István Mészáros:
Social Structure and Forms of Consciousness,
Vol. 2: The Dialectic of Structure and History
Monthly Review Press, 2011

Jeg har tidligere anmeldt første bind av Social Structure and Forms of Consciousness, og skal her ta for meg bind 2 – The Dialectic of Structure and History. Som jeg skrev i den tidligere anmeldelsen, er Mészáros kanskje mest kjent for viljen til både å forsvare og videreutvikle klassisk marxistisk teori, hvilket har gjort ham til en verdifull inspirator for Chavez og hans medarbeidere, deriblant Michael Lebowitz. Utfordringen forfatteren står ovenfor i dette verket, slik det settes opp etter første bind, er å legge frem et rammeverk for å forstå mennesker, samfunn og vår historie på en måte som unngår problemene han skisserte i første bind.

Løsningen er en tolkning og videreutvikling av et klassisk marxistisk syn på mennesker og samfunn, reddet fra forenklinger som kjennetegner framstillingen av marxisme blant både motstandere og tilhengere. Spesielt fokuserer han på å utbygge og forsvare en basis og overbygning tilnærming til politisk teori, humanvitenskapene og historisk analyse. Jeg mener han gjør en svært bra jobb, men at det samtidig er visse mangler som vi bør merke oss.

Ifølge Mészáros er det nødvendig at vi utvikler en bevissthet rundt og forståelse av de strukturelle påvirkningene som utvikler, former og begrenser de kreative potensialene i menneskelig aktivitet. Kun gjennom å fokusere på de virkelige livene til faktiske mennesker vil det være mulig å forstå hvorfor sosial endring er nødvendig, hvilke strukturelt forårsakete egenskaper som må forandres, og disse egenskapenes natur og struktur. En endring i disse egenskapene (for eksempel fremmedgjøring, kriser, osv.) forutsetter i sin tur en endring i de sosiale relasjoner, institusjoner og kulturelle komponenter som forårsaker disse.

For å gjøre slutt på for eksempel økonomiske kriser, klassekonflikt og produksjon etter kapitalens logikk framfor menneskers behov er det nødvendig å forstå at disse nødvendigvis forårsakes av kapitaliske produksjonsforhold, at disse kun kan elimineres ved å bytte ut disse produksjonsforholdene, noe som i sin tur krever at vi forstår hvordan disse klarer å opprettholde seg – for eksempel via ideologisk hegemoni, statsmakt, med mer.

En tilstrekkelig forståelse av et samfunn er umulig uten en forståelse av det samfunnets historie – en forståelse av hvilke strukturer og sosiale krefter (med mer) samfunnet har utviklet seg fra eller byttet ut, og hvordan denne prosessen faktisk gikk for seg. På samme måte er en forståelse av historien umulig uten en forståelse av det samfunnet som forårsaket denne utviklingen gjennom menneskene det påvirket. «Det kan ikke være noen relevant struktur abstrahert fra historien i sin dynamiske utfoldelse i noen tenkelig sosial formasjon, ei historie som sådan uten de assosierte strukturer som bærer med seg de essensielle definerende egenskapene til den bestemte sosiale formasjonen det er snakk om.» (s.12) Dialektikken mellom struktur og historie definerer bindets prosjekt, herav undertittelen.

I denne sammenheng vektlegger Mészáros spesielt hvor viktig det er å forstå den aktive siden av sosiale og historiske prosesser – blant annet slik den fremkommer i bevisst menneskelig aktivitet gjennom kunst, filosofi eller politisk organisering – hvordan disse påvirkes av den økonomiske basisen, og hvordan disse overbygningene i sin tur påvirker og potensielt endrer den økonomiske basisen selv. Arbeideres organisering gjennom fagforeninger for eksempel, fremkommer kun i enkelte typer samfunn, da som resultat av et samfunns generering av sosiale klasser og konfliktene det nødvendigvis genererer. Arbeidernes organisering kan i sin tur endre denne basisen gjennom en sosial revolusjon som den i Pariserkommunen i 1871, i Sovjetunionen i 1917, i Spania under borgerkrigen, eller mer delvis som i fabrikkokkupasjonene i Argentina i 2001.

Hva mener Mészáros er den korrekte måten å forstå forholdet mellom basis og overbygning? Selv om de forskjellige former for overbygning – religion, moral, filosofi, osv. – bygger på den økonomiske basisen, har disse alltid en særegenhet, en nødvendig grad av uavhengighet og egen transhistorisk dimensjon. Fokus bør legges på utviklingen av de forskjellige ideene (innen moral, filosofi, osv.) og ikke disse ideene i seg selv. Basisen er viktig for å forstå ideers produksjon og reproduksjon, samtidig som det ikke finnes noen nødvendig korrespondanse mellom basis og overbygning, og heller ingen enkel enveis innflytelse. Både basis og overbygning er del av en helhet, og de forskjellige elementene i hver av dem påvirker hverandre dialektisk.

Det er overbygningenes selvstendighet som muliggjør bevisst revolusjon. En endring av den materielle basisen vil kun være mulig som resultat av en bevegelse der ideologi, moral, politisk teori osv. inngår som viktige elementer. Og for at slike revolusjonære elementer skal kunne oppfylle en slik rolle, må de ha mulighet til å utvikle seg bortenfor og i motsetning til kapitalismens snevre horisont.

Det er flere andre interessante diskusjoner forfatteren tar for seg som vi ikke kan gå videre inn på her: en idé om at historisk nødvendighet minsker og reell menneskelig frihet øker i takt med teknologisk og historisk utvikling (som også inkluderer en økning i våre destruktive potensial overfor hverandre og jorda), en kritikk av teknologisk determinisme, et oppgjør med Poppers antihistorisisme, knusende kritikker av Sartres forsøk på å kombinere marxisme og eksistensialisme på den ene siden og strukturalismen på den andre, og en usedvanlig god gjennomgang av begrensningene og svakhetene ved basis og overbygningsmetaforen – spesielt slik den fremkommer i Marx berømte 1859-forordet til bidrag til kritikk av den politiske økonomien.

Det andre bindet kan leses og forstås uten å ha lest det første. Det første bindet er først og fremst en ideologikritikk som setter opp det positive prosjektet i bind 2. Men det er flere grunner til at det er fordelaktig å lese bind 1 før en begir seg ut på nummer to: bind 1 setter opp og motiverer bind 2 ved å vise hvorfor denne alternative tilnærmingen er verdifull og nødvendig, man får selvfølgelig et mer helhetlig bilde av de respektive ideene til de to ved å lese hele verket, og, siden bind 2 er skrevet på et tidvis tungt og vanskelig språk og bind 1 noe mer tilgjengelig, kan bind 1 om ikke annet fungere som en stilistisk forberedelse og tilvenning slik at man er bedre utrustet til bind 2. Det er ikke til å legge skjul på at boka er tung og vanskelig skrevet, men denne og andre svakheter overgås uten tvil av bokas styrker. Den er et solid bidrag til moderne marxisme og sosialistisk teori og fortjener å bli studert og diskutert nøye. Jeg avslutter med et sitat fra Mészáros egen avslutning:

Naturligvis kan ikke den abstrakte historiske dialektikken tilby noen garantier for et positivt utfall. Å forvente dette ville betydd å gi opp vår egen rolle i den utviklende sosiale bevisstheten (…). Radikaliseringen av den sosiale bevisstheten i en frigjørende ånd er det vi trenger for framtida, og vi trenger det mer en noen gang tidligere. (s. 483)

Paul Rækstad

Sven Lindqvist:
Utrydd hver eneste jævel
Oktober, 1993

I Joseph Conrads roman, Mørkets hjerte, reiser Charles Marlow på en elvebåt inn i Belgisk Kongo for å eskortere enn mann ved navn Kurtz – en ustyrlig elfenbensjeger – tilbake til sivilisasjonen. Kurtz utøver et terrorvelde over lokalbefolkninga, som ser på ham som en gud. Om dette høres kjent ut sjøl for lesere som aldri har lest Mørkets hjerte, er filmen «Apokalypse! Nå!» løst basert på romanen. Det er Conrads Kurtz som uttrykker «utrydd hver eneste jævel» som sivilisasjonens oppgave overfor «de ville» folka. Denne setninga oppsummerer i følge Lindqvist idéene som dominerte Europa gjennom kolonitida og – om enn vakrere pakka inn – fram til i dag. Europas historie er en historie om fullførte og påbegynte folkemord. Utrydd hver eneste jævel er en bok om idéene som utgjorde overbygninga til disse folkemorda – rasismen.

Boka er sammensatt: Den er dels en reiseskildring, dels en debattbok om imperialisme og rasisme, dels en bok om idéhistorie. Lindqvist beskriver sin egen reise fra Nord-Afrika, gjennom Sahara til Zinder i Niger, mens han skriver boka. Underveis trekker han fram eksempler på europeernes brutale framferd først og fremst i Afrika, men etter hvert også i Amerika og Tasmania. Han drøfter litteratur og debatt fra tida rundt disse hendelsene – hele tida med en rødt tråd: Ideen om å utrydde andre «raser» og folk.

Mot slutten av boka trekker Lindqvist opp linjer fra 1800-tallets herjinger i koloniene, til 1900-tallets folkemord. Særlig interessant er det han skriver om Tyskland. Mens engelske og franske intellektuelle utover 1800-tallet stort sett mente at «de lavere rasene» var forutbestemt å dø ut i møtet med europeerne, var tyske intellektuelle langt mer kritiske til denne rasistiske overbygninga på imperialismen. Helt til Tyskland også begynte å få ambisjoner om egne kolonier. Lindqvist mener utviklinga fra at Tyskland overtok engelsk og fransk tankegods og fram mot nazismen, var helt naturlig. På slutten av 1800-tallet argumenterte tyske intellektuelle for å skaffe kolonier østover i Europa og inn i Asia. Tyskernes herjinger i Sovjetunionen under andre verdenskrig var forlengelsen av dette – og tyskerne gikk fram med en helt annen brutalitet i øst enn i de landa de okkuperte i Vest- og Nord-Europa. En brutalitet de hadde lært av England og Frankrikes herjinger i koloniene. «Lebensraum»-begrepet er ikke oppfunnet av nazistene – men av tyske intellektuelle på seint 1800-tall. Begrepet «konsentrasjonsleir» ble funnet opp av spanske kolonister i Amerika, og dukka opp i tysk debatt rundt samme tid.

Ifølge Lindqvist kunne antisemittismen kun utvikle seg til et industrielt folkemord i møte med imperialismens ideologi: «utrydd hver eneste jævel». Det eneste unike med Holocaust var at det skjedde i Europa – ikke langt vekk i koloniene.

Lindqvist er litteraturhistoriker, og boka bærer preg av det. Sitater og omtale av alt fra avisartikler til romaner utgjør en betydelig andel av boka. Lindqvist er også en dyktig forfatter, og vever litteratur- og idéhistoria sammen med sin egen reiseskildring på en måte som gjør at boka får en flyt man vanligvis kun ser i gode romaner. Leseren får hele veien lyst til å lese videre – å følge både Lindqvists fysiske og idemessige reise videre.

Bokas svakeste deler er en rekke drømmekapitler. Sammenligna med resten av boka framstår de som svulstige og overdramatiske. De er ikke dårlig skrevet, men de blir for mye av et stilbrudd i forhold til resten av boka. Men de er korte, og spredt godt utover.

Utrydd hver eneste jævel anbefales på det varmeste – den er nærmere 20 år gammel, men kanskje enda mer aktuell i dag.

Ole Marcus Mærøe

Fredrik V. Sand er medlem av arbeidsutvalget i Rødt, og er med i redaksjonen til tidsskriftet Rødt!.

I en tid med krise i den globale kapitalismen, når venstreradikale partier i flere europeiske land gjør suksess, er den norske venstresida svakere enn på lenge. Selv om kriser i kapitalismen er gammelt nytt, trenger vi en ny diskusjon om hva slags svar som skal til.

Det tydeligste politiske svaret på krisa i kapitalismen har hittil vært Sigbjørn Johnsens moderasjonsformaninger og Arbeiderpartiets Trygg styring, som også var slagordet til Samarbeidskomiteen mellom LO og Arbeiderpartiet på årets 1. mai. Arbeiderpartiets paroler har vi sett bli satt ut i livet blant annet gjennom nedjusteringer av den forventa lønnsveksten i revidert statsbudsjett, som førte til storstreik, og i regjeringas forslag til jordbruksoppgjør, som skapte bondeopprør.

Krisa i kapitalismen avtar ikke i styrke. I Hellas, som er hardest rammet, er partiene som er ansvarlige for kuttpolitikken som forsterker krisa, gjenvalgt, mye takket være et udemokratisk valgsystem utformet av de samme partiene. Flere av EUs og verdens største økonomier, som Spania og Italia, ser ut til å følge bak i køen.

Norge har hittil framstått som en relativt idyllisk øy i et stormfullt Europa. Arbeidsledigheten har til og med gått nedover i flere perioder. Unntaket har vært enkelte fylker og kommuner hvor bedrifter har røket, som solcelleprodusenten REC i Telemark og Nordland, og treforedlingsbedriften Peterson & Sønn i Moss. De siste månedene har derimot utviklingen snudd, og den generelle arbeidsledigheten økt.

Krisa og venstresida

I media og i samfunnsdebatten er den økonomiske krisa også tydelig. Alle budsjetter legges fram med krisa som ramme. Krisa trekkes fram som en sentral grunn til at den rødgrønne regjeringa ble gjenvalgt i 2009. På sin årlige pressekonferanse pekte Jens Stoltenberg på finanskrisa og dens virkning på Norge som hovedutfordringen framover. En venstreside som stiller de riktige kravene i en slik situasjon, kan ha store muligheter. Nationens Kari Gåsvatn skriver på kommentarplass at «Norge er ingen isolert øy. Europa etter krisa kan ha nye partimønstre». Kriser i kapitalismen har også tradisjonelt gitt rom for ny politikk og ideologi, enten Keynes eller Friedman har stått som avsendere.

For å stille de riktige kravene, fremme en riktig kriseløsning og jobbe for en endring til det positive trenger vi en kriseanalyse i bunn som er god nok. Dette er utgangspunktet for den tyske skribenten og finansanalytikeren Guenther Sandlebens bok Finanskrise – myte og realitet (Forlaget Rødt, 2012) som er en kritikk av teoriene om «finanskapitalens dominans» som årsaken til krisa, og viser hvordan krisa oppstod i produksjonen, noe som så skapte krise i finansmarkedene.

Å si at krisa først oppsto i finansmarkedene og deretter hoppa inn i realøkonomien, er å gjøre en av krisas framtredende ytringsformer til krisas årsak, hevder Sandleben. Denne tolkninga oppstår fordi krisa i kreditt- og banksektoren, og store omveltninger i finansmarkedet preges av spektakulære og støyende hendelser. Dette blir blendende og dramatisk for tilskuere, kommentatorer og aktører. De dypere årsakene til krisa, de motstridende kreftene i den kapitalistiske vareproduksjonen, blir for det meste ikke tema. Man tar ikke hensyn til den indre sammenhengen som finnes mellom utvidelsen av kredittsystemet, bankenes forretningspolitikk og utvikling av nye finansprodukter på den ene sida, og den virkelige kapitalakkumulasjonen på den andre. Sandleben viser denne sammenhengen med en kronologisk gjennomgang av kriseforløpet:

Krisas første utslag var ikke i finansmarkedene, men som en delkrise i boligmarkedet og bygningsindustrien, først og fremst i USA. Det ble bygd for mange hus i forhold til betalingsdyktig etterspørsel. Dette førte til tilbakegang i byggeaktiviteten, og derfor økte arbeidsløsheten i byggebransjen og i leveringsindustriene. Slik fikk man en nedadgående spiral hvor de som jobbet i disse sektorene, ble arbeidsløse, ikke kunne betjene huslån og selv ble husløse. Samtidig som husene ble fraflyttet, økte tilbudet på boligmarkedet, og prisnedgang igjen ga ytterligere nedgang i produksjonen.

Denne delkrisa spredde seg så til kredittsektoren blant annet gjennom de mye omtalte «subprime»-lånene¹. Bankene måtte i siste instans bære risikoen, og det oppsto ei bankkrise av kredittkrisa. Det var altså som en følge av krise på boligmarkedet og i bygningsindustrien at finans- og banksektoren først ble rammet.

Neste ledd i krisa kom da etterspørselen gikk sterkt tilbake, og alle store næringsgrener innenfor vareproduksjonen ble rammet. Bankene reagerte med strengere kredittvurdering og redusert kredittyting. En konkursbølge innenfor industri og handel slo inn i kredittsystemet, og rammet et allerede svekket banksystem. Altså var det igjen forhold i produksjonen som påvirket bankene. Som Sandleben skriver: «Kredittog bankkrisa er her alltid en følge av krisa skapt av overproduksjon av varer – ikke omvendt.» Nå var krisa samtidig overproduksjonskrise, penge-, kreditt-, børs- og bankkrise.

Ulike stater har siden gått inn med redningspakker og annen hjelp. Sandleben skriver:

I stedet for at staten levde av økonomien, levde den kapitalistiske økonomien av staten.

Økonomikrisa ble slik mildna, men risikoen ble flyttet over til stat og seddelbank gjennom massiv intervensjon. Konsekvensen ble statsgjeldkrise. Følgene av dette har hittil vært økt skatt for folk flest, kutt i sosialytelser og lønnskostnader, framfor alt innenfor offentlig sektor, og bedre vilkår for rask kapitalakkumulasjon.

Produksjon og marked skilles

Kapitalismen fører til at produksjon og marked skilles. Konsekvensen er overproduksjon og avvik mellom tilbud og kjøpekraft, som kapitalismen «løser» gjennom ødeleggelse av kapital: Bedrifter slås konkurs, fabrikker legges ned, arbeidere sies opp. Jo mer markedet er løsrevet fra produksjonen, dess større blir krisa.

Overproduksjonskriser er et uttrykk for en økonomi som utelukkende produserer for profitt. Vi ser at utviklinga i markedet ikke henger sammen med de reelle behovene i samfunnet. Med boligkrisa som eksempel: Når krisa slår til, øker både antallet husløse og tilbudet på boligmarkedet. Et bilde som sirkulerer på Facebook under tittelen The absurd contradictions of capitalism viser at det er 18,4 millioner tomme hjem i USA og 842 000 hjemløse. Kapitalismen har produsert alt for mange hus, men samtidig mange husløse. Når vi snakker om overproduksjon, dreier det seg først og fremst om opphopning av kapital. Denne kapitalen blir ikke investert i samfunnsnyttig produksjon med mindre det eksisterer betalingsdyktighet. Kapitalismen forstår ikke andre behov enn de den får betalt for å forstå.

Konsekvensen av kapitalismens veksttvang er at vareproduksjonen skaper mer kapital enn den kan bruke. Finanssystemets vekst følger så av at det overproduseres kapital i den faktiske produksjonen, og vi får penger som søker andre profittarenaer. Utslagene i finanssystemet følger av den kapitalistiske produksjonen.

Med en slik analyse av krisa er det åpenbart at statlig støtte til banker og moderate lønnsoppgjør for arbeidere, kjøper de som er ansvarlige for krisa, fri, og sender regninga til folk flest. Når industri- og handelsnæringa framstilles som ærlige, i motsetning til snyltende finansspekulanter og bankfolk, fører det til at folk tar parti for det som i bunnen har skapt krisa. Framfor å mobilisere støtte til faktiske kriseløsninger, redder man kapitalismen.

Det er nemlig ikke slik at markedene er stabile i utgangspunktet, kapitalismen er grunnleggende ustabil. Derfor skaper den tidvis grunnlag for reguleringer av finansmarkedene, og til andre tider deregulering. Utbyttinga av det store flertallet arbeidstakere, som skaper grunnlaget for de kapitalistiske virksomhetenes produksjon og profitt, består.

Vi trenger en politikk for å bli kvitt kapitalismen, ikke for å redde den.

Løsninger på krisa

I forrige nummer av tidsskriftet Rødt! etterlyste Samir Amin dristige alternativer fra den radikale venstresida, og strategier for arbeiderne og folkene som gjør det mulig for dem å komme på offensiven. I flere land i Europa er enkelte venstrepartier i voldsom framgang, med dristige krav og strategier i møte med den politiske situasjonen.

Et av disse er danske Enhedslisten som har fått mye oppmerksomhet og økt oppslutning over lengre tid, spesielt etter at de i sommer trakk seg som støtteparti for den danske regjeringa, da den valgte å inngå skatteforlik med opposisjonen til høyre framfor Enhedslisten. Per Claussen, gruppeleder for Enhedslisten på Folketinget, sier at man ikke kan underlegge seg styrkeforholdene i klassekampen, men må ligge foran. Samtidig må man ikke rykke i fra – fordi det finnes grenser for hvor langt man kan ligge foran resten av samfunnet hvis en skal bli troverdig.

Dette utgjør et godt utgangspunkt for en diskusjon om hva slags krav som skal stilles i situasjonen vi er i: Hvilke radikale, men troverdige politiske krav, er riktige i dagens situasjon, hvis målet er å bli kvitt en kriseridd kapitalisme?

Omfordeling av penger og makt

99 %-bevegelsen, som først og fremst har vært stor i USA, har oppstått i protest mot konsentrasjonen av penger og makt. Forsøkene på å organisere en slik bevegelse i Norge har ikke fått særlig fotfeste, på tross av at forskjellene øker, også i Norge. Bare under de rødgrønne har antallet milliardærer blitt fordoblet.

I følge valgundersøkelser mener folk flest at det er viktigere å bygge ut offentlige tjenester enn å sette ned skatten, at høye inntekter burde beskattes høyere enn i dag, og at Norge ikke har kommet langt nok i å redusere økonomiske forskjeller. Derfor er det et stort rom for å møte krisa med krav om en annen økonomisk politikk.

Fellesskapets verdier kan ikke gå til å lønne de som har mest fra før av. En VG-måling viser at 55,5 prosent mener at ledere i delvis statseide selskaper ikke skal tjene mer enn to millioner. Topplederlønningene vokste i fjor ifølge VG med 18 prosent i gjennomsnitt i de statseide, børsnoterte selskapene Statoil, Telenor, Kongsberg-gruppen, DNB, Norsk Hydro og Yara. Tilsvarende var økningen for folk flest på kun 4,2 prosent. Toppsjefenes lønn var 8,7 millioner kroner i snitt i disse selskapene. «Vi har ikke lyktes med å holde lederlønningene nede,» er næringsminister Trond Giskes kommentar.

Kravet om makslønn er stilt av både Mélenchons venstrefront i Frankrike og norsk fagbevegelse. Rødt-leder Bjørnar Moxnes fikk mye oppmerksomhet om kravet rundt Rødts landsmøte. En slik politikk kan også kombineres med et krav om selvregulerende prosentvis minstelønn: Ingen skal tjene mindre enn en viss andel av de høyeste lønningene. Norge kan ha godt av en omfordelingsreform.

En økonomisk omfordeling vil svekke overklassens makt over mennesker og ressurser, men for å virkelig gå i rette med det kapitalistiske systemet, må det stilles krav som går inn på eiendomsretten. Kapitalismen sosialiserer tapene og privatiserer gevinsten, tar fra fellesskapet og gir til de rikeste – som en omvendt Robin Hood. Det trengs en omvendt sosialiseringsprosess.

Krisas dramatiske finansuttrykk burde i det minste ha lagt til rette for en fullstendig sosialisering av bank- og finansvesenet, med formål å drive med samfunnsmessig virksomhet på en sunn måte, framfor å forsterke kapitalismens kriser. Samtidig må det skje store endringer innenfor produksjonen. Derfor bør sosialisering fremmes som et alternativ til markedsøkonomien på vitale områder for folks liv og samfunnets overlevelse.

Sett markedet til side

«Noe har unektelig skjedd med auraen rundt den nyliberale ideen om selvregu-lerende markeder,» skriver Ali Esbati, økonom i Manifest Analyse. Krisa i kapitalismen bør være en anledning til å ta et oppgjør med høyresidas dogmer. Den synliggjør at markedets mekanismer fører til overproduksjon og kriser, framfor å dekke folks og samfunnets behov. Motstanden mot privatisering og markedsretting bør styrkes gjennom kamp for å ta politiske områder ut av markedet. Slik kan man sette folks behov og produksjon i sammenheng, i stedet for kapitalismens modell med et marked som skilles fra produksjonen. Her er to konkrete forslag til hvor det kan være hensiktsmessig å starte:

1. Over lengre tid har vi kunnet følge medieoppslag

om et boligmarked som har løpt løpsk og stadig blir mer klassedelt. Den markedsliberale politikken skaper store og økende prisforskjeller. Boligspekulasjon og priskrig oppover har ført til at det ikke lenger er noen sammenheng mellom folks økonomi og boligprisene. Dette gjør at ungdom uten rike foreldre sliter med å komme inn på markedet, og at det å skaffe seg en ok bolig har blitt dyrere og dyrere. For å dekke behovene til folk flest trenger vi boliger utenfor markedet. En måte å gjøre dette på, kan være å følge opp samfunnsøkonom Roar Eilertsens forslag om en tredje boligsektor, utenfor markedet.

Dagens Næringsliv kunne i vår melde om «Milliardærprotester på Oslo vest». De rikeste bruker det de har av økonomiske ressurser og advokater til å drive klassekamp for å holde «sine» områder urørte, boligbyggingen nede og boligprisene oppe. Det er langt fra amerikanske tilstander i Norge, men krisa viser tydelig at det ikke er tilstrekkelig i seg selv med økt boligbygging for å motvirke et klassedelt boligmarked og husløse. Det er imidlertid nødvendig med omfattende boligbygging for folk flest på bekostning av luksus.

2. Dagens politikk står også i veien for en offensiv satsning på grønn industri. Solenergiselskapet REC besluttet i april å legge ned all produksjon av solceller i Norge, og 1200 arbeidere mistet jobben. Trond Giske uttalte i forkant av nedleggelsen: «Det er ikke så mye staten kan gjøre om hvorvidt arbeidsplasser videreføres eller ikke», og at «Det er markedet som er RECs problem». Markedet står altså i veien for en framtidsretta samfunnsutvikling, men regjeringa vil heller la markedet råde enn å redde arbeidsplasser og miljøet.

Si opp EØS-avtalen

Dette tar oss videre til en større utfordring. En ting er hva regjeringa ønsker, en annen er hva som er mulig. Siden Norge er tilsluttet EØS-avtalen, har EUs regler forrang for norsk politikk. Vi har fått statsstøtteregler som begrenser adgangen til å sette markedet til side og gå inn med statlig støtte. All offentlig støtte som kan påvirke konkurransen, er i utgangspunktet forbudt. Det er ikke sikkert at EU-domstolen ville akseptert at staten sørget for enkelte grønne industribedrifter. Vi har fått anbudsregler for offentlige oppdrag som kunne stått i veien for målretta offentlige anskaffelser, for eksempel av solcellefangere til offentlige tak levert av REC, for å stimulere utsatt grønn industri.

Avtalen gir et visst handlingsrom innenfor for eksempel miljøvern, men intensjonen er å la markedet i fred. Vi står altså overfor retningslinjer vi blir påtvunget ovenfra som sementerer systemet. Disse politiske kampene blir vanskelig å vinne hvis de hele tida må føres på overmaktas premisser. Derfor må EØS-avtalen sies opp. Vi står i en politisk situasjon hvor en samlet fagbevegelse opplever hvordan avtalen kan stå i motsetning til grunnleggende krav som retten til faste ansettelser. Det er økonomisk krise i hele Europa, og EU bidrar til å forsterke denne. Å svekke Norges tilknytning til denne galskapen er logisk.

Uansett må det også sørges for at EØSavtalen får motbør. Grensene må tøyes, for eksempel burde kommunestyrer og fylkesting gjøres til arenaer for å prøve ut hvor grensene går for den lokale handlefriheten. Hvis man får utfordra grensene her, vil det gi ringvirkninger gjennom å utvide handlingsrommet for alle som jobber politisk. EØS-reglementet kan ikke stå i veien for faste ansettelser, egenregi framfor privatisering eller støtte til utsatte grønne arbeidsplasser. Hvis det er tilfellet, må rammene sprenges.

Det ble møtt med ramaskrik fra blant andre byrådslederen i Oslo da Gamle Oslo bydel i 2010 vedtok å boikotte israelske produkter fordi «Oslo kommune ikke driver med utenrikspolitikk». Selv om det kan bety en «utidig innblanding» i utenrikspolitiske anliggender, bør krisa i kapitalismen møtes med det som er riktig, ikke det som er anstendig fra EU og makthavernes synsvinkel. Det verste som kan skje, er en reaksjon som vil synliggjøre både konsekvensene av EØS-avtalen og løfte fram en alternativ politikk.

Trygghet i hverdagen

Kapitalismen har vist seg utilstrekkelig for å oppfylle fellesskapets behov, fordi den er for opptatt med forsøk på å skape fortjeneste. Bare ved at arbeidere, folk flest, har den faktiske kontrollen over produksjonen kan den bli et reelt samfunnsmessig verktøy, ikke et privat tilsynelatende upolitisk markedsanliggende.

Målet må altså være mer demokrati. Sosialisering bør ikke bare bety klassisk nasjonalisering. For sektorer som er helt avhengige av nasjonal styring, vil dette være det riktige, men begrepet må samtidig fylles med et breiere innhold. Sentralisering er ofte feil virkemiddel, hvis målet er mer demokrati. Statliggjøring kan ikke være det eneste saliggjørende. Krisehåndtering fra statshold hittil tyder på at det ikke er grunn til å stole på at staten kan regulere kapitalismen. Mer direkte kontroll for lokalbefolkning og arbeidstakere bør derfor være en sentral del av verktøykassa. Slik at samfunnet kan bygges lag på lag nedenfra, gjennom borettslag, samvirkelag og andre former.

Arbeiderklassen må være i sentrum for denne politiske kampen. Arbeiderklasse oppfattes av mange som noe abstrakt. Slik er det ikke i virkeligheten. Klasse er noe folk flest lever hver dag, som vanlige arbeidsfolk som selger arbeidskrafta si, i motsetning til kapitalister som lever av andres verdiskapning. Dette må effektivt synliggjøres gjennom å reise krav som samler arbeiderklassen.

Vi risikerer at et Europa i krise med felles arbeidsmarked fører til en nedadgående spiral for lønns- og arbeidsvilkår. En sterk og offensiv fagbevegelse er avgjørende for å hindre en slik utvikling. Den økte bruken av innleie og EUs vikarbyrådirektiv utgjør en trussel mot dette. Framfor arbeiderkollektiv og trygghet får man fragmenterte arbeidsliv og usikkerhet. Dette forklarer motstanden mot vikarbyrådirektivet fra en samlet fagbevegelse, og hvorfor kravet om likebehandling ved innleie har stått sentralt i vårens tariffoppgjør. Når krisa løser seg selv, blant annet gjennom arbeidsløshet, ser vi hvordan kapitalismen står i direkte motsetning til noe så grunnleggende som retten til faste ansettelser. Retten til fast jobb er et helt avgjørende krav.

LO i Oslo valgte å ha en annen 1. maiparole enn Samarbeidskomiteens formulering. De sa Trygghet i hverdagen – avvis arbeidsgivernes, høyresidas og EUs angrep på våre rettigheter. I motsetning til Arbeiderpartiets Trygg styring har en slik parole både forståelse for folk flests bekymringer og rom for en faktisk løsning på krisa. Den gir også grunnlag for å skape en breiere bevegelse for å komme dit. Også i Norge ser vi eksempler på hvordan kapitalismen ikke egner seg til å sikre helt grunnleggende behov, som fast jobb, sted å bo og et bærekraftig miljø.

En mobilisering mot en kriseskapende økonomi krever at man tar folks hverdag på alvor. Da handler det om å møte krisa med å fremme grunnleggende behov. I motsetning til sommerens VG-forside, «Slik tjener DU på krisen», med anbefalinger om å investere sparepenger i aksjefond som reaksjon på eurorkrise og skjelvende børser. Selv om diskusjon om kriseforståelse og politiske løsninger på krisa er nødvendig, er det samtidig utilstrekkelig for å nå målet om å bli kvitt kapitalismen og dens kriser. Dét krever bevegelse i samfunnet, spesielt på grunnplanet i fagbevegelsen. Det krever også en mye større diskusjon om et alternativt samfunnssystem, om sosialisme. For vi kan diskutere politiske grep for å komme oss nærmere en løsning på krisa, men løsninga, den ligger i å bli kvitt kapitalismen.

Den kapitalistiske måten å produsere varer og tjenester på, er årsaken til at vi nå ser den dypeste økonomiske krisa siden mellomkrigstida. Den eneste varige, gode løsninga på en slik krise krever en mobilisering av arbeidsfolk om framtida, basert på skillelinjene mellom arbeid og kapital.

Noter:

1. Høyrentelån for lånetakere med lav kredittverdighet, som oppsto i et forsøk på å motvirke mangelen på betalingsdyktig etterspørsel i boligmarkedet. 

Bjørnar Moxnes er bystyremedlem for Rødt i Oslo, og leder av Rødt.

Det manglet ikke på dystre spådommer etter hvert som Syriza fosset fram og rundet 30 % på meningsmålingene. Skremselstaktikken viste seg også å fungere. Konservative Nytt Demokrati ble største parti og valgvinner 17. juni, og dannet en ny regjering sammen med sosialdemokratiske Pasok. Betyr det at Syriza mislyktes? Både ja og nei. Ja, fordi de tapte mot det konservative partiet. Nei, fordi de har vokst fra fire til 27 prosent på tre år, og blitt det viktigste partiet i kampen mot troikaens kuttpolitikk.

Syrizas framgang i Hellas er det tydeligste eksemplet på en styrket venstreside i et Europa herjet av økonomisk krise. Vi bør derfor lære mer om dem. La oss ta et tilbakeblikk på partiet. Syriza, «Koalisjonen av det radikale venstre», er vel så mye en allianse som et parti. Alliansen, som sprang ut av nettverk av antikapitalismeaktivister, ble formelt dannet i 2004, og rommer ikke mindre enn 13 partier og grupperinger på greske venstreside.

Ved valgene i 2005 og 2009 fikk de 5 % og 4,6 %. Ved valget i mai 2012 ble de nest størst med 17 %. Den greske valgordninga gir det største partiet en ekstra bonus på hele 50 parlamentsmedlemmer. Ved valgene fram til og med mai 2012 stilte Syriza som allianse, men med den voldsomme framgangen ble det klart at de kunne bli størst ved neste korsvei. Derfor stilte de for første gang til valg som ett parti i juni 2012.

Årsaken til Syrizas framgang er først og fremst motstanden mot kuttpolitikken og krisepakkene diktert av Pengefondet, EUs sentralbank og EU: «De har plyndret landet. De har henvist folket til fattigdom og gitt det greske flagg som trofé til Angela Merkel,» som partileder Alexis Tsipras har sagt det. Siden den første krisepakka i 2010 har arbeidsledigheten i Hellas blitt fordoblet. Den er nå over 20 prosent. Hver andre ungdom står uten jobb. Den greske gjelda har økt fra 130 til 165 prosent av landets BNP. Økonomien har sunket med 20 %

Sjelden har et land blitt så fattig så fort som Hellas etter at de gjennomførte en nedskjæringspolitikk som de aller fleste mainstream økonomer og medier mente var nødvendig for å bringe landet på fote igjen. I realiteten er dette lite annet enn en fattigdoms- og kriseforsterkende politikk, som medfører en massiv overføring av verdier fra vanlige grekere til kapitalsterke utenlandske selskaper.

Nedskjæringene har tynt grekerne til bristepunktet: Hvert fjerde greske barn er nå fattig. Det betyr at de ikke får nok mat og ikke har tilgang til helsetjenester. Blant de hjerteskjærende eksemplene på nyfattigdommen er fortellingene om greske aleinemødre som ikke ser noen annen mulighet enn å gi bort barna sine. De har ikke råd til å ta vare på dem. Myndighetene har også svingt sparekniven over subsidiene til medisiner, noe som fører til at folk med livstruende sjukdommer ikke har råd til medisinene de trenger på apoteket. I områdene rundt Athen er det nå 20 000 mennesker som leter etter mat på søppeldyngene. Selvmordsraten i landet er de siste årene fordoblet.

Nød og elendighet behøver imidlertid ikke å bety at den radikale venstresida styrker seg. Det kan like gjerne føre til oppblomstring av fremmedfrykt og rasisme. Skal de progressive kreftene vinne fram, må de fronte en politikk som griper situasjonen og gir gjenklang blant folk flest. Kortversjonen av Syrizas budskap var at de ville stanse den ødeleggende kuttpolitikken og føre en politikk for fornyet vekst. Den lengre versjonen finner vi i programmet de gikk til valg på:

Punkt en er å kansellere nedskjæringsplanen. Den kriseforsterkende politikken må stanses før den blir irreversibel. Punkt to er å øke de offentlige investeringene, til et nivå på omkring 44 %, ikke under 36 % som Pengefondet og EU krever. Det må til for å stanse den nedadgående spiralen. Punkt tre er å skape balanse i budsjettene ved å styrke inntektssida. Den greske politikereliten har i flere tiår latt overklassen slippe unna å betale skatt. Syriza vil tette skattehullene, bekjempe korrupsjonen og lage et register over de økonomiske verdiene grekere sitter på, både i Hellas og i utlandet. De rike må begynne å bidra til det greske fellesskapet, ellers vil de aldri få balanse mellom inntekter og utgifter.

Faktisk har den greske overklassen gjemt unna så store verdier i utlandet at det langt overstiger den greske statsgjelda. Partiet vil sette ned en nasjonal kommisjon som skal foreta en full gjennomgang av landets gjeld. Kommisjonen må finne ut hvor og hva gjelda stammer fra, og vurdere hva som er legitim og illegitim gjeld. Syriza vil også ha en helhetlig granskning av det greske banksystemet – som har mottatt opp mot 200 milliarder euro skattekroner. Korrupsjonen har i flere tiår gjennomsyret samfunnet, beskyttet av de to store partiene, konservative Nytt Demokrati og sosialdemokratiske Pasok.

Syriza er ikke imot reformer, som flere medier framstilte det. De sier i stedet det samme som Tysklands tidligere kansler Helmut Schmidt har uttalt, nemlig at den restriktive politikken med dramatiske nedskjæringer, som landet har gjennomført de siste to årene, ikke virker. Hvis man ikke stanser innstramningene, vil den greske økonomien bli fullstendig ødelagt. Man skulle kanskje tro at partiet først og fremst lanserte defensive krav i den krisa landet sto og står i. Syriza går imidlertid på offensiven på flere punkter: De vil heve inntektsskatten til 75 % for inntekter over 500 000 euro. De store selskapene skal betale skatt tilsvarende europeisk gjennomsnitt. De vil ha en skatt på finansielle transaksjoner og en særlig avgift på luksusvarer. De vil bekjempe kapitalflukt til utlandet. De vil heve minstelønna til nivået den lå på før nedskjæringspakkene (750 euro). De vil gjeninnføre kollektive tariffavtaler. De vil øke budsjettet til det offentlige helsevesenet fra tre til seks prosent av BNP, slik at det kommer opp på gjennomsnittlig EU-nivå, og fjerne egenandelene i helsevesenet. De vil gi tilskudd på opp til 30 prosent av utgiftene til fattige familier som ikke kan betale avdrag på realkredittlån. De vil øke arbeidsledighetstrygden, og senke avgiftene på nødvendighetsvarer. De vil nasjonalisere banker og tidligere offentlige virksomheter i strategiske sektorer (jernbaner, luftfart, post, vann). De vil ha likelønn for kvinner og menn. De vil kutte militærutgiftene kraftig.

Dette er omtrent så langt vekk som det er mulig å komme fra konvensjonell økonomisk visdom og partipolitisk og medial konsensus. Men det er et budskap som gir gjenklang i det greske folkedypet. Likevel vant altså skremselspropagandaen på valgdagen 17. juni. Straks valgresultatet var klart avviste Syriza å gå inn i en samlingsregjering med partiene som har støttet kuttpolitikken. For første gang på svært mange år har landet nå en reell opposisjon i nasjonalforsamlinga. I opposisjon har de nå alle muligheter til å styrke alliansene med folkelige organisasjoner og fagbevegelse, konsolidere posisjonene sine og forberede seg på de harde politiske kampene som venter.

Det finnes ingen farbar vei for Hellas uten at gjelda skrives ned, euroen droppes, og landet får hjelp med investeringer som får i gang sysselsetting og produksjon. Euroen påtvinger landet en vekslingskurs som ødelegger konkurranseevnen. En overgang til drakmen vil på langt nær være problemfri, men vil også gi viktige resultater. Det vil gi lavere prisnivå, og følgelig mer turisme, mindre import og mer eksport.

