I følge den marxistiske sosiologen John Bellamy Foster, har den kapitalistiske produksjonsmåtens fremvekst og påfølgende globale dominans innebåret et storstilt stoffskiftebrudd i relasjonen mellom menneskeheten og resten av naturen. Våre måter å organisere våre samfunn på har blitt inkompatible med planetens begrensede ressursgrunnlag. Stoffskiftebrudd-teorien forklares i “Revolusjonens A til Å” i dette nummeret.

Daniel Vernegg, Peder Ressem Østring og Tomine Sandal, nummerredaksjonen for #3 2020

---

Bruddet viser seg i disse dager særlig gjennom tre store kriser: Koronakrisa, biomangfoldskrisa og klimakrisa.

Koronakrisas sammenheng med stoffskiftebruddet har de siste månedene blitt belyst i en rekke artikler av historikeren Mike Davis. Allerede i etterkant av fugleinfluensapandemien i 2003 forutså Davis hvordan kapitalismens veksttvangdrevne ekspansjon inn i hittil relativt uberørte naturområder, kombinert med utviklingen av kommunikasjons- og transportteknologier, med stor sannsynlighet ville generere flere og geografisk mer utbredte pandemier.

Også biomangfoldet på planeten er i krise. I følge en tilstandsrapport vedtatt av FNs naturpanel (IPBES) i mai 2019, er så mye som 10 prosent av eksisterende plante- og dyrearter allerede nærmest utryddet, mens om lag 12 prosent av de resterende står i fare for å gå samme skjebne i møte i løpet av de neste tiårene. De økologiske konsekvensene vil kunne være katastrofale, og i verste fall generere kollaps i vitale matproduksjonssystemer.

Sist, men absolutt ikke minst, kaster klimakrisa mørke skygger over vår fremtid på planeten. Som omtalt i dette nummeret, viser Andreas Malm i boka Fossil Capital (2014) hvordan kapitalismens logikk innebærer en konstant veksttvang, samtidig som den historisk har medført at fossile energikilder er blitt valgt fremfor fornybare. Resultatet har vært en økende vekst i globale klimagassutslipp etter hvert som den kapitalistiske produksjonsmåten har blitt globalisert. Det er derfor lite som tyder på at kapitalen på egenhånd vil klare utslippskuttene på 7,6 prosent årlig frem mot 2030 som er påkrevd for å holde den globale temperaturstigningen under 1,5 grader, slik Paris-avtalen sikter mot.

Er det noe disse tre krisene tydeliggjør, er det at våre samfunns økologiske bærekraft er nært sammenknyttet med de sosiale strukturene som bestemmer hvordan vi omvandler naturen for å reprodusere oss. I vår samtid er dette i all hovedsak kapitalismen. En sosialisme verdt å tro på kommer derfor ikke unna å integrere en strategi for å hanskes med stoffskiftebruddet som kanskje det mest sentrale punktet i sitt program.

 

Stoffskiftebruddteori (eller metabolic rift) er en teori utviklet fra Karl Marx sin beskrivelse av den grunnleggende endringen i forholdet mellom vår (menneskelige) art og resten av naturen, som utviklet seg sammen med kapitalismen.

Jokke Fjeldstad, redaksjonsmedlem i Gnist

---

Stoffskiftebruddteori beskriver hvordan kapitalismen uunngåelig skaper et brudd i stoffskiftet mellom samfunnet og naturen ved å avbryte grunnleggende reproduksjonsprosesser i naturen. Kort oppsummert så er teorien at både natur og samfunn består av fysiske prosesser og sykluser. Mennesket må delta i et stoffskifte med naturen. Dette trenger egentlig ikke være skadelig for hverken mennesker eller naturen. Men under kapitalismen har stoffskiftet mellom mennesket og natur blitt brutt. Dette stoffskiftebruddet  forstyrrer prosessene og syklusene i naturen, og er også skadelig for menneskeheten. Bruddet i stoffskiftet mellom menneske og natur reiser spørsmål om den økologiske bærekraften til kapitalismen. Ikke bare i forhold til kapitalens vekstbehov, men også formen på, og intensiteten av, samspillet mellom natur og samfunn under kapitalismen.

Før begrepet økologi ble utbredt var ofte den organiske helheten mellom mennesker, planter og dyr ofte undersøkt under det tyske begrepet Stoffwechsel, på engelsk oversatt til metabolism. Det var et populært begrep på Karl Marx sin tid og ble gjerne brukt utover sin opprinnelige mening, i både filosofi og politisk økonomi. Marx var kjent for å ha interesser i mange felt, også innen naturvitenskap. Han var spesielt interessert i arbeidene til agronomen og kjemikeren Justus von Liebig.

John Bellamy Foster har ut av dette synliggjort et økologisk grunnlag i marxismen med teorien om en metabolic rift, som kan oversettes til stoffskiftebruddteori. Kohei Saito skrev i 2017 boka Karl Marx’ Ecosocialism som enda grundigere ser sammenheng med Marx sitt arbeid og et grunnleggende økologisk syn. Saito mener at stoffskiftet mellom mennesker og natur er nøkkelen til å forstå Marx sin økologiske utforskning av kapitalismen.

En kjent kritikk av Marx er at han opphøyer det menneskelige arbeidet i sin analyse av kapitalismen, og samtidig ekskluderer naturen fra verdiskapingen. Det har ofte ført til at den første bølgen av økososialister delvis har avvist Marx. Tilhengere av stoffskiftebruddteori mener dette er en feil forståelse av Marx sitt syn. Noe av det som skiller mennesket fra dyrets instinkter er den aktivitet vi kaller arbeid. Arbeidet er en prosess mellom menneske og natur, der mennesket gjennom sin aktive handling endrer, styrer eller kontrollerer stoffskiftet mellom mennesket og natur. Man kan tolke Marx til at det at kapitalen kun betaler for verdi som objektivisering av abstrakt arbeid, og ikke for de sosiale eller naturlige kreftene som inngår i vareprosessen, som en del av en kritikk av kapitalismen. Kapitalen ignorer kostnaden eller verdien til naturen. Kostnaden det er å gjenskape de materielle egenskapene til naturen er ikke reflektert i varens verdi. Dette fordi varens verdi under kapitalismen gjenspeiler det abstrakte menneskelige arbeidet i varen.

Stoffskiftebruddteori handler altså om at det med den kapitalistiske produksjonsmåten tvinger seg fram en endring i stoffskifte mellom mennesker og natur. Imidlertid har stoffskiftet alltid eksistert – vi bruker naturens ressurser for å leve (vi spiser, drikker, lager ting) og vi produserer avfall som går tilbake til naturen. Fram til kapitalismens tidsalder var dette stoffskiftet hovedsakelig lokalt. Man brukte ressurser fra samme området som man ga avfall til, og dette ble en del av at økologisk kretsløp mellom menneske og natur. Med kapitalismen fikk man verdenshandel og geografisk forflytning av ressursene. De ble hentet fra et sted, brukt et annet, for å ende opp som avfall et tredje – Stoffskiftet ble brutt.

Kapitalismen flytter råmaterialer og produkter fra periferien til sentrum av den kapitalistiske produksjonen. Et eksempel notert ned av Marx fra hans studier av Liebig er hvordan fugledritt (guano) ble brukt på denne måten. Allerede på 1800-tallet var det et stort behov for å gjødsle jorda i de industrialiserte landene. På denne tiden hadde man ikke kunstgjødsel, men måtte gjødsle med naturlige produkter. Guano, som er en veldig effektiv gjødsel, ble tatt fra Chincha-øyene utenfor Peru der det var store kolonier med sjøfugl. Guanoen ble så fraktet til hovedsakelig Europa og Nord-Amerika der den ble brukt for å øke fruktbarheten til utarmet jord. England importerte på denne tiden 286 000 tonn med guano i året. Kampen om tilgang på denne ressursen førte til imperialistisk konkurranse. Kapital fra både England og USA var på jakt etter nye guanoforekomster. Dette førte til to kriger – Guanokrigen og Salpeterkrigen. Det var elendige arbeidsforhold for sankerne som hovedsakelig var kinesisk sjanghaia arbeidskraft. Guanohandelen var ikke bærekraftig og det ble tatt ut mye mer guano enn sjøfuglene produserte ny. De hundrevis av lastebåtene kom og forstyrret sjøfuglene, og redene til fuglene ble ødelagt når guanoen ble utvunnet. Den lukrative gjødselen ble flyttet fra periferien til mer sentrale kapitalistiske områder for å gi bedre vekstforhold til utarmet jord. Dette endrer den kjemiske sammensetningen i jorda både der gjødselen hentes fra og der gjødselen blir brukt for å øke produksjonen. For at kapitalen skal vokse. Dette er et eksempel på at den økologiske ødeleggelsen er en del av den kapitalistiske akkumulasjonen.

Klimakrisen har vekket behovet for nye perspektiver på marxisme og økologi – hvordan passer klima og økologi inn i kritikken av kapitalismen og kampen for arbeiderklassens frigjørelse? De siste tiårene har fler og fler sosialister identifisert seg som økososialister. Mens den første bølgen av disse i stor grad har avvist at Marx har noe å bidra med til analyse av økologi, har det etter hvert vokst fram en ny generasjon som har funnet spor av en økologisk kritikk av kapitalismen hos Marx. Det engelske begrepet eller teorien om metabolic rift har blitt mer og mer vanlig, og er i dag en markør for en marxistisk økososialisme.

Selv om Karl Marx var interessert i naturvitenskap, så kan man ikke hevde at han var en vitenskapsmann innen området. Det kan stilles spørsmål om det å bruke hans notater og brev til å beskrive hva han egentlig mente har så mye for seg og om dette er det beste grunnlaget for å lage ny teori og nye innsikter. At Marx mente noe er selvfølgelig ikke et bevis på at det er sant, og det kan være like nyttig å undersøke nye begreper og teorier som for eksempel capitalocene. Det viktige bidraget til stoffskiftebruddteori er ikke at Marx hadde en økologisk forståelse, men at det finnes et grunnlag for å utvikle marxismen på en måte som gjør den fortsatt relevant i dag.

Anja Rolland er 30 år fra Bergen. Rødt-medlem og tidligere feministisk ansvarlig i Rød Ungdom.

---

Marta Breen:
Hvordan bli (en skandinavisk) feminist
Cappelen Damm, 2020, 176 s.

Hvordan bli (en skandinavisk) feminist er en bok som vil mye. På forsiden blir vi lovet 20 veier til mer likestilling på jobben, i livet og i kjærligheten – noe som er ambisiøst å skulle få til på bare 176 sider. Boken er svært lettlest, og Marta Breen evner å snakke om feminisme på en konkret og rett frem måte, uten å verken over- eller undervurdere leseren.

Hvert kapittel har fått et sterkt oppfordrende, om ikke direkte kommanderende navn. I kjent selvhjelpslitteratur-stil får leseren tydelige beskjeder om ting som «Kall deg feminist», «Vær radikal», «Organiser deg» og «Vær mindre flink», noe som gjør at man sitter igjen med en følelse av at dette angår alle – også meg.

De fleste kapitlene har en ordliste som forklarer begreper eller utdyper fakta som tas opp i teksten, slik at man får en innføring i hva for eksempel kulturell appropriasjon og manspreading innebærer, og hva bokstavene i LHBT står for. Dette hjelper leseren å navigere i jungelen av popkulturelle referanser og innarbeidete «selvfølgeligheter» man ofte møter på. Gjennom hele boken slås kjente og ukjente sitater fra kjente og ukjente kvinner opp med store typer. Fra homoaktivist Kim Friele, diverse norske og utenlandske forfattere, professorer, forskere og artister – og til og med en Kardashian- søster – (!) – siteres på løpende bånd. Teksten krydres dessuten med interessante «funfacts» – visste du for eksempel at det i Bergen er flere statuer av buekorpsgutter enn av kvinner? Ikke jeg heller.

Breen er systemkritisk, og tar også opp problemstillinger knyttet blant annet til rasisme, homokamp og mannens plass i feminismen. Breen redegjør for at vi er inne i det hun omtaler som den fjerde feministiske bølgen, men jeg savner en tydeligere argumentasjon for hva dette betyr i praksis, og hvor veien videre går. Det blir dessverre vanskelig å gå dypt nok inn i alle de ulike temaene når man har under 200 sider til rådighet, noe som gjør at boken kan oppleves som litt for grunn for dem som har lest en bok eller to om feminisme fra før.

Selv om forfatterens personlige perspektiv på feminisme er en av bokens styrker, og bidrar til å løfte den fra noe som lett kunne blitt traust og kjedelig, er det ikke et helt uproblematisk perspektiv. Å skulle skrive en slags nordisk-feministisk «fasit» er vanskelig når man har en kvinnebevegelse som på mange måter står i spagaten når det kommer til flere viktige spørsmål.

Det mest åpenbare og konfliktfylte eksempelet er nok spørsmålet om rettigheter for transpersoner. Utfra det Breen skriver om T-en i LHBT får jeg inntrykk av at hun, som meg, mener at man ikke kan kalle seg feminist dersom man ikke inkluderer transpersoner i feminismen sin. Problemet med dette er at det er umulig å gi et entydig svar på hva norske (eller nordiske) feminister mener om dette, fordi mange fortsatt har et, etter min mening, svært konservativt syn på kjønn og seksualitet. To av de største feministiske organisasjonene i Norge, Kvinnegruppa Ottar og Kvinnefronten, har eksempelvis fått kritikk for å være det man kaller «TERFs» – trans exclusionary radical feminists, altså feminister som ikke inkluderer transpersoner i feminismen sin, av blant andre samfunnsdebattant Christine Jentoft og organisasjoner som Skeiv Ungdom og Skeiv Verden. Å fremstille det som om kvinnebevegelsen er samstemt i synet på transpolitikk blir derfor for enkelt, og glatter over motstanden transpersoner opplever fra de som burde være «deres egne», som istedenfor bidrar til undertrykkingen av en svært utsatt minoritet.

Hvordan bli (en skandinavisk) feminist er, til tross for dette, interessant og underholdende lesning. Breen skriver på en måte som gjør det umulig å ikke bli engasjert, og boken er tidvis vanskelig å legge fra seg. Dette er ingen tung ideologisk tekst man trenger forkunnskaper for å forstå, faktisk trenger man ikke en gang være særlig interessert i feminisme for å få noe ut av lesningen. Nettopp dét er kanskje en av bokens styrker. Man kunne med fordel gjort den til pensum for elever på videregående, hvor den kunne fungert som et slags litterært bøllekurs for mange. Og er det én ting russejenter trenger, så er det bøllekurs.

Marie Sneve Martinussen. Samfunnsøkonom, politisk rådgiver for finans i stortingssekretariatet og nestleder i Rødt.
Intervjuet av Tomine Sandal, redaksjonsmedlem i Gnist.

---

Tomine: I juni refererte du i et Facebook-innlegg til en spørreundersøkelse hvor 60 % svarte at de mener klimapolitikken er tilpasset de med god råd, og 70 % at den er tilpassa folk i storbyene. I innlegget hevdet du at: «Vårt mest undervurderte miljøproblem er at folk oppfatter klimapolitikken som urettferdig. […] Dette er et miljøproblem fordi vi aldri kommer til å vinne klimakampen uten å ha med oss et bredt flertall». Hva må til for at klimapolitikken skal være, og bli oppfattet som, rettferdig?

Marie: Målet er å løse klimakrisen og unngå irreversible endringer i naturen, og for å komme dit trenger vi et stort folkelig flertall med oss. I dagens samfunn, med dagens maktkonstellasjon, vil det ikke skje noe som kan skape en bærekraftig framtid. Så lenge målet er at den økonomiske veksten skal gå i turbofart, vil enhver klimaløsning bli spist opp av nedbygging av naturen, utnyttelse av begrensede ressurser og så videre. Det vi trenger er et maktskifte i verden, der hensynet til flertallet av verdens befolkning går foran hensynet til et fåtall veldig rike mennesker. Og det får man ikke til før dette store flertallet av folk er enig.

Det er derfor Rødt er opptatt av rettferdig miljøpolitikk – både fordi vi er opptatt av rettferdighet, men også fordi det for oss er utrolig viktig at vi faktisk vinner klimakampen. Miljøpolitikk har fått et image som usosialt. Det mener jeg er et stort og undervurdert miljøproblem, fordi folk kan ende opp med å stemme mot miljøpolitikk, fordi de opplever det som urettferdig. Om man fører en ikke-rettferdig miljøpolitikk, vil man ikke få gjennomført den grunnleggende klimapolitikken som vi trenger.

Det jeg synes har vært vanskeligst med norsk miljøpolitikk det siste tiåret er at den både har vært veldig teknisk, veldig mye snakk om mål, prognoser og forskjellige type gasser – veldig naturfagstime. Det gjør det veldig fjernt fra hverdagen til veldig mange, og man føler man må kunne veldig masse for å delta i diskusjonen.

Tomine: Hvordan balanserer man hensynet til folks rettferdighetsfølelse, og den stadig mer tidspressede situasjonen vi befinner oss i?

Marie: Egentlig tenker jeg et godt eksempel er transportsektoren. Dagens politikk er for eksempel subsidier på dyre elbiler, og samtidig dyre bompenger. For veldig mange er det ikke et alternativ å ikke kjøre bil, mange har et reelt behov bruke bilen som transportmiddel. Hva kunne vi gjort for fylle dette behovet, men med mindre utslipp? Et av de største problemene i Norge at vi aldri har tatt de store, dyre engangsinvesteringene når det kommer til for eksempel jernbane, som kunne fått ned privatbilismen og utslippene. Å bygge alternativet har stadig blitt ansett som for dyrt og tungvint. Men det er en løsning som både kunne fått ned utslippene fort, og i tillegg vært sosialt rettferdig.

Jeg tror det er en bjørnetjeneste å tenke at usosiale avgifter og subsidier skal være en quick fix for å få ned utslipp. Det er de store strukturelle tiltakene som monner, og selv om de åpenbart er forsinket, er det ingen grunn til å utsette de noe mer.

Tomine: Hva kan være en motvekt til at debatten om klima har blitt veldig teknisk? 

Marie: Under den rødgrønne regjeringen hadde man en uttalt strategi om at klimapolitikken skulle løses med økonomiske virkemidler. Vi hadde en økonom som statsminister, Jens Stoltenberg, og han og andre la mye vekt på at man skulle satse internasjonalt på klimakvoter. Man skulle altså handle seg til den beste og mest effektive måten å kutte klimagassutslipp på. Dette var en strategi som preget klimapolitikken, både under den rødgrønne regjeringen og i etterkant. Det ble sagt at Norge skulle ta masse ansvar for klima, men ingenting skulle skje i Norge.

Den politikken førte ikke til noen synlige endringer i samfunnet, men heller til at klima ble ansett som noe som påvirkes utenfor folks hverdag. Det er egentlig kun de siste årene man har begynt å se flere klimatiltak, for eksempel flere hus bygget i tre, mer beplantning, flere elbiler og lignende. Vi er veldig sent ute med å skjønne at klimapolitikk er noe som vi alle må forholde oss til i vår egen hverdag.

I tillegg lot man altfor lenge klimaskeptikerne påvirke debatten altfor mye, og man brukte veldig mye tid på å bevise at klimaendringene var reelle, og at de var menneskeskapte. Det gjorde at det ble en veldig tung forskningsdebatt. Her har de store oljeselskapene all skyld, fordi de finansierte oljelobbyens motkampanjer mot den globale klimaforskningen. Det har gjort at man er 20–30 år forsinket i alt man gjør, fordi strategien om å «trolle» klimadebatten i stor grad lykkes.

Tomine: Var det en kamp om virkeligheten man måtte vinne først?

Marie: Ja, tidligere kunne man ikke snakke om klima før man hadde kommet med en lang innledning om at klimaendringene fantes og var menneskeskapt. Jeg tror at det er først de siste årene, og med det økende ungdomsopprøret, man har innsett at dette er en sak som handler om folks hverdag, og at det er noe som angår stedet man bor og livene man lever.

Tomine: Tror du koronakrisen vil føre til noen nyttige lærdommer for klimakampen? Med korona har vi jo sett at staten har gjort en rekke inngripende tiltak i folks liv, tror du folk vil være mer åpne for inngripende klimatiltak?

Marie: Koronakrisen viser at folk er villig og kapabel til enormt store endringer i egen hverdag på kort tid. Men det er noen veldig viktige premisser som må ligge til grunn: Det må gjelde alle. Vi har jo sett det, at når noen skulker karantenereglene, så er det vanskeligere å argumentere for at alle skal ta regningen. Og når regjeringen midt under koronasituasjonen har kuttet i formuesskatten, – igjen – er det vanskeligere å godta at vi skal gjennomføre tiltak som fører til at mange blir arbeidsledige.

Selv om alle er med på klimadugnaden, er det en større kostnad for noen enn for andre, akkurat på samme måte som det var en større kostnad for noen å ha barna sine hjemme fra skole og barnehage på grunn av korona i vår. Og det var en større kostnad for noen barn å ikke kunne få gå skolen, enn det var for andre. Det betyr at først må alle bidra i dugnaden, så må man se på hvem kostnadene ble store for, og hvem det kanskje til og med ble en gevinst for. Regningen må være rettferdig fordelt.

Om det oppfattes som at de rike fortsatt kan fly privatfly og dra på kjærestetur til New York tre ganger i året, mens folk som har en sliten dieselbil og ikke har råd til å oppgradere må betale mer for å komme seg på jobb – da føles det ikke som at alle er med. Helt med rette rakner motivasjonen til å bidra i fellesskapet når man føler at noen sluntrer unna, og at regningen blir skeivt fordelt. Det er vel litt det vi ser med korona, at det har skjedd litt mer over sommeren. Vi stiller mer kritiske spørsmål: hvorfor skal ikke sykepleiere få mer lønn, hvorfor får dagligvareansatte lite betalt, når matvarekjedene har tjent mye penger?

Tomine: I kronikk i Klassekampen om investeringer som en vei ut av koronakrisen skrev du at: «Kriser er gode tider for å investere fordi det staker kurs ut av krisa, og fordi det finnes ledige ressurser som kan tas i bruk. Når vi nå står midt i den største økonomiske krisa siden krigen, trengs investeringer for å ta oss videre». Er en slik statlig økonomisk investeringspolitikk er en grunnleggende forutsetning for å løse klimakrisen?

Marie: Ja, det er akkurat det jeg mener. Investeringene man bestemmer seg for, legger føringene for retningen samfunnet skal gå i. I dag står kommersielle aktører bak veldig mye av investeringene, og de investerer med mål om avkastning for sine aksjonærer. Men det vi trenger er å gjøre investeringer i fellesskap, til det beste for både folk og miljø. Vi gjør jo litt av det allerede, vi bygger for eksempel skoler, sykehus og jernbaner, men vi trenger mye mer av det. Vi trenger en demokratisk investeringspolitikk. Det trenger ikke kun være staten som investerer, det kan også være kommunene, regionene, regionale samarbeid eller arbeiderkollektiv.

Vi har blitt fortalt at det ikke er riktig at fellesskapet skal gjøre slike valg for fremtiden, fordi vi i det nyliberale hegemoniet blir fortalt at det er markedet og konkurranse som vet best hvilke investeringer som er best for oss. Det er her Rødt, med vårt ideologiske fundament, kan peke på hvor galt nettopp dette er, og hvordan denne tankegangen har brakt oss til både pandemi og klimakollaps.

Det er en slags idékrig som er viktig, tror jeg, for å få til raske og omfattende nok klimaløsninger. Jeg tror ikke vi kan vente på at det skal bli lønnsomt å redde klima. I en kapitalistisk økonomi er behovet for vekst så fundamental, at kapitalistiske løsninger på klimafeltet vil gå ut over blant annet naturmangfoldet.

Tomine: I forbindelse med korona var det diskusjon om krisepakke til oljeindustrien i vår, også innad i Rødt. Hvordan ble det, og hva vil Rødt?

Marie: Vi foreslo på Stortinget, og gjennom offentlig debatt, at den akutte situasjonen i leverandørindustrien måtte møtes med at staten nettopp igangsatte et slikt investeringsprogram. Vi sa at vi skulle erstatte krone for krone – alle koronatapte investeringer hvor oljeprosjekter enten ble utsatt eller avlyst – med samfunnsnyttige, grønne investeringer. Vi hadde en hel lang liste over konkrete mulige investeringer: skipstunnel på Stad, nye havforskningsskip, jernbanebygging, utbedring av havner. Altså tiltak som kunne igangsettes raskt, og skape arbeidsplasser på kort sikt.

Det er viktig å si at det var stor oppslutning om Rødts primærpolitikk når det gjelder industri og omstilling av olje- og gassindustrien i Norge. Men, som kjent har ikke Rødt særlig stor støtte på Stortinget, så våre forslag fikk ikke flertall. Da var det mange i fagbevegelsen og i Rødt som mente at Rødt måtte ta stilling til kravene fagbevegelsen hadde reist om akutte tiltak for olje- og leverandørindustrien. Det ble en diskusjon i Rødts sentralstyre og landsstyre om hvordan man sekundært skulle stemme over endringer i skatteregimet for oljenæringen. Der var det en tydelig uenighet, og den er nok ikke over enda.

Vi har flere løfter i arbeidsprogrammet, blant annet at vi vil omstille oljenæringen raskt, men uten at det fører til arbeidsledighet. I en sånn her veldig spisset sak, kan det være vanskelig å oppfylle disse to kravene samtidig. Det som vi landet på, etter en uenighet hvor et stort mindretall fortsatt var uenige i konklusjonen, var at flertallet i landsstyret sa at man kunne støtte veldig midlertidige tiltak rettet mot oljeleverandørindustrien. Men med ganske strenge krav, blant annet at til at oppdrag måtte gå til Norge, og at tiltakene måtte møtes med tilsvarende tiltak for fornybar industri. Det som ble fremmet i Stortinget fulgte ingen av våre krav, og heller ikke fagbevegelsens krav, men ga mer skatteletter til oljeselskapene enn de selv hadde bedt om. Til syvende og sist stemte Rødt selvfølgelig mot hele pakken.

I Norge, hvor store deler av arbeiderklassen og fagbevegelsen er tilknyttet oljeindustrien, må man ha en politikk som vekker tillit og troverdighet også hos industriarbeidere. I vår sto deres arbeidsplasser i fare. Da landet vi i Rødt på det man kan kalle et kompromiss, som mange er fortsatt er uenige i, men som jeg mener står seg. Vi var det eneste partiet som klarte å lete med lys og lykt etter noe som kan berge arbeidsplasser, uten å sette i gang nye store oljeprosjekter.

Det er løgn å si at det ikke finnes motsetninger mellom arbeidsplasser og miljø i en oljenasjon som Norge. For meg er det et godt tegn at vi i Rødt ikke lett kunne ta et standpunkt helt for eller helt mot i en sak som denne. Det betyr at Rødt er et parti hvor både fagbevegelsen og miljøbevegelsen er representert og aktivt til stede. Partier som SV eller MDG trenger ikke forholde seg til hva klubblederen på et oljeavhengig verft mener, fordi han er ikke medlem i SV eller MDG. Men han er medlem i Rødt! På samme måte er det mange partier som ikke har medlemmer fra miljøbevegelsen. Her mener jeg Rødt er et unikt parti. Jeg håper de ulike synspunktene kommer fram i diskusjonene frem mot neste landsmøtet, fordi jeg tror det er den eneste måten vi reelt kan få til standpunkt som forener arbeid og miljø. Vi må diskutere oss frem til gode foreninger av standpunktene i Rødts primære industripolitikk.

Tomine: Hva tenker du er forskjellen på miljøpolitikken til MDG og Rødt?

Marie: Hvis du er en person fra middelklassen i Oslo som ikke syns det er forskjell på høyre- og venstresida, er MDG partiet for deg. Men om du mener at miljøpolitikken må være rettferdig geografisk fordelt, hele landet må med og vi må ha forståelse for at det er forskjell å bo i Oslo og på bygda, er Rødt et bedre alternativ. Det er forskjell på de to hverdagene, og det må klimapolitikken ta på alvor.

Det ideologiske argumentet er at MDG ikke har en kritikk av kapitalismen. De har ikke et ønske om å fjerne verken økonomisk vekst eller kapitalistiske maktstrukturer. Det sier jeg ikke for å gi dem minuspoeng i studiesirkelen min, men fordi jeg mener at de to tingene helt reelt fører til at man ikke får en miljøpolitikk som løser problemene.

Tomine: Et argument jeg har hørt brukt mot Rødts miljøpolitikk er at klimaproblemene haster å løse, og at man ikke har tid til kapitalismekritikk. Hva tenker du om det?

Marie: Den største klisjeen om Rødts miljøpolitikk er at vi mener at ingenting kan gjøres før Revolusjonen, med stor R, er gjennomført, analysert og evaluert. All vår miljøpolitikk er gjennomførbart uten å vente på det perfekte samfunnet – eller den perfekte teknologien, som en del partier gjør. Vi mener at utslippene må reduseres her og nå. Men vi mener samtidig at miljøpolitikken som gjennomføres nå, må peke fremover mot et samfunn som skal være bærekraftig i hundrevis av år. Den må forholde seg til de kapitalistiske maktstrukturene som finnes her og nå, for eksempel må vi bryte med storselskapenes makt, ellers får vi ikke gjennomført klimapolitikk. Da må vi forstå kapitalismen – og motstrategier som fagbevegelsen og andre folkelige bevegelser. Ellers kan man ende opp som Venstre, og tenke at så lenge gründerne er grønne nok, løses problemene.

Tomine: Hva tenker du er status for klima akkurat nå? Er situasjonen håpløs?

Marie: Situasjonen er som alltid mer alvorlig enn noensinne. Uten å innse hvor alvorlig den er, og hvor fundamentalt vi må bryte med dagens maktstruktur for å løse klimaproblemene, tror jeg ikke vi klarer å mobilisere den kraften som må til. Men det er mange gode eksempler på at bevegelsene allerede er i gang.

For å si det sånn: Jeg fester ikke noe håp til dem som i dag leder verden, men jeg har stor tro på dem som skal lede verden i fremtiden. De er på vei nå, med ungdommen i spissen, men folk i alle aldre er med. Jeg tenker at Folkeaksjonen oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja er et godt eksempel på at lokale, konkrete saker er der man vinner mot storkapitalen.

Tomine Sandal studerer master i nordisk litteratur og er redaksjonsmedlem i Gnist.

En forkortet versjon av dette essayet ble trykket i Klassekampen 1. juli 2020.

---

2020 kommer til å bli husket som året da pandemien traff oss. Det vil være helt feil å si at koronaviruset rammer alle likt, men jeg vil hevde at pandemien har utløst noen av de samme følelsene hos oss alle: sykdomsfrykt, ensomhet og stress knyttet til en uviss fremtid. Og ikke minst: en pregnant felles følelse av samtid. Disse dårlige følelsene opplever vi hver for oss, men vi deler likevel erfaringen med å føle dem. Å holde avstand har, ironisk nok, blitt et felles prosjekt. Pandemien tydeliggjør hvordan følelser er relatert til tiden vi lever i, til det sosiale og det politiske. Kanskje trenger politiske bevegelser et bedre blikk for hvordan følelser er politiske?

Som for mange andre, innebar min karantenetid mer lesetid. I bokhyllen fant jeg en bok som føltes riktig å lese nå: Depression – a public feeling. I denne boken forsøker forfatter Ann Cvetkovich å finne måter å tenke på depresjon som et sosialt og kulturelt fenomen, heller enn en utelukkende medisinsk diagnose. Ikke fordi hun totalt avskriver at det finnes en medisinsk side ved depresjon, men fordi hun ønsker å stille andre spørsmål. Om depresjon og andre dårlige følelser skyldes en biologisk respons, er det likevel interessant å ta et skritt tilbake og spørre: Hvilke ulike faktorer utløser denne responsen?

Ann Cvetkovich og flere andre som arbeider med det relativt nye akademiske feltet affektteori, startet i 2001 et samarbeidsprosjekt kalt Public Feelings, som etter hvert fikk flere lokale undergrupper. Først og fremst koblet gruppen følelsen av håpløshet og skuffelse til det politiske. Arbeidet ledet til at Feel Tank Chicago, en undergruppe av Public Feelings, etablerte begrepet «politisk depresjon», som kan forklares som følelsen av at alminnelige former for politisk respons, som direkte aksjon eller kritisk analyse, ikke lenger fungerer til å enten endre verden eller få oss til å føle oss bedre.

Begrepet «politisk depresjon» åpner for å tenke nytt om dårlige følelser. Kan man tenke seg at slike følelser potensielt kan være ressurser for politisk handling? Ikke fordi dårlige følelser uten videre kan endres til positive opplevelser, men fordi følelser som desperasjon og apati kan bidra til å rette oppmerksomhet mot politiske problemer og etablere viktige politiske fellesskap. Å føle dårlige følelser kan dermed legge grunnlaget for endring. Håp er essensielt for politisk handling, men kanskje kan vi finne håp også i dårlige følelser? Vi kan leve bedre liv ved å omfavne, heller enn glatte over, dårlige følelser.

Å forstå følelser som politiske er en form for videreføring av det klassiske feministiske mantraet «det personlige er politisk». Denne holdningen til det personlige speiles i Cvetkovichs bok, som består av de ulike sjangrene memoar og kritisk essay. På denne måten skriver Cvetkovich om depresjon på en måte hvor hun både ut fra personlige erfaringer beskriver hvordan depresjon føles, og samtidig frembringer en analyse av hvorfor og hvordan dårlige følelser produseres av politiske og sosiale krefter.

Bruken av memoar-sjangeren for å belyse følelser, får meg til å tenke på andre former for offentliggjøring av personlige erfaringer og følelser i dagens samfunn. En form for vitnesbyrd som blir fyller stadig større rom finner vi på sosiale medier, for eksempel ved bruk av emneknagger som #MeToo eller #BlackLivesMatter. Her deler folk sine erfaringer og opplyser om seksuell vold og rasisme på en måte som tydeliggjør relasjonen mellom det personlige og politiske.

I disse dager er det #BlackLivesMatter som samler flest. Å jobbe mot rasisme krever ikke bare antirasistiske holdninger og visjoner, det krever også store mengder affektiv energi for å tåle skuffelser. Cvetkovich hevder at: «Epidemics of depression can be related (both as symptom and obfuscation) to long-term histories of violence that have ongoing impacts at the level of everyday emotional experience» (Cvetkovich, 2012, s. 7). Dagens Black Lives Matter-bevegelse i USA er ikke bare affektivt preget av samtidens politikk, men også 400 år med rasistisk historie, noe som bevegelsen også påpeker i sin systemkritiske retorikk.

Det er ikke mulig å snakke om rasisme uten å snakke om følelser. Grupper som er utsatt for rasisme – eller andre former for stigmatisering, diskriminering og marginalisering – opplever ofte det som kalles for minoritetsstress. Denne typen stress henger blant annet sammen med å bli møtt med en forventning om å skulle lære opp majoritetsbefolkningen, for eksempel gjennom å fortelle utbroderende om egne opplevelser med rasisme. Å fortelle om egne erfaringer og dele dårlige følelser kan være en god ting, fordi det kan bidra til å bygge fellesskap med andre som også deler de samme opplevelsene og følelsene. Men å åpne seg og fortelle om egne følelser er også enormt sårbart, og kan oppleves som en gjenoppleving av traumer.

Diskusjonen om hvordan hvite mennesker kan være allierte i den antirasistiske kampen har blitt aktualisert i lys av Black Lives Matter-demonstrasjonene. Sentralt i diskusjonen er anerkjennelsen av privilegier, og en vilje til å konfrontere seg selv med ubehagelige følelser. De færreste hvite mennesker vil identifisere seg som rasister, men faktum er at vi lever i et samfunn med strukturell rasisme. Å være en antirasist krever et oppgjør med de rasistiske samfunnsstrukturene. Det er lett for å innta en forsvarsposisjon om man konfronteres med egne rasistiske holdninger eller fordommer. Denne forsvarsposisjonen kan virke beskyttende mot ubehagelige og stressende følelser, men den blokkerer for nye innsikter og forståelser. Å være en hvit antirasist krever en åpenhet også overfor de dårlige følelsene, og en vilje til å bære ubehag.

Alle som har arbeidet med politisk organisering vet at det kan innebære mye skuffelse, og at politisk endring ofte går mye tregere enn man ønsker. Kampen for likelønn er et eksempel på en sak som fagbevegelsen og kvinnebevegelsen har arbeidet for i lang tid, uten at man har sett de store fremskrittene. Da jeg ble politisk engasjert for ti år siden tjente kvinner i Norge i gjennomsnitt 85 % av det menn gjør. I dag er tallet 87 %. Tallene blir dårligere om man tar høyde for at kvinner jobber mer – ofte ufrivillig – deltid. Klimakampen er et annet eksempel på en politisk kamp hvor seirene ikke står i stil til de enorme utfordringene vi står overfor.

Jeg tror venstresidens politiske depresjon kan ha sammenheng med det Sara Ahmed, en annen affektteoretiker, skriver om revolusjonær bevissthet og følelser: «revolutionary consciousness means feeling at odds with the world, or feeling that the world is odd. […] You do not flow; you are stressed; you experience the world as a form of resistance in coming to resist a world» (Ahmed, 2010, s. 168-169).

Ahmed forklarer at den revolusjonære bevisstheten kun er mulig, dersom man også er villig til å føle stress og motstand. Hun beskriver det som å la samtiden komme under huden på deg. Det kan være å la seg engasjere av politiske saker som føles vanskelige, vonde og håpløse, og å velge å bli i det politiske selv om det politiske innebærer å kjenne på dårlige følelser. Oppmerksomhet overfor følelsenes politikk innebærer en måte å forsøke å leve med skuffelse, nederlag og tregheten politisk endring er forbundet med, samtidig som man ikke glemmer at radikal samfunnsendring er mulig.

Så hvor finner vi håpet som trengs for å fortsette? Vi kan begynne med å stoppe opp – tillate oss selv å føle dårlige følelser, dele vitnesbyrd og etablere politiske fellesskap. Politisk arbeid handler også om å rette oppmerksomhet mot aktivismens emosjonelle registre, inkludert frustrasjon og skuffelse knyttet til manglende eller saktegående endring. Når svarte amerikanere deler sorgen over å leve i et samfunn hvor deres liv ikke anerkjennes som liv, bygges en politisk bevegelse som samtidig er et følelsesfelleskap. Ved å dele sorg, skuffelse og sinne, kan disse følelsene bevege seg fra hver enkelt og utvikles til politisk handling.

Cvetkovich etterlyser nye måter å leve på – eller bevege oss fremover på – som motstand til fastlåstheten vi føler både bokstavelig og i overført betydning. Når man føler politisk depresjon, føler man at politisk endring ikke er mulig. Vi kan likevel lære mye av følelsen av at det ikke finnes alternativer. Sara Ahmed skriver:

The silly or ridiculous nature of alternatives teaches us not about the nature of those alternatives but about just how threatening it can be to imagine alternatives to a system that survives by grounding itself in inevitability (Ahmed, 2010, s. 165).

Påstanden om at forandring er umulig, sier mer om hvor truende endring oppleves for det bestående, enn hvorvidt endring faktisk er mulig. Kapitalismen styrkes om den fremstår som naturlig og uunngåelig. Men det finnes alternativer.

Først og fremst trenger vi en påminnelse om at følelser er politiske, og at dårlige følelser ikke må skyves under teppet, men brukes produktivt i politisk kamp for en bedre verden. Dette betyr ikke at alle dårlige følelser egentlig er positive eller gode, men taler for en økt bevissthet overfor sammenhengen mellom følelser og samfunn, og hvordan politikk føles. Og slik endte det å lese en bok om en depresjon – midt i en pandemi – opp med å gi meg økt tro på politisk handling. Vi er tross alt mange som føler det samme i dette drittsamfunnet.

Litteratur:
Ahmed, Sara. 2010. The Promise of Happiness. Durham: Duke University Press
Cvetkovich, Ann. 2012. Depression – a public feeling. Durham: Duke University Press

Tidene forandrer seg, og nye radikale generasjoner vokser opp. Samtidig vokser ytre høyre. Hvordan møter vi denne utfordringen og bygger varige flertallsallianser for et mer solidarisk samfunn?
Ronny Kjelsberg er universitetslektor ved NTNU og vara til fylkestinget i Trøndelag for Rødt.

---

Et nytt fellesskap

For å oppnå politisk forandring må man bygge fellesskap og allianser – allianser mellom krefter som til sammen kan danne et flertall og endre den politiske kursen i samfunnet. Det er blant annet dette Thomas Piketty omtaler som «egalitære koalisjoner» i sin nye bok Kapital og ideologi (Piketty, 2020 s. 35). Knappest noe samfunn har skapt en utvikling i retning mindre ulikhet uten å ha klart å bygge en slik koalisjon.

