Forslaget om å tillata hijab i politiet skapa ein utruleg oppheita debatt i vinter. Det føyer seg inn i rekka av debattar som handlar om kvinner og islam, eller kvinner og tradisjonar frå muslimske land. Debatten har også fått valdelege utslag, det er rapportert om angrep på kvinner med hijab både i Trondheim og Sandnes.
Kvifor er kvinnekroppen den arenaen som kampen om innvandring og verdiar skal utkjempast?

Ingrid Baltzersen er midtaustenvitar, og nestleiar i Raudt.

---

Religionshistorikaren Berit Thorbjørnsrud prøvde å få kunnskapen til å vera eit grunnlag for hijabdebatten. I fleire foredrag og intervju har ho lagt vekt på at bruken av hijab kan symbolisera utruleg mange ting, og at den norske debatten berre gjer kvinner med slør til uforståelege ekstremistar.(«Historien om hijab», www.forskning.no/artikler/2009/mars/214114) Bruk av slør i dag kan symbolisera både fromheit, motstand og undertrykking, og kvar enkelt kvinne veit best kva det symboliserer for ho.

Kvinner i Midtausten har dekt til hovudet sitt så lenge me kjenner til. Det same har ein sett her heime, oldemødrene våre dekka ofte til hovudet sitt, med hatt eller skaut alt etter kva distrikt og klasse dei høyrde til. I Midtausten var det tidlegare ikkje noko religionsspesifikt klesplagg, både jødiske, kristne og muslimske kvinner dekka til hovudet sitt.

Motstand mot bruk av slør har ei fleirsidig historie. I førre århundre begynte kvinner med høg utdanning og i overklassen å gå med bart hovud og vestlege klær, for å visa at dei var moderne og opplyste. Ein del feministar kasta sløret, samtidig med at dei kravde innpass i samfunns- og arbeidsliv. Men sløret blei også bruka som eksempel frå vestlege kolonimakter på at dei koloniserte måtte frigjerast utanfrå. Eit eksempel er Algerie, der det franske fokuset på sløret gjorde at fleire tok det i bruk for å visa motstand mot det brutale koloniregimet. Atatürk i Tyrkia og Reza Sjah i Iran bidro til å politisera sløret. Begge forbaud bruk av slør og dei mannlege tradisjonelle hovudplagga, og bruk av slør blei ein måte å visa motstand mot desse regimene.

Det nye sløret, hijaben, oppsto på syttitalet. Dei sekulære frigjeringsrørslene i Midtausten innfridde ikkje forventningane, og islamistiske rørsler var på frammarsj. På same måte som i Europa var det fleire som tok høgare utdanning, også frå lågare klasser. Desse kvinnene hadde ikkje råd til å følga moten med fancy europeiske klær og sminke. Dei tok også avstand frå det, gjennom å kle seg i ein enkel billig heildekkande drakt, med tørkle som dekka hovud og hals. Desse kvinnene deltok i samfunns- og etter kvart arbeidslivet, men på sin eigen måte.

Ein ser at det siden syttitalet er blitt meir og meir populært å bruka hijab i Midtausten. Viss ein ser på fotografi frå Egypt på femtitalet, så ser ein mange fleire kvinner med bart hovud då, enn i dag. Men i dag er det mange fleire kvinner med utdanning, og i lønnsarbeid.

For mange kvinner med bakgrunn frå muslimske land så er hijab berre ein uproblematisk del av klesdrakten. For mange er det eit personleg val, som handlar om deira forhold til gud. For andre er det eit viktig kulturelt eller politsk symbol som viser motstand mot imperialisme og undertrykking. For andre igjen er det eit viktig symbol på undertrykking, anten frå staten i dei landa det er hijabpåbod, eller frå familie eller moské.

Bruk av hijab i Noreg betyr heller ikkje berre ein ting. Det er ikkje dokumentert at det finst ei stor islamistisk rørsle i Noreg som forsøker å islamisera landet gjennom bruk av unge kvinner med hijab. Det ein ser er at kvinner sine val, anten å bruka hijab eller å la vær, blir gjort til eit altomfattande spørsmål, som seier noko om kva ho meiner politisk, korleis ho har det med mannlege slektningar, og kva forhold ho har til arbeidslivet. For meg er det opplagt at det er like mange grunnar til å bruka eller ikkje bruka hijab som det finst kvinner med muslimsk bakgrunn.

Muslimhets i krigen mot terror

Rasisme betyr i følgje ordboka: menneskesyn, politikk eller ideologi som byggjer på rasefordommar. Men det er lenge sidan det var akseptert å sei at «negrar» var late eller «gulingar» var ondskapsfulle. I staden har me fått fordommar om kultur som blir rettferdiggjort med ein forsøksvis vitenskapeleg dokumentasjon. I staden for vitenskapelege skallemålingar har me no vitenskapelege samanlikningar mellom Vesten og islam. Men som debatten om hijab viser, så er heller ikkje denne typen fordommar basert på kunnskap. Dei siste åra er det først og fremst folk med aner i muslimske land som har møtt denne type rasisme. Og det er lett å sjå at rasismen har samanheng med den såkalla krigen mot terror.

James Bond-filmane er ein god illustrasjon på kva som blir oppfatta som det mest skremmande fiendebiletet i samtida. Dei første filmane hadde nesten alltid russiske skurkar. Men på nittitalet blei det mediemogular og terroristar, og filmane flytta seg frå Aust-Europa og Russland til Kaukasus og Aust-Asia.

Den amerikanske statsvitaren Samuel P. Huntington var den første som formulerte teorien om the clash of civilizations, kampen mellom sivilisasjonane. I 1992, eit par år etter Sovjetunionen brøyt saman, kom han med ein tese om at krigane framover kom til å handla om kultur og religion, ikkje så mykje om økonomi og ideologi. Dei to viktigaste utfordrarsivilisasjonane til den vestlege var den kinesiske kulturkretsen og islam. Den islamske kulturkretsen ser han på som agressiv og farleg, og dei havnar ofte i konflikt med nabosivilisasjonane, dei har «blodige grenser». Huntington sin teori er dårlig formulert, han vel det som passar av religion, språk og geografi som kriterie på kva som er ein sivilisasjon, og forholder seg til sivilisasjonsområda som evige størrelser. Men teorien hans har blitt bruka for å rettferdiggjera dei nye krigane. Og han har difor fått rett i at det er krigar med muslimske land og konflikten med Kina som er det dominerande. Og han fekk også rett i at det er kultur og religion ein leiter etter, når ein ser konflikter i dag, ikkje økonomiske og geopolitiske årsaker. Amerikanske myndigheiter bruka sivilisasjon som argument når dei gjekk til angrep på Afghanistan og Irak. Dei skulle frigjera dei afghanske kvinnene frå burkaen, og dei skulle innføra demokrati i Irak.

I alle krigar skaper ein eit fiendebilete av den ein krigar mot. Det er nødvendig for å få støtte i sitt eige folk til å gå til krig, og for å halda motet og moralen oppe blant soldatane. Fokuset på kultur og religion som har kome med the clash of civilizations, blir bruka for å laga nye typer fiendebilete. I følgje dette er dei muslimske landa udemokratiske og kvinneundertrykkande, og dei kan komma til å angripa oss viss me ikkje angrip dei først.

Det spesielle med det fiendebiletet er at representantar for fienden finst hos ein sjølv, noko muslimar i USA og Europa har fått kjenna på kroppen. Unge muslimar blir heile tida avkrevd å ta stilling til alt som blir oppfatta å ha med islam eller muslimske land å gjera. Dei må ta stilling til terroråtak og krigføring, og handlingar som tvangsekteskap og kjønnslemlesting. Sjølv om det er like fjernt for dei som paven sine talar eller USA sin kristne rettferdiggjering av krigføring er for nordmenn med kristen bakgrunn. Ei EU-undersøking viser at kvar tredje muslim har opplevd diskriminering det siste året, og at det er ungdommar som er hardast ramma. Elleve prosent hadde opplevd rasistisk krimialitet. Muslimar rapporterer om problemer når dei skal søka jobb og skaffa bolig, og om rasistisk vald.

Det er mange eksempel på at folk som blir sett på som representantar for ein fiende, blir diskrimintert, trakkasert og forfulgt. Under andre verdskrigen blei 120 000 menneske med japansk avstamming internerte i USA. Fleire hundre nordafrikanske innvandrarar blei brutalt slått ned og drepne i samband med ein demonstrasjon i Paris i 1961 mot krigen i Algerie. Men dei som merkar diskrimineringa best på kroppen, er kvinner.

Kvinnekroppen som kamparena

I patriarkalske samfunn, samfunn basert på mannsmakt, er kontroll av kvinna viktig. Ein ser private utslag av det når menn dreper kvinner som vil skilja seg frå dei, eller dreper døtrene sine fordi dei har øydelagt æra til familien sin. Men kontroll av kvinner og kvinners seksualitet skjer også utanfor familien. Og det blir spesielt satt på spissen i krigstid. Eit døme frå Noreg er behandlinga av kvinnene som hadde hatt forhold til tyske soldatar, dei såkalla «tyskertøsene». Dei som var kjærastar med tyske soldatar, eller hadde forhold til dei og fekk fine ting av dei, ødela for krigsmotstanden til andre gjennom å gjera det meir behagelig å vera tysk soldat, og gjennom å gjera det tyngre for andre å ikkje ha skikkeleg mat og klær. Men det var lite dei tente på å fraternisera med fienden, i forhold til dei som hadde økonomisk gevinst av å selga varer og tenester til tyskarane. Då okkupasjonen av Noreg var slutt var det likevel desse kvinnene som blei hardast straffa, gjennom å bli banka opp og trakkaserte, ei stigmatisering som også smitta over på ungane deira.

Motstandskamp mot krig og okkupasjon blir kjønna. I Palestina blir morsrolla framheva, både av palestinarane og av israelarane. Det å føda mange barn som kan bli stolte palestinarar, er sett på som ein viktig del av motstandskampen. Reint praktisk fører det til store offer, for kvinner som risikerer å mista barnet eller livet når dei blir stoppa på israelske check-points fordi dei prøver å komma seg til sjukehus. Og israelarane framstiller palestinske mødre og barnefødslar som ein demografisk trussel, og som eit eksempel på at araberane er kulturelt tilbakeståande. Ein ser også auke i kjønnsbasert vald i krig, menn som har mista kontroll over eige liv på grunn av okkupasjon, kan i alle fall kontrollera kvinner og born.

Muslimske kvinner i Vesten

Den muslimske kvinna med hijab, er i Vesten eit symbol på islam som forsøker å ta over landet vårt. Uavhengig av kva som er den personlege grunnen til at kvinna bærer plagget. Marwa al-Shirbini, ei ung kvinne med egyptisk bakgrunn, blei knivstukken utanfor rettsalen i Dresden i Tyskland. Gjerningsmannen kalla ho «terrorist» og «islamist-hore», truleg fordi ho bruka hijab. Dette har heldigvis ikkje skjedd i Noreg, men også her opplever kvinner med sjal å bli fysisk angripne. Dei valdelege angrepa er eit ekstremt utslag av stigmatisering og diskriminering som muslimske kvinner opplever dagleg. Det kan vera alt frå fryktsomme blikk på trikken, til at namnet eller sjalet er grunnen til at dei ikkje får jobb.

Kvinneundertrykking blir bruka som grunngjeving for å ikkje gje kvinner rettar. Eit døme er Faïza M., ei franskmarokkansk kvinne som blei nekta fransk statsborgarskap fordi ho brukar burka, og difor ikkje blir vurdert å vera tilstrekkeleg assimilert for å få statsborgarskap. Tidlegare har språkkunnskap vore kriteriet for om ein person er tilstrekkeleg assimilert, men det er ikkje grunnen i dette tilfellet. Faïza M. snakkar utmerka fransk.

I halvparten av dei tyske delstatane får ikkje lærarar bruka religiøse symbol. I fleire av delstatane er kristne symbol unntatt frå forbudet. Dei som blir ramma av forbudet, er difor kvinner som bruker sjal. Dei må anten slutta med det, bruka parykk, eller slutta i jobben. I Danmark har høgsterett slått fast at diskriminering på grunn av hovudplagg i ein butikkjede var lovlig, så lenge det var grunngjeve med at kvinna jobba med kundekontakt og hadde signert ein arbeidskontrakt der det sto at hovudplagg var forbudt. I Noreg har me hatt fleire eksempel på at kvinner har mista jobben, eller ikkje har fått jobbar på grunn av hovudplagget. Det er ikkje lovlig, men vanskeleg å dokumentera viss ein jobbar som ringevikar eller ikkje har signert kontrakt. Grunngjevinga for diskriminering på grunn av hijab er som regel at det er anten for kvinna, bedriftens eller samfunnets beste. Men ved å utestenga eit symbol ein meiner er kvinneundertrykkande, utestenger ein samtidig kvinnene som bærer det.

Økonomisk sjølvstende og kontroll over eigen kropp

Kvinner kom i stort mon ut i arbeidslivet i Noreg på 60- og 70-talet. Samtidig oppstod ei rørsle for barnehagar, for abort, mot porno, for likelønn. Det at kvinner hadde ei sjølvstendig inntekt, gjorde at dei også kravde tiltak som kunne gjera at dei kunne fortsetta å ha inntekta. Dei kravde også å få vera fullverdige menneske, altså ikkje seksualobjekt og samtidig frie til å ha ein seksualitet utan å vera gift, eller utan å måtta få barn sjølv om ein var gift. Det var materielle årsaker som gjorde at kvinner kom ut i arbeidslivet, og den materielle endringa la grunnlaget for ei rørsle som stilte krav. Korleis den rørsla blei, kom av politiske val som har blitt gjort, og politiske diskusjonar om kva som er rektig. Men det materielle grunnlaget for rørsla måtte finnast for at ho skulle voksa til.

Fordommane om at alle muslimske kvinner er ofre for diskriminerande kultur og religion, skjuler dei faktiske problema kvinnene har. MiRA – Ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner har i alle år lagt vekt på at mange av problema innvandrarkvinner møter kjem av innvandringspolitikken og gjeldande utlendingelov. Minoritetskvinner møter som innvandrarar diskriminering i arbeidsmarknaden, i boligmarknaden og ellers i samfunnet. MiRA-senteret legg også vekt på at valden innvandrerkvinner opplever, ikkje er eit kvinneproblem, men eit sammfunnsproblem. Konkrete problem må løysast med konkrete løysingar. Innvandrarkvinner kan ha spesielle utfordringar når dei opplever vald i nære relasjonar, som språkbarrierer, manglande nettverk, usikkerheit knytta til opphaldsløyve (tre års regelen), og redsle for kva som venter ved eventuell heimsending og økonomisk avhengigheit til valdsutøvaren. Nokre av desse problema liknar dei utfordringane krisesenterrørsla har arbeida med, og nokre av dei er nye. Men viss ein berre ser på problema som kvinner med muslimsk bakgrunn har som problem på grunn av islam eller spesifikk kultur, ser ein bort frå det ein kunne hatt av felles erfaringar på grunn av klasse, kjønn, bygd eller by, religiøsitet eller sekularisme, eller felles interesser i ei konkret sak.

Det er feil å ekskludera kvinner frå arbeidslivet eller frå utdanning på grunn av religiøse, politiske eller personlege val dei har tatt i forhold til symbol/klesplagg. Anten det gjeld eksplisitt gjennom forbod mot hijab i det offentlege rom, eller gjennom stigmatisering av desse kvinnene som gjer at dei føler seg ubekveme i det offentlege rom. Uansett kva ein meiner om hijaben, så er det betre å opna for økonomisk sjølvstende, og dermed at kvinner lettare kan ta eigne personlege og politiske val, enn å ekskludera dei frå det fordi ein meiner dei er undertrykte.

Dei private vala til kvinner med muslimsk bakgrunn blir politisert, som ein følgje av ideologien rundt the clash of civilizations og krigen mot terror. For å få slutt på det må me få fram kva krigane muslimske land er, det er krigar om kontroll over ressurser, marknader og transportruter, ikkje krigar for demokrati, menneskerettar og kvinnefrigjering.

Pål Steigan er medlem av Rødt sitt internasjonale utvalg, og er tidligere leder av AKP. Han har skrevet skrev heftet Iran – mullakapital og geopolitikk i 2004. Se: akp.no/hefter/ iran2004/index.html.

---

Så seint som i slutten av mars virket situasjonen i Iran svært rolig og avslappet. Jeg var på et tidagers besøk hos venner i Teheran og reiste også over Alborz-fjellene til Kaspihavet og videre derfra til området rundt Tabriz nær grensa mot Tyrkia.

Seinere var jeg på et lite besøk i nærheten av Kashan. Folk feiret det iranske nyttåret, nowruz, og det var ingenting som antydet noe om den politiske krisa som skulle inntreffe bare uker etterpå. Det sosiale klimaet liknet litt på situasjonen våren 2001, under Khatamis presidentskap.

Stille før stormen

Det ble snakket en del om valget, men enda mer om Israels grusomheter i Gaza. Mange kvinner bar hijaben svært løst og ledig, og vi så nokså kreative forsøk på å få hijaben til ikke å likne en hijab. I den islamske republikken er kvinnenes frihet en gradmåler på den sosiale spenninga. Når undertrykkinga øker, er det kvinnene som får merke det mest og hardest. Da kommer moralpolitiet og slår ned på «dårlig hijab», lakkerte tånegler og korte kapper. Når den politiske situasjonen er mindre spent, ser man at kvinnene tar seg friheter både i klesdrakt og væremåte. I islam er det jo kvinnene som bærer ansvaret for samfunnsmoralen på sine skuldre. De rettroende ser derfor frihet for kvinnene til å kle seg som de vil som en trussel mot hele samfunnsstrukturen. To måneder før valget i Iran virket situasjonen på overflaten rolig, og angrepene på frilynte kvinner var få. Jeg må skynde meg å legge til at jeg verken snakker eller leser farsi, så det kan ha skjedd ting rett foran nesa mi som jeg simpelthen ikke hadde språk til å forstå. Men sjøl om alt så rolig ut på overflaten, så fikk jeg et hint om at noe var i gjære. Jeg hørte et rykte, som antakelig stammet fra kretsen rundt Ahmadinejad, og det ryktet sa at den iranske ledelsen var splittet helt til topps, og at noen ledere på aller høyeste nivå kunne komme til å forråde revolusjonen.

Men med valget og noe som i følge opposisjonen var et gigantisk valgfusk, endret alt. Til å begynne med tillot myndighetene opposisjonen å demonstrere i gatene, og vi fikk et kortvarig glimt av bredden i den politiske protesten. Ikke siden sjahens fall har så mange mennesker demonstrert i Teherans gater for politiske endringer. Men så kom jernneven fram. Mange ble arrestert, et antall demonstranter ble drept, og alle demonstrasjoner ble forbudt. Omslaget fra mars til juli kunne knapt vært større. Hvorfor?

Hva slags opprør?

Massemobiliseringa mot valgresultatet har vært den største interne utfordringa i den islamske republikkens historie. Hundretusener av mennesker i gatene i Teheran, Shiraz, Esfahan og andre byer har trosset demonstrasjonsforbud og trusler og gått ut i åpen konfrontasjon mot regimet. Noen begynte å snakke om en ny revolusjon.

Regimet på sin side var ikke seine med å stemple opposisjonen som agenter for Storbritannia, USA og Israel. Dette var totalt forutsigbart. All intern kritikk mot regimet risikerer denne typen stempel, helt uavhengig av fakta.

Viktigere er det at en del av venstresida i vest har stilt seg sterkt kritiske til opprøret mot valget. En del av dem har ment at valget sannsynligvis gikk ganske riktig for seg, og at påstandene om storstilt valgfusk kommer fra dårlige tapere. En del av dem har også fordømt opposisjonen og snakket om at de utelukkende representerer den øvre middelklassen. James Petras, som er kjent for skarpt kritiske bøker om sionismen og om amerikansk imperialisme. Han skriver i en artikkel, «The Iranian Elections: The ‘Stolen Elections’ Hoax», at den politiske kampen i Iran foregår mellom «individer med høye inntekter og positive innstilling til et fritt kapitalistisk marked» på den ene sida mot Ahmadinejads «arbeiderklasse, lavinntekt og lokalsamfunnsorienterte tilhengere av en ’moralsk økonomi’».

Her hjemme har Trond Ali Lindstad ikke helt uventet gått inn i rollen som den mest konsekvente støttespilleren for prestestyret i Teheran:

«Demonstrasjonene har, som de fleste mener, blitt båret frem av Teherans/Irans middelklasse. Det er de velstående og rike, foruten utålmodige studenter, som har ført an i de siste demonstrasjonene. Mange har vestlige sympatier. De er tiltrukket av det liberale demokratiet (opp mot det religiøse demokrati). De ønsker kontakt med Vesten. Og dialog med USA. De vil betale prisen for det. «Hvorfor støtte Hezbollah og Hamas,» blir det sagt, «når vi kan trenge pengene her hjemme?» «Ja, hvorfor bry seg med Israel?» «La araberne betale for konflikten.» Og videre: «Hvorfor være så harde mot USA når vi kan trenge vestlige investeringer? » Dette er kontrarevolusjonære standpunkt. På den andre siden står de fattige og de fromme, arbeidere og bønder, menn og kvinner i den tradisjonelle kulturen, både i byene og på landet. Dette er de lavere lag i samfunnet, og med mindre utdanning. De støtter den islamske republikken. Deres lojalitet er hos ayatollah Khamenei. Og Ahmadinejad er deres president.»

Lindstad benytter seg av den samme terminologien som han gjorde da han var kommunist, bare at nå har han valgt seg et fyrtårn som hater alt som heter marxisme og kommunisme, og ser på det som djevelens verk.

Mullakapitalismen

Men det Lindstad og en del amerikanske anti-imperialister ser bort fra, er at Iran er et tvers gjennom kapitalistisk land. Den «revolusjonære» retorikken er bare et skalkeskjul for en annen type kapitalisme. Gjennom sinnrike og nærmest ugjennomtrengelige systemer har presteskapet og Revolusjonsgarden sikret seg kontrollen over hele næringslivet i landet.

I 2004 ga jeg ut et hefte, Iran – mullakapital og geopolitikk, der jeg valgte å kalle denne spesielle formen for kapitalisme for mullakapitalisme:

«Etter noen anslag kontrollerer de revolusjonære stiftelsene (bonyad) og deres underbruk rundt 70 % av Irans økonomi utenom jordbruket og de statseide industriselskapene. Siden de knapt oppgir regnskapstall og siden mange forbindelser foregår i de skjulte, er det naturligvis vanskelig å si noe helt eksakt. Men dette skal være det omtrentlige omfanget, noe som igjen understreker at presteskapet og deres allierte framstår som en økonomisk herskerklasse og ikke bare et ideologisk herskende sjikt.»

Ironisk nok er bonyadene en arv fra sjahens tid, da det også eksisterte denne typen stiftelser. De ble kritisert for å være de facto økonomiske monopoler og kontrollsystemer under et dekke av veldedighet. De ble derfor konfiskert og nasjonalisert under den islamske revolusjonen, og nå er de nok en gang gjenstand for akkurat den samme kritikken som under sjahen. Kamuflert som velferdstiltak for de fattige, men i virkeligheten til beste for de rikeste. De over 100 bonyadene er fritatt for skatt og offentlig innsyn, får rikelig med subsidier og religiøse donasjoner, og står til ansvar bare overfor Lederen. Sjøl ikke regjeringa kan gripe inn overfor dem. De bidrar i sterk grad til at Irans økonomi fortsetter å være så skakkjørt som den er.

Sjøl eliten blant de væpnede styrkene, Revolusjonsgarden eller Pasdaran inngår i dette systemet. I følge enkelte studier kontrollerer de en tredjedel av Irans økonomi gjennom stiftelser, deres underbruk og et hundretall selskaper. Pasdaran skal blant annet kontrollere Stiftelsen for de Undertrykte og Stiftelsen for Martyrene og Krigsveteranene. På lik linje med andre bonyads er disse stiftelsene veldedige organisasjoner i navnet, men kapitalistiske finansinstitusjoner i gavnet. De eier selskaper og aksjer i selskaper og de kontrollerer store kapitaler, noe som ved siden av økonomisk makt, også gir dem en politisk makt. Under Ahmadinejad har Pasdaran økt sin økonomiske makt betydelig, blant annet ved å ha fått tildelt en rekke lukrative regjeringsoppdrag, deriblant driften av Teherans nye internasjonale flyplass.

Splittelse i borgerskapet og systemkrise

Fraksjonsstriden i den iranske eliten må derfor ikke oppfattes som en strid mellom kapitalistiske og anti-kapitalistiske elementer. Det er en strid mellom ulike grupperinger innafor en helt spesiell form for kapitalistisk herskerklasse.

Disse klassefraksjonene har helt eller delvis ulike agendaer, og noen av disse kommer til overflaten i form av ulike politiske linjer og krav. Kampen mellom fraksjonene har pågått lenge. Det som er nytt, er at denne striden har kommet ut av bakrommene, og delvis også ut på gatene. Til nå har de herskende klart å holde maska utad og klart å framstille seg som en forent islamsk elite som vokter verdiene til Khomeinirevolusjonen. Det at de nå er i en så bitter strid med hverandre at det ikke lenger lar seg skjule, er et uttrykk for at den islamske republikken er i en djup og alvorlig krise.

Denne krisa er grunnleggende økonomisk, men den har utvikla seg til å bli ei politisk krise som er så alvorlig at det er snakk om ei identitetskrise. Regimet klarer ikke lenger å levere varene, og da hjelper det ikke å fortelle ungdommen at man representerer det gode og det riktige.

«Dette regimet har tatt fra oss framtida vår,» har unge mennesker kommet bort til meg på gata og sagt. Dette har skjedd flere ganger i flere forskjellige byer. Med dette mener de at de ikke får jobb, og ikke får muligheter. Iran er riktignok det høyeste utdannede samfunnet i regionen, det skal den islamske republikken ha, men alle disse høyt utdannede unge menneskene går ei svært usikker framtid i møte etter eksamen. Situasjonen er så ille at hele 90 % av preseteristene fra universitetene emigrerer. Iran har verdens største hjerneflukt. Bittert sies det blant folk at «Iran er storeksportør av naturgass, pistasjnøtter og intellektuelle».

I dette ligger det en dobbel kritikk, fordi regimet ikke bare tvinger sine beste hjerner til å forlate landet, men ikke har evnet å få Iran ut av rollen som råvareprodusent. Med sin økonomi og sin utdannede befolkning, burde Iran ha ligget mye lenger framme som industrinasjon og som teknologiprodusent. Iran har 100 000 bloggere og 23 millioner internettbrukere. Over 90 % av befolkninga kan lese og skrive. Iranerne er stolte mennesker med høye tanker om sin nasjon og sin kultur. Iran er en av verdens store og gamle kulturnasjoner. Derfor er det ekstra bittert å se at landet sakker akterut i den moderne verden. Regimet har ikke vist noen evne til å løse dette problemet, og i det siste har en del politikere vist at ikke en gang viljen er til stede. En av kandidatene ved presidentvalget i 2004 sa at dersom 250 000 universitetsutdannede mennesker forlater landet hvert år, vil problemet med arbeidsløshet snart være løst!

Isolasjonen

Da USA under Clinton vedtok den såkalte ILSA-loven, The Iran-Libya Sanction Act i 1996, var hensikten å isolere Iran og Libya og frata dem muligheter til å skaffe kapital og teknologi. Da Libya ble tatt inn i varmen i 2006, ble loven endret til The Iran Sanction Act. Boikotten har ikke vært så effektiv som amerikanerne håpet. Iran har lykkes med å tiltrekke seg kapital og teknologi både fra Europa, Russland og andre land. Men isolasjonen merkes. Deler av Irans industrisektor sliter med gammelt og dårlig utstyr. Iran må importere bensin, enda landet er en av verdens største oljeprodusenter. Grunnen er at landet ikke har den raffineringskapasiteten som skal til for å dekke egne behov. Iran hindres også i å delta i utvekslingsprogrammer på universitetsnivå.

Jeg kjenner en ung og meget lovende kvinnelig fysiker i Iran. Hun er på et nivå der Iran har få muligheter til å tilby henne faglige utfordringer, så hun kunne tenke seg å studere en periode i utlandet. Hun elsker landet sitt, og kunne ikke tenke seg å emigrere. Men siden Iran er svartelista, får hun ikke mulighet til faglig utvikling. Og dette er situasjonen for titusener på titusener av briljante unge intellektuelle.

Forræderiet mot ungdommen

Og her nærmer vi oss kjernen i problemet og årsakene til at hundretusener av unge mennesker fylte gatene i Teheran og andre iranske byer. Riktignok kan Iran med god grunn skryte av et omfattende utdanningssystem og et stort antall mennesker med høyere utdanning. Men når millioner av disse menneskene går rett ut i arbeidsløshet eller svært usikker sysselsetting, er det ikke rart at misnøyen er stor.

I følge offisiell statistikk er nå 3,5 millioner iranere nå uten arbeid, og tre firedeler av disse er under 30 år gamle. Og verst er situasjonen for kvinnene. For riktignok utgjør nå de kvinnelige studentene flertallet av Irans studenter i nesten alle fag, men det hjelper så lite når de ikke får jobber etter ferdig utdanning. Arbeidsløsheten for unge kvinner er 40 %, mens den for unge menn er 20 %.

Dette betyr igjen at Irans arbeidsmarkedspolitikk ikke fungerer for det flertallet av befolkninga som er født etter den islamske revolusjonen, og et samfunn som svikter så kapitalt over for den mest dynamiske, den mest kreative delen av sine innbyggere, har framtida bak seg. Og ikke bare svikter regimet de 75 % som er under 30 år. 40 % av Irans befolkning er under 15 år. Det betyr at dersom det ikke skjer dramatiske endringer i økonomi og politikk, vil ikke problemet bli mindre, det vil bli større.

I tillegg til den kroniske arbeidsløsheten kommer en skyhøy inflasjon. Tidlig i Ahmadinejads regjeringsperiode lå inflasjonen på rundt 12 %. Siden har den gått bratt oppover til den kulminerte i september 2008 med ca 30 %. Siden har den gått litt ned, men inflasjonen ligger fortsatt på over 25 %. Det er klart det bare er de superrike som ikke merker dette i dagliglivet, og de fattigste merker det mest.

Valgfusk

Dette bringer oss tilbake til demonstrasjonene mot presidentvalget og maktkampen som pågår i Iran. Mousavi-fløya hevder at regimet har gjennomført et gigantisk valgfusk der flere millioner stemmer er blitt overført urettmessig til Ahmadinejad. Regimet benekter ikke at det er begått valgfusk, men Khamenei benekter at dette valgfusket har vært stort nok til å endre resultatet. For en skarve utlending uten egne fakta å støtte seg til, blir det håpløst å skulle ta stilling til dette i detalj. Det som er talende, er at regimet nekter å gjennomføre en full granskning av valget, og at det fusket de har innrømmet sjøl langt overgår det Bush-familien foretok i Florida i 2000 da George W. Bush ranet presidentembetet fra Al Gore. Og det holder i massevis. Hele opposisjonen fra de revolusjonære marxistene til konservative teologer ser på valgresultatet som en farse.

Trond Ali Lindstad sier at Ahmadinejad og Khamenei representerer de fattige, arbeiderne og bøndene. Hvor har han det fra? Riktignok er Ahmadinejad sønn av en smed, men som politiker representerer han bare en fraksjon av herskerklassen. Han har ikke fått bukt med korrupsjonen, slik han lovte, han har bare sørget for at hans fraksjon, og da spesielt Pasdaran, har fått en større del av kaka. Hvordan kan massearbeidsløshet og hyperinflasjon tjene de fattiges interesser? Riktignok bruker presidenten en populistisk retorikk, og riktignok har han innført subsidier til de fattige. Men kritikerne sier at det de fattige ønsker er stabile jobber, anstendig lønn og stabile priser, ikke almisser fra staten.

Regimet viser kontinuerlig sin holdning til arbeiderne ved å nekte dem faglige rettigheter, slå ned på lønnskamp og fengsle og forfølge arbeidernes faglige representanter. Førstemaidemonstrasjonene i Teheran i år ble slått ned med vold, mange aktivister ble arrestert og flere ledere sitter fortsatt i fengsel. Blant de mest militante er arbeiderne på Khodro bilfabrikken, som vant en lønnskamp i mai i år. De har reagert på valgfusket og undertrykkelsen i etterkant med å gjennomføre en politisk streik mot undertrykkelsen. I en kort uttalelse skal de ha erklært at «det som skjer er en krenkelse mot folks intelligens».

En bred og ekte massebevegelse

Men det er riktig at gatedemonstrasjonene var dominert av studentene og middelklassen. Og de fleste studentene kommer naturligvis fra middelklassen. Slik var det også i Paris i 1968, noe de Gaulle brukte som argument mot massebevegelsen. Men den unge Trond Lindstad hadde ingen problemer med å ta stilling for studentbevegelsen den gangen, hvorfor er det så vanskelig 40 år seinere? Årsaken er naturligvis at han har tatt stilling for et reaksjonært prestestyre, som han markedsfører som «revolusjonært» og «anti-imperialistisk», og da tar han stilling for undertrykkerne mot folket. Dessuten er det ikke sant at det bare var studentene og middelklassen som gikk ut på gatene. Massebevegelsen har stor bredde. Den omfatter fattig og rik, ung og gammel, kvinner og menn, studenter, funksjonærer og arbeidere – og den spenner over et bredt politisk spekter. Det er folk på grasrota, som med fare for liv og helse har gått til angrep på et reaksjonært og undertrykkende regime. Ropene lyder: «Død over diktatoren! » «Død over Khamenei!» «Død over den islamske republikken!»

Kvinnenes rolle

Et svært viktig trekk ved massedemonstrasjonene er kvinnenes rolle. Kvinnene står i første rekke, og de har deltatt på en svært modig og aktiv måte. Iranske kvinner er hardt undertrykt, og nå viser de at de ikke finner seg i dette. Dette er en alvorlig trussel mot regimet. Det er en svært sentral del av prestediktaturet å undertrykke kvinnene. Da Ahmadinejad-tilhengerne begynte å gå til voldelige motangrep på demonstrantene, var en av parolene deres at de sloss mot «dårlig hijab». Å dekke til kvinnene og begrense deres bevegelsesfrihet er så viktig for det islamske styret at tilhengerne ser på det som helt avgjørende for å beholde makta. Det gjør kvinnenes kamp så viktig. Og det at kvinnene har kommet ut i gatene i hundretusener i sommer, skjer ikke tilfeldig. Det ligger hardt organisatorisk og politisk arbeid gjennom mange år bak dette.

Står USA, Storbritannia og Israel bak?

Noen vestlige venstreorienterte, blant annet i USA har mer enn antydet at USA og Israel står bak den «grønne revolusjonen», som enda en av de manipulerte «fargerevolusjonene ». Nå er naturligvis både Mossad og CIA aktive i Iran. Men ikke en gang Ahmadinejad har vist fram et eneste bevis på at utenlandsk etterretning faktisk har hatt noen praktisk innflytelse på denne massebevegelsen. Den israelske ledelsen trakk et lettelsens sukk da Ahmadinejad ble erklært som vinner, for det gjør det så mye enklere for haukene i Israel å holde på støtten til sin aggresjonspolitikk mot Iran blant vestlige regjeringer. Benjamin Netanyahu har ikke den minste interesse av at Iran skaffer seg en president som kan opptre med styrke og rasjonalitet i internasjonale fora. En iransk leder som opptrer truende og sier de mest uhyrlige ting om Holocaust, er det som tjener ytre høyre aller best.

Noen innblanding fra USA har heller ikke vært særlig synlig. Obama har gjort det klart at han ikke har noen problemer med å forhandle med den islamske republikken under den nåværende ledelsen.

Mousavis og Rafsanjanis rolle

Men dermed er det ikke sagt at Mousavi og Rafsanjani representerer noe reelt alternativ for det iranske folket. De er også en del av herskerklassen. Mir Hossein Mousavi var statsminister under krigen mellom Irak og Iran, og var kjent som en som ikke tålte noen form for opposisjon. I hans tid som statsminister ble venstresida systematisk forfulgt, titusener ble arrestert og tusener ble myrdet. Da han gikk av som statsminister i 1988, var han på kollisjonskurs med både Khamenei og Rafsanjani.

Ali Akbar Hashemi Rafsanjani er en av de mektigste personene i Iran. Han leder Hensiktsmessighetsrådet og er medlem av Ekspertrådet. Familien hans har store økonomiske interesser, både gjennom bonyadene og gjennom å faktisk kontrollere den lukrative pistasjproduksjonen. Det var Rafsanjanis sønn som var hovedmannen i den såkalte Statoil-skandalen for en del år tilbake. I 2003 regnet Forbes Magazine Rafsanjani som en av verdens rikeste menn på grunn av hans kontroll over viktige deler av Irans økonomi.

Rafsanjani går inn for en friere markedsøkonomi enn det Iran har i dag, og han ønsker åpning mot vest og normalisering av forholdet til USA.

Mousavi og Rafsanjani representerer forskjellige fløyer i det iranske teokratiet, og til tider har de vært i kraftig konflikt med hverandre. Når de søker sammen nå i en allianse mot Khamenei og Ahmadinejad, er det først og fremst et uttrykk for den alvorlige splittelsen i det iranske mullaborgerskapet. Det er ikke de som har kontrollert massebevegelsen, men de utnytter den i den interne kampen i herskerklassen. Folk på grasrota har vært og er uhyre skeptiske til særlig Rafsanjani, og det med god grunn. De har heller ingen stor begeistring for Mousavi, men de har oppfattet valget og støtten til Mousavi som den eneste åpninga som var til stede for å uttrykke opposisjon i et sterkt undertrykkende regime. Og dette har jo hittil vist seg å være en fornuftig strategi.

Eksistensiell krise

Det at Irans øverste leder har tatt så entydig stilling for Ahmadinejad, er alvorligere for det politiske systemet i Iran enn man skulle tro. Den iranske grunnloven er basert på at en faqih, eller Vali-ye faqih (vokterjurist), en som kjenner og overvåker prinsippene, skal være Leder og stå over alle andre institusjoner i samfunnet, inkludert presidenten og regjeringa. På den måten har man ment å sikre at Iran til enhver tid skal styres etter islams prinsipper. Men dette forutsetter at Lederen nyter allmenn aksept og respekt, og ikke opptrer som del av noen politisk fraksjon eller gruppe. Han skal være hevet over fraksjonene, siden han angivelig innehar en djupere visdom og forståelse. Når Khamenei så kaster seg inn på Ahmadinejads side, blir han bare en politiker som alle andre, og han setter hele prinsippet for den islamske republikken, velayat-e Faqih, i fare. Og han har derfor også pådratt seg vrede fra mange skriftlærde og teologiske autoriteter både i Teheran og i Qom, der presteskapet har sitt hovedsete. Mange snakker nå om ei eksistensiell krise for den islamske republikken.

Hva vil skje videre? Ledere som Mousavi og Rafsanjani har naturligvis ikke til hensikt å innfri massebevegelsens krav. De vil kvitte seg med Ahmadinejad og på lengre sikt også med Khamenei, men de vil bevare den islamske republikken. De kjøpslår nå med ulike andre fraksjoner om hva slags kompromisser de kan oppnå. Utenlandske makter ønsker heller ikke at det skal oppstå en virkelig revolusjonær situasjon i Iran. Kina og Russland har gitt Ahmadinejad sårt tiltrengt støtte. Obama signaliserer at han gjerne vil ha en avtale med regimet. I talen sin i Egypt gikk han så langt som å rose hijaben og gjøre det klart at han ikke har noen problemer med en islamsk republikk. Men ikke noe av dette løser de grunnleggende problemene til folket i Iran. Sommeren 2009 har de vist seg sjøl, hverandre og verden at de er mange og at de tør å utfordre diktaturet.

Hvor står venstresida i Iran?

Da den islamske revolusjonen var ung, i 1979, diskuterte jeg den politiske situasjonen i landet med iranske maoister. Etter mitt syn overvurderte de den anti-imperialistiske karakteren til regimet og de undervurderte presteskapets evner til å gjennomføre programmet sitt. La dem bare holde på, fikk jeg høre. Presteskapet har ikke politisk evne til å organisere dette landet. De vil falle etter et år eller to. Og maoistene var ikke aleine om denne feilvurderinga. Hele den iranske venstresida gjorde store feil som den fikk betale dyrt for. De første som fikk føle hva presteskapets politikk egentlig betydde, var nettopp marxister, kommunister og ulike avskygninger av sosialister. De ble arrestert, torturert og henretta i stor skala. Det ble en veldig dyr lekse.

Men venstresida i Iran har lært. I den nye massebevegelsen kan vi ikke spore mange illusjoner om prestestyret blant venstregruppene. Ei av gruppene formulerte parolene slik: Vi vil ikke ha islamsk monarki! Vi vil ikke ha en islamsk republikk! Kanoner, tanks og basiji skremmer oss ikke lenger! Fattigdom, korrupsjon og arbeidsløshet = Islamsk republikk! Vi vil ikke ha den tvungne hijaben!

Men for tida har teokratiet kontrollen. Gatedemonstrasjonene i 2009 hadde mange likheter med massebevegelsen som førte til sjahen fall. Men de hadde også svakheter. Hadde det blitt en omfattende streikebølge blant arbeiderne, hadde regimet antakelig fått langt større problemer. Men sjøl om den teokratiske overklassen beholder makta og slår hardt ned på opposisjonen, så har systemet avslørt sine indre svakheter, og massebevegelsen har gitt folk sjøltillit. Folk på grunnplanet har vist seg sjøl og andre at de er mange, og at de kan ryste sjøl et så diktatorisk system i grunnvollene. En dag vil det gi resultater.

John Lennon forteller i dette intervjuet hvordan han og George Harrison slet av seg tvangstrøyene og gikk offentlig ut mot Vietnamkrigen.
Tariq Ali spør:
Hvordan tror du vi kunne knuse det kapitalistiske systemet her i England, John?

Robin Blackburn er tidligere redaktør av The New Left Review og forfatter av blant annet The Making of New World Slavery og Banking on Death: The Future of Pensions.

Tariq Ali er en av redaktørene av New Left Review, og blant annet forfatter av Fundamentalismens kamp. Korstog, hellig krig og det moderne som Øivind Andresen omtalte i Rødt! nr 4/2006.

---

Tariq Ali (TA): Den siste plata di, og dine seneste uttalelser, særlig intervjuet i Rolling Stone, antyder at synspunktene dine er i ferd med å bli mer og mer radikale og politiske. Når begynt dette å skje?

John Lennon (JL): Du vet, jeg har alltid vært politisk tenkende, og mot status quo. Det er nokså fundamentalt når du blir oppfostret som jeg gjorde, til å hate og frykte politiet som en naturlig fiende, og forakte hæren, som noe som drar av gårde med folk, og lar dem dø et eller annet sted. Jeg mener bare at det er en grunnleggende arbeiderklasseholdning, selv om det tæres vekk etter hvert som du blir eldre, stifter familie, og svelges av systemet.

For min egen del har jeg aldri vært apolitisk, selv om religionen hadde en tendens til å overskygge det i perioden med stoffbruken, rundt `65 eller `66. Og det religiøse var et direkte resultat av all superstjernedritten – religionen ble en ventil for alt det innestengte. Jeg tenkte «Det må da være mer i livet enn dette? Dette kan da ikke være alt?»

Men, du vet, jeg var alltid politisk orientert, på en måte. I de to bøkene jeg skrev, selv om de ble skrevet i et slags James Joyceisk gåtespråk, er det mange spark mot religionen, og det er et skuespill med en arbeider og en kapitalist. Jeg har drevet med satire over systemet siden barndommen. Jeg pleide å skrive hefter på skolen, og dele dem ut. Jeg var veldig klassebevisst, det sitter i ryggmargen, som man sier, for jeg visste hva som skjedde med meg, og jeg var bevisst klasseundertrykkelsen – det var bare et faens faktum, men inne i den orkanen som Beatle-verdenen var, forsvant det, jeg mistet fotfestet i virkeligheten en stund.

TA: Hva tror du var grunnen til at din type musikk fikk slik suksess?

JL: Vel, på den tiden var tankegangen at arbeiderklassen hadde fått et gjennombrudd, men i ettertid innser jeg at det var den samme falske leksa som de svarte fikk, hvor de ble tillatt å være løpere, boksere eller underholdningsartister. Det er det valget de gir deg – nå er frislippet å være popstjerne, og det handler i grunnen «Working class hero» om. Som jeg sa til Rolling Stone, så er det de samme menneskene som har makta, klassesamfunnet forandret seg ikke i det hele tatt. Selvfølgelig er det en hel del folk som går rundt med langt hår for tida, og middelklasseungdom i trendy klær. Men ingenting forandret seg, bortsett fra at vi alle kledde oss opp litt, mens de samme jævla folkene styrte alt sammen.

Robin Blackburn (RB): Nemlig, klasse er noe de amerikanske rockegruppene ikke har grep om.

JL: Fordi de alle er middelklasse og borgerlige, og vil ikke vise det. De er redd for arbeiderklassen, faktisk, fordi arbeiderne i Amerika virker høyreorientert, der de klamrer seg til sine materielle verdier. Men hvis disse middelklassegruppene hadde skjønt hva som foregår, og hva klassesystemet har gjort, vil det være opp til dem å vekke folk, og komme seg ut av all denne borgerlige dritten.