Den nåværende regjeringa har bundet seg til kuttpolitikken. Hvis Syriza vinner det neste valget, må de forberede seg på stadige angrep fra EU, finansmarkedene og fra både høyre- og venstresida i Hellas. Hvis de ikke har inngått gode allianser for å skaffe seg olje og kapital før en euro-exit, vil de få store problemer. Syriza er både en koalisjon og et parti som har vokst raskt. Begge deler byr på utfordringer. Samtidig skal man være klar over at det ikke er partiene som har drevet protestene framover. Det er protestbevegelsen som har drevet partiene foran seg. Det er den sterke folkelige bevegelsen i Hellas som gjør Syriza sterkt, den samme bevegelsen som er på gatene i Spania, Italia, og Portugal. Syriza er en del av en større, europeisk bevegelse mot kuttpolitikken. Og kuttpolitikken bereder grunnen for nye opprør.

La oss, som så mange andre, starte i Hellas, det gamle Hellas. Ellen Meiksins Wood ga i fjor ut boka Citizen to Lords. Den har som undertittel A Social History of Western Political Thought from Antiquity to the late Middle Ages. Wood, professor ved universitetet i Toronto og veteran blant marxistiske historikere, leverer denne gang ei analyse av den politiske idéhistoria gjennom et par tusen år – fra de greske bystatenes tid til tida rett før kapitalismen etablerte seg i Europa. Hun avdekker den samfunnsmessige bakgrunnen for idéutviklinga. Størst plass vier hun til Platon og Aristoteles, som hun plasserer som ideologer for et aristokrati i kamp mot det demokratiske og folkelige ved datidas greske samfunn. Boka er på knappe 250 sider, og ganske lettlest innafor sin sjanger. Den koster 105 kr. på nettet.

Italieneren Lucio Magri ga i 2009 ut ei viktig bok om moderne politisk historie, den kom i fjor ut i engelsk oversettelse med tittelen The Tailor from Ulm og med kommunismen i det 20. århundret som undertittel. Magri skriver fra innsida om utviklinga av det italienske kommunistpartiet. Han var medlem av PCI fra midten av 1950-tallet, og i mange år med i kretsen rundt ledelsen. Fra 1969 var han med på etablere il Manifesto og seinere det nye partiet PRC. Magri døde i fjor. Boka er på mange måter ei tragisk beretning om forspilte muligheter: PCI var en gang Vest-Europas største kommunistparti, med 2,3 millioner medlemmer og 34,7 % av stemmene som høyeste tall. Nå er det null igjen, både av PCI og PRC. Fokuset på mulige regjeringsallianser og bevegelse mot «sentrum» i italiensk politikk førte ikke bare til navnebytter, men til gravlegging av hele det radikale prosjektet. Magri prøver å analysere denne utviklinga i lys av både italienske og internasjonale forhold, og resultatet er ei omfattende og leseverdig bok. Den koster 199 kr. på nettet.

Mitt Romney, presidentkandidat i USA, erklærte på et møte i Israel i sommer at en av de bøkene som hadde forma tenkinga hans mest, var Guns, Germs and Steel av Jared Diamond. Pinlig berørt skreiv Diamond et innlegg i New York Times der han hevda at Romney hadde feiltolka boka hans. Vel, denne boka, som i norsk utgave heter Våpen, pest og stål – menneskenes historie gjennom 13 000 år, har faktisk irritert meg lenge. Den kom ut i USA i 1998, og gjennom årene har flere av mine radikale venner forsøkt å overbevise meg om dette er materialistisk og innsiktsfull historieskriving. Det er det ikke. Diamond er bilolog og «biogeograf», og historieskrivinga hans blir av geografen (og marxisten) David Harvey, med rette kalt «deterministisk geografi ». Boka må sjølsagt gjerne leses, men da anbefaler jeg å ta med J. M. Blaut si bok Eight Eurocentric Historians i bagasjen. Blaut tar for seg åtte forfattere, fra Max Weber til altså Diamond, et kapittel på hver av dem. Dette er nådeløs kritikk, og en bra innfalsvinkel til å komme inn i den store debatten om historieskriving og særlig om forutsetningene for utviklinga av kapitalisme i Vesten. Boka var tenkt som bind to i en trilogi, men Blaut døde før tredje bok blei ferdig.

Diamonds bok koster 199 kr. i norsk utgave (84 kr. på engelsk), og Blaut si bok koster 168 kr. på nettet.

Og for de som vil ha ei brei, lettlest innføring i menneskehetens historie, fra steinalderen til i dag, så er Chris Harman si bok A People’s History of the World et bra alternativ. Harman, som døde i 2009, var redaktør av det teoretiske tidsskriftet til det engelske trotskistpartiet Socialist Workers Party, og aktiv samfunnsdebattant til det siste. Denne boka kom opprinnelig ut i 1999, og i ny utgave i 2008. Den er på 700 sider, og koster bare 121 kr. på nettet.

Jon Børge Hansen

Even Sandvik Underlid:
Det nye Cuba, Reisefortellinger,
Forlaget Manifest, 2012, 367 sider

Jeg var i utgangspunktet usikker på hvordan denne boka ville være. Jeg har lest noen bøker om Cuba som har som agenda å være veldig mot det kubanske samfunnssystemet, eller veldig for.

Boka ble en hyggelig overraskelse. På det politiske planet var boka svært balansert i den forstanden at begge aktuelle parter kommer til orde. USAs og Cubas myndigheter, myndighetene og opposisjonen og ikke minst den vanlige kubaneren, representert med veldig forskjellige personer. Forfatteren gir seg ikke ut for å framstille den endelige sannheten om Cuba i dag, slik som forfattere av andre bøker, også norske, har forsøkt seg på. Derfor er boka svært leseverdig for personer som vil vite noe om Cuba, eller har tenkt å reise dit. Mye informasjon og lite propaganda.

Boka kan med utbytte leses både av personer som kan en del om Cuba, og personer som er blanke og skal reise dit. Det første kapitlet er viet det som først møter en utenlandsk (norsk?) person som kommer til Cuba på José Martí flyplassen og inn til Havanna by. De tre neste kapitlene er en gjennomgang av tre av Havannas bydeler som knyttes til historien på en pedagogisk måte. Bydelene får et eget liv ved referanse til forskjellige personer som taler til oss via forfatteren. Disse personene er vanlige, ekte kubanere, slik som de jeg har truffet der, stolte og kritiske, åpne og vennlige.

Via beskrivelsen av de tre bydelene får leseren tilgang ikke bare til historiske hendelser der, men også til hvordan livet for vanlige folk er der. Ulikheten med Norge i hverdagskulturen skildres gjennomgående. Tidsbegrepet, spontanitet, afrikansk og kristen religiøsitet, forhold til kropp og seksualitet i det åpne rom, dobbeltvalutaens implikasjoner der 50 % av befolkningen har inntekter i hardvaluta i tillegg til vanlige lønninger, den svarte økonomien, interessen for kultur, den amerikanske blokadens innvirkning i hverdagslivet, å kunne kommentere en persons hudfarge osv. Samtidig gir han et nøyaktig bilde av hvordan bydelene ser ut, hovedgatene og hva som finnes der, av bygninger, monumenter, kafeer, diskotek etc. samtidig som andre samfunnsspørsmål knyttes til dette og tidligere historie eller til dagens samfunn.

Forfatteren har en svært pedagogisk forklaring på hva blokaden fra USA består i, blant annet at tredjeland nektes å handle med Cuba, men USA selger varer til Cuba, som de selv ønsker å øke eksporten på, som matvarer. Likeledes forklares det kubanske valgsystemet forståelig og hva som fra forfatterens side ansees å være både positive og negative sider. En beskrivelse av opposisjonens forskjellige bestanddeler, de som tar imot økonomisk støtte fra USA og de som nekter å ta imot gir en bra oversikt. De siste erkjenner at systemet på Cuba har mange gode sider som de vil bevare, de første mener alt ved systemet er feil, og ønsker vel en markedsorientert økonomi og i allianse med USA.

Befolkningens økonomiske problemer skildres bra via de kubanske talerørene til forfatteren, samtidig som det knyttes til fakta om økonomien i landet.

I det siste kapittelet drar forfatteren oss med på en tur østover i landet. Der får vi, på samme måte som foran, et innblikk i situasjonen på landsbygda og de byene som ligger der, beskrivelsene av stedene med dagens situasjon og historiske hendinger, i fjern og nær fortid flettes sammen. Landbrukets situasjon og tiltak er også godt beskrevet.

Til slutt er det en oversikt på sju sider med private utleieboliger, hoteller, utesteder, museer og lignende, samt hvor det finnes spanskkurs i Havanna. Dernest en litteratur og film oversikt.

Kombinasjonen av dagens situasjon, stedbeskrivelse og historikk er meget vellykka. Kun et par steder er det et lite problem hvor en befinner seg i tid og hvilken person. Faktaene er også korrekte, kun et par ubetydelige uklarheter.

Anbefaler alle Cuba-interesserte å lese boka. Det burde være et must for folk som skal reise for første gang til Cuba.

Olaf Svorstøl Sierraalta

Dennis O’Neill er medlem av Freedom Road Socialist Organization i USA. Han skriver om Occupy Wall Street! og andre saker på Fire on the Mountain blog (http://firemtn.blogspot.com) under navnet Jimmy Higgins.

Gjenvalget av den republikanske politikeren Scott Walker – fagforeningsknuser, Tea Party-yndling, skurk og generell kjeftesmelle – som guvernør i Wisconsin etter en massiv gjenvalgskampanje, har vært en av dette valgårets største politiske historier. Det har avgjort satt en støkk i millioner av fagbevegelsesmedlemmer, progressive og Demokrat-velgere, både i Wisconsin og i hele USA.

Jeg sier slett ikke at Walkers seier er uviktig, men det forandrer ikke det som er et grunnleggende faktum. Den kampen som brøt ut i Wisconsin, kan trygt sies å være det viktigste slaget den amerikanske arbeiderklassen har ført på mange ti-år.

Det kan være lett å overse betydningen av dette, for den siste og lengste delen av kampen foregikk i hovedsak som valgkamp, og fordi Wisconsin-opprøret sist høst var en del av en bredere utvikling av klassekampen i USA, som bidro til å legge grunnen for – Occupy!-bevegelsen. Poenget med denne artikkelen er at vi bør minnes på hvordan Wisconsin allerede har forandret dette landet.

Grunnelementene i historien kan fortelles ganske kort. Scott Walker var nettopp valgt som ny guvernør i Wisconsin, en industristat som tradisjonelt også har hatt en bred fagbevegelse (i alle fall etter US målestokk, om ikke etter norsk.). Fredag den 11. februar 2011 annonserte Walker at han hadde lagt fram forslag for den Republikanerdominerte parlamentariske forsamlingen i Wisconsin i den hensikt å gjøre noe med budsjettunderskuddet. Den viktigste delen av lovforslaget handlet om å gjøre det ulovlig med kollektive forhandlinger mellom de offentlig ansattes fagbevegelse og offentlige myndigheter på alle nivåer, både delstatsnivå og lokalt. I tillegg skulle det bli ulovlig for fagbevegelsen å trekke fagforeningskontingenten fra lønna. Til sammen var dette et klart forsøk på å knuse fagbevegelsen i offentlig sektor i delstaten Wisconsin.

Etter markeringer gjennom helgen startet protestene for alvor på mandag. I løpet av tirsdagen hadde over 10 000 mennesker samlet seg utenfor delstatsparlamentet i Madison for å protestere. Samme natt okkuperte tre tusen av dem bygningen. (Da jeg leste om det, utløste det personlige minner om å sove på det kalde marmorgulvet da studenter overtok Capitol under protestene seint på 70-tallet.) Okkupantene i Madison organiserte soveområder, en kantine for å dele ut mat som var gitt av lokale kjøpmenn, og et informasjonssenter. Og de dekket veggene med hjemmelagde plakater som på sitt vis ga varsel om det som seinere skulle skje samme år i Zucotti Park og over store deler av USA.

Dagen etter meldte tusenvis av lærere seg sjuke og sluttet seg til demonstrasjonen, som nå samlet over 20 000, noe som førte til at flere skoler måtte stenge. Torsdag den 14. februar forlot alle de fjorten representantene fra Demokratene Wisconsin for å forhindre at Walkers republikanske allierte kunne sikre seg det flertallet de trengte for å kunne behandle lovforslaget. De holdt seg vekk fra hjem og familier i tre uker slik at Walker ikke kunne sende delstatspolitiet etter dem for å tvinge dem inn til behandlingen i Senatet.

Fredag var 40 000 tilstede ved en demonstrasjon hvor lederen for USAs fagbevegelse, AFL-CIO presidenten Rick Trumka, holdt tale. Imens fant det sted en rekke protestmarsjer rundt om i staten på små og store steder langt unna Madison, som samlet hundrevis, til og med tusenvis, mange av dem de største demonstrasjonene noensinne på disse stedene. Lørdagens demonstrasjon i Madison samlet 70 000.

Protestene fortsatte å øke i styrke, særlig helgedemonstrasjonene i Madison som snart var oppe i 100 000 eller flere. Bevegelsen fikk til og med et slags varemerke. Da Bill O´Reilly, en kommentator på høyrefløyen, beskyldte det han kalte «fagforeningsbøller» for å gå løs på motdemonstranter, kjørte Fox News et kutt i bakgrunnen som viste noen som dyttet en pro-Walker type. Årvåkne seere fikk øye på noen palmetrær i bakgrunnen, og skjønte at det var fra en demonstrasjon i California. Store palmetrær, utskåret i papp begynte å dukke opp ved store og små markeringer i Wisconsin-vinteren for å gjøre narr av høyrefløyens mediaangrep på protestene.

Forbindelsen til Kairo

Noe av det mest bemerkelsesverdige i forbindelse med oppstanden i Wisconsin er at den til de grader ble inspirert av og ble styrket av den arabiske demokratiske revolusjonen, som da var under underveis. Her i dette landet blir det sjelden nevnt noe om det som skjer internt i landene i Midt-Østen eller Afrika. Men denne gangen var det folkelige opprøret, særlig i Egypt, så omfattende og kom så overraskende på de vestlige maktene at mediadekningen var bred, og manglet til og med det vanlige tåkepratet fra Utenriksdepartementet som stort sett gjør de internasjonale nyhetene dødsens kjedelige.

Selv om det bare er et drøyt år siden, er det lett å glemme hvor mange i USA som snakket om Tahrir-plassen, fulgte med hvordan kampen mot Mubarak bølget fram og tilbake, gikk til sengs med bekymringer for demonstrantene, og kastet seg over nyhetene når de stod opp. Mer enn noe annet var det besluttsomheten til det egyptiske folket, til å stå i mot morderiske angrep og fremme kravene sine dag etter dag, som vant dem den uventede sympatien og støtten hos så mange her. Etter flere ti-år hvor anti-arabisk og anti-muslim gift har blitt pumpet inn i kulturen i dette landet var det til å bli dypt rørt av.

Allerede den første dagen refererte plakatene stadig til Kairo, og sammenliknet Walker med Mubarak. Noen viftet med egyptiske flagg. Den brede dekningen av at egyptiske aktivister bestilte pizzaer på nettet, som skulle leveres til demonstranter som sov inne i Capitol-bygningen i Madison, viste hvordan solidaritet er noe som går begge veier.

(For å poengtere dette fra en litt annen vinkel, kan man jo for et øyeblikk tenke seg hvordan det ville vært hvis den første oppstanden i Tunis, som også hadde langt mindre mediadekning, hadde blitt etterfulgt av Libya, den brutale forvandlingen av en folkelig masseprotest til å bli en blodig borgerkrig gjennom Ghadaffis umenneskelige angrep på folket og den dødelige, både hemmelige og åpne intervensjonen til NATO.)

Forlenget kamp

Kraften i alt som skjedde i Wisconsin, bygger framfor alt på hvordan kampen ble ført. Den ble gjennomført som en lang streik, ikke som et protestarrangement eller en demonstrasjon. Det er det en grunn til. Allerede kort etter at det hele startet, kom det til dyktige folk fra Wisconsin AFL-CIO og andre rådgivere som stille og rolig hjalp til med å organisere protestene, mobilisering av støtte fra fagbevegelse, Det Demokratiske Partiet og blant folk, og med å skaffe ressurser så vel som kunnskap om media og logistikk slik at de store demonstrasjonene kunne gå knirkefritt.

Dette reduserer på ingen måte betydningen av den halvt spontane karakteren selve utbruddet hadde (det minnet om Tunis og Kairo), og mangelen på mediaoppnevnte «ledere». For eksempel var starten på okkupasjonen av Capitol-bygningen, og slik den artet seg, noe som absolutt kom nedenfra. Det faktum at dette ble ført som en kampanje, åpnet for en rekke muligheter. Standhaftigheten til aktivistene og målbevisstheten til de som okkuperte Capitolbygningen i februar og mars i fjor, skapte gunstige nye betingelser.

• Tid til å mobilisere folkets styrker til handling.
• Tid til å utvikle taktikken for å hindre at lovforslaget mot fagbevegelsen kom til behandling.
• Tid til å avsløre fiendens løgner og latterliggjøre dem.
• Tid til å sette lys på de som stod bak og trakk i de trådene, som satte Walker i gir, særlig de tilbaketrukne milliardærene, Koch-brødrene.
• Tid til å undersøke og få fram Walkers råtne og korrupte historie fra tida som leder for Milwaukee County, statens mest folkerike.

(Sammenlign dette med fagbevegelsens svar på den nyvalgte president Ronald Reagans knusende angrep på PATCO, de streikende flygeledernes forbund. 1. mai samlet over en halv million fagforeningsmedlemmer seg i Washington DC til en gigantdemonstrasjon, hvorpå de satte seg på bussene de kom med, og dro hjem til sitt.)

En kilde til styrke i denne kampanjen var internett, særlig Facebook og liknende media som Twitter. Som i Tunis og Egypt, hadde det aldri vært nok å bare stole på lokale Wisconsin-nyheter og nasjonalt TV. Det ville ikke ha vært nok til å skape det trykket det fikk. Informasjon ble spredd raskt, mobilisering på nasjonalt plan ble mulig, og moralen steg.

En bred, enhetlig front

Medlemmene i fagforeningene for offentlig ansatte i Wisconsin utgjorde kjernen i kampen, men en brei og sterk enhetlig front dannet seg rundt dem, rekruttert fra mange sektorer.

I de aller første dagene utgjorde studenter den viktigste alliansen, særlig de fra den delen av University of Wisconsin som for tilfellet heldigvis var plassert i Madison, anerkjent som universitetets flaggskip. Med et rykte fra flere ti-år med kamp stilte de med stormtroppene ved okkupasjonen av Capitol-bygningen, og stod for mye av protestene og støtteaktiviteten på utsida. Og det handlet ikke bare om støtte til de universitetsansatte, de hadde selv en høne å plukke med Walker og budsjettet hans. Det inkluderte kutt i høyere utdanning, slutt på noen stipendordninger for studenter fra staten Wisconsin, og det la opp til å kutte forbindelsen mellom den delen som lå i Madison og den øvrige delen av universitetssystemet i delstaten. Det ville splitte opp og gjøre studentmotstanden svakere ved framtidige angrep.

I tillegg kastet elever og foreldre ved de offentlige skolene seg inn i kampen. Streiker blant lærere blir ofte betraktet som eller kalt angrep på elevene, men ikke denne gangen. Over hele delstaten forlot elever skolene til støtte for sine lærere – og foreldrene marsjerte ved siden av. I de aller første dagene hendte det at det var spontane elevprotester som fikk lærerne i gang.

En grunn var at det kom angrep langt under beltestedet fra Walker-tilhengere, som mente lærere bare var folk som skodde seg på en veldig lett jobb. Foreldre som kanskje har en eller to tenåringer, vet hvor latterlig det er å komme med sånne anklager mot folk som tilbringer dagen med tredve eller førti av dem på en gang. En annen gnist som førte til mobiliseringen, kom fra Walkers budsjettforslag. Ikke bare la det opp til kutt på nesten en milliard dollar i den statlige finansieringen av skolene, men endret også noen skatteregler tilsvarende en gjennomsnitt på 550 dollar per elev, og reduserte skoledistriktenes egen myndighet over skatteanslagene. Det ville betydd at lokalbefolkningen ikke en gang kunne stemme over hva det lokale skoledistriktet kunne gjøre for å erstatte tapet. Det ville ikke være noen annen vei å gå for å dekke opp disse kuttene enn å ta det ut på lærerne.

Medlemmer fra fagbevegelsen i privat sektor og fra føderale forbund som posten og AFGE kom til, og økte styrken og enheten i kampen. Borte var den skammelige knivingen og bakvaskingen mellom privat og offentlig sektor, og blant de forskjellige avdelingene innen offentlig sektor for å sikre særbehandling fra høyere hold. Det har preget fagorganiseringen i seinere tid, blant annet i staten New York.

Det var også viktig med støtten fra en rekke liberale og progressive, deriblant lojale partifolk fra Det Demokratiske Partiet og andre som hadde jobbet for og stemt på Obama, folk som åpent uttrykte skuffelse over hvor lite Håp og Forandring de faktisk så. Mens vi snakker om hvordan klassekreftene samlet seg, er det viktig å nevne denne tradisjonelle marxist-favoritten, bøndene, som også viste seg fram. Todd Pulvermaker, 33, som satt bak rattet på en av traktorene, Wisconsin-bønder kjørte i dusinvis til den enorme markeringen den 12. mars, sa det slik:

Bønder tilhører den amerikanske arbeiderklassen. Vi arbeider like hardt som noen for vårt utkomme, og dette handler om oss alle.

Alle som har vært på tur gjennom statene som barn, vet at bilskiltene i Wisconsin i lang tid har hatt denne teksten: «Amerikas meieri». (En strålende grasrotbevegelse i 1985 prøvde å få forandret det til: «Spis ost eller dø», men det ble stoppet av enøyde byråkrater som muligens var redd for å skremme bort turister fra New Hampshire, med sine skilt: «Lev fritt eller dø.» Bilskiltene er ikke tull. Jordbruk er den nest viktigste sektoren i delstatens økonomi, og 40 % av all amerikansk osteproduksjon kommer fra Wisconsin, så den organiserte og synlige støtten fra bøndene var betydningsfull.

Noen overraskende og avgjørende allierte

Politiets fagforening, som til en viss grad fulgte i hælene på brannmannskapets forening, tok et litt større overblikk over rollen som beskyttere av den eksisterende orden, og erklærte at Walkers plan var et angrep på nettopp dette. Dessuten deltok folk fra delstatspolitiet i okkupasjonen (teknisk sett lovlig) av Capitol-bygningen, og nektet dessuten å utføre ulovlige ordre om å stoppe demonstrasjonen. De gjorde det på tross av at Walker på hyklerisk vis hadde fritatt politiets og brannmannskapets foreninger fra lovforslaget om å bannlyse kollektive forhandlinger. For de av oss som ikke akkurat elsker politiet, er det lett å undervurdere betydningen av denne utviklingen i folks øyne. Opinionen svingte fram og tilbake, mens kampen utfoldet seg om hvor utålelige Walkers forslag var. De fjorten Demokratiske senatorene i Wisconsinparlamentet som tok veien ut av delstaten, spilte en nøkkelrolle i den lange kampen. Ved å gjøre det satte de en foreløpig stopp for kampanjen for å få vedtatt de fagforeningsfiendtlige lovene. Da manglet de Republikanske politikerne, som kontrollerte parlamentet, de nødvendige stemmene for å få fram Walkers budsjettforslag til behandling. Dette var en modig og strategisk handling. Som Mao Zedong, en kar som visste et par ting om taktikk, sa det: «Når fienden angriper, trekker vi oss tilbake.»

Legg merke til at alle de kreftene som hittil er nevnt i denne analysen, er Wisconsin-basert. Det var kamparenaen og samlingen av klassekreftene i delstaten som var den viktigste faktoren. Når det er sagt, så hjalp den massive støtten fra fagbevegelsen og andre i resten av landet – og fra verden – til å opprettholde søkelyset på Madison. Den 17. februar, mindre enn en uke etter at ting tok av, ble det holdt protestarrangementer i alle de femti statene til støtte for kampen i Wisconsin.

Slutten på det første stadiet

Den andre uka i mars kulminerte det første og mest intense stadiet i slaget om Wisconsin. Republikanerne hadde funnet ut at de kunne fjerne alle referanser til delstatens finansielle saker fra det fagforeningsfiendtlige forslaget. Dermed kunne det stemmes fram til å bli behandlet ved simpelt flertall. 9. og 10. mars gjennomførte Republikanerne behandlingen og avstemmingen – de brukte sytten sekunder på selve vedtaket – og den 11. kunne en fornøyd Walker undertegne det, og dermed var det en lov. Dagen etter returnerte Demokratene, som nå hadde fått navnet Wisconsin 14, og ble møtt av en demonstrasjon med 150 000 mennesker, den største hittil. Hvilken vei skulle kampen ta herfra? Bevegelsen stod nå foran tre mulige retninger:

1. Opptrapping ved å erklære generalstreik. Det er en tanke som fryder enhver revolusjonærs hjerte (inkludert mitt), og de ivrigste advokatene for dette var anarkister og dogmatiske kommunister, hovedsaklig fra trotskistiske organisasjoner. Men idéen hadde også større appell. South Central Federation of Labor, «samorganisasjonen» for alle foreninger i Madison og omegn, gikk inn for å drøfte idéen om generalstreik med medlemmene. Det store problemet var at det ikke kom til å skje. Det koster ikke noe å være stor i kjeften. Det har bare blitt erklært generalstreik en håndfull ganger i USAs historie, hvorav få har lyktes i å blokkere det området hvor det skjedde, og enda færre lyktes i å få gjennomslag for de kravene som var grunnlaget for streiken. Den siste generalstreiken som faktisk førte til seier, var i Oakland, California i 1946. I Wisconsin er det ulovlig for offentlig ansatte å streike, og sympatistreiker av arbeidere som ikke er direkte involvert i en konflikt, er ulovlig i det føderale lovverket. Det var heller ingen som kunne by på en realistisk plan for mobilisering til en generalstreik, og hvordan den kunne vinnes.
2. Fortsette protestene kombinert med juridiske framstøt i retten. Det skjedde faktisk. Juridiske utfordringer klarte å utsette at loven trådte i kraft til april. Demonstrasjonene fortsatte nesten ukentlig til og med juli, likedan en del heftigere protester som å forstyrre delstatsforsamlingens møter, men det nådde aldri nivået det hadde da kampen var på sitt hardeste. Loven var nå iverksatt, og det var klart at ingen demonstrasjoner eller noe annet kunne forandre det.
3. Forandre fokus, og rette seg inn på den parlamentariske politikken. Dette minst attraktive valget, i alle fall for revolusjonære, ble det bevegelsen konsentrerte seg om. Tilfeldigvis er Wisconsin en av de nitten delstatene som har lover som åpner for å tilbakekalle valgte representanter gjennom avstemming. Derfor kunne dette arbeidet starte umiddelbart, og også gi et visst utløp for sinnet blant alle som hadde deltatt i fronten. I den første tilbakekallingsrunden ble det fremmet krav om tilbakekalling av seks Republikanske delstatssenatorer. Minimum tre Republikanere måtte erstattes for å bryte flertallet deres i Senatet og blokkere eventuelle nye lover. I august tapte to av dem for motkandidater fra Demokratene. Det var viktig nok, men ingen seier. Hvis laget ditt trenger å vinne tre kamper for å komme til sluttspillet, kjemper hardt og vinner to av dem, så sier du ikke at de har vunnet. Walker og delstatsparlamentet fortsatte å vedta reaksjonære lover ut året, som de brutale budsjettkuttene og en lov innrettet på å fjerne studenters og fattigfolks stemmerett. Det skulle liksom hindre «valgfusk».

Men dette var ikke slutten på den parlamentariske kampen. Guvernør Walker ble selv krevd tilbakekalt etter sitt første år i guvernørstolen, og den 17. januar i år ble det levert en liste til delstatsadministrasjonen undertegnet av mer enn en million stemmeberettigede. Samtidig ble det krevd tilbakekalling av viseguvernøren og fire nye Republikanske senatorer.

I mellomtiden trakk en av Republikanerne seg, en av de som hadde fått krav om tilbakekalling. Dermed ble det stemmelikhet i delstatssenatet, noe som gjorde slutt på Walker og kompanis mulighet til å få vedtatt hva de ville. Etter november 2011 gjorde Walker fint lite med affærene til staten Wisconsin, og reiste i stedet landet rundt og sanket store summer fra de rike, over 30 millioner dollar, for å kjempe for jobben sin.

Valgfasen av Kampen om Wisconsin fikk sin konklusjon 5. juni. Det endte med tap. Walker vant over en svak kandidat fra Demokratene med stor margin i et valg med uvanlig stor deltakelse til å være et lokalvalg. Det var en trøstegevinst – en av de Republikanske delstatssenatorene som også stod på tilbakekallingsvalg, gikk på et knepent nederlag. Dermed hadde Demokratene så vidt flertall i Senatet, nok til å blokkere nye framstøt fra Walker og hans mannskap.

Det må gjøres en rekke oppsummeringer i løpet av de kommende månedene. Var de store utgiftene og all energien og ressursene som ble brukt på tilbakekallingskampanjen, en feil? Var Walker i praksis uslåelig med sitt økonomiske forsprang tilsvarende ti mot én og et omfattende kjøp av mediareklame? Ikke minst trenger vi en dypere forståelse av de kreftene som stemte for Walker, og hvordan de kunne mobiliseres til å bli en forsvarsstyrke for de store konsernene, mot sine egne interesser.

I mellomtiden kan kampen om Wisconsin komme til å gå i større eller mindre bølger. Lekkasjer fra rettsapparatet kan tyde på at korrupsjonsetterforskning kan føre til at det blir fremmet siktelser mot Walker selv og noen av hans nærmeste, både fra myndigheter i Wisconsin og FBI i løpet av de kommende månedene.

Hva vi allerede har vunnet

Det er viktig å ikke glemme at Wisconsinopprøret allerede har vunnet sine største seire. Til det har venner fra Wisconsin sagt: «Det er lett for deg å si.» Sant nok, enorme pengesummer og tid – flere hundre tusen, kanskje over en million timer med innsats har gått med i forsøket på å fjerne Walker. Men det er nettopp slaget i ansiktet som valgtapet representerer, som fører til at mange tar inn over seg en mistrøstig og enkel oppsummering. Tvert i mot er det avgjørende at vi husker i hvilken sammenheng denne delen av slaget ble utkjempet, og omfanget av alt som er oppnådd siden starten i februar i fjor.

1. Kriseforståelse og Tea Party

Wisconsin har langt på vei tatt tilbake kriseforståelsen fra Tea Party, som i praksis bare forsvarer legitimiteten til det amerikanske kapitalistiske systemet. Vi lever i et land hvor folk flest kjenner seg maktesløse over sine liv, og frykter for framtida med en regjering som ikke representerer dem. Dette forholdet burde være det terrenget progressive tar organisasjonsmessig tak i. Det er den virkeligheten kritikken mot kapitalismen er basert på.

I stedet kapret Tea Party-bevegelsen grunnen – en delvis kjøpt og betalt kunstig grasrotbevegelse (kunstgress, sier vi) blåst opp av media, og delvis et uttrykk for nasjonal oppblåsthet, usikkerhet og såret narsissisme hos den eldre, hvite delen av middelklassen. Tea Party-bevegelsen kom som svar på sammenbruddet i amerikansk økonomi som startet med Bush-administrasjonen, og at en svart mann ble president.

Tea Party-bevegelsen hadde mer eller mindre blitt formet til å bli et uregjerlig og innflytelsesrikt underbruk av Det Republikanske Partiet innen valgene i 2010, som sendte Walker til guvernørstolen (og en del Republikanere til den nasjonale Kongressen.) Men de ble fortsatt framstilt i media som en sint stemme fra folkedypet. Wisconsin-opprøret gjorde slutt på det. Enkelte lokale Tea Party-folk støttet faktisk protestene. Flesteparten fikk litt for seint beskjed om å organisere motstand mot det, men holdt seg allikevel hjemme. Forsøkene deres på organisering var patetiske. Motdemonstrasjonene deres samlet noen hundre, et par ganger var de kanskje oppe på et firesifret tall – og det til tross for at de satte opp gratis busser fra andre stater.

Opp mot utbruddet av virkelige protester kunne ikke myten om Tea Party som opprørere mot et gjennom korrupt og egenrådig politisk og økonomisk system, opprettholdes. Bevegelsens forskjellige organisatoriske skikkelser smuldret opp enda raskere, og aktivistenes fokus på å få valgt Republikanere, jo galere jo bedre, ble enda mer intenst.

2. Forståelsen for storkapitalens rolle

Wisconsin bidro vesentlig til at folk fikk en dypere og breiere forståelse av rollen til storkapitalen i det amerikanske valgsystemet. Dette har vært et åpent sår i systemet, særlig etter at Høyesterett i USA avsa en dom i Citizens United saken i 2010, som sa at konserner kunne betraktes som «legale personer ». Dermed kunne de uhindret bruke ubegrensede beløp, i hovedsak i hemmelighet, for å påvirke utfallet av valgene i USA. Først kom avsløringen av brødrene Koch som de viktigste bidragsyterne bak Walker som kandidat, og deretter Walker som guvernør. Det gyldne øyeblikket kom da en blogger lurte Walker trill rundt med en telefonsamtale hvor han utga seg for å være en av Koch-brødrene. Samtalen ble tatt opp og lagt ut på internett, seinere også spredd i de store mediene. Innsynet i brødrene Kochs virksomhet betydde at lyset ble satt på noen av deres favorittprosjekter, særlig ALEC, American Legislative Exchange Council. Denne tenketanken på høyresiden spesialiserer seg på å utvikle lover, lover rettet mot miljøkampen, mot regulering, mot kvinner og mot fagbevegelsen som kan fremmes både på delstats- og nasjonalt nivå av tilknyttede politikere, for det meste Republikanere men ikke utelukkende. Organisasjonen var arkitekten bak angrepet på fagbevegelsen i offentlig sektor som Walker og hans kumpaner fremmet i Wisconsins lovgivende forsamling.

Avsløringen av ALEC la grunnlaget for kraftige mottiltak denne våren, da lovforslag forfattet av ALEC rettet mot kvinners svangerskapsrettigheter dukket opp i Arizona, Kansas og andre stater. Dette ble etterfulgt av mordet på den svarte tenåringen Trayvon Martin i Florida. Drapsmannen, en borgerverntype, erklærte sin uskyld med henvisning til en lov utformet av ALEC kalt «Stand Your Ground». Det førte til utbrudd av sinte protester. En hel rekke lovmakere har trukket seg fra gruppen, og mer enn et dusin selskaper, inkludert Coca Cola, Proctor & Gamble og Walmart har avsluttet både medlemskapet og de betydelige økonomiske bidragene til ALEC.

3. Fagbevegelsen styrket

Wisconsin stålsatte fagbevegelsen i USA som har vært i klar tilbakegang. I 2010 var snaue 7 % av arbeiderne i privat sektor organisert – det laveste siden 1932! Offentlig ansatte, som nå utgjør hovedstyrken blant de organiserte, har blitt målet til den herskende klassen. De er utsatt for arbeidsledighet i stor skala, etter hvert som regjeringen på statlig og lokalt plan innskrenker og privatiserer tjenestene.

Fagbevegelsen hadde satset alt på å få valgt Obama i 2008, men fikk lite igjen for innsatsen. Han unngikk den viktigste saken, Card Check, som ville gjort organisering av uorganiserte enklere. (Card Check – at hver enkelt på en arbeidsplass kan levere et undertegnet kort som gir forhandlingsrett til en fagforening. Hvis over 50 % leverer kort, skal bedriften tillate fagorganisering. Oversetters merknad.) Mens det ble sprøytet milliarder inn i bankene, var Obamas program for bruk av føderale midler til å stimulere økonomien i beste fall halvhjertet, med altfor få arbeidsplasser.

Fjorårets Wisconsin-utbrudd var det største og mest gjennomslagskraftige forsvaret for fagbevegelse, arbeidsplasser og offentlige tjenester på flere ti-år. Det stålsatte tillitsvalgte og medlemmer landet rundt. Liknende lover var blitt vedtatt av Republikanerne i Ohio. Fagbevegelsen mobiliserte tungt bak et initiativ for å reversere loven og gjenopprette den kollektive forhandlingsretten. Avstemmingen ga seier med 61 mot 39 stemmer. Andre undret seg over at de våget å utløse et slikt opprør, siden valgte representanter i andre stater, uansett hvor reaksjonære de var, nå plutselig virket særdeles engstelige for å foreta uoverveide angrep på offentlig ansatte, og dermed sette seg i klemma fra motstand av Wisconsin-typen.

4. Forberedte Occupy!

Wisconsin-opprøret la på mange tydelige måter grunnlaget for Occupy!-bevegelsen som feide over USA sist høst. Det inkluderer taktikken som ble et slags varemerke – okkupasjon (teknisk sett lovlig) av offentlig grunn over en periode. Det viktigste er allikevel, slik jeg ser det, hvordan det skapte betingelser for at fagbevegelsen og arbeidsfolk generelt kunne se seg selv som del av – eller i alle fall alliert med Occupy! på et tidlig stadium. Dette var en nøkkelfaktor i etableringen av Occupy! som ble en ny type styrke i politisk kamp, i bevisstgjøringen av folk og i hverdagen i dette landet. En sak er at det viste muligheten til å kunne danne en brei enhetlig front på tvers av klasser til forsvar for offentlige tjenester og levestandarden til arbeidsfolk. En annen sak er at det tydelig viste at fagbevegelsen har andre alternativer enn de tradisjonelle, og ikke særlig vellykkede måtene å jobbe på, som å opprettholde kraftløse allianser med NGOer, konstant lobbyvirksomhet i de politiske korridorene i Kongressen og på delstatsnivå og de pliktskyldige bevilgningene og bidraget med aktivister til Det Demokratiske Partiet i valgår.

Uten inspirasjonen fra den gjennomgripende erfaringen fra Wisconsin-opprøret er det tvilsomt om fagbevegelsen ville ha grepet og tatt tak i det OWS hadde å by på. Ikke minst betydde det en levende ny måte til å få fram krav og fremme saker, ved å identifisere seg som de 99 % mot den ene prosenten, framfor å stå som forsvar av «middelklassen» mot ondskapsfulle angrep fra konserner eller politikere fra ytre høyre. Enda viktigere er det at det ikke er nødvendig å vente på Wisconsin-typen angrep fra høyre for å få folk til å handle. Vi kan være på offensiven og tydelig utfordre Wall Street og dets eierskap av det politiske systemet.

At arbeidsfolk, menn og kvinner og fagbevegelsen omfavnet, om enn på forsiktig vis, Occupy Wall Street!, sikret i sin tur at scenen er klar for en helt ny type bevegelse og strategi i dette landet. Den har allerede rystet den ene prosenten grundig.

(Oversatt av Birger Thurn-Paulsen.)

Charles Dickens:
Vardagsord. Tidningsmannen
Dickens i urval av Jan Myrdal
Leopard förlag, 2011

Jan Myrdal ga sist høst ut et utvalg tidsskriftartikler (Household Words) redigert av Charles Dickens i perioden mars 1850 til mai 1859. Myrdal har i sitt utvalg tatt sikte på å gi et tverrsnitt av hvilke dagsaktuelle tema som ble kommentert av Dickens og hans medforfattere. 1850-tallet er starten på den nye tid da industrien gjorde sitt inntog, og England var pioneren for den nye tidsalderen. Den første verdensutstillingen i 1851 i Hyde Park med banebrytende Crystal Palace bygd i stål og glass kan sees på som den symbolske starten for den nye industriepoken. De tema som tas opp av Dickens og hans medarbeidere, er nyttige påminnelser om problemstillinger som også i dag er relevante.

Som en illustrasjon vil jeg løfte fram noen tema som tas opp i disse artiklene. Ut fra min egen yrkesbakgrunn vil jeg særlig løfte fram hans kampanje om bedring av arbeidsmiljøet i datidens England. På denne tiden ble maskineriet i spinneriene og fabrikkene drevet av store dampturbiner med en rekke drivremmer på kryss og tvers i fabrikklokaler for drift av diverse maskineri som for eksempel spinnemaskinene –«Spinning Jenny». Disse drivremmene representerte en betydelig døds- og skaderisiko med knuste hodeskaller, avkutting av armer og bein for de som var så uheldige å komme for nær.«Den ubarmhjertige maskinen som tar tak i et forkle, kaster henne opp i luften, kutter armen ved skulderen, forårsaker brudd på høyrearmen og gir hodeskader i fallet. Hun fikk muligheter til å dø, men tapte den.» I løpet av en 3-årsperiode kan Dickens konstatere at det hadde vært mer enn hundre dødsfall pga drivremmene og om lag tolv tusen ulykker. Det aktuelle tiltaket var innebygging av drivremmene for å unngå unødig kontakt mellom maskin og menneske. I den gjeldende fabrikkloven var kapitlet om tilstrekkelig innebygging og avskjerming av drivremmer ikke trådt i kraft. Fabrikkeiernes fortjeneste var prioritert. «Når fabrikkeierne setter prisen på sine hoder, er det ikke å undres på at arbeiderne setter en ennå lavere pris på arbeidsgivernes hjerte!» Han beskriver i detalj og latterliggjør industriens lobbyvirksomhet for å unngå nødvendige arbeidsmiljøtiltak, og konstaterer at moralen erstattes med aritmetikk.