Vi lever i en tid hvor de globale utfordringene både økonomisk og miljømessig skriker etter en ny kurs, samtidig som ytre høyre styrker seg i mange land. Det krever en grundig gjennomtenkt strategi for alliansebygging hos den politiske venstresida som vil ha en kurs vekk fra nyliberal økonomisk politikk, og redde planeten.

Dette er ikke en ny utfordring, men tidene forandrer seg, nye generasjoner dukker opp og gamle forsvinner. Derfor må gamle spørsmål kontinuerlig tas opp til ny debatt for at man skal kunne bygge flertall.

Det har nemlig de siste årene utkrystallisert seg mulighetene for en slik koalisjon. På tross av tilbakeslag har vi sett en fremvekst av, og oppslutning om, bevegelser til venstre for sosialdemokratiet vi ikke har sett noe i nærheten av siden «eurokommunismen» på 70-tallet, eller kanskje ikke siden mellomkrigstiden. I årene etter finanskrisa i 2008 ble partier som Syriza, Podemos og Sinn Fein seriøse utfordrere til makten i sine respektive land. Det samme ble etter hvert politikere som Jeremy Corbyn og Bernie Sanders. På tross av at de ikke holdt helt til målstreken, er dette politiske bevegelser vi ikke har sett på mange tiår. Bak mange av disse bevegelsene ser vi en koalisjon av tradisjonelle arbeidervelgere som stemmer på mindre økonomiske forskjeller, trygge jobber og bedre velferdsordninger, samt en ny radikal ungdomsgenerasjon (se f.eks. Horgan-Jones, 2020). Dette er bevegelser som kan samles, men alliansen kan også være skjør. Jeremy Corbyn klarte det i 2017, men mislyktes som kjent i 2019 (les mer om det hos Manifest Tidsskrift (Kjelsberg, 2019)).

I deler av den norske debatten både rundt Brexit og ellers (kanskje særlig i debattene hvor høyresiden har forsøkt å importere den amerikanske «kulturkrigen» til Norge), har det vært en tendens til å dra opp et skille mellom «eldre menn på bygda» og «unge høyt utdannede i byene», hvor førstnevnte gruppe gjerne har vært ansett som «arbeiderklassen». Det er grunnleggende misforstått. En meningsfull klasseanalyse, òg en mulig allianse for en ny kurs vil selvsagt måtte inkludere folk av begge kjønn, fra bygd og by, med og uten høyere utdanning. For å skjønne sistnevnte er det bare å se på hva LO gjør, som nå nettopp styrker seg blant ansatte med høyere utdanning gjennom «LO for alle»-prosjektet, og ser at det er helt nødvendig om de skal bevare organisasjonsgraden i en tid hvor halvparten av ungdomskullene tar høyere utdanning (Heyerdahl, 2019).

Dette er heller ikke nye innsikter. I avslutningen av boken Maktkamp fra 1989, skrev Reiulf Steen (Steen, 1989, s. 271) om betydningen av nettopp å bygge allianser på tvers av utdanningsgruppene:

[H]va er, sosialt sett, forskjellen på en industriarbeider, en håndverker, en lærer og en helsearbeider? Forskjellen er sannsynligvis og som oftest at industriarbeidere og i hvert fall håndverkere vil tjene noe bedre enn læreren og helsearbeideren. Det viktigste er hva de har felles: At de trenger å selge sin arbeidskraft og sine evner og at de kan ha innflytelse over samfunnsutviklingen ved det de er, ikke ved det de har. Bare ved det de yter, ikke ved det de eier. Derfor kan de ha innflytelse bare ved at de står sammen og at de har en bevegelse å stå sammen i. Denne bevegelsen er arbeiderbevegelsen.

Behovet for å inkludere slike utdanningsgrupper i en egalitær allianse er bare blitt større siden den gang.

Enkelte kobler inkluderingen av folk med utdanning som høyredreining, og ser den i sammenheng med at mange tradisjonelle venstresidepartier de siste tiårene har økt sin appell i den økonomiske overklassen og mistet mye av sitt tradisjonelle arbeiderklassegrunnfjell (se f.eks. Kristjánsson, 2019). Dette står seg ikke mot data fra Piketty (2020, s. 38). Her ser vi at venstresidepartier både i USA og Europa hadde en kontinuerlig relativ vekst blant utdanningsgruppene i hele etterkrigstiden, mens de beholdt sin posisjon som partier for arbeiderklassen om man ser på økonomi heller en utdanning. Ja, i tiårene mellom 1960 og 80-tallet økte faktisk oppslutningen blant de høyest utdannede, samtidig som den økte blant de med lavest inntekter i USA og Frankrike, som er Pikettys eksempler. Det var først med høyredreiningen og nyliberalismen på 90-tallet at de tradisjonelle sosialdemokratiske partiene begynte å miste grepet om arbeiderklassen i økonomisk forstand.

Utfordringer med et nytt flertall

Men som vi så med Corbyns Labour i Storbritannia – slike allianser kan sprekke. Der sprakk den blant annet på EU-spørsmålet. Mange eldre rurale velgere ville ut av EU og satte det over Labours program. For yngre velgere var EU-motstanden derimot tydelig koblet til den xenofobe høyresida, og der møter vi en utfordring.

Skal man bygge en slik allianse kan man nemlig ikke assosiere seg med rasistiske, sexistiske eller andre former for diskriminerende krefter. I Fafos ungdomsbarometer fra 2017 var kamp mot rasisme faktisk den enkeltsaken som opptok ungdom aller mest (Andresen, Strand og Ødegård, 2017). Selv om andre undersøkelser med noe andre svaralternativer og formuleringer helt sikker kan gi noe andre svar, er dette et tydelig signal på at man vil miste ungdommen dersom man lefler med ytre høyre-tankegods.

Når ytre høyre promoterer seg på saker som tidligere har vært mest forbundet med venstresiden, som motstand mot frihandelsavtaler og EU-motstand, er det dermed ikke rart mange opplever det som en noe klam omfavnelse. Likevel har svaret fra de fleste toneangivende på venstresiden vært det åpenbare – at man må holde fast på sine standpunkter uavhengig av hva ytre høyre gjør (Herning, 2017; Meyer og Krogh, 2020; Kristjánsson, 2020).

Det er vanskelig å være uenig i det, men for meg kommer det i kategorien «nødvendig, men ikke tilstrekkelig». Når ytre høyre forsøker å profilere seg på frihandelsmotstand må vi slå tydelig fast at vår motstand mot for eksempel EU er rotfestet i noe helt annet enn deres nasjonalisme.

Vi ser nemlig at enkelte miljø som tradisjonelt har delt venstresidens ståsted i slike saker, som MDG, nå er i flyt mot en mer EU-vennlig politikk (Kjelsberg, 2018, MDG, 2020) som er mye mer ukritisk til frihandel, og en kjent venstreorientert kommentator som Sven Egil Omdal lanserer et nytt EU-positivt syn (Omdal, 2020). Og det er grunn til å tro at både MDG og Omdal er representative for deler av befolkningen vi trenger om vi skal mobilisere til et flertall for en radikal politikk i tiårene som kommer, folk som må være deler av vår egalitære koalisjon.

Det kan selvsagt være fristende å holde fast på den velkjente retorikken og politikken i frykt for å miste de eldre velgergruppene over til høyresida. Eldre velgere er mer trofaste, og de stemmer som kjent i større grad i valg. Men som KrF har sett de siste tiårene – det er en velgergruppe som er kraftig utsatt for naturlig avgang, og å satse på et slikt «grunnfjell» er en strategi som ikke har framtiden for seg. Vi må derfor bygge allianser som inkluderer ungdommen.

For å konkretisere: I 1900 jobbet 47 prosent av nordmenn i primærnæringene. I 2018 var tallet 3 prosent (SSB, 2020). Samtidig bor 82 prosent av befolkningen i byer og tettsteder i 2019 (SSB, 2019a). I 1906 var 70 prosent på bygda (SSB, 2015). Det betyr at de gruppene man måtte få med seg for å bygge en solid flertallskoalisjon på starten av forrige århundre er helt andre enn de gruppene man må slåss om i dag.

Vi finner endringer også i politiske holdninger, også i nyere tid. Innenfor det betente politikkområdet innvandring, blir nordmenn gradvis over tid mer og mer positive (SSB, 2019b). I tillegg vet vi at det er en sammenheng mellom kunnskap om, og kontakt med, innvandrere og mer positive holdninger (Brekke & Mohn, 2018, s. 10). Dette bildet forsterkes gjennom at nordmenn flest er mer skeptiske til høyreradikale enn til de minoritetene ytre høyre maler skremmebilder av (Tyldum, 2019 s. 33). Det gir en god indikasjon på at ytre høyres skremselspropaganda er nettopp det, og at økt kunnskap – noe stadig flere får, særlig i den yngre generasjonen – gjør at rommet for høyrepopulistisk innvandringsfiendtlig retorikk sakte blir mindre.

På tross av at lekkasje til den ytre høyresida er blitt heftig diskutert fra Magnus Marsdals Frp-koden (Marsdal, 2007), til Mímir Kristjánssons Martin Tranmæls metode (Kristjánsson, 2020), tyder mye på at dette, i hvert fall i Norge, er et minkende problem. At ytterfløyene på høyresida radikaliseres kan med dette ses på som en respons på manglende politisk gjennomslag, og ikke som et tegn på økt styrke.

Denne utviklingen bør dermed være en advarsel til den som måtte tenke at veien framover for venstresida går ved å stjele velgere fra høyre ved å konkurrere i kulturkonservatisme. Det er et vindu som er i ferd med å lukke seg, og ikke minst er det politisk feil (se f.eks. Sanders, 2018 s. 5).

Det kan være en vel så stor utfordring å sikre at de yngre velgergruppene slutter opp om et radikalt omfordelende prosjekt i en egalitær koalisjon, og ikke sklir inn mot et mer diffust liberalt sentrum som ikke evner å løse samfunnsutfordringen vi står overfor.

En bedre EU- og frihandelskritikk

Skal vi bygge en slik koalisjon, må vi ta et nytt blikk på argumentasjonen vår mot f.eks. EU. Det må vi gjøre gjennom å fokusere på hvordan blant annet EUs politikk, som er grunnfestet i frihandel, direkte undergraver verdier som ligger i kjernen for mange i den radikale ungdomsgenerasjonen som nå vokser fram.

Ikke minst handler dette om at frihandel øker de globale klimagassutslippene dramatisk. Det siste i en rekke studier som viser dette kommer fra en gruppe forskere i Japan som har vist at bare en tollreduksjon på 1 prosent for sentrale varer blant G20-landene, vil gi dramatisk økte CO2-utslipp (Islam, Kanemoto & Managi, 2019).

Selv WTO har lenge delvis erkjent disse problemene. I en rapport som gjennomgår tilgjengelig forskning erkjennes det at «the literature indicates that more open trade is likely to increase CO2 emissions» (WTO, UNEP, 2009 s. 141). Økte klimagassutslipp kommer fra økt transport og økt produksjon og forbruk. På sin temaside om forholdet mellom frihandel og miljø er WTO dermed mindre tydelige (WTO, 2020). Her peker WTO på at komparative fortrinn kan gjøre at varer kan produseres med mindre energibruk og mindre utslipp, og tåkelegger konklusjonen med et slags «det kommer an på». En litt mindre raus skribent kunne jo antydet at WTO her var «Merchants of Doubt» etter Naomi Oreskes og Eric Conways bok om klimafornektere (Oreskes, Conway, 2010).

Det er sant at det finnes eksempler på at handel gir lavere utslipp – norske drivhustomater vs. importerte spanske er et kjent tilfelle. Men er dette årsaken til det store flertall av varer som produseres langt unna der de forbrukes? Nei. Årsaken til at for eksempel Kina produserer nesten all vår forbrukerelektronikk er ikke at råvarene finnes der eller at de har særlig tilgang på billige rene energikilder (som norsk vannkraft) – det er rett og slett at de har langt lavere lønnsnivå, og langt dårligere arbeidsvilkår enn i for eksempel Norge. Et høyt kunnskapsnivå og et autoritært regime som sikrer «forutsigbare rammevilkår», hjelper også. Derfor sendes norsk fisk til Kina for å videreforedles og pakkes, og sendes tilbake for forbruk. Dette er hovedregelen når det gjelder frihandelen, og det er derfor mer grundige undersøkelser kommer med mye tydeligere svar enn WTO.

Dette gjelder selvsagt også innad i EU. Mens fri flyt av kapital, varer, tjenester og mennesker er selve fundamentet for unionen, har alle forsøk på å lage et «sosialt» felles fundament strandet og fislet ut i sanden (Se f.eks. Ingrid Grønli Åms bok om fransk venstresides trøblete forhold til unionen (Åm, 2018)). EUs frihandel er dermed også en frihandel med økte utslipp som konsekvens.

Økt produksjon og forbruk kunne kanskje vært bra om det kom de som trenger det til gode, men som store mengder forskning, blant annet popularisert i Ulikhetens pris (Wilkinson og Pickett, 2012) har vist, slår ikke økt økonomisk vekst positivt ut på levekår i den rikere delen av verden. Det gjør tvert imot lave sosiale ulikheter.

En annen konsekvens av fri-flyt-kapitalismen er nettopp stadig økende sosiale ulikheter. Dette har vi sett både i Europa og resten av verden de siste tiårene, den mest kjente beskrivelsen er kanskje Thomas Pikettys Kapitalen for det 21. århundre (Piketty, 2014). Det mange kanskje ikke er klar over, er at økte sosiale ulikheter også bidrar til framveksten av nettopp høyreekstremismen som noen ser EU som bolverk mot.

En studie fra 2017 (Kunst, Fischer, Sidanius og Thomsen, 2017) viser at jo større ulikhetene er, jo større er motivasjonen hos privilegerte grupper for å forsvare posisjonen sin og opprettholde sosiale hierarkier, inkludert å diskriminere og forfølge innvandrere, være sexistiske og til og med benytte vold.

Etter den økonomiske krisa i 2008 var det en framvekst på venstresida mange steder, og mange ønsket en annen politikk for mer utjevning i Europa. Det lå bak både Francois Hollandes valgseier i Frankrike i 2012, men kanskje mest tydelig Syrizas seier i Hellas i 2015, og i fremganger for bevegelser for en mer utjevnende økonomisk politikk i flere andre land.

Dette håpet ble derimot brutalt stoppet av EUs strenge kuttpolitikk i møte med krisa. EU har i stor grad traktatfestet at selv tradisjonell keynesiansk motkonjunkturpolitikk er ulovlig, og EUs politikk mot Hellas fikk som kjent selv normalt fiskalt konservative IMF til å heve øyenbrynene og komme med forsiktige protester – til liten nytte.

Ideen om EU som bolverk mot høyrepopulismens fremganger er dermed grunnleggende misforstått. Det samme er ideen om at EU skal redde oss fra klimakrisa.

EU kan sette seg strenge klimamål, og komme med satsinger som det nylige vedtaket om «European Green Deal» (European Comission, 2020). De kan til og med få gode resultater på papiret (alle de unødvendige forbruksvarene vi forbruker i Europa havner jo på kvoten til landet som produserer det). EU kan tidvis også prisverdig reagere mot de verste utslagene fra statsledere fra ytre høyre. Likevel er EUs traktatfestede økonomisk politikk basert på frihandel og evig vekst – en politikk som er uforenelig med å løse klimaproblemene, og som styrker nettopp ytre høyre, noe vi også så i det siste EU-valget.

En politikk som kan bekjempe høyreekstremismens frammarsj og redde klimaet, må derfor ha to tanker i hodet på en gang. Den må ha et hovedfokus på å føre en økonomisk politikk for storstilt sosial utjevning, slik at man kan få samfunn som bygger tillit og som holder sammen. Men den må også være kompromissløs både i kampen for å redde planeten vår og i sin motstand mot rasisme og annen autoritær politikk.

Dette må dermed også være det grunnleggende i venstresidas kritikk av EU og frihandelsavtaler i tiden som kommer, dersom vi skal bygge brede egalitære allianser som skaper flertall på tvers av generasjoner og geografi. Enkle besvergelser for eksempel om «nasjonal sjølråderett» treffer stadig færre.

Litteratur:

Andresen, Silje, Strand, Anne Hege og Ødegård, Anne Mette (2017). Fagforbundets ungdomsbarometer 2017. Fafo-rapport 2017:32. Fafo. Hentet fra https://www.fafo.no/images/pub/2017/20640.pdf

Brekke, Jan-Paul & Mohn, Ferdinand Andreas (2018). Holdninger til innvandring og integrering i Norge Integreringsbarometeret 2018. Institutt for samfunnsforskning. Rapport 2018:8. Hentet fra https://www.imdi.no/contentassets/9f6bf228de9342d2acd9b43063c49c63/integreringsbarometeret-2018-holdninger-til-innvandrere-og-integrering.pdf

European Comission (2020). A European Green Deal. Hentet fra

https://ec.europa.eu/info/strategy/priorities-2019-2024/european-green-deal_en

Heyerdahl, Ragnhild (2019). Nå skal LO kapre uorganiserte ingeniører, arkitekter, sykepleiere, lærere og akademikere. Frifagbevegelse.no 20.9.19. Hentet fra https://frifagbevegelse.no/nyheter/na-skal-lo-kapre-uorganiserte-ingeniorer-arkitekter-sykepleiere-larere-og-akademikere-6.158.650756.5e2a0b0158

Herning, Linn (2017). Ytre høyre gjør nå krav på standpunkter jeg selv har. Morgenbladet 27.1.17. Hentet fra https://morgenbladet.no/ideer/2017/01/linn-herning-om-ytre-hoyres-standpunkter

Horgan-Jones, Jack (2020). How the youth vote played out for Sinn Féin and the Greens. Irish Times 9.2.20. Hentet fra https://www.irishtimes.com/news/politics/how-the-youth-vote-played-out-for-sinn-f prosentC3 prosentA9in-and-the-greens-1.4167316

Islam, Moinul, Kanemoto, Keiichiro og Managi, Shunsuke (2019). Growth potential for CO2 emissions transfer by tariff reduction. Environmental Research Letters,Volume 14, Number 2. Hentet fra https://iopscience.iop.org/article/10.1088/1748-9326/aaf688

Kjelsberg, Ronny (2018). MDG i full spagat når de angriper Rødt for systemkritikk. Radikal Portal 18.7.2018. Hentet fra https://radikalportal.no/2018/07/18/mdg-i-full-spagat-nar-de-angriper-rodt-for-systemkritikk/

Kjelsberg, Ronny (2020). Lærdommer fra Storbritannia: Legg bort de norske brillene. Manifest tidsskrift 8.1.2020. Hentet fra

https://www.manifesttidsskrift.no/laerdommer-fra-storbritannia-legg-bort-de-norske-brillene/.

Kristjánsson, Mímir (2019). Lang dags ferd mot Gro, Klassekampen Bokmagasinet 26.10.2019. Hentet fra https://dagens.klassekampen.no/2019-10-26/lang-dags-ferd-mot-gro

Kristjánsson, Mímir (2020). Martin Tranmæls metode. Manifest

Kunst, Jonas R.,Fischer, Ronald, Sidanius, Jim og Thomsen, Lotte (2017). Preferences for group dominance track and mediate the effects of macro-level social inequality and violence across societies. PNAS May 23, 2017 114 (21) 5407-5412. Hentet fra https://www.pnas.org/content/114/21/5407

Marsdal, Magnus (2007). Frp-koden. Manifest

MDG (2020). Europapolitikk. Hentet fra https://www.mdg.no/europapolitikk

Meyer, Astrid Hygen og Krogh, Marie von (2020) Folkets Fiskaa. Klassekampen 6.3.20.

Hentet fra https://dagens.klassekampen.no/2020-03-07/portrett

Omdal, Sven Egil (2020) Nå sier jeg ja til et annet EU. Stavanger aftenblad 7.2.20. Hentet fra https://www.aftenbladet.no/meninger/kommentar/i/RRBkkA/na-sier-jeg-ja-til-eu-til-et-annet-eu

Oreskes, Naomi og Conway, Eric (2010). Merchants of Doubt: How a Handful of Scientists Obscured the Truth on Issues from Tobacco Smoke to Global Warming. Bloomsbury Press.

Piketty, Thomas (2014) Kapitalen i det 21. århundre. Cappelen Damm

Piketty, Thomas (2020). Capital and Ideology. Harvard University Press

Sanders, Bernie (2018). Where We Go from Here. Thomas Dunne Books

SSB (2015). Befolkningsendringer, etter kjønn, bygder/byer, statistikkvariabel og år. Hentet fra https://www.ssb.no/statbank/table/10759/tableViewLayout1/

SSB (2019a). Tettsteders befolkning og areal. Hentet fra https://www.ssb.no/befolkning/statistikker/beftett

SSB (2019b). Holdninger til innvandrere og innvandring. Hentet fra

https://www.ssb.no/statbank/table/08778/

SSB (2020). Næringene vi jobber i: Endringer fra 1900 til i dag.

Hentet fra https://www.ssb.no/nasjonalregnskap-og-konjunkturer/faktaside/norsk-naeringsliv

Steen, Reiulf (1989). Maktkamp: nye bilder fra et liv. Tiden

Tyldum, Guri (2019) Holdninger til diskriminering, likestilling og hatprat i Norge 2. utgave. Fafo-rapport 2019:26. Hentet fra https://www.fafo.no/images/pub/2019/20723.pdf

Wilkinson, Richard og Pickett Kate (2012). Ulikhetens pris. ResPublica.

WTO, UNEP (2009). Trade and Climate Change. Rapport. Hentet fra https://www.wto.org/english/res_e/booksp_e/trade_climate_change_e.pdf

WTO (2020) The impact of trade opening on climate change. Hentet fra

https://www.wto.org/english/tratop_e/envir_e/climate_impact_e.htm

Åm, Ingrid Grønli (2018) Hjelp, vi er i EU. Manifest

 

Det norske forsvarets andel av klimagassutslipp øker, i takt med at ressurser som burde gått til klimatiltak heller brukes til videre opprustning. For å ta klimaforandringene på alvor trenger vi en slagkraftig fredsbevegelse mer enn noen gang.

Aslak Storaker er bibliotekar, medlem av Rødts internasjonale utvalg og studieansvarlig for Rødt i Agder.
Ivar Espås Vangen er lektor i historie, fredsaktivist og medlem i Rødts internasjonale utvalg

---

Klima- og miljøspørsmål har for lengst gått fra å være politiske saksfelt forbeholdt spesielt interesserte, til å bli et brennbart tema som kan avgjøre både valg og regjeringsspørsmål. I 2019 kunne man lese at 49 prosent av norske velgere anså klimaspørsmålet som ett av de tre viktigste politiske temaene. Greta Thunberg og klimastreikerne har gitt kampen for klima og miljø fornyet styrke. I dag finnes det knapt et politisk parti i vesten som ikke må forholde seg til dette.

Det er selvfølgelig en bra ting. Trusselen om økologisk krise er et reelt eksistensielt spørsmål menneskeheten står overfor. De mest pessimistiske prognosene for hva som vil skje om temperaturene på jorden stiger med over fire grader, vil lett kunne slå beina under menneskelig sivilisasjon slik vi kjenner den.

Samtidig med at klima- og miljøproblematikken begynner å få sin velfortjente oppmerksomhet, er det trist å se hvor lite oppmerksomhet som vies til kampen mot krigen. Ikke bare fordi trusselen om en ny verdenskrig, i likhet med klimakrisa, representerer en eksistensiell trussel mot sivilisasjonen. Militarisme, krig og opprustning innebærer også store klimautslipp, ødeleggelser på natur- og miljø, og legger dessuten beslag på enorme menneskelige og finansielle ressurser som ellers kunne ha blitt brukt til å dekke menneskelige behov. Hele 2,1 prosent av verdens samlede BNP – 1 822 milliarder dollar – ble i 2018 brukt på militære formål. Dette er midler som kunne ha blitt benyttet på å nå FNs bærekraftsmål.

Med dette som bakgrunn ble vi i fjor engasjert til å utarbeide rapporten «Militær miljø- og klimapåvirkning» på vegne av Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet (IKFF), med midler fra UNESCO. Formålet var å undersøke det norske militærvesenets klima- og miljøpåvirkning, samt påvirkning fra allierte militære styrker på norsk jord. I denne teksten skal vi forsøke oss på en kort gjennomgang av hva vi fant ut.

CO2-utslipp i Forsvaret

Om man regner med alle indirekte utslipp fra varer og tjenester Forsvaret i Norge benytter seg av, utgjør Forsvarets andel av Norges samla CO2-utslipp om lag én prosent av totalen. Gjennom innfasinga av F-35-kampflyene i luftvåpenet, vil denne andelen trolig øke til om lag to prosent i 2030. Tallet er nok lavere enn det enkelte har sett for seg, men er høye nok til at det kan bli vanskelig for norske regjeringer å kombinere overholdelse av NATOs to-prosentmål og målet om 40 prosent utslippskutt fra 1990-nivået, innen 2030. Om Forsvaret skal doble sin andel av utslippa, vil dette åpenbart bety at kutta må tas andre steder – enten i annen offentlig virksomhet, eller i privat sektor. Med tanke på at ingen norske partier i dag går til valg på nevneverdige kutt i militærbudsjettene, peker det meste mot at vesentlige reduksjoner i militærets utslipp vil bli vanskelige å få gjennom. Byrden vil dermed overføres til industri og forbrukere.

Innfasinga av F-35 er som nevnt spesielt viktig, fordi utslippene derfra er betydelig større enn fra de nåværende flyene F-16. For vårt partis del er det også relevant fordi vi er de eneste som har gått konsekvent mot innkjøpet av de nye flyene. Innfasingen av F-35 er beregna til å øke flyvåpenets andel av Forsvarets utslipp fra 36 til 56 prosent. Dette henger imidlertid også sammen med hvor mye flyene kommer til å bli brukt, både innenlands og utenlands.

Her er det mulig å gjøre noe. Libyakrigen i 2011, hvor Norge var blant de mest aktive deltakerne, innebar for vår del utslipp på 36 230 CO2-ekvivalenter – fra drivstoffbruk alene. I et år som 2018 ville dette utgjort ti prosent av forsvarssektorens totale CO2-utslipp. Dette er i seg sjøl dramatisk nok, men man må heller ikke glemme at bombene også brakte med seg ødeleggelser på bakken, både i form av infrastruktur og militære kapasiteter som nødvendigvis vil bli erstattet i fremtiden. Ødeleggelsene på landets veldige grunnvannsreserver bærer ifølge den norske hydrogeologen Fridtjov Ruden i seg kimen til å bli «tidenes miljøkatastrofe» om det ikke tas affære. Dette kunne altså ha vært unngått om man unnlot å gå til krig.

Også Trident Juncture-militærøvelsen i 2018 gir oss noen interessante tall. Med 50 000 soldater fra over 30 land, 10 000 kjøretøy, 130 fly og 70 fartøyer, sier det seg sjøl at belastninga ble betydelig. Foruten at Forsvaret mottok om lag 900 klager og «miljøhendelser» i forbindelse med øvelsen, ble det også sluppet ut betydelige mengder CO2. Hele 73 530 tonn CO2-ekvivalenter ble sluppet ut i løpet av øvelsen. I tillegg til dette kommer utslippene fra de utenlandske marinefartøyene, som enten kjøpte drivstoff fra sivile aktører eller hadde med tilstrekkelig hjemmefra. Fredsbevegelsens kritikk mot krigsøvelser i fremtida, bør definitivt også inkludere et miljø- og klimaperspektiv.

Ser en globalt på spørsmålet kan en argumentere for at Norges forsvarspolitikk også innebærer en form for medansvar for NATOs totale utslipp. Stuart Parkinson fra Scientists for Global Responsibility anslår i et foredrag at det militæres andel av klimagassutslippene, inkludert militærindustrien, utgjør tre prosent av de nasjonale utslippene i Storbritannia, seks prosent av utslippene i USA og kanskje fem prosent av de totale globale utslippene. Det synes klart at NATOs mål om at minst to prosent av de enkelte medlemslands BNP skal brukes på forsvarsutgifter, også vil måtte føre til at det militæres andel av klimautslippene øker både internt og eksternt, ved at en må forutsette at en opprustning i NATO også vil være medvirkende til å drive fram opprustning i andre land. Vi har ikke registrert noe norsk forbehold mot NATOs opprusting.

Miljøet rammes

I tillegg til klimaspørsmålet kommer også miljøforurensningen som oppstår ved aktiv krigføring, både direkte i form av ødeleggelser og indirekte ved at den angrepne statens muligheter til å drive nødvendig infrastruktur svekkes. I rapporten drøfter vi særlig miljøkonsekvensene av krigføringen i Afghanistan og Libya, som er de landene der Norge har vært sterkest involvert. Avslutningsvis viser vi til hvordan Norges tilslutning til NATOs atomvåpenstrategi også innebærer en praktisk og prinsipiell tilslutning til en politikk som hvis satt ut i live vil føre til en verdensomspennende økologisk katastrofe.

Når det gjelder Norges våpenindustri, det amerikanske militærvesenets tilstedeværelse i Norge, lyttestasjonene som opereres av etterretningen, arealbruk og bruk av kjemikalier og lignende, har vi ikke funnet grunnlag for å si at dette utgjør en særlig stor del av norske klimautslipp eller miljøforurensing. Samtidig bør det nevnes at mange av tallene som gjelder dette er ikke-eksisterende eller unntatt offentligheten. Forsvarets forskningsinstitutt publiserer årlige rapporter som dekker en del av det vi drøfter i rapporten. Dette arbeidet er svært prisverdig og bør leses og diskuteres av flere, samtidig som en bør stille kritiske spørsmål til hva som ikke er inkludert eller løfta fram – det gjelder da blant annet utenlandske militæres aktiviteter i Norge. Det er mye her som fortjener mer kritisk oppmerksomhet både fra miljø- og fredsbevegelsen. Det gjelder ikke minst planene om at Norge skal «spille en ledende rolle blant NATO-landene når det gjelder utvikling av relevant rominfrastruktur og utnyttelse av romvirksomhetens muligheter for å understøtte militær evne i nordområdene og Arktis».

Avslutningsvis: Det er alt for få folk som jobber med disse spørsmålene i dagens Norge, samtidig som forskere sier at trusselen om atomkrig fortsatt er den største trusselen mot menneskehetens eksistens. Engasjer dere i fredsbevegelsen! Det finnes så og si noe for enhver smak: Den feministiske Internasjonale kvinneliga for fred og frihet, det pasifistisk orienterte Norges Fredslag, det anti-imperialistiske Stopp NATO, for å nevne noen. Folkelig mobilisering er det eneste som kan bidra til å snu utviklinga vi står i. Fredsbevegelsen blir ikke sterkere enn folka som deltar.

Rapporten det henvises til i artikkelen, kan lastes ned på Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihets nettsider, IKFF.no.

Johan Petter Andresen. Medlem av Rødt Grünerløkka og i landsstyret i Solidaritet med Kurdistan.
Abdullah Öcalan er grunnleggeren og den ubestridte lederen av Kurdistans arbeiderparti, (PKK). I tyrkisk fengsel siden 1999 har han skrevet et fembindsverk med analyser og strategier for kurdernes frigjøringskamp i perioden 2000 til 2006. I denne artikkelen presenteres sentrale teser fra de første to binda. Öcalan har gått fra et marxistisk-leninistisk standpunkt til et mer venstrelibertariansk standpunkt. Analysa hans er preget av marxismen, men han anser at en kritikk av denne er nødvendig for å hindre en fortsettelse av kapitalismen slik verden har sett med skjebnen til Sovjetunionen og Kina.

---

Abdullah Öcalan:
Manifesto for a Democratic Civilization, Volume l, Civilization, The Age of Masked Gods and Disguised Kings.

Abdullah Öcalan:
Manifesto for a Democratic Civilization, Volume ll, Capitalism: The Age of Unmasked Gods and Naked Kings.
New Compass Press, 2015.

I tida mellom 2005 og 2008 har Abdullah Öcalan skrevet et fembindsverk med nye standpunkter, analyser og strategier for kurdernes frigjøringskamp. Bare de to første verkene er hittil oversatt til engelsk. Men alle vil oversettes. Kurdernes frigjøringskamp ser han i sammenheng med hele menneskehetens frigjøring, om enn han konsentrerer seg om Vestens (inkludert Midtøstens) historie og situasjonen i dag.

Öcalan er den sentrale grunnleggeren av Kurdistans arbeiderparti (PKK). Han ble tatt til fange av Tyrkia i 1999, og har vært fengsla siden. Under disse forholdene har han fortsatt med å utvikle sin politiske tenking. Öcalan anses som den ledende tenkeren blant frihetskjempere i Kurdistan og nyter stor respekt langt utafor de revolusjonæres rekker. Hans idéer påvirker millioner av mennesker.

Også her i Norge har Öcalans idéer oppslutning blant mange kurdere. Spørsmålet er, kan vi her i Norge lære noe fra Öcalan? Jeg for min del har hatt stor nytte av å lese ham for å få nye vinkler på sentrale spørsmål som årsakene til sosialismens nederlag i Sovjet og Kina, forholdet mellom stat, klasse, nasjon og demokrati og forholdet mellom kvinnekamp og klassekamp, for å nevne noe. Men jeg finner det vanskelig å slutte opp om flere av hans synspunkter. For eksempel: Han tar avstand fra Marx sitt verdibegrep som han mener er for enkelt. Der savner jeg en bedre begrunnelse.

For de av oss som er opptatt av «de store spørsmåla» og som behersker engelsk, mener jeg at det kan fungere frigjørende for tanken å lese Öcalan. Han har skrivi flere korte og lengre tekster.

Öcalan har endra analyse og politisk strategi i fengsel. Han har gått fra det man kan kalle et marxist-leninistisk standpunkt til det jeg velger å kalle et frihetlig (venstrelibertariansk) standpunkt. Hans analyse er fortsatt veldig prega av marxismen, men han har også en ramsalt kritikk av denne. Han var altså fram til 1998 først og fremst påvirka av den kommunistiske nomenklaturen fra Marx og videre. Han skriver sjøl at hans nye standpunkter er påvirka av Murray Bookchin, Fernand Braudel og Michel Foucault. Samtidig kritiserer han disse tre.

Omstendighetene han skriver under er ekstreme. Michael M. Gunther skriver:

Måten som Öcalans avhandling ble til på er bemerkelsesverdig. Det ser ut til at han helt enkelt ga håndskrevne sider til sine advokater eller slekt som med ujamne mellomrom besøker hans celle på fengselsøya Imrali. Andre ganger har han diktert til advokatene eller fått dem til å ta notater mens han snakka. Han hadde ikke tilgang til kilder eller til noen han kunne diskutere sakene med.
Den første boka har tre deler: «Om metode og sannhetsregimet», «Sivilisasjonens viktigste kilder» og «Det urbaniserte, siviliserte samfunnet».

I sitt forord (s 23) skriver Öcalan blant annet:

Jeg har nå fått det klart for meg: Den moderne kapitalismens virkelige makt er ikke dens penger eller dens våpen; dens virkelige makt ligger i evnen til å kvele alle utopier – inkludert den sosialistiske utopien som er den siste og sterkeste av alle – med dens liberalisme. Hvis man ikke grundig analyserer liberalismens makt, vil ingen ideologi unngå å bli kapitalismens ydmyke tjener. Det finnes knapt noen som har analysert kapitalismen så grundig som Marx, eller noen som fokuserte på staten og revolusjonen som Lenin. Men det har blitt mye klarere i dag at, til tross for at man påstår å være dens negasjon, har den marxist-leninistiske tradisjonens bidrag til kapitalismen både materielt og som idé vært betydelig.

I del 1, Om metode og sannhetsregimet, kritiserer Öcalan de ulike metodene som hittil har blitt brukt for å finne fram til sannheten for å kunne leve et meningsfullt liv. Han definerer tre grunnleggende metoder: den mytologiske, den religiøse og den vitenskapelige. Den mytologiske metoden knytter Öcalan spesielt til neolittisk tid. Öcalan legger vekt på at man også i dag må sette seg inn i og forstå disse mytene for å få en helhetlig forståelse for menneskehetens historie.

Religionens inntreden knytter Öcalan til overgangen fra et egalitært samfunn til danninga av klassesamfunn og utbytternes behov for uomtvistelige dogmer. Den religiøse metoden hadde negative og positive sider. En positiv side var at den bedra samfunnets moral, ved at det skilles mellom det gode og det onde.

Idéen om vitenskapelig metode var sentral for utviklingen av kapitalismen. Menneskets subjektivitet og den objektive verden ble sentrale faktorer. Idéen om objektivitet slik den blir brukt som vitenskapelig metode innebærer at naturen som helhet blir definert som objekt. Subjektet er den enkelte borger, nasjonen eller staten i uavbrutt kamp for å underlegge seg naturen og fellesskapet.

Öcalan mener at for at vi skal forstå hvordan vi kan frigjøre oss fra dagens samfunn, må vi forstå dets utgangspunkt. Her refererer han til Braudel og det som heter «la longue durée». Öcalan skriver (s 61):

Fernand Braudel retta hard kritikk mot samfunnsvitenskapene som er løsrevne fra den historiske og geografiske dimensjonen. Han kaller dem «en triviell samling hendelser». Dette er et svært viktig bidrag til metodespørsmålet. Nye horisonter for hvordan å skrive historie har åpnet seg ved hjelp av hans idé om la longue durée eller geografiske strukturer, conjuncture, eller mellomlange sosioøkonomiske sykluser og événements, eller korte eller episodiske hendelser.

Öcalans utgangspunkt er at menneskene vandra ut av Afrika og slo seg ned i den fruktbare halvmånen i Midtøsten. Her utvikla vi dyrehushold og jordbruk. Dette var under den neolittiske perioden. Samfunnet som utvikla seg frambrakte alle de viktigste oppdagelsene og framskrittene som også preger dagens samfunn. Og overskuddet som jordbruket og husdyrhold ga, la grunnlaget for rikdom og byer. Öcalans påstand (svært forenkla) er at disse byene de første tusen åra var demokratiske. Kvinnene var ikke ennå blitt gjort til husslaver, tvert i mot var det kvinnene som var det overordna kjønnet.

Min korte oppsummering med litt «marxistisk» terminologi er: Öcalan mener at urkommunismen slik den utvikla seg i den vestlige delen av verden hadde sin storhetstid i områdene tilknytta Eufrat og Tigris (Mesopotamia) og Nil-deltaet i det som kalles neolittisk tid (yngre steinalder). Her dominerte altså kvinnene, det kollektive og samholdet. Men etter hvert som menneskene utvikla jordbruk og dyrehold fikk menneskene et overskudd som kunne oppbevares. Dette igjen førte til at man kunne lage byer og til at man kunne bytte varer, innføre handel. I denne situasjonen greide mannen, i samarbeid med den religiøse lederen (sjamanen/presten) å få overherredømme over kvinnen og innførte patriarkat, privat eiendom og stat, det som kalles sivilisasjon – i motsetning til det statsløse urkommunistiske samfunnet. Urkommunismen ble knust av sivilisasjonen, men ikke helt. Og dets positive materielle og sosiale kultur har levd videre og må leve videre fordi sivilisasjonen ikke kan leve uten. Sivilisasjonens kultur er negativ, forvridd og forbigående, mens urkommunismens positive kultur er permanent. Det er altså en uavbrutt kamp mellom «sivilisasjonen» og de kreftene som har sine røtter i urkommunismens kollektive, kvinnedominerte, statsløse kultur (s 169 til 171).

Öcalan mener at kritikken av kapitalismen har vært for dårlig, fordi man ikke har forstått dens sammenheng med det siviliserte samfunnet, og derfor har man ikke greid å overkomme kapitalismen.

Öcalan avslutter denne første boka med noen kommentarer (s 197). Han skriver blant annet:

Systemer basert på undertrykking og tyranni kan bare ha suksess dersom de har ideologisk hegemoni. Derfor er den viktigste konflikten ikke bare en konflikt basert på klasseskille, men også en konflikt basert på et sivilisasjonsnivå (samfunnsformasjonsnivå). Den historiske kampen som man kan følge tilbake minst fem tusen år, er i sin kjerne en kamp mellom en stats-sivilisasjon og en demokratisk sivilisasjon; den siste bestående av før-statlige landsbyer og jordbruksfellesskap. Alle ideologiske, militære, politiske og økonomiske forhold, konflikter og kamper skjer innafor de to hovedformene for sivilisasjoner.

