Den militante staten Israel
forsvarer seg mot sivile,
palestinske ungar ved å
drepa dei,
det er ikkje drap,
det er forsvars-
krigføring.

Den som vil,
kan skjønne dette,
den som kan,
vil skjønne dette.

Kven vil, kven kan?

Øyvind Bremer Karlsen

 

Innhold:

• Leder om Hamas 2
• Plukk og dikt 4
• Adam Hanieh: Oljedollar og draumar – i Midtausten 8
• Jens Ingvald Olsen: Barentshavet under angrep 18
• Iselin Åsedotter Strønen: Venezuela – revolusjon og olje (intervju) 28
• Gunnar Aarstein: Når kapitalen stjeler levebrødet fra folk 40
• Victor Shapinov: En klasseanalyse av krisa i Ukraina 44
• Anders Evenstuen: Mørkeblå rasering av Arbeidsmiljøloven 52
• Bjørn Tore Egeberg: Enhedslisten – rødere enn Rødt eller et dansk SV? 58
• Neil Faulkner: Den virkelige fortellingen om første verdenskrig 64
• Ingrid Baltzersen: Intervju med Knut Kjeldstadli om innvandring 80
• Ronny Kjelsberg: Tre utfordringer for vitenskapen 84
• Guenther Sandleben: Falske laurbær til Rosa Luxemburg 90
• Ståle Holgersen/ Rikard Warlenius: Ødelegg det som ødelegger planeten! 94

Bokomtaler:
• Daniel Tanuro: Green capitalism. Why it can´t work
• Thomas Piketty: Capital in the 21. century
• Richard Seymour: Against austerity. How we can fix the crisis they made
• Pål Steigan: Blod, olje og våpen – norsk imperialisme
• Ronny Kjeldsberg: Sosialisme på norsk
• Vegard Holm: Ofra av makta, 1945–1955
• Mona R. Ringvej: Marcus Thrane Forbrytelse og straff
• Francis Sejersted: Sosialdemokratiets tidsalder. Norge og Sverige i det 20. århundre
• Karsten Alnæs: 1814. Miraklenes år
• Bård Frydenlund: Spillet om Norge Det politiske året 1814
• Finn Olstad: Det farlige demokratiet. Folkestyrets vilkår i Norge gjennom to hundre år
• Tore Linné Eriksen: Mist ikke lenkene!

Bokomtale av Elin Volder Rutle

Daniel Tanuro: Green capitalism. Why it can´t work. London: Merlin Press, 2013, 165 s.
Daniel Tanuro har skrevet en god og lett forståelig bok om hva klimaendringene betyr, og hvordan det å redusere utslippene og hindre framtidige katastrofer er uløselig knyttet til et brudd med kapitalismen som system. Som faktabok er dessverre mye utdatert.
Begreper som grønn økonomi og grønn vekst gjennomsyrer i dag retorikken fra FN, WTO, OECD og andre større internasjonale organisasjoner. Begrepene gir positive assosiasjoner, og derfor trenger vi innsikt som gir oss mulighet til å gå bak plussordene, og se på hva som er det reelle innholdet i en slik politikk. Denne boka er med på å gi oss det.
Boka har elleve kapitler, og de tre første er primært viet klimaendringene, eller klima-skifte som de er kalt, siden endringene nå skjer mye hurtigere enn noe vi vet om i jordas historie. Boka gir en god grunnleggende innføring i hvordan jordas klima fungerer. Tanuro skriver lett forståelig om den vitenskapelige kunnskapen vi nå har om hvordan menneskeskapte klimaendringer endrer og forverrer livsgrunnlaget for mennesker, planter og dyr over hele kloden. Det er lett å forstå hvorfor det er nødvendig å forsøke å holde temperaturøkningen godt under 2 grader i gjennomsnitt, og også hvordan de vedtatt politiske målsettingene ikke på langt nær er nok for å nå 2-gradersmålet, men er raske steg på veien mot både 4 og 6 graders gjennomsnittlig temperatur-økning.
Boka ble opprinnelig utgitt i Frankrike i 2010, og i den engelske utgaven har en del kritikk, innspill og oppdateringer blitt tatt inn. Dessverre er tidsspennet fra original til oversettelse også kilde til en av de store svakhetene. Mye av faktaene som presenteres og noe av grunnlaget for drøftingene, er utdaterte. Det refereres mye til hendelser i 2008 og 2009, mens det på klimafeltet har skjedd en del siden den gang. Den største svakheten her er kanskje at det primært refereres til FNs klimapanels fjerde rapport som kom i 2007, og ikke til den femte som kom i 2013 og 2014. Både når det gjelder klimaendringer i polområdene og havets be-tydning har det skjedd mye i internasjonal forskning som relativt nylig har blitt mer allment kjent. Det gjør likevel ikke boka ubrukelig, siden den femte rapporten i stor grad bekrefter og forsterker det som stod i den fjerde.
Hoveddelen av boka går inn på relasjonene mellom kapitalismen og klimaendringene, og gir en lavterskelinnføring i hvordan kapitalismen fungerer. Drøftingen av gapet mellom det som framstår som politikernes høye ambisjoner og de manglende handlingene, er interessant. At klimapolitikk og klimaforhandlinger feiler, knyttes opp mot kapitalistisk konkurranse og akkumulasjon. Oljeselskapene og de andre store selskapene gjør det de kan for å hindre en offensiv klimapolitikk, og landene der de har hovedsete blir dermed deltakere i et «race to the bottom» for å ha en klimapolitikk som ikke gir negative økonomiske konsekvenser for deres «fossilselskaper». Det er særlig interessant hvordan Obamas strategi for å grønnvaske USAs klimapolitikk plukkes fra hverandre.
Boka gir oss en gjennomgang av de tekno-logiske strategiene som nå brukes for å grønnvaske dagens utvikling, slik som biodrivstoff, karbonfangst og lagring (CCS), samt atomenergi. CCS anerkjennes som et bidrag til reduksjon av utslipp i en kort overgangsfase der man faser ut fossile drivstoff, men kan av flere årsaker ikke være en langvarig løsning. I forhold til atomenergi synes jeg argumentasjonen for å avvise atomenergi er litt lettvint. Argumentet med at atomenergi, som uansett ikke kan dekke mer enn de 16 % av verdens energibehov som elektrisitet står for, krever en sentralisert produksjon og distribusjonsnett som står i motsetning til en fornybarenergiens mer desentraliserte løsninger, er likevel godt.
Boka gir mye kritikk av hvordan de politiske løsningene på klimaproblemene skal være kostnadseffektive. Dette handler delvis om hvordan markeder ikke styres av naturlover, men av menneskelige relasjoner. Det handler også om hvordan de enkle og billige tekniske løsningene er utilstrekkelig. De bidrar ikke til de strukturelle endringene som trengs for å gå vekk fra produktivismen i dagens vekstøkonomi, til en produksjon som dekker våre reelle behov innenfor naturens rammer. Et av eksemplene er knyttet til klimakvotemarkedene, som grundig plukkes fra hverandre både som strategi for å løse strukturelle problemer og i forhold til den reelle organiseringen av dem.
Boka baserer en del av grunnpremissene sine på klassisk marxisme, og drøfter hvordan marxismen har hatt sine svakheter i forhold til økologisk tenking, uten at den av den grunn avviser marxismen. Boka kan lese som en kritikk av en produktivistisk industrisosialisme som har preget deler av venstresida. Et av argumentene er knyttet til at Marx både hadde en syklisk og lineær forståelse av produksjon og avfall. Mens han for landbruket hadde innsikt i hvorfor matavfall og annen naturgjødsel måtte tilbakeføres til jorda i et helhetlig kretsløp, hadde han ikke en tilsvarende kunnskap om avfall fra annen produksjon eller energi, slik som CO2 fra fossile energikilder. Den sykliske forståelsen har i stor grad vært oversett av sosialister, men det er den lineære som bør forkastes. Tanuro er også skarp i sin kritikk av grønn ideologi og forkjemperne for «de-growth». Han mener at de både mangler forståelse av produksjon som grunnleggende også for forbruket, og av behovet for kollektiv, sosial mobilisering. Disse blir satt i bås med sosialdemokrater fordi de ikke ønsker å endre kapitalismens vesen, mens bare dens ytre form.
Ti av elleve kapitler har som hovedoppgave å beskrive og kritisere dagens situasjon. Kun det siste kapitlet er vies løsningen, altså økososialisme. Siden teksten er på knappe 150 sider, kunne det som står om økososialisme, for min del ha fått følge av litt mer strategi og visjoner for framtida. Også i det siste kapitlet drøftes historien og marxismens svakheter og styrker mer enn framtidas mulige løsninger skisseres.
Boka er gitt ut i samarbeid med Resistance Books/International Institute for Research and Education (IIRE). Dette er en del av det britiske Socialist Resistance, en del av Den fjerde internasjonalen. IIRE er en politisk internasjonal forskningsstiftelse med vekt på kurs og skolering som kan bidra til frigjøring av undertrykte grupper. IIRE startet i Amsterdam, men har nå også sentra i Islamabad og Manila.
Det er ingen tvil om at dette er en bok som primært er ment for venstresida. Ifølge forfatteren er det et presserende behov for venstreside-økologi, sosialistisk økologi og en økososialistisk innfallsvinkel. Boka tar sikte på å gi venstresida assistanse på denne veien. Det er på den ene siden befriende å lese en bok som i stor grad argumenterer for hvordan økososialismen, altså en økologisk bærekraftig sosialisme, må se ut, i stedet for at man skal overbevises om at sosialisme er en riktig strategi. På den andre siden kan det å skrive for meningsfeller bidra til at deler av boka ikke er grundig nok. Innimellom de over 300 kildehenvisningene finnes det likevel enkelte steder der jeg synes teksten er litt mer synsete og slagordpreget enn fakta-
basert. Det er heldigvis unntakene, men dette burde vært unngått.
Tanuros hovedstrategi for å bremse klima-endringene er overgang til et fornybart og desentralisert energisystem og en kraftig reduksjon i produksjon og transport. Dette mener han er uløselig knyttet til arbeidstidsforkortelse med full lønnskompensasjon og et reelt demokrati. En slik helhetlig tankegang mener jeg har fått mer plass på den norske venstresida de senere årene, men jeg tror mange har behov for mer fakta og argumenter for hvorfor dette er de riktige løsningene. Det får man i Tanuros bok.
Boka er vel verdt tiden det tar å lese de knappe 150 sidene. Den er i all hovedsak grundig, faktabasert og lettfattelig og forklarer godt hvordan og hvorfor klimaendringene ikke kan løses innenfor kapitalismen. Den skisserer på en god måte hvordan økososialisme er løsninga, uten at det betyr at begrepet «kommer fra en romantisk visjon om å etablere ‘harmoni’ mellom menneskeheten og naturen, men fra overbevisningen om at virkelig rikdom finnes i kreative aktiviteter, i fritid, i sosiale relasjoner og i en verden med undere til ettertanke».

 

Norges Sosiale Forum/Globaliseringskonferansen

http://www.globalisering.no

NSF er knyttet til det internasjonale nett-verket World Social Forum, og samler over 50 norske organisasjoner, med tyngde-punkt i solidaritets-, miljø-, kvinne- og fagforeninger, og har som mål «å arbeide for en verden der hensynet til mennesker, samfunn og miljø settes foran hensynet til økonomisk profitt». Hvert annet år arrangeres Globaliseringskonferansen med et bredt spekter av innledere og temaer.

I 2014 avholdes denne konferansen 30/10-2/11, og nettstedet gir oppdatert informasjon om i innholdet. Tidsskriftet Rødt! er bl.a. medarrangør av et møte som tar for seg myten om «grønn kapitalisme».

New Left Review

http://www.newleftreview.org

NLR er et britisk tidsskrift som knytter seg til en marxistisk tradisjon, og som med seks numre i året har brakt grundige artikler helt siden 1960. For å lese hele tidsskriftet på nett eller i papirutgave, kreves et abonnement, som også gir adgang til digitalarkivet helt tilbake til starten. Men på NLRs nettsted ligger også et utvalg av gratis artikler i fulltekst, i nr. 87 (May-June 2014) gjelder det f.eks. tungtveiende bidrag som Wolfgang Streeck: «How will capitalism end?» og Sean Starrs: «The chimera of global convergence». Altså: et nettsted som er vel verdt et besøk.

La Via Campesina

http://www.viacampesina.org

Dette er en 20 år gammel sammenslutning av et mangfold av bevegelser som organiserer småbønder, landarbeidere og urfolk, der de jordløse landarbeidernes rørsle (MST) i Brasil) er blant de mest sentrale (se Rødt! 2A.) Norsk Bonde- og Småbrukarlag er norsk representant. Over 150 lokale og nasjonale organisasjoner i 70 land er medlemmer, det representerer til sammen over 200 millioner bønder. Sentrale kampanjespørsmål er matsuverenitet (et begrep som først blei lansert av La Via Campesina), rettferdig fordeling av jord, biologisk mangfold, motstand mot storselskaper og kravet om å trekke landbruket ut av Verdens Handelsorganisasjon (WTO.) I de siste åra har kartleggingen av – og motstanden mot – landran fått stadig større oppmerksomhet.

South Centre

http://www.southcentre.int

South Centre, som har hovedsete i Genève, blei oppretta midt på 1990-tallet. Utgangspunktet var Sør-kommisjonen, ledet av Tanzanias tidligere president Julius K. Nyerere, som i 1990 ga ut rapporten The challenge to the South. Senteret finansieres av regjeringer i Sør, og hovedvekten ligger på utrednings- og forskningsvirksomhet for å fremme Sør–Sør-samarbeidet og styrke utviklingslandas forhandlingsposisjoner innenfor FN-systemet og andre internasjonale organisasjoner. En av grunnene til at South Centre er blitt en viktig informasjonsressurs fra et progressivt Sør-perspektiv, er den fyldige nettbulletinen South Bulletin, som inneholder nyhetsstoff og analyser som særlig tar for seg klimaforhandlinger og virkningene i Sør av den globale økonomiske krisa.

Tore Linné Eriksen

 

       

Kirka og Palestina

I det såkalte Kairos-dokumentet fra 2009 beskriver palestinske kristne sitt folks situasjon i lys av troen: «Jesus budskap om rettferdighet, nestekjærlighet og forsvar av de undertrykte ikke lar seg forene med en legitimering av den israelske okkupasjonen av Palestina».

Mellomkirkelig råd for Den norske kirke har i en egen uttalelse sluttet seg til innholdet i Kairos-manifestet. Kirken sier: «Israel er en militært overlegen okkupasjonsmakt som okkuperer det palestinske folkets jord og nekter dem elementære menneskerettig-heter. Derfor kan ikke partene sidestilles i konflikten. Vårt kall som kirke er å arbeide for rettferdighet og oppreisning for de svakeste og for dem som lider mest. I dag er det palestinerne.»

Om det som skjer på Gaza-stripen, skriver Den norske kirke: «Også våre dagers israelske krigføring i Gaza, bygging av muren på palestinsk jord, israelske bosettinger i de okkuperte områdene, behandlingen av palestinere i Øst-Jerusalem, forordninger om opphold på Vestbredden og ikke minst differensierte rettigheter for israelske statsborgere er i strid med folkeretten. Slikt lar seg vanskelig forene med fredsvilje og et velfungerende demokrati.»

Kirken slutter seg samtidig til Kirkenes Verdensråds appell om å boikotte varer som er produsert ved de ulovlige bosettingene på okkupert jord.

Lyden av torden

«Tenk på lyden til tordnet. Dere hører lyden bare, men det er ikke så veldig høyt, det skjer ingenting, dere bare hører en lyd.

Vel, det som er høyt og skummelt er når dere kjenner at huset rister, når alt rundt deg faller fra plass, når du hører folk, barn skrike, har panikk, er redde, når dere ser bygninger blir bombet med mennesker i. Når det går opp for deg at nå eller når som helst, er livet ditt over,» sier Nora Abudayya, 15 år, fra Gaza. (KFUK/KFUM Global)

Semitter

«Semitter er en fellesbetegnelse på flere folkegrupper som fra omkring år 3000 før Kristus har dominert Midtøsten. Betegnelsen brukes først og fremst om folk som taler, eller har talt, semittisk språk. Semittene har imidlertid flere felles kulturtrekk. Både jødedom, kristendom og islam er oppstått blant semitter.

Betegnelsen ble først gitt av den tyske språkforskeren A. L. von Schlözer i 1781 om etterkommerne etter Noahs sønn Sem.» (Wikipedia)

Høyre for boikott?

«Vi har merket oss at flere EU-land advarer mot investeringer i okkuperte områder. Vi vurderer dette og er i dialog med både EU og en rekke av EUs medlemsland om spørsmålet. Vi diskuterer dette også i en nordisk krets. Enkelte EU-land har innført en frivillig merkeordning slik at forbrukerne blir gjort oppmerksomme på hvor varene kommer fra. Vi vil vurdere om vi bør gjøre noe lignende, basert på erfaringene fra disse landene og hva som er praktisk mulig i Norge,» sier Øyvind Halleraker, utenriks-politisk talsmann for Høyre, til Aftenposten.

Okkupert fra 1967

«Gaza ble okkupert av israelske styrker etter seksdagerskrigen i juni 1967, da Israel drev ut egyptiske okkupanter.

I løpet av årene med israelsk okkupasjon slo 7000 israelske bosettere seg ulovlig ned i Gaza, men de måtte forlate området da Israel trakk seg ut i 2005.

Året etter, i 2006, vant Hamas valget i Gaza, men organisasjonen tok først kontroll over området da de i 2007 jaget de Fatah-kontrollerte sikkerhetsstyrkene ut av Gaza-stripen.» (Nrk.no 17. juli)

Palestinakomiteen!

Melde deg inn i Palestinakomiteen ved å sende en SMS til 2434 og tekst:

PALKOM M (riktig kontingent).

• Ordinært medlemskap: kr 500 i året.
• Skoleelever, studenter, arbeidsledige, pensjonister: kr 250 i året.
• Ungdom (fram til fylte 19 år): kr 100 i året.

Det er vanskelig å ha sympati for Hamas sitt kvinnesyn og ønsket om en islamsk statsforfatning.

Men de er folkevalgte.

Det er vanskelig å forstå Hamas som sender hjemmesnekra bomber over til Israel, som blir skutt ned, for å få bomber tilbake som dreper i tusener.

Er det urimelig å kreve: at blokaden oppheves, at grenseovergangen til Egypt åpnes, at Gazas havner åpnes, at Gazas innbyggere skal kunne be i Al Aqsa-moskeen, at fanger som ble løslatt på Vestbredden – og som ble arrestert igjen – blir løslatt?

Lett å sitte i Norge og rope på våpenhvile, når de som får bombene i hodet, ikke aksepterer okkupantens diktat.

Ville vi akseptert en våpenhvile som Tyskland dikterte?

Vanskelig å forstå for oss som ikke er desperate – pga fordrivelse.

Erik Ness

Ha-ha-ha

vi lurer dem hver dag

Ha-ha-ha

vi lurer dem hver dag

siden 1948

hver dag

har vi utvida landet vårt og fordrivi dem

besvart hver finger med ti bomber

vi er så glade for dem som snakker om fred

mens vi fordriver dem

fra stadig mindre område

vi kaller det «Israels rett til å forsvare seg»

våre venner

snakker om to-statsløsning

men vi vet

snart har vi endelig alt

bare synd

vi har brukt sekstiseks år på det

vi takker

Norges fredsprisvinnere for støtten

Eli Wiesel, Menachem Begin, Yitzhak Rabin, Simon Peres, Barak Obama

Norge også for atomvåpnene og Oslo-avtalen

for støtten til å fordrive dem

snart er de ute fra vårt land

vårt endelige mål

for nazistene og europeerne

utrydda millioner av våre slektninger

da kan vi hevne hvem som helst

hvor som helst

 

det står i Bibelen

våre slektningers død

må ikke

europeerne

 

men palestinerne

svi for

ha-ha-ha

vi bomber i natt igjen

gruser husene til alle mistenkte

 

som Bibelen gir oss rett til

 

ha-ha-ha

vi lurer dem hver dag

de som kanskje

forstår

 

politikerne og journalistene

er som blinde som tier

 

ha-ha-ha

vi kan gjøre hva vi vil

henter de voldeligste

fra Russland og USA

 

snart er de fordrevet

alltid vårt endelige mål

 

ha-ha-ha

vi lurer dem hver dag

med falske løfter

 

Gud og Bibelen seirer

Det er bare oss:

 

I – S – R – A – E – L

Ove Bengt Berg

Magnhild Folkvord:
Fredrikke Marie Qvam
Rabaldermenneske og strateg
Samlaget, 2013, 320 sider

Fredrikke Marie Gram var en målbevisst og viljesterk ung pike fra en av Trøndelags største gårder da hun forelsket seg i huslærer Ole Anton Qvam, 14 år gammel. Etter noen års hemmelig forhold forlovet de seg. Fredrikkes far var død i mellomtiden, og dette gjorde nok at mora var mer positiv til forholdet enn hun ellers hadde vært. By Brug var svært, og mora trengte den hjelpen hun kunne få fra Fredrikke og Ole A. Qvam.

De to var opptatt av målsaka, og hadde helt fra starten et kameratskap og politisk samarbeid. De var begge venstrefolk, og Ole A. Qvam var stortingsrepresentant for Venstre alt fra før de flytta til gården Gjævran. En stor gård som krevde mye av husfrua Fredrikke. Kanskje for mye utfra hennes ønsker om å delta i det politiske liv. Hun klaget ofte til mannen over alt strevet, bekymringene og all tida det tok. Men hun fikk raskt erfaring og tok styring på gården. Hennes sjølstendighet og evne til å organisere kom til sin rett. De fikk fire barn, men to døde tidlig, og sønnen Olav var lungesjuk i mange år før han døde 25 år gammel. Ett kapittel er viet den helsereisa Fredrikke, Louise og Olav gjør til Algerie i håp om at det skal hjelpe på sønnens sjukdom. Ei svært uvanlig reise på denne tida (1890–91) og ei svært uvanlig kvinne som er åpen og interessert i møte med det fremmede. Også her vies mye plass til å fortelle om det politiske mennesket Fredrikke som følger med i regjeringskabalen som legges i Norge, og sender råd hjem til mannen. Sjølsagt var det også av en viss økonomisk betydning om mannen ble statsråd eller ei.

Under de politisk turbulente åra før unionsoppløsningen i 1905 var Ole Anton Qvam statsminister i Stockholm i 1902–03. Det var ubeleilig for Fredrikke som hadde lands-møte i Landskvindestemmeretsforeningen (LKSF) og mange andre store oppgaver å ta seg av den våren og sommeren. I et brev til mannen 4.1.1903 skrev hun: «Jeg har for kort Tid igjen at leve til at ha Raad til at sløse Tiden bort til ingen Ting». Dette ingenting var å være statsministerfrue og bruke tid på selskapelighet og representasjon. Men hun reiste, og fikk laget et hjem for mannen, Louise og seg selv. Raskt fant hun også ut at muligheten for å påvirke politikere og andre både når det gjaldt unionspørs-målet og stemmerettssaken var god i sin nye posisjon. Samtidig gjorde hun arbeidet som krevdes av henne hjemme i Norge.

Hun var en omstridt person, ofte svært direkte og alltid opptatt av sak, men fine fester laget hun. Høsten 1903 tapte Vestre valget, og Ole A. Qvam gikk av som statsminister. Et år etter døde han, og Fredrikke mistet sin store kjærlighet og arbeidskamerat. Ole A. Qvam fikk en veldig positiv nekrolog skrevet av Gina Krogh: «For den store fædrelandsven stod kvinders frigjørelse som en av betingelsene for at Norge skulde bli et fremtidens land.» I hans liv hang teori og praksis sammen, skrev hun også.

F. M. Qvams posisjon i Norge var svært sentral og hadde avgjørende betydning for hvordan arbeidet for alminnelig stemmerett for kvinner (og menn) ble ført fram til seier. Hun deltok også i internasjonale organisasjoner og konferanser, både som representant for LKSF og som regjeringens representant. I 1913 deltok både hun og Gina Krogh på den siste internasjonale kvinnestemmerettskongressen i Budapest (krigen 1914–18 satte en midlertidig stopp) som regjeringens representanter og kunne melde om den store seieren hjemme.

Alt i 1883 fikk hun gjennomført sin første innsamling, til ei fane til det nystarta Egge Skytterlag. Disse skytterlaga utgjorde geriljahæren som skulle kjempe for Norges frihet fra Sverige om nødvendig. Sjølstendighet, norskhet, frihet og likestilling var de bærende verdier for Fredrikke og lå i bunnen for alt hennes arbeid. Gjennom hele boka understrekes hennes evne til å tenke strategisk, både i prioritering av saker, allianser som måtte bygges og mobilisering av alle som kunne tenkes å støtte saken. Hun hadde en spesiell evne til å organisere, og i dette lå hennes enorme betydning for både Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS), Landskvindestemmeretsforeningen (LKSF), Norsk Kvindesagsforening og Nationalkomiteen til bekjæmpelse af den hvite Slavehandel (kvinner og barn). Hun var leder for alle disse, og så betydningen av at sakene hang sammen i den forstand at det ville bedre kvinners liv, føre til økt bevissthet blant kvinnene og styrke stemmerettskampen.

Folkvord har gjort et veldig grundig arbeid med kampen for kvinners alminnelige stemmerett. Oppstarten av Kvindestemmeretsforeningen, uenighetene om arbeidsmetoder og mål, opprettelsen av Landskvindestemmeretsforeningen og hele den lange historia med tilbakeslag og seire. Særlig er den grundige gjennomgangen av argumentene som ble brukt for og mot i denne striden, interessant.

Det veldige arbeidet Fredrikke og alle lokale lag av NKS og LKSF, pluss alle enkeltdamer gjorde for å samle nær 300 000 tusen underskrifter til støtte for unionsoppløsningen med Sverige, er fortalt med stor entusiasme og er en stor glede å lese.

Parallelt med stemmerettsarbeidet ledet F. M. Qvam NKS. Denne foreningen ble startet som et «krigsforberedende» arbeid for å skaffe sanitetslasaretter og utdanne pleiere i tilfelle krig. Den gjorde også et formidabelt arbeid på dette området. Kampen mot tuberkulosen, helsestasjoner, fødestuer, sjukepleieskoler og behandlingshjem var kvinnenes bidrag til å skape et helse- og velferdstilbud som ikke fantes på denne tida. Arbeid av strategisk betydning for kvinnenes liv, deres sjølstendighet og arbeid, men like viktig for samfunnet. Fredrikke var, særlig i NKS sitt samarbeid med organisasjoner ledet av menn, for eksempel Lægeforeningen, veldig påpasselig med at det kvinnene hadde skapt, skulle de sjøl ha råderetten over.

Folkvord behandler i all hovedsak F. M. Qvams politiske liv, analyserer og stiller mange viktige spørsmål. Hun viser mange sammenhenger fra denne tida i kampen for kvinners rettigheter med dagens kamper for de samme rettighetene. Særlig kampen mot handelen med kvinner og barn er ukjent historie.

Boka er detaljert og grundig om en av de viktigste periodene i norsk historie, både for kvinner og menn, og for nasjonen. Den er godt komponert og veldig spennende. Magnhild Folkvord er en god nynorskbruker. Språket i boka er drivende godt.

Men jeg savner mer av historien om hennes private liv. Grunnen til dette savnet er at det er vanskelig å tegne seg et bilde av personen Fredrikkes forhold til mora, mannen, barna og søsknene. På denne tida var forhold mellom familiemedlemmer ganske tette, men boka tegner et bilde av en dame som ikke brevveksla med andre enn datteren, mannen og kvinner hun arbeidet med i forskjellige sammenhenger. Lite om sorgene over de fire barna hun mistet, og ingenting for eksempel om hun var stolt over datteren Louise som ble lege. Folkvord skriver at Fredrikke maktet å fortsette arbeidet sitt etter at hun mistet mannen sin i 1903, samme etter at sønnen Olaf døde. Men kanskje var det sånn at hun brukte arbeidet til å døyve sorgen? Eller var arbeidet for sakene hun brant for, så altoverskyggende i hennes liv? Hun var aktiv til hun døde 95 år gammel og leder for NKS til hun var 90 og må ha hatt en enestående dedikasjon for sakene hun trodde på. Noe mer om de private reaksjonene og forholdene ville gjort Fredrikke Marie Qvam til en helere person, og gjort henne enklere å forstå i noen situasjoner.

Taran Anne Sæther

Bell Hooks:
Ain’t I a woman? Black Women and Feminism
South End Press, 1981

Bell Hooks:
Feminist Theory. From Margin to Center
South End Press, 1981

Hva skal minoritetskvinner og arbeiderklassekvinner med en feminisme på hvite middelklassekvinners premisser?

Spørsmålet står sentralt i den afroamerikanske forfatteren, feministen og aktivisten Bell Hooks forfatterskap. I 1981 markerte hun seg som en sentral feministisk tenker på venstresiden da hun gav ut Ain’t I a woman? Black Women and Feminism. Gjennomgående temaer i hennes forfatterskap er hvordan sexisme, rasisme og klasseundertrykkelse virker sammen og skaper nye former for undertrykkelse i vestlige, kapitalistiske og patriarkalske samfunnskontekster.

I Feminist Theory. From Margin to Center beskriver Hooks en feministisk bevegelse dominert av hvite middelklassekvinner, og bygger et teoretisk fundament for en mer inkluderende og massebasert feminisme. Hooks utgangspunkt er at svarte kvinner og arbeiderklassekvinners erfaringer har blitt fortrengt og utelatt i kvinnekampen, som en konsekvens av at det er hvite middelklassekvinner som har hatt etnisitets- og klasseprivilegene til å definere feminismens hovedutfordringer og løsninger.

Hvite kvinners forestilling om «et universelt søsterskap», der alle kvinner står sammen i kampen mot menns kvinneundertrykkelse, tilslører det faktum at kvinner har svært ulike utfordringer og at begge kjønn undertrykkes i sexistisk og kapitalistisk system, hevder Hooks. Kvinnekampen fremstår som en kamp, der hvite vestlige middelklassekvinner krever likestilling med menn innenfor samme samfunnsklasse – en kamp som har liten relevans for kvinner med et annet klasse- eller etnisitetsutgangspunkt.

Ett eksempel er hvordan kvinnebevegelsen har omfavnet det mannlige arbeideridealet. Middelklassekvinner hadde familieøkonomi til å være hjemmeværende på 60- og 70-tallet. Da de fant den hjemmeværende tilværelsen lite tilfredsstillende, tok de opp kampen for lik deltakelse i arbeidslivet. For arbeiderklassekvinner og minoritetskvinner var problemstillingen motsatt – de hadde alltid jobbet, og fant arbeidet meningsløst. Mantraet om at arbeidslivet er frigjørende, i et arbeidsliv som opplevdes som undertrykkende og utnyttende, virket fremmed-gjørende og regelrett motstridende til deres interesser. De ønsker heller mer fritid og en bedre arbeidshverdag. Til tross for at Hooks eksempler er hentet fra en annen tidsperiode og i en annen kontekst, finner vi lignende debatter her hjemme. Et eksempel er i «Statsfeminismens moralske grammatikk» fra 2002 der Cathrine Holst problematiserer arbeidslinja: Hvordan kan arbeidslinja bidra til likestilling og frigjøring i et arbeidsliv som verken produserer likhet eller frihet?.

Feminismens primære agenda burde være å få en slutt på all undertrykkelse, der sexistisk, rasistisk og klassemessig undertrykkelse burde ses på som sidestilte, mener Hooks. Sexismen undertrykker også flertallet av menn, fordi mannsidealene i det sexistiske verdisystemet og økonomisk utnyttelse av menn bidrar til en mannlig underlegenhetsfølelse, som også tas ut i form av vold mot kvinner. Kvinner og menn må derfor stå sammen i kampen mot sexismen- der det er sexismen som skal bekjempes og ikke mannen.

Kampen for kvinnefrigjøring kan heller ikke eksistere løsrevet fra kampen mot kapitalismen, fordi det kapitalistiske systemet baserer seg på utnyttelse av andre. Hooks hevder at den feministiske bevegelsen ikke har tatt tak i de store strukturelle problemstillingene, men har små krav som ikke oppfattes som for truende for status quo. Istedenfor å utfordre verdisettet i kapitalismen har kvinnekampens ideal om at kvinner skal tjene like mye som menn og innta maktposisjonene, bidratt til å forsterke materialistiske, kapitalistiske verdier og en kultur basert på dominans. Den feministiske bevegelsen burde isteden ta et oppgjør med undertrykkende samfunnsstrukturer, der de viktigste sakene for en relevant feminisme burde være sette en stopper for feminiseringen av fattigdommen, stanse utnyttelsen av kvinner, bedre arbeidsforholdene, styrke velferdsprogrammene, anerkjennelse de jobbene og yrkene kvinner har, bekjempe stigmaet rettet mot kvinner i vanskelige økonomiske situasjoner og på trygd, og øke bevissthet om å bryte ut av konsumkulturen som rettes spesielt mot kvinner.

