Innhold nr 3–4 1972

Marxisme eller populisme

Marxismens program og populismens s. 4

Populistiske forfedre s. 7

Marxismen, populismen og arbeiderklassen s. 13

Bjørn Nilsen: En gang skal vi flytte tilbake s. 32

Om bøndenes stilling s. 33

«Spekkhoggersosialismen» s. 49

Kinas holdning til miljøvernspørsmålet s. 56

Økologi og klassekamp s. 62

Miljømordet i Vietnam s. 78

Ungene

Til spørsmålet om ungene s. 86

EEC

Uttalelse fra Sentralkomiteen i MLG s. 96

Albanias syn på EEC s. 97

«Det forente Europa» s. 98

Seieren er vår! s. 105

Om noen valgresultater s. 105

Nasjonal sjølråderett

Per Sivle: Dikt s. 112

James Connolly: Det irske flagg s. 120

På grunn av plassmangel må en artikkel om forurensninga på arbeidsplassene utstå til neste nummer.

Redaktør og ansvarlig utgiver: Pål Steigan.

(Da vi la ut dette på marxisme.no, 10/3-2021, la vi ikke ut alle bilder og illustrasjoner, pga jobbmengde. Komplett finner du her: http://www.akp.no/ml-historie/pdf/rode_fane/1972/index.html.)

Å behandle dagens norske populister som en monolittisk enhet ville være i motstrid med virkeligheten. I dette nummeret av Røde Fane har vi gått til felts mot visse teoretikere som har, forsøkt å stille opp et populistisk program i motsetning til marxismen. Vi har, forsøkt å vise at deres «teorier» er uholdbare og vi har kritisert enkelte klart reaksjonære trekk ved dem.

Men den store massen av de som kaller seg populister i Norge i dag, gjør det ikke fordi de slutter seg til helheten i disse «teoriene». For dem er populisme et begrep som omfatter en del progressive standpunkter, «grasrotbevegelse». og som samtidig avgrenser seg fra kommunismen, som de frykter. Blant dem hersker det en oppfatning om at populistene har et bedre program enn marxismen på flere områder.

De to viktigste stikkordene her er økologi og landsbygda. Dessuten har mange populister fått det for seg at marxist-leninistene ønsker å diktere massebevegelsene og ikke ønsker et demokratisk liv på grunnplanet.

I tillegg er de fleste populister mer eller mindre erklært mot monopolkapitalen og imperialismen og for frigjøringsbevegelsene, spesielt FNL.

Til det siste punktet er det å si at det er viktige progressive trekk som vi marxist-leninister bare kan gi populistene ros for. Det er standpunkter der marxist-leninistene i sin tid sloss nærmest alene på skansen mot en massiv propaganda.

At fronten i dag er betydelig breiere og at anti-imperialisme er sjølsagt for enhver som vil kalle seg progressiv, viser bare at kampen har båret frukter. Enhet i disse spørsmålene viser dessuten at det er grunnlag for felles kamp i framtida av de progressive kreftene i Norge mot imperialismen og monopolkapitalen.

I analysen av imperialismen og monopolkapitalen er det ikke populismen, men marxist-leninismen som går i bresjen. Vi har påvist at populisten Sætra verken fatter de grunnleggende motsigelsene i kapitalismen eller er istand til å forstå fullt ut hva imperialisme er for noe. I stedet for å lære av Marx, kaster han Marx til side og ender opp sammen med presten Malthus og borgerlige samfunnsforskere. I stedet for å sette seg inn i Lenins teori om imperialismen, lager han et eget uvitenskapelig «system» som blant annet retter seg mot arbeiderklassen. Som teori for kampen mot imperialismen og monopolkapitalen hever derfor marxismen-leninismen seg høyt over populismen. En populist som ønsker å skaffe seg en analyse av folkets hovedfiende og rettleiing i kampen mot den, bør derfor vende seg til marxismen-leninismen og ikke til de populistiske «teoretikerne».

Når det gjelder økologi, natur- og miljøvern, så har populistene rettet en kritikk mot de norske marxist-leninistene som deler seg i to. En del av kritikken er riktig, fordi det er sant at marxist-leninistene ikke har vært aktive nok i perioder til å ta opp disse spørsmålene.

En del av kritikken er også veldig feilaktig. Fordi den går ut på at vi ikke har noen analyse av disse spørsmåla, og at vi ikke tar hensyn til dem i vår politikk.

I en artikkel i dette nummeret har vi forsøkt å sammenfatte vår analyse av økologiske spørsmål. Der har vi bl.a. påpekt uvitenskapeligheten i en del populisters syn på økologien. Vi har dessuten i årevis pekt på forgiftning og forurensningene på arbeidsplassene. Vi har imidlertid ikke vært villige til å stille miljøvernspørsmål over klassekampen slik Sætra gjør. Det vi gjør er å gjøre dem til en del av klassekampen.

Kampen for livsmiljøet savner i dag sentrale paroler. Vi skal ikke late som vi har funnet «de vises stein», men vi vil rette oppmerksomheten spesielt mot to forhold:

1. Når det gjelder ressursene, så er Sætra spesielt bekymret for lagerressursene (se definisjon i artikkelen om økologi). Vi vil imidlertid rette oppmerksomheten på forgiftinga, ødelegginga av kretsløpsressursene. I den grad en virkelig kan snakke om økokatastrofe er det på dette området, og det er her hvor det også skulle kunne gå an å reise en framgangsrik kamp på kort sikt.

2. Spørsmålet om lagerressurser er i første rekke et spørsmål om å verne dem mot imperialistisk rovdrift, f.eks. bekjempe utenlandsk tjuveri av norsk olje osv. Mulighetene til å oppnå resultater skulle også her være til stede i en verden som er preget av at de anti-imperialistiske kreftene er på frammarsj.

Et langsiktig program for å løse miljøspørsmåla har marxist-leninistene i høyeste grad. Når et land som Kina med langt, dårligere utgangspunkt har hatt så stor framgang med å lose disse spørsmålene under sosialismen, skulle forutsetningene ligge vel så bra til rette i Norge, bare folket får kastet av seg monopolkapitalen og innført sosialismen. Forebyggende tiltak mot forurensninger, allsidig produksjon og anvendelse av avfallsstoffer, som er uprofitabelt for kapitalen, vil bli fullt ut mulig under samfunnsmessig planlegging.

Når det gjelder landsbygda, så har populistene i realiteten verken noe kortsiktig handlingsprogram eller noen realistisk strategi. Kooperasjon er deres svar, og det løser ikke mye. Vi har vist at det ikke løser spørsmålet om maktovertakelsen, spørsmålet om hvordan monopolkapitalen beseires. Men løser det bygdefolkets mest brennende behov i dag?

Nei, for produksjonssammenslutning loser ikke de mest overhengende problemene. En kooperasjon kan ikke møte en utpanting. Den kan heller ikke hanskes med statens overgrep i form av nedlegging av kommunikasjon og servicetiltak. Det er heller ikke kooperasjon som gjør det mulig å tvinge fram en vei eller sikre en skole. Til dette trengs kamporganisasjoner, som er bygd opp etter frontprinsippet.

Med slike organisasjoner på landsbygda vil tvangsauksjoner kunne stanses. Slike tiltak som lokale generalstreiker o.l. som har vært oppe i enkelte bygder for å sikre veier og skoler vil kunne bli fullt ut mulig og vil kunne gi resultater. Vi mener at det viktigste for bygdefolket er å bygge opp slike fronter og finne fram til slike kampformer. Formen for organisasjon osv.. må løses under marsjen. Enhet med arbeiderklassen må være ledetråden for politikken.

En sosialistisk revolusjon vil legge grunnlaget for å løse bøndenes problemer. Det er med en sosialistisk stat i ryggen at bevegelser for kooperasjon på landsbygda vil blomstre. Det er slik de mest avsidesliggende og tungtdrevne bruk vil kunne få full nytte av moderne landbruksteknologi uten å ruinere seg.

Når så bøndene bestemmer seg for kollektive eiendomsformer vil de se hvordan produktiviteten skyter i været. Her snakker vi ikke om luftslott. Det er nemlig slik det har gått på den kinesiske og albanske landsbygda.

Også motsigelsen mellom by og land som kapitalismen gjør mer og mer fordervende, vil en sosialistisk revolusjon legge grunnlaget for å løse. Dette er knyttet til hevinga av produktiviteten på landsbygda og økning av de sosiale og kulturelle tiltaka. Med de enorme investeringene som monopolene i dag gjør i de store byene til sin administrasjon o.l. er det lett å påvise at det norske samfunn lett kan skape det økonomiske grunnlaget for en slik politikk, så snart makta er tatt fra de samme monopolene og ligger trygt i arbeiderklassens hender.

Oppfatninga om at marxist-leninistene ikke ønsker grunnplansorganisering er å sette tingene på hodet. Det har alltid vært vi som har krevd grunnplansorganisering. Det er aldri vi som har hevdet at «demokrati i fronten er absurd», slik KU skrev i sin tid. Vi er virkelig helhjertet for ekte folkelig organisasjoner med et virkelig demokrati. Og vi er ikke bare for det på kort sikt, men vi er også for at den sosialistiske staten som skal bygges opp etter revolusjonen, må bygge på folkelig masseorganisasjoner.

Vi er dessuten uttrykkelig mot å lede massene eller deres organisasjoner på byråkratisk måte. Den eneste kommunistiske måten å lede massene på er gjennom overbevisning og en riktig politikk. Det har hendt at flere av våre kamerater har brutt med dette prinsippet. Marxist-leninistene har også feil, som andre mennesker, men det gjør ikke den kommunistiske måten å lede på mindre riktig. I slike tilfeller får vi gjerne kritikk og tilegner oss etter ei tid kritikken.

Oppsummeringsvis: marxismen-leninismen har ikke bare en mer helhetlig og riktigere analyse av samfunnet enn populismen. Den står også over populismen på de områder hvor de populistiske «teoretikerne» har hevdet populismens fortrinn. Og de norske kommunistene med MLG som kjerne har et klarere og mer konkret handlingsprogram for de progressive massene i dette landet.

Populismens stamtavle

De norske populistiske fanebærerne har hver for seg vansker med å definere populismen. og deres forsøk i den retningen strir ofte mot hverandre. Likevel finnes det grunn til å innrømme at det finnes en ideologisk retning, som er mer eller mindre diffus, og som man godt kan kalle populisme.

Derimot finnes det ikke dekning for at populisme er noe nytt fenomen. Populismen har slektninger i andre land og i andre historiske epoker som den ikke kan vri seg unna. Vi skal ta opp noen av dem her, for å finne fellestrekk ved disse retningene, nærme oss et grep om deres klassekarakter og forstå deres rolle i samfunnet. Vi skal også prøve å trekke sammen noen av de konklusjonene som de andre artiklene bygger opp under.

Småborgerlig og utopisk sosialisme

I Det Kommunistiske Manifest skriver Marx og Engels om forskjellige sosialistiske retninger. De trekker fram viktige elementer i disse retningenes samfunnskritikk, og de viser hvordan de er begrenset i sin betydning, fordi de ikke representerer proletariatets, men andre klassers synspunkter. De progressive elementene som fantes i disse retningene ble vendt til sin motsetning nettopp fordi de ikke klarte å gripe proletariatets historiske rolle. For dem ble proletariatet en gruppe lidende mennesker som man burde synes synd på og som samfunnet burde ta bedre vare på. At proletariatet skulle reise seg og styrte de herskende klassene og opprette sitt diktatur over dem, var like fjernt som uhyggelig for den småborgerlige sosialismens representanter.

I sine løsninger av samfunnsproblemene ble disse sosialistene kvakksalvere med hver sin vidunderkur for hvordan samfunnet enkelt og smertefritt skulle bli bedre. De plasserte ofte den geniale samfunnsplanleggeren i sentrum, og tildelte massene rollen som applauderende tilskuere.

Mens de altså på den ene side ofte avslørte de grelle samfunnsforholda og kritiserte dem på en flengende måte, beveget de seg på den andre sida over i utopi og luftslottmakeri når det var snakk om strategi.

Marx/Engels skriver om slike retninger:

I land som Frankrike, hvor bondeklassen utgjør over halvparten av befolkninga, var det naturlig at forfattere som opptrådte til fordel for proletariatet mot borgerskapet, i sin kritikk av borgerregimet anla en småborger- og småbondemålestokk og tok parti for arbeiderne ut fra småborgerskapets standpunkt. Slik oppsto den småborgerlige sosialismen. Sismondi er det ledende navnet i denne litteraturen, ikke bare i Frankrike, men også i England.

Denne sosialismen analyserte skarpsindig motsigelsene i de moderne produksjonsforholda. Den avslørte økonomenes bedragerske skjønnmaling. Den påviste ugjendrivelig maskinenes og arbeidsdelingas ødeleggende virkninger, konsentrasjon av kapitalen og grunneiendommen, overproduksjonen, krisene, småborgernes og småbøndenes uunngåelige undergang, proletariatets elendige stilling, anarki i produksjonen, de skrikende misforhold i rikdomsfordelinga, den industrielle tilintetgjøringskrig mellom nasjonene innbyrdes, oppløsninga av gamle moralregler, de gamle familieforhold, de gamle nasjonaliteter.

Men etter sitt positive innhold vil denne sosialismen enten gjenopprettede gamle produksjons- og samferdselsmidler og med dem de gamle eiendomsforhold og det gamle samfunn, eller den vil med vold igjen sperre inne de moderne produksjons- og samferdselsmidler innenfor rammen av de gamle eiendomsforhold som de har sprengt og som måtte sprenges. I begge tilfelle er denne sosialismen på en og samme tid reaksjonær og utopisk. Laugsvesen i manufakturen og patriarkalsk driftsmåte på landsbygda, det er dens siste ord.

Ser vi ikke mange av de samme trekkene hos de populistiske forfatterne i Norge? De kritiserer skarpt kapitalismens utarming av landsbygda, retter flengende kritikk mot rovdriften på naturressursene og viser til de store problemene som er skapt ved anvendelsen av en del av den moderne teknologien. Og de ender opp med å foreslå «intermediær teknologi» (Sætra s. 83,s. 37), dvs. en ikke altfor fremskreden teknologi, anbefale arbeiderklassen å spenne inn livreima for å spare på ressurser og roser de gamle patriarkalske forholda på landsbygda. (Sætra: «den inverterte markedsmekanismen» som eksisterte mellom bonde og landarbeider, hvor landarbeideren med lua i hånda gledet seg over bondens gavmildhet. s. 21).

Selv om det ikke går an å trekke direkte sammenlikninger over et tidsrom på hundre år er det forbløffende hvor mye av forrige århundres småborgerlige sosialisme som er å finne i Sætra & Co sine skrifter. Hva grunnen kan være skal vi komme tilbake til når vi har sett på et annet historisk eksempel.

Proudhonismen

I artikkelsamlinga «Om boligspørsmålet» kritiserer Engels Proudhonismen og dens «sosiale kvakksalveri». Han viser til det bakstreverske og utopiske ved Proudhons lære. Vi skal se at denne kritikken kan lære oss noe også i dag. Engels siterer Proudhon:

Vi nøler ikke med å påstå, at det ikke eksisterer noen mer forferdelig hån mot hele vårt berømte århundres kultur enn det faktum, at 90 % og mer av storbyenes befolkning ikke har noe sted de kan kalle sitt eget . Det sedvanlige livets og familielivets egentlige knutepunkt, hjem og ildsted, rykkes bort av den sosiale virvelen. Vi står i dette henseende langt under de ville. Hulemennesket med sin hule, australieren med sin leirhytte, indianeren med sitt ildsted – den moderne proletaren henger faktisk i luften.

Og Engels kommenterer:

Den engelske proletaren av år 1872 står uendelig mye høyere enn veveren på landet med «hjem og ildsted» av år 1772. Og kommer hulemennesket med sin hule, australieren med sin leirhytte, indianeren med sitt eget ildsted noensinne til å skape et juniopprør eller en Pariskommune? At arbeidernes situasjon samtidig er blitt verre i materielt henseende etter gjennomføringa i stor skala av den kapitalistiske produksjonen, betviler bare en borger.

Men skal vi av den grunn se lengselsfullt tilbake til Egypts (forøvrig svært magre) kjøttgryter, på landsbygdas småindustri som bare fostret slavesjeler, eller på «de ville»? Tvertom. Først det moderne proletariatet, skapt av storindustrien, som er befridd for alle nedarvete bånd – også fra de som lenket det til jorda – og som er blitt drevet sammen i storbyene, er i stand til å gjennomføre den store sosiale omveltning som skal gjøre slutt på all klasseutsugning og alt klasseherredømme. De gamle håndveverne på landet med hjem og ildsted skulle aldri ha vært i stand til dette, de skulle aldri ha fattet en slik tanke og ennå mindre kunnet virkeliggjøre den.

For Proudhon derimot er de seineste hundre åras industrielle revolusjon, dampkraften, stordriften som erstatter handarbeidet med maskiner og gjør arbeidets produksjonskraft tusenvis av ganger større, en høyst motbydelig tildragelse som egentlig ikke burde ha funnet sted.

Som vi påviser annet sted i bladet har ikke de populistiske fanebærerne skjønt arbeiderklassens rolle, ja de stiller til og med småprodusenten på landsbygda over proletaren i byene. Jo mer småeiendom jo bedre, er deres resept, og med den i handa forviller de seg inn i søte drømmer om oppkjøp og kooperativisering av kapitalismen i en «spekkhoggerrevolusjon».

Mens proletariatet vil løse spørsmålet om den monopolistiske eiendommen ved sosialistisk revolusjon og konfiskering, ønsker populismen å stykke den opp i småeiendom. På den måten vil man få flere sjøleiere, flere små eiendomsbesitter til å konkurrere på markedet inntil noen slår under seg de andre, blir større, blir monopolister. Populismens ønsker betyr objektivt et forslag om å skru tida tilbake, noe som er rimeligvis er helt håpløst.

Legg merke til hvordan populismens redsler for teknologien ikke skiller seg kvalitativt fra primitivt maskinknuseri. De populistiske førerne nekter å innse at det ikke er teknologien i seg sjøl, men hvordan og av hvem den brukes, som er det viktigste spørsmålet. Akkurat som Proudhon jamrer over den industrielle revolusjonen, jamrer Sætra over de seineste tiåras teknisk-vitenskapelige revolusjon. Vi må stanse den, er hans patent, sjøl om han bedyrer at han ikke er maskinknuser. Dette er en nytteløs bekjemping av historiens gang, like nytteløs som Proudhons viste seg å være. Uten en teknologi som muliggjør en enorm produktivitet vil mennesket være ute avstand til å gå fra nødvendighetens rike til frihetens rike. Det ville være umulig å skape et samfunn der enhver yter etter evne og får etter behov. Å gi avkall på videre utvikling av teknologien betyr å gi avkall på samfunnsmessig framgang.

Narodnikene

«Folkets vilje» – Narodnaja volja – hadde ikke bare ideologisk likhet med dagens populisme. Til og med navnet betydde det samme. («Folkevennene» og populisme av populus – folk). Lenin sto for den endelige nedkjempelsen av denne retninga i Russland rundt århundreskiftet. I artikkelen «En karakteristikk av økonomisk romantisme» har han levert en saftig kritikk av denne retninga.

Han sier:

Idealiseringa av småproduksjonen avslører et annet typisk trekk ved den romantisistisk og narodnikiske kritikken, nemlig, dens småborgerlige karakter». Han peker på hvordan både franske og russiske romantisister omgjør småproduksjonen til en «produksjonsform» som de stiller opp i motsetning til kapitalismen. Videre skjer dette til og med uten at de direkte erklærer seg som småproduksjonens riddere. De uttaler seg gjerne med stor sympati om hele folket, angriper kapitalismen og avslører dens motsigelser. Og hvorfor blir de likefullt kalt småborgerlige?

Jo, sier Lenin: «fordi (de) ikke forstår sammenhengen mellom småproduksjonen (som de idealiserer) og storkapitalen (som de angriper).»

Og her er vi framme ved mye av kjerna i spørsmålet. En ufullstendig eller manglende klasseanalyse og total mangel på forståelse for småproduksjonens karakter er typisk for de småborgerlige intellektuelle fra forrige århundre til i dag.

En småprodusent er fortsatt en vareprodusent. Det vil si at han produserer for et marked og ikke etter en samfunnsmessig plan. Han blir dermed et offer for nøyaktig de samme lovene som en stor vareprodusent: Akkumuler kapital eller gå under, faren for overproduksjon o.s.v. Dessuten fostrer småproduksjonen daglig kapitalisme i større målestokk.

Vareproduksjonen har også en annen fundamental feil, sett med sosialistens øyne. Vareproduksjonen er produksjon som tar sikte på salg. Det vil si at produksjonens høyeste målsetning ikke er produktet sjøl, men de penger som vareprodusenten får for ved salg. Så lenge vareproduksjonen blir den framherskende formen, vil også samfunnsmessig planlegging og planøkonomi være umulig. Samfunnet vil være i konjunkturenes og profittinteressenes vold, og arbeiderklassens frigjøring vil ikke kunne fullbyrdes. Først en produksjon som ikke setter salgspris, men folkets behov, som sin fremste målsetning kan danne grunnlaget for sosialismen.

Småproduksjonen er derfor ikke noe alternativ til kapitalismen, det er kapitalisme på et lavere stadium.

Akkurat som narodnikene har dagens populister liten forståelse for klassediktaturet og statens rolle. Narodnikene håpet staten ville løse alt til det beste for folket bare den fikk seg forklart hva som var riktig. Sætra vil ha «moteksperter» til å gi staten andre råd enn de etablerte ekspertene, og han håper at «spekkhoggerrevolusjonen» skal få statlig støtte (!) (s. 138).

Populismen – en oppsummering

Vi mener det historiske tilbakeblikket plasserer dagens populistiske strømninger i et historisk perspektiv. En ideologi som er sprunget ut av en tilbakeliggende produksjonsmåte, en ideologi som blander påvirkning fra kapitalistklassen og fra proletariatet, kort sagt, den lapskausen som små-borgerlig ideologi alltid er. Velment og riktig kritikk blandet med bakstreverskhet og utopi.

Populismen hyller eiendommen.

Populismen fatter ikke proletariatets historiske rolle.

Populismen frykter teknologien, men anklagen rettes blindt og rammer ikke monopolkapitalen i større grad enn arbeiderne.

Populismen har ingen klasseanalyse. Det er ingen tilfeldighet at Sætra knapt nevner monopolkapitalen og at Brox ikke har oppdaget bankene i sin undersøkelse av Nord-Norge.

Populismen fatter ikke statens klassekarakter og vil endre den innenfra, (og dels ved statens hjelp).

Populismen makter ikke å sprenge vareproduksjonens rammer og evner derfor heller ikke å innse hva sosialismen er for noe.

Kort sagt: På det teoretiske området er populisme og marxisme som ild og vann. De kan ikke forenes teoretisk.

Men populismen har også en politisk side. Den er i dag en slags fellesnevner for store masser i sentrum som har rykket opp røttene og er på vei mot venstre. Dels gjelder det småborgere i ordets egentlige forstand, dels gjelder det intellektuelle talsmenn for småborgerskapet og dels gjelder det ungdom med et mindre direkte forhold til produksjonen enn arbeiderklassen.

De ønsker noe radikalt, de er imot kapitalismen, men år med anti-kommunisme driver dem til å mellomlande på noe «midt-i-mellom». Populismen er passe diffus-radikal til at den for en stund kan spille denne rollen.

Vi marxister kan ikke og vil ikke angripe disse massene med radikaliserte mennesker fordi de under marsjen tar en pause ved en forvirret ideologi. De har i seg mye sunn opprørstrang og vi setter dem så høyt at vi regner med at de etter hvert vil innse populismens udugelighet og komme over på et proletarisk standpunkt. I mellomtida er det helt klart at populister og marxister har en felles fiende som vi ikke må glemme, nemlig imperialismen og monopolkapitalen. Gjennom å kjempe skulder ved skulder mot dette tohodete uhyret vil vi se hvilken teori som holder mål og hvilken som ikke gjør det. Den småborgerlige sosialismen gjorde det ikke i 1848, i 1872,i 1900 og vi går rolig ut fra at den ikke vil gjøre det i 1970-åra.

Vi regner med at alle tilhengere av populismen som i første rekke er ute etter sannheten, ei riktig linje, heller ikke frykter å stå sammen med kommunistene av redsel for at deres teori skal vise seg uholdbar.

«Men borgerskapet har ikke bare smidd de våpen som bringer det selv døden, det har også frambrakt de menn som skal bruke disse våpnene –de moderne arbeiderne, proletarene.»

I synet på arbeiderklassen og dens rolle finnes det helt avgjørende skillelinjer mellom marxismen og populismen. Det er uråd å akseptere begge de to ideologienes analyse samtidig. Hvis man aksepterer populismens syn, så er man ikke marxist, og omvendt. I den følgende artikkelen skal vi ta for oss uoverensstemmelsene i analysen av arbeiderklassen, gjendrive populismens uvitenskaplige synspunkter og påvise at marxismen fortsatt har fullgyldighet. En dristig målsetting – juvel, men hvis du har tålmodighet til å følge resonnementet så tror vi at du vil finne ut at den er på sin plass.

Marxisme mot populisme

Forfatteren av denne artikkelen har valgt Hartvig Sætras bok: Populismen i norsk sosialisme, som hovedkilde for populismens synspunkter på arbeiderklassen. Han mener det rettferdiggjøres av at mange populister har opphøyet Sætra til ideolog, og dessuten står for mesteparten av det Sætra skriver.

Med Sætra som utgangspunkt finner vi en lang rekke motsigelser mellom marxismen og populismen:

Om verditeorien:

Sætra benekter Marx' verditeori, og sier at den er uholdbar, at det økologiske begrepsapparatet har foreldet den osv. Ut fra denne tesen kommer han til at utbyttinga i de rike land ikke er økonomisk, men miljømessig. Derfor er kamp mot dyrtid og for høyere lønn, tilslørende og revisjonistisk(!).Om utbytting og imperialisme:

Arbeiderklassen i de rike land deltar i utbyttinga av u-landa, landsbygda og framtida, fortsatt i følge Sætra.

Om klasseanalysen:

I stedet for begrepet arbeiderklassen, settes begrepet arbeidsfolk, som omfatter det marxistene ville kalle arbeiderklassen, halvproletariatet og småborgerskapet. Det blir hevdet at Marx' tese om klassesystemets forenkling ikke holder stikk, og at hovedmotsigelsen nå går mellom teknokapitalisme og arbeid/natur (ressurser), og at industriarbeiderklassens betydning minker.

Sætra vil kalle seg marxist, og han mener sjøl at hans linje er forenlig med marxismen, bare man frigjør marxismen for «dogmatiske» og foreldete» teser.

De norske marxist-leninistene har aldri gjort seg til talsmenn for at marxismen i dag skal inkludere hvert ord Marx har skrevet. Marxismen er ei rettesnor for handling og ingen religion. Derfor er vi innstilt på å analysere det norske samfunnet på et marxistisk grunnlag og samtidig være istand til å se ting som har forandret seg siden Marx' tid. Når vi vender oss mot de populistiske tesene ovenfor er det såleis fordi vi anser at de er feilaktige, og at den «foreldete Marx» hadde et langt mer vitenskapelig syn på arbeiderklassen og utbyttinga enn den populistene legger for dagen.

Verditeorien

«La oss starte i dei primære ledd som ekstraherer lagerressursane, t.d. med oljeselskapa. Det finst mange fenomen i oljeutvinningsindustrien som ikkje på nokon måte kan forklarast ut frå at oljen ingen egenverdi har, og at all verdi er skapt av arbeidarane i denne industrien. Ein marxist som opererer i den tradisjonelle økonomien, vil lett finne ut, dersom han er ærleg, at her er noko som ikkje stemmer.» Populismen … s. 88–89)

«Reknestykket går slett ikkje opp. dersom ein baserer dei på grunnformlane hos Marx utan å rekne med dei fundamentale endringane av produktivkreftene og produksjonsformene som vår tid har skapt.» (samme sted)

Konklusjonen er klar: Verditeorien holder ikke lenger, økologien har gjort den gammeldags.

Det eneste Sætra har lest av Marx er tydeligvis det som er gjengitt i E. Fishers: «Hva Marx egentlig sa». Hans viten om verditeorien er i alle fall så forbløffende spinkel at det kan være grunn til å minne om hva Marx egentlig sa.

«En tings anvendbarhet gjør den til en bruksverdi … Bruksverdien danner rikdommens materielle innhold, hva for en samfunnsmessig form den enn måtte ha. I den samfunnsmessige form som vi her skal undersøke, utgjør den samtidig den materielle bæreren av bytteverdien.

Bytteverdien opptrer framfor alt som det kvantitative forholdet. Den proporsjonen som en bruksverdi byttes mot et annet slag bruksverdi, … .

Ser man bort fra varenes bruksverdi, så gjenstår hare en (felles sammenliknbar) egenskap, nemlig at de er produkter av arbeide …Varer, som inneholder like store arbeidskvanta, eller som kan framstilles på samme tid, har derfor samme verdi.» (Kapitalet, førsta boken. s. 32, 33 34, 35.)

Det som gjør det mulig å sammenlikne så forskjellige bruksverdier som ei synål og en bil er at de begge er produkter av arbeid. Det er nedlagt forskjellige mengder arbeid i dem og derfor gir det mening å si at «denne bilen representerer en verdi som er 20 000 ganger større enn den nåla.» Men utfra bruksverdi kan de ikke sammenlignes kvantitativt – eller virker det ikke pussig om vi skulle angi nøyaktig hvor mange ganger nyttigere ei synåler enn en bil når det gjelder å sy i knapper?!

For malmen i jorda er tilført den nødvendige mengden arbeid som gjør den brukbar for menneskene – gjør den til en bruksverdi – så har den ingen verdi i denne forstand. Den har derimot en potensiell verdi som gjør det mulig å handle med skjerp, malmleier osv. Og den potensielle verdien var Marx sjølsagt fullt ut klar over. Her gjelder prinsipielt det samme forutvinning av kull som for utvinning av olje. Sætra tar feil, utvinning av olje har ikke tilført ett gram nye aspekter til verditeorien enn det som allerede lot seg lese ut fra malmutvinning.

Også for malmens vedkommende gjelder at det ikke finnes uendelige mengder av den på jorda. Også malmen er en nyttekilde for menneskene som ikke er skapt av mennesker osv. Og for malmen, som for oljen – det må menneskelig arbeid til for å omvandle den til en virkelig bruksverdi.

Malmens verdi (bytteverdi) regnet Marx som et direkte uttrykk for den mengde arbeid som skulle til for å utvinne den og fore den fram til markedet. Hvis ikke Marx' teori lar seg anvende på oljeutvinning, så holder den ikke stikk for malmutvinning heller, og hvis den lar seg bruke på malmutvinning, så er den like god når det gjelder utvinning av olje. Marx og Engels viser med klare fakta hvordan gull- og sølvprisen svingte etter hvor mye arbeid det skulle til for å frambringe disse metallene. Blant annet hvordan gullprisen gikk i været da mal ble tvunget til å ta mer arbeidskrevendemetoder i bruk, og hvordan sølvprisen sank etter lettilgjengelige funn som krevde forholdsvis mindre arbeid. (Kapitalet s. 123 n 108)

Prinsipielt er det det samme som skjer i moderne oljeutvinning. Men det nedlagte arbeidet må ikke utelukkende måles i antall arbeidstimer på boreriggen. Jernarbeiderne som lager utstyret, geologene som undersøker jordskorpa osv. inngår også i det sosialt nødvendige arbeidet for å fram bringe olja. Norske sjøfolk i tankflåten er blant dem som skaper verdier i oljeindustrien.

Nå kan populistene innvende at olja selges til overpris. Og det kan godt tenkes. Men det er ikke noe nytt. Karl Marx analyserte også slike tilfelle, og påpekte at det ikke av den grunn ble tilført produktet noen ny verdi. Det som skjer i et slikt tilfelle er at noen kapitalister sikrer seg større profitt på bekostning av andre kapitalister. Dette er satt i system under monopol-kapitalismen. hvor monopolene presser andre vareprodusenter ut av markedet ved på den ene sida å høye råvareprisen og på den andre sida kon-kurrere i detaljprisen. Men alt dette er i samsvar med Marx' sin verditeori. Akkurat som på hans tid, eller to tusen år for, er det også i dag det menneskelige arbeidet som skaper verdiene. At visse finansfyrster har utviklet et system for å samle verdiene i sine hevder forandrer ikke på dette.

Sætra går seg vill i begrepene og klarer ikke å skille mellom bruksverdi og bytteverdi og derfor klarer han ikke å forstå verditeorien. I neste avsnitt skal vi påvise utbyttinga i Norge ut fra den «gammeldagse» teorien. Vi tror at leseren vil finne ut at sjøl om mye har blitt annerledes siden 1860, så er kapitalen fortsatt den samme gamle: Den kan ikke leve uten å stjele merarbeid.

Utbytting

«Utbyttinga av arbeidarklassen i dei rike land er ei miljømessig (økologisk) utbytting først og fremst, og ikkje som tidlegare ei vesentlig økonomisk utbytting.» H. Sætra, Populismen … .

Ingen bevisføring naturlig nok. Ingen tall eller data som i det minste kunne antyde at denne konklusjonen er riktig. Bare slenge ut påstanden og la andre ha arbeidet med å undersøke den. Slett ikke utypisk for visse typer populister.

Men for vitenskapelige sosialister går det ikke an å komme med en kontra i samme stilen. Vi får til med å se på de tallene som Sætra ikke vil (tør)se på Norsk statistikk er ikke laget for å avsløre utbyttinga. Den er tvert omlaget for å fordunkle den. Et typisk eksempel er begrepet «Bruttonasjonalprodukt» som til og med regner med at forsikringsselskapene tilfører samfunnet verdier! Men likevel går det an å få et bilde av utbyttinga som baserer seg på virkelige tall og ikke har for store usikkerhetsmomenter.

Gjennomsnittlig selges en vare til sin verdi. Det gjelder sjølsagt ikke hver enkelt vare, men samfunnsmessig sett. Kapitalisten sikrer seg profitten som regel ved å selge en vare til sin verdi. Arbeideren får gjennomsnittligutbetalt i lønn hva som i et gitt samfunn skal til for å opprettholde levemåten og fore slekta videre. Differansen mellom varens verdi og arbeidslønna er merverdien.

Denne merverdien er slett ikke det samme som det overskuddet bedriftene opererer med i regnskapene.

