«Mujeres al poder, mujeres al poder» – «kvinner til makten». Kvinnebankbrukerne i fattigkommunen Macanao står tett i en halvsirkel og roper at de vil ha makt. En mektig avslutning på en todagers konferanse i et lokalt samarbeidsprosjekt mellom FNs utviklingsfond og Kvinnebanken i Venezuela. Kvinnene jobber med å forandre egen hverdag, og de stiller krav til myndighetene.   

Bente Volder er elektrolærer og har de siste 8 årene vært mye i Venezuela. Har blandt annet laget filmen Kvinnebanken i Venezuela sammen med fotograf Brede Røsjø.

---

Rosa Carmen på 72 år er deltaker i et kooperativ som produserer fiskefarse. Eudalis Marín på 26 venter utålmodig på at tekstilkooperativet hun er med på å danne, skal få lån slik at de kommer i gang med produksjonen. Antonia Marcano blir mishandlet og kjemper for et krisesenter i kommunen. De er alle kvinner som får økt sjølrespekt, organisasjonserfaring og muligheter til å komme seg ut av den ekstreme fattigdommen gjennom dette prosjektet.

Kvinnebanken

Kvinnebanken ble startet i år 2001 etter modell fra Bangladesh. Kvinnene får yrkesopplæring og opplæring i det å drive en liten bedrift. De organiserer seg i grupper på 5 personer. De hjelper og støtter hverandre og de er sammen solidarisk ansvarlig for lånene hver enkelt har fått. Lånegrensa til å begynne med var 2.500 kroner, nå er den økt til 5.000. Det er 12 % rente per år, det er månedlige avdrag, og lånet skal tilbakebetales i løpet av 18 måneder. (Markedsrenta er på 35–40 %.) De som har nedbetalt det første lånet, kan søke om lån nummer 2, og lånegrensa er på 4.700 kroner. Dette er store summer og et stort ansvar kvinnene tar på seg når de låner. Minstelønna er på 15.163 kroner per år. Det store flertallet jobber på det uformelle arbeidsmarkedet og tjener mindre. Det er altså ganske store lån som gis, sett i forhold til inntektsnivået.

Prosjektet ble satt i gang året før med utgangspunkt i nettverket til kvinnebankbrukere i Macanao, en ørkenliknende kommune på den karibiske øya Isla Margarita i Venezuela. Macanao ble valg ut fordi det er en av de fattigste kommunene på øya, med flest mennesker som lever i ekstrem fattigdom. I tillegg har Macanao den største andelen annengangs lånesøkere, dvs. kvinner som er i gang med bedriften sin, og som har nedbetalt det første lånet. Mange av kvinnebankbrukerne var også organisert i nettverk. Flere av dem deltok også i alfabetiseringsprogrammet til regjeringa og brukte kvelder og helger til å lære å lese og skrive. Prosjektet er del av et samarbeid mellom Kvinnebanken og FNs utviklingsfond og har som målsetting å få til en helhetlig utvikling til beste for kvinnene og lokalsamfunnet. Til sammen er det lignende prosjektet i 12 av Venezuelas 24 delstater. Prosjektet skal samordne kreftene og ressursene til kvinnebankbrukerne og samtidig få til et samarbeid med lokale myndigheter og organisasjoner. FN støtter arbeidet økonomisk, mens det er kvinnebanken som står for det praktiske arbeidet.

«Produksjonskjeder» og nettverk

Året har vært brukt til å organisere kvinnene og bygge opp nettverk av kvinnebankbrukere. De har jobbet med å bygge opp «produksjonskjeder», for å støtte hverandres småbedrifter. Det betyr for eksempel at kvinnene som lager arepa og empanada (gatekjøkkenmat av maismel), kjøper melet fra kvinnebankbrukeren som driver en liten matbutikk. På den måten kan hun kjøpe inn et større parti til en bedre pris og selge det billigere. Det fører til at kvinnene som selger arepa og empanada, kan sette ned prisen og selge mer. Slik kommer det både lokalsamfunnet og mikrobedriftene til gode. De som syr, kan for eksempel samordne innkjøp og spleise på transport når de skal selge varene sine i nabolandsbyen. Og de støtter hverandre i det daglige strevet.

Kvinnene har fått undervisning i rettighetene de har som samfunnsborgere, de har fått opplæring i regnskap og økonomi, det har vært sjøltillitskurs og de har jobbet med hvordan man kan forebygge vold mot kvinner og barn i familien. Ett år etter prosjektstarten skulle konferansen oppsummere arbeidet så langt, sette opp konkrete mål for utviklinga og klargjøre hvilke myndigheter og organisasjoner som har ansvar for å oppfylle målene.

Vann, arbeid og voldsforebygging

I forkant av konferansen hadde kvinnenettverket flere arbeidsmøter. De prioriterte fire satsingsområder og jobbet i fire grupper der de utarbeidet krav om konkrete tiltak og satte opp hvilke instanser som er ansvarlige for å sette i gang tiltakene. De prioriterte:

• Godt helsestell
• Boliger og vann
• Produktivt arbeid og opplæring for kvinner
• Beskyttelse av kvinner mot vold og overgrep, fysiske og psykisk

Det er stor boligmangel. Mange bor i pappskur, og på grunn av boligmangelen må barna bli boende hos foreldrene når de sjøl stifter egen familie. Vannproblemene er ekstreme. Mange landsbyer mangler tilknytning til vannforsyning og er avhengig av tankbiler som kommer med vann to ganger i uka, hvis de kommer. Andre landsbyer har tilknytning til ledningsnettet, men det er likevel sjelden at det kommer vann i springen. Vannsituasjonen legger store byrder på kvinnene. De må skaffe vann til matlaging, og de må klare klesvask, rengjøring og personlig hygiene for barna og seg sjøl, nesten uten vann. I tillegg til krisesenter og voldsforebyggende arbeid, etterlyser kvinnene tiltak for å forebygge tenåringssvangerskap. Mange jenter får barn svært tidlig. Det gir dem mye ansvar, det blir vanskelig å ta utdanning og å komme seg i arbeid. Det blir en ond sirkel, og de kommer seg ikke ut av fattigdommen.

Alliansebygging

Ordføreren i kommunen møtte ikke på konferansen, men ellers møtte ulike myndigheter og organisasjoner. De ble bedt om å svare på kravene og si fra hva de kunne bidra med. Det haglet spørsmål og kommentarer til hun som representerte delstaten når det gjaldt vannforsyning, det samme gjaldt kvinnen som representerte det lokale politiet og politiets manglende innsats når det gjaldt kvinnemishandling. Likevel var hensikten å bygge allianser i arbeidet framover. Alle representantene for ulike organisasjoner og myndigheter skrev under en avtaletekst sammen med de kvinnebankbrukerne som hadde presentert satsingsområdene. Politikvinnen fortalte etterpå at konferansen var hennes første møte med prosjektet og kvinnebankbrukerne. Hun ville støtte dem gjennom jobben, men ønsket også å delta sjøl i nettverket: «Jeg er også kvinne, og dette arbeidet er svært bra og det er viktig.»

Styrket sjøltillit og handlekraft

Kvinnebankledelsen hadde ikke regissert hva som skulle skje videre – og det hang i løse lufta hva kvinnene i Macanao skulle gjøre med avtaleteksten. Og som Luisana Rodríguez, leder for Kvinnebanken i delstaten, sa da prosjektet ble startet året før: «Det er opp til dere om det skal skje noe her lokalt – hvis dere ikke gjør noe, skjer det ingen ting.» En av de fire som representerte arbeidsgruppene, sa hun ville levere avtaleteksten til ordføreren og fremme kravene for han. Andre foreslo at alle underskriverne skulle være med, de ble spurt en etter en og sa ja. Så ble de enige om at alle kvinnebankbrukerne skulle bli med i tillegg. På venezuelansk måte ble de etter hvert enig om dag og klokkeslett – ikke bare «en gang på formiddagen». Og det ble en annen stemning – «kvinner til makten» – de hadde bestemt hvordan de ville gå fram, og de skulle fremme kravene sine sjøl. Bare det at disse kvinnene fra slummen bestemte seg for å gå til ordføreren, en myndighetsperson med høy rang, er en stor bragd i seg sjøl og viser at arbeidet med å bygge sjøltillit gir resultater.

Krisesenter og innsats for vannforsyninga

To dager etter konferansen troppet kvinnene opp hos ordføreren, som forøvrig kaller seg chavist. Han var ikke spesielt imøtekommende i utgangspunktet, men kvinnene ga seg ikke og argumenterte og argumenterte. Det endte med at ordføreren ba om unnskyldning for at han ikke hadde møtt opp på konferansen, og han skrev under avtaleteksten som ble vedtatt.

I tillegg ga han dem et hus i en av landsbyene, det skal brukes som krisesenter. Kommunen er i ferd med å bygge et helsesenter i et av slumområdene. Han lovet å bygge en grunnskole i et slumområde i den største byen i kommunen. Han informerte dem om at han denne uka ville han reise til Caracas for å skaffe penger for å gjøre noe med den katastrofale vannforsyninga i kommunen. Ordføreren lovte også å sette i gang planlegging for å sikre tomter til boligbygging. Boligbygging er et av satsingsområdene til president Chávez framover. Så sjøl om ikke alt det positive kan tilskrives press fra kvinnene, var møtet med ordføreren en seier og en bra erfaring i hva som kan oppnås, når man organiserer seg og står på.

«Vi har det som dronninger nå,» sa Lina Gómez entusiastisk. Jeg traff Lina da jeg våren 2003 deltok på en rekke møter for kvinnekoordinatorene i FBM ( Fuerza Bolivariana de las Mujeres – Den bolivarske kvinnestyrken) i delstaten Nueva Esparta på øya Isla Margarita. Hun var kvinnekoordinator i en av kommunene på øya. Hun bodde i slummen og drev frivillig arbeid der, det vil si ulønna arbeid døgnet rundt. Ikke mye dronningtilværelse i mine øyne, men for første gang i Venezuelas historie var kvinnene blitt synlige og hadde fått mulighet til å endre situasjonen sin.   

Bente Volder er elektrolærer og har de siste 8 årene vært mye i Venezuela. Har blandt annet laget filmen Kvinnebanken i Venezuela sammen med fotograf Brede Røsjø.

---

FBM støtter president Chávez og jobbet aktivt på ulike områder for å støtte og utvikle den bolivarske revolusjonen. Jeg kom i kontakt med dem første gang på et 8. mars-arrangement i en liten landsby vi kjørte gjennom. Da hadde kvinnene i FBM i dagene i forveien gjennomført skoleringsmøter i alle kommunene om vold mot kvinner, skoleringsmøtene var blant annet innrettet på folk fra politi og helsevesen.

Konkret og praktisk arbeid

Koordinatorene i delstaten jobbet i hver sine kommuner. Jeg deltok sommeren 2003 på et koordinatormøte i Mariño kommune sammen med 15 aktivister. Kommunen er delt i 11 sektorer og presenterte arbeidet de gjorde.

De fortalte om problemet med vann. Mange boligområder er helt avhengig av tankbiler. Ofte kommer de bare to ganger i uka, noen ganger ikke i det hele tatt. Det er røropplegg i flere av disse områdene, men vannet forsvinner på veien. Når det er mangel på drikkevann, blir ungene sjuke. De får diaré, oppblåste mager, betennelser, innvollsormer og andre parasitter. Kommunen har hatt planer om å bygge ut vannledningsnettet i mer enn tretti år, men både manglende prioritering av fattigfolk og korrupsjon har ført til at pengene har forsvunnet på veien.

Det største problemet som Dasmarys Cienfuegos så, var likevel mangelen på kloakk. Hun har slåss for kloakk i sitt boligområde, og sjøl om det var utbygging noen steder, syntes hun det skjedde med skilpaddefart. Det er kommunen og delstaten som er ansvarlig, for at det ikke er utbygd kloakk i boligområdene.

Søndagen før hadde Francisca, Ines og Carcira en aksjon i boligområdet Machu Muerto, et fattig boligområde. 120 personer fikk utstedt identitetskort (som å bli tildelt personnummer i Norge). Det er nødvendig både for å kunne bruke demokratiske rettigheter og få del i offentlige hjelpetiltak. 200 personer ble vaksinert, barn mot meslinger, difteri og stivkrampe, voksne mot gulfeber og hepatitt B. 180 personer fikk klippet og barbert seg, 120 familier fikk poser med matvarer og det ble delt ut nødvendig medisin til både barn og voksne.

Koordinatorene

Raimunda, koordinator i sektor 1, sa at det viktigste målet var å organisere seg for å hjelpe regjeringa med å utføre arbeidet og utvikle støtte for revolusjonen. Hun hadde organisert fem sirkler med i snitt 11 kvinner i hver. Kvinnene ønsket å organisere seg og de støttet regjeringa.

Inés, koordinator i sektor 2, med de to fattigste og tettest befolkede områdene på øya, fortalte om sitt arbeid. «Vi jobber mye med barna,» sa hun. «76 barn har deltatt på datakurs i kulturhuset. Hver søndag har vi barnekino i kulturhuset fra kl.10 til kl.1330, 50 barn deltar. Vi har to kurs i gang for kvinnene nå, i søm og hårklipp. 15 kvinner deltar på hvert kurs. Vi har nettopp delt ut 120 kg melkepulver til barna, og sørger for salg av billig maismel.»

Kvinnekoordinatorene i Mariño følte seg verdsatt av president Hugo Chàvez og mente at Venezuela for første gang hadde en president som tok kvinnene sin situasjon alvorlig. De hadde mange eksempler på hva det betydde i praktisk politikk. Regjeringa opprettet Kvinnebanken og Det nasjonale kvinneinstituttet. Det ble vedtatt en lov om vold mot kvinner og familiene, og Kvinneinstituttet utarbeidet en tiltaksplan mot vold som ble satt ut i livet. Alle gravide hadde fått rett til svangerskapskontroller og pakker med matvarer. «Vi har fått sjøltillit og kampvilje fra Chàvez,» sa kvinnene. «Vi er armene hans. Før sov vi, nå er vi våkne.»

Synlige og med rettigheter i grunnloven

Kvinnene har vært usynlige i venezuelansk politikk tidligere, med unntak av noen få rike kvinner fra opposisjonen. Chávez tok initiativet til å få laget en ny grunnlov. Den ble diskuterte rundt om i landet i ulike organisasjoner og på en rekke møter. Grunnlovsforslaget fikk flertall i en folkeavstemning i 1999 og ble vedtatt i nasjonalforsamlinga. Loven har gjort kvinner, urbefolkningsgrupper og fattigfolk synlige og gitt dem rettigheter.

Kvinneorganisasjonene var en aktiv del av grunnlovsprosessen, sørget for at kvinneperspektivet ble innarbeidet og de fikk med at husarbeid skal anerkjennes som arbeid og gi sosiale rettigheter. Likestilling er nevnt som en av verdiene grunnloven bygger på. Gjennom hele lovteksten nevnes begge kjønn, både kvinner og menn. Det er ikke lite og ubetydelig – det fører til at alle lærer at rettigheter tilhører både jenter og gutter, kvinner og menn. Det er vanlig å se at folk leser grunnloven, og den fins i hendig lommeformat.

Díaz kommune og Belkys Arzolay

Díaz kommune på Isla Margarita har to revolusjonære kvinner i ledelsen. Marisel Velazques er ordfører og leder kommuneadministrasjonen, Belkys Arzolay er president for kommunestyret. Jeg møtte henne første gang i 2003 på nettverksmøtene i FBM. Hun og Velazques ble innvalgt høsten 2005, og jeg kontaktet henne sommeren 2006 for å intervjue henne.

Under Velazques og Arzolay sin ledelse er det et godt forhold mellom dem som støtter Chávez og den revolusjonære prosessen og dem som tilhører høyre-opposisjonen. Belkys Arzolay sier at hun prøver å få opposisjonen til å bli forelsket i revolusjonen. «De blir sjølsagt ikke like betatt av den som jeg er,» sier hun og ler. «Men det er viktig for begge parter å huske på at vi er valgt av folket, og vi må respektere hverandre og dem som har valgt oss. Utgangspunktet er at vi må jobbe for det som er best for folk i Díaz, og det gjør vi.» Da vi var på vei ut, møtte vi en av opposisjonsmedlemmene i kommunestyret, og det var tydeligvis et hyggelig forhold dem i mellom. Det står i skarp kontrast til det hatefulle forholdet opposisjonen sentralt har til Chávez og hans regjering.

Naboskapsråd

Díaz kommune utmerker seg også med at de jobber aktivt for å sette de ulike sosiale programmene til regjeringa ut i livet. Programmene handler om alfabetisering av voksne og gratis utdanning på kveldstid på alle utdanningsnivå. Da jeg gjorde intervjuet med Arzolay sommeren 2006, var kommuneledelsen midt i prosessen med å danne naboskapsråd. På våren vedtok nasjonalforsamlinga en egen lov om naboskapsråd. Kommunene er forpliktet til å organisere disse rådene, og utvikling av rådene er en metode for å flytte makt lenger ned i systemet, nærmere folk. Naboskapsrådene blir også en skole i demokrati i praksis. I byene omfatter naboskapsrådene omkring 500 familier, på mindre steder 200 familier. De disponerer en viss del av kommunebudsjettet, og avgjør hvordan pengene skal brukes. De skal være med å ta avgjørelser for eksempel når det gjelder helse, bolig, sosiale spørsmål, spørsmål om jord, det som gjelder økonomi, idrett og kultur. Det er dette som vil gi reell deltakelse og medbestemmelse lokalt, og Arzolay mener derfor det er viktig at regjeringa kanalisere ressurser til naboskapsrådene.

På sikt sier Belkys Arzolay at naboskapsrådene også skal ta for seg det som har med trygghet og sikkerhet å gjøre. De skal jobbe med de sosiale forholdene – for eksempel kriminalitet, rus og prostitusjon. «Vi må informere folk og lære opp lokalsamfunnet i retning av at de tar kontroll på disse områdene, og at de etter hvert tar ansvaret for å følge opp dette sjøl, slik at problemene ikke øker. Vi må oppnå at folk blir hjulpet ut av problemene og trukket inn igjen i den sosiale strukturen vi bygger opp i sosialismen,» sier hun. Da vi gjorde intervjuet, hadde de dannet 35 naboskapsråd. Kommunen, som har 54.000 innbyggere, består av 54 sektorer og alle skal etter hvert ha et naboskapsråd. Kvinnene i Díaz utgjør flertallet i naboskapsrådene. Kvinnene er også i flertall som aktivister i de ulike sosiale programmene som regjeringa har satt i gang. Programmene skal motivere og gi folk muligheten til utdanning, yrkesopplæring, opplæring i å drive kooperativer, det er programmer for å skaffe billige basismatvarer til fattige områder og det er utbygging av helsetilbud.

Kvinneorganisering

Belkys Arzolay og jeg traff hverandre på FBM-møter i 2003, og jeg spør om organisasjonen fortsatt eksisterer. Hun svarer at FBM fortsatt eksisterer, men at aktiviteten ligger nede. Hun forteller at FBM ble dannet i begynnelsen av prosessen med å skape den bolivariske revolusjonen. Kvinnene ble mobilisert til å kjempe for at målene og rettighetene som var lagt inn i grunnloven, skulle settes ut i livet. FBM tok mål av seg til å bli den revolusjonære kvinneorganisasjonen som skulle styrke arbeidet i forhold til kvinnene og for å jobbe for å få fram kvinneperspektivet i alle saker. De skulle jobbe med å organisere kvinnene i de fattige boligområdene for å bygge opp støtte til regjeringa og sørge for at regjeringa hadde nær kontakt med folk og kjente deres behov.

FBM eksisterer fortsatt, men er ikke så sterk for øyeblikket. Da de begynte oppbygginga lokalt i delstaten Nueva Esparta var de omkring 50 kvinner. Målet var å øke medlemstallet og bygge ut organisasjonen i alle kommunene i delstaten. På et tidspunkt var de 2.500 medlemmer. FBM ansporet og vekket kvinnene og de utviklet seg til ledere. Etter hvert ble kvinnene aktive på andre områder de syntes var interessante. Noen gikk inn i militæret i delstaten. Noen begynte å jobbe med matforsyning og ernæringsspørsmål i de fattige boligområdene, andre gikk inn i komiteer som jobbet med jordspørsmål, for å nevne noen eksempler.

Belkys Arzolay syns det er bra, at kvinnelige ledere utvikler seg i en organisasjon og så går framover der de har potensial for å gjøre andre ting. «FBM har vært som en trampoline for kvinnene, der de har vokst og utviklet seg. Men det er viktig å opprettholde FBM framover, sett i forhold til kjønnsperspektiv og forsvaret av kvinnene og deres rettigheter,» sier hun.

Arbeidet mot vold mot kvinner

Díaz kommune har ikke noe krisesenter. Venstresida i kommunestyret har ikke klart å gjøre noe med det foreløpig, de har hatt så mye annet å gjøre, så mange ting de skulle ta initiativet til. De har jobbet med å få til helsetilbud og vaksinering, sørge for mat til fattige som sulter, få på plass barneskoler og utdanningstilbud til voksne.

Arzolay forteller at påtalemyndighetene i delstaten nettopp har informert om at antallet anmeldelser for mishandling er gått ned med 15 %. Det tolker hun som positivt og som et resultat av arbeidet mot kvinnevold. Det har vært jobbet mye mot kvinnemishandling gjennom ulike kvinneorganisasjoner, gjennom media og fra regjeringas side. Det er opprettet krisetele-fon. Det har ført til mange anmeldelser, fordi både kvinner og menn ble klar over at kvinnemishandling og familievold var forbudt og ble møtt med reaksjoner. En del menn har sluttet å slå, og derfor går antall anmeldelser ned, ifølge Belkys Arzolay. Men fortsatt er det mye vold mot kvinner og barn, og det er nødvendig å få til krisesentre, og de skal jobbe videre med det.

Kvinneopprop for sosialismen

De første årene vi hadde kontakt med bevegelsen som støtter Chávez, snakket de om den bolivarske revolusjonen. Fra 2006 hadde det endret seg – da snakket de om å bygge den nye sosialismen for de 21. århundret. Det har gjennom disse årene vært jobbet målbevisst med å bygge bevissthet hos folk om ansvaret de har for hverandre og deres felles utvikling, at folk har plikter og at de sjøl må spille en aktiv rolle i å forandre samfunnet.

24.–25. mars 2007 samlet mer enn 25 kvinneorganisasjoner på venstresida seg for å jobbe mer målbevisst med den sosialistiske prosessen. De har både som målsetting å jobbe fram en felles handlingsplattform, aktivisere kvinnene over hele landet til å spille en aktiv rolle i prosessen og sørge for at kvinneperspektivet er med i alt arbeid. FBM er en av organisasjonene som deltar i dette.

Jeg bryr meg lite om hvor mange norsktimer de har eller hvor mange mattetimer. Jeg er opptatt av at de i løpet av de 10 årene de går, skal ha lært seg det de skal for å kunne klare seg videre.

Jan O Jacobsen er medlem av Rødt Bergen Vest.

---

Arbeiderklassens kompetanse, innsikt, tro på egne krefter er selve kjernen i et sosialistisk prosjekt.

Det har i løpet av de siste 10–15 årene (kanskje også tidligere) skjedd noe grunnleggende galt i norsk skole. I hvert fall hvis vi har som mål på skolen at de som går gjennom den, er blitt overført den kunnskap som generasjonen før dem kan overlevere.

Om skolen er effektiv, kan måles på mange måter. En er å se hva som kommer ut. Det kalles resultatmåling og er det som burde være av interesse for folk. Hvis jeg er syk, er jeg interessert i om jeg ble frisk. Om jeg tar bussen, om jeg kommer fram omtrent når jeg forventet, og om jeg går på skole, om jeg lærte det jeg skulle. Men resultatmålinger er truende, for de som jobber i skoleverket har liten kontroll på resultatene.

Noen foretrekker derfor å måle effektivitet gjennom prosess. Da er de opptatt av om skolen har igangsatt de prosesser som de burde. Har de hatt det antall undervisningstimer de skal, har de hatt de prosjektarbeidene de skal, har de hatt de prøvene de skal etc. For lærere og rektorer er dette en mer behagelig måte å bli målt på, dette er noe de har kontroll på.

Men andre igjen foretrekker å bli målt på struktur. Har vi den struktur på skolene våre som er god? Har vi den beste form for klassedeling, skolevalg, lærer per elev, nye skolebøker etc. Dette er noe som ligger på høyere myndigheter (for eksempel politikerne, skolesjefene etc.) å bestemme, og derfor foretrekker de å bli målt på det.

Jeg må innrømme: Jeg bryr meg ikke så mye om det går 25 eller 28 eller 35 i klassen til mine barn, eller om det er klasser, om det er et nytt eller gammelt skolebygg. Jeg bryr meg også lite om hvor mange norsktimer de har eller hvor mange mattetimer. Jeg er opptatt av at de i løpet av de 10 årene de går, skal ha lært seg det de skal for å kunne klare seg videre. Jeg vil derfor i denne artikkelen fokusere på resultatmål – og ha som utgangspunkt at jeg ikke er opptatt av om katten er hvit eller svart. Det betyr ikke at jeg ikke er det.

Jeg skal vise til fire undersøkelser for å si noe om tilstanden i norsk skole. Det er for det første PISA-undersøkelsen. Den ble gjennomført i 1999 med 270.000 elever i 32 land i 10 klassetrinn, og målte evner i lesing og matematikk. En tilsvarende undersøkelse ble gjort i 2003, og målte kunnskaper i naturfag.

Den andre undersøkelsen jeg skal se på, heter PIRLS og denne så bare på leseferdigheter, og ble gjennomført i 2001 med 150.000 10-åringer (4. klasse) fra 35 land.

Den tredje heter TIMSS og er fra 2003 (offentliggjort november 2004), og måler kunnskap i matematikk og naturfag hos fjerde- og åttendeklassinger. I denne deltok elever fra over 50 land. Og fra Norge deltok 4.342 fjerdeklassinger, fordelt på 228 klasser på 139 skoler, og 4.133 åttendeklassinger fordelt på 179 klasser på 138 skoler.

Den fjerde undersøkelsen er den årlige gjennomgangen av resultater i 10. klasse fra Læringssenteret.

Mens de tre første undersøkelsene sammenligner norske elever med elever i andre land, er den siste undersøkelsen ren norsk.

Studentundersøkelse i 1999

PISA (Program for Internasjonal Studentvurdering)-undersøkelsen ble altså gjennomført i 1999. Fra Norge deltok 1.000 elever fra 39 skoler, fordelt på 4 fylker. Og den viste at norske elever ligger sånn midt på treet i kunnskapsnivå. De kommer på en delt 13. plass i lesing (sammen med Frankrike) og på 17. plass i matte. Elevene i Finland er på topp i lesing, og best i Europa i matte. Norsk regnes også for et lett språk å lære og lese, siden talespråket og skriftspråket er relativt likt. Frankrike regnes for å være på den andre enden av den skalaen.

Nå er det ikke noe poeng å være best. Men hvorfor norske 15-åringer er dramatisk mye dårligere enn for eksempel finske og svenske, er vanskelig å forstå. Ellers er det de østasiatiske og de engelsktalende elevene som ligger foran oss.

Men PISA-undersøkelsen viser noe annet, som er langt mer dramatisk. Det er ekstrem stor spredning i Norge. Dvs. at avstanden mellom de flinke og de mindre flinke er veldig stor. I Finland leser gjennomsnittet veldig bra, og det er liten spredning. Det betyr at nesten alle elevene er flinke til å lese – og at de som ikke er det, er ganske flinke de også. Slik bør det være. I Norge er det omvendt: Vi er ikke spesielt flinke – men noen er veldig flinke og noen er veldig dårlige, og vi er spredd over hele linjen.

I mange land er det stor spredning. For eksempel New Zeeland, Storbritannia og USA. Men de har et veldig utbygd privatskolesystem, som er ment å skape disse forskjellene. Det er hele poenget med å betale dyrt for at barna dine skal gå på en eliteskole. I tillegg er avstanden stor i Tyskland – men der har vi forskjellen mellom Øst og Vest som forklarer svært mye. I Norge derimot er det nesten ikke forskjell mellom elevene ut fra hvilken skole de går på. Vi har med andre ord ingen eliteskoler i Norge – i hvert fall ikke som er med i undersøkelsen. Det er bare Island, Sverige og Finland som har mindre forskjell skolene i mellom enn oss. Det er ett uttrykk for enhetsskolen virker nasjonalt – det spiller liten rolle hvor i landet og på hvilken skole du går. Og det er jo bra!

Men det betyr at forskjellene finnes innenfor skolene. Altså: at det på den samme skolen går både veldig flinke og veldig lite flinke elever. Faktisk er Norge det landet i hele undersøkelsen der forskjellen mellom elevene på samme skole er størst.

Hva kommer denne forskjellen av? Det er naturligvis flere årsaker. I PISA-undersøkelsen viser de til to. For det første er det store forskjeller mellom gutter og jenter. Jenter leser mer, de leser bedre, de forstår det de leser bedre, og de forstår abstrakte tekster bedre enn gutter. Men det er en annen årsak som er viktigere enn hvilket kjønn du har – og det er hvem foreldrene dine er. Ikke i noe annet land i undersøkelsen betyr foreldrene mer for ungenes kunnskap enn i Norge. Det er liten forskjell ut fra økonomi (for lønnsforskjellene mellom arbeiderklassen og mellomlagene er små). Det er forskjeller ut fra det som kalles pedagogiske ressurser i hjemmet, som er alt fra kalkulator, bøker, leksikon og datamaskin. Jo mer pedagogiske ressurser det er i hjemmet, jo flinkere er elevene – og omvendt.

Da jeg så PISA-undersøkelsen, synes jeg ikke at det var så ille. Jeg la først og fremst merke til at vi ikke er så flinke i matte – og det var ikke noe sjokk – og 13. plass i lesing er jo ikke så ille, så lenge det er øvre halvdel. At det var enorme klasseforskjeller kan jeg ikke engang huske at jeg la merke til.

Men to år etter hoppet jeg i stolen. Da kom PIRLS-undersøkelsen.

Leseundersøkelse i 2001

PIRLS-undersøkelsen (Framskritt i internasjonal leseferdighetsstudie) ble altså gjennomført i 2001 blant fjerdeklassingene. Dette var det første kullet med Reform 97-barn. Det var 35 land med. Norge deltok med 198 klasser, fra 135 skoler, totalt 3.459 elever. Den klare vinner av PISA-undersøkelsen, Finland, var ikke med, så da skulle vi vel klatre litt. Men nei. Norge ligger på 26. plass. Bak oss i Europa ligger Kypros, Moldova og Makedonia, men foran oss ligger Romania, Slovakia, Russland og Slovenia, sammen med alle EU-landene, de engelsktalende land i verden (Australia, New Zealand, USA) og de østasiatiske landene.

I PIRLS-undersøkelsen er ellers funnene de samme: Det er liten forskjell mellom ulike skoler. De er med andre ord like dårlige alle sammen, men det er stor forskjell innad på skolene. I PIRLS-undersøkelsen spørres det ikke om hvem dine foreldre er, men kjønnsforskjellen er like stor som i PISA. Blant de svakeste elevene er 63 % gutter, mens 37 % er jenter.

PIRLS-undersøkelsen viser i bunn og grunn et katastroferesultat. Det viser at vi er i ferd med å få de dummeste ungene i hele Europa. Og de skal trolig ut i et arbeidsmarked som vil være europeisk og konkurrere med ungdommer fra land som har satset på skole. Det viser kanskje at noe fundamentalt gikk galt med Reform 97, at presset for å få nok barnehageplasser jaget ungene ut av barnehagen og inn i skolen uten at skolen var forberedt på det. Eller kanskje det bare viser at norsk skole ikke lenger gidder å være det – en skole?

Matteundersøkelse i 2003

TIMSS-undersøkelsen (Trends in Mathematics and Science Studies) er tilsvarende skremmende lesning. I studiens matematikkdel framgår det at norske elever er blitt betydelig dårligere i matematikk fra 1995 til 2003 (selv om altså karakterfordelingen er den samme). Den viser at det blant norske åttendeklassinger ikke er noen som har et høyt nivå i matte. I Japan har 20 % av elevene et høyt nivå, i Nederland har ca. 10 % dette nivået, i Slovenia bare ca 5 %, men i Norge altså ingen! Til gjengjeld hadde over 20 % av de norske elevene et svært lavt nivå. Dette lave nivået var opprinnelig ikke med i undersøkelsen, men måtte innføres for å få med de norske resultatene. Elevene mangler grunnleggende og elementære kunnskaper i matte.

Ellers finner de at sosial bakgrunn (hvem foreldrene dine er) i 2003 betyr langt mer enn i 1995 og i PISA. Om dette skyldes at sosial bakgrunn er blitt av enda større betydning, eller mer nøyaktige måleinstrumenter som bedre fanger opp sosial bakgrunn, er usikkert. Forskjellene mellom elevene ut fra foreldre finnes allerede i 4. klasse, men er betydelig sterkere i 8. klasse.

Funksjonelle analfabeter

Jeg fikk kaffen i halsen da jeg hørte på morgennyhetene en dag i 2004. 1/5 av norske tiendeklassinger er funksjonelle analfabeter. Det betyr at de for så vidt kan lese, men ikke annet enn enkle, konkrete tekster. I den hverdagen de skal ut i, vil de trenge hjelp til å lese offentlig informasjon, hjelp til å fylle ut skjemaer. De kan ikke gå inn i jobber med skriftlige manualer, for eksempel i oljeindustrien.

Resultatet stammet fra Læringssenteret (som ble til Utdanningsdirektoratet i 2004) sin avgangsundersøkelse, dvs. de som går ut av 10. klasse og er ferdig med grunnskolen. Det var resultatene fra 2003 som ble lagt fram, og er en analyse av karakterer. Den forteller oss altså ikke mye om nivået (Gauss-kurven gjør at karakterene ikke varierer mye fra år til år, men kravene til en karakter kan variere stort) – men det forteller oss noe om variasjon. Og variasjonene er store:

a) Kjønnsforskjeller

Norsk: 38 % av jentene har 5 eller 6, mens 19 % av guttene har det. Og 3 % av jentene har 2 eller 1, mens 15 % av guttene har det. Det er med andre ord dobbelt så sannsynlig at du gjør det veldig bra hvis du er jente, og fem ganger så sannsynlig at du gjør det veldig dårlig hvis du er gutt.

Engelsk: 32 % av jentene har 5 eller 6, mens 19 % av guttene har det. Og 8 % av jentene har 2 eller 1, mens 19 % av guttene har det. Også språkkunnskapene er derfor kjønnsdelte.

I guttenes tradisjonelle rike, matte, har vi derimot fått likestilling: Det er 23 % av jentene som får 5 eller 6, og det er 20 % av guttene. Og de dårligste karakterer en fordelt på 21 % jenter og 25 % gutter. Men her skal vi jo huske at norske mattekunnskaper er dårlige. Russiske tiåringer er bedre enn norske femtenåringer og nok også bedre enn de fleste norske lærere i matte.

b) Klasseforskjeller

Læringssenteret undersøker elevene ut fra hvor lang utdanning foreldrene har. Og forskjellene følger er enkelt mønster: Jo lenger utdanning dine foreldre har, jo bedre gjør du det på skolen. Jeg skal her referere ytterpunktene:

• Norsk: Bare grunnskole: 36 % 4 eller bedre. Høyskole 4+: 86 % 4 eller bedre.
• Engelsk: Bare grunnskole 33 % 4 eller bedre. Høyskole 4+ 84 % 4 eller bedre.
• Matte: Bare grunnskole 18 % 4 eller bedre. Høyskole 4+ 79 % 4 eller bedre.

I Utdanningsdirektoratets undersøkelser av karakterer i 10. klasse i 2005 finner de at forskjellene mellom kjønnene begynner å bli mindre (men det er fortsatt store), mens forskjellene ut fra sosial bakgrunn synes å bli enda større.

Hvordan tolke disse resultatene?

Undersøkelsene viser med andre ord i hvert fall to ting:

For det første viser de at norsk skole blir stadig dårligere sammenlignet med andre land. Fra å ha hatt en av de beste skolene for 20–30 år siden, har vi gått til en middels god og derfra til en dårlig. Norske barn er i ferd med å bli blant de rike og fete, men dumme barn.

For det andre viser de at forskjellene mellom elevene blir stadig større – og at klasse slår ut mest og deretter kjønn. De som er virkelig fucked i det norske skolesystemet, er arbeiderklassens sønner. Og det er kanskje like greit – de skal jo uføretrygdes så fort vi kan – og da er det greit at de ikke kan lese rettighetene sine!

En sosialistisk skolepolitikk kan ikke si seg tilfreds med dette. Vi skal selvfølgelig juble over at jentene gjør det bra – men vi kan ikke akseptere at guttene gjør det dårlig. Vi kan ikke akseptere at arbeidersønnene sendes ut etter ni års skolegang uten å kunne lese, uten å kunne regne og uten å kunne engelsk. Vi må gå inn på hvorfor norsk skole produserer dette resultatet.

Jeg tror – og her jeg i synsingens verden, for jeg vet ikke:

a) At det legges for lite vekt på kunnskap. Kunnskap – ofte konkret – er grunnlaget for gode analytiske evner, for evne til å drøfte.

b) At det legges for liten vekt på disiplin. Disiplin handler om vilje til å underordne seg noe som er større enn deg selv. For eksempel de andres behov. Evne til empati (evne til å gjenkjenne andres følelser) handler også om disiplin. Uten evne til disiplin blir du ikke hjelpsom, ikke støttende, ikke uegennyttig.

c) Forpliktelse – evne til forpliktelse skaper også grunnlaget for rettigheter og deltakelse.

d) Mer lekser, mer leksehøring, mer uventede prøver. Dette vil skape disiplin og forpliktelse. Elevene har en forpliktelse til å lære, ikke bare en rett til utdanning.

e) Større faglig kunnskap hos lærerne. En kunnskapsrik lærer skaper respekt både for seg og faget. En allmennlærer som ikke kan faget det undervises i, skaper ikke respekt for noe.

f) Få inn alvoret i skolen – skole er ikke en lek!

Hva må gjøres?

Jeg skal avslutningsvis ta utgangspunkt i et sitat fra Nils Rune Langeland – en provokatør som irriterer. Ikke fordi alt han skriver er tull, men fordi inne i mellom alt det tullet han skriver, står det noe sant. I essayet «Skulen er død» skriver han innledningsvis:

«På eit jordgolv i Kabul sit ungane tett i tett og hyler fram bokstavane i talekor. Det lyser entusiasme av dei små andleta. Så primitivt men likevel så fylt av skulens "ånd". Ein liten gløtt inn i den evige skulestova, ei skulestove som manglar alt, men som har alt – som trengs: Lærevillige elevar og ein engasjert lærar.»

«Lik hunder som blir aggressive når dei luktar frykt, verar ungane våre døden i klasseromma.»

«Er det rart dei er urolege?» spør Langeland, og PISA-undersøkelsen viser faktisk at norske unger er best til noe. 40 % av norske elever svarer at det er så mye bråk i klasserommet at de har problemer med å konsentrere seg. Nr. 2 ligger på 30 % og så er det sterkt fallende. Kanskje værer barna døden i klasserommet?

Kanskje har Langeland rett. Kanskje er skolen død. For skole handler om aspirasjonsnivå, det handler om framdrift, at vi gjennom å tilegne oss forrige generasjons kunnskap, skal komme videre. Selve den moderne tanke at morgendagen vil være bedre enn gårsdagen. Derfor vil elevene lære, derfor føler læreren det som et stort ansvar å på entusiastisk vis lære dem. Hvis fortellingen om framskritt er død – hvis det ikke spiller noen rolle – ja, hvorfor skal barna da anstrenge seg. Hvorfor skal de sitte og svette over skolebøker? Da er skolen død. En oppbevaringsanstalt inntil de skal ut i den sosialdemokratiske verden, der kortene er delt ut før de ble født – noen som rike og noen som fattige og noen som må bli sin egen lykkes smed. Skolen mangler rett og slett et budskap som vi tror på, og som elever og lærere føler forpliktelse til. Dermed oppstår ikke ansvar – det er bare fokus på rettigheter igjen.

Jeg har i denne artikkelen vært opptatt å for det første få frem at skolen, målt på sine resultater, er i krise. For det andre at de som rammes, er arbeiderklassens gutter. For det tredje at resultatet er at vi sender dem ut i et arbeidsliv som bli mer komplekst og der konkurransen blir hardere, ikke som godt utdannede og konkurransedyktige, men som funksjonelle analfabeter!

Mitt enkle sluttpoeng er derfor: Som sosialister, som de som skal stole på arbeiderklassen og som vil at folket skal styre selv, så er dette et alvorlig problem som truer selve det sosialistiske prosjekt! Analysen av hvorfor det er slik – om det er dårlig organisering, late unger og udugelige lærere eller krisen i den kapitalistiske modernitet – blir viktig å utvikle, ikke bare for valgkamp. Det er arbeiderklassens evne til å styre som står på spill!

 

Vegtrafikken i de større norske byene er en stor bidragsyter til både lokale og globale miljøproblemer. Til tross for økt fokus på miljøvennlig byutvikling og nødvendigheten av å redusere problemene fra transportsektoren, skjer det lite i norske byer for å snu denne trenden. Det finnes imidlertid flere eksempler på europeiske byer som i mye større grad har tatt transportproblemene på alvor. I denne artikkelen vil jeg ta for meg to byer med til dels sammenfallende mål i miljø- og transportpolitikken, men som har gjennomført svært forskjellige strategier og tiltak. Transportpolitikken i Hasselt, Belgia, har endret seg radikalt på kort tid, mens politikken i Bergen i liten grad har ført til de endringene som er nødvendig for å redusere miljøproblemene fra transportsektoren.         

Bente Beckstrøm Fuglseth er samfunnsgeograf

---

I Hasselt, Belgia, hadde man på midten av 1990-tallet store problemer knyttet til sterk trafikkøkning som igjen førte til miljøproblemer, et overbelastet vegnett og store køer. På kort tid skjedde det en radikal omlegging av areal- og transportpolitikken der miljøvennlige alternativer ble valgt fremfor vegbygging. Planene om videre vegutbygging ble lagt vekk til fordel for tiltak som skulle redusere transportomfanget og endre fordelingen av transportmiddel fra bil til kollektivtrafikk og sykkel.

Gratis buss i Hasselt

De to viktigste tiltakene i den nye transportpolitikken i Hasselt var kollektivsatsing og ombygging av en ringveg. Antall kjørefelt og hastigheten har blitt redusert på ringvegen og man har prioritert å gi plass til gående og syklister. Samtidig har antall busslinjer blitt mer en doblet, frekvensen har økt og ikke minst; det er gratis å ta buss. Resultatet har vært en kraftig økning i antall kollektivreisende. I 2004 var det hele 14 ganger så mange som tok buss sammenlignet med før det nye kollektivtilbudet ble innført i 1997. En undersøkelse viser at 16 % av de kollektivreisende tidligere brukte bil.

Denne satsingen står i sterk kontrast til de to viktigste tiltakene i Bergensprogrammet, Ringveg Vest og bybanen. Ringveg Vest vil gjøre en kollektivsatsing i området umulig fordi det vil bli mye mer attraktivt å kjøre bil enn å reise kollektivt. Bybanen vil kunne bli et godt alternativ for reisende mellom Nesttun og sentrum, men så lenge den ikke inngår i et bybanenettverk vil den i liten grad kunne bidra til å redusere Bergens transportproblemer. Det har vært en formidabel trafikkvekst i Bergen, fra 1990 til 2002 vokste vegtrafikken med 37 %. I samme periode har antall kollektivreiser per innbygger sunket kraftig. Samtidig er vegtrafikken den viktigste bidragsyteren til både lokal luftforurensning og klimagassutslipp i Bergen. Tiltakene som ligger i Bergensprogrammet vil ikke bidra til å snu denne trenden, snarere forsterke og videreføre den. Miljø- og kollektivtiltak har riktignok fått betydelig større oppmerksomhet i Bergensprogrammet enn den tidligere, men disse tiltakene vil i liten grad føre til den snuoperasjonen som er nødvendig for å redusere vegtrafikken og problemene fra transportsektoren i Bergen. Dette skyldes først og fremst manglende vilje til å gjennomføre tiltak som vil gjøre det vanskeligere og dyrere å kjøre bil.

Til tross for at Bergen og Hasselt på begynnelsen av 1990-tallet hadde flere av de samme problemene og at flere av målene for transportpolitikken var sammenfallende, er de konkrete strategiene og tiltakene vidt forskjellige. I Hasselt har miljøvennlige alternativer i større grad vunnet frem enn i Bergen, og her er det gjennomført tiltak som har gitt en overgang fra bruk av bil til kollektivtrafikk.

Hasselt – Bergen

Det er flere årsaker til at transportpolitikken i Hasselt og Bergen har utviklet seg i ulike retninger. En svært viktig forutsetning for kollektivtilbudet er nivået på statlige subsidier. I Bergen drives kollektivtrafikken nærmest på kommersiell basis, mens den i Hasselt mottar høye statlige subsidier. Uten økte tilskudd til kollektivtrafikken i Bergen vil det ikke være mulig å få til den kollektivsatsingen som er nødvendig for å få til en overgang fra privatbil til kollektivtrafikk.

En annen viktig grunn til at transportpolitikken i de to byene har utviklet seg i forskjellige retninger, er at både politikere og fagpersoner tar i bruk ulik fagkunnskap for å legitimere og rettferdiggjøre beslutningene. I hovedsak dreier det seg om to konkurrerende modeller innen transportplanlegging. Den tradisjonelle modellen for sammenhengen mellom vegkapasitet og fremkommelighet hevder at økt kapasitet skaper bedre flyt i trafikken og mindre forurensning. Denne modellen har vært mest vanlig og har dannet grunnlaget for satsing på hovedvegutbyggingen i de ti største norske byområdene. På 90-tallet vokste det frem en alternativ teori som kritiserte denne modellen for ikke å ta hensyn til hvordan økt vegkapasitet og bedre fremkommelighet genererer mer trafikk. På kort sikt vil økt vegkapasitet bedre fremkommeligheten og korte ned reisetiden. Men selv om fremkommeligheten øker for alle, vil den øke mest for bilbrukerne. Det blir derfor mer attraktivt å kjøre bil enn å reise kollektivt, og vegtrafikken øker på lang sikt. For å endre transportmiddelfordelingen er det nødvendig å endre konkurranseforholdet mellom privatbil og kollektivtrafikk i favør av kollektivtrafikken, slik at det relativt sett blir mer attraktivt å reise kollektivt.

Det er den nye modellen som har blitt lagt til grunn for transportpolitikken i Hasselt, mens aktører i Bergen har tatt i bruk begge modellene. I Hasselt har den nye modellen fått gjennomslag hos det politiske flertallet og i de faglige miljøene. Dette skyldes til dels at de gamle metodene viste seg å ikke lykkes, og at nyutdannede personer som brakte med seg nye tanker om transportplanlegging og at miljøproblemer var på dagsorden. Det politiske flertallet og faglige miljøer har basert politikken på at økt vegbygging ikke vil løse transportproblemene i Hasselt eller gi et mer miljøvennlig transportmønster. Ved å flytte fokuset fra hovedsakelig å tilrettelegge for bruk at privatbil, til tiltak for kollektivtrafikk og sykkel, har de klart å endre reisemønsteret og få en overgang fra bilister til kollektivtrafikk.

I Bergen har ikke disse teoriene fått gjennomslag i samme grad. De samme faktorene som brakte de nye teoriene til Hasselt har også vært tilstede i Bergen, men de har ikke vært like sterke. Den tradisjonelle modellen stemmer godt overens med interessene til den delen av det politiske og faglige miljøet i Bergen som først og fremst er opptatt av fremkommelighet. Til tross for studier som viser denne modellens svakheter og begrensninger, blir den forsvart og benyttet i disse miljøene. Den egner seg godt til å legitimere og rettferdiggjøre beslutninger og fremstille dem som rasjonelle. Samtidig har sterke maktforhold gjort det mulig å fastholde den tradisjonelle modellen som den riktige til tross for kritikken.

De to modellene for sammenhengen mellom vegkapasitet og miljøproblemer skaper ulikt grunnlag for transportpolitikk. Det er mulig for politiske og faglige miljøer å velge forskjellige tiltak og strategier og samtidig begrunne valgene rasjonelt. De ulike aktørene tar i bruk teorier og forskningsresultater som best ivaretar deres egne interesser. Verdier og interesser styrer bruken av vitenskap, ikke rasjonalitet.

Det er derfor viktig å skille mellom de formelle vedtakene og realpolitikken; det politiske flertallet sine reelle målsettinger. Mens formalpolitikken i Hasselt og Bergen har mange likhetstrekk er realpolitikken derimot vidt forskjellig. Målene for Hasselt sin transportpolitikk er i større grad et uttrykk for realpolitikken, hva det politiske flertallet faktisk er opptatt av å gjennomføre, enn hva som er tilfellet for Bergen. Her er målsettingene til dels ren retorikk og symbolpolitikk. Det er mulig at det politiske flertallet virkelig ønsker å dempe trafikkveksten, redusere miljøbelastningen fra trafikk og utslipp av klimagasser. Men samtidig ønsker de ikke å iverksette de tiltakene som er nødvendige for å nå målene, fordi de mener at disse tiltakene vil hindre andre og viktigere mål, som for eksempel bedre fremkommelighet.

Mens transportpolitikken i Hasselt har ført til omfattende endringer og har som mål å endre innbyggernes transportvaner, legger ikke transportpolitikken i Bergen opp til verken store forandringer av transportsystemet eller endring i transportmiddelfordelingen. I Bergen blir ikke miljøproblemene tatt like alvorlig som i Hasselt. Miljøhensyn har vært en avgjørende faktor i transportpolitikken i Hassel, mens andre verdier og interesser som tilrettelegging for næringslivet, har vært viktigere i Bergen.

I Hasselt har stor grad av enighet i fagmiljøer og rent flertall i bystyret for byrådspartiene, både om målene og tiltakene for transportpolitikken, gjort implementeringen svært rask. Denne enigheten har også gjort det mulig med en mer samordnet og helhetlig politikk der de ulike tiltakene i større grad har blitt sett i sammenheng. Dette er på ingen måte tilfellet for Bergen, der det har vært stor uenighet både faglig og politisk om flere av tiltakene i Bergensprogrammet.

Transportpolitikken i Bergen preges av kompromissløsninger der de ulike partiene har kjempet gjennom enkeltprosjekter fremfor å utvikle en helhetlig transportpolitikk. Dermed blir det også vanskelig å få til en mer miljøvennlig transportutvikling i Bergen. Uenighet rundt transportpolitikken i Bergen gjør også implementering av tiltakene vanskeligere fordi aktørene fortsetter å kjempe gjennom sine interesser også etter at de formelle vedtakene er gjort, som bybanen.

Tiltak i Bergen

Hva kan så Bergen gjøre for å få til den nødvendige snuoperasjonen i transportpolitikken? Først og fremst handler det om å snu konkurranseforholdet mellom privatbil og kollektivtrafikk. Kollektivtilbudet må bedres, men samtidig er det helt nødvendig å legge restriksjoner på bruk av privatbil, gjennom for eksempel vegprising eller parkeringspolitikk. Erfaringer fra blant annet Stockholm viser at veiprising er et vært effektivt virkemiddel for å redusere transportomfanget og endre transportmiddelfordelingen. Mens hovedformålet med bompengesystemet er å finansiere bygging av infrastruktur, er hensikten med veiprising å redusere veitrafikken og utnytte den eksisterende infrastrukturen bedre. I tillegg er inntektene fra bompengeordningen begrenset til infrastrukturtiltak, mens inntekter fra veiprising også kan brukes til miljø- eller kollektivtiltak lokalt, inkludert drift av kollektivtrafikken. Et annet viktig aspekt er tidsdifferensierte takster som i rushtiden kan føre til at folk reiser kollektivt eller reiser til andre tider. Dermed kan presset på vegnettet reduseres og man kan unngå behovet for utvidet vegkapasitet og nye store veginvesteringer. Transportpolitikken i Hasselt viser at det er mulig med en mer miljøvennlig transportpolitikk. Den viktigste lærdommen fra Hasselt er nødvendigheten av å tenke langsiktig og helhetlig i transportpolitikken samtidig som miljøhensyn legges til grunn for de tiltakene som gjennomføres. Politikerne i Hasselt våget å prioritere kollektivtrafikk fremfor privatbil, noe som er utenkelig for altfor mange norske politikere. De må huske at uten å kombinere økt kollektivsatsing, arealplanlegging og restriksjoner på bruk av bil, vil det ikke være mulig å redusere vegtrafikken, endre transportmiddelfordelingen eller redusere miljøproblemene fra transportsektoren.

Dei rike landa har skapt problemet, men det er dei fattigaste menneska i verda som merkar konsekvensane.        

Ingeborg Gjærum er nestleiar i Natur og Ungdom

---

Eg skal ikkje bruke mykje plass på det, men la oss berre kjapt gå gjennom: Kva er klimaendringar? Atmosfæren rundt jorda er lag av gass som fungerer som eit drivhus. Drivhusgassar som CO₂ og vassdamp gjer at ein del av varmen frå solstrålane kjem inn, og ikkje slepp ut att med ein gong. Denne naturlege drivhuseffekten gjer at temperaturen på jorda held seg stabil på eit leveleg nivå. Slik skal det iallfall vere. Men noko er i ferd med å skje med klimaet.

Vi menneske brenner olje, gass og kol for å varme opp hus, drive bilar og fabrikkar og produsere straum. Det slepp ut enorme mengder CO₂ som samlar seg i atmosfæren og gjer den naturlege drivhuseffekten sterkare. Frå den industrielle revolusjon og fram til i dag, har CO₂-nivået i atmosfæren auka med ein tredel. Dermed stig temperaturen på jorda. Det kan høyrest ut som ein hyggeleg ting her i kalde Noreg. Men konsekvensane av klimaendringane er alt anna enn hyggelege.