Også klassesamfunnet må anerkjennes og konfronteres, hvis det skal kunne bekjempes. Men venstreorienterte feminister har ofte gjemt seg bak den marxistiske teorien, hevder Hooks. Med dette ser de forbi det faktum at klasse handler om langt mer enn hvem som eier produksjonsmidlene. Klasse involverer også oppførsel, erfaringer, hva du forventer av deg selv, dine tanker om fremtiden, hvordan du forstår problemer og løser dem, hvordan du tenker, føler og handler. Blant hvite kvinner, som tilhører den rådende samfunnsklasse, er viljen til å ta innover seg alle aspektene av klassesamfunnet fraværede til tross for at de kan anerkjenne klasse i et marxistisk perspektiv. Jeg kjenner igjen problemstillingen fra norsk kontekst, og undrer: Er det uvitenhet, eller er det ubehaget ved å anerkjenne at man som hvit middelklassekvinne også inngår i et makthierarki som er problemet? Analysen blir utvilsomt mer intrikat dersom det ikke bare er patriarkatet som skal bekjempes, men også vår egen rolle i å opprettholde og reprodusere systemer som er frigjørende for noen og undertrykkende for andre.

Også her hjemme har likestillingspolitikkens forestillinger om Norge som et klasseløst samfunn blitt kritisert for å ha tilslørt de fordelingsmessige sidene ved likestillingsprosjektet. Er det slik at privilegerte kvinner fra sine maktposisjoner i politikken, forskningen og byråkratiet utformer en felles likestillingspolitikk, men på vegne av seg selv? Man kan for eksempel hevde at tidsklemma, kjønnskvotering, barnehagedekning, politisk representasjon og menns innsats i hjemmet er eksempler på saker som er synlige, men som kan antas å være mer relevante for middelklassekvinner som har gode muligheter til å lykkes i arbeidslivet.

Til tross for at Margin to Center er skrevet med utgangspunkt i USAs samfunnskontekst på 80- tallet, fremstår hennes kritikk, analyse og de problemstillingene hun reiser som relevant, også for likestillingsprosjektet i det flerkulturelle og klassedelte Norge. For som Hooks presiserer: At noen kvinner, fra mer privilegert bakgrunn, har fått det bedre, betyr ikke nødvendigvis at kvinner som kollektiv gruppe har fått det bedre – det indikerer kanskje heller at forskjellen mellom kvinner har blitt større.

Malin Vik

 

Are Saastad:
Feil medisin – Historien om Norges største sykehusskandale
Kagge forlag, 2013

Med boka Feil medisin ønsker Are Saastad å bidra til endring av norsk sjukehuspolitikk. Han ønsker debatt og opprør. Vi er etter hvert ganske mange som ønsker det, men makta – med Jens Stoltenberg i spissen – har foreløpig stått i mot. Feil medisin gir oss ny ammunisjon. Den er veldokumentert, og gir argumenter og inspirasjon til videre helseopprør. Her avkles partier, helse- og fagforeningspamper som har svikta. Du vil finne nyttig kunnskap til bruk i høstens valgkamp, men boka gir også innsikt i hvordan makta går fram for å få viljen sin gjennom. La det være sagt med en gang: Dette er ei spennende bok. Sjøl klarte jeg ikke til å legge den fra meg. Jeg må innrømme at jeg ikke alltid leser noter like nøye, men denne gangen slo jeg med stor interesse opp hver eneste en på de 30 tettskrevne notesidene for å få med alle detaljer og ytterligere dokumentasjon.

Feil medisin er historien om den såkalte hovedstadsprosessen, sammenslåinga av Helse Sør og Øst til Helse Sør-Øst, men først og fremst fusjonen av de tre store oslosjukehusa – Norges største sjukehusskandale, som undertittelen sier. Hele tida med helseforetaksloven av 200l som bakteppe. I denne prosessen vedtok styret i Oslo universitetssykehus (OUS) 17. februar 2010 å legge ned Aker sykehus, og pasientgrunnlaget på 160 000 blei overført til Ahus fra 2011. Saastad har opplevd denne skandalen fra innsida. Med sin helsefaglige bakgrunn som hjelpepleier ved Gaustad sjukehus og som leder av Gaustadklubben og seinere Fagforbundets ved Aker sjukehus har han fulgt det hele på nært hold. Han har stått i front i sjukehuskampen. Saastad blei etter hvert en for brysom tillitsvalgt som sjukehusledelsen ville kvitte seg med. Han blei overraskende «virksomhetsoverført » til en halv stilling ved Ahus, en stilling som viste seg å ikke være ledig.

Den store sjukehusreformen er kjent som en del av sosialdemokratiets «modernisering av offentlig sektor». Etter rekordkort saksbehandlingstid fikk Jens Stoltenbergs første regjering med støtte fra Frp og Høyre helseforetaksloven gjennom i Stortinget i juni 2001. Sjukehusa blei helseforetak drevet etter markedsliberalistiske prinsipper med stykkpris og bunnlinjetenkning. Som mange vil huske, skjedde dette ikke uten motstand. Mange vil huske at Mats Gilbert, RV-representanten fra Troms, var en av ti leger som la fram ei motmelding til Aps forslag. Saastad minner om at helseminister Tønne blei møtt av demonstrerende fagforeninger da lovforslaget blei overlevert Stortinget. «Selskaper er for børsen. Sjukehus er for folk,» ropte de. Kommuneforbundets Gunhild Johansen er blant demonstrantene, noe Ap tar ille opp, og deres stortingsrepresentant Marit Nybakk, som den gangen også leda Oslo Samorg, kom med følgende advarsel i Aftenposten:

Jeg har aldri sett at fagbevegelsen så grunnleggende har forsøkt å undergrave Arbeiderpartiet og torpedere en av Aps viktige saker. Kommuneforbundet bør avklare sin rolle istedenfor stilltiende å slutte seg til RV.

Saastad minner om at også Gerd Kristiansen, deltok på denne demonstrasjonen, den gangen bak Hjelpleierforbundets fane. Idag har hun et annet standpunkt, før hun blei LO-leder, freda hun helseforetaksloven. Boka er full av slike viktige påminninger. Saastad viser blant annet hvordan Fagforbundets Jan Davidsen og Mari Sanden har svikta sjukehuskampen ved å være sentrale støttespillere for Ap. Da Klassekampen bad om en kommentar til denne kritikken, var svaret: «Vi har ingen kommentar til Are Saastad sin bok». Men Saastad har gjort grundig arbeid, og ennå har ingen påvist noen feil i dokumentasjon.

Boka følger kampen om sjukehusa fra 2001 og fram til i dag. Vi får innblikk i maktkamper bak lukka dører, politikere som sier en ting og stemmer for noe annet, helseministre, foretaksdirektører og styreledere som kommer og går. Helt sentrale er de to mektige helsepampene Bente Mikkelsen og Siri Hatlen. Som mektig direktør for OUS skulle Hatlen gjennomføre fusjonen. For å få nok penger skulle hun legge ned og selge Aker sykehus. Det fikk hun ikke til. I 2011 manglet OUS 17 mrd. for å fullføre fusjonen, men det kom ingen lovnad om penger fra Helse Sør-Øst. Da tok hun sin Prada-veske og gikk. «Hatlen forlater fusjonsprosessen hun selv har hatt så stor tro på, på et tidspunkt da hun vet at prosjektet ikke lenger lar seg redde,» skriver Saastad, og minner samtidig om at det var Hatlen som i sin tid hadde sørga for at Bente Mikkelsen fikk den viktige direktørjobben i Helse Sør-Øst, og mer enn antyder at dette må oppfattes som et svik. Etter mye kritikk og etter å ha innrømmet at fusjonsprosessen burde ha vært planlagt og gjennomført bedre, forlater også Bente Mikkelsen sin direktørstol i Helse Sør-Øst.

Den store sjukehusfusjonen i osloregionen har ikke gått som planlagt. Det som i styremøtene kunne se enkelt og lovende ut på fargerike powerpoint-presentasjoner, holdt ikke mål i virkeligheten. Det er blitt klart for alle at Ahus ikke var klar til å ta i mot sitt nye pasientgrunnlag på 160 000 i 2011, sjøl om direktøren der påstod det motsatte. Sjukehuset var bygd for 340 000, men dekker nå en befolkning som er 140 000 større. Media har ikke mangla skandalehistorier derfra. Mangelen på sengeplasser på Ahus har sammen med befolkningsutviklinga i Oslo-området gjort det umulig å legge ned Aker sykehus, sjøl om fagmiljøer er brutt opp og det meste av akuttfunksjonene er borte.

Denne våren starta helsepersonell Helsetjenesteaksjonen. De vil ha faget og pasientene i fokus igjen, ikke pengene. Aksjonen vokser. Aker sykehus venner arbeider fortsatt for at Aker sykehus igjen skal bli lokalsjukehus. Folkebevegelsen for lokalsykehusene² samles i august. Når det gjelder helse og sjukehus rører det på seg over hele landet. Det er en utbredt folkelig oppfatning at sjukehus ikke skal være butikk.

Her er det mange som vil ha stor nytte og glede av å lese Feil medisin. Boka anbefales på det varmeste!

På Facebooksida «Feil medisin» er det samla mye stoff om boka. Forlaget Rødt! selger boka i sin nettbutikk.

Maren Rismyhr

Silvia Avallone:
Stål
Aschehoug, 2013

Piombino heter en industriby på vestkysten av Italia. Geografisk er den skilt fra Elba med et par kilometer Middelhav, mens en av hovedveiene mellom Roma og Nord- Italia går like øst for byen.

Byens bankende hjerte har vært Lucchini, stålverket, som i tungindustriens gullalder i 1970-åra, hadde en arbeidsstokk på 20 000. Da var det kommunistpartiet som styrte Piombino, planla og organiserte sosiale boligprogrammer langs gater som blei kalt Via Stalingrado, Carlo Marx og Togliatti, sovjetiske huskelapper i det italienske landskapet.

Ved årtusenskiftet er virkeligheten en annen. De stolte boligprogramma er skitne og forfalne, på Lucchiniverket er det bare 2000 mann i arbeid, Rifondazione Communista, altså det reformerte kommunistpartiet samler om lag fem prosent av stemmene, og unge folk, i eller utafor arbeidslivet, gir stemmene sine til Berlusconis Forza Italia.

I disse kulissene foregår den kritikerroste italienske romanen Stål, skrevet av debutanten Silvia Avallone. Hun viser oss to fascinerende jentunger i på 13–14 og et interessant tablå av bipersoner, som befolker det døende industristedet i et Italia som er i ferd med å gå av hengslene.

Tenåringsjentene heter Anna og Francesca og er strandstjerner sommeren før de skal over på videregående. I familiene deres er det mødrene som forsøker å skape et familieliv. Både Annas aktivistiske mamma Sandra, som fremdeles henger med i det reformerte kommunistpartiet, og Francescas utslitte og kuede Rosa, som er kommet sørfra, sliter for sine nærmeste. Mennene saboterer kvinnenes anstrengelser. Voldelige Enrico terroriserer både Rosa og dattera, mens Arturo river Sandras verden i stykker med sin elegante livsstil finansiert av kriminalitet. Anna har en bror Alessio, som blander stål på Lucchini og leder en gjeng litt eldre ungdommer. De møtes på bar, kjører bil, drikker og sniffer kokain for å komme gjennom arbeid og fritid, og de bryter loven når det kan gi gunstige ekstrainntekter.

Seksualitet er aldri langt unna i fortellingen om Piombino anno 2001–2002. De eldre guttenes jakt på småjentene på stranda, mannfolkas ekspedisjoner til nabobyens strippeklubb med skarpe shots og danserinner importert fra Øst-Europa, TV-programmene med «le veline», lettkledde unge damer uten annen funksjon enn å være der med puppene sine og spre drømmen om en tilsvarende karriere til neste generasjon jenter. For det er TV som er faktaformidler i Piombino, som i det øvrige Italia, og Annas mor, Sandra, er en av svært få som leser aviser.

I dette miljøet iscenesetter forfatteren en veldig dramatisk kjede av hendinger i tidsrommet fra sommeren 2001 til sommeren året etter. Hennes største prestasjon synes jeg er at hun presenterer Italia omkring årtusenskiftet, det provinsielle, ekskommunistiske, snuskete, mannssjåvinistiske, berlusconistiske Italia, sånn at jeg tenker at det er sånn det er.

Jeg skal ikke avsløre mye av de dramatiske hendingene. Les om dem sjøl. Min favorittscene er imidlertid da det varsles om nye permitteringer på verket. Alessio har en ekskjæreste som er blitt personalsjef, og hun vil hjelpe han ved å få hans navn bort fra den «dårlige» og inn på den «gode» lista. Selv om Alessio har stemt Forza Italia, svarer han personalsjefen med et raseri og en logikk som er forankra i en klassebevissthet han må ha arva fra mora si.

Silvia Avallones Stål framstår som en blanding av to sterke svenske kulturbegivenheter fra 2000-tallet: Filmen Fucking Åmål (Moodyson) og den vesle romanen Yarden (Lundberg). Lesbisk ungdomskjærlighet og moderne proletariat.

Rune Pedersen

Jæ fôra katta
med feite fraser
ho dauda

Øyvind Bremer Karlsen

Bjørn Sigurd Svingen er industrimekaniker, fagforeningsleder på deltid, og medlem i Rødt.

Krise i kapitalismen fører ikke nødvendigvis til en politisk krise for kapitalen, eller at regninga for krisa først og fremst går til kapitalistene eller bankene. Snarere tvert i mot. Flere hevder det prosjektet som vokser fram i EUs ytterkanter nå, er en ekstremvariant av markedsliberalismen, i stedet for regulering av markedene og finansinstitusjonene. Hvis de lykkes, uten et folkelig opprør som forhindrer det, ser det mørkt ut for Europas arbeidere.

Samtidig har venstresida i denne situasjonen et stort potensiale for økt oppslutning om et brudd med kapitalismen, og en ny retning. Raseriet som vil utvikle seg i sør, når faglige rettigheter og velferdstjenester barberes bort, må kanaliseres ved at folk sjøl tar grep om sin situasjon. I en allianse med venstresida, fagbevegelsen, sosiale bevegelser og svakere stilte. Slike bevegelser trenger også støtte fra arbeidere i nord. Ikke kanaliseres ved at de går i fascistisk retning og sparker nedover på konstruerte syndebukker, som vi ser tendenser til i en rekke sør-europeiske land.

Annerledeslandet Norge

Det rødgrønne prosjektet, som i sin barndom utformet Europas mest radikale regjeringsplattform, fikk en alvorlig slagside etter gjenvalget i 2009. AP-hegemoniet fikk fornyet sjølsikkerhet, og tolket valgresultatet for retningen videre. Stø kurs. Mot sentrum. Det skulle sikre velgerne fra midten og vinne valget vi nå står overfor. Denne politikken smitter over på hele den utvidete venstresida. Mange av velgerne ser ut til å enten sette seg på gjerdet, eller hoppe over til høyresida.

Fagbevegelsen har ikke vært harde nok i klypa, og har heller ikke gitt APs regjeringspartnere noen som helst støtte for å holde regjeringas glideferd mot høyre i sjakk. Derfor blir partiene som ønsker en politikk til venstre for regjeringa, også skadelidende. Regjeringas tilkortkommenhet svekker hele venstresida. Regjeringa har kommet med flere gode enkelttiltak for å motvirke markeds-kreftene, men utfordrer dem ikke systematisk.

Alternativet er verre, men er det nok til å vinne valget? Jeg håper naturligvis det. Men tviler på at det er en god suksessoppskrift for å vinne valget en tredje gang. En opposisjon til venstre for regjeringa har vært dypt savnet de siste åtte åra.

For mange er den politiske aksen, og hvilke grupper de ulike partiene opprinnelig var meningsbærende for, visket ut av medierådgivere og mangel på kritiske medier. Eller dominans av borgerlige medier.

Rød blokk

Erfaringene fra Danmark og Enhedslistens enorme vekst i det siste, er interessante. Det store spørsmålet er om man kan bruke det man har lært av disse erfaringene i Norge. De har klart å kanalisere misnøyen med en såkalt «rød blok», som fortsetter å føre nyliberal politikk ikke ulikt sosialdemokratene i det meste av Europa for øvrig. Men det tross alt forskjell på den danske «røde blok» og den rødgrønne regjeringen, og på Danmark og Norge, på tross av de mange likhetene.

Foreløpig har dessverre ikke venstresida i Norge sett noe oppsving på samme måte. Kritikk av nyliberalismen har dessuten liten eller ingen nyhetsverdi i mediene, sammenlignet med kjendissladder.

Mange Rødt-folk nyter stor tillit i breie saker og tverrpolitiske allianser, enten på barrikadene eller som ressurspersoner. Vi er knallgode aktivister i «enhetsfronten». Men det er frustrerende når det ikke gir nevneverdig partipolitisk uttelling.

Jeg trur mange oppfatter partipolitikk som en egen sfære for særs interesserte. Og det er jo faren med det hele. Politikk er ikke noe man engasjerer seg i, annet enn at man hvert andre år får velge hvem fra det styrende sjikt som skal få lov til å styre oss. Vi må bryte rammene for denne endimensjonale borgerlige parlamentarismen, og gjøre terskelen for deltakelse så lav at man blir mange nok til å få reell påvirkning. Med større sirkulasjon av ressurser og krefter i både fagbevegelsen og i partiene, kunne man lettere gått fra å være faglig aktivist i noen år, til så å være politisk aktiv i noen år. Men da må vi bli flinkere til å bygge opp folk til disse rollene. Slik at man hele tiden har friske krefter til å ta over når de ledende aktivistene blir satte, eller uinspirerte. Skal en få til dette, må det være en del av organisasjonens kontinuerlige aktivitet, og mål. Noe man har et bevisst forhold til fra første stund man overbeviser noen om å bli med.

Ledere av organisasjoner, enten det er lokale ledd, eller sentralt, forventes i dag å være supre allroundere. Flinke talere, agitatorer, filosofer, skribenter, og strateger. Vi må bli flinkere til å anerkjenne at ikke alle er like gode på alle felt. At man kan bli verdsatt for det man ER flink til, og som man har lyst til å bidra med. Det man ønsker å gi mennesker er mestringsfølelse, i stedet for avmakt. Slik at mange talent på forskjellige områder kan dra i samme retning, som et utfyllende lag.

Fra dugnad til service

Dette er en problemstilling fagbevegelsen deler, som per i dag er den sterkeste av alle grupperinger når det kommer til utenomparlamentarisk arbeid. Vi er ikke flinke nok til å engasjere og inspirere til at mange kan bidra med litt.

Utviklingen har i stor grad gått i feil retning.. Man har satset mer og mer på å bli en serviceinstans. Med tillitsvalgte som skal administrere lov- og avtaleverk, og en administrasjon av ansatte, uten tilhørighet til yrkesgruppene man organiserer, som skal utvikle medlemsgoder, fordype seg i politikk og juss, og samtidig sørve de stadig mer overanstrengte eller usikre tillitsvalgte og deres lokale medlemmer. Det er ikke lenger så stort fokus på dugnad, fellesskap og verksted der alle bidrar. Av medlemmer og for medlemmer. I kraftfulle lokale enheter. Vi ender opp med å rekruttere til passivitet i stedet for å organisere for aktivitet. Dette har nok også en sammenheng med avideologisering, og at klassebevisstheten følgelig er blitt svekket.

Flerstemmighet

Det er likevel en lavere terskel for å kaste seg inn i debatten i fagbevegelsen. Der er vi så mange, og til enhver tid så flerstemte, at vi hele tida må søke en viss konsensus, eller demokratiske avklaringer på viktige spørsmål. Enten det er arbeidstidsordninger, lønnsforhandlinger eller tilleggskrav. Dette vil i alle fall de fleste tillitsvalgte ha skjønt, som har forstått og innsett at den viktigste aktiviteten ikke skjer på medlemsmøtene, men mellom og utenom medlemsmøter. Og man trenger ikke store forkunnskaper for å kunne prøve seg fram, kanskje drite seg ut, og komme tilbake, en erfaring rikere. Det er stor takhøyde, og man blir tatt i mot med åpne armer.

Det er få steder jeg har følt meg så hjemme som i fagbevegelsen. Fordelen med fagbevegelsen er at man har ett felles prosjekt: Arbeidet vi har, og de vilkår man utfører dette på, og hvordan vi kan forbedre disse vilkårene gjennom gjensidig solidaritet. Og man er veldig konkret og pragmatisk i håndteringen av utfordringer.

Utover det kan man jo tidvis møte motstand internt, i enkeltsaker. For meg har opplevelsen vært god, og byggende for karakteren. Man oppnår ikke noe uten å kjempe for det. I Rødt, i partiet altså, ikke som faglig aktivist med Rødt-medlemskap, har denne følelsen av å være hjemme variert i stor grad. Følelsen av å være del av en lignende flerstemmighet har ikke alltid vært der. Og jeg har vært medlem i mange år. Mon tro hvor mange som finnes i vårt omland av sympatisører, som ikke riktig får seg til å melde seg inn, fordi de føler på samme måte.

Felles prosjekt

Rødt mener noe om alt. Vi har ei linje på det aller meste. Og man trenger ikke være enig i all politikk et parti står for. Man kan til og med gå inn i et parti med mål om å forandre det på punkter man er uenig i, så lenge hovedtrekkene stemmer overens med de verdier man står for. Men det er vi kanskje ikke flinke nok til å invitere til. Det kan stadig bli høyere takhøyde for uenighet og diskusjon. Vi må bare sørge for at vi i hovedsak har et felles prosjekt. Et minste felles multiplum, som binder oss sammen. På samme måte som i fagbevegelsen.

Når man slipper til nye, må man innse at det vil forandre organisasjonen. Slike erfaringer har fagforeningene i bygning, renhold, og hotell og restaurant gjort seg. Der har de vært flinke til å rekruttere nye medlemmer fra en rekke nasjonaliteter, og gitt dem rom til å bidra og si sin mening i fagforeningene.

Dette har jo på sett og vis preget Rødt også i det siste, som vi ser er revitalisert av mange unge mennesker, i ledende verv. Vi må bli stadig flinkere til å invitere folk til idédugnad for hvordan et annerledes samfunn kan se ut.

Både fagbevegelsen og partiene har et stort behov for å få fram tillitsvalgte blant både innvandrere og arbeidsinnvandrere. Og serviceproletariatet, ikke minst. Det er de som trenger det mest.

Det må skapes bånd mellom de som «har det for godt,» som de sier så ofte, og de som slettes ikke har det for godt. De som «har det for godt» risikerer å miste det de har, de også. Kapitalismens hegemoni over sinnene må utfordres av frihets- og utferdstrang.

Konklusjon

En viktig lærdom å dra fra fagbevegelsen er denne: Egne organisasjonsarbeidere, som har som oppgave å drive oppsøkende virk-somhet, opplysningsarbeid, tilby hjelp og støtte (i all hovedsak gjennom medlemsskapet), og organisering. I mange bransjer har man egne tolker, for å kunne lytte og nå fram til dem som ikke snakker norsk. Kommunikasjon er alfa og omega, og språkbarrierer er den største fienden mot arbeiderkollektiv og faglige rettigheter. Med mindre ressurser enn fagorganisasjonene, må dette skje gjennom frivillighet. Vi må bli flinkere på at mange kan gjøre litt.

Det handler i bunn og grunn om kommunikasjon. God gammeldags samtale, med de gruppene man ønsker å nå ut til, og med et språk og et budskap som de kan forstå. Og å evne å lytte og sette seg inn i de utfordringer de man snakker med måtte oppleve. De må føle at de blir tatt på alvor, og at man har gjennomføringsevne for å ta tak i problemene. På samme måte som dynamikken mellom en tillitsvalgt og medlemmene, og forventningen om at saker blir tatt tak i.

Så hva er en mulig oppskrift? I sin kontakt med folk må man tenne en gnist, som gjør at de ønsker å bidra. Med stort som smått. Det nytter ikke å love noe uten å presisere at folk i tillegg må bidra sjøl. Det er ingen ny oppskrift. Ikke en gang Martin Tranmæl kan påberope seg å ha oppfunnet den. Men han visste å bruke den for alt den var verdt, i oppbygningen av arbeiderbevegelsen. Og det bør vi også.

 

Per-Gunnar Skotåm har jobbet med gruve- og tunneldrift siden 1972. Han er kommunestyrerepresentant for Rødt Fauske, og driver tunnelfirmaet Fjellservice.

 Bergverksnæringa i Norge reguleres i dag gjennom det som kalles Mineralloven¹. Den har vært gjeldende siden 1. januar 2010. Fra samme dato ble også ny forskrift gjort gjeldende.²

Både loven og forskriften er etter mitt syn gode, og beskriver både rettigheter og plikter for den som vil utnytte malm- og mineralressurser. For den som vil oppdatere seg, vil en gjennomgang av lov og forskrift lett gi en forståelse for hvilke politiske muligheter som finnes for å utvikle denne næringa på en bærekraftig måte, og loven gir en plattform for ut fra lokale forhold stille de krav som er nødvendig til utvinning. Dette innebærer også muligheten til å gå imot utvinning overhodet, noe Kautokeino kommunestyre gjorde for ikke lenge siden om utvinning i Biedjovagge.

Det har i media vært fokus på at store areal i Norge er «mutet». Det vil si at man har søkt om og fått en unik undersøkelsesrett i opptil 7 år. Særlig gjelder dette Finmark og Nord-Troms. Til sammen er omtrent 5 % av Norges landareal båndlagt på denne måten. Det er i hovedsak utenlandske selskap som finansierer denne båndleggingen, og som finansierer undersøkelsesretten. Denne særegne undersøkelsesretten dreier seg om det som defineres som statens mineraler:

1. Metaller med egenvekt 5 gram/cm³ eller høyere, herunder krom, mangan, molybden, niob, vanadium, jern, nikkel, kobber, sink, sølv, gull, kobolt, bly, platina, tinn, sink, zirkonium, wolfram, uran, kadmium og thorium og malmer av slike metaller. Dette gjelder likevel ikke alluvialt gull.
2. Metallene titan og arsen og malmer av disse.
3. Magnetkis og svovelkis

I motsetning til hva mange tror, gir dette ikke eiendomsrett til det norske arealet. Det gir kun en undersøkelsesrett (1. prioritet) som gjør at interessenter med lavere prioritet (Har registrert sin søknad seinere) må vente. Det er en avgift til staten som øker progressivt for hvert år/annethvert år.

Et område kan utgjøre inntil 10 km2. Avgiften første år er 1000 kroner. 2. og 3. år tidobles beløpet til 10 000 kroner per år. I 4. og 5. år øker avgiften ytterligere til 30 000 kroner årlig ,for så å utgjøre 50 000 kroner per år for hvert areal i år 6 og 7.

Undersøkelsesretten gir ingen eiendomsrett. Områdene som undersøkes tilhører til enhver tid grunneier, om det er private eller staten.

Tanken bak at avgiftene øker, er at det skal være rimelig å komme inn og sette i gang undersøkelser, men det forutsettes tempo i gjennomføringen, ellers kan det bli dyrt.

Resultatene som undersøkelsene viser, er pliktig å rapportere til myndighetene. Denne informasjonen er åpen, og vil bli tilgjengelig i ettertid.

Skulle undersøkelsene gi informasjon slik at et selskapet ønsker å sette i gang drift, kan det søkes om driftstillatelse. Denne gjelder for 10 år om den innvilges, og gir oppsettende virkning for andre som ønsker å undersøke det samme området, eller sette i gang drift der.

En driftstillatelse gir i seg sjøl ingen rett til å starte drift. Dette må det søkes om etter Plan- og bygningsloven med krav til konsekvensutredninger, arealplansøknader, miljøutredninger o.s.v. I sluttfasen i en slik prosess må det søkes om konsesjon for driften med hjemfallskrav, krav til opprydding o.a. underveis.

Sjøl mener jeg loven er god, og juridisk sett sikrer de hensyn som må ta. Men den politiske kampen rundt de ulike spørsmål som må vektlegges lokalt, vil bestemme hvilke lovpunkt som vektlegges, og hvilke som neglisjeres.

Ny strategilov

Regjeringa ved statsråd Trond Giske har nylig lagt fram “Strategi for mineralnæringa »³. Her varsler regjeringa at de har til hensikt å komme tilbake med et lovforslag til Mineralloven om å implementere særegne bestemmelser for å ta hensyn til samiske interesser utafor Finnmark. Dette i tråd med forslag fra Samerettsutvalget 2. Det er en mangel ved den eksisterende loven.

Etter lanseringa av Mineralstrategien har mange av innspilla både fra Bergverksnæringa (investorer) og politiske aktører som sakspapirer fra Nordland Fylkeskommune hatt synspunkt og innspill som på viktige punkt vil svekke den lovgivinga som finnes med hensyn til: Miljøhensyn, samiske interesser og svekking av bestemmelser i Plan- og bygningsloven.

Koda meldinger

Disse innspilla kommer som koda meldinger og vi må gå bak formuleringene for å avdekke hva som egentlig menes. Noen av de tiltaka som skisseres i Strategien og er gjengitt over, må det kjempes for skal bli iverksatt. Næringa og politikere bruker formuleringer som:

– Det er nødvendig med like og forutsigbare rammevilkår nord og sør i landet.

Dette er koden for å oppheve de særegne hensynene til de samiske interessene i nord.

– Det kan ikke være riktig at et selskap skal sette i gang investeringsplaner for hundretalls millioner av kroner, men så møte urealistiske deponeringskrav.

Dette er koden for å oppheve kravet om miljøkonsekvensanalyse og gi et fritt fram for sjødeponi, eller andre deponiløsninger som ikke i vesentlig grad ivaretar miljøhensyn.

– Ser vi på våre naboland, går prosessen for å få tillatelse til drift på måneder i stedet for år. Noe må gjøres i Norge.

Dette er koden for å ikke bruke Plan- og bygningsloven på bergverksvirksomhet med de krav som finnes til konsekvensanalyse, arealbruk, miljøkartlegging, høringer i berørte befolkningsgrupper osv.

Noen av de mest spennende innspillene til Mineralmeldinga så langt har kommet fra Utmarkskommunenes Sammenslutning (UUS).

Med bakgrunn i regjeringens mineralstrategi har UUS brakt opp flere problemstilinger til diskusjon. Fauske kommune er en historisk viktig bergverkskommune, og Fauske kommunestyre har etter forslag fra partiet Rødt vedtatt å tilslutte seg noen av punktene fra UUS, hvorav det viktigste er:

Verdifulle mineraler utgjør for noen kommuner en verdifull naturressurs, men de offentlige inntekter utvinningen av slike ressurser gir, går utelukkende til staten. Etter Fauske kommunes mening har man gjennom nåværende kraftregime skapt en grunnleggende aksept for at kommunene har krav på en varig andel av verdiskapningen fra vannkraftutbygginger. Derfor har kommuner som Fauske store inntekter av f. eks. salg av konsesjonskraft som nettopp er kommunens andel av verdiskapningen etter å ha avgitt naturressurser

Den samme problemstillingen er aktuell innenfor marin sektor hvor kystkommunene nå jobber aktivt for å fremme det samme prinsippet overfor oppdrettsnæringen. I dag avgir en kystkommune areal til oppdrettsaktiviteter uten at kommunen får direkte verdier tilbake. Kystkommunene har foreløpig ikke fått gjennomslag for verken avgift på biomasse, arealavgift eller andel av det som må betales til staten for å få konsesjonen (unntatt eiendomsskatt på anlegg).

Fauske kommune er av den prinsipielle oppfatning at når en kommune avgir naturressurser skal kommunen ha en varig andel av verdiskapningen. Enten det gjelder kraft, oppdrett, mineral eller andre naturressurser. Derfor er det betimelig at problemstilingen diskuteres, også med bakgrunn i at kommunene ikke har andel i selskapsskatten.

Noen vil mene at en skattelegging av mineralnæringen til fordel for kommunene, vil øke den samlede skatte- og avgiftsbelastning. Det vil etter kommunens mening være feil signal til en næring som er kapitalkrevende, spesielt i oppstartsfasen. Kommunen vil argumenterer for en fordeling av eksisterende skatter og avgifter til fordel for kommunene. Når vi ser hvordan staten har forvaltet sitt eierskap i Sulitjelma med hensyn til opprydding, er det ikke urimelig å forlange at kommunene i fremtiden får en direkte andel i verdiskapningen basert på at dette er varige inngrep i naturen med en påfølgende forurensningsproblematikk. I tilegg kommer mulige fremtidige endrede driftsformer innenfor bergverk hvor mannskaper vil være bosatte andre steder og fraktes inn til gruvene i en form for turnus. Dermed vil ikke kommunen oppleve en større økning i fastboende med de skatteinntekter vi da går glipp av.

Noter:

1. www.lovdata.no/all/hl-20090619-101.html
2. www.lovdata.no/cgi-wift/ldles?doc=/sf/sf/sf-20091223-1842.html
3. www.regjeringen.no/pages/38261985/mineralstategi_20130313.pdf

Arnljot Ask er internasjonalt ansvarlig i Rødt, og deltok på kongressen til Syriza sammen med andre internasjonale gjester i midten av juli i år.