TA: Når begynte du å bryte ut av den rollen du ble påført som Beatle?

JL: Selv under toppen av Beatles-perioden prøvde jeg å gå mot den, det gjorde George også. Vi dro til Amerika flere ganger, og Epstein maste hele tiden om at vi ikke måtte si noe om Vietnamkrigen. Så kom det til et punkt hvor George og jeg sa: «Hør her, neste gang de spør, kommer vi til å si at vi ikke liker den krigen, og at de burde komme seg ut med en gang.» Og det gjorde vi. På denne tida var det en ganske radikal sak å gjøre, særlig for «the Fab Four». Det var den første anledningen jeg personlig grep, til å vifte litt med flagget.

Men du må huske på at jeg alltid har kjent noe som var innestengt. Vi var alle under så stort press at det var nesten umulig å kunne uttrykke seg selv, særlig med det høye arbeidstempoet, kontinuerlige turneer, samtidig som vi var inne i en kokong av myter og drømmer. Det er temmelig tøft når du er en Cæsar, og alle forteller hvor vidunderlig du er, og bare gir deg alt fra gaver til jenter, det er ganske vanskelig å bryte ut av det og si: «Jeg vil ikke være konge, jeg vil være virkelig.» På sitt vis ble den neste politiske uttalelsen å si «Beatles er større enn Jesus.» Det satte virkelig scenen i kok, jeg ble nesten skutt i Amerika for den uttalelsen. Det ble et stort traume for alle ungdommene som fulgte oss. Fram til da, hadde vi denne stilltiende holdningen om ikke å svare på delikate spørsmål, selv om jeg alltid fulgte med i avisene, den politiske delen, altså.

Siden jeg var så klar over hva som foregikk, ble jeg skamfull over at jeg ikke sa noe. Det ble som et utbrudd fordi jeg ikke klarte å være med på spillet lenger, det ble for mye for meg. Å reise til Amerika bidro naturligvis til å øke presset, særlig siden krigen pågikk. På en måte var vi blitt en slags trojansk hest. «Fab Four» raste til topps og sang om stoff og sex, og jeg gled gradvis inn i tyngre stoff. Da begynte de å droppe oss.

RB: Var det ikke en dobbel ladning i alt du gjorde helt fra starten?

Yoko Ono (YO): Du var alltid veldig direkte.

JL: Jo da, det første vi gjorde, var å proklamere Liverpool-tilhørigheten for all verden, når vi sa «Det er ålreit å komme fra Liverpool og snakke sånn». Før måtte de som kom seg fram, fra Liverpool, som Ted Ray, Tommy Handley og Arthur Askey, legge av seg aksenten for å komme seg inn på BBC. Alle disse var komikere, men det var det som kom fra Liverpool før oss. Vi nektet å være med på det spillet. Etter at The Beatles dukket opp på scenen, begynte alle å legge seg til en Liverpuddel-aksent.

TA: På en måte tenkte du vel på politikk, selv når du tilsynelatende vraket revolusjon?

JL: Åh jada. «Revolution». Det var to versjoner av den sangen, men undergrunnsvenstre tok bare til seg den som sa «ikke regn med meg». Den opprinnelige versjonen som ble med på LPen, sa «regn med meg», men jeg tok med begge fordi jeg ikke var sikker. Det var en tredje versjon som bare har abstrakt, «musique konkret» med loops og sånt, og folk som skrek. Jeg trodde jeg malte revolusjonen med lyd – men jeg gjorde det feil, skjønner du. Feilen var at den ble anti-revolusjon.

På den versjonen som kom ut som single, sa jeg at «jeg vil ikke bli regnet med når det er snakk om å ødelegge». Jeg ville ikke bli drept. Jeg visste egentlig ikke så mye om maoistene, annet enn at jeg visste de malte seg grønne, stod i front foran politiet og bare ventet på å bli arrestert. Jeg syntes det var så lite gjennomtenkt. Jeg trodde de egentlige revolusjonære kommunistene organiserte seg litt bedre, og heller ikke gikk og ropte det ut. Sånn følte jeg det, jeg uttrykte egentlig et spørsmål. Som en som kom fra arbeiderklassen, var jeg alltid interessert i Russland og Kina og alt som hadde med arbeiderklassen å gjøre, selv om jeg spilte kapitalismens spill.

På et tidspunkt var jeg så involvert i religiøst tull at jeg pleide å gå rundt og kalle meg kristen kommunist, men som Janov sier, så er religion legalisert galskap. Det var terapi som kledde av alt det, og gjorde at jeg kjente min egen smerte.

RB: Denne terapeuten du gikk hos, hva var navnet hans …

JL: Janov.

RB: Han later til å ha mye til felles med Laing, på den måten at han ikke vil at folk skal forsone seg med sin lidelse, ikke tilpasse seg, men heller konfrontere årsakene?

JL: Vel, hans greie er at du skal kjenne på den smerten som har bygd seg opp i deg siden barndommen. Jeg måtte gjøre det for å få tatt skikkelig livet av alle de religiøse mytene. I terapien får du virkelig føle hvert eneste smertefullt øyeblikk i livet ditt – det gjør fryktelig vondt, du blir tvunget til å innse at smerten din, den som får deg til å våkne opp i redsel, mens hjertet dundrer, faktisk er din egen, og ikke noe som kommer ovenfra. Det er resultatet av innflytelsen fra foreldre og omgivelser.

Da jeg skjønte det, begynte ting å falle på plass. Den terapien tvang meg til å ta et oppgjør med all gudedritten. Alle vi som har vokst opp nå, må møte altfor mye smerte. Selv om vi undertrykker det, er det der allikevel. Den verste smerten er å ikke være ønsket, å kjenne at foreldrene dine ikke trenger deg på samme måten som du trenger dem. Da jeg var barn, opplevde jeg øyeblikk hvor jeg ikke ville se det stygge, ikke ville kjenne på det å være uønsket. Denne mangelen på kjærlighet snek seg inn i øyne og hode. Janov snakker ikke bare med deg om det, han får deg til å føle det – når du har tillatt deg å føle igjen, gjør du mesteparten av arbeidet selv.

Når du våkner opp og hjertet ditt galopperer, eller det strammer seg til i ryggen din, eller du utvikler en eller annen hangup, bør du la hjernen din oppsøke smerten, og da vil smerten selv få deg til å slippe løs det som i utgangspunktet fikk deg til å undertrykke det i kroppen. På den måten finner smerten den rette kanalen, i stedet for at den holdes innestengt, som det blir hvis du tar en pille, eller et bad og sier «Æsj, det går sikkert over». Folk flest kanaliserer smerten gjennom Gud, eller masturbering, eller drømmer om å bli noe stort.

Terapien er som en langsom reise på stoff, som skjer helt naturlig i kroppen din. Du forstår vel at det er vanskelig å snakke om, fordi … du føler «Jeg er smerte» og så låter det nesten selvpålagt, men nå har smerte en annen mening for meg, siden jeg fysisk har følt hvordan smerten holdes så sterkt under lokk. Det var som å ta av seg hansker, og føle huden sin for første gang.

Jeg liker ikke å si det sånn, men jeg tror ikke du kan forstå dette, uten å ha vært gjennom det – selv om jeg prøver å få sagt noe om det på plata. Det var i alle fall sånn for meg, at det handlet om å frigjøre seg fra jakten på en Gud, eller en farsfigur. Møte virkeligheten, framfor å lete etter en eller annen slags himmel.

RB: Ser du familien, generelt, som årsak til disse undertrykte følelsene?

JL: Mitt tilfelle er ganske ekstremt, hvis du forstår. Faren og moren min skilte seg, og jeg så aldri faren min før jeg ble 20, og jeg så heller ikke stort til moren min. Men Yoko hadde sine foreldre hos seg, og det var samme sak.

YO: Kanskje man kjenner mer smerte når foreldrene er der. Det er som når du er sulten, vet du, det er verre å få en symbolsk cheeseburger enn ingen i det hele tatt. Det er ikke noe bra for deg. Jeg ønsker ofte at moren min hadde dødd, sånn at jeg i det minste ville fått sympati fra noen, men der var hun, en gjennomført vakker mor.

JL: Og Yokos foreldre tilhørte den japanske middelklassen, men det er den samme undertrykkelsen. Men jeg tror middelklassemennesker kan få de verste traumene, hvis de har foreldre med fin fasade, med bare smil og sminke. Det er de som får mest problemer med å si «Farvel mor, farvel far».

TA: Hvordan kan alt dette knyttes til musikken din?

JL: Kunst er en måte å uttrykke smerte. Jeg tror at grunnen til at Yoko tar ting så langt ut, handler om at hun opplevde dyptgripende smerte.

RB: Mange Beatles sanger handlet om barndom …

JL: Ja, det kom for det meste fra meg …

RB: Selv om de var veldig bra, var det liksom alltid noe som manglet.

JL: Det må være virkeligheten, det var det manglende elementet. For jeg var aldri egentlig ønsket. Den eneste grunnen til at jeg er stjerne, er undertrykkelsen. Ikke noe annet kunne ha drevet meg til alt det der, hvis jeg hadde vært «normal».

YO: … og lykkelig …

JL: Den eneste grunnen til at jeg søkte det målet var for å kunne si «Nå, mammaogpappa, vil dere elske meg?»

TA: Og så opplevde du suksess langt ut over folks villeste drømmer …

JL: Åh herre Jesus, det var som et fullstendig overgrep. Det jeg mener er at vi gikk gjennom ydmykelse etter ydmykelse, fra middelklassen, fra underholdningsbransjen, fra Lord Mayors og alt sånt. De var så nedlatende og dumme. Alle prøvde å bruke oss. Det var særlig ydmykende for meg, for jeg greide aldri å holde kjeft, og jeg trengte alltid å være full eller på piller for å stå i mot trykket. Det var et helvete …

YO: Det fratok ham all virkelig erfaring, forstår du.

JL: Det var temmelig ille. Bortsett fra, vil jeg si, den første bølgen ved å være på vei – spenningen ved den første platen som nådde toppen, den første turen til Amerika. Til å begynne med hadde vi et slags mål om å bli like stor som Elvis, veien framover var det eneste store, men faktisk å oppnå det ble en stor nedtur. Jeg fant ut at jeg hele tiden måtte tilfredsstille folk jeg hadde hatet som barn. Det begynte å føre meg tilbake til virkeligheten. Jeg begynte å se at vi er alle undertrykt, og det gjorde at jeg gjerne vil gjøre noe med det, selv om jeg ikke er sikker på hvor min plass er.

RB: Vel, uansett så henger politikk og kultur sammen, ikke sant? Det vil si at arbeiderne er holdt på plass av kulturen, ikke av gevær for tiden.

JL: De er dopet …

RB: Og kulturen som doper dem, kan kunstneren bidra til eller bryte med …

JL: Det er det jeg prøver på med platene mine og disse intervjuene. Jeg prøver å influere alle jeg kan ha innflytelse på. Alle som fortsatt er under drømmen, forsøke å få satt et stort spørsmålstegn i hodene deres. Stoffdrømmen er over, det er det jeg prøver å fortelle.

RB: Du vet, folk pleide å bruke Beatlessanger og gi dem ny tekst. «Yellow Submarine» for eksempel, fikk mange versjoner. En som streikende brukte, låt slik: «Vi lever alle på brød og margarin.» Ved LSE hadde vi en versjon som lød «Vi lever alle i et rødt LSE.»

JL: Det liker jeg. Og jeg likte godt at fotballtilhengere sang «All together now …», Det var en annen variant. Jeg ble jo bare glad for at bevegelsen i Amerika adopterte «Give peace a chance», for jeg skrev den faktisk med det i tankene. Jeg håpet at folk, heller enn å synge «We shall overcome» eller noe, ville bruke noe nytt. Jeg følte en slags forpliktelse til å skrive noe som folk ville synge på puber, eller i demonstrasjoner. Derfor har jeg lyst til å skrive for revolusjonen nå.

RB: Vi har bare noen få revolusjonære sanger, og de ble komponert i det 19. århundret. Finner du noe i våre musikktradisjoner som kan brukes til å lage revolusjonære sanger?

JL: Da jeg begynte, var rock`n roll i seg selv en revolusjon for folk på min alder, og i min situasjon. Vi trengte noe som kunne bryte gjennom alt det følelsesløse, alt som ble trykket ned over oss barn. Til å begynne med var vi ganske bevisst på å være en sort imiterte amerikanere. Men vi kastet oss ut i musikken, og fant ut at den var halvparten country og western og halvparten svart rhythm`n blues. Flesteparten av sangene kom fra Europa og Afrika, og nå kom de tilbake til oss. Mange av Dylans beste sanger kom fra Skottland, Irland og England. Det ble en slags kulturell utveksling.

Men jeg må si at de svarte sangene var de mest interessante, for de var enklere. De sa liksom bare at du skulle riste på rumpa eller pikken, og det var i seg selv nyskapende. Og sangene fra markene som først og fremst uttrykte smerten de følte. De kunne ikke uttrykke seg intellektuelt, så de måtte si med få ord hva de opplevde. Og så var det bluesen fra byene som handlet mye om sex og kamper.

Mye av dette var selvutfoldelse, men de siste årene har de uttrykt seg mer helhetlig gjennom Black Power, som Edwin Starr med sine album om krigen. Før det slet svarte sangere med å ligge under for Gud, det var mye «God will save us». Men svarte sang hele tiden direkte og umiddelbart om smerte, men også om sex, og derfor likte jeg det.

RB: Du sier at country og western musikk stammer fra europeiske folkesanger. Er ikke disse sangene ofte bare sørgelige, handler om tap og om å bli tråkket på?

JL: Som barn tok vi avstand fra folkesangene fordi vi syntes de var så middelklasse. Det var bare studenter med store skjerf og øl i handa som sang folkesanger med det vi kaller la-di-da stemmer. «I worked in a mine in New-cast-le» og all sånn dritt. Det var veldig få virkelige folkesangere, ikke sant, men jeg likte Dominic Behan litt, og det var også et og annet brukbart å høre i Liverpool. Av og til kan du høre temmelig gamle plater på radio eller TV, av arbeidsfolk i Irland eller et annet sted, som synger disse sangene, og krafta i dem er fantastisk.

Men for det meste er folkemusikk folk med blomster på stemmen som prøver å holde liv i noe gammelt og dødt. Det er nokså kjedelig, akkurat som ballett: Noe et mindretall holder gående for et mindretall. Dagens folkesanger er rock`n roll. Selv om det tilfeldigvis kom fra Amerika, er ikke det så viktig, for vi skrev vår egen musikk, og det forandret alt.

RB: Albumet ditt, Yoko, virker som det blander moderne avantgarde med rock. Jeg har lyst til å gi deg noen tanker jeg fikk etter å ha hørt det. Du integrerer lyder fra hverdagen, et tog for eksempel, i et musikalsk mønster. Det virker som det må være et visst estetisk blikk på hverdagen, som sier at kunst ikke skal holdes innestengt i museer og gallerier, er det ikke sånn?

YO: Nettopp. Jeg vil inspirere folk til å komme seg løs fra undertrykkingen ved at de kan få noe å jobbe med, noe å bygge på. Mennesker skal ikke være redd for å skape selv – det er derfor jeg gjør ting åpne, så folk kan gjøre ting, sånn som i boken min (Grapefruit).

For det er i grunnen to slags mennesker i verden: De med selvtillit fordi de vet de har evnen til å skape, og de som er blitt demoralisert, som er uten selvtillit fordi de er blitt fortalt at de ikke kan skape noe, bare ta i mot ordre. Etablissementet foretrekker folk som ikke tar noe ansvar og mangler selvrespekt.

RB: Jeg går ut fra at arbeidermakt handler om det …

JL: Har de ikke prøvd noe sånt i Jugoslavia, de er fri fra russerne. Jeg skulle gjerne dratt dit, og sett hvordan det fungerer.

TA: Jo, de har det, de prøvde å bryte med stalinistmønsteret, men i stedet for å slippe til full arbeiderkontroll, innførte de en stor dose politisk byråkrati. Det har en tendens til å knuse initiativ fra arbeiderne, og de innførte en regulering av systemet med en markedsmekanisme som avlet ny ulikhet mellom regionene.

JL: Det virker som alle revolusjoner ender opp med persondyrking – selv kineserne ser ut som de trenger en farsfigur. Det skjedde vel på Cuba også, med Fidel og Che. I en vestlig kommunisme måtte det skapes et slags imaginært arbeidernes selvbilde, som ble farsfiguren.

RB: Det er en stilig tanke … arbeiderklassen blir sin egen helt. Såfremt det ikke ble en ny beroligende illusjon, såfremt det ble reell arbeidermakt. Hvis kapitalister eller byråkrater styrer livet ditt, blir det behov for illusjoner som kompenserer.

YO: Folk er nødt til å stole på seg selv.

TA: Det er det avgjørende spørsmålet. Arbeiderklassen må tilføres en følelse av å kunne stole på seg selv. Det kan ikke skje gjennom propaganda, arbeiderne må sette seg i bevegelse, ta over sine egne fabrikker og sende kapitalistene på porten. Det var det som så vidt begynte å skje i Frankrike i `68, arbeidsfolk begynte å kjenne sin egen styrke.

JL: Men kommunistpartiet klarte ikke å leve opp til det, var det ikke sånn?

RB: Nei, de klarte ikke det. Med 10 millioner streikende arbeidere kunne de ha ført en av disse kjempemessige demonstrasjonene som fant sted i Paris, fram til en massiv okkupasjon av alle regjeringsbygninger og installasjoner, og erstattet de Gaulle regimet med nye folkelige institusjoner som Kommunen eller de opprinnelige sovjetene – det ville vært begynnelsen på en virkelig revolusjon, men det franske kommunistpartiet var redd for å gjøre det. De foretrakk å forhandle på toppen framfor å la arbeiderne ta initiativet selv.

JL: Flott det, men det er et problem her, med det, ikke sant. Alle revolusjoner har skjedd når en Fidel, eller Marx eller Lenin, eller noen, intellektuelle klarte å få gjennomslag blant arbeiderne. De fikk samlet en solid håndfull folk, og det virket som arbeiderne forstod at de befant seg i et samfunn, som holdt dem nede. De har ikke våknet opp her enda, de tror fortsatt at biler og TVer og slikt er svaret. Det trengs at disse venstreradikale studentene kommer seg ut og snakker med arbeiderne, du burde få skoleungdom til å involvere seg i Red Mole (tidsskriftet der dette intervjuet ble trykt første gang, red.).

TA: Det har du helt rett i. Vi har prøvd å få til det, og vi burde prøve mer. Den nye Industrial Relations Bill som regjeringen prøver å få gjennom, gjør flere og flere arbeidere klar over hva som skjer.

JL: Jeg har ingen tro på den loven. Jeg tror ikke de kan gjennomføre den. Jeg tror ikke arbeiderne vil samarbeide i forhold til den. Jeg syntes Wilson-regjeringen (Labour, red.) var en stor skuffelse, men denne Heathgjengen (de konservative, red.) er enda verre. Undergrunnsbevegelsene blir trakassert, svarte militante kan ikke en gang bo i sine egne hjem, og de selger stadig flere våpen til Sør-Afrika. Som Richard Neville sa, så er det kanskje bare en tommes forskjell mellom Wilson og Heath, men det er innenfor den marginen på en tomme vi lever …

TA: Jeg vet ikke det, akkurat. Labour innførte rasistiske innvandringslover, støttet Vietnamkrigen, og satset på å innføre nye lover rettet mot fagbevegelsen.

RB: Det kan godt være sant at vi lever inne i den tommen av forskjell mellom Labour og de konservative, men så lenge vi gjør det, kommer vi til å være impotente og ute av stand til å forandre noe. Hvis Heath tvinger oss ut av den tommen, er det mulig han gjør oss en tjeneste uten å ville det.

JL: Ja, jeg har også tenkt på det. Det at vi kan bli tvunget opp i et hjørne, så vi blir nødt til å tenke på hva som skjer med andre. Jeg leser stadig Morning Star (Kommunistpartiets avis) for å se om det er noe håp, men den ser ut til å henge igjen i det 19. århundret, virker som den er skrevet for middelaldrende liberale som har meldt seg ut.

Vi burde prøve å nå de unge arbeiderne, for de er mest idealistiske og minst redde. På en eller annen måte må de revolusjonære nå ut til arbeiderne, for arbeiderne vil ikke nærme seg dem. Men det er vanskelig å se hvor man kan begynne, vi har alle en finger i samme dam. Problemet for meg er at jeg, etter hvert som jeg har blitt mer virkelig for meg selv, også har vokst vekk fra de fleste i arbeiderklassen – de liker jo Engelbert Humperdinck. Det er studentene som kjøper musikken vår nå, og det er problemet. Og nå er Beatles fire forskjellige mennesker, vi har ikke den innflytelsen vi hadde når vi var sammen.

RB: Nå prøver du å gå mot strømmen i det borgerlige samfunnet, og det er mye vanskeligere.

JL: Ja, de eier alle avisene og kontrollerer all distribusjon og alt salg og reklame. Da vi startet, var det bare Decca, Phillips og EMI som virkelig kunne produsere en plate. Du måtte gjennom et helt byråkrati bare for å komme deg inn i et studio. Du var i en veldig svak posisjon, og hadde tolv timer på deg til å spille inn en hel plate, og det var det vi gjorde til å begynne med.

Men det er jo fortsatt sånn. Hvis du er en ukjent artist er du heldig om du får så mye som en time i et studio – det er et hierarki, og hvis du ikke blir en salgssuksess, kan du glemme flere innspillinger. De kontrollerer distribusjonen. Vi prøvde å forandre på det med Apple, men vi ble ette hvert slått ut. De kontrollerer fortsatt alt. EMI tok livet av albumet vårt «Two Virgins» fordi de ikke likte det. På den siste plata sensurerte de noe av sangtekstene som var trykket på omslaget. Jævlig dumt og hyklersk – de lot meg synge den, men våget ikke at noen skulle lese den. Galskap.

RB: Selv om du når færre nå, er kanskje virkningen større, mer konsentrert?

JL: Ja, jeg tror nok det kan stemme. Til å begynne med reagerte folk fra arbeiderklassen på åpenheten vår om sex. De er redd for nakenhet, de er innestengt på den måten også. Men så tenkte de kanskje at «Paul er en fin fyr, han lager ikke noe bråk.»

Det samme når Yoko og jeg giftet oss, vi fikk fryktelig rasistiske brev, skjønner du, som advarte meg om at hun kom til å skjære halsen over på meg. De kom særlig fra militære, offiserer, som hørte til i Aldershot.

Nå er arbeidsfolk vennligere innstilt overfor oss, så det er kanskje en forandring på gang. Det virker på meg nå som studentene er sånn passe halvvåkne nok til å vekke opp sine brødre i arbeiderklassen. Hvis du ikke bringer videre din egen innsikt, så lukker det seg igjen. Derfor er det helt avgjørende at studentene kan snakke med arbeiderne, og overbevise dem om at det de snakker om ikke er tåkeprat. Og det er selvfølgelig ikke så lett å vite hva arbeidsfolk virkelig tenker, for kapitalistpressen siterer uansett bare talerør som Vic Feather. (Red: Vic Feather 1908–76, var generalsekretær for TUC fra 1969 til -73).

Så det eneste riktige er å snakke til dem direkte, særlig de unge arbeiderne. Vi må begynne med dem, for de vet hva de står mot. Derfor snakker jeg om skole på denne plata. Jeg vil prøve å inspirere folk til å bryte rammene, til å være ulydige på skolen, til å åpne kjeften og aldri slutte med å håne autoritetene.

YO: Vi er egentlig veldig heldige, John og jeg, som kan skape vår egen virkelighet, men vi vet at det viktige er å kommunisere med andre.

JL: Jo mer vi forholder oss til virkeligheten, jo tydeligere blir det at det er det uvirkelige som er dagens program. Jo virkeligere vi blir, jo mer skittkasting må vi ta i mot, og det radikaliserer oss, på en måte, som å bli kjørt inn i et hjørne. Men det hadde vært bedre om det hadde vært flere av oss.

YO: Vi må ikke bli tradisjonelle i måten vi kommuniserer med folk – særlig ikke overfor det etablerte. Vi burde overraske folk ved å si nye ting på en helt ny måte. Kommunikasjon av den typen kan ha en fantastisk kraft, så lenge du ikke gjør det som er ventet av deg.

RB: Kommunikasjon er avgjørende for å bygge en bevegelse, men den blir maktesløs over tid, hvis du ikke samtidig utvikler folkelig styrke.

YO: Jeg blir bare trist når jeg tenker på Vietnam, hvor det ikke virker som det finnes noe alternativ til vold. Denne volden bare fortsetter, og fornyer seg gjennom århundrer. I vår tid hvor kommunikasjon foregår så raskt, burde vi skape en ny tradisjon, tradisjoner skapes hver eneste dag. Fem år i dag er som hundre år tidligere. Det finnes ikke noe sammenlikningsgrunnlag for denne typen samfunn, så vi kan bryte de gamle mønstrene.

TA: Ingen herskende klasse i historien har noen gang gitt fra seg makta frivillig, og jeg kan ikke se at det har forandret seg.

YO: Men, du vet, vold er ikke bare et konsept, jeg så et program om denne ungdommen som kom tilbake fra Vietnam – kroppen, fra hoften og ned var borte. Han var bare som et stykke kjøtt, og han sa: «Vel, jeg antar det var en god erfaring.»

JL: Han ville ikke se sannheten, han ønsket ikke å tenke at det hele hadde vært bortkastet.

YO: Men jeg ser det sånn at volden godt kan treffe dine egne barn.

RB: Men Yoko, folk som slåss mot undertrykkelse blir angrepet av de som har personlig interesse av at tilstandene ikke forandres, de som har behov for å beskytte makta og rikdommen sin. Se på folkene i Bogside og Falls Road i Nord-Irland, de ble nådeløst angrepet av spesialstyrkene til politiet bare fordi de demonstrerte for rettighetene sine. I løpet av en natt i august 1969, ble sju mennesker drept og tusener drevet fra hjemmene sine. Hadde ikke de rett til å forsvare seg?

YO: Derfor er det viktig å prøve og løse problemene før slike situasjoner oppstår.

JL: Jo, men hva gjør du når det faktisk skjer, hva gjør du da?

RB: Folkelig motstand mot undertrykkerne deres er alltid rettferdig. Det kan ikke unngås.

YO: Men, på en måte så viste den nye musikken at ting kunne forandres gjennom nye kanaler for kommunikasjon.

JL: Jo, men som jeg sa, ikke noe forandret seg, egentlig.

YO: Vel, noe forandret seg, og til det bedre. Jeg sier bare at vi kanskje kan gjøre revolusjon uten vold.

JL: Men du kan ikke overta makta uten kamp …

TA: Det er det avgjørende spørsmålet.

JL: For, når alt er skrelt vekk, så vil de ikke at folk skal ha noe makt, de gir deg rett til å underholde og danse for dem, men ingen reell makt.

YO: Saken er at, selv etter revolusjonen, vil folk få nye problemer, hvis de ikke har tro på seg selv.

JL: Etter revolusjonen kommer problemet med å holde ting i gang, med å holde styr på alle de forskjellige meningene. Det er jo helt naturlig at revolusjonære har forskjellige løsninger, at de vil dele seg inn i nye grupper og rekonstituere seg, det er dialektikken er det ikke det – men de må også forene seg mot fienden, for å befeste det nye. Jeg vet ikke hva svaret er, Mao er tydeligvis klar over problemet og holder ballen i gang.

RB: Faren er, at så snart en revolusjonær stat er skapt, er det en tendens til at et nytt konservativt byråkrati oppstår rundt den. Faren later til å øke, hvis revolusjonen blir isolert av imperialismen, og det blir materiell knapphet.

JL: Så snart den nye makta er etablert, må den få til et slags nytt status quo sånn at fabrikker og jernbane holdes i gang.

RB: Ja, men et undertrykkende byråkrati er ikke nødvendigvis bedre til å holde hjulene i gang, enn det arbeiderne er, under et revolusjonært demokrati.

JL: Jo, men vi har alle borgerlige instinkter inne i oss, vi kan alle bli slitne og føle behov for å slappe av litt. Hvordan opprettholder du den revolusjonære gløden etter at du har oppnådd det du satte deg som mål å oppnå? Jo da, Mao har holdt folk i ånde i Kina, men hva skjer når han er borte? Han bruker også personlighetsdyrking. Kanskje det er nødvendig, som jeg sa, så trenger visst alle en farsfigur.

Men jeg har lest Khrusjtsjovs memoarer, jeg vet at han er litt av en type, selv, men han mente visst at det ikke var noen god sak å gjøre noe religiøst rundt individer, det virker ikke som det hører hjemme i kommunismens grunnleggende ide. Men, folk er folk, der ligger vanskeligheten.

Hvis vi tok over England, ville vi ha jobben med å holde styr på borgerskapet, og holde det revolusjonære sinnelaget levende hos folk.

RB: I England, vel, med mindre vi klarer å skape en ny folkelig makt, og her betyr det først og fremst arbeidernes makt, som virkelig kontrolleres av, og står til ansvar for massene, kunne vi ikke gjøre revolusjon i utgangspunktet. Bare virkelig rotfestet makt hos arbeiderne kan knuse den borgerlige staten.

YO: Og det er derfor det blir annerledes når den yngre generasjonen tar over.

JL: Jeg tror ikke det skal så mye til for å få ungdommen her i gang. Du måtte gi dem fri adgang til å angripe de lokale kommunestyrene, eller knuse autoriteten til skolemyndighetene, akkurat som studentene bryter ned det undertrykkende ved universitetene. Det skjer allerede, men folk må komme sammen langt mer. Og kvinnene er veldig viktige, vi kan ikke ha en revolusjon som ikke involverer og frigjør kvinner. Det er så utrolig subtilt hvordan vi blir opplært til mannens herredømme.

Det tok meg ganske lang tid å oppdage at min plass som mann kuttet vekk visse muligheter for Yoko. Hun er en rødglødende feminist og var rask til å vise meg når jeg var på gale veier, selv om jeg trodde at jeg bare oppførte meg naturlig. Derfor er jeg alltid opptatt av å finne ut hvordan folk som sier de er radikale, behandler kvinner.

RB: Det har alltid vært like mye mannlig sjåvinisme på venstresiden, som alle andre steder, men framgangen til kvinnebevegelsene begynner å hjelpe på der.

JL: Det er latterlig. Hvordan kan du snakke om makt til folket hvis du ikke skjønner at folket er begge kjønn.

YO: Du kan ikke elske noen, hvis du ikke er på likeverdige plasser. Mange kvinner må klynge seg til menn ut fra frykt eller usikkerhet, og det er ikke kjærlighet – det er, i bunn og grunn derfor kvinner hater menn.

JL: Og omvendt …

YO: Hvis du har en slave i huset, hvordan kan du da vente å gjøre revolusjon utenfor det? Problemet for kvinner er, at hvis vi prøver å bli fri, så blir vi helt naturlig ensomme, fordi så mange kvinner er villige til å bli slaver, og menn foretrekker som regel det. Så du må alltid ta en sjanse. «Kommer jeg til å miste mannen min?» Det er veldig trist.

JL: Yoko var selvfølgelig engasjert i kvinnefrigjøring før jeg traff henne. Hun har måttet slåss seg vei gjennom en manneverden. Kunstverdenen er fullstendig dominert av menn, så hun var full av revolusjonær gnist da vi traff hverandre. Det var ikke noe spørsmål en gang, hvis vi ikke hadde et 50–50 forhold var det ikke noe forhold. Jeg lærte ganske fort. Hun skrev en artikkel om kvinner i Nova for et par år siden, hvor hun skrev «Kvinnen er verdens neger».

RB: Vi lever naturligvis alle sammen i et imperialistisk land som utnytter den tredje verden, og det involverer til og med kulturen vår. Det var en tid hvor Beatles’ musikk var plugget inn på Voice of America.

JL: Russerne framstilte oss som kapitalistiske roboter, og det var vi vel, antar jeg.

RB: De var ganske dumme som ikke så at dette var noe annet.

YO: Det er bare å innse at Beatles var det 20. århundres folkemusikk i kapitalistisk ramme, noe annet kunne de ikke gjøre, hvis de ønsket å kommunisere innenfor de rammene.

RB: Jeg jobbet på Cuba da «Sgt. Pepper» kom ut, og da begynte de for første gang å sende rock musikk på radioen.

JL: Vel, får håpe de ser at rock musikk ikke er det samme som Coca Cola. Det burde bli lettere når vi kommer oss over drømmene. Derfor prøver jeg nå å formidle noe sterkere, prøver å riste vekk «fjortismusikk»- stempelet. Jeg vil gjerne treffe de rette folkene, og jeg prøver å uttrykke meg enkelt og direkte.

RB: Det siste albumet virker enkelt til å begynne med, men tekst, tempo og melodi bygger seg opp til en mer kompleks sammenheng som man gradvis blir klar over. For eksempel så blir sangen «My mummy’s dead» et ekko av barnesangen «Three blind mice» og handler om et barns traume.

JL: Melodien gjør det, det var en slags følelse, nesten som et haikudikt. Jeg oppdaget haiku i Japan nettopp, og jeg synes bare det er fantastisk. Klart, hvis du blir kvitt en hel seksjon med illusjoner i hodet ditt, så blir du stående igjen med stor presisjon.

Yoko viste meg noen av de originale haikudiktene. Forskjellen mellom dem og Longfellow er svær. I stedet for et langt, blomstrende dikt, sier haiku «Gul blomst i en hvit bolle på et bord av tre.» Det gir deg hele bildet, i grunnen …

TA: Hvordan tror du vi kunne knuse det kapitalistiske systemet her i England, John?

JL: Det kan bare skje hvis arbeiderne blir klar over hvilken traurig posisjon de befinner seg i, sånn at drømmen de er omgitt av, blir brutt. De tror de er i et herlig land med ytringsfrihet. De har biler og TVer, og ønsker ikke å tro at det finnes noe mer i livet. De er forberedt på å la sjefene styre seg, se barna sine bli ødelagt på skolen. De drømmer andres drøm, det er ikke deres egen. De må forstå at de svarte og det irske folket blir trakassert, og at de selv blir de neste.

Så snart de erkjenner alt det der, så kan vi virkelig begynne å gjøre ting. Arbeiderne kan begynne å ta over. Som Marx sa: «Til en hver etter behov». Jeg tror at det ville virke fint her. Men, vi måtte også infiltrere hæren, for de er trent til å kunne drepe oss alle.

Vi må starte alt dette ut fra der vi selv er undertrykket. Jeg tror det er falskt, overflatisk, å gi til andre når dine egne behov er store. Tanken er å ikke trøste folk, ikke få dem til å føle seg bedre, men heller få dem til å føle seg verre, konstant holde opp for dem nedverdigelsen og ydmykelsen de går gjennom for å få det de kaller en lønn å leve av.

(Intervjuet stod opprinnelig i The Red Mole 21. januar 197, og ble publisert på nytt av Counterpunch 8. desember 2005, på dagen 25 år etter John Lennon ble myrdet. Det trykkes i Rødt! med tillatelse fra Tariq Ali. Birger Thurn-Paulsen har oversatt.)

Leder: USA i Jugoslavia

Morten Falck: Darwins to ansikter side 4

Rolv Rynning Hanssen: Vann, – profitt eller fellesskap side 20

Siri Jensen: To spisser i arbeiderklassen side 33

Helene Bank: Globale drivkrefter bak fortsatt markedsretting i det offentlige side 44

Finn Olav Rolijordet: Sentrale forhold i den økonomiske krisa side 54

Jens Ingvald Olsen: Samhandlingsreformen side 60

Mariette Lobo: Frigjøring med hijab  side 64

Ingrid Baltzersen: Kvinnekroppen som kamparena side 70

Pål Steigan: Hvor går Iran? side 76

Intervju med John Lennon og Yoko Ono side 85

Torkil Lauesen: Den nasjonale frigjøringskampens problemer side 97

Torkil Lauesen: PET: Den danske Lund-rapporten side 116

Ole-Gunnar Leirvaag: Samiske namn på vegskilt på Helgeland? side 124 

Debatt:

Ronny Kjelsberg: Ludittene og debatten om fildeling side 130 

Tor Otto Tollefsen: Hvem skal betale for fildelinga? side 135 

Bokomtaler:

Palestinerne side 138 

Deltakende demokrati side 141

Kan jordbruket fø verden? side 143

Red sun side 144

 

Vi har lite å beklage oss over i anmeldelsen i Rødt! nr.2– 2008 av boka vår Overvåket. Den vitner om grundig lesning og seriøse refleksjoner.

Men noe tillater vi oss å gripe fatt i.

Rolv Rynning Hanssen innleder anmeldelsen med noe han karakteriserer som en oppsiktvekkende friskmelding av de hemmelige tjenestene fra vår side.
Litt spøkefullt sagt, men med et solid innslag av alvor; det vil vi ikke ha sittende på oss. Slik vi ordlegger oss i boka gir vi tjenestene overhodet ingen carte blanche friskmelding. Derimot peker vi på en del sider ved tjenestene slik vi tror de fungerer i dag – med bakgrunn i den kritikken som Lundrapporten la fram for 12 år siden. Denne bakgrunnen mener vi å ha såpass stor innsikt i – både når det gjelder kulturer i hemmelige tjenester og de menneskelige faktorene som gjør seg gjeldende – at vi ikke utsteder evigvarende friskmeldinger. Vi peker på noen positive faktorer som vi mener eksisterer i tjenestene i dag, ikke minst på grunn av den skarpe kritikken som Lund-kommisjonen la fram. Samtidig oppfordrer vi til at det opprettholdes et evigvarende granskende blikk på disse tjenestene for å hindre «tilbakefall» til de «gode gamle dager» . De hemmelige tjenestene må vite, og leve med, at de kontinuerlig har kritiske øyne hvilende på seg – i demokratiets navn.

Når det gjelder Stortingets kontrollorgan for de hemmelige tjenestene (EOS-utvalget) har vi all grunn til å mene at det utøver en bedre kontroll enn alle andre kontrollorganer som har eksistert tidligere. Men vi har ikke uttrykt oss slik at det på noen måte kan tolkes som om vi mener at kontrollen er god nok, langt derifra. Vi skriver også at den tjenesten som ikke vil la seg kontrollere, er det umulig å kontrollere – og gir mange argumenter for at det er nettopp slik. Derfor foreslår vi blant annet at Stortinget reorganiserer og styrker EOSutvalget med blant annet flere medlemmer og eksperter med innsikt i avansert overvåkningsteknologi. Vi tror det trengs, uten at vi av den grunn innbiller oss at kontrollen blir god nok.

Men i alle fall: Takk for anmeldelsen.

Ronald Bye

Finn Sjue

 

Nanda R. Shresta: The political economy of land, landlessness and migration in Nepal
Nirala (2001)

En dyptpløyende analyse av Nepals jordbruksøkonomi. En god bok for alle som ønsker å vite mer om bakgrunnen og rammene for de politiske endringene som skjer i dagens Nepal.

Selv om denne boka bærer en noe kjedelig tittel, regnes den som en av de bedre bøkene om Nepals økonomi. Boka kom ut for første gang i 1990, midt under det første demokratiopprøret i Nepal, som tvang kongen til å innføre demokratiske reformer. Selv om mye har skjedd politisk siden den gang, er analysene av Nepals jordbruksøkonomi like relevante i dag, noe Shresta også påpeker i forordet til den nye utgaven av boka fra 2001. Shresta selv er professor i økonomi, kommer fra Nepal og jobber ved A & M University i Florida.

Det beste ved boka er måten den tar for seg den historiske utviklingen av samfunnet i Nepal, med vekt på den politiske økonomien. Geografisk er Nepal delt i tre deler, fjellområder i nord, det flate Terai slettelandet i sør og åsområdene i midten, hvor også det Katmandu ligger. Fjell og daler har sammen med store elver ført til at Nepals økonomi har utviklet seg ujevnt, og fungert som mange adskilte økonomiske lommer, heller enn en nasjonal enhet. Disse lommene fikk sine lokale jordeiere, som fikk dominere det lokale politiske livet, mot å betale tributt til kongen. Ikke ulikt det føydale systemet i Europa i middelalderen.

Da Ranaene styrtet Shah dynastiet i «Koht-massakren» i 1846 ble Nepal nærmere knyttet opp mot England, og Ranaene fulgte en politikk med bevisst underutviklet utfra logikken om at økt rikdom i Nepal ville friste britene til å involvere seg mer. I 1951 ble Ranaene styrtet av et folkelig opprør, som satte Shahene tilbake på tronen. I denne perioden ble «utvikling» viktig for staten, både for å legitimere ettpartistyret til kongen, samtidig som utvikling og femårsplaner var det som gjorde at bistandsmidlene startet å flomme inn fra Vesten. Og nettopp bistandsmidlene har ført til en sementering av maktforholdene i Nepal. Katmandu-eliten har brukt bistanden som en måte å bygge personlige formuer, som igjen har gjort det mulig å bygge store klientnettverk og forsterke grepet om statsadministrasjonen. Shresta anslår at rundt 10 % av bistandspengene når frem til massene i Nepal, mens 30-40 % går til palasset og kongen, og resten spres til regionale eliter og høytstående byråkrater. I tillegg har det vært mulig å gi potensielle oppviglere og kritikere godt betalte jobber i byråkratiet.

Kapitalen i Nepal investeres for det meste i Teraien i sør (80 %), mens åsområdene mottar en brøkdel (12 %). Dette har ført til migrasjon av bønder fra åsområdene til Teraien for å slå seg ned på minimale jordstykker som bare kan forsørge en familie noen måneder i året. Løsningen på dette problemet blir dermed videre migrasjon andre steder for å søke arbeid. India og landene i Midt-Østen er store kjøpere av nepalsk arbeidskraft.

I det siste kapittelet (som opprinnelig er gitt ut i 1990) drøfter Shresta mulighetene for jordbruksrevolusjon i Nepal. Han ser tre hovedtendenser blant bøndene i Nepal: For det første er bøndene først og fremst interessert i jord for å forsørge seg og sine. For det andre har bøndene i Nepal tradisjonelt hatt stor respekt for den private eiendomsretten, og tidligere jordokkupasjoner har okkupert fellesjord (common lands), i stedet for å okkupere jorda til de store jordeierne. For det tredje har bøndene i Nepal sjelden klart å organisere seg for langsiktige mål. I stedet for å bli en enhet, har man gått sammen når det har vært hensiktsmessig, for så å falle tilbake til individualisme når man ikke har hatt en konkret felles mål. Bøndene i Nepal har altså i liten grad vært i stand til å organisere seg som klasse, og å drive klassekamp for langsiktige mål.

I det oppdaterte forordet (fra 2001) skriver Shresta at en opprør i Nepal som oppleves som rettferdig og legitimt av bøndene i Nepal vil ha store muligheter for å vinne politisk makt. Nå i 2008 vet vi at maoistopprøret har kommet langt i å vinne politisk makt etter valgseieren. Spørsmålet videre blir om de greier å bruke denne makten for å forandre forholdene i det nepalske jordbruket. For å forstå nettopp disse forholdene er Shrestas bok sannsynligvis en av de beste kildene. Boka er på 300 sider og kan bestilles på større bokhandler på internett. Anbefales for alle med interesse for revolusjonen i Nepal og mulighetene for å skape selvstendig utvikling i det globale sør.

Boka kan bestilles blant annet fra http://vedamsbooks.com/no24401.htm.

Stian Bragtvedt

 

Torbjørn Røe Isaksen: Høyre om! For en ny konservatisme
Cappelen (2008)

Det hjelper ikke om han kaller seg nyliberalist, konservativ eller liberalkonservativ. Så lenge Torbjørn Røe Isaksen ikke er villig til å utfordre eiendomsforholdene, blir han bare enda en forsvarer av mindretallets rett til å herske over flertallet.

Torbjørn Røe Isaksen, nylig avgått Unge Høyre-leder, kom i våres ut med boka Høyre om! For en ny konservatisme. Boka er ett av mange forsøk på å gi kapitalismen et humant ansiktsløft. Røe Isaksen angriper Høyres posisjon som nødvendighetspartiet i norsk politikk, og anbefaler de blå å finne tilbake til sine ideer og verdier: «I usikkerheten og forvirringen tydde vi til avideologisert bokholderi, hvor kroner, øre og bunnlinjer spilte hovedrollen, og ikke de ideene, verdiene og prinsippene som partiet er tuftet på.»

Denne reisen gjennom konservatismens fortid (det er nå alltid den konservatives lodd å begynne jakten på framtiden i fortiden) arter seg ganske fort som et slags ideologisk Rocky Horror Show, der vi får stifte bekjentskap med den ene antidemokraten etter den andre. Adam Smith, Edmund Burke, Alexis de Toqueville, Benjamin Disraeli og ikke minst grev Joseph de Maistre er alle pilarer i Røe Isaksens konservative anegalleri. Et sitat fra de Maistres eget forsvar for at selv onde monarker har gudegitt rett til styring, sier det meste om hva slags skurker dette dreier seg om: «Klage, hvine eller forsøke å skrive til Herskeren? Det vil bety pisking eller døden!» Var det noen som sa vi sosialister hadde en frynsete historie?