Merverdien fordeles til kapitalisten sjøl, grunneieren, banken, for-sikringsselskapet, gjennom selskapets skatter og avgifter til staten og til handelskapitalistene. Dessuten er en del av arbeidernes bruttolønn i realiteten kamuflert merverdi som ekspropieres av felleskapitalisten, staten, gjennom direkte og indirekte skatter. Akkurat i denne sammenhengen har det ingen interesse hvordan merverdien fordeles mellom gribbene og heller ikke hvordan de bruker den (personlig luksusforbruk, nyinvesteringer, ansettelse av uproduktive arbeidere osv.).I Statistisk årbok opereres det med begrepet bearbeidingsverdi. Det er den totale markedsverdien av produktene fra den samla norske produksjonen ved leveranse fra fabrikk med fradrag av omkostninger til råstoff, brensel etc. I dette tallet finner vi lønningene, kapitalistprofitten, jordrenta, osv. Det som mangler er profitten i salget, fordi det er priser til engros det dreier seg om.

Grovt regnet er merverdien lik bearbeidingsverdien minus arbeidslønningene. Men vi må gjøre fire justeringer:

1 Endel av funksjonærene skaper faktisk verdi og deres lønninger må også trekkes fra.

2 Salgsprofitten (engros og detalj) må legges til.

3 Arbeidernes og de produktive funksjonærenes skatter til staten må tas i betraktning.

4 Avskrivninger på maskiner, bygninger etc. må trekkes fra. Siden dette ikke er et forsøk på å få et helt eksakt tall på utbyttinga, men mer et forsøk på å vise dens omtrentlige størrelse, tillater vi oss å foreta et anslag på størrelsen av disse faktorene.

ad.l. Om en regner mesteparten av teknikerne og fjerdeparten av kontorfunksjonærene kommer en til i underkant av 1/3 av funksjonærene som produktive.

Ad.2. Med engros- og detaljhandelsprofitten sammenlagt er det ikke grovt å regne et gjennomsnitt på 30 % av bruttoproduksjonsverdien. Det er ikke grovt å regne et gjennomsnitt på 35 % direkte og indirekte skatt. (Tilsvarer en inntektsskatt på under 25 %.)Vi anslår avskrivningene til 10 % av bruttoverdien. Med tall fra1967, Statistisk årbok 1969, tabell 149, får vi:

Bearb. verdi            16,8 (milliarder kr.)
Arb.lønn                  6,1 
Funk.lønn (se 1)      0,7
Salgsprofitt             12,0             br. prod.verdi 40
Skatt arb.               2,3
Avskrivninger          4,0

Lønn minus skatt     6,8 – 2,3 = 4,5 m.a. kr.

Totalverdien: 16,8 + 12,0 + 2,3 – 4,0 = 27,1 milliarder kr.

Merverdi = 27,1 – 4,5 = 22,6 milliarder kr.

Konklusjon: Gjennomsnittlig skaper norske industriarbeidere verdier som er 5 ganger større enn det de får utbetalt i disponibel lønn. Ut fra dette er det intet mindre enn absurd å påstå at norske arbeidere ikke er utbytta.

Hvis vi ser på hva det betyr i arbeidstimer blir forholdet enda mer grelt. Da betyr det at en arbeider i løpet av en arbeidsdag arbeider l,4 timer med å reprodusere seg sjøl og 7,1 timer med å skape profitt til kapitalisten, banken, forsikringsselskapet, opprettholde overvåkingspolitiet, militærapparatet osv. (figur 1. Se http://www.akp.no/ml-historie/pdf/rode_fane/1972/rf_1972_03_04_del1.pdf)

Sætras påstand om at den økonomiske utbyttinga ikke lenger spiller noen rolle skulle dermed være såpass likvidert at man skal være en god advokat for monopolkapitalen om man skal få ærlige folk til å tro på den.

Likevel finner vi det nødvendig å møte en del motargumenter som vi venter vil bli reist. Vi gidder ikke å møte dem som krangler på tallene. De har vår fulle støtte til kravet om skikkelige statistikker over utbyttinga fra Sentralbyrået, sjøl om vi ikke tror kravet vil føre fram.

En innvending som vi ser er: «Skattene kan da ikke regnes som utbytting, de kommer jo alle til gode.»

Her er det nødvendig å minne om hvilken klasse som har makta i staten, nemlig monopolborgerskapet. Det er det som bestemmer hvordan midlene i realiteten skal forvaltes. Det benytter sitt diktatur til f.eks. å stanse bevilgninger til grendeskoler og til å kanalisere milliardbeløp inn under storbankenes vinger. Det faktum at det finnes bevilgninger til sosiale endrer ikke en tøddel på makta over midlene. For arbeideren ved bandet spiller det f. eks. ingen som helst rolle om en kapitalist gir bort en del av sin profitt til en og annen vitenskapsmann. Sett fra arbeidernes synspunkt er og blir det verdier som er tatt fra hans arbeid og stilt til en annen og fiendtlig klasses disposisjon.

Neste innvending: «Men også en sosialistisk stat akkumulerer kapital fra produksjonen, som er skapt av arbeiderne, er ikke det også utbytting?»

Igjen et spørsmål om klassekarakter. Under sosialismen er det ikke en liten klasse av privatkapitalister som forvalter disse verdiene, men flertallet av befolkninga ved arbeiderklassen. Dermed er det verdier som den enkelte yter til sin egen klasses felles beste, og ikke til monopolenes forgodtbefinnende. Det er et helt grunnleggende skille. Videre er akkumuleringa fastsatt av arbeiderklassen og folket og slett ikke av finansfyrstene. Det er et annet grunnleggende skille.

Så finnes det dem som sier: «Men arbeiderklassen har stort sett det den trenger til livets opphold i dag, den gir en god dag i om en del verdier tar en annen vei.» Eller Sætra: «Dyrtidsparolen er revisjonistisk.» (Dette sa han riktignok lenge for Folkebevegelsen, som han setter høyt, hadde trukket inn matvareprisene som et viktig argument i EEC-debatten.)

Men vi vil spørre: Hva kommer de tiltakende streikebølgene i Vesten av om folk stort sett er fornøyd? Hva kommer det av at det blir stadig vanskeligere for LO-ledelsen å få gjennom tariffoppgjørene med flertall? Jo, det kommer av at folk fortsatt lever av mat og bor i hus og trenger penger for å leve. Når så utsvettinga øker i industrien, prisene og husleiene øker og lønna blir lenger etter, så er ikke utbyttinga noe teoretisk spørsmål lenger, men en helt levende realitet. Det er det Marx mener når han sier at motsigelsen mellom arbeid og kapital er uforsonlig.

Når det gjelder dyrtidas betydning for å skjerpe utbyttinga vil vi bare referere til at de siste ti åra har konsumprisindeksen steget med 23 % mer enn engrosprisindeksen, mens de tidligere fulgte hverandre nokså tett. (NOS, Årbok 1970)  Det betyr at det tas inn stadig mer profet via prisene enn før.

Når det gjelder den miljømessige undertrykkinga, så blir den behandla i en annen artikkel. Men etter det vi har slått fast om den økonomiske utbyttinga finner vi det meningsløst av populistene å sette disse to tingene opp mot hverandre. De er begge en del av monopolenes undertrykking av folket, sjøl om vi vil hevde at det er den økonomiske utbyttinga som utgjør fundamentet. (Om ikke arbeideren var tvunget til å selge arbeidskrafta si, behøvde han heller ikke utsettes for en del av det helsefarlige industrimiljøet.)

Dessuten er det direkte uhistorisk å late som om miljøødeleggelsene er noe nytt. Når man hevder slikt, kan man umulig kjenne til forholda i arbeiderghettoene i slike byer som Manchester og Birmingham i midten av forrige århundre. For populister som ønsker å fylle et hull i sin viten anbefaler vi på det varmeste en bok som heter Kapitalen av en viss K. Marx, som har mange eksempler på dette.

Arbeiderklassens ledende rolle

«Omgrepet arbeidsfolk brukt som den førande kraft i samfunnsomforminga, er sentralt i populistisk sosialisme, og skil denne fløya frå marxismen-leninismen og det kontinentale sosialdemokratiet.» Sætra s. 119.

Hva mener så Sætra med arbeidsfolk? Grensene for begrepet er ikke klare og entydige, siden «det ikkje gagnar arbeidet for sosialismen å skilje folk etter ein bastant svart-kvitt-tankegang,» som han sier. Han regner imidlertid opp en del grupper som viser at han mener omtrent det samme med «arbeidsfolk» som det marxist-leninistene regner til det arbeidende folket – industriarbeiderklassen, den øvrige arbeiderklassen, halvproletariatet, småborgerskapet i bygdene og byene. Se klasseanalysen i Røde Fane nr. 1/1972.

Hvor går så skillelinja mellom Sætra og marxismen-leninismen her? Den gjelder synet på arbeiderklassen og dens rolle. Marxismen-leninismen hevder at arbeiderklassen er den mest revolusjonære klassen, at den norske revolusjonen i første rekke vil være dens verk, og at uten dens ledelse vil den norske revolusjon bli ført på avveier og mislykkes. Sætra hevder, riktignok indirekte, særlig i sin spesielle framstilling av norsk historie (s. 22/25), at et parti som særlig bygger på arbeiderklassen vil splitte opp folket og føre samfunnsomforminga på avveier. Mens arbeiderklassen bare kan bli en ekte kraft i samfunnsomforminga om den utvikler nye former for kamp enn dem den har utfoldet i historia, er «bygdefolket» en helt igjennom pålitelig kraft som vil sikre samfunnsomforminga ved rett og slett å utvikle sin kamp i den retningen den alltid har fort den. («nytt lønnsbegrep», s121 ff.)

Igjen kan det bare bli tale om å støtte det ene eller det andre synet – Sætras syn eller marxismens syn.

Marxismen hevder at arbeiderklassen – ut fra sin samfunnsmessige stilling – har en rekke fortrinn som gjør at bare den kan innta den ledenderolle i revolusjonen.

– Den er eiendomsløs, har «bare sine lenker å miste.»

– Ingen annen del av folket er så sterkt konsentrert som den.

– Den står for den mest framskredne form for produksjon.

– Den er stilt direkte overfor klassefienden.

– Den er en klasse i framgang, vokser i antall.

Røde Fane nr. 1/1972 regnes følgende grupper til arbeiderklassen eller proletariatet (synonyme betegnelser): industriarbeiderne, arbeiderne i transport og samferdsel, arbeiderne i varehandelen, undervisning, helsestell og andre tjenesteytende yrker, arbeiderne i stats- og kommuneadministrasjonen, og de fåtallige lønnsarbeiderne i landbruk og fiske. Til sammen utgjør disse gruppene 70 % av befolkningen.

Arbeiderklassen har bare sine lenker å miste

Arbeiderklassen er frarøvet enhver eiendom. Den kan bare oppnå frihet og trygge sine vilkår varig ved å erobre eiendommen over produksjonsmidlene fra borgerskapet og bevare den i sine hender som klassens samfunnsmessige eiendom, og oppheve privateiendommen.

Småborgerlige sosialister drømmer om å bevare privateiendommen også under sosialismen, ved å bevare småprodusentenes eiendom over sine egne produksjonsmidler eller innføre arbeidernes eiendom over deres «egne» fabrikker.

Historia viser at «småproduksjonen avler kapitalisme og borgerskap, uavbrutt, daglig, hver time, spontant og i masseomfang … » (Lenin: Radikalismen). Småproduksjon er det historiske opphavet til kapitalismen, og den er like mye en evig kilde til kapitalisme og borgerskap under sosialismen. Småprodusentene «kan en ikke fordrive, ikke undertrykke,» sier Lenin (s.st.), «dem må ei forlikes med, dem kan (og må) en bare gjennom et langvarig langsomt og forsiktig organisert arbeid omdanne og oppdra pånytt». Et av de viktigste grunnlagene for sosialismens styrke i Kina er nettopp arbeidet for å oppheve småeiendommen og småproduksjonen på landsbygda ved å utvikle den samfunnsmessige eiendommen av produksjonsmidlene på stadig høyere nivåer gjennom folkekommunene. I denne opphevinga av småeiendommen vil den eiendomsløse arbeiderklassens ideer være drivkrafta også for småeierne.

Opphevinga av privateiendommen i småproduksjonen er i interessene både til arbeiderklassen og massene av småprodusenter. En ny kapitalisme og et nytt borgerskap er en trussel mot begge disse gruppene. Derfor er det også mulig å nå dette målet med støtte og oppslutning fra småprodusentene sjøl. Men det er den eiendomsløse arbeiderklassens ideer og ikke de ideene småprodusentene utvikler som småprodusenter som vil være drivkrafta i denne utviklinga.

Konsekvensene av arbeiderkollektivenes eiendom av «sin» fabrikk er diskutert i Røde Fane nr. 2/1972 («Anarkismens fallitt i spørsmålet om eiendommen»). Eksemplet Jugoslavia forteller at et slikt system innebærer at en opprettholder den kapitalistiske markedsøkonomi, konkurranse mellom de forskjellige fabrikker, store og voksende lønnsforskjeller og arbeidsløshet. tema 1971.) Systemet bevarer kapitalismen, gir fritt spillerom for borgerskapet og utvikler nye borgerlige sjikt, som arbeiderklassen bare kan frigjøre seg gjeldende gjennom nye revolusjonære kamper. (Se Bo Gustafssons forord i Socialkapitalismen).

Arbeiderklassen er den mest revolusjonære klasse

«Men industriens utvikling ikke bare vokser proletariatet, det blir trengt sammen i store masser, det vokser i styrke og føler mer denne styrken.» (Manifestet)

I den håndverksmessige småproduksjon og småproduksjonen på landsbygda er det svært få sysselsatte pr. produksjonsenhet. I industrien er arbeiderklassen stuet sammen i hundreder og ofte tusener på hver sin fabrikk. Dette gir arbeiderklassen en uomtvistelig større styrke enn de andreklassene. Det skaper grunnlaget for klassesolidaritet – på en arbeidsplass er det svære antall arbeidere som har sin skjebne knyttet sammen av det eierinteressene foretar seg overfor dem.

Når kampen blusser opp, er det et tilsvarende antall arbeidere som går til enhetlig aksjon for sine interesser. Kapitalisten må slå ned og lamme hele denne gruppa for å stanse kampen.

Utviklinga av storindustrien, avskaffelsen av frikonkurransekapitalismen og monopoliseringa av kapitalen har knyttet stadig flere arbeider til samme skjebne. Konsentrasjonen gjør arbeiderne til en langt større makt overfor kapitalismen enn småprodusentene noen gang kan bli.

Arbeiderklassen står for den mest framskredne produksjon

Arbeiderklassen er uatskillig knyttet til industrien, som er sjølve grunnlaget for kapitalismen, og grunnlaget for det norske kapitalistiske samfunnet. Med sitt arbeid skaper de den overveiende del av verdiene i det norske samfunnet.

De er dermed stilt direkte overfor folkets sterkeste fiende, og kan lamme grunnlaget for herskerklassens samfunnsmessige stilling. En revolusjon som ikke mobiliserer denne krafta mot fienden kan bare komme til  i drømmene til «sosialister» som av all kraft «ønsker» seg en «samfunnsomforming.»

Arbeiderklassen må være grunnlaget også for sosialismen. Bare den er istand til å utvikle en produksjon som kan skape de verdiene som skal til for å utvikle en sjølberga økonomi som kan sikre landets uavhengighet fra imperialismen og den internasjonale kapitalismen.

Arbeiderklassen vokser i antall

Fra 1948 til 1966 gikk f.eks. sysselsettinga (lønnsarbeid) i jordbruk ned med 3/4, fra 12 til 3 % av den totale sysselsettinga.

Samtidig økte sysselsettinga i industri (industri, bergverk, bygg, anlegg)og samferdsel (sjøtransport og annen transport og ferdsel) fra hhv. 36 til 37,5 og fra 11 til 12,5 %. Sysselsatte i varehandel og tjeneste økte fra 41 til 47 % . Det siste tallet omfatter også lønnstakere som ikke står i den samme samfunnsmessige stilling som arbeiderklassen.

Sysselsatte totalt økte fra 930.000 til 1.114.000 i perioden.

Tallene viser at arbeiderklassen som helhet vokste sterkt i perioden. Også kjerna i arbeiderklassen, arbeiderne i industri og samferdsel, økte såvel absolutt som relativt: For første gang utgjorde denne gruppa halvparten av lønnstakerne.

Småborgerskapet

Småborgerskapet er en døende klasse. Det representerer ikke noe alternativt samfunnssystem, slik som arbeiderklassen gjør det. Det har bare muligheten til å velge mellom samfunnssystem som andre klasser har makta i og holder oppe, enten monopolkapitalens diktatur eller proletariatets diktatur. Fordi de er små eiendomsbesittere har de en viss redsel for sosialismen. Den kan riktignok overvinnes, men den er der. Det gir opphavet til småborgerlig vakling. På den andre sida har framveksten av monopolborgerskapet og imperialismen gjort det borgerlige diktaturet uutholdelig for småborgerskapet. Derfor går småborgerskapets utvikling som oftest i stadig mer progressiv retning.

Vi skal se på to fakta som viser at småborgerskapet er døende, og raskt døende.

Sjølstendige yrkesutøvere

(Kilde: NOS, Årbok 69, tab. 15 og NOS, Hist.stat. 68 tab. 54)

1948                                    1966
437 000                               293 000 ): – 144 000)

I % av yrkesbefolkninga:
31,5%                                  20,7% ): ± 10,8%)

 

Tabellen omfatter alle sjølstendige og derfor også alle kapitalister minus byråkratkapitalistene, rentenistene og forsørgede kapitalistyngel. Den inneholder også alle småborgere med unntak av lønnstakere med småborgerlig stilling. Denne sammenblandinga skaper sjølsagt et visst usikkerhetsmoment, men svingningene innafor det lille borgerskapet (ca. 5 % av yrkesbefolkninga) er ubetydelige, så tilbakegangen beskriver i all hovedsak en sprangartet likvidering av de små eiendomsbesitterne som egen klasse. At framtida ikke ligger hos dem skulle gi seg ganske klart. Årlig tappes småborgerskapet for tusener av folk som forsvinner ned blant de eiendomsløse arbeiderne. Årlig tappes taper de økonomisk og politisk styrke i forhold til sin bitre fiende, monopolborgerskapet.

Som produksjonsform er også småeiendommen så tilbakeliggende at den ikke byr på noen framtid for et moderne industrisamfunn.

Den viktigste delen av småborgerskapet i Norge, nemlig de sjøleiende,ikke-kapitalistiske, fiskerne og bøndene, er også i tilbakegang. Et par figurer i artikkelen om landsbygda viser dette. Fra 1949 til 1969 er antallet bruk redusert med over halvparten, fra 345 000 til 154 000. Antallet bruk under 5 ha er redusert med 35 % de siste 10 åra. Dette skulle vel i tilstrekkelig grad vitne om småborgerskapets utdøen!

Når vi har slått fast at en døende klasse som er basert på småeiendom ikke er og ikke kan være noen hoveddrivkraft i en revolusjonær omdanning av samfunnet, må vi øyeblikkelig gå over til å slå fast hva slags kraft småborgerskapet og spesielt bøndene og fiskerne kan bli.

Vi marxister har alltid rettet oss skarpt mot alle som under dekke av revolusjonære fraser avskriver surborgerskapet, og spesielt bøndene og fiskerne som arbeiderklassens meget nære allierte. Vi mener at det er helt nødvendig for arbeiderklassen å vinne disse laga for at revolusjonen skal seire. Vi mener videre at det er fullt mulig, siden at antagonismen mellom monopolborgerskapet og disse laga daglig blir skarpere. Arbeiderklassen er liksom bøndene og fiskerne imot gjeldstrykket, dyrtida og avfolkinga. Dessuten vil den sosialistiske revolusjonen nettopp frigjøre de arbeidendemassene på landsbygda fra disse åkene.

Arbeiderklassen og imperialismen

Vi har tidligere diskutert Sætras tese om at «utbyttinga av arbeiderklassen i dei rike land er ei miljømessig (økologisk) utbytting først og fremst. og ikkje som tidlegare ei vesentleg økonomisk utbytting.» (Sætra s.92)

Denne tesen har en annen side, nemlig den sida at arbeiderklassen hevdes å ta del i den imperialistiske utbyttinga av u-land, utkantbefolkning og framtidas ressurser. «Sjølve varekonsumet og ressurskonsumet som arbeidarar, bønder og fiskarar i Norge kan nyte godt av, er delvis overkonsumsert i global og framtidig målestokk. Her vil fiskarar og bønder, og især folk som lever av yrkeskombinasjoner og hauster reproduktive ressurser, vere «utbyttarar» i langt mindre grad enn den urbane befolkninga.»

Anførselstegn kan være gode å ty til, men det fjerner ikke kjerna i Sætras påstand om arbeiderklassen som imperialistiske utbyttere.

Vi skal her bare drøfte forholdet mellom arbeiderklassen og imperialismen i vanlig forstand.

Grunnlaget for sin fantastiske påstand finner Sætra hos sosiologen Andre Gunder Franck, som han av en eller annen grunn finner på å kalle marxist. Gunder Francks teorier går ut på å framstille forholdet mellom utbyttere og utbyttede i verden som et forhold mellom metropol/satelitt. De rike land, også arbeiderklassen i de rike land, utbytter de fattige land. Byene i de fattige land, iberegnet byenes arbeiderklasse, utbytter landsbygda i de fattige land. De mindre fattige delene av landsbygda i de fattige landutbytter de fattigste delene i de fattige land. Osv. osv.

Hovedmotsigelsen i alt dette er i følge Sætra: «Motsetninga mellom teknokapitalen på den eine sida og arbeid og natur (ressursar) på den andre. (Sætra s. 107)

I forhold til dette blir «det klassiske marxist-leninistiske skjemaet farleg – ikkje fordi det er grunnfalskt, men fordi det er ufullstendig,» sier Sætra.

Som vi har sett flere ganger, er det heller Sætras forståelse av marxismen-leninismen som er ufullstendig. Derfor blir også hans skjemaer grunnfalske.

Marxist-leninistene hevder at det er fire motsigelser i verden i dag som er viktigere enn alle andre, motsigelsen mellom de undertrykte nasjoner på den ene sida og imperialismen og sosialimperialismen på den andre.

– motsigelsen mellom proletariatet og borgerskapet i de imperialistiske og sosialimperialistiske land.

– motsigelsen mellom de imperialistiske og sosialimperialistiske og mellom de imperialistiske land innbyrdes.

– motsigelsen mellom de sosialistiske land på den ene sida og imperialismen og sosialimperialismen på den andre.

Av disse motsigelsene er hovedmotsigelsen – motsigelsen mellom verdens undertrykte nasjoner og imperialismen og sosialimperialismen. Utviklinga av denne motsigelsen får innflytelse på hver enkelt av de andremotsigelsene.

Dersom Sætras tese hadde hatt noe for seg, ville seire for verdens undertrykte folk i kampen mot imperialismen vært en trussel mot arbeiderklassen i de kapitalistiske og imperialistiske land. Slike seire ville jo true deres interesser som utbyttere. Omvendt ville seire som arbeiderklassen i disse landene vant over borgerskapet være en trussel mot de undertrykte nasjoner og deres folk. Det ville styrke en del av deres utbyttere.

Vi trur faktisk Sætra oppfatter dette omtrent på denne måten. Han mener helt oppriktig at arbeiderklassen må overtales til å gå nye veier, være forberedt på ideologiske offer i form av nedskjæring av overforbruket i solidaritet med u-land, dersom de vil unngå å bli overfalt av verdens sultne horder. Hans grønne kampfelle Unneberg har i den siste tida før folkeavstemninga kommet med helt paralelle appeller til den norske arbeiderklassen om at et nei til EEC er ja til solidaritet med utkant-Norge, dvs. ja til senket «vekst» og senket konsum, i hvert fall et stykke ut i framtida.

Hvordan er det i virkelighetens verden?

De indokinesiske folkenes kamp mot USA-imperialismen har ført til det ingen borger i noe land hadde drømt om for 10 år siden: USAs stilling som ubestridt og evig verdens hersker er blitt underminert. Borgerskapet og deres regjeringer i alle land ser seg i dag febrilsk omkring for å finne imperialiststater eller imperialist-allianser å støtte seg til for å sikre sine verdensinteresser og sikre forsvaret av sine utbytterinteresser innenlands. I tillegg tar de på seg vennlige ansikter for det store sosialistiske Folkets Kina, for å inngå avtaler og utsette kampen mot sosialismen til de er blitt sterke nok til å ta den tørnen.

Hva har vært rollen til arbeiderklassen i de kapitalistiske land i denne utviklinga? Har den ropt opp i frykt for å miste sine privilegier? Nei, den har støttet de indokinesiske folkenes kamp på alle måter så snart borgerskapet ikke lenger greidde å holde skjult for dem hva som skjedde i Indokina. Har denne støtten kommet i form av henstillinger til regjeringene om å se til å få senket levestandarden til arbeiderklassen for å få slutt på deres utbytting av Indokina og andre undertrykte nasjoner? Nei, den har fått form av hardt press på regjeringene om politisk anerkjennelse og økonomisk stutte til de kjempende nasjonene og brudd med lakeipolitikken overfor USA og USAs quislinger.

Solidaritetsarbeidet har lært arbeiderklassen svært mye. De har trukket lærdommer av regjeringenes vaklevorenhet og halvhjertighet. De har lært mye av den behandlinga det borgerlige voldsapparatet og rettsapparatet har gitt dem som konsekvent har støttet folkene i Indokina.

Arbeidet har påskyndet isoleringa av de indokinesiske folkenes og all verdens folks hovedfiende, og det har styrket arbeiderklassens politiske beredskap.

I denne tida har arbeiderklassen i de kapitalistiske land ført mange harde kamper mot borgerskapet i sine egne land, for å sikre sine livsinteresser – gjennom den revolusjonære oppstanden i Frankrike i 1968, gjennom de talløse streikekampene i USA, England, Tyskland, Italia i 60 og 70-årene. Har de indokinesiske og andre av verdens undertrykte nasjoner sett med frykt og uro på disse kampene? Nei, de er blitt hilst velkommen med glede og begeistring og regelrett feiret i bygatene, i landsbyene og på fronten i Vietnam.

Er det så kanskje slik at folkene i Vietnam holder et vaktsomt øye medarbeiderklassen i byene i sitt eget land for å se til at de ikke utbytter det kjempende folket på landsbygda? Nei, der er ikke slik. Istedet er det slik at arbeiderklassen spiller en ledende rolle i kampen – for det første i den politiske og militære kampen foran, ved og bak fronten, for det andre i kampen for produksjon, kampen for å oppfylle folkets livsbehov og behovet for militært materiell i Nord og i de frigjorte områdene.

De indokinesiske folkene og arbeiderklassen overalt i verden som støtter dem, har ingenting å lære av Sætras skjemaer, like lite som andre under-trykte folk og nasjoner. Gjennom kampen har de tilegnet seg en lærdom som Sætra og hans populister også bor tilegne seg: Kampen retter seg ikke mot den teknokapitalistiske metropol-satelitt-struktur. Den retter seg mot den klasse som holder imperialismen oppe, det fåtallige monopolborgerskapet i de imperialistiske og kapitalistiske land, som med militærmakt og politiske utpresningsmetoder holder gående den mest skamløse utbytting og den mest umenneskelige undertrykkelse av hundrevis av millioner mennesker i hele verden. Det er den samme klassen og dens venner over hele verden som utbytter og undertrykker arbeiderklassen, utplyndrer de arbeidende bøndene og fiskerne og driver bøndene fra jorda.

For Sætra er det utopi å tro at den revolusjonære kampen mot denne klassen skal kunne svekke imperialismen. «Marxist-leninistene vil lagerevolusjon i så mange land som råd er for å få utjamninga til … Dette er utopi. i alle fall dersom den økonomiske og teknologiske veksten i de i rike land skal halde fram.» (Sætra s. 98–99) Nei, Sætra har ikke sett imperialistenes militærapparater og deres hensynsløse nedslakting av dem som våger å reise seg mot undertrykkinga og utplyndringa. For han er den klassen som eier halve verden, som profiterer på utplyndringa og verger seg med folkemord, bare «statsmakter og kapitaleigarar som operer på vegne av teknokapitalen.» (Sætra s. 98) Botemidlet for å få dem på bedre tanker er «ein forpliktande overnasjonal organisasjon» – med «overnasjonal makt» som skal styre verden etter populistisk monster. (Sætra s. 99)Som de vietnamesiske bøndene synger i den svenske visa:

Vad vill ni vi ska gøra

slik värden ser ut?  

Avskaffa imperialismen

med FN-beslut?

Hvor kommer arbeiderklassens levestandard fra?

Vi har vist at arbeiderklassen i de rike land ikke utbytter folkene i de fattige land. Hvordan kan da en norsk industriarbeider ha en lønn som er mangeganger lønna til en arbeider i et fattig asiatisk land?

Arbeidskraftas pris (lønna) er avhengig av hva som skal til å frambringe den under gitte historiske, sosiale og geografiske forhold. Med tempoet i dagens industri trengs økte muligheter for rekreasjon for at arbeidskrafta skal beholde sin produktivitet. Med graden av sentralisering følger øktekrav til kommunikasjoner om arbeidskrafta skal komme fram. Ei lønnsom en indisk arbeider er nødt til å akseptere ville få en norsk arbeider i opprørsstemning, og den er derfor sosialt og politisk umulig i Norge. Klimatiske forhold av den typen vi har i Norge stiller også, høyere krav til oppbevaring av arbeidskrafta om ikke industrien skulle stanse av sjukefravær osv.

Dette forklarer forskjeller. Og i den lønna en norsk arbeider mottar finnes det ikke ett øre av de milliardene som imperialistene trekker ut av de halvkoloniale landa. Tvert om leverer arbeideren mer verdi enn han mottar, som vi tidligere har påvist.

På samme måte utelukkes «teorien» om arbeidernes utbytting av landsbygda. Sannheten er at monopolborgerskapet, som har sitt sete i byene, utbytter landsbygda og utvikler byer som trekker krafta ut av landsbygda. En by som Oslo minker stadig sin sjølberging, samtidig som bankene får seg nye palasser. Folk tvinges inn fra landsbygda for å bli arbeidskraft i byen og prisene i byen skyter i været. Men dette er ikke arbeiderklassens verk. Den imperialistiske byutviklinga er i motstrid både til arbeidernes og landsbygdebefolkninga sine interesser.

Sætras påstand om at arbeiderklassen «utbytter» framtida er absurd. For det første er hele begrepet et misfoster, for det andre er det å fritaimperialistene for deres fulle skyld i rovdrifta på naturen. Forøvrig viser vi til artikkelen om økologi et annet sted i Røde Fane.

Konklusjonen er at arbeiderklassens levestandard kommer fra dens eget arbeid, det er deler av verdier arbeiderklassen sjøl har skapt.

Imperialisme og arbeideraristokrati

Imperialismen verken kan eller vil bestikke hele arbeiderklassen som Sætra påstår. Derimot både kan den og vil den bestikke enkelte «arbeidsledere», og den har gjort det siden den oppsto. På den måten har den skapt et tynt sjikt av arbeideraristokrater som er lojale mot herskerklassen og gårdens ærend i arbeiderklassen. Ut av dette sjiktet har det vokst et fåtall særlig privilegerte ledere som sjøl inntar monopolborgernes sosiale stilling.

Dette har vi nevnt i Røde Fane nr. 1, så vi fører ikke den diskusjonen videre her. Vi bare minner om den for å peke på ei side ved samfunnet som Sætra overhode ikke har noen forståelse for. Dermed gjør han også imperial-ismens bestikkelse av et fåtall arbeideraristokrater til en bestikkelse av heleklassen, og dermed setter han sakene på hodet. Og hans kardinalfeil slår da også ut i vurderinga av DNA (s. 176). Sætra innbiller seg at det er «godt håp» for DNA dersom det eksisterer et alternativ til venstre for partiet. Han innser med andre ord ikke hva slags folk som har ledelsen i DNA og hvilken klasse de er knyttet til. Denne ledelsen ønsker ikke på noen måte å gå til venstre. Om den opererer med «venstre»-fraser er det for å spre illusjoner. Alle praktiske eksempler viser at den fører en gjennom råtten og pro-monopolistisk politikk.

Uten klasseanalyse

Det vi ser av Sætra når det gjelder den viktigste samfunnsklassen, arbeiderklassen, er bare en del av hans totale forvirring. Han har simpelthen ingen klasseanalyse. Han innser ikke at det norske samfunnet er diktert av monopolkapitalen, derfor skriver han også så lite om den. Derfor ser han ikke bankene for bare trær når han bare begir seg ut på landsbygda.

Det ville føre for langt her å fortelle om alt det Sætra ikke ser av monopolkapitalens makt i Norge. Vi viser til Røde Fane nr. 1, Kontrast nr. 6 og7, 1971 for dem som ønsker flere fakta og mer analyse. Likevel vil vi minne om en del ting som burde være elementært for folk som kaller seg sosialister.

– De 5 største forretningsbankene har en forvaltningskapital som går opp mot et norsk statsbudsjett.

– De 500 største bedriftene i Norge hadde i 1966 en årsomsetning: som utgjorde 50,7 % av totalen. I 1969 var tallet 59,1 %.

– De 5 største industriselskapene i 1970 hadde en omsetning som var mer enn 35 % av den totale omsetninga for de 30 største.

– Ca. 15 menn i bankene og monopolselskapene utgjør en indre kjerne med innflytelse i nøkkelleddene i norsk næringsliv.

– Den største forretningsbanken, Creditbanken, har nær tilknytning tilbedrifter som Elkem-Spigerverket, Hydro, Akergruppa osv. De fem–seks største bankene kontrollerer på samme måte et finansimperium som griperavgjørende inn i hele det daglige livet i Norge.

– Monopolene har sine direktører fast plassert i de viktigste statlige foretakene og disponerer der ytterligere milliardbeløp.

Slik kunne vi fortsette. Sætra har ikke grepet betydninga av noe av dette. Han turer fram uten å innse hva slags fiende arbeiderklassen og folket står over. Det bør derfor ikke overraske noen at hans strategi blir et sosialt kvakksalveri av en annen verden.

Sætras populisme er ubrukbar for arbeiderklassen

Hartvig Sætra tar feil på alle punkter som har tilknytning til arbeider-klassen. Han undervurderer den, og beskylder den for utbytting, krever at den skal redusere forbruket og skyver kapitalens synder over på den. En slik teori er ingen teori for den norske arbeiderklassen. Arbeiderklassen har ingenting å lære av Sætra og vi spår hans populisme en mager framtid i arbeiderklassen.