I denne sammenhengen bidrar han med interessante kritiske kommentarer til kost–nytteanalyser. Han sammenlikner innsatsen for å hindre overlagte mord med tiltakene for å senke antallet ulykkesdødsfall i industrien, og konstaterer at moralen erstattes med aritmetikk. Tallberegninger kan ikke løse moralske spørsmål om rett og feil.

Som ung og nybakt ingeniør var jeg på begynnelsen av 70-tallet på Andersens Takpappfabrikk i Drammen. Der kunne jeg med egne øyne se 1850-tallets teknologi med drivremmer i full drift – en særegen opplevelse. Denne formen for teknologi er nå historie, men arbeidsmiljøproblemer eksisterer fortsatt, men i andre former. Den gangen var det i hovedsak en umiddelbar sammenheng mellom årsak og effekt i form av skader og død. Nå er det mer snikende sammenhenger der det kreves omfattende epidemiologiske studier for å avdekke eksponeringsforhold og sykdom. Det er for eksempel ikke åpenbart at eksponeringer for gass og støv i smelteverk, bakerier (melstøv) og sveising kan forårsake KOLS og andre luftvegslidelser. Men det er faktisk slik at det er alminnelig enighet om at det årlig er 200 dør av KOLS som kan spores tilbake til arbeidsmiljøet. Teknologien for å redusere dette problemet finnes, og prosessene for å få gjennomført nødvendige tiltak er sammenliknbare med det som beskrives i artiklene fra 1850-tallets England.

I boken er de økende vannforurensingsproblemene i Themsen kommentert i flere artikler, og redaksjonskollektivet har noen interessante vurderinger hvorfor vannforurensningen i Themsen er mer alvorlig enn i Seinen som renner gjennom Paris. Men det vises også til at utslippene til Themsen også vil bidra til forurensning av Nordsjøen, og at dette utslippet til og med vil kunne ha konsekvenser for hummerfisket i Norge og derved konsekvenser for tilførselen av hummer og piggvar fra Norge til England. På dette viset foregriper Dickens algeoppblomstringen i Nordsjøen 1988 – og nødvendigheten av Nordsjøavtalene som ble vedtatt i kjølvannet av disse algeoppblomstringene og den økende forurensningsbelastningen i Nordsjøen.

I flere artikler kommenteres slaveriet i USA – i reportasjer fra slavemarkedet, men også, selvsagt, som erklært motstander av dette. Grunnleggende fører han i marken det moralske uholdbare i å holde slaver. Men artiklene som Myrdal har tatt med i boken, tar tak i at slavehold er ulønnsomt. Slaven er mindre produktiv enn den frie arbeider, og leverer arbeid med bedre kvalitet. Argumentasjonen om at opplæring og ulike motivasjonsfremmende tiltak er moderne, gjelder også i dag.

For øvrig er det en rekke interessante reportasjer fra livet til koloniadministratorene i India. Sepoyopprøret i 1856 behandles særskilt. Her avslører Dickens en av sine svakheter ved å være nokså ukritisk til denne mørke siden av hans hjemlands imperialisme – slik det var problematisk for venstresiden i Frankrike å støtte opprøret i Algerie – for ikke å nevne manglende motstand i Norge sin deltakelse i de nye krigene i Serbia, Libya og Afghanistan.

I samlingen inngår en reportasje om en nokså spesiell engelsk henrettelsesmetode for indiske opprørere. Personene ble bundet fast i munningen på en kanon, og bokstavelig talt blåst til himmels.

Dette «skuespillet kan fordømmes av visse engelskmenn som grusomt og umenneskelig, men før man fordømmer dette, burde man huske på hvilke enorme forbrytelser de menn som har blitt henrettet har planlagt»! Etter at opprøret er avsluttet og ro og orden er gjenopprettet, anbefales det tross alt at denne straffen avskaffes. Henrettelse med bruk av kanon er nødvendig, men bør derfor ennå ikke avskaffes på grunn av at den inngir tilstrekkelig frykt. På mange måter er galgen bedre. Opprørske indere blir som bikkjer når de føres fram for galgen, men marsjerer som soldater når de skal skytes i biter framfor kanonmunningen. Det er mange hensyn som skal ivaretas når henrettelsesmetoden skal velges.

For øvrig rettes det en advarsel for godtroende engelskmenn om man ikke må tro alt for mye på det innfødte politiet i India – som man ikke kan stole på afghanske militære og politi i dag. Ulike land i ulike tidsaldre, men okkupasjon har alltid de samme utfordringer.

For en gangs skyld er fotnotene til artikler nyttig lesestoff, og bidrar til en oppfrisking av hukommelsen om 1800-tallets England. – også med opplysninger om historiens første terrorbombing av en by – den engelske beskytningen av København i 1807.

Boken anbefales på det beste – mat for tanken også i dag.

Uno Abrahamsen

Eric Ribellarsi er organisator i Kasama Project (http://kasamaproject.org) i USA. Han var i Athen i vår, og laga ein serie intervju som er publisert på Kasamas nettside: Vinteren har ein slutt. Kasama er på Facebook og Twitter, og kjem stadig med interessant stoff.

Korleis gjekk det til at dere blei kommunistar? Korfor gjekk dere inn i KOE?

Danae: Eg var med i anarkistrørsla. I 2006 var eg aktiv i studentkampen mot privatisering av utdanninga. Det var svære saker, fire hundre stader var okkupert. Då såg eg behovet for organisering og organisert kamp, og slutta meg til KOE.

Eg hadde sett at mellom anarkistar var det uformelle leiarar. Dei leiar uformelt, og er ikkje kontrollerte. Eg forstod at me hadde behov for formelt valde leiarar som var kjente.

Eva: Faren min var med i Synaspismos¹ då eg vaks opp, ut frå det likte eg ikkje kom munistar. Då eg gjekk inn i KOE, leksa han opp om Stalin og Mao, og vitsa om at «maoistane vil dra deg med opp i fjella!»

Eg var på sommarleir ei veke med KOE der me heile dagen diskuterte ulike politiske spørsmål. Og me måtte opp klokka åtte og arbeide hardt, men eg tenkte: «Eg liker dette. Eg ønskar heile verda skulle vere slik.»

Eg gjekk inn i KOE.

Kan dere fortelje litt om arbeidet dykkar på universiteta?

Christos: Me er ein del av Venstrealliansen, ein studentkoalisjon knytta til Syriza. I Venstrealliansen er alle partia i Syriza med. Det er ein koalisjon for å organisere på universiteta, organisjonsmessig uavhengig av Syriza, men politisk på linje.

Alle studentar er medlem av studentunionen, men ikkje alle er medlem av ein studentkoalisjon, som Venstrealliansen eller koalisjonane til KKE, Nytt demokrati, Pasok eller Antarsya².

Kasama: KKE er det korrupte parlamentariske partiet kalla Kommunistpartiet i Hellas – med namn frå den sterke kommunistrørsla i Hellas etter 2. verdskrigen, og dei kler politikken sin i nostalgi og ortodoksi. Nytt demokrati og Pasok er vanlege sentrum-høgre og sentrum-venstre-parti. Antarsya er ein mindre, uavhengig radikal venstre-koalisjon som meiner «antikapitalistisk » einskap er nødvendig plattform i dag.

Me i KOE slåst for ei felles line i Venstrealliansen som kjemper mot innstrammingsdirektivet, og me arbeider for å knytte saman kampen i samfunnet med studentkampen.

Eva: I 2006 vann studentrørsla fram mot forsøk på å privatisere offentlege universitet. Dei borgarlege partia sa dei ville «gjøre eksamenspapira våre meir verdifulle», men i realiteten ville det senke kvaliteten på innsikt og kunnskap som blir utvikla på universiteta.

Me hadde massemøter og okkupasjonar av universiteta, og politiet kunne ikkje gå inn på grunn av den faste motstanden, og fordi me har lover som hindrar politiet å gå inn på universiteta. Me klarte å stoppe privatiseringa.

Så, i 2008 vart Aleksandros skoten og drepen av politiet. Då analyserte KOE at dette var resultatet av både ei sosial og økonomisk krise.

Kasama: Alexandros Grigoropoulos vart myrda av politiet, det førte til store ungdomsopprør i Hellas.

Etter det bestemte me at studentane i KOE skulle slåst for at studentane skulle konsentrere seg om den allmenne politiske stoda, og ikkje spesifikt om universitetsspørsmål.

Om du ville vere aktiv, måtte du kjempe mot IMF. Om du ikkje allmenngjør kampen, vil du bli isolert og knust.

Danae: Regjeringa freista å splitte oss i små grupper som førte individuelle kampar for særinteresser gjennom reformane dei la opp til. Då valde KKE og Antarsya å angripe oss for ikkje å føre direkte studentkamp.

Samtidig fekk PASOK og Nytt demokrati inn nye folk i studentorganisasjonane sine ved å arrangere skiturar, festar og middagar.

Eva: Ulikt dei andre partia var me ikkje aktive bare når det var valkamp, men i politiske, sosiale og økonomiske kampar på alle plan i samfunnet.

Danae: Tidlegare var enkelte av partia i Syriza bare aktive i valkampar, men stoda har tvinga dei til å endre dette.

Dere nemnte den allmenne politiske kampen i samfunnet. Kan dere fortellle meg meir om det?

John: Me meiner det skjer ei generell radikalisering av det greske samfunnet. Den radikale rørsla er ikkje nødvendigvis venstre eller kommunistisk, folk er ikkje medvitne om mange spørsmål, men dei blir radikalisert.

Danae: Førsteprioritet er å kjempe fram ein ny, brei politisk front, mykje breiare enn Syriza. Syriza må vere ein del av den, men denne fronten må sameine alle kampane folket fører.

John: I denne fronten meiner me folk må vere samde om somme politiske nøkkelspørsmål. Hovudsaka er å kaste spesialregimet, og at troikaen må dra. Og kampen er meir enn ein valkamp. Me må gå mot det europeiske eksperimentet overalt. Me må få med folka som røysta Pasok då Pasok hevda dei var mot memorandumet. Dette er førsteprioritet for kommunistar i dag. Ungdommen i Antarsya og KKE nektar å innsjå det.

Du må kjempe i den verkelege verda der det greske folket er.

Danae: Me trur ikkje denne rørsla sjølv vil skape ein sosialistisk revolusjon, men om ein kjempar mot troikaen og spesialregimet, kan det skape ein ny revolusjonær situasjon.

John: Desse andre partia prøver bare å kopiere revolusjonane i Russland og Kina. Me trur me må rotfeste revolusjonen vår i dei sentrale politiske spørsmåla for det greske folket. Landet vårt er ikkje uavhengig og produserer ikkje noko. Det er ingen fabrikkar i landet.

Folket er ikkje klare for ein kommunistisk revolusjon. Men dei er svært radikale.

Eva: Med den finansielle okkupasjonen og det politiske diktaturet over Hellas får kapitalismen i landet særlege kjenneteikn. Det er eit imperialistavhengig land. Det er metoden dei bruker for å få gjennom politikken sin i alle PIIGS-landa.³

I dag kjempar me for sjølvstende, verkeleg demokrati og attreising av Hellas.

Me trur me kan skape eit nytt grunnlag for revolusjon om me kan få til slike djupe endringar. Me trur ikkje me kan skape kommunisme bare med å seie kommunisme og sosialisme ein million gonger om dagen. Det er det KKE og Antarsya gjør, dei seier kommunisme og sosialisme utan analyse av det greske samfunnet.

Syriza må kjempe for desse tri tinga, om me gjør det, kan me bryte opp status quo. Samfunnet vil endre seg, og me kan gå vidare frå det.

Kan dere fortelje meir om KKE? I USA og andre stader trur folk at KKE er eit revolusjonært parti. Finst det noko som helst i det?

Danae: (ler) Det er tydeleg for alle i Hellas at KKE ikkje er eit revolusjonært parti. KKEs materielle basis er at dei eig mange greske aviser, og har mange yrkesbyråkratar.

Vassilis: Kommunistpartiet [KKE] avviser å delta i alle dei store opprøra i Hellas. Etter at den fascistiske militærjuntaen vart kasta i 1974, har dei stått saman med dei store borgarlege partia. Og dei trur alle folkelege initiativ må komme frå deira parti, ikkje dei faktiske folkelege initiativa. I KKEs program blir revolusjon nemnt, men i praksis slåst dei mot. Dei slåst mot folkets kampar. I valkampen er dei ambivalente til kampen mot memorandumet. Dei avslår å delta, og resultatet er at dei hindrar folk frå å kjempe mot memorandumet.

Eva: Valmaterialet deira konsentrerer seg om å angripe Syriza.

Danae: Me må forstå at dei blei slik då dei blei profesjonelle byråkratar, med einaste formål å halde på dei sosiale posisjonane sine.

Dei jobbar ikkje for revolusjon, men bare for å halde fram med å vere ei lita venstregruppe i Europaparlamentet.

Eva: Dei har inga tru på folket. Og det er folket klar over.

Danae: Dei vil manisk vere reine. Lenin og bolsjevikane var i RDSLP (Det russiske sosialdemokratiske partiet) saman med mensjevikane, og bolsjevikane var i mindretal på den tida.

Bolsjevikane var dei ideologiske leiarane i RDSLP.

KOE freistar vere den ideologiske leiaren i Syriza, sjølv om me ikkje er i fleirtal.

Vassilis: Og me ønskar å bli det ved å stole på folket og vere knytt til dei. KKE har aldri brote med 20. kongressen til SUKP som gjekk inn for fredeleg sameksistens mellom kommunistar og kapitalistar. Dei ser for seg ein fredeleg overgang til sosialismen.

Derfor har dei aldri tatt del i konfliktar eller revoltar i samfunnet. Dei vil vekse fredeleg til dei kan ta makta ein dag i framtida. Det er det slagordet «Eit sterkt KKE» betyr. Me trur at ein må kjempe og slåst og påverke folket.

Danae: «Våg å kjempe, våg å vinne» – det slagordet er verste fienden til KKE.

Om Syriza vart øydelagt no, ville det desimere heile kommunistrørsla. Ein må ha motet til å vere med, og kjempe, og ha tru på folket.

Eva: Synaspismos såg det også slik. Men det har endra seg med kampane i Syriza.

Danae: KKEs syn frå det 20. hundreåret om at fagforeiningane skal få dei til makta er rein fantasi. Det økonomiske grunnlaget i samfunnet har endra seg.

Dere nemnte KOEs slagord «Sjølvstende, verkeleg demokrati og attreising». Kan dere forklare attreisingsdelen av slagordet?

Danae: Det er tri nivå på attreisinga av det greske samfunnet – politisk, økonomisk og sosialt.

Det første er å ta troikaen og alle deira greske allierte og kaste dei ut av Hellas. Det andre er økonomien: Me må stanse all gjeldsbetaling. Først vil me kunngjøre at all spekulasjonsgjelda er ulovleg. Så at all gjeld er ulovleg. Taktisk vil me starte med ein nasjonal lovkomite som skal granske gjelda, og som så kan spele ei rolle i vurderinga av lovverk og dei internasjonale sidene av saka.

Eva: Me må attreise eit produktivt Hellas. Me vil frigjøre Hellas frå stengsla i den globaliserte imperialistiske marknaden. Me må produsere det me skal ete. I dag importerer me alt, og det må stanse. Eit land som produserer sin eigen mat, kan ikkje tvingast til å lystre og låne frå imperialistane.

Danae: Kampen mot gjelda har to nivå. Eit er produksjon, å attreise den vil frigjøre oss frå låna. Det andre er politisk kamp for gjeldsnekt.

Eva: Den tredje sida ved attreisinga er den sosiale.

La meg gi eit døme: Frå 1968–1974 hadde me eit militærdiktatur. Etter det hadde me høgreregjeringar fram til 1981. Det var sosial uro etter at diktaturet fall. Det førte til at Pasok vart større pga venstreretorikk. Dei freista med alle middel å suge opp og ta over all folkeleg motstand.

Dei stod for framveksten av middelklassepolitikk i Hellas. Det skapte illusjonar om politikken og det borgarlege demokratiske systemet. Ideologien deira var at folk skulle bli individualistar og kundar. Meklarar tilbaud jobb til alle som kunne få 50 personar til å røyste på dei i vala. Det førte til total korrumpering av det greske samfunnet, og folk vart tvinga inn i slike relasjonar.

Jobbar var ikkje ein rett for folket, men ei gåve frå parlamentet. Og KKE og eurokommunistane førte ikkje politikken det var behov for. På 1950-talet slutta KKE å vere eit revolusjonært parti. Men det var grupper i partiet som spela ei anna rolle. Det var grupper der som var grunnlaget for dei greske maoistane på 60-talet. KKE opplevde helvete og tortur under diktaturet, og så på 70-talet vart partiet lovleg, og vart straks assimilert. Dei aksepterte posisjonar frå Pasok, vart hylla som heltar av Pasok, og dei sa dette var ein ny epoke. Dei byrja å godta reformar og stillingar frå Pasok.

Kommunistrørsla vart rive frå kvarandre på den tida.

Partiet blei ei rørsle frå fortida, ikkje ein kamporganisasjon for folket. Folkelege verdiar, lojalitet og solidaritet vart øydelagt. Dei ortodokse kommunistane var korrupte, ikkje rollemodellar for samfunnet.

Desse verdiane vart borte, og erstatta med kapitalistisk individualisme.

Men i dag er situasjonen endra, og kapitalistane har ikkje råd til å mute folk.

Danae: KOE meiner folket treng nye verdiar: Solidaritet framfor individualisme. Sjølvrespekt framfor korrupsjon. Frigjøring framfor underordning.

Det blir ein hard kamp for oss. Det betyr ei total forandring av folket. Det er grunnen til at me deltar i slike aktivitetar som å gi helsetilbud til ulovlege immigrantar. Og me deltar i slikt som «Potetrørsla», der bønder i nord gav gratis poteter til sveltande i sør. Me var organisatorar og aktivistar i denne rørsla. Det er solidaritet, ikkje velgjerd.

Eva: Om me ønskar at folket skal kjempe, må me au gi dei eit liv. Det er ein tilsvarande kamp på helseområdet. Me slåst i eit offentleg helsesystem, men me slåst au for at legane sjølve skal gi gratis helsehjelp.

Danae: Eller Motstandsfestivalen der me skaper tiltak folk ikkje treng å betale mykje for, og der dei kan ta del i ein ny type kultur, ny musikk og kunst, og delta i ulike nye engasjerande rørsler.

Eller me har stader som dette kooperativet der folk samarbeider med kvarandre på alle måtar. Me har teaterframsyningar, møter for folkerørsler, kaffi og øl, fotballkampar og konsertar. All folkeleg gresk kultur er velkommen her. Medlemmene våre er med i fotballklubbar der me tar med palestinske flagg til kampane mot Israel. Me har jamvel starta fotballklubbar, fordi me trur at det går an å skape ein annan type sport.

Kasama: Her viser Danae til kafe-/bar-/ samlingslokalet me sit i, kalla @roof. Det er eitt av mange slike rom KOE har skapt landet rundt.

Det er ein gresk song me liker, som går slik:

Når me slåst med kvarandre, er det som i sporten. Verdsøkonomien er redda..

Kampane rundt dette er ei hjelp når me slåst med våre eigne kameratar og hevar deira politiske nivå, dei får øving gjennom det dei er med på.

KOE freistar også vere med i kvinnekampen ved å endre relasjonane mellom folk. I Hellas er akademikarane og trotskistane maniske på å bruke mannlege og kvinnelege utgaver av alle ord heile tida. Dei er au manisk opptatt av meiningslaus aktivisme.

Me seier me endrar samhandlinga mellom folk, som blir reflektert i språket. Om me endrar tilhøvet mellom folk, kan me skape eit nytt språk. Trotskistane avslo å ta del i 2008-revolten på grunn av hovudslagordet «Purken er fitter». Istadenfor å vere med folket konsentrerte dei seg om å lage plakatar som fordømte slagordet.

Etter mi meining er det au problemet med folk som Lacan⁴, som behandlar medvit som ord.

Danae: Ein annan viktig del av attreisinga er å stoppe gresk emigrasjon. Staten betaler enorme beløp for å utdanne folk, og så er dei tvinga til å dra til land som Tyskland, der dei produserer få legar og vitskapsfolk, men hentar dei inn frå Hellas. Det er som eit berømt maleri der Hellas er forma av tusen fuglar som lettar.

Christine Lagarde hevdar at slikt tyranni er løysinga for Hellas. At Latvia hadde same problem som Hellas, og løyste det ved at 13 prosent av latviarane emigrerte.

Eva: I vår by, Heraklion, har KOE rundt 50 representantar i studentunionen, og me er største gruppe der.

Me har brukt denne posisjonen til å skipe konferansar om studentemigrasjon. Samtidig held Nytt demokrati konferansar om korleis ein kan emigrere frå Hellas.

Plakatane deira viser folk som drar frå Hellas, med slagordet «La oss dra utanlands! ».

Attreising krev at folk blir overtydde om å bli i Hellas, og avviser desse korrupte tilbuda. Det betyr at folk må ofre personleg vinning for å løyse problema krisa har skapt.

Eva: Samtidig seier slektningane våre at me bare må dra utanlands. Det er svært vanskeleg å overtyde folk om å drive bytteøkonomi og satse på frivillige legar.

Korleis ser dere på kommunistane si rolle i Hellas?

John: Mangelen på strategi blant kommunistane er til skade for folket og kampen deira mot det politiske systemet. Det er svært viktig at bak rørsler som Occupy Wall Street ligg djupe endringar i medvit og folkeleg politikk. Rolla til kommunistane er å tilføre medvit og organisering til slike spontane masserørsler.

Det er grunnleggande for korleis kommunistar oppfattar rolla si. Me må vere i dei spontane folkelege aksjonane, og ikkje bare for oss sjølve, eller bare drive med det bare me trur på. Måten me vil endre tilhøva i samfunnet, er å handle saman med massene, ikkje rope ned til dei alt det me personleg trur på. Ting fungerer ikkje slik KKE trur.

Eva: Eg vil gi eit eksempel. I 2010, då IMF kom til Hellas, vart det organisert mange kampar utan reelle resultat. Men for eitt år sidan, etter alle desse kampane, gjekk folk til torga, vår «Occupy»-rørsle. KKE og Antarsya hadde alltid sagt at «dere må vere aktive». Men då det vart store folkereisingar, ville dei ikkje vere med.

Men med all denne konstante aktivismen skaper dei ikkje reelle nye rørsler eller medvit eller endringar i samfunnet. Men torgrørsla førte til djupe endringar i samfunnet.

Me meiner kommunistar må vere på torga og løfte det politiske medvitet, få folk til å tenke ut over deira spontane grunnbehov.

Danae: Eg vil gi eit anna eksempel, om KKE på 1940-talet, frå den største politiske kampen i gresk historie. KKE spela ei hovudrolle den gongen. Dei reiste kampen for grunnleggande behov som mat og kampen for fridom, og dei tilførte organisasjon og program til desse grunnbehova. Om kommunistar i dag seier me må kjempe for kommunisme og sosialisme og ikkje har noko å seie om spesialregimet i Hellas, er det som å seie at folk må kjempe utan å ha noko å ete. Den primære kampen vår må vere mot troikaen.

Ein gresk teoretikar frå 40-talet, Dimitris Glinos, sa at om kommunistane ventar på ein situasjon dei sjølve ønskar, er det som å samarbeide med fienden.

Danae: I 1995 hadde me eit slagord på vedtaket om å danne ein kommunistisk organisasjon. Det var: «Forandre samfunnet og forandre menneska».

(Intervjuet er oversatt av Gunnar Danielsen, og trykkes med tillatelse fra Kasama.)

Notar:

1. Synaspismos – Venstrekoalisjonen for folkerørsler og økologi. Formelt stifta i 1992, men har røtter i eit sosialistisk valforbund etablert i 1989, der mellom anna kommunistpartiet var med. Etter Sovjetunionens samanbrot i 1991 oppsto det motsetningar i valforbundet, som til slutt førte til at kommunistpartiet gjekk ut. Synaspismos er det største partiet i valalliansen SYRIZA. Ved valet i mai 2012 fekk SYRIZA 52 av 300 plassar i parlamentet, og blei tredje største blokk i nasjonalforsamlinga. Kjelde: Wikipedia (bm).
2. Antarsya – Den greske antikapitalistiske venstrefronten. Det greske ordet antarsia som uttalast likt til forkortinga Antarsya betyr opprør eller mytteri. Danna i 2009 av ti ulike venstreorganisasjonar, og enkeltpersonar. Kjelde: Wikipedia (eng).
3. PIIGS = Portugal, Italia, Irland, Hellas og Spania.
4. Jacques Lacan (13.04.1901-09.09.1981), fransk psykoanalytikar og psykiatar. Lacans arbeid har mellom anna påverka den franske poststrukturalismen, og gjennom den postmodernismen. Kjelde: Wikipedia (bm)

 

Roy Pedersen er leder av LO i Oslo.

Fellesforbundet frontet likestillingskrav, og fikk til 14 dagers betalt pappaperm. Deretter kom første streik i staten på 28 år. Kommuneansatte streiket uten et lønnstilbud fra KS. Oslo kommune, og Fagforbundet ble enige til tross for at hovedstaden styres av høyresida. Unio streiket for å investere i framtida. Lavlønte vektere streiket for andre gang på rad, og fikk tvungen lønnsnemnd. Godssjåførene fikk nytt lønnsystem inkludert ubekvemog overtidstillegg. Bussjåførene fikk hevet lønna nesten til gjennomsnittet for industrien. Oljearbeidere streiket for å sikre pensjon arbeidsgiverne ensidig fjerner, men fikk også tvungen lønnsnemnd fra Hanne Bjurstrøm. Her er noen refleksjoner om tariffoppgjøret, frontfag og litt historikk.

Frontfaget gir likhet og tvang på samme tid

Tariffoppgjør handler om rettferdig fordeling av verdiskaping og kompensasjon for prisstigning. Deretter kommer særskilte lavlønnstillegg og likelønn, selv om sistnevnte har varierende fokus. Enkelt sagt handler det om rettferdig fordeling i første ledd, der inntekt for de ansatte er utgift for arbeidsgiver.

Fordelingen mellom arbeid og kapital utvikler seg noenlunde konstant, med ca. 72 prosent som lønnsandel og 28 prosent til eierne. Økt reallønn de siste åra har ikke endret dette. Faktisk er lønnsandelen svakt synkende. Profitten er økende, med 2011 som et rekordår for Norges 500 største bedrifter (Dagens Næringsliv 25.6.12). Redusert lønn til ansatte gir kun mer til eierne, gitt at det som produseres, blir solgt. EU-krise med økt ledighet og redusert kjøpekraft kan påvirke eksportindustrien og dermed lønnsevnen. Sånn er også kapitalisme på norsk. Økt kjøpekraft er også et virkemiddel mot krisa. Løsningen er dermed ikke økte forskjeller ved at arbeidsfolk betaler regninga. Godt hjulpet av relativ lav ledighet, høy pris på olje, gass og andre eksportvarer, billig import, samt egen styrke, har fagorganisertes reallønn økt. Dette selv om LOs representantskap ved de to siste oppgjørene har nøyd seg med å kreve kjøpekraften opprettholdt.

Arbeidsgiverne aksepterer frontfagsmodellen fordi den også for dem har gitt stabile rammevilkår, inkludert store lokale variasjoner. Både NHO og Norsk Industri forsvarer modellen, så lenge fagbevegelsen har nok medlemmer i frontfagene og arbeidsgiverne kan kompensere ved på ulike måter å omgå norske faste ansettelser på heltid og til tariff. Årets tariffoppgjør ser ut til å styrke den delen av NHO som er opptatt av produksjon, noe som bekrefter frontfagsmodellen på arbeidsgiverhold.

Statistikken viser at frontfagsmodellen legger rammen for tilnærmet lik lønnsutvikling for privat og offentlig sektor. Rammen for årets frontfag ble beregnet til ca. 4 prosent, og dermed også kravet fra statlig og offentlig sektor. Da stats- og finansminister reduserte anslag for offentlig lønnsutvikling med 0,25 prosent i revidert statsbudsjett, og ga statlige forhandlere slik ramme, ba de om og fikk streik i offentlig sektor.

Denne rammetenkningen slår ut i misnøye i deler av offentlig sektor fordi lærere, sykepleiere m.fl. ikke får ekstra uttelling for lengre utdanning slik som i privat sektor. Det er den samme årsaken som ligger til grunn for at likelønnskampen går i stå.

For Unio var det derfor viktig å få til formuleringer i årets oppgjør som ved neste oppgjør skal justere offentlig lønnsutvikling både ut fra arbeidere og funksjonærer i industrien.

I privat sektor fører forbundsvise oppgjør med bransjevis tilpasning til en fleksibel frontfagsmodell. Økende engasjement rundt tariffoppgjør og forbundsvis streikerett har gitt positive resultater. Dermed er kritikken mot frontfagsmodellen mindre enn på lenge. Med LO som part i alle tariffavtaler er samtidig faren liten for ulike fellesløsninger.

Forsøk på en snever tolkning av frontfagsmodellen har så langt ikke ført fram. I 2000 ble det streik i fellesoppgjøret LO/ NHO. De fleste har glemt at treårig tariffperiode ble skrinlagt som et resultat av et nedstemt tariffoppgjør. Nå er toårig tariffperiode nærmest automatikk. Hadde treårig tariffperiode blitt innført, ville det ført til redusert lønnsvekst og økte forskjeller. Bortsett fra tariffoppgjøret om pensjon/ AFP i 2008, har alle oppgjør siden vært gjennomført forbundsvist.

Styrke og enhet gir en viss fleksibilitet, også for offentlig sektor. De har klart å opprettholde sin pensjonsordning i motstrid til forhandlingsresultatet i LO/NHOområdet og delvis på tvers av pensjonsreformen. Svært få, hvis noen, har hevdet at dette er brudd på frontfagsmodellen.

Fagbevegelsens styrke er en tilnærmet felles interesse mellom organiserte i privat og offentlig sektor. LO gjør klokt i å tenke igjennom hvordan mellomlagene i offentlig sektor skal unngå å se LO og privat sektor som «hovedfienden». Det løser ingenting med spark på skinnleggen og utskjelling. Derfor må fagbevegelsen mer fordomsfritt diskutere likelønnspott og politiske tiltak som kan gi de med lengre utdanning mindre grunn til å kreve kompensasjon for kostnadene ved høyere utdanning.

Frontfagsmodellens ideologi

Modellen bygger på at ansatte og arbeidsgivere skal stille moderate krav for å styrke konkurranseevnen til norske bedrifter. Ikke alle vinner i konkurransen, noen slås også ut. En «styrket konkurranseevne» betyr at brødre og søstre i andre land blir arbeidsløse dersom «vi» vinner. Europeisk fagbevegelse legger derfor ikke styrket konkurranseevne til grunn for sin tariffpolitikk, men krever økt kjøpekraft, en rimelig andel av verdiskapningen og kompensasjon for prisstigningen for å skape arbeidsplasser og å redusere arbeidsløsheten.

Hadde parolen vært hvert enkelt lands styrking av konkurranseevnen ville europeisk fagbevegelse blitt sterkt splittet. Imidlertid gir en svekket fagbevegelse i Europa og et generelt dårligere styrkeforhold en dårligere reallønnsutvikling enn hos oss, selv med en mer riktig tilnærming til lønnskampen enn frontfagmodellens ideologi.

Som et apropos til dette er den tyske politikken som startet med det tyske sosialdemokratiet SPD og De Grønne i 2002 et ille eksempel. Ved å senke trygder og fleksibilisere arbeidsmarkedet har tyskerne opplevd reallønnsnedgang og endt opp med en stor lavlønnssektor.

I dag har en av fire en lønn på 9 euro i timen eller mindre (Dagsavisen 24.5.12). Staten bruker milliarder i sosialhjelp til å understøtte folk som jobber fordi lønna er for lav til å dekke husleie og andre regninger.

Både euro og reallønnsnedgang har styrket tysk eksportindustri. Førstnevnte fordi at svakere økonomisk stilte land ikke lengre kan devaluere for å styrke sin konkurranseevne. Sistnevnte ved at varene er billigere samtidig som produktiviteten er økt. Alt dette er en viktig årsak til dagens EU-krise. Norsk fagbevegelse har ingen interesse av å eksportere moderasjonstanken til sine brødre og søstre i Europa, tvert om.

Norsk eksportindustri lykkes desto mer en slik lønnsstrategi mislykkes.

Fellesforbundets tariffstrategi er viktig

I kjølvannet av kampen mot EUs vikarbyrådirektiv fikk frontfaget gjennomslag for viktige bestemmelser om innleie av arbeidskraft. Det er nå tariffbedriftens lokale avtale om lønn, arbeidstid, feriepenger, helligdagsgodtgjøresle m.m. som skal gjelde for de innleide. Samtidig får tillitsvalgte i innleiebedriften (tariffbedriften) rett til å ta opp tvister med leiefirma og bistå de tillitsvalgte dersom leiefirma har egen tariffavtale. Lønns- og arbeidsvilkår skal dokumenteres. I tillegg skal avtalene for de enkelte bransjene gjøres gjeldende for leiefirma der tariffavtaler inngås. Det siste er viktig for å ivareta det klassiske prinsippet om at det er arbeidet som skal være tariffert, uavhengig av hvem du jobber for. Dermed faller prinsippavtalen mellom LO og NHO angående bemanningsfirma (leiefirma) bort. En avtale som var et brudd med det nevnte prinsippet og som, hvis brukt i større omfang, kunne ha blitt en B-avtale i arbeidslivet.

Likebehandling skrevet inn i tariffavtalene skjer likevel ikke automatisk. Like vilkår krever at de innleide blir en del av de lokale avtalene. For eksempel vil det mange steder være behov for å definere lønn, avklare praktisering av arbeidstid og hvordan de tillitsvalgtes arbeidsforhold i forhold til innleide skal handteres. Likebehandling åpner dermed opp for økt organisering, aktivisering og ledelse.

Det er verdt å notere at NHO avviste Fellesforbundets hovedkrav. Norsk Industri gikk likevel med på dette, tilsynelatende uten anger i ettertid. Samtidig fortsetter NHO kampen mot allmenngjøring av verkstedoverenskomsten for skipsverftene på Vestlandet.

Streikeretten angripes

Flere hevder at streikeretten i offentlig sektor må gjennomgås på nytt, da streiker går utover tredjepart. Selv om ikke det er tilsiktet, gjør ofte streiker det. Argumentasjonen mot streikende sokkelarbeidere var at denne fratok inntekter til felleskassa. Tilsvarende «logikk» kan brukes mot de fleste streiker i privat sektor. Dette er et angrep på selve streikeretten. Fagbevegelsen må slå tilbake slike angrep og være aktive i forsvar-streikeretten-debatten. Det ble ekstra ille da arbeidsminister Hanne Bjurstrøm brukte tvungen lønnsnemnd i vekterstreiken, attpåtil med en ny og særegen begrunnelse om «en uoversiktlig situasjon». Tvungen lønnsnemnd kom dagen etter at NHO-Service mente at streiken helt ubegrunnet var en «fare for liv og helse».

I oljekonflikten brukte arbeidsgiverne lockout for å presse fram tvungen lønnsnemnd, og fikk det til. Selv om den AP-ledede regjeringen følte seg presset av OLF og de økonomiske realitetene, står lønnsnemnd i kontrast til situasjonen i 1986. Den gang tok NAF (nå NHO) ut lockout mot fagbevegelsens krav om 37,5 timers uke. Resultatet ble fullstendig nederlag for NAF. OLF og arbeidsgiverne skulle selv hatt ansvaret for at eventuelle olje- og gassleveranser uteble. Eller for å si det med Leif Sande, forbundsleder i Industri Energi:

Vi føler oss sviktet. Det er en meget trist dag for alle 62-åringene som mister pensjonen sin, og det er sannsynligvis en flott dag for Helge Lund som får beholde sin gullpensjon ved hjelp av den rødgrønne regjeringen som griper inn for å stoppe en lovlig konflikt. (ABC Nyheter 10.7.12).

Helge Lund er i selskap med rundt 900 ledere som får beholde sine pensjoner.

Organisasjonsgradens betydning

Fagbevegelsen har grunn til å bekymre seg over årets oppgjør for serviceproletariatet. Hotell- og restaurantoppgjøret (Riksavtalen) ble riktignok godkjent, men det er rimelig stor murring blant tillitsvalgte. Landsoverenskomsten for butikk fikk heller ikke gjennomslag for kraftig heving av ubekvemstillegg. Vekterstreiken ble i hovedsak utløst ved at NHO service ikke ville være med på protokollen fra forrige oppgjør om en opptrappingsplan for å få vekternes lønn til å nærme seg gjensnittlig industriarbeiderlønn. Vekternes grunnlønn er 294 000 kroner. Vektersjefene i de fire største firmaene tjener et par millioner i gjennomsnitt. Da blir det ekstra irriterende at riksmekler Dag Nafstad brukte organiserte i Parat (YS) til å splitte de streikende. Det skjedde ved å gi vektere på flyplassene et ekstratillegg som Parat godtok. Det var umulig for Arbeidsmandsforbundet å gå inn på, da de har mange medlemmer som jobber utenom flyplassene. Riksmeklerens rolle i vekterstreiken samt bruken av tvungen lønnsnemnd er absolutt noe for LO å ta opp ved høstens tariffmøte med statsministeren. Det aktualiserer også tidligere LO-leder Yngve Haagensens forslag om at mekling først skal skje etter at en streik er et faktum.

Problemene for serviceproletariatet ved årets oppgjør viser at fagbevegelsen må ta organisering og organisasjonsbygging innen denne sektoren enda mer på alvor. LO må diskutere om det er mulig å reise et felles minstelønnskrav og en kraftig heving av ubekvemstilleggene på tvers av tariffområdene.

Uravstemning i tariffoppgjør

Uravstemning er avgjørende for at sluttresultatet blir som det blir. Uravstemning betyr en ekstra aktivisering rundt tariffoppgjør samt at fagbevegelsen er oppe til eksamen annen hvert år. Den som fikk til dette i det norske tariffsystemet, har fortjent en minneplakett på Youngstorget.

 

‘raus! ‘raus! ‘raus! ‘raus!
‘raus! ‘raus! ‘raus! ‘raus!
‘raus! ‘raus! ‘raus! ‘raus!
’raus! ’raus! ’raus! ’raus!

Ola Bog

 

Har du fått ett jobb?
Det var det första hon frågade
inte hur jag mådde
utan om jag fått ett jobb
Dum fråga
Om jag hade fått jobb hade jag
ju sagt det
innan du hunnit fråga

Johan Sjöberg

 

marsjerer på ny
Svarte støvlar. Hellas i krise.

Kvelartak takast. Økonomisk ruin.
Arbeidsløysa. Nye høgder.
økonomisk politisk økonomisk

Hatpolitikken. Kan fascistane
gi folk eit liv. Trakasseringane, dei
svarte t-skjortene uniformer uniformitet

Propagandaen. Ytringsfridommen.
Kven er det som trampar marsjerer

Demokratisk stemmegiing på udemokratisk
parti. Framgang for
fascistane. Demokratisk ruin.

Aggresjonen. Fascistane. Vald.
Hatobjekt. Minoritetane. Dei
greske arbeidsfolka. Folk flest.
Yter motstand mot

Mogeleg skrekkscenario:
Vald. Fascistane. Skrekkvelde.
Europa, ruin.

Men venstresida mobiliserer
Våg å kjempe, våg
å vinne

Øyvind Bremer Karlsen

 

Jokke Fjeldstad er med i redaksjonen til Rødt!, og er nettansvarlig for tidsskriftet.

Etter at krisa flytta sitt tyngdepunkt fra USA til eurosonen, har det skjedd store endringer i EU. I løpet av de siste årene har unionen måtte takle krisehåndteringa av Hellas, Irland og Portugal. Man har avsatt regjeringene i Hellas og Italia. Og samtidig frykter man at flere land kan følge Hellas sin utvikling. Krefter for et mer sentralisert EU har brukt denne mulighet til å få på plass store endringer på rekordtid.