Öcalan lager en egen myte som begynner i neolittisk tid i den fruktbare halvmånen – i områdene der kurderne og «protokurderne» (hurrittene s 132) har holdt til. Her begynte sivilisasjonen som skapte kvinneundertrykkinga, staten og klasseundertrykkinga. Og her kan også bli et sentrum for menneskehetens frigjøring, dersom man er villig til å kaste de ideologiske lenkene og påbegynne, allerede i dag, bygginga av det frie mennesket.

I forordet til bok to, skrevet av den indiske akademikeren og venstreaktivisten Radha D’Souza, finner vi en viktig innfallsport for å forstå bøkene. I likhet med Öcalan forholder hun seg til de asiatiske filosofiske tradisjonene og mytene. Disse blir undertrykt av kapitalismen/imperialismen, og vi kjenner derfor rett og slett ikke til dem.

I analysen av kapitalismen, kritiserer Öcalan Marx sin forklaring av bytteverdi som et resultat av arbeid. Han skriver (s 72): «Jeg argumenterer ikke for å helt se bort fra faktoren arbeid, men jeg insisterer på at det ikke er den som i størst grad bestemmer bytteverdien. (…) I praksis er den avgjørende faktoren spekulasjon».

Men Öcalan går ikke i dybden med denne kritikken. Spekulasjon bygger på å kjøpe billig og selge dyrt. Men for at noe skal kunne kjøpes og selges, må det først produseres. Marx argumenterte med at samfunnsmessig sett er ikke den enkelte kapitalistens evne til å gjøre gode kjøp eller godt salg annet enn at bytteverdien i produktene som er produsert skifter hender til den ene eller den andres fordel. Jeg kan ikke se at Öcalan begrunner hvordan spekulasjon skaper bytteverdi.

Öcalan kritiserer de som mener at Vesten skapte sine første store profitter ved å være mer intelligente i å utnytte såkalte økonomiske lover. Han legger hovedvekten av forklaringa på Vestens overhøyhet på kolonimakt, drap og krig.

Han er enig med Braudel: «Den briljante historikeren Fernand Braudel har en svært viktig uttalelse når han erklærer at kapitalismen er anti-marked og dermed anti-økonomi, til og med ikke-økonomi – en mening jeg er enig i. Kapitalismen, som kveler alt i økonomien, er økonomiens svorne fiende. La meg gjenta: Kapitalismen er ikke økonomi, men økonomiens svorne fiende» (s 121).

Han har mange innvendinger mot marxismen. De er blant annet at Marx ikke forsto viktigheten av staten og ikke frigjorde seg tilstrekkelig fra den borgerlige tenkinga (s 76):

Jeg synes at Das Kapital er en av bøkene med de største svakhetene mot kapitalen og som er mest åpen for feiltolkninger. Nok en gang, jeg skylder ikke på Marx, heller sier jeg at sider ved historien, staten, revolusjonen og demokratiet ikke har blitt godt utvikla. Og de europeiske intellektuelle som gjør krav på å være så vitenskapelige, baserte sine analyser og forskning på Das Kapital, og evna faktisk ikke å lage (…) anti-kapitalistisk vitenskap og ideologi «på vegne av arbeiderne».

Öcalan er også negativ til den marxistiske tesen om at arbeiderklassen er den eneste revolusjonære klassen.

Öcalan kritiserer de engelske og nederlandske filosofene fra kapitalismens gjennombrudd på begynnelsen av 1600-tallet. Vitenskapen er ikke objektiv. Han mener at for å praktisere meningsfull vitenskap må vi etablere et forhold mellom fortelling (narrativ), kunnskap og vitenskap. Vitenskap uten en fortelling/historie kan ikke anses som meningsfull (s 96).

Öcalan opererer med tre sosiale formater eller moduser: det primitive klansamfunnet, klassestaten eller det siviliserte samfunn og det demokratiske, pluralistiske samfunnet (s 106). Det demokratiske, pluralistiske samfunnet har alltid eksistert i kamp mot det siviliserte samfunnet. Staten, presteskapet og overklassen har ikke evna å utslette denne. Den fundamentale motsigelsen er da mellom sivilisasjonen med statsmonopolet og den demokratiske sivilisasjonen til det statsløse samfunnet (s 258). I kampen mellom det demokratiske, pluralistiske samfunnet og staten kan det gjøres kompromisser, og man må i så fall skape balanse (s 115). Kanskje om mange tusen år, om enn den kanskje vil ta en annen form, vil staten og demokratiet fortsette å eksistere (ibid).

Öcalan hevder at skal man finne ut av økonomien, må man se til kvinnen. Han ser kvinnen som den virkelige eieren av økonomien. «Dersom vi ønsker å vurdere økonomien fra et sosiologisk perspektiv, må vi se kvinnen (hun som går svanger, bærer, oppdrar og før barna inntil de kan bli uavhengige, samtidig som hun er husets håndverker) som den grunnleggende kraften» (s 134).

Öcalan prøver også å sette de tre monoteistiske religionene (kristendom, islam og jødedom) i sammenheng og vier over tjue sider til jødisk tro og til jødenes historie og plass i sivilisasjonssammenheng. Han knytter de tre religionene til sivilisasjonens andre fase og utvider denne fasen til også å omfatte middelalderen (s 175 og 178). Den tredje fasen er kapitalismen.

Öcalans kritikk av Marx handler primært om Marx’ manglende analyse av staten (s 183). Når det gjelder utviklinga av staten er det avgjørende for Öcalan å påvise at nasjonalstaten er den mest ødeleggende statsformen. Han skriver: «Nasjonalstaten er ikke bare den siste formen for gudegitt stat, den er også den farligste statsformen» (s 192).

Videre kritiserer han både marxistene og anarkistene. Han kritiserer Lenins bok Staten og revolusjonen. «Lenin ville definere staten i sitt verk Staten og revolusjonen. Men til og med mens han levde ble det klart at staten var det ene punktet der han tok mest feil. Og dessuten ønska han ikke en gang å forstå hva makt er. Han forsto ikke at ved å ta i bruk den magiske steinen (som bæres av den sterke og slu mannen ved å bruke ulike sivilisasjonsmasker gjennom tidene) gjorde han sosialismen ugyldig fra starten av i navnet til ‘sosialistisk makt’» (s 227). Her er den magiske steinen symbolet på makta som brukes for å oppnå overhøyhet. Han skriver også: «Jeg finner heller ikke definisjonen av stat og (samfunns)formene uten stat slik de er formulert av anarkistene veldig meningsfulle og mulige å implementere. Realiteten etter 150 år med sosialistisk praksis viste at ingen av dem hadde suksess» (s 193).

Öcalan definerer staten som å være det økonomiske monopolet som er basert på merprodukt og verdi. Staten organiserer og monopoliserer seg sjøl som en overbygning over samfunnet gjennom å bruke ulike ideologiske og undertrykkende redskaper for å kunne presse ut merproduktet og verdien fra samfunnet (s 193).

Når det gjelder økonomien skriver han: «Den store fordelen med lave kostnader og masseproduksjon la grunnlaget for Englands hegemoni» (s 268). Men han trekker ikke fram produktiviteten som ligger i den nye teknologien som England kontrollerte før dampmaskinen, som igjen la grunnlaget for engelsk overmakt.

Öcalans tese er: «Akkurat som økonomien er et samfunnsmessig område som ikke trenger borgerskapet, er industrien også et økonomisk område som ikke trenger et industrielt borgerskap på forhånd (…) Ingen av de virkelige revolusjonære var fra borgerskapet» (s 235). Altså at samfunnet kunne utvikle seg teknologisk og vitenskapelig, helt uten borgerskapet som misbrukte situasjonen til å berike seg som parasitt.

Om urbaniseringen som kapitalismen viderefører og forsterker skriver Öcalan:

«For første gang i historien oppsto byer med milliontalls innbyggere. Det er klart at en by som blir større enn en halv million ikke kan være funksjonell. Når det er flere enn en million viser den sine kritiske sjukdomsdimensjoner» (s 275).

Mot slutten når Öcalan beskriver finanskapitalismen, mener han å se en tendens til at nasjonalstaten undergraves og må justere seg for å overleve (s 269).

Når det gjelder dagens globaliserte finanskapital skriver han (s 310):

Kapital-profittforholdet, som har blitt avhengig av papirruller (seddelbunker, min anmerkning) prøver å hindre samfunnet fra å agere gjennom uavbrutte kriser. Den tredje verdensomspennende bevegelsen til det kapitalistiske systemet er faktisk det tredje og siste stadiet til sivilisasjonens strukturelle krise.

Jeg avslutter med et sitat (s 314):

Bak nederlaget til de revolusjonære i det nittende og tjuende århundret ligger deres feil i synet på makt og dens moderne kroppsliggjøring: nasjonalstaten. De forutsatte at løsningen på de sosiale problemene ville nås når de kom til makta. Hovedmålet til deres program var å ta makta i egne hender. Alle kampformer ble formulert ut fra dette perspektivet. Men, makt er sjøl mangel på frihet, mangel på likhet og anti-demokrati. Dette redskapets tradisjonelle karakter er så sterk at det vil klusse med til og med de sterkeste revolusjonære som bruker den.

De satte altså kampen for statsmakta som overordna og tilsidesatte kampen for demokrati.

 

Anmeldelsen er en sterkt forkorta versjon av to anmeldelser for det enkelte bind som kan fås ved henvendelse til johanpetterandresen@gmail.com

 

 

Av Einar Braathen, forsker ved OsloMet – storbyuniversitetet. Medlem av redaksjonen i tidsskriftet Vardøger. E-post: einarb@oslomet.no

---

Mike Gonzalez:
In the red corner. The marxism of José Carlos Mariátegui.
Chicago: Haymarket Books, 2019, 231 s.

Mike Gonzalez følger opp boka The ebb of the pink tide. The decline of the left in Latin America (anmeldt i Gnist nr.1 2019) med ei bok som presenterer et marxistisk og revolusjonært alternativ for venstresida i dagens Latin-Amerika – så vel som ellers i verden. Dette alternativet bygger på arven etter peruaneren José Carlos Mariátegui (1894–1930). Mens hans skrifter er blitt lest av de fleste politiske skolerte mennesker i Latin-Amerika, har Mariátegui utenfor den spansktalende verden bare blitt skrevet om og lest i akademiske sirkler. Gonzalez sin bok er den første som prøver å nå et bredere engelsk-lesende publikum.

Et liv i revolusjonens tid

Mariátegui kom fra en relativt fattig familie i en liten provinsby ved kysten langt sør i Peru. 15 år gammel fikk han jobb som trykkerilærling i landets største avis La Prensa i hovedstaden Lima. Han avanserte raskt til å bli politisk journalist i avisa. I 1918 startet han sin egen månedsavis Nuestra Época. Da denne ble stengt av myndighetene, grunnla han en enda mer radikal avis, La Razón. Den hadde som uttalt formål å fremme stiftelsen av et sosialistisk parti i Peru. På denne tiden var arbeiderklassen svak både i antall og organisatorisk, uten en landsorganisasjon. Venstresida var dominert av anarkistiske idéer, men med sterk støtte både til den meksikanske revolusjonen (1910–20) og den russiske. Etter bare to utgivelser ble avisa forbudt. I slutten av 1919 dro Mariátegui sammen med sin nærmeste kollega i politisk eksil i Europa. Mesteparten av tida tilbrakte han i Italia som gjennomgikk to ‘røde år’ (biennio rosso) med streiker, fabrikkokkupasjoner særlig i Torino og Milano og utbredt revolusjonær agitasjon.

Mariátegui stiftet her bekjentskap med Antonio Gramscis gruppe Ordine Nuovo. Han overvar stiftelsen av det italienske kommunistpartiet i januar 1921. Han fikk også med seg den fascistiske motreaksjonen til Mussolini (biennio nero, de to svarte årene 1921–1922.)

Da han vendte tilbake til Peru i 1923, var han en erklært revolusjonær marxist. Han grunnla et nytt blad kalt Amauta, som betyr «vis lærer» på inkaspråket quechua. Bladet fremmet en enhetsfront av progressive sosiale og politiske krefter. I 1928 munnet dette arbeidet ut i stiftelse av Perus første faglige landsorganisasjon (CGTP) så vel som av Perus Sosialistparti (PSP). Partiet sympatiserte med den kommunistiske internasjonalen (Komintern), men Mariátegui motsatte seg – av grunner vi kommer tilbake til – å stifte et kommunistparti med fullt medlemskap i Komintern. Mariátegui hadde hatt dårlig helse fra barnsben av, og de siste årene tilbrakte han i rullestol etter å ha måttet amputere et bein. Han døde allerede i 1930 og fikk dermed ikke konsolidert de revolusjonære prosjektene han hadde satt i gang.

Sentrale spørsmål

Mariátegui reiste spørsmål som lenge ble ignorert av den staliniserte

kommunistbevegelsen i Latin-Amerika. Av dem Gonzalez går grundig inn på, skal jeg framheve tre: De subjektive faktorenes betydning, myters og religioners potensielt positive rolle, og «indianer» (urfolks)- spørsmålet.

For det første var Mariátegui opptatt av kulturell analyse for å forstå de subjektive faktorenes betydning. I Italia hadde han sett hvor dyktige fascistene var i å spille på historiske, nasjonale og religiøse referanser i folket, som særlig appellerte til småborgerskapet som slik ble en støttespiller for reaksjon og ikke for framskritt. Marxistene og den øvrige venstresida hadde en ‘mekanisk’ forståelse og mobiliserte ut ifra den materielle økonomiske krisa, men dette var ikke et tilstrekkelig grunnlag for å få flertallsoppslutning om sosialismen. Marxistene måtte gjøre et møysommelig pedagogisk arbeid som ikke belærte massene men bygde på deres egne språk, erfaringer og tradisjoner. Mariátegui foregrep på mange måter brasilianeren Paulo Freire (1921–97) som spredte praksisfilosofien «de undertryktes pedagogikk».

For det andre var han inspirert av anarko-syndikalisten Georges Sorels teorier om «myter» eller «mystikk». I alle religioner, sagn og muntlige overleveringer finnes innbakt folkelige forestillinger om det gode liv, det utopiske elementet det er verdt å strekke seg mot. Disse må venstresida aktivt bruke i det pedagogiske arbeidet for sosialismen. Mariátegui fant inspirasjoner både i inkakulturen og i katolisismen. Denne tilnærmingen ble seinere praktisert av frigjøringsteologien innenfor den katolske kirken, utviklet bl.a. av Mariátegui landsmann Gustavo Gutiérrez. I Evo Morales’ sin sosialistiske bevegelse i Bolivia har de i vår tid gjort urfolksforestillingen sarwak karsay («buen vivir» eller «det gode liv») til et viktig ideologisk våpen.

For det tredje var Mariátegui den første i Latin-Amerikas moderne venstreside som nærmet seg urfolkene med seriøsitet og respekt. 60–65 prosent av Perus befolkning hadde på hans tid inkaenes quechua som morsmål. Mariátegui så en form for sosialisme i inkaenes jordfelleskap ayullu. Dette betydde ikke at han mente at moderne sosialisme kunne bygges gjennom urfolkenes selvstyre og gjenoppbygging av sin gamle kultur. Men inkafolket kunne mobiliseres og bli del av en nasjonal enhetsfront for radikale jordreformer som måtte tilpasses ulike lokale tradisjoner.

Mariátegui ga i 1928 ut en essaysamling med en samlet presentasjon av tankene sine – se engelsk oversettelse, Seven Interpretative Essays on Peruvian Reality, Austin: University of Texas Press, 1971.

Et spark til eurosentrismen

Mike Gonzalez har skrevet en inspirerende bok som bringer oss tilbake til årene etter 1917 og viser at det var et mangfold av levende revolusjonære marxismer. Boka er et kampskrift mot dogmatikken, «den ene rette læra», og viser at Europa inkludert Russland ikke var den eneste plassen på kloden hvor det ble utviklet kloke tanker og overskridende praksiser. Mange har kalt Mariátegui for «Latin-Amerikas Gramsci» på grunn av deres felles vekt på kulturens og de subjektive faktorenes rolle i utviklingen av et demokratisk sosialistisk samfunn, som måtte bygges ikke bare på den industrielle arbeiderklassen men også på fattigbøndene og andre folkelige sjikt. Mariátegui traff antakelig Gramsci da han oppholdt seg i Italia, men Mariátegui var tidligere ute enn Gramsci med å skrive ned sine filosofiske tanker. Det går derfor an å konkludere: Gramsci ble Europas Mariátegui! Lenge leve Latin-Amerika!

 

I år er det 150 år siden Vladimir Uljanov (Lenin) ble født. Det gir en anledning til å diskutere en av de bøkene han skrev som har hatt størst innflytelse: «Staten og revolusjonen». Den ble skrevet mens Lenin lå i dekning sommeren 1917, noen måneder før bolsjevikene grep makta.

---

Som mange av Lenins bøker, er «Staten og revolusjonen» skarpt polemisk, og framstår som et forsvar av Marx og Engels syn; mot Bernstein, Kautsky og andre sosialistiske teoretikere som Lenin mente fordreide og utvannet marxismen.

Kjernen i det synet boka argumenterer for, er at enhver stat – også demokratiske republikker i kapitalistiske land – er et organ for klasseherredømme, et redskap for den herskende klassen til å opprettholde sin makt og undertrykke resten av samfunnet. Den første oppgaven til den kommende revolusjonen måtte være å knuse det gamle borgerlige statsmaskineriet og erstatte det med «proletariatet organisert som herskerklasse». Den nye proletariske staten måtte med nødvendighet undertrykke borgerskapet og knekke motstanden deres, for å kunne bygge det sosialistiske samfunnet. Derfor betegnelsen «proletariatets diktatur».

Det betyr ikke at Lenin argumenterte for noe partidiktatur. Det kommunistiske partiet er faktisk knapt nevnt i «Staten og revolusjonen». Det Lenin – og Marx før han – snakket om, var å «kjempe gjennom demokratiet»; å skape en revolusjonær, ekte demokratisk republikk av samme type som Pariskommunen i 1871. Bolsjevikenes parole var «All makt til arbeiderrådene (sovjetene)».

Som vi vet, utviklet sovjetstyret i Russland seg ganske raskt til et partidiktatur, der sovjetene bare ble formelle organer, under full kontroll av det kommunistiske partiet. Etter hvert utartet det også til et brutalt terrorvelde, og til et nytt klassesamfunn med betydelige privilegier for de høyere parti- og statsfunksjonærene.

Debatten i AKP og RV

Den norske ml-bevegelsen var fra starten basert på et oppgjør både med det kapitalistiske samfunnet slik vi kjente det i Norge og med Sovjet slik det framsto sist i 60-åra. Vi var inspirert av den kinesiske kulturrevolusjonen, og så dens ideer om mobilisering og kritikk nedenfra som en alternativ vei videre. Men vi forsvarte samtidig tanken om det kommunistiske partiet som en nødvendig fortropp, og hadde åpenbare illusjoner om graden av demokrati i den kinesiske modellen. Dette er særlig tydelig i AKPs prinsipprogram fra det 2. landsmøtet i 1976.

Både utviklingen i Kina etter Maos død og ml-bevegelsens egne erfaringer bidro til en ny debatt innad i AKP og RV i 1980-årene. Noen av medlemmene som reiste kritikken mot den gamle linja før landsmøtet i 1980, syntes de fikk for lite gjennomslag og forlot partiet. Formuleringer om personlig rettssikkerhet, retten til kritikk, og uavhengige fagforeninger med streikerett i et sosialistisk samfunn kom likevel inn i programmet. Og debatten fortsatte, både i AKP, RV og RU. I AKPs programmer i 1984 og 88 ble endringene tydeligere, og i 1990 endte det med en avvisning av ettpartistaten og en programfesting av «frie, hemmelige valg mellom kandidater og partier som representerer ulike alternativer», og av full ytrings- og pressefrihet i et sosialistisk Norge.

Det var et stort flertall bak dette omslaget, både i AKP og RV, og det har preget Rødt siden samlingen i 2007. Men da det vel hadde skjedd, førte det i liten grad til en diskusjon av de teoretiske spørsmålene knyttet til Marx’ og Lenins formuleringer. I AKP-laget på Universitetet i Oslo fikk vi imidlertid nettopp en slik diskusjon, i 2003. Foranledningen var at en gruppe i laget, som var i opposisjon til utviklingen i resten av partiet, samtidig prøvde å holde i gang en rest av Norges Kommunistiske Studentforbund (NKS) og av NKS’ organ «Kva må gjerast» (KMG), som en liten gratisavis til utdeling. I det som skulle bli aller siste nummer av dette organet, nr. 2/2003, ble det trykt en usignert artikkel kalt «Tid for oppbrot – kapitalismen er kaputt». Der ble det åpent polemisert mot ideen om «garantert organisasjons- ytrings- og prentefridom for alle grupper etter revolusjonen», og for at «val der borgarlege parti skal stille til val, vil vera meiningslaust».

Dette førte til at Ingrid Baltzersen og undertegnete måtte tenke grundigere gjennom spørsmålet, før vi skrev et motinnlegg under tittelen «Sosialisme og demokrati». Siden det aldri kom flere nummer av KMG, ble det ikke trykt.

Paradokset i et klassediktatur nedenfra 

Ingrid og jeg kom til at feilen i KMG-artikkelens (og AKPs gamle) linje på dette spørsmålet var av teoretisk art: Den glemte at proletariatets diktatur, slik Marx og Lenin tenkte på det, måtte være et klassediktatur av en helt ny type.

Borgerskapet har, som herskende klasse under kapitalismen, den daglige kommandoen i samfunnet på alle plan, i kraft av sin klasseposisjon. Det samme har tidligere herskerklasser hatt. Borgerskapets diktatur forandrer derfor ikke sin grunnleggende karakter om staten går fra parlamentarisme til fascistisk diktatur i noen tiår og så tilbake igjen, slik vi for eksempel har sett det i Spania og i Chile. Proletariatets diktatur i Marx’ og Lenins betydning betyr derimot at en klasse som til daglig står i en underordnet posisjon skal utøve et politisk klassediktatur, både over den gamle overklassen og spirer til en ny.

Dette er et paradoks. Både Marx og Lenin så dette paradokset, men de la vekt på den positive sida av det: At nettopp dette trekket ved proletariatets diktatur, at det måtte være det daglig underordnete flertallet sitt diktatur over en tidligere overklasse, ville gi det nye samfunnet en mer demokratisk karakter og muliggjøre at staten som herskerapparat etter hvert kunne bygges ned og «dø hen».

Ingrid og jeg kom imidlertid til at Lenin, og kanskje også Marx, undervurderte den andre siden av dette paradokset; at det er krevende for en underordnet klasse å utøve et slikt herredømme. For alle som blir etablert i posisjoner i en sosialistisk stat vil etter hvert forlate proletariatet, enten de ønsker det eller ikke. Derfor kan proletariatet faktisk ikke utøve sitt klassediktatur uten ved et fullt fungerende demokrati. Utilstrekkelig forståelse av dette paradokset kan ha bidratt til at både de russiske kommunistene under Lenins ledelse og de kinesiske under Mao undervurderte viktigheten av de grunnleggende rettighetene arbeiderklassen og folkeflertallet i mange land hadde tilkjempet seg under kapitalismen: ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, pressefrihet, allmenn stemmerett, hemmelige valg, offentlighet i forvaltningen, klare lover, et uavhengig rettsvesen og reell rettssikkerhet.

En viktig diskusjon

I dagens prinsipprogram for Rødt (Kap. 6. «Hvorfor sosialisme?») er viktigheten av de demokratiske prinsippene slått fast på forbilledlig vis. Kapitlet åpner med at «Rødt jobber for et samfunn som er mer demokratisk enn dagens, et samfunn der de store beslutningene blir tatt i fellesskap», og legger vekt på demokratisk styring også over økonomien som et sentralt argument for sosialismen. Ytrings- og organisasjonsfrihet, frie valg, uavhengige domstoler mm er grundig behandlet, og det er presisert at «Retten til å kritisere og være uenig med myndighetene må gjelde for alle, også for motstandere av sosialisme». Noen av de medlemmene vi debatterte med i 2003 ble siden med i den lille gruppa «Tjen folket», og standpunktet deres har etter min erfaring ingen tilslutning i dagens Rødt eller i andre partier og grupper av betydning på norsk venstreside. Diskusjonen fra det gamle AKP-laget kan derfor virke som en arkaisk kuriositet.

Men jo mer jeg har tenkt på det, jo sikrere har jeg blitt på at denne diskusjonen fortsatt er vesentlig. For paradokset er der, og da er det viktig å løfte det fram og se det i øynene. I likhet med Lenin trekker også Rødts prinsipp-program av i dag fram den positive sida av paradokset (også i kapittel 6): «I et sosialistisk samfunn vil arbeiderklassen overta makta, og slik vil ulikheten mellom samfunnsklassene bli gradvis redusert.» Mens den motsatte sida av paradokset er mindre diskutert.

Marx’ og Lenins modell 

Både Marx og Lenin var oppmerksomme på muligheten av at valgte ledere og representanter i den sosialistiske staten kunne fjerne seg fra grunnplanet og utvikle seg til nye byråkrater og karrierister. Lenins svar på dette var, etter modell fra Pariskommunen i 1871, at den nye staten måtte være organisert etter følgende prinsipper:

Alle tjenestemenn, ikke bare medlemmene i sovjeter og andre representative organ, skulle velges i allmenne valg.

Alle valgte organer skulle være arbeidende organer, som sto direkte ansvarlig for det de gjorde. Lenin avviste dermed den parlamentariske organiseringen.

Alle valgte tjenestemenn og representanter skulle når som helst kunne kalles tilbake og avsettes, av dem som hadde valgt dem.

Ingen tjenestemenn eller representanter skulle tjene mer enn vanlig, gjennomsnittlig arbeiderlønn.

De tre første punktene ble kanskje gjennomført i sovjetstaten, reint formelt. Det hjalp bare lite, når kommunistpartiet og dets ledere i praksis sikret seg all makt, og det ble nytteløst og etter hvert farlig å være uenig. Det siste punktet ble etter hvert effektivt uthulet, ikke minst ved en lang rad av formelle og uformelle privilegier for lederne i parti og stat.

Demokrati er ikke enkelt 

Det er lett å fastslå at forsøket på å bygge demokratisk arbeidermakt mislyktes, både i Sovjet og i Maos Kina. Men jeg tror det er viktig å se i øynene at arbeiderklassens og flertallets mulighet til å utøve den reelle makta er grunnleggende paradoksalt, og derfor vanskelig.

For borgerlige partier og andre tilhengere av dagens kapitalistiske samfunn er problemet knapt eksisterende. For dem betyr et parlamentarisk system med frie, hemmelige valg per definisjon at samfunnet er demokratisk, og flertallet bestemmer. For dem er eiendomsretten selvfølgelig, kapitalismen bare den mest effektive måten å organisere økonomien på, og «den internasjonale konkurransen» en naturlig begrunnelse for styring etter maksimal profitt. De blir dermed blinde for den skrikende uretten i de økonomiske forskjellene, og blinde for hvordan profittstyringen driver samfunnet i gal retning. Med det utgangspunktet ser en heller ikke hvordan sosialisering inn i kapitalens tenkning bidrar til at toppskiktene i bedrifter, partier og organisasjoner utvikler seg vekk fra flertallets syn og interesser, slik vi blant annet så i de norske EU-kampene.

Men for oss, som ønsker og slåss for et annet og bedre, mer fornuftig, likere og mer demokratisk samfunn, kort sagt: for sosialismen, så er spørsmålet vesentlig.

Arbeidsdelinga avler klasseskiller

Jeg tror det første vi må minne oss selv om, er at et av grunnlagene for klassesamfunnet slik vi kjenner det, er arbeidsdelinga. Som har vært her siden jordbruket slo igjennom for rundt 10 000 år siden. Arbeidsdelinga muliggjorde utvikling av håndverk og teknologi, av hele sivilisasjonen. Men den ga også mulighet for utviklingen av en herskerklasse, og av et statsapparat som sikret herskerklassens makt. Noen ble herskere og styrte, andre ble styrt og gjorde det daglige arbeidet. Dette ga også den herskende klassen mulighet for å utbytte resten av samfunnet, og samle seg store rikdommer. Slik var det under føydalismen, og slik er det i dag. Skillet mellom verdens rikeste og fattigste er grotesk.

Jeg tror vi bør se i øynene at sosialismen ikke kan avskaffe arbeidsdelinga. Både hos Marx og Lenin er det slående at de mente den teknologiske utviklingen under kapitalismen hadde forenklet både arbeidsoppgavene i industrien og funksjonene til statsadministrasjonen – så mye at det pekte fram mot en oppheving av arbeidsdelinga i samfunnet, på sikt. Dette er et av de punktene der jeg tror begge tok feil. I industri og næringsliv ser vi det motsatte; arbeidsoppgavene har blitt mer og mer spesialisert, og blir det fortsatt. Det er de ufaglærte jobbene som forsvinner. For meg ser det ut til at det å lede bedrifter, institusjoner og organisasjoner også er blitt mer krevende med utviklingen – og ikke minst det å drive både kommuner og statsapparat. Administrasjon er et fag, og et arbeid. Og å være folkevalgt og prøve å styre og kontrollere administrative organer tar tid og krefter – det tror jeg alle som har prøvd seg i slike verv kan bekrefte.

I denne arbeidsdelinga ligger det uunngåelig en kilde til ulik fordeling av makt. Den er der selv om de som innehar administrative jobber og ledelsesfunksjoner virkelig ønsker å tjene flertallets interesser og samfunnet som helhet.

«Hvem skaffer gull i dagen?…»

På den andre siden vil det alltid være noen som må gjøre de basale jobbene i produksjonen og for å holde samfunnet i gang. I dette korona-året har hele Norge fått en påminning om hvem de er: Bønder og landarbeidere, transportarbeidere, sjuke- og hjelpepleiere, reinholdere, butikkansatte, søppelkjørere, håndverkere av alle slag, anleggs- og bygningsarbeidere, ansatte i industrien, lærere, barnehageansatte, leger og journalister… Kort sagt: Arbeiderklassen og det arbeidende folket.

Den første grunnen til at det er krevende for medlemmene av arbeiderklassen og det arbeidende folket å utøve makt over staten er nettopp at de har en jobb å gjøre, i produksjonen og samfunnet, for å holde hjulene i gang. Det begrenser tid og overskudd til å delta i diskusjoner, og til å kontrollere og lede staten.

En annen er nettopp at administrasjon og økonomi også er fag, som det kan være krevende å sette seg inn i. Det blir fort slik at de som sitter med det administrative og ledelsesarbeidet til daglig, de som «kan faget», vil legge premissene.

For det tredje er det ikke alle vanlige mennesker i arbeiderklassen som ønsker å bruke krefter på å styre samfunnet, hvis de kan slippe. Mennesker har forskjellig livssituasjon og forskjellige interesser. For politiske aktivister på venstresida er det lett å tenke at alle er som oss, og gjerne vil engasjere seg. Men for mange vil det å delta heller være et ork og et nødvendig onde. Noe de kanskje gjør hvis de ser at det er nødvendig, men gjerne overlater til andre.

Samtidig er samfunnet rundt oss fullt av bevis på at det er masse ressurser blant vanlige arbeidsfolk, som elitene og det politiske systemet i dagens samfunn neglisjerer eller ikke ser. Når en for eksempel ser på alt det arbeidet som legges ned og all den kompetansen som finnes i frivillige organisasjoner, i idrett, amatørmusikk og andre kulturaktiviteter, så er det mye å ta av.

Vi skal også passe oss for å gå på ideer om at det bare er de høyt utdannete, intellektuelle mellomlagene som er i stand til å forstå og lede samfunnet. Som oftest har de som står i produksjon og servicearbeid til daglig en bedre praktisk forståelse enn mange intellektuelle som dominerer avisdebattene.

Målet må stå fast

Disse refleksjonene er ikke et argument mot at et sosialistisk samfunn må søke å bygge på makta til arbeiderklassen og flertallet av folket. Tvert imot – jeg tror det er et helt nødvendig mål, om en skal klare å skifte ut det ødeleggende kapitalistiske systemet og skape et nytt samfunn. Men de er et forsøk på påminning om at det ligger et grunnleggende paradoks i at de som til daglig er nederst skal styre staten, og at det gjør det krevende å få til.

Hvis vi igjen går tilbake til Lenins «Staten og revolusjonen», så tror jeg Pariskommunens prinsipp om at både statstjenestemenn og valgte representanter ikke skal ha mer enn gjennomsnittlig arbeiderlønn, er og blir et godt prinsipp. Etter det jeg kjenner til styrer det prinsippet fortsatt lønna til Rødt sine valgte representanter og heltidsansatte. Det er bra, og det bør holdes fast på, som rettesnor for et framtidig sosialistisk samfunn. Å unngå privilegier er en måte å motvirke at valgte representanter fjerner seg fra det folket som har valgt dem. At valgte representanter kan kalles tilbake av velgerne, er også et godt prinsipp. De andre punktene til Lenin er ikke like opplagte, og jeg tror de kan løses på ulike måter.

Rødts prinsipprogram nevner også rotasjon i verv som et egnet middel. USAs presidentvalgsystem viser at det ikke løser all verden. Men også denne tanken peker på noe viktig: I dagens Norge er politiske verv i de fleste partiene del av en «karriere». Hvis og når folk forlater valgte posisjoner, så går de gjerne til PR-byråer eller til direktør-jobber i offentlige institusjoner og i næringslivet. Skal valgte representanter i et sosialistisk samfunn unngå å heve seg over dem som har valgt dem, må det ikke være en trussel å gå tilbake til vanlig jobb. Derfor henger utviklingen av demokratiet tett sammen med kampen for økonomisk likhet og mot nye klasseskiller.

Demokrati er et praktisk spørsmål 

Spørsmålet om å ha tid og krefter til å delta i demokratiet er også avgjørende. Skal vanlige folk ha mulighet til å bidra, må arbeidstida ned. Og skal vanlige kvinners hverdagsperspektiv med i styringen av samfunnet, så må menn ta sin like del av omsorgsoppgavene.

I det daglige dreier mye seg om styring på det lokale planet – både på bedriftene og i lokalsamfunnet. Erfaringene fra sjølstyrte grupper i mange norske bedrifter, i velforeninger og andre lokale organiseringer i dagens samfunn peker framover mot de demokratiske mulighetene i et sosialistisk samfunn. En av dem som har diskutert alle disse spørsmålene best, er Kjersti Ericsson i «Den flerstemmige revolusjonen» (1991). Men i et sosialistisk demokrati må folk også ha mulighet til å forstå de store linjene i den økonomiske politikken, i investeringer og utbygginger. Det krever at saklig folkeopplysning og tilrettelegging for at alle enkelt får tak i informasjon, må bli en del av samfunnets fellesoppgaver. Hvis en ser på hvor mye som i dag brukes på unødig markedsføring, er det ingen tvil om at ressursene til det finnes.

At ikke alle vil ønske å bruke like mye av sine krefter på de demokratiske oppgavene, må et sosialistisk samfunn respektere. Ellers blir det umenneskelig. Men folk i Norge har allerede i dag en forståelse av at demokratiske rettigheter også inneholder en forpliktelse. Flertallet regner det å stemme ved stortings- og kommunevalg som en «borgerplikt». Hvis folk opplever at de også har reell mulighet for innflytelse over avgjørelser som i dag blir styrt av kapitaleiere og finansdirektører, eller tatt langt over hodet på dem, så er det grunn til å tro at også flere vil se det som en samfunnsplikt å delta i større grad.

I tillegg til den klare tilslutningen til de sentrale demokratiske prinsippene og rettighetene, trekker dagens Rødt-program fram betydningen av en aktiv fagbevegelse, miljøbevegelse, kvinnebevegelse etc., for et fungerende sosialistisk demokrati. «Det som forandrer maktforhold, er aktive mennesker som organiserer seg». Dette er veldig bra, og godt formulert. For om vi lykkes i å kjempe fram et sosialistisk samfunn, er det ikke opplagt hvordan det vil utvikle seg. Så lenge det fortsatt er klasseskiller, vil det også være klassekamp. Det vil også være andre kamper, om samfunnets vei videre. Og det vil alltid være mulighet for at de som innehar ledende posisjoner, tenker at mange vanlige arbeidsfolk er «tilbakeliggende» og ikke forstår sitt eget beste. Det kjenner vi godt fra dagens debatter, og det vil neppe forsvinne.

Derfor er det viktig at sosialister forstår paradokset som ligger i målet om en stat der arbeiderklassen har makta. Og samtidig fortsetter å kjempe for det målet. Uten illusjoner om at det er enkelt. Men også uten å vike på de grunnleggende demokratiske prinsippene. Så enkelt er det. Og så vanskelig.

Av Anne Minken er historiker.

---

Frank M. Snowden:
Epidemics and society. From the Black Death to the present
New Haven, CT: Yale University Press, 2020, 608 s.

Frank M. Snowden er en amerikansk medisinhistoriker. Førsteutgaven av boka kom i oktober 2019, altså før det var klart hvor dagsaktuell den kom til å bli. Jeg har lest paperback- utgaven fra i år som inneholder et nyskrevet forord. Her tar forfatteren blant annet opp hvor raskt beredskapen mot epidemiske sykdommer har fått lov å forfalle. Han betegner det som et samfunnsmessig hukommelsestap. Når nye infeksjonssykdommer dukker opp, fører det som regel til en intens forskningsaktivitet nasjonalt og internasjonalt, men etter en tid dabber interessen av, bevilgninger blir kuttet og en fortsetter som før. Snowden er redd det samme kan skje igjen, også etter covid-19-pandemien.

Boka inneholder grundige kapitler om en rekke alvorlige epidemiske sjukdommer fra byllepest og kopper til ebola og SARS. Jeg savner et eget kapittel om spanskesyken, men blant det høye antallet epidemiske sykdommer har forfatteren vært nødt til å gjøre noen valg. Ingen influensasykdommer er behandlet. I tillegg til gjennomgang av de enkelte sykdommene får vi også en interessant gjennomgang av den medisinske utviklingshistoria på feltet.

Det er umulig å lese boka uten å gjenkjenne trekk fra dagens pandemi. I det historiske materialet finner vi mange eksempler på fortielse eller bagatellisering av epidemier. Snowdens analyse av det siste kolerautbruddet i Napoli er illustrerende. Epidemien rammet byen i 1911. Den kom svært ubeleilig for de italienske myndighetene. Kolera ble sett på som en skitten underklassesykdom og et tegn på fattigdom og vanstell, ikke noe for en moderne nasjon. Landet sto foran en storstilet feiring av 50 år som nasjonalstat og håpet på et stort internasjonalt innrykk av høytstående gjester og turister. Myndighetene møtte epidemien med statistisk juks, hemmelighold og aktiv fortielse.

Snowden viser hvordan epidemiene avslører samfunnets svake punkter og skjerper konfliktområdene. 1800-tallet var både koleraens og revolusjonenes hundreår. Derfor var det nærliggende for noen historikere å knytte spredningen av kolera til revolusjons- og opprørsbølgene. Men en nærmere gjennomgang av hendelsesforløpene viser at koleraen ikke førte til revolusjoner, men fulgte i kjølvannet av dem. Koleraen ble spredt av troppene som ble utkommandert for å slå ned revolusjonene, ikke av folkemassene som gjorde opprør.

Koleraepidemien skjerpet borgerskapets oppfatning om «de farlige klassene». De fattige var ikke bare farlige politisk og moralsk, men også medisinsk. Ifølge Snowden gir disse oppfatningene noe av bakgrunnen for de blodige nedslaktningene av arbeidsfolk under revolusjonen i 1848 og Pariserkommunen i 1871.

Den tredje byllepestpandemien (1894–1910) var i mange land begrenset til havnebyer, bare i noen land spredte pesten seg videre til innlandet. I India døde 20 millioner av en befolkning på den gang 300 millioner. I Europa og USA var det relativt få dødsofre. Her var det stort sett havnearbeidere og folk som bodde i fattigkvarterene rundt havnene, som ble rammet.

Pesten hadde sitt utspring i Kina, havna i Hongkong var utgangspunktet for smittespredning til andre havnebyer. I Europa ble den kalt den orientalske eller asiatiske pesten. Mønsteret i smittespredninga forsterket rasialiserte konklusjoner i medisinen. Det ble hevdet at hvite hadde bedre genetisk immunitet, og påstanden ble brukt til å legitimere rasesegrering. Byllepesten ble beskrevet som en sykdom for de mørkhudede, de usiviliserte og for de uheldige europeerne som måtte leve i nærheten av sånne folkegrupper. Anti-kinesiske holdninger florerte. Kina ble karakterisert som et land ute av stand til utvikling og forbedring og det mest skitne og uappetittlige landet på jorda.