 

Røe Isaksen vier et helt kapittel til kritikk av den radikale venstresiden. Eller, det vil si at han vier et helt kapittel til kritikk av en radikale venstreside som han dikter opp. Den avgåtte Unge Høyre-lederen har tre ankepunkter overfor sosialismen: «samfunnet har ansvaret, den radikale frigjøringen og monopoliseringen av fellesskapet». Felles for dem alle er at Røe Isaksen ser på demokratiet og samfunnet som noe fremmed, som med sin kalde hånd griper inn for å styre individenes liv. «Demokrati kan med andre ord ikke måles i kvantitet, det blir ikke bedre jo større deler av samfunnslivet som er underlagt dets kontroll», skriver han blant annet. Dette i kontrast til markedets varme hender, som gjennom sine små fellesskap gir individene mulighet til å realisere sine potensial. At markedet fremmedgjør, og i større og større grad monopoliserer makten sin på færre hender, synes Røe Isaksen i beste fall helt blind for.

 

 

Denne statskritikken rammer til en viss grad formene for sosialisme ovenfra som vi var vitne til i forrige århundre. I de nordiske landene er dette hovedsakelig representert av de sosialdemokratiske byråkratelitene, som akkurat som Røe Isaksen hevder har fremmedgjort menneskene fra styringen
over staten. For oss som er revolusjonære, må hovedoppgaven være å formulere en annerledes sosialisme, som legger vekt nettopp på å kvitte seg med fremmedgjøringen i produksjonen, og på å gi menneskene mulighetene til å utnytte sitt fulle potensial som skapende vesener. Vårt demokrati kan ikke være sentrert rundt Stortinget eller toppolitikerne, men må være forankret i at folk deltar aktivt i styringen av sin egen hverdag. En slik sosialisme blir det også mye vanskeligere for Røe Isaksen og kompani å argumentere mot.

 

Samfunnet har skylda

 

«Det er aldri gjerningsmannen som har skylden, alltid miljøet: foreldrehjemmet, samfunnet, mediene, de uheldige forbildene. Enhver drapsmann får så å si utlevert et multiple choice-spørreskjema som han skal fylle ut til eget beste: Mamma ville ikke ha meg; jeg hadde altfor autoritære/altfor antiautoritære lærere; pappa kom full/kom aldri hjem, banken ga meg for mye kreditt/sperret kontoen min; som barn/skoleelev/lærling/ansatt ble jeg bortskjemt/forbigått;
mine foreldre ble skilt for tidlig/for sent, i mitt miljø fantes det for få/tilstrekkelig med fritidstilbud; derfor hadde jeg ikke annet å gjøre enn å begå brannstiftelse/ran/attentat/mord. (Stryk det som ikke passer).

 

 

Slik bruker Røe Isaksen den tyske essayisten Hans Magnus Enzenberger til å kritisere venstresidens credo om at «samfunnet alltid har skylden» . Det er egentlig ganske fiffig skrevet. Det er bare så synd at det ikke rammer noen som helst. Det er riktig at venstresiden søker forklaring på kriminalitet blant annet i gjerningsmannens sosiale bakgrunn. Men det handler ikke om å unnskylde eller frata gjerningsmennene ansvar, men om å finne gode løsninger på å kvitte seg med kriminaliteten. Og hva er alternativet? En religiøs oppfatning av at det finnes «gode» og «onde» mennesker? Her finner vi igjen Røe Isaksens grunnleggende skepsis til menneskene. Med sin begrensede fornuft, og sin hang til ondskap er mennesket uskikket til å styre samfunnet, er gjennomgangsmelodien hos den unge Høyre-politikeren. Som han skriver om et av sine hovedforbilder, den østerrikske økonomen Friedrich Hayek: «Hayek legger avgjørende vekt på den menneskelige fornuftens begrensninger. Vår fornuft står ikke utenfor eller over samfunnet» .

 

 

Dette reiser igjen et langt viktigere spørsmål, et spørsmål Røe Isaksen med vilje unngår å svare på. Hvis ikke menneskene skal styre sin egen hverdag, hvem skal styre hverdagen vår da? Gud? Markedets usynlige hender? Eller normene/verdiene/reglene som er bygget opp gjennom «generasjoner av visdom» ? Og hvilken garanti har vi egentlig for at disse normene/verdiene/reglene, som for eksempel kjønnsroller, virkelig har overled på grunn av generasjoner av visdom, og ikke som et resultat av generasjoner av urettferdighet?

 

Torbjørn Røe Isaksen har gjort et ærlig forsøk på å skape en konservatisme med menneskelig ansikt. Men før han kvitter seg med de antidemokratiske likene i lasten, og tar inn over seg at markedet ikke er bygget opp av små, uavhengige aktører så mye som enorme, fremmedgjørende institusjoner, blir det bare same shit, new wrapping en gang til fra Høyres Hus.

Mimir Kristjánsson

 

Socialist Register 2008: Global Flashpoints: Reactions to imperialism and neoliberalism

Siden 1964 har Socialist Register kommet med en årlig utgave med bidrag fra fremtredende, hovedsakelig engelskspråklige, marxister og radikale teoretikere. Siden 1980 har hver utgave tatt for seg ett hovedtema, og årets utgave, Global Flashpoints, tar, som tittelen antyder, for seg situasjonen i de
mest brennbare områdene i verden i dag, nærmere bestemt i Midt-Østen og Latin-Amerika.

Islamisme er et tema som går igjen i flere av artiklene. Særlig interessant i så måte, er Gilbert Achcars artikkel «Religion and Politics Today from a Marxian Perspective», der han, i stor grad basert på Engels’ skrifter om religion, tar for seg den kristne frigjøringsteologien og sammenligner den med dagens islamisme. Han nekter ikke for at det finnes muslimske og endog islamistiske bevegelser som spiller eller kan spille en progressiv rolle, men når det gjelder ortodoksien som finnes både innenfor kristen frigjøringsteologi og islamisme, mener han å se en stor forskjell. Mens kristendommen oppsto som et utopisk-kommunistisk fellesskap, løp etableringen og utviklingen av islam i tospann med en statsdannelsesprosess ovenfra. Det betyr ikke at kristendommen historisk har vært frigjørende og islam det motsatte, tvert imot, i visse historiske epoker har det vært motsatt. Men hvis man skal ta utgangspunkt i teologien og ortodoksien, som jo er det ideologiske fundamentet, mener Achcar, kan ikke venstresida forholde seg til islamisme slik Engels forholdt seg til for eksempel Thomas Müntzers tyske bondekrigere eller slik venstresida gjennom deler av 1900-tallet forholdt seg til latinamerikansk frigjøringsteologi.

Også Aijiz Ahmad og Asef Bayat tar opp spørsmålet om islamisme. Ahmad tar for seg hvordan samspillet mellom islamistiske og imperialistiske krefter har utmanøvrert den hovedsakelig sekulære venstresida i land etter land i Midt-Østen, mens Bayat tar for seg islamistenes standpunkt til imperialismen og de utfordringene den representerer i dag. I likhet med Achcar, konkluderer de begge med at islamismen både har vært og er en farlig alliert for sosialister og revolusjonære i dag, og felles for alle tre artiklene er at de, enten man er enig eller uenig i dem, tar opp perspektiver man ikke kan hoppe bukk over dersom man ønsker en faktisk debatt om islamismen.

De resterende tre artiklene om MidtØsten, tar for seg situasjonen i henholdsvis Palestina, Irak og Tyrkia. Bashir Abu-Mannehs artikkel om Palestina, som tar for seg PLO/Fatahs svik mot det palestinske folket, vil nok være kjent stoff for mange av Rødt!s lesere. Mange vil nok også nikke gjenkjennende til mye av Sabah Alnasseris artikkel om Irak, som viser hvordan historiene om borgerkrig, etniske motsetninger og behovet for fortsatt militært nærvær er en del av krigspropagandaen. For anmelderen, var imidlertid Yildiz Atasoys artikkel om utviklingen av den tyrkiske kapitalismen de senere årene den artikkelen som ga mest. Hennes hovedanliggende er å vise hvordan nyliberalismens fremvekst de siste tiårene har endret tyngdepunktet fra den kemalistiske velferdskapitalismen med base i Istanbul til en mer eksport-orientert, og dermed mer nyliberalistisk, kapitalisme med base lenger øst i landet. Denne, mener hun, står også i motsetning til den tyrkiske sekularismen gjennom at velferdsstaten erstattes av frivillige, oftest religiøse, organisasjoner, noe som kan forklare de tyrkiske myndighetenes hang til både islamisme og nyliberalisme på den ene siden, og militærets motstand mot regjeringspartiet AKP.

Artiklene om Latin-Amerika innledes av en artikkel av William I. Robinson om den såkalte «rosa bølgen» som har gått over kontinentet det siste tiåret. I likhet med Michael Lebowitz (se Rødt! 3/07), skiller han mellom omforente sosialdemokrater i land som Brasil, Chile og Uruguay på den ene siden, og de mer radikale myndighetene i Bolivia, Ecuador og særlig Venezuela på den andre. Han tar også for seg zapatistene og deres motvilje mot å ta makt, som han mener blir et rigid prinsipp som forhindrer dem fra å bli en del av en massebevegelse, for eksempel i forbindelse med protestene etter valgfusket i forbindelse med det siste presidentvalget i Mexico.

Zapatistenes forhold til disse protestene er også et viktig poeng i Richard Roman og Edur Velasco Arreguis artikkel om Oxacakommunen, som de beskriver som en erfaring i selvstyre ikke ulikt Pariskommunen og 1917-revolusjonen. Mens zapatistene stiller seg på sidelinjen og bevegelsen rundt venstrekandidaten Lopez Obrádor viser en alt for stor tillit til den etablerte staten, mener de, er erfaringene fra Oxaca, på tross av tap, en av de viktigste erfaringene fra Latin-Amerika de siste tiårene.

 

Venezuela er tema for to artikler av henholdsvis Margarita López Maya og Marta Harnecker. Begge er positivt innstilt til Chavéz og den bolivariske revolusjonen, men begge ser også farer og problemer ved utviklingen. Harnecker er særlig opptatt av demokratiet og hvordan myndighetene bruker staten til å bygge den bolivariske bevegelsen, noe hun frykter kan lede til en uheldig sammenblanding av parti- og statsapparat. López Maya, på sin side, tar for
seg problemer i tilknytning til reformene i statsstyret (se f.eks. Michael Lebowitz, Sosialisme skapes ikke i himmelen, Rødt! 2/07) og avstanden mellom grunnplanet og statsapparatet.

 

Situasjonen i Brasil belyses gjennom et intervju med João Pedro Stédile fra MST, De Jordløses Bevegelse, som legger vekt på hvordan initiativet i klassekampen i Brasil har endret seg de senere tiårene, hvilke klassekompromisser Lula måtte gå med på for å vinne presidentvervet og hvilke utfordringer det stiller MST og andre radikale bevegelser overfor i dag.

 

Spørsmålet om jord er også tema for Wes Enzinnas artikkel om Bolivia. På tross av løfter, mener han, har ikke Evo Morales oppfylt forventningene, og så lenge jordeiereliten ikke utfordres mer enn de blir i dag, vil ikke de grunnleggende problemene Bolivia sliter med, bli løst.

 

Den siste artikkelen om Latin-Amerika, Emilia Costarinas artikkel om Argentina, tar for seg peronismen og klientalismen som har dominert landet de siste femti årene og hvordan den har sikret at opprøret i 2001–2002 ikke har resultert i noen radikal endring.

 

Utover disse brennpunktene, er det to artikler om Europa og én om USA. G. M. Tamás tar i sin artikkel for seg hvordan protestene mot nyliberalismen i Øst-Europa tar form av åpenlys rasisme. Som en motstander av regimet fra før 1989 og parlamentsmedlem i årene 1990–94, har han også et visst selvransakende blikk på omveltningene han selv var en del av. Raghu Krishnan og Adrien Thomas tar for seg motstanden mot nyliberalisme i Frankrike. Fremveksten av en ny rasistisk høyreside ved makta, ikke minst manifestert gjennom valget av Nikolas Sarkozy som president i 2007, har bidratt til å plassere Frankrike i den nyliberalistiske folden. De mener likevel at dette ikke har tilintetgjort den franske opprørske tradisjonen, og argumenterer for at denne seieren ikke behøver være endelig. Kim Moody, på sin side, tar for seg betydningen av innvandrerarbeidskraften i landet og dens egenorganisering. Likevel, med mindre den etablerte fagbevegelsen tar dette inn over seg, noe de så smått har begynt å gjøre, vil denne gruppen bli et våpen mot amerikanske arbeidsfolk i stedet for å bli en alliert.

 

Global Flashpoints avsluttes med tre korte artikler av henholdsvis Alfredo Saad-Filho, Elmar Altvater og Gregory Albo om nyliberalismen og venstresida og tar for seg henholdsvis keynesianismen som mulig alternativ til nyliberalismen, nyliberalismens røtter og organisering av motstanden – alle artikler som er svært lesverdige og som kanskje også burde vært tilgjengelig på norsk.

Mathias Bismo

 

 

 

Jean Bricmont: Humanitarian Imperialism, Using Human Rights to Sell War
Monthly Review Press, 2006

Ordet «humanitarian» er det nok nærliggende, på norsk, å forstå som humanitær hjelp, noe omslagsbildet også antyder. Det viser en kvinne som bærer på en sekk ris eller korn. Det kunne også være verd en bok, om hjelpeorganisasjonenes rolle i kjølvannet av en krig. Imidlertid er det undertittelen som best beskriver bokas innhold: Menneskerettigheter som argument for krig – eller, å selge krig, med menneskerettigheter som begrunnelse.

Før sommeren presenterte Rødt! i sitt ekstranummer (2A/08) mye stoff om Balkan, om USAs og NATOs inngripen under oppløsningen av Jugoslavia, og krigen for å «redde» Kosovo. Interessant nok, ser også Jean Bricmont dette som et vendepunkt. Et vendepunkt for utbredt aksept for at det er riktig og nødvendig å gå til krig for menneskerettigheter, frihet og demokrati, en argumentasjon som, i følge forfatteren, har fått fotfeste langt inn i den europeiske venstreside og blant intellektuelle. Det har han åpenbart rett i, noe som er svært foruroligende. Han anklager også den globale protestbevegelsen for å ha liten oppmerksomhet på de militære aspektene i forholdet mellom Nord og Sør, og enda mindre rundt den ideologiske begrunnelsen som brukes for å legitimere krig.

Han har et viktig poeng når han sier at det i autoritære regimer er frykten som holder folk på plass. I samfunn med demokratiske rettigheter må derimot kontrollen over menneskenes hoder og hjerter gå dypere og være mer konstant. Han framhever at det, opp gjennom historien, har foregått en dreining fra bruk av religion til å legitimere krig, til en ideologisk argumentasjon knyttet til menneskerettigheter. Han mener at det i vår tid finnes et «sekulært presteskap» bestående av synsere og opinionskapere, mediastjerner, og et betydelig antall akademikere, intellektuelle og journalister, som i stor grad monopoliserer offentlig debatt, og styrer den i visse retninger, samtidig som det gis inntrykk av at det foregår fri meningsutveksling. I spørsmålet om krig og invasjon, er debatten i all hovedsak plassert rundt metoder og midler. Debatten bare forsterker forståelsen av at de erklærte intensjonene, frigjøring av mennesker og spredning av demokrati, er de virkelige grunnene for krigene, i Kosovo, i Afghanistan, i Irak. Det er helt tydelig i Norge også. Virker det, blir
det demokrati, eller er omkostningene for store – for oss! Debatten når ikke inn til spørsmålet om hva som er de virkelige årsakene til krigen.

 

Jean Bricmont beveger seg ut og inn av mange sider ved disse spørsmålene, trekker opp historiske perspektiver, og ser på forholdet mellom den rike delen av verden og den fattige, mellom Nord og Sør. Her finnes eksempler og paralleller til dagens spørsmål. Han beskjeftiger seg særlig med USAs rolle og herjinger opp gjennom historien. I et sprang tilbake til 1954 går han gjennom hva som skjedde i Guatemala. Det skal lite til før det anses som en trussel mot den bestående orden. En forsiktig landreform kunne bli et problem for de amerikanske plantasjeeierne, særlig United Fruit. Et fiendebilde ble skapt, en såkalt rød president truet demokratiet. Et kupp ble organisert, som la grunnlaget for et blodig diktatur. Oppskriften er der. Trussel mot amerikanske interesser omskrives til trussel mot demokratiet. Fiendebildet og demoniseringen av fienden, den gang var det kommunismen, nå er det islam.

 

En annen parallell trekkes fra Münchenforliket med Nazi-Tyskland. Hitler brukte Sudet-tyskerne som begrunnelse, altså menneskerettigheter, eller beskyttelse av en minoritet. Den tyske minoriteten ønsket Nazi-Tyskland velkommen, Kosovo albanerne ønsket NATO velkommen. Forfatteren oppsummerer det med at «frigjøringen» av Sudet-tyskerne oppmuntret Hitler, og «redningsaksjonen» for Kosovo ga amerikansk imperialisme legitimitet, ga grunnlag for legitimeringen av seinere kriger.

Den europeiske illusjonen. Her sier forfatteren at en av de farligste illusjonene som finnes blant europeiske progressive, miljøog fredsbevegelser, er troen på at Europa, ved å styrke sitt forsvar og sin enhet, kan bli en motvekt mot USA. Problemet er at Europa inntar nøyaktig samme rolle som USA i forhold til resten av verden. Det er på ingen måte betryggende for verdens folk.

 

Jean Bricmont er innom svært mange problemstillinger, og mange områder. Det virker til tider noe springende, og problemstillingene kan virke konstruert. Mot slutten av boka synes han at han må si fra at han IKKE har argumentert for at vi bare får lene oss tilbake og innse at vi ikke kan gjøre noe. Jeg synes
han er noe uklar om hva vi KAN gjøre. Men, han plukker i stykker retorikken som forsøker å legitimere, eller unnskylde imperialismen, og han har følgende profeti: Vårt århundre vil være preget av kampen mot neo-kolonialismen, slik det forrige århundre var preget av kampen mot kolonialismen.

 

Forfatteren er professor i teoretisk fysikk i Belgia. Her omtales boka i engelsk oversettelse. For den som leser engelsk, er språket stort sett greit, men det er til tider noe preget av forfatterens akademiske bakgrunn. Boka finnes også i svensk oversettelse på Karneval förlag.

Birger Thurn-Paulsen

 

   

 

RØST er ein skriftserie som med ujamne mellomrom vert gjeve ut av Radikalt økonominettverk. Kvart nummer kjem som eit temanummer. Frå starten til i dag har dei gjeve ut med desse tema: pensjon, skatt, økonomisk teori og politisk praksis, velferd, likestilling, utvikling og no sist klima.

 

Siste nummeret inneheld ni artiklar som på ulike måtar tek føre seg korleis me bør løysa klimaspørsmålet. Bladet er godt samansett. Nokre artiklar tek føre seg relevant bakgrunnsstoff som korleis folk påverkar kvarandre si miljøåtferd og ei drøfting av rettferd mellom generasjonar. Fleire fokuserer på effektivitet, manglar ved og verknad av ulike tiltak som avgifter og kvotar. Andre igjen fokuserer på det politiske: fordelingseffektar og politisk realisme. Artiklane er ikkje tekniske, og heftet er godt eigna til å setja seg inn i pågåande ordskifte om klimatiltak.

 

Føremålet med nettverket og tidsskriftet er «å gjøre fagpersoner tilgjengelige for et bredt publikum, slik at vi kan levere kunnskap av høy kvalitet og utgjøre en motvekt til høyresidens økonomer». Kven som utgjer høgresida, er ikkje nærare definert. Heller ikkje kor breitt publikum ein rettar seg mot. Eg vil gissa at dei fleste som les tidsskriftet er (samfunns)økonomar eller er meir enn gjennomsnittleg interesserte i økonomisk teori.

Ettersom tidsskriftet sjølv ikkje definerer høgresida, må ein sjå kva innretning tekstane har. Dette varierer sterkt frå bidragsytar til bidragsytar og nummer til nummer. Nokre ligg nok om lag ved statsministeren, medan andre vil ta eit oppgjer med det meste av rådande tenkjing. Mange bidrag er det elles ikkje lett å plassera i partilandskapet. Dei er meir folkeopplysning enn politiske innlegg.

Ein må spørja seg kva føremål tidsskriftet skal tena. Gode artiklar om ulike spørsmål kan ein alltid finna andre stader. For min del synst eg skriftserien er viktigast for å hindra at eg som økonom vert fanga i eigne modellar og dominerande analysemåtar. Å lesa dette mangfaldet av meir eller mindre kritiske innfallsvinklar, hjelper meg å sjå medviten eller umedviten ideologi som ligg bak dominerande synsmåtar. Når respekterte fagøkonomar skriv artiklar som er kritiske til rådande politikk og tenkjing, gjer det det enklare å kombinera faget med politikken. Samstundes lukkast bladet i nokon grad med å integrera andre fagfelt, noko som er mangelvare i annan økonomlektyre.

 

Når temaet Klima er valt, er dette i og for seg eit tidsriktig og kanskje nesten sjølvsagt val. For tidsskriftet RØST synst eg likevel resultatet vert litt på sida av det eg oppfattar som kjerneoppgåva. Dei offentlege diskusjonane om klimatiltak går på kryss og tvers, og det er ikkje alltid lett å identifisera høgre- og venstresidestandpunkt. Minst av alt finst det ein nyliberal konsensus som tidsskriftet kan problematisera. Ulikt ein del tidlegare nummer av tidsskriftet, kanskje serleg velferd og økonomisk teori og politisk praksis, har det ikkje ein klår brodd eller front. Største delane av innhaldet kunne vore skrive av folk som held seg til kva som helst parti (unnateke Framstegspartiet, sjølvsagt).

 

RØST er etter mi meining på sitt beste når det tek opp spørsmål som stort sett berre økonomar på venstresida er opptekne av, slikt som kvinneleg gratisarbeid eller å synleggjera makt, og dessutan når skriftet tek føre seg alternative modellar og analysar som venstresida kan bruka politisk. Døme på slikt er å forklara lønsnivået for toppleiarar på ein mindre smigrande måte eller å løfta på standardføresetnadene for analyse av handel.

RØST er eit godt tidsskrift med ein funksjon. Interesserte bør absolutt lesa det. Men det er ikkje for alle, og det bør heller ikkje vera målsetnaden. Skriftet kostar hundre kroner nummeret og er å få i abonnement. Det meste av innhaldet vert dessutan lagt ut på http://www.okonominettverket.no/R_ST/index.html.

Sigbjørn Hjelmbrekke

 

 

 

 

 

 

 

 

David Harvey: The new Imperialism Oxford University Press (2003)
På norsk: Den nye imperialismen, Forlaget Oktober (2005) oversatt av Alexander Leborg

Den nye imperialismen bygger på forelesninger David Harvey holdt ved School of Geography and the Environment på Oxford University i februar 2003. Innholdet bærer preg av å være skrevet rett i forkant av den forventede invasjonen i Irak, og dreier seg mye om drivkreftene i den amerikanske imperialismen og om USAs problemer med å opprettholde hegemoniet sitt. Mest interessant er den etter min mening likevel pga den marxistisk inspirerte teoretiske analysen av noen mer grunnleggende og generelle trekk ved utviklinga av den kapitalistiske imperialismen.

Harvey sier sjøl at perspektivet hans bygger på en historisk-geografisk materialisme, og han er opptatt av dialektikken mellom det kapitallogiske og det territorielle/geopolitiske aspektet ved imperialismen. Imperialisme dreier seg både om kapitalistisk akkumulasjon og om å kontrollere land, og dermed også om forholdet mellom kapitalistene og de imperialistiske statene. I følge Harvey er det snakk om både enhet og kamp mellom de to sidene:

«Det er viktig å betrakte de territoriale og de kapitalistiske maktlogikkene hver for seg. Likevel er det unektelig også slik at de to logikkene snor seg om hverandre på komplekse og motstridende måter. I litteraturen om imperialismen og imperiene forutsettes det altfor ofte at logikkene kommer til enighet, … .men i praksis gnisser de to logikkene ofte mot hverandre …» (s. 35/36). «De to logikkene … kan på ingen måte reduseres til hverandre, men de er nært sammenflettet.» (s. 178). Harvey belegger dette med eksempler som jeg ikke skal gå nærmere inn på her.

Harvey er samfunnsgeograf – og sentralt i bidraget til imperialismeanalysen står det han kaller analyse av den romlige-tidsmessige «løsningen» på de indre motsetningene i kapitalismen – og teorien om «akkumulasjon gjennom frarøving» («accumulation by dispossession»). Det siste er for øvrig en reformulering av Marx’ teori om «kapitalens opprinnelige akkumulasjon», som Harvey mener er en fortsatt pågående prosess. Han mener altså at «opprinnelig», eller «forut-gående» akkumulasjon (av «previous») er blitt en misvisende betegnelse på denne prosessen.

En kan sikkert diskutere hvor original og nyskapende boka til Harvey er. De fleste «geografiske» elementene i analysen hans er kjent fra annen marxistisk litteratur om temaet – for eksempel Lenins analyse om at kapitalakkumulasjonen på et visst stadium betinger imperialistisk ekspansjon og krig mellom imperialistiske stater, assymetrien i handelsreasjonene mellom Nord/Sør eller sentrum og periferi, som står sentralt hos avhengighetsteoretikerne – og den betydningen flere marxistiske teoretikere fra Rosa Luxemburg til Paul Baran og Samir Amin, har tillagt det faktum at kapitalistisk produksjon ikke bare trenger til side tidligere produksjonsmåter, men også nyttiggjør seg disse indirekte. Profitten kan for eksempel økes ved at billige arbeidere i 3. verdenland
har en jordlapp på si, ved represjon fra regimer med sterke føydale trekk – eller ved å utnytte for eksempel sterkt kvinneundertrykkende strukturer og holdninger.

Til tross for gjenkjennelsen av klassisk marxistisk teori, kan det være fruktbart og oppklarende når Harvey systematiserer den betydningen «geografien» («det romlige elementet») har i akkumulasjonsstrategiene. Kapitalismens ujevne utvikling vil hele tida føre til geografiske og geopolitiske motsetninger (og omvendt) – og i mange sammenhenger være et helt nødvendig utgangspunkt for analysen.

Når det er problemer med å opprettholde profittraten (og unngå kriser) gjennom å reinvestere overskuddskapitalen i eksisterende næringsliv, så kan overskuddet i følge Harvey absorberes enten (kortsiktig) ved «forflytning i tid» ved at en del av overskuddet investeres i varig infrastruktur eller i utvikling av
velferdsstaten – eller ved «romlig forflytning» blant annet gjennom åpning av nye markeder og forflytning av produksjon. Mens klassekompromissene etter 2. verdenskrig er preget av den førstnevnte måten, så er nyliberalismen et uttrykk for at klassekompromissene er i oppløsning – og at borgerskapet forsøker å gjenopprette (absolutt) klassemakt. Det var dermed ingen tilfeldighet at Harvey brukte tittelen «Neoliberalism and the Restoration of Class
Power», på ett foredrag han holdt da han besøkte Norge i 2006. Det er i denne nyliberalistiske epoken «akkumulasjon gjennom frarøving» i følge Harvey går fra å spille en beskjeden rolle – til å bli svært betydningsfull.

Marx’ teori om «kapitalens opprinnelige akkumulasjon», i kapittel 24 i første bind av Kapitalen, handler om kapitalismens historiske framvekst – fram til etableringen av det kapitalistiske kretsløpet, der det blir «en naturlig automatikk» i å reinvestere betydelige deler av overskuddet, og hvor borgerskap og arbeiderklasse er etablert som hovedklasser. Dette var en historisk progressiv, men svært brutal prosess. Sentralt i England, som Marx studerte mest inngående, sto ekspropriasjonen av allmenningene og annen bondejord (til fordel for borgerskapet og ved hjelp av statlig vold), og fordrivelsen av store deler av landbruksbefolkningen til byene og en tilværelse som lønnsarbeidere. Harvey ser altså paralleller mellom denne historiske prosessen – og det
som nå pågår, men understreker for øvrig at både den opprinnelige akkumulasjonen hos Marx og «akkumulasjon gjennom frarøving» har mange former. Privatisering av offentlig oppgaver, kommersialisering av fellesgoder, som for eksempel vann, åpning av markeder i den 3. verden gjennom «frivillig tvang», undergraving av opptjente pensjonsrettigheter – og finanskapitalistiske ran av typen Terra – er alle aktuelle uttrykksformer. Resonnementet er at den daglige utbyttinga av arbeiderne (utvidet reproduksjon) ikke er nok, men at kapitalen hele tida må søke økt profitt utafor det kapitalistiske kretsløpet. Dette er en veldig viktig erkjennelse, sjøl om en kan diskutere om poenget belyses best gjennom å trekke paralleller til den historiske «opprinnelige
akkumulasjonen.» Et annet poeng er at «akkumulasjon gjennom frarøving» er mest utbredt i og overfor den 3. verden, men i høyeste grad altså også er virksom i de utvikla kapitalistiske landa. Sjokkterapien i Russland og Øst-Europa etter oppløsningen av Sovjet har også spilt en viktig rolle her – og den pågående brutale akkumulasjonsprosessen i Kina – har bidratt sterkt til å forlenge høykonjunkturen, samtidig som den utgjør en trussel mot USA-imperialismens hegemoni.

Til slutt noen ord om språklig klarhet. Tore Linnè Eriksen sier (i en anmeldelse i attac.no/nr5/utveier) at Harveys tekster til vanlig ikke er lett tilgjengelige, men at The new Imperialism er noe enklere. Han sier også om oversetteren at han ikke er helt fortrolig med tema og begrepsbruken i boka. Det er også mitt inntrykk.

Lese mer Harvey?

Jeg fikk den anmeldte boka i gave fra en student i samfunnsgeografi som hadde hatt den på pensum, og må litt forlegent innrømme at jeg gikk løs på den uten å ane hvilken forfatter jeg hadde med å gjøre. Britiske Wikipedia skriver at David Harvey er den mest siterte geografen i verden. Han er kjent for å ha stått i fremste rekke for å utvikle en marxistisk orientert geografi, og har dermed bidratt sterkt til at samfunnsgeografi ser ut til å være et svært dynamisk og oppegående fag i Norge. Det er ikke vanskelig å finne uttalelser på nettet om David Harvey både som en av de mest markante intellektuelle i vår tid og en av de mest profilerte samfunnsviterne i verden. Det er uten tvil positivt at Oktober har oversatt en av bøkene hans. Etter Den nye imperialismen har han allerede rukket å skrive A brief History of Neoliberalism og Spaces of Global Capital. På Youtube ligger Harveys forelesninger fra 2008 – over 1. bind av Kapitalen– fra antropologisk institutt ved The City University og New York, der engelskmannen er professor når han nå går i sitt 73. år. Flere norske venstresidepublikasjoner har vist en gryende interesse for Harvey – så også dette tidsskriftet som i sitt nr. 4/2007 brakte Einar Jetnes oversettelse av «Nyliberalismen og byen – eksemplet New York».

Utgangspunktet mitt var at Den nye imperalismen er ei ålreit bok som burde anmeldes. Gjennom arbeidet med anmeldelsen er jeg blitt mer nysgjerrig på Harveys forfatterskap og det faget han representerer. Jeg er ikke i tvil om at marxismen hans har vært nyttig for geografifaget. Det spennende spørsmålet er hvor mye den geografiske tilnærming hans til marxismen er egnet til å styrke marxismen som analyseredskap. Det må nødvendigvis finnes en del, særlig yngre, «Harveystudenter» i Norge. En dialog mellom disse og klassisk skolerte marxister måtte kunne bli interessant. Selv sier Harvey:

«Jeg vil fastholde den marxistiske teori og transformere marxistisk teori fra innsiden. Mitt arbeid er et forsøk på å gi svar på viktige spørsmål i forhold til marxistisk teori: Hva er betydningen av lokalitet? Hvordan forstår vi miljøet? Hvordan forstår vi romlighet og temporalitet? Dette bør settes inn i det marxistiske rammeverket og verden vil framtre annerledes. Dette har vært mitt livsprosjekt …» (Intervjuet av Ole Johan Moe og Simen Øyen i tidsskriftet Replikk, nr. 22/2006).

 

Jørn Magdahl

 

Roberto Saviano: Gomorra – mafiaen i Napoli
Aschehoug (2008)

Da jeg var sju år, ble den beste fotballspilleren jeg kjente til, Per Bredesen fra Ørn-Horten, kjøpt opp av storklubben Lazio fra Roma, Italia. Siden da – 1952 – har jeg beundra italiensk fotball. Denne fascinasjonen førte til en levende interesse for Italia: samfunnet, historia, politikken og den særegne organiserte kriminaliteten, som dette landet er belemra med.

 

I vinter prega søppelkrisa som Napoli og omegn var herja av, de europeiske mediene. Boka til Roberto Saviano, Gomorra, blei markedsført som en mulighet til å skjønne det napolitanske søppelproblemet. La meg si at dette er en utilgivelig forenkling og en betydelig undervurdering av Savianos litterære og journalistiske prestasjon. Han lærer leserne om søpla, javel, men det er bare en liten, om enn vesentlig del av det realistiske bildet han maler, av den sør-italienske regionen Campania, av Camorraen, som er navnet på denne regionens mafiaorganisasjoner. Og han kan lære mange av oss noen
forbausende kjensgjerninger om hvordan kapitalismens neoliberalistiske stadium virker.

 

En besettende historie fortalt av en journalist som sjøl er fra Campania, og som skriver dette som en slags reportasjeroman om å kjøre rundt på Vespa og oppdage Camorraens virksomhetsområder, kapittel for kapittel:

– Havna, der man mottar og videresender gigantiske kvanta uregistrerte varepartier.

– Vi blir med til byer vi aldri har hørt navnet på der høyt kvalifiserte skredderproletarer skaper moteklær. I svarte bedrifter med minimale lønns- og velferdskostnader. Camorra-klanene har hånd om organiseringa og profitten.

– Vi møter Systemet med blanding av kriminalitet og forretninger, så det ene ikke kan skilles fra det andre. De forenes ev bestrebelsene etter størst mulig profitt.

– Vi studerer krig med bortimot hundre døde på hundre dager på åsteder vi aldri har hørt om.

– Saviano viser oss mektige kvinner og Camorraens «sosialtrygd» til ikke fullt så mektige kvinner, som har fått sin camorrapartner drept eller fengsla.

– Han tar oss med på våpenhandelen, til bygg- og anleggsbransjen, til camorrabossenes utenlandsinvesteringer og søppelhåndteringa. Og overalt møter vi folk.

 

Og alt dette har vi hørt før, men vi har ikke hørt om målestokken, omfanget er ufattelig. Tony Sopranos fiktive forbryterbande I New Jersey blir ei ubehjelpelig
gruppe småkriminelle humanister sammenlikna med Camorra-klanene fra Campania. Og alle veit om det som skjer, og alle kjenner Systemet, og den som beskriver sannheten lever farlig. Nå har Roberto Savioni beskrevet sannheten.

Det er 350 sider, oversatt til greitt norsk av Jon Rognlien, som også har skrevet et instruktivt forord kalt «Under vulkanen». Boka er utstyrt med to gode kart på innsida av omslaget, men det er ikke nok. Jeg savner en slags nøkkel eller et alfabetisk register, som kan bidra til å skape orden på et virvar av italienske personnavn, de tallrike Camorra-klanene og et mylder av sør-italienske byer, landskap og distrikter. Denne vesle innvendinga må ikke få folk til å droppe turen til bokhandelen eller biblioteket. Hvis du bare skal lese ei italiensk bok dette året, bør det bli Gomorra.

 

Rune Pedersen

Kjersti Martinsen/Halvsøstras gjendiktning av
I-Feel-Like-I’m-Fixin’-to-Die-Rag av Joe McDonald (County Joe and the Fish)*

Å Å, se på dem nå, unge sterke menn
Onkel Sam trenger dem igjen
Han har surra seg oppi en skikkelig graut
Blant menn med skjegg og kvinner i skaut
Selv om det likner ei hengemyr
Skal gutta ut på eventyr

Ref: Det er 1, 2, 3. Hva er det de kjemper for?
Spø’kke meg, for jeg gir fa’n
Neste stopp, Afganistan
Det er 5, 6, 7. Det er for seint å snu
(Så) slipp en klasebombe – og bli høy
Yippi, krig er gøy!!

De har guts i Washington og Downing Street
Et glitrende juletre har Bagdad blitt
Folk skal bombes til de trygler om demokrati
Vil de’kke ha det, skal de få svi
Om Hamas får fletall lager vi en vri:
Valg er best i vestlig regi

Ref: Det er 1, 2, 3. Hva er det de kjemper for?
Sp’økke meg men geværet er ladd
Neste stopp, det er Bagdad
Det er 5, 6, 7. Det er for seint å snu!
Slipp en klasebombe – og bli høy
Yippi, krig er gøy!!

Aldri så gæli at det ikke kan bli verre
Èn krig til hælvete – er ingen sperre
Onkel Sam har fått blod på tann
Ennå finns det olje i mange land
Så kom igjen Wall Street, vær beredt
Dette kan bli skikkelig fett!!

Ref: Det er 1, 2, 3. Hva er det de kjemper for?
Spø’kke meg, for jeg gir fan
Neste stopp, det er Iran
Det er 5, 6, 7. Det er for seint å snu!
Slipp en klasebombe – og bli høy
Yippi, krig er gøy!!

Jonas, Anne Grete og Condi har fest,
Og Kristin sier «Sorry – men krig er best!»
Skyt en salve i stabilitetens navn
Og se landsbyen løpe til Taliban
Om en fredsdue fra Norge får svidde fjær
Er legen på post – med gevær!

Ref: Det er 1, 2, 3. Hva er det de kjemper for?
Den gamle drømmen om saltmat og søtmat og penger og gull**
Neste stopp, det er Kabul
Det er 5, 6, 7, det er for seint å snu!
Slipp en klasebombe – og bli høy
Yippi, krig er gøy!!

Nord-Korea har fått bomba. For en skam!
For bomba er forbeholdt de rike land
Onkel Sam kan snart få bruk for den
For i Kinahavet er det olje, min venn
Kanskje taper han araberland, Men han er smart:
Det er bar’å gå tilbake til start

Ref: Det er 1, 2, 3. Hva er det de kjemper for?
Spø’kke meg, for jeg gir fan
Neste stopp er Vietnam
Det er 5, 6, 7. Det er for seint å snu!
Slipp en klasebombe – og bli høy
Yippi, krig er gøy!!

Ref: And it’s 1, 2 ,3. What are we fighting for?
Don’t ask me, I don’t give a damn,
Next stop is Vietnam;
And it’s 5, 6, 7. Open up the pearly gates,
Well, there ain’t no time to wonder why,
Whoopee! We’re all gonna die.

Denne sangen er en revidert versjon av den som sto i Rødt! nr 1A/08 med noter.
* Understrekningene markerer hvor trykket legges i rytmen. ** Her er det lagt inn en ekstra takt.

AKP ble slått sammen med RV i mars i fjor. I mange av lagene var det avslutningsarrangementer. Vestfold AKP avholdt for eksempel sitt siste møte i Sverige, inspirert av Dag Solstad. Ø stensjø AKP hadde avslutningsmøte 4. juni i fjor. Vi trykker Morten Falcks tale.

Kjære kamerater!

Det er et visst vemod i å sitte her og se seg rundt i forsamlingen. Tida går, og vi har kjent hverandre lenge. Midt i denne vakre forsommeren, hvor syriner og liljekonvall akkurat er i ferd med å bli avløst av pioner og prestekrager, mens tjæreblom flammer over bakker og bergskorter, tvinges vi til å innse at vi begynner å bli gamle. Min oldefar var født på første mai og svermet for den franske revolusjonen. På Bjørnsons initiativ ble han redaktør for en venstreavis på Hamar, for å sikre oppslutning om norsk selvstendighet. Det er tankevekkende at da han var så gammel som jeg er nå, hadde han allerede vært død i et halvt år. Livet vokser og gror og flakser og svirrer omkring oss, men det varer ikke evig. Vi må huske å leve mens vi gjør det.

Vi har brukt mange år av livene våre på å forsøke å realisere den største av alle menneskenes drømmer, drømmen om en bedre verden. Ikke hvilken som helst drøm om en bedre verden heller. Drømmen om en verden uten utbytting og undertrykking, en verden av likestilte, frie mennesker som kan utfolde sin skaperkraft og utvikle sine evner i frihet, uten å ta de samme rettighetene fra andre, og uten å skade miljøet de lever i og av. En gang trodde vi kanskje vi skulle få oppleve å se den drømmen gå i oppfyllelse. Nå vil vi vel si det var litt naivt. Det tar lengre tid enn vi trodde, og elendigheten i verden blir større og jævligere underveis. Men vi lever fortsatt, vi har ikke gitt opp, og det kommer nye til. Heldigvis. For jeg har etter hvert begynt å regne det som sannsynlig at jeg kommer til å møte døden før kapitalismen styrtes i Norge, ja før imperialismen bryter sammen og går under.

 

 

Alt gammelt må ryddes av veien, det må dø og opphøre å eksistere, for å gi plass for det nye. Sånn er det med plantene. Spør etter syrinblomstene om fjorten dager! Sånn er det med mennesker. Og sånn er det med partier. Det er ikke farlig. Det viktige er om man har hatt et liv som har brakt kampen
framover, om man har bidratt til menneskenes frigjøring. Det gjelder for mennesker – og det gjelder for partier. Døden er sluttpunktet for det gamle, men startpunktet for noe nytt.

 

 

Det finnes jo andre muligheter, iallfall i folketroen. Den ene er et evig liv, enten oppe eller nede. Det frister ikke. Men det har vært offisiell ideologi. Men i skyggen av dette har vi sagnverdenens mørke tåkedal, der de levende døde bor. De vandøde, som hvileløst flakker omkring i en ikke-eksistens. Som ikke får dø, men som heller ikke lever. Den muligheten står åpen for partier også. Bare se på NKP.

Etter en ærerik fortid har NKP sluttet å eksistere i virkeligheten. Det har ingen betydning for hva som skjer eller ikke skjer, men det fortsetter å flakke rundt i skyggene, der ingenting skjer. Det sprer intethetens kulde rundt seg, men får aldri noe til å gro. Det er som Hufsa: der hun har sittet i skyggen under buskene og stirret på deg med de gule øynene sine, er det en frossen flekk. Der blomstrer ingenting.

Vi bygget et parti for å endre verden, og det fikk stor betydning. Norge ble et annet land. Mindre konformt, mindre knugende. Det ble mer naturlig å slåss, og partiet ga folk sjøltillit og mot til å ta opp kampen for sine egne rettigheter. AKP var kjernen, eller motoren, i nesten alle folkelige kamper i flere tiår. Var det nødvendig å sykle på vannet, så syklet vi på vannet. Vi organiserte folk og utrettet mirakler. Vi var urokkelige, og vi nektet å gjøre avbikt. Derfor ble vi også
hatet, forfulgt og hetset.

Det går opp og ned her i verden, heter det. Behovet for et sånt parti som AKP er ikke blitt mindre, snarere tvert imot. Likevel har vi nedlagt partiet vårt. Forslaget om å slå sammen AKP og RV kom ikke fra oss. Men når det først kom, var det et spørsmål om å se hvilke muligheter det kunne åpne. Det var et spørsmål om å gripe en konkret situasjon, utnytte en mulighet, en åpning i historien. Partiet vårt var blitt ganske lite, og slet med å fylle oppgavene sine. Men det var ikke dødt. Det var høyst levende. Det mener jeg vi har vist gjennom å gå inn for sammenslåing.

Vi var i stand til å gripe en mulighet idet den åpnet seg, og utnytte den til vår fordel. Det beviser at partiet var levende, på samme måte som Hagtvets voldsomme hetskampanje viste at vi var viktige. Vi hadde andre muligheter. Vi kunne ha tviholdt på de formene som var, insistert på å opprettholde AKP, nektet å dø, men ikke greid å opprettholde livet. Da ville vi ha endt som enda et vandødt NKP, evig flakkende om i skyggene, med stadig mindre evne til å delta i og lede folkets kamper. Og der vi hadde sittet i skyggen under syrinbusken, ville gresset ha frosset.

Nå tar vi i stedet et sprang. Vi slår oss sammen med andre, vi bryter ut av den lune, lille bakevjen der vi kjenner hver stein og hvert strå og hver tråd med glatte alger. Vi kaster oss på nytt ut i den rivende strømmen, der det er vannføring nok til å flytte på grus og vende på stein. Her er vannet kaldere og strømmen stri, men det er oksygen i vannet, det er her livet foregår. Så får vi prøve å takle de utfordringene som kommer.

AKP er blitt historie. Men vi skal bygge Rødt. Vi har tatt spranget ut i framtida – der utallige utfordringer venter oss.

Hurra, kamerater, vi lever!

 

Morten Falck

Egil Fossums artikkel i Klassekampen om «68 – de ulydiges år» 23. mai i år inspirerte meg til å reflektere – og skrive om min opplevelse av å være en aktiv del av 68-generasjonen
Debatten omkring Solstads essay om Ibsens Brand som fundamentalist ga meg et ekstra puff.

Av Rolf Aakervik

---

På 60- og 70-tallet var jeg aktiv i en motkulturell og alternativ bevegelse. Jeg var artist i et progressivt rockeband og skrev politiske tekster, deltok i kulturdiskusjonene og var aktiv som tillitsvalgt i industrien. Opp gjennom 80-tallet og fram til i dag har antirasismen vært mitt hovedperspektiv, særlig etter et par år i Afrika og etter å ha jobbet 12 år på en arbeidsplass med mange innvandrere.

