likevel bidra med noen tips basert på våre egne erfaringer. Vi bør støtte opp om tiltak som kan begrense utvinninga, som Ecuadors krav om at verdenssamfunnet bør gi dem en kompensasjon for at de lar olja ligge i sårbare områder.

Kilder:

– http://www.grida.no/climate/ipcc/regional/130.htm (IPCC om Latin-Amerika)
– http://en.wikipedia.org/
– http://www.usaid.gov/locations/latin_america_caribbean/issues/biodiversity_issue.htm

Det er morgengry i Latin-Amerika. ALBA-samarbeidet er en del av utviklingen, og en naturlig forlengelse.

Av Helene Heger Voldner

Det bolivarianske alternativet for folket av vårt Amerika (ALBA) er en alternativ integrasjonsmodell til kapitalistiske, imperialistiske avtaler og forsøke på slik. ALBA er en handelsavtale mellom likeverdige parter, der solidaritet, likhet og verdighet er i sentrum. «Avtalen er avgjørende for Latin-Amerika,» mener Miguel A. Puentes Fraga, Cubas konsul i Bolivia. «Det er en integrasjon mellom land og samling av folk i Latin-Amerika. Vi har de samme interessene, og
gjennom denne avtalen vil alle ha større sjanse til å oppnå bedre resultater. Avtalen kan for eksempel hjelpe oss å sikre alle den grunnleggende retten til mat.»

Senter for studier og støtte for lokal utvikling (CEADL) er en sosial organisasjon som jobber med menneskerettigheter og utviklingsspørsmål i El Alto, Bolivia. De mener at frihandelsavtalen ALCA er en ny prosess for å kolonisere Sør-Amerika. «ALBA er en annerledes integrasjonsavtale som anerkjenner landene og deres selvbestemmelsesrett. Klasser og kulturer samles på tvers av landegrenser,» sier Gonzalo Huaranca.

Resultater

Operación Milagro (mirakeloperasjonen) er et av de viktigste ALBA-prosjektene, der Cuba og Venezuela er sentrale bidragsytere. Det blir nå også innført i land utenfor ALBA, som Peru, Mexico, Paracuay og Haiti. Alfabetiseringskampanjen Yo, sí puedo (Ja, jeg kan) er det andre store ALBA-prosjektet. Det blir nå også satt i gang i Nicaragua, Paraguay og Spania i tillegg til Bolivia. Det har også blitt etablert en optisk fiberkabel mellom Venezuela og Cuba slik at Cuba har fått bedret sin dataoverføring. I Nicaragua har man begynt å diskutere miljøspørsmål knyttet til ALBA-prosjekter, og man har begynt å se på muligheten for å inkludere høyere utdanning i avtalen. Stadig nye områder kommer inn under avtalen og nye prosjekter settes i gang, blant annet innen helse, telekommunikasjon, industri og energi.

«ALBA er alt det andre frihandelsavtaler ikke er»

For flere organisasjoner og personer som jobber med ALBA er det ikke de faktiske resultatene det de trekker fram når de blir spurt om hva som er det viktigste med avtalen. «TCP er alt det TLC ikke er,» sier Alexandra Flores fra den sosiale organisasjonen Fundación Solon i Bolivia. Folkets handelstraktater er det motsatte av det frihandelsavtaler er, og det er i seg selv et hovedpoeng. Latin-Amerika peker nese til USA, og setter i gang sin egen avtale, basert på andre verdier enn de frihandelsavtalene regionen har sett til nå. Det er viktig at det finnes kritiske røster til USAs dominans i regionen. Avtalen er et motsvar til imperialistiske, kapitalistiske regler, og viser at det er mulig å utføre handel og utveksling mellom land innad i en region uten å forholde seg til markedet. Avtalen viser bare ved å eksistere at det er mulig å gjøre det annerledes.

ALBA fremover

De vi snakket med i regionen, er sikre på at avtalen vil bestå, men er usikre på hvordan den vil se ut noen år fram i tid. Remmy Gonzales, viseministeren for rural utvikling i Bolivia er en av de som er positive til utviklingen, og han har stor tro på at avtalen raskt vil utvides både hva gjelder praktiske og politiske områder og medlemsland. Eugenio Gastiarozoro, styremedlem i Partido Comunista Revolucionario, det revolusjonære kommunistpartiet i Argentina, mener at avtalen er viktig for regionen, men at det ikke er avgjørende for Argentina å være med. Avtalen henvender seg til de andre, mer radikale landene
i Latin-Amerika, mener han. Modesto Emilio Guerrero er representant for Chavez’ parti i Argentina, og han har et annet syn på avtalen. Han mener avtalen egentlig er Hugo Chavez’ hovedprosjekt, men at han samtidig jobber med å styrke UNASURsamarbeidet som har flere innflytelsesrike medlemsland som Argentina og Brasil. ALBA omfatter ikke alle land i regionen, og derfor jobber han samtidig med andre integrasjonsavtaler.