En teori som ikke kan peke ut hovedfienden, som ikke griper monopolkapitalens rolle i det norske samfunnet, er simpelthen ingen teori som den norske arbeiderklassen kan benytte seg av. En slik «teori» hjelper ingen arbeider eller fagforening i den daglige kampen, og den utruster ikke noe parti med en analyse av hvordan arbeiderklassen skal vinne makta.

Sætras teori har en direkte negativ virkning fordi den. fra det motsatte utgangspunktet, er egnet til å fyre opp om Håkon Lies propaganda mot bygdefolk i arbeiderklassen, og fordi den, om den skulle vinne moen sjeler, bare forer folk inn i en blindgate. Med sitt syn på arbeiderklassen har Sætra ingen rett til å kalle seg marxist og hans «utvikling» av marxismen er platte forvrengninger. Så hardt vil vi dømme Sætras populisme i spørsmålet om arbeiderklassen.

 

Tenk på det kamerater, den dagen vi kjører flyttelassene tilbake

til Hamningsberg, Breivik og Bjørnsund –

alle de forblåste hjemstedene vi ble tvunget til å reise fra.

Vi skal sitte høyt på lasset og plystre,

midt blant stoler og kasseroller,

vaskemaskiner og brukte klær

mens vi ser de kjente stedene komme mot oss.

Vi skal synge sterkt og gjerne litt falskt

og kjenne gleden romstere i brystet

mens vi tar oss fram til husene

vi aldri helt har flyttet fra.

 

Dører og vinduer slår vi åpne

så frisk luft flagrer gjennom bomullsgardinene

før vi setter på kaffen og pakker ut bykakene.

 

Mot kvelden samler vi oss i mørke klumper

og diskuterer hvordan vi best skal komme i gang

med å gjenreise etter evakueringen.

Langt på natt blir vi sittende og prate

med glørne fra sigarettene som røde insekter.

Tålmodig og utålmodig venter vi den nye dagen

da vi skal brette opp skjorta og bruke kroppen

til å bygge de nye folkekommunene

befridd fra kapitalismens onde idioti:

Endelig skal landet bli vårt.

Det eksisterer en rekke gale oppfatninger om bøndenes stilling i Norge. De fleste går ut på at bøndene er en gruppe som «står utenfor resten av samfunnet», et eget avgrenset problem. Talsmennene for dette hevder derfor at bøndene slett ikke er utbyttet, de er mer å betrakte som en gruppes ny It er e på samfunnet, reaksjonære folk. To talsmenn for dette er sosialdemokratiet (f eks. Håkon Lie) og den reaksjonære Hovden-klikken,

Disse reaksjonære synspunktene er viktige å ta avstand fra, fordi arbeiderklassen ellers skyver fra seg en av sine viktigste forbundsfeller i kampen mot monopolkapitalen.

En annen, og like feilaktig måte å forklare bøndenes stilling på, står populistene for. De kaller bøndene for «arbeidsfolk» og setter alle sammen i samme bås, mer som en enhetlig gruppe enn som en del av befolkningen med svære motsetninger seg i mellom. De hevder at motsetningene mellom by og land er viktigst, og ikke mellom det arbeidende folket og monopolkapitalen. Derfor kommer de også opp i slike uføre som å satse på landbruksmonopolet for å sikre bøndenes interesser. Det måtte være omtrent som om proletariatet skulle bli kvitt utbyttinga ved å handle på samvirkelaget og låne i Landsbanken!

Deres tankegang med en strategi for folkets «frigjøring» ved å få statsbeskyttelse av såkalt sosialisme i utkantstrøk, bygger på at det er mulig å snakke monopolenes stat «til fornuft» slik at den støtter arbeidsfolk.

Den gir illusjoner om at landbruksorganisasjonene er småbøndenes organisasjoner.

Den gir illusjoner om staten og om at det er ikke-kapitalistiske monopoler i et kapitalistisk samfunn.

Vi vil hevde at i Norge, der monopolkapitalen råder, er det bare t o muligheter Enten er bøndene undertrykt og utbyttet av monopolkapitalen – eller så er de undertrykkere.

For oss står den første konklusjonen som riktig, og den knytter bøndenes kamp nært sammen med arbeiderklassens og hele det arbeidende folkets kamp får å styrte monopolkapitalens statsmakt. Da er det ikke rom hverken for ideen om isolering som populistene står for eller for Hovden-klikkens reaksjonære syn på bøndene.

Denne artikkel er ment som et bidrag til debatten om dette, for å slå fast noen viktige ting om bøndene i Norge.

Klassene på landsbygda

«Den som tror at bøndene utgjør en stor stand, tar betydelig feil. Ordet «standssympati» har ingensteds hjemme dersom det skal bety at gårdmann Lars Kristensen, føler forbitrelse over at gardmann Cyprian Kjeltringsr udtykker husmann Ole bak Åsen med kone og syv barn uten grunn opp med rote».
Henrik Wergeland

Populistene slår fast at det ikke er klasseskiller i jordbruket, en bonde er bonde. (Se f.eks. Norsk Populisme s.49, der det avvises at kulakkene i Russland var utbyttere, eller Sætra, s. 106). For å kunne føre en riktig politikk på landsbygda må marxist-leninistene avklare to viktige spørsmål som populistene stikker unna når de kaller alle «bønder», omtrent fra Kongsgården og Jarlsberg Hovedgård og ned til småbrukere for arbeidsfolk.

For det første: Hvilke klasser tilhører bøndene i Norge?

For det andre: Hvilke rolle spiller jordbrukets organisasjoner for omsetning og regulering (Landbruksmonopolene)? Er de småbrukernes beste våpen mot monopolkapitalen, eller er de nettopp monopolkapitalens redskap for å undertrykke folket på landsbygda?

For å forenkle tar vi her for oss bare jordbruket og ikke skogbruket. Talloppgavene er omtrentlige, fordi den norske klassestaten ikke tilrettelegger tall for klasseanalyse.

Vi mener at det i jordbruket fins folk som tilhører flere forskjellige klasser – på samme vis som industrien har sitt monopolborgerskap (inklusive toppen av arbeideraristokratiet), og samtidig et proletariat, så må også folket i jordbruket deles i forskjellige klasser.

Landarbeiderproletariater

Det eksisterer i Norge et landarbeiderproletariat, lønnsarbeidere i jordbruket. Tallet er vanskelig å angi eksakt, bl.a. fordi det er meget onnehjelp. Antakelig utgjør de 8–10 000 arbeidere + familiene (1970). Denne delen av proletariatet avtar raskt. Land arbeiderproletariatet er sterkt utbyttet, og har lav lønn, 18–23 000 (1970) for menn, 12–14 000 for kvinner. De står i samme situasjon som proletariatet, eier ingen produksjonsmidler og lever av å selge arbeidskraften sin.

Halvproletariatet

I Norge utgjør halvproletariatet en viktig del av folket på landsbygda. I jordbruket er det folk som må ta lønnsarbeid ved siden av bruket for å kunne klare seg. I 1949 tok 59 % av bøndene arbeid utenfor bruket, i 1969 var det 67 % som gjorde det. En del av disse arbeider i fiske eller skog uten å være lønnsarbeidere. Likevel kan vi slå fast at stadig større del av bøndene blir halvproletarer.

Halvproletariatet utgjør 70–80 000 personer + familiene. Av disse er ca. 2/3 helt avhengig av lønnsinntekten og driver bare jordasom bierverv.

Halvproletariatet er meget nært knyttet til proletariatet. De lever sammen med dem – som industriarbeidere, på bygg, i skogen eller som trålergaster. De sprer proletariatets ideer innover i småborgerskapet på landsbygda. Samtidig er de meget hardt undertrykt og avhengig av proletariatets kamp for bedre kår. Likevel må de skilles fra proletariater fordi de alltid har et småbruk å falle tilbake på, de er ikke som proletariatet fullstendig avhengig av hele klassens frigjøring på kort sikt.

Småborgerskapet

Småborgerskapet i jordbruket eier sine egne produksjonsmidler, de arbeider sjøl og har lite eller ingen hjelp på bruket. De utgjør 70-80 000 familier. Av disse er det ca. 1/4 som er småbønder utenfor jordbruk også, dvs. de har en sjark, arbeider i skogen etc. Småborgerskapet må deles i småbønder og mellombønder.

Småbøndene, som utgjør hoveddelen, er i ferd med å bli tvunget over i halvproletariatet eller proletariatet. Gjelden på brukene har økt fra 20 % til over 3 0% av brukets verdi etter krigen. Her er ikke småbøndene de som har hatt størst gjeldsprosent, men de har minst sjanse til å klare økningen. Overskuddet av driften blir akkurat nok eller for lite til å klare seg. Små-bøndene har vanligvis små bruk, og avkastningen gir derfor ofte negativforrentning av kapitalen.

Småbøndene er også spesielt truet av prispolitikken til landbruksmono-polet, både fordi de er svært utsatt selv ved ganske små prisendringer, og fordi landbruksmonopolet stadig gir dem dårligere forhold for å begunstige storbøndene. Innføringen av moms, kilometeravgiften og statens bevisstepolitikk for å støtte de store brukene rammer også småbøndene. Et tegn på at de er svært hardt undertrykt kan en finne ved å se på arbeidstida i jordbruket. Den har faktisk økt i tidsrommet fra 1915 til 1956!

Mellombøndene er også en del av småborgerskapet. Det som skiller dem fra småbøndene er at de foreløpig kan klare å holde et lite overskudd, de er ikke stadig truet av å måtte forlate gården. Også disse har blitt hardere presset av monopolkapitalen, men de lever i alle fall i håpet om å kunne oppnå en del av de støtteordninger staten gir for å gjøre mellomstore gårder større. De kan anskaffe en del utstyr p.g.a. overskuddet av driften. Også disse er arbeiderklassens allierte, men de er mer vaklende enn småbøndene, håper lenger på at meieriet skal kunne redde dem og at de skal få sjansen til å bli litt større. Dessuten er en rekke av mellombøndene tidligere stor-bønder etter norske forhold, de har tidligere drevet utbytting av husmenn og landarbeidere. Subjektivt kan derfor en god del av dem sette sin lit til at landbruksmonopolene skal kunne hjelpe dem.

Storbøndene

Storbøndene er en ganske liten gruppe i Norge, de utgjør noen få tusen. Dekan leve av arbeidet til ansatte gårdarbeidere i ganske stor utstrekning. De får overskudd slik at de kan legge opp kapital og drive utstrakt mekanisering. De ser mulighetene til å overta når småborgerskapet må gi opp gårds-driften. Statens støttepolitikk og landbruksmonopolets virksomhet tjener deres interesser i ganske stor grad. De er nært knyttet til Landbruksmono-polet og rekrutterer mange av sine folk inn som ledere der. De driver stor-produksjon, og en del av dem har inngått avtaler med kontraktsproduksjon direkte for foredling, f.eks. i kjøtt eller grønnsaker. Storbøndene oker i an-tall og deres produksjon vokser sterkt. De tilhører borgerskapet på lands-bygda.

Monopolborgerskapet

Monopolborgerskapet i jordbruket er meget lite. Det utgjøres av noen få monopolister på jord og skog, som driver storproduksjon og egen foredling. Men i hovedsak er det ikke i selve jordbruksproduksjonen, men i foredling og finansvesen at monopolborgerskapet sitter som ledere og kontrollerende klasse. De er ledere av omsetningsapparatet og bankene, i jordbruksorganisasjonene og i styrene for innkjøpslag. De utgjør folk fra flere av klassene ovenfor, spesielt storbønder og mellombøndene.

Deres økonomi er avhengig av at landbruksmonopolet går godt økonomisk, at det akkumulerer kapital og kan konkurrere. I tillegg kommer deler av monopolborgerskapet utenfor landbruket, i NKL, Stabburet, slakterier og matvarekjeder som forsøker å trenge seg inni jordbruket. Delvis gjør de det gjennom å binde bønder til fast produksjon direkte for dem. Men i all hovedsak er det staten og landbruksmonopoletsom står for en kollektiv utbytting av bøndene.

Hvem utbytter bøndene?

For det første: Landarbeiderproletariatet, halvproletariatet, små- og mellombøndene utbytter ingen sjøl, men de blir sjøl hardt utbyttet av monopolkapitalen, spesielt av staten og landbruksmonopolet. Storbøndene utbytter sine ansatte. Monopolborgerskapet utbytter de ansatte ved foredlingsindustrien, med de utbytter i tillegg også det arbeidende folket i jordbruket.

Derfor er det klasseskiller i jordbruket, ja monopolborgerskapet står til og med i et uforsonlig motsetningsforhold til det store flertallet av folket i jordbruket: proletariatet, halvproletariatet og småborgerskapet.

Det norske jordbruket er monopolkapitalistisk

Hva mener vi med dette? Vi mener at jordbruket, som alle andre deler av Norge, domineres av monopolenes jakt på maksimal profitt fra hele det arbeidende folket. Jordbruket tjener ikke bare som rekrutteringsbase for nye arbeidere til storindustrien, også i selve jordbruksproduksjonen gripermonopolkapitalen inn. Derimot kan en si at formene for utbytting er særegne for Norge. F.eks. er utbredelsen av direkte kontraktdrift der bonden bare eier gården mens monopolet eier maskiner, bestemmer avling etc. ikke dominerende i Norge. Men det betyr slett ikke at bøndene er frie. Gjennomlån, monopolsalg av driftsmidler og monopol kjøp av produkt kan bankene gripe direkte inn.

Hva vil det si at monopolkapitalen utbytter bøndene?

Det betyr rett og slett at forskjellige monopoler og staten tiltvinger seg endel av produksjonsresultatet i jordbruket. Vanligvis tar de av den delen som er utover eksistensminimum for småborgeren i jordbruket. Likevel tar de i Norge mer, til dels hele merproduktet, og til dels en del av det som absolutt trengs for å leve. Dette siste er sannsynligvis hovedgrunnen til at stadig flere blir tvunget til å forlate gårdsdriften, de blir halv- eller helproletarer.

I Norge er svært meget av foredlingen i jordbruket konsentrert i såkalte «samvirkeorganisasjoner», som i nært samarbeid med staten står for omsetning og kapitalfinansiering i jordbruket. Derfor er dette de to viktigste redskapene for å utbytte bøndene. De viktigste formene for utbytting er sannsynligvis priser og renter/avdrag fra landbruksmonopolene, og renter/avdrag og skatter fra statens side. Statens rolle blir her å representere alle monopoler overfor bøndene, det er felleskapitalisten som tar inn midler til statskassa.

Om landbruksmonopolet

Det vi her kaller landbruksmonopolet ble bygd opp i tida for siste verdenskrig, men brøt virkelig gjennom først etter krigen. Det er bygd opp under kontroll og støtte fra staten. Mange hevder at det hadde en positivfunksjon i starten fordi det tidligere var stort kaos og lave priser på jordbruksprodukter. Dette er en påstand som ikke skal diskuteres her. Omleggingen forte med seg at mulighetene for direkte monopolistisk kontroll med jordbruket måtte skje gjennom landbruksmonopolet. I tida etter 1945, og spesielt fra 1949 trer landbruksmonopolets og statens politikk overfor bøndene klart fram. Gjeldsbyrden oker voldsomt, renten oker, det blir relativt dyrere å kjøpe maskiner, og prisene på bøndenes produkter stiger langsomt. Samtidig blir foredlingsbedriftene sentralisert i raskt tempo, struktur-rasjonaliseringa av jordbruket og foredlinga er voldsom. Det gjenstår megetsom bør undersøkes av dette.

Landbruksmonopolet er nært knyttet til bøndenes «faglige» organisasjoner. Bondelaget og Bonde- og Småbrukarlaget. Dessuten med i toppen i Senterpartiet. Sambandet og innflytelsen mellom disse organisasjonene og landbruksmonopolet. Deres funksjon som politisk overbygging og som for-handlingsapparat overfor Staten trenger nærmere undersøkelse.

Det er en nær personallianse innenfor dette monopolborgerskapet, f. eks.er Bondelagets formann styremedlem i Bøndenes Bank, og formann i Norske Meieriers Salgssentral har tidligere vært ledende stortingsmann og tidligere representantskapsmedlem i Hydro.

Sammenslutningen av en egen klasse i toppen av landbruksmonopolet må undersøkes mer. Dessuten hvor stor sammenknytningen med resten av monopolborgerskapet er.

Landbruksmonopolets stilling i dag

Landbrukets økonomiske organisasjoner er monopoler:

Finansielt

Hovedpunktet her er Bøndenes Bank.

«Banken har siden starten (1945) vært drevet som en vanlig forretnings-bank»: «har som formål å ta hånd om jordbrukets og skogbrukets bankmessige forbindelse, og likeledes være et sentralinstitutt som i særlig grad skal betjene samvirkeforetak og sparebanker …» sier Årbok for landbrukets økonomiske organisasjoner.

Banken kontrollerer ca. 1/3 av sparebankene, nært knyttet til forsikring på landsbygda. Bøndenes Bank sikrer sin innflytelse gjennom foredlingsbedriftene, mens lånene direkte til bøndene er små. Der dominerer statsbanker og sparebanker for å dekke faste lån, mens driftslånene (som er helt avgjørende for hvordan bøndene kan drive) kontrolleres delvis gjennom avtale med forretningsbanker garantert av LM, og delvis direkte gjennomkjøp/slags kreditter.

I tillegg: 1) Andre forretningsbanker, ikl. Vestlandsbanken og Fellesbanken, Statsbankene og statsmonopol (f.eks. Statens Kornforretning) NKL's innflytelse. Disse utvider utbyttinga til flere kilder, og konkurrerer med landbruks-monopolet om å ha kontrollen i denne sektoren.

Når bøndene kommer i stadig større gjeld, og gjelden også blir mer knyt-tet til selve driften (maskiner, for etc.) så øker bankenes direkte kontroll ytterligere.

Monopol i foredling, salg og innkjøp

Landbruksmonopolets andel av omsetningen for de viktigste produktene (1968):

Melk: 99 %
Slakt: 65 %
Egg: 38 %, 6 5% av engrossalg.
Pelsdyr: 98 %
Ialt (utenom korn): 80 %

Salg av varer til bruk i jordbruket:

Handelsgjødsel: 63 %
Kraftfor: 61%
Såvarer: 65 %

Gjennom lovverket er landbruksmonopolet sikret en effektiv kontroll med det som er produsert i Norge, og står som helt dominerende kjøper overfor bøndene. Likeens står de, inntil et eventuelt EEC-medlemskap, som monopolister i salget videre til grossist og detaljist. Dessuten dekker Landbruksmonopolet en stor del av de innkjøpene bøndene må gjøre for å drive gården.

Landbruksmonopolene utbytter bøndene

Av tabellen nedenfor ser vi at prispolitikken har fort til at bøndene må betale stadig mer når de kjøper fra monopolet i forhold til det de får igjen når de selger til monopolet.

Prisforholdene i jordbruket. Utvikling av bytteforholdet, dvs. forholdet mellom pris på nødvendige pro-dukter til bruk i jordbruk og pris på jordbrukets produkter:

1949: 100
1971: 135.4

Kilde: Jordbrukets prisindeks.

Dette innebærer at produksjonen som må til for å betale en enhet av de nødvendige vareinnkjøp til bruket er steget med 34.5 %. Bøndene må kortsagt produsere vesentlig mer nå enn før for å kunne kjøpe traktorer etc.

I tillegg kommer at produksjonen nå krever vesentlig mer kapitalinnsats fordi mekaniseringen er kommet lenger. Samtidig står landbruksmonopolet sammen med staten i å fore en politikk som bremser på betalingen bøndene får, samtidig som folk må betalestadig mer for matvarer:

Se illustrasjon her: http://www.akp.no/ml-historie/pdf/rode_fane/1972/rf_1972_03_04_del1.pdf

Årsaken til dette er at landbruksmonopolet tar mer i «kostnader» for å foredle melken, samtidig lar staten subsidiene på melk bli mindre. På detteviset står Landbruksmonopolet også overfor forbrukerne som et monopol.

Den andre hovedformen for utbytting av bøndene fra Landbruksmonopolets side er renter på lån og kreditter av driften. Her spiller også andrebanker og staten en viktig rolle:

Gjeldsforholdene i jordbruket.

Gjeld i % av totalverdien på bruket
1946: 20 %
1968: 33 %

Kilde: Årbok for landbrukets økonomiske organisasjoner (LS) 1971.

Gjeldens fordeling:

Gjeld til statsbanker: 36 %
Forretnings/sparebanker: 39 %   
Andre, privat gjeld: 25 %

Kilde: Årboka LS 1971.

Gjeld i kr:                                            Rentenivået i bankene:

1950: 1 475 mill. kr.                             1954: ca. 3.5 %
1970: 4 930 mill.kr.                              1969: ca. 6.4 %

Kilde: Årboka LS 1971                        Kilde: Statistisk Sentralbyrå

Omtrentlig endring i rentekostnadene, indeks: 1950 = 100

1970: ca. 615, dvs. rentebelastningen er omtrent 6-doblet!

Vi ser at gjelden øker, og at kostnadene øker ennå raskere p.g.a. den voldsomme rentestigningen.

Dette rammer småbønder hardest, fordi de har minst overskudd fra før av og vanskelig kan bære denne ekstra utbyttinga i tillegg til at prisene presser dem mer og mer. For dem betyr dette at banken, staten og landbruksmonopolet ikke bare tar merproduktet i produksjonen (overskuddet som kunne gått til å øke virksomheten), men de tar også deler av det som er nødvendig for å klare seg på gårdsbruket.

Landbruksmonopolet driver strukturrasjonalisering for monopolborgerskapet.

På alle områder ønsker monopolkapitalen å sentralisere produksjon og kapital, avvikle smådrift og flytte arbeidsplasser. Ved hjelp av monopoliseringen av foredlingsbedriftene og deres lånemuligheter har det vært mulig å sette inn økonomisk press overfor f.eks. småmeierier og små slakterier. Konkurransen har tvunget dem til å skaffe nye maskiner og utvide. Ved å ha kontroll med lånemarkedet har landbruksmonopolet kunnet tvinge gjennom samordning og sentralisering av foredlingen.

Fellesmeiereiet sier det f.eks. slik:

«Arbeidet med den utenbys rasjonalisering pågikk kontinuerlig fra 1947og brakte i løpet av forbausende kort tid store resultater. De nærmeste mottakerstasjoner ble nedlagt, og melken overført til Oslo, mens mottakerstasjonene i de ytre områdene ble sammensluttet til større enheter.  Resultatet er en betydelig reduksjon av antall driftsplasser fra 125 i 1947 til 24 i 1970». (100 års-melding fra Fellesmeieriet)

Se illustrasjon her: http://www.akp.no/ml-historie/pdf/rode_fane/1972/rf_1972_03_04_del1.pdf

Samtidig gikk antallet melkeleverandører til meieriet ned fra 10.500 til 4.300.

Den samme politikken, med rasjonalisering som mål for virksomheten, gjelder alle organisasjonene innenfor Landbruksmonopolet. Det betyr at f.eks. strukturrasjonaliseringen drives intenst innenfor disse monopolbedriftene, med konsentrasjon av produksjonen etc.

Landbruksmonopolet splitter bøndene

All monopolpolitikk vil bekjempe småproduksjon. Staten ønsker f.eks. å rasere store deler av jordbruket, og bare la bruk over ca. 200 mål overleve. EEC har antydet ca. 400 mål som grense.

I Norge er det ca. 4 % av brukene som er over 200 mål, og ca. 0.4 % som er over 500 mål.

Landbruksmonopolene fører en parallell politikk til dette, fordi det maksimerer deres monopolprofitt.

De kan gjøre dette på forskjellige vis. F.eks. kan de sette større krav til kvalitet på melkeleveransene, presse på med tankhenting og lage hindringer for levering i spann. Da må alle skaffe gårdsvei for tankbil, egen lager tank og melkemaskin. Selvsagt er dette et meget større løft for et småbruk enn for en storbonde. I beste fall kan dette lånes/leies fra meieriet, men også da øker småbondens avhengighet fordi han øker gjelden sin.

De har likeens planlagt to prissystem for melk, der økt melkeproduksjon skulle få lavere pris. Dette ville forhindre at småbøndene reddet seg ved å produsere mer.

Et typisk eksempel på den reaksjonære politikken mot småbøndene er den såkalte «kostnadsbetingete avregning». Den går ut på at det koster mer for Landbruksmonopolet å hente varer hos småbønder enn hos storbønder. Derfor blir prisen lavere når en leverer i smått enn når en leverer i stort.

Prisvariasjonene kan være store. Forslaget for egg vil f.eks. bety at prisen pr. kg. oker med 66 øre pr. kg. hvis leveransen øker fra 250 kg. pr. år til15 000 kg. pr. år. Forslaget for slakt vil slå ut med 56 øre pr. kg. sau i forskjellig pris, og 16 øre pr. kg. gris. Samtidig drives det tiltakende direkte kontaktproduksjon det produsenten nærmest blir proletar.

Dette er bare eksempler på at det drives en politikk som mer og mer tilgodeser storbøndene, og som småbøndene må betale.

Hvilken klasse tjenerlandbruksmonopolet

«Omsetningssentralene er et vern for en del av det arbeidende folket, bønder og småbrukere, mot kapitalismens utbytting og avfolkning av landsbygda».

                   Universitetets marxistiske arbeidsgruppe (1971)

MAG hevder at landbruksmonopolet er bøndenes eget monopol, og at et angrep på det er å angripe bøndene. Til det kan vi kort svare at det avhenger absolutt av hvilken klasse monopolet tjener. Et angrep på LO-toppen er f.eks. ikke et angrep på arbeiderne, men på en del av monopolborgerskapet.

For å vurdere Landbruksmonopolet må vi stille en rekke spørsmål. Det mest naturlige er: har det forbedret bøndenes situasjon? Målt i direkte inntekt må vel svaret bli ja, men det er samtidig gjennomført en direkte rasering av norske bønder som nærmer seg utryddingen av en klasse.

Vi veit at proletariatet har kjøpt bil og TV under monopolkapitalens diktatur, og at proletaren samtidig er stadig mer utbyttet, monopolene tar stadig mer av arbeidet hans.

Det samme gjelder for bøndene. Stadig mer forsvinner til foredling og handel og banker. Derfor blir bøndene mer utbyttet fordi større del av produksjonen deres blir tilegnet monopolet. Derfor kan en ikke si: «bøndene har fått det bedre, derfor er Landbruksmonopolet deres organisasjon». Det ville være som å forklare klassekarakteren til f.eks. EEC ved å se på reallønnsutviklingen. Landbruksmonopolet kan sies en gang å ha overtatt en del industri- og handelsprofitter fra annen kapital, og, i den utstrekning dette har blitt fordelt videre til bøndene, kan en si at de har vunnet disse prosentene av monopolene.

Samtidig har det blitt nok et monopol å fø på, og bøndene måtte betale gildet ved også å se at Landbruksmonopolet skulle følge monopolkapitalens økonomiske politikk. Vi må derfor stille spørsmålet om hvilken klasses politikk Landbruksmonopolet fører.

Vi har sett at de i prispolitikken, når det gjelder renteutbyttingen og når det gjelder strukturrasjonalisering, fører presis samme politikk som et hvilket som helst annet monopol gjør. Likeens baserer de sin drift på å samle opp kapital, akkumulere. Samtidig skal vi se nedenfor at de samarbeider med staten i å tilrettelegge statens utplyndring av bøndene.

Landbruket og landbruksmonopolet kan ikke heves over klassekampen. Enten tjener de folkets interesser og bekjemper monopolkapitalen eller så deltar de i undertrykkingen av folket. Sjølsagt vil det være kamp mellom landbruksmonopolet og andre monopoler om hvem som skal ha kontrollen med bøndene – på samme vis som Den norske Creditbank og feks. Bergens Privatbank kjemper innbyrdes. Men det forhindrer ikke at vi kan slå fast at landbruksmonopolet fører en undertrykkingspolitikk mot bøndene, og at de slett ikke reiser noen brei bondebevegelse for å bekjempe det politiske systemet som gjør denne undertrykkinga mulig.

Et viktig spørsmål som er utelatt her er om det er viktige forskjeller på topp og bunn innenfor landbruksmonopolet. Antakeligvis har monopoletkontroll langt nedover til enkeltmeieriene, de dominerer hele apparatet.

Likeens gjenstår det å vurdere hva som er viktigst i utbyttingen avgjeld/renter og prispolitikk.

Staten og jordbruket

Statens offisielle politikk går ut på å øke bruksstørrelsen og samtidig skjære ned antallet bønder drastisk. F.eks. er målet for Østlandet å senke tallet på årsverk i jordbruket fra ca. 57 000 i 1965 til 22–32 000 i år 2000.Denne politikken går ut på aktivt å støtte storbøndene, mens resten av bøndene stadig blir hardere presset.

Metodene er flere: Det gis investeringsstøtte til storbøndene, og lån lettere til dem. Økte transportavgifter, kilometeravgiften rammer mest de minste og fjerntliggende brukene. Innføring av moms rammet bøndene sterkt, spesielt i form av merarbeid. Da arbeidet pr. bruk blir omtrent like stort så vil også dette ramme småbøndene mest. Innstramming av reglene for å ta ut til eget forbruk, og nedtrapping av statsbankenes rentelettelser på hus har også slått hardt til mot småbøndene.

De tilskudd som gis til jordbruket over statsbudsjettet er i hovedsak rettet inn for å nå disse mål. I tillegg kommer forbrukersubsidier på feks. melk, men de slår ut i lavere melkepris og ikke til fordel for bøndene.

Statens politikk i jordbruket bestemmes i hovedsak i landbruksavtalene, dvs. avtaler mellom toppene i Landbruksmonopolet og staten. Derfor er det et intimt samarbeid mellom staten og Landbruksmonopolet for å gjennomføre disse tiltakene. Dette gjelder det meste av utbetalingene fra støtteordninger til jordbruket, ordning av subsidieendringer for å endre bøndenes produksjon etc.

Statens politikk overfor bøndene og samarbeidet med Landbruksmonopolet trenger mere undersøkelser bl.a. for å finne flere utbyttingsformer.ER

Bøndene en revolusjonær kraft?

Hovedtyngden av bøndene er åpenbart det. Landarbeiderproletariatet, halvproletariatet på landsbygda, småbønder og mellombønder blir alle utsatt for en sterk utbytting fra monopolkapitalen. Derfor har de objektive interesser av at monopolkapitalen mister makta, og de kan bare klare det ved å stå sammen med proletariatet som utgjør den største og mest sammensveiste klassen som blir utbyttet. Disse delene av bøndene blir også stadig drevet over til proletariatet ved at statens politikk driver dem vekk fra gårdene.

Men ikke alle bønder eller alle i jordbruket har interesse av revolusjonen. Storbønder (som horer til borgerskapet) og monopolborgerskapet i Land-bruksmonopolets ledelse vil miste sin priviligerte økonomiske stilling hvis foredlingsindustrien blir statseie etter en sosialistisk revolusjon. De vil for godt miste mulighetene til å samle opp kapital, sentralisere produksjonen og ta inn store renteprofitter og prisprofitter fra resten av bøndene.

Det som skiller bøndene fra proletariatet er at de (i alle fall formelt) eier sine egne produksjonsmidler, driver sin egen produksjon, mens proletaren arbeider i monopolkapitalens bedrifter, og lever av den lønnen som kan oppnås der. Likeens skiller bøndene seg fra proletariatet ved at de må deles i et stort flertall som står proletariatet nær, og et mindretall som er mer vaklende. En del av bøndene vil ha illusjoner, forhåpninger om å kunne slå seg opp og overleve som velstående bønder og befri seg fra monopolkapitalen individuelt.

Arbeiderklassen må alliere seg med de undertrykte bøndene

Proletariatet er nødt til å alliere seg med alle undertrykte klasser. Uten en slik allianse vil det være umulig å gjennomføre sosialismen i Norge. Både fordi alle som virkelig har interesse av sosialismen må være med på å gripemakta, og fordi en ellers ikke vil være sterk nok til å nedkjempe monopolkapitalen. Kampen mot EEC har vel blant annet vist litt av hvert av de metodene monopolkapitalen vil bruke. Det er vel også umulig å tenke seg et sosialistisk Norge uten egen matproduksjon. Norge kan rett og slett ikke bli uavhengig uten at jordbruket utvikles og styrkes under ledelse av de revolusjonære delene av bøndene og proletariatet. Skal en sikre at politikken tjener de mest undertrykte bøndene så må det være dem og ikke storbøndene som skal bestemme politikken. De ideene som det reaksjonære sosialdemokratiet til en viss grad har greidd å spre i arbeiderklassen om at «det er dyrt å sørge for småbøndenes ideer», må ryddes bort gjennom politisk oppdragelse og overtaling. Bare slik kan en sikre en grundig sosialistisk oppbygging på landsbygda og hindre at undertrykkinga fortsetter i andre former.

Kampen mot medlemskap i EEC har vist at bøndene har kampvilje. Bøndene har gjennomført egne aksjoner for å sikre den nasjonale selvstendigheten. Men også tidligere har den undertrykte delen av bøndene vist seg som forbundsfeller til proletariatet. Husmennenes rolle i thranittbevegelsen som en meget militant faktor er vel kjent. Men allerede i de første gruvebyene, Kongsberg og Røros ble det gjennomført aksjoner der bønder og gruvearbeidere sto sammen (f.eks. i Kongsberg 1677 og 1690). Også den gang ble det forsøkt å spille bøndene ut mot arbeiderne, og spilt på at bøndene hadde en gård å falle tilbake på slik at de ikke var så militante i kravene som gruvearbeiderne. Kampene for å organisere landarbeiderproletariatet i mellomkrigstida var meget store, og likeens småbøndenes kamp mot tvangsauksjoner og gjeldskrise. Alt dette viser at bøndene (hoveddelen av dem) er revolusjonære, de må og vil kjempe mot monopolkapitalen. Spørsmålet er bare om kampen skal ledes på avveie av teorier om at de kan løsrive seg fra monopolkapitalen uavhengig av proletariatets kamp. Derfor er det viktig å arbeide blant bønder og spre revolusjonære ideer der.

 

Populistene ønsker å stå fram med en strategi for å endre samfunnet og få slutt på kapitalismen. Den er oftest svært tåkete, det blir mest prat om hvordan et ideelt samfunn uten motsetninger kunne være, mens anvisningene om veien dit er vage, uferdige eller helst villedende. Audgunn Oltedal sier f.eks. at det er to punkter

1 Å ta utgangspunkt i lokalsamfunnet,

2 Å undergrave kapitalismen ved å gå inn for krav og alternativ som bryt med systemets logikk (strukturreformer).