Karantene, isolasjon, nedstenging og grensekontroll har vært effektive smitteverntiltak gjennom mange hundre år. Men noen av de mest hardhendte tiltakene sprang ut av feilaktige medisinske teorier Nedbrenning av fattigkvarterer og utrøyking av boliger med svovel gjorde livet for de fattige enda vanskeligere uten at det bidro til mindre sykdomsspredning. Den brutale politikken bidro også til utvikling av konspirasjonsteorier. Myndighetenes representanter ble jaget av fattigfolk bevæpnet med brostein. Ta dem, de har kommet for å drepe oss! var kampropet under koleraepidemien i Napoli i 1882. Rasende folkemengder forsøkte å befri pasientene på kolerahospitalene og skjelte ut legene som mordere. Under byllepesten i Hongkong hevdet mange at «de fremmede djevlene» spredte pest for å bli kvitt de fattige. Under samme epidemi i Bombay gikk det hardnakkede rykter om at pesten var en gift spredt av britene for å utrydde de fattige og hindre overbefolkning.

Hvis du synes at en fem hundre siders murstein om epidemier blir i overkant kraftig sommerlesning, finnes det også en annen inngang til stoffet. Boka bygger på et nettkurs som ble holdt på Yale- universitetet. Forelesningene er lagt ut på You Tube (https://www.youtube.com/watch?v=UoWxdlGBVTI&list=PL3AE7B3B6917DE8E6). Boka er for øvrig rimelig i innkjøp.

 

---

 

Dette var et ekstranummer som bare handlet om Balkan. En eneste artikkel.

Forfatterne ønsket ikke at vi skulle legge den ut på nettet.

Red.

Uten frihet, ingen kommunisme

Av Jorun Gulbrandsen, leder og Asgeir Bell, sekretær i AKP

Sto i RF 2 – 1999

AKP er for ubegrensa frihet for arbeidsfolk og de fattige millionmassene i verden. Sjøl om underklassene har kjempa til seg demokratiske rettigheter og i de fleste land kan danne fagforeninger eller partier, så bestemmer de ikke over sine liv og har ingen kontroll over framtida. De formelle rettighetene er heller ikke trygge og de uthules over tid, men stilt overfor kjempende, sjølstendige bevegelser kan overklassen foretrekke at klassekampen får uttrykk på en regulert måte. De borgerlige demokratiske rettighetene gir ikke folk flertallsmakta. De kan stemme, men ikke bestemme. Som Morten Falck sier i dette nummeret av Røde Fane: «… det viser seg at eiendommen og retten til utbytting stiller betingelser for alle andre friheter.»

Overklassen, borgerskapet, over hele verden, gjør mye for å få folk til å to at fagforeningsaktivister, kvinneaktivister, frigjøringsaktivister og revolusjonære er terrorister. Også i det tilsynelatende fredelige landet vårt. Overklassen i Norge har overvåket «terrorister» i alle år. Og fortsetter med det.

Vi skriver frihet på våre faner og knytter oss til en tradisjon som har utvikla seg gjennom alle klassesamfunn. En dag skal denne friheten være mulig og kunne vinnes. I stedet for det diktatoriske systemet vi har i dag, der en håndfull sjølbestalta pengefyrster og deres forvaltere bestemmer hvor folk skal bo, hvem som skal få arbeid, hvem som skal bli drept av bomber, hvem som skal dø av sult.

Når en skal diskutere hva virkelig frihet egentlig betyr, blir tankene lett stengt inne av den virkeligheten vi lever i. Borgerskapets frihet er likhet for loven, men loven regulerer eiendommen og adgangen til arbeid og marked. Lønnslaveriet er dette samfunnets forutsetning. Denne friheten er for snever. Først under sosialismen kan frihet fra lønnslaveriet bli en realitet og det forutsetter at produsentene finner sin måte å styre på.

AKP har behandla demokratispørsmål i sine program. De som vil lese hele programmet til partiet, finner det på www.akp.no. Her er enkelte små utdrag som viser noen av de spørsmålene som har vært stilt:

• «Arbeiderklassen og deres allierte må bygge opp sine egne statsorganer, og sørge for at folkevalgte forsamlinger får avgjørende myndighet i sentrale og lokale økonomiske spørsmål. Bare et utvidet representativt demokrati kan sikre at det arbeidende folket er i stand til å styre den sentrale planen».
• «Et sosialistisk samfunn må bygge opp full ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og pressefrihet og bety en utvidelse av de demokratiske rettighetene på disse områdene.»
• «Under sosialismen trengs det en sterk, uavhengig kvinneorganisasjon og særegen kvinneorganisering på alle områder.»
• «Kommunistiske og revolusjonære partier må under sosialismen være uavhengig av staten, fungere som et kritisk element i samfunnet og se det som sin oppgave å gå i spissen for å utvikle et klasseløst samfunn».

Den nye staten som arbeiderklassen har makta i, vil ganske sikkert vedta lover som har til hensikt å framheve arbeider- og folkelige organisasjoners avgjørende innflytelse, og på den måten hindre den gamle overklassen å ta makta i staten tilbake. Men det er de konkrete forholda som bestemmer hvor mange rettigheter som begrenses for den gamle overklassen. Enhver klasse som har den økonomiske og politiske makta vil være mest tjent med at rettighetene er allmene og gjelder alle.

Utopiske forestillinger om sosialismen omsetter drømmene til politikk. De kan være vakre, men religiøse fordi de bor i himmelen og ikke på jorda. Det er sjølsagt et forhold mellom samfunnets materielle grunnlag og hva som er mulig å få til av virkelig folkelig maktutøvelse. Hvis folk flest jobber lange dager og i tungt arbeid, blir mulighetene deres for å styre landet små. Hvis kvinnene gjør mesteparten av hus- og omsorgsarbeidet, blir deres muligheter enda mindre. Hvis arbeidsdagen er på to timer, og samfunnet organiserer mye av hverdagslivet gjennom gratis tjenester, blir mulighetene straks større.

Hvis kommunikasjonsmulighetene mellom folk er tungvinte, dyre eller mangelfulle, er de et hinder for organisering, diskusjon og kritikk. Med den nye teknologien kan ytringsfrihet og folkelig makt få langt bedre muligheter: Med Internett kan folk snakke med hverandre om hva de vil. Muligheten for få informasjon er nærmest ubegrensa. Herskernes våpen er alltid tilbakeholdelse av informasjon. I lys av dette nye, blir de diskusjonene som har vært om sosialismen, veldig prega av fortida og gammal teknologi. Dette er ting som det gamle programmet til AKP naturlig nok ikke drøfter. Men det skal lages nytt!

Den sentraliserte planøkonomien er på mange måter en saga blott. På noen viktige områder vil det riktignok være nødvendig med en felles plan. Men med den nye informasjonsteknologien kan lokalsamfunnene lage sine egne, konkrete planer og en produksjon ut fra egne behov, på en enda mer skreddersydd måte enn før. Og de vil ha makt til å gjøre det. Dette er også en ny ting for sosialismediskusjonen.

Begrensninger i ytringsfriheten har vært diskutert i Røde Fane tidligere. I dag er det ikke lov for nazister å oppfordre til vold mot svarte. Det er ikke lov til å trakassere folk på grunnlag av kjønn eller hudfarge. Dette er for å beskytte enkeltmennesker som står i en underordna posisjon. I et samfunn hvor det ikke finnes klasser, makt- og undertrykkingsforhold, der folk er frie individer, vil ikke slike lover bli nødvendige.

Under sosialismen, på veien mot kommunismen, forandres samfunnet og livsbetingelsene slik at lønsslaveriet og eiendommen oppheves. Det betyr at menneskene i samfunnet må ta i bruk sine egne skapende evner innafor vitenskap og produksjon, utdanning og kultur, organisering og planlegging, og utvikling av omsorg for alle. Dette er en møysommelig prosess som trenger maksimal trygghet og åpenhet mellom menneskene – mest mulig av den frihet vi idag kan forestille oss og ønsker oss. Gjennom forandringen av samfunnet vil vi forandre oss sjøl – forandre mennesket.

Det betyr at mennesket – ved å bli mennesker for hverandre i virkelig forstand – kan leve ut egenskaper som vi idag knapt kan se rekkevidden av.

 

---

1. Erik Ness: Bare et tidsskrift?
2. Harald Minken: Verdenskapitalismen i krise?
3. Jorun Gulbrandsen: De farlige tankene
4. Erling Folkvord: Kva slag hemmelege tenester?
5. Erling Folkvord: Innsyn gjer innsikt
6. Hans Isakson: Den borgerlige Adolf Hitler
7. Ellen Meiksins Wood: Det kommunistiske manifest etter 150 år
8. Line Brendberg: Norsk fiskeri i omstilling
9. Jorun Gulbrandsen: Elefanten er en skikkelig storeter! (Brenn karakterbøkene!)
10. Jørgen A Strickert: Dikt frå midt i landet
11. Redaksjonen: Vi som savner Profil

Det som følger, er et kort utdrag fra Kjersti Ericssons hefte som var et ekstranummer. Se her: http://www.akp.no/rfane/1998/nr3-98.html

---

I 1990 kom det ut ei bok som heter «I pose og sekk. Framtidsbilder.» Boka var redigert av to kvinneforsker, Beatrice Halsaa og Else Viestad, og utgitt på det vesle kvinneforlaget Emilia i samarbeid med Prosjekt Alternativ Framtid. I baksideteksten står det blant annet: «Vi nøyer oss ikke med kortsiktige tidsperspektiver og avgrensede reformforslag, men forsøker å tenke i mer omfattende, langsiktige og helhetlige forandringslinjer.»

I år samlet «Forum for systemdebatt» 1500 mennesker på det første møtet sitt. Omtrent samtidig ble det offentliggjort en opinionsundersøkelse, som viste at flertallet ikke tror vårt økonomiske system kan løse miljøproblemene. Også i år har dessuten viljen til systemkritikk og debatt kommet til uttrykk i bokform. Finn Gustavsen har sammen med flere redigert boka «Markedets vidunderlige verden», og den tyske «Globaliseringsfellen» er utgitt på norsk. Vi revolusjonære er ikke alene om å se faresignalene.

Jan Myrdal snakker om «den onødiga samtiden». I dag framtrer dette uttrykket som for svakt – hvert år som går av denne samtida er ikke bare unødvendig, men en trussel mot framtida. Det er riktignok de som mener at historien er slutt. Kapitalismen har vunnet sin definitive seier, den er det eneste tenkelige samfunnssystem og vil eksistere til evig tid. Det er i så fall en underlig seierherre. Kapitalismen har ikke seiret i kraft av at den oppfyller menneskenes heteste drømmer om rettferdighet, trygghet og det gode liv. Flere og flere opplever kapitalismen slik den nå utvikler seg som den viktigste trusselen mot disse drømmene. Det er på tide at systemkritikken tar konsekvensene av sine egne innsikter, og begynner å diskutere det nødvendige – nemlig alternativer til kapitalismen som samfunnssystem.

En inkluderende debatt

Hvilken rolle kan den revolusjonære bevegelsen spille i en slik debatt? Vi har diskutert revolusjon og sosialisme i over 30 år, og burde ha noe å bidra med. Men kanskje må vi da kvitte oss med en del gamle uvaner.

På 70-tallet, da den revolusjonære profilen vår var på sitt høyeste, var vi svært opptatt av å patruljere grensene for hva som var en korrekt, marxistisk forståelse av hva sosialisme var. Under navnet ideologisk kamp refset vi andre som hadde en avvikende og feilaktig oppfatning av disse spørsmåla, vi ble en slags meningspoliti. En god del av denne virksomheten var nødvendig for en bevegelse som sloss for å etablere et revolusjonært alternativ i et samfunn der reformisme og sosialdemokrati lenge hadde hatt monopol. Men en slik måte å debattere på hadde også sine sterile sider. Det kom ikke mye nytt ut av denne grensepatruljeringa, vi ble også sjøl redde for å komme til å begå grenseoverskridelser, i vanvare. Og vi skjøv fra oss diskusjonspartnere som vi nok kunne hatt både nytte og glede av å snakke med på en mer åpen måte.

I dag trengs det en annen form for debatt. Vi har ikke lenger noen oppskrift på den ene, sanne sosialismen. Vi har mye å lære av andre som kommer fra andre tradisjoner og tenker annerledes enn oss. Sosialisme-debatten på 70-tallet var på mange måter ekskluderende, den handlet om å skille de rene av sinn og tanke fra de urene. Nå trenger vi en inkluderende debatt, en debatt som dyrker fram alle systemkritiske spirer, uansett hvor de kommer fra og hvilket vokabular de formuleres i.

La meg for en gangs skyld gjøre som Gro, og sitere meg sjøl: I et innlegg på en internasjonal konferanse for revolusjonære kvinner, sa jeg følgende:

«Det er to ulike holdninger vi kan innta i forhold til feminister av ulike avskygninger. Vi kan lete oss fram til det vi måtte ha felles, for eksempel ønsket om å skape et samfunn fritt for kvinneundertrykking og økologiske ødeleggelser, og bestemme oss for at en dialog vil være verdifull. Dette hindrer ikke skarp og poengtert debatt, og klare meldinger på punkter der vi mener de andre tar feil. Eller vi kan lete oss fram til det vi måtte ha av uenigheter, og fastslå at de andre leder kvinnebevegelsen inn på et feilspor og starte en kompromissløs kamp mot dem. Jeg synes vi skal innta den første holdninga. I dagens Norge er det ikke mange mennesker som kaller seg sjøl kommunister, sosialister eller revolusjonære. Men det er mange mennesker som er dypt bekymret for måten kapitalismen utvikler seg på, og som ser behovet for grunnleggende forandringer. Motstanden mot norsk medlemskap i EU sprang blant annet ut av denne uroen. Jeg synes vi skal gå inn i debatten og møte folk der de er.» Sitat slutt. Samme holdning mener jeg vi skal ha, ikke bare til feminister, men til systemkritikere av alle slag.

Hva er så styrkene våre som deltakere i denne debatten? Mye kunne vært nevnt, men jeg vil nøye meg med å peke på tre saker:

1) Vi angriper kapitalismen som system, ikke bare symptomene. Og vi har tilegnet oss en viss grunnleggende forståelse av hvordan kapitalismen fungerer.

2) Vi er relativt illusjonsløse i forhold til makta. Det er ingenting borgerskapet ikke er villig til å gjøre hvis det skulle vise seg nødvendig for å bevare deres eget herredømme. Når jeg sier «relativt illusjonsløse» så mener jeg med det at vi ofte har problemer med å ta våre innsikter helt på alvor – når virkeligheten oppfører seg i overensstemmelse med våre egne teorier har vi av og til vanskelig for å tro det vi ser.

3) Vi spør oss hvem som har objektive interesser av et nytt samfunnssystem. Og da ledes blikket nedover, til de undertrykte klassene, og til flertallet. Den revolusjonære bevegelsen er ofte blitt framstilt som elitistisk, fordi den har bygd på Lenins partimodell. Nå er det sikkert ulike meninger i denne forsamlinga om hvor godt Lenins modell egner seg til å organisere revolusjonær kamp i dagens Norge. Jeg skal ikke gå inn i den debatten. Det er uansett noe temmelig paradoksalt i det å sette merkelappen elitistisk på den revolusjonære bevegelsen, for ingen annen politisk retning i Norge har vært så opptatt, både i teori og praksis, av de undertryktes, flertallets, helt avgjørende betydning. Ingen elite kan skape framtidssamfunnet, det kan bare skje gjennom de undertryktes egen handling og kamp, gjennom en stor sosial bevegelse. Mye kan sies om oss, men vi har aldri forfalt til å skylde på folk flest, og forklare verdens elendighet som et resultat av vanlige folks dumhet og egoisme.

Disse tre punktene tror jeg det er avgjørende å holde fast på gjennom den videre debatten. Kapitalismen som system må avskaffes, den herskende klassen vil kjempe med alle midler mot dette, og det finnes ingen annen vei til framtida enn den som går gjennom de undertryktes, flertallets, egen kamp og bevegelse.

Jeg tror også at det er viktig å knytte diskusjonen om sosialismen til det folk i dag opplever som problemer og kilder til stor uro, både i verden og Norge. Her vil jeg forsøke å gjøre det, og samtidig se på hva feminismen kan bidra med i diskusjonen om et nytt samfunn.

(…………………………..)

Heftet «Feministisk sosialisme?»  fortsetter og har følgende mellomtitler videre:

-Miljøkrisa

-Globaliseringa

-Oppløsning av den gamle orden i arbeidslivet

-Oppløsning av den gamle orden i familielivet

-To slags feminisme

-Kollektiv og individ

-Å se konkrete mennesker

-Kvinner og makt

 

---

Privat profittjag er premisset. Organisasjonsformen er privat eierskap. Sånn fungerer markedet som motor.

:Markedstilpasning fører til privatisering! Dette var min påstand i en artikkel i Røde Fane heftet, «Veivalg for fagbevegelsen», laget av AKPs faglige utvalg våren 1997. Jeg trekker fram utviklingen i tele- og post-sektoren. En konkret utvikling i retning mere privatisering kan arte seg forskjellig i andre sektorer. For eksempel virker presset på kommuneøkonomien som en drivkraft for ulike private markedsløsninger nedenfra. Denne regionale privatiseringen synes jeg nesten virker som en miniatyr av EØS. Når jeg kommenterer utviklingen for post og tele, er det fordi jeg selv jobber i den statlige sektoren – post.

Det er mange former for privatisering. Mitt utgangspunkt har vært at individuelt (privat) styrt profittjag er premisset, og at organisasjonsformen – privat eierskap – følger etter. Sånn sett fungerer markedet som en motor.

Markedskonkurranse tvinger fram behov for kapitalplasseringer og rop om friere rammebetingelser. Når sjefen i Telenor, Tormod Hermansen, skriker ut og ønsker seg privat kapital, blir han sånn sett et uttrykk for markedets behov. Oppretting av aksjeselskaper bli nærmest framstilt som en nødvendig naturlov – for å klare seg i konkurransen.

Posten på sporet
Postens direktør, Anders Renolen, sa når særlovsselskapsformen ble innført, at organisasjonsformen lå «helt opp til a/s-formen når det gjelder den rene styringen av bedriften og Postens frihetsgrad». (Fra bladet Post-96). Nå følges det opp.

Posten BA har (som alle andre) sin strategiprosess – Strategi-97. I denne inngår en total omstrukturering fra distrikt/region-organisering til forretningsområder. Disse forretningsområdene skal forhandle med hverandre om pris og kvalitet. Postledelsen sjøl kaller det a/s-ifisering med konkret mål om å opprette aksjeselskaper. Formelt sett skal utskilling av aksjeselskaper i særlovsselskapene godkjennes av Stortinget. Posten selv er nå i ferd med å trekke strikken så langt som mulig. (Etter initiativ fra RV med støtte fra SP og SV vil omorganiseringen i posten eventuelt bli behandlet i Stortinget i høst!)

Denne utviklingen har følge med økt fart i nedleggelse av postkontor og utskilling av posttjenester til såkalte kontraktspartnere. En aktuell kontraktspartner er Narvesen. Det har vært fremme som kontraktsvilkår fra Narvesen at det må skje en omfordeling av eierandeler i Posten som vilkår. Dette betinger a/s! Markedsmotoren slår til igjen. En politisk legitimitet for dette følger gjerne i forbindelse med statsbudsjettbehandlinger. Vent å se!

Postbanken som alle andre
Postbanken skummet noe av fløten under forrige bankkrise. Begrensete markedstyrte kapitalplasseringer ga en ekstra trygghet for småsparerne – kundetilgangen vokste. Dagens bank i et åpent konkurransemarked må selvsagt konkurrere på lik linje med de andre. Dette betyr full fart på gebyrer og samtidig ønsket frihet til markedstyrte kapitalplasseringer. Gjett hva? Selvsagt følges dette opp med et ønske om å bli fullverdig a/s. Dette er direkte uttalt av konsernledelsen. Ja, det heter konsernledelse nå siden man alt har fått et eget underselskap som driver med fonds og aksjer. Igjen, vær obs når statsbudsjettet kommer!

Som et resultat av tidligere forvaltning er Postgiro nå blitt fullstendig markedsstyrt og skal ikke lenger subsidiere postkontornettet (staten fjernet 1,2 milliarder kr. nesten over natta som subsidier). Det er det nå harde forhandlinger mellom Postbanken og Posten om betalinger for bruk av postnettet. Begge parter drives av rene lønnsomhetsberegninger. Hvis det blir påvist at Posten gjennom sin lønnsomme brevpost subsidierer et ekspedisjonsnett til bruk for Postbanken, kan man få EØS på nakken – ulovlig kryssubsidiering. Nye selskapsdannelser kan jo være en god løsning? Og selvsagt færre postkontor!

Posten og Postbanken har omsider kommet til enighet om en ny modell for betaling for bruk av postnettet. Modellen går ut på at Postbanken ikke lenger skal betale pr. transaksjon (ekspedisjon), men i forhold til inntektene av tjenestene. Dette vil forsterke presset for å nedlegge såkalte ulønnsomme postkontorer ytterligere.

Markedets velsignelse
Siste skudd på AP-stammen som åpent flytter ideologiske grenselinjer er planleggingsminister Bendik Rugaas. Han uttaler: «Det offentlige skal fortsatt ha ansvaret for å finansiere og tilby tjenester til befolkningen, men hvem som utfører oppgavene er ikke så viktig.» (Kristiansand 2. juni)

I teorien heter det fint at flere (private) kan utføre oppgavene. I praksis betyr dette overføring av oppgaver til markedet. I lovtekster og stortingsmeldinger følger en formell deregulering med slike overføringer. Det er en del av det politiske spillet å dekke over dette med fraser om fortsatt offentlig ansvar og tilbud. En del av det politiske grunnlaget for å bruke markedet som motor, er ikke å si det. Dessverre for Rugaaser og Myrvollere åpenbares det i praksis. Og en skal ikke lese mange sidene hos klassiske markedsøkonomer før en ser at det er den ujevne utviklingen, labiliteten som er dynamikken i markedsøkonomien. Dette står i motsetning til plan og styring.

«Markedet skaper det materielle grunnlaget for økonomisk vekst. En vekst som er nødvendig for at vi skal bære velferdssamfunnet videre.» Slike formuleringer kommer mere og mere som en grammofonplate fra Jagland og Stoltenberg. En tilsvarende ideologi brukes lokalt på arbeidsplassene. «Det er bedriftens konkurranseevne som skaper trygge arbeidsplasser.»

En side ved disse påstandene kan tilbakevises empirisk. Det er relativt lett å vise til statistikk som avkrefter en direkte sammenheng mellom markedsvekst og velferd eller lønnsomhet og antall arbeidsplasser (ofte viser statistikken motsatte tendenser). Det kan også forholdsvis lett stilles spørsmålstegn ved Jaglands og Stoltenbergs vitenskapelighet og syn på verdiskapning. Men på den andre siden er denne politikken uttrykk for kapitalens løsningsforslag/omfordeling i et markedsøkonomisk system. Det blir da et poeng å få fram dette. Og at Jagland & Co. med disse teoriene og praksis er nettopp kapitalens representanter.

En farlig taktikk
Når jeg trekker fram telesektoren som eksempel på hvordan a/s-ifisering og markedet virker i retning av privatisering, er jeg blitt møtt med svar av typen: Ja, men telesektoren er så spesiell og det må være viktig å få fram nettopp dette for å hindre at løsninger derfra blir brukt i andre sektorer.Dette er farlig. Visst er det spesielle forhold innen teleområdet (sattelittoverføringer), men i denne sammenhengen er det nettopp de felles politisk/økonomiske rammene som er typisk. En taktikk som bygger på å åpne sektor for sektor for mere marked, passer som hånd i hanske til regjeringen/Aps strategi. Det er en sånn taktikk SV har lagt seg på hvor de hele tiden blir tvunget på defensiven av markedsmotorens innpass. Først falt telesektoren med SVs velsignelse. Nå har SVs Inge Myrvolls brukt en tilsvarende begrunnelse i Stortinget for å stemme for særlovsselskapsformer for post og NSB. Kommunestyrerepresentanter følger opp og åpner for private løsninger på skanse etter skanse – eksempelvis private barnehager.

En slik sektorbasert forsvarskamp undergraver både bredden i kampen mot privatisering og svekker muligheten for å få fram en helhetlig politiske plattformen for motstand. Det skaper illusjoner om markedsmotoren innen enkelte sektorer for eksempel tele – det er en «naturlov», teknologien gjør det «nødvendig».

Pragmatisme
En variant av taktikken over er den såkalt politisk pragmatisme. En har ikke noe valg, markedet er der alt. Dette er nettopp det geniale ved å bruke markedet som motor. Noe som i utgangspunktet er politisk betinget og styrt, framstår som upolitisk og lovbestemt.

En parallell kan her også trekkes til privatiseringsforslag i kommuner og bydeler, hvor budsjettekniske rammer om balanse legges til grunn. Det blir «nødvendig» å kutte kommunale driftsutgifter og la private overta driften for å sikre budsjettbalansen. Dette er en pragmatiske som SV i stor grad har tilpasset seg. Dette innsnevrer igjen den politiske plattformen for motstanden mot privatiseringen og tilslører hvordan markedet blir brukt som motor.

Jeg skriver bevisst «blir brukt som motor». Markedsmotoren har flere sider. En sak er hvordan organiseringen tilpasser seg sine (markeds)økonomiske rammer. En annen sak er hvordan regjering/AP bruker dette politisk for å undergrave en folkelig motstand mot rasering av velferdsstaten.

Klassedeling
Kuttene i offentlig sektor og overføring av oppgaver til markedet fører faktisk til en relativ (kortsiktig) funksjonell privatisering. Med funksjonell mener jeg her lønnsom/operativ sett fra eierhold. Det er ikke bare behov, men også reell etterspørsel. Etterspørselen gjenspeiler både privat opphoping av kapital, og at folk blir tvunget til å snu på flisa når det ikke finnes alternativer. Klassedelinga i tilbud, pris og tjenestenivå (kvalitet) er lett å oppdage på den andre sida.

Noen av de funskjonelle operative nyprivate virksomhetene er labile aktører i et svært aggressivt marked. Det får følge av omstrukturering og raske konsentrasjoner – nye selskapsdannelser. Det kan bli litt vel spennende for vanlige folk hvordan et voksende klasseskille vil slå ut i forhold til etterspørsel på sikt, innen sektorer hvor tilbudet har vært preget at universalitet og likhet. Jeg tror det vil endre kvalitetsnivå betraktelig, noe som alt er synlig på flere områder – ikke bare postkontornedleggelser på østkanten/distrikter og samtidig dør til dør henting/bringing for de kjøpekraftige postkundene, men tilsvarende forskjeller innen helse, skole osv.

Individualisering/kollektivisering
Ideologisk kjører borgerskapet en storstilt individualiseringskampanje. En side er løsningsforslag a’ la økt hustrubidrag og individuelle forsikringsordninger. En annen side er fokuseringen på forbrukssida. Vi er alle tilsynelatende bare blitt forbrukere/kunder. Produsentrollen og et potensielt arbeiderkollektiv skal tilsløres. I aviser og media omtales enkeltskjebner som de største nyhetssaker.

Sprengstoffet i å bryte denne individualiseringen og knytte en helhetlig analyse og aksjoner til enheten mellom forbruk- og produsent-rolla er åpenbar. Her ligger også grunnlaget for å utvikle budsjettaksjoner, sykeshusaksjoner, EØS, gasskraft etc. sammen med lønns- og arbeidskamper til et politisk opprør mot borgerskapet.

Gammel medisin
Selv om privatiseringen/markedsmotoren er midlertidig operativ, betyr ikke det at den gamle tradisjonelle medisinen til kapitalen fortsatt virker på samfunnsmessig plan. Noen viser til at de strukturelle endringene i produksjonsprosessene ikke lenger gir rom for (dekning til) økning av arbeidsplasser og velferd. Et annet forhold som trekkes fram (Myrdal) er at med en permanent arbeidsledighet, har ikke lenger kapitalen behov for velferdssatsing for å holde reservearbeidskraften ved like som før.

I dette politiske landskapet lever sosialdemokratiet/AP farlig. En sak er nærheten til Høyre og FrP ideologisk. Et annet forhold er nettopp medisinens manglende virkning i forhold til det tradisjonelle velgergrunnlaget.

Venstresosialdemokratene i fagbevegelsen og SV er i stor grad med på å sikre legitimitet til den politikken regjering/AP fører. Ved delvis å avpolitisere markedstilpasningen og samtidig gjøre kritikken til en avviksdiskusjon i forhold til annen påstått egentlig sosialdemokratisk ideologi, svekkes motstanden. Hvis markedstilpasningen bare blir kritisert som avvik/feil i forhold til «arbeiderbevegelsen», (AP-SV), opprettholdes legitimiteten til regjeringens politikk selv om motstanden på enkeltsaker er stor. Dette har en klar parallell til regjeringens evne til EU-tilpassninger – EØS-Schengen – til tross for folkets nei. Her gjelder altså, som for EU-saken, at en omfattende massebevegelse må til for å presse makta. Slike massebevegelser vil også gi rom for frustrerte venstresosialdemokrater til å markere motstand mot markedsliberalismen mere aktivt.

---

Slik arbeidet organiseres under kapitalismen skaper dette en fremmedgjort tilværelse for arbeideren. Men denne form for fremmedgjøring er ikke den eneste. Det fremmedgjorte arbeidet opptrer innenfor et system hvor en allmenn fremmedgjøring grunnet det kapitalistiske samfunnets særegne måte å «se» verden dominerer.

I Røde Fane nr. 2/97 har Jon Egil Brekke skrevet en interessant artikkel om fremmedgjøring. Brekke tar utgangspunkt i Marx’ «Økonomisk-Filosofiske Manuskripter», og søker som Marx å vise hvordan fremmedgjøringa oppstår som resultat av arbeidets varekarakter under kapitalismen. Spørsmålet Brekke stiller og som han selv utfra flere eksempler svarer ja på, er om nåtidas samfunnsforhold fortsatt skaper fremmedgjorte mennesker.

Tilleggseffekt
I det kapitalistiske samfunnet består arbeidets fremste mening i dets merverdiskapende rolle. Noen egenverdi utover dette siktemålet er mer en bisak, en «heldig» tilleggseffekt som bidrar til at utøveren av arbeidet finner en mening i det han gjør. Produktet av arbeidet har arbeideren ingen eiendomsrett til, det framstår på markedet som en uavhengig makt, – som kapital. Marx analyse av det fremmedgjorte arbeidet, tar for seg den fremmedgjøringa som oppstår som følge av de vilkår produksjonen foregår under.

Brekkes artikkel er bygd på Marx, og kommer bare innledningsvis inn på andre forhold enn arbeidets organisering som årsak til fremmedgjøring. Ikke noe merkverdig i seg selv.

Fordi, og som Brekke nevner, ser Marx nettopp arbeidet, og de forhold arbeidet foregår under som de helt sentrale ved den menneskelige aktiviteten. Det som gjør mennesket til hva det er, har sitt utgangspunkt eller basis om en vil i nettopp arbeidet. Gjennom arbeidet forandrer mennesket de fysiske betingelsene for sitt liv, samtidig som det og forandrer seg selv. Mennesket skaper med andre ord seg selv som menneske. Årsaken til fremmedgjøringa knyttes derfor naturlig til kapitalismens særegne organisering av arbeidet, hvor mennesket frarøves eiendoms- og råderetten til sitt eget arbeidsprodukt, og derfor fremmedgjøres. Spørsmålet er allikevel om det ikke nå hvor arbeidets fremmedgjøring nærmest kan sies å ha nådd sin absolutte form, er tid for å se problemet ut fra mer enn denne ene synsvinkelen.

Produktets skaper
Produktivkreftenes utvikling, har ført til at identiteten mellom produktet og dets skaper for alltid er brutt, i tillegg faller stadig større grupper direkte utenfor i den kapitalistiske produksjonen. Dette gjør det nødvendig å se fremmedgjøringa ut fra et annet perspektiv enn bare ut fra de forhold som er betinget av denne.

Mens fremmedgjøringa som skapes i produksjonsprosessen er den umiddelbare virkningen av dette forholdet, så foregår den kapitalistiske produksjonen innenfor en ramme av en allmenn fremmedgjøring, ikke direkte knyttet til vareproduksjonen, – men med røtter i denne. Den allmenn fremmedgjøringas årsak, er den grunnet i at kapitalismens fremvekst førte til at en helt ny måte å «se» verden på ble dannet. Denne måte å «se» verden på er en kollektiv bevissthet, og ikke betinget ut fra den enkeltes plassering i produksjonen, og har ikke sammenheng med de ulike teorier som søker å legitimere utbyttingsforholdet.

Herredømmet
For selv om herredømmet og herredømmets form varierer over tid, er det allikevel ikke vanskelig å avsløre dets tilstedeværelse der det mer eller mindre åpent kommer til uttrykk. Problemet består mer i å kartlegge de betingelser som mer enn den direkte maktutøvelse er med på å skape grunnlag for, og fortsatt opprettholdelse av et hvert samfunn. Samfunnskritikken, blir derfor å søke å etablere et ståsted hvorfra ens samtid kan betraktes i et større perspektiv, mer enn det rent umiddelbare. I hvilken grad det er mulig er høyst diskutabelt. Det er som regel først i ettertid «forklarelsens lys» skinner.

Fordi våre forestillinger angående virkelighetens innhold i hovedsak er skapt ut fra det samfunn vi lever i, endres disse samtidig som samfunnet forandres. På den annen side vil enhver samfunnsform ha en grunnstruktur som gjerne vedvarer over flere århundrer. Den føydale samfunnsstrukturen i europeisk middelalder varte i nærmere 1000 år, og selv om menneskenes forestillinger endret seg mellom år 500 og 1500 er det temmelig sikkert at visse «sannheter» ble bevart omtrent uendret gjennom store deler av dette tidsrommet. Det er kanskje riktig å hevde at forestillingenes verden viste en større stabilitet, enn eiendoms og maktforholda. Det «moderne» synet på verden, det som i hovedsak er rådende også i våre dager, ble dannet ut fra de ideer som fikk sitt gjennombrudd på 1600 tallet. Sola, ikke jorda, ble omsider anerkjent som himmelrommets senter, og den nye tids naturforskere fra Galilei til Newton snudde opp ned på hva man hittil hadde hevdet var sant om den fysiske verden. Denne tida blir med rette kalt for banebrytende i menneskets evne til å skaffe seg forståelse om naturen og de prosesser som virker i den. Ved hjelp av eksperiment, og metodiske undersøkelser ble mye av den rådende aristoteliske naturlæren tilbakevist. Denne hadde i århundrer vært ansett som den riktige lære om naturens organisering og oppbygging. Aristotelismen, særlig i den form som den katolske munken Thomas Aquinas utviklet den til, ble en svært viktig del av føydalsamfunnets idemessige legitimering. Men for oss virker påstander som for eksempel at alle ting egentlig består av fire element – jord, ild, luft og vann – og at disse har en iboende streben etter å søke til sin naturlige plassering i verdenssaltet, besynderlige. Men dette synet var på samme vis som trua på at jorda var det faste urørlige omdreiningspunkt i kosmos, ikke så merkverdig, dersom verden var slik som den umiddelbart framtrer.

Bacon
Så skulle man forvente at tidsalderen som ble innledet med en stadig økende viten om naturens hemmeligheter, også førte til at menneskene ved hjelp av denne kunnskapen fikk et mindre fremmedgjort forhold til tilværelsen. At iverksettelsen av Francis Bacons program om å tvinge naturen inn under menneskenes vilje, for å erobre den kom til menneskets nytte. Samt at fjerningen av alle mystiske forhold knyttet til naturen, skulle føre til at menneskets forhold til verden ble mindre fremmedgjort. 1600 tallet varslet derimot innledningen på perioden i den europeiske sivilisasjon hvor menneskes forhold til naturen, og seg selv som menneske ble stadig mer problemfylt. Klarest kommer dette til uttrykk i de nye tankeretninger som lanseres i denne tida. Det er nå det for alvor reises tvil om menneskets muligheter til å erkjenne virkelighetens innhold. Om det er fornuften eller sanseerfaringene som skal være retningsgivende. Konflikten mellom «rasjonalister» og «empirikere» virker kanskje noe søkt i dag. Men dersom man ser denne ut fra en samfunnsmessig synsvinkel, kan man vanskelig unngå å legge merke til sammenfallet mellom de filosofiske problemstillingene og fremveksten av det borgerlige samfunn. Og det er en ny form for fremmedgjøring som skapes samtidig med – og som en nødvendig følge av – at et nytt samfunn er i emning.

Rene Descartes
Den franske filosofen Rene Descartes tanker kan gjøre nytte som en god framstilling av den fremmedgjøring det her dreier seg om. Selv om det neppe var dette som var hensikten med det han skrev. Rene Descartes (1596-1650) ble berømt i sin samtid for den filosofiske metoden han utvikla, og i ettertid for virkningene av denne. Descartes har gått over i historia som skaperen av det dualistiske skillet mellom ånd og materie. Slik blir han framstilt i borgerlig historieskriving, som typisk nok kun evner å fokusere enkeltmennesket, geniets innsats. Som om enerens tanker i seg selv skulle være tilstrekkelig til å forandre hele befolkningens syn på omverden. Det som imidlertid må sees som Descartes store innsats er hans evne til å sette ord til de endringene i tankene som følger av at en ny samfunnsklasse, borgerskapet, er i ferd med å vinne fram. Og fordi borgerskapets framvekst etter hvert brøt ned de samfunnsmessige bånd som middelalderens føydale samfunn hadde utvikla, skjer endringene i tenkningen.

Det særegne med Descartes filosofi er at han ut fra ønsket om å skaffe seg sann og sikker viten, ser det som en tvingende nødvendighet å kaste vrak på alt det han tidligere hadde lært. Metoden blir derfor å stille all tidligere «sannhet» under «tvilens» lys. Fordi både sanser og tidligere erfaringer kan vise seg å være utsatt for bedrag og falske forestillinger, betyr det at Descartes ender opp med kun en sikker påstand. Vissheten om et «jeg» som tenker denne tvilens tanker, kan ikke betviles. Descartes berømte setning «Cogito ergo sum» – «jeg tenker altså er jeg» – virker umiddelbart som en nokså platt og selvfølgelig konklusjon på det hele, men faktisk rommer disse orda veldig mye som ikke var selvfølgelig den gang.

Tvilende «jeg»
For Descartes tenkende og tvilende «jeg», er et «jeg» som reflekterer de særskilte historiske og samfunnsmessige omstendighetene det er dannet ut fra. Det er resultatet av disse som har skapt det verdensbildet vi tar for gitt. Men på 1600-tallet var dette en ny måte å tenke på. Det er ut fra denne sammenhengen man må se Descartes «jeg». Ved å skille menneskets ånd eller bevissthet fra resten av naturen, ja ved å betrakte menneskets bevissthet «jeget» som en særskilt substans, fremmedgjøres mennesket fra den helheten det inngår i. Det enkelte individ blir det sentrale i en verden som oppfattes som spill mellom enheter uten direkte forbindelse seg i mellom. Naturen er kun en materiell substans, med en primær egenskap utstrekning. Farger, lukt og smak er ikke egenskaper som tilhører materien, men «sekundære» egenskaper knyttet til menneskets sinn. «Naturen er menneskets uorganiske legeme» sier Marx. For det fremmedgjorte mennesket har naturen ingen annen verdi enn som objekt for instrumentell utnyttelse.

Det «opplyste» mennesket
Så man kan selvsagt innvende med å si at denne form for fremmedgjøring egentlig er den nødvendige pris menneskeheten må betale for framskritt og sivilisasjon. At det «opplyste» mennesket som med sin vitenskap har fralurt naturen de fleste hemmeligheter, dermed har stilt seg selv over og utenfor en «naturlig» sammenheng.

Dessuten er menneskets beherskelse av sine omgivelser et helt nødvendig steg mot et «frihetens rike», hvor mennesket kan virkeliggjøre seg fullt ut.

Poenget må imidlertid ikke være å avkreve den historiske utviklinga noe svar, eller ansvar for den saks skyld, men derimot forsøke å vise hvordan framveksten av et særskilt samfunnssystem, kapitalismen, medførte avgjørende endringer i menneskets oppfatning av verden omkring seg. At utviklinga av en ny naturvitenskap og en ny måte å «se» verden på, var en del av den samme bevegelse som førte til at borgerskapet ble den herskende klasse. Uten kapitalismen ingen Newton, men heller ingen kapitalisme uten Newton.

Det fremmedgjorte i middelaldersamfunnets måte å «se» verden på virker enkelt for oss å påpeke. Verre er det å tenke seg at et annet samfunn, et kommunistisk samfunn nødvendigvis må føre til at store deler av vårt «syn» på verden kommer til å endre karakter. Ikke slik å forstå at jeg tror at tyngdekraften kommer til å bli opphevet derav, men allikevel at deler av det som ansees som vitenskapelig sant i dag ikke kommer til å være det for bestandig.