Krisa i eurosonen gjør det åpenbart at dagens opplegg rundt euroen ikke holder vann. Man har på kort tid utvikla et strengt økonomisk regime for å takle krisene i Hellas, Portugal og Irland. I Hellas ser det ut til å gjøre vondt til verre. 2012 ser ut til å bli et år med negativ BNP-vekst for eurosonen. Den store frykten er at et av de store landa, Italia eller Spania, faller. De er for store til å reddes, men også for store til å falle. Krisa i Spania er spesielt anstrengt. Spania har for eksempel en høyere arbeidsledighet enn Hellas.

Tyskland har brukt krisa til å ta på seg lederrolla i eurosonen, i samarbeid med Frankrike, og brukt denne muligheten på å fremme og forsvare de tyske interessene. Euroen, en valuta uten en ansvarlig stat, er i dag under hardt press. Merkel jobber med å stramme skruene i eurosystemet, for å forsvare de fortrinn det har representert for Tyskland. Det tysk-franske partnerskapet har de siste årene blitt kalt Merkozy etter president Nicolas Sarkozy og kansler Angela Merkel. Frankrikes nye president Francois Hollande står fast ved at han ønsker å styrke dette partnerskapet.

Konkuransekraften til euroen og EU-landa er generelt svekket. Eurosonen er nå i sentrum av og synonymt med krisa. Kina, men også USA og Japan, har styrket sin konkuransekraft, men resten av eurosonen stort sett har fått svekket sin. Innføringen av euroen har styrket Tysklands konkuransekraft, mens i stor grad resten av eurosonen har fått svekket sin. I planen for å rette opp i dette vil EU holde lønnsveksten nede og samtidig utnytte Europas reservearbeidskraft. EU-landa har en gjenniomsnittlig arbeidsledighet på ca. 10 prosent. I tillegg er det mange hjemmeværende kvinner i EU. Over 25 prosent av kvinner mellom 25 og 34 år er uten jobb, utdanning eller annet tiltak. Mange kvinner jobber deltid. Når deltidsarbeid blir omregna til delvis arbeidsløshet, er bare halvparten av kvinners arbeidskraft tatt i bruk. For å få flere damer ut i jobb skal man endre skatte- og stønadssystemet så mindre av inntekten fra arbeidstaker nummer to forsvinner i økt skatt, tap av velferdsgoder eller barnepassutgifter. Danmark er et eksempel på at dette nødvendigvis ikke er svaret. Danmark har høyest andel av kvinner i arbeid og høyest barnehagedekning, samtidig som de tjener minst på at to i familien går ut i arbeid.

Den europeiske konkuransekrafta skal økes ved å få flere til å konkurrere om jobbene så lønningene holdes nede. Økt pensjonsalder, skattelettelser og kutt i velferdsordninger skal øke den europeiske reservearbeidskraften.

Innstramningsregimet startet med European Financial Stability Facility (EFSF) i mai 2010. EFSF låner ut penger på vilkår at man følger programmene diktert av IMF, Den europeiske sentralbanken og EU kommisjonen (Troikaen). Troikaens vilkår er velkjente med velferdskutt og innstramningspolitikk.

Våren 2011 ble eurolandene og Bulgaria, Danmark, Latvia, Litauen, Polen og Romania enige om den såkalte euro-plusspakten for å skape større forpliktelser og stabilitet i forhold å endre den europeiske økonomien. Pakten inneholdt individuelle forpliktelser for hvert land ut i fra overordna mål om økt konkurranseevne, økt bruk av arbeidskraft, skattenivåkoordinering og stram budsjettpolitikk.

Pakten ble fulgt opp av det som har fått kjælenavnet sekspakka, som ble implementert rett før jul. Sekspakka består av ett direktiv og fem forordninger og krever at underskuddet på statsbudsjettene må være under 1 prosent av BNP, at statsgjeld over 60 prosent av BNP reduseres med en tjuendedel over 60 prosent hvert år.

Rett før sekspakka trådde i kraft, tok Tyskland initiativet til Fiskalpakten. Den er også av noen journalister i Norge omtalt som Finanspakten. Fiskalpakten, som alle EU-land utenom Storbritannia og Tsjekkia er enige om, kom på plass på svært kort tid i vinter. Dette er en budsjettpakt som strammer inn kravene i sekspakka, og binder EU-landa til en stram budsjettpolitikk. I Fiskalpakten skal et land med statsgjeld på 100 prosent av BNP redusere med minst fem prosent årlig, mens i sekspakka bare ligger krav om to.

EU-kommisjonen har fått fullmakt til å utforme en korreksjonsmekanisme som skal settes inn mot land som bryter reglene om budsjettunderskudd og statsgjeld. Det kan også bli ilagt bøter på en promille av BNP hvis regjeringer bryter reglene i Fiskalpakten. Det vil være 10 milliarder euro for et land som Spania.

Gulroten i dette opplegget er bare at stater som godkjenner pakten, vil kunne få penger fra EUs nye krisefond ESM. Men gulroten er svært dyr, og kan fort smake råttent. ESM-mekanismen vil etablere et internt IMF for eurosonen, som dikterer den økonomiske politikken basert på statens gjeld.

ESM skal finansieres på de internasjonalle markedene på samme måte som EFSF. Dette betyr at nå kan private banker låne fra Den europeiske sentralbanken (ECB) for en lav rente for å så låne ut til ESM for en høyere rente. ESM vil kreve en enda høyere rente enn dette fra sine lånetagere. Goldman Sachs, BNP Paribas, Societe Generale m.fl. har allerede tjent godt på å låne ut til EFSF.

Reglene som blir lagd i dette opplegget, blir ikke en del av EUs grunnlov, Lisboatraktaten. Reglene i Fiskalpakten skal i stedet tas inn i nasjonal lovgivning, helst i konstitusjonen. Fiskalpakten defineres dermed som en sjølstendig traktat mellom traktatslanda. Dermed omgår man den lille demokratiske ventilen som er i EU. EU-kommisjonen har fått myndig-het som ikke er underlagt kontroll fra EU-parlamentet, medlemsregjeringene eller EU-domsstolen. EU-kommisjonen har fått sentralisert budsjettmakt over Europa for å gjennomføre det nyliberale innstramningsregimet.

Angela Merkel og Nicolas Sarkozy har vært et lokomotiv i denne utviklinga. Etter at Sarkozy tapte valget mot Hollande i våres, kan man stille spørsmålet om dette endrer på noe av denne dynamikken. Hollande vant valget i Frankrike med en rekke løfter som bryter euro-konsensusen, men samtidig har han lovet å være lojal til euroen og EU. Hollande har presisert at han vil bygge videre på det fransktyske partnerskapet. Motsigelsen mellom Hollandes budskap og det å stå sammen med Merkel om innstramninger og budsjettdisplin er ikke forenlig på lang sikt. Så det kan hende Merkel har mista en viktig alliert når det kommer til tempo og stramheten i opplegget. På eurotoppmøtet i juni måtte Tyskland gi seg på at Italia og Spania kunne få støtte fra EUs krisefond uten å bli tvunget inn i Troikaens kriseregime, som Hellas, Portugal og Irland er.

Spania, Italia og kanskje til og med Frankrike har med dette klart å utsette tvangstrøya fra Troikaen. Men de økonomiske problemene ser ikke ut til å forsvinne, men å bli forsterket. Italias statsgjeld er på over 120 prosent av BNP ved utgangen av 2011, og ble nylig nedgradert til Baa2 av ratingbyrået Moody. Det vil si 6 nivåer ned siden oktober i fjor. Frankrike hadde 86 prosent av BNP i statsgjeld i fjor og 5,2 prosent av BNP i statsunderskudd. Dermed kan fort Fiskalpaktens tvangstrøye bli skjebnen for de tre middelhavslandene.

Tyskland vil ha stram innsparingspolitikk og disiplin i eurosonen. Kontroll er nøkkelordet. Merkel uttalte etter et toppmøte med Italia, Spania, Frankrike og Tyskland i juni: «Solidaritet er bare mulig med kontroll og kollektivt oversyn.» – «Du kan ikke ha garantier uten å ha kontroll.» Det er en moralistisk forståelse av krisa i eurosonen. De landa som har vært uansvarlige, må straffes. De må gjennomføre innsparingsreformer og følge den tyske modellen. Men hvis hele eurosonen skulle blitt et stort Tyskland, må handelsoverskuddet bli gigantisk for å opprettholde veksten. Det må skapes en voldsom ekspansjon i den globale etterspørselen for at dette kan være realistisk.

 

 

Roar Eilertsen er daglig leder i De Facto – kunnskapssenter for fagorganiserte. Les også artikkelen om skattepolitikk i årets 1. mai-nummer.

 

Avviklingen av den sosiale boligbyggingen skaper nå uoverstigelige problemer for stadig flere i det norske samfunnet. Verst stilt er de unge. De som ikke har familie som kan hjelpe til med penger og pantstillelser, har ingen mulighet til å skaffe seg egen bolig i det markedet som nå finnes i landets storbyer og andre pressområder. Fra fagbevegelsen og mange andre blir det jevnt og trutt reist krav om at «den sosiale boligbyggingen må gjenreises». Men det sies lite om hva som i dag skal være det konkrete innholdet i en slik politikk. Få ser ut til å ønske seg tilbake til et regulert marked av den typen vi hadde før dereguleringene på 1980-tallet. Penger under bordet og mer og mindre korrupt omsetning av boliger frister ikke. Den rødgrønne regjeringen har begrenset seg til å utvide bostøtteordningen og ordningen med «førstehjemslån» i Husbanken, uten at det har hjulpet stort på prisgaloppen. Heller ikke det økte kravet til egenkapital (minimum 15 prosent) for å få banklån, ser ut til å bremse prisstigningen. Dermed har den gjort situasjonen enda vanskeligere for de som ikke har mye penger.

Av mer offensive tiltak er kravene om økt tempo i kommunenes plan- og reguleringsarbeid, bygging av flere boliger per år, og av og flere utleieboliger spesielt. Det er bra og viktig nok, selv om adressaten er noe uklar. Behovet for ikke-kommeriselle utleieboliger er åpenbart stort, og her bør det utformes konkrete krav til lokale og sentrale myndigheter. Problemet er at tiltakene verken vil fjerne markedets uforutsigbarhet, ekstra høye priser i pressområdene, eller leieordningens manglende spareelement.

Et mer radikalt tiltak vil være å etablere en tredje boligsektor – som supplement til både det ordinære, markedsbaserte boligmarkedet og til et større utleiemarked. Hovedtrekkene i «en tredje sektor» kan være som følger:

• Husbanken får økte rammer til å finansiere bygging av nye boliger av nøktern, god standard til subsidiert pris og lånerente.
• Boligbyggelagene pålegges å bygge et visst antall boliger for salg i boligsektor III.
• Alle som ønsker det, har rett til å kjøpe bolig i boligsektor III. I første omgang bør førstegangsetablerere og ungdom prioriteres.
• Så selve hovedgrepet: Boligbyggelagene skal ha gjenkjøpsplikt for boliger i sektor III, og alle skal fritt kunne selge tilbake når de måtte ønske. Gjenkjøpsprisen skal være kjøpspris pluss prisstigning (konsumprisindeksen) i den perioden man har eid boligen.

De avgjørende fordelene med en slik boligsektor III vil være: Det blir økonomisk overkommelig å skaffe seg bolig. Prisen bør sannsynligvis ikke være høyere enn om lag 20 000 kroner per kvadratmeter, som vil tilsvare omtrent tre ganger gjennomsnittlig årslønn (1–1,2 millioner kroner) for en leilighet på 50–60 kvm. Man får en bolig som man selv eier, og avdragene på lånet blir dermed sparing for den enkelte. Vernet mot misbruk av fordelene i en slik sektor vil være boligbyggelagenes gjenkjøpsplikt og den fastlåste prisutviklingen. Den enkelte skal fritt kunne gå inn og ut av sektor III, og få igjen pengene (pluss prisstigning) når man eventuelt vil selge. Men man kan altså ikke selge til «hvem man vil», og det vil ikke selges til markedspris. Dette er en modell som allerede finnes i mindre målestokk i ulike stiftelser og selskaper, og som fungerer godt for alle som ikke er opptatt av bolig som investeringsobjekt. Siden boligbyggelagene er eneste selger og eneste kjøper, kan ikke systemet brukes til spekulasjon. Retten til fritt å gå inn og ut gjør at ingen låses fast.

Hele ideen om sosial boligbygging bygger på at fellesskapet skal bidra til boliger til en lavere pris enn den som markedet skaper. Det betyr at sosial boligbygging vil medføre bevilgninger over statsbudsjettet. Hvor mye en boligsektor III vil koste, avhenger av hvor mange som vil bruke den, og hvor sterkt subsidiert boligene skal være. Det må også lages et rammeverk rundt boligbygge-lagene som gjør at de har økonomi til å finansiere gjenkjøpsplikt. Og de må kunne håndtere en situasjon hvor etterspørselen i sektor III ikke er stor nok til at alle boliger blir solgt. Det kan for eksempel åpnes for at boligene kan legges ut for salg i det ordinære markedet, hvis de har stått ledige i en viss periode, eller lignende. En eventuell gevinst fra salg ut av sektor III bør tilbakeføres til den statlige ordningen i Husbanken, slik at heller ikke borettslag kan spekulere i at dette er en måte å tjene penger på.

Vedlikehold og rehabiliteringer kan ivaretas i boligsektor III etter samme modell som i «vanlige» borettslag, og ved gjenkjøp må det eventuelt gjøres fradrag i oppgjøret dersom det er feil og mangler ved leiligheten. Forbedringer og standardheving kan godtgjøres opp til et visst tak, for eksempel 20 prosent ut over prisregulert anskaffelseskost. Et regelverk for flytting innenfor boligsektor III er sannsynligvis også nødvendig.

Jeg tror det er viktig å integrere boligene i sektor III i den øvrige boligmassen / de «vanlige» boområdene. Boliger til markedspris og boliger i sektor III bør bygges «vegg i vegg». Dette for å hindre at boligsektor III «overbelastes» av ressurssvake beboere, som sliter med ekstraordinære problemer i livene sine. Det bør også diskuteres hvordan man skal regulere kommunenes adgang til kjøpe boliger i sektor III til bruk som sosialboliger.

Det er helt sikkert behov for ytterligere konkretiseringer og avgrensninger, men mulighetene for å gi begrepet sosial boligbygging et konkret innhold finnes. Det gjelder å gripe dem.

1. Revidering av offentlig gjeld, og reforhandling av renter og suspensjon av betalinger til økonomien er revitalisert med nyvekst og sysselsetting.
2. Forlange at EU endrer Den europeiske sentralbankens rolle, slik at den finansierer statene og programmer for offentlige investeringer.
3. Hev inntektsskatten til 75 % for alle inntekter over 500 000 euro.
4. Endre valglovene til et forholdsmessig system.
5. Øk avgiftene på store selskaper tilsvarende det europeiske gjennomsnittet. 
6. Innføring av en skatt på finansielle transaksjoner og en spesiell skatt på luksusvarer.
7. Forbud mot spekulative finansielle derivater.
8. Avskaffelse av finansielle privilegier for kirken og verftsindustrien.
9. Bekjempe bankenes hemmelighold og kapitalflukt til utlandet.
10. Kutte drastisk i militære utgifter.
11. Hev minimumslønn til nivået før krisekuttene, 750 euro per måned.
12. Benytte offentlige bygninger disponert av regjeringen, banker og kirken for de hjemløse.
13. Åpne spisesaler i offentlige skoler og tilby gratis frokost og lunsj til barna.
14. Gratis helsemessige fordeler til de arbeidsledige, hjemløse og de med lave lønninger.
15. Ettergi opptil 30 % av boliglånsavdragene til fattige familier som ikke kan betjene betalingen.
16. Økning av tilskudd til de arbeidsledige. Økt sosial beskyttelse for en-forelder familier, eldre, funksjonshemmede og familier med ingen inntekt.
17. Skattemessige reduksjoner for nødvendige forbruksvarer.
18. Nasjonalisering av banker.
19. Nasjonalisering av eks-offentlige selskaper i sektorer av strategisk betydning for utviklingen (jernbane, flyplasser, post, vann).
20. Preferanse for fornybar energi og forsvar av miljøet.
21. Likelønn for menn og kvinner.
22. Begrensning av midlertidige ansettelser og kontrakter for ubestemt tid.
23. Utvidet beskyttelse av arbeidskraft og lønn for deltidsansatte.
24. Gjenoppretting av kollektive (arbeids-) avtaler.
25. Økt kontroll av arbeidsforhold og vilkår for selskaper som arbeider for offentlige kontrakter.
26. Konstitusjonelle reformer for å garantere skillet mellom kirke og stat og beskyttelse av retten til utdanning, helsevesen og miljø.
27. Folkeavstemninger om traktater og andre avtaler med Europa.
28. Avskaffelse av privilegier for parlamentariske varamedlemmer. Fjerning av spesiell juridisk beskyttelse for ministre og tillatelse for domstolene til å føre sak mot medlemmer av regjeringen.
29. Demilitarisering av kystvakten og spesielle opprørsstyrker. Forbud for politiet mot å bære masker eller bruke skytevåpen under demonstrasjoner. Endre opplæringen av politiet til å legge vekt på samfunnsmessige temaer som innvandring, rusmidler og sosiale faktorer
30. Garantere menneskerettigheter for innvandrere i interneringssentre.
31. Tilrettelegge for gjenforening av innvandrerfamilier.
32. Senke strafferammene for bruk av narkotika i favør av kampen mot narkotikatrafikken. Øke støtten til avrusningsentre.
33. Regulere retten til å protestere av samvittighetsgrunner mot lovutkast.
34. Økte midler til folkehelsen opp til gjennomsnittlig europeisk nivå. (Den europeiske gjennomsnittet er 6 % av BNP, i Hellas 3 %)
35. Fjerne egenandelen for nasjonale helsetjenester.
36. Nasjonalisering av private sykehus. Eliminering av privat deltakelse i det nasjonale helsevesenet.
37. Tilbaketrekking av greske soldater fra Afghanistan og på Balkan. Ingen greske soldater utenfor våre egne grenser.
38. Avskaffelse av militært samarbeid med Israel. Støtte til etablering av en palestinsk stat innenfor grensene fra 1967.
39. Forhandlinger om stabile relasjoner med Tyrkia.
40. Nedleggelse av alle utenlandske baser i Hellas og tilbaketrekning fra NATO.

Tor Otto Tollefsen er IT-konsulent, grafisk formgiver og skribent. Han er ansvarlig for forsidene til tidsskriftet Rødt!.

For fire år siden oppnådde Syriza i underkant av 5 prosent oppslutning ved valg. I mai-valget 2012 fikk de 17 prosent, i nyvalget i juni fikk de utrolige 27 prosent, usle 2 prosent færre stemmer enn høyrepartiet Nytt Demokrati.

Hellas og valget

Selv om Hellas framstår som et moderne europeisk land, har de på mange måter en u-landsøkonomi. De har lite eller ingen egentlig industri, og selv om mange er sysselsatt i landbruksnæringer, har de et netto underskudd på eksport–importbalansen av landbruksvarer. Turisme er en stor næring, men innenlandsturismen, som har stått for 25 prosent av produktet, er redusert til nesten ingenting i løpet av de to siste årene. Grekerne har ikke råd til å ta ferie. Utenlandsturismen svikter, særlig fra Tyskland og De britiske øyer.

Halvparten av alle grekere bor i og rundt Athen eller Thessaloniki, resten er spredd på de mange øyene og det greske bondelandet. Arbeiderklassen, når vi ser bort fra de som er sesongarbeidere i landbruket, er konsentrert om disse to byene. Det er ikke uvanlig at en kelner på Kreta arbeider med appelsinhøsting på fastlandet om vinteren. Produksjonsenhetene er små eller middels store familieforetak. Større industriforetak som vi ser dem i Nord-Europa, finnes knapt. Rederinæringen og finanssektoren er en betydelig faktor, men selv om disse bidrar til BNP, har det aldri vært mulig å hente skattekroner derfra.

Til sjuende og sist er det ansatte i offentlig sektor som må bære skattebelastningen. Dette er ikke levedyktig, uansett hvilken økonomisk modell man måtte være tilhenger av. Det er også grunn til tro at det offentlige er overdimensjonert, med fler ansatte enn det er virkelig behov for.

Skattesnyteri har vært en folkesport, i et land hvor brorparten av skattekronene havner i en eller annen lokal kontorpamp sine private lommer.

For femte år på rad opplever nå folket en drastisk nedgang i levestandard. Medisinen fra Troikaen og elitene i EU er fortsatt å pålegge dem enda flere innstramminger. Det greske folket er fortvila og forbanna. Og redde. Det var dette valget handla om.

Nytt Demokrati (ND) gikk til valg med trusselen om at de som eneste ansvarlige parti ville gjøre det som måtte gjøres for å imøtekomme troikaen sine krav, ellers ville Hellas blir rammet av katastrofe. De erklærte at de måtte være lojale overfor memorandumet (Memorandum of Understanding), men lovet å lette byrdene for folk så mye som mulig. Det altoverskyggende hensynet måtte være å beholde eurosamarbeidet. I mai-valget nådde ND så vidt 19 prosent av stemmene, og Pasok falt som en stein til 13 prosent. Ingen hadde flertall for å danne regjering. Elitene, både i Hellas og i EU, fikk panikk. I løpet av den drøye måneden, mellom mai-valget og nyvalget den 18. juni, satte de i gang et mediekjør uten like for å skremme grekerne til lydighet overfor troikaen.

Trusselagitasjonen virka, og i juni-valget gikk ND fram til 29,66 prosent. Det holdt på håret foran Syriza som fikk sensasjonelle 26,89 prosent av stemmene.

Etter valget danna ND regjering sammen med Pasok og Demokratisk Venstre. De to siste har fridd til velgerne, både før og etter valget, ved å hevde at de ville kreve reforhandling av vilkårene i memorandumet. I skrivende stund, august 2012, har alle tre gått bort fra disse valgløftene, og godtatt hovedtrekkene i troikaens vilkår for neste utbetaling av «lånepakka».

Valget var et jordskjelv. Ikke bare i Hellas, men i hele Europa. Allerede i mai var det klart at Syriza ville gjøre et brakvalg. Men ingen hadde venta at det tidligere regjerings partiet PASOK skulle tape så knusende.

PASOK (Den pan-hellenistiske sosialistiske bevegelsen) ble oppretta i 1974 etter at militærdiktaturet falt, og skiller seg derfor historisk fra de sosialdemokratiske partiene i andre europeiske land. Velgerbasisen har i hovedsak vært middelklasse, selvstendige bønder og lønnstakere med middels eller lavere inntekt. De gikk fra en velgeroppslutning som har svingt mellom 40 og 50 prosent siden 1981, til ødeleggende 12 prosent i juni i år.

Det andre partiet som fikk seg en smell, var KKE (Det greske kommunistparti). Den hittil stabile oppslutninga til KKE har historiske grunner, og de æres og respekteres av den eldre generasjonen venstreorienterte for sin innsats under andre verdenskrig, for rollen sin i borgerkrigen (1946–1949) som fulgte, og ikke minst for motstanden under diktaturet (1967–1974). De har siden 1981 hatt en stabil oppslutning på 8–9 prosent. Også valget i mai bekrefta dette, med 8,5 prosent. Men i juni ble de halvert til 4,5 prosent. De mista altså halvparten av stemmene sine på en måned. Lojaliteten slår sprekker.

Det hører med i bildet at Demokratisk venstre (DIMAR), som gikk ut av Syriza i 2010, også tok 6 prosent av stemmene. Dette betyr at partiene til venstre for Pasok fikk nær 40 prosent av stemmene til sammen. Dersom KKE ikke hadde avvist alt samarbeid, ville venstresida etter all sannsynlighet ha gått seirende ut.

Hva skjedde?

Hvor kommer Syriza fra? Hva slags sosialt og politisk grunnlag er det for en bred venstrefront av denne typen? Og hvilke forutsetninger har de for å lykkes?

SYRIZA (gresk akronym for Koalisjonen av radikale venstre) ble stifta i 2004 med utgangspunkt i venstrepartiet Synaspismos (som i sin tur var resultatet av en splittelse i KKE), etter at en ny generasjon aktivister lyktes å ta over ledelsen. Blant disse var Alexis Tsipras and Andreas Karitzis. De brukte lærdommene sine fra arbeidet med anti-globaliseringsbevegelsen på begynnelsen av 2000-tallet, særlig deltakelsen i de store demonstrasjonene gjennom World Social Forum. De vant fram i partiet med et program som brøyt radikalt med det hittil splitta og fragmentariske greske venstre, til fordel for ei plattform prega av pragmatisk pluralisme, demokratisk samhandling, åpenhet og trua på betydninga av å framstå som et helt nytt alternativ.

Resultater SYRIZA 2004 – 2012
År	Type valg	Stemmer	%	Representanter
2004	Parlamentsvalg	241 539	3,26	6
2007	Parlamentsvalg	361 211	5,04	14
2009	EU-parlamentsvalg	240 898	4,70	1
2009	Parlamentsvalg	315 627	4,60	13 (9)
2012	Parlamentsvalg	1,061,265	16,78	52
2012	Parlamentsvalg	1,655,053	26,89	71
Kilde: http://en.wikipedia.org/wiki/Coalition_of_the_Radical_Left

Det viste seg å være fruktbart. Dette var den første generasjon unge som avviste kapitalismen som system etter Sovjetunionens fall, og derfor kom inn i kampen uten historiske predefinerte linjer.

En sak har de vært klare på hele tiden: Kampen kan ikke vinnes via parlamentet aleine. «80 prosent av enhver sosial forandring må komme nedenfra,» uttalte Karitzis.

Med utgangspunkt i Greek Social Forum ble Syriza oppretta som en allianse av maoister, ungkommunister, trotskister, grønne, feminister og antikapitalister. KKE stilte seg utafor denne prosessen fra første dag. Men mye tyder på at yngre krefter i KKE nå orienterer seg mot Syriza, siden deres eget parti har valgt en så urokkelig dogmatisk linje. I dag er Syriza sammensatt av mange fløyer, til sammen 13 forskjellige partibyggende eller aktivistiske organisasjoner, i tillegg til enkeltpersoner.

Seinere kom opprøret på Syntagmaplassen. Syrizas aktivister deltok – og hadde en prinsipielt taktisk tilnærming: De skulle ikke rekruttere til partiet, eller forsøke å ta kontroll over bevegelsen. Men de organiserte motstand mot rasistiske eller innvandrerfiendtlige paroler, og brukte nettverket sitt til å organisere støtte til opprøret. Aktivistene selv hevder at opprørene som fulgte etter politidrapet på Alexandros Grigoropoulos i 2008, var et vendepunkt. De folkevalgte fra Syriza var de eneste i parlamentet som nekta å fordømme opprøret i gatene som handlingene til pøbler og kriminelle. Syriza hadde bevist at de var til å stole på, og det sier ikke lite i at land hvor troverdigheten til politikere bedømmes et godt stykke under nullmeridianen.

I juni 2010 brøyt en mindre gruppe «eurokommunister» ut av Syriza og danna Demokratisk Venstre (DIMAR). Disse er i dag en del av den greske tre-partiregjeringa. Samtidig har flere tidligere parlamentsmedlemmer og politikere fra Pasok og KKE meldt overgang til Syriza.

Alexis Tsipras leder nå en parlamentsgruppe på 71 av 300 representanter. Etter valget har det blitt gjort mange forsøk på å trekke Tsipras og SYRIZA inn i forhandlinger til støtte for regjeringens kuttpolitikk, noe som på alle sentrale punkter er blitt avvist. Det er foreløpig ingenting som tyder på at Tsipras vil la seg kjøpe.

Hvor går Syriza?

Utfordringene står i kø. Syriza skal bygge ut et underdimensjonert organisasjonsapparat, de skal holde hodet kaldt i den parlamentariske opposisjonen, de må utvikle en troverdig politikk på alle samfunnsområder, og de må være forberedt på den svært sannsynlige muligheten å måtte ta over styringen av konkursboet hvis eller når den sittende regjeringen må kaste korta. Alt dette er de svært bevisste på.

Velgerbevelgelser 2009 – 2012
Parti	2009	Mai 2012	Juni 2012
ND	33,45	18,85	29,66
SYRIZA	4,58	16,78	28,89
PASOK	43,88	13,18	12,28
Independent Greeks		10,60	7,51
KKE	7,58	8,48	4,50
DIMAR		6,11	6,26
Gylden Morgengry	0,27	6,97	6,92
Kilde: Greek legistative elections. Igraphics.gr.

Syriza arbeider målbevisst med å støtte og opprette lokale nabolagsnettverk. Denne typen nettverk har djupe røtter i gresk tradisjon. Noen naboer kommer sammen for å hjelpe andre vanskeligstilte, organiserer fordeling av mat og kobler disse til matproduserende bønder, leger og sjukepleiere lager provisoriske helsesentre på frivillig basis, noen organiserer hjelp mot avstenging til de som ikke kan betale strømregninga, eller hjelp i domstolene til de som ikke klarer boliglånene.

Dette arbeidet er i like høy grad motivert av trusselen fra Gyldne morgengry som organiserer sine egne «støttekomiteer», blant annet for å mobbe ut innvandrere. Et ferskt eksempel: Den 23. juni i år gjorde en gruppe fra Gyldne morgengry et raid mot pakistanske butikker i arbeiderstrøket i Nikea, som ligger i nær-heten av havnebyen Pireus, og ga butikkeierne en ukes frist til å pakke sakene sine og forlate landet. Syriza har på sin side en oppslutning på 38 prosent i dette valgdistriktet, og etter dette angrepet bidro partiet med å organisere en demonstrasjonsmarsj med tre tusen deltakere til støtte for pakistanerne.

Slike solidaritetsnettverk, hvor Syriza bare er en aktør blant mange, drives på uavhengig demokratisk grunnlag. Syrizas aktivister er klare på at de ikke kan løse de grunnleggende problemene i Hellas med nettverk aleine, men samtidig ser de på nettverkene som en helt nødvendig basis for kampen for velferdsstaten. For eksempel kan medisinsk personell som har en sosial praksis i de frivillige sosiale helsesentrene, samtidig være med å sloss gjennom de etablerte helseinstitusjonene for mer og bedre ressurser. Tanken er å utvide folks bevissthet om hva de kan bidra med, og dermed utvikle folkets tillit til at kamp nytter. På denne måten konsoliderer Syriza også legitimiteten sin dersom de måtte stille som regjeringsparti. «Hvis vi skulle måtte ta over regjeringa om noen få måneder fra nå, vil folk være mer villige til å sloss for rettighetene sine, og støtte strenge tiltak mot bankene og så videre,» sier Andreas Karitzis.

Syriza er helt åpne på planene sine dersom de skulle komme i posisjon. De sier de arbeider med «å kaste lys» (i motsetning til å opprette ei «skyggeregjering») over alle ledd i forvaltinga. Alle parlamentsmedlemmene til Syriza og de som er involvert i det parlamentariske arbeidet, jobber med å utvikle alternative løsninger. Seinest i juli 2012 oppfordra Syriza alle sine parlamentsmedlemmer til å redusere lønna med 20 prosent, i tillegg til de 20 prosent de allerede avstår til partiet.

Under Pasok og ND har det vært praksis at hver minister tar med seg femti–seksti rådgivere hver inn i departementene. Dette har skapt et apparat som i praksis kontrollerer nær sagt hele statlig sektor. Systemet har også sørga for at hele familier har knytta sine inntekter og trygghet til partiet og «sitt» parlamentsmedlem. Funksjonærer og ansatte i forvaltninga har hatt null innflytelse. Dette er sjølsagt en destruktiv struktur som dreper alt initiativ, og har lagt grunnlaget for korrupsjon og vanstyre.

Syriza vil bryte med denne praksisen. De har utarbeida et firehundresiders dokument som beskriver hvordan de tenker seg å gå fram. Ved hjelp av Syrizas medlemmer og sympatisører i statlige og offentlige virksomheter – de har en oppslutning på mer enn halvparten av velgerne i dette sjiktet – kartlegger de nå åpent og konkret hvor de kan vente støtte ved et regjeringskifte.

I stedet for å bringe inn sine egne rådgivere, vil de mobilisere de ansatte til å arbeide for fellesskapet. De legger til grunn at de aller fleste ansatte i offentlig er ærlige grekere som vil arbeide til beste for en velferdsstat for folk flest. Det vil i tilfelle være første gang noe sånt skjer i Hellas.

De tenker seg at gjennom åpenhet i forvaltninga og ved hjelp tilknyttinga til de sosiale bevegelsene skal de klare å motvirke mekanismene, som trekker valgte representanter inn i parlamentariske lukkede rom, og løsriver dem fra den utenomparlamentariske basisen. De er svært opptatt av å ikke bli «Det nye Pasok», og dermed miste forankringa i det sosiale grunnplanet som har brakt dem fram. Flere talspersoner understreker att de vil utvide dette sosiale grunnlaget ved å invitere alle som vil delta, uavhengig om de stemmer Syriza eller ikke, til å kritisere eller komme med kreative innspill overfor partiet.

Et annet problem som blir tatt opp, er faren for en «parlamentisering» av partiet. En alminnelig erfaring for radikale venstrepartier i Vesten har vært at når de får parlamentarisk representasjon, blir den samla ressursbruken raskt konsentrert om det parlamentariske arbeidet, mens bevegelsen utafor blir nedprioritert. Syriza vil motta 8 millioner euro i partistøtte etter det siste valgresultatet. Det er tre ganger så mye som de hadde i forrige budsjett. I tillegg blir hvert parlamentsmedlem tildelt en stab på fem ansatte. Hvordan skal de møte dette? Størstedelen av pengene bør fortsatt gå til arbeidet med nabolagsnettverkene, og arbeidet med å utvikle infrastruktur som kobler landbruksprodusenter direkte til disse nabolagene, hevder Karitzis. Av de fem ansatte som blir tildelt hver representant, skal to arbeide direkte for representanten, en skal avsettes til komiteer for utvikling av den konkrete politikken, og to skal arbeide for partiet med utvikling av solidaritetsnettverkene.

Nok en utfordring er kvinnerepresentasjonen. Selv om det finnes sterke og kompetente kvinner i flere posisjoner i Syriza, er menn absolutt i flertall i ledelsen. Det finnes en tendens til å utsette kvinnespørsmålet «til det blir aktuelt med regjering», sier de. Men det finnes lyspunkter. En tredjedel av Syrizas parlamentsmedlemmer er kvinner. Disse har allerede gjort det klart overfor Tsipras at de ikke har tenkt å sitte stille og vente.

Det er flere problemer: Syriza har så vidt begynt å få innpass i fagforeningene. Disse er av historiske grunner sterkt knytta opp mot Pasok og KKE. Syriza har gjort det svært sterkt nettopp i arbeiderdominerte strøk hvor både Pasok og KKE tradisjonelt har hatt lojalt feste. Dette jordskjelvet av en velgerforflytning kan ha ført til at de tradisjonelle lojalitetene er i ferd med å løsne. Det begynner å dukke opp nye, uavhengige og erklært radikale fagforeninger lokalt som kan bli viktige for utviklinga. Men Syriza erkjenner at de gamle bastionene er en utfordring.

Reformister eller revolusjonære?

Syriza gikk til valg med et helt enkelt budskap i front: Nullstilling av alle vilkårene i memorandumet som ble lagt fram av den såkalte Troikaen, og som ble undertegna av den forrige regjeringa, representert ved Pasok og ND.

Syriza har dessuten presentert et program på 40 punkter som tar for seg den breiere plattforma. (Se egen artikkel.) Dette er programmet fikk de velgeroppslutning på. Det har vært reist mange innvendinger mot standpunktet, både fra høyre og venstre. Høyresida, både den i Hellas og i EU-eliten, mener kravet er umulig, og at dette er det samme som å gi opp euroen og melde seg ut av eurosonen. Hellas vil gå konkurs og dømme seg selv til bunnløs fattigdom i årtier framover.

Mer interessant for venstresida i Norge er kritikken fra venstre. Deler av denne kritikken er neppe uviktig eller falsk, og speiler også motsetninger internt i Syriza. Den mest ytterliggående kritikken kommer fra KKE, og fra en gruppe trotskister som står utenfor Syriza , og tildels fra ANTARSYA, den antikapitalistiske alliansen. Disse hevder at siden SYRIZA ikke eksplisitt angriper ondets rot, nemlig eurosamarbeidet og EU, og dermed kapitalismen overhodet, er de bare reformister og høyresosialdemokrater i ny frakk.

KKE med fler mener at Hellas har alt å tjene på å ta kontrollen over egen valuta og vende tilbake til drakmen. Mange radikale økonomer støtter faktisk dette synet. Men hvor klokt er det å fronte dette kravet i den nåværende situasjonen?

Flere kommentatorer har pekt på at den dominerende grupperinga i Syriza, Synaspismos, har klare reformistiske trekk. Samtidig finnes det et stadig sterkere ytre venstre innafor Syriza (KOE med fler) som trekker i annen retning. Det er disse som står for oppslutninga i de sosiale bevegelsene og bygger ut basen i fagforeningene. Den politiske bloggeren og forfatteren Richard Seymour er blant dem som argumenterer for at også andre revolusjonære venstrepartier må slutte opp om Syriza for å bygge fronten og forankre bevegelsen til venstre.

Før valget var parolen:Ingen flere offer for euroen! I praksis blei denne parolen forlatt, og har blitt erstatta med en eksplisitt tilslutning til euroen. Dette er utvilsomt i tråd med holdninga til Tsipras sin fløy.

Uttalelser Tsipras har gitt til utenlandske medier, hvor han stadig understreker at Syriza ikke ønsker å angripe eurosamarbeidet, blir – særlig av KKE og trotskistene – tolka som et svik og et knefall for klassefienden. Men dettee synspunktet har ingen særlig støtte i folket. Derimot viser meningsmålinger at nær 85 prosent av grekerne ønsker å beholde euroen. Tida er neppe inne til å utfordre denne oppfatninga.

Tsipras sin holdning kan vise seg å være en fornuftig taktikk, vurdert ut fra at så lenge Syriza avviser troikaens gjeldskrav, vil dette føre til ett av to: Enten vil EU gi seg og ettergi gjelda for en kortere eller lenger periode. Dette vil gi grekerne et lite pusterom, og lette byrdene for folket. Det gir handlingsrom for å restrukturere og bygge opp innenlandsøkonomien igjen. Eller EU vil tvinge Hellas ut av eurosonen, og de må gå tilbake til egen valuta uansett. Men i så fall vil EU-eliten måtte bære belastninga både politisk og praktisk, ikke Syriza.

Reformistisk eller ikke, Syrizas formidable framgang betyr at den greske arbeiderklassen har tatt et langt skritt til venstre. De fortjener all den støtte de kan få, både fra sin egen venstreside og fra sosialistiske krefter i hele Europa. Vinner de fram her, kan det greske eksemplet vise vei for flere.

Kilder:

• Greek legistative elections. Igraphics.gr: http://www.igraphics.gr/en/multimedia/2012/05/elections2012, http://www.igraphics.gr/content/2012/may/elections2012/index.html
• Election 2012- Atrhens News: http://www.athensnews.gr/content/55344
• Coalition of the Radical Left: http://en.wikipedia.org/wiki/Coalition_of_the_Radical_Left
• SYRIZA Proposal: The Exit from the Crisis on the Left: http://greekleftreview.wordpress.com/2012/06/09/syrizaproposal-the-exit-from-the-crisis-on-the-left/
• Greek Left Review. THE ECONO MIC PRO GRAM OF SYRIZA-EKM: http://greekleftreview.wordpress.com/2012/06/12/the-economic-program-of-syriza-ekm/
• KASSANDRA: A SYRIZA victory under Alexis Tsipras may prove for Greece historical necessity: http://www.neurope.eu/article/syriza-victory-under-alexis-tsipras-may-provegreece-historical-necessity
• Ekathimerini: Gov’t risks Greek euro exit, says Tsipras:http://www.ekathimerini.com/4dcgi/_w_articles_wsite1_23828_23/07/2012_453435
• Akex Lander: SYRIZA leader Tsipras lays out rightwing policies for Greek crisis: http://www.wsws.org/articles/2012/jun2012/tsip-j06.shtml
• Hilary Wainwright. Greece: Syriza shines a light: http://www.redpepper.org.uk/greece-syriza-shines-a-light/
• Michael Roberts Blog. No vacation for the Euro: http://thenextrecession.wordpress.com/2012/07/24/no-vacationfor-the-euro/
• Richard Seymour. Syriza Rising: http:/w/inthesetimes.com/article/13472/syriza_rising/
• Greece, wikipedia: http://en.wikipedia.org/wiki/Greece
• Panhellenic Socialist Movement, Wikipedia: http://en.wikipedia.org/wiki/Panhellenic_Socialist_Movement

 

David Villa støtter de asturianske gruvearbeiderne

Gruvearbeiderne i den spanske provinsen Asturias har streika siden mai mot kutt i subsidiene til gruvene. I slutten av juni tok 240 gruvearbeidere fatt på en tjue dagers marsj mot Madrid. I Madrid samlet det seg ti tusen demonstranter fra flere provinser for ønske gruvearbeiderne velkommen 10. juli. Barcelonaspiller David Villa, som sjøl er fra en asturiansk gruvearbeiderfamilie, stilte opp i en støttemarkering for gruvearbeiderne. Den spanske statsminister Mariano Rajoy brukte den neste dagen på å komme med ytterligere innstramningstiltak.