De eksempler hun nevner på dette er kamp for bedrifts-demokrati, kamp for å prioritere felleskonsum framfor privatkonsum.

Metodene hun nevner for å vinne fram mot disse målene er lokale aksjoner og «… vi meiner ikkje det er umogeleg å endre systemet gjennom parlamentarisk veg, og at det difor ikkje er nokon grunn til å slå inn på ein rein antiparlamentarisk strategi.» (Norsk populisme, Oslo 1972).

 

Hartvig Sætra utdyper dette i synet på «lokal kamp» og «parlamentarisk støtte» i boka si, Populismen i norsk sosialisme (Oslo 1971). Han kaller det spekkhoggarprinsippet. «Målet for den populistiske sosialismen er å gjera slutt på kapitalismen.» Han tar avstand fra revolusjonen, og sier: «Alternativet går kort og godt ut på å rive sektorar av det kapitalistiske samfunnet ut av hovudstrukturen ved hjelp av lokal og/eller fagleg mobilisering, kombinert med parlamentariske vedtak. En slik strategi vil eg kalle sosialistisk revolusjon etter spekkhoggar-prinsippet». Nå innbyr Sætra sjøl til å bruke landsbygda som eksempel en prøvestein på hva populistene mener å kunne oppnå. Vi siterer, om hva strukturreform er:

«Krav om varetaking av busettinga på bygdene er slikt som vi normalt kan stø opp om uten atterhald. Men måten det heile skal oranniseras på, må vi ha vårt eige alternativ til, slik at vi formar ut konturane av det nye samfunnet innafor det gamle. Generelt kan dette skje gjennom å fremje samvirke mellom arbeidande produsentar. Dermed kan vi halde dei små einingane i bygdenæringane ved like og dessutan nyte godt av visse storskala fordelar. Og for det tredje kan produsentane utvikle kontroll nedan frå i næringa. Mønsteret kjenner vi godt frå jordbrukssamvirket». (s 136).Vi ser at populistene setter opp jordbruksordningen som ideal, den skal løse problemene. Analysen av jordbrukssamvirket i en annen artikkel i Røde Fane viser at dette bare er å erstatte mange ulike former for utplyndring av folket på landsbygda med paralleller til landbruksmonopolene. Det kan ikke bety annet enn at småindustri, fiske, skogsdrift etc. skal samles under kontroll av staten og et nytt «utkantmonopol». Dette monopolet vil få valget mellom å utplyndre utkantene i samarbeid med staten, eller å bli knust i kamp mot de andre monopolene og staten.

Det betyr at Sætra setter opp landbruksmonopolet som et ideal for bygdefolk når de skal bygge opp sosialismen. Erfaringer til nå med over 30 års virksomhet med landbruksmonopolene gir ikke folket særlig håp om å vinne fram til noen «sosialisme» etter Sætras anvisninger. Sannheten er tvert om at jorbruks-«samvirket» i dag nettopp er det viktigste våpnet for å undertrykke og utbytte småbøndene! Hvis Sætra vil bygge nye monopoler for småindustri og fiskeforedling, så får han i alle fall la være å kalle slikt sosialisme.

Sætra foreslår i fullt alvor at f. eks. fiskerne skal kopiere landbruksmonopolet med «fiskemeierier», fiskerute for å hente inn råstoff fra sjarkeieren, sentrallager etc. Alt dette er kopiering av tiltak som i dag faktisk legger det voldsomste press på småbøndene og bidrar til å drive dem fra gårdene.

For å sitere Sætra sjøl:

«Innanlands må fiskaren ha kontroll fram til detaljist, eventuelt fram til grossistledd i forbrukarsamvirket. Dette vil summa summarum gi satelittane i kystbygdene makt over sine eigne arbeidsplassar og sin eigen lagnad. Metropol/satelitt-strukturen vil rivast opp, og fiskerisektoren vil «tre ut av kapitalismen» i ganske omfattande meining».

Det betyr at Sætra legger fram som den endelige løsning for småfiskere og småbønder at dersom de bare eier omsetningsapparatet, så vil de klare seg bra. Og ikke bare det, de skal dermed kunne «tre ut av kapitalismen» og «få kontroll med sin egen skjebne». Det eneste som må til er å overbevise endel stortingsmenn slik at Stortinget kan garantere for driften med lovverk etc!

Det virker jo unektelig enkelt for folket å sikre «sosialismen» ut fra Sætras resept. Ikke rart at populisten Sætra tar avstand fra revolusjonen hvis han tror på dette. For han må det bare være to ting som hindrer sosialismen: Arbeidsfolks uvitenhet om samvirkets fortreffelighet, og noen manglende lovvedtak på Stortinget for å sikre at samvirket får gode levevilkår. Egentlig er det jo rart at ikke samvirkebevegelsen med sine hundretusener av medlemmer ikke for lenge siden har styrtet kapitalismen under ledelse av Peder Søiland (formann i NKL og i ledelsen for Ja til EF) og Hans Borgen (formann i Landbrukets sentralforbund og i representantskapet i Norsk Hydro 1970). Sistnevnte kunne jo som tidligere oldelstingspresident ha skyndet på eventuelle lovvedtak.

Hva er galt med «spekkhogginga»?

Sætra unnlater behendig å svare på tre spørsmål som avgjør om hans «teorier» virkelig kan føre til noe annet enn undertrykking:

– Hvem er hovedfienden til arbeidende bønder og fiskere, og til proletariatet? Er det virkelig slik at folk kan kjøpe seg ut av kapitalismen?

– Kan staten uten videre omformes ved stortingsvedtak til å sikre de nye samvirkene?

Sætra hevder at det må en slags «geografisk dimensjon» med i klassebegrepet, dvs. at folk i utkantstrøk er utbyttet av byene. Sjølsagt er dette bare tull. En arbeider i byen utbytter slett ikke folket på landsbygda. Det er monopolkapitalen – uansett hvor den hører hjemme, som er den viktigste utbytteren av både proletariatet og det arbeidende folket på landsbygda. Endel væreiere, industrikapitalister, bankfolk og storbønder deltar sjøl i utbyttinga, selv om de bor aldri så meget på landet.

Disse utbytterne og deres mektige våpen med lave priser på f.eks. jordbruksprodukter og svær gjelds- og rentebyrde for folket, må bekjempes med politisk og økonomisk kamp, ved å kreve gjeldsanering og ved å angripe de svære profittene i foredling, handel og bankvesen og statens aktive «sanering av landsbygda» med skatte- og avgiftspolitikken. Så lenge disse angrepene er så dominerende, må en samle flest mulig for å forhindre dem i å øke. Og da blir det lite tyngde i «samvirke» som løsning av utkantenes grunnleggende problemer.

Et viktig punkt for å forstå dette er å sette søkelyset på samvirket og dets oppgaver. Sætra tar stort sett bare opp den økonomiske virksomheten  +lobbyvirksomheten i Stortinget. Vi marxist-leninister må sette opp mot dette at lokalorganiseringen i distriktene må være i hovedsak politisk, rettet mot monopolkapitalens politiske makt. Vi kan nesten sammenligne med forskjellen mellom «rein» lønnskamp slik enkelte fagforeningsfolk forestiller seg veien til makta og spørsmålet om å organisere for politisk kamp, f.eks. kamp mot imperialismen og kamp for politiske krav, slik ml-erne driver i fagforeninger, og som disse fagforeningsfolka tar avstand fra.

Bare slik kan folket i lokalsamfunnene bli i stand til å forsvare seg mot de massive angrepene som monopolkapitalen har rettet mot alle samvirkeforsøk for å sikre at de ikke skal svekke monopolenes interesser.

Disse angrepene har stilt de såkalte «spekkhoggingsforsøkene» i en umulig situasjon.

Det kan være verdt å gå nærmere inn på Sætras eksempel med å bruke fisket som prøvestein på om slike forsøk er mulige. – Hva vil skje når et lokalsamfunn «trer ut av kapitalismen» med eget samvirkelag og foredlingsproduksjon?

For det første vil de bare oppnå en midlertidig gevinst. Enkelte kapitalkrefter i deres sektor blir tatt vekk, væreieren eller småkapitalisten forsvinner. Men skal laget kunne eksistere, så står det i konkurranse med all annen produksjon. Fordelene som er vunnet må forsvares, gjennom kapitaloppsamling for ikke å bli avhengige av andre, ved markedsføring ut fra prinsippet om å skaffe overskudd, uten det vil spekkhoggerne fort bli drevet ned. Resultatene kjenner vi fra all «økonomisk» samvirke: Det blir nøyaktig den samme, gamle politikken som drives, bare at det er de nye samvirkelederne som står ansvarlige. Se på landbruket, eller på EF-forkjemperen Søiland i NKL.

De driver samme politikk som et monopolforetak, med profitten som rettesnor for all virksomhet, med strukturrasjonalisering for å øke samvirkets overskudd, kapitaloppsamling som storbankene etc.

For det andre blir spekkhoggerne bare en sektor i en hel monopolkapitalistisk stat. De skal selge til varehuskjeder, f.eks. Arbeiderpartiets samvirkelagsmonopol. De må konkurrere med andre, f.eks. i utlandet om leveringer. Derfor vil ledelsen raskt stå overfor valget mellom hva som er ønskelig og hva konkurransen krever.

Det betyr at de må velge mellom å tjene medlemmenes interesser eller å overleve som monopolforetak. Resultat: De deltar ivrig i å undertrykke medlemmene.

For det tredje vil sjølsagt et slikt tiltak møte angrep. Både politisk og økonomisk. På lånemarkedet der bankfinansen har full kontroll med utlån (se på Distriktenes utbyggingsfond eller A/S Strukturfinans!). På salgsmarkedet der sperring av engrosleddet for fiender, avtaler med kjeder i matvarer er helt avgjørende for om et tiltak skal overleve. Så sant det er snakk om noen «revolusjon» slik Sætra håper, kan en ikke vente mye velvilje. – Og dessuten i selve produksjonen. Eksempler som kontraktsalg fra slakterier direkte med bønder, egne stortrålere for å sikre fryserikjeder etc. kan sjølsagt true selve samvirket. Både som konkurrent i salget og som konkurrent i å splitte opp samvirket ved å by bedre vilkår (på kort sikt) enn det noe samvirkelag kan by. Vi må jo ta med i regningen at det er nær sagt ubegrenset kapital som kan kastes inn for å produsere ihjel slike tiltak. Og paroler som «kjøp dyrt hos oss, vi tjener folket» slår ikke videre an.

Nå har det faktisk vært prøvd med spekkhogging i Norge, i alle fall i noen grad. Det var samvirkeproduksjon og fiskernes egne salgslag helt fram til eksport. Dette ble etablert rett etter krigen, og ble truet i kne i løpet av ti–femten år. Det er egentlig et illustrerende, men trist bevis på hvor det bærer hen med spekkhoggerne. (Per Otnes har forklart dette utførlig i Kontrast nr. 29).

For det fjerde vil samvirke-opplegget slik som Sætra legger det opp bli en faktor som direkte hindrer motstanden på bygdene. Vi kjenner fra for politikken til NKL, Landbrukets sentralforbund, kortvarig fabrikkovertaking av bedrifter etc-. De stiller parolen «vern om samvirket vårt», eller «Høyere lønn vil svekke oss sjøl», eller «rasjonalisering her vil tjene oss alle». Det er paroler som forkludrer monopolkapitalens diktatur ved å la et mellomsjikt av folk få lov til å utføre det. Resultatet fra LO-toppen kjenner alle som grelle eksempler.

Konklusjonen kan bare bli at «samvirkelaget» rett og slett blir et eget monopol, og uegnet til å redde medlemmene fra monopolkapitalens undertrykking. Uten politisk makt, kontroll med staten, kan ikke folk oppnå noen varig slutt på utbyttingen.

Kan Stortinget redde folket?

For å forsøke å dekke til dette hullet hevder så Sætra og andre populister at Stortinget, ved hjelp av populistiske representanter, skal forby monopolkapitalen i banker og foredlingsindustri å ødelegge samvirket. Det er egentlig det samme som å anta at Stortinget skulle kunne avskaffe kapitalismen, i alle fall hvis disse vedtakene varig skulle stanse utbyttinga på landsbygda.

Sjølsagt kan Stortinget vedta lover, men hvilken ramme de må holde seg innenfor avgjøres av hele den politiske situasjon. Forsøk på å ramme monopolkapitalens utbytting blir mott med trusler om kapitalflukt, voldsomt press på vaklende stortingsmenn, trusler om intervensjon fra andreland, eller at hæren griper inn. Så seint som i Paris 1968 så vi det i praksis. EEC-kampen er et eksempel på hvilke krefter som settes inn selv når det bare er snakk om å stoppe monopolkapitalens egne framstøt. Populistene tenker seg, så vidt jeg kan skjønne, en massiv, folkelig støtte til Stortinget. Poenget er vel da å slå fast at en slik støtte må være sterkt sammensveiset, og villig til, om nødvendig (og det er det), å bruke vold for å gjennom-føre folkets krav.

Ut fra dette blir det relativt lite igjen av teorien om at sosialisme kan nås gjennom vedtak i parlamentet. Enten så truer ikke populistene monopolkapitalen. Da kan de nå fram til sine mål, men da løser de ikke folket fra undertrykking. Eller også vil populistene en sosialistisk revolusjon og fullstendig avskaffing av monopolkapitalens herredømme. Heller ikke da kan de nå fram, rett og slett fordi de undervurderer motstanden og de midlermonopolkapitalen er villig til å bruke.

Når populister som Oltedal og Sætra kommer med sine teorier om at folk kan løsrive seg isolert fra monopolkapitalens stat ved å organisere samvirke bedrifter, vil jeg hevde at de villeder og hindrer folkets kamp. De tar ikke hensyn til hva som preger hele samfunnet, rett og slett at det er en klasse, monopolborgerskapet, som har den politiske makten over den norske staten.

Sætras spekkhoggingspopulisme vil hindre kampen fordi den avpolitiserer den, gjør det til et spørsmål om å produsere seg ut av kapitalismen +parlamentarisk arbeid. Dermed kan den heller aldri fortelle bygdefolket hvem som er deres virkelige fiender, monopolkapitalen og staten. Samtidig vil slike populistiske ideer hindre folkets kamper med tanker som å «vernemeieriet mot lønnsøkninger» etc.

Hva kan folk gjøre?

Det er viktig å slå fast at dette ikke betyr at samvirke er feilaktig å drive med. Både på landsbygda og i byene har folk brukt samvirke for å forsvare sine interesser under kapitalismen, og hatt nytte av det, så langt det rekker. Det kan fortsatt bli til nytte i en del sammenhenger. Men som hovedform i kampen er det umulig. Sjølsagt kan samvirkevirksomhet være en begynnende skole i sosialisme, på den organiseringa som kan ta til under sosialismen i Norge. Akkurat som f.eks. dugnad i et borettslag kan sveise folksammen i kollektiv. Faren er der når folket tror at dugnaden kan løse borettslagets problemer med å betale husbankens avdrag, eller at folka i borettslaget har meldt huset sitt ut av kapitalismen. Da hindrer dugnaden den nødvendige kampen mot boligdyrtida, husleiestreik blir f.eks. umulig (det angriper jo vårt borettslag som er ansvarlig til staten!).

Sjølsagt skal folk organisere seg lokalt, forsøke å bruke de eksisterende interesseorganisasjoner der det går, eller, om nødvendig, starte nye. Organiseringen på landet, liksom i byen, må alltid peke mot fienden i hovedsak. Derfor må folk på landsbygda først og fremst reise kamp mot de som nå ut-bytter dem: Landbruksmonopolene, (priser, lån, innkjøpsregler), bankene (renteutplyndring), staten (skatter). Det betyr at produksjonen må komme i annen rekke, mens det å få folk til å forstå hvem fienden er og bekjempe den, må komme i første rekke.

På landsbygda er det absolutt nødvendig å hindre at kampen blir utvannet eller splittet. Derfor må alle forsøk på å kjøpe folk ut gjennom gunstige kontraktforhold til slakteriet for noen etc. bekjempes politisk. Derfor må f.eks. organisering blant bønder ta utgangspunkt i småbøndene og ikke de stores krav om særrettigheter.

I tillegg må de undertrykte på landsbygda knytte nære bånd til alle andre undertrykte i Norge. Framfor alt må de knytte nære bånd til den største og viktigste revolusjonære klassen i Norge, proletariatet. Men også småhandlere, lastebilkjørere etc. er kampfeller. Så lenge det er den samme monopolkapitalen vi står overfor må alle krefter forenes dersom det skal være mulig å vinne.

For å kunne delta i denne kampen, og for å kunne lede den må det marxist-leninistiske partiet grundig kjenne til klasseforholdene på landsbygda. Bare derved kan det lages et grundig program for kampoppgavene på landsbygda, og bare ved å føre kamp kan folket slå monopolkapitalen tilbake og forberede den sosialistiske revolusjonen!

Den kinesiske delegasjonslederens tale på FNs miljøvernkonferanse.

(Fra Kina i dag nr. 7/8 1972)

Herr president, medrepresentanter.

Tillat meg først og fremst på vegne av Folkerepublikken Kinas delegasjon å takke regjeringen og folket i Sverige, konferansens vertsland, for den varme gjestfrihet de har vist oss.

Miljøvern og miljøforbedring er et livsviktig spørsmål for folkets levevilkår og alle lands økonomiske utvikling, og er også et brennende ønske i hele verdens folk. Denne konferansen blir holdt etter initiativ av den svenske regjering og med støtte fra mange land. Mange stater og sosialarbeidere, vitenskapsmenn og eksperter har lagt fram positive ideer og forslag til denne konferansen. Kinas regjering og folk anerkjenner denne konferansen og støtter den aktivt. Vår delegasjon er kommet hit for å arbeide sammen med alle dere for miljøvern og miljøforbedring og for å sikre at denne konferansen fører til positive resultater.

Vi finner det her nødvendig å slå høytidelig fast at representantene for marionetteklikkene i Sør-Korea og Sør-Vietnam på ingen måte kan representere folket i Korea og Vietnam, og at det bare er regjeringen i Den demokratiske folkerepublikk Korea som kan representere det koreanske folk og bare regjeringen i Den demokratiske republikk Vietnam og den provisoriske revolusjonære regjeringen i Republikken Sør-Vietnam som kan representere det vietnamesiske folk. Tilstedeværelsen av representantene for marionetteklikkene i Sør-Korea og Sør-Vietnam på denne konferansen er helt igjennom ulovlig. Vi beklager samtidig at Den Tyske demokratiske republikk ikke er representert på konferansen.

Herr president og medrepresentanter.

I stadig flere områder av verden blir menneskenes omgivelser nå utsatt for forurensning og ødeleggelser, og i noen av disse områdene er dette blitt alvorlige samfunnsproblemer. Lufta er blitt forgiftet, nedsøplingen er blitt katastrofal, elver, innsjøer og hav er blitt forurenset, og dette har innvirket på dyre- og plantelivets vekst og trivsel, den økonomiske utvikling blir forsinket og helsetilstanden for folkets brede masser blir alvorlig truet eller forverret. Dette må uvilkårlig forårsake store bekymringer for folket i alle land. For å kunne trygge menneskerasens sunne utvikling er miljøvern og miljøforbedring og kampen mot forurensningen blitt et brennende og livsviktig spørsmål. Slik vi ser det, er den stadig verre forurensning og ødeleggelse av menneskenes omgivelser i visse områder, som nå er blitt et så brennende spørsmål, i alt vesentlig et resultat av kapitalismens utvikling til imperialisme og av supermaktenes vanvittige utplyndrings-, aggresjons- og krigspolitikk.

Siden den annen verdenskrig har den amerikanske imperialismen i sitt forsøk på å erobre verdensherredømmet overalt gjort seg skyldig i aggresjon og innblanding, og ganske spesielt i en hensynsløs undertrykking av de kamper som folket i Asia, Afrika og Latin-Amerika fører for å erobre og trygge nasjonal uavhengighet. Det er noe alle vet at den amerikanske imperialismen, trass i den motstand den moter fra folk over hele verden, og også fra det amerikanske folk, i sin aggresjonskrig mot Vietnam, Kambodsja og Laos ikke bare gang på gang har forsterket sine angrep mot hele Vietnam med så vel sjøstridskrefter som fly, men fordi den er blitt slått med panikk til stadighet og på vanvittig vis har brukt giftige kjemikalier og giftgass i Sør-Vietnam, Laos og Kambodsja og i den siste tida også i Nord-Vietnam. Denne barbariske redselsgjerning fra De forente staters side har ført til massemord på uskyldige gamle folk, kvinner og barn og til en uhørt og alvorlig ødeleggelse av menneskenes omgivelser. Utallige hus er jevnet med jorden, store arealer med fruktbar jord er blitt forvandlet til bombekratere, elver og vannforekomster er blitt forurenset, skoger og jordbruksavlinger ødelagt og visse biologiske arter står i fare for å bli fullstendig utryddet. Disse rystende redselsgjerninger som den amerikanske imperial-ismen har gjort seg skyldig i, må uvilkårlig vekke den sterkeste forbitrelse blant folk over hele verden og blant dem som arbeider med miljøvern.

I den siste tida har den amerikanske imperialismen, trass i den motstand og fordømmelse den blir mott med fra folkeopinionen i og utenfor sitt eget land, brautende gitt seg inn på et nytt militæreventyr og har minelagt havnene i Den demokratiske republikk Vietnam og sendt ut store sjø- og luftstridskrefter, som har foretatt en vanvittig bombing og beskytning av og angrep mot jordbruksområder, byer, fabrikker og forbindelseslinjer. Og spesielt i denne tida, da regntida har satt inn, har den gått så langt som til å bombe Den røde elvs diker i et forsøk på å få i stand en kunstig flomkatastrofe. Dette er en provokasjon mot det vietnamesiske folk og også en provokasjon mot verdens folk.

Folkerepublikken Kinas delegasjon anser at denne konferansen ikke kan stille seg likegyldig til slike redselsgjerninger. Vi må på det sterkeste fordømme De forente stater for de vanvittige bombingene og bombardementene, bruken av kjemiske våpen, blodbadet på folk, tilintetgjøring av menneskeliv, utrydding av planter og dyr og forurensning av omgivelsene. Den amerikanske regjeringen må øyeblikkelig opphøre med sin aggresjon mot og intervensjon i Vietnam, den må betingelsesløst trekke alle amerikanske aggresjonsstyrker og vasalltropper tilbake, gjøre slutt på «vietnamiserings»-programmet, stanse nedslaktingen av det vietnamesiske folk og ødeleggelsen av det vietnamesiske folks levende omgivelser og opphøre med sin støtte til Nguyen Van Thieus marionetteklikk.

I sin kamp om verdensherredømmet har supermaktene drevet med vanvittig opprustning og krigsforberedelser, krenket andre lands suverenitet, lagt andre lands økonomi under sin kontroll og opprettet militærbaser overalt i andre land. Deres fly med last av kjernefysiske bomber trenger egenmektig inn i andre lands luftrom, og deres undervannsbåter med kjernefysiske rakettvåpen navigerer i andre lands territorfarvann. På sin jakt etter superprofitter utplyndrer og utbytter imperialismen, kolonial-ismen og nykolonialismen og deres monopolkapital-grupper uten hensyntaken til folkets liv eller død, andre lands folk, ode/egger deres naturforekomster, poser etter eget forgodtbefinnende ut skadelige stoffer og forurenser og forgifter naturen både i sitt eget og andre land. De nøler ikke med å bruke kjempesummer på opprustning hvert eneste år, men er uvillige til å avsette selv de minste beløp til miljøvern og miljøforbedring i sine egne land eller til å yte erstatning for de tap som andre suverene stater utsettes for på grunn av den forurensning og de ødeleggelser de forårsaker. Disse forbrytelsene som imperialistene, kolonialistene og nykolonialistene og deres monopolgrupper gjør seg skyldige i, har vakt stigende misnøye og mot-stand i verdens folk. Vi støtter aktivt hele den rettferdige kamp som verdens folk fører mot supermaktenes utplyndrings-, aggresjons- og krigspolitikk og vi støtter deres rettferdige kamp mot forurensning.

Mange land i Asia, Afrika og Latin-Amerika ønsker nå å utvikle sin nasjonaløkonomi og bygge opp en moderne industri. Dette er et viktig ledd i deres bestrebelser for å frigjøre seg fra imperialismens, kolonialismens og nykolonialismens kontroll og bli uavhengige, sterke og velstående. Kinas regjering og folk understøtter sterkt dette rettferdige krav. I sine langvarige revolusjonære kampers praksis er det kinesiske folk blitt sterkt klar over at folket bare da kan få bedre levevilkår og landet bare da kan bli et rikt og sterkt dersom det bygges opp en uavhengig nasjonalindustri. Etter hvert som industrien bygges opp, vil dette selvsagt også få innflytelse på omgivelsene. Dette problemet kan imidlertid loses i takt med den samfunnsmessige utviklingen og den moderne vitenskapens og teknologiens framsteg. Vi må ikke slutte med å spise av frykt for å bli kvalt, og vi må ikke avstå fra å bygge opp vår industri av frykt for at våre omgivelser skal bli forurenset og ødelagt.

Som følge av imperialismens og dens lakeiers langvarige undertrykking og utplyndring sto jordbruksområdene i det gamle Kina på fallittens rand, industrien var umåtelig tilbakeliggende og Kina hadde nesten ingen egen tungindustri. Det kinesiske folk sank den gang ned i den største fattigdom, millioner kjempet på randen av sult og død, miljøvern eller miljøforbedring var det ikke tale om, og deres helsetilstand og sanitære forhold ble verre og verre for hver dag.

Under det kinesiske kommunepartiets og Formann Mao Tsetungs glimrende ledelse førte det kinesiske folk langvarige og heltemodige kamper og styrtet til slutt imperialismens, føydalismens og byråkratkapitalismens herredømme og grunnla Folkerepublikken Kina, folket overtok og ble herrer i sitt eget land. I de over tjue åra som er gått siden Folkerepublikken Kina ble grunnlagt har folket vårt gjennomgått en storstilt sosialistiskøkonomisk oppbygging i samsvar med prinsippene for uavhengighet og selvhjulpenhet og på dette vis forvandlet det utarmede og tilbakeliggende Kina til et sosialistisk land, som er på vei fram til velstand. Vårt lands industri og landbruk er i sterk utvikling, og framstillingen av de viktigste industri- og landbruksprodukter har økt betydelig sammenliknet med tida for frigjøringa. Etter hvert som produksjonen utvikles, har folket vårt fått en langt høyere levestandard enn det hadde for frigjøringa, og med hensyn til helsetilstand og sanitære forhold er det gjort bemerkelsesverdige framsteg. Vår regjering har nå planmessig vis gått i gang med å forhindre og gjøre slutt på at industrien forurenser naturen med spillgass, spillvæsker og spillmaterialer. Dette skjer i samsvar med prinsippene for allsidig planlegging, rasjonell fordeling, mangesidig utnytting, slik at skadelige ting forvandles til noe nyttig, og ved at vi setter vår lit til massene, til at enhver gjør sitt i arbeidet med naturvern til beste for folket. Vi har i mange år gjennomført patriotiske massekampanjer for bedre hygiene og for skogplanting, kampanjer med sikte på å forbedre jorda, forhindre jorderosjon og aktivt forvandle de gamle byene og på planmessig vis bygge nye industri- og gruvesentra osv. for på denne måte å bevare og forbedre menneskenes omgivelser. Kjensgjerningene har vist at så sant folket er herrer i sitt eget land og regjeringen i ett og alt tjener folket og ivaretar dets interesser, vil utviklingen av industrien være til beste for folket og de problemer som oppstår som følge av industriens utvikling vil kunne løses.

Vi vil her gjerne komme ganske kort inn på forholdet mellom befolkningstilvekst og miljøvern. Det er vår oppfatning at av alle ting i verden er mennesket det dyrebareste. Massene er i besittelse av en grenseløs skaperkraft. Det er folk som må utvikle den samfunnsmessige produksjon og skape samfunnets rikdommer, og det er også folk som må forbedre menneskenes omgivelser. Menneskehetens historie har bevist at takten i utviklingen av produksjonen, vitenskapen og teknologien alltid langt overstiger takten i befolkningstilveksten. Mennesket har uuttømmelige muligheter til å utnytte og tilgodegjøre seg naturforekomstene. Og etter hvert som vitenskapen og teknologien gjør framsteg, vil menneskets utnytting av naturforekomstene dessuten stadig øke i dybde og omfang. Menneskeheten vil skape stadig større rikdommer for å kunne dekke de nødvendige behovene for å kunne livberge seg og utvikles. Menneskets evne til å forandre sine omgivelser vil også hele tida vokse i takt med samfunnets utvikling og vitenskapens og teknologiens framsteg. Dette er Kina et godt eksempel på. Befolkningstilvekstraten i landet vårt har vært forholdsvis høy. I1949 var folketallet i landet vårt over 500 millioner, i 1970 hadde det økt til over 700 millioner. Men fordi vi hadde jagd ut de imperialistiske utplyndrerne og gjort ende på utbyttingssystemet, er folkets levestandard ikke blitt senket, men er blitt gradvis høyere, trass i den forholdsvis raske befolkningstilveksten. Landet er ikke blitt fattigere, men litt etter litt blitt rikt og folkets levende omgivelser er ikke blitt verre, men litt etter litt bedre. Dette betyr selvsagt ikke på noen måte at vi er for en ukontrollert befolkningstilvekst. Vår regjering har hele tida oppfordret til familieplanlegging, og propagandaen, opplysningsvirksomheten og de andre tiltakene på dette området gjennom åra har begynt å gjøre virkning. Det er fullstendig ubegrunnet å tro at befolkningstilvekst i seg selv vil resultere i forurensning og ødeleggelse av naturen og føre til fattigdom og tilbakeliggenhet.

Herr president og medrepresentanter.

Den stilling vi inntar til spørsmålet om miljøvern og miljøforbedring er følgende: Vi støtter utviklingslandene i deres arbeid for å bygge opp sin nasjonaløkonomi i samsvar med uavhengighetsprinsippet, utnytte sinenaturforekomster i samsvar med sine egne behov og gradvis forbedre sitt folks velferd. Hvert land har rett til å bestemme over sine egne omgivelsers standard og til å føre sin egen politikk i samsvar med forholdene i landet, og intet land overhodet må undergrave utviklingslandenes interesser under påskudd av miljøvern. All internasjonal politikk og alle tiltak med sikte på miljøforbedring må respektere alle lands suverenitet og økonomiske interesser og være i overensstemmelse med utviklingslandenes umiddelbare og langsiktige interesser. Vi er faste motstandere av den imperialistiske utplyndrings-, aggresjons- og krigspolitikk. Vi er faste motstandere av at supermaktene skaffer seg kontrollen over andre land og utplyndrer dem under påskudd av å arbeide for miljøforbedring. Land som utsettes for slikt har rett til å kreve sanksjoner mot og erstatning av land som gjør seg skyldig i slikt, som krenker deres suverenitet, ødelegger deres naturforekomster og forurenser og forgifter deres natur. Det må treffes energiske åtgjerder for å sette en stopper for at skadelige stoffer dumpes i åpent hav, kystlandenes farvann forurenses, rikdommene i deres farvann ødelegges og deres sjøfart og trygghet trues.

Den internasjonale situasjon utvikler seg fortsatt til fordel for verdens folk og ikke til fordel for imperialisme og reaksjon. Det er blitt en uimotståelig historisk tendens at land ønsker uavhengighet, nasjoner ønsker frigjøring og folket vil gjøre revolusjon. Verden vil ganske sikkert gå mot framsteg og lyse tider. Menneskeheten gjør stadige framsteg, og naturen blir ustanselig forandret. Ingenting blir noensinne stående stille på samme nivå. Derfor må mennesket til stadighet sammenfatte sine erfaringer og fortsette med å oppdage, oppfinne, skape og gjøre framsteg. Alle ideer som innebærer stagnasjon, pessimisme og sløvhet er feilaktige. Det er ingen grunn til å se pessimistisk på spørsmålet om menneskenes omgivelser. Vi er forvisset om at i takt med samfunnsutviklinga og vitenskapens og teknologiens framsteg og forutsatt at landenes regjeringer virkelig tar folkets interesser, de kommende generasjoners interesser, setter sin lit til massene og bringer deres rolle til full utfoldelse, da vil de utnytte og tilgodegjøre seg naturforekomstene i enda større utstrekning og vil være fullt ut i stand til å lose problemet med miljøforurensning og skape bedre arbeids- og levevilkår for det arbeidende folk og vakrere omgivelser for menneskeheten.

Herr president og medrepresentanter.

Vi anser det nødvendig at vi her sier noen få ord om supermaktenes kjernefysiske monopol, kjernefysiske trusler og kjernefysiske utpressing. I sin kamp om hegemoniet driver supermaktene på med en kraftig utvikling av sine kjernefysiske våpen og forsterker sin kjernefysiske opprustning. Ikke bare har de fremstilt og lagret store mengder kjernefysiske våpen i sine egne land, men de har også opprettet kjernefysiske baser på andre lands områder og utgjør dermed en sterk trussel mot menneskenes omgivelser og sikkerheten for verdens folk. Med sikte på å trygge verdensfreden, trygge menneskehetens sikkerhet og omgivelser må det føres en besluttsom kamp mot supermaktenes kjernefysiske monopol, kjernefysiske trusler og kjernefysiske utpressing.

Kina utvikler kjernefysiske våpen utelukkende med det formål for øye å bryte det kjernefysiske monopol og avskaffe kjernefysiske våpen og kjernefysisk krig for godt. Kinas kjernefysiske våpen er ennå under eksperimentfasen. Den kinesiske regjering har gått konsekvent inn for totalforbud mot og hel og full tilintetgjøring av kjernefysiske våpen og har foreslått at det innkalles en toppkonferanse med deltakelse av alle land i verden, for å drøfte dette spørsmål og som det første steg på veien nå fram til en avtale at kjernefysiske våpen aldri og ikke under noen omstendigheter må tas i bruk.

Vår regjering har ved mange anledninger erklært at Kina aldri og ikke under noen omstendighet vil være den første til å bruke kjernefysiske våpen. Imidlertid har supermaktene, som er i besittelse av store mengder kjernefysiske våpen, fram til denne dag nektet å forplikte seg til ikke å være den første til å bruke kjernefysiske våpen. Alle land og folk i verden som ønsker fred og forsvarer rettferdigheten, kan ikke unnlate å uttrykke sin sterkeste forbitrelse over dette.