Sagt på en annen måte, vil et nytt samfunn bygd på et annet grunnlag enn dagens bety mer enn en ren videreføring av det vi nå anser for det mest objektive og vitenskapelige syn på verden.

 

 

 

Kommentar til Benny Anderson: Uklart om rettighetene.

---

Sammenhengen mellom den unge Marx sin feuerbach-avhengighet og den modne Marx sine eventuelle blinde flekker gjenstår å bevise*.

Det er nok heller ikke slik en rekke kritikere, fra Popper, Hayek til Bernhard-Levy og nå Benny Andersson påstår, at det er Marx’ og Hegels feilaktige tanker som bærer ansvaret for GULAG. Det er nok heller ikke slik at en eventuell neglisjering av demokrati-spørsmålet og en nedtoning av spørsmålet om elementære menneskelige rettigheter hos senere tiders marxister eller regimer i Tredje verden først og fremst kommer av svakheter hos lærefaderen – man bør vel heller søke svaret i den tida der de levde/vi lever? I f.eks. tilfellet Russland bør ikke dette være så vanskelig. Ikke minst har jo den post-sosialistiske utviklingen i Russland kastet et i mine og i mange russeres øyne – skarpere og forklarende – lys over stalin-æraen.

Men vi behøver overhodet ikke å dra inn Marx i diskusjonen om menneskelige rettigheter og demokratiets problem – vi er ansvarlige for vår egen politikk.

Når man diskuterer menneskelige rettigheter bør man være konkret: hvilke rettigheter prater man om – rettet mot hvem og for hvem? Skaper rettighetene en motsetningsfri helhet? I hvor stor grad har de klassekarakter? Har vi vært blinde for demokratiets problem? Og, framfor alt, hva er demokratiets problem i verden i dag?

Man pleier å skille mellom tre generasjoner av menneskelige rettigheter: Den første generasjonens menneskelige rettigheter – f.eks. tanke og ytringsfrihet, garantier mot tilfeldig fengsling, religionsfrihet, møtefrihet, trykkefrihet, beskyttelse av privat eiendom osv. vokste fram i 16- og 1700-tallets borgerlige revolusjoner som en reaksjon mot de gamle – eller koloniale-regimene. De sto i god samklang med den liberale nasjonaløkonomiske teorien og dens laissèz-faire-ånd på slutten av 1700-tallet.**

Enhver regjering (grunnlagt på god empiri) ble oppfattet som fiendtlig til friheten. Å begrense regimenes maktmuligheter mot den enkelte var bl.a. derfor et legitimt overordnet mål for forfatningsskriverne. Men disse ur- menneskelige rettigheter kjennetegnes også av tredje standens behov for å beskytte seg mot folkeflertallet (dvs. mot fjerde standen) – det oppleves stadig mer nødvendig etter hvert som statsmakten i økende grad, i det minste i teorien, ble grunnlagt på mer eller mindre demokratiske valg. Retten til å delta i slike – egentlig en medborgerlig rettighet – skulle etterhvert sidestilles med de elementære menneskelige rettighetene og bli nedfelt i FN erklæringen.

At det ikke bare dreide seg om noen dypt demokratisk vekkelse som dro fram over verden framgår f.eks. av det forhold at flertallet av underskriverne på den amerikanske forfatningene Bill of Rights var slaveeiere og fortsatte å være det (Georg Washington slapp først sine slaver i testamentet). Først 13. og 14. tillegg til den amerikanske forfatningen (1865 – 1870) avskaffet slaveriet i demokratiets foregangsland; USA og utvidet den fulle medborgerretten til alle (lesekyndige og myndige) medborgere uavhengig av rase.

At disse friheter ble enstemmig inkludert i FNs charter i 1948 har på det filosofiske planet blitt oppfattet som en seier for den Hobbes-Lockeske individualismen over den hegelianske ètatismen (gruppe/stand/klasse- som viktigste enhet – oversetters anmerkning) – men FN erklæringen inneholder også andre innslag som innebærer nederlag for samme filosofi.

Det er trolig at denne seier ble gjort lettere gjennom erfaringene som ble vunnet gjennom fascismens, og særlig nazismens herjinger under den andre verdenskrig. Fordi de individuelle, negative frihetene, som i begynnelsen var naturrettslig begrunnet, i løpet av forrige århundre hadde tapt noe av sin attraksjonskraft og aktualitet under innflytelsen av bl.a. de ideer som direkte eller indirekte sprang ut av arbeiderbevegelsen (i Sverige f.eks. den hägerströmske rettspositivismen). Den andre generasjon av menneskelige rettigheter som i stedet har vunnet oppmerksomhet, berørte så vidt de folkelige demokratiske bevegelsene fra midten på 1800-tallet og et godt stykke inn i vårt århundre. De ble bebudet i ideene til Saint-Simonistene på tidlig 1800-tall og utgjør tyngdepunktet i de kommende marxistenes tenkning på området. Disse rettighetene – f.eks. rett til sosial trygghet, rett til arbeid, rett til hvile og fritid, rett til en verdig levestandard, utdanning og beskyttelse for vitenskapelig, litterær og kunstnerisk utfoldelse, er i stor grad såkalte positive rettigheter, dvs. de stiller krav til staten fra medborgernes side til forskjell fra den første generasjonen – som krevde at staten skulle la være å intervenere. De handler i mangt og meget om likhet mellom individer og grupper og retter seg i mangt mot de overgrep som privateiendommen begår mot de mindre bemidlede. Man kan med en halsbrekkende analogi si, at fjerde standen søker beskyttelse hos staten mot tredje standen, nettopp slik tredje standen en gang allierte seg med kongemakten mot adelen. Mye av reformene i de så kalte velferdsstatene (husker dere dem ?) ble grunnlagt på disse krav.

Også denne gruppen av menneskelige rettigheter inngår heretter i FN erklæringen på likestilt basis.

Den tredje generasjon av menneskelige rettigheter som gjennom permanent strid holder på å bli kodifisert i FNs statutter speiler nasjonalstatens oppgang i de første to tredjedeler av 1900-tallet, men også dennes tilbakegang i siste delen av vårt århundre. Artikkel 28 i FN erklæringen hevder derfor, at «vær og en har rett til en samfunnsmessig og internasjonal orden som tillater att de rettigheter som her fastslås kan benyttes». Det dreier seg derfor i mangt og mye om tredje verden-krav som rett til politisk, sosial og kulturelt selvbestemmelse og til utvikling, detten til å delta i og dra nytte av «menneskehetens felles arv» (dvs. vitenskapelige framskritt, kultur, kunstformål, monumenter). Det gjeller retten til fred, et sunt miljø, til internasjonal katastrofehjelp.

Alle disse rettighetene er kollektive rettigheter, som krever internasjonalt samarbeid.

Hvis første generasjon av rettigheter hadde sin brodd både mot det gamle regimet samtidig som den truet folkeflertallet (folkesuvereniteten) og den andre generasjon av rettigheter var rettet mot det uhemma herreveldet til kapitalismen, har den tredje generasjonen i mange tilfeller en klart anti-imperialistisk brodd.

Å snakke om et «tilbakefall» til hegeliansk eller føydalt organisme-tenkning hos de personer og bevegelser som forsøker å se de menneskelige rettighetene i deres sammenheng og som en helhet er derfor å gjøre det vel enkelt for seg sjøl.

Dersom man ser er mer konkret på spørsmålet om demokrati og menneskelige rettigheter kan man observere:

1. Innføringen av individuelle menneskelige rettigheter i tillegg til medborgerlige rettigheter i de demokratiske revolusjonene hadde minst to sider. I en viss forstand utgjør de individuelle menneskelige rettighetene ikke en fordypning, men en begrensning av demokratiet, og var bevislig ment slik. Dette er et problem som skyves under teppet i dag, men som er underliggende i aktuelle konflikter f.eks. i forholdet USA – Kina.

2. Innsikten om det skrøpelige fundamentet (og klassekarakteren) hos den første generasjonens menneskelige rettigheter var ikke begrenset til marxistene blant de progressive gruppene, men har vært allmengods innafor arbeiderbevegelsen – uansett retning – i mer enn et århundre. Det er heller Komintern som befant seg på denne rettsoppfatningens hovedvei enn de liberale, natur-rettslige tenkere, som på nytt har hatt vind i seilene i ett et par årtier – . i en tid med nedgang for arbeiderbevegelse og anti-imperialisme.

3. At arbeiderbevegelsen tradisjonelt har valg å konsentrere seg om den «andre generasjonens» kollektive og «positive» rettigheter, og at Tredje verdens land i dag er talerør for den tredje generasjonenes anti-imperialistiske rettigheter (noe som de facto konsekvent krenkes av vestimperialistene i EU og USA) bygger ikke på noe tilbakefall til hegeliansk tenkning. Det er avhengig av de ulike kravenes forskjellige klassekarakter. Å hevde dette innebærer ikke å fornekte verdien av mesteparten av den første generasjonens rettigheter til og med for arbeiderklassen og folkene i Tredje verden. Men det innebærer å forsøke å se helheten og å innse, at alle disse rettigheter ikke bare samvirker, men i praksis også havner i konflikt. Det er ikke noe merkelig med det.

4. Uten tvil inngår propagandaen som USA i dag bedriver for og om menneskelige rettigheter (og som ble innledet under Carter-regimet etter årtier med aktiv støtte til regimer som konsekvent gjorde vold på nettopp disse rettigheter) somi en ideologisk krig framfor alt mot Tredje verden. Den har til hensikt å gi ammunisjon spesielt til alle ny-kapitalistiske og liberalt-vestligsinnede dissidenter i de enkelte land. For ikke å tro at det er tilfellle, må man se tegn på at USA i større utstrekning skulle sponse andre, og framfor alt tredje generasjonenes rettigheter i disse landa. Men fram for alt når det gjelder det siste tilhører USA og EU i praksis de mest aktive motstanderne.

Også en del propaganda fra vestimperialistene for andre generasjonens rettigheter, f.eks. frihet fra barnearbeid osv. kan nok tilbakeføres til denne krigføring.

5. Det er på denne bakgrunn man som anti-imperialist ikke uten udelt begeistring kan slutte seg til den internasjonale kampanjen for første generasjonens menneskelige rettigheter i f.eks. Kina. Og det er på denne bakgrunn man kan innse, at virksomheter som Amnestys i enkelte betydninger – hvor berettiget den kan være i det enkelte tilfelle – faktisk bevisst eller ubevisst kan være instrumenter for den pågående kampanjen. Det er en risiko som den politisk uskyldige humanismen alltid utsetter seg for.

Til slutt, på denne bakgrunn synes jeg at Benny Anderssons framstilling av demokrati problemet slår feil, hvor givende hans historiske og teoretiske grep om spørsmålet enn kan være for leseren.

NOTER:
* Om Benny Anderssons «marxexegetikk»?: For det første er Marx’ lære ingen «arbeidsverdilære». Som han selv, bl.a. i Sidebemerkninger til Wagner fyldig utvikler, er subjektet i hans analyse av kapitalen (ikke kapitalismen) ikke verdien, men varen, «cellen» i den kapitalistiske økonomiens organisme. I den grad han som et moment i denne utvikling anvender verdibegrepet, og dermed knytter dette til arbeidet så utgjør jo ikke dette kjennetegnene for marxismen – arbeidsverdi-læren tilhørte jo han lånegods. Arbeidskraften analyseres jo deretter som en hvilken som helst vare når det gjelder verdisammensetningen. Denne analysen bygger riktignok, og må gjøre det, på en viss (gjerne provisorisk) oppfatning av menneskelige behov. Disse oppfattes derimot ikke som noen fikserte, overhistoriske storheter men diskuteres ut fra sin historiske utvikling og sine sosiale og kulturelle forutsetninger. Se f.eks. Marx’ resonnement i Innledning til kritikken av den politiske økonomien om behovenes historiske utvikling, og hans polemikk mot Bentham når det gjelder menneskelige behov og menneskelig natur.

Allerede i Feuerbach-tesene 1845 var Marx ferdig med Feuerbachs oppfatning om menneskenes «artsvesen»: «Men menneskenes natur (vesen) er ingen abstraksjon som er innebygd i hvert enkelt individ. Det er i virkeligheten totaliteten av de samfunnsmessige forholdene..»

Her snakkes det derfor ikke spesifikt om arbeidet som «menneskenes påståtte vesen». Når Marx diskuterer menneskelige behov kan man derfor gå ut fra at han ikke gjør det ut fra en snever idealistisk oppfatning om menneskenes «Gattungswesen», ikke en gang om han dermed kuttet ut et arbeidsvesen.

** Marx om første generasjonens menneskelige rettigheter: «Den først punkt som vi bør legge merke til er at de såkalte menneskelige rettighetene til forskjell fra de medborgerlige rettighetene helt enkelt er rettighetene hos medlemmene i det sivile samfunnet, dvs. av den egoistiske mennesket, av menneske skilt fra andre mennesker og fra det samfunnsmessige fellesskapet».

«Men menneskets rett til frihet (i den franske revolusjonens mening bl.a.) ble ikke grunnlagt på menneskenes forening, derimot på hennes avskilling fra andre mennesker. . . . . Den praktiske tilpasningen av menneskenes rett til frihet er hennes rett til privateiendom.

Hva innebærer menneskets rett til privateiendom? (Det er) retten til å være i besittelse av og bestemme over sine inntekter som en ønsker, uten hensyn til andre mennesker og uavhengig av samfunnet; retten til egeninteresser. Den individuelle frihet i overstående betydning utgjør med sine tillempninger grunnlaget for det sivile samfunnet. Det medfører at hvert menneske i alle andre mennesker ikke ser en virkeliggjøring, tvert imot en begrensning av ens egen frihet…» (Fra Karl Marx: Om jødespørsmålet)

---

Marxister har vært uklare i synet på de menneskelige rettighetene, skriver Benny Andersson i anledning av debatten om den blodige oppløsningen av demonstrasjonene på Den himmelske freds plass i Beijing 1989. Han blir imøtegått av Hans Isaksson. Den pågående debatten om Kina og de menneskelige rettighetene inneholder i det minste to typer spørsmål. Det første gjelder hva som faktisk har hendt og hender. Truet demonstrantene på Den himmelske freds plass Kinas samhold som stat? Er hensikten med den amerikanske kinapolitikken en ny krig? Eller er Clinton-regimet klare til å selge sin egen bestemor for å få innpass på det kinesiske markedet, mens hensikten med kritikken mot mangelen på fri- og rettigheter er å roe ned opinionen hjemme? Den typen spørsmål skal jeg ikke ta opp i denne artikkelen.

Den andre typen spørsmål handler om prinsipper. Hvordan skal venstresiden forholde seg til fri- og rettighetene? Fordi det her råder stor uklarhet og siden uklarhetene, delvis, har sine røtter i tradisjonen fra Marx skal jeg diskutere disse prinsipielle spørsmål ut fra et marxistisk perspektiv.

I en artikkel på Aftonbladets kulturside (10.april) forsøker Jan Myrdal å avlede kritikken mot Kina for brudd på de menneskelige fri- og rettighetene ved å påpeke kritikernes taushet når det gjelder mangelen på sosiale rettigheter (rett til arbeid, helse, velferd) i USA og andre kapitalistiske land. Argumentet er klassisk. I det ligger en del av arven fra Sovjetkommunismen og det den sovjetisk dominerte kommunistiske verdensbevegelsen skjulte. Men er det riktig? Er det ikke samme tanken som når noen innvender mot kritikken av Pettersen som slår kona si, at han er en djevel til å arbeide og slite for familien og nettopp der har jo kritikeren sjøl store svakheter?

I likhet med andre samfunnstenkere som virket på samme tid beskrev Marx overgangen fra det tradisjonelle føydalsamfunnet til kapitalismen som en prosess der det moderne individ ble skapt. I det tradisjonelle samfunnet var menneskene innpakket i forutbestemte sosiale grupper og relasjoner. De oppfattet seg sjøl mer som representanter for disse enn som sjølstendige individer i den mening vi legger i orda. Markedets oppløsning av bånda fra det tradisjonelle samfunnet ble både av liberale tenkere og av Marx sett på som et stort framskritt. For de tenkere som representerte den konservative reaksjonen på den franske revolusjon, utgjorde derimot individenes frigjøring fra det tradisjonelle samfunnets bånd og autoriteter en trussel. De konservative forsøkte å gjenopprette det føydal samfunnets underordning av individene under kollektive interesser.

Marx kritiserte, som kjent, kapitalismens frigjøring av individene som utilstrekkelig. Problemet er at hans kritikk av liberalismen ofte har blitt oppfattet som sammenfallende med den konservative reaksjonens kritikk. Dvs. begge oppfattes som forsøk på å gjenopprette autoritetenes og de kollektive «helhetsinteressenes» dominans gjennom å kvele den spirende individuelle frigjøringen. Forskjellen mellom marxisme og konservativ reaksjon reduseres til et spørsmål om hvilke kollektive interesser som skal bestemme. En slik konservativ Marx-tolkning ligger bak Sovjetkommunismens syn på individenes fri- og rettigheter. Villen støtte har denne tolkningen?

Den kritikken som Marx framførte i sine ungdomsskrifter (f.eks. i Om Jødespørsmålet) og senere gjentar (bl.a. i Grundriss) kan forenklet sammenfattes i en enkel tese: De vilkår det enkelte menneske virker under bestemmes for det meste av samfunnets organisering, derfor er individuelle fri- og rettigheter ikke tilstrekkelig for å gjøre mennesket til herre over sine vilkår. På markedet er alle formelt frie til å inngå de kontrakter de ønsker. Selv om den virkelige friheten er bestemt av individenes rikdom og alle er underkastet markedets upersonlige lover. Virkelig frihet kan derfor bare oppnådd ved at de samfunnsmessige omstendighetene endres; slike forandringer krever at mennesker oppdager sine samfunnsmessige interesser og organiserer seg til kollektiv, politisk handling.

Denne kritikken, at de individuelle fri- og rettighetene er utilstrekkelige, må skilles fra en annen type kritikk som Marx også rettet mot liberale økonomer og samfunnskritikere. Adam Smith, David Ricardo, m.fl. resonnerte iblant som om individer og deres fri- og rettigheter var gitt for et hvert tenkelig samfunn, isteden for, som vi har sett, et resultat av et bestemt stadium av samfunnsutviklingen. Det er det Marx anser når han kritiserer de som tror at individenes fri- og rettigheter er «ahistoriske», eller «overhistoriske». Ikke under noen omstendigheter kan en av denne kritikken dra konklusjonen at fri- og rettighetene bare har sin historiske plass i det borgerlige samfunnet. Det eneste som følger er tesen at menneske er et sosialt vesen og at samfunnet, ontologisk* sett, ikke kommer etter individene.

For å klargjøre den historiske plassen til spørsmålet om fri- og rettighetene må vi stille et helt annet spørsmål: Gitt at mennesket er et sosialt vesen og at fri- og rettighetenes tilblivelse og måte å fungere på bestemmes sosialt, hvordan fungerer de sosialt? Hvordan forholder de seg til den overordnede oppgaven å oppnå sosial befrielse? Dermed er vi tilbake i den typen kritikk mot liberalismen som jeg beskrev først, nemlig i tesen om fri- og rettighetenes utilstrekkelige karakter.

Følger det også av denne typen kritikk at individuelle fri- og rettigheter er unødvendig, eller at de kommer i konflikt med målet om å oppnå sosial frigjøring og bør underordnes dette (i den mening at de må begrenses, eller undertrykkes, i den sosiale frigjøringens navn)?

Når det gjelder den individuelle rett som etter vært ble viktigst i den borgerlige revolusjonen, retten til privat eiendom, er svaret på det spørsmålet ja. Men når det gjelder de rettigheter som forsøker å gi garanti for individenes stilling som frie beslutningstaker i politikken bør svaret, etter min mening , være et klart nei. Individuelle fri- og rettigheter bør betraktes som nødvendige, men ikke tilstrekkelige for den sosiale frigjøringen.

Marx’ syn på saken er ikke så lett å framlegge. På den ene siden virker det – i alle fall når han uttaler seg generelt og programmatiske – som om han delte dette synspunkt. På den andre siden forsømmer Marx ofte spørsmålet om de individuelle fri- og rettighetenes rolle under sosialismen, på samme måte som han, med enkelte unntak, forsømmer spørsmålet om demokratiets utseende under sosialismen. Jeg skal straks gå inn på årsakene til dette. Viktigere er imidlertid det faktum at den synsmåte jeg hevder følger av Marx grunnleggende syn på den sosiale frigjøringen som en demokratisk prosess. Det er her den dype skillelinjen i forhold til den konservative reaksjonens syn på individuelle frigjøring går.

Marx beskriver overgangen fra individuell til sosial frigjøring som en utvikling av individenes politiske bevissthet, hvor de lærer å betrakte seg sjøl i et mer helhetlig samfunnsmessig perspektiv og dermed bli politiske vesen. Det vil si som en demokratisk prosess der sosial innlæring, rasjonelle samtaler og formelle fri- og rettigheter gjensidig forutsetter hverandre. Den konservative tradisjonen ser derimot på individenes frihet og sjølstendige tenkning som noe som undergraver de «høyer» kollektive interessene og som derfor må kues. Med makt, eller med indoktrinering og mobilisering av «tradisjonenes bånd». Oppgaven er derfor ikke å utvikle individenes politiske bevissthet, men heller å dempe eller å avvikle den.

Det vil si: en demokratisk prosess med alle dens problemer og motsetninger, eller folkeoppdragelse gjennom staten, slik står det på skiltene som peker i den sosiale frigjøringens, respektive i den konservative reaksjonens motsatte retning.

Problemet er at Marx’ syn på demokratiet aldri ble mer enn nettopp programmatisk og at han derfor kan tolkes på forskjellig måte. Årsaken ligger, etter min mening, i Marx’, ungdomsfilosofi.

Hegel så også overvinnelsen av svakheter i det borgerlige sivile samfunnet som en innlæringsprosess der individene bevissthet skulle utvikles. I sin ungdom betraktet han dette som en demokratisk prosess. Men av forskjellige årsaker byttet han ut de enkelte mennesker med et overindividuelt subjekt – verdensånden – og en historieteleologi** der resultatet av prosessen så å si er garantert fra begynnelsen. Dermed forsvant behovet for å fordype seg i demokratiets problem. Istedenfor fikk staten, i egenskap av verdensåndens instrument, innta rollen som den som så til at massenes tanker tilpasset seg den historiske «nødvendigheten».

Inspirert av Feuerbach byttet den unge Marx ut Hegels verdensånd med et annet kollektivt subjekt: menneskene som artsvesen. Dette vesen ble tilskrevet en mengde egenskaper – et «vesen» – som det ble utledet en historisk rasjonalitet og en historieteleologi fra.. Kjernen består av en teori om det menneskelige arbeidets spesielle egenskaper og behov. Det er gjennom å omforme samfunnet i samsvar med disse vesen-egenskaper at mennesket oppnår sosial frigjøring. Derfor skriver Marx så sent som i Grundriss som om det skulle være relativt enkelt å la menneskenes kollektive interesser gjøre seg gjeldende og å få menneskene til å betrakte sin virksomhet i et samfunnsmessig perspektiv. Interessene kunne jo enkelt utledes av de påståtte vesensegenskaper ved den menneskelige arten og ved dennes arbeid. Den stadig mer komplekse karakteren til det kapitalistiske samfunnet (arbeidsdeling, byråkrati, osv.) reduseres til et «skinn» hvor dette «vesen» fremmedgjøres. Avskaff «skinnet» og kompleksiteten kan erstattes av et enkelt samfunn hvor det kollektive menneskelige vesen frilegges og trer fram i historien.

Sett fra et slikt perspektiv var det mulig å se bort fra demokratiets og de formelle rettighetenes problem. Innenfor planøkonomi og proletariatets politiske makt, hvordan den nå skulle defineres -.. kommer den nakne tyngden av det menneskelige vesenets egenskaper spontant til å virkeliggjøre den sosiale frigjøringen.

For den som ikke tror at samfunnets kompleksitet kan ønskes bort og at virkeliggjøring av kollektive interesser må bygge på interesser og kunnskaper hos virkelige enkelt mennesker – framstår, omvendt, demokratiets og det rasjonelle samtalets problem som virkelige og i stor grad neglisjert av den marxistiske tradisjonen.

Marx brøt med sin ungdoms forenklede og idealistiske historieteori i sin detaljerte utforskning av den kapitalistiske økonomien. Men både i historiesynet og i synet på demokratiet (neglisjeringen av dets detaljproblem) går ungdomsfilosofien igjen. Hvor mye av den som sleper med i Marx økonomiske teori lar jeg stå åpent.

NOTER:
* . . . . ontologisk – ontologi = læren om tingenes egenskaper og vesen, f.eks. rom, tid, årsak, virkning osv. – vesenslære.
** . . . . .teleologi = filosofisk retning som hevder at alt i naturen og menneskelivet er formålsbestemt og hensiktsmessig

 

 

 

---

Kurdistan er eit oljerikt område. Landet har nokre av dei viktigaste vannressursane i Midt-Austen, med Eufrat og Tigris som har utspring i landet. Kontrollen over vannressursane i Kurdistan vil gje kontroll over store delar av vannforsyninga til resten av Midt-Austen, og dermed mykje av produksjonen i desse landa.

Om du tek bussen gjennom den tyrkisk-okkuperte delen av Kurdistan, vil du sjå milevis med oljerøyrledningar som snor seg gjennom det kurdiske landskapet. Desse oljerøyra er lagt ned utan at det kurdiske folket som bur der, nokon gong er spurt om kva dei tykkjer om å få matjord øydelagt for at Vesten skal få frakta olje ut av Kurdistan og land lenger sør.

Dette er berre eit av uttrykka for imperialismen i Kurdistan i dag, og følgjer ein tusenårgamal tradisjon kor det kurdiske folket har blitt frarøvd ressursane i landet.

Heilt sidan den fyrste store imperialistiske omfordelingskrigen, 1. verdskrigen, har kurdarane systematisk blitt freista splitta og ofra for Vesten sine interessar. Kurdistan har alltid vore eit for viktig strategisk og økonomisk område i kampen om kontrollen med ressursane i Midt-Austen. Kurdarane har difor, gong etter gong blitt snytt for retten til eigen stat.

Kirkuk-oljefelta
For det fyrste er Kurdistan eit oljerikt område, med Kirkuk-oljefelta og andre internasjonalt viktige oljefelt. For det andre har Kurdistan nokre av dei viktigaste vannressursane i Midt-Austen, med Eufrat og Tigris som har utspring i landet. Kontroll over vannressursane i Kurdistan vil gje kontroll over store delar av vannforsyninga til resten av Midt-Austen, og med det mykje av produksjonen.

Når den nye verdsordnen skulle opprettast etter 1. verdskrigen, freista dei allierte frå krigen å skaffa seg kontroll over området mellom anna gjennom Sevrés-avtala med Tyrkia som ikkje gav Tyrkia særleg kontroll over Kurdistan. Tyrkia gjekk til krig og okkuperte store delar av Kurdistan. Starten på det nye Tyrkia som vart oppretta etter verdskrigen, hadde vore vassal for Tyskland under krigen, og England sto istaden i spissen for oppretting av eit protektorat kalla Irak, som skulle innlemma mellom anna Kirkuk-oljefelta i Kurdistan. I 1925 fikk dei som dei ville, Irak vart oppretta. Frankrike fikk sin del av kaka gjennom den franske kolonien Syria som hadde okkupert ein del av Kurdistan. Kurdarane sitt land var no delt millom Iran, Irak, Tyrkia og Syria. Sidan har Tyrkia blitt nytta av vesten som eit bolverk mot Sovjet, gjennom tonnevis med våpen som har gått frå vesten til Tyrkia og gjennom Nato-medlemsskapet.

Strategisk omfordeling
Kurdistan er framleis eit like strategisk og økonomisk viktig område i den nye fasen i den imperialistiske omfordelinga av verda. Midt-Austen, med naboar, står i dag for opp mot halvparten av oljeproduksjonen i verda. Kampen om desse ressursane vil stå sentralt i tida som kjem, og Tyrkia si rolle vera avgjerande for dei vestlege imperialistmaktene.

USA og Tyrkia
Etter at USA har freista skaffa seg kontroll over Midt-Austen med alle middel og fiendar/allierte, har USA etter kvart bygd opp ein maktallianse i området med Israel og Tyrkia. Tyrkia har blitt stadig viktigare i USA sin regionale strategi i landet.

Verkeleg viktig byrja Tyrkia bli for USA etter Khomeini si maktovertaking i Iran i 1979. Då vart Tyrkia viktig ikkje berre som bolverk mot Sovjet men og mot ei islamsk maktovertaking som kunne få store konsekvensar for USA sitt fotfeste i regionen.

Heilt sidan militærkuppet i Tyrkia i 1980 har USA hatt stor kontroll i Tyrkia gjennom generalkorpset som styrer landet. 70-talet var ei kaotisk tid for Tyrkia med militante aksjonar frå opposisjonsgrupper, og ikkje minst var det gigantiske arbeidarmobiliseringar. Mellom januar og september 1980 toppa det seg med streikar som samanlagt utgjorde 7,7 millionar arbeidsdagar.

Ei rekke observatørar gjekk på denne tida ut og sa at dei leiande høgrepolitikarane i landet ikkje var i stand til å tøyla denne oppreisten og dei økonomiske problema landet var i. Dei viktigaste av observatørane var det tyrkiske militæret og USA.

USA og generalane
Med militærkuppet i 1980 var det mulig for USA og generalane i Ankara å gjennomføra reformar som sikra dei makta. Dei tre viktigaste var:
1)Statskontrollert islamisering.
2)Oppretting av eit nasjonalt tryggingsråd som skulle ha veto over alle viktige politiske spørsmål. I rådet skulle militæret vera dominerande.
3)Gjennomføring av strukturtilpassingsprogram under det internasjonale pengefondet.

Tidlegare utanriksminister i USA, Henry Kissinger – mellom anna kjent frå Vietnam-krigen – la i Newsweek tidlegare i år fram sine tankar om framvegar for USA sin politikk på verdsmarknaden, ei slags kokebok i amerikansk imperialisme mot år 2000. Der mana han USA til å dreia blikket meir mot det strategisk viktige Tyrkia. Han skriv:

«Tyrkia (…) er sentral i strategien i Golfen. Ser ein mot Iran og Irak som ein front på den eine sida, og mot Europa som ein front på den andre sida, har Tyrkia vore «anchor of our Mediterranean policy». Men det føler seg svikta av gjentatt press frå USA og Europa mot politikken deira mot Kypros og kurdarane. Det er no ein stor fare for at fundamentalistane vinn eit demokratisk val, sett tilbake reformane frå Kemal og orienterer seg mot den arabiske verda. (…) Det er på høg tid å handsama Tyrkia på grunnlag av kor viktig landet er strategisk før ein fundamentalistisk siger gjer det umogleg.»

Kort sagt ber han USA leggja all kritikk av Tyrkia på is før muslimane vinn eit val demokratisk, og tar makta frå militæret. Og USA må skaffa seg kontroll fort, seier Kissinger. Dei må gjera det før Europa får bygd seg opp som ei økonomisk blokk som vil skjerpa den økonomiske krigen i verda.

Ikkje lenge etter at Kissinger gjekk ut med sin lovtale over Tyrkia, gjekk Tyrkia over grensa til Nord-Irak/Sør-Kurdistan med titusener væpna soldatar. Hjå dei tyrkiske generalane lever framleis draumen om eit Tyrkia med makt og utstrekning som det gamle osmanske riket, og med hjelp frå USA var/er dei klare til å ta makta over nye område. Like før invasjonen var det eit møte i det nasjonale tryggjingsrådet i Tyrkia. Dei tyrkiske generalane var ikkje særleg nøgd med at det muslimsk-retta Refah-partiet, med Erbakan i spissen, byrja gjera ting på eiga hand og køyra fram ein omfattande islamiseringspross. Erbakan vart bede om å stogga islamiseringa og fekk krav som til dømes å trekkja attende alle stipend til tyrkiske muslimar som studerte i utlandet. USA sto heile tida bak generalane og applauderte det heile. Da invasjonen var i gang, applauderte USA han offentleg trass i at Tyrkia gjekk inn i ein FN-beskytta sone, og at heile den arabiske verda fordømte invasjonen, millom andre dei få USA-allierte arabiske landa som er att, som til dømes Saudia Arabia og Jordan.

Flyforbud
Mindre enn eit år før invasjonen, 4.september 1996, gjekk USA til militært åtak på Irak og fulgte på med utviding av «no fly sonen» kor Saddam sine styrker ikkje har lov frå verdspolitiet, USA, til å fly. Tyrkia vart fortørna over at dei ikkje vart konsultert før åtaket. Til gjengjeld krevde Tyrkia å få «lov» til å oppretta ein «tryggjings sone» i Sør-Kurdistan/Nord-Irak. Denne tryggjingssonen var det uttalte målet frå Tyrkia under den siste invasjonen.

Invasjonen vart gjennomført med støtte frå det kurdiske partiet KDP, som har bygd opp styrken sin med støtte frå USA. Gjennom CIA har USA pumpa pengar inn i partiet og bidratt både til ei splitting kurdarane mellom, og sikra seg ein nyttig alliert i området. Samstundes har dei sikra at Irak ikkje får kontrollen over Kirkuk-oljefelta. Pengane KDP sikra seg frå USA, gjorde sitt til at KDP på byrjinga av 90-talet, etter Golf-krigen, fikk okkupert mellom anna Kirkuk-felta og smugla olja ut frå Irak til Tyrkia.

Det viktigaste med samarbeidet med KDP for USA vil likevel vera splittinga av kurdarane. Det største håpet for eit sjølvstendig Kurdistan ligg i dag i at dei klarer å samla seg til ein samla, kjempande nasjon. Dette arbeidet er godt igang, og USA veit det.

EU/Tyskland og Tyrkia
EU, med Tyskland i spissen, satsar og på Tyrkia. Men går ikkje berre vegen om generalane for å få kontroll over landet. Vestunionen og tollunion med EU skal integrera Tyrkia økonomisk med Europa og gjera vegen til Midt-Austen open for dei europeiske selskapa. For å halda orden i Tyrkia har heile Europa, med Tyskland ved roret, pumpa tonnevis med våpen inn i landet. Våpeneksporten til Tyrkia har sendt Tyskland opp frå femte til andre største våpenprodusent i verda. Størstedelen av den gamle øst tyske hæren er millom det som har blitt sendt ned til Tyrkia. Drømmen om eit Stor-Tyskland er ikkje fråverande hjå makta i Tyskland, og på tampen av 1994 vart det vedteke eit investeringsprogram frå Tyskland til Tyrkia som reiser «draumen om eit Euro-middelhavs-ervervrum». Oljerøyr, ein middelhavstunnel og ei jarnbaneline mellom Istanbul og Kairo er mellom innhaldet i draumen.

At det er Tyrkia som no står i søkelyset, er ikkje særs overraskande. For Vesten har Tyrkia tradisjonelt sett vore den viktigaste allierte på veg til Austen. Særs under 1. verdskrigen, men og under 2. synte Tyrkia seg som den viktigaste vassalstaten for Tyskland. I dag er landet alliert, gjennom Nato-medlemsskap, tollunion med EU og som ein av dei tre assosierte medlemslanda i Vestunionen.

Ikkje berre er Tyrkia tradisjonelt sett den viktigaste allierte for vesten sin veg inn til Austen. Krigen mot det opprørske kurdiske folket har kosta Tyrkia mykje. Omlag 50% av brutto nasjanlproduktet i Tyrkia har blitt nytta til militære føremål. Tyrkia sine militærutgifter var eksempelvis i 1984 3,5 milliardar dollar, i 1990 5,5 milliardar dollar. Tyrkia er kasta inn i eit økonomisk kaos som gjer at dei må selja ut det som er. Samstundes har landet funne nye store gassfelt. Privatiseringa skyt fart og heile landet blir opna med ein invitt til vesten om å investera i landet. Dette gjer sitt til at vestleg kapital blir pumpa inn i landet. Tyrkiske selskap blir kjøpt opp og den tyrkisk okkuperte delen av Kurdistan blir lagt ope for nedlegging av oljerøyr som kan frakta olja frå landa lenger sør til vesten.

Noreg er med
Er det noko Noreg kan, er det olje. Dei rike oljeressursane har gjort det mogleg for Noreg å leggja kursen mot tredje verda, og bli ei agressiv imperialistmakt gjennom selskap som Statoil og Hydro. Mykje tyder no på at Tyrkia og Kurdistan vil koma nærare og nærare Noreg framover.

Jo større oljeoverskotet er blitt i Noreg, jo større har trongen blitt til å investera pengane i utlandet for å få større avkastning. Det er ikkje rart at Noreg no har blitt netto kapitaleksportør. Dei norske oljeselskapa står med millionkontraktar i oljesektoren i andre land. Statoil er allerede fullt inne i eit land som Aserbajdsjan, og no står resten av Midt-Austen for tur.

Olje- og energiminister, Ranveig Frøiland, har no lagt fram sine planar som oljeminister, gjennom ei innstilling kalt Intsok. Utvalet som har laga innstillinga, er leda av konserndirektør Johan Nic. Vold. Ein av dei mektigaste næringslivstoppane i Noreg. I innstillinga er det lagt eit mål om å auke omsettinga for oljerelatert industriverksemd i utlandet frå i underkant av 20 milliardar kroner i år til 50 milliardar i år 2005.

Nye muligheter
Under kapittelet «Nye muligheter» i innstillinga lanseres land som Irak, Libya, Nordvest-Russland med fleire. Intsok sitt arbeid skal fyrst og fremst være samarbeid mellom næringsliv og regjering, kor politikarane si rolle er å vera døråpnarar for næringslivet. Ingenting skal stå i vegen for den norske imperialismen. Om tilhøvet til menneskerettar seier utvalet følgande:
«Dersom norsk næringsliv ikke kan få stabile og langsiktige politiske rammebetingelser, vil ikke bare norsk næringsliv miste adgangen til viktige utviklingsområder, men også risikere å bli oppfattet som en ustabil og lite seriøs samarbeidspartner i internasjonalt, industrielt samarbeid. Dette er realiteter som også må vektlegges i den politiske debatt og i bedriftenes egne vurderinger.»

I tillegg til desse landa er Statoil altså fullt inne i Aserbajdsjan og uttalte til næringslivet tidlegare i år at dei ser på Tyrkia som ein særs interessant marknad. Om dei no vil etablera seg i Tyrkia vil dei få god hjelp. I mai etablerte Norsk Eksportråd seg med kontor i Istanbul.

Det mest synlege av norsk kapital i Kurdistan/Tyrkia i dag er ein oljerøyrledning som no skal byggjast. I juni vart det skrivd under ein kontrakt som gjev Noreg høve til å frakta olje frå Aserbajdsjan gjennom Kurdistan til Tyrkia.

Noreg må halda seg på god fot med Tyrkia. Noreg treng, som resten av Vesten, eit alliert Tyrkia. Fram til no har Noreg vore med å bygd opp det tyrkiske militæret gjennom eit omfattande våpensal. Etter den forrige store tyrkiske invasjonen i Sør-Kurdistan i 1995 vart det lagt press på at Noreg skulle stogga det norske våpensalet til Tyrkia så lenge Tyrkia var i krig mot det kurdiske folket. Dette vann igjennom. Men kva skjedde? I 1996 solgte Noreg meir militært materiell til Tyrkia enn nokon gong før. Forklaringa var at det berre var delar til våpen Noreg tidlegare hadde solgt til Tyrkia, og at Noreg ville mista truverd som leverandør om vi ikkje fulgte opp med sal av våpendelar.

Noreg sitt militære samarbeid med Tyrkia stogger ikkje der. Som alle imperialistmakter alltid har gjort, gjer Noreg seg klåre til å nytta det norske militæret om dei norske interessane skulle bli trua. Over heile Europa blir militæret lagt om frå vernepliktshær, til mobile, profesjonelle styrker. Noreg har Telemarksbataljonen. Desse styrkene skal bli brukt – i krise eller krigsområde – som dei sjølve seier. I år var desse styrkene til Nato på øving i byen Erzurum. Byen er kurdisk og er okkupert av Tyrkia. Noreg sendte 150 mann og 12 F16 fly til øvinga. I tida som kjem vil Kurdistan koma nærare og nærare Noreg, men frå staten si side ikkje på fredeleg vis som dei sjølve vil framstille det som.