ALBA-avtalen vil utvides, selv om det er vanskelig å si på hvilke områder, og hvilke land som kunne bli medlemmer og når. Sosiale og uavhengige organisasjoner som jobber med demokrati, menneskerettigheter eller andre sosiale spørsmål, ser alle på ALBA-avtalen som en viktig del av utviklingen
i landet og i regionen. Så langt er det allikevel på det ideologiske planet den har størst innvirkning. I det å gjennomføre en handelsavtale basert på sosiale verdier ligger det stor betydning.

Det Bolivariske alternativet for Latin-Amerika og Karibia, ALBA vaks fram som motstykke til Det amerikanske frihandelsområdet, ALCA.

Den argentinske historikaren Fernando Bossi ser på ALBA som ein moderne reiskap i dei latinamerikanske og karibiske folka sin konfrontasjon med imperialismen. For Bossi er forholdet mellom ALCA og ALBA som forholdet mellom monroisme og bolivarisme.

Utviklingsprosjekt

Mens ALCA tener interessene til den multinasjonale kapitalen og siktar på absolutt liberalisering av handel med varer, tenester og investeringar, legg ALBA hovudvekta på kamp mot fattigdom og sosial marginalisering. ALBA siktar på endogen utvikling, basert på indre ressursar og styrke, mens ALCA favoriserer eksogen utvikling, basert på impulsar utafrå.

ALBA er eit historisk prosjekt med røter tilbake til Simón Bolívar, men også til Salvador Allende i Chile, Carlos Fonseca i Nicaragua og ikkje minst til Che Guevara. ALBA har gloriøse forgjengarar, og kjem frå djupet av det opprørske Amerika med røter som gjer det til eit historisk prosjekt.

ALBA er heroisk

Peruanaren José Carlos Mariátegui skal ha sagt at «revolusjon i denne delen av verda vil vere heroisk, aldri kopi eller avstøyping». «Enten oppfinn vi han, eller så feilar vi», skal andre ha sagt. Forminga av ALBA skjer utan manualar og utan magiske formlar!

ALBA tar utgangspunkt i og stør seg på potensiala i Latin-Amerika og Karibia, eit av dei områda på planeten vår som er rikast på naturressursar, rikdommar som folka svært ofte ikkje har tilgang til: enorme sletteland som høver svært godt til landbruk og fedrift, med uendeleg kapasitet for å produsere
matvarer – samtidig som millionar lir av svolt. I tillegg er regionen rik på energi og mineral: petroleum, gass, kol og elektrisk energi, takka vere enorme vasskraftressursar. Her manglar heller ikkje jarn, koppar, tinn, sink, aluminium, gull, sølv, sement og kalk. Men fråveret av industri og ei uttømmande
avindustrialisering som følgje av iverksettinga av nyliberal politikk, er ei anna side av røynda!

Latin-Amerika har planetens største reservar av drikkevatn, ein ressurs som i dag er strategisk – og som endå meir vil bli det i framtida. Men trass i å ha denne enorme rikdommen, døyr meir enn 30 % av dei 500 000 som kvart år døyr i regionen av årsaker som lett kunne ha vorte unngått. Til dømes døyr dei av barnediaré på grunn av mangel på drikkevatn.

Latin-Amerika er ein av verdas rikaste område på biodiversitet. Samtidig er det den regionen der flest artar blir utrydda som følgje av dei multinasjonale bedriftene sine handlingar.

Undertrykt kultur

Latin-Amerika og Karibia har ein tusenår gammal kultur som systematisk har vore undertrykt av den elitistiske og utanlandskdyrkande kulturen. Fremjing av kulturane til urfolka, deira forhold til naturen og til heilskap, må raskt bli inkorporert i dei latinamerikanske og karibiske samfunna, i kampen for å betre det menneskeleg samveret og livet i harmoni med omgivnaden. Mangfaldet og originaliteten er fundamentet til ein frodig latinamerikansk og karibisk kultur som fram til no har vore både kidnappa og prøvd glømt. Naturressursar, ein tusenår gammal kultur og ei heroisk kamphistorie er dei viktigaste hovudrikdommane som stør opp under forminga av ALBA.