Enkelte land i verden er i dag bekymret på grunn av den kjernefysiske forurensningen. En slik stemning er forståelig, men vi hevder at den grunnleggende årsaken til at menneskehetens eksistens og omgivelser trues av kjernefysisk krig må fjernes. Det er beklagelig at det nå finnes visse folksom overser at supermaktene har framstilt og lagret store mengder kjernefysiske våpen og truer de små og mellomstore land. De overser at den amerikanske regjering fører en barbarisk krig i Vietnam, Kambodsja og Laos, foranstalter blodbad på befolkningen og forgifter naturen der. De later tvert i mot som om de er nøytrale og bekjemper alle kjernefysiske prøver uten unntak. Og dette kan den kinesiske delegasjon ikke godta.

Etter at denne konferansen ble åpnet, har representanter fra mange land gitt uttrykk for meget gode synspunkter i spørsmålet om miljøvern og miljøforbedring. Mange land har også lagt fram positive forslag og tanker til miljøverndeklarasjon. Etter vår mening er miljødeklarasjonen et programskrift for denne konferansen. Den må derfor diskuteres grundig og alle land som er representert på konferansen må spørres til råds om den. Plenumsmøtet har nå vedtatt å nedsette en spesiell arbeidsgruppe til å diskutere endringsforslagene til deklarasjonen. Vi ønsker å gjøre alt vi kan, sammen med representantene for forskjellige deltakerland, for at deklarasjonen fullt ut gir uttrykk for deltakerlandenes og i særdeleshet til utviklingslandenes standpunkter og ønsker.

Kina er framleis et utviklingsland, og vår vitenskap og teknologi står ennå ikke på et høyt nivå. Vi mangler framleis erfaring i miljøvern og miljøforbedring og vil måtte gjøre større anstrengelser. Vi ønsker å lære av alle de gode erfaringene som andre land har høstet i spørsmålet om miljøvern og miljøforbedring. Vi ønsker denne konferansen hell og framgang.

Det var alt jeg hadde å si. Takk.

FN-konferansen om «det menneskelige miljøet i Stockholm i juni. ble også ett forum for krasse angrep mot USA's miljømord i Vietnam. Den norske regjerings betalte naturelsker, statsråd Gjærevoll, holdt likevel kjeft. Den norske regjeringa unnlot nok en gang å fordømme USA's terrorhandlinger i Vietnam. Denne artikkelen vil konkret blottlegge resultatene av Nixons kamp for å fri Vietnam fra kommunismen, dvs. utrydde det vietnamesiske folket. Dessuten vil den sette miljømordet inn i sin rette sammenheng, ikke som uheldige bivirkninger av en krig. Det er resultatet av en totalkrigføring for å knekke et helt folk, eller for å sitere en høyere amerikansk etterretningsoffiser: «for å få det til a blø ihjel», vi må se i øynene.

Imperialismen møter folkekrigen med total krig

USA-imperialismens angrep mot folket i Vietnam, som resten av Indo-Kina, er en del av en gjennomgripende kontrarevolusjonær strategi, som har som hensikt å bevare og utvide kontrollen og utbyttinga av folket og dets ressurser. Når vi ser resultatene av USA's herjinger på natur og miljø i Vietnam, må vi ikke bli blinde for hvorfor Nixon og hans forgjengere har forsøkt å gjøre Vietnam til et helvete. Nixon er ikke primært en miljømorder. Vi må se miljømordet som et militært middel USA bruker for å knekke motstanden mot sin imperialistiske politikk i Vietnam. Krigen i Indo-Kina har med noen få års avbrudd pågått siden 1946. Det er en meget lang tid i krigssammenheng og folket er blitt utsatt for lidelser vi ikke kan forestille oss. I 1954 tok USA over siden Frankrikes kolonikrig fullstendig brøt sammen i og med slaget ved Dien Bien Phu. Siden da har USA's politiske og militære ledelse uavbrutt vært sysselsatt med å forsøke å finne en politikk og en militær strategi for å knuse den nasjonale frigjøringsbevegelsen.

Forsøkene på å knuse frigjøringsbevegelsen og alle dens allierte har fullstendig mislyktes, og det skyldes ikke mangel på foretaksomhet fra mennene i Det Hvite Hus og Pentagon. Tvertimot har de ulike USA-administrasjonene drevet opp krigens omfang og grusomhet til et nivå, som får Hitler og nazistene til å framstå som amatører. Ingen anstrengelser er spart fra USA-ledelsens side. Nye og stadig grusommere våpen har stadig blitt uteksperimentert: Napalm, splintbomber, gas og kjempebomber. Men trass i den uhørte tekniske overlegenheten har det ene nederlaget etter det andre blitt kastet i ansiktet på en hel rad av amerikanske presidenter, hvorfor? Kampen mot de franske kolonisatorene og – i dag – de amerikanske imperialistene, er samtidig kampen for fred, frihet, demokrati og nasjonal uavhengighet. Og i den kampen står den overveldende majoriteten av det vietnamesiske folket enet mot en liten gruppe samarbeidsmenn og quislinger, som går USA's ærend. Dermed blir forsvarskrigen mot USA et helt folks krig, en folkekrig. De væpnede frigjøringsstyrkene er ikke skilt fra befolkningen, men ett med den. I Vietnam har folket i hovedsak bodd på landsbygda og livnært seg av jordbruket. Det er på landsbygda blant bondebefolkningen at hovedtyngden av frigjøringsstyrkene virker. I sammen med befolkninga har de frigjort store områder og begynt å virkeliggjøre det nye livet og fått en daglig støtte til fortsatt kamp.

Dette er avgjørende for USA-imperialismens strategi, for hva den be-trakter som militære mål. Det framgår tydelig av offisielle amerikanske dokumenter, som f.eks. «Aerospace Weapons System Manual US Air Force» fra 1961: «Militære mål (er) hver person, formål, ide, vesen eller område som velges ut for å ødelegges, uskadeliggjøres eller gjøres ubrukbart med våpen som kan minske eller tilintetgjøre fiendens vilje eller mulighet for å by (oss) motstand …».

Stilt overfor folkekrigen har Pentagon tøyd begrepet «militært mål» til dets ytterste konsekvens. Når USA's generaler ikke har formådd å knekke den folkelige motstanden, har de besluttet å ødelegge selve livsvilkårene for befolkningen, ødelegge mulighetene for en menneskelig tilværelse. Denne politikken, i dag som et ledd i Vietnamiseringen består av følgende deler:

– stadige «opprenskningsaksjoner», terrorisering av befolkningen pålandsbygda, folkeforflytninger i masseomfang til leirer eller overordentlig strengt bevoktede områder.

– massiv innsats av bombefly for å fullstendig bombe istykker hele distrikt og deler av provinser og dermed forsøke å tilintetgjøre alt arbeid og all produksjon, dvs. alt sosialt liv.

– ødelegge dyrka mark og vegetasjon for å sulte ihjel befolkninga og forhindre militær aktivitet fra frigjøringsstyrkene.

Resultatet av dette er den totale krigen. En krig som slår mot folket, mot dets livsmiljø, mot naturen og som i sin konsekvens vil ha virkninger i årtier etter at krigen er opphørt. Det som skjer i Indo-Kina i dag kan vi med rette kalle et folkemord utvidet til også å omfatte miljømord (Ecocide). Den nåværende intensive bombingen av Nord-Vietnamesiske diker og demninger, industri og kommunikasjonsnett er en desperat utvidelse av denne totale krigføringen.

Direkte oversatt fra gresk betyr «økologi» noe slikt som: læren om «hus», læren om beboelsesområder. Denne vitenskapsgrenen har utviklet seg innenfor biologien som studiet av hvordan grupper av levende organismer avhenger av og hvordan de påvirker hverandre og sine omgivelser. En brei definisjon av økologiens arbeidsområde ville være: studiet av naturens struktur og funksjon. Og her legger økologien hovedvekten på å studere sammenhenger og vekselvirkninger i større eller mindre «helhetlige deler» av naturen, i motsetning til detaljstudier av enkelte organismer eller prosesser.

En slik «helhetlig del» av naturen som en økolog velger som studieobjekt kalles et økologisk system eller gjerne forkortet økosystem. Dette økosystemet består så av et geografisk avgrenset område samtralle levende organismer som befinner seg innenfor dette området. Som eksempler kan nevnes: en innsjø, en skog, havet, en strand, Hardangervidda, osv. Totaliteten av alle økosystemer på jorden, altså alle områder som inneholder levende organismer, betegnes som biosfæren.

Den tidligere økologien var i stor grad en passivt beskrivende vitenskap. Økologene var ofte fornøyd med å beskrive hvordan naturen slik som den framsto ved et bestemt tidspunkt med sine organismer, sitt klima og andre fysiske egenskaper. Ut fra en slik betraktningsmåte ble naturlig nok den økologiske balansen, uforstyrretheten, likevekten i naturen sett på som den ideelle situasjonen. Man fant stadig nye eksempler på hvordan en mengde forskjellige organismer gjensidig var avhengige av hverandre og bare sammen kunne skape gunstige betingelser. Enheten, de felles interesser mellom naturens ulike deler blir satt i høysetet, og likevekt og balanse ble sett på som «normale» tilstander for naturen å utvikle seg mot.

I den seinere tida er imidlertid økologene også begynt å legge vekt på studiet av forandringene, funksjonene i naturen. Og det viser seg at balansen i ulike økosystemer alltid rommer i seg en rekke prosesser av forandring, u-balanse og utvikling. På overflaten kan et økosystem se uforandret ut i lengre tid, men i uløselig sammenheng med denne ytre balansen finner vi da indre forandring og utvikling, organismer utvikles og dor, stoffer vandrer gjennom forskjellige komponenter av systemet, forsvinner kanskje ut av systemet og nye stoffer tilføres. Som alltid ellers i naturen og tenkningen eksisterer alt i motsetninger. Den økologiske balansen eksisterer alltid i motsetning til og i identitet med forandringer, og selvfølgelig finner vi ofte økosystem der forandringen er hovedsida og balansen underordnet.

Å se på balansen som det «normale», ideelle, mest ønskelige, er en metafysisk konstruksjon som hverken tjener økologien som materialistisk vitenskap eller oss som skal skape en politikk for menneskesamfunn etc. For eksempel hadde de første jordbrukere i landet vårt all mulig interesse av å forandre store skogområder til jordbruksareal. Dette gjorde de ved å sette fyr på skogen, og dyrke matvekster i brannens fotspor. På samme måte har vi i dag all mulig interesse av å forandre havenes nåværende økologiske balanse i en slik retning at vi i mye større grad kan høste av vannorganismens kolossale produksjonspotensial.

Skal man gå nærmere inn på de enkelte økosystemene, vil det være store forskjeller fra system til system, men visse fellestrekk finner vi igjen i de aller fleste systemer av interesse:

a)To typer levende organismer, eller «biotiske komponenter». En type er «autotrop», dvs. «sjølnærende». Disse har evnen til å utnytte lysenergi til å fabrikkere næringsmidler fra enkle uorganiske stoffer. Den andre typen kalles «heterotrop» og disse er avhengig av komplekse organiske stoffer produsert av autotrope organismer som næringsemner. Den første typen organismer kalles også produsenter, mens den andre typen ofte deles opp i en gruppe konsumenter og en gruppe av dekomponenter (mikroorganismer som bakterier, sopper, som spalter opp organiske stoffer til enklere uorganisk materiale).

b)En biogeokjemisk struktur og forandringsmønster. I større eller mindre grad vil de biokjemiske forandringene ha form av sykluser der stoffene sirkulerer og forbrukes gjentatte ganger i kretsløp.

c) En gjennomstrømning av energi i en eller flere former.

Energi og stoffer

Dersom tilpassede organismer finnes i et område av biosfæren, vil antallet av organismer og tempoet i deres livsforløp ha en nær sammenheng med den energimengden og de stoffmengdene som passerer gjennom systemet i løpet av en tidsenhet. Det er viktig å ha klart for seg at stoffer som forbrukes som energikilder vil kunne sirkulere i økosystemet, mens energi aldri sirkulerer. Nitrogen, karbon, vann og andre stoffer som bygger opp organismene, kan sirkulere mange ganger mellom levende og ikke-levende sammenhenger. Blir derimot en energimengde først forbrukt i en organisme (og ikke lagret som kjemisk energi), så omformes den til varme og blir utilgjengelig for gjentatt bruk i en tilsvarende organisme. Derfor er livsfunksjonene avhengig av en kontinuerlig tilførsel av solenergi utenfra, mens de begrensede stoffmengder bare trenger å gå i «evige» kretsløp.

Som et eksempel på en biokjemisk syklus kan vi se på nitrogensyklusen som er skissert opp i fig. 1. (Se pdf-utgava her: http://www.akp.no/ml-historie/pdf/rode_fane/1972/rf_1972_03_04_del2.pdf) Atmosfæren danner her det største reservoaret som stadig tappes og fylles av forskjellige prosesser. Både biologiske og ikke-biologiske mekanismer er med i å spalte av nitrogenet fra andre forbindelser og ut fra lufta, og i å forbinde luftas nitrogen med andre stoffer til f.eks. nitrater. De sistnevnte kan benyttes av plantene. mens nitrogenet i lufta ikke kan benyttes.

Vi ser altså at en biokjemisk syklus er et komplisert nettverk av tallrike prosesser. Sammenhenger av denne typen er ofte slik at uhyre små forandringer påført et enkelt ledd utenfra, kan få store konsekvenser for andre ledd av syklusen gjennom det som kalles «feedback»-mekanismer. På den andre siden kan også feedback bidra til å dempe ned virkningen av store forstyrrelser i enkelte ledd.

La oss til slutt i dette avsnittet slå fast at økologien er en forholdsvis fersk vitenskapsgren. Det er ennå ganske begrensete og små økosystem som er grundig undersøkt og der visse lovmessigheter er avdekket. Når det gjelder menneskesamfunnets økologi, er økologiens arbeide i ennå større grad i begynnelsesfasen. Det viktigste som der har skjedd er at en god del viktige forurensningskilder er blitt oppmerksom på farene som miljøødeleggelsene representerer for helse og velferd.

Økologi og klassekamp

Hvor står så økologien i forhold til klassekampen og politikken vår? Svaret på dette spørsmålet er at økologien alene ikke står i noe bestemt entydig forhold til klassekampen. På den ene siden kan en del av økologiens kunnskaper brukes til å avsløre kapitalismens ødeleggelser i naturen og i livsmiljøet vårt. Denne siden av økologien har utvilsomt vært med på å radikalisere store lag av folket i den seinere tida. På den andre siden kan økologien misbrukes til å angripe sosialistisk og nasjonal frigjøring og utvikling i de undertrykte landene og til å velte krisebyrder over på folkene i de industrialiserte landene. Denne sida av økologien ble tydelig nok eksponert på Stockholm-konferansen for natur- og miljøvern av de imperialistiske stormaktene, som sto opp en etter en og hyklet om hvor tragisk det ville være om de undertrykte landene skulle utvikle egne industrier, egne kraftressurser og utnytte sine egne råstoffer. Den reaksjonære sida av økologien kom-mer også til uttrykk gjennom en rekke dommedagsprofeter som særlig proteinsyntese prøver å stemple de undertrykte massene i alle land, men især i den tredje verden, som årsaken til alle miljøødeleggelser og ressursplyndringer, gjennom skremsler og løgner om «befolkningseksplosjon» og liknende.

Vi ser altså at det spørsmålet som vi startet opp med, ikke kan klargjøre forholdet mellom økologien og klassekampen på en uttømmende måte. Det avgjørende spørsmålet vi må stille er: hvordan skal vi sette økologien inn i et riktig forhold til klassekampen.

Hva mener populistene?

Før vi formulerer noe svar på dette siste spørsmålet skal vi ta en avstikker innom populismen, som jo har fått ry på seg særlig når det gjelder økologi og miljøvern. Og Hartvig Sætra er vel den av populistene som har utviklet teoriene sine lengst med hensyn til å trekke økologien inn i politikken, dvs. han trekker politikken sin inn i en meget primitiv «økologi».

«Ein populistisk sosialist vil seie at all politikk spring ut av økologiske samanhengar». (Dersom ikke annet er anført, er alle sitatene fra Sætras bok: Populismen i norsk sosialisme).

I korte trekk består Sætras politiske økologi i at det i verden er knapphet på ressurser: hans hovedlinje for politikken er å spare mest mulig på alle ressursene. I denne sparekampanjen blir klasseskiller av underordnet betydning. Kapitalismens sløsing sidestilles med vanlige folks konsum, og om folkene i de undertrykte landene ikke akkurat konsumerer for mye enkeltvis, så anklages de for å være for mange, og fremdeles en trussel mot Sætras sparepolitikk.

La oss nå gå litt nærmere inn på ideene til Sætra og se helt direkte hvor feilene i teorien dukker opp. Han definerer sitt ressursbegrep på følgende måte:

«Ressursar er materiale og livsrom som mennesker gjer seg nytte av for å trygge si økologiske nisje og utvide denne».

Det som Sætra betrakter som ressurser er altså begrenset til forskjellige fysiske stoffer og geografiske områder som menneskene disponerer. Dette er en meget mangelfull gjengivelse av hva som egentlig utnyttes av menneskene og hva som er grunnlaget for menneskelig produksjon.

Sætras definisjon mangler de ressursene som er helt særegne for menneskene i motsetning til andre levende vesener – nemlig kunnskap oppsamlet gjennom årtusener, redskaper og sosial, kollektiv organisering av produksjonen. Gjennom sine virksomheter forandrer menneskene naturen og utvikler nye redskaper slik at tidligere unyttige stoffer, geografiske områder og energikilder forandrer sin posisjon til å bli ressurser for menneskesamfunnet. Dessuten forandres de sosiale forholdene gjennom klassekamp, revolusjoner og nasjonal frigjøring. Og slike forandringer har avgjørende innflytelse på et samfunns produksjonsmåte og utvikling. Alt i alt er denne menneskelige omforminga av natur såvel som sosiale forhold en så viktig og betydelig del av menneskenes produksjon at menneskene selv utgjør den viktigste ressursen for samfunnsutviklinga. Hos Sætra blir menneskene bare en utgiftspost i hans globale regnskap.

Millimillionmassene – en trussel eller en mektig produktivkraft?

For Sætra er svaret så opplagt at han ikke diskuterer dette spørsmålet i det hele tatt. Han bare slår fast at millionmassene i verden representerer en trussel på linje med atombomben (se fig. side 48 hos Sætra), mens han skjeller og smeller fordi den gamle overbefolkningsprofeten Malthus, ble så grundig satt på plass av Marx i sin tid:

«Teoriene hans (Malthus sine) om folkeauken var riktige, men dei løysingane han kom med, var så ille at Marx i avsky kom til å helle barnet ut med badevannet. Marx' utfall mot Malthus, og den totale avvisinga av folketilvekstteorien hans, har blitt ei ulykke for vår tids marxistar».

Denne ulykka, Sætra, har nok ikke rammet alle av «vår tids marxistar». Den har rammet de som aldri har brydd seg om "å lese Marx' egne tekster, og som har forstått minimalt av det andre har sagt og skrevet om Marx og marxismen. Dette kan vi påstå fordi om det var noen som tok et grunnleggende oppgjør med utgangspunktet og fundamentet for Malthus' teoriet, så var det nettopp Marx.

Teorien (egentlig en altfor fin betegnelse) til Thomas Robert Malthus

omhandlet den europeiske arbeiderbefolkningens vekst og utvikling. Teoriens hovedargument var følgende:

«I think I fairly make two postulata. First, that food is necessary to the existence of man. Secondly, that the passion between sexes is necessary, and will remain nearly in its present state …. Assuming then, my postulataas granted, I say that the power of population is indefinitely greater than the power in the earth to produce subsistence for man. Population, when unchecked, increases in a geometrical ratio. A slight aquaintance with numbers will show the immensity of the first power in comparison with thesecond» .

(Malthus: «An Essay on the Prinsiple of Population», sitert etter Barber: «A history of Fconomic Thought», Penguin Books).

Imot dette synet på årsaken til den relative overbefolkning som med jevne mellomrom kom til syne gjennom massearbeidsløshet og ekstrem fattigdom, hevdet Marx at årsaken var svingningene i den kapitalistiske økonomien. I en periode med overgang til arbeidsbesparende maskiner, blir store deler av arbeidsstokken satt på porten og det blir et overskudd av arbeidere. Mens i en annen periode med rask sentralisering av ny kapital og produksjonsmidler, får kapitalismen behov for økte arbeidsstokker langt raskere enn den jevne biologiske reproduksjonen av arbeidere kan skaffe disse. Da er det en økonomisk nødvendighet for kapitalismens ekspansjon at det finnes en reservearme av fattige arbeidsløse som raskt kan trekkes inn i produksjonen så lenge høykonjunkturen varer. (Marx: Kapitalen, første bok, kap. 23). Er det noen som kjenner igjen våre dagers fremmedarbeidere i dette mønsteret?

Så langt med kapitalismens forhold til «overbefolkningen». Når millionmassene etterhvert styrter kapitalismen og tar fatt på den sosialistiske oppbygginga, så er ikke lenger massene bare en «nødvendighet», men en kolossal og aktiv faktor i samfunnsutviklinga. Kinas eksempel viser oss dette mer enn noe annet, og det mest strålende eksempel mht. utviklinga av det sosialistiske landbruket er ei fjellbygd ved navn Tachai:

«Tachai-brigaden i folkekommunen av samme navn holder til i Shansi-provinsens Hsiyang-fylke og består av 83 husholdninger med til sammen 430 mennesker . . .

Landsbyen hadde bare 53 hektar oppdyrket jord fordelt på over 4 700 små jordteiger som lå spredt i 7 fjellskar og 8 åser. Jorda var dårlig og utsatt for alvorlig erosjon. Avkastningen var ikke mer enn 0,75 tonn korn pr. hektar. Dertil kom at 60 % av jorda tilhørte en godseier og tre rikbønder. 80 % av befolkningen var fattige og lavere mellomstore bønder. De arbeidet somlandarbeidere for godseieren og rikbondene og ble grusomt undertrykt og utbyttet. De var så utarmet at mange av den var nødt til å selge barna sine.

Helt siden frigjøringa i 1949 har de fattige og lavere mellomstore bøndene med rettledning i Formann Maos proletariske revolusjonære linje fulgt den sosialistiske kollektiviseringens vei . . .

Med utfoldelse av sin kollektive styrke har de bygd flere hundre steinvoller for å kunne legge årkerjorda ut i terrasser i skråningene, de har ledet vann oppoverbakke for å kunne overrisle dem. De har gjennomført vitenskapelige eksperimenter og forbedret jordbruksteknikken, slik at jorda har gitt dem stabile og gode avlinger….

Landsbyen har fått et helt nytt utseende. De gamle jordhulene er blitt erstattet med nye husblokker og steinhytter. og hver eneste husholdning har elektrisk lys og innlagt vann. Brigaden har rikelige kornreserver og akkumulerte fonds, og hver eneste husholdning har penger i banken og egne kornreserver.

Hvordan kan det ha seg at Tachai har greid å gjennomføre slike store og vidtrekkende forandringer? Sekretæren i brigadens partiavdeling, ChenYung-kuei, sier det slik: «Hovedårsaken ligger i at folk nå tenker annerledes. Folk kan forandre jorda, teknikken, avkastningen og hele landsbyen, fordi de har forandret sin tankegang. Forandringen er et resultat av at de er blitt væpnet med marxist-leninismen-Mao Tsetungstenkning».

Formann Mao lærer oss: «Når massene først har tilegnet seg de riktige ideer som er karakteristiske for den framskredne klassen, blir disse ideer til en materiell kraft som endrer samfunnet og endrer verden». (Kina i dag, nr.12/1971).

I en viss forstand er imidlertid millionmassene absolutt en trussel mot ressursene, mot imperialismens og monopolborgerskapets ressurser som daglig plyndres fra undertrykte folk. En av de første til å innse alvoret i denne trusselen, var John D. Rockefeller III. Derfor innkalte han i 1952 til en konferanse om «befolkningsproblemet». Der møtte 20–30 av USAs mest framtredende naturvernfolk, folkehelseeksperter, familieplanleggingsledere. jordbrukseksperter, demografer og samfunnsvitere.

Man ble enige om å danne en gruppe som skulle være «et koordinerende og katalyserende organ innenfor det vide feltet av befolkningsproblemer».

Samme høst ble det såkalte «Befolkningsrådet» dannet med Rockefellersom president. Etter Rockefellers initiativ kom også svenske og britiske finansfolk med interesser i den tredje verden med liknende tiltak på internasjonalt nivå der de støttet noe som kaltes «Planned Parenthood». Verdensbanken spyttet inn finansiering av en stor undersøkelse av «befolkningsutvikling og økonomisk vekst» i India.

Bakgrunnen for denne økte interessen for de fattige landene finnes i at den annen verdenskrig svekket de gamle imperialistmaktene og styrket revolusjonære bevegelser i store deler av verden. Befolkningsspørsmålet har en nær sammenheng med denne tendensen. Slik oppsummeres det f.eks. i et dokument fra Rockefeller Fund:

«Den uro som oppstår i en raskt voksende befolkning, blir forsterket ved overvekten av ungdom. I en helt igjennom ungdommelig befolkning må man vente at en sterk utålmodighet vil komme til uttrykk når det gjelder å få innfridd de stadige voksende forventninger. Resultatet har ofte vært en ytterliggående nasjonalisme».

Kretsløp- og lagerresurser

«Lagerressursar er slike ressursar, biotiske eller abiotiske, som vi ikkje får tilbake når vi har nytta dei».

«Kretsløpsressursar er dei resursane som blir fornya etter eit bestemt, kortare tidsrom, og som kan haustast periodevis dersom produksjonsgrunnlaget blir halde inntakt».

For det første viser det seg nødvendig ved gjennomlesningen av Sætras bok å slå fast termodynamikkens annen lov som innebærer at energi ikke kan gå i kretsløp: «Også vasskrafta er ein kretsløpsressurs». At vannet som formidler den solenergien vi utnytter gjennom vannkraften, til en viss grad går i kretsløp er vel egentlig ikke det Sætra ønsker å trekke fram. Men solenergi, så vel som alle andre energikilder, er lagerressurser i den forstand at energien kun kan benyttes en gang i maskiner av samme type.

Når det gjelder stoffene, så virker det som om Sætras skille mellom lagerressurser og kretsløpsressurser i all hovedsak knyttes til stoffenes egne, indre egenskaper. Med enkelte modifikasjoner betraktes alle ikke-levende stoffer som lagerressurser, mens det man kan høste av levende organismer

ses på som kretsløpsressurser. Men poenget er at når vi forbruker et stoff, så er det ikke bare stoffets egenskaper som avgjør om vi har med en lagerressurs eller en kretsløpsressurs å gjøre, dette avgjøres av måten vi forbruker stoffet på. Prinsipiellt kan alle stoffer gå i kretsløp og forbrukes gjentatte ganger. Når f.eks. menneskene eller andre levende vesener forbruker jern i næringsmidler, så inngår dette jernet i et kretsløp der de forskjellige omformingsprosessene er ferdig utviklet i naturen. Derimot blir mesteparten av det jernet som brukes i redskaper og andre ikke-spiselige produkter, forbrukt som en lagerressurs der jernet etter en gangs forbruk blir dumpet i naturen for å oppløses av korrosjon. Det er fullt ut teknisk mulig å foredle en mye større del av skrapjernet enn det som gjøres i dag. Men det viktigste er her at menneskene selv har måttet og må utvikle de omformingsprosessene som er nødvendige. Dermed kan vi se at hvorvidt ressursene forbrukes i kretsløp eller tømmes ut fra et lager, i hovedsak avhenger av den samfunnsmessige utviklingen av produksjonsformene. Det er altså fullstendig galt å stemple de enkelte stoffene som den ene eller andre typen ressurs uten å se dette i relasjon til samfunnets utviklingstrinn og de rådene produksjonsforholdene. Den sosialistiske produksjonsformen er ikke avhengig av en rask gjenvinning av profitt fra alle leddene i produksjonen. Derfor kan man planlegge på lengre sikt og på forhånd utvikle kretsløp av endel av ressursene.

Sparing eller revolusjon?

Er denne diskusjonen av Sætras ressurstenkning en «akademisk» diskusjon som har liten betydning i praksis? Jeg mener at den forskjellen som er markert mellom Sætras syn og vårt, er av fundamental betydning. Slik Sætra ser «ressurskrisen», er den eneste løsningen å spare mest mulig på de stoffene som en gang for alle er stemplet som lagerressurser. Denne sparepolitikken vil han sette ut i livet øyeblikkelig, han retter krav til folket (og sjølsagt også til kapitalistene) om å skjære ned forbruket sitt og dempe ned lønnskampen. Resultatet er sjølsagt bare at kapitalen bruker Sætras og likesinnedes argumenter til å mele sin egen kake, til å tvinge folkets levestandard ned, mens de hever sin egen. Ressursødeleggelsene går sjølsagt som før fordi de styres av markedsmekanismene som forblir uforandret av Sætras moralisme. Det synet på ressursene som vi har antydet, setter søkelyset på produksjonsformene og dermed på samfunnssystemet som det avgjørende. Derfor blir vårt viktigste løsningsforslag til «ressurskrisen» den sosialistiske revolusjonen og omforming av produksjonsmetodene slik at desvarer til folkets interesser på lang sikt.

«Nullvekst» – hva er det?

Den konklusjon mht. den økonomiske politikken som Sætra og mange andre populister til venstre og høyre trekker av sin mekaniske og forsteinete ressurstenkning, er redusert «økonomisk vekst» eller helst «nullvekst». De har oppdaget, som riktig er, at den kapitalistiske økonomien forer med seg mye faenskap, men de kan ikke (Sætra?) eller vil ikke(Mansholt?) tenke seg noen kvalitativt forskjellige økonomi som ikke med nødvendighet fører miljøødeleggelsene med seg. Hovedparolen deres blir derfor bare et slags: «Brems verden – jeg vil av»!

Sætra: «Når menneska tidlegare har kjempa for politiske endringar har det alltid lege attom ei von om at omveltinga skal gi betre materielle kår. Men den typen politisk revolusjon som dei rike land i verda treng i framtida er endringar fram mot eit system som trengjer mindre materielt forbruk og redusert komfort til beste for våre samtidige i dei fattige land og for å livberge våre eigne etterkomarar».

Sicco Mansholt (sitert fra hans «politiske testamente»): «Det er åpenbart at morgendagens samfunn ikke kan knyttes til bare vekst, i iallfall ikke på det materielle området. For å begynne, vi bør ikke lenger rette vårt økonomiske system mot oppnåelsen av en maksimal vekst, og et maksimalt brutto 12nasjonalprodukt. Det annet mål (kretsløpsøkonomi uten forurensing) vil hurtig redusere den materielle «velstand pr. innbygger og føre til en begrensing i den fri utnyttelse av godene».

Vi fortsetter gjerne med noen godbiter fra Sætra:

« … det er dei økonomiske kreftenes frie spel, og det frie val av konsumvarer, som er skuld i den økologiske krisa på jorda.» (Min uthevning).

«Kampen mot det frie konsum er den sentrale etiske kampen i siste delen av det tjuande hundreåret. Taper vi denne kampen, kjem syndefloden for alvor.»

«Kampen mot skeivkjøyrd bruk og overforbruk av ressursar er meir djuptgripande og fundamental enn kampen mot dei statsmakter og kapitaleigarar som opererer på vegne av teknokapitalismen.»

Hva betyr alt dette dersom vi tenker prøver å tenke oss disse ideene omsatt i praksis? Hva mener Sætra med «eit system som fremjer mindre materielt forbruk og redusert komfort»? Av andre avsnitt i Sætras bok ser det ut som om et mer primitivt og enkelt jordbrukssamfunn er idealet. Ett problem er overgangen til et slikt samfunn, men la det ligge. Hvordan kan et primitivt jordbrukssamfunn møte et globalt problem som erosjonen av matjorda? De kinesiske erfaringene viser at erosjonen kan drives tilbake ved skogplanting, bygging av terasseåkre, store overrislingsanlegg osv. Men forutsetningen er hele tida en kollektiv innsats fra hele samfunnet, fra et sosialistisk samfunn som med jordbruk som grunnlag og industrien som ledende faktor, setter seg det stikk motsatte av «mindre materielt forbruk og redusert komfort» som målsetting.

Et annet spørsmål vi kunne stille er: Hvilke energikilder skulle Sætras «økologiske» samfunn basere seg på dersom det ikke tilfeldigvis er så rikt utstyrt med utbygget vannkraft som Norge? Olje er forkastelig å brenne,

sier Sætra. Jo, vi har fremdeles enorme mengder med kull i jordskorpa. Men mesteparten av disse reservene ligger så dypt og utilgjengelig at det idag ikke er lønnsomt å drive dem fram. Er det da feilaktig og uøkologisk å utvikle teknologien for gruvedrift slik at disse store kullreservene kan bringes fram forholdsvis lettvint, eller skal vi trappe ned teknologien og sende menn, kvinner og barn ned i gruvene med hakker og spader slik som det skjedde for ikke så altfor mange år siden? Spørsmålet er høyst relevant siden Sætra generelt og uten forbehold spår:

«Går vi 100 år fram i tida, meiner nesten alle («Vitenskapsmennene idag») at ei nedtrapping av teknologien ikkje er til å unngå …».

Situasjonen er alvorlig

Hvordan skal så alle progressive folk stille økologien i forhold til klassekampen og politikken vår? Økologien kan hjelpe oss til å avsløre, forstå og forhindre miljøødeleggelser. Men økologien alene gir ikke noen løsning på disse problemene, fordi problemene i hovedsak er av politisk, samfunnsmessig karakter. Økologisk kunnskap kan bare bli et redskap for oss når vi underordner dem marxismen-leninismens lære om samfunnet.

Hvilke trusler representerer så miljøødeleggelsene i dag? Går vi en nær forestående «øko-katastrofe» i møte? Har vi en ressurskrise? For å ta det siste først: Finnes det mennesker i verden, hvis lidelser og undertrykkelse skyldes at jorda mangler ressurser til å tilfredsstille deres behov? Jeg kan ikke se annet enn at mesteparten av sult og fattigdom vi finner, skyldes imperialismens og kapitalismens plyndring av ressurser og arbeidsinnsats som ellers ville ha vært tilstrekkelige for å dekke de aktuelle behov. F.eks. ville Island ha stått overfor en slags ressurskrise dersom alle utenlandske trålere fortsatt skulle fisket inn til 12-milegrensa. I første omgang ville ikke denne krisen bestått i mangel på fisk, men i en viss mangel av kjøpere av islandsk fisk. Seinere, når overbeskatningen av fiskefeltene hadde vart ved en tid, ville Island ha fått en «virkelig» ressurskrise i form av manglende råstoff til fiskeindustrien. Min konklusjon på dette spørsmålet blir at noen ressurskrise i global målestokk ikke er til stede verken mht. stoffer eller energi. Men lokale ressurskriser skapes og opprettholdes daglig – ikke først og fremst ved at man «bruker opp» ressursene, men ved at imperialismens måte å forbruke ressursene på er rovdrift i stedet for langsiktig og planmessig forbruk i folkets interesser.