Millioner demonstrer mot innstramningspolitikken i Spania

Tre og en halv millioner demonstranter i 80 byer demonstrerte mot innstramningspolitikken i Spania 19. juli. Den spanske regjeringen annonserte kutt på 65 milliarder euro 11. juli. Det konservative partiet til statsminister Rajoy har falt fra 44,9 prosent ved valget i november til 30 prosent på målinger i slutten av juli.

Tomatpartiet nest størst i Nederland

Det nederlandske sosialistpartiet, også kalt tomatpartiet på grunn av tomaten i logoen deres, er nå nest største parti på meningsmålingene i forkant av parlamentsvalget i september. Regjeringspartiet VVD leder på målingene, og ligger an til 35 mandater. Tomatpartiet dobler seg nesten fra 15 til 29 mandater. Det høyreorienterte partiet til Geert Wilders ser ut til å miste 6 mandater fra sist valg i 2010.

De olympiske taperne

Kampanjen Fair Play har i forkant av OL i London jobbet med å skape oppmerksomhet om arbeidsforholdene hos de olympiske leverandørene. Kampanjen startet i forkant av OL i Athen i 2004 da arbeidere som produserer sportsutstyr og bygger idrettsarenaer, ikke har verdige arbeidsforhold. Fair Play har fått laget en rapport som kritiserer både IOC og arrangørene i London for ikke å ha fulgt opp de olympiske leverandørene når det kommer til anstendige arbeidsforhold. Kampanjen er støttet av blant annet den berømte bronsjevinneren på 200 meter fra 1968, John Carlos. Kampanjen Fair Play forsetter i forkant av Fotball VM i Brasil og OL i Rio.

Fredssamtalen i Degerfors

3.–5. august arrangerte Folket i Bild/ Kulturfront en nordisk fredskonferanse. Den var – på symbolsk vis – lagt til den lille byen Degerfors i Vãrmland, hvor lokalbefolkningen hadde en viktig rolle i å bistå den norske motstandsbevegelsen under andre verdenskrig.

Over hundre fredsaktivister deltok i Fredssamtalen. Blant foredragsholderne var den tidligere svenske forsvarsministeren Tage G. Peterson, tidligere nedrustningsminister Maj-Britt Theorin, forsker ved PRIO i Oslo Ola Tunander, Pål Steigan og nestleder i Rødt, Marielle Leraand.

Konferansen endte med en offisiell uttalelse «mot NATOs angrepskriger», og konferansedeltakerne ble enige om et tett samarbeid for framtida.

Det planlegges at en tilsvarende nordisk fredssamtale skal avholdes i Oslo til neste år.

Øyvind Bremer Karlsen: Dikt: Notat om svarte støvlar side 3

Plukk og to dikt side 4

Tor Otto Tollefsen: Hvor går SYRIZA? side 6

Syrizas program i 40 punkter side 13

Jokke Fjeldstad: Tysk disiplin kan ikke redde eurosonen side 14

Eric Ribellarsi: Greske ungkommunistar: Forandre samfunnet og forandre menneska side 18

Bjørnar Moxnes: Syriza, gresk venstre side 26

Fredrik V. Sand: Ut av krisa side 30

Roar Eilertsen: En tredje boligsektor side 38

Roy Pedersen: Et annerledes tariffoppgjør side 42

Dennis O’Neill: Wisconsin-opprøret side 48

Fire bokomtaler side 58

Jon Børge Hansen: Boktips side 66

Norske underskrivere var Flyktninghjelpen, Kirkens Nødhjelp og Norsk Folkehjelp. Blant underskriverne var også Amnesty International og Redd Barna og FN-organene UNICEF, UNESCO og WHO.

Det har stor tyngde når disse underskriverne, med sitt brede internasjonale engasjement, har funnet det nødvendig å løfte situasjonen i Gaza spesielt fram på denne måten.

Med utgangspunkt i denne felleserklæringen sendte Ship to Gaza Norway 29. juni et brev til utenriksminister Jonas Gahr Støre, der vi ber om at utenriksministeren og den norske regjeringen tar tydelige, offentlige og slagkraftige initiativ overfor Israel og overfor det internasjonale samfunn for å presse fram en opphevelse av denne umenneskelige blokaden.

Sammen med våre internasjonale samarbeidspartnere tar vi i Ship to Gaza nå nye initiativ for å rette verdens oppmerksomhet mot blokaden og hvordan den gjør 1,6 millioner mennesker til ofre for Israels kollektive avstraffelse. Nå er vi i gang med en ekspedisjon der seilskipet Estelles ferd fra Sverige via europeiske havner til Gaza er kjernen i nye forsøk på å nå fram til Gaza sjøveien. Det har en viktig symbolverdi å utfordre blokaden og prøve å komme til Gaza med varer og passasjerer. Men hovedformålet er å få opp det internasjonale presset som er nødvendig for å få slutt på hele blokaden.

Seilskuta kommer til Oslo 3.-7. august og til Kristiansand 9.-11. august. I alle anløpshavnene prøver vi gjennom ulike initiativ å løfte fram i verdens søkelys det groteske spillet som Israel driver med mer enn 800 000 barn og med Gazas voksne befolkning. Blokaden er aller mest effektiv når det gjelder å stoppe all eksport og isolere Gazas befolkning fra verden rundt dem. Derfor tas det i år også et annet viktig initiativ: En båt i Gaza, kalt Gazas Ark, skal settes i stand slik at den skal kunne seile ut fra Gaza med handelsvarer.

Flere av organisasjonene bak felleserklæringen 14. juni framla egne rapporter, og de er sterk lesning.

WHO påpeker at blokaden på flere måter truer helsetilstanden for folk i Gaza. Bl.a. trekker WHO fram restriksjonene på import av medisinske forsyninger, utstyr og reservedeler, begrensningene på transport av pasienter og helsepersonell, de stadige avbruddene i strømforsyningen, og forurensningene av drikkevannet. Det refereres også til at det er fullstendig tomt for 42 % av svært viktige medisiner. For ytterligere 13 % av slike viktige medisiner er beholdningene så lave at de dekker mindre enn tre måneders behov. Fra Gazas helsemyndigheter uttales det at medisinmangelen er den verste siden blokaden begynte.

Det internasjonale Redd Barna har framlagt den rystende rapporten «Gaza’s Children: Falling Behind», om barns helse i Gaza. Barnas fysiske og psykiske helse rammes av en rekke kritiske forhold, bl.a. den sterkt forurensede vannforsyningen og de kritiske kloakkforholdene. Israel ødela denne delen av Gazas infrastruktur ved årsskiftet 2008/2009, og blokaden har hindret mulighetene til nødvendig reparasjon. Innholdet av nitrat i drikkevannet er ti ganger så høyt som WHOs grenseverdier. Det fører til anemi og visse krefttyper. 59 % av skolebarna, 68 % av barn mellom 9 og 12 måneder, og 37 % av gravide kvinner rapporteres å være rammet av anemi, som kan gi barna varige utviklingsskader og skade de gravide kvinnenes fostre. Tyfoidfeber og diarésykdommer rammer stadig flere barn under 3 år. Blant 10% av barn under fem år er det konstatert forkrøpling og skader av langvarig underernæring.

Rapporten understreker betydningen av den store fattigdommen som følger av at store deler av Gazas befolkning ikke kan leve av eget arbeid. Blokaden har også ført til helseskadelig overbefolkning av de enkelte boligene i Gaza. Selv om bygningsmaterialer er kommet inn via tunnelene mellom Egypt og Gaza, har man bare fått bygd opp igjen omkring 1 000 av de 3 500 boligene som ble helt ødelagt under Israels omfattende angrep ved årsskiftet 2008/2009.

Israels stadige angrep på ulike mål i Gaza gjør også at barn og voksne i Gaza daglig hører bombedrønn og lyden av fly og raketter, og mange opplever at mennesker i deres nærhet blir rammet. Flere av rapportene peker på hvilke psykiske konsekvenser det har for barn og unge å leve under stadig frykt for at de selv eller deres nærmeste skal bli drept eller lemlestet. Det vi i Norge har opplevd 22. juli og etterpå, har gitt også oss smertelige erfaringer som kan gi oss større forståelse for hvordan slike effekter arter seg.

For oss i Ship to Gaza Norway er det helt ufattelig at utenriksminister Støre og hans departement kan uttale at det ikke er noen humanitær krise i Gaza. I brevet vårt uttrykker vi håp om at den omfattende informasjonen som ble framlagt nå i juni, kan gjøre det klart at det faktisk er en humanitær krise i Gaza, og at situasjonen er totalt uakseptabel.

I felleserklæringen 14. juni uttaler de 50 organisasjonene og FN-organene at Israels blokade er folkerettsstridig. Av grunner som vi ikke forstår, deler ikke den norske regjeringen dette synet. Vi ønsker selvsagt at regjeringen endrer sin oppfatning, men det viktigste for oss er likevel at det nå må gjøres noe effektivt for å sette Israel under kraftig internasjonalt press for å oppheve blokaden.

Mange års erfaring viser at vanlig diplomati ikke fungerer overfor Israel. Israel utnytter det bare som ledd i en utmattelsestaktikk som er ødeleggende for Gazas befolkning. Dette er bakgrunnen for at Ship to Gaza ble dannet: Et internasjonalt samarbeid mellom humanitært og solidarisk engasjerte mennesker som ville ta egne, åpne initiativ for å bryte blokaden og presse fram internasjonal politisk handling.

Freedom Flotilla 2010 og 2011 var nødvendige fordi det som vanligvis omtales som «det internasjonale samfunn», ikke gjorde noe som helst effektivt for å oppheve eller svekke blokaden. Det var som følge av Freedom Flotilla 2010 at Israel omsider følte seg presset til å kunngjøre og delvis iverksette enkelte lettelser i importblokaden av Gaza.

Prisen ble uakseptabelt høy da Israel angrep den fredelige Freedom Flotilla 2010 i internasjonalt farvann og drepte 9 av passasjerene. Ikke desto mindre stilte 3-400 mennesker fra en rekke land opp i 2011 som deltakere i Freedom Flotilla 2011. De nektet å la seg stoppe av israelske trusler mot deres liv og helse. Men en ulovlig blokade av skipene i greske havner stoppet konvoien.

I 2012 gjør vi det på nye måter. Vi vil få enda tydeligere fram at Israels motiv ikke er egen sikkerhet. Israels ødeleggende angrep på Gazas infrastruktur og de omfattende angrepene og restriksjonene på vareproduksjon, fiskeri og landbruk kan ikke forstås ut fra en sikkerhetsargumentasjon. Israel vil gjøre det umulig for Gazas befolkning å skape seg et normalt liv og selv kunne bygge sin egen framtid.

Blokaden har ført til at tunnelene mellom Gaza og Egypt har fått en sentral plass i forsyningen av varer til Gaza. Gjennom tunnelene er det i praksis mulig å få inn omtrent hva som helst av varer, også våpen og materialer til bomber og raketter. Det er velkjent at det nettopp er på den måten at nødvendig materiell til raketter er kommet inn i Gaza. Det er liten tvil om at Israel har full oversikt over disse tunnelene og kunne sette dem ut av spill hvis de ønsket. Israels blokade fremmer og styrker tunnelenes rolle, mens den effektivt rammer den sivile befolkningens mulighet til å skaffe seg et normalt liv.

Fra politisk hold i Israel er det da også kommet en del uttalelser som klart peker mot at hensikten med blokaden først og fremst er å ramme Hamas, ved å gjøre leveforholdene under Hamas’ styre av Gaza så elendige at befolkningen skal reise seg mot Hamas. Blokaden er først og fremst en kollektiv avstraffelse av Gazas befolkning, og har ikke noen vesentlig sikkerhetsmessig funksjon for Israel.

En effekt av dette er at de lettelsene som er gjort i blokaden, gjelder tilførsel av varer inn i Gaza, til dels med en innretning som Israel ser seg tjent med. Det er ikke gjort lettelser i blokaden av Gazas eksport, som siden juni 2007 har vært på det nærmeste totalt blokkert. Å påstå at det sikkerhetsmessig skulle være viktigere å hindre eksport av varer ut fra Gaza enn import av varer inn til Gaza, er selvsagt rent nonsens.

I januar-mai 2012 gikk det gjennomsnittlig 147 lastebiler per dag inn i Gaza. De kjører tomme ut igjen. Gjennomsnittlig går det ett billass per dag ut av Gaza ifølge FN-organet OCHA. Gaza eksporterte tidligere mye fisk. OCHA påpeker at Gazas fiskere er blitt fratatt tilgang helt eller delvis på 85 % av de områdene de fisket på, slik at de nå bare får bruke det som er aller nærmest land, og også der opplever å bli angrepet av israelske marinefartøyer.

Anslagsvis 75 000 tonn landbruksproduksjon går tapt hvert år på grunn av at Israel gjør det umulig eller svært farefullt å drive landbruk nærmere grensen enn halvannen kilometer. Landbruket rammes også dramatisk av eksportblokaden, som er total når det gjelder transport til Vestbredden, Israel og Jordan, og nær total når det gjelder eksport til vanlig utland.

Også øvrig vareproduksjon er hardt rammet. OCHA melder at arbeidsløsheten er på 34 % av arbeidsstyrken, og blant ungdom godt over 50 %. Det store flertallet er blitt gjort helt avhengige av hjelpesendinger fra utlandet.

Israels blokade er innrettet på å ramme den vanlige, sivile befolkningen i Gaza og deres muligheter til å klare seg selv. Den er en kollektiv avstraffelse, både fysisk og psykisk. Den fører hver dag til frykt, ydmykelse, umyndiggjøring, og til at voksne og barn får helseskader.

Dette må stoppes. Derfor etterlyser vi slagkraftige initiativ fra Norges regjering.

Torstein Dahle

– Jeg er ikke historiker, slår Frank Rossavik fast i forordet til sin bok, SV – Fra Kings Bay til Kongens bord
Nei, det skal være visst! Her er ikke engang tilløp til analyse, verken av de opplagte tingene eller de mindre opplagte. Leserne dynges ned i en uendelighet av personintriger, og får ingen mulighet til å forstå. For ikke noe forklarer bakgrunn og tidsbilde.
Da kan vi like gjerne sette oss ned med en årgang Donald.

Morten Falck er journalist.

Partiet SF (og senere SV) framstår i boka som et uløst mysterium. Det er dannet ut fra NATO-motstand og motstand mot atombomber og krig, men er blitt et aggressivt krigsparti innafor NATO. Dette henger ikke sammen, men Rossavik prøver ikke å forklare det. Slik blir vi sittende med alle spørsmålene, rimelige og urimelige. Det er sørgelig, for det burde være ett og annet å lære av denne historien.

Vi lever i partienes tidsalder. Men hva innebærer det? Spørsmålet melder seg raskt når man leser SV –Fra Kings Bay til Kongens bord (Spartacus, 2011). Må et parti være så fullt av personintriger og med så lite fast substans? Et hobbesiansk mareritt av alles kamp mot alle, uten mål og prinsipper utover det rene begjæret etter makt?

Mange vil sikkert protestere mot denne beskrivelsen. For SV er da ikke sånn? SV er tvert imot fullt av snille, fornuftige, hensynsfulle og innsatsvillige mennesker, som ofrer mye for sitt parti av både innsats og krefter, mennesker som det er naturlig å assosiere med venstresida, folk med standpunkter og prinsipper, kloke folk som kan samarbeide om det aller meste. Fredselskende krigsmotstandere, ofte pasifister, ja, til og med gudfryktige, om du vil – rettlinjete, respektable, arbeidsomme, standhaftige og rettskafne.

Men partiets ledelse, da? Partiet SV sitter i en regjering som fører en aggressiv, imperialistisk røverkrig og faktisk dreper uskyldige mennesker i Afghanistan og Libya. Bosnia, Irak, Afghanistan og Libya har gitt SV blodflekker på slipset, og de kan ikke bare tørkes av. Så hva betyr alle disse strålende medlemmene da, når det kommer til stykket? Hvilken av beskrivelsene er sann? Problemet er at begge disse sidene er like riktige, like sanne.

Hva er et parti?

Et parti er en organisasjon av mennesker med felles interesser, som kjemper for et definert mål. Det skiller seg fra for eksempel en fagforening eller et idrettslag ved at det tar opp medlemmer fra enhver del av befolkninga, at det ikke er lokalt begrenset, og at det har langsiktige, politiske mål. Det har gjerne vedtatte programmer av strategisk (prinsipprogram) og taktisk (arbeidsprogram) karakter, som medlemmene slutter seg til og som partiet jobber målrettet for. Partier er organisasjoner som kjemper for makta i samfunnet. Ikke sjelden er partier nokså reine klasseorganisasjoner, som for eksempel Høyre, Senterpartiet, eller slik Arbeiderpartiet eller NKP en gang var, organisasjoner som kjemper for en bestemt klasses interesser. Vi kan si partier er den form klassekampen tar i vår tid.

Men bildet er ofte komplisert, for eksempel når partiene blir talerør bare for et sjikt innafor en klasse – eller når det faktisk er tilholdssted for flere sjikt innen en klasse, som kan føre en kamp seg imellom om makta i partiapparatet. Partiet kan si en ting og gjøre noe helt annet i praksis. Slik kan Arbeiderpartiet for eksempel være hoveddrivkraften bak nedbygging av velferdsstaten, samtidig som det snakker om solidaritet! Nedlegge sjukehus, aggressivt gå inn for oljeboring i Lofoten/Vesterålen, være drivkraft i privatiseringa og i å redusere pensjonene og heve pensjonsalderen, men samtidig søke sin medlemsbasis i arbeiderklassen.

SF var i 1961, da det ble stiftet, et arbeiderklasseparti, dvs. et parti av arbeidere, forteller Rossavik. 65–66 % av velgerne var arbeidere. Sånn sett kan man trygt si at SF var begynnelsen på et nødvendig oppbrudd fra Arbeiderpartiet. Var det også et parti for arbeidere, et parti som tok arbeiderklassens standpunkt?

Forspilte muligheter I

Nei, det kan man vanskelig si. SFs ledelse var preget av å være en samling intellektuelle rundt ukeavisa Orientering, utbrytere fra Arbeiderpartiet, tidligere NKP-ere, og uavhengige intellektuelle. I denne forsamlinga var det flere sterke viljer enn det var rom for disiplin, og siden partiet ikke hadde noen eksklusjonsparagraf, var det på mange måter prisgitt enkeltpersoner. Av de tingene som kom ut av dette, var iallfall mange personmotsigelser og mye vondt blod. Rossavik skildrer personmotsetningene ganske inngående. De ser blant annet ut til å ha krystallisert seg ut i en allmenn mistro til Knut Løfsnes, som likevel var partiets formann – Rossavik får det til å se ut som grunnen bare er at ingen andre ville.

De som dannet SF, var motstandere av blokkpolitikken, mot norsk medlemskap i NATO, motstandere av EEC (EU), anti-militarister, fredselskende atomvåpenmotstandere. Men de kom aldri lenger. De diskuterte seg aldri fram til enighet om hva slags parti de ville ha, om synet på imperialismen, om synet på DNA, om synet på staten og på klasser og klassekamp, eller om synet på frigjøringskriger (Vietnamkrigen var under utvikling).

De var i stor grad sosialdemokrater som ønsket seg tilbake til Arbeiderpartiet, hvis det bare hadde hatt en litt mer «menneskelig » profil. Eller frustrerte tidligere NKPere, som alltid hadde sett på Arbeiderpartiet som et sosialistisk parti. Begge disse gruppene ønsket seg hovedsakelig «tilbake» til Arbeiderpartiet. Idealismen – i filosofisk forstand – sto sterkt i SF. Marxismen var så godt som ukjent. Tida og medlemstokken gitt, ville noe mer kanskje ikke vært mulig, men det lå en mulighet gjemt i kortene som eventuelt kunne ha gitt SF et sterkere arbeiderklassepreg.

Men dette blir ikke mer enn en hypotese, en spekulasjon uten rot i virkeligheten. Vi sitter jo med fasit! Velgerne fikk ikke prege partiet.

Denne mangelen på intern og målrettet diskusjon gjorde at partiet ikke greide å samle seg om viktige standpunkter, men at ulike syn eksisterte side om side i partiet. Det ga rom for utvikling i mange retninger – en av dem brøyt ut i 1969, og dannet AKP i 1973. En god porsjon av medlemmene i SV var kristne, og innslaget av Israel-venner og «Kibbutz-sosialister» var betydelig. Alt dette sier Rossavik nesten ingenting om. Men det betydde også at grunnlaget blei lagt for uendeligheter av personintriger, skuling og skumling. Enkeltpersoner fikk frie tøyler til å tolke vedtak og følge eller ikke følge partiets program, og det oppbruddet fra DNA som begynte så lovende, rant mer eller mindre ut i sand i løpet av de første ti årene. Velgerne forsvant – kanskje i stor grad tilbake til DNA eller til sofakroken(?) – man visste jo hva man hadde.

Men så kom EEC-kampen i 1972, og det mirakuløse skjedde: Partiet fikk en ny sjanse.

Forspilte muligheter II

Kampen mot medlemskap i EEC (som etterhvert ble hetende EF og nå altså EU, nærmest for å bekrefte de verste spådommene), var mangslungen og komplisert. Den førte til ytterligere svekkelse av Arbeiderpartiets stilling, og en sterk oppblomstring av det lokale demokratiet, som vi fortsatt flyter på. Norge ble et «annerledesland » – det ble et land der folket hadde større makt og ikke nødvendigvis led nederlag. Dermed var det heller ikke noen grunn til å bøye nakken i utgangspunktet.

Det er selvfølgelig ikke sant. Folket led nederlag i ett sett – Alta-kampen er et trist eksempel. Men selv de nederlagene folket faktisk led, var begrenset og kunne føre med seg et mer allment oppsving – slik Alta-kampen førte til et oppsving for samenes rettigheter. Dette gjør jo den norske etterkrigshistorien svært interessant – hva er det som gjør at det norske folket greier å unnslippe imperialismens åk i større grad enn svensker, dansker og finner? Hvilke folkelige tradisjoner er det som ligger til grunn? Eller er det motsigelsen mellom det norske monopolborgerskapets egne imperialistiske ambisjoner og den europeiske monopolkapitalismen som er årsaken?

Disse perspektivene ligger naturligvis langt utafor siktemålet til ei bok om SV, men vil kanskje ha et visst tilknytningspunkt likevel i spørsmålet om hvorfor og hvordan en slik allianse oppsto. Hvordan kunne den valgalliansen som SV opprinnelig var, oppstå? Hvorfor søkte alle gruppene sammen, og hvorfor rundt SF? Hvorfor la alliansepartnerne seg så flate for NKP – og hvorfor ble AKP stående utafor? Her er det mange spørsmål som trenger seg på.

Ragnar Kalheim, som er en av bokas absolutte helteskikkelser, ville ha ml’erne med i valgalliansen, og ble rasende da de heller dannet sitt eget parti. Ligger noe av grunnen til SVs paranoide forhold til AKP her? Det får vi ikke vite. Rossavik later stort sett som om AKP aldri har eksistert, han bare nevner det i bisetninger enkelte steder der han ikke kan unngå det: «Kampen SU og SV fortsatt måtte føre mot AKP(m-l) og Rød Ungdom i mange miljøer.» (s. 285) Jaså? Måtte SV det? Hvorfor?

«Karl O. Rikardsen var de radikale ansattes helt. ‘Mange av oss ville ha vært i AKP om det ikke var for ham‘, sier Liv Røvik.» (s. 271). Det er tydelig at her ligger det noe mer bakom, noe som kanskje hadde gjort det naturlig med et eget kapittel om forholdet mellom de to partiene. Men dette går Rossavik behendig utenom. «En del SV-ere var med i Kvinnefronten, men gikk ut da den ble mer dominert av AKP(m-l)» (s. 205). Ja, særlig på sentrale steder var forholdet mellom de to partiene ganske skarpt. På mange mindre steder gikk samarbeidet ofte mer knirkefritt.

Motsigelsen mellom de to partiene hadde flere røtter. AKP hadde et klart standpunkt til staten, til sosialdemokratiet, og ikke minst til Sovjet – nettopp punkter som må være ganske såre for et parti som SV. Rossavik er imidlertid lojal, og sier ingenting. Dette er punkter som burde vært avklart mellom partene i valgforbundet. Men det er kanskje for meget forlangt å avklare forholdet til Sovjet med NKP og forholdet til sosialdemokratiet med AIK?

Faktum er i alle fall, at etter et brakvalg med enorm framgang, deiset SV nedover igjen, og endte i «skyggenes dal» – hvorfor skulle egentlig velgerne slutte opp om et sånt parti, der ledelsen rev øynene ut på hverandre og alt snakk om demokrati var bare munnsvær og ikke gjaldt for partiets egne medlemmer?

Forspilte muligheter III

Enda en sjanse skulle SV få. Stortingsvalget da det var gjennombrudd for regjeringssamarbeid i den såkalt «rød-grønne» regjeringa i 2005. Det er liten tvil om at oppslutninga om SV i dette valget skyldtes at velgerne trodde på snakket om at nå skulle SV endelig greie å hale regjeringa mot venstre. Det viste seg imidlertid vanskelig. Jo mer SV trakk, jo mer førte båndene til AP til at partiet gikk mot høyre. Sånn går det når man står på glatt underlag. Halvorsen og partiet hennes hindres i alle fall ikke i å rutsje inn i sosialdemokratiets nyliberale varmestue av overdreven marxistisk forankring. Hennes forhold til Marx ser ifølge Rossavik ut til å være bestemt av det meningsløse utsagnet «Marx var en kvinnehater»!

Hvis vi skal tro på at de prøvde å trekke. For med en leder som Kristin Halvorsen, som fortsatt kan prestere å skrive at hun har tro på en sterkere styring av kapitalismen (Klassekampen, 28.05.2011), kan man jo undre. Hva er viktigst her – regjeringstaburettene eller politikken?

At hun fortsatt kaller partiet sitt for sosialistisk, må være beregnet på å trekke velgere til støtte for krigspolitikken. Erik Solheim ser ut til å ha kommet til det samme, når han i Klassekampen uttaler med vanlig arroganse at «Eg har førebels ikkje sett noko gjennomtenkt alternativ til kapitalismen.» (26.05. 2011)

Rossavik er åpenbart ikke i tvil. Han skriver en bok som ender som en rein hagiografi for Kristin Halvorsen, med en personfiksering som effektivt sperrer for alle andre perspektiver. Rossavik blokkerer faktisk enhver mulighet for analyse.

«Jeg er ikke historiker»

Dette er ganske påfallende. Boka gir seg ut for å være en historiebok. Da er det naturlig å vente seg en beretning som i det minste gir mulighet til å forstå hvorfor det og det skjedde – mens hint ikke fant sted. Hvorfor kunne ikke diskusjoner vært gjennomført og partiet kommet fram til enighet om viktige spørsmål? Henger det sammen med at ledelsen ikke ville, for å beskytte sine egne standpunkter?

Et helt kapittel handler om reisevirksomheten i «Østerled». Men ikke om hva den betydde for partiet. Når Berge Furre var på gratis ferie med hele familien i Romania, og også ble vartet opp av Ceaucescu, fikk det da noen betydning for hans syn på det Gustavsen kalte «den reelt eksisterende sosialismen », (som ikke ser ut til å ha inkludert Kina)?

Men det at Rossavik ikke er historiker, kan ikke unnskylde at han ikke sier ett ord om hvilke resultater dette knefallet for østeuropeisk oppkjøpspolitikk fikk.

Stopp litt. Han driver det så langt at han siterer SVeren Svein Skotheim: «Vi lot oss kjøpe. Vi trodde det var bedre der borte enn det var, og slike turer skapte ikke mer klarhet.» (s. 260) Dette er jo bare fantastisk. Partiet lot seg kjøpe! Så sier Rossavik ikke mer om den saken!

Rundt omkring på mange arbeidsplasser ble forholdet mellom SV og AKP ofte forsuret av SVs forhold til Sovjet. Siden Rossavik unnlater å nevne det, skal jeg bare minne om at AKP hadde en mye bedre forståelse av problemet – en som både var klokere og skulle vise seg å være mye riktigere. For det finnes vel neppe lenger illusjoner om at Sovjet ikke var en imperialiststat, med aggressive utenlandsambisjoner og fascistiske overgrep «innenriks» (Altså særlig i forhold til de undertrykte klassene, arbeiderne, og nasjonene), og at det kloke var å holde dem på et par armlengders avstand?

Å være journalist unnskylder ingenting

Etter hva Rossavik skriver, er boka blitt slik fordi han er journalist. Det beste man kan si om en sånn påstand, er at boka bærer preg av visse moderne myter om det å være journalist. På godt og på vondt. La oss ta et eksempel på det siste:

Nøytralitet?

Ifølge moderne mytologi er journalister såkalt «nøytrale» – de tar ikke stilling til det de skriver om. Rossavik tilsidesetter dette prinsippet suverent. Han kaller noen av de framtredende personene for «stjerner » (for eksempel Gustavsen og Solheim). Ragnar Kalheim blir stadig omtalt som «fagforeningskjempen». Det blir derimot aldri Roald Halvorsen. Sånne ord fra festtalevokabularet ødelegger stilen og svekker inntrykket av boka. Og det forteller leserne at Rossavik har en agenda, han er ikke noen nøytral skildrer av SVs historie. Han er forutinntatt, og rir sine egne kjepphester. Det innebærer dessverre at store deler av SVs innsats mot EU i folkeavstemningene og i Nei til EU blir usynliggjort. Som Tore Linné Eriksen har pekt på, gjelder det samme for nord-sør-perspektivet. Det er fullstendig fraværende, og den innsatsen SV-medlemmer har gjort for solidaritet med folk og frigjøringsbevegelser i sør, glimrer ved sitt fravær. Enten betyr det at Rossavik ikke ser på den som viktig, eller han mener at den ikke har eksistert. Jeg vet ikke hva som er verst. SV var riktignok ikke det partiet som tok anti-imperialismen mest på alvor, men som i tilfellet Palestina kom de jo etter. Og i noen tilfeller gikk de foran, som når det gjaldt Sør-Afrika, og Latin- Amerika. Det burde de krediteres for.

Et annet særtrekk ved moderne journalistikk er personfokusering, ned til det håpløse «du»-nivået. Dette gjør verden vanskelig å forstå, og løser opp alle sammenhenger og historiske tendenser i meningsløse anekdoter. Det er på dette området boka må sies å bekrefte påstanden fra forfatteren om å være «journalistisk», og det er vel også derfor alle politiske kommentatorer har rost den. Det er jo sånn de er vant til å se politikken! Siv gjør sånn, Erna gjør slik, Jens sier ditt og Kristin sier datt. Men det viktigste ved dette er at da skjønner ikke leserne hvorfor – hvilke interesser er det som snakker ut av munnen til «Siv» og «Erna» og «Jens».

Moderne norsk journalistikk preges også av en forunderlig naivitet – som om det er ufint å ikke feste lit til makthavernes framstilling. Etter å ha fortalt om Lundkommisjonen, presterer Rossavik å skrive: «Punktum ble nå satt for førti år med løgn.“ Akk! Tenk om det var så vel! Men for det første fortsetter overvåkingen like dulgt og usynlig som før, og for det annet – hvorfor fikk en framtredende person som Erling Folkvord bare se en tom mappe? Selv ikke Rossavik kan mene at dette betyr slutt på løgnen? Fortielsen av AKP: Riktignok er dette ei bok om SV, men AKP nevnes påfallende lite. Dette grenser etter min mening til det løgnaktige. SV brukte så mye krefter på å bekjempe AKP, at dette burde fått større plass i boka. Det kunne ha styrket troverdigheten. For eksempel er Klassekampen omtrent ikke nevnt. Før det plutselig står om landsmøtet i 1997: «Klassekampens journalist, som hadde kommet seg inn i salen, …» Resten av journalistene hadde drukket seg fulle og gått hjem, men de hadde til gjengjeld vært invitert. Hva gjorde det lille AKP (m-l) til en så farlig konkurrent at det måtte bekjempes med alle skitne tricks? Nei, Rossavik sier ingenting om det. Det er nok det tryggeste.

Rossavik driver dette ut i det virkelig latterlige: «Gang på gang hadde folk i SF og SV – iblant også noen fra andre partier – hevdet at den ulovlige overvåkingen pågikk.» Tenk det, Hedda! «Iblant også noen fra andre partier»!!! Rossavik ser ikke ut til å ha hørt om verken Peder Martin Lysestøl, Erling Folkvord eller Finn Sjue – bare for å nevne tre. (Kunne du ikke plassere dette sammen med der du snakket om SV og AKP litt lenger foran?)

1914 om igjen?

Boka ender med å hylle bombe-Kristin og hennes kumpaner for innsatsen i regjeringa. Argumentet er omtrent som følger: Uten SV i regjering hadde det vært sendt flere soldater til Afghanistan! Herre min gud, og sancta simplicitas! Når man først sklir utpå skråplanet her, ville det alltid vært verre hvis de ikke deltok i regjeringa. OG HVOR GÅR GRENSEN? Ved Verdun? Denne ministersosialismen har jo vært prøvet ut i praksis tidligere, det er helt unødvendig å gå i fotspor som er nesten nøyaktig 100 år gamle. Første verdenskrig var ille nok, og burde ha lært også SVs ledelse noe om nødvendigheten av å holde på noen prinsipper. Men de har kanskje ingen igjen?

Det må jo være et spørsmål som stadig flere medlemmer stiller seg. Tore Linné Eriksen ga opp og gikk ut av partiet etter 50 års medlemskap. Hans utmeldelsesbrev var sviende. (Klassekampen, 25. mai 2011) Det må også ha kostet en god del mot å bryte med et parti man har vært medlem av i 50 år. Dette partiet, som er så løst fundert på en så usikker ideologisk grunn, har alle standpunkter i munnen samtidig, og ingen i praksis. Gjennomsnittet blir ganske vassent, og bringer uvilkårlig tankene til Johannes’ Åpenbaring, kapittel 3, vers 16: «Derfor, da du er lunken, og verken kold eller varm, vil jeg utspy deg av min munn.“ Faren er jo at partiet vil trekke med seg den ene etter den andre inn i imperialismens krigshysteri. Ett sted må grensen gå! soldater til Afghanistan! Herre min gud, og sancta simplicitas! Når man først sklir utpå skråplanet her, ville det alltid vært verre hvis de ikke deltok i regjeringa. OG HVOR GÅR GRENSEN? Ved Verdun? Denne ministersosialismen har jo vært prøvet ut i praksis tidligere, det er helt unødvendig å gå i fotspor som er nesten nøyaktig 100 år gamle. Første verdenskrig var ille nok, og burde ha lært også SVs ledelse noe om nødvendigheten av å holde på noen prinsipper. Men de har kanskje ingen igjen?

Det må jo være et spørsmål som stadig flere medlemmer stiller seg. Tore Linné Eriksen ga opp og gikk ut av partiet etter 50 års medlemskap. Hans utmeldelsesbrev var sviende. (Klassekampen, 25. mai 2011) Det må også ha kostet en god del mot å bryte med et parti man har vært medlem av i 50 år. Dette partiet, som er så løst fundert på en så usikker ideologisk grunn, har alle standpunkter i munnen samtidig, og ingen i praksis. Gjennomsnittet blir ganske vassent, og bringer uvilkårlig tankene til Johannes’ Åpenbaring, kapittel 3, vers 16: «Derfor, da du er lunken, og verken kold eller varm, vil jeg utspy deg av min munn.“ Faren er jo at partiet vil trekke med seg den ene etter den andre inn i imperialismens krigshysteri. Ett sted må grensen gå!

I Rødt! nr. 4/2010 skriver jeg artikkelen, "Hvem skal eie kunnskapen?", som er et forsøk på å gi en helhetlig analyse av utviklingen i norsk skole i den nyliberale epoken, bygd på teorier av Karl Marx og Zigymunt Bauman. Jeg får et tilsvar,  "Den digitaliserte læreren? " i nr. 2/2011, av Leikny Øgrim der hun kommenterer noen spørsmål jeg tar opp.

 

Jeg mener hun delvis misforstår intensjonen bak artikkelen. Hun mener at jeg gir uttrykk for en lengsel tilbake til 1950-tallsskolen uten at jeg kan se at jeg skriver det. Hun mener også at jeg angriper undervegsvurdering. Undervegsvurdering mener jeg, i likhet med Øgrim, er en fornuftig pedagogisk metode. Jeg nevner undervegsvurdering som en faktor i en annen forbindelse, nemlig i sammenheng med alt det byråkratiske papirarbeidet som tynger lærerne. Jeg skrev:

Norske skoler i ferd med å kveles av et byråkratisk system som fyller opp skolehverdagen med brukerundersøkelser, undervegsvurderinger, elevenes egenvurderinger, coaching, nasjonale prøver, kartleggingsprøver og virksomhetsplaner.

Det offentlig nedsatte «Tidstyvutvalget» er et uttrykk for at også myndighetene innser at dette er et problem og vil stramme inn.

Vi må diskutere!

Så til Øgrims hovedpoeng der hun polemiserer mot mine synspunkter om digitalisering av skolen. Hun spør retorisk: «Skal skolen hindre utviklingen av demokrati?» Hva skal man svare til det?

Øgrim skriver videre:

Datateknologien er i dag den viktigste teknologien i samfunnet. Likevel blir det diskutert hvilken plass denne teknologien skal ha i skolen! Det er alarmerende at bruken av digitale verktøy i skolen går ned. Klassekampen burde undersøke hvorfor, finne ut av konsekvensene, stille de ansvarlige til veggs!

Problemet er jo nettopp at teknologiens plass i skolen knapt er diskutert verken Den digitaliserte skolen politisk eller pedagogisk. Jeg skrev i artikkelen min: «Det er sjølsagt rett at utdanningssystemene skal ta i bruk ny teknologi». Jeg mener at skolen skal fremme digital kompetanse; jeg kritiserer heller måten det er gjort på. Digitaliseringa av skolen er pressa gjennom ovenifra fra politikere, skolebyråkrater og datafolk uten at pedagogene har lagt premissene. Dette er godt dokumentert, blant annet i Geir Haugbakks bok Digital skole på sviktende grunn fra 2010.

I flere offentlige dokumenter blir digitaliseringa kalt «en katalysator for skoleutvikling ». Digitaliseringa er blitt brukt som en brekkstang for å svekke lærernes profesjonelle rolle i klasserommet. Dette har vært en ønska utvikling.

Når bruken av digitale verktøy nå går ned i skolen, er dette helst et uttrykk for at mange lærere og elever finner ut at digital teknologi har en begrensa effekt i læreprosessen.

Jeg har snakket med en rekke lærere i mange skoleslag, og det er en nesten unison kritikk av hvordan digitaliseringa er gjennomført, ikke at den er innført. Mange lærere og elever uttrykker at PC-ene i mange tilfeller hemmer læring fordi mange elever fort blir avleda og skifter mellom spill, sosiale medier og andre nettsider i timene. Lærerne sliter med å samle konsentrasjonen og oppmerksomheten rundt felles undervisningsopplegg. I tillegg har mange ungdommer problemer med å begrense databruken i fritida; mange føler at de skal være online døgnet rundt, noe som fører til stress og søvnvansker for mange.

Det er et underlig fenomen at hver gang noen våger å sette spørsmålstegn ved hvordan PC-ene fungerer i skolen, blir de stempla som bakstreverske maskinstormere.

Fåkunne og nyliberalisme

I forordet til sin berømte bok Ekstremismens tidsalder fra 1994 sammenlikner den britiske historikeren Eric Hobsbawn verden i 1990-åra med verden før første verdenskrigen. En av de urovekkende endringene han registrerer, er «oppløsningen av de gamle mønstrene for sosiale relasjoner mellom mennesker, og med den også brudd i kontakten mellom generasjonene, dvs. mellom fortid og nåtid.» (side 25) Han skriver om hvordan de fleste unge menn og kvinner vokser opp i en slags permanent nåtid uten noen organisk forbindelse til en felles fortid.

Hobsbawn forteller at han opplevde at en ung intelligent amerikansk student spurte han om uttrykket «den annen verdenskrigen » også måtte bety at det en gang måtte ha vært «en første verdenskrig». Hobsbawn mener at vi nå ikke lengre kan ta grunnleggende kunnskaper om 1900-tallet for gitt.