Varme er energi. Når vi puttar meir energi inn i atmosfæren kjem det også meir energi ut – i form av meir ekstremt vêr. Vi merkar allereie at vêret endrar seg, og framtida vil by på meir flaum, sprengkulde, heitebølgjer og storm. Her i Noreg vil klimaendringane gje auka nedbør, særleg på Vestlandet og i Nord-Noreg. Temperaturen vil stige i heile landet, men særlig i Nord-Noreg. Mange stader vil vindhastigheten auke, og på kysten av Møre og Trøndelag må vi vente fleire stormar med stor skade. Som sagt: Ikkje særleg hyggeleg. Men antakeleg overlevbart. Her i rike Noreg har vi alle moglegheitar til å tilpasse oss eit tøffare klima. Godt for oss. Slik er det diverre ikkje overalt. Først og fremst er det verdas fattigaste som kjem til å kjenne klimaendringane på kroppen.

Då FNs klimapanel i vår ga ut sin fjerde hovedrapport, anslo dei at temperaturen kan auke med mellom 1,4 og 5,8 ºC før år 2100. Noreg og EU har begge ei målsetning om at den globale temperaturaukinga ikkje skal overstige to grader. Det er i og for seg ei ambisiøs målsetting. Både tidlegare sjefsøkonom i Verdsbanken, Sir Nicholas Stern, som i fjor ga ut ein rapport om dei økonomiske konsekvensane av klimaendringar, og det norske Lavutslippsutvalget meiner verda ikkje vil nå to graders-målet. Det er ikkje så vanskeleg å skjøne. Skal vi stanse temperaturaukinga på to grader, må vi kome fram til «global peak» – maksnivået av klimagassutslepp – innan ti til femten år. I 2050 må dei globale utsleppa vere halvert.

Det burde likevel ikkje vere eit alternativ å ikkje klare to graders-målet. For sjølv om vi klarer det, vil vi sjå dramatiske endringar i verda slik vi kjenner ho i dag. Og fyrst og fremst er det verdas fattigaste som vil merke endringane.

Isbjørnen er blitt det fremst eksemplet på klimaendringar. Triste bilete av ulukkelege isbjørnar på smeltande isflak utan nokon plass å gjere av seg, finnes no overalt. Symbolet på klimaendringar kunne like gjerne vore bilete av svoltne menneske i verdas fattigaste land.

Ei utrygg framtid

Høgare temperatur gjer at havet stig. Både fordi isen på jorda smeltar og havvatnet utvidar seg når det blir varmare. Mange øystatar og kystområde står i fare for å forsvinne. Ein halv meter høgare havnivå vil i følgje FN true 200 millionar menneske berre langs kysten av Asia og Afrika.

Stormar, tørke, flaum og orkanar sender millionar av menneske på flukt kvart år. Alt i 1998 meldte Røde Kors at det var fleire menneske på flukt frå naturkatastrofar enn frå krig. Talet vil auke. Med ei havstiging på ein halvmeter, vil seksten prosent av Bangladesh ligge under vann. Bangladesh er verdas tettest befolka land, og 17 millionar menneske vil bli ramma. Medan rike land som Nederland kan byggje seg diker og halde vannmassene ute, vil fattigfolk langs kystene drives på flukt.

Ofte er det fyrst og fremst naturkatastrofar som er tema når vi høyrer om konsekvensar av klimaendringar. For verdas fattigaste er det diverre minst like alvorleg med dei varige skadane auka temperatur vil gje. Varmare vêr og endringar i nedbørsmengda vil gjere matproduksjon vanskeleg mange stader i verda. I dag svelt 800 millionar menneske – klimaendringane kan gjere at det blir enda fleire i framtida. Det er venta at med ei auke i temperaturen på to grader, vil mellom 25 og 60 prosent fleire menneske rammes av sult.

Med ei auke i temperaturen på to grader vil så godt som alle områda i Uganda der det i dag dyrkas kaffe, vere øydelagte og ubrukelege for kaffeproduksjon. Dette er berre eit av eksempla på at klimaendringar svekker inntektsgrunnlaget for tusenvis av verdas fattigaste. Dei fattigaste landa, som ofte baserer seg på råvareproduksjon, er svært sårbare for endringar i ver og temperatur. Korleis skal desse landa utvekle seg og bli rikare dersom inntektsgrunnlaget deira forsvinn med temperaturaukinga?

Auka temperatur gjev auka sjukdomsspreidning. Malaria og andre farlege sjukdommar vil spreie seg til nye område. Klimaendringane kan gjere at 210 millionar fleire menneske får malaria kvart år. Ein rapport frå Christian Aid i Storbritannia seier at om FNs anslag om ei mogleg temperaturauking på 5,8 ºC slår til, kan 182 millionar menneske i Afrika sør for Sahara døy av sjukdommer direkte forårsaka av klimaendringar.

Kva no?

Den gode nyheita er at vi kan stoppe klimaendringane. FNs klimapanel meiner at dersom vi reduserer utsleppa av CO₂ og andre klimagassar med mellom 50 og 85 prosent, og gjer det fort, kan vi unngå dei verste konsekvensane av klimaendringane. I Noreg har vi mange ulike tiltak vi kan setje i gong for å få utsleppa ned. Handler vi no, kan dei norske utsleppa vere halvert innen 2020.

Den dårlege nyheita er at den norske regjeringa ikkje vil. Dei ga akkurat ut stortingsmeldinga Norsk klimapolitikk. Det er ei stortingsmelding som syner kva for ein miljøpolitikk Stoltenberg og Bjørnøy meiner Noreg bør føre frem mot 2020. Målsetningen deira er at norske utslepp i 2020 skal ligge på omlag det nivået dei låg på i 1990. Med den målsetningen vil ein nordmann antakeleg sleppe ut 40 ganger meir ein person frå Bangladesh i 2020.

Eg trur at dersom Noreg hadde stått overfor dei samme utfordringane som Bangladesh, ville norsk klimapolitikk sett annleis ut. Diverre. Men så lenge moglegheitane for dramatiske kutt i norske klimagassutslepp er tilstades, så lenge det framleis går an å gjere noko, må vi fortsette å kjempe. Det står om framtida til millionar av menneske.

Ropene om intervensjon i Darfur gjaller høyt. Venstresida står som vanlig sammen med høyresida i forhold til spørsmål om Afrika. Manne Granqvist analyserer her hvordan klassisk imperialisme kles ut som humanitær interesse.         

Manne Granqvist er svensk frilansjournalist

---

Siden våren 2004 har Darfur-provinsen i det vestlige Sudan befunnet seg i verdens søkelys. Etter en midlertidig synkende interesse fikk spørsmålet et nytt oppsving på høsten, og ved siden av gjentatt indignasjon i lederspaltene og økt rapportering på nyhetssidene har vi de seneste månedene kunnet se helsides annonser fra amerikanske «Save Darfur» i svenske dagsaviser. En stund ble spørsmålet riktignok overskygget av Etiopias USA-støttede invasjon i Somalia, men det er ingen tvil om at Sudan igjen har fått internasjonal prioritet, noe som også ble markert gjennom Kofi Annans avskjedstale i desember. Mens det stort sett har vært stille rundt krigen som mellom 1996 og 2002 antas å ha krevd fire millioner menneskeliv i nabolandet Kongo, fikk krisen i Darfur umiddelbart stor oppmerksomhet. På tross av at budskapet fra diverse pressgrupper har vært at Darfur-krisen og med den et pågående folkemord, har blitt ignorert internasjonalt, har Darfur opplevd et i afrikansk sammenheng nesten unikt engasjement i vest. De aktørene som har krevd internasjonal inngripen i Sudan har ikke bare hatt støtte fra en enstemmig presse, men også alle slags regjeringer, internasjonale hjelpeorganisasjoner og en rekke kjendiser.

Det at en del kriser overses er selvsagt ikke et argument for å overse enda en krise. Det er imidlertid grunn til å spørre seg hvor den uforholdsmessige interessen for Sudan stammer fra og hvilke grupper som har vært pådrivere når krisen i Darfur settes høyest opp på det internasjonale samfunnets agenda.

Bakgrunnen for den krisen som nå utspiller seg i Darfur, er kompleks. Bare dette faktum står i motsetning til det enerådende bildet som formidles i vestlige medier, alternative medier inkludert, som på vanlig måte har trukket frem «etniske og religiøse motsetninger» som hovedforklaring. I bunn av konflikten ligger det riktignok for dårlig tilgang på vann og jord, forårsaket av tørke og ørkenspredning, noe som har stilt ulike lokale grupper, som tidligere har levd fredelig sammen, mot hverandre (i særdeleshet nomader kontra jordbrukere). Regjeringens periodevist manglende interesse for regionenes ve og vel har bidratt ytterligere til både de lokale motsetningene og spenningen mellom Darfur og hovedstaden Khartoum. En del viktigere faktorer har imidlertid havnet mer i skyggen av disse i nyhetsstrømmen. Det gjelder fremfor alt stormaktenes interesser i Sudan og i særdeleshet i landets råvareressurser.

Sudan – oljeprodusent

Sudan er ingen ny brikke på imperiemaktenes spillbrett. Bare i egenskap av å være Afrikas geografisk største stat er landet av strategisk interesse. I den senere tiden har imidlertid Sudan vokst til å bli en av kontinentets største oljeprodusenter. De kildene som ble oppdaget i sør på 1970-tallet av amerikanske Chevron, er en av forklaringene til at krig har hersket i landet nesten uavbrutt siden selvstendigheten fra England i 1956. Produksjonen er fortsatt forholdsvis lav, men det er nettopp de uutnyttede oljefeltene som gjør Sudan så attraktivt for de oljeavhengige supermaktene. Ved siden av oljen er det dessuten stor tilgang på kobber, uran og naturgass, samt verdens største xantangummi-reserver (som er av stor interesse for blant annet verdens leskedrikkgiganter). Sudans fremste handelspartner er Kina, som importerer to tredeler av oljen og som har investert opp mot ti milliarder dollar i pumper, raffinerier og rørledninger.

Borgerkrigen 1983–2005

Den ødeleggende borgerkrigen som raste mellom nord og sør fra 1983 til 2005 hadde, som krigen i Darfur, delvis opphav i den britiskskapte motsetningen mellom Khartoum og de neglisjerte distriktsområdene i landet. Det fantes også et religiøst aspekt, da det nordlige Sudan og regjeringen er muslimer, mens befolkningen i sør hovedsakelig er animister og til en viss utstrekning kristne. Krigen ville imidlertid aldri tatt de proporsjonene den gjorde om ikke USA og Sovjetunionen hadde utstyrt hver sin stridende part med finansiering, våpen og strategisk rådgivning. Washington støttet opp om en undertrykkende islamistisk regjering under president Nimeiri, mens Moskva støttet John Garangs opprørshær SPLA (Sudan People's Liberation Army) i det oljerike sør. De strukturtilpasningsprogrammene regjeringen gjennomførte i løpet av krigsårene etter ordre fra IMF og Verdensbanken, førte til en sultkatastrofe som skapte store oppslag i vesten på 1980-tallet. Penger fra de påfølgende veldedighetskampanjene garanterte fortsatt finansiering av den sudanske statens krig mot de sovjetstøttede opprørerne i sør. «Borgerkrigen» var i virkeligheten en del av den imperiekrigen som var synlig en rekke steder i det ressursrike Afrika på 70- og 80-tallet og som Vesten har døpt den kalde krigen.

I forbindelse med Sovjetunionens fall passet USA på å bytte side i flere av Afrikas krigsområder. Slik ble dollarflommen i for eksempel Kongo omdirigert fra diktatoren Seke Mobuto til Laurent Kabilas opprørsbevegelse, mens støtten til terroristgruppen RENAMO i Mosambik forsvant til fordel for en vestvennlig samlingsregjering med de tidligere marxist-leninistene i FRELIMO. Og så videre. I Sudan var det SPLA i sør som ble tatt under den amerikanske ørnens vinger etter at en ny og mindre USA-vennlig regjering hadde tatt makten i Khartoum gjennom et kupp. Anslagsvis to milliarder dollar kom deretter i støtte via USAs allierte i Etiopia og Uganda til SPLA, som gjorde seg beryktet blant annet for sin systematiske bruk av barnesoldater. Det finnes opplysninger om at en del av logistikken ble ivaretatt av den israelske etterretningstjenesten Mossad, som lenge hadde virket i en rekke afrikanske land. Også Storbritannia støttet i hemmelighet opp om SPLA og andre regjeringsfiendtlige grupper i landet.

På 1990-tallet beskrev amerikansk UD og internasjonale medier Sudan som en trussel mot USAs og Israels sikkerhet og som en frihavn for terrorister (ikke uten grunn – både Osama bin Laden og Carlos «Sjakalen» Sanchez skjulte seg på ulike tidspunkter i landet). Clinton-administrasjonen innførte sanksjoner, fortsatte støtten til SPLA og bidro til å ruste opp fiendtlige regimer i naboland som Tsjad og Uganda militært. Den nordamerikanske aggresjonen kulminerte i august 1998 da USAs militære selv bombet Al Shifa-fabrikken – Sudans eneste medisinprodusent og Afrikas største produsent av malariavaksine – begrunnet med at denne var et laboratorium for terrorister. Til tross for støtten fra USA og flere naboland lyktes likevel ikke SPLA med å styrte Khartoum-regimet som beholdt sin militære dominans og som var støttet av Egypt. Dessuten passet Kina på å bygge oljerørledninger og knytte til seg viktige oljeletningskontrakter samtidig med de amerikanske sanksjonene. Utviklingen førte til at Det hvite hus rundt millennilumsskiftet gradvis byttet strategi til fordel for mer diplomatiske anstrengelser. Den sudanske regjeringen var ikke sen med å samarbeide når muligheten til slutt bydde seg. Siden 1997 hadde man forgjeves foreslått fredssamtaler og gjentatte ganger strukket ut hånden, blant annet gjennom ensidig våpenhvile, for å oppnå fred. President Omar Al-Bashir gikk nå USA i møte blant annet gjennom å manøvrere den progressive og frittalende visepresidenten Hassan Al-Tourabi vekk fra regjeringen. Videre innledet Khartoum et samarbeid for bekjempelse av terrorisme med CIA (som fortsatt består). Sanksjonene som hadde blitt innført under Clinton, ble lettet på og fredsforhandlinger mellom nord og sør ble innledet under Washingtons overoppsyn.

Fredsavtalen

En fredsavtale mellom SPLA og regjeringen ble endelig sluttet i januar 2005 i Kenyas hovedstad Nairobi. Nairobi-avtalen representerte en klar fremgang for opprørerne. Det sørlige Sudan ble gitt en særskilt autonomi under SPLAs ledelse og ble garantert halvparten av oljeinntektene. John Garang overtok posten som visepresident i en ny samlingsregjering (men omkom en måned senere i en ennå ikke oppklart helikopterulykke). I avtalen inngikk også en enighet om en folkeavstemning om selvstendighet for det sørlige Sudan senest i 2011. Utviklingen minner om den «balkaniseringen» som har rammet flere ressursrike afrikanske land og som synes å tjene vestlige lands interesser. Akkurat som tidligere i Angola og Kongo foregikk oppdelingen av Sudan gjennom en borgerkrig med «etniske overtoner», men også med skjult amerikansk innblanding. For flere av de involverte kreftene var fredsavtalen ikke noe mer enn en midlertidig løsning på veien mot et regimeskifte i Sudan. Når freden mellom nord og sør begynte å nærme seg, hadde USA allerede vendt oppmerksomheten vestover, mot Darfur-provinsen. Et knapt år før Nairobi-avtalen ble inngått, ble Darfur-spørsmålet reist i FNs sikkerhetsråd i forbindelse med at USA overtok formannskapet. Det ble rapportert om hundretusener av fordrevne og bortimot 20.000 drepte siden begynnelsen av 2003. Ansvaret ble lagt på regjeringen, som det ble sagt sto bak den såkalte Janjaweed-militsens terror mot sivilbefolkningen i Darfur.

Janjaweed

Anklagene var ikke tatt ut av lufta. Khartoums undertrykkelse hadde imidlertid ikke oppstått ut av intet, men som et svar på en opptrapping i regjeringsfiendtlig aktivitet i Darfur. Motstandsgrupper i regionen var trolig inspirert av SPLAs suksess og så en anledning til å utytte regjeringens trengte posisjon til egen, og muligens Darfurs, vinning. Motstandshæren SLA (Sudan Liberation Army, opprinnelig Darfur Liberation Army) ble opprettet ved at ulike opprørsgrupper i Darfur gikk sammen. Det er ingen tvil om at USA ga sin velsignelse til opprørsprosjektet. Opprørshæren fikk til å begynne med rådgivning og militær utdannelse fra SPLA, samt av nabolandene Tsjad og Etiopia som er kjente for å gå Det hvite hus' ærend. Allerede i 2001 hadde NDA, en fellesorganisasjon for den sudanske opposisjonen der flere Darfur-baserte opprørsgrupper inngikk, fått ti millioner dollar i bistand fra USA, og SLA regnet åpenbart med fortsatt støtte utenfra da den i løpet av 2003 begynte å angripe regjeringsstillinger i Darfur. Mens SLAs diffuse politiske mål ble sagt å være et «forent, demokratisk Sudan», begynte også en mer ideologisk islamistisk opprørsgruppe, JEM (Justice and Equality Movement) – med færre tegn på amerikansk støtte – å gjøre seg bemerket på samme tid. Tross ulikheter har gruppene til og fra gjort felles sak i kampen mot det sudanske regimet.

Opprørernes angrep mot politistasjoner, militærgarnisoner og sivilbefolkning var til å begynne med velorganiserte og fremgangsrike. Sudans hær var trent for en helt annen type kamper i sør og behersket ikke ørkenterrenget i Darfur. Dessuten var opprørernes våpen – de fleste muligens med opphav i det massive arsenalet USA har forsynt Tsjads hær med – hærens våpen mange ganger overlegne. Som svar på opprørernes provokasjoner valgte regjeringen å benytte seg av en teknikk som var benyttet i krigen mot SPLA og begynte å støtte den lokale militsgruppen Janjaweed, en løs gruppering av arabisktalende nomader som hadde oppstått i Tsjad under konflikten med Libya i 1988 og delvis blitt drevet over grensen til det vestlige Sudan. Det eksisterte allerede en motsetning mellom disse nomadene og den bofaste befolkningen som SLA- og JEM-opprørerne hovedsakelig hadde rekruttert fra. I og med regjeringens spill blåste det nå opp til krig. Janjaweed begynte en hensynsløs jakt på opprørere, og slaktet alt som kom i sin vei. Kampene var snart utenfor Khartoums kontroll, hundretusener av mennesker ble drevet på flukt og mange tusen ble drept av en av sidene. Det tok ikke lang tid før hele verden hadde hørt om Darfur.

I motsetning til JEM – som har bånd til den av Khartoum avsatte Hassan Al-Tourabis progressive muslimske bevegelse – inntok SLA tidlig en «afrikansk» posisjon for å markere seg mot Janjaweed og (den «arabiske») hovedstaden. Det er ikke minst denne identitetsmarkeringen som har drevet frem forestillingen i USA og Europa om at krisen i Darfur er basert på etniske og religiøse motsetninger. Det hevdes at islamske «arabere» fører en krig mot svarte «afrikanere». I virkeligheten kan stort sett hele Darfurs befolkning betraktes som arabisktalende, muslimske, svarte afrikanere, og blant de gruppene som nå er i strid, er det langvarige tradisjoner for gjensidighet og inngifte. Ved siden av å skjule de økonomiske interessene bak konflikten, undergrave afrikansk enhet og ytterligere bidra til det allmenne mishaget mot arabere bidro også denne retorikken til å engasjere USAs afroamerikanske befolkning for en intervensjon i Sudan, selvsagt sammen med kristne og anti-islamistiske, inkludert sionistiske, grupper. Slike forenklinger av Darfurkonflikten utgjorde nemlig stammen i de amerikanske presserapportene fra Sudan, som økte kraftig i løpet av 2004 og ble akkompagnert av «Save Darfur»-bevegelsens fødsel og fremgang. På tross av mangel på pålitelige rapporter økte det utbasunerte antallet døde i Darfur raskt fra 20.000 til det tidobbelte og ble beskrevet som en «etnisk rensing» med velsignelse fra den sudanske regjeringen. «Progressive» kjendiser som George Clooney og Angelina Jolie ble engasjerte for å markedsføre bevegelsens krav om sanksjoner, stopp i oljehandelen og en militær inngripen for å stoppe det som nesten umiddelbart fikk betegnelsen «folkemord». Ekkoet av dette har siden latt seg høre i hele den vestlige verden.

Save Darfur-bevegelsen

En titt på organisasjonene bak «Save Darfur»-bevegelsen viser at den er initiert, drevet frem og finansiert dels av diverse evangelisk kristne grupper, hvorav mange står på ytre høyre fløy, dels av en rekke pro-israelske interessegrupper. Når det gjelder sistnevnte, er det sannsynlig at det sudanske regimets åpne støtte til den palestinske motstanden i det minste er en faktor bak oppslutningen. Fundamentalistiske kristne grupper i USA begynte allerede under nord-sør-krigen på 1990-tallet å engasjere seg i Sudan, og da, som sin regjering, til støtte for den «kristne» siden. Det humanistiske utgangspunktet for disse evangeliske og jødiske organisasjonene bør selvsagt ikke automatisk betviles, og i den brokete «Save Darfur»-koalisjonen finnes også andre grupper, inkludert moderate muslimske og afroamerikanske organisasjoner (selv om sudanske røster fortsatt glimrer med sitt fravær). Likevel er det verdt å legge merke til at ryggraden i denne bevegelsen består av grupperinger som ideologisk og interessemessig står Bush-regimet ganske nær. Det mest urovekkende er likevel kanskje hvordan disse gruppene har lyktes med å skape en bred og folkelig opinion – som inkluderer store deler av den nordamerikanske og europeiske venstresida – for en «humanitær» militær intervensjon i Sudan.

På tross av at Save Darfur-bevegelsen var og er marginal i forhold til for eksempel protestbevegelsen mot krigen i Irak, fikk den umiddelbart langt større plass i media og støtte fra Washington. I juli 2004 fikk den ett av sine fremste krav oppfylt da den amerikanske kongressen enstemmig besluttet at krisen i Darfur var å betrakte som et folkemord. USA har siden aktivt gått inn for en NATO- eller FN-innsats i Darfur. En måned før kongressens vedtak hadde FN etter en utredning trukket den konklusjonen at det som skjedde i Darfur ikke var å betrakte som et folkemord i henhold til organisasjonens definisjoner. Selv om det var en kobling mellom regjeringen og Janjaweed-militsen var denne ikke tydelig, og siden overgrep ble begått av alle parter var de dermed ikke rettet utelukkende mot én folkegruppe. Også Leger uten grenser, som tidlig hadde vært på plass i Darfur, støttet FNs bedømmelse av at det manglet belegg for en systematisk kampanje mot en bestemt gruppe. Det kan, med andre ord, fremstå som et kynisk spill, og ganske riktig fikk FN kritikk for å bry seg med ord når mennesker døde i hopetall. Det de fleste kritikerne imidlertid unnlot å spørre seg om, var hvorfor USA krevde at denne katastrofen skulle gis det sterke folkemordstempelet av FN, samtidig som Washington støttet enda mer brutale regimer i naboland som Tsjad, Uganda og Etiopia – og i særdeleshet samtidig som USA selv hadde startet folkerettsstridige kriger med enda flere dødsofre i Irak og Afghanistan. Jean-Hervé Bradol, president i Leger Uten Grenser, kalte senere USAs anvendelse av folkemordbegrepet for å beskrive situasjonen i Darfur for «åpenbar politisk opportunisme».

I november 2004 utlyste Kofi Annans rådgiver for folkerettsspørsmål, Juan Mendez, en briefing om Darfur for Sikkerhetsrådet. Denne briefingen ble ikke bare blokkert av Kina og Russland – som på grunn av sine egne bånd til Al-Bashir-regimet ikke er interesserte i en inngripen i Darfur – men også av USAs representant John Bolton, som altså gikk inn for en inngripen. USA hadde allerede tatt stilling, og ytterligere informasjon om emnet risikerte tydeligvis å sette de amerikanske planene i fare. I juni 2005 godkjente representantenes hus i USA «the Sudan Peace bill» som blant annet inneholder trusler om sanksjoner rettet mot Sudans oljeindustri.

Olje i Darfur

Omtrent samtidig bekreftet et sveitsisk oljeletingsselskap det man får tro USA har hatt en anelse om lenge: at det fantes olje i Darfur. I løpet av samme periode ble også en observasjonsstyrke på 300 mann fra Den afrikanske unionen (AU) kraftig økt gjennom en FN-resolusjon, til 7.000 soldater. Som en del av sine fremflyttede posisjoner på kontinentet har USA spilt en aktiv rolle i forbindelse med omorganiseringen av AU (tidligere OAU), ikke minst gjennom et langvarig militært samarbeid. AU-styrken, som derfor i det minste indirekte står under en viss kontroll og oppsyn fra Pentagon, var likevel ikke nok for Washington. I begynnelsen av 2006 gjorde George Bush gjentatte uttalelser til støtte for en NATO-innsats i Darfur og en fordobling av antallet AU-soldater. Omar Al-Bashir nektet imidlertid å akseptere en militær NATO- eller FN-styrke i landet og mente at konflikten krevde en dialogbasert sudansk, eller i hvert fall afrikansk, løsning [1].

I april 2006 arrangerte Den afrikanske unionen en fredssamtale mellom Khartoum og Darfur-opprørerne i Nigerias hovedstad Abuja. Parallelt med fredssamtalene mobiliserte «Save Darfur»-bevegelsen kraftig i USA, som for å forstyrre forhandlingene. En demonstrasjon i Washington 30. april klarte ikke å lokke med seg mer enn et par tusen deltakere, men den fikk langt større plass i media enn de 300.000 som dagen før hadde demonstrert mot krigen i Irak og de millionene som hadde demonstrert for immigrantenes rettigheter. Arrangørene av demonstrasjonen fikk også audiens hos Bush, som ga bevegelsen sin velsignelse. I samme omgang kom Condoleeza Rice med en uttalelse der hun gjentok Bush' synspunkter om at AU-styrken i Darfur ikke var nok og trengte støtte fra NATO. Det er sannsynlig at det som skjedde i Washington, sendte et signal til Darfur-opprørerne om at presset på Khartoum ville øke og at det derfor ikke var noen grunn til å komme til noe kompromiss med regjeringen. Fredssamtalene sluttet også med at bare en fraksjon av SLA skrev under på fredsavtalen. En annen fraksjon besluttet sammen med JEM å gå tilbake til kampene under samlingsnavnet NRF (National Redemption Front).

Plan B

I løpet av 2006 rapporterte AU at situasjonen på enkelte områder hadde bedret seg og at regjeringen Al-Bashir hadde vedtatt tiltak for å lindre krisen i Darfur, avvæpne Janjaweed og støtte hjelpeorganisasjonenes arbeid i regionen. Likevel har USA økt presset for en FN-inngripen og «Save Darfur»-bevegelsen, som synes å ha uendelige PR-ressurser, roper høyere enn noensinne om folkemord og at «noe må gjøres». Washington truer nå med en uspesifisert og hemmeligstemplet «Plan B», om Khartoum ikke umiddelbart aksepterer en felles FN-/AU-styrke. I følge Washington Post innebærer «Plan B» et trefrontsangrep mot den (i hovedsak dollarbaserte) sudanske økonomien, der den trolig mest ødeleggende komponenten er en aggressiv blokkering av alle banktransaksjoner knyttet til Sudans regjering. Å virkeliggjøre planen fører blant annet med seg at alle selskaper, amerikansk eller utenlands, som på en eller annen måte håndterer penger fra oljehandelen i Sudan, blir utsatt for amerikansk etterforskning. Enkelte røster i senatet anser til og med disse tiltakene som tannløse og har gått så langt som å kreve en unilateral amerikansk invasjon (noe Condoleeza Rice imidlertid så langt har motsatt seg med henvisning til de «tungtveiende ulempene» knyttet til å agere uten verdenssamfunnets støtte).

Det styrkede og ensidige presset på den sudanske regjeringen bidrar utvilsomt til de fortsatt stridende opprørsgruppenes motvilje mot å komme til forhandlingsbordet. Når den sudanske regjeringshæren nå forsvarer seg mot angrepene fra NRF, som det altså ikke er inngått noen fredsavtale med, anklages Khartoum for brudd på våpenhvilen av USA. NRFs uttalte mål om å bekjempe både SLA og regjeringen har derimot ikke møtt noen fordømmelse, verken fra Det hvite hus eller fra det internasjonale samfunnet ellers, som altså heller har skjerpet tonen mot Khartoum-regjeringen. Eritreas regjering, som i oktober sto bak en fremgangsrik mekling mellom Khartoum og opprørsgrupper i øst, har også tilbudt sine tjenester for å få en slutt på kampene i Darfur. Anstrengelsene har imidlertid så langt vært forgjeves, og president Isaisas Afwerki anklaget i desember USA for å sabotere meklingsforsøkene og forhindre fred i Darfur.

I skyggen av krigen i det vestlige Sudan fortsetter SPLM («Army» er byttet ut med «Movement») i sør sitt USA-velsignede arbeid for en uavhengig stat i det oljerike sørlige Sudan i forbindelse med den forestående folkeavstemningen. I februar 2006 besøkte Rebecca Garang, enke etter John og i dag minister i den autonome regjeringen i sør, Det hvite hus og diskuterte blant annet opprettelse av diplomatiske forbindelser mellom Washington og Sør-Sudan. Det er i det sørlige Sudan at de kinesiske oljeforekomstene befinner seg og det trengs ingen stor evne til å resonnere seg frem til at en selvstendig stat der ville være det samme som å stille spørsmålstegn ved Pekings kontrakter med Khartoum (regjeringen i sør har allerede på egenhånd opphevet franske Totals oljekontrakter fra 1980-tallet og mot protester fra Khartoum inngått avtaler med britiske White Nile for de samme konsesjonene).

USA importerer mer olje fra Afrika enn fra noe land utenfor kontinentet, og andelen antas å øke kraftig de neste ti årene. Kinas voksende økonomi gjør imidlertid krav på de samme ressursene og ikke minst derfor er den økende kinesiske tilstedeværelsen i Afrika en alvorlig trussel mot USA. Stadig flere afrikanske stater, med den demoniserte Robert Mugabes Zimbabwe i spissen, vender blikket østover. Angola, som er Kinas største afrikanske oljeleverandør, med Sudan som nummer to, mottok nylig et gigantisk rentefritt lån fra den kinesiske sentralbanken i bytte mot oljekontrakter i stedet for å stille opp på de strukturtilpasningskravene en pakke fra IMF ville medført. Selvsagt skaper denne utviklingen uro for den amerikanske økonomien. I forbindelse med et besøk i Sudan av den kinesiske presidenten Hu Jintao i begynnelsen av februar avskrev Kina sudansk gjeld på 70 millioner dollar. Det hvite hus sin «skuffelse» over dette uttrykket for den kinesiske uviljen mot å «medvirke til en løsning» på Darfur-krisen lot ikke vente på seg. Det virkelige motivet bak den amerikanske misnøyen er naturligvis den samme som ligger til grunn fro USAs agenda i stort. Så lenge Al-Bashirs regjering beholder makten over et forent Sudan, er det Kina som har overtaket i forhold til utnyttelsen av landets ressurser.

Det er forsiktig sagt ironisk at den samme staten som presset på Sudan ødeleggende strukturtilpasningsreformer, pumpet våpen inn i landet i 25 år og bombet i stykker landets største medisinprodusent, nå krever en «humanitær innsats» i form av ytterligere militær aktivitet. Mens regjeringene i Sudan og Kina er de som anklages av verdenssamfunnet for ikke å bidra til fred, er det i virkeligheten USA som bærer det største ansvaret for Sudans elendighet. De aller fleste som dør i Darfur, faller ikke som ofre for kuler fra noen av sidene, men for sult og sykdommer som malaria og tuberkulose. Bombingen av Al Shifa-fabrikken har utvilsomt skapt mer lidelse i regionen enn Janjaweed-militsens herjinger. Medisiner, vanningssystemer, gjeldsslette og, mer umiddelbart, afrikanske fredssamtaler uten nordamerikansk innblanding ville utvilsomt løst flere problemer i Darfur enn sanksjoner og militær intervensjon. Et fruktbart oljesamarbeid med Kina kan berede grunnen for en oppgang i den sudanske økonomien. At en slik oppgang ikke vil komme verken folket i Darfur eller andre steder i landet til gode under Al-Bashir kan så være, men det er liten grunn til å tro at Washingtons indignasjon har noe med dette å gjøre.

FN

Helt uavhengig av de bakenforliggende motivene er det i det hele tatt vanskelig å tenke seg at en NATO- eller FN-innsats støttet av det samme Washington som står bak angrepskrigen mot Afghanistan, okkupasjonen av Irak og statskuppet på Haiti skulle gjøre noe positivt for de marginaliserte innbyggerne i Darfur eller det sudanske folket i alminnelighet. Likevel har menneskeretts-, solidaritets- og venstresidegrupperinger av alle slag på bred front sluttet opp om kravet om en «humanitær» innsats i Darfur. Tiltroen til i særlighet FN er jevnt over stor innenfor den vestlige venstresida som nesten fullstendig har latt være å studere erfaringene fra organisasjonens virke på Haiti de siste tre årene. Gjennom sin brokete sammensetning kan FN i og for seg virke som en motvekt, om enn vanligvis en liten en, mot USAs unilaterale interesser, som for eksempel foran krigen i Irak. Ulikt Det hvite hus styres ikke FNs sikkerhetsråd av en, men av flere imperialistiske administrasjoner, som seg imellom har motstridende interesser og som derfor i blant kan fungere som en bremsekloss. På den andre siden har FN-innsats som på Haiti og i Jugoslavia tydelig vist hvordan organisasjonens «hjelpeinnsats» like gjerne kan tjene som et skjul for å fremme imperialistiske interesser heller enn å fremstå som en kraft for fred og forsoning. I Afrika har de blå hjelmene en mørk historie, med innblandingen i mordet på Patrice Lumumba i Kongo som kanskje den største skampletten. I dag får den franske hæren støtte fra 7.000 FN-soldater i Elfenbeinskysten etter at president Laurent Gbagbo har deklarert at landet akter å befri seg fra den gamle kolonimakten, denne gang «på ordentlig».

Men samtidig som en ny bølge av bevissthet og frihetsånd skyller innover Afrika, sitter progressive grupper i vest – når de i det hele tatt viser interesse – håpløst fast i en endimensjonal forståelse av konfliktene på kontinentet. Mens den svenske venstresida for eksempel er splittet i forhold til motstandskampens betydning i Irak, står den som regel forent med høyresida i spørsmål som omhandler Afrika. Det som hender der, er ille og «vi må gjøre noe» – så langt strekker som regel men felles (ikke-)analysen seg. Naiviteten kan ikke utelukkende skyldes på villedende manøvrer fra massemedia og ulike interessegrupper. Imperiebyggernes versjon av det som skjer, slår lett rot i det bildet av Afrika som finnes forutinntatt i den europeiske og nordamerikanske tenkemåten over hele det politiske spekteret. Kvasianalyser forankret i synet på Afrika som «det håpløse kontinentet», bebodd av mennesker det er synd på, opprettholder oppfatningen av Afrika som inkapabelt og trengende, uten i det hele tatt å synliggjøre de kreftene som kveler enhver mulighet for fred og uavhengighet. Blant humanister og filantroper i vest er den allmenne oppfatningen at vi gjør for lite for Afrika. I virkeligheten finnes det et massivt vestlig nærvær og aktivitet på kontinentet, et nærvær som er årsaken til flesteparten av de problemene vi bekymrer oss for. Bildet av et inkompetent, avhengig og hjelpeløst Afrika som preger forholdet vårt til kontinentet utgjør en takknemlig grobunn for alle ropene på «hjelpeinnsatser» og «humanitære intervensjoner» som opprinnelig ble utformet av evangeliske og nykonservative tankesmier og som i høyeste grad bygger opp under nykoloniale interesser. At store deler av venstresida har tatt til seg høyresidas falskklingende indignasjon over Darfur – og samtidig som man motsetter seg USAs okkupasjon av Irak støtter (om enn ubevisst) planene deres for Sudan – er symptomatisk for den grovt ensidige forestillingen om Afrika som preger det vestlige engasjementet.

Det finnes ingen enkel løsning på konfliktene i Sudan. Heller ikke noen svart-hvitt forklaring. En hissig vestlig imperialisme fungerer heller ikke alene som analysemodell. Men at den utgjør den største trusselen mot Sudans og Afrikas folk, burde være klart for den vestlige venstresida som må passe seg for ikke å bli en av dens verktøy gjennom nøye å granske sine egne forutsetninger og unngå en naiv tiltro til FN, eller endog USA, som potensielt gode krefter i den tredje verden. Som historie- og religionprofessoren Gary Leupp, en av få amerikanske intellektuelle som har stilt spørsmålstegn ved sin egen regjerings krokodilletårer for Darfur, skriver:

«imperialismen er ikke et enkelt verktøyskrin som kan brukes for å rette opp de problemene dens egne lakeier har notert på sin gjøremålsliste for 'fred og rettferdighet'. Den er selve problemet».

Krisen i Sudan er innvevd i et opptrappet imperiespill om hele det ressursrike sentrale Afrika, med langt mer komplekse geopolitiske dimensjoner enn det som kan gjøres rede for her. I denne situasjonen har de afrikanske folkene, uavhengig av nasjonalitet, religion og etnisitet, felles interesser mot stormaktene. Denne innsikten vokser i Afrika og den radikale panafrikanismen går mot en ny renessanse. Mens europeiske og nordamerikanske selskaper og regjeringer med de internasjonale hjelpeorganenes assistanse virker for en ytterligere oppdeling av kontinentet ligger håpet for Afrika i enhet.

En solidarisk venstreside i vest bør derfor gi sin støtte til å prioritere inter-afrikanske strategier og konfliktløsninger og behandle ethvert krav om «humanitære intervensjoner» med den største skepsis. Den bør velge å høre på afrikanske stemmer fremfor vestlige «eksperter» og uten de globale nyhetsbyråenes filtrering. Fremfor alt bør den ta et oppgjør med det koloniale, og i aller høyeste grad rasistiske, bildet av Afrika som offer og erstatte hjelperholdningen med en gjenopplivning av den anti-imperialistiske analysen som – innbiller jeg meg, selv om jeg ennå ikke var født – preget solidaritetsbevegelsen under frigjøringsperioden, da godt og ondt var noe enklere å skille fra hverandre. Kanskje kan vi da innse at verken utsugning eller frigjøringskamp døde ut bare fordi vi mistet interessen, mens kolonialismen ble erstattet av en nykolonialisme. En slik bevissthet kan utgjøre grunnlaget for et strategisk politisk engasjement for Afrika som ikke tangerer Bono-humanismens og stormaktsadministratorenes nøye sammenvevde agenda.

---

[1] Siden artikkelen ble skrevet har FNs sikkerhetsråd gjort et ikke-bindende vedtak om å erstatte den eksisterende styrken med en felles styrke fra FN og AU på 23.000 mann. Denne er blitt godtatt av Khartoum. (Overs. anm.) [Tilbake]

I artikkelen «Digital dugnad – fremtiden er fantastisk» i Rødt! nr 1, 2007 skriv Ida Sofie Søland og Wilhelm Joys Andersen om såkalla digital dugnad – samarbeid med bruk av datateknologiske middel for å lage digitale produkt. Konklusjonen deira er at den digitale dugnaden fjernar digitale produkt frå marknaden og har i seg spirene til ei kommunistisk samfunnsorganisering. Blant fleire former for digital dugnad dei skriv om, er såkalla fri eller open programvare. Ein kan seie mykje om alle dei andre formene òg, men det er fri eller open programvare eg vil konsentrere meg om i denne teksten.

«Komplett tullprat! Det gjer meg sikkeleg sint når folk [samanliknar open kjeldekode med kommunisme].» (1) – Eric S. Raymond, forfattar av The Cathedral and the Basar og open kjeldekode-ideolog

Ein kan seie mykje fint om både dugnad og fri eller open programvare, men eg meiner likevel at konklusjonen er feil og forleiande. Om vi ser på røynda sånn ho er, og ikkje sånn vi skulle ønskje ho var, vil vi sjå for det fyrste at digital dugnad ikkje trugar kapitalismen og for det andre at fri eller open programvare i hovudsak er ein forretningsmodell (kapitalistisk strategi) og ikkje ei kommunistisk øy.

Fri eller open?

«Grunnen til at mine synspunkt er annleise og at eg tilhøyrer fri programvare-rørsla og ikkje open kjeldekode-rørsla, er at eg meiner det er noko viktigare som står på spel. Fridom til å samarbeide med andre, fridom til å ha eit fellesskap er viktig for å ha livskvalitet, det er viktig for å ha eit godt samfunn vi kan leve i, og det tykkjer eg er endå viktigare enn å ha kraftig og påliteleg programvare.» – Richard Stallman, grunnleggjar av Free Software Foundation og fri programvare-ideolog.

For å ikkje skape for mykje forvirring og ordkløyveri skal eg nytte litt plass på å sjå på to omgrep som vert nytta i denne samanhengen: «free software» og «open source software». «Free software» (fri programvare) er ideologien eller filosofien at programvare, inkludert kjeldekoden, skal vere fritt tilgjengeleg for alle for å gjere kva dei vil med (kanskje bortsett frå å selje det som sitt eige). Fri programvare er altså ein politisk ideologi som seier noko om korleis verda skulle vore organisert, og ei tilhøyrande rørsle som freistar setje det ut i livet ved å lage fri programvare. I motsetnad til dette er «Open Source» (open kjeldekode) ein måte å handtere opphavsretten sin til programkode på utan nokon djupare ideologi enn at det har praktisk nytteverdi for dei som utviklar dataprogram.

I praksis er ikkje forskjellen mellom fri programvare og open kjeldekode veldig stor. Lisensane (2) som fri programvare-rørsla og open kjeldekode-rørsla godkjenner og nyttar er meir eller mindre dei same. Det vil seie at på det juridiske og på det tekniske/teknologiske nivået er det liten forskjell.

Forskjellen ligg mykje i opphavet. Fram til omtrent midten av 1970-talet var bruk og utvikling av programvare i hovudsak knytt til akademiske miljø og (andre) statlege institusjonar. I dei akademiske miljøa var det vanleg at programkode var noko ein fritt delte på. (3) Fri programvare-rørsla voks ut av desse akademiske miljøa som ein protest mot den aukande kommersialiseringa av programvare på 1970- og 1980-talet, med ideologien at programvare skulle vere eit fellesgode. Open kjeldekode-omgrepet oppsto på 1990-talet med bakgrunn i eit ønskje om å tene pengar på fri programvare og ideen om at det å gjere koden open er ein god måte å utvikle programvare på. (4) Vi kan med andre ord seie at fri programvare er ein politisk ideologi, medan open kjeldekode er ein forretningsmodell (kapitalistisk strategi). Sidan eg er meir interessert i dei samfunnsmessige implikasjonane enn den faktiske ideologien som ligg bak, vil eg i det følgjande nytte omgrepet fri/open programvare som eit felles namn på fri programvare og open kjeldekode. Som eg vil vise under, har det skjedd ganske mykje på denne fronten sidan byrjinga 1990-talet.

Mitt kanskje største ankepunkt mot «digital dugnad»-analysen, som har fleire proponentar på venstresida i Noreg, er at han er basert på ei skildring av røynda sånn ho var rundt 1995 og ikkje sånn ho er i 2007. (5) Men før eg gyv laus på det, vil eg sjå litt meir generelt på dugnad.

Dugnad

«Karl Marx fann ikkje opp det å hjelpe naboen din.» – Bruce Perens, forfattar av Open Source definition og ein av grunnleggjarane av open kjeldekode-rørsla.

Ein skal ikkje underslå at mykje fri/open programvare er laga av folk med idealistiske motiv og stor dugnadsånd, og som usjølvisk ønskjer å dele arbeidet sitt med andre. Dette har det komi mykje bra programvare ut av, og vi skal vere umåteleg glade for det arbeidet dei har gjort.

Vi må anerkjenne at det blant folk finst ei enorm dugnadsånd, samarbeidsvilje, skaparkraft og glede over å dele med andre. Vidare at nokre gonger er resultatet av dette like bra som kommersielle produkt. Om det er noko som gjev meg tru på menneskeheita, så er det dette. Dugnad er ikkje noko nytt, nytt i denne samanhengen er at dei som tek del i dugnaden ikkje fysisk og geografisk er på same stad, at dei er organisert i lause organisasjonar, at det er mange som jobbar saman, og at det er mange som nyt godt av arbeidet dei gjer, ofte veldig mange fleire enn dei som tek del i dugnaden.

Kanskje kan ein seie at dugnad er ei kommunistisk arbeidsform; alle bidreg med det dei kan, for at alle skal kunne nyte godt av det. Kanskje er det nett dette dugnadsarbeidet – som viser at folk er villige til å gjere ting for fellesskapet, skape samfunn og lage ting som funkar utan økonomisk vinning som motivasjon – som gjer at vi kan tru på at kommunisme er mogleg. Dette utfordrar kanskje kapitalismen og liberalismen ideologisk, men det utfordrar ikkje kapitalismen som økonomisk system. Dugnadsarbeid og andre typar arbeid som ikkje er ein del av den kapitalistiske produksjonen, har funnest parallelt og i sameksistens med kapitalistisk produksjon heile vegen. Det området av Oslo eg bur i, vart i stor grad bygd ut på dugnad på 1950-talet. Til dømes la dei vass- og kloakkrøyr på dugnad. I stor grad var det nok kommunistar som organiserte dette, og det gjorde at arbeidsfolk fekk stader å bu. Det var bra arbeid med kommunistisk sinnelag, men at arbeidarane fekk betre butilhøve truga ikkje den kapitalistisk produksjonen. Eit anna døme på arbeid som var og (delvis) er utanfor den kapitalistiske produksjonen er omsorgsarbeid, som har vore organisert i heimane til folk og av staten. At det frivillige omsorgsarbeidet skal ha truga kapitalismen, bryt med alt vi har av analyse av det kapitalistiske samfunnet.

Så at dugnad – òg i form av fri/open programvare – finst er bra. Det er det ikkje nokon tvil om. At det ikkje har truga kapitalismen på nokon annan måte enn ideologisk, meiner eg òg det er liten tvil om. For å seie det kort: Eksistensen av uløna arbeid trugar ikkje kapitalistisk produksjon. Men kapitalismen har sjølvsagt ei trong til å ekspandere til tidlegare ikkje-kapitalistiske område av samfunnet, til dømes til bustadbygging og omsorgsarbeid.

Fri/open programvare som forretningsmodell

«Open kjeldekode kan verte forklart fullstendig innanfor konteksten av konvensjonell open marknadsøkonomi. Faktisk viser det seg å ha mykje sterkare bindingar til fenomenet kapitalisme enn du kan ha innsett.» – Bruce Perens

I gode gamle dagar vart dataprogram laga av einskildpersonar. (6) Dokumentklargjeringsprogrammet LaTex som har stor utbreiing, sjølv om det byrjar verte gamaldags, vart laga av Donald Knuth (Tex og METAFONT), Leslie Lamport (LaTex-makroane) og Oren Patashnik (BibTex). Andre har sjølvsagt bidregi med å finne feil, tilpassa programmet til nye operativsystem, laga tilleggspakkar, vedlikehalde koden osb., men det endrar ikkje det at storleiken på programmet ikkje er større enn at det har vore handterbart for tre personar. Viktige nyvinningar som operativsystemet UNIX, programmeringsspråket C og kommunikasjonsprotokollen TCP/IP vart utvikla av relativt små forskingsgrupper.

Sidan då har utviklinga av maskinvare og utbreiing av datateknologi mogleggjort og sett krav til ei enorm utvikling innan programvare. Datasystema vi har vorte vane med i dag, har ein storleik og kompleksitet som er vanvittig mykje meir enn det dei hadde for berre eit par tiår sidan. Å lage eit fullverdig operativsystem etter standarden i dag krev tusenvis av årsverk og dei største dataspela vert samanlikna med Hollywood-produksjonar. Sjølvsagt går det framleis an å lage små nyttige programsnuttar, men «ordentleg» programvareutvikling er ikkje lengre mogleg med ei handfull personar. Til det trengst det store ressursar og organisasjon.

I denne situasjonen har ikkje verdas hobbyprogrammerarar det same å stille med som dei store programvareprodusentane. Og det er heller ikkje folk som sit på fritida og programmerer som driv utviklinga i dei store opne utviklingsprosjekta. Det er det kapitalistiske verksemder som gjer. Om dei ønskjer å dominere eit prosjekt, får dei det til. For meg er det store spørsmålet ikkje om, men kvifor og korleis, dei gjer det. Eg skal nedanfor vise nokre eksempel på korleis fri/open programvare kan inngå i ein forretningsmodell.

1. Sal av tilleggstenester

er det mest openberre, og noko mange mindre firma lever av. Sjølv om programvaren er open og fritt tilgjengeleg tyder ikkje det at alle kan eller er interesserte i å gjere alt sjølve. Firmaet Linpro til dømes sel deg tilpassa løysingar basert på fri/open programvare. M.a.o. betalar du ikkje for å nytte Linux, som er fri/open programvare, men for at Linpro skal setje det opp, tilpasse det og drifte det for deg. Eit anna døme er Ubuntu. Dei tilbyr fritt sin eigen Linuxvariant, og sel profesjonelle støttetenester (support). Dette kan kanskje sjåast som ein måte nokre idealistar kan tene litt pengar, men det er heller ikkje den dominerande delen av kommersiell open programvare.

2. Uavhengigheit frå andre verksemder

er nok ein viktig faktor når til dømes verksemder som IBM eller Google kastar seg over Linux andre store fri/open programvare-prosjekt. Det er viktig å hugse at det er konkurranse mellom kapitalistiske verksemder, og det er mange som kan sjå seg tente med å vere uavhengige av Microsoft.

3. Gratis arbeidskraft

Det er openbert at å få nokon til å jobbe for deg utan at dei står på lønningslista, er lukrativt. Nokre verksemder gjer dette til ein medviten strategi, dei opnar kjeldekoden sin og byggjer opp «communities» rundt produkta sine, og på den måten får dei folk til å jobbe gratis for seg. Til dømes er dette er ein uttalt motivasjon når Sun Microsystems no er i gang med å opne koden til programmeringsspråket Java. Eit liknande eksempel er utviklingsmiljøet Eclipse som opphavleg vart laga av IBM og som no vert vidareutvikla i ein «community». Sjølv om koden til Java og Eclipse er open og tilgjengeleg, også for konkurrentar, er det klart at dei som har den høgste kompetansen på koden, i desse tilfella Sun og IBM, framleis er med å styre showet og kan tene på det.

4. Tilgang til forsking

Med det som krevst av systemutvikling i dag for å få fram produkt som kan konkurrere, vert det vanskelegare og vanskelegare for forskarar å få fram produkt frå ideane sine. Ei løysing for mange er å lage prototypar, la koden vere open, og håpe at nokon plukkar han opp. Det er ikkje noko du vert rik av, men kanskje du vinn litt heider og ære, noko som kan vere viktig nok for ein forskar. Ved å samarbeide med forskarar i fri/open programvare-prosjekt kan kommersielle verksemder få lett tilgang til forsking og utvikling. Eit godt eksempel på dette er Eclipse. Eclipse er eit rammeverk og utviklingsmiljø for å lage dataprogram. Sidan det er fritt og opent er det lett for forskarar å nytte det til å implementere ideane sine. (7) Samtidig er dei med å byggje opp IBM sitt produkt.

5. Marknadsdominans

er sjølvsagt den viktigaste grunnen for kapitalistiske verksemder for å velje open programvare som forretningsmodell. Ved å gjere produkt fritt tilgjengelege og opne vert det lettare å få stor utbreiing av dei. Og jo fleire som nyttar eit produkt, dess lettare vert det for andre å ta det i bruk (evt. vanskelegare å la vere). Har du ein viss dominans eller del i ein marknad er det lettare å selje produkta dine. (8) Sun har med Java allereie ein stor del av marknaden for programmeringsspråk, og han kjem nok ikkje til å vere mindre når koden har vorte open. Og Sun har framleis tenkt å tene pengar på det, mellom anna ved å selje spesialutgåver, kurs, støttetenester og bruk av Java-logoen. Dette er sjølvsagt lettare når du er dominerande i marknaden. IBM gjorde Eclipse opent og det har fått ein viss posisjon innan systemutvikling og modellering. Men IBM sel framleis spesielle utvidingar til Eclipse. Blant desse er modellerings- og utviklingsverktya Rational Software Modeler og Rational Software Architect. Det at desse verktya verkar saman med andre utvidingar av Eclipse og at Eclipse er i ferd med å verte stort innanfor modellering og systemutvikling, gjer det ikkje vanskelegare for IBM å selje dei. Og i tilfelle du lurte på det, IBM sel deg gjerne Linux med tilhørande støttetenester.

Sjølv om det eg har gjevi, ikkje er ein veldig djup og grundig analyse, og kanskje eit litt snevert utval av eksempel, trur eg det illustrerer ganske tydeleg at open programvare ikkje er kommunisme, men ein forretningsmodell (kapitalistisk strategi). Som eit siste eksempel skal eg sitere frå «Digital dugnad – Fremtiden er fantastisk»:

«Noen klarer å lure systemet. Nettleseren Mozilla Firefox er fri programvare, tilgjengelig for nedlasting gratis, men de som lager nettleseren er lønnet. I 2005 dro de inn 53 millioner dollar – noe av det fra donasjoner, men primært gjennom en avtale de har med søkemotoren Google. For hvert søk som gjøres med Firefox' innebygde søkefelt, mottar nettleserprodusenten et par øre. Det er disse pengene som finansierer produksjonen av den frie nettleseren deres.»

Den einaste feilen i dette sitatet er at ingen har lurt systemet; dei er ein del av det. Dei einaste som vert lurte, er dei som trur at Google og Firefox er ein gjeng kommunistar. Det er kanskje verdt å tenkje på at nesten alle suksesshistoriene som vert presentert om fri/open programvare er kommersielle (altså kapitalistiske) suksesshistorier. Eg trur det hadde vore bra for venstresida med ein djup og grundig analyse av programvareindustrien, inkludert fri/open programvare – men det må vere ein analyse som òg ser på basisen, ikkje berre overbygninga.