Vi vil no sjå både den tyrkiske storkapitalen, gjennom arbeidsgjevarorganisasjonen Tüsiad, og vestlege makter reisa krav om menneskerettar og demokratisering i Tyrkia. At den tyrkiske storkapitalen kjem med sånne krav er ikkje så rart. Dei treng ein borgarleg revolusjon i det halvføydale Tyrkia for å få fritt spelerom i profittkappløpet. At Europa stiller seg bak desse krava, er heller ikkje så rart. At ein del folk i Europa faktisk vil reisa det for menneskerettane si skuld, er det ingen tvil om. At ein må stø slike krav, er det heller ingen tvil om. Men når desse krava kjem med full styrke frå dei europeiske styresmaktene, vil det vera andre ting som gjer dei viktige.

Tyrkia – ustabilt
Tyrkia er i dag eit av dei viktigaste, men samstundes veikaste ledda i den imperialistiske kjeda, med borgarkrig, militærkupp, nær total mangel på menneskerettar osb. Det vil vera naudsynt for Vesten å stabilisera Tyrkia. For Europa kan det samstundes vera strategisk å stø opp om den tyrkiske storkapitalen, samstundes som USA har kontroll over generalkorpset. Når krava veks fram på dette grunnlaget, vil det ha ein tyrkisk synsstad, og ikkje gripa det djuptgåande problemet for folka i området: okkupasjonen, og den påfølgande økonomiske, militære og nasjonale undertrykkinga i Kurdistan. Vesten er framleis tent med eit okkupert Kurdistan og er livande redde for at det kurdiske folket skal ta makta over landet sitt. Og aldri før har det vore så nære eit sjølvstendig Kurdistan som i dag. Den kurdiske frigjeringsrørsla med Det Kurdiske Arbeidarpartiet, PKK i spissen har i dag støtte frå omlag 80% av kurdarane i tyrkisk Kurdistan og støtta i resten av Kurdistan veks stadig. Ikkje berre kjempar dei for nasjonalt sjølvstende, dei kjempar for sosialisme i Midt-Austen. Dette kobla med ein stor suksess har gjort sitt til at vesten har satt PKK opp som ein av dei viktigaste fiendane for verdsordnen.

Difor gjennomførast det ei massiv klappjakt på kurdarane, både i Kurdistan og i Vesten. Opp mot ein million kurdarar bur i dag i Europa. Dei er organisert med eksilparlament, TV-kanal på kurdisk, representasjonskontor i omlag alle europeiske land, og eit organisert nettverk av kurdarar på alle plan. PKK er i dag truleg den sterkaste krafta i Europa mot imperialismen. I Tyskland, kor det bur 700.000 kurdarar, har PKK 40.000 medlemmar og mobiliserer 100-150 000 sympatisørar.

PKK

Difor er det satt i gang ei klappjakt på kurdarane sine organisasjonar, og PKK særskilt. Kurdisk MED-TV blir stadig freista stengt, PKK er forbode i Tyskland og Frankrike, dansk TV avslørte at dansk overvakingspoliti tok opp det kurdiske eksilparlamentet sitt møte i Danmark på bånd, i Sverige vart PKK beskyldt for å ha stått bak mordet på Olof Palme. Med oppbygginga av det europeiske overvakingssystemet, Schengen, blir kurdarane via ei særskilt rolle. Under oppbygginga av TREVI, samarbeidet mot terrorisme, radikalisme, ekstremisme og vald vart det utarbeida eit eige program for kriminalisering av kurdiske rørsler som stør PKK. Utan at PKK var ulovleg i England, og hadde gjort noko ulovleg der, vart i slutten av 1994 ei rekke kurdarar fengsla, millom dei den europeiske representanten for ERNK, Kani Yilmaz. Alle desse vart framstilt som ein trussel for riket sin tryggleik.

Noreg er med her óg. Det har fleire gongar blitt avslørt overvaking av kurdarar i Noreg. Tidlegare i år vart representanten for den kurdiske frigjeringsfronten ERNK satt i politisk avhøyr av toll-betentar på veg inn i landet med spørsmål som: er du med i PKK? Noreg er klåre for Tyrkia og Kurdistan, og då skal ingenting stå i vegen.

Anti-imperialistar i Noreg må no nok ein gong stilla seg spørsmålet: Korleis stiller vi oss til den norske imperialismen? Så må vi ta stilling for den kurdiske frigjeringskampen, kreva stogging av alt sal av norsk militært materiell til Tyrkia, og kreva at Noreg ikkje skal finansiera den skitne krigen mot kurdarane gjennom etableringar frå norske selskap. For imperialismen er ingenting anna enn ein kolos på leirføtter. Han kan – og vil – bli stogga.

 

Forfatteren er ansatt i Norsk Grafisk Forbund. Artikkelen har tidligere stått i medlemsbladet til NGF, Grafia

---

Den 31.januar i år fattet A-pressen – der LO har aksjemajoriteten – vedtak om trykkeristruktur. Mot de ansatte representanters stemmer, ble det vedtatt at alle avisene på Lillestrøm, i Østfold og Glåmdalen skal trykkes på Lillestrøm.

Den grafiske klubben i Glåmdalen, Kongsvinger, har 34 medlemmer. De har kommet såpass langt i kampen om å bevare arbeidsplassene sine fordi de har brukt utradisjonelle metoder. Først og fremst har de brukt samarbeidspartnere i fagbevegelse og politiske partier lokalt. I hele denne prosessen har tommelfingerregelen vært å stole på egne krefter – og alltid ha reserveveier å gå – uansett lovnader fra andre.

Det startet med at Glåmdalen inntil i høst ikke var tatt med i noen regionalplaner for Sør-Østlandet.

Først da rapporten om Media Mjøs ble lagt fram på et allmøte i de tre avisene Hamar Arbeiderblad, Dagningen, Lillehammer og Oppland Arbeiderblad på Gjøvik den 26.september i fjor, fant noen i konsernledelsen ut hvor Glåmdalen skulle høre til. Arkitekten bak Media Mjøs-modellen, adm.dir. i Hamar Arbeiderblad, Roger Bjurling, ville ikke ha med Glåmdalen for å få trykkinga av Glåmdalen til Lillestrøm.

Behandlinga vakte voldsomme reaksjoner både i avisa og i fagbevegelsen i Kongsvinger. Området er ikke vel beslått med arbeidsplasser, og en nedlegging av 10,5 årsverk i Glåmdalen vil få store konsekvenser for lokalsamfunnet.

Samorganisasjonen ble satt i sving, og en begynte å bearbeide fagforeningene, DNA og SV lokalt for å få til en støttebevegelse. Likeså ble LOs distriktskontor underrettet, distriktslagene i Handel og Kontor(HK), Norsk Grafisk Forbund (NGF) samt fylkespartiene til DNA og SV. Saken ble reist på samarbeidskonferansen til LO i november av Handel og Kontor og NGF, men møteldelsen avviste dette fordi saken ikke var satt opp på dagsorden på forhånd.

Sammen med NGF, distriktslaget og foreningene/klubbene i Østfold hadde vi en rekke møter i Oslo. Vi hadde ett møte med Oxholm og Hågensen, og ett møte med Hågensen, Oxholm og Moe Gustavsen før styremøtet i A-pressa den 17.desember der styret skulle vedta prinsippet om regionalisering og felles trykking av avisene i Lillestrøm. Vi planla en demonstrasjon foran styremøtet denne dagen i Oslo og mobiliserte folk fra de berørte avisene samt fra Gjøvik og Oslo. Men demonstrasjonen ble avblåst like før, fordi en fikk signaler om at LO-ledelsen ville stemme mot forslaget. Dette skjedde dessverre bare delvis. Vedtaket om regionalisering ble fattet. Vedtaket om trykkeristruktur ble utsatt til neste styremøte den 31.januar, mens en gruppe i mellomtida skulle utrede konsekvenser ved slik flytting.

Hågensen var invitert til Kongsvinger og var til stede en hel dag der, uten at det kom noe ut av det.

På styremøtet den 31.januar fattet A-pressen sitt vedtak om trykkeristruktur, mot de ansattes representanters stemmer, der alle avisene på Lillestrøm, i Østfold og Glåmdalen skal trykkes på Lillestrøm.

Klubben i Glåmdalen hevdet at vedtaket var fattet på feil grunnlag. Ut fra deres beregninger ville trykkekostnadene bli større ved å flytte trykking av avisa til Lillestrøm. Forbundet koblet inn LOs beredskapsgruppe for å få en vurdering av påstandene.

I mellomtida hadde faglig/politisk utvalg i Hedmark vedtatt uttalelse mot flytting. Det samme hadde styret i Hedmark Arbeiderparti gjort. Representantskapsmøtet i distriktslaget til NGF vedtok en kraftig fordømmelse av flyttingen, og denne uttalelsen ble delt ut til delegatene på LOs ekstraordinære representantskapsmøte i Oslo. Dessuten stilte klubben på Glåmdalen sammen med Kongsvinger Samorg., faglig/politisk utvalg i Hedmark, Norsk Grafisk Forbund og distriktslaget med en delegasjon til Stortinget der vi møtte Hedmark APs sine stortingsrepresentanter og la fram våre synspunkter.

Hågensen deltok på en samarbeidskonferanse i Hedmark der saken igjen ble reist, og det ble vedtatt en støtteuttalelse til klubben i Glåmdalen fra konferansen til tross for at LOs distriktskontor hadde gått mot en slik uttalelse i utgangspunktet. Hågensen var like unnvikende på denne konferansen som han var seinere på LO-kongressen da han skulle svare for LO-ledelsens ansvar og mangel på troverdighet i denne saken. Årsmøtet i Hedmark Arbeiderparti vedtok også en støtteuttalelse til Glåmdalen.

LOs beredskapsgruppe konkluderte som kjent med at klubben i hovedsak hadde rett i sine påstander, og at konsernet hadde opptrådt arrogant da beredskapsgruppa ba om opplysninger i saken. I den forbindelse krevde NGF ny gjennomgang av trykkeristrukturen, garanti for fortsatt trykking av Glåmdalen på Kongsvinger og manglende tillit til direktør Øivind Taugbøl.

Da Grafisk sine delegater tok opp saken på LO-kongressen, var holdningen fortsatt en støtte til A-presse-konsernets administrasjon fra LO-hold. LO-ledelsen har med dette valgt å kompromittere sin egen beredskapsgruppe til fordel for A-presse-konsernets administrasjon.

Klubben i Kongsvinger, sammen med lokal fagbevegelse, stilte på trappa utafor LO-kongressen med sine krav om at vedtaket om trykking av avisa på Lillestrøm måtte utsettes. Foreløpig har ikke LO-ledelsen vært villig til å bøye av, så fortsatt har ikke klubben på Glåmdalen vunnet. Men en gir ikke opp. Det en har oppnådd, er offentlig løfte fra Hågensen om at ingen vil bli sagt opp. Og forbundet har varslet rettssak mot enhver oppsigelse i bedrifter som går med overskudd, dersom omplasseringer ikke skjer frivillig for dem som blir berørt.

Erfaringene som er gjort hittil, er at det er helt nødvendig å søke støtte alle steder der dette er mulig, og sørge for at denne støtten er mest mulig forpliktende. Støtten søkes i lokalmiljøet, i fagbevegelsen, hos politikere og så langt oppover i systemene som mulig. For en må hele tida bare stole på seg sjøl. Løfter om støtte må følges opp og kontrolleres.

Mediene er viktig å få på banen, sjøl om det ikke ser ut til å være noen fordel å arbeide i en mediebedrift for å få sitt syn fram i mediene. Men i denne saken har vi høstet gode erfaringer med mediene.

Sjøl om en ikke har kommet i mål, har en oppnådd å få sjefene i A-presse-konsernet til å vise sitt sanne ansikt. Direktør Taugbøl i Media Øst skjeller ut LOs beredskapsgruppe og NGF. Konsernsjef Hildrum skjeller ut NGF og Glåmdalens redaksjonelle linje. Han skjeller også ut styreleder Oxholm fordi LO lot NGF få bruke beredskapsgruppa i LO.

Angrepene på arbeidsplasser i distriktene, også på lønnsomme arbeidsplasser med høy kompetanse, fra konsernene vil bli trappet opp. Når det skjer, må en være forberedt på det verste. Som ellers i landet kommer kjøret nå for fullt overfor de resterende avisene i vårt distrikt, og avisene skjæres over en kam. Det er ikke lenger forskjell på borgerlige og a-aviser. Profitten styrer uansett.

Det må derfor hele tida søkes breiest mulig allianser i kampen mot konsernene, først og fremst i lokalsamfunnet, og deretter så høyt opp i systemene som mulig.

 

---

HILDRUM BLUES
Mel: Når en liten mus skal ut og gå.

Når Alf Hildrum han skal ut på by’n
har han lomma full av andres gryn
og han smiler når han tenker på
hvilken typograf som nå skal sparken få
Kanskje blir det deg
kanskje blir det meg
som bli sagt opp i en fei!

Når Alf Hildrum «byner» å bli trett,
og magen hans er langt fra mett
_Jeg vil ikke ha salat,
men en deilig liten typograf
til middagsmat
Kanskje blir det deg
kanskje blir det meg
som blir spist opp i en fei!

Men Alf Hildrum gir seg ei så lett,
det skal mere til før han er mett
no dessert det vil han ikke ha
men en Glåmdalstrykker smaker kanskje like bra
Kanskje blir det deg
kanskje blir det meg
som blir spist opp i en fei!

(Denne sangen ble sendt den grafiske klubben i Glåmdalen, Kongsvinger, fra klubben på Østlands-Posten, Larvik.)

---

Tirsdag den 1.juni kunne man lese i Østlands-Posten(ØP) at representanter for klubben til Grafisk i avisa og forbundsledelsen hadde hatt et møte med LO-formann, Yngve Hågensen. Vi leser:

«Norsk Grafisk Forbund gjorde det under møtet klart at man reagerte sterkt på nedbemanningsprosessen i ØP og LOs dobbeltrolle som konsernmedeier og hovedorganisasjon for de fagorganiserte. «Vi synes lite om profittjaget i A-pressen som LO stiller seg bak, og som fører til at arbeidsplasser går tapt, samtidig som LO skal arbeide for å opprettholde og skape nye arbeidsplassetr, ble det hevdet.» (ØP 1.juni 1997) (red.) ??

 

 

Ellen Meiksins Wood er medredaktør i det uavhengige, amerikanske sosialistiske tidsskriftet «Monthly Review». Artikkelen fra Monthly Review (juni 1997) var opprinnelig en innledning i 1997 på Konferansen for sosialistiske intellektuelle. Oversatt av Johan Petter Andresen. Monthly Reviews hjemmeside: http://www.igc.apc.org/MonthlyReview/

---

Det historiske øyeblikket vi lever i nå, er det beste – ikke det verste. Det er det mest – ikke det minst riktige – tidspunktet for å trekke fram Marx igjen. Dette er tidspunktet da Marx bør og kan komme til sin egen rett fullt og helt. For første gang – hans egen historiske tid medregna.

Jeg fremmer dette standpunktet av en enkel grunn: Vi lever i ei tid da kapitalismen for første gang er blitt et virkelig altomfattende system. Det er ikke bare fordi den er verdensomspennende at den er altomfattende. Heller ikke fordi så å si hver eneste økonomiske aktør i dagens verden opererer etter kapitalismens logikk. Til og med de som er på den ytterste randen av den kapitalistiske økonomiens periferi, er på ett eller annet vis underlagt dens logikk. Kapitalismen er altomfattende også i den forstand at dens logikk – akkumulasjonslogikken, logikken med at alt blir omgjort til varer, profittmaksimeringas og konkurransens logikk – Denne logikken har trengt inn i så å si hvert eneste område av den menneskelige eksistens og av naturen sjøl. Og på måter som var ukjente for bare to eller tre tiår sida til og med i de såkalt avanserte kapitalistiske landa. Så Marx er mer relevant enn noensinne, fordi han mer effektivt enn noe annet menneske i nåtida eller på sin egen tid, brukte sitt liv til å forklare kapitalismens systembundne logikk.

Manifestet
I det Kommunistiske Manifest finner vi et slående profetisk bilde av kapitalismen som sprer seg over hele verden, som velter alle kinesiske murer, slik Marx og Engels uttrykte seg. Men da Marx skrev Kapitalen la han, med rette, vekt på det spesifikke ved kapitalismen som et meget spesielt og den gang lokalt fenomen. Han mente naturligvis at kapitalismen allerede da hadde verdensomfattende innvirkning, gjennom det internasjonale markedet, kolonialismen og så videre. Men sjølve systemet var langt fra å være universelt. Det var uunngåelig at kapitalismen ville spre seg, men for øyeblikket var den svært lokal, ikke bare avgrensa til Europa eller Nord-Amerika, men i dens modnete industrielle form var den lokalisert til spesielt et sted: England. Han følte til og med behov for å forklare for tyskerne at en dag ville også de følge i Englands fotspor: de te fabula narratur, advarte han dem. Du kan tenke at dette er en historie som bare omhandler England, men om du vet det eller ei, handler denne historia også om deg.

Marx’ verk Kapitalen får sin spesielle karakter fra dette enkle faktum: At den handler om et kapitalistisk system som om det var et lukka system, og om dette systemets indre logikk. Jeg kommer tilbake til dette snart, og til hvorfor den lokaliserte kvaliteten til Marx sin analyse gjør den mer, ikke mindre, relevant sett i forhold til vår situasjon nå. Til tross for at, eller fordi kapitalismen er blitt så altomfattende. Men først vil jeg si litt om marxismens utvikling etter Marx, og også om de nye formene til det antimarxistiske venstre.

Ikke-kapitalisme
Mitt hovedpoeng er: Nesten hvert eneste av marxismens større utviklingssprang i det tjuende århundret har ikke først og fremst handla om kapitalismen, men om det som ikke er kapitalistisk. (Jeg skal forklare hva jeg mener om et øyeblikk). Dette gjelder spesielt den første halvdelen av det tjuende århundret, men jeg vil påstå at tendensen som jeg omtaler, har påvirka marxismen siden den gang. Det jeg mener, er at de viktigste marxistiske teoriene i likhet med Marx, tok utgangspunkt i premisset om at kapitalismen var langt fra altomfattende; men der Marx begynte med det mest modne eksemplet og abstraherte ut fra kapitalismens systematiske logikk, begynte hans etterfølgere så å si i den andre enden. De var først og fremst – av veldig konkrete historiske og politiske grunner – opptatt av forhold som sett under ett ikke var kapitalistiske. Og det var en enda mer grunnleggende forskjell: Hva enn Marx måtte ha tenkt om kapitalismens verdensomspennende ekspansjon, eller begrensningene til denne ekspansjonen, så var det ikke dette han var mest opptatt av. Han var først og fremst opptatt av systemets indre logikk og dets evne til å fullstendiggjøre seg sjøl. Dets evne til å trenge inn i alle livets forhold der det fikk slått rot. Ved sida av å være opptatt av mindre modne kapitalismer, hadde seinere marxister generelt som utgangspunkt at kapitalismen ville gå i oppløsning før den modna, eller helt sikkert før den blei altomfattende og total; og deres hovedanliggende var hvordan å navigere i en i hovedsak ikke-kapitalistisk verden.

Tenk bare på de viktigste milepælene i marxismen fra det tjuende århundret. For eksempel, ble de viktigste revolusjonsteoriene lagd under forhold der kapitalismen knapt eksisterte, eller forble uutvikla. Og der det ikke fantes et godt utvikla proletariat, der revolusjonen var avhengig av allianser mellom arbeidere som var i minoritet og spesielt en førkapitalistisk fattigbondemasse. Enda mer slående er de klassiske marxistiske imperialismeteoriene. Det er faktisk slående at imperialismeteorien fra det tidlige tjuende århundret nesten erstatter eller blir kapitalismeteorien. Med andre ord blir interesseområdet for marxismens økonomiske teori det man kan kalle kapitalismens eksterne forhold, kapitalismens gjensidige påvirkning med ikke-kapitalismen og den gjensidige påvirkninga mellom kapitalistiske stater og den ikke-kapitalistiske verden. Høyeste stadium
På tvers av alle grunnleggende uenigheter mellom imperialismens klassiske teoretikere delte de et fundamentalt premiss: At imperialismen handla om kapitalismens lokalisering i en verden som ikke var – og aldri kunne bli – fullt ut, eller til og med først og fremst kapitalistisk. Ta for eksempel Lenins ide om at imperialismen representerte «kapitalismens høyeste stadium». Bak denne definisjonen lå antakelsen om at kapitalismen hadde nådd et stadium der den viktigste aksen når det gjelder internasjonal konflikt og militær konflikt, ville være den mellom imperialistiske stater. Men denne konkurransen var pr. definisjon konkurranse om deling og nydeling av verden, det vil si en verden som først og fremst var ikke-kapitalistisk. Jo mer kapitalismen (ujamt) spredde seg, jo mer akutt ville rivaliseringa mellom hovedmaktene bli. Samtidig ville de stå overfor økende motstand. Hele poenget – og årsaken til at imperialismen var kapitalismens høyeste stadium – var at den var kapitalismens siste stadium. Dette betydde at kapitalismen ville ende før de ikke-kapitalistiske ofrene til imperialismen ble fullstendig fortært av kapitalismen.

Dette poenget blir fremma mest eksplisitt av Rosa Luxemburg. Essensen i hennes klassiske verk «Kapitalakkumulasjonen» er å gi et alternativ til Marx’ egen innfallsvinkel. Det er ment å være et alternativ til Marx’ analyse av kapitalismen som et slutta system. Hennes argument er at det kapitalistiske systemet trenger et utløp (outlet) til ikke-kapitalistiske formasjoner – som igjen betyr at kapitalismen uunngåelig betyr militarisme og imperialisme. Kapitalistisk militarisme, som har gått igjennom ulike stadier hvorav det første rett og slett er erobring av land, har nå nådd sitt «siste» stadium som «et våpen i konkurransekampen mellom kapitalistiske land om områder som er ikke-kapitalistiske sivilisasjoner». Men en av kapitalismens grunnleggende motsigelser, foreslår hun, er at «Til tross for at den streber etter å bli altomfattende, og faktisk på grunn av denne tendensen, må den bryte sammen fordi den har egenskaper som gjør den ute av stand til å bli en altomfattende produksjonsform». Den er den første økonomiske formen som tenderer til å sluke opp hele verden, men den er også den første som ikke kan eksistere alene fordi den «trenger andre økonomiske systemer som elementer og jord».(1) Så i disse imperialismeteoriene forutsetter kapitalismen per definisjon et ikke-kapitalistisk miljø. For å overleve er faktisk kapitalismen avhengig ikke bare av at disse ikke-kapitalistiske formasjonene eksisterer, men i grunnen av førkapitalistiske instrumenter av «utenom-økonomiske» krefter, militær og geopolitisk tvang og av tradisjonelle former for kolonikrig og territorial ekspansjon.

Trotsky og Gramsci
Og slik fortsetter det, også når det gjelder andre sider ved marxistisk teori. Trotskys idé om kombinert og ujamn utvikling, som med logisk konsekvens fører til idéen om permanent revolusjon, forutsetter antakelig at universaliseringa av det kapitalistiske systemet ikke vil fullføres. Igjen fordi kapitalismens egen bortgang vil komme først. Gramsci skreiv svært bevisst innafor konteksten til en mindre utvikla kapitalisme, med en betydelig førkapitalistisk fattigbondekultur. Og dette hadde sikkert stor betydning for den vekt han la på ideologi, kultur og intellektuelle, fordi det trengtes noe som kunne dra klassekampen lengre enn dens materielle begrensninger. Det trengtes noe som kunne gjøre en sosialistisk revolusjon mulig til og med når man savna de modna, materielle betingelsene til en velutvikla kapitalisme og et avansert proletariat. Det samme gjelder, på en annen måte for Mao. Og så videre.

Det jeg sier er at ikke- eller førkapitalismen trenger gjennom alle disse kapitalismeteoriene. Nå er jo alle disse teoriene fulle av visdom og opplysende på mange måter. Men det ser ut som om de på én måte beviselig er feil. Kapitalismen har blitt altomfattende. Den har gjort seg sjøl total både ekstensivt og intensivt. Den er verdensomspennende i utstrekning, og den trenger inn i hjertet og sjela til det sosiale livet og naturen. Dette betyr forresten ikke at nasjonalstaten forsvinner. Det betyr kanskje at nasjonalstatene bare får nye roller fordi konkurransens logikk tvinger seg på både kapitalistiske firmaer og hele nasjonale økonomier, som ved statens hjelp fremmer sin konkurranse. Noe som gjøres i mindre grad med de gamle «eksternøkonomiske» og militære metodene enn med reint «økonomiske» former. Til og med imperialismen har nå en ny form. Folk kaller den gjerne «globalisering», men dette er bare et kodeord, som dessuten er villedende for et system der kapitalismens logikk har blitt mer eller mindre altomfattende. Et system der imperialismen oppnår sine mål ikke så mye gjennom de gamle formene for militær ekspansjon som ved å slippe løs og manipulere det kapitalistiske markedets destruktive impulser. Til tross for at kapitalismens universalisering helt klart har avdekka en del grunnleggende motsigelser i systemet, må vi erkjenne at det ikke er noen tegn til dets bortgang i den nære framtid.

Frankfurterskolen
Hva slags teoretiske svar har den nye virkeligheten fått? For det første kan man si at vi har fått et virkelig paradoks: jo mer altomfattende kapitalismen er blitt, jo mer har folk bevega seg vekk fra klassisk marxisme og dens teoretiske hovedområder. Dette gjelder særlig for postmarxistiske teorier og deres etterfølgere, men jeg tror man kan si at dette også gjelder for de seinere marxistiske formene. Som for eksempel «Frankfurterskolen» eller den vestlige marxistiske tradisjonen generelt. For eksempel det famøse skiftet fra marxismens tradisjonelle fokus på politisk økonomi til kultur og filosofi, som i noen tilfeller ser ut til å henge sammen med en overbevisning om at kapitalismens altomfattende krefter har trengt gjennom enhver side ved tilværelsen og kulturen – og at arbeiderklassen har blitt sugd opp i den kapitalistiske kulturen. (Forresten så mener jeg at det kan være en annen årsak til dette skifte, som ikke har med det at kapitalismen blir altomfattende, men tvert imot med måtene som de førkapitalistiske formene fortsatt trenger gjennom i bevisstheten til for eksempel Frankfurterskolens tenkere – men jeg har ikke tid til å gå inn på dette her, og uansett er jeg langt fra å lage en sammenhengende begrunnelse for dette synet.) (2)

Mitt poeng er: Jeg tror at det er to måter å reagere på kapitalismens universalisering. Den ene er å si at dersom kapitalismen mot alle forventninger likevel har blitt altomfattende, i stedet for å oppløses før den fikk muligheten til å gjøre seg total, så er dette virkelig slutten. Dette kan bare være systemets endelige seier. Jeg skal komme tilbake til den andre reaksjonsmåten etter hvert. Men denne reaksjonsmåten, den defaitistiske, den som representerer baksida av medaljen for den kapitalistiske seiersideologien, er måten som venstresida generelt reagerer på i dag.

Det er her postmarxistiske teorier får sin plass – og for at vi skal forstå dem, tror jeg det er nyttig å vurdere dem i forhold til de marxistiske teoriene som jeg har omtalt her. Dersom du ser på historia til den såkalte postmarxismen, vil du finne at den hadde som premiss at kapitalismen virkelig var blitt altomfattende. Det er faktisk slik for postmarxistene at det er kapitalismens universalisering som er grunnen til å gå fra marxismen. Dette kan virke litt rart, men tankegangen er omtrent som følger: Etterkrigstidas altomfattende kapitalisme er dominert av liberalt demokrati og demokratisk forbrukerideologi. Og begge disse trekka har åpna helt nye områder for demokratisk opposisjon og kamp som er mye mer mangfoldige enn de gamle klassekampene. Den ofte gjemte, men noen ganger uttalte konklusjonen er at disse kampene ikke kan være mot kapitalismen – og at kapitalismen vel er den beste av alle mulige verdener uansett. Derfor kan det innafor kapitalismens universelle system bare være ulike fragmenterte særkamper.

Postpostmarxistiske – eller kanskje postmodernistiske – teorier har gått et skritt videre. Nå er det ikke lenger bare et spørsmål om altomfattende kapitalisme. Nå har kapitalismen blitt så altomfattende at den grunnleggende sett har blitt usynlig. Som luft for mennesker, eller som vann for fisk. Vi kan leike oss i dette mediet og vi kan kanskje skjære ut våre egne små enklaver, små fristeder med privatliv, avsondrethet og frihet. Men vi kan ikke rømme fra – ikke en gang se – sjølve det universelle mediet.

Universalitet
Er dette den riktige konklusjonen å trekke av kapitalismens universalitet? Jeg regner ikke med å overraske noen med å si at jeg er overbevist om at dette er en helt feilaktig konklusjon. Jeg tror at hangen til denne konklusjonen skyldes de historiske røttene til den generasjonen – som jeg erkjenner er min egen – som har produsert disse ulike typene postmarxisme og postmodernisme. Jeg tror det har mye å gjøre med det faktum at de fortsatt sitter fast i den lange etterkrigsboomens gyldne æra. Det har lenge gjort inntrykk på meg hvor sterkt de såkalte 60-talls generasjonens teoretikere og til og med deres studenter er blitt forma av antakelsene fra etterkrigsboomen. Med andre ord har de ennå ikke evna å skjelne mellom kapitalismens universalitet og kapitalistisk vekst, velferd og suksess eller tilsynelatende suksess. Og de tar dens totale hegemoni for gitt.

Men det at disse ideene kan ha kjøpt en del av kapitalismens seiersideologi, kan også ha å gjøre med den intellektuelle bakgrunnen til marxismen i det tjuende århundret. Sett mot denne bakgrunnen og dens antakelser om kapitalismens begrensninger, er det kanskje vanskelig å ha noen annen målestokk for kapitalismens suksess enn dens evne til å spre seg over hele verden. Det er som om kapitalismens begrensninger kun kan måles av ekspansjonens geografiske grenser. Og dersom den viser seg å kunne bryte disse geografiske grensene – som det ser ut til at den har klart – må den helt sikkert vurderes som en uovervinnelig suksess.

Men la oss gå tilbake til Marx og hans internanalyse av kapitalismen som et slutta system – som jeg synes at kapitalismens totalitet virkelig gir oss anledning til. Da kan vi begynne å se på verden, ikke som et forhold mellom det som er i og det som er utafor kapitalismen, men som utviklinga av kapitalismens indre bevegelseslover. Og det kan hende det gjør det enklere å se universaliseringa av kapitalismen ikke bare som en målestokk på suksess, men som en kilde til svakhet. Kapitalismens impuls til å gjøre seg altomfattende er ikke bare et styrketegn. Den er en sjukdom, en kreftsvulst. Den ødelegger det samfunnsmessige vevet på samme måte som den ødelegger naturen. Den er en motsigelsesfull prosess, akkurat slik Marx alltid sa den var. De gamle teoriene om imperialismen hadde kanskje ikke helt rett når de antok at kapitalismen ikke kunne bli altomfattende, men det er helt sikkert at den ikke kan være universelt suksessrik og velstående. Den kan bare gjøre sine motsigelser altomfattende, dens polarisering mellom rik og fattig, utbyttere og utbytta. Dens seire er også dens tap.

Rømningsveier
Nå har ikke kapitalismen flere rømningsveier, ingen flere sikkerhetsventiler eller korrigerende mekanismer på utsida av sin egen interne logikk. Også når den ikke kriger, til og med når den ikke deltar i de gamle formene for rivalisering, er den underlagt de uavbrutte spenningene og den kapitalistiske konkurransens motsigelser. Nå, når den mer eller mindre har nådd sine geografiske grenser og avslutta ekspansjonen i rom som understøtta dens tidligere suksesser, kan den bare livnære seg på seg sjøl; og jo mer framgangsrik den er ut fra sine egne vilkår – med andre ord, jo mer den maksimerer profitt og såkalt vekst – jo mer sluker den opp sitt eget menneskelige og naturgitte grunnlag. Så nå er det kanskje på tide for venstresida å se på kapitalismens universalisering ikke bare som et nederlag for oss, men også som en åpning – og det betyr naturligvis nye åpninger for det ikke-moteriktige fenomenet kalt klassekamp.

Noter:

1. Rosa Luxemburg, «The Accumulation of Capital» (London: Routledge and Kegan Paul, 1963, s.467.)

2. For de få leserne som kanskje er interessert i dette poenget, la meg bare gi et riss av ideen min. Jeg tror at Frankfurtskolen for eksempel var mer opptatt av det borgerlige samfunn enn av kapitalismen (som for meg ikke er det samme, som jeg påsto i for eksempel artikkelen «Modernitet, Postmodernitet eller Kapitalisme?» Monthly Review 48 nr. 3 juli/august 1996). Så det vidgjetne skiftet av fokus fra politisk økonomi til kultur og filosofi kan ha hatt med en fokusering på en annen del av den materielle virkeligheten og ikke bare med et skifte fra det materielle til det ideologiske. Det hadde i hvert fall noe å gjøre med et syn på samfunnet der den viktigste delingsaksen var ikke-kapitalistisk borgerskap (spesielt den tyske modellens borgerskap av intellektuelle og byråkrater) mot «massene» og ikke aksen kapital mot arbeid. Og problemet blir videre komplisert av det faktum at disse kritikerne av det borgerlige samfunn og kultur sjøl hørte til akkurat dette spesielle borgerskap, var støpt i dets kultur, og (tør jeg si det?) i blant delte dets forakt for massene. Men om man ser bort fra denne komplikasjonen, er poenget at denne typen teori ikke bare ser kapitalismen fra en annen vinkel, men kanskje har et øye fiksert mot en annen førkapitalistisk sosial verden.

 

 

 

---

Det skjer store endringer innafor både det norske forsvaret og NATO. Dette er endringer som angår oss og vårt forhold til militæret. Hvem Norge allierer seg med, og i hvilken vei utviklinga styres, er et spørsmål som er for viktig til at det skal overlates til generaler og Brussel-lobbyister. Spørsmålene krever at den progressive bevegelsen har både kunnskap om endringene, og driver kamp for å drive utviklinga i en fornuftig retning.

Hva er kjerna i vår analyse av det norske militæret, og hvordan vi skal forholde oss til det? Det er hele tiden viktig å være klar over militærets betydning for borgerskapet. Militæret er den viktigste delen av maktapparatet som sørger for at det er mindretallet, og ikke flertallet som har makta i samfunnet. Militæret har opp gjennom norsk historie gjentatte ganger blitt satt inn mot streiker og opptøyer. De har hatt en funksjon som har gått utover det å sikre landet mot ytre fiender. De indre fiendene har tidvis bitt sett på som vel så viktige for militæret. Det er militæret som settes inn mot folket når klassekampen blir tilstrekkelig skjerpa. Militæret kan og få en rolle som undertrykker av andres lands folk. Sovjets armeer slo ned det Tsjekkiske folks ønske om frihet i 1968. USA førte krig mot hele det Vietnamesiske folket på 60 og 70 tallet.

Norsk vekst
Den norske økonomiske veksten i utlandet kommer fra et sted, verdiene blir stjælt fra noen. Norge får økonomiske interesser av å fortsette utbyttinga av andre land. Statens, Hydros og Statoils ekspansjon i andre deler av verden har også en militær side. Norge kan bli nødt til å forsvare sine investeringer militært. Norske soldater kan finne seg i en situasjon hvor de forsvarer en norske oljerigger i Nigeria fra en bevegelse som ønsker å nasjonalisere de nigerianske naturrikdommene.

Dette er den ene sida ved det norske militærapparatet. Den reaksjonære sida.

Folkeforsvaret
Det norske forsvaret har også en annen side. Jeg velger å kalle den for en latent progressiv side. Denne sida kom til syne 9.april 1940. Forsvaret i Norge før den tid hadde brukt mesteparten av tida og ressursene på å motvirke en eventuell arbeiderstyrt maktovertagelse. De delene av det norske forsvaret som ytte motstand mot den tyske invasjonen, kjempa likevel enn rettferdig kamp. Det norske folket hadde tjent på om det norske forsvaret i 1940 var innretta på å slå tilbake en ytre fiende.

Hovedsyn
Kort oppsummert mener jeg dette må være hoved innrettinga i en militærpolitikk:

-Gå imot de delene av militærapparatet som retter seg inn mot enten egen eller andres befolkning.
-Gå inn for å styrke de delene som forsvarer folket mot en ytre fiende.

Ut av Nato!
Utfra denne analysa må vi sette opp en politikk for dagens forsvarssituasjon. Hvis vi skal jobbe for et mest mulig uavhengig forsvar må ei hovedparole være «Norge ut av NATO!». NATO binder Norges politikk opp mot politikken til land som USA og Englands forsvarspolitikk. Deres interesser er sjelden i samsvar med interessene til det norske folk.

I dag er to nye forhold som aktualiserer parola om en oppsigelse av Norges NATO medlemsskap:

-NATO har fått en «Out of area»-klausul i sin traktat. Dette gir NATO en åpning for å drive utadretta aggressiv militær politikk.
-NATOs nære tilknytning til utviklinga i EU. Fra NATO hold er det klart at omlegginga av NATOs struktur skjer ut fra Europa Unionens sikkerhetspolitiske behov. EU knytter seg nærmere til tidligere østblokkland økonomisk. NATO har nettopp tatt inn tre øst-europeiske land i alliansen. I tillegg har NATO den såkalte «Partnership for peace»-avtalen som NATO-tjenestemenn omtaler som NATOs svar på EØS avtalen. I «Partnership for peace» inngår alle de øst-europeiske landene, inkludert Russland. Å knytte seg opp til EUs militærpolitikk så nært, samsvarer ikke med resultatet av folkeavstemninga i 1994.

Telemarks-bataljonen
Telemarksbataljonen inngår i den såkalte brannkorpsstyrken til NATO. I løpet av kun få dager skal bataljonen tjenestegjøre under NATO kommando hvor som helst i verden. Norge har og satt av F16 fly til denne IRF styrken. Dette betyr at Norge har økt sannsynligheten for å delta i en offensiv militær operasjon under ledelse av for eksempel USA betraktelig. Å gå imot Telemarksbataljonen vil være en viktig spiss-sak mot både norsk imperialisme, og imot en profesjonalisering av forsvaret.

Styrking av Forsvaret?
Hvilke sider av det norske forsvaret er det viktig å forsvare, og til og med utvide idag? En viktig grunnstein i det norske forsvaret har vært verneplikten. Alle menn har hatt retten til å forsvare landet. Denne retten/plikten er det viktig å forsvare av flere grunner:

1)Sjølstendighet Forsvaret av Norge kan ikke basere seg på hjelp fra utenlandske styrker. Dagens forsvarsstrategi hviler på at Amerikanske tropper skal lande i Trøndelag og Nord-Norge. Det norske forsvarets rolle er å holde disse landingsplassene til hjelpen kommer. Dette er en forsvarsdoktrine som ikke holder vann. Oppgaven til et nasjonalt forsvar må være å forsvare de folka som bor i det landet, ikke depoter for andre allierte. Til det trenger vi et forsvar som er der hvor den norske befolkningen er, og er i stand til å føre krig lenger enn et par døgn. Å svekke verneplikten vil gjøre forsvaret enda mindre egna til å forsvare befolkninga.

2)Mot profesjonalisering Med en redusering av antallet vernepliktige kommer forsvaret til å bli mer profesjonalisert. En økt profesjonalisering av de som er inne gjør det enklere å bruke forsvaret både mot egen og andres befolkning. Det at forsvaret i dag består av et bredt tverrsnitt av den mannlige befolkninga gjør det vanskeligere å bruke militæret mot egen befolkning. Det er vanlige norske gutter fra Bøler og Vinstra som utgjør den norske vernepliktshæren i dag. Å bruke disse mot en streik i Tromsø kan bli vanskelig. Så lenge forsvaret består av folket, må forsvaret ha et fiendebilde som består av noen andre, en ytre fiende. Har man en gruppe atskilt fra folk, går det lettere å bygge opp et bilde av egen befolkning som fiender. Spørsmålet er om vi skal overlate oppgava med å forsvare landet, til borgerbarna og våpen-idiotene?

3)Kvinnelig verneplikt. Den politiske makta vokser utafra geværet. Det er de som sitter med makta til å utøve vold som dikterer hvilken vei samfunnet skal gå. Å delta i de væpna styrkene er en demokratisk rettighet som alle skal kunne ta del i, uansett kjønn. Det er en rettighet å kunne forsvare landet. Det er flere argumenter for hvorfor vi burde ha en allmenn kvinnelig verneplikt idag:

-Ved at også jenter tok del i Forsvaret ville Forsvaret bli allment styrka. Flere soldater betyr flere folk som skal kunne forsvare landet. Ikke bare vil det styrke forsvaret. Det vil være en spiker i kista for profesjonaliseringen av militæret, misforstå meg rett. Et ekte folkeforsvar må bestå av hele folket, ikke bare det sterkeste kjønnet.
-I kriger blir damer ofte henvist til de bakre linjer i konflikten. De for å ta seg av oppgaver som sanitet, kommunikasjon og med å holde i gang produksjonen i fabrikkene. I en samfunnssituasjon hvor sidene avgjøres med militærmakt, skal altså damene være henvist til å stelle de sårede og koke suppe. Hva vil det bety for hvordan landet skal organiseres i etterkant?