Det er gått 17 år etter at Hobsbawn stilte diagnosen om historieløsheten blant ungdom. Er det slik at flertallet av norsk ungdom i dag går ut etter tretten års skolegang med manglende grunnleggende kunnskaper om geografiske, religiøse, historiske, politiske og økonomiske forhold i verden? Jeg mener ja. Jeg mener vi står foran et sammenbrudd i opplysningsprosjektet, i alle fall på flere nivåer.

Jeg baserer ikke dette på vitenskapelige undersøkelser, men på inntrykk som lærer i norsk, samfunnsfag og historie i videregående skole i fra før reform 1994. Jeg har ofte gjort følgende eksperiment: Gi en gruppe skoleflinke ungdommer på 17 eller 18 år et kart over Europa der bare grensene er oppmerka, og be dem uten kilder om å plotte inn navn på land. De vil klare de fleste land i Vest-Europa, men ellers er resultatene bedrøvelige. Gjør det samme med kart over Afrika og Asia – og de fleste vil ha store problemer. De forstår heller ikke vitsen med denne typen kunnskaper. Denne holdningen er mest utbredt blant jentene.

Geografisk kunnskap om land og verdensdeler, fjellkjeder, hav, elveløp og klimasoner er en forutsetning for å forstå verden i fortid og nåtid. For samfunnet som helhet og for demokratiet er det et problem at mange unge mennesker for eksempel ikke aner hvor Afghanistan er, hva som kjennetegner dette samfunnet og hva som er bakgrunnen for krigen der Norge har deltatt i ti år.

Hobsbawn knytter den manglende historiebevisstheten til den asosiale individualismen under nyliberalismen. Det er flere årsaker til dette fenomenet. Men digitaliseringa har ikke gjort situasjonen bedre.

«Bare et tastetrykk unna»

Det har ikke vært noe heving av norske elevers og studenters kunnskapsnivå etter fem år med Kunnskapsløftet til tross for enorm satsing på IKT. Det kommer alarmerende meldinger om norske elever og studenters mangelfulle kunnskaper i sentrale fag som matematikk og norsk. Den nasjonale skolefagsundersøkelsen 2009 viser at bruk av data og IKT i skolen ikke nødvendigvis fører til at elevene lærer mer eller bedre. Forskeren som ledet undersøkelsen, Lars Vavik, uttrykte følgende:

IKT i skolen er som en russisk dukke. Lærens fagkompetanse er den største dukken, og bruk av data i undervisningen er den minste. IKT er ikke uten effekt, men effekten er veldig liten.

Den siste Pisa-undersøkelsen fra i år om norske 15-åringers evne til digital lesing, viser at de norske elevene ligger på gjennomsnittet internasjonalt til tross for massiv satsing på IKT. Utdanningsdirektoratet skriver:

De norske elevene skårer under gjennomsnittet på oppgaver som krever stor innsats. De leser morsomme og personlige tekster bedre enn saklige tekster med akademisk og voksent språk.

Flere studier viser at vi leser mer overflatisk på en skjerm enn i en bok. Anne Mangen ved Lesesentret ved Universitet i Stavanger har vist at hyppige distraksjoner og mangel på fysisk kontakt med sidene, gjør elektronisk lesing vanskeligere. Hennes forskning har nå fått internasjonal oppmerksomhet.

I en artikkel i Klassekampen 21. juli, «Digitalt sløvsinn», viser Bjørn Vassnes til ny forskning som bekrefter at tankeevnen svekkes når man tror at kunnskaper «bare er et tastetrykk unna». Vassnes skriver:

Det er nemlig ikke slik at vi bare kan hente inn det vi trenger av informasjon. For det første vet vi ikke hva slags informasjon vi faktisk trenger, dersom vi i utgangspunktet ikke har «et kart» i hodet. Vi vet ikke hva som er relevant, og kan ikke tolke informasjonen vi finner på Google. Det kan vi bare gjøre de som vi allerede har et «kognitivt skjellet» på plass i hjernen, noe å relatere informasjonen til krever at vi faktisk husker noe, og at den store, ubevisste delen av hjernen har noe å jobbe med.

Videre skriver han:

Vi svømmer i et hav av informasjon, men dette er døde data for oss, så lenge denne informasjonen ikke er gjort levende for oss.

Lærernes rolle

Endringene i skolen rokker ved en eldgammel konvensjon: overlevering av kunnskap skjer fra en generasjon til en annen, legemliggjort i forholdet mellom den erfarne fagpersonen og eleven/ lærlingen. Ved å forrykke dette forholdet utsetter vi våre ungdommer for et pedagogisk eksperiment av uante konsekvenser. Det finnes nemlig noen allmenne kjennetegn for læring: Å lære er avhengig av målretta og konsentrert arbeid, kontinuerlig trening og repetisjon, tilpassa progresjon og kyndige tilbakemeldinger og vurderinger fra en fagperson. Det er bare under disse forutsetningene datateknologien kan fungere positivt. Svikter dette, brer fåkunna seg.

Vi må ikke glemme at det nyliberale systemet ønsker tilpasningdyktig arbeidskraft som flyter mest mulig friksjonsfritt og motstandsløst mellom bransjer og over grenser. Nyliberalismen framelsker konkurranse og spisskompetanse. De ønsker ikke et kunnskapsrikt folk med en kollektiv historiebevissthet slik folkeopplysningstanken fremmer. Elever som tror all kunnskap bare er «et tastetrykk unna», manipuleres lett inn kasinokapitalismens maskineri.

Vi må ha en annen visjon for skolens innhold! Jeg reagerer derfor på at Øgrim skriver: «På 60-tallet var det opplagt at elevene skulle lære om turbiner og oppgangsaga (!)». Jeg mener at norske elever i dag skal lære om oppgangsaga som har vært så viktig i norsk historie. Og turbiner brukes fremdeles i nesten all energiproduksjon, nå selvsagt bygd på digital teknologi!

«Vi må ha en kulere skole», sier kunnskapsminister Kristin Halvorsen til Aftenposten 7/2-2010. «Blogging, moderne musikk, Twitter og Facebook skal inn i ungdomsskolen». Det er blant annet dette som skal øke motivasjonen for fagene og forhindre frafallet i skolen.

Men å pøse på med enda flere digitale virkemidler, er neppe vegen å gå for å få elevene til og tilegne seg flere kunnskaper. Det som trengs, er flere gode og engasjerte lærere som trives blant barn og ungdom, og kan formidle faget sitt. Og bruken av datateknologien må styres av pedagoger, ikke teknokrater.

Øyvind Andresen

Jeg pleier å si at jeg er tredje generasjons kurdisk kommunist. Min bestefar er en stolt kommunist fra den kurdiske byen Amed. Nå er han pensjonert, men før jobbet han som lærer. For mange år siden underviste bestefaren min Abdullah Öcalan, lederen av PKK.

Kristian Kårbø er student.

I tyrkiske Kurdistan er ikke alle kommunister lærere, men alle lærere er kommunister. Ettersom Öcalan også ble lærer til slutt, liker jeg å si at min bestefar spilte en avgjørende rolle i at Öcalan ble kommunist. Öcalan kalles Apo av oss kurdere. Det betyr onkel på kurmanji, den kurdiske dialekten som snakkes i Nord-Kurdistan. Vi kaller ham «onkel» fordi han ledet en stor geriljabevegelse som plasserte Kurdistan på kartet, og gjorde kurdere stolte over å være nettopp det: kurdere.

Min bestefar er en gammel og syk mann som ikke kommer seg så mye ut av huset. Likevel er han ute på 1. mai med sitt røde flagg og viser sin solidaritet. Ikke bare har min bestefar slåss for ett fritt Kurdistan, han har slåss for ett fritt Tyrkia og en fri verden, fri for kapitalismens undertrykking.

Min familie vokste som sagt opp i en landsby nært Amed, som er en millionby. I et forsøk på å knuse den kurdiske frigjøringskampen har den tyrkiske hæren jevnet veldig mange landsbyer med jorden, og gjort innbyggerne til internflyktninger. Min familie ble deportert til Vest-Tyrkia, og har bodd der siden.

Lenge før dette ble min far forfulgt for hans kamp for et fritt og sosialistisk Kurdistan. Da han skjønte at hans liv var i fare, måtte han flykte. Etter en lang ferd gjennom Europa endte han opp i Oslo. På dette tidspunktet bodde det ikke mange kurdere i Norge, og min far hadde ingenting. Midt på vinteren sov han flere uker i en park, og spiste mat fra søpla. Flere ganger ble han tilbudt å selge dop for de lokale langerne, men min far avslo alle disse tilbudene. Mange år senere var min far eier av flere restauranter i Bergen by, uten å ha brutt en eneste paragraf av norsk lovgivning. Her jobbet min mor, og her jeg ble født. Min far ga meg navnet Murat, oppkalt etter en kurdisk frihetskjemper som ble hengt av den tyrkiske hæren etter å ha ledet et stort opprør. Historien er full av disse kurdiske opprørerne. Murat følger seg bare inn i rekken av stolte kurdere som har kjempet for opprettelsen av en kurdisk stat.

Det bringer oss tilbake til min bestefars gamle elev, Abdullah Öcalan. Han som ledet en geriljahær så sterk at Tyrkia ble tvunget til forhandlingsbordet, som fikk kurdiske rettigheter på dagsorden og som har kjempet frem mange kulturelle og språklige rettigheter. Men kampen om et fritt Kurdistan er langt ifra avsluttet. Den lever i fjellene der mine brødre og søstre kjemper Davids kamp mot Goliat, med håndvåpen mot NATOs tredje sterkeste militærmakt. Den lever i fengselscellene der mine kamerater sitter uten lov og dom, og daglig utsettes for fysisk og psykisk tortur. Den lever på øyen Imrali der Öcalan sitter internert på ellevte året og ikke har fått tatt på et annet menneske på like mange år.

Å sammenlikne kurdernes kamp med Davids kamp mot Goliat blir nok likevel litt feil. David hadde tross alt en sprettert, vi kurdere har ingen støtte i vår kamp, utenom oss selv og våre egne krefter. Mens hundrevis av regjeringer sympatiserer med den palestinske motstanden, og mange arabiske land forsyner dem med alt de trenger, finnes det ingen regjering i verden som støtter den kurdiske frigjøringskampen.

Hva gjør så kurderne?

Her kommer jeg tilbake til min far. Solgte han dop som ødelegger mange menneskeliv og svekker enheten i arbeiderklassen? Nei. Han hadde stolthet og verdighet, han var kreativ og tok skjebnen i egne hender. I motsetning til FARC i Colombia, selger ikke kurderne dop for å finansiere sin geriljahær. De åpner restauranter, kafeer, butikker og til og med noen kasinoer i Sør-Kurdistan. Og ikke bare i Kurdistan. Har du drukket kaffe på en kurdisk gatekafe i Tyskland eller Frankrike, har du sannsynligvis gitt din skjerv til den kurdiske frigjøringskampen. Det jeg vil frem til, er at kurderne er ressurssterke folk, modige, sterke folk. Vi kunne lagt oss ned og slikket sårene våre, fordi vi har en historie der den ene store massakren har fulgt den neste. I stedet reiser kurderne seg gang på gang. I de delene av nordlige Irak som PKK kontrollerer, er den kurdiske delen i praksis en stat, et Kurdistan for kurdere, med sine institusjoner. Vi har en stående hær på flere tusen soldater, som i tiår har kjempet for frigjøring av landet vårt.

Akkurat nå er det våpenhvile mellom den tyrkiske hæren og PKK. Begge parter forstår at de ikke kan vinne krigen militært. Jeg og min far diskuterer ofte dette. Han spør meg hva som er sterkest av ordet og geværet. Jeg sier geværet. Han sier ordet. Jeg tror vi begge har rett. Den væpna kampen har satt Kurdistan på kartet, den har vekket en nasjonal bevissthet blant kurdere, en bevissthet forskjellige herskere i Ankara gjennom hundrevis av år har gått over lik for å knuse.

Men kampen står ikke bare på slagmarken. Selvfølgelig må vi forsvare landsbyene våre, vi kan ikke fremstå som svake ovenfor Tyrkia – da vil de knuse oss. Samtidig må vi også kjempe mot det min bestefars elev kaller den «indre fienden»: føydale, patriarkalske tradisjoner i det kurdiske samfunnet. Den største trusselen mot et fritt og sosialistisk Kurdistan ligger i hodene til kurderne selv. Vi står ikke sammen, vi kjemper mot hverandre, vi undertrykker våre søstre.

Ved inngangen av det 21. årtusenet sa Abdullah Öcalan at den bevegelsen som får kvinnene på sin side, vil avgjøre hvem som seirer, og hvem som taper kampen om det nye årtusenet. Kampen står mellom de fremskrittsvennlige bevegelsene, som er for folk, og de anti-folkelige bevegelsene, som styrer verden i dag. Det er i mine øyne en god beskrivelse av hva utfordringene til den revolusjonære bevegelsen er, og hvordan vår bevegelse kan seire.

Våre kurdiske søstre er i mine øyne de sterkeste menneskene på jorda. På den ene siden bærer de byrden av undertrykking fra den tyrkiske staten. På den andre siden undertrykkes de av sine kurdiske brødre. På denne måten gir mange kurdiske menn et håndslag til dem vi prøver å frigjøre oss fra. Mange kurdiske kvinner reiser opp i fjellene, ikke bare for å slåss for sitt land og sitt folk, men for å bygge et nytt, menneskevennlig samfunn, et samfunn der kvinner eier halve himmelen. Blant PKK sine stående soldater er 40 % kvinner. Derfor kan vi slå fast at den kurdiske frigjøringskampen ikke bare retter seg mot den tyrkiske okkupasjonen, men også mot føydalt tankesett i det kurdiske samfunnet, mot patriarkatet og det imperialistiske verdenssystemet. Dette er helt unikt i et Midtøsten som er veldig preget av føydalt patriarkalsk tankesett.

For å komme tilbake til vår diskusjon om sverdet og ordet: En frigjøringskamp føres på mange nivåer. Kampen for å opprette et allkurdisk sosialistparti har vært lang og tung. Mange kurdere – også noen av dem som støtter den militære kampen – mener det trengs et kurdisk parti som tar seg av den sivile organiseringen av kampen. I 1994 ble derfor HADEP (Demokratisk Folkeparti) etablert. Siden har partiet blitt erklært ulovlig, og flere politikere og aktivister har blitt arrestert, torturert og drept. At partiet er blitt ulovlig nesten årlig har ikke stoppet kurderne, det har gjenoppstått under nye navn. I dag sitter de med 36 representanter i parlamentet. 36 allkurdiske representanter i en fascistisk okkupants parlament. Dette har rystet makthaverne i Ankara!

Derfor er det et blindspor å spørre om hva som er sterkest av ordet eller geværet. Det blir som å spørre om hva som er viktigst av din høyre og venstre fot. Kurderne kan ikke seire uten gevær, men vi vil tape hvis vi mister ordet. Hvis vi taper svikter vi ideene som hundretusenvis av våre kamerater har gitt sitt liv for, og hvis vi vinner, vil hele himmelen være vår.

Parlamentsvalget i Tyrkia fant sted den 12. juli 2011, i en periode der Tyrkia er i ferd med å endre viktige trekk ved den samfunnsformasjonen som det moderne Tyrkias landsfader Mustafa Kemal Atatyrk instituerte i 1923.
Veivalgene som nå tas, vil bestemme om landet går inn i en demokratisering eller kastes ut i en større indre krise.

Arnljot Ask er internasjonalt ansvarlig i Rødt. Sammen med Gunnar Rutle var han observatør under valgene i Tyrkia 12.juni.

Så lenge den politiske ledelsen sjøl står i spissen for å undertrykke ca 20 %.av befolkningen, den kurdiske minoriteten, inkludert gjennom å bruke militærapparatet mot den, vil Tyrkias problemer vokse i framtida, til tross for modernisering av grunnloven. Derfor er det betimelig å påpeke at statsminister Recep Erdogan og hans regjering nå står overfor et veivalg som vil være svært avgjørende.

Fortsatt har Tyrkia en grunnlov, laget etter det siste militærkuppet i 1980, og som gir generalene makt til å avsette en regjeringa dersom de mener det er en fare for at det kemalistiske systemet trues. Sjøl om generalenes makt ble redusert gjennom grunnlovsendringene etter folkeavstemningen i september 2010, er dette et aktuelt scenarie.

Nå, i august, ble generalmakta imidlertid ytterligere redusert, ved at fire av toppgeneralene sa takk for seg i protest mot rettsforfølginger av offiserer som er mistenkt for å ha planlagt statskupp. Den nye hærsjefen aksepterer at militærmakta skal være underordna regjeringa. Samtidig betydde valgresultatet 12. juni at det blir skrevet en ny grunnlov i den kommende perioden som også sørger for at den juridiske siden ved dette blir ivaretatt.

Det som har skjedd etter valget, lover ikke godt. Det kurdisk freds- og Demokratipartiet (BDP) boikotter fortsatt Nasjonalforsamlinga, da kurdiske parlamentsmedlemmer fortsatt holdes fengslet og nektes å stille. Regjeringa fortsetter krigføringen mot kurdisk gerilja, og nekter å gå i forhandlinger med dem.

«Kurderspørsmålet har tatt Tyrkia som gissel », sa Umit Firat til den tyrkiske, engelskspråklige dagsavisen Todays Zaman 13. juni, dagen etter parlamentsvalget. Som mange kurdere håper også han fortsatt på statsminister Recep Tayyip Erdogan og hans parti for rettferd og utvikling (AKP), og avslutter sin kommentar med at «et sterkt AKP er en forutsetning for å skape en ny, demokratisk grunnlov».

Som så mange andre ser også han at valget hadde to vinnere, Erdogan og AKP, pluss kurderne og de 36 innvalgte parlamentsmedlemmene fra Fred- og demokratipartiet (BDP). Firats begrunnelse for gisselanalogien er at hvis kurderspørsmålet ikke ble løst, så ville andre viktige problemer som Tyrkia sleit med være umulige å løse, slike som Alevi-problemet og andre minoritets problemer og uenighetenom bruk av hijab. Han kunne også nevnt sikkerhetsproblemet.

Ilsan Dagi, en annen kommentator i denne avisa, som forøvrig regnes som AKPvennlig, formulerer seg slik:

Det som vil institusjonalisere en normalisering av Tyrkia, er å løse det kurdiske spørsmålet, og lage en ny, liberal, demokratisk og pluralistisk konstitusjon.

Han avslutter med: «Dette er det AKP som igjen er ansvarlig for».

Forventningene om at Erdogan og AKP skal mestre disse utfordringene, ble styrket av Erdogans såkalte «balkongtale» (valgvinnerens tale til nasjonen) på valgkvelden. Han omfavnet her hele nasjonen, tok sjølkritikk for arroganse under valgkampen og sa at hans parti ville søke en bred konsensus med opposisjonspartiene og sivile grupperinger for å lage en ny grunnlov. «Vinnerne 12. juni er vårt folk, enten de stemte AKP eller ei.» Innflytetelsesrike BDPere, som Leyla Zana, oppfordret Erdogan til å vise at dette var mer enn fine ord, og hadde kanskje i bakhodet at ennå var dette bare en talemåte.

Optimismen forsvant raskt. Forspillet til åpningen av den nye Nasjonalforsamlinga 28. juni viste igjen den arrogante Erdogan. BDP holdt seg borte fra åpningsseremonien, og det største opposisjonspartiet, Det Republikanske Folkepartiet (DHP), selve republikkens moderparti, nektet å delta i edsavsigelsene. Bakgrunnen var at Erdogan hadde sørget for at enkelte representanter fra alle de tre andre partiene som fikk valgt inn folk, ble utestengt fra åpningsseremonien. En av dem, BDPs Hatip Dicle, ble til og med fratatt vervet, som i stedet ble gitt til en AKP-representant.

DHP møtte fram, men nektet å delta i forhandlingene i Nasjonalforsamlingen da den startet konstitueringen 4. juli. Både DHP og BDP stiller krav om at deres utestengte parlamentsmedlemmer, som sitter fengslet, må få møteretten tilbake først. Når det gjelder de seks kurderrepresentantene, er det først og fremst utestengingen av Hatip Dicle fra Diyarbakir-benken som har stått sentralt. Dicle anklages for å støtte det ulovlige Kurdistans arbeiderparti (PKK), og ble tre dager før valget idømt en straff på 1 år og 8 måneder. I tillegg sitter han fengslet, sammen med fem andre innvalgte parlamentsmedlemmer, med risiko for svært langvarige straffer under den såkalte KCK-prosessen (KCK eller Koma Civaken Kurdistan, som sies å være PKKs såkalte byorganisasjon for administrering av det sivile samfunnet).

Erdogan kontret boikotten med at Nasjonalforsamlinga ville fungere sjøl om de to partiene uteble. Men dette ville undergravet Tyrkias anseelse internasjonalt og vanskeliggjøre en ny grunnlovsprosess. Derfor ble det satt i gang en prosess for å få de to DHP-medlemmene inn i varmen igjen. En avtale mellom AKP og CHP ble klar 14. juli. Den har med et ledd om at «alle partier og representanter som ble valgt av landets innbyggere, bør være i Nasjonalforsamlinga for å reflektere og representere nasjonen».

Men overfor kurderne opprettholdt Erdogan fortsatt en isfront, mens hans nære medarbeider og nyvalgt leder av Nasjonalforsamlingen, Cemil Cicek, holder en dør åpen. Grunnlaget for å holde BDP ute er nå å trekke et skille mellom de parlamentsmedlemmene som bare er tiltalt for brudd mot staten og Hatip Dicle som ble dømt for en del av anklagen mot seg tre dager før valget. Bakom ligger fortsatt en higen etter å knuse PKK, sjøl om det ikke finnes noen organisasjon med det navnet i Tyrkia nå, og de omfattende rettssakene mot over 2000 tillitsvalgte fra BDP griper direkte inn i striden rundt de fengsla parlamentarikerne.

Hva er så kurdernes sterke kort, som taler for at Erdogan ville gjøre klokest i å følge rådene fra Firat og Dagi, og komme fram til en politisk løsning med kurderne?

Kurderne økte sin representasjon fra 21 til 36 plasser i Nasjonalforsamlingen og demonstrerte at oppslutningen om deres krav er massiv i sentrale deler av Kurdistan. Hadde det ikke vært for den udemokratiske sperregrensen på 10 % så hadde de fått 70–80 representanter med vanlige partilister. Nå måtte de stille enmannslister som uavhengige kandidater der de hadde sjanse til å komme direkte inn. Diyabakir, eller Amed som er det kurdiske navnet på hovedstaden i den kurdiske regionen, kokte over av begeistring da det valgkvelden ble klart at alle de 6 kandidatene de stilte, gikk inn med klar margin. De fikk ca 62 % av stemmene og kunne fått 8–9 representanter på en vanlig partiliste. AKP fikk 33 % og kapra 5 representanter på det. I Mardin var prosentfordelinga omtrent den samme, men AKP fikk like mange representanter som BDP, tre på hver. Fordi BDP måtte spre stemmene sine på tre enkeltlister! I Hakkari, et område med harde konfrontasjoner de siste 20 åra, tok BDP-kandidater alle tre representantene. De ble også det største partiet i andre viktige kurdiske valgkretser som Batman, Sirnak og Van. Viktig var det også at deres valgliste fikk tre representanter i Istanbul, og nå også fikk representanter langs Middelhavskysten i Adana og Mersin.

Dette klare tillitsvotumet fra kurdiske kjerneområder blir vanskelig å ignorere. Når de i tillegg utvidet enhetsfronten og inkluderte mindre kurdiske organisasjoner og miljøer, i tillegg til at DHP følte presset og fridde til kurderne, vil det være et svært risikabelt spill for Erdogan å avvise det kurdiske miljøet helt. Han ønsker nok å gi minst mulig, så vi må forvente en hard dragkamp i tiden som kommer.

At Leyla Zana og Hatip Dicle rykket inn igjen i Nasjonalforsamlingen har også en symbolsk kraft. Det slutter sirkelen fra 1991, da de sammen med tjue andre ble valgt inn på listen til det sosialdemokratiske partiet SHP, og dannet en egen kurderblokk (HEP) i Nasjonalforsamlingen.

Vi fikk noen ord med Leyla Zana rett etter valget. Siden hun ikke gir intervjuer, fikk vi ikke lov å framstille samtalen i intervjus form. Men siden hun vel, etter Öcalan, er den mest kjente kurderen i Europa, spesielt i Norge, ba hun oss formidle at både sivilt solidaritetsarbeid og diplomatisk arbeid overfor regjeringene i Europa vil være viktig for en fredelig, politisk og demokratisk løsning for kurderne i Tyrkia. I tillegg oppfordret hun Europa til å ta vare på kurdiske politiske flyktninger, som sto i fare for å bli møtt med represalier dersom de blir sendt tilbake til Tyrkia.

Kurdernes krav til en ny grunnlov er at den skal åpne for deres forslag om «demokratisk autonomi» for de nasjonale minoritetene. Dvs et begrenset lokalt sjølstyre. Det er ikke noe snakk om separasjon, som mange fortsatt hevder er PKK sitt krav. En viktig del av dette er retten til å bruke eget morsmål og retten til tospråklig utdanning. På de siste tjue årene er en del oppnådd. I 1991 ville en ha havnet i fengsel for å ha en kassett på kurdisk. Retten til opplæring på kurdisk sperres av grunnlovens formulering om at «vi er alle tyrkere» og at «tyrkisk er republikkens språk».

Et annet sentralt krav, som er avgjørende for å få en slutt på sikkerhetsproblemene, er at den tyrkiske regjeringen må ta i mot de kurdiske sjølforsvarsgruppenes tilbud om våpenhvile, og at de uformelle samtalene som føres med Öcalan, må bli formalisert og gå over i en reell dialog. PKK har helt siden 1993 flere ganger erklært ensidige våpenhviler, men med negativ respons fra den tyrkiske hær og regjering. Den siste våpenhvilen utløp 15.juli, da den tyrkiske regjeringen fortsatte sine militære operasjoner også etter valget. Tyrkia fortsetter ufortrødent jakten på kurdisk gerilja. Da vi satt på flyplassen i Diyarbakir to dager etter valget, måtte flyet vårt vente en time fordi jagerfly som skulle ut og slippe bomber i fjellene, hadde forrang.

Som de to kommentatorene, som jeg siterte tidligere i artikkelen, sa, ligger ballen nå på Erdogans banehalvdel.

Dersom han velger å fortsette en konfrontasjonslinje overfor den kurdiske bevegelsen, så vil de sjøl ta initiativet til å opprette demokratisk autonomi i de kurdiske områdene. BDP-parlamentarikerne har allerede vedtatt å ha ukentlige samlinger i Diyarbakir, dersom ikke Hatip Dicle og de andre får møterett i Ankara.

Valget viste at AKP er på vikende front i de kurdiske områdene, sjøl om de fortsatt har stor støtte mange steder. Som i den landsbyen i Siirt-fylket hvor Gunnar Rutle og undertegnede var valgobservatør. Som representant for statsmakta kan AKP sørge for flere økonomiske fordeler for byen og omegn. I fjellandsbyene baserer de sin innflytelse på soldater og væpnede landsbyvakter som sørger for et godt valgresultat, noe vi også fikk et innblikk i.

Likevel, i de store sentrene, som i provinshovedstaden Siirt, var situasjonen nå påtakelig endra på de 20 år siden vi var der sist. Den gang ble vi taua inn av soldater og sendt ut av byen, og befolkningen turde ikke annet enn å overholde portforbudet om kvelden. Nå feiret titusener valgseieren i gatene. Riktignok angrep politiet med vannkanoner og tåregass seinere på kvelden. Men det var folket som herska i gatene. Det samme i Diyarbakir, hvor hundretusener var ute på byen og feira og «eide» byen. Erdogan/ AKP må regne med ytterligere desimering av sin innflytelse her, dersom han ikke nå tar i mot utfordringene fra kurderne, og gir seg inn på en politisk, demokratisk løsning. Alternativet vil skape tilstander i Tyrkia som undergraver den prestisjen Erdogan har bygd opp internasjonalt som modell for et demokratisk muslimsk land, og kunne kaste hele Tyrkia ut i en stor krise.

 

Hovedsaken med Freedom Flotilla 2 i sommer var å knekke blokaden.
Selv om Israel ved hjelp av den greske regjeringens nidkjære innsats klarte å holde båtene fast i greske havner, oppnådde vi betydelige resultater på dette aller viktigste punktet.

Torstein Dahle er siviløkonom og Rødt-politiker

Formålet med Gaza-konvoien Freedom Flotilla 2 (FF2) er tre-delt:

1. Israel skal presses til å oppheve sin umenneskelige blokade av 1,6 millioner mennesker på Gaza-stripen.
2. Båtene skal bringe viktige varer som det er mangel på i Gaza på grunn av blokaden.
3. Vi skal bringe med oss mange passasjerer som kan møte folk i Gaza ansikt til ansikt, uttrykke sin solidaritet direkte overfor innbyggerne, og vise dem at vi er mange som tenker på dem og kjemper på vår måte sammen med dem.

Allerede før de norske deltakerne dro ned til Aten den 24. juni hadde FF2 klart å slå en bresje inn i Israels blokade av Gaza. Israelske myndigheter kunngjorde 21. juni at de hadde besluttet å tillate innførsel til Gaza av bygningsmaterialer til 1200 boliger og 18 skoler. I kunngjøringen het det at

Dette tiltaket gjør at «Freedom Flotilla», en konvoi av et titalls skip som angivelig skal seile til Gaza av humanitære grunner, er unødvendig.

Uttalelsen koplet altså dette direkte til FF2. Som kjent har Israel tillatt import til Gaza av bygningsmaterialer til å bygge luksushotell drevet av en spansk hotellkjede, men bygningsmaterialer til boliger, skoler og infrastruktur har vært nektet. En utspekulert form for blokade, som bevisst rammer det store flertallet i Gaza, men som samtidig åpner for tiltak som Israel kan bruke i propagandaen. («Se her, i Gaza har de bygd luksushotell, alt bråket om blokaden er falsk propaganda»)

Et annet viktig resultat var at Gaza og Israels brutale blokade var toppstoff i internasjonale massemedier i mer enn to uker, mens vi kjempet for å få båtene våre fri fra den greske regjeringens «fengsel». Mediepresset passet Israel meget dårlig.

Som en ringvirkning av FF2 ble også mange hundre mennesker inspirert til å arrangere en Air Flotilla 8. juli ved å reise til Tel Avivs Ben Gurion-flyplass for å reise videre til Vestbredden.

Uten at vi skal ta æren for det, kommer det nå stadig meldinger om nye initiativ som har til hensikt å bryte Israels blokade. Vi kan jo håpe at FF1 i slutten av mai 2010 og vår FF2 nå har vært med på å inspirere til disse initiativene.

FF2s resultater – før den i det hele tatt har kommet ut fra Helles – setter også de forskjellige regjeringenes diplomatiske arbeid «gjennom de rette kanaler» i et meget pinlig lys. På kort tid har FF2 klart å oppnå mye mer enn regjeringene har klart – enten fordi disse regjeringene er altfor tannløse, eller fordi de rett og slett har valgt å stille seg på Israels side og være støttespillere for Israels brutale politikk overfor palestinerne.

Med disse resultatene var det derfor en offensiv gjeng som møtte mediene i Oslo 7. juli på den pressekonferansen som de norske konvoi-deltakerne holdt da de kom tilbake. Alle gav uttrykk for ønsket om å komme med igjen når båtene kommer seg fri fra den greske regjeringens «fengsel». Det er også en lang kø av folk som gjerne vil fylle det som måtte bli av ledige plasser. Det er altså slett ikke riktig at vi har «gitt opp», slik en del medier meldte da vi reiste tilbake til Norge. Men det hadde liten hensikt å bruke opp ressursene våre i Aten mens vi venter på at båtene skal kunne seile igjen.

En viktig lærdom er at denne formen for

aksjon åpenbart er svært virkningsfull, og at

den oppfattes av Israel som en helt spesielt farlig

trussel.

Israel dreper palestinere rett som det er, uten at noen av verdens regjeringer bryr seg. Men en fredelig ikke-voldsflotilje av skip med 3-400 deltakere fra omkring 25 land, hovedsakelig europeiske og nordamerikanske, bestående av helt alminnelige mennesker i alderen 18–88 år med en del parlamentarikere innimellom, kan ikke Israel møte med drap og lemlestelse uten at det får store internasjonale skadevirkninger.

Israels erfaringer fra FF1, der de drepte ni passasjerer på Mavi Marmara, var at den diplomatiske effekten var katastrofal og rammet Israels internasjonale anseelse hardt. De ni drepte var alle tyrkere, unntatt en som var tyrkisk-amerikaner. Ikke bare reagerte den tyrkiske regjeringen voldsomt, men også over resten av verden var det kraftige reaksjoner. Israel ble presset til viktige endringer i blokaderegimet. Ethvert militært angrep på FF2 med sin mye større og svært brede internasjonale deltakelse ville få dramatiske diplomatiske konsekvenser for Israel.

Et avgjørende trekk ved FF2 er at deltakerne ikke lar seg skremme av trusler om å bli angrepet militært eller av noen andre trusler fra Israel. Det var ikke-voldsmennesker, som alle hadde underskrevet på en detaljert erklæring om alt de ikke skulle gjøre fordi det kunne bli oppfattet som provoserende eller voldelig, og som også hadde erklært seg innforstått med at de kunne bli skadet og i verste fall miste livet.

Deltakernes svar var «Vi skal til Gaza», uansett om Israel gikk ut med trusler om angrepshunder og voldelige militære midler, gjennomførte øvelser som viste at et antall passasjerer ble drept, truet journalister med 10 års utestenging fra Israel-kontrollert område, truet parlamentarikerne som var med, presset et stort antall regjeringer til å advare passasjerene og sterkt fraråde deltakelse, presset forsikringsselskaper til ikke å forsikre skipene, saboterte båtene, osv. osv. Uansett hva Israel gjorde, så var vårt svar: «Vi skal til Gaza!»

Israels og USAs diplomatiske offensiv nådde toppen lørdag 2. juli, da den såkalte MidtØsten- kvartetten, bestående av USA, EU, Russland og FNs generalsekretær, gikk ut med en erklæring der de på det sterkeste oppfordret til tilbakeholdenhet, og ba alle berørte regjeringer om å bruke sin innflytelse til å hindre slike flotiljer, «som setter deltakernes sikkerhet på spill og medfører et potensial for opptrapping». Kvartetten avsluttet med å be om at fangenskapet til den israelske soldaten Gilad Shalit måtte avsluttes (de presterte å ikke si ett ord om de tusenvis av palestinske politiske fanger i israelske fengsler).

Det at USA og Israel fikk Midt-Østenkvartetten, dvs. den absolutte makteliten internasjonalt, til å gå ut på denne måten, oppfattet vi i FF2 som et bevis på den store kraften som ligger i denne formen for solidaritetsaksjon. Vårt svar var derfor et enda sterkere «Vi skal til Gaza!». Blant parolene som florerte i FF2-miljøet var for øvrig også parolen, «Vi krever slutt på fangenskapet for 1 600 000 + 1», der 1-tallet refererte til Gilad Shalit.

Siden vårt svar var «Vi skal til Gaza!» uansett hva vi ble truet med, ble vi helt umulige å håndtere for Israel. Israel takler væpnede angrep med sin militære overlegenhet. Men vår ikkevolds-flotilje har de ikke noen strategi for. Militært angrep mot flotiljen ville kunne skade Israel veldig, og å la oss komme til Gaza ville vært en seier for FF2 og gi palestinerne håp og pågangsmot. Hvis båtene i det hele tatt klarte å komme ut i havet, var begge Israels handlingsalternativer ille sett fra Israels side. Det forklarer de voldsomme anstrengelsene for å hindre at vi i det hele tatt skulle klare å komme oss ut fra greske havner med båtene våre.

Vi var ikke forberedt på at Israel skulle klare å «outsource» blokaden av Gaza til Hellas slik de til de grader klarte. Med en blanding av trusler og økonomiske lokkemidler utnyttet de den greske regjeringens svake stilling og den økonomiske krisen i Hellas til å få den greske regjeringen til å ta i bruk en serie med virkemidler for å hindre oss i å komme ut med båtene våre. Hovedmetoden var en uendelighet av formelle hindringer (for eksempel ble den amerikanske båten erklært «ikke sjødyktig» på grunn av påståtte svakheter ved aircondition- anlegget om bord), og til slutt sette inn voldsmidler for å stoppe oss (maskerte kommandosoldater rettet maskingeværene sine mot passasjerene på den amerikanske båten – en skjærende kontrast til de svære «To Gaza with love»- bannerne som var spent ut langs skipssiden. En av dem som var i skuddlinjen var den 86-årige jøden Hedy Epstein, som var blant de få som opplevde Holocaust og overlevde.

Torsdag kveld 30. juni kom statsminister Netanyahu med en erklæring som bl.a. inneholdt følgende (oversatt fra hebraisk):

The State of Israel faces many challenges, and you are at the army’s strength held against those rising up against us, «said Netanyahu». Threats are changing shape and again take shape. There are attempts to constantly challenge our very existence and the integrity of our borders, yet the IDF and other security forces respond to this challenge and develop consistently and methodically – and I add, often ingeniously – the defense capability to a range we did not know./../

The Prime Minister thanked world leaders who were working against the «Provocation flotilla», such as the leaders of the United States and Europe, UN Secretary General Ban Ki-moon and Greek Prime Minister Giorgos Papandreou.»

De uthevede ordene er så godt som en offisiell innrømmelse av at det var israelske sikker-hetsstyrker som stod bak sabotasjen mot bl.a. den gresksvensk- norske båten. Det siste avsnittet er en takk bl.a. til den greske statsminister for innsatsen med å iverksette blokaden av Gaza allerede i greske havner. Det utviklet seg etter hvert et økende engasjement nedenfra i Hellas, mot regjeringens tiltak for å stoppe FF2. Også blant havnemyndighetene var irritasjonen økende over å bli brukt på denne måten. Etter at sabotasjen mot vår passasjerbåt «Juliano» var ferdig reparert og båten var satt på vannet mandag 4. juli, ble den på vanlig måte gjennomgått av de greske havne-myndighetenes inspektører tirsdag 5. juli. De godkjente den, men ble overprøvd av sin sjef, som kom med en liste over bagatellmessige mangler, men som likevel godkjente at båten kunne seile. Han ble deretter overprøvd av sin sjef igjen, som tilføyde at det måtte gis en redegjørelse fra flaggstaten Sierra Leones side mht krav til mannskap (et krav som vår kaptein i sine 25 år som kaptein på slike båter aldri hadde hørt maken til). Likevel skrev også denne «sjefens sjef» at båten kunne gå, men da med en frist for å ordne det som var påpekt av mangler. Da ble det bestilt baguetter og kaffe for å feire, men etter en halv time kom telefon fra øverste hold om at båten likevel ikke fikk seile før alle disse påståtte manglene og kravene var fikset. Det førte til demonstrasjoner utenfor havnesjefens kontor i Perama samme kveld. Det – sammen med hans egen irritasjon over å bli misbrukt til å iverksette Israels blokade med usaklige midler – var nok utslagsgivende for at han likevel tillot at båten kunne seile dagen etter. Da var alle mangler rettet, men erklæringen fra Sierra Leone forelå ikke. Men båten ble nøye passet på av kystvakten, slik at den ikke fikk gå ut med kurs for Gaza.

Det var full enighet blant alle lands deltakere i FF2 om å avvise med forakt «tilbudet» som den greske regjeringen kom med, om at vi skulle få sende varene våre med greske skip under marinens beskyttelse og under FN-oppsyn, via israelsk havn. Riktignok har vi varer som folk i Gaza trenger, men det overordnede målet er å bryte blokaden, vise en håndfast solidaritet fra menneske til menneske, og presse Israel til å oppgi sin kollektive avstraffelse av Gazas befolkning.

Vi var ikke fornøyd med den norske regjeringens håndtering av saken vår. De gikk ut med advarsel til oss mot å reise, men de gikk ikke ut med advarsel til Israel mot å angripe oss. De har lagt stor vekt på en påstand om at det ikke skulle være noen humanitær krise i Gaza. Og riktignok er det ikke slik at folk dør i massevis av sult, men de lever i et helt ødelagt samfunn, der boliger, skoler og annen viktig infrastruktur er ødelagt, og der Israel sørger for å hindre at arbeidsliv og næringsliv kan utvikle seg mot en normal tilstand. Det overveldende flertallet er avhengige av nødhjelp for å kunne overleve, og arbeidsløsheten er i verdenstoppen. Åpningen ved Rafah mot Egypt gjelder bare personer, og det er høyst begrenset hvor mange og hvem som slipper igjennom. Og det som kommer inn via Israel er begrenset på en slik måte at den kollektive avstraffelsen av Gazas befolkningen skal oppleves smertefullt hver eneste dag.