ALBA stør seg på antikapitalistiske verdiar: utveksling, samarbeid, solidaritet og respekt for landa sin suverenitet.

– Utveksling: Eksempel kan vere avtalar mellom Argentina og Venezuela. Argentina produserer matvarer som Venezuela treng i dag, og Venezuela har drivstoff som Argentina manglar.

– Samarbeid: Petroleumsavtalar mellom Brasil og Venezuela med sikte på gjensidig teknisk hjelp ut frå at Brasil har spesialisert seg på petroleumsutvinning til havs og Venezuela til lands.

– Solidaritet: Dei karibiske landa manglar hydrokarbonar, men Venezuela er rik på petroleum, og utan å sjå på det som gåve, sel Venezuela drivstoff til desse landa til «rettferdige prisar».

ALBA siktar på integrasjon som ikkje veks ut av det merkantile

Det første som må bli gjort innafor dei nye forsøka på integrasjon, er å bryte med den kapitalistiske logikken, luksus- og vinningslogikken, konkurranse- og vekstlogikken. ALBA bør vekse ut frå integrasjonen, og framfor alt frå det politiske og det sosiale. Dette føreset folkeleg mobilisering.

På det sosiale området må ressursar tilført utafrå og bli kombinert med folkeleg mobilisering: alfabetiseringskampanjar, vaksinasjonskampanjar, medisinsk oppfølging, nett av folkeuniversitet, kunst- og fagverkstader, nett av media som kan sikre alternativ kommunikasjon, fagforeiningssentralar, småbrukarorganisasjonar, nettverk til forsvar av naturressursane osv.

Landbruk er meir enn ein sektor som produserer varer

Jordbruk er «ein levemåte». Det er grunnlaget for kulturelle system, det er ein måte å verne territoria på, det definerer ulike forhold til naturen, og har direkte med mattryggleik og matsuverenitet å gjere. Eksportlandbruk og mattryggingsjordbruk konkurrerer om jord, og ein stor del av fattigdommen og marginaliseringa finn ein nettopp hos befolkninga i randsonene mot det kommersielle landbruket. Mens ALCA legg til rette for å sikre eksportlandbruket, siktar ALBA på å sikre matsuvereniteten.

ALBA må også utvikle seg som politisk reiskap i kampen for folkestyre mot liberaliseringa, avreguleringa og privatiseringa av tenestene – og i fattige land gjeld dette dei fleste formene for tenester som vi oppfattar som offentlege tenester.

Ideen bak er 200 år gammal, men ALBA er nytt

Oppstarten var avtalen mellom president Hugo Chávez og Fidel Castro, offentleggjort 15. desember 2004. Avtalen har 13 artiklar der dei to siste spesifiserer ytingane til kvart land i høve til det andre. Cuba sin styrke og ytingar finn vi innafor helsetenester, undervisning og sport, mens Venezuela
sin styrke og ytingar er på energisektoren. Turisme, biodiversitet og telekommunikasjonar blant anna er også tema.

Eit år etter at avtalen var underteikna, vart Evo Morales president i Bolivia, og i april 2006 slutta Bolivia seg til ALBA. 11. januar 2007 kom turen til Nicaragua med Daniel Ortega som president. I januar 2008 fekk ALBA sitt første engelsktalande da medlem i det den karibiske øyrepublikken Dominica, med ca 75 000 innbyggarar, med 35 år gamle Roosevelt Skerritt som statsministeren, slutta seg til. 30 juli 2008 annonserte president Manuell Zelaya at Honduras sluttar seg til ALBA.

Er ein «snøball» i ferd med å vekse i varme Latin-Amerika?

Mens ALCA i Amerika og EU i Europa er skreddarsydde for å sikre kapitalen fridom «heime» (fri flyt av varer, tenester, arbeidskraft og investeringar) og styrke på verdsmarknaden, er ALBA skreddarsydd for å sikre integrasjon, rom for solidaritet der dei med styrke på eit område kan og skal hjelpe fram (men slett ikkje konkurrere ut) dei som er svakare.

Rettferdig handel. Det er lett å se for seg kaffe eller bananer fra Max Havelaar, men rettferdig handel kan være så mye mer enn enkeltprodukter og en lett gjenkjennelig logo. Det bolivarianske alternativet for Amerika (ALBA) er en avtale for rettferdig handel, men på et nytt nivå, der logikken bak frihandelsavtalene blir snudd på hodet. Det handler ikke lenger om hvordan kapitaleierne kan tjene mest mulig penger, men hvordan og med hva hvert land kan bidra med til positiv utvikling andre steder i Latin-Amerika.