Mens Syriza-kongressen pågikk, forhandlet EU-sjefene og den greske regjeringa om betingelsene for fortsatt utbetalinger fra låna. Rett før hadde regjeringa sparka 2500 arbeider i den statlige kringkastinga (ERT), og stengt av signalene etter påbud fra EU.

Denne provokasjonen fikk folk ut i gatene i masseomfang igjen, og førte til at det ene regjeringspartiet (Demokratisk Venstre, som tidligere hadde vært med i Syriza) trakk seg fra regjeringa. Et regjeringshavari kunne komme når som helst og behovet for å markere et alternativ var blitt påtrengende.

Til tross for stor misnøye i det sosialdemokratiske PASOK fikk regjeringa samla det nå snaue flertallet på 153 parlamentsmedlemmene (av 300) til å vedta EUs krav om at 12 500 nye offentlig ansatte skulle settes på kutt-listene. EU og IMF ga så Hellas grønt lys for å få nye 45 milliarder kroner av den forespeila lånepakka.

Sannsynligvis vil den nåværende regjeringa hangle videre fram til det tyske valget er unnagjort den 22. september. Merkel vil ikke ha en regjeringskrise i Hellas, som vil gi rystelser i euroland, i valgkampen. Men i løpet av høsten er det trolig at at regjeringa som nå bare har konservative Nytt Demokrati og sosialdemokratiske PASOK bak seg, vil falle.

EU-økonomer antyder at de lånetilsagna som Hellas har fått, ikke vil være nok til å bringe landet ut av krisa. Kanskje er statskassa tom igjen innen dette året er gått. Med Merkel fortsatt ved roret vil nye lån medføre nye innstramninger for den greske staten.

Talla viser at kutt-politikken virker mot sin hensikt: Sjøl om mesteparten av lånene til Hellas har gått med til å betale gjeld og renter på statsgjelda, i tillegg til å tilføre greske banker ny egenkapital, har den offentlige gjeldas andel av BNP økt fra 107 prosent i 2007 til vel 160 prosent i første kvartal i år (Aftenposten 30. juli). IMF har laga en rapport hvor de sier at Hellas fortsatt vil mangle ca 11 milliard euro for å sikre finansieringa av den greske staten i 2014 og 2015. Hellas kan da vente seg nye kuttkrav for å få utvida låneramme si. Samtidig svekkes den økonomiske veksten i Hellas. BNP har skrumpa med over 20 % siden 2008, og en av fem grekere lever nå under fattigdomsgrensen (NTB 30. juli). Men for Merkel og sentralbanksjefene i EU er det skjebnen til euroen og det å holde EU-skuta flytende som teller.

Derfor vil de politiske motsetningene i Hellas skjerpes utover høsten. For øyeblikket er det ikke noe styringsdyktig regjeringsalternativ i nasjonalforsamlinga. Syriza har ikke nok representanter og samarbeidspartnere til å oppnå flertall. Faller regjeringa, går det derfor mot nyvalg, etter noen formelle, mislykkede runder.

Dagens meningsmålinger gir Syriza og Nytt Demokrati begge mellom ca 25–30 prosent oppslutning. Deretter følger fascistene Gyldent morgengry med 13–15 %, PASOK og KKE med ca 5–8 %. Syriza ville trenge over 35 % for å få flertall sammen med det udemokratiske styringstillegget på 50 representanter. Foreløpig er ikke KKE villig til å gå inn i regjering sammen med dem.

Syriza hva nå?

Siden valgene i fjor, hvor Syriza seilte opp til å bli det viktigste opposisjonspartiet, har det vært en intern debatt om hvordan en best mulig skal utvikle alliansen til å bli et redskap som kan vinne regjeringsmakta, og lede Hellas ut av krisa.

Fra starten i 2004 har Syriza vært en venstreallianse av flere partier og organisasjoner med mål å overvinne småpartienes skjebne med å bli stilt på sidelinja på den  parlamentariske arenaen. Det største partiet i Syriza, Synaspismos, har også sjøl vært en samling av flere fløyer med noe ulik ideologisk bakgrunn, fra tidligere utbrudd fra KKE til tradisjonelle venstresosialdemokrater, trotskister og det vi kan kalle grønne sosialister.

At Syriza besto av mange grupperinger, 14 det siste året, er blitt brukt mot dem som at en ikke kan vite hvilken politikk de egentlig står for og om hvem som ville «styre skuta» i en regjeringsposisjon. I november 2012 holdt de en nasjonal konferanse som et ledd i prosessen mot stiftelseskongressen nå i juli. Sjøl om erklæringa støtta opp om prosessen mot ett parti, hvor hvert medlem telte en stemme, var lojaliteten til de ulike fløyene fortsatt tydelig.fram. Politiske uenigheter kom også klart fram, som i synet på strategien og taktikken overfor EU, sjøl om det var enighet om å avvise de såkalte memorandumene som godtok EU/IMF-krava til Hellas.

I april gikk den tidligere lederen i Syriza, Alekos Alavanos, ut og stifta en valgfront, eller det han kalte et internett-parti, under navnet Plan B. Spiss-parola var at Hellas skulle gå ut av euroen og gjeninnføre drakmer. Flere av fløyene i det Syriza som deltok på kongressen, hadde mange sammenfallende synspunkter med Alavanos.

Helt inn i kongressens første dag agiterte også den gamle geriljakjempen Manolis Glezos mot å oppløse de enkelte partiene, som Synaspismos.

Åpninga på kongressen

Åpningstalen til Tsipras la stor vekt på at en måtte komme ut med et klart politisk budskap om at Syriza nå var klar til å ta over regjeringsmakta, og at Syriza var et parti med en demokratisk valgt ledelse som representerte partiet, ikke enkeltstrømninger.

Analysen om at Hellas ikke lengre var et «normalt» kapitalistisk land, men nykolonialt under Merkel & Co sin ledelse, var en premiss for en oppfordring om brei front mot Troikaen (EU, Den europeiske sentralbanken og IMF). Det lå også under for flertallsinnstillingene til program om hvordan en skulle slåss mot Troika-politikken.

Han la også vekt på at folket, til tross for en alvorlig humanitær krise, ikke hadde gitt opp, men slåss i gatene og tok organiserte seg for å overleve. Og at det ville være denne breie folkelige mobiliseringa som var avgjørende, og som Syriza måtte jobbe sammen med.

Han utfordret også resten av Europa og verden til solidarisk støtte, og understreket at den kampen de nå førte også var en del av en felles kamp som krever sterkere internasjonalisme.

Han avsluttet med at det var mulig seire i Hellas, og utfordret kongressdeltakerne til å bidra med å gjøre Syriza til det redskapet som de hadde bruk for nå.

Utfallet?

Det er ulike vurderinger i Syriza om utfallet av kongressen. Kommentarer fra trotskistiske grupper på Socialistworker.org og Internationalviewpoint.org er delvis misfornøyde både med programmet og den organisatoriske utviklingen av partiet. Begge disse sogner til det som kaltes «minoriteten» med Radikal Plattform og Kommunistisk Plattform som de mest aktive. Dvs. at de så på seg som stående til venstre programmatisk.

Kommunistisk organisasjon Hellas (KOE) oppsummerer de politiske vedtaka som gode, men siden systemet med fløyvalg fortsatt sterkt påvirka valget av ledelse, kom ikke den organisatoriske samlinga så langt som ønskelig. Det kom også til uttrykk ved at det var ca 20 % blanke stemmer under valget av Tsipras som leder, og at mange av disse også ville at leder skulle velges på den gamle måten, av sentralkomiteen ikke av kongressen.

I mediabildet i Hellas var den umiddelbare oppfatninga at «majoritetsfløyen» med Tsipras i spiss, vant terreng og avklarte mer hva Syriza står for. Men siden flere av fløyene ennå opptrer utad med sine egne vurderinger av utfallet, må vi regne med at det blir brukt til å skape forvirring om hva Syriza står for fram mot den forestående valgkampen. Meningsmålinger etter kongressen har ikke gitt Syriza merkbart større oppslutning.

Det er gitt en nokså fleksibel frist for hvor lenge de fløyene som ikke har lagt ned sine eksterne markeringer, skal kunne fortsette med det. Det er fortsatt åpent for såkalte «strømninger» i partiet, og at meningsbrytninger skal finne sted. KOE har suspendert sitt eksterne arbeid og opptrer nå som Syriza, men opprettholder sin organisasjon og sitt internasjonale arbeid.

Programmet

Her vant majoriteten alle avstemningene med 80–90 % oppslutning blant de vel 3500 delegatene fra 542 partilag. De viktigste dissensene gjaldt her holdningen til euroen/EU og hvem en skulle samarbeide med for å få en ny regjering.

Når det gjaldt euroen/EU, ble et proklamatorisk «ut av EU/euroen» avvist, men at Syriza ville slåss for å returnere memorandumene fra EU og annullere mesteparten av gjelda som var påført Hellas. Dersom dette følges opp etter en maktovertakelse, betyr det en full konfrontasjon med EU.

En tilsvarende uenighet gikk på om en skulle utbrodere hvordan banker og finansvesen skulle underlegges offentlig styring. Mindretallet ville spesifisere hvilke sektorer som skulle nasjonaliseres og sosialiseres, mens flertallet ville ha en rundere formulering som ikke bandt opp taktikken.

I avstemninga om hvem en kunne samarbeide med i kampen mot Troikaen, eventuelt i regjering, ble det et overveldende flertall for den breie linja som Tsipras hadde snakka for, med å invitere alle som sto opp mot politikken til den sittende regjeringa og ville gå mot EU-memorandumene. Mindretallsforslaget ville understreke antikapitalismen, som da i utgangspunktet ville avskjære samarbeid med det borgerlige partiet som er mot EU-politikken.

Syriza er nå et parti med en ganske enhetlig ledelse som er forplikta av et program, vedtatt med et stort flertall. De står godt rusta til å gå inn i den kommende valgkampen som et parti for et reelt regjeringsalternativ. Medlemstallet ved kongressen var ca 35 000, derav nesten 10 000 nye medlemmer som ikke hadde vært med i noen av de opprinnelige partiene/organisasjonene.

Grekerne trenger støtte!

Grekerne står nå oppe i en kamp på liv og død. Ikke bare for seg sjøl. De slåss mot en politikk som er i ferd med å rasere velferdsystemet i hele Europa. Om vi her på berget ikke er så direkte berørt ennå, er vi også truet. Støtte til grekerne nå er ikke bare solidaritet i praksis, men også hjelp til sjølhjelp.

Rødt har gått ut med en sterk oppfordring om støtte til grekerne gjennom den sjølhjelpsorganiseringa som blant annet Syriza har vært aktivt med på å opprette: «Solidaritet for alle». Den kan kontaktes direkte via http://www.solidarity4all.gr/aboutsolidarity. Behovet for mat og medisiner er raskt voksende.

De appellerer til fagbevegelsen og andre i den bedre stilte delen av Europa til å engasjerer seg og gi solidariske handslag.

 

Charlotte Koren:
Kvinnenes rolle i norsk økonomi
Universitetsforlaget, 2012

Dette er første samlede forsøk på å vise hvilken rolle kvinne har spilt og spiller i norsk økonomi. Hvordan statistikk, begreper, skatteregler, stønadsregler, arbeidsliv, familieliv og økonomisk vekst, verdier og holdninger har utvikla seg gjennom de siste 40–50 årene. Boka tar for seg perioden fra1900, men spesielt fra tidlig 1960-tall til ca 2005, den store uttogstida fra hjemmene til arbeidslivet for kvinner i Norge.

Boka er delt i 10 kapitler hvorav tre om husholdsarbeidet; produksjon, teorier for ubetalt husholdearbeid og den økonomiske verdien av det.

Ett kapittel ser på betalt og ubetalt arbeid og samspillet mellom de to i familiens økonomi og i samfunnet.

Kapittel 7 ser på inntektsfordelingen mellom kvinner og menn i samme familie, mellom familier med og uten barn, og familier og enslige i hele perioden.

Endringene i skattleggingen og i mange forskjellige trygdeytelser knyttet til barnepass, pensjon osv.

I siste kapittel ser Koren på økonomien i «dagliglivet». Hvordan doktrinen om økonomisk vekst preger svært mange valg som får politiske og sosiale konsekvenser lang utover den enkeltes liv og levetid.

Koren er utdannet sosialøkonom og gjør det klart i første kapittel at hennes arbeid konsentrerer seg om økonomi, skatt, trygd, verdisetting av arbeid og politikken i den utviklinga som har vært siden 60-årene. Hun tar ikke opp maktforhold; kjønnsmakt og bare sporadisk klasse. Hadde disse perspektivene vært med, ville det gjort studien grundigere og antakelig gitt noen andre kunnskaper om konkrete misforhold i for eksempel lønn og kjønnsdelt arbeidsmarked. Jeg tror også at spørsmål rundt «sambo»modeller ville gitt nyttige innspill til framtidens økonomiske og politiske løsninger.

Det er familien som er den økonomiske enheten i Korens arbeid og sammenlikninger i inntekter, skatter og trygdeytelser har utspring i utviklingen av familienes økonomi. Og i denne konteksten viser hun hvordan det betalte arbeidet for kvinner gjør dem økonomisk sjølstendige og «familieforsørgelse» blir borte som kategori. Velferdsstaten og offentlig omsorg er resultatet av utviklingen, barne-, eldre- og sjukeomsorg blir flyttet fra familien (les: kvinnene) til barnehager, skoler, sjukehjem og institusjoner der kvinnene er i stort overtall.

Slik jeg leser forfatterens presentasjon av utviklingen, viser den langt på vei sammenhengen mellom kvinnedominansen i disse jobbene og den dårlige lønna. Overgangen fra det ubetalte arbeidet i hjemmet; matproduksjon, renhold, omsorg osv til det samme i betalt arbeid gir et kjønnsdelt arbeidsmarked. Mange av yrkene kvinner går inn i, blir sett på som «allround»-yrker, ikke spesialister. De samfunnsøkonomiske vurderinger av dette arbeidets verdi gir ingen stor uttelling i nivået på betalingen.

I kapittel 5, «Økonomisk verdi av husholdsarbeidet » går Koren grundig gjennom analysemodeller for hvordan det ubetalte arbeidet verdsettes. Det brukes i hovedsak to modeller; «input» og «output»-metodene. I «input» lånes priser på arbeidskraft fra markedet (1 fra en husmorvikar, 2 lønna til den som utfører husholdsarbeidet i egen husholdning). I «output» lånes prisen på produktet i markedet og derfra beregnes prisen på arbeidsinnsatsen. Metodene gir ganske forskjellig verdier og flere konkrete undersøkelser er nevnt. Diskusjonen i kapittelet er interessant fordi det blant annet gir innsikt i mekanismene som gjør at noen i dag velger å kjøpe vaksehjelp/hushjelp. Diskusjonene rundt denne endringen får ofte preg av moralske spørsmål, men her får vi økonomiske termer å diskutere dette temaet med. Hun drøfter også historisk utvikling og viser at dette er et av spørsmålene som gir økte sosiale skiller mellom kvinner.

Skatteregler er endret, fra tidlig 60-tall da kvinner var en del av mannens hushold og gav et ekstra skatteklassefradag og til 1998 når alle individer skattes for seg. Her er hele historien om utviklingen i skattereglene; fra kvinner var en del av mannens hushold til 1998 (så seint!) til at hver person skattes individuelt. Utviklingen fra ikke å finnes nesten i skattespørsmål til hvordan skatte-regler lages for å motivere kvinner til å ta lønnet arbeid, er en «revolusjon» og tok ikke mer enn tre tiår. Hun går gjennom skattefradrag for barnetilsyn, til dagens ordning med bunnfradrag. I samme kapittel dokumenterer hun at husholdsarbeidet tilfører familien ressurser som er verdifulle( egenprodusert mat, vedlikeholde håndverkstradisjoner, kulturformidling, omsorg, trygghet osv), og som ikke skattlegges.

Hun diskuterer andre ting som kan skattlegges, om det er bra at alt sluses inn i BNP eller om det finnes verdier som ikke skal måles økonomisk. I en hysterisk vekstdrevet økonomi er dette viktige spørsmål.

Varehandel og tjenesteproduksjon øker voldsomt i disse årene og det er kvinnenes økonomiske evne som utgjør store deler av veksten. Denne utviklingen gav kvinner egen pensjon, egne rettigheter og dobbelt arbeid.

Boka dokumenterer grundig kvinners arbeid i hjemmet før og etter den store marsjen ut i betalt arbeid. Gjennom statistikk over BNP med og uten kvinnenes ubetalte arbeid i hjemmet. Viktige spørsmål om hvor stor veksten i norsk økonomi fra 60 til 1980 var utfra om det ubetalte arbeidet regnes inn i BNP eller ikke. Det ble skapt store verdier i husholdningene der kvinnene jobbet, det ble anslått at den økonomiske verdien av dette tilsvarte BNP. Når BNP vokste stekt de 20 første årene kvinnene tok lønnet arbeid, er det betimelig å stille spørsmålene om dette gir et riktig bilde av hva som var verdiskapingens størrelse.

Koren undersøker og dokumenterer endringene i tidsbruken hos kvinner og menn fra kvinnene i hovedsak var husholdsarbeidende, til de i hovedsakelig har betalt arbeid. Kategorien familieforsørgelse og husmor/hjemmearbeidende forsvinner som kategori i statistisk materiale gradvis og blir helt borte.

Boka har mye tall og mange spennende historier om utviklingen av inntektsforskjeller mellom kvinner. Den viser hvordan det ubetalte husholdsarbeidet utjevner intektsbortfall og virker dempende i økonomiske krisetider.

Sett i lys av at Koren er opptatt av å synliggjøre og dokumentere det ubetalte arbeidet verdi for familiene og samfunnet, er det rimelig at hun i et grundig kapittel om tilpasning av trygdene underveis i utviklingen bruker mye plass på å behandle kontantstøtten. Hun er for denne ordningen nettopp i denne sammenhengen.

Denne boka er en skattekiste for alle som vil ha mer kunnskap om kvinnenes vei inn i betalt arbeid, politiske valg og virkemidler, betydningen for økonomiske veksten, varehandelen osv.

I siste kapittel reiser Koren spørsmål om denne utviklingen kan fortsette, om det er mer å ta og flytte på. Er denne utviklingen bærekraftig, nasjonalt og internasjonalt? Er det bra for barna, for kvinnene, for å leve gode liv?

Boka er lettlest og lettfattelig i god forstand. Det kan virke som et forslitt utsagn om ei bok med så mye tall og tabeller/ figurer, men den er pedagogisk og strukturen veldig god. Koren evner å skrive godt om økonomiske spørsmål og får fram spenningen i denne utviklingen underveis. Imponerende arbeid, rett og slett.

Taran Anne Sæther

Arne Rolijordet er leder av Rødt Alna/Stovner og sekretær i Ringnes-klubben (NNN).

Partiet Rødt har så langt ikke greid å motvirke dette. Etter 1993 har Rødt (tidligere RV) ikke blitt valgt inn på Stortinget. Mens oppslutningen ved kommunevalgene i hovedstaden har svingt mellom 3,0 og 5,2 %, har det alltid manglet noen få hundre eller i høyden et par tusen stemmer på å oppnå stortingsmandat. Dette har hittil krevd ca 4,3 % oppslutning, mens i år kan det holde med 3,9 %.

For et parti som har hatt som intensjon å være det parlamentariske uttrykket for den kjempende arbeiderklassen – i år under vignetten «Det nye arbeiderpartiet» – har den manglende suksessen vært deprimerende. Det har gjentatte ganger skremt vekk entusiastiske ungdommer som satset alt på at partiet denne gangen skulle oppnå det umulige. Valgforskerne har på sin side trukket den konklusjonen at Rødt ikke greier å utnytte det potensialet som oppstår i kjølvannet av de rødgrønnes politikk i regjeringsposisjon og spesielt partiet SVs klare høyredreining.

Internt i partiet har oppsummeringene vært varierende. Noen har pekt på påståtte svakheter ved toppkandidaten. Erling Folkvord var for mye bundet opp til den gamle AKP-tradisjonen. Aslak Sira Myhre hadde for mye preg av lite tillitvekkende ung broiler. Andre har pekt på svakheter ved den politiske linja. For uklar profilering i forhold til de rødgrønne partiene medfører at vi i praksis driver valgkamp for AP og SV, osv.

Denne type årsaksforklaringer retter oppmerksomheten mot det jeg vil kalle forhold i den politiske overbygningen. Diskusjonen har dreid seg om profileringen av partiets politikk og de ulike toppkandidatenes styrker og svakheter. Vurderingen av slike elementer hører sjølsagt med i en grundig oppsummering, men jeg vil i det følgende se på et annet, mer grunnleggende forhold. For å oppnå stortingsmandat må en større gruppe av befolkningen stemme på partiet. Analysen vår må derfor starte med samfunnets basis, dvs. hvilke klassemessige sjikt som har interesse av at Rødt kommer på Stortinget.

Transformasjonen av hovedstaden

I løpet av de 20 årene som har gått siden 1993, har store deler av Oslo-industrien blitt nedlagt eller flyttet ut av hovedstaden. Kværner, Bergene, bryggeriene og Arcus er bare noen få eksempler på dette. Og byplanleggerne vil at denne «transformasjonen » skal fortsette. Mange av de gjenværende arbeidsplassene i Groruddalen står for tur til å bli omregulert til boligtomter.

Med industrien og de store arbeiderkollektivene forsvinner også viktige deler av den sosiale basisen for at sosialistiske og kommunistiske ideer opprettholdes i arbeiderklassen. Med fagorganisering og klassebevissthet oppstår ideen om en annen samfunnsmodell. Den sosialistiske tankegangen i arbeiderkollektivene er grunnlaget for at et parti som Rødt i det hele tatt får gjenklang for politikken sin i arbeiderklassen. Dette er en viktig forklaring på at Rødt gjør gode valg på såkalt ensidige industristeder og i flere kommuner i Nord-Norge, mens vi ikke vinner nevneverdig fram i Oslo. De sosialistiske visjonene samsvarer ikke lenger i samme grad med velgernes mentale arena som tidligere.

Oslo har i stedet blitt en akademisk høyborg. Av den voksne befolkningen i Oslo har 45 % høyere utdanning, snittet for landet som helhet er 30–35 %. Det er de intellektuelle sjiktene og middelklassen som dominerer hovedstaden sosialt, og det er borgerskapet som til de grader har den politiske makta her. Oslo styres av vestkant- Høyre.

De intellektuelles agenda

Rødts politiske plattform skiller seg kraftig fra agendaen til middelklassen. Mens Rødt går inn for en omfattende samfunnsomveltning, vil de fleste intellektuelle nøye seg med gode intensjoner og mindre reformer i overbygningen. Både Venstre, Miljøpartiet de Grønne (MDG) og til dels SV framstår som velmenende partier med sympatiske enkeltstandpunkter – for miljøet, mot rasisme og den rådende asylpolitikken osv. Med Rødt som i mange enkeltsaker har standpunkter på linje med disse partiene, følger det i tillegg en større «pakke» med revolusjon og sosialisme, noe som fortsatt forbindes med meningstvang og ufrihet.

Dette er forklaringen på at MDG nå puster oss i ryggen i flere av bydelene i Oslo, og ble større enn oss i bydelene Frogner og St. Hanshaugen ved kommunevalget i 2011. Hvilket velgerpotensiale disse partiene faktisk har i de intellektuelle sjiktene, ser en tydelig i bydel St. Hanshaugen der MDG og Venstre til sammen fikk 20 % av stemmene (!) Dette er partier det tilsynelatende er helt ufarlig å stemme på, mens det fortsatt i folks bevissthet hefter mange betenkeligheter ved politikken til Rødt.

Ut fra denne synsvinkelen blir en prioritering av kampen mot De Grønne for å vinne de intellektuelle velgernes gunst fort en umulig oppgave. Nå viser tidligere analyser av valgresultatene i Oslo riktignok at RV og Rødt har samlet velgere fra hele det sosiale spekteret. Det finnes både blitzere og forlagsredaktører som stemmer på Rødt. Spørsmålet er allikevel om det ikke fortsatt eksisterer en arbeiderklasse her som i større grad enn ved de siste valgene kan se på Rødt som sitt parti og talspersoner i de parlamentariske organene.

Den usynlige klassen

Selv om store deler av Oslo-industrien har forsvunnet, er det fortsatt igjen et betydelig kjerneproletariat i hovedstaden. Tine og Freia ligger fortsatt innenfor bygrensa, det er en omfattende bygg- og anleggsvirksomhet her, vi har store transportbedrifter innenfor spedisjon, jernbane- og kollektivtrafikk, jernbaneverksted og håndverksbedrifter osv. Innenfor offentlig sektor har vi de store sykehusene og sykehjemmene med en stor kvinnedominert arbeiderklasse, og i privat sektor har vi kjøpesentrene, butikker og varehus, renholdsbedrifter, hoteller og restauranter med et voksende underbetalt tjenesteproletariat. I tillegg til flere andre yrkesgrupper tilhører også et stort antall trygdete mennesker arbeiderklassen i Oslo.

Denne sammensatte arbeiderklassen er tilnærmet usynliggjort i det dominerende mediebildet. I vår tid er det enkeltpersonenes prestasjoner og ikke kollektivene som preger nyhetene. Individualismen er idealet, ikke fellesskap og samhandling. Store deler av tjenesteproletariatet er i tillegg marginalisert på grunn av sin nye etniske sammensetning og lave organisasjonsgrad. Samtidig er det denne delen av arbeiderklassen som mest trenger en klassemessig og partipolitisk tilhørighet slik RV framsto på sitt beste for 20 år siden.

Levekår og partioppslutning

Oslo er kjent for å være en klassedelt by der det er til dels dramatiske levekårsforskjeller mellom øst og vest. På 80- og 90-tallet kunne en se hvordan disse forskjellene gjenspeilte seg i valgoppslutningen til RV. I 1993 besto Oslo av 25 bydeler og administrative enheter. (I dag er dette redusert til 15.) Grafiske kurver som sammenlignet valgoppslutningen med arbeidsløshet og sosialhjelp i bydelene viste en påfallende sterk korrelasjon. RV var helt tydelig blitt partiet for den utslåtte delen av arbeiderklassen i tillegg til studentopprørerne fra 1968-generasjonen.

I takt med nedleggelsen av Oslo-industrien har arbeiderklassen også endret sammensetning og demografi. I dag bor arbeiderklassen i hovedstaden for en stor del ikke lenger på Grünerløkka, men i Groruddalen og på Søndre Nordstrand. I bydel Gamle Oslo lever fortsatt 30 % av barna i fattigdom, men nå preger denne type statistikk også andre deler av byen. I bydel Alna i Groruddalen regnes 20 % av barna som fattige. 88 % av disse har foreldre med ikke-vestlig bakgrunn, og 45 % bor i husholdninger uten noen yrkesaktive.

Selv om det fortsatt er mange fattige i Indre by, finner vi nå store deler av de mest undertrykte og dårligst betalte arbeidstakerne, i andre deler av byen. Det er her Rødt har sitt store potensiale fordi vi er det eneste partiet som bryr seg om deres levevilkår.

Utfordringene

De delene av arbeiderklassen som i dag oppfatter at de har deltatt i en sterk velstandsutvikling og har forholdsvis god råd økonomisk, vil i stor grad anse AP/SV og ikke Rødt som sine partier. Misfornøyde personer tenderer på sin side heller til å velge FrP.

De fattige delene av arbeiderklassen er stort sett politisk passive og hjemmesittere på valgdagen. Tidligere valgresultater viser altså at Rødt har et visst potensiale i disse gruppene. I stor grad dreier dette seg i dag om innvandrerbefolkningen. Dette får betydning for hvilke saker vi reiser og hvordan vi formulerer oss, hvilket språk vi bruker osv. På kort sikt må Rødt vise at vi er opptatt av velferdsspørsmålene som angår disse menneskene direkte. På lengre sikt må vi bidra til bedre organisering. En større andel av de nederste sjiktene i tjenesteproletariatet må bli fagorganisert. Det dreier seg om å skape felles arenaer og samhandling både på arbeidsplassene og i bomiljøene.

Det er umulig å tenke seg en utvikling i retning sosialisme uten at arbeiderklassen har satt seg i bevegelse for å slåss om samfunnsmakta. Partiet Rødts langsiktige mål er å oppheve kapitalforholdet. Det krever at arbeiderklassen igjen tenker og opptrer som en bevisst drivkraft i historien. Rødts eksistensberettigelse er å være katalysator for en slik utvikling, med eller uten stortingsmandat.

 

Geir Hem er aktiv i Rødt Gamle Oslo, har i flere år vært leder av Bydelens miljøforum, LA21, og arbeider mye med byutvikling og lokalmiljø.

Paul Burkett f. 1984, er professor i økonomi ved Indiana State University, USA. Han har blant annet skrevet boka, Marxism and ecology include Marx and Nature: A Red and Green Perspective (St. Martin’s Press, 1999). Boka som omtales her, kan lastes ned her

Paul Burkett viser begrensninger i Dalys analyse, og samtidig gjennomgås marxisters syn på naturen og økologi. Boka er ikke ferskvare (utgitt i 2006 av Historical Materialism Book Series – Boston), men temaet treffer en hyperaktuell debatt.

Burkett ønsker å stimulere til debatt mer enn å polemisere med hardtslående og dogmatiske argumenter. I forordet skriver han:

Jeg prøver å engasjere meg seriøst om sentrale funksjoner innen økologisk økonomi som et ’meta-paradigme’, og sentrale teoretisk problemstillinger knyttet til hovedtemaer innen økologisk økonomi. Jeg håper at boka vil bli nyttig ikke bare for dialog mellom marxister og økologiske økonomer, men også for de som søker en kritisk introduksjon til de grunnleggende ideene til økologisk økonomi.

Som bidrag til en marxistisk forståelse av økologisk økonomi gjennomgår han:

1. Relasjonen mellom naturen og økonomisk verdi
2. Behandlingen av naturressurser og kapitalforhold
3. Betydningen av loven om entropi for økonomiske systemer
4. Konseptet bærekraftig utvikling.

Om De Grønne og Herman Daly

MDGs hovedbudskap er å fremme et økologisk bærekraftig økonomisk system. I Dagbladet i vår viser Rasmus Hansson (MDGs 1.-kandidat Oslo) til Herman Daly som «den fremste eksponenten for en mer økologisk økonomi. Han snakker mye om behovet for et sterkere samarbeid mellom arbeid og kapital». I et innlegg i Dagsavisen.no 18.6. gjentar Andrew Kroglund, Thomas Hylland Eriksen og Dag O. Hessen ordrett Hansson referanse til Daly.

Herman Daly er en amerikansk økologisk økonom og professor ved The School of Public Policy of University of Maryland College Park i USA Han var økonom i utviklingsavdelingen i Verdensbanken, men sluttet i 1994 med en uttrykt kritikk av måten banken drives på og den gjeldene økonomiske teorien som legges til grunn.

Dalys positive bidrag og hovedbudskap er opposisjon mot rådende økonomiske miljøer og framleggelse av et program for en bærekraftig og miljøvennlig økonomi. Daly argumenterer hardt mot en fortsettelse av vekstøkonomien. Jorda og menneskeheten vil ikke overleve hvis vi fortsetter som før. Han er en viktig stemme i denne sammenhengen.

Daly foreslår at det må etableres en «steady state»-økonomi. Perspektivet stammer fra John Stuart Mill – «stationary state» – som argumenterte for at økonomisk ekspansjon ville stoppe, og at samfunnets økonomiske mål ville endres fra kvantitativ vekst til kvalitative utviklingsmål.

Daly har fått stor tilslutning til sitt grønne engasjement, men har møtt kritikk for urealisme i de konkrete løsningene. Framtidsprosjektet kritiseres for å være en slags Ole Brum drømmeverden. Kritikere påpeker at Dalys prosjekt er en reformert kapitalisme hvor markedet rår, og at det er naivt å tro på en (steady-state) – nullvekst stabil økonomi – uten mere grunnleggende systemforandringer.

Dalys program er mye rettet inn på prising, skatteendringer, reguleringer, desentralisering og holdningsskapende arbeid med gode ønsker basert på sammensmeltning av vitenskap og religion. Det kan ha sin bakgrunn i et kristent livssyn, og en slags sosioøkonomisk tro på sine gode naboer og guds skaperverk.

Miljøpolitikk på to bein

I Rødts program «Plan for en fornybar framtid» heter det:

Rødt mener dagens økonomiske system står i veien for å kunne løse klimakrisa. Derfor ønsker vi i stedet et system der menneskers og miljøets behov har forrang framfor kapitalistenes profitt. Klimakrise, matvarekrise og økonomisk krise viser at et systemskrifte er mer nødvendig enn noen gang.

Samtidig sier Rødt:

Vårt budskap er at kutt i norske klimagassutslipp er mulig innenfor rammene av dagens system, med dagens teknologi og parallelt med en storstilt satsing på nye, fornybare arbeidsplasser. Vår ambisjon er å lage en plan for et bærekraftig Norge der CO2-utslippene er lave nok til at vi stabiliserer klimaendringene på et nivå som både vi og økosystemene rundt oss kan leve med.