 Mass Soldal Lund

Notar:

• 1) Alle sitata er omsett frå engelsk av forfattaren. Dei er berre med for å krydre teksten og representerer ikkje mitt syn på ting. [Attende]
• 2) Juridiske dokument som seier kva ein har lov til og ikkje lov til å gjere med dataprogram og kjeldekoden. [Attende]
• 3) Det kan vere fleire grunnar til det, men eg trur dei viktigaste kan ha vore: 1) Fokus i desse miljøa var på datamaskina, programvare var berre noko ein trong for å få datamaskina til å gjere det ein ville. 2) Det akademiske sinnelaget i desse miljøa, som sa at vitskaplege resultat skal verte delte med andre. 3) At ei datamaskin kosta relativt sett mykje meir enn kva det kosta å løne folk for å programmere ho. [Attende]
• 4) Dei fyrste kommersielle verksemdene baserte på fri programvare oppsto på slutten av 1980-talet. «The Open Source defintition» vart formulert i 1998. [Attende]
• 5) Nei, 2007 er ikkje eit magisk tal, og vi veit heller ikkje korleis røynda ser ut i 2019. Men likevel tykkjer eg ein analyse må vere basert på den røynda vi kjenner no. [Attende]
• 6) Dette er sjølvsagt berre delvis sant, men sant nok til at argumentet mitt held. [Attende]
• 7) Eclipse er «plugable», som tyder at ein kan lage utvidingar og samtidig få ganske mykje gratis ved å bruke funksjonalitet som finst der frå før. [Attende]
• 8) Òg verksemder som Microsoft, Adobe og Apple gjer noko programvare fritt tilgjengeleg for å auke marknadsdelen sin, men utan at koden er open. [Attende]

Om du vil lære meir:

Ein god start for å lære meir om dette, er å sjå dokumentarfilmen Revolution OS frå 2001 av J. T. S Moore.

The Cathedral and the Bazar (http://www.firstmonday.org/issues/issue3_3/raymond/index.html) av Eric S. Raymond vert rekna for å vere ein klassikar i open kjeldekode-miljøa.

The emerging economic paradigm of Open Source (http://www.firstmonday.org/issues/special10_10/perens/index.html) av Bruce Perens og How Free Became Open and Everything Else Under the Sun (http://journal.media-culture.org.au/0406/02_Coleman-Hill.php) av Biella Coleman og Mako Hill er interessant lesing.

 

Denne boka er Arne Eriksens tredje om ulike deler og epoker i fiskerinæringa i Finnmark. Den avsluttes med å fortelle om et strategisk grep i 2005 fra det Røkke-eide Aker-konsernet: Kjell Inge Røkke sikra seg kontroll over trålerkvotene og fiskerianlegga i Vardø, Båtsfjord, Mehamn og Kjøllefjord til Westfish Aarsæther AS.

Arne Eriksen:
Da Finnmark hadde sjansen
Stallo forlag (2006)

 

Det konkursramma Vardø Aarsæther AS, som sto som eier av det nybygde industriområdet og kaianlegget på Svartnes, hvor det offentlige over mange år har lagt ned rundt 400 millioner kroner, blei overtatt for under 10 millioner kroner. Moldenseren overtok sluttresultatet etter ålesundfamilien Aarsæthers over 100 år lange æra som fiskekjøpere på Finnmarkskysten. Han kunne også legge 10,85 torsketrålkvoter til de 19 som han allerede kontrollerte (av knapt 100) i Norge. Dette på tross av den lovfesta maksimalgrensa på 9 trålkvoter på en eier.

Da Finnmark hadde sjansen har flere parallelle historier, men med Aarsæther-familiens æra i fiskerinæringa, særlig i Finnmark, som den bærende. Vi blir ført gjennom familiebedriftens «ups and downs» fra slutten av 1800-tallet og gjennom hele forrige århundre. En spennende historie som starter med to brødre, Nils og Anders, som etablerte Brødrene Aarsæther i 1877. Tran fra torskelever var det første viktige salgsproduktet, og trandamperi ble etablert flere steder i Lofoten. I boka får vi også vite at sunnmørskapitalen har lange tradisjoner for å omgå tollregler og eventuelt andre kostnader. Alt tidlig på 1920-tallet anla Brødrene Aarsæther trandamperi i Polen på grunn av landets 25 % tollbelastning på medisintran. Finnmark blei imidlertid stadig viktigere for Brødrene Aarsæther, også gjennom 2. verdenskrig. Det var stor etterspørsel og gode priser i Tyskland, Italia, Sverige og i innenlandsmarkedet.

Sjokolade og fisk

Arne Eriksen fører oss gjennom den rivende teknologiske utviklinga i fiskeriene, men også gjennom utviklinga av trålfisket med de medfølgende kampene om ressursforvaltning og fiskerigrense. Mens de fleste europeiske fiskerinasjonene bygde tusentalls trålere, blei det ved trålerloven i 1925 forbudt å lande eller omsette trålfanget fisk i norsk havn. I tiår etter tiår har kampen om ulike sider ved disse spørsmåla prega fiskerinasjonen Norge.

Eriksen klarer på en god måte å synliggjøre den store dramatikken som i lange perioder har funnet sted. Den politiske kampen på Stortinget, og ikke minst kampen innad i Ap, beskrives på en informativ måte som jeg tror vil være godt forståelig og interessant for de fleste leserne. Boka gir oss et godt innblikk i sjokoladeindustriens (!) satsing på fiskeindustri, da Findus blei etablert i Hammerfest, og dermed hindra det statlige Finotros etablering i samme by. Dette skjedde midt i Aps gullalder på 1950-tallet!

Vi ledes videre fram mot det som er hovedtema i boka: Brødrene Aarsæther AS utvikling fram til konkursen i 1989 (som kanskje ikke var en konkurs). Fløykampen i Aarsæther-familien med alliansepartnere blant maktfolka i Ålesund beskrives informativt. Og ikke minst får vi vite hvordan fylkespolitikere i Finnmark fra Ap i samrøre med lokale mediafolk, konsulenter, byråkrater og noen lokale investorer etter beslutning i fylkeskommunen skulle sikre at Finnmark fikk tak i trålkvotene og fiskerianleggene som Brødrene Aarsæther AS hadde kontrollert.

Finnvest AS

Selskapet Finnvest AS skulle være redskapet, og det så dagens lys i Alta en aprildag i 1989. Arne Eriksen har gått grundig inn i unnfangelse, fødsel, liv og død for dette selskapet. En spennende beretning om grådighet, udugelighet, og i følge forfatteren: ulovligheter. En intens rivalisering om trålrettigheter og fiskeressurser utvikla seg. Svært store penger (lovlig og ulovlige) passerte over kaikantene i Finnmark på 1990-tallet, særlig gjennom landing av «russefisk». Finnvest-historia endte i alle fall med mange titalls millioner kroner i tapte penger for staten, Finnmark fylkeskommune og noen av de lokale investorene, mens andre berika seg. Les boka og se hvem.

Lokalavisene Finnmark Dagblad og Finnmarken spiller viktige roller og innsynet som Arne Eriksen gir i Arbeiderpartiets karakter av å være allestedsnærværende i Finnmark på godt, og ikke minst ondt, er tankevekkende. Konsulentselskapet Bedriftskompetanse og dets leder Arvid Jensen, Hammerfest, som nå lever stort på Petro Arctic (tidligere Snøhvit næringsforening) i Hammerfest, har en nøkkelrolle.

Viktig bok

Det er en journalist som har skrevet boka, noe som vel også gjør at den bevisst ikke inneholder de store politiske analysene. Men Arne Eriksens synliggjøring av hva som har foregått, gir solid grunnlag for oppfølging, debatt, analyser og viser særlig behovet for en annen politikk. Denne boka får kanskje ikke de samme umiddelbare rikspolitiske følgene som Rosa japper i fiskefarse i 1991 fikk (Terje Røed Larsen måtte forlate Jagland-regjeringa). Men Da finnmark hadde sjansen beskriver hendelser som er av langt større samfunnsmessig betydning både lokalt i Finnmark, men også for Norge som fiskerinasjon.

Den store mengden viktig informasjon om fangstmengder, økonomiske framstillinger osv. kunne forlaget gjort mer tilgjengelig gjennom tabeller og grafiske framstillinger, i stedet for nesten bare gjennom prosateksten. Det er ei svært lærerik og spennende bok.

Ny epoke

18. desember kunne vi lese et oppslag i Finnmark Dagblad om en ny epoke som innledes i Finnmarks fiskerihistorie. Fiskebåtrederne Dag Brun og Geir Skogheim i Hammerfest har gått i kompaniskap med Aker Seafoods, men beholder fortsatt aksjemajoriteten med 51 prosent av aksjene. Dette er første gang Kjell Inge Røkke-eide Aker Seafoods kjøper seg inn i kystflåten, men selskapet planlegger flere kvotekjøp i Finnmark.

Fiskebåtene «Osvaldson» og «Kristin Marita» tilhører Hammerfest Kystfiske, som de to hammerfestfiskerne står som eiere av. Når det nye selskapet Finnmark Kystfiske overtar, får Aker Seafoods tilført fisk for om lag ni millioner kroner årlig.

«Det vi gjør er at vi selger fiskebåten «Osvaldson», samt fiskerettighetene fra «Kristin Marita» til det nystiftede selskapet Finnmark Kystfiske», forklarer Geir Skogheim til FD. Mens fiskebåten «Kristin Marita» selges uten kvoter til en annen interessent, skal selskapene Hammerfest Kystfiske og Forsøl Kystfiske fusjoneres, for så å legges ned. Og mens det nye selskapet venter på gjenåpning av strukturordningen, skal kvotene til «Kristin Marita» bevares på en erstatningsbåt. ««Osvaldson» skal være driftsbåten vår, mens vi går til innkjøp av en billigbåt til kvotene fra «Kristin Marita», forteller han.

At Aker Seafoods, som fra før eier 15 trålere, kommer inn som medeier, ser fiskebåtrederen svært optimistisk og positivt på. Dette gir en sterk påminning om at boka Da Finnmark hadde sjansen av journalist Arne Eriksen, som kom i salg tett oppunder sist jul, er brennaktuell, sjøl om han ikke rakk å få dette med.

Jens Ingvald Olsen

På oppdrag for Heismontørenes Fagforening (HMF) har tidligere RV-leder Jørn Magdahl skrevet det tredje bindet i historien til Norges mest utskjelte fagforening

Jørn Magdahl:
«Meningsløst god». Heismontørenes fagforening 1981–2005
Gyldendal akademisk (2007)

Han tar mål av seg å vise hvordan de som organiserer en så liten del av den norske arbeiderklassen, har kunnet bli så kjente, omdiskuterte – og fra forfatterens synspunkt: så vellykkete. Magdahl viser at i kamp mot NHO, LO-topper og ofte sin egen forbundsledelse, har HMF oppnådde flere seire og større makt over egen bransje enn noen andre arbeidere kan vise til i dagens Norge.

Boka er på mange måter klassisk utformet, og likner mange historiebøker og for den saks skyld, lærebøker. Jørn Magdahl går grundig til verks og skriver om de fleste konfliktene og kampene fagforeningen har vært en del av de siste 25 årene. Samtidig forsøker forfatteren å balansere mellom den grundige historiefortellingen og de politiske konklusjonene som han mener er til nytte for alle, som vil drive et framgangsrikt fagforeningsarbeid i Norge.

Formen på boka er slik en historisk og dokumentarisk bok skal være. Dessverre kan det gjøre den litt mindre tilgjengelig og litt tyngre, enn det kan hende var meninga. Ofte er det de innskutte historiene fra hverdagslige aktiviteter, som fortellingen om fotballmesterskapet i regi av foreningen, som løser opp og gjør boka mer lesbar. Boka kunne videre vært krydret med flere personskildringer og intervjuer, for å vise oss menneskene bak navn og bilder, kanskje spesielt av de mest sentrale personlighetene, som for eksempel Terje Skog. Oppsummeringene etter kapitlene er også kjærkomne, spesielt for oss som leser for å kunne bruke de mer allmenne lærdommene i andre fagforeninger eller i generell politisk kamp.

Boka omtaler også forholdet mellom AKP/RV og Heismontørenes Fagforening. Boka legger slett ikke skjul på at mange viktige ledere i foreningen var AKPere, og at disse har hatt flere av de viktigste styrevervene i foreningen de siste 25 årene. Men både venner og fiender kunne nok tenke seg å høre mer om dette forholdet. Hvor viktig var kommunistene for utviklingen av den kamplinjen HMF fortsatt står på? Hvor mye har marxismen og revolusjonære linjer å si i det faglige arbeidet?

Terje Skog blir sitert i boka på at AKP aldri var et virkelig arbeiderparti, og at dette bidro til at AKPerne i HMF i liten grad rekrutterte arbeidskamerater til partiet. For oss i «familien» hadde det vært interessant å få dette utdypet, sammen med en vurdering av fagforeningens kontra partiets rolle. Endte Heismontørenes Fagforening, med sin radikale fagligpolitiske linje og sine studier i blant annet marxistisk økonomi, opp med å være «nok parti» for disse AKPerne? Om det er faglige vurderinger, forfatterens kanskje for nære forhold til spørsmålet eller rett og slett tilfeldigheter som ligger bak denne mangelen, er det likevel interessante spørsmål å stille i tilknytning til boka.

Boka skildrer en spesiell fagforening i en spesiell tid i Norges historie. Den tar, etter et informativt tilbakeblikk på foreningens første 50 år, til ved inngangen av 1980-tallet. Nyliberalismen er på vei inn i norsk forvaltning og samfunnsliv, og arbeidslivet er i endring. Gjennom jappetid og krise, fører HMF en innbitt kamp for å verne faget og vinne seire gjennom klassekamp. På den ene siden er de kompromissløse overfor de multinasjonale aktørene i heisbransjen, på den andre siden samarbeidsvillige og opptatt av avtaleverk og lover – ikke minst den kongelige resolusjonen som verner faget og i sikkerhetens navn slår fast at kun heismontører kan utføre arbeid som angår mekanikk og elektronikk i heis.

Faglig stolthet og vern om faget går hånd i hånd med de ledende i foreningens klassekampteori. Fra 1976 har HMF hatt en ledelse som besluttsomt har gått inn for å gjøre fagforeningen til en organisasjon for klassekamp. Det kan være at NHO og øvrigheten har klart å slå inn noen kiler inn mellom heismontørene og andre arbeidere, men dette har tilsynelatende ikke vært HMF sin skyld. De har solidarisert seg med andre kjempende arbeidere, og flere av HMF sine kamper har støttet interessene til andre håndverkere og hele arbeiderklassen. Sist i den langvarige streiken for «norsk lønn i Norge», mot sosial dumping.

I årene 1986-87 økte heismontørenes lønninger med enorme 50 %. Dette var ikke bare et resultat av byggeboomen, som slo godt ut for de fleste håndverkere, men også HMF sin makt over arbeidskrafta.

HMF skolerer sine medlemmer i marxistisk økonomi, og legger vekt på at kampen mellom kapitalister og arbeidere i dag handler om kampen om merverdien og at arbeidskraft er en vare på markedet som arbeidsfolk må forsøke å selge dyrest mulig. De hevder at fagforeningenes oppgave er å få monopol på arbeidskrafta, slik at arbeidsfolk ikke underbyr hverandre og skaper en nedadgående lønnspiral. Dette monopolet har HMF klart å opparbeide seg innenfor heisbransjen med tilnærmet 100 % organiseringsgrad og avtaler som slår fast, at kun heismontører kan montere heis i Norge.

Streiken mot sosial dumping var et ledd i å forsvare HMF sitt monopol på arbeidskrafta. Dette er bare en av de mange aksjonene i HMF sin historie som handler om nettopp denne «markedsmakten». I 1996 presset de NHO til å ta inn i heisoverenskomsten at denne overenskomsten skulle være den eneste som gjaldt for arbeid med heis. Arbeidskjøpernes forsøk på å innføre den dårligere elektrikeroverenskomsten i heisbransjen mislyktes således. Da det fusjonerte El og IT Forbundet ble dannet i 1998, vant HMF retten til å opprettholde seg selv, gjennom å vinne fagforeningenes rett til opprettholdelse generelt i forbundet.

Boka slår fast hvor viktig det er ikke kun å få til fordelaktige avtaler på den enkelte bedrift, men kjempe lønnsnivå og rettigheter inn i tariffavtalene. I tariffoppgjøret i 1986 lyktes det HMF å få mye av det som var oppnådd lokalt av lønn og annet inn i overenskomsten. Dette er en lærdom alle arbeidere i privat sektor bør tilegne seg. Mang en tariffavtale er glemt når lønningene stiger lokalt, men i det øyeblikket høykonjunkturen snur, viser erfaringene at relativt gode lokale avtaler blir en saga blott og erstattes med tariffavtaler som henger etter lønnsutviklingen. Seieren i tariffoppgjøret i 1986 er hovedgrunnen til at heismontørene ikke fikk sin reallønn slått ned på samme vis som mange andre håndverkere, da boblen sprakk og jappetiden var over mot slutten av 1980-tallet.

Magdahl er ikke bare opptatt av at HMF sin historie er et eksempel til etterfølgelse når det gjelder å forsvare arbeiderklassens interesser. Han mener at HMF sin historie gir mange argumenter til dem som ønsker å gå lenger, oss som vil at arbeiderklassen skal avskaffe kapitalismen og ta makten over samfunnet fra kapitalistene. Arbeiderne i HMF har utviklet politikk som politikere og arbeidskjøpere ikke har vært i stand til, for eksempel for å holde arbeidsledigheten nede gjennom rullerende permitteringer hvor fire montører deler tre heltidsjobber.

HMF har utviklet politikk for sikkerhetskontroll med kjøletårn. De har dannet et eget selskap, «Heistjenesten», som opprettes ved streiker for å begrense hvor skadelidende «den tredje part» blir. De har gått i spissen for høy faglig kompetanse ved å forhandle seg til en egen fagskole. I to tilfeller har heismontører dannet arbeiderstyrte bedrifter, som gir erfaringer med at arbeidsfolk styrer sin egen arbeidsplass, både på godt og vondt. Magdahl skriver «det (er) forskjell på å styre en bransje og på å delta i styringen av hele samfunnet». Men heismontørene er og blir et godt argument for arbeider- og folkemakt, og dermed for sosialisme.

«Meningsløst god», i alle fall store deler av den, kan og bør studeres av faglige aktivister som ønsker mer enn en vanlig fagforening. For er det noe boka virkelig viser, er det at HMF er en blomst utenom det vanlige ved siden av og i norsk sosialdemokratisk fagforeningsflora.

Kenneth Fuglemsmo

I forkant av denne bokmeldinga har redaksjonen i Rødt! sagt at dei ikkje ønskjer ein ny Brendberg-debatt. No er det å melde boka The power of Israel in the United States av James Petras sjølvsagt ikkje det same som å gå god for konklusjonen i boka: At det er den er den jødiske lobbyen og ikkje oljeinteresser som styrer amerikansk midtaustenpolitikk. Men dels trur eg at mange vil ha nytte av meir kunnskap om den jødiske lobbyen sin påverknad på amerikansk midtaustenpolitikk. Dinest meiner eg at i ein nødvendig grenseoppgang mot antisemittismen, må vi ikkje kome dit at det å bruke ordet jøde/jødisk i ein politisk samanhengar, skal vere bannlyst.

 

James Petras:
The Power of Israel in the United States
Clarity Press (2006)

Petras er til tider meir polemisk enn eg set pris på i boka, til dømes i angrepa på kulturredaktøren i Jyllandsposten (ansvarleg for trykkinga av karikaturteikningane) eller i angrepa på ein Noam Chomsky som konkluderer annleis enn Petras med tanke på kva som styrer amerikansk midtaustenpolitikk. Men boka til Petras gjev og nyttig kunnskap. Og reiser spørsmål verd å tenkje over.

Den jødiske lobbyen

Ariel Sharon skal ha sagt, med adresse til Bush: «We have the US under our control.» Denne kontrollen vert i følgje Petras først og fremst utøvd gjennom den jødiske lobbyen ved organisasjonar som AIPAC (American Israel Public Affairs Committee), ein organisasjon som vart oppretta i 1953 og som no har 60.000 medlemmer, eit årleg budsjett på 60 millionar dollar og 150 tilsette på full tid. Sentralt i lobbyen er og organisasjonar som Conference of Presidents of major Jewish Organizations og ADL (Anti Defamation League).

I følgje Petras kjem 60 % av demokratane og 35 % av republikanarane sine valkampmiddel frå jødiske organisasjonar. Dei som måtte vente ei endring med det komande presidentvalet i USA, bør merke seg at Hillary Clinton er den senatoren som i dag mottar mest støtte frå lobbyen (Dag og Tid, 9/2-2007).

Den økonomiske støtta frå USA til Israel har i seinare år vore omlag 3 milliardar dollar i året. For kvar dollar den jødiske lobbyen brukar på å påverke amerikanske val og dermed amerikansk midtaustenpolitikk, får med andre ord staten Israel 50 dollar frå supermakta.

Men den jødiske lobbyen i USA femner ikkje alle jødar i landet. Undersøkingar viser at eit fleirtal (61 %) av jødane i USA nesten aldri snakkar om staten Israel, eller forsvarar staten ovanfor ikkje-jødar. Ein avstikkar til England illustrerer litt av det same: Sist vinter starta ei gruppe jødar med dramatikaren Harold Pinter som det mest kjente namnet organisasjonen Independent Jewish Voices, i protest mot det dei oppfatta som einsidig pro-israelske haldningar frå dei etablerte jødiske organisasjonane. Den pro-sionistiske delen av den jødiske offentlegheita er ofte mest synleg Men vi skal ikkje dermed setje likskapsteikn mellom det å vere jøde og det å vere sionist.

Olje ikkje avgjerande

Ein viktig tese for Petras er at det ikkje var oljeindustrien (Big Oil) som såg seg tent med USA sin invasjon i Irak, USA sin konfrontasjonspolitikk ovanfor Iran eller den USA-støtta israelske innmarsjen i Gaza for eit par år sidan. Tvert om har oljeindustrien sine interesser vorte ofra til fordel for staten Israel sine interesser. USA sin midtaustenpolitikk er med å destabilisere regionen, noko som igjen fører til ein trussel mot oljeleveransar, høgare oljepris i USA og skapar fiendar av arabiske investorar i USA.

Chomsky

Noam Chomsky er anerkjent som ein av dei fremste kritikarane av sionismen, skriv Petras innleiingsvis i ein polemikk mot den same Chomsky. Men Chomsky sviktar når det kjem til å kritisere jødisk lobbyverksemd. Eg kjenner ikkje Chomsky sin argumentasjon, men i følgje Petras meiner kort sagt Chomsky at den jødiske lobbyen ikkje er viktigare enn andre lobbyar, at det er oljeinteresser som primært ligg bak (styrer) USA sin midtaustenpolitikk. Dette synet er Petras grunnleggjande usamd i. Han trekk fram krigsretorikk frå lobbyen si side og at oljeselskap kjem betre ut av det med statar i området, som ikkje er i konflikt med USA.

Vidare viser han til at lobbyen brukar over 50 millionar dollar på dei politiske partia, kandidatar og propagandakampanjar og at lobbyen får gjennom 90 % av dei viktige sakene sine i Kongressen. Konklusjonen til Petras er klar: Oljeindustrien tapar på USA sin midtaustenpolitikk, Amerika tapar på den. Den jødiske lobbyen er tent med den.

Ei bok verd å lese

Å protestere mot Israel sine drap og øydeleggingar burde vere eit spørsmål om verdighet, skriv Petras ein stad. I dagens USA er det i staden vorte eit spørsmål om mot, seier han. For dei av oss som har stilt oss spørsmålet korleis verda stillteiande kan godta den uretten det palestinske folket vert utsett for, ligg mykje av svaret i USA. Og i boka til Petras. Så får vi bære over med at han til tider slår inn opne dører eller at retorikken tidvis tar overhand. Dei vel 180 sidene er verd å få med seg.

Arne Apold

Rødt! ga tidligere i år ut Michael Lebowitz’ bok Sosialisme skapes ikke i himmelen!. Mye av det teoretiske grunnlaget for denne boka finner du i Beyond Capital.

 

Michael A. Lebowitz:
Beyond capital – Marx' Political Economy of the Working Class
Palgrave Macmillan (2. utgave, 2003)

Opprinnelig ble den utgitt i 1992 og ble relansert i ny utgave i 2003. Den avsluttes også med oppfordringen «Build it now!» – som også er originaltittelen på boka Rødt! utga. Der imidlertid Sosialisme skapes ikke i himmelen! er en forholdsvis lettlest og dagsaktuell bok, er Beyond Capital tung og teoriorientert. Det er en fordel å ha forutgående kjennskap til Marx' økonomiske teorier for å få et fullt utbytte av Beyond Capital. Det faktum bør imidlertid ikke skremme folk fra å lese boka, for det han skriver der er absolutt viktig.

Som tittelen antyder er, Lebowitz' hensikt med boka å gå bakenfor eller forbi Karl Marx' hovedverk, mer bestemt for å konfrontere det han omtaler som ensidig marxisme, en marxisme som kun vektlegger den «vitenskapelige» produksjonen hos Marx. Lebowitz trekker i forbindelse med dette særlig frem G. A. Cohen, men det er ikke vanskelig å se at tilsvarende ensidige fortolkninger av marxistisk teori også gjør seg gjeldende utover Cohens krets av «analytiske marxister». Denne ensidige marxismen, mener Lebowitz, er et resultat av at Marx aldri fullførte den opprinnelige planen for kritikken sin av den politiske økonomien. Mer bestemt – han gjorde aldri noe systematisk studium av lønnsarbeidet og dermed heller ikke av arbeiderklassens politiske økonomi.

Det Lebowitz setter seg fore, er ingen mindre oppgave enn å rekonstruere Marx' teori om arbeiderklassens politiske økonomi og de politiske følgene en slik analyse har. Teorihistorisk lener han seg blant annet på Georg Lucáks og Antonio Gramsci ved at han benytter seg av det han kaller «ortodoks marxisme». Dette innebærer ikke, slik begrepet kan forstås, å gjøre ulike skrifter av Marx til en form for teologi, men snarere å forholde seg til den marxistiske metoden som en helhet. Eller, med Lebowitz' egne ord: «Det faktum at Marx på en forbilledlig måte oppdaget et nytt kontinent, betyr ikke at han kartla det uten feil.»

Heldigvis for Lebowitz er imidlertid arbeiderklassens politiske økonomi et tema Marx også var interessert i. Flere steder, både hos den yngre og den eldre Marx, er det mulig å spore ansatser og diskusjoner rundt dette temaet. Dette gjelder også i Kapitalen. Populærfremstillinger av marxistisk økonomisk teori slik man blant annet finner i ulike grunnsirkler, tar utgangspunkt i at verdien av en vare er sammensatt av verdien av innsatsmidler (råvarer, maskineri, lokaler osv.) og verdien av arbeidskraften som er lagt ned i varen. Verdien av arbeidskraften er igjen bestemt av det som trengs for å reprodusere arbeidskraften. Så langt, så greit, men her har det en tendens til å stoppe, og det er jo ikke rart, det var jo dette Marx forholdt seg til i sitt økonomiske hovedverk. Problemet, i følge Lebowitz, er at dette ikke er hele den marxistiske økonomiske teorien, det er bare det reelle innholdet i den borgerlige politiske økonomien. Formulert på en annen måte: En svakhet ved utelukkende å legge Kapitalen til grunn for forståelsen av marxistisk økonomisk teori, er at den kun tar utgangspunkt i produksjonen sett fra kapitalens side. Arbeidskraftens verdi er i Kapitalen en gitt verdi. Dette er noe også Marx selv anerkjenner, og han gjør oppmerksom på at dette er noe som må diskuteres nærmere i en systematisk fremstilling av lønnsarbeidets natur. Men det var altså denne boka han aldri skrev. For å komme nærmere en løsning på dette problemet velger Lebowitz to veier, delvis støtter han seg på ulike kommentarer Marx og Engels knyttet til dette spørsmålet, delvis støtter han seg på en ortodoks marxistisk tilnærming for å analysere problemet som del av en helhet.

Det som kjennetegner arbeidere under kapitalismen er at de er nødt til å selge arbeidskraften sin som en vare til en kapitalist. Arbeidskraften er imidlertid en vare av en helt spesiell karakter. Ikke bare er det den eneste varen som skaper verdi, det er også den eneste varen der det er prisen som bestemmer verdien og ikke omvendt. Når prisen settes på en alminnelig vare er det (bytte)verdien, dvs. den gjennomsnittlig samfunnsmessig nødvendig arbeidstiden som trengs for å produsere varen, som ligger til grunn for prisnivået. Selv om tilbud, etterspørsel, reklame osv. spiller inn, er det (bytte)verdien som ligger til grunn for prissettingen.

Men hva så med arbeidskraften? Verdien er bestemt ut fra det som trengs for reproduksjon av arbeidskraften. Så langt går Marx i Kapitalen. Problemet er bare at det egentlig ikke sier noe som helst sett fra arbeiderklassens side. Hva er det som trengs? Er det nok med mat, klær og et tak over hodet? Hva da når man oppnår luksusgoder som fjernsyn, sydenreiser og personbil? Poenget her er at verdien på arbeidskraften ikke kan sees atskilt fra tid og sted. Akkurat som arbeidskraftens verdi, dvs. det som trengs for dens reproduksjon, er ulik i Norge og India i dag, vil også arbeidskraftens verdi endre seg over tid. Gjennom at arbeiderklassens levestandard øker, relativt og/eller absolutt, øker også verdien av arbeidskraften, siden jo denne er bestemt ut fra prisen, og ikke verdien, av de totale behovene tid og sted legger for arbeidskraftens reproduksjon. Dermed er det ikke arbeidskraftens verdi som avgjør prisen, det er snarere den prisen arbeiderklassen til enhver tid får for arbeidskraften sin som avgjør verdien. Også i Kapitalen er det ansatser til en slik forståelse, men siden det er en analyse av kapitalismen sett fra kapitalens side er det ikke noe Marx la vekt på å utdype – med de følgene det har hatt.

Spørsmålet er da: Hva er det som avgjør arbeidskraftens pris og verdi? Lebowitz argumenterer for at dette ikke kan forklares ut fra kapitalens politiske økonomi, men snarere ut fra arbeiderklassens politiske økonomi. Mens kapitalakkumulasjonen er den eneste beveggrunnen for kapitalens involvering i lønnsarbeidet, er arbeiderklassens involvering basert på at dette under kapitalismen er den eneste måten å tilegne seg (deler av) fruktene av sitt arbeid på. Det er altså i produksjonen at motsetningen mellom arbeiderklassens og borgerskapets politiske økonomi blir klar. I det kapitalistiske produksjonssystemet blir kapitalen et nødvendig mellomledd for arbeideren dersom han/hun skal realisere sitt kreative potensial. Selv om dette mellomleddet for arbeiderne fremstår som naturgitt vil arbeiderklassen i tråd med sin samfunnsmessige posisjon forsøke å minske betydningen av dette mellomleddet gjennom å øke prisen på arbeidskraften sin. For Lebowitz består derfor klassekampen i en kamp mellom borgerskapets politiske økonomi, der profitten skal maksimeres og prisen på og verdien av arbeidskraften følgelig minimeres, og arbeiderklassens politiske økonomi, der prisen på og verdien av arbeidskraften skal maksimeres og profitten følgelig minimeres.

Det er for så vidt flere faktorer som spiller inn i forhold til fastsettelsen av arbeidskraftens verdi. For eksempel innebærer produktivitetsveksten også økt behov for avsetning av de produserte varene, men så lenge dette ikke rokker ved profittraten er dette av underordnet betydning i et revolusjonært/kommunistisk perspektiv. Det som virkelig betyr noe dersom man har et systemoverskridende perspektiv, er i hvilken grad arbeiderklassen organiserer seg for å øke prisen på sin egen arbeidskraft. I Kapitalen var det imidlertid bare borgerskapets politiske økonomi Marx underla en systematisk undersøkelse.

Det er denne lesningen av Marx' økonomiske teori som utgjør det teoretiske grunnlaget for Lebowitz' kritikk av ensidig marxisme. Der ensidige marxister legger teknologi og produktivkreftenes utvikling til grunn for sosialistisk strategi, setter Lebowitz klassekampen i sentrum. Han benekter på ingen måte betydningen av de teknologiske argumentene, men disse beskriver bare en del av en større helhet – en krise i kapitalismen vil ikke bli en krise for kapitalismen dersom ikke arbeiderklassen faktisk organiserer seg i henhold til sin egen politiske økonomi. Dette er for øvrig et poeng den observante leser trolig også vil kjenne igjen fra Sosialisme skapes ikke i himmelen!.

Ved å gjøre arbeideren til noe mer enn en gitt økonomisk verdi, åpner Lebowitz også for å overskride ideen om det han kaller den abstrakte arbeideren og å gjenintrodusere det menneskelige aspektet. Som Marx har påpekt i en rekke tilfeller, er det menneskenes samfunnsmessige tilværelse som former deres tilværelse som individer. Men siden medlemmene av arbeiderklassen befinner seg på ulike steder i samfunnet, vil arbeiderne også på det individuelle nivået befinne seg i ulike posisjoner.

Et tema Lebowitz legger særlig vekt på, er familien, der han konkluderer med at familieoverhodet i dagens typiske kjernefamilie i realiteten også er en slaveeier. Dette er for så vidt ingen revolusjonerende konklusjon, men ulikt ulike feministiske teorier er dette en konklusjon Lebowitz når ved hjelp av marxistisk teori alene. Samtidig gjør også dette at prisen og dermed også verdien på arbeidskraften går ned: prisen familieoverhodet betaler for tjenestene og produktene ektefellen og barna står bak er uavhengig av den mengden av arbeid som er lagt ned i det, på den andre siden vil en større del av arbeiderens behov dekkes utenfor den kapitalistiske produksjonssfæren og dermed fungere til å presse lønningene ned. Dette er en radikal konklusjon, men samtidig en konklusjon som er i tråd med det ortodokst marxistiske programmet til Lebowitz – samfunnsmessige fenomener må undersøkes innenfor rammene av marxistisk metode.

Kapitalismen er altså ikke bare et system som bidrar til å frata arbeiderklassen en del av arbeidsproduktet sitt, slik Kapitalen på en glimrende måte illustrerer. Det er også et system som fratar arbeiderklassens medlemmer sitt eget utviklingspotensiale ved at kampen om arbeidskraftens pris begrenser deres samfunnsmessige tilværelse. Et revolusjonært kommunistisk program handler følgelig ikke bare om at arbeiderklassen skal kontrollere hele arbeidsproduktet sitt, men også at den skal kunne realisere sitt potensial. En revolusjon som forsøker å begrense dette, vil følgelig være en mislykket revolusjon.

2003-versjonen av boka fikk Isaac and Tamara Deutscher Memorial Prize i 2004, en prestisjetung pris blant marxistisk orienterte akademikere som tidligere har gått til blant andre Eric Hobsbawm, Ellen Meiksins Wood, Istvan Meszaros og tidligere nevnte G. A. Cohen. Lebowitz' bok er en verdig vinner i dette selskapet. Om ikke akkurat boka pløyer opp ny mark, bidrar den i hvert fall til å pløye opp tidligere pløyd mark som har fått gro igjen.

Skal man påpeke en svak side ved boka er det at det er enkelte sammenhenger han behandler litt overflatisk. Selv om sammenhengen mellom arbeiderklassens politiske økonomi og et revolusjonært program på mange måter er forholdsvis enkel å observere, savner jeg en begrunnelse basert på det omfattende teoretiske arbeidet tidligere i boka. Et eksempel på dette er når Lebowitz spør om hvorfor Marx aldri skrev boka om arbeiderklassens politiske økonomi og svarer at det var fordi den pågående politiske kampen var viktigere for ham. Det er helt sikkert riktig, men som overgang til en diskusjon om den revolusjonære kampen, blir det litt vel enkelt. Det betyr ikke at han ikke har bakgrunn for å skrive det han skriver, men man får til tider følelsen av at det er digresjonene som bestemmer retningene han velger, særlig mot slutten av boka. Selv om han uten problemer er i stand til å knytte sammen trådene i avslutningskapittelet.

Dette er en bok med et innhold mange nok vil kunne ha utbytte av. Samtidig gjør den tunge teorien at en del nok vil falle av. Selv om mange av poengene videreføres i Sosialisme skapes ikke i himmelen!, er likevel det teoretiske innholdet viktig, ikke minst for å møte tendenser til ensidig marxisme på den norske venstresida.

Mathias Bismo

Bokomtale

av Lars Akerhaug

Beskyldningene mot Krekar har ikke vært få. Når boken Med egne ord ble sluppet, ble den møtt med «mullaløft» fra Norges rikspakistaner Shabana Rehman og allmenn latterliggjøring. Få tok seg bryet med å undersøke hva boken kan lære oss om Krekars person, prosessen mot ham, islam eller hans syn på kurdernes historie.

Men boken er full av informasjon de fleste med et snev av interesse for området bør kunne finne verdifullt. I korte trekk er boken en sammenvevd gjennomgang av Krekars islamsyn, kurdisk historie i Irak og hans personlige historie. For å begynne med islamsynet er det helt klart at forfatteren plasserer seg innenfor en streng tolkning av Koranen og den islamske tradisjonen. Men bildet av Krekar som «fundamentalist» eller særlig ekstrem, passer dårlig. En ting er beskyldningene om Osama Bin Laden. Krekar «avslører» at han møtte Bin Laden i Pakistan og ba om økonomisk hjelp, men at det ble avslått fordi Bin Ladens saudiarabiske sponsorer mente det var viktigere å kjempe mot Iran enn Barth-regimet. Forbindelsene var nærere med den avdøde Abdullah Azzam, men heller ikke han var i stand til å hjelpe de kurdiske islamistene (side 77).

Krekars teoretiske tolkning av Islam er streng i den forstand at han ser shari’a som et altomfattende system for lovgivning som skal omfatte alle muslimer og innbyggere i en islamsk stat. Men Krekars referanser til den radikale islamisten Sayid Qutb og særlig hans referanser til broren Mohammed Qutb viser at forfatteren ikke tilhører den tradisjonen som tolker begrepet jihad (kamp for det hellige, hellig krig) som en rettferdiggjøring av angrep på alle som ikke følger Islams bud eller avviser Koranen. Slik står han fjernt fra de som bomber shiamuslimske helligsteder i Pakistan, eller snakker om å utrydde kristne og jøder. Utover disse avklaringene inneholder boken mange viktige tolkninger som ellers aldri kommer til orde i Vesten uten å filtreres gjennom islamforskere, uansett hvor negative eller positive de er, eller fordummende «terrorforskning» eller tabloidjournalistikk. Krekars bok er herlig fri for den vestlige prismen, samtidig som han henvender seg til en vestlig publikum.

Krekars utlegning av kurdernes historie skiller seg fra versjonene venstresiden i Norge er vant til å forholde seg til. Der kurdernes historie blant oss og våre kamerater fra PKK-tradisjonen blir satt i sammenheng med avkoloniseringen og opprøret mot imperialismen under den kalde krigen, begynner Krekars historie med kalifatets fall. I Krekars historiefortelling blir kurderne framstilt som islamske patrioter som kjempet mot sekulariseringen og nedrivingen av tradisjonelle verdier. Linjene blir ført videre til kampen mot Baath-regimet i Irak. Krekar legger vekt på at kurderne i Irak ikke bare ble undertrykt som et folk, men også som muslimer.

Videre gir boken et interessant innsyn i konfliktene mellom PUK og KDP. Disse to partiene, som i dag er under beskyttelse av de amerikanske okkupantene, sloss mot både PKK (som det ikke refereres til i Krekars bok) og de islamistiske kreftene rundt Krekars hjemby Halabja, på grensen mellom Irak og Iran. Krekar blir ofte beskyldt for å være en radikal utbryter av den islamske bevegelsen i Kurdistan (Jama’at Islamiyya fi Kurdistan). I egen versjon er dette annerledes. Krekar beskriver utbrytergruppen som et ungdommelig opprør mot et pro-iransk og servilt lederskap av den islamske bevegelsen. Der trådde han selv inn for å føre kursen vekk fra et selvdestruktivt spor, samtidig som han ønsket å holde klar av en iransk innflytelse. Dermed brister også framstillingen av Krekar som «i lommene på Iran».

Avslutningsvis bør boken også være et lærestykke for antiimperialister som ønsker et innblikk i hvordan muslimer som gjør motstand mot det amerikanske imperiet etter 11. september, er gjort rettsløse. Krekar er et levende eksempel på hvordan deler av befolkningen i Vest-Europa befinner seg i en krigstilstand. Vanlige sivile og juridiske rettigheter blir frarøvet mennesker som gjør motstand mot USAs verdensherredømme.

Denne omtalen er ikke noe forsøk på å vurdere sannhetsgehalten i Krekars framstillinger. Men det er klart at anklagene fra USA ikke bunner i fakta, men i at Krekar står sammen med motstandsbevegelsen og mot de nord-irakiske lederne som befinner seg trygt i USAs lomme. Derfor er det nødvendig også for antiimperialister å bry seg med saken til Krekar, og ikke avvise ham som en «klovn» eller marginalisert ekstremist.

Noen tanker omkring Jan Myrdals 19. skriftställning

av Morten Falck

Den svenske forfatteren Jan Myrdal er en av vår tids store intellektuelle, både i skandinavisk målestokk og på den internasjonale arenaen. En av de få som spiller en rolle for kjempende folk over hele kloden, som deltar med tyngde i store internasjonale diskusjoner, og som blir utgitt – og nyutgitt – på flere kontinenter. Han er også en av de ytterst få forfattere i Skandinavia som har opplevd å bli forbudt. Han er på mange måter en institusjon – et fyrtårn det alltid stormer rundt.

I 1968 kom første bind av hans enmanns-tidsskrift Skriftställning. Nå ligger det nittende bindet foran meg på skrivebordet, med tittelen Det odelbara ordet. Boka bærer undertittelen «Texter om yttrande- och tryckfrihet och rasism». Jeg sier det med én gang: Les den! Det er som å trekke fra gardinene på en solbakt studenthybel etter en lang natts håpløs fyllefest, slå opp vinduet, puste inn frisk luft og få utsyn og perspektiv.

Det blir lett noe snevert blodfattig over offentlig diskusjon i Norge. Se på Bernt Hagtvets store felttog forrige sommer for å lyse marxismen utlæg. Den debatten kan vanskelig oppsummeres som noen seier for herr professoren. Han startet sitt korstog med felt lanse, utropt av herolden (Dagbladet) som menneskerettighetenes hvite ridder. Da høsten kom og debatten ebbet ut, var det lite igjen av ridderen. Aldri før har norske aviser vært så fulle av kronikker, debattinnlegg og leserbrev som forsvarte marxismen, m-l-bevegelsen og AKP. Og da han prøvde et nytt korstog i år, minnet han mer om de rustne restene av en blikkboks som en gang er blitt båret gjennom et bibliotek og siden har innbilt seg at den var Don Quijote.

Med store fakter og trompetfanfarer annonserte professoren at han skulle samle debatten i bokform, og Cappelen skulle gi den ut i fjor høst. Har noen sett noe til den boka?

I en viss forstand må det likevel sies at Hagtvets taktikk var vellykket. Knepet med å sette fokus på Kampuchea og Røde Khmer var riktignok så forslitt at mange tenkte «å nei, ikke enda en gang! Nok er nok!». Og riktig nok ble han knust av solide kunnskaper, analytisk klarhet og prinsipielle holdninger fra debattanter som Sigurd Allern, Jorun Gulbrandsen, Pål Steigan og mange andre. Ikke minst sto han ynkelig ribbet tilbake etter konfrontasjonen med Jan Myrdal. Men nettopp denne innretninga på debatten hindret at noen satte spydet ettertrykkelig i dyrets bløte buk. For selv om flere påviste at professorens forsøk på å kriminalisere marxismen var et angrep på ytringsfriheten, gikk ingen inn i en prinsippdiskusjon om menneskerettighetene og demokratiet – hva er det, og for hvem? Hvorfor er dette begrepet så vanskelig, hvilke motsigelser inneholder det og hvor kommer det fra? Debatten ble provinsiell, med like mye utsyn og perspektiv som i bunnen av en av Vestlandets trangeste fjordarmer når havskodda har lagt seg til.

Møtet med Jan Myrdals bok Det odelbara ordet er en befrielse etter en sånn debatt. Myrdal serverer klare tanker, logikk og analyse, intellektuell redelighet, kunnskaper om historie og fakta. Og han uttrykker seg klart og skarpt. Boka er en samling av tekster om temaer som ytringsfrihet, trykkefrihet og rasisme, med stor vekt på debattene rundt Rushdie-saka og debatten i den svenske PEN-klubben, men også et tyngdepunkt rundt tidsskriftet Folket i Bild/kulturfront og politisk overvåking.

Demokratiet er konkret

Bernt Hagtvet påsto at marxismen er udemokratisk og fører til vold, altså bør marxismen utryddes. Rent umiddelbart minner det om Tom Lehrers kommentar fra 1965:

I’m sure we all agree that we ought to love one another. I know there are people in the world who do not love their fellow human beings, and I hate people like that.

I 1965 var dette tydelig ironi. Forunderlig nok blir Hagtvet ikke druknet i offentlig latter. Etter 40 år er satiren blitt seriøs, professoral tenkning på Samfunnsvitenskapelig fakultet ved Universitetet i Oslo. Og professoren fikk følge av andre dannede herrer, som også behandlet «demokratiet» som synonymt med parlamentarisme, og nærmest en allmentilstand, gitt av Gud/ naturen /vår vestlige sivilisasjon /den kristne kultur/ skjebnen/ genetikken (stryk det som ikke passer), et absolutt gode – og naturligvis abstrakt.

Men Jan Myrdal er ingen fin og dannet herre. Han er marxist. Ikke en sånn som smykker seg med Marx for statusens skyld, eller jager kommaer og rir på formuleringene for karrièren, men en som diskuterer i den marxistiske tradisjonen, han forholder seg til marxismen som intellektuell. Han forakter slikt alment svammel, ordgyteri som bare har til hensikt å tilsløre. Mens Hagtvet ikke siterer Marx, men viser til sekundærkilder, går Myrdal til kildene. Det er ikke underlig at han siterer det brevet Marx skrev til sin venn Joseph Weydemeyer den 5. mars 1852, der han bl.a karakteriserer folk av typen Hagtvet:

Okunniga tölpar som Herzen, som förnekar såväl klasskampens som själva klassernas existens, visar bara att de trots alt sitt humanitära svammel betraktar det borgerliga samhällets förhållanden som tecken på ett idealtillstånd: den historiska utvecklingens absoluta höjdpunkt. Dessa tölpar fungerar som lakejer åt bourgeoisien, och deras kryperi blir så mycket mera motbjudande eftersom de ofta inte ens har ett hum om det borgerliga systemets tilfälliga nödvändighet.

Myrdal siterer Mao, som kalte dette for å «vifte med røde flagg for å bekjempe det røde flagget». Den stadige viftingen med et abstrakt demokrati er en velprøvd taktikk.

Men abstrakte menneskerettigheter er ingenting verdt. Menneskerettigheter er alltid konkrete. Det handler for eksempel om den grunnleggende retten til arbeid. Den demokratiske retten til å kunne forsørge seg ved eget arbeid virker så innlysende selvsagt at man skulle tro den var allmenn. Men hva skjer når den stilles mot andre rettigheter? Hvis du eier produksjonsmidler, f.eks et smelteverk – som utgjør livsgrunnlaget for et blomstrende samfunn i en norsk fjordbygd – og profittene ikke er høye nok for deg, kan du legge det ned og ta arbeidet og utkommet fra tusenvis av mennesker ut fra den «demokratiske retten til eiendom». Retten til arbeid og retten til eiendom er uforenlige, men det er ikke de tusens rett til arbeid som begrenser din personlige eiendomsrett. Det er omvendt.

I disse dager får folk mappa si fra overvåkingspolitiet. De dokumenterer blant annet at retten til arbeid ikke gjelder for folk med bestemte meninger. Overvåkingspolitiet og arbeidsgiverne samarbeidet (og det er ingen grunn til å tro at de ikke fortsatt samarbeider) om å hindre at medlemmer av SUF og AKP fikk jobb i industrien. Skulle du ha noe å leve av, måtte du ha meninger som Arbeidsgiverforeningen kunne akseptere.

Dette er det demokratiet Hagtvet bejubler. En gang hvert annet år får vi bestemme hvem som skal administrere undrtrykkelsen. Men selve politikken bestemmer vi ikke. To ganger har folket i Norge sagt klart NEI til medlemskap i EU. Men stortingspolitikerne har lirket oss nesten helt inn i folden allikevel, og leter med lys og lykte etter en anledning til å presse oss helt inn.

Demokrati er konkret, i virkelighetens verden er det alltid demokrati for en klasse og ikke for andre. Er det demokrati for overvåkerne, så er det ikke demokrati for de overvåkede, er det demokrati for dem som nedlegger arbeidsplasser, er det ikke demokrati for de arbeidsløse, og demokrati for toppbyråkrater, politikere og direktører som vil ut i verden og slåss om imperieprofitt, er ikke demokrati for oss som bor her mellom knausene og søker vårt utkomme ved vårt eget arbeid.

«Historien om alle samfunn fram til nå er historien om klassekamper,» heter det i Det kommunistiske manifest (side 48). Men at samfunnet er delt i klasser er ingen marxistisk oppdagelse. Myrdal siterer også de foregående linjene fra samme brev til Weydemeyer, der Marx skriver:

Själv kan jag på intet sätt räkna mig till förtjänst att ha upptäckt det moderna sammhällets klassbildning eller kampen mellan dessa klasser. Långt före min tid har klasskampens utveckling beskrivits av borgerliga historiker och klassernas ekonomiska anatomi av borgerliga ekonomer. Det nya som jag framlade var bevisen för 1) att klassernas existens endast hänger samman med vissa historiska faser i produktionsutvecklingen, 2) att klasskampen nödvändigt måste leda fram till en proletariatets diktatur, 3) att denna diktatur endast präglar det övergångsstadium där alla klasser avskaffas och det klasslösa samhället skapas.

Vanskeligere er det ikke. Marx analyserte den konkrete virkeligheten, og så at det «demokratiske» borgerlige samfunnet, kapitalismen, er borgerskapets klasseherredømme eller diktatur over de andre klassene. Demokrati for de få, diktatur for de mange. Det må erstattes med en periode der arbeiderklassen «oppkaster seg til herskende klasse (og) kjemper igjennom demokratiet», for å komme fram til et samfunn der det ikke eksisterer klasser og utbytting: «I stedet for det gamle borgerlige samfunnet med sine klasser og klassemotsigelser trer en sammenslutning hvor den frie utviklinga av hver enkelt er betingelsen for alles frie utvikling,» som han hadde formulert det bare fire år tidligere (Manifestet, side 68, side 70). Sannelig en trussel mot menneskerettighetene!

Klasser i teselskap

I Bernt Hagtvets verden vokser demokrati og menneskerettigheter fram av seg selv, uten videre. Han opererer ikke med klasser og klassekamp. Men det er den konkrete kampen mellom klassene som driver den historiske utviklingen og bestemmer hvordan menneskerettighetene skal utformes til enhver tid og fra sted til sted.

Menneskerettserklæringene som formuleres på 1700-tallet, er ikke noe annet enn det ideologiske uttrykket for borgerskapets behov for å samle alle de andre klassene av undertrykte i en enhetsfront mot føydaladelen for å få tilstrekkelig styrke til å erobre makta.

Ved siden av motsigelsen mellom føydaladel og borgerskap fantes også den grunnleggende motsigelsen mellom utsugere og de utsugde, mellom rike dagdrivere og arbeidende fattige. I virkeligheten var det akkurat denne motsigelsen som gjorde det mulig for borgerskapets talsmenn å stå fram som representanter ikke for en bestemt klasse, men for hele den lidende menneskeheten. Og ikke nok med det: denne indre motsigelsen er helt fra begynnelsen av typisk for borgerskapet. Kapitalisten kan ikke eksistere uten lønnsarbeideren, og i samme utstrekning som den middelalderske laugshåndverkeren utviklet seg til en moderne borger, utviklet også svennen og den lønnsarbeideren som sto utenfor hele laugsvesenet, seg til proletar. Og selv om borgerskapet i det store og hele kunne gjøre krav på å representere de ulike arbeidende klassenes interesser i kampen mot adelen på denne tida, så oppstår det ikke desto mindre ved hver stor, borgerlig bevegelse også selvstendige bevegelser hos den klasse, som var den mer eller mindre utviklede forgjengeren til proletariatet. (Engels i Anti-Dühring)

Det såkalte «vestlige demokratiet» er en historisk utviklet form for borgerskapets klasseherredømme, den kan byttes ut i en håndvending om det er nødvendig for å sikre profittene. Selve ideen om allmenne menneskelige rettigheter har lange røtter, men får fast form med humanismen og forfattere som Erasmus, Thomas More og John Milton. Den første systematiske formuleringa av menneskerettighetene kommer med den amerikanske Bill of Rights. Men når disse rettighetene formuleres, blir det avgjørende hvem som formulerer – og hvilken styrke de forskjellige klassene har i klassekampen der og da. Derfor er – som Myrdal påviser – den franske menneskerettserklæringa fra 1793 annerledes enn den fra 1789.

Når Bernt Hagtvet går til krig under menneskerettighetenes fane, er det herrenes menneskerett fra 1789 han mener, der retten til eiendom er ukrenkelig og hellig og står over andre rettigheter. FNs erklæring om menneskerettigheter fra 1948 bygger på denne.

Erklæringa fra 1793 er venstredemokratisk, den setter grenser for eiendomsretten («Eiendomsretten begrenses i likhet med alle andre rettigheter av plikten til å respektere andres rettigheter», § 7) og inneholder til og med en paragraf som utgjør det ideologiske fundamentet for velferdsstaten: «Samfunnet plikter å sørge for alle sine medlemmers livsopphold, enten ved å skaffe dem arbeid eller ved å garantere eksistensmidler for dem som ikke er i stand til å arbeide.» (§10) Og denne paragrafen er overordnet retten til eiendom.