ALBA er i startfasen, og vokser for hver dag som går, men det er en liten del av all handel i Latin-Amerika som er innenfor ALBA-samarbeidet. USA har lenge hatt et godt grep om regionen, og EU forsøker å slå seg inn på samme marked. Vanskelighetene er mange, motstanderne sterke, men alternativene til markedsliberalismen fungerer i praksis.

Vi reiste sommeren 2008 reiste vi til Argentina og Bolivia for partiet Rødt, der vi snakket med mange ulike bevegelser, organisasjoner og aktivister. Resultatet av det har blant annet blitt dette heftet. Her kan du lese om 70 år gamle damer som akkurat har lært å lese takket være ALBA, hvordan ALBA betyr at bønder fra en dag til en annen kan gå fra sultegrensa til å kunne leve av det de dyrker, om kampen om naturressursene – vannet og jorda i Bolivia, og om hvordan avtalen fungerer.

Vi har møtt mange som har blitt påvirket av prosessene. Vi har fått flammende taler, bekymrede meldinger og en glødende optimisme fra de som er berørt.
Engasjementet er smittende, og det er umulig ikke å bli rørt når et medlem av den grunnlovsgivende forsamlingen lar tårene trille, mens han forteller om hva den nye grunnloven vil bety for urbefolkningen. Vi har sett en optimisme hos folk som har lært oss mye, og vi har fått en økt tro på at det nytter å jobbe for rettferdighet og mot undertrykkelse. Vi håper dette heftet kan gi deg noe av det samme. God lesning!

For partiet Rødt sitt internasjonale utvalg
Oktober 2007
Elin Volder Rutle og Helene Heger Voldner

I flere land i Latin-Amerika vil man gjennomføre en «sosialisme for det 21. århundret». En sosialisme der menneskene settes foran maskinene, og målet er en rettferdig fordeling.

For 20 år siden erklærte Margaret Thatcher at «There is no alternative» (TINA), og Francis Fukuyama mente at man hadde nådd «the end of history». Det kapitalistiske systemet tvinger folkemassenes eiendomsløshet til å arbeide for å skape profitt for kapitaleierne. Ressurser som mennesker, arbeidskraft og intellektuell tankevirksomhet blir brukt for å øke profitten til noen få. Logikken i systemet går ut på å splitte og skille folk for å avskjære mulighetene for menneskelig solidaritet. Det siste beviset på at kapitalismen som system har spilt fallitt, har vi sett i 2008 med den globale finanskrisen.

En sosialistisk visjon

Fritt etter Marx skriver Michael Lebowitz at «et gjenferd hjemsøker kapitalismen». Det er sosialismen for det 21. århundrets gjenferd. Lebowitz er en amerikansk marxistisk økonom som for tiden bor og jobber i Venezuela, der han er en sentral deltaker i og bidragsyter til den bolivariske revolusjonen. Det er flere som har bidratt i utviklingen av begrepet «sosialisme for det 21. århundre», dette er på bakgrunn av Lebowitz’ versjon av begrepet.(1)

Han tar utgangspunkt i Marx’ visjon om «det gode samfunnet som et samfunn som kunne lede til full utvikling av alt som bor i mennesket». Lebowitz ser på hvordan sosialismen må utvikles og formes for å være et nyttig redskap i kampen mot kapitalismen og for et samfunn der den menneskelige utviklingen kan finnes.

Sosialisme for det 21. århundret er også lansert av Hugo Chávez som en del av den bolivariske revolusjonen i Venezuela. I avslutningstalen under Verdens sosiale forum i Porto Alegre i 2005 erklærte han at «vi må gjenoppfinne sosialismen […] Den kan ikke være den typen sosialisme vi så i Sovjetunionen, men den kommer til å vokse fram idet vi utvikler nye systemer bygget på samarbeid, ikke konkurranse. Vi må ta tilbake sosialismen som en tese, et prosjekt og en kurs, men det må være en ny type sosialisme, en humanistisk en, som setter mennesker, og ikke maskiner eller staten, foran alt».

Hvordan ser det 21. århundrets sosialisme ut?

Sosialismen i dag må ses på i lys av erfaringer fra det tjuende århundret, og vi må trekke lærdommer av det når vi skal forme den nye sosialismen. Altså kan det ikke være et statssamfunn der avgjørelsene fattes ovenifra og ned, det må være et demokratisk, deltakende samfunn. Videre er det heller ikke populisme, der menneskene lar lederne og staten ta alle avgjørelsene. Det er ikke totalitarisme, det må være åpent for ulike mennesker med ulike kunnskaper, meninger og egenskaper. I tillegg må vi erkjenne at sosialisme ikke er dyrking av teknologi, slik man så i Sovjet med framveksten av enorme fabrikker, gruver og kollektivfarmer. Små bedrifter kan tillate større demokratisk kontroll nedenfra.