Både Daly/De Grønne og Rødt berører de to ’beina’ – endringer innen dagens system og behov for systemendringer. Kritikken mot Daly dreier seg mye om hvorvidt hans systemkritikk er fundamental nok. Venstresidens klimaprogram kan også debatteres ut ifra hvor mye det faktisk er mulig å oppnå uten systemskifte.

Dalys og MDGs framstilling av et nullvekst økonomisk regime har nesten totalt fravær av klasseanalyse og et historisk materialistisk perspektiv. Fagforeninger er bare såvidt nevnt i MDGs program.

Burketts metode

Burkett legger ikke vekt på å kritisere økologisk økonomi som sådan. Men han er tydelig på at det er antagonisme mellom klassisk økologi økonomers syn og marxisme. Han anerkjenner sammenhengen mellom økologi og økonomi, men viser til begrensninger innen det økologiske økonomiske miljøet. Han sier om hensikten med boka:

Det sentrale spørsmålet i boka er om metodene og konseptene anvendt av økologisk økonomi, er adekvate for å ivareta egne ønsker om en multidisiplin tilnærming, metodisk pluralisme og historisk åpenhet. Spesielt argumenteres det med at marxismens klasseperspektiv – klasse som en materiell-sosial relasjon knyttet til produksjon – er et nødvendig og sentralt element som økologisk økonomi mangler. Dette belyses ved å vise hvordan marxismen avdekker viktige motsetninger, analytiske mangler og ubesvarte spørsmål innen økologisk økonomi miljø.

Boka inneholder både en kritisk gjennomgang av hvordan økologisk økonomi tilnærmer seg sentrale temaer, og en utdypende om marxismens forhold til økologi.

Burkett viser til at marxister – siden Malthus – ofte har vært skeptiske til teorier som framsetter naturlige grenser for menneskelig produksjon og utvikling. Han viser til at dette skyldes, at slike teorier ofte brukes til å støtte opp om konservative strømninger, som motsetter seg arbeiderklassens kamp for å bedre sine betingelser, og kan bremse den fattige verdens rettmessige krav på ressursutnyttelse og velferd. Derfor har marxister i praksis ikke fokusert på den «økologi-vennlige materialistiske dimensjonen », og teknologioptimisme preget en del tidligere sosialistiske bevegelsene. Burkett peker likevel på at alt tidlig marxisme også hadde økologiske perspektiver, og at naturvitenskap og det vi nå innbefatter i økologibegrepet, faktisk spiller en rolle i Marx og Engels materialistiske tilnærmingen til historien generelt og kapitalismeanalysen spesielt.

Marxisters passivitet har på sin side hatt en rekyl effekt ved at intellektuelle økologiske økonomer ikke har vist interesse for å analysere produksjonkreftene fra et økologisk og energetisk (studier av energi under endring) perspektiv. Økologiske økonomer har derfor i stor grad hatt en nyklassisistisk og abstraktideel tilnærming til markeds-modeller.

Om temaene i boka

Den sekvensielle gangen i boka belyser de fire tidligere nevnte områdene: verdi, kapitalforhold overfor naturen, entropi og bærekraftig utvikling.

I gjennomgangen av en marxistisk forståelse av forholdet mellom naturen og økonomisk verdiskaping vises det til Marx kritikk av fysiokratene (en teori om at nasjoners velstand ble bestemt av verdier fra natur og landbruk). Dette har relevans siden fysiokratenes syn på verdiskapning på mange vis har komponenter som gjenspeiles i nåtidens økologisk økonomiske teorier. Marx gamle kritikk av fysiokratene bidrar derfor til å synliggjøre økologisk økonomis manglende evne til å analysere verdiskapning og relasjoner i markedsøkonomien – knyttet til produksjonsforhold og skillet mellom bytteverdi og bruksverdi, og arbeidskraftens manifestasjon som vare med historisk separasjon fra landeiendom (natur). Menneskets forhold til naturen blir fremmedgjort og blir et rent pengeforhold.

I sammenhengen berøres også fremmedgjøringen videre, og Burkett skriver om hvordan normer, som er ubevist innrammet i kapitalismes klasserelasjoner, dukker opp i økologisk økonomis analyser av verdiskapning. Dette gjenspeiles også i en allmenn usynliggjøring av kapital/verdiforhold knyttet til natur. Forholdet til naturressursene blir framstilt rent instrumentelt som en samling av ’naturlige ressurser’. En konsekvens av dette blir at ’bærekraftig utvikling’ løsrives fra sosiale relasjoner, og blir synonymt med allmen vekst og velstand/fordeling.

Marx anerkjente at naturen er en kilde til bruksverdi, men viste sammenhengen med bytteverdi og utbytting både av mennesker og natur.

Termodynamikkens lover – loven om entropi

Det er relativt lite som er skrevet om marxismens syn på disse områdene. Det har derfor festet seg en oppfatning om at marxismen har brydd seg lite om energitransformasjoner.

Burkett gjennomgår konkret entropisynet til Daly og en annen autoritet innen økologisk økonomi – Nicholas Georgescu-Roegen – og viderefører temaet lang fire spor:

1. Evnen for menneskelig produksjon til meningsfullt å utnytte energien i materien («’fix’ matter energy») i nyttbare former.
2. Det motsetningsfulle og meningsløse i å omtale nytteverdien av energien i materien/ naturen isolert og skilt fra sosiale prosesser og produksjonsforhold.
3. Muligheter for resirkulering av naturens ressurser.
4. I hvilken grad markedsmekanismer og markedsprising kan brukes og reflekterer knapphet på naturressurser – råvarer («low-entropy matter enegy»).

Burkett hevder at diskusjon om disse temaene blir begrenset ved fravær/ usynliggjøring av klasseperspektiv – i produksjonsprosessene og de samfunnsmessige betingelsene for utnyttelse av naturressursene.

I et marxistisk perspektiv har markedets verdisetning knyttet til entropi – (omformatering av energien i naturen) klare betingelser knyttet til produksjonsforholdene – utbyttingsforholdet og produksjonens/arbeidets og naturens fremmedgjorthet. Disse forholdene reflekteres paradoksalt i systemets evne og mekanismer for å reprodusere seg selv gjennom periodiske ressurs-/ forsyningskriser – til tross for stadig bedre metoder til å utnytte ressursene. Et marxistisk perspektiv knyttet til økonomi- entropi viser et dialektisk forhold og skille mellom bærekraftig utvikling og bærekraftig kapitalisme.

Burkett går dypere inn i dette temaet ved å vise til Marx’ og Engels’ debatt med Sergei Podolinsky om temaer knyttet til sosialisme og termodynamikkens lover. Det vises at Marx og Engels også her direkte tok opp temaer knyttet til økologi og tømming av ikke fornybare ressurser. Mens Prodonski blir kritisert for ren energi-reduksjonisme (potensiale gjennom stadig akkumulasjon av energi på kloden), var Marx og Engels tydelige og bevisste på ressursbegrensninger knyttet til produksjon både under kapitalisme og sosialisme.

Energibetraktninger er sentrale i Marx omtale av selve arbeidskraftens verdi – knyttet til behovet for reproduksjons- og selve verdiskapningprosessen – bruken av arbeid. Engels argumenterte mot energireduksjonistene ved å understreke den ikke-reduserbare biokjemiske karakteren av menneskelig arbeid og produktene av det, og at arbeidskraftens bruksverdi ikke kan omformes til ren energi.

Marx inkluderte energi metabolske (menneske–natur forhold/stoffskifte) temaer til analysen av kapitalistisk tilsettingsforhold ved å inkludere både konservering og tømming av naturressurser knyttet til både den individuelle arbeiderens livsgrunnlag og reproduksjon av arbeidskraft. Innholdet i termodynamikkens lover er også med i Marx’ analyser knyttet til utviklingen av industrialisering/maskinproduksjon og storproduksjon, og hvordan menneskelig produksjon brøt ut av rammene fra å leve på solenergi/varme til å utnytte geologisk kapital.

Burkett viser til kapitalismens behov for vekst og stadig økende utnyttelse av naturen. Både konkurransen og produktivitetsveksten trekkes inn i bildet. Ved vekst i arbeidsproduktiviteten følger økende mengde ressurser/materiale som kapitalen må skaffe og anvende for å øke verdien – siden verdien må manifestere seg i bruksverdi.

Til tross for at tidlige marxister ikke brukte økologiske begreper som vi kjenner, så er ikke dette uttrykk for at de avviste termodynamikkens lover, men konsistens med disse. Marx og Engels så på kapitalistisk økonomi som et åpent system avhengig av menneskelig arbeidskraft og («non human») energi/ressursbruk. De viste kapitalens tendens til å utarme og plyndre naturressursen i utbyttingsprosessen.

Økonomiske ulikhetmodeller og påvirkning av omgivelsene

En relativt stor del i boka er viet gjennomgang av ulikhetmodeller i relasjon til inntektsnivå og økonomisk vekst. En økonomisk modell går ut på at økonomiske forskjeller øker når økonomien vokser, men at dette snur etter et visst økonomisk utviklings/vekst-nivå. Slike kurver og modeller er også anvendt med en beskrivelse av forurensningsnivået knyttet til økonomisk vekst og inntektsulikheter.

Mange faktorer brukes for å begrunne hvordan forurensningen går ned i takt med økende velstand – bedre teknologi, «renere » sammensetning i produksjonen mm. Burkett viser til kritiske kommentarer og manglende empiri som dokumentasjon for dette. Momenter han viser til, er en dypere gjennomgang av alle former for miljøødeleggelser og bruk av ikke fornybare ressurser, og at inntektsforskjeller i de enkelte land og ulike modeller/vektinger kan skjule fakta. Det er også sånn at rike land i stor grad eksporterer miljøproblemene til fattige land. Hovedpoenget er likevel at fravær av en sosialøkonomisk analyse og den sosiale organiseringen av produksjonen i en miljøanalyse fungerer tilslørende. Analysene blir nyklassisistiske og ser på miljøødeleggelser som en ekstern konsekvens av markedsaktiviteter med tilbud/etterspørsel og forbruk. Når de da analyserer endringer i miljøregnskapet og miljøkvaliteter, så skilles det ikke mellom systemmessige reproduksjonsaktiviteter og allmenne menneskelig utvikling. Det gjøres også få forsøk på å belyse forskjeller og konsekvenser klassemessig – ulike livsbetingelser for rik og fattig.

De ulike likevekt/ubalanse modellene kan ikke forklare ulike nivå og mønster i miljøødeleggelsene siden de ikke forklarer innholdet i hvordan og hvorfor miljøet ødelegges – basert på produksjonsforholdene med materielle og sosiale relasjoner. I et marxistisk perspektiv belyses hvordan rikdom og makt i klassesamfunnet er systemmessig avhengig av miljøødeleggelser.

Om økologiske konflikter, ubalanse overfor naturen og kriser

Burkett gjennomgår ulike økologiske økonomers modeller og diskusjoner rundt disse. Han viser hvordan bærekraftproblemer ofte blir analysert ut ifra fysiske innsatsfaktorer med ulike prismekanismer knyttet til ressursfaktorer. Dette temaet er viktig relatert til ulike løsningsforslag knyttet til Dalys «steady-state-økonomi» og forslag rundt prising og skatteendringer. Slike forslag gjenspeiles også i MDGs partiprogrammer.

Det trekkes fram at fraværet av klasseanalyse reduserer innholdet rundt økologisk krisehåndtering. Han viser også til at økonomi– natur samspillet under kapitalismen ikke nødvendigvis truer kapitalistisk produksjon selv om miljøet og naturen ødelegges. Dette er forhold som er viktig å forstå for miljøbevegelsen. Tvertimot kan ulike miljørettede aktiviteter gi nye muligheter for kommersiell vareproduksjon, handel og investeringer – ref også klimakvotehandel. Dette gjør det viktig å skille «kapitalistisk miljøforvaltning» fra forvaltning av naturressurser generelt.

Fra et marxistisk ståsted vises det til at klasseforholdene er knyttet til produksjonsforholdene – både sosiale og miljømessige. Arbeiderklassens sosiale/ økonomiske kamp og kampen for miljøet løftes fra å bli noe mer/annet enn et spørsmål om fordeling.

Miljøkriser under kapitalismen er av flere typer. En type krise dreier seg om at kapitalakkumulasjonen er truet av begrensninger i forsyningslinjer og tilgang til råvarers bruksverdi (tidligere bomullskriser og oljekriser). En annen type krise er knyttet til kapitalismens generelle miljøødeleggelse som ødelegger natur og betingelsene for menneskelig aktivitet generelt.

Bærekraftig utvikling og framtida

I den siste delen av boka bruker Burkett mye plass til temaer rundt bærekraftig utvikling. Han legger vekt på skillet mellom miljøkriser relatert til kapitalistisk kapitalakkumulasjon og profittjag, og kriser knyttet til naturens generelle betingelser for menneskelig utvikling.

Dette skillet er viktig, ikke for å unnlate å adressere miljø- og ressursproblemene for seg, men det er en viktig sammenheng som har betydning for hva vi gjør, hvilke strategier miljøbevegelsen bør velge, og hvilke løsninger som er mulig.

Kapitalakkumulasjonen/konkurransen og kapitalismens utnyttelse og ødeleggelse av naturen blir grundig belyst i flere kapitler. Enhver profittstyrt markedsøkonomi må baseres på vekst pga konkurransen og behovet for kapitalakkumulasjon. Kapitalismens normaltilstand i forhold til ressursutnyttelse («’normal’ matter-energy throughput») følger av dette antiøkologiske imperativet: kapitalakkumulasjon. Kapitalistisk verdiskaping fremmer entropisk degradering av materie/energi. Det er innen disse systemparameterne som gjenvinning og miljøavfallstiltak opererer.

Kapitalistisk reproduksjon bryr seg ikke om et positivt samspill med naturen («coevolution »). Det som teller, er tilgang til arbeidskraft og naturressursenes bruksverdi for å kunne opprettholde produksjonsprosessene og verdi/profitt-skapning.

Det marxistiske perspektivet viser altså at i tillegg til kapitalakkumulasjonkriser så frambringer kapitalismens økologi-entropi dynamikk konstant miljøødeleggelser knyttet til menneskelige og naturens livsbetingelser. Denne permanente krisetilstanden kan bare overvinnes gjennom sosialisering av produksjonen og endring av de materielle (natur–menneske) forutsetningene – produsentene/ arbeiderklassens og folkelige kamper.

Burkett om kommunisme og miljøkamp

Produsentenes skille fra naturen kan bare overvinnes på lang sikt gjennom en revolusjonær kamp for å etablere et sosialt system og produksjonsforhold som ivaretar ansvaret for videreutvikling av mennesker og natur. Nye produksjonsforhold (marxistisk klassisk betegnelse som «kommunisme») forener flere dimensjoner av bærekraftig utvikling som har blitt separat adressert av økologi økonomer:

1. Ansvaret om å forvalte naturressurser som fellesskapets ressurser i dag og for fremtidige generasjoner.
2. Samspillet mellom mennesker, sosiale forhold og naturen.
3. Behovet for forvaltning og samfunnsmessig eierskap av naturressurser.

Burkett viser til at denne foreningen innebærer og ivaretar behovet for å integrere økologiperspektivet i en helhetlig naturvitenskapelig og sosialvitenskapelig sammenheng – som også økologisk økonomi ønsker.

Gjennom å ivareta denne helheten sier Burkett at et kommunistisk perspektiv gir forutsetning for bedre sameksistens mellom mennesker og mellom mennesker og naturen. Han ser dette som en strategi, men understreker behovet for at menneskers bevissthet og aktiviteter i forhold til naturen må bli behandlet konkret. Dette inkluderer praktiske løsninger i forhold til vitenskapelig kunnskap. Uten dette, og med en lang periode i kamp mot kapitalismens fremmedgjøring, så vil reduksjonen/bortfall av markedsøkonomien («de-marketisation») føre til nye former for fremmedgjøring, og det vil oppstå nye metabolske skiller.

Under nye produksjonsforhold vil arbeiderne opptre som andre subjekter enn i dag. Denne endringen er både en utvikling av mennesker som mennesker («human being») og en utvikling av basis for et nytt forhold til historien og naturen.

Basert på analysen av den systemmessig miljøødeleggelsen, som er skapt av kapitalismens metabolske skille mellom arbeidere og naturen, framheves arbeiderbevegelsens sosiale posisjon og bevisstgjøring som basis for en samfunnskraft og miljøkamp for å «avkapitalisere» produksjonsbetingelser på ulike områder. Denne basisen for sosiale bevegelser framheves spesielt i forhold til kapitalismens utnyttende («exploitative») globalisering av produksjonen.

God bok

Behovet for mer rettferdig og bærekraftig utvikling er godt synlig i ulike sosiale fora og bevegelser. Dette viser seg også i økende motstand mot sentrale kapitalkrefter og økonomiske institusjoner (IMF, WTO). Burkett viser til at denne bevegelsen trenger en retning og ramme som ikke baseres på marked, privat profitt og andre former for utbytting og undertrykkelse. Med sin helhetlig framstilling har han ønsket å bidra. Jeg synes det er et godt bidrag.

Mye av modelleksemplene og argumentasjonen er rettet inn mot debatter blant amerikanske økologi økonomi miljøer. Disse kan være lite kjent her. Flere av fremstillingene kan derfor virke kompliserte. Begrepsbruken er også mye relatert til kunnskaper om marxisme og historisk materialisme. Dette kan virke begrensende i noen miljøer. Jeg savner forøvrig en mere konkret referanse til teorien om grunnrente.

Burkett viser til at det i praksis på grasrotnivå er et utstrakt samarbeid mellom venstresideaktivister og rene miljøaktivister. Dette er grunnlaget for at boka er dialogartet mer enn rent polemisk. Ved at han samtidig er så tydelig på mangler innen økologiske økonomiske miljøer, oppfatter jeg boka som en argumentsamling som er aktuelle for dagsaktuelle miljødebatter.

Forholdet mellom økologiske økonomer/ MDG/dalyister og sosialister, vil preges av i hvor stor grad de konkrete løsningsforslagene er utopiske og opptrer som reaksjonære i praksis. MDG liker å framstille seg som såkalt blokkuavhengige, at de hverken er røde eller blå. Herman Daly har også et uklart prinsipielt ståsted i forhold til markeds-økonomien, og understreker at arbeidere og kapitalister «must live together». I sitt oppgjør med tradisjonell økonomi sier han «they have a bad theology. They went to the wrong seminary ». Hans løsningsforslag med endringer i skattelegging – «Tax labor less, tax enterprise less. And instead, put the tax on that to which value is added, namely the resource flow». (min utheving) – viser at han står langt fra venstresidens syn på kilden til verdiskapning.

Miljøkamp er hyperaktuell. Selv om det er positive engasjementer til grunn for ulike typer miljøaktivisme og bevegelser, så er sentrale spørsmål om markedets kraft og om ulike løsninger som stilles er realistiske eller utopiske, viktig å svare på. Den tidligere setningen om at arbeiderne har bare sine lenker å miste, er utvidet med at vi har jorda å miste.

Tips:

• John Bellamy Foster, redaktør i Monthly Review. Bøker:The Ecological Revolution: Making Peace with the Planet , med Fred Magdoff, What Every Environmentalist Needs to Know About Capitalism, og The Vulnerable Planet: A Short Economic History of the Environment. Herman Daly om Steady-State Economics
• Richard Smith, Institute for Policy Reasearch and Development, London, «If Herman Daly has a better plan, let’s hear it» 2010, “Beyond Growth or Beyond Capitalism?», Real-world economics review, issue no. 53, 26 June 2010,
• Pål Steigan: Sammenbruddet, Spartacus 2011
• Rødts Plan for en fornybar framtid», http://www.sosialisme.no/fornybar_framtid.pdf

Hopsnackat
Vimmel (på norsk vrimmel) er en historie fra boka Hopsnackat, Folkrörelse på arbetsplatsen. Taran Sæther omtalte boka, i Rødt! nr 1:
– Dette er ei tynn lita og lettlest bok. 35 korte historier om hvordan arbeidskamerater snakker seg sammen for å løse problemer på sin arbeidsplass.
Hele Hopsnackat kan lastes gratis ned som e-bok og lydbok: http://folkrorelselinjen.wordpress.com. Artikkelforfatterne i boka er anonyme.

Vi var vikarier som jobbade i en butik. Vi var egentligen inte vikarier för någon utan vi hade allmän visstidsanställning men vi kallades för vikarier i alla fall. Vi arbetade heltid eller nästan heltid och gick på schema. De brukade förlänga våra anställningar en gång i månaden ungefär. Det fanns ett gäng fast anställda också, som hade varit där länge. Det var ingen bra sammanhållning bland de gamla. De hade spikade uppfattningar om varann och mycket gamla ostar mellan varann, så det var en hel del gräl och skitsnack. De gick till chefen och skvallrade och klagade på varandra.

Det fanns några timmisar också, och en sak som både vikarier och timmisar reagerade på, var att vi fick ingen övertidsersättning. Dom fast anställda stämplade men inte vi. Vi fick betalt för den tid som stod på schemat (eller den tid som timmisen var inringd för), men vi var ofta tvungna att stanna över för att hinna med efterjobbet. Kanske inte så länge men en kvart om dan blir ju pengar i längden som det är surt om man inte får. Chefen brukade inte vara kvar så dags så det fanns inget bevis på att vi jobbade över.

Vi pratade om det där när vi jobbade över, men då hade vi bråttom och ville hem. Så en dag var det en tjej som föreslog att vikarierna skulle samlas en viss dag på lunchen. Några bytte lunchtid med andra så att vi fick lunch samtidigt. Vi pratade om övertiden och kom överens om att vi skulle ta upp det på personalmöte. Det gjorde vi också och chefen blev stirrig och påstod att vi visst får övertidsersättning, men det hade ju ingen fått. Sen sa hon att vi går hem tidigare ibland också och får fullt betalt ändå så det jämnar ut sig. Men det var ytterst sällan som allt var klart så tidigt att man kunde gå tidigare.

Sen tog vi upp det en gång till, och sa att det borde finnas en lista där vi får skriva upp när vi jobbar över, chefen är ju inte kvar då så hur ska hon veta att vi ska ha övertidsersättning? Då lovade chefen att hon skulle sätta upp en lista, men hon gjorde inte det.

En kväll när arbetstiden var slut och det fanns jobb kvar, så var chefen kvar också. En timmis gick till chefen och sa: – Hur ska jag göra nu, det finns ingen lista att skriva på! Mina arbetskamrater säger att det ska finnas en lista!

Chefen blev skitirriterad och sa att hon ska inte prata med sina arbetskamrater utan hon ska prata med chefen! Men du brukar ju säga att vi ska fråga våra arbetskamrater när vi är osäkra! Sa timmisen. Men chefen fortsatte att skälla. Timmisen var en invandrad kvinna. Jag pratade med henne sen, och sa: – Ta inte åt dig, chefen gillar inte att vi snackar ihop oss. – Jag vet, sa hon. Hon var lugn. Listan kom upp!

Det var en del snack om att det skulle bli förändringar i butiken. Vi fick höra att det skulle komma en ny chef och att de skulle dra ner på personal. Den nya chefen kom från ett annat ställe där det fanns väldigt få fastanställda, nästan alla var timmisar! Så vi blev förstås oroliga att det skulle bli likadant hos oss.

När den nya chefen kom, så pratade han om att vi måste jobba mera rationellt. De skulle dra ned på prismärkningen bland annat. Det skulle bli färre anställda men mer arbete på kvällar och helger. I gengäld skulle alla få en liten lönehöjning. Det var ju rätt klart att vi vikarier skulle ryka först. Men vi träffades igen och kom fram till att han skulle inte kunna göra sig av med oss direkt, de flesta av de där förändringarna hade inte genomförts än.

Vi kom överens om att vi tillsammans skulle snacka med chefen. En kille gick till chefen och bad chefen komma till fikarummet «för vi har ett problem». Chefen följde med, och han blev nog lite osäker när vi satt där tillsammans. Han hade nog inte väntat sig det. Vi sa att vi ville veta lite mer om hans planer och att vi ville ha besked om fortsatt anställning efter 15. september då våra kontrakt gick ut.

Han var vänlig och trevlig men gled undan våra frågor. Däremot informerade han om en del andra saker som skulle hända. Det var nog mest för att han ville byta samtalsämne. Men de fastanställda tyckte sen att det var konstigt att vi vikarier var bättre informerade än dom!

Eftersom vi inte fick nåt besked så bad vi att få träffa chefen en gång till. Den här gången sa han att det var inte aktuellt med nya kontrakt. Han sa «men vi kommer säkert att behöva er rätt mycket ett tag till». Det betydde att han ville göra oss till timmisar. Så var det en som frågade om lönehöjningen, och då kröp det fram att bara dom fast anställda skulle få den. När han såg våra miner, sa han att det är beslutat högre upp, men att han skulle prata med högre chefer om det.

Vi sa att vi måste ju veta om vi ska börja söka andra jobb eller inte! Så vi vill ha besked både om anställning och lönehöjning. På torsdag får ni svar, sa chefen, och jag hoppas det blir positivt besked!

Så kom torsdagen. Chefen kom in och sa: – Nu hoppas jag ni blir glada, vi kommer säkert att behöva er en månad till. En sa: – Får vi anställningsbevis idag då? Men chefen sa att nej det ska väl inte behövas. Han sa inget om lönehöjningen, och när en tjej frågade om den så sa han att Nej, man har bestämt högre upp att det är för de fast anställda. Då sa tjejen: – Det där var ju samma svar som vi fick förra gången! – Jaså jag trodde ni skulle bli glada att vi behöver er ett tag till, sa chefen, men du är tydligen inte nöjd!

Då borde vi andra ha sagt nåt, men det gick så fort och vi hade inte hunnit fatta vad som hände, det var så knäppt. Sen gick chefen och det var dags för oss att börja jobba. – Ni kunde väl ha sagt nåt, nu tror han ju att det bara är jag som är missnöjd, sa tjejen. Fast chefen måste ju ha märkt att vi andra inte jublade heller.

Det kändes som om vi hade tagit oss fram till en final, men att den blev en flopp.

Vi började jobba, men det sjönk in mer och mer vad som hade hänt, och vi pratade med varann kors och tvärs på olika ställen i butiken. En kille som inte brukade säga så mycket, sa: – Jag är beredd att säga att jag inte kommer 15. september om jag inte får anställningspapper.

– Jag med! sa en annan. Hon som pratat på mötet med chefen var fortfarande lite sur och sa att jag går inte dit, nu får ni andra visa vad ni tycker. Vi kom överens om att vi inte skulle försöka få till nåt mer möte utan nu skulle vi bara meddela vad vi tyckte.

Sen gick först två stycken och knackade på chefens dörr. Han öppnade den på glänt och sa att han sitter i telefon. Då kom de tillbaka senare och sa att vi vill bara meddela att vi slutar om vi inte får kontrakt. Under tiden var det ett par tjejer som kom överens om att de skulle säga att de slutar om de inte får lönehöjning, så de gick också och knackade på. Det fortsatte så där, så det var mycket knackande på chefens dörr den dagen. Fast vi var få, så tyckte han nog att det var ett vimmel av folk som kom och sa att de inte ville fortsätta. Ärligt talat vet jag inte om alla verkligen var beredda att stanna hemma 15. september, men chefen måste ha blivit nervös. För senare på dagen så kom han, och sa att han pratat med en högre chef och att vi skulle få heltidskontrakt en månad till. Och så skulle vi få samma lönehöjning som de andra.

När månaden närmade sig sitt slut, så pratade vi igen. Den här gången så krusade vi inte, men vi pratade inför chefen om att «Ja vi slutar ju den 15. oktober». Det kom ett besked: Vi skulle få förlängning 3 månader! Men bara fem av oss, bemanningen skulle minskas med två. En del arbetsuppgifter hade tagits bort så vi insåg nog att en skulle ryka. Men två tyckte vi var för mycket. Samtidigt var tre månaders kontrakt mer än vi hade väntat oss. Vi blev lite splittrade.

Det visade sig att en av oss hade hittat annat jobb så han försvann i alla fall. Vi fem som fick jobba kvar, kom överens om att vi skulle inte jobba över, och det märktes snart att vi inte hann med. Så efter en vecka fick den sjätte komma tillbaka, först som timmis och sen fick han kontrakt.

Sen genomfördes förändringarna steg för steg och efter ytterligare några månader fick vi gå allihop. Men då hade vi i alla fall haft riktig anställning och höjd lön som vi inte fått om vi inte hållit ihop. Även fast det var en begränsad tid det handlade om, så kändes det grymt bra att vi inte gick med på vad som helst. En del säger att det inte går att göra något om man är osäkert anställd, men på ett sätt är det lättare också. Det var rätt lätt för oss att snacka ihop oss. Vi påverkade de fast anställda också, så det var fler som sa ifrån om olika saker, men jag vet inte hur det har blivit efter att vi slutade.

 

Per-Gunnar Skotåm har jobbet med gruve- og tunneldrift siden 1972. Han er kommunestyrerepresentant for Rødt Fauske, og driver tunnelfirmaet Fjellservice.

Den eksplosive veksten i den statsstyrte kapitalistiske produksjonen i Kina fra rundt 1980 har resultert i en enorm etterspørsel etter basemetallene stål, kopper, zink, bly og nikkel.

Kina brukte i 2010 60 % av verdens jernmalm og 30 % av verdens kopper. En gjennomsnittlig vekstrate per år i industriproduksjonen på 10 % per år har gitt eksponentielle utslag i volumet på 30 år. I 1980 utgjorde Kina 2 % av det globale bruttonasjonalproduktet. I dag utgjør Kinas andel ca. 15 %.

Etterspørselsveksten har gitt store eksportinntekter til gruveland som Canada og Australia. Også vårt naboland Sverige har hatt eventyrlige inntekter på sin jernmalmeksport hvor LKAB i Kiruna får et økonomisk resultat på nærmere 50 % av salget. 15 milliarder SEK i 2011 av en salgsverdi på ca. 31 milliarder.

I ly av USA og NATOs krigseventyr i Irak, Afghanistan og Libya flytter Kina fram sine posisjoner gjennom økonomiske og politiske framstøt i randsonene der krigene finner sted. Det er Kina som har oppnådd avtalene om utnyttelse av kopperforekomster i Afghanistan og i flere land i Afrika.

I en globalisert verden, rivaliserer stormaktene som tidligere for å sikre sine langsiktige strategiske interesser. EU har begrenset med metalliske mineraler innenfor sitt område i dag, og disse er i hovedsak konsentrert til Nord-Sverige, Nord-Finland og for den del Nord-Norge. Dette området kalles i EU sammenheng for Fenno-Skandia. Dette utgjør det største kjente geografiske og geologiske området for metalliske reserver i Europa vest for Uralfjellene og utenom forekomster som er kjent i Irland, Spania og Portugal.

Det er vedtatt som en del av EUs mineral- strategi å utvikle ressursene i Fenno- Skandia i samarbeid med landene der reservene ligger.

Etterspørselsveksten fra Kina drives både av enorme byggeprosjekter for infrastruktur, boligkomplekser som nybygging av hele byer samt bygging av forretningsstrøk og kontorkompleks. Kina har også gått forbi USA som verdens største industriprodusent og er verdens største eksportnasjon. En vesentlig del av den øvrige verdens import av forbruksvarer produseres i Kina med sitt eget behov for millioner av tonn med metall og andre mineraler. En vesentlig del av Kinas import av metalliske mineraler, eksporteres igjen i form av ferdige forbruksvarer.

Mangedoble priser

Den globale etterspørselen etter metalliske mineraler ledet av Kina har gitt et prisnivå som er fra 3–6 ganger høyere i nominelle kroner enn på innledningen til 90-tallet.

Dette har gitt en fornyet interesse for hvilke reserver som kan skjule seg i den norske berggrunnen. Det vesentligste av norske metallgruver ble nedlagt på 90-tallet. For noen skyldtes dette mangel på ressurser, men for flere var det et utslag av lavt prisnivå, som gjorde videre drift ulønnsom.

Den betraktelig høyere prisen over tid har gitt fornyet interesse for Syd-Varanger (jernmalm), Tverrfjellet i Kvalsund (kopper, zink), Sulitjelma (kopper, zink), Joma / Grong (kopper, zink), Bidjovagge / Kautokeino (gull, kopper), Røros (kopper, zink). Den største interessen er knyttet til områder hvor det tidligere er drevet gruvedrift. Filosofien er at der det tidligere har vært gruvedrift, er det store muligheter for å avdekke ytterligere reserver i tillegg til de gjenværende som er kjent fra før.

En liten teknologisk revolusjon gjør at man nå ved luftbårne elektromagnetiske målinger kan «se» opptil 800 meter ned i bakken og «avdekke» elektrisk ledende metalliske forekomster. Dette gjør det mulig å grovundersøke store områder innenfor betraktelig mindre økonomiske rammer enn tidligere.

Vår etiske utfordring

Det er vanskelig å tenke seg noe menneskeskapt produkt som ikke har en vesentlig bestanddel knyttet til gruvedrift i en eller annen form. For deg som leser kan du gjøre følgende eksperiment: Fjern innholdet av mineral og metallbearbeiding fra alle gjenstander i din umiddelbare nærhet inklusive bygningen du sitter i, og du vil i beste fall finne deg sittende i en haug med planker som heller ikke fantes hadde det ikke vært for sagbladene av stål.