Nå sitter jeg og beundrer et av barnebarna godt plassert i en «besteborgerlig tilværelse» , omtrent tre år fra pensjonsalder og hvor diskusjonen om pensjonspoengene blir viktigere enn de mer fundamentale (fundamentalistiske?) spørsmålene. Det er 40 år siden 68-opprøret og i tillegg kommer de årene før 68 som jeg regnet meg som en radikal samfunnsstormer. Som mange andre ungdommer på 60-tallet var jeg presset mellom mitt individuelle opprør mot foreldre og autoriteter, ønsker om personlig karriere og en økende bevissthet om verdens urettferdighet. Min identitet ble til i krysningen mellom opprøret, framtidsdrømmer, rettferdighetsfølelse og personlige moral.

Jeg vokste opp i det sosialdemokratiske Norge og ble foret med sosialistiske idealer og drømmer om et rettferdig samfunn med vekst og velstand og internasjonal solidaritet. Arbeidersangene og slagordene om fred og forsoning ble fra barnsben et produkt av klasseforliket. Jeg vokste opp i tre rom og kjøkken oppunder Ola Narr i blokker som ble bygd etter krigen på østkanten av Oslo, og gikk på skole med barn fra arbeiderklassen og det nye framvoksende ledersjiktet i arbeiderbevegelsen. Dette ga både en klasseidentitet i skillet mellom øst- og vestkant og troen på at klasseskillene ville viske seg ut. Klassekameratene mine fra folkeskolen kom fra Tøyen, Kampen og Grønland og de fleste tok fagutdanning og noen begynte på realskole og gymnas. Etter hvert flyttet flere til de nye drabantbyene utenfor sentrum. På gymnaset følte vi oss likeverdige med de som gikk på de «fine» vestkantskolene. Og slik var det også for de av oss som rykket videre inn på universiteter og høyskoler. Vi var opprørske rockn’n rollere, digga blues og jazz, vanket på de nye hippe stedene og sugde til oss av den radikale internasjonale kulturen. Det ble Stones mot såpepop, Tamla Motown og soul mot den etablerte finkulturen, og vi møttes også i klasseforliket med de som «snobbet ned» fra vestkanten.

Jeg ble med i et AUF-lag (Sosgym) som ble ekskludert i kjølevannet av radikaliseringen. Herfra oppsto også splittelsen i AP og SUF. Sammen med en ny og nærmest klasseløs kulturbevegelse som sprang ut på Club 7, i kunstnermiljøer på universitetet, på Kunstnernes Hus og i hippiemiljøer i Slottsparken, deltok jeg aktivt i en motkulturell bevegelse. Dette var både en reaksjon på kravene til en politisk uniformering i det norske klasseforliket, men mest et opprør mot USAs brutalitet i verden og den kulturelle kommersielle ensrettingen. Flower power-idealisme, make love not war og troen på at alternativene, kollektivene og de nye ideene fra den opprørske musikken, dro mange mot troen på alternative løsninger. Jeg søkte mot idealistiske kollektiver, og fikk en periode i kollektiv på landet med frisk luft og biologisk mat. Jeg deltok i trafikkaksjoner, var med i opprørske tidsskrifter og haiket rundt i Europa og oppholdet meg i motkulturelle miljøer i Stockholm, København, Amsterdam, Wien osv. Noen hadde også penger og dro til San Francisco og fikk med seg impulser derfra. Spesielt ble jeg inspirert av en motkulturell musikkbevegelse i Sverige.

Jeg deltok i en bevegelse av ungdom som var som svamper overfor alt nytt og motkulturelt. Vi ble med i kampen mot atomvåpen, mot Vietnamkrigen, for
palestinernes kamp, støttet opprør mot Sovjet blant intellektuelle i Øst-Europa og ble fascinert av kulturrevolusjonen i Kina. Frigjøringskampene i Afrika, Asia og Latin-Amerika og kinesernes eksperiment med å lage et rettferdig og likeverdig samfunn ga håp mot rivalisering mellom supermaktene og trusselen om atomkrig. Sult, kriger og nød i den fattige delen av verden opprørte flere enn meg. TV og andre media brakte bilder av en verden i krig som ga moralsk mot til å bli med og kaste steiner på den amerikanske ambassaden. Vi var pinlig klar over at «vi» var en global overklasse som deltok og støttet imperialismen. Norge støttet USAs kriger og supermaktens urettferdighet. Vi som ikke gjorde opprør, var skyldige. Det var riktig å gjøre opprør, om enn bare av solidaritet. Når den store demonstrasjonsbølgen kom, var vi med, og vi støttet også opprøret mot Sovjet i Praha og jublet sammen med solidaritetsbevegelsen i Polen.

Dette er mitt og mange andres bakteppe når noen velger å kalle oss 68-ere. Når noen ble ml-ere på 70-tallet, var det en naturlig konsekvens av ønsket å organisere den bevisstheten vi hadde tilegnet oss opp gjennom 60-tallet. Mange med meg var motkulturelle, mot Vietnamkrigen, mot EEC, for palestinerne, for Allende i Chile, mot fascistene i Spania og for progressive og kollektive løsninger. Datidens miljøvernere kjempet for et økologisk landbruk, mot privatbilisme og for kollektive transportløsninger. For mange startet 70-tallet i en forent front i kampen mot EEC og for internasjonal solidaritet. 70-tallet ble en tid for politisk oppvåkning. For de store kullene fra arbeiderklassen som rykket inn i høyere utdanning, ble disse kampsakene
viktige, også fordi klasseperspektivet ble trukket inn. Etter hvert ble det organisert FNL-bevegelser, Palestinakomiteer og Nei til EEC (AKMED) – på så godt som alle videregående og høyere utdanningssteder. Vi ble utålmodige og ønsket å endre verden uten å ha presist utformede svar. Flere med meg hadde ingen helhetlig analyse eller gode svar på hva vi skulle gjøre med den bevisstheten vi hadde fått. Tilbudet fra ml-bevegelsen var diskusjoner om alle disse spørsmålene. Det teoretiske materialet fra Marx, Lenin og Mao ga oss diskusjonsgrunnlag. Vi leste Franz Fannon, Ho Chi Minh, Malcom X, artikler og bøker fra norske og svenske radikalere og studerte marxistiske klassikere. Noen fikk oss også til å lese Stalin og Hoxa, men det gjorde ingen sterke inntrykk. Behovet for å finne løsninger ble derimot bedre dekket av å lese Obrestad, Solstad, Hoem, Michelet og andre norske forfattere, ikke minst Øgrim
som ga oss mye å diskutere. Om flere slukte rått påleggene og linjene fra ledende ml-ere, var jeg, og flere med meg, kritiske og selektive når vi tok stilling. Linjer ble diskutert i ulike sammenhenger, noen ganger ble vi enige, mens andre ganger utviklet det seg dype uenigheter. Jeg kunne leve med uenighetene og samtidig oppleve at jeg var en del av en radikal og revolusjonær bevegelse som kjempet for et samfunn uten krig, nød, elendighet og undertrykkelse.

Oppgjøret som etter hvert er kommet med ml-erne, blir fra mitt ståsted satt i et merkelig lys. Alternativene til den opprørske ungdommen ble på den tiden for mange enten å bli ml-er eller å delta i de partiene som hadde plass på Stortinget. Andre løsninger ble personlige bevissthetstripper ved å bli med i anarkistiske aksjoner, hengi seg til yoga og meditasjon, flytte på landet i jordbrukskollektiver eller hengi seg til restene fra hippietiden med hasjrøykning og tripper. Ideologiske interne uenigheter førte også til kaotiske oppsplittingen i små trotskistiske eller anarkistiske grupper. Men ml-erne fikk til resultater i frontarbeidene i fagbevegelsen, kvinnebevegelsen, internasjonale solidaritetsbevegelser og i kampen mot EU. Ml-erne organiserte store demonstrasjoner, opprettet forlag og tidsskrifter for progressive forfattere, plateselskap for progressive musikere og organiserte diskusjonsgrupper og kamporganisasjoner for kunstnere og artister. Ikke minst organiserte de en avis som ble til dagsavis, og de hadde flere tidsskrifter. Mange progressive
ungdommer gikk ut i industrien, deriblant jeg. Jeg ble tillitsvalgt og var med på å organiserte streiker og aksjoner. På min arbeidsplass hvor jeg var i tolv år, kunne jeg faktisk se fruktene av det jeg gjorde, og jeg ble stadig mint på at jeg var en opprører. Jeg ble overvåket og har faktisk en mappe, og ble utsatt for maktas og medias harme og hån for det opprøret jeg sto for. Men jeg fikk gjennom fruktene av mitt engasjement, bedre lønns- og arbeidsforhold på arbeidsplassen, økt bevissthet om solidaritet med arbeiderklassen i hele verden, bedre demokrati på arbeidsplassen og erfaringer av at kamp nytter. Det var den anerkjennelse jeg higet etter. Jeg har tatt feil i mange diskusjoner, måttet ta selvkritikk og lære meg til at jeg ikke kan trumfe igjennom alle mine
innfall. Men jeg lærte meg også å stå modig fram med synspunkter som ikke alltid var like populære eller godtatt av de som satt med makta.

Til tross for at jeg er blitt utskjelt som politisk progressiv artist og låtskriver, er platene mine blitt utgitt, og jeg har fått anledning til å spille for progressiv ungdom over hele Skandinavia. Riktignok er jeg ikke blitt en berømt popartist, men tekstene mine er blitt framført for et stort publikum, og de fleste av sangene kan jeg fortsatt stå inne for. Flere av artiklene mine er blitt utgitt og diskutert, og jeg har opplevde at jeg deltok og kunne bidra med mitt til å skape visjoner om en bedre og klasseløs verden. I dag kan jeg se tilbake på en produksjon på flere publiserte plater, bøker, og hefter. Jeg har all grunn til å være
stolt av mine bidrag. De er et resultat av en radikal generasjons kamp mot imperialisme og undertrykking. Jeg har ingen grunn til å skamme meg over mine sanger for ungdommers behov for ungdomsklubber (Drabantbyrock), mot politisk overvåkning (Du og jeg og SIPO), støtten til nei til EU (Varig front mot EEC), mot Vietnamkrigen (Vietnam), mot apartheid (Amandla) osv.

Det har vært mange tilbakeslag de seineste årene med markedsliberalisme, FrP på hogget, kriger i Irak og Afghanistan, de ekstreme forurensningsproblemene og global oppvarming og den økende avstanden mellom rik og fattig. Men jeg ser faktiske gjennomslag for noen saker fra 60-tallet. Utfordringene ligger fortsatt i mange saker som vi kjempet for den gangen og som fortsatt er like aktuelle. Kampen for et økologisk landbruk og sunnere og bedre mat og en økt satsning på kollektivtransport som kan gjøre privatbilismen unødig er fortsatt viktig. Jeg sto både den gang og nå for gratis barnehagetilbud og flere andre løsninger for barn og ungdom som kan gi oss gleden ved å få barn. Flere og bedre kollektive boformer er nødvendige for å gi unge mennesker muligheter til å få et sted å bo. Men mest av alt, gapet mellom fattig og rik i verden er ikke blitt mindre. Gamle konflikter er ennå ikke løst og nye konfliktområder har oppstått.

Den største gevinsten ser jeg som en økende global bevissthet om miljøvern, rasisme og de ulikeverdige forholdene i verden. Her er mange unge i bevegelse, og vi gamle 68-erne må prøve å henge med. Det virker langt fram til det klasseløse samfunnet, men jeg tror at bevisstheten om store endringer har sunket dypere ned i folks bevissthet enn på 60- og 70-tallet. Etter min oppfatning står vi foran en større politisk endring globalt enn ved sammenbruddet av Sovjetunionen. Sovjets sammenbrudd kom uventet på de fleste, og jeg tror kanskje at den vestlige kapitalismen bryter sammen raskere enn vi kan klare å fatte. Vi kan gjette på hvorfor og hvordan dette vil skje, men hva som blir alternativene er uvisst. Kanskje blir det Kina som utkonkurrerer den vestlige kapitalismen. Det kan oppstå en ny bevegelse i Russland og sammen med Kina og store bevegelser i India, Afrika og Latin-Amerika, kan det gi oss en nytt perspektiv. Det er viktig at de unge henger med på slike endringer, og at vi gamlingene fra 60- og 70-tallsopprøret ikke blir en reaksjonær kraft.

Kanskje det er i Kina, India, Russland eller Latin-Amerika at de nye alternative bevegelsen klarer å føre 68-er opprøret inn i nye og mer spennende dimensjoner. Den vestlige kapitalismen og opprøret mot store privatkapitalistiske giganter kan dermed bli en anakronisme. I Kina kan det komme et opprør mot maktglade og korrupte ledere som ignorerer miljøspørsmål og som lar bønder og arbeidere leve langt under anstendige forhold. Kampen mot undertrykkingen av kulturelle og politiske ytringer i Kina kan kanskje få langt større gjennomslag enn bevegelsene på 60- og 70-tallet i vesten. Skarer av dataeksperter fra India globaliserer kommunikasjonen. Helsestellet blir overtatt av asiatiske leger og pleiere. Arbeidskraftsbehovene i Vesten blir overtatt
av befolkningsoverskudd i Afrika og Asia. Plutselig har Vesten mistet det teknologiske forspranget. Den vestlige moralens ensidig satsning på individuell
karriere, alle kjemper mot alle, kan bli trampet ned av folk fra fattige land som krever fellesskapsløsninger. I Vesten har vi fått nye underklasser som tenker og handler mer globalt. De utgjør en arbeiderklasse som intuitivt kan gripe drømmen om rettferdighet og handler deretter. Dette opprøret må komme. Selvgode fagarbeidere som klamrer seg til opparbeidede privilegier, høyskoleutdannede broilere i maktposisjoner, markedsspesialister i private og offentlige bedrifter og arrogante politikere vil få problemer med å holde på makta når velutdannede og dyktige folk rykker inn fra sør og øst. Godt skolerte innvandrere og deres etterkommere opplever utbyttingen på kroppen. De vil trolig solidariserer seg med opprørere i den fattige delen av verden, og det blir vi som må henge med på deres kamp.

Jeg som 68-er har fått vite at jeg har dummet meg ut og burde skamme meg over det jeg gjorde som ung. Om jeg sammenligner meg med Solstads diskusjon om Ibsens Brand, kunne jeg bli betraktet som en fundamentalist da jeg var mot Vietnamkrigen og EEC og trodde på et klasseløst kommunistisk samfunn. Jeg var jo ikke religiøs, og prøvde å resonere meg fram til hva jeg trodde var det beste å kjempe for. Jeg reagerte følelsemessig på napalm og massakre, den store nøden og fattigdommen og kapitalismen grådighet. Men det var ikke bare følelser og empati med de svake, men en bevissthet om at denne uretten ikke kunne vare evig. Jeg betraktet den gangen sovjetkommunismen som fascisme og imperialisme, og jeg gjettet meg til enten Sovjets sammenbrudd eller at vi ville ende opp i en krig mellom supermaktene. I stedet burde jeg ha forstått at det var galt å støtte at Røde Khmer som kastet ut amerikanerne før vietnameserne. Vietnam sto i også i ledtog med Sovjet og var mot Kina. Derfor trodde jeg først at dødsmarkene var propaganda fra både USA og Sovjet. Jeg gjettet ikke den gangen hvor galt det ville gå med Kampuchea, og jeg støttet så klart ikke folkemord. Jeg fryktet faktisk mer at det skulle komme til masseslakt av hvite i Sør Afrika, noe jeg anså som forståelig etter alle årene med apartheid. Her gjorde blant annet Nelson Mandela en bragd. Den fattigdommen jeg har sett i Cape Town, er en tikkende bombe.

Det er klart mye jeg ikke kunne ha forutsett. I dag ser jeg at mange av de opprørene jeg støttet den gang ikke var like smarte. Men jeg tror også at mye gikk galt fordi USA og Sovjet (og kanskje også Kina) drev sine renkespill. Har jeg dermed grunn til å skamme meg over at jeg noen ganger gjettet feil eller ble feilinformert? Det er mye å kritisere Kina for i dag, men jeg vet ikke om den kritikken har grunn til å være sterkere enn mot den vestlige kapitalismen. Jeg mener at jeg kan kritisere brudd på menneskerettighetene i USA like mye som i Kina. Og jeg tror til og med at bruddene på menneskeretter i USA er verre fordi USA har en lengre demokratisk tradisjon og bedre økonomiske forutsetninger. Er en TV-styrt pengemaskin av en valgkamp i USA med to partier i lomma på storkapitalen mer demokratisk enn folkekongressen i Kina og partidemokratiet i det kinesiske kommunistpartiet? Jeg ønsker meg selvfølgelig
ingen av delene, og tror vårt nordiske sosialdemokrati og velferdsstat er bedre. Men globalt ser jeg store demokratiske problemer med nasjoner som blir styrt av tilfeldige popularitetsvalg hvert fjerde år, med flertallsstyrer som undertrykker svakere minoriteter og som lar seg villede av politiske demagoger. Verden trenger fortsatt globale løsninger.

 

 

 

  

Den vesle artikkelen «Om praksis» handler om filosofi, nærmere bestemt om erkjennelsesteori. Hvordan vet vi det vi vet, og hvordan vet vi hva som er sant? Hvordan oppstår kunnskap, og hvordan utvikler den seg? Fins det noen endelig sannhet, og kan vi kjenne den? Og ikke minst – hva er vitsen med å kjenne den – enten den er begrenset eller endelig?

av Morten Falck

---

Maos lille essay er fra 1937, det begynner å bli gammelt, med en alder på 71 år. Men ingenting er statisk. Verden endrer seg, og det går fortere og fortere. Verden er ikke den samme som da jeg var ung, hvorfor skal våre dagers unge revolusjonære lese det samme som vi leste?

Artikkelen er et oppgjør med dogmatismen som hadde ridd det kinesiske kommunistpartiet og forårsaket store tap. Men dogmatikere finnes overalt og til alle tider. Også vi har en liten gruppe av angstbitere, som er så rrrrevolusjonære at de knapt kan snakke vennlig til oss andre, de har nok med å stemple oss som reformister og revisjonister og jeg-vet-ikke-hva. Det ser ut til å være fruktesløst å prøve seg på å debattere med dem. De insisterer på å kalle seg for marxist-leninister. Jeg synes det er et lite dekkende uttrykk. Men kanskje jeg kan låne uttrykket «gubbemarxisme»? Og da vil jeg uttrykkelig definere ordet gubbe slik Else Michelet gjør det, som «en person – uavhengig av kjønn – som har tenkt de tankene han har tenkt å tenke».

De slenger om seg med sitater, som om det gir ordene deres noe større tyngde. Men de river gjerne sitatene ut av sammenheng. Det minner sterkt om middelalderens skolastikere, som kunne diskutere oppad vegger og nedad stolper hvor mange tenner det var i munnen på en hund – uten noen gang å finne på å se etter. Kanskje de tror at marxismen er en øvelse i å pugge flest mulig sitater, en slags olympiade i sitatkasting – der forståelsen ikke teller?

Det viktigste av alle Lenin-sitater har de åpenbart glemt. Det skriver seg fra en polemikk mot den ungarske kommunisten Bela Kun, hvor Lenin skriver: «Kamerat B. K. kritiserer på grunnlag av sitater fra Marx, som henviser til en helt annerledes situasjon enn den nåværende, han forkaster totalt taktikken til Det tyske kommunistpartiets sentralkomité og unngår fullstendig det som er aller viktigst, det som utgjør marxismens kjerne, dens levende sjel – en konkret analyse av en konkret situasjon». (Lenin: Collected Works, vol. 31, p. 166)

Disse hyperrevolusjonære sier de er de eneste virkelige kommunistene. Men i stedet for å analysere situasjonen selvstendig og konkret, skriver de av AKPs gamle programmer og kaller seg arvtakere etter m-lbevegelsen. Unnskyld, jeg har vært med i den bevegelsen siden 1966. Skal dette være mine arvtakere? Fri og bevare meg, da testamenterer jeg heller alt til Kirkens Nødhjelp! De prøver iallfall å gjøre noe for virkelige mennesker i den virkelige verden.

For vi oppførte oss ikke slik. Jeg husker en kjølig aprilmorgen for førti år siden. Snøen var nesten borte, veiene var bare, men 4–5 kuldegrader lot morgensola glitre i isen på pyttene. Klokka var seks. Det var nøye planlagt og ingen tilfeldighet at vi syklet bortover Persveien på Ulven. Vi skulle rekke morgenskiftet på Standard telefon og kabelfabrikk. Andre ungdommer syklet mot andre morgenskift. Omhyggelig hadde vi kartlagt industriarbeidsplassene i vårt område, vi hadde kart med røde og gule og grønne kartnåler, vi hadde undersøkt arbeidstidene. Aksjonsdagen var kommet,
og vi visste hva vi gjorde.

Hvem var vi? Vi var Teisen SUF, og som Dag Solstad ville ha sagt det: Vi hadde et budskap til den norske arbeiderklassen.

Bryn Hellerud SUF hadde vokst eksplosjonsartet det siste året, og da det ble mer enn 150 medlemmer skjønte vi at vi måtte dele oss opp. Teisen SUF var en av delene. Men budskapet vi hadde med oss kom fra SUF sentralt, som ennå ikke var blitt SUF(m-l). Vi hadde trykt det på Bryn-Helleruds egen lille offsettrykkemaskin, som vi hadde samlet inn penger til, og var ganske stolte.

Hva var dette budskapet? Var det et rop om at det var nødvendig med revolusjon? Et flengende oppgjør med sosialdemokratene og reformistene i Arbeiderpartiet og SF og en knusende kritikk av revisjonismen i NKP, slynget fram på et skred av sitater fra Stalin og Mao?

Jeg sitter med løpeseddelen foran meg. Den heter: «Til kamp for et skikkelig lønnsoppgjør». Teksten angriper Per Bortens borgerlige samlingsregjering, og ironiserer over LO-lederen Tor Aspengren. Den handler om norske arbeideres konkrete økonomiske virkelighet. Den vesle løpeseddelen er befriende fri for revolusjonære fraser – og holdt i et nøkternt og konkret språk. Altså stikk i strid med det våre hyperrevolusjonære krever i dag. Likevel sier de at de er
arvtakere etter det vi var den gangen.

Vi var kommunister, vi ville avskaffe klassene. Vi søkte kontakt med arbeidsfolk, fordi det er arbeiderklassen som må endre samfunnet. Men vi kjente dem for godt til å prøve å slå dem flate med eksotiske sitater og høyrøstede proklamasjoner. Vi snakket deres eget språk. For mange av oss var de jo fedre og brødre, mødre og søstre, tanter og onkler og besteforeldre.

Så vi hadde idéer om arbeiderklassen. Mange av oss hørte til i arbeiderklassefamilier. Vi hadde det Mao kaller sanseerfaring – og begynte kanskje å skape oss idéer, altså sammenfatte sanseerfaringene. Nå var vi på vei til å prøve neste skritt: prøve idéene våre mot virkeligheten ved å bringe dem tilbake
til arbeiderklassen.

Ting tar tid. Jeg kan ikke huske noen streik fra 1968. Men ved neste tariffoppgjør, i 1970, sa det PANG! Arbeiderne gikk til streik i Sauda, på Norgas og i Oslo Sporveier.

Vi hadde et visst grunnleggende kjennskap til arbeiderklassen, gjennom familiebakgrunn, oppvekst, tilfeldige jobber. Og vi hadde allmenne og nyttige marxistiske oppsummeringer, fra kommunister før oss. Men skulle vi kunne skape et parti for norske arbeideres interesser, var dette ikke nok. Vi måtte lære arbeiderklassens virkelighet å kjenne. Grundig. Der hvor arbeiderne tilbringer mesteparten av sitt våkne liv: på jobben.

Dette var bakgrunnen for den mye omtalte proletariseringa. Jeg begynte på Freia etter sommerferien i 1970.

Så kom Sporveisstreiken – og under over alle undere – klubbstyret sammenkalte til klubbmøte, ett av de meget sjeldne. Vi var en håndfull ml-ere på Freia, og vi diskuterte hva vi kunne gjøre. Vi ble enige om å foreslå støtte til de streikende sporveisarbeiderne, og det ble min jobb. Så på klubbmøtet ba jeg om ordet, og la fram forslag til en støtteuttalelse.

Det var åpenbart ikke hva klubbstyret hadde tenkt seg, og klubblederen understreket at selv om hun var gift med en streikende sporveisarbeider, gikk klubbstyret mot at vi skulle støtte streiken. Men jeg må ha sagt noe riktig, for jeg vant. Arbeiderne på Freia vedtok uttalelsen.

Neste dag var det fullstendig kaos. Hele fabrikken visste hva som hadde skjedd. Jeg jobbet på en maskin som het Jensen III, der vi produserte Kvikk-Lunsj. Først kom klubbstyret løpende og lurte på hva de skulle gjøre med uttalelsen – skulle den sendes noe sted? Så kom personalsjefen vandrende gjennom avdelingen, og oppdaget «helt tilfeldig» meg – «Å neimen, jobber du her?» (vi kjente hverandre tilfeldigvis litt fra før) – «bli med ned på kontoret, så tar vi en prat.» Der nede spurte han meg ut om hva jeg tenkte, jeg hadde vel ikke tenkt å bli på Freia? Jeg hadde jo artium, jeg skulle vel studere? Jeg forsikret ham at jeg hadde tenkt å bli arbeider, og det på Freia.

Litt seinere på høsten ble jeg kalt ned til personalsjefen igjen. Om jeg ikke hadde tenkt meg om – jeg hadde vel ikke tenkt å bli på Freia? Jeg hørte jo ikke til der, jeg som hadde artium. Så det var vel ikke noe poeng i å gi meg fast ansettelse?

Da jeg kom opp på avdelinga sto maskinen stille. Det var for så vidt ikke så uvanlig, så jeg spurte hva som hadde hendt. «Vi venter på deg,» var svaret.

Tida på Freia lærte meg mye om arbeiderklassen, om dens solidaritet og styrke og vilje til å slåss. Og det lærte meg mye om tillitsmannsapparatet i fagbevegelsen – kanskje noe ensidig om dets svake sider. Dette var ting jeg aldri kunne ha lest meg til, jeg måtte lære det gjennom praksis.

I 1972 begynte jeg på teletypesetteriet i Aftenposten – der vi skrev journalistenes manuskripter inn på hullbånd som styrte settemaskinene. Der var forholdene ganske annerledes enn på Freia – mer gjennomorganiserte, bedre regulert. Dette var en ny læreprosess, om en annen side ved arbeiderklassen, det ga større og dypere kjennskap til virkeligheten.

I Aftenposten opplevde jeg å bli sagt opp uten grunn etter tre kvart år. Jeg kom hjem fra jobb en fredag i desember, og fant et lakonisk brev i postkassa: «Vi sier herved opp vår arbeidsavtale med Dem, med virkning fra … (14 dager seinere). Med vennlig hilsen.»

Da jeg mer enn tretti år seinere fikk mappa mi fra overvåkingspolitiet, viste det seg at de hadde vært så vennlige å ta vare på en rapport bedriften hadde sendt dem om denne saka. Den forteller uten omsvøp at oppsigelsen var rent politisk og uten saklig grunn.

Men dette spillet hadde jeg jo lært på Freia. Jeg tok med meg brevet og viste det fram til arbeidskameratene på kveldsskiftet på søndag. Det ble stor oppstandelse. På teletypesetteriet jobbet ingen den kvelden. Maskinsetteriet – som var nøkkelen til å gi ut avisa – holdt møte og ga beskjed om at hvis de ikke fikk en saklig begrunnelse for oppsigelsen innen kl. 21.00, ville de sette seg også. Klokka tikket og gikk. Hele Aftenpostens toppledelse var i huset,
bilene deres sto i garasjen. Men ikke noe svar. Klokka ble 21, og klubbformannen, arbeiderpartimannen Nils W. Simensen, dukket opp. Så ble det noe møtevirksomhet i de øvre etasjene. Til slutt sammenkalte Simensen til møte. Han kunne ikke få løst saka endelig den kvelden, men lovet oss en akseptabel løsning dagen etter. Vi kunne trygt gjenoppta arbeidet.

Men tida står aldri stille, og arbeidstida var slutt. Faktor kom springende opp på Teletype og sa: «Ja, da sitter vi utover og gjør ferdig avisa, og så snakker vi om betalinga etterpå.»

Det var en gullkantet avtale. Men vår avdelingstillitsmann så iskaldt på ham og sa: «Vi er ikke særlig interessert i overtid i dag!» Så gikk vi hjem. Neste dag trakk bedriften oppsigelsesbrevet tilbake. Jeg ble i Aftenposten resten av mitt yrkesaktive liv.

1982 ble jeg skifttillitsvalgt på setteriet. Det kan se ut som lang tid etter at jeg begynte. Det dreier seg blant annet om å overvinne intrigemakeri fra andre politiske partier i fagbevegelsen – et spørsmål som er neglisjert i historien. Men jeg hadde i mellomtida vært temmelig aktiv, og hatt andre verv, blant annet som medlem av styret i Oslo Typogafiske Forening, landets eldste fagforening. Og jeg var omsider blitt utlært typograf.

Dessuten må man være forberedt på at ting tar tid. Det er snakk om en tosidig erkjennelsesprosess: Vi må lære å kjenne folket. Men folket må også lære å kjenne oss. Er vi i stand til å gjøre noe annet enn de gamle lederne, eller er vi bare skrikhalser og frasemakere fulle av tom vind? Det finnes bare ett kriterium som kan vise hva som er sant: praksis.

Som skifttillitsmann var det en av mine oppgaver å fordele overtid. Det tok en betydelig del av arbeidstida, og innebar at jeg daglig snakket med hver enkelt av de mer enn 50 ansatte på mitt skift. Så det går an å si at jeg ble ganske godt kjent med folk.

Da det ble streik på Polet på begynnelsen av 80-tallet, gikk jeg rundt med lister og samlet inn støtte. De fleste på setteriet skreiv seg på uten videre, noen trengte litt diskusjon og overtalelse. Men vi hadde noen hardhauser. Sistemann var en mørkeblå høyremann, som de fleste oppfattet som en egoist og streber uten medfølelse og solidaritetssans, en som bare var fagorganisert fordi han måtte. Hvordan skulle jeg få ham til å støtte polstreiken?

Jeg argumenterte med at han tjente på at polarbeiderne vant, og at han ville stå svakere hvis de tapte. Våre lokale forhandlinger i Aftenposten ville bli vanskeligere hvis ledelsen på Polet greide å skvise fagforeninga der. Jeg valgte omhyggelig ord som ikke støtte ham bort. Til slutt skreiv han seg på
lista. Fortsatt er jeg ganske stolt over at jeg klarte det. Men det hadde aldri gått hvis jeg ikke hadde kjent ham godt, og respektert ham som politisk likeverdig.

Høsten 1984 ble jeg bedt om å ta på meg vervet som hovedtillitsvalgt for setteriet. Vi sto foran alvorlige forhandlinger. Typografenes sterke stilling var basert på kunnskapen om det typografiske håndverket, og betjening av store og uhåndterlige maskiner. Det var et eksklusivt og krevende fag, som i generasjoner hadde foregått i bly. Men nå var blyet erstattet med fotopapir, og den rivende utviklinga av datateknologien fjernet avgjørende tekniske sperrer. Norsk Grafisk Forbund hadde greid å oppnå en tariff-festet enerett til å betjene maskiner som framstilte trykksats, den såkalte filmsatsparagrafen. En dom i Arbeidsretten hadde sementert denne bestemmelsen. Men når journalistene skulle bytte ut skrivemaskinene med PCer, mente mange at dermed ville settingen være gjort. Den gjengse oppfatningen var at her går utviklingen på skinner, typografene blir borte, teknologien gjør at journalistene overtar. Og teknologien, den bare er, hvordan den utvikler seg kan ingen styre. Eller rettere sagt: Det styrer kapitalistenes profittbehov.

Men vi var et setteri med over 150 mann. Vi kunne ikke sitte med hendene i fanget og la «teknologiens lokomotiv» knuse oss. Klubben var vant til å slåss. Og vi hadde et kampfond på adskillige millioner, beregnet på kamper som hadde med teknisk utvikling å gjøre. Likevel var det ikke opplagt hva vi skulle gjøre.

Bedriftens ledelse ønsket ikke konflikt, den ville gjerne forhandle fram en lokal dispensasjonsavtale. Mange var innstilt på å gjøre det. Men det var også sterke røster som gikk inn for at vi skulle «trekke stigen opp etter oss», si nei til avtale og «ta kampen» om å bevare de eksisterende forholdene. En
vanskelighet var at klubbformannen foretrakk denne linja. Men for de fleste sto det klart at dette var en vei til nederlag, et standpunkt som overvurderte vår egen styrke og undervurderte motparten. Mao ville ha kalt det et venstreavvik. Og noen lavmælte få sto også for det Mao ville ha betegnet som et høyreavvik. De mente at vi bare måtte akseptere at utviklingen gikk som den gjorde, og at vi hadde lite å stille opp. Dette var å overvurdere motpartens styrke og undervurdere våre egne muligheter

Det var om å gjøre å analysere virkeligheten konkret. Hva innebar den teknologiske utviklingen? Hvilke muligheter åpnet den? Hvordan ville den ha artet seg i et fornuftig samfunn, der målet var å tilfredsstille menneskenes behov og ikke å øke profitten til kapitalistene? Hvordan var maktforholdene?
Filmsatsparagrafen og arbeidsrettsdommen var unike betingelser i Norge, vi hadde formelle kort på hånden som ingen av våre utenlandske kolleger. Kunne vi få til en avtale som sikret arbeidsplassene våre? Det ble avgjørende at klubben hadde kamperfaring og gjennom mange år hadde drevet et
avansert arbeid på arbeidsmiljøsida og når det gjaldt dataspørsmål. Første skritt var å skape enhet blant medlemmene om å satse på en avtale. Så kom
arbeidet med å utforme avtalen, der vi tok initiativet og dermed tvang bedriftsledelsen til å diskutere på våre premisser.

Jeg hadde det privilegium å være i ledelsen av denne prosessen, men den var langt fra noe enmanns-show. Vi hadde grupper som diskuterte forskjellige aspekter og utarbeidet forslag. Hele tida forholdt jeg meg til nøkkelpersoner på setteriet, som jeg diskuterte hver ny tanke med. De diskuterte i sin tur med folk rundt seg. Hele denne prosessen var svært lik den Mao beskriver i «Om praksis», og som han sammenfatter i formuleringen «fra massene til massene».

Resultatet var at vi fikk den beste avtalen i Norge, og dermed i verden. Ved å ta utgangspunkt i en konkret analyse av en konkret situasjon, og ved å finslipe analysen i samarbeid mellom ledelse og medlemmer gjennom hele prosessen, greide vi å tvinge historiens lokomotiv til å kjøre litt utafor de gjengse
skinnegangene, og mange folk fikk beholde jobben som ellers hadde måttet slutte.

Fortsatt finnes det typografer i norske aviser. Men det er 20 år siden vi lagde disse avtalene. Verden endrer seg, og kapitalismen presser på for økt profitt. Sannheten er ikke lenger den samme som i 1988. Vi må revidere idéene våre, så de kommer i samsvar med dagens virkelighet. Det er mye færre typografer enn før, men i Aftenposten utvikler de et samarbeid med journalistene som kan skape en ny virkelighet for to grupper som har ligget i strid med hverandre siden 1960-tallet.

Avgjørende for dette resultatet var også klubbens størrelse. Vi var mange nok til å analysere situasjonen allsidig, til å se ulike sider ved problemene etter hvert som de oppsto, til å kunne spille på mange strenger samtidig og skjøtte mange oppgaver på same tid.

Lignende arbeid ble gjort på mange steder i samme periode. Vi var en hel bevegelse som hadde studert Maos filosofiske skrifter og metoder for mobilisering og ledelse. Det resulterte også i videreutvikling av den marxistiske politikken, som i AKPs kvinnepolitikk, slik Kjersti Ericsson formulerer den i boka Søstre, kamerater! Våre kunnskaper var nyttige for mange, slik de for mitt vedkommende gjorde det mulig å lage en teknikkavtale.

Men vi, de revolusjonære i Norge, har større mål enn en teknikkavtale. Vi skal overbevise arbeiderklassen og folket om at det er både nødvendig og mulig å gjøre revolusjon. Sammen må vi bygge det partiet som kan lede revolusjonen. Det krever grundig kunnskap om dem vi skal ha med oss. Hvem er våre venner? Og grundig kunnskap om dem vi har imot oss. Hvem er våre fiender? Vi har alltid vært dårlige på å kjenne kapitalistene og deres folk.

Det krever erfaring og en avansert taktikk. Noe på et helt annet nivå enn denne forsommerens barnslige «griseblodaksjoner» mot SV, som bare har isolert oss fra mulige allierte og økt oppslutningen om våre motstandere – i den grad de overhodet har hatt noen virkning.

Vi trenger en enhetspolitikk av store dimensjoner. Vi må lære oss så mye om de forskjellige klassene og gruppene av folk i det norske samfunnet at vi kan isolere våre motstandere til det ytterste og samle våre venner rundt oss.

Og vi må ha noe å si om det samfunnet vi vil skape, hvordan det er annerledes enn Stalins Sovjet og Maos Kina. Det at sosialismen har gått under i alle de land hvor den har vært forsøkt, må nødvendigvis bety at det har vært feil og mangler i erkjennelsen hos dem som ledet forsøkene. Derfor nytter det ikke å bare terpe på gamle paroler. Vi må vite konkret hva som var feil. Vi må undersøke, vi må tenke, vi må ha med oss mange hoder og mye og allsidig erfaring.

Mao var en av de dyktigste taktikerne historien har sett. Det kunne han bli fordi han hadde et kjempestort parti i ryggen. I 1940 var de 600 000 medlemmer. Det blir mye konkret erfaring!

Men verden har endret seg. Kinas vei til økonomisk makt kan snu opp-ned på mange av våre gamle forestillinger. Teknologien har gitt oss andre virkemidler enn tidligere generasjoner – lettere tilgang til kunnskap, uante muligheter til styring og planlegging, helt andre ressurser i produksjonen av nødvendige materielle goder – men også muligheter til overvåking og kontroll og terror fra makthavernes side som får skrekkvisjonene til forrige århundres
forfattere til å virke som naive barneeventyr.

Miljøet er mer stresset enn noen gang. Klimaet forverres raskt, tropeskogene forsvinner, polisen smelter, arter dør ut i et forrykende tempo.

Det er mye å ta stilling til, mye å finne ut av, mange alvorlige spørsmål som krever konkrete svar. Vi må skaffe oss kunnskap, vi må utforme idéer på basis av denne konkrete kunnskapen, vi må jobbe sammen med å prøve idéene i praksis, så vi kan se om de stemmer. Bare da kan vi bli i stand til å utvikle de nødvendige parolene som kan utløse energien i det norske folket, utvikle en taktikk som skaper en uimotståelig enhet og isolere våre fiender til alle deres forsvarsverker smuldrer som sandslott i ørkenstorm.

De hyperrevolusjonære har ikke sans for dette helt nødvendige arbeidet. De har tenkt ferdig. De følger paroler fra 1902 og 1917.

Det holder ikke. Maos lille essay «Om praksis» oppsummerer erfaringene til hundretusener av kinesiske kommunister. Det er skrevet i 1937, i en virkelighet som ligner svært lite på vår. Det må vi ha i minnet når vi leser. Vi skal ikke bli dogmetro frasemakere, men overta kritisk det som er bra. Vi må lære å lese med fornuft. Da kan det hjelpe oss med å avsløre frasemakeriet, og hjelpe oss i gang med det arbeidet som er så viktig:

Arbeidet med å omdanne vår verden her og nå, i Norge i det 21, århundret. Vi må aller først lære oss å forstå, vi må foreta en konkret analyse av den konkrete virkeligheten. Hvordan skal vi ellers kunne endre verden slik vi ønsker – i praksis?

Du har hørt det før, og kommer til å få høre om det mange flere ganger: Kjøp av såkalte klimakvoter, eller CO2-kvoter, er den mest kostnadseffektive og beste måten å løse klimaproblemet på.
Etter at SV kom i regjering, finnes det nå ikke et eneste parti på Stortinget som ikke omfavner dette virkemiddelet i klimadebatten.
Hva innebærer det å kjøpe en klimakvote?
Bidrar slike kjøp til å løse klimaproblemet?

Erik Martiniussen er frilansjournalist og studerer ved dokumentarfilmlinja i Volda.

 

---

 

For å svare på spørsmålet ingressen, må vi skru klokken tilbake til desember 1997 og klimatoppmøtet i Kyoto. Her var ledere fra alle verdens land samlet for å ferdigforhandle den første klimakonvensjonen noensinne. Hensikten var å få til utslippsreduksjoner som kunne begrense den menneskeskapte
drivhuseffekten. Fra Norge kom miljøvernminister Guro Fjellanger (V), og sjefsforhandler Harald Dovland. Daværende leder i Norges Naturvernforbund, og nåværende statssekretær i Miljøverndepartementet, Heidi Sørensen, var også representert på konferansen.

Debatten raste om hvor strenge krav som skulle stilles til de enkelte land. Ett av hovedspørsmålene var om utviklingsland skulle bli pålagt utslippsreduksjoner. U-landene, med Kina og India i spissen, argumenterte sterkt for at det var de rike landene som historisk sett var ansvarlig for den menneskeskapte drivhuseffekten. Mens i-landene hadde sluppet ut klimagasser i atmosfæren i over hundre år, hadde utslippene fra de voksende økonomiene i den tredje verden først tatt til å øke de siste ti årene. U-landene skulle også ha rett til rask økonomisk utvikling, noe strenge miljøkrav kunne hindre, hevdet de.

Dette var argumenter som de fleste iland, med EU i spissen, var lydhøre for. USA på sin side presset kraftig på for at Kina og India skulle bli pålagt utslippsforpliktelser. Som et kompromiss ble amerikanske forslag om å innføre kvotehandel landene i mellom implementert i avtalen, sammen med den grønne utviklingsmekanismen (CDM). Dette innbar at rike land med store klimagassutslipp, i Kyoto-protokollen, omtalt som annex 1-land, kunne kjøpe seg fri fra utslippsreduksjoner ved å investere i teknologi som fører til utslippsreduksjoner i fattige land, annex 2-land.

Kompromisset førte til en historisk enighet. Avtalen innebar at 37 i-land samlet skulle redusere sine klimagassutslipp med 5,2 prosent i forhold til 1990-nivå frem til perioden 2008–2012. EU skulle redusere sine utslipp med 7 prosent, USA med 8 prosent, og Japan med 6 prosent. Norge fikk lov til å øke sine utslipp med 1 prosent sammenliknet med 1990-nivå. Kompromisset førte til at USA til slutt undertegnet avtalen, men som vi vet, ble den likevel ikke ratifisert av den amerikanske Kongressen.

Heidi Sørensen i Naturvernforbundet var en av dem som var mest skuffet over kompromissene i avtalen. Hun var glad for at landene hadde blitt enige om en avtale, men mente kvotehandelen kunne være med på å uthule resultatet. Fjellanger understreket at Norge ikke ville bruke disse mekanismene, men i hovedsak gjennomføre utslippskutt hjemme.

Norge ivrigst

Ti år seinere er Norge av de ivrigste tilhengerne av såkalt kvotehandel. Så langt har Jens Stoltenberg og hans rød-grønne regjering satt av 4,1 milliarder kroner til slike kjøp. Pengene skal gå til å kjøpe CO2-kvoter fra fattige land, for at Norge skal kunne oppfylle sine Kyoto-forpliktelser. Ifølge Kyoto-avtalen skal Norges klimagassutslipp ikke overstige et årlig gjennomsnitt på 50,5 millioner tonn for perioden 2008–2012. I 2007 lå utslippene våre på 55 millioner tonn, ti prosent over Kyoto-målet, og ifølge regjeringens framskrivninger vil de fortsette å stige.

Hovedårsakene til de voksende utslippene i Norge er gasskraftverkene på Snøhvit, samt en voksende transportsektor (vi kjører stadig mer bil). Dette er faktorer regjeringen mener det er vanskelig å gjøre noe med. Derfor vil den heller kjøpe billige klimakvoter fra fattige land.

Stoltenberg er kanskje den ivrigste tilhengeren av kvotehandel i Norge. Han mener kvotekjøp er den mest kostnadseffektive måten å redusere verdens klimagassutslipp. Norge vil kjøpe hovedandelen av sine kvoter fra fattige land gjennom den grønne utviklingsmekanismen (CDM). Dette er slett ikke uproblematisk, og så langt har regjeringen bare funnet ett prosjekt de er villige til å investere i. Dette er en avtale om å kjøpe en million kvoter fra det kinesiske vannkraftverket Dahuashui i Guizhou provinsen sør i Kina. Dette tilsvarer omtrent de årlige utslippene fra Statoils gasskraftverk på Snøhvit. Kjøpet må godkjennes av FN, og det har enda ikke skjedd. FN må blant annet undersøke om prosjektet er addisjonalt – om prosjektet ikke kunne ha blitt gjennomført uten CDM-penger. Dersom prosjektet uansett hadde blitt bygd, uavhengig av at det ble solgt CDM-kvoter fra det, så vil heller ikke CDM-salget ha noen effekt.

I Morgenbladet har Axel Michaelowa, rådgiver for FN-organet som godkjenner CDM-kvoter, tidligere hevdet at prosjektet slett ikke er addisjonalt. Vannkraftverket bygges nemlig midt i en fjellrik region, Guizhou, i et land med enorm vannkraftutbygging, og umettelig energibehov. Byggingen av kraftverket begynte allerede i 2003, først tre år seinere ble det aktuelt å selge CDM-kvoter fra prosjektet, som dermed ser ut til å være lønnsomt uansett.

