Et ledemotiv i Andreas Malms forfatterskap om klima er at siden klimakrisa er både prekær og systemisk, må også løsningene være av samme art. De må komme nå, og de må endre den sosiale organiseringen av vår interaksjon med naturen fundamentalt. Det er eneste sjanse vi har for å endre “stormens” – Malms metafor for klimakrisa – utvikling.

Av Daniell Vernegg, medstifter av Kritisk bynettverk og medlem i Gnist-redaksjonen.

Malm er universitetslektor i humanøkologi ved Universitetet i Lund i Sverige. De siste årene har han gjennom bokutgivelsene Fossil Capital: The Rise of Steam Power and the Roots of Global Warming (2016), som tar for seg kapitalismens fremvekst og relasjon til kull, og den mer vitenskapsfilosofiske The Progress of this Storm (2017) skapt seg noe av et navn innen marxistiske kretser globalt. I september ventes det som blir Malms tredje bok om klima, Corona, Climate, Chronic Emergency: War Communism in the Twenty-First Century. I følge forfatteren selv kommer han i boka med et forsvar for en “økologisk leninisme” og i den vil han argumentere for hvorfor vi bør trekke lærdommer fra bolsjevikenes krigskommunisme i årene etter den russiske revolusjonen. Og ikke nok med det: Allerede i januar 2021 utkommer neste bok, How to Blow Up a Pipeline, hvor Malm fra et klimabevegelsesperspektiv vil ta for seg politiske og etiske spørsmål rundt vold og pasifisme; demokrati og sosial endring; og strategi og taktikk. Her vil han argumentere for at sabotasje og ødeleggelse av privat eiendom bør utgjøre del av klimabevegelsens taktiske reportoar. Tidligere har Malm blant annet utgitt boka Hatet mot muslimer (2009) og arbeidet som journalist i den syndikalistiske ukeavisa Arbetaren.

Teori som politisk veikart 

I tråd med Marx sin berømte læresetning om at poenget med filosofi ikke simpelthen er å fortolke verden, men derimot å forandre den, tilskriver Malm teorikonstruksjon en sekundær rolle i kampen mot klimaendringene. Det avgjørende er handling, og i den prekære situasjonen vi befinner oss i, kan det for Malm ofte føles som at “den eneste meningsfulle tingen å gjøre nå er å gi slipp på alt annet og fysisk stanse forbrenningen av fossile brensler, punktere hjulene, blokkere rullebanene, okkupere plattformene [og] invadere gruvene.”

Likevel har han altså valgt å sette seg ned og bruke år på å produsere flere hundretalls sider med tekst, hvorav en god del attpåtil er på et nokså abstrakt nivå. Hva er rasjonalet bak det? Jo, fremfor at strategiske og taktiske avgjørelser tas på bakgrunn av “utydelige grafer og tåkete tenking”, er bevegelsens mål best tjent med at en makter å utvikle “konseptuelle kart som med en viss grad av nøyaktighet kan peke på kreftene som er i ferd med å kollidere”. Det er nettopp det Malm gjør i historieverket Fossil Capital og den mer teoretiske The Progress of This Storm. Gjennom disse verkene gir han sitt bidrag til hvordan vi best kan spore stormens utvikling på en måte som kan generere nøyaktige konseptuelle kart for en vei ut av krisa.

Primitiv akkumulasjon og industriell kapital 

“De døde generasjonenes tradisjon tynger som et mareritt ned på sinnene til de levende”, skrev Karl Marx […] [I] en varmende verden tynger den ned tyngre og tyngre på de levendes kropper og deres omgivelser, i en nådeløs konsolidering av fortidens tyranni.

skriver Malm i introduksjonskapittelet i Fossil Capital. Karbondioksiden som ble sluppet løs i atmosfæren i går, kommer til å bli liggende og generere oppvarming i morgen. På godt norsk kan en si at klimakrisa er fortidens utskeielser som biter fremtidens generasjoner i ræva. Følgelig vil et naturlig utgangspunkt for å bygge en klar teoretisk forståelse av situasjonen vi står overfor kunne være å dykke ned i historien for å søke å forstå hvordan og hvorfor den globale økonomien kom til å bli så til de grader basert på klimagassproduserende energikilder. For å gjøre det, vil den industrielle revolusjons Storbritannia være både den naturlige tiden og stedet å rette oppmerksomheten mot.

Fossilkapitalens historiske vugge lokaliserer Malm i den industrielle revolusjonens Storbritannia. Det var her en så historiens første tilfelle av at brorparten av en nasjonal økonomis energigrunnlag ble utgjort av fossile brensler, og det var også her den industrielle kapitalismen for første gang ble etablert som den samfunnsmessig dominerende produksjonsmåten. Inntil dette punktet i historien hadde den samfunnsmessige produksjonen i all hovedsak foregått uten at kapital var involvert, basert på energikildene vann-, vind- og muskelkraft.

I populærhistoriske fremstillinger presenteres den industrielle revolusjonen ofte som et resultat av James Watts dampmaskin, som ble tatt i industriell bruk for første gang i 1776. Med Watts patent ble det mulig å erstatte energiformene som til da hadde drevet produksjonen til fordel for  damp produsert gjennom forbrenning av kull, og det ble økonomisk rasjonelt å samle lønnsarbeidere i fabrikker, fremfor at disse arbeidet på hver sin tue, slik praksis hadde vært tidligere. I denne typen historiefremstilling blir industrialismen og kapitalismen forstått som følger av en rekke teknologiske innovasjoner sentrert rundt dampmaskinen, mens sosiale relasjoner mottar mindre fokus. Ofte kan slike fremstillinger helle i retning av det som gjerne kalles teknologisk determinisme, eller troen på at teknologiske nyvinninger er det primære i å avgjøre historiens gang.

I Malms historielesning, som i stor grad tar utgangspunkt i historietilnærmingene til de marxistiske historikerne Robert Brenner og Ellen Meiksins Wood, er det derimot de sosiale relasjonene som inntar den mest fremtredende rollen i å forklare den industrielle kapitalismens fremvekst. Inspirert av Marx sitt kapittel om primitiv akkumulasjon i Kapitalen, finner nemlig Brenner og Wood de primære forutsetningene for den industrielle kapitalismen i hvordan det vokste frem nye og unike eiendomsrelasjoner på den britiske landsbygda i århundrene forut for den. Fra om med siste halvdel av 1500-tallet ble stadig større deler av jordeiendommen i landet – som hadde tilhørt kongehuset og kirken – gradvis underlagt privat eiendomsrett, og bøndene som i århundrer hadde hatt bruksrett til dennes allmenninger fordrevet. Denne prosessen skilte de direkte produsentene (bøndene) fra produksjonsmidlene (jorda) og skapte en klasse mennesker (arbeiderklassen) uten andre muligheter for å fø seg selv (reproduksjon) enn å selge egen arbeidskraft. Samtidig konsentrerte den såkalte “enclosure”-prosessen eierskapet til eiendommen og produksjonsmidlene på et fåtall private hender, noe som dannet utgangspunktet både for konkurranse disse imellom, samt for at dette fåtallet kunne erverve seg ytterligere verdier gjennom å få flertallet til å arbeide for seg i bytte mot lønn. Kapitalismen var således en forutsetning for adopsjonen av dampmaskinen, heller enn en konsekvens av denne.

Fossil kapital som våpen i klassekampen

Denne tilnærmingen til industrialiseringens opphav understøttes av det faktum at fabrikksystemets fremvekst for stor del skjedde før dampmaskinen i noen særlig utstrakt grad ble tatt i bruk. I motsetning til hva som kan synes å være gjengs oppfatning blant folk flest, ble de tidlige fabrikkene ofte drevet av vannkraft. Til tross for at Watts patent for første gang ble tatt i bruk så tidlig som 1776, var det vannkraft og muskelkraft som var de dominerende kraftkildene i den britiske industrien så lenge som til midten av 1830-tallet.

Hva var det da som gjorde at den kulldrevne dampmaskinen overtok som primær energikilde fra og med 1838? Mens tradisjonelle forklaringsmodeller blant annet har hevdet at skiftet skyldtes at kullkraft ble billigere enn vannkraft og/eller at tilgangen på uutnyttet vannkraft ble dårligere, tilbakeviser Malm dette: Vannkraft var nemlig både billigere enn kullkraft og lett tilgjengelig gjennom hele skiftet. Malm fremsetter derfor en helt annen forklaring på overgangen: Kullkraft ble kapitalens foretrukne energikilde fordi den i større grad enn vannkraft svarte til enkeltkapitalisters behov for å utkonkurrere hverandre gjennom å disiplinere arbeiderklassen.

Der vannkraft forutsatte at arbeidskraften ble brakt til energikilden, muliggjorde kullkraft at energikilden ble brakt til arbeidskraften. Med kullkraft var derfor ikke kapitalen tvunget til å rekruttere arbeidere til avsidesliggende steder hvor den selv måtte stå for kostnadene ved all infrastruktur, men kunne i stedet nyte godt av fiks ferdig infrastruktur i allerede eksisterende og voksende byer. På slike steder var en ytterligere faktor tilgangen på det Marx kalte “en reservearme av arbeidskraft” som kunne benyttes for å presse prisene på arbeidskraften ned; om en motsatte seg kapitalens krav, sto det nok av arbeidere med lua i hånda utenfor fabrikkporten klare til å ta ens plass. Lokaliseringen hadde dermed en disiplinerende effekt. I tillegg til å være fordelaktig for kapitalen av disse romlige årsakene, brakte kullkraften også med seg fordeler i form av tid. Mens vannkraftens styrke var underlagt naturens lover gjennom blant annet sesongvariasjoner, og derfor var variabel, muliggjorde kullkraft en kontinuerlig strøm av energi underlagt menneskelig kontroll. Slik kunne maskineriet utnyttes til sin fulle kapasitet døgnet rundt, året rundt.

Når Malm forstår overgangen til kullkraft som et resultat av kapitalens behov for å temme arbeiderklassen, legger han seg tett opp mot en marxistisk retning som ofte kalles operaismo. Operaismo, som på norsk kan oversettes til arbeiderisme, oppstod i Italia på 1960- og 70-tallet, og er internasjonalt særlig blitt utbredt gjennom arbeidene til Mario Tronti og Antonio Negri. For arbeideristene kan arbeidskraft skilles fra andre varer ved at den aldri kan bli fullstendig underlagt kapitalens kontroll. Arbeideren besitter en potenza – en kraft – som denne kan velge å anvende for å å nå egne målsetninger, også når disse går på tvers av kapitalens behov. Mens teknologideterministiske tilnærminger setter teknologisk utvikling i førersetet på historiens lokomotiv, snur arbeideristene det hele på hodet, og forstår den teknologiske utviklingens form som resultat av det de forstår som arbeiderklassens autonome egenaktivitet.

Den motsetningsfylte enheten mellom samfunn og natur

For Malm kan konseptet om en autonom potenza også anvendes for å teoretisere naturens uregjerlighet. Idet vi formelt trer inn i den geologiske perioden antroposcenen, som defineres av at menneskelig aktivitet er det som i størst grad former klodens geologi og økosystemer, hevder samtidig naturen på brutalt vis sin autonomi gjennom den globale oppvarmingen. Slik arbeideren, samme hvor hardt kapitalen måtte streve etter det, aldri kan underlegges fullstendig kontroll, kan til syvende og sist heller ikke naturen det.

En konseptualisering av denne motsetningen mellom samfunn og natur må for Malm være en sentral del av enhver teoretisering som kan ligge til grunn for et veikart verdt å følge. I The Progress of This Storm går han derfor til frontalangrep på et utvalg innflytelsesrike teoretiske tradisjoners måte å tilnærme seg klimakrisa på. Konstruktivistiske tilnærminger representert ved Noel Castree og Neil Smith får det glatte lag for å fornekte naturens autonomi, mens forsvarere av det Malm kaller hybridistiske tilnærminger, representert ved Donna Haraway og Bruno Latour, kritiseres for motsatt å avskaffe det sosiale som noe distinkt fra naturen som helhet. «Naturen kan ikke reduseres til mennesker, som er del av den; mennesker kan ikke reduseres til naturen, som er del av dem», påpeker Malm. For ham må både det sosiale og naturen forstås som autonome, men samtidig internt relaterte kategorier. Denne tilnærmingen åpner for at en kan snakke om den oppvarmende tilstanden som en historisk naturprosess som på en og samme tid er både skapt av mennesker og utenfor menneskelig kontroll.

Hvordan ser Malms politiske veikart ut? 

Hvordan ser så Malms veikart ut på et mer konkret politisk nivå? Som jeg var inne på i innledningen, er et gjennomgående tema i Malms bøker klimakrisas prekære karakter. “Hadde nedbyggingen av den fossile økonomien begynt […] i 1992”, skriver Malm, “når CO2-konsentrasjonen i atmosfæren var på 355 deler per million heller enn dagens 400, kunne trikset i hvert fall hypotetisk vært gjort med […] litt skatter her, noe toll der, [og] noe rabatt på elektriske biler – men jo lenger utsettelse, jo mer dramatisk må nedbyggingen bli når den starter”. I og med at dette ikke er skjedd, må det ifølge Malm sterkere lut til enn “litt forsiktig pirking borti markedet”. Tiden er nå overmoden for politiske tiltak av en langt mer inngripende art.

Hva er det så Malm ser for seg? Sosialistisk revolusjon? I følge Malm er forestillinger om at revolusjon som strategi for å stanse oppvarmingen kan lykkes ønsketenkning. Slik han ser det, har erfaringen fra de siste to århundrenes kamp for sosalisme vist at det “ikke bare er latterlig, men uansvarlig” å gå inn for at en i løpet av en håndfull år – som er det som må til om en skal kunne bremse utslippene tidsnok – skal kunne makte å relegere privateiendommen og kapitalismen til historiens skraphaug. I stedet bør bevegelsens agitasjon og aksjonisme settes inn mot å presse staten til umiddelbart å stanse all ekspansjon av infrastruktur for fossil energi og stenge den som allerede eksisterer.

Med Malms ord bør veien videre for klimabevegelsen være at den intet mindre enn “rekonstituere[r] seg som en rivningsgjeng” for fossilkapitalens infrastruktur. I det avsluttende kapittelet av Fossil Capital antyder han mer eller mindre eksplisitt at den britiske generalstreiken i 1842 kan være en passende historisk hendelse å se til for inspirasjon. Ikke ulikt hvordan de streikende arbeiderne i 1842 demonstrerte sin potenza ved å sabotere produksjonen gjennom å trekke pluggene ut av dampkokerne i fabrikkene, bør klimabevegelsen i dag fysisk sabotere den fossile infrastrukturen gjennom for eksempel masseblokader. Sistnevnte strategi har allerede i en årrekke vært adoptert av blant andre tusenvis av aktivister i den tyske bevegelsen Ende Gelände, som ved flere anledninger har lyktes i å midlertidig stanse produksjonen i tyske kullverk, aksjoner som Malm ved flere anledninger personlig har tatt del i. Dersom denne typen aksjoner ikke “multipliserer seg til aksjon i hver eneste region av den fossile økonomien”, skriver han, “forblir det usannsynlig at nullutslipp[s-samfunnet] vil skje”.

Selv om Malm legger stor vekt på massemobiliseringer og direkte aksjon, er han ingen anarkist. I stedet går han så langt som å hevde at “[D]ersom enkelte tendenser tror at direkte aksjon er nok, lider de av vrangforestillinger”. Slik Malm ser det, er staten helt nødvendig for å koordinere det massive prosjektet som en omstilling bort fra fossil kapital er. Ikke bare stiller han seg positiv til initiativer for statlig dirigert, grønn omstilling av økonomien – slik som de mange ulike New Deal-inspirerte kampanjene for en “Green New Deal”, men han argumenterer på nokså provokativt vis for at en bør gå enda lenger: I stedet for å se etter historiske analogier for hva som i dag behøves i mellom- og etterkrigstidens statlige intervensjoner i økonomien, gjør krisas alvorlighetsgrad og det at enhver løsning på den er inkompatibel med fossilkapitalens behov, at vi er kommet dit at den mest nærliggende analogien for hva som bør gjøres er bolsjevikenes krigskommunisme i årene etter den russiske revolusjonen i 1917. Blant aktuelle tiltak skissert opp av Malm, og som uten tvil er ment å ha en provokativ brodd, er forbud mot import av kjøtt fra utlandet og statlig pålagt veganisme (sic!).

Disse problemstillingene er blant temaene for Malms kommende bok Corona, Climate, Chronic Emergency: War Communism in the Twenty-First Century, som kommer fra Verso i september. Forhåpentligvis vil utgivelsen supplere analysen i Fossil Capital og The Progress of This Storm og bidra til enda klarere konseptuelle veikart for klimabevegelsen. I Andreas Malm sine analyser finner venstresiden i Norge en solid marxistisk analyse som ikke bare forklarer hvordan vi havnet her, men også bruker de historiske erfaringene arbeiderbevegelsen har gjort seg i kampen mot (fossil)kapitalen som utgangspunkt for å utarbeide realistiske strategier for hvordan vi kommer oss ut. Det er noe det fossile Norge virkelig trenger.

av Olav Boye

Etter stortingsvalget og feiringen av unionsoppløsningen med Sverige, kan en søknad om EU medlemskap først sendes i 2006. En folkeavstemning tidligst i 2007. Da er dagens EU som begrep og politisk realitet gått ut på dato.

Det er ingen tvil: Det går mot Europas forente stater. En ny superstat etter modell av USA, med en sentralt valgt president, som vil håndplukke sine regjeringsmedlemmer ut fra hvilke krefter som har gitt presidentkandidaten økonomisk støtte. Vi kjenner igjen situasjonen fra USA, det vil si at de mektige flernasjonale selskapene vil få sine folk inn i maktposisjoner og vanlig folk i Europa vil få enda mindre å si. Mindre folkestyre, mindre solidaritet, mindre velferd, mindre hensyn til miljø og økologi, mer markedsliberalisme, flere rike og flere fattige. Det vil si en utvikling i strid med interessene til de fleste av oss.

Derfor er ja-tilhengerne eliten som slåss for en føderal superstat. Vi i nei-bevegelsen slåss for folkestyre og for det som er i folkets interesser. «Eliten» og «mot folket» er begreper vi må benytte i økende grad. De gir et riktig bilde av hvem vi er og hvem vi representerer. De gir et riktig bilde av hvem som tjener på et EU-medlemskap eller mer riktig i nærmeste framtid: Hvem er tjent med en føderal stat, det vil si overnasjonal europeisk supermakt?

Jo, det er eliten i Europa og eliten i Norge.

Hvordan kan vi være så sikre på at det går mot en europeisk føderal superstat? Det hevdes at 80 % av Konventets medlemmer er føderalister, det vil si tilhengere av et Europas forente stater. Formannen for Konventet for Europas framtid, Valéry Giscard d’Estaing, har lagt fram de første forslagene til en ny grunnlov (se Røde Fane nr 1, 2003, red.s anm). I den første artikkelen sier de klart og tydelig at det dreier seg om intet mindre enn opprettelse av Europas forente stater. I juni 2003 skal Konventet være ferdig med sitt arbeid. Innstillingene vil bli drøftet på en rekke konferanser og endelig vedtak er planlagt til toppmøte i Roma i desember 2003.

Konventet er en forsamling på 105 personer bestående av medlemmer av EU-parlament og medlemslandenes og søkerlandenes politiske myndigheter. De har fått som oppgave å utarbeide en grunnlov, en statsforvaltning, en konstitusjon eller en konstitusjonstraktat, som skal erstatte Roma-traktaten og alle de andre traktatene som Den europeiske unionen har bygd på så langt.

Vi kjenner allerede til Konventets svar på de viktigste spørsmålene for et framtidig Europa. Medlemsstatenes politikk skal koordineres og administreres på et føderalt grunnlag. Vi kjenner igjen begreper som: de fire frihetene, konkurransereglene, unionborgerskap og subsidiaritets- eller nærhetsprinsippet, om hva som skal besluttes på lokalplan innenfor rammen av en felles politikk i de nye superstaten. Det skal selvsagt være en felles handelspolitikk, felles valutapolitikk, felles justispolitikk, felles utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Alle disse prinsippene eller søylene i det såkalte EU-samarbeidet skal videreføres og forsterkes på et overnasjonalt grunnlag.

Det må være et stort nederlag for pave Johannes Paul II og hans folk som har satt alle krefter inn for å få en religiøs plattform i grunnloven til Europas forente stater. Det har de ikke har lykkes med så langt. Katolikker, protestanter, jøder og muslimer har slått seg sammen, så den saken er ennå ikke avklart.

Konventet har opprettet elleve arbeidsgrupper som hvert på sitt område skal utfylle med konkrete forslag om hva man vil med den føderale staten. Det gjenstår derfor mange detaljer, selv om vi hele tiden får noen signaler om felles skatte- og avgiftspolitikk, full økonomisk styring og et sentralt budsjett. Det er de som hevder at den nye europeiske grunnloven vil bli mer sentralisert enn USAs konstitusjon. I løpet av sommeren vil vi ha større visshet om detaljene, men overskriften på prosjektet er Europas forente stater – en europeisk føderal supermakt.

Det er mange motforestillinger og fra flere hold. Vi i Nei til EU og alle som samarbeider i TEAM, vår felles organisasjon i Europa, har klart avvist forslaget om en føderal superstat.

President eller ordförande

Jens-Peter Bonde, den kjente danske motstandsmannen, har påpekt at dette vil gjøre medlemslandene til delstater uten rett til egen lovprosess. Han ber det danske Folketinget om å pålegge sine medlemmer å følge den danske grunnloven, som de høytidelig har undertegnet.

De politiske lederne i Sverige og Danmark forsøker å presentere forslaget med en lav profil, fordi de vet at folk i Norden ikke vil støtte en føderalstat. Den svenske representanten i Konventet kan berolige med at ingenting er flyttet over fra medlemsstatene til EU, og at det ikke blir noen forandring av maktfordelingen. Göran Persson har problemer med president-begrepet og vil heller bruke «ordförande», mens den sosialdemokratiske lederen i Danmark, Mogens Lykketoft, heller vil snakke om formann.

Den britiske regjeringen vil ha et sterkt fellesskap, men forsatt europeiske nasjonalstater. Kanskje det blir litt dumt å ha et monarki i en delstat og det vil være et stort spørsmål om EU-presidenten og EU-parlamentet er villig til å betale for alle disse monarkiene og deres kongelige storfamilier rundt i Europa. De vil gjøre EU mer effektivt, men nasjonalstatene skal bevare styringen.

En del av EU-landene skal ha folkeavstemninger, for eller mot den nye grunnloven. Den svenske folkeavstemningen om euroen vil bli preget av debatten om den europeiske føderale staten, noe som vil styrke nei-siden i Sverige. En mulighet er at noen land går videre med sine føderale planer, mens våre naboland, Sverige og Danmark, kanskje Finland, og kanskje også Storbritannia hopper av og sier at nok er nok. EU-kommisjonens kommentarer til Konventets foreløpige forslag, er meget klar på dette punktet. De som ikke vil ratifisere den kommende grunnloven for den føderale staten, skal ut av EU. Det er ikke aktuelt med noe mellomstatlig samarbeid. Alternativet kan være en EØS-avtale, sier EU-kommisjonen.

Ut fra egne erfaringer kan vi heller anbefale en handelsavtale med den kommende europeiske supermakten. Argumentet om at Norge ikke kan stå alene, blir kraftig redusert i en slik situasjon og vil stille vår motstandskamp og Nei til EUs strategi i en helt ny og positiv situasjon.

Tyskland og Frankrike har tatt styringen med den politiske utviklingen i Europa. Det har ført til at en del mindre EU-stater med Be-Ne-Lux-landene i spissen har tatt opp kampen for å få større innflytelse. Tirsdag 1. april var det et møte mellom Be-Ne-Lux-landene, Finland, Irland, Portugal og Østerrike. De er i tvil om en sentral president og føringer fra Nice-traktaten vil gi disse «syv dvergene» noen innflytelse. De har et ønske om å snakke med en stemme for å sikre sine interesser. Legg merke til at verken Sverige eller Danmark er invitert med. En kan tydeligvis ikke stole på land som ikke engang er i stand til å delta i valutasamarbeidet.

Mens Frankrike gjerne vil spille en dominerende politisk rolle, er tyskerne mer konsentrert om de økonomiske forholdene. Den europeiske sentralbanken er bygd opp etter tyske prinsipper. Styret og sentralbanksjefen bestemmer valuta- og pengepolitikken, uten påvirkning fra de folkevalgte. Det er forøvrig den samme modell som Norge har innført på frivillig basis for å vise hvor tilpasningsdyktige vi er i forhold til EUs politikk.

Det er lagt opp til at de store EU-landene vil få en betydelig større innflytelse på fremtidens beslutninger i Den europeiske sentralbanken (ESB). ESBs styre har sjøl gjort vedtak for å sikre de store landene etter østutvidelsen. Spesielt Tyskland vil få en ennå sterkere kontroll. Det vil føre til at rentepolitikken blir bestemt ut fra interessene til de store EU-landene. ESBs maktstruktur vil ligge på linje med den amerikanske sentralbanken, det vil si totalt utenfor noen form for folkevalgte styring eller kontroll.

Siden det indre markedet ble innført, har EU tatt større og større kontroll over lover og regler i arbeidslivet. Den mektige lobbyorganisasjonen European Round Table of Industrialist (ERT) hvor den tidligere Senterparti-politiker og nå generaldirektør i Hydro Eivind Reiten er medlem, har lagt fram en rekke rapporter som er ødeleggende for miljø, velferd og faglige rettigheter i EU og dermed også i Norge på grunn av EØS-avtalen.

Det blir ikke noe fart på europeisk næringsliv før vi får samme lønns- og arbeidsvilkår som i Indonesia, sa generaldirektør Jørgen Schrempp i Europas største industrikonsern, Daimler-Chrysler. Han er et aktivt medlem av European Round Table of Industrialist. Uttalelsen kom riktig nok i god tid før det totale sammenbruddet for Suharto-diktaturet i Indonesia.

«Making Europe Work» er en rapport om hvordan europeisk lovgivning skal bryte ned den kollektive arbeidsretten. Vi kan allerede se det delvis gjennomført i EUs direktiver, men også i mandat for offentlige utredninger her hjemme. Totalt har ERT lagt fram ca. 30 utredninger eller rapporter som alle har blitt EU-politikk. De er den mest innflytelsesrike og mektige kamporganisasjonen i den europeiske lobbyvirksomheten. ERT er den sterkeste motkrafta til miljøbevegelsen, fagbevegelsen og oss i Nei til EU. ERT har skapt EU i sitt bilde, det vil si markedsliberalismen som politisk rammeverk.

I dag er det presset fra EU og globaliseringsprosessen som fører til offentlige utvalg, som raserer de rettighetene vil har i arbeidslivet. Offentlig utvalg lager blåkopier av EU-direktiver, som igjen er blåkopier av krav fra mektige lobbyorganisasjoner som ERT. Folkestyret er erstattet med pengestyret, kontrollert av de flernasjonale storselskapene og deres nettverk.

Dette er bakgrunnen for den såkalte Lisboa-prosessen om å gjøre Europa til den mest effektive, mest kunnskapsrike og mest konkurransedyktige handelsblokken i den globaliserte verden innen 2010. Det legges fram årlige rapporter som viser at det meste går galt for EUs planer. Det er en meget lav vekstrate, større arbeidsledighet, og de toner ned miljø, velferd og sosiale spørsmål. EU er i ferd med å tape kampen om å bli økonomisk verdensmester. EU skylder på nasjonalstatene og påpeker i tillegg på at målet blir ennå vanskeligere når de ti nye «fattige» medlemslandene er på plass. Allikevel må folket i Europa og i Norge betale prisen med rasering av velferd gjennom konkurranseutsetting.

EU har planer om å ta styringa med skatte- og avgiftspolitikken. Med krav om skattelettelser og en enorm militær opprustning på USAs nivå, behøver man ikke være utdannet økonom for å skjønne at velferd og solidaritet blir satt under ytterligere press. Nei til EU vil synliggjøre sammenhengen mellom dagens konvergenskrav, det vil si krav til medlemsstatenes budsjetter og de økonomiske problemene en finner i norske kommuner og for den slags skyld i alle kommuner i EUs medlemsland. En av de som er verst stilt, er Tysklands hovedstad Berlin. Offentlig sektor skal reduseres og privatiseres, og dermed folks tilbud på undervisning, helse, transport og andre offentlige tjenestene. Vi ser det i Norge, vi ser det i Europa og vi ser det i resten av verden.

En femstjernes USA-general

Enhver stormakt med ambisjoner må ha en sterk militærmakt. EUs forsvarsministere har vedtatt å bygge opp en europeisk militærmakt på høyde med USA. En slik europeisk forsvarsidentitet har fått en kjent politisk kommentator i International Herald Tribune til å skrive at det er bra at europeerne tar et større ansvar og bygger opp en europeisk forsvarsidentitet, så lenge det er en femstjernes USA-general som har kommandoen gjennom Nato-samarbeidet. Føderalistene i Brussel har nok tenkt seg en egen militærmakt for å underbygge egne globale politiske maktambisjoner.

I Nice-traktaten legger EU vekt på at en europeisk supermakt med egne militære styrker, skal være en motvekt til det krigsglade USA. Dette er en problemstilling som kommer opp i disse dager hvor USA og noen av deres allierte fører krig mot Irak. Noen vil ha det til at dette er en av årsakene til at flere de siste månedene går i ja-retning på norske meningsmålinger. Vi kan fastslå at ingen stormakter som bygger sin makt på militær opprustning og samtidig har som mål å bli den sterkeste økonomiske makten, har bidratt positivt til de politiske målene som tjener folk flest. Verden trenger ikke enda en supermakt med supermaktambisjoner og trussel om bruk av militærmakt mot alle som ikke innordner seg markedsliberalismen.

Det paradoksale med utviklingen av EUs militærmakt er at Danmark ikke er med, enda de er EU-medlem. Norge derimot, hvor folket to ganger har sagt nei til medlemskap, stiller sine styrker til disposisjon. Dette er ett av de mange svikene fra en del av vårt politiske lederskap som ikke har evne og vilje til å respektere sitt eget folk. Årsaken til at Danmark ikke er med, er deres nei til Maastricht-traktaten i en folkeavstemning. I demokratiets navn laget de tre unntak, blant annet nei til militær deltakelse. En ny folkeavstemning ga et knapt ja-flertall.

Det er skapt en myte at kapitalens globalisering er et helt nytt fenomen, som umuliggjør nasjonalt folkestyre, offentlig styring med kapitalen, utvikling av velferdsstaten og kontroll med økonomien gjennom pengepolitikk og offentlige budsjetter. Det er en myte vi i Nei til EU må avlive. De politiske partiene på høyresiden har langt på vei fått gjennomført sine grunnleggende politiske mål. EU er ikke alternativet til globaliseringen, det er to sider av samme sak. Vår utmerkede venn Fritz C Holte har nylig gitt ut en bok, En annen verden er mulig – et alternativ til internasjonal markedsliberalisme. Les den og bli klok – og ikke minst skap debatt om alternativene. De er der, og vi kan gjøre våre alternativer til virkelighet.

Vi som slåss for folkestyre, velferd og en bedre økologisk framtid, må slutte å legge oss flate for myten om den maktesløse nasjonalstaten. Vi må påvise at våre folkevalgte har gitt fra seg makt og overlatt styringen til spekulasjon og markedsliberalisme. Et godt lærestykke er våre strømpriser denne vinteren. Vi må forsvare de politiske organer vi har på det nasjonale plan, og utvikle internasjonale politiske strategier, både på det europeiske og det globale plan.

Sentral- og Øst-Europa

Et av argumentene for at noen har byttet over til et ja-standpunkt, er angivelig solidaritet med de fattige landene i Sentral- og Øst-Europa. Vi vet at disse landene er påført store sosiale og økonomisk problemer i prosessen for å tilpasse seg markedsliberalismen. Det er millioner av arbeidsledige og andre millioner på midlertidige jobber, som lever fra hånd til munn. Landeiendommer og virksomheter kjøpes opp av utenlandske spekulanter, spesielt de pengesterke tyskerne. Det er Forbundsrepublikken Tyskland som er drivkraften, og har den økonomiske kontrollen i EU, noe som vil forsterke seg etter at østutvidelsen er fullført. Tyskerne kontrollerer i dag det meste av media i disse nye EU-landene. Frustrasjonene er store, og informasjonene om EU er endimensjonale.

Hva kan disse folkene vente seg fra EU og de rike landene i Vesten? Vi kan ta et lærestykke fra gjenforeningen av Tyskland. I dag tretten år etter er det fortsatt masseledighet i de østlige områdene. Europas økonomiske lokomotiv har ikke maktet å gi sine egne landsmenn en bedre hverdag. Det er mye som tyder på at det blir med drømmene også for vanlig folk i de nye medlemslandene. For eliten vil det bli en annen sak. De vil alltid finne muligheter.

Utviklingen i EU går klart i retning av at de store EU-landene får mer makt, på bekostning av EUs små medlemsland. Søkerlandene fra Sentral- og Øst-Europa vil bli stilt bak i køen, og få enda mindre innflytelse. Flere og flere i søkerlandene stiller i økende grad spørsmål om hvilket EU de skal med i. Er det et samarbeid av nasjonalstater i et indre marked eller som delstat i Europas forente stater? En del husker Sovjetunionen og stiller spørsmålet: Går de nye EU-landa i øst fra den ene unionen til den andre, fra ettpartistat til markedsliberalisme?

EUs strategi ligger klar. Først skal de femten nåværende medlemslandene legge den nye grunnloven eller konstitusjonen på plass, så kan de nye medlemslandene eller delstatene tilpasse seg den nye virkeligheten. Det blir litt for mye mas hvis disse nye B-medlemmene også skal ha et ord med i laget for å forme den nye føderale supermakten. Folkestyre og folkevilje er fortsatt fremmedord i EU-språket og fremmedelementer i EUs politikk.

For oss i motstandsbevegelsen er folkestyre et grunnleggende prinsipp i kampen mot EU, og derfor også i kampen mot EØS-avtalen. En felles europeisk valuta og den økonomiske monetære unionen stiller ennå sterkere krav til medlemslandenes finanspolitikk. Landene blir fratatt evnen til å styre sin egen økonomi. For den enkelte innbygger i EUs medlemsland innebærer dette mindre innflytelse over egen hverdag. Det betyr mer byråkrati og korrupsjon enn det vi allerede i dag erfarer.

EU helt annerledes i 2006

Debatten om utviklingen av EU i retning av en føderal statsdannelse har vært nærmest fraværende i norsk EU-debatt. Makteliten i det norske samfunn vil ha en ny politisk kamp om norsk medlemskap i Den europeiske unionen (EU). En mulig ny folkeavstemning vil ikke være om medlemskap i EU. En folkeavstemning er bare mulig etter stortingsvalget i 2005.

Etter stortingsvalget og feiringen av unionsoppløsningen med Sverige, kan en søknad sendes i 2006 og en eventuell folkeavstemning i 2007. På det tidspunkt er den nye grunnloven på plass og vi skal forholde oss til Europas forente stater. Det er en mye mer alvorlig beslutning enn EF i 1972 og EU i 1994. Når en folkeavstemning kan være aktuelt her hjemme, er dagens EU som begrep og politisk realitet gått ut på dato.

Se dette forholdet i lys av dagens meningsmålinger som gir et klart flertall for EU-medlemskap.

De som lager meningsmålingen, må stille spørsmål om folk i Norge vil at vi skal opphøre som nasjon og bli en delstat i den europeiske føderalstaten, med alt hva det måtte føre til. En slik meningsmåling er gjennomført i EU-landet Danmark i disse dager, og det danske folket sa nei takk med et knusende flertall på 75 %, mens bare 17 % sa ja til planene om Europas forente stater. Hvis det spørsmålet ble stilt her hjemme, ville vi minst fått de samme knusende tallene.

Vi som sier nei til EU og markedsliberalismen som politisk system, blir ofte beskyldt for å melde oss ut av virkeligheten. Det har vi selvsagt ikke gjort, men vi vil beskrive virkeligheten ut fra våre egne erfaringer og våre egne politiske mål. Vi vil finne balansen mellom vår egen politiske realisme og våre egne visjoner og ikke minst drømmen om et bedre samfunn.

En føderal europeisk stat med mer enn 500 millioner innbyggere styrt fra Brussel, en supermakt som Europas forente stater bygd på Konventets grunnlovsforslag, vil alltid være en fiende av folkestyre og en umulig arena for å realisere våre politiske mål.

Nå er det Konventets forslag som står på dagsorden. En europeisk supermakt er ikke svaret på våre utfordringer. Vi skal ikke være i noen som helst tvil om at folk her hjemme og flere med oss i andre europeiske land, vil si et klart og rungende nei til Europas forente stater.

Websteder om EU-Konventet

• http://european-convention.eu.int/
• http://www.euobserver.com/ eller den danske utgave: http://www.euobserver.dk/
• http://www.bonde.dk/ eller http://www.bonde.com/
• http://europa.eu.int/futurum/
• http://www.teameurope.info/

av Paul Brosché

Det produceras ständigt mer varor och tjänster än vad folket kan köpa. Detta är enligt Marx orsaken i sista hand till ekonomiska kriser under kapitalismen. Och att ekonomin alltid har en tendens till stagnation.

Paul Sweezy (född 1910) utgår i sina två böcker (1942, 1981) ifrån Marx’ ackumulationsschema: pengar – vara (eller tillverkning) – mer pengar. Dvs. det som förkortas P-V-P’.

Kapitalisterna investerar för att få ut en vinst. Detta är deras enda motiv till att investera. Ju mer man investerar, desto mer varor och tjänster måste säljas. Kapitalistens ackumulationsschema är uppfyllt först när han har en vinst.

Folkets köpkraft är begränsad

Kapitalisterna håller nere lönerna i både rika och fattiga länder. Ur detta uppstår den grundläggande motsättningen i kapitalismen, utsugningen. Det produceras ständigt mer varor och tjänster än vad folket kan köpa. Detta är enligt Marx orsaken i sista hand till ekonomiska kriser under kapitalismen. Och att ekonomin alltid har en tendens till stagnation. Marx skriver i Kapitalet vol. 3 på sidene 438-439:

«Den yttersta grunden till alla verkliga kriser förblir alltid massornas fattigdom och begränsade konsumtion i dess motsättning till den kapitalistiska produktionens drift att utveckla produktivkrafterna som om bara samhällets konsumtionsförmåga bildade dess gräns.»

Detta skulle i princip leda till att kapitalismen som ekonomiskt system på sikt bryter ihop eller kollapsar, till ett sammanbrott. Sweezy har därför ägnat stor möda (1942 och 1966) åt att visa hur olika faktorer stimulerar ekonomin. Så att den åtminstone tillfälligt kan utvecklas bra igen. Under 1900-talet har framför allt militär upprustning såsom under 2:a världskriget, Korea-kriget och Vietnam-kriget inneburit en stark stimulans till ekonomin. Men när denna stimulans har avtagit, har ekonomin gått in i en stagnation igen.

Efter 1970 har ekonomin stimuleras av en alltmer frikostig kreditgivning. Och folk har lånat till bostäder och bilar. Men lånen ska betalas tillbaka, och det hämmar köpkraften.

Militär upprustning och kreditgivning är alltså två exempel på hur monopolkapitalet via staten försöker stimulera ekonomin. Dessa två sätt har bara tillfälliga effekter på ekonomin. Likaså är folkets köpkraft begränsad.

Då återstår som köpkraft betraktad, bara kapitalisternas egen konsumtion, dvs. investeringar och lyxkonsumtion. Lyxkonsumtionen innebär ingen större stimulans på ekonomin. Men investeringar har stor betydelse för ekonomin, om det finns – ja just det – efterfrågan dvs. köpkraft.

När bilfabrikanten ser att folk kommer att köpa fler bilar, så kommer han att investera igen. Men om bilköpen går ner, så skär han ner på produktionen och på nyinvesteringar, och skapar på så sätt arbetslöshet och minskad köpkraft. De totala investeringarna har stor betydelse för ekonomin, och när dessa kommer igång går ekonomin mot högkonjunktur igen. Detta skulle kunna kallas Sweezys investeringsteori, som är mer konkret, än teorin om det råder brist på köpkraft.

Så vitt jag förstår så hävdar Sweezy i boken Monopolkapitalet (MC 1966), att det ekonomiska överskottet (economic surplus) ökar trots kriser och stagnationen i ekonomin. Det ekonomiska överskottet består av:

• A – ett ökande mervärde.
• B – utsugning av arbetarklassen i både rika och fattiga länder.
• C – ökad utsugning av fattiga länder.
• D – omfördelning av det mervärde som produceras inom ett land.
• E – ökande slöseri i den kapitalistiska ekonomin.

A-D ovan innebär alltså att det ekonomiska överskottet ökar, men att köpkraften och möjligheten till investeringar inte ökar lika snabbt. B och C ovan innebär en omfördelning av mervärde (redistribution) från småföretagare till monopolföretag. Detta är bakgrunden till teorin att starkare länder suger ut svagare länder, till teorin om ojämt byte (unequal exchange), som Samir Amin med flera står bakom.

Ett ökande ekonomiskt överskott med dåliga eller minskande möjligheter till investeringar, är i sin tur förklaringen till spekulationsekonomin de senaste 30 åren. När man inte kan investera i produktiv verksamhet, så har man istället investerat i värdepapper, metaller eller i valutor.

Uppgången i ekonomin 1995-2001 var till större delen baserad på spekulation i värdepapper. När det till sist visade sig att vinsterna uteblev, så föll kurserna tillbaka till 1996 års nivå.

Oklarheter hos Sweezy

Dessa uppstod framför allt hur ekonomiskt överskott skulle tolkas i Monopolkapitalet 1966.

• a. Sweezy klargjorde ej skillnaden mellan mervärde och ekonomiskt överskott. Fortfarande använder Sweezy och Magdoff ofta bara termen surplus.
• b. Ekonomiskt överskott användes även i en socialistisk betydelse: Hur skulle en rationell ekonomi eller en planekonomi utnyttja överskottet? Baran och Sweezy såg på den kapitalistiska ekonomin med socialistiska ögon och såg slöseriet i ekonomin. Improduktivt arbete med reklam och nya bilmodeller sågs som slöseri, men var nödvändigt i en kapitalistisk ekonomi, då det stärkte de redan starka företagen.
• c. Marx’ köpkraftsteori och kristeori, försköts över till en investeringsteori, där svårigheten att få alla varor sålda, tonades ner. Detta gjorde Sweezy dels för att kunna visa på hur den moderna ekonomin fungerade, och dels för att bemöta de som hävdade att ekonomin gick mot ett sammanbrott.
• d. Kanske var det så att Sweezy i Monopolkapitalet 1966, som skrevs under de år då USA:s ekonomi var som starkast, att han ville betona de faktorer, som fick ekonomin att stimuleras. När sedan USA:s ekonomi efter 1970 (vinsterna började falla redan 1966) går in i en långvarig stagnation, så betonar Sweezy alltmer att de stimulerande faktorerna bara är tillfälliga och bara verkar på kort sikt. Stagnation respektiva affärscyklerna

P-V-P’ leder till stagnation, men när det gäller orsaker till de kortvarigare ekonomiska cyklerna, så måste man gå ner på en konkretare nivå. (Jmf. med punkt c ovan.) Man måste ta hänsyn till att olika länder agerar olika til exempel genom devalveringar och räntor. Se Brenner, The boom and the bubble, 2002. Företagen agerar också olika. Att bilförsäljningen går ner, innebär inte automatiskt att alla biltillverkare skär ner. Det finns de som expanderar också. Jmf. med Nokias tillverkning av mobiltelefoner. Hela branschen är inte i kris.

Om man skall förklara kortvariga kriser i ekonomin, de som återkommer med 5-10 års mellanrum, så räcker det alltså inte att hänvisa bara till den begränsade köpkraften. Man måste analysera en konkret historisk verklighet.

Detta gör Magdoff i kap. 11 i Imperialismen (1978), när han jämför Lenins och Rosa Luxemburgs olika syn på utvecklingen i slutet på 1800-talet.

Viktigaste litteraturen, som går att låna från svenska universitetsbibliotek, via Libris:

• 1942 = Sweezy, Theory of Capitalist Development
• 1966 = Baran och Sweezy, Monopoly Capital
• 1972 = Sweezy, Modern capitalism
• 1981 = Sweezy, Four lectures on Marxism

av Rahul Mahajan

Etter Golfkrigen tvang USA resolusjon 687 gjennom i FNs sikkerhetsråd. Denne innebar økonomiske sanksjoner, blant annet ble landet nektet all eksport mens all import skulle godkjennes av Sikkerhetsrådets sanksjonskomité (alle medlemmer her kan nekte godkjennelse uten forklaring – ikke det at det betydde så mye all den tid Irak ikke hadde lov til å tjene penger til å kjøpe ting). Dette var de mest omfattende sanksjonene som noen sinne var blitt innført i moderne tid, og de skulle ikke heves før FNs våpeninspektører kunne garantere at Irak ikke hadde atom-, biologiske eller kjemiske våpen eller ballistiske raketter med mer enn en viss rekkevidde, noe som er sauset sammen som «masseødeleggelsesvåpen».

Allerede få måneder etter krigens slutt viste flere rapporter at en katastrofe var på vei. I april antydet Harvard Study Team, en gruppe leger og samfunnsvitere, at «minst 170.000 barn under 5 år vil dø i løpet av ett år på grunn av senvirkningene etter Golfkrisen», dersom ikke noe ble gjort. En lignende rapport, utgitt i mars av FNs visegeneralsekretær Martti Ahtisaari, beskrev «nærmest apokalyptiske» forhold. Hele landets industri var blitt ødelagt, og det var blitt fratatt sin hovedinntektskilde – i et land som før invasjonen av Kuwait importerte 70 % av maten og enda mer av medisiner. Hele industrien hadde et desperat behov for reservedeler som Irak ikke produserte, hvorav det meste ble nektet importert av Sanksjonskomiteen. Det skulle ikke mye til for å forutse en katastrofe dersom landet ble holdt under en nesten total økonomisk blokade.

Disse spådommene gikk i oppfyllelse. I 1994 var Irak preget av omfattende feilernæring, men var fortsatt ute av stand til å få noe utenfra siden det ikke hadde noen inntektskilder. I 1996, etter mye om og med og utsettelser fra både den irakiske og den amerikanske regjeringen ble «Olje-for-mat»-programmet godkjent. Til å begynne med tillot dette Irak å selge olje til en verdi av 4 milliarder dollar i året. Senere ble den øvre grensen hevet til 10,5 milliarder dollar og i 1999 ble grensen fjernet. Av dette ble først 30 %, senere 25 %, konfiskert av FNs kompensasjonsfond. De som nyter best av dette, er oljeselskapene, siden disse var de største «ofrene» rent økonomisk for Iraks invasjon av Kuwait. Ytterligere 3-4 % går til administrative utgifter for FN, inkludert våpeninspektørene.

Alle pengene går til en bankkonto i New York, og Irak får bare tilgang for å oppfylle kontrakter som er inngått med utenlandske firmaer som er godkjent av Sanksjonskomiteen. Denne utenlandske kontrollen med Iraks oljepenger har betydd et fullstendig sammenbrudd for den lokale økonomien – regjeringen kan ikke leie inn lokale kontraktører eller betale lønninger med oljepengene, og det er så å si ingenting tilgjengelig for investeringer. Regjeringen må også betale høye priser for utenlandsk mat heller enn å kjøpe fra irakiske matprodusenter. Dette fører til kraftig reduksjon av økonomiske midler og ødelegger jordbruket.

«Olje-for-mat»-programmet ble iverksatt i Irak i mars 1997. 11. januar 2002 hadde varer til en verdi av 18,5 milliarder dollar kommet inn i landet takket være programmet, omtrent 14-15 dollar per innbygger i måneden. Med «olje-for-mat»-programmet oppsto et nytt problem – USAs representant i Sanksjonskomiteen holdt ofte tilbake ulike typer kontrakter ut fra tydelig politiske årsaker, blant annet (sporadisk) tilbakeholdelse av nitroglyserin for hjertepasienter, sprøyter, bomull til medisinsk bruk og mye mer, alt fordi det ble hevdet at de hadde flere bruksområder, blant annet til produksjon av masseødeleggelsesvåpen. Rør for å reparere vannsystemer og lastebiler med kjølerom (nødvendig for transport av medisin) ble systematisk nektet innført. Inntil desember 1999 ble også mesteparten av utstyret som trengtes til reparasjon av oljeinstallasjoner, som Iraks økonomi avhenger av, holdt tilbake.

Dette er åpenbart politisk. Tidlig i 2000 hadde USA lagt ned over tusen forbud, mens Storbritannia på en annenplass hadde lagt ned litt over 100 og andre Sikkerhetsrådsmedlemmer enda mindre. Enda merkeligere var spørsmålet om «komplementaritet». Irak mottar ofte insulin, men ikke sprøyter, blodposer, men ikke slanger å bruke til blodoverføring, hjerte- og lungemaskiner, men ikke datamaskiner til å styre dem. De blir derfor tvunget til å lagre de varene de får kjøpt i et håp om at Sanksjonskomiteen vil tillate import av komplementært utstyr. Problemet oppstår så ofte at man kan mistenke at dette skjer med vilje. Etter å ha gitt etter for sterkt press fra andre land og fra aktivister, tillot USA at dette byråkratiske problemet ble noe lempet på, og i løpet av 2000 ble ulike «grønne lister» over varer som automatisk ble godkjent, laget. I 2000 og 2001 ble det langt lettere å få nok mat og medisiner inn i landet, selv om problemet ennå ikke på langt nær er løst.

Selv om det er store uenigheter om antallet som er drept på grunn av sanksjonene, kommer de mest troverdige tallene fra en Unicef-rapport lansert i august 1999. Basert på omfattende studier av husholdninger konkluderte den med at 500.000 flere barn under 5 år døde mellom 1991 og 1998 på grunn av den endrede situasjonen. Selv om tilgangen til mat har økt noe de siste tre årene, har dødsraten holdt seg veldig høy. Det er ikke en gang klart at den har sunket fordi den pågående ødeleggelsen av infrastrukturen og reproduksjonen av forhold som fører til sykdommer, har større påvirkning enn den økende tilgangen på mat og medisiner. Å anslå at nye 100.000 barn under 5 år har dødd i løpet av disse tre årene er, om noe, ganske så forsiktig. Gitt ratene som vanligvis gjengis for dødsfall blant barn under 5 år og totalt i befolkningen, er det trygt å konkludere med at mer enn en million irakere har dødd som et resultat av sanksjonene.

Det vanlige svaret fra amerikanske myndigheter er å benekte tallene og å hevde at det er Saddam Husseins ansvar. Det stemmer at Irak, mens våpeninspektørene var der, har gjort mye for å skjule masseødeleggelsesvåpen når de har vært i stand til å gjøre det. Uten å møte dette kravet fra Sikkerhetsrådets resolusjon 687 kan ikke sanksjonene heves uten at denne og andre resolusjoner oppheves. Men det stemmer også at Saddam Hussein har liten grunn til å tro at samarbeid med våpeninspektørene er nok til å få sanksjonene hevet. Som Madeleine Albright sa (26. mars 1997) i sin første viktige tale som utenriksminister: «Vi er ikke enige med de landene som mener at sanksjonene bør heves bare Irak følger opp forpliktelsene i forhold til masseødeleggelsesvåpen. Synet vårt, som ikke kan rokkes ved, er at Irak må bevise sine fredelige hensikter … Og bevisene er omfattende på at Saddam Husseins hensikter ikke vil være fredelige.» Senere samme år, i forbindelse med uenigheter rundt våpeninspektørene, uttalte Clinton at «det han nettopp har gjort er å forsikre seg at sanksjonene vil forbli der til evig tid eller så lenge han selv sitter der.»

Tilsvarende, dersom ikke Saddam Hussein hadde protestert, hadde et forsiktig «olje-for-mat»-program blitt iverksatt tidligere, et program som ikke ville være tilstrekkelig til å møte noen betydelige behov og som ville dempet presset for å heve sanksjonene. Programmet ville også innebåret en alvorlig krenkelse at Iraks suverenitet.

På den andre siden har den irakiske regjeringen forhindret omfattende sult gjennom å innføre et omfattende matdistribusjonsprogram med ukentlige rasjoner, noe FN-talspersoner har vurdert å være et flott og veldrevet program. Det stemmer også at Irak gjennom 1980-tallet, da de førte en meningsløs, ødeleggende og stygg krig, brukte 57 prosent av BNP på krigen og samtidig pådro seg gjeld for å opprettholde et høyt nivå på sosiale tjenester og levestandard for befolkningen – blant annet nesten gratis helsestell og utdanning til høyere nivå.

USA har, i løpet av sin delvise administrasjon av Irak på 1990-tallet, ledet en utvikling i retning økt analfabetisme i Irak, siden skolene ble stengt fordi de ikke fikk undervisningsmateriell (Irak ble til slutt tvunget til å innføre skolepenger). I løpet av 1990-tallet har man opplevd at folket har blitt fattig, at leger, vitenskapsfolk, ingeniører og andre viktige personer for samfunnet har flyktet til vesten. Samtidig har det utviklet seg en korrupt elite som kjører Mercedes Benz, mens folk tigger etter mat i gatene – en typisk modell for den tredje verden som nå også er overført til Irak.

Selv om det stemmer at Saddam Hussein bygger palasser og biler mer for sin egen makt og for militæret sitt enn for velværet til den irakiske befolkningen, visste USA dette godt – de støttet ham med jordbrukskreditter (5 milliarder dollar mellom 1983 og 1990), kjemiske og biologiske våpen (mer enn 1,5 milliarder dollar i strategisk sensitiv eksport i løpet av de fem årene før Golfkrigen) – selv når han drepte over 100.000 (trolig 130.000) kurdere på slutten av 1980-tallet. Den gang var han en amerikansk alliert, og derfor ble hans grusomheter skjult av USA siden de var medskyldige i disse forbrytelsene.

Sanksjonene er utformet slik at de underkaster det irakiske folket regjeringens nåde, siden den lokale økonomien er ødelagt og alle nødvendighetsgoder må komme fra regjeringen. USA har aldri forklart logikken bak den økende lidelsen for irakere for å få Saddam Hussein til å endre politikken sin samtidig som det hevdes at han ikke bryr seg om at folk lider. Det er en oppskrift på stillstand, mens folk sulter og dør.

Den viktigste begrunnelsen for sanksjonene er selvsagt den faren Irak utgjør for sine naboland (som er mye mindre nå siden Irak har blitt kraftig avvæpnet, mens deres naboer har kjøpt amerikanske våpen for milliarder siden Golfkrigen). Men, blant annet fordi det er vanskelig å opprettholde dette som en virkelig begrunnelse når spedbarn dør daglig, opprettholdes også trusselen om at, som Madeleine Albright uttaler: «Vi bryr oss mer.» Bill Clinton uttalte før «Desert Fox»-bombingen av Irak (16. desember 1998) at «uten sanksjonene ville «olje-for-mat» blitt «olje-for-tanks», noe som ville utgjort en større fare for Iraks naboer og mindre mat til befolkningen.»

