av Arnljot Ask

De mange taktiske alliansene bak grensedragningene i Kaukasus/Midt Østen i kjølvannet av den første verdenskrigen, og intervensjonskrigen mot den ferske sovjetrepublikken, ga den armenske Dashnak-republikken et visst overlevelsesrom i en periode. Men da hvitehæren til Denikin kom på defensiven, var dens dager talte. Bolsjevikene trengte fram fra basene sine i Baku og andre steder i Aserbajdsjan og utropte en sovjetisk Armenia-republikk i Jerevan 29. november 1920.

Dashnakene overlot makten fredelig til bolsjevikene. Men sulten og de vanskelige leveforholdene under den krigstilstanden som fortsatt rådde i området, gjorde at sivilbefolkninga protesterte mot de nye makthaverne. De gjorde opprør og avsatte sovjetregjeringa i begynnelsen av 1921. Dashnakene tok igjen over styringa, men bare for noen måneder. Med støtte fra Georgia, som nå også var på de rødes hender, ble den 70 år lange sovjetperioden innleda 2. april 1921. Armenske partisaner fortsatte ennå i noen måneder geriljakrig fra fjellene, men trakk seg tilbake til Iran sommeren 1921.

Sovjetrepublikken Armenia skrumpa ytterligere inn i utstrekning. Gjennom Kars-avtalen 13. oktober 1921 ble både Kars og Ardahan-området avgitt til Tyrkia. Det hellige fjellet Ararat har fra den tid bare vært tilgjengelig for øyet, der det troner opp mot himmelen på den sørlige, tyrkiske siden av den fruktbare Aratsdalen. Også Nachitjevan-distriktet ble tildelt Aserbajdsjan-republikken, enda det ligger inneklemt mellom Armenia og Tyrkia. Bakgrunnen var at de fleste innbyggerne var azerere eller tatarer. Nagorno-Karabakh som derimot hovedsakelig var bebodd av armenere, ble også lagt til Aserbajdsjan. Det hang sammen med at Stalin ville dempe den lokale nasjonalismen i de tre sør-kaukasiske sovjetrepublikkene, ved blant annet å ikke lage alt for homogene etniske republikker. I 1923 ble de også slått sammen til en felles enhet, Den transkaukasiske sovjetrepublikken. Den bestod fram til den nye sovjetforfatningen av 1936. Da ble Georgia, Armenia og Aserbajdsjan sjølstendige republikker igjen.

Sovjet-regjeringa i Moskva satsa mye på å bygge opp Armenia. De la opp til at landet skulle bli en turistattraksjon for blant annet velsituerte eksilarmenere og satsa på å gjøre det til en av de mest velutvikla økonomiske republikkene i unionen. NEP-politikken ga rom for de mange mindre handels- og håndverksbedriftene og femårsplanene fra 1928 av hadde storstilte industrisatsinger. Et svært vannkraftverk utnytta potensialet rundt den høytliggende innsjøen Sevan. Jordbruket ble kollektivisert, samtidig som en moderne traktor- og maskinindustri ble bygd opp, med eksport av utstyret også til andre republikker. Utdannings- og helsevesenet ble bygd ut og nådde toppstandard sammenligna med resten av regionen. Det samme gjaldt for idrett, kultur og vitenskap. Armensk språk ble også sidestilt med russisk. Mye høyt utdanna arbeidskraft ble også eksportert til andre steder i Sovjetunionen. Bjurakan-observatoriet fikk et navn på verdensplan innenfor astronomien og spilte også en viktig rolle for romfartsforskningen. MIG-flyet ble konstruert av armeneren Artiom Mikojan, broren til en av de sovjetiske partitoppene fra de første tiåra, som holdt ut til helt ut på 1980-tallet, Anastas Mikojan.

Denne satsinga på Armenia hadde både bakgrunn i at republikken var en viktig randstat mot Vesten og i at republikken hadde nyttige råvarer og en befolkning med sterke kulturelle tradisjoner. Satsinga vakte også eksilarmenernes gunst og førte til at de støtta opp om hjemlandet sitt. En målestokk på utviklinga finner vi i befolkningstallet. Hovedstaden Jerevan økte sitt innbyggertall fra 34 tusen i 1917 til over en million i 1980. Fra 1940 til 1980 vokste befolkninga i Armenia fra 1,32 millioner til over 3 millioner. Mye på grunn av innflytting av armenere fra land som Iran, Libanon og Syria.

Det fantes allikevel en liten dissidentbevegelse i republikken, basert på kritikk av mangel på individuelle friheter målt med vestlige standarder. Men det spørsmålet som kom til å føre til at Armenia ble en av de første republikkene som erklærte seg uavhengige av Sovjetunionen, var det nasjonale spørsmålet knytta til Nagorno-Karabakh. I 1963 ble det overlevert en petisjon til Krutsjov fra armenere i Nagorno-Karabakh som protesterte mot de elendige økonomiske forholdene der og mot diskriminering av armenere. Utover 1970-80-tallet begynte kravene om at dette autonome distriktet i Aserbajdsjan burde knyttes til Armenia, å vokse i styrke. De aserbajdsjanske myndighetene slo ned på oppløpene og flere armenere ble også etter hvert drept. Dette skapte svære massemønstringer i Armenia.

I februar 1988 fylte plutselig en million armenere gatene i Jerevan og overleverte et brev til Gorbatsjov om at det innen en måned måtte settes i verk tiltak for å endre Nagorno-Karabakh sin status. Saken kom opp i Presidiet 23. mars, med klar beskjed om at det ikke ble noen endringer. «Gi dem en meter, så tar de en mil,» var Gorbatsjovs replikk, og to dager etterpå patruljerte væpnede soldater gatene i Jerevan. Oppløpene i Nagorno-Karabakh fortsatte, mens Baku prøvde å slå dem ned. På dette tidspunktet var ca 125.000 av de 160.000 innbyggerne i det 4.500 km² store distriktet armenere. Utfallet av disse stridighetene var at visse økonomiske og kulturelle innrømmelser ble gitt til armenerne, men noen overføring av distriktet til Armenia ble blankt avvist. I stedet ble Nagorno-Karabakh direkte underlagt Moskvas kontroll. 7. desember 1988 ble stridighetene også stilt i skyggen av det forferdelige jordskjelvet i nordøst-Armenia, hvor minst 28.000 mistet livet og hundretusener sto uten hjem midt i vinterkulda i høylandet. Neste fase i Nagorno-Karabakh-striden kom først etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning.

Kilder:

• Davis Marshall Lang: Armenier – ett folk i exil, Trykkeriforlaget 1989
• Lonely Planet, august 2000

av Mathias Bismo

Verdensbanken fremstiller seg i dag som den drivende kraften for bekjempelse av fattigdommen internasjonalt. Ingenting kunne vært lenger unna sannheten. Den er i dag som i tidligere tider, et redskap for kapitalistisk ekspansjon. Hvis man mener noe med fattigdomsbekjempelse, er nedlegging av Verdensbanken et nødvendig krav.

De som var på Åpent Forum i Oslo 23. juni i forbindelse med demonstrasjonene mot Verdensbanken, fikk høre usedvanlig spake representanter for Verdensbanken og deres støttespillere, representert ved utviklingsminister Hilde Frafjord Johnsen. De sa seg i det store og hele enige i kritikken mot Bankens tidligere bravader. Det som skilte debattantene, var at mens disse hevdet at Banken hadde endret innretning nå, at de hadde forlatt strukturtilpasningsprogrammene (SAP), mente kritikerne at dette ikke var tilfelle.

Denne artikkelen vil gi sistnevnte rett. Den vil vise at Banken fortsatt, på alle måter, er et redskap for kapitalen. Dens nye slagord om «fattigdomsbekjempelse» er ikke annet enn en ny retorikk for å gjøre det som tidligere het SAP (strukturtilpasningsprogrammene) mer spiselig. Strategien er som den alltid har vært – å gjøre land i den tredje verden til billige produsentland for den vestlige verden og dermed øke de vestlige firmaers profitt.

Myten om fattigdomsbekjempelse

Strukturtilpasningsbegrepet har, helt rettmessig, fått et ganske dårlig rykte. Fattigdomsbekjempelse har imidlertid en langt bedre klang. Fattigdom er et reelt problem i verden i dag. I følge Bankens egne tall var 24 prosent av verdens befolkning fattige i 1998 (1). Disse tallene viser imidlertid langt fra den fulle sannheten.

Verdensbanken går ut fra en fattigdomsgrense med en disponibel inntekt på 1 US$ om dagen. Som Tabell 1 viser, er dette et dårlig mål. Denne viser et utvalg land undersøkt av stiftelsen Labour Behind the Label som undersøker forholdene i tekstilindustrien (2). I Bangladesh, det av disse landene som i følge uavhengige undersøkelser har det laveste økonomiske behovet, er fortsatt det reelle behovet på over dobbelt så mye som Bankens grense. På Filippinene er situasjonen enda fjernere fra Verdensbankens skrivebordsteori. Med en månedslønn på 108-146 US$ i måneden bruker tekstilarbeiderne 70 %, eller 70-100 US$, på mat og bolig. Ut fra Bankens teorier er dette imidlertid ikke noe problem. Det gjør heller ikke noe om disse arbeiderne går ned i lønn. Med en lønn på 35-50 US$ i måneden vil de fortsatt være «ikke-fattige», selv om de bare har råd til halvparten av de livsnødvendighetene de i dag forbruker.

Fattigdommen kan ikke bare måles i kroner og øre. Dersom en stor del av forbruket er unndratt det kapitalistiske markedet gjennom naturalhusholdninger, enkelt bytte eller lignende, vil det rene økonomiske behovet, målt ved hjelp av lønn, være mindre. Videre har det nasjonale prisnivået for å oppnå en anstendig levestandard mye å si. Det samme har faktorer som sanitære forhold, utdanning, infrastruktur etc. Noe som skjules i Tabell 1, er hvor mange overtidstimer som er inkludert i lønningene. Dette er for for eksempel Indonesias vedkommende 100 timer i måneden i gjennomsnitt, noe som tyder på større fattigdom enn tallene i seg selv viser. Selvsagt er folk som lever på under 1 US$ om dagen fattige, men de er ikke alene. Og det er ikke bare i Verdensbanken at disse ikke berøres. Bankens rolle som «verdenssamfunnets fremste ekspert på fattigdomsbekjempelse» har gjort at deres definisjoner i dag er adoptert av både andre internasjonale organisasjoner, som FN, og de fleste regjeringer rundt om i verden.

En strategi for proletarisering

World Development Report (WDR) 2000/01 viser likevel at man ved å definere inntekter på under en tredel av det gjennomsnittlige konsumet i landet som fattigdom, vil få hele 37 prosent fattige (3). Den benytter seg imidlertid ikke av dette i resten av sitt materialet. Da ville fokus måtte bli endret. Og det er ikke hensikten med den «nye» strategien. Målet på 1 US$ om dagen har en helt klar funksjon for Verdensbanken og dens strategi for kapitalistisk ekspansjon.

En stor del av de fattige etter Verdensbankens standard, deltar i den såkalt «uformelle økonomien». Dette er en heterogen kategori. Den består av alt fra prostituerte til håndverkere, fra tiggere og røvere til naturalbønder. Det som er felles for disse, er imidlertid at de ikke er en del av den «legale» internasjonale markedsøkonomien. Prostituerte, tiggere og røvere deltar for så vidt som de er en del av kapitalismens avsetningsmarked, men de deltar ikke i den kapitalistiske verdiproduksjonen. Håndverkere og naturalbønder, på sin side, verken produserer for eller konsumerer i hovedsak av markedet.

Det er derfor ikke underlig at Banken vier store deler av sitt materiale om de fattige til strategier for bekjempelse av den «uformelle økonomien». På en side er dette en økonomi som ikke skaper profitt, og som dermed ikke bidrar til kapitalistisk akkumulasjon. På den andre siden vil en forflytting av denne arbeidskraften til den kapitalistiske industrien gi dem en høyere målbar lønn, i de aller fleste tilfeller er mer enn 1 US$ om dagen. Som sådan vil proletarisering av slike grupper ha en «fattigdomslindrende» effekt. Fra Bankens ståsted er altså proletarisering og fattigdomsbekjempelse to sider av samme sak.

Mer enn bare å øke arbeiderklassens antall i den tredje verden er dette også en strategi for å skape billig arbeidskraft. Dette er noe også Banken sier rett ut. Bekjempelse av fattigdommen, dvs. sterkest mulig proletarisering, er ikke en oppgave for bare de fattige, alle må bidra med det de kan. Lave lønninger er et klart insitament for investorer til å hyre inn mer arbeidskraft. Med andre ord: Lavere lønninger, så lenge de holder seg over 1 US$ om dagen, er et viktig bidrag for bekjempelse av fattigdommen (!!!), og her må arbeiderne bidra med sitt, dvs. å akseptere en luselønn. Utallige eksempler finnes da også på at Banken sine reformer, både under og etter SAP, har hatt drastiske lønnsnedslag som direkte følge.

Verdensbanken og den «globaliserte» økonomien

Det er imidlertid ikke nok med proletarisering alene. Bedriftene i den tredje verden skal inngå i et helt bestemt mønster ved at deres produksjon skal være eksportrettet. Dette gir i sin tur kapitalistene enorme fordeler da prisene i den vestlige verden kan settes langt høyere enn i produsentlandene. Siden merverdien er så stor som den er i produksjonen i den tredje verden – hos Nike mottar for eksempel en arbeider i Bangladesh kun 0,5 % av den prisen en jakke selges for (4) – er kjøpeevnen tilsvarende lav. Hvis en jakke selges for 60 US$, en sum som ikke en gang tilsvarer en arbeidsdag i USA, vil den tilsvare en til to månedslønner i Bangladesh.

Et viktig tiltak for å få folk vekk fra den «uformelle økonomien», er å konkurranseutsette jordbruket. Dette har (minst) to helt klare fordeler for kapitalen. For det første tar det knekken på mange småprodusenter som i sin tur kan føres ut i industrien. For det andre skapes et avsetningsmarked for de store kornreservene som finnes i andre land. Hvis alt kornet som produseres i USA selges på det nasjonale markedet, vil det føre til et enormt prisfall. Hvis det derimot kan selges i andre land, vil prisen kunne opprettholdes samtidig som man får solgt «overskuddskornet». Når dette ofte selges til lave priser, er det ytterligere med på å forsterke den første faktoren. Dermed kommer man inn i en prosess som blant annet har hatt den merkverdige effekten at Ukraina, en gang kjent som Sovjetunionens kornkammer, i dag er nettoimportør av korn.

Et ytterligere tiltak som står sentralt i de nye dokumentene med det svært lite passende navnet Poverty Reduction Strategy Papers (PRSP) er større fleksibilitet i forhold til valutaen. Valutaer i land der det er lav produktivitet pr. arbeidstime, tenderer til å synke i forhold til land med større produktivitet. For å demme opp mot inflasjon har land i den tredje verden tidligere valgt å ha en politisk styrt valutakurs. Når slike inngripener blir forbudt, fører det til at det relativt sett blir billigere å kjøpe varer fra landene, samtidig som importvarer relativt sett blir dyrere. Dermed får industrilandene en ytterligere fordel av Verdensbankens reformer, samtidig som folk i den tredje verden synker ned i ytterligere armod.

Markedsmakt og subsidiaritet

Verdensbanken slår i WDR 2000/01 fast at markeder er bra for fattige mennesker, uten å gi noen begrunnelse for denne påstanden. Bankens slagord om muligheter, maktoverføring og sikkerhet, slagord det skrytes mye av, er ikke annet enn slagord for strategier beregnet på å sikre markedsavhengighet også på produsentsiden (5).

Sentralt i vår sammenheng står begrepet om maktoverføring. Det er liten tvil om at mange av de strukturene som finnes i land i den tredje verden, er uheldige for innbyggerne i landene. Men når makten som ligger i disse, overføres til markedet gir det ikke vanlige folk mer makt. Dette forsøker imidlertid Banken å skjule med å si at siden de fattige er blitt en del av markedet, vil overføring av makt til markedet gi mer makt til de fattige. Som om de fattige ikke også er en del av de strukturene Banken ønsker å avskaffe!?!

I Vesten har fagforeningene vært en sentral drivkraft for å gi arbeiderne en viss makt i markedet. Selv om denne er liten og stadig utsatt for press, er det like fullt innrømmelser kapitalen har vært tvunget til å gi. I ord er heller ikke Verdensbanken negativ til fagforeninger i den tredje verden, men det er her snakk om helt bestemte typer fagforeninger, foreninger som bidrar til produktivitetsvekst ved å organisere folk og som ikke stiller «urimelige» krav. Samtidig legges det vekt på retten til ikke å organisere seg, med den begrunnelsen at man vil unngå «monopolisering» innen arbeidslivet, noe som kort og godt betyr at de ikke skal ha noen rolle som kollektiv organisator slik de tradisjonelt har hatt i vesten. Den sanne karakteren i dette «engasjementet» viser seg likevel best når man ser på de forholdene som råder i den tredje verdens industri i dag. Mens Banken legger lik vekt på retten til å organisere og ikke organisere seg, er situasjonen i dag preget av et tilnærmet fravær av fagforeninger i noen form.

Banken overser imidlertid glatt slike brudd på organisasjonsretten. De uttrykker faktisk i ord at brudd på denne retten ikke kan være grunnlag for sanksjoner – trolig det eneste stedet der Banken eksplisitt uttrykker seg mot sanksjoner på grunnlag av brudd på dens retningslinjer. Brudd på disse rettighetene skal heller løses av markedet. Dermed er man i en noe snodig situasjon: makt skal overføres til markedet, og hvis markedet ikke er i stand til å gi gode nok forhold for arbeidere, skal også dette løses av markedet. Forstå det den som kan. Sannheten er at det er kapitalen, ikke arbeiderne – både «fattige» og «ikke-fattige» – som skal tjene på nedbyggingen av de gamle maktstrukturene.

Når det kommer til sosiale tjenester, har Banken en dobbel argumentasjon. På den ene siden gjelder den ovenfor nevnte logikken med økt markedsmakt. Men: Samtidig innser Banken at ikke alle oppgaver kan overføres til markedet. Hvordan skal folk flest få større innflytelse over disse? Jo, ved at de overføres til «fellesskapet». Med dette mener Banken at det er folk nærmest mulig den eller de det gjelder, som skal stå for hjelpen. Men mens staten har et visst forråd av penger, er økonomien langt svakere i disse «fellesskapene». Det som ikke kan overføres til markede, skal altså i hovedsak utføres ved hjelp av gratisarbeid.

Dette kalles subsidiaritetsprinsippet og er en del av en strategi for å redusere statens utgifter. Det samme er tilfelle med Bankens krav om å kutte ut subsidier for «ikke-fattige» og kutte ned på, eller «målrette», som Banken kaller det, subsidier for «fattige». Reduksjon av statens utgifter skal i sin tur føre til reduksjon i skatter. Disse reduksjonene skal imidlertid ikke fordeles jevnt; det er tollavgifter, kapitalbeskatning osv. som skal kuttes først. Og hvis ikke dette hjelper, anbefaler Banken også en omlegging fra disse formene for beskatning til forbruksbeskatning.

Et fleksibelt arbeidsmarked

Et annet sentralt krav i PRSP (Poverty Reduction Strategy Papers) er et fleksibelt arbeidsmarked. Mer spesifikt legges det opp til større fleksibilitet i forhold til lønn og arbeidskontrakter.

Hva gjelder lønningene, skulle man tro at det kunne være et insentiv for arbeiderne til større produktivitet for å få høyere lønn. Men her har Verdensbanken sikret seg. I WDR 2000/01 slår Banken klart fast at lønnsnivået ikke bør ligge høyere enn det lokale gjennomsnittet. Dermed blir det kapitalen som tjener på fleksibiliteten. I perioder med høy avkastning vil det ekstra overskuddet gå til kapitalistene, mens arbeiderne i nedgangsperioder kan oppleve reduksjoner i lønningene. Alt i tråd med Bankens egne strategier og teorier.

Fleksibilitet i forhold til arbeidskontrakter setter arbeiderne i en ytterliggere forverret situasjon. Ved svekket oppsigelsesvern vil det være lett å sparke arbeidere. I 1991 benyttet den internasjonale skofabrikanten Bata seg av dette. De sparket den organiserte arbeidskraften som tjente 3 US$ om dagen og erstattet den med uorganisert arbeidskraft som nøyde seg med 1 US$ (6). Dette kunne de gjøre takket være inngripen fra Verdensbanken. Når de «fattige» blir arbeidere og «ikke-fattige», havner de i en høyst usikker situasjon. I perioder der etterspørselen synker, har bedriftene mulighet til å både senke lønningene og å sparke «overflødig» arbeidskraft. I en slik situasjon må man omstille seg raskt siden det ikke finnes ekstra ressurser å tære på. En motsatt omstilling, derimot, vil neppe gå like raskt. Dersom driften inn og ut av arbeidsplasser går raskt, vil med andre ord arbeiderne/de arbeidsløse finne seg i en situasjon med konstant armod.

Igjen er dette i tråd med kapitalens logikk. Mennesker som går inn og ut av industrien, er det Marx omtalte som den flytende industrielle reservearme. I oppgangstider har disse den egenskap at kapitalistene kan hyre dem inn for å få tilfredsstilt etterspørselen. I nedgangstider, derimot, kan de kastes ut. Når de er arbeidsløse, fungerer de som en advarsel til arbeiderne om hva som kan skje dersom de stiller «urimelige» krav i forhold til lønn og arbeidsforhold.

Oppsummert: Verdensbankens «nye» strategi er å få stadig nye mennesker ut av den «uformelle økonomien» og å gjøre dem til lavt betalte proletarer som lever på et eksistensminimum og i en usikker situasjon i et verdensmarked som fungerer på kapitalens premisser. Dette gir den vestlige verden fordeler både på import- og eksportsiden, samtidig som det gir vestlige bedrifter en gyllen anledning til å tjene ytterlig flere grunker.

Hvor ligger makten?

Man kan spørre seg hvorfor land i den tredje verden finner seg i dette. En ting er herskerne som lever i luksus. For dem betyr det lite fra eller til. Men det skaper også en usikker situasjon for dem dersom armodet slår over i opprør fra en misfornøyd befolkning, slik det nylig har skjedd i Argentina (se artikkelen til Olaf Svorstøl i Røde Fane nr 2, 2002).

Bakgrunnen ligger i 80-tallets gjeldskrise. Land i den tredje verden hadde tatt opp lån de ikke var i stand til å betale. For å unngå en finanskrise gikk Banken og Det internasjonale pengefondet (IMF) inn med midler. Dermed ble landene bundet fordi de, dersom de ikke fulgte kravene, ville miste innsprøytningen av midler, og dermed bli «svartelistet» internasjonalt.

Dette har Banken og IMF fått mye velfortjent kritikk for, både fra akademikere, aktivister og enkelte statsledere i den tredje verden. Og derfor er det ikke rart de forsøker å toe sine hender. En del av denne «renselsesprosessen» er de nye institusjonene PRSP, Sectorwide Approaches (SWAP) og Comprehensive Development Framework (CDF). Banken og IMF hevder at disse tilhører klientstatene selv, og at de dermed står ansvarlige for eventuelle feil. Dette er ansvarsfraskrivelse.

Rett nok utvikles PRSP, der den overordnede strategien legges for hvert enkelt land, av landenes egne regjeringer. Men de må utvikles etter retningslinjer fra Banken og IMF, og godkjennes av disse før de kan trå i kraft. Eiendomsforholdet er altså i virkeligheten mer den til en politisk sekretær, uten at noen hevder at det er de politiske sekretærene som har eiendomsretten til en politikers tale.

Også SWAP må utarbeides etter samme retningslinjer og godkjennes av Banken/IMF. Dette er en av de viktigste «nyskapingene» i og med at de tar for seg hver enkelt sektor i en stat, og ikke som SAP, hele statens økonomiske virksomhet. De utarbeides av arbeidsgrupper med representanter for landets regjering, IMF, Banken, investorer og ideelle organisasjoner. Sistnevnte har imidlertid vist seg ikke å ha særlig mye å si.

CDF, i sin tur, kanskje Bankens mest oppskrytte prosjekt i dag, er i virkeligheten ikke annet enn en SWAP for hele samfunnet, med de samme maktstrukturene. SWAP og CDF skal fungere i samspill med hverandre, noe som trolig vil ha den funksjonen at det særegne potesialet som finnes i SWAP vil bli motarbeidet av CDF, siden det tross alt er CDF som er den virkelige konkretiseringen av PRSP, selve grunnlaget for Bankens/IMFs engasjement.

Om ikke dette er nok, legges det opp til sinnrike systemer for å overvåke implementeringen. Det snakkes blant annet om en allment tilgjengelig nettside som oppdateres daglig slik at investorene skal få en daglig oppdatering på hvordan pengene brukes. Dette vil gi enda mindre frihet til landene enn det som var tilfelle under SAP. Ut over dette legges det opp til at IMF skal overvåke de makroøkonomiske aspektene spesielt, mens Banken skal ta for seg de politiske og sosiale aspektene.

En sentral del av kritikken mot Banken tidligere har vært den store makten USA har hatt. Det er imidlertid viktig å ha med seg at det ikke bare er fordi det er de som skyter mest penger inn. Det kanskje viktigste er at det er de som stiller størst garantier for investorer. For i motsetning til i private banker, har investorer i Verdensbanken garantier fra 183 lands regjeringer. Selv om den politiske makten utøves av USA og deres allierte, ligger dens materielle basis i støtten fra investorene. Det er dette som er Verdensbankens virkelige økonomiske fundament – det er tross alt en bank. Det som er nytt med CDF og SWAP, i motsetning til SAP, er at investorene også får større politisk innflytelse på Bankens gjøren og laten. Det bør derfor ikke overraske noen om Banken får enda mer penger å rutte med fremover, nå som investorene i større grad enn tidligere får være med på moroa.

Legg ned Verdensbanken

Paul Cammack har omtalt Verdensbanken som alle regjeringers mor. Selv om dette utsagnet muligens er noe overdrevet, er det liten tvil om at Banken, sammen med IMF og WTO, er blant de fremste representantene for en verdensorden på kapitalens premisser. Den er ikke bare et økonomisk, men også et politisk redskap, noe som gjør den særlig interessant å investere i for vestlige firmaer. Det er derfor umulig, slik blant annet AUF krevde under demonstrasjonen i Oslo 24. juni, å demokratisere Verdensbanken. Kravet om å legge ned Banken er det eneste som gjenspeiler realitetene.

Verdensbankens offensiv er et resultat av en stadig synkende profittrate og dermed kravet om ekspansjon av markedene. Sammen med andre sider ved den såkalte «globaliseringen», som også har drastiske følger for folk i den rike delen av verden, er dette en utvikling som er mer eller mindre nødvendig, sett fra kapitalens side. Derfor er også kravet om å legge ned Verdensbanken, sammen med IMF og WTO et krav som bærer i seg et revolusjonært potensial.

Noter

• 1) World Bank, World Development Report 2000/01: Attacking Poverty, New York: Oxford University Press 2001, side 23 [Tilbake]
• 2) Labour Behind the Label, Wearing Thin, Norwich: LBL, side 43-51 [Tilbake]
• 3) World Bank, ibid. side 24 [Tilbake]
• 4) Labour Behind the Label, ibid. side 28 [Tilbake]
• 5) Mer om dette: Cammack, Paul, Den virkningsfulle fattigdommen, i «Til kamp mot imperialistisk globalisering», utgitt av Internasjonalt utvalg i AKP, juni 2002 [Tilbake]
• 6) Chossudovsky, Michel, The Globalisation of Poverty, London: Zed Books, 1997, side 127 [Tilbake]

av Arnljot Ask

21. september 1991 stemte et overveldende flertall i en folkeavstemning for at Armenia skulle erklære seg uavhengig av Sovjetunionen. To dager etterpå erklærte parlamentet sin uavhengighet og forberedte valg på president i oktober samme året. Her ble Levon Ter-Petrosian, som ikke hørte til den gamle ledelsen i kommunistpartiet, valgt med rundt 80 % av stemmene.

USAs president George Bush var raskt ute med å anerkjenne den nye staten, utenriksminister James Baker besøkte landet allerede i februar 1992, og USA var blant de første som etablerte en ambassade i Jerevan. I den første perioden var USA på offensiven og påskynda en rask overgang til reindyrka markedsøkonomi og åpning for utenlandsetableringer. Armenia ble den første tidligere sovjetrepublikken som privatiserte jordbruket.

Den bråe overgangen i den økonomiske politikken og separasjonen fra sovjet-økonomien, førte sammen med oppblussinga av Nagorno-Karabakh-striden til dramatiske tilbakeslag i levekår og samfunnsutvikling i det nye landet. Det har ført til interne politiske rivninger, som vi kommer tilbake til nedenfor. Men først til Nagorno-Karabakh-konflikten.

Konflikten i Nagorno-Karabakh

I 1992 brøt det ut full krig med Aserbajdsjan. Armenske styrker sikret at armenerne i Nagorno-Karabakh vant fullstendig herredøme over distriktet og erklærte det som en autonom republikk. Det er til nå bare Armenia som har anerkjent republikken, og i praksis er det nå en integrert del av Armenia. Armenia har også okkupert en korridor som forbinder Nagorno-Karabakh med Armenia og opprettet bosettinger i randområdene rundt Nagorno-Karabakh som et skjold mot aserbajdsjansk påtrykk. Over 800.000 azerere ble drevet over til kummerlige forhold i flyktningeleire i Aserbajdsjan. OSSE grep inn i konflikten og fikk i 1994 i stand en våpenhvile, overvåket av organisasjonen. Men ennå er ikke konflikten løst. Armenias krav er at Nagorno-Karabakh og korridoren skal tilhøre Armenia. Får de oppfylt dette, vil de trekke seg tilbake fra de øvrige bosettingene. Slik styrkeforholdet mellom de to statene er, kombinert med USAs og Russlands rivalisering om Armenias gunst, blir sannsynligvis dette også utfallet. Sjøl om Aserbajdsjan fortsatt nøler med å gå med på kravet.

Allerede før krigen med Aserbajdsjan brøt ut i 1992, hadde økonomien gjennomlevd et dramatisk tilbakeslag. Krigen med Aserbajdsjan førte også til blokade av Armenia, ikke bare fra Aserbajdsjan, men også fra Tyrkia. Det forsterket ytterligere den økonomiske nedturen. Spesielt ramma det energitilførelsen og førte til problemer for matimporten. På grunn av brennstoffmangelen gikk folk løs på det som fantes av trær og annet brennbart i byene. Vi så tydelige merker ennå i Jerevan. Sjøl om situasjonen nå er bedre, i og med at et gammelt atomkraftverk ble åpna igjen i 1997. (På grunn av farene dette representerer, er det bestemt at det skal stenges igjen i 2004.)

Økonomien i dag

Ennå, i 2002, ligger økonomien, målt i BNP, under nivået fra 1988. Sjøl om det de siste fem åra har vært en nominell vekst på rundt 5 %. Veksten nå er bygd på direktivene fra IMF og Vedensbanken, som er de viktigste finanskildene. Den fører også til økte skjevheter i inntektsfordelinga, noe som er bakgrunnen for de fattigdomstalla vi finner i faktaboksen. Den bråe overgangen til markedsøkonomi og frakoblinga fra den sentrale sovjetøkonomien førte til at fellesoppgaver ble liggende brakk. Vi så «monumenter» over dette i form av blant annet svære boligkomplekser i utkanten av Jerevan som sto halvferdige. I boligområdene hvor folk bodde, var leilighetene innvendig gode og velholdte. Men fasadene forslumma. Fellesoppgavene hadde tidligere vært det offentliges ansvar. Nå var de ingens.

Industriproduksjonen i dag er dominert av småindustri og en viss gruvedrift, i tillegg til at elektronisk industri ser ut til å kunne bli en ny vekstsektor. Foredling av gull og diamanter står for en stor del av eksportinntektene, noe som gir seg utslag i at et land som Belgia er største importør målt i penger (på grunn av diamanthavnen Antwerpen).

På det politiske planet har det utvikla seg ut en drakamp mellom en hovedfløy som ønsker en nærmere tilknytning til USA og Europa og en fløy som legger stor vekt på fortsatt godt forhold til Russland. Nærmere om dette i artikkelen «Midt i ‘Det store spillet’». Skyteepisoden i parlamentet i 1999, hvor statsministeren og parlamentstalsmannen, sammen med flere parlamentsmedlemmer ble skutt, mente flere hang sammen med denne rivaliseringa. Denne saka er ennå ikke oppklart, men når dette skrives (juli 2002) meldes det om at opposisjonen prøver å reise riksrettssak mot presidenten med bakgrunn i den.

Debatt:

av Michael Klinski

Det er greit at Johan Petter Andresen i Røde Fane nr 2, 2002 kritiserer AKPs program for manglende analyse av kapitalismens grunnleggende utviklingstendenser. Det var kanskje likevel riktig at landsmøtet fjernet deler av programkomiteens forslag. Noen av formuleringene han siterer, er etter min mening ganske svake og til dels selvmotsigende.

Et utsagn som «konkurransen (…) fører til økonomisk stagnasjon» kan en vel ta som vedtatt sannhet, men hvorfor er det sånn, hva betyr det og hvem skal forstå det? Økonomisk stagnasjon i forskjellige varianter dukker opp i flere setninger. Den «har for lengst satt inn, og den politiske legitimiteten er i ferd med å smuldre». Merkelig påstand, syns jeg. Selv om de etablerte partienes legitimitet minker verden over, så gjelder dette i de fleste land ikke kapitalismen som økonomisk system.

«Stagnasjonen vi har sett de siste tiåra, med synkende vekstrate målt i brutronasjonalprodukt for den kapitalistiske verdensøkonomien som helhet, fortsetter.» Hva slags begrep av stagnasjon er dette? «Stagnasjon» betyr enkelt og greit «stillstand», i økonomien også betegnet som «nullvekst». Dette vet folk flest og blir i beste fall forvirret når de leser om stagnasjon som synonym for «synkende vekstrate». Mindre vekst er uansett vekst og ikke stagnasjon. Stagnerer for eksempel Fremskrittspartiet når oppslutningen øker med to prosent per måned i stedet for tre?

Noe annet er en «stagnasjonstendens»: Kapitalismens utvikling heller i retning av stagnasjon eller har en innebygd tendens til å vokse mindre og mindre. Dette illustrerer en tabell som Andresen bruker i artikkelen sin. Tabellen viser minkende vekstrater. Likevel tolker Andresen tallene slik: «Veksten stagnerer tiår for tiår.»

Når Andresen skriver at han ikke kjenner «til en eneste marxistiske økonom som i dag ikke hevder at den internasjonale økonomien stagnerer», så kjenner han enten ikke til altfor mange, eller han har ikke forstått dem. Uten klare begreper som ikke blander «mindre vekst», «stagnasjon» og «stagnasjonstendenser», er det ikke mulig å utvikle en marxistisk analyse av virkeligheten.

Ingen i det norske Stortinget har engasjert seg for å fremme den kampanja som armenerne har satt i gang for å få Tyrkia til å erkjenne folkemordet i 1915. Siden det store jordskjelvet i nordøst-Armenia i 1988, har oppmerksomheten rundt Armenia begrenset seg til skyteepisoden i parlamentet i 1999 og at Norge spilte VM-kvalifisering mot landet. Norges bånd til regionen er sterkest til Aserbajdsjan og Tyrkia, de to landene som står i hardest motsetningsforhold til Armenia. For Aserbajdsjans del har det med store næringsinteresser å gjøre. Det gjelder også for Tyrkias del, hvor det i tillegg også kommer allianseforhold gjennom både Nato og mellom politiske partier.

Siden denne regionen er full av motsetningsforhold og store forretningsmuligheter, og norske næringsinteresser og statsinteresser er djupt involvert her, vil Norge også måtte forholde seg til Armenia i større grad i åra som kommer. I det minste som en refleks av det sterke engasjementet i nabolanda. Det er derfor på sin plass å minne om disse rammebetingelsene for Norges oppførsel der:

• Statoil er en av hovedinvestorene i Azerbajdsjan International Operating Company (AIOC), som er operatør for den viktigste oljeutvinninga i Kaspihavet til nå, Azeri-Chirag-Gunashli-feltet. Produksjonen har allerede oversteget 120.000 fat pr dag og vil nå et topp-punkt på bortimot 1 million fat pr dag i 2010. Ved siden av dette eier Statoil 25,5 % av et annet felt, Shah Deniz, like mye som sin hovedsamarbeidspartner i utenlandseventyra, BP, slik at de to kontrollerer dette feltet hvor BP er operatøren. Også Kværner er nå tungt inne med leveranser til AIOC sin virksomhet, nå sist med en større boreplattformpakke gjennom Maritime Hydraulics som ble annonsert 26. juni.
• Statoil er også for fullt inne i Iran, gjennom blant annet samarbeid med det statseide National Iranian Oil Company (NIOC). De åpnet et representasjonskontor i Teheran i september 2001. Hydro er også inne i Iran, sammen med at både Eksportrådet og flere norske enkeltselskaper «sonderer» terrenget flittig. På oppdrag fra Hydro, og i forståelse med iranske myndigheter, driver Norsk folkehjelp opplæring av mineryddere i områder nær grensa mellom Iran og Irak. Til og med utenriksminister Jan Pedersen avla landet en offisiell visitt, ikke så lenge etter at han sluttet seg til Bush sin bannbulle om Iran som tilhørende ondskapens akse.
• Norge, gjennom Statoil, er også involvert i rørledningsprosjektet Baku-Tiblisi-Ceyhan som er et prosjekt drevet gjennom direkte av statsmakten i USA. Det knytter Norge enda tettere til Tyrkia og politikken med å legge press på Armenia. Ledningen vil gå via Georgia, nord for Armenia, og utestenge Armenia for transittinntekter for olje/gasstransporten.

av Peter Myrdal

Vi ser i dag en kollektiv imperialisme – kapitalen i USA, Japan og EU har felles interesser. Men det er USA som sitter på den politiske og militære makten. Derfor er USA-imperialismen hovedfienden. Derfor er det også viktig å forsvare nasjonal uavhengighet. Peter Myrdal traff den egyptiske økonomen Samir Amin under et Stockholms-besøk i vinter. Michael Hardt og Samir Amin er invitert til RU og SU sin konferanse i høst, Manifest 02.

Søndag ettermiddag i ABF-huset i Stockholm. På Z-salens scene debatterer Michael Hardt og Samir Amin. Tonen er vennlig, og Hardt sier flere ganger at «Samir og jeg er egentlig ganske enig». Men publikums reaksjoner viser noe annet: Etter Hardts innlegg applauderer halve salen, når Amin snakker applauderer den andre halvdelen.

Dette gjenspeiler en viktig skillelinje innenfor dagens venstreside: Synet på imperialismen og nasjonalstaten. Michael Hardt som sammen med Antonio Negri har skrevet boken Empire, hører til dem som mener at nasjonalstaten har utspilt sin rolle. Transnasjonale konserner og globale institusjoner dominerer verden, makten har ikke lenger noe sentrum, og derfor går det heller ikke an å snakke om imperialisme eller USA som verdens dominerende imperialistiske makt. Det betyr også at kampen ikke lenger kan føres på nasjonalt plan, kan ikke handle om nasjonal uavhengighet. I løpet av diskusjonen beskylder Hardt de som protesterer mot USA-imperialismen for å være «anti-amerikanske», og hevder at det ikke finnes noen forskjell mellom, for eksempel USA og Indonesia.

Det er denne konklusjonen som deler tilhørerne i ABF-huset – for hvilke politiske metoder, bortsett fra å reise rundt og demonstrere mot toppmøter, står igjen, når alle former for nasjonal politisk kamp erklæres døde? Samir Amin er en av Hardts og Negris sterkeste kritikere. I snart førti år har Amin – som har sitt virke ved forskningsinstituttet Third World Forum i Senegal – skrevet om imperialismen, og analysert forholdene mellom den vestlige verdens sentrum og tredje verdens periferier (blant annet i boken Kapitalismen i globaliseringens tid som kom ut på svensk i fjor). Han svarer Hardt at det fortsatt finnes gode grunner til å være «anti-amerikansk», hvis man med det mener «motstander av USA-imperialismen». Amin mener at tanken om at et slags flytende imperium skulle ha erstattet imperialismen, bunner i en feiloppfatning av hva imperialismen innebærer.

Imperialismen er ikke historie

«Det er feil å si at vi ikke lenger kan snakke om imperialisme. De som påstår det, ser bare imperialismen som et politisk fenomen, en slags utvidelse av nasjonalstatene gjennom koloniene. Men slik har det aldri vært. Imperialismens basis er kapitalen. Imperialismen oppstår, slik Lenin påpekte, når kapitalen konsentreres, når monopolene og oligopolene skapes. I dag består basis av det man kaller «transnasjonale konserner», kapitalens dominerende form nå. Det finnes fortsatt mindre kapitaler, men de er underordnet de transnasjonale kapitalene. At de er transnasjonale, betyr at produksjon og salg er spredd over hele verden. Kapitalen er, derimot, ikke transnasjonal når det gjelder eierforholdene, som fortsatt i høyeste grad er nasjonale, og konsentrert hos en liten del av verden. Dette er ikke helt nytt. Tidligere var kapitalen også transnasjonal, men i mindre utstrekning enn i dag.

Det er derimot nytt at de ulike kapitalene har felles interesser. Sant nok er kapitalene pr. definisjon i stadig konflikt med hverandre, men de felles interessene er i dag langt viktigere enn konfliktene. Den økende transnasjonaliseringen innebærer at alle opererer på det samme verdensmarkedet, og de har derfor felles interesse av hvordan verdenssystemet styres. Det betyr at man kan snakke om en kollektiv imperialisme, som omfatter USA, Canada, Europa og Japan – Triaden. Problemet for kapitalen er at det ikke finnes noen verdensstat. I stedet finnes institusjoner som WTO og IMF, som fungerer som den kollektive kapitalens styringsinstrument. Men det politiske styringsinstrumentet mangler, og derfor faller den rollen på USA og Nato. USA administrerer periferiene ved hjelp av militær makt, noe som gir USA muligheten til å ta ledelsen innenfor den kollektive imperialismen, og utvikle et eget imperialistisk underprosjekt – en amerikansk imperialisme, som først og fremst handler om kontroll over oljen, men også den geostrategiske makten, noe som er tydelig nå i Sentral-Asia.»

– Hva er USAs virkelige styrke innenfor denne kollektive imperialismen? Hvor sterkt er det kapitalistiske systemet?

«USAs styrke er skjør. Deres største fordel er kapasiteten til å bombe. Det handler ikke bare om de rent tekniske mulighetene til å bombe. Sverige ville også kunne bombe Somalia, men den svenske opinionen ville protestert. USA kan gjøre det siden den amerikanske opinionen tillater det. Men den kollektive imperialismen må betale en høy pris for USAs intervensjoner. For det første må resten av Triaden akseptere USAs imperialistiske prosjekt. For det andre må de dekke opp det amerikanske underskuddet – en stor del av merverdien i Europa pumpes inn i den amerikanske økonomien, siden den transnasjonale kapitalen er avhengig av USAs militærmakt.

Men bortsett fra at USA er økonomisk svakt, tror jeg at USA også militært er svakere enn det man kan få inntrykk av. De store seirene de seineste åra er ikke militære, men politiske. Hver gang har USA lykkes i å isolere sine motstandere ved å skape en bred enighet om sine inngrep, til og med utenfor Triaden. Men det betyr ikke at de kommer til å få samme oppslutning også i framtiden. Afghanistan kan bli et vendepunkt, det blir mer og mer åpenbart at USA har rotet det til for seg i Sentral-Asia.

Samtidig har hele systemet gått inn i det jeg vil kalle «et stadium av senilitet». Markedenes ekspansjon har alltid vært både integrerende og ekskluderende, men under brorparten av kapitalismens historie har antallet mennesker som er blitt innlemmet i systemet, oversteget antallet som har falt utenfor. Men nå har vi kommet til et vendepunkt – en stor del av jordens befolkning trengs ikke lenger. Hvis jordbruket i verden underkastes kapitalismens grunnleggende regler, kommer tre milliarder bønder til å bli overflødige. Siden det er umulig å forestille seg at alle kommer til å suges opp av den industrielle moderniseringen, eller av tjenestesektoren, så betyr dette at kapitalismen går mot et nytt folkemord. Kapitalismen begynte med folkemord – indianerne, slavehandelen – og slutter med folkemord på hundretalls millioner unødvendige bønder.

Motstand mot imperialismen

– Hvordan kan vi unngå en slik utvikling? Hvordan skal motstanden mot imperialismen organiseres?

«I dagens situasjon er de sosiale bevegelsene ekstremt splittet. Man må skape enighet mellom de forskjellige delene, en enhetsfront som formulerer umiddelbare målsettinger som gjelder sosial rettferdighet og internasjonal rettferdighet. Kravene om sosial rettferdighet i sentrum må forenes med antiimperialistisk bevissthet samtidig som antiimperialismen i periferien ikke har noen framtid, dersom den ikke holdes oppe av folkelige krav om rettferdighet og demokrati.

Her finnes det et problem med den holdningen som for eksempel Kina og India har. Samtidig som de som styrer i disse landene har tatt i mot kapitalismen, forsøker de å gi nasjonalstatene sine rom i det globale systemet, ved at de ikke underkaster seg de mest ekstreme formene for nyliberalisme. Dette er Kinas offisielle politikk: Globalisering ja, men ikke på hvilke som helst vilkår. Men det skjer uten folkelig deltakelse, uten at de som styrer gjennomfører en politikk som fører til sosiale forbedringer. Det dreier seg altså om et slags nasjonalt høyreprosjekt i periferien. Jeg tror ikke det har særlig stor mulighet til å lykkes, siden det ikke vil kunne føre til folkelig mobilisering. Det betyr at det heller ikke utgjør noen reell trussel mot den kollektive imperialismen og det amerikanske hegemoniet. Men hvis dette prosjektet i stedet ville støtte seg på folkelig kamp, og føre til sosiale framskritt og demokratisering – altså ikke farsedemokrati, men virkelig demokrati – da ville land som Kina og India bli en del av den antiimperialistiske motoffensiven. Den første tredjeverdenbølgen av nasjonale frigjøringsbevegelser omfattet alt fra folkelige til borgerlige bevegelser fra kommunismen i Kina til neokolonialismen i Afrika, via halvsosialismen i India eller Tanzania, og den arabiske og latinamerikanske nasjonalpopulismen. Jeg tror den epoken er forbi. Det som må skapes nå, er en annen bølge, en afroasiatisk solidaritet som har sterkere folkelig forankring.»

Regioner og nasjonalstater

– Tidligere har du hevdet at landene i periferien bør gå sammen i regioner og «skille seg ut» for å stå i mot den imperialistiske dominansen. Er det fortsatt en strategi som kan føre fram, og betyr det at nasjonalstaten har utspilt sin rolle, slik det ofte sies i dag?

«Jeg forsvarer utskillingen, men for meg har det aldri betydd autarki (enevelde). Det har handlet om å snu på dominansforholdet – å la de indre kravene til progressiv sosial omveltning bli bestemmende for forholdet til omverdenen, i stedet for dagens situasjon, der landene i periferien underkastes den kollektive imperialismens vilkår gjennom såkalte strukturtilpasninger. Man kan avgjort ikke fristille seg helt, men man kan heller ikke akseptere å være helt underlagt ytre krefter. En utskilling er derfor et uunngåelig skritt på veien til en global sosialisme. Derimot kommer utskillingens former til å se annerledes ut i dag enn de gjorde før. Tidligere dreide det seg om en motsetning mellom industrialiserte og ikke-industrialiserte regioner, og derfor handlet utskillingen om å kunne modernisere og industrialisere. I dag hviler ikke imperialismen på et industrimonopol – industrien kan desentraliseres over hele verden – men på det som jeg kaller de fem monopolene: Kontroll over teknologi, finanssystemer, media, naturressurser og masseødeleggelsesvåpen. Det betyr at dagens utskilling må handle om å skape muligheter til å gjøre motstand mot disse nye monopolene. Store stater, som Kina, India eller Brasil ville kunne utgjøre egne utskilte, eller avgrensede områder, mens andre land ville ha behov for å gå sammen i regioner.

Men regionen kan bare være et supplement til nasjonalstaten. Jeg tror at det i dag er viktig å slå ring om nasjonen. Kapitalen har institusjonalisert parolen om at det ikke lenger finnes nasjoner – det er i dag en del av den imperialistiske strategien å bryte ned nasjonene. For meg, som er internasjonalist, er nasjonalisme så avgjort et ubehagelig ord, siden det ofte innebærer sjåvinisme og forsvar for den borgerlige staten, men man må se forskjell på nasjonalisme og nasjon. Nasjonene eksisterer, og i dag er det der det finnes rom for politisk debatt og klassekamp. Hvis nasjonene forsvinner, opphører disse strukturene, og da blir det bare igjen religiøse, eller etniske fellesskap.»

Europa

– Du har ofte påpekt at en «utskilling» av Europa ville kunne være noe som svekket det amerikanske hegemoniet. Hvordan ser du på EU i det perspektivet – kan dagens EU, som jo er en del av den kollektive imperialismen, allikevel være en motvekt til USA?

«Da man diskuterte nedgangen for det amerikanske hegemoniet på søttitallet var man fortsatt vant med å snakke om flere antagonistiske imperialistiske makter, og derfor prøvde man å identifisere hvem som ville overta hegemoniet etter USA. En del trodde den gang at det ville bli Japan. Dagens diskusjon om EU som det nye hegemoniet, likner den debatten på den måten at det er like feilaktig. De som hevder at EU vil overta etter USA, glemmer at den europeiske og amerikanske kapitalen har felles interesser. Det betyr ikke at alle konflikter har opphørt, det finnes fortsatt politiske motsetninger mellom USA og EU. Men disse konfliktene spiller ingen særlig stor rolle, siden de som styrer i Europa, enten det nå er venstre- eller høyreregjeringer, aksepterer nyliberalismen og imperialismen. EU forblir dermed den europeiske delen av det amerikanske prosjektet. Derimot finnes det en konflikt mellom de europeiske folkene og Triadens imperialisme. På meg virker det som om Europa her burde kunne utgjøre bare et svakt ledd i det globale imperialistiske systemet – tradisjonelt finnes det et potensiale for et virkelig venstre. Men venstresiden i Europa må først radikalisere sin kritikk, både av nyliberalismen og imperialismen. Det er ikke bare den europeiske sosiale politikken som er viktig, men også utenrikspolitikken. En europeisk region ville kunne knytte bånd til Russland, Kina, India, Midt-Østen og Afrika, og dermed isolere den amerikanske imperialismen.

Det betyr ikke at jeg aksepterer ideen om at de europeiske nasjonene er på vei til å forsvinne, at det ville være bra om det konstrueres en europeisk stat, like lite som jeg aksepterer snakket om at nasjonene i periferien er unødvendige. Det er bare for den dominerende kapitalen at det utelukkende er Europa som eksisterer. For de europeiske folkene finnes både nasjonene og Europa. Derimot kommer den lange overgangen til verdenssosialisme til å være umulig i de europeiske landene, så lenge den ikke bygger på en europeisk konstruksjon som også har sosialismen som mål.

av Arnljot Ask

USA var raskt ute med å anerkjenne republikken Armenia høsten 1991. De var også blant de første til å opprette ambassade i Jerevan. Og de har skaffa seg både politiske støttespillere i landet og økonomisk innflytelse, blant annet gjennom Verdensbanken og Pengefondet sine krav om motytelser. Russland har opprettholdt en betydelig økonomisk og politisk innflytelse i landet, og har også i dag to militærbaser der, i grenseområdene mot Tyrkia. Som utenriksminister Vatan Oskanian uttrykte det, da delegasjonen hadde møte med han; det føles ikke så betryggende å ha bare Tyrkias gode venn USA som buffer mot sin tradisjonelle erkefiende.