I 1793 var det rettferdig å gjøre opprør. § 29 lyder: «Når regjeringen krenker folkets rettigheter, er opprøret den helligste av alle rettigheter og den mest uunngåelige plikt for folket og for hver del av folket.»

Myrdal påpeker at begge disse erklæringene ble kritisert fra venstre allerede fra starten. Mot borgerskapets menneskerettigheter erklærte den tidlige kommunisten François Boissel i 1789 at den såkalte retten til eiendom «helgade rofferi och ränker; skapade falhetens, mordiskhetens och asocialitetens institutioner», og innebar «ett befästande av förtryck och ojämlikhet».

I april 1793 formulerte Boissel «de bukseløses rettigheter»: «Rätten att föröka sig, klä sig, få näring. Deras rätt är att dra nytta av och njuta av allt jordens goda och sätta sig till motvärn mot förtryck …»

Menneskerettserklæringa fra 1793 er ikke formulert av kommunisten Boissel, men av jakobineren Robespierre, og retten til eiendom viste seg snart å ha for sterke forsvarere. Det var borgerskapets revolusjon, og den omformet Europa for borgerskapets formål. Forskjellige europeiske stater har hatt forskjellige styreskikker. Noen av dem har hatt grader av demokrati, mens andre har vært despotiske – men bortsett fra noen viktige unntak har de alle hatt til felles at eiendomsretten har vært hellig og ukrenkelig og stått over alle de andre rettighetene.

Nøkkelen til å avsløre hykleriet om de allmenne menneskerettighetene ligger i de forskjellige variasjonene av menneskerettserklæringer. Men ingen spurte Hagtvet om hvilken av dem han sikter til. Dermed ble det ikke tydelig at eiendomsretten for ham er viktigere enn retten til arbeid og velferd, politiske meninger og ytring. Hagtvet er for 1789, og mot 1793. Sånn sett er det helt logisk at han ønsker å bli kvitt marxismen.

Klassekamp i overbygningen. Vold eller argumenter?

Jan Myrdal er ingen lettvint og enkel debattant, han er aldri «politisk korrekt». Han er en utmerket illustrasjon av Mao Zedongs påstand om at «marxismen er en krangle-isme». Myrdal er jo – som Marx – en virkelig demokrat. Han er for reell frihet, ikke bare formaldemokrati. Og som Voltaire skal ha sagt – ytringsfriheten kan bare måles på hvor stor frihet man innrømmer sine motstandere til å ytre sine meninger, om de er aldri så avskyelige.

Myrdal er ikke redd for å innta kontroversielle standpunkter. Han har forsvart historierevisjonisten Faurissons ytringsfrihet, og gått inn for å gi ut Mein Kampf på svensk, han går inn for ytringsfrihet for nazister og diskuterer energisk og kunnskapsrikt mot forbud mot nazistiske organisasjoner. Det gjør han fordi han innser at ideer ikke kan bekjempes med tvang. Forbud mot rasisme er ikke mer effektivt enn forbud mot religion. Hva som foregår i hodene er hemmelig, og ingen kan lese tanker. Det eneste som hjelper er argumenter og diskusjon, og da må man kjenne motstanderens argumenter. Hvordan kan man det hvis ikke motstanderen har frihet til å argumentere åpent?

I bunnen for dette synet ligger en tillit til vanlige folk – folket er ålreit. (Myrdal siterer «de sköna orden» fra Robespierres hånd: «Enhver institusjon som ikke forutsetter at folket er godt og embetsmannen bestikkelig, er skadelig.») Eller som Mao sa det:. Ha tillit til folket.

Argumenter og fornuft vinner fram i åpen debatt. Rasismen kan bekjempes, men bare med overbevisning. Og dersom det legges bånd på debatten, hindrer det utviklingen av riktige ideer.

Man kan forby diskriminering på grunnlag av rase, kjønn, seksuell legning, tro osv, men ideene bak lar seg ikke utrydde med forbud. Den norske straffelovens § 135 (og tilsvarende bestemelser i andre land) kan gi signaler om hva som er akseptabelt, og sikkert virke normativt, men kan ikke hindre rasistisk tankegods i å spre seg. Det er det bare argumenter og åpen diskusjon som kan.

Men den rasistiske volden? Den trenger ikke noe eget forbud, sier Myrdal, vold er allerede omfattet av straffelovens bestemmelser. Det er nok til at politiet må gripe inn mot den.

Forbud mot nazistiske organisasjoner er farlig, fordi det rundt neste hjørne i historien, når klassekampen skjerpes og styrkeforholdene endrer seg, vil bli bruk til å begrunne forbud mot organisasjoner på venstresida. Og Myrdal kan – som vanlig – vise til historiske eksempler. Det er jo ikke folket som har makta i denne skjendige verden. Retten til ytring, organisering og fri diskusjon må forsvares fremfor alt, i en verden av imperialistisk krig og blodige rase- og religionskonflikter. Folkets ytringsfrihet er ikke selvsagt, men under kontinuerlig angrep.

Man behøver ikke være enig med Jan Myrdal – det går for eksempel an å innvende at styrkeforholdet mellom klassene og den daglige klassekampen til enhver tid er avgjørende for folkets rett til å organisere seg, om det så gjelder kommunistiske partier eller religiøse sekter, akkurat som retten til å utgi trykt skrift, og at forsvaret av ytringsfriheten og organisasjonsfriheten må gå hånd i hånd med krav om forbud mot de kriminelle nynazistiske organisasjonene. Politiet er også en del av statens voldsapparat, ikke noen nøytral ordensmakt som er der for å forsvare folket. Uten en sterk opinion vil nazistene få fritt spillerom, og kommunistpartier bli forbudt uansett. Men Myrdal lar seg ikke avvise på noen lettvint måte, og enig eller uenig, så bør man lese ham for å se om ens egne argumenter holder. Det er sunn skjerping av tenkeevnen.

For Myrdal er en sentral debattant i den folkelige tradisjonen, den store kampen for frihet som går fra John Milton via Marx til Mao Zedong, der også Henrik Wergeland og Nordahl Grieg hører hjemme. Myrdal er klarsynt og prinsipiell. Han peker på at frihetene aldri har vært noen gave fra herrene, men er kjempet fram av folket, vristet fra herrene, bit for bit. Kampen for frihet vil aldri bli unødvendig. Det går en linje fra Milton til Marx og Mao, og vi nålevende marxister må føre den videre. For også under sosialismen vil det være nødvendig å gjøre opprør:

Hård kritikk och avslöjanden … även sådana som bryter gällande lag har varit nödvändiga, är nödvändiga och kommer såvitt jag förstår alltid att vara nödvändiga … Detta gäller också i en framtida socialistisk värld. Motsättningarna upphör nog aldrig, och det blir aldrig någon konfliktfri harmoni. (Även om de blodiga klassmotsättningar vi känner försvinner med klassamhället.) Det kommer nog heller aldrig en tid när det bestående upplever kritik från det nya och växande som angenäm och älsklig. (Side 38-39.)

Ulv og lam ham i ham?

Myrdals forsvar for de store prinsippene er ikke tilfeldig. Gjennom et langt liv som politisk aktiv intellektuell på folkets side har han kunnskaper om hva det har kostet å oppnå den friheten vi har i dag, og hva det kan koste om vi glemmer prinsippene. Hans forsvar for Kampuchea under Røde Khmer dreier seg om små folk og nasjoners rett til å være herrer i eget land, mot imperialistisk vold og undertrykking. Mot slike argumenter sprekker Hagtvets moraliserende svovelpreken som et troll i morgensola. Professorens ryggesløse prinsippløshet er farlig, fordi den baner veien for nye imperiaistiske overgrep, og er dessuten bare overflatisk ordgyteri, uten grep om virkeligheten. Det betyr ikke at det ikke forekom overgrep under Røde Khmer. Men det dreier seg om bondekrig, og må sammenlignes med bondekrig, ikke med parlamentariske debatter i vår tids Skandinavia. Det har aldri vært noe samfunn der de arbeidende klassene har kunnet nyte samme frihet som de eiende.

Også de europeiske frihetene er kjempet fram gjennom blodige opprør og kriger, der volden var rikelig på begge sider. De tyske herrenes massakrering av de opprørske bondearmeene på 1500-tallet er vel kjent, ikke minst på grunn av at Martin Luther så ivrig applauderte blodbadet. Men også bondehærene gikk brutalt til verks: «Thomas Münzer skrev att de herrar som inte släppte sin jord till folket skulle man enligt Guds vilja «koppe abschlagen oder hengen».»

Myrdal har ikke bare kjennskap til bondekrig som historisk fenomen, han har sett den på nært hold, bl.a i India. Revolusjonen er virkelig ikke noe teselskap. Men kjernespørsmålet er til sjuende og sist hvilken klasse man støtter. Historien er hinsides moralisering, det har ingen hensikt å være «skuffet» eller «rystet» over brutalitet og mangel på dannelse. Det viktige er å forstå hvorfor ting utvikler seg som de gjør, dersom vi noen gang skal ha håp om å unngå gjentakelser.

I 1851 gjorde samene i Kautokeino opprør mot den norske undertrykkelsen. Læstadius hadde gitt dem Bibelen på samisk, og der sto det at de skulle utdrive den onde. Med Bibelen i hånd slo de i hjel handelsmannen og lensmannen, og myndighetene undertrykte opprøret brutalt, med fengsling og henrettelser. Men sameopprøret var rettferdig, og nederlaget førte med seg mer enn et århundre av rå og brutal undertrykkelse. Så hvem støtter vi? Støtter vi lojalt den norske staten, rygger for voldsbruken og sier «det er skrekkelig!» – eller er vi illojale og støtter opprøret og samene og sier «det er rettferdig»?

Norge fikk en av verdens mest demokratiske grunnlover i 1814. Men det var et demokrati for dem som hadde eiendom eller embete. Da arbeiderbevegelsen begynte å utvikle seg, ble den møtt med hard hånd. Thranitterbevegelsen ble knust, og streiker møtt med våpenmakt ved flere anledninger. Så seint som under den langvarige typgrafstreiken i Kristiania i 1889, var herrene forberedt å å bruke rå makt mot de streikendes rett til å ytre seg gjennom et offentlig møte.

31. mars oppfordret Arbeiderpartiet til protestmøte på Tullinløkka, med Oscar Nissen, Carl Jeppesen og Christian Holtermann Knudsen som talere. Politiet forbød møtet, men tillot en demonstrasjon fra Arbeidersamfunnet til Tullinløkka og tilbake. Ved avmarsj var det ca ett tusen deltakere, men mange sluttet seg til underveis. Da toget kom tilbake til Arbeidersamfunnet, møtte det en ny politisperring. Gunnar Ousland skriver i første bind av Fagorganisasjonen i Norge:

Jeppesen ba politifullmektigen om å få si noen ord, så toget kunne bli oppløst. Det nektet han. Men Jeppesen sprang da opp på trappa og sa: «Arbeidere, Politiet har i dag forhindret fredelige Arbeidere fra at kome sammen paa offentlig Plads for at drøfte en for dem vigtig Sag. Lad os fortsætte som vi har begyndt og gaa fredelig hjem igjen! Lad Politiet repræsentere den raa Magt i Samfundet.» Men nå begynte politiet å rydde gatene, og både Dagbladet og Social-Demokraten påtalte at det gikk hardhendt for seg. Myndighetene må ha vært svært oppskaket, for det ble opplyst i avisene dagen etter at Garden var holdt rede til utrykning, og det var utdelt ti skarpe patroner til hver mann. På Kontraskjæret ble Artilleribrigadens underoffiserskole og en del av den gevorbne eskadron holdt ferdig til å rykke ut med hestene oppsalt. Hele Konstabelkorpset var mønstret.

Myndighetene hadde altså forberedt seg til å drepe. Borgerskapet var splittet, og Venstre-opposisjonen i Stortinget protesterte kraftig og reiste mistillitsforslag. Senere samme år rykket Bjørnson ut med støtte til fyrstikkpikenes streik på Bryn og Grønvold. De moderne industrikapitalistene hadde trukket lærdommer av Pariskommunen – les Kielland! Hadde de gammeldagse herrene med Arbeidsgiverforeningens grunnlegger Carl Grøndahl i spissen fått rå grunnen, kunne det gått verre.

Myten om «det vestlige demokratiet» som skal ha vokst naturlig fram av seg sjøl, er ikke bare en løgn, men en farlig og undertrykkende løgn. Den skal blinde oss, så vi ikke skal se at de demokratiske rettighetene vi har er kjempet fram under harde kamper og til en høy pris.

Men historien har hatt ulike forløp i ulike land. Bondehærene i Tyskland led nederlag. De svenske bøndene seiret. Derfor er det svenske folket friere enn det tyske, med større menneskelige rettigheter. Sverige har en sterk ytringsfrihtstradisjon, med tryckfrihetsförordningen – som er svensk grunnlov, kjempet igjennom av det svenske folket. Den er mye klarere enn den norske grunnlovens bestemmelse om at «trykkefrihed bør finne sted».

Hytter og hus, men ingen borge …

I Norge kom det aldri til noe bondeopprør – og heller ikke til noen fullt utviklet føydal statsmakt. Myrdal skriver om det særegne ved det norske småborgerskapet:

Någon rikedom var Norge inte känt för efter medeltiden, därmed heller ingen riktig adelsklass. Att de högre danska – sedermera svenska – ämbetsmän som hade med Norge att göra fann detta folk vara såväl griskt och grådigt som efterblivet och sturigt konservativt är begripligt. De var från högreståndsmiljö … De blev ille berörda när de sökte styra och (…) möttes av böndernas sura motstånd … Det var en folklig styrka som inte uppskattades i København eller Stockholm – eller i Kristiania. Den uppskattas där fortfarande inte.» (Side 158.)

Han henviser til Friedrich Engels’ brev til Paul Ernst den 5. juni 1890, som er forunderlig lite kjent i Norge. Det er der Engels påpeker at det norske småborgerskapet skiller seg drastisk fra det tyske ved å være heroisk. Og at denne heroismen har sin grunn i at den norske bonden aldri var livegen, aldri led nederlag i noen revolusjon, og at den norske konservatismen er resultat av de naturlige vilkårene og isolasjonen her oppe i det høye nord. Dette er nødvendig å forstå hvis man skal skjønne hvorfor det norske folket to ganger har motstått maktas rabiate press for å drive oss inn i EU.

Men den er også en begrensning. For som Myrdal oppsummerer: Den har også gitt den norske kulturradikalismen, med sin sørgelige mangel på evne til å slutte seg sammen med det arbeidende norske folket. Norske intellektuelle er mer opptatt av retten til å håne Gud enn av å stoppe kapitalismen og imperialismen. De kjenner det norske folket dårlig, og innbiller seg at alt det spennende fins hos småborgerskapet. Norske intellektuelle er «radikale», opptatt av å sikre sine små privilegier og speile seg i hverandres navler.

De intellektuelles manglende evne til å forene seg med folket, deres forkjærlighet for sine små mandarinprivilegier, er nok en del av forklaringen på de stadige korstogene mot ml-bevegelsen. For den var grunnlegende illojal, som Jan Myrdal, og gikk til folket, som ham:

… i en vänster som omfattar föreställningen att de borgerliga friheterna är blott borgerliga och formella inngår vi inte … Det är inte herrarna som delar ut friheter till folket; det är det svenska folket som under århundraden av kamp erövrat friheter … Den intellektuella vänsterismen må vara aldrig så revolutionär i ord; den hamnar endå på herrarnas sida.

Her er vi ved et kjernepunkt. Bare tanken på det kan utgjøre en trussel, som må stigmatiseres og fjernes fra den offentlige historien. Og det er vellykket. Se hvordan Klassekampen under det nåværende regimet er blitt «radikal» i stedet for «revolusjonær», hvordan sjelsfin idealisme griper ungdommen, hvordan prinsippløsheten og historieløsheten blir satt i høysetet. Ufolkelig «urbant» klassehovmot får fritt spillerom, mens avisas egen historie forkjetres. Unge journalister tror klasser er noe som skyldes vår ustoppelige trang til å klassifisere omverdenen, og at «folket» bare er et uhåndgripelig og ufruktbart begrep, som vi kan avskaffe. Legg merke til hvordan mellomkrigstidas angrep på kristendommen nå gjentar seg i form av forsøk på å forby hijab og jubel over krenkende «mullaløft»! Sannelig, friheten er ikke det samme for de intellektuelle som for folket.

Ett moment overser Myrdal i sin analyse av det særegent norske: Nasjonalismen som del av den småborgerlige ideologien. Den er det limet som i krisetider binder de intellektuelle og folket sammen, som flammer opp når nasjonen angripes, med tyske støveltramp og kanonskudd eller med JA-maskineriets betalte løgnpropaganda. Det er interessant at de politisk konservative studentene Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe, som sto på Welhavens side mot Wergeland, ble de som skulle forme vår norske bevissthet gjennom folkeeventyrene. Fortsatt er det sånn at Nordahl Grieg er et særsyn blant norske intellektuelle.

Bernt Hagtvet er en av borgerskapets lojale intellektuelle – «fehundar», som Myrdal kaller dem. Professor Hagtvet kjemper en hard kamp for at menneskerettighetene skal begrenses, styves, og forkrøples av eiendomsretten. Han vil ha fulle rettigheter bare for den besittende klasse, bare for dem som eier kapital, og deres lojale medløpere. Altså: Borgerrettighetene av 1789.

Men den himmelen er ikke stor nok. Vi må kunne gå lenger, sette oss større mål. Borgerrettighetene av 1793 var større, men også de hemmer utsyn og åndedrett i våre dager. Vi vil ha frihet, og like rettigheter for alle. Da må vi avskaffe eiendomsretten til produksjonsmidler. Det krever at vi deltar frivillig, på like fot. At vi lærer oss organisering, at vi respekterer hverandres meninger og kjenner prinsippene. Da først kan vi skape et samfunn som lar oss virkeliggjøre våre sanne evner, og enhver erobre et liv som fullverdig menneske. Som deltakere i samfunnsdebatten, som skapende, som nytere av livets goder på like fot. Vi kan ønske oss at vi kan komme dit uten bruk av vold. Men ingenting i historien tyder på at det er mulig.

Bevisstheten om at sosialismen er nødvendig må opprettholdes av intellektuelle som er illojale mot de herskende, intellektuelle som velger å stille seg på folkets side, som tar kampen for prinsippene. Vi trenger Jan Myrdal.

Jan Myrdal er en så sentral skikkelse at han ikke kan viskes ut. Men han kan holdes ute av norsk offentlighet. (Ikke en eneste norsk avis har omtalt Det odelbara ordet.) Det er vår tragedie. Vi har ikke mange intellektuelle av hans type, illojale mot makta, lojale mot folket. Vi har ingen av hans kaliber. Men vi kan lese ham. 19 bind med Skriftställningar – hittil.

Jag skriver ord för att de skall läsas

Jan Myrdal kaller seg «skriftställare», akkurat som Bertolt Brecht kalte seg Schriftsteller. Det tyske ordet betyr forfatter av skjønnlitterære eller kritiske tekster eller tekster om de forskjelligste saker, skrevet for offentliggjøring.

Myrdal skriver: «Skrivare låter bättre men är dubbeltydigt, skribent har fått en alltför trång betydelse; författare leder associationerna enbart till böcker; skald, diktare och liknande smaker illa. Striftställare blir rätt även om det är tyskeri.»

Skriftställning er et slags enmannstidsskrift, samlinger av artikler, debattinnlegg, taler og andre kortere prosatekster om de forskjelligste emner, gjerne redigert rundt et tema. De utgjør ikke «JMs Samlade småstycken», men viktige deler av hans dagsaktuelle engasjement. De er en løpende kommentar til tiden, og en viktig del av et omfattende og allsidig forfatterskap som teller mer enn 75 bind.

Jan Myrdals 19 bind Skriftställningar:

• Skriftställning, PAN/Nordstedts 1968
• Skriftställning 2, PAN/Nordstedts 1969
• Skriftställning 3, PAN/Nordtedts 1971
• Skriftställning 4, PAN/Norstedts 1973
• Skriftställning 5, PAN/Norstedts 1975
• Lag och ordning, Skriftställning 6, Gidlunds 1975
• Tyska frågor, Skriftställning 7, Oktoberförlaget 1976
• Avgörande år, Skriftställning 8, Oktoberförlaget 1977
• Klartexter, Skriftställning 9, Oktoberförlaget 1978
• Skriftställning 10, PAN/Norstedts 1978
• Kampuchea och kriget, Skriftställning 11, Oktoberförlaget 1978
• Dussinet fullt, Skriftställning 12, Norstedts 1982
• Den trettonde, Skriftställning 13, Askelin & Hägglund 1983
• 14! Skriftställning 14, Kulturfront 1987
• En annan ordning, Skriftställning 15. Norstedts 1988
• Tidens ålder, Skriftställning 16, Hägglunds förlag 1992
• Det nya Stor-Tyskland, Skriftställning 17, Hägglunds 1993
• I de svartare fanornas tid, Skriftställning 18, Print on demand 1997, Hägglunds 1998
• Det odelbara ordet, Skriftställning 19, Hägglunds 2002

Andre bøker av Myrdal, se Bibsys.

av Unni Nielsen og Erik Ness

Vi var på musikalen (m-l) – en med et utenfrablikk og en med et innenfrablikk. Det ble en samtale over flere eposter. Nedskrevet ble det to tilbakeblikk: på forestillingen og på tida og hendelsene den handler om, SUF(m-l) fra 1967 til AKP 2003.

Politisk CV:

Unni: Vi sitter på Papirhuset i Tønsberg og skal se musikalen (m-l), og mens vi venter, spør jeg meg: Er det ikke litt stusselig at det er blitt kultur, alt sammen nå? Den gamle papirfabrikken i Tønsberg er blitt teatersal, og m-l er altså blitt musikal, og det er noe med drømmer og virkelighet, noe med at vi var unge i -67, og da var det virkelighet, drømmer ingen andre hadde drømt før, ikke bare musikal, liksom. Men på den gamle papirfabrikken som er blitt kultur, mens vi venter på (m-l) som er blitt musikal, spiller de gamle arbeidersanger, i det minste; Rudolf Nilsen: «Gi meg de rene og ranke …»

Musikalen starter med den turbulente tida fra 1967 til -69, demonstrasjoner mot seksdagerskrigen og Israels okkupasjon av Vestbredden, SUF blir til SUF(m-l). I musikalen er det sommerleirsamba og borgerpressetango, og m-l-paret Aksel og Erla som blir kjærester og hovedpersoner, i tillegg til andre, mer kjente, typefiguren Partisekretær og paret Steigan og Øgrim, for eksempel.

På den tida var jeg virkelig utafor. Jeg stemte AP og visste knapt hva SUF var for noe. I -67 seilte jeg til sjøs som telegrafist om bord i en norsk båt som var chartret av United Fruit Company. Vi gikk i fast rute mellom kaianleggene deres på Manhattan og bananrepublikkene deres i Latin-Amerika. Vi demonstrerte, vi også, ja, jøss, mot Vietnamkrigen og alle andre imperialistiske kriger foran FN-bygningen på Manhattan. Vi marsjerte mot kongressen i Washington for borgerrettigheter. Men i USA var det ikke noe særlig snakk om seksdagerskrigen i Israel og slett ikke om m-l. Det spesielle med akkurat den tida, føler jeg, var at vi trodde alt var mulig, alle sammen. Jeg mener, det var ikke bare m-l.

Erik: Noe av det jeg synes musikalen fikk fram best, var holdninga til m-l-bevegelsen, og det virkelig spesielle i det politiske Norge å støtte palestinernes kamp. Det var jo en av årsakene til at SUF(m-l) brøt med SF. Jeg har lest ungdomsboka di Toccata Fuge som med utgangspunkt i New York blant annet handler om motstanden mot Vietnamkrigen. Det var ikke enkelt å være motstander av krigen i USA, men det var ikke akkurat Olaf Palme-tilstander i Det Norske Arbeiderpartiet, mens du demonstrerte utenfor FN-bygningen. Eller tar jeg feil, var spenningene større i AP om Israel og Vietnam enn det jeg tror? Du var jo innafor.

Unni: Hvis vi rykker fram til neste tidsepoke i musikalen (m-l), 1970-åra, så kan du si at jeg var innafor. I Norge var sympatien for Israel enorm, i den grad folk brydde seg i det hele tatt, da. Jeg mente nok på den tida at Israel kjempet med ryggen mot veggen, og klappet nærmest da de «vant» seksdagerskrigen. Mediakjøret for Israel var massivt. Da jeg mønstret av den siste båten min, i Saudi, mellomlandet flyet hjem i Beirut. Der hadde Israel sveipa inn en tid i forveien og bomba alle Libanons kampfly sønder og sammen, på bakken, en liten rakett mot hvert fly. Vi satt i flyterminalen og så kratrene. Og jeg beundret Israel som hadde «klart det». Men så gikk flyet videre til Fornebu, da, og her hjemme var folk opptatt av en eneste ting: Ja eller nei til EF. Resten av verden var bare et annet sted, opplevde jeg.

Erik: Jeg meldte meg inn i SUF(m-l) i 1972 etter å ha tenkt meg lenge om og lest mye Mao og NKPeren Regi Enerstvedts gode bok, Dialektikk og samfunnsvitenskap. SUF(m-l) var en befrielse, det var mange som trodde det var mulig å skape en verden uten sult og krig. Talekorene i begynnelsen av musikalen reagerte jeg kraftig på, og framtoninga av partisekretæren. Jeg fikk assosiasjoner til Hitlerjugend av måten partisekretæren stirret på. Selvsagt var det noe galskap over trøkket vårt på den tida, selvsagt var det enkeltpersoner som ble med og som like etterpå meldte seg inn i Maranata. Men jeg oppfattet oss ikke som fanatiske, mest som befriende – og ganske humoristisk. De blikkene fra han partisekretæren synes jeg var veldig ubehagelige.

Unni: Vi hadde da sannelig nok med vår egen partisekretær, Håkon Lie. Han er også fundamentalist, på sine premisser. Forresten har jeg ett m-l-minne, det må ha vært i -68, om bord i MS Ada av Haugesund, på vei fra Singapore til Kobe. En del av jobben min var å ta værmeldinger hver fjerde time. Det var et nettverk av kystradiostasjoner som sendte værmeldinger på engelsk til alle skip. Radio Singapore dekket området fram til Filippinene, der overtok radio Manila, og da vi kom gjennom Luzonstredet  og inn i Sørkinahavet, overtok Radio Beijing, skjønner du. Og de sendte en helt strøken værmelding til alle skip, på engelsk, de også, bare at den begynte sånn: «Denne værmelding er tilegnet formann Mao, den rødeste sol som skinner i våre hjerter …»

Erik: Jeg tror du syntes Mao-værmeldinga var litt komisk, men hva med partisekretæren?

Unni: Jeg synes Mao-værmeldingen var rørende, ikke komisk. Og for folk i Kina betydde Mao helt åpenbart mange slags store sprang framover. Mao dukker opp i (m-l)-musikalen også. Vi er kommet fram til 1975, til sentralismen og de sosialistiske «fyrtårna» Kina og Albania, og 1976 med Maos død og Albanias brudd og ideologisk krise i m-l-bevegelsen. Dette blir ei vanskelig tid for m-l-erne Erla og Aksel i musikalen også. De er ektepar nå med to barn og store diskusjoner om likestilling og barnepass og «saka» som er viktigere enn alt. For meg betydde den perioden likestilling, kvinneår og alt det derre der, husker jeg. I 1975 og -76 var jeg tilbake i Larvik og jobbet for den lokale AP-avisa, Nybrott. Jeg hadde småbarn og sjonglerte som best jeg kunne med arbeidsfordeling i hjemmet. Du skjønner, jeg hadde seilt til sjøs siden jeg var atten og hatt menn til å lage maten min og gjøre reint rundt meg og ta oppvasken og skjønte veldig godt dem som gjerne ville ha det sånn hele livet. Det skulle jeg også gjerne hatt.

Men for m-l, i virkeligheten, og i musikalen (m-l) var det gudene som falt, da, den rødeste sol som skinte i våre hjerter, og hjelpe og trøste så mye kritikk m-l-erne har fått for den tiden der! Jeg husker at jeg startet en avisdebatt i Nybrott mot ei bok Håkon Lie skrev på den tida, kommunisthets, skrev jeg. Boka, eller pamfletten, het Hvem kan vi stole på?. Han gadd aldri svare, men noen andre ihuga partifeller tok agnet, og det ble da en liten debatt av det. Nå, i tilbakeblikk, kan vi vel bare riste på hodet og spørre oss hvor troverdige Håkon Lie og hans venner i Amerika var. Det var det jeg stilte spørsmål ved den gangen. Og det er jeg litt stolt av, da.

Erik: I 1972 hadde jeg bilde på veggen av Mao og Lenin. Husker fars blikk da han åpnet døra og Vladimir i helfigur slo mot han. Og jeg tenker fortsatt at takk og pris for revolusjonen i Russland og at de turte å prøve å bygge sosialisme til tross for at de som skulle ha blitt maktas herskere ikke kunne lese og strøm bare var forbeholdt rikfolk. Hvordan ville det vært i Kina i dag uten kommunistene og revolusjonen i 1949? Kanskje som i India der folk dør som fluer?

Unni: I musikalen synger reisesekretæren Angrearie tilegnet professor Hagtvet og alle andre lunkne demokrater, går jeg ut ifra. Hva tror du Rudolf Nilsen ville ha sagt om angrekravene fra herrene Helskog og Hagtvet? – «Gi meg de brennende hjerter, som aldri gir tapt for tvil …»

Erik: Jeg likte Rudolf Nilsen bedre før enn nå. Tror ikke vi behøver å være så veldig «rene og ranke», og definitivt bør vi tvile, dvs. stille spørsmålstegn hele tida. Men Rulle hadde rett at vi ikke må gi opp. Jeg tror det er sånn at de mest firkanta holder kortest, for de kommer ikke til å kjenne seg igjen i verden lenge, og en verden som er ukjent er vanskelig å forandre. Marxisme er ikke leveregler eller oppskrifter, men en kritisk teori med utgangspunkt i et klassegrunnlag. Det er en teori i utvikling, men målet er frihet.

Unni: Jeg er hjertens enig i at det er de mest firkanta som først slutter å kjenne seg igjen i verden. Se bare på Håkon Lie. Han skjønte aldri at AP kunne «tape» EU-kampene. Han mener at man må beskytte demokratiet mot menneskene som bor i det.

Men hvorfor føler m-l-erne at de må unnskylde seg hvert eneste valgår for at de har brent for noe? Vi blir så fort historieløse. Jeg husker så tydelig at solidaritet betydde noe helt annet i 70-åra enn i dag, for alle oss andre også, ikke bare for dere i m-l-bevegelsen. Det er bare det at vi må tenke oss om og tenke riktig godt etter for å virkelig legge merke den gradvise egotrippen vi har vært med på alle sammen de siste tretti åra. Hos oss i Arbeiderpartiet for tretti år siden kunne vi ikke ha hatt den stygge kritikken av Jagland for åpen mikrofon som vi hadde før siste valg.

Ja, vi var autoritetstro, vi også. Og ukritiske. Jeg var på Arbeiderpartiets landsmøte i 1977. Der markerte vi Einar Gerhardsens 80-årsdag. Og da 250 delegater sang Internasjonalen, var det høy stemning, fellesskap, solidaritetstripp. Ingen av oss tenkte på at vi skulle ha femretters  jubileumssupé om kvelden da vi sang «De stjeler vårt arbeid, beskjærer vårt brød, til arbeide, liv eller død»… . Og vi tenkte ikke over det da vi sang Sleggene synger neste morgen heller. Jeg mener, det var tross alt gått over tretti år siden krigen og – «Enige skarer i trampende takt, styrker vår sak, øker vår makt», sang vi.

Erik: Jeg husker at det i et eller annet skriv i 1972 sto at SUF(m-l) ledet arbeiderklassen. Jeg trodde de mente noen annet enn det som sto der, bokstavelig talt. For det var sjølsagt bare tull. Men vi prøvde, og på noen områder etter noen år spilte vi en stor rolle i fagbevegelsen.

Unni: Ja, det derre der syntes jeg var ganske patetisk, husker jeg. Ærlig talt. Vi var arbeiderklasse, og trengte vi noen til å tenke for oss? Spurte vi.

Skjønt bevares. Vi var lojale og solidariske i syttiåra, vi også. Det var ikke bare dere. Jeg husker for eksempel at jeg intervjuet en gammel AP-veteran og spurte:

– Var du tilhenger eller motstander av Nato?
– Tilhenger, så klart, det var vi, nesten alle sammen.
– Okei, men hvorfor var DU det?
– Jo, du skjønner, Einar sa det var best, og så tenkte jeg at så var det vel best, da.

Og det var ikke bare Einar. Rundt omkring i kommunene satt det ordførere som ganske mektige bygdehøvdinger i år etter år etter år, akkurat som Einar satt og satt, mange små og store soler rundt omkring, ikke bare i Kina. Og DET var IKKE bare bra.

Erik: Den delen av kritikken av m-l-bevegelsen for å ha vært udemokratisk i sin ungdom, har jeg vanskelig for å forholde meg til. Saklig sett har jeg mange argumenter for at dette var en bevegelse som bygde på et demokrati nedenfra. Jeg husker det første utkastet til partiprogram for AKP. Det delte jeg ut i garderobene på skipsverftet i Tønsberg, Kaldnes Mek. Det var i hvert fall en intensjon om at vi ikke bare skulle lære bort, men være i dialog. Andre forteller at det var hardt å nå fram med synspunkter som var avvikende. Mulig jeg var for nær makta (var leder i Vestfold AKP de første åra), mulig jeg ikke ble herja med, mulig jeg lukker øynene. For etter som tida har gått, er jeg mer åpen for at det var et skeivt forhold mellom demokrati og sentralisme. Kanskje var det kvinneopprøret på midten av 1980-tallet, med en uavbrudt rekke med partiledere fram til Jorun Gulbrandsen i dag som var «oppgjøret» som ble gjort i praksis.

Min erfaring med AP er veldig knyttet til de femten åra jeg var platearbeider. Lars Skytøen var leder av Jern og Metall og Kaldnes-klubben var ledet av Jernlaget. Jeg tror jeg ble valgt til nestleder i klubben på grunn av behovet for å reise kamp mot nedleggingstruslene – men kanskje også som et frisk, og jeg tror demokratisk, pust. Håkon Lie var ikke bare en person, men et begrep, selv om han hadde forlatt APs partikontorer på det tidspunktet.

Du jobbet i Nybrott på den tida. Kjenner du deg igjen, eller må jeg skifte briller?

Unni: På den tida var Håkon Lie blitt en patetisk gammel gubbe, med mine briller. Han var så forbanna på Einar at han reiste seg og forlot landsmøtet da Einars 80-årsdag skulle markeres, og slikt kan en jo bare riste på hodet av. Vi holdt rådslag og studiesirkler om hvert eneste partiprogram, vi også. Men i hvor sterk grad vi ble hørt, er vanskelig å si. Abortsaken som kom inn i programmet etter et benkeforslag på landsmøtet var i hvert fall ei rein arbeidsulykke.

Jeg er enig i at sentralstyringa var udemokratisk. Men solidaritetssamfunnet skulle vi gjerne ha beholdt. Ingen av oss er jo rike og unge og sterke hele livet. Og hvor langt må det gå før folk flest begynner å skjønne det igjen?

Musikalen (m-l) ruller videre til perioden 1999 til 2003. Nå er det Erla og Aksels voksne barn, Runa og Georg som spiller hovedrollen. Runa er blitt med i Rød Ungdom, og Georg har vervet seg til beredskapsstyrken og drar til Kosovo. Og så slutter musikalen der den begynte, ringen sluttes med Runa og kjæresten i Rød Ungdom i demonstrasjon mot Israels aggresjon i Palestina. – «Gi meg de brennende hjerter, som aldri gir tapt for tvil» …

av Pål Steigan

I Klassekampen 1. juni 2004 hadde Cathrine Holst (CH) en kommentar under tittelen «De nye krigene». Artikkelen tar opp tendensen til privatisering av krigen i vår tid, kontraktørenes inntogmarsj, så å si. Men i stikktittel på forsida og framhevet i ramme står følgende utsagn: «Enkle forklaringer om «imperialisme» som årsak til krig kommer definitivt til kort.»

Jeg ga henne et svar i en dobbeltkronikk som sto i Klassekampen noen tid etter. Hun har, så vidt jeg veit, ikke gitt meg noe svar. Etter oppfordring fra Røde Fane har jeg utvidet artikkelen, tatt med noen flere eksempler og noe mer dokumentasjon. Men utgangspunktet er fortsatt at jeg tar et oppgjør med CHs angrep på imperialismeteorien. Dersom CH etter dette skulle føle seg kallet til å gi meg tilsvar, vil jeg med glede fortsette debatten.

CHs artikkel gir dessverre ingen argumenter for utsagnet ovenfor. Det blir stående som et postulat, uten logisk eller konkret underbygging. Artikkelen handler faktisk ikke om årsaken til krig i det hele tatt, men om privatisering av krigen. Men siden en av Klassekampens faste kommentatorer velger å sette fram en slik spissformulering på et felt der Klassekampen har vært kjent for å ha helt andre oppfatninger, bør den likevel få en kommentar.

Jeg kjenner ikke til årsaken til at CH skriver «imperialisme» i anførselstegn. Hun gir ingen nøkkel til det. I politisk retorikk er det vanlig å gjøre slikt når man vil distansere seg fra et begrep.

Under Vietnamkrigen på 1960-tallet sto det strid om imperialismebegrepet. Noen av USAs kritikere mente at krigen ikke var et uttrykk for noe systemtrekk ved kapitalismen. Det var tvert om uttrykk for en uheldig politikk. Men gjennom kampen mot Vietnamkrigen vokste det fram en stadig sterkere erkjennelse av at krigen var en følge av kapitalismen, slik den arter seg i vår tid, og at det var meningsfullt å kalle dette for imperialisme. Avisa Klassekampen var viktig i arbeidet med å skape en slik forståelse.

Imperialismeteorien

Begrepet imperialisme som betegnelse på kapitalismen i vår tid, ble lansert av den britiske økonomen J A Hobson i 1902.

Hobson gjorde en høyst interessant analyse av imperialismens gjennombrudd i USA rundt forrige århundreskifte, og skrev blant annet:

«Det var det plutselige behovet for utenlandske markeder for varer og investeringer, som var så tydelig grunnlaget for imperialismen som det republikanske partiets politikk og praksis. Det var dette partiet de store industrielle og finansielle høvdingene tilhørte, og det tilhørte dem. Den eventyrlystne entusiasmen til president Theodore Roosevelt og hans «åpenbare skjebnebestemmelse» og «sivilisasjonsoppdrag» må ikke få lure oss. Det var d’herrer Rockefeller, Pierpont Morgan og deres sammensvorne som trengte imperialismen og som festet den på skuldrene til den store republikken i vest. De trengte imperialismen fordi de ønsket å bruke de offentlige ressursene i sitt land til å finne profitable anvendelser for kapitalen sin, en kapital som ellers ville ligge brakk.» (John D. Rockefeller, grunnlegger av Standard Oil og J P Morgan, grunnlegger av General Electric og US Steel, var to av sin tids største finanskapitalister, min anm. P.S.)

Hobson knytter altså imperialismen til den moderne finans- og industrikapitalens behov. Han sa at på tross av at fortjenesten som oppnås gjennom å oppnå markeder og råvarekontroll gjennom krig er mindre enn kostnadene med rustningskappløpet, er det interessene til en liten gruppe av kapitalsterke selskaper som driver fram krigen, fordi de ikke kan finne lønnsom investering av den store kapitalen sin uten slik erobring. Legg også merke til at det også på Hobsons tid, akkurat som i dag, var på moten å kalle de imperialistiske erobringskrigene for «sivilisasjonsoppdrag».

Lenin tok opp Hobsons teori og videreførte den i boka Imperialismen, det høyeste stadiet i kapitalismen fra 1916.

I følge Lenin var det visse særtrekk ved den mest avanserte  kapitalismen, slik den framsto fra tida rundt forrige århundreskifte:

• kapitalen var blitt så konsentrert at det var oppstått monopoler, som helt eller delvis behersket hele sektorer eller dominerte hele markeder,
• bankene hadde vokst fra rollen som mellommenn og blitt selvstendige finansielle operatører – det hadde vokst fram et finansielt fåmannsvelde, kapitaleksporten var blitt vel så viktig som vareeksporten,
• de store industri- og finansmonopolene hadde delt verden mellom seg og oppdelinga av verden mellom stormaktene var sluttført.

Noen mente at dette systemet kunne forbli stabilt og fredelig. Til dem sa Lenin at de lovene som styrer kapitalens utvikling ikke kjenner noen jevn og balansert utvikling. Han mente at det var umulig å tenke seg at alle kapitalistiske land kunne utvikle seg i samme takt over lengre tid. Derfor måtte det komme til stadig nye kriger om omfordeling av makt, markeder, råvarer og rikdom.

Tida etter 1916 har bekreftet dette i rikelig monn.

Veldig mye av den industrielle innovasjonen og veksten foregikk i Tyskland. Den store kolonimakta Storbritannia hadde derimot stagnert. Dette brakte Tyskland i en stadig bitrere kamp om råvarer, kolonier og markeder, i første rekke mot den britiske kapitalens imperium. Denne rivaliseringa endte i to forferdelige verdenskriger.

Jeg regner med at CH i grove trekk kan følge meg i denne framstillinga. Men hun hevder at denne analysemodellen ikke lenger er holdbar. Siden hun altså ikke gir noen argumenter for denne slutninga, er det vanskelig å diskutere.

Det er også litt oppsiktsvekkende at hun lanserer en slik tese akkurat nå som nettopp imperialismebegrepet igjen er blitt stuereint på Bush-fløya i amerikansk politikk. Mens man før ble indignert over påstander om imperialisme, har nå de nykonservative gjort nettopp imperialisme til sin fanesak. USA skal bygge et verdensomspennende imperium. USA skal gå til krig for å forsvare sine økonomiske, politiske og militære interesser hvor som helst i verden. Og USA skal ikke la smålige hensyn til internasjonale avtaler, traktater, menneskerettigheter eller liknende stå i veien for seg.

De nye imperialistiske ideologene

Den nykonservative grupperinga rundt den amerikanske presidenten forsvarer USAs rett til å bygge et verdensomspennende imperium. La oss se hva de sier:

«Først må USA vise det nødvendige lederskapet ved å etablere og beskytte en ny orden som holder løftet om å overbevise potensielle konkurrenter om at de ikke trenger å søke en store rolle eller føre en mer aggressiv politikk for å beskytte sine legitime interesser. For det andre må vi på ikke-militære områder sørge tilstrekkelig for interessene til framskredne industriland til å avskrekke dem fra å utfordre vårt lederskap eller prøve å velte den etablerte politiske og økonomiske orden. Endelig må vi opprettholde mekanismene for å hindre potensielle konkurrenter fra en gang å ha ambisjoner om en større regional eller global rolle.» (Fra Defense Planning Guidance av viseforsvarsminister Paul Wolfowitz.)

«Vi skal måtte føre krigen mot terroristene på andre lands territorium, og alle normer for internajonal orden gjør det vanskelig å gjøre det. Så presidenten blir nødt til å endre de grunnleggende holdningene til slike normer, i motsatt fall vil våre hender være bundet av foreldete institusjoner som ikke er i stand til å forsvare oss.» (Richard Perle, rådgiver for Pentagon.)

Denne nye og mer offensive imperialistiske politikken har naturligvis sine penneknekter i sentrale amerikanske aviser.

Den nykonservative fortroppen innen den amerikanske imperialismen henter fram de store historiske sammenlikningene. Mange ganger sammenliknes USAs nye verdensherredømme med Romerriket, til førstnevntes fordel:

• «USA er den mest storsinnede imperiemakt som noensinne har eksistert,» erklærte Dinesh D’Souza i Christian Science Monitor i 2002.
• «Afghanistan og andre land med problemer roper etter den typen opplyst utenlandsk administrasjon som en gang ble utøvd av selvsikre engelskmenn i ridebukser og tropehjelm,» skrev Max Boot i 2001 i en artikkel i The Weekly Standard under tittelen «The Case for American Empire.»
• I Wall Street Journal forkynte historikeren Paul Johnson at «svaret på terrorismen» er «kolonialisme».
• Mark Steyn, spaltist i National Post, skrev i Chicago Sun-Times, at «imperialisme er svaret».
• I Washington Post skrev Charles Krauthammer: «Faktum er at ikke noe land har vært så dominerende kulturelt, økonomisk, teknologisk og militært i verdenshistorien siden Romerriket.»
• Norman Podhoretz, eks-trotskist, nå nykonservativ sjefsideolog, argumenterer for at det er oppgaven til George W Bush «å føre den 4. verdenskrig (han regner den kalde krigen som den 3. verdenskrigen, min merknad, P.S.) – krigen mot militant islam». Podhoretz gir Eliot Cohen æren for begrepet «4. verdenskrig». Podhoretz mener at før 11. september var Geroge W Bush usikker på hvorfor han hadde valgt å bli president, men fra da av, «visste Bush, som gjenfødt kristen, at Gud hadde plassert ham i Det ovale kontoret med en hensikt. Han hadde plassert ham der for å føre krig mot terrorismen».
• James Woolsey, tidligere sjef for CIA, sa i en tale på UCLA 2. april 2003 at krigen i Irak er starten på den svært ønskelige 4. verdenskrigen. «Vi fører den 4. verdenskrigen, en krig som vil vare lenger enn 1. og 2. verdenskrig. Etter som vi nærmer oss et nytt Midtøsten,» sa han, «vil en masse folk bli veldig nervøse. Og vi ønsker at dere skal være nervøse.»

Striden mellom imperialistmaktene

Riktignok er det slik at USAs regjering har satt ut en god del av denne krigføringa på anbud, og at den delvis føres av private armeer av leiesoldater. Men det kan likevel ikke benektes at disse kontraktørene er der på oppdrag av staten USA og at de finansieres over det amerikanske statsbudsjettet. Det framgår også av sitatet fra Wolfowitz at USAs kriger er kriger for å hindre andre imperialiststater i å ta opp konkurransen. Okkupasjonen av Irak er direkte rettet mot interessene til særlig Frankrike, Tyskland og Russland, som før krigen hadde en langt sterkere posisjon i forhold til landets oljeressurser enn USA.

Akkurat som det var behovene til Rockefeller, Morgan osv. som la grunnlaget for imperialismen slik den framsto for hundre år sia, er det den amerikanske finans- og industrikapitalens interesser som er det helt sentrale grunnlaget for dagens kriger. Det er kampen for å kontrollere verdens oljeressurser, det er kampen for å sikre den amerikanske industrien dens markeder, det er kampen for å hindre rivalene i å bli sterke nok til å ta opp konkurransen for alvor. Det er kort sagt interessene til Halliburton, Exxon, Chevron-Texaco, Lockheed Martin osv.

USA er imidlertid en koloss på leirføtter. I åpen konkurranse taper landet nå markeder til mange av sine konkurrenter. Se på forholdet mellom EU og USA:

Kilde: EUs database: http://europa.eu.int/comm/external_relations/index.htm

USAs handelsunderskudd

På litt lengre sikt er Kina en enda større trussel mot det amerikanske verdensherredømmet. Kinas økonomi vokser nå med ca 8 prosent i året. Kina har allerede flere mobiltelefoner og snart også flere internettbrukere enn USA. Den kinesiske middelklassen utgjør allerede et kjøpekraftig marked som i antall mennesker er større enn USAs befolkning. Og handelsbalansen er en rein katastrofe for USA:

Kilde: US Census Bureau

Gjennom de store handelsunderskuddene med omverdenen har USA opparbeidet en offentlig gjeld på utrolige 7,33 trillioner dollar (estimat per 13.08.2004 fra US Department of the Treasury’s Bureau of the Public Debt). USAs nettogjeld til utenlandske kreditorer passerer i 2004 3,7 trillioner dollar. Den voldsomme militære opprustninga kombinert med store skattereduskjoner bidrar naturligvis vesentlig til dette. Et interessant moment er at skiftet kom under Ronald Reagan. Før reaganomics var USA verdens største kreditornasjon. I løpet av Ronald Reagans åtte år i Det hvite hus var landet redusert til verdens største skyldnernasjon.

De fleste land er nødt til å holde handelsunderskuddet i sjakk for å unngå at valutaen deres bryter sammen. Det slipper USA, fordi dollaren spiller rollen som internasjonal reservevaluta, ikke minst i oljehandelen. Alle land trenger dollar for å kjøpe olje. Mens andre land må skaffe seg disse dollarene ved å handle med USA, kan USA sjøl skaffe seg dollar ved å la seddelpressa rotere fortere. Sentralbankene i Japan, Kina, Sør-Korea, Russland og alle andre kjøper amerikanske obligasjoner for dollarene sine og bidrar dermed til å støtte den amerikanske valutaen på tross av et underskudd på betalingsbalansen mellom USA og omverdenen på 500 milliarder dollar årlig.

Men dette er et meget ustabilt system. Det internasjonale pengefondet IMF advarte allerede i 1999 om at det vil være en grense for hvor lenge utlandet vil være med på å finansiere det amerikanske handelsunderskuddet. Med euroen som en seriøs konkurrent som alternativ reservevaluta, er det bare et tidsspørsmål før en større del av verdenshandelen, også i olje, vil foregå i euro istedenfor i dollar, og da vil det maskineriet som holder dollaren kunstig oppe og tillater USAs regjering å kjøre budsjetter den ikke har dekning for, bli borte.

Dette kan utløse et stort krakk i USA med store og uoversiktlige konsekvenser for verdensøkonomien.

Konkurrentene betaler for USAs herredømme …

Med disse underskuddene er det i realiteten konkurrentene som betaler for den amerikanske imperialismen. USA kan betale sine enorme militærutgifter med seddelpressa, fordi konkurrentene aksepterer en sterkt overvurdert dollar. Skulle de slutte med det, ville det føre til økonomisk katastrofe for USA. Den eneste måten USA kan opprettholde dette ujamne forholdet på, er ved å ha militært strupetak på konkurrentene. Republikanernes verdensomspennende krigsprosjekt er altså ikke bare gale menns verk. Det er en logisk følge av USAs økonomiske svakhet. Hvis vi ser på militærutgiftene til stormaktene, blir dette meget synlig:

Kilde: International Institute for Strategic Studies, tall fra 2002

USAs militærutgifter er ikke bare suverent størst i verden. De er 80 prosent høyere enn utgiftene til de fem andre stormaktene til sammen – og disse tallene er fra før USAs voldsomme opprustning i 2003-2004.

Hvor sårbar den amerikanske imperialismen er understrekes når BBC melder at saudiarabiske investorer har 1.000 milliarder dollar i amerikanske banker og ytterligere tusen milliarder i aksjemarkedet. Hva skjer med amerikansk økonomi hvis disse investeringene blir trukket ut?

I dagens situasjon er det vanskelig å se hvordan USA kan opprettholde sitt verdensherredømme uten å føre stadig nye kriger. Dette understrekes ved at demokratenes presidentkandidat John Kerry i det siste har lagt seg stadig nærmere president Bush i utenrikspolitikken.

I motsetning til hva CH sier i sin kommentar, later det til at en analyse av imperialismen som grunnlag for de nye krigene ikke på noen måte er utdatert. Teoriene om imperialismen virker tvert om overraskende friske og relevante for å forstå dagens situasjon. Det er nettopp de kapitalistiske statenes, og nå i første rekke USAs, kamp for verdensherredømme som driver fram krigen, gjerne med private leiesoldater.

… det gjør også det amerikanske folket

Den ekstreme militariseringa av amerikansk økonomi er blitt gjennomført på bekostning av det amerikanske folket. Velferdsordninger er blitt rasert, helsevesen, skoler, offentlig transport, alt til fordel for den mest ensidige og voldsomste militariseringa av en økonomi som verden noensinne har sett. Hvordan dette slår ut i de føderale budsjettene får man et skremmende bilde av gjennom denne budsjettoppstillinga for 2004-budsjettet:

Militærutgiftene dominerer totalt i et land der de rike er rike som troll og de fattige lever i en fattigdom av dickensk format.

De multinasjonale selskapene

Også de andre hovedpunktene i imperialismeteorien er svært relevante den dag i dag. Ser vi for eksempel på oppdelinga av verden mellom kapitalistiske monopoler, så er den om mulig enda mer ekstrem enn på Lenins tid.

Blant de 100 største økonomiene i verden er 51 multinasjonale selskaper og bare 49 land (sammenlikning BNP/omsetning).

Den samlede omsetninga til de 200 største multinasjonale er større enn alle verdens land til sammen, utenom de ti største.

Omsetninga til de 200 største selskapene utgjør 27,5 % av verdensøkonomien, men de sysselsetter bare 0,78 % av arbeidsstyrken.

(«The rise of corporate global power» av Sarah Anderson and John Cavanagh, 04.12.2004)

 Kilder: Omsetning: Fortune, 31. juli 2000. BNP: World Bank, World Development Report 2000.

De multinasjonale selskapenes rolle er blitt brukt som et argument mot imperialismeteorien, fordi de i stor grad hever seg over nasjonalstatene og opererer som stater i staten, hvor de enn befinner seg. Når de også økonomisk overgår mange av verdens stater i økonomisk tyngde, er argumentet forståelig. Men selv om disse selskapene er multinasjonale, så hindrer det dem ikke fra å være knyttet til ulike imperialistiske stater. Aksjeeierne i General Motors og Exxon finner man over hele verden, men hjemmebasen ligger utvilsomt i USA. Dette ser vi veldig tydelig i tilfellet Irak, der nettopp multinasjonale selskaper med en amerikansk bakgrunn sikrer seg det krigsbyttet som de amerikanske væpnede styrkene har sikret kontrollen over, mens deres utenlandske konkurrenter blir holdt ute. Foreløpig er jo det motsatte tilfelle i Iran, der ikke minst de europeiske selskapene har sikret seg et innpass som amerikanske selskaper ikke har hatt mulighetene til å konkurrere om.

Så langt fra å motsi imperialismeteorien er styrken til de multinasjonale selskapene tvert om en videreføring av den oppdelinga av verden mellom store kapitalistiske selskaper som allerede Lenin omtaler i boka Imperialismen.