Dermed går pengene fra den norske regjeringen rett i lommen på et kinesisk kraftselskap som uansett ville tjent penger. Fra før er det kjent at 30 millioner av de om lag 100 millionene som regjeringen skal betale for kvotene, går i lommen på en mellommann, det Londonbaserte finanshuset Sindicatum, som lever av å kjøpe og videreselge slike kvoter.

Det norske kvotekjøpet fra Kina er bare ett av mange eksempler på at den grønne utviklingsmekanismen (CDM) ikke fungerer. I juni offentliggjorde Cathrine Hagem og Bjart Holtsmark, begge seniorforskere ved Statistisk Sentralbyrå, en artikkel der de hevder at CDM-mekanismen ikke bidrar til å dra u-land inn i forpliktende klimasamarbeid, slik statssekretær Henriette Westhrin har hevdet ovenfor Klassekampen. Tvert i mot mener de at CDM er med på å hindre u-land i å sette tak på sine utslipp, fordi de tjener på å ikke ha det. I tillegg til problemene knyttet til addisjonalitet, viser de til lekkasjeproblemet. Den økende investeringen i vannkraft og annen «grønn» energi fører ikke nødvendigvis til at forurensende energi blir faset ut. Tvert i mot fører den økte tilgangen på energi til lavere energipriser og dermed større samlet energiforbruk. Et nytt vannkraftverk fører derfor ikke nødvendigvis til at et forurensende kullkraftverk blir stengt. I en vekstøkonomi som den Kina og India befinner seg i, kan resultatet like gjerne være at begge kraftverkene går for full maskin.

Kvoter til Kina

To tredeler av alle vannkraftprosjekt i verden som det selges CO2-kvoter fra, kommer fra Kina. Det viser undersøkelser gjennomført av den amerikanske organisasjonen International Rivers Network. Ifølge daglig leder i IRN, Patrick McCullen er det svært lite sannsynlig at noen av dem har noen reell klimaeffekt.

«Med et akselererende kraftforbruk er det store penger å tjene på å bygge ut både store og små kraftverk i Kina,» fortalte McCullen til Klassekampen i sommer. «En eventuell ekstra pengestøtte gjennom salg av CDM-kvoter fra prosjektene vil bare gi utbyggeren en ekstra gevinst,» sa han. Han mener det trengs en kraftig innskjerpelse av regelverket for godkjenning av CDM-kvoter. Ingen kullkraftverk er så langt revet ned som følge av at nye vannkraftverk har blitt bygd i Kina.

At en vannkraftutbygging godkjennes av FN som et CDM-prosjekt er slett ingen garanti for at det fører til reelle utslippsreduksjoner. Problemene med addisjonalitet og lekkasjer er like reelle for godkjente som ikke godkjente prosjekt. En undersøkelse gjennomført av FN ekspert Axel Michaelowa viste i 2007 at over 20 prosent av prosjektene det ble solgt kvoter fra, ikke var additative. Hagem i SSB uttrykker det til Klassekampen på denne måten:

«Summen av CDM-tiltak i fattige land er økte globale utslipp.» Hun mener effekten av ethvert CDM-tiltak er svært uviss. Det samme sier McCullen i IRN i samme artikkel: «Kvotekjøp i utlandet har systematisk vist seg å føre til økte globale klimagassutslipp, framfor lavere utslipp.» Andre undersøkelser har vist at prosjektene heller ikke har hatt noen særlig betydning for teknologioverføring til fattige land.

En skulle tro at disse funnene ville ha innvirkning på regjeringens politikk. Det har de så langt ikke hatt. Til tross for økende kritikk mot CDM har regjeringen vært langt mer opptatt av å kjøpe CDM framfor kvoter på det europeiske kvotemarkedet. Statssekretær Henriette Westhrin (SV) hevder regjeringen gjør dette for få u-landene med i Kyoto-avtalen. Det høres jo ut som en idealistisk begrunnelse, men med alle de hull som nå er funnet i CDM-markedet, er det fristende å også lete etter andre årsaksforklaringer.

EU-kvotene dyrere

En enkel forklaring kan være at CDM-kvotene selges til nesten det halve av hva EUkvotene selges for. Dermed sparer Norge store penger på å kjøpe kvoter i fattige land, framfor å kjøpe kvotene av EU-land. Både statsminister Jens Stoltenberg, finansminister Kristin Halvorsen og miljøvernminister Erik Solheim har besøkt Kina for å sikre Norge slike kvotekjøp der. Samtidig er kvotekjøp i Kina med på å rette fokuset vekk fra den hjemlige debatten.

En vesentlig forskjell på EUs kvotemarked og CDM-kvotene er at EU-kvotene kommer fra land som har utslippsforpliktelser. Kjøper Norge en kvote fra Sverige, må Sverige redusere sine utslipp tilsvarende. Slik er det ikke med CDM-systemet. Men selv om EUs kvotemarked kanskje framstår som bedre enn CDM-markedet, er heller ikke dette markedet fritt for problemer. Ett av disse problemene er at en kan importere CDM-kvoter inn på EU-markedet, og
dermed holde prisene på kvotene nede. Norge er et av landene som vurderer en slik strategi. Norge vil faktisk kjøpe så mange CDM-kvoter i fattige land at de årlig kan videreselge 7 millioner kvoter til EU med god fortjeneste, og allikevel, hevdes det, overoppfylle Kyoto. Prisforskjellen gjør at staten årlig kan cashe inn en netto fortjeneste på 800 millioner kroner på salget. Ikke dårlig for et land som slipper ut 10 prosent mer klimagasser enn hva vi er forpliktet til i henhold til Kyoto?

Norge har imidlertid til gode å få innpass på EUs kvotemarked. Årsaken er at regjeringen planla å gi gratis kvoter til norske gasskraftverk, mens annen landbasert industri måtte kjøpe kvoter, noe ESA-domstolen mente var konkurransevridende. Nå må regjeringen utarbeid et nytt forslag til kvotelov før vi igjen kan søke om å tiltre kvotemarkedet i EU.

Den økende drivhuseffekten er uten tvil en av de største utfordringene vi mennesker har stått ovenfor. Jeg vil derfor ikke kategorisk avvise at kvotehandel kan være ett av virkemidlene vi bør ta i bruk for å løse dette problemet. Problemet oppstår når kvotehandelen kommer i veien for alle andre løsninger. Så langt kan det synes som om regjeringen har latt kostnadseffektivitet overskygge den omstilling som er nødvendig for å løse klimaproblemet. Dermed sakker Norge teknologisk akterut i forhold til andre land som satser mer penger på å løse problemer hjemme.

I tillegg trengs det en strengere regulering av kvotemarkedet. Dersom slike løsninger skal fungere, må en bygges opp klare grenser for hva en kan handle og hvor en kan handle. Et nasjonalt kvotemarked vil eksempelvis være langt mer oversiktelig og lettere å sanksjonere enn et globalt marked.

Aller viktigste er det imidlertid å ikke la markedsløsningene blende oss for andre virkemidler. Norge har god tradisjon for å regulere og forby farlige utslipp. Det burde vi også gjøre med store industrielle klimagassutslipp. Dersom det var kvikksølv og ikke CO2 Statoil slapp ut fra Snøhvit, kan jeg garantere at selskapet hadde måttet betale en kraftig bot, da de i fjor brøt utslippstillatelsen med over 100 prosent. Den eneste grunnen jeg kan se til at vi ikke tar i bruk
tilsvarende sanksjonsmidler i klimaspørsmål, er at konsekvensene av slike utslipp framstår som mer abstrakte for oss enn lokal forurensning. Der et kvikksølvutslipp ville ha ført til lokal fiskedød, fører høye europeiske og amerikanske CO2-utslipp til flere hetebølger i India, hyppigere orkaner i Karibien og flere malariatilfeller i Afrika.

Samtidig truer den globale oppvarmingen en rekke plante og dyrearter. Dersom den globale gjennomsnittstemperaturen øker med 1,5 til 2,5 grader, noe FNs klimapanel regner som 90 prosent sannsynlig, vil opptil 30 prosent av artene dø ut. En høyere oppvarming vil gi enda større artsutryddelse og true livsgrunnlaget til mennesker over hele kloden.

Det er en skummel tanke, men dersom det var norske liv som gikk tapt som følge av økt malaria, matmangel og heteslag, framfor afrikanske og indiske, er jeg ganske sikker på at store industrielle CO2-utslipp hadde blitt forbudt. Da hadde vi ikke ventet på at markedsmekanismene snart skulle begynne å fungere.

«Vi sit oss inn i ein «service», namnet på dei små drosjane som er den vanlegaste kollektivtransporten i denne delen av verda. Normalt ville denne korte turen koste oss 5000 libanesiske lire (17 kroner), men sjåføren ristar på hovudet når vi gjer han pengane: «Den høge oljeprisen gjer at det kostar å køyre bil, så de må nok betale meir.» Han er tydeleg frustrert over situasjonen.»
Forfattaren, som er leiar av Palestinakomiteen i Bergen har vært i Libanon, og har skrevet reisebrev.

Magne Hagesæter er sekretær for Raudts bystyregruppe i Bergen og sit i landstyret til Raudt.

 

---

 

Det er vår første dag i Libanon. Vegen i dag går sørover mot ein flyktningleir for å besøke gamle kjenningar. Første punkt på dagsorden er å skaffe oss ei løyve frå myndigheitene for å kome oss inn i leiren. Det skaffa ein seg ved det libanesiske administrasjonskontoret for flyktningleirane i Sør- Libanon, som ligg i Saida. Etter ein rimeleg komfortabel busstur kjem vi fram til det som liknar ein militærbase. Ved det rette kontoret får vi beskjed om at vi skulle hatt med oss passbilete. Engelsken deira er dårleg og arabisken vår ikkje noko særleg betre. Forvirringane er til stades. Etter ein halvtime blir vi vist til den lokale bakaren nokre steinkast ned i gata, der dei kan ta kopi av passa våre. Det heile er ganske forvirrande, men i håp om å sleppe inn i leiren i løpet av denne dagen, unngår vi å stille spørsmål til soldatane. Etter litt utspørjing går prosessen uproblematisk til vi får løyva vår; ein papirlapp på 10 cm med eit nummer og ein dato.

Flyktningleiren ved stranda

Vi viser fram løyva vår, og får passere den libanesiske kontrollposten. Nummeret vårt for dette opphaldet er 145. Alle må gjennom den strenge kontrollposten. Behandlinga er høflig, og det er få spørsmål. Likevel tek det om lag 40 minuttar å passere. Soldatane latar som dei brukar 40 minuttar på å kontrollere oss, men det er openbart mest spel for galleriet. Dei vil gjere seg sjølv viktigare enn dei i verkelegheita er. Denne leiren har vore skåna for
interne kampar og konfrontasjonar med den libanesiske hæren. Men kampane i dei nordlege leirane Nahr Al Bared og Ein el-Hilwe har gjort at tryggleiksrutinane er innskjerpa her og. Kontrollposten, soldatane og dei høge piggtrådgjerdene seier oss mykje om statusen til dei palestinske flyktningane i Libanon.

Vi kjem inn i leiren. Klemmar, helsingar og arabisk kaffi dyngjar ned over oss. Gjestfriheita er stor, som om vi har kome heim til mor etter ei ti år lang reise. Huset vi bur i, er eit simpelt betonghus, med få møblar og lite på veggane, men likevel full av kjerleik. Seinare kjem den tradisjonelle kveldsmaten. Då sit alle vi alle på golvet rundt eit teppe fylt av skålar med mat. Her er olivenolje, zaater, agurk og tomat, oliven, lebana, hummus og store mjuke brød, som vi ville kalla lefser.

Når vi har ete ei stund, går straumen og det blir mørkt i huset. Etter eit minutt kjem stearinlysa på, og stemninga er god igjen. For oss er dette litt uvant, men for dei verkar det som rutine. Om lag kvar sjette time forsvinn straumen, og kjem ikkje attende før etter ein eller to timar. Berre dei som har råd til å kjøpe av reservestraumen eller ha eit eige dieselaggregat på taket, kan sleppe unna rasjoneringa.

Ute i gatene kan ein merka leirens eigen sjarmerande atmosfære. For mange ser tida ut til å stå stille. Folk drikk kaffi, spelar backammon, røykar narghile (vasspipe med epletobakk), eller går for å besøke naboen. Borna er meir livlige og levande. Ein får ikkje gå mange meter før ein får høyre dei ropande orda «ajnabies» (utlendingar) eller «sawra» (ta bilete) før ungane kjem springande i flokkar.

Frå hustaka er det ei fabelaktig utsikt. Men trist er det å kunne feste auga på noko ein ikkje kan nå. I vest ser ein utover det klåre Middelhavet, nordover bustadblokkane til den næraste byen Sour (Tyre), skogområde og libanesiske bustadar i aust. Sørover, dersom horisonten er klår, kan dei skimte dei nordlege grøne fjellknausane i Palestina, som ventar på dei. Som ein trøyst har dei tilgjenge til sjøen og kan kopla av i dei fredelege bølgjene. Men dei veit at denne sjøen ikkje deira.

Med bomberegnet friskt i minne

Vi køyrer sørover langs dei grøne idylliske åsane i Sør-Libanon, passerer små arabiske landsbyar, alle med ein eller to moskear som landsbyens midtpunkt. Dette ville vore ei såkalla «turistperle» hadde det ikkje vore for at området ligg i usikkert terreng, like nord for grensa med Israel. Det israelske
bomberegnet under krigen i 2006 råka for det meste dette området. Det store fleirtalet i området er sjiamuslimar, noko som vil sei at Hizbollah og Amal-rørsla er dei rådande politiske kreftene. Men den «meinige» libanesaren her er korkje politikar eller geriljasoldat; men bonde, handtverkar, butikkeigar eller kremmar.

Vi passerer den vetle landsbyen Sid’in. Her vart fleirparten av husa jamna med jorda under krigen. Etter to år er det framleis små ruinar igjen, men dei fleste har byrja å byggje opp igjen husa sine, ein tilsynelatande tidskrevjande prosess. Vi ser halvferdige grunnmurar og stablar med byggjestein som står og ventar på at det skal kome pengar, som kan løna arbeidarane som kan sette resten av bitane på plass.

Like etter Sid’in kjem vi til landsbyen Qana, kjend for massakrar og bibelske forteljingar. Her skal Jesus Kristus ha utført sine første mirakel, seinare gøymde han seg i ei lita hole her medan nokon var på jakt etter han. På same vis søkte eit par hundre libanesarar tilflukt i ein UNIFIL-base her i 1996, i von om dekning frå israelske bomber. Israelske luftangrep tok då livet av 106 av dei og skadde minst like mange i det dei kalla eit «forsøk på å ta ut Hizbollah-stillingar». I 2006 vart 27 libanesarar slegne av eit israelsk åtak og slakta medan dei låg og sov i sengene sine. Dei fleste kan hugse biletet
av den springande sjukepleiaren med det kritkvite barnet i armane, mellom ruinane til det som ein time før hadde vore eit hus. Det vart for mange eit symbol på Israels umenneskelege handlingar. Dette biletet samt portretta av dei 27 er no støypt fast i eit minnesmerke her i den sorgfulle landsbyen.

Den sørlege forstaden

Vi er tilbake i Beiruts gater, gatene som kan minne om Oslo, Paris eller New York. På somme måtar er byen meir «vestleg» enn vi sjølv er vant med heime. Kapitalismen har fått nærmast fritt spelerom. Langs bilvegane heng ein jungel av reklameplakatar, somme av dei i gigantiske storleikar. Det er mest reklame for sigarettar, parfyme, whisky og designklede. Vi passerer det som er å rekne som verdas dyraste handlegate. Innimellom dei velståande bygningane kan ein stundom sjå gamle, gråe, utskotne hus med ingenting anna enn kulehol igjen. Dei er bevart som minnesmerke, slik at folk aldri skal gløyme borgarkrigens vondaste dagar på 80-talet.

Medan vi sit i ein drosje får vi høyre at prisen har auka, ikkje på grunn av oljemarknaden, men på grunn av skotvekslingane i denne gata berre ein månad før, mellom regjeringsvenlege og opposisjonelle militsar, og at vi no ber sjåføren køyre inn i eit anna utrygt område, det sørlege Beirut. Vi må med andre ord betala eit tryggleiks-tillegg.

Ved hjelp av gode vener kjem vi i kontakt med «motstandstasjonen», Hizbollahs tv-kanal Al-Manar. Etter utfylling av skjema og nøye undersøkingar, seier dei seg villige til å gje oss ei omvisning i det som er Beiruts fattige sjia-dominerte forstad, Dahieh al-Janubiya (den sørlege forstaden). Dahieh er Hizbollahs kanskje viktigaste baseområde i Libanon og leiaren Nasrallah skjular seg vanlegvis i eit av husa i dette området. Under krigen i 2006 vart også dette området hardt råka av dei israelske jagarflya. Ved å samanlikne satellittbilete av Sør-Beirut før og etter krigen syner dei at delar av denne bydelen i praksis har vorte utsletta. Ved innleiinga til krigen slapp israelarane flygeblad i desse gatene om at folk måtte evakuerast frå området, men få hadde reelle mogleikar til å komme seg vekk før bombene byrja å regne. Dei to mennene frå tv-kanalen tar oss rundt i det som framleis kan minne om ei slagmark. Svære krater i bakken, bitar av armeringsmetall som stikk fram med restar etter sprengt betong. Det to år gamle støvet ligg framleis på bakken.

Men omkring ruinane går det og føre seg eit storstilt oppbyggingsarbeid. Folk står i, hamrar stein, køyrer lass med grus og målar opp koordinatane for dei nye bustadane. Eit par av dei er allereie blitt reist blant dei skadeskotne bygningane.

«Der låg hovudkontoret vårt,» seier dei to, og peikar ned på eit enormt hol i bakken. «Vi visste at dette var eit av dei første stadane som kom til å bli åtaka, så vi hadde allereie byrja å flytte tv-utstyret vårt til eit nytt kontor, og byrje like etter å flytte noko av det til eit tredje kontor i tilfelle vi skulle bli råka igjen.» Delar av skiltet til tv-kanalens inngangsparti står igjen som eit slags minnesmerke.

Bustadblokkene i dette området ser alle like ut: gråfarga, med nokre kulehol på eine sida og kanskje eit par graffitiar på andre sida. Slitne bygningar. Kleda som heng til tørk, er fargesprakande i samanlikning og lysar på ein måte opp dei gråe blokkene. På innsida er truleg somme hus meir velståande enn andre, men på utsida ser alle like kummerlege ut.

«890 bustadar oppbygde igjen!,» står det med stolte bokstavar på eit skilt laga av Hizbollahs byggingskomité. Å skaffe tak over hovudet til krigens ofre vart høgaste prioritet for den islamske motstandsrørsla. Vi spør dei kor lang tid dei reknar det vil ta før alle dei huslause frå krigen har fått tak over hovudet. «Det vil ta om lag to år til i dette tempoet,» svarar han, og legg til at problemet er dei libanesiske myndigheitene. «Betongmassane du ser framfor deg er kjøpt
med iranske midlar, ikkje libanesiske.» «Libanon har fått store summar i bistandsmidlar frå vestlege land til dette formålet, men pengane har gått til andre formål.»

Dei to kjentfolka våre får mange helsingar og handtrykk langs etter vegen, og er etter alt å dømma folk som nyt stor respekt i området. Vi passerar Hizbollahs eigen trafikkpoliti, som vi ikkje får lov til å fotografera. Så passerar vi nokre tryggleiksvaktar med maskingevær som tilsynelatande har viktige folk dei passar på. Litt etter litt byrjar vi å forstå at for mange libanesarar fyllar «Guds Parti» grunnleggjande funksjonar som myndigheitene her har forsømt. Rørsla har ikkje berre blitt populære i heimlandet. Ei nyleg meiningsmåling gjort i april dette året visar at Hizbollahs leiar, Hassan Nasrallah, er den mest populære leiaren i den arabiske verda. Det er ein statistikk som er vanskeleg å svelgje for den USA-venlege statsministeren, Faoud Seniora.

Vi traskar vidare, med hovudet fullt av nye inntrykk. Så spør den yngste av dei to om vi følgde med på EM-fotballkampen i går. Eit uventa spørsmål, tykkjer eg, som lærer at til og med folk i Hizbollah kan vere interessert i europeisk fotball. Denne karen er stor fan av det spanske landslaget, som han meiner kjem til å vinne. Sjølv har eg tru på Russland og slik startar ein lengre samtale, på vekselvis arabisk-engelsk, om hyggelegare ting enn krig og øydelegging.

På vent i Burj

Eit par steinkast bortafor Dahiet ligg Burj Al Barajneh, eit nabolag der det i 1948 vart oppretta ein palestinsk flyktningleir som fekk same namn. Nabolaget har dei siste åra blitt meir og meir kummerlig og fått status som eit av Beiruts slumområde. Likevel er det kontrastfylt å kome inn i sjølve leiren frå ei gate i Beirut. Det er truleg ei verd som få libanesarar har sett, sjølv om den ligg i bakgarden deira. Inni leiren får vi ei omvisning av ein representant frå velferdskomiteen eit Atfal Assumoud (Bornas urokkelege hus).

Om vi samanliknar med det vi har sett i andre flyktningleirar, er forholda vondare her; husa er tettare, gatene trongare, meir støv og søppel i gatene og tilsynelatande lågare levekår. Det som raskt fangar merksemda vår, er dei mange tusen tynne leidningane som henger imellom husa. Ved første augekast kan det virke som gammal festdekorasjon, men det visar seg å vere straumnettet til leiren. Vi vert forklart at dei vetle sikringsboksane ofte vert overbelasta og sprengt slik at straumen forsvinn. Fleire liv har visst nok gått tapt ved uforsiktig kontakt med straumleidningane. Vi finn knapt ein vegg utan kulehol i. Dei er blitt ein del av eksteriøret til betongbygningane. Dei fleste av dei vart laga i 1982, under den vonde omleiringa av den israelske hæren og deira libanesiske allierte, falangistane.

Mellom dei tette, høge betonghusa, glimtar sollyset fram i nokre sekund medan vi går bortover i leiren. Dei mellom 10 og 20 tusen flyktningane (det fins ikkje nøyaktige tal) har om lag ein kvadratkilometer å bu på. Leirane kan som kjent ikkje utvidast i areal, så dei nye generasjonane må forsøke så godt dei kan å byggje i høgda. Medan vi går vidare innover, ser vi brått eit svært bilete av geriljaleiaren Ahmad Jibril hengane framfor oss mellom to bygningar. Eg som har eit fotoapparat i hendene får ei åtvaring hjå omvisaren: «Eg kan hamne i trøbbel om du fotograferar i dette området». «Vi er i eit politisk område,» som han kallar det. Med andre ord i området der dei militante gruppene held til. Dei er «paranoide» med gode grunnar: israelsk og amerikansk etterretning er tungt inne i Libanon, også i leirane. Når dei får henta inn nok informasjon, går ei ny bombe av. Ute i Beiruts gater heng store minneplakatar med bilete av Hizbollahs tidlegare militære leiar, Imad Mughaniyah, som ei påminning om dette. Han vart likvidert med ei bilbombe i Damaskus denne
vinteren, av det israelske Mossad.

Alvoret frå dei triste tilhøva i leiren festa seg i medvitet vårt. Men ute i Libanons gater er det nok av ting som stel merksemda vår. Ein stor plakat – eit vegkryss med bilete av Bush, Rice, Olmert og Sarkozy med tittel «Blodsugarane» – gjer oss eit godt smil om munnen som varar ut dagen.

Vi køyrer så på veg ut av Beirut og det stormfulle landet, austover mot Syria. Vi får då auge på den gigantiske Mdairej-brua, ei av dei høgaste bruene i denne regionen, verkeleg ein av stoltheitene til det libanesiske folket. Dessverre knust og øydelagt under krigen. Men i den augeblinken vi passerar, arbeidar svære kranar med å løfte dei siste betongbetane på plass for å reparere skadane. Det er eit vakkert åsyn, som gjer eit aldri så lite von om betre dagar i Libanon.

 

Richard Florida er et fenomen i vår tids nyliberale, postmodernistiske epoke. Blant annet i boka The Rise of the Creative Class (1) har han framsatt noen «teorier» om den kreative klasses framvekst og betydning for bysamfunnet, og har, i beste amerikansk markedsføringstradisjon, greid å selge dette til deler av den vestlige verdens elite.
Fordi Florida synes å ha gjennomslag i visse kulturbærende sjikt i offentligheten, er det grunn til å ta fenomenet litt alvorlig. Men bare derfor. Floridas økonomiske teorier er tynt begrunnet og hans klassebegrep holder ikke vann. Det eksisterer derfor ikke noe grunnlag for en konstruktiv kritikk eller diskurs.
Det er fenomenet som er grunnlaget for min artikkel, særlig fordi jeg med stigende undring ser hvordan personer med antatt utsagnsrett utroper Florida til en av vår tids store byguruer.

Øystein Grønning er arkitekt og urbanist med mer enn 30 års erfaring fra arbeid i Norge og Midt-Østen. Han er sensor i urbanisme ved Arkitektur og designhøgskolen i Oslo og i bærekraftig byutvikling ved NTNU, har vært rådgiver i planlegging for det palestinske Ministry of Planning, og med i PLOs tenketank Negotiations Support Unit på Jerusalem-spørsmålet. Han er fast bidragsyter til Klassekampens I DAG-spalte. Grønning driver eget firma i Oslo.

 

---

 

Jeg har tre tema i denne artikkelen. Det første er Floridas klassebegrep knyttet til hans påstand om en ny kreativ klasse. Som punkt nummer to kommer jeg inn på det kreative, og kultur, som endrings- og vekstimpuls i byutviklingen. I det tredje kommenterer jeg Florida-fenomenet i lys av tendenser innenfor maktposisjoneringen i dagens samfunn. Til slutt kommer jeg med noen avsluttende oppsummerende advarsler.

En kreativ klasse?

Den kreative klasse er i følge forfatteren sjøl ikke en klasse i klassisk økonomisk-marxistisk forstand. Han baserer sine definisjoner på studier av USAs sysselsettingsstatistikk. Begrepet omfavner altså et sjikt av USAs arbeidsstyrke, sortert etter kriterier for arbeidets innhold. Floridas store «nyvinning» går helt enkelt ut på å påvise at andelen av USAs arbeidsstyrke som er sysselsatt i «kreativ» virksomhet (2) har økt fra 10 % i 1900 til 30 % i 1999, med en brå vekst de siste to tiåra. Av denne utgjør Floridas «Super-Creative Core» (kjerne) ca 12 %, opp fra ca 2,5 % ved forrige århundreskifte. Denne gruppa omfatter folk i vitenskap og ingeniøryrker, data og matematikk, undervisning, kunst og kultur, design og underholdning (!). Florida definerer den kreative klasse som en økonomisk klasse med fokus på deres sosiale, kulturelle og livsstilsvalg. Den består av folk som øker økonomisk verdi gjennom deres kreativitet. Klassens eiendom er ikke håndfast, fordi den er i deres hode, skriver Florida.

Dette er jo det reineste tøv! Hva skiller hodet fra hendene? Arbeiderklassens har alltid solgt arbeidskraft. Florida framfører ikke noe som helst som skiller den kreative klassen fra arbeidstakere generelt. På toppen av dette omtaler han to andre «klasser», nemlig arbeiderklassen (forstått som industriarbeidere) og «serviceklassen» , som favner alt fra transport til reinhold, restaurant, helse/sosial og lavstatus kontorarbeid. Den siste er blitt den langt største, med 43 % av arbeidsstyrken, mens «arbeiderklassen» har sunket til 25 %. Landbruksklassen er nær null, sannsynligvis fordi statistikken ikke fanger de mange illegale innvandrerne som høster frukt og grønnsaker i USA.

Florida begynte å fatte interesse for det kreative feltet da industribyen Pittsburg hyra ham til å hjelpe til med å holde på og tiltrekke mer utdannete arbeidstakere og high-tech-bedrifter. Han registrerte at under den heftigste IT-bobla midt på 1990-tallet virket det som «kule» byer trakk mange av de hotteste nye teknologifirmaene. Det ga grunnlag for spekulasjoner om betydningen av livsstilsvalg for en ny generasjon arbeidstakere. I 1998 traff han Gary Gates, som undesøkte homsesamfunnene basert på folketellingenes oppgaver over sammekjønnhusholdninger. Gates liste over USAs mest homovennlige byer falt sammen med Floridas liste over hippe high-techsentre. Sammenholdt med oppgaver over konsentrasjon av kunnskapsarbeidere, ingeniører, professorer, tenketanker, kunstutøvere etc framsto for Florida et mønster.

Florida omgår klassebegrepet med forbløffende lemfeldighet og lite dybde. Som en rak kontrast er det fristende å nevne en annen «guru» fra USA, statsviteren Marshall Berman, som i skrift og tale minner om at lite er forandret siden Det kommunistiske manifestet når det gjelder folks grunnleggende forhold til produksjonen. Det er innholdet i arbeidsoppgavene som er annerledes i dag enn den gang. (3) Floridas «kreative klasse»
virker mer som en feiende overskrift enn en økonomisk kategori. Derfor bør vi ikke dvele ved den, men snarere se på hva fenomenet Florida kan fortelle oss.

Kreativitet som vekstdriver

I funnet av statistiske sammenfall mellom høyteknologer og homser foretok Florida i følge økonomijournalisten Steven Malanga to tvilsomme logiske sprang. For det første antok han at noe forbinder de statistiske livsstilsindeksene med økonomisk vekst. Dernest trekker ha slutninger om hva det er ved de byene der en finner sammenfallet, som bidrar til denne veksten. (4) Han konkluderer at det skyldes byenes toleranse, mangfold og åpenhet mot kreativitet. Han går sågar videre og utvikler en kreativitetsindeks over byer i USA. Og hvem vil vel ikke være på en sånn, i hvert fall så lenge du er i toppen? Her blir det kommersielle potensialet i Floridas «spin» nesten uimotståelig for politikere, byråkrater og andre med behov for eksponering.

Kultur, dere, tenk! Nå får vi vel i soberhetens navn minne om at koplingen mellom kultur og kapital her i Europa har vært forsøkt solgt som en vidundermedisin for fallerte byer og regioner i hvert fall i de siste 15 åra. Den gjensidige betydningen de to har for hverandre, har lenge blitt bejublet. Jeg har holdt på med dette en stund, og har gjort meg mine tanker. Før Norsk Planmøte høsten 2004, der kultur var hovedtema, tok jeg kontakt med Architectural Laboratory i London, som har arbeidet seriøst innafor feltet. De bekrefta at de ikke kjente til noen eksempler der byer opplevde økonomisk
framgang etter kultursatsningen, men at det snarere var en slags alles kamp mot alle for å sikre offentlige overføringer fra den samme kilden.

Litt enkelt sagt: framgangsrik økonomi gir befolkningsvekst, som gir grunnlag for mer kultur. Vi har få om noen holdepunkt for det motsatte. Det er ikke dermed sagt at kultursatsing er galt, men det bør vel være grunna på kulturens egen verdi og betydning.

Malanga knekker Floridas forehavende ettertrykkelig i sin artikkel. Han påpeker at flere av de hippeste byene slett ikke gjør det godt økonomisk, og at mange av de byene som skårer dårligst på Floridas indeks, faktisk opplever sterk vekst. Det gjelder for eksempel Detroit og Grand Rapids i bilstaten
Michigan, som har opplevd et veldig fall i bilproduksjonen og er prega av stor ledighet, lave lønner og lave priser.

Det siste stemmer godt med teorier om «kreativ destruksjon», som ble popularisert av den tsjekkisk-østerrikske økonomen Joseph Schumpeter, og som beskriver den transformasjonsprosessen som følger den radikale innovasjonen som inntreffer etter et økonomisk kollaps. (5) Fristillingen av
produksjonsarbeidere og ingeniører etter konkursbølger fører til et oppkomme av nye ideer og initiativ, som gir rom for etablering av ny lønnsom virksomhet og sterk vekst. Men jeg har vel lita tru på at byer vil gå inn for konkursras som metode for å fremme kreativitet.

Dette er interessant. Det Florida omgår, er det kjente fenomen at de kreative utgruppene, enten det er nerdene som starter med tomme hender i et bakgårdslokale eller et garasjeband eller kunstnere som trekkes mot utrangert næringseiendom, så er det faktisk det uplanlagte, det fallerte, det definitivt uhippe, som gir rammevilkår for det nye. Hvis en skulle gi byer som nå skriker etter floridanske oppskrifter et virkelig godt råd for å fremme kreativ virksomhet, måtte det være at de snarest bør skaffe seg en slum dersom de ikke allerede har en. Jeg har sjøl gjort det i foredrag og forelesninger. Det gir ikke anerkjennelse blant beslutningstakere og byråkrater. Elitens dilemma er jo at mens kreativiteten trivs best der eiendom
er billig og kostnadene lave, er deres mål å kapitalisere på verdiøkningen. Florida er en av det nyliberale regimets fremste proponenter, men ignorerer en viktig del av kapitalismens romlig-økonomiske dynamikk.

Og hva er det Florida baserer sine antakelser på? Jo, det er statistikk fra 1990-tallet, den tida da IT-bobla blåste seg stor og enhver middels geek kunne bli rik på å selge seg ut av firmaer som ikke hadde substans. Slutninger trekkes på materiale som avsluttes før bobla sprakk tidlig på 2000-tallet. Bare her burde jo en middels samfunnsorientert observatør ane uråd.

Det mest forstemmende ved Floridas ordrike utlegninger er kanskje de ufattelige banalitetene vi presenteres for, som om noe ved byen som fenomen var helt nytt. Byer må bli innovasjonssentre for å lykkes, for eksempel. Byer var alltid det, fra de aller første, der håndverksvirksomheten, servering og handel utviklet seg ved havn og vadested, til de store moderne byene som samlet veldige mengder folk ved framveksten av produksjonen. At folk liker å
samles i grupper med like karakteristika. At vi trenger gode samlingspunkt. Dette fant jo grekerne ut for noen tusen år siden, og kalte den agora.

Kreativiteten som sjølbilde

Det er så lite nytt her at en forbløffes. Det mest forbløffende er likevel etter min mening Floridas gjennomslag i visse politiske miljø og hos aktører som vil «sette agendaen» .

Hans tanker synes å gå rett hjem hos viktige sjikt innen lokal politikkutforming og byråkrati, visse typer aktivistmiljø, og selvsagt reklamebransjen. I oppskriften på suksess ligger store offentlige initiativ og økte offentlige utgifter. Dette styrker politikerklassens posisjon i egne øyne, bekrefter deres aktualitet og berettigelse, og styrker den økonomiske posisjonen til stadig flere offentlige byråkrater (ei gruppe som har opplevd eventyrlig vekst under den nyliberale epokens kolossale byråkratisering). Det gir også oppdrag til konsulenter som kan drive prosessene. Jeg trur vi gjør klokt i ikke å undervurdere hvor mye saft som kan skvises ut av denne sitronen før sjøl de mest tåkete ser at keiseren ikke har noen klær.

Jeg skulle ønske Forida bare forsvant, skriver en oppgitt deltaker på en chatteside i Canada, etter at Toronto har henta Florida for å sminke byen. For i sin seineste bok gir Florida råd om hvor «du» bør velge å leve og bo. (6) Her kommer den forutsigbare oppfølgeren med oppskriftene. Dette minner en gammal ringrev om den danske arkitekten Jan Gehls Livet mellom husene fra 1971, som utviklet seg til å bli en statisk oppskrift på bykomposisjon etter at Gehl først pekte på en del observerbare forhold om hvordan den fysisk-romlige byen fungerte. Fremdeles reiser Gehl rundt og gir råd om hva som bør gjøres i dag, basert på ideal fra sein-1800-tallets strengt spekulasjonsdrevne bybygging, men uten å forstå produksjonsforholdas betydning for byens arkitektoniske utvikling.

På 1990-tallet skulle vi alle ha New Public Management og forhandlingsplanlegging. Så skulle Governance frelse byene. Det mest irriterende er at vi blir tvunget til å forholde oss til en masse forbigående vås som tar tid og oppmerksomhet fra viktige saker. Nå skal vi altså strekke oss etter de kreative. Som en representant for kjernegruppa i denne kategorien skulle jeg ønske vi slapp. Det er mye viktigere å finne ut hva byen vi bor i virkelig er god på, hva historien forteller oss om hva vi faktisk kan, og legge forholda til rette for videre utvikling, alt mens vi selvsagt skal ivareta hensynet til kulturen, særlig den som er prega av deltaking.

Den kreative klasse er et narsissistisk prosjekt. En del av de såkalte kreative miljøene er etter min mening prega av en sjølforherligende konformitet som ikke akkurat borger for nyvinning. Min yrkesgruppe er så visst ikke unntatt, tvert om. Dette er en politikk skåret for det nyliberale rom. Den nylig avgåtte Unge Høyre-lederen Torbjørn Røe Isaksen viser til Florida på sin bloggside. Venstres Ola Elvestuen, leder av byuviklingskomiteen i Oslo og nyvalgt nestleder i partiet, ga meget klare floridanske føringer i sin tale til Norsk Planmøte i Oslo i 2006.

Advarselen som kreativ nødvendighet

Av uklare grunner virker det som om Florida også evner å forføre folk med tilhold på venstresida, selv om jeg ikke synes tendensen er tydelig. Det kan ha en sammenheng med at hans ideologi gir økning i offentlige budsjett på området kultur. I USA regnes Florida som en liberaler og New Age-proponent, noe som der i gården anses som «venstre» . Men det er ingen verdens grunn til å bomme så totalt på fenomenet. Florida forherliger god gammaldags self-made kapitalisme. Og det er ikke sikkert at det er så dumt. Kreative mennesker er ustoppelige når det gjelder å starte virksomhet som bringer arbeid og verdi til samfunnet. Vi gjør klokt i å legge til rette for slikt. Florida får derimot et problem med alt som ikke nevnes i dansen rundt
den kreative gullkalven.

Den kreative klassen er et eliteprosjekt. Dersom byene nå skal legge opp til Floridas løp, må vi forvente en forskyvning av offentlig ressursbruk mot å tekkes grupper som har det bra framfor tiltak som sikrer minimum. Eliteprosjektene er i sitt vesen eksklusive, og kan ikke forventes å fremme kreativitet, snarere konform selvfornøydhet.

Det teoretiske grunnlaget for kreativ klassespinnet er IT-bobla, noe som i seg sjøl kvalifiserer til kategoriene utdatert og patetisk. Det denne teorien lærer oss er noe om amerikanernes ustoppelige evne til å produsere og kolportere spin, og slippe unna med det (så lenge det varer). At noe kjøper dette, er ikke så overraskende. Forfengelighetens marked funker. Vi andre kan koste på oss en god latter.

Det er lett å raljere over Floridas kreative klasse. Fraværet av klassebegrep og klasseforståelse er typisk for kultureliten, som ikke kan fordra å bli konfrontert med slike ubehageligheter. Florida stryker eliten med håra. Han tilbyr atspredelse for de egenrådig glemsomme og framfører sine glatte
åndløsheter om å legge forholda til rette for de vellykte i den økonomiske vekstens tjeneste.

Som en deltaker i en av chattegruppene sier det:

«Så bekvemt å ignorere den blodstenkte politiske misere og urettferdighet som veksten i siste instans er basert på. Hvor fri hans «akademiske» flokk er fra å ta for seg disse sakene, som stille skriker på vår oppmerksomhet. Så ubekvemt for ham og hans privilegerte følge at de IT-folkene han idoliserer, lager software for bedre å skvise pengene fra folk, styre bomber mot landsbyer, eller forfølge politiske dissentere. Så ufint å peke på at mesteparten av high-tech-veksten springer ut av militærbudsjettene.»

Skal vi være kreative, bør vi i det minste peke på slike sammenhenger. Det handler om anstendighet og redelighet. Anse dere som advart.

Noter:

1) Richard Florida, The Rise Of The Creative Class And How It’s Transforming Work, Leisure, Community and Everyday Life, Basic Books 2002
2) Basert på «standard sysselsettingsklassifikasjoner » fra USAs folketellinger
3) Dette har Berman gjort flere ganger i foredrag i Oslo, se også hans bok All That Is Solid Melts into Air. The Experience of Modernity, Penguin Books (tittelen er et sitat fra Manifestet)
4) Steven Malanga, «The Curse of the Crative Class» i kvartalstidsskriftet City Journal vinteren 2004. Malanga er redaktør med hovedfag i engelsk
litteratur.
5) Joseph Schumpeter, «Capitalism, Socialism and Democracy» 194 2
6) Who’s Your City? How the Creative Economy is Making Where to Live The Most Important Decision
of Your Life, Basic Books 2008

 

Richard Florida

«Den amerikanske forfatteren og foredragsholderen professor Richard Florida er en av verdens fremste forskere og forelesere på emnet regional utvikling og verdiskapning.

Hans forskning og publikasjoner har satt dagsorden for en global samtale om kreativitetens kraft og kultursektorens betydning for by- og regionalutvikling.
Torsdag 18. september 2008 kommer han til Norge for første gang. Da vil økonomiprofessoren være hovedforedragsholder på en regional næringskonferanse i Larvik. Innovasjon Norge er medarrangør av konferansen hvor det ventes mer enn 1000 deltakere.

Floridas forskning

Richard Floridas forskning tar utgangspunkt i studier av amerikanske, og etter hvert Europeiske byer og regioner som vokser raskt. Hva skyldes veksten? Forskningsresultatene og de teoriene som er utledet av dette har preget en hel vestlig verden og danner utgangspunkt for utvikling av nasjonale, regionale og lokale næringspolitiske strategier over hele Europa. Innovasjon og regional vekst handler først og fremst om å ha den rette befolkningen, sier Florida.. Med boken «The Rise of the Creative Class» (2002) startet Richard Florida en internasjonal debatt om betydningen av å satse på «de rette folkene» framfor «de rette bransjene» . Oppfølgeren «The Flight of the Creative Class» (2005) videreførte og utdypet debatten ytterligere, og i mars i år kom nok en bok som allerede har skapt stor oppmerksomhet: Who’s Your City?»
(Fra Innovasjon Norges nettside)

(For påmelding til konferansen i Larvik, se: www.citisense.no/paamelding/category112.html. Prisnivået illustrerer hvem Florida prater til. Red.)

Med helsereformen av 2002 ble budsjett og regnskapssystem for offentlige velferdsgoder erstattet av forretningsregnskap. Begrunnelsen i helseforetaksproposisjonen viser at de som anbefalte det, ikke engang kjente til det systemet som tidligere ble brukt.
Begrunnelsen for å velge forretningsregnskapet synes å være en tro på at det da blir enklere å vise hva helsetjenestene koster, og det blir lettere å finansiere vedlikehold av bygninger og nye investeringer.

Bjarne Jensen er professor ved Høgskolen i Hedmark, avd. Rena.

 

---

1. Helsereformen i 2002

 

Helsereformen i 2002 bestod av tre hovedgrep:
– Fylkeskommunene ble fratatt ansvaret for å drive sykehus og andre spesialisthelsetjenester.
– Ansvaret ble overført til fem (senere fire) regionhelseforetak organisert etter mal for aksjeselskaper med styrer som skulle representere eier av foretakene og ikke befolkningen, som helsetjenestene skal ytes til.
– Økonomistyringen ble endret fra systemer utviklet for offentlige velferdstjenester til forretningsregnskap etter regnskapslovens bestemmelser.

De fleste tror at hovedideen med reformen var at staten skulle ha ansvaret. Organisasjonsmessig var imidlertid avvikling av direkte folkevalgt styring og innføring av forretningsstyring (New Public Management) det virkelige nye ved helse-reformen.

Målene for reformen var mangesidig. Ved siden av de helsepolitiske mål var det viktig å oppnå bedre økonomisk styring enn det fylkeskommunene hadde maktet. Det var misnøye med det som ble oppfattet som fylkeskommunalt «økonomimas». Fra ulike hold ble hevdet at fylkeskommunen ikke drev sine helsetjenester effektivt nok; jfr blant annet klager på ventelister, manglende samarbeid mellom fylkeskommunene og korridorpasienter. En må kunne anta at nettopp ønsket om å rydde opp i slike forhold gjorde at forretningsmodellen ble valgt.

2. Har reformen gitt bedre styring?

Reformen har på disse områdene ikke gitt de resultater som politiske og administrative arkitekter håpet. Fra 2002 til 2006 har helseforetakene opparbeidet økonomiske underskudd på 18 milliarder kroner. I 2007 fortsatte underskuddene, og slik ser det også ut for 2008. Statens Beregningsutvalg for Spesialisthelsetjenesten framstiller sektoren som et konkursbo.

Administrative skandaler har stått i kø. Den siste – med uklarhetene om bygging av pasienthotell ved Radiumhospitalet – har vi alle klart i minnet. Feilkoding av operasjoner for å få høyere inntekter var ille. Verre er det om pasientene også skulle få behandling ut fra det som er økonomisk mest lønnsomt for foretaket og ikke den som dekker pasientens behov best.

Styremedlemmer og administrative ledere fjernes jevnlig i full offentlighet. Lokalbefolkning og interessegrupper frykter stadig at deres helsetjenester legges ned. Ansatte frykter sine arbeidsplasser og sitt arbeidsmiljø.