Hvem vil bestemme hvordan utviklinga skal skje. De som har kjempa ved fronten, eller de som har stelt hjemme?

---

Omlegging mot en ny fiende

Det militærappartatet vi har i Norge i dag er bygd opp mot en fiende som ikke lenger eksisterer, Sovjet. Under den kalde krigen så vi en veldig militær oppbygging av både konvensjonelle våpen og atom våpen på begge sider av «jernteppet». NATO hadde en fiende som var militært jevnbyrdig, viss ikke sterkere. Man regnet med at Sovjet kom til å kjøre et massivt stormløp gjennom Vest-Europa. Fienden snakket russisk, og USA sto uten rivaler i Vest-Europa, både militært og økonomisk. Slik skulle det ikke fortsette.

Rundt 1989 skjedde det flere ting av historisk betydning. Berlin-muren falt. Sammen med den bygde EUs indre marked seg opp. sentral-europeiske land som Tyskland og Frankrike fikk behov og interesser som strakk seg langt utover sine nasjonale grenser. Den nye situasjonen skapte nye muligheter og nye behov. Det tidligere Sovjet-Samveldet lå åpent for økonomisk ekspansjon. Sammen med utvidelsen av markedet fulgte en usikker sikkerhetspolitisk situasjon, ikke bare i Øst-Europa, men over hele verden. Små og mellomstore regionale konflikter som krevde en annen type militær innsats enn hundre tusener av soldater marsjerende inn i en full-skala invasjon. Trusselen mot stormaktene var fragmenterte, og det var også konfliktene.

Omlegging
Løsningen fra NATOs side var en nedbygging av de konvensjonelle styrkene i Europa, og en økt satsing på såkalte brannkorps, som skal kunne gå inn i en situasjon hvor som helst i verden i løpet av kort tid. Formålet for styrkene er å ivareta interessene til NATOs medlemsland. Det er dette som har blitt kalt NATOs «Out of area»-klausul. En rett innfelt i NATO traktaten til å operere militært utenfor sitt eget og medlemslandenes territorium. Norge er knytta opp mot denne strukturen gjennom Telemarksbataljonen som skal kunne rykke ut på NATO oppdrag over hele verden.

 

 

 

---

I dagens Norge har vi ei akutt boligkrise. Det er ikke så forferdelig mange som ikke har bolig, men det er i overkant av seks tusen boligløse. Men det finnes ingen vilje til å skaffe disse menneskene et sted å bo. Derfor vil de stadig bli flere. Og krisa stadig større. Som vanlig lar det rike Norge de fattigste få det verre.

Det finnes så godt som ingen offentlig styring av det norske boligmarkedet. Vi har ikke lenger så mange borettslag, men selveier- og andelsleiligheter, og regulering av husleie er noe du bare trenger å bry deg om dersom du er en spesielt moralsk utleier. Men før 1980 var norsk boligpolitikk en ganske regulert affære.

Hvor mye en leilighet skulle koste og hvem som hadde lov til å kjøpe den, var det stat og kommune som bestemte. Regulering av boligmarkedet omfattet husleier og priser ved omsetting av innskuddsboliger (borettslagboliger), romnormer ved utleie og hvor mye en utleid leilighet skulle koste. I tillegg var det slik at kommunene i stor grad bare solgte eller festet bort tomter til boligkooperasjonene. Dette gjaldt særlig Oslo, der OBOS var en ekstremt viktig boligbygger. Boligkooperasjonene hadde andre økonomiske og juridiske rammer enn andre utbyggere.

Sosialdemokrater før og nå
Boligpolitikk ble tidligere ansett som et viktig nasjonalt anliggende, særlig på grunn av den akutte boligmangelen etter krigen. I 1997 har regjeringa for første gang lagt fram et langtidsprogram uten et eget kapittel om boligpolitikk. Dette på tross av at det er 6 000 bostedsløse i Norge («Bostedsløshet i Norge» (prosjektrapport 1997 fra Byggforsk av L. M. Ulfrstad). Det finnes altså ingen «naturlig» årsak til det store frisleppet i det norske boligmarkedet. Det er ikke slik at alle problemer er løst og det ikke lenger er behov for noen offentlig styring. Men de siste 15-20 årene har det vært et politisk mål i Norge med et marked som styrer seg sjøl, altså mest mulig markedsliberalisme på boligfronten.

Uten bolig – intet liv
Årsaken til at boligpolitikk i så stor grad har vært et offentlig anliggende, er selvfølgelig at bolig er veldig viktig. Prøv å forestille deg ditt eget liv uten den ramma boligen din setter for det. Det er veldig vanskelig å følge de reglene samfunnet forutsetter at du skal følge dersom du ikke har noe sted å bo. Det blir vanskelig å ha en jobb, det blir nesten umulig å ha ansvar og omsorg for andre, særlig barn, det er nesten umulig å opprettholde det sosiale kontaktnettet de fleste er helt avhengige av for å fungere. Uten bolig faller du utenfor. 6 tusen bostedsløse er derfor svært mange.

Det er sånn at en god del av de bostedsløse har falt utenfor i utgangspunktet, slik at det er problemene som er årsaken til at de ikke har bolig, i stedet for omvendt. Det er flere med alkohol og rusproblemer, flere med alvorlige psykiske lidelser som ikke har bolig, enn det er andre. Men selv om bostedsløsheten i utgangspunktet ikke er hovedårsaken til problemene, gjør den vellykka rehabilitering så godt som umulig. Ved å la folk først bli bostedsløse og deretter forbli uten noen egna bolig, skaper samfunnet mange uløselige problemer for seg sjøl.

De fattige bostedsløse
For en god del mennesker er bostedsløsheten i seg sjøl problemet. I «Bostedsløshet i Norge» utgjør ca. 10% av de bostedsløse en gruppe som verken misbruker rusmidler eller har psykiske problemer. Denne gruppa er bostedsløs først og fremst på grunn av fattigdom. Og denne gruppa består av 55% med fødeland utafor Norden og 36% kvinner. Kvinner og mennesker med minoritetsbakgrunn er de som først og fremst er boligløse på grunn av fattigdom, ikke av andre årsaker. Kvinner er også mer bostedsløse i dag enn de var tidligere, og bostedsløse kvinner er yngre enn bostedsløse menn. Det er viktig at flere bostedsløse kvinner i praksis også betyr flere bostedsløse barn. Dette er en del av den generelle trenden vi ser i Norge og i hele Europa. Den nye underklassen er i stor grad enslige kvinner, og mennesker med minoritetsbakgrunn. Typiske såkalt svake grupper, med dårligere mulighet til å slåss for rettighetene sine enn mange andre.

Eie, ikke leie
Jeg mener at en viktig årsak til problemene på det norske boligmarkedet skyldes at alt er lagt opp rundt å eie – ikke å leie. Det er selvfølgelig mange fordeler ved å eie sin egen bolig. Det er mer stabilt, du bestemmer selv over hvordan du vil ha boligen din, alle investeringer tilfaller deg sjøl. Men dersom du har lite penger, eller er i en litt ustabil situasjon, kan eie framfor å leie fort bli et stort problem. Å kjøpe en bolig er en stor investering. For de aller fleste av oss den største vi gjør i vårt liv. I perioder med lav rente har mange muligheten til å fullfinansiere en bolig ved hjelp av lån. Men dersom renta stiger, får mange store problemer med å betjene låna sine. Og dersom boligprisene har sunket, og du av en eller annen runn blir tvunget til å flytte, blir resultatet gjeldskrise. Slik vi så på slutten av 80-tallet.

Derfor vil det for mange være en fordel å leie i kortere eller lengre perioder. Problemet med det er bare at leiemarkedet er veldig lite, uregulert og veldig uoversiktlig. Det gir et ustabilt og urimelig dyrt leiemarked, der de som trenger å leie bolig har vanskelig for å hevde seg.

Kommunale utleieboliger
En løsning på det kunne vært de kommunale utleieboligene. (Alle mine tall og referanser på dette området kommer fra Oslo.) Oslo kommune eier omtrent 15 tusen boliger. Halvparten av dem er personalboliger. Det betyr at omtrent 7500 boliger leies ut av kommunen til de som trenger det. Problemet med dett er bare at det er altfor få boliger. I realiteten betyr 7500 boliger at det deles ut mellom 2-300 boliger i året. Og det er forferdelig mange flere søkere til disse boligene, søkere som helt klart har krav på et sted å bo.

Det er en del regler for hvem som har krav på kommunal bolig. Du kan for eksempel være enslig forsørger, ha en psykisk lidelse, være arbeidsløs, være sosialklient, rusmisbruker eller noe annet som setter deg i gruppen vanskeligstilt. I tillegg er det sånn at ungdom generelt sett regnes som en vanskeligstilt gruppe i boligmarkedet fordi de i liten grad har egenkapital eller stabil inntekt. Før i tida var det sånn at du faktisk kunne få kommunal bolig hvis du oppfylte ett av disse kriteriene. I dag er det litt annerledes. Du bør helst være arbeidsledig rusmisbruker med en psykisk lidelse, og i tillegg enslig mor og sosialklient. Da kan du få kommunal bolig.

Ikke fattig nok, ikke flink nok
Men du må også kunne bevise at du har boevne. Det vil si evne til å bo – ta vare på leiligheten din, betale husleie også videre. Slik kutter kommunen inn på alle sider. Hvis du ikke har det vondt nok, er det ikke snakk om kommunal bolig. Men har du alvorlige problemer som hindrer deg i å fungere normalt, får du det heller ikke. Dette er en effektiv måte å kutte køene av godkjente søkere til de kommunale boligene på, men det er veldig lite egna til å løse boligproblemene.

Hospits
Løsninga for de som ikke får kommunal bolig, blir i mange tilfeller hospits eller såkalt hybelhus. Det er nemlig sånn at sosialkontoret bare vil betale opp til en viss sum for leie av leiligheter på det private markedet, fordi de ikke vil skyve markedsprisene oppover. I tillegg er det sånn at mange ikke vil leie ut til sosialklienter. Noen fordi de er forstokka, men i alle fall er Oslos sosialkontorer kjent som notorisk dårlige betalere.

Men hvis du noen gang har vært på et hospits, veit du at det ikke er boliger som er egna for mennesker. Dette er et av de områdene man trygt kan feste sin lit til skandalepressa i Akersgata. Oppslag om møkk og vold og 5 mennesker på 20 kvadratmeter er stort sett sanne. Hit sender altså Oslo kommune enslige mødre, arbeidsledige med minoritetsbakgrunn og folk med alvorlige psykiske lidelser. I tillegg er hospits og hybelhus rådyrt. Man betaler mange tusen kroner i måneden for 10-15 kvadratmeter. Oslo kommune bruker mellom 40-120 millioner i året på dette tilbudet, og noen få bakmenn tjener penger som gress.

RVs ideelle løsning
RV har lenge sloss for at kommunen skal kjøpe inn flere kommunale boliger. Vi mener at det kunne løse mange av de største problemene på boligmarkedet. Men realiteten er at kommunen selger unna kommunal boligmasse for omkring 40 millioner hvert år. Dersom kommunen valgte å kjøpe inn og leie ut flere boliger ville det for det første løst de akutte boligproblemene for dem som ikke har noe sted å bo. I tillegg kunne en forsvarlig prispolitikk fra kommunen hindre private utleiere i å ta blodpris for sine krypinn, og slik skape et leiemarked der prisene ikke var altfor urimelige. Kommunen ville ha spart penger over sosialhjelpsbudsjettet, for med en rimelig leie vil folk i mye større grad klare seg på egen inntekt. Dermed ville vi også sluppet å klientifiserer folk som egentlig ikke trenger noe annet enn et rimelig sted å bo. Man ville i stor grad slippe utbetalingene til hospits. Og dessuten ville vi antakelig hatt en høyere rehabiliteringsgrad blant psykisk sjuke og avvent narkomane som kommer ut fra institusjon. De som bor på hospits, går det veldig sjelden bra med i så måte.

De kommunale boligene
Det er ikke dermed sagt at det ikke har vært problemer i forhold til de kommunale boligene i Norge. Kommunen har ofte vært en dårlig eiendomsforvalter. I tillegg er det sånn at bystyret har pålagt Oslo Kommunale Boligbedrift som driver de kommunale boligene, å gå med overskudd. Dette innebærer å selge unna boliger, og det har også ført til at OKB tar urimelig høye priser for en del av sine egne boliger. Kommunen og staten er unntatt fra det lille vi har igjen av husleieregulering, så de kan fritt ta den husleia de vil. OKB har også drevet byfornyelse på en slik måte at folk har blitt tvunget til å flytte. Men dette er ikke et argument mot at kommunen skal eie boliger, bare mot måten det organiseres på. I det siste har vi også sett en del eksempler på at leietakere i kommunale boliger har satt seg i mot urettferdig behandling og vunnet fram. Dette er verdifulle erfaringer, og tvinger kommunen til å holde seg mer innafor rammene av hva som er akseptabelt og ikke. Slike aksjoner som de vi har sett blant annet i Søren Jaabæksgate i Oslo er utvilsomt viktige skritt på veien for å tvinge kommunene til en bedre eiendomsforvaltning.

Hvorfor fornuft ikke vinner fram
Det er ikke sånn at de løsningene som skisseres opp her, er utopiske og ikke kan realiseres før under sosialismen. Disse løsningene er ikke revolusjonære, de er fornuftige. Men så lenge Arbeiderpartiet vil investere alle oljepengene i utlandet, og Høyre og Fremskrittspartiet i Oslo er mer opptatt av hvor viktig det er å ikke blande sammen sosialpolitikk og boligpolitikk, enn av å løse folks problemer kommer vi ingen vei. Dessuten mener de alle sammen at det er viktig at markedet får utvikle seg helt naturlig. Selv om det betyr at en del folk må klare seg uten et sted å bo.

 

 

 

 

 

---

Da regjeringssjefen i EU hadde sitt toppmøte i Amsterdam 16. og 17.juni i år, markerte ble det foreløpige «høydepunktet» markert i den prosessen som har foregått det siste året. Amsterdam-traktaten innebærer en klar dreining i retning av mer integrasjon.

De forskjellige regjeringskonferansene har alle hatt som mål å rydde unna forskjellige vanskeligheter på veien mot en traktat som peker fram mot en tett Union, en forbundsstat, et Europas Forente Stater.

Ideen om Europas Forente Stater er ikke ny – heller ikke kampen mot den. Allerede ved begynnelsen på dette århundret, i 1915, skrev Lenin: «…sjøl om slagordet om et republikansk Europas Forente Stater er uangripelig som politisk slagord, gjenstår likevel det uhyre viktige spørsmålet om dets økonomiske innhold og betydning. Ut fra imperialismens økonomiske forutsetninger – dvs. kapitaleksporten og de «avanserte» og «siviliserte» kolonimaktenes oppdeling av verden – er Europas Forente Stater under kapitalismen enten umulig eller reaksjonært.» Og Lenin fortsetter: «Selvsagt er det mulig med midlertidige overenskomster mellom kapitalister og mellom stater. I denne forstand er Europas Forente Stater mulig som en overenskomst mellom de europeiske kapitalistene – men for hvilket formål? Bare i den hensikt å få til en felles undertrykkelse av sosialismen i Europa, og en felles beskyttelse av det koloniale byttet mot Japan og USA «. (Fra artikkelen «Om parolen Europas Forente Stater»)

Hvem sa at verden har forandret seg.

Overnasjonalitet
Maastricht-traktaten opererer med tre søyler som relaterer seg til måten beslutningene tas på. I den første søylen er beslutningene overnasjonale, dvs. at de tas ved flertallsavgjørelser. I søyle to og tre er beslutningene mellomstatlige, dvs. at de tas ved enstemmighet.

Hvis ett av landene er mot et direktiv, kan det altså nedlegge veto og dermed unnlate å binde opp seg selv eller andre. Tidligere har følgende saksområder vært under første søyle: Det indre marked, jordbruks- og fiskeripolitikken, handelspolitikk, regionalpolitikk, den sosiale dimensjon, miljøpolitikk, forskning og utdanning og Den økonomiske og Monetære Union (ØMU). Søyle to har inneholdt den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken og forsvarspolitikken. Søyle tre har stort sett bestått av felles justis- og politisamarbeid med blant annet asyl- og flyktningepolitikken.

Amsterdam-toppmøtet vedtok at asyl- og flyktningedelen og derigjennom mesteparten av Schengen-avtalen skulle flyttes fra søyle tre og til søyle en. Prosessen skal ta 5 år. Schengen-avtalen er dermed blitt en del av unionstraktaten. På rettsområdet er det også et uttalt mål om harmonisering av lovverket. I flere år har det vært en trend å legge nye områder (for eksempel spørsmål om faglige rettigheter/arbeidsspørsmål) til Det indre marked og dermed blir disse spørsmålene gjenstand for overnasjonale beslutningsformer.

Enda viktigere er spørsmålet om fleksibilitet. Dette har lenge vært diskutert i EU og har med Amsterdam-traktaten kommet ordentlig ned på papiret. Det gir i første rekke Tyskland og Frankrike (og andre integrasjonsvillige) muligheter til «et tettere samarbeid» enn det flertallet av EU-landene går inn for. Dermed har en også slått beina inn under medlemslandenes muligheter til å stoppe en videre integrasjonslinje. Veto-retten er i ferd med å bli EU-historie.

For en riktig union er det viktig også å ha en felles politikk utad. Amsterdam-traktaten er et skritt i retning av dette. EU får en utenrikspolitisk talsmann, sjef for en utenriksavdeling som ligner et utenriksdepartement. Det ligger en reservasjon i traktaten om at hvis «viktige nasjonale interesser er involvert «, så vil disse gå foran flertallsbeslutningene.

Mer makt til institusjonene
Den nye traktaten overfører mer makt til EUs ministerråd som på stadig flere områder vil fatte flertallsbeslutninger. Lederen av Kommisjonen får mer makt og innflytelse og kan også flytte rundt på kommisjonærene á la regjeringsutskiftninger. Europaparlamentet, tidligere også kalt Mikke Mus-parlamentet, får mer beslutningsrett og forslagsmuligheter. Et nytt toppmøte i forkant av opptakelsen av nye medlemsland skal diskutere fordelingen mellom de enkelte land i forhold til størrelsen. Alt i alt går EUs institusjoner også mer i retning av å være instrumenter for en EU-stat.

Militærpolitikken og Vestunionen
Det eneste området hvor EU ikke fikk full klaff på integrasjonslinja, var på spørsmålet rundt militærspørsmålet. Her er det motsetninger i det europeiske borgerskapet som kommer til overflaten. Noen ønsker et tettere forhold til USA, mens andre mener at EU-Europa i høy grad er sterkt nok nå til også å stå på militære egne bein. Likevel har en i Amsterdam-traktaten fått med et større militærpolitisk spillerom for Vestunionen i og med passusen om såkalte humane krigsaksjoner. Det er også et mål om «gradvis utforming av en felles forsvarspolitikk, som vil kunne føre til et felles forsvar». Vestunionen som en naturlig del av EU, kommer også klart fram i bestemmelsene om at når EU bruker Vestunionen har alle EU-land rett til å delta i beslutningen – altså også EU-land som ikke er medlemmer av Vestunionen. At imperialistblokken EU kommer til å trenge sitt eget militærapparat, er opplagt. Derfor vil også Vestunionen bli en del av EU-traktaten, selv om USA ikke vil. Tyskland går på sokkelesten for ikke å provosere USA. I overgangsfasen forsøker Tyskland å framstå som USAs fremste «partner» i NATO, men det er tegn som tyder på at rivaliseringa øker. Var Bill Clintons Danmark-besøk i juli også en advarsel til den tysk/franske overivrigheten med hensyn til integrasjonsprosessen? Danmark har hittil vært en «bremsekloss» i EU.

Utvidelse østover
Også i forholdet til Øst-Europa anes rivaliseringa mellom i første rekke USA (gjennom NATO) og Tyskland. Av de ledende EU-landene er det først og fremst Tyskland som på kort sikt vil tjene på en øst-utvidelse. Tyskland vil få et adskillig større hjemmemarked.

Lokket av muligheten av å sitte ved de rikes bord skal Øst-Europa endres. De øst-europeiske finansministrene møter krav fra EU om å liberalisere kapitalmarkedet, privatisere statsbankene, gjøre det lettere for utenlandske investeringer og i det hele tatt vise en betingelsesløs tilpasning til Det indre marked. Men Amsterdam-toppmøtet slo fast at det ikke blir noen utvidelse før en del institusjonelle saker er ordnet opp i. Kjernen av EU-land ønsker å sikre sin egen innflytelse over EUs utvikling først. Eller som Luxembourgs utenriksminister uttalte i redegjørelsen for Europaparlamentet:

«Ingen utvidelse av EU – ikke en eneste – vil være mulig før en har fått en løsning på størrelsen av EU-kommisjonen og vektfordelingen av stemmer i Rådet».

ØMU på skinner?
Tidlig i juni var det mye sabelsrasling vedrørende Den Økonomiske og Monetære Union og den såkalte stabilitetspaktens krav (fra toppmøtet i Dublin 1996) til lave offentlig utgifter og budsjettdisiplin. I Den europeiske pressa ble det framstilt som om Frankrike og Tyskland sto steilt imot hverandre og at det gjennom harde forhandlinger og innspill om krav til å få ned arbeidsløsheten endelig lyktes å komme til enighet. «Kampen mot arbeidsløsheten» består stort sett av gamle «tradisjonelle» tiltak som:

-senking av arbeidsgiveravgiften
-mindre reguleringer på arbeidsmarkedet
-mer fleksibel arbeidskraft
-begrensete muligheter for sosialstøtte
-og krav om flere muligheter vedrørende utdanning.

Når EU har en arbeidsløshet på 11%, sier det seg selv at dette er et brennbart tema. I noen regioner (for eksempel i Belgia og Luxembourg) er den oppe i 30%.

Men dette var spill for galleriet. Er det noe Frankrike og Tyskland er enige om, så er det nødvendigheten av ØMU.

Den økonomiske og Monetære Union er et politisk prosjekt i den forstand at den skal sikre EU-staten økonomisk handlefrihet og styrke. Tenk bare på hvor viktig det er at alle EU-landenes gullreserver blir samlet i en sentralbank. Tenk på hvilken enorm makt det vil gi de europeiske kapitalistene – og kanskje først og fremst den tyske storkapitalen? Tenk på hvordan nasjonal råderett over økonomien – selv om den under kapitalismen er svært begrenset – blir overflyttet til overnasjonal kontroll blant annet gjennom innføringen av en valuta – EUROEN. Og at ØMU og EURO blir en realitet – det stadfestet i hvertfall Amsterdam-toppmøtet.

Uten folkelig støtte
Folket i EU kommer i året som kommer virkelig til å føle på kroppen den nedskjæringspolitikken som følger av konvergenskravene. Eller som EU-kommissæren for utenrikshandel, Leon Brittan har sagt: «ØMU vil tvinge EU-landene til å måtte vedta Thatcher-politikk». (The Economist 15.03.97)

Folk i EU har liten tro på at en felles mynt og en økonomisk union vil kunne føre til noen forbedring for dem. I 1990 mente 72% av EUs befolkning at unionen var en «god ting» for dem. Nå er tallet nede på 48%. Hele 77% av alle velgere i EU mener at de har fått for lite informasjon om valutaunionen. I Tyskland er faktisk 52% av befolkningen mot innføringen av EUROEN. Ikke bare for folket men også for bankene vil overgangen til en valuta kjennes. Et rådgivningsfirma i London mener at overgangen til en myntenhet vil koste bankene mellom 280 millioner og 3,5 milliarder.

Hva med Norge?
EØS og Schengen-avtalen er begge sklibrett inn i EU. Nå i enda større grad enn før. Etter at Schengen-avtalen ble en del av unionstraktaten må den norske avtalen reforhandles. Dessverre er det liten grunn til å tro at regjeringa eller EU vil synes dette er problematisk. Begge er eksperter på konstruksjoner av avtaler som skal unnslippe konstitusjonelle problemer. Men Nei-sida har fått flere kort på hånden og vil aktualisere spørsmålet i valgkampen og resten av høsten.

EØS-avtalen er for alvor igang med å få gjennomslag i Norge. Den slår beina under «nasjonal styring» og gjennom konkurranseutsetting og anbudsdirektiv driver den fram a.s.- ifisering og privatisering. Statlige selskaper divisjoneres og markedstilpasses. Det indre marked har en religion, og det er prinsippet om «fri konkurranse». Samfunnshensyn og alle andre hensyn må vike for dette. Derfor ser en nå en aldeles sinnsyk politikk i når det gjelder post, telefon og strøm.

Krysssubsidiering innenfor statlige foretak er forbudt i EØS. Derfor må alle enheter/divisjoner være økonomisk selvbærende. Hva det har å si for den norske bosettingsstrukturen, trengs det liten fantasi for å se. Nå står «lik pris – prinsippet» for posttjenester for fall sammen med gjennomføringen av en rekke andre distriktfiendtlige omorganiseringer.

Telenor planlegger å fjerne de fleste telefonkioskene utenfor byene. Det diskuteres seriøst å kutte strømmen i områder hvor ledningsnettet ikke gir ønsket inntjening. Nesten all samfunnsmessig endring som skjer om dagen kan relateres til EØS-avtalen.

Sammen med utviklingen i Det indre marked blir stadig flere områder underlagt EØS-avtalen. Til høsten står den endelige kampen om Norge også skal komme inn under EUs veterinærregime. Gjennom Den utvidede EØS-avtalen vil da grensekontrollen for kjøtt og levende dyr falle bort med fare for kraftig økning av smitterisikoen i Norge som resultat. Etterhvert som EØS-avtalen endrer Norge er det muligheter for å reise en ny EØS-motstand, ikke minst i fagbevegelsen. LO må utfordres på sine krav til EØS og grunnlaget for Nei-vedtaket fra 1994.

Militært er Norge knyttet til Vestunionen. Siden det formelt skjedde lite med dette på toppmøtet i Amsterdam, vil det fortsatt være enkelt for regjeringa å opprettholde det assosierte medlemskapet. Når det gjelder Vestunionen har Nei-sida ligget nede. For at denne viktige sida ved Nei-kampen skal få mer vind i seilene, er det viktig at den knyttes både til anti-atomvåpenkampen og den fredsbevegelsen som finnes i EU-landene.

ØMU og Norge
Norge er faktisk med i ØMUs første fase gjennom EØS-avtalen/Det indre marked. Og administrerende direktør i Den norske Bankforening, Trond Reinertsen, mener norsk tilknytning til ØMU er en logisk konsekvens av EØS-avtalen. «Ut fra at vi har EØS-avtalen og er en del av det indre marked, følger behovet for valutastabilitet som en nødvendig del. Felles valuta er dermed det eneste logiske». Han fortsetter: «Hele det private næringsliv og også offentlig sektor har glede av en stabilitetslinje. » Reinertsen sa dette på et seminar hvor boka om «Flerhastighets-Europa – konsekvenser for Norge» ble presentert. En annen av artikkelforfatterne, Arne Jon Isachsen, sa i samme anledning at det ikke ville være noen tekniske hindringer for Norges deltakelse i ØMU. Det var bare å bestemme vekslingsforholdet mellom kroner og euro og ikke tillate noen avvik. Norge fører allerede en politikk for stabil valutakurs, og hele det inntektspolitiske samarbeidet er basert på dette, mente Isachsen.

Disse herrene er nok ikke alene om å mene at norsk tilknytning til ØMU er uproblematisk og nødvendig. Uansett vil ØMU påvirke den norske økonomien og samfunnet. For den norske Nei-sida vil Den økonomiske og monetære union bli den store utfordringen framover.

Etter som EUs utvikling som imperialistmakt blir tydeligere vil også EU-motstanden måtte ta mer stilling til kapitalismen og være mer systemoverskridende. Dette er en klar utfordring til oss på venstresida.

Protester og nettverk
Samtidig med EU-toppenes møte ble det avholdt et «annerledes toppmøte». Den nederlandske komiteen av Initiativet for et annet Europa hadde lagt opp en rekke seminarer og debatter om alt fra ØMU, kvinnepolitikk, faglige spørsmål, anti-rasisme, freds- og militærspørsmål til miljøspørsmål. Debattanter fra TEAM, grasrotorganisasjoner og fagforeninger satte hverandre i stevne. Det var deltakere fra alle EU-land og en del ikke-EU-land som Norge og Øst-Europa. På disse møtene kom det fram mye enighet – men også store uenigheter. Den største uenigheten går på hvorvidt EU kan reformeres eller må oppløses. Her har den nordiske EU-motstanden en stor oppgave å fylle. Den gjorde jo også en markant jobb i Amsterdam ved å reise spørsmålet i alle sammenhenger. Det var også tydelig at synet på nasjonalstaten som utelukkende en politisk sak for ultrahøyre har fått gjennomslag. I det hele tatt er det betenkelig og tildels overraskende at så mye av unionens tankegods har slått inn i folkelige protestorganisasjoner i EU.

Det en var enige om, var betydningen av nettverk. Spesielt kom dette til uttrykk på kvinnemøter og faglige møter. Det ble diskutert hvilke typer av nettverk en trenger. Mens det på kvinnesiden nærmest er tale om for mange nettverk uten kontakt seg imellom, har det på den faglige siden vært svært lite. Behovet for et slikt nettverk ble blant annet synligjort på et faglig møte hvor Cloe Morris fra Women of the Waterfront (havnearbeiderkoner fra Liverpool) poengterte at havnearbeiderstreiken umulig kunne ha fortsatt uten den store støtten den har mottatt fra foreninger utenfor Englands grenser. På det samme møte skrev folk seg på liste for deltakelse i nettverk. Den nederlandske komiteen har ansvar for videreutvikling av dette nettverket.

Trass i motsetninger og tildels store meningsforskjeller er bygging av nettverk viktig. Det er den eneste måten den folkelige motstanden mot EU kan utvikle seg.

Amsterdam var ikke bare et skritt på unionsveien, men også starten på noe helt nytt i den europeiske EU- og Maastricht-motstanden. Den 50.000 store internasjonale og fargerike demonstrasjonen lørdag 14.juni viste det allsidige opprøret som er mot kapitalens EU. Oppgaven både i EU og Norge blir å bygge ut og videreutvikle denne motstanden.

---

I forrige nummer av Røde Fane har Asta Haaland og Leikny Øgrim (H/Ø) en debattartikkel kalt «Egenutvikling – alle kampers mål?». Der hevder de at det de helst vil, er å diskutere ideologi. Innledningsvis lar de det skinne gjennom at det er det bare de, og ingen andre som vil. Dem om det, men det er en holdning som ikke akkurat inviterer til debatt.

H/Ø siterer Eli Aaby og Torill Nustad fra tidligere artikler i Røde Fane: «Går det på bekostning av den kollektive kampen å tilstrebe lykke for seg sjøl? Står det å slåss for sine egne rettigheter og utvide sitt eget rom i veien for innsatsen i den kollektive kampen?» Nustad og Aaby svarer nei – Haaland og Øgrim svarer ja. Jeg svarer også nei.

Videre: «Det er også riktig at vi ønsker å være et mål i oss sjøl, ikke et middel. Etter mitt syn betyr det at alle mennesker har rett til å verne om sine grenser og vi må ikke tråkke på oss sjøl eller andre for å oppnå personlig vinning eller politiske mål.» (Nustad)

H/Ø mener at vi først og fremst er middel, og i klassekampens navn sier de at poenget ikke er å bry seg om alle mennesker, men om undertrykte, og med det utgangspunktet sier de: «Får vi sjansen, så tråkker vi som best vi kan!»

Etter min oppfatning har det nå utkrystallisert seg noen sentrale punkter det er viktig å diskutere. For det første, spørsmålet om vi skal se på oss som mål i oss sjøl, eller som middel. Det er en diskusjon om menneskesyn. For det andre, dreier det seg om individets plass i kollektivet, og hvilke konsekvenser denne problemstillingen får i klassekampen.

H/Ø er opptatt av marxistisk erkjennelsesteori. Jeg synes imidlertid at det er et iøynefallende fravær av dialektiske vurderinger, når de diskuterer med N/Aa. Fortolkning av andres synspunkter er mer framtredende. Synspunktet at det å slåss for egne rettigheter, å tilstrebe lykke for seg sjøl, ikke står i motsetning til kollektiv kamp, blir av H/Ø utlagt slik: «Skal vi stoppe, da, midtveis i lønnsforhandlinger, og si at – nei, jeg utvikler meg visst ikke nå, vi må slutte.» Så enkelt kan det selvfølgelig sies, hvis man totalt utelater å se på det dialektiske forholdet mellom individ og kollektiv.

Sluttsatsen deres er slik: «Ideen om individets uendelige muligheter under kapitalismen står stadig sterkere. Dette er det motsatte av sosialismens og kommunismens ide om at arbeiderklassen ikke kan bli fri som individer, men bare som klasse – som kollektiv. Individorientering er virkelig ikke det den sosialistiske bevegelsen i dag trenger.» Ganske enig – bevegelsen trenger ikke individorientering, men det dreier seg heller ikke om det. Det dreier seg om menneskets utvikling innafor kollektivet, ikke på tvers av det.

Kampen for og om sosialismen er absolutt et klasseoppgjør, som i sin tur bereder grunnen for et klasseløst samfunn, hvor mennesket får utviklingsvilkår som står i rak motsetning til vilkåra under klassesamfunnet, så forskjellig at vi kan snakke om det nye – og frie mennesket. Etter mitt syn er det i den sammenhengen vi bør se dette, og diskutere menneskets plass innafor den kollektive kampen i lys av våre visjoner om et nytt samfunn og et nytt menneske. Å redusere dette til et spørsmål om motstandsfolk under krigen tenkte på egen utvikling, eller å stoppe opp midt i en streik på grunn av manglende egenutvikling, er en polemisk fortolkning og forenkling.

Siden jeg mener dette er en diskusjon om menneskesyn, synes jeg at vi skal benytte menneske som begrep og ikke individ. Ideen om menneskets uendelige muligheter under kapitalismen står absolutt sterkt, og den propaganderes aktivt i en moderne innpakning som gjør den besnærende. Det er en ideologisk propagandapakke som er sterkt knytta til markedsliberalismens gallopperende utvikling. Det er også H/Ø inne på. Fenomenet er på ingen måte nytt under kapitalismen, men det som gjør det farlig påtrengende nå er at kapitalismen er i ferd med å gjøre det meste til vare – vi skal tro at vi lever våre liv på egne premisser og ut fra egne valg, i virkeligheten lures og tvinges vi til å kjøpe mer og mer av det som skal være våre liv. For å si det på en annen måte, lykke og personlig utvikling er til salgs, men vi skal lures til å tro at det er vårt eget verk. Brukbare eksempler på at innholdet i menneskenes liv trekkes inn i markedet, er kjøpesentrenes reklame: De propaganderes som «Opplevelsessenter», eller «Vi oppfyller alle dine drømmer.»

Dette er en type individorientering som på ingen måte gjør folk sterke og sjølstendige, eller gir dem virkelig sjøltillit. Ikke minst fordi det er en gedigen løgn – en godt tåkelagt løgn. Sjølstendighet og sjøltillit blir i virkeligheten malt i stykker. Godt hjulpet av noe særlig sosialdemokratiet har utviklet særdeles langt: Du trenger politikere og tillitsvalgte som på vegne av deg ordner opp – du trenger noen som ordner opp for deg. Dette er en kombinasjon som gjør mennesket til offer, som er ødeleggende for menneskets egenverdi.

Skal dette samfunnet snus opp ned, trengs det mennesker, mange mennesker som har styrke og sjøltillit, både som klasse og som enkeltmennesker. Det handler om kunnskap, erfaring, tro på deg sjøl og at du betyr noe og kan gjøre noe, tro på at noe nytter. Det handler ikke om en slags individuell rett til å stoppe opp i en kampsituasjon, en situasjon som krever mye, fordi det ikke gir meg noe personlig der og da. Kollektive kamper utvikler både kollektivet og den enkelte. Dessuten skal vi leve våre egne liv, og gå gjennom personlige kamper, i et ganske hardt samfunn. Hva har vi å gi kollektivet og kampen for et nytt samfunn hvis vi ikke sjøl har en viss trygghet og sjøltillit, hvis vi ikke har rett til å verne om våre grenser, utvikle oss sjøl – og tilstrebe lykke?

Å være mål i oss sjøl henger sammen med dette. Vi slåss for det nye samfunnet og det nye mennesket. Siden undertrykking ikke opphører av seg sjøl, siden kvinneundertrykking ikke opphører av seg sjøl fordi vi får sosialismen, er det å være mål i oss sjøl hele veien viktig. Eller skal vi være middel nå og mål når undertrykkinga er opphevet?

Mao skriver i et dikt:

I denne verden er ingenting umulig
Hvis du bare har viljen til å reise deg

Det sier noe om den subjektive krafta som skal til for å forandre verden. Den subjektive krafta blir desto sterkere når vi slår oss sammen i et revolusjonært parti. Viljen til å reise seg er ikke en konstant faktor. Den må utvikles og skjerpes, både personlig og kollektivt, og det går ikke etter noen rett vei. Å se mennesket som middel reduserer denne krafta til noe mekanisk.

H/Ø fnyser av at «»alle mennesker har rett til å verne om sine grenser, og vi må ikke tråkke på oss sjøl eller andre for å oppnå personlig vinning eller politiske mål». Vi snakker om klasser og undertrykking, sier de, og mener at de rett som det er må «tråkke» på folk som Grete Faremo og Carl I. Hagen. Nettopp fordi vi snakker om klassekamp, er det etter mine begreper viktig å skille mellom politisk kamp og det å tråkke på personer. Hagen, Faremo og andre av samme ulla er representanter for de herskende, den undertrykkende klasse. De er eksponenter for en politikk det er avgjørende å føre kamp mot. Vi skal ikke føre personlig kamp mot dem. Gjør vi det, fører det til syvende og sist til tanken om at kapitalismen er styrt av en bande ondsinnede mennesker, som må tas før det kan bli forandring. Derfor blir det riktig å si at vi skal respektere menneskets, alle menneskers grenser, og la være å tråkke på folk ut fra personlige eller politiske mål. Å bruke begrepet «tråkke på» i politisk kamp er i beste fall upresist og villedende. Eventuelt avdekker det en tydelig uenighet, som også går tilbake på spørsmålet om menneskesyn – og viktige prinsipper i den politiske kampen.

Hvis vi ser på mennesket først og fremst som middel, og omskriver klassekamp, politisk kamp, til å kunne handle om å tråkke på, med begrunnelsen at «vi bryr oss ikke om alle mennesker. Vi snakker om klasser, undertrykkere og undertrykte» (H/Ø), beveger vi oss i farlig terreng. Jeg ser det som udialektisk, mekanisk marxisme, som gjør det lett å snuble i spørsmålet om hvem som er venn og hvem som er fiende.

Når vi ser på de landa som har gjort revolusjon og forsøk på sosialisme, har feiltrinn her gjort mye skade. Å blande sammen motsetninger i folket og antagonistiske motsetninger gjør mye skade.

H/Ø bruker bordellkampen som eksempel. Kampen mot prostitusjon er det overordna målet, javel. De sier: «Vi vil verne flertallet av jenter mot prostitusjon. Og så får vi gjøre som best vi kan for å rette skytset mot kunder og halliker, og ikke horene.» Er det ikke litt for enkelt å gjøre som best vi kan for ikke å rette skytset mot de prostituerte, når de prostituerte også er undertrykte kvinner? Eller er de ikke det? Hvem bryr vi oss om, hvem er venn, hvem er fiende i klassekampen og kampen mot kvinneundertrykking? Hva slags taktikk og metoder bruker vi?

Jeg er enig med H/Ø i at det ikke er individorientering den sosialistiske bevegelsen trenger – verken nå eller seinere. Men den trenger et menneskesyn, den trenger at vi stiller riktige spørsmål, og den trenger nyansert, dialektisk tenkning.

Allerede overskriften til H/Ø «Egenutvikling – alle kampers mål?» er polemisk svart-hvitt tolkning av noe de er uenig i. Det trenger vi ikke.