Cathrine Holst dømte imperialismeteorien nord og ned, som en foreldet teori fra forlengst forgangne tider. Jeg mener at jeg har ført i marken tunge argumenter for at denne teorien, dessverre må man kanskje si, er høyst aktuell og levedyktig den dag i dag. Den er ikke bare levedyktig, den er kanskje den mest relevante teorien for å forstå den avsindige kampen om verdensherredømme som pågår omkring oss akkurat nå. Derfor burde den studeres mer og grundigere. Og jeg tar gjerne en mer omfattende debatt om den, hvis Klassekampen eller andre aviser eller tidsskrifter skulle finne plass til det.

av Patrick Bond

I følge en undersøkelse fra slutten av 2002, gjennomført av det liberale Instituttet for demokrati i Sør-Afrika, øker antallet svarte som mener livet var bedre under apartheidregimet.

Avviklingen av apartheidregimet var en stor bragd. Men valget i 1994, som sikret flertall for African National Congress (ANC) med Nelson Mandela som president, endret ikke den enorme strukturelle rikdomskløften mellom det svarte flertallet og det hvite mindretallet. Det førte snarere med seg en nyliberal politikk som forsterket ulikhetene, både når det gjelder klasse, rase og kjønn. For å sikre at overgangen ble fredelig, tillot avtalen mellom det hvite rasistregimet og ANC at de hvite fikk beholde den beste jorda, gruvene, fabrikker og finansinstitusjoner. ANC hadde bare to mulige veier å gå. Den ene var å mobilisere folks entusiasme, energi og arbeidsinnsats, å bruke en større del av det økonomiske overskuddet (ved hjelp av statlige investeringer og høyere skatter), og å stoppe strømmen av kapital ut av landet, herunder tilbakebetalingen av illegitim gjeld fra apartheidtida. Den andre veien var den nyliberalistiske, kapitalistiske, med mindre reformer her og der, mens man lot som en kunne se sosialdemokratiet i horisonten.

Noen måneder før det demokratiske valget 27. april 1994 ble det dannet en overgangsregjering med både ANC og Nasjonalistpartiet, som hadde sittet ved makten i 45 år takket være at bare hvite hadde hatt stemmerett. Raselovene sto for fall, og det svarte flertallet opplevde økende verdighet. Likevel ble 1. desember 1993 et vendepunkt hvor de som kjempet for sosioøkonomisk rettferdighet i Sør-Afrika tapte, i alle fall midlertidig. Overgangsregjeringens aller første grep var å ta opp et lån fra Det internasjonale pengefondet (IMF) på 850 millioner dollar, angivelig som hjelp mot tørke, selv om den mest brennende tørken var over atten måneder tidligere. De hemmelige betingelsene for lånet, som ble lekket til en større næringslivsavis i mars 1994, inneholdt vanlige elementer fra den klassiske strukturtilpassingsmenyen: Lavere tollsatser, kutt i statlige utgifter og store lønnsnedslag innen offentlig sektor. I tillegg la Michel Camdessus, daværende IMF-direktør, et uformelt men sterkt press på påtroppende president Mandela for at han skulle beholde to av de viktigste nyliberale støttene fra apartheidtida, finansministeren og sentralbanksjefen, begge fra Nasjonalistpartiet. En viktig milepæl ble nådd i juni 1996, da toppene i ANC innførte en omfattende økonomisk strategi – «uten rom for forhandlinger» – uten å bry seg med å konsultere alliansepartnerne sine i fagbevegelsen og det sør-afrikanske kommunistpartiet (SACP), og slett ikke velgerne. Verdensbanken bidro med to økonomer og en modell som er kjent som Growth, Employment and Redistribution (GEAR – Vekst, arbeid og omfordeling). GEAR ble introdusert for å fremme tillit hos investorer i kjølvannet av et valutasammenbrudd, men ga samtidig regjeringen adgang til psykologisk å distansere seg fra den mer keynesianske modellen Gjenoppbygging og utvikling, som hadde tjent som valgprogram for ANC i 1994. Løftene som fulgte Verdensbankens økonometriske modell var storslåtte: Innen 2000 skulle den sør-afrikanske økonomien ha en vekst på seks prosent, noe som ville innebære 400.000 nye arbeidsplasser årlig.

Sammenfatning – perioden etter apartheid

Skamplettene i overgangsfasen unnskyldes av en del ANC-tilhengere som midlertidige tilbakeslag på en vei som i hovedsak er progressiv, og unik i Afrika. Et nytt dokument, Mot oppsummeringen av et tiår, er tilgjengelig på regjeringens nettside og støtter denne beskrivelsen i blomstrende ordelag. I en utgave av nyhetsbrevet ANC Today fra 7. november, som er lagt ut på regjeringspartiets nettside, brukes denne rapporten som støtte i propaganda for den økonomiske politikken etter apartheid. «Siden valget i 1994 ga ANC regjeringsmakt, har Sør-Afrika nådd et makroøkonomisk stabilitetsnivå som en ikke har sett på minst førti år. … Etter den massive investeringsflukten fra åtti- og de tidlige nittiårene, har landet opplevd en positiv tendens i form av direkte utenlandske investeringer de siste ti årene. Mellom 1995 og 2002 kom rundt 1,6 millioner flere mennesker i arbeid.»

De fleste slike påstander er omskrivninger eller ren bløff. Når ANC skryter av den makroøkonomiske stabiliteten, ignorerer de den enkleste målestokken for slik stabilitet: svingningene i valutakursene. I virkeligheten skjedde det tre sammenbrudd i pengeverdien i løpet av noen få uker i henholdsvis februar-mars 1996, i juni-juli 1998 og i desember 2001, alle med svingninger på mellom tretti og femti prosent. Hvert av dem førte til voldsomme renteøkninger, som i sin tur reduserte veksten og belønnet spekulantene. Disse periodene med makroøkonomisk ustabilitet var like dramatiske som hvilket som helst annet tilfelle gjennom de siste to århundrene, inkludert finanspanikken i 1985, som splittet de store i forretningslivet og apartheidregimet, og åpnet veien for at ANC kunne komme til makten.

Det er på ingen måte noen sunn tendens en ser i den nasjonale investeringstakten, med mindre enn to prosents økning per år i løpet av GEAR-perioden, mot løftene om en økning på sju prosent. Hvis det ikke hadde vært for at telefonselskapet var blitt delprivatisert, ville det knapt vært snakk om utenlandske investeringer. Nasjonale investeringer innen privat sektor var negative i flere år, etter som kapitalen ganske effektivt streiket ved å flytte sine ressurser utenfor landets grenser så fort den kunne. Blant målene i GEAR-programmet, ble bare de oppnådd som var mest avgjørende for de store innen finans- og forretningslivet: Inflasjonen gikk ned fra 9 til 5,5 prosent (mot GEARs anslåtte 7-8 prosent), det ble overskudd på driftsbalansen med utlandet (ikke underskudd som antatt) og et underskudd på statsbudsjettet på mindre enn 2 prosent av BNP (istedenfor det planlagte på 3 prosent).

Virkeligheten er at Sør-Afrika har gjennomgått en overgang fra apartheid basert på rase, til det som i stadig større grad kalles apartheid basert på klasse: systematisk underutvikling og segregering av det undertrykte flertallet, gjennom strukturell økonomisk, juridisk, kulturell og politisk praksis. Selv om planene for 2000 åpnet for noe mer ekspansiv vekst, har det aldri vært særlig tvil om den nyliberale orienteringen til sentralregjeringen i Pretoria. Den sittende presidenten Thabo Mbeki etterfulgte Mandela i mai 1999, men var helt fra starten av overgangsperioden hovedarkitekten for regjeringen, både politisk og administrativt, samtidig som han også var den fremste megleren i de hyppige interne konfliktene i ANC.

Tapet av arbeidsplasser har vært det mest ødeleggende etter som Sør-Afrika har omfavnet den nyliberale økonomiske politikken. I stedet for en sysselsettingsvekst på 3-4 prosent i året, som talsmennene for GEAR lovte, var det et årlig tap av arbeidsplasser på 1-4 prosent på slutten av nittitallet. Sør-Afrikas offisielle arbeidsløshetsstatistikk viste en økning fra 16 prosent i 1995 til 30 prosent i 2002. Hvis vi legger til de mange frustrerte jobbsøkerne, kommer arbeidsløsheten opp i 43 prosent. I mellomtiden økte produktiviteten jevnt og trutt, og antallet streikedager sank. Det siste skyldes delvis demobilisering av fagbevegelsen fra ANCs side og en politisk motivert fiendtlig holdning mot landsomfattende streiker, som f.eks de mot privatisering i 2001 og 2002.

De hvite kapitaleierne ønsket å unnslippe den økonomiske stagnasjonen og profittnedgangen som kommer av klassiske overproduksjonskriser. Ut over sytti- og åttitallet følte de seg beleiret av internasjonale sanksjoner, samtidig som virkningene av den mer militante holdningen blant svarte både på arbeidsplasser og i boligområder ble stadig mer merkbar. Og her blir de sentrale innrømmelsene ANC gjorde i løpet av overgangsforhandlingene tydelige. Avtalen innebar ganske enkelt følgende: Svarte nasjonalister skulle få staten, mens de hvite og selskapene deres skulle få anledning til å eksportere kapital, samtidig som de kunne bli i landet og nyte godt av utvidete privilegier som følge av den økonomiske liberaliseringen. Overskuddet før skatt skjøt i været på slutten av nittitallet, slik at det kom på samme nivå som på sekstitallet, apartheidregimets glansdager. Pretoria kuttet også selskapsskatten dramatisk (fra 48 prosent i 1994 til 30 prosent i 1999), og holdt underskuddet i BNP i underkant av 3 prosent ved å begrense de sosiale utgiftene, på tross av stigende arbeidsløshet.

Resultatet var, også i følge regjeringens egen statistikk, at gjennomsnittsinntekten til en svart familie gikk ned med 19 prosent fra 1995 til 2000 (til 3.714 dollar i året), mens inntekten til hvite familier steg med 15 prosent (til 22.600 dollar i året). Både den relative og den absolutte fattigdommen ble forsterket, med den følge at andelen husholdninger som hadde under 90 dollar i realinntekt, økte fra 20 prosent av befolkningen i 1995 til 28 prosent i 2000. På tvers av rasegrensene fikk den fattigste halvdelen av alle sør-afrikanere 9,7 prosent av nasjonalinntekten i 2000, mot 11,4 prosent i 1995. De rikeste 20 prosent tok 65 prosent av all inntekt. Det er grunn til å tro at ulikhetene bare er blitt forsterket etter 2000.

På tross av den dypere fattigdommen gjennomførte regjeringen en dramatisk prisøkning på vann og elektrisitet, slik at disse utgiftene i 2002 utgjorde 30 prosent av inntekten til dem som hadde mindre enn 70 dollar i måneden å leve for. Anslagsvis 10 millioner mennesker opplevde at vannforsyningen ble stengt, i følge to undersøkelser gjennomført av regjeringen. 10 millioner fikk også strømmen frakoplet. Kommunale statistikker viser at 60 prosent av disse fortsatt ikke hadde fått strømmen igjen etter seks uker, noe som viser at årsaken ligger i den faktiske fattigdommen, og ikke i en»ikke-betal-kultur», som det ble sagt fortsatt hang igjen etter antiapartheid-aktivismen. I tillegg har to millioner mennesker blitt fratatt hjemmene sine eller jorda etter frigjøringen i 1994. Av de 13 millionene som for første gang fikk tilgang til fast telefon, ble 10 millioner frakoplet igjen, fordi de ikke kunne betale regningen. Dette hang sammen med reduserte subsidier som følge av privatiseringene.

I forholdet mellom kjønnene kan man se visse forbedringer, særlig når det gjelder reproduktive rettigheter, selv om fordelingen av disse er særdeles ulik. Men Sør-Afrika opprettholder apartheidregimets patriarkalske modeller for fordeling av overskudd, både gjennom fortsatt seksuell diskriminering og gjennom systemet med arbeidskraftpendling mellom by og land, et system som subsidieres av de kvinnene som blir værende i de gamle bantustanområdene. Disse får ingen betaling for rollen de spiller i den sosiale reproduksjonen, noe som i et normalt arbeidsmarked ville vært statlige oppgaver: utdanning, helse og pensjon. Denne strukturelle utnyttingen forverres ytterligere ved at den seksuelle volden i familiene øker. Dette settes i sammenheng med økende arbeidsløshet blant menn og feminisering av fattigdommen. Kvinnene er de viktigste omsorgspersonene i hjemmene, noe som i sin tur gir dem ekstra byrder når helsetilstanden forverres.

I og med at den offentlige helsetjenesten blir dårligere, på grunn av manglende overføringer og stadig flere private tilbydere, florerer smittsomme sykdommer som tuberkulose, kolera, malaria og aids, og det i større grad enn under apartheid. Diaré tar livet av 43.000 barn hvert år, hovedsakelig på grunn av utilfredsstillende tilførsel av drikkevann. De aller fleste sør-afrikanere med HIV har lite håp om å få medisiner som kan forlenge livene deres (en halv million har per i dag et akutt behov for slike), takket være «fornektelsespolitikken» til Mbeki og helseministeren hans. Dette er en politikk erfarne fagfolk og forskere innen helsesektoren ofte betegner som folkemord. Riktignok kom det endelig et løfte fra regjeringen i september 2003 om omfattende tilgang til medisiner, men Mbeki gned raskt salt i såret. Han benektet i et intervju i New York Times at han kjente noen i det hele tatt som hadde dødd av aids, ikke en gang noen HIV-positive.

Mbeki har lyktes i å slå tilbake opposisjon fra grupper som arbeider for menneskerettigheter og våpenkontroll i forbindelse med kjøp av avanserte våpensystemer for seks milliarder dollar fra europeiske konserner. I Afrika ser en med uro på imperialistisk innblanding fra Pretorias side. Til tross for at det er inngått fredsavtaler i Sentral-Afrika og Liberia, hersker det bekymring over soliditeten i dette byggverket, ettersom en ikke har tatt opp de underliggende strukturelle årsakene til etniske konflikter og sammenbrudd i stater. Pretoria ga et eksempel på bøllediplomati, da de i 1998 invaderte nabolandet Lesotho for å holde oppe et upopulært regime. I tillegg finnes det en rekke potensielle skandalesaker som kan få betydning i kjølvannet av den nevnte våpenhandelen. Seint i 2003 kom det opp en sak som truet visepresident Jacob Zuma. Han skal ha stått bak bestikkelser på en måte som justisministeren karakteriserte som «åpenbar korrupsjon». Saken tvang en rekke ledende ANC-politikere og funksjonærer til å gå av, og den kan tyde på at daværende president Mandela hadde rett, da han sa at dette kunne bli som en kreftbyll for ANC-regjeringen.

Hvis vi beveger oss over til miljøspørsmål, kan vi ikke si annet enn at økologien i Sør-Afrika i dag er i dårligere forfatning på mange viktige områder enn under apartheid. Vi kan nevne dårlig forvaltning av jord- og vannressursene, bidrag til den globale oppvarmingen og områdene fiskeri, giftavfall fra industrien og genmodifisering. Lesotho Highlands Water Project har blitt stående som et kroneksempel på korrupsjon innen utviklingsarbeid i den tredje verden. Dette største damanlegget i Afrika forsyner Johannesburg med vann fra fjellene i Lesotho. Nye damanlegg bygges selv om talspersoner for regjeringen innrømmer at de er unødvendige, og på tross av ødeleggende konsekvenser for miljøet. Selv om det er mangel på vann, er det lite som tyder på at disse utviklingsplanene vil hjelpe særlig på situasjonen. De ekstremt høye kostnadene forbundet med å føre fram vannet, vil føre til at de fattige ikke vil få glede av det. De rikeste familiene i byene (stort sett hvite) nyter godt av svømmebassenger og «engelske hager». I enkelte av de mest livsnyterske forstadsområdene forbrukes daglig tretti ganger mer vann per hode enn i mer fattige strøk, samtidig som mange fra nettopp disse arbeider som gartnere og tjenere hos de hvite. I de uttørkede tidligere bantustanområdene står svarte kvinner i timelange køer ved kommunale vannposter. Vannkildene, både grunnvann og overflatevann, fordeles først og fremst til de hvite landeierne som resultat av apartheidsystemets fordeling av jord. Mindre enn to prosent av dyrkbar jord er fordelt på nytt (mens en femårs målsetting sier tretti prosent), og den nyliberale politikken til Pretoria er totalt forfeilet i forhold til å kunne løse dette.

Det finnes andre eksempler på rester fra apartheidtida på økologiens område. Det dreier seg om en rekke konflikter om naturlige landressurser (forvisningen av urinnvånere fortsetter), industrialiseringens skadelige virkninger på det biologiske mangfoldet, utilstrekkelig vern om truede dyrearter og en politikk som er altfor liberal og favoriserer genmodifisering i matproduksjonen. Når det gjelder reguleringen av havområdene, så motarbeides denne av europeiske og østasiatiske trålere og av lokale mellomstore fiskeribedrifter, som står mot sine svarte konkurrenter som driver småfiske. Ekspansiv planting av gummitrær og barskog, som hovedsakelig er ment for eksport til Øst-Asia, gjør stor skade. Ikke bare fordi det ødelegger beiteområder og skog, men også fordi det forringer jordsmonnet og fører til større flomfare slik det skjedde i Mosambik i 2000-2001, og fordi det øker spredningen av nye, fremmede plantesorter i nedslagsfeltene rundt i landet. Et konstruktivt og mye omtalt statlig program har så langt forsinket denne plantespredningen, men ikke klart å reversere den.

Den statlige politikken gjør at jordbruket i Sør-Afrika er særdeles avhengig av å bruke kunstgjødsel og sprøytemidler, mens organisk gjødsling praktisk talt ikke vektlegges. Myndighetenes manglende inngrep mot dumping og forbrenning av giftavfall har ført til en rekke sivile grupperettssaker. De omfatter både asbestofre og innbyggere som lider under vedvarende forurensing eller bor i sterkt giftinfiserte områder, som sørlige Durban, Sasolburg og Steel Valley. I de aller fleste av disse sakene er det miljøbevegelsen som kjemper, både mot konsernene og mot Pretoria.

Privatiseringen holder ikke hva den lover

Det er viktig å legge til at mens regjeringens utbasunerer «mangel på kapasitet fra statens side» som grunn til at det er vanskelig å løse sosiale og miljømessige problemer, så er i alle fall viljen til å overføre ressurser til privat drift til stede. Om utskilling, konserndrift og privatisering skulle ha muligheter til å bli vellykket noe sted i Afrika, så måtte det være i Sør-Afrika med sine store, rike markeder, forholdsvis profesjonelle bedrifter og avansert infrastruktur. Men beviser på det motsatte finner vi innen de fire viktigste sektorene for kommersialisering av statlige tjenester: Telekommunikasjon, transport, elektrisitet og vann.

Vi kan først se på kaoset innen den lukrative telesektoren, der 30 prosent av det statlige Telkom ble solgt til en amerikansk-malaysisk allianse. Takstene på lokalsamtaler gikk rett til himmels, noe som førte til at det store flertallet av nyopprettede linjer ble stengt igjen. Og 20 000 arbeidere fikk sparken. Forsøk fra myndighetenes side på å forhindre monopolprising på fastlinjer ble blokkert av konsernalliansen, både med rettslige tiltak og med trusler om å selge ut aksjene i 2002. Resultatet ble at da Telkom la ut aksjer på børsen i New York i 2003, innbrakte det skuffende 500 millioner dollar. I denne prosessen forduftet dermed anslagsvis 5 milliarder dollar, kapital Pretoria selv hadde kjørt inn i Telkom under kapitalutvidelsen på slutten av nittitallet. En avtale om priser og tjenester mellom de to store mobiloperatørene og vedvarende anklager om korrupsjon blokkerte mulighetene for at nye operatører kunne komme inn, enten det gjaldt mobiltelefon eller fastlinje.

Så til transportsektoren. Her har det dukket opp en lang rekke dilemmaer knyttet til delprivatiseringen. Privatbygde veier med bomstasjoner blir for dyre for de fattige. Privatisering av flytransport førte til at det første, regionale statseide flyselskapet brøt sammen. South African Airways lider under et fryktelig vanstyre med enorme tap på valutahandel og en uforklarlig utbetaling på 20 millioner dollar til en amerikansk direktør. Privatiseringen av flyplassadministrasjonen har ført til sikkerhetsbrudd og arbeidskonflikter. Stadige kamper med den ANC-allierte fagbevegelsen har satt spørsmålstegn ved privatiseringen av havnene. Økende konserndrift innen jernbanetjenestene har ført til nedleggelse av mange strekninger som, selv om de gikk med underskudd, var avgjørende for økonomien i distriktene.

På det tredje området, elektrisitetsforsyningen, går privatiseringen raskt. 30 prosent av det halvstatlige Eskom, den fjerde største strømprodusenten i verden, skal selges i 2004, noe som vil føre til en rekke problemer. 30 000 arbeidere i denne sektoren mistet arbeidet i løpet av nittiårene. Private selskaper prøver å øke kapasiteten til et nivå som trolig er helt unødvendig. Mens det investeres forsvinnende lite i fornybar energi, virker det som staten har tenkt å utvikle atomenergi, det vil si bygging av reaktorer i samarbeid med amerikanske og engelske selskaper. Strømprisene for boliger har økt kraftig etter at subsidiene ble angrepet på slutten av nittitallet. Som et resultat av at strømprisene gradvis ble altfor høye for folk flest, dempet Eskom utbyggingstakten på strømnettet i distriktene, mens millioner av mennesker gled inn i betalingsproblemer og fikk strømmen koplet fra. Dette førte i sin tur til omfattende motstand, blant annet i form av ulovlige tilkoplinger. Siden tuberkulose og andre luftveissykdommer ligger på epidemisk nivå, er det svært bekymringsfullt når de som mister strømmen tvinges tilbake til parafin og kull til matlaging.

På det fjerde området, vann, fjernet praktisk talt samtlige lokale myndigheter subsidiene og la seg på en politikk som bygde på at regnskapene skulle gå i balanse, det skulle være dekning for utgiftene. Dette var etter påtrykk fra de sentrale myndighetene og Verdensbanken, og skulle berede grunnen for omfattende kommersialisering av vann og avfallsbehandling. Forsøk på å dekke inn kostnadene i fattige kommuner gjør vilkårene verre for de mest sårbare i samfunnet, særlig for kvinner og dem med HIV-positive familiemedlemmer. Disse er sårbare for vannbårne sykdommer og aids-relaterte infeksjoner. Selv om privatiseringen av vann- og sanitærtjenester bare omfatter fem prosent av alle kommunene, har de sør-afrikanske pilotprosjektene som er gjennomført av verdens største selskaper innen vanntilførsel (Biwater, Suez og Saur), ført til at tjenestene overprises, og at folk ikke får tjenestene de har krav på. Kontrakter blir reforhandlet for å kunne heve strømprisene og dermed profitten. Tjenestene blir ikke bygd ut til å dekke de fattigstes behov for vann, mange lavinntektsgrupper blir frakoplet, vann må betales kontant eller på forhand, og sanitærtjenestene er av lav standard. Over hele Sør-Afrika har kravet om full utgiftsdekning ført til kontinentets verste kolerautbrudd noen sinne. Katalysatoren var vannfrakoplinger i masseomfang på landsbygda i august 2000.

Misnøye og protester øker

Denne gjennomførte mangelen på akseptable tjenester øker naturlig nok fremmedgjøringen og misnøyen. I følge en studie fra slutten av 2002, gjennomført av det liberale Instituttet for demokrati i Sør-Afrika, øker antallet svarte som mener livet var bedre under apartheidregimet. Tragisk nok svarte mer enn 60 prosent av alle spurte at landet ble bedre styrt under det hvite mindretallet. Bare én av ti mente at de folkevalgte var interessert i folks behov, og færre enn én av tre mente at den nåværende regjeringen var mer til å stole på enn apartheidregimet. Svarte var bare marginalt mer positive til regjeringen enn hvite og blandingsgrupper: 38 prosent hadde mer tillit til den enn til den tidligere. Bare 24 prosent av de svarte sør-afrikanerne var enige i en påstand om at den nåværende regjeringen er mindre korrupt enn apartheidregimet.

Blant de rundt 10 prosent rikeste hvite og enkelte rike svarte som har gleden av å leve atskilt fra det store flertallet, ligger levestandarden på topp i verdensmålestokk. Dette er tydelig for enhver som besøker en del forsteder til sør-afrikanske byer, forsteder fint lite preget av integrering. Apartheidrasismen var alltid særdeles tydelig i segregeringen av boligområdene. Etter frigjøringen i 1994 fulgte Pretoria et råd fra Verdensbanken om å unngå offentlig boligbygging. Det har praktisk talt ikke blitt bygget noen nye boliger i regi av kommuner eller boligbyggelag. Det ble gitt mindre subsidier enn nødvendig, og folk mer avhengig av banker og private entreprenører. Privatiseringen av bolig er faktisk noe av mest ironiske ved Sør-Afrika etter apartheid, ikke minst fordi mannen som sto for oppfølgingen av rådet fra Verdensbanken, var Joe Slovo, leder i det sør-afrikanske kommunistpartiet SACP. (Slovo døde av kreft kort tid etter. Sjefsbyråkraten under ham i ANC, som var arkitekten bak iverksettelsen av denne politikken, arbeider nå for et av Verdensbankens underkontorer.)

Ni år senere innrømmet den regionale boligministeren med ansvar for det sentrale Johannesburg overfor en avis at boligpolitikken hadde ført til apartheid etter klasse, og at dette var pinlig for regjeringen. «Integrerte boligstrøk, både i økonomisk og rasemessig forstand, krever at vi forlater dagens politikk ….» Han la til: «Vi har alltid ment at lavbudsjetthus bør plasseres vekk fra eksisterende bebyggelse, fordi de ellers vil påvirke eiendomsprisene. «Det som forklarte og begrunnet denne politikken, var i følge en av sjefene for Lew Geffen Estates, en av de største eiendomsmeglerne i Johannesburg: «Lavbudsjett boligbygging bør legges til utkantene, hvor tomtene er billige, slik at selve husene kan bli av bedre kvalitet.»

Dessverre er det Geffen og andre som dem, forretningsbankene og deres allierte blant entreprenørfirmaene, som fortsatt står bak boligbyggingen. Det er rimelig å anta at det ikke vil bli noen forandring av bybildet i Johannesburg, med områder som mange svarte innbyggere kaller «kennel». Det er ikke akkurat «kvalitetshus» der. Hundretusener av de boligene som er reist med statssubsidier etter apartheid, er ofte bare halvparten så store som de 40 kvadratmeter store «fyrstikkeskene» som ble bygd under apartheid. Dessuten er de ofte plassert enda lenger unna arbeidsplasser og kommunale kontorer og servicetilbud. I tillegg til den stadige frakoplingen av vann og strøm, lider de nye slumområdene av dårlig kvalitet på statlige tjenester, slik som sjelden søppeltømming, dårlige veier og manglende drenering av flomvann.

Globaliseringen tvang meg til å gjøre det!

Hvordan kunne en én gang så stolt frigjøringsbevegelse degenerere så raskt? Det er fristende å gjenta poenget at nyliberalismen ble diktert av Det internasjonale pengefondet i desember 1993, før det ble befestet gjennom GEAR-programmet. Tre tidligere vedtak var også avgjørende:

• Å sløyfe «nasjonalisering» fra ANCs propaganda (april 1992).
• Å tilbakebetale gjelden på 25 milliarder dollar som en arvet fra apartheidregimet (oktober 1993).
• Å gi Sentralbanken formell uavhengighet allerede i interimperioden (november 1993).

Enkelte andre forhold i verdensøkonomien burde også nevnes. Noen uker etter frigjøringen i mai 1994, da Sør-Afrika ble innlemmet i GATT (General Agreement on Tariffs and Trade) på ufordelaktige vilkår, la det grunnlaget for at industrialiseringen av landet ble satt i revers. I januar 1995 begynte privatiseringen for alvor. Liberalisering av finansmarkedet skjedde i mars 1995, ved at kontrollen med valutahandel ble avviklet. Ironisk nok skjedde dette i kjølvannet av kapitalflukten fra Mexico som ødela verdien på pesoen der. Sør-Afrikas forsvar var å heve renten til rekordhøye nivåer (gjerne tosifrete), og høyt har det fortsatt å være. Senere, i perioden 1998-2001, tillot ANC-regjeringen at de største konsernene flyttet sine finansielle hovedkvarterer og børsregistreringer til London.

Under slike omstendigheter var GEAR-programmet bare et luftslott, og feilgrepene i den makroøkonomiske politikken innrømmes til dels også i Pretoria. I april 2002 kom det en artikkel med overskriften «Stort sprang mot stagnasjon, hilsen Verdensbanken». Bloomberg News Service skrev at finansminister Trevor Manuel lojalt propaganderte «kutt i utgiftene, nedbygging av tollmurer og kampen mot inflasjon de siste seks årene, etter retningslinjer fra Verdensbankens økonomer. Han venter fremdeles på gevinsten. Nå sier Manuel, og til og med enkelte i Verdensbanken, at den største nasjonale økonomien i Afrika ikke har oppnådd det en forventet ut fra långiverens råd.»

Manuel, som hadde styreplass både i Pengefondet og Verdensbanken, og som nå leder den felles utviklingskomiteen til disse to, innrømmet til Bloomberg: «Vi har iverksatt en politikk som inneholder grunnleggende økonomiske reformer. Men framgangen er liten.» Mer generelt sa han at «utviklingslandene har gjennomført mange reformer, men gevinstene er faktisk ikke store».

Ble Manuel dyttet inn i slike «grunnleggende reformer», eller hoppet han selv? Som en veteran blant Afrika-eksperter, John Saul, sier er det en tendens til å ville avlede oppmerksomheten ved å rope «Globaliseringen tvang meg til det!» I en tale i mai 2003, som til en viss grad var selvkritisk, innrømmet Manuel at «økonomisk integrering må styres fordi vi ellers risikerer å ha sterkt begrensete valgmuligheter videre. Det er viktig at vi minner oss selv om at det er en direkte, proporsjonal sammenheng mellom begrensningene i et lands valgmuligheter og landets behov for tilgang på kapital. Nøkkelen ligger først og fremst i de to variablene: finannsieringen av underskudddet på statsbudsjettet og avhengigheten av kapital utenfra for å økonomisk utvikling.»

Denne bekreftelsen av politisk impotens overfor den globale kapitalen hadde en god side, overflatisk sett. Manuel gjorde ingen forsøk på å rette opp ubalansen i maktforholdet. De «uformelle» begrensningene var delvis knyttet til valutasvingningene. Som Manuel videre uttrykte det: «Nøkkelspørsmålet er graden av mobilitet for kapitalen, og et land krever/ønsker en større andel av den frie flyten.» Men blant mottiltakene er det et avgjørende grep å styrke kontrollen med valutahandelen. Manuel slappet imidlertid ytterligere av på kontrollen i 2003, helt i tråd med det vanlige sikksakk-løpet overfor internasjonal finans.

«Vi skal ta Sandton!»

Retorikken i Sør-Afrika kan være forvirrende. Da Mbeki besøkte Malaysia i september 2003, like før WTO-toppmøtet i Cancun, gikk han inn for at tredjeverden-regjeringer burde gå sammen med de antikapitalistiske sosiale bevegelsene. «De kan ta i bruk metoder som verken du eller jeg liker – vindusknusing, og slikt – men det budskapet de formidler, kan vi forholde oss til.» I praksis ble ikke bare mange muligheter til enhet og samarbeid ignorert, men også aktivt sabotert i denne perioden. Pretoria forsøkte å få politisk orden på et samfunn med stadig større sosial uro.

Den undertrykkende siden ved ANC-styret ble tydelig for verden i august 2002 under protestene mot FNs toppmøte om bærekraftig utvikling. Før møtet hadde begynt, arresterte de hundrevis av aktivister fra tre forskjellige bevegelser, fredelige demonstrasjoner ble forbudt, og det ble brukt bedøvelsesgranater mot et fakkeltog på 800 fra en konferanse på det største universitetet i Johannesburg. Uavhengige venstregrupper ville da samle minst 20.000 mennesker fra de fattige bydelene i Alexandra for å gå mot toppmøtet i det borgerlige Sandton. Den militante stemningen, blant annet uttrykt gjennom slagordet «Vi skal ta Sandton», kombinert med stor oppmerksomhet fra internasjonale medier, fikk Pretoria til å snu. Men i følge Yasmin Sooka fra Human Rights Foundation (og tidligere medlem av Sannhets- og forsoningskommisjonen) ble «mange politioffiserer fra apartheidstyrken innkalt for å lede sikkerhetsoperasjonene. … Det var nesten utrolig å se alle de tungt bevæpnede politifolkene og soldatene som dekket hver tomme av ruten, og med geværene rettet mot demonstrantene.» En marsj til støtte for toppmøtet som ANC-alliansen arrangerte to timer senere langs den samme ruten, samlet en snau tidel i antall.

Undertrykkingstiltakene fortsatte ut over i 2003. Ledende aktivister i de svarte bydelene i Johannesburg og Cape Town ble stadig utsatt for trakassering, og de ble arrestert for å ha motsatt seg utkastelser og strøm- og vannutkopling. Arrestasjonene var i hovedsak ulovlige, og resulterte i løslatelser under stor oppmerksomhet. Når det gjaldt den globale kampanjen for å gjøre aids-medisiner mer tilgjengelige, oppnådde Pretoria å hisse på seg lokale helseaktivister. Det skjedde da de trakk tilbake den viktigste medisinen for gravide kvinner, Nevirapine, med begrunnelse at det skulle ha foregått mangelfull utprøving i Uganda mange år tidligere. Dette skjedde før Mbekis uttalelser i Malaysia. Da sør-afrikanske aktivistgrupper reiste krav om erstatninger for profitt tatt ut av apartheidregimet og fremmet dem for amerikansk rett i 2003, la Mbeki og justisminister Penuell Maduna fram formelle krav om at sakene skulle avvises. Det kom senere fram at dette var etter påtrykk fra Colin Powell.

Slike saker har skapt betydelig avstand til store deler av den progressive bevegelsen og til den fattige delen av befolkningen. De viktigste kravene til det uavhengige venstres massekampanjer er medisiner mot aids, fritt rent vann (50 liter per person om dagen), fri elektrisitet (tilsvarende én kilowattime per person om dagen), jordreformer, slutt på husutkastelser, offentlig finansiert minstelønn, sletting av gjeld, erstatninger for profitt tatt ut av utenlandsk og innenlandsk kapital under apartheidregimet og trygghet mot vold i hjemmet. Høyt profilerte nyliberale arrangementer, som Verdens økonomiske forum (WEF), blir i stor grad møtt med protester. Til tider når protestene slike høyder at Pretoria må gjøre innrømmelser. To eksempler:

• Etter rettssaker, protester mot den farmasøytiske industrien og sivil ulydighet mot Mbeki, helseministeren og handelsministeren, kom den sterkt forsinka planen om utdeling av aids-medisiner i november 2003.
• Innbyggerne i Soweto, som illegalt knyttet seg til strømnettet i 2000, ble i april 2003 belønnet med at gjelden deres ble avskrevet. Ministeren som er ansvarlig for privatiseringen, mislyktes i å tøyle kampviljen i bydelene. I den senere tiden har regjeringen satt i gang en systematisk kampanje for å svekke militante tendenser på grasrotnivået gjennom juridisk trakassering, og til og med undertrykking på kanten eller på siden av loven fra politiets side.

Mangelen på samarbeid mellom det uavhengige venstre og ANC-alliansen kom til uttrykk da de førstnevnte organiserte i stor skala mot Bush’ politikk i 2003. Antikrigsbevegelsen, en koalisjon bestående av over 300 grupperinger, klarte gjentatte ganger å få tusener ut i store demonstrasjoner i Johannesburg, Cape Town, Durban og Pretoria. De mobiliserte langt flere enn protestene arrangert av alliansen mellom ANC, Cosatu, SACP og kirken. Det manglet ikke på høyttravende, antiimperialistisk retorikk når ANC proklamerte sitt antikrigssyn, men antikrigsbevegelsen kalte dette hykleri ved å vise til følgende: Våpenfirmaet Denel solgte høyteknologisk ammunisjon til 250 millioner dollar til Bush og Blair, krigsskip ankret opp i Durban på vei til Persiagolfen, og i juli 2003 ble Bush varmt mottatt av Mbeki for å diskutere framtidig militært og økonomisk samarbeid. Bush svarte i samme ånd ved å kalle Mbeki sin «frontmann» i forhold til Zimbabwe-krisen. Afrikarådgiveren til Bush, Walter Kansteiner, betegnet programmet Nytt partnerskap for Afrikas utvikling som «filosofisk midt i blinken». Samtidig er de progressive elementene i Zimbabwe, sammen med sine internasjonale støttespillere, inkludert den USA-baserte solidaritetsbevegelsen Africa Action, rystet over at Mbekis gjentatte ganger har unnskyldt Mugabes undertrykkende styre.

Under disse forholdene kommer det uavhengige venstre til å fortsette å vokse. Blant organisasjonene som kontinuerlig utfordrer ANC og kapitalen, finnes sosiale bevegelser og lokale aktivistfronter som den nasjonale, sosiale bevegelsen Indaba, Johannesburg antiprivatiseringsforum, eThekwini sosiale forum i Durban og kampanjen mot utkastelser i Western Cape. I tillegg er det en rekke sektorbaserte interessegrupper, som Prosjektet for utdanningsrettigheter, Nettverket for miljørettferd, Jubilee SA, Keep Left, Khulumani (støttegruppe for apartheidofre), De jordløses bevegelse, Solidaritetskomiteen for Palestina, Soweto strømkrisekomite, Treatment Action Campaign, Ungdom for arbeid, og noen ganger den mer inkonsekvente Organisasjonen av NGOer i Sør-Afrika. Informasjon om virksomheten deres er stort sett å finne i de større avisene og mediene, men de mer lokale gruppene bruker mediekanaler som Indymedia, tidsskriftet Debate (med «stemmer fra det sør-afrikanske venstre») og Khanya Journal. Infrastrukturen på venstresiden inkluderer også tenketanker og kurssentre som Senteret for alternativ informasjon og utvikling, groundWork, Den internasjonale gruppen for forskning og informasjon for arbeidere, Khanya College og Nataluniversitetets Senter for det sivile samfunn. De fleste av disse har nyttige nettsteder. I tillegg finnes det militante deler av Cosatu, fortrinnsvis blant de kommuneansatte.

Imidlertid har det oppstått splittende konflikter blant de uavhengige venstrebevegelsene. Det dreier seg særlig om forholdet til SACP og Cosatu. Det er stor uenighet om hvor langt man kan gå i å angripe selve ANC. Det er debatter om (og eventuelt når) det er riktig å gå inn for dannelsen av et politisk parti til venstre, og hvorvidt det er riktig å boikotte valget i 2004, eller gå inn for å stemme blankt. I tillegg fins det tradisjonelle problemer med sekterisme innen småpartier og grupperinger. Et annet viktig skille har dukket opp rundt spørsmålet om hvordan Sør-Afrika burde se på spørsmålet om jordfordeling i Zimbabwe, og til den delen av opposisjonen i Zimbabwe som har tilknytning til imperialistene. Ikke desto mindre er det min mening at mange av disse konfliktene og splittelsene kommer til å løse seg i løpet av det kommende tiåret, og det er sannsynlig at det vil bli en reorganisering av venstresiden under paraplyen til et bredt sammensatt arbeiderparti.

To uttalelser oppsummerer situasjonen i Sør-Afrika. Først denne: «Regjeringen er blitt forført av storkapitalen og er ikke i stand til å se ut over dens nærmeste interesser.» Og: «Sekteriske venstregrupper både her og utenlands beskylder bevegelsen vår for å ha forlatt det arbeidende folket, og sier at vi har iverksatt en nyliberal politikk. Disse grupperingene hevder at de følger en sosialistisk dagsorden. De påstår at vi, derimot, handler som agenter for den internasjonale kapitalistklassen og organisasjoner som Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet, mot interessene til arbeiderklassen.» Disse sitatene, henholdsvis fra den nyliberale redaktøren i avisa Business Day i juni 2003 og fra Mbekis tale på en ANC-konferanse i september 2002, avslører en elites anerkjennelse av at tiårsjubileet for frihet i Sør-Afrika ikke gir grunn til feiring blant dem som hadde håpet på et grunnleggende brudd med apartheid. Kanskje kan vi komme med en mer oppmuntrende rapport ved tjueårsjubileet.

Nyttig lesning:

For andre analyser og informasjon, anbefaler jeg flere nettsteder:

• www.nu.ac.za/ccs
• www.southafrica.indymedia.org
• www.aidc.org.za

av Ronny Kjelsberg

Det vi har vært igjennom så langt, har kun vært forberedende stadier til kommersialisering av høyere utdanning.

I dag er vi inne i en periode med mange omveltninger innen høyere utdanning. Disse omveltningene vil få direkte konsekvenser for alle ansatte og studenter ved høgskoler og universiteter i Norge, og mange aspekter ved disse fortjener absolutt mer oppmerksomhet enn de kanskje får. Dersom vi setter disse reformene inn i en historisk og politisk sammenheng, kan vi se ganske klart hva som er det egentlige formålet, eller i det minste den reelle konsekvensen av de endringene vi nå står overfor.

Det klassiske universitetet

Universitetet har historisk sett vært en arena hvor kun borgerskapets, overklassens barn gikk. Dette satte også sitt preg på de idealene som preget universitetet, og tenkningen omkring hva som er universitetets mål og funksjon i samfunnet. Studentene ble opplært til selvstendig, kritisk tenkning, og forskning og kunnskap som mål i seg selv stod i fokus. De som da gikk på universitetet var barn av de som kontrollerte og ledet samfunnet, og universitetet var slik en viktig institusjon for å gi disse studentene den kulturelle kapitalen og evne til selvstendighet som gjorde at de kunne lykkes i samfunnet og ta over styringen etter sine foreldre.

Arbeiderklassens inntog på universitetet

I takt med utviklingen av samfunnet og de kapitalistiske produktivkreftene ble studentene etter hvert i stadig større grad hentet fra andre lag av folket. Først gjorde bondesønnene sitt inntog, deretter fulgte også arbeiderklassens barn. Dette endrer universitetets natur grunnleggende. Nå skal ikke alle som tar høyere utdanning lenger utdannes til selvstendig tenkende ledere som skal tre inn i overklassen. I stadig større grad blir studenter utdannet for å fylle den voksende industriens økende behov for kvalifisert arbeidskraft. Dette gjør at vi i Vesten på 1960- og 70-tallet får et skille. I Norge skjer dette gjennom den såkalte Ottosen-komiteen som i 1965 foreslo opprettelsen av det distriktshøgskolesystemet vi har hatt i dag. (1,2) Nye kortvarige og yrkesrettede studier ble etablert for å skaffe til veie billig kvalifisert arbeidskraft til industrien, mens universitetene for en stor del beholdt de idealene det tidligere hadde hatt. Slik fikk vi nå et skille i høyere utdanning i Norge med en klar arbeidsdeling, som man kan knytte opp både til næringslivets behov for billig kvalifisert arbeidskraft, og til arbeiderklassens inntog på universitetene. Universitetene tok seg av de lange utdanningene, og hadde et fokus på selvstendighet, og utdanning gjennom forskning. Høgskolene tok seg av de korte yrkesrettede utdanningene, og det ble rekruttert fra det distriktet som hørte høgskolen til. Det var altså et slags nasjonalt samarbeid med liten eller ingen konkurranse om studenter mellom institusjonene, og et visst klasseskille ble bevart ved at mesteparten av arbeiderklassen ble kjørt inn i høgskolesystemet.

Endringene på universitetene skapte i denne perioden store studentopprør både i USA og Europa. I Norge var det Ottosen-komiteen som ble utsatt for denne kritikken. Studentene protesterte blant annet mot effektivisering av universitetsstudiene og en umyndiggjøring av studentene. (3) (Dette er også elementer som kommer tilbake i forsterket form nå gjennom den kvalitetsreformen som blir gjennomført innen høyere utdanning.) Studentmassen hadde endret seg, og da studentene oppdaget at de ikke hadde noen innflytelse på de endringene som ble gjort, gjorde de opprør. Når studentene nå ikke lenger bare var borgerskapets barn, hadde vi fått en kraftig radikalisering av studentmassen som også kunne sette protestene mot universitetsreformene inn i en mer helhetlig samfunnskritikk.

Skillet mellom universitet og høgskole utviskes

Den før nevnte situasjonen med arbeidsdeling er det som nå endrer seg. Vi er nå i en nasjonal situasjon hvor alle som vil stort sett har en mulighet til å ta høyere utdanning, og skillet mellom universitet og høgskole utviskes samtidig. Skillet utviskes på den ene siden gjennom at utdanningene blir formelt like. Både høgskoler og universitet kan nå tilby bachelor-, master- og PhD-grader, og høgskoler som tilbyr utdanning innen et stort og bredt nok spekter, kan få status som universitet.

På den andre siden har den såkalte kvalitetsreformen gjort at utdanningsmetodene også blir mer like, ved at universiteter og høgskoler nå kjører undervisningsmetoder som ligner hverandre mye mer. Innføring av store mengder obligatoriske øvinger og innleveringer i tillegg til sterkere programmering av studiet fratar studenten friheten til selv å velge den beste måten å tilnærme seg stoffet på. Sammenslåingen av sivilingeniørstudiet og det gamle AVH ved universitetet i Trondheim, til det nye NTNU, har gjort at vi nå også ved universitetet har «skoleklasser» av en type vi ellers bare kjenner fra høgskolesystemet. Det som skjer med denne nye omleggingen, er altså at studenter som ikke er komfortable med et slikt studieopplegg vil miste sin mulighet til å ta et annet valg. Valgfriheten, som man i dagens samfunn ellers snakker så mye om, forsvinner for studentene med slike obligatoriske, strømlinjeformede utdanningsmetoder. En ytterligere umyndiggjøring kommer gjennom at studielånet nå blir utbetalt hver måned, og at stipendandelen blir gjort avhengig av fullførte vekttall. Dette gir studentene en økt økonomisk ufrihet som forsterkes ved lengre semester og sterkere intensitet i studiet, noe som begrenser mulighetene til jobb ved siden av. (4) Vi ser nå at det selvstendighetsidealet som tradisjonelt har preget universitetet, er i ferd med å forsvinne. Den rasjonaliseringen og effektiviseringen som ble startet på 1960- og 70-tallet er nå i ferd med å fullføres.

Internasjonal liberalisering

Det vi har vært igjennom så langt, har kun vært forberedende stadier til kommersialisering av høyere utdanning. Det som nå følger er derimot direkte tilrettelegging. Den samme loven som gjør det mulig for distriktshøgskolene å bli universiteter, gjør det nå også mulig for private aktører som BI å få universitetsstatus. (5) Videre har vi det nå beryktede Ryssdalsutvalget (6), som foreslo at statlige høyere utdanningsinstitusjoner skulle organiseres som selveiende institusjoner.

Under WTO (World Trade Organisation) er det en «General Agreement on Trade in Services» (Gats), som også omfatter handel med undervisningstjenester. Gats-avtalen har som mål å øke tjenestehandelen på tvers av grensene, så utdanning er nå blitt et element i verdenshandelen. I praksis gjelder dette høyere utdanning. Selv om Gats ikke gjelder for områder som er myndighetsansvar, kan det være uklart hvor grensene går for myndighetenes ansvar for høyere utdanning. Med en økende likestilling mellom statlige og private utdanningsinstitusjoner, blir denne uklarheten større. (1) Dersom Ryssdalsutvalgets flertallsinnstilling nevnt over hadde gått igjennom, hadde det ikke vært hjemmel i Gats for å forskjellsbehandle norske utdanningsinstitusjoner og store multinasjonale konsern som jobber mot utdanningsmarkedet.

Nå blir det ikke flertall på Stortinget for flertallsinnstillingen fra Ryssdalsutvalget, men det er naivt å tro at slike tanker ikke dukker opp på ny i nær framtid. Selv mindretallets innstilling innebærer likevel en liberalisering. Man bryter ned de demokratiske strukturene som tradisjonelt har stått sterkt på universitetene med valg av rektor og ledere på fakultets- og instituttnivå. Dette er en prosess som allerede har startet på universitetene, hvor styrene nå har begynt å ansette ledere, men den blir befestet med den nye loven. All makt på universitetet/høgskolen vil ligge hos et styre man etter hvert kan frykte vil få et flertall av eksterne representanter, noe som i praksis betyr representanter fra næringslivet. Vi kan da få en situasjon hvor næringslivsinteresser i praksis styrer høyere utdanning i Norge. Dette vil rettferdiggjøres i et behov for å være konkurransedyktige i et stadig mer liberalisert globalt marked, og dette vil i sin tur i tråd med den nyliberale ideologien brukes til å presse fram et mer liberalt samfunn i Norge, også innen høyere utdanning. Konkurransesamfunnet presser fram en konkurransesituasjon også innen utdanning.

Norge som pådriver

Norge har vært en pådriver innen den internasjonale liberaliseringen av utdanningstjenester. I Gats-forhandlingene krevde den høyredominerte Bondevik II-regjeringen blant annet fri tilgang til utdanningssektoren i en rekke u-land: Brasil, Chile, Colombia, Egypt, Filippinene, India, Kina, Pakistan og Sør-Afrika. (7) Norge krevde full tilgang innenfor alle Gats-avtalens såkalte «modes of supply», dvs full tilgang til å opprette utdanningsinstitusjoner eid av norske selskaper, potensielt også med utenlandsk personell, som så skal konkurrere på like vilkår som lokale universiteter. (8) Norge er slik en aktiv pådriver som jobber for liberalisering av utdanning i andre land. Gats-forhandlingene er noe som normalt blir forbigått i stillhet, men dette kom fram i medias søkelys da den daværende sørafrikanske utdanningsministeren Kader Asmal, tok kraftig til motmæle under et seminar i Bergen (9), noe som igjen førte til at en noe mer defensiv norsk regjering trakk kravet mot Sør-Afrika (men kravene mot de andre landene ble stående). (10)

For den regionale utviklingen innen kommersialisering av høyere utdanning er de prosessene EU nå kjører fram, svært sentrale. Norge er en pådriver også her. Bolognaprosessen har som formål å skape en felles europeisk utdanningsarena innen 2010. En slik regional strømlinjeforming trenger naturligvis ikke i seg selv være en fare, men den er en klar forutsetning for en kommersialisering, og dersom vi går til kilden, Bolognadeklarasjonen fra 1999, ser vi at også her kommer argumentet om at man «… i særdeleshet (må) se på målet om å øke den internasjonale konkurranseevnen til det europeiske systemet for høgre utdanning». (11) Kommersialisering er altså her et utgangspunkt for hele prosessen. Lisboatraktaten er sluttdokumentet i Bolognaprosessen, og har som sitt sentrale politiske mål å gjøre EU til den mest «konkurransedyktige og dynamiske kunnskapsbaserte økonomien» i verden innen 2010.

Norge har arbeidet for en tettere tilknytning til Lisboatraktaten og til deltakelse i prosjekter og initiativer som helt eller delvis faller utenfor EØS-avtalen, og regjeringen har spilt en såpass aktiv rolle at Norge skal arrangere den neste store ministerkonferansen i denne prosessen i Bergen 19.-20. mai 2005. Som neste vertskapsland har Norge sekretariatsfunksjonen frem mot ministermøtet, og i den anledningen har man også laget en egen nettside. (12)

I den såkalte Globaliseringsmeldingen (13) nevnes Gats, Bolognaprosessen, Lisboatraktaten og Kvalitetsreformen i samme åndedrag når det redegjøres for regjeringens visjoner om utviklingen av norske utdanningstjenester. Til og med den norske regjeringen ser altså at disse prosessene har det samme målet, og er en del av den samme utviklingen, og de jobber hardt for å presse denne utviklingen videre på alle fronter.

Konkurranseskolen

Vi har nå sett at skillet mellom universitet og høyskole viskes ut. Dette gjør at den gamle arbeidsdelingen faller bort. I stedet for samarbeid om studentene, blir det nå en konkurranse om studentene både nasjonalt og internasjonalt. Den lokale konkurransen blir ytterligere skjerpet når institusjonene finansieres etter antall studenter og gjennomføringsgrad. Universitetet er ikke lenger et sted for utvikling og selvstendighet. Det har blitt en bedrift; en bedrift som produserer vekttall. Som for alle bedrifter vil det da handle om å maksimere inntektene, og minimere utgiftene.

I tillegg kommer regjeringen nå med et krav om at 25 % av budsjettet skal komme fra eksternfinansiert virksomhet, og at 25 % av arbeidstiden skal brukes til FOU-virksomhet. For å tilfredsstille kravet om ekstern finansiering tvinges institusjonene til å drive en næringsrettet forskning, noe som selvsagt vil måtte gå ut over grunnforskningen. I tillegg må høgskoler og universitet tilby andre tjenester til et marked hvor etterspørselen per i dag er liten. Dette vil etter hvert presse fram spørsmålet om skolepenger, et ord ingen norsk politiker i dag tør si høyt, men som utvilsomt ligger i bakhodet hos mange. Innføring av skolepenger og økte studieavgifter er en internasjonal trend i dag, og kommer i land etter land etter hvert som nyliberalismens krav om nedskjæring av offentlige utgifter når høyere utdanning, senest skjedde dette i England, og det argumenteres for det også i Norge. (14, 15)

Oppsummering

At vi med en regjering fra høyresiden i politikken får en høyere utdanning som blir stadig mer skreddersydd næringslivet, burde ikke overraske noen. At det gamle dannelsesidealet ved det tradisjonelle universitetet fjernes, er derimot et klart tegn på at nyliberalismen har tatt over for verdikonservatismen i å være den førende ideologien på høyresiden i politikken, både i Norge og internasjonalt.

Hva vil denne liberaliseringen så føre til? Konkurranse om studentene og innføring av skolepenger vil gi en type samfunn vi ser for eksempel i USA. Et samfunn med dyre A-skoler og billigere men dårligere B-skoler. Skillet mellom de med velstående foreldre og de med en mindre privilegert bakgrunn gjenopprettes, og vi får igjen noen skoler som utdanner samfunnets ledere, og noen som utdanner billig kvalifisert arbeidskraft til næringslivet. Det er grunn til å tro at dette vil føre til at statusen til enkelte yrker vil svekkes, blant annet enkelte tekniske yrker vil gi mindre status når de er resultat av en strømlinjeformet utdanning som ikke har selvstendig tenkning, og utdanning gjennom forskning i fokus.