En undersøkelse gjennomført av SINTEF viser at 49 prosent av sykehuslegene mener at sykehusreformen stort sett har hatt negative effekter for sykehusene. Bare 18 prosent mener at effektene stort sett er positive.

Selv om det også er positive vurderinger i evalueringer – blant annet Forskningsrådets evaluering – er det et klart behov for å se nærmere på hvordan denne store helsereformen kan komme over i et bedre spor. Derfor bør vår nye helseministers initiativ til en utredning av dette hilses velkommen.

3. Har Norge høyere helseutgifter enn andre land?

Helsesektorens ressursbehov ut fra medisinske muligheter, behov og ønsker vil alltid overstige de økonomiske rammer som er mulige. Derfor blir de to avgjørende økonomiske spørsmål:

– Hvor mye ressurser skal vi ta oss råd til å bruke på felles helsetjenester?

– Hvordan skal vi styre disse ressursene slik at vi får best og mest «helse» for pengene?

Jevnlig hevdes at Norge har uforholdsmessig høye utgifter til helsetjenester. Statistikk fra OECD viser at land bruker mer på helsetjenester og de koster mer dess høyere landets inntektsnivå er. I forhold til inntekts- og kostnadsnivå er Norges bruk av ressurser på helsetjenester normalt. Av OECD-landene bruker USA med sitt private helsevesen mest. Norge ligger på nivå med Sveits. Enkelte økonomers påstand om at vi bruker mer på helsetjenester enn andre land, er misvisende hensyn tatt til inntektsnivå.

Sykehusreformen ble imidlertid en dyr affære. Det siste normalår før reformen (2000) utgjorde de offentlige utgifter til helsetjenester i Norge 95 milliarder kroner eller 8,5 prosent av Fastlandsnorges BNP. Det første normalår etter reformen (2003) var disse utgiftene økt til 122 milliarder eller 9,6 prosent av BNP. Selvsagt er det flere årsaker til denne voldsomme økningen. Men at helsereformen var en av hovedårsakene, er hevet over tvil. Spørsmålet er om utgiftsøkningen reformen utløste, virkelig ga bedre helsetilbud.

Etter 2003 er imidlertid veksten i offentlige helseutgifter i Norge relativt beskjeden. Mens veksten i Fastlandsnorges BNP hvert år har vært mellom 4 og 6 prosent, veksten i privat forbruk mellom 5 og 6 prosent så har veksten i de offentlige helseutgifter bare vært mellom 2 og 3 prosent. Mao. halvparten målt i faste priser. Dette er offisielle tall fra Statistisk Sentralbyrå. At det da ikke blir samsvar mellom på den ene side det helsetjenestene koster med ny struktur, høyere kostnadsnivå og økte behov, og på den annen side de inntekter staten stiller til disposisjon, burde ikke overraske.

4. Hva er problemet med den nye styringsmodellen?

Siden det alltid vil være store utfordringer knyttet til økonomien i helsesektoren, er det viktig med god organisering og gode styringssystemer. Kombinasjonen forretningsregnskap, foretaksorganisering med styrer etter modell for aksjeselskaper og stykkprisfinansiering har fire viktige effekter:

– Svekker overordnet politisk styring

– Stimulerer til at økonomisk lønnsomhet for det enkelte foretak vektlegges og ikke pasientenes behov

– Bidrar til konkurranse mellom institusjonene i stedet for samarbeid

– Gir mangelfull økonomistyring

Dette står i motsetning til de helsepolitiske mål for reformen – pasienten i sentrum, helhetstenking og bedre politisk styring.

Spesielt merkverdig var det at budsjett og regnskapssystem for offentlige velferdsgoder ble erstattet av forretningsregnskap. Begrunnelsen i helseforetaksproposisjonen viser at de som anbefalte det, ikke engang kjente til det system som tidligere ble brukt. Det skal jeg komme tilbake til.
Begrunnelsen for å velge forretningsregnskapet synes å være en tro på at da blir det enklere å vise hva helsetjenestene koster og det blir lettere å finansiere vedlikehold av bygninger og nye investeringer.

Uansett regnskapssystem må det selvsagt særskilte analyser til for å beregne kostnader. Regnskapssystemer utviklet for offentlige velferdsgoder er like gode kilder til kostnadsanalyser som forretningsregnskap. Skal vedlikehold forbedres og investeringer gjennomføres, må det stilles inntekter til
disposisjon. Dette har lite med regnskapssystem å gjøre.

Helsedepartementets ledelse og en av ekspertene på helseøkonomi, som er rådgiver for departementet, hevder at staten yter helseforetakene høyere inntekter fordi de bruker forretningsregnskap. En statssekretær kaller dette avskrivningspenger. Men er det noe fornuft i at vi skal betale mer for helsetjenestene våre fordi det brukes forretningsregnskap? Eller mener de at ved å gå over til forretningsregnskap skal offentlige virksomheter få høyere inntekter? Det betyr i tilfelle at overgang til forretningsregnskap vil øke skattenivået.

5. Nærmere om virkninger av forretningsregnskap

Da forretningsregnskap ble innført, skjedde tre viktige endringer:

– Felles system for budsjett forsvant.

– Beregning og vurdering av investeringer ble erstattet av såkalte kapitalkostnader.

– Resultatbegrepet netto driftsresultat ble erstattet av forretningsmessig overskudd/profitt eller underskudd/tap.

Det nye systemet har ikke opplegg for budsjettering. Dermed blir det ikke utarbeidet budsjettforslag som viser hva det samlet koster å drive sykehusene våre ut fra den struktur og de standardkrav som helseministeren stiller. Det foreligger heller ingen beregninger av konsekvenser bevilgningene vil ha for restrukturering og nedbygging av tilbud. Stortinget vedtar bare en samlet rammebevilgning til regionhelseforetakene, stykkprisrefusjoner og egenandeler. Konsekvenser for våre helsetilbud kommer først fram når det enkelte regionhelseforetak på eget initiativ lager budsjett. Departementet må vente på regnskapsresultatene for å se hvordan det går. At økonomistyringen da ender i tåkeheimen burde ikke overraske.

I stedet for budsjett sender helsestatsråden til hvert regionhelseforetak et bestillingsbrev med krav til hva som skal leveres neste år. Men det inneholder ingen samlet økonomisk vurdering av om de midler som er stilt til disposisjon er tilstrekkelig til å opprettholde alle institusjoner og tjenester. Heller
ikke nasjonal helseplan, som behandles i Stortinget, inneholder konkrete økonomiske vurderinger av om planer, mål og ønsker som der legges fram, er realiserbare innenfor de gjeldene inntektsrammer. Stortinget får seg ikke en gang forelagt et økonomisk investeringsprogram.

I et slikt system vil inntektene som bevilges, nesten uunngåelig bli lavere enn det som kreves for å opprettholde eksisterende virksomhet og dekke nye behov. Derfor vil det legge et sterkt press på foretaksstyrer og administrativ ledelse om å effektivisere og/eller legge ned virksomheter og tjenester. Et visst effektiviseringspress kan sikkert være hensiktsmessig. Men dersom gapet mellom inntekter og utgiftsbehov blir for stort, vil dette utløse en voldsom strukturrasjonalisering uten politiske prioriteringer. Det kan virke som om det er dette vi nå står foran. Det kan se ut som om lokalsykehusene og tilbud til rusomsorg blir de første taperne i dette spillet.

6. Nærmere om departementets begrunnelse for å velge forretningsregnskap

Enda mer merkverdig blir valget av økonomisk styringssystem ut fra begrunnelsen i helseforetaksproposisjonen fra 2002:

«Det er for liten bevissthet om innsatsfaktoren kapital i dag. Det henger både sammen med system for bevilgningsmyndighet og måten dette håndteres på i dagens sykehusregnskap. Kontantprinsippet har bidratt til den lave bevissthet.»

Sykehusenes budsjetter og regnskaper har aldri vært ført etter kontantprinsippet. De som foreskrev det forretningsbaserte system, visste derfor ikke hvilket system som tidligere ble brukt. Det betyr at en kan anta at dette ikke engang ble analysert. Var det gjort, ville ikke feil opplysninger bli gitt i en stortingsproposisjon.

Ingen er vel uenige i at kostnader knyttet til investeringer må hensyntas. Det er imidlertid direkte feil at investeringer, sammenhenger mellom investeringer og driftsutgifter og avskrivninger ikke ble ivaretatt i det systemet sykehusene brukte før reformen.

I det systemet ble driftsutgifter og investeringer vurdert særskilt av de folkevalgte. Virkninger investeringene har i økte eller reduserte driftsutgifter og utgifter til renter og avdrag, var viktig. Til disse formål var årsbudsjett og langtidsbudsjett redskaper. I regnskapene ble også avskrivninger i form av kapitalslit beregnet.

7. Feilt resultatbegrep

Resultatbegrepet i forretningsregnskap er selskapets økonomiske overskudd eller profitt. Kapitalkostnader, herunder avskrivninger, som gir uttrykk for beregnede kostnader ved bruk av kapital, må trekkes fra for å vise forretningsmessige overskudd. For helseforetakene er avskrivningene beregnet til 25
milliarder kroner i perioden 2002–2006. Dette er imidlertid ingen utgift. Bygninger og anlegg er allerede finansiert. Det er bare en beregnet størrelse.

Resultatene i fellesfinansiert, offentlig virksomhet er det som oppnås av velferdseffekter i form av bedre helse og helsetjenester. Resultat i form av forretningsmessig overskudd er uinteressant. Vi driver ikke sykehusene våre for å tjene penger. Økonomisk overskudd kan for eksempel enkelt oppnås
ved å legge ned sykehus og tjenester.

8. Hva bør gjøres organisasjons og styringsmessig?

Uansett organisering og system for økonomistyring vil helsepolitikken kreve vanskelige politiske og faglige avveininger. Jeg tror følgende forhold kan bringe styring og utvikling over i bedre spor:

1) Det forretningsbaserte regnskapssystem som i 2002 erstattet systemene utviklet for god offentlig tjenesteproduksjon, er uegnet som økonomistyringssystem i en fellesfinansiert offentlig helsetjeneste hvor alle skal ha lik tilgang på helsetjenester. Regnskapslovens bestemmelser bør erstattes av budsjett – og regnskapssystem etter de maler kommunene og fylkeskommunene bruker.
2) En mer effektiv helsesektor må baseres på utviklingsmetoder hvor medarbeidernes kunnskaper, motivasjon og engasjement settes i sentrum for omstillingsprosessene. Hittil har endringer og omstillinger bestått i store strukturendringer, endringer styrt fra toppledelsen og eksterne konsulenter uten å involvere og bruke den kompetanse en har i organisasjonene. Dette gir dårlige resultater og svært kostnadskrevende omstillinger.
3) Hvordan samarbeidet mellom kommunenes primære helse- og sosialtjenester og statens spesialisthelsetjenester kan forbedres, er avgjørende for den totale effektiviteten i helsetjenestene.
4) Tiknyttingsformen for sykehusene til staten er hentet fra en rendyrket forretningsmodell hvor styrene i helseforetakene har fått for stor beslutningsmyndighet i forhold til politisk ansvar og beslutninger. Det gjelder særlig spørsmål av overordnet karakter som nedleggelse av helseinstitusjoner, sykehusstruktur og investeringer. Tilknyttingsformer som gir sterkere politisk styring bør vurderes.

Er det jugoslaviske systemet med arbeiderstyrte bedrifter mønsteret for sosialismen i det 21. århundre? Hugo Chavez i Venezuela mener visst det. Peder Martin Lysestøl antydet det samme i Rødt! nr 2A. Og partiet Rødt er visst ikke langt fra å mene det, de heller. Partiet har organisert studier på boka Sosialismen faller ikke ned fra himmelen av Michael Lebowitz (Rødt! nr. 2/2007).
Lebowitz er en pensjonert kanadisk professor som har slått seg ned i Venezuela, og som etter alt å dømme har bidratt vesentlig til å spre ideen om arbeiderstyrte bedrifter som sjølve nøkkelen til å videreutvikle revolusjonen i landet i sosialistisk lei.
Det er særlig kapittel 6 og 7 i boka som utvikler denne ideen.
Jeg kommer tilbake til disse kapitlene til slutt, men først må jeg si litt om det jugoslaviske systemet og om sosialistisk økonomi i sin alminnelighet. (1)

Jugoslavia

Etter at Jugoslavia hadde brutt med Sovjet og Østblokka i 1948, hadde man i 1949–50 behov for å reorganisere økonomien, blant annet for å etablere andre handelspartnere. Man beholdt ettpartistyret (det var kanskje ikke det lureste man kunne beholde), men ville kombinere det med økonomisk demokrati. Derfor blei det opprettet arbeiderråd i alle statsbedrifter. Dette var bare ett av elementene i en mer omfattende reform for å desentralisere makta og gi større sjølstyre til republikkene og kommunene, og dermed til de ulike nasjonale gruppene. Kollektiviseringa i landbruket blei reversert, og privat gårdsdrift gjeninnført.

Det var ikke tanken at det skulle bety slutten på sentral planlegging. Sentrale myndigheter beholdt makta over prissetting og kredittvesen. Lønningene var også regulert. Men til tross for tidvis sterk økonomisk vekst oppstod det etter hvert alvorlige økonomiske problemer. Arbeiderrådene hadde klart å bevilge seg sjøl store lønnsøkninger, samtidig med altfor store og ofte feilslåtte investeringer. Prisene kom ut av kontroll, og underskuddet på handelsbalansen økte. I 1965–67 blei dette møtt med en hestekur som IMF ville vært stolt av: En kraftig devaluering av valutaen, et prinsippvedtak om mest mulig markedsøkonomi, 60 % reduksjon i bedriftsskattene, desentralisering av investeringsansvaret til bankvesenet, liberalisering av importen osv. Men det spesielle var at arbeiderrådene blei innført i alle bedrifter og organisasjoner. De fikk større spillerom for å sette egne priser på lønninger, de skulle ha profitt som mål, de kunne beholde eksportinntektene for seg sjøl, hadde full frihet til å ta ut utbytte fra bedriften og bestemme eget lønnsnivå.

En av følgene var arbeidsledighet. Mange Jugoslavia – et tvilsomt forbilde hundre tusener måtte dra utenlands for å finne arbeid. Jugoslavia var et av de første landene etter krigen som eksporterte arbeidskraft i stor stil til resten av Europa. Likevel var mange hundre tusener arbeidsledige igjen i Jugoslavia. En annen følge var inntektsulikhet mellom vellykte og mindre vellykte bedrifter og mellom rike og fattige regioner. «Det viktige er ikke hva du gjør, men hvor du gjør det.» Arbeiderklassen hadde ikke lenger styringa i staten (om den noensinne hadde hatt det). Den var splittet opp i små grupper
av monopolistiske utsugere som dreiv utpresning mot mindre heldige bedrifter, mot kommunen de holdt til i og mot staten. Lebowitz kapittel 6 gir noen eksempler. I tillegg besto den av en større mengde arbeidsledige og utvandrere.

Var det kapitalisme? Nei, ikke riktig, for bedriftene behøvde ikke gå konkurs om de gikk med stadige underskudd. De kunne som regel få nye lån fra bankene eller skattelettelse fra staten, fordi det motsatte ville bety katastrofe for kommunen de lå i, for regionen, for banken og for de politikerne som fungerte som distriktets beskyttere. En slik situasjon kalles «myke budsjettbetingelser». Myke budsjettbetingelser finnes i en viss grad under kapitalismen, men mer utpreget under «sosialisme» av østeuropeisk type. Det sees ofte som en avgjørende grunn til den økonomiske stagnasjonen i de østeuropeiske økonomiene under sovjettida. Moene og Ognedal forteller om et typisk tilfelle: En delegasjon av norske økonomistudenter var på bedriftsbesøk på et jugoslavisk kaffebrenneri i 1984, og fikk et langt foredrag om arbeidernes rett til sjølbestemmelse. For å runde av foredraget foreslo en fra den norske delegasjonen at de kunne få se seg om i produksjonen. Da kom det fram at bedriften hadde stått stille i to måneder av mangel på råstoff. Det hadde det åpenbart ikke vært noen grunn til å nevne. Kanskje det ikke betydde stort heller. (2)

Svakheter

Det er naturligvis sant at en viss form for økonomisk demokrati hører med hvis det skal være snakk om sosialisme, og en kan ikke gi opprettelsen av arbeiderråd på bedriftene skylda for at det endte så galt. Det må likevel være åpenbart at det jugoslaviske systemet hadde innebygde svakheter fra starten. En serie av kriser for systemet førte til behov for nye reformer, som førte lengre og lengre vekk fra arbeiderklassens herredømme. Hvilke svakheter var det?

Var det bruken av markedsmekanismene? Ikke nødvendigvis. Å produsere og fordele hundretusenvis eller millionvis av forbruksvarer etter en sentralstyrt plan er åpenbart en tungrodd og vanskelig oppgave. Bruk av markedspriser til å styre denne oppgava letter problemet vesentlig og frigjør ressurser til større strategiske beslutninger. I prinsippet kan markedsmekanismer også spille en større eller mindre rolle i lønnsfastsettelse og produksjon av innsatsvarer. (3) Uansett vil jo prisen på en mengde varer være bestemt utenfra i en liten og åpen økonomi som den jugoslaviske eller den norske.

I første avsnitt av Kapitalen – de fire kapitlene om varer og penger – viser Marx at et samfunn av like og frie produsenter som eier sine produksjonsmidler og produserer for markedet, inneholder motsigelser som gjør at noen hoper opp rikdom og andre mister sin eiendom, noen blir kreditorer og noen synker ned i gjeld. På slutten av fjerde kapittel møtes pengeeieren og han som ikke lenger har noe annet enn arbeidskrafta si å
selge. De inngår en kontrakt, og scenen er satt for kapitalistisk utbytting. Den enkle vareproduksjonen framskaffer altså de formene som kapitalismen rører seg i, og skaper samtidig til en viss grad de klassene som den består av.

Men må produksjon for markedet gi samme resultat også under sosialismen? Sosialismen er ikke er samfunn av uavhengige produsenter – med mindre man har en proudhonistisk eller anarkistisk forestilling om hva sosialisme er. Sosialisme er arbeiderklassen ved makta. Arbeiderklassen – de
forente produsentene – bruker sin makt til å planlegge i store trekk hvordan samfunnets ressurser (hovedsakelig arbeidskrafta) skal brukes. Om den, innafor en slik ramme, tar markedsmekanismer i bruk til å fordele noen av innsatsfaktorene og produktene i detalj, er det likevel utenkelig at de ikke skal kunne motvirke polariseringstendensene som vareproduksjonen gir opphav til. Det finns lovgivning, det finns skattlegging, det finns tusen andre muligheter for folk til å realisere seg sjøl og for myndighetene til å hjelpe de som kommer uheldig ut.

Først må altså arbeiderklassen miste makta, så kan kapitalistspirene røve til seg produksjonsmidlene og omgjøre dem til kapital (som i Sovjet) eller bruke markedsmulighetene til å omdanne produksjonsmidlene de har ansvar for, til kapital (som i Jugoslavia). Det spesielle med Jugoslavia er måten arbeiderklassen mista makta på: Den blei splitta opp i produksjonskollektiver som bare hadde seg sjøl å ta hensyn til, og som utviklet seg til kapitalister i kamp mot sentralmyndighetene og mot hverandre.

Snarere enn bruken av markedet er det altså desentraliseringen av makt til bedriftsnivået som er svakheten i det jugoslaviske systemet. Desentralisering til lokalsamfunnet som helhet hadde vært en bedre ide, i alle fall når det gjelder bedrifter som produserer for lokale behov. Kommunalt eide sjukehus, skoler, vannverk, elektrisitetsverk, kollektivselskaper, kinoer osv. er jo ting vi har god erfaring med. I alle fall utvikler de seg ikke av egen kraft til monstre som maksimerer profitt gjennom utpresning og gangstermetoder. Bedrifter som produserer for et nasjonalt eller internasjonalt marked må være eid av staten eller tilsvarende nasjonal myndighet (LO?). Dette må gjenspeile seg i styret.

En hovedgrunn til det er problemet med myke budsjettbetingelser. Skal vi unngå store økonomiske problemer, må vi ha effektive bedrifter som tilpasser seg skiftende behov. Det kan av og til bety nedlegginger og store omstruktureringer, som ikke vil la seg gjennomføre hvis en ensidig skal legge de kortsiktige interessene til arbeidsstokken på den enkelte bedrift til grunn. Det betyr ikke at en ikke skal ha arbeiderråd eller bedriftsdemokrati. Men arbeiderklassens interesser som helhet må være styrende, enten det er på lokalsamfunnsnivå eller nasjonalt nivå.

Et siste problem med det jugoslaviske systemet er demokratiet. Ettpartisystemet blir lett et bytte for karrierister. Det utvikler seg en ukultur som ikke kommer til overflata. Viktige diskusjoner og uenigheter kan holdes skjult for arbeiderklassen. I de store jugoslaviske bedriftene var det bare partimedlemmer som i praksis var aktuelle for arbeiderrådet, slik at karrieristene blei partimedlemmer, og interessen hos de andre arbeiderne forsvant. I det hele er det vanskelig å få arbeiderstyrte bedrifter til å fungere hvis bedriftene er for store. Dette er en viktig innvending mot hele systemet, for i de fleste bransjer som produserer fysiske gjenstander (til forskjell fra tjenester) er det stordriftsfordeler, slik at bedriftene ikke kan være for små. (4)

Valget

Det er en motsetning mellom å satse på arbeiderstyrte bedrifter og det å gjøre fagforeningene til et hovedredskap for å utøve arbeiderklassens makt under sosialismen. En må velge det ene eller det andre. Personlig er jeg ikke i tvil om at en modell som gjør fagforeningene til viktige redskaper for arbeiderklassens makt, er å foretrekke. Fagforeningene organiserer alle. De er organisert fra topp til bunn i samfunnet, og kan derfor brukes direkte til å utøve arbeidermakt på nasjonalt nivå og på lokalsamfunnsnivå. Og demokratiet i dem er ikke uforenlige med store bedrifter – tvert imot. I Norge syns jeg en sosialisme der fagbevegelsen spiller en avgjørende rolle er det eneste aktuelle, og finner det underlig at partiet Rødt ser ut til å velge en annen veg. Jeg vil ikke utelukke at arbeiderstyrte bedrifter kan være den riktige modellen i et samfunn som Venezuela, der den organiserte arbeiderklassen har tendert mot å være kontrarevolusjonær, men jeg har vondt for å tru at det kan bli sosialisme av det uten at denne situasjonen endrer seg.

Det bringer meg tilbake til kapittel 6 og 7 i boka til Lebowitz. I kapittel 6 har Lebowitz faktisk en svært kritisk oppsummeringen av erfaringene fra Jugoslavia, med mange av de samme punktene som jeg har trukket fram. Mye må altså gjøres annerledes enn i Jugoslavia. Men det Lebowitz satser på i kapittel 7, er at medlemmene i de arbeiderstyrte kollektivene skal utvikle en høyere bevissthet gjennom kamperfaring under veiledning av den bolivariske grunnlova, slik at de tar hele samfunnets interesser inn over seg når bedriftens planer legges opp. Det blir for idealistisk. Som Moene og
Ognedal sier (side 62): «En bør være skeptisk til å innføre medarbeidereie dersom et godt resultat krever at medarbeiderne opptrer mer uegennyttig og idealistisk enn eksterne eiere. Et godt økonomisk system bør fungere selv når aktørene opptrer egoistisk.»

Det finns en rekke praktiske vurderinger som må gjøres for å få arbeiderstyrte bedrifter til å fungere bedre enn i Jugoslavia. Det kan for eksempel være viktig at de ikke får bedriften gitt opp i hendene, men må betale en andel for å være med, og at bedriften ikke har tilgang til stadig nye «lån» fra det
offentlige. En må ha klare regler for hvem som kan bli med, hvordan man blir medlem, hva som skjer om man melder seg ut, hvordan en skal takle nedskjæringer osv. Ellers vil en liten klikk av de opprinnelige eierne snart ha tatt over butikken og gjort den til sin egen privateiendom. Bedriften bør betale skatt som et konkret uttrykk for solidaritet med de som står utenfor. Boka til Moene og Ognedal har mye verdifullt stoff for de som vil få det beste ut av arbeiderstyrte bedrifter. Lebowitz bryr seg ikke mye om slikt.

Harald Minken 

Fotnoter:

1) Når det gjelder det jugoslaviske systemet, bygger jeg bl.a. på utdrag av Lysestøls bok i Rødts studiemateriale, boka Titokratiet av Jan Otto Johansen (Pax 1967) og en artikkel fra 2003 av Lebowitz, «People and property in the building of communism».
2) K.O. Moene og T. Ognedal (199 0) Marked uten kapitalisme. Ad Notam, Oslo, side 145 .
3) Jeg sier ikke med det at man må bruke markedet. Mange ulike utforminger av planleggingssystemet er sikkert mulige. Planhushållning av W.P. Cockshot og A. Cottrell (Manifest Kulturproduktion, Stockholm 2002) gjør greie for et system som klarer seg helt uten markeder. Mine egne ideer, som gjerne kan være feilaktige, finnes i artikkelen «Planøkonomi i de første åra etter revolusjonen», Røde Fane nr. 4 og 5 1999 .
4) Om stordriftsfordeler, se min artikkel i Materialisten nr. 4/199 3, avsnitt 2.2.

Eg er glad for at åtaket mitt på Kjersti Ericsson har sett i gang eit ordskiftet om den kvinnepolitiske praksisen i og kring partiet Raudt, og om den kvinnepolitiske arven frå ml-rørsla.

Det største mysteriet for meg då eg las teksten «Mary Wollstonecrafts dilemma» (Rødt! 1/07) av Kjersti Ericsson, var korleis ho kunne velja noko so tungt av kristen kvinneleg nestekjærleikssymbolikk som ein institusjon for pleietrengande som symbol på den kommunistiske utopien. Det forundra
meg, saman med vekta på å ikkje «einsidig gå for ein likskapsfeminisme eller ein forskjellsfeminisme». Det forundra meg sidan det når det gjeld feminisme fyrst og fremst må sjåast som ein kritikk av ein «einsidig likskapsfeminisme», den delen av kvinnerørsla som arbeider for fullt samfunnsborgarskap og fridom for kvinner, sidan dei som ville gå for ein einsidig forskjellsfeminisme i norsk ålmente i hovudsak er KrF, som i liten grad vert sett som feministisk.

Det ser for meg ut som om Ericsson med denne teksten vil oppvurdera det tradisjonelt kvinnelege å yta omsorg og å lyda til andre sine behov som eigenskapar som trengst «etter revolusjonen». Det er eit godt poeng, men som feministisk identitetsbygging har teksten alvorlege problem, sidan han ikkje bidreg til å skapa ein identitet som kvinne som kan gjera opprør, men til å skapa ein identitet som kvinne som driv med kvinneting, veldig verdifulle kvinneting: omsorg og å lyda og føla seg fram til andre sine behov. Det er problematisk om det er dette biletet av kvinner som rår i ei revolusjonær rørsle, då vert det ikkje akkurat ei revolusjonær rørsle i kampen for kvinners fridom.

For å forstå dette mysteriet betre gjekk eg attende 20 år og las kanoniserte Søstre, kamerater! som kom ut i 1987. Det eg fann der var noko anna enn Ericsson 2007, sjølv om det òg er mykje som er sams. Det som utgjer sambandet mellom Ericsson 1987 og 2007, er premisset om den kvinnelege kjærleiken eller omsorgsevna, medan det som utgjer skilnaden er fokuset i 1987 på raseriet til dei undertrykte kvinnene og trua på eit snarleg globalt kvinneopprør, noko som er borte i «Mary Wollstonecrafts dilemma». Ein kan jo spekulera på kvifor det er borte, om det er av di det ikkje finst noko kvinneraseri lenger, eller om det er av di det har mindre plass hjå Ericsson.

Om Søstre, kamerater!

No kjem eg ikkje til å yta boka full rettferd, sidan boka i stor grad er ein økonomisk analyse av kvinners plass under kapitalismen, eg fokuserer her på andre sider ved den kvinnepolitiske ideologien som vert presentert, fyrst og fremst på det ein kan kalla sjølve synet på kvinna.

Søstre, kamerater! vart skriven i 1987, medan Ericsson var leiar i AKP. Baksideteksten skildrar prosjektet til boka:

«Det økonomiske systemet som dominerer verden i dag, kapitalismen og imperialismen, er en ulykke for kvinnene. Det suger arbeid og livskraft ut av dem, det binder dem fast i en maktløs posisjon, og det forkrøbler dem som mennesker. Kvinnekampen er en voldsom kraft i kampen for å styrte det nåværende systemet og skape noe nytt og betre. Det er viktig for alle som ønsker å «redde vår jord» – både kvinner og menn – å skjønne dette. Det er viktig å forstå at vi må slåss, og hvordan vi må slåss».

Det som opnar boka og slår an tonen, er diktet «By oss ikkje noe smått» av Kjersti Ericsson sjølv. Diktet fokuserer på den årtusenlange kvinneundertrykkinga, så på den kvinnelege kjærleiken:

 

…
den aldri gjengjeldte
som fikk det for trangt
i en manns bryst
nå gir vi den til hverandre
og til denne jorda
med menneskene som bor her
svarte, hvite, gule, brune
til reinkalvene
ubeskyttet under våryret
til havet som puster så tungt
og til navnløse, usette blomster
djupt i indianernes jungel.

Og det kvinnelege, til no oppdemte raseriet:

 

Søstre, kamerater, kvinner
nå flør sinnet vårt
flør og flør
opp frå det innerste mørket i oss
river med seg den glødende asken
fra alle bålene
river med seg slagene, skrikene
støvletrampene mot hjertet
de utbrukte, ulevde livene uten tall
som det ikke finnes trøst for.

Det er ei medrivande blanding av kjærleik og sinne som kjem fram i diktet (sjølv om det kanskje ikkje talar like sterkt til alle generasjonar kvinner). Kjærleiksoverskotet/kjærleiksevna og raseriet framstår her som noko felleskvinneleg, noko som knyter saman kvinnene i verda og leier til opprør.

Samstundes står diktet i ein viss motsetnad til innleiinga i boka, der me vart tekne med til streik i tinngruvene i Bolivia. Mennene streika, verksemdsleiinga prøvde å få ut mineral til kundane som venta, stoda var spent. Då tok gruvearbeidarkonene saka i eiga hand: dei tok med seg dynamitt og sette seg inn i ein lastebil og sa dei ville tenna på om lastebilen køyrde. Dette kosta kvinnene mykje, dei var vanlegvis heime og passa borna og laga mat. Under aksjonen delte dei seg i vaktskift, slik at dei som var heime passa ungane og laga mat for dei som aksjonerer på lastebilane. Denne historia skulle syna at over heile verda sloss kvinner både mot klasseundertrykking og kjønnsundertrykking, eventuelt at over heile verda sloss kvinner mot kapitalismen samstundes som dei har den sereigne kvinneundertrykkinga å stri med.

Ericsson fortalde òg at det fyrste 8. marstoget i Noreg i moderne tid gjekk i 1971, same år som det fyrste moderne 8. marstoget i Manila på Filippinane. Innleiinga fortalde om «eit gryande kvinnemedvit» som bind oss kvinner saman på tvers av jorda og ulike vilkår og som har vokse i styrke sidan 1971.

Boka argumenterte for at kapitalismen er ei ulukke for kvinnene og utnyttar kvinnene aller mest, så difor må kvinner sloss for å knusa kapitalismen, og dessutan er kvinnekampen «ei voldsom kraft i kampen for å styrte det nåværende systemet og skape noe nytt og betre». Difor, oppfattar eg Ericsson 1987 som, kan ikkje den revolusjonære rørsla klara seg utan kvinnene. Og, underforstår eg, difor bør ml-rørsla gje kvinnesaka plass som ei viktig sak.

I Søstre, kamerater! Må Ericsson ha hatt minst to prosjekt, slik eg ser det: å gje uttrykk for og tolka det globale kvinneraseriet/opprøret, og tolka (og gjerne leia) det i ei revolusjonær retning. Samstundes var eit prosjekt med boka som del av kvinneopprøret i AKP truleg å syna partiet at kvinnesaka er noko ein må ta omsyn til: kvinner er ein del av det revolusjonære potensialet, så å seia, og kan difor ikkje ignorerast om ein vil ha suksess med revolusjonen.

Trass i dette er det ein ganske audmjuk kvinnekamp det vart invitert til i innleiinga i boka. Det kvinnene i Bolivia kjempa mot er kapitalismen, i den kampen gjorde dei rett nok ting som ikkje er forventa av kvinner, samstundes forheldt dei seg til kvinneundertrykkinga og kvinnas plass i familien og
økonomien fyrst og fremst som om det er dei grunnleggjande vilkåra, deira lodd i livet som dei må stri med. Eg vil ikkje underslå motet og opprørsviljen til kvinnene i Bolivia (eg hadde sikkert ikkje våga det same), men som eksempelforteljing når ein vil mana til kamp for kvinners fridom, rettar, økonomiske sjølvstende eller liknande, er det problematisk, sidan desse kvinne nettopp ikkje gjer opprør mot den sereigne kvinneundertrykkinga, men fyrst og fremst mot kapitalistane, i solidaritet med ektemennene sine. Og kva seier ei slik eksempelforteljing til norske, opprørske kvinner? Det er eg ikkje heilt sikker på, men dei to oppmodingane eg les ut av historia er desse: «kast deg inn i kampen mot kapitalismen» men «reflekter over kvinneundertrykkinga».

Difor er det ein tvetydigheit i kvinnekampen Ericsson ville ha oss med på i 1987 som gjer meg usikker på i kva grad det var ein kvinnekamp som kan føra oss veldig langt. Det er ein grei premiss at Kjersti Ericsson meinte at kvinnekampen ikkje må handla einsidig om kvinners frigjering i høve til mannen eller om borgarrettar til kvinner, at han òg må gå til åtak på kapitalismen. Men eg kan ikkje sjå at det at Ericsson samstundes ville adressera kapitalismen, trengde føra med seg ein så audmjuk kamp på kvinners vegne som ho la opp til ved å starta boka nett der ho gjorde.

Likevel ser eg ein kvinneopprørstrong i diktet som opna boka, som eg trur er viktig og naudsynt, sjølv om han i diktet nok vart knytt til «det evig kvinnelege» – som vert uttrykt slik at det dette kvinneopprøret metaforisk består i er:

 

… å vende jorda
med voldsomme spatak
…
å dyrke den
på vårt vis.

Det er ei frisk nyformulering av ein eldgamal mor-jord-symbolikk som er populær mellom anna blant dei livmordyrkande forskjellsfeministar Ericsson nemner i 2007.

Om «Mary Wollstonecrafts dilemma»

Teksten «Mary Wollstonecrafts dilemma» frå 2007 sluttar seg til dei to oppmodingane eg les ut av soga om konene til dei streikande gruvearbeidarane i Bolivia frå søstre, kamerater: «Kast deg inn i kampen mot kapitalismen» og «reflekter over kvinneundertrykkinga». Samstundes er raseriet som var til stades i opningsdiktet (og for so vidt i dynamittaksjonen til dei boliviske kvinnene) i Søstre, kamerater! liten eller ingen grad til stades i «Mary Wollstonecrafts dilemma».

Ericsson presenterer hovudutfordringa i kvinnekampen som eit dilemma som fyrst og fremst krev refleksjon:

«På den ene sida er det slik at å kreve fullverdig samfunnsborgerskap for kvinner innebærer at kvinner må bli som menn, siden den rådende forståelsen av «samfunnsborger» er patriarkalsk og tar utgangspunkt i menns egenskaper, evner og aktiviteter. På en andre sida er det slik at å kreve full samfunnsmessig anerkjennelse av og støtte til kvinners tradisjonelle ansvarsområder, innebærer å dømme kvinner til en samfunnsmessig rolle nettopp som «kvinner», dermed uten fullverdig samfunnsborgerskap.

Kvinner har altså valget mellom å kreve fullt samfunnsborgerskap på bekostning av å bli menn, eller snarere halvgode etterlikninger av menn, eller å kreve anerkjennelse og støtte som kvinner, på bekostning av å ikke bli anerkjent som fulle samfunnsborgere.

Dette dilemmaet kommer til uttrykk i forholdet mellom de to formene for feminisme som vi kaller likhets- og forskjellsfeminisme.»

Ho skriv at det me må gjera med dette dilemmaet i dagens aktuelle kampsaker er å ha to tankar i hovudet på ein gong, medan på lang sikt må me gå til
åtak på tilhøvet mellom produksjon og reproduksjon. Eller for å seia det enkelt: reflekter over kvinneundertrykkinga, kast deg inn i kampen mot kapitalismen.

Slik ser det ut til at Ericsson står støtt planta i si eiga tenkjing frå 1987, bortsett frå at det oppdemte raseriet og trua på snarleg globalt kvinneopprør er borte. Det gjer tankane hennar endå mindre eigna som ideologi for kamp mot kvinneundertrykking.

Eg kan forstå at det er vanskeleg å tru på snarlege globale opprør i dag, men at det kvinneopprørske raseriet er borte i den feministiske tenkjinga til Ericsson, kan ein ikkje skulda på at kvinneopprørsk raseri er noko som ikkje finst hjå dagens kvinner. Dei skriv jo bøker og avisspalter og bloggar om det heile tida! Eg tenkjer av og til på alle dei ulike sure feministbloggane som dukkar opp (som Dagens onde kvinner, Den hårete armhulen, Fjordfitte eller Revolusjonært roteloft (ikkje fullt så sur, kanskje)) som ein slags elektronisk variant av dei mange små kvinnefellesskapgruppene på syttitalet, der kvinner fortalde einannan om all jævlegheita dei opplevde i livet sitt av di dei var kvinner og støtta einannan og politiserte erfaringane. Både dei ulike kvinnegruppene og bloggane ser eg som døme på kvinneleg raseri med feministisk potensiale, organisert i grenselandet mellom det private og det offentlege rommet. Eg meiner at for å byggja ei rørsle som kan verka for kvinnefrigjering, må me gje rom til og byggja vidare på det raseriet, ikkje fjerna det frå utopiane våre.

Og løysinga på mysteriet i innleiinga?: Institusjonen som utopi har mykje felles med, og kanskje utgangspunkt i biletet av (kvinneleg) kjærleik i diktet «By oss ikke noe smått», men reformulert utan det fløande sinnet, utan krav, og dessutan slik at det forsøksvis overskridande «ausa ut den kjærleiken som ikkje vart gjengjeldt av ein mann til kvarandre og denne jorda» no er konvensjonalisert og regulert i form av den omsorgsfulle institusjonen.

Gudrun Kløve Juuhl 

Gudrun Kløve Juuhl krever «ny ideologi, nye ideologar og meir utrivlegheit og uvenskap» i Rødt! nummer 1/08. Hun gjør det i artikkelen «Om feminismen og venstresida» , en kommentar til Kjersti Ericssons artikkel «Mary Wollstonecrafts dilemma» i nummer 1/07.

Oppskriften på mer «utrivlighet og uvenskap» er presist gitt av Gudrun Kløve Juuhl selv, indirekte gjennom slik hun argumenterer i artikkelen. Det er mer tvilsomt om måten hun debatterer på og argumentene hun bruker skaper rom for ny ideologi eller for den saks skyld nye ideologer.

Oppskriften er enkel, den går ut på å feilsitere og trekke deler av en argumentasjon ut av sammenhengen den står i. Forstørre og fordreie den slik at den er god å argumentere mot, og så legge hele breisida til mot den skapte fiendeargumentasjonen. Det er kjent og velbrukt, om du ønsker å vinne en debatt på poeng. Oppskriften er ikke spesielt god om ønsket er videreutvikling av ideologi som styrker kvinnekampen.

Gudrun Kløve Juuhl summerer argumentasjonsrekkene sine mot Kjersti Ericssons artikkel på slutten av artikkelen:

«Heller enn å seia at eigentlig har alle same interesser og det forstår ein berre ein lyttar til einannan, slik Ericsson gjer, bør partiet seia at kvinnefrigjering vil me ha, og det går utover menn, også i arbeidarklassen. Difor kjem det til å vera ein kontinuerlig kamp om kven som skal leggja premissene og korleis, men det er ein konflikt me som parti berre må leve med.» (GKJs kursivering)

Påstanden til Gudrun Kløve Juuhl
– Ericsson skriver at egentlig har alle samme interesser og det forstår en bare en lytter – er ganske overraskende etter å ha lest utgangspunktet for det hele, artikkelen til Kjersti Ericsson i Rødt! nummer 1/07. Tvers igjennom den artikkelen går argumentasjon for det motsatte, både på det generelle planet, med at kapitalismen skaper og gjenskaper både kvinne- og klasseundertrykking
– og menn som undertrykkere, samt at menn som synes som det er greit å være i sine privilegier eller utøve undertrykking, er med på å opprettholde klassesamfunnet:

Eksempel, Kjersti Ericsson skriver: «Når vanlige menn ikke tar opp kampen mot sin egen posisjon som undertrykkende kjønn, svekker de sin egen kamp som undertrykt klasse: De inngår en allianse med sin hovedmotstander, kapitalistene. (…) Menn i arbeiderklassen som synes det er greit at lønns og arbeidsforhold i de store kvinneyrkene er dårligere enn dem de har sjøl, og som ser det som helt naturlig at kona tar hus og omsorgsarbeidet, understøtter altså et system som styrker kapitalistene.» (KEs kursivering)

Men Gudrun Kløve Juuhl har bygd opp en argumentasjon for at Kjersti Ericsson faktisk står for «at egentlig har alle samme interesser og det forstår ein berre ein lytter til einannan». Det er simpelthen uetterrettelig.

Gudrun Kløve Juuhl leter etter et sted i Kjersti Ericssons artikkel hvor påstanden «at egentlig har alle samme interesser – bare en lytter» kan bekreftes. Hun finner det i Kjersti Ericssons utopi. Bakgrunnen er henvisningen til min bok (Horgen, Når språket berører). Boka er en konkret skildring av hvordan det er mulig å lage et språkmiljø for barn med multifunksjonshemming, sammen med teoretiske og faglig begrunnelser for dette. Jeg ble overrasket og faktisk glad – da jeg leste Kjersti Ericssons artikkel i Rødt! nummer 1/07. For meg var det en oppmuntring. Hun hadde lest det viktige budskapet ut av boka. Jeg er så privilegert at jeg jobber med et område som – slik jeg ser det – har potensial til å skape både en bedre skole og et bedre samfunn. Jeg gjør det som statsansatt med arbeidsoppgave å bidra til å skape et utviklende læringsmiljø for mennesker med omfattende funksjonsnedsettelser.

Sjølsagt er en del av språkmiljøet at den nære voksne må lytte seg fram, både med ører, øyne og hender, til det barnet uttrykker. Det er viktig når det dreier seg om barn med omfattende funksjonsnedsettelser, avhengige av hjelp til alt og med store problemer med på få orden på syn og hørselsinntrykk og ofte uten kontroll over noen del av kroppen.

Kjerna i utopien slik Kjersti Ericsson har sett den i boka mi, Når språket berører, og beskriver den i artikkelen, er dette. Sitat:

«I denne vesle utopien under beleiring er ikke disse barna redusert til plagsomme utgiftposter, håpløse tilfeller som det ikke er kostnadsvarende å investere noe i, fordi de aldri kan bli nyttig arbeidskraft for kapitalismen. De er mennesker rett og slett. De har behov. Og de får utvikle seg og oppleve fine ting på sine egne premisser, som Turid og de andre strever hardt for å tolke. Når vi skal prøve å tenke tanker om framtida tror jeg det er viktig at vi har dette bildet i bakhodet. Vi vil ha et samfunn der vi er mennesker rett og slett, ikke arbeidskraft eller utgiftsposter.»

Gudrun Kløve Juuhl må feilsitere i artikkelen sin for å få argumentasjonen til å passe. I sitatet hun viser til for argumentasjonen tar hun bort avsnittet med utopien Kjersti Ericsson presenterer, sitert over: Vi vil ha et samfunn der vi er mennesker rett og slett, ikke arbeidskraft eller utgiftsposter. Hun later som den ikke finnes enda hun siterer, og erstatter den med det første sitatet som introduserer bokas problemstilling hvem barna er og at vi på mitt område må lytte og føle oss fram til hva barnet uttrykker. Viktig, men ikke utopien i Kjersti Ericssons presentasjon. På feilsiteringen bygger hun argumentasjonen sin videre. Det holder ikke vann i forhold til diskusjoner som skal skape ny kunnskap og ny ideologi. Det fører ikke til annet enn
uvennskap og utrivelighet.

Jeg ønsker ikke å være med på å skape utrivelig debattkultur og uvennskap. Strengt tatt tror jeg det bare fører til at den mest brutale får makt og posisjoner, mens kvinner og menn skremmes bort og/eller til taushet. Dermed skal jeg skifte modus. Hva kan være Gudrun Kløve Juuhls intensjon,
om jeg leser med åpenhet? Hun ønsker debatt og ny ideologi.

Tilbake til det hun sier om boka mi – sett i kvinnepolitisk lys. Gudrun Kløve Juuhl oppfatter og skriver at dette arbeidet som blir skildret, er tradisjonelt kvinnelig omsorgsarbeid av den typen som ofte skjer ulønna – og at det minner henne om mye om slik det var å ta vare på barnet sitt da det var nyfødt og fram til et par måneder.