---

Asta Håland/Leikny Øgrim vil diskutere erfaringene fra kvinneopprøret i AKP, men reduserer det til et spørsmål om metoder for ledelse. Dette blir for snevert, for kvinneopprøret i AKP var så mye mer.

Det viktigste vi gjorde var å utvikle en feministisk marxisme, en teori og et analyseredskap for kvinnekampen og klassekampen i Norge. En teori for å forandre verden. Derfor er det hårreisende at to tilsynelatende oppegående damer kan hevde at kvinneopprøret var teoriløst og henfalt til spontanisme. Dette tok jeg opp i Røde Fane (nr.1/97) i artikkelen «Kampen om historia – lærdommer fra et kvinneopprør». Siden de ikke kommenterer dette spørsmålet i Røde Fane nr.2/97 i artikkelen «Egenutvikling – alle kampers mål?», vil jeg utdype det litt mer. Deretter vil jeg ta for meg forholdet mellom individ og kollektiv.

Ny feministisk marxisme
Kvinnekampens oppsving i Norge på 70- og 80-tallet førte til masse spennende diskusjoner om familiens rolle og den særegne kvinneundertrykkinga, både i samfunnet og i AKP. Diskusjonene avslørte at både AKPs program og marxistisk teori hadde klare mangler i analysen av kvinners posisjon og rolle i samfunnet, familiens rolle som en bærebjelke i den kapitalistiske produksjonsmåten og kvinnekampens revolusjonære potensiale. Kvinnene i AKP stilte seg som målsetting å utvikle en revolusjonær marxistisk kvinnepolitikk. En politisk rettesnor i kampen for et kommunistisk samfunn uten kvinneundertrykking.

Kvinnene i AKP organiserte studiegrupper for kvinner på «Kapitalen» av Marx, vi undersøkte og analyserte kvinners situasjon i det norske samfunnet, vi arrangerte seminarer om kvinner og arbeidsliv, om familiens rolle, om den kjønnsbestemte arbeidsdelinga, den seksualiserte undertrykkinga osv. Vi arrangerte bøllekurs for tusenvis av kvinner. Vi deltok aktivt i kvinnebevegelsen og fagbevegelsen og tok med oss diskusjoner og lærdommer derfra tilbake til partiet. Dette arbeidet ble oppsummert på interne kvinnekonferanser, konkretisert av Kjersti Ericsson i boka «Søstre, kamerater» og ble AKPs program. AKPs kvinnepolitikk har vært en viktig premissleverandør for debatter i kvinne- og fagbevegelsen. «Oppløs familien som økonomisk enhet», begrepet kvinnelønn, arbeiderklassens kvinner som en revolusjonær spydspiss og at menns undertrykking av kvinner er klassesamarbeid med borgerskapet, for å nevne noe.

Håland/Øgrim kjenner til dette arbeidet. Allikevel hevder de at kvinneopprøret i AKP var teoriløst og henfalt til spontanisme. Dette er tull.

Forholdet mellom individ og kollektiv
Kvinneopprøret førte også til store forandringer i AKP. Kvinnepolitikken fikk en sentral plass i partiets arbeid og kvinnene fikk stor innflytelse i partiet. Vi fikk kvinnelig leder, og 50% av sentralstyret var kvinner. Partiet ble mer tolerant. Forståelsen for at vi gjør ulike erfaringer og dermed utvikler ulike oppfatninger, og respekten for den enkeltes meninger ble større. Uenighet var ikke lenger farlig, men ble sett på som en kilde til ny kunnskap. Det enkelte medlem fikk større spillerom. Det ble vanskeligere for partiet å kommandere og dirigere medlemmene. Dette kan oppfattes som en undergraving av kollektivet. Men skolerte medlemmer med stor grad av sjølstendighet og sjøltillit, kan også være en viktig måte å styrke kollektivet på. Det stiller krav til ledelsen om å være lydhøre, og de trenger ikke lenger være allvitere.

Personlig lykke og kollektiv kamp
A. Håland/Øgrim mener det å slåss for egne rettigheter og utvide sitt eget rom står i veien for innsatsen i den kollektive kampen. «Problemet for de gamle revolusjonære er ikke først og fremst at de ofrer sin personlige lykke for den kollektive kampen. Snarere tvert imot.»  (RF nr 2/97 side 43) Det må vel bety at vi ofrer den kollektive kampen for vår personlige lykke. Hvem er så de gamle revolusjonære ? Er det vi over 40 år som enda er aktive, er det de som har meldt seg ut av den revolusjonære bevegelsen og satsa på karriere i yrkeslivet, er det medlemmer av den revolusjonære bevegelsen som ikke er så aktive fordi de skriver akademiske avhandlinger, er det de som er utslitt etter 20 år i yrkeslivet og har fått seg en lettere og bedre betalt jobb, eller er det de som sliter med to betalte jobber for å kunne betale alle regningene?

Kollektiver består av enkeltpersoner og enkeltpersoner danner kollektiver. Politiske kollektiver dannes for å stå sammen om noe, et sted du henter mot og kraft til å forandre på tingenes tilstand, slik at vi som enkeltpersoner får det bedre. Den politiske massebevegelsen i Norge siden 70-tallet har reist kampsaker på en rekke områder som har fått store konsekvenser for mange mennesker. Mitt liv er blitt bedre og lettere å leve takket være disse kampene.

Når jeg deltar i arbeidet for 6-timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon, i kampen mot kvinnelønna, mot porno, mot usynliggjøring av lesbiske, for sjølstendig status for innvandrerkvinner osv., gjør jeg det sjølsagt også for min egen del.

Noen er viktigere enn andre
Ifølge Håland/Øgrim har kvinnebevegelsen en «misforstått sosialdemokratisk ideologi av Kardemommetype» om at «alle er like viktige og skal ha like mye å si for kvinnekampen, enten de er superaktivister eller baker ei kake til jul. Menneskeverdet blir forveksla med organisasjonsmessig betydning.»

Jeg skjønner ikke helt hva dere mener. I alle demokratiske organisasjoner har alle medlemmer 1 stemme. Medlemmene diskuterer og vedtar det politiske programmet og velger ledelse. Det er ledelsens oppgave og ansvar å følge opp vedtak og sette flertallets linjer ut i livet. Ledelsen er alltid viktigere i betydning av at de har større makt enn andre, også eventuelle «superaktivister». Etter mitt syn må det være et større problem at for eksempel en organisasjon som Ottar ikke avholder landsmøter og velger ledelse. I slike organisasjoner er det ofte «superaktivistene» som bestemmer, og resten blir med på lasset. Blir ikke dette en sjølbestalta ledelse? Hvor blir det av demokratiet, de politiske diskusjonene og skolering av medlemmene her?

«Et kommunistparti har dessuten det kollektive som ide», skriver Håland/Øgrim. Og ut ifra tanken om å opptre kollektivt i klassekampen praktiserer et kommunistparti den demokratiske sentralismen. Det som er viktig i denne sammenhengen er at ifølge den demokratiske sentralismen skal individet underlegge seg kollektivet, og medlemmene underlegge seg ledelsen. Dette skjer i for liten grad i dag, skriver Håland/Øgrim. I min forrige artikkel Røde Fane (nr. 1/97), tok jeg opp det paradoksale i at A. Håland, som fremstiller seg som kollektivets og disiplinens forsvarer, var den som nekta å underlegge seg kollektivet og den demokratiske sentralismen i forbindelse med splittelsen i Kvinnefronten. Jeg er ikke interessert i å diskutere hvem sa hva, hvem hadde rett/feil osv. Men det er jo et uomtvistelig faktum at A. Håland var i mindretall i AKP på dette spørsmålet og nekta å bøye seg for flertallet. Betyr din vektlegging av at individet må underlegge seg kollektivet, en erkjenning av du handla feil i 1989? Hvis ikke, etterlyser jeg en vurdering av når dere mener det er legitimt av individet å trosse kollektivet og trosse den demokratiske sentralismen.

Forholdet mellom grupper og kollektivet
I de aller fleste organisasjoner og kollektiver fins det undergrupper. Mennesker med ulik klasseposisjon, kvinner og menn, samer og nordmenn, svarte og hvite, homser/lesber og heterofile, religiøse og ateister osv.. Hvilke holdninger og standpunkter en organisasjon har til spørsmål som berører for eksempel disse gruppene, er det i utgangspunktet landsmøter og ledelsen som vedtar. Det er imidlertid viktig at de berørte parter trekkes med i arbeidet og blir hørt. Ofte er disse gruppene i mindretall, og de er ikke alltid organisert. Flertallet bør derfor vokte seg for å fatte vedtak som undertrykker mindretallets rettigheter. Det kan lett føre til maktmisbruk. Den berømmelige «Fråsegna om homofili» fra AKPs ledelse i 1977 (?) er et slikt eksempel. Homser og lesber i AKP følte seg tråkka på av partiet, og de ble møtt med stor skepsis og til dels hets i homsebevegelsen p.g.a. «fråsegna».

Det er viktig med særorganisering for å utvikle politikk og arbeid på ulike områder. Den kvinnepolitiske organiseringa i AKP er et godt eksempel på dette. Ved at vi organiserte oss, ble vi synlige for hverandre, vi diskuterte politikk og stilte målsettinger for arbeidet. Vi ble en pressgruppe innafor partiet.

Dette resulterte i at AKPs analyser, politikk og arbeidsmetoder blei videreutvikla slik jeg tidligere har beskrevet. Dette var mulig fordi vi fikk politisk og organisatorisk spillerom i partiet. Det har ikke kvinner alltid fått innafor kommunistiske partier. Hovedregelen har vært at kvinnene har vært underlagt en mannlig ledelse både i partiet og fagbevegelsen som har fokusert på den mannlige delen av arbeiderklassen. Kvinnearbeid ble akseptert så lenge det lojalt fulgte partilinja og partiets politikk. Særegne kvinnekrav som brøyt med partilinja ble ofte stempla som borgerlig feminisme.

Ifølge Håland/Øgrim er «hele vitsen med å organisere seg (…) nettopp å slutte individene sammen og underlegge dem kollektivets vilje og mål». Hvem som definerer kollektivets vilje og mål er gjenstand for diskusjoner og kamp og gjenspeiler rådende maktforhold og ideologi. Kvinnekamp og kvinnepolitisk arbeid har alltid vært en opposisjonsbevegelse og en mindretallsbevegelse. Hvis kvinner opp gjennom historia hadde underlagt seg «kollektivets vilje og mål», hadde vi ikke kommet langt. Vitsen med å organisere seg må vel heller være å sloss for å forandre verden slik at vi en dag kan leve som frigjorte mennesker. Når kvinner kommer sammen slik som i «Kvinner-på-tvers», blir vi synlige for hverandre, vi blir synlige innafor fagbevegelsen og vi utfordrer den rådende ideologien.

Er alle midler tillatt i kampen for det gode?
I debatten om kvinneopprøret i AKP skrev jeg (RF nr.1 /97): «Det er også riktig at vi ønsker å være et mål i oss sjøl, ikke et middel. Etter mitt syn betyr det at alle mennesker har rett til å verne om sine grenser og vi må ikke tråkke på oss sjøl eller andre for å oppnå personlig vinning eller politiske mål.» Dette kommenterer Håland/Øgrim slik: «Alle mennesker – nei vi bryr oss ikke om alle mennesker. Vi snakker om klasser, undertrykkere og undertrykte. Vi må faktisk rett som det er «tråkke på» noen! Grete Faremo! Lasse Qvigstad! Håkon Lie! Carl I. Hagen! Arne Myrdal! Får vi sjansen, så tråkker vi som best vi kan!»

For det første har ingen av disse personene noen gang vært medlemmer i den revolusjonære bevegelsen, og var derfor ikke i mine tanker. Men dette er en viktig debatt.

Hvordan behandle våre motstandere?
Skal vi ta i bruk våre motstanderes metoder i kampen for et bedre samfunn? Jeg mener nei! Opp gjennom årene har streikebrytere blitt utsatt for rå behandling. De er blitt banka opp, de og deres familie er blitt utstøtt fra det sosiale fellesskapet. Noen ganger har dette vært nødvendig. Men det er etter mitt syn blitt utøvd for mye vold også fra undertrykte grupper. Streikebrytere er sjelden ei ensarta gruppe. Derfor bør vi ha som linje å splitte dem opp og gjøre det mulig for dem å forandre praksis. Dette betyr ikke at jeg er uenig i at arbeidsfolk må forsvare seg mot streikebryteri. Men jeg mener at det er kommunisters oppgave og plikt å innrømme også våre fiender menneskerettigheter.

Vi har vokst opp i en sosialdemokratisk tradisjon hvor alle skulle være like, og avvikere og mindretall er blitt undertrykt med hard hand. Et grotesk eksempel på dette er behandlinga av de såkalte «tyskertøsene» etter krigen. Norske jenter som hadde hatt et seksuelt forhold til tyske soldater, ble skamklipt og måtte gå kanossagang gjennom folkemassene. De ble behandlet som streikebrytere.

Nei, jeg vil ikke ha som rettesnor for kampen: «Får vi sjansen, så tråkker vi som best vi kan!» Dette er en farlig parole, som kan redusere oss til kriminelle overgripere.

Individets underordning og egenutvikling
Under aksjoner og mer skjerpa klassekamp i større grad, og i krig er underordninga mer eller mindre total. Tror du norske motstandsfolk under krigen tenkte på egen utvikling?» (Håland/Øgrim) Mitt poeng er at det ikke er snakk om enten underordning eller egenutvikling, men at begge deler er viktig. Enhetlig opptreden forutsetter at individet må underlegge seg kollektivet, og et sterkt kollektiv er avhengig av at ledelsen er lydhør og tar ansvar for å skolere sine medlemmer og tilhengere. Dette gjelder både i krig og fredstid.

Revolusjonære frigjøringsbevegelser som for eksempel den kinesiske under ledelse av Mao og den eritreiske frigjøringsbevegelsen EPLF, er gode eksempler på dette. Både i Kina og Eritrea ble folk fratatt elementære menneskerettigheter, utsatt for grove overgrep og store deler av befolkninga var analfabeter. Disse frigjøringsbevegelsene la stor vekt på å skolere soldatene og sivilbefolkningen under krigen. Frigjøringssoldatene ble satt på skolebenken for å lære å lese og skrive, de fikk lære om landets historie og kultur, viktigheten av å utvikle allianser også med folk som samarbeidet med fienden, og viktigheten av å behandle soldater som ble tatt til fange, skikkelig. Mao sa ikke til sine soldater: «Får vi sjansen, så tråkker vi som best vi kan!» Det var det japanerne og de reaksjonære føydalherrene som sa. Mao vektla respekt for sivilbefolkninga og enhetsfrontpolitikk. Dette gjorde også EPLF i Eritrea.

Både KKP og EPLF hadde nasjonal uavhengighet og kampen for et demokratisk samfunn som mål. De frigjorte områdene ble baser for sosiale eksperimenter og forandring. Dette hadde ikke vært mulig uten diskusjoner, skolering og egenutvikling av både soldater og sivilbefolkning. Slik sett er egenutvikling alle kampers mål.

 

 

 

---

RV går inn i en valgkamp som av offisielt autoriserte valgkommentatorer blir karakterisert som spennende. Jeg tror ikke det er riktig. Denne valgkampen ser etter alle solemerker ut til å bli av de kjedeligste vi har sett. Valgkampen vil bli prega av kjendispolitikernes interne krangling om ministerposter, sentrumalternativer og statsmannskunst. Eksistensen av et regjeringsalternativ er en kjærkommen anledning for Jagland og Petersen til å kaste seg rundt og snakke om alt annet en den politikken som de sammen gjennomfører på Stortinget.

I de siste 20 åra har rommet for politisk styring i Norge blitt stadig snevrere. Endringene i konjunkturen etter oljekrisa, og nye krav og behov for kapitalen har gitt ei det norske stortinget andre rammer enn i etterkrigstida. I tillegg har norske politikere bundet Norge opp til internasjonale avtaler som i enda større grad begrenser handlingsrommet. EØS avtalen, Wto og en rekke enkeltavtaler binder Norge opp til en markedsliberalistisk politikk som ikke gir rom for kapitalstyring. Stortingets flertall viser i første omgang ingen vilje til å styre samfunnsutviklinga på avgjørende områder, men er i andre instans også ute av stand til å gjøre radikale endringer på grunn av de avtalene vi har bundet oss opp til. Det politiske rommet innen det borgerlige demokratiet er blitt snevra inn.

Politikersjiktet sitt svar på denne utviklinga er todelt. På den ene sida ser særlig Arbeiderpartiet ut til å lage seg merkesaker som står fjernt fra de sentrale samfunnsspørsmåla og de økonomiske rammene arbeidsfolk lever under. Vår nåværende statsminister har gjennom sin karriere hatt mobbelover, antirøykekampanjer og anti-voldskampanjer som sentrale saker. Disse sakene er kjennetegna av at det er allmenn enighet rundt at vold, mobbing og røyking er ille, at det ikke er grunnleggende problemer i vanlige folk sine liv og at det er lite eller ingenting man kan gjøre med det gjennom de «holdningsskapende» tiltaka stortinget har satt igang. Politikerne som ikke kan eller vil sette igang effektive tiltak mot arbeidsledigheten eller studentfattigdommen setter opp kamp mot vold som en samlende merkesak de kan mobilisere velgere bak.

Det andre trikset politikeren setter igang er det velkjente «politikersnakket». Dette er ikke bare kjennetegna av tilfeldig ullent prat, men er systematisk karakterisert av to ting. Tall og ordmagi, hvor budsjettbalansen, rentefoten og inndekninga, eller oversendelse, NOU og evaluering blir trylleord som arbeiderklassen skal forstå minst mulig av og tro mest mulig på. Politikere og sosialøkonomer er yrkesgrupper som lever av å gjøre de enkleste ting vanskelige. Utenom tallmagien er det Løvebakken interne den viktigste delen av politikersnakkets innhold, og her kommer regjeringsalternativer inn med full tyngde. Gjennom å fokusere på hvem sa hva i Syseregjeringa, hva mener egentlig Sponheim om Lahnstein i korridorene på tinget og hvem egner seg beste til å ivareta landets interesser i Nordisk Råd, konstruerer politikerne konflikltinjer som i liten grad har materiell basis, og som bare de som sjøl er på ; stortinget, eller lever av å skrive om det forstår. Etableringa av sentrumsalternativet, som i utgangspunktet kan være en sunn opposisjon til Aps maktarroganse, ser mer og mere ut til å være et resultat av og årsak til en sånn prosess.

Arbeidsfolk, det politikerne kaller velgere, sitt svar på politikernes bortforklaringer og konstruerte virkelighet er å holde seg hjemme. 1 million mennesker vurderer å la være å stemme ved høstens stortingsvalg. Dette er noe partiledere oppriktig frykter, og kanskje med god grunn. Politikerforakten er ikke bare et uttrykk for apati og overgivelse, men også for en grunnleggende mistillit til det politiske systemet. Dette er en innsikt som over tid kan fjerne det borgerlige demokratiets legitimitet, og er etter mitt syn ikke en ensidig dårlig ting. Sett utifra det jeg skriver ovenfor er det slettes ikke vanskelig å forstå at folk ikke stemmer. Politikerne har ingen vilje eller evne og mulighet til å drive politikk på områder som faktisk betyr noe for arbeidsfolk, og bruker valgkampen til å skjule dette.

Det er i hovedsak AP som taper på lav valgdeltagelse i Norge. Det er sosialdemokratiets tradisjonelle velgere, arbeiderklassen, som føler seg svikta og holder seg hjemme. Folks marsj hjem er et bevis på at oppbruddet fra sosialdemokratiet ikke er en fremtidig handling, men en pågående prosess. Men oppbruddet går ikke til andre etablerte partier, det går til sofaen eller til proteststemming. Det eneste partiet i norsk politikk som har reine hender i forhold til disse problemstillingene er ikke overraskende RV. Mer enn noensinne står vi fram som det eneste partiet i den norske partifloraen som skiller seg ut. I form av arbeidsstil, saker vi jobber med og ikke minst i kraft av at vi vil ut av kapitalsimen og inn i sosialismen. Vår oppgave er å vinne troverdighet hos den millionen som ikke tror på politikerne, og vise at det reelle opprøret mot resten av partiene er å putte en RV seddel i urna og å s låss sjøl. Det er nemlig en ting som er spennende med dette valget. Det er ikke gitt hvilket utfall det vil få. Om vi gjør jobben kan vi få stortingsmandat i såvel Oslo som Hordaland, men oppnår vi noe av effekten som det reelle opprøret vil mulighetene åpne seg flere steder.

Aslak Sira Myhre: Sentrumsalternativ og hjemmesittere

Torill Nustad: Individenes frigjøring

Birger Thurn-Paulsen: Kollektiv ulykke – eller personlig lykke?

Kristine Mollø-Christensen: Unionsveien

Kaia Storvik: Når marked går foran mennesket

Jan Manseth: Hvem sitt forsvar?

Ellen Meiksins Wood: Tilbake til Marx

Einar Gullord: Lærdommer etter avisa Glåmdalen

Espen Løkeland-Stai: Okkupasjon og anti-imperialisme

Demokrati, rettigheter og marxisme

Benny Anderson: Uklart om rettighetene

Hans Isaksson: Tre generasjoner rettigheter

Kurt Nilsen: Historisk fremmedgjøring

Geir Hem: Med markedet som motor

 

Redaksjon for dette nummeret: Erik Ness (redaktør), Birger Thurn-Paulsen, Pål Steigan, Taran Sæther, Arne Hedemann, Audun Haaland og Mathias Bismo. Forsideillustrasjon: Jan Roger Bodin

av Ellen Meiksins Wood

Det historiske øyeblikket vi lever i nå, er det beste – ikke det verste. Det er det mest – ikke det minst riktige – tidspunktet for å trekke fram Marx igjen. Dette er tidspunktet da Marx bør og kan komme til sin egen rett fullt og helt. For første gang – hans egen historiske tid medregna.

Jeg fremmer dette standpunktet av en enkel grunn: Vi lever i ei tid da kapitalismen for første gang er blitt et virkelig altomfattende system. Det er ikke bare fordi den er verdensomspennende at den er altomfattende. Heller ikke fordi så å si hver eneste økonomiske aktør i dagens verden opererer etter kapitalismens logikk. Til og med de som er på den ytterste randen av den kapitalistiske økonomiens periferi, er på ett eller annet vis underlagt dens logikk. Kapitalismen er altomfattende også i den forstand at dens logikk – akkumulasjonslogikken, logikken med at alt blir omgjort til varer, profittmaksimeringas og konkurransens logikk – Denne logikken har trengt inn i så å si hvert eneste område av den menneskelige eksistens og av naturen sjøl. Og på måter som var ukjente for bare to eller tre tiår sida til og med i de såkalt avanserte kapitalistiske landa. Så Marx er mer relevant enn noensinne, fordi han mer effektivt enn noe annet menneske i nåtida eller på sin egen tid, brukte sitt liv til å forklare kapitalismens systembundne logikk.

Manifestet

I Det kommunistiske manifest finner vi et slående profetisk bilde av kapitalismen som sprer seg over hele verden, som velter alle kinesiske murer, slik Marx og Engels uttrykte seg. Men da Marx skrev Kapitalen la han, med rette, vekt på det spesifikke ved kapitalismen som et meget spesielt og den gang lokalt fenomen. Han mente naturligvis at kapitalismen allerede da hadde verdensomfattende innvirkning, gjennom det internasjonale markedet, kolonialismen og så videre. Men sjølve systemet var langt fra å være universelt. Det var uunngåelig at kapitalismen ville spre seg, men for øyeblikket var den svært lokal, ikke bare avgrensa til Europa eller Nord-Amerika, men i dens modnete industrielle form var den lokalisert til spesielt et sted: England. Han følte til og med behov for å forklare for tyskerne at en dag ville også de følge i Englands fotspor: de te fabula narratur, advarte han dem. Du kan tenke at dette er en historie som bare omhandler England, men om du vet det eller ei, handler denne historia også om deg.

Marx’ verk Kapitalen får sin spesielle karakter fra dette enkle faktum: At den handler om et kapitalistisk system som om det var et lukka system, og om dette systemets indre logikk. Jeg kommer tilbake til dette snart, og til hvorfor den lokaliserte kvaliteten til Marx sin analyse gjør den mer, ikke mindre, relevant sett i forhold til vår situasjon nå. Til tross for at, eller fordi kapitalismen er blitt så altomfattende. Men først vil jeg si litt om marxismens utvikling etter Marx, og også om de nye formene til det antimarxistiske venstre.

Ikke-kapitalisme

Mitt hovedpoeng er: Nesten hvert eneste av marxismens større utviklingssprang i det tjuende århundret har ikke først og fremst handla om kapitalismen, men om det som ikke er kapitalistisk. (Jeg skal forklare hva jeg mener om et øyeblikk). Dette gjelder spesielt den første halvdelen av det tjuende århundret, men jeg vil påstå at tendensen som jeg omtaler, har påvirka marxismen siden den gang. Det jeg mener, er at de viktigste marxistiske teoriene i likhet med Marx, tok utgangspunkt i premisset om at kapitalismen var langt fra altomfattende; men der Marx begynte med det mest modne eksemplet og abstraherte ut fra kapitalismens systematiske logikk, begynte hans etterfølgere så å si i den andre enden. De var først og fremst – av veldig konkrete historiske og politiske grunner – opptatt av forhold som sett under ett ikke var kapitalistiske. Og det var en enda mer grunnleggende forskjell: Hva enn Marx måtte ha tenkt om kapitalismens verdensomspennende ekspansjon, eller begrensningene til denne ekspansjonen, så var det ikke dette han var mest opptatt av. Han var først og fremst opptatt av systemets indre logikk og dets evne til å fullstendiggjøre seg sjøl. Dets evne til å trenge inn i alle livets forhold der det fikk slått rot. Ved sida av å være opptatt av mindre modne kapitalismer, hadde seinere marxister generelt som utgangspunkt at kapitalismen ville gå i oppløsning før den modna, eller helt sikkert før den blei altomfattende og total; og deres hovedanliggende var hvordan å navigere i en i hovedsak ikke-kapitalistisk verden.

Tenk bare på de viktigste milepælene i marxismen fra det tjuende århundret. For eksempel, ble de viktigste revolusjonsteoriene lagd under forhold der kapitalismen knapt eksisterte, eller forble uutvikla. Og der det ikke fantes et godt utvikla proletariat, der revolusjonen var avhengig av allianser mellom arbeidere som var i minoritet og spesielt en førkapitalistisk fattigbondemasse. Enda mer slående er de klassiske marxistiske imperialismeteoriene. Det er faktisk slående at imperialismeteorien fra det tidlige tjuende århundret nesten erstatter eller blir kapitalismeteorien. Med andre ord blir interesseområdet for marxismens økonomiske teori det man kan kalle kapitalismens eksterne forhold, kapitalismens gjensidige påvirkning med ikke-kapitalismen og den gjensidige påvirkninga mellom kapitalistiske stater og den ikke-kapitalistiske verden.

Høyeste stadium

På tvers av alle grunnleggende uenigheter mellom imperialismens klassiske teoretikere delte de et fundamentalt premiss: At imperialismen handla om kapitalismens lokalisering i en verden som ikke var – og aldri kunne bli – fullt ut, eller til og med først og fremst kapitalistisk. Ta for eksempel Lenins ide om at imperialismen representerte «kapitalismens høyeste stadium». Bak denne definisjonen lå antakelsen om at kapitalismen hadde nådd et stadium der den viktigste aksen når det gjelder internasjonal konflikt og militær konflikt, ville være den mellom imperialistiske stater. Men denne konkurransen var pr. definisjon konkurranse om deling og nydeling av verden, det vil si en verden som først og fremst var ikke-kapitalistisk. Jo mer kapitalismen (ujamt) spredde seg, jo mer akutt ville rivaliseringa mellom hovedmaktene bli. Samtidig ville de stå overfor økende motstand. Hele poenget – og årsaken til at imperialismen var kapitalismens høyeste stadium – var at den var kapitalismens siste stadium. Dette betydde at kapitalismen ville ende før de ikke-kapitalistiske ofrene til imperialismen ble fullstendig fortært av kapitalismen.

Dette poenget blir fremma mest eksplisitt av Rosa Luxemburg. Essensen i hennes klassiske verk Kapitalakkumulasjonen er å gi et alternativ til Marx’ egen innfallsvinkel. Det er ment å være et alternativ til Marx’ analyse av kapitalismen som et slutta system. Hennes argument er at det kapitalistiske systemet trenger et utløp (outlet) til ikke-kapitalistiske formasjoner – som igjen betyr at kapitalismen uunngåelig betyr militarisme og imperialisme. Kapitalistisk militarisme, som har gått igjennom ulike stadier hvorav det første rett og slett er erobring av land, har nå nådd sitt «siste» stadium som «et våpen i konkurransekampen mellom kapitalistiske land om områder som er ikke-kapitalistiske sivilisasjoner». Men en av kapitalismens grunnleggende motsigelser, foreslår hun, er at «Til tross for at den streber etter å bli altomfattende, og faktisk på grunn av denne tendensen, må den bryte sammen fordi den har egenskaper som gjør den ute av stand til å bli en altomfattende produksjonsform». Den er den første økonomiske formen som tenderer til å sluke opp hele verden, men den er også den første som ikke kan eksistere alene fordi den «trenger andre økonomiske systemer som elementer og jord» (note 1). Så i disse imperialismeteoriene forutsetter kapitalismen per definisjon et ikke-kapitalistisk miljø. For å overleve er faktisk kapitalismen avhengig ikke bare av at disse ikke-kapitalistiske formasjonene eksisterer, men i grunnen av førkapitalistiske instrumenter av «utenom-økonomiske» krefter, militær og geopolitisk tvang og av tradisjonelle former for kolonikrig og territorial ekspansjon.

Trotsky og Gramsci

Og slik fortsetter det, også når det gjelder andre sider ved marxistisk teori. Trotskys idé om kombinert og ujamn utvikling, som med logisk konsekvens fører til idéen om permanent revolusjon, forutsetter antakelig at universaliseringa av det kapitalistiske systemet ikke vil fullføres. Igjen fordi kapitalismens egen bortgang vil komme først. Gramsci skreiv svært bevisst innafor konteksten til en mindre utvikla kapitalisme, med en betydelig førkapitalistisk fattigbondekultur. Og dette hadde sikkert stor betydning for den vekt han la på ideologi, kultur og intellektuelle, fordi det trengtes noe som kunne dra klassekampen lengre enn dens materielle begrensninger. Det trengtes noe som kunne gjøre en sosialistisk revolusjon mulig til og med når man savna de modna, materielle betingelsene til en velutvikla kapitalisme og et avansert proletariat. Det samme gjelder, på en annen måte for Mao. Og så videre.

Det jeg sier er at ikke- eller førkapitalismen trenger gjennom alle disse kapitalismeteoriene. Nå er jo alle disse teoriene fulle av visdom og opplysende på mange måter. Men det ser ut som om de på én måte beviselig er feil. Kapitalismen har blitt altomfattende. Den har gjort seg sjøl total både ekstensivt og intensivt. Den er verdensomspennende i utstrekning, og den trenger inn i hjertet og sjela til det sosiale livet og naturen. Dette betyr forresten ikke at nasjonalstaten forsvinner. Det betyr kanskje at nasjonalstatene bare får nye roller fordi konkurransens logikk tvinger seg på både kapitalistiske firmaer og hele nasjonale økonomier, som ved statens hjelp fremmer sin konkurranse. Noe som gjøres i mindre grad med de gamle «eksternøkonomiske» og militære metodene enn med reint «økonomiske» former. Til og med imperialismen har nå en ny form. Folk kaller den gjerne «globalisering», men dette er bare et kodeord, som dessuten er villedende for et system der kapitalismens logikk har blitt mer eller mindre altomfattende. Et system der imperialismen oppnår sine mål ikke så mye gjennom de gamle formene for militær ekspansjon som ved å slippe løs og manipulere det kapitalistiske markedets destruktive impulser. Til tross for at kapitalismens universalisering helt klart har avdekka en del grunnleggende motsigelser i systemet, må vi erkjenne at det ikke er noen tegn til dets bortgang i den nære framtid.

Frankfurterskolen

Hva slags teoretiske svar har den nye virkeligheten fått? For det første kan man si at vi har fått et virkelig paradoks: jo mer altomfattende kapitalismen er blitt, jo mer har folk bevega seg vekk fra klassisk marxisme og dens teoretiske hovedområder. Dette gjelder særlig for postmarxistiske teorier og deres etterfølgere, men jeg tror man kan si at dette også gjelder for de seinere marxistiske formene. Som for eksempel «Frankfurterskolen» eller den vestlige marxistiske tradisjonen generelt. For eksempel det famøse skiftet fra marxismens tradisjonelle fokus på politisk økonomi til kultur og filosofi, som i noen tilfeller ser ut til å henge sammen med en overbevisning om at kapitalismens altomfattende krefter har trengt gjennom enhver side ved tilværelsen og kulturen – og at arbeiderklassen har blitt sugd opp i den kapitalistiske kulturen. (Forresten så mener jeg at det kan være en annen årsak til dette skifte, som ikke har med det at kapitalismen blir altomfattende, men tvert imot med måtene som de førkapitalistiske formene fortsatt trenger gjennom i bevisstheten til for eksempel Frankfurterskolens tenkere – men jeg har ikke tid til å gå inn på dette her, og uansett er jeg langt fra å lage en sammenhengende begrunnelse for dette synet.) (note 2)

Mitt poeng er: Jeg tror at det er to måter å reagere på kapitalismens universalisering. Den ene er å si at dersom kapitalismen mot alle forventninger likevel har blitt altomfattende, i stedet for å oppløses før den fikk muligheten til å gjøre seg total, så er dette virkelig slutten. Dette kan bare være systemets endelige seier. Jeg skal komme tilbake til den andre reaksjonsmåten etter hvert. Men denne reaksjonsmåten, den defaitistiske, den som representerer baksida av medaljen for den kapitalistiske seiersideologien, er måten som venstresida generelt reagerer på i dag.

Det er her postmarxistiske teorier får sin plass – og for at vi skal forstå dem, tror jeg det er nyttig å vurdere dem i forhold til de marxistiske teoriene som jeg har omtalt her. Dersom du ser på historia til den såkalte postmarxismen, vil du finne at den hadde som premiss at kapitalismen virkelig var blitt altomfattende. Det er faktisk slik for postmarxistene at det er kapitalismens universalisering som er grunnen til å gå fra marxismen. Dette kan virke litt rart, men tankegangen er omtrent som følger: Etterkrigstidas altomfattende kapitalisme er dominert av liberalt demokrati og demokratisk forbrukerideologi. Og begge disse trekka har åpna helt nye områder for demokratisk opposisjon og kamp som er mye mer mangfoldige enn de gamle klassekampene. Den ofte gjemte, men noen ganger uttalte konklusjonen er at disse kampene ikke kan være mot kapitalismen – og at kapitalismen vel er den beste av alle mulige verdener uansett. Derfor kan det innafor kapitalismens universelle system bare være ulike fragmenterte særkamper.

Postpostmarxistiske – eller kanskje postmodernistiske – teorier har gått et skritt videre. Nå er det ikke lenger bare et spørsmål om altomfattende kapitalisme. Nå har kapitalismen blitt så altomfattende at den grunnleggende sett har blitt usynlig. Som luft for mennesker, eller som vann for fisk. Vi kan leike oss i dette mediet og vi kan kanskje skjære ut våre egne små enklaver, små fristeder med privatliv, avsondrethet og frihet. Men vi kan ikke rømme fra – ikke en gang se – sjølve det universelle mediet.

Universalitet

Er dette den riktige konklusjonen å trekke av kapitalismens universalitet? Jeg regner ikke med å overraske noen med å si at jeg er overbevist om at dette er en helt feilaktig konklusjon. Jeg tror at hangen til denne konklusjonen skyldes de historiske røttene til den generasjonen – som jeg erkjenner er min egen – som har produsert disse ulike typene postmarxisme og postmodernisme. Jeg tror det har mye å gjøre med det faktum at de fortsatt sitter fast i den lange etterkrigsboomens gyldne æra. Det har lenge gjort inntrykk på meg hvor sterkt de såkalte 60-talls generasjonens teoretikere og til og med deres studenter er blitt forma av antakelsene fra etterkrigsboomen. Med andre ord har de ennå ikke evna å skjelne mellom kapitalismens universalitet og kapitalistisk vekst, velferd og suksess eller tilsynelatende suksess. Og de tar dens totale hegemoni for gitt.

Men det at disse ideene kan ha kjøpt en del av kapitalismens seiersideologi, kan også ha å gjøre med den intellektuelle bakgrunnen til marxismen i det tjuende århundret. Sett mot denne bakgrunnen og dens antakelser om kapitalismens begrensninger, er det kanskje vanskelig å ha noen annen målestokk for kapitalismens suksess enn dens evne til å spre seg over hele verden. Det er som om kapitalismens begrensninger kun kan måles av ekspansjonens geografiske grenser. Og dersom den viser seg å kunne bryte disse geografiske grensene – som det ser ut til at den har klart – må den helt sikkert vurderes som en uovervinnelig suksess.

Men la oss gå tilbake til Marx og hans internanalyse av kapitalismen som et slutta system – som jeg synes at kapitalismens totalitet virkelig gir oss anledning til. Da kan vi begynne å se på verden, ikke som et forhold mellom det som er i og det som er utafor kapitalismen, men som utviklinga av kapitalismens indre bevegelseslover. Og det kan hende det gjør det enklere å se universaliseringa av kapitalismen ikke bare som en målestokk på suksess, men som en kilde til svakhet. Kapitalismens impuls til å gjøre seg altomfattende er ikke bare et styrketegn. Den er en sjukdom, en kreftsvulst. Den ødelegger det samfunnsmessige vevet på samme måte som den ødelegger naturen. Den er en motsigelsesfull prosess, akkurat slik Marx alltid sa den var. De gamle teoriene om imperialismen hadde kanskje ikke helt rett når de antok at kapitalismen ikke kunne bli altomfattende, men det er helt sikkert at den ikke kan være universelt suksessrik og velstående. Den kan bare gjøre sine motsigelser altomfattende, dens polarisering mellom rik og fattig, utbyttere og utbytta. Dens seire er også dens tap.

Rømningsveier

Nå har ikke kapitalismen flere rømningsveier, ingen flere sikkerhetsventiler eller korrigerende mekanismer på utsida av sin egen interne logikk. Også når den ikke kriger, til og med når den ikke deltar i de gamle formene for rivalisering, er den underlagt de uavbrutte spenningene og den kapitalistiske konkurransens motsigelser. Nå, når den mer eller mindre har nådd sine geografiske grenser og avslutta ekspansjonen i rom som understøtta dens tidligere suksesser, kan den bare livnære seg på seg sjøl; og jo mer framgangsrik den er ut fra sine egne vilkår – med andre ord, jo mer den maksimerer profitt og såkalt vekst – jo mer sluker den opp sitt eget menneskelige og naturgitte grunnlag. Så nå er det kanskje på tide for venstresida å se på kapitalismens universalisering ikke bare som et nederlag for oss, men også som en åpning – og det betyr naturligvis nye åpninger for det ikke-moteriktige fenomenet kalt klassekamp.

Noter:

1. Rosa Luxemburg: The Accumulation of Capital (London: Routledge and Kegan Paul, 1963, side 467) [Tilbake]

2. For de få leserne som kanskje er interessert i dette poenget, la meg bare gi et riss av ideen min. Jeg tror at Frankfurtskolen for eksempel var mer opptatt av det borgerlige samfunn enn av kapitalismen (som for meg ikke er det samme, som jeg påsto i for eksempel artikkelen «Modernitet, Postmodernitet eller Kapitalisme?» Monthly Review 48, nr. 3, juli/august 1996). Så det vidgjetne skiftet av fokus fra politisk økonomi til kultur og filosofi kan ha hatt med en fokusering på en annen del av den materielle virkeligheten og ikke bare med et skifte fra det materielle til det ideologiske. Det hadde i hvert fall noe å gjøre med et syn på samfunnet der den viktigste delingsaksen var ikke-kapitalistisk borgerskap (spesielt den tyske modellens borgerskap av intellektuelle og byråkrater) mot «massene» og ikke aksen kapital mot arbeid. Og problemet blir videre komplisert av det faktum at disse kritikerne av det borgerlige samfunn og kultur sjøl hørte til akkurat dette spesielle borgerskap, var støpt i dets kultur, og (tør jeg si det?) i blant delte dets forakt for massene. Men om man ser bort fra denne komplikasjonen, er poenget at denne typen teori ikke bare ser kapitalismen fra en annen vinkel, men kanskje har et øye fiksert mot en annen førkapitalistisk sosial verden. [Tilbake]