Begge disse hovedrivalene i regionen gjør hva de kan for å trekke det lille landet inn i sin innflytelsessfære. Armenia på sin side gjør hva de kan for å bevare mest mulig av sin nyvunne uavhengighet. Utenriksministeren kalte dette å følge en komplementær utenrikspolitikk. Det innebar å ha gode forbindelser til begge rivalene, samtidig som han også ga til kjenne at det var et langsiktig mål å bli en del av EU! Armenia her bedre forutsetninger for å mestre en slik balansekunst enn sine nærmeste naboer i Kaukasus. Det økonomiske minuset, at landet sjøl ikke sitter på de store olje-/gassreservene, og sannsynligvis heller ikke vil få transittledninger over sitt territorium, snus i denne sammenhengen til en fordel. Men allikevel, deres geografiske plassering gjør at de ikke kan vente å komme lettvint gjennom det farvannet som venter. Noen aktuelle meldinger fra de siste månedene illustrerer dette tydelig:

• 12. august kunngjorde BP at konsortiumet de er hovedaksjonær i (sammen med Statoil), i oktober ville vedta å bygge en gassrørledning til 3,2 milliarder US $ for å utvikle det gigantiske gassfeltet Shah Deniz (se artikkelen Norge i Kaukasus). Ledningen skal gå parallelt med oljerørledningen fra Baku til Ceyhan, men stanse opp i Erzurum i Tyrkia. Gassen dekker de svære behova som de tyrkiske energiplanene opererer med. Samtidig råder det stor usikkerhet om hvor store behov Tyrkia vil få framover -og hvor de vil ta gassen fra. Det er neppe en tilfeldighet at BP og Statoils ledning skal proklameres samtidig som det russiske Gazprom og det italienske ENI planlegger å åpne sin «Blue Stream»-rørledning tvers over Svartehavet, med russisk gass til det tyrkiske markedet!
• 15. august hevda den rusiske forsvarsministeren Ivanov at det var noen drepte separatister i Tsjetsjenia som hadde georgianske flyktningdokumenter. Det ble lagt fram samtidig som Russland krevde å få felles militærøvelse med Georgia i den såkalte Pankisi-kløften, hvor de hevder at Georgia hjelper tsjetsjenske terrorister. Georgia avviser Russlands påstander og hevder på sin side at Russland assisterer opprørerne fra Abkhasia, og at Russland går inn for å skape kaos i Georgia. De hevder også at Russland har krenka luftterritoriet til Georgia. Russland misliker sjølsagt sterkt Georgias nære bånd til USA, og det at de står fram som et viktig transittland for å få olje og gass fra Kaspihavet til Europa i konkurranse med Russlands transportruter. Fra sist vår av er også amerikanske soldater invitert inn i Georgia, for å være med i kampen mot det USA og Georgia klassifiserer som terrorister.
• 17. juli undertegna Armenia og Russland en avtale om at Russland ettergir en gjeld på 98 millioner US $ i bytte for overtakelse av fem statseide armenske bedrifter. Den viktigste av disse er varmekraftverket i Hrazdan som kan produsere ca 40 % av Armenias behov for elektrisitet. Men også en høyteknologisk bedrift og et par forskningssenter, som tidligere var knytta til Sovjets militær-industrielle kompleks, har betydning. Denne avtalen innebærer en viktig forsterking av Russlands innflytelse i den armenske økonomien og også et framskutt økonomisk brohode for Russland i hele Sør-Kaukasus. Samtidig ble nye avtaler om våpenleveranser inngått. Dette trekket fra Russlands side må sees i sammenheng med diverse framstøt fra USA sin side etter 11. september 2001.
• USA opphevet våpenembargoen mot Armenia og Azerbajdsjan tidligere i år, og jobber for å få ikke bare Georgia, men også Armenia, med på fellesøvelser med Nato-landene. I følge USA-representant på en internasjonal olje-/gasskonferanse i Tbilisi sist vår, var oppgaven her ikke minst å forberede forsvar av rørledningene i regionen.

av Svein Lund

Hvorfor skole? spør Solveig Aamdal i Røde Fane nr 2, 2002. Ho svarar sjølv på dette gjennom å oppsummere skolen sine oppgåver i eit kapitalistisk samfunn i sju punkt. Dei aller fleste av disse punkta er slikt som tjener kapitalen sine interesser. Samtidig spør ho:»Hvorfor ønsker makta å ødelegge skolen?» Kordan heng dette på greip? Dersom skolen tjener kapitalen, kvifor vil så kapitalen øydelegge den same skolen?

Solveig Aamdal skal ha all ros for å sette i gang ein skolediskusjon i Røde Fane og forsøke seg på ei analyse av skolen sin plass i samfunnet. Venstresida har til no i liten grad hatt ei analyse av skolen og ein samla alternativ skolepolitikk. Skolepolitikken har mest gått ut på høgare stipend for elevane og lønn for lærarane, konfesjonsfri skole, gratis lærebøker og fleire datamaskinar. Dei som har hatt ein skolepolitikk i Noreg er i første rekke den tenkande delen av høgresida, dvs. Høire og høgresida i DNA. Eg vil i dette innlegge kommentere nokre av spørsmål som Solveig tar opp og nokre som ho ikkje tar opp, og vone at dette vil få enno fleire til å kaste seg ut på.

Vil vi ha skole?

Alle vil ha skole. Dei fleste vil og ha meir skole; fleire år på skolen, fleire timar i veka, fleire elev- og studentplassar og fleire lærarar. Særlig vil lærarar ha meir skole, og folk med lærarbakgrunn har tradisjonelt hatt sterk innverknad på skolepolitikken.

Vil alle ha skole? Skolehistoria fortel om store problem med å få alle elevar til å gjennomføre den obligatoriske skolen. At elevar har hatt stort fråver og falt ut av skolen før tida, har blitt sett på som disiplinære og moralske problem, og foreldra og elevane har fått høre at dei ikkje veit sitt eige beste. Alt sett frå øvrigheita sin synsstad. For nokre år sidan var det ein skolemann, til og med professor i pedagogikk (1), som våga å gjøre opprør mot denne tankegangen. Han analyserte haldningane til skolen på kysten av Troms for vel hundre år sidan og kom til den klare konklusjon at elevane sin skulk var ei logisk og fornuftig handling, i forhold til ein skole som ikkje ga det dei trengte å lære for å livberge seg. Snarare tvert om. Ei sak var at ungane si arbeidskraft trengtest i heimen. Like viktig var at skolen tok ungane bort frå det miljøet der dei kunne lære det dei trong for framtida. Jo lengre og fleire skoledagar, jo fleire år obligatorisk skole, jo mindre skikka var elevane til å klare seg sjølv den dagen dei skulle stå på eigne bein. På 1950- og 60-talet, da 9-årig obligatorisk skole blei innført, blei det gjort undersøkingar om foreldra sine haldningar til utvida skoleplikt. I Finnmark var det i reindriftsmiljø ein overveldande motvilje mot utviding av skolegangen. Som i fiskerimiljøet eit halvt hundreår før, var grunngivinga den samme: Jo lengre elevane var i skolen, jo mindre kvalifiserte ville dei vere for arbeid i reindrifta.

Kva så i 2002? For dei fleste er det ikkje lenger mogleg å lære sitt framtidige arbeid gjennom å følge foreldra sine gjøremål. No er det normale, både i by og land at ungane er i institusjon frå 1- eller i alle fall 3-årsalderen og til dei er 18-19 år. I løpet av 1990-talet har institusjonering av barn og ungdom auka kraftig, særlig gjennom desse tiltaka:

• Utbygging av barnehagar, innlemming av barnehagen i det pedagogiske læreplansystemet gjennom innføring av rammeplan for barnehagen.
• Utbygging av skolefritidsordningar, desse har også i større grad blitt lovregulert.
• Innføring av Reform 94 som gir all ungdom rett til vidaregåande opplæring, men plikt til å ta ut retten i løpet av dei første åra etter at dei har fullført grunnskolen.

Men som om dette ikkje var nok: «Kvalitetsreformen» for høgare utdanning skal skjerpe inn studieprogresjonen og «gjennomføre heiltidsstudenten». Det er i dag altfor vanlig at studentar ikkje har arbeidserfaring frå anna enn sommarjobbar (alle har ikkje ein gong det), når dei byrjar å studere. Derimot har det vore vanlig at studentar har jobba meir eller mindre ved sida av studiene. Det skal det no bli slutt på. Idealet synast å vere at ein går i utdanningsinstitusjon frå 1- til 24-årsalderen utan å ha anna enn teoretisk kunnskap om livet utafor skoleveggane.

På dette grunnlaget vil eg stille følgande kjetterske spørsmål: Kvalifiserer eller diskvalifiserer skolen for livet? Kanskje vi treng mindre, ikkje meir skole?

Kamp om skolen

Solveig Aamdal syner at kapitalen søker å forme skolen etter sine behov. Men skolen er ikkje, og har aldri vore, noko enkelt speilbilete av interessene til dei som har den økonomiske makta. Mange andre krefter har vore med å forme den skolen vi har i dag. Ikkje minst gjeld det dei som har arbeidsplassen sin i skoleverket. Arbeidarrørsla og andre store folkerørsler har og påverka skolen. (Det er derfor det er noko i skolen som er verd å forsvare.)

Gjennom tidene har det vore kamp i og rundt skolen på mange område. Eg vil sjå nærare på nokre av desse.

Korfor kom einskapsskolen?

Går vi 150 år tilbake i tida, var skolen klassedelt. Øverst var latinskolen, i første rekke for embetsmannsklassen. Så kom borgerskolen, for det oppvoksende handels- og industriborgerskapet. Og på botn var det allmueskolen, der barn av arbeidarar, bønder og husmenn skulle lære enkel lesing og å frykte og lyde gud og øvrigheita. Frå 1860-talet skjedde det ei gradvis samordning til felles skole eller einskapsskole, først i 3, så 5, 7, 9 og 13 år. Denne utviklinga framstiller Solveig Aamdal slik:

«Utviklinga krevde arbeidere som kunne lese og regne. … Dette førte til at det grodde fram en skole som skulle gi et tilbud til alle. … Ettersom kapitalens behov for flere og flere med utdanning økte, fikk vi enhetsskolen, med lik skoletid og likt skoleinnhold for alle.»

Men var det så enkelt at dette «grodde fram» og «vi fikk»? Nei, alt dette skjedde gjennom kamp. Einskapsskolen (= enhetsskolen) møtte motstand, han blei gjennomført i mange trinn, dei fleste av trinna mot ønska til partiet til den noverande utdanningsministeren. Dersom ein framstiller det som om kapitalen ga oss einskapsskolen, er det anten rein historieforfalskning eller i beste fall kunnskapsmangel. Noreg innførte 7-årig einskapsskole frå 1920 som eit av dei aller første landa i verda. Andre land har framleis ikkje innført nokon einskapsskole, sjølv om dei kan ha like utvikla kapitalisme som Noreg.

Forsvare einskapsskolen?

Solveig Aamdal skriv om einskapsskolen som står for fall, og eg tolkar ho som om oppgåva til venstresida må vere å forsvare einskapsskolen. Tidligare har mange på venstresida lansert parola «Forsvar enhetsskolen!» Ei slik parole syns eg er problematisk. Vel og bra at arbeidsfolk sine ungar og skal ha utdanning. Men på kven sine premiss blei einskapsskolen bygd? Da borgarskapet sine barn måtte gå i skole med den simple allmuen, var det viktig for borgarskapet at mest mogleg av borgarskapet sine verdiar blei med over i den felles skolen. Tidlig på 1900-talet var det i DNA usemje om målet skulle vere å «løfte» arbeidarklassen opp med å gi dei tilgang til borgarleg danning, eller om ein skulle bygge sin skole for arbeidarklassen som bygde på verdiar som samhald, solidaritet og praktisk fagkunnskap. Ein av DNA sine fremste skolepolitikarar uttrykte det slik at «arbeiderklassens barn skulle få en så god allmennutdanning som mulig, slik at de kunne hevde seg på lik linje med barna fra de høyere samfunnsklassene» (2). Kva som skjedde ved utvidinga av skoleplikta frå 7 til 9 år skildrar Liv Mjelde slik: «Integreringen av realskolen og framhaldskolen i 1959 ble gjennomført på realskolens premisser. Den akademiske læringstradisjonen ble den dominerende i den nye 9-årige skolen.» (3) Var da den 9-årige einskapsskolen eit framsteg for arbeidarklassen?

Med reformane i 1994 og 1997 blei einskapsskolen utvida med enno fleire år. Igjen var det den akademiske læringstradisjonen som styrka seg på kostnad av den yrkesfaglige. Yrkesfaga skulle «løftast» med å få meir allmennteori. Det var ikkje tilsvarande snakk om å gjøre det tidligare gymnaset meir praktisk. Einskapsskolen har ikkje bare betydd at barn frå forskjellige samfunnsklassar skulle gå i lag. Han har og betydd at alle skulle lære det same. I Bærum og på Røst, i Bergen og i Aurdal skulle dei lære det same til same tid. Ein skulle ikkje ta utgangspunkt i lokal kultur og lokalt næringsliv, men førebuast til eit liv som rotlaus mobil arbeidskraft. Denne einsrettinga blei kraftig styrka under Gudmund Hernes. Han ville ha bort lokale læreplanar og samiske læreplanar. Arbeidsmetodane og pedagogikken skulle vere den samme.

Venstresida sin skolepolitikk må vere ein skolepolitikk på elevane sine og lokalsamfunna sine premiss. Da kan vi ikkje bli ståande som forsvararar av einskapsskolen slik den har utvikla seg i Noreg. Både RV og SV har vore mot private skolar. Det er greitt å vere for at skole er eit offentlig ansvar, og mot at dei rike skal kunne snike seg unna å betale skatt for eit godt skoleverk for alle for så å kjøpe sine eigne ungar fri gjennom privatskolar. Problemet er at den offentlige skolen er så einsretta at han ikkje gir plass for omsyn til at elevar har forskjellig kulturbakgrunn. Med eit obligatorisk kristendomsfag må vi tillate muslimske privatskolar, med ein einsretta pedagogikk må det vere rom for Steiner-skolar og Montessori-skolar for at det i det heile skal komme fram at det finst alternative opplæringsmåtar. Folkehøgskolane har i vel eit hundreår vore eit karakter- og konkurransefritt alternativ til puggeskolen – 87% av folkehøgskolane i Noreg er private!

Kva er skolen sitt føremål?

Solveig framstiller skolens formål slik:

• «Skolen skal skaffe den arbeidskrafta samfunnet trenger.
• Skolen skal lære opp folk til å bli lydige samfunnsborgere.
• Skolen skal sortere de unge, hvem er egna til hvilke typer arbeid.
• Skolen skal formidle den herskende ideologien.
• Skolen skal lære de unge hvilken plass de sjøl har og kan forvente å få i samfunnshierarkiet.
• Skolen skal opprettholde kvinneundertrykkinga.
• Skolen skal fungere som en arena for oppbevaring av barn og unge. …»

Kvifor står så dette ikkje i skolens formålsparagraf? Ei årsak er sjølvsagt at borgarskapet ikkje kan seie det så direkte, det kunne blitt om ikkje revolusjon, så i alle fall ei større politisk krise. Ei anna årsak er at skolen faktisk og har meir idealistiske oppgåver, og det er ein stadig pågåande kamp om kva for oppgåver som skal vektleggast i både teori og praksis.

Om vi ser på lovar og føremålsparagrafar i norsk skole gjennom tidene, kan vi ofte sjå at det sentrale har vore eleven sine interesser. Dette er særlig klart uttalt i Vaksenopplæringslova av 1976: «Målet for voksenopplæringen er å hjelpe den enkelte til et mer meningsfylt liv.» (4) Ti år etter hadde Gudmund Hernes si programerklæring i Med viten og vilje eit heilt anna utgangspunkt: «Utfordringen for norsk kunnskapspolitikk er at landet ikke får nok kompetanse ut av befolkningens talent.» Det er ikkje lenger eleven eller einskildmennesket som står i sentrum, men «landet», som skal bruke befolkninga sitt talent for å styrke konkurranseevna på verdsmarknaden.

Nylig kom eg over ein artikkel av Ole Henrik Magga om den samiske læreplanen. I den samanhengen skriv han om formålet med skolen og uttrykker det på eit vis som eg trur svært mange både innafor og utafor skolen vil kunne slutte seg til:

«Skolen har rent allment to hovedoppgaver. Den første oppgaven er å ivareta og formidle folkets kultur og kunnskapsgrunnlag. Den andre oppgaven er å gi den enkelte elev en undervisning i samsvar med elevens psykiske og kulturelle forutsetninger.»

Dette er eit syn i samsvar med norsk pedagogisk tradisjon på sitt beste, med folkehøgskoletanken frå Grundtvig av og med arbeidet til dei frivillige opplysningsorganisasjonane. Det er dette det overveldande fleirtalet av norske lærarar har søkt å legge til grunn for arbeidet sitt. Dette bør i dag kunne vere ei programformulering som kan samle store delar av det norske folk. Oppgåva er å vise at den skolen som vi har fått etter reformene på 90-talet, og enno meir etter at NHO gjennom Kristin Clemet har fått styre skolepolitikken ei stund, er noko heilt anna enn det føremålet Magga strekar opp.

Pedagogikk og politikk

Pedagogikk er læra eller vitskapen om læring og opplæring. Men pedagogikk er og spørsmål om haldningar og om kamp mellom kva for interesser skolen skal tjene. Derfor er det ein nær samanheng mellom pedagogikk og utdanningspolitikk.

De fleste av oss har i større eller mindre grad opplevd den gamle skolen med pugging av bibelvers og «flere byer i Belgia». Mot denne blei det etter kvart reist kraftig kritikk, både gjennom politiske organ og i litteraturen (5). Tidlig på 1900-talet starta utviklinga av den såkalla progressive pedagogikken. Denne påverka, i alle fall i prinsippet, normalplanane av 1939, som var styrande for norsk folkeskole fram til 1974. Elevane skulle samarbeide, dei skulle lære gjennom arbeid og sjølve søke kunnskap. Denne endringa har ikkje skjedd av seg sjølv og ikkje utan motstand. Sterkast sto vel den progressive pedagogikken i Noreg på 1970- og 80-talet. Men da var allereie motstanden byrja å røre på seg og arbeida for å snu utviklinga. De første krava om meir konkret kunnskap og konkurranse i skolen kom frå Høgre på 80-talet. Sosialdemokratane sto i hovudsak for den progressive pedagogikken fram til langt ut på 80-talet. Men det skulle vere ein minister frå DNA som for alvor sette i verk Høgre sin politikk. I november 1987 skreiv Gudmund Hernes eit innlegg i Aftenposten der han formulerte krava sine til skolen, noko han skulle forsøke å gjennomføre da han nokre år seinare blei utdanningsminister:

«Mine ønsker for skolen er derfor:

• Mer trening
• Mer struktur
• Mer standardisering
• Mer arbeidsdisiplin
• Mer faglig konsentrasjon
• Mer krav til innsats fra elevene
• Mer krav til engasjement fra foreldrene» (6)

Aftenposten presenterte innlegget med bilete av Gudmund Hernes og ein bilettekst der det heiter at Hernes indirekte tar eit kraftig oppgjør med Arbeiderpartiets skolepolitikk.

Det er dette som låg til grunn for reformene på 1990-talet og det er ikkje vanskelig å kjenne igjen dagens signal frå regjeringa med NHO i spissen.

Ikkje bare kapital mot arbeid

Skolen er på mange måtar ei gjenspeiling av samfunnet utafor, og utviklar seg som ein kamp mellom motsette interesser og motsette syn. Men langt frå alle desse motsetningane kan forenklast til kapitalen på den eine sida og arbeidarklassen på den andre. Eg vil peike på nokre viktige motsetningar i skolen som bare delvis fell saman med klassemotsetningane:

1. Yrkesopplæring og allmennfag

Dagens vidaregåande opplæring har i hovudsaka to røter: Den akademiske opplæringa i katedralskole – latinskole – gymnas og den praktiske yrkesopplæringa i lærlingeordning og yrkesskole. Når desse tradisjonane har blitt ført inn under same tak og delvis i same klasserom har det blitt store motsetningar. Desse har gått mellom elevar, mellom lærarar og opp til universitets- og høgskolenivå mellom fagpedagogar. Denne motsetninga har gått tvert gjennom lærarane og elevane sine organisasjonar og gjennom politiske parti (i alle fall DNA, SV og RV). Det akademiske borgarskapet og småborgarskapet har stått på eine sida, fagrørsla og delar av borgarskapet i industri og handverk på den andre sida.

2. Sentralt og lokalt

Ei viktig motsetning dei siste 20 åra har vore mellom dei som ville ha eit sentralisert, standardisert og einspora skoleverk og dei som ville legge vekt på tilknytninga til lokalsamfunnet og utvikling av lokale læreplanar og læremiddel. Den lokale innrettinga sto sterkt på 70- og 80-talet og var framtredande i grunnskolen sine læreplanar av 1987. Gudmund Hernes såg det som eit av sine viktigaste mål å ta knekken på dette og få ein skole der alle lærte det samme samtidig. Om ein elev flytta frå Båtsfjord til Stavanger, skulle han kunne fortsette nøyaktig der han slapp. Slik skulle skolen styrke utviklinga av den mobile arbeidsstyrken og den nasjonale identiteten.

Ei rekke andre motsetningar kunne nemnast, som kunnskapsskole – utviklingsskole, einsretta – pluralistisk, disiplin – fridom eller konkurranse – samarbeid. Desse motsetningane har klart samanheng med klassekamp og andre motsetningar i samfunnet utafor skolen, men det blir for enkelt å gjøre alt til kapital mot arbeid.

Spesialundervisning – hjelp eller stigmatisering?

Som spesialpedagog er Solveig Aamdal ute etter å forsvare eigne profesjonsinteresser. Det er sjølvsagt lov, men eg syns det nokre gongar overskyggar det å utvikle ei samla analyse og ein sosialistisk skolepolitikk. Ho seier: «De offentlige myndighetene ønsker at færre elever skal få spesialundervisning etter enkeltvedtak. Det de bruker som begrunnelse, er at det virker stigmatiserende på elevene.» Det er vel og bra å påvise hulheita i styremaktene sin politikk når slike argument brukast som påskot for å spare pengar. Men like fullt er det eit faktum at spesialundervisninga i stor grad verkar stigmatiserande. Det må derfor vere eit mål å finne betre løysingar enn spesialundervisning etter enkeltvedtak.

Sjølv har eg undervist i yrkesfaglige klassar i vidaregåande skole med eit stort innslag av elevar «inntatt på særskilte vilkår», dvs. med rett til meir eller mindre spesialundervisning. Den mest brukte metoden har vore å gi ekstratimar til deling i dei «viktigaste» teorifaga, slik at «spesialelevane» blei underviste for seg. Dei blei da stigmatiserte gjennom å bli tatt ut av klassa, dei blei underviste av spesialpedagogar utan peiling på yrkesfaga. Ofte blei «spesialelevar» frå fleire yrkesfag underviste i lag. Då fikk dei slite om igjen med grunnskolepensum i norsk og matte og kom aldri til noko nyttig og interessant bruk av faget. Denne undervisninga har eg til gode å sjå noko positivt resultat av. Det eg derimot har sett positive resultat av, er å gi ekstraressursar til tolærarsystem i samla klasse, ikkje minst i dei praktiske faga. Eg har og sett positive resultat av å knytte allmennfaga nært saman med yrkesfaga. Men dette er metodar som ikkje spesialpedagogane har utvikla, og heller ikkje vore særlig opptatt av.

Min påstand er at RV og SV i skolepolitikken har vore mest opptatt av å forsvare timar til spesialundervisning, ikkje av å finne løysingar som tjener elevane si læring og ikkje minst sjølvkjensle.

Reform 94 skapte auka behov for spesialundervisning – ikkje bare fordi alle no skulle inn i skolen, men fordi reforma sjølv skapte fleire taparar – fleire elevar som ikkje kunne/ville tilpasse seg til den standardiserte skolen. Det betyr ikkje at svaret på dette er meir spesialundervisning. Svaret må i staden vere meir yrkesretta opplæring, andre undervisningsmetodar og tilstrekkelig med lærarressursar til at lærarane har tid å hjelpe kvar elev.

Kven er kapitalen?

Det er ingen tvil om at den multinasjonale storkapitalen i dag er på offensiven overfor skoleverket. Det gjeld både internasjonalt og nasjonalt. I artikkelen til Solveig Aamdal er dei internasjonale trendene og påverknaden gjennom OECD, WTO og EØS ikkje nemnt med eit ord. Utan å kjenne til dette kan ein ikkje fullt ut forstå kva som skjer i norsk skole i dag. Eg vil i denne omgang bare oppmode lesarar som kjenner betre til dette enn meg til å skrive ein artikkel. I mellomtida kan lesarane av Røde Fane kaste seg over den nyutkomne boka av Gustav E. Karlsen: Utdanning, styring og marked. Norsk utdanningspolitikk i et internasjonalt perspektiv, Universitetsforlaget 2002.

Nasjonalt har NHO lenge prioritert skolepolitikk, i motsetning til motparten LO, som har hatt svært lite å stille opp med. Da NHO etter valet i fjor haust fikk utdanningsministeren, låg vegen open for å gjennomføre det dei lenge har jobba for: rasering av den offentlige skolen, full opning for privatisering og kommersialisering.

Så langt kan vi vere samde. Men når det blir framstilt som om «kapitalen» har ei og bare ei klar linje for skolen, blir det for enkelt. Det er store forskjellar på skolesystema i forskjellige kapitalistiske land og det er store motsetningar også innafor borgarlige parti og miljø.

Studer skolehistorie!

Skal vi forstå dagens skole og trugsmåla mot dagens skole er det svært nyttig å sjå bakover. Solveig forsøker dette, men eg meiner ho gir eit galt bilete av kordan opplæringa har utvikla seg, når ho skriv: «Vi fikk etter hvert skoler der elevene blei samla i egne hus for å lære. Opplæringa blei etter hvert skilt mer og mer fra produksjonen.» Her skil ho ikkje mellom dei to opplæringstradisjonane, den akademiske og yrkesopplæringa. Den akademiske opplæringa har vore i skole i hundrevis av år, og har ALDRI vore knytta til produksjonen. Den har derfor heller ikkje kunna skilje seg meir og meir frå denne. Yrkesopplæringa, som var nært knytta til produksjonen, foregikk derimot ikkje i skole. Frå slutten av 1800-talet blei det i Noreg utvikla lærlingeskolar som ga teorifag i tillegg til den praktiske opplæringa. Men skoleopplæring i yrkesfag er i all hovudsak utvikla i Noreg på 1900-talet. Dette er den einaste opplæring i skole som kunne bli «etter hvert skilt mer og mer fra produksjonen.» Og det har og skjedd dei siste åra, i første rekke etter Reform 94.

Så langt har skoledebatten på venstresida i liten grad vore knytta til analyser av kva som har skjedd i tidligare tider og kvifor. Eg saknar ei skolehistorie som analyserer utviklinga av skolen i forhold til utviklinga av samfunnet, produksjonen og ikkje minst klassekampen.

Kva trengst å diskutere?

Eg vonar at mange fleire enn meg tar opp hanska og at dette innlegget og får fleire til å ta pennen eller tastaturet fatt. Det er eit utal av spørsmål å diskutere innafor utdanningspolitikk og pedagogikk, men eg vil peike på eit par som eg ser som uløyste for venstresida så langt:

• Høgresida sine honnørord er kvalitet, konkurranse, meir prestasjonar og kunnskap. Korleis svarar vi på dette?
• Den viktigaste motstanden mot skolereformene i Vest-Europa har kome frå lærarar og fagpedagogar. Lærarorganisasjonane har blitt skulda for å male si eiga kake i kampen om skolen. I kva grad er det samsvar og motsetning mellom lærarar og elevar i utviklinga av skolen?
• I kva grad er pedagogikk ein objektiv vitskap, i kva grad er han politikk?

Ein skolepolitikk for venstresida må etter mi meining bestå av to element:

1. Eit program som kan samle breitt for forsvar av det beste i norsk skole, og utvikling av dette vidare.
2. Eit meir visjonært program for skolen i kampen for eit betre samfunn.

Noter

• 1) Edvardsen, Edmund: Den gjenstridige allmue [Tilbake]
• 2) Ole Georg Gjøsteen, sitert etter Baune, Tove: Den skal tidlig krøkes … Skolen i historisk perspektiv, 1995, side 50 [Tilbake]
• 3) Mjelde, Liv: Fra hånd til ånd. Om arbeid og læring i yrkesutdanningsperspektiv, 1988, side 22 [Tilbake]
• 4) Lov om voksenopplæring, §1 [Tilbake]
• 5) Kielland, Alexander: Gift. Bjørneboe, Jens: Jonas [Tilbake]
• 6) Harbo 1997, bind 1, side 89 [Tilbake]

Mikael Nyberg er redaktør av Clarté og forfatter av boka Kapitalet.se.
Han har selv forkortet kapittel 6 i denne for oss.
Oversatt av Ola Lars Andresen

http://www.mikaelnyberg.nu

---

Blant de viktigste initiativtakerne og inspirasjonskildene bak Aspeninstituttet var filosofen José Ortega y Gasset. Han flyktet fra borgerkrigen i Spania i 1936 og tok avstand fra republikken. Da hadde han allerede fått utgitt boka La rebelión de las masa (Massenes opprør), som handler om stemningen i borgerskapet etter at «massene» trengte seg inn i samfunnslivet på begynnelsen av 1900-tallet. For Ortega fantes det to slags demokrati. I det ene kjenner massene sin plass. Massene bøyer seg for de liberale rettighetene og gir kulturens og statsmaktens forvaltere – som han kaller de «kvalifiserte minoriteter» – rom til å styre samfunnet. I det andre fortrenger majoriteten det moderne aristokratiet. «Nå tror massen … at den har rett til å gjennomføre og lovfeste tanker som er født ved kafebordet. Jeg tviler på at det har eksistert andre perioder i historien da flertallet fikk styre mer direkte enn i vår tid.» I dette «hyperdemokratiet» lyder ikke folk lenger de opplyste. De respekterer dem ikke. De tar seg til og med retten til fornøyelser og bekvemmeligheter som før var forbeholdt den utvalgte eliten. Dermed forfaller samfunnet til «barbari», og den mest utstuderte barbaren og «massemennesket» er vitenskapsmannen. Med sin stadig høyere spesialisering har han fratatt samfunnet dets følelse av en høyere sammenheng. Et kreativt liv kan bare gjenopprettes gjennom lederprinsippet: «enten hersker jeg, eller så adlyder jeg». Lydigheten skal ikke bestå av underkastelse. Den skal bestå av solidaritet med lederen og en «entusiastisk tilslutning til hans fane.»

Men hva slags ide skulle på en slik måte kunne få makt over menneskenes sinn? Massenes opprør og verdens allmenne moralske forfall hadde opphav i en europeisk demoralisering, mente Ortega. Kontinentet hadde mistet makten over fremmede folk og land og blitt sittende fast i trangsynt nasjonalisme. Det var bare Europatanken som kunne snu denne utviklinga. «Bare besluttsomhet om å skape én sterk nasjon av kontinentets folkeslag kan gi Europa livskraften tilbake.» Et forent Europa ville igjen kunne utøve et moralsk lederskap i verden. Dette ville også være eneste vei å gå for å forhindre «en seier for femårsplanene», det vil si for kommunismen (1).

Det var slike tanker som sirkulerte i den klare fjellufta i Colorado. Menneskene der oppe foraktet forstadsbeboerne som mekka på bilen, gikk på supermarkedet og lo av klovnene på tv. De var selvstendige næringsdrivende og ledere i statsadministrasjonen. De tillempet en vitenskapelig forretningsledelse og forsto å utnytte (moderne) sosial ingeniørkunst, men for dem sto Karl Poppers abstrakte samfunn, med dets fornuftstro og formelle likhetsregler, som ettergivenhet overfor massen og dens hyperdemokrati. I sine egne øyne forvaltet de noe som var høyere. De skulle, som grunnleggerne av instituttet forklarte det, «gjenoppdage de åndelige og moralske sannheter som gjør det mulig for menneskene å mestre vitenskapene og disses maskineri» (2). En gang i framtida skulle den kvalifiserte minoriteten igjen frigjøre seg fra massesamfunnets begrensninger, men først gjaldt det å lede den kapitalistiske verden ut av dens aktuelle problemer.

Europaprosjektet

Det høystemte snakket om kultur og humanisme under Goethe-festivalen i Colorado skjulte et nærliggende politisk motiv: anstrengelsene for å styrke USAs og vestmaktenes innflytelse over den vestlige delen av Tyskland. Grunnleggerne av Aspeninstituttet så det slik at det ikke var tilstrekkelig med et økonomisk og militært engasjement. Tyskland måtte også gjenopptas i det vestlige kulturfellesskapet (3).

Utenriksminister George Marshall hadde sagt: «Det er fåfengt å tro at et Europa overlatt til å streve for seg selv med sine komplekse gjenoppbyggingsproblemer, fortsatt vil være åpent for amerikansk forretningsvirksomhet slik vi har vært vant til fra gammelt av.» (4) Trusselen kom ikke fra Den røde hær. Sovjetunionen hadde flyttet fram sin posisjoner i øst i henhold til den oppdelinga som de allierte avtalte på Jalta og i Potsdam, men Stalin planla ingen erobring av Vest-Europa. Det visste lederne i Washington. Det som uroet dem var de politiske stemningene som bredte seg i Europa etter fascismens fall. Kommunistpartiene var sterke, fagorganisasjonene vokste, og det var en overhengende risiko for at de vesteuropeiske landene skulle gjenreise nasjonale kapitalistiske økonomier med begrenset adgang for amerikansk kapital.

Da gjestene ankom Aspen i 1949 var det krise i den amerikanske politikken. Marshallplanen var ment å skulle dempe ropene på sosiale forandringer og å frata Wall Street kontrollen med den kapitalistiske utviklingen, men var mislykket. En av USAs ledende forretningsmenn konstaterte at «i Frankrike er arbeidernes relative stilling dårligere enn før krigen. Og både i Italia og Tyskland når lønningene knapt over eksistensminimum, samtidig som det rår alvorlig arbeidsløshet.» (5) Allierte soldater ble satt inn mot streikende arbeidere i Vesttyskland, og i Frankrike okkuperte militæret gruveområdene da fagforeningene gikk til kamp. Tre arbeidere ble drept, flere hundre skadd og et par tusen fengslet.

Den følelsen av usikkerhet som deltakerne ved Goethe-festivalen dyrket, ble forsterket av nyhetene fra Asia om den kommunistiske revolusjonen i Kina. Myndighetene i Washington hadde begynt å revurdere utenrikspolitikken. Det fantes fire alternativer, forklarte en underkomite under Det nasjonale sikkerhetsrådet.

1. Å snuble videre som før.
2. Å foreta et preventivt angrep mot kommuniststatene.
3. Å trekke seg ut av Europa og Asia.
4. Å utvikle den frie verdens militære ressurser.

Komiteen gikk inn for det siste alternativet, men da måtte kongressens øvre grense for militære utgifter overskrides. Forsvarsdepartementet forestilte seg en økning fra 13,5 milliarder dollar til 18 milliarder. Komiteen ble ledet av Paul Nitze, en av Aspeninstituttets grunnleggere. Han syntes departementet var for gnient. Komiteen foreslo 50 milliarder dollar (6). Men det var vanskelig å få kongressen med på en slik opprustning. Finansavisene forventet derfor at regjeringen i Washington skulle dramatisere en eller annen internasjonal krise. Krigen i Korea ble oppfattet som en trussel mot landets eksistens, og militærutgiftene ble tredoblet og nådde det oppsatte målet i 1953. Krigen og opprustningen snudde på konjunkturene og hjalp Vest-Europa og Japan ut av sine økonomiske kriser, og bidro til den sosiale ingeniørkunstens storhetstid.

Tida var inne for den bærende ideen som Ortega y Gasset hadde etterlyst: Europatanken. To politiske krefter spilte en ekstra iherdig pådriverrolle. I bestrebelsene på å oppnå vesteuropeisk enighet fant det vesttyske borgerskapet en vei ut av sin beklemte stilling etter krigen. Og styresmaktene i USA fant i prosjektet løsningen på sine aktuelle problemer i Europa.

USA bestemte seg tidlig for å gjøre Tysklands deling permanent, og gi blaffen i den allierte beslutningen om avrustning og nøytralisering av landet, som det var enighet om før krigens slutt. I Europaprosjektets navn ble USAs politikk nå satt ut i livet. Churchill var villig til å prøve ut et sovjetisk forslag om et gjenforent, demilitarisert Tyskland, men Eisenhower sa nei. Det var ikke lenger snakk om å oppløse de tyske industrikonsernene og stenge portene til våpensmiene. Alfried Krupp, som hadde brukt slavearbeidere fra konsentrasjonsleirene til å produsere våpen for Hitlers armer, fikk tilbake både friheten og eiendommene sine, mens veteraner fra Waffen-SS og Gestapo fikk tjeneste i den amerikanske etterretningen (7).

En militær og industriell gjenopprustning av Vest-Tyskland skulle få fart på handel og investeringer i den transatlantiske økonomien og gjøre det lettere å bekjempe den røde faren, mente lederne i Washington. Men det var ikke lett å få Frankrike og Storbritannia til å si ja til kursendringen. Derfor forsøkte USA å knytte den nye politikken sammen med et større prosjekt, ideen om europeisk forening.

På trettitallet hadde den franske ambassadøren i Tyskland, stålmagnaten François-Poncet, foreslått et felles kartell innenfor tungindustrien. Han håpet at Hitler skulle fremme sine mål på fredelig vis og gi Frankrike dets rettmessige plass i et nytt Europa. Etter krigen ble han fransk overkommissær i Tyskland, og fikk anledning til å virkeliggjøre planen sin (8). Den amerikanske overkommissæren, John J. McCloy, foreslo en internasjonalisering av Ruhr-områdets og Vest-Europas tungindustrier under privat kontroll. Jean Monnet, som var ansvarlig for gjenoppbyggingen i Frankrike, videreutviklet ideen ved å foreslå opprettelsen av et kartell innen kull- og stålindustrien. I høytidelige erklæringer ble det sagt at prosjektet skulle gjøre slutt på den gamle tysk-franske rivaliseringa og legge grunnlaget for et forent Europa.

I dag fins bare det vakre innpakningspapiret igjen i vår allmenne bevissthet. Hver glanset EU-brosjyre fra UDs informasjonsavdeling forteller sagaen om den heltemodige Jean Monnet og fredsprosjektet hans. Men da planen ble lagt fram, var mottakelsen langt fra hjertelig. Storbritannias statsminister Attlee erklærte at han ikke kunne «akseptere et prinsipp om at landets mest vitale økonomiske krefter skulle overlates til et organ som er ytterst udemokratisk og ikke ansvarlig overfor noen.» Og den sosialdemokratiske lederen Schumacher i Vest-Tyskland advarte mot at Tysklands deling kunne bli permanent i et «direktørenes Europa» (9). Men med støtte fra USA ble Kull- og Stålunionen iverksatt i april 1951, to måneder etter at Alfried Krupp var satt på frifot. Det var første skritt mot EU.

Borgerskapet i Vest-Tyskland jublet over utsiktene til å gjenvinne uavhengighet og makt. Den kristeligdemokratiske forbundskansleren, Konrad Adenauer, pekte på de tyske generalenes erfaring i å slåss mot russerne. Han mente at med et Europeisk Fellesskap i ryggen, ville det bli mulig både å gjenvinne Øst-Tyskland og provinsene øst for elvene Oder og Neisse, som tilfalt Polen og Sovjetunionen etter krigen (10). Naboene i Vesten gikk med i spillet fordi USA presset dem til det, og fordi et samarbeid med Tyskland slik som tidligere, var noe som ga løfter om økonomisk utbytte og beskyttelse mot den organiserte arbeiderklassen og den sovjetiske innflytelsen. De nye styrkeforholdene i Europa gjorde det lettere å overvinne motviljen mot den tidligere fienden. USA sto som garantist mot en ny tysk maktpolitikk, og Frankrike trodde at landet kunne opprettholde en balanse med Tyskland, så lenge Tyskland forble delt. Den kalde krigen ga plass til kalkulasjoner på to kanter. På den ene siden skulle Tyskland gjenopprettes som et bolverk mot bolsjevismen. På den andre siden førte tvekampen mellom USA og Sovjetunionen til at Vest-Europa følte seg sikker på at Tyskland ville fortsette å være delt og relativt svakt. I 1989 holdt ikke regnestykkene stikk lenger.

Eurotanken og dens sponsorer

Den politikken som USA og de andre vestmaktene slo inn på, gikk stikk i strid med de folkelige forventningene etter krigen. Sovjetunionens forslag om avrustning og fredelig gjenforening ble godt mottatt også i de vestlige delene av Tyskland, og i hele Europa fantes det støtte for å nasjonalisere og på annen måte innskrenke den private kapitalens friheter. Mot redselen for tysk revansjisme, mot Sovjetunionens og kommunistpartienes fredskampanjer og mot kravene om sosiale forandringer, bygget de vestlige lederne Europatanken; forstillingen om et Europas Forente Stater etter nordamerikansk forbilde og med nordamerikansk støtte. Adenauer erklærte at det gjaldt å «fange og samle den europeiske ungdommens fantasi» (11).

John J. McCloy var den store strategen. Siden sommeren 1920, da han lærte de unge Rockefeller-sønnene å seile, hadde han hatt nære forbindelser til de mektige kapitalkreftene på USAs østkyst. Som jurist i New York under 20-tallets svindelkonjunktur gjorde han forretninger med Jean Monnet. De lurte penger fra småsparere på vegne og bankierer og børshaier. Da McCloy ble begravd i en kirke på Manhattans Upper East Side våren 1989, var det trangt om plassen mellom ministrene og de tidligere statslederne som flokket seg om kista sammen med oljemilliardærer, bankierer og industrieiere. Han hadde aldri hatt noen ledende politisk posisjon, men ble allment kalt «formannen» for the establishment. Han var den fremste blant likemenn som påvirket de store avgjørelsene uten å være synlig. Han hadde ledet presidenter gjennom nasjonale kriser og vært sjef for betydelige institusjoner som Verdensbanken, Ford Foundation og Chase Manhattan Bank. Han hadde også vært leder av Aspeninstituttet, og der engasjerte han to medarbeidere fra årene i Tyskland, Joseph Slater og Shepard Stone, i virksomheten. Fra krigens slutt og helt til sin død hadde McCloy stor innflytelse over USAs Tysklands- og Europapolitikk. I sin biografi skriver Kai Bird:

«På 1970- og 80-tallet benyttet McCloy enhver talerstol han hadde adgang til, til å preke sitt ‘atlantiske’ budskap om vesteuropeisk enhet. Han besøkte Tyskland hvert eneste år, og som formann eller styremedlem i Council on Foreign Relations, Atlantic Council, American Council on Germany, German-Marshall Fund og Aspen Institute fortsatte han å øve innflytelse over journalister, akademikere og utvalgte politikere. Bekvemt nok var det nettopp disse allmennyttige organisasjonene som tilfeldigvis kontrollerte det meste av reisetilskudd, konferansepenger og trykksaksabonnementer som finansierte de politiske debattene om NATOs framtid, de tysk-amerikanske forbindelsene og utviklingen i den kalde krigen. McCloy overvåket disse aktivitetene, anførte tonen og den allmenne innretningen. Andre personer som var nært knyttet til ham, som Shepard Stone, sjef for Aspeninstituttets Berlinkontor, Joseph Slater, en annen sjef for Aspeninstituttet, og David Klein, som ledet American Council on Germany, ledet det daglige sekretariatsarbeidet. Langt ut på 80-tallet fortsatte de opinionsdannende institusjonene til eliten å legge parametrene for hva etablissementet anså for å være ‘legitim’ debatt om USAs Europa-politikk.» (12)

McCloy dikterte ikke forskernes avhandlinger, journalistenes nyhetsartikler eller politikernes standpunkter. På vegne av den nordamerikanske østkystkapitalen forvaltet han den infrastrukturen som formet den allmenne bevissthets visjoner om Europa. Det ble forutsatt at forskerne, journalistene og politikerne fikk tenke fritt, men de frie tankene deres ble filtrert gjennom en bestemt interesse. De som tenkte feil eller som uroet denne interessen, ble med uunngåelig automatikk koblet ut. De fikk problemer med å skaffe seg tilskudd, de ble refusert, de ble ikke lenger invitert til seminarene. De som tenkte politisk korrekt og debatterte etter denne interessens smak, fikk derimot klatre opp til berømmelsens og maktens tinde. Slik McCloy hevet den unge forskeren Henry Kissinger til framgang og politiske posisjoner under beskyttelse av brødrene Rockefeller.

Ikke bare USAs, men hele det transatlantiske borgerskapets politikk, ble preget av disse prosessene i den offentlige infrastrukturen. I et samspill mellom lukkede selskaper for utvalgte og hemmelige deler av statsapparatene, forsøkte den kvalifiserte minoriteten å møte utfordringene fra massesamfunnet og hyperdemokratiet.

Den kalde krigen var for McCloy i første rekke en krig om tenkingen. Med penger fra hemmelige CIA-fond organiserte han en «altomfattende psykologisk offensiv». Etter den kinesiske revolusjonen ble omfanget firedoblet. Det ble trykket minst 1.000 hendige bøker i masseopplag og spredt over hele verden. Diktene til T.S. Eliot ble sluppet fra fly på den andre siden av Jernteppet. Det ble startet kulturtidsskrifter, organisert musikkfestivaler og i Hollywood ble det produsert oppbyggelige filmer for den store massen. John Wayne, som gjorde alt for å unngå verneplikt under 2. verdenskrig, fikk personifisere den frie verdens heltemot. Bildene av tyske soldater i krigsfilmene ble mer sympatiske. Ezra Pound, som var den eneste amerikaneren som ble tiltalt for forræderi under 2. verdenskrig, fikk en pris, og trass i jødiske protester ble det 3. rikets stjernedirigent, Herbert von Karajan, sendt på turné. Strategene i Washington anså kampen om de intellektuelle som sentral. Det gjaldt å drive tilbake den sosialt kritiske kunsten og overvinne all mistenksomhet overfor USA og den amerikanske kulturen. I Europa ble den abstrakte ekspresjonismen lansert med CIAs hjelp, som et symbol på den individuelle friheten i det liberal-kapitalistiske amerikanske samfunnet. Massen ble foret med John Wayne, mens kultureliten skulle fengsles av den hardtdrikkende maleren og cowboyen Jackson Pollock. Den estetiske radikalismen skulle erstatte den politiske (13).

Et hovedmål for McCloy og strategene ved CIAs hovedkvarter var å trekke sosialdemokratene vekk fra klassetankegang og nøytralitet. For å oppnå dette gjaldt det få tillit hos den ikkekommunistiske intellektuelle venstresida. Under ledelse av CIA-agenten Michael Josselson kom flere hundre intellektuelle fra 21 land sammen i Vest-Berlin i juni 1950, for å grunnlegge Kongressen for kulturell frihet. Det var en organisasjon som skulle «forsvare frihet og demokrati mot det nye tyranniet som går som en svøpe over verden.» Arthur Koestler forklarte at valget sto mellom frihet og slaveri, og hvorfor «begrepene ‘sosialisme’ og ‘kapitalisme’, ‘venstre’ og ‘høyre’ . . . på det nærmeste er blitt innholdsløse.» Franz Borkenau hevdet at menneskeheten var blitt oppmerksom på det absurde i troen på «perfekte og logiske samfunnskonstruksjoner.» Den «snevre materialismen» hos både liberalismen og sosialismen kunne nå overvinnes. 15.000 vestberlinere jublet over det antikommunistiske budskapet under avslutningsseremonien. I de etterfølgene årene ble Kongressen for kulturell frihet utrustet med filialer i 35 land og en stab på nesten 300 ansatte. Kongressen ga ut tidsskrifter og sponset konferanser, kunstutstillinger og forfattermøter. Virksomheten ble overvåket i detalj av operatørene til CIA, og penger ble sluset inn i organisasjonen via stiftelser med velgjørende formål.» (14)

Det samme hemmelige fondet fremmet tanken om en overnasjonal europeisk statsdannelse. En av entusiastene var doktor Joseph Hieronim Retinger, som under krigen var rådgiver den landflyktige polske general Sikorski. Han hadde siden 1920-tallet agitert for europeisk enhet mot den sovjetiske trusselen. Under de nye politiske forholdene kunne han regne med støtte fra så vel brødrene Rockefeller i USA, François-Poncet i Frankrike og den tyske bankmannen Hermann Abs, tidligere ledende finansmann i det 3. riket og seinere en av Adenauers fortrolige. Det ble organisert en bevegelse for europeisk enhet, og Joseph Retinger, Winston Churchill og den belgiske statsministeren, Paul Henri Spaak, dro til USA for å tigge penger. Der opprettet man The American Committee on a United Europe, en støtteforening som ble ledet av representanter for den amerikanske etterretningen. Komiteen begynte å sluse føderale midler inn i Retingers prosjekt.

CIA hadde i hemmelighet filmet Verdens Ungdomsfestival i Øst-Berlin i 1951. Festivalen ble ledet av kommunister. McCloy fikk se opptaket, og ble forskrekket. Hans assistent Shepard Stone fikk i oppdrag å organisere et forsvar mot den økende sovjetiske fredspropagandaen. Stone foreslo å opprette noe som skulle kalles Europabevegelsen for en antikommunistisk motkultur, men Retinger og hans venner hadde en bedre ide, og startet en ungdomskampanje for Europas samling. De neste årene ble det arrangert tusentalls konferanser og filmframvisninger. Det ble spredd flygesedler i masseopplag, og over radionettet nådde Europatanken lyttere over hele kontinentet. I årene 1951-1959 skal CIA ha brukt nærmere 1,5 millioner pund (sterling) på denne kampanjen (15).

På denne måten ble Europatanken lansert, men trass i den omfattende kampanjen, og trass i mobiliseringen for den kalde krigen, ble den transatlantiske leiren rammet av omfattende indre motsetninger. Doktor Retinger var bekymret. Han innså at den brede allmennheten alltid hadde vanskeligheter med å forstå de store linjene, men nå hadde forvirringen også bitt seg fast innenfor eliten. Det var mer alvorlig. Innenfor det europeiske borgerskapet bredde det seg mistro mot USA og de amerikanske bestrebelsene. Og på den andre siden av havet ble østkystkapitalens globale ambisjoner utfordret av en voksende isolasjonistisk tendens. På enkelte holde utviklet spenningene mellom nordamerikanske og vesteuropeiske forretningsinteresser seg til åpen rivalisering (16).

Slik Retinger så det, fulgte den alminnelige opinionen alltid lederskapet til innflytelsesrike enkeltpersoner. Derfor måtte det oppnås en felles forståelse innenfor den transatlantiske eliten. Først da kunne den kalde krigens ideologi og Europakampanjene få gjennomslag (17). Han kontaktet Bernhard av Nederland, prinsen som startet sin karriere hos IG Farben og nazistene og sluttet som bestikkelsesagent for Lockheed. De diskuterte situasjonen, og fant ut at den var alvorlig (18). Sammen med en liten gruppe politikere og forretningsfolk utarbeidet de planer om en hemmelig konferanse som skulle legge bro over motsetningene. De fikk støtte for ideen i CIA og den føderale ledelsen i Washington. David Rockefeller og andre representanter for østkystkapitalen dannet en forberedelseskomite (19).

De siste maidagene i 1954 hilste prins Bernhard og doktor Reitinger et syttitall ledende direktører, bankfolk og politikere velkommen til Hotel de Bilderberg i Oosterbeek i Holland. Unilever og CIA betalte regningen. Pressen var ikke informert, og det var satt ut vakter som skulle passe på at ingen utenforstående kom i nærheten. Fra Sverige kom Marin Waldenström fra den svenske arbeidsgiverforeningen og Herbert Tingsten fra avisa Dagens Nyheter. Det skulle gå mange år før offentligheten fikk vite at møtet hadde funnet sted. Representanter for de transatlantiske kapitalgruppene kunne i fred og ro prøve å greie ut flokene seg i mellom. Det ble satt opp en hemmelig protokoll om å vie de interne motsetningene mer oppmerksomhet. Forsamlingen vedtok å treffes igjen.

Spørsmålet om vesteuropeisk forening dukket opp igjen og igjen i Bilderberggruppens sammenkomster. I Garmisch i 1955 diskuterte man muligheten for å bygge videre på Kull- og stålunionen. I protokollen kan det blant annet leses: «Det eksisterer allmenn erkjennelse av at vi har et felles ansvar for snarest å oppnå størst mulig integrering ved å danne et europeisk fellesmarked (20). George McGhee, tidligere oljedirektør, regjeringstjenestemann, amerikansk ambassadør i Vest-Tyskland og medlem av Bilderberggruppens styringskomite, har forklart at «Romatraktaten, som skapte Fellesmarkedet, fant sin form under Bilderbergmøtene» (21).

Men gruppen befattet seg ikke med detaljene. Bilderbergmøtene var bare enda ett av de foraene i den offentlige infrastrukturen hvor den kvalifiserte minoriteten kunne trekke opp de store linjene uten å måtte ta hensyn til den offentlige opinion i massesamfunnet. I en protokoll het det at «… i lys av den enighet som er kommet til uttrykk i diskusjonene,» (bør deltakerne) «… kunne formidle våre oppfatninger til den alminnelige opinion innen sine egne innflytelsessfærer, uten å avsløre kildene» (22).