Menneskelig utvikling

I Lebowitz analyse av sosialismen for vårt århundre er mennesket, arbeideren og hans eller hennes personlige utvikling det sentrale målet. Han tar utgangspunkt i Marx tidlige teorier, der kommunistenes mål i følge ham er å skape et samfunn som er en «forening der den enkeltes frie utvikling er et vilkår for alles frie utvikling». I Venezuelas nye grunnlov er målsetningen å «inkludere menneskene i den demokratiske utviklingen».

Taus kunnskap

Arbeideren innehar taus kunnskap, kunnskap om det som blir produsert, hvordan det kan gjøres mest effektivt eller på den beste måten. Dette er også beskrevet av vitenskapsfilosofen Michael Polyani. Det er arbeidernes kunnskap, kunnskap det er vanskelig å sette ord på, om hvordan produksjonen
og arbeidet kan gjøres bedre. Hvis man skal utnytte denne kunnskapen best mulig, må også arbeideren i større grad ta del i hele prosessen. Hvis han derimot bare tar i mot ordre fra overordnede, hvis det er et skille mellom de som tenker og de som handler, blir arbeideren «fragmentert og forkrøplet». Dersom det derimot er et ekte demokrati vil man i større grad sikre den enkeltes frie utvikling.

Arbeiderstyrt

Et eksempel på hvordan dette kan gjøres, kan man finne i Buenos Aires, Argentina. Hotel Bauen ble lagt ned i 2001 etter den finansielle krisa, og ble gjenopprettet av arbeiderne i 2003 som ville ha tilbake sin gamle arbeidsplass. De ansatte deltar i avgjørelser og styring av hotellet. Hotellet er drevet og styrt av arbeiderne selv som bestemmer i hvilken retning bedriften skal gå. I tillegg til å være et hotell er det også en møteplass for argentinsk venstreside og arbeiderbevegelse.

Demokrati

Lebowitz argumenterer for at vi dersom vi skal ha en sosialisme til å fungere, må det være en «demokratisk, deltakende og protagonistisk produksjon», som både drar nytte av våre skjulte menneskelige ressurser og som utvikler evnene våre (2). Ved å bruke erfaringene fra arbeiderne og deres kunnskap
kan vi skape et samfunn basert på andre verdier enn dagens. I prosessen med å skape det nye samfunnet, gjennom å finne ut av hvordan dette samfunnet skal se ut og hvordan det skal fungere, skaper vi også deltakende, demokratiske mennesker. Marx’ revolusjonære praksis, den samtidige forandringen av omgivelser og av menneskene selv er viktige for å bygge det nye samfunnet, og for å bygge menneskene, deltakerne i det.

Sosialisme faller ikke ned fra himmelen

Lebowitz bruker i sin teori mye plass på å fremheve den enkelte arbeiders og menneskets personlige utvikling for å nå et samfunn av deltakende, protagonistiske aktører, og at det ikke må være sterkt statsstyring slik at deltakerne i samfunnet ikke deltar i prosessen. Samtidig understreker han viktigheten av å ta statsmakten for å få.

Noter:

1 Den tyske sosiologen og forfatteren Heinz Dieterich skal være opphavsmannen til uttrykket ”sosialisme for det 21. århundre” og har gitt ut en bok med samme navn.

2 Han bruker begreper ”protagonistisk” om personene i prosessen, og spiller på”protagonist” som var hovedpersonen i det greske drama. For ham betyr det at de produserende spille en hovedrolle og gjør dem til subjekter i forandring. Ordet har blitt brukt i den bolivarske revolusjonen i Venezuela, og understreker hvordan språket kan brukes for å påvirke politikken.

Helene Heger Voldner
studerer allmenn litteraturvitenskap og spansk ved Universitetet i Oslo. Hun har bodd og jobbet som frivillig i Buenos Aires, Argentina og har reist mye rundt i Sør-Amerika. Hun er 2. vara for Rødt i bystyret i Oslo og sitter i styret til Nei til EU. Tidligere generalsekretær i Ungdom mot EU.

Elin Volder Rutle
er nyutdannet agro-økolog. Hun har de siste årene jobbet sammen med flere grasrotorganisasjoner i Latin-Amerika, først og fremst i Guatemala og Nicaragua. Hun har også jobbet i Utviklingsfondet med ulike prosjekter i Mellom-Amerika. Hun er med i Rødts internasjonale utvalg, og står på 2. plass på Rødts liste i Oslo før stortingsvalget i 2009.