Sanksjonene mot Irak er en type økonomisk kontroll som langt overgår drømmene til den jevne IMF-økonom (de snakker om frie markeder, det de vil ha er land der økonomien kan styres til utenlandske firmaers beste). Andre land presses til å kutte i den offentlige sektoren. Iraks inntekter på olje er rett og slett bundet slik at de ikke kan benyttes til lønn til offentlig ansatte. Andre land oppmuntres til å handle fra utenlandske firmaer (gjennom lavere avgifter og andre tiltak). Iraks oljeinntekter kan bare brukes til å handle med utenlandske firmaer eller bli i banken uten at Irak kan røre dem.

Denne kontrollen utenfra er i seg selv et onde, uansett hva en utemmet Saddam Hussein kunne finne på. Ikke bare ødelegger den den lokale økonomien, den fryser den politiske prosessen og fjerner ansvar fra den irakiske regjeringen, og overfører den til Washington. Uansett hvor hjerteløs Hussein er, vil ikke livet bli bedre for irakere under utenlandsk kontroll. Den eneste muligheten er å gi landet sin frihet tilbake. Likevel kommer skyggen av «den hvite manns byrde» hver gang spørsmålet reises. Selv om du gang på gang peker på den amerikanske regjeringens manglende bekymring for det irakiske folket, dens rolle i forhold til å stille dem overfor totalt uholdbare muligheter, dens pervertering og ødeleggelse av selv små programmer som «olje-for-mat» og dens medskyldighet i ødeleggelsen av et land, kommer likevel folk opp med ideen om at irakere har det bedre enn de ville ha, dersom sanksjonene ble hevet.

Utvikling i krigen mot terrorisme – Irak

Fremfor alle andre land er Irak det tidligere og fremtidige målet. Siden 1991 har USA utsatt landet for ulike former for angrep, og aldri trengt noen unnskyldning for å slippe noen bomber. Når dette skrives, fortsetter amerikanerne og britene sine daglige ulovlige turer med kampfly over det nordlige og sørlige Irak. De patruljerer de såkalte flyforbudssonene som ble innført i 1991 (nordlig) og 1992 (sørlig), en åpenbar imperialistisk arroganse som ikke er godkjent av noen sikkerhetsrådsresolusjoner. Siden den amerikanske Desert Fox-bombingen i desember 1998 har Irak gjort det til en vane å låse sine målsøkende radarer på fly og skyte mot dem, noe som ville blitt vurdert som selvforsvar i et hvilket som helst annet land. I følge en rapport fra FNs tidligere koordinator for Iraks humanitære program, Hans von Spoenck, har hevnangrep fra amerikanske og britiske fly, som kommer ofte, drept hundrevis av irakiske sivile, skadet mange andre og ført til alvorlige økonomiske skader.

Etter 11. september eksploderte det med krav fra pressen om å angripe Irak og fjerne Saddam Hussein fra makten. Siden krigen mot Afghanistan i hovedsak er fullført, antyder de fleste forslag en lignende aksjon mot Irak, selv om den irakiske opposisjonen er mye svakere enn Nordalliansen og dårlig væpnet. Det har utviklet seg en identifiserbar gruppe av Irak-hauker, inkludert Richard Perle, formann for Defense Advisory Board, en privat rådgivergruppe for Bush, viseutenriksminister Paul Wolfowitz, tidligere CIA-sjef James Woolsey og andre.

De fleste av disse kravene gikk på påstander om at det var en sammenheng mellom Irak og terroristangrepene på amerikansk jord, selv om enkelte krevde at Irak skulle angripes uavhengig av om det fantes noen forbindelse. Forsøkene på å knytte Irak til miltbrannbrevene, noe som var usannsynlig fra starten av, har ikke forsvunnet. Sporene som ble funnet i brevene, har vist seg å være like som sporer produsert ved Dugway Proving Ground i Utah, et funn som også medførte den første avsløringen om at USA produserer miltbrann til våpenbruk.

Forsøk på å knytte Irak til angrepene 11. september var basert på et påstått møte i Praha mellom Mohammed Atta, som er antatt å være lederen bak angrepene, og en irakisk etterretningsagent. Tsjekkiske sikkerhetsstyrker gikk frem og tilbake på om hvorvidt dette møtet fant sted. I New York Times 20. oktober ble det referert at formannen for den tsjekkiske parlamentariske forsvarskomiteen hadde sagt: «Jeg har ikke sett noen direkte beviser på at Atta møtte noen irakisk agent.» 27. oktober rapporterte den samme avisa at den tsjekkiske innenriksministeren sa at et slik møte hadde funnet sted. Bevisene på amerikansk press mot tsjekkerne var så åpenbare at selv Times begynte å spekulere i det. Senere, 17. desember 2001, sa det tsjekkiske politiet at de ikke hadde noen klare bevis for møtet, selv om Atta hadde reist inn i landet to ganger i 2000. Sammenhengen var så svak at selv talspersoner for den amerikanske regjeringen hadde sluttet å nevne det flere uker tidligere.

19. november anklaget administrasjonen offentlig flere stater, inkludert Irak, Nord-Korea og muligens Iran, for å bryte konvensjonen om biologiske og kjemiske våpen og fortsatte med å kreve sterkere press mot dem som bruker biologiske våpen. Selv om påstanden stemmer for Irak er det ikke nyheter – det har vært kjent siden 1995. Det er ikke vanskelig å gjette seg til at påstanden var ment som et bidrag til en begrunnelse for et omfattende angrep mot Irak.

26. november sa Bush igjen at det at Irak nektet å la våpeninspektører komme inn i landet var en trussel og ville bli straffet hardt. Da han ble spurt om å utdype hvile midler som ville bli tatt i bruk sa han «han (Saddam) vil finne det ut». Våpeninspektørene ble trukket ut av Irak av Clinton-administrasjonen i desember 1998 i forbindelse med forberedelsene til Desert Fox-bombeangrepet. Emnet hadde ligget lenge på grunn av at Irak nektet å slippe dem inn under noen omstendigheter, og Bush’ besvergelse var helt tydelig en del av kortsiktige forberedelser til krig.

USA har latt være å angripe på grunn av en nærmest fullstendig mangel på støtte fra tradisjonelle allierte, selv om den har lyktes i å vinne over Storbritannia og Tyrkia (det er fra deres luftbase i Incirlik at USA regelmessig foretar sin patruljering og bombing av Nord-Irak). Særlig Saudi Arabia er avvisende til et slik angrep og vil ikke tillate bruk av amerikanske luftbaser der til å bygge opp til et angrep.

Et slik angrep, dersom det kommer, vil være et klart brudd på folkeretten og bety stor lidelse for irakerne. Ingen av disse betenkelighetene har noen sinne forhindret USA fra noe angrep dersom de kan stå mot eventuell motstand fra offentligheten og verdensopinionen. Videre er det ingen grunn til å tro at Saddam Hussein vil gi opp så lett, så krigen kan lett rive det allerede skadde landet fra hverandre igjen. Til sist har USA alltid gjort det klart at det ikke har interesse av demokrati eller noen form for representativt styre i Irak.

Etter Golfkrigen oppfordret president Bush irakerne til å reise seg og kaste det undertrykkende regimet sitt. De gjorde nettopp dette. Få dager etter at de hadde trukket seg tilbake, startet irakiske soldater et omfattende opprør i det sydlige Irak. Dette mobiliserte både sjia- og sunnimuslimer og førte raskt til frigjøring av flere byer. Uker etter reiste kurderne i nord seg og frigjorde også flere byer. Den amerikanske okkupasjonsmakten, som hadde sørget for at alle irakiske fly sto på bakken, hevet forbudet mot at Saddam Husseins regjering kunne bruke kamphelikoptre til å slå ned opprørerne – med amerikanske jagere flygende over seg. I den halv-biografiske boken skrevet med Brent Scowcroft, A World Transformed, innrømte Bush dette og kalte det et «feiltrinn», men sa det ble gjort fordi general Schwarzkopf allerede hadde tillatt det og fordi Bush ikke ville gjøre om på det – en interessant begrunnelse for å tillate slakt av titusener av mennesker Bush selv hadde oppfordret til å reise seg mot Saddam. Den amerikanske hæren beslagla også store våpenarsenal før opprørerne fikk fatt i dem og tillot endog elitestyrker som fortsatt var lojale mot Hussein å slippe gjennom amerikansk kontrollert territorium for å vinne tilbake Basra i det sørlige Irak.

Den vanlige begrunnelsen for denne politikken var at USA ikke hadde mandat til å legge seg opp i Iraks indre anliggender (selv om de allerede hadde tolket mandatet til å få Irak ut av Kuwait ganske romslig, som en tillatelse til å bombe hele Irak, selv etter at irakiske tropper hadde forlatt landet), og at det var en fare for at landet skulle smuldre opp i en prosess der et sjia-dominert Sør-Irak kunne slå seg sammen med Iran. USA ville ikke at landet skulle smuldre opp, men enda viktigere var det å hindre en folkelig bevegelse fra å komme til makten.

Som Richard Haas, sjef for det nasjonale sikkerhetsrådets avdeling for det nære Østen, sa dagen etter våpenhvilen: «Vår politikk er å kvitte oss med Saddam, ikke hans regime.» Brent Scowcroft, daværende nasjonal sikkerhetsrådgiver, sa senere til ABC-TV: «Jeg ønsker oppriktig at (opprøret) ikke hadde funnet sted. Jeg så for meg en militærregjering etter krigen … Det er obersten med sin brigade som vil kunne ta ham (Saddam) dersom noen i det hele tatt kan.»

Den samme bekymringen gjorde seg gjeldende under CIAs operasjoner i Irak mellom 1991 og 1996. Disse var utformet med henblikk på et militærkupp mot Saddam i stedet for en større folkelig bevegelse eller et opprør. I Midtøsten har USA tradisjonelt forsøkt å støtte opp under regimer med liten folkelig støtte, som er avhengige av amerikansk militær støtte for å holde seg ved makten og som reserverer brorparten av oljeinntektene til fordel for en liten overklasse. En hver stor folkelig bevegelse som forsøker å ta makten fra slike eliter, er en enorm trussel mot amerikansk kontroll. Som New York Times’ utenrikskommentator Thomas Friedman skrev: «Bush støttet aldri de kurdiske eller sjiamuslimske opprørene mot Saddam, eller for den saks skyld noen som helst demokratibevegelse i Irak» siden han mente at «sanksjoner ville tvinge Saddams generaler til å styrte ham, og da ville Washington få det beste resultatet: en brutal irakisk junta uten Saddam Hussein.» Selv om et bombeangrep uunngåelig vil bli servert til det amerikanske folket som å være i det irakiske folkets interesse, er det siste de trenger, en ny brutal junta.

[Dersom de bestemmer seg for ikke å bombe Irak, vil administrasjonens neste trekk være å presse gjennom sine «smarte sanksjoner». Selv om det har vært snakket om dette en stund, kom det første forslaget i Sikkerhetsrådet fra Storbritannia (med USAs støtte) i mai 2001.

Planen ble presentert som et redskap til å møte den kritiske humanitære situasjonen i Irak på. I stedet for den tungvinte prosessen i dag der Sanksjonskomiteen må godkjenne alt som ikke allerede er godkjent, ville denne nye prosessen tillate import av alle varer som ikke står på noen forbudsliste. Tanken er at alt som folk trenger for å overleve, vil slippe inn, mens utstyret Saddam trenger for å gjenoppbygge militærvesenet sitt fortsatt blir nektet innført. I denne sammenhengen uttalte en britisk diplomat at «dersom vårt forslag går gjennom i Sikkerhetsrådet, vil ikke Irak lenger ha noen unnskyldning for det irakiske folkets lidelser.»

I virkeligheten er ikke de foreslåtte endringene engang i nærheten av hva som trengs. Som det britiske konservative magasinet The Economist slo fast: «Det britiske forslaget tilbyr aspirin der det trengs en operasjon.» I følge Human Rights Watch «kan ikke et kriseprogram som «olje-for-mat», uansett hvor godt finansiert eller drevet det er, snu de ødeleggende følgende av krig og ti år med regelrett nedleggelse av irakisk økonomi.»

Problemet er altså den utenlandske kontrollen over den irakiske økonomien. Den lokale økonomien har brutt sammen, og med den vekslingskursene, siden oljepenger, med unntak av noe smugling, ikke kommer økonomien til gode. Ikke noe av dette møtes med det nye forslaget. I dag er ikke det virkelige problemet innførsel av forbruksgoder, men gjenoppbygging av den irakiske industrien og økonomien, noe som bortimot vil være umulig så lenge den utenlandske kontrollen består. Den irakiske regjeringen kan ikke lenger håndtere innførselen av varer – som generalsekretæren rapporterte om i mai 2001: «Med det økte finansieringsnivået og det økte omfanget av programmet er ikke lenger den omfattende og tidkrevende prosessen med forberedelse og godkjenning av planen og dens tillegg i tråd med virkeligheten.» De som foreslår planen forstår disse problemene godt. Londons Daily Telegraph siterer en anonym talsperson for britiske myndigheter som sier at «det kan hende at den eneste endringen vil bli et sterkere fokus nasjonalt og internasjonalt på Saddam.»

Det er to siktemål med planen om smarte sanksjoner. Den ene er å vinne krigen om offentligheten ved å (i verdens øyne) legge ansvaret for irakiske barns lidelser på den irakiske, og ikke den amerikanske, regjeringen. Dette skjer som et svar på en utbredt forståelse om at, som en talsperson for amerikanske myndigheter uttrykte det, Saddam har vunnet «propagandakrigen» (noe som er merkelig, tatt i betraktning at USAs syn nærmest har monopol i de store mediene og banaliteten i den irakiske regjeringens propaganda). Collin Powell uttrykte det slik: «Saddam Hussein har klart å legge ansvaret for å sette livene til irakiske sivile og barn i fare, og å nekte dem maten og helsestellet de trenger på oss.» Med dette impliserte han at det ikke var noe sannhet i denne påstanden, og at USA var hjelpeløse overfor Saddam Husseins medietekke, som de siden også skulle være i forhold til Taliban.

Hvis dette var alt, ville det at smarte sanksjoner bare i marginal grad forbedrer situasjonen i stedet for å løse den, ikke vært noen grunn til å gå mot dem. Det andre siktemålet er imidlertid større kontroll over Iraks grenser, en utvidelse av dagens utenlandske kontroll (USA har allerede noe kontroll gjennom en multinasjonal skipsfartsblokade som tvinger gjennom sanksjonene, men kontroll av landgrensene er verre). Den offisielle begrunnelsen er å forhindre smugling (omtrent 1,5 milliarder dollar kommer inn i Irak årlig ved hjelp av smugling), både av olje ut og militært utstyr inn.

Å tvinge Irak til å sende oljen som smugles gjennom offisielle kanaler, ville redusere Iraks totale inntekter, siden 25 % ville bli tatt av FNs kompensasjonsfond. Men viktigere, som Hans von Spoenck og Denis Halliday, begge tidligere humanitære koordinatorer for FN som har trukket seg i protest mot sanksjonene, rapporterte, går noe av inntektene fra smuglingen til å betale leger og andre med høyere utdanning høyere lønn – noe som er viktig, siden sanksjonene har medført en enorm «hjerneflukt» fra Irak og siden inntjente penger fra «olje-for-mat»-programmet ikke kan brukes til lønninger eller driftsutgifter tilknyttet offentlige programmer, bare til å kjøpe varer fra utlandet. På den andre siden ville Iraks mulighet til å smugle inn militært utstyr blitt svekket.

Den omfattende overvåkingen og inspeksjonene som foreslås ved Iraks grenser, vil naturligvis bety større amerikansk militært nærvær i Iraks naboland og regionen generelt og følgelig øke USAs kontroll. Politikken med smarte sanksjoner er delvis et svar på økende uro i den arabiske verden for det irakiske folkets lidelser, delvis bygget opp av programmer fra al-Jazeera som tar for seg sanksjonene, og delvis et resultat av den økende enheten i den arabiske verden takket være den palestinske al-Aqsa-intifadaen. Begge deler svekker amerikansk kontroll i regionen. Smarte sanksjoner er på et vis en måte å gjenoppbygge «Golfkrigkoalisjonen» på, for å isolere Irak og å legge større deler av Midtøsten under amerikansk kontroll.

Det irakiske folkets eneste løsning er at sanksjonene heves og at irakerne selv får ansvaret for den irakiske økonomien. Sikkerhetsspørsmål må løses på regionalt nivå. Så lenge alle naboene er væpnet til tennene gjennom en enorm innførsel av amerikanske våpen, er krav om at Irak skal kvitte seg med sine våpen urettferdige og urealistiske. Den samme resolusjonen som innførte sanksjonene etter Golfkrigen, går i forordet inn for at Midtøsten skal bli et område fullstendig fritt for masseødeleggelsesvåpen.

Den nåværende politikken bygger opp under Saddam Husseins regime siden han kan legge skylden for all Iraks elendighet på USA. Irak blir kanskje ikke demokratisk i morgen om Saddam Husseins diktatur fjernes i dag. Men det er idiotisk å tro at en politikk med utenlandsk kontroll som støtter opp om et diktatorisk regime kan avle demokrati. Demokrati vil heller ikke bli resultatet av en krig der Saddam Hussein fjernes og erstattes av en eller annen junta.

Masseødeleggelsesvåpen som Casus Belli

Bush’ advarsel til Saddam Hussein, der han forsøkte å sette likhetstegn mellom besittelse av masseødeleggelsesvåpen og terrorisme, var bare et tilfelle i en rekke. Et pågående forsøk fra USA på å tilegne seg «retten» til å angripe et land bare fordi det har masseødeleggelsesvåpen.

USA ser ut til aldri å mangle argumenter for hvorfor en invasjon egentlig er selvforsvar. Etter den brutale invasjonen av Panama med angrep mot underklassestrøk og drap på kanskje 1.000-4.000 folk, ga USA beskjed om at invasjonen var tillatt i henhold til FN-charterets artikkel 51 (som tillater militære handlinger i selvforsvar), slik at de kunne forhindre at «området ble brukt som en base for narkotikasmugling til USA». Det er en bemerkelsesverdig fortolkning som så å si kan tillate ethvert land å invadere et annet, og som definitivt ville tillatt mange å invadere USA, som har en lang historie med narkotikasmugling i forbindelse med hemmelige operasjoner.

Likevel er forsøket på å rettferdiggjøre aggresjon mot et land alene ut fra besittelse av masseødeleggelsesvåpen, ikke bare viktig i teorien, men også fordi det fremover trolig vil spille en større rolle i amerikanske militære intervensjoner. Den grunnleggende ideen er ikke ny. Da Kina utviklet atombomben i 1964, vurderte USA å bombe produksjonsfasiliteter i samarbeid med Sovjetunionen. Israels bombing av den irakiske atomreaktoren Osirak i 1981 var i tilsynelatende begrunnet i at Irak ville bruke reaktoren til å utvikle en atombombe.

Det som er nytt, er at USA ser ut til å ville institusjonalisere dette. Rakettangrepet på medisinfabrikken El Shifa i Sudan i august 1998, en del av hevnen for bombing av to ambassader tidligere i måneden, ble rettferdiggjort med påstanden om at fabrikken produserte bestanddeler til kjemiske våpen, spesielt for VX-gass. USA krevde ingen inspeksjoner på forhånd, og da slike kom etterpå, viste det seg at påstanden ikke stemte. Det som imidlertid stemmer, er at El Shifa-fabrikken produserte mer enn 50 % av medisinen som ble brukt til å bekjempe de mest dødelige sykdommene blant folk i Sudan, blant annet malaria, tuberkulose og kolera. Den produserte også all veterinærmedisin for et land der en stor del av økonomien er basert på dyrehold. Fabrikken produserte livsviktige medisiner for folk i Sudan til en femdel av prisen på verdensmarkedet, et spørsmål om liv og død i et land der BNP per innbygger er omtrent 300 dollar i året. En person ble drept direkte i angrepet, men antallet som døde på grunn av angrepet (og på grunn av at USA fortsatt insisterer på at de ikke vil betale erstatning), er trolig veldig høyt, det dreier seg om tusener eller titusener.

I desember samme år utførte USA Desert Fox-angrepet på Irak på grunn av et påstått manglende samarbeid med FNs våpeninspektører. Det medførte drap på over 1000 personer og ødeleggelse av infrastruktur inkludert oljerørledninger og et kornlager. Det ble gjort for å «redusere» Iraks evne til å produsere masseødeleggelsesvåpen og sette det ett år eller to tilbake. Det har gjort senere våpeninspeksjoner umulig. USA trakk tilbake våpeninspektørene før bombingen, og Irak har ikke vært villige til å slippe dem inn siden. Alle ansvarlige kommentatorer, inkludert Richard Butler som var sjef for Unscom, FNs spesialkommisjon med ansvar for våpeninspeksjonene, er enige om at inspeksjonene hadde langt større nytte enn bombingene dersom man skulle finne og ødelegge masseødeleggelsesvåpnene i Irak.

Det er omfattende bevis for at det var planer for nok et slikt angrep før 11. september, visstnok for å svekke de våpnene som var blitt laget i løpet av de tre årene våpeninspektørene ikke hadde vært der. 16. februar 2001 kom et angrep mot radarinstallasjoner, noen av dem på de tidligere omtalte «flyforbudssonene», ved hjelp av 50 fly. De ble fulgt opp i august og tidlig i september 2001 med minst seks angrep beregnet på å svekke det irakiske luftforsvaret. Dette var helt klart en del av en omfattende plan med mange angrep, med en talsperson for de USAs myndigheter som sa at «å treffe mål ett etter ett skaper ikke den samme oppmerksomheten eller reaksjonen. Det tar lenger tid, men til slutt vil det få jobben gjort.» George Friedman i Stratfor (et privat militært etterretningsselskap) konkluderte med at dette fortsatte angrepet på Irak var et forspill til et nytt angrep av Desert Fox-typen.

Denne tanken nådde sitt høydepunkt i desember 2001 da House International Affairs Committee vurderte en resolusjon som slo fast at «Iraks avslag mot å slippe inn FNs våpeninspektører i alle fasiliteter som dekkes av Sikkerhetsrådets resolusjon 687, bør vurderes som en aggressiv handling mot USA og dets allierte.» Massiv nettbasert aktivisme fra antisanksjonsbevegelsen fikk komiteen til å endre «aggressiv handling» til «økende trussel» i den endelige resolusjonen. I praksis var det ganske enkelt et forsøk på å legitimere en tanke som regjeringen allerede hadde handlet i henhold til mange ganger, blant større masser. Hvorfor USAs arsenal av masseødeleggelsesvåpen, et av verdens to største, sammen med en historie med bruk av dem (for eksempel Hiroshima og Nagasaki) ikke er «aggresjon» ble ikke behandlet.

av Solveig Aamdal

Rett etter seieren i folkavstemninga i 1994, skrev Solveig Aamdal denne oppsummeringa. Røde Fane trykker den fordi det å forstå den forrige EU-kampen er viktig for hvordan den kamåen som nå er i gang, skal føres.

Enkelte prøver å gjøre seieren i folkeavstemminga om EU til mindre viktig enn den var. Seieren viste nok en gang at det er mulig for folket å vinne over makta. Fremdeles er det slik at det er Stortinget som vedtar lover og foretar alle bevilgninger som ikke faller inn under EØS-avtalen.

Sjøl om regjeringa fremmer, og stortingsflertallet ønsker å få gjennom, de samme lovene i Norge som de som er vedtatt i Brussel, og sjøl om regjeringa ikke vil legge ned veto mot noen av EU-direktivene, kan politisk kamp i Norge forandre dette. Deler av EØS-avtalen kan stoppes, og hele avtalen kan sies opp.

Norge er en del av den imperialistiske verden, og fører en imperialistisk politikk. Samtidig er vi underlagt de store imperialistiske blokkene. Gjennom Vestunionen lar regjeringa Norge delta i EUs militære oppbygging. Dette kan også forandres gjennom politisk kamp i Norge.

Utviklinga i Nei til EU

Seieren viste at folket i Norge ikke lar seg true til å stemme mot overbevisninga si. De stemte nei sjøl etter at Finland og Sverige hadde sagt ja. Denne sjølstendigheta lover godt for framtida.

Det vil bli mange oppsummeringer etter EU-kampen. De fleste organisasjoner vil trekke sine egne lærdommer. Derfor vil oppsummeringa fra AKP bli annerledes enn oppsummeringa fra Senterpartiet. Ulike klasser innafor fronten mot medlemsskap vil oppsummere forskjellig.

For oss som er kommunister, er det viktig å se på kampen i et klasseperspektiv, se hvem som var innafor fronten, hvem som hadde makta i fronten og hvorfor utviklinga var som den var.

Nei til EU var en front som blei bygd opp nedenfra. Våren 1988 blei det danna studie- og arbeidsgrupper i Stavanger og Levanger/Verdal. Etterhvert blei det laga grupper mange andre steder. Utgangspunktet for disse gruppene var at regjeringa mer og mer åpent hylla EUs politikk. De sa at de ikke planla noen ny folkeavstemming, og at Norges forhold til EU sto fast. Men flere og flere begynte å tvile på det. Samtidig nådde regjeringas tilpassingspolitikk i forhold til EU nye høyder. Gro Harlem Brundtland var statsminister fra 9. mai 1986 og fram til 16. oktober 1989.

Høsten 1988 kom «Opplysningsutvalget om Norge og EF» i gang. Det var ei gruppe i Oslo og besto av intellektuelle, fagforeningsfolk og bondelagsfolk. Blant anna satt de seinere ja-folka Jan Henry T. Olsen, Bergfrid Fjose og Terje Kalheim der.

Gruppene rundt om i landet ville gjerne tilslutte seg det sentrale Opplysningsutvalget, men det var ikke mulig. Utvalget hadde ikke medlemmer, og de ønska ikke lokal organisering. Likevel blei det en form for samarbeid, men de lokale utvalga fikk ikke bruke samme navn som Opplysningsutvalget. I Nord-Trøndelag kalte vi fylkesorganisasjonen som blei danna høsten 1988, for «Opplysningsforum om Norge og EU».

Etterhvert blei det lokal- og fylkeslag flere og flere steder. Skulle valg til lokal- og fylkesstyrer foregå på en demokratisk måte, var det ønskelig med medlemsorganisering.

14. og 15. mars 1989 var «Oslo-avtalen», ideen om EØS, klar på et møte i Efta. Den norske regjeringa la i realiteten fram planene sine om å knytte Norge til EU – uten folkeavstemming først. Arbeidet innafor nei-fronten vokste, flere og flere slutta seg til.

Fra 16. oktober 1989 til 3. november 1990, var det Syses koalisjonsregjering som styrte Norge. Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti danna regjering. Forhandlingene om EØS fortsatte etter at et enstemmig storting hadde gått inn for det. Motsigelsene innafor regjeringa blei sterkere og sterkere, Harald Synnes gikk av som statssekretær. Det eneste EU-direktivet regjeringa sa fra om at de var uenige i, var konsesjonsdirektivet. Like før regjeringa gikk av, blei den norske krona knytta til ECU.

Gro Harlem Brundtland overtok som regjeringssjef, og farten i EØS-forhandlingene økte. 22. november 1990, 19 dager etter at hun blei statsråd, informerte Eldrid Nordbø om EØS-forhandlingene i Stortinget. 19. desember 1990 var det første av mange gjennombrudd i forhandlingene. 12. mars 1991 kunne Eldrid Nordbø nok en gang informere Stortinget om vellykka forhandlinger, etter at Efta på et møte 2. og 3. mars hadde gitt sin tilslutning.

Fram mot august 1990 var det mye diskusjoner og mye mobilisering for å få til et navneskifte på Opplysningsutvalget. Opplysningsutvalget var da organisert med et styre i Oslo, et råd som var oppnevnt, og to representanter fra de fylkene som hadde fylkesledelse.

I august 1990 var det en kjempekonferanse i Oslo. Etterpå var det rådsmøte, og rådet vedtok at vi skulle skifte navn til Nei til EF.

Hvordan gikk motsigelsene på denne tida? Hvem var redde for medlemsorganisering og landsomfattende organisasjon? Motsigelsene gikk som nå. De som var aktivister i organisasjonen ville ha både medlemmer, landsomfattende organisasjon og navneskifte. Så lenge Senterpartiet satt i regjeringa, var det krefter innafor SP og Bondelaget som ikke ønska en politikk som kunne oppfattes som kritikk av regjeringa. SV mangla som vanlig analyser, og partiet sprikte.

Det er viktig å understreke at fra første dag i NTEUs historie – Opplysningsutvalget i 1988 – var både AKP og deler av borgerskapet der. Fronten var så brei, og beholdt denne bredda fram til folkeavstemminga. Samtidig er det viktig å se at i løpet av kampen, hadde DNA lederne i alle frontene, både på nei- og ja-sida. (Bortsett fra Inge Lønning.) Dette var med på å legitimere DNA, partiet hadde både ledende ja- og nei-folk. Dette til tross for at lederen i Nei til EU, Kristen Nygård, har vært svært sjølstendig i forhold til Arbeiderpartiet.

Innafor Nei til EF vokste motstanden mot EØS. Etter at Syse-regjeringa gikk av, kunne også krefter innafor Senterpartiet gå åpent ut imot forhandlingene. Vi som gikk imot avtalen, mente at Nei til EF måtte kreve at forhandlingene skulle brytes. På rådsmøtet i juni 1991 gikk Nei til EF imot EØS-forhandlingene. På landsmøtet 1991 blei det vedtatt at Nei til EF skulle kreve forhandlingene brutt. Dette var det eneste fornuftige vedtaket å gjøre når en skulle gå imot avtalen, men det var ikke enighet i organisasjonen om det. SV vakla som vanlig.

Nei til EF utvikla seg videre. Bærebjelkevedtaket fra landsmøtet i Førde 1992 gikk langt utover et reint nei til EF/EØS. Vedtaket sa mye om hva slags samfunn fronten ønska seg. Hele tida var det uenigheter om hvor høyt kampen mot EØS skulle prioriteres.

Høsten 1992 blei EØS-avtalen vedtatt av Stortinget for første gang, og våren 1993 for andre gang. Nei til EF vedtok at organisasjonen hadde som mål at EØS-avtalen skulle sies opp.

Innafor Nei til EF har det vært mange og sammensatte grupperinger. Vi har hatt de tunge organisasjonene innafor landbrukssamvirket og Bondelaget. Bonde- og småbrukarlaget har vært der. Senterpartiet, SV, RV, AKP, sosialdemokrater, medlemmer fra alle partier, også ja-partiene. I tillegg har det vært politisk uavhengige. Det er viktig å understreke at det fra alle partier har vært sjølstendige personer med i fronten. De har i første rekke vært Nei til EUere, ikke partipolitikere.

Uenigheter innafor Nei til EU

I en så sammensatt front har motsigelsene vært mange. Når en grupperer dem, ser en at det i hovedsak har vært to viktige uenigheter som har fått forskjellige utslag.

Det var uenigheter om lokalgruppene skulle tilslutte seg det sentrale Opplysningsutvalget eller ikke. Det var ulike syn om organisasjonen skulle skifte navn og om den skulle være en ordinær medlemsorganisasjon. Det har hele tida vært uenighet om vektlegginga av EØS-avtalen, og spesielt om en skulle fastholde motstanden etter at avtalen var vedtatt på Stortinget. Oppfatningene om hvor aktiv fronten skulle være, har også vært forskjellige. Enkelte har ikke hatt sansen for massemønstringer og demonstrasjoner, og ment at kampen skulle føres mer i forhold til politikerne på Stortinget. Et særegent problem har vært motsigelsene på hvordan arbeidet blant kvinnene skulle føres.

Hva slags motsigelser har dette vært? For det første har det vært en motsigelse i synet på folk, synet på medlemmene. Er EU-motstanderne en trussel eller en ressurs? Innafor nei-fronten har det vært krefter som har vært reddere for en aktiv, stor front enn de har vært for norsk medlemsskap i EU.

I synet på EU er det motsigelser innafor borgerskapet, men de er også avhengige av hverandre. Motsigelsene gjorde at deler av borgerskapet allierte seg med folket gjennom jobbinga i Nei til EU. Denne alliansen var en av grunnene til at vi vant.

Men etter seieren ønsker ikke borgerskapet at denne alliansen skal fortsette. Fra bondelagshold blir det sagt at vi må «trykke på knappen når vi skal i gang igjen». Det som ligger i dette utsagnet er at de vil gjenopprette denne alliansen når de har behov for den. De vil ikke ha en levende allianse som består av uregjerlige medlemmer.

Den andre viktige motsigelsen har vært synet på EØS. Det at folk skulle kjempe aktivt mot EØS, er en fare i seg sjøl. Gjennom en slik kamp blir folk sjølbevisste og villige til å ta kamper de ikke hadde mot til tidligere.

Men det viktigste problemet med EØS, har vært sjølve behandlingsmåten.

Et enstemmig storting vedtok at EØS-forhandlingene skulle starte. Den ferdigforhandla avtalen er vedtatt på Stortinget, til og med i to omganger. Den er vedtatt på en lovlig, normal måte, sjøl om vi sier at måten den blei vedtatt på var et statskupp. Dette må vi holde fast på.

EØS-avtalen blei vedtatt på Stortinget på en udemokratisk måte. Den hadde ikke støtte i folket, og EU og EØS var ikke tema i valgkampen i 1989. Fra DNAs side blei det den gangen sagt at Norges forhold til EF sto fast og ikke skulle forandres i kommende stortingsperiode. Med den sammensettinga Stortinget fikk etter valget i 1993, ville avtalen ikke blitt vedtatt.

Senterpartiet ønsker at Norge raskest mulig må komme tilbake til normale politiske tilstander. Med ett mener de at det som var vanlig i Norge, var at politikk foregår på Stortinget, og at det ikke er fronter som bestemmer politikken og blander seg borti hva partiene mener. Derfor har ledelsen i Senterpartiet ment at Nei til EU måtte legges på is til neste folkeavstemming.

Vi ser at forsvaret for at politikk er noe som foregår i de parlamentariske organa, er viktig for Senterpartiet. Ved å fortsette å kjempe mot EØS-avtalen undergraver de synet på parlamentarismen hos folk flest. Sjøl om avtalen er vedtatt på en udemokratisk måte, har de demokratiske «spillereglene» vært fulgt. Når regjeringa pressa fram unødvendige vedtak like før et stortingsvalg, og Stortinget gjør vedtak som går på tvers av folkevilja, viser det at også parlamentarismen kan brukes i de udemokratiske kreftenes tjeneste. Fortsatt kamp mot EØS-avtalen setter derfor spørsmål ikke bare ved sjølve avtalen, men også om hvor demokratisk parlamentarismen er. De ordinære partiene ønsker derfor å godkjenne avtalen for å unngå denne diskusjonen.

Motsigelsene innafor Bondelaget/samvirkeorganisasjonene har skjerpa seg. I EU-kampen sklei Senterpartiet mot venstre. Når nå borgerskapet innafor partiet tar makta tilbake, skjønner ikke medlemmene og velgerne hva som skjer. De ikke bare mangler en analyse av klasseforholda i Norge, de nekter for at det finnes noe slikt som klassekamp. Og når klassekampen skjer innafor deres eget parti, skjønner de det ikke.

Situasjonen etter seieren

Vi må spørre oss sjøl hva som skjer nå. Er det slik at det på høyt nivå i Norge (Gro Harlem Brundtland, Karl Glad, Gunnhild Øyangen) er sagt noe slikt som at «tidspunktet for neste folkeavstemming er blant anna avhengig av hvordan samarbeidet i Norge går når det gjelder EØS-avtalen»?

Landbrukssamvirket har utvikla seg fra å være en interesseorganisasjon for bønder til å være monopolkapitalistiske bedrifter som har egen vekst som hovedmål. Norske Skog eies av skogeierne. Politikken deres er et godt eksempel på hvilke krefter som styrer. Et anna eksempel er nedlegginga av meierier og slakterier. Dette er ikke ei utvikling bønder flest ønsker.

Bjørn Iversen, leder i Bondelaget, sa på et møte om landbrukssamvirket i slutten av januar noe slikt som: Det har innafor landbrukssamvirket vært slik at en mann har hatt en stemme. Dette må det bli slutt på. Det er udemokratisk at ikke de store bøndene har mer innflytelse enn de små.

Det siste som har kommet fra Bjørn Iversen er støtte til bondelagslederen i Sogn og Fjordane som mener at Bondelaget må bryte bindinga til Senterpartiet og i større grad støtte seg til Arbeiderpartiet. De mener at det er viktig for Bondelaget og landbrukssamvirket å støtte seg til og å ha et nært samarbeid med det partiet som har regjeringsmakta.

Synet på kvinner og kvinnekamp har vært en særegen uenighet innafor NTEU. Den er knytta til synet på folk, men den er også spesiell. Kvinnene skulle opplyses, ikke mobiliseres til kamp. I hele EU-kampen var det slik at kvinner var de som hadde flertall mot EU. Hadde det ikke vært for at så mange kvinner stemte nei, ville vi ha vært medlemmer av EU idag. Men innafor ledelsen i Nei til EU blei ikke dette forstått.

Det kom undersøkelser som viste at kvinner sa nei, men at de ikke visste hva de sa nei til. Denne typen undersøkelser blei av mange slukt rått. Kvinner skulle opplyses. Jeg trur at det i neste omgang vil være nødvendig å ha en egen kvinneorganisering mot EU. Europabevegelsen satser sterkt på kvinner og politikk for kvinner framover. Jeg trur ikke Nei til EU vil være istand til å forstå hvor viktig kvinnekampaspektet er. Framfor å stange mange kvinnehoder i veggen, vil det være bedre anvendt kvinnejobbing å organisere en aksjon på sida av Nei til EU.

SMEs rolle

I den siste fasa i kampen mot EU-medlemskap var Sosialdemokrater mot EU (SME) aktive. SME besto av medlemmer i DNA som i hovedsak var mot EU, men for EØS.

Rolla SME spilte var ulik rundt i landet. I hovedsak kjørte de et forsvar mot EØS og mente at Norge gjennom EØS hadde en god nok tilknytning til EU. Nei til EU lot SME spille en stor rolle. Noe av tanken bak det var at SME representerte arbeiderklassen, mens Nei til EU hadde for mange bønder.

Nå brukes det at Nei til EU hadde et godt samarbeid med SME som et argument for å legge ned Nei til EU. Det sies at vi må ta hensyn til EØS-tilhengerne. Det er fullt ut mulig at mange som jobba innafor SME i neste omgang vil bli EU-tilhengere. Den Gro gir et embete, gir hun også et EU-standpunkt. Men å tru at EU-motstandere skulle skifte standpunkt fordi Nei til EU opprettholder sitt syn på EØS, er latterlig.

SME fungerte til å legitimere EU-motstanden i DNA. Dette har to sider. Det gode er at det faktisk blei legitimt å støtte DNA samtidig som en kunne stemme nei til EU, det negative at det legitimerte DNA. Partiet blei ikke i stor nok grad stempla som unasjonale borgere, det at uenighetene innenfor partiet var legitime og også organisert, gjorde at partiet, i folks bevissthet, ikke framsto som det det virkelig er.

SV har i hele Nei til EUs liv hatt klippekort på nestledere. SV som parti mangler analyser. Det fører til at de ikke bare vingler som parti, men at de også vingler som enkeltpersoner. Samtidig er det rett å slå fast at svært mange innafor SV gjorde en god jobb innafor Nei til EU. Partiet sto også fast på linja om at de var motstandere av EU og EØS, og at de ikke ville følge et knapt ja-flertall i folket. Om de hadde gjennomført denne linja, får vi heldigvis aldri vite.

Fagbevegelsen spilte en viktig rolle i kampen mot EU. Sjøl om ledelsen som venta var tilhengere, var motstanden mot medlemsskap sterk, noe som fikk sitt viktigste uttrykk på LO-kongressen. At det der blei vedtatt å oppfordre medlemmene å si nei til EU, sjøl om Sverige og Finland sa ja, var en seier av dimensjoner. At den borgerlige ledelsen i DNA og LO i etterkant lot som at det aldri hadde skjedd, viser hvor stort dette nederlaget var for dem.

Fagbevegelsen har også spilt en viktig rolle når det gjelder kampen og synliggjøringa mot EØS-avtalen. På 1. mai har motstanden mot EØS vært med i parolegrunnlaget mange steder. Det er viktig at parolene mot EØS fortsetter å prege 1. mai.

Nei til EU har utvikla seg til å bli en front som ikke bare er brei, men som også er sjølstendig og full av aktivister. SP og SV ønsker ikke en slik front som kan stille krav til dem i forhold til valg.

Når SP nå sier at vi må tilbake til normale politiske forhold i Norge, mener de ikke bare at det som er normalt i Norge, at politikk foregår gjennom de parlamentariske organa, men at det ikke er normal politikk å ha en front som blander seg inn i hva partia mener.

I tillegg ser de helt klart hvilken påvirkning det har på mange SP-folk å jobbe i en aktiv og sjølstendig front sammen med aktive og sjølstendige folk.

Det at AKP og RV har vært representert i styrer og utvalg har sørga for at uenighet innafor organisasjonen har kommet fram.

I diskusjonen som når går på Nei til EUs framtid, ser vi klart hvem som vil legge organisasjonen på is, og vi ser hvorfor de vil gjøre det. I styret var det bare to som sto på alternativ 3, det som nå får størst oppslutning rundt om i landet.

På rådsmøtet i januar, var stemninga en helt annen. Vi fikk et enstemmig vedtak på at organisasjonen ikke skulle legges ned, og de fire alternativa blei sendt ut i organisasjonen til behandling.

AKP har hele tida stått for klare politiske linjer. Det gjelder mange ting, ikke bare EØS og aktivistprinsippet, men også i forhold til strategi og planer.

Nei til EU er en front. Vi har lange erfaringer med frontpolitikk, og har hatt stor betydning når det gjelder å ha holdt fronten sammen. Dette gjelder ikke minst lokalt, hvor vi har gått foran for å få styrer og utvalg så breie som mulig.

Hva har vi lært?

Vi har jobba i en svært brei front. Vi har jobba, og sittet i ledelsen av en front sammen med deler av borgerskapet. Dette er en ny erfaring for oss. Hvilke lærdommer kan vi trekke av denne jobbinga?

Det er uhyre viktig å analysere hvem som er med i fronten og hvilke klasseinteresser de har. Gjør vi ikke det, kan det som skjer innafor en slik front fort bli forvirrende og uoversiktlig. Hver gang det har vært alvorlige politiske motsigelser, må en analysere i forhold til den forståelsen en har av fronten sammensetning.

Hadde vi ikke visst at det nå er deler av borgerskapet som går ut og prøver å ødelegge fronten, hadde vi ikke klart sett hva som er i ferd med å skje, og vi ville ikke forstått hvorfor. Nettopp fordi vi har denne analysen, kan vi også gjøre det klart for folk rundt oss hvilke interesser som står bak.

Vi visste fra før at borgerskapet ikke er til å stole på. Det har vi fått bevist nok en gang. De er villige til å gå i allianser med folket når det er nødvendig for deres egne interesser, men når det ikke er det lenger, koster det dem ingenting å ødelegge fronten.

De trenger ikke fronten lenger fordi:

• De har oppnådd det de ville – å få nei ved folkeavstemminga.
• De ser at fronten kan bli farlig for dem på flere måter.

Nei til EU har «bærebjelkevedtaket» sitt fra 1992. La oss tenke oss at meierinedlegginga fortsetter. Åssen vil de lokale NTEU-laga forholde seg til det. Det er svært tenkelig at de vil gå ut imot slik nedlegging – og de kan til og med vise til vedtak på landsmøtet i 1992.

Kampen framover

Kampen mot EØS og kampen for å bevare Nei til EU som en medlemsorganisasjon er det viktigste framover. Nei til EU kommer helt sikkert til å fortsette. Motstanden mot nedlegging er stort. Det betyr at borgerskapet fortsatt kommer til å befinne seg innafor fronten. For viss det er en ting som er verre for dem enn at Nei til EU fortsetter, så er det at Nei til EU forsetter uten dem. Vi vil derfor få en front som i sammensetning er svært lik den vi har i dag.

Det betyr at kampen for at fronten fortsatt skal være mot EØS og at den skal samordne kampen mot EØS, blir viktig framover. Landbrukssamvirket og Bondelaget er klar til å gå inn i forhandlinger med regjeringa om det meste. Det vil derfor fortsatt bli store uenigheter innafor Nei til EU. Vi må diskutere med folk hva disse motsigelsene er utslag av, hva slags aktivitet Nei til EU skal ha, hva som skal være de lokale oppgavene, hvor penga skal komme fra.

Regjeringa og mesteparten av borgerskapet forøvrig ønsker at Norge skal bli medlem av EU. Hovedsporet deres er at Norge skal bli så likt og så knytta til EU gjennom EØS-avtalen at motstanden brytes ned. De ønsker å melde Norge inn uten en folkeavstemming, og vil være på utkikk etter politiske muligheter til å gjøre det. Men å melde Norge inn i EU uten folkeavstemming vil være umulig viss det ikke skjer store politiske forandringer.

EU-tilpassinga gjennom EØS-avtalen og utenom avtalen vil fortsette. Gjennom å undergrave EØS-avtalens legitimitet vil folk miste respekten for «lovlig» fatta vedtak, og handle på tvers av dem. Vi vil se sabotasje av EU-direktiv, kommuner som ikke vil følge vedtak i EØS-avtalen. Dette har vi allerede sett begynnelsen på. Vi vil få streiker mot EØS-direktiv, skatteaksjoner osv.

Det at landbruket bli stadig mer markedstilpassa, og at bondelag og landbrukssamvirket vil følge regjering og stortingsvedtak, mot bøndenes interesser, vil også føre til skjerpa klassekamp innafor landsbruksnæringa.

Jobbinga innafor Nei til EU, og enheten i fronten har vært viktig og vil fortsatt være det. Skal vi ha mulighet til fortsatt å holde Norge utafor EU, er både bredden og det politiske grunnlaget innafor fronten nødvendig å holde på.

av Solveig Aamdal

Mindre enn 10 år etter siste folkeavstemning er diskusjonen om norsk EU-medlemskap i gang igjen. De som tapte er ikke innstilt på å gi seg. Folkets nei blir ikke respektert.

Ja-sida har hatt overtaket i meningsmålingene en tid. Mange nei-folk trekker på skuldrene av det, og regner med at det skal snu bare nei-sida kommer med sin argumentasjon. Men skal vi være sikre på det, må vi se på hvilke forandringer som har skjedd i det norske samfunnet de siste ti åra. Det er disse forandringene som kan ha ført til at flere sier ja til EU. Forandringene i Norge og verden de siste ti åra er store, det betyr at det at ja-sida nå leder over tid, kan være dramatisk. Vi må argumentere ut i fra det som er situasjonen i dag, sjøl om det naturligvis ikke betyr at en skal glemme kampen for sjølråderett og demokrati.

Det virker som om den nye ja-kampanja i stor grad drives at NRK. For Bondevik-regjeringa er det ikke noen fordel å få diskusjonen nå, EU er en sak som regjeringa kan sprekke på. For det mulige regjeringsalternativet med DNA, SV og Senterpartiet er det heller ingen ønska diskusjon. Dette regjeringsalternativet vil ikke engang kunne stable seg på beina viss det er snakk om ei ny folkeavstemning. Dette til tross for regjeringskåthet hos aktørene.

Etter nei-seieren oppsummerte vi hva som hadde ført til neiet, og hva som skulle til for at folk skulle snu. Viktige punkter var:

• Situasjonen i Norge forandrer seg.
• Situasjonen i verden forandrer seg.
• Situasjonen i EU og utviklinga der.
• Partier snur.
• Viktige personer snur.
• LO-kongressen snur.
• Kvinnene snur.
• Ungdommen snur.
• Styrken i nei-fronten blir svakere.
• Viktigheten av å være på det seirende laget.
• Ja-sidas svakheter.

Tar en for seg disse punktene – punkt for punkt – vil en få et blide av forandringer som kan føre til at folks syn på EU forandrer seg.

Situasjonen i Norge forandrer seg

Arbeidsledigheten i Norge er sterkt økende. Hver dag kommer det nye meldinger om nye bedrifter som legges ned. Viktige oppdrag for norsk industri går til utlandet. Kronekursen og renta er høy, noe som fører til problemer for industrien. EØS-avtalen gjør at vi blir mer og mer knytta til EU. Ingen av de regjeringene vi har hatt, har vært villige til å føre en politikk som tar i bruk vetoretten som ligger i avtalen. Privatiseringa av offentlig sektor har hatt en kraftig vekst, områder der det aldri har vært noe marked, blir nå markedstilpassa.

Det at vi er med i EØS, får en del til å mene at vi må inn i EU for å påvirke det, EØS-avtalen er en husmannskontrakt. Dette er argumentasjon vi må ta alvorlig og svare på.

Situasjonen i verden forandrer seg

Slik verdenssituasjonen er i dag, framstår USAs hegemoni som noe en ikke kan gjøre noe med. Det at millioner verden over demonstrerer mot krig mot Irak, er oppløftende, og er også en del av en forandra verden. Folk er fortvila over at USA kan ture fram som de vil, og enkelte ser EU som det eneste som kan stoppe USA. Men på dette området er EU fulle av motsigelser, og vil ikke stå opp som en kraft mot USA.

Norge er med i en krig i Afghanistan, og har for første gang etter krigen bomba en «fiende». Det er store motsigelser innafor Nato, USA gir de andre landa så liten innflytelse at mange protesterer. Ingen stopper Israels mord på Palestina, de får gjøre som de vil. Terrortrusselen, virkelig eller ikke, møter oss til stadighet på TV. Krigstrusselen rykker nærmere.

Situasjonen i EU

EU går stadig lange skritt mot å bli en stat. De har fått felles mynt, felles ytre grenser (med EØS innafor), felles politisamarbeid, felles lover osv osv osv.

EU tar opp i seg nye land, og deler av Øst-Europa blir innlemma i EU. Det at nye land kommer med, fører også til at flere motsigelser kommer med i EU. De uenighetene som finnes i det tidligere Øst-Europa, vil påvirke utviklinga i EU. De arbeidsledige i Polen og andre deler av Øst-Europa vil være med på å presse lønnene i EU nedover. Dette vil igjen føre til økte motsigelser mellom gamle og nye medlemsland.

Partiene snur

SV har allerede varsla at de skal være et parti for både nei- og ja-sida. De ønsker diskusjonen i partiet, og ønsker ja-folk velkommen. Mange ledende SVere står fram som ja-folk. Tidligere sa vi at det var naturlig at folk skifta synspunkt når de skifta klasse. Men dette er folk som forandrer mening ut fra forandringer i EU, verden og Norge.

Venstre har aldri vært til å stole på når det gjelder EU. Sponheim er imot, men hvor lenge? Venstre kan ikke regnes som et sikkert nei-parti dersom det blir en ny folkeavstemning.

KrF var partiet som hele tida forsvarte EØS-avtalen. Nå som de sitter i regjering, godtar de det ene EU-direktivet etter det andre. Vetoretten blir ikke brukt av denne regjeringa heller. I tillegg skal partiet diskutere norsk EU-medlemskap, Kjell Magne Bombevik er nei, men skal diskutere. Partiet kan i neste omgang gå fra tja til ja. Samtidig med den utviklinga som er blant de ledende i partiet, er det viktig å huske at blant de som stemmer KrF, er motstanden mot EU stor. Det kan være med på å holde ledelsen i partiet på nei-sida.

Fremskrittspartiet ønsker ikke diskusjonen nå, de mener at i saker som skal avgjøres gjennom folkeavstemning, behøver ikke partiet ta stilling.

DNA var det største nei-partiet i 1994. Blant de som sto på nei-sida, er det store forandringer, nei-folk går over til ja-sida eller oppholder seg for tida i tenkeboksen. Og det er vel lite sannsynlig at de kommer ut av den med et rungende nei. I tillegg er Stoltenberg en sterk tilhenger av norsk EU-medlemskap.

Senterpartiet står igjen fram som et enhetlig nei-parti. Marit Arnstad gjør en god innsats i TV-debatter. Men også i dette partiet har de fått folk som tviler. Gunnar Stålsett skal gå i tenkeboks, han er ikke en hvem som helst i Senterpartiet som tidligere leder.

I RV og AKP er motstanden fremdeles massiv. Jeg har ikke hørt om noen som verken er i tenkebokser eller vil si ja. Det som er viktig er å skape en enhetlig politikk der en tar vare på alle argumentene mot EU, både de vi brukte sist og de vi må bruke i tillegg fordi situasjonen er annerledes enn i 1994.

Viktige personer snur

Dersom personer som blei sette på som trauste nei-folk, snur kan det føre til at mange stiller spørsmål ved sitt eget nei. Det er derfor viktig å gå inn på de argumentene tidligere nei-folk har for å snu.

Mange har sagt at de er i tenkeboksen. Vi får håpe at ikke alle er i den samme, det måtte i så tilfelle bli trangt. Og en kan jo ha et lite håp om at noen kommer ut igjen og slår fast at de fortsatt er nei-folk.

Gunnar Stålsett er en som mange ser opp til. Han er kjent for å være modig og ikke bøye seg for makta. Han tenker, og dersom han forandrer mening, vil det kunne påvirke mange. Det at han har vært leder av Senterpartiet, kan også føre til at Senterpartiet ikke lenger blir sett på som et trygt nei-parti.

Bjarne Håkon Hansen var en viktig nei-mann i Arbeiderpartiet. Sosialdemokrater mot EU var en bevegelse innafor nei-fronten som gjorde at DNA-folk kunne stå fram med neiet sitt og fremdeles være gode arbeiderpartifolk. Dersom Bjarne Håkon Hansen, Trond Giske, Gerd Liv Valla og flere med dem skifter side, vil det påvirke hele nei-sida, ikke bare innafor DNA. Det vil og kunne føre til at det blir vanskeligere å være motstander mot EU innafor partiet.

Gerd Liv Valla er også i tenkeboks. Før siste folkeavstemning gikk LO-kongressen ut mot norsk EU-medlemskap. Det gjorde de til tross for at Yngve Hågensen var for. En kan derfor si at LO-kongressen ikke nødvendigvis følger det lederen mener. Men Gerd Liv Valla er en helt annen person enn Yngve Hågensen. Hun har tidligere vært klart nei, og hun appellerer til andre enn det den forrige lederen gjorde. Særlig blant kvinnene ha hun stor appell.

Kjell Magne Bondevik har ikke snudd. Likevel uttaler han seg rundere enn tidligere. Når en hører på han, virker det som om han bare trenger et argument som vil slå inn hos velgerne sine, før han skal snu. Og i ledelsen i KrF er det mange som enten sier ja eller tenker seg om.

Blant SVs velgere var det mange som sa ja allerede i 1994. I tillegg har mange skifta side. Den siste ut var tidligere stortingsrepresentant Inge Myrvold. SVere som skifter side, er viktige for ja-sida. Partiet blei tidligere sett på som et sikkert nei-parti på linje med Senterpartiet.