De ble ikke alltid enige. Men i mange tilfeller kunne de bilegge mindre viktige tvister og utvikle en overordnet konsensus. Gjennom felles forståelse ble etterkrigstidens politiske og faglige ledelse formet. På Bilderberggruppens møter deltok ledende sosialdemokrater, og på et av de første møtene ble det uttrykt forhåpning om at «fagbevegelsen vil bli mer aktiv i sin kamp mot kommunistisk infiltrasjon og propaganda.» Faglige ledere «burde inviteres til å diskutere spørsmålet med ledende personligheter» (23).

Kongressen for kulturell frihet drev flere kampanjer for å gjøre Vest-Europas sosialdemokratiske og sosialistiske partier om til kloner av det demokratiske partiet i USA. Den marxistiske teorien om klassekampen var ikke lenger relevant, forkynte talerne under konferansene. Velferdsutviklingen og de små skritts sosiale ingeniørkunst hadde forvandlet arbeiderklassen til middelklasse. I 1960 satte Roy Jenkins, Hugh Gaitskell og andre flittige deltakere i Kongressens aktiviteter, i gang en omfattende kampanje for «demokratisk sosialisme innen (britiske) Labour. Pengene kom fra en ukjent kilde. Partiet skulle slutte opp om NATO og gå inn for britisk medlemskap i EF (24). I Sverige agiterte Tingsten for NATO-medlemskap, og kulturtidsskriftet Kulturkontakt, utgitt av Svenska kommittén för kulturens frihet, gjorde seg arg over det svenske folkets forkjærlighet for en forgangen nøytralitet. Kjell-Olof Feldt, som var redaktør for det sosialdemokratiske studentforbundets tidsskrift Libertas, harselerte over gjenstående antikapitalisme i forslaget til nytt partiprogram. Bladet hyllet bestrebelsene på å «modernisere» den europeiske venstresiden. Den kommende tv-reporteren Olle Tolgraven refererte til tidsskriftet Encounter, som i hemmelighet var finansiert av CIA, og mente at sosialdemokratene måtte lære av demokratene i USA (25).

De hemmelige nordamerikanske fondene hadde en finger med overalt. Pengene gikk ikke bare til organisasjoner som Kongressen for kulturell frihet og Europabevegelsen, men også direkte til enkelte politikere, journalister og fagforeningsledere. I visse tilfelle ble det delt ut så høye beløp som 50.000 dollar (26). En hel generasjon lovende unge politikere fikk stipend til besøk i USA og til internasjonale oppdrag for organisasjoner som ble finansiert av CIA. I Sverige satt Erik Södersten, bror av Bo Södersten, og drev butikken fra den amerikanske ambassaden (27). Flere av de politiske skandalene som har skaket opp Italia og andre vesteuropeiske land i nyere tid, har sin opprinnelse i disse årene. Sosialister og kristligdemokrater lærte seg å satse på hemmelige aksjoner og samarbeid med kriminelle og fascistiske organisasjoner i kampen mot kommunistisk innflytelse.

De unge europeerne var ikke lydige undersåtter som lederne i Washington kunne styre som de ville, men de ble trukket inn i et miljø som gjorde dem åpne for de lukkede selskapenes felles innforståtthet. I sin videre karriere tok de med seg tankegods fra femtitallet som de kunne videreutvikle når det ble bruk for det igjen. Det fornyelsens og den tredje veiens sosialdemokrati som sto fram på midten av åttitallet, tok opp igjen de argumentene som ble forkludret av de folkelige bevegelsene på seksti- og syttitallet. Klassekamp var igjen passé, og nøytralitet var igjen foreldet. Feldt gikk igjen ut mot marxistiske rester i partiprogrammet, og EF-minister Anita Gradin gikk i tankene tilbake til Europabevegelsens første tid. «Som ung møtte jeg Europatanken på mitt første internasjonale kurs. Det var Paul Henri Spaak som talte engasjert til oss 18-19-åringer om hvordan et nytt og forent Europa skulle bygges på ruinene av den 2. verdenskrigens Europa» (28). Slike minner er det mange EU-ledere som har.

Den kalde krigens felles innforståtthet var ikke kjøpt og betalt, men med dollar fra de hemmelige fondene sikret man seg kontroll over en allmenn sosial bevissthet, som gjorde det mulig for denne felles innforståttheten å manifestere seg også utenfor de lukkede selskapene. CIAs transaksjoner og de store konsernenes skattefrie velgjørenhet gled over i hverandre. McCloy kontaktet Ford Foundation, en stiftelse med enorme ressurser, og ba om støtte til «visse operasjoner» i Tyskland som USAs offisielle representanter kunne få problemer med å opprettholde. Som styremedlem tok han seinere over den reelle ledelsen av stiftelsen. På månedlig basis stakk han innom det nasjonale sikkerhetsrådet i Washington for å høre om det fantes hemmelige prosjekter i utlandet som regjeringen behøvde hjelp for å gjennomføre (29).

Shepard Stone var på den tida sjef for de utenlandske aktivitetene til Ford Foundation. Ved samme avdeling arbeidet også Joseph Slater, en annen av McCloys medarbeidere fra det amerikanske kommissariatet i Tyskland. Da Kongressen for kulturell frihet i 1968 byttet navn til Det internasjonale forbundet for kulturell frihet, ble Stone tildelt lederjobben, og i 1973 ble han sjef for Aspeninstituttets nyåpnede Berlin-kontor. Slater arbeidet under Eisenhower og Kennedy med å reorganisere USAs økonomiske hjelp til utlandet, for å få utdannings- og kulturinnsatsen til å tjene de utenrikspolitiske målene. I 1968 ble han sjef for Aspeninstituttet, der McCloy umiddelbart tiltrådte som styreformann (30).

Et tjueårsjubileum

[…] Nesten tjue år var gått. Walter Paepcke var død, og en ny velgjører hadde tatt over Aspeninstituttet. Det var Robert O. Anderson, en cowboykapitalist som eide New Mexicos største ranch og store formuer i oljebransjen. Han satt i styret til et par av Rockefellernes høysatsingsområder. Hans eget selskap var Atlantic Richfield, et av USAs største gruve-, olje- og energikonserner. Anderson, Slater og McCloy fant ut at tida var inne til å virkeliggjøre instituttets motto; «thought leading to action» – fra tanke til handling.

Den vestlige kapitalismen befant seg i en kritisk situasjon. Den kalde krigens fellesforståelse – hele det tankebygget som de hemmelige operatørene hadde reist – var falt sammen. Gettoopprør, streiker, studentprotester og antiimperialistiske massebevegelser fortrengte gamle ideologiske forestillinger. Det demokratiske partikonventet i Chicago i 1968 ble holdt i en ramme av gatekamper og politivold, og til og med på handelshøyskolene kunne man høre høyrøstede ungdommer sette spørsmålstegn ved samfunnets autoriteter. Europeiske intellektuelle som tidligere hadde skrevet hyggelige innlegg i CIAs kulturpublikasjoner, snakket nå om den 3. verden og om arbeiderklassen. Det tidsskriftene til CIA skrev om den vestlige kolonialismens frihetsverdi for Asia på begynnelsen av femtitallet, var det umulig å trykke 15 år seinere. Den antikommunistiske konsensus var brutt.

Derfor ble feiringen av Aspeninstituttets 20-årsjubileum preget av forvirring og uro. Professor Hutchins talte dystert om undervisningsvesenets ødeleggelse. Han forsøkte å tolke de aktuelle stridighetene som symptomer på den vanskelige overgangen fra det industrielle til det postindustrielle samfunnet. For humanismens forvaltere gjaldt det å stålsette seg og finne utveier til å skjerme de liberale kunstene og de frie tankene.

«Om de kan holdes glødende, og om små grupper kan få dem til å fungere som lysglimt i mørketiden, da kan kulturen og sivilisasjonen bevares og utvikles som tidligere.» (31)

Joseph Slater utarbeidet en femårsplan for instituttets virksomhet. Man skulle gjennomgå utenrikspolitikken, utdanningsvesenet, miljøet og andre viktige samfunnsområder, og med stipender og andre økonomiske bidrag skulle de «mest begavede unge lederne» i USA og i utlandet knyttes til instituttet (32).

Sammen med restene av Kongressen for kulturell frihet arrangerte instituttet flere seminarer og konferanser. Ett av spørsmålene dreide seg om hvordan de intellektuelle igjen skulle kunne komme til å spille en ansvarsfull rolle i samfunnet. Den sosiale ingeniørkunstens framskrittsoptimisme hadde mistet sin tiltrekningskraft. Den tjente ikke lenger det borgerlige samfunnet. Det trengtes noe nytt. Aspeninstituttet så redningen i den dunkle sivilisasjonspessimismen som ble dyrket i Coloradofjellene i årene rett etter krigen.

John Hunt, en av CIAs samarbeidsfolk blant de intellektuelle (33), var blitt vervet av Slater til instituttet fra Kongressen for kulturell frihet. Utviklingens ubønnhørlige gang hadde ført de høyindustrialiserte landene inn i et stadium av stadig hyppigere institusjonelle sammenbrudd, forklarte han. Roten til ondet var den vitenskapelige spesialiseringen. Utenfor de partielle, stadig mer briljante oppdagelsene som forskerne gjorde, famlet menneskene i mørke for å gjenfinne seg selv.

«Derfor synes nåtidsmennesket å være urovekkende bortkommen, ikke lengre bevisst de grenser som hjelper det med å definere seg selv, så dårlig tilpasset sin egen verden at det nesten kan se ut til å ha glemt livets språk. Individualiteten er redusert til tallkolonner i statistiske tabeller, til fysikkens og kjemiens felles byggesteiner og de molekylære mekanismenes uendelig små virkninger. Menneskets samfunnsmessige eksistens er blott og bart blitt et brennpunkt for historiske og økonomiske ‘krefter’, mens menneskenaturen ikke er annet enn en leirklump som miljøet kan forme etter behag. Foran mennesket strekker det seg ugjestmilde veier som gjennom abstraksjonenes villmark leder til oppløsning i den andre enden.

Blir det menneskets tur etter ‘Guds død’? (34)

Det var 1973. Ut fra Poppers og de sosiale ingeniørenes abstrakte samfunn flyktet ideologene inn i det postmoderne paradisets mondene ufornuft.

---

Fotnoter:

1. José Ortega y Gasset: The Revolt of the Masses, s. 14, 83, 110, 139ff.
2. A.a., s. 98.
3. A.a., s. 20.
4. Department of State Bulletin 480125.
5. Richard Bissell, cit. i Joyce & Gabriel Kolko: The Limits of Power, s. 451.
6. Kolko, s. 507ff.
7. Kai Bird: The Chairman, s. 345ff., 368; BBC-reportage, TV4 920831, 920907.
8. Schwartz: America’s Germany, s. 59f.
9. Kolko, s. 467f.; Schwartz, s. 110f.
10. Adenauer: Minnen 1945-1953, s. 358, 426.
11. A.a., s. 482.
12. Bird, s. 623f.
13. Stonor Saunders; Bird, s. 357, 413.
14. Stonor Saunders; The Nation 670911; Independent on Sunday, 951022.
15. Robert Eringer: Global Manipulators, s. 20; Holly Sklar (red.): Trilateralism, s. 184, Philip Agee & Louis Wolf (red.): Dirty Work, s. 201ff.
16. Sklar, s. 163.
17. Joseph Retinger: Memoirs of an Eminence Grise, s. 250.
18. Eringer, s. 20f.; AB 960103.
19. Eringer, s. 21f.; Sklar, s. 165f.
20. Eringer, s. 26.
21. Sklar, s. 170.
22. Eringer, s. 30.
23. Eringer, s. 28.
24. Richard Fletcher i Agee & Wolf (red), s. 188ff.
25. Kulturkontakt, nr 1/54, 2/54; Libertas nr 5/59, 1/60, 3/60.
26. Bird, s. 358.
27. AB 901203.
28. Tiden 89/1; UDH: Sverige i Europa.
29. Bird, s. 358, 519.
30. Hyman, s. 232, 236ff; Munziger-Archiv 39/88.
31. Hyman, s. 250f.
32. A.a., s. 254ff.
33. Stonor Saunders, s. 241.
34. A.a., s. 345f.

Såkalte antirasister, Hønesfoss
Ringerike antirasistisk ungdom (eget forlag) 2001
100 kroner, solidaritetspris fra 150 kroner
90 sider, ISBN 82-995713-0-8
http://www.rau.no/

Helle Borgen er medlem av distriktsstyret i Oslo AKP

---

«Store politistyrker rykket i går kveld ut i Hønefoss sentrum for å stoppe gatekamper mellom såkalte antirasister og lokale ungdommer.» (VG 13. november 1994.)

Boka Såkalte antirasister, en bok fra Ringerike antirasistisk ungdom, er «de såkalte antirasistenes» historie om antirasistisk kamp, om kommunenorges svar eller mangel på svar på nazistenes aktivitet, og om nazistisk organisering. Den omhandler perioden 1994 til våren 1999. Den er dedikert til Arve Beheim Karlsen og Benjamin Labrahan Hermansen. Den viser hvor langt det gikk i Ringeriksdistriktet, før drapet på Holmlia og de voldsomme reaksjonene etter det.

Sjelden gir folkelige organisasjoner ut sin egen historie. Fagforeninger gir ut historiebøker ved jubileer. Av liknende utgivelser er det nærmeste jeg kan komme, boka Arbeidsløses buss fra 1986 og heftet Aktivistene forteller som AKP gav ut for noen år sida. Boka Rødt! av Erling Folkvord er også noe liknende. Historia om Tyssedalskampen, Krafta er vår av Ellen Røsjø tilsvarende.

Men denne boka skiller seg fra disse ved at det er en organisasjon som vil oppsummere og gi fra seg historia si ut fra en kollektiv beslutning. Boka er skrevet av et redaksjonskollektiv. Boka viser stor stolthet over hva de har fått til, over egen organisering og kamp. De er stolte over felles politisk arbeid, engasjement og resultater – slik utfordrer boka den rådende ideologi om at det ikke gjelder å stå for noe eller gjøre noe sammen men å virkeliggjøre seg selv på individualistisk vis.

Boka skildrer Ringerike antirasistisk ungdom (RAU) fra oppstarten. Bakgrunnen for organisasjonen var nazistisk og rasistisk aktivitet i byen. Boot Boys hadde lufta støvlene sine i en marsj, hiphoppere var banka opp, en innvandrerbutikk var spraya ned og nazistene hadde på lokal-tv trua med at de «skulle bruke køller for å banke opp alle svartinger». Boka forteller at ved oppstarten av RAU hadde nazistene sympatisører blant rasistisk ungdom i Sokna, mens RAU hadde støtte i Hønefoss.

50 kom på oppstartingsmøtet. Natur og ungdom var den organisatoriske krafta i RAU. RAU ble flatt organisert, og en begrunnelse for det blir lagt fram i boka. RAU valgte å ikke tilslutte seg noen landsomfattende bevegelse, for eksempel SOS-rasisme som på den tida hadde mange lokallag.

Lurt å ramponere bilen?

I kapitlet «Tid for opprør» skildres etterspillet etter en antirasistisk konsert arrangert av RAU i samarbeid med Natur og ungdom og med støtte fra Nei til EU. Noen unge gutter kom og gjorde hitlerhilsen og et femtitalls ungdommer løp etter nazistene og ramponerte bilen deres.

Etter dette kom det negative oppslaget i VG, og boka sier: «omtalen satte standarden for hvordan pressa i framtida skulle beskrive konfrontasjoner mellom antirasister og nynazister.» Etter dette kommer nazistene til Hønefoss, arrangerer nazimarsj, og banker opp folk. Politikerne engasjerte Tore Bjørgo, og mente at både antirasister og nazister er like ille. RAU oppfatter selv at de ble ansett som en del av problemet og ikke en del av løsningen, og at de ble stigmatisert.

En lang periode følger før kommunen begynner å ta nazistenes vold på alvor, og legger om kursen. Nazistene blir da delvis også avslørt av egne gjerninger, de går for langt i volden og i å skryte av den. Endelig i 1996 blir det breie og gode markeringer mot nazismen. Men RAU erklærte at FrP var uønska i disse. Boka reflekterer ikke over om en annen taktikk i forhold til bilen som ble knust etter konserten i 1994, hadde lagt et bedre grunnlag for å bli akseptert i byen/distriktet, og om det var fornuftig å skille ut FrP fra fronten mot den nazistiske volden.

I boka er det en tydelig forståelse for at nazistenes taktikk ikke var gunstig for dem, mens det er liten vilje til å gå inn på en konkret vurdering av egen taktikk og politiske linjer. En nøyere vurdering hadde vært fint av for eksempel aksjonen til Hønefoss AFA som knuste rutene i politikammeret som protest mot dårlig oppfølging av saker. Men historia er jo gitt oss, slik at det er opp til oss som lesere å vurdere. For meg som leser og med erfaring fra antinaziarbeid i en annen by, Haugesund, er det tydelig at RAUs taktikk ikke var gunstig. Jeg tenker at kampen kunne vært vunnet før hvis bilen ikke hadde blitt knust (også rett før folkeavstemninga om EU), og hvis en hadde jobba mer inn mot voksne miljøer.

Boka hadde tjent på å stille spørsmålet: Hvorfor kunne RAU bli stigmatisert? Hva gjorde vi som gjorde oss lettere å stigmatisere?

I Tønsberg og Ringerike ble den antirasistiske motstanden organisert i uavhengige ungdomsgrupper, TAU og RAU, mens antirasister ellers lagde SOS-Rasisme-lag. TAU og RAU var nok en del inspirert av Blitz og hadde lokallag av AFA. Slik jeg ser det, førte denne linja til at nazistene i alle fall ikke ble stoppa raskere enn andre steder i Norge, og at politi og kommune i disse byene gikk langt i å bagatellisere nazivolden.

Et problem for ungdommen på Ringerike var at den fikk lite støtte, for eksempel var det ikke noe AKP- eller RV-lag, RV stilte ikke liste til kommunevalget i 1995. Boka forteller om lite bruer inn i voksne miljøer. Det ble det voksne establishment mot ungdommen.

Noe av det beste med boka er hvordan den skildrer nazistisk aktivitet. En får vite noe om deres bakgrunn som ikke de mest «vellykka» og om deres raid og gruppedannelser, både formelle for å bløffe og deres reelle oppsplitting og kiv. Spesielt for Hønefoss og Østlandet ellers er at nazistene blir farligere ved at de raskt kan forflytte seg og trekke sammen krefter fra flere lokalmiljøer, for eksempel fra Hokksund, Jevnaker og Oslo.

Boka viser også hvordan en nazibevegelse som blir isolert i en periode er svært farlig – da står bare den reine terroren igjen. En tallmessig oppsummering av nazistenes markeringer, sjikane trusler, vold og skadeverk fordelt på de enkelte årene er også svært nyttig.

Kapitlet «Med knyttneven klar» er en drøfting av vold i kampen. For meg som ikke er pasifist men antinazist, har jeg ikke prinsipielle innvendinger mot bruk av vold mot nazister. Jeg synes det er viktig at volden er politisk styrt og vurdert. «Politikken skal styre over geværløpet» (Mao). I og med at RAU ikke organiserte volden som ble brukt mot nazistene, fritar de seg selv fra å vurdere om den var gunstig for kampen eller ikke på en konkret måte. I stedet blir bokas konklusjon generelt at uten volden hadde vi ikke vinni.

Jeg synes det mangler en diskusjon i boka om volden isolerte RAU fra folk på Hønefoss, om den gjorde det vanskeligere for kommunen å se på RAU som en del av løsninga i stedet for som en del av problemet. Og om volden gjorde det vanskeligere å få politiet til å ta nazivolden på alvor.

I boka sies det at RAU vant kampen. Etter min mening er det riktigere å si at folk i Hønefoss og Ringerike vant kampen, og at RAU spilte en viktig rolle i å organisere folk til motstand. Flisespikking? Ikke etter min mening. Det er en tendens i det autonome miljøet til å gi seg selv mye ære for aksjoner, mens folk flest ikke blir så viktige. I boka vises også slagordet Hønefoss-rasisme 1-0, som jeg synes er en bedre og mer lovende oppsummering.

Tilslutt i boka skildres perioden etter at nazimiljøet falt sammen. De antirasistiske ungdommene fikk rom for å utvide engasjementet sitt og gjennom RAU ble det nå holdt støttekonsert for Chiapas, jobba videre for selvstyrt ungdomshus, RAU var medarrangør av demo mot Nato på Balkan og jenter i RAU lagde egen gruppe, kvinnekamp-uke og 8. mars. Her ser en tendenser til at RAU vokste ut av sin rolle som samlende gruppe for alle antirasister og ble en radikal ungdomsorganisasjon.

Et kort sammendrag av boka ligger på RAUs hjemmeside, www.rau.no. Jeg vil anbefale folk å kjøpe eller låne boka, ikke bare gå inn på hjemmesida deres. En viktig grunn til det er bildene og presseklippa, som gir mye informasjon om utviklinga i opinionen i Ringerike, og om hvordan RAU var organisert.

Boka har også med en gjennomgang av nazistisk og fascistisk historie og ideologi, en adresse og kildeliste.

Les, tenk, kos deg med RAUs historie og vurder selv!

Murray Bookchin:
Direkte demokrati som alternativ: politiske essays 1983-2000
oversatt og redigert av Eirik Eiglad, Larvik: Ariadne forlag 2001
176 sider, ISBN 82-90477-42-2

Mathias Bismo er distriktsstyremedlem i Hordaland AKP og med i redaksjonen i Røde Fane

---

Tidligere i år ga det lille Larviksbaserte forlaget Ariadne ut Direkte demokrati som alternativ, en artikkelsamling av den amerikanske politiske teoretikeren Murray Bookchin. Denne retningen, den såkalte sosialøkologien, er en retning som beskriver seg selv som radikal og samfunnsomveltende, og samtidig et alternativ til både marxismen, anarkismen og syndikalismen, som i følge sosialøkologiens tilhengere, i Norge organisert i Demokratisk Alternativ, har vist seg å slå feil.

Klasser og økologi

Bookchin (1921-) var fra 30-tallet trotskist, men når det viste seg at 2. verdenskrig ikke førte til den verdensrevolusjonen Trotski spådde, revurderte han sine synspunkter og sluttet seg til den anarkistiske bevegelsen. Imidlertid ble dens rammer alt for trange, og med økologibevegelsens fremvekst på 60-tallet, gikk Bookchin i retning av denne. Mot mange av de mystisistiske retningene innen denne, utviklet han sosialøkologien, en teori som gjør krav på å være en samfunnsomveltende kraft basert på den økologiske krisa og behovet den skaper for en radikal samfunnsendring.

Utgangspunktet, som ikke kommer eksplisitt frem i boka, er den «dialektiske naturalismen». Denne filosofien har imidlertid stor påvirkning på politikken og dens mål. Utgangspunktet for all undertrykking er i følge denne filosofien ideen om menneskets dominans over mennesket. Allerede her skiller han lag med Marx som mente undertrykkingen oppsto fordi utviklingen av produktivkreftene tvang frem en samfunnsmessig arbeidsdeling som resulterte i sosiale klasser.

Bookchin erkjenner eksistensen av klasser, men for ham er klassekampen ingen særskilt kraft. Eksistensen av klasser og klassekamp er for ikke noe annet enn et symptom på en umoralsk orden som i sin tur har ledet til den økologiske krisa. Klasser har historisk utgjort en sprengkraft idet de har gått mot denne ordenen, men det er ikke snakk om særskilte interesser.

En objektiv etikk

Sosialøkologien gjør krav på verken å være materialistisk eller idealistisk, men «naturalistisk». Denne ordbruken utsetter imidlertid bare spørsmålet, er «naturalismen» materialistisk eller idealistisk?

Det er egentlig ikke så mye som skiller det vesentlige av Bookchins fra Hegels idealistiske dialektikk. Bookchin forkaster mytologi og gudetro, men han erstatter det av en objektiv etikk. Denne objektive etikken reproduseres i idealet om å skape et samfunn fritt for undertrykking. Det som skiller dette fra Hegels verdensånd er at det dreier seg om en viljehandling, ikke nødvendige utviklingstendenser. Spørsmålet er da også hva som blir igjen av dialektikken.

Det Bookchin setter seg fore å finne, er hva det undertrykkingsfrie samfunnet består av. Undertrykkingen kommer nettopp frem i form av at noen bestemmer over andre, måten å løse det på er dermed et fullstendig demokrati. Idealene til dette demokratiet finner han i antikkens Athen og dets direkte demokrati. Han nekter å identifisere Athen med en stat, i stedet går han til den etymologiske betydningen av begrepet «politikk», som er avledet av polis, by, og kommer til at det dreier seg om administrasjonen av en by. Mens staten er et undertrykkingsmiddel, er den frie kommunens politikk dens motsetning.

Han glemmer riktignok ikke at det athenske demokratiet utelukket alle utenom frie (mannlige) borgere, men han har problemer med å trekke konsekvensene av det. Staten er jo nettopp et undertrykkingsmiddel idet den brukes til å holde andre nede. Dette var også tilfellet i Athen. Det direkte demokratiet ble brukt av den økonomiske eliten til å opprettholde sitt klasseherredømme. Det athenske demokratiet var i så måte sterkt undertrykkende.

En moralsk elite

Bookchin ønsker, selvsagt, verken slaveri eller umyndiggjøring av kvinner. Det moralsk riktige samfunnet er et direkte demokrati, og for at dette skal fungere trenger man små enheter som eksisterer i en konføderasjon. Idealet skiller seg i så måte ikke grunnleggende fra kommunismens høyere fase. Forskjellen er at han mener det kan og bør bygges allerede i dag. Mot den marxistiske revolusjonsteorien, anfører Bookchin en evolusjonsteori. Mens det kommunistiske partiet sin rolle som fortropp er å være ledende i en arbeidernes revolusjon, er den sosialøkologiske organiseringen sin rolle som fortropp å trekke med seg folk i en langsom oppbygging av en dobbelmakt. Sosialøkologer og andre kommunalister etablerer kommunale og regionale direkte demokratiske enheter i konføderasjon.

Som fortropp er de ikke bare en ledende gruppe, de er en gruppe som skal danne fundamentet for de nye samfunnsstrukturene idet de baserer seg på den objektive etikken. De fremstår dermed ikke som annet enn den eliten Marx og Engels kritiserte, en moralsk elite som jobber etter «prinsipper som en eller annen verdensforbedrer har oppfunnet eller oppdaget» (1).

Det sier seg selv at en slik moralsk elite vil bestå av i utgangspunktet ressurssterke mennesker. Men det er heller ikke noe problem for Bookchin. Kampen mot undertrykking er ikke en kamp mellom undertrykker og undertrykt. Den økonomiske krisa har avslørt at alle klasser har felles interesser i å avskaffe all undertrykking. Alternativet til markedsøkonomien sin miljøødeleggende vesen, blir en moralsk økonomi som krever nettopp de objektivt etisk riktige styringsformene, og disse mener han at alle, kapitalister inkludert, har objektiv interesse av å fremme. Den økologiske krisa skaper altså ikke sine egne banemenn og -kvinner. Den blir ikke en gang overvunnet ved at man tar utgangspunkt i det eksisterende samfunnet. I stedet tar han utgangspunkt i et utopisk system og deduserer ut fra det hvordan man skal komme frem til det.

Følger for politisk virksomhet

For den konkrete politikken som føres, har dette drastiske følger. Den lille sosialøkologiske bevegelsen i Norge nektet lenge å delta i masseorganisasjoner som ikke hadde disse moralske målene. Bookchin skriver også selv hvilken følge dette hadde for hans syn på Vietnamkrigen. Han var mot USAs krigføring, men han ville heller ikke støtte FNL; han ville ikke støtte en eneste nasjonal bevegelse, eller bevegelse over hodet, som ikke hadde de riktige moralske ståstedene.

For internasjonalt solidarisk arbeid er det viktig å ta stilling til det som skjer, i praksis betyr det å ta stilling for en side i en konflikt. For Bookchin er dette fullstendig irrelevant. For ham er det enten-eller; hvis det ikke finnes noen moralsk riktig bevegelse, er solidariteten meningsløs. Hvis en bevegelse er nasjonal, er den per definisjon regressiv. Hvis den ønsker en selvstendig stat, er den per definisjon regressiv. Hvis den ikke vil sprenge kapitalismens rammer, er den per definisjon regressiv. I Norges tilfelle, vil for eksempel Nei til EU være en regressiv bevegelse i sosialøkologiske øyne. Igjen hensetter han seg til et Utopia der det er de moralsk riktige verdiene som er drivende, uten å ta hensyn til, eller i det hele tatt vurdere, de faktisk eksisterende bevegelsene og den fullstendige mangelen på moralsk korrekte alternativer.

At de ikke eksisterer, burde ikke overraske noen. Sosialøkologien er en politisk retning som er som skapt for et lag med ressurssterke mennesker idet den nedprioriterer den aktuelle situasjonen, de kampene som føres, men heller organiserer seg ut fra et ideal. Dette er et ideal som filosofer kan sitte og tenke ut, og som de faktisk har gjort i tusener av år (2). Men det å utvikle et ideal, også det å tenke seg metoder for å realisere dette idealet, har ingen samfunnsomveltende kraft så lenge det ikke er basert på virkeligheten slik den ser ut i dag.

---

Fotnoter:

1) Marx og Engels: Det kommunistiske manifest, Røde Fane 1998, side 61.

2) Marx: Teser om Feuerbach, tese 11, gjengitt i Engels: Ludwig Feuerbach, Oktober 1981, side 84.

---

Om seg selv

av Sveinung Legard, Direkte Demokrati

Høsten 1999 ble Demokratisk Alternativ lansert i Norge. Bakgrunnen for organisasjonen var et anarkistisk inspirert ungdomsmiljø i Grenland og den venstreradikale, amerikanske tenkeren Murray Bookchins ideer om kommunalisme og sosialøkologi. Siden begynnelsen av 90-tallet hadde kommunalistiske ideer versert i Sauherad, Skien, Porsgrunn og Bamble, og manifestert seg i ulike nettverk og grupper som «Arbeidsgruppa for et økologisk samfunn», «Sosial-økologisk prosjekt» og «Revolt». Dette miljøet drev primært med utdanningsmessige og propagandaartede prosjekter, med studiesirkler, forlag og bokcafé som samlingspunkt. Nettverket «Sosial-økologisk prosjekt» var også engasjert i mer praktisk politisk arbeid med å demokratisere og radikalisere velforeninger i Porsgrunn, og i Sauherad kommune stilte de også til valg på et kommunalistisk program, hvor det fremste kravet var opprettelsen av folkeforsamlinger i kommunens ulike bygdesentra. Etter hvert som kommunalistiske ideer om folkeforsamlinger og konføderalisme spredte seg til andre deler av landet, følte enkelte et behov for å skape en landsdekkende og mer «voksen» organisasjon. Siden lanseringen i 1999 har organisasjonen også spredt seg til Sverige og Finland, og Demokratisk Alternativ er i dag en skandinavisk organisasjon. Dens primære aktiviteter er fremdeles studiesirkler og bladet Direkte Demokrati, men medlemmene engasjerer seg også i andre lokale aktiviteter og sosiale bevegelser. Til høsten vil vi kjøre i gang en kampanje mot Stortingsvalget, med det øyemed å avkle dets «demokratiske» slør.

www.motkraft.net/demalt/demalt-no.html

Mikael Nyberg: Kapitalet.se – myten om det postindustriella paradiset
Stockholm : Ordfront, 2001
463 sider, ISBN 91-7324-819-3
http://www.mikaelnyberg.nu

Bjarne Nærum arbeider med nettbasert utdanning ved Høgskolen i Telemark, og er lokalt engasjert i Attac.

---

[Les et utdrag av boka her]

Mikael Nyberg har lagt ti års strev med en større analyse av samfunnsutviklingen bak seg. Det er blitt ein grausom Salbe, mot ny økonomi og nye tanker. Nyberg tar et oppgjør med myter om nye samfunnsformer og historiske bølger, nyliberal ideologi og nye «guruer» av nesten alle slag. En bestselger av ei blågul bølgebryterbok? 6.000 solgte bøker i Sverige siden nyttår!

Allerede i bokas tittel – kapitalet.se – tar forfatteren ladegrep. Den gir sterke assosiasjoner, selvfølgelig til Kapitalet, Marx på svensk, men også til «den nye tid», her som ofte ellers symbolisert ved internett. Den fiktive, svenske internettadressa snudd om blir imidlertid til «se kapitalet», og nettopp den oppfordringa er kanskje selve hovedbudskapet i boka.

Nyberg skjærer gjennom allslags ideologisk tåkeprat om «nye tider» og epokale endringer, som har tatt oss fra et klassedelt industrisamfunn og over i et postindustrielt og nær paradisisk samfunn, der hardt slit og rå utbytting ikke lenger er tema og der kampen mellom arbeid og kapital er over, eller i det minste sover. Dette stemmer ikke med virkeligheten, hamrer forfatteren over mer enn 400 sider, fulle av talende eksempler fra både Sverige og Europa, USA, Asia og verden forøvrig.

Se kapitalen! Se klassekampen! Se den snikende spredninga av slit, stress og sult! Se sviket, alle løgnene! Se hvordan dise tjener interessene til stadig færre, stadig rikere mennesker! Se den stadig økende industrialiseringa av stadig flere sektorer i samfunnet! Nyberg er klar: «Vi lever inte i något postindustriellt informations- och kunnskapssamhälle utan i en tid av forcerad kapitalistisk industrialisering.»

Forfatterens ærend er å avsløre den rådende ideologi som falsk bevissthet, og vise at de pågående samfunnsendringer slett ikke tjener folk flest. Det klarer han på en overbevisende måte, i ei bok som fortjener mange, mange lesere, også her i Norge. Dette til tross for visse svakheter, som jeg vil komme inn på.

Hvem er Mikael Nyberg?

Forfatteren er sjøl veldig tilstede i denne boka, kompromissløst engasjert og tidvis retorisk inntil det forførende. Jäklar, som dette nok vil irritere enkelte. For undertegnede var det likevel mest befriende, etter å ha lest hyllemetre med «akademiske» tekster der nye samfunnsendringer blir til ideologi gjennom «nøytral og kjølig» analyse, begått av samfunnsvitere som kappes om å være minst «70-talls» (les: kritisk, radikal) og mest «i tiden», muligens fra posisjoner som i denne boka omtales som «sosial karantene». Mikael Nyberg har ingen akademiske klatreplaner. Han tar klart stilling i sin egen tekst, og det er bra. Dette er hans versjon av den store, politiske samfunnsanalysen.

Nyberg har noen år «på golvet» bak seg, flere egenerfarte eksempler og et støtt perspektiv «nedenfra» tyder på det. Men på 70-tallet studerte han fag som økonomisk historie og filosofi på universitetet. I dag er han frilansjournalist og forfatter. Hans forrige bok kom i 1998 – Det gröna kapitalet, utgitt på engelsk som The Green Capitalists. Nyberg er dessuten redaktør av det venstreradikale svenske tidskriftet Clarté, og redigerte i 1994 Kritiska EU-fakta, Folkrörelsen Nej till EUs avis. Han har lenge vært aktiv i samfunnsdebatten med artikler i Aftonbladet, Dagens Nyheter, Expressen og andre aviser og tidskrifter.

Til tross for sitt generaloppgjør med «myten om det postindustrielle paradiset» er Nyberg gudskjelov ikke av typen venstreraddis som gir internett og ny informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) skylda for alt som er galt i verden. Han er ingen teknologideterminist. Her er det kampen mellom samfunnsklassene som primært bestemmer vår verdens (skjeve) utvikling. I motsetning til endel andre på venstresida, som i denne boka muligens vil finne næring til stivna skepsis og ignorans overfor IKT, er Nyberg sjøl aktiv bruker av internett. Man finner mer om og av forfatteren på hans eget nettsted www.mikaelnyberg.nu – her blir selvsagt også kapitalet.se presentert, markedsført og solgt.

Men «nettsamfunnet» og andre begreper som søker å fange aktuelle samfunnsendringer vil Nyberg likevel ikke høre snakk om. Mitt første møte med ham var en artikkel i Aftonbladet sist vinter, «Tro inte på den mannen!», der Nyberg etter mitt syn altfor kategorisk avviste den spanske sosiologen Manuel Castells og hans teorier om blant annet «nettverkssamfunnet». Sjøl mener jeg venstresida i dag bør studere Castells, ikke minst hans beskrivelser av nye sosiale bevegelser og offensiv bruk av IKT (1).

Jeg var derfor først litt skeptisk til Nybergs bok. Men selv om synet på Castells er uforandra her, kom jeg snart til at den er blitt et viktig bidrag til forståelsen av samfunnet og kapitalismen av i dag. Boka er svært lærerik og nyttig for enhver som trenger argumenter og dokumentasjon til sin deltakelse i samfunnsdebatten, klassekampen, EU-striden og/eller andre slag.

Litt mer om innhold – og savn

Veldig kort fortalt består boka av fire deler, der den første danner et historisk og bredt anlagt bakgrunnsteppe for dagens tilstander i verden, særlig i et Sverige der «folkhemmet» står for fall. Sentralt i analysen står forfatterens syn på samfunnsforholdenes uvikling bestemt av stillinga i klassekampen. Etter 1917 og seinere etter 1945 var den vestlige kapitalismen i forsvarsposisjon og måtte justere seg etter arbeiderklassens uro og krav. Folkhemmet blir til i midlertidige perioder av samarbeid mellom klassene. Nyberg skriver mye og godt om den «sosiale ingeniørkunst» som får sin storhetstid etter krigen, men som etterhvert blir utskjelt både fra høyre og venstre. Det siste er noe Nyberg faktisk tar sjølkritikk for i dag, høyrekreftenes angrep på velferdsstaten ble sterke nok aleine.

I noen av bokas mest interessante kapitler, blant annet om EU-prosjektets bakgrunn og utvikling (6), tar Nyberg leserne med inn bak lukkede dører til møter med mektige menn og mer eller mindre skjulte og anti-demokratiske nettverk, med sterke forgreininger til maktsentra i USA. Spennende lesning! Vi tas også innom ulike ideologisk prega reaksjoner mot tidligere fornuftstro og framskrittsoptimisme, new age, postmodernismen, etikkbølgen og «økologi som falsk bevissthet».

Andre del, «från tanke till handling», er særlig om Sverige, hvorfra Nyberg trekker fram en rekke konkrete uttrykk for perspektivene foran. Vi får vite mer om «den svenska modellens två kriser» og blir kjent med et rikt utvalg svenske maktpersoner og ideologer. Blant disse finner vi navn som Gyllenhammar, Wallenberg og Wolrath, enkelte andre er ivrige «overløpere» fra venstresida.

Mange navn og situasjoner vil nok være ukjente for norske lesere, men vi har ikke vondt av å lære mer om nabolandet. Slik vil vi også lære mer om oss sjøl. For egen del ble det en artig øvelse å finne aktuelle norske erstattere til nevnte personer. Men ei tilsvarende norsk bok har vi ikke, nærmest kommer kanskje Fløgstads og Østerbergs siste bøker om nyliberalisme, ideologi og norske «Oslo-prosesser».

Nyberg tar oss i bokas tredje del ut i et stadig tøffere arbeidsliv. Gjennom mange konkrete eksempler, både fra Sverige og verden forøvrig, viser han hvordan «den forcerade kapitalistiska industrialiseringens magra produktion» fungerer, nå også innen tjenester og mange nye sektorer – stikk i strid med vår tids ideologi. Samlebåndene er ikke borte, de er blitt lengre. Flere stikkord fra denne viktige delen av boka: Just-in-time, farvel til mikropausene, styrt underbemanning, management-by-stress, re-paternalisering av arbeidslivet og fleksibilisering inntil døden for hverdagslivet.

Den fjerde og siste delen er kanskje bokas svakeste. Til tross for viktige emner som tredjedelssamfunnet, illusjonen om EU som motvekt mot kapitalen, EU som militærmakt, 1989 og antikommunismen etter Sovjets fall, den tredje veien og «den nye Marx» (om Manuel Castells), bærer særlig denne delen preg av å være sammensatt av endel tidligere artikler. Det blir veldig mye «svartmaling», som fører denne engasjerende boka til et lite engasjerende endepunkt av desillusjonert maktesløshet . Rett nok ikke helt uten grunn, men litt skuffende likevel. Bare de flotte tegningene til broren, Robert Nyberg, utgjør små lyspunkter. Jeg savner noe, om ikke et avsluttende «what is to be done?» som hos Lenin (og Castells). Energien i denne boka hadde fortjent en mer offensiv avslutning. Jeg savner for eksempel noe om de siste års massedemonstrasjoner, etter Seattle. Og om Attac og andre nye og raskt voksende sosiale bevegelser.

Grunn til optimisme gir uansett det faktum at Nybergs bok bare i løpet av få måneder er solgt i over 6.000 i Sverige. Unge aktivister diskuterer den og studiesirkler settes i gang. Her hjemme har en herværende redaktør (Erik Ness) offentlig hevda at boka burde «ligge på enhver revolusjonærs nattbord». Også Morgenbladets anmelder roper «løp og kjøp!». Jeg er enig, men ikke la boka ligge helt aleine på nattbordet.

---

Fotnote:

1) Min artikkel «Mot et radikalt nettsamfunn?» i Røde Fane nr 2, 2001 bygger blant annet på Castells, og tar for seg Attacs og Zapatistenes suksess i nettsamfunnet, så langt.

av Bjarne Nærum

[Les et utdrag av boka her]

Mikael Nyberg har lagt ti års strev med en større analyse av samfunnsutviklingen bak seg. Det er blitt ein grausom Salbe, mot ny økonomi og nye tanker. Nyberg tar et oppgjør med myter om nye samfunnsformer og historiske bølger, nyliberal ideologi og nye «guruer» av nesten alle slag. En bestselger av ei blågul bølgebryterbok? 6.000 solgte bøker i Sverige siden nyttår!

Allerede i bokas tittel – kapitalet.se – tar forfatteren ladegrep. Den gir sterke assosiasjoner, selvfølgelig til Kapitalet, Marx på svensk, men også til «den nye tid», her som ofte ellers symbolisert ved internett. Den fiktive, svenske internettadressa snudd om blir imidlertid til «se kapitalet», og nettopp den oppfordringa er kanskje selve hovedbudskapet i boka.

Nyberg skjærer gjennom allslags ideologisk tåkeprat om «nye tider» og epokale endringer, som har tatt oss fra et klassedelt industrisamfunn og over i et postindustrielt og nær paradisisk samfunn, der hardt slit og rå utbytting ikke lenger er tema og der kampen mellom arbeid og kapital er over, eller i det minste sover. Dette stemmer ikke med virkeligheten, hamrer forfatteren over mer enn 400 sider, fulle av talende eksempler fra både Sverige og Europa, USA, Asia og verden forøvrig.

Se kapitalen! Se klassekampen! Se den snikende spredninga av slit, stress og sult! Se sviket, alle løgnene! Se hvordan dise tjener interessene til stadig færre, stadig rikere mennesker! Se den stadig økende industrialiseringa av stadig flere sektorer i samfunnet! Nyberg er klar: «Vi lever inte i något postindustriellt informations- och kunnskapssamhälle utan i en tid av forcerad kapitalistisk industrialisering.»

Forfatterens ærend er å avsløre den rådende ideologi som falsk bevissthet, og vise at de pågående samfunnsendringer slett ikke tjener folk flest. Det klarer han på en overbevisende måte, i ei bok som fortjener mange, mange lesere, også her i Norge. Dette til tross for visse svakheter, som jeg vil komme inn på.

Hvem er Mikael Nyberg?

Forfatteren er sjøl veldig tilstede i denne boka, kompromissløst engasjert og tidvis retorisk inntil det forførende. Jäklar, som dette nok vil irritere enkelte. For undertegnede var det likevel mest befriende, etter å ha lest hyllemetre med «akademiske» tekster der nye samfunnsendringer blir til ideologi gjennom «nøytral og kjølig» analyse, begått av samfunnsvitere som kappes om å være minst «70-talls» (les: kritisk, radikal) og mest «i tiden», muligens fra posisjoner som i denne boka omtales som «sosial karantene». Mikael Nyberg har ingen akademiske klatreplaner. Han tar klart stilling i sin egen tekst, og det er bra. Dette er hans versjon av den store, politiske samfunnsanalysen.

Nyberg har noen år «på golvet» bak seg, flere egenerfarte eksempler og et støtt perspektiv «nedenfra» tyder på det. Men på 70-tallet studerte han fag som økonomisk historie og filosofi på universitetet. I dag er han frilansjournalist og forfatter. Hans forrige bok kom i 1998 – Det gröna kapitalet, utgitt på engelsk som The Green Capitalists. Nyberg er dessuten redaktør av det venstreradikale svenske tidskriftet Clarté, og redigerte i 1994 Kritiska EU-fakta, Folkrörelsen Nej till EUs avis. Han har lenge vært aktiv i samfunnsdebatten med artikler i Aftonbladet, Dagens Nyheter, Expressen og andre aviser og tidskrifter.

Til tross for sitt generaloppgjør med «myten om det postindustrielle paradiset» er Nyberg gudskjelov ikke av typen venstreraddis som gir internett og ny informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) skylda for alt som er galt i verden. Han er ingen teknologideterminist. Her er det kampen mellom samfunnsklassene som primært bestemmer vår verdens (skjeve) utvikling. I motsetning til endel andre på venstresida, som i denne boka muligens vil finne næring til stivna skepsis og ignorans overfor IKT, er Nyberg sjøl aktiv bruker av internett. Man finner mer om og av forfatteren på hans eget nettsted www.mikaelnyberg.nu – her blir selvsagt også kapitalet.se presentert, markedsført og solgt.

Men «nettsamfunnet» og andre begreper som søker å fange aktuelle samfunnsendringer vil Nyberg likevel ikke høre snakk om. Mitt første møte med ham var en artikkel i Aftonbladet sist vinter, «Tro inte på den mannen!», der Nyberg etter mitt syn altfor kategorisk avviste den spanske sosiologen Manuel Castells og hans teorier om blant annet «nettverkssamfunnet». Sjøl mener jeg venstresida i dag bør studere Castells, ikke minst hans beskrivelser av nye sosiale bevegelser og offensiv bruk av IKT (1).

Jeg var derfor først litt skeptisk til Nybergs bok. Men selv om synet på Castells er uforandra her, kom jeg snart til at den er blitt et viktig bidrag til forståelsen av samfunnet og kapitalismen av i dag. Boka er svært lærerik og nyttig for enhver som trenger argumenter og dokumentasjon til sin deltakelse i samfunnsdebatten, klassekampen, EU-striden og/eller andre slag.

Litt mer om innhold – og savn

Veldig kort fortalt består boka av fire deler, der den første danner et historisk og bredt anlagt bakgrunnsteppe for dagens tilstander i verden, særlig i et Sverige der «folkhemmet» står for fall. Sentralt i analysen står forfatterens syn på samfunnsforholdenes uvikling bestemt av stillinga i klassekampen. Etter 1917 og seinere etter 1945 var den vestlige kapitalismen i forsvarsposisjon og måtte justere seg etter arbeiderklassens uro og krav. Folkhemmet blir til i midlertidige perioder av samarbeid mellom klassene. Nyberg skriver mye og godt om den «sosiale ingeniørkunst» som får sin storhetstid etter krigen, men som etterhvert blir utskjelt både fra høyre og venstre. Det siste er noe Nyberg faktisk tar sjølkritikk for i dag, høyrekreftenes angrep på velferdsstaten ble sterke nok aleine.

I noen av bokas mest interessante kapitler, blant annet om EU-prosjektets bakgrunn og utvikling (6), tar Nyberg leserne med inn bak lukkede dører til møter med mektige menn og mer eller mindre skjulte og anti-demokratiske nettverk, med sterke forgreininger til maktsentra i USA. Spennende lesning! Vi tas også innom ulike ideologisk prega reaksjoner mot tidligere fornuftstro og framskrittsoptimisme, new age, postmodernismen, etikkbølgen og «økologi som falsk bevissthet».

Andre del, «från tanke till handling», er særlig om Sverige, hvorfra Nyberg trekker fram en rekke konkrete uttrykk for perspektivene foran. Vi får vite mer om «den svenska modellens två kriser» og blir kjent med et rikt utvalg svenske maktpersoner og ideologer. Blant disse finner vi navn som Gyllenhammar, Wallenberg og Wolrath, enkelte andre er ivrige «overløpere» fra venstresida.

Mange navn og situasjoner vil nok være ukjente for norske lesere, men vi har ikke vondt av å lære mer om nabolandet. Slik vil vi også lære mer om oss sjøl. For egen del ble det en artig øvelse å finne aktuelle norske erstattere til nevnte personer. Men ei tilsvarende norsk bok har vi ikke, nærmest kommer kanskje Fløgstads og Østerbergs siste bøker om nyliberalisme, ideologi og norske «Oslo-prosesser».

Nyberg tar oss i bokas tredje del ut i et stadig tøffere arbeidsliv. Gjennom mange konkrete eksempler, både fra Sverige og verden forøvrig, viser han hvordan «den forcerade kapitalistiska industrialiseringens magra produktion» fungerer, nå også innen tjenester og mange nye sektorer – stikk i strid med vår tids ideologi. Samlebåndene er ikke borte, de er blitt lengre. Flere stikkord fra denne viktige delen av boka: Just-in-time, farvel til mikropausene, styrt underbemanning, management-by-stress, re-paternalisering av arbeidslivet og fleksibilisering inntil døden for hverdagslivet.

Den fjerde og siste delen er kanskje bokas svakeste. Til tross for viktige emner som tredjedelssamfunnet, illusjonen om EU som motvekt mot kapitalen, EU som militærmakt, 1989 og antikommunismen etter Sovjets fall, den tredje veien og «den nye Marx» (om Manuel Castells), bærer særlig denne delen preg av å være sammensatt av endel tidligere artikler. Det blir veldig mye «svartmaling», som fører denne engasjerende boka til et lite engasjerende endepunkt av desillusjonert maktesløshet . Rett nok ikke helt uten grunn, men litt skuffende likevel. Bare de flotte tegningene til broren, Robert Nyberg, utgjør små lyspunkter. Jeg savner noe, om ikke et avsluttende «what is to be done?» som hos Lenin (og Castells). Energien i denne boka hadde fortjent en mer offensiv avslutning. Jeg savner for eksempel noe om de siste års massedemonstrasjoner, etter Seattle. Og om Attac og andre nye og raskt voksende sosiale bevegelser.

Grunn til optimisme gir uansett det faktum at Nybergs bok bare i løpet av få måneder er solgt i over 6.000 i Sverige. Unge aktivister diskuterer den og studiesirkler settes i gang. Her hjemme har en herværende redaktør (Erik Ness) offentlig hevda at boka burde «ligge på enhver revolusjonærs nattbord». Også Morgenbladets anmelder roper «løp og kjøp!». Jeg er enig, men ikke la boka ligge helt aleine på nattbordet.

Fotnote:

1) Min artikkel «Mot et radikalt nettsamfunn?» i Røde Fane nr 2, 2001 bygger blant annet på Castells, og tar for seg Attacs og Zapatistenes suksess i nettsamfunnet, så langt. [Tilbake]

av Erling Folkvord og Espen Mathiesen

Litt etter midnatt tirsdag 29. november 1994 var NEI-seieren et faktum. Stemninga sto i taket der nei-folk var samla – fra Lindesnes til Nordkapp. De mange deltakerne på Nei til EUs valgvake i Oslo Spektrum ga en glad, sliten og rørt Anne Enger Lahnstein en velfortjent, tillitsfull og langvarig hyllest. Lahnstein hadde stått midt i skuddlinja gjennom hele høsten, og folk mente hun hadde vært modig og pålitelig.

36 timer seinere behandla Stortinget fire internasjonale avtaler som alle er bygd over de samme markedsliberalistiske fri-flyt-prinsippene som vi finner i Roma- og Maastrichttraktatene:

• Avtalen om verdens handelsorganisasjon (WTO), med en spire til overnasjonale organer
• Den internasjonale meieriavtalen
• Den internasjonale storfekjøttavtalen
• Avtalen om offentlige innkjøp

Før avstemninga anbefalte SPs hovedtaler, Marit Arnstad, å stemme ja. I sin begrunnelse skjøv hun – til manges overraskelse – partiprogrammet foran seg: «I SPs program for inneværende stortingsperiode står det klart at SP ønsker et internasjonalt regelverk for handel. En slik programforpliktelse er også utgangspunktet for at SP etter en samlet vurdering har valgt å gå inn for en ratifisering av den GATT/WTO-avtalen som nå foreligger». Det var nok flere enn en av deltakerne fra foregående SP-landsmøte som ble forundra over den utlegninga av partiprogrammet.

Med SV «tilbake i den politiske kvardagen»

SVs Paul Chaffey anbefalte å stemme ja til avtalene «i erkjennelsen av at valgmulighetene er små, og i erkjennelsen av at denne avtalen bør bli en plattform for krav om reformer i det internasjonale handelsregimet».