Så til spørsmålet om «øko-katastrofe». Dette er en betegnelse som gjerne, men ikke alltid er knyttet sammen med «befolkningseksplosjonens» redsler av visse dommedagsprofeter. Slike typer ser ut til å være noenlunde følgende: Lag et mest mulig skremmende bilde av utsiktene for menneskehetens framtid mht. natur og livsmiljø. Understrek at årsaken til all miljøødeleggelse er «den økte velstand» i de industrialiserte landene og «befolkningseksplosjonen» ellers. Forbered opinionen på å måtte betale økte skatter og høyere priser for mindre forurensing, og antyd muligheten for å måtte «gripe inn» overfor «befolkningseksplosjonen» i den tredje verden. Typisk eksempel: Paul Ehrlich.

At vi nå har advart mot noen borgerlige blindveger inn i miljøsporsmålene betyr ikke at vi er tilfreds med situasjonen, tvert imot. Miljøødeleggelsene representerer et alvorlig angrep over en svært brei sektor på folkets vitale interesser. Arbeidsplasser forurenses av giftige stoffer og støy, det samme gjelder i stadig større grad for hele boligområder i storbyene og på mange mindre steder. Disse forurensningene er en kraftig belastning på helsesituasjonen i folket. Giftige utslipp i elver og hav og lokale luftforurensninger ødelegger livsmulighetene for en rekke planter og dyr på kort sikt. På lengre sikt truer også slike forurensninger de helsemessige forholdene for menneskene. Her er det verdt å merke seg for alle som er opptatt av forurensning og miljøødeleggelser, at de verste miljøødeleggelsene som historien kjenner til, finner vi ikke i Tokio, New York eller Los Angeles, selv om forholdene der er ille nok. De verste forurensningene og miljøødeleggelsene har funnet og finner sted i Sør-Vietnam, Laos og nå også i Nord-Vietnam. Den amerikanske imperialismen har ikke bare gjort seg skyldig i forsøk på folkemord, de er kommet langt på vei med å fullføre et naturmord ved hjelp av sine giftstoffer, påsatte skogbranner og på grunn av bombekraterne som etterhvert ligger tett i tett over store områder.

Hvor ligger hovedårsaken til miljøødeleggelsene og rovdriften på naturressursene? Ikke i utviklingen av produktivkreftene til et høyt teknologisknivå. Den økende forurensning og miljøødeleggelser er i hovedsak resultatet av kapitalismens utvikling over i imperialisme, plyndrings- og krigspolitikk.

Mongstad – et eksempel

Som et eksempel på hvilke konsekvenser som følger av monopolkapitalismens utvikling her hjemme, kan vi se på Mongstadutbyggingen. Omkring den lille Mongstad bygda i Nord-Hordaland er forholdene svært gunstigefor utbygging av storindustri. Det er store flateutmarksområder, dyptvannskystlinje og nær adgang til store vann kraftsressurser. Det som har skjedd iden siste tiden er i korte trekk: Norsk Hydro inngikk avtale med kommunene Lindås og Aursheim om utbygging av et aluminiumsverk på Mongstad. Kommunen kjøpte opp 7000 mål utmark i nærheten av Mongstad. Staten garanterte billige, subsidierte kraftleveranser. Nordsjøoljen gjorde det litt etter aktuelt for Hydro å bygge et oljeraffineri i Norge. Raffineriet ble først planlagt å ligge et sted ved Oslofjorden, men Hydro gikk med på å legge raffineriet til Mongstad da de ble fritatt for 85 mill. kroner i investeringsavgifter. Planene om aluminiumsverk var da skjøvet ut i det blå p.g.a. dårlige konjukturer. Av grunner som ikke er klarlagt fullt ut, ville Hydro da legge dette raffineriet akkurat i det området som nå er dyrket og bebodd på Mongstad. Som grunner for dette har Hydro argumentert med spesielle geologiske forhold for å bygge en stor lagringstank for olje nedi grunnfjellet, og dessuten mulighetene for manøvrering av store tankskip inn til raffineriet. Det er imidlertid påvist av geologer ved Universitetet i Bergen at fjellforholdene i utmarksområdene er av akkurat samme type som i innmarka. Opplodding av Fensfjorden og uttalelser fra loser med erfaring fra supertankere viser dessuten at havneforholdene alt i alt ville vært gunstigere om raffineriet hadde vært lagt i utmarksområdet. Men uansett hva som var de egentlige årsakene til det, så gjorde de offentlige organer og i siste instans regjeringen endelig vedtak om å ekspropriere Mogstadbygda og fullstendig tilintetgjøre dette bygdesamfunnet. Avgjørelsen kunne ikke engang innankes for sivilombudsmannen siden den er fattet i endelig form i regjeringen. For å få innbyggerne til å godta avgjørelsen uten for mye sprell, har de lokalemyndigheter delvis skremt delvis lurt et flertall av grunneierne til å godta ekspropriasjonen. Det oppsto da en bresje i fronten av bygdefolket, og det mindretall som nektet å godta ekspropriasjonen, kunne tvangseksproprieres uten for stor risiko for masseaksjoner.

Situasjonen er nå at de første anleggsarbeidene er påbegynt, fraflyttingen foregår, og utpå høstparten skal husene brennes ned. Hydro og staten har da gjennomført første etappe: ei lita jordbruksbygd, et mekanisk verksted og en hermetikkfabrikk for 50–60 arbeidere er jevnet med jorda. Seinere kommer så i første omgang et oljeraffineri for 150–160 ansatte, med utslipp av svovelholdige gasser i lufta (omtrent like mye som fra all oljeforbrenning i Bergen), subsidiert av staten med 85 mill. i kontanter og med ekstra billige strømleveranser. I andre omgang kommer sannsynligvis et aluminiumoksydverk med utslipp av store mengder såkalt rødslam i Fensfjorden. Dette utslippet vil på litt lengre sikt ødelegge råstoffgrunnlaget for den lokale fiskeribefolkningen i nabobygdene.

I tredje omgang er det planlagt utbygget petrokjemisk industri for videreforedling av oljeprodukter. Denne typen industri er i dag noe av det mest forurensende som finnes.

Etterhvert som storindustrien får behov for mer arbeidskraft, vil den også bli en økonomisk trussel mot jordbruks- og fiskerinæringene i området, enten gjennom direkte konkurranse om arbeidskraften eller ved sanksjoner mot de tradisjonelle næringene gjennom statsapparatet.

Her kan det være på sin plass å sitere Karl Marx (etter utdrag i Røde Fane nr. 2/72):

«På landsbygda virker storindustrien mest revolusjonerende på det viset at den eliminerer det gamle samfunnets bolverk «bonden». og erstatter ham med lønnsarbeideren. Dermed oppstår de samme motsetninger og de samme sosiale behov for omdanning på landet som i byene. Bevisst teknisk utnytting av vitenskapen trer i stedet for gamle irrasjonelle slendrianmetoder.

De gamle familiebåndene, som forente jordbruk og manufaktur i de tidligere utviklingsstadiene, blir slitt fullstendig i stykker av den kapitalistiske produksjonsmåten. Men samtidig skaper storindustrien den materielle forutsetningene for en ny og høyere syntese: forening av jordbruk og industri på grunnlag av den karakteren de har utviklet i motsetning til hverandre».

Kampoppgavene våre i forbindelse med et prosjekt som Mongstad er i første rekke å forsvare den lokale befolknings interesser og behov mot fremstøtene fra Hydro. Dette betyr motstand mot forurensninger, mot tvangsflytting av lokalbefolkningen, mot ruineringen av de tradisjonelle bygdenæringene. Men vi går ikke, som populistene, imot utbygging av storindustri i enhver form. Vi reiser samtidig kravet om nasjonal oljepolitikk som sjølsagt nødvendiggjør norske raffinerier, men vårt krav er raffinerier som kan eksistere side om side med jordbruksproduksjonen. Vi krever en storindustri som tjener folkets interesser, uten forurensning og antagonistiske konkurranseforhold overfor omgivelsene.

Kina viser vei

Hvis det finnes noe som kan kalles menneskesamfunnets økologi, så er Kina et foregangsland på det området. Det ligger tre viktige faktorer bak: Kina er et sosialistisk land, et forholdsvis tett befolket land og et jordbruksland med ennå tilbakeliggende industri. Disse faktorene har gjort det mulig og nødvendig for Kina å føre en strengt nøysom ressurspolitikk, å gå kraftig til kamp mot forurensninger samt å styrke enheten og den gjensidige støtten mellom industri og jordbruk. Og på disse feltene har kineserne i dag betydelige erfaringer av stor verdi, selv om mange problem fortsatt er uløste.

Det viktigste prinsippet mht. ressursutnyttelse er prinsippet om «mangesidig anvendelse». Dette betyr at man ikke skal spesialisere produksjonen så mye at det bare produseres ett produkt, mens resten av råstoffene kastes. Ved siden av et hovedprodukt skal industrien produsere så mange biprodukter som mulig på grunnlag av avfallet fra hovedproduksjonen. Dermed unngår man betydelige mengder av forurensninger samtidig som arbeidsmiljøet blir mer variert for arbeiderne. Lønnsomheten av et tiltak for en enkelt bedrift må underordnes spørsmålet om lønnsomhet for hele samfunnet. I en melding fra nyhetsbyrået Hsinhua heter det den 25. februar i år: «Partiet og regjeringen krever absolutt at planene og oppbyggingen av alle nye industri- og gruveanlegg skal omfatte prosjekt for mangesidig anvendelse av avfall, slik at ingen forurensning kan forårsakes».

Ved et oljefelt i høyfjellsområdet i Nordvest Kina, Taching, har man ikke bare bygget opp trivelige landsbyer i tilknytning til boretårnene og raffineriene, oljearbeidernes koner og familier har gått i spissen og drevet fram betydelige jordbruksarealer i oljeindustriens umiddelbare nærhet. Videre har man bygget opp småindustri som foredler endel av jordbruksproduktene, kornmøller, oljepresser, bedrifter for framstilling av bønnemasse, soyabønnesaus og eddik. Som et resultat av denne banebrytende innsatsen utformet Mao Tse-tung et viktig direktiv 7. mai 1966:

«Samtidig med at arbeidene tar del i industriproduksjonen, må de også studere militære anliggender og politikk og høyne sitt utdannelsesnivå. De må også gjennomføre den sosialistiske skoleringsbevegelsen og kritisere og avvise borgerskapet. Der hvor forholdene ligger til rette for det, må de også arbeide med jordbruk og landbrukets binæringer, slik befolkningen på Taching-oljefeltet gjør».

Det vil føre for langt å trekke fram eksempler fra alle områder der politikkens «mangesidig anvendelse» er satt ut i livet. Men de kinesiske tidsskriftene på norsk og engelsk bringer stadig slike eksempler.

Med hensyn til arbeidet med forurensnings- og miljøspørsmål er det utvilsomt endel nøling og forvirring til stede selv om vi også ser klare tendenser til framgang. Muligens er det nølingen, tilbakeholdenheten som i dag er den viktigste feilen å eliminere. Men begge disse feilaktige tendensene har sitt opphav i former for borgerlig tenkning, og når det gjelder miljøvern kan man grovt sett skille den borgerlige ideologien i to hovedtyper.

To typer feil man kan gjøre.

For det første har vi det tradisjonelle svaret fra borgere på alle anklager: «Det er da ikke så galt fatt … Vi har nok en viss forurensning, men det er ubetydelig … Såpass må vi tåle dersom vi skal ha noen industri i det hele tatt.» Denne typen borgerlig ideologi er i dag på defensiven, men sitter nok ennå dypt i mange av oss. Denne ideologien som underslår kapitalismens plyndringer og ødeleggelser får oss til å nøle med å undersøke, til ikke å være mistenksomme og ivareta folkets interesser.

Det første vi må gjøre er altså å kvitte oss med illusjonene om at miljøødeleggelser i byene og angrepene fra monopolborgerskapet på hele samfunn i utkantstrøkene, ikke er et alvorlig problem. Vi må skjerpe aktsomheten og gå løs med nærmere undersøkelser der vi ser de minste tegn til at slike angrep er i anmarsj. Vi må være oppmerksom på at en eneste setning i en konsesjonssøknad eller et kommunestyrevedtak kan ha store konsekvenser, de verste sakene er gjerne pakket svært godt inn i bomullspreik.

Den andre typen borgerlig ideologi som i hovedsak er opphav til forvirring blant folk, er den retningen som populister fra Sætra til Mansholt står for. Her heter det at det er en grunnleggende motsigelse mellom økonomisk vekst, bedre levestandard på den ene siden og miljøvern, mindre forurensninger osv. på den andre siden. Se på Mongstad igjen, der blir det sannelig nok av forurensninger og miljøødeleggelser. Men får folket der det bedre når dette oljeraffineriet blir bygget, får bygdesamfunnene større økonomisk vekst? Nei, Mongstadfolket blir tvunget vekk og spredt for alle vinder fra det de har bygd opp gjennom lange tider. Nabobygdene blir til å begynne med nødt til å betale en rekke kommunale ytelser til Hydro, og seinere blir de også rasert. Nei, forurensende industri er bare ett av mange tegn på kapitalens styrkeposisjon, derfor betyr forurensning også hardere økonomisk utbytting av folk og ikke mindre som populistene hevder. Vi må altså for det andre skjære igjennom og knuse også denne nye retningen av borgerlig tenkning som i dag er i en offensiv posisjon.

 

 

 

 

Nixon – en profesjonell morder

Som et ledd i den totale krigen har USA's krigsmakt utviklet ulike våpen-system. Den sammenlagte effekten av disse er en miljøødeleggelse uten sidestykke i krigshistorien. Kjemisk krigføring er blitt nyttet siden 1961 i Indo-Kina. Den består av sprøyting med plantegifter (fram til mai 1971) og anvendelse av gass. USA-hæren har anvendt gass i svært stor omfatning og dermed tatt i bruk et våpen som de fleste nasjoner fordømte gjennom å undertegne Geneveprotokollene fra 1925. Flere ulike gasser er prøvd ut, men framfor alt anvendes den såkalte CS-gassen, (fram til 1970 – 3 millioner kilo) den kalles anti-oppløpsgass. Mange dødsfall har inntruffet, f.eks. under perioden 1965–66 rapporterte FNL 300 dødsfall som følge av bruk av gass.

De plantegiftene som er blitt brukt, er fenoxisyrene 2,4-D og 2,4,5-T,samt pikloram og kakodylsyre. De tre førstnevnte sortene inngår i preparater som hovedsaklig anvendes som avløvningsmiddel. Hittil har de blitt sprøytet over 22 800 km ifølge forsiktige beregninger. Totalt er nær 3 000 km dyrket mark oversprøytet. Disse opplysningene er fra Pentagon og må betraktes som minimumstall, FNL har beregnet oversprøytede arealer til det dobbelte. Plantegiftene anvendes i konsentrasjoner som er drøyt 10 ganger høyere enn de som forekommer i Norge og USA. I løpet av de sisteårene er det blitt klarlagt at 2,4,5-T inneholder relativt høy gehalt av en gruppe umåtelig giftige substanser, såkalte dioxiner.

Den mest drastiske effekten har giftspredningen hatt på mangrovevegetasjonen. En eneste oversprøytning har vært tilstrekkelig for totalt å utrydde den delen som er blitt rammet. De største mengdene plantegifter har blitt spredd over de tette innlandsskogene. Ved en oversprøytning avløves trærne, og ved neste dør de, og skogene blir ødelagt. Som følge av giftspredningen forandres vegetasjonen. Den produktive tette skogen blir fylt med mindre verdifull savannevegetasjon.

Ved eliminering av vegetasjonen blir risikoen for skader på jord og mark svært store, framfor alt gjennom erosjon, alvorlige næringstap eller uttørring. Omfattende ødeleggelse av risavlinger har skjedd. Til dette anvendes hovedsaklig kakodylsyre. Sprøyting av matvekster har inngått som et ledd i å berøve FNL for forsyningsmuligher. Denne typen krigføring har medført hungersnød for befolkningen som i masseomfang er blitt tvunget til å flytte fra jord og hjem. I 1970 påpekte en antropolog ved RAND-instituttet at for15 år siden levde bare 15 % av Sør-Vietnams befolkning i byer. I dag er 60 % av folket trengt sammen i de forslummede byene, i konsentrasjonsleire og fengsler!

Dyr og mennesker skades også direkte av plantegiftene. Spesielt har svin og fjærfe blitt drept i oversprøytede områder. Flere dødsfall som følge av giftspredningen er blitt rapportert, som oftest barn og gamle. Et svært stort antall mennesker er blitt forgiftet. Langvarig forgiftning rapporteres å være vanlig. Raporter fra Indo-Kina foreligger om såvel fosterskader som genetiske skader som følge av den kjemiske krigføringen. Fra Saigon-juntaens side er statistikk om fosterskader blitt hemmeligstemplet. De mengdene plantegifter som er blitt sprøytet over Sør-Vietnam er fullt ut tilstrekkelige for å framkalle fosterskader og genetiske skader. I januar så vi i fjernsynet en svensk film som var tatt opp i Nord-Vietnam under besøket til en internasjonal undersøkelseskommisjon. Den avslørte flere tilfeller av deformerte barn, som var blitt slik, p.g.a. fosterskader eller genetiske skader som er blitt påført ved ulike slags amerikanske bombelasten og sprøyting.

I løpet av perioden 1965–71 har USA sloppet 6,6 millioner tonn bomber over Indo-Kina. Disse bombene har fullstendig ødelagt et område på 1 570 km2, som er den sammenlagte overflaten for 20 millioner krater. Kraterne fylles med vann og er utklekkingssteder for moskitos som sprer alvorlige sykdommer, som malaria. Siden 1970 har USA anvendt en ny type kjempebomber (6 800 kg.) som har en ufattelig sprengkraft. I en tett jungel blir et område 130 meter i diameter fullstendig rensket.

Fra 1968 har skog og annen vegetasjon blitt rensket unna med store bulldozere. Fram til august 1971 hadde 3 040 km2 blitt skrapet rent. Denne formen for ødeleggelser har fått øket betydning i og med at sprøytingen med plantegifter offisielt opphørte i 1971.

Gjeldende folkerett forbyr gjennom en rekke konvensjoner bruken av kjemisk krigføring og deriblant de gassene og plantegiftene som USA har brukt i Indo-Kina. Nixon bryter mot folkeretten, men den norske regjeringa holder kjeft. I følge offisielle amerikanske opplysninger er 30 480 km2 av Sør-Vietnams 173 260 km2 blitt ødelagt. FNL's tall regner med at ødelagt areal er dobbelt så stort.

Hvordan bekjempe miljømordet

I vår hjemlige økologi – eller miljøverndebatt, har striden stått om vi kan bekjempe raseringa av naturressursene innafor det bestående samfunnet. Motekspertise som kan bringe styresmaktene til fornuft, større makt i lokalsamfunnet, masseaksjon og folkeopinion mot økokrisa, er kampmidla som blir foreslått for å unngå katastrofe. De revolusjonære hevder at det er de kapitalistiske produksjons- og maktforholda som er årsaken, bare når folket sjøl får hånd om produksjonsmidla og den politiske makta kan vi bygge det samfunn vi ønsker.

Vi kan stille spørsmålet: Er det mulig å bringe imperialistene til fornuft, få de til å avstå fra miljømord i Indo-Kina, eller f.eks. i de portugisiske koloniene som rammes på samme måte. Da vil vi hevde at det ikke finnes noen fornuft hevet over den blodige kampen mellom imperialistene og verdens folk. Imperialistisk fornuft og logikk er å bevare det imperialistiske systemet med alle midler. Når folkene i den tredje verden skal bekjempes, må hele folket kues, og det fører til den totale krigen mot folk, natur og miljø. Vietnam er USA's laboratorium for hvordan folkekrigen kan stå imot den største imperialistiske makt. Derfor er ikke Vietnam et enkeltstående eksempel, men brennpunkt for en verdensomfattende kamp mellomimperialisme og folkets kamp for frigjøring. Miljømordets avskaffelse er helt avhengig av imperialismens avskaffelse i vår verden, det må være folkets logikk.

Men avsløringene av miljømordet vil sjølsagt aktivisere opinionen og styrke solidariteten med Vietnams folk. Det kan tvinge USA-imperialistene til å avstå fra visse krigsmidler, men miljømordet vil fortsette så lenge USA er i Vietnam, så lenge det imperialistiske systemet eksisterer.

Imperialistenes logikk

Vi vil avslutte med å la Nixon karakterisere imperialistenes logikk. Om aftenen 30. april 1972 på ranchen til John B. Connally jr. i selskap med en rekke framstående republikanske og demokratiske politikere i Texas uttalte Nixon: «Jeg vet at det er noen som sier at vi har gjort nok, de sier at det som skjer det Sør-Vietnamesiske folket nå, er noe vi ikke skulle bry oss med. Vi har ofret nok for dem. Så la oss da se det ut fra USA's egne interesser, for da ser vi virkelig, at den eneste avgjørelse som noen mann i den amerikanske presidents stilling kan ta, er å gi ordre til de nødvendige luft- og sjokkattakk som vil kunne hindre en kommunistisk overtakelse.

Når det hender at et land som Nord-Vietnam, massivt støttet av de mest moderne tekniske våpen fra to kommunistiske supermakter – når det hender at det landet er i stand til å invadere et annet land og erobre det, vil dere få se at mønsteret vil bli gjentatt i andre land over hele verden, i Midt-Østen, i Europa, og i andre like så vel.

Hvis, på den annen side, den slags aggresjon blir stoppet i Vietnam, og mislykkes der, da vil den blir forkastet i andre deler av verden. For å sette det på spissen, det som blir oppnådd i Vietnam er ikke bare fred for Vietnam, men fred i Midt-Østen, fred i Europa, og fred ikke bare for fem eller seks eller sju år i den aller nærmeste framtid, men sannsynligvis langt inn i framtida … denne krigen skal ende slik at våre brødre og sønnene til de som kjempet og døde i Vietnam skal unngå å slåss i et annet Vietnam fem eller 10 år fra nå av. Det er det alt dette gjelder».

Nixon fortalte ikke direkte at en vietnameser er en vietnameser enten han bor i sør eller nord, og at han uansett vil hive USA og Saigon-quislingene på sjøen. Hvis vi i Nixons tale bytter ut Nord-Vietnamesisk invasjon, med , frigjøringskamp mot USA-imperialismen, forstår vi hvilken betydning eksemplet Vietnam har for imperialistene og for oss.

Det må få oss til å fjerne våre illusjoner om at imperialismen kan bli snill eller ta til «fornuft».

ANTI-IMPERIALISTER: ENHET I KAMPEN FOR Å NEDKJEMPEIMPERIALISMEN OG DENS MILJØMORD!

STYRK SOLIDARITETSARBEIDET VED Å DELTA I DE LOKALE FNL-GRUPPENE!

MOT NIXONS ØDELEGGELSER I VIETNAM VED Å STØTTE INNSAMLINGSAKSJONEN SOLIDARITET NORGE-VIETNAM.

Kilder:

Kommentar nr. 5-6 1972 (svensk)

U.S. News & World Report 15. mai 1972.

Miljømord och kjemisk krigføring i Indo-Kina (DFFG's skriftserie 1972) Dagbladet 5/4-1972.

Til spørsmålet om ungene

Spørsmålet om ungene er et viktig spørsmål for arbeiderklassen. Hvilken klasse ungene og ungdommen identifiserer seg med og kjemper for, er av avgjørende betydning for framtida i Norge, for revolusjonen og sosialismen. Borgerskapet er klar over ungenes betydning. De har alltid hatt en tydelig linje overfor dem. De gjør sitt beste for å forme ungene i sin verdensanskuelse, slik at de senere blir lojale overfor det kapitalistiske samfunnet. Alternativene for proletariatet og kommunistene blir da enten å avfinne seg med at borgerskapet tar seg av ungene, eller sjøl ta til med aktivt arbeid med og blant ungene. Vi tror det siste er det eneste mulige. Spørsmålet om ungene er ikke bare viktig ut fra en strategisk synsvinkel, i vårt samfunn utgjør ungene en gruppe uten muligheter til å fremme sine interesser. Vi må også ha en politikk som sørger for velferden for denne delen av folket. Denne artikkelen betyr opptakten til en diskusjon om ungenes forhold i Norge. Den tar opp situasjonene til de undertrykte klassenes unger, både med hensyn til deres fysiske situasjon, den borgerlige indoktrineringa de er utsatt for, hvordan de har det i familien og tar til slutt opp synspunkter på hva som må være kommunistenes og proletariatets oppdragelsesformer.

Ungenes fysiske situasjon

Kapitalismen er et ungefientlig system. Ungenes fysiske og sosiale behov er det som kommer sist i rekka når bevilgninger skal gis, når det planlegges. Følger vi ungenes situasjon fra de blir født og ettersom de blir eldre, finner vi klare eksempler på dette:

– Sykehus-systemet sentraliseres, små sykehus og barselstuer legges, ned. Gravide kvinner må ofte reise langt for å komme under betryggende forhold. Også i tettstedene, som f.eks. Oslo, er det for lite fødeplasser. Innenfor sykehusene er det mangel på sykepleiere, problemene som oppstår av det, søkes løst ved rasjonalisering av arbeidet. Resultatet er at de sykepleierne som er, har for liten tid til å kunne ta seg av hver enkelt mor på en tilfredsstillende måte. Særlig unge mødre lider under at de ikke får skikkelig undervisning i amming og stell før de forlater sykehuset. Under krigen var ammingsprosenten på 90, nå er den sunket til 9.

– Det betyr større profitt for barnematindustrien at barna ikke får morsmelk. Det ligger store beløp i det dyre morsmelktillegget. At de store monopolene i barnematindustrien (Collett og Nestle) setter sin profitt høyere enn hensynet til ungene, kom tydelig frem da det amerikanske Collett måtte stoppe ett av sine produkter fordi det inneholdt et stoff som førte til ødeleggelse av hjernen på ungene. Et ferskere eksempel er fra Frankrike, der 24 spebarn døde på grunn av talkumet Bebe som inneholdt et skadeligstoff.

– Ungenes behov blir klart tilsidesatt når det gjelder bomiljøet. Blokkleilighetene planlegges ikke eksplisitt med det for øyet at det skal bo unger der. Boligfeltene som helhet vurderes knapt ut fra at det skal tilfredsstille et minimum av ungenes behov for uteaktiviteter. Derfor er situasjonen ofte slik at moren isoleres med barna i høyblokkene. Hun kan ikke slippe ungene ut alene på grunn av usikre områder, store trafikkårer, etc. Men viser stadig oftere eksempler på at unge ektepar ikke har råd til de nye, dyre leilighetene og det er derfor denne kategorien familier som må flytte inn i de gamle saneringsmodne bydelene. Leilighetene er ofte direkte helsefarlige for ungene. Om leikemulighetene er dårlige i drabantbyene, er de elendige i disse strøkene: ungene er henvist til bakgården og gata. Asfalt, biler og eksos er en stor del av livet for byungene. De lever ofte i en konstant fare for å bli overkjørt. Småbarn er sannsynligvis den gruppa av befolkningen som til daglig er mest utsatt for ulykkes- og dødsfare.

– Hovedproblemet er sjølsagt mangelen på barnehaver og leikemuligheter generelt. En plass i barnehagen burde være enhver unges rettighet. Alle barn har behov for et sted som er innrettet spesielt for dem, alle barn har behov for kontakt med jevnaldrene. Dette behovet har foreløpig blitt reist stort sett bare for unger i byene. Det er lite tvil om at også ungene på landsbygda har de samme behovene. Kanskje er disse bedre stilt når det dreier seg om uteleikemuligheter. Men de er ofte svært isolert fra jevnaldrende til de kommer i skolealder, på grunn av spredt bosetting. Men kapitalen streber etter maksimal profitt og investerer bare i det som gir avkastning. Derfor bygges det bare barnehaver i den grad det er bruk for yrkesaktive mødre. Vi har et svært godt eksempel på dette fra 2. verdenskrig i England. Under krigen var store deler av den mannlige befolkningen ute på slagmarkene. Kvinnelig arbeidskraft var nødvendig for å holde produksjonen i gang. Barnehavene skjøt opp som paddehatter. Men hva skjedde når mennene kom tilbake fra krigen? Barnehavene ble øyeblikkelig revet!

Å kreve flere barnehager er ikke bare sentralt i kvinnens frigjøringskamp, det er også et av 0–7-åringenes sentrale krav.

Når ungene kommer i skolealderen, oppstår nye problemer. Selve situasjonen på skolen tas opp senere i artikkelen.

Her skal vi bare nevne den økende tendensen til sentralisering av skolesystemet. Vi har nå «pendlere» på ungdomsskoletrinnet og under det. Skoleunger som må reise opp til 2 timer hver vei for å komme fra og til skolen.

Men også for aldersgruppen 7–14/15 år er det mangelfulle sosiale og kulturelle aktivitetstilbud.

I denne alderen hvor ungenes helse begynner å brytes ned gjennomskolegangen, og hvor deres leikeformer oftest er av idrettslig karakter, finnes det sjelden idrettsanlegg eller grøntanlegg i deres eget miljø. I den grad det bygges idrettsanlegg, er det dyre anlegg beregnet på toppidrett.

Like viktig er denne aldersgruppens behov for skapende kulturelleaktiviteter. Steder som de selv disponerer og hvor de kan drive med all mulig slags hobbyvirksomhet. I Albania har ungene i denne aldersgruppen – pionerene – egne hus, hvor de under sin egen valgte ledelse kan drive med alt fra teaterstykker til å lage sommerfuglsamling.

I stedet er store deler av denne aldersgruppen henvist til gata og veien.

Vi ser at vi ikke behøver å lete lenge for å finne fram til krav om bedring av ungenes fysiske miljø. Mange krav er allerede tatt opp, leikeplasser i nye drabantbyer, flere barnehager, osv. Kommunistene må gå i spissen for å reise disse kravene overfor myndighetene, men de må også ta fatt på å løse oppgavene lokalt, gå foran i å sikre ungenes miljø, bruke de mulighetene som kanskje finnes til leikeplasser, etc. Få andre familier foreldre i blokka med på kravene til myndighetene, i organiseringa av tilbud for ungene. Dette lokale arbeidet har også en annen side, det spleiser sammen familiene i f.eks. en boligblokk, fører til en kollektiv holdning til problemene som alle har felles og en kollektiv ansvarsfølelse over alle ungene i blokka eller borettslaget.

Borgerskapets ideologiske indoktrinering av ungene

For å opprettholde sin økonomiske utbytting og den politiske makta i samfunnet, må borgerskapet også ha det ideologiske herredømme. Det er først og fremst individualismen som kjennetegner denne ideologien. Borgerskapet ønsker ikke å lære opp folket til solidaritet, fellesskap og kollektivisme, det er farlig for dem sjøl. For borgerskapet gjelder det å få hver enkelt til å være seg sjøl, mele sin egen kake uten å tenke på andre. Denne individualistiske verdensanskuelsen propagerer borgerskapet også overfor ungene, helt fra det er så store at de kan oppfatte ting rundt seg.

To eksempler på hvordan ungene læres opp til være-bestholdning:

I barnehaven har de leker som peker ut den «flinkeste». En del leker legges på et bord. Barna får se på det i noen minutter, deretter legges et teppe over. Så skal barna huske hva som ligger under teppet. Og gang etter gang er det de samme ungene som husker best og får ros, mens noen sitter forknytte og føler seg utenfor. For dem er leken en plage.

En klasse på folkeskolen lærte gangetabellen på følgende måte: Læreren tegnet en sirkel med f.eks. et 7-tall inni. Rundt sirkelen skrev han alle tallene fra 1–10. Klassen reiste seg opp og læreren pekte ut en og en elev som i rasende fart skulle gange de tallene han pekte på tavlen: 7×6, 7×8, osv. De som klarte spørsmålet, fikk sette seg ned, de andre måtte bli stående. Man kan tenke seg hvordan det var for den som hadde vanskelig for gangetabellene og alltid ble stående igjen til slutt.

I stedet for å lære ungene opp til samarbeid og solidaritet seg imellom, lære dem opp til å hjelpe hverandre, setter systemet i barnehaven og skoleungene opp mot hverandre. Det blir om å gjøre å være best, dette blir tydeligere og tydeligere jo eldre ungene blir. Og «best» på en ganske spesiell måte, den flinkeste i klassen er den som har best karakter i matematikk eller stil, aldri i sløyd eller håndarbeid. Det er den intellektuelle eneren som dyrkes fram. Dette er ikke skolens skyld som sådan, eller personalet i barnehaven. Mange progressive lærere forsøker å forandre på dette innenfor systemet. Det er denne pedagogikken som lærere blir utdannet etter og det er borgerskapets Kirke og Undervisningsdepartement som bestemmer hva som skal undervises på lærerskolene, Barnevernsakademiet, etc. Og de har makt til å fjerne alle elementer som ikke retter seg etter deres skolenormer. Vi har Apalløkka i friskt minne!

Et annet eksempel kan vi hente fra barnehagens bursdagsfeiring. Den som fyller år får en prinsesse- eller kongekrone på hodet. Han/hun blir hedret hele dagen ved å få lov til å bestemme over de andre, hva de skal leke, bursdagsbarnet får leke med de lekene han vil. Dette er idealene som ungene læres opp til å strebe etter. Det fineste man kan ha på hodet er en krone. Ingen ville finne på å hedre Per med å sette på han hjelmen til en bygningsarbeider. I denne alderen er sjølsagt konge- og prinsessesakene assosiert med eventyr. Men det er det samme som ligger bak når ungene17. mai heier på Sonja på Slottsbalkongen. Idealene er det samme, konger og prinsesser, personer som står «over» vanlige folk, som er rike, som ikke arbeider for livets opphold, som har tjenere de kan bestemme over. Bestemme over andre, få sin personlige mening og sine interesser tatt til følge uten hensyn til andre, blir noe å strebe etter for ungene. Vi kan sjølsagt ikke se på borgerskapets idealer som noe så enkelt som prinsesser, men det er det samme mønsteret som går igjen enten det er snakk om idrettshelter, filmstjerner eller Wolfgang Plagge.