Hun har et godt poeng i dette at måten å møte barna på mitt «område» kan ha fellestrekk med slik det er å ta vare på det spede barnet. Vi bruker den nye spedbarns forskingen som inspirasjon. Den relasjonelle spedbarnsforskingen er et sted å hente kunnskap som sjølsagt må tilpasses og kobles sammen med kunnskap om store funksjonsnedsettelser, igjen koblet sammen med å lete etter hva det enkelte barnet trenger av utviklende støtte.

I dette kunnskapsområdet ligger at vi framfor alt studerer den voksnes handlinger overfor det spede barnet. De handlingene i vid forstand – altså slik den nære voksne på alle måter møter det spede barnet – er styrt av den voksnes forforståelse og egne mer og mindre bearbeidede erfaringer. Uansett er det vanlig at de voksne omsorgspersonene møter barnet som om barnet har intensjoner, de legger mening i og til alle barnets ytringer. Den nære voksne skaper slik et stillas som støtter barnet utvikling. Hun eller han lærer barnet «inn i» verden og hvem barnet er i denne verden.

Selv om Gudrun Kløve Juuhl ikke skriver det, er jeg temmelig sikker på at hun ikke bare følte seg fram da spedbarnet hennes var nyfødt og fram til et par måneder. Hun møtte nok alle barnets ytringer og tilla disse mening og intensjon.

Et kvinnepolitisk poeng her er at gutte- og jentebabyen møtes forskjellig. Lydene og bevegelsene til spedbarnet tolkes ut fra kjønnede forventinger. Ikke bare den voksnes lyder, altså hva den voksne omsorgspersonen sier og hvordan hun/han sier det, men også den voksne bevegelser er forskjellig avhengig av om det er et jente- eller guttebarn det gjelder.

Et annet og kanskje viktigere poeng i denne debatten er at denne tidlige dialogen gjerne kan brukes som lupe – når vi studerer hvordan læring foregår og dermed også hvordan ny kunnskap oppstår. Eller for den saks skyld ny ideologi.

For å gjøre det klart så mener jeg ikke med denne argumentasjonen at konflikter ikke finnes eller skal skys. Det dreier seg om å belyse et poeng – at ny kunnskap oppstår i dialog og at dialogen former hva vi kommer fram til. Eksempelvis: Du greier å høre og fatte hva den andre sier ut fra din erfaring og din forståelse av et spørsmål – og du legger til, utdyper, kanskje nyanserer eller bringer noe helt nytt inn i mot den andres utsagn ut fra dine erfaringer og forståelse. Da gir dette kanskje en rikere, eller utdypet, kanskje til og med, ny forståelse for begge de to som diskuterer. Under forutsetning av at de har vilje til å lytte med respekt og åpenhet.

Om du lager deg en konstruert motpart,  må bare parten som ønsker dialog, gjenta hva hun/han sa, og oppklare misforståelsene.

Kvinner som vasker gulvene i mange norske hjem på turistvisum fra Polen, har ikke samme erfaringer, heller ikke umiddelbart samme interesser, som de kvinnene som får gulvene vasket. Det samme gjelder assistenter ansatt som ufaglærte og med dårlige arbeidsvilkår i den norske skolen sammen med lærere med helt annen lønn og betingelser for utformingen av sitt arbeid. Kvinner og menn har heller ikke alltid samme erfaringer og interesser, og
som jeg leser artiklene til Kjersti Ericsson og Gudrun Kløve Juuhl, er de enige om det poenget.

Kvinnekrav eller klassekrav som utformes og skapes i en dialog hvor de forskjellige erfaringene, interessene og synspunktene som forener kvinner med forskjellige ståsteder, kan bli slagkraftige krav. De har potensial til å mobilisere mange. Kravene kan være grunnlag for allianser og styrke i enhver kvinne- eller klassekamp. Og når kravene prøves ut i lønnskamp, i aksjoner, i handling da finnes mulighetene for at det skapes både nye ledere, og ny politikk.

Avslutningsvis et blikk på et stort og spennende kvinnepolitisk område som artikkelen til Gudrun Kløve Juuhl berører, når hun omtaler fagområdet jeg skriver om. Omsorgsarbeid, eller annet arbeid kvinner gjør, ansees å være en del av en kvinnelig natur, mens det arbeidet menn gjør, skapes til fag.

Sitatene fra boka mi likner på tradisjonelt kvinnelig omsorgsarbeid som pleier å foregå ulønnet, skriver Gudrun Kløve Juuhl. Jeg skal ikke påstå at hun ikke ser at det jeg skriver om er kunnskap inn mot et nytt fagområde. Så mye informasjon er det tross alt ikke mulig å få ut av Kjersti Ericssons utopi og introduksjonen av den!

Men argumentasjonen hennes brukes ofte mot de barna det dreier seg om: De trenger omsorg og pleie og til det behøves det ikke kvalifisert arbeidskraft – det greier seg med kvinnelige assistenter. «Er det noen mening i at du som har hovedfag skal skifte bleier», hørte jeg ikke så sjelden, da jeg var lærer, det er da bare en praktisk rutine som hvem som helst kan gjøre. For barnet med store funksjonsnedsettelser er nettopp rutinene og ritualene en fordel – som utgangspunkt for å gjenkjenne og delta, og kanskje mestre noen bevegeleser bedre. Dessuten er det rent motiverende å bli kvitt vått kliss – som kan åpne for kontakt og prat. Da er det er ingen rutinehandling å skifte bleier fra pedagogens side heller – men det krever stor oppmerksomhet og tilstedeværelse, sammen med kunnskap om hvordan barnet med sine hemminger, kan delta.

Overordnet på mitt område er at den alminnelig kulturelle kunnskapen, om hvordan en kan møte barna for gi dem utviklende betingelser, i liten grad finnes. Kollegaene mine og jeg har som jobb å gjøre dette til et fagområde. Slik går det an å antyde at det vi gjør, er å samle, systematisere, sette ord på og utvikle et område med ny kunnskap. Det har absolutt paralleller til å løfte fram kompetanse kvinner har utviklet på andre områder.

 

Turid Horgen 

 

Vi er midt i en uventa verdensomspennende matprisinflasjon. Krisa oppsto høsten 2007 og doblet kapitalens underernærte ofre – fra omtrent 1 til 2 milliarder mennesker.
2,6 milliarder mennesker i verden lever i dag på mindre enn 2 dollar dagen og bruker 60 % til 80 % av deres inntekter på mat.
Denne artikkelen handler om hva som skjer, og hvorfor det skjer. Forfatteren mener at det å kunne spise seg mett, er en menneskerett, den viktigste.

Jokke Fjeldstad er sekretær for Rødt Oslo og redaksjonsmedlem i tidsskriftet Rødt!.

På den sørlige halvklode, fra Filippinene i øst til Honduras i vest, har folk den siste tiden gjort opprør mot de økende matvareprisene. Det har allerede vært protester og streiker i Burkina Faso, Bangladesh, Egypt, Elfenbenkysten, Pakistan, Thailand, Kambodsja, Kamerun, Etiopia, Honduras, Indonesia, Madagaskar, Mauritania, Niger, Peru, Senegal, Usbekistan og Zambia. Politi og militæret er blitt brukt for å slå ned protestene. Flere er blitt drept og tusener arrestert i matprotestene.

41 land står på FAO (FNs organisasjon for ernæring og landbruk) sin liste over land som trenger hjelp utenfra for å løse matvarekrisa. På Haiti spiser befolkningen sølekaker, i Elfenbenkysten vil demonstranter heller bli skutt enn å sulte i hjel, og i Sør-Afrika forlater foreldre barna sine fordi de ikke har penger til mat.

Mat som bruksvare – altså noe som ikke bare er interessant fordi det skal selges og kjøpes, men også brukes– har noen helt spesielle egenskaper som skiller den fra andre bruksvarer. Mat er den eneste måten menneskene får i seg energi som vi trenger for å overleve. Denne energien stammer til syvende og sist fra solen som verken Jørgen Hattemaker eller Kong Salomo har eksklusiv rett på. Mat er på denne måten en grunnleggende menneskerett for å kunne overleve.

Kapitalismen har for lenge siden vist seg å være et utilstrekkelig økonomisk system for fordeling av mat. Verden har allerede i flere tiår hatt store problemer med å sikre verdens befolkning et fullverdig kosthold. Ikke på grunn av at jorda mangler evne til å produsere næring til verdens mennesker, men på grunn av en sammensatt, langvarig fordelingskrise som igjen er en direkte konsekvens av kapitalismen.

Befolkningseksplosjon, mangel på matsuverenitet, IMFs og Verdensbankens krav til privatisering og avregulering av jordbruket, rovdrift på jordkloden, reduksjon i verdens matvarelagre, patentvelde på frø og økende kjøttforbruk i Kina og Latin-Amerika er alt puslespillbrikker i bildet av matvarefordelinga i verden. Men nå skal vi se spesifikt på krisa som oppsto høsten 2007, en krise som kvantitativt doblet kapitalens underernærte ofre fra omtrent 1 til 2 milliarder mennesker.

Prisen på matvarer gikk i taket våren 2008. Prisen på ris økte med 71 prosent mellom januar og april 2008. I tillegg økte prisene på hvete og mais betydelig, mens kjøttprisene fortsatt ligger på et «normalt»-nivå. Gigantiske pengemengder er med denne krisa flytta fra verdens fattigste halvpart til en håndfull av verdens aller rikeste. Klassekampen rapporterte den 31. mai at de store agrokonsernene har tjent milliarder på denne krisa.

Klima

Det er godt dokumentert at menneskelig forurensing fører til raske og drastiske endringer i jordklodens klima. Temperaturen på planeten vår stiger, polene smelter, havet stiger. Det blir oftere katastrofeværvarsel og flom, og ørkenene vokser. I 2007 ble det rapportert om tørke i viktige matproduserende regioner i Australia, USA, landene rundt Svartehavet og i Nord-Afrika. Produksjon av basismatvarer er i stor grad basert på et forutsigbart klima. Langvarig tørke eller for mye nedbør kan fort ødelegge store produksjonsarealer for sesongen.

Klimaendringene som rammet flere store basismatvareproduserende land på alle kanter av jordkloden, satte i gang prisveksten. Prisen på hveteeksport begynte den drastiske økningen allerede sommeren 2007. Og i november 2007 begynte prisen på riseksport å følge etter. FAOs matprisindeks økte med 54 % fra april 2007 til april 2008. Syklonen Nagris i mai fikk risprisen til å øke med 10 % på en uke.

Utryggheten rundt hvilket klima vi vil få framover, gjør at prisen fortsatt kommer til å være høy. Det skaper en stor usikkerhet om mattilgangen i framtida. Plutselige klima-katastrofer kan snu opp ned på produksjonsforventningene. Men til tross for den tørken vi så i 2007, var det økning til nye rekordnivåer i både ris- og hveteproduksjonen samme året.

Innsatsfaktorene

Ris og andre korn er varer med relativ enkel sammensetning (1), sammenligna med kjøtt og matvarer ferdigstilt i fabrikkproduksjon. Blant de fattigste i verden er det normalt å kjøpe basisprodukter som hvete, ris og mais, istedenfor ferdigvarer som brød, frokostblanding og ferdigmiddager. Prisen på basisvarer er sjølvsagt lavere enn på ferdigvarer på grunn av den enkle sammensetninga. Varer med mer avansert sammensetning er bedre beskytta mot plutselig prisøkninger på innsatsfaktorene fordi sammensetninga gjør at man som regel står på flere «bein». Når hveteprisen har blitt dobla siden 2006, skjer ikke det samme med brødprisen, den øker kanskje med bare mellom 5 og 10 % fordi varen brød har en mer avansert sammensetning enn ren hvete. Dermed rammer krisa hardere de fattige i verden som har et kosthold basert på basismatvarer.

Prisene på innsatsfaktorene i jordbruket har steget. Dette gjør at matvareprisene blir drevet opp. De sirkulerende innsatsfaktorene er, i tillegg til menneskelig arbeidskraft og jordas evne til å gi bort næring, hovedsaklig olje, kunstgjødsel, frø og sprøytemidler. Prisen på alle de store kunstgjødseltypene økte fra og med sommeren 2007 og eksploderte virkelig vinteren 2007/08. Prisen på forskjellige kunstgjødselmineraler økte fra 44 % til 227 % mellom april 2007 og april 2008. Økninga i prisen på kunstgjødsel henger sammen med den økte energiprisen på verdensmarkedet (energiprisen er nå fire ganger så høy som i 2003), økte råvarepriser og økt etterspørsel. Dette har gjort matvareproduksjonen enda dyrere.

Den andre og kanskje viktigere grunnen for kostnadsøkningene er den stigende oljeprisen. Olje- eller drivstoffkostnader kan være opp til 80 % av kostnadene i enkelte basismatvareproduksjoner. Det siste året har oljeprisen nesten doblet seg. Og den har over firedoblet seg siden 2002. Oljeprisøkinga er i seg sjølv verdt en egen artikkel. En av konsekvensene av høy oljepris er at imperialistmaktene seriøst har begynt å se etter et alternativ til olje. Både Canada, USA og EU har vedtak på at man skal satse mer på biodrivstoff i framtida. I EU ser det ut som om man nå vil omdefinere biodrivstoffmålsetningene etter massivt press fra miljø- og matbevegelsene.

Dette fører også til økt kamp om den beste jorda på kloden skal brukes til drivstoff eller matproduksjon. Det vil også holde matprisen oppe ved at den vil henge tettere sammen med drivstoffprisene. Så lenge vi har et kapitalistisk system styrt av den kortsiktige profitten, vil det alltid være mer interessant å selge jordbruksproduktene til biobrenselindustrien – så lenge de kan betale mer enn de som vil ha det til mat. Og så lenge oljeprisen er høy, men fortsatt standarden, vil biodrivstoffprisen forholde seg til den. Er drivstoffprisene høye, vil det være med på å holde matvareprisene oppe.

Satsinga på biodrivstoff i Vesten gjør det også lukrativt å sikre seg de beste jordbruksarealene. Konkurransen om jordstykkene vil bli hardere, og prisen på dem kommer nok til å øke. Med økte utgifter i produksjonsarealer vil matvareprisene fortsatt holdes oppe.

Hvor stor effekt biodrivstoff har på matvareprisene, er omdiskutert. USA hevder at dette dreier seg om rundt 3 %. Mens Verdensbanken har fått laget en rapport i sommer som hevder at biodrivstoff utgjør 75 % av økningen i matvareprisen, og 15 % kommer av økte gjødselspriser. Rapporten renvasker sukkerbasert biobrensel, som blant annet Brasil er ledende på. Over en tredel av USAs maisavlinger går nå til å produsere etanol, mens halvparten av EUs vegetabilske olje går til biodiesel. (2) 

Noen blir rike, mens andre sulter

Det er store penger å hente ut fra matvarekrisa. Det er attraktivt å spekulere i mat når pengene finnes der, i en tid økonomien sliter. Det er store penger i å kjøpe en kontrakt på x tonn mat – dyrt den ene dagen, for å selge enda dyrere den neste. I følge The Commodity Futures Trading Commission er omtrent 19 % av utestående riskontrakter i hendene på selskaper som ikke er kommersielle risinvestorer. Altså investorer som kan ha kjøpt opp riskontrakter for å tjene på prisbevegelser. Det rapporteres om stor spekulasjon i jordbrukseiendommer, shippingutstyr og gjødsel. Flere hundre millioner dollar er det siste halvåret blitt investert i alt fra afrikansk ørken til den engelske landsbygda. Når resten av verdensøkonomien går i rødt, ser det langt lysere ut for verdens store selskaper innen de forskjellige sider av jordbruksproduksjonen.

Agrokonsernet Monsantos hadde mellom desember og februar dobbelt så høye inntekter sammenlignet med i fjor. Fortjenesten er 14 ganger høyere enn i 2003. Børskursen har steget fra 62 dollar i midten av august 2007 til 138 dollar den 9. juni 2008.

Også de andre store agrokonsernene ser det lyst ut for. Her er noen tall for første kvartal 2008 i noen av de viktigste agroselskapene:

• Archer Daniels Midland (ADM): Bruttoprofitt: 1 150 000 000 dollar, opp 55 % fra i fjor.
• Cargill: 1 030 000 000 dollar, opp 86 % fra i fjor.
• Duponte Agriculture and Nutrition: Inntekt før skatt: 786 000 000 dollar, opp 21 % fra i fjor.
• Potash Corporation: Nettoinntekt 66 000 000 dollar, opp 186 % fra i fjor.
• Mosaic: Nettofortjeneste 520 800 000 dollar, opp mer enn 1200 % fra i fjor.

Hjemme i Norge rapporterer både Fokus Bank, Sparebank 1 SMN og DNB NOR Markets om større interesse for å investere i råvaremarkedene. Mye av investeringene er hovedsakelig i energisektoren, men også mat er interessant for norske investeringsporteføljer. Både rene spekulanter og store selskaper ser muligheter i et marked der prisene svinger mye, og der det er mulig å hente ut store gevinster på kortere engasjementer.

Yara

Delvis statseide Yara her hjemme har også forsynt seg fint av kaka. Yara har fra midten av august til begynnelsen av juni økt fra 24 til 82 dollar på den amerikanske børsen. Fortjenesten til Yara per aksje første kvartal 2008 var over dobbelt så høy som i samme kvartal i 2007. Driftsresultatet for andre kvartal 2008 endte på 4,7 milliarder kroner. 3,4 milliarder mer enn i samme kvartal i 2007.

Den norske gjødselgiganten bruker de gode tidene til å ekspandere. De har kjøpt opp den kanadiske nitrogenprodusenten Saskferco for 8 milliarder kroner. Oppkjøpet vil tilføre 650 000 tonn ammoniakk, 980 000 tonn urea og 230 000 tonn UAN i årlig produksjonskapasitet. Det vil bidra til å styrke Yara som gjødselkapitalist.

Yaras gode resultater henger sammen med årets matvarekrise. Etterspørselen etter gjødsel for å øke avlingene, har økt betraktelig. Men å intensivere gjødselbruken er ingen god, langsiktig løsning for matproduksjonen. Nitrogenbasert gjødsel hjelper plantene til å vokse fortere, men gjør også at energiinnholdet synker. I tillegg trekker gjødslet ut næringa fra jorda så den blir mindre fruktbar på lengre sikt. Dette kompenseres ofte ved å bruke enda mere gjødsel som forlenger de negative effektene på jorda, men styrker inntektssida i de store gjødselselskapene.

Verdens matvarelagre

Basismatvarelagrene i verden kunne vært brukt til å dempe priskriser. Man kunne ha brukt lagrene til å spre billig mat til dem som trenger det mest, for å dempe antallet som ble underernært som følge av mangelen på kjøpekraft. Men lagring av varer har blitt sett på som umoderne i nyliberalismens tidsalder. Det strider mot det «moderne» just-in-time-prinsippet om at varer og delfabrikater skal bli levert akkurat tidsnok for produksjonen, så man slipper å ha utgifter med store lagre.

Verdens matvarelagre har krympa. Siden tusenårsskiftet har både ris- og maislagrene krympa drastisk. Verdensbankens nyliberale økonomer har insistert på at land som skal få lån, må redusere lagrene sine og ha tiltro at det frie markedet vil forsyne dem med mat nok til rimelige priser. Vi ser nå i flere land at regjeringer står uten de nødvendige statlige matlagrene som kunne ha dempet deler av konsekvensene ved krisa.

De store matproduserende landa som hadde en betydelig nedgang i egen matproduksjon, gjorde det eneste logiske for å sikre sitt eget internmarked. De innførte begrensninger på eksport på ris, hvete og andre basismatvarer. India innførte eksportforbud på ris i oktober 2007, og nå har 29 land har innført eksportrestriksjoner og eksportforbud på utvalgte varer. Blant disse finner vi store eksportland som Argentina, India, Kasakhstan, Kina og Vietnam. Dette letter sjølsagt situasjonen i disse landene. Mange jordbruksbaserte u-land i verden har blitt tvunget vekk fra sjølvforsyning og over til eksportjordbruk til verdensmarkedet. Dette fører til at noen land er basismatvareeksporterende og andre er basismatvareimporterende. Befolkningen i de landa som i stor grad er blitt tvunget til å importere eget basismatvarebehov, blir sittende igjen med regninga.

De største matvareprodusentene begynner nå å bygge opp sine lagre igjen for å stå bedre rusta framover. Men de fattigste landa i Sør forventes neste år i enda større grad å tømme reservelagrene. Verdensbanken forventer at prisene vil ligge over 2004-nivået i hvert fall fram til 2015. Det er for høyt til at de fattigste landa kan bygge opp eller holde lagrene på eit tilfredsstillende nivå. Samtidig fryktes det at antallet  som sulter, kommer til å stige fra 850 000 000 til 1 200 000 000 i løpet av de neste 7 årene. Hvor mange må ofres før mat blir en menneskerettighet, før alle får etter behov?

Finnes det vilje til å løse matvarekrisa?

Siden matvarekrisa virkelig eksploderte i internasjonale medier, er det blitt et obligatorisk tema for alle møter i G8, FN, EU og andre organisasjoner. Det har foreløpig resultert i mest prat over luksusmiddager, og lite vilje til handling. G8 ønsker seg et matpanel, og i EU drøftes det om de mest latterlige matvaredirektivene skal oppheves. En av de viktigste møtene som har vært til nå, er FAO-toppmøtet om mat i Roma i begynnelsen av juni der 180 land deltok. Under toppmøtet ble det undertegnet en samarbeidsavtale mellom FAO (FNs organisasjon for mat og landbruk), IFAD (Det internasjonale landbruksfondet) og AGRA (Alliansen for en grønn revolusjon i Afrika). Den siste organisasjonen er drevet fram av amerikanske stiftelser med støtte i agroindustrien. Mange, spesielt bondeorganisasjoner og frivillige organisasjoner, ser dette som en klar støtte til en satsing på en helt gal landbruksmodell og som støtte til storindustrien på bekostning av miljøet og fattige småbønder.

Det mest omstridte fra slutterklæringa til FN-toppmøtet var paragrafene om handelspolitikk. Det har blitt pekt på fra flere hold at den liberalistiske politikken som fremmes gjennom WTO og andre frihandelsavtaler er en viktig årsak til den akutte matvarekrisa. Det er ikke overraskende at medlemmene av Verdenshandelsorganisasjon gjentar sine ønsker og sin vilje til å fullføre WTO-forhandlingsrunden, som har pågått siden 2001 (også kalt Doha-runden) på en rask og vellykket måte. Men erklæringen går lengre, og sier: «Vi oppmuntrer det internasjonale samfunnet å fortsette sine bestrebelser på å liberalisere internasjonal handel med landbruksvarer ved å redusere handelshindringer og politikk som forstyrer markedet.»

Sjølv om det også kom noen positive signaler fra Roma-møtet, er hovedsida krystallklar. Verdens ledere vil ikke gjøre noe som truer markedsmakten til de store agrokapitalene. Matvarekrisa skal fortsatt løses med privatisering, storskala produksjon og deregulering. Dette vil istedenfor å løse krisa gjøre den enda dypere.

WTO-forhandlingene

Under WTO-forhandlingene i juli ble raskt både utviklingslandene og de som er hardest rammet av matvarekrisa, satt på gangen. WTO-sjefen Pascal Lamy samlet USA, EU, Kina, India, Brasil, Australia og Japan for å forhandle, mens de resterende 146 medlemslandene ble holdt utafor. Pascal Lamy og de sju stormaktene kom med et forslag om tollkutt på 70 % for landbruksvarer med mer enn 75 % toll og et maksimalt tolltak på 100 %. I tillegg ble det åpnet for visse unntak, men med en høy kostnad hvis man tok de i bruk. Mange av u-landene var misfornøyde, og India var ikke villige til å anbefale forslaget.

Forhandlingene ble brutt etter at det ikke ble enighet om ordningen «spesielle sikkerhetsmekanismer» (SSM). Hensikten med SSM var å gi u-landene en mulighet til å heve tollen på mat hvis importen skulle øke kraftig eller prisene på verdensmarkedet skulle falle brått. U-landene sammen med India ønsket en lavere terskel for når man kunne bruke denne ordningen, enn hva som var i forslagsteksten. USA sammen med de eksportledende landa ville ha en høyere terskel.

Hadde avtaleforslaget blitt vedtatt, ville det skapt stor usikkerhet for framtida til millioner av småbønder i verden. I Norge anslo Bondelaget at så mye som 40 000 årsverk kunne forsvinne de neste åra. Avtalen ville ha åpna nye store markeder for agrokapitalene, mens mange små og tollbeskytta bønder ville ha mista livsgrunnlaget sitt. Avtaleforslaget satte frihandel over den pågående matvarekrisa. Forslaget ville gjort det vanskeligere for fattige land å opprettholde egen matproduksjon. Det igjen ville gjort de svært sårbare for økende matvare-priser, noe som ville ha ramma de aller fattigste.

Mat er en menneskerettighet

Alternativet til politikken til FN, EU, USA og WTO er å virkelig anerkjenne mat som en menneskerettighet. Da vil man ikke bare ha muligheten til å løse den akutte krisa, men også den langsiktige krisa. Det å anerkjenne at mat er en menneskerettighet, er noe mer enn å skrive det på et papir, og la markedskreftene forsøke å levere. Kapitalismen og markedskreftene har ikke klart å løse denne fordelingskrisa, den har bare vokst seg verre og verre for hvert tiår med det rådende økonomiske systemet. Å anerkjenne menneskets rett til et velbalansert og sunt kosthold er fullt mulig med dagens befolkningsstørrelse og produksjonskapasitet. De fleste land har i dag nok land, vann og klimaforhold til å kunne fø sin egen befolkning. I tillegg finnes også i stor grad den nødvendige kunnskapen til å etablere et variert og bærekraftig landbruk.

Men: I store deler av verden okkuperes den beste matjorda av produkter retta mot eksportmarkedet. Matjord som burde ha gått til å utføre oppgave nummer en, nemlig å sikre befolkningen mat. Det er behov for at denne jorda eksproprieres og reorganiseres for å produsere mat til befolkningen. En slik jordreform må ikke bare omorganisere jord fra store kapitaleiere til kooperative bønder, men må også støttes opp med infrastruktur, hus, elektrisitet, finansiell og teknisk støtte.

En fungerende jordreform vil kunne gi trygghet rundt matproduksjonen som sikrer at den kan bli solgt til rettferdige priser og gitt rettferdige inntekter til bøndene. Men å innføre et slikt system innebærer å bryte med kapitalismen både ideologisk og økonomisk. Det vil bety at kapitalismen blir utestengt fra en varetype som alle mennesker må forholde seg til. Ved å sosialisere mat vil du også begynne å sosialisere hele samfunnet. Og kravet om profitt framfor mennesker vil bli satt helt tilside, til fordel for et samfunn der man produserer mat etter evne og fordeler det etter behov.

---

Haiti

Haiti er et land som dyrket 95 % av sin egen ris for tjue år siden. Risbøndene mottok ikke subsidier, men var beskytta av tollregler. Da Haiti i 1995 måtte låne penger av IMF, krevde IMF at Haiti måtte kutte tollen på importert ris fra 35 % til 3 %. Resultatet var at billigere amerikansk ris ble solgt til halvparten av prisen på haitisk ris. I dag er ¾-deler av risen som blir spist på Haiti fra USA. Haiti må regnes blant de landa som har blitt hardest rammet av den økende risprisen. Parlamentet valgte, på grunnlag av krisa, å kaste landets statsminister Jacques-Edouard Alexis i april og har siden nektet å godkjenne president René Prévals forslag til etterfølgere.

 

Filippinene

Filippinene er en av verdens største risimportører. Landet har hatt store utfordringer med å få tilgang på nok ris. Fillppinene har vært en av landa som har tilbudt overpris på ris for å opprettholde nødvendig tilgang på mat det siste året. Disse kjøpene har vært såpass store at de forsterker den allerede store prisveksten. Samtidig er Kina på offensiven i filippinsk landbruk. Et forsøk fra et kinesisk firma om leie filippinsk jord ble satt på vent etter større protester i februar.

Noter:

1. Med varens sammensetning mener jeg sammensettinga av produksjonsmidler, råvarer og arbeidskraft. 2. http://www.regjeringen.no/nb/dep/lmd/aktuelt/nyheter/2008/jul-08/mat-mener-biodrivstoff-harskyld-i-matva.html?id=520756

Kilder:

– Double Jeopardy: Responding to High Food and Fuel Prices (Dokument laget av Verdensbanken i forbindelse med G8 Hokkaid-Toyako- møte) – Food and Finance by Stan Goff http://www.insurgentamerican.net – FAO: Food Outlook http://www.fao.org – The World Food Crisis, Sources and Solutions, av Fred Magdoff. Monthly Review 2008 http://www.monthleyreview.org/08050magdoff.php – Ian Angus: Food Crisis http://www.socialistvoice.ca/?p=274

Hver dag dør 18 tusen barn på grunn av mangel på mat eller feilernæring. Nærmere 3 milliarder mennesker – nesten halvparten av jordas befolkning – vet ikke om de idag blir mette.
Men: Det er nok mat i verden.

41 land står på FAOs liste over land som trenger hjelp utenfra for å løse matvarekrisa.
Men: De fleste land har nok dyrkbar jord, vann og egnet klima til å produsere mat i.

Aksjonærene til Yara gleder seg. Fortjenesten på aksjene deres etter første kvartal 2008 var dobbelt så mye verdt som ett år før.

Det er et opprør på gang fordi «vårt» økonomiske system, ikke brødfør menneskene.
Politi og militære settes inn og skyter de sultende.

De spiser sandkaker på Haiti. De er ikke som våre til jul.

«For fæl er Hungers Rædsel selv for Døden.
Af skræk den klodset, seent kun ender Nøden.
De Stakkler have ikke Kraft engang,
at puste ud saa Aandens Lænker sprang.
De tære maae paa Mavens egne Hinder,
paa Blodets Farvestof til det forsvinder.
Først da, som Røgen i en blikstil Qvel
hensvæver sukløs Hungerpiintes Sjel
i ubestemt Secund, som ei tilhører
det Liv, som endes, ei begyndte Død.
Selv Sjelen synes døe i Hungersnød:
sin Tanke ei mod Himmelen den fører:
den eet med Støvets er: den er kun: Brød.
Og der er Brød, mens døe maae Jordens Slægter;
thi Den, som eier det, ved Loven negter.
Der findes Brød for Millioner; men
det efter Loven kun kan mætte Een.
Der gives Korn, men under Laas og Lukke,
og Prisen stiger jevnt med Folkets Sukke.
Fra toppet Alpekrands af Rug og Byg
af Havre gaaer en appenninisk Ryg
til hvide Hvedeætna, som i hede
Forraadnelse jo ryger allerede.
Thi bedre er Beholdningens Forliis
end Skjeppes Salg til Skillings Underpriis.
Saa Monopolet vil, – den Magt, som Jorden
har knuget til den nu er Dødens vorden,
– det Enevælde, som i hvad Gestalt
det viser sig: som Konge eller Puger,
som Haandværksmand, der Laugets Særret bruger,
har Liv og Frihed over Jorden qvalt.»

 

(Henrik Wergeland: De Sidste Kloge, Farce Af Siful Sifada. Åpningsreplikken til Hilal)

Rødt! nr 1/08 skriver Gudrun Kløve Juuhl (GKJ) i artikkelen «Om feminismen og venstresida»: «Problemet er at det held ikkje med å føla seg fram til kva det arbeidande folket meiner på same måten som med dei multihandikappa på institusjonen Ericsson skildrar som ein utopi.» Seinere skriver hun at hennes påstand er at vi må akseptere motsetninger og uenigheter, at leiinga i partiet alltid vil ha andre interesser enn medlemmene, at det må dannes motmakt og utfordre hegemonier …

Først må jeg si at det virker som GKJ leser Kjersti Ericsson (KE) som fanden leser bibelen. Jeg kan ikke klare å lese KE verken i artikkelen «Mary Wollstonecrafts dillemma» eller i noen av bøkene hennes at hun hevder at vi kan lytte oss bort fra verken klasse- eller kjønnsmotsetninger. Tvert i mot er det slike motsetninger hun legger til grunn og drøfter hvordan vi som revolusjonær bevegelse kan jobbe for å endre.

Partiet Rødt har satt seg som mål å være et revolusjonært parti med proletarisk samfunnsomveltning som strategisk mål. Det stiller krav til medlemmene å arbeide for å forene de som kan forenes i klassekamp som kjønnskamp (og andre motsetninger).

Ungdommen er utålmodig, og det må og skal den være. Å gi plass for ungdommen og særlig de unge kvinnene er å være på parti med framtida. Men det er noen underliggende strømninger i dette som jeg synes det er verdt å skrive noen ord om i denne forbindelsen.

GKJ skriver:
«Ei sak er dei nemnde talar- og kvinnerollene. Ei anna sak er tanken om det styrkjande kvinnekollektivet og det underliggjande premisset; åleine vågar ikkje kvinner, men saman er me sterke. Difor vert heller ikkje kvinner oppmoda til å våge åleine. I partiet Raudt skal kvinner læra å halde innleiingar gjennom å skriva dei saman med eldre og meir erfarne, kvinner skal læra å tala gjennom å ytre tankane sine i gruppediskusjonar som sida vert oppsummerte av nokon andre, kvinner skal læra å skrive politiske tekstar gjennom å gjera det saman med andre, slik at kontroversane vert tekne før
ein kjem ut i ålmenta. Denne måten kjennest sikkert trygg og god, i alle fall for dei som får innta rollene som dei erfarne, dei som veit korleis det er bra å skriva, men det er ikkje slik ein skapar nye kvinnelege leiarar.»

GKJ oppfatter den kollektive måten kvinner i Rødt har utviklet, som å inneha to underliggende premiss: at kvinner ikke våger alene og et kontrollregime som sikrer at uenigheter ikke kommer ut til allmenn diskusjon.

Jeg har en annen inngangsvinkel til dette. Den har følgende bærebjelker:

• Kvinner blir undertrykt (også i Rødt) som kjønn og hersketeknikkene virker både overfor hver enkelt og for alle.
• Kvinners virkelighet er ikke malen for det «normale» livet. Ikke som individ og ikke som kjønn.
• Kvinnelige revolusjonære som reiser diskusjoner og stiller paroler, som møter motbør og motstand enten innad i partiet eller i for eksempel en fagforening, vil ha større gjennomslag hvis det er flere som støtter og argumenterer for det samme standpunktet.
• Nettverk og kollektiv har siden kvinnene begynte organisert kamp for likestilling og kvinnefrigjøring, møtt motstand hos «fiender» av alle slag. Og har betydd styrke for kvinnene som deltok.

Å gjøre ting i lag har vært og er en viktig, og etter min oppfatning god måte å jobbe på, om vi skal oppnå resultater. Arbeiderbevegelsen, kvinnebevegelsen, solidaritetsbevegelsen, interesseorganisasjoner osv. har alle dette som et av sine bærende prinsipper. Erfaringer gjennom historia gir gode grunner for å holde fast på kollektiv som basis for å utvikle og drive gjennom politiske, økonomiske og sosiale endringer.

At kvinnene i AKP/Rødt har valgt å kjempe fram kvinnekollektiver som redskaper i kampen for å bli synlige, skape egne rom, utvikle politikk osv er ut fra
erkjennelsen at kjønnskampen også foregår innad i enhver bevegelse og at det ikke er et hormon, men en sosial foreteelse som kan endres.

At det er en egen målsetting å få kvinneledere, er vi enige om. Men en leder er jo leder for noe eller noen. Og da er det en del ting som må være tilstede, blant andre ting disse:

• Lederen må være talskvinne for en sak, en retning, eller lignende
• Hun må evne å lytte og diskutere og forene for å fortsette å være leder.
• Hun må evne å samarbeide, gjøre endringer og lage kompromisser mellom ytterpunkter.
• Hun må evne å begeistre eller holde interessen oppe i en eller annen forstand.
• Hun må til sist oppnå resultater

Rødt har politiske ledere som er kvinner, det vil være lite tjenelig å usynliggjøre alle de kvinnene/jentene som er det i fagbevegelsen, i kvinnekampen, i kommunepolitikk osv

Eller mener GKJ en ener, ikke en leder, men en som tør å gå sin egen vei og kjempe for egne standpunkter på tvers og tross? Jeg leser artikkelen som argumentasjon for dette og utfordrer GKJ til å utdype standpunktet sitt.

Det er mange utfordringer for feministene både innafor og utafor Rødt, og det er gjennom diskusjoner om mål, saker og bevegelse, rommet og plassen blir til. Jeg tror det er viktig å diskutere undertrykking innad i bevegelsen, men mangelen på politiske saker, politisk diskusjon kan ikke erstattes av diskusjoner om form og innadventkritikk av kulturer.

Min erfaring er at gjennom diskusjon, utadretta arbeid, uenigheter, diskusjoner osv, osv skapte vi plass innad i AKP/RV for saken og kvinnene.

GKJ kan ha rett i at metoden hun beskriver som undertrykkende og kontrollerende, også kan oppleves sånn og kanskje også være det:

• Hvis den legger bånd på diskusjoner, undersøkelser, uferdige synspunkter og ikke gir rom for forskjellige ståsteder osv.
• Hvis de «gamle» som «eier», oppleves som våte dyner.

Jeg kjenner igjen den opplevelsen som beskrives, «Denne måten kjennest sikkert trygg og god, i alle fall for dei som får innta rollene som dei erfarne …»

Det gjør nok mange både kvinner og menn fordi en sjøl har vært i en slik situasjon. Hvor en har vært usikker, ikke hatt gode nok kunnskaper, usammenhengende argumentasjon eller rett og slett vært uenig.

I kvinnekollektivene ble det nettopp lagt vekt på hjelpe fram argumenter, utvikle kunnskap som ble alle til del. Stilen var og er definitivt ikke «å holde korta tett til brystet». En av mine beste erfaringer er fra «Kvinner på tvers» der Siri Jensen i en politisk kvinnealder har jobbet systematisk med å forene, løfte fram politisk saker som er viktige for kvinner, øke kunnskapen og organiserer fram bevegelse. Dette er en del av strategien i «tospissteorien», den kvinnelige og den mannlige arbeiderklassen.

Men det er ikke sånn i Rødt heller at når en ikke når fram med sine synspunkter, så er det noen andres skyld at det en sjøl står for ikke blir lagt til grunn eller satt ut i livet. Om du ikke får oppslutning om en sak, en metode, et synspunkt er det jo ikke noen andres ansvar å drive dine synspunkter/sak/metode videre.

 

Taran Anne Sæther 

Trusselen mot menneska sine mest grunnleggande behov får stadig større merksemd i desse dagar. Her kjem ei melding av ein artikkel av Fred Magdoff i Monthly Review for mai 2008 med tittelen «World Food Crisis – sources and solutions». Magdoff er professor emeritus i plante- og jordvitskap ved Universitetet i Vermont i Burlington, USA.

Den akutte matvarekrisen som har treft verda i 2008, kjem på toppen av ein krise av lengre utstrekning som har ført til at milliardar går svoltne og underernærte. Han ser nærare på korleis desse krisene verkar saman og slår fast at dei begge først og fremst kjem av at det produserast mat, fiber og no biodrivstoff for profitt.

Han nemner at FN reknar at 1 milliard av 6 milliardar menneske på jorda lir av kronisk svolt. Viss vi reknar med alle underernærte og dei som manglar kritisk viktige næringsstoff, så kjem talet opp i 3 milliardar, eller halvparten av folka i verda.

Det er ikkje mangel på produksjon som fører til dette. Sjølv i eit rikt land som USA er svolt eit stort problem. 35 millionar amerikanarar lever i hushald der dei ikkje er sikra nok og god nok mat. I fattige land kan mange svelte samstundes som det fins mykje mat som går til spille.

Han går så inn på seks hovudgrunnar til den akutte svoltkrisen som kjem av aukande matvareprisar. Eg seier ikkje meir om det fordi Jokke Fjeldstad har tatt det opp i ein egen artikkel.

Svoltkrisen har ført til mange reaksjonar som opprør frå folk og tiltak frå regjeringar for å bøte på krisen eller mangel på tiltak for å la marknaden løyse problema sjølv.

Den langsiktige jordbruks- og matvarekrisa, særlig i dei fattige landa, er endå viktigare og er grunnen til at den kortvarige krisen blir så alvorlig. Dette kjem for det første av at så mange bønder flytter til byane fordi dei blir drivne for jorda eller fordi dei ikkje kan leve av det. Mange blir då slumbuarar og 1 milliard av dei 3 som lever i byar, bur i slum.

Ein viktig årsak til denne folkevandringa frå jorda er dei nyliberale tiltaka som IMF, Verdsbanken og ein del NGOar har arbeidd for å sette ut i livet. For at den frie marknaden skal løyse alle problem, trekk regjeringane vekk stønader og støttetiltak til jordbrukarane. Det gjør at det blir mykje hardare å vere bønder.

Malawi har gått mot denne «visdommen» og tatt opp at subsidiar til gjødning og utsæd. Det har ført til at bøndene har kunne produsere meir mat. Det er ingen matvarekrise, og dei kan til og med eksportere ein del.

Dessutan driv ofte storbønder og agroforetak dei mindre bøndene frå jorda. Dei utvidar produksjonen sin og mekaniserar osb. Slik treng dei og mykje færre folk til å drive verksemda.

Dei tileignar seg enorme landområde, og tar monopol på sal av frø, gjødning, midlar mot skadedyr og foredlar jordbruksvarer for eksport eller sel dei frå nye, store supermarknader. Det tar og den lokale marknaden frå småbøndene.

Denne langvarige krisen blir stadig verre fordi bøndene er forgjelda, fordi dei store fortenestene blir tatt ut på omsetnadsleddet og etter foredling, fordi prisen på land blir drive opp av storselskap som kjøper store, flate område egna for industriell stordrift og fordi mykje jord blir tatt til anna bruk, til dømes konstruksjon av byar og fabrikkar, vegar osb.

Til slutt i artikkelen har Magdoff noen råd for korleis vi kan komme ut av desse krisene.

Artikkelen finn du på www.monthlyreview.org 

Terje Valen

 

 

 

 

 

Om forholdet mellom kunnskap og praksis, mellom viten og handling

«Fram til midten av 1930-tallet var det mange medlemmer av Kinas kommunistiske parti som var dogmatikere, og som i lang tid forkastet erfaringene fra den kinesiske revolusjonen. De benektet at «marxismen ikke er et dogme, men en rettleiing til handling», og slo folk i hodet med løsrevne ord og uttrykk fra marxistiske verker. Det var også flere medlemmer som var empirister. I lang tid holdt de seg bare til sine egne ufullstendige erfaringer, og forsto ikke hvor viktig teorien er for revolusjonær praksis. De så ikke på revolusjonen som en helhet. De arbeidet flittig, men i blinde. De feilaktige ideene hos disse to typene partimedlemmer, og særlig hos dogmatikerne, førte til veldige tap for den kinesiske revolusjonen fra 1931 til 1934, da kommunistene måtte gi opp alle sine baseområder i Sør-Kina og under Maos ledelse legge ut på den legendariske lange marsjen, som brakte dem til de tørre områdene i Nordvest-Kina. Likevel greide dogmatikerne, som ga seg ut for å være marxister, å forvirre svært mange av sine partikamerater. «Om praksis» blei skrevet for å avsløre de subjektivistiske feilene i form av dogmatisme og empirisme i partiet, og særlig de dogmatiske feilene, ut fra den marxistiske kunnskapsteorien. Artikkelen fikk tittelen «Om praksis» fordi den la hovedvekta på å avsløre den dogmatiske formen for subjektivisme, som nedvurderer praksis, og ble opprinnelig holdt som en forelesning på Den anti-japanske militære og politiske høgskolen i Yanan.»
(Note 1 fra den kinesiske utgiveren, juli 1937)

Materialismen før Marx undersøkte kunnskapsproblemet adskilt fra menneskets sosiale natur og adskilt fra dets historiske utvikling. Derfor var den ute av stand til å forstå at kunnskap er avhengig av samfunnsmessig praksis, det vil si at kunnskap er avhengig av produksjonen og klassekampen.

Marxistene ser framfor alt menneskets virksomhet i produksjonen som den mest grunnleggende praktiske virksomheten, den som er avgjørende for all annen menneskelig virksomhet. Menneskets kunnskaper avhenger først og fremst av dets virksomhet i den materielle produksjonen. Gjennom denne virksomheten begynner mennesket litt etter litt å forstå naturens fenomener, dens egenskaper og lover, og forholda mellom seg sjøl og naturen. Gjennom sin virksomhet i produksjonen begynner menneskene også litt etter litt å forstå, i større eller mindre grad, visse forhold som fins menneskene imellom. De kan ikke skaffe seg noen av disse kunnskapene på annen måte enn ved virksomhet i produksjonen. I et klasseløst samfunn gjør alle mennesker, som samfunnsmedlemmer, en felles innsats sammen med de andre samfunnsmedlemmene. De går inn i bestemte produksjonsforhold sammen, og er med i produksjonen for å dekke menneskenes materielle behov. I alle klassesamfunn går medlemmene av de forskjellige samfunnsklassene også inn i bestemte produksjonsforhold på forskjellige måter og er med i produksjonen for å dekke sine materielle behov. Dette er den viktigste kilden som menneskelig kunnskap utvikler seg fra.