Det er nøyaktige samme prinsipielle argumentasjon som DNA brukte for å bli med i Europaunionen, for å forandre den innenfra. Kjellbjørg Lunde (SV) som også argumenterte for avtalene, ordla seg slik: «… og vi i SV er svært nøgde med resultatet av folkeavstemninga på måndag. Men no er vi tilbake i den politiske kvardagen, og nye krav blir stilte til oss alle. Det er no vi skal utnytte det beste i det nei som ble gitt på måndag».

Med stor tilfredshet – og dårlig skjult skadefryd over at de store Nei-partiene hadde vendt tilbake til den «politiske kvardagen» – argumenterte talerne fra DNA, Høyre og FrP for samme standpunkt.

Erling Folkvord sa i innlegget sitt blant annet at disse avtalene «markerer ein førebels verdsomfattande seier for marknadsliberalismen som styringsprinsipp for den internasjonale handelen og for det statlege økonomiske samkvemmet». Han trekte fram de omfattende protestene fra kommunestyrer og fylkesting som SV-representanten Inger Dag Steen hadde framheva i den forrige GATT-debatten i Stortinget i 1992. Og pekte også på at flertallet nå gikk på tvers av konklusjonen i en stortingsdebatt i 1980. Den gangen slo landbrukskomiteen – og Stortinget – fast «at nasjonal landbrukspolitikk som sådan ikke gjøres til gjenstand for internasjonale handelsforhandlinger».

Hele SPs gruppe stemte JA og sveik dermed de ideene som Anne Enger Lahnstein blei hylla for å ha forsvart bare 36 timer tidligere. Etter avstemninga oppsummerte presidenten at «ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og forslaget fra Rød Valgallianse bifaltes innstillingen med 128 mot 3 stemmer». Det var to utbrytere i SV – Jorunn Hageler og Magnar Sortåsløkken – som trossa partiledelsen og støtta RVs forslag.

Meire Maastricht – og meire moms

På landsstyremøte i DNA 11. desember 1994 la Thorbjørn Jagland stor vekt på at folkeavstemningsresultatet ikke skulle få noen innvirkning på regjeringas økonomiske politikk: «Jeg vil håpe at vi kan være enige om å følge de prinsippene som er nedfelt i Maastricht-traktaten om den økonomiske politikken. Vi kan nå ikke bli medlem av den økonomiske unionen. Men vi kan ensidig pålegge oss selv å følge samme politikk. Norge har ført en økonomisk politikk helt i samsvar med Maastricht-traktatens kriterier. Derfor går det bra. La oss fortsette med dette.» (Utheva her, red. av boka.)

Denne programerklæringa for den politiske hverdagen – som Jagland har satt punktlig ut i livet – var ikke til hinder for at Nei-partiene SV og Krf ti dager seinere sikra flertall i Stortinget for et DNA-forslag om å øke momsen med 3,5 milliarder kroner. Den var heller ikke til hinder for at framtredende NEI-politikere som Kjell Magne Bondevik (Krf) og Erik Solheim (SV) uttalte seg rosende – blant annet i VG – om hvordan statsminister Harlem Brundtland handterte nederlaget i folkeavstemninga. Samtidig engasjerte toppledelsen både i SP og SV seg for å få avvikla det organiserte grunnplanet i Nei til EU. Dette strevet mislyktes, heldigvis. Ved slutten av første kvartal 1997 har NTEU over 22.000 betalende medlemmer.

av Helle Borgen

«Store politistyrker rykket i går kveld ut i Hønefoss sentrum for å stoppe gatekamper mellom såkalte antirasister og lokale ungdommer.» (VG 13. november 1994.)

Boka Såkalte antirasister, en bok fra Ringerike antirasistisk ungdom, er «de såkalte antirasistenes» historie om antirasistisk kamp, om kommunenorges svar eller mangel på svar på nazistenes aktivitet, og om nazistisk organisering. Den omhandler perioden 1994 til våren 1999. Den er dedikert til Arve Beheim Karlsen og Benjamin Labrahan Hermansen. Den viser hvor langt det gikk i Ringeriksdistriktet, før drapet på Holmlia og de voldsomme reaksjonene etter det.

Sjelden gir folkelige organisasjoner ut sin egen historie. Fagforeninger gir ut historiebøker ved jubileer. Av liknende utgivelser er det nærmeste jeg kan komme, boka Arbeidsløses buss fra 1986 og heftet Aktivistene forteller som AKP gav ut for noen år sida. Boka Rødt! av Erling Folkvord er også noe liknende. Historia om Tyssedalskampen, Krafta er vår av Ellen Røsjø tilsvarende.

Men denne boka skiller seg fra disse ved at det er en organisasjon som vil oppsummere og gi fra seg historia si ut fra en kollektiv beslutning. Boka er skrevet av et redaksjonskollektiv. Boka viser stor stolthet over hva de har fått til, over egen organisering og kamp. De er stolte over felles politisk arbeid, engasjement og resultater – slik utfordrer boka den rådende ideologi om at det ikke gjelder å stå for noe eller gjøre noe sammen men å virkeliggjøre seg selv på individualistisk vis.

Boka skildrer Ringerike antirasistisk ungdom (RAU) fra oppstarten. Bakgrunnen for organisasjonen var nazistisk og rasistisk aktivitet i byen. Boot Boys hadde lufta støvlene sine i en marsj, hiphoppere var banka opp, en innvandrerbutikk var spraya ned og nazistene hadde på lokal-tv trua med at de «skulle bruke køller for å banke opp alle svartinger». Boka forteller at ved oppstarten av RAU hadde nazistene sympatisører blant rasistisk ungdom i Sokna, mens RAU hadde støtte i Hønefoss.

50 kom på oppstartingsmøtet. Natur og ungdom var den organisatoriske krafta i RAU. RAU ble flatt organisert, og en begrunnelse for det blir lagt fram i boka. RAU valgte å ikke tilslutte seg noen landsomfattende bevegelse, for eksempel SOS-rasisme som på den tida hadde mange lokallag.

Lurt å ramponere bilen?

I kapitlet «Tid for opprør» skildres etterspillet etter en antirasistisk konsert arrangert av RAU i samarbeid med Natur og ungdom og med støtte fra Nei til EU. Noen unge gutter kom og gjorde hitlerhilsen og et femtitalls ungdommer løp etter nazistene og ramponerte bilen deres.

Etter dette kom det negative oppslaget i VG, og boka sier: «omtalen satte standarden for hvordan pressa i framtida skulle beskrive konfrontasjoner mellom antirasister og nynazister.» Etter dette kommer nazistene til Hønefoss, arrangerer nazimarsj, og banker opp folk. Politikerne engasjerte Tore Bjørgo, og mente at både antirasister og nazister er like ille. RAU oppfatter selv at de ble ansett som en del av problemet og ikke en del av løsningen, og at de ble stigmatisert.

En lang periode følger før kommunen begynner å ta nazistenes vold på alvor, og legger om kursen. Nazistene blir da delvis også avslørt av egne gjerninger, de går for langt i volden og i å skryte av den. Endelig i 1996 blir det breie og gode markeringer mot nazismen. Men RAU erklærte at FrP var uønska i disse. Boka reflekterer ikke over om en annen taktikk i forhold til bilen som ble knust etter konserten i 1994, hadde lagt et bedre grunnlag for å bli akseptert i byen/distriktet, og om det var fornuftig å skille ut FrP fra fronten mot den nazistiske volden.

I boka er det en tydelig forståelse for at nazistenes taktikk ikke var gunstig for dem, mens det er liten vilje til å gå inn på en konkret vurdering av egen taktikk og politiske linjer. En nøyere vurdering hadde vært fint av for eksempel aksjonen til Hønefoss AFA som knuste rutene i politikammeret som protest mot dårlig oppfølging av saker. Men historia er jo gitt oss, slik at det er opp til oss som lesere å vurdere. For meg som leser og med erfaring fra antinaziarbeid i en annen by, Haugesund, er det tydelig at RAUs taktikk ikke var gunstig. Jeg tenker at kampen kunne vært vunnet før hvis bilen ikke hadde blitt knust (også rett før folkeavstemninga om EU), og hvis en hadde jobba mer inn mot voksne miljøer.

Boka hadde tjent på å stille spørsmålet: Hvorfor kunne RAU bli stigmatisert? Hva gjorde vi som gjorde oss lettere å stigmatisere?

I Tønsberg og Ringerike ble den antirasistiske motstanden organisert i uavhengige ungdomsgrupper, TAU og RAU, mens antirasister ellers lagde SOS-Rasisme-lag. TAU og RAU var nok en del inspirert av Blitz og hadde lokallag av AFA. Slik jeg ser det, førte denne linja til at nazistene i alle fall ikke ble stoppa raskere enn andre steder i Norge, og at politi og kommune i disse byene gikk langt i å bagatellisere nazivolden.

Et problem for ungdommen på Ringerike var at den fikk lite støtte, for eksempel var det ikke noe AKP- eller RV-lag, RV stilte ikke liste til kommunevalget i 1995. Boka forteller om lite bruer inn i voksne miljøer. Det ble det voksne establishment mot ungdommen.

Noe av det beste med boka er hvordan den skildrer nazistisk aktivitet. En får vite noe om deres bakgrunn som ikke de mest «vellykka» og om deres raid og gruppedannelser, både formelle for å bløffe og deres reelle oppsplitting og kiv. Spesielt for Hønefoss og Østlandet ellers er at nazistene blir farligere ved at de raskt kan forflytte seg og trekke sammen krefter fra flere lokalmiljøer, for eksempel fra Hokksund, Jevnaker og Oslo.

Boka viser også hvordan en nazibevegelse som blir isolert i en periode er svært farlig – da står bare den reine terroren igjen. En tallmessig oppsummering av nazistenes markeringer, sjikane trusler, vold og skadeverk fordelt på de enkelte årene er også svært nyttig.

Kapitlet «Med knyttneven klar» er en drøfting av vold i kampen. For meg som ikke er pasifist men antinazist, har jeg ikke prinsipielle innvendinger mot bruk av vold mot nazister. Jeg synes det er viktig at volden er politisk styrt og vurdert. «Politikken skal styre over geværløpet» (Mao). I og med at RAU ikke organiserte volden som ble brukt mot nazistene, fritar de seg selv fra å vurdere om den var gunstig for kampen eller ikke på en konkret måte. I stedet blir bokas konklusjon generelt at uten volden hadde vi ikke vinni.

Jeg synes det mangler en diskusjon i boka om volden isolerte RAU fra folk på Hønefoss, om den gjorde det vanskeligere for kommunen å se på RAU som en del av løsninga i stedet for som en del av problemet. Og om volden gjorde det vanskeligere å få politiet til å ta nazivolden på alvor.

I boka sies det at RAU vant kampen. Etter min mening er det riktigere å si at folk i Hønefoss og Ringerike vant kampen, og at RAU spilte en viktig rolle i å organisere folk til motstand. Flisespikking? Ikke etter min mening. Det er en tendens i det autonome miljøet til å gi seg selv mye ære for aksjoner, mens folk flest ikke blir så viktige. I boka vises også slagordet Hønefoss-rasisme 1-0, som jeg synes er en bedre og mer lovende oppsummering.

Tilslutt i boka skildres perioden etter at nazimiljøet falt sammen. De antirasistiske ungdommene fikk rom for å utvide engasjementet sitt og gjennom RAU ble det nå holdt støttekonsert for Chiapas, jobba videre for selvstyrt ungdomshus, RAU var medarrangør av demo mot Nato på Balkan og jenter i RAU lagde egen gruppe, kvinnekamp-uke og 8. mars. Her ser en tendenser til at RAU vokste ut av sin rolle som samlende gruppe for alle antirasister og ble en radikal ungdomsorganisasjon.

Et kort sammendrag av boka ligger på RAUs hjemmeside, www.rau.no. Jeg vil anbefale folk å kjøpe eller låne boka, ikke bare gå inn på hjemmesida deres. En viktig grunn til det er bildene og presseklippa, som gir mye informasjon om utviklinga i opinionen i Ringerike, og om hvordan RAU var organisert.

Boka har også med en gjennomgang av nazistisk og fascistisk historie og ideologi, en adresse og kildeliste.

Les, tenk, kos deg med RAUs historie og vurder selv!

av Jorun Gulbrandsen

Dette skrives fem uker før stortingsvalget høsten 2001. Det kunne vært skrevet for fire, åtte og seksten år sida. Sirkuset er det samme. Høyre lover skattelette. AP-ledelsen lover skattelette. Bud og overbud. «Jens» og «Jan» trener til dueller på TV. Dagsavisen 9. august: «Hvem er TV-sjarmøren?» Så skal folk glemme at de rike praktisk talt ikke betaler skatt, at de fortsatt ikke skal betale, at staten i stedet skal kaste penger etter dem. At overklassen er overklasse bare fordi den med makt snylter på andres arbeid.

De som har fått fordobla husleiene sine, har nok andre ting å tenke på enn hvem som er TV-sjarmøren. Også de unge mødrene og fedrene som ikke har fått barnehageplass, eller som ikke klarer å betale den dyre som de har. De som er kasta ut av arbeidslivet av stress og virkelig og påført uførhet ofrer kanskje en tanke på hvor dyr jakka til Stoltenberg kan være, og hva de kunne fått for de pengene. Arbeidere og intellektuelle med et liv, erfaring og utdanning i utlandet, søker fortsatt den ene jobben etter den andre, forgjeves, for de heter ikke Pettersen eller Jens. Det tenker kanskje de på. Deres virkelighet skal igjen gjøres usynlig når en annen del av den arbeidsfrie snylterklassen kommer til bryllupssirkus med kroner på hodet.

Valgkampsirkuset foregår på premisset om at markedet er samfunnets beste veiviser. At «lønnsomhet» (= profitt for selskapene) er forutsetninga for at folk kan bli operert eller få medisiner: Kapitalismen er best, markedet fordeler best, markedet utvikler samfunnet til nye høyder for alle. Dette er diktaturet i Norge. Markedets diktatur. Den internasjonale kapitalens diktatur. Om «Jens» og Jan» hadde vært uenige, hadde det spilt mindre rolle. EU via EØS griper inn i den minste kommunes avgjørelser med sine påbud. WTO bestemmer norsk handelspolitikk. USA og NATO norsk forsvarspolitikk. Norsk oljeprofitt avgjør norsk utenrikspolitikk. Alt handler ufravikelig om å fremme og beskytte profittens interesser. Det kalles demokrati. Det er overklassen som eier sirkuset. Denne klassens støyende valgkamp skal skjule at de vil at folkevalgte organer skal ha minst mulig makt. Det er ansatte rådmenn, direktører, konsulenter og anbudsvurderingskonsulenttjenestebyråer som skal bestemme. De er lettere å dirigere enn de folkevalgte. Vanskeligere å ramme med befolkningas vrede. Det er bare å betale dem godt nok.

AKP oppfordrer folk til å stemme så langt til venstre som mulig. Legg mest mulig tyngde i den antikapitalistiske vektskåla. Stem RV! SV er et dårlig alternativ. SV protesterer for all verden (en kan høre pip og høye muml), men følger med på ferden inn i Arbeiderpartiets regjeringskontorer. AKP mener det er viktig å delta i valgkampene fordi RV kan brukes til å gjøre revolusjonære standpunkter kjent for mange flere fra en posisjon på Stortinget. RV kan bidra til å organisere aksjoner. RV kan gi fattigfolk en stemme i offentligheten. RV kan plage de rike.

Men når det kommer til stykket, nytter det bare med en revolusjon. Maktforholda må snus opp ned. Nederst blir øverst. Nye lover. Forbudt med arbeidsfri snylterklasse. Forbudt med fattigdommens lidelse. Altså sosialistisk revolusjon. Det er det enkleste, ikke det vanskeligste. Dele ut kortene på nytt. Planlegge ut fra folkets behov. La folk fritt snakke sjøl om hva som er deres behov. Uten «Jan» og «Jens» som støysendere og uten medienes jakt på sjarmørene.

av Mathias Bismo

[Direkte demokrati – om seg selv]

Tidligere i år ga det lille Larviksbaserte forlaget Ariadne ut Direkte demokrati som alternativ, en artikkelsamling av den amerikanske politiske teoretikeren Murray Bookchin. Denne retningen, den såkalte sosialøkologien, er en retning som beskriver seg selv som radikal og samfunnsomveltende, og samtidig et alternativ til både marxismen, anarkismen og syndikalismen, som i følge sosialøkologiens tilhengere, i Norge organisert i Demokratisk Alternativ, har vist seg å slå feil.

Klasser og økologi

Bookchin (1921-) var fra 30-tallet trotskist, men når det viste seg at 2. verdenskrig ikke førte til den verdensrevolusjonen Trotski spådde, revurderte han sine synspunkter og sluttet seg til den anarkistiske bevegelsen. Imidlertid ble dens rammer alt for trange, og med økologibevegelsens fremvekst på 60-tallet, gikk Bookchin i retning av denne. Mot mange av de mystisistiske retningene innen denne, utviklet han sosialøkologien, en teori som gjør krav på å være en samfunnsomveltende kraft basert på den økologiske krisa og behovet den skaper for en radikal samfunnsendring.

Utgangspunktet, som ikke kommer eksplisitt frem i boka, er den «dialektiske naturalismen». Denne filosofien har imidlertid stor påvirkning på politikken og dens mål. Utgangspunktet for all undertrykking er i følge denne filosofien ideen om menneskets dominans over mennesket. Allerede her skiller han lag med Marx som mente undertrykkingen oppsto fordi utviklingen av produktivkreftene tvang frem en samfunnsmessig arbeidsdeling som resulterte i sosiale klasser.

Bookchin erkjenner eksistensen av klasser, men for ham er klassekampen ingen særskilt kraft. Eksistensen av klasser og klassekamp er for ikke noe annet enn et symptom på en umoralsk orden som i sin tur har ledet til den økologiske krisa. Klasser har historisk utgjort en sprengkraft idet de har gått mot denne ordenen, men det er ikke snakk om særskilte interesser.

En objektiv etikk

Sosialøkologien gjør krav på verken å være materialistisk eller idealistisk, men «naturalistisk». Denne ordbruken utsetter imidlertid bare spørsmålet, er «naturalismen» materialistisk eller idealistisk?

Det er egentlig ikke så mye som skiller det vesentlige av Bookchins fra Hegels idealistiske dialektikk. Bookchin forkaster mytologi og gudetro, men han erstatter det av en objektiv etikk. Denne objektive etikken reproduseres i idealet om å skape et samfunn fritt for undertrykking. Det som skiller dette fra Hegels verdensånd er at det dreier seg om en viljehandling, ikke nødvendige utviklingstendenser. Spørsmålet er da også hva som blir igjen av dialektikken.

Det Bookchin setter seg fore å finne, er hva det undertrykkingsfrie samfunnet består av. Undertrykkingen kommer nettopp frem i form av at noen bestemmer over andre, måten å løse det på er dermed et fullstendig demokrati. Idealene til dette demokratiet finner han i antikkens Athen og dets direkte demokrati. Han nekter å identifisere Athen med en stat, i stedet går han til den etymologiske betydningen av begrepet «politikk», som er avledet av polis, by, og kommer til at det dreier seg om administrasjonen av en by. Mens staten er et undertrykkingsmiddel, er den frie kommunens politikk dens motsetning.

Han glemmer riktignok ikke at det athenske demokratiet utelukket alle utenom frie (mannlige) borgere, men han har problemer med å trekke konsekvensene av det. Staten er jo nettopp et undertrykkingsmiddel idet den brukes til å holde andre nede. Dette var også tilfellet i Athen. Det direkte demokratiet ble brukt av den økonomiske eliten til å opprettholde sitt klasseherredømme. Det athenske demokratiet var i så måte sterkt undertrykkende.

En moralsk elite

Bookchin ønsker, selvsagt, verken slaveri eller umyndiggjøring av kvinner. Det moralsk riktige samfunnet er et direkte demokrati, og for at dette skal fungere trenger man små enheter som eksisterer i en konføderasjon. Idealet skiller seg i så måte ikke grunnleggende fra kommunismens høyere fase. Forskjellen er at han mener det kan og bør bygges allerede i dag. Mot den marxistiske revolusjonsteorien, anfører Bookchin en evolusjonsteori. Mens det kommunistiske partiet sin rolle som fortropp er å være ledende i en arbeidernes revolusjon, er den sosialøkologiske organiseringen sin rolle som fortropp å trekke med seg folk i en langsom oppbygging av en dobbelmakt. Sosialøkologer og andre kommunalister etablerer kommunale og regionale direkte demokratiske enheter i konføderasjon.

Som fortropp er de ikke bare en ledende gruppe, de er en gruppe som skal danne fundamentet for de nye samfunnsstrukturene idet de baserer seg på den objektive etikken. De fremstår dermed ikke som annet enn den eliten Marx og Engels kritiserte, en moralsk elite som jobber etter «prinsipper som en eller annen verdensforbedrer har oppfunnet eller oppdaget» (1).

Det sier seg selv at en slik moralsk elite vil bestå av i utgangspunktet ressurssterke mennesker. Men det er heller ikke noe problem for Bookchin. Kampen mot undertrykking er ikke en kamp mellom undertrykker og undertrykt. Den økonomiske krisa har avslørt at alle klasser har felles interesser i å avskaffe all undertrykking. Alternativet til markedsøkonomien sin miljøødeleggende vesen, blir en moralsk økonomi som krever nettopp de objektivt etisk riktige styringsformene, og disse mener han at alle, kapitalister inkludert, har objektiv interesse av å fremme. Den økologiske krisa skaper altså ikke sine egne banemenn og -kvinner. Den blir ikke en gang overvunnet ved at man tar utgangspunkt i det eksisterende samfunnet. I stedet tar han utgangspunkt i et utopisk system og deduserer ut fra det hvordan man skal komme frem til det.

Følger for politisk virksomhet

For den konkrete politikken som føres, har dette drastiske følger. Den lille sosialøkologiske bevegelsen i Norge nektet lenge å delta i masseorganisasjoner som ikke hadde disse moralske målene. Bookchin skriver også selv hvilken følge dette hadde for hans syn på Vietnamkrigen. Han var mot USAs krigføring, men han ville heller ikke støtte FNL; han ville ikke støtte en eneste nasjonal bevegelse, eller bevegelse over hodet, som ikke hadde de riktige moralske ståstedene.

For internasjonalt solidarisk arbeid er det viktig å ta stilling til det som skjer, i praksis betyr det å ta stilling for en side i en konflikt. For Bookchin er dette fullstendig irrelevant. For ham er det enten-eller; hvis det ikke finnes noen moralsk riktig bevegelse, er solidariteten meningsløs. Hvis en bevegelse er nasjonal, er den per definisjon regressiv. Hvis den ønsker en selvstendig stat, er den per definisjon regressiv. Hvis den ikke vil sprenge kapitalismens rammer, er den per definisjon regressiv. I Norges tilfelle, vil for eksempel Nei til EU være en regressiv bevegelse i sosialøkologiske øyne. Igjen hensetter han seg til et Utopia der det er de moralsk riktige verdiene som er drivende, uten å ta hensyn til, eller i det hele tatt vurdere, de faktisk eksisterende bevegelsene og den fullstendige mangelen på moralsk korrekte alternativer.

At de ikke eksisterer, burde ikke overraske noen. Sosialøkologien er en politisk retning som er som skapt for et lag med ressurssterke mennesker idet den nedprioriterer den aktuelle situasjonen, de kampene som føres, men heller organiserer seg ut fra et ideal. Dette er et ideal som filosofer kan sitte og tenke ut, og som de faktisk har gjort i tusener av år (2). Men det å utvikle et ideal, også det å tenke seg metoder for å realisere dette idealet, har ingen samfunnsomveltende kraft så lenge det ikke er basert på virkeligheten slik den ser ut i dag.

Fotnoter:

1) Marx og Engels: Det kommunistiske manifest, Røde Fane 1998, side 61.

2) Marx: Teser om Feuerbach, tese 11, gjengitt i Engels: Ludwig Feuerbach, Oktober 1981, side 84.

av Sveinung Legard, Direkte Demokrati

Høsten 1999 ble Demokratisk Alternativ lansert i Norge. Bakgrunnen for organisasjonen var et anarkistisk inspirert ungdomsmiljø i Grenland og den venstreradikale, amerikanske tenkeren Murray Bookchins ideer om kommunalisme og sosialøkologi. Siden begynnelsen av 90-tallet hadde kommunalistiske ideer versert i Sauherad, Skien, Porsgrunn og Bamble, og manifestert seg i ulike nettverk og grupper som «Arbeidsgruppa for et økologisk samfunn», «Sosial-økologisk prosjekt» og «Revolt». Dette miljøet drev primært med utdanningsmessige og propagandaartede prosjekter, med studiesirkler, forlag og bokcafé som samlingspunkt. Nettverket «Sosial-økologisk prosjekt» var også engasjert i mer praktisk politisk arbeid med å demokratisere og radikalisere velforeninger i Porsgrunn, og i Sauherad kommune stilte de også til valg på et kommunalistisk program, hvor det fremste kravet var opprettelsen av folkeforsamlinger i kommunens ulike bygdesentra. Etter hvert som kommunalistiske ideer om folkeforsamlinger og konføderalisme spredte seg til andre deler av landet, følte enkelte et behov for å skape en landsdekkende og mer «voksen» organisasjon. Siden lanseringen i 1999 har organisasjonen også spredt seg til Sverige og Finland, og Demokratisk Alternativ er i dag en skandinavisk organisasjon. Dens primære aktiviteter er fremdeles studiesirkler og bladet Direkte Demokrati, men medlemmene engasjerer seg også i andre lokale aktiviteter og sosiale bevegelser. Til høsten vil vi kjøre i gang en kampanje mot Stortingsvalget, med det øyemed å avkle dets «demokratiske» slør.

av Maude Barlow

Hvis du var fra Bolivia, ville du vite hvorfor verden burde engste seg for GATS. La oss ta et skritt tilbake til våren 2000, til byen Cochabamba i det søramerikanske landet. Presset av Verdensbanken har den bolivianske regjeringen akkurat solgt byens offentlige vannsystem til et US-amerikansk vannselskap. Det var en del av Verdensbankens program for å «strømlinjeforme» den bolivianske økonomien – med andre ord: å åpne den opp for vestlige selskaper. Bolivianerne blei forsikret om at det var for å sørge for økonomisk effektivitet.

Folket i Cochabamba fant fort ut hva denne effektiviteten besto av. Bare uker etter at selskapets flagg var heist på det som tidligere var et offentlig foretagende, blei vannavgiftene skrudd kraftig opp. Mange av bondefamiliene i Cochabamba måtte betale opp til en tredjedel av lønna for vann – mer enn de brukte på mat. Prisen var lammende, og det var ikke noe alternativ, til og med det å samle regnvann til drikke blei gjort ulovlig.

Klager hadde ingen effekt på vannselskapet, hvis mål nå var profitt heller enn offentlig forsyning av et grunnleggende gode. Så folket i Cochabamba gikk ut i gatene. I april var hundretalls, så tusener, i demonstrasjoner mot privatiseringen av dette folkets mest grunnleggende ressurs. Fire dagers streik fikk byen til å gå i stå.

Regjeringen ga etter og lovet å senke vannavgiftene. Så ombestemte de seg. Protestene begynte igjen, og blei større. Tåregass blei brukt, og det blei erklært unntakstillstand. Cochabamba sank ned i kaos. Fortsatt nektet regjeringa og selskapet å gi seg. Lederne for protestene blei tatt i razziaer om natta. Mulighetene for å komme med avvikende meninger i media blei stoppet. Profitten til et utenlandsk selskap blei prioritert over det bolivianske folkets grunnleggende behov.

Men de ga ikke opp. Protestene bare økte. Til slutt, etter at militæret hadde skutt en 17 år gammel gutt i ansiktet fordi han protesterte, innså til og med regjeringen at spillet var ute. To dager seinere skreiv de under på en avtale der de gikk med på at byens vannforsyning skulle tilbake til offentlig kontroll.

Men det var en seier som kanskje ikke vil vare. Og neste gang, uansett hvor store protestene er, vil folk bare kaste bort tida.

De kommer denne veien

Bare få måneder tidligere, i den nordamerikanske byen Seattle, blei november 1999 møtet til Verdens Handelsorganisasjon (WTO) stengt – også det av massive protester. Det var, så det ut som, en begivenhet som hadde stoppet kreftene til storselskapenes globalisering – i det minste foreløpig.

Men ikke så raskt. Bare måneder etter at røyken og peppersprayen hadde løst seg opp og regjeringsrepresentantene og reporterne hadde dratt hjem, blei en helt ny runde med internasjonale samtaler lansert i det stille i Geneve. De fant sted i regi av en lite kjent avtale kalt Den generelle avtalen om handel med tjenester, eller GATS (General Agreement on Trade in Services).

Du har sannsynligvis ikke hørt om GATS – få folk har det. Det er poenget. Du bør vite hva det vil bety for deg. For disse forhandlingene pågår fortsatt i det stille. Hensikten er, enkelt og brutalt, å tvangsåpne offentlige tjenester i hele verden for private selskapers overtakelse; å gjøre hele begrepet «offentlige tjenester» ikke bare lite sannsynlig, men antakelig ulovlig.

Det er det GATS handler om. Hvis den hadde vært satt ut i livet forrige april, hadde det ganske enkelt vært ulovlig for regjeringa i Bolivia å renasjonalisere vannforsyninga i Cochabamba. Gode nyheter for selskapenes profitt, dårlige nyheter for folk flest.

GATS brulegger veien for privatisering av offentlig sektor i hele verden. Ingen unntak vil bli gjort – utdanning, helsevesen, sosialomsorg, post, museum og bibliotek, offentlig transport; alle områder vil bli åpnet opp for private selskapers interesser. Enhver tjeneste som i dag utføres av regjeringer for det almene vel, vil bli åpnet opp for de private selskapene, og drevet for profitt. GATS kan ganske enkelt være globaliseringens siste grense – slutten på begrepet offentlige tjenester som drives uten profitt.

GATS vil bli satt ut i livet i 130 land, stille og med lite oppstyr, om mindre enn 2 år. Hvis ikke noe gjøres.

Hva er GATS?

Den generelle avtalen om handel med tjenester er en av mer enn 20 handelsavtaler som administreres og håndheves av WTO. GATS blei etablert i 1994, ved avslutningen av «Uruguay-runden» av Den generelle avtalen om toll og handel (GATT), som førte til at WTO blei oppretta. GATS var en av handelsavtalene som blei vedtatt for å innføres når WTO blei dannet i 1995. Avtaler skulle startes fem år seinere med målsetting å «gradvis øke graden av (handels-) liberalisering». Disse samtalene blei startet som planlagt i februar 2000. Planen er å komme fram til en endelig avtale i desember 2002.

Mandatet til GATS er «liberalisering av handel med tjenester». På et folkelig språk betyr det å fjerne regjeringenes hindringer mot å privatisere offentlige tjenester. Målet er å gjøre det umulig for regjeringer å drive offentlige tjenester uten å være basert på profitt, uten deltakelse av private selskaper. GATS vil gi WTO mulighet til å begrense regjeringers tiltak i forhold til offentlige tjenester gjennom et knippe juridisk bindende begrensninger. Enhver regjering som ikke bøyer seg for WTOs bestemmelser vil bli møtt med sanksjoner.

Så hva skjer hvis GATS blir satt ut i livet? Charlene Barshefsky, USAs handelsrepresentant kan fortelle deg det. Før GATS forhandlingene startet tidlig forrige år, spurte hun den mektige US-amerikanske lobby gruppa Coalition of Service Industries hva de ønsket skulle være inkludert i GATS avtalen. EU-kommisjonen gjorde det samme med representantene for sine industrisammenslutninger, European Services Forum. Seg imellom blei selskapene enige om følgende prioriterte områder for handelsliberalisering: helsetjenester, sjukehuspleie, hjemmepleie, tannlegetjenester, pleie av barn og eldre, utdannelse – primær, videregående og etter-videregående, museer, bibliotek, lov/juridiske tjenester, sosialstøtte, arkitektur, energi, vannforsyning, miljøvern tjenester, fast eiendom, forsikring, turisme, posttjenester, transport, forlagsvirksomhet, kringkasting og mange andre områder.

Det dette innebærer er skremmende. Det betyr at de 137 medlemslandene i WTO holder på å bli enige om å åpne opp alle sine offentlige tjenester, hver smitt og smule, til frihandelslovene – de samme lovene som har gjort det mulig for WTO å få fjernet helse-, matvaresikkerhets- og miljøvernlover i dusinvis av land. Selskapsulvene får tillatelse til å komme inn i de siste gjenværende områder. Og er de først kommet inn, er det for seint for å noen gang få dem ut igjen.

En kortfattet historie om globalisering

Hvordan kunne dette skje? Hvordan kunne regjeringene tillate fjerningen av disse mest grunnleggende rettigheter uten engang å spørre – eller informere – sine egne befolkninger? For å forstå svaret, er det nødvendig å gå tilbake til verdenshandelssystemets begynnelse. I 1947 blei en ny handelsorganisasjon – Den internasjonale handelsorganisasjonen (ITO – the International Trade Organisation) – dannet, med et helt annet mandat enn dagens WTO. ITO skulle fremme en ordnet global handel under FNs jurisdiksjon/domsmyndighet. Jakten på handel skulle eksplisitt ta med i vurderingen viktige sosiale hensyn, inkludert full sysselsetting og de menneskelige og sosiale rettigheter som er garantert gjennom FNs Menneskerettighetserklæring. Den nye ITO hadde til og med rett til å regulere transnasjonal kapital for å sikre at den tjente disse sosiale målsettingene.

Men ITO blei drept i fødselen av USA, som var fast bestemt på å bygge et helt annet globalt system for handel og investeringer basert på færre ikke flere reguleringer; et system som ville tjene USA, dets enorme selskaper og dets internasjonale interesser. Så USA skapte GATT og fjernet den fra FNs jurisdiksjon.

Etter at GATT blei dannet i 1947, har det vært 8 «runder» med handelsforhandlinger, som hver har fokusert på gradvis spredning av grensene for verdenshandelen. De første 6 rundene konsentrerte seg utelukkende om å redusere tollmurene, og GATTs økende makt blei i all hovedsak oversett av det sivile samfunn.

Den syvende – «Tokyo-runden» (1973-79) – falt imidlertid sammen med den såkalte «Washington-konsensusen», en global økonomisk modell basert på prinsippene om privatisering, frihandel og deregulering, og framveksten av gigantiske transnasjonale selskap som, siden de nå var globale operatører hadde kommet seg unna nasjonalstatens reguleringer, nå ville ha internasjonal deregulering i tillegg. Dette inkluderte store servise organisasjoner som var ivrige etter å overta regjeringsmonopolene, spesielt innafor sosialtjenestesektoren. For første gang begynte GATT å behandle barrierer for handel som ikke hadde med toll å gjøre. Regler, politikk og praksis til regjeringene slik som miljøvernslover og offentlig finansierte sosialtjenester som kan virke inn på handel. «Uruguay-runden» av forhandlingene (1986-94) utvidet dramatisk rammene for hvilke områder som blei behandlet, nevnte tjenester for første gang og dekket mange områder som vanligvis ikke forbindes med handel.

Verden, du må våkne

Plutselig gikk det opp for mange NGOer, forkjempere for sosial rettferdighet og miljøvernforkjempere, at mens de hadde vært opptatt med å drive lobbyvirksomhet overfor egne regjeringer og FN, hadde mye av den makta de tidligere hadde hatt i det stille hadde forflytta seg til en ny arena – ikke-valgte og i stor grad usynlige, globale handelsregimer.

De som satte opp den endelige dagsorden for Uruguay-runden, ville ha på plass ett sett med styrende regler for den globale økonomien – regler som ville tjene dem selv, og som skulle støttes av makta og våpnene til en global regjering. Det var Uruguay-runden som førte til at WTO blei skapt – den globale politimann for de rike selskapenes handelsagenda. Til forskjell fra GATT, som i praksis var en forretningsavtale mellom nasjonene, blei WTO gitt status som juridisk person. Den har internasjonal status som svarer til FN, men har i tillegg enorm makt til å håndheve reglene.

I motsetning til alle andre globale institusjoner, har WTO lovgivende og dømmende makt til å overprøve lovene, praktiseringen og politikken til individuelle land og slå ned på dem hvis de blir ansett å være for «handelsrestriktive». WTO inneholder ikke noen minimumsstandarder for å beskytte arbeidere, menneskerettigheter, sosiale eller miljømessige standarder; hver eneste gang (med ett unntak) WTO har blitt brukt til å utfordre et lands helse-, matvaresikkerhets-, rettferdig handels- eller miljøvernlovgivning, har WTO vunnet. I løpet av de siste seks åra har handlingene til WTO vist at det har blitt det sterkeste, mest hemmelige og antidemokratiske organ i verden, som raskt tar på seg ansvar som en global regjering og aktivt prøver å øke makta og rekkevidden sin.

Splitte opp tjenestene

Offentlige tjenester er neste mål for rambukken til WTO. De globale storselskapene har vært så framgangsrike i å overtale regjeringene overalt om at de har samme mål – at å jakte på profitt for selskapene og å kjempe for samfunnets goder er ett og det samme, at tilgangen deres til mange områder i det offentlige liv allerede er forbedret. Nå ønsker de å ta skrittet fullt ut.

Tjenester er den raskest voksende sektoren innafor internasjonal handel, og gir muligheter for store fortjenester for smarte selskaper. Og av alle offentlige tjenester ser det ut til at helse, utdanning og vann er de som kan bli mest lukrative. Det globale forbruket på vanntjenester er nå over tusen milliarder dollar hvert år, på udanning, over 2 tusen milliarder dollar og på helseomsorg over 3,5 tusen milliarder dollar.

Mange steder i verden har det som GATS vil akselerere, allerede begynt på forsøkstadiet.

USA kan komme til å foreslå en modell for avvikling av offentlige tjenester som GATS vil slippe løs på hele verden. I USA har helseomsorg allerede blitt en stor næringsvei, med gigantiske selskap registrert på børsen i New York. Rick Scott, generaldirektør (president) i Columbia, verdens største profittbaserte sykehusselskap, er klar på at helseomsorg er forretning, ikke noe forskjellig fra flyselskap eller kulelager industrien. Han har offentlig sverget å ødelegge alle offentlige sykehus i Nord-Amerika – leger, sier han, er ikke «good corporate citizens».

I mellomtida spår investeringsselskaper som Merrill Lynch at offentlig utdanning vil bli privatisert på global basis det neste tiåret, på samme måte som offentlig helsestell har blitt det. De sier det er umåtelige profitter å hente når dette skjer. EU annonserte nylig at alle offentlige drevne skoler i Europa må innlede et samarbeide med et selskap innen utgangen av tiåret. Erobringen av utenlandske markeder har nå blitt en felles hovedstrategi blant høyere utdanningsinstitusjoner over hele verden.

Mange deler av «Tredje verden» har blitt tvunget til å avvikle sin offentlige infrastruktur de seinere tiårene av IMFs (Det Internasjonale Pengefondet) strukturtilpassingsprogram. For å være berettiget til gjeldslette, har for eksempel dusinvis med «utviklingsland» blitt tvunget til å skrinlegge offentlige sosialprogram i løpet av de siste 20 åra. Dette har gjort det mulig for utenlandske selskap å komme inn og selge sine helse- og utdannings»produkt» til «forbrukere» som har råd til det, mens millioner derved blir uten de mest elementære sosiale tjenester. Latinamerikanske land opplever for tida en invasjon av helseomsorgsselskaper fra USA og asiatiske land tillater at utenlandske universitets- og helseomsorgskjeder starter underavdelinger. I det seinere har Verdensbanken tvunget de samme landene til å privatisere vanntjenester og arbeider åpent sammen med gigantiske vannselskap som Vivendi og Suez Lyonnais des Eaux for å etablere firmaenes «rettigheter» til å profittere på den «Tredje verden».

Gjennom GATS-forhandlingene ønsker disse selskapene bindende, globale og irreversible regler som garanterer dem tilgang til tjenestekontrakter for regjeringene i hele verden. Og de lykkes. 40 land, inkludert hele Europa har allerede satt utdanning på listen over områder GATS skal omhandle. På den måten åpner de sin offentlige utdanning for konkurranse fra selskaper basert i utlandet. Nesten 100 land har gjort det samme med helsesektoren. Ettersom samtalene går videre vil det bli veldig vanskelig for noe land å gå mot strømmen – hvis det skulle finnes noen som var modig nok til å prøve.

Hva inneholder GATS?

Den eksisterende GATS-avtalen – som ikke på noen måte er ferdig forhandlet, og godt kan bli ennå verre – dekker alle tjenestesektorer og de fleste tiltak regjeringene forestår, inkludert lover, praktisering, reguleringer og retningslinjer, skrevne og uskrevne. Intet regjeringstiltak som berører handel innafor tjenester, uansett hva dens formål er, selv om det er for vern av miljø eller forbrukere, universell dekning eller for å sikre arbeidsmiljø vil være utenfor GATS rekkevidde. Ingenting offentlig er sikkert.

I det vesentlige vil avtalen forby «diskriminering» av utenlandske selskap som søker om å få drive en offentlig tjeneste – uansett om det selskapet har dårlig rulleblad med hensyn til miljø eller sosiale områder. Man har også allerede blitt enige om at noen eksisterende WTO-regler vil gjelde «horisontalt» til offentlige tjenester over hele linjen, uansett om området allerede er listet opp for GATS eller ikke. En slik «horisontal» regel er «mest favoriserte land» («Most Favoured Nation»), som sier at med en gang selskap fra ett land får operere på ditt marked, må du slippe til selskapene fra alle andre land også. Denne regelen vil gjelde for alle tjenester, til og med de som fortsatt et beskyttet i noen land, som helsetjenester og utdanning. Tilsvarende, under horisontalreglene, må alle reguleringer innafor enhver sektor, inkludert sosialomsorg, være «minst handelsrestrik-tive» (least trade restrictive) – på norsk: alle offentlige tjenester; til og med sosialomsorg må operere med markedsmekanismer. De som forsvarer GATS insisterer på at motstanderne er hysteriske. Det er ingenting å bekymre seg for sier de. De viser til «fritak» innafor GATS for noen offentlige tjenester som regjeringene sørger for.

Noen land, vil de peke på, har allerede krevd fritak for sine offentlig finansierte trygdeytelser. Men det er ikke så enkelt. I følge GATS artikkel 1.3C, må en tjeneste for å bli vurdert til å være under regjeringens myndighet, være «helt gratis». Det betyr at tjenestene det er snakk om, må være fullstendig finansiert av regjeringen og ikke ha noen kommersielle formål. Siden nesten ingen tjenestegren i verden er fullstendig gratis, er dette unntaket i økende grad meningsløst.

Hva er foreslått for GATS?

I sin nye bok, GATS – hvordan WTOs nye «tjeneste»forhandlinger truer demokratiet, har den kanadiske forskeren Scott Sinclair identifisert de tre prioriterte områdene i den pågående runden av forhandlingene. For det første, vil GATS’ funksjonærer forsøke å utvide selskapenes tilgang til innenlandske markeder. Regjeringene vil være under et voldsomt press for å liste opp flere av sine tjenester og unnta færre. Det mest potente våpenet vil være presset for å bruke «nasjonal behandling» horisontalt. Nasjonal behandling er en grunnleggende trossetning for frihandel; den forbyr regjeringene å favorisere sine hjemlige sektorer over utenlandsbaserte selskap. Innafor noen tjenester gjelder allerede nasjonal behandling, målet er å få det til over hele linja.

I tillegg vil de sterkeste av de vestlige landene presse på for å få mer bindende avtaler om markedsadgang, med press på «utviklingsland» for å få garantert, irreversibel adgang til deres markeder, og svekket demokratiske regjeringers autoritet.

For det andre, GATS’ funksjonærer prøver å få til svært strenge begrensninger på innenlands reguleringer, for på den måten å begrense regjeringenes mulighet til å sette miljø-, helse- eller andre standarder som hindrer den frie handel. Artikkel VI:4 krever utvikling av «nødvendig disiplin» for å sikre at «tiltak som har med krav til kompetanse og prosedyrer, tekniske standarder og bevillingskrav ikke medfører unødvendige hindringer for handel.» Oversatt: ikke la deres sære standarder komme i veien for utenlandske selskapers interesser. Denne avtalen skal også gjelde horisontalt. Regjeringer vil bli tvunget til å vise at reguleringer, standarder og lover var «nødvendige» for å oppnå et mål som er støttet av WTO, og at det ikke fantes noe alternativ som var mindre restriktivt for kommersielle interesser.

For det tredje, de nye samtalene har som mål å utvikle nye GATS-regler og begrensninger, beregnet på å begrense yterligere regjeringssubsidier, til slikt som offentlige arbeider, kommunale tjenester og sosialarbeidsprogram.

En spesielt truende utvikling er reglene som rommes av det kjedelig uttrykket «Kommersiell tilstedeværelse». Kommersiell tilstedeværelse tillater en «investor» i ett av GATS-landene å etablere tilstedeværelse i ethvert annet GATS-land og konkurrere ikke bare om forretningsdrift mot innenlandske leverandører, men om offentlige fond/tilskudd i konkurranse med innenlandske institusjoner eller tjenester som er finansiert av offentlige midler.

Til sammen vil disse forslagene i stor grad øke WTO sin myndighet over regjeringenes daglige arbeid. De vil gjøre det praktisk talt umulig å utøve demokratisk kontroll over framtida til de mest grunnleggende offentlige tjenestene.

Hvordan GATS vil berøre deg?

GATS vil påvirke alle sider av det offentlige liv. Som et resultat av økonomisk globalisering går alle land i verden allerede gjennom en grunnleggende forvandling. Rikdom går i en strøm til toppen mens en økende økonomisk kløft deler de som har fordel av systemet, fra en stadig økende underklasse. For å sikre det som den amerikanske utdanningsforfatteren Jonathan Kozol kaller «at barna til de best skikkede overlever», er et lagdelt system av utdanning og trygd i ferd med å bli normen over hele verden i det vi kollektivt gir opp en tidligere drøm om et allmenngyldige rettigheter. Vi skaper topp skoler og helseomsorgsystemer for en elite i verden og et lagdelt system – eller ikke noe system i det hele tatt – for de som ikke teller. GATS tjener denne samfunnsvisjonen drevet fram selskapenes jakt på profitt. Det er viktig å forstå, i saklige termer, hva som står på spill. Under det foreslåtte GATS-regimet vil utenlandske utdannings- og helseselskap ha rett til å etablere seg i ethvert WTO land. De vil ha rett til å konkurrere med offentlige institusjoner som sykehus og skoler om offentlige tilskudd. Standarder for helse- og undervisningspersonell vil bli underlagt WTO-regler for å sikre at de ikke er «til hinder for handel». Utenlandsbaserte utdanningsselskap vil bli gitt myndighet til å gi akademiske grader. Utenlands-basert telemedisin vil bli lovlig. Og land vil ikke bli i stand til å stoppe konkurranse over grensene på lavkost helse- og utdanningspersonell. WTOs tjenestedivisjon har allerede leid et privat selskap kalt Global Alliance for Transnational Education for å dokumentere politikk over hele verden, som «diskriminerer mot utenlandske tilbydere av utdanning». Resultatet av denne «studien» vil bli brukt til å presse de land som fortsatt beholder en offentlig utdanningssektor for å få den overgitt til det globale markedet. Foruroligende er det at GATS også inkluderer myndighet over «miljøverntjenester» og beskyttelse av naturressurser. Våre parker, dyreliv, vassdrag og skoger kan alle bli områder for konkurranse dersom globale transnasjonale «miljøtjeneste»-selskaper krever at konkurransemodellen må brukes for forvaltningen av disse områdene. «Barneomsorgs»kjeder sultne på profitt, ville invadere alle land, det samme ville fengselskjeder som Wackenhut, med dens rykte om vold og misbruk både mot fengslede og stab. Praktisk talt ubegrenset tilgang for utenlandske leverandører må gies til kommunale kontrakter for bygging, kloakk-, søppel-, hygiene-, turisme- og vanntjenester. For å si det enkelt vil alle fellestjenester – eller det som er igjen av dem – bli angrepet hvis GATS blir satt ut i livet. Det som pleide å være del av felles arv, som frø og gener, luft og vann, kulturarv, helsestell og utdanning vil bli forsøkt gjort om til varer, privatisert og solgt til den som byr høyest på det åpne markedet. Land som Canada og Frankrike som har (og skryter av) nasjonal og allmenn helseomsorg og utdanningsvesen, vil miste disse. Land som Storbritannia og Chile som en gang hadde offentlige helsetjenester, vil aldri kunne få slike offentlige tjenester. Det samme gjelder land som India og Sør-Afrika som nå kjemper for å sikre slike rettigheter for sine innbyggere.

Det endelige målet med dette er kanskje best summert opp av en av USAs topp WTO-forhandlere som sa like ut om GATS/WTO-prosessen: «I bunn og grunn slutter den ikke før utlendingene tilslutt begynner å tenke som US-amerikanere, oppføre seg som US-amerikanere og framfor alt – shoppe som US-amerikanere».

Hva kan gjøres?

Hvis GATS skal stoppes, har vi virkelig ikke noe tid å miste. Verden må våkne – raskt – og se hva som gjøres bak dens rygg. Vi trenger raskt en internasjonal bevegelse som den som kom sammen for å kjempe mot MAI (den multilaterale avtalen om investeringer) og fortsette med å stenge gatene i Seattle.

Vi trenger forskning på alle aspekter ved GATS i alle land, og vi må dele resultatene av dette. Vi må danne felles fronter i alle land som vil inkludere alle de viktigste sektorene som er involvert – utdanningspersonale, helsearbeidere og forkjempere for helsesektoren, fagforeninger i det offentlige, miljøforkjempere, bønder, forfattere og artister, urbefolkning og andre. Vi trenger solidaritet, samarbeid og fart.

Vi trenger «GATS-frie soner» på universitets- og høyskoleområder, kirker og lokale kommunesenter. Vi må gå til våre egne lokale myndigheter og vedta lokale resolusjoner mot GATS. Vi må skrive brev til våre regjeringer og lokale aviser og alternative publikasjoner og media.

For å si det enkelt må vi gjøre GATS til et velkjent ord, og ikke et hyggelig sådant. Motstanderne av GATS og tankegangen bak, bør ha tre grunnleggende krav. For det første, må vi i GATS-forhandlingene kreve full gjeldssletting og fjerning av de strenge bestemmelsene i den nåværende avtalen, slike som angrepene på innenlandske forskrifter/reguleringer. Det er helt uakseptabelt at regjeringene våre møtes bak lukkede dører for å bryte ned rettighetene vår til fordel for vennene deres innafor næringslivet. Dette må stoppe øyeblikkelig, mens vi vurderer situasjonen og tar spørsmålene opp med offentligheten. I bunn og grunn bør vi kreve at fellesgodene blir fullstendig fjernet fra frihandelsavtalene.

For det andre, trenger vi sikre garantier for at ingen framtidige GATS-forhandlinger vil hindre regjeringer i å sørge for gode offentlige tjenester for innbyggerne sine. Videre trenger vi en GATS som vil prøve å styrke disse innenlandske programmene gjennom internasjonale lover og fremme utvikling av slike tjenester over hele verden.

Til slutt, må vi jobbe for at folk bryr seg med de reglene som styrer internasjonal handel. Vi vet at regjeringa ikke hører på oss fordi vi har gode argument, men fordi vi har politisk makt må vi prøve å skape et globalt demokrati der regjeringene tjener innbyggerne sine og tar hensyn til folks engasjement for menneskerettigheter og økologisk forvaltning. Vi må ikke bare sitte taus og la disse rettighetene bli forhandlet bort.

Folket i verden sa nei til MAI. Økende antall sa nei til WTOs årtusenrunde. Vi må nå si nei til GATS. Og vi må bli hørt. Det er virkelig ikke noe alternativ.

av Mikael Nyberg

Blant de viktigste initiativtakerne og inspirasjonskildene bak Aspeninstituttet var filosofen José Ortega y Gasset. Han flyktet fra borgerkrigen i Spania i 1936 og tok avstand fra republikken. Da hadde han allerede fått utgitt boka La rebelión de las masa (Massenes opprør), som handler om stemningen i borgerskapet etter at «massene» trengte seg inn i samfunnslivet på begynnelsen av 1900-tallet. For Ortega fantes det to slags demokrati. I det ene kjenner massene sin plass. Massene bøyer seg for de liberale rettighetene og gir kulturens og statsmaktens forvaltere – som han kaller de «kvalifiserte minoriteter» – rom til å styre samfunnet. I det andre fortrenger majoriteten det moderne aristokratiet. «Nå tror massen … at den har rett til å gjennomføre og lovfeste tanker som er født ved kafebordet. Jeg tviler på at det har eksistert andre perioder i historien da flertallet fikk styre mer direkte enn i vår tid.» I dette «hyperdemokratiet» lyder ikke folk lenger de opplyste. De respekterer dem ikke. De tar seg til og med retten til fornøyelser og bekvemmeligheter som før var forbeholdt den utvalgte eliten. Dermed forfaller samfunnet til «barbari», og den mest utstuderte barbaren og «massemennesket» er vitenskapsmannen. Med sin stadig høyere spesialisering har han fratatt samfunnet dets følelse av en høyere sammenheng. Et kreativt liv kan bare gjenopprettes gjennom lederprinsippet: «enten hersker jeg, eller så adlyder jeg». Lydigheten skal ikke bestå av underkastelse. Den skal bestå av solidaritet med lederen og en «entusiastisk tilslutning til hans fane.»