Det er en stor oppmuntring for oss at vårt formål er blitt oppfattet og verdsatt av Gazas befolkning og av palestinere flest. Vi har fått en rekke erklæringer fra ulike hold som viser at FF2 har meget bred støtte i alle lag av den palestinske befolkningen. Særlig rørende var det da vi fikk høre om hvordan barn i Gaza hadde lagd små båter som de hadde satt på vannet for å lage sin egen «flotilla» i solidaritet med oss som var blokkert i greske havner.

Derfor går arbeidet videre. Vi skal ha båtene våre fri, og vi skal omgruppere for å få realisert frihetsflotiljen: Et antall båter med last og passasjerer fra et stort antall land, som skal til Gaza og bryte Israels blokade. Akkurat nå er det uklart når vi kan klare det. Det vil bli tatt en avgjørelse i månedsskiftet august/september der det må vurderes hvor langt vi er kommet i klargjøringen av båtene.

Verdens mektigste vil selv ha styringen over hva som skal skje med palestinerne. Uten en gang å komme til sjøs har FF2 oppnådd mye mer enn de har med sine uendelige bla-bla-prosesser. Derfor er vi i FF2 skjønt enige om en ting: Vi lar oss ikke stoppe. Vi skal til Gaza!

Nyheten om en avtale mellom de to dominerende palestinske politiske fraksjonene Fatah og Hamas skapte overskrifter i media over hele verden. I Gaza og på Vestbredden ble avtalen hilst velkommen.
Palestinerne har sett seg leie på den indre splittelsen blant sine egne, som dramatisk har svekket dere posisjon nasjonalt og internasjonalt.
Men kritikken mot de sentrale politiske aktørene fra alle fraksjoner er fortsatt sterk. En avtale mellom Fatah og Hamas endrer ikke på dette.

Petter Bauck jobber i Norad med bistand i konfliktområder. Har jobbet i Palestina fra 2000 til 2003, og er solidaritetsaktivist med erfaring fra Eritrea, Afghanistan og spesielt Palestina

Fra israelsk side og fra sentrale støttespillere for Israel, som USA, har det ikke manglet på advarsler når avtalen var en realitet: «Fatah må velge mellom forhandlinger med Israel om en fredsløsning og forhandlinger og samarbeid med Hamas»; og «det er uaktuelt å samarbeide med en palestinsk regjering støttet av Hamas». Det er ikke noe enkelt farvann palestinerne nå navigerer i. Samtidig forbereder palestinerne å legge fram et resolusjonsforslag i FNs Generalforsamling i september 2011, som kan resultere i at et stort antall land anerkjenner en suveren palestinsk stat innenfor grensene som ble fastsatt ved våpenhvilen i 1949; den såkalte «Grønne linjen» eller 1967-grensen. Det varsles at i det minste USA vil nedlegge veto mot en slik anerkjennelse i FNs Sikkerhetsråd, som også må godkjenne nye medlemsland i FN.

«Et være eller ikke være»

Høsten 2009 lanserte statsminister Fayad sitt to års program for statsbygging, som en forberedelse til anmodningen om FNs anerkjennelse. Som et ledd i dette arbeidet har regjeringen i Ramallah oppnådd anerkjennelse fra Verdensbanken og Det Internasjonale Pengefondet (IMF), som begge fastslår at den palestinske administrasjonen tilfredsstiller kravene til å kunne styre en stat. (Men husk; det foreligger ikke noen internasjonalt aksepterte «krav» for at en stat skal kunne anerkjennes som suveren, ut over at den har kontroll over et nærmere angitt territorium.) Det antydes at 2/3 av FNs nesten 200 medlemsland kan komme til å stemme for anerkjennelse av Palestina i FNs Generalforsamling.

Det som i liten grad fokuseres, er det faktum at da statsbyggingsprosjektet ble lansert høsten 2009, ble det også slått fast fra sentrale aktører innen Palestinske myndigheter (PA) at dette var et siste forsøk på å oppnå uavhengighet og en suveren palestinsk stat innenfor internasjonalt anerkjente grenser i kjølvannet av Oslo-avtalen. Dersom man ikke lyktes, var man av den oppfatning at alternativet var å legge ned Palestinske myndigheter, og tilbakeføre ansvaret for de okkuperte områdene helt og holdent til okkupanten Israel. Man innså at PA hadde utviklet seg til en alternativ administrator av okkupasjonen, uten noen utvikling å snakke om i retning av en uavhengig palestinsk stat.

La oss rekapitulere litt av historien for å sette det som skjer nå inn i en større sammenheng:

Palestina-papirene: «Selger ut sentrale krav»

Al Jazeera og The Guardian offentliggjorde tidlig i 2011 dokumenter fra de siste årenes forhandlinger mellom israelerne og palestinerne. Dokumenter om hvordan britisk etterretning bisto i å bygge opp palestinske sikkerhetsstyrker for å knuse Hamas, skal inngå. Abbas avviste først dokumentene. Hamas omfavnet dem som en bekreftelse på Fatah-ledelsen sin vilje til å «selge ut» sentrale krav som Øst Jerusalem, flyktningenes rett til retur (som er nedfelt i en egen FN-resolusjon) og grensene fra 1967. Dette er ikke en ny kritikk. Under min tid i Palestina fra 2000 til 2003 var dette en gjenganger. Arafat var den som gikk fri for kritikken i lys av rollen som et nasjonalt samlende symbol. At britene skal ha støttet Fatah-kontrollerte sikkerhetsstyrker, så de kunne knuse Hamas, føyer seg til informasjonen, som har vært kjent lenge, om amerikansk støtte under General Dayton for å bidra til det samme, etter at Hamas vant det demokratiske valget i Palestina i januar 2006 og tok full kontroll i Gaza sommeren 2007.

Den palestinske ledelsen på Vestbredden kommer svekket ut av avsløringene. Det internasjonale samfunnet, og spesielt USA og Europa, kommer ikke særlig bedre ut, i lys av alle fagre ord om politisk løsning. Det tegner seg et bilde av et internasjonalt samfunn som har lagt Israels ekspansive politikk til grunn for sin retorikk om en fredsprosess. Den etniske rensingen, som den israelske historikeren Ilan Pappe (2006) har skrevet om med basis i årene rundt Israels opprettelse, har fått fortsette under dekke av prat om en politisk løsning. Det siste året har okkupanten Israel gitt grønt lys for flere nye bosettinger på okkupert land, direkte i strid med internasjonale konvensjoner, både rundt Jerusalem og ved Nablus.

Den indre opposisjonen i Fatah

Fatah ble raskt ryggraden i den palestinske frigjøringsbevegelsen, i eksil allerede fra 1970-tallet. Arafat ble symbolet på den nasjonale kampen. Han ledet Fatah og den palestinske frigjøringsbevegelsen, som var dominert av Fatah, først fra Jordan fram til 1970, så fra Beirut fram til 1983 og endelig fra Tunis. Viktige gjennombrudd ble vunnet, som Arafats tale til FNs Generalforsamling. Med Oslo-avtalen i 1993 ble vi presentert for et gjennombrudd som skulle bane veien for en suveren palestinsk stat. Det er andre utviklingstrekk som kan bidra til å øke vår forståelse for hva som har skjedd og skjer i det palestinske samfunnet.

En palestinsk venn sa for et drøyt år siden, da jeg spurte om klima mellom Fatah og Hamas, at faren for ledelsen i Ramallah og regjeringen til Fayad ikke var Hamas, men intern opposisjon i Fatah. Fatah-kongressen i Bethlehem høsten 2009 ble ikke den fornyelsen og legitimeringen mange hadde håpet på. Det demokratiske underskuddet i Fatah har tiltatt siden undertegningen av Oslo-avtalen i 1993. Sentrale organer har ikke vært sammenkalt siden slutten på 1980-tallet. Ulike ledelser er «supplert» når medlemmer av ulike grunner ikke lengre kunne fylle sin posisjon, som ved dødsfall og sjukdom. Med Oslo-avtalen ble i tillegg fokus flyttet fra hele den palestinske befolkningen, enten de var i de okkuperte områdene, i flyktningleire i ulike land i regionen eller integrert i befolkningen i land som Jordan, til befolkningen i de okkuperte områdene. Kritikken om utvikling av en elite som til dels tilranet seg privilegier i utviklingen etter at de palestinske myndighetene er etablert i 1993/94, vokser etter hvert i styrke. Historiene om enkeltpersoner som får kontroll med ulike innkjøpsmonopoler, som mel, tobakk og sement, florerer. Utlegningene om hvordan Yassir Arafat bruker situasjonen for å sikre seg lojalitet fra ulike fløyer i det palestinske samfunnet er mange. Påstander om korrupsjon og nepotisme framsettes stadig oftere.

I vår iver etter å «ta stilling» i den politiske kampen innad i Palestina, og kravet at palestinerne stemmer «som vi vil», retter vi i liten grad søkelyset mot den politiske utviklingen i det palestinske samfunnet, og ikke minst innad i den dominerende bevegelsen Fatah.

Israelske økonomiske interesser og den første intifadaen

Med Israels okkupasjon av Vestbredden og Gaza i 1967 startet en ny epoke i de palestinske områdene, bl.a. med en omfattende arbeidsvandring til Israel, til bygningsindustrien, jordbruket og tjenesteytende sektorer. Israelske økonomer har beskrevet hvordan dette la grunnlaget for israelsk militærindustri, nå en av verdens største (Stewart Reiser, 1989). En stor gruppe palestinere endret status fra dagarbeidere i Gaza og på Vestbredden, til arbeidere med fast inntekt fra Israel. Vi ser kimen til en sosial endring i viktige grupper av den store palestinske flyktningbefolkningen i leirene på Vestbredden og i Gaza. Fra 1972 opprettes stadig nye universiteter i de okkuperte områdene, som Bir Zeit ved Ramallah, Bethlehem, Nablus, Gaza og Hebron. Unge fra flyktningleirene og landsbyene får med ett mulighet til høyere utdannelse. Tidligere var det barn fra overklassen med landeierne som fikk denne muligheten i Europa og USA. Den amerikanske professoren Glenn E. Robinson (1997) beskriver hvordan dette la grunnlaget for den sivile motstanden mot okkupasjonen – den første Intifadaen, som varte fra 1987 til 1993. Det vokste fram et nytt lederskap i de okkuperte om-rådene, som var langt mer kompromissløst i forhold til okkupanten. Landeierne, som siden det Ottomanske riket hadde vært garantister for sosial ro og ikke opprør mot fremmede herskere, svekket sin posisjon. Britene var avhengige av denne eliten under Mandatperioden. Jordan og Israel videreførte båndene, inntil den første Intifadaen.

Arafats eksilledelse utfordres

Den palestinske ledelsen og Arafat i eksil opplevde det nye lederskapet som en utfordrer. Israel erfarte at deres partnere i de okkuperte områdene ble svekket. Fram til i dag har palestinernes forhandlingsvilje på begynnelsen av 1990-tallet vært forklart med resultatet av Arafats støtte til Saddam Hussain i forbindelse med den første Gulfkrigen. Støtten fra en rekke arabiske land ble stoppet. Fatah og PLO kom i en alvorlig økonomisk knipe. Det er imidlertid grunn til å reise spørsmålet om Oslo-avtalen i 1993 ble en realitet også fordi Israel og den palestinske eksilledelsen erfarte en felles interesse i å svekke den nye ledelsen i de okkuperte områdene? Var Arafat villig til å gå inn i rollen som garantist for Israels sikkerhet og administrator av deres okkupasjon, mot at han, med Israels hjelp, og støttet av det internasjonale samfunnet, fikk satt ledelsen for den første Intifadaen på et sidespor?

Det var i alle fall det som skjedde. Etter 1993 ble den palestinske myndigheten (PA) opprettet, under ledelse av Arafat, prisgitt Israels beslutninger om hvilket ansvar den skulle ha. Fokus ved oppbyggingen av de palestinske sikkerhetsstyrkene var Israels sikkerhet. PLO, kontrollert av Fatah og under ledelse av Arafat, var dialogpartner med Israel. PA ble dominert av eksilpalestinere. Et populært uttrykk for dette var begrepene «The old guard» og «The young guard», hvor det siste henspeilte på ledelsen fra den første Intifadaen.

Illusjonen om en stat med «full suverenitet»

Med PA på plass startet vi som internasjonalt samfunn å behandle de palestinske myndighetene som suverene myndigheter. Vi stilte raskt de samme kravene til denne pseudomyndigheten, som vi stilte til suverene stater, i forhold til ansvar for egens befolknings sikkerhet, sosiale rettigheter som utdanning og helse osv. Det vi «glemte» var at PA fra starten av var en konstruksjon som var totalt avhengig av internasjonal støtte og som fikk sin myndighet fastsatt av Israel, enten som et resultat av dialog, som et resultat av israelske militære aksjoner, som da Israel inntok byene på Vestbredden i mars/april 2002, eller som en følge av israelsk økonomisk utpressing, som tilbakeholdelse av innkrevd skatt og toll eller forsinkelser eller stopp i utførsel av palestinske produkter. Samtidig ble Israel «fritatt» for sitt ansvar i henhold til Genève konvensjonen for befolkningen i de okkuperte områdene. Internasjonal støtte til det palestinske prosjektet erstattet det ansvaret Israel hadde som okkupant, for utdanning, helse og andre tiltak for sivilbefolkningens sikkerhet og velvære.

Motstand mot både Israel og den palestinske ledelsen

Utbruddet av den andre Intifadaen 28. september 2000 blir knyttet til Ariel Sharons vandring ved Klippemoskeen i Jerusalem. Under lå en oppsamlet frustrasjon over manglende framgang i fredsprosessen, svak økonomisk utvikling og en ledelse som ble kritisert for nepotisme, korrupsjon og ettergivenhet i forhandlingene med Israel. Kanskje er det mest korrekt å si at målskiven for dette opprøret var flerdelt, og inkluderte både Israel, Fatah ledelsen og det internasjonale samfunnet?

Valget til lovgivende forsamling (PLC) i 2006, presset fram ikke minst av det internasjonale samfunnet i et håp om å få fram mer samarbeidsvillige aktører, ble en seier for Hamas. Man kan skylde på valgordningen, men utvilsomt hadde misnøyen med Fatah-ledelsen og splittelsen internt i Fatah etter den første Intifadaen, og misnøyen med PA, dominert av Fatah, stor betydning.

Halvparten av representantene til PLC velges på nasjonale lister. Ett mandat skilte Hamas og Fatah når resultatet av stemmegivningen på de nasjonale listene forelå. Den andre halvparten av mandatene velges på fylkeslister. Der Hamas opptrådte samlet på fylkeslistene, opplevde Fatah at enkeltmedlemmer stilte som uavhengige kandidater. Fatah gjorde et forsøk på å gjennomføre interne primærvalg, slik partiene gjør i USA, for å avklare sammensetningen av fylkeslistene. De lyktes ikke fordi valgkontorer og materiale flere steder ble ødelagt. Ryktene i etterkant peker mot interne krefter i Fatah. Ledelsen i Fatah fattet så beslutningen om fylkeskandidatene. Jeg har opplevd sterke reaksjoner på denne prosessen. Fatahs stemmer ble splittet mellom de offisielle fylkeslistene og individuelle kandidater. En valgordning der «vinneren tar alt» favoriserte Hamas. Et eksempel på at Fatah lokalt maktet å opptre samlet var Rafah helt sør på Gaza-stripen. Der hadde Fatah tapt kommunevalget til Hamas året før. Det lokale Fatah-partiet klarte å stille en fylkesliste som samlet stemmene, og Fatah vant 2 av de 3 fylkesmandatene.

Det internasjonale samfunnets rolle

Det internasjonale samfunnet erklærte valget for demokratisk og skikkelig. Men det ble raskt klart at en regjering med basis i Hamas, med flertall i PLC, ikke ville få omfattende internasjonal støtte. Internt nektet palestinske sikkerhetsstyrker, som var opprettet og kontrollert av Fatah, å innordne seg under en ny demokratisk valgt regjering. Det var duket for økte interne palestinske motsetninger. Det internasjonale samfunnet spilte en aktiv rolle.

Tidligere under den andre Intifadaen kom det for dagen en dokument utarbeidet av palestinske fanger i israelske fengsler, inklusive bl.a. Fatahlederen Marwan Barghouti. Dokumentet fikk stor oppmerksomhet i den palestinske befolkningen, ikke minst fordi det var et nasjonalt dokument fra alle de politiske fraksjonene og fordi dokumentet var meget klart på hvilke røde linjer som skal gjelde for den palestinske ledelsen i forhandlinger med Israel. Slikt sett var dokumentet en klar advarsel til PLO, Fatah-ledelsen og PA, som ble stadig sterkere kritisert for å selge ut sentrale krav, noe som på nytt ble aktualisert med offentliggjøringen av Palestina-papirene i 2011. Etter valget i januar 2006 ble det i et kort intermesso våren 2007 etablert en nasjonal samlingsregjering av Hamas og Fatah basert nettopp på dette «fangedokumentet ». Norge var det eneste landet i den vestlige verden som anerkjente denne regjeringen, som raskt ble oppløst, og erstattet av en regjering oppnevnt av president Abbas, men uten den påkrevde godkjenningen i PLC.

Det samme internasjonale samfunnet har seinere avvist Hamas fordi organisasjonen ikke ubetinget aksepterte avtalene PLO hadde inngått med Israel. Sentralt sto kravet å avstå fra voldsbruk og kravet om å anerkjenne staten Israels rett til å eksistere. Det ble gjort et stort poeng av at Hamas sin politiske plattform satt som mål å utradere Israel, et krav også Fatahs politiske plattform tidligere har inneholdt. Fra sentrale ledere i Hamas ble det pekt på at en gjensidighet i forhold til kravene om slutt på bruk av vold og en anerkjennelse av en stats rett til å eksistere var en forutsetning for organisasjonen. Det er verdt å huske at ved undertegningen av Oslo-avtalen i 1993 anerkjente PLO Israels rett som stat til å eksistere, mens Israel anerkjente PLO som palestinernes legitime representant.

Det internasjonale samfunnet fortsatt samarbeidet med en regjering som har svekket legitimitet i det palestinske folket, med et parti som tapte valget i 2006 og en fraksjon i Fatah som kom i posisjon i 1993 med vår hjelp. Arbeidet med å styrke sikkerhetsorganisasjoner, som er partipolitisk kontrollert og ikke demokratisk forankret, er videreført. PLO, som vi anerkjenner, har tidvis fortsatt forhandlingene med Israel. Verken Hamas som vant valget i 2006 eller deler av opposisjonen i Fatah er trukket med.

Veien videre

Det sentrale spørsmålet for palestinerne og for det internasjonale samfunnet er den israelske okkupasjonen av de palestinske områdene. Det har for ofte vært for lett å rette søkelyset mot kun palestinske forhold når veien videre skal skisseres. Siden 2006 har en gjenganger vært behovet for nasjonal forsoning mellom de to dominerende palestinske organisasjonene Fatah og Hamas. I forhold til Gaza har det faktum at Hamas har nektet å etterkomme internasjonale krav om å akseptere og å etterleve alle de avtalene PLO til nå har inngått med Israel, inkludert å anerkjenne Israels rett til å eksistere som stat, det sentrale ankepunktet.

Blokaden av Gaza blir mer sett på som en følge av Hamas sin manglende vilje enn som et ledd i den fortsatt israelske okkupasjonen. Palestinerne blir manet til å gå inn i nye forhandlinger med Israel uten at fokuset i særlig grad rettes mot israelsk okkupasjon og fortsatt bosettingspolitikk og anneksjon av land, alt i strid med folkeretten.

Om vi skal klare å manøvrere i denne komplekse situasjonen, er det imidlertid også viktig at vi kjenner godt til kompleksiteten på palestinsk side, som vi må kjenne til kompleksiteten på israelsk side. I vår støtte, enten det er offentlig bistand eller gjennom en solidaritetsorganisasjon eller direkte politisk støtte, er det alltid en fare for at vi kan bidra til at konflikter skjerpes på en uheldig måte og at vi bidrar til å svekke den vi egentlig ville støtte.

At trusselen mot ledelsen i Ramallah og regjeringen til Fayad først og fremst kommer fra opposisjonen i Fatah bør mane til ettertanke. Klassekampen kan 9. februar fortelle oss av forholdet mellom Fatah på Vestbredden og i Gaza er på et lavmål. Har vi i vår iver etter å søke en politisk løsning bidratt til en korrumpering av den palestinske ledelsen, og derigjennom direkte eller indirekte lagt kortene i hendene på israelerne? Var det hensikten fra enkelte hele tiden? Skulle palestinerne føres bak lyset for å bidra til den israelske visjonen om et hjemland fra Middelhavet til Jordanelva og at bildet Ilan Pappe tegner skulle bli en realitet? Eller har vi totalt gått vill i vår manglende evne til å se det politiske spillet på palestinsk side? Har vi latt oss blende av Arafat og hans rolle som en nasjonalt samlende figur, og glemt å bidra til at hans legitimitet i eget folk ble opprettholdt?

Palestina-papirene forteller mye om forhandlingene. Supplert med andre kilder tegnes et langt mer komplisert bilde av den politiske utviklingen og det internasjonale samfunnets rolle. Er vi rede til kritisk å analysere denne rollen? Eller skal vi nok en gang skyve palestinerne foran oss og si at de må forhandle fram en løsning med israelerne? Det var FN som delte det britiske mandatområdet i 1947. Det er derfor fortsatt FNs ansvar å bidra til at løsningen ivaretar alle aktørenes legitime interesser.

Det internasjonale samfunnet er en sentral aktør i forhold til det politiske spillet, og i forhold til den økonomiske utviklingen. Store summer kanaliseres inn i de okkuperte områdene, dels gjennom FN og spesielt UNRWA, gjennom regjeringen i Ramallah og gjennom sivilt samfunns aktører. Hva enkelte land kanaliserer til Hamasadministrasjonen i Gaza har vi liten oversikt over. Det spørsmålet få har vært villige til å stille er hvordan vår økonomiske støtte og hvordan den kanaliseres innvirker på sentrale politiske spørsmål i det palestinske området og i konflikten med Israel. Bidrar vi for eksempel til å legge til rette for nasjonal forsoning mellom Fatah og Hamas, og sikre en demokratisk utvikling internt i de to organisasjonene, med måten vi kanaliserer hjelpen, eller sementerer vi eksisterende svakheter og motsetninger?

Spørsmålet om vi overtar ansvaret fra okkupanten gjennom vår støtte har vært reist i mange år, men er fortsatt like aktuelt. I løpet av noen måneder kan det bli et spørsmål vi aktivt må forholde oss til, om palestinske myndigheter velger å legge ned sitt arbeid, slik man tidlig har varslet er et alternativ. Fra flere hold, bl.a. lederen i AUF Eskil Pedersen, tas det til orde for en langt mer proaktiv rolle i konflikten, med et tydeligere press på Israel, for å få en slutt på okkupasjonen og reagere på alle israelske utspill som undergraver en framtidig levedyktig palestinsk stat. Dette står i klar kontrast til utviklingen i Israel, hvor Knesset nylig har vedtatt en lov som gjør det ulovlig å oppfordre til boikott av for eksempel varer produsert i de ulovlige bosettingene på Vestbredden, som Ahava-produkter.

Dialogen med Hamas har lenge vært et spørsmål mange internasjonale aktører har holdt en armlengdes avstand til. Hamas defineres to terroristisk og dermed umulig å få kontakt med. Norge er et av de få vestlige landene hvor vi får bekreftet at man har kontakt med Hamas. Utenriksministeren har sagt at han ser på Hamas som del av det nasjonale politiske uttrykket. Internasjonalt blir det i stadig sterkere grad pekt på betydningen av at aktører som USA og EU endrer sin holdning til Hamas og etablerer en dialog med organisasjonen. Uten en slik endring mener man, med god grunn, at det vil være vanskelig og nå en politisk løsning på konflikten. Utfordringen blir om man vil være like åpen på å revurdere rollen det internasjonale samfunnet har spilt, bl.a. i arbeidet med Oslo-avtalen og i etterkant av denne. Er man rede til å innse at flere av de avtalene som er inngått i prosessen, ikke minst spørsmålet om å avstå fra voldsbruk, har mistet sin legitimitet, ikke minst som en følge av israelsk adferd? Det er et paradoks at mens det internasjonale samfunnet, inklusive Norge, kategoriserer Hamas-styret i Gaza som illegitimt, så er norske innvandringsmyndigheter åpne for å returnere asylsøkere til dette regimet via Egypt.

Både Fatah og Hamas ledelsene står overfor stor utfordringer i forhold til å reetablere sin legitimitet i den palestinske befolkningen. Hamas, som vant valget i 2006 ikke minst som en følge av utstrakt misnøye med Fatah-ledelsen, har i ettertid utviklet mange av de samme nepotistiske mønstrene som Fatah var beryktet for. Hamas kontrollerte sikkerhetsstyrker i Gaza brukes aktivt for å motvirke opposisjon, fra Fata så vel som fra radikale islamske krefter. En religiøs ensretting av samfunnet har funnet sted. Partidemokratiet i Hamas har i lang tid fungert langt bedre enn i Fatah, noe bl.a. Are Hovdenak viser i sin forskning. Men polariseringen mellom de to hovedorganisasjonene har utvilsomt fungert ødeleggende på begge, og ikke minst på deres legitimitet i befolkningen. Fatah har i tillegg en stor utfordring i å gjøre opp med det store demokratiske underskuddet som har utviklet seg over flere tiår. Som del av diskusjonen om nasjonal forsoning inngår også spørsmålet om Hamas sitt medlemskap i PLO, palestinernes nasjonale paraplyorganisasjon, som også er internasjonalt anerkjent og akseptert av Israel som palestinernes representant. For å gå inn som medlem krever Hamas fri valg i PLO, noe som klart vil utfordre Fatah sitt monopol i organisasjonen. Kravet er rett og rimelig.

Igjen vil det internasjonale samfunnet spille en avgjørende rolle, ikke som medlem av PLO, men gjennom sin vilje til å akseptere resultatet eller sin automatiske avvisning av resultatet om Hamas får en sterk posisjon. Igjen ser vi hvor uheldig internasjonal innblanding i demokratiske prosesser i et land eller en frigjøringsbevegelse kan være. I de palestinske politiske prosessene har det internasjonale samfunnet blandet seg inn med fatale konsekvenser over lang tid. En løsning på konflikten og en suveren palestinsk stat forutsetter også at det internasjonale samfunnet innser sin uheldige rolle og aksepterer at det politiske spillet i Palestina må avgjøres av palestinerne sjøl. Vår rolle er å bidra til åpne og redelige prosesser. Så må vi være villige til å akseptere resultatet og arbeide sammen med de som får det palestinske folkets tillit.

Hvor viktig er Libya som oljeprodusent?

Libya står i dag for to prosent av verdens oljeproduksjon. Det høres kanskje ikke så mye ut, men det er omtrent på nivå med Norge. Men i motsetning til Norge har Libya en lavere produksjonstakt og større reserver. Med dagens produksjon kan Libya produsere i 73 år, mens Norge kan produsere i litt over åtte. Samtidig ligger tre prosent av verdens påviste oljereserver i landet.

De store produsentene i Midt-Østen har langt større reserver. Iran har 10 prosent, Irak 8,6 og Saudi. Arabia 19,8, men Libya regnes allikevel som en veldig interessant oljeprodusent blant de store selskapene. Dette er fordi det regnes for å være underutviklet med tanke på oljeproduksjon, i betydningen at det fins et stort potensial for å øke produksjonen og finne mer. Libya ligger nært markedene i Europa, og spesielt for Italia er olje og gass fra Libya viktig.

For Italia er Libya viktig som eksportør, mens Storbritannia og Frankrike er hjemland for oljeselskapene British Petroleum og Total, som har store kontrakter med Gaddafi sitt regime.

Det har vært misnøye med Gaddafi blant de store oljeselskapene fordi han har ført en relativt nasjonalistisk oljepolitikk. På 90-tallet åpnet Gaddafi opp for Vesten på grunn av den lave oljeprisen, i tillegg til at han ønsket seg vestlig teknologi for å øke produksjonen fra felter som de ikke hadde teknologi til å utnytte lønnsomt.

Hvor viktig er oljen i Libya som bakgrunn for krigen?

Det ville aldri vært noen vestlig intervensjon i Libya om det ikke hadde vært for oljen, selv om det ikke var den utløsende faktoren. Den arabiske våren og det at man trodde Gaddafi stod for fall, gjorde at det var viktig å være på lag med den siden man trodde ville bli de nye makthaverne i Libya, altså opprørerne som stod i Benghazi. Samtidig følte nok flere vestlige land seg stilt i et pinlig lys etter den åpenbare støtten til regimet til Ben Ali i Tunisia og Mubarak i Egypt. Frankrike var en ivrig pådriver for flyforbudssone og intervensjon i Libya, mens de i Tunisia tilbød regimet støtte og materiell for å bekjempe demonstrantene.

Jeg kjenner ikke til at oljeselskapene i forkant har sagt noe som tyder på at de ønsket et regimeskifte i Libya. De var opptatt av å innynde seg hos Gaddafi for å få oljekontrakter. Men da intervensjonen ble et faktum ble det med ett veldig viktig for dem å være på den vinnende siden. Selskaper som Total og BP har nå store interesser i at opprørerne vinner med støtte fra NATO, fordi de med stor sannsynlighet ville ha blitt straffet i form av dårligere betingelser eller ingen olje i det hele tatt hvis Gaddafi hadde blitt sittende etter NATO-bombingen. Oljen var sånn sett en ekstremt viktig motivator for å vinne krigen og kvitte seg med alle rester av det gamle regimet. Så det er en rekke faktorer som spiller inn. De umiddelbare er de politiske, men den grunnleggende faktoren er oljen.

Hva med Norge og Statoil?

Det samme gjelder for Norge og Statoil. Norge er blant landene som har bombet mest i Libya, og har sammen med Statoil en veldig sterk interesse av at deres side vinner fram. Noe av det første landene som intervenerte gjorde, var å be om garantier for at gamle oljekontrakter også ville bli overholdt. Slik at avtalene Statoil og andre har med Gaddafi-regimet ville bli videreført under et nytt styre. Dermed ville trolig også Statoil befunnet seg på listen over selskap som ville blitt straffet, om Gaddafi hadde greid å holde på makten.

Hva med andre land som konkurrerer om verdens oljeressurser og energi, som Kina?

Libyas plassering gjør at det er de europeiske markedene som vil være viktigst. Det eksisterer selvsagt et globalt oljemarked, men hovedregelen er at oljen blir solgt nærmest mulig produksjonsstedet. Derfor er Vest-Afrika og Latin-Amerika viktig for USA, mens land som Iran og Irak er viktigere for Kina. Per i dag handler USAs strategiske tilstedeværelse i Midtøsten like mye om strategisk kontroll over oljen, som går til et potensielt truende Asia, som den handler om å sikre forsyninger til USA. I tillegg er det slik at utvinningstakten er mye raskere i Vest-Afrika, slik at der vil reservene tømmes fortere.

Flere kommentatorer har ment at en deling av Libya i to, mellom Tripoli og Benghazi er ett mulig scenario, om den fastlåste situasjonen på bakken fortsetter. Hva vil det bety for oljeproduksjonen?

En deling av Libya mellom Øst og Vest ville vært en katastrofe. Landet er avhengig av oljeproduksjon, selv om det er en del jordbruk langs den fruktbare kysten, hvor også raffineringsindustrien ligger. Oljen ligger stort sett i ørkenen, og med en deling vil mesteparten av reservene tilfalle Benghazidelen. En deling vil derfor være uakseptabelt for befolkningen i Tripoli. Spørsmålet nå vil være om et nytt regime etter Gaddafi vil dele overskuddet fra oljen annerledes. Hvis kjerneelementet i det libyske opprøret hadde vært folkelig mobilisering og streikende oljearbeidere, ville en sosial fordeling av oljerenten vært et naturlig mål. Nå har vi hatt snart et halvt år hvor den fysiske kontrollen over oljereserver har flyttet over til eliter knyttet til Benghazi delen. Dette kan skape nye alvorlige konfliktlinjer i et nytt Libya.

Hva om Benghazi-regimet går seirende ut av borgerkrigen, kan vi da forvente en fullstendig privatisering av oljesektoren slik vi så i Irak, med oljeloven som kom etter invasjonen?

I starten av opprøret da rebellene var desperate etter vestlig hjelp ble oljen lovet bort på alle mulige måter. Men et framtidig regime i Libya vil ikke kunne overleve gjennom å selge ut store deler av oljerenta. Det vil føre til et drastisk fall i levestandarden. Gaddafi har ført en relativt nasjonalistisk oljepolitikk, og var også en del av bølgen av arabisk nasjonalisme på 70-tallet. Tanken var at oljen skulle komme befolkningen til gode, men etter hvert utviklet det seg elitestyrer, hvor mangel på demokrati, sensur og undertrykking av opposisjon var normen.

Etter invasjonen av Irak vendte Gaddafi seg til Vesten fordi han ville sitte tryggere om han ikke ble sett som en del av ondskapens akse. Han åpnet opp oljesektoren, men førte samtidig en streng oljepolitikk. Det vil si at han slapp selskaper inn, men stilte samtidig harde krav, fordi han visste at han hadde en sterk forhandlingsposisjon. Han kunne se hvordan Chavez i Venezuela kunne stramme til betingelsene, uten at oljeselskapene trakk seg ut. Det henger sammen med at prisøkningen på olje utover 2000-tallet forandret maktforholdene i oljeindustrien. Mens lave priser favoriserte selskapene, førte høyere priser til at landene fikk mer makt. Med lave priser ble oljefelt drevet av lokal, lite effektiv teknologi, ulønnsomme. Man ble mer avhengig av ny teknologi for å opprettholde eller øke produksjonen. Vestlige oljeselskaper forlangte gode betingelser for å engasjere seg. Med høyere oljepriser sto oljeselskapene i kø for å sikre seg tilgang til reserver. Wikileaksavsløringen om Statoils rolle i Venezuela viser at mange selskaper snakket sammen for å unngå at man underbød hverandre. Men selv de største selskapene brøt med den «solidariteten» hvis mulighetene for en lukrativ tildeling bød seg. Sånn fungerte det også i Libya.

Har ikke opprørerne allerede solgt olje for å finansiere krigsinnsatsen?

Ja. Opprørerne har behov for penger til å betale våpenforsyninger, import av mat og alt annet som følger med krigsinnsatsen. Det er bare midlertidige kontrakter som er lagd på ad hoc-basis, men som over tid kan gå over til å bli fysiske realiteter. Å undertegne kontrakter, mens man kjemper en borgerkrig, fører ikke akkurat til en sterk forhandlingsposisjon.

Hvordan ser du på NATOs og Norges deltagelse i bombingen i lys av opprørernes inntog i Tripoli?

Mange vil nok forsøke å fremstille Libyabombingen som en suksess for NATO. Det er viktig å holde fast på at opprøret i Libya var en del av den arabiske revolusjonsbølgen, en folkelig oppstand mot undertrykkelse. Derfor ønsker også vi at Gaddafi skal falle. Vi vet ikke hvor lang tid det ville tatt hvis ikke NATO hadde deltatt. Det kan ha tatt lenger tid. Men det kunne også gått raskere. Gaddafi kunne pakke sin desperate kamp for å opprettholde privilegiene til sitt regime inn i en nasjonalistisk aura. Det har ganske sikkert motivert soldater som ellers kunne ha gjort som i Egypt. Dermed har intervensjonen bidratt til at situasjonen forble fastlåst så lenge. Vi vet ennå ikke hvor store ødeleggelsene har vært etter borgerkrigen.

Vi har dessuten sett opprøret skifte karakter. Fra et folkelig opprør mot et undertrykkende regime, fikk det hele mer og mer preg av en borgerkrig, med en part i Tripoli og en i Benghazi.

Vi har sett undertrykking av opposisjon på begge sider, også blant opprørerne. Det virker også som det er sprikende interesser og lojalitet på opprørssiden. I slutten av juli drepte opprørerne en av sine egne generaler, Abdul Fattah Younes. Den vestlige intervensjonen har gjort situasjonen veldig fastlåst. Da bombingen startet trodde jeg at Gaddafis regime ville falle mye raskere.

Men når opprørerne nå ser ut til å lykkes med å kaste Gaddafi-regimet, må vi ikke si at det var vellykket allikevel?

Situasjonen er nå åpen. Vi må selvsagt støtte både en demokratisk utvikling og alle bevegelser som slåss for en sosial fordeling av oljerenten. Jeg var redd for at situasjonen ville forbli fastlåst enda lenger. Problemet var at jo lenger krigen varte, jo sterkere ble motsetningene mellom sidene. Men dette er også situasjonen nå etter at Gaddafis fall. I verste fall kan deler av det gamle regimet ende opp med å føre en lang geriljakrig. Problemet for de nye makthaverne er at hvis man ikke klarer å gjenreise levestandarden (les oljeproduksjonen) raskt, vil beskyldningene om at de har solgt seg til utenlandske krefter, komme. Vi ønsker at motstanden mot en slik utvikling skal ledes av fagforeninger og sosiale mobiliseringer, ikke et gammelt elitesjikt med avhoppere fra Gaddafis regime.

Samir Amin, den anerkjente egyptiske sosialøkonomen og politiske tenkeren, hevder i februarnummeret av Monthly Review(2011) at opprørene i den arabiske verden viser at en ny fase i den 3. verdens frigjøringsprosess er på gang.

Peder Martin Lysestøl er sosialøkonom ved Høgskolen i Sør-Trøndelag. Han har blant annet skrevet boka, Palestinerne –historie og frigjøringskamp, (Rødt!, 2009).

Den første fasen hadde sitt høydepunkt i årene etter den viktige Bandungkonferansen i 1955 der de tidligere kolonilandene samlet seg om en felles politikk mot imperialismen. Samarbeidet førte blant annet til dannelsen av den Alliansefrie bevegelsen som i FNs hovedforsamling oppnådde flertall for kravet om en Ny Økonomisk Verdensorden. Denne første fasen led sitt nederlag etter olje- og valutakrisen 1970–73.

De siste årene har det skjedd viktige endringer i internasjonal økonomi og politikk. Dette har blitt særlig tydelig etter den siste økonomiske krisen. USA som supermakt er svekket, og Kinas økonomiske og politiske rolle er styrket. Flere land i den 3. verden har styrket sin posisjon, og i Latin- Amerika har stadig flere land sluttet seg til ALBA, et økonomisk fellesskap for samhandel og gjensidig økonomisk støtte med blant annet planer om felles valuta for hele området.

Kan opprørene i den arabiske verden bidra til å styrke denne frigjøringsprosessen? Hvordan må i så fall disse opprørene utvikle seg? Her vil jeg nøye meg med å se på det egyptiske folkeopprøret, men opprørene i Tunis og andre land har sterke fellestrekk med det egyptiske. Egypt spilte en sentral rolle under den første fasen i frigjøringskampens historie. Kairo var det politiske senteret i Afrika og den arabiske verden i perioden 1952–1973.

Fra å være en selvstendig maktfaktor i kampen mot imperialismen er Egypt under presidentene Sadat og Mubarak blitt en av USAs og Natos viktigste allierte. Store dollaroverføringer fra USA og økende avhengighet av vestlige banker og transnasjonale selskaper har ført til nedbygging av den selvstendige og nasjonalt orienterte økonomien bygd opp i Nasser-perioden. Nedbyggingen av den offentlige sektoren har resultert i dårligere skoler, dårligere helsetilbud og dårligere velferdstjenester. Samtidig har en liten del av befolkningen blitt stadig rikere og fått tilgang til luksuriøse private skoler, universiteter og sykehus. Analfabetismen har økt. Egypt er i dag ett av de 8 landa i verden med størst analfabetisme. Den sosiale krisen har også ført til økt urbanisering og økt forslumming av byer som Kairo og Aleksandria.

Forfallet i Egypt har lenge ført til protester og sosial uro. Særlig etter Israels angrep på Gaza i 2008 økte raseriet mot Mubarak i den unge befolkningen. Om lag 75 % av landets befolkning er under 25 år. Mellom 20 % og 30 % av disse er arbeidsløse. Mange har droppet ut av et skolesystem i stadig forfall. I stedet for å møte protestene med sosiale reformer, svarte regjeringen med fengslinger og vold. Regjeringens viktigste redskap har vært den store sikkerhetspolitistyrken som nå skal være på over 2 millioner. Da de sosiale protestene stadig ble møtt med vold og undertrykking, måtte dette før eller siden ende med opprør.