Vi ser altså at de endringene vi ser i høyere utdanning i dag, ikke nødvendigvis er noe nytt eller fremtidsrettet, de tar oss tvert imot tilbake til samfunnsstrukturer vi hadde for 100 år siden, og som de aller fleste av oss antagelig er glade vi er kvitt.

Noter/kilder:

• 1. Nyborg, Per; Sentrale utviklingstrekk i UH-sektoren, nasjonalt og internasjonalt, Universitets- og høyskolerådets lederutviklingsprogram, 10.-12. juni 2003.
• 2. Hansen, Jan Erik Ebbestad (red.); Norsk tro og tanke bind 3, Universitetsforlaget, 2001.
• 3. Berntsen, Harald; Universitetet i samfunnet, Dagbladet 25. og 26. april 1968, Studenter og byråkrati, 1969.
• 4. Kjelsberg, Ronny; En umyndiggjøring av studenten, Adresseavisen 15. mars 2001, Friheten 16. mars 2001.
• 5. Magnus, Gunnar; BI vil bli universitet, Aftenposten 11. august 2003.
• 6. NOU 2003: 25, Ny lov om universiteter og høyskoler, Statens forvaltningstjeneste Informasjonsforvaltning, Oslo 2003.
• 7. Vermes, Thomas; Norge vil åpne u-land for skoleeksport, Nationen 1. august 2002.
• 8. South-African Council for Higher Education, www.che.org.za/documents/d000041/index.php
• 9. Naido, Sharda; Asmal shuns WTO deal on education, Business Day 7. oktober 2003.
• 10. Vermes, Thomas; Trekker Gats-krav om utdanning, Nationen 11. oktober 2003.
• 11. De europeiske utdanningsministrenes felleserklæring, Bologna, 19. juni 1999.
• 12. http://www.bologna-bergen2005.no/
• 13. St.meld. nr. 19 (2002-2003), En verden av muligheter – globaliseringens tidsalder og dens utfordringer, godkjent i statsråd 28. mars 2003.
• 14. Salvanes, Kjell G; Tony Blair og høgare utdanning, Bergens tidende 25. januar 2004.
• 15. Blair vant viktig avstemning, Bergens tidende 27. januar 2004.

av Siri Jensen

Sommer betyr bøker. Hyttesommer betyr enda flere bøker, i solvegg, i dårlig vær, i senga eller på trappa med morgenteen. Krim – for å gire ned, fag og politiske bøker når energien kommer tilbake, skjønnlitteratur når du har fått tilstrekkelig ro. Tid til sammenhengende lesning, uten å skulle bruke det til noe som «må gjøres». Etter hvert kommer lysten til å dele det en har lest – diskutere det, bruke det.

Jeg har i mange år vært opptatt av vanlige kvinners liv og rolle i kampen for et annet samfunn, kvinnene i arbeiderklassen, både kvinnepolitisk og fagligpolitisk. Likevel har jeg de siste åra skygget unna diskusjonen om klasseanalyse, som alltid har sett ut til å måtte ende med diskusjonen om sykepleiere og lærere, med konkret analyse, moralisme og kjønnsmotsetninger i en uskjønn blanding.

I sommer har to bøker gitt meg ny inspirasjon. Sosiologen Erik Olin Wright har skrevet boka Class counts, som innbyr til andre diskusjoner. Wright og Goldthorpe er de to mest refererte klasseteoretikerne i engelskspråklig litteratur, Wright i en marxistisk tradisjon med utgangspunkt i utbyttinga, Goldthorpe i en weberiansk tradisjon med lagdelingsteori.

Wright bygger opp sin klasseanalyse på tre kriterier, eiendomsretten til produksjonsmidlene (som den grunnleggende), makt/ledelse (authority) og fagkunnskap/ekspertise (skills/expertise). Han begrunner de to siste kriteriene blant annet med at de gir privilegerte posisjoner i forhold til utbyttinga og i forhold til mulighetene for å dominere eller å bli dominert.

Med 3 dimensjoner på hver av de to siste kriteriene får han en matrise med 9 ulike plasseringer, fra rendyrket arbeiderklasseposisjoner uten fagkunnskaper eller formell autoritet i den ene enden til ledere som også er eksperter i den andre. Mellomposisjonene betegner han som motsetningsfylte klasseplasseringer. I arbeiderklassen regner han inn faglærte arbeidere og arbeidsledere/mellomledere uten fagkunnskaper/ekspertise, men ikke mellomledere med fagekspertise, men modellen er ikke avhengig av å følge ham i dette.

Wright går også inn på ulike måter kjønn og klasse virker inn på hverandre, uten at han serverer noen ferdig teori. Han argumenter mot Goldthorpe som klasseplasserer familier etter «hovedperson», ikke individer. I stedet innfører han begrepet formidlede klasseplasseringer (mediated class locations), som en måte å beskrive og forstå de som ikke tar direkte del i samfunnsmessig produksjon. Dette bruker han også til å diskutere gifte kvinners klasseplassering som dels bestemt av eget arbeid, dels av ektefellens gjennom familiens posisjon/økonomi og vice versa. Igjen brukes begrepet motsetningsfylte klasseplasseringer. Wright ser ikke klasseplasseringer som et rom i et hus, men som en knute i et nettverk av relasjoner.

Boka bygger på en omfattende spørreundersøkelse utført i mange land, blant annet i Norge, men han legger mest vekt på resultatene fra USA og Sverige og sammenlikningen mellom dem. Utfra marxistisk tenkning stiller han så opp en rekke hypoteser som han bruker det empiriske materialet til å teste ut. Han ser på hvor lett det er å krysse klassegrenser, på forholdet mellom klasser og deling av husarbeidet, på kjønnsgapet når det gjelder lederposisjoner, og på forholdet mellom klasseplassering og klassebevissthet.

Han finner blant annet ingen forskjell på arbeidsdelingen i hjemmet etter klasse, noe som gjør at han overrasket må konkludere at resultatet støtter dem som hevder at kjønn er en sjølstendig faktor som ikke kan reduseres til klassespørsmål. Han finner også at yrkesaktive kvinner i Sverige i større grad får sin klasseidentitet bestemt av eget yrke enn kvinner i USA.

Boka finnes i en studentversjon som jeg leste – og det var nok lurt å starte der – og i en mer omfattende versjon som inneholder grundigere metodebeskrivelser og to ekstra kapitler. Her diskuterer han forholdet mellom en marxistisk strukturtilnærming til klasseanalyse og en prosesstilnærming som ser på hvordan klasseidentitet skapes gjennom levde erfaringer. Han ser dette som ulike dimensjoner, selv om han legger strukturen i bånn. Han ser empirisk på betydningen av klassebakgrunn i forhold til nåværende klasseplassering, og tar også opp forholdet mellom klassebevissthet i offentlig og privat sektor. For meg åpnet Wright for en rekke spennende problemstillinger, uavhengig av om man er enig med ham i de konkrete vurderingene.

Wright konkluderer med at det store flertallet i den amerikanske arbeiderklassen er kvinner eller svarte. Og han viser hvordan den antikapitalistiske bevisstheten er større blant svarte enn hvite. For øvrig går han ikke mye inn på det økte innslaget av innvandrere i arbeiderklassen i andre land enn USA.

Dette påpekes av Diana Mullinari og Anders Neergaard i boka Den nya svenska arbetarklassen. Denne boka tar utgangspunkt i studiet av et nettverk av faglig aktive innvandrere som arbeider for å løfte fram spørsmål som gjelder diskriminering, underordning og rasisme innenfor de faglige organisasjonene.

For meg var det umiddelbart viktigste ved boka at den gjorde meg kjent med begrepet rasifisering. «Med dette menes prosesser der grupper av mennesker, flertallet – men ikke alle – innvandrere eller barn av innvandrere skapes som annerledes og underordnede gjennom antakelsen om deres biologiske eller etniske/kulturelle forskjeller. Gjennom rasifisering skapes et «dem» og samtidig et «vi» der blant annet nasjonstilhørighet er det sentrale.»

På samme måte som kvinner kjønnes, dvs det at de er kvinner gjøres til det sentrale som bestemmer plassering og oppfatninger, blir innvandrere rasifiserte – det at de er innvandrere bestemmer i svært mange sammenhenger deres plassering og hvordan de sees og møtes.

Sentral i rasifiseringsprosesser er den herskende klassen og staten. Rasifiseringen fører blant annet til at innvandreres plass i de dårligst betalte jobbene framstår som naturlig.

Boka knytter an både til klasseteori, antirasistisk postkolonial teori og feministisk teori, og drøfter teoretisk både forholdet til arbeidsmarkedet og synet på ideologi. Dette kan gjøre deler av den litt vanskelig for oss som ikke er inne området, men det gir et viktig innblikk i aktuelle diskusjoner.

Samtidig gjør den en konkret analyse av LO-tidningen i Sverige og hvordan framstillingen bidrar til å rasifisere innvandrere, og den formidler erfaringene fra nettverket for faglig aktive innvandrere (FAI). Her kommer det fram momenter som det er lett å kjenne seg igjen i. Det tydeligste bildet i bladet er innvandreren som problem. Innvandrere koples opp mot arbeidsløshet, arbeidsmarkedspolitiske tiltak og sosialhjelp. Og de framstilles som vanskelige å rekruttere og passive. Det framheves at de ikke forstår og møtes med en blanding av oppdragelse og hjelp, som barn. Språkundervisning løftes fram som en sentral strategi som alle er enige om, mens antidiskrimineringslovgivning er et kontroversielt tema. En tråd som løper mange av artiklene er at innvandrere ofte beskrives med en avstand som innebærer at de koples bort fra fagforeningene, problemene de har som gruppe behandles bare delvis som noe som angår fagbevegelsen. Det er hele tiden tydeligere at de er innvandrere enn at vi har felles klasseinteresser.

FAI forteller om hvordan tillitsvalgte unngår å ta opp rasismen, gjennom typiske, men ikke nødvendigvis bevisste strategier. De møter konkrete episoder med at innvandrere tolker feil, de kjenner ikke til de faktiske forholdene innvandrere arbeider under og de legger ansvaret for å ta opp rasismen på innvandrerne sjøl. FAI er også opptatt av at fagbevegelsen framstiller rasismen som noe som bare er knytta til de mest ytterliggående åpne rasistene. Dette gjør det lettere å fornekte at rasisme og rasifisering finnes i egen organisasjon.

Boka løfter også fram unntakene som bryter med det dominerende synet og drøfter FAIs betydning og strategi. Den drøfter også særskilt rasifiseringen av innvandrerkvinner. Både drøftingen av rasifiseringsbegrepet, analysen av LO-tidningen og erfaringene fra FAI legger et godt grunnlag for en kritisk diskusjon av hva det er å drive antirasistisk kamp i fagbevegelsen.

Erik Olin Wright: Class Counts. Comparative Studies in Class Analysis
Cambridge University Press 1996
Forlagsomtale av boka her – Wrights hjemmeside her

Gunn Elisabeth Birkelund, professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo, viser til Wrights tall for ulike klasseplasseringer i Norge, etter kjønn, i artikkelen «Kjønn og makt i arbeidslivet – klasseanalytiske perspektiv» i Ellingsæter og Solheim: Den usynlige hånd? i serien fra Maktutredningen.

Diana Mulinari & Anders Neergaard: Den nya svenska arbetarklassen. Facket och de rasifierade arbetarna
Borea bokförlag 2004

Bokomtale

av Viktor Brevik

Er det rasjonelle beveggrunner for krigen mot Irak? Dette kan man ikke utelukke. Men dette gjelder for sterke særinteresser med sterk politisk innflytelse og ikke det amerikanske samfunn som helhet. Professor ved BI, Øystein Noreng, drøfter dette i boka Olje på bålet.

Hva var de egentlige motivene for at USA gikk til krig mot Irak, okkuperte landet og fengslet landets president?

Den amerikanske administrasjonen har argumentert vekslende mellom å begrunne krigen med Saddam Hussein og Iraks manglende demokrati, angivelige terroristforbindelser og landets besittelse av påståtte mengder av masseødeleggelsesvåpen. De stadig skiftende begrunnelsene kan tyde på at ingen av disse var ærlige. Hva var de egentlige motivene? Ifølge forfatteren var disse behovet for å kontrollere oljen og dermed dollarens stilling og forholdet til Israel. Med andre ord en skjult dagsorden.

11. september 2001 var katalysatoren som gjorde krigen mulig, men allerede flere år i forveien gikk det to parallelle løp for et sterkere amerikansk engasjement i Golfen og Irak: Det ene av en pro-israelsk høyrefløy og det andre av planleggerne i forsvarsdepartement, understøttet av rustningsindustrien andre som leverte varer og tjenester til Pentagon.

Videre drøfter boka: Hvis da det egentlige målet var kontroll med landets oljeressurser, hvorvidt har da okkupanten oppnådd sitt mål? Umiddelbart ser dette ikke ut til å være tilfellet. Oljeutvinningen er betydelig lavere enn før krigen. USAs okkupasjonskostnad er minst 4 milliarder US-dollar i måneden, mens oljeinntektene anslås til 1 milliard US-dollar i måneden (2003). Men finnes det mer objektive, langsiktige interesser og mål enn de kortsiktige gevinster? Noreng etablerer en modellmatrise for motivasjonen langs den ene aksen som skiller mellom egennyttige og idealistiske motiv, og langs den andre aksen skiller han mellom rasjonell og irrasjonell beslutning.

Hvem er så aktørene bak krigen? USAs oljeindustri var ikke begeistret for krigen, noe derimot landets største entreprenører og krigsindustrifirmaer var, eksempelvis Lockheed Martin. Likeså firmaet Halliburton, som er en stor leverandør av varer og tjenester til oljeindustrien og som i etterkant av krigen har blitt tildelt store kontrakter i Irak av okkupanten, – uten konkurranse. Det hører med til sammenhengen at den amerikanske visepresidenten i sin tid var sjef i Halliburton.

Allerede før krigen la rustningsindustrien planer om en omfattende eksport av våpen til et USA-vennlig Irak. At Irak i 2002 hadde begynt å selge sin olje i euro kan også ha vært et ytterligere motiv for krigen.

Hvor viktig er konkurransen med Kina (og Europa)? Kina er på lang sikt en potensiell farlig motstander i konkurransen til Midtøstens olje og markeder. Anslagene tilsier at Kinas oljeimport vil øke fra 1,7 millioner fat per dag i 2000 til 9,9 millioner fat per dag i 2030. (Tilsvarende tall for Vest-Europa er 7,4 og 13,9.) Den sterke konkurransen gjør at USA ikke er i stand til å sette dagsorden i internasjonale fora slik som tidligere. Et uttrykk for dette er at Sikkerhetsrådet ikke sanksjonerte Irak-okkupasjonen. De fleste land betakket seg for å bistå med soldater og penger.

Hvor sterk faktor er den jødiske lobbyen som støtter staten Israel?

Både forhenværende leder av Defense Policy Board, Richard Perle, og nåværende statssekretær i forsvarsdepartementet, Douglas Feith, uttrykte forsommeren 1996 i en tenketank sterk motstand mot Oslo-avtalen mellom Israel og palestinerne. Tenketanken var finansiert av den daværende høyreorienterte israelske statsministeren Netanyahu.

Forfatteren går også inn på den positive betydningen sammenbruddet av Sovjetunionen har hatt for Israels manøvreringsmuligheter.

De jødiske velgerne i USA utgjør 2 % av befolkningen. Disse velgernes geografiske konsentrasjon gir imidlertid 4 % politisk vekt ved valgene. 78 % av jødene stemte demokratisk i 2000. Det er begrenset sympati for de ytterliggående kreftene som regjerer i Israel og trolig ønsker et velgerflertall en fredelig løsning og en egen palestinsk stat.

Sjøl om Bush frir til den sionistiske del av jødene, sitter det ingen med jødisk bakgrunn i regjeringen. President Bush og justisminister Ashcroft er kristne fundamentalister, mens visepresident Dick Cheney og forsvarsminister Donald Rumsfeld er vanlige amerikanske kristne. Felles for alle disse er at de har nære bånd til Israels høyrefløy.

Viseforsvarsminister Wolfowitz, statssekretær Feith, rådgiver Perle og rådgiver Abrams er jøder og nøkkelpersoner i kretsen rundt Bush. Abrams er dømt for å ha løyet i Iran Contras-affæren, hvor man smuglet våpen for styrte sandinistene i Nicaragua. Perle har nære forbindelser med blant annet israelsk våpenindustri og har stadig blitt anklaget for inhabilitet og interessekonflikter, noe som gjorde at han trakk seg fra Det forsvarspolitiske råd. Feith er tidligere partner i et israelsk advokatselskap og tidligere konsulent for israelsk rustningsindustri.

Tradisjonelt står kristendom og jødedom langt fra hverandre og historisk er religionene ganske antagonistisk overfor hverandre. Hvis det nå er slik at deler av den jødiske befolkningen lar seg bruke som støttespillere for USAs økonomiske ambisjoner i Irak, hva vil da skje hvis USA lider nederlag? Vil da jødene bli syndebukken og jødehatet blusse opp blant USA konservative kristne? Alliansen kan med andre ord slå om til sin motsetning. Det er i dag en økende kritikk fra høyreorienterte kristne, eksempelvis Pat Buchanan, som mener at jødiske interesser har trukket USA ut i en gal krig. I verste fall kan et mislykket amerikansk engasjement i Midtøsten føre til en bølge av antisemittisme.

I boken blir Lenins imperialismeteori utfordret. Tidligere tiders imperialistmakter som har hatt store overskudd. Like før første verdenskrig hadde Storbritannia 7 % overskudd på betalingsbalansen av BNP og store fordringer. USA har i dag et tilsvarende stort underskudd og tre ganger så stor utenlandsgjeld. Og situasjonen vil sannsynligvis forverres. I 1914 hadde både Tyskland og Storbritannia høy sparing, mens amerikanerne sparer lite nå. Dette setter USA i en særstilling sammenlignet med andre tiders imperialistmakter, slik Lenin beskrev disse, ifølge forfatteren. USA kan ikke beskrives som en klassisk imperialistmakt som underlegger seg andre land for oppnå investeringsmuligheter og nye markeder.

I dagens nyhetsbilde refereres det til hovedsakelig tre grupper av irakere: Sunni-muslimer (Saddam-positive), sjia-muslimene i sør (Saddam-motstandere og fundamentalistiske) og kurderne (som er nasjonalistiske og for øyeblikket de mest USA-positive). Noreng gir derimot et annet bilde av sjia-området. Den samfunnskritiske og intellektuelt mer åpne tradisjonen i dette området førte til at kommunistene i perioder har stått sterkt. Kommunistene har også vært viktige støttespillere for den kurdiske bevegelsen. Kommunistpartiet deltok i revolusjonen i 1958, hvor kongedømmet ble avskaffet, noe som førte til at partiet fikk en begrenset innflytelse på regjeringen: Partiet stod sentralt i fagbevegelse og massebevegelser og i det kurdiske partiet KDP. I februar 1963 gjennomførte imidlertid det nasjonalistiske Baath-partiet et kupp hvor tusener ble henrettet uten lov og dom. Spesielt gikk det hardt utover kommunistpartiet. På dette tidspunktet bestod Baath-partiet av kun ca 3.000 medlemmer og troverdige påstander er kommet fram i om CIA-kupp. En bemerkelseverdig demokratisk og fri periode i Irak var dermed avsluttet.

På kort sikt har USA med krigen oppnådd mange negative effekter. Oljeprisen har økt, noe som gir dyrere olje for USA. Landet er avhengig av oljeimport. Krigen har kostet landet formidabelt. Og så langt har ikke Iraks oljeproduksjon nådd det nivået landet hadde før okkupasjonen og er dermed langt fra nok til å finansiere USAs utgifter. Okkupasjonen har slått en kile inn i forholdet mellom USA og Europa, først og fremst Tyskland og Frankrike.

USA kan ha håpet realpolitisk med okkupasjonen å svekke Saudi-Arabias posisjon i oljemarkedet. USA kan ha håpet å sprenge alliansen av oljeproduserende land og gjennom kontroll over irakisk oljeproduksjon og reserver å influere på prisnivået.

I siste kapittel drøfter boka hvorvidt Irak-krigen har gitt oss en farligere verden. USA som eneste supermakt kan nå ture fram på verdensarenaen. Noreng gir imidlertid leseren noen trøstens ord:

«En viktig hindring er at det amerikanske folk neppe er villig til å påta seg de umiddelbare kostnadene, mens den langsiktige gevinsten i beste fall er uviss.»

Det er sjelden jeg leser en så resonnerende politisk bok som denne, og kombinert med den solide detaljkunnskapen og de mange kildene oljeøkonomen bruker, er dette bra håndverk.

av Dr Gupta

Da den kalde krigen ble intensivert på 1950-tallet og den brutale mccarthyismen i USA begynte å bli en trussel, leverte Sweezy og Huberman en så veltalende og bitende kritikk gjennom Monthly Review at justisministeren i New Hampshire stevnet Sweezy og fikk ham endog fengslet for forakt for retten.

En av de fremste marxistiske politiske økonomer Paul M Sweezy trakk sitt siste åndedrag i Larchmont, New York 27. februar 2004. Sweezys liv strakk seg over ni tiår. Han var sønn av en rik bankier og begynte sin akademiske tilværelse som student ved Harvard 1931-32, siden ved den prestisjefylte London School of Economics der han ble kjent med marxismen. Da han døde over 70 år senere var han fortsatt marxist. For mange er fortsatt Monthly Review, som han grunnla sammen med Leo Huberman i 1949 og redigerte til sin død, ved siden av en rekke bøker han skrev alene eller i samarbeid med andre, en viktig kilde for forståelse av de marxistiske synspunktene på den kapitalistiske økonomien, imperialistisk utbytting i den tredje verden, sosialisme osv. Sweezys skrifter om politisk økonomi gjenspeiler at han ikke bare behersket marxistisk økonomi, men også andre økonomiske tankeretninger. Det som fremfor alt preger det lange livet hans er en urokkelig tillit til marxismen og sosialismens uunngåelighet som erstatning for det eksisterende kapitalistiske systemet. Det er levert fornuftig kritikk av Sweezys økonomiske analyser, men det undergraver på ingen måte hans rolle som en av verdens ledende radikale økonomiske og politiske analytikere.

Allerede i 1938 skrev Sweezy det viktige verket The Theory of Capitalist Development: Principles of Marxian Political Economy. Det var en nyskapende lærebok i de marxistiske økonomiske prinsippene. Her begynte Sweezy sin omfattende debatt mot Joseph Schumpeter og de synspunktene han fremmet i Capitalism, Socialism and Democracy. Det bør påpekes at Schumpeter, en fremstående ikke-marxistisk økonom, var en nær venn av Sweezy og holdt ham høyt. Med utgangspunkt i en sammensausing av elementer fra Marx og Keynes, uten noen egen modell, måtte også Schumpeter erkjenne at sosialismen måtte være en konsekvens av en økonomisk utvikling der «samfunnets økonomiske anliggender tilhører den offentlige og ikke den private sfæren».

Schumpeter mente at det kapitalistiske systemets stagnasjon var forårsaket av politisk kontroll, mens Sweezy viste til de motsetningene som er innebygd i selve utviklingen av det kapitalistiske systemet. For Sweezy er kapitalen et hinder for seg selv. Dette er særlig fremtredende i analysen hans av tendensene i retning av underforbruk i det kapitalistiske systemet.

Sweezy underviste en periode ved Harvard, jobbet for flere New Deal-institusjoner og sluttet seg til den amerikanske hæren når andre verdenskrig var i gang. Han var medlem av League Against Fascism og andre folkefrontbevegelser sent på 1930-tallet. Mens han arbeidet hos Hærens forskningsavdeling i London i 1943, redigerte han også det månedlige magasinet European Political Report, som hadde et klart antifascistisk, venstreorientert ståsted. Etter sitt korte virke i hæren ble han nektet nyansettelse ved Harvard, og han konkluderte med at han som marxist ikke hadde mulighet til ansettelse. Den politisk bevisste Sweezy avsverget seg ikke sitt marxistiske ståsted og slo seg heller sammen med Leo Huberman for å utgi et av verdens fremste marxistiske tidsskrifter, Monthly Review: An Independent Socialist magazine, i mai 1949 med økonomisk hjelp fra litteraturprofessor ved Harvard F O Matheissen. I det første nummeret var det en artikkel skrevet av Albert Einstein om «Hvorfor sosialisme?» (1). Monthly Review har forblitt et nødvendig og uvurderlig magasin for å forstå kapitalismen og bevegelser gjennom tiår.

Da den kalde krigen ble intensivert på 1950-tallet og den brutale mccarthyismen i USA begynte å bli en trussel, leverte Sweezy og Huberman en så veltalende og bitende kritikk gjennom Monthly Review at justisministeren i New Hampshire stevnet Sweezy og fikk ham endog fengslet for forakt for retten. Som marxist nektet Sweezy å svare på spørsmålene i retten og senere, i 1957, tok også amerikansk høyesterett opp fengslingen. Sweezy fremsto som en seierherre som symboliserte mot og intellektuell ærlighet. På denne tiden var antikommunismen også den amerikanske imperialismens krigsrop. Den amerikanske hæren invaderte Korea og USA-imperialismen gjorde mye for å spre sin oppkonstruerte versjon av Korea-krigen. Monthly Review Press ble etablert gjennom utgivelsen av I F Stones bok som tilbakeviste den offisielle versjonen av krigen.

Etter den andre verdenskrig førte spørsmålet om overgangen fra føydalisme til kapitalisme til en omfattende debatt ved utgivelsen av Maurice Dobbs bok Studies in the Development of Capitalism i 1946. Dobb la vekt på de indre motsigelsene i det føydale systemet og fremveksten av nye produktivkrefter i England som de grunnleggende årsakene til kapitalismens fremvekst. Noen år senere utfordret Paul Sweezy dette synet med sitt «bytteforholdperspektiv» der han definerte kapitalismen i form av produksjon for profitt gjennom bytte i markedet i motsetning til føydalismens tilnærmede subsistensøkonomi. Med styrke fremmet Sweezy sitt syn at kapitalismen oppsto ved hjelp av krefter som handel og internasjonal arbeidsdeling. Han mente at særlig aspekter knyttet til utbredelsen av utenriks- og innenrikshandel, inkludert ulik kolonihandel, var den viktigste faktor bak oppløsningen av føydalismen. Etter at denne viktige debatten har gått i et halvt århundre, synes det imidlertid som om de interne eller eksterne forklaringene – vektlagt av henholdsvis Dobb og Sweezy – ikke passer til utviklingen av kapitalismen i alle ulike land. I alle tilfelle er det her på plass å legge til at både Dobb og Sweezy hovedsakelig fokuserte på økonomiske endringer eller samspillet av økonomiske faktorer mot den rådende borgerlige sosiologien til Max Weber, som mente at katalysatoren i overgangen fra føydalisme lå i den «protestantiske etikken», en kulturell forklaring.

Sweezy fikk sin akademiske opplæring i klassisk og nyklassisk økonomi, og han innrømte at han måtte streve for å forstå den marxistiske teorien og å forkaste marginalnytteteorien. I Theory of Capitalist Development var den viktigste konklusjonen at langvarig kapitalstagnasjon utvikles som en følge av kapitalens tendens til overakkumulasjon. Sweezy var negativt påvirket av John Manyard Keynes, den fremste representanten for reformert kapitalisme, som likevel var kommet mye lenger enn klassiske økonomer som Ricardo og andre. I diskusjonen rundt verdifastsettelse og inntektsfordeling startet de tidligere økonomene fra det utgangspunktet at alle faktorer er fullstendig integrert i det kapitalistiske systemet og at det, gitt dette, aldri finnes noen mangel på aktiv etterspørsel. I sin General Theory forkastet Keynes dette rådende synet om konstant samspill mellom alle faktorer som ren gjetning. Keynes ville bevise at det eksisterer ufrivillig arbeidsløshet i et kapitalistisk system, at produksjonsnivået ligger langt under fullt sysselsettingsnivå og at full sysselsetting ikke er en uunngåelig realitet her. Han hevdet at en nedgang i lønningene også ville redusere etterspørselen etter varer og at en reduksjon i etterspørselen ville føre til stagnasjon. Keynes anbefalte at staten, i perioder med fallende privat forbruk, ubenyttet kapasitet i ulike sektorer og akutt arbeidsløshet, burde gå inn for økt utbud av papirpenger til å finansiere jobbskapende prosjekter. Keynes snakket også om «omfattende sosialisering av investeringer» – et synspunkt som imidlertid forble vagt. I virkeligheten er keynesiansk teori viet til å overvinne den omfattende krisen på 1930-tallet. Paul Sweezy beundret Keynes som en autentisk representant for den nyklassiske skolen «hvis fremste bedrift var å redde den fra noen av sine groveste feil». I likhet med Marx forkastet også Keynes Says lov om markeder (som benektet muligheten for manglende etterspørsel i forhold til produksjonen) og for Sweezy var Keynes fremste bidrag at han frigjorde angloamerikansk økonomi fra et tyrannisk dogme. Sweezy fant imidlertid at denne forkastelsen forble «umatchet av positive oppdagelser». Av Keynes lærte Sweezy den «omfattende analysen av den kapitalistiske økonomien som viser at depresjon og arbeidsløshet heller enn å være umulig er normen økonomien tenderer mot og som sprenger myten om at harmoni mellom private og offentlige interesser var hjørnesteinen i 1800-tallets liberalisme. Men her stoppet Keynes i sin kritikk av det eksisterende samfunnet …» (2). Sweezy så et kritisk utgangspunkt i noen av analysene av det kapitalistiske systemet, men her sluttet overlappingen, siden Sweezy mente at Keynes ikke klarte å se «økonomien som en integrert del av et sosialt system» og siden Sweezy selv var tilhenger av «en grunnleggende endring i samfunnsforholdenes struktur» til fordel for en fremgang i «menneskerasens materielle og kulturelle forhold».

I Marx’ Kapitalen er spørsmål om kapitalakkumulasjon, tendensen til kapitalkonsentrasjon osv viktige, og innen den marxistiske tradisjonen har Lenin og andre argumentert for at monopolisering betyr at konkurransen øker, ikke avvikles. De baserte seg på Marx’ teori om profittratens fall. I sitt innflytelsesrike verk Monopoly Capital poengterte Paul Sweezy og Paul Baran, i tråd med underforbrukssynet, tendensen til stagnasjon og anså at monopolet erstattet konkurransen og nødvendigheten av å investere. I keynesiansk teori er også mangler i etterspørselsnivået i markedet prominent. Sweezy og Baran argumenterte feilaktig for at monopolistiske selskaper har en voksende profitt, i motsetning til Marx’ lov om den fallende profittraten. I henhold til deres syn er profitten tilnærmet samfunnets økonomiske overskudd og tenderer til å vokse både absolutt og relativt med systemets utvikling. Her, mente de, ligger den strukturelle overgangen fra «konkurranse- til monopolkapitalisme». Det voksende «økonomiske overskuddet» i nasjonalinntekten er forskjellen mellom det samfunnet produserer, og utgiftene ved å produsere det. Denne forståelsen av «økonomisk overskudd» er åpenbart noe ganske annerledes enn Marx’ begrep om merverdi. Den regnes ut fra markedspriser i stedet for verdi og den avhenger av de samfunnsmessig nødvendige kostnadene. Når videre et slik «økonomisk overskudd», en del av bytteprosessen, dominerer markedet, står dette i motsetning til Marx’ oppdagelse av merarbeid som en del av selve arbeidsprosessen. Sweezy og Baran var inspirerte av Michal Kalecki når de konkluderte med at dersom den voksende stagnasjonen ikke gjøres noe med, må den på grunn av systemets innebygde manglende evne til å benytte seg av overskuddet, føre til underforbruk. Med dette driver de vekk fra den marxistiske forståelsen.

De refererte også til «sløsing» som en grunnleggende del av monopolkapitalismen, i langt større grad enn under konkurransekapitalisme. Slik sløsing er en sentral del av alle salgsfremstøt fra store selskaper, salgsfremmende utlegg i forskningen, jevnlige rettsutgifter, underholdning av kunder og klienter, lobbyisme osv. Slike fenomener er alt for vanlige i dagens kapitalistiske verden. I flere senere skrifter viste Sweezy og Magdoff til disse nye tendensene. Sweezy la særlig vekt på «en økning i samfunnets gjeldsstrukturer med et parallelt fall i bedriftenes og privatpersoners likviditet. Dermed ble økonomien stadig mer sårbar for den typen sjokk som i tidligere tider pleide å skape panikk; og for å demme opp for denne trusselen blir behovet for enda større inflasjon stadig mer akutt …»

Monthly Review og Monthly Review Press måtte arbeide i kraftig motgang. Allerede fra 1950-tallet leverte både Sweezy og Huberman jevnlig knusende kritikk av Vietnamkrigen i det de skrev. Etter den cubanske revolusjonen i 1959, bare 15 mil fra USA, ikke bare støttet Paul Sweezy og Leo Huberman hendelsen, de ble personlig kjent med Fidel Castro og Che Guevara, ettersom de fikk det privilegiet å reise rundt øya med dem. I kjølvannet av revolusjonen så Sweezy og Huberman at det var grunnleggende for Cuba å gå i mer sosialistisk retning for at den skulle overleve. Monthly Review Press ga ut to bøker om Cuba som fokuserte på landets økonomiske transformasjon.

Paul Barans The Political Economy of Growth representerte en nyvinning ved at avhengighetsteorien med denne boka ble brakt til første rekke og etablerte Monthly Review som en dedikert støttespiller for revolusjoner i den tredje verden. Nesten et tiår senere, da Sweezy og Baran skrev Monopoly Capital: An Essay on the American Economic and Social Order, var den dedikert til Che Guevara. Blant de andre bemerkelsesverdige bøkene som ble utgitt av Monthly Review Press på 1950- og 60-tallet var William Hiltons Fanshen – en levende beskrivelse av landreformene i Maos Kina. I 1967 hevdet Sweezy at ledelsen av kampene gjennom hele 1900-tallet hadde blitt flyttet til den tredje verden og at opprørene mot kapitalismen og oppbyggingen av sosialismen først og fremst ville finne sted i periferien av den kapitalistiske verden. I denne sammenhengen er det nødvendig å nevne Allendes marxistiske regjering som kom til makten gjennom parlamentariske valg og dens fall gjennom det CIA-støttede kuppet i 1973. Sweezy var selv en æresgjest ved Allende-regjeringens innsettelsesseremoni. Selv om han fullt og helt støttet denne regjeringen, lot han ikke være å advare om at uten støtte av en væpnet styrke og omringet på alle kanter av kapitalistiske stater, ville regjeringen forbli svak. I Monthly Review analyserte Sweezy på en briljant måte den tragiske erfaringen fra Chile med den klare konklusjonen at i land omgitt av den kapitalistiske verden kan revolusjonen bare vinne gjennom væpnet kamp. Fra slutten av 1980-tallet begynte Monthly Review å støtte radikale arbeiderklassebevegelser for sosiale endringer. Ikke bare var Sweezy en trofast tilhenger av det anti-amerikanske opprøret i El Salvador. Under ledelse av Paul Sweezy og Harry Magdoff trakk Monthly Review frem naxalittbevegelsen, studentbevegelsen i Frankrike, Tyskland, Italia osv i 1968, maoistbevegelsen i Nepal, Chiapas-opprøret i Mexico osv. Paul Sweezy slo seg sammen med andre intellektuelle tidlig på 1970-tallet for å protestere mot den statlige undertrykkelsen av hovedsakelig naxalittiske styrker i India. I 1974 var han underskriver av et memorandum i protest mot indisk statlig undertrykking.

Sweezy huskes også for sin berømmelige debatt (1970) med Charles Bettelheim som var enig med Sweezy om Monthly Reviews syn på Kina og Kulturrevolusjonen. Mens Bettelheim karakteriserte herskerklassen i Sovjetunionen som «statlig borgerskap», som KKP, mente Sweezy feilaktig at Sovjetunionen var et «post-revolusjonært samfunn», verken sosialistisk eller kapitalistisk, men med potensial til å utvikle seg til et genuint sosialistisk samfunn. Sweezy kunne ikke, på tross av erkjennelsen av den nye herskerklassen i Sovjetunionen, forlate den gamle troen på at det ikke eksisterte privatkapitalister under planøkonomi, og at det ikke kunne finne sted noen deling av det totale samfunnets kapital inn i konkurrerende eller potensielt konkurrerende enheter. Man kan vise til kamerat Charu Mazumdars motsatte påstand i 1968, der han viste til fremveksten av kapitalisme i Sovjetunionen der den klassiske kapitalistklassen ikke fantes. Likevel, det som skal slås fast her, er at Sweezy i Monthly Review i desember 1970 klart påpekte at den byråkratkontrollerte økonomien i Sovjetunionen enten måtte gå fremover ved å svekke byråkratiet gjennom å politisere folket eller gå tilbake til en profittgenererende kurs som pekte mot kapitalistisk styre. Sweezy innrømte også at de nye post-revolusjonære samfunnene utviklet «en militærlignende kløft mellom lederne og folket som med tiden … hardnet og utviklet seg til et selvreproduserende system av antagonistiske klasser …» (3).

Sweezy var aldri medlem av Communist Party of USA, som han kritiserte for sin feilaktige politikk. Men han var dessverre heller aldri medlem av noe annet kommunistisk parti og forble bare en mektig revolusjonær intellektuell tenker. Han var også kritisk til SUKP og de andre kommunistpartiene som var tro mot sovjetlinja fra Khrustsjov-perioden og fremover. Samtidig var han optimistisk med henblikk på den kinesiske sosialismen, og han satte Mao høyt. Da Kulturrevolusjonen ble iverksatt under Maos ledelse støttet Sweezy den. I en av sine glimrende artikler, «Hundred Years After Marx» i Monthly Review fra mars 1983 slo Sweezy fast at Mao etter sin død hadde blitt forkastet av KKP og at «marxismen», som i Sovjetunionen, i det minste i en overgangsperiode, hadde blitt den kinesiske herskerklassens ideologi. Men som den optimisten han var, la Sweezy til at Marx, Engels, Lenin og Maos marxisme levde, og ville fortsette å gjøre det, som en ledesnor for menneskets frigjøring.

På tross av en slik robust optimisme og skarp analytisk tenking ble både Sweezy og Magdoff midlertidig slått av et falskt håp da perestrojka og glasnost ble presentert som en demokratisk tilbakevending til sosialistiske prinsipper av Gorbatsjov. Den raske historiske endringen og Sovjetunionens og andre tidligere sosialistiske land i Øst-Europas fall gjorde brutalt slutt på disse forhåpningene. Likevel kom han i utgaven av Post-Revolutionary Society fra 1990 den merkverdige kommentaren at «… krisen i Sovjetunionen og kollapsen hos deres østeuropeiske allierte hadde ikke å gjøre med at sosialismen feilet. Kampen for sosialisme i Sovjetunionen … var tapt lenge før da et klassesystem ble konsolidert, og det var dette systemet som, på tross av sine ubestridte prestasjoner, til slutt mislyktes.» Det bør legges til at Sweezy på mange måter bidro til forståelsen av problemene i en sosialistisk økonomi. Han sto støtt på sin forståelse av at markedsreformer i Sovjetunionen og Øst-Europa var uforenelige med en sosialistisk transformasjon.

I september 1997 skrev Sweezy at globaliseringen verken var en hendelse eller en tilstand; det var en prosess som hadde pågått siden kapitalismens begynnelse. Sweezy reagerte kraftig på USAs aggresjon mot Irak i 1991 og anskueliggjorde den påtrengende trusselen USA-imperialismen representerer for verden. Han var ingen sofakritiker av imperialismen. Han var heller ingen eklektisk tenker. Den kreative analytiske tenkemåten hans er godt uttrykt i hans skrifter. Monthly Review har ikke bare fremvist et antiimperialistisk og antikapitalistisk standpunkt, det har generelt fremmet sosialismens sak. Sweezy leverte også sammen med kollegene en skarp kritikk av markedsbasert sosialisme. Tilsvarende ga artikler i Monthly Review passende svar til antimarxistiske postmodernistiske synspunkter. Samtidig ble det gitt stort rom for å fremme marxistiske syn på miljø- og kjønnsproblemer. Sweezy vil bli husket som en marxist som mente at «ulikt mennesker dør ikke samfunnssystemer av seg selv. De må styrtes av mennesker som ikke lenger tolererer all elendigheten …»

Noter:

• 1. Denne artikkelen sto i Røde Fane nr 4, 2002. [Tilbake]
• 2. Paul Sweezy, Essays on Keynesian Economics and The Crisis of Capitalism, Cornerstone Publications, India, 2002, side 13. [Tilbake]
• 3. Paul Sweezy, Preface For A New (Japanese) Edition of Post-Revolutionary Society, July-August 1990. [Tilbake]

av Elling Batman Zedong

Det er ikke de umulige visjonene som kjennetegner den utopiske tradisjonen; tvert imot! De gode utopiske beskrivelsene inneholder fullt mulige og praktisk gjennomførbare reformer og forslag til løsninger.

Utopien skildrer menneskenes drømmer om en bedre verden. Den beskriver i detalj hvordan samfunnet kan være, og ofte hva som er galt med samfunnet sånn det er organisert i dag. Vi har latt utopi bli et skjellsord. Vi har tillatt den herskende klasses ideologer å framstille det som tåpelig og dumt å drømme om en bedre verden. Drømmen om et bedre samfunn er sjølve forutsetninga for sosialistisk tenkning, hele grunnlaget for noen slags form for kommunistisk bevegelse. Dette har vi velvillig latt framstå som noe naivt, bortkasta og tåpelig.

Det er ikke noe rart at utopien er sett på som tåpelig i det kapitalistiske samfunnet. De fleste samfunnskommentatorer og ideologiprodusenter har som oppgave å forsvare dagens samfunn, å lage systemer som rettferdiggjør undertrykking og hevder at forandring er umulig. Det er mer rart at den sosialistiske bevegelsen sjøl ser ned på utopien, og ser på den som en avsporing, og kanskje til og med skadelig.

De utopiske sosialistene fra den franske revolusjonen hadde den svakheten til felles at de så på visjonen om det perfekte samfunn som det viktigste, og at sjølve ideen om det sosialistiske samfunnet kunne være nok i seg sjølv til å realisere det. De så for seg at rike velgjørere ville innse sosialismens overlegenhet og derfor finansiere innføring av den. Den sosialistiske modellen ville spre seg fra deres lille sosialistiske øy, og til slutt omfatte hele menneskeheten. De trodde at menneskets gode vilje, eller egentlig overklassens gode vilje, ville være nok til å skape et samfunn til beste for alle samfunnets innbyggere. De var sosialister i den forstand at de ville bygge samfunn uten undertrykking, men i hovedsak ikke i den forstand at de så på klassekampen som redskap til forandring. Marx og Engels i Kommunistenes Forbund viste at arbeiderklassen hadde objektive interesser av å styrte det kapitalistiske samfunnet, og at de store historiske samfunnsendringene besto i at en økonomisk samfunnsklasse tok makta fra den gamle herskerklassen. Arbeiderklassens kamp var det avgjørende for samfunnsendring, og alle krefter måtte kastes inn for å styrke arbeiderklassens kampkraft. Kritikken av den utopiske sosialismen var nødvendig fordi den detaljerte utopien kunne skape unødvendige motsetninger i arbeiderklassen. Men det viktigste var kanskje at den materialistiske dialektikken viser at den materielle virkeligheten skaper forutsetningene for tankene våre. Derfor kunne de si med sikkerhet at en detaljert beskrivi samfunnsmodell som var tenkt ut under kapitalismen, ville være feil. Det er umulig for et kapitalistisk menneske å vite i detalj hva som er et godt samfunn for en beboer i et sosialistisk eller kommunistisk samfunn.

Dagens sosialister og kommunister har lest Marx og Engels og deres kritikk av datidas utopister, og kasta barnet ut med badevannet. De forstår kritikken av den utopiske sosialismen, men tolker kritikken som en avvisning av hele den utopiske tradisjonen. Dagens sosialister har lest Det kommunistiske manifest, men er bare i stand til å forstå halve boka, fordi de knapt har lest en eneste utopi. Dagens sosialister tror at den utopiske sosialismen står i skarp motsetning til marxismen, og var en fase i sosialistisk teori vi er ferdige med, som vi bør ha lagt bak oss. Resultatet er at dagens sosialister og kommunister knapt er i stand til å si noe særlig om hvordan det kommunistiske samfunnet kan komme til å se ut. Det er ikke så rart; de har ikke lest et eneste forslag til organisering. Vi tør ikke skrive en for detaljert veibeskrivelse, fordi vi regner med at kartet ikke vil stemme med veien, og vi ender opp uten ide om hvor vi skal.

Vi har en kritikk av dagens samfunn, men ikke noen visjon utover det helt generelle, av typen frihet, velstand og demokrati.

Begrepet utopi betyr ikke beskrivelse av noe ønskelig, men umulig, sånn som begrepet ofte blir brukt i dagligtale. Det er ikke de umulige visjonene som kjennetegner den utopiske tradisjonen; tvert imot! De gode utopiske beskrivelsene inneholder fullt mulige og praktisk gjennomførbare reformer og forslag til løsninger. Gratis mat til alle? Fullt gjennomførbart. Opphevelsen av eiendomsrett? Mesterlig sannsynliggjort igjen og igjen innen den utopiske tradisjonen. Rullende fortau? Fullt mulig, om enn kanskje litt lite ønskelig sett med dagens økologiske øyne. Kvinnefrigjøring, opphevelse av skille mellom arbeid og fritid, oppheving av de seksuelle legningene? Praktisk gjennomførbart, ønskelig og ganske sannsynlig, ville jeg si.

Beskrivelsen av paradis derimot, hvor lammet og løven ligger sammen og koser seg i sola er ikke utopisk. Den kunne vært en del av en utopisk beskrivelse hvis en sannsynliggjorde hvorfor løven var blitt vegetarianer gjennom DNA-manipulasjon for eksempel, men så lenge visjonen ikke er gjennomførbar, så faller den utenfor den utopiske tradisjonen.

Da jeg gikk på ungdomsskolen, leste vi en del klassisk litteratur læreren mente var viktig for vår allmenndannelse, deriblant 1984 og Fluenes herre. Uten at jeg har oversikt over hva dagens ungdomskoleelever leser, så er det to bøker jeg er glad for at jeg har lest, bare for å ha sagt det. Jeg leser bøkene som kritikk av de sosialistiske forsøkene. De kan kanskje se oss noe om sosialismens fallgruver, om maktmisbruk og snikende innføring av nye klassesystemer. Sånt burde jo være gull for den maoistiske tradisjonen, men likevel sitter jeg igjen med en litt uggen følelse i munnen. Bøkene passer nemlig veldig godt inn i den rådende ideologien vi blir pådytta; du har ikke en sjanse! Hvis du vil forsøke å forandre verden til et bedre sted, er du garantert at du gjør vondt verre. Verden kan ikke forandres, på grunn av menneskenes iboende ondskap. Det vil alltid være noen som vil ha mere enn andre, eller mennesket er maktsjukt av natur. Hvis du ikke har hørt sånne utsagn, så er sjansene store for at du aldri har diskutert sosialisme eller kommunisme.

Til en viss grad inspirerte den første sosialistiske revolusjonen i 1917 til nye ideer om hvordan samfunnet kunne organiseres, og det finnes fortsatt noe utopisk litteratur fra opp til 1930-tallet. Men for de sosialistiske partiene sto beskrivelser av det gode samfunn i veien for solidariteten med det sosialistiske eksperimentet i Sovjet. Vi skulle agitere for en utvikling som ligna på den Lenin beskreiv, og egne utopier kunne komme i konflikt med utviklinga i Sovjet. Lenin sjølv kom med en kritikk av den utopiske sosialismen som er mindre inkluderende og mer skråsikker en den Marx og Engels hadde fremma. Denne kritikken skulle fungere intellektuelt disiplinerende for arbeiderbevegelsen internasjonalt og i Sovjet. Hva sosialisme betyr, var opp til Det øverste sovjet og sentralledelsen i partiet. Da den norske m-l-bevegelsen oppsto, var den inspirert av sosialismen i Kina, og agiterte for den. Vi trengte ingen egne visjoner som kunne stride med det kulturrevolusjonære Kina.

I dag har vi ingen sosialistiske land å se til. Vi har ingen virkeliggjort sosialisme vi kan vise til for å sannsynliggjøre en sosialistisk utvikling, og ihvertall ikke som vi kan bruke for å vise hvor ønskelig det er med en kommunistisk revolusjon. Denne arven etter Lenin har vi tatt vare på av gammel vane. Det er ingen igjen som husker at sosialismen bare var en drøm, så vi har slutta å drømme om den. Faen!

av Friedrich Engels

Naturen er prøvesteinen for dialektikken, skriver Engels i denne artikkelen om dialektisk materialisme fra boka Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap.

Samtidig med og etter den franske filosofien i det 18. hundreåret, hadde imidlertid den nyere, tyske filosofien oppstått og blitt fullbyrda i og med Hegel. Å ta opp igjen dialektikken som den høyeste form for tenking, var den største tjenesten til denne filosofien. De gamle, greske filosofene var alle fødte, naturlige dialektikere, og den mest universelle tenkeren av dem, Aristoteles, har også allerede undersøkt de vesentligste formene for dialektisk tenking. Men sjøl om den nyere filosofien hadde noen strålende representanter for dialektikken (for eksempel Descartes og Spinoza), hadde den kjørt seg mer og mer fast i den såkalte metafysiske tenkemåten, særlig under engelsk innflytelse. Også franskmennene i det 18. hundreåret var nesten fullt og helt under innflytelse av denne tenkemåten, særlig i de spesielt filosofiske arbeidene sine. Utafor den egentlige filosofien var de likevel i stand til å levere dialektiske mesterverk; vi kan bare huske på Nevøen til Rameau av Diderot og Avhandling om opprinnelsen til og grunnlaget for ulikheta mellom menneskene av Rousseau. Vi skal her kort gjengi det vesentligste ved de to måtene å tenke på.

Når vi tenker over naturen eller historia til menneskene eller vår egen åndelige virksomhet, kommer det først og fremst for oss et bilde av uendelige sammenviklinger av sammenhenger og vekselvirkninger der ikke noe fortsetter å være hva, hvor og hvordan det var, der alt derimot beveger seg, endrer seg, blir til og går under. Vi ser altså først og fremst helhetsbildet der enkelthetene mer eller mindre trer i bakgrunnen, vi er mer oppmerksomme på bevegelsen, endringa, sammenhengene enn på hva det er som beveger seg, endrer seg og henger sammen. Dette opprinnelige, naive, men saklig sett riktige synet på verden tilhører den gamle, greske filosofien og er først klart uttrykt av Heraklit: Alt er og er likevel ikke, for alt flyter, er i stadig endring, blir stadig til og går stadig under. Men så riktig dette synet enn griper fatt i den allmenne karakteren i helhetsbildet av foreteelsene, så duger det likevel ikke til å forklare enkelthetene som dette helhetsbildet er satt sammen av; og så lenge vi ikke kjenner dem, forstår vi heller ikke helhetsbildet. For å kunne erkjenne disse enkelthetene, må vi ta dem ut av den naturlige eller historiske sammenhengen sin og undersøke dem hver for seg etter den egenarten, de særskilte årsakene og virkningene osv. som de har. Dette er først og fremst oppgava til naturvitenskapen og historieforskninga; forskningsgreiner som av svært gode grunnen bare hadde underordna rang hos grekerne i den klassiske tida, fordi det framfor alt var de som først måtte samle inn materialet for dette. Først etter at viten om naturen og historia til en viss grad er samla inn, kan en begynne med kritisk gransking, sammenlikning og inndeling i klasser, ordener og arter. Den nøyaktige naturforskninga begynte derfor hos grekerne først i den aleksandrinske perioden, og blei etterpå videreutvikla av araberne i middelalderen: en virkelig naturvitenskap daterer seg imidlertid først fra den andre halvdelen av det 15. hundreåret, og fra da av har den gjort framskritt med stadig større fart. Forutsetningene for de kjempemessige framskritta som de siste fire hundre åra har brakt oss når det gjelder naturerkjennelse, var oppdelinga av naturen i sine enkelte deler, inndelinga av prosessene og gjenstandene i naturen i forskjellige klasser og undersøkelser av det indre av de organiske legemene med henblikk på den mangfoldige, anatomiske oppbygninga deres. Men denne arbeidsmåten har også vent oss til å oppfatte gjenstandene og prosessene i naturen enkeltvis, utafor den store helhetssammenhengen; dermed ikke i bevegelse, men i stillstand; ikke som noe som etter sitt vesen er foranderlig, men derimot som noe fast bestående; ikke som noe levende, men dødt. Og idet denne synsmåten blir overført fra naturvitenskapen til filosofien, noe som skjedde i og med Bacon og Locke, skapte den det særegne trangsynet fra det forrige hundreåret, den metafysiske tenkemåten.