Poenget med et sånt banalt eksempel fra min side er for å stille i relieff en tiltagende strømning på den revolusjonære venstresida som har fjernet seg fra sin tilknytning til produksjonen og hvor man gjerne vil ha industrisamfunnets produkter, men ikke vil vite av produksjonen.

Norge importerer i dag hundretusenvis av tonn med metaller og mineraler knyttet til de produktene vi importerer. Den vesentlige delen av produksjonen av dette skjer utenlands. I noen sammenhenger er hele produksjonskjeden basert i et eller flere andre land enn Norge. I andre tilfelle kan det godt være at råstoffet for metallet har sitt utgangspunkt her, men at bearbeidingen til ferdigvare har skjedd i et annet land, jfr. Kina.

Ønsker man industrisamfunnets produkter, må et etisk riktig standpunkt også innebære at man forsvarer å produsere med de ressursene som finnes i Norge, for å gjøre dette mulig. Sjølsagt på grunnlag av et sett med miljømessige krav som gjør dette forsvarlig. Med bakgrunn i Norges miljøvennlige energiproduksjon basert på vannkraft vil en større grad av ferdigvareproduksjon her være miljømessig å foretrekke framfor mange andre land.

I Norge og på Nordkalotten er også avgjørende beslutningsmyndighet fra de samiske institusjoner en faktor for store områder.

Gruvedrift som basis for en reindustrialisering av Norge

Kollapsen, nedleggelsen av det vesentligste av norsk metallbasert gruvedrift i løpet av 1980- og 1990- tallet skjedde parallelt med oppbyggingen av norsk oljeindustri. Årsaken til nedleggingsbølgen var knyttet til prisnivået, men var også et uttrykk for en investeringstørke i de tradisjonelle industrier. Oljeindustrien med sitt fortjenestepotensiale sugde til seg all kapital. Det betød tilnærmet null teknologisk utvikling i de norske metallgruvene før man ble innhentet av markedsmekanismene som gjorde drifta ulønnsom på forekomst etter forekomst.

I dag er det tydeligere for alle og en spiss-sak for venstresida å få gjennomslag for at det er oljeutvinning i den takt verden bedriver som er en solnedgangsindustri. Utvinningstakten er ikke bærekraftig, og verden står overfor et miljøkollaps og kapitalismen foran en djuptgående krise knyttet til oppskrudde verdier knyttet til fossile brensel som det ikke er mulig å utnytte uten å gjøre deler av kloden til dels ubeboelig. Politisk jobbes det for å begrense den globale oppvarming til 2 grader. Aksjeverdien til alle verdens fossile energiselskaper priser inn en fossil reserve, som om den utnyttes, vil gi 6 grader temperaturstigning. Dette vil gi virkninger som vi knapt kan forestille oss på denne kloden. Siden kapitalismen forutsetter vekst sier det seg sjøl at det blir et kollaps i en eller annen form. Med bakgrunn i at Statoils årlige salgsinntekter er på nivå med halve statsbudsjettet, vil vi merke det her.

Det trengs gruvedrift i Norge

I dag er det de kapitalistiske drivkreftene som fornyer interessen for malm- og mineralleiting i landet. Håpet om profitt fra innen- og utenlandske selskaper driver fram undersøkelser i kjente gruveområder og i mer jomfruelig undersøkte areal av Norge.

Et sosialistisk Norge vil også være avhengig av å utnytte den malm- og mineralbasen som finnes med hensyn til produksjon av de bruksverdier som folk har behov for. Det kan i dag stilles et stort spørsmålstegn ved den bruk- og kastmentalitet som er en vesentlig forutsetning for den kapitalistiske produksjon i vår tid.

Menneskets adskillelse fra produktet av sitt arbeid gjennom den kapitalistiske produksjonsmåten gjør at vi stadig higer etter mer av de produktene vi uansett ikke kan skaffe oss, men en drøfting av fremmedgjøringsbegrepet, tingliggjøringen og varens fetisjkarakter ligger utenfor temaet for denne artikkelen.

 

Jørgen Sandemose er førstelektor ved IFIKK, Universitetet i Oslo, og har utgitt en rekke filosofiske verk.

«Den som ikke liker imperialisme, er rasist!»

Er dette mulig? Nei, slett ikke. Det er umulig. Men faktisk myldrer det av «sosialister » som har slike oppfatninger. De vet det bare ikke. Og det er ikke alt de ikke vet.

Imperialisme bringer med seg kapitalistisk aggresjon mot fattige nasjoner. Aggresjonen er av militær og av økonomisk art. Den økonomiske formen er den grunnleggende, og styrer motivasjonen for den militære.

En fattig nasjon er en nasjon som – i det minste – ikke har nådd å bli kapitalistisk. Det vil si at den ikke har etablert en bestemt vekselvirkning mellom tre faktorer:

Borgerlig industriell eiendom, en eiendomsløs, men produktiv arbeiderklasse, samt moderne jordeiendom.

Denne helheten er spesifikk for det borgerlige samfunn. Derimot er en fattig nasjon patrimonisk – basert på fedredyrkelse, henråtnende kollektiv eiendom, klaner og storfamilier som utbytter enkle arbeidere.

En patrimonisk nasjon er fattig fordi den har svak økonomisk utnyttelse av naturressurser. En kapitalistisk nasjon er rik fordi den har, eller kan skaffe seg, naturressurser som den utnytter målrettet. Men uansett, all slik utnyttelse er det vi kaller «arbeid» – den faktor som er den grunnleggende i all historisk viksomhet.

Den basale økonomisk-imperialistiske utbyttingen viser seg på et marked som er felles for alle slags produkter av arbeid, fra det patrimoniske «sør-øst» og det kapitalistiske «nord-vest». På markedet måles arbeidsproduktene langs en felles målestokk, for å kunne bli utvekslet etter regler. Denne målestokken kan ikke ligge i naturstoffer og deres bruk, for de er rett og slett bare forskjellige, ikke identiske. Altså ligger den i arbeidet selv, betraktet uavhengig av de ressurser det foregår på.

Arbeid i en vareproduserende økonomi måles gjennom en dobbelfunksjon, nemlig etter hvor lang tid (ekstensiv størrelse) som kreves for å frambringe et produkt, og dels etter hvor intenst (intensiv størrelse) det må arbeides i denne tiden. Når nasjonenes materielle rikdommer møter hverandre på verdensmarkedet, treffes de derfor bare som det vi kaller verdier eller bytteverdier. De framtrer som rene sosiale fenomener, hvor deres naturlighet bare virker som stoff for den rent sosiale sammenlikningen i verdier og priser. Dette er en forvrengning, men den er reell, og den leder til at de virkelige sammenhengene på verdensmarkedet blir snudd på hodet i en bevegelse som er parallell med det Karl Marx kalte for «varefetisjisme». Ett resultat er at imperialismens bakgrunn i utbytting av det konkrete arbeidet i fattige land blir oversett. De arbeidende klassene i disse landene blir dermed også oversett, i den forstand at de blir skildret kun i vage ordelag, eller som om de var forsvart av «aktivister» uten klassebestemt personlighet (i norsk debattsammenheng, jf. Tore Linné Eriksen, Alf Gunvald Nilsen o.a.). Det samlede resultat er at også økonomi-teoretikere som mener seg å stå for et «radikalt» samfunnssyn, sosialister og sågar folk som setter merkelappen «marxist» på seg selv, ikke klarer å se på internasjonal klassekamp på annen måte enn som et forhold mellom debitor og kreditor. Med andre ord: Myten om «finanskapitalens» herredømme, som i dag brer seg som stinkgass når visse sosialister skal forklare den interne økonomiske krisa i nord/vest, gjør seg like mye gjeldende for teorier om verdenshandelen og krisesymptomer i sør/ vest.

Et ledende eksempel på denne tendensen er den innflytelsesrike pakistansk-amerikanske økonomen Anwar Shaikh, som siden slutten av 1970-tallet har agitert for et syn som blir sagt å være i tråd med Karl Marx’ teori om verdensmarkedet. Blant hans mest siterte bidrag er en dobbeltartikkel i Science & Society fra 1979–80, og en nyere artikkel som også er reprodusert på det norske nettstedet Radikal Portal.

Marx’ teori, slik vi kjenner den fra de tre bindene av Kapitalen og forarbeidene til dem, er kortfattet, men likevel klar nok: Fundamentet legges i verkets første bind, som (viktig nok) heter «Kapitalens produksjonsprosess » (jf. kapittel 20): «Nasjonale forskjeller i arbeidslønninger». Her blir det vist hvordan den relative styrken i de enkelte lands valutaer vil være bestemt av arbeidets gjennomsnittlige produktivitet og intensitet i disse landene. Forskjellen i organiseringen av arbeidet i vidt forskjellige land blir altså helt vesentlig for analysen. Samtidig viser Marx i dette bindet til sin analyse av kapitalismens framvekst i Vesten, og til hvordan gjennombruddet for storindustri og maskinell produksjon (særlig fra ca. 1850), sammen med en grunneiendomsform som utestengte arbeiderne fra jorda, skapte et kvalitativt nytt nivå både av intensitet og effektivitet i produksjonen.

Hvis vi tar utgangspunkt i dette, vil vi også finne at forskjellen mellom de land som er imperialistiske, og de land som utsuges av dem, er at systemet i nord/vest innebærer en effektiv mekanisering av industrien, fulgt av arbeidere som holdes på plass i den, i kraft av jordeiendommens struktur.

Den globale utsugingen foregår dermed ikke med basis i internasjonale kapitalinvesteringer, hvor viktige disse enn er. Basis er lagt i konkrete kapitalistiske arbeidsprosesser, som arbeidskjøperne leier arbeidere til å utføre innenfor imperialistiske land. Per definisjon har hver enkelt av disse arbeiderne en langt høyere produktivitet enn den som finnes i fattige nasjoner. En tysk arbeider kan for eksempel produsere en kaffekoker på to timer, mens en mann i Tyrkia trenger fire timer. Da vil den forventede pris på verdensmarkedet være dobbelt så høy for den tyrkiske kokeren som for den tyske. Tyrkeren vil altså lett kunne bli utkonkurrert. Men ettersom mekaniseringsgraden er langt mer utviklet i tysk industri enn i tyrkisk, så vil hver tidsenhet i den tyske industrien være «fortettet» i forhold til hva som er tilfellet i Tyrkia. Altså vil en tysker da kunne produsere fire kokere i løpet av den samme utstrakte tidsenhet hvor tyrkeren bare klarer én. Følgelig vil et realistisk prisleie på verdensmarkedet innebære at tyrkerne minimalt må anvende fire timers arbeidstid på å tjene det tyskerne kan få inn på én time. (Og selv dette bare hvis det ikke finnes overproduksjon.)

Tidsøkonomi

Karl Marx sa at «all økonomi løper ut i tidsøkonomi». På verdensmarkedet ser vi tydelig konsekvensene: Mens et gjennomindustrialisert land som Tyskland har en herskende klasse som overakkumulerer i sin hjemlige industri og derfor ser seg om etter investeringsmuligheter i patrimoniske nasjoner, byr slike nasjoner seg umiddelbart fram som investeringsområder, fordi de trenger midler til å hjelpe på følgene av sin egen lave produktivitet-og-intensitet per arbeidstime. Dette vil si at forskjellen i arbeidets struktur ytrer seg i finansieringsvansker og kapitalimport. Årsaksrekken er på ingen måte omvendt: Det ville være litt av en forveksling å tro noe slikt.

Men nettopp en slik forveksling er hva vi må vente av en teoretiker som Shaikh. Hvis vi går igjennom hans produksjon, finner vi åpenbart ikke en eneste henvisning til Marx’ kapittel om internasjonale verdier – et faktum som ut fra alminnelige vitenskapelige og teori-historiske kriterier må gjøre hans «Marx-tolkning» aldeles useriøs. Men i selve mangelen på grundighet skiller han seg ikke radikalt fra andre populære marxisanter på verdensmarkedet.

Det viktigste felles multiplum i denne gruppen (i norsk sammenheng bl.a. Hallvard Bakke, Rune Skarstein, Arne Overrein, Lars Gunnesdal, Ali Esbati, Magnus Marsdal) er at de definisjoner og begreper som ble utviklet av Marx blir ignorert, mens bare navnene blir beholdt. Dernest blir kategorier fra borgerlig økonomi brukt under disse dekknavnene i den videre utforskningen av verden. Objektivt sett er dette selvfølgelig uredelig. Men hver enkelt av de som kan kritiseres for dette, har sine spesielle og personlige sperrer mot å gå i dybden med tingene.

Det blir tydelig hvilken katastrofal overflatiskhet som er nedlagt i denne tenkningen. Lånekapitalens pengeform fjerner alle konkrete spor og økonomene forvandles til tellemestre som forveksler kassalapper med materiell analyse. Samtidig fordunster alle vesentlige forskjeller mellom arbeidets former i nord/vest og sør/øst, og dermed de kulturelle former (eiendomsformer) som gir arbeidet sine preg.

Problemet med sosialister à la Shaikh blir da at de overtar liberalismens syn på verden: Menneskene er forskjellsløse, abstrakte uttrykk for sirkulerende veksler, og deres oppfatninger fortjener alle den samme respekt, uansett hvor primitive de er. Den som påviser undertrykkelsens konkrete karakter i patrimoniske nasjoner, eller hvordan den viser seg i innvandringsbevegelsens religioner (eller for den saks skyld i kristendommen), bryter med denne identitetstenkningens moralisme, og fortjener bare skjellsord, som øker i takt med utskjellerens mangel på selvsikkerhet.

Dermed blir du “rasist» (osv.) – iallfall hvis du ønsker å arbeide for en omveltning i disse patrimoniske landene. For det opplagte, første økonomiske mål i en slik omveltning er sekularisering og disiplinering av felles arbeidsprosesser, noe som i seg selv kan sette en bom for ineffektive eiendomsformer. Dette overordnede målet må allerede i dag være innbakt i de midler som solidaritetsbevegelser tar i bruk overfor progressive bevegelser i patrimoniske land.

Derimot blir Shaikh-sosialister støttespillere for et ahistorisk syn, som nekter å se verden som produkt av diverse former for utbytting. I stedet konstruerer de et univers av tankebygninger, hvor det hersker en abstrakt frihet og likhet, ikke bare mellom enkeltmennesker, men også mellom de systemer som utplyndrer enkeltmennesker. Selvsagt er dette intet annet enn et speilbilde av det kapitalistiske samfunn selv. Det er enda en gang borgerskapet som skaper en verden i sitt bilde, hvor markedene gjør alle til forskjellsløse individer av arten homo oeconomicus.

Et godt eksempel på følgene er levert av «Internasjonale sosialister», som har villet gi «betingelsesløs» støtte til en bevegelse som Hizbollah, som danner en del av den islamske kampen mot Israel og derfor har hindret motstandsbevegelsen mot zionismen i å utvikle seg politisk seriøst. Et annet eksempel er hvordan en talsperson for Palestinagruppene nylig oppfordret den greske regjering til å kansellere all utenlandsgjeld, à la Argentina. Dette er det samme som å oppfordre despotiske og patrimoniske herskerklasser til å plyndre til seg rikdommer de har ervervet ved at de bevisst har unnlatt å utvikle arbeidets produktivitet og selv bygge en industri. Med slike klasseforhold betyr gjeldssanering økte snylteformuer for patrimoniske overklasser, og økende fattigdom for underklassene som helhet. Det samme gjelder for den praksis med devaluering av valutaer som Manifest Analyse, Attac m.fl. anbefaler overfor patrimoniske underklasser. Det er ikke noe mindre enn en skam. Slike grupperinger driver et arbeid som fordummer offentligheten i Vest og sementerer status quo i hele det imperialistiske apparatet. De ender med å ville opprettholde fattige samfunn slik de er, langt snarere enn å utvikle konkrete klasseallianser for en demokratisk og voldelig opprettholdt jordreform (og dermed en grunneiendom) som kan legge basis for en produktiv industri.

Det reelle oppgjøret med imperialismen må innbefatte kamp mot patrimoniske religioner, som i dag er aktive særlig som islamsk propaganda, hinduisme, katolisisme og buddhisme. Dette er retninger som er de bestående eiendomsformers ideologiske uttrykk – opium for massene og manna for herskerklassenes politivesen. Den sløvhet og aggressivitet de sprer over samfunnene, er en primær hindring for en utvikling av arbeidets mekanisering, det sentrale middel mot imperialistisk undertrykkelse via verdensmarkedet, enten den formidles av varebytte eller av investeringer.

For Karl Marx var kampen mot religionen selve grunnlaget for en opposisjon mot det bestående: «All kritikk må begynne med kritikk av religionen». Det er snålt at vi bivåner personer, portaler og partier som kaller seg marxistiske mens de støtter eller forherliger islamsk eller katolsk praksis. Når de omtaler kritikk av religion som en sykelighet, en «fobi», stempler de bare sitt eget dilemma: De er ute av stand til å skille kritikk fra fordom.

 

Red.: Øystein Sørensen, Bernt Hagtvet og Nik. Brandal:
Venstreekstremisme – ideer og bevegelser
Dreyers forlag, 2013

På forsommeren i år ga Dreyers forlag, i samarbeid med Nettverk for studier av totalitarisme og demokrati (NEST) ved Universitetet i Oslo ut en antologi med tittelen Venstreekstremisme – ideer og bevegelser. Boka, som er redigert av Øystein Sørensen, Bernt Hagtvet og Nik. Brandal, og ellers kan skilte med bidragsytere som Bård Larsen, Irene Alexandra Larsen, Hans Petter Sjølie og Nina Witoszek, skal, i følge forlaget, gi «et nytt og annerledes bidrag til den allmenne debatten og det politiske ordskiftet.» Så langt ser det ikke ut til at boka har vært i stand til å skape den samme debatten som har kommet med jevne mellomrom tidligere. Kanskje fordi forfatterne – med et mulig unntak for Farhat Tajs oppfordring til den norske venstresiden om å støtte amerikanernes dronekrigføring i Pakistan – har svært lite nytt å melde?

Grovt sett kan beskrivelsen av dem forfatterne omtaler med den lite flatterende betegnelsen «venstreekstremister», deles i fem. For det første viser de til «den virkeliggjorte sosialismens» mildt sagt tvilsomme rulleblad og den støtten denne har hatt i Norge. For det andre viser de til praksisen blant norske venstreorganisasjoner, især AKP (m-l), gjerne iblandet en hel del anekdotisk materiale og en tydelig skeptisk, for enkelte direkte fiendtlig, innstilling. Venstreekstremisme – ideer og bevegelser For det tredje viser de til terrorgrupper som Baader Meinhof og den danske Blegingegadebanden, og det ideologiske slektskapet de mener ligger til grunn mellom disse og norsk venstreside. For det fjerde knytter de dette generelt an til marxistisk teori og egentlig enhver teori som utfordrer det bestående. For det femte spør de seg om hvorfor folk likevel blir «venstreekstremister », og viser i den sammenhengen gjerne til teorier om gruppesuggesjon og ulike kvasi-religiøse mekanismer.

De ekstreme andre

Det at forfatterne benytter seg av disse ulike vinklene om hverandre, og sjelden gjør noe forsøk på å skille dem, gjør boka lite konsistent og lite velegnet som debattbidrag, i hvert fall dersom hensikten er en debatt med og ikke om. I stedet følger de snarere en guilt-by-association-logikk, der uhyrligheter som er begått i systemoverskuende teoriers navn, blir allmenngjort for enhver som baserer seg på slike. Eller, som Øyvind Strømmen skrev i en artikkel om venstreekstremisme i Morgenbladet:

Det var få som venta seg ein høgreekstrem terroraksjon i Noreg den 21. juli 2011. Det høgreekstreme trugsmålet var usynleg for dei fleste. Og: Det reelt største terrortrugsmålet er det som faktisk sler til. Det kan koma frå uventa kantar.¹

Underforstått – neste gang kan det være venstresida som står bak.

Denne manglende konsistensen gjør seg også gjeldende når Lars Gule, i det som fremstår som en av bokas bærende artikler, skal forsøke å definere ekstremisme. «Normativt ekstreme posisjoner,» skriver han, «er posisjoner som avviker sterkt fra godt omforente og godt begrunnede moralske, etiske, juridiske og politiske normer. » Allerede her åpner han for skjønn og relativisme, siden det jo ikke er gitt hva som er godt omforente og godt begrunnede normer. Dette løser han ved, i neste omgang å definere dette som «menneskerettighetene og demokratiske prinsipper.»²

En ahistorisk tilnærming

Menneskerettighetsforkjempere har i stor grad kjempet mot det som i sin samtid oppfattes som godt begrunnede og omforente normer. Både Martin Luther King og suffragettene ble omtalt som ekstremister for å slåss for likeverdige rettigheter uavhengig av henholdsvis hudfarge og kjønn. Også i dag står kampen for menneskerettigheter og demokratiske prinsipper i stor grad mot det som oppfattes som de omforente normene. Dommen mot den norske kvinnen som anmeldte en voldtekt i Dubai, fikk i sommer store overskrifter og satte søkelyset på i hvilken grad menneskerettigheter blir neglisjert til fordel for normer som er begrunnet i en fundamentalistisk forståelse av islam. En utvikling i den samme retningen har vi også sett i et land som Libya etter at Norge og Vesten bombet landet for å sikre et regimeskifte. Uten på noen som helst måte å påstå at Libya under Ghadaffi var noe foregangsland for menneskerettigheter, er det heller ingen tvil om at tiden etter regimeskiftet har vært preget av at sivile rettigheter som faktisk eksisterte, særlig for kvinner og etniske minoriteter, har kommet under et betydelig press.

At Gule likevel regner menneskerettigheter og demokratiske prinsipper som godt begrunnet og omforente, synes heller å hvile på en ønsketilstand. Det er ikke bare i land som De forente arabiske emirater og i Libya vilkårene er dårlige. I følge The Economist lever mindre enn halvparten av jordens befolkning i det de regner som fullstendige eller ufullstendige demokratier. Det er imidlertid mulig å tilgi Gule dette dersom han faktisk støtter opp om dem som kjemper for menneskerettigheter og demokrati, for eksempel når EU i dag fratar medlemslandene kontroll over egne statsfinanser. ³ I dag er det, om noen, de som sloss mot nedskjæringspolitikken til troikaen, som får ekstremist-merkelappen knyttet til seg. For eksempel er det ikke få som har sammenlignet den italienske venstrepopulisten og nedskjæringsmotstanderen Beppe Grillo med Benito Mussolini. Skal man derimot legge Gules definisjoner til grunn, må disse anklagene rettes mot troikaen, all den tid det er de som utgjør en trussel mot demokratiet.

Dessverre kan vi neppe forvente dette. Som så mange andre eksperter på «ekstremisme », er det også hos Gule forsvaret av det bestående som står i sentrum. I boka Ekstremismens kjennetegn diskuterer han hvorvidt det å benytte vold for å nå politiske mål kan omtales som ekstremisme. Det mener han ikke er tilfellet:

(I) denne definisjonen blir flertallet av innbyggerne i Norge, inklusive regjeringen, til ekstremister. Den norske regjering, med et flertall av befolkningen i ryggen, har ved flere anledninger brukt norske væpnede styrker i voldelige innsatser for å nå politiske mål.⁴

Det finnes gode argumenter mot å gjøre politisk motivert vold til et kjennetegn ved ekstremisme, slik flere av bokas bidragsytere gjør, men når det hviler på en logikk om at et flertall i det norske folket per definisjon ikke kan være ekstremister, blir det hele ganske underlig. Gjelder det samme dersom flertallet i et land i Midtøsten støtter myndighetene i bruken av sharialover? Gjelder det samme i tidligere sovjetrepublikker der myndighetene har folkelig støtte for å slå hardt og brutalt ned på opposisjonen? Dessverre problematiserer ikke Gule dette, verken i Venstreekstremisme eller Ekstremismens kjennetegn, men med bakgrunn i Gules virke ellers, er det lite som tyder på at han ville svart ja på disse spørsmålene. Dermed reduseres ekstremisme fra å representere brudd på menneskerettighetene og demokratiske prinsipper til å bli «de andres» brudd på dette.

Menneskerettighetsfundamentalisme

Verken menneskerettighetene eller demokratiske prinsipper er resultat av noen hellig åpenbaring. Tvert imot, det er rettigheter som er kjempet frem, ofte av dem som i sin samtid har blitt omtalt som ekstremister. Dette aspektet ved menneskerettighetene og demokratiet som fenomen, tar Gule, i tråd med sin ahistoriske tilnærmingsmåte, ikke hensyn til. Dermed får menneskerettighetene en status som mest av alt minner om den statusen religiøse dogmer får i fundamentalistiske miljøer. En fundamentalist er kjennetegnet ved at han eller hun ikke forholder seg til de religiøse tekstene i sin historiske kontekst, men tar de delene av dem som passer best for ens egen agenda, og opphever dem til evige og ubestridelige sannheter.

Akkurat som det er mange gode leveregler i mange religiøse tekster, er også menneskerettighetstanken grunnleggende sett en tankegang man bør hegne om. Men akkurat som religiøse tekster normalt er tvetydige og kan benyttes til å forsvare både det ene og det andre, på samme måte er det ulike menneskerettslige prinsipper som fort kan stå opp imot hverandre. Dette er konflikter vi daglig ser for eksempel i møtet mellom urfolksrettigheter, slik de er slått fast i ILOs konvensjon om urfolk, og individuelle rettigheter, slik de er slått fast i FNs menneskerettighetserklæring, ved at den private eiendomsretten begrenses av urfolks rett til å leve i pakt med sin egen kultur på en måte den ikke er begrenset på områder som ikke er definert som urfolksområder. I siste instans betyr det at for å realisere det ene settet av menneskerettigheter, må det andre settet av menneskerettigheter begrenses.

I dagligtalen blir gjerne menneskerettighetsbegrepet forstått som synonymt med FNs erklæring fra 1948. I virkeligheten består menneskerettighetene av et nokså sprikende sett rettigheter som delvis er fastslått i ulike erklæringer og konvensjoner og som delvis er utviklet gjennom politisk og juridisk praksis. Men heller ikke FN-erklæringen er fri for innebygde motsetninger. Erklæringen slår blant annet fast at enhver har rett til å eie eiendom (artikkel 17), men den slår også fast at enhver har rett til arbeid (artikkel 23), til en anstendig inntekt (artikkel 25) og til gratis undervisning (artikkel 26). Den sier imidlertid ikke noe om hva som skjer dersom den som eier eiendom benytter denne til å frata mennesker arbeid eller til å gi dem en inntekt på et nivå som tvinger barn ut i barnearbeid i stedet for ut i utdanning.

Dette er bare ett eksempel på hvordan ulike aspekter ved menneskerettighetene kan komme i konflikt med hverandre. Det skilles gjerne mellom tre ulike former for rettigheter:

• Politiske og sivile rettigheter, som forsamlings- og ytringsfrihet
• Økonomiske og sosiale rettigheter, som rett til arbeid og en viss levestandard
• Grupperettigheter, som rettighetene man har i egenskap av å være urfolk.

I den offentlige debatten, er det som regel de politiske og sivile rettighetene som trumfer de andre typene rettigheter når de kommer i konflikt med hverandre. Det er sjelden man hører noen omtale masseoppsigelsene i det greske statsapparatet som brudd på menneskerettighetene, selv om retten til arbeid vitterlig er en grunnleggende menneske-rettighet som troikaen og greske myndigheter med viten og vilje krenker. ILO har ved flere tilfeller også erklært at den norske bruken av tvungen lønnsnemnd er i strid med menneskerettighetene. Betyr det at Gule vil omtale norske myndigheter som ekstremister? Det representerer jo et brudd med menneskerettighetene.

Gule problematiserer ikke dette, og det er derfor vanskelig å forstå hva han egentlig mener. Det gjør heller ikke de andre forfatterne, men i den grad menneskerettigheter omtales, er det i all hovedsak de politiske og sivile rettighetene som fremholdes, og i den grad disse utsettes for kritikk, fremholdes det som et bevis på venstreekstremisme. Det kunne selvsagt vært fristende å snu på dette, og for eksempel konfrontere Fahrat Taj for hennes forsvar for USAs rett til å frata andre den grunnleggende menneskeretten det er å ha rett til liv, men også her dreier det seg jo om et politisk valg. Én form for menneskerettighetsfundamentalisme er ikke bedre enn en annen. Dessuten slår medredaktør Nik. Brandal, i et intervju i forbindelse med lanseringen av boka, fast at USAs menneskerettighetsbrudd ikke er ekstremistiske, siden USA er et demokrati og en rettsstat.⁵ Så da, så.

Det blinde punktet

Et fellestrekk ved de fleste bidragene, er at menneskerettigheter settes opp i direkte kontrast til enhver politisk strategi som har perspektiver utover kapitalismen. I kjent stil høvler Bernt Hagtvet i sitt bidrag frem:

Dypest sett har vi å gjøre med politisk projisering: lengsel etter den fullkomne løsningen og etter en Endzustand med slutt på konflikt, alle splittelser, all halvhet, alt smått.⁶

Men er det ikke nettopp det samme bokas bidragsytere gjør seg skyldige i når de kategorisk slår fast at enhver revolusjonær omveltning vil føre til vold, drap og elendighet? At vi nå befinner oss ved historiens slutt?

Bokas bidragsytere vil neppe være enige i en slik vurdering. Tvert imot, vil antakelig de fleste av dem si, de har et stort engasjement for å bedre forholdene for folk flest. Det er mye som må gjøres. Det er uakseptabelt at millioner dør av sult og at oppimot én milliard mennesker er under- og/eller feilernærte. Det er heller ikke akseptabelt at mennesker må arbeide både tolv timer og mer hver dag under slavelignende tilstander. Men dette er, akkurat som klimautfordringene, problemer som vil kunne løses uten å sprenge kapitalismens rammer.

Dette er forfatternes blinde punkt. I likhet med blant andre Høyres Torbjørn Røe Isaksen⁷ ser de ikke, eller vil de ikke se, at det som ligger til grunn for hele den kapitalistiske produksjonen, er det kortsiktige profittperspektivet. For leserne av Rødt! bør det neppe være nødvendig å gå i detalj på hvordan kapitalismen som system bidrar til sult, armod og et klima i hurtig endring.⁸ Det er imidlertid ikke bare marxistiske økonomer som ville gitt Røe Isaksen strykkarakter. Også for borgerlige økonomer, herunder mottakere av den såkalte Nobelprisen i økonomi, er dette kjernen i den kapitalistiske produksjonen. Det betyr selvsagt ikke at de er revolusjonære kommunister som ønsker å erstatte kapitalismen med et annet system. De mener at dette er problemer som kan løses innenfor kapitalismen.

Ta klimaendringene som eksempel. For borgerlige økonomer fremkommer dette som eksternaliteter ved produksjonen, det vil si samfunnsøkonomiske kostnader som ikke fremkommer som kostnader i bedriftsregnskapene. Ideelt sett, mener da disse økonomene, bør staten organisere skattene slik at de som står bak utslippene, betaler disse kostnadene – en slags økologisk keynesianisme. En slik løsning har imidlertid flere svakheter ved seg. For det første er det vanskelig å beregne disse, ikke minst siden de langsiktige konsekvensene er usikre og langt fremme i tid, for det andre forutsetter det en global økonomisk orden vi er langt fra å ha i dag, og for det tredje tar den ikke hensyn til at kapitaleierne i en slik situasjon vil presse på for å minimere disse kostnadene, noe de så langt har gjort med stort hell.

Med sin altoverveiende statsvitenskapelige og/eller sosiologiske bakgrunn, burde vi kunne forvente at bidragsyterne til Venstreekstremisme, som jo mener at strategier som tar sikte på å erstatte disse mekanismene med et annet produksjonssystem uunngåelig vil ende opp med despoti og massemord, kunne fortelle hvordan dette kan løses innenfor det bestående systemet. For eksempel kunne de ta utgangspunkt i det anerkjente økonomer som Joseph Stiglitz, Paul Krugman og Amartya Sen har skrevet om hvilke økonomiske virkemidler som kan utligne de samfunnsøkonomiske kostnadene – internalisere eksternalitetene, som det heter på økonomspråk – og forklare hvordan de kan virkeliggjøres politisk. Det ville, på en helt annen måte enn de periodiske angre-debattene de tar initiativet til, faktisk bidratt til å føre debatten fremover. Kunne de også gjøre det samme på andre områder, ja, da ville de kunne nå langt dersom målet er å skape støtte til den allmenne konsensus også blant dem de i dag omtaler som «venstreekstremister».