Einar Jetne
er med i Rødts internasjonale utvalg og representerer Rødt i fylkestinget i Nordland.

Martin Lindland
er masterstudent i sammenliknende politikk og med i Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG).

Cecilie Hirsch
er koordinator for Latin-Amerikagruppenes (LAG) brigader i Bolivia og masterstudent ved Noragric på Universitetet for Miljø og Biovitenskap.

Marte Reenskaug Fjørtoft
har vært deltaker på Latin-Amerikagruppene (LAG) sin solidaritetsbrigade til Bolivia og har en master i spansk språk og latinamerikastudier

Maria Trettvik
bor i La Paz der hun jobber som politisk analytiker i «Senter for arbeids- og jorbruksutvikling» som jobber med forbedring av arbeidsforholda til bolivianske arbeidere. Se også hennes artikkel i Rødt! nr 1/08 om ALBA-TCP.

Olaf Svorstøl
er med i Rødts internasjonale utvalg og i LO i Oslos internasjonale utvalg. Han er kontaktperson til Circulos Bolivarianos i Norge.

Peter M. Johansen
er med i Rødt sitt internasjoanle utvalg, og er utenriksjournalist i Klassekampen.

Nettsider

Regionen

www.bilaterals.org

har tatt på seg oppgaven å samle informasjon om det meste av handelsavtaler utenfor WTO. En stor oppgave, men svært nyttig. Her er det egne oversikter over EUs forhandlinger med landene i Sør- og Mellom-Amerika, over det som skjer med ALBA og svært mange andre avtaler verden rundt.
Innholdet er på engelsk, spansk og fransk, i stor grad avhengig av region. Det er flere artikler på engelsk om Latin-Amerika, men de ulike artiklene er stort sett ikke oversatt.
www.alternativabolivariana.org
er Venezuelas offisielle side om ALBA, og oppdateres jevnlig, men både historie og nyere hendelser. Dessverre har siden en dårlig søkemotor, men en bred temasortering gjør det likevel mulig å få tak i det siste om de temaene du er interessert i. Nesten alt innholdet er på spansk.
www.venezuelaanalysis.com
er en engelskspråklig nettside der ulike skribenter analyserer situasjonen i Venezuela. Det finnes og artikler som ser på landets ulike samarbeidspartnere.

Bolivia

www.boliviarising.blogspot.com
er en nyhetsblogg om utviklingen i Bolivia. Nyheter og analyser publiseres flere ganger i uka. Alt oversettes til engelsk, og dette fører og til en liten forsinkelse på opprinnelige spanske tekster.
http://www.cedib.org
CEDIB er et senter for dokumentasjon og informasjon, og tar for seg den sosiale utviklingen i landet. Artiklene er på spansk
www.abi.bo
Agencia Boliviana de Informacion, det bolivarianske nyhetsbyrået. Artiklene er på spansk.
www.somossur.net
Somos Sur er en NGO som jobber med å spre et alternativt nyhetsbilde til kapitalens massemedia. Artiklene er på spansk.

Om temaene

Sosialisme skapes ikke i himmelen! av Michael A. Lebowitz. Tidsskriftet Rødt nr. 2/07 2007. (Opprinnelig utgitt 2006)

Bøker om jordfordeling i Latin-Amerika

La Construcción de la Democracia en el campo Latinoamericano, Hubert C de Gramont (ed.) 2006 CLACSO

Recuperando la tierra: el surgimiento de movimientos rurales en africa, asia y america latina, Sam Moyo og Paris Yeros (eds) 2007 CLACSO

Forkortelser og forklaringer

ALBA – Alternativa Bolivariana para los Pueblos de Nuestra América, Det bolivarianske alternativet for Amerika. Samarbeidsavtale mellom Cuba,
Venezuela, Nicaragua, Bolivia, Honduras, Dominica og noen andre små øystater i Karibien. Undertegnet 14. Desember 2004 av Cuba og Venezuela

ALCA – Área de Libre Comercio de las Américas, Det amerikanske frihandelsområdet, Free Trade Area of the Americas (FTAA). USAs foreslåtte
frihandelsavtale for alle landene i Amerika. Prosessen startet i 1994, de offisielle forhandlingene startet i 1998. Har møtt stor motstand og har derfor ikke trådt i kraft.

Banco del Sur – Bankvesen planlagt og foreslått av Hugo Chavez som utviklingsbank. Ved siden av Venezuela er Argentina, Brazil, Bolivia, Colombia,
Ecuador, Paraguay og Uruguay involvert. Prosessen er ikke avsluttet.