Men hva slags ide skulle på en slik måte kunne få makt over menneskenes sinn? Massenes opprør og verdens allmenne moralske forfall hadde opphav i en europeisk demoralisering, mente Ortega. Kontinentet hadde mistet makten over fremmede folk og land og blitt sittende fast i trangsynt nasjonalisme. Det var bare Europatanken som kunne snu denne utviklinga. «Bare besluttsomhet om å skape én sterk nasjon av kontinentets folkeslag kan gi Europa livskraften tilbake.» Et forent Europa ville igjen kunne utøve et moralsk lederskap i verden. Dette ville også være eneste vei å gå for å forhindre «en seier for femårsplanene», det vil si for kommunismen (1).

Det var slike tanker som sirkulerte i den klare fjellufta i Colorado. Menneskene der oppe foraktet forstadsbeboerne som mekka på bilen, gikk på supermarkedet og lo av klovnene på tv. De var selvstendige næringsdrivende og ledere i statsadministrasjonen. De tillempet en vitenskapelig forretningsledelse og forsto å utnytte (moderne) sosial ingeniørkunst, men for dem sto Karl Poppers abstrakte samfunn, med dets fornuftstro og formelle likhetsregler, som ettergivenhet overfor massen og dens hyperdemokrati. I sine egne øyne forvaltet de noe som var høyere. De skulle, som grunnleggerne av instituttet forklarte det, «gjenoppdage de åndelige og moralske sannheter som gjør det mulig for menneskene å mestre vitenskapene og disses maskineri» (2). En gang i framtida skulle den kvalifiserte minoriteten igjen frigjøre seg fra massesamfunnets begrensninger, men først gjaldt det å lede den kapitalistiske verden ut av dens aktuelle problemer.

Europaprosjektet

Det høystemte snakket om kultur og humanisme under Goethe-festivalen i Colorado skjulte et nærliggende politisk motiv: anstrengelsene for å styrke USAs og vestmaktenes innflytelse over den vestlige delen av Tyskland. Grunnleggerne av Aspeninstituttet så det slik at det ikke var tilstrekkelig med et økonomisk og militært engasjement. Tyskland måtte også gjenopptas i det vestlige kulturfellesskapet (3).

Utenriksminister George Marshall hadde sagt: «Det er fåfengt å tro at et Europa overlatt til å streve for seg selv med sine komplekse gjenoppbyggingsproblemer, fortsatt vil være åpent for amerikansk forretningsvirksomhet slik vi har vært vant til fra gammelt av.» (4) Trusselen kom ikke fra Den røde hær. Sovjetunionen hadde flyttet fram sin posisjoner i øst i henhold til den oppdelinga som de allierte avtalte på Jalta og i Potsdam, men Stalin planla ingen erobring av Vest-Europa. Det visste lederne i Washington. Det som uroet dem var de politiske stemningene som bredte seg i Europa etter fascismens fall. Kommunistpartiene var sterke, fagorganisasjonene vokste, og det var en overhengende risiko for at de vesteuropeiske landene skulle gjenreise nasjonale kapitalistiske økonomier med begrenset adgang for amerikansk kapital.

Da gjestene ankom Aspen i 1949 var det krise i den amerikanske politikken. Marshallplanen var ment å skulle dempe ropene på sosiale forandringer og å frata Wall Street kontrollen med den kapitalistiske utviklingen, men var mislykket. En av USAs ledende forretningsmenn konstaterte at «i Frankrike er arbeidernes relative stilling dårligere enn før krigen. Og både i Italia og Tyskland når lønningene knapt over eksistensminimum, samtidig som det rår alvorlig arbeidsløshet.» (5) Allierte soldater ble satt inn mot streikende arbeidere i Vesttyskland, og i Frankrike okkuperte militæret gruveområdene da fagforeningene gikk til kamp. Tre arbeidere ble drept, flere hundre skadd og et par tusen fengslet.

Den følelsen av usikkerhet som deltakerne ved Goethe-festivalen dyrket, ble forsterket av nyhetene fra Asia om den kommunistiske revolusjonen i Kina. Myndighetene i Washington hadde begynt å revurdere utenrikspolitikken. Det fantes fire alternativer, forklarte en underkomite under Det nasjonale sikkerhetsrådet.

1. Å snuble videre som før.
2. Å foreta et preventivt angrep mot kommuniststatene.
3. Å trekke seg ut av Europa og Asia.
4. Å utvikle den frie verdens militære ressurser.

Komiteen gikk inn for det siste alternativet, men da måtte kongressens øvre grense for militære utgifter overskrides. Forsvarsdepartementet forestilte seg en økning fra 13,5 milliarder dollar til 18 milliarder. Komiteen ble ledet av Paul Nitze, en av Aspeninstituttets grunnleggere. Han syntes departementet var for gnient. Komiteen foreslo 50 milliarder dollar (6). Men det var vanskelig å få kongressen med på en slik opprustning. Finansavisene forventet derfor at regjeringen i Washington skulle dramatisere en eller annen internasjonal krise. Krigen i Korea ble oppfattet som en trussel mot landets eksistens, og militærutgiftene ble tredoblet og nådde det oppsatte målet i 1953. Krigen og opprustningen snudde på konjunkturene og hjalp Vest-Europa og Japan ut av sine økonomiske kriser, og bidro til den sosiale ingeniørkunstens storhetstid.

Tida var inne for den bærende ideen som Ortega y Gasset hadde etterlyst: Europatanken. To politiske krefter spilte en ekstra iherdig pådriverrolle. I bestrebelsene på å oppnå vesteuropeisk enighet fant det vesttyske borgerskapet en vei ut av sin beklemte stilling etter krigen. Og styresmaktene i USA fant i prosjektet løsningen på sine aktuelle problemer i Europa.

USA bestemte seg tidlig for å gjøre Tysklands deling permanent, og gi blaffen i den allierte beslutningen om avrustning og nøytralisering av landet, som det var enighet om før krigens slutt. I Europaprosjektets navn ble USAs politikk nå satt ut i livet. Churchill var villig til å prøve ut et sovjetisk forslag om et gjenforent, demilitarisert Tyskland, men Eisenhower sa nei. Det var ikke lenger snakk om å oppløse de tyske industrikonsernene og stenge portene til våpensmiene. Alfried Krupp, som hadde brukt slavearbeidere fra konsentrasjonsleirene til å produsere våpen for Hitlers armer, fikk tilbake både friheten og eiendommene sine, mens veteraner fra Waffen-SS og Gestapo fikk tjeneste i den amerikanske etterretningen (7).

En militær og industriell gjenopprustning av Vest-Tyskland skulle få fart på handel og investeringer i den transatlantiske økonomien og gjøre det lettere å bekjempe den røde faren, mente lederne i Washington. Men det var ikke lett å få Frankrike og Storbritannia til å si ja til kursendringen. Derfor forsøkte USA å knytte den nye politikken sammen med et større prosjekt, ideen om europeisk forening.

På trettitallet hadde den franske ambassadøren i Tyskland, stålmagnaten François-Poncet, foreslått et felles kartell innenfor tungindustrien. Han håpet at Hitler skulle fremme sine mål på fredelig vis og gi Frankrike dets rettmessige plass i et nytt Europa. Etter krigen ble han fransk overkommissær i Tyskland, og fikk anledning til å virkeliggjøre planen sin (8). Den amerikanske overkommissæren, John J. McCloy, foreslo en internasjonalisering av Ruhr-områdets og Vest-Europas tungindustrier under privat kontroll. Jean Monnet, som var ansvarlig for gjenoppbyggingen i Frankrike, videreutviklet ideen ved å foreslå opprettelsen av et kartell innen kull- og stålindustrien. I høytidelige erklæringer ble det sagt at prosjektet skulle gjøre slutt på den gamle tysk-franske rivaliseringa og legge grunnlaget for et forent Europa.

I dag fins bare det vakre innpakningspapiret igjen i vår allmenne bevissthet. Hver glanset EU-brosjyre fra UDs informasjonsavdeling forteller sagaen om den heltemodige Jean Monnet og fredsprosjektet hans. Men da planen ble lagt fram, var mottakelsen langt fra hjertelig. Storbritannias statsminister Attlee erklærte at han ikke kunne «akseptere et prinsipp om at landets mest vitale økonomiske krefter skulle overlates til et organ som er ytterst udemokratisk og ikke ansvarlig overfor noen.» Og den sosialdemokratiske lederen Schumacher i Vest-Tyskland advarte mot at Tysklands deling kunne bli permanent i et «direktørenes Europa» (9). Men med støtte fra USA ble Kull- og Stålunionen iverksatt i april 1951, to måneder etter at Alfried Krupp var satt på frifot. Det var første skritt mot EU.

Borgerskapet i Vest-Tyskland jublet over utsiktene til å gjenvinne uavhengighet og makt. Den kristeligdemokratiske forbundskansleren, Konrad Adenauer, pekte på de tyske generalenes erfaring i å slåss mot russerne. Han mente at med et Europeisk Fellesskap i ryggen, ville det bli mulig både å gjenvinne Øst-Tyskland og provinsene øst for elvene Oder og Neisse, som tilfalt Polen og Sovjetunionen etter krigen (10). Naboene i Vesten gikk med i spillet fordi USA presset dem til det, og fordi et samarbeid med Tyskland slik som tidligere, var noe som ga løfter om økonomisk utbytte og beskyttelse mot den organiserte arbeiderklassen og den sovjetiske innflytelsen. De nye styrkeforholdene i Europa gjorde det lettere å overvinne motviljen mot den tidligere fienden. USA sto som garantist mot en ny tysk maktpolitikk, og Frankrike trodde at landet kunne opprettholde en balanse med Tyskland, så lenge Tyskland forble delt. Den kalde krigen ga plass til kalkulasjoner på to kanter. På den ene siden skulle Tyskland gjenopprettes som et bolverk mot bolsjevismen. På den andre siden førte tvekampen mellom USA og Sovjetunionen til at Vest-Europa følte seg sikker på at Tyskland ville fortsette å være delt og relativt svakt. I 1989 holdt ikke regnestykkene stikk lenger.

Eurotanken og dens sponsorer

Den politikken som USA og de andre vestmaktene slo inn på, gikk stikk i strid med de folkelige forventningene etter krigen. Sovjetunionens forslag om avrustning og fredelig gjenforening ble godt mottatt også i de vestlige delene av Tyskland, og i hele Europa fantes det støtte for å nasjonalisere og på annen måte innskrenke den private kapitalens friheter. Mot redselen for tysk revansjisme, mot Sovjetunionens og kommunistpartienes fredskampanjer og mot kravene om sosiale forandringer, bygget de vestlige lederne Europatanken; forstillingen om et Europas Forente Stater etter nordamerikansk forbilde og med nordamerikansk støtte. Adenauer erklærte at det gjaldt å «fange og samle den europeiske ungdommens fantasi» (11).

John J. McCloy var den store strategen. Siden sommeren 1920, da han lærte de unge Rockefeller-sønnene å seile, hadde han hatt nære forbindelser til de mektige kapitalkreftene på USAs østkyst. Som jurist i New York under 20-tallets svindelkonjunktur gjorde han forretninger med Jean Monnet. De lurte penger fra småsparere på vegne og bankierer og børshaier. Da McCloy ble begravd i en kirke på Manhattans Upper East Side våren 1989, var det trangt om plassen mellom ministrene og de tidligere statslederne som flokket seg om kista sammen med oljemilliardærer, bankierer og industrieiere. Han hadde aldri hatt noen ledende politisk posisjon, men ble allment kalt «formannen» for the establishment. Han var den fremste blant likemenn som påvirket de store avgjørelsene uten å være synlig. Han hadde ledet presidenter gjennom nasjonale kriser og vært sjef for betydelige institusjoner som Verdensbanken, Ford Foundation og Chase Manhattan Bank. Han hadde også vært leder av Aspeninstituttet, og der engasjerte han to medarbeidere fra årene i Tyskland, Joseph Slater og Shepard Stone, i virksomheten. Fra krigens slutt og helt til sin død hadde McCloy stor innflytelse over USAs Tysklands- og Europapolitikk. I sin biografi skriver Kai Bird:

«På 1970- og 80-tallet benyttet McCloy enhver talerstol han hadde adgang til, til å preke sitt ‘atlantiske’ budskap om vesteuropeisk enhet. Han besøkte Tyskland hvert eneste år, og som formann eller styremedlem i Council on Foreign Relations, Atlantic Council, American Council on Germany, German-Marshall Fund og Aspen Institute fortsatte han å øve innflytelse over journalister, akademikere og utvalgte politikere. Bekvemt nok var det nettopp disse allmennyttige organisasjonene som tilfeldigvis kontrollerte det meste av reisetilskudd, konferansepenger og trykksaksabonnementer som finansierte de politiske debattene om NATOs framtid, de tysk-amerikanske forbindelsene og utviklingen i den kalde krigen. McCloy overvåket disse aktivitetene, anførte tonen og den allmenne innretningen. Andre personer som var nært knyttet til ham, som Shepard Stone, sjef for Aspeninstituttets Berlinkontor, Joseph Slater, en annen sjef for Aspeninstituttet, og David Klein, som ledet American Council on Germany, ledet det daglige sekretariatsarbeidet. Langt ut på 80-tallet fortsatte de opinionsdannende institusjonene til eliten å legge parametrene for hva etablissementet anså for å være ‘legitim’ debatt om USAs Europa-politikk.» (12)

McCloy dikterte ikke forskernes avhandlinger, journalistenes nyhetsartikler eller politikernes standpunkter. På vegne av den nordamerikanske østkystkapitalen forvaltet han den infrastrukturen som formet den allmenne bevissthets visjoner om Europa. Det ble forutsatt at forskerne, journalistene og politikerne fikk tenke fritt, men de frie tankene deres ble filtrert gjennom en bestemt interesse. De som tenkte feil eller som uroet denne interessen, ble med uunngåelig automatikk koblet ut. De fikk problemer med å skaffe seg tilskudd, de ble refusert, de ble ikke lenger invitert til seminarene. De som tenkte politisk korrekt og debatterte etter denne interessens smak, fikk derimot klatre opp til berømmelsens og maktens tinde. Slik McCloy hevet den unge forskeren Henry Kissinger til framgang og politiske posisjoner under beskyttelse av brødrene Rockefeller.

Ikke bare USAs, men hele det transatlantiske borgerskapets politikk, ble preget av disse prosessene i den offentlige infrastrukturen. I et samspill mellom lukkede selskaper for utvalgte og hemmelige deler av statsapparatene, forsøkte den kvalifiserte minoriteten å møte utfordringene fra massesamfunnet og hyperdemokratiet.

Den kalde krigen var for McCloy i første rekke en krig om tenkingen. Med penger fra hemmelige CIA-fond organiserte han en «altomfattende psykologisk offensiv». Etter den kinesiske revolusjonen ble omfanget firedoblet. Det ble trykket minst 1.000 hendige bøker i masseopplag og spredt over hele verden. Diktene til T.S. Eliot ble sluppet fra fly på den andre siden av Jernteppet. Det ble startet kulturtidsskrifter, organisert musikkfestivaler og i Hollywood ble det produsert oppbyggelige filmer for den store massen. John Wayne, som gjorde alt for å unngå verneplikt under 2. verdenskrig, fikk personifisere den frie verdens heltemot. Bildene av tyske soldater i krigsfilmene ble mer sympatiske. Ezra Pound, som var den eneste amerikaneren som ble tiltalt for forræderi under 2. verdenskrig, fikk en pris, og trass i jødiske protester ble det 3. rikets stjernedirigent, Herbert von Karajan, sendt på turné. Strategene i Washington anså kampen om de intellektuelle som sentral. Det gjaldt å drive tilbake den sosialt kritiske kunsten og overvinne all mistenksomhet overfor USA og den amerikanske kulturen. I Europa ble den abstrakte ekspresjonismen lansert med CIAs hjelp, som et symbol på den individuelle friheten i det liberal-kapitalistiske amerikanske samfunnet. Massen ble foret med John Wayne, mens kultureliten skulle fengsles av den hardtdrikkende maleren og cowboyen Jackson Pollock. Den estetiske radikalismen skulle erstatte den politiske (13).

Et hovedmål for McCloy og strategene ved CIAs hovedkvarter var å trekke sosialdemokratene vekk fra klassetankegang og nøytralitet. For å oppnå dette gjaldt det få tillit hos den ikkekommunistiske intellektuelle venstresida. Under ledelse av CIA-agenten Michael Josselson kom flere hundre intellektuelle fra 21 land sammen i Vest-Berlin i juni 1950, for å grunnlegge Kongressen for kulturell frihet. Det var en organisasjon som skulle «forsvare frihet og demokrati mot det nye tyranniet som går som en svøpe over verden.» Arthur Koestler forklarte at valget sto mellom frihet og slaveri, og hvorfor «begrepene ‘sosialisme’ og ‘kapitalisme’, ‘venstre’ og ‘høyre’ . . . på det nærmeste er blitt innholdsløse.» Franz Borkenau hevdet at menneskeheten var blitt oppmerksom på det absurde i troen på «perfekte og logiske samfunnskonstruksjoner.» Den «snevre materialismen» hos både liberalismen og sosialismen kunne nå overvinnes. 15.000 vestberlinere jublet over det antikommunistiske budskapet under avslutningsseremonien. I de etterfølgene årene ble Kongressen for kulturell frihet utrustet med filialer i 35 land og en stab på nesten 300 ansatte. Kongressen ga ut tidsskrifter og sponset konferanser, kunstutstillinger og forfattermøter. Virksomheten ble overvåket i detalj av operatørene til CIA, og penger ble sluset inn i organisasjonen via stiftelser med velgjørende formål.» (14)

Det samme hemmelige fondet fremmet tanken om en overnasjonal europeisk statsdannelse. En av entusiastene var doktor Joseph Hieronim Retinger, som under krigen var rådgiver den landflyktige polske general Sikorski. Han hadde siden 1920-tallet agitert for europeisk enhet mot den sovjetiske trusselen. Under de nye politiske forholdene kunne han regne med støtte fra så vel brødrene Rockefeller i USA, François-Poncet i Frankrike og den tyske bankmannen Hermann Abs, tidligere ledende finansmann i det 3. riket og seinere en av Adenauers fortrolige. Det ble organisert en bevegelse for europeisk enhet, og Joseph Retinger, Winston Churchill og den belgiske statsministeren, Paul Henri Spaak, dro til USA for å tigge penger. Der opprettet man The American Committee on a United Europe, en støtteforening som ble ledet av representanter for den amerikanske etterretningen. Komiteen begynte å sluse føderale midler inn i Retingers prosjekt.

CIA hadde i hemmelighet filmet Verdens Ungdomsfestival i Øst-Berlin i 1951. Festivalen ble ledet av kommunister. McCloy fikk se opptaket, og ble forskrekket. Hans assistent Shepard Stone fikk i oppdrag å organisere et forsvar mot den økende sovjetiske fredspropagandaen. Stone foreslo å opprette noe som skulle kalles Europabevegelsen for en antikommunistisk motkultur, men Retinger og hans venner hadde en bedre ide, og startet en ungdomskampanje for Europas samling. De neste årene ble det arrangert tusentalls konferanser og filmframvisninger. Det ble spredd flygesedler i masseopplag, og over radionettet nådde Europatanken lyttere over hele kontinentet. I årene 1951-1959 skal CIA ha brukt nærmere 1,5 millioner pund (sterling) på denne kampanjen (15).

På denne måten ble Europatanken lansert, men trass i den omfattende kampanjen, og trass i mobiliseringen for den kalde krigen, ble den transatlantiske leiren rammet av omfattende indre motsetninger. Doktor Retinger var bekymret. Han innså at den brede allmennheten alltid hadde vanskeligheter med å forstå de store linjene, men nå hadde forvirringen også bitt seg fast innenfor eliten. Det var mer alvorlig. Innenfor det europeiske borgerskapet bredde det seg mistro mot USA og de amerikanske bestrebelsene. Og på den andre siden av havet ble østkystkapitalens globale ambisjoner utfordret av en voksende isolasjonistisk tendens. På enkelte holde utviklet spenningene mellom nordamerikanske og vesteuropeiske forretningsinteresser seg til åpen rivalisering (16).

Slik Retinger så det, fulgte den alminnelige opinionen alltid lederskapet til innflytelsesrike enkeltpersoner. Derfor måtte det oppnås en felles forståelse innenfor den transatlantiske eliten. Først da kunne den kalde krigens ideologi og Europakampanjene få gjennomslag (17). Han kontaktet Bernhard av Nederland, prinsen som startet sin karriere hos IG Farben og nazistene og sluttet som bestikkelsesagent for Lockheed. De diskuterte situasjonen, og fant ut at den var alvorlig (18). Sammen med en liten gruppe politikere og forretningsfolk utarbeidet de planer om en hemmelig konferanse som skulle legge bro over motsetningene. De fikk støtte for ideen i CIA og den føderale ledelsen i Washington. David Rockefeller og andre representanter for østkystkapitalen dannet en forberedelseskomite (19).

De siste maidagene i 1954 hilste prins Bernhard og doktor Reitinger et syttitall ledende direktører, bankfolk og politikere velkommen til Hotel de Bilderberg i Oosterbeek i Holland. Unilever og CIA betalte regningen. Pressen var ikke informert, og det var satt ut vakter som skulle passe på at ingen utenforstående kom i nærheten. Fra Sverige kom Marin Waldenström fra den svenske arbeidsgiverforeningen og Herbert Tingsten fra avisa Dagens Nyheter. Det skulle gå mange år før offentligheten fikk vite at møtet hadde funnet sted. Representanter for de transatlantiske kapitalgruppene kunne i fred og ro prøve å greie ut flokene seg i mellom. Det ble satt opp en hemmelig protokoll om å vie de interne motsetningene mer oppmerksomhet. Forsamlingen vedtok å treffes igjen.

Spørsmålet om vesteuropeisk forening dukket opp igjen og igjen i Bilderberggruppens sammenkomster. I Garmisch i 1955 diskuterte man muligheten for å bygge videre på Kull- og stålunionen. I protokollen kan det blant annet leses: «Det eksisterer allmenn erkjennelse av at vi har et felles ansvar for snarest å oppnå størst mulig integrering ved å danne et europeisk fellesmarked (20). George McGhee, tidligere oljedirektør, regjeringstjenestemann, amerikansk ambassadør i Vest-Tyskland og medlem av Bilderberggruppens styringskomite, har forklart at «Romatraktaten, som skapte Fellesmarkedet, fant sin form under Bilderbergmøtene» (21).

Men gruppen befattet seg ikke med detaljene. Bilderbergmøtene var bare enda ett av de foraene i den offentlige infrastrukturen hvor den kvalifiserte minoriteten kunne trekke opp de store linjene uten å måtte ta hensyn til den offentlige opinion i massesamfunnet. I en protokoll het det at «… i lys av den enighet som er kommet til uttrykk i diskusjonene,» (bør deltakerne) «… kunne formidle våre oppfatninger til den alminnelige opinion innen sine egne innflytelsessfærer, uten å avsløre kildene» (22).

De ble ikke alltid enige. Men i mange tilfeller kunne de bilegge mindre viktige tvister og utvikle en overordnet konsensus. Gjennom felles forståelse ble etterkrigstidens politiske og faglige ledelse formet. På Bilderberggruppens møter deltok ledende sosialdemokrater, og på et av de første møtene ble det uttrykt forhåpning om at «fagbevegelsen vil bli mer aktiv i sin kamp mot kommunistisk infiltrasjon og propaganda.» Faglige ledere «burde inviteres til å diskutere spørsmålet med ledende personligheter» (23).

Kongressen for kulturell frihet drev flere kampanjer for å gjøre Vest-Europas sosialdemokratiske og sosialistiske partier om til kloner av det demokratiske partiet i USA. Den marxistiske teorien om klassekampen var ikke lenger relevant, forkynte talerne under konferansene. Velferdsutviklingen og de små skritts sosiale ingeniørkunst hadde forvandlet arbeiderklassen til middelklasse. I 1960 satte Roy Jenkins, Hugh Gaitskell og andre flittige deltakere i Kongressens aktiviteter, i gang en omfattende kampanje for «demokratisk sosialisme innen (britiske) Labour. Pengene kom fra en ukjent kilde. Partiet skulle slutte opp om NATO og gå inn for britisk medlemskap i EF (24). I Sverige agiterte Tingsten for NATO-medlemskap, og kulturtidsskriftet Kulturkontakt, utgitt av Svenska kommittén för kulturens frihet, gjorde seg arg over det svenske folkets forkjærlighet for en forgangen nøytralitet. Kjell-Olof Feldt, som var redaktør for det sosialdemokratiske studentforbundets tidsskrift Libertas, harselerte over gjenstående antikapitalisme i forslaget til nytt partiprogram. Bladet hyllet bestrebelsene på å «modernisere» den europeiske venstresiden. Den kommende tv-reporteren Olle Tolgraven refererte til tidsskriftet Encounter, som i hemmelighet var finansiert av CIA, og mente at sosialdemokratene måtte lære av demokratene i USA (25).

De hemmelige nordamerikanske fondene hadde en finger med overalt. Pengene gikk ikke bare til organisasjoner som Kongressen for kulturell frihet og Europabevegelsen, men også direkte til enkelte politikere, journalister og fagforeningsledere. I visse tilfelle ble det delt ut så høye beløp som 50.000 dollar (26). En hel generasjon lovende unge politikere fikk stipend til besøk i USA og til internasjonale oppdrag for organisasjoner som ble finansiert av CIA. I Sverige satt Erik Södersten, bror av Bo Södersten, og drev butikken fra den amerikanske ambassaden (27). Flere av de politiske skandalene som har skaket opp Italia og andre vesteuropeiske land i nyere tid, har sin opprinnelse i disse årene. Sosialister og kristligdemokrater lærte seg å satse på hemmelige aksjoner og samarbeid med kriminelle og fascistiske organisasjoner i kampen mot kommunistisk innflytelse.

De unge europeerne var ikke lydige undersåtter som lederne i Washington kunne styre som de ville, men de ble trukket inn i et miljø som gjorde dem åpne for de lukkede selskapenes felles innforståtthet. I sin videre karriere tok de med seg tankegods fra femtitallet som de kunne videreutvikle når det ble bruk for det igjen. Det fornyelsens og den tredje veiens sosialdemokrati som sto fram på midten av åttitallet, tok opp igjen de argumentene som ble forkludret av de folkelige bevegelsene på seksti- og syttitallet. Klassekamp var igjen passé, og nøytralitet var igjen foreldet. Feldt gikk igjen ut mot marxistiske rester i partiprogrammet, og EF-minister Anita Gradin gikk i tankene tilbake til Europabevegelsens første tid. «Som ung møtte jeg Europatanken på mitt første internasjonale kurs. Det var Paul Henri Spaak som talte engasjert til oss 18-19-åringer om hvordan et nytt og forent Europa skulle bygges på ruinene av den 2. verdenskrigens Europa» (28). Slike minner er det mange EU-ledere som har.

Den kalde krigens felles innforståtthet var ikke kjøpt og betalt, men med dollar fra de hemmelige fondene sikret man seg kontroll over en allmenn sosial bevissthet, som gjorde det mulig for denne felles innforståttheten å manifestere seg også utenfor de lukkede selskapene. CIAs transaksjoner og de store konsernenes skattefrie velgjørenhet gled over i hverandre. McCloy kontaktet Ford Foundation, en stiftelse med enorme ressurser, og ba om støtte til «visse operasjoner» i Tyskland som USAs offisielle representanter kunne få problemer med å opprettholde. Som styremedlem tok han seinere over den reelle ledelsen av stiftelsen. På månedlig basis stakk han innom det nasjonale sikkerhetsrådet i Washington for å høre om det fantes hemmelige prosjekter i utlandet som regjeringen behøvde hjelp for å gjennomføre (29).

Shepard Stone var på den tida sjef for de utenlandske aktivitetene til Ford Foundation. Ved samme avdeling arbeidet også Joseph Slater, en annen av McCloys medarbeidere fra det amerikanske kommissariatet i Tyskland. Da Kongressen for kulturell frihet i 1968 byttet navn til Det internasjonale forbundet for kulturell frihet, ble Stone tildelt lederjobben, og i 1973 ble han sjef for Aspeninstituttets nyåpnede Berlin-kontor. Slater arbeidet under Eisenhower og Kennedy med å reorganisere USAs økonomiske hjelp til utlandet, for å få utdannings- og kulturinnsatsen til å tjene de utenrikspolitiske målene. I 1968 ble han sjef for Aspeninstituttet, der McCloy umiddelbart tiltrådte som styreformann (30).

Et tjueårsjubileum

[…] Nesten tjue år var gått. Walter Paepcke var død, og en ny velgjører hadde tatt over Aspeninstituttet. Det var Robert O. Anderson, en cowboykapitalist som eide New Mexicos største ranch og store formuer i oljebransjen. Han satt i styret til et par av Rockefellernes høysatsingsområder. Hans eget selskap var Atlantic Richfield, et av USAs største gruve-, olje- og energikonserner. Anderson, Slater og McCloy fant ut at tida var inne til å virkeliggjøre instituttets motto; «thought leading to action» – fra tanke til handling.

Den vestlige kapitalismen befant seg i en kritisk situasjon. Den kalde krigens fellesforståelse – hele det tankebygget som de hemmelige operatørene hadde reist – var falt sammen. Gettoopprør, streiker, studentprotester og antiimperialistiske massebevegelser fortrengte gamle ideologiske forestillinger. Det demokratiske partikonventet i Chicago i 1968 ble holdt i en ramme av gatekamper og politivold, og til og med på handelshøyskolene kunne man høre høyrøstede ungdommer sette spørsmålstegn ved samfunnets autoriteter. Europeiske intellektuelle som tidligere hadde skrevet hyggelige innlegg i CIAs kulturpublikasjoner, snakket nå om den 3. verden og om arbeiderklassen. Det tidsskriftene til CIA skrev om den vestlige kolonialismens frihetsverdi for Asia på begynnelsen av femtitallet, var det umulig å trykke 15 år seinere. Den antikommunistiske konsensus var brutt.

Derfor ble feiringen av Aspeninstituttets 20-årsjubileum preget av forvirring og uro. Professor Hutchins talte dystert om undervisningsvesenets ødeleggelse. Han forsøkte å tolke de aktuelle stridighetene som symptomer på den vanskelige overgangen fra det industrielle til det postindustrielle samfunnet. For humanismens forvaltere gjaldt det å stålsette seg og finne utveier til å skjerme de liberale kunstene og de frie tankene.

«Om de kan holdes glødende, og om små grupper kan få dem til å fungere som lysglimt i mørketiden, da kan kulturen og sivilisasjonen bevares og utvikles som tidligere.» (31)

Joseph Slater utarbeidet en femårsplan for instituttets virksomhet. Man skulle gjennomgå utenrikspolitikken, utdanningsvesenet, miljøet og andre viktige samfunnsområder, og med stipender og andre økonomiske bidrag skulle de «mest begavede unge lederne» i USA og i utlandet knyttes til instituttet (32).

Sammen med restene av Kongressen for kulturell frihet arrangerte instituttet flere seminarer og konferanser. Ett av spørsmålene dreide seg om hvordan de intellektuelle igjen skulle kunne komme til å spille en ansvarsfull rolle i samfunnet. Den sosiale ingeniørkunstens framskrittsoptimisme hadde mistet sin tiltrekningskraft. Den tjente ikke lenger det borgerlige samfunnet. Det trengtes noe nytt. Aspeninstituttet så redningen i den dunkle sivilisasjonspessimismen som ble dyrket i Coloradofjellene i årene rett etter krigen.

John Hunt, en av CIAs samarbeidsfolk blant de intellektuelle (33), var blitt vervet av Slater til instituttet fra Kongressen for kulturell frihet. Utviklingens ubønnhørlige gang hadde ført de høyindustrialiserte landene inn i et stadium av stadig hyppigere institusjonelle sammenbrudd, forklarte han. Roten til ondet var den vitenskapelige spesialiseringen. Utenfor de partielle, stadig mer briljante oppdagelsene som forskerne gjorde, famlet menneskene i mørke for å gjenfinne seg selv.

«Derfor synes nåtidsmennesket å være urovekkende bortkommen, ikke lengre bevisst de grenser som hjelper det med å definere seg selv, så dårlig tilpasset sin egen verden at det nesten kan se ut til å ha glemt livets språk. Individualiteten er redusert til tallkolonner i statistiske tabeller, til fysikkens og kjemiens felles byggesteiner og de molekylære mekanismenes uendelig små virkninger. Menneskets samfunnsmessige eksistens er blott og bart blitt et brennpunkt for historiske og økonomiske ‘krefter’, mens menneskenaturen ikke er annet enn en leirklump som miljøet kan forme etter behag. Foran mennesket strekker det seg ugjestmilde veier som gjennom abstraksjonenes villmark leder til oppløsning i den andre enden.

Blir det menneskets tur etter ‘Guds død’? (34)

Det var 1973. Ut fra Poppers og de sosiale ingeniørenes abstrakte samfunn flyktet ideologene inn i det postmoderne paradisets mondene ufornuft.

Fotnoter:

1. José Ortega y Gasset: The Revolt of the Masses, s. 14, 83, 110, 139ff.
2. A.a., s. 98.
3. A.a., s. 20.
4. Department of State Bulletin 480125.
5. Richard Bissell, cit. i Joyce & Gabriel Kolko: The Limits of Power, s. 451.
6. Kolko, s. 507ff.
7. Kai Bird: The Chairman, s. 345ff., 368; BBC-reportage, TV4 920831, 920907.
8. Schwartz: America’s Germany, s. 59f.
9. Kolko, s. 467f.; Schwartz, s. 110f.
10. Adenauer: Minnen 1945-1953, s. 358, 426.
11. A.a., s. 482.
12. Bird, s. 623f.
13. Stonor Saunders; Bird, s. 357, 413.
14. Stonor Saunders; The Nation 670911; Independent on Sunday, 951022.
15. Robert Eringer: Global Manipulators, s. 20; Holly Sklar (red.): Trilateralism, s. 184, Philip Agee & Louis Wolf (red.): Dirty Work, s. 201ff.
16. Sklar, s. 163.
17. Joseph Retinger: Memoirs of an Eminence Grise, s. 250.
18. Eringer, s. 20f.; AB 960103.
19. Eringer, s. 21f.; Sklar, s. 165f.
20. Eringer, s. 26.
21. Sklar, s. 170.
22. Eringer, s. 30.
23. Eringer, s. 28.
24. Richard Fletcher i Agee & Wolf (red), s. 188ff.
25. Kulturkontakt, nr 1/54, 2/54; Libertas nr 5/59, 1/60, 3/60.
26. Bird, s. 358.
27. AB 901203.
28. Tiden 89/1; UDH: Sverige i Europa.
29. Bird, s. 358, 519.
30. Hyman, s. 232, 236ff; Munziger-Archiv 39/88.
31. Hyman, s. 250f.
32. A.a., s. 254ff.
33. Stonor Saunders, s. 241.
34. A.a., s. 345f.

av Robert W. McChesney

I dagligtalen blir vår tid generelt karakterisert som en æra med globalisering, teknologisk revolusjon og demokratisering. På alle disse tre områdene spiller media og kommunikasjon en sentral rolle. Det kan sies at økonomisk og kulturell globalisering ville være umulig uten et globalt kommersielt mediesystem, som kan fremme globale markeder og stimulere konsumentverdier. Selve essensen i den teknologiske revolusjonen er den radikale utviklingen innenfor digital kommunikasjon og data. Argumentet om at de vonde, gamle dager med politistater og autoritære regimer sannsynligvis ikke vil komme tilbake, blir bygd på påstanden om at den nye kommunikasjonsteknologien sammen med globale markeder undergraver, til og med eliminerer, muligheten for at «maximum leaders» (despotiske, red.) skal kunne herske ustraffet.

For kapitalismens klakkører, som Thomas Friedman i The NewYork Times, tyder alt dette på at menneskeheten står foran en ny gylden tidsalder. Alt folk trenger å gjøre er å lene seg tilbake, holde kjeft og kjøpe, og la markedet og teknologien utrette sine magiske undere. For sosialister og alle som har engasjert seg for radikal sosial forandring, burde slike påstander bli møtt med den ytterste skepsis. Etter mitt syn er begrepet globalisering, slik det vanligvis brukes for å beskrive en naturlig og uunngåelig kraft – kapitalismen som åndskraft, om man vil – villedende og ideologisk ladet. Nyliberalisme er et bedre begrep. Det refererer seg til de politiske linjene som nasjonalt og internasjonalt, går inn for den kommersielle dominansen over alle sosiale forhold, og med minst mulig motstand. Regjeringer bør være store og sterke for derved å kunne tjene interessene til konsernene samtidig som de skal begrense enhver aktivitet, som kan undergrave virksomheten til næringslivet og de rike. Nyliberalisme er nesten alltid koplet til en dyp tro på markedets evne til å ta i bruk ny teknologi for å løse sosiale problemer på en langt bedre måte enn noe annet alternativ. Kjernen i nyliberalistisk politikk er et uunngåelig rop om at kommersielle medie- og kommunikasjonsmarkeder må dereguleres. Det betyr i praksis at de blir omregulert for å tjene konserninteresser.

Når vi forstår dette som nyliberalisme framfor globalisering, virker vår tid i mindre grad styrt av ukontrollerbare naturkrefter, og mer som det nyeste stadium av klassekamp under kapitalismen. De anti-demokratiske konsekvensene trer tydeligere fram og blir sentrale, i stedet for å bli sopt under teppet. Her vil jeg gjerne skissere hovedtrekkene og konturene av det framvoksende globale mediesystemet, og dets politisk-økonomiske konsekvenser. Jeg tror, at hvis man ser nærmere på den politisk-økonomiske siden ved nå-tidens globale medie- og kommunikasjonsindustrier, kan vi skjære gjennom mye av mytologien og tankespinnet som omgir oss. Vi kan skaffe oss et grunnlag for en mer nøyaktig forståelse av det som skjer, og av hva sosialister må gjøre for å organisere effektivt for sosial rettferd og demokratiske verdier.

Det globale mediesystemet

I forkant av åtti- og nittiårene var det vanligste at de nasjonale mediesystemene var eid av nasjonale og lokale radio-, TV- og avisselskaper. Det var store importmarkeder for film, TV-programmer, musikk og bøker. Disse markedene ble et stykke på vei dominert av USA-baserte selskaper. Men lokale kommersielle interesser, av og til i kombinasjon med kringkastingstjenester med statlig tilknytning, dominerte innenfor mediesystemet. Alt dette forandrer seg, og det går fort. Mens medie-systemene tidligere i hovedsak var

nasjonale, har det i de siste årene vokst fram et globalt kommersielt mediemarked. For å forstå media i dag og i framtida må man begynne med å forstå det globale systemet, og deretter de forskjellige sidene på nasjonalt og lokalt nivå. «Det vi kan se», sier Christopher Dixon, mediaanalytiker for investeringsselskapet PaineWebber, «er dannelsen av et globalt oligopol. Det skjedde innenfor olje- og bilindustrien tidligere i dette århundret; nå skjer det med underholdningsindustrien».

Dette globale oligopolet har to klare, men beslektede sider. For det første betyr det at de dominerende selskapene – nesten alle USA-basert – beveger seg over planeten med halsbrekkende fart. Poenget er å dra nytte av vekstpotensialet utenlands – og ikke bli danket ut av konkurrenter – siden markedet i USA er høyt utviklet og bare tillater ubetydelig ekspansjon. Som Viacom direktør Sumner Redstone sier det: «Selskapene fokuserer på de markedene som ser mest lovende ut i forhold til fortjeneste, og det betyr ut av kontinentet.» Frank Biondi, tidligere styreleder for Vivendis Universal Studios, fastslår at «99% av disse selskapenes suksess over tid, vil være avhengig av vellykkete framstøt utenlands».

De dominerende medieselskapene ser i økende grad på seg selv som globale enheter. Bertelsmanns direktør, Thomas Middelhoff, ble stiv og stram da noen i 1998 mente at det var upassende at et tysk firma kontrollerte 15 prosent av både forlagsvirksomheten og musikkmarkedet i USA. «Vi er ikke utenlandske. Vi er internasjonale,» sa Middelhoff. «Jeg er en amerikaner med tysk pass.» I 2000 uttalte Middelhoff at Bertelsmann ikke lenger var et tysk selskap. «Vi er i virkeligheten det mest globale medieselskapet.» På samme vis slo AOL-Time Warners Gerald Levin fast: «Vi ønsker ikke å bli sett på som et amerikansk selskap. Vi tenker globalt.»

For det andre, er sammenslåinger, samordning og konsolidering dagens orden. Innenfor særskilte medieindustrier øker konsentrasjonen, og de dominerende aktører innenfor hvert enkelt område er i økende grad underbruk av enorme globale mediekonglomerater. For å ta et lite eksempel, så er nå markedet i USA for skolebøker kontrollert av fire selskaper, mens det ikke lenger tilbake enn i 1980 fantes et par dusin levedyktige aktører. Omfanget av fusjoner og oppkjøp gjør deg svimmel. I løpet av første halvdel av 2000 beløp fusjonshandelen seg til totalt 300 milliarder amerikanske dollar innenfor globalt media, Internett og telekommunikasjon. Dette er tre ganger så mye som i første halvår 1999, og slående mye høyere enn tallene ti år tilbake. Logikken som styrer medieselskapene, er klar: Bli veldig stor veldig fort, eller bli spist av en annen. Dette samsvarer med tendensene innenfor mange andre industriområder. «Det kommer til å bli mindre enn en håndfull vinnere til slutt,» uttalte direktøren i Chase Manhattan i september 2000. «Vi ønsker å være en av vinnerne.»

Bare i få andre industrier har graden av konsentrasjon vært like slående som i media. Kort sagt er nå det globale mediemarkedet dominert av sju multinasjonale selskaper: Disney, AOL-Time Warner, Sony, News Corporation, Viacom, Vivendi og Bertelsmann. Ingen av disse selskapene eksisterte i sin nåværende form så kort tid tilbake som for 15 år siden. I dag, i 2001, vil nesten alle disse rangere blant de 300 største ikke-finans-selskapene i verden. Av disse sju er bare tre virkelige selskaper fra USA, selv om alle har kjerneoperasjoner der. Seg i mellom eier disse sju selskapene de større filmstudioene i USA, alle unntatt én av TV-nettverkene i USA, de få selskapene som har 80-85 % av det globale musikkmarkedet, den overveiende delen av satellittbaserte sendinger verden over, en betydelig del av forlagsvirksomheten med bøker og kommersielle tidsskrifter, alle eller deler av de fleste kommersielle kabelbaserte TV-kanalene, både i USA og i verden forøvrig, en betydelig del av Europas tradisjonelle kringkastingsnett, og så videre, og så videre.

Etter alt å dømme vil graden av konsentrasjon bare øke i nærmeste framtid. «Jeg har stor tro på at vi får en verden av vertikalt integrerte selskaper, hvor bare de store overlever,» sa Gordon Crawford, en av sjefene i Capital Research & Management, et fondsbasert selskap som er blant de største aksjeeierne i mange av de sju ovenfornevnte selskapene. For at selskaper skal overleve, skriver Business Week, er farten essensiell. «Tida er kort. I en verden som beveger seg mot fem, seks, sju medieselskaper, vil du helst ikke være i en posisjon hvor du er avhengig av andre,» uttaler Peter Chermin, presidenten i News Corporation. «Du trenger å ha så stor markedsdominans at andre er nødt til å handle med deg,» fortsetter han. «Det foregår store diskusjoner om hvorvidt innholdet eller distribusjon er viktigst. Til sjuende og sist er spredning viktigst. Hvis du kan spre utgiftene utover et stort område, kan du by over konkurrentene når det gjelder programmer, eller andre fordeler du ønsker å kjøpe.» I løpet av 2000 økte betydningen av storhandel på tvers av grensene – eksempelvis Pearson som fusjonerte sin TV-virksomhet med CLT (Compagnie Luxembourgeoise de Télédiffusion), og Bertelsmann eller Vivendi som kjøpte Universal.

Chermins selskap, Rupert Murdochs News Corporation, er kanskje den mest aggressive av de globale bulldoserne. Murdoch har satellitt-TV-tjenester som sprer seg fra Asia, over Europa og til Latin-Amerika. Hans Star TV dominerer i Asia med 30 kanaler på sju språk. News Corporations TV-tjenester i Kina, Phoenix TV, hvor det har 45 % eierandel, når nå førtifem millioner hjem, og har hatt en 80 % økning i reklameinntekter det siste året. Og det er bare starten på beskrivelsen av News Corporations totale portefølje av eierskap: Twentieth Century Fox Film, Fox TV, HarperCollins, TV-stasjoner, kabel-TV-kanaler, tidsskrifter, over 130 aviser og profesjonelle sportsklubber.

Hva er årsaken til dette? Den vanlige forklaringen er teknologi, det vil si at den radikale forbedringen i kommunikasjonsteknologien gjør globale medieherredømmer mulige og lukrative i en grad som var utenkelig tidligere. Dette tilsvarer forklaringen som gis når det gjelder globaliseringen som helhet. Det er i beste fall bare en del av forklaringen. Den virkelige motoren har vært den ustoppelige jakten på profitt som karakteriserer kapitalismen, som igjen har presset på for å få til en overgang til nyliberal deregulering.

Innenfor media betyr dette at barrierene mot kommersiell utnyttelse av media og mot konsentrert eierskap, er blitt nedbygd eller eliminert. Det er ikke noe innebygd i teknologien som tilsier nyliberalisme. Ny digital kommunikasjon kunne for eksempel lett vært brukt for å utbedre media i offentlighetens tjeneste, hvis et samfunn hadde ønsket det. Ut fra nyliberale verdier ble TV, som hittil har vært ikke-kommersielle tjenester i mange land, nå plutselig åpnet for overnasjonal kommersiell utvikling. Det har vært i sentrum ved framveksten av det globale mediesystemet.

Så snart den nasjonale dereguleringen startet i større nasjoner som USA og England, ble det fulgt opp av globale tiltak som NAFTA og dannelsen av WTO, innrettet på å klargjøre grunnen for investeringer og salg ved multinasjonale selskaper på regionale og globale markeder. Det har lagt grunnlaget for dannelsen av et globalt mediesystem, dominert av de nevnte selskapskonglomeratene. Nå som det er satt i system, har det sin egen logikk. Selskaper må bli store og sammensatte for å redusere risiko og forbedre profittmulighetene, og de må spenne over hele kloden for ikke å bli utmanøvrert av konkurrenter. Enkelte anslår at dette er et marked som vil gi tusenvis av milliarder av dollar i utbytte innenfor kommende tiår. Hvis det er tilfelle, vil de selskapene som sitter på toppen i dette området, kanskje en dag høre til blant de to til tre dusin største i verden.

Utviklingen av det globale mediesystemet har ikke foregått uten opposisjon. Mens konglomeratene i media presser på for en politikk som skal gjøre det lettere for dem å dominere verdensmarkedet, holdes sterke tradisjoner til forsvar for nasjonale medie- og kulturvirksomheter oppe. Nasjoner som Norge og Danmark, Spania og Mexico, Sør-Afrika og Sør-Korea, holder sin lille filmproduksjon i live ved hjelp av offentlige støtte. Sommeren 1998 møttes kulturministere fra tjue nasjoner, som Brasil, Mexico, Sverige, Italia og Elfenbenskysten i Ottawa, for å diskutere hvordan de kunne lage noen grunnregler for hvordan de kunne forsvare kulturen sin mot Hollywood-bulldoseren. Den viktigste anbefalingen var å holde kultursektoren utenfor WTO. En liknende samling i Stockholm i 1998, sponset av FN, anbefalte at kulturen skulle gis spesielle unntak i forhold til globale handelsavtaler. Ikke desto mindre er tendensen helt klar i retning av at markeder åpnes.

Nyliberalismens støttespillere i alle land argumenterer for at barrierer og reguleringer som hindrer handel i kultursektoren, er til skade for forbrukerne, og at subsidier er til hinder for at nasjoner kan utvikle sine egne, konkurransedyktige medieselskaper. Det er ofte sterke kommersielle medielobbier på nasjonalt nivå som hevder at det vil vær mer fordelaktig å åpne grensene, enn å holde på handelsbarrierer. I 1998, for eksempel, da den engelske regjeringen foreslo en frivillig skatt på kinoinntekter (for det meste Hollywood-filmer) som skulle komme den engelske filmindustrien til gode, satte engelske kringkastingsfolk i gang lobbyvirksomhet som førte til at forslaget døde, siden de ikke ville irritere de selskapene som forer dem med programmer.

Hvis WTO er en uttrykt prokommersiell organisasjon, så er ITU (Den internasjonale telekommunikasjonsunionen) blitt det etter en lang utvikling vekk fra sitt tradisjonelle engasjement for offentlige tjenester. EU-kommisjonen befinner seg også midt i konfliktene som dreier seg om mediepolitikken, og den har betraktelig mer makt enn ITU. På den ene siden er EU forpliktet til å bygge ut sterke pan-europeiske mediegiganter, som kan måle krefter med de USA-baserte gigantene. På den andre siden er de forpliktet til å opprettholde noe som likner på konkurransemarkeder, så av og til avslår de forslag om mediefusjoner med begrunnelsen at de er konkurransevridende. Likevel, som den kvasi-demokratiske institusjonen den er, er EU underlagt en viss grad av press som går mot rent kommersielle interesser. Da Sverige overtok EU-formannskapet i 2001, begynte svenskene å presse på for at deres egen lov mot reklame rettet mot barn, skulle bli lov for hele EU. Hvis det hadde gått gjennom, ville det være det mest radikale forsøket hittil på å legge begrensninger på de store mediekonsernene som dominerer kommersielt TV for barn.

Å se nærmere på reklamen er kanskje den beste måten å forstå hvor nært mediesystemet er koplet sammen med den nyliberale, globale kapitalistiske økonomien. Reklame er en forretningsmessig utgift som ligger innbakt i de store selskapenes budsjetter. Det kommersielle mediesystemet er det nødvendige transmisjonsbåndet for å markedsføre varer over hele verden. Uten dette kunne faktisk ikke globaliseringen slik vi kjenner den, eksistere. Så mye som tre fjerdedeler av det som globalt brukes på reklame, havner i lommene på bare tjue medieselskaper. Det som brukes på reklame, har utviklet seg sprangvis det siste tiåret etter som TV er blitt åpnet for kommersiell utnytting, og det vokser på et nivå som er mer enn det dobbelte av veksten i brutto nasjonalprodukter. I Latin-Amerika, for eksempel, er det som brukes på reklame forventet å stige med nærmere 8 %, både i 2000 og 2001. De som koordinerer denne industrien på 350 milliarder dollar, er fem-seks reklameselskaper som har vokst fram det siste tiåret. De dominerer nå totalt verdenshandelen. Denne konsolideringen innenfor den globale reklameindustrien er like tydelig som innenfor det globale media, og det er et slektskap. «Megaagenturer er i en strålende posisjon for å håndtere forretningene til megaklienter,» sier en reklamesjef. Det er «absolutt nødvendig for agenter å konsolidere stillingen. Mantraet er å bli stor. STORT må det bli,» sier en annen.

Det er enkelte andre poeng som også må trekkes fram, for å sette det globale mediesystemet i sitt rette perspektiv. Det globale markedet har et annet lag bestående av seks eller sju dusin selskaper som er nasjonale eller regionale lokomotiver, som kontrollerer nisjemarkeder innenfor industri og handel. Mellom en tredjedel og en halvpart av disse kommer fra USA, og de fleste av de andre hører hjemme i Vest-Europa eller Japan. Mange nasjonale og regionale konserner er etablert på ryggen av forlags- eller TV-imperier. Hvert av disse andrelags selskapene er giganter i seg selv som ofte hører til blant de tusen største selskapene i verden, med en årlig omsetning på over en milliard dollar. Listen over disse selskapene inkluderer fra Nord-Amerika, Tribune Company, Dow Jones, Gannett, Knight-Ridder, Hearst og Advance Publications, og blant de europeiske, Kirch Group, Mediaset, Prisa, Pearson, Reuters og Reed Elsevier. De japanske, bortsett fra Sony, forblir nesten helt og holdent nasjonale produsenter.