Kapitalismen, slik den er i dag, dreper. I følge Redd Barna dør 2–3 millioner barn årlig av sult. Antallet voksne er antakelig enda større. I tillegg kommer dødsfall som følge av klimaødeleggelser, ødeleggende arbeidsforhold og fattigdom generelt. I dette perspektivet fremstår det unektelig litt ironisk når Bernt Hagtvet stempler Eric Hobsbawm som «skrotvenstre», et begrep han for øvrig ikke har forstått, for dennes uttalelse om at 15–20 millioner menneskeliv ville være verdt det dersom det hadde lyktes å skape det perfekte fremtidssamfunnet.⁹ Uttalelsen er for så vidt interessant sett opp mot USAs daværende utenriksminister Madeliene Albrights uttalelse om at en halv million døde barn var en pris som var verdt å betale for regimeskifte i Irak, noe som skjedde uten at Hagtvet stemplet verken henne eller sjefen hennes Bill Clinton som ekstremister. Men så lenge Hagtvet slår fast at dagens system er det optimale, kunne det jo også være fristende å sende spørsmålet i retur: Er Hagtvet villig til å ofre 15–20 millioner mennesker årlig for å opprettholde dette systemet?

Sentrumsekstremisme og hegemoni

Det er liten grunn til å tro at Hagtvet og hans meningsfeller vil bry seg med dette. I stedet for å forholde seg til argumenter og den pågående debatten, består metoden i stempling, latterliggjøring og umyndiggjøring av dem han er uenig med. I 2010 valgte han for eksempel å boikotte Bjørnsonfestivalen fordi Jan Myrdal var innleder, noe som jo på en fortreffelig måte illustrerer hvor langt Hagtvets forsvar for ytringsfriheten i virkeligheten går. Et annet eksempel er å lese i bidraget i Venstreekstremisme.

I februar i år hadde undertegnede et innlegg i Klassekampen der blant andre Hagtvet ble spurt om sin holdning til de av kapitalismens systemtrekk som skaper sult og klimaødeleggelser. ¹⁰ Som man burde forvente, nedlot ikke Hagtvet seg til å svare i Klassekampen. I stedet har han valgt å benytte to sider i Venstreekstremisme på det. Og svaret hans er:

AKP ville måtte ta i bruk de mest voldelige våpen og de mest undertrykkende reformer for å realisere dette idealsamfunn av harmoni, fred og miljømessig balanse. (…) Høyt (sic!) sannsynlig vold og drap på meningsmotstandere.¹¹

Ikke ett ord om hvordan problemene kan løses under kapitalismen. Dette kan enten tolkes fatalistisk, at vi uansett er på vei til Helvete på første klasse, og at det er like greit å reise dit med det toget vi er på nå, fremfor å bytte til et annet tog. Eller så kan det tolkes som et uttrykk for det Georg Johannessen i sin tid omtalte som sentrumsekstremisme – forakt for ethvert avvik fra den rette kurs.

Allerede i innledningskapitlet, viser Øystein Sørensen hva denne øvelsen innebærer. Når han gjennomgår ulike utslag av det han mener er venstreekstremisme, så må han innrømme at

… (n)å skilte RAF seg naturligvis på avgjørende punkter fra AKP. (…) Likevel – er begrep om venstre-ekstremisme som innbefatter RAF, men ikke AKP, blir farlig snevert.

Og videre om de forlengst nedlagte grupperingene Kommunistisk Arbeiderforbund (KA) og Kommunistisk Universitetslag (KUL):

Et ekstremismebegrep som ikke vil inkludere KA og KUL, fortoner seg meget merkelig og lite fruktbart.¹²

Det hele koker altså ned til definisjonen, og dermed historieprofessor Sørensens definitoriske makt. Selv om han innrømmer at det er ulike fenomener han omtaler, fortsetter han i neste runde med å omtale det som det samme. Eller som Bernt Hagtvet skrev som svar til artikkelforfatteren under debatten i 2003:

Jeg foreslår at MB drar til Nord-Korea som politisk pilgrim – i sitt partis glorverdige tradisjon – for å se hvordan ’sulten’, dette ’iboende kjennetegn ved den internasjonale kapitalismen’, er fjernet.¹³

Det er nesten så tankene går til Ludvig Holbergs klassiske komedie Erasmus Montanus – en sten kan ikke fly, Mor Nille kan ikke fly, ergo er Mor Nille en sten.

Den polsk-amerikanske komikeren Leo Rosten skal ha uttalt at for ekstremisten så betyr kommunikasjon å være enig med en. At dette er beskrivende også for sentrumsekstremistene, er det liten tvil om. Da for eksempel tidligere AKP- og RV-medlem Lars Akerhaug i sommer gikk ut i det konservative tidsskriftet Minerva med sitt oppgjør med den han opplevde som en venstreside som ikke ville akseptere andre syn enn sitt eget, gjorde han det med en patos som i hvert fall utelukker enhver mulighet for at han kan ta feil nå.¹⁴

Få viser imidlertid dette så banalt og nærmest infantilt som Bernt Hagtvet i Venstreekstremisme. Bidraget hans her fremstår først og fremst som en utblåsning mot dem som, ti år etter at han anklaget AKP (m-l) for å drive våpentrening og nærmest gjorde enhver som hadde perspektiver utover kapitalismens rammer til medansvarlige for tragedien i Kambodsja, fortsatt nekter å være enige med ham. Det gjør det jo også lett å parkere ham som debattant, noe han antakelig ville vært for de fleste for lenge siden om det ikke var for professortittelen hans. Andre gjør det heldigvis, eller kanskje man skulle si dessverre, noe mer rafinert, men all den tid vi i bunn og grunn har å gjøre et betingelsesløst forsvar for det bestående, for tesen om historiens slutt, er det nødvendig å omtale det som dette, med de implikasjonene det har.

I motsetning til Lars Gules definisjon av ekstremisme, der ekstremismen kjennetegnes ved å stå i en grunnleggende opposisjon til det bestående, tar en slik forståelse hensyn til at verden endrer seg, at trender, tendenser og «godt begrunnede og omforente normer» er i stadig endring, og at det som i én gitt historisk situasjon oppfattes som ekstremistisk ikke nødvendigvis vil være det i en annen situasjon. Hagtvet går i sitt bidrag i Venstreekstremisme blant annet til det skritt å sammenligne truslene om injuriesøksmål fra AKP med blasfemisaken mot Arnulf Øverland.¹⁵ Forskjellen er at mens Øverland i sin samtid ble sett på både som en ugudelig og kommunistisk ekstremist, er Hagtvets ekstremisme en ekstremisme for det bestående.

Sentrumsekstremismen kan forstås som et svar på en mulig hegemonikrise for kapitalismen, det vil si en situasjon der den generelle støtten til kapitalismen, også blant andre klasser og sosiale grupper enn de dominerende, er i fare. Det er på ingen måte slik situasjonen er i Norge i dag, men man skal ikke lenger enn til Danmark for å finne et parti de danske sentrumsekstremistene ikke nøler med å kategorisere som ekstremister, med en tosifret støtte på meningsmålingene. Om de er i stand til å omsette dette i en holdningsendring der kapitalismen ikke tas for gitt, om de kan basere støtten sin på at de ser utover kapitalismen og den etablerte konsensusens rammer, ikke på tross av det, er et annet spørsmål. Går man imidlertid lenger sør, eller endatil beveger seg ut av Europa, er det tydelig at dette er en reell fare. Da er det helt klart en fordel å ha etablert at det ikke finnes noe alternativ, og at den som hevder noe annet i virkeligheten står for vold, død og fordervelse, og egentlig burde fratas enhver plass som subjekt i den offentlige debatten.

Miljøet rundt NEST har tidligere produsert en bok om høyreekstremisme, og nå er det kommet en bok om venstreekstremisme. Vi kan antakelig likevel se langt etter boka om sentrumsekstremisme. Men man kan håpe at det er andre som føler seg kallet.

Mathias Bismo

Noter:

1. Øyvind Strømmen, «Terror under raude faner», Morgenbladet, 16.–23. mai 2013, s. 12
2. Lars Gule, «Venstreekstremisme og terrorisme» i Øystein Sørensen, Bernt Hagtvet og Nik. Brandal (red.), Venstreekstremisme – ideer og bevegelse, Dreyers Forlag 2013, s. 215
3. Se f.eks. Jokke Fjeldstad, «Tysk disiplin kan ikke redde eurosonen» i Rødt! 3/2012
4. Lars Gule, Ekstremismens kjennetegn, Spartacus Forlag 2012, s. 20
5. Dag Eivind Undheim, «Ekstrem opprydding», Klassekampen 10. juni 2013
6. Bernt Hagtvet, «Den store tankeløsheten og det manglende alvoret» i Sørensen et. al. 2013, s. 47
7. Torbjørn Røe Isaksen, «Det kortsiktige og brutaliserende arbeidslivet», Dagbladet 11. mai 2012
8. Se for eksempel Pål Steigan, Sammenbruddet, Spartacus 2011
9. Bernt Hagtvet, samme sted, s. 48
10. Mathias Bismo, «Hvem er ekstremistene?», Klassekampen 21. februar 2013
11. Bernt Hagtvet, samme sted, s. 57
12. Øystein Sørensen, «Venstreekstremismen og dens omland» i Sørensen et. al. 2013, s. 16-18
13. Bernt Hagtvet, «AKPs naivitet», Dagbladet 25. oktober 2003
14. Lars Akerhaug, «En tur til psykologen kanskje?», http://www.minervanett.no/en-tur-til-psykologen-kanskje/
15. Bernt Hagtvet, «Den store tankeløsheten og det manglende alvoret», s. 39

Sheila Rowbotham, Lynne Segal og Hilary Wainwright:
Beyond the fragments – feminism and the making of socialism
Merlin Press, 2013

Korleis kan ein gå frå lokale initiativ til å bygga ei rørsle for sosialisme? Dette er ein debatt som ikkje sluttar å vera aktuell. Første og andre utgåve av denne boka kom i 1979, og den skapte stor debatt både i Storbritannia og i resten av verda. Artiklar frå boka har dei siste åra blitt spreidd i occupy-rørsla, og forfattarane oppdaga då at det trengtest ei ny revidert utgåve som knytta den over tredve år gamle debatten til dei nye rørslene i dag.

Dei tre forfattarane har felles erfaring frå kvinnerørsla i England, og delvis frå politiske parti på venstresida. Historikaren Sheila Rowbotham har aldri høyrd til noko parti, sosiologen Hilary Wainwright har vore innom Socialist Workers Party, og psykologen Lynne Segal har ein bakgrunn frå eit libertariansk anarkistisk miljø i Australia, og deretter frå ei lita gruppe som kalla seg Big Flame.

Artiklane trekk erfaringar frå arbeidet i dei nye kvinneinitiativa som kom på 60- og 70-talet, og frå arbeidet i og samarbeidet med parti på venstresida, spesielt kommunistpartiet, Socialist Workers Party (tidlegare International Socialists) og Labour. Skildringa av arbeidet i kvinnerørsla er historisk interessant, og erfaringane dei trekk er erfaringar som kom også her i Noreg på same tida. Kvinnekamp er meir enn rein økonomisk klassekamp, det er kamp mot ein patriarkalsk ideologi som også gjennomsyrer arbeidarrørsla. Denne erfaringa leiar til ein kritikk av partia på venstresida og fagrørsla, ein kritikk ein også kan kjenna igjen i arbeidene til blant anna Kjersti Ericsson og Siri Jensen her i Noreg.

Kritikken i boka går i hovudsak på at både leninismen i kommunistpartiet og andre tilsvarande grupper, og den varianten av trotskisme som Socialist Workers Party sto for, er autoritær og tar ikkje opp i seg vanlege folk sine erfaringar. Særlig Sheila Rowbotham leverer ein grundig kritikk av dei autoritære trekka i desse partia. Dette baserer seg på erfaringane frå kvinnerørsla. Den eine delen av kritikken handlar om korleis partia møter kvinnerørsla, gjennom å avskriva delar av rørsla som ei middelklasserørsle og gjennom berre å akseptera økonomiske krav som progressive. Eit komisk eksempel på det er korleis ein kjent aktivist meinte abortrørsla først blei viktig då dei kravde abortar finansiert av staten. Den andre delen av kritikken, som eg synst er mest interessant, er kritikken av kommunistane som ferdig utlærte. Erfaringane forfattarane trekk frå kvinnerørsla på 60- og 70-talet er ei open rørsle der ein utviklar politikk saman ut frå konkrete lokale krav. Ein møtest opent i grupper basert på felles ønske om ei eller anna endring. Når då partiaktivistane kjem inn i dette, blir dei møtt med skepsis, fordi dei blir opplevd som lukka i møtet med dei andre, og at dei først og fremst ønskjer å rekruttera folk, og å styra organisasjonane.

Forfattarane argumenterer for ein annan type organisering, som legg vekt på folk sine eigne erfaringar i staden for at dei berre skal læra seg den riktige ideologien. Ei organisering der alle blir høyrd, i motsetnad til hierarkiet i arbeidarrørsla og dei marxistiske partia.

Det som eg synst er spanande med denne delen av argumentasjonen til forfattarane, er at dei set godt ord på dei erfaringane dei har fått frå kvinneorganiseringa, og korleis dei kjenner dette igjen i annan type organisering som legg vekt på erfaringa til folk. Hilary Wainwright skriv blant anna om korleis det som tidlegare blei oppfatta som sladder, som ho kallar kunnskap ein finn i kjensler, har lagt grunnlaget for utvikling av politikk. Det har ho funne igjen i arbeid i koalisjonar i fagrørsla, at folk sine personlege erfaringar blir tatt på alvor. Her i Noreg oppfattar eg at Trondheimskonferansen, og spesielt Kvinner på Tvers fungerer på denne måten. Alle tre forfattarane legg vekt på at denne måten å tenkja politikk på må vera grunnleggjande for organiseringa.

Ei utfordring er at dei ikkje legg særleg vekt på handlekrafta til denne typen organisering. Dei innrømmer at flat struktur kan skapa uformelle leiarar. Dei skriv også at parti basert på dei sosiale rørslene i stor grad har gått i frø, og har mista sin radikalitet eller ikkje klart møtet med formelle politiske institusjonar. Men dei skriv ikkje så mykje om korleis ein eventuelt kunne ha motvirka dette.

Dei nye kapitla trekker linjene til i dag og nye rørsler som Syriza i Hellas. Hilary Wainwright deler kunnskap frå intervju ho har gjort med aktivistar og leiarar i dette partiet. Her kjem det opp interessante diskusjonar, som korleis handtera motsetnadane som oppstår når eit parti får stor oppslutnad i val. Korleis hindra at parlamentsgruppa får alle dei økonomiske og menneskelege ressursane, og at det daglege parlamentariske arbeidet fortrenger framtidsvisjonane. Wainwright finn at partiet heile tida har lagt vekt på debatt som viktig kjelde til kunnskap, også når det kan stilla dei sårbare for angrep fordi dei verkar splitta. Forfattaren finn også at det finst mange aktivitetssentra i partiet, og at dei er relativt autonome.

Utfordringa til boka er at den leverer ein kritikk av venstresida, og spesielt leninismen og IS-trotskismen, som i dag ikkje er særlig ny. Men boka leverer ikkje så mange alternativ. Sidan boka er så fragmentert, med eit nytt og eit gammalt kapittel til kvar av dei tre forfattarane, så blir det mykje gjentaking av poeng, utan at dei har plass til å gå grundig inn dei konkrete erfaringane og eksempla som underbygger poenga.

Boka set i gong ein del tankar hos lesaren, men kjem ikkje med konkrete forslag i retning av korleis å bygga og få oppslutning om nye organisasjonar og rørsler som både er fleirstemmige, demokratiske, feministiske og handlekraftige. Forfattarane hevdar heller ikkje å ha løysinga. Men som lesar skulle eg likevel ønskja at dei kunne skissera litt meir om kva dei ser på som alternativet i dag.

Denne kritikken er heller ikkje ny. Boka skapa stor debatt då den kom for over tretti år sidan. Den var mellom anna bakgrunn for ein stor konferanse som blei haldt i England, og blei lest med stor interesse over heile verda. Forfattarane skriv i boka at dei blei litt overraska over dette kravet til alternativ løysing og om at alle sine erfaringar burde ha vore med i boka. Dei ønskja å gje den ut for å skapa diskusjon og for at andre skulle skriva om sine eigne erfaringar i debatten som følgde. Eg håpar dette skjer etter nyutgivinga av boka, for debatten om korleis me skal organisera oss for å skapa eit klasselaust samfunn, er ikkje mindre aktuell no enn for tretti år sidan.

Ingrid Baltzersen

I vår sirkulerte det en plansje på internett. Den skulle angivelig vise hvor farlig det fascistiske høyre er i Europa. Men så man nærmere på den, viste det seg at plansjen var ganske merkelig. På toppen av lista tronte Norge og Sveits som land der fascismen står sterkt – langt foran land som Hellas og Ungarn der fascistliknende grupper sitter i parlamentet, og der innvandrere bankes opp regelmessig av fascistiske bander. Hva var dette?

Plansjen var satt sammen av Al-Jazeera, og når man så nærmere på den, viste det seg at grunnlagsdataene var upålitelige. Det som gjør at Norge kommer på topp av lista, er at man har regnet FrP som et ekstremt høyreparti. Ikke det at jeg har noen sans for det partiets politikk og ideologi, men å likestille det med Jobbik i Ungarn og Gyllent daggry i Hellas er simpelthen ikke riktig. FrP er i dag et sentrum–høyre-parti, mens de to nevnte partiene er reine fascistpartier.

Ser man nøyere på kriteriene, så ser man at euroskeptisisme er ett av dem, sammen med nasjonalisme og motstand mot innvandring. Er du negativ til EU, så står du i fare for å bli definert som ytre-høyre. Er du dessuten tilhenger av nasjonal sjølråderett, så har du treff på to av tre. Og skulle du i tillegg være mot Schengen, så har al-Jazeera konklusjonen klar: da tilhører du det ekstreme høyre i Europa.

Feil kriterier

Det er EU-kommisjonen og folk som Thorbjørn Jagland som har definert motstand mot deres overnasjonale og antidemokratiske prosjekt som ultrahøyre. Dette er en hersketeknikk som eliten i Brussel bruker for å stemple alle og enhver som ikke slutter opp om planene om å gjøre Europa til en overnasjonal superstat som kan konkurrere på verdensmarkedet med USA og Kina. Det er de som har definert de fire frihetene som sjølve grunnmuren i det europeiske prosjektet, altså fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. Dette er kapitalens prinsipper og ikke arbeiderklassens. Dette er instrumenter for å ødelegge lokalt næringsliv til fordel for store multinasjonale kjeder. Det er verktøy for å rive ned faglige og sosiale rettigheter og tvinge arbeiderklassen til å være med på et kappløp mot bunnen.

Hva med Al-Jazeeras egen bakgård?

Al-Jazeera eies av Qatar, et av de mest autoritære og diktatoriske regimene i verden. Qatar er et av verdens rikeste land, og bruker en del av rikdommen til å sponse de mest ytterliggående, de mest voldelige og brutale terroristene i verden, jihadistene i Libya, Mali og Syria. Nyhetskanalen har mange interessante nyheter, men med slike eiere er det ikke å forvente at den vil være den skarpeste kniven i skuffen når det gjelder å rapportere og analysere det ekstreme islamske høyre.

Det islamske ekstremhøyre, hva er det?

Saudi-Arabia og Qatar bruker hundrevis av millioner dollar på å spre sin svært spesielle versjon av islam, nemlig wahhabismen. Dette dreier seg ikke bare om misjon i vanlig forstand. Dette handler om politikk, og det handler om imperialistiske økonomiske interesser. De autokratiske og reaksjonære oljeregimene bruker religionen som brekkstang for sine egne økonomiske og maktpolitiske interesser.

Folk får nå tro hva de vil, hvis de bare lar andre gjøre det samme. Jeg skal ikke blande meg inn i de teologiske diskusjonene. Men i det øyeblikket religionen begrunner politiske krav, paroler og strategier, er jeg og enhver annen fullt meningsberettiget.

Noen av verdens fineste vitenskapsfolk, filosofer og kunstnere har bekjent seg til islam. Jeg har beundret den muslimske kunsten i Córdoba, Granada, Istanbul og Esfahan. Jeg har med stor glede latt meg inspirere av humanistiske muslimske filosofer som Ibn Rusjd eller diktere som Ibn Al-Arabi, Hafez, Saadi og Omar Khayam. De store muslimske matematikerne og astronomene lyser fortsatt på vitenskapens stjernehimmel, som de stjernene de studerte og satte navn på. Men jihadistene som brenner bøker og helligdommer og myrder for fote, har like lite felles med disse intellektuelle gigantene som Mussolini hadde med Leonardo da Vinci.

Wahhabistene og jihadistene står for et menneskesyn og en samfunnsmodell som i ett og alt tramper på og håner det beste i den muslimske kulturen. Det lar seg ikke gjøre å forene Rumis budskap om at kjærligheten er universets drivkraft, med holdningene og handlingene til Mokhtar Belmokhtar.

Hvis vi ser på hva slags politikk jihadistene står for i teori og praksis, er det ikke så vanskelig å plassere dem. Det er nyanseforskjeller dem i mellom, og noen er enda mer ekstreme enn andre.

Hovedprinsipper

IslamNet i Norge viser til Haitham al- Haddad og Zakir Naik som sine ideologiske forbilder. Dette er ekstreme politiske predikanter. I Storbritannia finnes det en hel rekke ekstreme islamister som står for mer eller mindre det samme. De bruker vekkelsen som metode, men budskapet deres er først og fremst politisk.

De er fundamentalister i den forstand at de ønsker et samfunn som er organisert slik de mener Koranen forordner det.

• De ønsker et religiøst tyranni med en totalitær og altomfattende stat.
• De tar avstand fra demokratiet og de liberale friheter som ugudelige.
• De ønsker et tvers gjennom patriarkalsk samfunn der kvinnen er underlagt og må adlyde mannen.
• Kvinners arverett skal være den halve av mannens. Hennes vitnemål i økonomiske saker skal telle som halvparten av en manns. Vold mot kvinnen i familien er en privatsak.
• Kvinner skal helst ikke jobbe, men være hjemme og føde barn. Kvinnen skal dekkes til.
• Utroskap og sex utenfor ekteskap skal straffes med steining. Homofili anses som en grov forbrytelse og skal straffes med alt fra pisking til dødsstraff. Enkelte forbrytelser skal straffes med amputasjoner.
• Frafall fra troen straffes med døden.
• De er kreasjonister, og mener at jordas, artenes og menneskets opprinnelse er slik det står skrevet i Koranen.
• Klassekamp hører ikke hjemme i islamistenes samfunn og ei heller fagforeninger.
• Marxister er ugudelige og bør utryddes.
• De støtter jihadistene i Libya, Mali, Syria og andre steder i deres kamp for å opprette religiøst tyranni der.
• De er anti-moderne og imot moderne vitenskap.
• De er anti-jødiske.

Dette er mer eller mindre felles tankegods for det muslimske ekstremhøyre. I Norge er Profetens Ummah det mest konsekvente uttrykket for det muslimske ekstremhøyre, men også IslamNet står for de fleste av disse standpunktene og inviterer de mest ytterliggående predikantene til store møter i Norge.

Ekstrem praksis

Hvis vi ser på hva forbildene til det muslimske ekstremhøyre foretar seg, så er det terror, massakrer, bokbål og brutal undertrykkelse. Dette rammer aller mest andre muslimer i land som Mali, Libya, Syria, Irak og Pakistan. Nylig utstedte Salafi Sheikh Yasir al-‘Ajlawni en fatwa som erklærte at det er tillatt for jihadister å voldta vantro kvinner.

Likhetstrekk med fascismen

Det politiske programmet deres og det menneskesynet det representerer har mye til felles med fascismen. Det gjelder særlig:

• Ønsket om en voldelig og totalitær stat.
• Motstanden mot de liberale frihetene og demokratiet.
• Hatet mot annerledes tenkende.
• Motstand mot marxisme og klassekamp.
• Det patriarkalske synet på familien.
• Rettferdiggjøring av angrepskrig for å nå sitt mål.

I mange tilfeller vil det islamske ekstremhøyre og fascistene finne hverandre i synet på jødene.

Men det finnes også markante forskjeller:

• Fascismen er modernistisk og i prinsippet tilhenger av vitenskap, mens det islamske ekstremhøyre er anti-vitenskapelig og anti-moderne.
• Sjøl om også fascismen er kvinnefiendtlig, er den ikke så ekstrem som det ytterliggående muslimske høyre.
• Fascismen var (og kan bli) en løsning på den moderne kapitalismens krise. Det muslimske ekstremhøyre kan ikke tilby noe sånt, men passer derimot ypperlig til de hegemoniske og ekspansjonistiske planene til autokratier som Saudi-Arabia og Qatar. De kan også være et nyttig redskap for å splitte arbeiderklassen etter religiøse og kulturelle skiller.

Imperialismen oppfatter tydeligvis jihadistene som verdifulle redskaper, og vi ser svært ofte at imperialismen allierer seg med det muslimske ekstremhøyre. (Libya, Syria, Afghanistan, Irak osv.) Vesten, inklusive Norge, er nært alliert med sponsorene til det muslimske ekstrem-høyre, nemlig Saudi-Arabia og Qatar.

På en høyre–venstre skala er det ingen tvil om hvor denne typen ekstrem islamisme befinner seg. Det er en fascistliknende ideologi og politikk som bare kan kalles ekstrem-høyre.

Arbeiderklassen er midt oppe i en svært vanskelig kamp mot internasjonal storfinans og i mange land har arbeiderklassen allerede tapt posisjoner og rettigheter som det har tatt generasjoners kamp å kjempe fram. Det arbeiderklassen trenger i denne situasjonen, er enhet på tvers av nasjonalitet, kultur og religion. Det vil være til stor skade for arbeiderklassen om det muslimske ekstremhøyre og/eller det tradisjonelle fascistiske høyre vinner fram. Derfor må disse retningene avsløres og bekjempes.

Jenny Dahl Bakken er fra Oslo, og er antirasistisk ansvarlig i Rød Ungdoms sentralstyre.

«Hvis du er ung, baskisk og kjemper for noe, kan du bli arrestert.» 17 år gamle Nadia Perez Hidalgo er feminist, ungdomsaktivist og medlem av den venstreradikale ungdomsorganisasjonen Ernai. Organisasjonen jobber for sosialisme, feminisme og uavhengighet fra Spania. Den er ikke forbudt – foreløpig. Men det kan skje. Gang på gang har det skjedd, hver gang de har organisert seg har myndighetene stemplet dem som terrorister. Folk har ikke turt å fortsette å engasjere seg. Ungdommer har blitt fengslet og innesperret langt fra familie og venner. 16. april ble en arrestordre utstedt på åtte unge mennesker fra Donostia som var med i ungdomsorganisasjonen Segi. Den yngste er 25, den eldste 31. De har allerede blitt dømt for å «være medlem av en terrororganisasjon». De eneste bevisene påtalemyndigheten har i saken er t-skjorter, klistremerker, plakater og cd-er. De åtte unge arresteres for sitt politiske arbeid. Flere av dem oppgir å ha blitt torturert i fengsel og tvunget til å skrive under på en erklæring om at de var terrorister. Spanske terrorlover er blant de strengeste i Europa. Senest i fjor krevde menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg at Spania opphevet sin utvidede anti-terrorlov fra 1975 som lar Spania holde «terrorister» fengslet på livstid.

Det er stille, bare lyden av barneføtter som treffer en ball og fjern krangling kan høres i den lille byen Ordizia. Sola skinner på åsene rundt byen. Det er ingenting som tilsier at dette området for bare noen tiår siden var åsted for en av Europas mest intense frigjøringskamper. Nå er våpnene lagt ned, men sporene etter kamper mellom ETA og myndigheter gjennomsyrer samfunnet. Alle kjenner noen som sitter i fengsel. Fedre, mødre, søsken, fettere, kusiner. Naboer. Foreldrene til klassekamerater, mannen til dama som eier den lokale matbutikken. Rundt omkring på husvegger og tagget i bybildet henger plakater og flagg til støtte for et fritt Baskerland, med krav om at fangene skal overføres til soning i de baskiske områdene. I dag holdes mange av dem opp til hundrevis av kilometer unna familie og venner. Organisasjonen Herrira jobber tett på fangene, med krav om at fangene skal overføres til baskiske fengsler.

Grasrotorganisering og samarbeid

Noen mil unna Ordizia ligger Orduña. Her ble ungdomsfestivalen Gazte Danbada avholdt i påsken. Flere tusen ungdommer samlet seg for noen dager med politisk påfyll, generell fyll og samhold. Det var internasjonale delegater fra mange land, blant annet Irland, Danmark, Kurdistan, Vest-Sahara og undertegnede fra Norge. Festivalen viste at engasjementet for baskerne lever også internasjonalt. Herrira var bare en av mange som talte på festivalen, blant annet i en paneldebatt om politiske fanger med debattanter fra Vest-Sahara og Kurdistan.

Festivalen åpnet for de internasjonale delegatene med en presentasjon av et nettverk av forfulgte aktivister. Nettverket er nytt, og fortsatt i etableringsfasen. Det er både baskiske aktivister fra den franske og den spanske siden. De lever i forskjellige virkeligheter, og jobber fortsatt med en strategi om hvordan man enklest mulig kan samarbeide. Bevegelsen er skapt ut fra folkelige krav, og har forsøkt å sette sammen forskjellige ønsker. Den skal være en nasjonal bevegelse, med hovedvekt på lokale avdelinger. Det skal arrangeres folkemøter i landsbyene for å ha en mest mulig demokratisk organisasjon. Målet er ikke verdensomspennende revolusjon, eller nødvendigvis frihet for Baskerland i første rekke (selv om det uten tvil er et mål). Målet er først og fremst å endre folks hverdag, å bety noe. Samtidig er organisasjonen i stor grad politisk – de arrangerer blant annet kurs for å bevisstgjøre ungdom hva kapitalismen betyr for livene deres.

Internasjonal solidaritet

De irske representantene fra partiet Sìnn Fein delte gjerne av sin erfaring rundt temaet frigøringsbevegelser og frihetskamp. Det er lenge siden IRA la ned våpnene, noe den irske delegaten Barry McColgan syns var rett. «Den væpnede kampen var viktig da den foregikk, men det var riktig å avslutte den. Den hadde utspilt sin rolle,» sier Barry, som mener den irske frigjøringsbevegelsen i dag kommer lenger gjennom fredelig politisk kamp. I Baskerland har de fleste slått seg til ro med våpenhvilen, men noen mener fremdeles den væpnede kampen er helt nødvendig. På pubene nattestid kan man høre spredte slagord: Una! ETA! Mili! Tara! (Una ETA militara, et bevæpnet/ aktivt ETA, forfatters anm)

Det er inspirerende for aktivister fra hele verden, både landene i konflikt som Vest-Sahara og fredelige land som Norge og Danmark, å se at det går an å samle så mange ungdommer på en politisk leir. Baskerne var likevel voldsomt takknemlige for at de internasjonale delegatene var på festivalen deres. De styrkes av tanken på at det finnes folk rundt omkring som bryr seg, selv om de står midt oppe i andre virkeligheter og andre politiske kamper. 7000 ungdommer jublet og klappet for de internasjonale gjestene under hovedseremonien lørdag 30. april. Det var samme dag som beskjeden kom om at den baskiske fangen Xavier Lopez Pena hadde dødd i fengsel natten før. Festivalen og seremonien var preget av det. Før seremonien gikk festivaldeltagerne gjennom Orduña sentrum med et bilde av Lopez Pena, i en massiv sørgemarsj. På seremonien plantet de internasjonale delegatene et oliventre i en krukke, for å symbolisere de palestinske kameratene som aldri kom seg til festivalen. Deretter ble tusenvis av knyttnever løftet, som en pakt om at kampen fortsetter. For palestinerne, for baskerne, for alle undertrykte folk og klasser.

«Jeg har vært en perfekt kvinne hele mitt liv, og for hva?» Moren til ungdomsaktivisten Uxue er lei. Hun var den flinke datteren, den trofaste kona og den pliktoppfyllende moren. Og hva står hun igjen med? I et land i dyp økonomisk krise blir kvinnene ofte de første som lider. De har gjort seg avhengige av mannens inntekt, og er de første som sies opp ved nedskjæringer. Moren til Uxue er en snill, litt stille dame i 50-årene. Men det brenner en ild i henne, en ild som har blitt sterkere ettersom hun har blitt eldre. Et feministisk engasjement har blitt vekket. Norges «landsmoder» Gro Harlem Brundtland er et av idealene.