LO-kongressen

Det at LO-kongressen sa nei i 1994 hadde stor betydning. Den sa nei også dersom Sverige og Finland skulle si ja. Dersom saka blir tatt opp igjen, er det ikke sikkert at det vil bli nei. Utviklinga på arbeidsmarkedet gjør at mange mener vi må inn i EU for å redde arbeidsplassene. De mener at vi må inn i EU for å få ned renta, at kapitalen flagger ut på grunn av den høye kronekursen og de høye lønnene. Angrepa på offentlig sektor gjør og at deltakerne på LO-kongressen kan få et anna syn på norsk medlemskap.

Kvinnenes betydning

Dersom kvinner ikke hadde hatt stemmerett, ville vi ha vært medlemmer av EU. Privatiseringa av offentlig sektor vil knuse de faglige kvinnekollektiva her. Det vil føre til en svekking av de store kvinnefagforeningene som sa nei sist. I tillegg blir naturligvis kvinnene også påvirke at de argumentene som ja-sida hamrer på; inn for å påvirke, EU som fredsprosjekt, EU som en makt som kan stå opp mot USA, EU som skal skape trygge arbeidsplassen og rentenedgang.

Ungdommen snur

De som var unge i 1994, er voksne i dag. Hver dag kommer det nye ungdommer. De må vinnes for nei-sida. I tillegg må vi gå inn i den argumentasjonen som virker på ungdom, EU som fredsprosjekt, utvidinga mot øst som EUs måte å ta ansvar for de fattige i Europa på, fordelene med en mynt når en er ute og reiser og framstillinga av nei-sida som kjedelig og reaksjonær. Heldigvis er ungdommen fremdeles massivt imot norsk EU-medlemskap.

Styrken i nei-fronten

Vi må ha ei nei-side som har argumenter og analyser. Sist var det Nei til EU som hadde svara og som kunne svare ut fra grundig kunnskap. Den kunnskapen finnes enda, men den må komme fram i langt større grad enn den gjør i dag. Det er viktig at Nei til EU får flere medlemmer, og at aktiviteten økes, ikke bare sentralt, men lokalt.

I tillegg må andre deler av neifronten aktiviseres, slik som bondeorgansisajoner, fagorganisasjoner og andre.

Ja-sidas svakhet

Sist var den organiserte ja-sida svak. Vi kan ikke være sikre på at den vil bli det igjen. Det er derfor viktig å svare på ja-sidas argumenter, og å vise at norsk medlemskap i EU ikke bare er dårlig for Norge, men at den vil svekke kampen mot kapitalismen også innafor EU.

Være på det seirende laget

Før folkeavstemninga i 1994 blei det klarere og klarere at det gikk mot et nei. De store demonstrasjonene i Oslo og Tromsø var med på å synliggjøre det. Gro Harlem Brundtland blei knust i flere TV-debatter. Nei til EU sto fram med en så stor sjølsikkerhet at alle skjønte at de var sikre på å vinne. Det var med på å få noen av de som tvilte, til å stemme nei. De ville være på det seirende laget. I tillegg gikk Nei til EU i siste fase ut med parola: «Er du i tvil – stem nei.» Alt dette gjorde at mange tvilere kom over på nei-sida.

Argumenter for norsk EU-medlemskap

Vi må ta de argumentene som teller mest for folk, som skifter standpunkt alvorlig. Vi må utarbeide en politikk som har mange konkrete eksempler. I denne artikkelen nevner jeg bare argumentene, svara kommer seinere. Viktige ja-argumenter er:

• Inn for å påvirke
• EØS-avtalen gjør at vi nesten er medlemmer, men uten å ha innflytelse.
• EU sørger for fred i Europa.
• EU tar ansvar for Øst-Europa ved å ta dem med.
• EU er den eneste makta som kan være sterk nok til å stå imot USA.
• Euroen gjør at samarbeidet mellom landa blir bedre.
• EU har bare halvparten av Norges rente.
• Den norske kronekursen er for sterk.
• Norsk næringsliv klarer seg ikke utafor EU.
• Det sosialistiske EU

Ingen av disse argumentene er vanskelige å svare på, her må det lages skikkelige svar som spres i masseomfang.

RV og AKPs muligheter som nei-partier

Vi er det eneste partiet som kan stå fram som reine nei-parti. Og vi ønsker ikke, som SV å bli store ved å vanne ut politikken.

Vi kan utarbeide svært gode svar på det som kalles «et sosialistisk ja».

Vi er gode på å analysere, og kan gi folk analyser om Norge, utviklinga i EU, verdenssituasjonen og hvordan dette påvirker hverandre.

Vi har stor legitimitet innafor Nei til EU, vi må ikke bygge oss opp på nytt.

Vi kan gjøre det klart for folk at EU blir verre jo større det blir. Når EU legger under seg nye land, er det ikke for at folk skal få det bedre, det er for at kapitalen skal få det bedre.

AKP 30 år

av Arne Byrkjeflot

Alle som vil bygge opp en revolusjonær bevegelse i Norge må bygge på AKPs historie. Derfor er kampen om AKPs historie ikke bare viktig for AKP.

Rød Ungdom (RU) har klokelig nok latt være å blande seg inn alt for mye i RV/AKP-striden. Men når RU begynner å se på seg sjøl som delaktig i på nytt å gjenreise et slagkraftig kommunistisk parti i Norge, da er det ikke lenger mulig å komme utenom.

Gjennom de siste års partikamp er det forsøkt skapt et bilde av et parti av fanatikere som kjøpte ei pakke fra Peking og fulgte ledelsen slavisk. Et parti som dersom det hadde kommet til makta, ville skapt et Gulag (kommunistisk fangeleir for politiske fanger kjent fra Solsjenitsyns Gulag-arkipelet). Resultatet er at partiet med sin partimodell blir den største trussel for sosialismen, ikke borgerskapet. Det skal ikke bli lett å bygge opp en revolusjonær bevegelse med et slikt selvbilde.

Til nå er historia bare skrevet av de som ledet partiet eller de som hatet det. En organisasjon skapes ikke av dekreter fra toppen, det skapes gjennom hva den faktisk driver med. Men hvordan var det virkelige AKP, slik det fungerte til daglig?

Revolusjon

Først: Hva er egentlig en sosialistisk revolusjon? Jeg oppfatter den marxistiske historieoppfatninga omtrent sånn: Et samfunnssystem får lov å råde grunnen så lenge den ikke står i motsetning til å utvikle produksjonen. Slik ble slavesystemet avløst av føydalsystemet som igjen ble avløst av kapitalismen. På et eller annet tidspunkt vil kapitalismen være et hinder for å utvikle produksjonen videre, og sosialismen vil overta.

Jeg mener kapitalismen har nådd det punktet. Hvor vi enn ser, så ser vi at det kapitalistiske systemet er i ferd med å stanse opp all utvikling. Den tredje verden synker stadig dypere ned og har gjort det lenge. Men det virkelig nye er at den vestlige kapitalismen er inne i sin dypeste krise noensinne. Vi er i ferd med å få en «tredje verd-isering» av vesten. Hele det sosiale systemet står for fall, massearbeidsledigheten er der allerede, arbeidsforhold, lønn og fagorganisering presses lengre ned enn vi noen gang spådde i våre verste visjoner om kapitalismens elendighet. I tillegg kommer at systemet nå er så rovgriskt at det truer selve livsgrunnlaget.

Så kommer vel sosialismen av seg sjøl! Nei dessverre, den gjør nok ikke det. Lenins definisjon av en revolusjonær situasjon:

«Revolusjonens grunnlov som er blitt bekrefta av alle revolusjoner og særlig av de tre revolusjonene i det tjuende århundre, er følgende: For at en revolusjon skal finne sted, er det ikke nok at de utbytta og undertrykte massene innser at det er umulig å leve på den gamle måten og krever forandringer. For at en revolusjon skal finne sted, er det nødvendig at utbytterne ikke klarer å leve og herske på den gamle måten lenger. Det må med andre ord oppstå ei djup politisk krise.»

Kommunistpartiet

Det er i en slik situasjon at et lite kommunistparti plutselig kan spille en historisk rolle. Slik det lille bolsjevikpartiet i løpet av noen måneder i 1917 vokste fram. Men grunnlaget var lagt gjennom en rekke ganske viktige avgjørelser. Den viktigste var i 1914 da arbeiderpartier over hele Europa valgte sin egen regjering i første verdenskrig, mens bolsjevikene erklærte krig mot krigen, inklusive sin egen regjering. Det var da kommunistene oppsto, fordi det ikke lenger var mulig å kalle seg sosialdemokrat.

Men om du nå får en revolusjon, så har ikke sosialismen seira. La oss gå tilbake til den kapitalistiske revolusjon. For 10 år siden ble den franske revolusjon feiret over hele Europa, en revolusjon som forresten var et blodbad uten like. Det skulle gå hundre år før kapitalismen var etablert som det herskende samfunnssystem, husk den amerikanske borgerkrigen fra 1856 til 1863 som også var en kamp mellom det føydale sør og det kapitalistiske nord. Forresten enda mer blodig, men like fullt den dag i dag gjenstand for tåredryppende heltefortellinger som Tatt av vinden og Nord-Syd.

I et historisk perspektiv er de tilbakeslag sosialismen har fått, ganske logiske. Alle marxister har sett på sosialismen som en overgangsfase, en lang periode med klassekamp mellom de gamle utbytterne og de som prøver å utvikle sosialismen i retning det klasseløse samfunn, kommunismen. Enda mer logisk er det når revolusjoner hittil har skjedd i tilbakeliggende land, uten en opplyst befolkning og uten demokratiske tradisjoner.

Men det som har gjort at slike tilbakeslag har fått så alvorlige virkninger for den kommunistiske bevegelsen, er måten tilbakeslaga har kommet på. De har ikke skjedd gjennom en motrevolusjon fra de gamle utbytterne, de har skjedd innenfra, det er det kommunistiske partiet sjøl som har forfalt og gjeninnført i første omgang en form for statskapitalisme. Med katastrofale følger.

SUF(m-l)

SUF var SF (SVs forløper) sin ungdomsorganisasjon. Det var ganske tidlig klart at det måtte gå mot et brudd. SF brøt med DNA på utenrikspolitikk, innenriks var det vanskelig å se noen forskjell. Likevel skulle bruddet skje på utenrikspolitikk. SUF tok avstand fra parolen «Fred i Vietnam». De nektet å sidestille angriper og angrepet. De sa «Seier til FNL», frigjøringsbevegelsen i Sør-Vietnam. Da SUF støttet PLO, var bruddet et faktum. SUF ble ekskludert og ble SUF (m-l).

SUF (m-l) vokste fram i ei ny oppbruddstid. Fra studentopprøret i 1969 med gigantiske studentdemonstrasjoner, til framveksten av den nye streikebevegelsen, Vietnamkrigen og EEC-kampen i 1972. Vi hadde to viktige forutsetninger for å lykkes. Vi var en praktisk bevegelse og dypt rotfesta i norsk virkelighet. Den som tror at det bare var ideer og ideologi som drev oss, tar grundig feil. Jeg begynte på NTH i 1969. Allerede andre året organiserte vi ikke bare lånekasseaksjoner, vi gikk gjennom hver eneste pensumbok og krevde reduksjoner i pensum, vi hadde husleiestreik på Moholt. (Og vi vant, det er vel det letteste pensum i moderne tid.)

Ingen sak var for liten eller stor. Uten oss ville Korsgata vært revet, uten oss ville det gått motorvei gjennom Bakklandet. Vi gjennomførte pornobål. Vi laget svære aksjoner mot boligdyrtida. Vi organiserte kampen for femtimilsgrensa. Slik var det over hele landet. Uten oss ville både Trondheim og landet sett annerledes ut.

Kvinnekamp, kultur og EEC

AKP var helt spesielt blant m-l-partiene i satsinga på kvinnebevegelsen. Vi bygde opp Kvinnefronten. Ikke bare la Kvinnefronten grunnlaget for alt som skjedde på kvinnesida og som i dag er sjølsagt, Kvinnefronten var helt spesiell. Ingen andre steder fins en så altomfattende kvinneorganisasjon. Etter hvert måtte hele AKP fremme det som før var sett på som rene kvinnekrav. Både porno og sekstimersdag ble et tema på mannsarbeidsplassene.

Vi fikk til det utrolige. Det beste eksempel på det er dagsavisa Klassekampen. Vi samlet inn 20 millioner. Vi hadde morgenombæring i Trondheim før vi fikk på jobb. Det fungerte til og med.

En viktig side var kulturen. Vi var ingen gravalvorlig bevegelse. Ikke bare ble hele kulturlivet i Norge politisert, å skape kultur var en del av alle bevegelsen våre. Ingen aksjon uten en egen sang. Plakater og transparenter var kunst. Vømmøl var prikken over i-en. Det ble bygd opp forlag, plateselskap og et nett av bokhandler.

Men den viktigste grunnen til at vi ble noe mer enn bare et overgangsfenomen, var EEC-kampen. Vi organiserte Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid – med 27.000 medlemmer. Vi reiste ut i de mest grisgrendte strøk. Vi ble et norsk parti. Det var ikke spesielt vanskelig om Kina den gangen var for EF som en motvekt mot USA og Sovjet. Da vi ble innkalt til møte for å bli fortalt den sørgelige sannhet at Kina var for EU av ledelsen, så var det helt uproblematisk for de vanlige medlemmene i AKP.

Arbeiderklassen

Samtidig vokste vi opp i skarp opposisjon mot den østeuropeiske formen for sosialisme. Vi traff de gamle forstokka NKPerne i fagbevegelsen, som gjerne var skremte og psykisk knekt av mccarthyismen eller støttet DNA i tykt og tynt og var våre verste fiender. Derfor traff maoismen og kulturrevolusjonen i Kina oss hjemme. Bomb hovedkvarteret, sa Mao. Klassefienden er midt blant oss. Det gjelder å holde partiet rødt, det gjelder å holde oss sjøl røde. Særlig siden alle gikk rundt oss og sa: Det er bare en ungdomssynd, dere blir likedan dere og. Som Dag Solstad sier i Gymnaslærer Pedersen: «Jeg vil ikke bli en hvit mann.» Derfor gjennomførte vi systemet med kadervurderinger, og krevde et flertall av arbeidere i ledelsen. Og vi gikk enda lenger. Vi gjennomførte proletariseringsbevegelsen. En bevegelse som vel neppe er sett maken til noen sted, hundrevis av ungdommer gikk ut i industri, bygg og anlegg. Vi ville ikke bare være arbeiderklassens parti, vi ville være en del av arbeiderklassen. Og det gjaldt også ledelsen av partiet. Pål Steigan begynte på Asea Per Kure, Tron Øgrim ble øltapper, Peder Martin Lysestøl ble bygningssnekker. Astri Holm og Marion Palmer ble fiskeindustriarbeidere.

Proletariseringsbevegelsen startet som alle viktige bevegelser i m-l-bevegelsen på sommerleire, i 1975. Men den hadde ikke vært mulig uten at grunnlaget var lagt. Sjøl om vi stort sett var studenter, så var vi levende opptatt av hva som skjedde i arbeiderklassen. Det var ikke en faglig konflikt som vi ikke kunne ut og inn, vi hadde streikestøttekomiteer overalt. Fem bare i Trondheim. Arbeiderklassen var den ledende klassen. Allerede før proletariseringskampanja tok til.

Samtidig kom venstredreiinga av partiet, vi så krigsfaren som overhengende. Vi strammet inn på hemmelige medlemmer. Dette kom samtidig med ei enormt hard kampanje mot oss som jobbet i fagbevegelsen, med yrkesforbud, eksklusjoner og oppsigelser. Mellom 150 og 180 ble oppsagt. Det var ei tid da det gjaldt å ikke bukke under, det var ikke tid for den finslepne taktikk. Hardest var det for kvinnene i industrien.

Dette var vel de årene, et eller to år, da AKP kom lengst i retning av å være fanatisk. Krigsredselen var stor, SV ble plassert ganske langt ute på den blå skalaen. Sikkerhetspolitikken var såpass streng og ledelsen ganske eneveldig. Det er også interessant at dette også var perioden da kvinnene våre fikk gjennomgå mest. Familien som kampenhet, var parolen. Hos oss var det to saker som avgjorde valg til distriktsstyret: Holdning til Hustad-streiken og kvinnenes livsførsel. Det var ikke mange jenter som overlevde i ledelsen, verken hos oss eller sentralt.

Overvåking

Vi ble overvåket. 80 % av politiske saker i Lund-kommisjonen gjelder AKP (delvis pga at mange gamle NKP-saker er makulert). I perioden 1968 til og med 1977 er det registrert 17.900 saker. Lund-kommisjonen legger til grunn at dette stort sett gjaldt AKP. I Trondheim var partikontor og Oktober bokhandel overvåket. Det samme gjaldt sommerleire. Ved mistanke ringte de arbeidsgiver og spurte om vi drev med agitasjon. Rapporten nevner eksempel på svar: «Flink håndverker, ingen kjent agitasjon,» sto det.

Overvåkinga hadde direkte innvirkning på AKP. Det er dokumentert direkte kontakt med både DNA og bedrifter. Vi fikk ikke jobb. Odda er kjent. Her i Trondheim var det umulig å komme inn på havna, i renholdsverket, på de tradisjonelle arbeiderpartibastionene. Da vi mistet jobbene på 1980-tallet, fikk vi aldri jobb i industrien mer. Slik er det fortsatt i dag.

Overvåking var et politisk redskap. For makta, for DNA: Det er denne perioden de snakker om når de sier at AKP ved makten ville ført til Gulag. At vår marxisme var menneskefiendtlig. Altså den samme perioden som vi fikk føle våre hjemlige stalinister i DNA sine metoder på kroppen.

Er dette riktig? Skulle det AKP som nektet å godta noen privilegier, som slåss for demokrati i fagbevegelse, som vurderte nøye om vi kunne bli ødelagt av å ta verv. Som nettopp hadde vært gjennom å puste liv i en fagbevegelse totalt blottet for liv og demokrati. Som gjennom Kvinnefronten gjenreiste kvinnekampen, som slåss for enhet by-land gjennom Hitra-aksjonen, som nektet å underlegge seg Kinas eller Albanias politikk når de stred med våre egne erfaringer. Som nektet å godta statsstøtte til Klassekampen eller beinpenger. Vi var så prinsippfaste at vi nesten la ned vår egen avis. Vi som fryktet å bli en av dem mer enn noe annet på jord.

Nedtur

Det beste beviset på dette er at AKP i løpet av noen år greidde å fornye sin politikk og gjøre opp med det meste. Og det i ei tid, mot slutten av 1970-tallet, da venstrebølgen dabbet av, høyrebølgen kom. På 1980-tallet kom nedleggingsbølgen i industrien. Svært mange av oss mistet jobben og ble tvunget over i mer akademiske yrker. Da var følgene av overvåkinga reell. Vi fikk ikke jobb i industrien. Andre merket presset både fysisk og psykisk, og skiftet jobb. Arbeiderinnrettinga ble satt under press. Jeg er ganske sikker på at dette betydde mye mer for partiet enn det som har vært vanlig, når tilbakegang skal forklares. Klassekampen hadde svære økonomiske problemer og ble truet av konkurs. En liten fløy i partiet gikk inn for å nedlegge avisa. Vi tok imot statsstøtte for å overleve. Vi så at våre søsterparti raste sammen i land etter land.

På ny kom erfaringene fra Sovjet og nå også Kina opp. Fra 1979 til 1984 sto det kamp om sosialismemodellen. Dette er senere framstilt som en kamp der en fløy nedkjempet en motstridende fløy. Slik var det vel også på landsmøtet i 1980. Men likevel er det et faktum at det kom et ganske enig parti ut av dette i 1984. Det endte opp med en ganske bred enighet om flerpartisystem og det viktigste for meg, skille mellom parti og stat.

Kvinneopprøret

Samtidig slo kvinneopprøret inn. De skjulte herskerteknikkene ble også møtt i partiet. Den harde ideologiske stilen med å sette alt på spissen og at det alltid var bare ei rett linje, ble ikke lenger godtatt. Trolig er det vel rett å si at kvinneopprøret ikke bare kom samtidig. Det var vel det gryende kvinneopprøret som la grunnlaget for at den nye linja vant fram. Deres hovedtese var: Det er ikke bare de store industriarbeidsplassene som går i spissen. Den kvinnelige arbeiderklassen utgjør også en spiss i kampen fordi de er dobbelt undertrykt, både som klasse og kjønn. En politikk som bare ser klasser og ikke kjønn, må slå feil. Kvinneopprøret i partiet var bygd på en virkelig bevegelse utenfor partiet. Sterkere og sterkere år for år. Og kvinneopprøret i partiet fikk direkte virkning på bevegelsen utenfor partiet. Det var i disse årene kvinnelønn ble et begrep og et eget kampavsnitt, det var da treåringene, de med treårig høyskoleutdannelse hevet hodet og sa at vår kamp er riktig og viktig. De siste års tariffoppgjør har sin fødsel her. Og Kvinner på tvers-bevegelsen er stadig limet i denne kampen.

Men høyrebølgen fortsatte. Vi hadde medlemsnedgang. Det så ut som intet var til å endre på. De sosialistiske eksperimenta var borte. Noen ga stille opp. Andre mente noe helt nytt måtte til. Resultatet ble en partisplittelse i 1990 mellom de som ville bygge på AKP, og de som ville lage et helt nytt parti bygd på RV. Der står vi i dag. Mange ble passive i denne prosessen. (Mange av dem så vi igjen i EU-kampen da det hardnet til. Det er ganske mange tusen som er lært opp i eller rundt AKP, og som har det i seg. Nå dukker de på nytt fram når krigsfaren truer. (Dette er skrevet før USAs invasjon av Irak, red.s anm.)) Men det i en ny situasjon, som både minner og ikke minner om 1970-tallet. Det minner fordi det er en venstrevind, krigsfaren og antiglobaliseringsbevegelsen får folk på gatene. Det varsles om en ny EU-kamp som igjen vil vekke Norges største folkebevegelse. Vi har igjen en sterk faglig opposisjon. Tariffoppgjørene er blitt nedstemt tre oppgjør på rad. Kvinnelønnsopprøret lar seg ikke stanse. Kvinner på tvers holder stand. Konferansene i Trondheim har en bredde som tilsvarende konferanser ikke hadde tidligere, sist med 218 tillitsvalgte. Den store streiken 28. februar i år og kronekursaksjonen er grunnplansopprør. Et sterkt grunnplan kan da også trengs, fagbevegelsen forbereder seg på harde tider, til høsten kommer pensjonskommisjon, arbeidslivslovutvalgets innstilling. I 2004 kommer det tariffoppgjøret da arbeidsgiverne skal vinne fram med sin fleksibilitet, da skal de stille krav.

Men 1970-åra var ei reformperiode. Nå er kapitalismen enerådende på jorden og viser sitt klassiske, barbariske ansikt. Den opposisjonen som nå står fram, står med ryggen mot veggen og har færre illusjoner enn tidligere. Samtidig er kapitalens evne til å kjøpe opp en stor del av arbeiderklassen borte. Vi står i en situasjon som står mye nærmere den klassiske marxismen fra Marx sin tid.

Partimodell

Så kommer det avgjørende spørsmålet: Hvilke lærdommer trekker vi av historia? Hva slags parti skal vi møte denne situasjonen med er det første? Konkret så har vi RV-modellen og AKP-modellen som egentlig står mellom organisasjonsprinsipper velkjent fra historia.

AKP bygger på den demokratiske sentralismen, riktignok en utvannet form. Det betyr at en bygger på grunnorganisasjoner. En diskuterer en sak og lar meninger brynes, men når det er fattet et vedtak settes det ut i livet også av de som er uenige. Ja, spesielt når det er en vanskelig sak. Dernest at en ikke ønsker organiserte fløyer i partiet. Dette er ingen liten sak. Jeg har levd med organiserte fløyer i partiet i flere år før splittelsen. Det er totalt ødeleggende for demokratiet. Medlemmene og grunnorganisasjonene blir totalt satt ut av kraft. Vedtak og valg skjer etter pakkeløsningen etter forhandlinger mellom partene. Neste punkt er aktive medlemmer som må delta i grunnorganisasjoner. Det gjelder alle, inklusive partileder. Erling Folkvord måtte delta i sin grunnorganisasjon sjøl når han satt på Stortinget. Det siste punktet er lukkede landsmøter, landsmøter som ikke styres av hva du kan si og ikke si, fordi pressa er til stede eller venter på gangen. Og et aller siste punkt er at du lager program uavhengig av hva som måtte egne seg i en valgkamp.

For meg er organisasjonsformen avhengig av hva du har som mål, en organisasjonsform som RV kan være nyttig, ja trolig bedre enn AKPs hvis formålet er å starte debatter, få ut standpunkt og danne politiske miljø. Men den egner seg ikke for et handlende parti, for å organisere for kamp, og slett ikke om en har som mål å gjøre revolusjon. Bare parti av AKPs type har kommet så langt at de har fått prøvd seg på å lage sosialisme.

Hva er mulig?

Det neste spørsmålet er hva som er mulig? Har revolusjonene til nå vist at det er umulig å lage sosialisme i et land? Etter min mening nei, men de har vist at i tilbakeliggende land er det svært, svært vanskelig. I et land som Norge vil det være mye lettere å lage sosialisme, men ganske mye verre å lage revolusjon. De har vist at gjennom ytre press kan de skape grunnlag for at en ny kapitalistklasse overtar der makta sitter: I partiet. Marx’ hovedtese er at tenkinga bestemmes av det du gjør, ikke omvendt. En organisasjon formes av det den faktisk gjør, ikke av program eller resolusjoner om hva du ønsker å gjøre. Når RV i all hovedsak driver med parlamentarisk arbeid, blir det parlamentarikerne som bestemmer, og ikke det valgte styret. Da blir det umulig å bygge opp handlekraftige grunnorganisasjoner. Dette gjelder uansett om partiet sjøl kaller seg kommunistisk eller et altomfattende parti. Når et kommunistisk parti blir tvunget til å ha ledelsen over statsapparatet, lede bedrifter og bygge økonomien, så er det bare et tidsspørsmål før bedriftslederne overtar partiet. Dette var Sovjet, og det var Kina. Hvis Mao oppdaget hva som foregikk, hadde han ingen organisasjon å spille på, hans appell til folket ble bare et våpen i hendene på en annen fløy i det samme partiet. Slik er det også med AKP. Når noen ønsker at AKP skal nøye seg med å være en fløy i RV og gjøre sitt utadrettede arbeid gjennom RV, så er det å foreskrive en langsom død. Samtidig er dette et dilemma, det er ikke et helstøpt parti som ikke stiller til valg. Alternativet kan være en fusjon, men det vil uvegerlig føre til en kamp om partimodell og mer til, og vinninga kan fort gå opp i spinninga.

Så mine lærdommer er kort sagt slik. Det er ikke enkelt å gjøre revolusjon, og det er slett ikke enkelt å lage sosialisme. Vi må ha en ydmyk holdning til de som har prøvd, og ikke delta i hylekoret verken mot Pol Pot eller Stalin. Spørsmålet er jo ikke om det ble galt, men hvorfor, om og hvordan det kunne vært unngått. Skal vi delta i hylekoret så må vi iallfall gå inn i deres tid og si hvilken linje som burde vært valgt der og da og ikke glemme den virkeligheten de hadde. Vi har andre forutsetninger og kan lære av deres skjebne.

Hovedlærdommer

Men vi trenger et kommunistparti. Forutsetningene er tilstede. Ikke bare fordi situasjonen krever en sterkere organisasjon. Men også fordi vi i dag er en del av den norske virkeligheten. Vi er ikke lenger et fremmedelement. Det er ikke motforestillingene som hindrer oss, det er å vise at vi gjør nytte for oss. Ikke bare som enkeltpersoner, men også som politisk bevegelse. Hva er egentlig hovedlærdommen av det vi har vært gjennom?

1. Parti av AKPs type for å lage revolusjon.
2. Partiet må være en del av og prøve å lede opposisjonen.
3. Vi må skille parti og stat. Partiet må være i opposisjon også under sosialismen.
4. Norsk historie og virkelighet må kunne gjenfinnes i vår sosialismemodell.
5. Kvinneperspektivet må være der.
6. Vi må ta inn over oss den endra virkeligheta for ungdom. Det betyr vel trolig i enda større grad at de sjøl må bygge opp den bevegelsen som skal gå videre. Men de har iallfall en grunnmur som har fått noen trøkk, men fortsatt står. Da er det litt lettere å bygge.

av Asbjørn Wahl

Det var viktige grunner til at store deler av økonomien ble tatt ut av markedet og underlagt demokratisk styring, da velferdsstaten ble kjempet fram.

Konkurranseutsetting av offentlige tjenester har blitt et hett stridstema. Det er sterke økonomiske interesser involvert i kampen. Servicebedriftenes Landsforening (SBL) – med støtte fra NHO – driver et kampanjepreget arbeid for å fremme de økonomiske interessene til sine medlemsbedrifter på dette området. Det overrasker oss ikke, etter som det er det de er betalt for, men vi reagerer når de prøver å dekke over disse snevre egeninteressene med at konkurranseutsetting er til beste for samfunnet, brukerne og de ansatte.

Konkrete enkeltsaker er selvfølgelig viktige i denne sammenhengen, men saken har enda større dimensjoner. Hva vil skje med et samfunn der utførelsen av offentlige tjenester i økende grad overtas av private selskaper med høyest mulig avkastning av investert kapital, som sitt fremste mål?

Mange av medlemsbedriftene i SBL, særlig de små og mellomstore, vil nok også oppdage etter hvert at konkurranseutsetting ikke er noen gylden vei til ekspansjon og velstand. All erfaring tyder nemlig på at når et helt område av offentlige tjenester legges ut på anbud i et land, skjer det en usedvanlig rask omstrukturerings- og konsolideringsprosess. Etter 5-7 år kontrolleres hele markedet av 3-5 selskaper – i hovedsak multinasjonale konserner.

Konkurranseutsetting og privatisering

Konkurranseutsetting er ikke privatisering, er et av tilhengernes hovedbudskap. Privatisering skjer hvis det offentlige sier fra seg hele ansvaret for en virksomhet, heter det, mens i tilfellet konkurranseutsetting beholder jo det offentlige ansvaret – så vel for at tjenestene blir utført som at de blir finansiert, og det er jo riktig.

Dette er først og fremst en taktisk kamp. Tilhengerne av konkurranseutsetting vet godt at det ikke er noen entusiasme i det norske folk for privatisering. Det blir derfor viktig å unngå dette belastede begrepet. Slik har også påstanden om at konkurranseutsetting ikke er privatisering blitt fellesideologisk tankegods i den norske konsulentverden – og langt inn i rekken av rådmenn og lokalpolitikere.

Vi har ingen problemer med å se at konkurranseutsetting og det privatiseringsbegrepet SBL opererer med, er to ulike former for privatisering, men det er også det det er. Konkurranseutsetting har blitt den viktigste metoden for å privatisere i våre kommuner og fylker. Utførelsen av tjenesten privatiseres, noe som blant annet innbefatter at de ansatte overføres til privat sektor. Ofte gjelder det også utstyr og bygninger. Og det får store konsekvenser – for brukerne så vel som for de ansatte.

Del av en større kamp

Kampen om konkurranseutsetting gjelder noe langt mer enn om et sykehjem skal legges ut på anbud. Det er heller ikke først og fremst et spørsmål om svakheter i de offentlige tjenesteytelsene. Vi vet alle at slike eksisterer – i form av byråkrati, dårlig organisering og ledelse, samt underfinansiering. Spørsmålet er hvordan vi skal løse slike problemer og videreutvikle de offentlige tjenestene. I siste instans gjelder det hvilket samfunn vi vil ha.

Det var viktige grunner til at store deler av økonomien ble tatt ut av markedet og underlagt demokratisk styring, da velferdsstaten ble kjempet fram. Den frie markedsøkonomiens opp- og nedturer, kriser og sammenbrudd, skapte utrygghet og nød i store folkegrupper. Det var ønsket om og behovet for større sosial sikkerhet og økonomisk trygghet som lå bak kampen om en velferdsstat og en sterk offentlig sektor. Grunnleggende samfunnsmessige tjenester skulle være en tilgjengelig og lik rettighet for alle – frikoplet fra markedets fluktuasjoner og selskapenes evige jakt etter profitt.

Slik har det da også fungert. Velferdsstaten og den sterke satsingen på at det offentlige skulle stå ansvarlig for så vel finansiering som utførelse av sentrale samfunnsoppgaver, bidro til å øke stabiliteten i hele økonomien. Samtidig skapte den på kort tid en sosial utjevning og økonomisk trygghet for folk som er uten sidestykke i historien. Sånn sett har denne kampen for kollektive løsninger bidratt mer enn noe annet til enkeltindividets frigjøring i moderne tid. Dette skjedde ikke bare fordi velferdsordninger ble bygd ut, men også fordi en omfattende offentlig sektor bidro til å begrense markedskreftenes maktutøvelse i samfunnet.

De siste par tiårene har denne utviklingstrenden snudd. Av grunner det ikke er mulig å komme inn på her, ble etterkrigstidas økonomiske modell med sterk politisk styring og markedsregulering nedkjempet politisk og ideologisk. Det ble satt i gang en massiv nyliberal offensiv. Kapitalkontroll og faste vekslingskurser ble avviklet, en voldsom spekulasjonsøkonomi vokste fram, multinasjonale selskaper fikk grønt lys og velferdsordninger og offentlige tjenester ble satt under et formidabelt press. Kampen for privatisering og konkurranseutsetting er en viktig del av denne markedsliberale offensiven.

Monopolisering

Dette ser vi klarest når vi studerer konsekvensene av konkurranseutsetting i land, som har drevet det lenger enn oss. Der ser vi at når anbudssystemet tas i bruk i stort omfang innenfor et område, skjer det en bemerkelsesverdig rask monopoliseringsprosess på privat side. I Storbritannia viste en undersøkelse i 1994 at fem selskaper kontrollerte 60 prosent av alle anbudskontraktene innen renovasjon. Det tilsvarende tall innen hjemmehjelpsområdet var 65 prosent. Konsentrasjonen er enda sterkere i dag. Å tro at «dette vil ikke skje her i landet», er en illusjonspolitikk som mangler grunnlag i virkeligheten.

Da anbud ble innført i kollektivtrafikken i Sverige, tok det 6-7 år å omstrukturere bransjen fra en skog av små, lokale selskaper (mellom 250 og 300) til dagens situasjon med tre dominerende konserner, som kontrollerer over 2/3 av markedet. To av selskapene, Swebus og Linjebuss, ble raskt overtatt av multinasjonale selskaper. I Danmark har vi sett den samme utviklingen de siste få årene, og i Frankrike utenom Paris er kollektivtrafikken for nesten 100 prosents vedkommende i hendene på fire store og pengesterke holdingselskaper.

Også på internasjonalt nivå får vi denne massive konsentrasjonen. Vannforsyning er et godt eksempel. Der dominerer nå seks multinasjonale selskaper hele det markedet som er privatisert og lagt ut på anbud – redusert fra 11 selskaper for bare noen få år siden. De to franske gigantene Vivendi og Suez-Lyonnaise leder an. Innen renovasjon domineres verdensmarkedet av kun fire selskaper – inkludert de to nevnte franske, henholdsvis gjennom datterselskapene Onyx (som også eier Norges største renovasjonsselskap, Norsk Gjenvinning) og Sita. Det var åtte selskaper for noen få år siden, men de fire andre har blitt spist av de gjenværende gigantene. Både innen kollektivtrafikk og energi foregår den samme konsentrasjonen. Resultatet av anbudssystemet er med andre ord ikke økt konkurranse, men økt monopolisering.

På mange områder foregår det en stilltiende fordeling av markedene mellom slike multinasjonale konserner. De er flinke til å redusere konkurransen seg imellom, legge inn underbud for å konkurrere ut de små selskapene – og blir etter hvert mektige motparter til kommuner og fylker som har gjort seg avhengige av disse selskapene fordi de har solgt ut sine egne virksomheter og kvittet seg med egenkompetansen. Dette burde vel være et tankekors også for SBLs små og mellomstore bedrifter.

Lønnsomt for det offentlige?

Fra SBLs side propaganderes det nå landet over – i alle medier – at norske kommuner og fylker kan spare minst 10 prosent på konkurranseutsetting. Sjenerøst regner de ut innsparingspotensialene for kommune etter kommune. Denne lettvinte omgangen med økonomien i anbudsprosjekter minner mer enn noe annet om «tenk på et tall»-leken.

At man i enkelte situasjoner kan spare penger gjennom konkurranseutsetting, er ikke umulig, slik lønns- og arbeidsforholdene settes under press, antall ansatte kuttes ned og arbeidsintensiteten økes. Vi har imidlertid fått svært få dokumenterte eksempler på det. Eksempler på kreativ bokføring, der de politikere og byråkrater som står bak konkurranseutsettingen skal «bevise» sin suksess, har vi imidlertid sett en del av. Alle de kostnader som er bundet til selve anbudsprosessen (transaksjonskostnadene), selve anbudsapparatet (bestillerenheten), omstillingskostnader og det kontrollapparat som det er nødvendig å bygge opp på kommunalt hold etter anbudstildeling, holdes imidlertid konsekvent utenfor regnskapene.

En svensk undersøkelse for noen år siden påviste at dette kunne dreie seg om alt fra 6 til 20 prosent av kontraktsummen. Når det private selskapet i tillegg skal ha minst 5 prosent avkastning på sin kapital, skal det altså en formidabel kostnadsreduksjon til for at det skal bli billigere for det offentlige. Vi bør også reise spørsmål ved hva det koster en kommune å overta virksomheter som private selskaper trekker seg fra i kontraktperioden, slik vi har sett flere eksempler på i inn- og utland – senest når det gjelder Vinderen sykehjem i Oslo.

På helsa løs for arbeidstakerne

At innsparinger på et sted i budsjettet kan komme som økte utgifter et annet sted i samfunnsregnskapet, er en annen konsekvens av at konkurranse innføres på stadig flere områder i arbeidslivet. Tidligere direktør i Oslo kommunes renovasjonsselskap, Miljøtransport, Ole Skytterholm, uttrykte dette slik i bladet Kretsløpet nr 5, 1998: «Jeg tror på konkurranse, men medaljen har en bakside. (…) Mer generelt vil jeg si at innsatskravene nå er blitt slik at husrenovasjon bare er en jobb for yngre mennesker. (…) Det er jo ingen vits i å spare noen kroner på renovasjonen dersom utgiftene kommer dobbelt tilbake på trygdebudsjettet.»

I en evaluering som Econ nylig gjorde for Trondheim kommune etter at store deler av renovasjonen i kommunen ble konkurranseutsatt for noen år siden, konkluderes det med at: «Innføring av kildesortering og anbudskonkurranse innen renovasjon har vært god forretning for Trondheim kommune, men renovatørene har betalt med dårligere arbeidsmiljø og høyere sykefravær.» (Adresseavisen 15. oktober 2002.)

Dette er en helt entydig erfaring fra arbeidstakernes side. Mens politikere og byråkrater har lært seg klisjeen om at det dreier seg om å «jobbe smartere – ikke hardere», er det nettopp intensivering av arbeidet arbeidstakerne rapporterer tilbake. Særlig innenfor renhold, som sannsynligvis er det området i samfunnet som er mest konkurranseutsatt, og som i denne sammenhengen er svært lett å kontrollere, skjer det rutinemessig at folk etter konkurranseutsetting får større areal å holde rent på kortere tid – og oftest til lavere lønn (når pensjonsordninger regnes inn), og det i et yrke hvor uføretrygding allerede på forhånd er den mest vanlige måten å avslutte yrkeskarrieren på.

Så har vi da også fått en brutalisering av arbeidslivet som støter stadig større grupper ut av arbeidsmarkedet og over på uføretrygd og andre ordninger. En slik rå og kynisk bruk-og-kast-holdning til arbeidsfolk møter de ansattes organisasjoner i økende grad – ikke minst etter som konkurranseutsetting brer om seg i kommune-Norge.

Til brukernes beste?

Meningsmålinger har aldri vist noe massivt krav fra befolkningen om privatisering eller konkurranseutsetting – snarere tvert imot. Mange konkrete eksempler underbygger dette. Ved overfor nevnte konkurranseutsetting av renovasjonen i Trondheim var det til og med en omfattende underskriftsaksjon fra brukernes side med krav om å få beholde den gode kommunale tjenesten de hadde. De ble ikke hørt! Etter at storparten av renovasjonen i Oslo ble konkurranseutsatt, økte klagene fra brukerne formidabelt. Det tyder i alle fall ikke på at hovedsiktemålet er å sette brukerne i sentrum.

Eksemplene på dårlige erfaringer fra bruk av konkurranseutsetting – både fra inn- og utland – kunne fylt mange sider, men dette kretsmesterskapet i gode og dårlige erfaringer har i seg selv begrenset betydning. Dessuten har dårlige erfaringer ikke vist seg å ha synderlig innflytelse på tilhengerne av konkurranseutsetting. Det er heller ikke slik at det blir krise og problemer straks anbudssystemet fører til at et privat selskap overtar offentlige tjenester – det skulle nå bare mangle. Det er imidlertid skremmende mange skandaler og negative erfaringer forbundet med konkurranseutsetting av offentlige tjenester – verden over. Vi kan ikke eksperimentere med folks grunnleggende rettigheter og behov på denne måten. Når lønnsomhet er det avgjørende, blir det fort problemer. Det har sine konsekvenser å innføre profittmotivet i de offentlige velferdstjenestene.

Hva skal man så gjøre med de mange svakhetene som finnes i måten de offentlige tjenestene utføres på? Jo, selvfølgelig, man må arbeide systematisk for å fjerne dem, for å gjøre tjenestene bedre, styrke finansieringen, der det er problemet, fjerne unødvendig byråkrati og endre stivnede organisasjonsformer, definere nærmere kvalitet og mål, trekke brukerne av tjenestene sterkere inn i prosessen, utvikle lederkompetanse og engasjere arbeidstakernes kunnskap, innsikt og kreativitet – ikke bare i bordtalene, men også i praksis. Omstilling og utvikling av offentlig sektor er høyst nødvendig.

I vårt samfunn, med et høyt utviklet kunnskapsnivå om organisasjoner, ledelsesmodeller, incitamenter og demokratisk medvirkning kan det umulig skorte på innsikt og kompetanse. Konkurranseutsetting er ikke noe nødvendig alternativ, men resultat av endrede maktforhold i samfunnet. Norsk kommuneforbund har inngått avtaler med tre såkalte «modellkommuner» med sikte på å styrke og forbedre de kommunale tjenestene, bidra til mer effektiv ressursanvendelse og sikre kvalitet og standard på tjenestene gjennom internt utviklings- og omstillingsarbeid. Det er et nedenfra-og-opp prosjekt, der medarbeidernes kunnskap, innsikt og erfaringer mobiliseres.

Foreløpige evalueringer viser entydige, positive resultat – en vinn-vinn-vinn situasjon for kommunen så vel som for brukere og ansatte. Det er ikke mindre enn oppsiktsvekkende hvordan tilhengerne av konkurranseutsetting og privatisering både avviser og neglisjerer disse erfaringene. Det bekrefter mer enn mye annet at det er et politisk-ideologisk korstog de er ute i – og en økonomisk kamp, selvfølgelig, der gigantiske, multinasjonale selskaper kjemper om å få sugerør inn i de offentlige pengebingene.

av Asbjørn Wahl

I Verdens handelsorganisasjon (WTO) foregår det for tida forhandlinger om en avtale som kan få helt dramatiske konsekvenser for norske kommuner og fylkeskommuner.

Kommune-Norge er imidlertid ikke på noen som helst måte involvert i forhold til disse forhandlingene. Resultatet kan bli en ytterligere avdemokratisering, fjernstyring og markedsorientering av det kommunale tjenestetilbudet – og dermed svekking av de kommunale selvstyret. Derfor reagerer nå stadig flere kommuner og søsterorganisasjoner til KS mot disse forhandlingene i land etter land.

Det er Gats-avtalen det dreier seg om (General Agreement on Trade in Services – Generalavtalen om handel med tjenester). Denne ble inngått da WTO ble stiftet i 1994. Det var verdens første multinasjonale avtale om handel med tjenester. Tradisjonen tro ble den forhandlet fram i stor hemmelighet. Svært få her i landet vet om denne avtalen og hva den inneholder. Regjeringen er ikke særlig behjelpelig – så vel krav som tilbud i de pågående forhandlinger holdes hemmelig for så vel de folkevalgte som for befolkningen. Næringsorganisasjonene, derimot, tas med på råd.

I utgangspunktet omfatter avtalen alle former for tjenester, private som offentlige, og alle forvaltningsnivåer. Det helt spesielle med Gats-avtalen er imidlertid at det er de ulike lands regjeringer som i de konkrete forhandlingsrundene tilbyr hvilke tjenestesektorer som skal åpnes for fri, internasjonal konkurranse. Det trenger ikke være de samme sektorene i alle land, men det ligger i avtalens formålsparagraf at «medlemslandene skal, gjennom gjentakende forhandlingsrunder, arbeide for en gradvis økende liberalisering av tjenestesektoren».

Gats-avtalen baserer seg på det som er de grunnleggende pilarene i hele WTO, nemlig bestevilkårprinsippet, fri markedsadgang og nasjonal likebehandling (ikke-diskriminering). Bestevilkårsprinsippet medfører at de vilkår et land gir til et annet, må gis til alle andre medlemsland. Man kan eksempelvis ikke gi markedstilgang til utvalgte utviklingsland som et ledd i et utviklingsprosjekt. Nasjonal likebehandling innebærer at man ikke kan behandle et norsk selskap bedre enn et utenlandsk. Bestevilkårsprinsippet gjelder generelt i Gats-avtalen, mens fri markedsadgang og nasjonal likebehandling gjelder på de områdene hvor et land har forpliktet seg.

Noe av det mest dramatiske og oppsiktsvekkende ved avtalen er at når et land først har åpnet en tjenestesektor for fri etablering og fri konkurranse, så er det så godt som ingen vei tilbake. Avtalen er i praksis irreversibel. Det finnes teoretiske muligheter for å trekke tilbake en forpliktelse, som det heter (committment på engelsk), men først etter tre år, og det forutsettes enighet blant de (i dag) 144 medlemmene, og man er i så fall tvunget til å kompensere gjennom å åpne en tilsvarende annen del av sin tjenestesektor for fri konkurranse. Den totale mengden av liberaliseringer i et land kan altså ikke reduseres, annet enn i svært alvorlige krisesituasjoner, da helt bestemte unntaksbestemmelser kan iverksettes.

Dette betyr altså, som en konkret mulighet, at en markedsliberal regjering kan forplikte Norge til å åpne store deler av offentlig sektor for fri etablering og konkurranse, mens en etterfølgende regjering – med en annen politikk på dette området – ikke kan omgjøre det. Dette representerer en dramatisk innskrenking av demokratiet. Det er oppsiktsvekkende at ennå ingen på høyre side i politikken har tatt avstand fra dette. Selv om de er tilhengere av privatisering og markedsorientering, må det da være et demokratiproblem at situasjonen låses for all framtid – uten mulighet for demokratisk omgjøring av et annet politisk flertall?

Det eksisterer stor strid både om innhold og tolking av Gats-avtalen, ikke minst fordi den er relativt ny og uprøvd på mange områder. Et av de største stridspunktene gjelder muligheten for å beskytte offentlig virksomhet mot privatisering og markedsorientering, dersom myndighetene ønsker det. Det heter i avtalen at «med ‘tjenester’ menes enhver tjeneste i enhver sektor unntatt offentlige tjenester», og det høres jo tilforlatelig ut. Videre fastslås det imidlertid at «med ‘offentlige tjenester’ menes tjenester som verken ytes på kommersielle vilkår eller i konkurranse med andre tjenesteytere», og da blir jo situasjonen en helt annen. Hvilke offentlige tjenester er det som i dag ikke ytes i en eller annen form for «konkurranse med andre tjenesteytere»?

Ennå er det ikke slutt med problematiske sider ved denne avtalen. Et ytterligere område gjelder muligheten for politisk styring og offentlige reguleringer overhodet der avtalen kommer til anvendelse. Om offentlige reguleringer heter det at de ikke skal utgjøre unødvendige handelshindringer. Det krevers derfor at reguleringer (for eksempel innen sosiale forhold, miljø, arbeidsmiljø, arealplanlegging m.v.) ikke skal være «mer byrdefull enn nødvendig for å sikre tjenestens kvalitet». For å avgjøre dette foreslås det nå en nødvendighetstest som altså kan føre til krav fra WTO om at en regjering – eller en kommune, for den del – må omgjøre sine beslutninger i retning av mindre handelshindrende tiltak. Slik kan altså det politiske felt gradvis innskrenkes til fordel for handelsjuss og beslutninger i WTOs tvisteløsningspaneler.

Det er ikke slik at Gats-avtalen krever at offentlige tjenester privatiseres. Den legger imidlertid alt til rette for at dette skal kunne skje. Det er så å si avtalens indre logikk, eller for å si det med NHOs svenske søsterorganisasjon, Svenskt Näringsliv: «En framgangsrik ny Gats-forhandling kommer gjennom reduserte barrierer for tjenestehandel rent generelt til å øke det indre trykket på Sverige for at det skal åpne de offentlige monopolene for konkurranse.» Nasjonale og internasjonale næringsinteresser som ønsker å overta stadig økende andel av de offentlige tjenestene, presser for tida voldsomt på for at Gats-forhandlingene skal gjøre nettopp dette.

Etter hvert som innholdet og perspektivet i Gats-avtalen blir kjent, vokser motstanden fram i land etter land. Mange tror knapt sine egne øyner når de ser hvor dramatiske konsekvenser den kan få for offentlige tjenester og mulighetene for demokratisk styring av våre samfunn. Internasjonalt er det i ferd med å bygge seg opp en formidabel kampanje mot avtalen. Kommunesektoren har gått sterkt inn i denne kampanjen i flere land. Det er altså ikke bare Sør-Trøndelag fylkesting (kritisk Gats-vedtak på sitt møte i desember) som reagerer. I Canada har over 70 kommuner vedtatt kritiske uttalelser. Søsterorganisasjonene til KS i Canada, Storbritannia og Australia reagerer sterkt og utfordrer sine regjeringer. Ballen kastes herved til KS og til kommune-Norge.

AKP 30 år

av Boye Ullmann

Klassekampen satte igang en debatt om AKP (m-l). Det er først og fremst 70-tallet som blir diskutert. Et dristig prosjekt.

Etter min oppfattning var debatten langt fra tilfredsstillende med få unntak. Det var lite politikk og mer følelser.

Internasjonale begivenheter fikk stor betydning for den politiske debatten og for grunnlaget for opprettelsen av m-l-bevegelsen. SV-veteranen, Hans Ebbing, startet ballet med en kronikk. Samtidig skrev to historikere. De sistnevnte tok verken hensyn til nasjonale eller internasjonale begivenheter som var en viktig ramme for å forstå 70-tallet.

AKP var en viktig aktør. For en samlet presse med VG i spissen – sammen med NAF, DNA, LO og ikke minst overvåkingspolitiet – var AKP (m-l) definitivt ingen parentes. Dagbladets Andreas Hompland illustrerte dette godt i et kåseri i NRK. Han sa han hadde brukt veldig mye energi på AKP og ville ha seg frabedt påstander om at han hadde kastet bort tid. Han oppfattet det som meningsfylt å føre kamp mot AKP. En del husker hans giftige kommentarer/ artikler like før første mai der Faglig 1. mai-front fikk det glatte lag.

Hans Ebbing er en viktig politisk aktør som mener veldig mye bra. Men han utelater viktige politiske begivenheter i sin kronikk i KK. SV og AKP var reelt uenige. SF erkjente ikke klasser og klassekamp. Det var ulikt syn på rettferdig krig. Det var uenigheter om Vietnamkrigen, der SF sa fred, mens m-l-bevegelsen sa støtte til FNL. SF støtta Israel mens SUF støtta PLO og målet om et fritt Palestina. SF hadde sin bakgrunn i pasifisme, mens den nye m-l-bevegelsen støtta rettferdige kriger. På 1960- og 70-tallet var det en rekke folkekriger i den tredje verden. FLN i Algerie, Castro og Che på Cuba, FNL i Vietnam, m.v.

Deretter kom valget i Chile med seier til Allende som ble drept og styrta av CIA og fascistjuntaen. Dette viste at fredelig overgang til sosialismen uten folkevæpning var en illusjon. Det er klart at disse begivenhetene måtte prege den politiske debatten i hele verden og dermed Norge.

Mao og Kina

SUF kritiserte Sovjets innmarsj i Tsjekkoslovakia. Sovjet-kritikken økte. Samtidig fascinerte kulturrevolusjonen og Mao en anti-autoritær ungdomsbevegelse i kjølvannet av Beatles og Stones. Det ble sett på som veldig interessant at direktører, professorer, leger og andre i maktapparatet i Maos Kina måtte ned på gølvet. Direktører måtte i produksjonen for å lære av arbeiderne. Overlegene måtte vaske dasser og gulver. Kulturrevolusjonen var selve oppskriften på at ikke et sosialistisk samfunn skulle havne i byråkrati og derfra til et nytt fascistisk styre som i Sovjet. Student- og ungdomsopprøret var ikke bare i Paris og andre vestlige land. Noen av oss kom i kontakt med afghanske maoister (ALO) og albanister (SAMA) som var sentrale i kampen mot Sovjets okkupasjon etter 1979. De fortalte om kampene på Universitetene i Kabul på 1970-tallet. Maoistene stod sterkt og krangla mye med Moskva-partiet og islamistene. De politiske begivenhetene i verden påvirket oss i Norge som Afghanistan som var et av verdens fattigste land.

AKP har fått mye av skylda for idylliseringa av Kina. Det er med rette, men det var mange som hyllet Kina som et fantastisk eksperiment for fattige land. De understrekte parolene sjølberging og Stol på egne krefter!. Disse parolene adopterte AKP, noe som førte til dagsavis. For ungdom som var opptatt av nord/sør, sult og nød, ble Kina et alternativ. Kulturrevolusjonen var også en metode for å unngå stagnasjon. Jeg husker kåseriene til Harald Munthe-Kaas fra Kina på radio i 1970 som framhevet de enormt gode resultatene kulturrevolusjonen ga med massemobilisering for Tjen Folket! og Stol på egne krefter!. Faren min var i Kina i 1975 og ble som sosiallege utrolig imponert av sosialpolitikken i Kina. Hele delegasjonen med KrFere, AP-folk, liberalere etc var nærmest religiøse etter turen. Far min hadde nesten 100 foredrag om Kina etter turen. Professor og rektor på Universitet i Tromsø Yngvar Løchen skrev boka Stol på egne krefter. AKP idylliserte, men det var mange andre som også ble dypt imponert med rette av Maos Kina. Kinas sosialisme ble et alternativ til imperialismen for radikal ungdom. OK, vi bagatelliserte perioden under «Det store spranget» med hungersnød og overgrepene under kulturrevolusjonen. Dette var stygge feil, men ingen kan bortforklare resultatene som ble oppnådd etter 1949.