Tinga og tankebildene deres, ideene, blir betrakta enkeltvis av metafysikeren, det ene etter det andre og uten det andre, faste, urørlige forskningsgjenstander som er gitt en gang for alle; han sier ja, ja, nei, nei, og det som går utover dette, det er av det vonde. Enten så eksisterer en ting for han, eller så eksisterer den ikke: En ting kan nettopp ikke være seg sjøl og noe annet samtidig. Positiv og negativ utelukker hverandre fullt og helt; årsak og virkning står likedan i urokkelig motsetning til hverandre. Denne tenkemåten ser derfor svært så innlysende ut ved første blikk fordi den svarer til såkalt sunt folkevett. Men om det sunne folkevettet er en aldri så god følgesvenn i hverdagshusholdninga, så opplever det noen merkelige eventyr så snart det våger seg ut i den vide verden til forskninga: Og hvor berettiga og til og med nødvendig den metafysiske tenkemåten enn er på så mange og utstrakte områder, alt etter tingenes natur, så kommer det likevel alltid til ei grense før eller seinere. På den andre sida av denne grensa blir den metafysiske tenkemåten ensidig, trangsynt og abstrakt og forviller seg inn i uløselige motsigelser, fordi den ser de enkelte tinga og glømmer sammenhengen, fordi den ser at noe er og glømmer at det har blitt til og skal gå under, fordi den ser ting i ro og glømmer bevegelsen, fordi den ikke ser skauen for bare trær. Til daglig bruk veit vi for eksempel om et dyr lever eller ikke, og kan hevde det med sikkerhet:

Men ved nærmere undersøkelse finner vi at dette mange ganger er ei høyst innvikla sak, noe som juristene veit svært godt, de som har strevd forgjeves med å finne ei rasjonell grense for hva som er mord eller ikke når det gjelder drap av barn i mors liv: Og like umulig er det å fastslå, når døden inntreffer ettersom fysiologien påviser at døden ikke er noe som skjer på en gang og øyeblikkelig, men derimot er en svært langvarig prosess. Likedan er ethvert organisk vesen hvert øyeblikk det samme og ikke det samme; hvert øyeblikk bearbeider det stoff som en tilført utafra og utskiller andre, hvert øyeblikk dør det celler i legemet til ethvert organisk vesen og det dannes nye; alt ettersom det går lengre eller kontere tid, blir stoffet i dette legemet fullstendig fornya med andre stoffatomer, sånn at ethvert organisert vesen er det samme og likevel et annet. Ved nærmere gransking finnen vi også at de to polene i en motsetning, som positiv og negativ, er like uatskillelige som de står i motsetning til hverandre, og at de trass i all motsatthet gjennomtrenger hverandre gjensidig. Likedan at årsak og virkning er forestillinger som i og for seg er gyldige bare når de blir anvendt på det enkelte tilfellet, men at de går sammen så snart vi gransker det enkelte tilfellet i allmenn sammenheng med helheta i verden. De løser seg opp i synet på den universelle vekselvirkninga der årsaker og vinkninger stadig bytter plass, det som her eller nå er virkning, blir der eller da årsak og omvendt.

Ingen av disse prosessene og tenkemåtene passer inn i rammene til den metafysiske tenkinga. Men for dialektikken, derimot, er sånne prosesser som nevnt ovafor, en bekreftelse på dens egen framgangsmåte, fordi dialektikken oppfatter tinga og tenkebildene deres, ideene, som noe som etter sitt vesen står i sammenheng med hverandre, er kjeda sammen, er i bevegelse, oppstår og går under. Naturen er prøvesteinen for dialektikken, og vi må gi den moderne naturvitenskapen æra for at det fins et ytterst rikelig og stadig voksende materiale for denne prøva, og dermed beviset for at det til sjuende og sist går dialektisk for seg i naturen og ikke metafysisk, at naturen ikke beveger seg i en evig ensformig krets som stadig gjentar seg, men gjennomgår ei virkelig historie. Framfor alt må en her nevne Darwin som tildelte den metafysiske naturoppfatninga det kraftigste støtet ved at han påviste at hele den nåværende organiske naturen, planter og dyr og dermed også mennesket, er produktet av en utviklingsprosess som har foregått i millioner av år. Men ettersom de naturforskerne som til nå han lært seg å tenke dialektisk, kan telles på fingrene, så er det konflikten mellom forskningsresultatene og den tradisjonelle tenkemåten som er skyld i den grenseløse forvirringa som nå hersker i den teoretiske naturvitenskapen, og som bringer så vel lærer som elev, forfatter som leser til fortvilelse.

Ei nøyaktig framstilling av helheta i verden og utviklinga av denne helheta og av menneskeheten, så vel som gjenspeilinga av denne utviklinga i tankene til menneskene, kan altså bare gis ved hjelp av dialektikken ved stadig å iaktta den allmenne vekselvirkninga mellom det som blir til og det som går under, mellom de endringene som går fram og de som går tilbake. Og i denne ånd stod også den nyere, tyske filosofien straks fram. Kant åpna løpebana si med at han oppløste det uforanderlige solsystemet til Newton, og – etter at det hadde fått det berømte første støtet – evigvarigheta til dette systemet, han oppløste det i en historisk prosess: i at sola og alle planetene hadde oppstått av en roterende tåkemasse. Dermed trakk han den slutningen at i og med at det hadde oppstått, måtte solsystemet nødvendigvis også gå under en gang. Et halvt hundreår seinere blei påstanden hans begrunna matematisk av Laplace, og enda et halvt hundreår seinere viste spektroskopet at sånne glødende gassmasser eksisterte i forskjellige stadier av fortetting i verdensrommet.

Denne nyere, tyske filosofien fant avslutninga si i systemet til Hegel, der – og det er hans store fortjeneste – hele den naturlige, historiske og åndelige verden for første gang blei forstått som og framstilt som en prosess, dvs. som noe i stadig bevegelse, endring, omdanning og utvikling, og det blei gjort forsøk på å påvise den indre sammenhengen i denne bevegelsen og utviklinga. Ut fra dette synspunktet så ikke historia til menneskeheten lenger ut som et kaotisk virvar av meningsløse voldshandlinger som alle er like forkastelige framfor domstolen til den nå mer modne, filosofiske fornuften, og som en gjør best i å glømme så fort som mulig, men den stod fram som utviklingsprosessen til menneskeheten sjøl, og oppgava til tenkinga blei nå å følge den gradvise utviklinga til denne prosessen trinn for trinn gjennom alle irrganger, og å påvise den indre lovmessigheta ved alt det som så ut som tilfeldigheter.

At del hegelske systemet ikke løste den oppgava som det stilte seg, er her likegyldig. Den epokegjørende fortjenesten til dette systemet var at det stilte seg denne oppgava. Det en nettopp ei oppgave som ingen enkeltperson noensinne vil kunne løse. Sjøl om Hegel – ved sida av Saint-Simon – var den mest universelle tenkeren i samtida si, så var han hindra for det første av at omfanget av hans egne kunnskaper nødvendigvis var begrensa, og for det andre av at det likeledes var begrensa hvor langt og hvor djupt kunnskapene og erkjennelsene i samtida hans rakk. Men i tillegg til dette kom det enda en tredje ting. Hegel var idealist, dvs han rekna ikke tankene i hodet sitt som mer eller mindre abstrakte bilder av de virkelige tinga og foreteelsene, men tvert om rekna han tinga og utviklinga deres bare som virkeliggjorte bilder av «ideen» som på en eller annen måte hadde eksistert før verden blei til. Dermed var alt stilt på hodet, og den virkelige sammenhengen i verden blei snudd fullstendig opp ned. Og hvor riktig og genialt detaljsammenhenger enn blei oppfatta av Hegel, så måtte mye av denne grunnen, også i detalj, te seg som et lappverk, som noe kunstig, konstruert, kort sagt galt. Det hegelske systemet var i seg sjøl et kolossalt misfoster – men også det siste i sitt slag. Det lei nemlig av enda en indre, uhelbredelig motsigelse: på den ene sida hadde det som vesentlig forutsetning den historieoppfatninga at menneskenes historie er en utviklingsprosess som etter sin natur ikke kan finne sin intellektuelle avslutning ved å oppdage ei såkalt absolutt sannhet; på den andre sida hevda dette systemet at del var sammenfatninga av nettopp denne absolutte sannheta. Et altomfattende erkjennelsessystem for natur og historie som er avslutta en gang for alle, står i motsigelse til grunnreglene for dialektisk tenking; dette utelukker imidlertid ikke på noen måte, men tvert om innebærer at den systematiske erkjennelsen av hele den ytre verden kan gjøre enorme framskritt fra slekt til slekt.

Innsikten i hvor totalt uriktig den tyske idealismen var til nå, førte nødvendigvis til materialisme, men vel og merke ikke til den helt og holdent metafysiske, utelukkende mekaniske materialismen fra det 18. hundreår. Mot denne naiv-revolusjonære, enkle forkastinga av all tidligere historie, ser den moderne materialismen på historia som utviklingsprosessen til menneskeheten, og ser på det som oppgava si å oppdage lovene for bevegelse i denne prosessen. Såvel hos franskmennene i det 18. hundreåret som ennå hos Hegel, hersker den forestillinga om naturen at den er et alltid uforanderlig hele med evige himmellegemer som beveger seg i trange kretsløp, som Newton lærte dem, og at den består av uforanderlige arter av organiske vesener, som Linné lærte dem. Mot dette setter materialismen opp ei sammenfatning av de nyere framskritta i naturvitenskapen, der naturen altså har si historia i tida, at så vel himmellegemene som de organiske artene, som under gunstige forhold lever på dem, blir til og går under, og at kretsløpa, i den grad de i det hele tatt kan godtas, antar uendelig mer storslåtte dimensjoner. I begge fall er materialismen i sitt vesen dialektisk og trenger ikke lenger en filosofi som står over de andre vitenskapene. Så snart en stiller kravet til hver enkelt vitenskap om at den må klargjøre si stilling i helhetssammenhengen mellom tinga og kunnskapen om tinga, så er enhver spesiell vitenskap om helhetssammenhengen overflødig. Det som da blir igjen av hele den eksisterende filosofien som sjølstendig vitenskap, er læra om tenkinga og lovene til tenkinga – den formelle logikken og dialektikken. Alt annet inngår i den positive vitenskapen om naturen og historia.

Imidlertid – mens omslaget i naturerkjennelsen bare kunne foregå i den grad som forskninga kunne gi det tilsvarende positive erkjennelsesmaterialet, så hadde det allerede mye tidligere skjedd historiske kjensgjerninger som medførte at historieoppfatninga tok ei avgjørende vending. I 1831 fant den første arbeideroppstanden sted i Lyon; fra 1838 til 1842 nådde den første, nasjonale arbeiderbevegelsen, den til de engelske chartistene, høydepunktet sitt. Klassekampen mellom proletariatet og borgerskapet kom i forgrunnen i historia til de landa i Europa som hadde kommet lengst, i samme grad som på den ene sida storindustrien, på den andre sida det nyerobra, politiske herredømmet til borgerskapet utvikla seg der. Læra til den borgerlige økonomien om at kapital og arbeid har like interesser, om at den frie konkurransen fører til allmenn lykke og velstand for folket, ble stadig mer slagkraftig tilbakevist som løgn av kjensgjerningene. Alle disse tinga kunne ikke lenger avvises, like så lite som den franske og engelske sosialismen som var det teoretiske om enn høyst ufullkomne uttrykket for dem. Men den gamle, idealistiske historieoppfatninga som ennå ikke var fortrengt, kjente ikke til noen klassekamp ut fra materielle interesser, kjente overhodet ikke til noen materielle interesser i det hele tatt; ut fra dette historiesynet forekom så vel produksjonen som alle økonomiske forhold bane på si’ som underordna elementer i «kulturhistoria».

De nye kjensgjerningene gjorde det nødvendig å foreta en ny undersøkelse av hele historia til nå, og da viste det seg at all historia unntatt urtilstanden var historia om klassekampen, at disse samfunnsklassene som kjempa mot hverandre, alltid var frambrakt av produksjons- og samferdselsforhold, kort sagt de økonomiske forholda i tida; at altså den økonomiske strukturen i samfunnet til enhver tid danner det virkelige grunnlaget som i siste omgang forklarer hele overbygningen av rettslige og politiske institusjoner så vel som religiøse, filosofiske og andre forestillinger i ethvert historisk tidsavsnitt. Hegel befridde historieoppfatninga fra metafysikken, han gjorde den dialektisk – men oppfatninga han hadde av historia, var i sitt vesen idealistisk. Nå var idealismen drevet ut av det siste tilfluktsstedet sitt, ut av historieoppfatninga, ei materialistisk historieoppfatning var gitt og vegen var funnet til å forklare bevisstheta til menneskene ut fra eksistensen deres istedenfor som hittil å forklare eksistensen deres ut fra bevisstheta deres.

Heretter framstod ikke sosialismen lenger som en tilfeldig oppdagelse av en eller annen genial hjerne, men som det nødvendige resultatet av kampen mellom to historisk oppståtte klasser, proletariatet og borgerskapet. Oppgava til sosialismen var ikke lenger å utarbeide et mest mulig fullkomment samfunnssystem, men å undersøke den historiske og økonomiske utviklinga som disse klassene og kampen dem imellom nødvendigvis har sprunget ut av, og å oppdage midlene til å løse konflikten i den økonomiske situasjonen som dermed er oppstått. Men den sosialismen som hittil hadde rådd, var like så uforenlig med denne materialistiske oppfatninga som naturoppfatninga til den franske materialismen var med dialektikken og den nyere naturvitenskapen. Hittil hadde sosialismen riktignok kritisert den kapitalistiske produksjonsmåten som fans og følgene av den, men kunne ikke forklare den, altså heller ikke gjøre seg av med den; kunne bare ganske enkelt forkaste den som dårlig. Jo heftigere den argumenterte mot at arbeiderklassen blei utbytta, noe som var uløselig forbundet med denne produksjonsmåten, jo mindre var den i stand til tydelig å påvise hva denne utbyttinga bestod i og hvordan den oppstod. Men det som det dreide seg om, var på den ene sida å framstille den kapitalistiske produksjonsmåten i sin historiske sammenheng og hvor nødvendig den er i et bestemt historisk tidsavsnitt, og altså også hvor nødvendig det er at den går under, og på den andre sida å blotlegge den indre egenarten til denne produksjonsmåten som fremdeles var skjult. Dette skjedde ved avdekking av merverdien. Det blei bevist at å tilegne seg ubetalt arbeid er grunnlaget for den kapitalistiske produksjonsmåten, og for den utbyttinga av arbeiderne som dermed skjer; at kapitalisten likevel trekker mer verdi ut av arbeidskrafta til arbeiderne sine enn det han har betalt for den, sjøl om han har kjøpt den til den fulle verdien den har som vare på varemarkedet; og at denne merverdien i siste omgang utgjør den verdisummen som hoper seg opp i hendene på eierklassen som en stadig voksende kapitalmasse. Det var forklart åssen både den kapitalistiske produksjonen og produksjonen av kapital gikk for seg.

Disse to store oppdagelsene: den materialistiske historieoppfatninga og avdekkinga av hemmeligheta ved den kapitalistiske produksjonen ved hjelp av merverdien, har vi Marx å takke for. Dermed blei sosialismen til en vitenskap som det nå først og fremst gjelder å utarbeide videre i alle sine enkeltheter og sammenhenger.

av Harald Minken

Det kan være to grunner til å stille spørsmålet: For det første har det lenge hørt med til repertoaret til motstanderne av Marx å hevde at han var det. (1) For det andre finns det (kanskje i økende grad) antisemitter som påberoper seg støtte fra Marx. I begge tilfeller er det gjerne «Om jødespørsmålet», en Marx-artikkel fra 1843, som brukes som fremste bevis.

I artikkelen «The marxists and the lobby» (2) skriver for eksempel Israel Shamir: «Marxister er imot rasistisk antisemittisme, men heldigvis er denne pesten utryddet. … Enhver marxist kjenner Marx’ negative syn på jødene. Deres gud er pengene, skreiv han. Naturligvis var han ingen rasist, og han trodde at en person av jødisk opphav (som han sjøl) kunne bryte med jødene.» (Min oversettelse, HM.) «Deres gud er pengene» er en setning fra «Om jødespørsmålet».

Her vil jeg ta for meg artikkelen til Marx, og vise at den i virkeligheten er et oppgjør med standpunkter som de Shamir forfekter. Det er feil å kreve av religiøse og etniske minoriteter at de skal la seg assimilere for å oppnå fulle borgerrettigheter, og det er usant at kamp mot den jødiske religionen eller religion generelt er et vilkår for politisk eller sosial frigjøringskamp.

Samtidig inneholder artikkelen en mangel. Den blei skrevet i 1843, da Marx var 25 år. Han var akkurat omvendt til kommunismen, men det var en svært abstrakt kommunisme. Marx i 1843 tror fremdeles at det er handel og penger som er ondet i kapitalismen. Han har ikke identifisert utbyttinga som ondets rot. Denne mangelen har konsekvenser, fordi den lett kan føre til konspirasjonsteorier om hvorfor kjøpmennene og bankierene har blitt så rike. Koplet med forestillingen om at jøder = handel og penger har dette historisk utviklet seg til en skummel vrangforestilling om hva sosial frigjøring består i – bekjemp jødene. Marx gikk ikke sjøl den vegen, men folk som vil gå den vegen, vil gjerne søke støtte i Marx’ 1843-artikkel, har det vist seg.

Bruno Bauer

Marx’ artikkel heter «Om jødespørsmålet» fordi det er en kritikk av Bruno Bauers artikkel med tittelen «Jødespørsmålet». Mens jødene i Frankrike hadde fått samme formelle rettigheter som andre innbyggere i 1790, under den franske revolusjon, var det annerledes i de fleste tyske statene. Det spørsmålet dreide seg om, var om man skulle støtte kravet om at jødene skulle få fulle statsborgerlige rettigheter. Bruno Bauer var imot det. Marx er for det, men framholder at «politisk frigjøring», dvs like borgerlige rettigheter for alle, ikke kan være noe endelig mål.

Marx begynner med å oppsummere Bruno Bauers synspunkter. Bauer mener at å kreve frihet for ens egen gruppe er egoistisk. Hvorfor skal vi støtte dere når dere ikke støtter oss, sier Bauer til jødene. Vi er alle ufrie. Vi må frigjøre oss sjøl før vi kan frigjøre andre. Dere må arbeide som tyskere for frihet i Tyskland, og ikke se deres egne problemer som særegne.

Dette minner jo ikke så lite om Carl I Hagens krav til innvandrerne. Det er religionen som er problemet, mener Bauer. Staten er kristelig, og kan som kristelig ikke gi jødene like rettigheter. Men jødene kan ut fra sitt vesen ikke bli frigjort, heller. Så lenge staten er kristelig og jøden er jødisk er de begge ute av stand til frigjøring. Skal det bli noe framsteg må altså jødene slutte å insistere på å være fremmede og tilhøre en annen religion og nasjon. Religion og frigjøring lar seg ikke forene.

Ifølge Bauer vil det ikke hjelpe om jøden blir statsborger, han vil likevel først og fremst være jøde. (3) Jøden må slutte med å være jøde, og religionen må bli en rein privatsak. For eksempel må vi kunne kreve at jødene går på jobb på lørdager som andre folk. Kort sagt mener Bauer at folk må oppgi religionen sin for å få borgerrettigheter. Når alle først og fremst er medborgere og religionen er blitt en rein privatsak, vil religionen dø ut av seg sjøl.

Denne typen religionskritikk er jo svært utbredt i dag. På høyresida retter den seg mot én religion – islam for Fremskrittspartiet og jødedommen for folk som Shamir og andre som er antisemitter på religiøst og kulturelt grunnlag. På den såkalte «venstresida» retter den seg mot all religion og all nasjonal identitet. Hva sier så Marx til dette?

Marx snur helt på flisa. Han kritiserer ikke religionen for å være et hinder for frigjøring, han kritiserer det begrepet om frigjøring som Bauer har. Fulle og like politiske rettigheter vil ikke gjøre folk like og frie. Et slikt politisk system vil bare videreutvikle og forsterke de sosiale ulikhetene og motsetningene i det borgerlige samfunnet. Han kritiserer ikke den kristelige staten, men staten i seg sjøl, kristelig eller ikke. Han krever ikke politisk frigjøring, men sosial frigjøring. Borgerrettigheter er ikke menneskelig frigjøring.

På dette tidspunktet, i 1843, har Marx som nevnt ennå en veldig grunn kritikk av kapitalismen. Han kritiserer den først og fremst fordi den overlater alle til seg sjøl og gjør dem til egoister som setter egen vinning og pengebegjær i høysetet. La gå med det – det retter han opp seinere, som kjent. Det interessante er at han ser religionen som uttrykk for at det er noe fundamentalt feil eller mangelfullt ved de samfunnsmessige forholdene mellom menneskene. Menneskene trenger religionen fordi de ellers ikke vil kunne finne mening og fornuft i det livet de lever til daglig. Bauer spør jødene om de har rett til å kreve borgerrettigheter når de ikke vil legge av seg sin jødiskhet. Marx spør borgerrettighetsforkjemperne om de har rett til å kreve at jødene legger av seg sin religion, og om de har rett til å frata menneskene religionen, helt generelt?

USA er for Marx det empiriske beviset på at en stat uten statsreligion, og med like borgerrettigheter for alle (han glømmer visst kvinner og slaver?), ikke står i motsetning til religionen, men tvert imot fremmer religiøsitet og religionsutfoldelse. Men ettersom religionen er noe mangelfullt, viser det at det mangler noe ved staten som sådan, ikke bare ved den erklært kristelige staten.

«Vi krever ikke at de (menneskene) må legge av seg sine religiøse bindinger for å kunne fri seg fra sine verdslige lenker. Vi hevder at de vil fri seg fra sine religiøse lenker når de har kastet av seg sine verdslige lenker. … Vi forvandler ikke verdslige spørsmål til teologiske. Vi forvandler teologiske spørsmål til verdslige.»

Er det noe som kjennetegner Shamir, så er det at han forvandler verdslige spørsmål til teologiske. Er det noe han ser som sjølve vilkåret for å komme videre, både i kampen mot sionismen og i andre anti-imperialistiske kamper, så er det kritikk av jødisk religion. Det er så langt nokså ubegripelig at han kan ta denne artikkelen til inntekt for seg.

Sosial frigjøring

I del II av «Om jødespørsmålet» prøver Marx å anvende oppskrifta «Vi forvandler teologiske spørsmål til verdslige». La oss ikke drøfte sabbatsjøden, sier han, la oss drøfte hverdagsjøden. Det som opptar hverdagsjøden, er de praktiske behov, egennytten. Hans praksis er sjakring, og hans verdslige gud er pengene.

«Sjakring» er et ord som så godt som har forsvunnet fra det norske språket. Det kan bety tuskhandel eller småhandel, eller kanskje snarere handel med ting som ikke har noen gitt pris, og der hver av partene prøver å prute og lure hverandre så godt som mulig. Men det kan også brukes om kjøpslåing med prinsipper – «hestehandel».

Her forfaller Marx til en stereotypi. «Jøden» er slik og slik. Vi kan naturligvis unnskylde ham med at det var en svært vanlig stereotypi, men vi kan ikke benekte at når han bruker denne stereotypien, har han hoppet bukk over enhver konkret analyse av klasseforskjeller innafor det jødiske samfunnet og av undertrykkinga av jødene, som noen steder ikke ga dem muligheter til å drive med andre ting enn «sjakring». Det har altså ingenting med marxisme å gjøre. Vi kan heller ikke benekte at denne stereotypien 100 år seinere blei grunnlaget for nazistenes framstilling av jødene, for eksempel i filmen Der ewige Jude. (4)

Hvordan bruker så Marx denne stereotypien? «Nåvel,» sier Marx, «frigjøring fra sjakring og fra pengene, altså fra den praktiske, virkelige jødedommen, ville være frigjøring ved egne krefter i vår tid («die Selbstemanzipation unserer Zeit»). En organisering av samfunnet som opphevet forutsetningene for sjakring, altså mulighetene for sjakring, ville gjort jøden umulig. Hans religiøse bevissthet ville forsvinne lik en emmen lukt i samfunnets virkelige livsluft.»

Den endringa i samfunnet som Marx tar til orde for her, er avskaffing av privat produksjon for markedet, altså det systemet han seinere skulle beskrive i kapittel 1-3 i Kapitalen. I dette systemet eier hver produsent sine egne produksjonsmidler, men produserer ikke for egne behov, men for markedet. Produktene tar form av varer, og en av varene, gullet, skiller seg ut som det materialet de andre varene måler sine verdier i forhold til. Dermed blir det også den varen som brukes til å formidle varebyttet (sirkulasjonsmiddel), til å hope opp skatter (verdioppbevaringsmiddel) og til å betale gjeld (betalingsmiddel). Dette samfunnssystemet avler egoisme, fordi enhver er overlatt til seg sjøl og må bevise eksistensberettigelsen av det arbeidet han har utført på markedet. Det avler pengebegjær, fordi den griske har utsikt til å samle opp skatter uten måte i pengeform ved å kjøpe mindre enn han selger. Det avler fattige og rike, siden noen bukker under i konkurransen, og det avler gjeldsslaver og kreditorer, siden det åpner for handel på kreditt. Ikke minst omgjør det alle ting til varer og gjør pengene til målestokk for alt.

Nå som den intellektuelle eliten behandler «den gamle Marx» som en død hund, vokser det fram mye kritikk av kapitalismen som likner på denne kritikken til «den unge Marx». Det er en overflatisk kritikk, for sjølve kjerna i kapitalismen er ikke dette, men utbyttinga (merverdiproduksjonen, det at en kapitalist kan ansette arbeidere som produserer større verdier i løpet av en dag enn det de får tilbake som lønn). Dette temaet introduseres i kapittel 4 i Kapitalen, og er hovedtema fra da av. Marx’ kritikk av samfunnet i «Om jødespørsmålet» er derfor enda ikke marxisme. Han retter seg mot pengegriskhet, egoisme, alle tings omvandling til varer, kjøpmenn og pengefolk, men han har enda ikke funnet ut hvorfor kapitalistene blir så rike eller identifisert arbeiderklassen som de som skal endre systemet.

Ifølge Marx i «Om jødespørsmålet» har det kristne samfunnet utvikla seg til en rein markedsøkonomi, der alle ting er varer, pengene er gud og egoismen rår grunnen. Slik sett har det kristne samfunnet overtatt guden til den praktiske, virkelige jødedommen. Det borgerlige samfunnet er virkeliggjøringen av det virkelige verdslige vesenet til jødedommen, sier Marx. Denne utviklinga krever og driver fram et omskifte, der produsentene slår seg sammen og produserer for sine felles behov i fellesskap. Ved å arbeide for det, opphever jødene sin særskilte eksistens som jøder, og grunnlaget for både den kristne og den jødiske religionen vil falle bort. «Den sosiale frigjøringa av jødene er frigjøringa av samfunnet fra jødedommen,» avslutter Marx.

Mangelen ved den unge Marx’ teori

Den siste setningen og noen få andre setninger i «Om jødespørsmålet», blant annet setningen om at jødenes verdslige gud er pengene, er tolket som antisemittisme av mange motstandere av Marx, og som støtte for egen antisemittisme av de få antisemittene som vil kalle seg marxister. Den kan ikke tolkes slik. Det er overhode ikke snakk om å nekte jøder noen rettigheter, nekte dem retten til fri religionsutøvelse eller retten til egen kultur og sammenslutninger. Det er snakk om å avskaffe pengehandel, bankvesen og markedsøkonomi og erstatte det med produsentenes frie sammenslutning. Slik samfunnet har utvikla seg, ifølge Marx, er det ingen grunn til å skille mellom jøder og kristne i den kampen.

Likevel er det noe skummelt her. La oss prøve å sette fingeren på det. Det er en gåte hvordan noen kan bli så rike av å handle, dvs bytte like verdier mot hverandre. Det ligger nær å forklare det med snyteri, avtalt spill, sammensvergelse. Her ligger det en tanke som går tilbake til Aristoteles: kjøpmannskap er ikke et moralsk aktverdig yrke, handel med penger er unaturlig, og å ta renter er å dra fordel av andres nød. Dette er grunnlaget for en folkelig motstand mot pengeutlånerne og de rike kjøpmennene som ikke sjelden kunne anta en antijødisk form, og som aldri kan komme til bunns i hva som egentlig er feil. Først når Marx seinere løser denne gåten og viser hvordan merverdien oppstår i den kapitalistiske produksjonen, kan motstanden få en fornuftig retning. Derfor kan «Om jødespørsmålet», med sin uferdige analyse, kanskje tjene som grunnlag for de som vil nøye seg med sammensvergelsesteorier om kapitalismen og moralsk fordømmelse, inkludert de som vil se jødene som opphavet til sammensvergelsen og det onde elementet i samfunnet. Marxisme og arbeiderklassekamp har det under enhver omstendighet ikke noe til felles med.

Ferdig med spørsmålet?

Marx kom aldri tilbake til en systematisk behandling av jødedommen etter 1843. Det er grunn til å tru at han mente at når analysen blei komplettert med et dialektisk materialistisk historiesyn og med Kapitalens analyse av kapitalismen, var saka godt nok utredet i 1843. I alle fall skriver han i brev til Lion Philips 25. juni og 29. november 1864 at jødespørsmålet ikke er noe virkelig spørsmål, det er bare oppkonstruert for å dekke over mer påtrengende problemer. For sin egen del hadde han gjort seg ferdig med spørsmålet en gang for alle i artikkelen fra 1843, sa Marx. (5) Dette gir kanskje en nøkkel til å forstå hvorfor han benytter seg av de aller mest stereotype forestillinger om jødene i artikkelen.

Uansett hvor mye eller lite materialist han måtte ha vært i 1843, så var han i hvert fall dialektiker av den hegelske skolen. Det går ut på å stille opp en motsigelse slik som den ter seg for de som er involvert, og så vise at motsigelsen oppheves når perspektivet blir annerledes eller breiere, så partene kan se saka i en større sammenheng. Om motsigelsen ikke nødvendigvis blir uviktig, så blir den i alle fall bare et aspekt av en større helhet.

Motsigelsen «jøder mot den kristelige staten» tar utgangspunkt i motsigelsen mellom kristendom og jødedom, der begge parter formodentlig har stereotypiske oppfatninger om seg sjøl og den andre. Den utvikler seg med kapitalismen til et punkt hvor begge parter lever sin hverdag som isolerte og egoistiske (og kanskje fortvilte og utarmede) individer i den samme markedsøkonomien. Begge religioner gjenspeiler da den samme virkelighet. Dette skjer i rein form når staten blir konfesjonsløs og religionen en privatsak. Splittelsen mellom det du er «i teorien», som statsborger, og det du er i virkeligheten, til daglig, gjenspeiles da for begge som splittelsen mellom din himmelske og jordiske tilværelse. Denne motsigelsen oppheves når motsigelsen mellom staten og det borgerlige samfunn blir løst, og både jøder og kristne blir produsenter i fellesskap.

Hvilke praktiske konsekvenser trakk Marx av analysen av jødespørsmålet? Han var blitt revolusjonær, og skjønte at han måtte vite mer om økonomien og produksjonsforholdene. Han følte åpenbart ikke noe behov for å studere særtrekkene ved de ulike religionene nøyere enn det han hadde gjort. Men han så betydningen av å framskynde avviklingen av statens kristelige form og innføringen av fulle borgerrettigheter for jødene, som et skritt på vegen. I et brev fra samme år (1843) skriver han: «Nylig kom forstanderen for de herværende israelittene til meg og ba meg om å lage en petisjon til fordel for jødene til Landdagen, og jeg vil gjøre det. Så mye som den israelittiske trua byr meg imot, så syns jeg likevel Bauers syn er for abstrakt. Det gjelder om å slå så mange hull som mulig i den kristelige staten og få smuglet inn litt fornuft, i den grad det står i vår makt.» (6) (Min oversettelse, HM.)

Marxisme mot antisemittisme

Antisemittisme er ideen om at jøder er onde eller mindreverdige av natur, og at de derfor kan besmitte, korrumpere eller ødelegge samfunn og individer som kommer i nærkontakt med dem. Den onde jødiske naturen behøver ikke nødvendigvis være biologisk begrunnet, men kan også stamme fra den jødiske religionen og andre historiske særtrekk. Enten de er biologisk betinget eller ikke, er dette særtrekk som antisemittismen oppfatter som permanente opp gjennom historien og så å si uforanderlige.

For å være antisemitt må en derfor enten ha en biologisk raseteori eller være filosofisk idealist. Marx er ikke antisemitt – ikke i 1843 og i enda mindre grad seinere, da han hadde skaffet seg en teori som la vekt på at alle samfunnsfenomener hadde en historisk forbigående karakter, og at de skiftende ideologiene og samfunnsmessige praksisene gjenspeiler produksjonsforholdene. La oss likevel kort nevne at de som vil gjøre ham til jødehater, også kan vise til løsrevne skjellsord og karakteristikker i brever fra den modne og den gamle Marx. Det gjelder spesielt politiske motstandere, som Lasalle. OK, Marx kunne være raus med skjellsordene. Noen «Marx-vennlige» antisemitter har også ment å finne et par artikler i New York Tribune fra 1856 som er jødefiendtlige. Den ene heter «Jewish Bankers of Europe» og den andre «The Russian Loan». Disse finnes ikke i noen moderne utgave av samlede verker. Jeg ser ikke bort fra at de kan være skrevet av Marx, men er ikke sikker, for artiklene i New York Tribune var ikke signert. Dessuten kan det se ut til at den første ikke er en artikkel i det hele tatt, men et avsnitt fra en større artikkel om bankvirksomheten i Europa. Det stiller vel saka i et annet lys, for ingen skal vente at Marx vil skrive pent om bankierer, uansett religion. Siden jeg ikke har pålitelige opplysninger om disse artiklene, må jeg la være å analysere dem.

Men egentlig er det liten mening i å diskutere Marx’ standpunkt til jødene ut fra enkelte brev og brokker. Faktum er at takket være det marxistiske teoretiske grunnlaget, har arbeiderbevegelsen, og spesielt kommunismen, i bemerkelsesverdig grad vært immun for antisemittismen. Objektivt sett er det Marx’ store fortjeneste på dette området. Men siden også den påstanden er omstridt, skal vi la det ligge til en annen gang.

Noter:

• 1. Søk etter «Marx + anti-semitism» på Google gir 43.000 treff. Det ser ut til at et stort flertall av de 200 første treffene fordømmer Marx som antisemitt. [Tilbake]
• 2. http://www.israelshamir.net/shamirImages/Shamir/Archives.htm [Tilbake]
• 3. Bruno Bauer blei for øvrig seinere organisert antisemitt i Wilhelm Marrs gruppe. [Tilbake]
• 4. En transkripsjon av kommentarene i denne filmen kan finnes på nettet i dansk oversettelse. http://www.holocaust-info.dk/shm/speak_dk.htm. [Tilbake]
• 5. Isaiah Berlin: Karl Marx. His life and environment. Finns i mange utgaver fra 1939 til 1996. [Tilbake]
• 6. Brev til Ruge, 13. mars 1943. [Tilbake]

av Ingrid Baltzersen

Kvifor bur det to folk på same landområde?

Området Palestina var ein del av det osmanske riket. Då tyrkarane var på den tapande sida under fyrste verdskrigen, delte sigerherrane riket opp, og Palestina vart ein del av det britiske mandatområdet. På denne tida dreiv britane på og forhandla litt på alle kantar om korleis Midtausten skulle sjå ut etter at krigen var ferdig.

Dei laga ein avtale med Sheikh Hussein som leia det arabiske opprøret mot tyrkarane, og som dermed hjelpte britane til å vinna krigen. Dette blir kalla Hussein-MacMahon-korrespondansen. Dei laga også Balfourerklæringa, som seier at det skal bli laga eit jødisk heimland i Palestina. Og sist men ikkje minst, fordi det var denne avtalen som vart mest gjeldande: Dei avtala med Frankrike om korleis dei skulle dela Midtausten i franske og britiske mandatområde. Palestina har altså aldri vore ein eigen stat, sjølv om folket og namnet har eksistert lenge.

Den jødiske innvandringa til Palestina starta på slutten av 1800-talet. Det har alltid budd ein del jødar i Midtausten, dei har budd saman med kristne og muslimske arabarar, og dei har prata arabisk. Innvandrarane som kom, var eit resultat av ei sionistisk kampanje i Europa. Jødane i Europa vart utsette for undertrykking, både økonomisk, politisk og fysisk. Sionistane sa at jødane ikkje kunne leva saman med andre folk, fordi dei alltid kom til å bli undertrykte. Dei haldt også fram negative trekk ved jødane så lenge dei budde hos andre folk, dei vart intellektuelle, veike og utan kontakt med jorda. Dette var i tråd med nasjonalismen på den tida som var veldig basert på blodsbånd til kvarandre og jorda.

Theodor Herzl er kjent som sionismens grunnleggjar. Det er ikkje fordi han tenkte så mange nye tankar, men han var god på å organisera, og fekk laga ein sionistisk kongress som organiserte den sionistiske rørsla. Sionismen hadde ikkje så stor oppslutning blant jødane i Europa. Dei religiøse jødane syntest ideen var blasfemisk, det er berre Gud som kan bringa jødane heim. Dei meir sekulære jødane var ofte like interesserte i å forsøka å bli integrerte i dei landa dei budde i. Sionistane sjølv var for det meste sekulære, men bruka bibelen som historiebok for å grunngje at dei hadde rett på landet.

Antisemittismen og sionismen går hand i hand. Antisemittismen auka, og sionismen fekk meir oppslutning. Dei største innvandringsbølgjene til Palestina før staten Israel vart oppretta, kom når det var innstrammingar av rettar eller progromar i europeiske land. Det var mykje innvandring i mellomkrigstida. Jødane hamna ofte i konflikt med britane, som var mandatmakt, og arabarane, som følte seg trua av innvandringa. Britane innførte etter kvart begrensingar på den jødiske innvandringa til Palestina. Jødane hadde fleire terrorgrupper som utførte aksjonar mot britiske mål, og ein del av høgresionistane såg faktisk på britane, og ikkje tyskarane, som hovudfienden under andre verdskrig.

Når FN laga forslaget til delingsplan i 1947, var sionistane ganske nøgde, mens arabarane såg på det som ei krigserklæring. Sionistane skulle få over halvparten av landet, sjølv om jødane var langt færre enn halvparten. Då britane trakk seg ut 14. mai 1948 og sionistane oppretta staten Israel, gjekk dei arabiske nabolanda til krig. Dei tapte krigen, og staten Israel sat igjen med 78 % av historisk Palestina, og dei beste områda. Dei palestinske områda på Vestbreidda og Gaza var ikkje i kontakt med kvarandre fysisk, og dei var styrt av kvar sine naboland, Egypt og Jordan. Mange palestinarar vart fordrivne, og lever framleis i flyktningleirar i Libanon, Syria, Egypt og Jordan, i resten av Midtausten og i heile verda.

Etter 19 år kom seksdagarskrigen i 1967, då Israel okkuperte Vestbreidda og Gaza. Desse områda vart styrte som okkuperte område, mens dei palestinarane som vart verande innanfor staten Israel sine grenser i 1948, vart statsborgarar i Israel.

Kva er framtida til Palestina?

Ein stat

Palestinarane har gjennom det siste hundreåret utvikla ein sterk palestinsk identitet, og ei sterk kjensle av at dei har blitt urettvist behandla av verda. I starten stolte dei på at dei arabiske naboane kom til å hjelpa dei å hiva ut israelarane, og PLO (Palestine Liberation Organisation) var styrt av dei arabiske landa.

Etter kvart som Fatah og dei ulike kommunistpartia vart oppretta, fekk palestinarane sin eigen politikk på korleis dei ville at Palestina skulle bli frigjort. I 1969 foreslo DFLP, eit kommunistparti, at PLO skulle kjempa for «ein demokratisk stat i Palestina», og dette vart akseptert av det palestinske nasjonalrådet same år. Det er også dette målet palestinarørsla i Noreg har jobba for, ein demokratisk sekulær stat for jødar og arabarar i Palestina.

To statar

I 1974 vedtok det palestinske nasjonalrådet at ein skulle oppretta ei palestinsk myndigheit på eit kvart område av Palestina som vart frigjort. Eg meiner det er ein riktig strategi å gå inn for å ta kontroll og styring over områda ein tar over, samtidig har dette opna for at løysinga kan vera ein stat på Vestbreidda og kanskje Gaza. PLO har gått meir og meir i den retninga. I 1988 aksepterte det palestinske nasjonalrådet formelt at det kan eksistera to statar side om side. Oslo-avtalen gjorde tostatsløysinga til den allment aksepterte løysinga, og ein rekna med at det berre var eit spørsmål om tid før ein palestinsk stat vart erklært på Vestbreidda og Gaza, sjølv om Oslo-avtalen ikkje seier dette eksplisitt. I 1997 annonserte Arafat at PLO skulle erklæra at ein uavhengig palestinsk stat var oppretta 4. mai 1999. Denne datoen vart utsett fleire gonger, og det har aldri blitt gjennomført.

Ahmad Qureia uttaler seg

8. januar i år sa Ahmad Qureia, den palestinske statsministeren, at løysinga kanskje er ein bi-nasjonal stat. Dette var nytt, sidan PLO (eller i alle fall PA) har haldt hardt på tostatsløysinga og Oslo-avtala, vegkartet for fred, og andre forsøk på fredsavtalar. Dette er eit skritt bort frå tostatsløysinga, men det er ikkje sikkert det var så alvorleg meint.

Grunnen til at han uttalte seg kan vera for å pressa Sharon og den israelske regjeringa. Israelarane ynskjer ikkje å vera i ein stat med palestinarane i dei okkuperte områda, dei har nok palestinarar i staten Israel, og i ein slik stat blir jødane i mindretal. Det kan også vera ein måte å beskriva situasjonen den palestinske regjeringa er i, det er ikkje mogleg å laga ein palestinsk stat på Vestbreidda og Gaza så lenge Israel heile tida okkuperer, lagar portforbod, set opp vegsperringar og byggjer mur.

Problemet med tostatsløysing

Sjølv om ein meiner at tostatsløysing er det mest rettvise, eller det som er mest politisk riktig, så kan det vera vanskeleg å gjennomføra. Vestbreidda er i dag full av busetjingar som omringer palestinske byar og skil dei frå kvarandre, ho er skjært opp av busetjarvegar som berre kan brukast av israelarar. Vestbreidda, Jerusalem og Gaza er skilde frå kvarandre.

Viss busetjingane blir, vil det ikkje vera noko meiningsfullt territorium der ein stat kan etablerast. Problemet er også at staten manglar naturressursar. Gjennom 30 år med israelsk okkupasjon har ressursane blitt overflytta frå dei palestinske innbyggarane til busetjarane. Sidan Oslo-avtalen blei skriven under i 1993, har Israel hatt ein politikk med stadige stengingar mellom Israel (inkludert Aust-Jerusalem) og dei okkuperte områda, og dei har bygd opp nettet med militære sjekkpunkt over alt. Økonomien har blitt fullstendig øydelagt av fire år med intifada. Det er kjempehøg arbeidsløyse i dei palestinske områda, spesielt i Gaza. Israel har ført ein politikk for å medvite øydeleggja den palestinske økonomien. Ein palestinsk stat som vert oppretta med desse vilkåra vil berre kunna overleva med massiv bistand. Muren har ført til endå større problem, viss staten skal opprettast innanfor dei grensene muren set, vil han ikkje ha internasjonale grenser. Muren fører også til at endå meir av vassressursane og dei beste jordbruksområda ligg utanfor muren. Ingen israelske planar har enno tilbydd palestinarane nok territorium til å laga ein levedyktig stat. Utan ei total fjerning av busetjingane og ei israelsk tilbaketrekking frå Aust-Jerusalem kan ikkje den tidlegare ideen om ein palestinsk stat på heile Vestbreidda og Gaza med Jerusalem som hovudstad bli realisert. For å gjennomføra denne ideen, må ein anten ha eit Israel som frivillig fjernar busetjingane og trekk seg ut frå Aust-Jerusalem, eller ha ei makt som presser Israel til det. Ingen av desse kriteria er oppfylte i dag.

Ulike einstatsløysingar

Verken palestinarane eller israelarane har tradisjonelt vore for ei einstatsløysing på den måten det vart formulert i 1969. Palestinarane har meint at dei bør få tilbake heile landet sitt, og israelarane er redde for å hamna i minoritet og gje opp ideen om ein jødisk stat.

Det finst to måtar å tenkja einstatsløysing på. Den eine måten er ein binasjonal stat. Denne modellen tar opp i seg at Israel på mange måtar er ein binasjonal stat allereie, dei har ein stor arabisk minoritet som bur i eigne område. Ein kan bruka ulike modellar for ein binasjonal stat, anten bruka kantonmodellen frå Sveits, eller Belgia sin binasjonale modell. Det er ein del problem ein må løysa i forhold til denne måten, for eksempel fordelinga av makt i parlamentet, rett til retur for palestinarar og jødar osv.

Denne ideen kom først opp i 1930-og 40-åra, då europeiske intellektuelle sionistar ynska jødisk sjølvstyre i dei områda dei budde i, og dela resten av landet i kristne og muslimske einingar, men bu saman i samen land. Ein del palestinarar støtta denne ideen fordi dei trudde det kunne vera ein måte å hindra sionistane i å laga ein jødisk stat i Palestina, men dei fleste syntest det var feil og farleg å gje delar av landet til ein utanlandsk minoritet. I dag er det til dømes Azmi Bishara, palestinsk Knesset-medlem, og Edward Said, no avdød palestinsk akademikar, som har støtta denne ideen.

Den andre måten ein kan laga ein einstatsløysing på, er ein sekulær demokratisk stat med ein mann – ein stemme, og ingen inndeling etter etnisitet eller religion. Av israelarar har denne ideen støtte hos antisionistiske jødar som til dømes professor Ilan Pappe ved Universitetet i Haifa, og ein del palestinarar som til dømes Ghada Karmi, palestinsk politikar som bur i London.

Mot og for einstatsløysing

Mange er mot einstatsløysing av ulike grunnar. For det første vert det sagt at jødiske israelarar og palestinarar aldri vil akseptera integrasjon. Valet er difor anten separasjon eller at ei av sidene vert militært overvunne. Separasjon er den mest humane moglegheiten. Men er dette sant? I røynda er det mange eksempel i verdshistoria på integrasjon mellom folk som virka totalt uforeinlege før konflikten vart løyst. Det mest relevante eksemplet er Sør-Afrika, men også til dømes England etter borgarkrigen. Me må ikkje gløyma at meir enn halvparten av den jødiske befolkninga i Israel kjem frå arabiske land, der dei var relativt godt integrerte. Sjølv om flesteparten av desse snakkar hebraisk no, og ser på seg sjølv som israelarar, har dei sterke element av arabisk kultur, og begynnar no å visa desse offentleg.

For det andre vert det sagt at Israel har militær makt til å gjera det dei vil. I denne situasjonen bør palestinarane ta det dei kan få, og leva for å fortsetja kampen seinare. Dette kan vera ein realistisk filosofi, men palestinarane ser ikkje ut som om dei har tenkt å gje opp. Sjølv om dei er militært svake fortset dei å kjempa, fordi dei ser at militær makt ikkje er den einaste formen for makt, og fordi dei ser på det som ei plikt å kjempa mot den uretten dei har blitt påført.

For det tredje vert det argumentert at sjølv om tostatsløysinga ikkje er perfekt, er det ein veg framover som seinare kan bli utvikla til noko som er meir rettvist, til dømes ein føderasjon eller ein økonomisk union. Andre ser på det som eit fyrste skritt på veg til ei einstatsløysing. Mange har dette standpunktet fordi dei meiner at ein vil tapa ein direkte konfrontasjon med sionismen med dei rådande maktforholda. Dei tenkjer at sionismen vil forsvinna etter som dei demografiske og økonomiske forholda utviklar seg. Men dette er ikkje noko godt argument mot einstatsløysing. Asymmetrien i makt mellom ein israelsk og ein palestinsk stat vil føra til at utviklinga alltid vil skje i favør av Israel. Så lenge staten Israel er rasistisk er det vanskeleg å sjå at ein tostatsløysing vil resultera i nokon form for likeverd mellom dei to statane.

For det fjerde vert dei som stør ei einstatsløysing skulda for å dela energien og merksemda frå det som er mogleg å oppnå, altså to statar, til eit mål som er utopistisk, altså ein stat. Dette argumentet er riktig viss ein meiner at ei tostatsløysing er realistisk og ynskjeleg. Eg meiner at Osloprosessen har vist at ei tostatsløysing ikkje er mogleg i dag, så både einstatsløysing og tostatsløysing er like urealistisk. Det som er realistisk er ein aphartaidstat som stenger inne og forsøker å øydeleggja alle moglegheiter for ein sjølvstendig palestinsk stat.

Eit siste argument er at etableringa av ein einskapleg stat møter enorme utfordringar. Korleis skal han etablerast? Skal jødar ha rett til retur på same måte som palestinarane? Kva vil vera karakteren på staten og korleis vil han bli akseptert av nabolanda? Kva skal landet kallast? Said Hamami, ein tidlegare PLO-representant i London pleidde å sei at dei kan kalla han ein agurk viss det er det dei vil.

Ein binasjonal stat er enklare å akseptera for ein del folk enn ei einstatsløysing, sidan ein binasjonal stat kan bli laga slik at han liknar på ei tostatsløysing, og han kan gje mest makt til den sterkaste sida. Men viss ein binasjonal stat skal vera ei akseptabel løysing for palestinarane, og ikkje berre ei gjentaking av uretten gjort mot dei, må dei få gjennomført retten til retur. Staten må også vera ikkje-sionistisk, sidan sionismen er rasistisk.

Kva er framtida?

Den palestinske statsministeren Ahmad Qureia uttalte som tidlegare nemnd, at framtida kanskje var ein binasjonal stat. Den israelske annekteringa av land og ressursar har ført til at det kanskje ikkje er noko anna val. Men israelarane må oppgje noko for å få fred, ein binasjonal stat må gje likeverd til dei to folka, og han må gje rett til retur for dei palestinske flyktningane. Statens sionistiske karakter må opphøra. Og der ligg jo problemet i alle løysingane, eg meiner at det vert ingen løysing utan at Israel slutter å vera sionistisk.

Eit viktig spørsmål å diskutera er om Palestina kan bli frigjort utan væpna kamp. Eg meiner at så lenge sionismen eksisterer, vil staten Israel forsøka å hindra palestinarane å få ein levedyktig stat, sjølv om dei går med på sjølvstyre eller statsdanning på Vestbreidda og Gaza. Dette handlar om vårt syn på staten Israel og sionismen: staten Israel er ein koloni og militær utpost i Midtausten for USA og andre vestlege land. Sionismen underbygger denne rolla. Difor er slagordet «ingen fred uten frihet – ingen frihet uten kamp – støtt intifadaen!» riktig, fordi det vert ingen fridom utan kamp for det palestinske folket.

Difor meiner eg at både ein sekulær stat for alle, ein binasjonal stat eller ei tostatsløysing er like utopisk så lenge sionismen eksisterer. Men det er lettare å selja landet med ei tostatsløysing.

Kvifor meiner me noko om dette?

Eg meiner at frigjeringsrørsler skal definera sine eigne mål. Samtidig er det vår rett som solidaritetsrørsle å ikkje vera einige i dei måla. Eg er mot Oslo-avtalen fordi eg meiner det var ei urealistisk avtale som aldri kom til å gje palestinarane noko. Vegkartet for fred var enno verre. Men eg stør PLO som palestinarane sin representant, og Arafat som palestinarane sin valde president.

Eg meiner det er riktig å oppretta palestinsk sjølvstyre på eitkvart frigjort område. Men eg meiner samtidig at Vestbreidda ikkje lengre er frigjort. Det palestinarane får lov til no er å administrera sin eigen okkupasjon, og det er også det Sharon planegg når han vil trekka seg ut av Gaza. Politikk og frigjeringskamp er ei balanse mellom å oppnå det som er mogleg, samtidig som ein må passa seg for å godta for lite, og for å bli sin eigen fangevaktar.

Kjelde:

Mykje av argumenta mine er bygd på ein artikkel av Ghada Karmi: A Secular Democratic State in Historic Palestine: An Idea Whose Time Has Come? Fleire artiklar av henne og andre artiklar om einstatsløysing finn ein www.one-state.org.

av Jan Myrdal

Eg er nett tilbake frå Kina. Det var åttande besøket mitt; i alt har eg vore rundt 3 år i Kina på desse førti åra, og Kina har vore i sentrum for verdsbildet mitt i rundt seksti år. Eg er imponert. Eg er djupt uroleg.

Imponert av resultata frå den ekstremt raske og uavbrotne økonomiske utviklinga, og uroleg for at landet kan bli delt opp i ei sosial endring så rask at det nesten er revolusjon, der noen blir rikare enn noen eg har hørt om i Europa, og mange millionar på same tid mistar all tryggleik, fotfestet i livet.

Men ennå meir uroleg er eg når eg hører Voice of America. Retorikken frå USA er nok ein gong – som i 1845 eller 1890 – den frå Manifest Destiny (sjå fotnote 1 og 2). Men i Kina – etter den traumatiske katastrofen opiumskrigen var – har det politiske målet til alle nasjonale leiarar, frå reformistane på slutten av keisartida til regjeringa i dag, vore at Kina må gjøre ende på den nasjonale og økonomiske nedgangen gjennom 1800-tallet og nok ein gong – som under Han-dynastiet (206 f.Kr-220), Tang (618-907), Ming (1368-1644) og tidleg Qing (1644-ca 1810) – ta sin tradisjonelle og rettmessige plass i verda. Eit sterkt og sameint Kina, ein økonomisk, kulturelt og teknologisk leiande nasjon. Nå går Kina fram år for år. På den sekstande nasjonale partikongressen i november 2002 kunne Jiang Zemin stolt peike på at vekstraten i Kinas BNP hadde vore 9,3 % i snitt årleg sidan den femtande kongressen fem år tidlegare (8 % meldt for 2002) og at:

«Kina nå var oppe på sjetteplass i verda når det galdt økonomisk makt.»

Men Jiang Zemin var litt for forsiktig. Om du reknar i BNP målt mot kjøpekraft er Kina alt på andreplass i verda. Bare USA er føre. Og Kina vil snart passere USA.

Likevel treng Kina framleis femti år til med varig økonomisk utvikling før landet når det Deng Xiaoping omtalte som tredje stadium, og blir «eit velståande samfunn» og har vunne tilbake sin normale historiske posisjon. Men vegen landet tar, er lada med store indre farar, og vil Washington sjå roleg på at Kina – pga storleik, store historiske tradisjonar og ressursane til den enorme befolkninga – på eit par tiår blir ei makt som uunngåeleg gjør USA til ein dverg, om landet får lov til å halde fram den nåverande utviklinga? Ganske visst treng Kina leiarar som er vidsynte, listige – og omsynslause – som Zhuge Liang (181-234, strateg og statsmann, kjent av alle kinesarar frå Romance of Three Kingdoms (note 3)) – om landet skal vere i stand til halde fram utviklinga utan å bli riven i bitar som Sovjetunionen eller Jugoslavia, eller bli utsett for kjernefysisk holocaust. Men eg minner stadig meg sjølv om kva Mao Zedong sa til «den gamle sekretæren» i Liu Lin, Li Yuhua, og dei andre arbeidarheltane frå grenseregionen i Shensi-Kansu-Ningsia på konferansen dei vanskelege dagane i november 1943:

«I røyndommen er det tusenvis av Zhuge Liangar blant det kinesiske folket; kvar landsby har sin eigen.»