CAFTA – Central American Free Trade Agreement. Frihandelsavtale mellom USA, Costa Rica, Honduras, El Salvador, Guatemala og Nicaragua. Den
Dominikanske republikk ble medlem senere, og avtalen ble hetende DR-CAFTA. Ratifisert av USA 2005 og av de andre landene i 2006 og 2007.

CAN – Comunidad Andina, Det Andiske Fellesskap. Handelsblokk der Bolivia, Colombia, Ecuador og Peru er medlemmer. Opprettet i 1969.

CARICOM – Caribbean Community and Common Market. Organisasjon av karibiske land som skalfremme økonomisk integrasjon og samarbeid.

COB – Central Obrera Boliviana. Sammenslutningen av fagforeningene i Bolivia.

DR-CAFTA – Domonican Republic – Central American Free Trade Agreement. Den dominikasnke republikk ble med i forhandlingene av CAFTA januar
2004, og avtalen fikk det nye navnet.

FTTA – Free Trade Area of the Americas. Se ALCA.

INRA – Instituto Nacional de Reforma Agraria, det nasjonale jordreforminstituttet i Bolivia.

IPSP-MAS – Det politiske instrumentet for folkenes suverenitet (IPSP). MAS ble bygget opp under navnet IPSP-MAS og tok over partinavnet til MAS i 1999.

MAS – Movimiento al Socialismo, Bevegelsen for sosialisme. Boliviansk parti grunnalgt i 1997. Evo Morles er leder. Se også IPS-MAS.

OAS – Organización de los Estados Americanos, The Organization of American States. De 34 uavhengige statene i Amerika er medlemsland. Grunnlagt 1948.

PDVSA – Petróleos de Venezuela, S. A. Det statseide venezuelanske oljeselskapet.

PETROAMERICA – Forslag fra Venezuela om å etablere et felles, multinasjonalt, helstatlig energiselskap i Latin-Amerika.

PETROCARIBE – Karibisk-Venezuelansk oljallianse. Startet opp i 2005, 14 land var med fra begynnelsen.

PETROSUR – Venezuelansk initiativ for å etablere oljeallianse i Sør-Amerika.

Prefekter – Bolivas departementer, fylker er styrt av prefekter, fylkesmenn. Disse er folkevalgte.

TCP – Tratado de Comercio de los Pueblos, Folkets handelstraktater. Betegnelse på handelsavtaler som ikke baserer seg på frihandel. De fleste TCP-avtaler finnes innenfor ALBA.

TCP-ALBA – Se ALBA

TLC – Tratado de Libre Comercio, frihandelsavtale.

UNASUR – Unión de Naciones Suramericanas, unionen av søramerikanske nasjoner. Frihandelsområde som dekker nesten hele Sør-Amerika. Traktaten signert mai 2008.

YPFB – Yacimientos petrolíferos fiscales bolivianos. Bolivias statlig eide oljeselskap. Opprinnelig opprettet på 1930-tallet.

Dette ekstranummeret av Rødt! føyer seg inn i rekken av artikler om den politiske, sosiale og økonomiske utviklinga i Latin-Amerika.

Ifjor var Michael A. Lebowitz’ sin bok Sosialisme skapes ikke i himmelen vårt 1. mai-nummer. Debatten om det går fortsatt. Året før ga vi ut heftet Morgengry i Venzuela?, et hefte skrevet av Peter M. Johansen og Olaf Sierraalta Svorstøl fra den gang AKPs internasjonale utvalg. Fortsatt selger vi det.

I år har Elin Volder Rutle og Helene Heger Voldner vært i Latin-Amerika for partiet Rødt som en del av informasjonsprosjektet Handels- og næringssamarbeid for hvem? med støtte fra NORAD og Populus-studieforbundet folkeopplysning. De har redigert dette nummeret og sammen med andre skrevet dette ekstranummeret av Rødt!

De har tatt for seg Latin-Amerika og sett på hvordan samarbeidsmodellen ALBA (Alternativa Bolivariana para America) fungerer i forhold til de nyliberale modellene som USA har presset fram: FTAA (Free Trade Area of Americas) og CAFTA (Central America Free Trade Agreement).

Har denne modellen for handels- og næringssamarbeid mulighet til å overleve innafor den økonomiske verdensorden som rår grunnen?

Sammen med dette nummeret får abonnentene dvd-en Nepal – ved et vendepunkt? Fordi: Vi tror leserne av tidsskriftet Rødt! også vil se for å forstå hva som skjer i alle verdens hjørner.