SV og Sovjet

Etter 1975 og lansering av «kampen mot høyreavviket» ble krigsfaren voldsomt fokusert i flere år. Mye var rett og logisk og en god del ble veldig galt. Hans Ebbing peker helt rett på grove overtramp. I Rød Ungdom mente en del en kort periode at SV fremmet sosialfascisme. Andre skadelige karakteristikker ble brukt. Men analysa var likevel på mange områder rett.

Empirisk så vi at Sovjet støtta kuppet i Etiopia. SV støtta «revolusjonen» til Dergen. Israel og Cuba (!) trente den etiopiske hæren som angrep Eritrea. Sovjet var veldig aktive i Angola og enda mer på Afrikas horn og overfor land i Midtøsten. AKP var sentral i danninga av Afghanistan-komiteen etter invasjonen i 1979. Det var positive holdninger i SV overfor «Saur-revolusjon» og Taraki i 1978. AKP kalte dette korrekt for et Sovjet-kupp. Det var skarpe diskusjoner med både SV og andre aktører i fredsbevegelsen. Vi sa Sovjets okkupasjon var motivert ut fra å flytte sine posisjoner fram i forhold til USA. Kampen dreide seg om innflytelse i Midtøsten og det subindiske kontinent. USA og sjahen hadde nettopp blitt kasta ut av Iran i 1979.

Vi hadde krisa i Polen og Jaruzelski-kuppet. Jeg satt den gangen i AKPs internasjonale utvalg. Jeg husker vi hadde nattevakt på omgang i 1981 for å høre på BBC i tilfelle sovjetisk okkupasjon. I ettertid vet vi at Kreml vurderte dette sterkt. SV og deler av fredsbevegelsen mente Sovjet handlet ut fra svakhet og forsvar overfor USA, mens AKP mente Sovjet hadde ambisjoner om å oppnå hegemoni. Vi hadde mye rett – og en god feil. En klok AKPer skrev en Røde Fane-artikkel som hevdet at den tredje verdenskrig muligens kom før 1985. AKP var forferdelig mekanisk på den tida. Vi sammenliknet situasjonen før første og andre verdenskrig og påpekte likhetene som nødvendigvis ville føre til tredje verdenskrig.

Sovjet var som Tyskland; en oppadstigende supermakt som måtte gå til krig for å oppnå sine imperialistiske mål. Vi studerte erfaringene fra den andre verdenskrig. Gode bøker og til og med romaner ble skrevet. Vi kopierte Lenins tese om at imperialisme betyr krig til ny verdenskrig og lagde den til en dogmatisk lov. Den tredje verdensomspennende omfordelingskrigen måtte komme. Det ble mange overslag.

I Rød Ungdom førte dette til et syn om en enhetsfront kun mot Sovjet. Man skulle støtte Thatcher og Reagan fordi de var datidens Churchill. Mens Carter og Labour var Chamberlain som stod for ettergivenhetspolitikk. Dette synet skulle føre til nedtoning av de som kjempet mot USA-imperialismen. Flere avvik kunne vært nevnt, men hovedsaken var at AKP ble mekanisk og lite dialektisk på dette feltet.

AKP ble kritisert for å nedtone kampen mot USA. I ettertid kan man se at det var mye rett i den kritikken. Samtidig hadde vi mye rett når vi hevda at rivaliseringa mellom USA og Sovjet var en stor fare for verdensfreden. Sovjet trappet opp sin virksomhet i mange land. Dessuten mente vi at solidaritet med Afghanistan var viktig fordi den svekket Sovjet. Der traff vi blink. Afghanistan-krigen var viktig i forhold til at sovjetimperiet gikk i oppløsning og at muren falt. Det var saklige uenigheter mellom AKP og SV ut fra hva som skjedde i verden. Disse ytre begivenheter er fraværende hos Ebbing. At Sovjet og dermed muren ramla sammen, har lagt grunnlag for enighet i mange saker mellom RV og venstresida i SV i dag.

Krigsfare og det interne liv

Krigsanalysa skadet det indre livet i m-l-bevegelsen. Vi hadde så forferdelig dårlig tid fordi krigen nærmet seg. På den ene sida er jeg fortsatt tilhenger av den demokratiske sentralismen, men med en helt anna praktisering. Mange fryser av begrepet. Dette har jeg forståelse for. Men skal man få gjort noe, må man ha demokratiske diskusjoner og vedtak. Man må ha en handlekraftig ledelse på ulike nivåer som setter sakene ut i livet. Der var m-l-bevegelsen veldig gode. Flere tusen var innom m-l-bevegelsen og lærte mye om organisasjon. Maos artikler Om motsigelsen og Om praksis og flere andre om ledelse/arbeidsmetoder var viktige. Men det bar fullstendig galt avsted.

Egil Fossum og ikke minst Finn Sjue har av naturlige grunner fokusert dette i sin oppsummering. De nevner overgrep og skråsikkerheten. Det har vært for få av de gamle lederne som har innrømmet feil fra den gangen.

Motsatt har vært de som har fordømt alt fra fortida. AKP kopierte mekanisk Maos «regel» i sitatboka om at underordna organ skulle bøye seg for overordnete organ. Dette ble en lov. Selv Mao undergravde sin egen regel ved sjølv oppfordre til «bombing av det borgerlige hovedkvarter» i 1963. Regelverket undergravde m-l-bevegelsens demokratiske diskusjoner. Den albanske praksis om monolittisk ledelse ble anvendt. Kort sagt krigskommunisme som hentet grums fra både Stalin, Lenin, Mao og Hoxha. Sentralkomiteen viste aldri delte innstillinger eller motsatte syn til medlemmene. På lokalt nivå førte regelen til absurde situasjoner som vi kan le av i dag. Lenin og Mao lagde regelverk for krig. I krigssituasjoner blir naturligvis demokratiet undergravd.

Sammen med faren for krig, ble partiet organisert som om vi skulle ut i krigen om kort tid. Sikkerhetslinja ble ekstrem og førte til store skader som la grunnlag for masse byråkrati og overgrep. Ledelsen opptrådde samlet i enhver situasjon. Det var umulig med medlemsmøter på grunn av sikkerhetslinja. Byråkratiet florerte med massevis av propper i det interne liv. Vi skulle minst tro at det var provokatører som lagde sikkerhetslinja. På 1970-tallet var det bra med sommerleire der man kunne møte ledelsen i debatt. Men jaggu måtte du være tøff for å opponere. Jeg husker et par som var redde for krigen på sommerleir i 1977. De fikk gjennomgå for sin «defaitisme» i plenum med 700 tilhørere. Tesen om to linjer førte til friske debatter, men lett også til stempling siden svaret var at ei linje var rett og den andre feil. Slikt åpner for religiøse standpunkter som bevegelsen fortsatt sliter med. På begynnelsen av 1980-tallet mente en del i Oslo AKP at 90 % av partiet måtte under jorda. (De meldte seg ut i 1984.) Dette var en veldig gal sikkerhetslinje som stod i motsetning til å være «fisken som svømmer i vannet» for å bruke Maos metafor. OK, mye var logisk. Vi visste at vi ble overvåket. Vi visste at politiet ga lister over NKPere og fagforeningsfolk til Gestapo i 1940, og vi skulle lære av det ved en ny okkupasjon. Vi hadde rett i at det kunne bli krig. Likevel ble det gjort grove feil. Det ble ikke krig. Dermed kan vi i dag si at sikkerhetslinja med dekknavn og hemmelighetskremmeriet skadet AKP på 1970- og 80-tallet. Hvorfor tok ikke dagens ledere i AKP opp noen av disse grove feil fra vår historie i sitt intervju? Det er viktig ikke være lettvinte og overflatiske på dette punkt.

Det var mye bra i vårt internasjonale engasjement. Vi lærte at en liten nasjon kan slå en stor som i Vietnam. Vi organiserte og lagde komiteer. Tsjekkoslovakia, Eritrea, tredjeverdenkomite med støtte til PAC, Filippinene osv. Det var en stor inspirasjon å være med i Palestina-komiteen. Vi ble spytta på i 1975 og så hvor mye opinionen snudde i 1978. Det var mye kreativitet.

Finn Sjue kontaktet Trond Lindstad på Rød Front sommerleir for å sende helseteam til Libanon etter massakren i Tel Al Zataar i 1976. Eldbjørg Holter og Trond reiste til Libanon. De ble stansa i Middelhavet av en israelsk militærbåt. Under dekk lå det palestinske fedayins. Ved et under gikk det bra. Det var viktig fordi etter Trond og Eldbjørg, dro hundrevis av helsearbeidere til Palestina og Libanon i solidaritet med palestinerne. Seinere dro en del til Afghanistan og andre steder.

Pionerer for helseteam i Afghanistan var blant annet Marianne Mjåland, Goggi Sæter, Hans Husum og Eirin Strøm. De to sistnevnte starta for fullt opp i Ghazni i 1985. I dag driver fortsatt Afghanistankomiteen omfattende helsearbeid. Mange kunne vært nevnt. Det ble opprettet 45 lokale Afghanistankomiteer omkring i Norge. AKP hadde en viktig rolle i arbeidet. Komiteen etablerte seg i Peshawar og sendte hjelp og støtte inn i landet.

Evnen til å bygge organisasjoner med engasjement var viktig også under EØS-kampen og EU kampen i 1994. Kristen Nygård understrekte at AKP/RV var en viktig del av nei-bevegelsen. AKP og RVs politiske og organisatoriske erfaring vil pånytt være viktig både i antikrigsarbeidet og i en ny EU-kamp.

Proletariseringskampanja

Mange har et delt forhold til proletariseringskampanja i 1975-76. Det går naturlig nok mange vandrehistorier. Jeg mener at – på tross av feil, med utidig press på enkelte – var dette genialt.

Maos tese om «Tjen folket» betydde mye for m-l-bevegelsen i positiv forstand, men det var tøft i starten. NAF og LO og gikk til kraftig angrep på AKPere der de dukket opp. Det ble mye dramatikk. DNAerne ble virkelig utfordra. Det var over 1.000 på årsmøtet både i Bergen og Oslo Jern & Metall. Vi så hvordan AP-folka som ledet møtene, fullstendig forkastet det meste som stod i Einar Gerhardsens bok Tillitsmannen. Dagsrevyen ble brukt til å mobilisere folk til årsmøte i Jern & Metall Oslo i 1976. Det var en tøff tid. Mange ble utsatt for suspensjoner, eksklusjoner og til og med oppsigelser, fordi man var med i AKP (m-l). Men mange fikk etter hvert tillit fordi AKPere reiste saker for medlemmene i beste Tjen folket-tradisjon. Folk vant posisjoner ofte i kamp mot AP-tillitsvalgte på store industriarbeidsplasser. Vi vant på sakene og ikke minst på demokrati mot AP-folk som inngikk avtaler med ledelsen uten å ta dette opp med medlemmene. Dette kalte vi klassesamarbeid. På tross av en slitsom arbeidskonflikt i tre og et halvt år, angrer jeg ikke en dag på at jeg forkastet «karriere» framfor å jobbe i industrien. Men det aller viktigste er all faglig engasjement fra begge kjønn som kom ut på arbeidsplassene som utfordret både NAF/NHO og AP-dominansen som forsvant lokalt mange steder på 1980-tallet. For de som følger med, var dette mer enn en parentes dersom man ser utover sin egen navle. Mange som valgte fagbevegelsen på 1970-tallet er også viktige aktører i dag.

Håp for framtida?

Snittalderen både i RV og AKP er for høy. Det er flott at en del Rød Ungdommere vil prioritere RV. En revolusjonær bevegelse trengs fortsatt som setter et anna samfunnssystem istedet for kapitalisme/imperialisme.

Jeg håper de yngre vil prioritere fagbevegelsen slik som vår generasjon gjorde. Før kamp mot politisk overvåking, men lag ikke en lukket organisasjon som hemmer politisk debatt og demokrati.

Nå er det ny USA-krig og ny EU-kamp. Vi er atskillig færre nå enn før. Heldigvis har vi fortsatt en del politisk klokskap kombinert med mye engasjement og rik erfaring, på godt og vondt. Det gjelder å bruke våre krefter rett.

AKP 30 år

av Brigt Kristensen

Dagens unge revolusjonære som vil utfordre den imperialistiske verdsordenen anno 2003, har svært mykje å lære både av det m-l-arane forstod og fikk til, og av korleis og korfor vi tok feil.

M-l-bevegelsen var først og fremst eit oppkomme av demokratisk, politisk aktivitet. Gjennom ein imponerande og allsidig bruk av organisasjons- og ytringsfridommen, organisering av motstand og solidaritet, utvikling og formidling av alternative synspunkt på samfunnet og verda og flytting av grensene for frie ytringar på skolar, universitet, i kunst, på arbeidsplassar, i fagforeningar, lokalsamfunn og folkevalte forsamlingar, bidro bevegelsen til å demokratisere det norske samfunnet og til å avskaffe AP sin «eitt-partistat». Men m-l-byggverket hadde ein brest i berebjelken som svekka den demokratisk innsatsen, og som kunne skapt eit langt meir udemokratisk samfunn om historia hadde opna for ei revolusjonær utvikling.

Det går an å operere med ein trong og ein vid «m-l-periode». Den tronge er tiåret frå 1968 til 1978: Frå m-l-arane fikk hegemoni i SUF til mykje av verdsbildet braut i hop ved kløyvinga mellom Kina og Albania, krigane mellom Kambodsja/Vietnam/Kina og Deng-fløya si maktovertaking i Kina på eit anti-maoistisk grunnlag – uten at AKP (m-l) avgrensa seg.

25-årsperioden frå 1966 til 1991 er tida frå den første m-l-kjerna konsoliderte seg til AKP strauk (m-l) frå namnet, fjerna begrepet proletariatets diktatur frå programmet og avleggaren RV tok over som det landsdekkande partiet til venstre for SV.

M-l-bevegelsen oppsto i den første etterkrigsgenerasjonen, og i den første i norsk historie med breiare tilgang til vidare utdanning også for ungdom utafor borgarskapet og akademiske yrke. Ukeavisa Orientering og Sosialistisk Folkeparti opna i 1961 eit venstrealternativ til DNA og USA-kryperi, samtidig som det var kritisk til Sovjet. USAs massedrap på fattige bønder i Indokina i demokratiets namn og Sovjetunionens invasjon av Tsjekkoslovakia i kommunismens namn tvang gjennom ei omvurdering av verdsbildet blant ungdom som tok skolens barnelærdom om demokrati og rettferd på alvor. Ut over 60-talet erfarte vi at demokratane ikkje var demokratar, kommunistane ikkje kommunistar og sosialistane ikkje sosialistar. Det «snille» Norges u-hjelp var «utbyttingshjelp». Etter 30 år med «sosialistisk» styre var Norge framleis eit kapitalistisk klassesamfunn. Makthavarane stod på dei rike si side, i eit imperialistisk verdssystem

Eg blei medlem i SF før partiet sin ungdomsorganisasjon SUF, og opplevde utviklinga frå 1961 til 1969 i Fauske, Oslo og Bergen.

I 1967 begynte det for alvor å svinge. Det året tvang Vietnam-protestane fram eit dramatisk oppgjør på landsmøtet i AP og USA-vennen Einar Gerhardsen braka i hop med USA-agenten Håkon Lie. Men etter seksdagarskrigen, da Israel okkuperte Vestbredden og Gaza, samla det offisielle Norge seg til Israel-matine i Nationaltheatret. Ei gruppe SUFarar stilte opp utafor med løpesetlar med kritikk av Israel. Skjellsord og spyttklyser hagla mot oss frå dei «dannede» i pels og kjole og kvitt. Blant dei såg vi kjente partifellar frå SF. Skillelinjene som er årsak til at vi per 2003 har to politiske parti – SV og RV – til venstre for AP, trådte offentlig fram etter landsmøtet i SUF. Fråsegner mot samarbeid mellom AP og SF på topplan, for Palestina og ein forsiktig støtte til kulturrevolusjonen i Kina vekte raseri i delar av SF og på leiarplass i Orientering. Det siste mest på grunn av indirekte kritikk av Sovjet. I ein større debatt i Orientering stilte eg i eit innlegg spørsmålet: «Hva kan det komme av at Sosialistisk folkeparti er i ferd med å bli passert av den bevegelsen partiet gav opphav til?» «SF henger fast i Aps venstre brystvorte», sa forfattaren Sigbjørn Hølmebakk, ein av partistiftarane. Da Sovjet gikk inn i Tsjekkoslovakia, stadfesta det verdsbildet som hadde vunne fram i SUF, mens SF fikk store problem med oppslutninga i folket.

Om landsmøtet i 1967 er det opplese og vedtatt at Sigurd Allern var høgresida sin kandidat da han blei valt med 38 stemmar mot 37 for m-l-arane sin kandidat. Det er ei halvsanning. Eg grunngav forslaget på Allern for mindretalet i valkomiteen, og la vekt på at Allern som SUF var i rask politisk utvikling. Landsmøtet hadde definitivt plassert SUF som ein anti-imperialistisk og revolusjonær organisasjon. Det var viktig at vi fikk ein leiar som var dyktig til å målbere standpunkta våre. Seinare er det blitt kjent at SF-leiinga arbeidde for Allern. Men fleirtalet bak vedtaka på landsmøtet og det nye sentralstyret var ein allianse mellom dei som rekna seg som m-l-arar med basis i gymnasmiljøet på Oslo aust, og ei gruppe som og kalte seg maoistar, dei fleste frå studentlaget i Oslo. Valet av Allern var ein siger for denne fløya.

Heimavla maoisme

I Det lange friminuttet har Harald Berntsen skildra framveksten av denne politiske tendensen, ein heimavla «maoisme» bygd på Marx, Brox, Mao og Sartre. Med Den store polemikken om generallinja for den kommunistiske verdsbevegelsen i 1963-1964, som det heitte på fint, og seinare kulturrevolusjonen i Kina opna KKP for at delar av den radikaliserte ungdomsgenerasjonen i Vesten orienterte seg i retning kommunismen. Den stivna Sovjet-kommunismen appellerte ikkje. Det gjorde derimot den kinesiske analysen av folkemassene i den tredje verda som hovedkrafta for forandring i verda, kamp mot begge supermakter og kritikken av dei «gamle» kommunistpartia for å ha gitt revolusjon og sosialisme på båten til fordel for samarbeid med USA-imperialismen internasjonalt og sitt eige borgarskap nasjonalt. I studentlaget i Oslo hadde denne politiske kritikken følge av ein filosofisk kritikk av forsteina marxisme av Sovjet-typen, inspirert av den samtidige «positivisme-debatten». Tolkinga av historia som eit mekanisk resultat av ytre historiske lover som hadde ført til avskaffing av klassane i «sosialistiske» land, blei sett på som «herskarmarxisme» i slekt med sosiologiens teoriar om «lagdelinga» og utvisking av klassemotsetningane under kapitalismen. Frigjørande, revolusjonær marxisme bygde på at menneska skapte si eiga historie. Stalins «marxisme» hadde som ideologisk funksjon å tildekke at industrialiseringa og kollektiviseringa i Sovjet skjedde på ein måte som skapte ein ny herskarklasse i Sovjet. Brutaliteten var som under den industrielle revolusjonen i England, men trengt i hop på kortare tid. Slik la ein sterk stemme i miljøet, seinare nestleiar i SUF, Tor Mostue, dette synspunktet ut i eit innlegg i Oppbrudd. Alle «maoistar» var enige om at kulturrevolusjonen, med teorien om framhald av revolusjonen under sosialismen og massemobilisering mot ein ny privilegert herskarklasse, var eit avgjørande svar på problemet med tilstivning og byråkratisering av sosialistiske revolusjonar.

Frå 1966-1968 «kjøpte» altså ikkje «maoistane» i studentmiljøet i Oslo heile «pakken frå Peking». Vi meinte at dei kinesiske maoistane sitt kritiske forsvar for Stalin var taktisk begrunna. I striden med sovjetrevisjonistane i den «gamle» kommunistrørsla overdreiv kinesarane forskjellen mellom Stalin og Khrutsjov/Bresjnev fordi det var nyttig å bruke Stalin mot dei seinare sovjetleiarane på grunn av den posisjonen Stalin enno hadde i den «gamle» kommunistiske verdsrørsla, spesielt i den tredje verda. I januar 1968, på veg i bil frå ein stor Vietnam-demonstrasjon i Berlin, hevda eg dette synet i timelange diskusjonar mot Sverre Knutsen som målbar den offisielle kinesiske versjonen – begge til «tonane» av Barberaren i Sevilla for å korte tida.

På SUF sitt landsmøte hausten 1968 var venstrelinja og kritikken av leiinga i SF om lag einstemmig, men ikkje den ideologiske forståingsramma. Tron Øgrim, som heile tida hadde eit nytt kommunistisk parti på m-l-grunnlag som mål, forstod at prosessen var viktig: Her skulle ingen ting proklameres, sjøl om det hadde vore mulig å få eit stort fleirtal for maksimumslinja. I staden foreslo han at heile organisasjonen i året som kom, skulle studere «marxismen-leninismen-Mao Tsetungs tenkning» med sikte på ta stilling til denne ideologien. Eg meinte at sjølve formuleringa av ideologien innebar ei forskottering av resultatet og stilte motforslag om å studere Lenin og Maos bidrag til marxismen. Det fikk ikkje mange stemmar. Eg blei ikkje foreslått gjenvalt i sentralstyret (både fulle medlemmer og varamedlemmer møtte i desse to åra kvar veke i sentralstyret), men blei stilt opp mot valkomiteen og valt også mot dei sentrale m-l-arane si tilråding. Eg tolkar dette som at SUF enno ikkje var noen monolittisk m-l-organisasjon. (M-l) blei føyd til hausten 1969. Det dekker realitetane. Men da hadde også folk av min type godtatt heile pakken.

Smidig taktikk i revolusjonsåret

Ka er grunnen til at det lyktes å få heile det revolusjonære SUF med på ei falsk legering av toppstyrt Stalin-prega Komintern-kommunisme og Maos opprørske kulturrevolusjonære linje, slik denne blei oppfatta blant mange i Vesten? Enda det altså fans ein «maoistisk» plattform uten Stalin på laget, som fleire i SUF stod på da dei gikk inn i sentrale verv i organisasjonen.

Ein grunn ligg i SF-leiinga sine rabiate angrep, som bidrog til å sveise dei fleste i hop om dei som hadde det klaraste prosjektet – m-l-arane rundt Tron Øgrim.

Det var året med Sovjets invasjon i Tsjekkoslovakia, men også frigjøringsfrontens tetoffensiv i Vietnam, internasjonalt studentopprør, maiopprøret i Franskrike og dei svarte sitt opprør i USA. Historia opna seg. Ei ny verd blei mulig. I revolusjonsåret 1968 var det ikkje spesielt vanskelig å argumentere for eit revolusjonært klassekamp-parti, eit disiplinert kaderparti dersom ein ville ta kampen for eit sosialistisk samfunn på alvor.

Den taktikken Øgrim valte for den politiske utviklinga i SUF og for partidiskusjonane i SF, var avgjørande. Det var ein taktikk for å få flest mulig med mot høgrefløya i SF. Slik blei det mulig å ta stilling ut frå eigne erfaringar. Internt i SUF blei for eksempel ikkje demokratisk sentralisme vedtatt i 1968, men ein «mjukare» variant «tillempa» i ein overgangsfase – eit utmerka vedtak for ein overgangsfase som aldri burde tatt slutt! I Sverige og Danmark og mange andre land var m-l-organisasjonar oppretta som små sekter av vaksne folk etter teseteologisk strid i dei gamle kommunistpartia. Også i Norge gikk noen av dei unge i SUF inn for å «kvitte seg» med reformistar og revisjonistar og opne «eigen butikk», så raskt som mulig. Dette skjedde ikkje. Med sitt taktiske meisterskap på denne tida utnytta Øgrim til fulle at den norske revolusjonære linja oppstod i eit venstresosialdemokratisk parti. Ved støtte til den forsoningsvillige «Gjessing-linja» blei debatten i SF kjørt så langt som mulig – inntil landsmøtet i SF vedtok å tillate ungdomsgrupper i konkurranse med SUF – det som seinare er blitt til Sosialistisk ungdom. Denne «opne» taktikken blei motverka av mange sekteriske utslag, men bidrog til å sveise dei revolusjonære saman på ein m-l-plattform. Derfor fikk m-l-rørsla tidlig ein landsomfattande karakter, og blei meir enn ei ungdomsrørsle med eit visst feste i viktige industrisamfunn som Odda, Sauda og Rana og ein fiskerikommune som Vågan. Etter mitt syn er denne læreprosessen også noe av grunnen til at samhaldet heldt så lenge blant «kjernemedlemmene», slik at AKP (m-l) ikkje opplevde større kløyvingar før ein betydelig del av dei aktive valte å legge arbeidet sitt til «barnet» RV på 1990-talet. Men da var ikkje (m-l) der lenger. Det paradoksale er at Øgrim og gruppa rundt han hadde det svenske KFML som avgjørande inspirasjon for sitt partiprosjekt, men lyktes ved å velje ein annan taktikk.

I dei første åra etter 1968 var det som den norske historia «tok igjen» den internasjonale, som var avgjørande for at m-l-rørsla blei til. Vi fikk det norske studentopprøret i 1969-70, «ville» streikar i 1970 og ei masserørsle mot EU i 1971-72, alle svært viktige for bygginga av AKP (m-l) og partistiftinga i 1973.

Å slutte seg til generallinja i ein verdsbevegelse gav ei kjensle av å vere del av noe stort, av å delta i ein global historisk frigjøringsprosess. Det slo dårlig an å markere «særstandpunkt» i totalvurderinga av 40 års kommunistisk historie. Modellen vi slutta oss til, ga eit heilheitssyn på 1900-talet, der vårt eige politiske arbeid fikk plass i ein kontinuitet. Det var heller ikkje noen heilt fastlåst modell: Mao Tsetungs tenking tok opp i seg ein del kritikk av det negative ved Komintern-perioden og ved Stalins teori og praksis. Innafor denne ramma var det rom for å diskutere og lære og for nyansar i vurderingane. Omvendt fikk denne retoriske spørsmålsstillinga betydning for min eigen overgang til dette standpunktet: Korleis kan vi lære – også negativt – av 30 års kjempande historie om denne verdsrørsla var leda av ein despot og blodig representant for ein ny herskarklasse? Da var det jo ikkje «vår» sak, og berre å ta avstand, så var vi kvitt problemet.

Kravet om solidaritet var grenselaust både i tid og rom. Det blei oppfatta som lettvint å distansere seg frå dei som gjorde feil i kampen for ei betre verd, særlig frå dei som var først ute, i verdas første sosialistiske land med ekstreme forhold og motkrefter. Støtte til Stalin var uttrykk for ei holdning: Vi ville ikkje vere berre «søndagskommunistar». Ein måtte halde på sosialismen også om vanskane blei store. Det er umulig å endre ei skitten verd uten å få «skitne hender».

Påstanden om at m-l-bevegelsen «hylla» Stalin, eller «fylka seg rundt Stalin» som Jon Hellesnes nylig skreiv, treffer langt på sida. Den positive hovedvurderinga av Stalins rolle var for dei aller fleste eit nokså komplisert «trass i alt»-standpunkt.

Det som appellerte ved den «nye» kommunistiske bevegelsen var tvert om det som verka frigjørande: Fattige bønder i Indokina og andre stader i den tredje verda som slåss for å bli herrar i eige land, ungdom som kritiserte pampar og byråkratar i Kina og ville at arbeidarklassen skulle ta makta tilbake og sette bom for den same utviklinga som til slutt hadde knekt sosialismen i Sovjet. I Staten og revolusjonen av Lenin fann vi beisk kritikk av klassediktaturet som skjulte seg i det borgarlige demokratiet, men og ei framstilling av eit direkte arbeidardemokrati som kjerna i sosialisme og proletariatets diktatur. Tron Øgrim vann mange SF-studentar for m-l-bevegelsen da han talte om proletariatets diktatur i Studentersamfunnet i Oslo i 1970. Det som trakk, var ikkje flørting med despotar og diktatur, men visjonen om eit verkelig demokratisk samfunn, belyst med eksempel på folkemakt og arbeidarmakt frå arbeidarrørsla og den anti-imperialistiske rørsla si historie i inn- og utland, frå Parisarkommunen til Saudastreiken.

SUF og m-l-rørsla som vaks ut av organisasjonen, gjeninnførte omgrep som imperialisme, klassekamp, statens klassekarakter og revolusjon som analytiske reiskapar i debatten om verda, og endring av ho. Det sette merke på samfunnsdebatten i åra etter, og er meir aktuelle i 2003 enn på mange år.

Demokratisk grunnplansorganisering

Eg trur SUF og m-l-arane var dei første i Norge som tok i bruk gruppediskusjonar i stor stil på landsmøte og på sommarleirar. Grasrotorganisering i Norge starta med FNL-grupper på skolane og basisgrupper på institutta på universiteta, og heldt fram med organisering av motstanden mot EEC i bydelar, lokalsamfunn, bedrifter og skolar i 1970-72 i regi av Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid, som blei kopiert av Folkebevegelsen. Så ulike fenomen som kamp mot sensur av skoleaviser på ungdomsskolar, bruken av veggaviser på universiteta, utfordring av APs maktmonopol i fagrørsla og organisering av ei ny kvinnerørsle var med på å styrke demokrati og ytringsfridom i landet. Bruk av demonstrasjonar, stands, løpesetlar og ein flora av temahefte og aviser for salg var ikkje nytt, men blei delar av ein ny aktivistisk politisk kultur med brei deltaking frå alle medlemmer og mange rundt. Første mai blei gjenreist og åttande mars innført som kampdagar. Aleine det å reise ei ny dagsavis, eit forlag og eit plateselskap med eit alternativt bodskap, er nok til å stille alvorlig tvil om den utbreidde oppfatninga av m-l-rørsla i den «tronge» perioden som eit slags demokratisk tilbakeslag for landet. Verbal brutalitet i enkelte debattar i eit studentersamfunn endrar ikkje dette.

Eg er heller ikkje med på eit einsidig negativt syn på det indre livet, det omfattande studiearbeidet og dei mange politiske diskusjonane. Til og med kadervurderingane meiner eg var med på å utvikle mange medlemmer.

Påstanden om at m-l-bevegelsen ødela det «antiautoritære» og individualistiske ungdomsopprøret og styrka totalitær trekk i samfunnet, treng gjennomtenking også frå ei anna side: Var det negativt at SUF tok eit oppgjør med utfreaka, antiautoritær hasjliberalisme? Kor mange ungdommar blei redda frå narkotikahelvetet? Blind handlingsdyrking og individuell terror hadde null støtte i Komintern-tradisjonen. M-l-bevegelsens relative styrke er ein viktig grunn til at det ikkje fans tilløp til voldsromantikk og Baader-Meinhof-terrorisme i Norge etter 1968. I studentopprørets første fase florerte det med meir eller mindre sofistikerte idear om «ungdommen» som fortropp i revolusjonen eller om «dei utslåtte» som ei spesiell revolusjonær gruppe. Gjennom tilslutning til «ortodoks» kommunisme avviste m-l-arane slike teoriar. Uten at revolusjonære idear fikk betydning i arbeidarklassen sin kamp, ville ikkje «68-bølga» endre samfunnet grunnleggande. Dette synet bestemte innrettinga på arbeidet. Lesing av Stalin gav teoretisk ballast til å halde fast på klassealliansen mellom arbeidarar, småbønder og fiskarar som var der alt frå støtten til Brox-linja i SF. Denne oppfatninga stod under hardt press frå bokstavtru marxisme som avviste desse gruppene som meir eller mindre upålitelige eller reaksjonære småborgarar. (At Stalin i sin praksis torpederte klassealliansen og dermed sjansane for å bygge sosialisme i Sovjet, er ei anna sak som m-l-arane var blinde for.) Stalins teoriar om det nasjonale spørsmålet spelte ei liknande rolle, og var med på å halde m-l-bevegelsen «norsk» i kamp mot ulike utgaver av eit «radikalt» eller «marxistisk» ja eller «tja» til EU. Mao sin parole om å tene folket var heile tida ei rettesnor og ei uvurderlig motvekt mot tendensar på venstresida til å vende seg vekk frå folks vilkår i dagliglivet til fordel for meir «interessante» politiske spørsmål.

Stalins skygge – bresten blir heila

Mao sine teoriar om organisasjon, leiarskap, massearbeid og alliansebygging gav god veileiing i partibygginga både før og etter partistiftinga i 1973. Desse studiane var med til å gjøre tenkinga i AKP (m-l) demokratisk. Stalin sine teoriar om parti og sosialisme slik dei hadde hevd i Komintern-tradisjonen, slo heilt annleis negativt ut. I Stalin si utlegging av Lenin var det knapt noen forskjell mellom arbeidarklassen si makt og partiet si makt, mellom partiet si leiande rolle og partiet si allmakt og mellom partimedlemmene si rolle og leiinga si allmakt. Den posisjonen denne tenkinga etter kvart fikk, er aleine nok til å grunngi ein påstand om at det er fare for at ein tenkt revolusjonær situasjon i Norge for eksempel i 1976 kunne ført til eit partidiktatur, og ikkje til sosialisme og kommunisme, om AKP (m-l) hadde fått leiarskapet i den revolusjonære rørsla.

Dette året låg «Stalins skygge» mørkare over partiet enn både før og etter. Ein «kverulant» og diskusjonslysten som eg var mektig stolt over partiet da landsmøtet i 1976 – under Sverre Knutsen si faste veileiing – ikkje fann meg (og Kjersti Ericsson m.fl.) verdige til gjenval i sentralkomiteen. Ideane om eit monolittisk parti og ein monolittisk sosialisme stod da så sterkt at eg tolka alle innvendingar mot den politiske linja som utslag av eigen ibuande tendens til høgreavvik!

Overslag og høgretesar

Høgretesane til Tron Øgrim frå 1975 hadde ført partiet til dette nivået. Det var eit sjokk for partileiinga å oppdage at forsøket på å bli med i Sosialistisk valforbund (SV) kunne ha likvidert det nystarta partiet i 1973, om resten av venstresida hadde sleppt m-l-arane inn i varmen. Høgretesane inneheldt mykje skarp analyse og grunnlag for politisk skolering. Problemet var berre at høgrefeila blant annet i forhold til SV og Sovjet (tausheit for å komme inn i varmen) var korrigert alt i 1974. (For eksempel skreiv eg hausten 1973 under dekknamnet «Sverre Knutsen» ein programmatisk artikkel om skillelinjene på venstresida for Sosialistisk Årbok 1974 der den prinsipielle avgrensinga var tydelig.) Men høgretesane krevde handling. Vi skulle korrigere ikkje berre teorien, men også praksis, som alt var korrigert – og da kunne ikkje resultatet bli anna enn sekterisme og «venstrisme» som ødela for mange år framover. Men 1968, 1972 og 1974 var gode år!

M-l-arene sine skarpe linjeskifte og tendens til å kjøre standpunkt ut i det ekstreme slo ut i slike fenomen som vaklinga mellom ytterpunkta i taktikken overfor SV, landsmøtet i 1976 og den ekstreme sikkerheitslinja rundt 1980.

I debatten om overgang til sosialisme hadde m-l-arane vore på offensiven med kritikk av reformistiske sosialistar si naive tru på norsk og internasjonal storkapital sin respekt for demokratiske spellereglar. Samtida og historia var full av eksempel på militærkupp og annan sabotasje av demokratiske val. Dette viktige spørsmålet om behovet for å forsvare ein revolusjon og folkets val med makt, blei katastrofalt forenkla til ein debatt for og mot «væpna revolusjon».

Da Sovjet tok til å utfordre USA på verdsbasis etter USAs nederlag i Indokina, blei ein vettug analyse av aukande krigsfare brukt til å legge om heile partiet sitt arbeid med det mål å «grave ned» det meste av partiet fordi vi hadde analysert oss fram til at krigen uansett ville komme. Denne «fatalistiske» analysen var på overflata marxistisk, men i realiteten ein ahistorisk analyse bygd på analogiar (forløpet til andre verdskrig) uten rom for dei motkreftene som til slutt knekte det sovjetiske imperiet. Men i tillegg til dogmatisme, einsidigheit og subjektivisme (for å sitere Mao) trur eg tendensen til overslag også botna i ein form for opportunisme: Å satse knallhardt på eitt kort skulle gi oss det etterlengta politiske gjennombrottet! Også her kan vi merke Tron Øgrim si kvilelause ånd over vatnet!

Eg har argumentert for at m-l-bevegelsen i «det faktisk eksisterande» kapitalistiske Norge var eit oppkomme av demokratisk aktivitet som styrka motkreftene til dei dominerande maktelitane. Eg meiner og at målet var eit tvers gjennom demokratisk samfunn og ei demokratisk verd, uendelig meir demokratisk enn det «penge-» og Nato-styrte Norge i ei verd dominert av storkonsern og imperialistmakter.

To forklaringar – to lærdommar

Ka slags politiske feil var det så som fikk denne bevegelsen til å gi sin støtte til undertrykkande regime i historia (Stalins Sovjet) og samtida (Pol Pots Kambodsja), og arbeide for ein sosialismemodell som stod i direkte motstrid med det grunnleggande målet for prosjektet?

Mykje kan samanfattes i to forklaringar, som også er to viktige lærdommar.

For det første: Absolutt solidaritet gjør blind. M-l-arane ville med rette vise forpliktande solidaritet med dei som kjempa for ei betre verd, ikkje som verhaner «hoppe av» når det blåste opp. Da verdsbildet blei forma rundt 1968, stod serier av propagandaløgner i antikommunismens og demokratiets namn for fall. Det var nærliggande å tru at det meste om Stalins Sovjet og utviklinga i Kambodsja, etter at USA hadde bomba landet tilbake til «steinalderen», også var propaganda. Tron Øgrims dobbeltartikkel om «Muddervulkanen» i Røde Fane i 1978 kan stå som eit «høgdepunkt» i denne forsvarsreaksjonen. Problemet er at argumentasjonen for «toleranse for feil» på grunn av ubegrensa solidaritet med dei undertrykte, slår knallhardt tilbake om analysen er feil. Da blir det solidaritet med undertrykkarane og støtte til overgrep mot dei undertrykte. Berre sjølstendig analyse og kritisk solidaritet kan berge mot å hamne i denne fella.

For det andre: Det er en farlig og feilaktig tanke at borgarlig-demokratiske rettar så og seie automatisk «følger med» ved overgangen til eit sosialistisk samfunn. Dei må kjempes for, elles blir samfunnet heller ikkje sosialistisk, og fell tilbake til eit mindretalsdiktatur. AKP (m-l) forsvarte heile tida konsekvent borgarlig-demokratiet under kapitalismen, mot grupper som rekna det som underordna ka form borgarskapets herredømme hadde. Men sosialismen ville til forskjell frå det borgarlige vere eit verkelig demokrati, med folkelig kontroll over økonomi og stat. Demokratiske landevinningar frå kampen under kapitalismen ville så å seie per definisjon vere bygd inn i det sosialistiske demokratiet. Det vi veit i dag, er at den sosialistiske revolusjonen med eit meir avansert demokrati berre kan seire om han aktivt bygger på og sikrar verdiane frå opplysningstida, humanismen og den borgarlige revolusjonens rettar som ytringsfridom, organisasjonsfridom og rettstryggleik. Der det borgarlige politiske demokratiet ikkje er innført, slik situasjonen var i halvføydale diktatur som Russland i 1917 og Kina i 1949, må den sosialistiske revolusjonen ikkje berre gjennomføre dei økonomiske oppgavene for den borgarlige revolusjonen, men og dei politiske – som retten til politisk opposisjon. Elles går også alle ambisjonar om ei ny og verkelig folkemakt dukken.

Behovet for eit samanhengande verdsbilde fikk m-l-bevegelsen til å sjå vekk frå kjensgjerningane. I 1968 visste vi nok om Stalins Sovjet til å ta eit anna standpunkt. Da måtte vi ha levd med uløyste teoretiske problem og hol i verdsbildet. Det kunne ha gitt mindre rask framgang, men eit meir solid fundament for eit langvarig politisk arbeid. Det umarxistiske synet om at det fins ei endelig sannheit – og at vi stort sett hadde funne ho – stod sterkt og blokkerte for viktig innsikt. Det er typisk at til og med Antonio Gramsci og Rosa Luxemburg, som begge hadde ei høg stjerne i Komintern-parti, først blei brukt positivt etter at m-l-byggverket brakk på slutten av 70-talet. Vi som var fire-fem år eldre enn dei yngste SUFarane i 1968, og som hadde ein politisk ballast frå før, har eit spesielt ansvar for at viktig politisk innsikt blei kasta på båten ved «konsolideringa» av m-l-bevegelsen i 1969-1970.

Ufullført fornying

I dei viktige og frigjørande diskusjonane om sosialismen fram mot landsmøtet i AKP i 1984 grov Jørn Magdal fram dei kommunistiske teoriane om arbeidarråd og arbeidarmakt, og Gro Hagemann og Kjersti Ericsson prøvde å sameine feminisme og marxisme, med viktige teoretiske nyvinningar som resultat. Teorien om sosialismen som eit overgangssamfunn blei brukt til å gjøre Maos teori om at klassekampen held fram under sosialismen, meir røyndomsnær. I tråd med dette fikk partiet si «leiande rolle» under sosialismen ei heilt ny utforming. Opposisjon, ytringsfridom og organisasjonsfridom under sosialismen blei endelig presisert. Seinare kom Pål Steigan med sitt viktige bidrag om økologi og marxisme.

Noen av desse posisjonane kunne ha komme ti år før, men gjorde det ikkje på grunn av blokkeringa som låg i det fasttømra verdsbildet i den «tronge» m-l-perioden. Da den teoretiske frigjøringa kom, var bevegelsen på retur. Resultatet av feil i partibygginga på 1970-talet var ein sektorisert og byråkratisert partiorganisasjon på 1980-talet. I den «tronge» perioden var taktikk og organisatoriske løysingar bevegelige og dynamiske, mens teoriane stod nokså fastlåste. På 1980-talet var teoriane i sterk bevegelse, mens organisasjonen var ubevegelig. Unntaket var kvinneopprøret i partiet, som kanskje fikk for kortvarig betydning i delar av partiet på grunn av «70-talstendensen» til å satse for mykje på raske resultat. (Kvinner i alle leiarverv, berre kvinner i listetoppar.)

Pål Steigan viste mot da han gikk ut i Klassekampen tidlig på 1980-talet, reiv ned «gudebildet» av Mao og kritiserte kulturrevolusjonen som meir eller mindre unødvendig og feilslått. Men problemet var at kritikken var identisk med Dengs linje. I likheit med Stalin og Bresjnev hevda Deng og Steigan den såkalte «produktivkraftteorien»: Ettersom tilbakeliggande produktivkrefter var problemet for Kina (og tidligare Sovjet), var det prinsipielt umulig at sosialismen var trua frå den meir avansert sosialistiske overbygninga ved at det vaks fram ein ny klasse av parti- og statsbyråkratar. All utvikling av produktivkreftene ville derfor styrke den sosialistiske basisen. Det motsette hadde vore nesten aksiomatisk for m-l-bevegelsen. Til og med i programdiskusjonane om sosialistisk demokrati i det høgt utvikla Norge dukka produktivkraftteorien opp som argument mot «utopisk» demokrati før dei objektive vilkåra var modne. No ville ikkje AKP (m-l)s leiing på heile 1980-talet prioritere ein partidiskusjon om utviklinga i Kina. Det kunne verke splittande, og Kina låg så langt unna. Likskapen med NKP sitt forhold til Sovjet tok til å bli påfallande. Dengs kapitalisme og fascisme fikk ikkje passet påskreve før etter 4. juni 1989, verken på maoistisk eller borgarlig-demokratisk grunnlag. Til da heldt AKP (m-l) oppe vennskapelig samband mellom broderparti!

Det nyskapande 1984-programmet førte aldri til at AKP (m-l) kom på offensiven i spørsmålet om demokrati, revolusjon og sosialisme, som hadde vore konstituerande for partiet, men som etter kvart hadde blitt ein akilleshæl. Ein grunn var at partiet aldri samla seg om dette programmet og betydninga av det. Heller ikkje Kjersti Ericssons programmatiske og originale bok Den flerstemmige revolusjonen fikk denne rolla.

På 1980-talet gikk medlemstalet kraftig tilbake, samtidig som partiet fikk auka oppslutning ved val gjennom RV. Tilbakegangen i medlemstal blei einsidig forklart med ebbe i klassekampen og reaksjonens offensiv. Mens 1970-talet såg ein nesten «voluntaristisk» bevegelse der det nesten ikkje var grenser for ka ei subjektiv kraft kunne greie, blei no det meste forklart med «objektiv nødvendigheit». I viktige delar av partiet, særlig i Oslo, blei det ikkje oppfatta som eit reelt problem at dagskampen, populære saker og direkte kontakt med folk no da dei politiske bevegelsane var i tilbakegang, skjedde gjennom RV, mens dei «tunge» ideologiske «m-l-oppfatningane» blei kjørt fram av AKP (m-l). Var ikkje denne dobbeltorganiseringa blitt eit hinder for rekruttering? Var kanskje ein slik «schizofren» måte å ordne seg på kant med marxistisk partiteori om å knyte i hop kortsiktig og langsiktig, parlamentarisk og utenomparlamentarisk kamp i partiet? Kunne satsing på RV som det viktigaste instrumentet for partibygging gi ei organisatorisk opning for framgang og for ein politisk offensiv på grunnlag av dei ideane som var utvikla i AKP (m-l) på 1980-talet, men som blei blokkert av delar av partiet på grunn av uenigheit?

Dessverre svarte majoriteten i AKP nei på desse spørsmåla. «Vi veit ka vi har, ikkje ka vi får,» var ei utbreidd, men nokså konservativ oppfatning. Slik mista RV-prosjektet verdifull kjerneorganisering som enno fans i AKP, men som ikkje blei tatt vare på etter kvart som fleire og fleire enkeltmedlemmer av AKP ut over på 1990-talet valte å satse på RV. Verst var det at kvinnemiljøet i AKP ikkje såg denne sjansen for å jobbe for eit fornya partiprosjekt i lag med dei mange yngre kvinnene som kom til RV i første halvpart av 1990-talet, sikkert fordi dei var redde for å miste dei posisjonane som var nådd gjennom kvinneopprøret i AKP. Eg gikk ut av AKP midt på 1990-talet da eg fikk sjå ein partiplan med «gjenreising av partiet» som hovedsak, mens arbeid for RV var gruppert blant «andre saker», uten at det hadde samanheng med hovedsaka.

RV er i dag det einaste landsdekkande partialternativet til venstre for eit sterkt høgrevridd SV (med ein meir systemlojal maktstrategi enn SF hadde da SUF i 1967 åtvara morpartiet mot organisert samarbeid på topplan med AP).

I dag er SUF og AKP (m-l)s viktigaste barn først og fremst RV, Rød Ungdom og Klassekampen.

AKP har plassert som seg som den største og viktigaste av fleire smågrupper som støttar RV, uten at det er lett å forstå den politiske grunngivinga for at organisasjonen også står fram som eit (alternativt) partiprosjekt. (m-l) fins berre i eit par av dei minste av desse gruppene.

I så måte er det først og fremst opp til RV å ta vare på og lære av den rike og fleirtydige arven frå m-l-bevegelsen. RV som også blei starta i 1973 som AKP(m-l) sitt parlamentariske uttrykk, som blei ein medlemsorganisasjon etter at det eigentlige m-l-byggverket hadde brote saman i 1979, og som blei eit sjølstendig revolusjonært parti med allsidige politiske oppgaver da også den «vide» m-l-perioden var over, etter 1991.

av Ebba Wergeland

Hvorfor er alle så opptatt av sykefraværet? Det er underlig å høre tillitsvalgte og verneombud beklage seg over «det høye sykefraværet» eller legge ut om det viktige «sykefraværsarbeidet» de endelig har fått arbeidsgiver med på. Før var det bare arbeidsgiver som bekymret seg for sykefraværet. Verneombud og tillitsvalgte snakket om arbeidsmiljø, skadeforebygging og helsefarlig arbeid. Når, hvordan og hvorfor ble de grepet av sykefraværshysteriet?

Jeg har holdt på lenge nok til å huske tida før vanviddet startet. I 1975 laget vi ei håndbok for verneombud. Der er sykefravær så vidt omtalt, først og fremst fordi vi advarte mot den såkalte bedriftslegeinstruksen som LO, NAF og Legeforeningen hadde laget. Der sto det at bedriftslegen, «helst i samarbeid med bedriftsledelsen og de ansattes tillitsmenn (dette var før kvinnene ble oppfunnet, min anm.) skulle søke å bekjempe kamuflert og uberettiget sykefravær». Denne bestemmelsen ble seinere strøket, fordi bedriftslegene fikk vansker med troverdigheten. Den nye arbeidsmiljøloven i 1977 slo fast at de skulle ha en «fri og uavhengig stilling», og da kunne de ikke samtidig være arbeidsgivers kontrolleger.

I 1990 laget vi ei ny bok for verneombud. Det lille som sto om sykefravær handlet om rettigheter ved sykdom, ikke minst om folks rett til å holde årsaken til fraværet for seg selv, og til å velge andre leger enn bedriftslegen.

Hvis jeg nå skulle skrive bok, måtte det bli et helt kapittel bare om sykefravær. Det skulle hete «Den store hjernevasken» og handle om hvordan det norske folk, fagbevegelse, journalister, bedriftshelsetjenester og halvstuderte forskere ble overbevist om at sykefraværet var et samfunnsproblem. Et slående eksempel på hvordan de herskendes tanker blir de herskende tankene i et samfunn.

Den misforståtte fraværsprosenten

Før vi går videre, er det nødvendig å si noe om hva det er, dette sykefraværet som alle er så enige om å forfølge. Ditt eget sykefravær vet du hva er. Det telles i dager, og fraværene dine blir gjerne færre, men lengre med årene. Hvor mange fraværsdager du trenger, avhenger av helsa di og av hva slags jobb du har – hvor god helse jobben krever. Men når det snakkes om fraværet i Norge, i en bedrift eller i en avdeling, handler det om forbruket av fraværsdager i ei gruppe som hele tida forandrer seg. Mennesker kommer og går fra det ene året til det andre. I Norge har vi et standardmål for dette gruppefraværet. Vi oppgir hvor stor andel av totalt avtalte arbeidsdager som går bort i sykefravær. Hvis en bedrift har ti fulltids ansatte, og én av dem er sykmeldt hele året, er sykefraværet 10%. Hvis i stedet to av de ti er borte et halvår hver, blir fraværet også 10%. Men hvis de to ble sagt opp på grunn av dårlig helse og de andre holdt seg friske, ville fraværet dumpe fra ti til null fra det ene året til det andre. Uten at det var blitt bedre arbeidsmiljø og uten at noen var blitt friskere.

Sykefraværet fra år til år forteller mest om hvordan arbeidsstokken forandrer seg, hvem som slutter og hvem som begynner. Og om hvor krevende jobbene er, det vil si hvor frisk du må være for å gjennomføre en arbeidsdag. Fraværet er lavere i en bank enn på et sykehjem, selv om arbeidsmiljøet ofte er dårligere i banken. Sykefraværet i Norge svinger med hvor inkluderende arbeidslivet er, hvor mange folk med helseproblemer som får være i jobb. Når arbeidsløsheten øker, går fraværet ned. Jo mer romslig og inkluderende arbeidslivet er, jo høyere blir sykefraværet. Den som er arbeidsløs eller uføretrygdet, har ikke rett til sykelønn og bidrar ikke lenger til sykefraværet i Norge. Jo flere som støtes ut, jo mindre behov for sykelønnsordningen og jo lavere fravær. Så rart det kan høres, bør vi derfor være fornøyd hvis fraværet i Norge (målt på denne måten) er høyere enn i andre land.

Fraværet i Norge er likevel lavere enn det bør være, så lenge mange fortsatt stenges ute med en eller annen merkelapp om funksjonshemming. Når en slik påstand høres rar ut, er det fordi mange blander dette gruppefraværet vi snakker om, sammen med ditt og mitt individuelle fravær som vi jo vanligvis slett ikke ønsker skal vokse.

Det er vanlig at noen få står for nesten alle fraværsdagene i en bedrift eller avdeling. Bedrifter som tilrettelegger for slike arbeidstakere i stedet for å si dem opp, bremser utstøtingen til arbeidsløshet og trygd. Men de kan få høyere sykefravær enn nabobedriften som løser problemet ved å si opp de svakeste. Et lavt fravær er slett ingen garanti for gode arbeidsforhold, og bør aldri belønnes. Arbeidsgivere i bedrifter med høyt fravær bør ikke straffes økonomisk, slik flertallet i Sandman-utvalget foreslo. (Utvalget ble nedsatt av regjeringen i 1999 for å foreslå tiltak som fikk ned fravær og uføretrygding.) Det viser bare hvor lite de forsto – eller ville forstå – om hva som påvirker sykefraværsprosenten. Godt arbeidsmiljø er inkluderende, og aktiv bedriftsintern attføring bør selvsagt belønnes, uansett fravær.

Begynnelsen

Men nå til historien. I 1990 inngikk LO og NHO en avtale med Brundtland-regjeringen om en kampanje for å få ned fraværet med 10 % fram til 1993. Hvorfor var det så viktig å få ned fraværet at det måtte settes i gang en landsomfattende kampanje? Var det slik at fraværet plutselig var begynt å øke katastrofalt? Nei, fraværet var faktisk på vei nedover (figuren). Selv om alle som hørte politikernes ve-klager trodde det motsatte.

Gjennomsnittsvarigheten per fraværstilfelle (et annet mål for fravær) økte riktignok. Men dette var først og fremst fordi uføretrygdingen økte. Før du får uføretrygd, går du ett år sykmeldt. Når en større andel av sykmeldingene er slike ett-års sykmeldinger, fører det til at gjennomsnittsvarigheten for alle fraværstilfeller øker. Sosialdepartementets egne utredere slo fast at det var uføretrygdingen og dermed den varige utstøtingen som lå bak økningen i fraværsvarighet (Sykelønnsordningen, NOU 1990:23, side 48). Likevel ble kampanjen rettet mot folks sykefravær, ikke mot utstøting.

Kampanjen startet altså merkelig nok mens fraværet var for nedadgående. Men kanskje fraværet i Norge var ekstremt høyt sammenliknet med fraværet i andre land?

Det er vanskelig å sammenlikne på tvers av landegrensene. En sammenlikning av nordiske land på 1990-tallet tydet ikke på noe spesielt med Norge (Selenius L, Ahonen G. Varför varierar sjukfrånvaron i Norden? Förklaringsansatser i empirisk belysning. København: Nordisk Ministerråd; 1995. Nord 1995:6.). Variasjonene i fravær hadde i følge forskerne «naturlige forklaringer», som forskjeller i trygdelovgiving og næringsstruktur. En setning i konklusjonen viser at det er nær sammenheng mellom påstander om «for høyt fravær» og mistenkeliggjøring av de sykmeldte: «Undersökningen visar, att antagandet om en sämre arbetsmoral i Sverige vad beträffar sjukfrånvaron, är en myt.» Utredningen hindret ikke at stat og arbeidsgivere fikk sin vilje i Sverige, men dramatiske kutt i sykelønnsordningen.