Dette andrelaget har også utkrystallisert seg ganske raskt. Det har vært et lite jordskjelv innenfor de nasjonale og regionale mediemarkedene med den følge at små selskaper blir spist av de mellomstore, og de mellomstore igjen blir spist av de store. Sammenliknet med ti til tjue år tilbake dominerer nå et mye mindre antall mye større selskaper på nasjonalt og regionalt nivå. I England, for eksempel, ble et av de siste gjenværende uavhengige forlagene solgt til Murdochs HarperCollins i 2000. En bølge av fusjoner har gjort tysk TV, det nest største TV-markedet i verden, til det private herredømmet til Bertels-mann og Kirch. Faktisk har mange fusjoner ført til at all europeisk, kabelbasert TV er dominert av en håndfull selskaper. Tre av disse hører til på det globale førstelaget. Situasjonen er muligens mest dyster i New Zealand, hvor avisproduksjonen i hovedsak er underlagt australsk-amerikanske Rupert Murdoch og irske Tony O`Reilly, som også dominerer New Zealands kommersielle radio, og har en større andel av tidsskriftutgivelsene. Murdoch kontrollerer betalings-TV. Kort og godt, så kan herskerne over New Zealands mediesystem få plass i et kott.

Andrelags selskaper som de på førstelaget, har behov for å strekke seg ut over nasjonale grenser. «Grensene er borte. Vi må vokse,» sa styreformannen i CanWest Global Communications i 2000. «Vi har ikke til hensikt å bli et av likene som ligger langs informasjonsmotorveien. Vi må bli et Columbia eller Warner Brothers en dag.» Direktøren i Bonnier, Sveriges største mediekonsern, sier at for å overleve, «må vi ha som mål å bli det ledende medieselskapet i Nord-Europa.» Australske mediemoguler i kjølvannet etter Murdoch, har mantraet «Ekspander eller dø.» Som en av dem sier: «Du kan egentlig ikke vokse som australsk medieprodusent i Australia.» Mediaset, den Berlusconi-eide italienske TV-makthaveren, forsøker seg på ekspansjon utover i resten av Europa og i Latin-Amerika. Det kanskje mest slående eksempelet på andrelagets globaliseringsframstøt er Hicks, Muse, Tate og Furst, en kraft innen forlag, radio, TV, reklame og kino i USA, som har blitt etablert nesten over natta. Mellom 1998 og 2000 brukte de godt over to milliarder på medieoppkjøp i Mexico, Argentina, Brasil og Venezuela.

Disse andrelagsselskapene er ikke akkurat i opposisjon til det globale systemet, heller ikke i utviklingslandene. Mexicos Televisa, Brasils Globo, Argentinas Clarin og Venezuelas Cisnero Group er blant verdens seksti eller sytti største mediekonserner. De dominerer langt på vei sine egne nasjonale og regionale markeder, hvor det også har foregått rask konsolidering. Mye av inntektene deres stammer fra multinasjonal reklame. I tillegg har de omfattende bånd og samarbeid med de største multinasjonale selskapene, og likedan med investeringsbanker i Wall Street. I Latin-Amerika samarbeider andrelagsselskapene nært med USA-gigantene, som deler den kommersielle mediekaka seg i mellom. Det for eksempel Televisa eller Globo har å tilby News Corporation, er lokal kontroll over politikerne, og inntrykket av lokal kontroll over deres fellesprosjekter. Og, som andrelagsselskaper overalt ellers, setter de i verk globale operasjoner, særlig i land med samme språk. Følgelig har andrelags selskapene i utviklingslandene en, i hovedsak, pro-markedspolitisk dagsorden. De støtter ekspansjon i det globale markedet, noe som gjør at de er på kant med store deler av befolkningen i hjemlandet.

Til sammen kontrollerer de sytti eller åtti første- og andrelagsgigantene mye av verdens media: bok, tidsskrift- og avisutgivelser, musikkinnspilling, TV-produksjon, TV-stasjoner og kabelkanaler, systemer for satellitt-TV, filmproduksjon og kinoer. Samtidig er systemet i stadig utvikling. Sluttresultatet av all denne virksomheten blant andrelags selskapene kan godt bli at det fødes to eller tre nye giganter, og det betyr ganske sikkert at antallet levedyktige medieaktører kommer til å minskes betraktelig. Noen nye andrelags selskaper er på vei opp, særlig i lukrative markeder i Asia, og det kommer sikkert til å bli nye jordskjelv blant førstelags gigantene. Og konserner har ingen garanti for suksess, selv om de blir globale. Poenget er at de ikke har noe valg. Noen vil falle på grunn av for mye gjeld, eller på grunn av hardere konkurranse. Men sjansene er store for at vi er nærmere slutten på etableringen av et stabilt globalt mediemarked, enn begynnelsen.

Det globale mediesystemet er bare delvis konkurransedyktig, sett ut fra økonomisk meningsfylte begreper. Mange av de største har mange av de samme hovedaksjonærer, eier deler av hverandre, eller har styrende organer som går over i hverandre. Da Variety i 1997 satte opp sin liste over de femti største mediekonsernene i verden, kommenterte de at fusjonsmanien og eierforholdene på kryss og tvers hadde resultert i et så komplisert nett av sammenvevde forhold at det kan ta pusten fra deg. Det globale markedet oppmuntrer sterkt til at selskaper oppretter fellesselskaper, «joint ventures», hvor to eller flere deler eierskapet. Slik reduserer de konkurransen og risikoen, og øker sjansen for profitt. Som direktøren i Sogecable, Spanias største, og en av de tolv største medieselskapene i Europa, sa det til Variety: «Strategien er ikke å konkurrere med internasjonale selskaper, men å slå seg sammen med dem.» På mange måter likner det globale mediemarkedet mer på et kartell enn på en markedsplass med konkurranse slik en finner det beskrevet i økonomiske lærebøker.

Dette poenget kan ikke gjøres tydelig nok. I teorien er markeder som er utsatt for konkurranse, noe ingen har kontroll over. Produsentene arbeider vettet av seg, stort sett uten hensyn til hverandre, for å selge det de produserer til markedets pris. De konkurrerer, men strever samtidig etter å minimalisere virkningen av konkurransen. Dagens medieselskaper er det som Joseph Schumpeter kalte «gjensidig respekterende konkurrenter», typisk for situasjoner hvor det er en høy grad av monopolisering, framfor klassisk konkurranse i en anonym høk over høk verden, slik det ofte er antatt i økonomisk teori. De ledende direktørene er alle på fornavn, og de har regelmessig kontakt. Selv de som ikke er på direkte vennskapelig fot, som Murdoch og AOL-Time Warners Ted Turner, forstår at de må samarbeide til «felles beste». «Av og til må du bare bite tennene sammen og behandle din fiende som om det var din venn,» innrømmer Frank Biondi, tidligere president i Universal. Som sjefen for Venezuelas enorme Cisnero Group, som ligger i hard kamp med News Corporation om Latin-Amerikas satellitt-TV, sier om Murdoch: «Vi er venner. Vi snakker sammen hele tiden.» Videre, er alle første- og andrelagsselskapene forbundet gjennom sin avhengighet av enkelte investeringsbanker som Morgan Stanley og Goldman Sachs, som står bak de fleste av de store medie-fusjonene. Disse to bankene alene sto for femtito medie- og telekommunikasjonsavtaler til en samlet verdi av 450 milliarder dollar innenfor det første kvartalet i 2000, og 138 avtaler verdt 433 milliarder i hele 1999.

Denne bevisste koordineringen har ikke bare innvirkning på økonomiske forhold. Det gjør også mediegigantene til særskilt effektive lobbyister overfor politikere, både på regionalt, nasjonalt og globalt nivå. Det globale systemet er ikke resultatet av det «frie marked» eller naturkrefter. Det som har lagt grunnlaget for dannelsen av det, er en rekke viktige politiske beslutninger på statlig nivå. Mediegigantene har selv en sterk finger med i utformingen av lover og reguleringer, og befolkningen har som regel liten, eller ingen innflytelse. I USA er mediekonsernenes lobbyister beryktet for hvordan de får viljen sin igjennom overfor politikere, særlig hvis de står overfor det amøbiske begrepet «i offentlighetens interesse». I løpet av 2000 førte mediegigantene an i lobbyvirksomheten som førte til at handelen med Kina ble åpnet, og kjempet samtidig mot de som uttrykte bekymring for ytringsfriheten og pressefriheten. Overalt i verden foregår det samme, og mediekonsernene har i tillegg fordelen av å kontrollere nettopp de samme nyhetsmedia, hvor folk kunne vente seg kritikk og diskusjon om mediepolitikken i ett fritt samfunn. Virkeligheten er at konsernene bruker sin dominans over nyhetsformidlingen til å beskytte seg selv, noe som i sin tur sementerer deres politiske påvirkningskraft.

Tilslutt må det også sies noe om Internett, den to tonns gorillaen innen global media og kommunikasjon. Internettet holder i økende grad på å bli en del av medie- og kommunikasjonssystemet, og det går mot reell teknologisk sammenfiltring. Følgelig har det vært en bølge av fusjoner mellom tradisjonelle medie- og telekommunikasjons-selskaper, og i sammenheng med disse, fusjoner mellom Internett og dataselskap. Selskaper som Microsoft, AOL-Time Warner, AT & T, og Telefonica har selv blitt medieaktører. Det er mulig at det globale mediesystemet er på vei mot en sammensmelting mellom telekommunikasjons- og dataindustrien som vil utgjøre et integrert globalt kommunikasjonssystem, hvor et antall mellom seks og ett dusin superselskaper vil herske. Ideen om at Internett ville frigjøre oss og tillate hvem som helst å kommunisere fritt, noe som i sin tur ville undergrave monopolet til storkonsernene, har ikke slått til. Selv om Internettet byr på ekstraordinære muligheter i mange sammenhenger, kan det ikke alene bekjempe makta til mediegigantene. Faktisk er det ikke lansert noe kommersielt levedyktig nettsted med medieinnhold, og det vil være vanskelig å finne en investor som er villig til å finansiere nye forsøk. I den grad Internett blir en del av det kommersielt levedyktige mediesystemet, vil det etter alt å dømme være under tommelen på de vanlige konsernene.

Globalt media og nyliberalt demokrati

Det framvoksende globale mediesystemet får betydelige konsekvenser også kulturelt og politikk, særlig med hensyn til politisk demokrati, imperialisme og karakteren av sosialistisk motstand i årene som kommer. Jeg vil gjerne i denne oversikten ta med noen kommentarer om dette. Når det gjelder demokrati, er framveksten av et så konsentrert system i hendene på enorme private konserner, et brudd og en trussel mot enhver betydning av begrepet fri presse. Problemene med å ha rike, private eiere som dominerer journalistikken og media, har vært forstått hele veien. Særlig journalistikken som er det nødvendige oksygenet for at et selvstyre skal være levedyktig, vil være under kontroll av de som tjener på den eksisterende ulikheten og opprettholdelsen av status quo.

De tradisjonelle kildene til beskyttelse av demokratiske verdier i media – selv om ingen av dem i seg selv er tilstrekkelige – finnes ikke lenger. For det første er konkurransen på markedsplassen preget av oligopoli, og selv der er den temmelig svak, etter sammenlignbare, eller historiske målestokker. Det er praktisk talt utenkelig for et enkelt menneske, selv for en rik kapitalist, å etablere et kommersielt levedyktig selskap som er i stand til å konfrontere mediegigantene. Markedet er effektivt stengt av for outsidere. Og selv et mer konkurransepreget marked innebærer klare begrensninger i forhold til å utvikle demokratiske media. For det andre, så har det kommersielle media argumentert med at journalistikken deres kom til å bli kontrollert av erfarne, profesjonelle journalister som også ville være nøytrale og upartiske, som kompensasjon for mangelen på konkurranse. Dette har alltid vært en bløff, fordi makta ligger i hendene på eierne. Det lille som måtte ha eksistert av profesjonell drivkraft mot de politiske og kommersielle interessene til eierne, har minsket i løpet av det siste tiåret. Denne prosessen ble dokumentert i Monthly Review i november 2000, Review of the Month.

Det angrepet som har funnet sted på den profesjonelle uavhengigheten til journalistikken, er ganske enkelt noe som følger med den nyliberalistiske forandringen innenfor media og kommunikasjon. Alle verdier og institusjoner knyttet til offentlige tjenester, som blander seg opp i profittmaksimaliseringen, havner på hoggestaben. Innen media kan vi se dette med dramatisk tydelighet, ved at offentlig tilknyttede kringkastingstjenester har falt sammen over store deler av verden. At noe i det hele tatt overlever skyldes den enorme godviljen disse tjenestene har klart å bygge opp gjennom årene, fordi de står i direkte motsetning til den neoliberalistiske logikken som sier at profitten må komme først overalt hvor det er mulig. EU er i ferd med å fordømme enkelte støtteordninger til offentlig kringkasting ved å stemple dem som konkurransevridende, etter som det nå er antatt at kringkasting først og fremst er et område tilhørende kapitalen. Kringkasting i offentlig tjeneste, en gang kjernen i media for det europeiske sosialdemokratiet, er nå på defensiven og i økende grad redusert til å stå for en halvkommersiell nisje innenfor det globale systemet. Det patetiske og tannløse nettet av offentlig kringkasting i USA, med kvasikommersielle, lavbudsjett produksjoner myntet på en liten del av den øvre middelklassen, er den modellen som finner nåde under nyliberalismen.

Nyliberalismen er imidlertid mer enn en økonomisk teori. Den er også en politisk teori. Den innebærer at forretningslivets dominans over samfunnslivet utvikler seg gunstigst hvis det er et representativt demokrati, men bare hvis dette er svakt og ineffektivt og karakterisert av en høy grad av avpolitisering, særlig blant de fattige og arbeiderklassen. Her er det tydelig å se hvorfor det eksisterende kommersielle mediesystemet er så viktig for det nyliberalistiske prosjektet. Det er ganske enestående briljant når det gjelder å produsere nettopp den sorten falsk politisk kultur som tillater pengedominansen å fortsette uten å måtte ty til en politistat, eller stå overfor effektiv folkelig motstand.

Dette kan tilsynelatende stå i motsetning til det forholdsvis vanlige synet at globale konglomerater til tider kan ha en progressiv virkning på kulturen, særlig når det omfatter nasjoner som har vært underlagt korrupte mediesystemer (som i store deler av Latin-Amerika), eller nasjoner hvor media har vært utsatt for betydelig grad av statlig sensur (som i deler av Asia). Det globale kommersielle mediesystemet er faktisk radikalt borgerlig, på den måten at det ikke respekterer noen tradisjoner eller skikker, hvis de står i veien for profitten. Men, til syvende og sist, når kapitalistiske forhold er etablert som rådende, er det globale systemet politisk konservativt, fordi mediegigantene har mye å tjene på den rådende sosiale strukturen verden over, og enhver rystelse i eiendomsforholdene, eller i sosiale forhold – særlig hvis det skulle redusere pengemakten – er mot deres interesser.

Av og til sprekker hykleriet, som når konsernoverhoder som Rupert Murdoch ganske enkelt trer sine nyliberalistiske posisjoner ned over hodene på sine undersåtter. For det meste er hykleriet imidlertid subtilt, noe som utelukkende handler om hensynet til de kommersielle interessene. Med konsentrasjon følger hyperkommersialisme. Siden medieselskapene da har større mulighet til å trekke profitt ut av aktivitetene sine, fører det til at det politiske hykleriet ligger innbakt i innholdet i media. Forbruk, klasseulikhet og såkalt «individualisme» blir gjerne oppfattet som naturlig, til og med velgjørende, mens politisk aktivitet, folkelige verdier og anti-markedsaktiviteter blir marginalisert. Den beste journalistikken blir tilknyttet forretningslivet, og sydd etter deres behov og fordommer. Med noen få merkbare unntak blir den journalistikken som er myntet på folket, fylt med den sorten slagg som lages av mediegigantene gjennom TV-stasjonene i USA. Under innflytelse av mediegigantene er utviklingen i India, for eksempel, slik at nyhetsmedia nå fokuserer mer på moter og skjønnhetsdronninger, enn på den mørke virkeligheten i et fattig og voldsherjet land. Denne retningen er ofte ganske subtil. Faktisk, så er genistreken til det kommersielle mediesystemet, det generelle fraværet av direkte sensur. Som George Orwell skrev i sitt uutgitte forord til Animal Farm, er sensur i frie samfunn uendelig mer sofistikert og grundig enn i diktaturer, fordi «upopulære ideer kan knebles og upassende fakta kan skjules, uten at det er nødvendig med offisiell fordømmelse».

Uten at de nødvendigvis har konspiratoriske hensikter ut fra sine grunnleggende interesser, luker mediekonsernene gradvis ut viktig innhold fra den offentlige sfæren, og erstatter det med lett underholdning. For å si det med avdøde Emilio Azcarrago, milliardær og grunnlegger av Mexicos Televisa: «Mexico er et land med en beskjeden og voldtatt klasse, som kommer til å fortsette å bli voldtatt. TV har en forpliktelse til å bringe atspredelse til disse menneskene, og ta dem vekk fra deres sørgelige virkelighet og dystre framtid.» Kombinasjonen av nyliberalisme og konsernstyrt mediekultur har en tendens til å fremme dyp og grundig avpolitisering. Vi trenger bare å se på USA for å finne ut hvor det logisk sett ender.

Det globale media og imperialisme

Forholdet mellom det globale mediesystemet og spørsmålet om imperialisme er komplekst. I syttiårene mobiliserte store deler av Den tredje verden, gjennom UNESCO mot kulturimperialismen fra de vestlige landene. Tredje verden-nasjonene utviklet planer for en «Ny verdensorden for informasjon og kommunikasjon» (NWICO), for å gi retning til bekymringene om at den vestlige dominansen over journalistikk og kultur nærmest gjorde det umulig for nye uavhengige nasjoner å slippe unna sin status som koloni. Liknende bekymring over USAs mediedominans hørtes i Europa. NWICO-kampanjen var en del av en større kamp på den tiden som Tredje verden-land førte, for å sette lys på de globale økonomiske ulikhetene, som de så som en arv etter imperialismen. Begge disse bevegelsene ble spiddet på nyliberalismens sverd, smidd av USA og England.

Global journalistikk er dominert av vestlige nyhetstjenester som betrakter den eksisterende kapitalismen, USA og dets allierte og deres motiver med den største velvillighet. Når det gjelder kultur, er «Hollywood-trollet», og spekteret av kulturdominans fra USA, fortsatt, av gode grunner, et sentralt spørsmål i mange land. Eksporten av filmer og TV-show fra USA økte med 22 % i 1999, og listen over de 125 filmene som ga størst billettinntekter i 1999, består nesten utelukkende av Hollywood-produkter. Ser vi på nasjon etter nasjon, til og med i en «kulturnasjonalistisk» nasjon som Frankrike, så var ni av de ti mest sette filmene samme år fra Hollywood. «Mange venstreintellekt-uelle i Paris fordømmer amerikansk film, men det franske folket svelger dem rått,» kommenterte en Hollywood-produsent. Likedan i Italia, hvor utviklingen fra tradisjonelle kinolokaler til multikinoer, har ført til et dramatisk inntektsfall for lokal film. Moralen i historien for mange europeiske filmskapere er at du er nødt til å arbeide engelskspråklig, og benytte deg av Hollywood-resepten, for å lykkes. I Latin-Amerika blir kabel-TV overrent av kanalene til mediegigantene, og de facto hovedstaden i området er Miami.

Men med den løpende utviklingen i den globale politiske økonomien, er det problematisk å slippe spørsmålet på dette punktet. Ideen om at mediekonsernene utelukkende formidler kultur fra USA, er mindre og mindre holdbar etter hvert som mediesystemet blir mer og mer konsentrert, kommersialisert og globalisert. Som tidligere nevnt, er de globale gigantene de viktigste multinasjonale selskapene med aksjeeiere, hovedkvarter og aktiviteter spredd over hele kloden. Det globale mediesystemet bør heller forstås som et system som fremmer konsern- og kommersielle interesser, og degraderer eller ignorerer alt som ikke kan innlemmes i deres målsetning. Det er ingen tydelig forskjell på innholdet enten selskapet har aksjeeiere fra Japan eller Frankrike, eller om det har hovedkvarter i New York, Tyskland eller Sydney. I den forstand går ikke skillet mellom nasjonalstater, men mellom rik og fattig, på tvers av nasjonsgrensene.

Etter som mediekonglomeratene sprer sine fangarmer, er det god grunn til å tro at de vil oppmuntre til at folkelig smak blir mer uniformert. På grunnlag av samtaler med Hollywood-sjefer, konkluderte Variety-redaktør Peter Bart med at «verdens filmpublikum er i ferd med å bli mer og mer homogent.» Mens actionfilmer tidligere var den eneste sikre vinner – og komedier ble sett som vanskeligere å selge – så har komedier fra siste halvdel av nittiårene, som My Best Friend’s Wedding og The Full Monty, innkassert mellom 160 og 200 millioner dollar utenfor USA.

Når det virker som publikum foretrekker lokale produksjoner, flykter ikke de globale selskapene i panikk. I stedet globaliserer de produksjonen sin. Sony har gått foran her ved å produsere filmer gjennom lokale selskaper i Kina, Frankrike, India og Mexico, for å nevne noen. Indias berømte nasjonale filmindustri – «Bollywood» – er også i ferd med å utvikle nære bånd til de globale størrelsene. Denne prosessen er enda tydeligere innen musikkbransjen. Musikk har alltid vært den mest kapitalintensive delen av det elektroniske media, og er derfor mest åpen for eksperimenter og nye ideer. For artister fra USA kom 60 % av inntektene deres i 1993 fra salg utenfor USA. I 1998 hadde dette tallet sunket til 40%. I stedet for å pakke sammen, har de fire multinasjonale selskapene som dominerer platemarkedet, det travelt med å opprette lokale filialer i land som Brasil, hvor folk er «totalt hengivne overfor lokal musikk», slik en musikkskribent uttrykker det. Sony har banet vei når det gjelder å etablere distribusjonsavtaler med uavhengige selskaper rundt i verden.

Men det vil være feil å gå ut fra at det globale mediesystemet gjør nasjonalstatens grenser, og geopolitisk herredømmer irrelevante. En stor del av vår tids kapitalistiske aktiviteter, framfor alt når det gjelder investeringer og arbeidsmarked, opererer primært innenfor nasjonalstatens rammer, og nasjonal-staten spiller en nøkkelrolle gjennom å representere interessene deres. Hele det globale regimet er resultatet av nyliberalistisk politikk, med USAs regjering i spissen. Særlig viktig er det at like under overflaten, befinner USAs militære styrker seg som kapitalismens globale politistyrker, med USA-baserte konserner og investorer i førersetet. Husk Thomas Friedmans bifallende ord: «Markedets skjulte hånd kan ikke arbeide uten en skjult knyttneve. McDonalds kan ikke blomstre uten McDonnell Douglas, designeren bak F-45. Og den skjulte knyttneven som gjør verden trygg for Silicon Valley, heter Hæren, Flyvåpnet, Flåten og Marinekorpset til USA.» Kort sagt må vi utvikle en forståelse for at den nyliberalistiske globaliseringen er sammenkoplet ved hoftene med USAs militarisme – og de fryktelige konsekvensene det kan innebære – framfor at disse står i motsetning til hverandre.

Dette kjerneforholdet mellom USAs militærstyrker og det nyliberalistiske, globale prosjektet, et av de mest sentrale politiske spørsmål i vår tid, er praktisk talt ukjent i journalistikken til AOL-Time Warners CNN, og de andre mediegigantene, som i økende grad forer nyhetene med selverklærte sannheter om internasjonal politikk. Selve begrepet imperialisme er blitt avvist som et historisk fenomen, eller som et retorisk knep fra opportunister og andre engstelige sjeler. I lys av de mediekonsernenes sammenkopling med det globale nyliberalistiske regimet, er det vanskelig å tenke seg noen annen utgang.

Utsikter

Det ville vært svært lett ut fra forholdene som er beskrevet, å overgi seg til desperasjon eller ganske enkelt anerkjenne forandringer som det virker umulig å unngå. Fra et demokratisk synspunkt ser tilstandene deprimerende ut, og det er vanskelig å øyne håp om forandring. Som en svensk journalist sa det i 1997: «Uheldigvis er tendensen svært klar. Det beveger seg i gal retning på praktisk talt alle områder, og det er en desperat mangel på offentlig diskusjon om langtidsvirkningene for demokrati og ansvarliggjøring på bakgrunn av den løpende utviklingen.» Men det globale systemet er høyst ustabilt. Like lukrativ som nyliberalismen har vært for de rike, har den vært en tilsvarende katastrofe for verdens fattige og for arbeiderklassen. Latin-Amerika, en forkjemper for markedsreformer siden åttitallet, har opplevd det som Verdens-banken offisielt kaller «stor økning av ulikhet.» Antallet mennesker på verdensbasis som lever på under én dollar dagen, økte fra 1.2 milliarder i 1987, til 1.5 milliarder i 2000, og det ser ut til å fortsette å øke i årene som kommer. Credoet om «meg først – faen ta andre» som fremmes av nyliberalismen, har i sin tur bidratt til å fremme utstrakt korrupsjon på regjeringsnivå, siden begreper om prinsipper i offentlighetens tjeneste er vanskelige å opprettholde. Stabiliteten i hele den globale økonomien virker stadig skjørere. Selv om det kommersielle medias dominans gjør motstand vanskeligere, har utbredt opposisjon begynt å komme i form av enorme demonstrasjoner rundt på kloden, også i USA. Det virker som den avpolitiseringen som fostres av nyliberalismen og kommersielt media kolliderer med den barske virkelighetens utbytting og ulikhet, og konkursen innen kapitalistisk politikk og kultur, slik den oppleves av store deler av befolkningen. Slik all organisert motstand mot kapitalismen så ut til å være utslettet, ser det nå ut til at den truer med å reise seg fra asken.

Dette fører til mitt sluttpoeng: Progressive, anti-liberalistiske politiske bevegelser rundt i verden, må i økende grad ta med mediespørsmål med i sine politiske programmer. Fra Sverige, Frankrike og India, til Australia, New Zealand og Canada gjør demokratiske partier på venstresiden spørsmålet om strukturell reform av media, til en viktigere del av deres politiske plattformer. Det vil si krav om å bryte opp de store selskapene, og støtte til å styrke ikke-kommersiell kringkasting, for å skape en sektor med uavhengige, ikke-kommersielle media, som ikke er basert på profitt, og som er under folkelig kontroll. De finner at dette er et viktig spørsmål for de breie delene av befolkningen. Andre aktivister legger stor vekt på å utvikle uavhengige, såkalte «pirat-media», for å stå i mot det konsernstyrte systemet. Tvers gjennom hele det anti-liberalistiske og sosialistiske venstre, er det en anerkjennelse av at spørsmålet om medias betydning har økt dramatisk, og at ingen vellykket sosial bevegelse kan betrakte dette som noe vi tar oss av «etter revolusjonen». Å organisere for demokratisk media må bli en del av den pågående kampen, hvis vi skal ha en virkelig sjanse til å lykkes.

av Rolv Rynning Hanssen

Tønnes sjukehusreform kjøres gjennom på rekordtid. Regjeringa og stortingsflertallet har ikke en gang tid til å ivareta et demokratisk ferniss. Ingen utredning – ingen NOU – intet beslutningsgrunnlag. Sjukehusreformens logikk er makt, og rå kapitalisme.

Hva ligger bak? Hvorfor skjer dette? Hva er bakteppet?

For å få en større forståelse av dette, må vi se på det som skjer som en del av en kapitalistisk offensiv for å legge større delere av samfunnets virksomhet åpen for profittjakt.

En viktig bakgrunn her er GATS-avtalen. Hva er nå det? Og hvordan virker den? Vi går inn på internett og finner mye nyttig om GATS. Et av eksemplene er dette:

Tenk deg at du får ei vannregning som tar en tredjedel av lønningene dine.

Dette var realiteten for mange av Bolivias fattigste familier etter at regjeringa, etter ordre fra Verdensbanken, solgte ut det offentlige vannforsyningssystemet slik at Internation Water (London) ble hovedaksjonær. Det at vann etter hvert kosta mer enn mat for de fattige familiene førte til masseprotester. Til og med det å samle regnvann i tanker på taket, ble ulovlig uten tillatelse.

Det er nå et år siden hundre tusener strømmet ut i gatene for å protestere. Seks døde når soldater ble satt inn, mange hundre skadet. Tøffe kamper tvang etter hvert den bolivianske regjeringen til å reversere privatiseringa av vannet. International Water ble sparka ut av Bolivia og vannforsyninga ble overført til lokale firma.

Dersom Bolivia hadde sluttet seg til det som nå ser ut til å bli resultatet av WHO-forhandlingene som nå pågår for fullt i Genneve om General Agreement on Trade in Services, GATS, ville dette vært så godt som umulig å gjennomføre. Den bolivianske regjeringa hadde vært bundet på hender og føtter. De ville bare hatt et alternativ: slåss mot egen befolkning, å slå ned demonstrasjonene enda hardere. Internasjonale sanksjoner, eller trusselen om slike, ville tvunget regjerningen til å velge kampen mot egne innbyggere.

(Se: http://www.oneworld.org/wdm/cambriefs/Wto/GATS.htm)

Hva omfatter GATS-avtalen?

GATS-avtalen (General Agreement on Trade in Services) er tjenestedelen av WTO. Den omfatter alt av tjenester, vann, post, buss, veivedlikehold, banker, bibliotek, søppel, skoler, sjukehus, utdanning, renhold. Alle tjenester. Tjenester defineres av og til som alt du ikke kan slippe på din egen fot

Avtalen omfatter i alt 160 sektorer, delt i 11 kategorier.

Innen utløpet av mars skulle Norge og de andre medlemslandene i WTO sende inn sine forslag til en Generalavtale om handel med tjenester (GATS). Avtalen skal fremme friere handel og vil legge restriksjoner på nasjonale myndigheters kontroll med utenlandske aktører.

Så langt har myndighetenes omfattende forberedelser foregått nærmest uten offentlig debatt. Jeg har heller ikke fått tid til å se på Norges standpunkter, men generelt har de vært positive til all liberalisering.

Full privatisering

GATS-avtalen regulerer den globale handelen med tjenester. Den inneholder retningslinjer for hvordan land skal gå fram for å frigjøre tjenesteområder for verdensmarkedet. Ingen deler av offentlig sektor, heller ikke våre tradisjonelle mest skjerma sektorer innen helse og utdanning, holdes utenfor denne liberaliseringen. WTO ser for seg at innen få år vil all offentlig tjenesteproduksjon være underlagt GATS-reglene, og målet er full privatisering på alle områder. Den farligste delen av GATS-avtalen er at medlemslandene må forplikte seg til videre arbeid for liberalisering av tjenestemarkedet.

Handel med tjenester skiller seg fra varehandel. I følge WTO er det fire former for internasjonal handel med tjenester:

1. Grenseoverskridende tjenestetilbud. Selskaper etablert i et land kan utføre tjenester i et annet land.
2. Forbruk av tjenester i utlandet. Brukere, kunder, pasienter som reiser til et annet land for å kjøpe og forbruke tjenester.
3. Tilbud gjennom etablering. Etablering av kommersielle tilbud i et annet land enn investors eget (altså en investeringsavtale).
4. Bruk av utenlandsk personale. Bevegelse av arbeidskraft over grensene for å utføre tjenester i et annet land.

GATS-avtalen innebærer at hvert land i tillegg til å slutte seg til avtalen generelt, også må slutte seg til hvert enkelt område som skal liberaliseres. Norge har til nå bare slutta seg til mindre områder.

Ikke minst viktig er det at det at GATS-avtalen ikke gir noen vei tilbake. Har man først tillatt markedet, må en for å komme ut av et område si opp hele avtalen (som gjelder for 20 år!).

Internasjonalen for stats- og kommuneansatte, ISKA, oppfordrer til å drive kampanjer mot de negative virkningene av GATS.

Foreløpig bestemmer de enkelte landene sjøl hvilke områder som skal åpnes opp for handel med tjenester. Men for WTO er målsettingen på lenger sikt at det offentlige skal bygges ned til et minimum. En rekke store, multinasjonale selskaper har spesialisert seg på å drive offentlige tjenester. Gigantiske helseindustriselskap står klare til å overta drift av sjukehus. Amerikanske sjukehuskjeder står klar til å gå inn i Europa.

I utgangspunktet skal det være mulig å unnta offentlige tjenester fra GATS-avtalen. Men i og med at avtalen definerer offentlige tjenester som «tjenester som blir ytt verken på kommersielt grunnlag eller i konkurranse med en eller flere andre tjenesteytere», vil det åpenbart bli svært vanskelig å skjerme de fleste tjenesten i den norske velferdsstaten mot liberalisering. Med den sterke oppbygginga av private som utførere på de fleste områdene innen særlig helse- og omsorg, vil snart all offentlig norsk tjenesteproduksjon skje i konkurranse med private.

Intens påvirking

Disse selskapene driver intens lobbyvirksomhet innad i WTO. GATS-forhandlingene har hittil vist seg å tjene interessene til disse store selskapene i utstrakt grad.

På sikt vil en omlegging i tråd med intensjonen i denne avtalen få dramatiske konsekvenser for norske kommuner og de kommuneansatte, for ikke å si hele befolkningen. Det er et stort problem at den norske tilnærmingen til avtalen hittil er blitt behandlet nærmest som en statshemmelighet.

Innen helsesektoren har det hittil vært spesielt press på primærhelsetjenesten. Neste ut nå, er sjukehus og utdanningssektoren. På et ISKA-møte i Panama på slutten av fjoråret, ble det lagt fram rapporter om et voldsomt kjør for å privatisere det som er av offentlig skolevesen i USA,

Valgfrihet?

Hvert enkelt land skal selv kunne avgjøre hvilke tjenesteområder de vil åpne for markedsadgang. Nå fremmes det nye forslag og tanker. Et eksempel er det som den 15. april i år ble skrevet av Gregory Palast i London Observer om valgfriheten:

«Denne uka kom noe gjennom faksmaskinen min. Dette konfidensielle dokumentet, datert 19. mars, fra WTOs Sekretariat er virkelig noe: en plan for å skape et internasjonalt kontor med vetomakt over parlamentariske reguleringsvedtak.»

Altså: hvor lenge varer valgfriheten?

Se: http://www.gregpalast.com/detail.cfm?artid=77&row=1

GATS som bakteppe

Dette er bakteppet for det som skjer i offentlig sektor. I Norge – og i resten av verden (WTO).

Og dette burde være sterk ammunisjon for venstresida. Jfr. stortingsbehandlinga i 1994. Her stemte RV + 2 SV-ere mot avtalen. Resten av neisida var for – 3 dager etter EU-avstemminga.

Målet med avtalen er å liberlisere og åpne for stadig mer konkurranse innafor alle tjenesteyting. Norge følger opp sine forpliktelser, og det er liten tvil om at GATS er bakteppet når man ser på den største politiske saken våren 2001: striden om privatisering, og særlig sjukehusreformen.

Norske sykehuskapitalister

For ett år siden (10. juni 2000) sto Norwegian Health Care Supply (NHCS) fram i Dagens Næringsliv og tilbød Akershus fylkeskommune å bygge, eie og utstyre det nye sjukehuset i Follo. Tore Tønne ville ikke avvise et slikt samarbeid med private selskap. Han sier samtidig at han mener at også private selskaper kan stå for pasientbehandling i et offentlig regulert og finansiert sjukehusvesen.

Hvem er NHCS? Først og fremst er det svenske Bure som står bak. Dvs. i mellomtida har det fusjonert og skiftet navn til Capio. (I parentes bemerket er det dette firmaet som nettopp la inn kontant bud og kjøpte for SEK 3,5 milliarder for samtlige aksjer i Storbritannias fjerde største uavhengige omsorgsforetak Community Hospitals Group PLC, CHG. Selskapet, som er notert på Londonbørsen, har 3.400 ansatte og driver 21 sjukehus i England. Capio driver også bl.a. St:Görans sjukhus i Stockholm, et reint markedsretta sjukehus, samt Volvat Medisinske Senter som er Norges største private legesenter og sykehus..

Men det var ikke bare Bure eller Capio. I gruppen inngikk Veidekke, Siemens, konsulentselskapet ICG og Sintef/Sinvent.

Vi ser at her er det tradisjonelle kapitalister som ser på sjukehus som en interessant investering, mer om dette seinere.

Sjukehussaken

Dette bringer oss over på den andre store saken som kommer til å prege mye av helsepolitikken framover. Eller rettere sagt: vi må forsøke å få den til å prege velferdspolitikken framover. Vi står ved et veiskille i norsk debatt omkring fellesløsninger kontra private, markedsbaserte løsninger.

Dette bildet representerer et fundamentalt skifte i norsk helsepolitikk fra politisk forvaltningsstyre til bedriftsøkonomisk markedsstyre med pasienten som middel for økonomisk profitt.

Den nye spesialisthelsetjenesteloven, som sjukehusene sorterer under, inneholder nå oppskriften på å privatisere. Som Høyre og Fr.Ps medlemmer i sosialkomiteen sier i innstillingen til ny lov:

«det er nødvendig å presisere at Stortingets samtykke ikke er nødvendig dersom sykehuset eller helseforetaket vil selge ut deler av den kliniske eller medisinske virksomheten, for eksempel røntgen- eller laboratorieavdelingene. Stortingets samtykke er heller ikke nødvendig dersom sykehuset eller helseforetaket vil selge ut ikke-medisinske støttefunksjoner.»

Arbeiderpartiets komitemedlemmer «viser til en klar lovhjemmels som sier at sykehusvirksomheten ikke kan selges uten Stortingets samtykke, og er inneforstått med at denne bestemmelsen regulerer salg av den delen av sykehuset som har kliniske og andre helsefaglige støttefunksjoner»

Som vi ser: loven tillater salg av sjukehus, bare Stortinget sier ja. Og store deler av virksomheten kan selges ut uten at Stortinget behandler det. Når vi i tillegg veit at det er markedsinnretting som er det store målet for regjeringa, er det lett å trekke konklusjonen at uansett valgresultat, står vi overfor store omveltninger på sjukehussida.

For de ikke-medisinske funksjonene er det helt åpenbart at DnA, H og FRPs kjør nærmest er som et felles budskap: konkurranseutsett

Markedstilpasning og konkurranse gjenspeiler seg også i sammensetningen av styrene i de ulike regionale helseforetakene hvor mer enn en fjerdedel av medlemmene smykker seg med direktørtittel:

• 12 direktører
• 9 overleger/professor dr. med
• 3 rektorer
• 2 rådmenn
• 8 andre yrker
• 11 andre ansatte

Gigantisk reform – rekordtid

Lovendringa fulgte en slik timeplan:

• 18.1.2001: Høringsnotat sendes ut.
• 5.3.2001: Høringsfrist for notatet som bl.a. omhandler ny Lov om helseforetak.
• 6.4.2001: Regjeringens lovforslag legges fram for Stortinget.
• 6.5.2001: Sosialkomiteen legger fra innstilling.
• 6.6.2001: Stortinget ferdigbehandler loven.
• 1.1.2002: Landets sjukehus overføres fra fylkeskommunene til staten.

I sin stolthet over handlingskraft, har Tore Tønne sagt at dette er den største reformen siden Harald Hårfagre samlet landet. Når skjebnen til norsk sjukehusvesen og mer enn 100.000 ansatte skal avgjøres på et knapt halvår, med et råkjør som tilsier at man umulig har fått tid til å sette seg inn i de 300 høringsutalelsene som kom til lovforslaget legges fram, er det i aller høyeste grad udemokratisk. Lovforslaget var nok skrevet lenge før høringsuttalelsene kom. Samtidig sier dette mye om hvor uhyggelig viktig det er for Tønne og DnA-ledelsen å få gjennomført markedsreformen i sjukehusvesenet. Mangelen på utredninger (NOU mv) er også påtakelig.

DnA-ledelsen isolert fra tidligere allierte

Så viktig er denne markedstilpasningen at de velger nærmest et totalt brudd med landets største fagforbund, Norsk Kommuneforbund. LO-kongressen gjorde et enstemmig vedtak mot markedsreformen. Heller ikke her tar DnA-ledelsen noen signal. Man velger å kjøre over også LO-kongressen, og i kjølvannet på dette, velger man også å overkjøre LO-kongressen når det gjelder arbeidsmiljøloven og går inn for fleksibilitet over hele linja. Det velges nå en helt annen taktikk enn tidligere. LOs makt er ikke stor nok til med enstemmige kongressvedtak kan stoppe eller utsette en helt ny politisk kurs. Dette er oppsiktsvekkende. Det kommer også som et sjokk på de motstandere av markedsreformen som også er medlemmer i DnA, og/eller har posisjoner i fagbevegelsen.

Heller ikke synes det i følge avisene plagsomt at i stortinget er bare FRP og H for Aps forslag. Tvert imot, velger DnA å nærme seg FRPs politikk i løpet av komitebehandlinga. Når DnA velger å gi en konsesjon som at de regionale helseforetakene etter komitebehandlinga skal organisere sjukehusene som foretak, mens det før komitebehandlinga het bør organisere, er det å søke allianser til høyre og ikke i fagbevegelsen. Det er for tidlig å si noe om dette markerer et bevisst linjeskifte fra DnA-ledelsen, at man i ettertid tror at LO og særlig NKF glemmer fort, eller at den åpne markedsliberalismen nå ikke trenger sminke lenger.

Splitt og hersk

Høringsnotatets forslag til § 39 åpnet for at helseforetaksstyrene skulle kunne eierprivatisere norske sjukehus. I Odelstingsproposisjon nr. 66 er denne paragrafen splittet opp i to, § 32 og § 43.

Dette var et genialt forslag for å splitte den sterke motstanden og bl.a. lamma aksjon For Velferdsstaten pga at noen medlemmer skifta holdning. Realitetene er kun at man kan velge å gjøre ulike deler av sjukehusene private til ulik tid av taktiske grunner.

Svenske sosialdemokrater

På dette punkt vil Arbeiderpartiregjeringen velge en motsatt utvikling enn den svenske sosialdemokratiske regjeringen som 15. desember 2000 gikk i spissen for og fikk vedtatt et generelt forbud mot privatisering av sjukehus med akuttberedskap. Dette synliggjør at Tønne og DnA-ledelsen har valgt ei ekstrem markedslinje i sjukehusstriden.

(Se: http://www.riksdagen.se/debatt/0001/utskott/sou/sou6/sou6.asp)

Utenlandske erfaringer (fra motmeldingen)

Labour-regjeringen i England satser nå alt på at sjukehusene og helsetjenesten skal gjenvinne tilliten i befolkningen. De gjør dette nettopp ved å avskaffe «det indre sjukehusmarkedet». Den nye helsepolitikken bygger på to hovedpilarer: samarbeid og kvalitet. De engelske primærlegene er fratatt «kjøperrollen» og anbudskonkurransene er erstattet av samarbeid mellom sjukehusene. Slik legges grunnlaget for å mobilisere fagfolkene til kvalitetsutvikling. Engelske helsemyndigheter har opprettet egne etater for kvalitetsutvikling og veiledning (National Institute for Clinical Excellence og Clinical Goverance), og for kvalitetskontroll (The Commission for Health Improvement). I Norge har Statens Helsetilsyn begge rollene. Det mener britene er uheldig, fordi legene da kan unnlate å søke råd for feil av frykt for sanksjoner (Fredriksen. A: «Nye National Health Service – fornuftig reform for britisk helsevesen?» Tidskr Nor Lægefor 2000; 120: 1920-21).

(Se: http://www.nkf.no/nkf/Sykehus/motmeld.htm)

Allerede i dag er sjukehusene gjennom ISF og DRG-poeng markedsorientert.

2. november 2000 sa Tore Tønne i Aftenposten: Det er ikke statlig overtagelse alene som er viktig, men at sjukehusene kommer ut av den offentlige forvaltning.

Tønne – en trojansk hest

Markedet er også den som innsatte Tore Tønne. Fra Aker RGI, Norway Seafood og Røkke er antakelig ordren klar: mest mulig av offentlig sektor skal åpnes for konkurranse. Gi f… i hvordan, kjør på! Blir du kasta, venter gull og grønne skoger og gylne fallskjermer i moderfirmaet. Til nå har det ikke vært fint og fair å si at Tønne har en skjult agenda, eller rettere sagt en annen agenda. Ved å innsette industrilederen Tønne i helsedepartementet, har privat kapital oppnådd å få en trojansk hest innen det offentlige, og innen den største og viktigste delen av offentlig sektor

Sykehusvesenet blir i dag organisert etter en tradisjonell næringslivsmodell. Her skal det hete foretak. Samarbeidsprosjekt blir enten ansvarlige selskap eller aksjeselskap for å redusere risikoen. I stedet for forvaltning, kommer bedriftsøkonomiske hensyn inn. Foretakene både i regionene og lokalt (sjukehusene) skal ha økonomiorienterte styrer, som tar markedsøkonomiske forhold. Sjukehus skal drives etter økonomisk forsvarlige normer. Ideene er klart etter bedriftsøkonomiske prinsipper med aksjeloven som forbilde.

Mindre offentlighet og sentralisering

Samtidig vil markedsmodellen bety at innsyn blir redusert i forhold til i dag. Det er bare på toppen man vil ha et forvaltningsinnslag med helseministeren som skal kunne instruere de regionale foretakene gjennom foretaksmøter. Resten av hierarkiet har ikke møtesteder med folkevalgte. Hva blir resultatet? Antakelig det som politikere har ønsket lenge, men som de ikke har greid å sette ut i livet: en sentralisering av sjukehus, nedlegging av lokalsjukehus og dårligere forhold for lokalsamfunnet. Gang på gang har sjukehus blitt redda av aksjoner fra lokalsamfunnet, ofte leda av fagbevegelsen. Politikerne var redde for ikke å bli gjenvalgt. Nå er det ikke lenger valg på de som bestemmer sjukehusframtida. Nå sitter de i styrer og kan bare kastes av overordna organer som ikke er en del av forvaltningen. Helt i tråd med GATS-avtalen er man nå i ferd med å kneble lokale protester for å få åpna et marked, fritt for folkevalgt innflytelse.

Hva er drivkreftene?

Hovedproblemet for kapitalen i dag er lav avkastning og for mye kapital i forhold til fornuftige ivesteringer. Særlig i en verden med stadig færre restriksjoner på kapital blir dette synlig. Og løsningen kan ikke være den klassiske, hvor man søker ut i koloniene når avkastningen ble for lav. Der er alt ferdig fordelt. Tvert om, man søker seg til det jeg kaller de nye koloniene. Man søker seg til den delen av økonomien som har vært skjermet, helt bevisst skjermet fordi man har innsett at markedet ikke vil greie å løse de oppgavene som ligger her. Man søker seg til offentlig sektor som har levd skjermet pga. markedets manglende sosiale hensyn.

Tendensen til å åpne offentlig sektor for konkurranse og private har økt i fart helt siden Thatcher på nytt tok offensiven og innførte liberalistiske system i økonomien på slutten av 70-tallet. Andre politikere har tatt over stafettpinnen og det er bemerkelsesverdig at det ikke lenger er de konservative partiene som har initiativet. Det er sosialdemokratene som står i spiss, enten det er det sosialdemokratisk styrte EU, eller superliberalerne Tønne og Stoltenberg her hjemme.

Protestene stiger. I Norge var NKF og LO-kongressen ulydige. I Storbritannia forsøker NKFs søsterforbund UNISON å samle støtte til en politisk streik mot Blair, i Sverige falt nesten ledelsen i NKFs svenske søsterforbundet SKAF i et forsøk på å tilpasse seg sosialdemokratenes ideer om «valgfrihet» mellom offentlig og privat.

Hvorfor sjukehussektoren

Helsesektoren er kjempemessig. Som diagrammet viser utgjør den 1/3 av virksomheten til kommuner og fylkeskommuner. Det vil si at i underkant av 100 milliarder omsettes her årlig. Og sjukehusene er de største forbrukerne. Derfor er dette det viktigste området å komme inn på. Derfor satser de private så mye på å plassere Tønne i sin trojanske hest midt i sentrum av helse-Norge. Åpnes bare en brøkdel, gir det svært mye virksomhet å konkurrere om, og enda viktigere: å hente profitt ut av.

Vi vet at går først de store flernasjonale selskapene inn i offentlig sektor, er det for å tjene penger. I alle fall på sikt. Aller helst vil de overta det offentlige monopolet. Da blir profitten høyest. Men blir det billigere og bedre for brukerne? Ikke etter det vi ser ellers i verden.

WHO (verdens helseorganisasjon) gjorde nylig en undersøkelse hvor norsk helsevesen fikk en 3. plass i samla kvalitet blant WHOs 191 medlemsnasjoner. Sveit og Japan var bedre. Bare det viser at vi har noe å slåss for og noe å tape. Myten om det dårlige sjukehusvesenet er overdrevet. Samtidig kan vi sammenlikne oss med det mest privatiserte helsevesen vi kjenner, nemlig USA sitt helsevesen. Mens vi i Norge bruker omtrent 8% av BNP på helsevesen, bruker USA ca. 14,2%. Og da vet vi at 1/5 av innbyggerne i USA (50 millioner) ikke har helseforsikring og dermed ikke helserettigheter, men lever på en helt annen standard. Igjen viser dette at markedet ikke tar sosiale hensyn

Kampen som foregår nå er en kamp om den norske velferdsstatens sjel. Vinner Tønne har hans bakmenn vunnet. Det er Røkke mot mannen i gata. Det er kampen mellom de som vil ha et sted å plassere overskuddskapitalen med god avkastning og de som vil ha et godt helsevesen der de bor, uavhengig av lommeboka.

Les mer:

• Om sjukehusreformen: http://www.nkf.no/nkf/Sykehus/index.html
• Internasjonalt opprop mot GATS: http://www.citizen.org/pctrade/GATS/GATSsignon.htm
• Fellesside med mange linker til GATS: http://solidaritetshuset.org/rorg/Tema/WTO/gats.htm

Fra lov om helseforetak:

«Lovens saklige virkeområde er definert gjennom begrepet spesialisthelsetjenesten. Begrepet svarer ikke til et presist medisinsk begrep. Spesialisthelsetjenesten er en samlebetegnelse på den type helsetjenester som man ikke har funnet det hensiktsmessig å legge ansvaret for på det kommunale nivå. Til tross for at begrepet spesialisthelsetjeneste ikke naturlig omfatter alle de tjenester fylkeskommunen er pliktig til å yte, og vil kunne sies å omfatte noen av de tjenester som kommunene yter, har departementet kommet til at det likevel er det begrepet som nærmest beskriver de tjenester loven omfatter.

I praksis vil begrepet omfatte de tjenester fylkeskommunen er pliktig til å yte etter gjeldende sjukehuslov m.v. og lov om psykisk helsevern.

Fremdeles vil således i utgangspunktet sjukehus, sykestuer, fødehjem, spesialsykehjem, kliniske legespesialisttjenester, kliniske psykologtjenester, medisinske laboratorier, røntgeninstitutt, ambulansetjeneste, medisinsk nødmeldetjeneste m.v. være fylkeskommunenes ansvar, slik det i dag fremgår av sjukehusloven. Loven vil også omfatte de tjenester som i dag er oppregnet i lov om psykisk helsevern § 1. Det er altså ved lovendringen i seg selv ikke ment å gjøre endringer i fylkeskommunens ansvar. Bestemmelsen legger imidlertid opp til at det i mindre grad vil være obligatorisk å yte spesialisthelsetjenester ved å etablere bestemte institusjoner. En flytting av oppgaver mellom nivåene vil fortsatt forutsette et budsjettvedtak i Stortinget. Departementet gis imidlertid i § 1-2 tredje ledd hjemmel til i tvilstilfelle å avgjøre hva som er spesialisthelsetjeneste.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med fylkeskommunens ansvar etter § 2-1 for å sørge for at befolkningen innenfor fylket tilbys spesialisthelsetjenester. Enkelte sentrale oppgaver for fylkeskommunen er der spesielt nevnt.

Loven gjelder også for spesialisthelsetjenester som faktisk ytes av staten og private med eller uten avtale med fylkeskommunen. Loven stiller krav til private og statlige tjenesteytere blant annet om forsvarlig tjenesteyting, jf. § 2-3.