Datteren hennes, Uxue, er en fri sjel. Hun er også en av ungdomsaktivistene i Ordizia. Hun er opptatt av kvinnenes rett til å være en del av frihetskampen. Det er det flere av baskerne som er. Både Ernai og de andre organisasjonene som deltok på festivalen, var feministiske organisasjoner som jobber for å implementere feminismen i alle strategier. Men det er langt igjen. Fortsatt er det mange i Baskerland som mener kvinnens rolle er å være hjemme, at hennes oppgave er å støtte mannen sin og barna sine. Kvinner som sier fra, kvinner som protesterer, som uttaler seg kontroversielt møter fortsatt mye motbør. For den sosialistiske, baskiske frigjøringsbevegelsen står kvinneperspektivet sentralt: Baskerland kan aldri bli fritt hvis ikke kvinnene frigjøres. Men også internt i bevegelsen er det mye diskusjon og usikkerhet. Foreløpig har for eksempel bevegelsen i liten grad fokusert på seksuell frihet. Også hos enkelte internt i bevegelsen lever tanken om at kvinnenes meninger er annenrangs. De har ikke hatt noen Kjersti Ericsson til å ta et oppgjør med ukultur – enda. Men ting er i ferd med å skje. I den yngre generasjon er kvinnekampen en naturlig del av det politiske arbeidet. Det feministiske arbeidet deres er i startfasen, og de lærte villig av erfaringer fra både Norge (Rød Ungdom), Sverige (Ungvänster) og Danmark (SUF), som har jobbet feministisk i mange år. Det ble arrangert feministiske diskusjonsmøter og selvforsvar for jenter på festivalen. Det var likevel merkbart at det var et flertall av mannlige innledere, og at gutter i større grad enn jenter stilte spørsmål og kom med kommentarer. Dette ble bemerket av flere av de internasjonale gjestene, og Ernai har satt seg som mål å jobbe for at jentene i organisasjonen skal tørre å ta ordet i forsamlinger.

Festivalen markerte både døden til Lopez Pena, men det ble også avholdt markering for Donostia 8, som de åtte unge dømt for «medlemskap i en terroristorganisasjon» blir kalt. Det var markeringer til minne om alle de som var arrestert og drept, og fastboende i byen møtte også opp for å hedre dem. I tillegg ble det arrangert møter der man diskuterte hvor Ernai og frigjøringsbevegelsen skal gå herfra. De internasjonale delegatene hadde sitt eget program, og fikk dermed ikke vært med på det meste som foregikk på festivalen, da det var på baskisk. Men alt i alt ble de europeiske, sosialistiske ungdomsbevegelsene knyttet sterkere sammen. Det er viktig i et Europa i oppløsning.

 

Boye Ullmann er organisasjosnsekretær i Rørleggernes Fagforening, og medlem av arbeidsutvalget i Rødt.

Norske rørleggerfirmaer hadde ikke en sjanse til å få oppdraget på Gardermoen. I tillegg måtte de spanske rørleggerne i Eco Iberica, klatre opp til 27 meter over bakken uten sikkerhetsutstyr. Arbeidstilsynet vurderte anmeldelse. Minimumslønn for faglærte rørleggere er kr 174,10 og for ufaglærte er kr 163,20. Betaling under dette er brudd på Loven om allmenngjøring og forskrift om allmenngjorte satser på norske byggeplasser. En av de norske rørleggerne har chilensk bakgrunn. Han kom etter hvert i kontakt med de spanske rørleggerne. De spanske rørleggerne leverte kopi av film på minnepinne og lønnsslipper i hemmelighet. Rørleggernes Fagforening møtte 5 av 18 spanske rørleggere på en parkeringsplass seint om kvelden. De sa til de andre at de skulle på joggetur. De som gikk i spissen, fryktet å bli satt på første fly til Spania. Vi oppfordret spanjolene til å stå fram. Kort tid etter kontakta vi TV2 som stilte i brakka i lunsjpausa. Spanjolene stod fram samtidig som filmen fra minnepinnen viste hvilken risiko spanjolene tok ved å klatre opp fra 15 til 27 meter uten sikring. Saken var at reolene ble plassert inn først, slik at det umuliggjorde bruk av lift som er vanlig på slike prosjekter. Slik sparte Eco Iberica utgifter til lift. Arbeidstilsynet hadde vært på COOP Gardermoen sju ganger uten å avdekke noe. Det var etter våre avsløringer at Arbeidstilsynet kunne stille krav til Eco Iberica.

Rørleggerne tar ansvar

Rørleggernes Fagforeninger har i tre måneder brukt mye tid og ressurser på COOP-saken. Lønnskrav på 1,7 millioner ble stilt i mai. COOP engasjerte 26. april 4 advokater fra Wiesholm med Jan Fougner i spissen (kjent fra Valla og KLP-saken). Hva har ikke dette kostet COOP? Fra 4 til fem tusen kroner pluss moms per time er ikke uvanlig å betale en advokat. Det har vært en rekkeTV2-oppslag som drev COOP og advokatene fra skanse til skanse. I det første TV2-innslaget lovte byggherre COOP å betale manglende lønn fra første stund dvs. ca et år tilbake. COOP lovte også at alle de spanske rørleggerne skulle få bli inntil prosjektet var ferdig. Da Jan Fougner med sine tre kolleger stilte, ble dette en lang og arbeidskrevende prosess for oss. 30. mai var tilbudet deres bare 609 000 kroner. Det var langt under vårt krav. De nektet å betale overtid for nattarbeid, de brukte den laveste lønnssats på kr 152,-, de nektet å gi noe kompensasjon for uakseptable brakkeforhold. 16 rørleggerne bodde på en spisebrakke med kun en do og en dusj. Etter lang dragkamp måtte COOP doble tilbudet til 1,2 millioner kroner, og deretter økte de med nye ca 900 000 kroner, dvs. at summen kom over 2 millioner kroner. Uten Rørleggernes Fagforening med organiserte rørleggere på plassen, LOs juridiske og ikke minst press fra TV2, hadde ikke dette vært mulig. Men dessverre har 7 av rørleggerne fått sparken da de kom hjem til Spania.

Coop-entreprisen

Hva slags fenomen var COOP-bygget? Det var en fransk storentreprenør GSE, nylig etablert i Norge, som vant anbudet på ca 1,6 milliarder foran nesa på norske entreprenører. GSE hadde stort sett fransk og irsk byggeledelse der de enkelte blei hyret inn som konsulenter. De innhentet anbud i hele EØS-området. Det var en rekke utenlandske firmaer med utenlandsk arbeidskraft fra Tsjekkia, Slovakia, Polen, Slovenia, Irland, Litauen m.m. som fikk entrepriser. Ca 500 arbeidere har vært på plassen. Kun to heismontører og ca 10 rørleggere var fra Norge. Det var blant annet litauere etablert i Storbritannia som var «selvstendige» med lønn ned mot 100 kroner, dvs. lønn under loven. De forsvant plutselig. Dette viser hvor vanskelig det er å handtere sosial dumping. Elektroforeninga i Oslo Akershus samt El og It forbundet hadde kontakt med irske, slovenske og polske elektrikere. De irske elektrikerne ble intervjuet av advokatene og COOP. To av gutta fikk sparken etter de fortalte om forholdene. Elektrikerne sleit også med sikkerheten da de måtte trekke kabler oppunder taket inntil 27 meter uten sikring. El og It forbundet og LO krevde allmenngjøring av elektrooverenskomsten i 2008 og 2010, men ble avslått av tariffnemnda i kjølvannet av Laval/Vaxholm-dommen i 2008. Dermed var det umulig for El og It forbundet å stille lønnskrav til den irske elektrobedriften Imtech. Allmenngjøring er helt avgjørende for blant annet å kreve solidaransvar. Det betyr at hovedentreprenør er ansvarlig for å betale for betaling under allmenngjorte satser. Sosial dumping er ulovlig under forutsetning av allmenngjøring av tariffavtalen. Sosial dumping er lovlig uten allmenngjøring. Mange arbeidere fra mange EU-land var på COOP-bygget. I hovedsak tør ikke arbeiderne å snakke ut om lønn og arbeidsforhold av frykt for å få sparken. Her eksisterer overhodet ikke ytringsfrihet. Mangel på ytringsfrihet i arbeidslivet opptar ikke kultureliten i Norge. Igjen viser dette hvor komplisert det er å bekjempe sosial dumping når arbeiderne ikke tør eller vil snakke til fagbevegelsen fordi de da mister jobben. Det er katastrofalt for arbeidere fra Spania og Irland å miste jobben med rekordhøy arbeidsledighet.

COOP-prosjektet handler først og fremst om EU/EØS-avtalens frie flyt av tjenester fordi utenlandske firmaer har fått entrepriser/anbud. Dette handler også om EU/EØS-avtalens frie etableringsrett. Den franske storentreprenøren GSE har nylig etablert seg i Norge blant annet fordi den økonomiske krisa i Frankrike har dempet veksten i Frankrike mens det er mye oppdrag i Norge. GSE vant oppdraget til COOP utelukkende pga pris. COOP visste utmerket godt at risikoen for sosial dumping var stor selv om COOP ledelsen har påstått noe annet. Norske entreprenører og underentreprenører har ikke sjanse til å konkurrere med utenlandske firmaer med lønninger som ligger 100–200 kroner under norsk lønnsnivå. Det er viktig å understreke at dette er et resultat av EU/EØS-avtalen og det indre marked i EU/EØS. Dette er en ønsket politikk som også AP-ledelsen med Stoltenberg, Støre og Raymond Johansen i spissen støtter. LOs forutsetning for sitt Ja til EØS i 1992 var at sosial dumping ikke skulle forekomme overhodet. Spesielt etter 2004 har sosial dumping blitt et stort samfunnsproblem med økende økonomisk kriminalitet.

Øst-utvidelsen hadde en hensikt

Etter øst-utvidelsen har arbeidsvandringen – både i og utenfor EU/EØS – økt dramatisk. Dette var da også motivet for EUs øst-utvidelse. Både den frie bevegelsen av varer og kapital kom på plass utover 90-tallet, men den frie flyten av arbeidskraft og tjenester fungerte ikke etter EUs mål. Etter København-toppmøtet i 1996, startet forhandlingsprosessen mellom EU og de østeuropeiske landene. Et viktig motiv for å innlemme Øst-Europa i EU, var nettopp å få fart på fri flyt av tjenester og arbeidskraft. Lønningene i Øst-Europa lå betydelig lavere enn i vest. Innlemmelse var et nødvendig tiltak for å få arbeidsutvandring fra Øst- til Vest-Europa. 1. mai 2004 ble 10 nye land medlem av EU, og av disse var 8 fra det gamle Øst-Europa. Seinere har også Romania, Bulgaria og nå Kroatia blitt medlemmer. Storbritannia forventet ca 15 000 arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa per år, men det kom over 1 million på relativ kort tid. Det kom etter hvert ca 150–200 000 ukrainere til Polen og over 100 000 ukrainere til Tsjekkia, mens tsjekkere og aller mest polakkene utvandret vestover. Tyskland hadde mottatt mange arbeidsinnvandrere fra Polen og resten av Øst-Europa i lang tid. En god del estere kom til Finland. Hele 20 % av innbyggerne i Latvia har utvandret. Litauen har liknende tall. Man regner med at mer enn 2 millioner polakker har utvandret og enda flere pendler til andre land.

Land som Ukraina og Polen trenger sine flinkeste fagfolk så de skal lære opp den unge generasjon fagarbeidere. Men: Alle firmaer vil ha tak i billig arbeidskraft, og underordner opplæring, lærlingeordning og yrkesfag i alle land. Dermed er ungdommen taperne både i Ukraina, Polen og i Norge i forbindelse med den massive arbeidsutvandringen.

Jens Stoltenberg sa til Aftenposten før østutvidelsen:

Jeg tror ikke økt arbeidsinnvandring vil representere noe problem, det kan tvert imot representere en fordel for Norge. Jeg kan derfor ikke se noe grunnlag for at Norge skal be om spesielle ordninger.

Erfaringen til norsk fagbevegelse har vært å stille en rekke krav til tiltakspakker mot sosial dumping for å dempe skadene som EØS skaper for fagbevegelsen. For LO og AP har forholdet til EU/EØS preget og preger i dag kampen mot sosial dumping i Norge. Tilhengerne av EU/EØS underkommuniserer problemene EU/EØSavtalen skaper, med den frie flyten og den beinharde lønnskonkurransen i det indre marked i EØS skaper.

Det startet med Bolkenstein

EUs tjenestedirektiv med det første «Bolkestein»-direktivet i 2004 utløste massive protester i fagbevegelsen i ulike EU-land. Tidspunktet for direktivet ble valgt parallelt med øst-utvidelsen. Målet med direktivet var å øke den frie flyt av tjenester over landsgrensene. Dynamikken skulle skape lønnskonkurranse for å nærme seg asiatiske og amerikanske arbeidslivstandarder. EU hadde satt seg mål om å bli den mest konkurransedyktige handelsblokka i verden. Økt tjenesteyting over landegrensene betyr at arbeidere tar med lønns- og arbeidsvilkår fra hjemlandet. Dette kalles opprinnelandsprinsippet som står i motsetning til vertslandsprinsippet som ligger til grunn for EUs utstasjoneringsdirektiv fra 1996. Direktivet bygger på EUs «Rush»- dom fra 1989 der fransk fagbevegelse fikk medhold i at portugisiske bygningsarbeidere skulle gå på franske – ikke portugisiske – vilkår. I det endelige tjenestedirektivet er opprinnelseslandsprinsippet endret til fri bevegelse av tjenesteyting, som betyr det samme. Etter massive protester fra ulike forbund måtte LO gi etter for kravet om veto mot tjenestedirektivet som AP ikke godtok, mens SV og SP tok dissens.

Etter 2004 har en rekke norske bemanningsselskap dukket opp og blitt store aktører i både verkstedsindustrien og bygg og anlegg. I tillegg har det dukket opp en rekke mindre aktører i bemanningsbransjen som leier ut østeuropeisk arbeidskraft. De Facto lagde en rapport til Fellesforbundets landsmøte som viste at de seks største bemanningsselskapene i Oslo og Akershus var blitt mer en dobbelt så store som de seks største entreprenører i byggebransjen. Dette forverrer seg. Norske entreprenører sier opp folk mens de øker innleie. Sosial dumping og den beinharde konkurransen på lønns- og arbeidsvilkår kommer først og fremst gjennom bemanningsselskapene («vikarbyråer») i Norge. Danmark sliter mest med utstasjonerte arbeidere fra østeuropeiske selskaper, imidlertid ofte med danske eiere. I tillegg sliter dansk og svensk fagbevegelse med mange falske selvstendige dvs. kontraktører fra Øst-Europa. Det betyr at norsk, svensk og dansk fagbevegelse stiller ulike krav og har ulike metoder for å bekjempe sosial dumping. Ledelsen i Fellesforbundet måtte gi etter for det massive kravet om veto mot EUs vikarbyrådirektiv på landsmøte i 2011. Direktivets mål var å anerkjenne bemanningsselskaper på linje med ordinære virksomheter. I tillegg forbyr direktivet nasjonale tiltak som lager hindringer for bemanningsselskaper. Landsmøtet i Fellesforbundet var startskuddet for en mektig bevegelse mot Vikarbyrådirektivet og bemanningsbransjen.

Omgåelser med NHO i ryggen

Adecco-skandalen i Oslo på Ammerudhjemmet var også viktige begivenheter. LO ledelsen var på nytt presset til å vedta VETO mot Vikarbyrådirektivet. Dette skapte stor debatt innad i Arbeiderpartiet utover vinteren 2012. På nytt vedtok AP i regjering implementering, mot stemmene til SV og SP. På den andre siden fikk fagbevegelsen strammere regler om likebehandlingsprinsippet. Det betyr at innleide fra bemanningsbransjen skal ha samme lønnsog arbeidsvilkår som i innleiebedriften. Likebehandlingsprinsippet fungerer i liten grad i praksis i dag. Bemanningsselskapene baker inn bolig, diett og til og med feriepenger, mens de knapt betaler minstelønna til sine ansatte. Fellesforbundets fagforeninger prøver å reise saker etter beste evne. Dette er veldig ressurskrevende fordi det er vanskelig å framskaffe dokumentasjon og bevis. Oftest vil heller ikke arbeiderne stå fram fordi de mister arbeid og oppdrag. Bemanningsbransjens natur er manglende stillingsvern. De operer konsekvent med ulovlige kontrakter. Arbeidere i Adecco, CBA Fagformidling eller Workshop (nylig kjøpt opp av Manpower) får ikke betalt mellom oppdrag slik norske entreprenører må. Norsk lov betyr at enten er du ansatt fast (§14.9 i Arbeidsmiljøloven), eller du er permittert eller oppsagt med oppsigelsestid pga manglende oppdrag. Disse lovene og reglene omgår bemanningsbransjen med støtte fra NHO. Det norske bemanningsforetaket Interpersonell leier ut polske rørleggere. De går på seks ukers kontrakter. Deretter er de to uker i Polen for deretter bli reansatt. Dette er i strid med loven. De får ikke betalt for sykefravær. Slik undergraves også sykelønnsordninga som ordinære virksomheter må forholde seg til. De polske rørleggerne som ønsker å ta opp saker, blir da ikke oppringt for neste oppdrag og mister arbeid uten oppsigelsestid. Alle forstår at det er nesten umulig å bygge opp fagforeninger med tillitsvalgte i et slikt regime. NHO og EU forstår jo at mye innleie er effektivt for å ta knekken på fagbevegelsen.

Fagbevegelsen i ulike bransjer står i en vanskelig situasjon. Med en blå-blå regjering vil dette forverres ved at de vil utvide arbeidstida og åpne for midlertidige ansettelser. Fortsatt vil det være den frie flyt av arbeidskraft gjennom at utenlandsk arbeidskraft blir rekruttert gjennom bemanningsselskaper som er den største utfordring. I den grad fagbevegelsen kan oppnå seire med likebehandlingsprinsippet, vil nok prosjekter á la COOP presse seg fram som betyr fri flyt av. Vi vil nok oppleve dette mer uansett. Her gjelder det ikke noe likebehandlingsprinsipp. Etter de fire EU-dommene, kalt Laval-kvartetten (Laval, Viking, Ruffert og Luxemburg), har fagbevegelsen i hele EU blitt kjørt på defensiven.

Nytt direktiv på gang

Nå kommer det et nytt direktiv kalt EUs Håndhevingsdirektivet, som vil undergrave vertslandsprinsippet, dvs. at utenlandske selskaper kommer til Norge med sine lave lønninger. Dette kan slå beina under det viktigste tiltaket i dag, nemlig allmenngjøring av tariffavtaler som forbyr sosial dumping. Da må fagbevegelsen i Norge bygge opp ny motstand med mål om veto som også LO kongressen har krevd. Vi veit at Stoltenberg i prinsippet vil underkaste seg EU i alt. Derfor må bevegelsen være kraftig slik at presset også er tilstrekkelig i AP.

 

Mimmi Kvisvik er forbundsleder i Fellesorganisasjonen (FO)

LO-kongressen i mai gjorde mange og viktige vedtak som styrker velferdstjenestene, bidrar til mindre fattigdom, bedre barnevern, bedre helse- og sosialtjenester, motvirker sosial dumping og styrker arbeidsfolks rettigheter. Forutsetningen er at vedtakene settes ut i livet. Avgjørende for gjennomføringen blir – ikke minst – resultatet av høstens stortingsvalg. Denne jobben har allerede begynt.

Blant de seirene som få på forhånd hadde villet vedde på at vi skulle innkassere på LO-kongressen i år, var vedtaket om å etablere et faglig senter for papirløse. FO, sammen med flere andre forbund, bidro sterkt til at kongressen vedtok dette. Nå er det opp til LO og LO-forbundene å få etablert det nødvendige samarbeidet med Norsk Folkehjelp for å få realisert et slikt senter. Papirløse er blant de mest sårbare og utsatte gruppene i det norske samfunnet. Vi har gode erfaringer fra etableringen av et slikt senter i Sverige. Erfaringene våre svenske naboer har gjort, blir derfor viktige å bygge på – bokstavelig talt – når vi skal etablere et tilsvarende senter her.

I Sverige har papirløse immigranter blitt, til dels grovt, utnyttet i arbeidsmarkedet. Men, det er mulig å hindre en slik utnyttelse. Ingen vet nøyaktig hvor mange de papirløse er. I Norge er de beregnet å være ca. 20 000. På verdensbasis rundt 4 millioner.

At arbeidsmiljøloven også gjelder for papirløse arbeidstakere, er blitt anerkjent av ILO. ILO sin komite for organisasjonsfrihet, som tolker de to viktigste konvensjonene nummer 87 og 98; Retten til å organisere seg og retten til å forhandle kollektivt, har ved gjentatte anledninger vedtatt at også papirløse har rett til fagbevegelsens mest fundamentale rettigheter.

Dette står i motsetning til rapporter om hva som skjer med papirløse på arbeidsmarkedet her i Norge hvor det rapporteres om at papirløse jobber for 20 kroner timen og om alvorlige brudd på arbeidsbestemmelser som altfor lang arbeidstid, ikke ferie og ikke penger ved sykdom. Vi ser videre eksempler på papirløse som får sparken på dagen og heller ikke får den lønna de har til gode. Vi ser at mennesker utnyttes på det groveste og tvinges til arbeid som ledd i menneskehandel.

Fra et faglig politisk ståsted kan sosial dumping defineres som at arbeidsgivere utnytter menneskers økonomiske og rettslige sårbarhet, til å betale lønninger og få dem til å akseptere arbeidsvilkår som de ellers ikke skulle akseptere.

Derfor er vedtaket på LO-kongressen om å etablere et faglig senter for papirløse et viktig tiltak i kampen mot sosial dumping, og skal sees som det.

Det er viktig her i denne sammenhengen å skille tydelig mellom innvandrerstatus og status som arbeidstaker. Den arbeidsrettslige statusen må avgjøres på selvstendig grunnlag og ikke påvirkes av om en person har arbeidstillatelse eller ikke. Selv den som ikke har arbeidstillatelse, skal anses som arbeidstaker og omfattes av arbeidsmiljøloven. Det vil i forbindelse med etableringen av Senter for papirløse være viktig å anlegge dette perspektivet for fagbevegelsens innsats.

FO skal bidra til at Senter for papirløse kommer høyt på den politiske dagsordenen i tiden som kommer, også fram mot stortingsvalget i september. Vi håper å ha mange andre i Fagbevegelsen med oss på det.

Bedre barnevern

FOs medlemmer jobber innen barnevern, rusbehandling og -omsorg, gir tjenester til mennesker med funksjonshemminger og til andre utsatte og sårbare grupper. Kvalitet i disse tjenestene er viktige målsettinger for FO.

Blant annet derfor har vi, i mange år, kjempet for kompetansenormer i barnevernet.

FO startet i 2010 et prosjekt om bemanningsnorm i kommunalt barnevern.

Med bakgrunn i prosjektet om bemanningsnormer, har FO gjort vedtak om å stille krav om kompetansenormer i det kommunale barnevernet. Helt konkret har vi vedtatt en anbefaling om lovfesting av minimum fem fagstillinger i kommunal barneverntjeneste, samt å innføre en veiledende kompetansenorm på 10–15 saker per saksbehandler. I dag er realitetene i mange kommuner en langt større arbeidsbelastning og sårbarhet knyttet til barneverntjenesten, noe som må vurderes som en stor risiko.

På LO-kongressen arbeidet vi fram et viktig kompromiss som sikrer at LO og LOs forbund langt på vei slutter opp om prinsippet, og går inn for veiledende normer for bemanning i barnevernet.

I det hele tatt var engasjementet for barns og unges oppvekstvilkår stort blant delegatene fra flere forbund på LO-kongressen. Engasjementet spente fra barnetrygd, tverrfaglighet i skolen og gratis barnehage og SFO, til bedre barnevern. Dette engasjementet skal FO bidra til å styrke og holde varmt i den kongress-perioden vi nettopp nå har begynt på.

Kamp mot fattigdom

De viktigste innsatsområdene i kampen mot fattigdom er «arbeid til alle» og en sosial boligpolitikk. På disse områdene har LO gjort mye og spisset politikken sin ytterligere, ikke minst knyttet til boligpolitikk på denne kongressen.

Fattigdom er et samfunnsproblem, og kan derfor ikke løses bare på individnivå. På den annen side kan vi ikke komme unna at fattigdom handler om mangel på penger for den enkelte og at det er mulig og kanskje det enkleste å gjøre noe med. Dette er bakgrunnen for at vi mener at alle må sikres et forsvarlig minimum å leve av. Rent forskningsmessig er det kun Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) som har gitt oss et nivå på dette. Statlige veiledende satser for sosialhjelp og de laveste trygdeytelsene ligger under dette. FO mener at dette nivået må heves i tråd med SIFOs satser. Stor betydning legger vi derfor på de vedtakene LO-kongressen gjorde om sosial- og velferdsordningene. Ikke minst er det viktig at kongressen så tydelig understreket at statlige veiledende standarder, ut fra SIFOs satser, skal sikre et anstendig og nødvendig livsopphold. Dette ble vedtatt allerede på forrige LO-kongress, men det har ikke vært jobbet nok med saken. Målet er ikke nådd. Etter FOs mening er minimum SIFOs satser som grunnlag for størrelse på sosialhjelp og de laveste trygdene, en minimumssikring for forsvarlig inntektsgrunnlag. Den politiske motstanden mot dette bygger på ideen om at for høye ytelser vil motvirke at folk kommer i jobb. Dette er holdninger som ligger grunnleggende nedfelt i den norske arbeidslinja, men representerer en sammenheng som er feil.

Strengere boligregulering

Forut for LO-kongressen hadde FO et sterkt ønske om å gjøre sosial boligpolitikk til et sentralt tema på kongressen. Det ble det også, noe som kommer til uttrykk både i uttalelsen; «Bolig til alle» og i eget avsnitt om bolig i handlingsprogrammet. LO tok et langt skritt boligpolitisk på denne kongressen, og vil arbeide videre med dette gjennom å utvikle et bredt boligpolitisk program for kongressperioden. Dette er veldig bra.

På ett punkt hadde vi i FO gjerne sett at LO-kongressen gikk lengre enn den faktisk gjorde. Det gjelder boligpolitikken. Kongressen slo fast at bolig er et grunnleggende velferdsgode. LO går inn for at det oppføres 40 000 nye boliger hvert år, at Husbanken gjenreises som det sentrale virkemiddelet for sosial boligbygging og at skattefradragene for bolig målrettes til dem som trenger det mest. Dette er vel og bra.

Men, FO kan tenke seg at deler av boligmarkedet blir enda strengere regulert, for eksempel gjennom pris- og omsetningsbegrensning. Et mer regulert boligmarked vil være til stor hjelp for unge som skal inn på boligmarkedet og andre som har særlige behov knyttet til det å skaffe seg egen bolig og som ikke makter å henge med i et kommersielt marked. FO vil derfor fortsette kampen for et mer regulert boligmarked for dem som trenger det mest, både innad i LO og overfor politikerne på Stortinget og i regjeringen.

Aktuelt ønsker FO å fokusere på tre innsatsområder:

• Å bygge nok boliger

– Å regulere deler av eiermarkedet gjennom pris- og omsetningskontroll – Å sikre et godt offentlig og ikke-kommersielt leiemarked gjennom å begrense prisog utbytte

Et program hvor alle skal med – et solidarisk velferdskapittel

Samlet må det sies at LO etter denne kongressen har et handlingsprogram med et velferdskapittel som i god tradisjon vitner om en solidarisk fagbevegelse som ønsker å sikre den norske befolkningen gjennom universelle velferdsordninger.

Det handler om gode, offentlige velferdstjenester, fordelingspolitikk, skattefinansiering og gode pensjoner og trygder. Et godt samfunn ivaretar barn og unge, herunder asylbarna, og bekjemper kriminalitet, men ivaretar de kriminelle gjennom en rehabiliterende kriminalomsorg. Og sist, men ikke minst tror jeg vi skal lete lenge etter et LO et annet sted i verden som sier:

Det må komme en helhetlig styrking av levekår, tjenestetilbud og rettssikkerhet for personer med utviklingshemming. Mulighetene til deltakelse i arbeidslivet må styrkes.

LO-kongressen slo fast at samfunnet i større grad må mobilisere mot å forebygge rusmisbruk og vold. Samtidig som forebygging økes, må de som allerede har et ruseller voldsproblem få behandling og hjelp av høy kvalitet og med minimalt av ventetid. Mennesker med psykiske lidelser og rusproblemer må sikres behandling, rehabilitering og oppfølging. FO er tilfreds med at god FO-politikk nå er blitt LOs felleseie.

Utfordringen vår blir nå å fastholde samarbeidsånden og alle gode målsettinger fra LO-kongressen. Vi har mye hardt arbeid foran oss, som vi alle må være med å løfte.

LO er først og fremst en arbeidstakerorganisasjon

Jeg er glad for at LO har bredde i sin politiske innsats. Det er nettopp derfor FO er medlem av akkurat denne hovedorganisasjonen. Vår primæroppgave er likevel knyttet til at vi er en arbeidstakerorganisasjon. Da handler det om viktige oppgaver som arbeid til alle, likestilling mellom kvinner og menn og et godt arbeidsliv.

Mange vedtak kunne i denne sammenhengen vært trukket fram, men siden FO er det mest kvinnerike forbundet i hele LO, velger jeg spesielt å trekke fram kampen for likelønn. Dette er en kamp FO har stått i lenge, men hvor vi ikke er i mål. Dette er en kamp som må løses gjennom generelle likestillingsgrep og gjennom direkte likelønnsgrep i tariffoppgjør etter tariffoppgjør. Her er det dessverre fortsatt langt fram.

Veien til likestilling går gjennom arbeid. For at flere kvinner skal bli økonomisk selvstendige, må arbeidet med likelønn, lavlønn, rett til hele stillinger og kjønnsnøytrale tjenestepensjonsordninger prioriteres. Den viktigste årsaken til at kvinner har lavere inntekter enn menn, er at langt flere kvinner jobber deltid. LO har slått fast at heltid må være en rettighet. En annen viktig årsak til at kvinner har lavere inntekt enn menn, er at kvinner og menn arbeider innenfor hver sine sektorer, bedrifter, yrker og stillinger, og at kvinners og menns arbeid lønnes svært ulikt. Dette må det jobbes systematisk med for å gi likelønn.

LOs kongressvedtak er et godt utgangspunkt for det arbeidet som her må gjøres, men vi må alle ta ansvar for at det gjøres. Politikk er som kjent ikke bare ord, men det er å gjøre for ikke å si virkeliggjøre.

Viktig EØS-kompromiss

På forhånd var det varslet en hard dragkamp på LO-kongressen om holdningen til EØS. Vedtaket som kongressen til slutt samlet seg om, går rett inn i debatten som har pågått de siste årene om blant annet vikarbyrådirektivet og utstasjoneringsdirektivet, samt de fire dommene fra EU-domstolen som er kalt Lavallkvartetten.

Leder i Nei til EU, Heming Olaussen, beskrev LO-kongressens vedtak som historisk. Han har rett. LO har nå forpliktet seg til å være årvåkne, og om nødvendig, legge press på regjeringen hver gang EU lanserer direktiver eller vedtak som berører lønnsog arbeidslivsspørsmål og faglige kampmidler.

I FO er vi ikke spesielt begeistret for loven om offentlige anskaffelser. Vi misliker sterkt at offentlige tjenester settes ut på anbud. Vi vet mye om hvilke konsekvenser det får for brukerne å bli satt ut på anbud, enten det gjelder barnevern eller andre grupper i helse- og sosialsektoren. Adeccosaken viste at vi har arbeidsgivere som er klare til å utnytte de ansatte på en fullstendig urimelig måte. Den viste også at vi har kommuneadministrasjoner som ikke har kontroll på sine kontraktører.

Det er likevel en bestemmelse i loven om offentlige ansettelser som er viktig for arbeidstakerne: Bestemmelsen om at man kan kreve at anbyderne gir sine ansatte lønn- og arbeidsvilkår som er i overensstemmelse med gjeldende tariffavtale på området. Dette er nedfelt i forskrift.

ILO framfor EU-rett

Utgangspunktet for bestemmelsen er ILO-konvensjon 94. Den slår fast at når det offentlige setter bort arbeid, kreves det at kontraktene skal inneholde klausuler som sikrer lønns- og arbeidsforhold som er normale for bransjen. Her støter imidlertid ILO-konvensjon og EU-rett sammen. Det har vært reist spørsmål ved om den norske forskriften om lønns- og arbeidsforhold i offentlige kontrakter strider mot EØS-avtalen. Siden 2008 har det vært en kontinuerlig brevveksling mellom den norske regjeringen og ESA (EUs overvåkingsorgan) om dette. Den rød-grønne regjeringen og fagbevegelsen har stått på sitt. Etter at regjeringen justerte forskriften noe, har ESA latt saken falle. Men, de har varslet at saken kan bli tatt opp igjen dersom det kommer klager mot Norge på dette punktet, hvis EU endrer sine regler, eller hvis Norge bruker det norske regelverket i strid med EU-retten. Omkamp kan, med andre ord, ikke utelukkes.

Dette er ett av flere eksempler på at EU-rett og ILO-konvensjon støter mot hverandre. LO-kongressens klare standpunkt om at ILO-konvensjonene skal ha forrang, er derfor uhyre viktig. Det er ingen tvil om at hele LO, uansett stanspunkt til selve EØS-avtalen, stiller seg bak kampen mot sosial dumping og bruker fagbevegelsens styrke for det den er verdt.

Skjebnevalg

Dette blir ikke mindre viktig når det nå går mot stortingsvalg. I praksis er i dag EU-retten en alliert i arbeidet for å svekke posisjonene til fagbevegelsen. Arbeidsgiversiden blir neppe utfordret av en eventuell ny regjering. Massivt press fra en samlet fagbevegelse er da det eneste som kan stå i mot.