Menneskets samfunnsmessige praksis er ikke innskrenket til virksomhet i produksjonen. Den tar mange andre former – klassekamp, politisk liv, vitenskapelig og kunstnerisk virksomhet. Kort sagt, som sosialt vesen deltar mennesket i alle sider av samfunnets praktiske liv. Dermed får menneskene i
forskjellig grad kunnskap om de forskjellige forholda mellom mennesker, ikke bare gjennom det materielle livet, men også gjennom det politiske og kulturelle livet (begge deler er nært knytta til det materielle livet). Av disse andre formene for samfunnsmessig praksis har særlig klassekampen i alle sine ulike former dyptgripende innflytelse på utviklinga av menneskenes kunnskaper. I et klassesamfunn lever alle som medlemmer av en særskilt klasse, og all slags tenkning, uten unntak, har klassepreg.

Marxister hevder at i menneskesamfunnet utvikler virksomheten i produksjonen seg steg for steg fra et lavere til et høyere nivå, og at derfor utvikler menneskenes kunnskaper, både om naturen og samfunnet, seg også steg for steg fra et lavere til et høyere nivå. Det vil si fra det overflatiske til det dype, fra ensidig til mangesidig. I en svært lang periode i historien har menneskene bare hatt mulighet til å forstå samfunnets historie på en ensidig måte. Det skyldes for det første at herskerklassene med sine fordommer alltid har forvrengt historien, og for det andre at omfanget av produksjonen var så lite at det begrenset menneskenes horisont. Det var først da det moderne proletariatet oppsto sammen med veldige produktivkrefter (storindustri), at mennesket
blei i stand til å nå fram til en omfattende, historisk forståelse av samfunnsutviklinga, og omforme denne kunnskapen til en vitenskap, den marxistiske vitenskapen.

Marxistene hevder at menneskenes samfunnsmessige praksis er det eneste kriteriet på om deres kunnskaper om den ytre verden er sanne. Det som skjer i virkeligheten, er at menneskenes kunnskaper bare blir bekreftet når de oppnår de resultatene de venter seg i løpet av sin samfunnsmessige praksis (materiell produksjon, klassekamp eller vitenskapelige eksperimenter). Hvis et menneske vil ha framgang i arbeidet sitt, det vil si oppnå de resultatene han venter seg, må han få ideene sine til å samsvare med lovene for den objektive ytre verden. Hvis ideene hans ikke samsvarer med virkeligheten, kommer han til å mislykkes i sin praksis. Etter å ha mislykkes, trekker han sine lærdommer av det og retter på ideene sine, for å få dem til å samsvare med lovene for den ytre verden. Slik kan han snu nederlag til framgang. Det er dette som er meninga med uttrykkene «nederlag er mor til framgang» og «av skade blir man klok». Den dialektisk-materialistiske kunnskapsteorien setter praksis i første rekke. Den hevder at menneskelig kunnskap ikke på noen måte kan skilles fra praksis, og tilbakeviser alle de feilaktige teoriene som nekter for at praksis er viktig eller skiller kunnskap fra praksis. Lenin sa: «Praksis står over (teoretisk) kunnskap, for den kan rose seg av å være ikke bare allmenngyldig, men også umiddelbart virkelig.» (2) Den marxistiske filosofien, den dialektiske materialismen, har to framtredende kjennetegn. Det ene er klassekarakteren: Den erklærer åpent at den dialektiske materialismen tjener proletariatet. Det andre er at den har praktisk karakter. Den understreker at teorien avhenger av praksis, at teorien bygger på praksis og i sin tur tjener praksis. Det er ikke subjektive følelser, men objektive resultater i samfunnsmessig praksis, som avgjør om hvilken som helst kunnskap eller teori er sann. Bare samfunnsmessig praksis kan være kriteriet på sannhet. Praksis som standpunkt er det første og grunnleggende standpunktet i den dialektisk-materialistiske kunnskapsteorien (3).

Men hvordan oppstår så den menneskelige kunnskapen fra praksis, og hvordan tjener den praksis i neste omgang? Dette blir klart hvis vi ser på kunnskapens utviklingsprosess.

I denne prosessen som praksis er, ser menneskene først bare hvordan ting ytrer seg, de enkelte sidene og den ytre sammenhengen mellom tingene. Ta for eksempel noen som kommer utafra til Yanan på studietur. De første par dagene ser de hvordan byen ligger, og gatene og husene i byen. De møter mye folk, går på mottakelser, kveldssammenkomster og massemøter, hører forskjellig slags prat og leser forskjellige dokumenter. Alt dette er tingene slik de ytrer seg, de enkelte sidene ved dem og den ytre sammenhengen mellom dem. Dette kalles erkjennelsens sansestadium, nemlig stadiet med sanseoppfatninger og inntrykk. Det vil si at disse forskjellige tingene i Yanan påvirker sanseorganene til medlemmene av studiegruppa, framkaller sanseoppfatninger og fører til at det oppstår mange inntrykk i hjernene deres, sammen med en grov skisse av den ytre sammenhengen mellom disse
inntrykkene: Dette er det første stadiet i erkjennelsen. På dette stadiet kan menneskene ennå ikke danne begreper, som går dypere, eller trekke logiske slutninger.

Etter som den samfunnsmessige praksisen fortsetter, vil ting som gir opphav til menneskenes sanseoppfatninger og inntrykk bli gjentatt mange ganger i praksisens løp. Så finner det sted ei plutselig endring (et sprang) i hjernen under erkjennelsesprosessen, og det blir dannet begreper. Begreper gjenspeiler ikke lenger bare tingene slik de ytrer seg, de enkelte sidene ved dem og den ytre sammenhengen mellom dem. De griper tingenes vesen, helheten og den indre sammenhengen mellom tingene. Det er ikke bare et kvantitativt, men også et kvalitativt skille mellom begreper og sanseoppfatninger. Når en går videre kan man ved hjelp av vurderinger og utledninger trekke logiske slutninger. Uttrykket «rynk panna så kommer du på en krigslist» i San Kuo Yen Yi (4), eller i dagligtalen, «la meg tenke over det», viser til at menneskene bruker begreper i hjernen til å vurdere og utlede ting. Dette er erkjennelsens annet stadium. Når medlemmene av studiegruppa har samlet forskjellige opplysninger og dessuten har «tenkt over dem», er de i stand til å felle den dommen at «kommunistpartiets politikk for den nasjonale enhetsfronten mot Japan er gjennomført, ærlig og oppriktig». Dersom de også har et oppriktig ønske om enhet for å berge nasjonen, kan de gå et steg videre fra denne vurderinga og trekke følgende slutning: «Den nasjonale
enhetsfronten mot Japan kan vinne fram.» Dette stadiet med å danne begreper, vurdere og utlede er det viktigste stadiet i hele prosessen med å få kunnskap om en ting. Det er stadiet med rasjonell kunnskap. Kunnskapens virkelige oppgave er å gå fra sansing til tenkning, steg for steg å nå fram til forståelse av de indre motsigelsene i objektive ting, å forstå hvilke lover som gjelder for dem og den indre sammenhengen mellom en prosess og en annen, det vil si å nå fram til logisk kunnskap. La oss gjenta: Logisk kunnskap skiller seg fra sansemessig kunnskap ved at sansemessig kunnskap holder seg til de enkelte sidene ved ting, hvordan de ytrer seg og den ytre sammenhengen mellom dem. Men den logiske kunnskapen tar et kjempesteg framover og når fram til helheten, tingenes vesen og den indre sammenhengen mellom ting og avdekker de indre motsigelsene i verden omkring oss. Derfor er den logiske kunnskapen i stand til å gripe tak i utviklinga av verden omkring oss som helhet, den indre sammenhengen mellom alle sidene ved den.

Den dialektisk-materialistiske teorien om kunnskapens utviklingsprosess, som bygger på praksis og går fra overflata til dypet, blei ikke utarbeidet av noen før marxismen oppsto. Den marxistiske materialismen løste dette problemet riktig for første gang: Den har påvist både materialistisk og dialektisk hvordan erkjennelsesbevegelsen stadig går dypere. Ved denne bevegelsen går menneskene i samfunnet framover fra sansemessig kunnskap til logisk kunnskap i en innfløkt praksis som stadig gjentar seg i produksjon og klassekamp. Lenin sa: «Abstraksjon av materien, av en naturlov, abstraksjonen av verdi osv., kort sagt alle vitenskapelige (riktige, alvorlige, ikke meningsløse) abstraksjoner, gjenspeiler naturen dypere, sannere og mer fullstendig.» (5) Marxismen-leninismen hevder at hvert av de to stadiene i erkjennelsesprosessen har sine egne kjennetegn. Kunnskap framtrer som sansemessig på det lavere stadiet og logisk på det høyere stadiet, men begge er stadier i en helhetlig erkjennelsesprosess. Det sansemessige og det rasjonelle er kvalitativt forskjellig, men de er ikke skilt fra hverandre. De forener seg på grunnlag av praksis. Vår praksis beviser at det som vi oppfatter med sansene ikke kan bli forstått med en gang, og at bare det vi forstår kan oppfattes dypere. Sansing løser bare problemet med hvordan ting ytrer seg. Bare teori kan løse problemet om deres vesen. Å løse begge disse problemene kan ikke skilles det aller minste fra praksis. Den som vil få kjennskap til en ting, kan ikke gjøre det på noen annen måte enn ved å komme i kontakt med den, det vil si å leve (praktisere) i dens miljø. I føydalsamfunnet var det umulig å kjenne lovene for det kapitalistiske samfunnet på forhånd, for kapitalismen hadde ikke oppstått ennå, og den relevante praksisen mangla. Marxismen kunne bare oppstå som produkt av det kapitalistiske samfunnet. I epoken med frikonkurransekapitalisme kunne ikke Marx på forhånd ha konkret kjennskap til visse
lover som er særegne for den imperialistiske epoken. For imperialismen, det siste stadiet i kapitalismen, hadde ikke oppstått ennå, og den praksisen som skulle til, mangla. Først Lenin og Stalin kunne ta på seg denne oppgaven. Når vi ser bort fra at de var geniale, var årsaken til at Marx, Engels, Lenin og Stalin kunne utarbeide teoriene sine, i hovedsak at de sjøl tok del i praksis i klassekampen og vitenskapelige eksperimenter på sin tid. Uten dette vilkåret kunne ikke noe geni ha lykkes. Uttrykket: «Den lærde veit alt om hele den vide verden uten å gå utafor døra» var bare tomt snakk før i tida, da teknologien ikke var utvikla. Selv om dette uttrykket kan gjelde i vår tid med utvikla teknologi, er de som virkelig har personlig kunnskap, alle de menneskene over hele
den vide verden som driver praksis. Og det er først når de har fått «vite» noe gjennom praksis, og når kunnskapen deres har nådd fram til «den lærde» gjennom det skrevne ord og tekniske hjelpemidler, at «den lærde» indirekte kan «vite alt om hele den vide verden». Dersom du vil ha kjennskap til en bestemt ting eller ei bestemt gruppe av ting direkte, må du være med sjøl i den praktiske kampen for å forandre virkeligheten, for å forandre den tingen eller den gruppa av ting. Det er bare slik du kan komme i kontakt med tingene slik de ytrer seg. Bare ved å være med sjøl i den praktiske kampen for å forandre virkeligheten, kan du avdekke det vesentlige ved den tingen eller gruppa av ting og forstå dem. Dette er veien til kunnskap. I virkeligheten går alle den veien, sjøl om noen som bevisst forvrenger sannheten, hevder det motsatte. Den latterligste personen i verden er «allviteren» som snapper opp litt tilfeldig og overflatisk kunnskap, og utroper seg sjøl til «verdens fremste autoritet». Dette viser bare at han har feilvurdert seg sjøl. Kunnskap er et spørsmål om vitenskap, og ikke den minste uærlighet eller sjøltilfredshet er tillatt. Det som trengs er avgjort det motsatte – ærlighet og beskjedenhet. Hvis du vil ha kunnskap, må du være med i praksisen for å forandre virkeligheten. Hvis du vil vite hvordan ei pære smaker, må du forandre pæra ved å spise den sjøl. Hvis du vil ha kjennskap til hvordan atomet er oppbygd og hvilke egenskaper det har, må du gjøre fysiske og kjemiske eksperimenter for å endre atomets tilstand. Hvis du vil ha kjennskap til revolusjonens teori og metoder, må du delta i revolusjonen. All ekte kunnskap springer ut fra direkte erfaring. Men ingen kan ha direkte erfaring med alt. I virkeligheten kommer det meste av kunnskapene våre fra indirekte erfaring, for eksempel all kunnskap fra tidligere tider og fremmede land. For forfedrene våre og for utlendinger var – eller er – slike kunnskaper et spørsmål om direkte erfaring. Disse kunnskapene er pålitelige dersom kravet om «vitenskapelig abstraksjon» som Lenin snakka om, blei – eller blir – oppfylt i den direkte erfaringa deres, og dersom den objektive virkeligheten er vitenskapelig gjenspeilt. Ellers er de ikke pålitelige. Derfor består menneskenes kunnskaper bare av to deler, den som kommer fra direkte erfaring og den som kommer fra indirekte erfaring. Videre er det som er indirekte erfaring for meg, direkte erfaring for andre. Sett under ett kan altså ikke kunnskap av noe slag skilles fra direkte erfaring. All kunnskap springer ut av at menneskene sanser den objektive ytre verden gjennom de fysiske sanseorganene sine. Den som nekter for dette, den som nekter for at all kunnskap springer ut fra direkte erfaring, eller nekter for at en sjøl må delta i den praksisen som forandrer virkeligheten, er ikke materialist. Det er derfor «allviteren» er latterlig. Et gammelt kinesisk ordtak sier: «Hvordan kan du fange tigerunger uten å gå inn i tigerens hule?» Dette ordtaket gjelder for menneskenes praksis, og det gjelder også for kunnskapsteorien. Det kan ikke finnes kunnskap løsrevet fra praksis.

For å klargjøre den dialektisk-materialistiske erkjennelsesbevegelsen som oppstår på grunnlag av den praksisen som forandrer virkeligheten – for å klargjøre hvordan erkjennelsesbevegelsen gradvis går dypere – skal jeg gi noen flere konkrete eksempler.

Når det gjelder kunnskap om det kapitalistiske samfunnet, var proletariatet bare i det sansende stadiet av erkjennelsen i den første perioden av praksisen sin, perioden med maskinknusing og spontan kamp. Proletariatet kjente bare noen av sidene og den ytre sammenhengen mellom måtene kapitalismen ytret seg på. Dengang var proletariatet fortsatt en «klasse i seg sjøl». Men da det nådde fram til den andre perioden av praksisen sin, perioden med bevisste og organiserte økonomiske og politiske kamper, blei proletariatet i stand til å forstå det kapitalistiske samfunnets vesen, utbyttingsforholda mellom samfunnsklassene og sin egen historiske oppgave. Proletariatet kunne forstå dette fordi det hadde sin egen praksis, og erfaring fra langvarig kamp. Det var Marx og Engels som vitenskapelig oppsummerte denne erfaringa i all sin bredde, og skapte den marxistiske teorien for å skolere proletariatet. Det var da proletariatet blei en «klasse for seg sjøl».

På samme måte var det med det kinesiske folkets kunnskap om imperialismen. Det første stadiet var preget av overflatisk, sanse-messig kunnskap. Dette viste seg i de vilkårlige kampene mot alle utlendinger, som Bevegelsen for det himmelske Taipingkongedømmet (6), Yi Ho Tuan-bevegelsen (7) og så videre førte. Det var først i det andre stadiet at det kinesiske folket nådde fram til rasjonell kunnskap, forsto imperialismens indre og ytre motsigelser, og
den vesentlige sannheten at imperialismen hadde gått i forbund med kompradorklassen (8) og føydalklassen i Kina for å undertrykke og utbytte de store massene av det kinesiske folket. Denne kunnskapen oppsto i tida omkring 4. mai-bevegelsen i 1919 (9). La oss så ta for oss krigen. Dersom de som leder en krig mangler krigserfaring, vil de til å begynne med ikke forstå de dypere lovene som gjelder for å lede en bestemt krig (slik som vår bonderevolusjonære krig det siste tiåret). Den første tida vil de bare oppleve en god del kamper og dessuten lide mange nederlag. Men disse erfaringene (erfaringene fra slag de har vunnet og særlig fra slag de har tapt) setter dem i stand til å forstå den røde tråden gjennom hele krigen, nemlig lovene for denne bestemte krigen, og til å forstå dens strategi og taktikk. Da kan de lede krigen med sjøltillit. Dersom kommandoen blir overlatt til en uerfaren person på et slikt tidspunkt, må han også lide en god del nederlag (samle erfaring) før han kan forstå krigens virkelige lover.

«Jeg er ikke sikker på om jeg kan klare det.» Vi hører ofte dette når en kamerat nøler med å påta seg et oppdrag. Hvorfor er han usikker på seg sjøl? Fordi han ikke har noen systematisk forståelse av innholdet i oppdraget og hva det innebærer, eller fordi han har hatt lite eller ingen kontakt med slikt arbeid. Derfor kjenner han ikke de lovene som styrer det. Når han har analysert i detalj karakteren av oppdraget og hva det innebærer, kommer han til å være mer
sikker på seg sjøl og være villig til å ta det på seg. Hvis han bruker litt tid på jobben og skaffer seg erfaringer, og hvis han er den typen som er villig til å sette seg inn i ting med åpent sinn, og ikke en som går løs på problemer subjektivt, ensidig og overflatisk, så kan han sjøl trekke slutninger om hvordan han skal gjøre jobben og utføre oppdraget med mye større mot. Det er bare de som er subjektive, ensidige og overflatiske når de går løs på problemer, som sjøltilfreds begynner å gi ordrer og direktiver i samme øyeblikk de kommer fram til et nytt sted. De vurderer ikke omstendighetene, ser ikke helheten (historia og den nåværende situasjonen i sin helhet), og kommer ikke fram til det vesentlige (tingenes karakter og den indre sammenhengen mellom ulike ting). Slike folk er nødt til å gå på trynet.

Vi kan altså se at det første steget i erkjennelsesprosessen er å komme i kontakt med tingene i verden utafor oss sjøl. Dette hører til sansestadiet. Det andre steget er å sammenfatte opplysningene fra sanseerfaringa ved å ordne og bearbeide dem. Dette hører til stadiet med å danne begreper, bedømme og utlede. Det er bare når opplysningene fra sanseerfaringa er svært rikholdige (ikke består av bruddstykker) og svarer til virkeligheten (ikke er innbilte) at
de kan være grunnlaget for å utforme riktige begreper og teorier.

Her må to viktige poenger framheves. Det første er nevnt før, men vi må gjenta det her. Det er at rasjonell kunnskap er avhengig av sansemessig kunnskap. Den som tror at rasjonell kunnskap ikke behøver å utledes fra sansemessig kunnskap, er idealist. Fra filosofiens historie kjenner vi den
«rasjonalistiske» skolen, som bare anerkjenner at fornuften eksisterer og ikke erfaringa, og som derfor tror at bare fornuften er pålitelig, mens sanseerfaringa ikke er det. Feilen denne skolen gjør, er at den snur tingene på hodet. Det rasjonelle er pålitelig nettopp fordi det springer ut av sanseoppfatninger. Ellers ville det være som vann uten kilde, som et tre uten røtter, noe subjektivt, noe en har funnet på sjøl og noe upålitelig. Når det gjelder rekkefølgen i erkjennelsesprosessen, kommer sanseerfaring først. Vi understreker betydninga av samfunnsmessig praksis i erkjennelsesprosessen nettopp fordi bare samfunnsmessig praksis kan gi opphav til menneskelig kunnskap. Og bare det kan føre til at mennesket
begynner å skaffe seg sanseerfaringer fra den objektive verden. For den som lukker øynene, tetter igjen ørene, og stenger seg sjøl helt ute fra den objektive verden, finnes ingen kunnskap. Kunnskap begynner med erfaring – dette er materialismen i kunnskapsteorien.

Det andre poenget er at kunnskap må utdypes, at det sansemessige kunnskapsstadiet må utvikles til det rasjonelle stadiet – dette er dialektikken i kunnskapsteorien (10). Å tro at kunnskap kan stoppe på det lavere, sansemessige stadiet, og at bare sansemessig kunnskap er pålitelig mens rasjonell kunnskap ikke er det, ville være å gjenta den historiske «empirisme»-feilen. Feilen med denne teorien er at den ikke forstår at opplysningene fra sanseerfaringa bare er ensidige og overflatiske, sjøl om de gjenspeiler visse kjensgjerninger i den objektive verden (her snakker jeg ikke om idealistisk empirisme, som begrenser erfaringene til såkalt sjølgransking). Den forstår ikke at de gjenspeiler tingene ufullstendig og ikke deres vesen. For å gjenspeile en ting fullstendig og som helhet, for å gjenspeile tingens vesen, for å gjenspeile de indre lovene i den, er det nødvendig å bearbeide de rike
opplysningene fra sanseerfaringa gjennom tankearbeid, skille det uvesentlige fra det vesentlige, fjerne det usanne og ta vare på det sanne, gå fra det ene til det andre og fra det ytre til det indre for å utforme et system av begreper og teorier – det er nødvendig å gjøre et sprang fra sansemessig til rasjonell
kunnskap. Slik bearbeidet kunnskap er ikke tommere eller mer upålitelig. Tvert imot, det som er bearbeidet vitenskapelig i erkjennelsesprosessen på grunnlag av praksis, gjenspeiler, som Lenin sa, den objektive virkeligheten dypere, sannere og mer fullstendig. Det er nettopp dette vulgære «praktikere» ikke forstår. De setter erfaring høyt, men forakter teori. Derfor kan de ikke ha oversikt over en hel objektiv prosess. De mangler klar styring og langsiktige perspektiver, og blir sjølgode av tilfeldig framgang og glimt av sannheten. Hvis slike folk leder en revolusjon, kommer de til å føre den inn i ei blindgate.

Rasjonell kunnskap avhenger av sansemessig kunnskap, og sansemessig kunnskap må utvikles videre til rasjonell kunnskap – dette er den dialektisk-materialistiske kunnskapsteorien. I filosofien forstår verken «rasjonalismen» eller «empirismen» kunnskapens historiske eller dialektiske natur. Sjøl om hver av disse skolene inneholder ei side av sannheten (her snakker jeg om materialistisk, ikke idealistisk rasjonalisme og empirisme), tar begge feil når det gjelder kunnskapsteorien som helhet. Den dialektisk-materialistiske kunnskapsbevegelsen fra det sansemessige til det rasjonelle gjelder både for en mindre erkjennelsesprosess (for eksempel kunnskap om en enkelt ting eller oppgave) og for en større erkjennelsesprosess (for eksempel kunnskap om et helt samfunn eller en revolusjon).

Men kunnskapsbevegelsen slutter ikke med det. Dersom den dialektisk-materialistiske kunnskapsbevegelsen skulle stoppe ved rasjonell kunnskap, ville bare halve problemet være løst. Og det ville bare være den minst viktige halvparten sett fra den marxistiske filosofiens synspunkt. Den marxistiske filosofien hevder at det viktigste problemet ikke ligger i å forstå lovene for den objektive verden slik at en blir i stand til å forklare den, men i å bruke kunnskapene om disse lovene aktivt for å forandre verden. Fra et marxistisk synspunkt er teorien viktig, og dette er uttrykt fullt ut i Lenins ord: «Uten revolusjonær teori kan det ikke bli noen revolusjonær bevegelse.» (11) Men marxismen understreker hvor viktig teorien er nettopp fordi, og bare fordi, teorien kan rettleie handling. Hvis vi har en riktig teori, men bare prater om den, legger den på hylla og ikke omsetter den i praksis, får teorien ingen betydning, uansett hvor god den er. Kunnskap begynner med praksis. Teoretiske kunnskaper oppnås gjennom praksis, og må deretter vende tilbake til
praksis. Kunnskapens aktive rolle kommer ikke bare til uttrykk i det aktive spranget fra sansemessig til rasjonell kunnskap, men – og dette er enda viktigere – den må komme til uttrykk i spranget fra rasjonell kunnskap til revolusjonær praksis. Kunnskapene om verdens lover må tilbakeføres til praksis for å forandre verden. De må brukes på ny i praksis i produksjonen, i praksis i den revolusjonære klassekampen og den revolusjonære nasjonale kampen og i praksis i vitenskapelige eksperimenter. Dette er prosessen med å prøve og utvikle teorien, fortsettelsen av hele erkjennelsesprosessen. Spørsmålet om hvorvidt teorien svarer til den objektive virkeligheten er ikke fullstendig løst, og lar seg heller ikke løse fullt ut i kunnskapsbevegelsen fra det sansemessige til det rasjonelle, som er nevnt ovenfor. Den eneste måten å løse dette problemet fullstendig på, er å føre rasjonell kunnskap tilbake til samfunnsmessig praksis, omsette teorien i praksis, og se om den kan føre til de resultatene en har tenkt. Mange naturvitenskapelige teorier blir holdt for å være sanne, ikke bare fordi de blei sett på som sanne da naturvitenskapsmennene utforma dem, men fordi de er blitt stadfesta i vitenskapelig praksis
seinere. På samme vis blir ikke marxismenleninismen holdt for å være sann bare fordi den blei sett på som sann da den blei vitenskapelig utforma av Marx, Engels, Lenin og Stalin, men fordi den er blitt stadfesta i seinere praksis med revolusjonær klassekamp og revolusjonær nasjonal kamp. Den dialektiske materialismen er allmenngyldig fordi ingen kan slippe unna dens rike når de driver praksis. Den menneskelige kunnskapens historie viser oss at sannhetsinnholdet i mange teorier er ufullstendig, og at dette blir retta på ved å prøve dem i praksis. Mange teorier er feilaktige, og det er ved å prøve dem i praksis at feilene blir retta. Dette er grunnen til at praksis er kriteriet på sannhet, og at «livet og praksis må være det første og grunnleggende standpunktet i kunnskapsteorien» (12). Stalin har uttrykt dette godt: «Teorien blir formålsløs om den ikke knyttes sammen med revolusjonær praksis, akkurat som praksis famler i blinde hvis dens vei ikke blir opplyst av revolusjonær teori.» (13)

Er kunnskapsbevegelsen avslutta når vi kommer så langt? Svaret vårt er: Det er den, og likevel er den ikke det. Når mennesker i et samfunn kaster seg inn i praksis for å forandre en bestemt objektiv prosess (enten det er i naturen eller samfunnet) på et bestemt stadium i utviklinga, fører gjenspeilinga av den objektive prosessen i bevisstheten deres, og utøvelsen av deres egen subjektive virksomhet, til at de kan heve kunnskapene sine fra det sansemessige
til det rasjonelle. De kan utarbeide ideer, teorier, planer eller programmer som stort sett samsvarer med lovene for denne objektive prosessen. Så omsetter de disse ideene, teoriene, planene eller programmene i praksis i den samme objektive prosessen. Og hvis de kan nå måla de har satt seg, det
vil si hvis de kan sette ut i livet de ideene, teoriene, planene eller programmene som de hadde utforma på forhånd, helt eller i grove trekk i den samme praktiske prosessen, så kan vi se på kunnskapsbevegelsen som avslutta for denne bestemte prosessen. I prosessen for å forandre naturen kan vi for eksempel se på fullføringa av en anleggsplan, stadfesting av en vitenskapelig hypotese, framstilling av et redskap eller innhøsting av ei avling. I prosessen for å forandre samfunnet kan vi for eksempel se på seier for en streik, seier i en krig eller oppfyllelsen av en utdanningsplan. Alt dette kan vi se på som å nå de mål en har satt seg. Men stort sett blir menneskenes opprinnelige ideer, teorier, planer eller programmer sjelden gjennomført uten endringer. Dette gjelder både i praksisen for å forandre naturen og for å forandre samfunnet. Det skyldes at mennesker som er opptatt med å forandre virkeligheten, vanligvis er underkasta tallrike begrensninger. De blir ikke bare begrensa av de vitenskapelige og teknologiske vilkåra, men også av utviklinga av den objektive prosessen sjøl, og av i hvilken grad denne prosessen er kommet åpent til uttrykk (de ulike sidene og det vesentlige ved den objektive prosessen er ennå ikke blitt fullstendig klarlagt). I en slik situasjon blir vanligvis ideer, teorier, planer eller programmer endra delvis, og noen ganger til og med fullstendig, på grunn av at uforutsette omstendigheter blir oppdaga i løpet av praksisen. Det vil si, det hender at de opprinnelige ideene, teoriene, planene eller programmene enten helt eller delvis ikke samsvarer med virkeligheten, og er fullstendig eller delvis uriktige. I mange tilfeller må en mislykkes mange ganger før det lykkes å rette på feilaktig kunnskap og bringe kunnskapene i samsvar med lovene for den objektive prosessen, slik at det subjektive kan omformes til det objektive, eller med andre ord, før en kan få de resultatene i praksis som en har venta seg. Men når en er kommet så langt, uansett hvordan, kan en se på den menneskelige kunnskapsbevegelsen som fullført når det gjelder en bestemt objektiv prosess på et bestemt utviklingsstadium.

Men når det gjelder det at prosessen går framover og utvikler seg, så er ikke den menneskelige kunnskapens bevegelse avslutta. Alle prosesser, enten de foregår i naturen eller samfunnet, går framover og utvikler seg som følge av de indre motsigelsene og kampene i prosessen, og den menneskelige
kunnskapsbevegelsen må også gå framover og utvikle seg sammen med dem. Når det gjelder samfunnsmessige bevegelser, må ikke ekte revolusjonære ledere bare være flinke til å rette på ideene, teoriene, planene eller programmene sine når det blir oppdaga feil, som jeg alt har sagt. Når en bestemt objektiv prosess har gått framover og gått over fra ett utviklingsstadium til et annet, må de også være flinke til å få seg sjøl og alle andre revolusjonære til å følge med prosessen framover, og forandre sin egen subjektive kunnskap i samsvar med dette. Det vil si at de må sikre at forslaga om nye revolusjonære oppgaver og nye arbeidsprogrammer samsvarer med de nye endringene i situasjonen. I en revolusjonær periode forandrer situasjonen seg svært raskt. Dersom kunnskapene til de revolusjonære ikke holder tritt med endringene i situasjonen, er de ikke i stand til å lede revolusjonen fram til seier. 

Men ofte sakker tenkninga etter virkeligheten. Dette kommer av at menneskets innsikt er begrensa av tallrike samfunnsmessige vilkår. Vi bekjemper stribukker i de revolusjonære rekkene som ikke greier å følge med i tenkninga si når de objektive omstendighetene forandrer seg. Historisk har dette kommet til uttrykk som høyreopportunisme. Disse menneskene forstår ikke at kampen mellom motsetninger allerede har drevet den objektive prosessen
framover, mens kunnskapene deres har stoppa på det gamle stadiet. Dette kjennetegner tenkninga til alle stribukker. Tenkninga deres er skilt fra samfunnsmessig praksis, og de kan ikke marsjere i spissen for å lede samfunnsvogna. De blir rett og slett hengende etter, klager over at den går for fort, og prøver å trekke den tilbake eller snu den i motsatt retning.

Vi bekjemper også «venstre»-frasemakeri. «Venstre»-tenkninga hopper over et bestemt utviklingsstadium i den objektive prosessen. Noen ser på fantasiene sine som sannheter, mens andre strever for å virkeliggjøre et ideal i dag som bare kan virkeliggjøres i framtida. De stiller seg fremmed overfor
den løpende praksisen til flertallet av folket, og overfor dagens virkelighet. I handling framstår de som eventyrere.

Idealisme og mekanisk materialisme, opportunisme og eventyrpolitikk er alt sammen kjennetegna av at det er ei kløft mellom det subjektive og det objektive, av at kunnskap er skilt fra praksis. Den marxist-leninistiske kunnskapsteorien, som er kjennetegna av vitenskapelig samfunnsmessig praksis, må nødvendigvis kjempe besluttsomt mot disse feilaktige ideologiene. Marxistene innser at i universets absolutte og allmenne utviklingsprosess er utviklinga av hver særegne prosess relativ, og at innafor den absolutte sannhetens endeløse strøm er følgelig menneskets kunnskap om en bestemt prosess på et hvilket som helst utviklingstrinn bare en relativ sannhet. Totalsummen av utallige relative sannheter utgjør den absolutte sannheten (14).
Utviklinga av en objektiv prosess er full av motsigelser og kamper, og det er utviklinga av den menneskelige kunnskapens bevegelse også. Alle de dialektiske bevegelsene i den objektive verden kan før eller seinere bli gjenspeilt i menneskelig kunnskap. I samfunnsmessig praksis er prosessen med framvekst, utvikling og undergang uendelig, og det er prosessen med framvekst, utvikling og undergang i den menneskelige kunnskapen også. Ettersom menneskets praksis, som forandrer den objektive virkeligheten i samsvar med bestemte ideer, teorier, planer eller programmer, stadig går framover, blir
dets kunnskaper om den objektive virkeligheten på samme måte dypere og dypere. Bevegelsen av forandring i den objektive virkelighetens verden er endeløs, og det er også menneskets erkjennelse av sannhet gjennom praksis. Marxismen-leninismen har på ingen måte uttømt sannheten, men den åpner ustanselig veier til kunnskap om sannheten gjennom praksis. Den slutninga vi har kommet fram til, er at det er konkret, historisk enhet mellom det subjektive og det objektive, mellom teori og praksis, mellom viten og handling, og vi bekjemper alle feilaktige ideologier, både til «venstre» og høyre, som avviker fra den konkrete historia.

I denne epoken av samfunnsutviklinga har historia lagt ansvaret for å forstå og forandre verden på riktig måte på skuldrene til proletariatet og proletariatets parti. Denne prosessen, praksisen for å forandre verden, er en prosess som er fastlagt i samsvar med vitenskapelig kunnskap. Den er allerede framme ved et historisk øyeblikk i verden og i Kina, et stort øyeblikk uten sidestykke i menneskehetens historie – nemlig det øyeblikket da mørket skal fordrives fullstendig fra verden og Kina, og verden endres til en verden av lys som vi aldri har sett maken til. Kampen proletariatet og det revolusjonære folket fører for å forandre verden, omfatter fullbyrdinga av følgende oppgaver: Å forandre den objektive verden og samtidig forandre sin egen subjektive verden – å forandre sin egen evne til å erkjenne og forandre forholdet mellom den subjektive og den objektive verden. Ei slik forandring har allerede skjedd på en del av kloden, nemlig i Sovjetunionen. Der driver folket denne forandringsprosessen framover. Folket i Kina og resten av verden er enten i ferd med å gå gjennom en slik prosess, eller så kommer de til å gjøre det. Og den objektive verden som skal forandres, omfatter også alle som er mot forandring. For at de skal bli forandra, må de gå gjennom et stadium med tvang før de kan gå inn i stadiet med frivillig, bevisst forandring. Når hele menneskeheten forandrer seg sjøl og verden frivillig og bevisst, har vi nådd fram til verdenskommunismens epoke.

Oppdag sannheten gjennom praksis, og stadfest og utvikle sannheten gjennom videre praksis. Gå ut fra sansemessig kunnskap, og utvikle den aktivt til rasjonell kunnskap. Gå så ut fra rasjonell kunnskap, og rettlei aktivt den revolusjonære praksisen for å forandre både den subjektive og den objektive verden. Praksis, kunnskap, praksis igjen og kunnskap igjen. Dette gjentar seg sjøl i en endeløs syklus, og for hver syklus kommer innholdet av praksisen og kunnskapen opp på et høyere nivå. Det er hele den dialektisk-materialistiske kunnskapsteorien, og det er den dialektisk-materialistiske teorien om enheten mellom viten og handling.

(Artikkelen finnes i Mao Tsetung: Skrifter i utvalg og i Mao Tsetung: Verker i utvalg, bind 1. Oversettelsen er gjennomgått og revidert av Morten Falck i 2008.)

Noter:

2) Fra Lenins noter om «The Idea» i Hegels The Science of Logic, bok III , del 3. Se V. I. Lenin: «Conspectus of Hegel’s The Science of Logic» (september – desember 1914), Collected Works, eng. utg., Moskva, 1963, bd. XXXVIII , s. 213.
3) Se Karl Marx: «Teser om Feuerbach» (våren 1845 ), i Fr. Engels: Ludwig Feuerbach, og slutten på den klassiske tyske filosofien, Forlaget Oktober
1981, s. 82, og V. I. Lenin: Materialismen og Empiriokritisismen (annen halvdel av 1908), norsk utgave Falken forlag 1982, s. 127–132.
4) San Kuo Yen Yi (Beretninger fra de tre kongedømmene) er en berømt kinesisk historisk roman av Lo Kuan-chung (slutten av det 14. og begynnelsen av det 15. århundre).
5) Fra Lenins noter om «Subjective Logic or the Doctrine of the Notion» i Hegels The Science of Logic, bok III . Se V. I. Lenin: «Conspectus of Hegel’s The Science of Logic», Collected Works, eng. utg., Moskva, 1963, bd. XXXVIII , s. 171.
6) Taipings Himmelske Kongerike var navnet på den revolusjonære bondebevegelsen som på midten av 1800-tallet kjempet mot Ching-dynastiets føydale styre og nasjonale undertrykkelse. I januar 1851 startet Hung Hsiu-chuan, Yang Hsiu-ching og andre ledere et opprør i landsbyen Chintien i Kueiping herred i provinsen Kwangsi, og de proklamerte grunnleggelsen av Taipings Himmelske Kongerike. Bondehæren deres marsjerte nordover fra Kwangsi og angrep og inntok Hunan og Hupeh i 1852. I 1853 marsjerte den gjennom Kiangsi og Anhwei og inntok Nanking. En del av styrkene fortsatte så offensiven nordover og trengte seg fram til nærheten av Tientsin. Men Taipinghæren forsømte imidlertid å bygge faste baseområder på de stedene den okkuperte. Dessuten begikk dens ledende gruppe etter å ha opprettet sin hovedstad i Nanking mange politiske og militære feil. Derfor var den ute av stand til å motstå de sammenhengende stormangrepene til Ching-regjeringas kontrarevolusjonære styrker og de britiske, amerikanske og franske aggressorene, og de ble til slutt beseiret i 1864.
7) Yi Ho Tuan-bevegelsen (også kalt «de rettferdige knyttnevenes opprør,» i Vesten kjent som «bokseropprøret») var den anti-imperialistiske væpnede kampen som fant sted i Nord-Kina i 1900. De brede massene av bønder, håndverkere og andre folk tok del i denne bevegelsen. De kom i kontakt med hverandre gjennom religionen og andre kanaler, og de organiserte seg på grunnlag av hemmelige samfunn og førte en heltemodig kamp mot de forente aggresjonsstyrkene fra de åtte imperialistiske maktene – De forente stater, Storbritannia, Japan, Tyskland, Russland, Frankrike, Italia og Østerrike. Bevegelsen ble slått ned med ubeskrivelig grusomhet etter at de forente aggresjonsstyrkene okkuperte Tientsin og Beijing.
8) Kompradorklassen: del av borgerskapet i koloniale og halvkoloniale land, som baserer seg på allianse med imperialistmaktene for å kunne fortsette utbyttingen av folket i sitt eget land. Navnet kommer av et portugisisk ord.
9) 4. mai-bevegelsen var en anti-imperialistisk og anti-føydal revolusjonær bevegelse som begynte 4. mai 1919. 1 den første halvdelen av dette året møttes seierherrene fra første verdenskrig, dvs. Storbritannia, Frankrike, De forente stater, Japan, Italia og andre imperialistiske land, i Paris for å dele byttet og bestemte at Japan skulle overta alle de privilegiene som Tyskland hadde hatt før i Shantung-provinsen i Kina. Studentene i Beijing holdt møter og demonstrasjoner den 4. mai, og de var de første som viste bestemt motstand mot denne planen. Krigsherreregjeringa i nord arresterte mer enn tredve studenter i et forsøk på å undertrykke denne opposisjonen. Studentene i Beijing gikk til streik i protest, og et stort antall studenter i andre deler av landet fulgte deres eksempel. Den 3. juni begynte krigsherreregjeringa i nord å arrestere studenter i Beijing i store antall, og innen to dager var omkring ett tusen tatt i forvaring. Dette vekket enda større harme omkring i landet. Fra og med 5. juni gikk arbeiderne i Shanghai og mange andre byer til streik, og kjøpmennene på disse stedene lukket forretningene sine. Slik ble det som først var en patriotisk bevegelse som hovedsakelig besto av intellektuelle, hurtig utviklet til en nasjonal patriotisk bevegelse som omfattet proletariatet, byenes småborgerskap og borgerskapet. Samtidig med denne patriotiske bevegelsen vokste den nye kulturelle bevegelsen, som hadde begynt før 4. mai som en bevegelse mot føydalismen og for å fremme vitenskap og demokrati, til en sterk og mektig revolusjonær kulturbevegelse hvis hovedstrøm var innrettet på å spre kunnskap om marxismen-leninismen.
10) Se Lenins noter om «The Idea» i Hegels The Science of Logic, bok III , del 3, hvor han sier: «For å forstå er det nødvendig empirisk å begynne å begripe, studere og heve seg fra empirismen til det allmenngyldige.» (V. I. Lenin: «Conspectus of Hegel’s The Science of Logic», Collected Works, eng. utg., Moskva, 1963, bd. XXXVIII , s. 205.)
11) V. I. Lenin: Hva må gjøres? (høsten 1901– februar 1902), Forlaget Oktober, Oslo 1976.
12) V. I. Lenin: Materialismen og empiriokritisismen, norsk utg., Falken forlag 1982, s. 131.
13) J. V. Stalin: «Om leninismens grunnlag» (april –mai 1924), Spørsmål i leninismen, Forlaget Oktober, Oslo 1976.
14) Se V. I. Lenin: Materialismen og empiriokritisismen, norsk utg., Falken forlag, Oslo 1982, s. 121–127.

Diktet trykkes med forfatterens tillatelse og er oversatt av Elvis Bling Laden.
Det ble trykt i Monthly Review i april 2006
og finnes i diktsamlinga The Crooked Inheritance (Knopf).

---

Hvis du abonnerer på et blad om hundehold,
så kan du regne med å få hundebilder og gode råd. Voff!
Hvis du kjøper en vinterjakke, så kan du regne med
at den sannsynligvis er varmere å gå med enn uten.
Hvis du kjøper katta i sekken, vil du ihvertfall få et mjau.
Men hva får du hvis du kjøper en krig?

For det første; milliarder i gjeld.
Hver granat som eksploderer, ka-ching! ka-ching!
Hver krigsforsendelse, hvert eneste fly, hvert eneste kjøretøy.
Ser du røyken? Det er penger som brenner.
Det er dine skattepenger i arbeid. Om det hjelper deg?
Det er bedre enn å reparere den brua

du kjører over på pendelturen hver morra?
Er det bedre enn å sørge for oppvekstvilkår for ungdommen
så de ikke blir frista til å stjæle bilen din?
Er det bedre enn å forsikre deg om
at du vil få sjukehusplass hvis du skulle trenge det?
Er det finere enn å rense opp lufta du puster

eller utstyre gruvearbeiderne så de ikke dør
i hopetall nede i det støvete mørket?
Hva får du når du kjøper en krig?
Trygghet? Neh, landet du invaderer
er proppfullt av folk som hater deg.
De gisper etter å invadere tilbake.

Shopping er vårt favoritt tidsfordriv.
Vi går på super'n og vandrer og kikker på
tinga. Mer ting. Vi er tynga ned av ting.
Men du kan ihvertfall ta på deg den oransje
kashmir-genser'n. Du kan ete pizzastykket.
Hva får du når du kjøper en krig?

Død. Kontantdød eller på avbetaling.
Flyttelass med død. Du kan få
ung død, gammal død. Babydød.
Halvdøde kroppsdeler sprengt vekk,
hoder i bandasje, ryggmark
rivi ut, svidd hjernemasse. Deres død

og vår. Du får motvilje og
hat i tiårsleveringer. Du kjøper
voldtekt og plyndring, du kjøper
tortur og korrupsjon, bestikkelser og tjuveri.
Dine barnebarn vil betale regninga.
Er du fornøyd med kjøpet av denne krigen?

---

Buyer Beware

If you subscribe to a magazine about dogs,
it comes full of canine advice and pictures. Woof.
If you buy a winter coat, you can reasonably
count on its being warmer than your bare skin.
If you buy a pig in a poke, it should oink at least.
What do you get when you buy a war?

Trillions of dollars in debt, for one thing.
Every grenade that explodes, ka ching ka ching.
Every ordinance, every vehicle, every plane:
see the smoke rising? That's money on fire.
That's your taxes at work. Does it help you?
Is it better than repairing the local bridge

you drive across every commuting morning?
Is it better than putting kids through college
so they aren't motivated to steal your car?
Is it better than having health insurance
that actually pays your hospital bills entire?
Is it nicer than cleaning up the air you breathe

or equipping miners so they don't die
by the dozen down there in the smokey dark?
What do you get when you buy a war?
Security? No, the country you invade
is chock full of people who now hate you.
They're dying to invade you back.

Shopping is our favourite entertainment.
We go to the mall to wander and eyeball
stuff. More stuff. We're stuffed with stuff.
But at least you can wear that orange
cashmere sweater. You ca gobble that pizza.
What do you get when you buy a war?

Death. You get death retail and whole
sale. You get death by the planeload.
You get young death, old death, baby
death. You get part death–limbs blown
off, heads racked with shrapnel, spines
torn apart and brains toasted. Theirs

and ours. You are delivered mistrust
and hatred by the decadeload. You
purchase rape and pillage, you purchase
torture and graft, bribery and looting.
Your great grandchildren will pay off the debt.
Are you happy with your purchase of this war?