Begrunnelsen for å gi departementet hjemmel til å bestemme innholdet av begrepet spesialisthelsetjeneste i det enkelte tilfelle eller generelt i forskrift, er særlig to viktige hensyn. For det første gir den departementet en mulighet til å skjære igjennom i konkrete konfliktsituasjoner. For det andre vil den medisinske utvikling gi mulighet for nye behandlingsmetoder som kan gjøre det hensiktsmessig å klargjøre ansvaret for visse oppgaver. Ved at departementet i det enkelte tilfelle eller i forskrift kan bestemme innholdet av spesialisthelsetjenesten, har man derfor fått en hjemmel som er fleksibel, samtidig som man har fått en mulighet til å løse de tilfeller der det i praksis er tvil om en tjeneste er kommunens eller fylkeskommunens ansvar.»

Se ellers: http://www.lovdata.no/all/nl-20010615-093.html

av Thomas Vermes

Peru/Oslo: Det moderne landbruket med sine få, kommersielle sorter, er avhengig av det gammeldagse landbruket med dets myriader av gener. Kampen om landbruksgenene er en lite påaktet side ved imperialismen.

Høyt oppe i peruvianske Andesfjell ligger landsbyen Aymara. I 4000 meters høyde har de utfattige bøndene siden inkaenes tid drevet det vi i dag kaller en genbank for poteter. Ikke aner de hva det begrepet innebærer. De har rett og slett bruk for mangfoldet. Med det vekslende klimaet i høyfjellet må de ha sorter som tåler enten tørke, kulde, regn eller brennende sol, med tilsvarende variasjon i skadeinsekter og virus som angriper knollen. Og siden de ikke har så mye annet enn poteter å spise, setter de pris på ulike smaker og kvaliteter.

På snaufjellet litt over landsbyen fikk jeg se et ett hektar stort jordstykke der de dyrker og tar vare på 1200 ulike sorter. Tre-fire meters rader av hver sort. Jordstykket drives i fellesskap. Potetene derfra høstes inn på dugnad. En passende mengde lagres til neste sesong i fellesskapets potetkjeller. Det som blir til overs, fordeles til forbruk.

I Norge har vi 21 slag av denne knollen.

Gråtende brud

Ikke nok med det. De 300 innbyggerne kan skjelne hver eneste av sine sorter. Og de har maleriske navn på dem. – Jeg har selv 190 sorter, forteller en av bøndene, Carlos Hidalgo.

Blant dem er lunchnypa mundana – poteten som får ung brud til å gråte. Den er så hølet og forvridd at den er håpløs å skrelle. Klarer bruden det, blir hun godtatt av sin svigerfamilie.

Peru og nabolandene er det genetiske senteret for det som etter hvert har blitt verdens fjerde viktigste matplante, poteten. Her har det internasjonale potetforskningssenteret CIP tatt vare på over 5000 sorter poteter og 1300 sorter ulike andre andesknoller som har spilt stor rolle i ernæringa for fjellfolket. Deres samling er frukten av årtuseners kollektivt arbeid i fjellheimen. Akkurat som bønder andre steder framskaffer genressursene til andre matplanter.

Forsikring for oss

Neste gang det bryter ut en ny potetsykdom, er vi avhengige av genressursene aymarafolket og andre fjellbønder har overlevert til oss. Deres form for landbruk er allsidig, og dermed gammeldags. Vår form for landbruk – med utspring i «Den grønne revolusjon» framelsker ensidighet. Genetisk ensidighet er sårbart for angrep. Og våre få sorter matplanter disponeres av enda færre gigantiske, multinasjonale frøselskaper. Som ofte er fusjonert med produsenter av sprøytemidler – slik at planteforedlingen deres tilpasses akkurat deres giftstoffer. Problemet er at frøgigantene også er avhengige av verdens genmangfold, dvs. fattigbøndenes kollektive kunnskap og foredlingsarbeid utviklet over århundre, årtusener.

Det er kamp om fruktene av lokalbefolkningenes arbeid. En diskret kamp de færreste progressive mennesker eller organisasjoner er klar over, eller deltar i. En offisiell, velmenende delegat i de internasjonale forhandlingene som pågår om eiendomsretten til de globale matplante-genressursene, går så langt som å bli irritert på de få internasjonale, folkelige organisasjonene som beskjeftiger seg med disse spørsmålene. Disse NGOene stiller ikke nok opp, legger ikke nok press på forhandlingene. Det gir dårligere resultater, mener han.

Jussens tyveri

Verden over, særlig i u-land som har de biologiske «hot-spot’ene», steder fortettet av biologisk mangfold, blir lokalbefolkningas kunnskap stjålet av multinasjonale konserner som er i stand til å gjennomføre den juridiske prosessen som kreves for å ta eiendomsretten til sorter. Enten i form av patenter eller andre slags juridisk beskyttelse av «intellektuell eiendomsrett». Tenk bare på fyrsten av Liechtenstein, vår allierte i Efta, som har tatt patent på basmati-risen!

For de fleste produkter har industrien klart å styrke sine rettigheter gjennom Verdens Handelsorganisasjon (WTO) og dens avtale om «Handelsrelaterte aspekter ved intellektuell eiendomsrett» – TRIPS. I disse dager foregår for øvrig forhandlinger om den delen av TRIPS som gir statene rett til å unnta levende organismer fra patentering, og om opprinnelsesbestemmelser som har betydning for kampen om patentene.

Frømateriale til matplanter er et spesialfelt der kampen også, og kanskje i sterkere grad, foregår i årelange forhandlinger under FN-organisasjonen for matvarer og landbruk, FAO.

Arenaer for kontroll

Om du ikke har hørt om disse forhandlingene om en internasjonal overenskomst om plantegenetiske ressurser for mat og landbruk («International Undertaking»), er du ikke aleine. Men de multinasjonale har hørt om dem. Og lobb’er dem. Mye tyder på at det nå kan gå mot et kompromissvedtak der, etter mange års forhandlinger. «Skurkene» – gjett hvem – (USA, Canada, Australia, New Zealand) får konsesjoner. Avgjørelsen kan falle på et FAO-toppmøte i november.

Tilsvarende foregår kamp om eiendomsretten til ville organismers genressurser i forhandlinger om FN-konvensjonen om biologisk mangfold. Konvensjonen står i motstrid til WTOs TRIPS-avtale, og EUs omstridte patentdirektiv som Jagland gjerne vil adoptere så sant EU-domstolen godtar den.

Disse kampene dreier seg om noe så undervurdert som kontrollen med framtidas forsyning av mat, medisiner og andre nødvendighetsartikler vi får fra organismene rundt oss. Stridighetene kan vanskelig sees på som noe annet enn en viktig kamparena for imperialismen.

Motkraft i Andes

Mangelen på oppmerksomhet styrker de multinasjonale selskapene. Men noen motkrefter gjør seg da gjeldende.

En gruppe i Andes-land vedtatt felles utkast til patentlovverk der man anerkjenner rettighetene til lokalbefolkningens kollektive kunnskap om planter, ville som foredlede. Det dreier seg om fantastiske ressurser. Én ting er de foredlede matplantene. En tur til markedet i jungelbyen Iquitos, nær starten på Amazonasfloden, kan også framvise en hel gate bugnende av jungelplanter i frisk form, tørket eller på krukker og glass – til bruk som medisiner. Mye snadder for medisingigantene på jakt etter aktive stoffer.

Det nye lovverket er innrettet på å tilfredsstille de internasjonale kravene i TRIPS. Forsøket er en framgang på papiret, men adskillig vanskeligere å omsette i praksis enn de tradisjonelle, privateide patentene. Allerede finnes et eksempel på at Peru forbyr eksport av levende, reproduserbart materiale. Det dreier seg om den tradisjonelle Andes-rotfrukten maca, med oppkvikkende virkning, ofte kalt «Andesfjellenes viagra».

Framgang, eller?

Sa jeg framgang? Tiltakene er forståelige reaksjoner på i-landsindustriens erverv av «intellektuell eiendomsrett». Samtidig er de uttrykk for tingenes begredelige tilstand. Inntil nylig har alle naturens gener blitt betraktet som «menneskehetens felles arv». Enorme genbanker for matplanter er samlet inn gratis – og stilles gratis til disposisjon for planteforedlere – i de internasjonale CGIAR-sentrene for planteforskning.

Men etter hvert som u-landene erfarte at i-landenes næringsliv privatiserte anvendelsen av «fellesarven» og at de som leverte gratis råvarer ikke fikk en øre i godtgjørelse for utnyttelsen av genressursene, oppsto det motstand mot å gi fri tilgang til gener.

I FN-konvensjonen om biologisk mangfold slås det fast som prinsipp at genressursene tilhører opprinnelseslandene, og at utbytte ved anvendelsen av dem skal fordeles.

Ett problem med konvensjonen, er at den unntar genbankene som allerede var samlet inn i CGIAR-systemet. Nå er håndteringen av eiendomsretten til disse genene til forhandling i FAOs «International Undertaking». En del u-land vil renasjonalisere eiendomsretten til disse. Igjen forståelig, men det ville bety et betydelig tilbakeskritt for foredling av matplanter i framtida. Ikke minst for fattige land som ikke kan kjøpe mye på et kommersielt marked. Mange u-land er genfattige. I-land kan som vanlig kjøpe seg ut a problemene.

CGIARs knipe

CGIAR-systemet er nå i en knipe. De har hatt prinsipper mot patentering. De deler gjerne sine genressurser også med kommersielle selskaper, men har kontrakter som krever at mottakeren ikke patenterer, og ikke forhindrer andre i å anvende den type gener. Men så enkelt er det ikke. Selskaper kan patentere genene de får etter minimale modifiseringer. CGIAR som også selv driver foredling, risikerer at deres arbeid blir grunnlaget for noe som blir kommersielle aktørers private eiendom.

Nå er CGIAR blitt tvunget til å «fuck for virginity» – å tillate seg å ta patent i den ene hensikt å forhindre andre i å ta patent. I visse tilfeller er et CGIAR-patent eneste mulighet til å holde en frøsort i det offentlige domene. Mye ressurser går dermed med til juridiske fiksfakserier for å sikre at genressursene forblir til fri avbenyttelse.

Det går fram og tilbake her i verden. Mens CGIAR var drivkraft i «den grønne revolusjon», har nettverket tatt oppgjør med monokulturer og en teknologisk tilnærming til løsning av sultproblemene. De har et blikk for de sosiale virkningene av sine utviklingsprosjekter. Men samtidig presses de altså til å ta av sine begrensede ressurser til å drive juridisk ping-pong med pengemakta i landbruksnæringa.

Nyttige nettadresser om plantegenetiske ressurser

• CGIAR-nettverket som bl.a omfatter potetforskningssenteret CIP
• FAO-kommisjonen for genressurser
• Organisasjonen RAFI (Rural Advancement Foundation International)
• Organisasjonen GRAIN (Genetic Resources Action International)

av Arnljot Ask

Göteborg viste at en sentral sak for venstresida i forhold til «toppmøtebevegelsen» er å slåss mot innskrenkningene i ytrings- og demonstrasjonsfriheten som makthaverne nå kjører fram. Akkompagnert av rå maktbruk og generell skjerpa overvåking av opposisjonelle. Praha, Nice og Göteborg har vist at skal vi klare dette, må vi også slåss mot linjer innad i demonstrantenes rekker som spiller korta rett i hendene på makthaverne. Og dette er ikke noe vi kan vente med til «etterpå». Fordi det påvirker forutsetningene for kampen.

Skal vi kunne utfordre makta og skyve våre posisjoner framover, er vi avhengige av massemobilisering. Derfor må mønstringene være politiske. Graden av militans må tilpasses den aktuelle situasjonen, eksempelvis slik Seattle åpna for utstrakt bruk av sivil ulydighet. Vi må ikke glemme at dette dreier seg om politisk kamp i borgerlig demokratiske diktaturer. Ikke om revolusjonære oppløp eller geriljakrig i militærdiktaturer eller undertrykte land. Steinkasting på Avenyen kan ikke sammenlignes med ditto i Gaza.

I Göteborg var det politiske målet for mønstringene å styrke EU-motstanden i Sverige, Norge og ellers i Europa. Det nytter da ikke å gå inn på noen slags «arbeidsdeling» med de som bevisst legger opp til aksjonsformer som fører til slagsmål med politiet, og etterpå la seg kneble av en «intern lojalitet» som krever at vi først må «stå sammen mot hovedfienden». Da gir vi nettopp hovedfienden anledning til å stigmatisere hele bevegelsen og rettferdiggjøre ennå flere innskrenkninger av ytrings og demonstrasjonsretten.

«Motmøtebevegelsen» må derfor avgrense seg mot den strategien som Internasjonale Sosialister (IS) og deres svenske frender i Rättvisapartiet satte ut i livet i Göteborg. De har en linje for «toppmøte-bevegelsen» som er farga av deres revolusjonsstrategi; at de tror at borgerskapet nærmest skal bli beseira hvis de internasjonale antikapitalistiske kreftene kan innta eller stoppe disse møtene. Derfor hauser de også opp betydninga av disse motmøteaksjonene og ser på dem som at det dreier seg om å konfrontere verdensborgerskapet mest mulig militant – uansett hva slags politiske mål massebevegelsene i vertslanda stiller for de ulike mønstringene.

Styrkeforholdet mellom klassene i vår del av verden er jo desverre ikke slik i dag. Og når det blir blåst i luren for mini-revolusjonære stormløp i borgerlig demokratiske diktaturer i dag, så er det å føre aksjonistene til slaktebenken under applaus fra det store flertallet av arbeiderklassen. Det er ikke slik vi bygger alliansen mellom opprørsk ungdom og arbeiderklassen, verken i Sverige, Norge eller lignende land.

Jeg skriver «intern lojalitet» i anførselselstegn for å markere at jeg heller ikke ser på alle de som deltok i for eksempel «marsjen mot Messan» fredag morgen som med på samme laget som oss som reiste dit gjennom Göteborgaksjonen i Norge. Og da mener jeg ikke bare de utplasserte politiprovokatørene eller politiske grupper som på forhånd hadde et mål om å knuse Avenyen (som den tyske, erklærte maoist-autonome gruppa, som etterpå sendte ut pressemelding om at borgerskapets eiendomsrett var satt ut av funksjon for en periode i deler Göteborg – og at det for første gang var oppretta et «befridd» område i de kapitalistiske kjernelanda!). Jeg mener også at IS i Europa, inkludert den norske seksjonen, heller ikke var på vårt lag her. De hadde ikke vært med på laget det halve året før Göteborg heller, hvor de politisk motarbeida Nei-mønstringa fredag kveld og forberedte en aksjon som objektivt kom til å tjene hovedfienden. I forhold til «motmøtebevegelsen» vil jeg ikke være på samme laget som dem framover heller, før de har gjort opp med den strategien de har fulgt.

Mitt syn her betyr ikke at jeg er imot ethvert aksjonsfellesskap med IS her på berget, Jeg regner med at det i flere antiimperialistiske og andre sammenhenger fortsatt vil være grunnlag for konkret samarbeid hvor både IS og AKP vil være med i fronten. Når jeg i forbindelse med Göteborg (og også tidligere Praha) vender skytset mot IS, er det av politiske grunner. De sto eksternt og offensivt i fremste linje for en linje jeg mente skada det politiske hovedmålet for Göteborg-mønstringa.

Når jeg ikke kritiserer norske AFA på samme måte, er det fordi de i stor grad ble prisgitt et opplegg hvor regien var lagt, blant annet gjennom den gavepakka som IS ga politiet. Sannsynligvis ville imidlertid også deres opplegg ført ut i uføre, hvis de hadde fått anledning til å gjennomføre det, med den strategien politiet kjørte. Men, slik det nå var, blei de autonome sin skjebne å bli det store «slaktofferet»; det var «de svartkledde» politiet konsentrerte hovedstyrken om, både på Avenyen, i klappjakta rundt i hele sentrum resten av fredagen og gjennom angrepet på deres hovedarrangement Reclaim the City om kvelden (hvor de tre ble skutt), og videre hele lørdagen – uansett hva de hadde gjort. Sjølsagt må de også diskutere sin framtidige strategi og taktikk grundig i lys av erfaringene nå. Diskusjonene har vist at dette også gjelder AKP og andre organisasjoner på venstresida som har som mål at de skal kombinere kampen for arbeidsfolks og undertryktes interesser her og nå med kampen for en ny samfunnsorden. Sjøl om de, som organisasjon, har en klar avgrensing mot eventyrpolitikk og lefling med terrorisme.

Bjørn Tore Egeberg er medlem av Rødt Arbeiderlag i Oslo.

---

I dette innlegget legger Bjørn Tore Egeberg fram sine tanker om Rødts syn på klasser i Norge, og nevner noen spørsmål som diskuteres i partiet. Innlegget er et svar til Peder Martin Lysestøls artikkel Tok Marx feil? fra Gnist nummer to, 2020

Fast ansatte skvises ut og erstattes med arbeidere på ulike løsarbeiderkontrakter, gjerne arbeidsløse EU-borgere. Sikkerhetsnettet for arbeidere med langtidsfravær får større og større hull. Arbeidsgivere oppfatter Arbeidsmiljøloven som et sett med anbefalinger, som man kan følge hvis man føler trang til det. Dette er eksempler på klassekamp i Norge i det 21.århundre, og det er dessverre kapitalistklassen som er på offensiven i de tre eksemplene jeg valgte. Det har blitt lov å snakke om klasser igjen, men ordet brukes vanligvis bare som beskrivelse på Forskjells-Norge, og ikke om to store klasser i kamp om arbeidsliv og samfunn. Her er Peder Martin Lysestøl et godt eksempel på marxistisk forståelse av klasse-ordet.

Foodora, Elkjøp, Power (Expert), Orona, Godt Brød. Dette er stikkord for vellykka streiker med krav om tariffavtale. Lærerstreiken (2014) og AHUS (2013) er eksempler på kamp mot dårligere arbeidstidsordninger. Spørsmålet Lysestøl stiller i Gnist 02/20 er hvilken klasse de tilhører, lærere og sykepleiere, de som kjempa for en arbeidstid til å leve med i 2013-2014. Hans argumentasjon og konklusjon er: «Lønna til mange av disse gruppene er bare ubetydelig over lønna til arbeidere, men de har en friere stilling i produksjonen og i arbeidsmarkedet. Det er en klar tendens til at mange av disse gruppene, som lærer og sykepleiere, sosionomer og ingeniører proletariseres. Likevel mener jeg de skiller seg såpass mye fra arbeiderklassen at det er riktigere å plassere dem i mellomlagene.»

Dermed blir arbeiderklassen liten, 48,5 % av befolkninga i 2018. Hva så med sykepleiernes «friere stilling i produksjonen og arbeidsmarkedet». Ser vi på arbeidsdagen til en sykehusansatt sykepleier, er bare myten om denne friheten tilbake. Jobben er organisert som om det skulle vært kapitalistisk vareproduksjon. Enkelte sykehus har også bygd opp et stort sersjant-sjikt av mellomledere for å være sikker på at sykepleierne får tilstrekkelig med detaljerte ordrer. Det finnes nok mange rørleggere og elektrikere med langt friere stilling i produksjonen enn sykepleieren, og ingen er i tvil om hvilken klasse rørleggeren er en del av. Organiseringen av lærernes arbeid kjenner jeg ikke så godt, men tendensen er den samme der, og også for så vidt for de aller fleste med høyskoleutdanning som jobber i vanlige stillinger i kommune og stat. Mindre frihet, mer kontroll.

Lysestøl spør: «Hva mener Rødt om dette?» Han søker svar på dette i prinsipp-programmet, men har ikke oppdaget at prinsipp-programmet er tvetydig.  I kap 2 står det: «arbeiderklassen består av de som lever av å selge sin arbeidskraft.»  Men i kap 7 står det: «…..arbeiderklassen som er avhengig av å selge arbeidskrafta si.» Det er en viktig forskjell. «Professoren, overlegen og avdelingsdirektøren « (Lysestøls eksempler) mottar lønn fra arbeidsgiver, men er ikke avhengig av å selge arbeidskrafta si. De har ressurser til å åpne egen butikk, og leve av overskuddet i den. Kanskje har de også aksjer osv som gir høyere inntekt enn lønna. Eller som Lebowitz (2014) skriver om arbeiderklassen i vår tid: «Hva er ikke-kapital i dag? Hvem er avskåret fra produksjonsmidlene og må ydmykt forholde seg til kapitalen når de forsøker å opprettholde livet».

Kan hende er det mer interessant enn prinsipp-programmet å vise til hva sentrale folk i Rødt har skrevet, og om debattene som har gått i partiet. Jeg var faglig leder i Rødt i 2008, og skrev da «Klasser i Norge» i Rødt nr. 4 2008. Her skrev jeg blant annet:

«Arbeiderklassen

Foruten de opplagte yrkene inneholder arbeiderklassen også butikkselgere, lavere funksjonærer og de fleste ansatte i hotell og restaurant. Mens utdanning tidligere var en vei bort fra arbeiderklassen, er det ikke lenger sånn nå. Universitetene og høyskolene er ikke lenger forbeholdt de få. Høyere utdanning har blitt en nødvendig forutsetning for stadig flere arbeidsoppgaver. Mange profesjoner med høyere utdanning har fått redusert samfunnsmessig status. Det er naturlig å inkludere mange av disse gruppene i arbeiderklassen, blant annet lærere og sykepleiere.

Hvor mange hører hjemme i arbeiderklassen? Norge har 2,5 millioner sysselsatte, 635 000 alderspensjonister og 330 000 uføretrygdede. Det finnes ikke god nyere forskning som knytter offentlig statistikk til begrepet arbeiderklasse, så her er det nødvendig med kvalifisert gjetting. Jeg vil anslå at arbeiderklassen består av 1,6 mill. sysselsatte og 650 000 uføretrygdede og alderspensjonister.

Det er store forskjeller i graden av organisering her, fra yrker med sterke klubber og fagforeninger til yrker med lav organisasjonsprosent eller organisasjoner som er totalt styrt fra toppen. Det er også store forskjeller i kultur og identitet: Mange synes det er latterlig å påstå at de tilhører arbeiderklassen. Men dette endrer ikke hvilken klasse de tilhører. Det viser bare at arbeiderklassen anno 2008 er sammensatt, fragmentert, og til dels veldig svakt organisert.

Andre klasser

Selv om jeg er mest opptatt av arbeiderklassen og kapitalistene mener jeg ikke at det bare finnes to klasser. Det er mange som verken er arbeider eller kapitalist. For eksempel den norske bonden. Bonden er en eier, men det store flertallet oppnår svært lite økonomisk utbytte av eiendommen sin.

Så studentene. Av ca 200 000 studenter er det halvparten som jobber deltid ved siden av studiene, ofte med lav lønn og dårlige arbeidsforhold. På tross av dette er protestene få og svake. Jeg mener det skyldes at studentene preges av sin bakgrunn og av sine framtidsplaner, mer enn sin tilværelse som «burgerproletarer». Det er først når framtidsdrømmen brister at mange av dem finner sin plass i arbeiderklassen.

Jeg har nevnt at bønder og studenter faller utenfor de to hovedklassene. Dette gjelder også mange ledere, mellomledere og høyere funksjonærer. I sum er de likevel langt færre enn arbeiderklassen. Ut fra dette vil jeg hevde at Norge har en stor arbeiderklasse, en liten kapitalistklasse og om lag 20–25 % av befolkningen som tilhører andre klasser.».

Det er flere i Rødt som har tatt pennen fatt – noen går i samme retning som meg, men det er også andre stemmer i debatten. Noen viktige spørsmål er:

Sammenheng verdiskapning og klasse

Det har i stor grad vært enighet i Rødt om at det er den kapitalistiske utbyttingen av arbeideren som er grunnlaget for klasseskillet mellom de to store klassene. Jeg mener det skal bety at arbeiderklassen består av dem som har sin skjebne knytta til kjempende arbeidere som slåss for å redusere merverdien, og til slutt å frigjøre arbeidskrafta fra å være en vare til salgs. Men andre hevder at bare de som jobber i privat kapitalistisk sektor er arbeiderklasse. Alle anerkjenner at det er hardt arbeid og lav lønn for de aller nederst i offentlig sektor, men det er lett å peke på at utnyttingen av helsefagarbeidere og trikkeførere ikke skaper en merverdi som ordføreren kan gå på børsen med. Noen strekker dette videre til at de som er offentlig ansatt bare kan være allierte av arbeiderklassen. Jeg mener de tar feil. En stor del av arbeiderklassen er ansatt i offentlig sektor, og dette er et område hvor klassen vokser.

Hører pensjonistene til en klasse?

En variant av debatten er om bare yrkesaktive hører til en klasse eller om også pensjonistene er delt i klasser. Jeg mener de er delt i klasser, ikke ut fra størrelsen på pensjonen, men ut fra hva slags arbeid de gjorde før de pensjonerte seg. Dette har en parallell til min påstand om at det var høy kvinneprosent i arbeiderklassen også før det ble vanlig at begge de voksne i en familie var i lønnsarbeid. Da mange kvinner fikk seg jobb, ble arbeiderklassen sterkere, men ikke så veldig mye større. Husmødrene visste ofte bedre enn gubben hvilken klasse de hørte til.

Hører professoren og overlegen til arbeiderklassen?

Jeg har ikke registrert at dette har vært tema i Rødt. Og det er ikke for at alle mener det er sånn, men heller fordi omtrent ingen mener dette. Altså ingen akademiske høystatusyrker i arbeiderklassen, noen få tilhører kapitalistklassen, og de fleste en annen klasse, som er en del av det Lysestøl kaller mellomlaga. Denne avgrensningen mangler i prinsipprogrammet, men det er nå engang slik at knapp programplass bør brukes til å vise hvor Rødt står i omstridte spørsmål, og ikke for å utbasunere selvfølgeligheter.

Hva har skjedd de siste ti åra?

Alt det spennende skjer i arbeiderklassen, var det en svenske som sa. Og nå skjer det mye. Som Lysestøl skriver, så er mye av vareproduksjonen flytta til lavkostland. Til og med videreforedlingen av norsk fisk foregår i EU-land og Kina. Når lavkostlanda har blitt vertskap for industrien, har de også fått de store arbeiderkollektivene. Hvis Marx hadde rett, vil det bli sterkere organisering og flere streiker. Noen knallharde streiker i Sør-Korea er et varsel. Her hjemme står den norske modellen under angrep fra toppen, samtidig som den forvitrer på bånn. At en god del av arbeidsplassene i bedriften er midlertidige eller innleide har blitt vanlig og akseptert. «Dagens regler for midlertidige ansettelser brytes i stor stil» var FAFOs budskap tidligere i år. Det merkes godt at mange industriarbeidsplasser er borte, samtidig som arbeiderklassen vokser i offentlig og privat tjenesteyting, ofte små arbeidsplasser med lite tradisjon for faglig kamp.

Utenlandske arbeidere er en viktig del av arbeiderklassen. Det er nå om lag 350 000 innvandrere fra EU-land i Norge. Mange av dem er folk som jobber i Norge mens familien bor i hjemlandet. Organisasjonsgraden er lav og sosial-dumping graden er høy. De er ofte ansatt i bemanningsselskap, og som løsarbeidere flest har de erfart at det skal lite til for å miste jobben. Bare et fåtall av disse fanges opp av SSBs arbeidskraftundersøkelse, så derfor blir også Lysestøls arbeiderklasse større enn 48,5 %.

Og fagforeninger og klubber er fortsatt i live, men det får det komme mer om en annen gang.

Referanse: Lebowitz, 2014. Artikkelen har tidligere stått i Rødt! 2/2014. Originalreferanse finnes her: https://marxisme.no/2014-06-19-20-20-21/ 

 

Per-Gunnar Skotåm, sentralstyremedlem i Rødt og fylkestingsrepresentant i Nordland.

---

Tittelen på artikkelen viser til det grunnleggende spørsmålet om hensikten med alle samfunnsmessige tiltak og alle politiske vedtak. For en sosialistisk bevegelse må hensynet til arbeiderklassen og folket være det grunnleggende. Vi støtter ikke produksjon for produksjonens skyld, men når det beriker og løfter livsvilkåra for de breie lag av befolkninga. En sosialistisk bevegelse må ta kampen når staten overfører store verdier til de største kapitalgrupperingene, i Norge og internasjonalt, innafor elektrisk energi, olje og gass når det ikke fører til framskritt og forbedring for folk.

Vi har i Norge hatt en vår og sommer med kraftig fall i energiprisene. Mens dette skrives, selges en kilowattime elektrisk strøm for 1,5 øre. Vann slippes utenom turbinene på en rekke kraftstasjoner som et resultat av lav etterspørsel og en ekstra snørik vinter i deler av Norge.

Politisk har sommeren blitt preget av omfattende aksjoner fra flere lokalsamfunn som kjemper mot det de opplever som rasering av sine utmarksområder og rekreasjonsområder ved bygging av store landbaserte vindmølleparker. Vindmølleparkene bygges og eies i hovedsak av internasjonale kapitalgrupperinger, og på lenger sikt vil disse gi begrensede positive ringvirkninger i form av lokale arbeidsplasser. Tvert om er hensikten ikke å bruke den elektriske energien til lokal produksjon og verdiforedling, men at den skal kobles inn på nettet for eksport til Europa. Norge stiller med areal og vind for et formål som ikke gir nevneverdig tilbake. Det er et stort og vedvarende press for videre utbygging av vindkraft på land uten at det er dokumentert behov for denne elektriske energien til innenlandske formål.

Det er heller ikke mulig å bygge ut disse landbaserte vindmølleparkene lønnsomt for utbyggerne uten store statlige subsidier. Derfor de såkalte grønne sertifikatene som finansieres over strømregningene til ordinære forbrukere i Norge. De grønne sertifikatene er en støtteordning for fornybar energi iverksatt i 2012 og med sluttdato utløpet av 2021 for å komme med i ordningen (Regjeringen, 2019).
Det skjer også ved at kostnadene til utbygging og forsterkning av nettilknytning for vindmølleparkene fordeles ut som ekstra nettleie til ordinære forbrukere. Sjøl da vil det ikke bli lønnsomhet for elektrisk energi fra vindmøller sammenlignet med strøm fra eksisterende vannkraftverk. Som NVE har dokumentert (2019), finner de kun «samfunnsmessig lønnsomhet» ved disse utbyggingene gjennom etablering av flere eksportkabler for strøm. Det medfører en generelt høyere strømpris i Norge for all elektrisk energi i Norge ved at vi må betale den europeiske strømprisen.

To typer installasjoner til havs

Det er to typer havvindmølleparker: Bunnfaste installasjoner hvor vindmøllene står fysisk stille ved at de er festet til havbunnen. Flytende vindmøller som er i bevegelse innen et begrenset område, og hvor de gjennom en komplisert forankringsteknologi er festet til bunnen, men er dynamiske i forhold til vind og strøm.

Bunnfast vindmølleteknologi regnes i dag som en moden teknologi hvor teknikk og kostnader ved bygging er kartlagt og det er mulig med forhandskalkyler for bygging og drift. Disse bygges også i større nærhet til land og er lettere og billigere å underholde. Det er mange av disse langs kysten i Nord-Europa.

Bunnfast havvind er betraktelig dyrere å bygge og drifte enn vindparker på land. Også her er det en forutsetning med de samme subsidiene som nevnt over, pluss tilleggssubsidier og arealbeslag i grunne sjøområder for å oppnå lønnsomhet. Per definisjon vil bunnfast vindkraft i stor grad komme i konflikt med fiskeriinteresser fordi de må plassere på samme dyp som bankene hvor fisket foregår.

Flytende havvind regnes som en umoden teknologi som til dels fortsatt er på utviklingsstadiet. Det er særlig forankringsteknologien det er utfordrende å få til. Her er det nå riktig nok en rask teknologisk utvikling (NVE 2019, B).

Her drøftes teknologi og kostnader hvor merkostnadene for vindenergi sammenlignet med norsk vannkraft synliggjøres

• Ingen vindenergiproduksjon kan konkurrere kostnadsmessig med utbygd vannkraft i Norge.
• Vindmøller på land er dyrere enn eksisterende vannkraft.
• Bunnfast vindkraft er dyrere enn vindkraft på land.
• Flytende havvind er dyrere enn bunnfast havvind.
• Sjøl om kostnadene for utbygging er fallende, framgår det av NVE sine rapporter at vindkraft på land minst vil være en halv gang dyrere enn utbygd vannkraft. Bunnfast havvind to til fire ganger dyrere enn vannkraft i Norge og flytende havvind fire til fem ganger så dyrt som allerede utbygd vannkraft i Norge.

Flytende havvindmølleparker blir ytterligere mer kostbare å bygge ut per kilowattime enn bunnfast vind som igjen er dyrere enn landbasert vind. En bedre utnytting av stabil vind og større konstruksjoner kompenserer ikke for dette. Flytende havvind vil kreve enorme statlige overføringer og subsidier for å kunne gi fortjeneste til utbyggerne.

Det er store utfordringer knyttet til utforming, bygging og drift. Alt dette vil kunne løses over tid, men til hvilken pris? Hva skal strømmen brukes til?

Trengs ikke i Norge 

Om det skulle bli dokumentert et større elektrisk energibehov enn dagens i Norge hvor vi med årlige variasjoner har mellom seks og femten terrawattimer overskudd, vil teknologiske utbedringer og noe utvidet kapasitet kunne gi fire til femten terrawattimer i tillegg fra allerede utbygd vannkraftanlegg. Det vil samfunnsøkonomisk og bedriftsøkonomisk være lurest å begynne med begrensede naturinngrep sammenlignet med vindkraft.

Vindkraft til havs dreier seg om helt andre ting enn å dekke et nasjonalt behov for ytterligere elektrisk energi. Pådriverne for utbygging av norsk havvind argumenterer derfor heller ikke med at denne energien trengs i Norge.

Det dreier seg om elektrifisering av norsk sokkel, slik at all norsk gassproduksjon kan selges og ikke som nå hvor en del av gassen brukes ved og på plattformene i lokale gasskraftverk for nødvendig elektrisitetsproduksjon for sjølve olje- og gassproduksjonen. Elektrifisering av norsk olje- og gassproduksjon kan skje enten ved å legge strømkabler fra fastlandet, eller ved bygging av vindmøller til havs. Elektrifisering av norsk sokkel vil ikke gi et milligram mindre CO2 utslipp, siden den sparte gassen vil bli eksportert og brent andre steder. Utslippet fra denne vil bli det samme men gi produksjonsselskapene en ekstrafortjeneste ved at ytterligere ca. 10 % av norsk gassproduksjon vil bli solgt. Denne brukes i dag til lokal elektrisitetsproduksjon på feltene. Kostnadene for elektrifisering gjennom etablering av kabler og transformatorstasjonen betales av staten og av husholdningene gjennom et tillegg på strømregninga som forøvrig ikke er spesifisert. En ny gavepakke til oljekapitalen uten miljøgevinst. Hensikten er å oppfylle Paris-avtalens intensjon om å redusere CO2 utslippet på norsk territorium, sjøl om gassen fortsatt brennes, men da på andre lands territorium. Når kablingen er bygget, finansiert av staten og norske forbrukere, vil det være gunstig å bygge flytende eller bunnfaste vindmøller i området og koble seg til kablingen som allerede er lagt der, og finansiert av andre.

Tvert om vil CO2 utslippene økes ved at produksjon og etablering av vindmøllene og tilhørende utrustning vil gi store utslipp.

Det dreier seg også om at olje- og gassindustrien ved å få enorme statlige subsidier investeringsmessig og skattemessig kan få etablert vindmølleparker med elektrisitetsforsyning i tilknytning til produksjonsstedet for olje og gass. Hovedargumentet for dette i dagens debatt er at det vil kunne gi norsk verkstedindustri oppdrag innafor en maritim fornybar sektor som flytende havvind kan bli, og gjennom det bidra til å unngå arbeidsledighet ved nedtrapping av olje- og gassindustrien.

Dette standpunktet undervurderer hvem som er pådriverne for dette og at olje- og gassindustrien legger de fleste premissene. Helhetsforståelsen får man ved å se vårens strid rundt den såkalte oljeskattepakka i sammenheng med hva strømmen fra havvind skal brukes til.

Denne elektrisitetsforsyningen vil bli brukt til produksjon av hydrogen og ammoniakk fra gassen ved etablering av fabrikker på gassfeltene og videre gjøre denne mer lønnsom. Dette vil gi et ekstra økonomisk insentiv i forhold til mulige ulønnsomme prosjekter og bidra til en ny omdreining i skruen for videre oljeutvinning i de norske havområdene.

Oljeskattpakka

Ved stortingsbehandlingen av den såkalte oljeskattpakka for oljeindustrien 11. juni i år, fikk oljeindustrien gjennomslag for det meste av hva de ønsket. Det er en økonomisk gavepakke som over fire år fra 2020 til 2024 vil gi oljeindustrien milliarder i skattelette og subsidier gjennom utsatt skatt. Hvor mange hundre milliarder dene gavepakka vil utgjøre, er helt avhengig av hva investeringsnivået vil bli framover (VG 2020).

 

Resultatet blir en intensivering av oljeinvesteringene framover og prosjekter som tidligere var vurdert som ulønnsomme og derfor lagt i skuffen, vil bli tatt fram igjen. Bakgrunnen er at det økonomiske lønnsomhetspunktet blir redusert med åtte til ti dollar fatet sammenlignet med det eksisterende skatteregimet som også er til stor fordel for oljeindustrien. Samtidig er den såkalte iskanten flyttet nordover i tross faglige råd og Rødt, SV og MDG sin motstand. Dette betyr at skattepakka sammen med flyttinga av iskanten vil bidra til intensivert petroleumsaktivitet også videre nordover i Barentshavet.

SV og MDG var motstander av skattepakka, mens Rødt forsøkte seg på et slags standpunkt mellom ja til miljø og ja til arbeidsplasser ved oljeutbygging. Rødts standpunkt vil neppe bli oppfatta positivt av miljøbevegelsen og av nye kull av unge som er opptatt av klodens framtid.

Verre er det at gjennom sitt vedtak har Rødt bidratt til å stille spørsmålstegn ved om våre programmer er troverdige, om vi mener det vi mener, eller om man kan endre vesentlige deler av politikken når det kommer et stormkast. Her ved et brått fall i oljeprisen og mulig lavere etterspørsel en tid.

Bakenfor de aktuelle vedtakene i Rødt og i Stortinget ser man konturene av oljeindustriens langsiktige strategier. Sånn sett er den vellykkede oljeskattepakka som oljeindustrien oppnådde, første trinn i en tre-trinns rakett for å høste milliardprofitter i årene som kommer, sterkt subsidiert av den norske staten og økende kostnader for norske husholdninger.

Trinn to er utbyggingsstrategien for havvind.

Neste offensiv og punkt tre i strategien fra oljenæringa, som er de samme som ønsker å bygge og drifte bunnfast og særlig flytende havvind, er å få på plass det samme subsidierte skatteregimet for flytende havvind som oljenæringa oppnådde gjennom skattevedtaket torsdag 11. juni.

Offensive planer for havvind

Equinor, Aker og andre har nå en offensiv for en storstilt utbygging av flytende havvind. Det krever enorme subsidier og forsvares med at det kan gi en omstilling til grønn strøm og produksjon for den samme industrien som så langt har bygd utrustning for petroleumsindustrien. Sånn sett skal det bidra til en sømløs overgang fra fossil energiproduksjon til fornybar energiproduksjon. Strømmen skal ikke ilandføres i Norge.

Tvert imot er Aker og Equinor sin hensikt å bygge flytende havvindmølleparker som skal levere strømmen til flytende fabrikker som skal produsere ammoniakk og hydrogen på basis av naturgass på feltene. Overskuddsenergien skal kables og føres til England og Skotland. Dette er trinn 3 i raketten.

Trinn 1 er altså et nytt skatteregime for oljeindustrien. Trinn 2 er å få det samme skatteregimet som oljeindustrien på havvind. Trinn 3 er å bruke denne sterkt subsidierte elektriske energitilførselen til å intensivere produksjonen, utnytte feltene bedre gjennom injeksjon av vann i grunnen med elektrisitet som energikilde i prosessen med påfølgende ekstrafortjeneste av gass som ellers ville ha blitt benyttet som energikilde på feltet.

Kampanjen for flytende havvind som nå drives av Equinor og Aker gjennom ulike tankesmier og utredningsorganisasjoner og delvis finansiert av de samme, har som formål å gjennomføre en enorm verdioverføring til de samme selskapene. Sjølsagt for å fylle lommene til de som har mest fra før. Det er noe paradoksalt at nå som vi gleder oss over at North Connect-kabelen ble lagt i skuffen, forhåpentligvis på varig basis, går noen inn for å statsfinansiere havvind med påfølgende kabellegging til England og Skottland.

Bellona og Zero har begrenset troverdighet hos mange miljøengasjerte fordi man opplever en nær kobling mellom finansiering fra næringsinteresser og deres faglige konklusjoner. Det burde være flere enn meg som er opptatt av den samme koblinga mellom venstresidas tenketanker, deres finansiering og politiske konklusjoner. Leser man Manifest analyse sin utredning om grønn industrisatsning, forøvrig finansiert av Aker, er den i sitt innhold identisk med Aker sine prospekt om det samme, sjølsagt begrunnet med noen andre argumenter.

Landbaserte vindmølleparker kan ikke konkurrere med eksisterende vannkraft når det gjelder kostnader ved utbygging og økonomisk lønnsomhet. Det er kun ved store subsidier gjennom grønne sertifikater, subsidiert nettutbygging og ikke minst tilnærmet fri tilgang til store areal fra allmenningen slik at det kan oppnås en slags lønnsomhet på lang sikt. Med dagens forventede priser fram til 2030–2040 er dette fortsatt ikke mulig. Det kreves en betraktelig høyere strømpris, på lenger sikt noe som søkes oppnådd gjennom stadig flere utenlandskabler for elektrisk energi med medfølgende mangel på strøm i Norge og derav prisstigning i Norge. I hovedsak finansieres dette av ordinære forbrukere og husholdninger gjennom påslag på strømregninga i dag og i framtida (NVE 2017, Statnett 2018).

Referanser:

Norges vassdrags- og energidirektorat 2017. Har strømnettet kapasitet til elektriskebiler, busser og ferger? Tilgjengelig på: [http://publikasjoner.nve.no/rapport/2017/rapport2017_77.pdf]

Norges vassdrags- og energidirektorat 2019 A. Tilgjengelig på: [https://www.nve.no/northconnect/sammendrag/?ref=mainmenu]

Norges vassdrags- og energidirektorat 2019 B. Faktaark Nr 15/2019: Dybde og kompliserte bunnforhold gjør havvind i Norge dyrere enn i Europa. Tilgjengelig på: [http://publikasjoner.nve.no/faktaark/2019/faktaark2019_15.pdf]
Regjeringen 2019. Målet med elsertifikatordningen er nådd. Tilgjengelig på: [https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/malet-med-elsertifikatsystemet-er-nadd/id2646527/]

Statnett 2018. Langsiktig markedsanalyse. Norden og Europa 2018–2040 Tilgjengelig på: [https://www.statnett.no/globalassets/for-aktorer-i-kraftsystemet/planer-og-analyser/langsiktig-markedsanalyse-norden-og-europa-2018-40.pdf]

VG 2020. Rundlurt av Røkke og co. Tilgjengelig på: [https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/e83lxy/rundlurt-av-roekke-og-co]

 

Oscar Dybedahl. Filosof og skribent.

---

Ifølge den israelske fascismeforskeren Zeev Sternhell oppstod fascismen for første gang i Frankrike allerede før første verdenskrig, og dette gjennom en syntese av sosialistiske og nasjonalistiske politiske tendenser. Sternhells teori er omstridt og kan diskuteres, men det er riktig at franske syndikalistiske tenkere som hevdet de ville opprette et sosialistisk samfunn, endte med å knytte tette bånd til konservative og antisemittiske nasjonalister. Resultatet ble en bevegelse vi kan regne som en forløper for fascismen. Det bekrefter ikke den konservative «hesteskoteorien», men det gir en påminner om at sosialistisk retorikk kan brukes til å rettferdiggjøre heller tvilsomme politiske prosjekter.

Det relevante poenget er ikke simpelthen at bevegelser fra ytre-høyre benytter seg av venstrevridd retorikk for å lokke til seg velgere, men at «sosialisme» i og for seg alltid har vært en uklar og flertydig betegnelse. Fra den franske revolusjonen til utbruddet av første verdenskrig vokste det fram et utall grupper som alle var «sosialistiske», selv om de ellers hadde lite til felles. Det gir seg selv at det har eksistert sosialistiske varianter som både var nasjonalistiske og antisemittiske, en tradisjon som for Frankrikes del går fra Charles Fourier, en av de to grunnleggerne av fransk sosialisme, via Alphonse Toussenel, Pierre Leroux og Joseph Pierre Proudhon; og til den berømte syndikalisten Georges Sorel.

«Den antijødiske delen av den franske sosialistbevegelse i de tre tiår som fulgte Fourier og Saint-Simon – fra 1840-tallet til Pariserkommunen av 1871 – er i hovedsak forbundet med tre navn», nemlig Toussenel, Leroux og Proudhon. De representerte en sosialisme eller en antikapitalisme som baserte seg på en antisemittisk diagnose der kritikken av finanssektoren stod i forgrunnen. Den spilte på stereotypien om «pengejøden» og videreførte katolisismens demonisering av åger. Jøden ble analysert som en «antiprodusent» som verken dyrket jorda, produserte rikdom eller handlet med varer, men fungerte som en parasittisk mellommann. Som finansspekulasjonens representant var jøden en negativ kraft som oppløste mellommenneskelige bånd og relasjoner. Proudhon artikulerte dette med klare ord, og regnet også med at svarte mennesker var underlegne de hvite, at kvinnen var en slags mellomting mellom mannen og dyreriket, og at det var sørstatene som hadde retten på sin side under den amerikanske borgerkrigen. Som historikeren George Lichtheim kommenterer: «Marx’ karakteristikk av Proudhon som en forvirret småborger, ser ut til å ha vært for mild.»

Fra Marx’ ståsted er skillet mellom finans og industri som henholdsvis «plyndrende» og «skapende» kapitalformer, overhodet ikke meningsfull. Slik Marx analyserer den, er finanskapitalen en utvekst av industrikapitalen, og den gjør det mulig for industrikapitalen å produsere og tilegne seg en større merverdi enn det som ellers ville ha vært tilfellet. Fiendtligheten til finans er derfor inkonsekvent og selvmotsigende, og i prinsippet umulig å realisere.

Det var ikke uten grunn at Karl Marx ikke identifiserte seg bredt og usekterisk som en antikapitalistisk eller sosialistisk tenker, men framhevet at det var nødvendig å utforme en ny og distinktiv sosialisme som ikke var belemret av slike mangler. Marx får fram at det finnes sosialistiske tenkemåter som i virkeligheten ikke bistår forsøket på å oppheve den kapitalistiske produksjonsmåten, men snarere gjør dette umulig og potensielt bidrar til å forsterke og understøtte brutale aspekter av det eksisterende samfunnet. Med dette som bakgrunn finnes det ingen grunn til å kvie seg for å utvikle kritiske analyser av de fremdeles eksisterende sosialismevarianter som er belemret av både rasistiske, antisemittiske og i det hele tatt forvirrede tenkemåter.

Sorel og hans menn
Georges Sorel ble berømt for sine bidrag til syndikalistisk tenkning. Han var født inn i en borgerlig familie, men ble vunnet over til arbeiderklassen på grunn av det han så som dens solidaritet og offervilje, egenskaper han ikke fant hos sin egen klasse. En av Sorels sentrale tanker handlet om behovet for mobiliserende myter, altså forestillinger som ikke så mye var sanne beskrivelser eller sannsynlige forutsigelser, men nødvendige for å mobilisere menneskemasser og gjøre et inntrykk på verden. «No man goes very far who knows where he is going», slik fascisten Oswald Mosley uttrykte et liknende poeng.

Det var sekundært hvorvidt samfunnets økonomiske utvikling faktisk delte det inn i «to store direkte motsatte klasser», som Marx sa i Det kommunistiske manifest. Det avgjørende var at dette var en myte som satte arbeiderklassen i stand til å gjennomføre en vellykket oppstand for sosialismen. Sorels første bok var derfor et generaloppgjør med den argumenterende filosofiske tradisjonen, slik den ble innstiftet av Sokrates og de greske filosofene. Ifølge Sorel sørget filosofene dermed for at den heltemodige homeriske kulturen – som ikke var bundet sammen av en optimistisk tro på fornuften, men av pessimisme og storslåtte myter – ble revet i filler, og i dets sted fulgte et samfunn som dreide seg rundt penger, materiell nytelse og lærde fraser.

I 1909 kastet Sorel fra seg klassebegrepet og tonet ned sosialismen, men beholdt sin intense fiendtlighet til den borgerlige sivilisasjonen, i dens intellektualisme og grådige materialisme. Arbeiderklassen var blitt temmet og pasifisert ved hjelp av de store varehusenes billige forbruksvarer. Dermed stod Sorel uten et revolusjonært subjekt, en aktør i stand til å gjøre opp med den rådende dekadansen. Det nasjonale fellesskapet stod likevel fram som et mulig alternativ, og så ut til å fungere svært effektivt som en mobiliserende myte. Sorel og hans disippel Édouard Berth orienterte seg derfor mot Action Française, den autoritære nasjonalistbevegelsen til Charles Maurras. Fra mars 1911 til juni 1913 drev Sorel avisa L’Indépendance praktisk talt «som en simpel representant for Action Française».

Som Sternhell påpeker, hadde Sorel og hans tilhengere redusert sosialismen til ett eneste element, nemlig den revolusjonære oppstand – «generalstreiken» – som skulle gjøre opp med det borgerlige samfunnets dekadense. Når det viste seg at sosialismen og klassekampen var død, ble det revolusjonære motivet likevel ivaretatt, men det revolusjonære subjektet skiftet fra proletariatet til nasjonen. Utbruddet av første verdenskrig bekreftet for mange revolusjonære syndikalister at nasjonen var en mer effektiv myte enn arbeiderklassen.

Sosial – òg nasjonal
Særlig prisverdig i Sternhells framstilling er at han får fram hvilken ny forståelse av det kapitalistiske samfunnet som utviklet seg hos Sorels etterfølgere med overgangen fra arbeiderklasse til nasjon. Heretter var det ikke egentlig klassemotsetninger som utgjorde kjernen, men «produsenter» eller «skapende klasser», stilt i motsetning til «ikke-produsenter» som ikke bidro skapende til samfunnet. Dette er kjent som produktivisme.

Den nye motsetningen gikk mellom alle produsenter, uansett hvilken klasse de tilhørte, og den parasittiske eliten av spekulanter og formidlere. Det spilte ingen rolle om produsenten var en arbeider, håndverker, bonde eller industrikapitalist. Uansett stod de i en felles motsetning til en liten elite som overhodet ikke bidro til samfunnets rikdomsproduksjon, men var en snyltende utvekst på den. Denne framstillingen tjente til å forene både industriarbeidere og bedriftsherrer, som nå fikk felles interesse av å bekjempe «finanskapitalismen». Slik ble paranoide utbrudd mot finanseliten en måte å fingere klassekamp, men samtidig legge til rette for et korporativt interessefellesskap mellom arbeid og kapital.

Kapitalismens utbyttende aspekter ble på denne måten adressert med en slags «klassekamp», men nå formulert med uttrykk som ikke truet med å sprenge nasjonenes enhet i filler, slik marxistisk klassekampteori gjorde. Dette var en sosialisme for alle, og ikke én bestemt klasse – en sosialisme for hele nasjonen.

I denne sosialismen ble kilden til samfunnets grunnleggende problemer at det fantes en inntrenger eller et forstyrrende element som hadde korrumpert systemet. Den skyldige var ikke kapitalen, men finanskapitalen, storkapitalen eller den jødiske kapitalisten; ikke samfunnsstrukturen i seg selv, men et eller annet element i den som ikke spilte sin rolle på en skikkelig måte.

Eksempelet på dette «par excellence» er ifølge Slavoj Žižek jøden som en «pseudokonkret figur» som legemliggjør alle de anonyme kreftene som herjer med det moderne mennesket og blir en representant for alle samfunnsmessige onder. Dermed har ideologien «forflyttet den immanente samfunnsmessige antagonismen [mellom arbeid og kapital] over på antagonismen mellom det forente folket og dets eksterne fiende». Framstilt på denne måten må frigjøring innebære at fienden blir fjernet, eliminert.

Finans og globalisme
Karakteristisk for sosialistene ovenfor var at de store samfunnsproblemer ble analysert gjennom et nasjonalt skjema der den indre klassemotsetningen i samfunnet ble erstattet av en ytre opposisjon mellom produsenter og parasitter, og der den impliserte løsningen på disse problemene ikke egentlig var forvandling av samfunnsforholdene, men at man fikk bort de fremmedlegemer som hadde festet seg på samfunnskroppen. Det er verdt å merke seg at det fremdeles ikke er noen mangel på selvutnevnte sosialister som går i denne retningen, om enn i ulik grad og med varierende konsekvens.