Det er naturlig at kravene fra opprørerne i en slik situasjon først og fremst er politiske: at Mubarak må gå, at den herskende eliten må kastes. Vestlige media og politiske kommentarer har derfor også framstilt opprøret som et «demokratiopprør». Ved å omfavne opprøret håper nå amerikanske og europeiske regjeringer at de skal lykkes med å beholde sine privilegerte posisjoner og Egypt som politisk alliert. Dersom dette blir utfallet av opprøret, kan vi slå fast at det enda vil ta tid før det arabiske opprøret blir en viktig del av et større tredje verden opprør. Men hvor sannsynlig er det at opprørerne er fornøyd bare de får flerparti-system og frie valg? Det egyptiske folket har rikelig med erfaringer med hvor lett et demokrati som bare er demokrati i formen, kan manipuleres. Helt siden Egypt formelt ble selvstendig i 1922 og landet vedtok sin første konstitusjon, var parlamentarisme styringsformen. En rekke partier slåss om makten, men folkets erfaringer var at partiene mer og mer ble redskap for eliten. Til tross for store ord om «demokrati» og folkestyre økte fattigdommen, og makteliten kunne beholde sine landeiendommer og rikdommer. Demokratiet før revolusjonen var et demokrati som kunne manipuleres av landets overklasse. Da de unge offiserene i Egypt planla sitt opprør først på 50-tallet, eide 3 % av befolkningen 80 % av jorda. 20 % av bøndene var fortsatt jordløse. I den situasjonen Egypt var i på 50-tallet, var det landreformer, sosiale reformer og en strategi for økonomisk utvikling som gjorde Nasser til den folkehelten han ble.

En forutsetning for at det utformes en politikk som har som mål å dekke folkets økonomiske og politiske behov og interesser, er at diktaturet avskaffes. Men det er liten grunn til å tro at den veldige politiske bevegelsen som er satt i gang, vil nøye seg med det. Bak kravet om frihet og demokrati hører vi et desperat rop om bedring av levekår og om sosial rettferdighet. Folket vil heller ikke lenger akseptere en regjering som svikter deres «palestinske brødre og søstre». Derfor er det lite sannsynlig at opprørerne vil nøye seg med politiske reformer. Det er først når landet får en regjering som gjør noe med urettferdigheten, levekårene til folk og analfabetismen, at opprøret utvikler seg til en revolusjon som fortsatt vil ha folkets støtte. Derfor må lederne som blir valgt, lansere en økonomisk politikk som retter seg mot dagens nyliberale økonomiske orden. De er tvunget til å gjenreise en offentlig sektor, ansette tusener av nye lærere, helse- og sosialarbeidere og ingeniører. De må starte nasjonale økonomiske prosjekter, og de må gradvis fjerne makten til de transnasjonale selskapene. Mot dette har de mektige motstandere. Resultatet av opprøret er derfor ikke gitt. Men om opprøret i Egypt utvikles til en økonomisk og politisk revolusjon, vil dette mektige folkeopprøret kunne få stor betydning for den videre utviklingen i det som kan være en ny fase i den tredje verdens frigjøringskamp.

– Forventningene til revolusjonen er et bedre liv. Vil de mange som bor på kirkegårdene og i slummene, akseptere det samme nedverdigende livet etter revolusjonen? spør Mostafa, intervjuet av Thomas Kvilhaug.

I følge med britiske kamerater ankommer vi kontoret til Revolusjonære Sosialister i Giza, bydel i Kairo, for en samtale med innledning og intervju. Revolusjonære Sosialister er Internasjonale Sosialisters søsterorganisasjon i Egypt. Organisasjonen er aktiv på flere fronter i revolusjonen, og kontoret deres fungerer også som møtelokale for det nystiftede kamppartiet, Demokratisk Arbeiderparti, samt for Folkekomiteene til Forsvar for Revolusjonen.

Revolusjonen har kommet inn i en ny dramatisk fase siden vi var i Kairo i begynnelsen av juni, noe revolusjonære på venstresida, som intervjuet også viser, forventet. Tegn til at revolusjonen var under utvikling mot en ny fase lå i daglige streiker og protester gjennom hele revolusjonsvåren, og ble enda tydeligere i de massive demonstrasjonene den siste helgen i mai. I juli har massekampene blitt permanente, og det militære rådets påståtte lojalitet til folket og revolusjonen har blitt mer og mer åpent avslørt som falsk. Det samme gjelder for lederne i Det muslimske brorskapet, som mobiliserer – til mange medlemmers frustrasjon – til støtte for militærrådet.

I løpet av intervjuet kommer vi innpå sentrale spørsmål om revolusjonens natur og mulige forlengelse til et dypere sosialt nivå, og om de politiske motsetningene i etterkant av revolusjonens første faser. To kvinnelige egyptiske kamerater bidrar som tolker når Mostafa på oppfordring først innleder om forholdene i etterkant av Mubarak. Dernest følger en åpen spørsmålsrunde fra forsamlingen.

«På et politisk nivå har revolusjonen oppnådd viktige resultater», forteller Mostafa. «Men på et sosialt og økonomisk plan har vi ikke oppnådd tilsvarende omfang.» Han viser til at Egypt har vært underlagt en neo-liberalistisk økonomisk politikk i lange tider, med økende fattigdom og sosial elendighet som konsekvens, og at denne politikken grunnleggende sett videreføres.

«Liberale krefter er skjøvet frem i første rekke. Det gir håp om et bedre liv i et liberalt demokrati med slikt som ytringsfrihet og frie valg.» Han legger til at også Det muslimske brorskapet har fått en fremtredende politisk rolle, mens «aktivistene og de kreftene som i hovedsak deltok i revolusjonen, blir tilsidesatt».

Kamp for politiske og sivile rettigheter er viktige i et land der undertrykking, overgrep og tortur er rotfestet i systemet. Men «andre faktorer gir også stor betydning på grunnplanet », poengterer Mostafa, faktorer som «reiser avgjørende spørsmål» om revolusjonens natur og forlengelse. «Forventningene til revolusjonen er et bedre liv. Vil da for eksempel de mange som bor på kirkegårdene og i slummene, akseptere det samme nedverdigende livet etter revolusjonen?»

«Svar på slike spørsmål kom umiddelbart etter Mubaraks fall; i streiker og krav om bedre levekår», fortsetter han, og forteller videre at dette like umiddelbart skapte panikkreaksjoner blant «forretningselitene».

Det var i hovedsak unge folk fra flere sosiale lag som sparket i gang revolusjonen 25. januar. Men massive og strategisk sterke streiker fra arbeidere med gryende kamperfaring fra de siste åra ble også en avgjørende kraft i opprøret som veltet Mubarak. Da streikebølgene imidlertid fortsatte utover våren, hevdet mange fra middelklassen og de dominerende massemediene at arbeidere utnytter revolusjonen egoistisk.

«Slik vi ser det, sprang ikke de sosiale og økonomiske kravene ut av revolusjonen. De lå der i kjernen av den!» erklærer Mostafa. «Holdningen til slike krav skiller de som nå vil fortsette revolusjonen, fra de som vil stanse den på et rent politisk nivå. Resultatet av denne konflikten vil avgjøre utgangen på revolusjonen.»

Men hvilke forhold tilrettelegger for at revolusjonen kan nå et dypere sosialt nivå?

Mostafa trekker fram noen «viktige elementer » som vedrører både nasjonale og internasjonale forhold. «For det første: Revolusjonen blir ikke komplett for det store flertallet uten sosiale økonomiske forbedringer og fordeler, samtidig som innvirkningen fra den globale kapitalistiske krisen gjør det umulig for kapitalistenes del å innfri kravene.»

Han viser til at kapitalistene reagerer instinktivt med raseri mot selv de minste, sosiale og økonomiske krav. «Nå er det for eksempel et ektefølt raseri blant forretningsfolk og investorer på grunn av vedtaket om å innføre 5 % skatt på kapitalutbytte. Dette, sammen med innføring av en minstelønn på 700 pund (ca. 700 kr) var nok til å sende aksjemarkedet ned. Dette betyr altså at kamp for de minste vinninger og resultater for arbeidere og fattige vil kunne resultere i en åpen konfrontasjon mellom klassene.»

«Det andre avgjørende elementet som kan bidra til at revolusjonen videreføres, er den horisontale spredningen», sier Mostafa. «Slik som at den egyptiske revolusjonen fulgte den tunisiske. Vi regner med at revolusjonen fortsetter å spre seg.»

«Som vi ser, har den globale kapitalen store problemer med å intervenere i land som Hellas og Spania. I de arabiske landene vil dette bli komplett umulig. Et eksempel: IMF vil nå gi Egypt et lån på to milliarder dollar. I Mexico i 1999 gav de 50 milliarder dollar. Kapitalismen har blitt svakere. Den globale og lokale krisen gir grunn til å tro at revolusjonen ikke vil stanse på et rent politisk nivå.»

«For oss som revolusjonære sosialister betyr det at vi må være dypt involvert i alle de sosiale kampene. Vi går inn i oppbyggingen av den uavhengige fagbevegelsen, vi er i de folkelige komiteene til forsvar for revolusjonen, og vi engasjerer oss i å bygge det nye arbeiderpartiet. Dette er eksempler. Det er også andre sosiale kamper hvor vi deltar. Organiseringen av massene er en garanti for at revolusjonen vil fortsette.»

Du nevnte at det har oppstått et avgjørende

skille i revolusjonene mellom de som vil

begrense den til et politisk nivå, og de som vil

videre med den. Kan du fortelle mer om forholdet

mellom disse gruppene?

Fra 25.01 til 11.02 var et felles mål for alle som deltok, å styrte regimet. Dette kravet forente alle fra ytre venstre til de liberale på høyresiden, selv deler av den kapitalistiske klassen. I dette brede spekteret var det grupper og partier som var umiddelbart klare for å delta i et parlamentarisk system. Også sektorer på venstresida og blant islamistene var det. Andre grupper, inklusive arbeidere og de fleste gruppene til venstre, var mindre solid organisert, men mer rede til å fortsette revolusjonen. Det er store sektorer fattige masser som har interesse av å fortsette kampen. Det er derfor veldig viktig å bygge organisasjoner for sosiale kamper.

Hva er det øverste militære rådets rolle i revolusjonen? Er de fanget mellom presset nedenfra og presset fra den kapitalistiske klassen?

Vi kan ikke gjøre oss den konklusjonen. Alliansen i det øverste rådet er en del av det gamle regimet, og er som de alltid har vært, rede til å forsvare det økonomiske systemet. Men hæren står ovenfor en revolusjon, og generalenes verste mareritt er at den egyptiske hæren splittes som for eksempel i Libya, Yemen og Syria. Hæren er selvsagt klar over interessene til den kapitalistiske klassen, men tvinges også til å gi noen innrømmelser. Kapitalistene blir på sin side fra seg over de minste innrømmelser som gis. Det vil imidlertid aldri komme til et sammenstøt mellom hæren og kapitalen.

I begynnelsen av revolusjonen ble hæren mottatt med stor takknemmelighet. Men vi ser en utvikling i folks holdning til hæren nå, på grunn av den fortsatte undertrykkingen. Det er også en mekanisme for videreføring av revolusjonen.

Har regimet muligheter til å splitte folk på slikt som sekteriske og religiøse linjer?

Det er faktisk det de gjør. De bruker sekteriske krefter for å splitte folk. Den eneste måten å konfrontere dette på er gjennom de sosiale kampene. Faktisk, også før revolusjonen, var de beste eksemplene på hvordan sosiale kamper motvirker splittelser at holdninger til kvinner endret seg på grunn av felles kamper i arbeiderklassen, der kvinner og menn var aktive sammen.

Under debatten om det nye grunnlovsreferendumet var de sekteriske strømningene på sitt sterkeste. Men i en hvilken som helst streik ser vi muslimer og koptere, menn og kvinner stå sammen.

Hvordan organiserer dere folk som er villige til å slåss for sosiale krav, og hvordan kommer dere i kontakt med dem?

Først må vi komme til enighet om et utgangspunkt i at kapitalismen må bekjempes, fordi det på et hvilket som helst tidspunkt kan komme et angrep på arbeidere og sosialister. Vi kan aldri være sikre på at vi ikke blir angrepet under kapitalismen.

Med hensyn til kontakten retter vi oss mye inn på å nå ut til folk gjennom komiteene til forsvar for revolusjonen, gjennom byggingen av arbeiderpartiet og gjennom de uavhengige fagforeningene. Dette arbeidet var noe vi startet med lenge før revolusjonen. Et avgjørende vendepunkt var storstreiken som ble utløst i Mahalla i 2006. Vi hadde god forbindelse til de første uavhengige fagforeningene, og derfor begynner vi ikke fra begynnelsen nå. Mange års erfaring har hjulpet oss med å skape forbindelser.

Hva med Egypts forhold til Israel, har revolusjonen påvirket dette?

Regjeringen er intelligent nok til å forstå hva folk vil ha, og har åpnet opp litt overfor Gaza. Forholdet til Israel var noe av det folk hatet mest. Den pågående åpningen mot Gaza og stans i salg av gass til Israel kan forstås som en måte å mildne folkets vrede på. Støtte til palestinerne har vært en drivkraft til å samle folk i mange år.

Hvordan forholder dere dere til Det muslimske brorskapet?

Det muslimske brorskapet er komplekst. På enkelte områder kunne vi før gå samlet med dem. Imidlertid, siden revolusjonen har forholdet deres til militæret gjort det vanskelig å arbeide sammen. Historisk sett har det å forholde seg aktivt til brorskapet resultert i at mange av de unge har blitt dratt til venstre, endret syn på ting, og utfordret lederne sine. Det har blitt vanskelig nå for mange unge og akseptere ledernes konservatisme, og en del grupper har også gått ut. Unge muslimbrødre deltok i massedemonstrasjonene 26. mai, på tross av ledernes motvilje. Vi kan fortsatt ha med muslimbrødre å gjøre hvis de inntar rett posisjon. Ettersom brorskapet knytter seg til regjeringa, vil det på sikt bli mulig at flere grupper bryter ut, enten til venstresida, eller kanskje også til mer radikale islamistiske grupper.

Hva med Vestens innblanding i revolusjonene?

Det hersker generelt en forståelse av at USA er mot regionen. Vi har alltid brent amerikanske og israelske flagg. En hvilken som helst viktig leder vil miste sin popularitet om det avsløres forbindelser til USA og Israel.

Hva betyr det for organisasjonen deres å være i en revolusjon? Det må være vanskelig å fordele ressursene?

Vi vet vi ikke kan gjøre alt, men gjør det vi kan gjøre. Vi presser oss selv til det ytterste for å få optimal effekt av vår innsats. Og vi distribuerer aviser, flere aviser nå, og til flere områder.

Facebook, Twitter og sosiale medier har blitt sterkt fremhevet – hva har de egentlig betydd?

Det er en genuin misforståelse at disse i seg selv betyr noe. Alle revolusjonære bevegelser gjennom tidene har brukt de mest effektive og moderne kommunikasjonsteknologiene som er tilgjengelige. Det er normalt å bruke de mest moderne verktøyene. Twitter og Facebook innehar ingen revolusjonær beskjed, men de er gode redskap. På Facebook kan du finne grupper for alt fra salafister til venstreside, fagforeninger og for den saks skyld regimet.

Hva kan vi gjøre i Europa for å bygge solidaritet med revolusjonene?

Det beste dere kan gjøre, er å gjøre revolusjon der dere er. Men forskjellige solidariske aksjoner er viktige, som mellom fagforeninger. Å utveksle kontakt og erfaring er viktig.

Hvordan ansees bombingen av Libya i Egypt?

Det er ikke en enhetlig stilling til bombingen av Libya. Folk støtter ikke Gaddafi, de fleste støtter opprøret. Men folk stoler ikke på vestlig intervensjon. Selv de som støtter bombingen, anklager Gaddafi for at han fikk intervensjonen til å skje.

Siden 2008 har de «offisielle fagforeningene» forsøkt å bekjempe uavhengig fagorganisering. Hvordan er stillingen mellom disse nå?

De offisielle fagforeningene har ingen legitimitet eller popularitet. Men det er fortsatt en hard kamp mellom de to.

Ønsker de uavhengige fagforeningene økonomisk støtte?

Vi er mot økonomiske støtte. Vi mener at en levedyktig forening må stå på egne bein finansielt. De fleste fagforeningene vil heller ikke ha økonomisk støtte. Men enkelte er mer åpne for det.

Hva med komiteene til forsvar for revolusjonen, og hva med selvorganiseringen vi så i begynnelsen av revolusjonen?

I begynnelsen av revolusjonen forsvant politiet ut av bildet. Og folk dannet grupper for å forsvare seg selv og en del offentlige ting. Den viktigste rollen disse komiteene hadde, var gjerne beskyttelse. Imidlertid, de begynte også gjerne å ta form av lokal myndighet. Som distribusjon og fordeling av brød for eksempel, eller organisering av renovasjon. Mediene forsøkte gjerne å fremstille dem som om de bare var et slags gatevern, og ville frata dem deres rolle som organer som tok form av regjering.

Mange av disse organene var under innflytelse av Det muslimske brorskapet, fordi de hadde oppslutning og en stor organisasjon, men også brorskapet forsøkte å begrense organenes videre utvikling. Her hadde venstresida en annen rolle, som var å danne komiteene til å forsvare revolusjonen og folkets krav. Og disse komiteene virker fremdeles her i Kairo og i mange andre byer.

Hvordan føles det egentlig for revolusjonære å være midt i det?

Det er stort å være i midten av en revolusjon. Men vi forstår at mye kan skje. Som kontrarevolusjon. Vi må være forsiktige.

Det har vore mange motstridande tolkingar av hendingane i Egypt.
Anne Alexander hevdar at arbeidarklassen er nøkkelkrafta i det egyptiske samfunnet, med makt til drive revolusjonen framover.

Nokre få korte veker inn i den egyptiske revolusjonen veks mengda med motstridande merkelappar på han med svimlande fart. I vestlege media blir han framstilt som ein «blome»-revolusjon – eit hjertevarmande døme på ei leiarlaus «folkemakt»-rørsle. Ganske mange forvirra nykonservative tilhengarar i USA ser Hosni Mubaraks fall som ei stadfesting av at George W. Bush hadde rett då han ville tvinge «demokrati » på Midtausten med militærmakt. Militæranalytikarar i Stratfor, og ein god del av dei erfarne journalistane i BBC ser ut til å meine at det er eit gammaldags militærkupp. Andre skrik om at den egyptiske revolusjonen er drive fram av internett eller ein farleg islamistisk konspirasjon.

Denne artikkelen har eit anna perspektiv. Eg hevdar at den egyptiske revolusjonen viser, så kraftfullt som ikkje vist på over eit halvt hundre år i den arabiske verda, at makta til å frigjøre samfunnet nedanifrå ligg hos den organiserte arbeiderklassen.

Streikane som spreidde seg som løpeild over heile Egypt dei siste dagane før Mubarak fall, gjorde brått makta til arbeidarane synleg. Men det var djupare og meir langsiktige prosessar med globale og nasjonale økonomiske endringar som fekk den egyptiske staten til å slå sprekker, og skapte grunnlaget for revolten. Særleg den giftige blandinga av nyliberale reformar som blei fremma av Hosni Mubaraks son Gamal og venner, og etterdønningane av den globale økonomiske krisa, spelte ei sentral rolle i å bryte arbeidarane materielt og ideologisk laus frå regimet.

Den første fasen av revolusjonen – dei 18 dagane med mobilisering i eit omfang som minna om revolusjonane i 1848 eller Russland i februar 1917 – var også eit produkt av Egypts «protestkultur», skapt av eit tiår med kampar mellom staten og folk i gatene. Vestlege journalistar og Barack Obamas rådgivarar må ha blitt overraska over det brå utbrotet med folkeleg sinne mot ein «stabil» alliert, men alle som har følgt med flo og fjøre i protestane sidan 2000 – om Palestina, mot krigen i Irak, for demokrati og konstitusjonelle reformar, for betre lønn og fagforeiningsrettar, og mot polititortur – burde ikkje bli det.

Men analysar av dynamikken i sjølve opprøret syner at 25. januar-revolusjonen var meir enn ei samling ulike politiske og økonomiske krav. Omfanget av mobilisering nedanifrå og presset det førte til på staten, omdanna og styrka sambandet mellom dei økonomiske og politiske kampane. Dei siste dagane Mubarak styrte, tok arbeidarane i bruk si makt mot staten, og det var særleg streikebølga som braut ut 8. februar som til slutt knekte regimet. Det faktum at folket framleis var i gatene då Mubarak vart tvinga frå makta, opnar for ei utvikling vidare i den revolusjonære prosessen, som me allereie har ant i eksplosjonen av streikar i vekene etter diktatorens fall.

Oppbrytinga av staten

Dei unge offiserane som tok makta og kasta monarkiet i 1952, førte Egypt inn i ei statskapitalistisk utvikling. Under leiing av Gamal Abdel Nasser brukte dei statlege ressursar til å bygge opp tungindustri, tok kontroll over Suez-kanalen for å finansiere bygginga av Aswan-dammen, og bygde opp produksjonsapparat for å forsyne den egyptiske marknaden.

Denne økonomiske strategien var knytta saman med opprettinga av politiske institusjonar som freista knytte arbeidarane og bøndene til staten. Arbeidarane vart bydd ein sosial kontrakt der dei som motyting for å gi frå seg politisk sjølvstende, skulle få somme fordelar, som subsidierte bustader, utdanning og andre velferdsgode og relativt trygge jobbar. Nasseristisk retorikk idealiserte særleg i sluttfasen arbeidarane for deira bidrag til den nasjonale utviklinga. Men den nasseristiske staten knuste sjølvstendige arbeidarorganisasjonar, og bygde i staden ei offisiell fagforeining som var underordna regjeringa.

Tilhøva som lot Nasser og kollegene hans følge ein slik strategi for økonomisk utvikling, byrja endre seg seint på 1960-tallet då dei herskande klassane i verda byrja leite etter alternativ til statsleia utvikling. Etter at Nasser døydde i 1970, braut etterfølgaren Anwar Sadat med Sovjetunionen, og på slutten av tiåret hadde han underteikna eit nytt partnarskap med USA. Sadat innleia ein politikk med «økonomisk opning» («infitah») for å få lån frå internasjonale finansinstitusjonar.

Dei siste åra under Mubarak blei infitahprosessen følgt opp og utvikla vidare, med innføringa av strukturtilpassingsprogrammet etter Golfkrigen i 1991. Andelen arbeidarar i statleg sektor sank frå 40 prosent i 1981–1982 til 32 prosent i 2004–2005. Men desse talla skjuler ei dramatisk historie med arbeidsløyse, meir utrygge jobbar og øydelegging av store delar av velferdssystemet. Mellom 1998 og 2006 gjekk delen av arbeidarar med arbeidskontrakt ned frå 61,7 prosent til 42 prosent, mens delen med trygdeordningar fall frå 54,1 prosent til 42,3 prosent i same perioden.

Nasser bygde eit politisk system som trass i noko flikking frå Sadat og Mubarak overlevde fleire tiår etter han var død. Sjølv om etterfølgarane hans tillot falske «opposisjons»-parti – så lenge dei var veike og underordna det herskande partiet – så endra dei ikkje på grunnleggande vis det politiske systemet. Fram til revolusjonen i 2011 hadde Egypt klassedelt røysterett, der arbeidarar og bønder røysta på ei gruppe parlamentrepresentantar, og middelklassens «profesjonelle» røysta på ei anna. Slik var ikkje den statskontrollerte fagforeininga bare instrument for kontroll på arbeidsplassen, der ho freista meistre misnøya på vegner av staten, men også ein stor valmaskin som leverte pro-regime røystar i valurnene og fekk ut flokkar av arbeidarar for å hylle Mubarak og vennene hans.

På eit ideologisk nivå overlevde også arven frå nasserismen opphavet sitt med mange tiår. Ein kunne sjå at arbeidarane identifiserte seg med statlege mål, jamvel når klassekampen var som skarpast. Motstand frå arbeidarane eksploderte frå tid til annan – til dømes i Mahalla al-Kubra i 1984, ved jern- og stålverka i Helwan i 1989 og i Kafr al-Dawwar i 1994. Men framfor å legge ned arbeidet og stanse produksjonen, valte dei til vanleg å okkupere arbeidsplassen og jobbe utan lønn – ein gest for å vise at dei i motsetning til leiarane sine framleis var villige til eit felles offer for «nasjonens» skuld.

Reformane frå 1990-tallet og seinare braut opp det nasseristiske systemet på ulike nivå. Privatisering fjerna hundretusenvis av arbeidarar frå statlege industriar og flytta bonusar og arbeidsplassbaserte velferdsgode til bankkontoane til private aksjeeigarar. Fråtatt rolla si som velferdsmellommann for arbeidarane, råtna den statlege fagforeininga innanfrå. Han heldt fram med å mobilisere veljarar til samlingar for det herskande partiet, og trakassere og audmjuke arbeidarar som freista organisere motstand, men i store delar av landet var organisasjonsapparatet eit tomt skal av «papirmedlemmer» og ein handfull sjølvtjenande byråkratar.

Seint i 2006 streika rundt 25 000 tekstilarbeidarar ved Misr Spinning and Weaving Company i Mahalla al-Kubra og opna for ei lengre bølge med arbeidarmobilisering. Streikar spreidde seg raskt frå sektor til sektor, og blant somme grupper, særleg hos tekstilarbeidarane ved Mahalla og innkrevarane av eigedomsskatt, fekk dei ein uttalt politisk karakter: Dei kravde rett til å skipe uavhengige fagforeiningar og auka minstelønn. Den omfattande bruken av streik som våpen og ikkje okkupasjonar vitna om skiftet i medvitet til arbeidarane.

Det er viktig å forstå at denne utviklinga ikkje bare er eit resultat av heimlege faktorar, men er tett knytta til globale prosessar. Nyliberale økonomiske reformprogram er tatt i bruk av ulike regime verda over. Brå og sjokkarta hendingar har au spelt ei sentral rolle, særleg veksten i dei internasjonale matprisene dreiv fram arbeidarane sin protest mot auka levekostnader jamvel før starten på den globale økonomiske krisa.

Hol i diktaturets mur

Streikebølga i 2006 braut ut i ein situasjon som alt var endra av folkelege protestar. Sjølv om tallet på folk som deltok var relativt lite samanlikna med 25. januar-revolusjonen, så markerte stemninga i gatene etter den andre palestinske intifadaen seint i 2000 eit dramatisk skifte i det egyptiske politiske landskapet. Det første verkeleg store gjennombrotet kom i 2003, då titusenvis av demonstrantar tok kontrollen på Tahrir-plassen i Kairo i protest mot USAs invasjon i Irak, og slo «eit hol i muren til diktaturet», som ein egyptisk aktivist og sosialist sa den gongen.

Fleire hol dukka opp i diktaturet dei neste få åra. I 2005 starta ein laus allianse av radikale nasseristar, liberale og sosialistar – med støtte frå enkelte element i Den muslimske brorskapen – ei kampanje mot ein ny presidentperiode for Mubarak og forsøka hans på å gi makta over til sonen Gamal. Gateprotestane samla seg om slagordet «Kifaya – Nok!», og byrja å dra med seg stadig fleire unge. I dag er det vanskeleg å huske kva for uvanleg farlege steg det var for små radikale opposisjonsgrupper. Offentleg kryssa dei den «raude streken» som hindra kritikk mot presidenten.

Året som følgte, var det ein dommarrevolt på grunn av regimets openlyse valjuks og forfølging av dei som gjekk mot det. Hundrevis av dommarar i fulle regalia marsjerte gjennom Kairo i protest mot avstraffinga av to reformvennlege medlemmer av kassasjonsretten (tilsvarande høgsterett, oversetters anm.). Kjensla av ein stat i krig med seg sjølv var følbar då opprørspolitiet banka opp dommarar på trappa til klubben deira, og brukte tåregass på lekfolk som støtta kampanja til dommarane.

Auka arbeidarkamp fall saman med ei gjenoppliving av ungdommeleg aktivisme i 2008, og blei den største utfordringa for regimet før revolusjonen i 2011. Ei streikeoppmoding frå tekstilarbeidarane ved Misr Spinning i Mahalla vart følgt av nettverk av unge aktivistar. Ei Facebook-gruppe som støtta Mahalla-arbeidarane og oppmoda til generalstreik i solidaritet, samla rundt 70 000 medlemmer. Den 6. april 2008 blei streiken i Mahalla avbroten av politiet, men åtaket deira på demonstrantar starta eit nesten-opprør i byen. «Facebook-streiken» hadde på si side ført til store demonstrasjonar på dei fleste universiteta og stengte butikkar over heile hovudstaden. Den siste protestbølga før 25. januar kom sommaren 2010, då politimordet på den unge internettaktivisten Khaled Said førte til tusenvis av demonstrantar i heimbyen Alexandria.

Det ville vere etterpåklokskap å teikne ein strak kampkurve oppover frå 2000 til 2011. I røynda var desse protestbølgene for det meste utan samanheng, der eit sett av demonstrasjonar tok slutt eller blei banka bort frå gatene få månader før neste braut ut. Gapet mellom dei økonomiske krava arbeidarane reiste og dei svært politiske krava frå først og fremst middelklasseakademikarar om grunnlovsreformar, fekk enkelte til å hevde at forsøk på å sameine motstandarane var dømt til å mislykkast.

Fryktregime

Trass i det var siste tiåret til Mubarak avgjørande for at han fall. Det var i desse motsetningsfylte protestane at ein generasjon aktivistar frå ulike politiske tradisjonar – islamistar, nasseristar, liberale og sosialistar – lærte seg politisk organisering. I løpet av desse ti åra skaffa den radikale opposisjonen seg varige erfaringar med å organisere protestar, halde ved like nettverk av aktivistar, og bygge taktiske alliansar på tvers av ulike politiske tradisjonar. Framfor alt fjerna dei kollektivt redsla for politisk engasjement som regimet hadde tvunge på meir enn ein generasjon.

Av alle protestane var det streikebølga som skapte det den polske revolusjonære Rosa Luxemburg kalla «vekselvirkande handling» mellom dei økonomiske og politiske kampane mot regimet. Som Luxemburg konstaterte under 1905-revolusjonen i Russland, kunne ein ikkje forstå samhandlinga mellom økonomisk og politisk kamp som ei enkel lineær utvikling frå økonomiske krav om brød og smør til det politiske spørsmålet om statsmakta. Den vekselvirkande handlinga kunne ein sjå i ein pendelbevegelse mellom politiske og økonomiske kampar, hevda ho, der «fruktbare avleiringar ligg att etter kvar skumbølge med politisk handling, og frå dei spirer det tusen økonomiske kampar». Men når arbeidarane slåst, gav den kollektive krafta og organiseringa deira den daglege kampen ein politisk dimensjon som opna nye horisontar for vidare politisk handling.

Egyptiske arbeidarar tok med makt dei same rettane som andre «politiske» demokratikampanjar var blitt tvungne til å gi slepp på etter press frå staten: forsamlingsretten, retten til å protestere, ytringsfridommen. Streikebølga skapte rom for diskusjon og organisering på tusenvis av arbeidsplassar over heile landet, og førte kampen djupt inn i strukturen i det egyptiske samfunnet.

Etter 25. januar blei prosessar som hadde utvikla seg over eit tiår, brått komprimerte på få dagar: ta frå politiet makta på gata, protestar som direkte utfordra Mubarak, aukande samhandling mellom økonomiske og politiske kampar. Opninga kom med opposisjonelle som greip sjansen, og oppfordra til landsomfattande protestar då Ben Ali vart kasta i Tunisia. Ei Facebook-gruppe oppkalla etter aktivisten som blei drepen av politiet i Alexandria sommaren 2010 – «We are all Khaled Said» – samla hundretusenvis av medlemmer.

Ein allianse av radikale opposisjonelle grupper vart skapt, og samla revolusjonære sosialistar, liberale, demokratiaktivistar, nasseristar, uavhengige fagorganiserte og til slutt Den muslimske brorskapen. Dei samla seg om ein ny taktikk for å bryte politiblokkadar: ei rad ulike samlingspunkt framfor ein sentral marsj eller samlingsstad.

Tidleg 25. januar var det klart at demonstrasjonane var større enn noko Egypt hadde opplevd på årevis – kanskje tiår. Først eit dusin, så hundre, så tusenvis av hol vart slått i diktaturets mur. Titusenvis av menneske strøymde gjennom dei: i Nasr City, Giza og Shubra; in Alexandria, i Mansoura, i Suez, i Assyut.

Dei følgande dagane auka demonstrasjonane på. Fredag 28. januar vart den første store prøva for rørsla. Politiet stengte av bysentra, og styresmaktene stengte mobilog internett. Protestantane brukte moskear som samlingspunkt, og marsjerte for å ta tilbake gatene. Overslag sa hundretusenvis av demonstrantar i gatene då store samlingar av demonstrantar slåst med politiet. Mubarak sparka regjeringa si, trekte tilbake politiet frå dei utbrente politistasjonane, og sendte ut hæren. Folkekomitear dukka opp landet over, til forsvar for heimar og nabolag frå åtak frå bøller, mange av dei mistenkte for å vere politi i sivile klede. Nye demonstrasjonar i helga kulminerte i ein «millionmarsj» tysdag 1. februar, og pressa til slutt fram motvillige konsesjonar frå Mubarak. I ein fjernsynstale sa han at han ikkje ville stille til val igjen, og lova å skrive om delar av grunnlova.

Regimet slo attende onsdag 2. februar, ved å mobilisere sivilkledde bandittar til åtak på demonstrantane i Alexandria og Kairo. Demonstrantar på Tahrir-plassen møtte eit overraskingsåtak med rader av angriparar med stein, knivar og Molotovcocktails, ridande på hestar og kamelar som normalt frakta turistar rundt pyramidane. I to dagar raste slaget om plassen fram og tilbake, men til slutt fekk demonstrantane overtaket. Hundretusenvis marsjerte fredagen etter, som vart kalla «Avreisedagen». Samtidig jakta regimet desperat på potensielle «dialog»-partnarar. Enkelte av opposisjonsgruppene, medrekna Den muslimske brorskapen, sendte representantar for å møte Omar Suleiman, Mubaraks nyutnemnde visepresident og tidlegare etterretningssjef. Delar av den herskande klassen, figurar som forretningsmennene Ahmed Bahgat og Naguib Sairis, byrja opent å støtte enkelte av krava til demonstrantane, mens dei freista å posisjonere seg til ei politisk rolle i den venta «overgangsperioden».

Titusenvis heldt framleis stand på gatene, og trass i valdeleg retorikk frå talspersonar for styresmaktene og innleigde reportarar byrja det komme nye folk. Familiar med små barn blanda seg med massene på Tahrir-plassen, og eit ungt par gifta seg der søndag ettermiddag.

Streikar

Det var tysdag 8. februar at maktbalansen endra seg igjen – denne gongen avgjort mot Mubarak. Ei bølge av streikar spreidde seg frå nokre få arbeidsplassar – arbeidarane i Suez-kanalen, telekom-arbeidarane i Cairo og stålarbeidarane på Helwan var blant dei første – og vaks i styrke då han skylte over Egypt. Den 9. februar anslo Det egyptiske senteret for sosiale og økonomiske rettar talet på streikande arbeidarar til 300 000 i 15 guvernement. Alt frå sjukehusteknikarar og sementarbeidarar til posttilsette og tekstilarbeidarar okkuperte og stengte, og skapte ei potent blanding av økonomiske krav og støtte til revolusjonen.

Delegasjonar av streikande arbeidarar slutta seg no til massene på Tahrir-plassen, på utsida av presidentpalasset og radio- og fjernsynsbygninga ved Nilen. Midt oppe i surrande rykte om at han ville trekke seg, kom Mubarak med ei siste erklæring på fjernsynet torsdag 10. februar, men han nekta gå av. Ein kunne sjå små grupper av offiserar frå hæren snakke med folk på Tahrir-plassen. Ein offiser ringte Al Jazeera for å trekke seg direkte på lufta, og kunngjorde at han hadde slutta seg til «folkets revolusjon». Mens hærleiinga hadde timelange møter bak lukka dører, voks mengda igjen. Kairo var på randa av eit endeleg opprør.

Den statlege overbygninga braut endeleg saman 11. februar. Den øvste hærleiinga tok makta og fjerna Mubarak frå embetet.

Tri nøkkelhendingar utmerkar seg i historia om 25. januar-revolusjonen.

Først: Den atten dagar lange konfrontasjonen vart mykje forma av den same dynamikken som protestane siste tiåret, men gjekk djupare og over eit mykje kortare tidsrom. Dei protesterande tok nøkkelområde i dei store byane, spesielt Tahrirplassen, og gjorde dei til strategiske våpen for den revolusjonære rørsla. Tahrir-plassen med sjølvorganiserte tryggingskomitear, søppelbarrikadar, frivillig helsepersonell og reinhaldsarbeidarar, lydsystem, telt og parolar, blei frigjorte område – likt hundrevis av okkuperte fabrikkar dei siste fem åra. Det vart ein plass å diskutere, men også eit organisasjonssenter aktivistane drog ut frå, for å få fabrikkar, kontor og nabolag med på revolusjonen.

Forsvaret av denne staden kvilte ikkje bare på tyngda av den store menneskemassen, men også på politisk organisering. Ungdomsaktivistane til Den muslimske brorskapen spela til dømes ei sentral rolle i å beskytte torget mot åtak frå bandittane til regjeringa og ved kontrollpunkta i utkanten. Likevel dominerte ikkje Brorskapen området på innsida, men var prega av sine eigne motsetningar – balansert mellom unge medlemmer som identifiserte seg med den breie revolusjonære rørsla, og leiarskapens ønske om å inngå ein avtale med staten. Den balansen heldt ikkje bare gatene opne for protest, men skapte au eit rom der den revolusjonære venstresida trass i at dei var få, nådde nye tilhørarar, og vann nye rekruttar.

For det andre, om revolusjonen bare hadde heldt seg på gatene, sjølv i så stort omfang som etter 25. januar, er det uvisst om det ville vore nok til at staten braut saman ovanfrå. Som i kampane for demokrati og reform siste tiåret gjorde ikkje alliansen av ulike sosiale og politiske grupper gjennombrot før revolusjonen gjekk frå det politiske til det sosiale området, gjekk frå gatene inn på arbeidsplassane, og oppildna arbeidarane til kollektiv handling, og smelte sine eigne krav saman med dei til den breie rørsla. Dessutan var det slik at sprekkene i regimets politiske og sosiale kontrollmaskineri som gjorde denne prosessen mauleg, ikkje dukka opp 25. januar. Dei hadde opphav i den langsiktige verknaden av nyliberale strukturreformar i den nasseristiske staten.

Endeleg er det spørsmålet om militæret si rolle. Essensen er at masserørsla nedanfrå oppnådde å tvinge ein del av statsapparatet – den øvste hærleiinga – til å skjære bort den kreftsvulsten Mubarak var blitt, for å redde staten som eit heile. Det er heilt klart ikkje det same som at masserørsla grip makta på eigne vegner. Heller ikkje har hæren gått i oppløysing verken vertikalt – med synleg splittelse mellom rivaliserande offiserar – eller horisontalt, langs klasseliner som den russiske hæren i 1917. Likevel vil det vere feil å sjå fjerninga av Mubarak bare som eit statskupp, eller undervurdere vanskane militærleiinga vil stå framfor, om dei freistar demobilisere den revolusjonære rørsla med makt. Stoda er fundamentalt annleis enn i 1952, då ei lita gruppe yngre offiserar handla etter at masseprotestane midlertidig var utbrende. Gatene var tomme då Nasser leia styrkane sine for å ta palasset, radiostasjonen og militærforlegningane. Her igjen blir vendinga mot den sosiale kampen avgjørande. I februar 2011 hadde revolusjonen allereie nådd arbeidsplassane før miltæret handla. I 1952 trua ein tekstilarbeidarstreik i Kafr al-Dawwar det nye militærregimet, og vart knust av hæren. Ei veke etter Mubaraks fall var hundrevis av arbeidsplassar i streik, medrekna giganten Mahalla tekstilfabrikk med 24 000 arbeidarar.

Om det skal bli reelle endringar for millionane i Egypt og ikkje bare millionærar som Naguib Sawiris og Ahmed Bahgat, då må revolusjonen gå endå djupare. Organiserte arbeidarar er blitt ei kraft i å utvikle den revolusjonære rørsla, og dei har medvite brukt si kollektive samfunnsmessige makt for å oppnå det første målet til rørsla: å fjerne Mubarak. På bare 18 dagar har egyptiske arbeidarar komme lenger på vegen til frigjøring av menneska enn deira foreldrar og besteforeldrar makta eit heilt liv. Men det er framleis mykje å gjøre: sparke lakeiane til det herskande partiet ut av alle arbeidsplassar og nabolag, bygge uavhengige fagforeiningar, og framfor alt skape nye demokratiske institusjonar der arbeidarane kan byrje agere som, i det minste ein kime til, alternative senter til statsmakta.

(Artikkelen er oversatt av Gunnar Danielsen, og utgis på norsk med tillatelse fra forfatteren.)