Stortingsvalget i år blir et retningsvalg og et skjebnevalg. Mye kan snus i gal retning, fra altomfattende, kollektive løsninger som ivaretar de som trenger det mest, til individuelle, markedsbaserte, løsninger for dem som likevel klarer seg best. FO er et partipolitisk uavhengig forbund. Det slås fast i vedtektene våre. Vi er derfor ikke spesielt begeistret for sterke bindinger mellom fagforbund og bestemte politiske partier. Men, vi er veldig klare på hvilke verdier vi mener ivaretar medlemmene, brukere av helse- og sosialtjenester og folk flest best. Dette akter FO å slåss for til siste stemme er avgitt den 9. september. Godt valg!

 

Michael A. Lebowitz er professor emeritus i økonomi ved Simon Fraser University i Canada. Han har brukt store delar av forskinga si på å undersøke problema knytta til å bygge eit sosialistisk alternativ. Heilt spesielt har han vore seks år frå 2004–2010 i Venezuela som direktør for programmet Transformative practice and human development ved International Center Miranda (CIM) i Caracas.

Lebowitz har blant annet skrevet bøkene The Contradictions of Real Socialism (Monthly Review Press, 2012), og Sosialisme skapes ikke i himmelen! (Rødt Forlag, 2007)

Artikkelen er oversatt av Gunnar Danielsen.

 – Kapitalismen har vore i krise i mange år no, og dei kapitalistiske statane svarer på krisa med såkalla innstrammingstiltak. Ser me på dynamikken til kapitalismen dei seinaste femti åra, så var svaret på krisa på 1970-tallet det som no er kalla «nyliberalismen». Om ny vekst er svaret på krisa, kan me seie at nyliberalismen på 70-tallet hadde suksess. Men gjeld det same dagens «innstrammingstiltak »?

– Eg trur me må sjå på somme av premissa i spørsmålet. For det første meiner ikkje alle marxistar at kapitalismen som eit heile er i krise, i motsetning til kapitalismen i spesielle område. For det andre, om kapitalismen er i total eller partiell krise, kva er årsaka?

Eg byrjar med vekta Karl Marx la på overakkumulasjon. Kapitalen har ein tendens til å akkumulere og ekspandere utan å bry seg om antagonistiske tilhøve der han jobbar. Marx sa at den grunnleggande motseiinga i utvikla kapitalisme er tendensen til overproduksjon. Med andre ord har kapitalen ein tendens til å vekse for mykje, og når det skjer, får han problem med å omgjøre latent meirverdi (som han drar ut av arbeidarane) til verkeleg meirverdi – han har med andre ord eit realiseringsproblem. Og om kapitalen ikkje kan gjøre latent meirverdi til profitt, korfor produsere han?

Så skjer dei ned produksjonen, det skaper arbeidsløyse som gjør problemet større og meir rotfesta. Legg til øydelegginga av det Marx kallar fiktiv kapital (verdiar som til dømes aksjekursar) som bare har minimale band til den reelle underliggande økonomien, og som sprekk dramatisk når det blir problem i realøkonomien. Kapital blir øydelagt i slike kriser, og det gir grunnlag for å fornye syklusen. Kriser er ikkje permanente, sa Marx.

Eit av dei første tydelege teikna på overakkumulasjon er auka konkurranse mellom kapitalistane. Dei konkurrerer for å realisere den profitten som ligg latent i varene dei sender ut på marknaden. Men alle kapitalar er ikkje like. Problemet overakkumulasjon ligg ikkje like tungt på alle kapitalistar. Gamle kapitalar svir meir enn dei nye og ekspanderande som særleg har bidradd til overakkumulasjon.

Erfaringane stadfestar teorien om overakkumulasjon. Intensivert konkurranse byrja seint på femtitallet. Som økonomisk analytikar i kvitevare- og elektroindustrien i USA kunne eg sjå dette: Mot slutten av femtiåra var industrimagasina fulle av diskusjonar om problema importen frå Europa skapte. «Kjøp amerikansk» blei slagordet i bransjen, og eg er viss på at det vart kopiert i andre bransjar i USA. Dei spesielle vilkåra etter andre verdskrigen som gav grunnlaget for den såkalla «gylne åra», var borte. Det same gjentok seg så for europeisk og japansk kapital. Multinasjonale selskap utanfor USA vaks mykje raskare. Etter det kom den enorme veksten i produksjonskapasitet i land som Kina, India, Brasil, Russland og Sør-Afrika (altså BRICS-landa).

Effekten av overakkumulasjonen har ein merka særleg i USA, EU og alle dei gamle kapitalistiske sentera. Men er det krise for kapitalismen totalt? Ikkje om du ser på Kina, India, Brasil og mange andre nye kapitalistsenter. Me ser ei tydeleg internasjonal restrukturering av kapitalismen (synleg i skiftet frå G7 til G20). Det er sjølvsagt krise i desse gamle kapitalistsentera. Det er ikkje nødvendigvis krise for kapitalistiske selskap, fordi dei kan flytte til nye senter der det er lågare lønn og ny produksjonsteknikk (og gammal utan vern for arbeidarane), og dermed oppnå svært profitabel produksjon. Dei same selskapa som produserte i gamle kapitalistsenter, kan i aukande grad produsere utanfor og sende tilbake komplette produkt eller halvfabrikata til ferdigstilling i dei gamle sentera.

Det er eit vanleg mistak å sjå kapitalisme ganske enkelt som kapitalismen i dei gamle sentera. Særleg analytikarar i dei gamle sentera gjør det. Men om me skal analysere stoda for kapitalismen i dag, må me undersøke verdskapitalismen, ikkje ein del av han. Ein finger kan ikkje representere ti.

I denne samanhengen (med spesifikke kriser), korleis svarer kapitalen og kapitalistiske regjeringar i den gamle verda? Ver meir konkurransedyktige. Øydelegg fagforeiningane, ta bort det sosiale sikringsnettet, reduser forventningane, og tving folk til å jobbe meir for mindre. Og for å oppmuntre kapitalen til å bli og ikkje dra frå den gamle verda, reduser skattane og gi fleire insitament til å investere her.

Det var dette som skjedde under nyliberalismen. Men eg skil eigentleg ikkje mellom nyliberalismen og innstrammingspolitikken. Begge er del av det same svaret frå dei gamle sentera. Innstrammingspolitikken bygger vidare på eksisterande nyliberal politikk, på grunn av presset frå budsjettunderskota. På mange vis er dei resultatet av den opprinelege nyliberalismen som skapte låge lønningar, arbeidsløyse og fallande produksjon, og lågare skatt for kapitalen og høginntektsgruppene.

Politikken held kort sagt fram. Kampen går vidare – kampen mot arbeidarane i den gamle verda for kapitalens del. Kan den politikken skape vekst? Nyliberalisme og innstramming kunne teoretisk skape vekst i eitt land om dei var aleine om politikken. Dei ville tene på kostnad av dei andre. Men me må alltid hugse problemet med å forveksle delen med heilskapen: Det som er sant for ein, er ikkje nødvendigvis sant for alle samtidig. Om alle fører same politikken, vil hovudeffekten vere at stoda blir verre. Så korfor blir då nyliberalisme og innstramming fremma som hovudlinje? Korfor går den internasjonale kapitalen som dominerer den gamle verda inn for denne politikken i alle land? Ganske enkelt fordi det er ein måte å kue arbeidarane på i dei enkelte landa.

– Somme maulege svar på krisa i dag er å ta opp att den keynesianske velferdsstaten, der auke i skatten og statleg pengebruk skal føre til auka økonomisk aktivitet og heva levestandard. Men når me veit at kapitalen stadig lettare kan flytte, og at keynesianismen som økonomisk politikk for velferdsstaten bare kom til gjennom press frå ein organisert arbeidarklasse, korleis kan me i dag sjå for oss ei tilbakevending til den keynesianske modellen?

– Den keynesianske modellen med å auke etterspørselen gjennom statleg pengebruk fungerte godt som teori så lenge folk brukte den ekstra inntekten i sitt eige land, der politikken blei sett ut i livet. Det var ei nasjonal løysing for nasjonal kapital. Den fungerte til ein viss grad i dei såkalla «gylne åra» fordi økonomien var nasjonalt basert. Truleg kunne ein få til det igjen om det samtidig vart gjennomført omfattande proteksjonisme.

Men handelsbalansen og utanlandsgjeld ville med dagens forhold gi eit land store problem om dei freista gjennomføre ein slik politikk aleine. Somme vil meine at keynesianisme ville fungere om alle land tok han i bruk samtidig – det vil seie ein internasjonal keynesianisme eller reflasjonspolitikk*. Det kunne fungere om me snakkar om det relative tilhøvet mellom kapitalen i den gamle verda. Men det er ikkje sannsynleg at kapitalen i dei nye sentera ville gjennomføre ein slik politikk samtidig. Ein slik politikk kunne gi ei lette kortsiktig om han fekk følgje av proteksjonistiske tiltak, eller motstykket – kraftig devaluering.

Kapitalistiske regjeringar kan prøve slike tiltak i desperasjon i framhaldet av den noverande krisa. Men det underliggande problemet med verknadene av overakkumulasjon i dei gamle sentera ville stadig vere der, og det vil alltid vere insentiv til at enkeltland kan bryte ut og stø seg på meir innstramming for å bli meir konkurransedyktige, eller devaluere (igjen ei løysing der delen blir forveksla med heilskapen).

Kort sagt trur eg ikkje keynesianske tiltak vil løyse problemet for landa som tar verste støyten av denne restruktureringsprosessen. Så kva er alternativa? Utan at arbeidarane kjempar mot kapitalens åtak, vil kapitalen vinne fram slik han har gjort siste tida. Det er krise for kapitalen i desse sentera, men ikkje krise for kapitalismen. Ei krise for kapitalen krev ein arbeidarklasse som er klar til kjempe for å gjøre slutt på kapitalismen, og eg meiner at alle slike kampar må ha ein visjon om ein alternativ sosialistisk modell.

– Når me snakkar om sjansane for å bygge sosialismen i dag, hevdar kritikarar og motstandarar at med erfaringane frå den «eksisterande sosialismen» (i dei tidlegare sosialistiske statane i Aust-Europa og Sovjetunionen) er dette alternativet etter deira meining fullstendig uttømt. Faktum er at desse samfunna var prega av mange motseiingar. På den eine sida skapte dei ei brå modernisering i ein del av verda som elles ville vore perifer, og for visse delar av befolkninga betydde det betre levestandard. På andre sida, trass i at det herskande sjiktet hevda seg representere interessene til arbeidarklassen, så var desse landa oppfatta som djupt udemokratiske. Fortroppspartiet vart sett som reiskap for å utbytte ein del av befolkninga (arbeidarklassen) som dei sa seg representere. Kva for strukturelle forhold førte til det?

– Etter Sovjets suksess med rask industrialisering, var det ei alminneleg oppfatning (au i Jugoslavia fram til 1950) at det bare var éin modell for sosialisme, og alle land som ville bygge sosialisme, måtte følgje den modellen.

Denne modellen bygde på fortroppar i produksjonen. Kjerna i modellen er postulatet om at fortroppen veit alle svara. Bare fortroppen (som orkesterdirigenten) kan sjå heilskapen, bare fortroppen kjenner planen, i motsetning til individuelle spelarar som har spesifikke roller og inga kjensle av heilskapen. Derfor er det ansvaret til fortroppen å levere sosialismen til det underordna folket, å gi ei gåve frå dei som veit til dei som ikkje veit.

Men for å gjøre det må fortroppen kreve same disiplin som orkesterdirigenten. Befalingar ovanfrå og hierarki gjennomsyrer den modellen, ikkje hovudvekt på utvikling av menneskelege evner. Det er ein prosess som krev initiativ og deltaking nedanfrå, og ganske visst høve til å delta i spontane aktivitetar.

I boka mi, Contradictions of ‘Real Socialism’: the conductor and the conducted, ser eg dette som ei grunnleggande motseiing i det som vart kalla «reelt eksisterande sosialisme» – det arbeidande folket var ute av stand til å utvikle nødvendige evner for å utvikle ein sosialistisk økonomi. Og eg meiner det same vil bli resultatet overalt der ein følger denne modellen – enten økonomien er underutvikla eller utvikla.

Ser me på Sovjetunionen der modellen vart skapt, trur eg det er viktig å forstå at ingenting var uunngåeleg. Det fanst alltid val. Til dømes understreka Lenin behovet for å bygge kooperativ på landsbygda i 1923. Synet hans var at det var absolutt naudsynt for å bygge sosialisme. Han døydde kort etter, og det blei gjort svært lite i den retninga.

Generelt trur eg ein alltid står framfor val når ein prøver å bygge sosialisme: Det er eit val mellom å gi ordre ovanfrå, og legge til rette for at folk kan utvikle sine evner nedanfrå (slik det dramatisk skjer med utviklinga nabolagsråd og kommunar i Venezuela).

Sjølvsagt er det objektive avgrensingar i spesielle tilfelle. Visst så i tilfellet Sovjetunionen var det problemet med borgarkrigen, ein øydelagt økonomi, og sjølvsagt relativt tilbakeståande økonomi, og truslane frå imperialismen. Særleg førte truslane frå imperialismen til at ei sakte, organisk utvikling vart ein luksus. Men eg trur at med større forståing for økonomien på landsbygda kunne ein unngått den massive øydelegginga som vart resultatet av

kollektiviseringa.

– Jugoslavia stod for eit unntak i forsøka på å bygge sosialisme. Etter konflikten med Sovjetunionen starta Jugoslavia sin «veg til sosialismen», kjenneteikna av eksperiment med marknader og sjølvstyring. Forsøka på å innføre sjølvstyring for arbeidarane er det mest interessante for dei som freistar bygge eit samfunn som ikkje er basert på kapitalens despoti. Men bare å nemne «sjølvstyring » i tidlegare Jugoslavia i dag blir møtt med ein viss kynisme. Kva for strukturelle vilkår gjorde sjølvstyring til ein lite framgangsrik måte å organisere økonomisk aktivitet? Korleis skal venstresida i dag svare på slike innvendingar?

– Når det gjeld Jugoslavias erfaringar med marknadstilpassa sjølvstyring, er det viktig å peike på det enorme samfunnsmessige potensialet som ligg i eit samfunn bygd på sjølvstyrte arbeidarar, i å utvikle folks evner, sjølvkjensle og sjølvrespekt.

Men me må au vere klare på det feilaktige i å prøve bygge sosialisme utan hovudvekt på å bygge eit samfunn basert på solidaritet. Den jugoslaviske sjølvstyringsmodellen med vekt på individuelle og separate selskap som freista å maksimere inntekta til sine individuelle medlemmer er absolutt ikkje oppskrifta på å bygge eit sosialistisk samfunn. Slik eg påstår i boka mi, The Socialist Alternative: real human development, fostrar hovudvekt på eigeninteresse trekk som kjenneteiknar kapitalisme og ikkje sosialisme.

Dette er noko Che Guevara forstod då han studerte den jugoslaviske modellen. I 1959 sa han at konkurranse mellom arbeidarane forvrengte sosialismens sjel. Og etterpå skreiv han i Man and Socialism in Cuba at ønskedraumen om at ein kan oppnå sosialisme ved å stole på vareproduksjon og individuelle materielle interesser er ei blindgate, og at «det er vanskeleg å finne ut akkurat kor du gjekk feil».

Eg synest det er ei god framstilling av det som skjedde med marknadstilpassa sjølvstyring i Jugoslavia, men i dag bør me kunne slå fast kor dei gjekk feil. Det er vesentleg å sjå kva som var positivt (både faktisk og potensielt), og kva som er problematisk med modellen. Den sosialistiske visjonen som vart eit mål i Venezuela – ideen om sosialisme som eit organisk system kjenneteikna av (a) samfunnsmessig eige av produksjonsmidla, (b) samfunnsmessig produksjon organisert av arbeidarane, og (c) produksjon for sosiale behov og formål (det Chavez kalte «den grunnleggande sosialistiske trikanten») – kan opne diskusjonen igjen på ein måte som kan

appellere til mange som er kyniske.

– I dag er Venezuela eit synonym for «sosialisme i det 21. hundreåret». Det er vel kjent at du på eit punkt i karriera di deltok i forsøket på å bygge sosialisme i Venezuela. Ut frå den erfaringa, korleis ser du på sjansane for å bygge sosialisme i periferien av kapitalismen generelt, det vil seie i den posisjonen der Serbia er i dag? Korleis ser du for deg vegen mot det målet, det vil seie kva for spesifikke verktøy må sosialistar bruke? Og for det andre, korleis ser du for deg måten ein må bygge systemet – korleis skil det seg frå såkalla «reelt eksisterande sosialisme», og kva er grunnlaget for å påstå at den nye sosialismen kan unngå dei motseiingane som førte til at «den gamle» snubla?

– Å vere i periferien er i seg sjølv ikkje tilstrekkeleg til å identifisere ulike samfunn. Store delar av befolkninga i Latin-Amerika lever med ein enorm nedarva fattigdom, eit enormt underskot. Effekten av nyliberal politikk frå 80-tallet, og USAs rolle i å halde oppe slike utruleg urettferdige samfunn var viktige faktorar i mobilseringa av massane mot oligarkia i dei ulike landa.

Men tilhøva i Serbia og andre delar av den europeiske periferien er ganske annleis. Desse svake økonomiane har påført arbeidarane harde slag på grunn av kapitalens forsøk på å løyse sine kriser. Men Serbia og andre land med erfaringar frå å bygge sosialisme har noko Latin-Amerika manglar – minna om tiltrekkande element i dei gamle samfunna, og rettferdskjensle og rettvise som kan bli grunnlag for å mobilisere folk. Og det er startpunktet for å svare på det kapitalistiske åtaket.

Men eg trur det er viktig å organisere grundig på grasrota, med komitear på lokalnivå slik som i den anti-fascistiske frigjøringskampen. I Venezuela er ei av dei viktigaste politiske og teoretiske nyvinningane opprettinga av nabolagsråd for grovt rekna 100–200 familiar i byområde (og 20 på landsbygda), og desse råda er det Hugo Chavez kalla «celler i den nye sosialistiske staten». I den grad du styrkar folk på lokalnivå, og folk ser desse institusjonane som kjelde for å fastlegge sine behov, då bygger du eit solidarisk samfunn som kan hindre at dere tar opp att historia.

(Intervjuet er oversatt frå engelsk fra nettsida til LINKS: http://links.org.au/node/3355 Det kan også leses på serbisk: http://pe.org.rs/osvrti/michael-a-lebowitz-socijalizam- za-21-vek/)

*Reflasjonspolitikk innebærer at staten og/eller sentralbanken fører en stimuleringspolitikk for å motvirke deflasjonstendenser, lav økonomisk vekst eller økonomisk tilbakegang. Typiske tiltak kan være å øke pengemengden, senke renten og gjøre opp statsbudsjettet med underskudd. (Torstein Dahle)

 

Beatrice Halsaa er Beatrice Halsaa ved Senter for tverrfagleg kjønnsforsking ved Universitetet i Oslo.

Magnhild Folkvord er journalist i Klassekampen, og er aktuell med boka Fredrikke Marie Qvam Rabaldermenneske og strateg. Se omtale på side 94.

– Kvinnestemmerettsforkjemparane kravde stemmerett for kvinner på same vilkår som menn. I kva monn har stemme-retten gitt kvinner makt i samfunnet på line med menn?

– Det er fleire svar på spørsmålet. Stemmerett er ein rett blant mange rettar kvinner har kjempa for, som alle har konsekvensar for maktforhold mellom kjønn. Den må sjåast i samanheng med rett til arbeid, utdanning, pensjon og så vidare. Med stemmeretten følgjer også retten til å stilla til val. Begge delar er svært viktig. Men både nominasjonsprosessar og valordning gjer sitt til at stemmerett for kvinner ikkje er nokon garanti for at kvinner blir valde inn i folkevalde organ, seier Halsaa.

– Kva har stemmeretten gjort for endring i viktige kvinnespørsmål?

– Det ser svært ulikt ut om du ser Noreg utanfrå eller innanfrå. I eit internasjonalt perspektiv har kvinner i Noreg fantastiske livsvilkår, og Noreg blir sett opp til. Dette er dels som følgje av stemmeretten og andre politiske høve, dels på grunn av økonomisk velstand ikkje minst knytt til oljen. Men vi som ser Noreg frå innsida, er og opptekne av kva som ikkje er gjort. Det er ikkje så mykje som manglar når det gjeld formelle rettar for kvinner, men det er mykje av dårlege praksisar. Det gjer at likestillinga ikkje verkar slik mange hadde venta, seier professoren.

Politikk for likestilling

Halsaa minner om likestillingsmeldinga – Politikk for likestilling (NOU 2012:15), eit resultat av det offentlege likestillingsutvalet sitt arbeid under professor Hege Skjeie si leiing.

Skjeie-utvalet oppsummerte at den norske politiske toppleiinga er solid mannsdominert, med to unntak: regjeringa og gruppeleiarane i Stortinget. Regjeringa har i praksis vore kjønnskvotert etter 1986. Kven som er gruppeleiarar, er prega av kven som er partileiarar, og i seinare tid har det vore kvinnelege partileiarar i dei fleste partia. Men i andre topposisjonar er det ein tydeleg tendens til å vurdera menn som dei best skikka, også i lokalpolitikken. Av 429 ordførarar er 96 kvinner – etter valet i 2011. I snitt blir ei kvinne vald i to av ti tilfelle, konkluderte Skjeie-utvalet.

Ei undersøking i 2001 viste at kvinnedelen i den norske makteliten var 17 prosent. I 2011 var dette talet auka til 25 prosent. Innafor politikken var forandringa i den same perioden svært lita: frå 39 til 41 prosent.

– Dei fleste blir overraska når dei ser konkret på korleis makt blir fordelt mellom kjønna. Dei tala ein kjem fram til da, stemmer ikkje med glansbiletet av likestillingslandet Noreg, seier Halsaa.

Ho meiner biletet av Noreg som et likestillingsparadis heng saman med internasjonale likestillingsindeksar som målar likestilling på ein måte som gjer at Noreg kjem høgt samanlikna med andre land.

– Eg er einig med likestillingsutvalet i at fordeling av maktposisjonar i politikken er viktig, saman med økonomisk fordeling. Eit anna overordna spørsmål er vald mot kvinner – diskutert som sårbarhet i likestillingsutvalet. Eg veit ikkje om det har blitt mindre vald mot kvinner enn før – valdtekt, seksuell trakassering, vald i nære relasjonar – men eg veit at problemet framleis er stort. Frykta for vald rammar alle kvinner, og pregar måten foreldre oppdrar barn og unge på. Unge jenter må åtvarast om kor dei kan ferdast og korleis dei skal te seg. Det har blitt meir offentleg merksemd om dette, og mange tiltak til hjelp for dei som blir utsette for overgrep. Men framleis er trugsmålet der, og det gjer noko med kvinners rett til å røra seg fritt. Eg går til dømes ikkje åleine gjennom Slottsparken når det er mørkt – og det irriterer meg, seier Halsaa med ettertrykk.

Ho trur ikkje at likestillingslandet Noreg er betre enn andre land når det gjeld vald mot kvinner. Vi har fått mykje forsking om seksualisert vald, men har som samfunn i liten monn makta å bruka den til å førebyggja vald, noko russevaldtektene denne våren viser tydeleg.

– Kva er gjort av forsking som kan gi betre innsikt?

– Øystein Gullvåg Holter har funne ein positiv samanheng mellom likestilling i familiar og valdsbruk (sjå NOU 2012:15). Det kan gi eit visst håp på lang sikt, men det endrar ikkje situasjonen her og no.

Modige jenter

Av lyspunkt når det gjeld jenters framtid, nemner Halsaa endringar i kjønnsrollene. Ho viser til Harriet Bjerrum Nielsen og Monica Rudberg si forsking som har dokumentert at det er færre stille og forsagte jenter i skolen.

– Eg trur ikkje songen «Varför har tjejer så svaga röster?» kunne vore skriven i dag, seier Halsaa. Ho meiner det no er mange unge kvinner som har bra med sjølvtillit. Ho nemner også dei mange unge jentene og kvinnene i leiarposisjonar, både i ungdomsorganisasjonar og i fagrørsla, og kvinner på topp både i NHO og i LO.

– Men om kvinner blir leiarar, er det nokon garanti for at det blir ein annan politikk?

– Nei. Det er det ikkje. Det eine er at kvinner i liten monn har hatt del i den økonomiske makta. Og i det politiske systemet er parti og ideologisk tankegods viktigare enn kjønn når politikken skal utformast. Men det partipolitiske landskapet har likevel forflytta seg som følgje av kvinners deltaking. Tema som likestilling, likelønn, kvinnediskriminering, omsorgspermisjon, barnehagar, vald mot kvinner og seksuell trakassering har blitt politiske tema. Ein rad «kvinnespørsmål» har prega alle partia, sjølv om dei har ulike svar på kva som bør gjerast. Også mannsrolla og maskulinitet er tema for politisk debatt.

Halsaa meiner også det er viktig å hugsa at personane i politikken framleis har mykje å seia.

– Det trengst heile tida personar som står for noko og som tør å ta politiske konfliktar. Personar som Hambro, Gerhardsen og Brundtland har sett preg på norsk politikk. Enkeltmenneske som til dømes Inger Louise Valle, Kirsti Kolle Grøndahl, Mona Røkke og Astri Gjertsen har vore viktige for likestillingspolitiske reformer.

Kapitalistisk verdsøkonomi

– Skal vi vurdera maktfordelinga i samfunnet i eit større perspektiv, må vi også sjå på kva for institusjonar som pregar samfunnet i sterkast grad. Det er ikkje politikken aleine som rår. Vi lever i ein kapitalistisk verdsøkonomi, og Noreg har gitt frå seg mykje makt til internasjonale organ, slik som EU. Det ser ut til å vera solid politisk støtte til dette økonomiske systemet som legg føringar utanfor nasjonal kontroll.

Halsaa merkar seg det EØS-kritiske vedtaket på LO-kongressen som ein viktig siger for dei som vil regulera marknadskreftene meir. Men det er grenser for kor mykje politisk styring det er råd å bruka mot EUs såkalla fire fridommar – fri flyt av personar, varer, tenester og kapital. Og det er usemje også i LO om tolkinga av LO-vedtaket.

 – Er det rett å seia at marknadsøkonomien slår verre ut for kvinner enn for menn?

– I Noreg som i andre land er arbeidsmarknaden sterkt kjønnsdelt, eller segregert. Kvinner og menn arbeider i ulike sektorar og yrke. Offentleg sektor er til dømes blitt meir kvinnedominert, mens fleire store mannsyrke i privat sektor er blitt meir mannsdominerte. Menn dominerer framleis i leiarstillingar. Lønn blir fastsett gjennom forhandlingar i lønnsoppgjera, og der er det semje om at offentleg sektor ikkje skal være lønnsleiande – på grunn av marknadsøkonomiske vurderingar. Det inneber at lønnsskilnader følgjer skilje i den kjønnsdelte arbeidsmarknaden. Framlegget om eit løft for kvinnedominerte yrke i offentleg sektor, i form av ein kvinnepott eller likestillingspott (sjå NOU 2008:6 Kjønn og lønn) vart aldri følgt opp. Dermed slår marknadsøkonomien verre ut for kvinner.

– Noreg er innvevd i ein global økonomi, og norske kvinner og menn er med på å utnytta kvinner i andre land gjennom dei økonomiske strukturane vi inngår i. Det er eit tankekors at dess rikare vi blir, dess ivrigare ser det ut til at vi blir etter å kjøpa billege klede og andre varer produserte av folk som arbeider under elendige lønns- og arbeidsvilkår i land langt borte. Misbruk av au pair-ordninga er eit døme på konsekvensar av at kvinner i arbeid har tatt over ein mannleg modell.

Halsaa ser ingen grunn til å vera optimist når ein ser korleis folk i Noreg møter dei store utfordringane i verda.

– Eg kan ikkje sjå at dette blir tatt på alvor av institusjonar og personar med makt til å setja i verk tiltak. På 1970- og 1980-talet var det tendensar til økofeminisme, og ei viss mobilisering kring omgrepet berekraft. No ser dette ut til å vera noko som framfor alt går føre seg på individnivå. I dette perspektivet har ikkje kvinnestemmeretten gitt oss mykje nytt av verdi eller ført til betre praksisar.

Patriarkatet lever

– Er full kjønnsbalanse i politikken ei realistisk målsetting?

– Det er ei rimeleg målsetting, og eg ser ingen grunn til at det ikkje skulle vera eit mål. Men vi skal ikkje bruka den talmessige fordelinga som absolutt mål for kvinners rettigheiter. Eg trur ei jamnare fordeling av posisjonar i politikken vil komma, mellom anna fordi kvinner har god utdanning og andre ressursar, men eg veit ikkje når. Eg trur med andre ord ikkje likestillingsutviklinga på dette feltet vil snu. Men om kvinner skal få meir makt, må menn gi frå seg makt, heilt konkrete maktposisjonar, og det er ikkje gjort over natta. Og balanse i politikken borgar ikkje for kjønnsbalanse i andre institusjonar. Ser ein på kunstfeltet, til dømes, er ikkje kvinner i nærleiken av balanse.

– Stortingsdebatten på 1890-talet kan tyda på at stortingsrepresentantane den gongen var meir redde for kjønnsmessige enn for klassemessige endringar i maktfordelinga – det var lettare å få til allmenn stemmerett for alle menn utan omsyn til skatteevne, enn i det heile å gi kvinner stemmerett. Korleis ser dette ut i dag?

– Den gongen var det eit større prinsipielt sprang å anerkjenna at kvinner var menneske på lik line med menn – menneske med fulle rettar – enn det var å anerkjenna at menn i arbeidarklassen var menneske med same rettar som menn frå borgarskapet hadde. I dag er det omvendt – det er lett å snakka om kjønn og om likestilling mellom kjønn – som mange trur er ein realitet, men det er vanskelegare å snakka om klasse og om maktforhold mellom klasser. Som om økonomisk ulikskap er meir abstrakt?

– Dei mest patriarkalske på 1890-talet argumenterte

som om politisk makt til kvinner var

eit trugsmål mot samfunnet. Slik snakkar ingen

i dag, men er det likevel noko att av ei meir eller

mindre irrasjonell mannsmakt som set grenser for

kvinners makt?

– Ja, sjølv om kvinner har vunne sin rett til å delta i politiske institusjonar, er det framleis døme på at dei blir vurderte etter andre standardar enn menn. Sjølv om ingen snakkar om at kvinner med makt er eit trugsmål mot samfunnet, kan det fortsatt vere mange som meiner det, særleg er kvinner med ein tydeleg feministisk identitet utsette. Dei harde åtaka mot feministar som uttaler seg i media er eit døme. Seksuell trakassering set grensar for kvinners makt, usynleggjeringa av kvinnelege kunstnarar i galleri og museum er eit anna; mangel på anerkjenning av kvinner som religiøse leiarar er eit tredje døme på at det er mannsmakt som rår i mange institusjonar.

Humaniteten og demokratiet

– Kva må til for å mobilisera kvinner til å bruka stemmeretten i større monn no til dags?

– Det er viktig å følgja med på, og engasjera seg i nominasjonsprosessane i partia, dei avgjer kven det vil vera mogeleg å stemma på. Generelt er det ein fallande tendens i oppslutninga om etablerte kanalar for politisk deltaking, det gjeld ikkje berre Noreg. Det er ingen grunn til å tru at partia slik vi kjenner dei i dag skal vara evig, vi må rekna med at dei politiske kanalane endrar seg over tid både i form og innhald. Men om vi finn andre måtar for å få fram meiningsytringar på, som kan sikra mangfald og representativt demokrati i same grad som partia gjer, det veit vi ikkje, seier professoren.

Ho minner om at i gode tider, når dei fleste har det trygt og rimeleg bra økonomisk, kan det vera ein tendens til å slappa av i forhold til demokratiske pliktar, det kan sjå ut til at det ikkje er så mykje ein treng å slåst for, og så lar ein vere å engasjera seg.

– Spørsmålet er korleis dette endrar seg når eit land blir utsett for økonomisk krise. Førebels gjeld ikkje det Noreg. Men kor godt skodd er vi til å møta slike endringar? Kor mykje solidaritet greier vi å ta vare på? Kanskje må vi bu oss betre på å slåst for humaniteten og demokratiet, seier Halsaa.

 

Bradley Manning ble dømt for lekkasjene til Wikileaks. En merkelig historie siden det han lekket, er brudd på demokratiske spilleregler og dokumentasjon på USAs drap på åpen gate, blant annet av en Reuterjournalist.

Edward Snowden oppholder seg nå, paradoksalt nok i Russland, som i likhet med USA heller ikke er så nøye med å respektere menneskerettighetene.

Da han søkte Norge, fikk han umiddelbart avslag. Dette illustrerer den vedvarende norsk underdanigheten overfor verdens supermakt, og en dobbeltmoralsk holdning til praktiseringen av menneskerettighetene.

Overvåkningen av norske borgere gjennom det avslørte PRISM-programmet til NSA krenker norsk suverenitet.

Den politiske støtten og forsvaret av menneskerettighetene er det eneste som kan dempe USA, litt.