Med dette til grunn er det mulig å si noe om hvilken samfunnsanalyse som blir fremmet av Norges nå kanskje mest berømte sosialistiske blogg, nemlig Steigan.no. Det er relevant at redaktøren i hovedsak interesserer seg for nettopp en mikroskopisk klikk av det han kaller «finansfyrster» eller «finansoligarker». Steigan har lenge hevdet at nettopp finanskapitalen disponerer voldsomme maktmidler over både politikere og massemedier, og bruker disse til en målrettet kampanje for å etablere «et ny-føydalt finansdiktatur».

Allerede før første verdenskrig hadde «finanskapitalen tatt kommandoen over industrikapitalen», men i nyere tid – og særlig med «finanskrisa» i 2008 – «klarte finanskapitalistene å tilegne seg enorme mengder kapital fra andre kapitalister, fra arbeiderklassen og fra statsbudsjettene», og vi ser at de dermed «tilegner sin profitt på en annen måte enn andre kapitalister», «ikke først og fremst gjennom akkumulering av profitt via produksjonen (…), men gjennom å manipulere finansmarkedene.» Dette er tilbakevendende temaer hos Steigan, og han vil støtte seg på Vladimir Lenin for å få fram at finanskapitalen nå krever en tributt «fra alle andre klasser i samfunnet, inklusive fra industrikapitalen. [Min utheving.]»

Det er merkverdig å hevde at «finansfyrstene» ikke tjener sin rikdom ved «akkumulering av profitt via produksjonen», som om dette skulle særprege vår kapitalisme. Det kjennetegner nettopp alle andre kapitalformer enn industrikapitalen, og er tilfellet i ethvert samfunn med en utviklet kapitalistisk produksjonsmåte. Årsaken er at industrikapitalen selv vil tjene på å skille ut uproduktive funksjoner slik som handel og pengeutlån, ifølge Marx. Der en klønete teoretiker som Proudhon fikk det for seg at dette måtte bety at samfunnet var underlagt finansfolkenes diktatur, forstod Marx at det i virkeligheten var industrikapitalen som virket bestemmende.

Det vesentligste for Steigans analyse blir at det eksisterer en mikroskopisk klikk av finanskapitalister som ikke føler tilhørighet til noe land. De tilegner seg ikke profitt via produksjonen, men ved å manipulere og plyndre, og tar del i et globalistisk prosjekt som går ut på å «rasere nasjonalstatene». «De ultrarike fører en rå og brutal klassekamp for å legge hele verden under seg i enda høyere grad enn de har klart til nå», og planen er å «feie nasjonalstatene over ende og sjøl ta den direkte styringa».

Leseren har kanskje lagt merke til at dette ikke henger godt sammen. Dersom man legger til grunn Marx’ teori om de kapitalistiske samfunnsforholdene, hvilket Steigan hevder at han gjør, så ville dette medføre at selve finanskapitalen opphørte å eksistere. For Marx avhenger kapitalens eksistens av at «samfunnets konsentrerte makt» tar form av en fremmed stat, altså en stat kapitalen selv ikke styrer. Årsaken er kort sagt at en stat styrt av én enkelt kapitalist (eller gruppe av kapitalister), ikke ville bry seg med å opprettholde eiendomsretten og kontraktene til sine konkurrenter. At kapitalister skulle sette staten til side og «ta styringa» blir fra dette perspektivet lite annet enn et selvmotsigende utsagn.

Steigan vil gi Lenin skylden for sine teorier. Det er talende, men ikke rimelig. Det er verdt å merke seg at Lenin riktignok tilskriver finanskapitalen stor betydning, men han bygger på Rudolf Hilferdings definisjon av denne: «Jeg vil kalle den bankkapital, altså kapital i pengeform som på denne måten i virkeligheten forvandles til industriell kapital, for finanskapital.» Hensikten er med andre ord ikke å beskrive finansfyrster som tjener sine penger ved å manipulere, men å analysere en bestemt historisk utvikling av – og stadium for – den kapitalistiske produksjonen. For Lenin var det tendensen til monopolisering som frambrakte imperialismen, kapitaleksporten og sammensmeltingen av bank- og industrikapitalen. Ved siden av dette finnes det i Imperialismen noen mer eller mindre tilfeldige kommentarer om finanskapitalistenes bestikkelser av politikere og andre grupper. Det er nettopp slike kommentarer – og ikke Lenins teori som sådan – som trekkes fram og blir forsøkt videreutviklet av Steigan. Det får som følge at der «finanskapitalens overvekt» eller «herredømme» for Lenin springer ut av en ordinær kapitalistisk utviklingsprosess (tendensen til sentralisering og monopolisering), så blir den av Steigan tolket som en konsekvens av et komplott fra finansfolkenes side, et målrettet prosjekt de har klekket ut og skal gjennomføre ved å bestikke politikere, og så videre. Derfor får Steigans artikler sterke anstrøk av voluntarisme, der det framfor alt er nettopp hemmelige komplotter fra grupper i overklassen – ikke minst ved de største finansfyrstene – som driver historien og definerer hvilke politiske spørsmål som står på agendaen.

Det faktum at det ifølge Lenin nå florerer av «rentenister», «finansoligarker» og så videre, har ikke å gjøre med at noen finansfolk har lyktes med slike planer og komplotter. Lenins formål er heller ikke å framheve makten til finans- eller banksektoren, men å formidle at kapitalismen over tid har erstattet kapitaleiernes tilsynsfunksjoner med lønnsarbeidere – sjefer, bedriftsstyrer og så videre – og dermed gjort kapitaleierne økonomisk overflødige. Det er dette som er grunnen til at storborgerskapet av Lenin blir beskrevet som stadig mer parasittære, og ikke – som Steigan tror – fordi de nå blir kontrollert av spekulative finansfolk. For Lenin skal den sosialistiske revolusjonen fullbyrde denne historiske utviklingstendensen, og det er også grunnen til at han regnet imperialismen som «kapitalismens høyeste stadium». Steigan har altså festet seg overfladisk ved visse elementer av Lenins terminologi («tributt», «finansoligarki», og så videre), og brukt dette til å framstille en «leninisme» som er diametralt motsatt Lenins virkelige teori.

Steigans nysosialisme
Om vi nå ser bort fra forvirringene i Steigans formuleringer, er det verdt å merke seg i hvilken grad de sammenfaller med teoriene til slike som Proudhon og Sorel. Han har utropt til hovedfiende en liten gruppe finansfyrster som ikke tilhører noen nasjon, og som dessuten fører krig mot nasjonalstaten. Klassemotsetningen innenfor nasjonen kan dermed erstattes med en motsetning som går mellom nasjonen og en gruppe som er den fremmed. Det er derfor ikke overraskende at Steigan også har vridd analysen i en produktivistisk retning, der det for ham blir viktig å understreke at finansfyrstene bare skaper sin rikdom ved å manipulere og spekulere, og ikke i forbindelse med produksjonen av samfunnets rikdom.

Dette er én av de tendenser som gjør seg gjeldende på Steigan.no, men det er selvsagt ikke den eneste. Budskapet varierer fra artikkel til artikkel, og det er ikke til å bli klok på hvorvidt verdens herskere egentlig er monopolkapitalistene, finansfyrstene eller simpelthen kapitalistene. Han ordlegger seg ulikt i ulike artikler, og er ikke en teoretiker med sans for konsekvens. Det er for så vidt ikke uvanlig for sosialister som lider av besettelse med finanssektoren. Likevel medfører det at Steigan – når han ønsker – kan formulere sin sosialisme på en måte som ikke fornærmer de høyrevridde og nasjonalistiske lesere han har tiltrukket seg. De kan selvsagt tåle litt «klassekamp», når den er rettet mot anti-nasjonale finansfyrster i utlandet. Det er en eksplosiv blanding Steigan herved rører sammen, men han er ikke den første til å prøve seg.

 

Sofie Marhaug er gruppeleder i Bergen bystyre og stipendiat ved Universitetet i Bergen.

---

Bhaskar Sunkara:
Det sosialistiske manifest. Radikal politikk for en tid med ekstrem ulikhet
Forlaget Manifest, 2020, 297 s.

Sist jeg var i USA snek jeg meg med på studiegruppen til republikanernes studentorganisasjon ved Harvard. De fikk besøk av CNN-reporteren Jim Acosta. Han er neppe enig med republikanerne i ett og alt, men han hadde et budskap som ble tatt godt imot: «The American people want sanity, not socialism.» Salen jublet.

Den høsten var de selverklærte sosialistene Bernie Sanders og Alexandria Ocasio-Cortez i vinden. Da så de såkalte moderate kreftene – republikanere så vel som demokrater – det som sin oppgave å advare mot den sinnssyke sosialismen. Varsellampene begynner først å blinke når sosialister vinner terreng.

Amerikanske tilstander

Det er vanskelig ikke å lese Bhaskar Sunkaras bok, Det sosialistiske manifest. Radikal politikk for en tid med ekstrem ulikhet i lys av disse varsellampene, selv om boken er en introduksjon til den radikale venstresidens historie både i og utenfor USA. Den starter riktignok mer humoristisk, idet Sunkara forklarer både hvordan kapitalismen fungerer i dag og hvordan en overgang til sosialisme kan se ut med utgangspunkt i den fiktive spagettiprodusenten Bongiovi.

Deretter begynner alvoret. Det sosialistiske manifest tar oss gjennom kommunismen, sosialismen og sosialdemokratiets historie, fra og med Marx og Engels, via Tyskland, Russland, Sverige, Kina og USA. Forfatteren balanserer mellom det deskriptive og normative, mellom materialistiske årsaksforklaringer og behovet for en demokratisk overgang til sosialisme.

Mest interessant er det likevel når Sunkara beskriver tradisjonen for sosialisme i USA. Dette skyldes også min egen uvitenhet. Mens jeg har lest tekster både om og av Marx, Luxemburg og Lenin, kan jeg ærlig talt mindre om Eugene V. Debs og John Reed. Historien om forsøk på å organisere kommunister, sosialister og sosialdemokrater er også relevant for de 15 budene Sunkara lister opp mot slutten, det vi strengt tatt kan regne som bokens manifest. Den historiske gjennomgangen gir oss bakgrunn for å forstå hvorfor organisasjonsgraden er lav og det demokratiske partiet er udemokratisk. Betingelsene for sosialisme i USA har vært dårlige av strukturelle årsaker, som det både går an å analysere og forandre politisk.

Det skandinaviske sosialdemokratiet

Idealiseringen av det skandinaviske sosialdemokratiet har jeg større problemer med. Sunkara har kritiske innvendinger, men også et ønske om å fremheve en demokratisk, sosialistisk tradisjon. Å løfte frem Skandinavia som sosialistisk fyrtårn, gir meg en følelse av å være på ferie. Da kan jeg nemlig få spørsmål om jeg ikke er i et sosialt paradis, siden jeg kommer fra Skandinavia. Jeg føler meg ubekvem, for det er så mye jeg er misfornøyd med i Norge. Samtidig skjønner jeg at ubehaget mitt kommer fra en privilegert posisjon.

For det er mye fint å si om det skandinaviske sosialdemokratiet, ikke minst om Olof Palme som vies særlig oppmerksomhet i boken. I iveren etter å fremheve de positive sidene finner like fullt noen tilsnikelser sted. For eksempel tilskrives kvinnefrigjørende reformer som barnebidrag, foreldrepermisjon, barnehage og offentlig skolemat det svenske sosialdemokratiet i kontrast til den russiske tradisjonen (i parentes nevnes det at Aleksandra Kollontaj avfeide feministbevegelsen som «gift»).

Dette er merkelig all den tid Kollontaj som verdens første kvinnelige minister, og senere som sentral politiker i Sovjet, var en pådriver for at uekte barn skulle få de samme rettighetene som andre barn etter modell fra de norske castbergske barnelovene (Kollontaj var godt kjent med norsk politikk); for at abort ble legalisert; og for at offentlige helse- og omsorgsinstitusjoner ble bygget ut. Noen av hennes første handlinger som minister er talende for Kollontajs kamp for arbeiderkvinner: De gamle barnehjemmene skulle ikke lenger være en plass for almissepolitikk og utnyttelse av arbeiderkvinner, som ifølge Kollontaj hadde «gjort arbeiderkvinner til enfoldige melkedyr», men profesjonaliseres med oppgaver for leger, jordmødre og pedagoger. Hun opprettet et eget senter for mødre og barn i St. Petersburg i en herskapelig bygning. En rekke slike adelige og geistlige rom ble gjort om til offentlige omsorgsinstitusjoner.

Dette betyr ikke at Kollontaj lever opp til dagens standard eller definisjon av verken radikal eller interseksjonell feminist. En slik kritikk rammer imidlertid også datidens sosialdemokrater. Derfor undrer jeg meg over hva som er poenget med å underspille den positive innsatsen kommunister tross alt har hatt for feminismen?

Ironisk nok hadde Kollontaj direkte påvirkning på kvinnekampen i Skandinavia. Hun var med å arrangere den første kvinnedagen i Norge sammen med blant andre Anna Lindhagen og Martha Tysnæs fra Arbeiderpartiet. Etter partisplittelsen opprettholdt hun kontakt med både kommunister og sosialdemokrater. Kollontaj hadde ikke bare kontakt med arbeider- og kvinnebevegelsen i Norge. I femten år var hun Sovjets ambassadør i Sverige (1930–1945). En av dem hun hadde utstrakt kontakt med i Sverige, var Ada Nilsson – som regnes blant grunnleggerne av den svenske kvinnebevegelsen. Sammen med Nilsson gjestet Kollontaj den Kvinnliga Medborgarskolan ved Fogelstad.

Det er ikke riktig å tilskrive alle feministiske seiere – selverklærte eller ei – til sosialdemokratiet. Abort ble lovlig med den russiske revolusjonen. I Norge ble kampen for selvbestemt abort ført av Katti Anker Møller og andre kvinnesaksaktivister. De vant frem med krav i både Arbeiderpartiet og NKP. I Sverige var det Vänsterpartiet Kommunisterna som gikk i bresjen for homofiles rettigheter. Det er nødvendig å kritisere antidemokratiske tendenser hos kommunistene, men det er merkelig å gi de skandinaviske sosialdemokratene all æren for frigjørende reformer som fant sted på 1900-tallet. Feminismen i Sverige og Norge fra 1970-tallet og utover har riktignok sine særtrekk, blant annet det som Helga Hernes omtalte som statsfeminisme, men seirene har oppstått i vekselvirkning med sosiale bevegelser – deriblant kvinnekamp drevet av kommunister så vel som sosialdemokrater.

Så kan man spørre seg hva som er poenget med å henge seg opp i én enkelt og litt sleivete formulering om Aleksandra Kollontaj. Grunnen er at kommentaren illustrerer et større problem, nemlig tendensen til å skjønnmale det skandinaviske sosialdemokratiet. Selv om det er lett å si seg enig i at den sosialdemokratiske politikken har hatt flere positive resultater, er det vanskeligere å si seg enig i fortellingen om hvordan Skandinavia har oppnådd disse resultatene.

Dette bringer meg videre til et annet spørsmål jeg sitter igjen med etter å ha lest boken. Ettersom Det sosialistiske manifest behandler både revolusjonær og reformistisk sosialisme om hverandre (som det finnes både historiske og ideologiske argumenter for), lurer jeg på hvorfor ikke de økonomiske forholdene i de skandinaviske sosialdemokratiene diskuteres mer inngående. Sverige trekkes antakelig frem fordi Palme agiterer for sosialisme også etter 50- og 60-tallets økonomiske høykonjunktur – en situasjon som i sin tur påvirket forholdet mellom arbeid og kapital. I hvor stor grad henger den økonomiske situasjonen sammen med de sosialdemokratiske partienes suksess i etterkrigstiden? Det er forlokkende og løfterikt å vektlegge subjektive faktorer som partier og fagforeninger, og det har selvsagt mye å si for utviklingen i Skandinavia. Jeg sitter likevel igjen med en følelse av at disse gis for stor vekt.

Oversettelsen

Kanskje kan irritasjonen over idealiseringen av Skandinavia skyldes et generelt oversettelsesproblem: Fungerer boken like godt på norsk som på amerikansk?

Likevel forstår jeg godt hvorfor Forlaget Manifest har valgt å oversette Det sosialistiske manifest. Boken er nemlig en lettfattelig og god introduksjon til sosialisme. Den er tilgjengelig uten å bli overfladisk. Den blir desto mer tilgjengelig i norsk språkdrakt.

Noen ganger undrer jeg meg likevel over valgene til oversetteren, Åshild Lappegård Lahn. Et poeng som hadde stått seg bedre med innslag av engelsk, er Sunkaras definisjon av sosialisme via Backstreet Boys: Å være sosialist handler om å forsvare menneskets moralske verdi uavhengig av «who you are, where you’re from and what you do». I kapittelet som omhandler Sverige, gjengis derimot alle sitater på svensk. Det er mulig dette er en panskandinavistisk gest, men for meg fremstår det noe inkonsekvent.

Et annet problem med å oversette Det sosialistiske manifest knytter seg til bokens nyhetsverdi. Selv om Sunkaras manifest inneholder en solid gjennomgang av historiske forsøk på sosialisme, behandler den også samtidige bevegelser. Allerede nå kan forfatterens forholdsvis optimistiske analyser av Bernie Sanders-bevegelsen, Jeremy Corbyn og Momentum fremstå utdaterte. I en tid ikke bare med ekstrem ulikhet, men også med politisk uro, er det vanskelig å oversette tidsnok og grundig nok på én og samme tid.

En radikal politikk for vår tid

Til tross for innvendinger mot både fremstillingen av Skandinavia og deler av oversettelsen, mener jeg at Det sosialistiske manifest inviterer til noen viktige og relevante politiske diskusjoner– også utenfor USA. Flere av de femten budene forfatteren lister opp til slutt er verdt å diskutere: Er det riktig at det Sunkara kaller «klassekamp-sosialdemokrati» ikke står i veien for enda mer radikale krefter, og hvor går i så fall grensen mellom klassekamp og klassekompromiss med en slik strategi? Forfatteren peker på historiske eksempler der sosialdemokrater har gitt etter for kapitalister, mens både samtiden og fremtiden (naturlig nok) er mer i det blå.

Eller punktet om at «politikken må være universell»: Det er vanskelig å si seg uenig i et slikt bud, men i virkeligheten snubler venstresiden – i både Europa og USA – i høyresidens feller i diskusjoner om identitet, likhet og frihet. Jeg ønsker meg en radikal venstreside som spiller på lag med antirasister, feminister, transaktivister og andre grupper som kjemper for frigjøring og rettferdighet. Jeg er langt på vei enig med forfatteren i at en måte å gjøre dette på, er å «forene folk mot vår felles motstander» – det vil si kapitalismen.

I praksis er dette imidlertid lettere sagt enn gjort. Mens den radikale venstresiden vil snakke om arbeid og bolig, blir avisene oversvømt av liberale og konservative innlegg om hvorfor rasisme ikke egentlig er et problem, at metoo har gått for langt, og så videre, mens algoritmene i digitale medier belønner slike provokative innlegg. Hvordan skal vi mobilisere for fellesskap og solidaritet i en slik medievirkelighet?

Et sted å begynne er å diskutere strategi, og det er nettopp det Sunkara gjør – både med henblikk på fortiden og samtiden. Noen debatter er felles for USA og Skandinavia, mens andre føles mindre relevante. At sosialismen har fått en ny, amerikansk vår er uansett motiverende.

Litteratur

Kollontaj, Aleksandra. Diplomatiske nedtegnelser 1922–1930. Oversatt av Dina Roll-Hansen og Steinar Gil. Oslo: Res publica, 2015.

Rydström, Jens. Odd Couples. A History of Gay Marriage in Scandinavia. Amsterdam: aksant, 2011.

Sjejnis, Sinovij. Alexandra Kollontaj. Sider av et liv. Oversatt av Kari Knutsen. Oslo: Falken forlag, 1988.

Sunkara, Bhaskar. Det sosialistiske manifest. Radikal politikk for en tid med ekstrem ulikhet. Oversatt av Åshild Lappegård Lahn. Oslo: Forlaget Manifest, 2020.

August Ågrimsønn Næss Tekrø er idéhistoriker og aktiv i Rødt.

---

Ola Innset:
Reinventing Liberalism – The Politics, Philosophy and Economics of Early Neoliberalism (1920-1947)
Springer, 2020, 207 s

Man kan anta at det var en varm aprildag i 1947, da en gruppe høyreliberale intellektuelle møttes for første gang i de sveitsiske alper for å ha en ti dager lang konferanse. Dets formål? Å etablere en organisasjon, Mont Pèlerin Society, et fristed hvor likesinnede kunne diskutere hva de anså som den riktige frihet. De ble kalt «en hær av krigere for frihet» av Friedrich Hayek, og vil til tider bruke «nyliberalisme» som en beskrivelse av filosofien de utviklet. Senere skulle mange av dem heller velge å kalle det «klassisk liberalisme» eller andre lignende beskrivelser. Men var liberalismen deres klassisk, eller var den ny? Og hva er i så fall ny-liberalisme?

Siden finanskrisen inntraff i 2008, kan man godt si at ordet «nyliberalisme» har blitt et slangord for kritikk av «alt venstresiden ikke liker». Men samtidig som dette ordet oftere ble brukt i det offentlige ordskiftet, eksploderte den akademiske forskningen på temaet. Selv om begrepet den i dag i dag fortsatt blir beskyldt for å være vagt og inneholde praktisk talt all sosioøkonomisk utvikling som «venstresiden» ikke liker, har akademikere stort sett jobbet i en helt annen retning. Dette har de gjort ved å gå tilbake og undersøke de selvutnevnte nyliberale, og ved å følge sporene derifra har man oppdaget et internasjonalt nettverk av nyliberale tenketanker som Mont Pèlerin Society, grupperingen som generelt blir ansett som det sentrale knutepunktet for nyliberalismen. I sin nye akademiske bok, Reinventing Liberalism – The Politics, Philosophy and Economics of Early Neoliberalism (1920-1947), gir den norske historikeren Ola Morris Innset en detaljert analyse av nyliberalismen og dens inngang til alle sfærer av samfunnet.

Innledningsvis gir Innset en kort oversikt over litteraturen om nyliberalisme, og skiller hans tilnærming fra både den marxistiske og den «politiske» tilnærmingen. Innsets metodikk er en ikke-normativ og rasjonell gjenoppbygging, som bygger på merkevaren for idéhistorie utviklet av Cambridge-skolen. Men han forklarer selv at han søker å innovere denne tilnærmingen, ved å bruke verktøyene i mikrohistorien i en nær studie av det første møtet i Mont Pèlerin Society. Innset skisserer sitt begrep om det «doble argumentet» som et grunnleggende element i tidlig nyliberalisme, og forklarer dermed innledningsvis at nyliberalismen var eksplisitt ny, siden det doble argumentet innebar angrep på begge de tilgjengelige liberalismene på dette tidspunktet: laissez-faire – som er et økonomisk system der transaksjoner mellom private parter mangler form av økonomisk intervensjonisme, slik som regulering og subsidier – og sosialliberalisme.

I et metodologisk øyemed kan det virke som en nokså enkel oppgave. Referatet fra det aller første møtet i Mont Pèlerin Society har blitt godt bevart, og mange av de som deltok skrev egne notater selv, som har blitt arkivert. Det er likevel ikke enkelt det Innset prøver seg på. Og selv om det er noen som vil argumentere for at Innset mistolker primærlitteraturen for å underbygge egen ideologisk overbevisning – og kanskje, ironisk nok, særlig tanketanken Civita – så kan man heller si at de velger å vranglese Innsets utgangspunkt. Innset viser tidlig at han håndterer denne problemstillingen i den første delen av boken, ved å knytte det aller første møtet i Mont Pèlerin Society til en mye lengre og større historisk sammenheng. De tre innledende kapitlene skisserer etableringen av det – som tidligere nevnt – Innset kaller det «doble argumentet». Det vil si de nyliberales samtidige holdning mot sosialisme og klassisk liberalisme.

For de av oss som ikke fulgte så godt med i historietimene, inneholder heldigvis boken detaljert kontekstualisering. Innset gir en gransking av den sosialistiske beregningskontroversen, inkludert både de tyske språkdebattene sentrert i Wien og de engelskspråklige debattene mellom Hayek og markedssosialistene. Han går grundig igjennom hver eneste registrerte deltager på seminaret – deriblant nordmannen Trygve J.B. Hoff. Innset henviser til argumentet om markeder som formidlere av modernitet fra de sosialistiske beregningsdebattene i Walter Lippmanns kollokvium fra 1938. Han følger oss igjennom de økonomiske problemene i Europa etter krigen. Innset følger de forskjellige tenkerne knyttet til det nyliberale prosjektet siden Lippmanns kollokvium gjennom krigsårene, der deres organisatoriske innsats ble kuet. Og Innset viser at nyliberale på det kontinentale Europa, som Röpke, Eucken, Rougier og De Jouvenel, balanserte forholdet til fascisme og nazisme på forskjellige måter. Han gir også en grundig demonstrasjon av demografien – kun hvite menn – og viser i tillegg deltagernes notater rundt dette.

Innset gir en grundig påminnelse om at sosialismen var relativt ny som en storstilt politisk praksis i de tidlige mellomkrigsårene, med det nyetablerte Sovjetunionen som det mest betydningsfulle. Men selv om Sovjetunionens oppblomstring skapte uro blant de liberale i Europa, var det likevel et par senere fremtredende økonomer som kanskje ble enda mer rystet av de sosialistiske eksperimentene som fant sted i umiddelbare nærhet. Dette var i all hovedsak de markedsorienterte liberale, som Ludwig von Mises. Da sosialistiske partier fikk flertall i flere byer, kanskje mest merkbart «Røde Wien», fremmet det frykten for at sosialistiske ideer kunne slå rot i hjertet av Europa, som ifølge Mises ville føre til avskaffelse av frihet og den frie økonomien slik vi kjente det. I forsvar av liberalismen, forsøkte Mises å demonstrere umuligheten av «sosialistisk beregning», heller ikke så ulikt nordmannen Trygve Jacob Broch Hoff.

Innset avslutter sin studie av det første møtet i Mont Pèlerin Society i 1947 med utdypninger om hva det vil si å se nyliberalismen som en teori om modernitet, og ikke bare et sett med politiske forslag. Bare når vi verdsetter hele sammenhengen med utviklingen av tidlig nyliberalisme, kan vi se dens dyptgående røtter, og hvordan det er en mye bredere filosofi enn det som ofte antas. Forestillingen om markeder som formidlere av modernitet underretter de fleste politiske prosjekter – og til og med sunn fornuft til en viss grad. Forfatteren undersøker sentrale nyliberale oppfatninger av totalitarisme, markedsmekanismer og stater, og presenterer en detaljert studie av diskusjonene under det første møtet i Mont Pelerin Society. Denne studien tilbyr et nytt perspektiv på ideene som har påvirket økonomi og politikk siden 1970-tallet, og appellerer spesielt til interesserte i moderne og politisk historie, politisk teori og økonomisk idéhistorie.

Reinventing Liberalism er fremfor alt god idéhistorie. Den gir en velskrevet, tilgjengelig og bevisst beretning om de tidlige nyliberale og deres kamp – som ikke bare var å bekjempe sosialismen, men også å frigjøre seg fra laissez-faire og dens noe løse bånd til fascisme, og den, i deres øyne, alt for statsvennlige liberalismen. Ved å gå dypt inn i kildemateriale og analysere denne intellektuelle kampen i detalj, greier Innset å vise at de nyliberale ikke er naive mennesker som kun tror på det økonomiske mennesket, noe de blir fremstilt som så ofte i den offentlige debatten. Innset viser at de derimot slet med å samkjøre det som er betingelsene for individuell frihet med statlige frie markeder. Innset viser at de nyliberale på denne måten får til å kjøre kiler, ikke bare mellom de klassiske liberale og seg selv, men også mellom individuell samfunnsfrihet og demokratisk beslutningstaking.

Som flere har påpekt, vil vi med Reinventing Liberalism endelig få en slutt på de uendelige debattene om hvorvidt nyliberalisme faktisk eksisterer eller ei. Ola Morris Innset viser tydelig at den eksisterer, og presenterer et klart og definitivt argument for hva nyliberalisme er. Denne boken er et «must» å lese for alle de som ønsker å ha en solid historisk forståelse av ideologien som rammer inn, og stadig synligere setter verden i fare.

Henrikke Ellingsen. Masterstudent i miljøgeografi ved UiO og med i fylkesstyret til Rødt Oslo.
Susanne Normann. Stipendiat ved Senter for Utvikling og Miljø (SUM).

---

Vindkraftindustri utgjør en trussel for videreføring av samisk reindrift. Venstresiden bør bygge allianser basert på solidaritet og kamp mot grønn kolonialisme

Våren 2020 åpnet bevegelsen Black Lives Matter (BLM) et handlingsrom for å ta et oppgjør med rasisme og kolonialisme. Etter at George Floyd ble brutalt kvalt av politiet i USA, og BLM ble intensivert i mange deler av verden, har en oppvoksende generasjon gitt samfunnet en ny mulighet til å lære. Unge stemmer har ristet i etablerte sannheter, sannheter som også rister i venstresiden. Her hjemme, i kjølvannet av BLM, skriver Erik Reinert «vi forblir rasister overfor vår egen urbefolkning» i Klassekampen 15. juli 2020. Reinerts kronikk foreslår at verdien av reinkjøtt målt opp mot annen kjøttproduksjon synliggjør hvordan Norge systematisk undergraver den bærekraftige samiske reindriften gjennom lovendringer, styringsmodeller og arealinngrep. Videre skriver Reinert retorisk at det trolig vil være enklere å rive ned statuer av Holberg enn å røske opp i strukturell rasisme mot samene.

Vi tenker at hverken å bryte gjennom med kritiske narrativ om norsk deltakelse i slavehandelen eller om norsk politikk ovenfor samisk urbefolkning har vist seg å være enkelt. Siden vi ble invitert til å skrive om vindkraft i dette nummeret av Gnist, ønsker vi å utforske Reinerts argumentasjon videre ved å se spesifikt på hvordan noen sentrale dynamikker i vindkraftsektoren også kan ses som utrykk for strukturell rasisme. Kampen mot rasisme og kolonialisme er ikke ny, men momentumet for oppgjør som BLM skaper, bør materialiseres i antirasistisk politikk og organisering, også når det gjelder energipolitikk og det grønne skiftet. Rødt, som Norges mest antirasistiske parti, kan gjøre mer enn å stille seg kritisk til vindkraft på land.

Utvinningsindustri, kolonialisme og rasisme

I dag er det omkring to til tre hundre tusen tamrein i de nordiske landene Norge, Sverige og Finland, og til sammen er reindriften knyttet til et samisk kulturlandskap som tilsvarer nær halvparten av landarealet til de tre landene totalt sett. Det samiske reindriftsområdet i Norge er på kartet et sammenhengende område fra Hedmark til Finnmark. Men realiteten ser ikke slik ut. Mange reinbeitedistrikter har fått områdene sine fragmentert over tid til mange små biter av en rekke utviklingsprosjekter med store arealinngrep. Det bygges alt fra veier, jernbane, hytter og vannkraft i reinbeiteområder. Bit for bit-politikk kaller mange i Sápmi det. Litt etter litt mistes kulturlandskapet som forvalter samenes historie og reindriftas fremtid. De siste årene har vindkraft kommet på toppen av andre inngrep, som gjør at flere unge samer i dag er usikre på om de vil klare å videreføre reinmerket til sin familie. På deres skuldre hviler det bredere samiske samfunnets kulturelle overlevelse.

«Om ikke dette er rasisme i deres øyne må dere være blinde», sa Ina Theres Sparrok til NRK i 2015, da hun og andre unge kjempet mot konsesjonen til Fred Olsen Renewables. Distriktet hennes vant til slutt kampen og Olje- og energidepartementet trakk tilbake NVE-konsesjonen. Internasjonal faglitteratur har dokumentert konsekvensene av utvinningsindustri i det globale sør, og koblet ressursutvinning (extractivism) med kolonialisme og rasisme. Forskerne kategoriser kolonialisme på flere måter, ofte knyttet til hvor en betrakter verden fra. Nykolonialisme har for eksempel blitt brukt for å beskrive hvordan maktforholda som ble etablert da Europa koloniserte Afrika, Latin-Amerika og Asia opprettholdes gjennom handels- og industrirelasjoner etter frigjøringskampene.

Settler Colonialism brukes ofte om USA, Australia, New Zealand og Canada, der urfolk fikk sine områder invadert av bosettere. Coloniality ble introdusert av forskere fra Latin-Amerika, som vurderer koloniseringen av Afrika og Latin-Amerika som helt grunnleggende for å forstå dagens verdenssystem. Om situasjonen i Sápmi bruker forskerne ulike begrep, men understreker at koloniseringen har skjedd gradvis gjennom at ikke-samer sakte, men sikkert har gjort innhugg i det som har vært samiske områder. Deretter har denne prosessen blitt formalisert gjennom statlig politikk.

Felles er likevel at alle kolonialistiske systemer knyttes til rasisme. De trenger rasisme for å legitimere eksistensen sin, for eksempel gjennom å kategorisere befolkningen som hedensk eller underutviklet. I 2022 skal Sannhetskommisjonen levere en rapport om utviklingen og konsekvensene av assimilering og kolonialisme mot samer, kvener og norskfinner i Norge. Sentralt blir trolig fornorskingspolitikken fra 1800-tallet, som videreførte assimileringen som hadde startet ved grensedragning og tvangskristning fra 15–1600-tallet. Fornorskningen motarbeidet systematisk samisk språk og tok etter hvert mange barn fra familiene sine. Men sentralt blir også den rasebiologiske forskninga på starten av 1900-tallet som etablerte rasistisk kvasivitenskap om samisk underutvikling, og Norges første professor i etnografi, Yngvar Nilsen, sine rasistiske beskrivelser av sørsamene.

Under forberedelsene til Sannhetskommisjonen i 2018, tok mange til ordet for at de pågående utbyggingene av gruvedrift og vindkraft må analyseres som kolonialisme. Grønn kolonialisme, har dagens sametingspresident Aili Keskitalo kalt det, og peker i retning av en tendens som også internasjonal forskning har synliggjort, nemlig at klimapolitikk kan eskalere kolonialisme. Dette skjer blant annet fordi stor-skala vindkraft, vannkraft, biodrivstoff, solceller, og ikke minst mineralutvinningen fornybar energi bygger på, legger beslag på enorme jordområder. Dette fjerner livsgrunnlaget til flere urfolk eller andre tradisjonelle samfunn som lever nært på naturen og forsvarer ikke-kapitalistiske produksjonssystemer. Klimatiltakene representerer enn dobbel byrde: i stedet for støtte til å tilpasse bærekraftige næringer klimaendringene, ekskluderes man fra det som skal reddes.

Murrey og Jackson bruker begrepet localwashing om diskurser og praksiser som skjuler hvordan strukturell rasisme kan operere innenfor utvinningsindustri, blant annet gjennom at majoritetssamfunnet avgjør hva som er bra, rasjonelt, profitabelt og mulig i distriktene det gjelder. Begrepet deres er relevant for å analysere vindkraft i Norge. Både for å sette et spørsmålstegn til utviklingsretorikken, for å se på hvordan en feilet distriktspolitikk kan gjøre kommunene villige til å ofre urfolksrettigheter for å få inn selv begrensede inntekter fra vindkraftindustrien, men også for å se på hvordan fornybar energi krever ressursutvinning (av blant annet mineraler), som kan gå hardt utover lokalsamfunn og natur andre steder i verden. I den norske debatten snakker vi først og fremst om konsekvensene her, men ikke om hvilke utvinningsindustrier internasjonalt som kobles til det grønne skiftet. Det diskuteres for eksempel sjelden mengden metaller og sjeldne jordarter en vindturbin eller et batteri er satt sammen av, og hvilke økologiske og menneskelige tap og forgiftninger av vannkilder som pågår i områdene dette utvinnes.

En Grønn New Deal (GND), eller en grønn industrialisering, må diskutere grundig hva en rettferdig overgang innebærer, og for hvem. GND forsøker å snu en kapitalistisk grønn økonomi til å ha en sosial profil, men i en tid der arbeid prekariseres og behovet er stort for klimajobber, kan vi risikere at når klimajobbene kjempes frem, forverrer de også kolonialistiske relasjoner, som venstresiden fortsatt ikke har tatt et grundig nok oppgjør med. De samiske reinbeitedistriktene forsvarer utenom-kapitalistiske produksjonssystemer, i motsetning til mange andre næringer. At reindriften må vike i et av landene i verden med høyest intensitet av energiforbruk, er ikke mulig å forsvare. I Gnist 2A skriver Matt T. Huber at vi må slutte å se på arbeiderklassen som syndebukker for klimaendringene. Det er vi enige i, klimaendringene er ikke menneskeskapt, de er skapt av kapitalismen. Men å være antikapitalist og feminist er ikke alltid synonymt med å være bevisst kolonialistisk undertrykkelse eller rasistiske mekanismer, noe deler av diskusjonen rundt det grønne skiftet her i landet er et eksempel på.

Avkolonisering av kunnskap: En kamp for samisk overlevelse

Norge har det formelle på plass når det gjelder å følge internasjonalt lovverk som skal beskytte urfolksrettigheter. Likevel har det samiske samfunnet gjentatte ganger påpekt at prosessene ikke er gode nok. Sentralt står debatten om kunnskap og forskningsmiljøer, blant annet fordi kunnskapsstatusen i forskningen på reinens atferd er svært viktig under utredningene som fører frem til konsesjoner. Forskerne som utfører utredningene, er tilknyttet selskaper som delvis finansieres av statlige selskaper, for eksempel Statnett. Disse statlige selskapene er igjen pådrivere for kraftutbygging, slik det ble dokumentert i tingretten i rettsaken mellom Fosen Vind DA og Fovsen Njaarke i 2018. Praksisen med at selskapene velger utredere er problematisk. Gjennom vår forskning har vi best kjennskap til situasjonen i det sørlige Sapmi. Her kjenner vi ikke til eksempler fra de pågående vindkraftsakene på at samiske utredere har blitt valgt. Enkelte ganger har det samiske samfunnet klart å kjempe frem tilleggsutredninger utført av Protect Sapmi, men da er ofte prosjektene kommet så langt at de i praksis har vært umulig å stanse.

Kunnskapsmangel innenfor norske institusjoner som Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE), Olje- og energidepartementet (OED) eller rettsapparatet, utheves som et sentralt problem. I konsultasjonene kan det være satt av time- eller daglange møter, og selv om NVE har folk med noe kompetanse i reindrift, kan funksjonærene som deltar i konsultasjoner mangle dette. Da er det reinbeitedistriktenes vanskelige oppgave å forklare dem kompleks økologi i løpet av noen få timer. Når kunnskapsmangler er systematiske og opprettholdes over tid og bidrar til å legitimere inngrep, på tross av gjentatt kritikk fra det samiske samfunnet, kan vi se på dette som en strukturell ignoranse som opprettholder en kolonialistisk praksis.

Det finnes flere paralleller mellom BLM og avkoloniseringdebatten av akademia som raste i Norge i 2018. Studentene hentet i 2018 inspirasjon fra kampene i andre land. Siden rettet mange blikket mot hvordan norsk kunnskapsproduksjon innenfor høyere utdanning har etablert, forsterket og fornyet kolonialisme og rasisme ovenfor den samiske befolkningen. Kampanjen var viktig fordi den skapte oppmerksomhet om forholdet mellom kunnskap og kolonisering av Sápmi, som samiske forskere og samfunnsaktører har beskrevet i en årrekke.

Selv om de færreste innenfor det norske byråkratiet vil si at de har rasistiske holdninger mot samer, er det ikke alltid det handler om individets onde intensjoner, et poeng som har kommet hyppig frem i debatten rundt rasisme i det siste. Slik sett speiler det som skjer i konsultasjonsprosessene noe av samfunnsdebatten i kjølvannet av BLM, nemlig sammenhengen mellom individuelle privilegier, kunnskapsmangel og strukturell rasisme. Institusjonene kan ha iboene rasisme ved at de ikke anerkjenner ikke-vestlige kunnskapssystemer, og heller ikke har verktøy til å bli oppmerksomme dette. Forskere har vist at det kan være svært vanskelig for majoritetsbefolkningen å oppdage rasistiske trekk i sitt eget samfunn, fordi dette blir så innarbeida i diskurser og institusjoner. Med andre ord, vanskelighetene samene opplever i vindkraftsakene, viser viktigheten av avkoloniseringsdebatten.

I dommen fra Frostating lagmannsrett som kom i juni om Fosen Vind DA, Europas hittil største vindkraftanlegg på land, vant endelig samisk reindrift gjennom med det de har sagt helt fra starten: at reinsdyr ikke kan leve sammen med stor-skala vindkraftindustri. Områdene anses av retten som tapt. Dette er et fremskritt, og dommen kan skape et nytt utgangspunkt for å diskutere kunnskap om disse temaene. Likevel, at vindkraftanleggene anses som gyldige inngrep i reinbeiteområder er en reell barriere for anerkjennelse av den tradisjons- og erfaringsbaserte kunnskapen som reindriften baserer seg på. Ifølge Fischer har inntoget av stadig flere tekniske eksperter gitt oss en mer elitistisk og teknokratisk beslutningsform som går ut over demokratiet.

Szulecki legger til at dette fremstår spesielt sant i energisektoren, som tradisjonelt har blitt presentert som et teknologisk vitenskapelig domene reservert for ingeniører og naturvitenskapelige forskere, mens de sosiale konsekvensene ofte blir ansett som plagsomme hindre som står i veien for utvikling. Dette kunnskapshegemoniet som alt for lenge har fått styre samiske spørsmål, er synlig i utviklingen av vindkraftanlegg i reindriftsområder, og er noe av årsaken til at reindriftseiere ikke blir hørt i saker som angår dem. I fjor kom to rapporter fra FN som etterlyste at stater inkluderer urfolks kunnskap i klima-planer. Bortsett fra en kort referanse i Norges oppdaterte klimamål fra februar 2020, kan vi ikke se spor av dette i klimapolitikken.
Et passivt samfunn overfører politisk kamp til retten

At rettsakene skjer når prosjektene har kommet langt i konstruksjonen, som i Fosen, er et demokratisk problem og illustrerer i våre øyne hvordan debatten ikke har blitt tatt politisk. Et poeng i artikkelen til Matt. T Huber i forrige nummer av Gnist, virker å definere støtten til urfolks- og ikke-kapitalistiske produksjonssystemer først og fremst som politiske økologers og andre akademiske retningers interessefelt. Kanskje kan vi snu litt på Huber sitt argument, og tenke at gjennom å ikke ha en tydelig antikolonialistisk og antirasistisk linje når det gjelder utvinningsindustri, har venstresiden forlatt disse «utkantene», og at dette først og fremst er venstresidens ansvar.

I forskning på rasisme og kolonialisme, er rollen til den passive tilskuer viktig og det er et diskusjonsspørsmål om tilskueren skal defineres som en aktiv eller passiv part. Fraværet av en tydeligere politisk linje i solidaritet med den samiske befolkningen er uansett slående. Selv om det har oppstått spennende allianser mellom miljøvernere og lokale aktivister og reinbeitedistriktene, og selv om venstresidens partier de siste årene har tatt mer tydelige standpunkt, ender reinbeitedistriktene ofte opp ganske alene i svært tunge kamper, hvor et feil valg er alvorlig for enkeltmennesket, for familien, for distriktet og det øvrige samiske samfunnet.

Med en passiv venstreside, blir rettssystemet arenaen hvor kampene omkring reindrift og utvinningsindustri utspiller seg. I desember i fjor, samtidig som Frostating lagmannsrett behandlet ankesaken om Fosen Vind DA, pågikk klimatoppmøtet COP25 i Madrid. Urfolksdelegasjonen på COP25 kjempet hardt for å styrke rettsvernet til urfolk i forbindelse med klimatiltak. I rettsalen i Frostating utspilte det seg et alvorlig eksempel på hva som kan skje når dette ikke er på plass i praksis. Rettssystemet er konservativt, tungrodd, og det kreves fagekspertise og bakgrunn i juss for å ha en tydelig rolle. Politiske diskusjoner har heller ikke plass i et rettssystem, og når bevisbyrden hviler på reindriftas skuldre, som må bevise at i fremtiden må en eller flere familier forlate reindrifta, er det i praksis vanskelig å komme gjennom.

Kunnskapsdebatten får også en sentral rolle her. For hvordan kan vi være trygge for at dommere forstår essensen i reineiernes situasjon, om de ikke har en utdanningsbakgrunn som gjør de i stand til det? Rettslokalene i Frostating burde vært fylt opp av et interessert og engasjert publikum, men stolradene i det romslige rettslokalet var nesten tomme. Det er historisk viktige rettsaker som til slutt handler om Norges evne til å garantere det sårbare sørsamiske samfunnets rett til overlevelse, og burde hatt stor allmenn interesse.

Rasisme utrykkes på flere måter: ungdommer fra Mortensrud blir ydmyket gjentatte ganger av politiet, kvinner med hijab blir diskriminert hos fastlegen og folk med et etternavn med opprinnelse i Midtøsten får ikke komme på jobbintervju. Strukturell rasisme handler også om at folk som bor i Norge kan kjøpe kilovis av nye klær i året, men enten aktivt distanserer seg fra lidelsen til lutfattige kvinner i land som Bangladesh, eller ikke har en god nok lønn til å velge mer etiske alternativer. Slik blir strukturell rasisme både et produkt av, og en driver for, imperialisme og kolonialisme. Systemer som ikke viser vilje til å endre på disse strukturene er også rasistiske etter de fleste definisjoner – vindkraftsektoren inkludert.

Takk til arkeolog/museolog Liisa-Ravna Finbog ved UiO og historiker Mikkel Berg-Nordlie ved Oslomet for verdifulle innspill. 

 

Morten Anker er medlem i Rødt, folkevalgt i Ås kommune og jobber som lektor.

---

Mímir Kristjánsson:
Martin Tranmæls metode – Da arbeiderbevegelsen nedkjempet ytre høyre og hvordan vi kan gjøre det i igjen
Manifest Forlag, 2020, 226 s.

Mímir Kristjánssons nyeste bok begynner med at Martin Tranmæl sitter i cella i Møllergata 19. Han ble arrestert to måneder før stortingsvalget 1933. Arbeiderpartiet har blitt forbudt. Demokratiet har brutt sammen. De borgerlige partiene har plassert Quisling på Statsministerens kontor i den tro at fascismen kan kontrolleres.

Dette er selvfølgelig ikke det som faktisk skjedde, men det åpner for det sentrale spørsmålet i Martin Tranmæls metode: Hvorfor fikk ikke fascismen fotfeste i Norge?

Dette spørsmålet er sett igjennom Arbeiderpartiets utvikling fra det revolusjonære Komintern-partiet det var i 1920-årene, til regjeringspartiet det ble etter 1935. Boken følger den ideologiske og realpolitiske utviklingen i AP gjennom Martin Tranmæl. Tranmæl var en av de viktigste maktfaktorene i Arbeiderpartiet fra 1920-åra og fram til slutten av 60-tallet. Boken er delt i fire deler, hvor forfatteren skriver om Martin Tranmæl, om høyreekstremismen etter 1929, om hvorfor AP utkonkurrerte ytterste høyre og til slutt om hvilke lærdommer vi kan ta fra Tranmæl og APs vei til regjeringsmakt.

Den historiske delen av boken er godt skrevet og lettlest. Delen om Tranmæls liv er en god mini-biografi. Det mest relevante av norsk i historie fra perioden er med, og framveksten av ytre høyre i Norge beskrives på en god måte. En ting jeg liker med boken er at situasjonen flere steder sammenlignes med nåtiden. Kristjánsson sammenligner blant annet effekten 1920-tallets paripolitikk med dagens kutt og spare-regime i EU. Paripolitikken skulle holde kronekursen stabil og inflasjonsfri, men forårsaket mye unødvendig lidelse for vanlige folk. I likhet med den økonomiske politikken i EU i dag, førte dette til et økonomisk tapt tiår. De økonomiske og materielle problemene som bidro til oppslutningen rundt fascismen ligner problemene Europa har i dag. Framveksten av dagens høyrepopulistiske partier henger sammen med de materielle kårene til folk flest.

Siste halvdel av boken er en analyse av hvorfor AP lyktes i å vinne oppslutning og utkonkurrere ytre høyre. Her følger vi de spesifikke forandringene AP gjennomførte for å få bredere oppslutning. Et eksempel er hvordan Tranmæl tok Ole Colbjørnsen inn i varmen. Colbjørnsen var en nytenkende økonom og tidligere medlem av det Sovjetiske Kommunistpartiet. Han forlot sovjetisk tjeneste da det virket som om han ville bli rammet av Stalins utrenskninger. Da han kom tilbake til Norge etter årevis i utlandet oppsøkte han Tranmæl og fikk jobb i Arbeiderbladet. Colbjørnsen var en av dem som tok til orde for at AP måtte føre en Keynesiansk motkonjunkturpolitikk, en slags statskapitalisme som ikke var forenlig med tradisjonell marxisme. For ortodokse marxister var dette kontroversielt, men det kan hende at det førte til økt oppslutning for AP, fordi man hadde en positiv løsning på den økonomiske krisen og lovet en bedre framtid. I siste del av boken trekker Kristjánsson også fram fire lærdommer den radikale venstresiden kan lære av Tranmæl og AP. Dette er interessant lesning fordi det er en del paralleller mellom mellomkrigstiden og vår tid. Arbeiderbevegelsen må lære av fortiden, og unngå å gjøre åpenbare feil.

En kritikk jeg har av boken er at den er veldig fokusert på de få mennene som var i toppsjiktet i AP. Det å påvirke et parti til å endre politikk handler så klart om profilerte lederfigurer som utvikler politikk, men det ligger også en del partiarbeid bak. Det er kanskje ikke så lett å unngå at framstillingen blir personfokusert i en bok som nettopp fokuserer på en enkeltperson. Leseren får noe innblikk i hvordan partiorganisasjonen og velgerne reagerte gjennom voteringene i landsmøter og oppslutning. Vi får også innblikk i utviklingen av politikk gjennom aviser, pamfletter og bøker. Det hadde likevel vært interessant å fått et enda større innblikk i hvordan Tranmæl og hans støttespillere klarte å overbevise medlemmene om at deres politikk var riktig.

Det er en historisk analyse jeg savner i en bok om hvordan venstresiden overvant fascismen. Det er den aktivistiske og sosiale delen av antifascismen. Kampen mot fascismen var en kamp om ideer, men minst like viktig var de sosiale represaliene overløpere til fascismen kunne møte. I mellomkrigstiden var det demonstrasjoner og regelrette opptøyer der det kom til slåsskamper mellom folk på venstresida mot fascister og nazister. Nasjonal Samling opplevde å bli jagd ut av byer av rasende demonstranter. Hvis man leser Arbeiderbladet i denne perioden sto det ofte om disse hendelsene dagen etterpå. Nazister ble navngitt og latterliggjort. Arbeidere som gikk til NS eller andre høyreekstreme organisasjoner, risikerte både fysisk vold og å bli utstøtt sosialt. Men, som Kristjánsson skriver, er boken basert på sekundærlitteratur og det kommer ikke fram noen ny historisk kunnskap. Arbeiderbladet og Martin Tranmæl skrev av og til om disse planlagte fascist-møtene og aktive høyreekstreme i avisen, men det er ikke godt dekket i historieskrivingen. Det betyr at man heller ikke kan forvente så mye av det i en bok bygget på sekundærlitteratur.

Tidsrammen for boken er mellomkrigstiden. Det betyr at Kristjánsson slipper å analysere den politiske retningen AP tok etter krigen. Kråkerøy-talen, antikommunismen, medlemskap i NATO og støtte til USA og dets imperialistiske kriger. Er det mulig å forene radikal venstresidepolitikk i allianse med verdens største kapitalistiske makt? Det store kontrafaktiske spørsmålet her er jo selvfølgelig om AP hadde tatt denne politiske vendingen hvis Norge hadde vært nøytrale i andre verdenskrig.

Martin Tranmæls metode er en interessant og lesverdig bok. Den er en god blanding av viktig historie og relevante politiske analyser. Boken er engasjerende og informativ. Martin Tranmæl var en nøkkelperson i AP, så å analysere denne delen av historien gjennom ham fungerer godt. Hvis du leser Gnist er også sjansen for at du er over middels engasjert i politikk stor, og at du dermed har noe å lære av den. Ved forrige århundreskifte var Arbeiderpartiet et relativt lite og isolert parti. Det overlevde splittelser, samlinger, krig og okkupasjon. Historien om hvordan den radikale venstresiden vokste og fikk makt bør man kjenne.