• Ida Blom og Gro Hagemann (1977): Kvinner selv … Sju bidrag til norsk kvinnehistorie. Aschehoug
• De Facto (2001): Tida er inne, nye muligheter for 6-timersdagen
• Hilde H Holte, Steinar Krokstad og Per Magnus (2000): Årsaker til uførepensjonering. Rapport 5:2000. Statens institutt for folkehelse
• Erika Jahr (red), Gro Balas, Anne Marie Berg, Brit Førde og Margit Glomm (1982): Faglig kvinnepolitikk – hvor går LO? Pax
• Siri Jensen (1986): 37 1/2 times uke – på vei mot 6-timersdagen. AKP og RV
• Siri Jensen (1997): "Kvinner og kvinnekamp i arbeid og fagforening", i Fra bly til bytes. Oslo Grafiske Fagforening 1872-1997
• Samordningsgruppa for sekstimersdagen (2003): Kampen om arbeidstida. Lysbildeforedrag
• Britt Schultz (red), Tone B Jamholt og Kristin Moksnes (1982): På dagsorden: 6-timersdagen. Tiden

Annonse:

Kellogg’s – mer enn cornflakes!

Visste du at arbeiderne på Kellogg’s-fabrikken hadde seks timers arbeidsdag i 55 år?

Ei spennende bok om dette er nå oversatt til norsk:

6-timersdagen på Kellogg’s
av Benjamin Kline Hunnicut

Boka er utgitt på norsk av For sekstimersdagen

Pris: 120 kroner pluss porto

Bestilles fra: boka@6-timersdag.net

Kampen for sekstimersdagen ble på slutten av åttitallet møtt av fleksibilitetsbølgen. Ideen om ulike behov i ulike faser av livet slo inn. Det ble moderne å hevde at arbeidstakerne sto så sterkt at det var mulig å avtale fleksibilitet på den enkeltes premisser. Kravet støtte også mot solidaritetsalternativet, dvs. at fagbevegelsen skulle avstå fra lønnsøkninger – og dyre reformer – for å minske arbeidsløsheten. I stedet reiste LO krav om en tidskontoordning, der hver enkelt skulle kunne disponere noen ekstra dager slik de sjøl ville og i tillegg sjøl spare opp tid.

I dag har flere sett hva fleksibilitet betyr i praksis. Kravet om sekstimersdagen reises igjen i og utafor fagbevegelsen. Arbeidsgivernes angrep har satt behovet for en egen felles arbeidstidspolitikk fra fagbevegelsens side på dagsorden, med krav som kan bringe fagbevegelsen på offensiven, ikke bare slåss med ryggen mot veggen. Der kampen ikke står på den enkelte arbeidsplass – men der det er mulig å mobilisere felles styrke. Det økende presset på to foreldre med fulle jobber skjerper spørsmålet om en familiepolitikk som ikke bygger på at mor er mer hjemme.

LO-vedtaket

Pensjonsdebatten har også satt en arbeidsdag å leve med på dagsordenen. Regjeringa understreker at det blir færre yrkesaktive i forhold til trygda og pensjonister. Motstanderne av reformen har satt søkelyset på det store antallet mennesker som ufrivillig støtes ut av arbeidslivet. LO-ledelsen og LO-kongressen har argumentert med at forutsetninga for å godta nedskjæringer i pensjonene er at det blir et virkelig inkluderende arbeidsliv, slik at det er mulig for folk å jobbe lenger. Sjøl om dette ikke er vårt argument, vi er mot pensjonskutt og for sekstimersdag av hensyn til folk og ikke til budsjettene, så gir det en taktisk situasjon som tilhengerne av sekstimersdagen kan bruke. LO-kongressen vedtok da også å kreve omfattende forsøk med sekstimersdagen både i privat og offentlig sektor. Sekstimersdagen er blitt et mer realistisk tiltak. Det er viktig at kravet reises i andre deler av fagbevegelsen også.

I stedet for å straffe folk som støtes ut av arbeidslivet med lavere pensjon/trygd, vil sekstimersdagen være et tiltak som gjøre det mulig for folk å stå i arbeid lenger. Ikke fordi de presses til det, men fordi det store flertallet ønsker å jobbe.

Sett i gang!

Utgangspunktet er derfor bedre enn på lenge. Nå må diskusjonen reises flest mulig steder. Det finnes lysbildeforedrag og annet materiale utvikla av Samordningsgruppa for sekstimersdagen, nå For sekstimersdagen, som kan bestilles og brukes.

Det er ingen grunn til å vente!