Som eg kjem attende frå det som har vore Liu Lin, håper eg han har rett.

Så hugsar eg at den verkelege, heroiske og klarsynte machiavellianske patrioten Zhuge Liang (streng med tjenestemennene, kravde dei skulle la folket i fred) døydde utan å ha oppnådd hovudmålet som var samling av Kina att. I røynda skulle det ta nye tri hundre år før Kina igjen var samla under Sui (580-618). Mao Zedong og forsamlinga hans i det vanskelege året 1943 kjente godt både historiene og skuespilla og dikta om Zhuge Liang og realitetane frå Kinas historie gjennom dei turbulente åra frå slutten av Han-tida til byrjinga av Sui-tida.

At Kina på lang sikt vil vinne attende posisjonen sin verkar bestemt; landet har gjort det før, og er godt på veg til målet. Men korleis vil den nåverande supermakta på andre sida av Stillehavet reagere?

For førti år sidan, i august 1962, kom eg til produksjonsbrigaden Liu Lin sør for Yenan i Shaanxi-provinsen saman med Gun Kessle og Pei Kuangli. Derifrå rapporterte me om livet og arbeidet til kinesiske bønder i det nordvestlege løsslandet som streid for å ta eit sprang frå elende til fattigdom. Michel Leiris valte ut rapporten – Rapport fra en kinesisk landsby (Gyldendal, 1965) – til serien L’espéce humaine (Gallimard, 1964).

Me var ikkje sinologar. Men me vaks opp under andre verdskrigen i den antifascistiske rørsla som let seg inspirere av det kinesiske folkets kamp – beskrive av Edgar Snow og Agnes Smedley, Nym Wales og andre. Etter å ha brukt fire etterkrigsår i hovudsakleg fattige landsbygdområde, såkalla tilbakeståande regionar i Afghanistan, India og det som den gongen var sovjetisk sentral-Asia; det hadde endra perspektivet vårt – og verdiane våre. Det var ikkje for ingenting eg, mens eg jobba med ein film på Cuba i 1967, skreiv ein roman på engelsk, på fransk kalla Confessions d’un Européen Déloyal (En illojal europeers bekjennelser, Pax 1970).

Sju år etter første opphaldet vårt i Liu Lin, i oktober 1969, i den mest turbulente tida under kulturrevolusjonen, var Gun Kessle og eg tilbake i Liu Lin. I utlandet var omveltingane i Kina på den tida i hovudsak sett ovanfrå, frå synsstaden til byane og dei intellektuelle. Me ønska derfor i staden å gå tilbake til produksjonsbrigaden Liu Lin for å sjå og høyre kva som hende i baklandet. På den tida var det uvanleg å få innvilga eit slikt ønske. Edgar Snow kjente til Liu Lin både frå den første tida i Kina og frå reisa i 1960. Så hadde han lese Rapport fra en kinesisk landsby og skreiv nå til Beijing og fortalde meg at han venta på å få vite kva me kunne rapportere. Den andre rapporten vart så utgitt i Frankrike som Liou-Lin aprés la révolution culturelle (Kina: Revolutionen går vidare, Bokförlaget Pan/Norstedts 1970) i serien Témoins saman med den første rapporten (Gallimard, 1970).

Eg skriv detta fordi eg framleis held desse rapportane gyldige, og au fordi dei er gyldige i den forstand at folka eg skildrar, sa seg samde i det eg skreiv. Kapitla både i den første og den andre rapporten vart lesne høgt for bøndene i Liu Lin, som diskuterte dei og heldt dei for korrekte, og informerte meg om det. Då eg vitja Liu Lin for tredje gong i 1975 skreiv eg eit lite hefte som vart utgitt i Tyskland i 1976: Dritter Bericht aus Liu Lin. (Hvad sker der i Kina?: 1975 – et gensyn med folkekommunen Liu Ling. 1976 – Kina efter formand Maos død, Mellemfolkeligt Samvirke, 1977.) Eit år seinare fekk eg eit brev frå Kina datert 19. april 1977. «Me har fått og lese gjennom den kinesiske omsettinga av den tredje rapporten din … Dei fattige og lågare mellomklassebøndene frå produksjonsbrigaden Liu Lin har derfor gitt revolusjonskomiteen i oppgåve å skrive for å takke deg …»

Mange vestlege skribentar har lojalitetar som får dei til å sjå det i eit anna lys, men for meg er eit slikt brev viktig, slik det er viktig at den på mange vis kritiske boka mi om India – Indien väntar (Norstedt 1980) – blir utgitt i India – på ulike språk (som i Tyskland og USA) – men ikkje i England.

Nå er det 2002 og me tri, eg, Gun Kessle og Pei Kuangli er tilbake i Liu Lin. Me står utanfor døra til Li Yangqin og ser på Naopanshan, bydelen som klatrar i åssida på andre sida av dalen. Li Yangqin er enke nå og har flytta frå dei gamle hulene i åssida der til eit nytt hus på denna sida av dalen.

Det finst sjølvsagt ingen produksjonsbrigade meir; kollektivet er historie i Liu Lin som i Kina elles. Jamvel om det har tatt nesten ti år og noen konfliktar etter vedtaket i Beijing om endring i politikken til det kunne settast ut i livet i Liu Lin og kollektivet vart oppløyst. Men ikkje bare er kollektivet oppløyst nå i 2002, det er ikkje ein einaste åker tilbake. Li Yangqin serverte oss maiskolbar til middag. Ho visste kor glad me var i det. I 1962 hadde ho delt nyplukka maiskolbar med oss. Men denna gongen kom maiskolbane frå marknaden i Yenan. Ingenting blir dyrka i Liu Lin lenger. Korfor?

Svaret blir gitt av det lange godstoget trekt av eit stort diesellokomotiv som passerer sørover i dalen under åssida me står. Jernbanen har leigd rett til bane gjennom dalen, og sporet går over det som var den gode jordbruksjorda i landsbyen. Men dei nåverande 163 familiane i den tidlegare produksjonsbrigaden Liu Lin eig framleis marka. I 1999 betalte jernbaneselskapet 1 million Yuan for å bruke marka, i 2000 hadde leiga auka til 1,5 millionar Yuan, og i 2001 betalte selskapet landsbybuarane 2,1 millionar Yuan.

Inntekta blir delvis fordelt på dei 163 familiane – og til dei gamle, sjuke og trengande – men i hovudsak brukt til investeringar. Kontorblokkar og utleigehus langs hovudvegen til Yenan. Det er lagt planar – vakkert teikna ut av arkitektar – for den nye forstaden som nå blir bygd.

Om det hadde vore ei typisk endring på den kinesiske landsbygda, ville Kina vore idealet til småborgarlege franske rentenistar på 1800-tallet. Men endringa er ikkje typisk, bare symbolsk.

Men det er ikkje symbolsk at dei nye og utvendig sett moderne husa erstattar dei tidlegare steinhulene i skråninga i Naopanshan, og at dei falleferdige gamle jordhulene høgt oppe i dalsida dei siste ti åra er leigde ut av dei nå meir velståande landsbybuarane til den nye og svært fattige underklassen av omreisande folk utan legale bustadrettar.

Detta må ein sjå i perspektiv.

Romalderen

På veg til Liu Lin i 1962 kikka eg gjennom hyllene med fremmendspråklege bøker i bokhandelen Hsinhua i Loyang, 3. august. Det var ein studentbokhandel og hadde i hovudsak bøker om språk og vitskap. Eg fann og kjøpte (for 3 yuan) eit kinesisk opptrykk av bindet Space Flight. 1. Environment and Celestial Mechanics av Krafft A Ehricke i serien Principles of Guided Missile Design. I 1969 vart me, noe forundra, tatt med til ein satelittsporingsstasjon i Nanking.

Nå, 2. september 2002, som me førebur oss til turen til Liu Lin, drikk me te og diskuterer romteknologi på Kinas Romforskingssenter i Beijing med to av dei legendariske kinesiske romvitskapsfolka, professor Liang Sili og dr. Zhuang Fenggan. På same vis som kollegaer og venner på kjernefysikk var dei blant dei mange patriotiske vitskapsfolka som reiste frå lønnsame akademiske og industrielle karrierar i USA etter 1949, for å reise attende til Kina.

«I 1956 godkjente formann Mao Zedong og statsminister Zhou Enlai langtidsplanen for vitskapleg og teknologisk utvikling. Framdrifta låg under forsvarsdepartementet, og frå starten fekk me hjelp frå Sovjetunionen med tri typar rakettar. Det var starten på rakettprosjektet vårt. Men under konflikten med Sovjetunionen reiste ekspertane deira og tok med seg både dokumentasjon og delar. Me hadde eit dilemma. Kva skulle me gjøre? Men formann Mao Zedong, statsminister Zhou Enlai og marsjall Nie Rongzhen, som var leiar i komiteen for vitskap og teknologi, sa me måtte lite på eigne krefter; utvikle vårt eige opplegg og våre eigne elektroniske komponentar. I 1962 vart den første rakettesten mislykka. Systema våre virka ikkje.

16. oktober 1964 gjennomførte Kina første atombombeprøva. Me hadde kula, men ingen pistol! Men nederlag er mora til framgang. 27. oktober 1966 kunne me offentleggjøre at Kina hadde testa ei kjernefysisk sprengladning i ein rakett og hadde blitt den femte atommakta.

Frå 1965 arbeidde me på eit langsiktig prosjekt. I løpet av åtte år skulle me ha fire rakettypar med dobbelt rekkevidde. Kulturrevolusjonen førte til noen forsinkingar, men i 1980 kunne me teste den første interkontinentale ballistiske raketten.

Etter det har Kina som kjent utvikla teknologien og skote opp mange kommersielle satelittar.

Det er mange romforskingsprogram, ikkje minst på biologi. Å halde spirande frø vektlaust i ti eller fjorten dagar kan til dømes auke avkastinga med 10 til 20 %, og me samarbeider med ulike departement om det. I rommet kan ein produsere perfekte krystall utan feil. Ja, det er mange fascinerande prosjekt.

I januar 1962 vart programmet for utprøving av bemanna romferder godkjent. Den 20. november 2000 gjennomførte me første vellykka prøveturen med romskipet Shenzhou. Det gjennomførte alle planlagte oppgaver før det på vellykka vis snudde og landa på planlagt stad. Etter det har me helde fram med å prøve ubemanna romturar og returnert skipet til jorda. Ubemanna fordi mest alle prøver, men ikkje alle, kan utførast utan menneske i rommet. Men framleis er det nødvendig med bemanna ferder. Me planlegg første bemanna turen i 2003 eller seinast 2004.

Akkurat nå gjennomfører me forstudiar for ein planlagt bemanna romstasjon. Det er eit langsiktig prosjekt. USA, Russland og 14 andre land samarbeider om ein slik romstasjon. Men me vil ha vår eigen. Det er ulike problem som må løysast.

Sjølvsagt har alt det her både sivil og militær betydning. Noen departement vurderer noen av prosjekta som interessante, men for kostbare. Det er ikkje merkeleg. Me må diskutere og håpe dei vil bli overtydde!»

Kva med det nye bildet av Kina?

Det er ikkje bare statistikken som syner ei rask, svært rask, økonomisk utvikling i Kina. Utviklinga endrar sjølvet utsjånaden på Kina. Alle som kjem til Beijing – for ikkje å snakke om dei som kjem til Shanghai – kan sjå det. Dei gamle smale gatene i Beijing der me sykla for førti år sidan, forsvinn raskt. Beijing har vorte ein by med høgreiste kontorbygningar og seksfelts motorvegar.

Nyplantinga av skog i nordlege Shaanxi som vart diskutert ein generasjon tilbake, har blitt vellykka. Eg kunne sjå endringa då me kjørte nordover. Og byane og småbyane i provinsen endrar seg. Jamvel den tunge forureininga som kjenneteikna byar som Xian i nittiåra er mindre.

I Yenan er det au lettare å puste nå. For ti år sidan, i 1993, var tåka så tjukk at eg ikkje kunne sjå til enden av hotellkorridoren.

«Ja, me gir fordelar til dei hushalda som går frå kol til gass,» sa Wang Zhixiao i Xian. «Det er grunnen til at lufta er så mykje reinare nå enn då me møttest for tjue år sidan.»

«Men kokken som er van med kol har problem med å få same kvalitet på maten med gass eller elektrisitet,» sa Gun. «Eg veit det fordi eg diskuterte problemet med kokkane i Shandong i 1976.»

«Sant nok, det er grunnen til at me justerer prisen på kol og gass så dei kan løyse desse problema.»

Sjølv med globalisering og åpning ut er det framleis sosial kontroll på marknaden, i det minste på noen vis.

Det er generelle problem knytt til den nåverande høge byggetakten i Kina. Reinare luft og fjerning av slum er positivt. Men det nye kinesiske bylandskapet er problematisk. Nedre Manhattan er ikkje eit ideelt miljø for menneske.

Det moderne Beijing som førebur seg til olympiske leiker, minner meg om ein diskusjon eg hadde i 1974 med kinesiske venner som jobba med kulturutveksling. På den tida var ikkje slik utveksling så fri som nå, men kontrollert og overvaka. Sverige hadde då gått gjennom ein periode på fire tiår der byane og infrastrukturen, vegane og trafikksystema var moderniserte og radikalt endra. Svenske arkitektar og byplanleggarar forsto – då det var for seint – mistaka som var gjort. Dei faglege organisasjonane deira og avdelinga for byplanlegging på Chalmers Tekniska Högskola i Göteborg førebudde eit seminar for kinesiske arkitektar og byplanleggarar om våre mistak.

«Men dere forstår ikkje,» sa den ansvarlege kinesiske tjenestemannen, «eit slikt seminar vil verke mot sin hensikt. Våre yngre arkitektar vil ikkje sjå det som mistak, bare som modernisering. Dei vil ut av slum og fattigdom. Dei kjem bare til å etterlikne det dere har gjort!»

Det som uroa – og fascinerte – meg i attreisinga og urbaniseringa av Sverige frå midt i trettiåra til nittiåra i førre hundreåret, var at me gjorde alle planleggingsfeila som alt var gjort i andre land. Trass i at byplanleggarane og arkitektane våre hadde studert nøye korleis ein skulle unngå feila. Eg har framleis rapportane frå før andre verdskrigen om kva ein skulle gjøre for å unngå det ein då kalla «eit amerikansk trafikkbilde».

Kina gjør i dag det me gjorde den gongen i mykje, mykje større skala. Så langt eg kan sjå, har dei ikkje lært noe frå erfaringane og diskusjonane i våre land, på same vis som me ikkje lærte noe. Kanskje det er grunnleggande menneskeleg, ein kan ikkje unngå det!

Om steinhuler

Eller kan ein det? Då me sto og kikka på Naopanshan på den andre sida av dalen, kunne me sjå dei nye og moderne husa som var bygde i åssida der produksjonsbrigaden for ein generasjon sidan hadde planlagt nye steinhuler. Dei er omtalt i litteraturen som steinhuler, men dei er ikkje huler. Dei er ikkje jordhuler jamvel om dei frå utsida gir eit slikt inntrykk. Dei er hus med bua steintak med seks fot tjukke stampa jordveggar, ein byggetradisjon i nordlege Shaanxi og nordvestover. Dei er framifrå hus som høver til klimaet. Kjølege om sommaren, varme om vinteren. Eg veit det ettersom eg har budd i dei både ein varm sommar og ein kald vinter.

«Og dei kan stå i fem hundre år utan behov for reparasjon,» sa Mao Keye i 1962.

Han var ein meister til å bygge, og beskreiv i detalj og viste meg korleis dei vart teikna og bygd. Den framstillinga gav meg ei utmerking som eg er meir enn stolt av – det vart ein fotnote i Joseph Needhams store verk om vitskap og teknologi i Kina.

I den siste fasen av kulturrevolusjonen, då produksjonsbrigaden Liu Lin hadde nådd eit visst velstandsnivå, skulle heile landsbyen bli bygd opp att med steinhuler – som skulle stå i 500 år. Planane for den nye landsbyen vart diskutert av bøndene. Byggemateriala – stein og løss – kom frå landsbyen sjølv. Bøndene skulle sjølve bygge. Det vakre gitterverket vart laga av snikkaren på staden; det enkelte individuelt forma for å passe familien som bygde hula. Hausten 1977 var store delar av planen gjennomført og folk flytta til nye steinhuler. Det var ein godt planlagt ny landsby. Godt planlagt fordi han vart planlagt og bygd på staden av folk som sjølv skulle bu der.

Den konstruksjonen var langt betre og rasjonell enn dei nye, såkalla moderne, husa som er kalde om vinteren og varme om sommaren, som bulldosarane hadde rydda åssida til! Men så er det ikkje lenger økonomisk grunnlag for den tidlegare landsbyen av steinhuler.

Eg veit ikkje om det i dag er noen verkeleg diskusjon om detta i Kina. Skal eg dømme etter stoda i mitt eige land, Sverige, vil det ta minst ein generasjon til før ungdommen vil byrje undre seg over om mykje av det som kallast moderne er fornuftig.

To linjer

I vesten oppfatta og oppførte mange seg den gongen som om politikken som kom til uttrykk i Kina frå 1962 – då formann Mao Zedong oppmoda folk til «ikkje å glømme klassekampen» opp gjennom kulturrevolusjonen – var uverkeleg. Som dei var diskusjonar frå middelalderen om kva kjønn englane hadde, og bare skjulte maktkampen som gjekk føre seg. Andre, på ytste venstre, brukte uttrykka som dei skulle vere trylleformlar. Professor Bo Gustafsson i Uppsala vart angripe av unge studentar som ropte: «Knus den kinesiske Krustsjov frå Sverige!»

Men den politiske kampen i Kina var ein verkeleg kamp mellom ulike grupper som sto for ulik politikk. Orda samsvarte med realitetar. Det eksisterte ein svært verkeleg «kamp mellom to linjer». Det er viktig å sjå klart kva dei ulike linjene var.

Den tredje plenumssesjonen til den ellevte sentralkomiteen i KKP fatta det strategiske vedtaket at fokus i partiets arbeid frå 1979 skulle skifte til sosialistisk modernisering og slik «løyse spørsmålet som hadde vore uløyst sidan 1957». Det var – for å seie det enkelt – ein siger for «dei som gjekk den kapitalistiske vegen».

Det var ikkje – jamvel om noen sa det i den politiske kampens hete – ein kamp mellom dei som ønska at Kina skulle utvikle seg og dei som ikkje ønska det. At det fanst grupper («firerbanden») som var irrasjonelle og ønska korrekte tog framfor tog som gjekk etter planen, var ikkje hovudspørsmålet. Dei var sosialt uviktige, ei mellombels plage. Det verkelege spørsmålet, som hadde vore diskutert i «kampen mellom dei to linjene», var ikkje OM, men KORLEIS ein skulle utvikle seg.

Ein må hugse at frå 1949 har Kina hatt kontinuerleg økonomisk utvikling. I dei førti åra frå 1953 – då Nasjonalkonferansen om finansielt og økonomisk arbeid drøfta hovudlinja for økonomisk utvikling – til 1993 steig Kinas BNP med 7 % årleg. Det er den tredje høgaste utviklingsraten i verda. (Bare Singapore (8,4 %) og republikken Korea (8,1 %) passerte Kinas utviklingsrate.)

Når ein ser tilbake på dei siste meir enn hundre åra med kinesisk politikk, er det tydeleg at alle nasjonale politikarar (unntatt dei som synte seg som forrædarar og kriminelle i tjeneste for Japan eller andre imperialistar) vore samde i to krav:

• å forsvare eit uavhengig og sameina Kina.
• Kina må ta tilbake den normale posisjonen sin som leiande økonomisk, vitskapleg og kulturell verdsmakt.

For å seie det enkelt: Dei er alle samde om det, dei ærlege patriotiske tjenestemennene til keisarriket, Sun Yat-sen, Chang Kai-shek, Mao Zedong, Deng Xiaoping.

Det er ingen skilnad i standpunkta til Deng Xiaoping på møtet i sentralkomiteen i desember 1978 og det Mao Zedong sto for under kulturrevolusjonen.

Eg har til gode å møte ein kinesar som ikkje kjenner til at dei såkalla mørke åra i Europa fell saman med Tang-dynastiet i Kina og at – slik Mao Zedong skal ha sagt om USA – det er skilnad på tenkinga til politikarane i ein stat som har eksistert i to hundre år, og dei i ein stat med ei fire tusen år gammal historie.

Det kjem to millionar besøkande til Yenan i året nå. Med svært få unnatak er dei alle kinesarar. Dei fleste er unge og utdanna. Dei kjem til Yenan for å sjå dei revolusjonære stadene. Dei kjem for å vise respekt for Mao Zedong. Men dei må gjennom Huangling for å komme dit. Der har dei besøkt kista til den gule keisaren, Huangdi Ling, kista til den mytiske stamfaren og den første herskaren over Han-folket. Huangdi skal ha regjert midt i tredje tusenåret f.Kr. Han gav folket hjulet, kunsten å lage metall, rustningar, skip, keramikk og kunsten å lage vin.

Me har tatt turen til denna kista kvar gong me har reist gjennom Huangling. Slik au i 1969, under kulturrevolusjonen, kom folk for å vise respekt for «Han-folkets far» som i kalligrafien til Guo Morou (1892 – 1978, som la grunnlaget for moderne kinesisk poesi i 1921; og som var leiar i Vitskapsakademiet etter 1949) som er skriven i minnesteinen som er reist ved grava. Denna gongen er templet nedanfor kista bygd om. Det krydde med besøkande.

Men kor hadde desse kinesiske besøkande starta reisa for å vise respekt? I Xian! Der ligg den første keisaren, han som samla Kina, Qin Shihuangdi, gravlagt og vakta av ein underjordisk hær. I det nye museet i Xian står dei menneskestore soldatane i terrakotta bak ei høg glassplate …, men dei besøkande har klart å kaste papirpengar over glassplata som eit offer; figurane står i ei dyne av papirpengar.

Ja, detta er ei nasjonal treeinighet! Den gule keisaren. Den første keisaren. Formann Mao. Han-folkets far; grunnleggaren av den kinesiske staten og gjenoppstoda til Kina. Dei besøkande er for det meste unge.

I ein styrt marknadsøkonomi, i ein sosialisme med kinesisk preg slik det offisielt blir kalla, har Kina verkeleg tatt gigantiske steg sidan 1978. Om Deng Xiaoping kunne sjå ned på det som er utført, hadde han all grunn til å vere stolt. Trass i reklameplakatane for MacDonalds og Kentucky Fried Chicken og alle dei overflatiske teikna på Cocacolonisering er folket umåteleg stolte av den kinesiske arven.

Fare lurer

Ja, Kina er godt på veg til å ta den tradisjonelle plassen ho fortjener i verda, som – fordi ho er den mest folkerike staten i verda – den økonomisk, kulturelt, vitskapleg leiande makta. Om, det er eit om. OM ho ikkje blir splitta opp og riven sund av sosiale konfliktar. Det har hendt før i kinesisk historie. Nå er det ikkje hestefolket frå nord som truar eit Kina som svekkast. Nå er faren at haukane i USA, den nåverande leiande verdsmakta, vil nytte høvet til å stoppe eit mellombels svekka Kina.

Men korleis skulle det gå til? Kommunesystemet, ulikt som det var i detta enorme landet, gav i prinsipp majoriteten av den fattige bondebefolkninga grunnleggande tryggleik, eit uutvikla men eksisterande helsestell og starten på eit allmennt skolestell for barna. Jamvel Verdsbanken meldte det. I industrien kunne risen vere sparsam, men vart servert i «jernbollen»; det var tryggleik sjølv om han var reint grunnleggande.

Nå som dei politiske endringane etter desember 1978 er udiskutable realitetar, er ikkje ei slik historisk vurdering av kommunesystemet lenger kontroversiell. Men i dag er det bare historie, jernbollen er knust, helsestellet for massane avskaffa og privatisert, utdanninga slett ikkje lenger obligatorisk og ikkje ein gong teoretisk gratis. Det flytande folket, tidlegare kommunemedlemmer som vandrar på leiting etter arbeid til byane, og som manglar bustadsrettar, skal vere rundt 150 millionar.

Den nåverande økonomiske utviklinga er ekstremt rask, men i den nye økonomien finst det ikkje oppsamla midlar til altomfattande, allmenne velferdsordningar. Når tretti millionar statleg tilsette blir fjerna frå trygge jobbar, trygge husvære, trygge helsetrygdsystem og omgjort til kontraktarbeidarar og utsett for fullskala forsøk – alt for å auke den raske økonomiske utviklinga – vil noen millionar sjølvsagt bli frigjorte til å stige opp i det marknadsregulerte systemet, mens andre blir taparar.

På same tid undergrev kriminalitet og korrupsjon samfunnet. Partiet og staten grip inn mot dei korrupte, men går dei verkeleg etter store kriminelle? Kor høgt vågar dei gå?

«Alle veit at undersøkingar stoppar på eit visst nivå,» sa ein gammal venn til meg. «Du veit at narkotika blir spreidd i landet. Nok ein gong er Kina heimsøkt av opiumsseljarane. Men korleis trur du det kjem inn i landet? Huskar du kor reint Kina var for førti år sidan? Trur du stoff kan komme inn i landet frå det gylne trianglet utan hjelp av korrupte tjenestemenn på grensa? Og trur du tollbetjentane kan gjøre noe utan vern ovanfrå? Frå provinsregjeringa og jamvel høgare opp. Det må finnast personar heilt på toppnivå som er korrupte. Det er det alle i Kina trur.»

Eg møtte herr Wang Wenyuan. Som viseformann i Folkets Høgsterett frå 1992 til 1998 hadde han det overordna ansvaret for antikorrupsjonsarbeidet. Nå viseformann i Det kinesiske folkets rådgivande politiske konferanse. Han snakka om denna faren.

«Korrupsjon et opp staten. Me er budd på å ta alle som er skuldige. Uansett kor høg og viktig.»

Eg vonar han har rett. Eg ønsker å tru det. Korrupsjonen er djupt hata i Kina – men likevel finst det korrupsjon og kriminalitet på alle nivå.

«Veit du, Jan,» sa ein gammal venn, «det er visse kadrar, ansvarlege slike, som ser prostitusjon som eit døme på ny økonomisk fridom. Og sjølvsagt finn du prostituerte på alle store turisthotell.»

Vennen min hadde rett. Jamvel eg blei vekka klokka eitt på natta på det store hotellet i Beijing av ei ung jente som baud seg fram. Vakker, sexy kledd. Med ein mobiltelefon i handa. Ho orsaka seg. Ho var tilkalla av ein kunde, men hadde banka på feil dør.

Den økonomiske utviklinga har vore følgt av eit visst sosialt forfall. Denna utviklinga ber med seg store farar. Samfunnet er blitt djupt splitta. Noen individ og familiar er blitt umåteleg rike. Mange hundre millionar er blitt velståande. Men noen millionar er kasta tilbake i forferdeleg elende. Det flytande folket, bønder utan sjanse til å leve av jordbruket sitt, er tvungne å freiste levebrødet i byar og landsbyar. Men dei har ingen rettar. Ikkje legal burett.

Alle veit, eller burde vite, at detta er farleg. Det er alt nå sosial uro på landsbygda ulike stader i Kina, og millionar blir kasta ut i arbeidsløyse i ein globalisert marknad som krev omstrukturering av dei gamle industriane. Dei utgjør ein potensiell kraft som kan destabilisere heile staten. Potensiell fordi dei har verken ideologi eller organisasjon.

Om det ikkje finst medvite ideologi som kan tjene interessene til desse millionane som blir taparar i den nye økonomien, så er vegen åpen for sekter. Falun Gong eller islamistiske fornyarar i fjerne Nordvest er bare symptom. Det er svært urovekkande. Eg spørte ein leiande kader på den sentrale partiskolen til KKP korleis partiet organiserte og arbeidde blant det flytande folket. Eg fekk ikkje noe klart svar. Det såg ut til hovudarbeidet var å organisere hjelpetiltak for dei fattige. Noe som er himmelropande langt frå organiseringa av fattigbøndene i tidlegare tider.

Og jamvel om det er millionar av besøkande ved grava til den gule keisaren og dei revolusjonære stadene i Yenan, er det ei verkeleg kulturell forvirring blant mange utdanna frå den yngre generasjonen. Ei jente i tjueåra, student som såg etter arbeid, sa til Gun:

«Eg likar ikkje gamle romanar som Romance of Three Kingdoms eller framsyningar av gammal Beijing-opera. Eg forstår dei ikkje. Eg føretrekk Madonna.»

Mangelen er ikkje bare kulturell. Eg spørte ein student i Xian om kva han visste om Korea-krigen og korleis den så verkelege trusselen mot Kina hadde blitt avverga for femti år sidan. Han var ein hyggeleg ung mann som hadde fått eit stipend av mormonarane for å studere engelsk, og som nå jobba som reiseførar og tolk. «Eg tenker aldri på slike ting. Eg har hørt svært lite om det.»

Alt i 1993 hørte eg synspunkt i Kina om farane ved velferdsstaten. Synspunkt som fekk Margaret Thatcher til å framstå som venstreorientert.

I Beijing får ikkje barna til det flytande folket – dei utgjør millionar – lov til å gå på skolen av kommunestyret, ettersom det flytande folket ikkje har noen rettar i Beijing (eller andre byar dei flyttar til). Så når det flytande folket prøvar starte eigne skolar for ungane, blir dei stengt og rivne ned av kommunestyret fordi dei er ulovlege.

Farane ved detta er ikkje ukjente. Dr Ding Ningning, direktøren i Departementet for forsking på sosial utvikling under regjeringa arbeidde med det og hadde skrive om det.

Når alt kom til alt var det ein svært enkel økonomisk grunn til dei ulike lovene om obligatorisk og gratis utdanning i Tyskland, Frankrike, Sverige og andre land der kapitalismen utvikla seg på 1800-tallet.

Men på underleg vis ser det ut til at dei nåverande leiarane i Kina ikkje ser det; eller au trur dei at det ikkje stemmer i Kina …

«Eg er glad eg gjekk ut av universitetet for ti år sidan,» sa ei ung kvinne. «I dag ville ikkje ei ung jente frå ein familie på landsbygda som eg ha sjanse til å få høgare utdanning. Men på andre sida er eg frå landet og eg har ingen forbindelsar, så jamvel med min eksamen har eg problem med å finne jobb. Alt ser ut til å avhenge av forbindelsar nå.»

At høgare utdanning har blitt eit vern for dei som tjener på det nåverande systemet er alt blitt så farleg.

Men eg kom over noe ennå meir farleg i Yenan.

Daddelhagen, Yang jia ling, er ein av dei heilage stadene til den kinesiske revolusjonen. Formann Mao budde der, på same vis som Zhou Enlai og Zhu De og andre leiarar. Der ligg au forsamlingshallen der partiet heldt sin sjuande nasjonale kongress i 1945. Kongressen der Mao Zedong trakk opp politikken etter det kommande nederlaget til Japan, og der partiet formelt tok opp Mao Zedongs tankar i vedtektene sine. Hallen er rehabilitert og malt for å framstå som i april 1945.

Ein kan leige ei uniformsjakke og lue med stjerne, kle seg opp som raudegardist frå den tida og bli fotografert. Det kostar 4 yuan. Jenta som leiger ut uniforma er atten år. Men ho kan verken lese eller skrive: «Familien vår er alt for fattig. Dei hadde ikkje råd til å sende meg på skole.»

Hadde ho vore ti år eldre, ville ho i det minste fått ei grunnleggande utdanning på skolane som vart drivne av produksjonsbrigadane i folkekommunane! Utdanning er ikkje lenger gratis, og om ho er obligatorisk for dei sosiale sjikta som nå blir velståande, gjeld det ikkje dei fattige på landsbygda eller det flytande folket i byane.

Det er ein lurande klassekonflikt her. Ein verken dr Ding Ningning eller noen andre snakka om denna gongen. Eg hugsar det min gamle venn Liu Hualan sa i 1978 – sjølv om eg ikkje likar å minnest det. Då me første gongen møttest og arbeidde saman i 1952, var ho ei svært streng intellektuell og revolusjonær kader. Ho vart svært opprørt då eg kritiserte det ulne og firkanta propagandaspråket. «Det er ein småborgarleg måte å sjå på verda på!»

Ho vart ikkje utsett for noe særleg under kulturrevolusjonen, faren var ein respektert gammal framstegsmann som hadde kjent Lenin og tjenestegjort i kinesiske ambassaden i Sovjetunionen under andre verdskrigen, og hadde fått spesielt vern av statsminister Zhou Enlai. Men nevøen hennar som var teknikar på flyplassen, var blitt sendt til Indre Mongolia. Der hadde han passa kyr.

«Kan du tenke deg,» sa ho, «arbeide med kyr!»
«Kva med det,» sa eg, «det gjorde eg som gutt. Å passe kyr og griser og vite kor maten din kjem frå er bra.»

Ho snøfta. Så byrja ho snakke om arbeidar-bondestudentane som under kulturrevolusjonen hadde fått høve til å studere på universitetet:

«Me vil hive dei ut,» sa ho, «me vil sende dei tilbake der dei hører til.»

Hatet i røysta hennar gjorde meg uvel.

Eg er redd at måten kommunestyret i Beijing handterer spørsmålet om utdanning for ungane frå det flytande folket, ungane til dei fattige, ikkje blir avgjort bare av kommuneøkonomien, men au av djup indignasjon frå kulturrevolusjonens tid då kader vart sendt ut for å lære av dei fattige og lågare mellombøndene.

Den klare og nåverande faren

Kina tar tilbake plassen sin i verda. Det er noe eg har håpa på heilt sidan eg las slike rapportar som dei frå Edgar Snow, Nym Wales og Agnes Smedley i eit Sverige omringa av tyske styrkar under andre verdskrigen. Den krigen var – slik me i min generasjon såg det – ikkje bare ein frigjøringskrig frå fasciststatane, aksen med Hitler-Tyskland, Mussolinis Italia og Hirohitos militaristiske Japan, det var au ein krig der tidlegare koloniar og avhengige land ville bli fri og uavhengige. Først blant dei sjølvsagt India og Kina.

Den vegen Deng Xiaoping symboliserer inneber store farar, men au store maulegheter. Eg møtte mange leiande personar som verka ha stor innsikt i både farane og mauleghetene.

Eg har aldri før hatt så åpne og frie diskusjonar i Kina som denna gongen. Ein kan seie at hendingar byrjar få rette namn – zheng ming, retting av namn kunne ein seie slik Konfusius sa. I ein fjernsynsserie som Tri avgjørande slag om siste fasen i borgarkrigen blir Lin Biao framstilt som ein strålande general og strateg. Som han var. Chiang Kai-shek blir ikkje karikert, han blir framstilt som ein som har tapt, og at det var grunnar til det. Men han tapte.

I bokhandelen finn eg igjen engelske utgaver av den store moderne kinesiske filosofen Fung Yulan og av kinesiske klassikarar som Å skape gudar (som Mao – som Lu Xun og dei fleste kritikarane – ville funne for full av overtru og litterært den minst viktige av romanane frå det store Ming-dynastiet), men eg finn au dei samla revolusjonære operaane frå kulturrevolusjonen på DVD, og ei sekstibinds utgave med tekstane til Karl Marx og Friedrich Engels, basert på den nye Marx Engels Gesamtausgabe, og omsett frå dei originale tekstane under oppsyn av professor Wei Jianhua, medlem av redaksjonsrådet i Internationalen Marx-Engels Stiftung.

Det er håp i mykje

Men det er som eg har skrive, store indre farar i utviklinga i dag. Sjølv om det er sant at store – og aukande – mengder folk opplever velstand, eller i det minste moderat velstand, er det verkeleg fattigdom og verkeleg nød for mange millionar som har tatt eit hopp bakover frå fattigdom til elende. Det kan true den indre stabiliteten i Kina.

Den raske økonomiske utviklinga dei siste tiåra med åpning og globalisering har skjedd, mens staten har hatt ein absolutt sosial kontroll over marknaden. Utan den kontrollen ville ikkje den stabile økonomiske utviklinga vore mauleg. Men med medlemskap i WTO vil ikkje Kina lenger ha høve til å kontrollere marknadskreftene. Det er ein medviten politikk. Farane er kjente. Den maulege vinsten skal vere stor. Men det er eit spill der innsatsen er høg.

Det er vel kjent at det eksisterer ein trussel mot einskapen i Kina frå etniske og religiøse grupper i Tibet og Xinjiang. Men det finst andre truslar som stammar direkte frå den nåverande oppåpningspolitikken. I ein tidleg periode prøvde ein å motstå marknadskreftene for å prøve å utlikne skilnaden i økonomisk utvikling mellom dei ulike regionane i Kina (sjå til dømes om Gansu i kapittelet «La ville de l’acier» i boka mi La route de la soie, Gallimard 1980) (Sidenvägen: en resa från Höga Pamir och Ili genom Sinkiang och Kansu, Norstedt, 1977). Akselerert ulik utvikling mellom regionar på WTO-vilkår kan føre til ein situasjon der sterke lokalleiarar – særleg i sør – lagar verkeleg uavhengige regionar med støtte frå utanlandsk kapital, jamvel mens dei – iallfall i dag – opprettheld formelle band til sentralregjeringa i Beijing.

Farane innebygd i den nåverande utviklinga er store. Ikkje rart at Kina held ein mykje lågare profil enn for tretti år sidan, og ser seg nøydd til å trø svært varsamt på den internasjonale scenen. Så låg profil at Kina – trass i sine langsiktige interesser – let USA etablere ei ny verdsordning.

Noen seier at detta er naudsynt ettersom den nåverande økonomiske utviklinga er grunnlagt på eksport. Eksporten er retta mot marknaden i USA. All verkeleg konflikt med politikken til USA kan føre til nedgang i eksporten som ikkje bare vil hindre vidare økonomisk utvikling, men jamvel tilbakeslag og krise. Men ikkje alle mine kinesiske venner var overtydde om at denna politikken var den beste valet for Kina.

Den nåverande utviklinga kan au sette i fare sjølve eksistensen av Kina på anna vis. Eg hugsar kommunane frå seksti- og syttitallet. Dei følgde rådet frå Mao og førebudde seg på krig. Ved å lagre korn, organisere folkemilts og utvikle lokal industri. Mao Zedong såg det naudsynt å gå på begge beina. Han var svært klar på behovet for å bu seg på krig både med høgteknologi – rakettar og atombombar – og ved å stole på kommunane som base for å kunne føre ein langvarig folkekrig. Som han sa i april 1969 på første plenum i den niande sentralkomiteen:

«Om dei kjem eller ikkje, må me vere budd. Ikkje vent at senteret skal sende materiell, ikkje ein gong til produksjon av handgranatar. Handgranatar kan lagast over alt, i alle provinsar. Alle provinsar kan til og med lage riflar og lette våpen. (…) Eg seier at me ikkje vil la oss provosere. Jamvel om dere inviterer oss ut, vil me ikkje komme ut, men om dere skulle gå til åtak på oss, vil me ta oss av dykk. Det avheng av om dere går til åtak i liten eller i stor skala. Om det er i liten skala, vil me kjempe ved grensa. Om det er i stor skala, går eg inn for å gi slepp på noe territorium. Kina er ikkje eit lite land. Om det ikkje er noe å hente for dei der, trur eg ikkje dei vil komme.»

Hausten 1969 i Beijing snakka ein kinesisk venn til meg om detta, det var etter kampane ved grensa.

«Om Moskva går til krig, kan russarane sjølvsagt sende pansertroppane sine for å okkupere Beijing. Me ville slåst. Det ville ikkje bli ei militær promenade, men dei kunne okkupere Beijing.

Men det ville bare vere starten. Dei kan ikkje vinne. Dei ville i det lange løp drukne i folkekrigen. Kommunane gjør det mauleg for oss å forsvare oss mot kva fiende som helst. Panservognene og flya deira kan nedkjempast, det veit me, og dei kjernefysiske våpna kan ikkje gi dei siger i ein slik krig. Dei veit det. Det er grunnen til at me ikkje trur dei vil prøve seg på krig.»

I dag har ikkje Kina ein slik mauleghet lenger. Det finst ikkje lenger kommunar på landsbygda som kan tjene som basar for ein planlagt folkekrig. Jamvel om Kina har rakettar og kjernefysiske våpen, er landet sårbart og i noen tiår til relativt svakare enn ei verkeleg supermakt som USA.

I røynda er landet like sårbart som ein hummar som skiftar skall!

Ikkje at det kinesiske folket ikkje veit det. Lu Xun peika i 1923 på at alle kinesarar kjenner og set pris på The Romance of the Three Kingdoms. Det er framleis slik. Dei forstår godt den nåverande farlege situasjonen, og kor viktig åpningsorda i historia er:

«Parlons maintenant de la situation générale du monde. Ce qui fut longtemps divisé doit assurément, un jour, retrouver son unité. Et ce qui, longtemps fut uni, doit un jour, fatalement, se diviser à noveau.» (Les Trois Royaumes, Nghiêm Toan et Louis Ricaud. Tome I, p.6, Saigon 1960.)

(Den engelskspråklege utgava ved C H Brewitt-Taylor omsett det til: «Imperium veks og går attende; statar splittrast sund og inngår alliansar.»)

Notar

(1) Manifest Destiny – uttrykk brukt av leiarar og politikarar på 1840-tallet for å forklare/forsvare USAs ekspansjon – ei «oppgave» eller nasjonal skjebne for USA. [Tilbake]

(2) Manifest Destiny (vår skjebnebestemte oppgave) er ein frase som vart skapt av John L O’Sullivan i avisa han eigde, United States Magazine and Democratic Review, i 1845, og skulle forsvare den historiske oppgava, og dermed moralske plikta USA hadde til å legge under seg territorium, framfor alt i sør og vest. Manifest Destiny har etter det til og frå vore brukt av ekspansjonistar i USA til å rettferdiggjøre anneksjonar av til dømes Texas, Oregon, New Mexico og California, og seinare USAs innblanding i Alaska, Hawaii og Filippinane. (Fotnote i den svenske omsettinga av Hans Isaksson i Clarté.) [Tilbake]

(3) Romance of the Three Kingdoms, skriven for 650 år sidan av Luo Guanzhong, om Han-dyanstiet i det andre og tredje hundreåret. Har gitt opphav til ma film og dataspill. [Tilbake]

av Jan Myrdal

Om den uunngåelege klassekampen som utviklar seg i Kina skreiv eg ganske utførleg i Ein fest i Liu Lin i 1994. At klassekampen formar Kina au, er ei sak, men det blir ein skeiv diskusjon, ein teologisk ein, når venstreorienterte ofte diskuterer abstrakt om ein kan definere Kina som sosialistisk.

Ein europeisk kommunist som vil ha ei meir teoretisk belysning av KKPs nåverande perspektiv og samfunnssystemet i Kina, ut frå historia til dei sosialistiske statane, bør sjå nærare på NEP-perioden i Sovjetunionen, men framfor alt undersøke Walter Ulbrichts «Nye økonomiske system for planlegging og styring» (NÖSPL) etter 1963.

Skilnadene mellom Kina og DDR er svært store. Det avgjørande var at DDR aldri kunne bli sjølvstendig; den nye herskande klassen i Moskva heldt landet i eit jerngrep. Men likt Deng Xiaoping var Walter Ulbricht ein kommunist med lang erfaring. Etter at kampen mellom to linjer i Kina vart avgjort for lang tid ved partiets kursomlegging til Deng Xiaopings linje i desember 1978, svarer Kina til det perspektivet Walter Ulbricht formulerte åpent, i kjettersk strid med Moskva i 1967:

«Sosialismen er ikkje ein kortvarig overgangsfase, men ein relativt sjølvstendig samfunnsøkonomisk formasjon i den historiske epoken då kapitalismen går over til kommunisme i verdsmålestokk.»

Detta perspektivet gjør mauleg – naudsynt – ein annan økonomisk politikk enn den som kjenneteikna sovjetstaten. Som Walter Ulbricht formulerte det ved 150-årsfeiringa av fødselen til Karl Marx i mai 1968:

«Sosialismens økonomiske system i DDR er, historisk sett, den fullstendige tilpassinga eit høgindustrialisert samfunn gjør til fordelane og drivkreftene i den vitskaplege og tekniske revolusjonen.»

Dermed får au den nye tekniske og vitskaplege eliten, intelligentsiaen, ei ny rolle. Strukturen og klassebasisen til partiet blir endra. Om Kina kan ein seie, slik eg på pervers måte let Zweiling seie om DDR i romanen Karriere i 1975, at «den vitskapleg-tekniske revolusjonen blir bore fram av personar innan vitskap og teknikk og organisasjon, kjenneteikna av at dei er evnerike, og at sosialismen som sjølvstendig samfunnsøkonomisk formasjon inneber frigjøringa av evnerikdommen».

I kampen mellom to linjer i Kina – som eigentleg ikkje var det mange (deriblant eg) den gongen oppfatta som ein direkte kamp mellom sosialismen og kapitalismen – blei det den linja som sigra med Deng Xiaopings politikk i desember 1978, og som hadde massiv støtte i kadrane i partiet, staten og økonomien på mellomnivå.

Det styrer ikkje bare Kinas åpning mot vest, men det styrte au Walter Ulbrichts freistnader på å åpne så vel dei kulturelle som politiske sambanda med vest. Det var Bonn som nekta gå med på Walter Ulbrichts framlegg om at vesttysk presse kunne seljast i DDR om DDRs presse kunne seljast i forbundsrepublikken. Det var Moskva som hand i hanske med dei mest reaksjonære kreftene i forbundsrepublikken Tyskland heile tida stengte for DDRs freistnader på å åpne mot Bonn.

På same vis som den herskande klassen i Moskva blokkerte all naudsynt ny økonomisk politikk i DDR, gjennom militær og økonomisk dominans, bremsa og avgrensa han DDRs høve til å åpne samfunnet for slikt økonomisk og politisk utbytte med vest som ville fremme den vitskaplege og tekniske revolusjonen.

Den 21. august 1970 var Walter Ulbricht i Moskva og snakka åpent med Bresjnev. Han gjorde framlegg om økonomisk samarbeid, men sa au:

«Gjennom samarbeidet ønsker me utvikle oss til ein ekte tysk stat. Me er ikkje Kviterussland, me er ingen sovjetrepublikk. Altså eit ekte samarbeid.»

Bresjnev svarte på den uhørte utfordringa med å inspirere den Moskva-tru fraksjonen i SED til handling, til å be Bresjnev om at Walter Ulbricht blei fjerna. Det skjedde. DDR tapte med det sitt eige eksistensgrunnlag.

At Deng Xiaoping lykkast der Walter Ulbricht mislykkast, er svært enkelt forklart. DDRs geopolitiske situasjon var umauleg. Moskvas dominans altfor stor. Kina kunne ikkje – som DDR – beherskast frå Moskva då den nye klassen tok makta der som klasse for seg. Kina var altfor sterkt og Mao Zedong altfor medviten.

At Kina nå tar tilbake sin plass i verda, er bra. Det retter opp ubalansen som kolonialismen og imperialismen har skapt. Korleis klassekampen seinare vil utvikle seg i Kina, er ei anna sak. Noen motsats til den nye klassen i den gamle sovjetstaten – som kom fram som resultat av partiposisjonar, utan å representere gaverikdommen og den teknisk vitskaplege revolusjonen, som blei ein klasse for seg og seinare grenselaust griske og korrupte stal sovjetfolkets rikdommar og styrta landet i elende – har eg ikkje sett i Kina. Partiet har vist seg på vakt mot slike tendensar; talsmenn for slikt blir skotne. Eit reinhald i folkets interesse som opprører vestlege humanistar langt meir enn den fattigdommen og den synkande livslengda som er resultatet av at dei gamle partifunksjonærane frå Sovjetunionen har forandra seg til ein ny klasse av oligarkar.

Sjølv meiner eg at Mao Zedong såg au den framtidige utviklinga klart.

Av Aslak Storaker er bibliotekar, medlem av Rødts internasjonale utvalg og
studieansvarlig for Rødt i Agder.

---

Terje Halvorsen:
Forfulgt, fordømt og fortiet. Historien om den kommunistiske motstanden i
Norge 1940–1945
Bergen: Vigmostad & Bjørke 2020, 470 s.

I mange år har jeg ønska meg et oversiktsverk om de norske kommunistenes
motstandskamp under andre verdenskrig. Og ingen nålevende nordmenn trur
jeg er bedre kvalifisert til å skrive den historien enn nettopp Terje Halvorsen,
som både er en historiker som har arbeida med dette stoffet siden 1970-tallet og
er sønn av den kjente motstandskjemperen Roald Halvorsen.

Halvorsen innleder med en lengre drøfting av kommunistenes stilling ved
krigsutbruddet. Han gjør et poeng av hvor uforberedt en i Norge var på
tyskernes «totale krig». Etter okkupasjonen skrev NKPs avis Arbeideren at
motstandskampen regjeringa leda fra Tromsø, betød å «stille seg i den britiske
imperialismens tjeneste». Men også Stortingets presidentskap førte sommeren
1940 forhandlinger med okkupasjonsmakten om å avsette kongen og
regjeringa. Mange brukte lang tid på å ta inn over seg realitetene i de nye,
rådende forhold med nazifisering, folkemord og «den totale krig». En del kom
aldri riktig til å gjøre det.

NKP var det eneste partiet som opprettholdt en illegal organisasjon under hele
krigen. Partiet holdt hele tida fast på sin prinsipielle antifascisme, med krasse
angrep på fascismen, NS og jødeforfølgelser. NKP hadde en fordel framfor de
andre partiene ved at mange medlemmer hadde lært om illegalt arbeid på
kaderskole i Moskva og hadde medlemmer og sympatisører med militær
erfaring fra den spanske borgerkrigen. Halvorsen anslår at mellom 6 000 og 10
000 mennesker deltok i kommunistisk motstandsarbeid, og at rundt 200 mista
livet som følge av sitt engasjement.

Halvorsen gir en inngående og detaljert beskrivelse av hvordan kommunistene
dreiv illegalt arbeid rundt om i landet, både delt inn etter geografisk område og
aktivitetsform: illegale aviser, fluktruter,

Heike Geissler:
Midlertidig ansatt
Fanfare, 2020, 184 s.

Lone Lunemann Jørgensen er masterstudent i retorikk og språkleg kommunikasjon ved UiO. Ho har ti år bak seg med engasjement i ulike LO-forbund, seinast som leiar av Norsk Tenestemannslag Ung (NTL Ung).

Eg-personen i Heike Geisslers roman Midlertidig ansatt er eigentleg forfattar, og det å jobbe på Amazon-lageret er eigentleg ikkje det ho driv med eller den ho er. Gjennom elleve korte kapittel får vi levert ein essayistisk tilstandsrapport frå innsida av Amazon-muren, som ein flow av samtidskritikk, gryande klassebevisstheit og utførlege skildringar av den kroppslege erfaringa det er å jobbe ved eit samleband. Denne flyten passar bra til innhaldet og rammar inn døsen eg-personen tilsynelatande kjenner på i arbeidet ho gjer, ein døs vi heller kan kalle framandgjering i full bløming. For eg-personen er framandgjort frå det fysiske arbeidet ho skal til med når ho ikkje ser nokon annan utveg enn å ta jobben, ho er framandgjort frå kollegaene sine, og ho er framandgjort frå produkta ho jobbar med. Denne flyten rammar inn forteljinga godt og gjer at ein kan kjenne korleis arbeidet og dagane er. Som litterær oppleving er boka i beste fall litt seig og på ingen måte nokon pageturnar – som dagane på lageret jo heller ikkje er.

Boka handlar både om den klassebevisstheita hovudpersonen dagdraumar om at kollegaene hennar har, men óg om hennar eigen ibuande klassetilhøyrsle: Ho gjer jo ikkje denne typen arbeid. Ho kjenner ingen som har ein fysisk jobb, og dei einaste gongane livet utanfor minner ho om det er når sambuaren får ein pakke frå Amazon. Arbeidet er tungt og hardt, det er repetitivt og keisamt, og dei overordna kjem med audmjukande kommentarar.

Midlertidig ansatt er ei bra bok, fordi ho gjev oss som ikkje har harde fysiske jobbar eit innblikk i korleis det er. Og Amazon-konsernet driv verksemda si slik med overlegg, slik at dei som jobbar der ikkje tek til motmæle utan konsekvensar.

Men så kjem det potensielt vanskelege spørsmålet som eg opplever at ikkje blir belyst nok i boka. Nokon må jo gjere jobben med å pakke og sende varar i all den tid vi lever på ulike stadar på kloden. Nokon må gjere det som med rette opplevast som ein drittjobb, sjølv om det er lett å sitte i redaksjonane våre og tankesmiene våre og tenke at huff, kor trasig det må vere å ha ein fysisk jobb. Men dei fleste har jo ei jobb kor dei nyttar kroppen: i helsevesenet, i industrien, i anleggsbransjen eller som pedagogar i barnehage. Det er berre at dei fleste som har fysiske jobbar ikkje skriv om dei. Eg trur det lett gjer at dei som tenkjer og snakkar høgt på vegne av venstresida er framandgjort frå ideen om det fysiske arbeidet, uansett kva for ein økonomisk modell det skjer i.

Det er ikkje nødvendigvis slik at Heike Geissler meiner eller kjenner akkurat det. Men eg trur det er viktig å snakke om når vi diskuterer politisk litteratur om og med arbeidarklassen. Innsida av Amazon-lageret synar ein realitet som er ein grovare og hardare kapitalisme enn den vi stort sett kjenner i Noreg, fordi vi har avtalt strenge spelereglar i arbeidslivet vårt. På den måten kan Geisslers bok lesast som ein trasig framtidsdystopi kor maktbalansen er forskjøve og arbeidaren igjen er ei maur som aldri når opp og fram. Men det er den jo ikkje, den er frå 2014 og beskriv røynda slik ho er. Det er lett å sjå kva som manglar: kameratskap og fellesskap i arbeidet, medbestemmelse, tillitsvalte og innflytelse over eige arbeid.