Seinere har vi hatt flere slike sammenlikninger. Rapporten fra Sandman-utvalget (NOU 2000:27), gjengir en sammenlikning av EU/EØS land (side 110): «Portugal og Italia har desidert størst sykefravær (…) Norge befinner seg omtrent midt på treet, men over gjennomsnittet, sammen med Nederland, Tyskland, Frankrike og Irland.» Her er sykefraværet målt som «andelen av arbeidsstyrken som er fraværende på grunn av sykdom på en bestemt dag» innen EU/EØS-området. Det er ikke tatt hensyn til nasjonale forskjeller i yrkesdeltakelse (alder, kjønn), arbeidslivsstruktur eller trygdelovgiving.

En svensk sammenlikning har fått tittelen Den svenska sjukan. (Nyman K, Bergendorff S, Palmer E. Den svenska sjukan – sjukfrånvaron i åtta länder. Stockholm: ESO; 2002 (Ds 2002:49)). Tittelen forteller oss at svenskene akkurat som vi, fortsatt tror at det er noe spesielt galt med akkurat deres fravær (eller «arbeidsmoral»). Som mål for fraværet brukte de andelen ansatte i alderen 20-64 år i hvert land som var fraværende fra arbeid på heltid en hel uke. Norge, Sverige og Nederland hadde høyest fravær. I de fleste landene var det sammenheng mellom arbeidsløshet og fravær: Oppgang i arbeidsløshet ga nedgang i fravær og omvendt. Sammenhengen var tydeligst i de tre landene med høyest fravær. Høy sysselsetting av eldre og kvinner bidro til det høye fraværet i Norge og Sverige. En av forfatterne, Sisko Bergendorff fra det svenske trygdeverket (Riksförsäkringsverket), holdt foredrag på Trygdeetatens årskonferanse i Oslo i januar 2003 om «Det norske fraværet i internasjonalt perspektiv», med bakgrunn i resultatene fra rapporten. Hun kunne berolige med at Norge ikke hadde noe påfallende fravær sammenliknet med andre land. Trygdedirektøren har visst ikke spredt den glade nyheten videre.

Hva er passe høyt og passe kostbart?

Noen spør hva som vil være et passe fravær, et fravær som sykefraværsbekjemperne i NHO, LO eller regjeringen ikke synes er «for høyt». I mars 2003 fant Rikstrygdeverket (RTV) plutselig ut at de i tjue år hadde feilberegnet totalfraværet, ved å ta for gitt at det ble brukt like mange sykefraværsdager i arbeidsgiverperioden (som RTV ikke registrerte) som det ble brukt etter arbeidsgiverperioden (som RTV betalte for, og derfor registrerte) (Bjerkedal T, Thune O. «Hva koster sykelønnsordningen?» Tidsskrift for den norske legeforening, 2003; 5662-3). Da fraværet i arbeidsgiverperioden ble registrert på samme måte som resten av fraværet, viste det seg at det bare utgjorde omtrent en tredel av totalfraværet. Det var bare halvparten så stort som de hadde trodd. Totalutgiftene til sykefravær var derfor ikke rundt 40 milliarder kroner, men rundt 30 milliarder. Og totalfraværet i Norge var 25 % lavere enn antatt. IA-avtalens (se nedenfor) sykefraværsmål var overoppfylt takket være bedre beregninger. Det forteller oss at løse gjetninger i årevis er blitt servert som fakta om hva sykelønna koster, og at vi antakelig bør ta flere «fakta» med en klype salt. Flere tunge forbund reagerte selvfølgelig med å si at nå fikk arbeidsgiverne stoppe å syte over den dyre sykelønnsordningen, og regjeringen fikk slutte å skape uro om ordningen.

Men sykefraværsbekjemperne raser videre. For arbeidsgiver er fraværet alltid for høyt og for dyrt. I gamle dager kunne du miste jobben om du ble syk og måtte være borte en dag. I et gammelt arbeidsreglement fra 1872, heter det ganske enkelt: «De ansatte maa holde sig friske. Lønudbetalinger standses øjeblikkelig i Tilfælde Sykdom.» Stortingsflertallet mener at sosial trygghet gir dårlig arbeidsmoral. Også for dem er sykelønnsordningen fortsatt for dyr.

Virkningsløse – eller?

Den første sykefraværskampanjen ble fulgt av nye avtaler om samarbeid. Den ene avløste den andre gjennom 1990-årene. Det virker underlig med de stadige kampanjene og de mange hundre kampanjemillionene som har rullet, når en ser på statistikken (se figuren over). Fraværet har bølget opp og ned uberørt av kampanjene, men speilvendt i forhold til arbeidsløsheten. Sandman-utvalgets rapport oppsummerer ti års kontinuerlige sykefraværskampanjer slik (side 108):

«Sykefraværet gikk ned på begynnelsen av 1990-tallet. Hvorvidt denne nedgangen har sammenheng med partenes engasjement er imidlertid ikke dokumentert. (…) (Sammenhengen med økende arbeidsløshet burde vært nevnt her, min anm.) (…) Det kan ikke dokumenteres noen effekt av trygdeetatens innsats i form av lavere sykefravær på nasjonalt nivå. (…) Det er satset betydelige ressurser på forsøksvirksomhet for å forebygge sykefravær, men en mangler dokumentasjon på at forsøkene har ført til redusert fravær. (…)»

Ser vi på utviklingen i Norge over tid, var fraværet i 2001 fortsatt lavere enn på midten av 80-tallet, og nokså likt nivået i 1971 (figuren). Likevel ble det i 2001 lansert enda en fraværskampanje med brask og bram. Alt som kunne krype og gå av organisasjoner og myndigheter, sto som underskrivere. Overskriften var «inkluderende arbeidsliv». I kampanjeperioden 2001 til 2005 skulle det gis rom for flere eldre og funksjonshemmete samtidig som fraværet skulle ned med 20 %. Alle med praktisk erfaring vet at det er umulig å forene de tre målene. Eldre og funksjonshemmete har et høyere gjennomsnittlig forbruk av fraværsdager enn resten av befolkningen. Likevel hevdet representantene fra LO og NHO med bortimot religiøs fanatisme at det ikke finnes noen «målkonflikt».

I virkelighetens verden er andelen sysselsatte eldre og funksjonshemmete nå i 2003 omtrent den samme som ved kampanjestart i 2001. Fraværet har økt litt. Det peker ikke akkurat mot suksess. Men de ansvarlige forsvarer fortsatt kampanjens mål og virkemidler med nebb og klør. Hvorfor?

Ikke folkehelse og arbeidsmiljø, men arbeidskraftkostnader

Spørsmålet er fortsatt ubesvart: Hvorfor er disse kampanjene så viktige? De har vært bortimot virkningsløse på fraværet, som har fulgt arbeidsløsheten, men som ellers har vært merkelig stabilt over tretti år. Det norske fraværet er ikke merkverdig i forhold til andre land eller tjue år tilbake i tid. Målsettingene for kampanjene, spesielt den foreløpig siste kampanjen, virker komplett urealistiske. Likevel ruller millionene gjennom til nå 13 år.

I Sandman-utvalgets rapport kommer vi på sporet av et svar. De forteller at sykefraværshysteriet ikke er en norsk raptus, men et felleseuropeisk fenomen: «Økt internasjonal konkurranse og ønske om å få ned kostnadene knyttet til arbeidskraft har ført til økt fokus på sykefravær i Europa. For å bremse kostnadsveksten er det foretatt innstramninger i sykelønnsordningene» (side 110). Neste setning forteller hvilke løsninger vi kan vente oss, slik Sandman-utvalgets flertallsforslag også viste: «Det har vært en tendens til å skyve ansvaret (…) fra det offentlige og over på arbeidsgiver og arbeidstaker.» Skyves kostnadene over på arbeidsgiver, rammer det som kjent arbeidstaker til sist likevel, ved at utsilingen av friske jobbsøkere og syke «overtallige» ved nedbemanning blir enda mer brutal. Sandman-utvalget beskriver selv denne mekanismen fra Nederland, der arbeidsgiver står for sykepengene i ett år (side 130). «44 prosent av arbeidsgiverne innrømmer at de foretar helseundersøkelser eller spør helserelaterte spørsmål på intervju før nyansettelser, selv om dette ble ulovlig i 1998.»

Over hele Europa bekymrer nyliberale regjeringer seg over at egne trygdeordninger svekker konkurranseevnen, de er altså «for gode» eller «for dyre». Alle prøver å bygge ned velferdsstaten raskere enn konkurrentlandene. Tanken er at flere bør være disponible for arbeidsmarkedet (stå i arbeidsløshetskø) i stedet for å få trygd. Velferdsmeldingen fra Ap handlet om dette: et trygdesystem som realiserte «arbeidslinja». Arbeid skal gjøres til folks førstevalg, het det. Som om vi alle gikk og lengtet etter trygd. Arbeidskraften må gjøres tilgjengelig, arbeidsløshet virker lønnsdempende som det så vakkert heter. Trygdeutbetalingene er penger som mange av dem som ikke trenger trygdens sikkerhet, heller vil ha som skattelettelser.

I et slik politisk landskap blir det logisk at Sandman-utvalget og andre konsentrerer seg om å redusere utgifter til sykelønn og uføretrygding. Forslagene deres vil ikke redusere sykdom og uførhet. Hvis de syke og uføre ikke har rett til trygd, blir det mindre arbeidskraftkostnader. Om de fortsetter å være syke og uføre teller ikke i denne sammenhengen. Altfor mange tror at reduksjon i uføretrygding og sykefraværsreduksjon er folkehelsetiltak. Men hva hjelper det med færre på uføretrygd eller sykelønn, hvis vi har like mange syke og uføre? Det gjør da bare saken verre, vil de fleste av oss si.

Et spørsmål om kommunikasjon

Enda en bit av svaret på hvor kampanjene og sykefraværshysteriet kommer fra, får vi av økonomene Lysestøl og Eilertsen i boka Den nyliberale revolusjonen (DeFacto, Oslo 2001). De snakker om det spesielle ideologiske forarbeidet som må til for å bygge ned velferdsordningene i Norge. Norsk historisk praksis tilsier at det må skje i forståelse med «partene i arbeidslivet». Derfor må arbeidstakerorganisasjonene overbevises om at nedbygging av velferdsstaten er i deres interesse.

Hvordan få folk og fagbevegelse med på å frasi seg retten til dagens sykelønnsordning? Høyst sannsynlig har man rådført seg med sine kommunikasjonsrådgivere. Vi vet at firma av typen Geelmuyden og Kiese har departementene blant sine kunder. Vi vet at i demokratiets navn må politikken markedsføres slik at vi ikke stemmer mot. Det kalles informasjonsstrategi. Vi vet litt om hva det kan dreie seg om, etter at en lekkasje ga offentligheten innsyn i et internt informasjonsopplegg fra Sosialdepartementet (Arbeiderbladet 13. mars 1995). I 1995 presenterte Arbeiderparti-regjeringen Velferdsmeldingen med den famøse «arbeidslinja» (se over) og et klart forhåndsvarsel om at sykelønnsordningen måtte kuttes om noen år. Det skriftlige opplegget fra departementets informasjonsrådgiver gikk blant annet ut på å lekke deler av meldinga på forhånd for å styre hva kritikerne skulle bli opptatt av. Dessuten skulle de på forhånd sikre seg alliansepartnere som trygdedirektøren og arbeidsdirektøren til å forsvare meldingen.

Så det er slett ikke usannsynlig at Geelmuyden og Kiese eller deres like også er blitt rådspurt denne gangen: Hva skal vi gjøre for å få folk til å forstå at sykelønna er for dyr og må kuttes? Det er heller ikke usannsynlig at kommunikasjonsrådgiverne forklarte oppdragsgiverne at det viktigste var å få med seg LO. Slikt er sikkert ABC for kommunikasjonsekspertisen. Det var ikke snakk om å lure folk. Det er ikke konspirasjonsteorier jeg presenterer. Overklassens interesse som klasse tilsier at de alltid vil anse sykefraværet som for høyt og for dyrt, og sosial trygghet som en fare for arbeidsmoralen, men en nødvendig investering for å unngå sosial uro.

Men for å kutte den populære sykelønna på demokratisk vis, måtte folk oppdras og opplyses så de skjønte at overklassen hadde rett. I nytale kalles det å kommunisere et budskap. De som var med ville kanskje selv beskrevet oppdraget slik: «Kommunikasjonsrådgiverne skal bistå Finansdepartementet med å kommunisere en mer moderne og kontinental forståelse av velferdsordningene til norsk opinion.» Ikke noe vondt i det.

La oss tenke oss at rådgiverne kom tilbake etter ei uke, med følgende forslag: «Hva med et samarbeidsprosjekt mellom NHO og LO om å få ned fraværet? Da vil folk skjønne at fraværet er for høyt – ellers var det ingen mening i å redusere det – og når partene går sammen vil folk innse at det er et samfunnsproblem, ikke bare arbeidsgivernes problem.» Bravo! Kanskje foreslo kommunikasjonsrådgiverne også den gangen trygdedirektøren som alliansepartner: «La Sosialdepartementet instruere trygdedirektøren om å stresse at sykefraværet må ned. Folk har tillit til Rikstrygdeverket som en faginstitusjon som forstår seg på trygd.»

Omtrent slik kan det ha foregått, bak dører der jeg ikke ferdes. Det jeg er blitt fortalt, er at LO sist på 1980-tallet fikk valget av regjeringen: kutt i sykelønnsordningen, eller sykefraværsprosjekt med NHO. I stedet for å mobilisere medlemmene mot kutt, mente LO at sykefraværskampanjen var riktig taktikk.

Legitimeringseffekten

I dette perspektivet blir det lettere å forstå hvorfor vi stadig hjemsøkes av nye sykefraværskampanjer. De har vært uten effekt på fraværet. Men de har vært effektive ideologiske omskoleringskampanjer i fagbevegelsen. LOs ansvarlige vil si at kampanjene har hindret kutt i sykelønnsordningen. Men det er en dyrekjøpt utsettelse. Kampanjene har legitimert arbeidsgivers og nyliberalernes syn på sykefraværet som for høyt og for dyrt, et samfunnsonde som alle må bidra til å få bukt med. Denne legitimeringseffekten kunne allerede slås fast ved evalueringen av den første fraværskampanjen. Slik skrev Rogalandsforskning om LO/NHOs fraværskampanje 1991-93: » … (det synes klart) at prosjektet, sett som en legitimert aksjon i forhold til myndigheter, politiske partier og partene i arbeidslivet, har hatt en viktig direkte virkning på beslutningstakere på mange nivå, helt ned til den enkelte arbeidstaker. (…) Denne effekten synes å ha rokket ved selve normgrunnlaget for vurdering av sykefravær som et samfunnsmessig problem. (…) det (…) er blitt lettere og mer legitimt å ta opp spørsmål om sykefravær på arbeidsplassene.(…) gjør det mulig å håndtere problemstillinger knyttet til sykefravær på en mer åpen måte enn tidligere. Dette er i seg selv et positivt resultat. (…)» (Rogalandsforskning: Sammen om sykefravær. 1994.)

De siste ordene vitner om at forskerne selv var rammet av legitimeringseffekten. Den nye åpenheten ble betegnet som et positivt resultat, og slik må mange tillitsvalgte også ha tenkt. Glemt var plikten til å beskytte folk mot arbeidsgivers snoking i private forhold og helseproblemer. Åpenheten var jo til den sykmeldtes eget beste, tenkte de vel, selv om ikke alle sykmeldte forsto det selv. Vips kom det inn et punkt om å redusere sykefravær i veiledningen til arbeidsmiljølovens forskrift om bedriftshelsetjenesten (Forskrift om verne- og helsepersonale, best.nr. 518). Strøket fra bedriftslegeinstruksen i 1975, gjenoppstått i rundere former på 90-tallet.

En samtale med arbeidsgiver om helseproblemer og fraværsårsaker kommer selvsagt spontant hvis folk har erfaring for at det gir positive resultater. Men nå skal «åpenhet» være normen uansett. Etter hvert ble dette formalisert i lov. Den sykmeldte har plikt til å gi arbeidsgiver opplysninger om sin «funksjonsevne» (folketrygdloven § 8-8). Dette har LO gitt sin tilslutning til for å skape dialog som de kaller det, mellom arbeidsgiver og sykmeldt. Man skaper aldri dialog ved å tvinge den svakeste parten. Heldigvis avviste Legeforeningen departementets forslag om at legen skulle ha en tilsvarende opplysningsplikt til pasientens arbeidsgiver, uten samtykke fra pasienten. Det får være grenser.

Omstilling og nedbemanning utover i 1990-årene har bidratt til forvirringen i fagbevegelsen om fravær som problem. De som er igjen på jobb merker fravær som en betydelig ekstrabelastning, takket være underbemanning og manglende vikarbudsjett. Det er lett å la frustrasjonen gå utover den sykmeldte, lett å tro at det er arbeidskameratens fravær som er hovedproblemet, framfor å kreve en bemanning som dekker opp for forventet fravær. Og veien er kort til sladder om skoft og mobbing av sykmeldte.

Upålitelig storting

Det har vist seg at folks tilslutning til sykelønnsordningen ikke er så lett å snu, kampanjene til tross. Raseringen av velferdsstaten har møtt større hindringer i Norge enn i resten av Europa. Drakampen fortsetter. Det vil komme stadig nye angrep. Ikke bare mot sykelønna, men mot hele trygdesystemet. I den forbindelsen er det grunn til å advare mot tillit til vakre ord fra partiene.

Frp er et nyliberalt parti og legger ikke skjul på det. I Fremskrittspartiets program heter det at de «vil endre sykelønnsordningen slik at arbeidstakerne stimuleres til å raskest mulig komme tilbake i arbeid etter sykdomsfravær, og gjennom bruk av egenandeler ved korttidsfravær for å begrense mulig overforbruk. (…) Intensjonen med tiltakene er å gjøre det mer lønnsomt å arbeide enn å gå sykemeldt (…).» Høyre har historisk alltid vært redd for å undergrave allmuens arbeidsmoral med offentlige trygdeordninger. Arbeiderpartiet er kameleonen i manesjen. De kunngjorde som nevnt i Velferdsmeldingen at det ville bli nødvendig å kutte i sykelønna etter hvert som utgiftene til sykepenger økte med aldringen i arbeidsstyrken. Men i valgkampen 2001 skiftet de som kameleonen farge etter omgivelsene. Mens Stoltenberg i valgkampstudio ga inntrykk av å forsvare sykelønna mot ethvert kutt, satt Kosmo på bakrommet og førte hemmelige samtaler med NHO om sykelønnskutt. Da dette ble kjent, nektet Ap først at det hadde handlet om kutt i møtene. Slik kommenterte NHO-direktør Finn Bergesen Aps oppførsel: «Kutt i sykelønnen var jo nettopp noe av det vi drøftet. Da Ap offentlig gikk tilbake på det, følte vi i NHO at vi enten var blitt holdt for narr ved forhandlingsbordet eller partiet prøvde å pynte på sannheten. Vi falt på den siste forklaringen.» (Ukeavisen Ledelse og næringsliv, 12. oktober 2001.) Avtalen som til slutt kom i havn mellom Kosmo og partene, var det som seinere er blitt kjent som IA-avtalen, avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv.

Partier som SV, Sp og RV forsvarer sykelønnsordningen. Men mange av representantene deres er hjernevasket som de fleste andre når det gjelder sykefraværshysteri, og særlig Sp kan vakle hvis det blir snakk om små kutt og «skjerming av kronisk syke». Slike små skritt kan fort bli skjebnesvangre. Den dagen vi oppgir selve prinsippet om full lønn fra første dag for alle, er også fronten brutt i forhold til videre nedskjæringer.

Inkluderende arbeidsliv – mener de alvor?

Mens partene og trygdeetaten lydig sprer budskapet om et mer inkluderende arbeidsliv, har Regjeringen tatt bort de viktigste begrensingene på overtidsbruk, fjernet lukkevedtektene og varslet kommunene om at deres ansatte, blant annet i eldreomsorg, skole og barnehager, må bli enda mer «effektive» i årene som kommer. Det blir ikke akkurat plass til flere eldre og funksjonshemmete i arbeidslivet på den måten. Mot ekskluderingseffekten av de nevnte vedtakene vil IA-avtalens tiltakspakke monne svært lite. Stadig flere spør da også om regjering og stortingsflertall i det hele tatt mener alvor med de fine orda om inkludering.

Svaret er antakelig at stortingsflertallet mener noe annet enn det vi gjør. Vi ønsker et arbeidsliv med plass for alle, også de eldre og de som har helseproblemer. Slik står det da også i reklamen for IA-avtalen. Å gjøre alvor av en slik målsetting, ville kreve store reformer i arbeidslivet i forhold til dagens situasjon, spesielt i forhold til arbeidstid, grunnbemanning og ansettelsestrygghet.

Men delmålene i avtalen kan også nås på andre måter. Fraværet vil reduseres hvis arbeidsløsheten øker, eller hvis sykelønnsordningen svekkes slik at mange ikke får råd til sykefravær. Ytelsene til alderstrygd og uføretrygd kan reduseres slik at færre har råd til å gå av når helsa tilsier det, eller nåløyet kan gjøres trangere slik at flere havner på sosialhjelp og familieforsorg i stedet. Det gir færre på uføretrygd og førtidspensjon og «høyere reell pensjonsalder» slik IA-avtalen vil ha. Men arbeidslivet blir ikke romsligere. Våren 2003 kom det gladmeldinger om noen desimaler høyere reell pensjonsalder for uførepensjonen. Men forklaringen var trolig bare at kravene til gjennomgått rehabilitering var skjerpet, slik at uførepensjonen for flere ble utsatt eller avslått. Arbeidslivet ble ikke mer inkluderende av det.

I land uten trygdesystem har eldre og funksjonshemmete valget mellom tigging, familieforsorg og de dårligste jobbene. Det er lang vei dit fra dagens Norge, men prinsippet om å inkludere flere i arbeidsstyrken gjennom å svekke den sosiale tryggheten, trygd og oppsigelsesvern, har sterke talsmenn i alle de store partiene. Det er mulig å oppnå en større arbeidsstyrke ved å tvinge folk til å forbli i arbeid lenger enn i dag fordi de ikke har råd til førtidspensjon. Allerede nå blir mange eldre kvinner stående i altfor tungt arbeid, fordi de takket være kvinnelønn og kvinneliv (få opptjeningsår) ikke kan eller har råd til å gå av med uførepensjon eller AFP.

Sykefraværsarbeid

Med lanseringen av fravær som et slags fellesproblem, kom det også et nyord inn i språket: Sykefraværsarbeid. Nå skal det inn i arbeidsmiljøloven (Ot.prp. nr 18, 2002-2003). Det er ganske merkelig. I lovens hundreårige historie er det aldri før falt noen inn at arbeidsgiver må pålegges å gjøre «sykefraværsarbeid». Arbeidsgiver har selvsagt alltid arbeidet for å oppnå lavest mulig fravær. Ved på si opp folk med mye fravær, og ved å bruke bedriftslegen til å «kontrollere» andre legers sykmeldinger.

Ut fra arbeidsgivers interesse er dette selvsagt. Likevel opplever vi nå at tillitsvalgte ser det som et gjennombrudd når de får arbeidsgiver med på å gjøre «sykefraværsarbeid». Forvirringen er total. Folk har glemt arbeidsmiljøet, og tror at lavt sykefravær bør være målet, at det er nesten det samme. Men godt arbeidsmiljø er inkluderende. Det kan gi både høyere fravær, og lavere fravær. Lavt fravær kan godt skyldes at bedriften ansetter friske folk og kvitter seg med de syke, en ekskluderende personalpolitikk. Figur 1 viser at rekordlavt fravær faller sammen med rekordhøy arbeidsløshet – skal det være et mål for fagbevegelsen?

Tillitsvalgte og verneombud som tror de bør arbeide for redusert fravær, er hjernevasket. Det er på høy tid å dyppe hjernen i kaldt vann, overlate fraværsbekymringene til arbeidsgiver, og gå tilbake til det vettuge folk drev med fram til 1990. Fagbevegelsens ansvar er det samme som da, og utfordringene er så visst ikke blitt mindre: Det handler om å forsvare folks lovbestemte rett til et forsvarlig arbeidsmiljø, uten ulykkesrisiko og helsefarlig arbeid. Det handler om å sikre fast og varig jobb, arbeidsforhold som er tilrettelagt etter alder og helse, retten til bedriftsintern attføring for den som blir yrkeshemmet, retten til lønn under sykdom og retten for den sykmeldte til å holde sine helseforhold for seg selv. Farvel til sykefraværskampanjene!

AKP 30 år

av Erling Folkvord

AKP vart danna i ein periode da det vaks fram såkalla «raude» terroristgrupper i fleire land i Vest-Europa.

Det var derfor både naturleg og nødvendig at stiftingslandsmøtet tok stilling til bruk av terrormetoder. Prinsipprogrammet som vart vedtatt i februar 1973, hadde eit eige kapitel om vegen til sosialismen. Programmet avviste både den parlamentariske «ministersosialismen», ideen om at kapitalistisk statseigedom er ein veg til sosialismen og «ideen om at Norge kan gjøres sosialistisk ved invasjon». Terrorismen fekk eit eige avsnitt saman med desse andre politiske blindspora, og vart karakterisert slik:

«Med et monopolborgerskap væpnet med alle moderne krigsmidler, gis det nødvendigvis ingen fullstendig fredelig overgang til sosialismen. Men terrorismen – smågruppenes væpnete kamp «på vegne av arbeiderklassen» – er ingen farbar vei. Den setter geværløpet foran politikken og setter massene som tilskuere til et fåtall «helter». Militært betyr det selvmord, politisk gir det reaksjonen påskudd til fascistiske overgrep.» (1)

AKP si haldning til individuell terror har dei siste 30 åra vori ein viktig grunn til at såkalla «raude» terroristar aldri har fått fotfeste i Norge, sjølv om det fleire gonger har dukka opp enkeltpersonar og grupper som har argumentert for ulike former for smågruppevald «på vegne av» folket. Det vil vere ulike grunnar til at enkelte syns den slags er enklare enn den meir slitsame vegen med å vinne politiske tilslutning til ideen om at arbeidarklassen sjøl må organisere seg for å knuse kapitalismen. Midt på 1980-talet vart det gjort eit amatørmessig forsøk på å tenne på ein Shell-stasjon i Oslo. Hjernen bak «aksjonen» trudde kanskje at dette skulle styrke den boikottkampanja mot Shell som var ein del av den verdsomspennande kampen mot det kvite apartheid-regimet i Sør-Afrika. Enkelte av dei som gjennomførte ein husokkupasjon i Oslo i 1987, argumenterte slik at det høyrdest ut som dei trudde at dei skulle vere i stand til å slåst mot politiet med delvis militære metoder. Ein politirazzia i Blitz-huset i Oslo midt på 1990-talet viste at det i kjellaren var lagra råvarer til å lage såkalla molotov-cocktails. Stort alvorlegare har det ikkje vori. Eg vil tru at den politiske linjekampen som har vorti ført mot slike former for «aksjonisme», har gjort sitt.

Men dette har sjølsagt ikkje hindra at borgarlege politikarar som vil forsvare det kapitalistiske systemet og den imperialistiske verdsordninga, har haldi fast på den gamle, innarbeidde vanen med å stemple kommunistar som terroristar. Denne hersketeknikken vart brukt mot norske kommunistar lenge før AKP var påtenkt. Både for sosialdemokratiske toppolitikarar og dei erklært borgarlege har det vori viktig å viske ut skiljet mellom individuell terror og rettferdig frigjeringskamp med nødvendig bruk av våpen og vald. Det kan derfor vere nyttig med eit kort blikk på linjekampen i dei åra Noreg var under tysk okkupasjon.

Da den kommunistiske sabotøren Asbjørn Sunde, kjend som «Osvald», i mars 1942 mottok ei liste med namna på eit 20-tals personar som politimannen Asbjørn Bryhn ønska å få likvidert, var dei likvidasjonane som lyktest, ein del av ein rettferdig forsvarskrig mot den tyske okkupasjonen. Asbjørn Bryhn, som seinare vart sjef i Overvakingspolitiet, var i første del av andre verdskrig med i ei motstandsgruppe i Oslo-politiet og samarbeidde med fleire andre grupper. Lista over dei som skulle likviderast, var ikkje påfunn av enkeltpersonar. Det var resultat av samråding mellom fleire motstandsgrupper. Til slutt hadde ein illegal dommar innafor motstandsrørsla avsagt dei 20 dødsdomane som «Osvald» vart beden om å hjelpe til med å gjennomføre.

Da Osvald-gruppa 21. august 1942 sprengde Statspolitiet sitt hovudkvarter i Henrik Ibsensgate 7, hadde Asbjørn Sunde sjølv nettopp avslutta eit anna, og denne gongen mislykka, likvidideringsoppdrag saman med politimannen Asbjørn Bryhn. Historikaren Lars Borgersrud skriv at Bryhn og Sunde saman hadde tatt på seg oppdraget med å ta livet av «statspolitilegen Hans Eng som var beryktet for sin fangehåndtering, og for deltakelse i henrettelser» (2). Denne likvideringsaksjonen mislyktest, mens Osvald-gruppas eigen sprengingsaksjon i Stapo-hovudkvarteret var vellykka og kosta livet til ein av dei mest forhatte torturistane, som og stod på lista over dei 20. Ingen skal undrast over at den tids NTB karakteriserte dette som ei av dei mest «dyriske skjendselsgjerninger den kommunistiske terrorbanden har begått».

Lars Borgersrud som har dokumentert historia til «Osvald»-gruppa, gir denne beskrivinga av aksjonen:

«Sunde, Sigurd Hansen, Håkon Eriksen, Alf Kristiansen og Peter Bruun tok litt før 24.00 drosje til trappen foran Deichmann-søylene. Derfra spaserte de gjennom søylegangen, ned N. Hammersborggaten og Møllergaten til bakgården ved Henrik Ibsensgate 7, hvor Sunde låste dem inn. De listet seg stille gjennom korridoren forbi politiets Akeravdeling, opp til baktrappen til 6. etasje, og gjennom korridoren fram til værelse nr. 11, hvor torturistene Thorhus, Dønnum, Tofteberg og Vogt hadde sine kontorplasser. Mens Håkon Eriksen holdt vakt koplet Sunde opp en 2,5 kgs sprengladning mot Toftebergs telefonrørledning. Ladningen skulle virke slik at den ble satt av når Tofteberg tok av telefonrøret. Deretter tok de med seg det de hadde plass til av papirer, og forlot kontoret samme veg de hadde kommet.» (3)

Den såkalla «Kretsen», den uformelle leiinga i den sivile heimefronten, kravde raskt at London-regjeringa måtte gripe inn mot dei som brukte slike metodar i kampen mot okkupasjonsmakta. Dei sende eit krasst brev til utanriksminister Trygve Lie: Dersom «uansvarlige nordmenn» held fram med «hensiktsløse terrorhandlinger» vil tyskarane få gode påskott til motterror. «Folket vil bli lamslått og splittet og store lag vil falle fra i passivitet. Ingen vil finne det merkelig at tyskerne besvarer den slags med terror, og en fortsatt nasjonal frigjøringskamp etter de linjer vi har ført, vil ikke bli gjennomførbar.» Dei ba Trygve Lie instruere den militære leiinga om å forby alle former for støtte til «terroristiske anslag». Dei sa og frå at «vi er bekjent med at en norsk militærperson som har oppholdt seg i Norge i sommer, har vært i forbindelse med kommunistene, og så vidt vi har forstått, gitt sin konfirmasjon av den nye linje de har slått inn på» (4).

Statsminister Johan Nygårdsvold (Ap) reagerte raskt og heldt 6. september 1942 ein radiotale frå London. Han gjekk ikkje så langt i språkbruken som «Kretsen», men han ba «alle om å avholde seg fra individuelle aksjoner som ikke tjener noen fornuftig hensikt, men som vil føre til skjerpet terror fra quislinger og tyskere» (5). Statsministeren valde sikkert orda sine med omtanke, men ordbruken hans var misvisande. Borgersrud peiker på at «sprengningen av Henrik Ibsens gate 7 var ingen individuell aksjon, men en etter norske forhold omfattende militær aksjon» (6).

I nazipressa vart Alf Kristiansen og Reidar Kristoffersen framstilt som moralsk øydelagte leigemordarar av aller verste slag. Overlege Johan Scharffenberg – som på 1930-talet var ein framståande talsmann for rasehygiene – retta i 1947 eit voldsomt åtak mot Sunde. I eit avisinnlegg i Morgenbladet framstilte han Asbjørn Sunde som ein terrorist som likte å ta liv, og spurde polemisk: «Hva ga Asbjørn Sunde rett til å handle på en gang som anklager, dommer og fullbyrder?» (7) Sunde svara sjøl at det var «umulig ved en avispolemikk å klarlegge de motiver som lå til grunn for aksjonene, og jeg anser det derfor formålsløst på denne måte å prøve å renvaske mine drepte kamerater for anklagen om å være eventyrjegere og banditter» (8).

Det tener den da nyutnemnde overvakingssjefen Asbjørn Bryhn til lita ære at han ikkje tok offentleg til orde og fortalde den verkelege samanhengen. Asbjørn Bryhn var, ved sida av Jens Christian Hauge, ein av dei som kunne ha gitt eit sannferdig svar og klarlagt det nære samarbeidet som i 1942 eksisterte mellom Osvald-gruppa, motstandsgruppa i Oslo-politiet og ein del av Milorg. Hausten 1947 var kommunisten Asbjørn Sunde definert som fiende. Alt var lov i den kampen som da var i emning for å bringe kommunistane i vanry.

AKP avviste Rote Arme-fraktion

Etter at motstanden og frigjeringskampen mot vestleg kolonistyre vaks i styrke over heile kloden, vart slutten av 1960-åra og første del av 1970-åra ei vekstperiode for mange slags meir og mindre radikale politiske retningar i Europa. Blant anna i Tyskland og Italia voks det fram såkalla revolusjonære grupper som brukte individuell vald og terror. I enkelte radikale ungdomsmiljø på kontinentet fanst det ein viss sympati for den «radikale» Andreas Baader som i 1968 vart dømt til tre års fengsel for å ha tent på eit varehus. 14. mai 1970 vart han befridd frå Tegel-fengslet i Vest-Berlin av journalisten Ulrike Meinhof og fleire andre (9). Dei kalla seg Rote Armé-fraktion (RAF), men vart gjerne omtala som Baader-Meinhof-gruppa, og gjennomførte fleire attentat og drap i Tyskland. Dei likviderte blant anna rettspresident Günther von Drenkmann og Hanns-Martin Schleyer, presidenten i den vestyske arbeidsgivarorganisasjonen. Desse aksjonane ga «reaksjonen påskudd til fascistiske overgrep», slik det var formulert i AKP-programmet.

Ei lita gruppe skulle vekke arbeidarklassen gjennom eliteaksjonar der «heltane» tok livet av meir eller mindre forhatte representantar for herskarklassen. AKP si avvising av den slags, kombinert med den styrken partiet hadde i mange ungdomsmiljø i den perioden da terroristideane hadde medvind i Tyskland og Italia, er sannsynlegvis årsaka til at slike grupperingar aldri klarte å skaffe seg avleggarar i Norge.

Jan-Carl Raspe frå Baader-Meinhof-gruppa let vere å ta kontakt med partileiinga i AKP da han i 1974 var på ein liten Norges-turné. Raspe oppsøkte i staden raude miljø fleire stader på Austlandet. Ærendet hans var å opprette kontakt med norske grupper, blant anna for å få i gang felles våpentrening. Raspe feilvurderte publikummet sitt. Dei medlemmene av AKP han kom i kontakt med, avviste invitasjonen hans og varsla partileiinga om kva slags besøk dei hadde fått (10). Jan-Carl Raspe var ein av dei tre tyske terroristane som vart funnen død i Stammheim-fengslet i Stuttgart 18. oktober 1977, nokre få timar etter at den mislykka flykapringsaksjonen i Mogadishu var avslutta. Fengselsleiinga sa det var sjølvmord. Ulrike Meinhof hadde hengt seg i det same fengslet eitt og eit halvt år tidlegare.

Kritiserte flykapring, men støtta frigjeringskrig

AKP tok avstand frå det dei tyske og italienske terroristgruppene stod for, og kritiserte og dei flykapringsaksjonane som palestinske organisasjonar gjennomførte. Vi støtta palestinarane si sak, men var på dette punktet usamde med dei i valet av kampmetoder. Samtidig var full støtte til dei indokinesiske folka sin frigjeringskrig eit av dei politiske spørsmåla som skilde AKP frå mange andre radikale i Norge. Når radikale sosialdemokratar i Skandinavia sa «Fred i Vietnam nå», stilte m-l-arane parolen «Seier for FNL», dvs. at vi arbeidde for at Den nasjonale frigjeringsfronten skulle vinne ein militær siger over den amerikanske invasjonshæren. I den svenske debatten mitt på 1970-talet formulerte Jan Myrdal sitt standpunkt slik:

«Folkene i Indokina frigjør seg. De bruker vold. Deres krig er rettferdig, men det er en krig. Frigjøringsfrontens kuler dreper. Til tross for dette støtter vi folkene i Indokina. Vi mener også at vårt folk har samme rett til et nasjonalt selvforsvar. Det er hykleri å si at vi fordømmer den individuelle terrorismen på grunn av volden i seg selv. Det er lett å hykle på den måten. Men det er ikke riktig. Vold og vold er ikke alltid det samme.

Det er ikke «helter» og «genier» som former historien. Det er folket som er drivkraften. Den som – på vegne av «venstrekreftene» eller «revolusjonen» – hevder at en individuell terror kan være nyttig i visse ekstreme tilfeller fordi den fungerer som en gnist, tar feil. Individuell terror kalles ikke individuell terror fordi terroren retter seg mot et individ (i store nasjonale frigjøringskriger og folkelige revolusjoner er det jo også individer som dør), men fordi den utføres individuelt. (…) Selv i den mest ekstreme situasjon er den individuelle terroren negativ fordi den passiviserer massene. (…) Det er i vurderingen av folket og heltene den store forskjellen mellom venstre- og høyresida viser seg. De menn og kvinner som forsvarer en individuell terror, står politisk til høyre blant andre heltedyrkere og overmenneskesvermere, uansett hvilke revolusjonære fraser de bruker.»(11)

Eg oppfattar dette innlegget som ei grei samanfatning av det som heilt frå partistiftinga i 1973 har vori AKP sitt grunnlag for å avvise individuell terror som politisk metode.

AKP har aldri programfesta «væpna revolusjon»

Det er likevel ikkje få spaltemeter som er skrivi i norske avviser for å framstille AKP som tilhengjarar av terrormetoder. Parolen «væpna revolusjon» har vori ein gjengangar i slike hatartiklar mot AKP. Det er svært få, både utafor og i AKP som har fått med seg at denne parolen aldri har vori ein del av partiet sitt program.

Men påstandane om AKPs programfesting av «væpna revolusjon» har gong på gong vorti brukt som grunngiving blant anna for at dei hemmelege tenestene måtte kartlegge heile organisasjonen. Pensjonist Kåre Willoch er berre ein av dei borgarlege logikarane som har gått til knusande åtak på dette ikkje-eksisterande punktet i partiprogrammet: «AKP (m-l) hadde som kjent programfestet væpnet revolusjon. Det kan med andre ord ikke være tvil om at medlemskap innebar tilslutning til et ulovlig formål,» sa den tidlegare statsministeren da han i 1997 møtte til høyring i Stortingets kontrollkomite etter at Lund-kommisjonen hadde lagt fram rapporten om korleis ulike regjeringar frå 1945 til 1996 hadde brukt dei hemmelege tenestene som innanrikspolitisk meiningspoliti. Lund-kommisjonen er derimot einig i at «uttrykket ‘væpna revolusjon’ var ikke programfestet i de offisielle prinsipprogrammene og vedtektene» (12).

Men rett skal vere rett. Særleg i 1976-77 brukte nok både partileiar Pål Steigan og mange andre partitalsmenn uttrykket slik at det gjekk an å tolke det som om partiet tenkte seg revolusjonen som eit militært felttog. Motstandarane lyktest i alle fall ofte med å framstille det slik. I etterpåklokskapens klare lys er det lett å sjå at partileiinga fire år etter partistiftinga gav ein del hjelp til dei som ønskte at folk skulle forbinde AKP med vilje til offensiv valdsbruk. RV si valavis frå 1977 melde at «RV er det eneste partiet som stiller til valg med væpna revolusjon og proletariatets diktatur på programmet». På denne tida hadde ikkje RV eigen organisasjon og eige landsmøte. Valavisa var sikkert klarert av partileinga i AKP, men denne formuleringa gjekk altså ut over det partiprogrammet som landsmøtet hadde vedtatt.

Dette er ikkje einaste tilfellet der meir og mindre autoriserte talspersonar marknadsfører politiske standpunkt som avvik frå det landsmøtevedtatte partiprogrammet. Den slags er vanleg i alle parti. For AKPs del har nok dette medverka til at mange har fått ei uriktig oppfatning av det synet på den sosialistiske revolusjonen som partiet har programfesta.

I 2003 er AKP, likeeins som i 1973, for ein sosialistisk revolusjon, og ønskjer at omveltinga kan skje på fredeleg vis. Men partiet meiner all erfaring tyder på at borgarskapet vil slå tilbake med valdsmakt og at folket må vere budd på å forsvare sosialismen med våpenmakt og. Personleg er eg meir sikker i dag enn i 1973 på at det er ei dødslinje å tru noko anna. Ingen erfaringar tyder på at Norge skal bli det historiske unntaket der kapitalistklassen i ein skjerpa situasjon ikkje bruker den valdsmakta dei rår over, viss dei ikkje klarer å sikre den kapitalistiske samfunnsordninga på anna vis.

Vi kjem nok til å gjere fleire erfaringar som stadfestar dei slutningane Jan Myrdal formulerte for snart 30 år sia: «Selv i den mest ekstreme situasjon er den individuelle terroren negativ fordi den passiviserer massene. (…) Det er i vurderingen av folket og heltene den store forskjellen mellom venstre- og høyresida viser seg. De menn og kvinner som forsvarer en individuell terror, står politisk til høyre blant andre heltedyrkere og overmenneskesvermere, uansett hvilke revolusjonære fraser de bruker.»

Noter:

• 1. Arbeidernes kommunistparti (m-l): Programmer og vedtak fra det 1. landsmøtet. Utgitt av Oktober 1973, side 26
• 2. Lars Borgersrud: Wollweber-organisasjonen i Norge. Doktoravhandling i historie ved Universitetet i Oslo 1994, side 469
• 3. Lars Borgersrud 1994, side 478-479
• 4. Same kjelde, side 482-483.
• 5. Lars Borgersrud: Nødvendig innsats. Sabotørene som skapte den aktive motstanden. Oslo 1997, side 234
• 6. Same kjelde, side 234-235
• 7. Lars Borgersrud: Wollweber-organisasjonen i Norge. Doktoravhandling i historie ved Universitetet i Oslo 1994, side 469 og 478
• 8. Morgenbladet 7. oktober 1947. Her sitert etter gjengiving i Borgersruds doktoravhandling, side 470
• 9. Øyvind Foss er ein av dei som har skrivi om dette i boka Blant terrorister og syndere, Ansgar Forlag 1978
• 10. Kjelden for desse opplysningane er Finn Sjue, som på denne tida var både partisekretær i AKP og redaktør i Klassekampen
• 11. Folket i Bild/Kulturfront nr 10, 1975. Her sitert etter artikkelsamlinga Kaptein Nemos virkelige navn, side 142. Utgitt i Oslo 1986 av Klassekampen
• 12. Rapport frå Lund-kommisjonen, side 204

Bokomtale ved Gudmund Dalsbø

Å gå på sosialen for å overleve, er trasige greier – det er dei fleste samde om. Det er ikkje uvanleg – anten ein står til høgre eller venstre i politikken – å meine at «det beste ville ha vore om dei fekk ein jobb dei kunne hanskast med».

Standpunktet er heller ikkje ukjent i USA, der styresmaktene støtt sett i gong nye «velferdstiltak» for å få fleire inn i arbeid. Det vanlege er da, trur eg, som i Bush sitt nye økonomiprogram no i januar, å gi skattelette til arbeidsgivarane.

Men spørsmålet er: Er det nok å jobbe? Journalisten og forfattaren Barbara Ehrenreich tok til å undrast på det – kan nokon eigentleg overleve på 7 dollar i timen? Ho drog ut i det amerikanske arbeidslivet for å sjå. Tok seg jobb som servitør, som pleieassistent, som reinhaldar og i butikk. Nickel and Dimed. Undercover in low-wage USA er historia om korleis det gikk. Eller heller: korleis det slett ikkje gikk. Ho er vel verd å lese.

Ehrenreich byr oss ei lettlese, morosam, gripande – og ikkje minst lærerik – forteljing om kor vanskeleg det er å få seg arbeid, å få seg bustad. Ja, å få seg arbeid og bustad i nærleiken av kvarandre. Sjølv tar ho seg råd til å ha bil, noko ikkje alle dei nye kollegene hennar har. Vi får høyre om ein kjønns- og rasedelt arbeidsmarknad. Om orienteringsfilmar mot fagorganisering («tenk på alt du taper om du vert med i ei fagforeining!»), og om å betale avgift til arbeidsgivaren dersom du vil gå i dongeri på jobb. Om lagerrom som vert låst av, så ikkje dei tilsette skal stele 20 grams ketsjup-boksar. Om kollegaen som bur i bilen sin, og som er så heldig at sjefen lar ho parkere bak butikken. Om personlegdomstestar og narkotestar som ikkje har noko poeng anna enn å gjere det klart for arbeidssøkjaren frå første sekund at ho er ein dritt og vil bli behandla deretter. Om vaskaren som brekker beinet, men ikkje tør gå frå jobben. Om mellomleiarar som har gløymt at dei har vore kalv, og om dei tilsette sin evige omtanke for økonomien til firmaet. Men også om solidaritet mellom folk, og om gleda ved å gjøre ein skikkeleg jobb, enda ein ikkje får anstendig betalt. Om å gi fastfood-kunden litt meir dressing enn det står i reglementet (to «signal our love»).

Ehrenreich held ikkje på mange dagane før ho finn svaret: det er ikkje mogleg å leve av amerikanske låginntektsjobbar. Ho treng minst halvannan jobb. Eller ho må ha ein mann, ei mor eller ei venninne å bu saman med. (Og NB – ho har ikkje ungar å ta seg av!) Bustadproblemet er kan hende det verste. For å få eit fast husvære må ein samla seg opp nok pengar til å betale tre månader forskot. Det er umogleg. Det er difor ikkje uvanleg at fattige familiar i USA bur på motell, i alle fall utanom turistsesongen, fire personar på eitt rom til 150 dollar i veka. Du treng ikkje vere reknemeister for å finne ut at dette er ein svært vond sirkel.

Til slutt i boka freistar Ehrenreich å finne ut kva som gikk gale. Avisspaltene er fulle av «jobb ledig». Burde ikkje slikt gjøre at prisen på arbeid stig? Boka gir gode svar på kvifor arbeidsmarknaden ikkje kan fungere som liberalistane meiner han burde.

Nickel and Dimed er spanande lesnad. Boka fortel om korleis det står til i verdas fremste demokrati. Og truleg seier ho også noko om korleis det kan bli her til lands om den internasjonale frihandelen får rå. Eller kanskje er eg naiv når eg trur at ein kan leve av ein heiltidsjobb i Noreg. Kven tar på seg å finne ut om det?

Norsk utgave: Kjøpt og underbetalt (Oktober)

Debatt

av Hans Olav Brendberg

I Raude Fane nr 4, 2002 gjekk eg gjennom bakgrunnen for Balfour-erklæringa, og tok til orde for ei revurdering av synet vårt på tilhøvet mellom sionismen/Israel og stormaktene. Lars Akerhaug svarar i Raude Fane nr 1, 2003.

Eller – det er i grunnen det han ikkje gjer. Akerhaug konkluderer utan argumentasjon. «Det kan være liten tvil om at uansett stormaktenes daværende intensjoner har sionistbevegelsen og den senere staten Israel, blitt stormaktenes redskap.»

Eg meiner biletet av Israel som ein reidskap for imperialistiske ambisjonar i området, er så forenkla at det er villeiande. Det politiske spelet til sionismen/Israel har alltid hatt eit element av å «gjera jobben for imperialismen». Dette har ikkje vore avgrensa til Midt-Austen; dei mest grisete oppdraga i Latin-Amerika har vorte utført av israelske tenester på vegne av USA. Israel er ei stormakt i torturbransjen, ikkje berre lokalt. Men rolla som reidskap eller lakei er berre ei side av tilhøvet mellom sionismen og stormaktene. Sionismen og Israel har i tillegg forfølgt eigne mål – om naudsynt på tvers av stormaktsinteressene (som til dømes Pollard-saka i USA syner). Storbritannia fekk aldri noko att for rolla som tilretteleggjarar for sionismen. Den eine gongen britane brukte Israel som alliert, under Suez-krisa, førte dette til at London mista venene sine i området. To år etter at israelske soldatar slost side om side med britane kom revolusjonen i Irak, og den britiske stormaktsposisjonen i området gjekk i oppløysing. Israel tente på alliansen med britane – men britane tapte stort. Ein parallell til det som er i ferd med å skje no.

Medan eg skriv dette, sit eg med J J Goldbergs bok Jewish Power framfor meg. Goldberg og andre sionistiske, amerikanske jødar fører ope den diskusjonen som norsk venstreside er livredd for. Goldberg syner greitt samanhengen mellom den førre George Bush sitt forsøk på å leggja press på Israel og reaksjonen i det jødiske samfunnet i USA som bidro sterkt til at han tapte neste presidentval. Det er ingenting mystisk ved jødisk makt i USA – når ein først vedgår at ho finst. Det dreier seg ikkje om ein hemmeleg konspirasjon: Alle organisasjonane, frå ADL og AJC til JINSA og ZOA opererer heilt ope, med ein kjent dagsorden. Men når mylderet av amerikansk-jødiske organisasjonar dreg i same retning utgjer dei ei formidabel makt. Papa Bush sitt framlegg om å halda tilbake lån til Israel i 120 dagar i 1991 for å leggja press på Shamir før Madrid-tingingane, førte til ein invasjon av 1.300 lobbyistar på Capitol Hill. Og denne politiske strukturen er langt eldre enn den israelsk-amerikanske alliansen som først og fremst tok form i Nixon-perioden. «Israel-lobbyen» er berre ein liten del av eit større bilete.

Kunnskap er makt. Mangelen på røynleg, konkret og detaljert kunnskap om korleis den jødiske diasporaen, først og fremst den amerikanske, verkar inn på hendingane i Midt-Austen er i røynda ein garanti for maktesløyse. Så lenge omgrep som «neokonservatisme» stort sett er eit framandord på norsk venstreside, så lenge det er tabu å diskutera samanhengen mellom jødisk religion og kastefunksjonen til det jødiske samfunnet dei siste 2.000 åra, og så lenge Israels geopolitiske ambisjonar og grunnleggjande statsideologi ikkje blir diskutert – endar ein opp med overflatisk fordøming av staten Israel, ikkje forståing av korleis ein effektivt kan motarbeida sionismen.

Den jødiske kasten dyrka eit mytisk sjølvbilete som evige offer for grunnlaus vald – Satan sitt hat mot Gud. I dette verdsbiletet gjekk det grunnleggjande skiljet mellom jøde og goyim, slik ein møter det i til dømes påskeliturgien sine ord: «I kvar generasjon reiser dei seg mot oss for å øydeleggja oss, men Den Heilage, velsigna vere Han, reddar oss frå hendene deira.» Denne ideologien formar ikkje berre israelsk politikk og verdsbiletet til det jødiske samfunnet i USA. Venstresida har i stor grad ukritisk overteke biletet av jødane som «evige offer», og er livredde for å gje Satan veslefingeren ved å opna opp for røynlege diskusjonar kring desse problema. Om ein elles ikkje trur på Satan, er den irrasjonelle redsla for djevlemakt svært sterk nett her.

I grunnen er det lite eg kan gjera med dette. Redaksjonen i Raude Fane har gjort det klårt at dei ikkje ønskjer denne diskusjonen, og vil ikkje trykka mine tekstar om jødedomen som politisk struktur. Og utan ein open diskusjon der ein kan prøva ut argumenta endar ein opp som Lars Akerhaug: Ein har konklusjonane klåre, men manglar argument.

av Jon Børge Hansen

31. mars satt jeg ved skrivebordet mitt hjemme i Tromsø og skreiv forord til den norske utgaven av Behind the invasion of Iraq. De indiske forfatterne, Research Unit for Political Economy – eller RUPE, hadde avslutta arbeidet sitt med boka tre måneder tidligere, altså ei god stund før det store angrepet på Irak starta. Men de historiske, politiske og økonomiske analysene deres var fortsatt brennende aktuelle.

Kunnskapene og argumentene i boka var nødvendige for å utvikle den store antikrigsbevegelsen som hadde vokst fram. I mars ga forlaget Monthly Review Press boka ut i billigutgave i USA. Røde Fane så det som sin oppgave å få gitt den ut og få den spredt så kjapt som mulig i Norge. Og 22. april var boka på gata, med den norske tittelen Krigen mot Irak – motivene bak.

Men da var krigen – eller i alle fall første fase av den – allerede over. I forordet til den norske utgaven hadde jeg skrevet dette: «Kan irakerne klare det umulige: stanse den amerikanske krigsmaskinen? Svært få trur det. Diskusjonen går i stedet om hvor lenge den irakiske motstanden kan vare, og hva skal til for å knekke den? Radioen står på mens jeg skriver. NRKs knappe nyhetsbulletiner melder om 20.000 bombetokter mot irakiske mål hittil. En tilkalt militærekspert får 45 sekunder til å presentere ei analyse av krigens gang: bombeangrepene vil sannsynligvis trappes ytterligere opp nå, og innen ei uke kan forsøket på å erobre Bagdad starte. Et varsel om blod, lidelser, traumer i nye, enorme mengder. Du som leser det jeg skriver nå, kan se tilbake på skjebnemåneden april 2003. Du vil vite mer om hvordan denne krigen utviklet seg, om forløpet av kamphandlingene videre.»

Vel, irakerne klarte ikke det umulige. USA har invadert og okkuperer nå Irak. Etter noen ukers motstandskamp slutta den irakiske hæren og militsen å slåss. Amerikanske tanks kunne nesten uhindra rulle inn i Bagdad, og amerikanske, britiske og kurdiske styrker kunne raskt ta over kontrollen i hele landet. Det er tid for å oppsummere: hva skjedde – og hva er status nå, to måneder etter at den amerikansk/britiske invasjonen starta?

Irak, krigen og okkupasjonen
– 12 punkter til ei oppsummering

1.