En av de mest populære barnebøkene for småbarn, «Kardemomme By», er et godt eksempel på hva slags autoriteter borgerskapet ønsker ungene skal se opp til.

For borgerskapet er det om å gjøre at ungene godtar status quo i samfunnet. Dette gjøres sjølsagt først og fremst ved å hevde at ulikhetene i samfunnet er «naturgitte» og uforanderlige. Det ble fremført et meget godt eksempel på denne propagandaen i Barnetimen for de minste for en stund siden:

Per og Ola er to gutter som ofte leker med hverandre.

Faren til Ola er rik, mens faren til Per er fattig.

Ola er veldig glad i faren sin. Men det må Per også være, selv om faren hans ikke er rik. For det er slik at noen er rike og noen er fattige, derfor må vi være like glade i foreldrene våre selv om de ikke er rike.

En annen viktig del av borgerskapets propaganda som har til hensikt å passivisere, er kristendomsundervisninga.

Vi vet fra andre land hvor religionen er en større maktfaktor enn i Norge, hvilken hemsko religiøse forstillinger er for den revolusjonære utviklingen. Det er en synd å gjøre opprør mot autoritetene, man skal sitte med hendene i fanget og holde ut denne jammerdal i påvente av et bedre liv etter døden, etc. Sjøl om dette ikke er et så fremtredende trekk ved vårt samfunn. Så skal vi ikke se bort fra hvilken effekt det har på folket, når det som unger og ungdom har over ca. 10 år med regelmessig religionsundervisning.

Når ungene når skolealderen, blir borgerskapets indoktrinering systematisert gjennom skolen. Skolebøkenes ideologiske innhold har vi allerede en begynnende kritikk av som er relativt godt kjent. Vi går derfor ikke særlig grundig inn på det her, bare nevner noen typiske eksempler: Mesteparten av samfunnshistoria kunne utgis som LO-kurs i klassesamarbeid, historiebokens underslår folkenes kamper og setter opp konger, generaler og statsmenn som drivkrafta i historia, geografibøkene inneholder rasistiske omtaler av andre land og folk, etc.

Situasjonen ellers på skolen preges av karakterjag og eksamenspress. I tillegg står elevene uten demokratiske rettigheter, uten lovfestede muligheter til å danne sine egne organisasjoner, holde politiske møter, aksjoner, etc.

Vi kan sikkert finne andre typiske eksempler på borgerskapets ideologiske og politiske indoktrinering, men det skulle etter disse eksemplene være grunnlag for å trekke ut allmenne konklusjoner, de viktigste aspektene ved den borgerlige indoktrineringa av ungene:

– Individet settes foran kollektivet. Å være ener er det som teller, egne interesser, følelser og meninger er det som skal frem på bekostning av andres. Men bare i den grad at det ikke overskrider borgerskapets toleranseramme. Individualismen blir satt i stedet for samholdet, solidariteten og fellesskapet.

– Idealene som settes opp for ungen er personer som har hatt personligsuksess, som står over vanlige arbeidsfolk. F.eks. Carnegie som begynte som avisbud og endte som millionær.

– Ungene læres opp til å stole på autoriteter. Det gjelder politi, Stortinget, sjefer på alle plan, osv. Bare autoritetene har dømmekraft til å ta av-gjørelser, folk flest har ikke innsikt nok til å bestemme i innfløkte saker.

Slik fostres ungene av borgerskapet. Er vi imot at folkets unger skal få denne ideologien inn over seg uten motstand, at de skal bli et lett bytte for denne ideologien. må vi ta på oss mange nye oppgaver for å gi dem alternativer. Vi må skape en progressiv barnekultur, bøker, tegneserier, sanger, leiker etc. Vi må kreve religionsfrie barnehager, det er mulig å feire jul uten at Jesus er midtpunktet, vi må kritisere skolens innhold, finne fram til steder hvor de kan utfolde seg kulturelt uten borgerskapets ledelse.

Familien

I artikkelen om familien i Røde Fane nr. 2 sto det følgende om familien: «Mens man i storborgerskapet gifter seg på premissene om vern av egen eiendom, så gifter folk fra de undertrykte klassene seg på grunn av kjærlighet.» Dette er riktig, men utilstrekkelig når det gjelder grunnlaget for ekteskap i de undertrykte klassene under kapitalismen, for på denne måten skiller man ikke mellom familien under kapitalismen og under sosialismen. Under kapitalismen er den økonomiske basis privateiendommen og derfor blir familien den eneste institusjon som har det fulle ansvaret for ungene. Hvordan ungene skal vokse opp, deres materielle forhold etc., er ikke et samfunnsmessig ansvar, men avhengig av foreldrenes økonomiske stilling, unntagen i helt ekstreme tilfelle. Under sosialismen er dette annerledes. Den private eiendomsretten til produksjonsmidlene er knust og de eies av arbeiderklassen og folket. Derfor kan den proletariske staten være ansvarlig for alle samfunnets medlemmer og ungene er ikke lenger prisgitt familien, de er samfunnets ansvar. Et klart eksempel på hvordan dette fungerer, kan vi hente fra Albania. Der koster det ikke mer å ha ungen i barnehaven enn det koster å kjøpe melk til den hvis den er hjemme.

Under kapitalismen er altså ungene avhengig av familien på godt og ondt. Det er nå stadig sterkere tendenser til at familiene brytes opp på forskjellige måter. Dette går sjølsagt spesielt utover ungene som har familien som sitt eneste holdepunkt.

– De største vanskelighetene er av økonomisk art. Økende dyrtid fører til at stadig flere fedre må ta dobbeltarbeid eller ekstra overtid. Kanskje går mor på jobb når far kommer hjem. Stadige bekymringer om pengene strekker til, ektefeller som begge er utslitt etter for mye arbeid bringer stress og disharmoni i familien. Den fritida alle medlemmene av familien skulle tilbringe sammen og som skulle bringe enheten i familien, blir forliten. I stedet blir det uoverensstemmelser blant ektefellene og ungene drives ut av hjemmet.

– Derfor er skilsmisseprosenten stigende, 25 % av alle ekteskap mellom 20 og 30 år i Oslo ender med skilsmisse.

– Strukturrasjonaliseringen i samfunnet forer til at familier må flytte inn til større sentra. Ungene rives opp av sine vante miljøer.

– Stigende antall pendlere skaper store vanskeligheter for de familiene som rammes: Faren blir borte fra hjemmet hele uka, eller 14 timer om dagen uten noen anledning til å leve sammen med familien på normalt vis.

– I tillegg kommer de motsigelsene som oppstår i familiene på grunn av borgerskapets reaksjonære syn på kvinnen. Borgerskapets kvinneideologi plasserer kvinnene i hjemmet, unntagen når det er ekstremt behov for kvinnelig arbeidskraft, og dette har den umiddelbare konsekvens at det i vårt samfunn først og fremst er kvinnen som har ansvaret for barna. Det er hun som må slutte jobben når barna kommer. For ungenes del har dette moren i ungenes daglige liv og at de fleste unger har altfor liten kontakt med faren. Derav kravet som visse grupper har stilt om mannlige «barne-havetanter.» Ett forståelig krav i Norge, men fullstendig unødvendig i f.eks. Albania, hvor ungene ser like mye til fedrene sine som mødrene.

Fordi familiens viktigste problemer så nøye er knyttet til det kapitalistiske samfunnet, er det klart at de ikke kan løses grunnleggende i dette samfunnet. Det er bare sosialismen som kan sikre utviklingen av familier uten de problemene som er nevnt. Men skal vi av den grunn kaste vrak på familieformen slik vi kjenner den nå og gå inn for alternative «familie-former»? Forrige nummer av Røde Fane svarte nei på dette spørsmålet. Og ikke minst for ungenes skyld er det viktig å kjempe for å beskytte familiene.

Proletarisk oppdragelse

Hva er det så å gi ungene en proletarisk oppdragelse? Det er for det første å gi ungene proletariatets verdensanskuelse. For det andre er det å skape en familie hvor forholdet mellom voksne og barn er preget av likeverd og respekt, demokrati og masselinje.

Proletariatets verdensanskuelse.

Revolusjonære og progressive er enige med oss i at ungene under kapitalismen blir indoktrinert av borgerskapet. Men noen mener at det ikke er noe bedre med «kommunistisk indoktrinering.» De sier at ungene skal stå fritt til de blir så store at de kan velge selv. Men dette synet har som premiss at ungene under kapitalismen lever i et vakuum. Og det har vi vist at de ikke gjør. De lever i et klassesamfunn som de voksne gjør. Enten vi vil eller ikke. Enten får de borgerskapets verdensanskuelser eller så får de proletariatets. Noe alternativ finnes ikke. Dersom vi stiller ungene «fritt», så har de egentlig ingen valgmulighet, for borgerskapet stiller ikke ungene fritt. Egentlig er dette en fiktiv problemstilling for revolusjonære og progressive, for det er umulig å leve som revolusjonær og progressiv uten at det virker inn på oppdragelsen av ungene.

Borgerskapet anklager ofte kommunistene for å «bruke» ungene politisk. De sier vi lærer dem ting som de ikke har forutsetning for å forstå. Dette kan vi med en gang se slår tilbake på de reaksjonære sjøl. Når de kommer med sine ideer og forklaring på forskjellige forhold, er det heller ikke saker som blir «forstått» umiddelbart. For unger er verden full av fantasier og ting de ikke forstår fullt ut. Vi snakker med småunger om at bilene kjører, sjøl om vi ikke setter som forutsetning at de forstår hvordan motoren virker.

Når dette er sagt, er det viktig å slå fast at man alltid må ta utgangspunkt i ungenes alder når ting skal forklares. Men faren ligger antagelig heller i at man undervurderer ungene og forklarer dem for lite enn for mye.

Den politiske skoleringa av ungene dreier seg ikke bare om å lære dem konkrete politiske saker, som Vietnam, politiets rolle osv., sjøl om dette er en svært viktig del. Det dreier seg også om å gi ungene riktige holdninger, en riktig verdensanskuelse. Vi skal lære dem opp til kjærlighet til arbeiderklassen som de tilhører eller til folket. De skal lære å respektere arbeidet og hate dem som undertrykker folket. Dette er ikke så abstrakt som det synes. Når ungene på skolen ser ned på vaskekona eller søppeltømmeren i gata, er det vår plikt å lære dem hvem som er de virkelige heltene, hvem som skaper verdiene i samfunnet. Vi må lære opp ungene, vi må for-telle ungene hva en riktig stil i kameratkretsen er, hjelpe dem til å bli for-bilder i solidaritet, hjelpsomhet, forklare det gale ved å hakke på de svake, forsøke å få til kameratskap mellom gutter og jenter i den alderen hvor kjønnsrollemønsteret begynner å feste seg. «Jenter er dumme, de er kjedelige å leke med!».

Forholdet foreldre – barn i familien

Men skal foreldrene kunne lære ungene alt dette, må de selv gå foran med et godt eksempel. Unger er som folk flest, de hører ikke så mye på store ord som de ser på konkret handling.

Ett trekk ved den borgerlige barneoppdragelsen er «foreldreautoriteten». Forholdet mellom foreldre og barn er ofte patriarkalsk og preget av moralisering. Trussel om reprimander brukes ofte som siste ord: «Hvis du ikke holder opp nå, så er det slutt på å få is!» «Hvis du er flink jente skal du ta en pose potetgull, osv.» Det kristne prinsippet: den man elsker tukter man, brukes ofte. Og til og med bokstavelig. Foreldrene gir ungene en klaps for å få igjennom sin vilje. Det er klart at dette er oppdragelsesprinsipper som er uforenelige med alt prat om demokrati, dette er ren undertrykking. Vi må se på ungene som sjølstendige personligheter, med egne ønsker og krav, egne erfaringer. Masselinja må være utgangspunktet. Det er kanskje relativt lett å se at denne formen er mulig når ungene kommer opp i skolealderen (sjøl om den like sjelden gjennomføres der), vanskeligere er det å se hvordan dette kan brukes overfor småbarn, og derfor hentes eksemplene fra denne gruppen.

Far sitter og leser bok for ungen. Det kommer inn en kamerat som skal snakke med faren. Han setter straks ungen på gulvet og konsentrerer seg om samtalen. Situasjonen på hodet: Faren sitter og snakker med en kamerat, ungen kommer og vil lese bok. Kameraten blir straks kastet ut. Utenkelig, ikke sant? Men slik er det ofte vi behandler ungene. Vi synes ofte deres gjøremål er ubetydelige i forhold til våre egne, dvs. vi ser ikke på dem som mennesker på et visst utviklingstrinn, med egne behov som for dem er like viktige som våre for oss. Et annet eksempel: 3-åringenvil leke med alle skjeene i kjøkkenskuffen. Mor sier bestemt nei, med det for øye at hun etterpå må krabbe rundt på gulvet for å finne dem igjen. Men er ikke dette egentlig en av barnets rettigheter i huset og ufarlig? I stedet for å lære ungen kollektiv stil i familien ved å lære den til å rydde opp, la den få være med å vaske opp etc. Andre eksempler fra 3-års-alderen: I stedet for å true ungen til å tie stille under dagsnytt, inngå en gjensidig avtale om at foreldrene respekterer taleforbud under Barne-TV og ungen under Dagsnytt. I stedet for å rive ungen direkte ut av leken ved sengetid, la ungen få lov til å avvikle leken. Den har behov for å fullføre «arbeidet» sitt på samme måte som voksne.

Utgangspunktet vårt må altså være at vi forstår at ungenes saker for dem er like viktig som våre for oss. Ved middagsbordet f.eks. hysjes ofte ungene på fordi de voksne har viktige ting å snakke om. Men for ungene er det like viktig å snakke om at Bamse er syk og det er vesentlig å få snakke med andre om det.

Selvfølgelig må vi avgrense oss mot overslag i retning av ultra-demokratisk behandling av ungene. De kan ikke bestemme når de skal legge seg, alltid dominere samtalene, osv. Kjernen i den demokratiske stilen er å nå frem til enighet gjennom overbevisning, og ikke true sakene gjennom.

En viktig del av denne stilen overfor ungene er kritikk og sjølkritikk.

Den borgerlige foreldreautoriteten innebærer også at foreldrene er redd for å innrømme feil de gjør vis a vis ungene, «det vil gå utover den respekt ungene har for dem.» Dette er sjølsagt udemokratisk overfor ungene, særlig når foreldrene alltid forsøker å lære ungene til å be om unnskyldning (!) når de gjør noe galt.

Dette bør være like naturlig for foreldrene. Har man behandlet ungen urettferdig eller tatt feil, må man så stå åpent frem for barna med dette.

Konflikter

Mange hevder at unger som er mer politisk bevisste enn andre – og da sjølsagt i retning venstre – kommer opp i så mange konflikter på grunn av dette, med kamerater, lærere, voksne. Dette er sikkert riktig. Men det er ikke snakk om at disse ungene kommer opp i konflikter og andre ikke. Verden er full av alle slags konflikter for ungene og det er i tilfelle en spesiell type for de førstnevnte. Slik er det for alle som hevder progressive og revolusjonære synspunkter i dette samfunnet, de møter motbør. Skulle vi av den grunn slutte? Det er å avfinne seg med samfunnet som det er. Og hvem har den vanskeligste konflikten å hamle opp med: 10-åringen som får motbør fordi han hevder at Nixon dreper i Vietnam eller han som skammer seg over at moren hans vasker gulvene på skolen?

Konklusjonen blir: Ungene lever i klassesamfunnet Norge og vi må ta standpunkt for dem om hvilken klasse vi vil at de skal slutte seg til. Borgerskapet har allerede gjort det!

 

 

 

 

 

 

Uttalelse fra MLGs Sentralkomite om EEC

– Det norske folket vant i folkeavstemninga en stor seier. Monopolkapitalen har hatt en enorm overmakt i kampen om EEC-medlemskapet: Full kontroll over statsapparatet, ubegrensede pengemidler og et veldig propagandaapparat. Mot dette har folket holdt fast ved sin motstand mot EEC. Folkets nei er ikke bare en alvorlig hindring for planene om å tvinge landet inn i EEC, det er også et nederlag for monopolkapitalens og høyresosial-demokratenes politikk.

– Det norske folket har gjort alle dystre spådommer til skamme og vist at det nytter å kjempe og at det går an å holde sammen. Folkeavstemninga beviser at folket har krefter til å vinne bare de blir utnyttet riktig.

– Men vi har også lært at i denne kampen står vi overfor en fiende som ikke vil bøye seg for dette nederlaget. Det vil komme nye forsøk på å få Norge inn i EEC bakveien. Tilhengerne har alvorlig vurdert å fikle med grunnloven for å trickse gjennom det de ikke klarte å oppnå med press og trusler.

– Og de har lovt at de vil bruke en frihandelsavtale til å få Norge inn i EEC skritt for skritt.

– Motstandsbevegelsen – som nettopp har vunnet sin store seier –må være på vakt mot disse nye framstøtene. Allerede nå må det stå helt klart at NEI-flertallet må forsvares. Vi må ikke tillate at folkets vilje i dette spørsmålet undergraves: Folket i Norge ønsker ikke EEC-medlemskap, og ingen alternativer må bryte med dette. Om EEC-motstanderne kan være uenige om mye, må vi kunne samles om dette.

– Kampen mot EEC må fort-sette. Formene kan forandre seg, men trusselen om EEC-medlemskap på lengre sikt, krever en varig front mot EEC. Vi trenger nå en brei diskusjon blant alle EEC-motstandere om hvordan denne fronten bør bygges opp.

– En varig front mot EEC må bygge på den enhet og solidaritet som er smidd i folkets rekker gjennom kampen. Vi har erfart at kampfellesskapet mellom arbeidere, bønder, fiskere og intellektuelle kan stoppe monopolkapitalens planer. Vi har også erfart at statsapparatet er monopolkapitalens redskap mot folket og at AP- og LO-ledelsen står last og brast med monopolkapitalen. En folkefront som bygger på enheten i folkets rekker og en klar forståelse av fiendens natur kan i det lange løp ikke beseires.

– Det nye kommunistiske partiet som snart vil bli stiftet, vil støtte og arbeide for å utvikle denne fronten. Marxist-leninistene har ingen mål som ikke også er folkets. På lengre sikt vil vi arbeide for et samfunn der folket ikke trenger å verge seg mot en herskerklasse som vil selge landet. Vi vil kjempe for at folket skal gripe statsmakten og gjøre slutt på monopolenes diktatur i et virkelig sjølstendig Norge.

Sentralkomiteen i MLG

«Det forente Europa» – imperialistisk og kontrarevolusjonært

Albanias syn på EEC

Det har vært stor interesse for de sosialistiske landas syn på EEC. Spekulasjonene har liksom ikke kunnet ta noen ende og i de borgerlige journalistenes hoder er hvitt blitt til svart like enkelt som det er å knipse i fingrene. Svært sjelden har de begitt seg til kildene og foretatt undersøkelser. Deres oppdragsgivere hadde gitt dem klar beskjed: De sosialistiske landa, Kina og Albania, skulle framstilles som egoistiske og sjåvinistiske stater som ikke interesserer seg for andre folks kamp. Hetsen har hatt liten praktisk betydning. Folk lar seg ikke så lett føre bak lyset. Likevel har den vel maktet å så en aldri så liten tvil i en og annen oppriktig progressiv.

For å bidra til å likvideremytene trykker vi en artikkel som sto i tidsskriftet «Albania today». Den er også en god fortettet analyse av EEC's historie og klassekarakter.

Red RF

«DET FORENTE EUROPA» – IMPERIALISTISK OG KONTRAREVOLUSJONÆRT

I politiske kretser i vår verdensdel, høres det stadig mer til slagordet om et «Forent Europa». Diskusjonen er forbi nivået med bare teoretiske debatter, og har nådd så langt som til å ta noen konkrete skritt mot en overstatlig europeisk forening.

«Det forente Europa» som Vest-Europeisk kapital «rasker sammen» sa Enver Hoxha på Arbeidets Parti i Albania's 6. kongress, «har som mål å bli en ny imperialistisk supermakt med krav om lederstilling og herredømme akkurat som USA og Sovjetunionen. Kampen mot USA-imperialismen ville være virkningsløs hvis den ikke samtidig ble ført mot USA-imperialismen venner og allierte, mot alle de imperialistiske maktene.»

Utviklingen av Europa-ideen

Historisk sett, ettersom forholdene mellom statene i denne verdensdelen har beveget seg i retning mot hverandre eller fra hverandre, har Europa, kapitalens vugge, herre over Europas og verdens skjebne, sett forskjellige begrep om Europa-ideen komme til verden. Ideen har blitt grepet med begjær av borgerskapets øverste kretser i de forskjellige landa som strebetetter fullstendig herredømme over verdensdelen. Det ble forandringer i det 20. århundre da USA ble den ledende i den kapitalistiske utviklinga, og særlig i siste halvdel av århundret da en rekke nye, uavhengige stater i den såkalte tredje verden trådte fram på verdensarenaen, de revisjonistiske landa begynte å gjeninnføre kapitalismen, og Sovjetunionen ble en imperialistisk supermakt. Dette førte til at Europas betydning og rolle i utviklinga av de internasjonale hendingene syntes å minke. Dette kunne ikke falle i det europeiske borgerskaps smak. For dem har ideen om et mektig forent Europa alltid syntes tiltrekkende, på tross av den malstrøm av voldsomme hendinger med økonomiske og politiske konsekvenser som har funnet sted de første sju tiår av dette århundre. Planene om et «Forent Europa» har gjennomgått en utviklingsprosess i overenstemmelse med styrkeforholdene i Europa og i verden. Som marxismen lærer oss, er disse ikke evige og uforanderlige.

Samtidig har denne utviklinga vært avhengig av de nasjonale borgerskapets indre vilkår. Pan-europeismen blomstret som en politisk retning særlig i tjue- og tretti-åra i skyggen av Lokarno-traktaten. Blant hovedpersonene var den Østerrisk-ungarske greve, R. Kudenhove Kalergi, som i 1922 bønnfalt Mussolini om å «redde Europa.» Etterhvert som hendingene utviklet seg ble samme bønn sendt til Hitler og John Foster Dulles. Pan-europeistene proklamerte Europas forening og redning som kampen mot bolsjevismen og kommunismen, på den tid legemliggjort ved Sovjet-Unionen. Det er karakteristisk at den pan-europeiske bevegelsen omfattet slike viktige representanter for europeisk kapital som Rotschildene i Frankrike, tungindustrimagnatene Vogler og Pegsen i Tyskland, etc. Alle kjenner til hvorledes disse tidlige forsøkene på et «forent Europa» endte opp. Hitler forsøkte å sette ut i livet en «Europas forening» under slagordet om en ny orden, og under den ariske rases lederstilling.

Etter den annen verdenskrig ble pan-europeismen gjenopplivet under USA's innflytelse. Dette var på den tida USA-imperialismen satte i gang sin store offensiv overfor verden, og Europa var blant dens første mål. Washington fremmet den pan-europeiske bevegelsen i håpet om at den skulle skape en passende stemning for det store Atlanterhavs-samfunnet. De amerikanske planene om et forent Europa (planene til Morgenthau, Acheson og andre) dukket opp den ene etter den andre. Samtidig skrev pan-europeistene på sine banner: «Sine America nulla salus» (ingen frelse uten Amerika). De amerikanske forsøkene gav seg konkret uttrykk i Marshall-planen og i Nato som en framtidig militær kjerne i Atlanterhavs-samfunnet. På det økonomiske området oppmuntret USA dannelsen av det» Europeiske fellesmarkedet» og den europeiske frihandelsavtalen.

Men også for dette «forente Europa» i amerikansk stil var ikke alt like enkelt. Loven om de kapitalistiske landas ujamne økonomiske og politiske utvikling virket uavhengig av disse planene og styrkeforholdet mellom kapitalistene begynte å utvikle seg til de europeiske landas fordel. I Frankrike, Vest-Tyskland, Storbritannia og andre steder, begynte de å se med mistenksomhet på planene om det store Atlanterhavs-samfunnet under amerikansk ledelse. Slik ble det en kjøligere stemning overfor den pro-atlantiske, pan-europeiske bevegelsen. I mellomtida dukket slagordet om et europeisk «Forente Europa», et «Forent Europa» uten USA, blant de europeiske statene. Dette er akkurat det Europa de snakker om i dag. Vi ser konturene av det i det såkalte lille Europa, som består av de seks medlems-landene i EEC. Med utgangspunkt i den nåværende kjerne i EEC, og ved å utvide den, har de som mål å integrere alle de kapitalistiske landa i Vest-Europa i en union med felles politikk, økonomi og forsvar. «Vårt mål», sier Willy Brandt, «er en europeisk regjering organisert på en fornuftig måte, som kan ta de nødvendige bestemmelser i felles politiske saker, og hvis aktiviteter vil bli underlagt parlamentarisk kontroll. Ingen i Fellesskapet er i tvil om at det vil komme en slik regjering en dag, og flertallet vet at hvis det ikke skulle lykkes, ville det ha katastrofale følger.»

Når det europeiske storborgerskapet streber etter dette, er det overhodet ikke ut fra sentimentale følelser om Europas uavhengighet. Det er ikke det minste opptatt hverken av de europeiske landas uavhengighet eller deres suverenitet, men bare av sine egne ønsker og ærgjerrige mål. Det vest-europeiske monopolborgerskapet ønsker å dominere Europa, og ved å forene alle sine krefter og ressurser, å motvirke USA-imperialismens borgerskap og sosial-imperialismens borgerskap for å kunne virkeliggjøre. sine egne mål om herredømme i verden på samme måte som dem. Når vi undersøker hvordan Europa-ideen har utviklet seg kan vi, som vi så ovenfor, dele den inn i tre perioder, hvor innholdet har vært henholdsvis anti-bolsjevisme, atlantisisme og europeisme. Vi er nå i den tredje av disse periodene.

Den kapitalistiske parallellen: integrasjon og desintegrasjon

Kan dette forente Europa bli helt og fullt virkeliggjort? Utviklinga av kapitalismen stimulerer i seg sjøl utviklinga mot større internasjonalisering og konsentrasjon av kapital og produksjon. Dette kan ikke unngå å ha konsekvenser for de politiske forholdene og strukturene. Integrasjon er typisk for den statlige monopolkapitalismen. I Vest-Europa har denne integreringsprosessen kommet lenger enn andre steder, og flere mellom-statlige økonomisk-politiske blokker har blitt dannet. Forklaringen på dette ligger ikke i det europeiske borgerskaps «forståelse og anlegg for integrasjon,» men i flere årsaker av objektiv karakter. Disse omfatter behovet for utvikling av produktivkreftene inspirert av den teknisk-vitenskapligerevolusjonen, de konkrete historiske forholda og spesielle trekk ved den vest-europeiske kapitalismen som mistet sin ledende stilling i kolonilanda. Videre minskende hjemme-markeder og den voldsomme konkurranse fra USA-monopolene, og fasttømringen av en mektig allianse mellom USA og Sovjet, hvis planer Europa blir sett på som underlagt deres herredømme, etc. Derfor er spørsmålet om hvilken framgang de integrerte strukturene skal få, avhengig av et sammensatt sett av faktorer.

Ved første øyekast virker en rekke av dem som drivkrefter mot integrasjon, mot et forent kapitalistisk Europa. Men en annen lov, uatskillig fra kapitalismens utvikling, er at motsetningene til dette også viser seg. Underkapitalismen foregår integrasjon og desintegrasjon alltid parallelt. Dette er uavhengig av den kjennegjerning at den ene tendensen kan være mer framtredende enn den andre i en spesiell periode. Integrasjon er i seg sjøl en form for kapitalistisk konkurranse. Den forandrer ikke ved den kapitalistiske produksjonsmåten og de lover den følger. I virkeligheten skaper den motsigelser i nye former og på nye områder for kapitalismen. Kapitalismens indre motsigelser er uungåelige også når den kapitalistiske produksjonen er organisert i overnasjonale former. Slik kan vi i EEC se to av kapitalismens typiske problemer i økende omfang – manglende utnytting av produksjonssystemets muligheter, og økende arbeidsløshet.

Utnyttingsgraden av produksjonsmulighetene i landene i EEC sank fra 91 prosent i 1960 til 79 prosent i 1965, og 78 prosent i 1970.

I følge data som FN's økonomiske kommisjon for Europa har, falt vekstraten for industriprodukter i de vest-europeiske landa med 1,5 prosent i1970 sammenliknet med 1969. Hæren av arbeidsløse i EEC-landene går opp i om lag 2 millioner mennesker. En av konsekvensene av integrasjon er motsigelsen mellom den statlige monopolkapitalismens nasjonale system, og dens overnasjonale form. EEC's erfaringer med stadige motsigelser på landbruks- og valutaproblemer, det at de nasjonale regjeringene har bevart så viktige redskaper for den statlige monopolkapitalen som skattepolitikken, nasjonal lovgivning, kontroll over kapitalmarkedet, statlige subsidier, etc. viser at til og med under EEC's betingelser, som er den mest utviklede form for kapitalistisk integrasjon, er det veldig vanskelig å oppnåforening. Ikke engang blant de mest optimistiske snakker de om en massiveuropeisk solidaritet. Dette er bare å vente siden monopolene i de forskjellige landa som er forent i det lille Europa har interesser som stadig støter sammen på grunn av sin antagonistiske karakter. Sjøl om det store forente Europa skulle bli skapt, vil fordeling av profitt bli gjort på grunnlag av styrke. Og styrken forandres gjennom den økonomiske og politiske ut-viklinga som bringer først en makt og så en annen i forgrunnen. Derfor er sammenstøt mellom forskjellige interesser en integrert del av enhver kapitalistisk union.

Rivaliseringen mellom Vest-Tyskland og Frankrike både i EEC og utafor viser dette tydelig. Både Frankrike og Vest-Tyskland streber etter å være den ledende i Europa, både nå og i det såkalte forente Europa. Dette har skapt nye motsigelser mellom Frankrike og Vest-Tyskland. Paris støttet planene om et forent Europa i form av en løsere sammenslutning, mens Bonn ønsker en forbundsstat. Så komplisert er veien til et forent Europa at forskjellige kretser av det europeiske borgerskap stadig mer åpent gir ut-trykk for desillusjonering. Det vest-tyske pressebyrå DPA skrev: «Europa har strebet etter politisk enhet i de siste tjue åra, men hittil har det gamlekontinent ikke vært i stand til å bli enig om en type tanks, ubåt eller fly. Hvert land produserer sine våpen fordi hvert land har sine egne mål.

Planene om et «forent Europa» blir betraktet med en viss mistro både av USA og Sovjet. De har, innen rammene av alliansen USA-Sovjet, blitt enige seg imellom om oppdelingen av Europa, vest under USA og ost under Sovjet. På den ene eller den andre måten bygger de to supermaktene opp under motsigelsene mellom de europeiske landa, setter det ene landet opp mot det andre. De streber også etter å vende pan-europeismen i sin egenretning. Samtidig har USA og Sovjet i stadig stigende grad utelukket Vest-Europa når de kjøpslår om begivenhetene i verden. Dette kan ikke den vest-europeiske kapitalen, med sine tradisjoner og interesser, akseptere. «Det mest smertefulle i Europa er at Europa ikke eksisterer og ikke fungerer i verdenssammenheng. Alt ville ha vært annerledes hvis et (forent– forfatterens note) Europa endelig ville bli dannet. Et slikt Europa må ikke være en satelitt hverken under USA eller Sovjet, men, tvertimot, en samarbeidspartner med begge.» Disse ordene til Pietro Nenni, en tidligere italiensk utenriksminister, uttrykker tydelig målet for det europeiske borgerskap – et forent Europa som, splittet som det er av indre kamper og sterke motsigelser helt fra starten av, prøver å nå en verdens-supermakts nivå slik at det også kan være med på oppdelingen av interessesfærer.

Men allerede for dette «forente Europa» har tatt sine første vaklendeskritt, gjør de to andre supermaktene alt de kan for å ødelegge det, i det minste å gjøre det til en partner i betydning av å få herredømme over det. USA fremstiller seg som, og utroper seg til og med som, de «europeiske besittelsers» rettmessige arving. Mens Nixon på den ene side har godtatt dette «forente Europa» som «et av de framtidige sentra for verdens makt», som han gjorde 7. juli 1971, minner han på den annen side stadig sineallierte om at «vår politikk forutsetter en ny form for ledelse, og ikke at den ledende rollen forkastes.» De samtalene som lederen for det Hvite hus har hatt med en rekke statsoverhoder i Vest-Europa – Frankrike, Storbritannia, Vest Tyskland og Italia, må forstås ut fra denne politikken. USA-imperialismen søker å hevde sin stilling som den uomstridte leder av den kapitalistiske leir, overfor den sovjetiske sosialimperialismen som kommer til forhandlingene mellom USA og Sovjet som den uomstridte leder av den revisjonistiske leir.

Washington har noen sterke kort som NATO, USA's militære nærvær og enorme investeringer i de europeiske landa. Sovjet, på sin side, sitter ikke likegyldig og ser på dette «forente Europa» som prover å etablere seg. De gjør tvert i mot store anstrengelser for å vri det inn under sin egen innflytelsessfære.

De retoriske appellene om et «demokratisk forent Europa» og Sovjet-pressens understreking av de enorme økonomiske mulighetene Sovjet og Europa kunne skape sammen, retter seg mot langsiktige mål. I denne sammenhengen mener Kremls politiske strateger at de har funnet sitt arki-mediske punkt i den såkalte europeiske sikkerhetskonferansen. Men mens Sovjet og USA tenker seg at en europeisk sikkerhetskonferanse skal være102Nettpublisering ved en godkjenning av deres ledende rolle på kontinentet, betrakter det «forente Europa» (dets framtidige medlemmer) den som en stadfesting på at det har steget i gradene til å bli en likeverdig partner som ingen av stormaktene kan dirigere. De ser den som en konferanse hvor supermaktene vil gå med på gradvis nedtrapping av sin innflytelse i Europa, og overlate til det europeiske borgerskap å styre.