9. april rulla de amerikanske tanksene inn i Bagdad. Irak var erobra. Den irakiske armeen hadde gitt opp.

Om den militære motstanden hadde vært overraskende sterk de første ukene etter invasjonen starta, kom sammenbruddet like overraskende raskt. Årsakene til at forsvaret rakna så brått finnes det flere teorier og spekulasjoner om – noen av kildene i Midtøsten opererer med detaljerte framstillinger av hvordan nesten hele ledersjiktet under Saddam blei kjøpt opp, garantert ei trygg framtid og muligheter for innflytelse i et Irak under amerikansk ledelse. Disse folkene i kommandoposisjoner skal ha gitt ordre til de væpnede styrkene om at strategien var lagt om, kampen skulle trappes ned nå for å kunne komme igjen sterkere på sikt. Om det er noe i disse ryktene får tida vise.

Andre forklaringer er mer prosaiske: de vektlegger kombinasjonen av amerikansk militær overlegenhet og mangel på motivasjon hos de irakiske soldatene og offiserene, og hevder at sammenbruddet kom da de irakiske kommandolinjene var tilstrekkelig smadra.

Uansett var resultatet at USA med noen få tusen mann var i stand til å rykke inn og ta Iraks hovedstat i løpet av et par dager i april.

2.

De første ukene etterpå brukte USA til å ta kontrollen over Mosul, Kirkut, Tikrit og andre viktige byer. Og til å skaffe seg kontroll over oljen.

I presserapportene fra første fase av okkupasjonen var stikkordene: organiserte og spontane plyndringer, organisert nedbrenning av offentlige bygg, mangel på vann og elektrisitet, ei avventende befolkning. Og en okkupasjonshær som verken ville eller kunne gjøre stort mer enn å sikre grepet om oljedepartement og oljebrønner. Irak under amerikansk herredømme var ingen umiddelbar suksess.

3.

Etter en måned var stikkordene i rapportene fortsatt de samme: kaoset fortsatte, meldinger om kolera dukket opp, flertallet av befolkninga sto uten arbeid og inntekter, misnøyen med okkupasjonsmakta var åpen og voksende.

I denne tida har USA jobba målbevisst for å få etablert en administrasjon i landet. Men det skal være styringsorganer de kan bruke fullt ut til sine egne formål, med lojale irakere og amerikansk ekspertise i en passe blanding. «Antiterror»-spesialisten Paul Brenner er sendt inn som øverste sjef i den nye kolonien.

4.

Amerikanerne har tidsnød. Med utgangspunkt i moskeene kom irakere raskt i gang med å bygge opp sine egne lokale styringsorganer i flere byer i sør og i deler av Bagdad. De har prøvd å opprette en viss grad av lov og orden, og forsøkt å få i gang et så normalt samfunnsliv som mulig der de har innflytelse. Og fra første stund har budskapet vært: irakerne godtar ingen okkupasjon. USA skal ut, Iraks framtid tilhører irakerne.

Denne holdninga er også dominerende blant kurderne, USA allierte i angrepet på Saddams styre. De har utvida sitt territorium og sin innflytelse i den nordlige delen av Irak, og har sine ambisjoner og sine planer. Og de etniske konfliktene i nord, de mellom kurdere, arabere og turkomaner, har begynt å vise seg. Mens Tyrkia vokter fra grensene, klare til å rykke inn om det kurdiske sjølstyret blir for livskraftig.

5.

USA har sine ambisjoner i regionen. Syria og Iran blir utsatt for militære trusler og politisk press. Palestinerne blir pressa inn på et «veikart»-prosjekt – nok et forsøk på å avvæpne både den palestinske motstanden og den politiske støtten denne har rundt om i verden.

6.

Men fortsatt har USA mer enn nok å stå i med i Irak. Amerikanerne har utarbeidd en plan for omlegging av den irakiske økonomien. Planen har fokus på kontroll med oljen, privatisering av Iraks statseide industri og å åpne opp for utenlandske investorer. På lengre sikt, det vil si innen 10 år, er målet en frihandelssone som skal omfatte USA og Midtøsten. Men på kort sikt er målet å få i gang oljeeksporten og komme i gang med den enorme – og enormt lukrative – gjenoppbygginga av Irak.

7.

Store amerikanske selskaper er allerede begynt å sko seg i Irak. Kontrakter for alt fra havnebygging til oppbygging av helse- og skolevesenet går systematisk til Bush-administrasjonens bekjente. Og kapitalgrupper i Bush-vennlige stater får sin lille del av kaka.

8.

For disse amerikanske (og noen europeiske) storkonsernene betyr Irak profitt uansett hvordan det går for landet som sådant, bare USA beholder den militære og politiske kontrollen i åra framover. Men de er nødt til å ta noen grep for å hindre at opp til 50 prosent av Iraks forventa, framtidige oljeinntekter i årevis skal strømme ut av landet for og havne i andres lommer. Iraks utenlandsgjeld er jo anslått til 326 milliarder dollar. 127 milliarder av disse er lånegjeld, og 199 milliarder er ubetalte krigserstatninger fra forrige Golf-krig. USA presser på nå for å få kreditorer til å ettergi gjeld. For det er ikke USA eller Storbritannia Irak skylder de store beløpene; det er land som Kuwait, Saudi-Arabia, Russland, Tyskland og Frankrike som har mest utestående i Irak. Så denne gangen er det USA som lufter parola «slett ulandsgjelda».

9.

En stor del av utgiftene den amerikanske staten til nå har hatt i krigen mot Irak kan bokføres som inntekter for amerikanske konserner (våpen, ammunisjon, drivstoff etc etc). Slik omfordeles verdier internt i USA via statsbudsjettet fra skattebetalerne til deler av storkapitalen. Men det er grenser for hva Bush-regjeringa kan pøse ut av midler på denne måten. De opererer allerede med underskuddsbudsjetter og voksende statsgjeld. Kontrollen de har etablert over irakisk olje letter presset mot dollaren og kan gi USA et finansielt pusterom. Men da må de enorme utgiftene som vil komme i Irak betales av andre enn den amerikanske staten. Først og fremst skal de betales av irakerne sjøl, ved hjelp av oljeressurser og arbeidsinnsats. De 12 milliarder dollarene som står på Iraks «olje-for-mat»-konto er det også viktig å få hand om. Og så trengs alskens bidrag fra øvrige land i «stabiliseringa» og gjenoppbygginga av Irak. Alle vil være velkomne, så lenge de ikke utfordrer det amerikanske herredømmet i landet.

10.

Diskusjonen om FNs rolle i Irak framover må sees i lys av dette. USA ser gjerne at FN kommer inn som en juniorpartner; det vil gi tilgang både til politisk legitimitet og til økonomiske og administrative resurser. Men FN i stedet for USA? Aldri.

Regjeringer og kapitalgrupper i svært mange land vil utvilsomt være fornøyd med en begrensa FN-rolle i Irak, så lenge det kan gi dem åpningen de trenger for å hive seg med på vinnerlaget, det laget som skal inn og sko seg i Irak. Nykolonialismen vil i så fall bli solgt til opinionen hjemme under overskrifter som «stabiliseringsstyrker» og «bistand». Og i og med at det er mange – også på venstresida – i vestlige land som henger fast i forestillinger om at «vi» har både rett og plikt til å intervenere i andre land for å «utvikle» dem (The white man’s burden), så vil det kunne finnes massestøtte for en slik politikk. En politikk som vil gjøre for eksempel Norge til aktiv deltaker i et amerikansk okkupasjonsregime i Irak. Et FN-fikenblad er alt som skal til for å gjøre en slik intervensjonspolitikk respektabel for mange i Vesten.

11.

Utviklinga av motstandskampen i Irak vil avgjøre hvordan framtida blir for folk i hele Midtøsten. Vi her hjemme har våre oppgaver: vi må jobbe for at freds- og antikrigsbevegelsen holder fast på sitt prinsipielle standpunkt: at krigen mot Irak var en forbrytelse, og okkupasjonen følgelig også er det. Vi må fortsette arbeidet for å holde Norge utafor okkupantenes rekker. Og vi må jobbe for å holde et så skarp søkelys som mulig både på USAs videre krigsplaner og på det som skjer i land der amerikanerne allerede har bitt seg fast, enten det er i Afghanistan, Colombia eller i Irak.

12.

Vi har en også en særegen oppgave innafor den breie fronten mot krig og for fred. For igjen å sitere fra det forordet jeg skreiv til den indiske Irak-boka: «Skal den store antikrigsbevegelsen klare å vokse seg sterk nok til å møte den trusselen den amerikanske krigspolitikken representerer, må den forankres i en djupere forståelse av hva slags krefter vi har med å gjøre. Fredsbevegelsen og antiglobaliseringsbevegelsen må studere sammenhengen mellom økonomi og politikk, mellom «globalisering» og krig, mellom strategisk planlegging og taktisk spill. I Midtøsten, i store deler av Asia, i Sør- og Mellom-Amerika, i en rekke afrikanske land, nærmest over alt i det som har vært omtalt som «den tredje verden», er det ei utbredt oppfatning at krigen mot Irak er et uttrykk for amerikansk imperialisme. Denne indiske boka bringer argumentene for dette synet inn i den norske debatten. For også i vår del av verden, også her i Norge, må massebevegelsen mot krig og påtvunget nød nå begynne å forholde seg til dette begrepet, til imperialisme. Imperialismen er ikke et spøkelse fra 1970-tallets debatter. Imperialismen er en knallhard realitet.»

Det første opplaget på 1.500 av «Irak-boka» Røde Fane ga ut forsvant i løpet av noen uker. Nye 1.000 er trykt opp nå. Har du den liggende ulest i bunken på bordet ditt hjemme, så finn den fram og les den. Har du den ikke: kjøp den. Det er fortsatt ei nødvendig bok.

av Erling Folkvord og Arnljot Ask

Øvrige artikler om Armenia i dette nummeret: | Armenia ­ før sovjetperioden | Sovjetrepublikken Armenia 1921-91 | Republikken Armenia, fra 23. september 1991 | Norge i Kaukasus | Midt i «Det store spillet» | Kart over området | Faktaboks

Vi fikk muligheten til å besøke det lille kaukasiske landet Armenia våren 2002. Et land som det siste tiåret stort sett bare er kjent her i steinrøysa fordi Norge spilte VM-kvalifiseringskamper i fotball mot det. Men Armenia har flere tusen års historie som aktør på en arena hvor stormakter og sivilisasjoner har stått opp mot hverandre. Striden om innflytelse og dominans har pågått fra romerrikets tid, gjennom ottomanertiden og til nåtidens nye versjon av Det store spillet mellom USA og dagens annen divisjons imperialistmakter som slåss om råderetten over den såkalte euroasiatiske korridor.

Bakgrunnen for vår reise var en invitasjon fra Det armenske riksforbundet i Sverige og Armenian Popular Movement (APM), en regjeringsuavhengig organisasjon av armenere i både inn- og utland, om å delta i markeringen av folkemordet på armenerne i 1915. Arnljot Ask hadde hjulpet den norske avdelingen av APM med å lage et opprop til norske myndigheter om at Norge, på samme måte som Sverige alt hadde gjort, skulle oppfordre Tyrkia til å erkjenne folkemordet. Da ingen på Stortinget prioriterte å følge opp saken, ble tidligere stortingsrepresentant Erling Folkvord og Arnljot Ask bedt om å være med i en parlamentarikerdelegasjon fra flere land i Europa og Midt-Østen for å overvære minnehøytideligheten 24. april og delta i seminarer og ekskursjoner for å lære mer om landet.

Vår hensikt er å bruke det vi ble kjent med under besøket, til å bidra til at Norge gjør noe for at menneskeheten får gjort opp for denne skjendige forbrytelsen for snart 90 år siden. Det er et spørsmål som ikke bare angår mellomfolkelige forhold i dette turbulente området, men som også er nødvendig for at slike forbrytelser skal bli vanskeligere å gjennomføre i framtiden, hvor som helst på jorda. Desto mer som det som skjer i dette området, vil bestemme over krig og fred for hele menneskeheten de nærmeste tiårene, og fordi Norge mer og mer blir trukket inn i storpolitikken der som følge av de betydelige økonomiske investeringene som norske storselskaper står for.

Debatt:

av Leiv Olsen

Det går ein diskusjon i AKP om kvar læraren høyrer heime klassemessig, i arbeidarklassen eller ikkje. Skal vi avgjera eit sånt spørsmål, held det ikkje bare å peika på at vi mottar lønn og derfor er lønnsarbeidarar. Vi må sjå på kva forhold vi har til andre menneske, både arbeidsherrane våre og elevane, og vi må i tillegg sjå på innhaldet i jobben: kva slags arbeid er det vi utfører?

Marx skreiv i Teorier om mervärdet (Marx-Engels, Skrifter i urval, Bo Cavefors förlag 1975) at lærarane er tilsette lønnsarbeidarar for arbeidsherren sin, samtidig som dei er noko anna for elevane. Dette er to viktige trekk som gjaldt skolen på Marx’ tid, og som gjeld enno i dag. Men skolen har fleire trekk som er viktige å sjå på. Skolen er langt ifrå statisk. Den skolen eg underviser i, er noko anna enn den eg ein gong, på 1950- og 1960-talet, var elev i, og noko heilt anna enn skolen som mine foreldrar og besteforeldrar var elev i. Samtidig som dagens skole er i rask endring vekk ifrå kva det no er, til noko anna, som vi enno ikkje sikkert veit korleis blir.

Litt frå historia: Læraren som undertrykte arbeidarklassens born

Det er interessant å lesa artikkelen «Usedelige jenter og tyvaktige gutter. Forholdet mellom barn, foreldre og det offentlige ca. 1920-1950», skriven av fyrsteamanuensis Astri Andersen, trykt i Historisk tidsskrift nr 4, 2001. Her kjem det fram at læraren ein gong hadde så stor makt at han/ho kunne få elevar innsette i tvangsanstaltar dersom læraren meinte at ein elev var tjuvaktig (om det var ein gutt) eller usedeleg (om det var ei jente). Lærarens ord aleine var ikkje nok, men dersom læraren var bestemt på å få det til, og kom med mange nok klagar om påstått usømmeleg atferd, ende det som regel med at eleven blei tatt ut av heimen og plassert i anstalt. Sånn var forholda i 1920-åra, og sånn var det enno på 1950-talet, sjå for eksempel Kjersti Ericsson: Drift og dyd. Kontrollen av jenter på femtitallet (Oslo 1997).

Denne kontrollen ramma bare born frå arbeidarklassen. Det blei lagt vekt på om guttar var tjuvaktige (overklasseguttar er som kjent ikkje tjuvaktige) og om jenter var usedelege – og då såg dei på om dei for det fyrste var forfengelege (prøvde å kle seg/gjera seg penare enn sin stand), og dernest om dei flørta og interesserte seg for guttar (dette gjaldt jenter i 13-14-15 års alder!).

Overklassejenter var aldri forfengelege, for dei skulle kle seg og te seg pent. Arbeidarklassejenter som prøvde på det same, var pr definisjon forfengelege. Og om dei på toppen interesserte seg for det motsette kjønn, var det eit sikkert teikn på at dei kom til å enda i fortapinga: hor og det eine med det andre. Derfor måtte samfunnet ta hand om dei før det var for seint.

Astri Andersen har undersøkt kven som blei tvangsplasserte i Bergen:

«Så godt som alle var arbeiderklassebarn (….) 39 % hadde fedre i faglærte yrker, (….) 20 % var løsarbeidere eller langvarig arbeidsløse (….) 19 % var barn av ugifte mødre, enker, eller de var i enkelte tilfeller foreldreløse, og de fleste av disse tilhørte byens fattigbefolkning (….) 1 % tilhørte middelklassen, mens det for (….) 21 % ikke ble oppgitt forsørgers yrke» (Andersen s. 480).

Skolen spelte altså den gongen ei viktig rolle i undertrykkinga av, og disiplineringa av, borna frå arbeidarklassen. Dei som veik for mykje av, blei tvangsplasserte i anstalt.

Då eg sjølv var elev på 1950- og 1960-talet, var læraren enno ein autoritet som ikkje skulle seiast imot. Om ein fekk kjeft, også om ein fekk kjeft for noko ein slett ikkje hadde gjort, måtte ein i alle fall ikkje svara. For då var ein frekk og obsternasig. Ingen trudde på eleven, alle trudde på læraren. – Jens Bjørneboe fekk i bøkene sine godt fram korleis autoritære lærarar kunne misbruka makta si til å knekka unge guttar og jenter. Sånn er det gudskjelov ikkje lenger. Men framleis er læraren autoriteten. Dei fleste lærarar legg vinn på å ha eit godt forhold til elevane, men dessverre er det enno enkelte som misbruker makta dei har til å mobba elevar. For dei som blir ramma, er dette eit stort problem.

Kva makt har då læraren i dag?

I dag kan korkje skole eller enkeltlærarar nekta å ta inn elevar, slik lærarar og skolar kunne då eg var gutt Formelt var det den gongen bare skolen som kunne nekta, men eg kjenner til eit tilfelle der ein enkelt lærar tvang gjennom at ein elev blei tvungen til å slutta i klassen. Ho ytra seg kritisk om Israel, og då, sa læraren, måtte enten ho eller han sjølv forlata klassen. Læraren hadde så stor makt at det ikkje var snakk om å opponera. I dag kan vi ikkje dumpa elevar i grunnskolen, slik lærarar kunne, og ofte gjorde, då eg var gutt. Vi kan utvisa ein elev frå ein time. Dersom ein elev skal utvisast for lengre tid enn timen, må ein fyrst gjennom ein prosedyre som også tar omsyn til elevens rettar. Og gudskjelov har elevane fått rettar i dagens skole!

Men læraren skal setta karakterar. Dette er noko vi er pålagt å gjera enten vi liker det eller ikkje. Og karakterar er reint skjønn. Retningslinjene er så vage at det grensar til det inkjeseiande. Det er derfor eine og aleine den enkelte lærars erfaring og skjønn som avgjer kva karakteren til kvar elev blir, og dette skjønnet varierer. Sjølvsagt! Skjønn er nettopp noko som varierer. Normalt vil det ikkje vera veldig store forskjellar frå lærar til lærar korleis dei vil bedømma ei bestemt oppgåve, men variasjonar på ein heil karakter må ein rekna med. I sjeldnare tilfelle har ein hatt større variasjonar. Det finst døme på at ein lærar har sett ulik karakter på same svar levert av to ulike elevar. Det har òg hendt at eksamensoppgåver som ein lærar, eller ein kommisjon, har vurdert til stryk, har fått toppkarakter av andre. Ikkje fordi læraren slurvar når ho/han skal setta karakter, men fordi det er ei svært vanskeleg oppgåve, spesielt når ein skal vurdera ein besvarelse som er så original at den er fullstendig hinsides kva læraren hadde venta. Har då eleven bomma på oppgåva eller tvert om gjort ein original og derfor særs framifrå jobb?

Som sagt vil avvika i bedømminga frå lærar til lærar normalt vera små. Men dei er der, og for elevar som blir ramma, kan dette kjennast djupt urettferdig. Det er snakk om å opna eller stenga dører til framtidig utdanning. For skolen er ein sorteringsmekanisme, og læraren er sett til å sortera – enten ho vil eller ikkje. Som lærarar står vi derfor i eit tvetydig forhold til andre menneske. For våre arbeidsherrar, enten det er snakk om stat og kommunar eller private skoleeigarar, er vi som andre lønnsarbeidarar. For elevane er vi ein autoritet med ein viss makt til å rå over framtida deira.

Men har vi dermed sagt alt som er verdt å vita for å kunna plassera læraren klassemessig? Makta eg har som lærar, er – gudskjelov! – klart begrensa i forhold til kva makt lærarane hadde for 50 eller 100 år sidan. Betyr det at vi lærarar har blitt meir arbeidarar? Ein lærar i den allmennutdannande skolen (dei 13 åra som så å seia alle elevar går på skolen) har større makt over sine elevar enn kva ein professor eller høgskolelektor har over sine studentar. Betyr det at dei blir meir arbeidarar enn eg som er lektor på vidaregåande? Det blir ein absurd tanke: at ein stig i utdanningshierarkiet, vil samtidig innebera at ein nærmar seg arbeidarklassen!?

Eg vil heller hevda at når dagens lærar har fått redusert makta si, så betyr det at vi har blitt mindre politi og meir lærar. Og kva er ein lærar?

Innhaldet i lærargjerninga

Læraren formidlar kunnskapar, haldningar og ideologi. Det vil seia ideologien til den herskande klassen – indoktrinering. På universitetet er det mindre av slik indoktrinering, meir opplæring i å stilla kritiske spørsmål ved hevdvunnen viten, derfor har universiteta alltid vore arnestader for opprørske rørsler. Betyr det at tilsette ved universitet blir meir arbeidarar? Ein sånn påstand blir absurd. Det må heller bety at det ikkje bare er fordi læraren formidlar borgarleg ideologi at ho skil seg frå arbeidarklassen, men fordi arbeidet er av ein heilt annan art enn sånt arbeid som arbeidarar utøver.

Høgare utdanning, utøvd ved universitet og høgskolar, vil eg seia er opplæring og oppøving i forsking. Det same kan ein ikkje seia om den allmennutdannande skolen, og slett ikkje om førskolen (sjølv om det er eit lite islett av forsking i all læring). Kva er då felles for arbeid som alle utdanningsgrupper utfører? Alle utdanningsgrupper utfører åndsarbeid. Og åndsarbeid fordrar eit visst sjølvstende.

Åndsarbeid skil seg nødvendigvis frå reint rutinearbeid, frå fysisk arbeid, og frå arbeid utført på kommando. Ingen kan tenka nye tankar på kommando.

Eg skreiv at åndsarbeid føreset eit visst sjølvstende. Kva sjølvstende har eg som lærar i dagens skole? Her vil eg ta meg sjølv som eksempel. Eg underviser i to fag: nyare historie og norsk (modul 1+2). Eg må halda meg til sentrale retningslinjer i form av sentralt fastsett timetal og sentralt fastsett læreplan, og eg må ta omsyn til at elevane ved årets slutt kan risikera å koma opp til eksamen, som skal følgja sentrale retningslinjer – i alle fall i norskfaget – og der det kjem ein sensor utanfrå som har den endelege avgjerda om kva karakter kvar enkelt elev skal ha.

Timetalet i nyare historie er 149 timar i året, timetalet i norsk modul 1 er 75 timar i året – det er det også på modul 2. Korleis eg disponerer desse timane, avgjer eg sjølv, helst i samråd med elevane. Den einaste begrensninga er at eg held meg til læreplanen.

Kva seier då læreplanen? Den er svært generell. Dagens læreplanar er sette opp som fleire «mål» – eit idiotisk uttrykk, for i mange av faga, for eksempel dei eg underviser, er det heilt misvisande å kalla desse for «mål». I norskfaget er det fyrste målet munnleg bruk av språket og det andre målet skriftleg bruk av språket, og dei same måla er sette opp både på modul 1 og modul 2! Normalt er det vel sånn at dersom ein når målet eitt år, set ein ikkje opp det same målet neste år?! Eit mål er noko ein strebar etter og, får vi håpa, før eller sidan når. I realiteten er «munnleg bruk av norsk» eit mål dei fleste når på 2-årsstadiet, og «skriftleg bruk av språket» eit mål dei fleste når i 2. klasse. Sånn at i vidaregåande skole er dette i virkeligheten ikkje mål, men område ein jobbar vidare med. Men sidan alt på død og liv skal heita mål idag, så kallar ein også dette for mål. Idiotisk!

Dette var eit sidesprang. I norsk må eg altså halda meg til ein læreplan med seks mål, alle like generelle, men supplerte med eksempel på delmål – dei også nokså generelle. For å få undervisning som inneheld eit minstemål av fornuft, så må læraren fortolka læreplanen. Helst i samråd med elevane. Finna ut kva ein skal jobba med, på kva måte, kor mykje tid til det eine og kor mykje til det andre, kva slags lærebøker ein skal bruka, kva kapittel, kva oppgåver osb, og også om det er noko ein skal ta lett på eller rett og slett hoppa over. Dette kan ingen andre gjera for meg. Ingen rektor, ingen fylkesskolesjef, ikkje noko departement kan gjera desse prioriteringane for meg eller fri meg frå alle desse vala, som er heilt nødvendige for å få den aller minste grad av fornuft inn i undervisninga. Dei einaste som kan hjelpa meg i dette, er mine eigne elevar. Og sjølvsagt, om eg ønsker det, eg kan samarbeida med andre lærarar som underviser same fag eller fag som det er naturleg å samarbeida med.

På same viset er det i nyare historie. Her har læreplanen tre mål som går på sentrale spørsmål i verdshistoria, sentrale spørsmål i norgeshistoria og viktige arbeidsmåtar i historiefaget. Også her er måla supplerte med eksempel på delmål, men korleis alt dette skal fortolkast, kva som er viktig i verdshistoria, i norgeshistoria, av arbeidsmåtar i faget, må kvar enkelt lærar sjølv finna ut. Helst i samråd med elevane. Her er sjølvstendet endå større enn i norskfaget, for i historie finst det ikkje retningslinjer for eksamen. Eksamensoppgåvene må læraren sjølv laga, og det finst ingen mal for korleis dei skal vera. Men historielærarar rundt om i landet har utveksla idear om dette, og fylket (Rogaland fylkeskommune) har utarbeidd retningslinjer for privatisteksamenar i faget, så det er mulig for meg som lærar å få tips. Men bare tips, ikkje retningslinjer!

Kort sagt er mitt sjølvstende som lærar stort. Og dette trass i alle forsøk frå departement og fylkesskolesjef på å styra oss! Opplæringsavdelinga i Rogaland fylkeskommune har utarbeidd ei rekke dokument, såkalla styrande dokument, blant annet om korleis undervisninga i faget skal planleggast, og dei er sikkert tenkt som ein reiskap til å styra undervisninga til kvar enkelt lærar. I praksis fungerer desse styrande dokumenta bare som tips og råd som kvar lærar når det kjem til stykket gjer som ho sjølv vil med.

Læraryrket har altså følgjande viktige trekk:

• Vi er som oftast tilsette ved ein undervisningsinstitusjon, og dermed tilsette lønnsarbeidarar.
• Men vi er tilsette for å utøva arbeid med heilt spesielle særtrekk:
  • 1. Vi har autoriteten i skolen, og med det makt over elevane – spesielt i den allmenndannande skolen, mindre på universitet og høgskolar. Makta vår er mindre enn tidlegare, og elevane har i dag visse rettar, men læraren er enno autoriteten.
  • 2. Vi skal sortera elevane, i alle fall frå siste året av ungdomsskolen og gjennom heile vidaregåande.
  • 3. Vi skal formidla borgarskapets ideologi, dei herskandes tankar.
  • 4. Vi skal undervisa.
  • 5. All undervisning er åndsarbeid, kan ikkje reduserast til reint rutinearbeid, og er eit arbeid som i hovudsak ikkje er fysisk, og føreset eit visst sjølvstende.

Desse fem punkta gjer både at vi som lærarar kjem i eit anna forhold til andre menneske – elevane, studentane – enn det arbeidarar gjer, og at arbeidet vi utfører, har eit heilt anna innhald og funksjon for samfunnet enn kva arbeidet til ein arbeidar har. Det betyr ikkje at arbeidarar gjer ein ukomplisert jobb! Eg har vore hjelpearbeidar i industrien i mange år, blant anna i malar- og sandblåsarfirma, og har stor respekt for ferdighetene til ein industrimalar eller overflatebehandlar. Eg er over hovud ikkje i stand til å utføra arbeidet deira på tilfredsstillande måte! Og arbeidet deira er viktig, for slurv vil seinare føra til katastrofar når plattforma eller båten skal tåla vêr og vind i Nordsjøen og andre stader. Det kan vera snakk om liv eller død. Likevel er det eit arbeid som i all hovudsak ikkje er eit åndsarbeid. Det er for eksempel mulig å tidsstudera arbeidet til industrimalaren og ut frå det setta opp ein ganske presis akkord, der kvar enkelt arbeidsoperasjon er beskrive i detalj. Slikt er ikkje mulig i lærargjerninga.

Blir læraren proletarisert?

Kanskje er vi på veg mot større styring ovanfrå, frå skoleeigar og rektors side, i framtida. Ein ting som i alle fall er på veg inn, er større marknadsstyring i skolen. Kvar enkelt skole og kvar enkelt lærar blir sette opp mot kvarandre, og skal konkurrera om å trekka til seg kremen av elevane, dei elevane som viser mest interesse. Vil det gjera læraren til meir arbeidar? For arbeidsherrane våre er og blir lærarane lønnsarbeidarar. Men for elevane? For dei blir vi kanskje ein seljar, ein slags sjølvstendig næringsdrivande, på toppen av at vi framleis vil vera meir eller mindre sjølvstendige åndsarbeiadarar som skal driva undervisning.

Så lenge arbeidsdelinga står ved lag, kjem vi ikkje utanom at jobben vår fyrst og fremst er å undervisa. Og kva er undervisning? Undervisning er å finna ut korleis vi kan hjelpa elevane til å tilegna seg dei kunnskapane og dei innsiktene som framtidas samfunn vil kreva. Dette liknar på forsking: du møter aldri to elevar som er like, eller to klassar som er like. Du kan aldri vera trygg på at det som fungerte godt eitt år, også vil fungera godt eit anna år, med andre elevar. Du må heile tida vera på leit etter den måten å undervisa på som fungerer.

Så lenge undervisning ikkje kan omsettast til reint rutinearbeid, kan heller ikkje kapitalismen koma utanom den sjølvstendige åndsarbeidaren som faktisk underviser, det vil seia leitar etter det gode samvirket lærar/elev som hjelper eleven å ta til seg kunnskapar og innsikt. Det inneber at lærarane, slik eg ser det, aldri hamnar i arbeidarklassen. Ikkje før automatiseringa av læreprosessen eventuelt kjem til eit stadium der lærargjerninga kan erstattast av reint rutinearbeid. Eller at samfunnet når eit nivå der ein kan avskaffa sjølve arbeidsdelinga.

Om vi som lærarar får mindre makt over elevane, fordi rettane deira blir styrkte, og om vi heller ikkje skal sortera dei og ikkje indoktrinera dei, så blir vi ikkje av den grunn arbeidarar. Det betyr bare at arbeidet vi då må utføra, i endå større grad blir rein undervisning.

Men om vi ikkje høyrer til arbeidarklassen, så er vi lærarar – til liks med bønder og helsearbeidarar – blant arbeidarklassens viktigaste allierte. For arbeidet som bønder, helsetilsette og lærarar gjer, skal sikra maten, helsa og utdanningsnivået til arbeidarklassen. Det store fleirtalet av oss høyrer dessutan til i nedste sjikt av mellomlaga: vi har lite privileg å skryta av og ikkje all verdas prestisje å visa til. Lønns- og inntektskampane som vi (bønder, lærarar og helsetilsette) fører, er viktige bidrag til å utvikla samfunnsinnsikta i heile det arbeidande folket, og både bønder, helsetilsette og lærarar kan spela, og spelar, ei viktig rolle i samfunnskampen langt ut over våre snevre yrkesinteresser.

Arbeidarklassen har også andre viktige allierte: intellektuelle i andre yrke, kunstnarane og fleire. Det bør vera eit poeng å finna ut kven arbeidarklassen kan alliera seg med, og ikkje feia problemet under teppet ved enkelt og greitt å stappa alle ein ønsker, inn i sekken ‘arbeidarklasse’.

Kva klasse høyrer då læraren til?

Om lærarane ikkje er arbeidarar, kva er vi då? Kapitalistiske borgarar er vi ikkje, for vi eig ikkje produksjonsmidlar. Eg synest heller ikkje det er særleg dekkande å kalla oss småborgarskap, for ein småborgar er ein som eig produksjonsmidlar, men er avhengig av å stå i produksjonen sjølv, ikkje kan leva av å utbytta andres arbeid. Så når vi ikkje eig produksjonsmidlar, synest eg begrepet ‘småborgar’ blir misvisande. Kva er vi då? Vi er ein av dei mange gruppene som er prega av at vi står imellom dei to hovudklassane, borgarskapet og arbeidarklassen, og får framtida vår avgjort av striden mellom dei. Vi høyrer kort sagt til mellomlaga. Om nokre på død og liv vil kalla oss småborgarlege mellomlag, så la dei få lov til det, men etter mitt skjønn er det mest treffande å bare sei: mellomlag. Dermed seier vi òg at framtida vår er avhengig av at vi tar stilling.

Korfor er dette spørsmålet så viktig for meg? Vi diskuterer ikkje bare lærarane. Vi diskuterer korleis vi skal oppfatta store grupper, anslagsvis 20-30 % av befolkninga, som ikkje tradisjonelt har blitt rekna som arbeidarar. Samtidig har dette spørsmålet spesiell betydning for AKP, for AKP er fylt opp av lærarar. Er dette i lengda godt nok for eit parti som ønsker å vera eit arbeidarparti? Er vi talsfolk for lærarens leiarskap over arbeidarklassen, eller for at arbeidarklassens frigjering skal vera deira eige verk?

Til slutt: Den intellektuelle kapasiteten til arbeidarar er fullt på høgd med kapasiteten hos intellektuelle. Det er utelukkande arbeidsdelinga i samfunnet som skapar dagens skille. Klassar er eit resultat av arbeidsdelinga i samfunnet. Dersom det i framtida blir mulig å oppheva arbeidsdelinga, kan alle arbeidande vera både ånds- og kroppsarbeidarar på ei og same tid.

av Erling Folkvord

Armenia blir i oppslagsverk omtala som eit fjellrikt område på om lag 400.000 kvadratkilometer mellom Svartehavet og Kaspihavet. Armenia er nesten like stort som Sverige. Men den elleve år gamle staten Armenia, som grovt sett er ei fortsetjing av sovjetrepublikken med same namn, er mindre enn 30.000 kvadratkilometer, dvs. omtrent jamstort med Hedmark fylke. Storparten av det opprinnelege Armenia er i dag delt mellom statane Iran og Tyrkia og dei fleste armenarane lever i eksil.

I det 9. hundreåret før vår tidsrekning vart landet samla til eit kongerike. Assyrarane kalte det for Urartu, mens jødane omtalte det som Ararat. I dei komande hundreåra tok ulike nabomakter kontroll og ulike folkeslag kom vandrande og sette sitt preg på både land og folk. Den indoeuropeiske innvandringa skaut fart frå omkring 700 f. Kr. Under herredømet til Tigran den store (94-56 f. Kr.) var Armenia ei stormakt som i ein kort periode hadde kontroll over både Lilleasia og Mesopotamia.

Den første kristne staten

Kristne misjonærar frå Syria kom til Armenia og oppretta dei første menighetene omkring år 250 e. Kr. Dei må ha lyktest godt. Da Gregor Lusavaretch klarte å kristne kongen, vart Armenia den første staten med kristendom som statsreligion, om lag 50 år før dei kristne misjonærane i Eritrea hadde same suksess. Gregor sjølv vart biskop i Armenia. Den formelle titelen har sia den gongen vori katolikos. Embetet eller vervet som katolikos gjekk i den første tida i arv i slekta til Gregor, og dei som styrte den nye kyrkja samla seg store rikdomar og stor verdsleg makt. Gregor og dei første etterkomarane vart fram til 374 e. Kr. vigde som katolikos av erkebiskopen i Cæsarea, og var på eitt vis underordna han. Men seinare vart katolikos «en helt uavhengig patriark som ikke sto under noen kirkelig myndighet i eller utenfor landet, og han fikk en mektig innflytelse i det hele folk og har holdt seg som dets åndelige overhode til vår tid». (1)

Den armenske kyrkja har nyleg feira 1700-årsjubileum som statskyrkje. Ikkje så lenge etter at kristendomen slo igjennom, innførte Armenia sitt eige alfabet med 36 bokstavar. Berre 29 er i bruk i dag. Han som laga bokstavane, studerte først andre alfabet som var i bruk. I dag er det reist ein alfabetstatue der både kongen og Katolikos tok i mot han da han kom heim til Armenia i år 451. Etter eit studieopphald i Aleksandria hadde han det ferdige alfabetet med seg. Satsinga på å skape eit eige armensk alfabet var eit ledd i arbeidet med å ta vare på armensk kultur og hindre at både Armenia og det armenske skulle bli slukt eller assimilert i det persiske eller det østromerske riket.

Opp gjennom mellomalderen fortsette tilgrensande stormakter å kivast om kontrollen over Armenia. Den mongolske erobraren Djengis Khan rykka inn og tok austdelen av landet i 1223. Midt på 1300-talet var det persarriket som tok det austlege Armenia. Den seljuktyrkiske fyrsten Osman I i Lilleasia tok titelen Sultan i 1301 og starta byggjing av det som seinare vart Det osmanske riket. Midt på 1300-talet la dei seljuktyrkiske stammane det vestlege Armenia under seg.

Sultanen som tok over etter Osman I, oppretta i 1329 ei ny type hæravdeling – janitsjarane. Dei vart etterkvart sett på som sjølve kjerna i den osmanske militærmakta. Dei kristne slapp å gjere krigsteneste for Allah, men sultanen sine skatteinnkrevarar tok kvart år fleire tusen gutar mellom 4 og 8 år for at dei skulle bli utdanna til janitsjarar. Kristne gutar vart røva frå foreldra, omskorne og gitt ein høveleg muslimsk oppvekst og militær trening. I det kristne Armenia vart rekrutteringa til janitsjarane omtala som «guteskatten». Fritjof Nansen skreiv at dei «i lang tid var tyrker-rikets uhyggeligste våpen mot de kristne» (2). Janitsjarane spela ei viktig rolle da den osmanske hæren tok Konstantinopel i 1453.

Delt mellom stormakter

I 1639 underteikna den persiske sjahen i Tabriz og den osmanske sultanen i Konstantinopel (i dag: Istanbul) ein grenseavtale. Dei vart samde om korleis dei skulle dele både Armenia og Kurdistan mellom seg. I 1829 førte ein ny stormaktsavtale til at Russland og fekk ein del av Armenia. Ut over resten av 1800-talet vart Armenia ein brikke i drakampen mellom den russiske tsaren og den osmanske sultanen. Tsaren flytta den russiske grensa sørover og tok ein større del av Armenia gjennom fredsavtalen i Berlin 1878. Samtidig gjorde Storbritannia ein hemmeleg avtale med sultan Abdul-Hamid. Storbritannia skulle yte militær hjelp viss Russland prøvde å ta meire armensk land enn det som var avtalt. Sultanen lova til gjengjeld å innføre reformar for armenarane. Han ga Storbritannia øya Kyros som eit slags pant på at han skulle oppfylle avtalen. Denne hestehandelen vart kritisert, tilmed i det britiske Overhuset: «I ingen verden har vår politikk vært diktert av så umoralske og så meningsløse beveggrunner,» sa hertugen av Argyle.

Rundt denne tida oppsto dei første spirane til nasjonale rørsler både i Armenia og i Kurdistan. Dei europeiske stormaktene oppfordra stundom til opprør, men det var mest for å svekke sultanen, sjahen eller tsaren sin posisjon. Dashnak-rørsla vart danna i 1990: Hai Heghapokhagan Dashnaktsutiune. Orda betyr Den armenske revolusjonære samanslutninga.

1890-talet: «De som ikke adlyder, er å anse som armenere og skal også drepes»

Da Dashnak-rørsla vart danna, var Det osmanske riket prega av tilbakegang og oppløysingstendensar. I eit forsøk på å stanse oppløysinga, oppretta sultan Abdul-Hamid ein ny type klantilknytta hæravdelingar. Dei fekk namnet til sultanen og vart kalla hamidiye alaylari, på norsk hamidiye-regimenta. Kurdiske klanleiarar vart sjef for kvart sitt regiment og fekk godt betalt både til seg sjølv og familien. Menn i klanen vart leigesoldatar for sultanen. Ei av dei første oppgåvene var å slå ned armenske opprør.

Den 30. september 1895 gjekk eit par tusen armenarar i tog gjennom gatene i Konstantinopel for å levere eit bønneskriv til storviziren. Nokre av demonstrantane kom i slagsmål med tyrkiske studentar. Politiet greip inn. Det vart løyst nokre skott. I løpet av kvelden og natta vart mange armenarar skotne, mens andre vart spidda av politiet sine bajonettar. Etter denne hendinga sette sultanens styresmakter i gang ei intens forfølgjing i armenske byar og landsbyar. Politiet, hamidiye-regimenta og andre soldatar delte arbeidet mellom seg.

Eit opprop frå styresmaktene i Arabkir ga klar beskjed:

«Alle som er Muhammeds barn, må nå gjøre sin plikt og drepe alle armenere, plyndre deres hus og brenne dem av. Ikke én armener må skånes. Sånn lyder sultanens befaling. De som ikke adlyder, er å anse som armenere og skal også drepes. Derfor skal hver muslim vise sin lydighet mot regjeringen ved først å drepe de kristne som har levd i vennskap med ham.» (3)

Det toppa seg i jula 1895. Da vart 1.200 armenarar brent levande i katedralen i Urfa, som ligg langt sør for Armenia. Kyrkja er seinare ombygd til moske.

Europeiske diplomatar, som samla opplysningar om det som skjedde, hevda i eit skriv til sultanen at mellom 70.000 og 90.000 armenarar vart myrda frå august 1895 til februar 1896.

26. august 1896 storma 26 unge armenarar Den osmanske bank i Konstantinopel og tok dei tilsette som gislar. Dei stilte krav til sultanen og truga med å sprenge banken i lufta. Med hjelp frå russisk diplomati fekk dei 26 fritt leide og kunne reise til Marseille. I dei neste dagane vart 7.000 armenarar myrda i Konstantinopel. Tyrkisk propaganda har seinare brukt denne nokså lausrivne bankokkupasjonen som eksempel på armensk terror.

Folkemordet i 1915

Etniske skiljer var ikkje viktige i Det osmanske riket: «Det muslimske samfunn både i det osmanske riket og Persia utgjorde en helhet av de troende, kalt for Ummah eller et trossamfunn under en Kalif (sjah i Persia). Nasjonalisme var derfor et fremmed og ukjent fenomen i hele den muslimske verden. En sentral oppgave for Ummah og de muslimske herskerne var å spre den sanne tro og samtidig forsvare muslimske territorier. Lojalitet i dette samfunnet innebar derfor å tjenestegjøre under en muslimsk hersker som ‘kunne forsvare muslimske territorier mot folk med andre religioner’.» (4)

Dette endra seg da Den ungtyrkiske rørsla (Komiteen for enighet og framsteg) fekk sentrale maktposisjonar i åra før sultanen i 1914 gjekk inn i første verdskrigen som alliert med Tyskland. Ein aggressiv tyrkisk nasjonalisme vart meir og meir dominerande. Armenarane hadde tidlegare vorti forfølgd fordi dei var kristne. Den ungtyrkiske rørsla, som var nokså likegyldig til religion, kombinerte sin eigen nasjonalisme med dei tidlegare muslimske herskarane sine idear om at forfølgjing av armenarane var nødvendig for å forsvare islam mot dei vantru.

Seint på vinteren 1915 starta ei systematisk massakrering og fordriving av armenarar som budde i Det osmanske riket, i eit omfang som ingen før hadde sett.

Eit medlem av sentralkomiteen i den ungtyrkiske rørsla, gjorde klart greie for det som no skulle skje. I eit brev til herskaren i Syria forklara han 18. februar 1915 at sentralkomiteen hadde «besluttet å befri fedrelandet for denne forbannede rases herskesyke og på sine patriotiske skuldre ta ansvaret for den skam som vil falle på den osmaniske historie av den grunn. Komiteen (…) har besluttet seg til å utrydde alle armenere som bor i Tyrkia, uten å la en levende sjel slippe, og har derfor gitt regjeringen stor fullmakt. Regjeringen vil gi valier og hærens førere de nødvendige vink om ordningen av massakrene.» (5)

Da massakrane, som for alvor skaut fart i april 1915, hadde vara ved i nokre månader, rapporterte den allierte tyske ambassadøren heim til Berlin at regjeringa ikkje let seg stanse «i utførelsen av sitt program for å løse det armenske spørsmål ved den armenske rases utrydding».

Tyske Dr. Johannes Lepsius laga ein grundig dokumentasjon, bygd på materiale som var tilgjengeleg for tyske diplomatar. Tyskland var alliert med sultanen og Det osmanske riket gjennom heile verdskrigen. Etter å ha studert dette materialet, oppsummerer Fridtjof Nansen slik:

«Fra alle landsbyer og byer i Kilikia, Anatolia, Mesopotamia, ble de kristne armeniere drevet ut på sin dødsmarsj; det ble gått metodisk fram, distrikt etter distrikt ble renset, enten de var nær krigsskueplassen eller hundrer av kilometer borte. Det skulle nå feies helt rent for armenisk liv.» (6)

Fleire hundretusenar vart fordrivi frå byane og landsbyane der dei budde og tvinga til å ta seg fram til fots mot ørkenområda i Syria. Dei fleste vart drepne eller døydde av svolt og utmatting på vegen. Sultanens menn arrangerte auksjonar undervegs og selde armenske kvinner. Prisen var gjerne 20 pjaster (3 kroner) for ei jente som ikkje var valdteken, og 5 pjaster (75 øre) for ei enke eller ei kvinne som var valdteken. (7)

Da den osmanske innanriksministeren, Tala’at Bey, møtte den tyske ambassadøren 31. august 1915, sa han kort og enkelt:

«La question armenienne n’existe plus. – Det armenske spørsmålet eksisterer ikkje meir.»

Fritjof Nansen skreiv nokre år seinare at han nok kunne ha dekning for orda sine, ettersom dei fleste deportasjonane var gjennomførde:

«Det vesentlige som nå sto tilbake var å få avlivet de ofre som måtte overleve dødstogene. De ble samlet i konsentrasjonsleire ved grensen av den arabiske ørken, men fikk omtrent ikke mat, og heller ikke leilighet til å finne livsopphold.» (8)

Innanriksminister Tala’at stadfesta to veker etter samtalen med den tyske ambassadøren at det nok var nokre delar av det armenske problemet som enda ikkje var løyst. I eit telegram til politisjefen i Aleppo ordla han seg slik 15. september 1915:

«Til politikontoret i Aleppo.
Det har tidligere vært meddelt at regjeringen på komiteens ordre har besluttet fullkomment å utrydde alle de armeniere som bor i Tyrkia. De som vil motsette seg denne befaling kan ikke regnes for å være regjeringens venner. Uten hensyn til kvinner, barn eller syke, hvor beklagelige enn ødeleggelsens midler kan synes, så skal det, uten å lytte til følelser eller samvittighet, gjøres ende på deres tilværelse.
Innenriksminister Tala’at» (9)

Den assyriske befolkninga i Det osmanske riket vart i 1915 stort sett behandla på same måte som armenarane, dvs. at dei vart systematisk utrydda.

Dashnak-republikken 1918-1921

Etter at folkemordet stilna av, vara verdskrigen i to-tre år til. Både dei armenske og dei kurdiske områda sør for Kaukasus var slagmark der snart den eine og snart den andre hæren rykka fram. Dei sivile tapa var svært store. I Armenia fortsette krigshandlingane etter at første verdskrigen vart avslutta med våpenkvile i oktober 1918.

Armenske utsendingar møtte fram på fredskonferansen i 1919 og kravde oppretting av eit «Stor-Armenia frå hav til hav», dvs. eit svært område frå Svartehavet og heilt til Middelhavet. Da den første fredsavtalen vart underskriven i Sèvres i august 1920 hadde dei armenske og kurdiske delegasjonane komi fram til eit kompromiss som både stormaktene og sultanen sine forhandlarar godtok. No skulle både Armenia og Kurdistan bli sjølvstendige statar. (Sjå kartet Provisions of Treaty of Sèvres for an independent Kurdistan; 1920.)

Kart: Det sjølvstendige Armenia og Kurdistan slik det vart fastsett i Sèvres-traktaten i 1920.
Grå felt = område med kurdisk majoritet i 1919

Men det fantest ingen stormaktsvilje til å setje Sèvres-avtalen ut i livet. Stormaktsspelet førte fram til Lausanne-avtalen som i 1923 kom i staden for fredsavtalen frå Sèvres. I Lausanne-avtalen er korkje Kurdistan eller Armenia nemnt.

Samtidig var det vedvarande krig i Armenia. Bolsjevikane som oppretta Sovjetunionen etter oktoberrevolusjonen i 1917, ga avkall på den tidlegare russiskkontrollerte delen av Armenia gjennom fredsavtalen i Brest-Litovsk i mars 1918. Osmanske styrkar rykka like etterpå nordover i Armenia. I mai kravde sultanen enda meire land enn det som var avtalt i Brest-Litovsk.

I slutten av mai 1918 erklærte så Dasnhnak-rørsla opprettinga av den uavhengige staten Armenia med hovudstad i Jerevan. Dei kontrollerte da berre eit svært lite område. Eitt år seinare (28. mai 1919) erklærte regjeringa i Jerevan seg som regjering for Den sameinte armenske republikken. På denne tida var delar av Kaukasus framleis kontrollert av dei «kvite» styrkane til general Denikin som førte krig for å knekke det nye bolsjevikregimet i Sovjetunionen. Den «kvite» hæren til Denikin braut saman tidleg i 1920.

Etter Denikin sitt nederlag og etter innfløkte krigsår der mange var innblanda, måtte Dashnak-republikken kaste korta og gi opp for godt 2. april 1921. I Jerevan står det framleis ein statue for å minnast den armenske kommunisten Aleksander Miasnikian som styrte gjenoppbyggjinga i sovjetrepublikken som vart oppretta. Vi merka at folk framleis omtalar Miasnikian – «den første sovjetkommisæren i Kaukasus» – med stor respekt. Fridtjof Nansen omtalte resultatet av dei første åra med bolsjevikstyre slik i 1927, etter at han på oppdrag frå Folkeforbundet hadde drivi omfattande humanitært arbeid i Kaukasus-regionen:

«Men i april 1921 rykket de røde tropper inn i Jerevan; armenieren Miasnikian ble satt i spissen for styret, som opptrådte med fornuftig måtehold; det ble gitt alminnelig amnesti, og landets dannede klasser ble kalt til å delta i oppbyggingsarbeidet, som så hardt trengtes. (…) Det ble tatt energisk fatt, og det er fast utrolig hva her er utrettet på få år med meget små midler. Hvor det var kaos, elendighet og hungersnød er det brakt orden, og endog en viss grad av trivsel, og samfunnet er i stadig utvikling med mange nyttige tiltak under et dyktig styre.»

Dashnak-rørsla har sia i hovudsak vori ei rørsle som er sterk i ein del av dei armenske eksilmiljøa. Nokre av Dashnak-leiarane var aktive på tysk side under andre verdskrigen. Sia 1996 har Dashnak-rørsla observatørstatus i den sosialdemokratiske internasjonalen. Dashnak-partiet har 6 representantar i parlamentet.

Noter

• 1) Side 236 i Fritjof Nansen: Gjennom Armenia, Oslo 1927. [Tilbake]
• 2) Side 250 i Gjennom Armenia. Nansen omtalar Det osmanske riket i mellomalderen som «tyrker-riket» og av og til som Tyrkia. Men både begrepet Tyrkia og staten Tyrkia var ukjende ord og begrep heilt fram til 1920-talet. Det var islam som var fellesnemnaren for det multietniske osmanske riket. Etnisk tilhørighet var ikkje viktig. [Tilbake]
• 3) Dokumentet er gjengitt på side 270 i Gjennom Armenia. [Tilbake]
• 4) Abdollah Hejab: Jakten på en egen identitet. Universitetet i Oslo 2001, side 45. [Tilbake]
• 5) Se nærmere omtale fra side 246 og utover i Åge M Benedictsen: Armenien, København 1925. [Tilbake]
• 6) Side 284/285 i Gjennom Armenia. [Tilbake]
• 7) Side 285 i Gjennom Armenia. [Tilbake]
• 8) Side 288 i Gjennom Armenia. [Tilbake]
• 9) Foto av dette siffer-telegrammet er gjengitt på side 259 i Åge M Benedictsen: Armenien, København 1925. Eg vet ikke korfor Benedictsen bruker ordet Tyrkia som statsnamn. Namnet på staten var Det osmanske riket. Tyrkia som stat vart først oppretta i 1923. [Tilbake]

av Mathias Bismo

Den politiske historien kjenner flere forsøk på å definere en «tredje vei», enten det er snakk om SFs gamle tredje vei mellom sosialdemokrati og Moskva-kommunisme eller Tony Blair og New Labour sin tredje vei mellom thatcherisme og klassisk labourisme. Begrepet om «det tredje venstre» som har begynt å dukke opp på den norske venstresida er også en form for en «tredje vei», men i motsetning til andre tilsvarende begreper forsøkes dette knyttet opp til en historisk kontekst.

Begrepet slik det først ble lansert av Jan Otto Andersson i Vänsterförbundet, SVs finske søsterparti, står på den ene siden i motsetning til «det første venstre», dvs. borgerlige bevegelser basert på en ide om allmenn frihet på 17- og 1800-tallet og til «det andre venstre», som her inkluderer både sosialdemokrati og kommunisme.

I Norge er begrepet i hovedsak knyttet opp mot den russiske statsviteren Boris Kagarlitskij og de teoriene han la frem i sitt trebindsverk med samlebetegnelsen Recasting Marxism (1). Kagarlitskij knytter selv begrepet opp mot to faktorer. For det første krever den nye politiske situasjonen, ofte kalt «globalisering», nye strategier for venstresida. For det andre krever utviklingen i arbeiderklassen nye former for organisering. Sammenknytningen av dette er selve hensikten ved verket.

«Det nye barbariet»

Dette er betegnelsen Kagarlitskij bruker på den situasjonen vi lever under i dag. Det kjennetegnes av et drøyt tiår med en kraftig offensiv fra kapitalens side. Selv om han på ingen måte kan kalles en tilhenger av den nå avskaffede Sovjetmakten – han var selv politisk fange under Bresjnev – mener Kagarlitskij at statens eksistens betydde visse begrensninger for den vestlige kapitalen. Da Sovjetunionen imidlertid falt, ble det mulig for kapitalen å trenge inn på nye områder, geografisk så vel som sosialt.

Samtidig kom den «nye realismen» stadig sterkere frem. Denne ideologien hevdet at den utviklingen man så i verden, var en tilnærmet naturnødvendighet. Enten den i sin ekstreme form prediket historiens slutt eller i sin mer moderate form forkastet en hver gjennomgående endring av samfunnet, var dette en ideologi som var nødvendig for å forsvare «globaliseringens» politiske system, dvs. et system der makt ble overført fra enkeltstatene og over til overnasjonale organer a la EU, NAFTA, WTO og Verdensbanken.