Det «Forente Europa» og proletariatet

Det europeiske monopolborgerskap forsøker å overbevise de arbeidendemassene om at et «forent Europa» er i deres interesse ved å spekulere i folkets voksende motvilje mot alliansen Sovjet-USA og deres intriger. Dette er slett ikke sant. Kapitalistisk integrasjon, uansett under hvilket påskudd den måtte bli foretatt, kan ikke ha noen fordelaktig virkning for arbeiderklassen. Det kapitalistiske borgerskapet i Europa streber etter å forene sine krefter for å undertrykke den revolusjonære bevegelsen i Europa for å intensivere utbyttingen av de arbeidende massene, for å øke sin ekstra-profitt og styrke sin konkurranse-posisjon overfor USA's kapitalistiske borgerskap og Sovjets revisjonistiske borgerskap. Planene om et «forent Europa» bærer seglet og klassestemplet til dem som har skapt det. V. I. Lenin ga på sin tid et knusende svar på kapitalens teorier og konkrete forsøk på et «Forent Europa.» «Europas forente stater under kapitalismen er enten umulig eller reaksjonært. Sjølsagt er det mulig å danne midlertidige overenskomster mellom kapitalister og mellom stater. Slik sett er det også mulig å danne Europas Forente Stater, som en ordning for Europas kapitalister …, men for hva? Ene og alene for den felles undertrykking av sosialismen i Europa. Å skape Europas Forente Stater under kapitalismen betyr å organisere reaksjonen,» skrev revolusjonens geni i 1915, en nøyaktig vurdering som er like riktig i dag.

13 år med erfaringer fra EEC, som blir betraktet og anerkjent som kjernen i det framtidige Europa av de kapitalistiske planleggerne, er den beste pekepinn på hvilke følger kapitalistisk integrasjon har for de arbeidende massene. Den gjennomsnittlige prisstigninga i EEC-landa er 6 prosent pr. år, mens leveomkostningene stiger med 5 prosent pr. år. Arbeidsløsheten har blitt en konstant verkebyll, som de mange programmer for såkalt planlegging og samordnet bevegelse av arbeidskrafta innen de «seks», er ute av stand til å lege. Bøndenes stilling er spesielt vanskelig, på tross av at EEC's jordbrukspolitikk høyrøstet ble offentliggjort som veien til forbedring. I det siste tiåret har bøndenes inntekter sunket med 10 prosent. Prisen på varer kjøpt fra bøndene for blir den samme, mens prisene de blir solgt for i byene har blitt fordoblet. Slik betaler byboerne i Belgia 10 ganger mer for poteter enn bøndene mottar for dem fra oppkjøperne. Kreditter og subsidier fra EEC-institusjonene blir bare betalt til store kapitalistiske virksomhetene. Disse utgjør mindre enn5 prosent av det samlete antall gårdsbruk i EEC-landa. Dette er noen av de konsekvensene som det såkalte lille forente Europa har hatt for de arbeidende massene. Det skulle ikke være nødvendig å si at for det store forente Europa vil de måtte betale dyrere både i økonomiske tap og i sosiale og politiske tap. I verdensmålestokk kan ikke dette «Forente Europas» rolle bli annet enn imperialistisk og kontra-revolusjonær. Konsekvensene av dette vil de europeiske folkene måtte bære, akkurat som det amerikanske folk må bære konsekvensene av det Hvite hus' vanvittige aggressive politikk. Instituttet for strategiske undersøkelser i London har utgitt ei bok som heter «Europas framtid, Europas valg.» I denne boka, som omhandler det Forente Europas monstre og målsettinger, blir det lagt vekt på at en sammenslutning av typen Europas forente stater «vil ta ansvaret for sikkerhetsspørsmålene i noen områder, og sammen med USA opprettholde lov og orden i verden.»

Det Forente Europas slagord og planer er reaksjonære, og representerer ikke noe godt for arbeiderklassen og de arbeidende massene i Europa. Proletariatet kan aldri se sin framtid i et interessefellesskap med det kapitalistiske borgerskapet. Og det «Forente Europa» vil bli finansherrenes og industriherrenes Europa, kapitalens Europa rettet mot revolusjonen og proletariatet. Det er ikke et virkelig alternativ slik borgerskapet og revisjonist-klikkene i Vest-Europa prøver å fremstille det. For å fullføre linjen med det nasjonale borgerskaps integrasjon, har de grepet med begjær dette slagordet og prater om et «Forent Europa med fred, samarbeid og vennskap.« Den europeiske arbeiderklasse avviser disse forsøkene med forakt. Den ser det virkelige alternativet for sin framtid i revolusjonen og sosialismen, i ødeleggelsen av det kapitalistiske og imperialistiske undertrykkingssystemet

 

 

 

Seieren er vår!

Klart Nei-flertall i Folkeavstemninga. 53,49 % Nei er et faktum i det Røde Fane settes. En betydelig seier som monopolkapitalens politiske representanter har ytterst vanskelig for å bortforklare. Tor Aspengren har fått det til at han hadde industriarbeiderne i ryggen med sitt ja-standpunkt. Det er hevet over tvil at en god del industriarbeidere også har stemt ja, sjøl om det klare Nei-flertallet i Hydrobyen Porsgrunn, i jernbyen Mo osv. taler sitt klare språk om hvor industriarbeiderklassen står.

En analyse av situasjonen i EEC-kampen etter folkeavstemninga får stå over til neste nummer. Men vi er glad over å kunne bringe en analyse av valgresultatet i noen industrikommuner på Vestlandet. Den påviser hvor stor betydning den subjektive bevisstheten har hatt i folkeavstemninga, og viser hvordan ikke bare produksjonsmessige forhold, men også i høy gradkamptradisjon og evne til å gjennomskue sosialdemokratiet har spilt inn. – En viktig erfaring for klasseanalyse i andre spørsmål også.

red.

Om noen valgresultater

Til tross for at utbyttingsforholdene i all hovedsak er de samme, demonstrerte industriarbeiderne på forskjellige steder ved folkeavstemningen høyst ulike politiske reaksjoner. Typisk eksempel på dette er avstemningsresultatene i industribyene, Årdal på den ene siden og Odda og Sauda på den andre siden. Jeg skal her ta opp spørsmålet om hvorvidt de ulike reaksjonene må tilskrives klassekreftenes ulike utviklingsnivå forstått i lys av kamperfaringene historisk og de siste årene. I tillegg til de tre nevnte industrikommunene, som vil bli viet den største oppmerksomheten, skal jeg utfylle bildet med eksemplene Høyanger og Sunndal.

Avstemningsresultatet 25. september 1972: Prosenttall:

JA         NEI           Valgdeltakelse

Odda              39          61              78

Sauda             39          61              77

Høyanger       46         54               75

Sunndal         44         56               76

Årdal             66         34               78

I Årdal stemte 2 av 3 JA mens 3 av 5 stemte NEI i Odda og Sauda .Hvilke ulikheter ved klasseforholdene mellom disse kommunene kan forklare dette resultatet?

Produksjonsforholdene

Framfor alt er det likheten i produksjonsforholdene som slår en ved sammenligning. Det er kapitalistisk industriproduksjon i stor målestokk, storindustri, som dominerer.

Statistikk over yrkesbefolkningen viser at industriproduksjonen spilleren helt sentral rolle:

Prosent av yrkesbefolkningen (1960) i

Industri   Jordbruk

Odda                         62              6

Sauda                       68              5

Høyanger                  52              20

Sunndal                    57              17

Årdal                        76               5

Kommunene Sunndal og Høyanger omfatter etter kommunesammenslutningene i 1960-årene også en del typiske jordbruksområder og er ikke så «rene» industribyer som de tre andre kommunene. Avstemningsresultatene er derfor langt mer vanskelige å tolke.

Oversikt over hjørnesteinsbedriftene i de enkelte kommunene:

(Se http://www.akp.no/ml-historie/pdf/rode_fane/1972/rf_1972_03_04_del3.pdf)

Denne oversikten illustrerer følgende:

1. storindustrien i disse kommunene er kontrollert av utenlandske konserner, arbeiderne er med andre ord offer for imperialistisk utbytting,

2. særlig i kommunene Odda, Sauda og Årdal er samfunnet bygd opp omkring denne storindustrien,

3. i motsetning til Årdal, er industribyene Sauda og Odda bygd opp like før eller like etter 1920.Ut fra disse oversiktene kan vi slutte at det ikke er noen vesentlig forskjell når det gjelder de grunnleggende produksjonsforholdene.

Klassekreftene

1) På alle stedene har bedriftsdirektørene som representanter for eierne, engasjert seg i debatten om norsk medlemskap i EEC. På alle stedene har engasjementet hatt det samme hovedinnholdet: hvis Norge ikke blir medlem i EEC, vil bedriftene få vanskeligheter med å opprettholde produksjonen, arbeidsløshet og sogar nedleggelse har vært riset bak speilet.

2) Arbeiderne har reagert høyst forskjellig på disse truslene. I Odda og Sauda har de i første omgang stilt seg høyst tvilende til sannhetsinnholdet i disse påstandene. De har tenkt som så: Erfaringene har vist at arbeidsplassene aldri er trygge under kapitalismen. Selv ikke direktørene er herrer over krisene og konjunktursvingningene. Det er vel snarere slik at det er det «frie» arbeidsmarkedet i EEC som frister direktørene. Framtredende borgerlige økonomer har jo også med stor styrke hevdet at tollbarrierer av den beskjedne størrelsesorden det er tale om i EEC, på lang sikt ikke kan være avgjørende for storindustri på norsk jord. I disse banene har arbeiderne tenkt og bl.a. ut fra slike vurderinger av norsk medlemskap i EEC, har de organisert kampen mot direktørenes EEC-utspill. Men ikke nok med det. Samtidig har de tatt kampen opp mot EEC-forkjemperne i fagbevegelsens toppledelse. Da formannen i LO, Tor Aspengren, besøkte Odda like for den 25. september, gikk 5–600 arbeidere i protestdemonstrasjon mot toppledelsens egenrådige handlemåte i EEC-spørsmålet.

Helt ulik dette var reaksjonen på direktørens utspill i Årdal. Fagforeningens ledelse godtok straks direktørens framstilling og utbasunerte sin enhet med denne for alt folk. For ledelsen i DNA og LO ble fagforeningens reaksjon i Årdal viktig ammunisjon for den fortsatte propagandaen for medlemskap overfor resten av arbeiderklassen.

Hvorfor disse totalt forskjellige reaksjonene blant arbeidere som all hovedsak deler de samme kår? Jeg tror forklaringen i første rekke ligger i de nokså forskjellige kamperfaringene arbeiderne har gjort på disse stedene.

Valgstatistikken viser en del interessante forskjeller:

Prosent av godkjente stemmer ved stortingsvalg:

1945                           1969

DNA    NKP            DNA     NKP + SF

Odda                    31         39                50         15

Sauda                  40         16                 43          7

Høyanger              55        (10)               53          4

Årdal                   72         (5)                73           2

NKP stilte ikke liste i Sogn og Fjordane fylke i 1945. Tallene i parenteser for valget i 1945 da NKP i landsmålestokk gikk tilbake fra 11.9 til 5.8 prosent av stemmene.

Som vi har sett ble storindustrien i Odda og Sauda bygget opp omkring1920. Begge steder rammet de økonomiske krisene i mellomkrigstida arbeiderne hardt. I deler av denne perioden var f.eks. Odda kommune under statlig administrasjon fordi bedriftene ikke var profitable å drive for eierne.

Bedriftene ble stoppet eller innskrenket produksjonen. Motsetningene mellom arbeiderne og bedriftseierne tilspisset seg og kampene utviklet arbeidernes bevissthet om felles klasseinteresser og om det kapitalistiske utbyttingssystemet. Oppsummeringen av kamperfaringene førte da også til at et flertall av arbeiderne i Odda sluttet opp om det politisk mest radikale alternativet. Ved valget i 1945, fikk NKP flere stemmer enn DNA og Odda hadde ordfører utgått fra dette partiet fra 1945.

Etter anti-kommunismens 10-år, 1950–60, har både Sauda- og Odda-arbeiderne vært den norske arbeiderklassens spydodd mot samarbeidspolitikken til arbeideraristokratiet i toppledelsen i LO og DNA. Gjennom flere streiker har arbeiderne på begge steder trosset både kapitalmakt og arbeideraristokrati.

Både den gamle og den nye historien har hatt et annet forløp i Årdal. For det første kom ikke storindustrien til Årdal før i 1947 da sosialdemokratenes samarbeidspolitikk for alvor var begynt å prege fagbevegelsen. For det andre var arbeiderne stort sett uten kamperfaringer. En stor del var proletariserte bygdefolk fra Sogn og Fjordane. Helt fra starten har sosialdemokratene kontrollert fagforeningen. Ikke slik at fagforeningen er blitt utviklet som en kamporganisasjon for arbeidernes interesser, men snarere slik som så mange andre steder, gjennom byråkratisering og avideologisering passivisert arbeiderne. Valgstatistikken viser tydelig at sosialdemokratene har klart å beholde det ideologiske herredømmet helt fram til i dag.

En konsekvens av dette er at det i Årdal har vært mulig konkret å utvikle samarbeidsprosjektene mellom LO og NAF. Den økonomiske politikken til sosialdemokratene har ganske sikkert blitt styrket gjennom disse prosjektene og ytterligere beredt grunnlaget for direktørenes teknisk-økonomiske argumentasjon til fordel for norsk EEC-medlemskap.

At 34 prosent av de stemmeberettigede ved folkeavstemningen om EEC stemte mot det økonomiske og politiske Establishment, er likevel en sikkerindikator på at arbeiderne i Årdal vil utvikle klasseenhet med arbeiderne i Sauda og Odda.

Storindustrien i Høyanger er også anlagt like etter 1. verdenskrig og hvor arbeiderne altså har gjennomlevd 20- og 30-åra.

Høyanger kommune er etter kommunesammenslutningen ikke så typiske «industriby» som Årdal, Odda og Sauda. 20 prosent av yrkesbefolkningen er knyttet til jordbruk og «bare» vel 50 prosent til industri. Selv om NEI-overvekten ved avstemningen var 8 prosent, kan det på grunnlag av de foreliggende data være tvilsomt å anvende samme forklaringsmønster som for Odda og Sauda i motsetning til Årdal. Høyanger Verk tilhører samme konsernet som Årdal, og direktørenes skremsler har allment sett vært de samme. Et særegent forhold ved Høyanger er usikkerhet om det i det hele tatt ville bli utbygging av verket som kompensasjon for den delen av produksjonen som er blitt nedtrappet de siste årene. Dette særegne forholdet kan ha vært ekstra god grobunn for bedriftsledelsens propaganda. Tatt i betraktning arbeiderklassens historiske tradisjoner i Høyanger og det forhold at bygdenæringene spiller en viss rolle, kunne vi ha forventet et større nei-flertall. Det er likevel et langt sprang fra JA-overvekt på 32 prosent i Årdal til NEI-overvekt på 8 prosent i Høyanger.

Allment illustrerer dette eksemplet den historiske materialismens grunnsetning: det er praksis, klassekamppraksis, som er grunnlaget for utviklingen av arbeiderklassens sosialistiske bevissthet. Utviklingen av motsigelsene i kapitalismen er basis for klassekampen, evnen til å systematisereerfaringene fra klassekampen og dra lærdom av historien vil drive dissemotsigelsene fram til sosialismen.

 

 

 

 

Per Sivle: Dikt

Per Sivle – forfatter av arbeiderromanen Streik – hadde ikke noe snevert perspektiv på arbeiderklassens kamp. Akkurat som han så lønnskampen, kampen for organisasjonsfriheten og streikeretten som deler av denne kampen, var han klarere enn mange andre over at kampen for den nasjonale sjølråderetten også hørte med.

Vi gjengir her noen dikt han skrev for norsk uavhengighet av Sverige. Siden han levde fra 1857 til 1904 var kampen mot unionen et spørsmål som kom til å prege diktinga hans betraktelig.

Mange av diktene viser oss at unionstilhengerne den gangen som nå, første fram at «Norge ikke kan klare seg alene», at «et lite land som Norge trenger sterke beskyttere», «at Norge har for få ressurser til å stole på egne krefter», osv.

Og Sivle svarer disse argumentene på en måte som vi kjenner, men som historien gir ekstra vekt: «Vi har ikke Råd til at sælge vort Land – så kom ikke her og gjør Bud»!

Til tross for at enkelte av Sivles dikt har religiøse innslag, til og med noen av de beste har det, så bør vi hylle dem. En dikter kan, like lite som noen annen person, vurderes løsrevet fra sine historiske betingelse. Og vurdert slik, er diktene viktige bidrag i kampen for norsk sjølråderett, som ikke bare tilhører en forgangen tid, men som tilhører oss som er EEC-motstandere og revolusjonære i dag.

Vi har her tatt med mest nasjonale kampdikt, men vi har også tatt med diktene «Arbeideren», «En fyrstikke», «Kuba», og «Irland, for å vise at Sivle visste hvem som var den historisk avgjørende klassen, at han kjente kampens perspektiver og at han var internasjonalist.

Enkelte vil kanskje forundre seg over at vi tar med diktet «Norsk industri» – skal vi hylle den også! Ja, slik Sivle framstiller den – som det norske arbeidende folkets verk! Norsk industri tilhører dem, og ikke dem som har tilegnet seg de verdiene folket har skapt og som vil selge dem til imperialismen.

Når det gjelder de nasjonale kampdiktene, så mener vi karakteristikken av svikerne, unionstilhengerne, er så drepende god at vi formelig kan se Bratteli vri seg. Men dom sjøl!

 

VI HAR IKKE RÅD

Vi har ikke Råd

til at sælge vort Land,

– så kom ikke her og gjør Bud!

Vort Land er os selv,

og en Nidding den Mand,

som vil sig til Salg stille ud.

Er Manden end aldrig så fattig, – nuvel,

han er dog for kostbar til Træl.

 

Vi har ikke Råd

til at sælge vor Ret

og sælge vor Fremtid med den.

Vi husker, at Esau

faldt Salget så let,

men ikke at vinde igjen.

For Retten er Manden,

og sælger han den,

står bare en Lodden igjen.

 

Vi har ikke Råd

til at sælge vort Flag,

men vel til at folde det ud.

Vort Flag det er vor

og vort Fædrelands Sag,

vort Merke for Mand og for Gud.

Og Flagget skal lyse

hvor Nordmænd går frem.

Og leve skal Norge, vort Hjem!

 

VILJE

Sandt er det sagt.

at Vilje er Magt,

så sandt den er sund og sterk.

Vil som en Mand

så er du en Mand

og magter et Manddoms-Verk.

 

Vil som en Træl,

så er du en Træl,

der er ingen anden Råd.

Vil som en Hund,

så er du en hund

og passer til Hunde-Dåd.

 

Vil du dit Flag,

så heis det idag,

og dermed er Flagget dit.

Vil du dit Land

og vil det som Mand,

så har du det frelst og frit.

 

ARBEIDEREN

Fra Hånden til Munden, idag som igår,

se. slig var jo gjerne Arbeiderens Kår.

For Evner og Yrke Tilværelsen bød

ham mang en gang neppe det daglige Brød.

Og sæl vil han prises, om ei han gikk træt,

for han tiden Bekymring fik spise sig mæt.

 

Et efter et rulled Seklerne frem.

Slegter og Meninger skifted med dem.

Det bobled, det bølged på Folkenes Hav,

der hæver sig Tanker, der reiste sig Krav,

Legioner af dristige Viljer sig samle

så man – til Kamp for det Ny mod det Gamle.

Så slog Trikoloren med Melding om Seir

sin Vinge ud over Frihedens Leir.

 

Fornyet stod alt i den sprængte Ramme,

Arbeideren blot var omtrentlig den samme.

Vistnok han midt i det svare Bulder

løfted mod Himlen sin brede Skulder

og sendte sit Blik mod det sælsomme Gry,

men spytted så råvild i Næven påny,

greb atter om Skaftet, stræved og kaved,

og tænkte på Foden og roted og graved.

 

Det var, som fødtes han åndelig stum

og med Ryggen som skabt til at være krum.

Se, dette voldte den lammende Magt

af det tunge Årtuseners Tryk af Foragt.

Og det tog Tid, for han blev så lærd,

at han fatted sit eget Menneskeværd,

hin svære lære, for det ved Vorherre:

det er smat med den Kundskab endnu, desværre!

 

Imidlertid gryr det dog også af Dag

for Arbeideren nu og Arbeiderens Sag.

Hans Lov er ei længer den gamle Vane.

Og Verden begynder omsider at ane:

hans Hjerne kan fostre glødende Tanker,

at også hans Bryst har et Hjerte, som banker.

 

Hvo Tidernes Tegn en Smule forstår,

han ser, at Arbeidernes Tid, den er vor.

Med higende Trang de fra Vinter mod Sommer

i tunge Fylkinger endelig kommer.

stevnende frem efter Brødres Eksempel

mod Menneskerettighedernes Tempel,

slig, at Europas Grundvold i dag

skjælver ved Træsko-Trinenes Slag.

 

Vi hører alt, de knaker, de gamle Planker,

når de barkede Næver på Porten banker,

Vi hører fra tusen Tuseners Nod

Fordringen tordne: Retferd og Brød!

 

Og Rigerne dirrer, og Sindene bæver,

mens Stemmer sig samler, og Råbet sig hæver:

«Luk op! luk op! skyd Slåen tilside!

luk op, før der sprænges! luk op itide!

 

 

NORSK INDUSTRI

Det er tidt nok sagt, at Norge

er et fattigt Land,

som sit Livsens Tarv må borge

fra en fremmed Strand.

Men ifra en Ålgårds-Vandring

tør jeg nu, til en Forandring,

trøstig sige noget slikt

som at Norges Land er rigt.

 

Elven randt, og Fossen skummed

vel titusen År,

og den talte, sang og brummed

– helst når det var Vår.

Men det var sålænge Tingen,

at dens Stemme skjønte ingen,

der den trofast Nat og Dag

rosted Norges Velfærs-Sag

 

«Jeg har Kraften – blot du gider

bruge mig!» den kvad.

Og så kom han da omsider,

Esben Askelad.

Og snart surred Hjul og Spoler,

og der klapred Væverstoler.

Og så stod man midt oppi

Norges unge Industri.

 

Fosser har vort Norge nok af,

hele Favnen fuld?

Sauer har det og en Flok af– dermed har vi Uld.

Og så gjælder det at stræve

med at klippe og at væve.

Hei! så har det ingen Nød:

det gir Klæder, det gir Brød!

 

Hør og se, hvor Ekko vækker

lydt som Hanegal

flinke Hænders travle Rækker

alt fra Dal til Dal.

Og omsider skal vi male

Himmel-Ild i vore Dale.

Lys og kraftig skal den bli,

Norges unge Industri!

 

Vel, så slut med at bejamre

Norges Magerhed!

Det har Malm, og vi har Hamre,

– vi er Lykkens Smed.

Dermed kan vi seiers-trygge

vor og Landets Velfærd bygge.

Leve det! og leve vi!

Leve Norges Industri!

 

NOREG

 

Og Noreg vart funne,

og Noreg vart bygt.

Og Noreg vart samla,

og Noreg vart trygt.

 

Og Noreg vart svike,

og Noreg vart strypt.

Og Noreg vart rive,

og Noreg vart klypt.

 

Og Noreg tok Spenne-Tak,

kom seg på Fot.

Og Noreg det auka

i Evle og Mot.

 

Dei flidde det Krykkja,

dei flidde det Stav.

Men Noreg, det vil inkj

evita derav.

 

På sjølveigen Grunn

og med Fana si rein

det fritt orkar standa

på sjølveigne Bein.

 

Og slik skal det standa,

som dugande Kar

– so sant inkje Nordmenn«

slær Krok» fyr sin Far.

 

Um Noreg påny

vert basta i Band,

so fell det fyr svikefull

Nordmanna-Hand.

 

Men stuper det atter

vårt Noreg, fyr Svik,

lyt Svikaren trø

yver Nordmanna-Lik.

Gjev Handi di, Bror min,

me lovar og kved:

Skal Noreg gå under,

so vil me gå med!

 

EN FYRSTIKKE

«Tag vare! «Tag vare!»

«For Pokker, det er jo en Fyrstikke bare!»

Hør mig engang,
Hr. Pål og Hr. Per:
sig, ved I vel.
hvad en Fyrstikke er?
 

Mon I forstår,
hvilken Evne og Magt
der er i en eneste
Fyrstikke lagt?

Kan I vel fatte.
at den er i stand
til endog at sætte
en Verden i brand,
hvor Stoffets Betingelser
ligger til rette?

Men så du en tændsvanger
Fyrstikke dø.
så vid, at der døde
en Flamme i Frø.
Den eied Gnisten
se, det er Tingen.
– Og der er så mange.
som eier slet ingen.

 

KUBA

Hva spørges der om Liv og Livets Ret,
hvor Rovdyr mener sig at mangle Føde?
Den Spanske Blodhund er ei endnu mæt
og tørster efter mere af det rode.
Og derfor er det, Kubas Folk må bløde,
mens Kugleregnen falder tung og tæt.
– og Washington og London går og spøger
og hver sin egte Havaneser røger.

Se hvilken Offerrække Øiet moder
som Vidner mod den spanske Ild og Dolk,
fra Montezuma på sin Seng af Gløder
til Perlen for det nederlandske Folk
og ham, som nys gav Kubas Bøddel Svolk.
– 0 Spania, du Livs- og Friheds-Oder,
din egen Lykke er i Blod begravet
på begge Sider af Atlanterhavet.

Du kjæmper – ser du ei? – en håbløs
                                                 Kamp.
Hvor Gud vil frem, der stritter du tilbage.
Det hjælper ei, du sætter på med Damp:
du taber, har alt tabt i lange Dage.
Ifra at være sterk blev du den svage,
men lærte ei tiltrods at du fik Tamp.
– Dog. Kuba når sin Ret med Tid
                                    og Stunder.
om selv du i dit Vanvid skal gå under.

 

IRLAND

Da Nordens Folks
som Barbarer end
for frem over Land og Sjø,
der blomstred hist vest
i Havet en Grænd
på Erins den grønn Ø.
Dens Styrke lå ei
i Sverdets Stål,
men det var ved Fredens Verk,
som byggedes op
under Barde-Mål,
den agted at vokse sig sterk.

 

Da kom der Ravne
fra fremmed Kyst
med Neb og med Klo af Jern.
De hugged og grov

 

med rovsvanger Lyst
og tynte Plantning og Vern.
Og værst var de
fra de norske Fjeld,
det kan vi ei komme forbi.
Og at der i Irland
blev Folke-Kveld,
har Norge sin Andel i.

Så trampedes Landet
af engelsk Hæl
i Hundreder lange År.
Og de, som omsider
ei sulted ihjel,
fik nøies med Trælle-Kår.
Den engelske Lord
blev mæktig og rund
på Biff fra Irernes Land.
Den irske Borger
fik prise den Stund,
han havde Poteter og Vand.

Man korser i hellig
Harme sit Bryst
mod Irernes Fenier-Folk.
Men er det kan hænde
netop af Lyst,
at de hader og bruger Dolk
Nei, det er et Fædrelands
krænkede Blod,
som maner den irske Æt
at stevne fremmed Vanviddets Mod
til Irlands Hevn eller Ret.

 

 

James Connolly: Det irske flagg

«Det irske flagg» ble skrevet i 1916, rett for Dublin-opprørets høydepunkt og nederlag. James Connolly regnes med rette som dette oppgjørets teoretiker, og han har levert flere essays som gir gode analyser av temaer som er knyttet til det nasjonale spørsmålet. Det betydeligste av dem er «Arbeidet i irske historie» som kan kjøpes gjennom Oktober bokhandlene i engelsk versjon.

Connolly viser i sin artikkel hvorfor det revolusjonære proletariatet tar i bruk de nasjonale symbolene i sin kamp. Den har en spesiell betydning i Norge i dag, hvor spissborgerne klynker når de ser en revolusjonær under Wergelands portrett eller remjer av indignasjon over parolen «Nei til salg av Norge».

Det var langt fra alle sosialister i Europa på Conollys tid som innså Dublin-opprørets rolle. De snakket om at det irske proletariatet hadde satt det grønne flagget over det røde, at hele opprøret var et kuppforsøk osv. I sin artikkel «Oppsummering av diskusjonen om suvereniteten», setter Lenin dem kraftig på plass. Han peker på at de på den måten stiller seg på samme standpunkt som talsmenn for imperialismen. Han viser at opprøret var et ekte opprør sprunget ut fra massenes behov, og han summerer slik: «En-hver som kaller et slikt opprør for et «kupp» er enten en forsteinet reaksjonær eller en dogmatiker som er håpløst ute av stand til å oppfatte en sosialrevolusjon som et levende fenomen». «En slik person tjener revolusjonene med leppene uten å skjønne hva revolusjon er for noe».

Hermed er Connollys artikkel anbefalt som materiale i diskusjonen om den nasjonale sjølråderetten! Rådet for de irske innbyggeres arme (Irish Citizen Army) har etter grundige og alvorlige diskusjoner , besluttet å heise Irlands grønne flagg over Frihetshallen, som en festning det irske folks våpen holder for Irland.

Dette er en beslutning av stor betydning i den alvorligste krise Irland har sett i vår tid og generasjon. Den vil, det er vi sikre på, få enhver sann irlenders hjerte til å slå raskt, og blodet til å jage hurtig gjennom årene på alle som elsker det irske folk.

Det betyr at midt oppe i og på tross av alt forræderi og alt tilbakefall fra ledere og førere, midt oppe i og på tross av all svakhet, korrupsjon og moralsk feighet i en gruppe av befolkningen, midt oppe i og på tross av dette gjenstår det fremdeles i Irland en flekk hvor en gruppe av sanne menn og kvinner er rede til å heise, samle seg rundt og forsvare det flagget som er gjort hellig av alle de lidelser fortidas martyrer har gjennomgått.

Siden denne forferdelige krigen først begynte, har vi sett ethvert symbol på irsk frihet vanæret for å tjene fiendens hensikter. Vi har vært vitne til sjofelt misbruk av enhver hellig irsk tradisjon. Vi har sett appeller blitt gjort til vår kjærlighet til friheten, til våre religiøse følelser, til vår medfølelse med undertrykte, til vårt slektskap med alle som lider – alt dette for at Irlands unge menn skulle bli lokket til tjeneste for den nasjon som nekter deres eget land enhver nasjonal sjølstendighet.

Den makt som i syv hundre år har ført bitter og ubønnhørlig krig mot Irlands frihet, og som fortsatt erklærer at Irlands rettigheter for alltid må forbli underordnet det britiske imperiets interesser, appellerer hyklersk til våre unge menn om å verve seg under sin fane og utgyte sitt blod «for frihetens sak».

Den makt hvis styre i Irland har vært et langt karneval av korrupsjon og ødeleggelse av sedvanlig moral, og som har fråtset i fornedringen og forfallet av alt det irske menn og kvinner holder hellig, appellerer til oss, i religionens navn, om å kjempe for seg som kristendommens forkjemper.

Den makt som har underkastet seg mer av verdens befolkning enn noen annen på kloden, og holder dem underkastet uten noen garanti om frihet eller mulighet til sjølstyre, denne makt som setter katolikker opp mot protestanter, hinduer mot muhammedanere, den gule mann mot den brune, og lar dem bekjempe hverandre mens den sjøl røver og myrder dem alle – denne makt appellerer til Irland om å sende sine sønner for å kjempe under Englands fane for de undertryktes sak.

Den makt hvis styre i Irland har gjort Irland til en ørken, og gjort at det irske folks historie kan leses som en rekke blodig nedslaktinger appellerer til vår mandighet nå når den planlegger utslettelsen av et annet folk, og ber oss om å kjempe for seg ut fra vår medfølelse med lidelse og vårt hat mot undertrykking.

I generasjoner var kløveret bannlyst som Irlands nasjonale symbol, men så langt går England at det bruker kløveret som et middel til å hisse fram lojalitet mot England hos godtroende irlendere. I århundrer var Irlands grønne flagg forbannet og hatet av den engelske garnison i Irland og i sine hjerter hater de det fortsatt. Men i India, i Egypt, i Flandern, i Gallipoli blir det grønne flagget brukt av våre herskere til å oppmuntre Englands irske soldater til å ofre sine liv for den makt som nekter deres land retten til å bli en nasjon. Grønne flagg vaier over rekrutteringskontorene i Irland og England som agn for å lokke ynkelige tosker til uverdig død i engelske uniformer.

Irlands nasjonale presse, den sanne nasjonale presse, ukorrumpert og uforferdet, har stort sett lyktes i å stoppe bølgen av demoralisering, og har åpnet det irske folks øyne for sannheten om landets stilling i krigen.

Irlands nasjonale presse er et virkelig frihetens flagg som vaier for Irland på tross av fienden. Men det er riktig at også dette landets grønne flagg skulle vaie i Dublin, som et samlingspunkt for våre styrker, og virkeliggjørelsen av alle våre håp. Og kunne dette flagg ha vaiet på noe bedre sted enn på den irske arbeiderklassens uerobrede borg, Frihetshallen, festningen til den militante, irske arbeiderklasse?

Vi er for Irland for irlenderne. Men hvem er irlenderne? Ikke den blodsugende eier av fattigkvarterene, ikke den svettende, profitthungrige kapitalist, ikke den sleipe og logrende sakfører, ikke den prostituerte pressemann – fiendens leide løgner. Disse er ikke de irlendere framtida avhenger av. Ikke disse, men den irske arbeiderklassen, det eneste sikre fundament en fri nasjon kan bli reist på.

Arbeiderklassens sak er Irlands sak, Irlands sak er arbeiderklassens sak. De kan ikke bli atskilt. Irland streber etter frihet. Arbeiderklassen vil at et fritt Irland skal bestemme over sin skjebne, være den suverene eier av alt i og på sin jord. Arbeiderklassen streber etter å gjøre den frie, irske nasjon til beskytteren av det irske folks interesser. For å nå dette vil den gi den frie, irske nasjon råderetten over all eiendom, i stedet for å bøye seg for enkeltindividers krav, med det mål for øye at den enkelte skulle bli gjort rik av nasjonen, og ikke ved å ødelegge sine medmennesker.

Når vi ser for oss den store og hellige oppgave som nasjonen skal utføre, er det ikke rimelig og riktig at vi av arbeiderklassen skulle kjempe for nasjonens frihet fra fremmed styre, som det første vilkåret for den frie utvikling av nasjonens krefter som klassen trenger? Jo, det er riktig. Derfor vil Irlands grønne flagg, søndag 16. april 1916, høytidelig bli heist over Frihetshallen som symbolet på vår tro på frihet, og som et tegn for hele verden at Dublins arbeiderklasse står for Irlands sak, og irlands sak er å bli en sjølstendig og uavhengig nasjon.

I disse dager med tvil, fortvilelse og nye håp kaster vi vår fane mot vinden, vårefedres flagg, symbolet på vår nasjons frelse, stråler av sol over et Irland født på ny.

(Workers Republic, April 8, 1916)