Kagarlitskij ser på dette som organer som i langt større grad enn staten representerer kapitalen. De er skapt etter dens behov, samtidig som de ikke åpner for noen motvekt fra arbeiderklassen, slik det finnes åpning for i staten. Staten legger derfor langt bedre grunnlag for demokrati. Men siden dette er en politisk villet prosess der statene mer eller mindre frivillig avgir suverenitet, og siden disse organene dermed er organer basert på statsmakt, er dette en prosess det er mulig å snu. Hovedoppgaven for venstresida, slik han skisserer det, er derfor å gjenerobre staten. (2)

Den nye venstresida

Han knytter denne utviklingen opp mot en frykt for politiske begrensninger for kapitalen. En påstand her er at dette er en høyst begrunnet frykt, siden venstresida er i fremgang på det statlige nivået. For det første er dette imidlertid en utvikling som siden verket ble skrevet er reversert, og for det andre er denne venstresida, som blant andre Asbjørn Wahl (3) har vist, en venstreside som for det meste har stått på kapitalens side. Kagarlitskij innser også det andre poenget, det er faktisk et naturlig resultat av «det annet venstre» som sådan, og nettopp derfor trengs det en ny venstreside.

Det store problemet med «det annet venstre» er at det ikke har vært i stand til å forene reformarbeid og en revolusjonær strategi. Mens kommunistpartiene har latt det revolusjonære perspektivet råde og dermed glemt de folkelige dagskravene, har sosialdemokratene gått inn på en forhandlingslinje som har gjort at de bit for bit har akseptert det kapitalistiske systemet. Dette, igjen, har sammenheng med deres elitistiske struktur som ikke åpner for avvikende syn.

I dag er behovet for pluralisme i en samlet venstrebevegelse større enn noensinne tidligere. Arbeiderklassen blir stadig mer heterogen, og følgelig blir også vilkårene for venstrepolitikk mer mangfoldige. En radikal bevegelse som bare fanger opp deler av arbeiderklassen, er en bevegelse som vil ha problemer med å få sin politikk satt ut i livet. Samtidig er også tidligere tiders felles arbeiderklassekultur kraftig svekket, noe som ytterligere forsterker behovet.

Kagarlitskij mener ikke, slik enkelte har fremstilt det (4), at skillet mellom reformister og revolusjonære er et falsk skille. Det han mener, er at reformister på et eller annet tidspunkt vil bli nødt til å ta stilling for revolusjon eller for det bestående. En kardinalfeil av revolusjonære tidligere har vært at de i praktisk politikk har drevet reformister vekk fra sin side i tilspissede situasjoner. Reformistene, på sin side, har gjort sitt ytterste for å monopolisere reformkampen. Begge deler er feil, reform og revolusjon er to sider av samme sak. Det er bare gjennom stadige reformkrav at kapitalismens begrensninger vil bli erkjent og at revolusjonen vil fremstå som uunngåelig dersom man ikke skal la kapitalen stikke av med seieren. Derfor må partiene og bevegelsene innen «det tredje venstre» være åpne for både revolusjonære og reformister. Det er bare gjennom både organisatorisk og politisk pluralisme at man kan forhindre at partiene flyter hen i retning markedsliberalisme eller det Kagarlitskij kaller «stalinisme»

«Det tredje venstre» konkretisert

Andersson knytter begrepet «det tredje venstre» opp mot 60-tallets «nye venstre». Når Kagarlitskij, derimot, skal konkretisere dette, trekker han frem ulike faktisk eksisterende bevegelser med høyst ulik historie.

Blant disse er valgsamarbeidet mellom de franske trotskistpartiene Lutte Ouvriere (LO) og League Communiste Revolutionare (LCR) i forbindelse med sist valg til Europaparlamentet. I motsetning til det revisjonistiske Parti Communiste du France (PCF), mener han at dette samarbeidet overvinner mange av «det annet venstres» dogmer. Han spår rett når han tror PCF vil bli straffet for sin regjeringsdeltakelse, men det er meget vanskelig å tilskrive særlig LOs fremganger ved sist valg dette. Av trotskistpartier er LO kanskje det i Europa om ligger nærmest «det annet venstre», både i politikk (så å si ingen reformkrav) og struktur (kaderparti med disiplin).

Et annet konkret eksempel er tyske Partei des Demokratisches Sozialismus (PDS), etterfølgeren til det østtyske statsbærende partiet. Etter å ha kvittet seg med fortidens synder, mener Kagarlitskij at PDS fungerer som et samlende venstreparti i øst som, siden de ikke deltar i nasjonale regjeringer, ikke gjentar sosialdemokratiets gamle synder. At regjeringspartiene SPD og Die Grünen fra dag 1 har gjort det klinkende klart at de ikke ønsker samarbeid med «ekskommunistene» på nasjonalt plan, nevnes ikke. Nå deltar imidlertid PDS i flere delstatsregjeringer i det tidligere DDR, og som sådan er de fortsatt med i det borgerlige administrasjonsapparatet. Forskjellen mellom stats- og delstatsregjering er flere. I delstatene har man for eksempel ikke mulighet til å påvirke politikken i forhold til de overnasjonale organene – som jo er den viktigste oppgaven for venstresida i dag.

Det viktigste poenget her er nok regjeringsdeltagelse som sådan. Som historien entydig viser, har regjeringsdeltagelse og ymse kriseforlik ført til at de gamle sosialdemokratiske partiene har gitt fra seg skanse etter skanse til det ikke lenger er mulig å se forskjell på disse og de tradisjonelle borgerlige partiene i praktisk politikk. Til og med DNA så i sin tid på kriseforliket som en del av en revolusjonær strategi. Kagarlitskij fører ingen argumentasjon for at dette ikke skal kunne skje igjen.

Gale premisser

En hovedfeil ved Kagarlitskijs teorier synes å være at de er basert på hendelser over et kort tidsrom. I 1999 var det fortsatt en tendens til at sosialdemokratiet var i fremvekst i Europa. Det var da mulig å knytte dette opp til en radikalisering av folk. I dag er dette snudd og mye av grunnlaget for teoriene faller dermed vekk.

Et annet galt premiss er ideen om at revolusjonære innen «det annet venstre» bare bryr seg om revolusjonen og ikke om reformer. Det er tvert om nettopp reformkrav og ikke minst gjennomføring av disse reformene som har ført til store fremskritt for revolusjonære bevegelser i land som Nepal, Argentina og Filippinene.

Det som imidlertid kjennetegner bevegelsene i disse landene, er at de ikke er parlamentariske. Reformkampen vinnes ikke gjennom kompromisser med kapitalen, den vinnes i kamp mot den. Store deler av den venstresida som vokser frem i Europa, er også av en slik karakter. For disse er den parlamentariske kampen i høyden kamp på en av mange arenaer.

Selvsagt vokser ikke disse to typene venstreside frem uavhengig av hverandre. Det gjorde heller ikke «det nye venstre» på 1960-tallet, men også her utviklet det seg to retninger, en revolusjonær og en reformistisk, som sakte, men sikkert ble en del av det etablerte systemet, slik SV er i Norge i dag. Kagarlitskij har selvsagt rett når han sier at reformarbeid er en nødvendig del av en revolusjonær strategi, men reform er ikke det samme som parlamentarisk arbeid. Det parlamentariske spillet fanger, og eksemplene er få, om det i det hele tatt finnes noen, på at man uten å vurdere dette som bare ett av mange felter klarer å holde hodet kaldt.

Det vil fortsatt finnes særegne revolusjonære og reformistiske strategier. Hvordan man skal organisere dem, er en sak som er åpen for diskusjon. Det blir imidlertid for enkelt slik Kagarlitskij fremstiller det, å hevde at en klassisk kommunistisk organisering nødvendigvis fører til (forsøk på) styring på vegne av i stedet for sammen med folk. I dag forenes dette i land som India og Nepal. Kagarlitskij advarer mot ensidighet, og det er en viktig advarsel. Men å gå fra en slik advarsel til hans «tredje venstre» blir å skylle ut barnet med badevannet.

Noter

• 1) Kagarlitskij, Boris, New Realism, «New Barbarism» (vol. 1), «The Twilight of Globalization» (vol. 2), «The Return of Radicalism» (vol. 3), London: Pluto Press 1999 [Tilbake]
• 2) Kagarlitskij, Boris, » The Challenge for the Left: Reclaiming the State» i Socialist Register 1999, side 294-313 [Tilbake]
• 3) Wahl, Asbjørn, » European Labor: Social Dialogue, Social Pacts, or a Social Europe?», i Monthly Review vol. 54, no. 2, 2002 [Tilbake]
• 4) Se for eksempel Mustafa Hussein og Erling Outzen (SV) i Klassekampen 4. juni [Tilbake]

av Arnljot Ask

De mange taktiske alliansene bak grensedragningene i Kaukasus/Midt Østen i kjølvannet av den første verdenskrigen, og intervensjonskrigen mot den ferske sovjetrepublikken, ga den armenske Dashnak-republikken et visst overlevelsesrom i en periode. Men da hvitehæren til Denikin kom på defensiven, var dens dager talte. Bolsjevikene trengte fram fra basene sine i Baku og andre steder i Aserbajdsjan og utropte en sovjetisk Armenia-republikk i Jerevan 29. november 1920.

Dashnakene overlot makten fredelig til bolsjevikene. Men sulten og de vanskelige leveforholdene under den krigstilstanden som fortsatt rådde i området, gjorde at sivilbefolkninga protesterte mot de nye makthaverne. De gjorde opprør og avsatte sovjetregjeringa i begynnelsen av 1921. Dashnakene tok igjen over styringa, men bare for noen måneder. Med støtte fra Georgia, som nå også var på de rødes hender, ble den 70 år lange sovjetperioden innleda 2. april 1921. Armenske partisaner fortsatte ennå i noen måneder geriljakrig fra fjellene, men trakk seg tilbake til Iran sommeren 1921.

Sovjetrepublikken Armenia skrumpa ytterligere inn i utstrekning. Gjennom Kars-avtalen 13. oktober 1921 ble både Kars og Ardahan-området avgitt til Tyrkia. Det hellige fjellet Ararat har fra den tid bare vært tilgjengelig for øyet, der det troner opp mot himmelen på den sørlige, tyrkiske siden av den fruktbare Aratsdalen. Også Nachitjevan-distriktet ble tildelt Aserbajdsjan-republikken, enda det ligger inneklemt mellom Armenia og Tyrkia. Bakgrunnen var at de fleste innbyggerne var azerere eller tatarer. Nagorno-Karabakh som derimot hovedsakelig var bebodd av armenere, ble også lagt til Aserbajdsjan. Det hang sammen med at Stalin ville dempe den lokale nasjonalismen i de tre sør-kaukasiske sovjetrepublikkene, ved blant annet å ikke lage alt for homogene etniske republikker. I 1923 ble de også slått sammen til en felles enhet, Den transkaukasiske sovjetrepublikken. Den bestod fram til den nye sovjetforfatningen av 1936. Da ble Georgia, Armenia og Aserbajdsjan sjølstendige republikker igjen.

Sovjet-regjeringa i Moskva satsa mye på å bygge opp Armenia. De la opp til at landet skulle bli en turistattraksjon for blant annet velsituerte eksilarmenere og satsa på å gjøre det til en av de mest velutvikla økonomiske republikkene i unionen. NEP-politikken ga rom for de mange mindre handels- og håndverksbedriftene og femårsplanene fra 1928 av hadde storstilte industrisatsinger. Et svært vannkraftverk utnytta potensialet rundt den høytliggende innsjøen Sevan. Jordbruket ble kollektivisert, samtidig som en moderne traktor- og maskinindustri ble bygd opp, med eksport av utstyret også til andre republikker. Utdannings- og helsevesenet ble bygd ut og nådde toppstandard sammenligna med resten av regionen. Det samme gjaldt for idrett, kultur og vitenskap. Armensk språk ble også sidestilt med russisk. Mye høyt utdanna arbeidskraft ble også eksportert til andre steder i Sovjetunionen. Bjurakan-observatoriet fikk et navn på verdensplan innenfor astronomien og spilte også en viktig rolle for romfartsforskningen. MIG-flyet ble konstruert av armeneren Artiom Mikojan, broren til en av de sovjetiske partitoppene fra de første tiåra, som holdt ut til helt ut på 1980-tallet, Anastas Mikojan.

Denne satsinga på Armenia hadde både bakgrunn i at republikken var en viktig randstat mot Vesten og i at republikken hadde nyttige råvarer og en befolkning med sterke kulturelle tradisjoner. Satsinga vakte også eksilarmenernes gunst og førte til at de støtta opp om hjemlandet sitt. En målestokk på utviklinga finner vi i befolkningstallet. Hovedstaden Jerevan økte sitt innbyggertall fra 34 tusen i 1917 til over en million i 1980. Fra 1940 til 1980 vokste befolkninga i Armenia fra 1,32 millioner til over 3 millioner. Mye på grunn av innflytting av armenere fra land som Iran, Libanon og Syria.

Det fantes allikevel en liten dissidentbevegelse i republikken, basert på kritikk av mangel på individuelle friheter målt med vestlige standarder. Men det spørsmålet som kom til å føre til at Armenia ble en av de første republikkene som erklærte seg uavhengige av Sovjetunionen, var det nasjonale spørsmålet knytta til Nagorno-Karabakh. I 1963 ble det overlevert en petisjon til Krutsjov fra armenere i Nagorno-Karabakh som protesterte mot de elendige økonomiske forholdene der og mot diskriminering av armenere. Utover 1970-80-tallet begynte kravene om at dette autonome distriktet i Aserbajdsjan burde knyttes til Armenia, å vokse i styrke. De aserbajdsjanske myndighetene slo ned på oppløpene og flere armenere ble også etter hvert drept. Dette skapte svære massemønstringer i Armenia.

I februar 1988 fylte plutselig en million armenere gatene i Jerevan og overleverte et brev til Gorbatsjov om at det innen en måned måtte settes i verk tiltak for å endre Nagorno-Karabakh sin status. Saken kom opp i Presidiet 23. mars, med klar beskjed om at det ikke ble noen endringer. «Gi dem en meter, så tar de en mil,» var Gorbatsjovs replikk, og to dager etterpå patruljerte væpnede soldater gatene i Jerevan. Oppløpene i Nagorno-Karabakh fortsatte, mens Baku prøvde å slå dem ned. På dette tidspunktet var ca 125.000 av de 160.000 innbyggerne i det 4.500 km² store distriktet armenere. Utfallet av disse stridighetene var at visse økonomiske og kulturelle innrømmelser ble gitt til armenerne, men noen overføring av distriktet til Armenia ble blankt avvist. I stedet ble Nagorno-Karabakh direkte underlagt Moskvas kontroll. 7. desember 1988 ble stridighetene også stilt i skyggen av det forferdelige jordskjelvet i nordøst-Armenia, hvor minst 28.000 mistet livet og hundretusener sto uten hjem midt i vinterkulda i høylandet. Neste fase i Nagorno-Karabakh-striden kom først etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning.

Kilder:

• Davis Marshall Lang: Armenier – ett folk i exil, Trykkeriforlaget 1989
• Lonely Planet, august 2000

av Mathias Bismo

Verdensbanken fremstiller seg i dag som den drivende kraften for bekjempelse av fattigdommen internasjonalt. Ingenting kunne vært lenger unna sannheten. Den er i dag som i tidligere tider, et redskap for kapitalistisk ekspansjon. Hvis man mener noe med fattigdomsbekjempelse, er nedlegging av Verdensbanken et nødvendig krav.

De som var på Åpent Forum i Oslo 23. juni i forbindelse med demonstrasjonene mot Verdensbanken, fikk høre usedvanlig spake representanter for Verdensbanken og deres støttespillere, representert ved utviklingsminister Hilde Frafjord Johnsen. De sa seg i det store og hele enige i kritikken mot Bankens tidligere bravader. Det som skilte debattantene, var at mens disse hevdet at Banken hadde endret innretning nå, at de hadde forlatt strukturtilpasningsprogrammene (SAP), mente kritikerne at dette ikke var tilfelle.

Denne artikkelen vil gi sistnevnte rett. Den vil vise at Banken fortsatt, på alle måter, er et redskap for kapitalen. Dens nye slagord om «fattigdomsbekjempelse» er ikke annet enn en ny retorikk for å gjøre det som tidligere het SAP (strukturtilpasningsprogrammene) mer spiselig. Strategien er som den alltid har vært – å gjøre land i den tredje verden til billige produsentland for den vestlige verden og dermed øke de vestlige firmaers profitt.

Myten om fattigdomsbekjempelse

Strukturtilpasningsbegrepet har, helt rettmessig, fått et ganske dårlig rykte. Fattigdomsbekjempelse har imidlertid en langt bedre klang. Fattigdom er et reelt problem i verden i dag. I følge Bankens egne tall var 24 prosent av verdens befolkning fattige i 1998 (1). Disse tallene viser imidlertid langt fra den fulle sannheten.

Verdensbanken går ut fra en fattigdomsgrense med en disponibel inntekt på 1 US$ om dagen. Som Tabell 1 viser, er dette et dårlig mål. Denne viser et utvalg land undersøkt av stiftelsen Labour Behind the Label som undersøker forholdene i tekstilindustrien (2). I Bangladesh, det av disse landene som i følge uavhengige undersøkelser har det laveste økonomiske behovet, er fortsatt det reelle behovet på over dobbelt så mye som Bankens grense. På Filippinene er situasjonen enda fjernere fra Verdensbankens skrivebordsteori. Med en månedslønn på 108-146 US$ i måneden bruker tekstilarbeiderne 70 %, eller 70-100 US$, på mat og bolig. Ut fra Bankens teorier er dette imidlertid ikke noe problem. Det gjør heller ikke noe om disse arbeiderne går ned i lønn. Med en lønn på 35-50 US$ i måneden vil de fortsatt være «ikke-fattige», selv om de bare har råd til halvparten av de livsnødvendighetene de i dag forbruker.

Fattigdommen kan ikke bare måles i kroner og øre. Dersom en stor del av forbruket er unndratt det kapitalistiske markedet gjennom naturalhusholdninger, enkelt bytte eller lignende, vil det rene økonomiske behovet, målt ved hjelp av lønn, være mindre. Videre har det nasjonale prisnivået for å oppnå en anstendig levestandard mye å si. Det samme har faktorer som sanitære forhold, utdanning, infrastruktur etc. Noe som skjules i Tabell 1, er hvor mange overtidstimer som er inkludert i lønningene. Dette er for for eksempel Indonesias vedkommende 100 timer i måneden i gjennomsnitt, noe som tyder på større fattigdom enn tallene i seg selv viser. Selvsagt er folk som lever på under 1 US$ om dagen fattige, men de er ikke alene. Og det er ikke bare i Verdensbanken at disse ikke berøres. Bankens rolle som «verdenssamfunnets fremste ekspert på fattigdomsbekjempelse» har gjort at deres definisjoner i dag er adoptert av både andre internasjonale organisasjoner, som FN, og de fleste regjeringer rundt om i verden.

En strategi for proletarisering

World Development Report (WDR) 2000/01 viser likevel at man ved å definere inntekter på under en tredel av det gjennomsnittlige konsumet i landet som fattigdom, vil få hele 37 prosent fattige (3). Den benytter seg imidlertid ikke av dette i resten av sitt materialet. Da ville fokus måtte bli endret. Og det er ikke hensikten med den «nye» strategien. Målet på 1 US$ om dagen har en helt klar funksjon for Verdensbanken og dens strategi for kapitalistisk ekspansjon.

En stor del av de fattige etter Verdensbankens standard, deltar i den såkalt «uformelle økonomien». Dette er en heterogen kategori. Den består av alt fra prostituerte til håndverkere, fra tiggere og røvere til naturalbønder. Det som er felles for disse, er imidlertid at de ikke er en del av den «legale» internasjonale markedsøkonomien. Prostituerte, tiggere og røvere deltar for så vidt som de er en del av kapitalismens avsetningsmarked, men de deltar ikke i den kapitalistiske verdiproduksjonen. Håndverkere og naturalbønder, på sin side, verken produserer for eller konsumerer i hovedsak av markedet.

Det er derfor ikke underlig at Banken vier store deler av sitt materiale om de fattige til strategier for bekjempelse av den «uformelle økonomien». På en side er dette en økonomi som ikke skaper profitt, og som dermed ikke bidrar til kapitalistisk akkumulasjon. På den andre siden vil en forflytting av denne arbeidskraften til den kapitalistiske industrien gi dem en høyere målbar lønn, i de aller fleste tilfeller er mer enn 1 US$ om dagen. Som sådan vil proletarisering av slike grupper ha en «fattigdomslindrende» effekt. Fra Bankens ståsted er altså proletarisering og fattigdomsbekjempelse to sider av samme sak.

Mer enn bare å øke arbeiderklassens antall i den tredje verden er dette også en strategi for å skape billig arbeidskraft. Dette er noe også Banken sier rett ut. Bekjempelse av fattigdommen, dvs. sterkest mulig proletarisering, er ikke en oppgave for bare de fattige, alle må bidra med det de kan. Lave lønninger er et klart insitament for investorer til å hyre inn mer arbeidskraft. Med andre ord: Lavere lønninger, så lenge de holder seg over 1 US$ om dagen, er et viktig bidrag for bekjempelse av fattigdommen (!!!), og her må arbeiderne bidra med sitt, dvs. å akseptere en luselønn. Utallige eksempler finnes da også på at Banken sine reformer, både under og etter SAP, har hatt drastiske lønnsnedslag som direkte følge.

Verdensbanken og den «globaliserte» økonomien

Det er imidlertid ikke nok med proletarisering alene. Bedriftene i den tredje verden skal inngå i et helt bestemt mønster ved at deres produksjon skal være eksportrettet. Dette gir i sin tur kapitalistene enorme fordeler da prisene i den vestlige verden kan settes langt høyere enn i produsentlandene. Siden merverdien er så stor som den er i produksjonen i den tredje verden – hos Nike mottar for eksempel en arbeider i Bangladesh kun 0,5 % av den prisen en jakke selges for (4) – er kjøpeevnen tilsvarende lav. Hvis en jakke selges for 60 US$, en sum som ikke en gang tilsvarer en arbeidsdag i USA, vil den tilsvare en til to månedslønner i Bangladesh.

Et viktig tiltak for å få folk vekk fra den «uformelle økonomien», er å konkurranseutsette jordbruket. Dette har (minst) to helt klare fordeler for kapitalen. For det første tar det knekken på mange småprodusenter som i sin tur kan føres ut i industrien. For det andre skapes et avsetningsmarked for de store kornreservene som finnes i andre land. Hvis alt kornet som produseres i USA selges på det nasjonale markedet, vil det føre til et enormt prisfall. Hvis det derimot kan selges i andre land, vil prisen kunne opprettholdes samtidig som man får solgt «overskuddskornet». Når dette ofte selges til lave priser, er det ytterligere med på å forsterke den første faktoren. Dermed kommer man inn i en prosess som blant annet har hatt den merkverdige effekten at Ukraina, en gang kjent som Sovjetunionens kornkammer, i dag er nettoimportør av korn.

Et ytterligere tiltak som står sentralt i de nye dokumentene med det svært lite passende navnet Poverty Reduction Strategy Papers (PRSP) er større fleksibilitet i forhold til valutaen. Valutaer i land der det er lav produktivitet pr. arbeidstime, tenderer til å synke i forhold til land med større produktivitet. For å demme opp mot inflasjon har land i den tredje verden tidligere valgt å ha en politisk styrt valutakurs. Når slike inngripener blir forbudt, fører det til at det relativt sett blir billigere å kjøpe varer fra landene, samtidig som importvarer relativt sett blir dyrere. Dermed får industrilandene en ytterligere fordel av Verdensbankens reformer, samtidig som folk i den tredje verden synker ned i ytterligere armod.

Markedsmakt og subsidiaritet

Verdensbanken slår i WDR 2000/01 fast at markeder er bra for fattige mennesker, uten å gi noen begrunnelse for denne påstanden. Bankens slagord om muligheter, maktoverføring og sikkerhet, slagord det skrytes mye av, er ikke annet enn slagord for strategier beregnet på å sikre markedsavhengighet også på produsentsiden (5).

Sentralt i vår sammenheng står begrepet om maktoverføring. Det er liten tvil om at mange av de strukturene som finnes i land i den tredje verden, er uheldige for innbyggerne i landene. Men når makten som ligger i disse, overføres til markedet gir det ikke vanlige folk mer makt. Dette forsøker imidlertid Banken å skjule med å si at siden de fattige er blitt en del av markedet, vil overføring av makt til markedet gi mer makt til de fattige. Som om de fattige ikke også er en del av de strukturene Banken ønsker å avskaffe!?!

I Vesten har fagforeningene vært en sentral drivkraft for å gi arbeiderne en viss makt i markedet. Selv om denne er liten og stadig utsatt for press, er det like fullt innrømmelser kapitalen har vært tvunget til å gi. I ord er heller ikke Verdensbanken negativ til fagforeninger i den tredje verden, men det er her snakk om helt bestemte typer fagforeninger, foreninger som bidrar til produktivitetsvekst ved å organisere folk og som ikke stiller «urimelige» krav. Samtidig legges det vekt på retten til ikke å organisere seg, med den begrunnelsen at man vil unngå «monopolisering» innen arbeidslivet, noe som kort og godt betyr at de ikke skal ha noen rolle som kollektiv organisator slik de tradisjonelt har hatt i vesten. Den sanne karakteren i dette «engasjementet» viser seg likevel best når man ser på de forholdene som råder i den tredje verdens industri i dag. Mens Banken legger lik vekt på retten til å organisere og ikke organisere seg, er situasjonen i dag preget av et tilnærmet fravær av fagforeninger i noen form.

Banken overser imidlertid glatt slike brudd på organisasjonsretten. De uttrykker faktisk i ord at brudd på denne retten ikke kan være grunnlag for sanksjoner – trolig det eneste stedet der Banken eksplisitt uttrykker seg mot sanksjoner på grunnlag av brudd på dens retningslinjer. Brudd på disse rettighetene skal heller løses av markedet. Dermed er man i en noe snodig situasjon: makt skal overføres til markedet, og hvis markedet ikke er i stand til å gi gode nok forhold for arbeidere, skal også dette løses av markedet. Forstå det den som kan. Sannheten er at det er kapitalen, ikke arbeiderne – både «fattige» og «ikke-fattige» – som skal tjene på nedbyggingen av de gamle maktstrukturene.

Når det kommer til sosiale tjenester, har Banken en dobbel argumentasjon. På den ene siden gjelder den ovenfor nevnte logikken med økt markedsmakt. Men: Samtidig innser Banken at ikke alle oppgaver kan overføres til markedet. Hvordan skal folk flest få større innflytelse over disse? Jo, ved at de overføres til «fellesskapet». Med dette mener Banken at det er folk nærmest mulig den eller de det gjelder, som skal stå for hjelpen. Men mens staten har et visst forråd av penger, er økonomien langt svakere i disse «fellesskapene». Det som ikke kan overføres til markede, skal altså i hovedsak utføres ved hjelp av gratisarbeid.

Dette kalles subsidiaritetsprinsippet og er en del av en strategi for å redusere statens utgifter. Det samme er tilfelle med Bankens krav om å kutte ut subsidier for «ikke-fattige» og kutte ned på, eller «målrette», som Banken kaller det, subsidier for «fattige». Reduksjon av statens utgifter skal i sin tur føre til reduksjon i skatter. Disse reduksjonene skal imidlertid ikke fordeles jevnt; det er tollavgifter, kapitalbeskatning osv. som skal kuttes først. Og hvis ikke dette hjelper, anbefaler Banken også en omlegging fra disse formene for beskatning til forbruksbeskatning.

Et fleksibelt arbeidsmarked

Et annet sentralt krav i PRSP (Poverty Reduction Strategy Papers) er et fleksibelt arbeidsmarked. Mer spesifikt legges det opp til større fleksibilitet i forhold til lønn og arbeidskontrakter.

Hva gjelder lønningene, skulle man tro at det kunne være et insentiv for arbeiderne til større produktivitet for å få høyere lønn. Men her har Verdensbanken sikret seg. I WDR 2000/01 slår Banken klart fast at lønnsnivået ikke bør ligge høyere enn det lokale gjennomsnittet. Dermed blir det kapitalen som tjener på fleksibiliteten. I perioder med høy avkastning vil det ekstra overskuddet gå til kapitalistene, mens arbeiderne i nedgangsperioder kan oppleve reduksjoner i lønningene. Alt i tråd med Bankens egne strategier og teorier.

Fleksibilitet i forhold til arbeidskontrakter setter arbeiderne i en ytterliggere forverret situasjon. Ved svekket oppsigelsesvern vil det være lett å sparke arbeidere. I 1991 benyttet den internasjonale skofabrikanten Bata seg av dette. De sparket den organiserte arbeidskraften som tjente 3 US$ om dagen og erstattet den med uorganisert arbeidskraft som nøyde seg med 1 US$ (6). Dette kunne de gjøre takket være inngripen fra Verdensbanken. Når de «fattige» blir arbeidere og «ikke-fattige», havner de i en høyst usikker situasjon. I perioder der etterspørselen synker, har bedriftene mulighet til å både senke lønningene og å sparke «overflødig» arbeidskraft. I en slik situasjon må man omstille seg raskt siden det ikke finnes ekstra ressurser å tære på. En motsatt omstilling, derimot, vil neppe gå like raskt. Dersom driften inn og ut av arbeidsplasser går raskt, vil med andre ord arbeiderne/de arbeidsløse finne seg i en situasjon med konstant armod.

Igjen er dette i tråd med kapitalens logikk. Mennesker som går inn og ut av industrien, er det Marx omtalte som den flytende industrielle reservearme. I oppgangstider har disse den egenskap at kapitalistene kan hyre dem inn for å få tilfredsstilt etterspørselen. I nedgangstider, derimot, kan de kastes ut. Når de er arbeidsløse, fungerer de som en advarsel til arbeiderne om hva som kan skje dersom de stiller «urimelige» krav i forhold til lønn og arbeidsforhold.

Oppsummert: Verdensbankens «nye» strategi er å få stadig nye mennesker ut av den «uformelle økonomien» og å gjøre dem til lavt betalte proletarer som lever på et eksistensminimum og i en usikker situasjon i et verdensmarked som fungerer på kapitalens premisser. Dette gir den vestlige verden fordeler både på import- og eksportsiden, samtidig som det gir vestlige bedrifter en gyllen anledning til å tjene ytterlig flere grunker.

Hvor ligger makten?

Man kan spørre seg hvorfor land i den tredje verden finner seg i dette. En ting er herskerne som lever i luksus. For dem betyr det lite fra eller til. Men det skaper også en usikker situasjon for dem dersom armodet slår over i opprør fra en misfornøyd befolkning, slik det nylig har skjedd i Argentina (se artikkelen til Olaf Svorstøl i Røde Fane nr 2, 2002).

Bakgrunnen ligger i 80-tallets gjeldskrise. Land i den tredje verden hadde tatt opp lån de ikke var i stand til å betale. For å unngå en finanskrise gikk Banken og Det internasjonale pengefondet (IMF) inn med midler. Dermed ble landene bundet fordi de, dersom de ikke fulgte kravene, ville miste innsprøytningen av midler, og dermed bli «svartelistet» internasjonalt.

Dette har Banken og IMF fått mye velfortjent kritikk for, både fra akademikere, aktivister og enkelte statsledere i den tredje verden. Og derfor er det ikke rart de forsøker å toe sine hender. En del av denne «renselsesprosessen» er de nye institusjonene PRSP, Sectorwide Approaches (SWAP) og Comprehensive Development Framework (CDF). Banken og IMF hevder at disse tilhører klientstatene selv, og at de dermed står ansvarlige for eventuelle feil. Dette er ansvarsfraskrivelse.

Rett nok utvikles PRSP, der den overordnede strategien legges for hvert enkelt land, av landenes egne regjeringer. Men de må utvikles etter retningslinjer fra Banken og IMF, og godkjennes av disse før de kan trå i kraft. Eiendomsforholdet er altså i virkeligheten mer den til en politisk sekretær, uten at noen hevder at det er de politiske sekretærene som har eiendomsretten til en politikers tale.

Også SWAP må utarbeides etter samme retningslinjer og godkjennes av Banken/IMF. Dette er en av de viktigste «nyskapingene» i og med at de tar for seg hver enkelt sektor i en stat, og ikke som SAP, hele statens økonomiske virksomhet. De utarbeides av arbeidsgrupper med representanter for landets regjering, IMF, Banken, investorer og ideelle organisasjoner. Sistnevnte har imidlertid vist seg ikke å ha særlig mye å si.

CDF, i sin tur, kanskje Bankens mest oppskrytte prosjekt i dag, er i virkeligheten ikke annet enn en SWAP for hele samfunnet, med de samme maktstrukturene. SWAP og CDF skal fungere i samspill med hverandre, noe som trolig vil ha den funksjonen at det særegne potesialet som finnes i SWAP vil bli motarbeidet av CDF, siden det tross alt er CDF som er den virkelige konkretiseringen av PRSP, selve grunnlaget for Bankens/IMFs engasjement.

Om ikke dette er nok, legges det opp til sinnrike systemer for å overvåke implementeringen. Det snakkes blant annet om en allment tilgjengelig nettside som oppdateres daglig slik at investorene skal få en daglig oppdatering på hvordan pengene brukes. Dette vil gi enda mindre frihet til landene enn det som var tilfelle under SAP. Ut over dette legges det opp til at IMF skal overvåke de makroøkonomiske aspektene spesielt, mens Banken skal ta for seg de politiske og sosiale aspektene.

En sentral del av kritikken mot Banken tidligere har vært den store makten USA har hatt. Det er imidlertid viktig å ha med seg at det ikke bare er fordi det er de som skyter mest penger inn. Det kanskje viktigste er at det er de som stiller størst garantier for investorer. For i motsetning til i private banker, har investorer i Verdensbanken garantier fra 183 lands regjeringer. Selv om den politiske makten utøves av USA og deres allierte, ligger dens materielle basis i støtten fra investorene. Det er dette som er Verdensbankens virkelige økonomiske fundament – det er tross alt en bank. Det som er nytt med CDF og SWAP, i motsetning til SAP, er at investorene også får større politisk innflytelse på Bankens gjøren og laten. Det bør derfor ikke overraske noen om Banken får enda mer penger å rutte med fremover, nå som investorene i større grad enn tidligere får være med på moroa.

Legg ned Verdensbanken

Paul Cammack har omtalt Verdensbanken som alle regjeringers mor. Selv om dette utsagnet muligens er noe overdrevet, er det liten tvil om at Banken, sammen med IMF og WTO, er blant de fremste representantene for en verdensorden på kapitalens premisser. Den er ikke bare et økonomisk, men også et politisk redskap, noe som gjør den særlig interessant å investere i for vestlige firmaer. Det er derfor umulig, slik blant annet AUF krevde under demonstrasjonen i Oslo 24. juni, å demokratisere Verdensbanken. Kravet om å legge ned Banken er det eneste som gjenspeiler realitetene.

Verdensbankens offensiv er et resultat av en stadig synkende profittrate og dermed kravet om ekspansjon av markedene. Sammen med andre sider ved den såkalte «globaliseringen», som også har drastiske følger for folk i den rike delen av verden, er dette en utvikling som er mer eller mindre nødvendig, sett fra kapitalens side. Derfor er også kravet om å legge ned Verdensbanken, sammen med IMF og WTO et krav som bærer i seg et revolusjonært potensial.

Noter

• 1) World Bank, World Development Report 2000/01: Attacking Poverty, New York: Oxford University Press 2001, side 23 [Tilbake]
• 2) Labour Behind the Label, Wearing Thin, Norwich: LBL, side 43-51 [Tilbake]
• 3) World Bank, ibid. side 24 [Tilbake]
• 4) Labour Behind the Label, ibid. side 28 [Tilbake]
• 5) Mer om dette: Cammack, Paul, Den virkningsfulle fattigdommen, i «Til kamp mot imperialistisk globalisering», utgitt av Internasjonalt utvalg i AKP, juni 2002 [Tilbake]
• 6) Chossudovsky, Michel, The Globalisation of Poverty, London: Zed Books, 1997, side 127 [Tilbake]

av Arnljot Ask

21. september 1991 stemte et overveldende flertall i en folkeavstemning for at Armenia skulle erklære seg uavhengig av Sovjetunionen. To dager etterpå erklærte parlamentet sin uavhengighet og forberedte valg på president i oktober samme året. Her ble Levon Ter-Petrosian, som ikke hørte til den gamle ledelsen i kommunistpartiet, valgt med rundt 80 % av stemmene.

USAs president George Bush var raskt ute med å anerkjenne den nye staten, utenriksminister James Baker besøkte landet allerede i februar 1992, og USA var blant de første som etablerte en ambassade i Jerevan. I den første perioden var USA på offensiven og påskynda en rask overgang til reindyrka markedsøkonomi og åpning for utenlandsetableringer. Armenia ble den første tidligere sovjetrepublikken som privatiserte jordbruket.

Den bråe overgangen i den økonomiske politikken og separasjonen fra sovjet-økonomien, førte sammen med oppblussinga av Nagorno-Karabakh-striden til dramatiske tilbakeslag i levekår og samfunnsutvikling i det nye landet. Det har ført til interne politiske rivninger, som vi kommer tilbake til nedenfor. Men først til Nagorno-Karabakh-konflikten.

Konflikten i Nagorno-Karabakh

I 1992 brøt det ut full krig med Aserbajdsjan. Armenske styrker sikret at armenerne i Nagorno-Karabakh vant fullstendig herredøme over distriktet og erklærte det som en autonom republikk. Det er til nå bare Armenia som har anerkjent republikken, og i praksis er det nå en integrert del av Armenia. Armenia har også okkupert en korridor som forbinder Nagorno-Karabakh med Armenia og opprettet bosettinger i randområdene rundt Nagorno-Karabakh som et skjold mot aserbajdsjansk påtrykk. Over 800.000 azerere ble drevet over til kummerlige forhold i flyktningeleire i Aserbajdsjan. OSSE grep inn i konflikten og fikk i 1994 i stand en våpenhvile, overvåket av organisasjonen. Men ennå er ikke konflikten løst. Armenias krav er at Nagorno-Karabakh og korridoren skal tilhøre Armenia. Får de oppfylt dette, vil de trekke seg tilbake fra de øvrige bosettingene. Slik styrkeforholdet mellom de to statene er, kombinert med USAs og Russlands rivalisering om Armenias gunst, blir sannsynligvis dette også utfallet. Sjøl om Aserbajdsjan fortsatt nøler med å gå med på kravet.

Allerede før krigen med Aserbajdsjan brøt ut i 1992, hadde økonomien gjennomlevd et dramatisk tilbakeslag. Krigen med Aserbajdsjan førte også til blokade av Armenia, ikke bare fra Aserbajdsjan, men også fra Tyrkia. Det forsterket ytterligere den økonomiske nedturen. Spesielt ramma det energitilførelsen og førte til problemer for matimporten. På grunn av brennstoffmangelen gikk folk løs på det som fantes av trær og annet brennbart i byene. Vi så tydelige merker ennå i Jerevan. Sjøl om situasjonen nå er bedre, i og med at et gammelt atomkraftverk ble åpna igjen i 1997. (På grunn av farene dette representerer, er det bestemt at det skal stenges igjen i 2004.)

Økonomien i dag

Ennå, i 2002, ligger økonomien, målt i BNP, under nivået fra 1988. Sjøl om det de siste fem åra har vært en nominell vekst på rundt 5 %. Veksten nå er bygd på direktivene fra IMF og Vedensbanken, som er de viktigste finanskildene. Den fører også til økte skjevheter i inntektsfordelinga, noe som er bakgrunnen for de fattigdomstalla vi finner i faktaboksen. Den bråe overgangen til markedsøkonomi og frakoblinga fra den sentrale sovjetøkonomien førte til at fellesoppgaver ble liggende brakk. Vi så «monumenter» over dette i form av blant annet svære boligkomplekser i utkanten av Jerevan som sto halvferdige. I boligområdene hvor folk bodde, var leilighetene innvendig gode og velholdte. Men fasadene forslumma. Fellesoppgavene hadde tidligere vært det offentliges ansvar. Nå var de ingens.

Industriproduksjonen i dag er dominert av småindustri og en viss gruvedrift, i tillegg til at elektronisk industri ser ut til å kunne bli en ny vekstsektor. Foredling av gull og diamanter står for en stor del av eksportinntektene, noe som gir seg utslag i at et land som Belgia er største importør målt i penger (på grunn av diamanthavnen Antwerpen).

På det politiske planet har det utvikla seg ut en drakamp mellom en hovedfløy som ønsker en nærmere tilknytning til USA og Europa og en fløy som legger stor vekt på fortsatt godt forhold til Russland. Nærmere om dette i artikkelen «Midt i ‘Det store spillet’». Skyteepisoden i parlamentet i 1999, hvor statsministeren og parlamentstalsmannen, sammen med flere parlamentsmedlemmer ble skutt, mente flere hang sammen med denne rivaliseringa. Denne saka er ennå ikke oppklart, men når dette skrives (juli 2002) meldes det om at opposisjonen prøver å reise riksrettssak mot presidenten med bakgrunn i den.

Debatt:

av Michael Klinski

Det er greit at Johan Petter Andresen i Røde Fane nr 2, 2002 kritiserer AKPs program for manglende analyse av kapitalismens grunnleggende utviklingstendenser. Det var kanskje likevel riktig at landsmøtet fjernet deler av programkomiteens forslag. Noen av formuleringene han siterer, er etter min mening ganske svake og til dels selvmotsigende.

Et utsagn som «konkurransen (…) fører til økonomisk stagnasjon» kan en vel ta som vedtatt sannhet, men hvorfor er det sånn, hva betyr det og hvem skal forstå det? Økonomisk stagnasjon i forskjellige varianter dukker opp i flere setninger. Den «har for lengst satt inn, og den politiske legitimiteten er i ferd med å smuldre». Merkelig påstand, syns jeg. Selv om de etablerte partienes legitimitet minker verden over, så gjelder dette i de fleste land ikke kapitalismen som økonomisk system.

«Stagnasjonen vi har sett de siste tiåra, med synkende vekstrate målt i brutronasjonalprodukt for den kapitalistiske verdensøkonomien som helhet, fortsetter.» Hva slags begrep av stagnasjon er dette? «Stagnasjon» betyr enkelt og greit «stillstand», i økonomien også betegnet som «nullvekst». Dette vet folk flest og blir i beste fall forvirret når de leser om stagnasjon som synonym for «synkende vekstrate». Mindre vekst er uansett vekst og ikke stagnasjon. Stagnerer for eksempel Fremskrittspartiet når oppslutningen øker med to prosent per måned i stedet for tre?

Noe annet er en «stagnasjonstendens»: Kapitalismens utvikling heller i retning av stagnasjon eller har en innebygd tendens til å vokse mindre og mindre. Dette illustrerer en tabell som Andresen bruker i artikkelen sin. Tabellen viser minkende vekstrater. Likevel tolker Andresen tallene slik: «Veksten stagnerer tiår for tiår.»

Når Andresen skriver at han ikke kjenner «til en eneste marxistiske økonom som i dag ikke hevder at den internasjonale økonomien stagnerer», så kjenner han enten ikke til altfor mange, eller han har ikke forstått dem. Uten klare begreper som ikke blander «mindre vekst», «stagnasjon» og «stagnasjonstendenser», er det ikke mulig å utvikle en marxistisk analyse av virkeligheten.

Ingen i det norske Stortinget har engasjert seg for å fremme den kampanja som armenerne har satt i gang for å få Tyrkia til å erkjenne folkemordet i 1915. Siden det store jordskjelvet i nordøst-Armenia i 1988, har oppmerksomheten rundt Armenia begrenset seg til skyteepisoden i parlamentet i 1999 og at Norge spilte VM-kvalifisering mot landet. Norges bånd til regionen er sterkest til Aserbajdsjan og Tyrkia, de to landene som står i hardest motsetningsforhold til Armenia. For Aserbajdsjans del har det med store næringsinteresser å gjøre. Det gjelder også for Tyrkias del, hvor det i tillegg også kommer allianseforhold gjennom både Nato og mellom politiske partier.

Siden denne regionen er full av motsetningsforhold og store forretningsmuligheter, og norske næringsinteresser og statsinteresser er djupt involvert her, vil Norge også måtte forholde seg til Armenia i større grad i åra som kommer. I det minste som en refleks av det sterke engasjementet i nabolanda. Det er derfor på sin plass å minne om disse rammebetingelsene for Norges oppførsel der:

• Statoil er en av hovedinvestorene i Azerbajdsjan International Operating Company (AIOC), som er operatør for den viktigste oljeutvinninga i Kaspihavet til nå, Azeri-Chirag-Gunashli-feltet. Produksjonen har allerede oversteget 120.000 fat pr dag og vil nå et topp-punkt på bortimot 1 million fat pr dag i 2010. Ved siden av dette eier Statoil 25,5 % av et annet felt, Shah Deniz, like mye som sin hovedsamarbeidspartner i utenlandseventyra, BP, slik at de to kontrollerer dette feltet hvor BP er operatøren. Også Kværner er nå tungt inne med leveranser til AIOC sin virksomhet, nå sist med en større boreplattformpakke gjennom Maritime Hydraulics som ble annonsert 26. juni.
• Statoil er også for fullt inne i Iran, gjennom blant annet samarbeid med det statseide National Iranian Oil Company (NIOC). De åpnet et representasjonskontor i Teheran i september 2001. Hydro er også inne i Iran, sammen med at både Eksportrådet og flere norske enkeltselskaper «sonderer» terrenget flittig. På oppdrag fra Hydro, og i forståelse med iranske myndigheter, driver Norsk folkehjelp opplæring av mineryddere i områder nær grensa mellom Iran og Irak. Til og med utenriksminister Jan Pedersen avla landet en offisiell visitt, ikke så lenge etter at han sluttet seg til Bush sin bannbulle om Iran som tilhørende ondskapens akse.
• Norge, gjennom Statoil, er også involvert i rørledningsprosjektet Baku-Tiblisi-Ceyhan som er et prosjekt drevet gjennom direkte av statsmakten i USA. Det knytter Norge enda tettere til Tyrkia og politikken med å legge press på Armenia. Ledningen vil gå via Georgia, nord for Armenia, og utestenge Armenia for transittinntekter for olje/gasstransporten.

av Peter Myrdal

Vi ser i dag en kollektiv imperialisme – kapitalen i USA, Japan og EU har felles interesser. Men det er USA som sitter på den politiske og militære makten. Derfor er USA-imperialismen hovedfienden. Derfor er det også viktig å forsvare nasjonal uavhengighet. Peter Myrdal traff den egyptiske økonomen Samir Amin under et Stockholms-besøk i vinter. Michael Hardt og Samir Amin er invitert til RU og SU sin konferanse i høst, Manifest 02.

Søndag ettermiddag i ABF-huset i Stockholm. På Z-salens scene debatterer Michael Hardt og Samir Amin. Tonen er vennlig, og Hardt sier flere ganger at «Samir og jeg er egentlig ganske enig». Men publikums reaksjoner viser noe annet: Etter Hardts innlegg applauderer halve salen, når Amin snakker applauderer den andre halvdelen.

Dette gjenspeiler en viktig skillelinje innenfor dagens venstreside: Synet på imperialismen og nasjonalstaten. Michael Hardt som sammen med Antonio Negri har skrevet boken Empire, hører til dem som mener at nasjonalstaten har utspilt sin rolle. Transnasjonale konserner og globale institusjoner dominerer verden, makten har ikke lenger noe sentrum, og derfor går det heller ikke an å snakke om imperialisme eller USA som verdens dominerende imperialistiske makt. Det betyr også at kampen ikke lenger kan føres på nasjonalt plan, kan ikke handle om nasjonal uavhengighet. I løpet av diskusjonen beskylder Hardt de som protesterer mot USA-imperialismen for å være «anti-amerikanske», og hevder at det ikke finnes noen forskjell mellom, for eksempel USA og Indonesia.

Det er denne konklusjonen som deler tilhørerne i ABF-huset – for hvilke politiske metoder, bortsett fra å reise rundt og demonstrere mot toppmøter, står igjen, når alle former for nasjonal politisk kamp erklæres døde? Samir Amin er en av Hardts og Negris sterkeste kritikere. I snart førti år har Amin – som har sitt virke ved forskningsinstituttet Third World Forum i Senegal – skrevet om imperialismen, og analysert forholdene mellom den vestlige verdens sentrum og tredje verdens periferier (blant annet i boken Kapitalismen i globaliseringens tid som kom ut på svensk i fjor). Han svarer Hardt at det fortsatt finnes gode grunner til å være «anti-amerikansk», hvis man med det mener «motstander av USA-imperialismen». Amin mener at tanken om at et slags flytende imperium skulle ha erstattet imperialismen, bunner i en feiloppfatning av hva imperialismen innebærer.

Imperialismen er ikke historie

«Det er feil å si at vi ikke lenger kan snakke om imperialisme. De som påstår det, ser bare imperialismen som et politisk fenomen, en slags utvidelse av nasjonalstatene gjennom koloniene. Men slik har det aldri vært. Imperialismens basis er kapitalen. Imperialismen oppstår, slik Lenin påpekte, når kapitalen konsentreres, når monopolene og oligopolene skapes. I dag består basis av det man kaller «transnasjonale konserner», kapitalens dominerende form nå. Det finnes fortsatt mindre kapitaler, men de er underordnet de transnasjonale kapitalene. At de er transnasjonale, betyr at produksjon og salg er spredd over hele verden. Kapitalen er, derimot, ikke transnasjonal når det gjelder eierforholdene, som fortsatt i høyeste grad er nasjonale, og konsentrert hos en liten del av verden. Dette er ikke helt nytt. Tidligere var kapitalen også transnasjonal, men i mindre utstrekning enn i dag.

Det er derimot nytt at de ulike kapitalene har felles interesser. Sant nok er kapitalene pr. definisjon i stadig konflikt med hverandre, men de felles interessene er i dag langt viktigere enn konfliktene. Den økende transnasjonaliseringen innebærer at alle opererer på det samme verdensmarkedet, og de har derfor felles interesse av hvordan verdenssystemet styres. Det betyr at man kan snakke om en kollektiv imperialisme, som omfatter USA, Canada, Europa og Japan – Triaden. Problemet for kapitalen er at det ikke finnes noen verdensstat. I stedet finnes institusjoner som WTO og IMF, som fungerer som den kollektive kapitalens styringsinstrument. Men det politiske styringsinstrumentet mangler, og derfor faller den rollen på USA og Nato. USA administrerer periferiene ved hjelp av militær makt, noe som gir USA muligheten til å ta ledelsen innenfor den kollektive imperialismen, og utvikle et eget imperialistisk underprosjekt – en amerikansk imperialisme, som først og fremst handler om kontroll over oljen, men også den geostrategiske makten, noe som er tydelig nå i Sentral-Asia.»

– Hva er USAs virkelige styrke innenfor denne kollektive imperialismen? Hvor sterkt er det kapitalistiske systemet?

«USAs styrke er skjør. Deres største fordel er kapasiteten til å bombe. Det handler ikke bare om de rent tekniske mulighetene til å bombe. Sverige ville også kunne bombe Somalia, men den svenske opinionen ville protestert. USA kan gjøre det siden den amerikanske opinionen tillater det. Men den kollektive imperialismen må betale en høy pris for USAs intervensjoner. For det første må resten av Triaden akseptere USAs imperialistiske prosjekt. For det andre må de dekke opp det amerikanske underskuddet – en stor del av merverdien i Europa pumpes inn i den amerikanske økonomien, siden den transnasjonale kapitalen er avhengig av USAs militærmakt.

Men bortsett fra at USA er økonomisk svakt, tror jeg at USA også militært er svakere enn det man kan få inntrykk av. De store seirene de seineste åra er ikke militære, men politiske. Hver gang har USA lykkes i å isolere sine motstandere ved å skape en bred enighet om sine inngrep, til og med utenfor Triaden. Men det betyr ikke at de kommer til å få samme oppslutning også i framtiden. Afghanistan kan bli et vendepunkt, det blir mer og mer åpenbart at USA har rotet det til for seg i Sentral-Asia.

Samtidig har hele systemet gått inn i det jeg vil kalle «et stadium av senilitet». Markedenes ekspansjon har alltid vært både integrerende og ekskluderende, men under brorparten av kapitalismens historie har antallet mennesker som er blitt innlemmet i systemet, oversteget antallet som har falt utenfor. Men nå har vi kommet til et vendepunkt – en stor del av jordens befolkning trengs ikke lenger. Hvis jordbruket i verden underkastes kapitalismens grunnleggende regler, kommer tre milliarder bønder til å bli overflødige. Siden det er umulig å forestille seg at alle kommer til å suges opp av den industrielle moderniseringen, eller av tjenestesektoren, så betyr dette at kapitalismen går mot et nytt folkemord. Kapitalismen begynte med folkemord – indianerne, slavehandelen – og slutter med folkemord på hundretalls millioner unødvendige bønder.

Motstand mot imperialismen

– Hvordan kan vi unngå en slik utvikling? Hvordan skal motstanden mot imperialismen organiseres?

«I dagens situasjon er de sosiale bevegelsene ekstremt splittet. Man må skape enighet mellom de forskjellige delene, en enhetsfront som formulerer umiddelbare målsettinger som gjelder sosial rettferdighet og internasjonal rettferdighet. Kravene om sosial rettferdighet i sentrum må forenes med antiimperialistisk bevissthet samtidig som antiimperialismen i periferien ikke har noen framtid, dersom den ikke holdes oppe av folkelige krav om rettferdighet og demokrati.

Her finnes det et problem med den holdningen som for eksempel Kina og India har. Samtidig som de som styrer i disse landene har tatt i mot kapitalismen, forsøker de å gi nasjonalstatene sine rom i det globale systemet, ved at de ikke underkaster seg de mest ekstreme formene for nyliberalisme. Dette er Kinas offisielle politikk: Globalisering ja, men ikke på hvilke som helst vilkår. Men det skjer uten folkelig deltakelse, uten at de som styrer gjennomfører en politikk som fører til sosiale forbedringer. Det dreier seg altså om et slags nasjonalt høyreprosjekt i periferien. Jeg tror ikke det har særlig stor mulighet til å lykkes, siden det ikke vil kunne føre til folkelig mobilisering. Det betyr at det heller ikke utgjør noen reell trussel mot den kollektive imperialismen og det amerikanske hegemoniet. Men hvis dette prosjektet i stedet ville støtte seg på folkelig kamp, og føre til sosiale framskritt og demokratisering – altså ikke farsedemokrati, men virkelig demokrati – da ville land som Kina og India bli en del av den antiimperialistiske motoffensiven. Den første tredjeverdenbølgen av nasjonale frigjøringsbevegelser omfattet alt fra folkelige til borgerlige bevegelser fra kommunismen i Kina til neokolonialismen i Afrika, via halvsosialismen i India eller Tanzania, og den arabiske og latinamerikanske nasjonalpopulismen. Jeg tror den epoken er forbi. Det som må skapes nå, er en annen bølge, en afroasiatisk solidaritet som har sterkere folkelig forankring.»

Regioner og nasjonalstater

– Tidligere har du hevdet at landene i periferien bør gå sammen i regioner og «skille seg ut» for å stå i mot den imperialistiske dominansen. Er det fortsatt en strategi som kan føre fram, og betyr det at nasjonalstaten har utspilt sin rolle, slik det ofte sies i dag?

«Jeg forsvarer utskillingen, men for meg har det aldri betydd autarki (enevelde). Det har handlet om å snu på dominansforholdet – å la de indre kravene til progressiv sosial omveltning bli bestemmende for forholdet til omverdenen, i stedet for dagens situasjon, der landene i periferien underkastes den kollektive imperialismens vilkår gjennom såkalte strukturtilpasninger. Man kan avgjort ikke fristille seg helt, men man kan heller ikke akseptere å være helt underlagt ytre krefter. En utskilling er derfor et uunngåelig skritt på veien til en global sosialisme. Derimot kommer utskillingens former til å se annerledes ut i dag enn de gjorde før. Tidligere dreide det seg om en motsetning mellom industrialiserte og ikke-industrialiserte regioner, og derfor handlet utskillingen om å kunne modernisere og industrialisere. I dag hviler ikke imperialismen på et industrimonopol – industrien kan desentraliseres over hele verden – men på det som jeg kaller de fem monopolene: Kontroll over teknologi, finanssystemer, media, naturressurser og masseødeleggelsesvåpen. Det betyr at dagens utskilling må handle om å skape muligheter til å gjøre motstand mot disse nye monopolene. Store stater, som Kina, India eller Brasil ville kunne utgjøre egne utskilte, eller avgrensede områder, mens andre land ville ha behov for å gå sammen i regioner.

Men regionen kan bare være et supplement til nasjonalstaten. Jeg tror at det i dag er viktig å slå ring om nasjonen. Kapitalen har institusjonalisert parolen om at det ikke lenger finnes nasjoner – det er i dag en del av den imperialistiske strategien å bryte ned nasjonene. For meg, som er internasjonalist, er nasjonalisme så avgjort et ubehagelig ord, siden det ofte innebærer sjåvinisme og forsvar for den borgerlige staten, men man må se forskjell på nasjonalisme og nasjon. Nasjonene eksisterer, og i dag er det der det finnes rom for politisk debatt og klassekamp. Hvis nasjonene forsvinner, opphører disse strukturene, og da blir det bare igjen religiøse, eller etniske fellesskap.»

Europa

– Du har ofte påpekt at en «utskilling» av Europa ville kunne være noe som svekket det amerikanske hegemoniet. Hvordan ser du på EU i det perspektivet – kan dagens EU, som jo er en del av den kollektive imperialismen, allikevel være en motvekt til USA?

«Da man diskuterte nedgangen for det amerikanske hegemoniet på søttitallet var man fortsatt vant med å snakke om flere antagonistiske imperialistiske makter, og derfor prøvde man å identifisere hvem som ville overta hegemoniet etter USA. En del trodde den gang at det ville bli Japan. Dagens diskusjon om EU som det nye hegemoniet, likner den debatten på den måten at det er like feilaktig. De som hevder at EU vil overta etter USA, glemmer at den europeiske og amerikanske kapitalen har felles interesser. Det betyr ikke at alle konflikter har opphørt, det finnes fortsatt politiske motsetninger mellom USA og EU. Men disse konfliktene spiller ingen særlig stor rolle, siden de som styrer i Europa, enten det nå er venstre- eller høyreregjeringer, aksepterer nyliberalismen og imperialismen. EU forblir dermed den europeiske delen av det amerikanske prosjektet. Derimot finnes det en konflikt mellom de europeiske folkene og Triadens imperialisme. På meg virker det som om Europa her burde kunne utgjøre bare et svakt ledd i det globale imperialistiske systemet – tradisjonelt finnes det et potensiale for et virkelig venstre. Men venstresiden i Europa må først radikalisere sin kritikk, både av nyliberalismen og imperialismen. Det er ikke bare den europeiske sosiale politikken som er viktig, men også utenrikspolitikken. En europeisk region ville kunne knytte bånd til Russland, Kina, India, Midt-Østen og Afrika, og dermed isolere den amerikanske imperialismen.

Det betyr ikke at jeg aksepterer ideen om at de europeiske nasjonene er på vei til å forsvinne, at det ville være bra om det konstrueres en europeisk stat, like lite som jeg aksepterer snakket om at nasjonene i periferien er unødvendige. Det er bare for den dominerende kapitalen at det utelukkende er Europa som eksisterer. For de europeiske folkene finnes både nasjonene og Europa. Derimot kommer den lange overgangen til verdenssosialisme til å være umulig i de europeiske landene, så lenge den ikke bygger på en europeisk konstruksjon som også har sosialismen som mål.

av Arnljot Ask

USA var raskt ute med å anerkjenne republikken Armenia høsten 1991. De var også blant de første til å opprette ambassade i Jerevan. Og de har skaffa seg både politiske støttespillere i landet og økonomisk innflytelse, blant annet gjennom Verdensbanken og Pengefondet sine krav om motytelser. Russland har opprettholdt en betydelig økonomisk og politisk innflytelse i landet, og har også i dag to militærbaser der, i grenseområdene mot Tyrkia. Som utenriksminister Vatan Oskanian uttrykte det, da delegasjonen hadde møte med han; det føles ikke så betryggende å ha bare Tyrkias gode venn USA som buffer mot sin tradisjonelle erkefiende.

Begge disse hovedrivalene i regionen gjør hva de kan for å trekke det lille landet inn i sin innflytelsessfære. Armenia på sin side gjør hva de kan for å bevare mest mulig av sin nyvunne uavhengighet. Utenriksministeren kalte dette å følge en komplementær utenrikspolitikk. Det innebar å ha gode forbindelser til begge rivalene, samtidig som han også ga til kjenne at det var et langsiktig mål å bli en del av EU! Armenia her bedre forutsetninger for å mestre en slik balansekunst enn sine nærmeste naboer i Kaukasus. Det økonomiske minuset, at landet sjøl ikke sitter på de store olje-/gassreservene, og sannsynligvis heller ikke vil få transittledninger over sitt territorium, snus i denne sammenhengen til en fordel. Men allikevel, deres geografiske plassering gjør at de ikke kan vente å komme lettvint gjennom det farvannet som venter. Noen aktuelle meldinger fra de siste månedene illustrerer dette tydelig:

• 12. august kunngjorde BP at konsortiumet de er hovedaksjonær i (sammen med Statoil), i oktober ville vedta å bygge en gassrørledning til 3,2 milliarder US $ for å utvikle det gigantiske gassfeltet Shah Deniz (se artikkelen Norge i Kaukasus). Ledningen skal gå parallelt med oljerørledningen fra Baku til Ceyhan, men stanse opp i Erzurum i Tyrkia. Gassen dekker de svære behova som de tyrkiske energiplanene opererer med. Samtidig råder det stor usikkerhet om hvor store behov Tyrkia vil få framover -og hvor de vil ta gassen fra. Det er neppe en tilfeldighet at BP og Statoils ledning skal proklameres samtidig som det russiske Gazprom og det italienske ENI planlegger å åpne sin «Blue Stream»-rørledning tvers over Svartehavet, med russisk gass til det tyrkiske markedet!
• 15. august hevda den rusiske forsvarsministeren Ivanov at det var noen drepte separatister i Tsjetsjenia som hadde georgianske flyktningdokumenter. Det ble lagt fram samtidig som Russland krevde å få felles militærøvelse med Georgia i den såkalte Pankisi-kløften, hvor de hevder at Georgia hjelper tsjetsjenske terrorister. Georgia avviser Russlands påstander og hevder på sin side at Russland assisterer opprørerne fra Abkhasia, og at Russland går inn for å skape kaos i Georgia. De hevder også at Russland har krenka luftterritoriet til Georgia. Russland misliker sjølsagt sterkt Georgias nære bånd til USA, og det at de står fram som et viktig transittland for å få olje og gass fra Kaspihavet til Europa i konkurranse med Russlands transportruter. Fra sist vår av er også amerikanske soldater invitert inn i Georgia, for å være med i kampen mot det USA og Georgia klassifiserer som terrorister.
• 17. juli undertegna Armenia og Russland en avtale om at Russland ettergir en gjeld på 98 millioner US $ i bytte for overtakelse av fem statseide armenske bedrifter. Den viktigste av disse er varmekraftverket i Hrazdan som kan produsere ca 40 % av Armenias behov for elektrisitet. Men også en høyteknologisk bedrift og et par forskningssenter, som tidligere var knytta til Sovjets militær-industrielle kompleks, har betydning. Denne avtalen innebærer en viktig forsterking av Russlands innflytelse i den armenske økonomien og også et framskutt økonomisk brohode for Russland i hele Sør-Kaukasus. Samtidig ble nye avtaler om våpenleveranser inngått. Dette trekket fra Russlands side må sees i sammenheng med diverse framstøt fra USA sin side etter 11. september 2001.
• USA opphevet våpenembargoen mot Armenia og Azerbajdsjan tidligere i år, og jobber for å få ikke bare Georgia, men også Armenia, med på fellesøvelser med Nato-landene. I følge USA-representant på en internasjonal olje-/gasskonferanse i Tbilisi sist vår, var oppgaven her ikke minst å forberede forsvar av rørledningene i regionen.

av Svein Lund

Hvorfor skole? spør Solveig Aamdal i Røde Fane nr 2, 2002. Ho svarar sjølv på dette gjennom å oppsummere skolen sine oppgåver i eit kapitalistisk samfunn i sju punkt. Dei aller fleste av disse punkta er slikt som tjener kapitalen sine interesser. Samtidig spør ho:»Hvorfor ønsker makta å ødelegge skolen?» Kordan heng dette på greip? Dersom skolen tjener kapitalen, kvifor vil så kapitalen øydelegge den same skolen?

Solveig Aamdal skal ha all ros for å sette i gang ein skolediskusjon i Røde Fane og forsøke seg på ei analyse av skolen sin plass i samfunnet. Venstresida har til no i liten grad hatt ei analyse av skolen og ein samla alternativ skolepolitikk. Skolepolitikken har mest gått ut på høgare stipend for elevane og lønn for lærarane, konfesjonsfri skole, gratis lærebøker og fleire datamaskinar. Dei som har hatt ein skolepolitikk i Noreg er i første rekke den tenkande delen av høgresida, dvs. Høire og høgresida i DNA. Eg vil i dette innlegge kommentere nokre av spørsmål som Solveig tar opp og nokre som ho ikkje tar opp, og vone at dette vil få enno fleire til å kaste seg ut på.

Vil vi ha skole?

Alle vil ha skole. Dei fleste vil og ha meir skole; fleire år på skolen, fleire timar i veka, fleire elev- og studentplassar og fleire lærarar. Særlig vil lærarar ha meir skole, og folk med lærarbakgrunn har tradisjonelt hatt sterk innverknad på skolepolitikken.

Vil alle ha skole? Skolehistoria fortel om store problem med å få alle elevar til å gjennomføre den obligatoriske skolen. At elevar har hatt stort fråver og falt ut av skolen før tida, har blitt sett på som disiplinære og moralske problem, og foreldra og elevane har fått høre at dei ikkje veit sitt eige beste. Alt sett frå øvrigheita sin synsstad. For nokre år sidan var det ein skolemann, til og med professor i pedagogikk (1), som våga å gjøre opprør mot denne tankegangen. Han analyserte haldningane til skolen på kysten av Troms for vel hundre år sidan og kom til den klare konklusjon at elevane sin skulk var ei logisk og fornuftig handling, i forhold til ein skole som ikkje ga det dei trengte å lære for å livberge seg. Snarare tvert om. Ei sak var at ungane si arbeidskraft trengtest i heimen. Like viktig var at skolen tok ungane bort frå det miljøet der dei kunne lære det dei trong for framtida. Jo lengre og fleire skoledagar, jo fleire år obligatorisk skole, jo mindre skikka var elevane til å klare seg sjølv den dagen dei skulle stå på eigne bein. På 1950- og 60-talet, da 9-årig obligatorisk skole blei innført, blei det gjort undersøkingar om foreldra sine haldningar til utvida skoleplikt. I Finnmark var det i reindriftsmiljø ein overveldande motvilje mot utviding av skolegangen. Som i fiskerimiljøet eit halvt hundreår før, var grunngivinga den samme: Jo lengre elevane var i skolen, jo mindre kvalifiserte ville dei vere for arbeid i reindrifta.

Kva så i 2002? For dei fleste er det ikkje lenger mogleg å lære sitt framtidige arbeid gjennom å følge foreldra sine gjøremål. No er det normale, både i by og land at ungane er i institusjon frå 1- eller i alle fall 3-årsalderen og til dei er 18-19 år. I løpet av 1990-talet har institusjonering av barn og ungdom auka kraftig, særlig gjennom desse tiltaka:

• Utbygging av barnehagar, innlemming av barnehagen i det pedagogiske læreplansystemet gjennom innføring av rammeplan for barnehagen.
• Utbygging av skolefritidsordningar, desse har også i større grad blitt lovregulert.
• Innføring av Reform 94 som gir all ungdom rett til vidaregåande opplæring, men plikt til å ta ut retten i løpet av dei første åra etter at dei har fullført grunnskolen.

Men som om dette ikkje var nok: «Kvalitetsreformen» for høgare utdanning skal skjerpe inn studieprogresjonen og «gjennomføre heiltidsstudenten». Det er i dag altfor vanlig at studentar ikkje har arbeidserfaring frå anna enn sommarjobbar (alle har ikkje ein gong det), når dei byrjar å studere. Derimot har det vore vanlig at studentar har jobba meir eller mindre ved sida av studiene. Det skal det no bli slutt på. Idealet synast å vere at ein går i utdanningsinstitusjon frå 1- til 24-årsalderen utan å ha anna enn teoretisk kunnskap om livet utafor skoleveggane.

På dette grunnlaget vil eg stille følgande kjetterske spørsmål: Kvalifiserer eller diskvalifiserer skolen for livet? Kanskje vi treng mindre, ikkje meir skole?

Kamp om skolen

Solveig Aamdal syner at kapitalen søker å forme skolen etter sine behov. Men skolen er ikkje, og har aldri vore, noko enkelt speilbilete av interessene til dei som har den økonomiske makta. Mange andre krefter har vore med å forme den skolen vi har i dag. Ikkje minst gjeld det dei som har arbeidsplassen sin i skoleverket. Arbeidarrørsla og andre store folkerørsler har og påverka skolen. (Det er derfor det er noko i skolen som er verd å forsvare.)

Gjennom tidene har det vore kamp i og rundt skolen på mange område. Eg vil sjå nærare på nokre av desse.

Korfor kom einskapsskolen?

Går vi 150 år tilbake i tida, var skolen klassedelt. Øverst var latinskolen, i første rekke for embetsmannsklassen. Så kom borgerskolen, for det oppvoksende handels- og industriborgerskapet. Og på botn var det allmueskolen, der barn av arbeidarar, bønder og husmenn skulle lære enkel lesing og å frykte og lyde gud og øvrigheita. Frå 1860-talet skjedde det ei gradvis samordning til felles skole eller einskapsskole, først i 3, så 5, 7, 9 og 13 år. Denne utviklinga framstiller Solveig Aamdal slik:

«Utviklinga krevde arbeidere som kunne lese og regne. … Dette førte til at det grodde fram en skole som skulle gi et tilbud til alle. … Ettersom kapitalens behov for flere og flere med utdanning økte, fikk vi enhetsskolen, med lik skoletid og likt skoleinnhold for alle.»

Men var det så enkelt at dette «grodde fram» og «vi fikk»? Nei, alt dette skjedde gjennom kamp. Einskapsskolen (= enhetsskolen) møtte motstand, han blei gjennomført i mange trinn, dei fleste av trinna mot ønska til partiet til den noverande utdanningsministeren. Dersom ein framstiller det som om kapitalen ga oss einskapsskolen, er det anten rein historieforfalskning eller i beste fall kunnskapsmangel. Noreg innførte 7-årig einskapsskole frå 1920 som eit av dei aller første landa i verda. Andre land har framleis ikkje innført nokon einskapsskole, sjølv om dei kan ha like utvikla kapitalisme som Noreg.

Forsvare einskapsskolen?

Solveig Aamdal skriv om einskapsskolen som står for fall, og eg tolkar ho som om oppgåva til venstresida må vere å forsvare einskapsskolen. Tidligare har mange på venstresida lansert parola «Forsvar enhetsskolen!» Ei slik parole syns eg er problematisk. Vel og bra at arbeidsfolk sine ungar og skal ha utdanning. Men på kven sine premiss blei einskapsskolen bygd? Da borgarskapet sine barn måtte gå i skole med den simple allmuen, var det viktig for borgarskapet at mest mogleg av borgarskapet sine verdiar blei med over i den felles skolen. Tidlig på 1900-talet var det i DNA usemje om målet skulle vere å «løfte» arbeidarklassen opp med å gi dei tilgang til borgarleg danning, eller om ein skulle bygge sin skole for arbeidarklassen som bygde på verdiar som samhald, solidaritet og praktisk fagkunnskap. Ein av DNA sine fremste skolepolitikarar uttrykte det slik at «arbeiderklassens barn skulle få en så god allmennutdanning som mulig, slik at de kunne hevde seg på lik linje med barna fra de høyere samfunnsklassene» (2). Kva som skjedde ved utvidinga av skoleplikta frå 7 til 9 år skildrar Liv Mjelde slik: «Integreringen av realskolen og framhaldskolen i 1959 ble gjennomført på realskolens premisser. Den akademiske læringstradisjonen ble den dominerende i den nye 9-årige skolen.» (3) Var da den 9-årige einskapsskolen eit framsteg for arbeidarklassen?

Med reformane i 1994 og 1997 blei einskapsskolen utvida med enno fleire år. Igjen var det den akademiske læringstradisjonen som styrka seg på kostnad av den yrkesfaglige. Yrkesfaga skulle «løftast» med å få meir allmennteori. Det var ikkje tilsvarande snakk om å gjøre det tidligare gymnaset meir praktisk. Einskapsskolen har ikkje bare betydd at barn frå forskjellige samfunnsklassar skulle gå i lag. Han har og betydd at alle skulle lære det same. I Bærum og på Røst, i Bergen og i Aurdal skulle dei lære det same til same tid. Ein skulle ikkje ta utgangspunkt i lokal kultur og lokalt næringsliv, men førebuast til eit liv som rotlaus mobil arbeidskraft. Denne einsrettinga blei kraftig styrka under Gudmund Hernes. Han ville ha bort lokale læreplanar og samiske læreplanar. Arbeidsmetodane og pedagogikken skulle vere den samme.

Venstresida sin skolepolitikk må vere ein skolepolitikk på elevane sine og lokalsamfunna sine premiss. Da kan vi ikkje bli ståande som forsvararar av einskapsskolen slik den har utvikla seg i Noreg. Både RV og SV har vore mot private skolar. Det er greitt å vere for at skole er eit offentlig ansvar, og mot at dei rike skal kunne snike seg unna å betale skatt for eit godt skoleverk for alle for så å kjøpe sine eigne ungar fri gjennom privatskolar. Problemet er at den offentlige skolen er så einsretta at han ikkje gir plass for omsyn til at elevar har forskjellig kulturbakgrunn. Med eit obligatorisk kristendomsfag må vi tillate muslimske privatskolar, med ein einsretta pedagogikk må det vere rom for Steiner-skolar og Montessori-skolar for at det i det heile skal komme fram at det finst alternative opplæringsmåtar. Folkehøgskolane har i vel eit hundreår vore eit karakter- og konkurransefritt alternativ til puggeskolen – 87% av folkehøgskolane i Noreg er private!

Kva er skolen sitt føremål?

Solveig framstiller skolens formål slik:

• «Skolen skal skaffe den arbeidskrafta samfunnet trenger.
• Skolen skal lære opp folk til å bli lydige samfunnsborgere.
• Skolen skal sortere de unge, hvem er egna til hvilke typer arbeid.
• Skolen skal formidle den herskende ideologien.
• Skolen skal lære de unge hvilken plass de sjøl har og kan forvente å få i samfunnshierarkiet.
• Skolen skal opprettholde kvinneundertrykkinga.
• Skolen skal fungere som en arena for oppbevaring av barn og unge. …»

Kvifor står så dette ikkje i skolens formålsparagraf? Ei årsak er sjølvsagt at borgarskapet ikkje kan seie det så direkte, det kunne blitt om ikkje revolusjon, så i alle fall ei større politisk krise. Ei anna årsak er at skolen faktisk og har meir idealistiske oppgåver, og det er ein stadig pågåande kamp om kva for oppgåver som skal vektleggast i både teori og praksis.

Om vi ser på lovar og føremålsparagrafar i norsk skole gjennom tidene, kan vi ofte sjå at det sentrale har vore eleven sine interesser. Dette er særlig klart uttalt i Vaksenopplæringslova av 1976: «Målet for voksenopplæringen er å hjelpe den enkelte til et mer meningsfylt liv.» (4) Ti år etter hadde Gudmund Hernes si programerklæring i Med viten og vilje eit heilt anna utgangspunkt: «Utfordringen for norsk kunnskapspolitikk er at landet ikke får nok kompetanse ut av befolkningens talent.» Det er ikkje lenger eleven eller einskildmennesket som står i sentrum, men «landet», som skal bruke befolkninga sitt talent for å styrke konkurranseevna på verdsmarknaden.

Nylig kom eg over ein artikkel av Ole Henrik Magga om den samiske læreplanen. I den samanhengen skriv han om formålet med skolen og uttrykker det på eit vis som eg trur svært mange både innafor og utafor skolen vil kunne slutte seg til:

«Skolen har rent allment to hovedoppgaver. Den første oppgaven er å ivareta og formidle folkets kultur og kunnskapsgrunnlag. Den andre oppgaven er å gi den enkelte elev en undervisning i samsvar med elevens psykiske og kulturelle forutsetninger.»

Dette er eit syn i samsvar med norsk pedagogisk tradisjon på sitt beste, med folkehøgskoletanken frå Grundtvig av og med arbeidet til dei frivillige opplysningsorganisasjonane. Det er dette det overveldande fleirtalet av norske lærarar har søkt å legge til grunn for arbeidet sitt. Dette bør i dag kunne vere ei programformulering som kan samle store delar av det norske folk. Oppgåva er å vise at den skolen som vi har fått etter reformene på 90-talet, og enno meir etter at NHO gjennom Kristin Clemet har fått styre skolepolitikken ei stund, er noko heilt anna enn det føremålet Magga strekar opp.

Pedagogikk og politikk

Pedagogikk er læra eller vitskapen om læring og opplæring. Men pedagogikk er og spørsmål om haldningar og om kamp mellom kva for interesser skolen skal tjene. Derfor er det ein nær samanheng mellom pedagogikk og utdanningspolitikk.

De fleste av oss har i større eller mindre grad opplevd den gamle skolen med pugging av bibelvers og «flere byer i Belgia». Mot denne blei det etter kvart reist kraftig kritikk, både gjennom politiske organ og i litteraturen (5). Tidlig på 1900-talet starta utviklinga av den såkalla progressive pedagogikken. Denne påverka, i alle fall i prinsippet, normalplanane av 1939, som var styrande for norsk folkeskole fram til 1974. Elevane skulle samarbeide, dei skulle lære gjennom arbeid og sjølve søke kunnskap. Denne endringa har ikkje skjedd av seg sjølv og ikkje utan motstand. Sterkast sto vel den progressive pedagogikken i Noreg på 1970- og 80-talet. Men da var allereie motstanden byrja å røre på seg og arbeida for å snu utviklinga. De første krava om meir konkret kunnskap og konkurranse i skolen kom frå Høgre på 80-talet. Sosialdemokratane sto i hovudsak for den progressive pedagogikken fram til langt ut på 80-talet. Men det skulle vere ein minister frå DNA som for alvor sette i verk Høgre sin politikk. I november 1987 skreiv Gudmund Hernes eit innlegg i Aftenposten der han formulerte krava sine til skolen, noko han skulle forsøke å gjennomføre da han nokre år seinare blei utdanningsminister:

«Mine ønsker for skolen er derfor:

• Mer trening
• Mer struktur
• Mer standardisering
• Mer arbeidsdisiplin
• Mer faglig konsentrasjon
• Mer krav til innsats fra elevene
• Mer krav til engasjement fra foreldrene» (6)

Aftenposten presenterte innlegget med bilete av Gudmund Hernes og ein bilettekst der det heiter at Hernes indirekte tar eit kraftig oppgjør med Arbeiderpartiets skolepolitikk.

Det er dette som låg til grunn for reformene på 1990-talet og det er ikkje vanskelig å kjenne igjen dagens signal frå regjeringa med NHO i spissen.

Ikkje bare kapital mot arbeid

Skolen er på mange måtar ei gjenspeiling av samfunnet utafor, og utviklar seg som ein kamp mellom motsette interesser og motsette syn. Men langt frå alle desse motsetningane kan forenklast til kapitalen på den eine sida og arbeidarklassen på den andre. Eg vil peike på nokre viktige motsetningar i skolen som bare delvis fell saman med klassemotsetningane:

1. Yrkesopplæring og allmennfag

Dagens vidaregåande opplæring har i hovudsaka to røter: Den akademiske opplæringa i katedralskole – latinskole – gymnas og den praktiske yrkesopplæringa i lærlingeordning og yrkesskole. Når desse tradisjonane har blitt ført inn under same tak og delvis i same klasserom har det blitt store motsetningar. Desse har gått mellom elevar, mellom lærarar og opp til universitets- og høgskolenivå mellom fagpedagogar. Denne motsetninga har gått tvert gjennom lærarane og elevane sine organisasjonar og gjennom politiske parti (i alle fall DNA, SV og RV). Det akademiske borgarskapet og småborgarskapet har stått på eine sida, fagrørsla og delar av borgarskapet i industri og handverk på den andre sida.

2. Sentralt og lokalt

Ei viktig motsetning dei siste 20 åra har vore mellom dei som ville ha eit sentralisert, standardisert og einspora skoleverk og dei som ville legge vekt på tilknytninga til lokalsamfunnet og utvikling av lokale læreplanar og læremiddel. Den lokale innrettinga sto sterkt på 70- og 80-talet og var framtredande i grunnskolen sine læreplanar av 1987. Gudmund Hernes såg det som eit av sine viktigaste mål å ta knekken på dette og få ein skole der alle lærte det samme samtidig. Om ein elev flytta frå Båtsfjord til Stavanger, skulle han kunne fortsette nøyaktig der han slapp. Slik skulle skolen styrke utviklinga av den mobile arbeidsstyrken og den nasjonale identiteten.

Ei rekke andre motsetningar kunne nemnast, som kunnskapsskole – utviklingsskole, einsretta – pluralistisk, disiplin – fridom eller konkurranse – samarbeid. Desse motsetningane har klart samanheng med klassekamp og andre motsetningar i samfunnet utafor skolen, men det blir for enkelt å gjøre alt til kapital mot arbeid.

Spesialundervisning – hjelp eller stigmatisering?

Som spesialpedagog er Solveig Aamdal ute etter å forsvare eigne profesjonsinteresser. Det er sjølvsagt lov, men eg syns det nokre gongar overskyggar det å utvikle ei samla analyse og ein sosialistisk skolepolitikk. Ho seier: «De offentlige myndighetene ønsker at færre elever skal få spesialundervisning etter enkeltvedtak. Det de bruker som begrunnelse, er at det virker stigmatiserende på elevene.» Det er vel og bra å påvise hulheita i styremaktene sin politikk når slike argument brukast som påskot for å spare pengar. Men like fullt er det eit faktum at spesialundervisninga i stor grad verkar stigmatiserande. Det må derfor vere eit mål å finne betre løysingar enn spesialundervisning etter enkeltvedtak.

Sjølv har eg undervist i yrkesfaglige klassar i vidaregåande skole med eit stort innslag av elevar «inntatt på særskilte vilkår», dvs. med rett til meir eller mindre spesialundervisning. Den mest brukte metoden har vore å gi ekstratimar til deling i dei «viktigaste» teorifaga, slik at «spesialelevane» blei underviste for seg. Dei blei da stigmatiserte gjennom å bli tatt ut av klassa, dei blei underviste av spesialpedagogar utan peiling på yrkesfaga. Ofte blei «spesialelevar» frå fleire yrkesfag underviste i lag. Då fikk dei slite om igjen med grunnskolepensum i norsk og matte og kom aldri til noko nyttig og interessant bruk av faget. Denne undervisninga har eg til gode å sjå noko positivt resultat av. Det eg derimot har sett positive resultat av, er å gi ekstraressursar til tolærarsystem i samla klasse, ikkje minst i dei praktiske faga. Eg har og sett positive resultat av å knytte allmennfaga nært saman med yrkesfaga. Men dette er metodar som ikkje spesialpedagogane har utvikla, og heller ikkje vore særlig opptatt av.

Min påstand er at RV og SV i skolepolitikken har vore mest opptatt av å forsvare timar til spesialundervisning, ikkje av å finne løysingar som tjener elevane si læring og ikkje minst sjølvkjensle.

Reform 94 skapte auka behov for spesialundervisning – ikkje bare fordi alle no skulle inn i skolen, men fordi reforma sjølv skapte fleire taparar – fleire elevar som ikkje kunne/ville tilpasse seg til den standardiserte skolen. Det betyr ikkje at svaret på dette er meir spesialundervisning. Svaret må i staden vere meir yrkesretta opplæring, andre undervisningsmetodar og tilstrekkelig med lærarressursar til at lærarane har tid å hjelpe kvar elev.

Kven er kapitalen?

Det er ingen tvil om at den multinasjonale storkapitalen i dag er på offensiven overfor skoleverket. Det gjeld både internasjonalt og nasjonalt. I artikkelen til Solveig Aamdal er dei internasjonale trendene og påverknaden gjennom OECD, WTO og EØS ikkje nemnt med eit ord. Utan å kjenne til dette kan ein ikkje fullt ut forstå kva som skjer i norsk skole i dag. Eg vil i denne omgang bare oppmode lesarar som kjenner betre til dette enn meg til å skrive ein artikkel. I mellomtida kan lesarane av Røde Fane kaste seg over den nyutkomne boka av Gustav E. Karlsen: Utdanning, styring og marked. Norsk utdanningspolitikk i et internasjonalt perspektiv, Universitetsforlaget 2002.

Nasjonalt har NHO lenge prioritert skolepolitikk, i motsetning til motparten LO, som har hatt svært lite å stille opp med. Da NHO etter valet i fjor haust fikk utdanningsministeren, låg vegen open for å gjennomføre det dei lenge har jobba for: rasering av den offentlige skolen, full opning for privatisering og kommersialisering.

Så langt kan vi vere samde. Men når det blir framstilt som om «kapitalen» har ei og bare ei klar linje for skolen, blir det for enkelt. Det er store forskjellar på skolesystema i forskjellige kapitalistiske land og det er store motsetningar også innafor borgarlige parti og miljø.

Studer skolehistorie!

Skal vi forstå dagens skole og trugsmåla mot dagens skole er det svært nyttig å sjå bakover. Solveig forsøker dette, men eg meiner ho gir eit galt bilete av kordan opplæringa har utvikla seg, når ho skriv: «Vi fikk etter hvert skoler der elevene blei samla i egne hus for å lære. Opplæringa blei etter hvert skilt mer og mer fra produksjonen.» Her skil ho ikkje mellom dei to opplæringstradisjonane, den akademiske og yrkesopplæringa. Den akademiske opplæringa har vore i skole i hundrevis av år, og har ALDRI vore knytta til produksjonen. Den har derfor heller ikkje kunna skilje seg meir og meir frå denne. Yrkesopplæringa, som var nært knytta til produksjonen, foregikk derimot ikkje i skole. Frå slutten av 1800-talet blei det i Noreg utvikla lærlingeskolar som ga teorifag i tillegg til den praktiske opplæringa. Men skoleopplæring i yrkesfag er i all hovudsak utvikla i Noreg på 1900-talet. Dette er den einaste opplæring i skole som kunne bli «etter hvert skilt mer og mer fra produksjonen.» Og det har og skjedd dei siste åra, i første rekke etter Reform 94.

Så langt har skoledebatten på venstresida i liten grad vore knytta til analyser av kva som har skjedd i tidligare tider og kvifor. Eg saknar ei skolehistorie som analyserer utviklinga av skolen i forhold til utviklinga av samfunnet, produksjonen og ikkje minst klassekampen.

Kva trengst å diskutere?

Eg vonar at mange fleire enn meg tar opp hanska og at dette innlegget og får fleire til å ta pennen eller tastaturet fatt. Det er eit utal av spørsmål å diskutere innafor utdanningspolitikk og pedagogikk, men eg vil peike på eit par som eg ser som uløyste for venstresida så langt:

• Høgresida sine honnørord er kvalitet, konkurranse, meir prestasjonar og kunnskap. Korleis svarar vi på dette?
• Den viktigaste motstanden mot skolereformene i Vest-Europa har kome frå lærarar og fagpedagogar. Lærarorganisasjonane har blitt skulda for å male si eiga kake i kampen om skolen. I kva grad er det samsvar og motsetning mellom lærarar og elevar i utviklinga av skolen?
• I kva grad er pedagogikk ein objektiv vitskap, i kva grad er han politikk?

Ein skolepolitikk for venstresida må etter mi meining bestå av to element:

1. Eit program som kan samle breitt for forsvar av det beste i norsk skole, og utvikling av dette vidare.
2. Eit meir visjonært program for skolen i kampen for eit betre samfunn.

Noter

• 1) Edvardsen, Edmund: Den gjenstridige allmue [Tilbake]
• 2) Ole Georg Gjøsteen, sitert etter Baune, Tove: Den skal tidlig krøkes … Skolen i historisk perspektiv, 1995, side 50 [Tilbake]
• 3) Mjelde, Liv: Fra hånd til ånd. Om arbeid og læring i yrkesutdanningsperspektiv, 1988, side 22 [Tilbake]
• 4) Lov om voksenopplæring, §1 [Tilbake]
• 5) Kielland, Alexander: Gift. Bjørneboe, Jens: Jonas [Tilbake]
• 6) Harbo 1997, bind 1, side 89 [Tilbake]

av Bente Aasjord

Mat kan vanskelig sidestilles med andre handelsprodukter fordi det dreier seg om den viktigste materielle komponent i den menneskelige eksistens. Uten mat kan verken enkeltindividet eller samfunnet som helhet opprettholde sine aktiviteter og funksjoner. Hva vil være den viktigste matpolitiske flaskehalsen i framtida – kontroll over matressurser og produksjonsfaktorer eller marked?

Mat er makt. Både internt i de enkelte land, mellom stater og verdensdeler. Samfunnets rammer for befolkningens matvaresikkerhet er et av de viktigste kvalitative samfunnsmål.

I denne erkjennelsen ligger nøkkelen til å forstå hvorfor internasjonale mål for reduksjon av sult har så vanskelig med å lykkes. Betingelsene makthavere og kommersielle aktører setter for produksjon og forsyning av mat, er et mektig våpen og pressmiddel. Kampen mot sult er derfor også en kamp mot etablerte maktstrukturer.

Det vil i årene framover være en stigende knapphet på mat. Denne oppfatningen legges til grunn både av FAO og norske myndigheter. Årsakene til den tiltakende matknappheten er sammensatt, og tilskrives blant annet forhold som klimaendringer, erosjon, en mer ressurskrevende matproduksjon, økt forurensing, endret forbruksmønster og en økt befolkning. Poenget er at mål om å redusere sult og fattigdom ikke bare er et spørsmål om fordeling av kjøpekraft. Det dreier seg også om strukturen på matproduksjonen – hvordan mat produseres og hvem som skal ha rett til å gjøre det. «Verdensmarkedet» for mat er ikke et utømmelig overskuddsmarked.

Tross teknologioptimistenes stadige løfter om nye og mer effektive produksjonsmetoder er det noen grunnleggende faktorer vi ikke bør overse:

• Dersom vi forutsetter at dagens gjennomsnittlige forbruk skal opprettholdes på samme nivå, må verdens samlede matvareproduksjon i følge FAO økes med 75% de kommende 20 år.
• En stor del av verdensforsyningen av animalsk og marint protein har hittil kommet fra beitemarkene og havfiskeriene. Her har produksjonen nå stagnert eller er på tilbakegang fordi grunnlagsressursene er uttømt. Den nye virkeligheten er at fiskeriene og husdyrholderne ikke lengre kan bidra til å dekke opp økningen i jordens matvarebehov.
• Enten matvarene skal skaffes fra oppdrettsfisk, kjøtt eller vegetabilske produkter er det for første gang i vår sivilisasjon de planteproduserende bøndene som må dekke opp hele økningen alene.

WTO – kamp om ressurser og rettigheter

Det foregår et globalt stormløp for å deregulere handel på alt biologisk materiale. Det skjedde innen EU, med planlegging av det indre markedet, og gjennom GATT via Uruguayrunden. Det biologiske området var da det siste som var underlagt betydelig regulering i de fleste land på grunn av hensyn til miljø og helse – men også politisk og økonomisk beskyttelse av egen matproduksjon.

«Frihandel» blir samtidig koblet med investeringsregler for kommersielle aktører. Dette er en brutal kamp om basisressurser som griper direkte inn i befolkningers grunnleggende rettigheter til egne ressurser.

Hvem skal ha rett til å eie?

Hvilke grunnleggende rettigheter til lokale ressurser skal ikke kunne underkastes vårt vestlige eiendomsbegrep? Hvem skal eie jorda, vannet, de genetiske ressursene og kunnskapen? Hva med de bøndene som marginaliseres og presses ut?

«Survival of the fattest?»

Debatten om internasjonale handelsregler dreier seg først og fremst om hvem som skal ha rett til å styre utviklingen. Maten og matproduksjonens grunnleggende rolle i ethvert samfunn gjør at dette feltet ikke kan sidestilles med produksjon og omsetning av industrivarer. Makt over matmarkedene både globalt og i mange enkeltstater dreier seg i ytterste konsekvens om hvem som skal ha rett til å skille mellom liv og død. Stormløpet for «liberalisert» matvarehandel gjennom WTO kan derfor bli en prosess der man institusjonaliserer og lovfester «den sterkestes rett» på områder der lokale rettigheter, kunnskap og tradisjoner har vært lokalbefolkningenes eneste vern mot sult.

De som vil ha størst nytte av friere handel med mat, er de store matvareeksportørene som USA, EU og landene i den såkalte Cairns-gruppa (Canada, Australia, New Zealand, Argentina og Brasil). For disse er det to forhold som er viktige. For det første investeringsregler: private aktørers rett til å kjøpe kontroll over viktige produksjonsressurser for mat (jord, vann, patenter på genetisk materiale m.m.). For det andre: tollfrihet og forbud mot «diskriminering», dvs.: fri tilgang for sine industrielt framstilte produkter til kjøpekraftige markeder også i den 3. verden.

Doha-erklæingen

Doha-erklæringen fra november 2001 fastslår at både tollvernet og landbruksstøtten skal reduseres, særlig alle former for produksjonsstøtte. Ingen ting tallfestes, så dette skal det forhandles om. Men retningen er gitt. Kravet fra mange land i 3. verden har vært at internasjonale handelsregler først og fremst må inneholde forbud mot eksportsubsidier, der de store eksportlandene dumper produkter, og at dette må komme før andre utvidelser.

Ved siden av en rekke afrikanske land er det særlig India som har uttrykt motstand mot en ny og omfattende WTO-runde. Allerede gjennom gjeldende avtaler er India tvunget til å åpne seg for sterke utenlandske interesser, noe som ikke minst har gått på bekostning av egen småindustri og millioner av småbønder. Indisk landbruk har derfor store problemer, noe som blant annet har medført en selvmordsbølge blant indiske bønder. Indiske myndigheter ønsker revisjoner av internasjonale patentavtaler. Dette for å redusere vestlige storselskapers muligheter til å støvsuge India for matvekster og medisinplanter for patentering, samtidig som India får færre muligheter til å forsyne andre u-land med billig medisin.

Mat som menneskerett

På FNs toppmøte i Roma 1996 (World Food Summit) ble matvaresikkerhet definert som «en tilstand der alle mennesker til en hver tid har adgang til sikker og næringsrik mat som grunnlag for et sunt og aktivt liv». I dag lever 800 millioner mennesker uten en slik sikkerhet.

FNs matvaretoppmøte slo fast at en bærekraftig matforsyning som kan redusere verdens sultende befolkning behøver strategier for å utnytte det naturlige produksjonsarealet i alle land, samt å sikre lokalbefolkningers rett til egne produksjonsresurser. Utgangspunktet for dette var erkjennelsen av den nåværende og framtidige stigende globale knapphet på mat. Dette innebærer en forpliktelse for alle land, både til å utnytte egne produksjonsressurser, og å brødfø egen befolkning. Tiltaksplanen fra toppmøtet koblet videre mat som menneskerett opp mot mekanismene hjemlet av FNs menneskerettighetskonvensjon. Dette var omstridt fordi det kan tolkes som en folkerettslig hindring mot frihandel for mat ved at stater kan reservere seg mot framtidige WTO-regler ut fra hensynet til menneskerettigheter.

I sluttdokumentene fra Roma ligger også en henvisning til at alle enkeltstater har rett til å gi støtte til tradisjonell matproduksjon og til det som benevnes som «multifunksjonelt landbruk». Det siste omfatter «ikke-handelsmessige hensyn» som distriktsbosetting, matkultur, miljø, trygg mat og dyrevern. Norge har spilt en aktiv rolle i denne sammenheng, både for å samordne arbeidet og å gi det multifunksjonelle landbruket et innhold som både kan aksepteres internasjonalt, og som kan være med å muliggjøre en internasjonal avtale for matvarehandel som ikke bare er på de store eksportlandenes betingelser. World Food Summit endte med et strategidokument og en handlingsplan mot sult. I sluttdokumentet fra den nylig avholdte «World Food Summit Five Years Later», ble punktet om mat som menneskerett styrket.

Kravet om frihandel som toneangivende WTO-land ønsker å iføre også på matvaresektoren, kommer lett i konflikt med vedtatte mål i FN. WTOs generaldirektør for de kommende tre årene, Supachai Panitchpakdi, var i april i år i Norge og uttalte til pressen at Norge ikke trengte å dyrke mat, og at alle former for importvern og produksjonsstøtte derfor burde fjernes. Norge hadde råd til å finansiere sin egen matsikkerhet gjennom import, mente han.

Den internasjonale småbrukerorganisasjonen Via Campesina (VC) har krevd at handel med mat tas ut av WTO, fordi et frihandelsregime på mat truer matvaresikkerheten. Som en forlengelse og konkretisering av matvaresikkerhetsbegrepet definert på FNs toppmøte i 1996, har Via Campesina etablert begrepet «food sovereignty» – definert som «the right of peoples to define their agricultural and food policy, without dumping to other countries». I dette inngår blant annet:

• å prioritere produksjon av sunn, høyverdig mat, primært for innenlands marked.
• å tilby bøndene akseptable priser, som innebærer muligheten til å beskytte innenlandske markeder mot import av lavprisvarer.
• å regulere produksjonen på det innenlandske marked for å unngå overproduksjon.
• å stoppe en ødeleggende industrialisering av produksjonsmetoder og å utvikle et bærekraftig familiejordbruk.
• å hindre alle direkte og indirekte former for eksportsubsidier.

av Bente Aasjord

For hver kilo laks som produseres, trengs fire kilo villfisk. I Norge går allerede 90 prosent av det norske fiskemelforbruket til fiskeoppdrett. Dette er en utvikling som øker det totale forbruksnivået i de rike deler av verden, og samtidig plasserer Norge som en sentral aktør i kampen om råvarene på det internasjonale matmarkedet.

Norske landbruksvarer er ikke konkurransedyktige på verdensmarkedet. Dette har særlig å gjøre med klimatiske og geografiske forhold. På fiskeriområdet derimot er Norge svært konkurransedyktig, både når det gjelder villfanget fisk og oppdrettsfisk. I 1997 var Norge verdens største fiskeeksportør, og vi befinner oss framdeles blant de aller største.

Ulikhetene i konkurransemulighetene har medført at Norge fremmer ulike handelspolitiske strategier på fiskeri- og landbruksområdet:

• På landbruksområdet fremmer Norge en såkalt defensiv strategi, der hensikten er å ivareta muligheten for å opprettholde et norsk landbruk. Dette innebærer å sikre et visst importvern samt opprettholdelse av produksjonsstøtte. Som argument fremmer Norge prinsippet om «det multifunksjonelle landbruket».
• På fiskeriområdet derimot, fremmer Norge motsatt strategi. Her fremmer Norge mest mulig frihandel. I WTO defineres fiskeprodukter som industrivarer, og alle forsøk fra andre land om å definere fisk ut av gruppen for industrivarer er kraftig motarbeidet av Norge. Bakgrunnen er at det å opprettholde fisk som industrivare vil gjøre det vanskeligere å etablere handelshindre lik de som er på landbruksområdet.

De fleste WTO-medlemmer har både offensive og defensive handelsinteresser, så det er i og for seg ikke spesielt at også Norge har dette. Men siden en rekke land behandler fiskeri og landbruk som ett politikkområde (mange land har for eksempel felles fiskeri- og landbruksminister), oppfattes det norske synet med motsatt handelspolitisk strategi på landbruk og fisk, som spesielt. Dette gjelder kanskje særlig hos de land som arbeider for å innarbeide prinsippet om multifunksjonalitet, både på fiskeri- og landbruksområdet. I Norge har særlig oppdrettsnæringen og NHO over flere år presset landbruksnæringen, som de mener står i veien for den bebudede produksjonsveksten i lakseindustrien. De hevder at det multifunksjonelle norske landbruket og dets behov for importvern virker som en bremsekloss når Norge skal fremme sine offensive interesser for markedsadgang for fisk, det være seg i WTO eller overfor EU.

Det kan diskuteres om en slik sammenheng er reell, men den anvendes som argumentasjon fra norske politiske og økonomiske krefter som lenge har ivret for en omlegging og industrialisering av landbruket og sterke kutt i landbruksstøtten. De interessene som vil dagens norske landbruk til livs, ønsker også at Norge skal forlate de posisjoner vi hittil har tatt i FN og WTO, når det gjelder matpolitikk på landbruksområdet.

Norsk proteinimperialisme – kampen om fôret

Noe som særlig har økt presset mot landbruket og det som de senere år har vært offisiell norsk matpolitikk, er havbruksnæringens ambisjoner om en seksdobling av dagens lakseproduksjon. Realisering av dette har to viktige forutsetninger. Den ene er å skaffe nok oppdrettsfôr, den andre er nye markeder. Frihandel for fisk er derfor et viktig mål for norsk handelspolitikk. Det har hittil vært fokusert mest på markedsadgang, men det er prognosene for utviklingen innen de internasjonale fôrmarkedene de største politiske utfordringene ligger.

For hver kilo laks som produseres, trengs fire kilo villfisk. I Norge går allerede 90 prosent av det norske fiskemelforbruket til fiskeoppdrett. Dette er en utvikling som øker det totale forbruksnivået i de rike deler av verden, og samtidig plasserer Norge som en sentral aktør i kampen om råvarene på det internasjonale matmarkedet. I takt med volumøkningen innen marin sektor blir derfor Norges rolle som aktør på de internasjonale matmarkedene endret. I fiskefôret er andelen vegetabilske råvarer økt kraftig de siste åra. Dette er høyverdige kornprodukter der vi er med på å løfte verdensmarkedsprisen for amerikanske eksportører.

Norge er ett av de land som har en relativt stor andel av vårt matkonsum dekket gjennom importerte produkter (ca. 50% i følge Norsk bonde- og småbrukarlag). Vi legger således beslag på arealer og vannressurser utenfor egne grenser. Fram til i dag har vi ment at vår store fiskeeksport burde kunne forsvare dette. Utviklingen de senere årene har endret dette forholdet. Vår matimport øker fremdeles, men ikke i nærheten av den volumøkingen som skjer av fôrprodukter. Med den vekst som antydes innen fiskeoppdrett vil Norge snart være nettoimportør av protein. Et regneeksempel: En seksdobling av dagens norske lakseproduksjon vil med dagens fôrsammensetning legge beslag på 10% av verdens fiskefangster – til fôr (Kilde: Naturvernforbundets Barentshavkontor). Dette vil også gjøre Norge til nettoimportør av fisk. Våre kommersielle aktører vil med andre ord være sentrale i den globale kampen om både protein og vegetabilske råvarer.

Basert på svingninger i areal og avlingsnivå i de ulike verdensdeler har vi de siste åra hatt en debatt om hvorvidt det går mot en krise i den globale kornforsyningen. Debatten har for det meste hatt et relativt kort perspektiv, og i liten grad fokusert på hvordan etterspørselen er sammensatt. Da Kina i 1995-96 gikk over fra å være nettoeksportør til å importere store mengder korn, falt verdens kornreserver dramatisk. Etter det økonomiske krakket i Asia stoppet forbruksveksten en periode, men er nå sakte på vei opp igjen. De siste to årene har verdensproduksjon av korn ikke klart å dekke etterspørselen, og reservene er i ferd med å tømmes. Økende konkurranse om arealer og ferskvann fører til at produksjonsøkningen ikke følger økningen i behov. Spørsmålet er ikke om kornkrisa kommer, spørsmålet er når, og på hvilken måte den vil berøre oss.

I tillegg til økende knapphet som de langsiktige prognosene viser, er stadig nye sektorer på jakt etter korn som råstoff til sin produksjon. Epidemiene av drøvtyggersykdommer i EU har påvirket de europeiske markedene i retning mer fisk og hvitt kjøtt (fjørfe og svin). Dette vil legge beslag på økende andel kornarealer til fôr. Samtidig bygger kyststater, med Norge i front, en gigantisk økning av produksjonsvolumene innen havbruk.

Den internasjonale fôrindustrien legger i økende grad premissene for hele vår matproduksjon. Enten det dreier seg om norske laksekonsern eller søreuropeiske fjørfe-eksportører, er den multinasjonale fôrindustrien inne på eiersiden. De har på sin side nære avtaler med de to-tre dominerende amerikanske korneksportørene på verdensmarkedet. Deres felles mål er at mest mulig av verdens korn skal gå til de anvendelsesområdene der den høyeste pris oppnås.

Anbefalingen fra World Food Summit om at hvert land har plikt til å brødfø egen befolkning, blir stadig vanskeligere for Norge å oppfylle. Årsaken er dels at vi stadig importerer mer mat, men framfor alt at vi gjennom dagens ekspansjon på havbrukssektoren legger beslag på stadig mer både av protein og vegetabilske næringsstoffer. En nedbygging av dagens norske landbruk, til fordel for en satsing på våre komparative fortrinn innen havbruk, vil være i tråd med både nyliberal teori og WTOs frihandelspolitikk. Men det vil også innebære at norsk matpolitikk utvikler seg i en retning som ignorerer både den økende globale knapphet på mat, og FNs målsetninger.

To perspektiver på matpolitikk – oppsummering

Debatten om handel med mat baserer seg på to vidt forskjellige matpolitiske perspektiver. Det ene er et ressurspolitisk perspektiv som tar utgangspunkt i at det er en stigende knapphet på mat og produksjonsfaktorer for å produsere mat. Dette perspektivet setter fokus på mat som menneskerett og at det ut fra miljøhensyn er viktig å utnytte og holde i hevd jord. I denne forståelsesrammen er både rettigheter knyttet til matproduksjon og måten mat produseres på viktig, som for eksempel hensynet til biodiversitet og en uhensiktsmessig bruk av vegetabilske varer og proteiner til produksjon av fôr. Det er et slikt ressurspolitisk perspektiv FNs World Food Summit har lagt til grunn, når den definerte menneskers rett til matsikkerhet og alle staters plikt til å brødfø egen befolkning.

Det andre perspektivet tar utgangspunkt i mat som handelsvare, og en knapphet på markeder som kan fordele utbyttet av matproduksjonen og tilgangen på mat. Det er utnyttelse av de komparative fortrinn, fri handel og et eksportrettet landbruk som skal sikre økte inntekter og på denne måten bidra til velferd og fattigdomsbekjempelse. Dette perspektivet setter ikke fokus på ressursbruk ved ulike former for matproduksjon. Det er markedsandeler og en bedriftsøkonomisk lønnsomhet som står i fokus, ikke energi- og proteinregnskapet. Dette er WTOs og de multinasjonale matvarekjedenes perspektiv. I denne forståelsesrammen er det ikke et mål at stater skal brødfø egen befolkning, men at matproduksjonen styres til de områder og land som har komparative fortrinn og til de aktører som evner å kontrollere rettigheter til vann, jord, kunnskap og genressurser. De øvrige statene må sørge for å åpne sine grenser for å importere mat, uavhengig av kvalitet og produksjonsforhold.

Hva mener Attac?

For Attac Norge er spørsmålet om mat og matpolitikk et viktig arbeidsfelt. Arbeidet baseres på følgende prinsipper:

• 1. Matvaresikkerhet – trygghet for både nok mat og sunn mat.
• 2. Matvaresuverenitet – selvbestemmelsesrett når det gjelder mat og jordbruk.
• 3. Biodiversitet/miljø – som trues av industrimessig og patentdominert jordbruk.
• 4. Solidaritet med fattige bønder – en rettferdig handel med mat.

Attacs syn på matpolitikk går klart i retning av at vi tilslutter oss perspektivet både til FNs World Food Summit og den internasjonale småbrukerorganisasjonen Via Campesina. Dette innebærer at vi forsvarer en nasjonal matproduksjon basert på prinsippet om en bærekraftig matsikkerhet og matsuverenitet. Attac er ikke motstander av handel med mat, men vi setter noen begrensninger på slik handel. Det ene er at vi motsetter oss bruken av eksportsubsidier, som innebærer lavprisdumping av matvarer i den tredje verden. Det andre er å støtte mekanismer som sikrer en nasjonal matproduksjon. Dette innebærer at vi støtter bønder både i den tredje verden og hjemme i Norge – som trenger importvern og produksjonsstøtte for å beskytte en nasjonal matproduksjon rettet mot innenlandsk forbruk.

Er det solidarisk å legge ned norsk landbruk?

Et viktig og ofte omdiskutert matpolitisk spørsmål er forholdet til bønder i sør som vil ha markedsadgang for sine varer. Er det en motsetning mellom fattige bønders eksportbehov og hensynet til en nasjonal matproduksjon? Er det slik at Norge må gi opp en nasjonal matproduksjon i solidaritet med bønder i fattige land?

Nær halvparten av den maten vi konsumerer i Norge er importert. Dette gjelder en rekke vareslag som vi ikke kan produsere på våre breddegrader. Det meste av denne importen skjer fra rike land, og særlig EU og USA. Dette gjelder blant annet ris, soya, peanøtter og sukker. Det aller meste av dette kunne sannsynligvis vært importert fra land i den tredje verden som har produksjonskapasitet og nasjonale overskudd på slike varer. Men det forutsetter at importen vris fra rike til fattige land.

Vi kan ikke overse de fattige landenes krav om økt markedsadgang for sine varer. Dette er et reelt krav. Men det vil av flere grunner være feil å gjøre norsk landbruk til den viktigste hindringen for dette. For det første fordi import av mat fra utviklingsland er mulig uten at det skjer på bekostning av en nasjonal matproduksjon. For det andre fordi bortfall av dagens importvern vil være i strid med hensynet til matsikkerhet og matsuverenitet. Utfordringen ligger i å vri dagens norske matvareimport fra rike til fattige land.